url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Sahara | 2023-02-04 | Sahara | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Afrikastubber', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Sahara', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Veldig store stubber', 'Kategori:Viktige stubber'] | Sahara er verdens største varme ørken, og verdens nest største ørken, etter Antarktika, og har et areal på over 9 065 000 km². Sahara-ørkenen dekker det meste av Nord-Afrika, og er nesten på størrelse med land som Kina og USA. Sahara-ørkenen strekker seg fra
Rødehavet, inkluderer deler av middelhavskysten, og strekker seg til områder i nærheten av atlanterhavskysten. I sør avgrenses Sahara av Sahel-beltet, en halvtørr tropisk savanne som utgjør det nordlige Sentral-Afrika og den vestlige delen av Afrika sør for Sahara.
Enkelte av sanddynene kan bli 180 meter høye. Navnet kommer av det arabiske ordet ørken: (صَحراء ṣaḥrāʾ)I siste istid hadde Sahara et betydelig fuktigere klima lik det som i dag fins i Øst-Afrika. Omkring 30 000 helleristninger med bilder av dyr som krokodiller har blitt funnet, hvorav omtrent halvparten i fjellkjeden Tassili N-Ajjer i sydøstre Algerie der også fossiler etter dinosaurer har blitt funnet.
I Sahara bor omkring 2,5 millioner mennesker, de fleste i Mauritania, Marokko og Algerie. Blant av de dominerende folkegruppene i Sahara er tuareger, berbere, sahrawier (i Vest-Sahara), "maurere" (i Mauritania) og ulike etniske grupper som tubu, nubiere, zaghawa og kanuri.
Saharas største by er Mauritanias hovedstad Nouakchott. Andre betydningsfulle steder er Tamanrasset i Sør-Algerie, Timbuktu i Mali, Agadez i Niger, Ghat i Libya og Faya-Largeau i Tsjad.
| Sahara er verdens største varme ørken, og verdens nest største ørken, etter Antarktika, og har et areal på over 9 065 000 km². Sahara-ørkenen dekker det meste av Nord-Afrika, og er nesten på størrelse med land som Kina og USA. Sahara-ørkenen strekker seg fra
Rødehavet, inkluderer deler av middelhavskysten, og strekker seg til områder i nærheten av atlanterhavskysten. I sør avgrenses Sahara av Sahel-beltet, en halvtørr tropisk savanne som utgjør det nordlige Sentral-Afrika og den vestlige delen av Afrika sør for Sahara.
Enkelte av sanddynene kan bli 180 meter høye. Navnet kommer av det arabiske ordet ørken: (صَحراء ṣaḥrāʾ)I siste istid hadde Sahara et betydelig fuktigere klima lik det som i dag fins i Øst-Afrika. Omkring 30 000 helleristninger med bilder av dyr som krokodiller har blitt funnet, hvorav omtrent halvparten i fjellkjeden Tassili N-Ajjer i sydøstre Algerie der også fossiler etter dinosaurer har blitt funnet.
I Sahara bor omkring 2,5 millioner mennesker, de fleste i Mauritania, Marokko og Algerie. Blant av de dominerende folkegruppene i Sahara er tuareger, berbere, sahrawier (i Vest-Sahara), "maurere" (i Mauritania) og ulike etniske grupper som tubu, nubiere, zaghawa og kanuri.
Saharas største by er Mauritanias hovedstad Nouakchott. Andre betydningsfulle steder er Tamanrasset i Sør-Algerie, Timbuktu i Mali, Agadez i Niger, Ghat i Libya og Faya-Largeau i Tsjad.
== Geografi ==
Sahara-ørkenen dekker store deler av Algerie, Tsjad, Egypt, Libya, Mali, Mauritania, Marokko, Niger, Vest-Sahara, Sudan og Tunisia. Det er en av tre distinkte fysiografiske områder i Afrika.
Saharas ørkenlandskap blir formet av vind, og noen ganger av regn, og inkluderer sanddyner og dynehav, eller dynesjøer (erg), steinplatåer (hamada), grussletter (reg), tørrlagte elvedaler (wadi), og saltsletter. Blant de mer uvanlige landskapene, er Richatformasjonen i Mauritania.
Flere fjell med dype formasjoner og fjellkjeder, hvorav mange vulkanske, reiser seg fra ørkenen, blant disse Aïr-fjellene, Ahaggar, Saharisk Atlas, Tibesti, Adrar des Ifoghas, samt åsene ved Rødehavet. Saharas høyeste punkt er Emi Koussi, en skjoldvulkan i Tibesti-regionen i det nordlige Tsjad.
De fleste elver og bekker i Sahara består kun i sesonger eller i avgrensede perioder. Det største unntaket er Nilen, som krysser ørkenen fra sitt opprinnelsessted i Sentral-Afrika, og utløper i Middelhavet. Underjordiske vannreserver som når til overflaten, danner oaser i Sahara, blant disse Bahariya, Ghardaïa, Timimoun, Kufra og Siwa.
De sentrale delene av Sahara-ørkenen er svært tørre, med lite vegetasjon. De nordlige og sørlige delene av Sahara, sammen med høyereliggende områder, har områder med beskjedne gressletter og ørkenkratt, med trær og større busker i wadi-formasjoner, som samler fuktighet.
I nord strekker Sahara-ørkenen seg til Middelhavet i Egypt og i deler av Libya, men i Kyrenaika og Maghreb grenser Sahara-ørkenen mot middelhavsbiomet, som har middelhavsklima kjennetegnet av en vintersesong med mye nedbør.
I sør avgrenses Sahara-ørkenen av Sahel, et belte av tørr, tropisk savanne med en regnrik sommersesong som går over hele det afrikanske kontinentet, fra øst til vest. Saharas sørgrense markeres botanisk med utbredelsen i sydlig retning av Cornulaca monacantha (et tørketolerant medlem av Chenopodiaceae, samt utbredelsen i nordlig retning av Cenchrus biflorus, en gressart typisk for Sahel.
== Klima ==
Sahara har ørkenklima som dannes av det subtropiske høytrykksbeltet som fins over området. Det faller mindre mengder regn over kystområdene, over de sentrale delene er det gjennomgående tørke. Nedbør fra nordvest stoppes av Atlasfjellene. Høytrykksbeltet forsterkes og forflyttes sørover om vinteren, og svekkes og forflyttes mot nord om sommeren. De sentrale delene av Sahara har over 4 300 soltimer årlig, nært opp mot det maksimalt mulige (4 450 timer); Temperaturforskjellen mellom dag og natt, og mellom vinter og sommer, er stor. På sommeren kan temperaturen ofte bli over 50 ℃, og om vinteren ofte under 0 ℃. I Sahara har verdens høyeste lufttemperatur blitt registrert, 57,8 ℃, i Al-Azizyah, Libya.I de lavereliggende delene av de sentrale ørkenområdene er årsnedbøren mindre enn 50 millimeter, lengst mot øst mindre enn 5 millimeter. Det er forholdsvis vanlig med regnskurer og lyn som ikke når bakken. I fjellene er nedbøren større, oftest i form av kortvarige, kraftige skurer som raskt fyller uttørkede elveleier. Det egentlige ørkenområdet avgrenses av stepper med vinterregn i nord og av stepper med sommerregn i sør.
Klimaet i Sahara har variert kraftig gjennom tidene. Kvartærsvekslinger mellom istider og mellomistidsperioder har medført lange perioder med gunstig klima for livet i Sahara. Etter den siste istiden var det en spesielt gunstig periode mellom 8000 og 5500 f.Kr. I de siste 30 årene har det vært en tendens for at høytrykksbeltet har forskjøvet seg mot sør, med tørke og hungersnød som konsekvens i grenseområdet mellom ørkenen og savanneområdet.
== Flora og fauna ==
Planteveksten i Sahara er lav, store områder er helt uten vekster, mens det i andre områder fins spredt vegetasjon. Nildalen og noen få spredte oaser utgjør de eneste unntakene, slik det har vært siden omkring 3000 f.Kr. Den vegetasjon som fins i Sahara er ofte spesialiserte ørkenplaner, som enten har et stort rotsystem under bakken for å kunne samle opp vann fra et så stort område som mulig og lite bladverk over bakken for å minimere vanntapet, eller en livssyklus som går ut på å gro raskt etter de sjeldne regnfallene og produsere frø som klarer mange år med tørke.
Det fins også en del dyr som har tilpasset seg til ørknens klima. Størst antall er det av ulike slag insekter, edderkopper, skorpioner og krypdyr, som ormer og øgler. Det fins også en del fugler, hvorav de fleste er insektetere, for eksempel ørkensteinskvett. Av pattedyr man kan finne er blant annet ørkenrotter og fennek, en liten ørkenrev, samt addaxantilope. De dromedarene som fins i Sahara er tamdyr.
Dyrelivet i Sahara har skiftet med klimaet. Helleristninger og skjelettfunn viser at elefanter, neshorn, flodhester og sjiraffer levde i Sahara på slutten av istiden.
== Befolkning ==
Størstedelen av Sahara er ubeboelig og øde. Bosetningene er stort sett begrenset til oasene. I nordvest ligger de store oasegruppene Tafilalet, Touggourt og Adrar. I den sentrale delen ligger Fezzanoasene sør for Tripoli, og i den østre delen av Den libyske ørken fins Farafra, Siwa, Dakhla og Kharga, og vest for disse Kufra. En liten andel av Saharas befolkning lever som nomader som vandrer med kameler, får og geiter, spesielt i den vestre delen og på høylente områder der det fins vegetasjon.
== Referanser ==
=== Noter ===
== Eksterne lenker ==
(en) Sahara – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Sahara er verdens største varme ørken, og verdens nest største ørken, etter Antarktika, og har et areal på over 9 065 000 km². Sahara-ørkenen dekker det meste av Nord-Afrika, og er nesten på størrelse med land som Kina og USA. | 7,600 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ljudmila_Putina | 2023-02-04 | Ljudmila Putina | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 6. januar', 'Kategori:Fødsler i 1957', 'Kategori:Fødsler i 1958', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Kaliningrad', 'Kategori:Russere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Ljudmila Aleksandrovna Putina (russisk: Людмила Александровна Путина) født Sjkrebneva (russisk: Шкребнева) (født 6. januar 1957 i Kaliningrad i Russland, Sovjetunionen (den tidligere øst-prøyssiske byen Königsberg), utdannet flyvertinne, var fra 28. juli 1983 til 2013 gift med Russlands president Vladimir Putin.De giftet seg mens hennes mann gjorde tjeneste i DDR. Etter sin manns tjeneste i Tyskland, der hun lærte seg flytende tysk, underviste hun i språket hjemme i Moskva.
Paret fikk to døtre, Jekaterina (Katya) (født 1985) og Maria (født 1986 i Dresden i DDR). Døtrene har gått på den tyske skolen i Moskva (Deutsche Schule Moskau).
| Ljudmila Aleksandrovna Putina (russisk: Людмила Александровна Путина) født Sjkrebneva (russisk: Шкребнева) (født 6. januar 1957 i Kaliningrad i Russland, Sovjetunionen (den tidligere øst-prøyssiske byen Königsberg), utdannet flyvertinne, var fra 28. juli 1983 til 2013 gift med Russlands president Vladimir Putin.De giftet seg mens hennes mann gjorde tjeneste i DDR. Etter sin manns tjeneste i Tyskland, der hun lærte seg flytende tysk, underviste hun i språket hjemme i Moskva.
Paret fikk to døtre, Jekaterina (Katya) (født 1985) og Maria (født 1986 i Dresden i DDR). Døtrene har gått på den tyske skolen i Moskva (Deutsche Schule Moskau).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Lyudmila Putina – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Ljudmila Aleksandrovna Putina (russisk: Людмила Александровна Путина) født Sjkrebneva (russisk: Шкребнева) (født 6. januar 1957 i Kaliningrad i Russland, Sovjetunionen (den tidligere øst-prøyssiske byen Königsberg), utdannet flyvertinne, var fra 28. | 7,601 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Small_computer_system_interface | 2023-02-04 | Small computer system interface | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Databusser'] | SCSI (uttales skøssi) er en forkortelse for Small Computer System Interface og er en standard defineret av ANSI X3.131 i 1986. SCSI brukes på PC-er, men først og fremst servere for å koble til lagringsenheter, scannere mm. SCSI var standard i Apple Macintosh maskiner frem til 1999. SCSI-adapteren er ofte et tilleggskort (som regel PCI) som kan monteres inne i datamaskinen. Noen datamaskiner har et innebygget SCSI-grensesnitt. Standarden ble utviklet av Shugart Technology, som senere skiftet navn til Seagate.
Det finnes mange varianter av SCSI-standarden
SCSI-1: Bruker en 8-bit bus, og støtter hastigheter opp til 4 MBps
SCSI-2: Det samme som SCSI-1, men bruker en 50-leders forbindelse i stedet for et 25-leders forbindelse, og støtter flere enheter. Det er denne varianten som vanligvis kalles SCSI.
Wide SCSI: Bruker en bredere kabel (168-leders kabel til 68-leders kabel) som støtter 16-bit transaksjoner.
Fast SCSI: Bruker en 8-bit buss, men støtter hastigheter opptil 10 MBps ved å fordoble klokkehastigheten.
Fast Wide SCSI: Bruker en 16-bit buss og støtter hastigheter opptil 20 MBps.
Ultra SCSI: Bruker en 8-bit buss, og støtter hastigheter opptil 20 MBps.
SCSI-3: Bruker en 16-bit buss og støtter hastigheter opptil 40 MBps. Også kalt Ultra Wide SCSI.
Ultra2 SCSI: Bruker en 8-bit buss og støtter hastigheter opp til 40 MBps.
Wide Ultra2 SCSI: Bruker en 16-bit buss og støtter hastigheter opp til 80 MBps. | SCSI (uttales skøssi) er en forkortelse for Small Computer System Interface og er en standard defineret av ANSI X3.131 i 1986. SCSI brukes på PC-er, men først og fremst servere for å koble til lagringsenheter, scannere mm. SCSI var standard i Apple Macintosh maskiner frem til 1999. SCSI-adapteren er ofte et tilleggskort (som regel PCI) som kan monteres inne i datamaskinen. Noen datamaskiner har et innebygget SCSI-grensesnitt. Standarden ble utviklet av Shugart Technology, som senere skiftet navn til Seagate.
Det finnes mange varianter av SCSI-standarden
SCSI-1: Bruker en 8-bit bus, og støtter hastigheter opp til 4 MBps
SCSI-2: Det samme som SCSI-1, men bruker en 50-leders forbindelse i stedet for et 25-leders forbindelse, og støtter flere enheter. Det er denne varianten som vanligvis kalles SCSI.
Wide SCSI: Bruker en bredere kabel (168-leders kabel til 68-leders kabel) som støtter 16-bit transaksjoner.
Fast SCSI: Bruker en 8-bit buss, men støtter hastigheter opptil 10 MBps ved å fordoble klokkehastigheten.
Fast Wide SCSI: Bruker en 16-bit buss og støtter hastigheter opptil 20 MBps.
Ultra SCSI: Bruker en 8-bit buss, og støtter hastigheter opptil 20 MBps.
SCSI-3: Bruker en 16-bit buss og støtter hastigheter opptil 40 MBps. Også kalt Ultra Wide SCSI.
Ultra2 SCSI: Bruker en 8-bit buss og støtter hastigheter opp til 40 MBps.
Wide Ultra2 SCSI: Bruker en 16-bit buss og støtter hastigheter opp til 80 MBps. | SCSI (uttales skøssi) er en forkortelse for Small Computer System Interface og er en standard defineret av ANSI X3.131 i 1986. | 7,602 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sverresborg_i_Bergen | 2023-02-04 | Sverresborg i Bergen | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bergenhus', 'Kategori:Borger i Norge', 'Kategori:Festninger i Norge', 'Kategori:Festningsverk i Vestland', 'Kategori:Fredete byggverk i Vestland', 'Kategori:Kulturminner i Bergen', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Sverresborg er et festningsområde i Bergen. Det ble anlagt etter 1184, like ved Bergenhus festning. Området mellom Holmen og middelalderborgen Sverresborg var i middelalderen et sumpet myrområde, som gikk under navnet Veisan (i dag Koengen). Det er ikke foretatt store arkeologiske utgravninger på Sverresborg.
Sverre Sigurdsson var norsk konge fra 1177 til sin død 9. mars 1202. Han lot bygge borger i Trondheim og Bergen – begge kalles fremdeles Sverresborg.
| Sverresborg er et festningsområde i Bergen. Det ble anlagt etter 1184, like ved Bergenhus festning. Området mellom Holmen og middelalderborgen Sverresborg var i middelalderen et sumpet myrområde, som gikk under navnet Veisan (i dag Koengen). Det er ikke foretatt store arkeologiske utgravninger på Sverresborg.
Sverre Sigurdsson var norsk konge fra 1177 til sin død 9. mars 1202. Han lot bygge borger i Trondheim og Bergen – begge kalles fremdeles Sverresborg.
== Bygningens historie ==
Borgen i Bergen ble oppført på den høyeste knausen på Holmen etter slaget ved Fimreite i 1184. Borgen var antakelig bygget med ringmurer i stein, mens mange bygninger innenfor murene høyst sannsynlig var bygget i tre. Borgen var sterk, men underbemannet, og i 1207 inntok baglerne den og rev den ned. Den ble gjenoppbygget i første del av Håkon Håkonssons regjeringstid etter den store bybrannen i 1248. I 1477 klaget bymennene over at hanseatene rev ned borgmurene.
Mye av restene vi finner etter borgen i dag, er fra 1600-tallet. Borgen ble da utstyrt med voller, skanseverk og to batterier som ledd i en betydelig utbygging av Bergenhus som festning. Sverresborg ble brukt under slaget på Vågen i 1665. Blant andre generalmajor Jacob von Wilster tegnet kart tidlig på 1700-tallet som viser at det var sammenhengende festningsverk fra Bergenhus over Koengen til Sverresborg.
Sverresborgs siste kjente viktige utbygging ble utført tidlig på 1800-tallet, og festningsmessig ble borgen adskilt fra Bergenhus i første halvdel av 1800-tallet.
=== Sverresborg park ===
I 1830-årene ble det anlagt en park på området. I parkområdet fant og identifiserte snegleforskeren Joachim Friele i 1853 de første eksemplarer av rødskogsnegl (arion rufus) i Norge.Kommandant på Bergenhus, Carl von und zu Mansbach, sørget for utplanting av trær, og fikk et idyllisk parkanlegg åpnet for publikum. Slik ble Sverresborg den første offentlige parken i Bergen. «Vaar Stads største Prydelse. Ingen Stad i Norge, ei heller Sverige og Danmark har en Lysthave som denne», skrev avisen Den Bergenske Mercur om Sverresborg i 1837. Det inngikk i voldmestrenes kontrakt at de skulle drive en liten restaurasjon med servering til besøkende. Underoffiserslønnen var så lav at de var avhengige av biinntekter. I vollmesterboligen fra 1720 var det servering. Lagerplass var det i «kong Sverres grav», en liten kjeller som Mansbach lot hugge ut til oppbevaring av dynamitt. Om søndagene ble det fra tidlig 1840-tall arrangert store friluftsfester, kalt «Vauxhallkonserter» etter tilsvarende arrangementer i bydelen Vauxhall i London. Adolph Berg beskrev en slik fra tiden rundt 1870, med kulørte papirlykter i trærne. Korgkoner solgte medbrakt brystsukker, fenalår med kringler og hardkokte egg. I lysthuset, kalt «Sprinkelhuset», serverte jomfru Zahl fra Hamburgersmuget pølser, øl og kaker. Brigademusikken underholdt frem til kvelden ble avsluttet med fyrverkeri. På Vauxhallkonserten 22. juli 1860 avla kronprins Oscar Fredrik parken besøk sammen med amtmann Smit og ble hyllet med hurrarop. Et annet høydepunkt var sangerfesten den regnfulle juni 1863. Da overvar over fem tusen fremmøtte en morgenkonsert i oppholdsvær. Og det var på Sverresborg at Marseillaisen første gang ble offentlig fremført i Bergen. Et gjestende fransk operaselskap holdt i august 1872 avslutningskonsert i parken, og like før fyrverkeriet satte sluttstrek for kvelden, fremførte barytonen Emil Lourde Marseillaisen. Men i 1865 ble byparken anlagt, og på 1870-tallet ble Brigademusikkens konserter flyttet dit. I 1885 åpnet Nygårdsparken, og Sverresborg ble enda mer forlatt, slik at «lyssky virksomhet» kunne utfolde seg. Dermed kunne ikke området holdes like åpent som før, og først under Landsutstillingen i 1910 ble Sverresborg virkelig gjenåpnet for publikum. Men under første verdenskrig forsvant både «kong Sverres grav» og store deler av parken for godt, sprengt bort ved anleggelsen av jernbanespor ut til Skoltegrunnskaien.
=== Militær bruk ===
I 1911 ble kasernene på Sverresborg bygget for underoffiserskolen til Bergen Brigade.
Under andre verdenskrig hadde tyskerne to luftvernbatterier på Sverresborg.
Etter krigen ble Sverresborg brukt som rettersted i forbindelse med landssvikoppgjøret. Åtte personer ble henrettet i Bergen; syv på Sverresborg og en på Kvarven fort. De som ble henrettet på Sverresborg, ble bundet på armer, bein og hals, og fikk bind for øynene. De ble skutt på fem meters avstand, og to av våpnene var utstyrt med løspatroner, slik at ingen skulle vite hvem som faktisk skjøt. I dag er alle spor fjernet, men retterstedet på Sverresborg lå ved nordveggen av det som ble kalt grisehuset.
== Referanser ==
== Se også ==
Sverresborg i Trondheim
== Litteratur ==
Litleskare, Ola; Bergenhus på kryss og tvers, Bergen 1998, ISBN 82-419-0249-2
== Eksterne lenker ==
Bergen byleksikon på nett, om Sverresborg
Bergenskartet | | navn = Sverresborg | 7,603 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Persaunet_leir | 2023-02-04 | Persaunet leir | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kulturmiljøer av nasjonal interesse', 'Kategori:Kulturminner i Norge fra andre verdenskrig', 'Kategori:Kulturminner i Trondheim', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Militære installasjoner i Trondheim', 'Kategori:Nedlagte norske militærleirer', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Østbyen (Trondheim)'] | Persaunet leir var en militærleir som lå ved Persaunet i det nordøstlige Trondheim, ikke langt fra Tyholt. Leiren ble bygget av tyske styrker under andre verdenskrig som forlegning til ubåtmannskaper ifra 13. ubåt-flotilje ved Dora-bunkerne. Etter krigen ble den overtatt av den norske marine og har i senere tid tjenestegjort som standkvarter for Sør-Trøndelag Regiment.
Leiren er nå nedlagt og har blitt gjort om til boligområde, samt område for barnehage.
| Persaunet leir var en militærleir som lå ved Persaunet i det nordøstlige Trondheim, ikke langt fra Tyholt. Leiren ble bygget av tyske styrker under andre verdenskrig som forlegning til ubåtmannskaper ifra 13. ubåt-flotilje ved Dora-bunkerne. Etter krigen ble den overtatt av den norske marine og har i senere tid tjenestegjort som standkvarter for Sør-Trøndelag Regiment.
Leiren er nå nedlagt og har blitt gjort om til boligområde, samt område for barnehage.
== Litteratur ==
Terje T.V. Bratberg og Jon Gunnar Arntzen (1996). Trondheim byleksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 418. ISBN 8257306428.
== Eksterne lenker ==
Strinda historielag om Persaunet leir
«Persaunet leir». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | Persaunet leir var en militærleir som lå ved Persaunet i det nordøstlige Trondheim, ikke langt fra Tyholt. Leiren ble bygget av tyske styrker under andre verdenskrig som forlegning til ubåtmannskaper ifra 13. | 7,604 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tr%C3%B8ndelag_Folkemuseum | 2023-02-04 | Trøndelag Folkemuseum | ['Kategori:10,3°Ø', 'Kategori:1909 i Norge', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor direktør,museumsdirektør mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor plassering hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byåsen', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Etableringer i 1909', 'Kategori:Friluftsmuseer i Norge', 'Kategori:Kulturhistoriske museer', 'Kategori:Museer etablert i 1900-årene', 'Kategori:Museer i Trondheim', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tusenårssteder'] | Trøndelag Folkemuseum, ofte omtalt som Sverresborg, er et stort kulturhistorisk museum på Sverresborg i Trondheim. Friluftsmuseet har en bygdeavdeling og en byavdeling, Gammelbyen, med bygninger fra Trondheim sentrum. Museet ble lagt til området i 1914. I 1999 åpnet det store publikumsbygget.
| Trøndelag Folkemuseum, ofte omtalt som Sverresborg, er et stort kulturhistorisk museum på Sverresborg i Trondheim. Friluftsmuseet har en bygdeavdeling og en byavdeling, Gammelbyen, med bygninger fra Trondheim sentrum. Museet ble lagt til området i 1914. I 1999 åpnet det store publikumsbygget.
== Historie og virksomhet ==
Trøndelag Folkemuseum ble offisielt stiftet i 1913, men arbeidet med å samle gamle bygninger hadde pågått i fire år. I 1914 ble museet etablert på Sverresborg, nærmere bestemt området rundt ruinene av Kong Sverres borg på Byåsen i Trondheim.
De vel 60 bygningene som er gjenreist på museumsområdet kommer fra ulike tidsepoker og ulike deler av Trøndelag. Den eldste bygningen er Haltdalen stavkirke fra Haltdalen, som ble bygd på 1170-tallet. De fleste bygningene er fra 17- og 1800-tallet. Det er både gårdstun, samegammer og byhus.
Museumsområdet som brukes i dag er på cirka 150 dekar, med mulighet for utvidelse på enda 150 dekar.
Publikumsbygget ble åpnet i 1999, og i 2000 åpnet basisutstillingen «Livsbilder». Museet har også en stor samling av arkivmateriale og fotografier.
Museet har også ansvar for drift av Trondhjems Sjøfartsmuseum og Norsk Døvemuseum, samt Meldal Bygdemuseum i samarbeid med Orkla Industrimuseum. Museet er en del av Museene i Sør-Trøndelag AS (MiST).
Museet var Sør-Trøndelags tusenårssted. I 2015 ble Sverresborg Arena inne på museets område tatt i bruk som konsertarena med en publikumskapasitet på ti tusen.
== Samlingene ==
=== Bakgrunn. Gjenstandsamlingen. ===
Samlingene har grovt sett tre funksjoner: de skal være samfunnets materielle hukommelse (bevart for en ubegrenset framtid); de skal være en kunnskapsbank for forskning av materiell kultur og de skal gi grunnlag for opplevelse og forståelse.
Første fase i innsamlingsarbeidet, og som hadde fokus da museet ble etablert i 1909, var å bygge opp en museumssamling hvor fokus var bygningsbevaring. Etter 1913 og oppover 20-tallet utviklet dette seg til en bredere samling. Det festet seg snart en praksis som bygger på ideen om å gi et helhetlig bilde av folkekulturen i det trønderske kulturområdet (innbefattet Trondheim), med også innslag fra de nærmeste nordmørskommunene og sørlige delen av Helgeland.
Hans Nissen-gården fra Trondheim var en avsluttet helhet som besto av både hus og innbo, inventar som hadde samlet seg opp gjennom 150 år. Etter hvert fikk innsamling av gjenstander større fokus. Wilhelm Lund var sentral i denne oppbyggingen, og så ikke bare på gjenstanden som illustrasjon av et fenomen, men også kilde til kunnskap. Wilhelm Lund utvidet samlingenes betydning fra å være bevarings- og illustrasjonsamling til også å bli forskningssamling.
Etter at Wilhelm Lund døde i 1931, ble innsamlingstempoet noe redusert. Vi fikk nå privatpersoner som på eget initiativ tilførte gjenstander til samlingen, enten som følge av at private samlere ønsket å få plassert samlingen sin til permanent oppbevaring og gjerne utstilling, eller som følge av at enkelte personer har ryddet hjemme eller dødsbo.
Vi ser etter hvert at holdningene til gjenstandsamlingene og bevaringen av dem forandret seg. Mens man tidligere gjerne kunne vise f.eks. gamle klær og drakter ved å ta dem på seg, kom det etterhvert en forståelse inn at alle typer gjenstander måtte håndteres slik at de ble utsatt for minst mulig forringelse, noe som betydde at de ikke kunne brukes i forbindelse med demonstrasjoner o.l. Løsningen i motsetningen mellom å bevare og vise hvordan en gjenstand ble brukt, er blitt løst ved at museet i nyere tid har begynt å bygge opp en parallell samling, en rekvisita-samling, som for det meste består av kopigjenstander, gjenstander som skal brukes og forbrukes.
Trøndelag Folkemuseums innsamlingsplan kategoriserer samlingene under tre hovedpunkter:
Barn og unge
Hus og innbo
Fiske, sjøfart, handel og næringsvirksomhetMuseet bevarer en rekke spesialsamlinger som inngår i hovedsamlingen. Spesialsamlingene er donert eller deponert fra forretninger, foreninger eller privatpersoner og representerer spesielle tema som helse, skole, idrett eller næringsliv. Museets gjenstandssamling er nå på 100.000. Museet har i nyere tid hatt fokus på innsamling fra samtid og nær fortid.
=== Bygningssamlingen ===
Museet har ca 120 antikvariske bygninger, og de ca. 80 som er oppført viser trøndersk byggeskikk fra by til bygd, og fra fjell til fjære. Stavkirka fra Haltdalen er fra 1170-tallet, men ellers dateres de fleste husene til 1700- og 1800-tallet. Oppbygningen av museets antikvariske bygningssamling på Sverresborg har i hovedsak foregått slik: Gjenreist på 1910-tallet: Aspåsgården (fra Flandenborg, Røros); Skottloftet (fra Ryggvollen, Snåsa) og Seter (fra Nyvollen, Tydal).
Gjenreist på 1920-tallet: Lo kirke (fra Åsen, Levanger); Badstu (fra Havdal, Rennebu); Vikastua (fra Oppdal); Litjvollsetra (fra Holtålen); Kvernhus (fra Tande, Oppdal); Detlistua (fra Oppdal); Tronshartgården (fra Bergmannsgata, Røros); Ferdastall (fra Tørresgården, Røros); Skoremstallen (fra Oppdal) og Engelsjordstua (fra Oppdal).
Gjenreist på 1930-tallet: Hans Nissen-gården (fra Olav Tryggvasons gate 44, Trondheim); Lysthus (fra Dalen, Trondheim); Gården Litj-buan (fra Meldal); Bispegårds-huset (fra Bispegata 9a. Trondheim); Smie og eldhus (fra Forbregd, Oppdal); Rorbu (fra Halten, Frøya); Njælla (fra Langvatn, Verran); Sommergamme (fra Majavatn, Vefsn); Vintergamme (fra Elgå, Engerdal); Buvrie (fra Vetterhusbotn, Namsos); Haltdalen stavkirke (fra Haltdalen, Holtålen) og Løveapoteket (fra Kongens gate 6, Trondheim).
Gjenreist på 1940-tallet: Kobberslagerverksted (fra Singsås, Midtre-Gauldal) og Tavern (fra Fjordgata 2, Trondheim).
Gjenreist på 1950-tallet: Kråkøystua (fra Sør-Kråkøy, Roan); Stuebygning (fra Kjelden, Singsås, Midtre Gauldal); Storbåtnaust (fra Fløan, Skatval, Stjørdal) og Husmannsstue (fra Steinvikaunet, Skatval, Stjørdal).
Gjenreist på 1960-tallet: Thanemgården (fra Erling Skakkes gate 19, Trondheim); Stabbur (fra Bremsetsveet, Skatval, Stjørdal); Skolestue og fjøs (fra Værhusbakken, Selbu); Stuebygning (fra Dybvasshammer, Lånke, Stjørdal); Schjølberggården (fra Munkegata 24, Trondheim) og Gården Nesset (fra Meråker).
Gjenreist på 1970-tallet: Fjøs (fra Mjøen, Oppdal); Smie (fra Gravåsen, Meråker); Stuebygning (fra Klett, Leinstrand) og Stabbur (fra Kalvskinnsgata 2, Trondheim).
Gjenreist på 1980-tallet: Giedebo-gården (fra Schjoldagerveita 4, Trondheim).
Gjenreist på 1990-tallet: Woldgården (fra Mellomila 7, Trondheim); Kvalsjordstallen (fra Oppdal); Stabbur (fra Fossen, Kvikne); Gramgården (fra Kjøpmannsgata 34, Trondheim); Stabbur (fra Grøtte, Oppdal); Grønninggården (fra Erling Skakkes gate 13, Trondheim); Stenbrogården (fra Erling Skakkes gate 15, Trondheim); Hegdahlgården (fra Munkegata 5, Trondheim); Raugården (fra Erling Skakkes gt. 24, Trondheim) og Danielsveita (ra Danielsveita 2, Trondheim).
Gjenreist på 2000-tallet: Nettstasjon nr 2 (fra Trondheim energiverk, Trondheim); Ekspedisjonskiosk for «Graakallbanen» (fra Trondheim); Stabbur (fra Dalsenget, Trondheim); Samfunnshuset «Skogheim» (fra Garli, Soknedal, Midtre Gauldal).
=== Fotosamlingen ===
Trøndelag Folkemuseum har også en stor fotosamling, deriblant hele fotograf Schrøders fotoarkiv. Schrøder markerte seg tidlig som pressefotograf, og var kjent som byens beste utrykningsfotograf. I mange år var han pressefotograf for trondheimsavisene. I tillegg drev Schrøders firma også med reklamefotografering, lysbilder og industriopptak.
Hele samlingen teller om lag 4 500 000 foto og negativer, inkludert glassplater. 890 000 av disse tilhører det historiske fotoarkivet med unik fotodokumentasjon fra dagligliv i Trondheim, Trøndelag og andre landsdeler fra årene 1860 – 1970. Det øvrige arkivet er negativer fra Schrøders lange virke som portrett- og familiefotograf i Trondheim frem til forretningen ble avviklet i 2014. Det arbeides kontinuerlig med digitalisering og tilgjengeliggjøring av samlingen. Ved utgangen av 2020 har 140 585 enheter blitt digitalisert, hvorav vel 40 000 er digitalt tilgjengelig gjennom DigitaltMuseum.
== Utbygging ==
Rundt tusenårs-skiftet gjennomgikk museet en omfattende utbygging til en totalkostnad på ca. kr 100 mill. Det ble oppført to nye bygg, det ene et publikums- og utstillingsbygg tegnet av Telje-Torp-Aasen Arkitektkontor AS, det andre et driftsbygg med plass for museets interne funksjoner, tegnet av Lusparken Arkitekter AS. Begge byggene ble tatt i bruk i 2000.
Publikumsbygget ligger ved museets byavdeling (Sverresborg allé) og er organisert ut fra en vrimlehall. Til venstre når du kommer inn ligger informasjonsskranken, museumsbutikken, kaféen og et kulturhistorisk verksted. Til høyre ligger den store utstillingshallen (som går over to etasjer), et auditorium og i byggets andre etasje kontorer, pause- og møterom. Publikumsbygget er delvis nedsenket i bakken, slik at det volummessig tilpasser seg friluftsmuseet og de kulturhistoriske bygningene der. Materialmessig passer det inn i miljøet med sekkeskurt tegl, treverk, naturstein, skifer og kobberbeslag. Publikumsbygget er på 3.500 kvm.
Driftsbygget ligger i utkanten av friluftsmuseet, mot Riiser-Larsens veg, er i to plan og rommer avdelinger og funksjoner for intern og ekstern museumsfaglig virksomhet (bl.a. verksteder, konservering, foto, møterom og kontorer). Dette bygget er på 2.000 kvm.
== Priser ==
=== Årets museum I Norge ===
I 2005 ble Trøndelag Folkemuseum kåret til Årets museum i Norge. Stor satsing på barn og unge, nyskapende samarbeid med andre museer og en langvarig og utholdende vekt på kvalitet, er juryens begrunnelse. Juryen berømmer Sverresborg for at museet har påtatt seg det faglige ansvar for å etablere Norsk Døvemuseum og museets mangeårige engasjement for samtidsdokumentasjon i forhold til nye minoriteter i Norge.
=== The Best in Heritage ===
I 2006 ble Trøndelag Folkemuseum med i The Excellence Club, The Best in Heritage.
=== NCKs pedagogiske pris ===
Siden 2006 har NCK (Nordisk centrum för kulturarvspedagogikk) delt ut en årlig pris til enkeltpersoner og institusjoner som har utmerket seg innen kulturminneutdanning i Norden og Baltikum. Vinneren skal ha inspirert andre og bidratt til at omverdenen har oppdaget det spennende fagfeltet kulturarvspedagogisk arbeid. Fra Trøndelag Folkemuseums ansatte har følgende fått prisen:
2009 Ann Siri H. Garberg, Sverresborg, Trøndelag Folkemuseum
2019 Helene Møllevik, Norsk Døvemuseum
== Organisasjon ==
=== Museets ledere ===
Wilhelm Lund (1912–1931)
Sigurd Olaf Tiller (1931–1970)
Elling Nikolai Alsvik (1971–1989), museumsbestyrer, førstekonservator NMF
Petter I. Søholt (1989-2010), museumsdirektør, førstekonservator NMF
Torunn Herje (2011 - 2018)
Brynja Bjørk Birgisdottir (2019 - d.d.)
=== Styreledere ===
Ingvar Klingenberg
Terje Herrem
Jørn Sandnes
Ola Kai Ledang
Arne Braut
== Referanser ==
== Litteratur ==
Mellemsether, Hanna; Reiersen, Elsa og Søholt, Petter (2009): "En Smuk Fremtid" Trøndelag Folkemuseum Sveresborg 100 år. Trondheim. ISBN 978-82519-2482-5
== Eksterne lenker ==
Trøndelag Folkemuseums hjemmeside | |direktør=Brynja Bjørk Birgisdòttir| etablert = 1909 | 7,605 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tr%C3%B8ndelag | 2023-02-04 | Trøndelag | ['Kategori:10,3°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med uklare setninger', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Norske kommuner etablert i 2018', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2023-02', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Trøndelag', 'Kategori:Undernasjonale områder i Norge'] | Trøndelag (sørsamisk: Trööndelage) er et fylke og en historisk landsdel i Norge. Trøndelag utgjør den nordligste delen av Sør-Norge. Fylket er også en del av Midt-Norge, som ikke er klart definert. Trøndelag fylke grenser til fylkene Nordland i nord, Møre og Romsdal i sørvest og Innlandet i sør. I øst grenser Trøndelag til Jämtlands län i Sverige, og i vest ligger kysten mot Norskehavet. Trøndelags største by er Trondheim, som er landets tredje mest folkerike kommune. Trøndelag er Norges tredje største fylke i areal og det femte største i folketall med over 450 000 innbyggere. Fra Røros i sør til Rørvik i nord er det 248 km i luftlinje, og kjøreavstanden mellom de to byene er 470 km. Innbyggerne i Trøndelag kalles «trøndere».
Navnet Trøndelag kommer fra norrønt Þrǿndalǫg, «trøndernes lovområde». Frostatinget kan trolig spores tilbake til 400-tallet, og i vikingtiden hadde Trøndelag, Nordmøre og Namdalen utviklet et rettsfellesskap. Nidaros bispedømme, tidligere Trondhjems stift, regnes som ett av Norges fem historiske bispedømmer fra kristningen av landet. Erkebispesetet i Nidaros med Nidarosdomen var kirkelig sentrum for hele det utstrakte Norgesveldet. Nidaros bispedømme omfattet opprinnelig hele Norge nord for Dovre, men tilsvarer i dag Trøndelag fylke. Det verdslige motstykket var Trondhjems len og senere Trondhjems stiftamt. I 1804 ble amtet delt i Søndre og Nordre Trondhjems amt, fra 1919 kalt Sør- og Nord-Trøndelag fylker. I 2018 ble de to fylkene slått sammen igjen.
Historisk viktige næringsveier i Trøndelag har vært jordbruk, skogbruk, bergverk og fiskeri. Trøndelag har en stor vann- og vindkraftproduksjon som understøtter kraftkrevende treforedlings- og smelteverksindustri. Havbruket står for halvparten av Trøndelags eksportverdi. Olje- og gassutvinningen utenfor Trøndelagskysten er også betydelig. Verkstedindustrien og rederiene i Trøndelag leverer for en stor del til havbruk og offshore. Trondheim er et sentrum for høyere utdannelse og forskning, og huser hovedsetene for NTNU og SINTEF, som har avfødt en mengde teknologibedrifter.
Trøndelags hovedflyplass er Trondheim lufthavn, Værnes. Europavei 6, Nordlandsbanen og Dovrebanen krysser fylket nord–sør, mens Europavei 14 og Meråkerbanen går østover til Sverige.
| Trøndelag (sørsamisk: Trööndelage) er et fylke og en historisk landsdel i Norge. Trøndelag utgjør den nordligste delen av Sør-Norge. Fylket er også en del av Midt-Norge, som ikke er klart definert. Trøndelag fylke grenser til fylkene Nordland i nord, Møre og Romsdal i sørvest og Innlandet i sør. I øst grenser Trøndelag til Jämtlands län i Sverige, og i vest ligger kysten mot Norskehavet. Trøndelags største by er Trondheim, som er landets tredje mest folkerike kommune. Trøndelag er Norges tredje største fylke i areal og det femte største i folketall med over 450 000 innbyggere. Fra Røros i sør til Rørvik i nord er det 248 km i luftlinje, og kjøreavstanden mellom de to byene er 470 km. Innbyggerne i Trøndelag kalles «trøndere».
Navnet Trøndelag kommer fra norrønt Þrǿndalǫg, «trøndernes lovområde». Frostatinget kan trolig spores tilbake til 400-tallet, og i vikingtiden hadde Trøndelag, Nordmøre og Namdalen utviklet et rettsfellesskap. Nidaros bispedømme, tidligere Trondhjems stift, regnes som ett av Norges fem historiske bispedømmer fra kristningen av landet. Erkebispesetet i Nidaros med Nidarosdomen var kirkelig sentrum for hele det utstrakte Norgesveldet. Nidaros bispedømme omfattet opprinnelig hele Norge nord for Dovre, men tilsvarer i dag Trøndelag fylke. Det verdslige motstykket var Trondhjems len og senere Trondhjems stiftamt. I 1804 ble amtet delt i Søndre og Nordre Trondhjems amt, fra 1919 kalt Sør- og Nord-Trøndelag fylker. I 2018 ble de to fylkene slått sammen igjen.
Historisk viktige næringsveier i Trøndelag har vært jordbruk, skogbruk, bergverk og fiskeri. Trøndelag har en stor vann- og vindkraftproduksjon som understøtter kraftkrevende treforedlings- og smelteverksindustri. Havbruket står for halvparten av Trøndelags eksportverdi. Olje- og gassutvinningen utenfor Trøndelagskysten er også betydelig. Verkstedindustrien og rederiene i Trøndelag leverer for en stor del til havbruk og offshore. Trondheim er et sentrum for høyere utdannelse og forskning, og huser hovedsetene for NTNU og SINTEF, som har avfødt en mengde teknologibedrifter.
Trøndelags hovedflyplass er Trondheim lufthavn, Værnes. Europavei 6, Nordlandsbanen og Dovrebanen krysser fylket nord–sør, mens Europavei 14 og Meråkerbanen går østover til Sverige.
== Befolkning ==
8,6 % av Norges befolkning er bosatt i Trøndelag.7,3 % av befolkningen er per 1. januar 2011 innvandrere eller født av to utenlandskfødte foreldre, noe som tilsvarer 31 321 mennesker. Disse utgjør 5,2 % av innvandrerbefolkningen i Norge. Til sammenligning bor 9,1 % av den etnisk norske delen av folket i landsdelen.60 % av innbyggerne i Trøndelag bor i Trondheimsregionen (279 234).
De største tettstedene i fylket er Trondheim (194 860) innbyggere), Stjørdalshalsen (13 378), Steinkjer (12 887), Levanger (10 384), Namsos (8 307), Verdalsøra (8 535) og Orkanger (8 890).
== Etymologi ==
Navnet Trøndelag, norrønt Þrǿndalǫg, betydde opprinnelig «trøndernes lovområde». Første ledd er genitiv flertall av folkenavnet þrǿndr, «trøndere», som er et gammelt presens partisipp av verbet þróask, «vokse» (med den samme roten som i «trives»), og altså kan oversettes som «de sterke, fruktbare».
== Dialekt ==
Trøndersk, eller trøndsk, dialekt har noen særegne og gjenkjennelige trekk. Den karakteriseres blant annet av kutting av de fleste vokalendelser (apokope) i historiske langstavingsord. Trøndersk intonasjon eller tonefall kjennetegnes ved relativ balanse mellom trykktunge og trykklette stavelser, i motsetning til lavtonedialektene på Østlandet og høytonedialektene i Nord-Norge og på Vestlandet.I dette langstrakte fylket er det flere utpregede dialekter: namdalsdialekt, fosenmål, trondheimsmål, rørosing, innherredsbygg, gauldalsdialekt, orkdaling, snåsisk, dialekten i Sørli (sørlibygg) og andre. Utenfor dagens trøndelagsfylke inkluderer trønderdialektene nordmøring på Nordmøre i Møre og Romsdal, bindaling i Bindal kommune i Nordland fylke, frostviksmål i Strömsunds kommun i Jämtlands län og härjedalsmål i Härjedalens kommun i Jämtlands län. Elgå i Engerdal kommune i Innlandet har tradisjonelt rørosdialekt. Dialekten i Kvikne i Tynset kommune i Innlandet klassifiseres også oftest som trønder.
== Trøndelags geografi ==
Trøndelag består av fire geografiske områder:
Trondheimsfjorden, med dalene og elvene som sogner til fjorden
Namsens nedbørsområde, som delvis tilsvarer det tidligere fogderiet Namdalen
Trøndelagskysten og øyene utenfor, fra Trondheimsleia mellom Hemne og Hitra i sør til Vikna og Leka i nord.
Fjellbygdene Røros, Oppdal og Rindal, som ligger i henholdsvis Glåmas, Drivas og Surnas nedbørfelt.I Trøndelag finnes store skogområder og vassdrag. Orkla, Gaula, Stjørdalselva og Verdalselva renner alle ut i Trondheimsfjorden. Det største vassdraget, Namsen renner derimot rett ut i Namsenfjorden. Vassdragene har sitt utspring fra de høyereliggende fjellområder, og nedbørfeltene ligger opp mot 900 meter over havet. Elvene faller raskt ned mot lavlandet der de har slake, meandrerende elveløp.
De østlige delene mot svenskegrensen ligger fjellområdene i Sylene, og områdene i sør og vest bærer preg av fjell- og høyereliggende terreng i Trollheimen, Dovrefjell, Gauldalsvidda og Rørosvidda. Det er også større fjellområder på Fosenhalvøya, og mellom Gauldal og Selbu/Tydal er det ganske høye fjell.
Trøndelag er det området i Norge med mest myr, med 10,8 % av arealet som våtmark mot 5,3 % for landet som helhet og 3,8 % for Nordland og Møre og Romsdal fylker. Det finnes store jernrike myrområder i de indre delene av landsdelen. Brede dalfører er spesielt karakteristiske for landsdelen. Disse finnes det flere av, de mektigste i sør er Gauldalen og Orkladalen og i nord Stjørdalen, Verdal, Ogndal, og Namdal. I områdene rundt Trondheimsfjorden fins noen av landets mest fruktbare jordbruksområder. Spesielt halvøya Frosta kan skryte av gunstig klima for jordbruk. Frosta er vel kjent for sin rike potet- og grønnsaksproduksjon.
=== Diverse fakta ===
Største øy: Hitra, 568,7 km² (Hitra)
Høyeste fjell: Storskrymten, 1985,3 moh (Oppdal, Sunndal i Møre og Romsdal, Lesja i Oppland)
Største innsjø: Snåsavatnet, 125,73 km² (Snåsa, Steinkjer)
Lengste elv: Namsen, 230 km (Røyrvik, Namsskogan, Grong, Overhalla, Namsos)
Største kommune (areal): Lierne, 2 961,7 km²
Minste kommune (areal): Ørland, 73,18 km²
Største kommune (folketall): Trondheim, 207 595
Minste kommune (folketall): Røyrvik, 459
== Næringsliv ==
Historisk viktige næringsveier i Trøndelag har vært jordbruk, skogbruk, bergverk og fiskeri. Trøndelag har en betydelig vann- og vindkraftproduksjon som understøtter kraftkrevende industri som Norske Skog Skogn, Holla Metall, Elkem Thamshavn og Washington Mills. Havbruket står for halvparten av Trøndelags eksportverdi; de to største oppdrettsselskapene er SalMar og SinkabergHansen, og det finnes en stor service- og rederinæring. Olje- og gassnæringen er også betydelig med Statoils driftsadministrasjon i Stjørdal og forskningssenter på Rotvoll som største oppdragsgivere. Mye av verkstedindustrien i Trøndelag er rettet mot havbruk og offshore, fremfor alt på Verdalsøra og Orkanger.
Trondheim er et sentrum for høyere utdannelse og huser det største lærestedet på landets største universitet, NTNU, og forskningsstiftelsen SINTEF. Mange teknologibedrifter innen bransjer som IT, olje og gass, mekanisk produksjon og produktutvikling, energi og miljø, helse, martime og marine næringer, og teknisk konsulentvirksomhet har sitt utspring fra disse miljøene, hvorav rundt 170 fortsatt var aktive i Trondheimsregionen i 2018, blant dem Nordic Semiconductor, Autronica, Q-Free, Kongsberg Seatex og Powel. Til sammen var det rundt 750 teknologibedrifter med over 12 000 ansatte i Trondheimsregionen.Varehandel, med Reitangruppen som største aktør, og offentlig og privat tjenesteyting har stor betydning for sysselsettingen.
Militær aktivitet angår for en stor del Ørland flystasjon og Værnes garnison samt Luftkrigsskolen i Trondheim.
Trøndelag har en verdiskapning på 103 mrd kroner i året (2006), 7,4 % av Norges totale verdiskapning. Bruttonasjonalprodukt per innbygger i landsdelen er 284 986 kroner, litt under landsgjennomsnittet på 336 667 kroner (2006).
== Historie ==
I jernalderen var Trøndelag oppdelt i flere fylker, av norrønt «fylki» som har en dobbel betydning, folk og hær. Gjennom lang tid utviklet det seg et rettsfellesskap gjennom sameksistens, men sikkert også kamp. I vikingtiden (ca. 850–1050) var Trøndelag oppdelt i åtte fylker: Skøynafylke, Øynafylke, Verdølafylke, Sparbyggjafylke, Stiordølafylke, Strindafylke, Gauldølafylke og Orkdølafylke, som sammen med Nordmørafylke og Namdalen hadde én felles lov – Frostatingsloven og ett felles ting, Frostatinget.Tingene gav samfunnet et preg av å være statlig med indre landefred – i motsetning til rene ættesamfunn. Da Harald Hårfagre inntok Trøndelag, så var det uten annen kamp enn mord på en stormann, og når Olav Tryggvason fikk drept helten Jarnskjegge fra Ørlandet under «blotet på Mære», så brøt det ikke ut borgerkrig. Imidlertid ble konflikten løst som erstatningssak på tinget. Hovedtinget i Trøndelag var Frostatinget, kalt slik fordi det hadde sete på «Loktu/Logtun» på Frosta.
I perioden etter Håkon Grjotgardsson (838–900) ble Trøndelag kontrollert av ladejarlene. Med sete på Lade i det østlige Trondheim var ladejarlene en sentral maktfaktor i datidens politiske landskap frem til ca. 1030.
=== Den romersk-katolske perioden ===
Embetet som erkebiskop i Nidaros ble opprettet i 1154. Han var direkte underlagt paven i Roma (Avignon 1303–1380). Nidaros katedralskole Schola Cathedralis Nidarosiensis ble grunnlagt samtidig i 1153/54.
Fransiskanerne fikk den opprinnelige Olavs-kirken, beliggende utgravd under det gamle rådhuset (Folkebiblioteket).
Det eldste klosteret er "Augustiner" Elgeseter-kloster. Benediktiner-ordenen var imidlertid også tidlig etablert på Nidarholm for munker, derav navnet Munkholmen. Bakke-kloster var nonnekloster for Benediktinerne.
Cistercienser-klosteret Tautra kloster på Frosta, "Monasterium sanctæ Mariæ de Tuta insula", klosteret etterfulgte Cistercienser klosteret Munkeby på Levanger.
Nidarosdomen sto ferdig i 1320.
=== Kalmarunionen; Slesvig-Holstein, Danmark, Norge og Sverige (1397–1523) ===
Kalmarunionen ble ledet av markgrever innenfor systemet til den tysk-romerske keisermakten. Margrete 1., Erik 1. av Pommern, og Christoffer 1. av Bayern var alle tre markgrever under den tysk-romerske keiseren.
Aslak Bolts jordebok opprettes ca. 1430 etter forbilde fra de Italienske bystater som register med rettslig troverdighet. Det betinget en stat el. som garantist, og det var Erkebispesetet i Nidaros. Derfor var det bla. maktpåliggende å ha aksept for egen mynt.
I 1444 gikk Erkebiskopen mot riksrådets flertall inn for "vinterligge" for Hanseatene i Bergen. Erkebispesetets skatteinntekter fra de nordlige landsdelene ble for en stor del betalt i fisk, og beslutningen medførte sikker inntekt i valuta. Beslutningen var ikke populær fordi Lybeckerne (Hanseatene) var oppfattet som selve arvefienden av oldenburgerne.
Utover 1400-tallet styrkes Danmarks stilling vesentlig og etter 1450 – konsolideres stillingen som den sterkere part i unionen. Den danske konge leder an først i kraft av status som markgreve vasall under den Tysk-Romerske keisermakten.
I 1534 er Steinvikholm slottsfestning på Skatval ferdigbygd. Den brukes som kanselli for riksrådet og etterhvert som tilfluktssted for Erkebiskopen frem til reformasjonen.
=== Reformasjonen i Trøndelag ===
Det oppsto en politisk maktkamp hvor adelen, med Inger Ottesdotter Rømer (fru Inger til Østrått) som en av frontfigurene, ble trukket over på kongemaktens side.
I 1537 ble Benediktinerklosteret på Munkholmen (Nidarholm) på direkte ordre fra general Johan Rantzau skutt i filler, av kanonene på de danske krigsskip som inntar Trondheimsfjorden. Dette innledet de videre krigshandlingene som etterhvert driver den katolske kirke ut av Trondheim for godt, og dermed hele landet. Alle klostre blir stengt. Den katolske kirke var nedkjempet, og makten kunne dermed plukkes som en overmoden frukt. Johan Rantzau hadde selv vært tilstede under Riksdagen i Worms og sett Martin Luther forsvare seg mot den tysk-romerske keiserens tiltale, kilde: "Danmark-Norges historie" bind III.
Den siste erkebiskopen, Olav Engelbrektson flyktet landet etter at eksiloppholdet på Steinvikholmen heller ikke ga trygghet lenger. Bispen hadde inntil det siste håpet på militær assistanse fra den tysk-romerske keiseren, men forgjeves.
=== Trøndelag i Danmark-Norge (1537–1660) ===
Steinvikholmen brenner i 1542, men blir gjenoppbygd og restaurert som rennessanseslott. Steinvikholmen blir sammen med Erkebispegården oppgradert til residensslott for Kongen og lensherren.
Jemtland og Herjedalen har i likhet med Hålogaland fra gammelt ligget i forbund med Trøndelag. Herjedalen hadde helt siden middelalderen ligget under Nidaros erkebispedømme, og frem til freden i Brømsebro vært en del av Trondhjems len. Jamtland hadde derimot en tid blitt kirkelig underlagt erkebiskopen i Uppsala.
Den Nordiske 7-årskrig (1563–1570) I 1564 under den nordiske syvårskrigen hadde den svenske kongen (Kong Erik XIV) for første gang nådd Trondheim via Jamtland under franskmannen Claude Collart s kommando. Steinvikholmen var under beleiring og svenskene behersket høydedraget over Singsaker ( omtrent der Kristiansten festning er i dag). Felttoget var ikke vellykket og resulterte ikke i noen varig makt. Ved freden i Stettin i 1570 var Jamtland igjen kirkelig underlagt Nidaros.I 1571 utnevner Fredrik II Ludvik Munk til lensherre over Trøndelag, Jamtland og Herjedalen. Han blir stattholder i 1577, men avsatt etter misnøye fra Trønderske bønder i 1583.
Kalmarkrigen (1611–13) I 1611 hadde riksråd Jens Bjelke iverksatt et felttog mot Jamtland. Felttoget var lite ærerikt for de trønderske styrkene. Troppene var dårlig organisert og det endte med tilbaketrekking.I 1613 beordret Christian IV at Steinvikholm slott skulle ødelegges.
En ny hærordning ble etablert i 1628. Trondhjemske regiment "De Nordenfjeldske Dragonregimenter", til offiserene ble det importert svenske halvblodshester, øvrige kavaleri ble forsynt med hester fra gårdene."Nordenfjeldske infanteri regiment"
Hannibalfeiden (1643–45) Trønderske soldater fra de Nordenfjeldske Dragonkompagnier inntok Frøsø skanse i 1644, og ble av jamtene mottatt som befriere. Danmark-Norge sin periode som den førende stormakt i Norden gikk mot slutten. Til tross for militær seier ble Jamtland og Herjedalen sammen med Halland, Gotland og Øsel avgitt til Sverige i 1645 ved freden i Brømsebro.Røros kobberverk ble etablert i 1644, året etter ble Røros grenseby (se ovenfor under freden i Brømsebro).
Bjelke/Krabbefeiden 1657–1660 Trønderske soldater erobret på nytt Jamtland og Herjedalen i 1657. Erobringen resulterte ikke i noen varig makt på tross av militære seire.
I 1658 ble Trøndelag avgitt til Sverige sammen med Nordmøre, Romsdal og Bohuslän som en følge av freden i Roskilde. Gjenerobringen av Trondhjems len fant sted i 1660, og freden i København stadfestet at regionen igjen var en del av Danmark-Norge.
En skal da huske at 2 000 menn helt ned i 15-årsalderen hadde blitt tvangsvervet til den svenske hæren, og sendt for å kjempe i svenskekongens kriger mot Polen og Brandenburg.
Kong Karl X Gustav hadde fryktet at trønderne skulle lykkes i å mobilisere mot den svenske okkupasjonen, og fant det derfor betimelig å holde en stor del av de stridbare mennene borte fra sine hjem. Det var bare rundt en tredjedel av de tjenestegjørende mennene som noensinne vendte tilbake hjem; noen av dem ble tvunget til å bosette seg i datidens svenskkontrollerte Estland, med bakgrunn i tankegangen om "splitt og hersk".
Et betydelig antall trønderske soldater tjenestegjorde allerede før freden i Roskilde i den dansk-norske hæren, som resultat av den svenske tvangsvervingen var et betydelig innhogg i den mannlige delen av befolkningen i landsdelen. Konsekvensene ble skrekkelige for den trønderske befolkningen; mange av gårdene hadde ikke nok folk til å gjennomføre høstingen, og hungersnød rammet flere steder. Hundrevis av mennesker sultet til døde, og langt flere ble rammet av sykdom.
Det tok mange år før Trøndelag igjen kunne reise seg fra tapene, og blant enkelte trønderske historikere er dette kjent som det trønderske folkemordet.En annen direkte effekt av at Trøndelag og Trondheim stadig var utsatt for krigshandlinger var minsket handel over Trondheim, og økt handel over Bergen. Fredrik III tok grep om handelspolitikken, og hanseatene fikk handelsforbud nord for Bergen. Kongemakten tok hånd om norgeshandelen og skatteinntektene herfra, og en betydelig andel ble igjen lagt over de Trondhjemske handelshus.
Skjønt det svenske styret var kortvarig (1658–1660), skulle det vise seg å ha stor betydning for den langsiktige utviklingen av Trøndelag. Det svenske styret hadde av flere grunner blitt oppfattet som ugunstig, bl.a. av en vesentlig skatteøkning. Okkupasjonen og gjenerobringen (1660) ble derfor også en slags svenneprøve på Trøndernes "nasjonale sinnelag" – dansk eller svensk.
Samme år som de Nordenfjeldske Dragonregimenter gjenerobret Trøndelag under Jørgen Bjelkes kommando, så gjorde Fredrik III statskupp og innførte kongelig enevelde.
Misnøyen med det svenskestyret i Trøndelag ble ved politisk kløkt utnyttet av Fredrik III, som forsto at trøndernes sinnelag var kritisk i forhold til konserveringen av den norske delen av den eneveldige unionsstaten.
Ove Bjelke deltok i kongehyllingen av Fredrik III i 1661. Begivenheten som er den andre i rekken, fant sted på nyutbygde Akershus festning.
=== Trøndelag i den eneveldige unionsstaten 1660–1814 ===
I siste halvdel av 1600-tallet var det stor innvandring til Trøndelag, hovedsakelig fra Slesvig-Holsten. Innvandrerne rekrutterte gjerne handelsstanden i byene, men også til befolkning på bygda. En annen innvandring som skjedde omtrent samtidig var importert arbeidskraft til den tiltakende gruveindustrien i Trøndelag.
Sommeren 1718 hadde kong Carl XII lykkes med å sette opp en helt ny og angrepsklar hærstyrke bestående av styrker fra Viborg, Tavastehus, Åland, Norrbotten samt de Norrlandske og Jamtlandske regimenter; 7000 kavaleri og 3000 infanteri, til sammen 10 000 tropper under Carl Gustaf Armfeldts ledelse. Felttoget startet i Duved 21. august 1718, målet var å innta Trondheim i løpet av seks uker. Angrepet endte i et tilbaketog for svenskene hvor ca. 3 000 soldater døde i Tydalsfjellene.
Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS) ble stiftet i Trondheim i 1760, først under navnet "det Throndhiemske selskab"
Trøndelag ble i 1804 delt opp i Søndre Trondhjems amt og Nordre Trondhjems amt.
== Kultur ==
Adresseavisen utkommer i Trondheim, og er landets eldste dagsavis.
Fylket har to offentlige teaterhus, Trøndelag Teater i Trondheim og Turnéteatret i Trøndelag med base i Verdal. Andre teaterhus er Teaterhuset Avant Garden i Trondheim.
Studentersamfundet i Trondheim arrangerer kulturfestivalen UKA annethvert år ifra året 1917.
Olavsfestdagene i Trondheim og Norsk revyfestival på Høylandet er blant fylkets største kulturfestivaler.
Fylket er kjent for friluftsteatre eller spel med historiske motiv. Det mest kjente spelet er Spelet om Heilag Olav som framføres på Stiklestad hvert år siden 1954. Dette skildrer Olav Haraldsons siste dager. Andre friluftsspel er Korsvikaspelet som omhandler dramaet rundt Olav Tryggvasons ankomst og Håkon jarls død på Rimol. Olav Engelbrektsson er en friluftsopera-forestilling som spilles hvert år på Steinvikholmen og handler om dramatikken under reformasjonen. Elden som spilles på Røros handler om Karolinernes dødsmarsj i Trøndelag.
=== Mat og drikke ===
Sodd er ofte blitt kalt "nasjonalretten" i Trøndelag, og er en klar suppe med kjøttboller, poteter, gulrot og kjøtterninger. Til tilbehør serveres gjerne skjenning eller annet flatbrød og ingefærøl.
=== Musikk ===
Musikalske tradisjoner står sterkt i Trøndelag, og landsdelen kan skilte med en rekke kjente utøvere av både folkemusikk, rock, klassisk musikk, pop og jazzmusikk. Folkemusikktradisjonen kjennetegnes ved at musikken fra Trøndelag er litt mindre sentimental enn i andre deler av Norge. svært mange av Norges jazzmusikere er fostret på den verdenskjente jazzlinja på Musikkonservatoriet i Trondheim, og regionen har et unikt klassisk musikkmiljø som evner å samarbeide på tvers av sjangere.
Mest kjent er nok likevel trønderrock. Et særtrekk ved trønderske band er at de i mange tilfeller synger på sin lokale dialekt innenfor et tradisjonelt rammeverk av rock, fremfor å synge på engelsk eller normalnorsk.
Kjente pop og rockeartister fra Trøndelag inkluderer:
Gerd og Otto
Sven Nyhus Spellmann fra Røros
Asmund Bjørken Spellmann og jazzmusiker fra Verdal
Arnsteins gammeldansorkester fra Selbu.
Stein Ingebrigtsen – pop/rock artist fra Namsos
Prudence - tidlig rockeband fra Namsos som var forbilder for mange av de senere norske rockeartistene.
Hans Rotmo og Vømmøl Spellmannslag.
Åge Aleksandersen – sanger i Prudence som ble langt mer kjent for sin solokarriere.
Terje Tysland – gitarist i Prudence, som fulgte Åge Aleksandersens eksempel
Knutsen & Ludvigsen
The Kids – band som med Dag Ingebrigtsen i front toppet alle norske lister med «Forelska i Lærer'n» høsten 1980.
TNT – Heavy rock-band fra Trondheim
Stage Dolls Heavy rock band
D.D.E. – Namsosgruppe og Norges mestselgende band nasjonalt sett.
Ida Jenshus -Folkrock/countryartist fra Steinkjer
Chand Torsvik – Trønderrocker fra Namsos
DumDum Boys – rockeband fra Trondheim
Tre Små Kinesere Trondheims-band med Ulf Risnes som frontfigur.
Motorpsycho – Trondheimsband som også er kjent internasjonalt.
Askil Holm – Namsosmusiker med band- og solokarr]]iere.
JohnDoe – band med fotfeste i Trondheim.
Paul Okkenhaug – komponist i fra Levanger
Gåte, som rocket opp gammel norsk folkemusikk
Astrid Smeplass - popartist fra Rennebu.Det finnes en rekke større og mindre rockfestivaler i Trøndelag, blant dem er Namsos rockfestival, Råttistock, Risrock, Frøyafestivalen og Steinkjerfestivalen.
Det er også i Trøndelag det som sannsynligvis er verdens lengstlevende pop- og rock konkurranse arrangeres, Trøndersk mesterskap i pop og rock. Arrangementet har blitt holdt uavbrutt siden 1962, og feiret 50-årsjubileum i 2011.
Rock City i Namsos. Kultursenteret skal være et samarbeid mellom Namsos og Trondheim, og inkluderer bl.a. opprettelsen av et nasjonalt rockemuseum. I 2010 åpnet det nasjonale senteret for pop og Rock, Rockheim på Brattøra i Trondheim.
Kjente trønderske klassiske utøvere og komponister inkluderer:
Luftforsvarets musikkorps
Trondheim Symfoniorkester
TrondheimSolistene
Arve Tellefsen
Nidarosdomens Guttekor
== Transport ==
Størenbanen åpnet i 1864 mellom Trondheim og Støren og var første jernbanestrekning i Trøndelag
Rørosbanen åpnet i 1877 og var Norges første stamjernbanestrekning.
Meråkerbanen åpnet i 1881, mellom Trondheim og Storlien med videre forbindelse til Östersund og Stockholm.
Thamshavnbanen åpnet 1908 mellom Thamshavn på Orkanger og Løkken Verk i Meldal. Den var Norges første elektriske jenbane. Persontrafikken ble nedlagt i 1963, kistransporten fra gruvene på Løkken i 1974, siden 1983 museumsjernbane.
Dovrebanen åpnet i 1921, og ble alternativ stambane mellom Trondheim og Oslo. (elektrifisert i 1970)
Nordlandsbanen fra Hell til Bodø, åpnet etappevis og var ferdig til Bodø i 1962.
Namsosbanen, fra Grong til Namsos, nedlagt.
Lokaltog mellom Trondheim, Trondheim lufthavn, Værnes og Steinkjer går hver time.
Hovedflyplassen i Trøndelag er Trondheim lufthavn, Værnes, en internasjonal lufthavn lokalisert i Stjørdal kommune.
Regionale flyplasser finnes i Namsos, Røros, Rørvik og Ørland.
Ferge to steder over Trondheimsfjorden fra Flakk til Rørvik og fra Valset til Brekstad.
Kystekspressen Trondheim – Kristiansund.
Hurtigruten stopper i Trondheim og Rørvik.
E6 går fra sør til nord i regionen, og passerer gjennom de fleste større byene.
E14 starter i Stjørdal og går til Sundsvall i Sverige.
E39 starter sør for Trondheim og går sørvest til Møre og Romsdal.
Fylkesvei 17 starter nord for Steinkjer og går langs kysten nordover til Bodø.
Riksvei 3 sørover gjennom Østerdalen starter i Rennebu.
== Politikk ==
=== Myndigheter ===
Trøndelag fylkeskommune har sete i Steinkjer, der rådmannsfunksjonen er lagt. Ordførerfunksjonen er lagt til Trondheim.Fylkestinget er fylkeskommunens øverste politiske organ. Etter valget i 2019 vil fylkestinget bestå av 59 medlemmer.
Fylkeskommunens administrative ledelse består av fylkesrådmann, assisterende fylkesrådmann og fem fylkesdirektører som styrer hver sine fagfelt: utdanning, kultur og folkehelse, plan og næring, samferdsel, samt økonomi og digitalisering.
=== Stortingsvalg 2021 ===
Valgresultat ved Stortingsvalget 2021 i Trøndelag:
=== Stortingsvalget 2017 ===
Ved stortingsvalget 2017 var det 334 024 stemmeberettigede velgere i Trøndelag, som utgjorde 8,9 % av den nasjonale velgermassen. Det ble avgitt 261 846 stemmer totalt. Valgdeltagelsen var dermed 78,4 %. Det ble avgitt 260 214 godkjente stemmer, 1 632 blanke stemmer og 546 stemmer som ble forkastet. Tabellen viser stemmefordelingen:
=== Stortingsvalget 2013 ===
Regionale valgresultater ved stortingsvalget i 2013:
Fylkesvise valgresultater og resultat for landsdelen samlet:
Trøndelags 15 stortingsrepresentanter ble for perioden 2013–2017 fordelt slik på partiene:
=== Lokalpolitikk ===
Etter kommunestyrevalget i 2011 bor 68,5 % av innbyggerne i Trøndelag i en kommune med ordfører fra Arbeiderpartiet (jfr. tabelloversikten Norges kommuner).
Sør-Trøndelag fylkeskommune styres i perioden 2011-2015 av en koalisjon av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti.
Nord-Trøndelag fylkeskommune styres av en koalisjon av Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, og har en parlamentaristisk styringsform.
=== Sammenslåing av fylkene ===
27. april 2016 vedtok de to fylkestingene å søke om å slå de to fylkene Nord- og Sør-Trøndelag sammen til ett fylke. Dette ble enstemmig vedtatt av Stortinget 8. juni 2016. Trøndelag fylke ble etablert 1. januar 2018 og er Norges tredje største i areal og femte største i antall innbyggere.De 78 representantene som i 2015 ble innvalgt i de to fylkestingene ble automatisk overført til det nye fylkestinget fra januar 2018. Fra og med fylkestingsvalget i 2019 velges kun 59 medlemmer inn i fylkestinget.
Rindal kommune ble overført fra Møre og Romsdal til Trøndelag i 2019, og i 2020 ble Halsa kommune overført fra samme fylke til Trøndelag, og inngår i nye Heim kommune.
== Distrikter i Trøndelag ==
Namdalen
Fosen
Innherred
Stjørdalen
Trondheimsregionen
Gauldalen
Orkdalsregionen
== Byer og tettsteder ==
=== Tettsteder i Trøndelag ===
Nedenfor angis de største av de totalt 106 tettstedene i Trøndelag, rangert etter innbyggertall 1. januar 2022(kommune i parentes):
Trondheim – 194 860 (Trondheim)
Stjørdalshalsen – 13 378 (Stjørdal)
Steinkjer – 12 887 (Steinkjer)
Levanger – 10 384 (Levanger)
Namsos – 8 307 (Namsos)
Verdalsøra – 8 535 (Verdal)
Orkanger/Fannrem – 8 890 (Orkland)
Malvik – 7 150 (Malvik 6 382, Trondheim 768)
Melhus – 6 957 (Melhus)
Hommelvik – 5 800 (Malvik)
Oppdal – 4 390 (Oppdal)
Røros – 3 836 (Røros)
Klæbu – 3 424 (Trondheim)
Rørvik – 3 385 (Nærøysund)
Buvika/Ilhaugen – 3 157 (Skaun)
Kyrksæterøra – 2 484 (Heim)
Støren – 2 306 (Midtre Gauldal)
Brekstad – 2 381 (Ørland)
Skogn – 1 960 (Levanger)
Kolvereid – 1 728 (Nærøysund)
=== Byer i Trøndelag ===
Disse 10 stedene har bystatus, Røros har valgt å presentere seg som bergstad.
Trondheim (Trondheim)
Steinkjer (Steinkjer)
Stjørdalshalsen (Stjørdal)
Levanger (Levanger)
Namsos (Namsos)
Verdalsøra (Verdal)
Orkanger (Orkland)
Rørvik (Nærøysund)
Brekstad (Ørland)
Kolvereid (Nærøysund)
== Kommuner i Trøndelag ==
Den 1. januar 2020 ble antall kommuner i Trøndelag redusert fra 48 til 38. De er:
== Se også ==
Nordenfjells
Midt-Norge
== Referanser ==
== Litteratur ==
Jørn Sandnes (1971). Ødetid og gjenreisning : Trøndsk busetningshistorie ca. 1200–1600. Universitetsforlaget.
Per Sveaas Andersen (1977). Samlingen av Norge og kristningen av landet : 800–1130. Universitetsforlaget. ISBN 8200024121.
Olav Skevik (1997). Folk og fylker i fjerne tider : Inntrøndelags historie før 1600. Nord-Trøndelag fylkeskommune. ISBN 8291316287.
Harald A. Nissen (2000). Trøndelagsbibliografien : Oversikt over nyere litteratur som tematisk behandler Trøndelag i en historisk sammenheng. Trondheim og Steinkjer: Sør- og Nord-Trøndelag fylkeskommuner.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Trøndelag – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Trøndelag hos Wikivoyage | | altkart = Norway Counties Trøndelag Position.svg | 7,606 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heimdal_(tettsted) | 2023-02-04 | Heimdal (tettsted) | ['Kategori:10,3°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Heimdal (bydel)', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Strøk i Trondheim', 'Kategori:Tidligere tettsteder i Trøndelag'] | Se også Heimdal (bydel) om den administrative bydelen og Heimdall for Odins sønnHeimdal er et strøk i bydelen Heimdal i Trondheim; rundt 11 kilometer sør for Trondheim sentrum. Heimdal vokste frem som stasjonsby etter at Dovrebanen ble åpnet, og var kommunesenter for de tidligere herredene Tiller og Leinstrand. Kommunegrensa fulgte jernbanelinja tvers igjennom Heimdal. Stasjonsbyen var tidligere eget tettsted, men har blitt det av tettstedet Trondheim. Heimdal har beholdt sine sentrumsfunksjoner og flere store virksomheter har sine hovedkontorer her.
På 1980-tallet ble Tillerbyen (opprinnelig kalt Heimdalsbyen), to kilometer øst for Heimdal sentrum, planlagt som et avlastningssentrum for Midtbyen i Trondheim. Det er derfor anlagt flere store boligfelter, skoler, kjøpesentra og andre virksomheter i Tillerbyen, som er skilt fra Heimdal sentrum av den sterkt trafikkerte E6.
| Se også Heimdal (bydel) om den administrative bydelen og Heimdall for Odins sønnHeimdal er et strøk i bydelen Heimdal i Trondheim; rundt 11 kilometer sør for Trondheim sentrum. Heimdal vokste frem som stasjonsby etter at Dovrebanen ble åpnet, og var kommunesenter for de tidligere herredene Tiller og Leinstrand. Kommunegrensa fulgte jernbanelinja tvers igjennom Heimdal. Stasjonsbyen var tidligere eget tettsted, men har blitt det av tettstedet Trondheim. Heimdal har beholdt sine sentrumsfunksjoner og flere store virksomheter har sine hovedkontorer her.
På 1980-tallet ble Tillerbyen (opprinnelig kalt Heimdalsbyen), to kilometer øst for Heimdal sentrum, planlagt som et avlastningssentrum for Midtbyen i Trondheim. Det er derfor anlagt flere store boligfelter, skoler, kjøpesentra og andre virksomheter i Tillerbyen, som er skilt fra Heimdal sentrum av den sterkt trafikkerte E6.
== Samferdsel ==
Heimdal stasjon, som nå er ubetjent, er stoppested for lokaltog på Trønderbanen, med forbindelser til Værnes og Steinkjer. Heimdal er endestasjon for «Nabotåget» til Östersund, og stoppested for Dovrebanen til Oslo. Stasjonen er også et viktig knutepunkt for busstrafikken mot sør og vest.
I 1935 ble det anlagt en flyplass på Heimdalsmyrene. Arbeidet stoppet opp i 1940.
== Næringsliv ==
På Heggstadmoen er det funnet plass til flere bedrifter, bl.a Tine meierier, Coca-Cola, Fretex. I tillegg har Trondheim Renholdsverk et stort sorteringsanlegg for avfall her. Avfall som ikke kan materialgjenvinnes blir sendt til Statkraft Varme i Tillerbyen, som forsyner store deler av Trondheim med fjernvarme.
== Annet ==
Dagens døveskole i Trondheim ligger ved Heimdal. Skolen bærer navnet A.C. Møller skole og er en del av Møller kompetansesenter. Heimdal har som den eneste av Trondheims bydeler sin egen vennskapsby, nemlig Keren i Eritrea.
== Galleri ==
== Referanser == | Heimdal er et strøk i bydelen Heimdal i Trondheim; rundt 11 kilometer sør for Trondheim sentrum. Heimdal vokste frem som stasjonsby etter at Dovrebanen ble åpnet, og var kommunesenter for de tidligere herredene Tiller og Leinstrand. | 7,607 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nidarosdomen | 2023-02-04 | Nidarosdomen | ['Kategori:10,3°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bispedømme hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor byggeår mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor område hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor periode,arkitekturstil forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Basilikaer i Norge', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Katolske valfartsmål', 'Kategori:Kirkebranner i Norge', 'Kategori:Korskirker i Norge', 'Kategori:Kulturminner i Trondheim', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Midtbyen (Trondheim)', 'Kategori:Nidaros erkebispedømme', 'Kategori:Nidarosdomen', 'Kategori:Norske middelalderkirker i stein', 'Kategori:Romanske kirker i Norge', 'Kategori:Severdigheter i Trondheim', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Valgkirker i 1814'] | Nidarosdomen, egentlig Nidaros domkirke, i Trondheim er Norges mest sentrale kirke i kraft å være Olav den helliges gravkirke. Den er i dag en luthersk domkirke og menighetskirke og betraktes som Norges nasjonalhelligdom. I den norske Grunnloven av 1814 ble det slått fast at Kongeriket Norges regent skal krones i Trondheim. Nidarosdomen ble sist benyttet som kroningskirke i 1906, da Haakon VII ble kronet. Etter at Stortinget i 1908 avskaffet kroningsseremonien, har kirken vært brukt til signing av kong Olav (1958) og kong Harald og dronning Sonja (1991). De norske kronregaliene har vært oppbevart i kirken og er nå utstilt i Erkebispegården like ved.
Kirken ble påbegynt cirka 1070. Den er blitt utsatt for en rekke store branner og restaureringer. Det største arbeidet må være gjenoppbyggingen av skipet, som hadde stått som en takløs ruin i nesten fire hundre år etter brannen i 1531. Nidaros domkirkes restaureringsarbeider startet i 1869, og den siste statuen på vestfronten ble satt opp i 1983.
Fram til reformasjonen i 1537 hadde kirken også det høystemte tilnavnet «Cor Norvegiae» (Norges hjerte), fordi St. Olavs skrin var plassert bak høyalteret. Et vanligere navn var Kristkirken i Nidaros; selv om kirken var sterkt knyttet til Hellig Olav, var den ikke viet til ham, men til den hellige treenighet.
| Nidarosdomen, egentlig Nidaros domkirke, i Trondheim er Norges mest sentrale kirke i kraft å være Olav den helliges gravkirke. Den er i dag en luthersk domkirke og menighetskirke og betraktes som Norges nasjonalhelligdom. I den norske Grunnloven av 1814 ble det slått fast at Kongeriket Norges regent skal krones i Trondheim. Nidarosdomen ble sist benyttet som kroningskirke i 1906, da Haakon VII ble kronet. Etter at Stortinget i 1908 avskaffet kroningsseremonien, har kirken vært brukt til signing av kong Olav (1958) og kong Harald og dronning Sonja (1991). De norske kronregaliene har vært oppbevart i kirken og er nå utstilt i Erkebispegården like ved.
Kirken ble påbegynt cirka 1070. Den er blitt utsatt for en rekke store branner og restaureringer. Det største arbeidet må være gjenoppbyggingen av skipet, som hadde stått som en takløs ruin i nesten fire hundre år etter brannen i 1531. Nidaros domkirkes restaureringsarbeider startet i 1869, og den siste statuen på vestfronten ble satt opp i 1983.
Fram til reformasjonen i 1537 hadde kirken også det høystemte tilnavnet «Cor Norvegiae» (Norges hjerte), fordi St. Olavs skrin var plassert bak høyalteret. Et vanligere navn var Kristkirken i Nidaros; selv om kirken var sterkt knyttet til Hellig Olav, var den ikke viet til ham, men til den hellige treenighet.
== Kirken i middelalderen ==
Kirken og Olavs grav ble et viktig pilegrimsmål for hele Nord-Europa, skjønt det også er belagt at det kom pilegrimer fra mange andre deler av den kristne verden. I middelalderen var Nidarosdomen katedral for en katolsk erkebiskop (før 1153: biskop), og erkebispedømmet Nidaros' kirkeprovins omfattet suffraganbispedømmer i hele Norge og på daværende eller tidligere norske skattland. Ansvaret for Domkirkens korbønn ble ivaretatt av augustinerkorherrene og av sekulargeistligheten, ved at disse to kategorier innen presteskapet utgjorde hver sin halvpart av domherrene. Augustinerkorherrene hadde sitt kloster på Helgeseter, på den annen side av Nidelven.
Erkebispegården, som var erkebiskopens residens, ble lagt umiddelbart sør for kirken.
== Etter reformasjonen ==
Etter reformasjonen fortsatte kirken som domkirke i Trondhjems stift for den lutherske superintendent, som erstattet biskopen. Fra 1578 ble kirken menighetskirke for et luthersk kirkesogn – Nidaros Domkirkes menighet – og er det fremdeles. Superintendent-embetet fikk tilbake biskops tittel i 1660 i det lutherske bispedømmet, men den lutherske biskop hadde ikke erkebiskops rang og var heller ikke primas. Kongen i København var kirkens overhode, og Trondheim var ikke lenger Norges kirkelige hovedstad.
Nidarosdomen er en katedral i europeisk sammenheng, selv om den i størrelse ikke kan måle seg med de største og prektigste katedralene i Frankrike, Tyskland og England. Av de middelalderske bispekirkene i den norske kirkeprovins er det ellers bare Stavanger domkirke og Magnuskatedralen på Orknøyene som har overlevd. Katedralen i Bergen er nesten helt forsvunnet, og Hallvardskatedralen i Oslo og domkirken på Hamar er det bare ruiner igjen av. Nidarosdomen er også den eneste kirken i Norge som har en fullt utviklet gotisk basilikaform med strebebuer.Til forskjell fra alle andre lutherske kirkesogn i Norge er det bygningsmessige ansvar ikke et kommunalt ansvar, men fra 1869 ivaretatt over statsbudsjettet, med etableringen av bygghytten Nidaros domkirkes restaureringsarbeider.
== Stedsvalg knyttet til Olav den hellige ==
Nidarosdomen er bygget over det antatt første midlertidige gravstedet for Olav Haraldsson, som ble drept i slaget ved Stiklestad i 1030. Han ble først lagt i en sandmæl ved Nidelven litt ovenfor Trondheimskaupangen, angivelig der koret i Nidarosdomen er i dag. Dette er imidlertid diskutert; en mulig alternativ plassering er på mælen ovenfor Olavskilden ved Hadrians plass ved Nidelven. Vannet fra kilden er i nyere tid ført ned til stedet der den i dag kan sees. Snorre Sturlason beretter inngående om de jærtegn som hadde funnet sted med kongens hellige levninger: En herlig duft strømmet fra hans legeme. Han var rød i kinnene som om han nettopp hadde sovnet. Han ble – etter noen måneder – flyttet, men fire år etter helligkåringen 3. august 1031 ble han flyttet tilbake til et kapell som etterhvert vokste og ble Nidarosdomen.
== Nidarosdomen reiser seg, Norge blir egen kirkeprovins ==
Omkring 1070 lot kong Olav Kyrre bygge en større Kristkirke. Den var av stein og stod ferdig om lag i 1090. Olavsskrinet med Hellig-Olavs legeme stod på høyalteret i Kristkirken.Det var Olavs helgenstatus som gjorde at pilegrimer flokket til Nidaros. Helgenkongens grav ble en vekstfaktor for byen og gjorde den til det selvfølgelige sete for en biskop nordenfjells. I 1152/53 ble bispesetet i Nidaros opphøyd til erkebispesete og metropolitansete for den nyopprettede norske kirkeprovins. De to første erkebiskopene, Jon og Øystein, satte i gang et stort byggeprosjekt for å gjøre Kristkirken større. De nye delene ble bygd i anglonormannisk romansk stil.I 1183 kom erkebiskop Øystein hjem fra England. Byggestilen ble lagt om til unggotikk. Kirken sto antakelig ferdig omkring år 1300.Ved reformasjonen forsvant både den norske katolske kirke og dens erkebiskop.
== Beskrivelse og bygningshistorie ==
Kirken er bygget etappevis over en lang periode. Slik den står nå, er den en restaurert og i store stykker rekonstruert utgave av den tredje kirken som ble reist på stedet.
=== Bygningshistorie i middelalderen ===
Opprinnelig ble det reist en trekirke, nærmest et kapell, over helgenkongens opprinnelige hvilested (allerede på 1030-tallet). Etter få år ble den erstattet med en lang steinkirke. Av den er det i dag lite eller intet igjen, men fundamenter kan lett identifiseres under gulvnivå.Mot midten av 1100-tallet begynte byggingen av den kirken som står i dag. Den består av følgende deler:
Langkoret med tårn, 1220–1240
Tverrskipet, 1140–1180
Kapittelhuset, 1170–1180
Oktogonen, 1183–1210
Skipet med Vestfronten, 1248–1320Kirken ble flere ganger herjet av brann i middelalderen, noe som førte til reparasjoner og av og til nybygg. Den brant i 1328, 1432, 1451 (antagelig), og i 1531. Kirken brant også etter reformasjonen: Under bybrannen i 1708 brant hele katedralen, unntatt steinmurene. Kirken brant på nytt i 1719 etter lynnedslag.
=== Restaurering i nyere tid ===
En stor restaurering av katedralen begynte i 1869. Oppdraget ble gitt til arkitekten H.E. Schirmer. I perioden 1869–1871 ledet han restaureringen av kapittelhuset. Det ble reist kritikk mot Schirmer fordi han tok seg for store kunstneriske friheter i restaureringsarbeidet og hans kontrakt ble ikke fornyet. I 1872 overtok arkitekt Christian Christie arbeidet.Det ble seinere vedtatt å gjenreise skipet og vestfronten. Fra 1908 ble arbeidet ledet av arkitekt Olaf Nordhagen. På det meste arbeidet det 90 mann ved restaureringsarbeidene, derav 50 steinhoggere. Skipet sto ferdig i 1930, og etter å ha fått sitt forslag til utforming av vestfronten godkjent, tok arkitekt Helge Thiis over arbeidet samme år. Vestfronten med de to vesttårnene var ferdig i 1965, og siste statue på vestfronten ble satt opp i 1983.
Først i 2001 ble restaureringsarbeidene offisielt «avsluttet». Men restaurering av restaureringen er i gang: utskifting av dårlig stein og forsterkning av svake punkter pågår fortsatt, etter en restaureringsplan – utarbeidet i 1998 ved Øivind Lunde og Per Storemyr – for perioden 1999–2019.
=== De enkelte deler ===
==== Koret ====
Koret ble bygget i to perioder; den første fra 1140 til slutten av 1180-åra, den andre fra omkring 1200. Noen mener at kirken først ble påbegynt etter at Nidaros var blitt erkebispesete i 1152. Koret er i gotik og viser stor likhet med Lincolnkatedralen i England. Bygghytta i Nidaros er trolig gjennom hele 1200-tallet blitt forsynt med håndverkere herfra.
Koret ble skjønnsomt reparert etter brannen i 1328. Det ble gjort enkelte forsøk på reparasjoner av tårnet og koret etter en ny brann i 1531. I 1708 brant hele katedralen, unntatt de ytre murveggene. Den brant igjen i 1719 som følge av et lynnedslag, og da restaureringsarbeidene tok til i 1869, var tårnet et lappverk av ulike nødreparasjoner, og hvelvene i koret hadde rast sammen.
==== Tverrskipet ====
Tverrskipet er romansk i stilen. Det er to sidekapell i tverrskipet.
Kapellet på sørsida kalles Johanneskapellet. En innskrift viser at det ble innviet av erkebiskop Øystein Erlendsson i 1161 – den eneste innskrift i kirken med et årstall som kan brukes til datering. Den latinske innskriften forteller at kapellet ble innviet 26. november 1161 til både Døperen Johannes, den hellige Vincent av Zaragoza og den hellige pave Sylvester. Dette knippet av helgener var et klart og sterkt programmatisk utsagn fra erkebiskopens side om kirkens selvstendighetsambisjoner. Den hellige Johannes Døperen ble myrdet av den urettferdige konge Herodes Antipas, den hellige Vincens ble torturert i hjel av en annen myndighetsperson, den romerske guvernør Dacian i Spania, som gjorde sitt ytterste for å utrydde kristendommen. Om den hellige Sylvester er det nødvendig å kjenne til (den feilaktige, men i middelalderen alminnelig aksepterte) historien om Den konstantinske skjenkelse (Donatio Constantina): Den hevdet at keiser Konstantin overdro til pave Sylvester og hans etterkommere primatet over de store kirkelige patriarkater, men også den verdslige makt og myndighet over byen Roma og alle italienske eller vestlige regioner med tilhørende provinser, byer og steder. Dermed ble middelalderpavenes herskerkrav underbygd.
Ved denne dedikasjonen av det første ferdigstilte kapell i den nye Kristkirken under bygging markerte erkebiskopen overfor den norske kongemakt at den verdslige makt, som stadig hadde latt troens mennesker lide, ville gjøre rett i fullt ut å anerkjenne Kirkens selvstendighet og rettmessige stilling.
Kapellet i den nordre tverrskipsarmen – lektoriet – ble fullført omkring 1130–1150.Tverrskipene ble noe modifisert i retning av gotikk for å tilpasse dem til det tilbygde koret, og de viser interessante overgangsformer mellom romansk og gotisk arkitektur.
==== Kvinnenes Minnekapell i lektoriet, Nordre tverrskip ====
Etter andre verdenskrig ønsket Norske Kvinners Nasjonalråd å hedre de norske kvinnene som hadde mistet livet som følge av okkupasjonen. Etter å ha vurdert ulike alternativer, besluttet Rådet å innrede et av de tomme kapellene i Nidarosdomen. Valget falt på lektoriet i Nordre tverrskip. Den 6. desember 1952 startet Nasjonalrådet en innsamlingsaksjon for å finansiere minnekapellet. I desember året etter ble pengeinnsamlingen avsluttet med en matiné. Til sammen lyktes Nasjonalrådet å samle inn 52 000 kroner, som i sin helhet ble brukt til innredningen av lektoriet i Domen. Kunstneren Asbjørg Borgfelt fikk oppdraget med å utsmykke kapellets alter. Hun modellerte et alterfrontal bestående av ti relieffer utført i forgylt bronse. Videre ble det innkjøpt et krusifiks laget i Limoges på 1400-tallet, og selve alteret ble bygget i grå og hvit Fauske-marmor. Det ble bestilt puter i blått vevet stoff, og Bærum Kvinneråd skjenket en alterduk med broderte, brennende hjerter i hvitt og gyldne toner. Lysestakene til alteret ble tegnet av domkirkearkitekten. Kapellet ble utstyrt med en minneplate med påskriften Dette kapell er viet minnet om de kvinner og menn som ofret sitt liv for fedrelandet 1940-1945. Nasjonalrådet hadde under innsamlingen opprettet en Givernes bok som viste hvem som hadde bidratt til å realisere minnesmerket. Det ble også laget en annen bok, den såkalte Gylne boken, der navnene på 11 000 falne ble oppført. Dette skrivearbeidet påtok en frivillig ved navn Herman Matzow seg. Begge bøkene ble bundet inn i pergament dekorert med gullskrift og blå emaljerammer, og lagt til forvaring i minnekapellet. Kapellet ble innviet den 26. februar 1957.
==== Samisk alter i Søndre tverrskip ====
På Samefolkets dag, 6. februar 2017, innvies et samisk alter i Nidarosdomen. Innvielsen skjer under en gudstjeneste som inngår i markeringen av Tråante 2017 (100-årsjubileet for samenes første landsmøte). Utsmykkingen har fått plass i Søndre tverrskip, til siden for Johanneskapellet. Alteret er utformet av kunstneren Folke Fjällström, som vant en utsmykkingskonkurranse om oppdraget i mars 2015. Alteret er laget i oljet bjørk, prydet med samisk ornamentikk. Midt på alteret står en treskulptur som er 85 cm høy. Hele alteret har en høyde på 2,35 meter.
==== Kapittelhuset ====
Kapittelhuset ligger som et frittstående tilbygg på nordsiden av koret; bygd som en miniatyrkirke med kor, tverrskip og skip. Utvendig er det helt romansk, med tykke murer og rundbuete vinduer. Men innvendig har det spissbuer i hvelvene. Kapittelhuset er etter nordiske forhold et uvanlig tidlig eksempel på det forestående stilskiftet. Det omtales også som Mariakapellet.
==== Oktogonen ====
Oktogonen er den åttekantede avslutningen av kirken mot øst. Fischer mener at biskop Øystein (Erlendsson) fikk ideen til denne uvanlige koravslutningen i sitt eksil i England i 1180–83. Ved Canterburykatedralen var et martyrium for Thomas Becket under oppføring på denne tida, og dette kan ha gitt en impuls til oktogonen. Den kan også ha vært inspirert av strukturen rundt Jesu grav i Gravkirken i Jerusalem, eller av Aachenkatedralen. Øystein Ekroll sier at rotunden i gravkirken og oktogonen har nøyaktig samme utvendige diameter. Mange hadde besøkt Jerusalem, blant annet Sigurd Jorsalfare, og oktogonen er eksempel på internasjonal påvirkning. Ekroll tror at den åttekantede Klippedomen, som etter det første korstog ble brukt som kirke og oppfattet som etterfølger til det jødiske tempelet - «Templum Domini», har blitt kombinert med rotunden i gravkirken. Salomos tempel ble i middelalderen vanligvis fremstilt som en oktogonal bygning.
Innvendig har oktogonen en blindarkade – dvs. en dekorativ buegang som springer fram i relieff på hel vegg – med spissbuer med blondeutsmykning og kapitéler med bladutsmykning. Utvendig dominerer figurative utsmykninger – dyrekropper, menneskemasker og bladverk. Et par mannshoder i naturalistisk stil finnes bevart.
Hensikten med denne utfomingen var å skape et ambulatorium, en koromgang, for de mange pilegrimer som slik kunne komme nær opptil Olavsskrinet, som var anbragt på høyalteret. På sin gang rundt høyalteret kom pilegrimene også til en brønn inkorporert i sørøstveggen, over kirkens olavskilde.Mye tyder på at det under arbeidet med oktogonen utover på 1200-tallet oppsto en egen steinhoggerskole i Nidaros, med figurframstillinger som det hverken i Frankrike eller England finnes direkte forbilder for.Etter brannen i 1328 ble det utført omfattende reparasjonsarbeider inne i oktogonen. Det ble også oppført en gjennombrutt skillevegg (screen) ut mot koret. Denne ble vakkert restaurert under erkebiskop Erik Walkendorf mellom 1510 og 1521, det siste arbeidet som ble utført på Nidarosdomen før forfallet satte inn i etterreformatorisk tid. Ettersom denne delen av kirken tok mindre skade av seinere branner, framstår oktogonen i dag som den mest autentiske delen av Nidarosdomen.
==== Skipet med Vestfronten ====
Skipet utgjorde en storstilt utvidelse av kirken da det ble påbegynt under erkebiskop Sigurd Erlendsson i 1248. Stilen karakteriseres som høygotikk, med klare engelske forbilder. Blant annet kan englerelieffene på buegangene referere til «englekoret» i Lincolnkatedralen og til Westminster Abbey, som ble påbegynt i 1245. I løpet av 1700-tallet raste hvelvene i skipet sammen, slik at bare en del av ytterveggene sto igjen midt på 1800-tallet.På 1800-tallet var Vestfronten svært redusert og ødelagt. Bare fem av de opprinnelig 30–40 statuene var i behold. Det var derfor stor tvil om hvordan veggen kunne ha sett ut i middelalderen. En tegning av Jacob Maschius fra 1661 viser én skulpturrekke og to lave tårn over arkaden, og det ga noen holdepunkter. Men da restaureringsarbeidet tok til, oppsto en langvarig ekspertstrid som ikke ble avsluttet før Helge Thiis' forslag med tre skulpturrekker over arkaden ble godkjent i 1928.Det er enighet om at Vestfronten har vært en skjermfront («screen wall») av dekorativ art foran skipet, og at denne også har dekket nedre del av vesttårnene. Inspirasjonen til en slik skjermfasade kom fra England, særlig Lincolnkatedralen og Wellskatedralen.
==== Kapeller i triforiehøyde ====
I «annen etasje» av kirken, det som på arkitektspråket kalles triforiet, er det tre kapeller som vanligvis ikke er tilgjengelige for besøkende. Det mest forseggjorte er Mariakapellet på nordre tverrskips østside. Kapellet er istandsatt med moderne glassmalerier av kunstneren Oddmund Kristiansen. Kristiansen har også laget glassmaleriene i Olavskapellet, som har tilsvarende plassering i søndre tverrskip.Det tredje kapellet er svært lite og ikke videre klargjort for liturgisk bruk. Det er Mikaelskapellet, helt mot nord i nordre tverrskip, over inngangspartiet. Det er i katolske land vanlig å se Mikaelskapeller på sørsiden av større kirker, ettersom Erkeengelen Mikael ble anropt som vern mot helvetes makter.
==== Glassvinduene ====
Rosevinduet: I 1903 forelå et utkast til utforming av vestfronten fra arkitekt Christie. Dette var uten rosevindu, men Jens Thiis mente at et slikt var nevnt i 1500-talls kilder. Dette førte til en heftig debatt som etterhvert ble kalt rosekrigen. Problemet var at en ikke hadde arkeologisk belegg for hvordan vestfronten hadde sett ut. Til slutt godkjente Stortinget Olaf Nordhagens vestfrontutkast fra 1911 med rosevindu.Glassmaleriene ble utført av Gabriel Kielland i perioden 1907–1934. Han hadde også ansvaret for vinduene i skipet og rosevinduene i sør og nord. Vinduet i vestfronten har temaet dommedag fordi det er vendt mot solnedgangen. I nord finner vi jomfru Maria med barnet omgitt av forfedre og gammeltestamentlige konger. I vinduene under det nordlige rosevinduet finner vi gammeltestamentlige profeter. I syd er temaet Den oppstandne Kristus omgitt av scener fra evangeliene. Apostlene er i vinduet under.Vinduene er inspirert av de franske katedralene, spesielt Chartres-katedralen. De ble laget i glasshytten ved Nidarosdomen og er ikke direkte kopier av noen bestemte glassmalerier fra middelalderen.
==== Skulpturene ====
Vestfronten har 76 skulpturer; bare fem av dem er bevart fra middelalderen. Under restaureringen måtte en skaffe til veie skulpturer for å fylle vestfronten. Det ble laget et skulpturprogram som var inspirert av middelalderens stil.Over midtportalen står en fremstilling av korsfestelsen ved Wilhelm Rasmussen, i gavlen over rosevinduet en dommedagsscene, og øverst i den øverste gavlen Kristus i triumf ved Kristofer Leirdal.Skulpturene fyller tre etasjer. Her finner vi helgener med tilknytning til Norge, som St. Olav og St. Sunniva, apostlene, biskoper og patriarker.
Mange av disse skulpturene er portretter av kjente personer i billedhuggernes samtid. St. Klemens er et portrett av dikteren Olav Aukrust. Biskop Sigurd har tre avhugne hoder på et fat, og de har trekk fra arkitektene Gudolf Blakstad, Herman Munthe–Kaas og Helge Thiis. Bronseskulpturen av Erkeengelen Mikael som kneiser helt øverst over nordre vestfronttårn, modellert av Kristofer Leirdal, bærer Bob Dylans ansiktstrekk.
Bakgrunnen for å la billedhuggerne ta seg slike friheter var at forgjengerne i middelalderen også hadde moro av å lage portretter av samtidige biskoper, byggmestre og arkitekter. I middelalderen laget en ikke realistiske portretter ved å overføre modellenes ansiktstrekk til skulptur eller maleri, men snarere typeportretter som fortalte noe om personenes samfunnsposisjon som biskoper eller konger.
Skulpturene på oktogonen: Oktogonen er det rikest dekorerte middelalderske arkitekturverk i stein som fremdeles eksisterer i Norge. Skulpturer er plassert i et bånd under vinduene, og under gesimsen finner vi konsoller som er hugget ut som manns- og kvinnebyster.Søylene i eksteriøret har ingen statisk funksjon, men er rent dekorative elementer. De er av hvit trøndersk marmor. I engelsk gotikk var det vanlig å bruke mørkegrønne søyler i kontrast til den lyse kalksteinen. Dette var et tema innført av arkitekt Guillaume de Sens i Canterbury-katedralen (1174 – 1178). På Nidarosdomen laget man den omvendte kontrastvirkningen med hvite søyler mot den grågrønne klebersteinen.
==== Portaler ====
Kirken har fem portaler, tre i vestfasaden, en i nord og en i sør.Portalen i nordre tverrskip kalles ofte nordportalen og er i anglonormannisk stil, den utgaven av romansk arkitektur som ble utviklet i Normandie og England på 1000-tallet. Portalen har sik-sak-border (chevron), foldekapiteler og løvemasker.
==== Orgler ====
Nidarosdomen har to store pipeorgler. Det eldste ble bygd av den tyske orgelbyggeren Johann Joachim Wagner i 1738–39 og ble satt opp av mestersvennen Peter Migend i 1741. Det har 30 stemmer, 2 manualer og pedal, og står på et galleri i det nordlige tverrskipet. Etter å ha vært lagret i kirken fra 1930 ble det i 1994 restaurert og satt opp igjen av Jürgen Ahrend. Galleriet er utformet av domkirkearkitekt Arne Gunnarsjaa.
Til 900-årsmarkeringen av slaget på Stiklestad i 1930 ble et nytt stort orgel bestilt fra den tyske orgelfabrikken Steinmeyer. Da det stod ferdig, hadde det 127 stemmer, 4 manualer og pedal. Under en svær ombygging på 1960-tallet ble Steinmeyer-orgelet flyttet til et nytt galleri i vestenden av kirken, og mange stemmer ble fjernet. Dette ødela mye av helheten i instrumentet. Det har lenge vært strid i miljøet rundt Domkirken om «orgelsaken». Orgelet ble restaurert i 2013-2014, og ble gjeninnviet 18. mai 2014 i forbindelse med Grunnlovsjubileet.
== Påvirkning fra andre kirker ==
Sannsynligvis er det mange kirker som har tjent som forbilder for Nidarosdomen. Hovedtrekkene i kirken følger et vanlig domkirkeskjema, men den har bare ett tverrskip. Det var vanlig med to i engelske kirker. Den mangler også et retrokor eller Lady Chapel. I stedet har den oktogonen som koravslutning i øst. Dette er spesielt for Trondheim, selv om oktogonformen har sine forbilder på kontinentet og i Gravkirken i Jerusalem. En rekke små middelalderkirker bygget i Midt-Norge og annetsteds i Norge har former som er blitt inspirert av oktogonen i Nidarosdomen.Imidlertid kan det påvises sterk påvirkning fra katedralen i Lincoln og fra koret i katedralen i Canterbury. I skipet finnes likhetspunkter med «englekoret» i Lincoln. Men murene i Trondheim er tynnere, noe som er mer vanlig i franske kirker.Det som voldte restaureringsarkitektene mest bry, var vestfronten. Én engelsk katedral har en vestfront som ligner litt på Trondheim, Lichfieldkatedralen. Den er en syntese mellom de franske totårnsfasadene og den engelske skjermfasaden. Noen forskere mener at Nidarosdomens vestfront kan ha hatt likheter med denne, men at det er to bygninger med ulik byggehistorie som heller må betraktes som paralleller.Nidarosdomen kan også ha fellestrekk med Christ Church Cathedral i den eldste del av Dublin (som fra 800-tallet inntil 1170 i hovedsak var en norrøn by (Østmannabyen - Oxmanstown) Nidarosdomen kalles også Kristkirken i Nidaros, som er et tvillingnavn til Kristkirken i Dublin. Kristkirken i Dublin ble bygget fra 1030-tallet av etterkommerne etter vikinger som bosatte seg omkring Irskesjøen, og sto i nær kontakt med Norge til godt etter svartedauden. Den som oppsøker Christ Church i Dublin, vil kjenne igjen byggemåte og stil.
== Nidarosdomens grunnplan ==
== Nidarosdomen ==
== Bruken av kirken i dag ==
Nidarosdomen er i dag menighetskirke i Nidaros domkirke og Vår Frue menighet. Kirkemusikk er en viktig del av gudstjeneste- og musikklivet i kirken. Kirken har fem kor: Nidaros domkor, Nidarosdomens Guttekor, Nidarosdomens jentekor, Nidarosdomens oratoriekor og Schola Sanctae Sunnivae. Det er stor konsertaktivitet i kirken året rundt, både ved korene, kantorene og andre utøvere fra inn- og utland.
== Se også ==
Liste over prester i Nidaros domkirke
Munken i Nidarosdomen
Domkirkegården
== Referanser ==
== Litteratur ==
Danbolt, Gunnar (1997). Nidarosdomen, fra Kristkirke til nasjonalmonument. Oslo. ISBN 82-7694-024-2.
Dybdahl, Audun, red. (2002): Nidaros Domkirkes og geistlighets kostbarheter. Belyst ved 17 skriftlige kilder 1307 - 1577 med oversettelser og kommentarer. Trondheim. ISBN 82-519-1817-0
Ekroll, Øystein (2006). «Arkeologi og myter. Hva skjedde omkring Nidarosdomen før år 1200?». Trondhjemske samlinger. Trondheim. s. 7–30. ISBN 82-997479-0-2.
Ekroll, Øystein (2002). Nidaros domkirke : Norges nasjonalhelligdom. Trondheim: Nidaros domkirkes restaureringsarbeiders forlag. ISBN 9788276930528.
Ekroll, Øystein Stige, Morten Havran, Jiři (2000). Kirker i Norge. 1. Oslo. ISBN 82-91399-09-3. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Fischer, Gerhard (1965). Domkirken i Trondheim, Kirkebyggeriet i middelalderen. 1–2. Oslo.
Hauglid, Kjartan Magnus Prøven (2007). Romanske konsollfriser og en tolkning av konsollfrisen på Nidarosdomens oktogon. Oslo. [Hovedoppgave i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo]
Krüger, Sverre (2006): Elefantene i Nidarosdomen. Fra steinhuggerlivet ved St. Olavs katedral. Trondheim. ISBN 82-92400-24-9
Lidén, Hans-Emil (1981). Norges Kunsthistorie. 2. Oslo. ISBN 82-05-12266-0.
Lysaker, Trygve (1973). Domkirken i Trondheim Fra Katedral til Sognekirke 1537-1869. 3. Oslo.
Schøning, Gerhard, (1762): Beskrivelse over Den tilforn meget prægtige og vidtberømte Dom-Kirke i Throndhjem, Egentligen kaldet Christ-Kirken. Throndhjem, Trykt hos Jens Christensen Winding.
Suul, Torgeir Flekk (1983): Nidarosdomen - glassmaleriene. Trondheim. ISBN 82-90536-003
== Eksterne lenker ==
(no) «Nidarosdomen». Kirkesøk. Den norske kirke.
«Nidarosdomen». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
Nidarosdomen – Trondheim Mirakuløst til alle tider!
Bilder | | alter = Hovedalter utformet ved domkirkearkitekt Chr. Christie, altertavle midtrelieff. | 7,608 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Professor | 2023-02-04 | Professor | ['Kategori:Akademiske kompetansenivåer', 'Kategori:Akademiske stillinger', 'Kategori:Akademiske titler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl.', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall'] | Professor (av latin profiteri, «offentlig fremføre», en som hevder offentlig å være ekspert) er den høyeste stilling for en person som forsker og/eller underviser ved et universitet eller annen forskningsinstitusjon. Arbeidsoppgaver for professorer kan bestå av forskning, undervisning eller en kombinasjon av dette; det er ikke uvanlig at spesielt meritterte professorer bare driver forskning, særlig ved de høyest rangerte universitetene internasjonalt. Professorkompetanse er det høyeste formelle vitenskapelige kompetansenivået og er den kompetansen som kreves for å inneha stilling som professor eller likeverdige stillinger (i Norge forsker I/forsker med professorkompetanse hovedsakelig i instituttsektoren).
I mange land, herunder i Skandinavia og tradisjonelt innen Samveldet av nasjoner, betegner professor bare den øverste akademiske stillingen. I andre land, særlig i USA, kan ordet professor også inngå i lavere stillingsbetegnelser og uformelt brukes langt bredere om alle personer som underviser i høyere utdannelse. Professor i betydningen den øverste akademiske stillingen, tradisjonelt kalt professor ordinarius, kalles på norsk tradisjonelt også «virkelig professor» og i engelsk og engelskinspirert språkbruk i nyere tid ofte «full professor», for å skille det fra lavere akademiske stillinger som universitetslektor (amerikansk-engelsk assistant professor) og førsteamanuensis (associate professor) i særlig amerikansk-engelsk språkbruk. I de fleste land har ordet eller tittelen professor ingen spesiell lovbeskyttelse i seg selv. Professor er beskyttet tittel i noen få land, blant annet Norge. I Norge innebærer dette at bare professorer ved godkjente norske institusjoner kan bruke tittelen.
For å ansettes som professor eller i den likeverdige stillingen forsker I må man ha professorkompetanse. Internasjonalt er det vanlig at nøyaktige krav til professorkompetanse er tilpasset den enkelte institusjonen og dens arbeidsoppgaver; det som er felles og som er kjernen i professorkompetanse i alle tilfeller er høye krav til vitenskapelig kompetanse, gjennom omfattende forskning på høyt nivå. I tillegg legges det som regel vekt på formidling og faglig ledelse og dersom det er relevant for institusjonen gjerne på akkvisisjon av forskningsmidler og ved undervisningsinstitusjoner også på veiledning/undervisning. I Norge tildeles professorkompetanse gjennom en sakkyndig vurdering av en komité bestående av tre personer med professorkompetanse i samme fagfelt. En som er kompetent til å inneha stilling som professor eller forsker I betegnes som professorkompetent; dette er det høyeste formaliserte vitenskapelige nivået man kan oppnå. En professorkompetanseerklæring er en formell kvalifikasjon på samme måte som en doktorgrad, og har man først fått det er man professorkompetent, uavhengig av om man innehar en konkret stilling som professor. Det er ikke bestemte krav til hvilken akademisk grad professorer skal ha, men doktorgrad eller grader på tilsvarende nivå er det mest vanlige i mange land og fag i dag; uansett forutsettes det så godt som alltid en vitenskapelig produksjon som er betydelig større og på høyere nivå enn det som kreves for en doktorgrad. I Norge er det formelle kravet definert som «vitenskapelig nivå i samsvar med etablerte internasjonale eller nasjonale standarder». Det omfangsmessige minstekravet til vitenskapelig produksjon er i Norge normalt publisering tilsvarende tre doktorgrader i de fleste fag, og i tillegg stilles det en rekke kvalitative krav om høy faglig kvalitet, viktige og originale bidrag til faget, publisering i sentrale faglige kanaler (særlig høyt rangerte internasjonale tidsskrifter), faglig bredde og til dels andre krav. Disse kvalitative kravene innebærer at det ofte kreves en større vitenskapelig produksjon enn det nevnte minstekravet. Kravet om faglig bredde, originalitet og vesentlige vitenskapelige bidrag innen ulike felt/forskningsområder er særlig viktig og er i mange tilfeller det som skiller en professor fra en førsteamanuensis, som i prinsippet bare trenger ett større forskningstema. For å inneha stilling som professor ved norske universiteter kreves det i utgangspunktet organisert universitetspedagogisk utdanning («universitetspedagogisk basiskompetanse»), men kravet kan fravikes for ulike grupper, bl.a. professorer i mindre bistillinger (professor II), dersom arbeidsoppgavene tilsier det (f.eks. dersom stillingen hovedsakelig består av forskning/forskningssamarbeid) eller midlertidige stillinger, eller den ansatte kan gis to år på å oppfylle kravet, noe som er særlig aktuelt ved rekruttering av forskere som kommer fra instituttsektoren, helsevesenet eller utlandet.I Norge er professor og den likeverdige stillingen forsker I, som krever samme kompetanse, de øverste stillingene i det vitenskapelige hierarkiet, og rangerer over stillingene førsteamanuensis og forsker II (seniorforsker). Både professor og forsker I var historisk plassert i sjefsregulativet, på samme nivå som f.eks. ekspedisjonssjef og generalsgradene. Professor og forsker I er administrativt sidestilt med stillingen dosent som har andre, egne kvalifikasjonskrav med vekt på pedagogisk kompetanse; i andre land vil stillingene forsker I og dosent heller inngå i professorgruppen og forstås som professorstillinger med særlig vekt på henholdsvis forskning og undervisning enn å være egne stillingskategorier; i f.eks. Danmark er professor tittelen på den øverste stillingen i både den kombinerte stigen og forskerstigen; også i Norge har det vært foreslått å samle toppstillingene i en felles professorstilling med flere mulige veier til tittelen, slik det er i utlandet. I det europeiske rammeverket for forskningskarrierer, som primært bygger på forskningskvalifikasjoner, tilhører stillingene professor og forsker I toppkategorien R4. I 2021 foreslo Stillingsstrukturutvalget å slå sammen professor, forsker I og dosent til en felles toppstilling betegnet professor, slik det er i de fleste andre land.Professor II er i Norge en professor som har professoratet som bistilling (maksimalt 20 %), men som faglig er likestilt med professorer i hovedstilling; hovedformålet med professor II-ordningen er å fremme samarbeid mellom universitetssektoren og andre forskningsutførende sektorer som instituttsektoren og helsevesenet, og ordningen er det viktigste virkemiddelet i det institusjonelle samarbeidet mellom sektorene. Professorer II har i de fleste tilfeller hovedstilling som forsker med professorkompetanse (forsker I) i instituttsektoren eller en klinisk stilling (f.eks. som overlege eller psykologspesialist) i helsesektoren, og har som oftest en faglig ledende rolle hos hovedarbeidsgiveren, gjerne som forskningsgruppeleder eller lignende, eventuelt også en form for lederstilling som forskningssjef, forskningsleder, klinikksjef eller direktør ved forskningsinstitutt/sykehus. Professor II-stillingen er som regel knyttet til hovedstillingen og finansiert av hovedarbeidsgiver, og det er vanlig med ansettelser ved kallelse. En professor II har liten (typisk 5–10 %) eller ingen undervisning, og bruker normalt det aller meste av arbeidstiden på forskning, forskningsledelse og/eller klinisk arbeid. En vesentlig oppgave i professor II-stillingen er gjerne forskningssamarbeid og annet institusjonelt samarbeid. Siden professorer II har lite eller ingen undervisning er det en generell adgang til å gi professorer II unntak fra pedagogisk basiskompetanse; professorer II har til gjengjeld ofte mer erfaring med forskning og forskningsledelse, og i helseprofesjonene også høy klinisk kompetanse. Dersom det kreves pedagogisk basiskompetanse, hvis bistillingen har undervisning som hovedoppgave, er kravene halvparten av kravene til ansatte i full stilling og det er vanlig å gi en toårsfrist etter ansettelse fordi de fleste som rekrutteres ikke kommer fra undervisningsinstitusjoner.Ved de fleste vestlige universiteter er det vanlig at kollegiet av professorer har en sentral funksjon i styringen av institusjonene og bekler de øverste tillitsvervene eller lederstillingene som rektor og dekan, som tradisjonelt forstås som de første blant likemenn.
| Professor (av latin profiteri, «offentlig fremføre», en som hevder offentlig å være ekspert) er den høyeste stilling for en person som forsker og/eller underviser ved et universitet eller annen forskningsinstitusjon. Arbeidsoppgaver for professorer kan bestå av forskning, undervisning eller en kombinasjon av dette; det er ikke uvanlig at spesielt meritterte professorer bare driver forskning, særlig ved de høyest rangerte universitetene internasjonalt. Professorkompetanse er det høyeste formelle vitenskapelige kompetansenivået og er den kompetansen som kreves for å inneha stilling som professor eller likeverdige stillinger (i Norge forsker I/forsker med professorkompetanse hovedsakelig i instituttsektoren).
I mange land, herunder i Skandinavia og tradisjonelt innen Samveldet av nasjoner, betegner professor bare den øverste akademiske stillingen. I andre land, særlig i USA, kan ordet professor også inngå i lavere stillingsbetegnelser og uformelt brukes langt bredere om alle personer som underviser i høyere utdannelse. Professor i betydningen den øverste akademiske stillingen, tradisjonelt kalt professor ordinarius, kalles på norsk tradisjonelt også «virkelig professor» og i engelsk og engelskinspirert språkbruk i nyere tid ofte «full professor», for å skille det fra lavere akademiske stillinger som universitetslektor (amerikansk-engelsk assistant professor) og førsteamanuensis (associate professor) i særlig amerikansk-engelsk språkbruk. I de fleste land har ordet eller tittelen professor ingen spesiell lovbeskyttelse i seg selv. Professor er beskyttet tittel i noen få land, blant annet Norge. I Norge innebærer dette at bare professorer ved godkjente norske institusjoner kan bruke tittelen.
For å ansettes som professor eller i den likeverdige stillingen forsker I må man ha professorkompetanse. Internasjonalt er det vanlig at nøyaktige krav til professorkompetanse er tilpasset den enkelte institusjonen og dens arbeidsoppgaver; det som er felles og som er kjernen i professorkompetanse i alle tilfeller er høye krav til vitenskapelig kompetanse, gjennom omfattende forskning på høyt nivå. I tillegg legges det som regel vekt på formidling og faglig ledelse og dersom det er relevant for institusjonen gjerne på akkvisisjon av forskningsmidler og ved undervisningsinstitusjoner også på veiledning/undervisning. I Norge tildeles professorkompetanse gjennom en sakkyndig vurdering av en komité bestående av tre personer med professorkompetanse i samme fagfelt. En som er kompetent til å inneha stilling som professor eller forsker I betegnes som professorkompetent; dette er det høyeste formaliserte vitenskapelige nivået man kan oppnå. En professorkompetanseerklæring er en formell kvalifikasjon på samme måte som en doktorgrad, og har man først fått det er man professorkompetent, uavhengig av om man innehar en konkret stilling som professor. Det er ikke bestemte krav til hvilken akademisk grad professorer skal ha, men doktorgrad eller grader på tilsvarende nivå er det mest vanlige i mange land og fag i dag; uansett forutsettes det så godt som alltid en vitenskapelig produksjon som er betydelig større og på høyere nivå enn det som kreves for en doktorgrad. I Norge er det formelle kravet definert som «vitenskapelig nivå i samsvar med etablerte internasjonale eller nasjonale standarder». Det omfangsmessige minstekravet til vitenskapelig produksjon er i Norge normalt publisering tilsvarende tre doktorgrader i de fleste fag, og i tillegg stilles det en rekke kvalitative krav om høy faglig kvalitet, viktige og originale bidrag til faget, publisering i sentrale faglige kanaler (særlig høyt rangerte internasjonale tidsskrifter), faglig bredde og til dels andre krav. Disse kvalitative kravene innebærer at det ofte kreves en større vitenskapelig produksjon enn det nevnte minstekravet. Kravet om faglig bredde, originalitet og vesentlige vitenskapelige bidrag innen ulike felt/forskningsområder er særlig viktig og er i mange tilfeller det som skiller en professor fra en førsteamanuensis, som i prinsippet bare trenger ett større forskningstema. For å inneha stilling som professor ved norske universiteter kreves det i utgangspunktet organisert universitetspedagogisk utdanning («universitetspedagogisk basiskompetanse»), men kravet kan fravikes for ulike grupper, bl.a. professorer i mindre bistillinger (professor II), dersom arbeidsoppgavene tilsier det (f.eks. dersom stillingen hovedsakelig består av forskning/forskningssamarbeid) eller midlertidige stillinger, eller den ansatte kan gis to år på å oppfylle kravet, noe som er særlig aktuelt ved rekruttering av forskere som kommer fra instituttsektoren, helsevesenet eller utlandet.I Norge er professor og den likeverdige stillingen forsker I, som krever samme kompetanse, de øverste stillingene i det vitenskapelige hierarkiet, og rangerer over stillingene førsteamanuensis og forsker II (seniorforsker). Både professor og forsker I var historisk plassert i sjefsregulativet, på samme nivå som f.eks. ekspedisjonssjef og generalsgradene. Professor og forsker I er administrativt sidestilt med stillingen dosent som har andre, egne kvalifikasjonskrav med vekt på pedagogisk kompetanse; i andre land vil stillingene forsker I og dosent heller inngå i professorgruppen og forstås som professorstillinger med særlig vekt på henholdsvis forskning og undervisning enn å være egne stillingskategorier; i f.eks. Danmark er professor tittelen på den øverste stillingen i både den kombinerte stigen og forskerstigen; også i Norge har det vært foreslått å samle toppstillingene i en felles professorstilling med flere mulige veier til tittelen, slik det er i utlandet. I det europeiske rammeverket for forskningskarrierer, som primært bygger på forskningskvalifikasjoner, tilhører stillingene professor og forsker I toppkategorien R4. I 2021 foreslo Stillingsstrukturutvalget å slå sammen professor, forsker I og dosent til en felles toppstilling betegnet professor, slik det er i de fleste andre land.Professor II er i Norge en professor som har professoratet som bistilling (maksimalt 20 %), men som faglig er likestilt med professorer i hovedstilling; hovedformålet med professor II-ordningen er å fremme samarbeid mellom universitetssektoren og andre forskningsutførende sektorer som instituttsektoren og helsevesenet, og ordningen er det viktigste virkemiddelet i det institusjonelle samarbeidet mellom sektorene. Professorer II har i de fleste tilfeller hovedstilling som forsker med professorkompetanse (forsker I) i instituttsektoren eller en klinisk stilling (f.eks. som overlege eller psykologspesialist) i helsesektoren, og har som oftest en faglig ledende rolle hos hovedarbeidsgiveren, gjerne som forskningsgruppeleder eller lignende, eventuelt også en form for lederstilling som forskningssjef, forskningsleder, klinikksjef eller direktør ved forskningsinstitutt/sykehus. Professor II-stillingen er som regel knyttet til hovedstillingen og finansiert av hovedarbeidsgiver, og det er vanlig med ansettelser ved kallelse. En professor II har liten (typisk 5–10 %) eller ingen undervisning, og bruker normalt det aller meste av arbeidstiden på forskning, forskningsledelse og/eller klinisk arbeid. En vesentlig oppgave i professor II-stillingen er gjerne forskningssamarbeid og annet institusjonelt samarbeid. Siden professorer II har lite eller ingen undervisning er det en generell adgang til å gi professorer II unntak fra pedagogisk basiskompetanse; professorer II har til gjengjeld ofte mer erfaring med forskning og forskningsledelse, og i helseprofesjonene også høy klinisk kompetanse. Dersom det kreves pedagogisk basiskompetanse, hvis bistillingen har undervisning som hovedoppgave, er kravene halvparten av kravene til ansatte i full stilling og det er vanlig å gi en toårsfrist etter ansettelse fordi de fleste som rekrutteres ikke kommer fra undervisningsinstitusjoner.Ved de fleste vestlige universiteter er det vanlig at kollegiet av professorer har en sentral funksjon i styringen av institusjonene og bekler de øverste tillitsvervene eller lederstillingene som rektor og dekan, som tradisjonelt forstås som de første blant likemenn.
== Professorkompetanse ==
Professorkompetanse er det høyeste formelle vitenskapelige kompetansenivået. Det er den vitenskapelige kompetansen man må ha for å inneha stilling som professor eller faglig likeverdige stillinger (som forsker I/forsker med professorkompetanse/forskningsprofessor). Professorkompetanse er i European Framework for Research Careers beskrevet generelt som toppnivået «Leading Researcher» (R4). Dette nivået er beskrevet som «forskere som er ledende innen sitt forskningsområde» internasjonalt.Professorkompetanse er en formell kvalifikasjon og er uavhengig av om man innehar en konkret stilling som professor. Professorkompetente forskere vil ikke alltid jobbe som professorer fordi professor i regelen er en stillingstittel som brukes ved universiteter og høyskoler og ofte, men ikke alltid, innebærer undervisning. Siden det ikke bare er en stillingstittel, men også en anerkjennelse av ens vitenskapelige kompetansenivå, har både Norge og andre land ulike mer eller mindre formaliserte ordninger for å tildele professorkompetanse og dermed en anerkjennelse av at man har oppnådd det høyeste vitenskapelige kompetansenivået.
Professorkompetanse viser til den vitenskapelige (forskningsmessige) kompetansen; et krav om høy vitenskapelig kompetanse er felles for alle land og alle typer institusjoner, og utgjør dermed kjerneinnholdet i professorkompetanse. Annen kompetanse, f.eks. undervisningserfaring, erfaring med forskningsledelse, akkvisisjon av forskningsmidler og annet, er ofte en del av ansettelsesgrunnlaget i konkrete stillinger, men må skilles fra den vitenskapelige kompetansen i seg selv, og er ikke relevant ved alle institusjoner. Hvilke slike tilleggserfaringer det legges vekt på varierer betydelig mellom land og mellom ulike typer institusjoner. Ved undervisningsfokuserte institusjoner kan undervisningserfaring inngå i grunnlaget, mens undervisningserfaring ikke er like relevant ved mer forskningsfokuserte institusjoner og institutter uten undervisningsoppgaver. Ved slike institusjoner legges det i stedet gjerne mer vekt på forskning, forskningsledelse, akkvisisjon av forskningsmidler og lignende. Ved de fleste institusjoner legges det også vekt på forskningsformidling ut mot samfunnet.
Professorkompetanse tildeles i Norge gjennom en sakkyndig bedømmelse av tre personer med professorkompetanse i samme fagfelt, som vurderer hele kandidatens vitenskapelige produksjon. For å bli ansatt som professor må man ha blitt erklært professorkompetent av en slik sakkyndig komité. Slike komitéer blir nedsatt for å vurdere søkere til utlyste professorater og ved søknad om opprykk fra førsteamanuensis eller seniorforsker til professor eller forsker I.
Professorkompetanse bygger på en sammensatt vurdering av forskningsmeritter, der både omfang, kvalitet, betydning og bredde inngår. Normalt kreves det en forskningsproduksjon som omfangsmessig tilsvarer flere doktorgrader, og som også ligger på et høyere nivå enn det som kreves for doktorgrader.
== Professorer i Norge ==
=== Historie ===
Professorstillingen har i norsk historie alltid vært den øverste akademiske stillingen, eller en av de øverste stillingene. I Danmark-Norge ble professortittelen benyttet ved rikets eneste universitet, Københavns Universitet. I 1679 ble professorene gitt en rekke privilegier i forlengelsen av privilegiene gitt «borgerlig fødte betjenter», herunder plass i rangfølgen.
Stillingen ble videreført i Norge etter etableringen av Det Kongelige Frederiks Universitet (nå Universitetet i Oslo) i 1811. Professorer utnevnt frem til 1990 var embetsmenn utnevnt i statsråd, og professorstillingen var lenge bare brukt ved Det Kongelige Frederiks Universitet. Professorene utgjorde også i begynnelsen kollektivt ledelsen for universitetet under betegnelsen det akademiske kollegium, som senere ble et representativt organ. Gjennom 1800-tallet og deler av 1900-tallet skilte man mellom et ordinært professorat (professor ordinarius), som var en fast lærestol knyttet til et sentralt fagområde, og et ekstraordinært professorat (professor extraordinarius), som i prinsippet var en stilling opprettet for en bestemt person uten nødvendigvis å bli videreført etter dennes avgang.
Opprinnelig utgjorde stillingen den høyere av to akademiske stillinger, over universitetslektor, en stilling som opprinnelig fungerte mer som senere tiders førsteamanuensis. Fra slutten av 1800-tallet vokste det frem et mer komplekst stillingshierarki under professor; fra 1890-årene ble stillingen dosent tatt i bruk om en vitenskapelig stilling like under professor, som ble brukt for mindre sentrale fagområder. Professorstillingen var den eneste akademiske stillingen på embetsmannsnivå, mens dosent og lavere stillinger var tjenestemenn. Bare professorer hadde stemmerett i universitetsdemokratiet frem til 1939, da også dosentene fikk stemmerett, og bare professorer var valgbare som rektor og prorektor frem til 1989.
Da stillingen forsker I ble innført i staten i 1948 ble den sidestilt med professor, administrativt og faglig; denne stillingen ble brukt i instituttsektoren, utenfor universitetene. I 1985 ble dosentene gitt professortittel og dosentstillingen ble avskaffet. Fra 1990 ble nye professorer ansatt som tjenestemenn og universitetene fikk fullmakt til selv å utnevne professorer. Det ble også innført en opprykksordning etter kompetanse fra stilling som førsteamanuensis.
På 1800-tallet var det bare Det Kongelige Frederiks Universitet som kunne bruke professortittelen; senere ble det utnevnt professorer ved de vitenskapelige høyskolene og nye universiteter etablert på 1900-tallet. I 1995 fikk også høyskolene rett til å bruke professortittelen.
Ved Universitetet i Oslo har ordningen fra gammelt av vært at professorer i prinsippet forventes å bruke halvparten av sin tid på forskning og den andre halvparten på undervisningsrelaterte og andre oppgaver. Ved nyere universiteter er den normerte forskningstiden ofte på mellom 35 og 45 prosent. Tidsbrukundersøkelsen har vist at norske professorer i gjennomsnitt bruker 31 % av tiden på forskning. Andre oppgaver er typisk undervisning, veiledning, formidling og andre utadrettede oppgaver, og administrative gjøremål.
=== Formelle krav ===
I Norge er professor en beskyttet tittel som bare kan benyttes om stillinger på høyeste vitenskapelige eller kunstneriske nivå ved bestemte offentlige og private institusjoner. Universitets- og høyskoleloven § 6-7 slår fast at tittelen bare kan brukes ved institusjoner
som har institusjonell akkreditering som universitet eller høyskole, eller
som har akkreditering som høyere utdannelse for enkeltstudier etter universitets- og høyskoleloven, eller
som driver forskning og/eller undervisning på tilsvarende nivå som universiteter og høyskoler, og som har tillatelse fra Kunnskapsdepartementet til å bruke tittelenI staten fantes det til 2019 fire stillingskoder for professor: SKO 1013 er den normale stillingskoden. SKO 8013 og SKO 9301 var stillingskoder for professor II (professor i deltidsstilling), men fra 2019 ansettes også disse i den vanlige koden 1013. SKO 1404 er en lite brukt stillingskode for professor med lederoppgaver, og brukes i noen grad for f.eks. instituttledere eller forskningsledere (som regel ansatt på åremål). Alle disse stillingskodene er faglig på samme nivå.
For å bli ansatt som professor må man ha blitt tilkjent professorkompetanse (se eget avsnitt). Grunnlaget for ansettelse i professorstilling er
Forskrift om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger, som er hjemlet i Lov om universiteter og høyskoler § 6-3(6)
Veiledende retningslinjer for vurdering av professorkompetanse ved tilsetting og opprykk, anbefalt av Universitets- og høgskolerådet 25. november 2002
Veiledende retningslinjer for professorkompetanse innen det enkelte fagområde (eksempelvis samfunnsvitenskap, humaniora osv.) anbefalt av Universitets- og høgskolerådet
StillingsomtaleAv disse dokumentene er det forskriften som går foran, og veiledningene supplerer forskriften. Stillingsomtalen må være innenfor rammene gitt av forskriften, men tillegges normalt ikke betydning i forhold til selve kompetansebedømmelsen innen etablerte fagområder, bare i forhold til hvem som innstilles til stillingen (eksempelvis ønsket forskningsprofil).
Forskriftens § 1-2 slår fast at kravet for ansettelse som professor er
«vitenskapelig nivå i samsvar med etablerte internasjonale eller nasjonale standarder», eller
(innen kunstneriske fag) «omfattende kunstnerisk virksomhet på høyeste nivå etter internasjonal standard og relevant bredde og fordypning i faget eller disiplinen på høyeste nivå».I tillegg kreves det «dokumentert relevant praktisk-pedagogisk kompetanse på grunnlag av utdanning eller undervisning og veiledning», men Universitets- og høgskolerådet har presisert at «kravet til pedagogisk kompetanse er nøyaktig det samme som for tilsetting som førsteamanuensis [...] annen kompetanse kan ikke kompensere for mangler ved den vitenskapelige kompetansen».Kravet til vitenskapelig kompetanse er svært vagt definert i forskriften fordi det varierer etter fag, men mer detaljert beskrevet i de nasjonale retningslinjene utarbeidet av fakultetsmøtene og anbefalt av Universitets- og høgskolerådet innen de enkelte fagområder som danner grunnlaget for opprykksbedømmelser. Gjennomgående er minstekravet vitenskapelig arbeid som omfangsmessig tilsvarer 2–3 doktorgrader, og i tillegg kreves det at arbeidene skal være av høy kvalitet, bidra med original kunnskap, at hvertfall en del av dem skal være publisert i de høyest rangerte publiseringskanalene i faget, og det kreves både faglig bredde og dybde, herunder bidrag til flere forskningsområder.
Det er ingen bestemte krav til hvilken akademisk grad en professor skal ha, jf. forskriftens § 1-2. I norsk sammenheng er det vanlig at professorer har enten norsk doktorgrad, utenlandsk grad betegnet som doktorgrad, magistergrad, lisensiatgrad eller eventuelt bare hovedfag eller tilsvarende eksamen av høyere grad. I Veiledende retningslinjer for vurdering av professorkompetanse ved tilsetting og opprykk fremgår det eksplisitt at formell (norsk) doktorgrad ikke er et krav for å bli tilkjent professorkompetanse og bli ansatt som professor; det fremgår videre av forskriftens § 1-4 at doktorgradskompetanse kan oppnås på grunnlag av publiserte forskningsarbeider uten å avlegge formell doktorgrad. Særlig innen humaniora og samfunnsfag har det lenge vært, og er fortsatt (hovedsakelig for personer utdannet før Bolognaprosessen), vanlig å bli professor uten formell doktorgrad; til gjengjeld var de eldre gradene under eldre norsk doktorgrad innen disse fagene (særlig lisensiatgraden og magistergraden) gjerne like omfattende som grader som betegnes som doktorgrad/ph.d. i dag. Innen andre fag, eksempelvis medisin, er det en langt sterkere tradisjon for formelle doktorgrader. Vitenskapelig kompetanse vurderes likevel først og fremst utfra antall vitenskapelige artikler og/eller vitenskapelige monografier og andre vitenskapelige arbeider man har publisert, og innholdet og kvaliteten i dem.
Professorer ved statlige læresteder ansatt før 1. januar 1990 er embedsmenn utnevnt av Kongen i statsråd, mens professorer ansatt etter dette er tjenestemenn som er ansatt av de enkelte institusjonene. Professorer som er embedsmenn har et langt sterkere stillingsvern og kan bare avsettes ved rettskraftig dom eller kongen i statsråd. Også private høyskoler kan ha ansatt personer med tittelen professor; disse er hverken embedsmenn eller (offentlige) tjenestemenn, men privat ansatte. Kravene er likevel de samme; dvs. de må bedømmes som professorkompetente.
Inntil 1985 var det som hovedregel bare én professor ved hvert institutt ved universitetene, og vedkommende innehadde følgelig en mer fremtredende posisjon. Andre vitenskapelig ansatte med tilsvarende kompetanse ble utnevnt til dosenter. Ved en reform i 1985 ble alle dosentstillinger ved de norske universitetene og vitenskapelige høgskolene omgjort til professorater. Tittelen dosent ble i en periode bare brukt ved de statlige høgskolene, i formen høgskoledosent. Fra 2006 er tittelen gjeninnført som en tittel som er formelt likestilt med professor, men som opprykksordning fra førstelektor og med mer vekt på undervisning enn forskning.
I 2009 var det i Norge 2891 personer som hadde tittelen professor ved norske universiteter og høgskoler. 21 % av disse er kvinner.
=== Forsker med professorkompetanse (forsker I) ===
Stillingen forsker med professorkompetanse eller forsker I (stillingskode 1183) brukes primært i instituttsektoren og ved universitetssykehusene, og er den øverste stillingen i forskerstigen. Stillingen er faglig og administrativt likeverdig med professor og krever professorkompetanse. Forskjellen mellom professor og forsker I er primært at stillingene brukes ved forskjellige typer institusjoner, og at forskere med professorkompetanse har forskning som hovedoppgave, mens professorer i gjennomsnitt bare har 30 % forskningstid. I andre land enn Norge, f.eks. i de andre nordiske landene og Storbritannia, er stillingen betegnet professor eller forskningsprofessor, og forstås som en professorstilling som er mer forskningsintensiv enn andre professorstillinger. Stillingen betegnes research professor på engelsk. I European Framework for Research Careers tilhører forsker I og professor begge toppkategorien R4 (leading researcher). En forsker I kan ofte ha en bistilling som professor II ved et universitet for å holde kontakt med undervisningsmiljøer.
Arbeidsoppgaver for forskere I har hovedfokus på forskning, forskningsledelse og andre forskningsrelaterte oppgaver, men omfatter gjerne også faglig formidling, veiledning (f.eks. doktorgradsveiledning) og eventuelt noe undervisning, gjerne i samarbeid med eksterne institusjoner. Forskere med professorkompetanse blir også ofte utnevnt til medlemmer av offentlige utvalg og lignende. Forskere har den samme retten til akademisk frihet som andre vitenskapelig ansatte, og Stortinget presiserte i 2010 at den akademiske friheten også gjelder i instituttsektoren.
Kompetansekravene er fastsatt i Statens personalhåndbok (kapittel 10) som «professorkompetanse eller forskerkompetanse på professornivå»; kompetansen kan være tilkjent gjennom en professorkompetansebedømmelse etter universitets- og høyskoleloven eller gjennom en forskerbedømmelse som legger de samme vitenskapelige kriteriene til grunn. Ved 1183-bedømmelser i instituttsektoren kan kvalifikasjoner knyttet til forskning og forskningsledelse (f.eks. utvikling og ledelse av forskningsprosjekter) inngå i vurderingen i stedet for undervisningsinstitusjonenes undervisningserfaring, som likeverdig alternativ. Internasjonalt er det vanlig at nøyaktige krav til professorkompetanse er tilpasset den enkelte institusjonen og dens arbeidsoppgaver; det som er felles og som er kjernen i professorkompetanse er høye krav til vitenskapelig kompetanse (forskning).
Det er ingen forskjeller mellom professor og forsker I når det gjelder om stillingene er ment å være faste eller midlertidige; nesten alle på forsker I-nivå er fast ansatt. De to stillingene representerer heller ikke alternative kompetanse- eller karriereveier, siden de to stillingene følger det samme kompetanseløpet og ofte det samme karriereløpet. For å bli forsker I er det mest vanlig idag å starte som stipendiat for å ta en doktorgrad, gjerne fulgt av en stilling som postdoktor og flere års ytterligere forskning som enten seniorforsker (forsker II) eller førsteamanuensis. Noen forskere I har også erfaring som professor før de blir forsker I, og en god del forskere I er både forsker I og professor, ved forskjellige institusjoner, vanligvis ved at de har en bistilling. Regjeringens politikk er at det skal være «økt mobilitet mellom institusjoner nasjonalt og internasjonalt» og at «ansatte lettere skal kunne veksle mellom stillinger i universitets- og høyskolesektoren [og] instituttsektoren».
=== Professor II ===
Professor II er i Norge en uformell betegnelse på en bistilling som professor på normalt 20 % som vanligvis er knyttet til en hovedstilling ved en annen vitenskapelig institusjon. Den formelle stillingstittelen er bare professor. Professorer II er fullverdige professorer i Norge med de samme kravene til professorkompetanse og samme status og rettigheter i universitetssamfunnet som andre professorer, og er ansatt i samme stillingskode som andre professorer. Romertallet II står for «(professor i) annenstilling», altså en stilling nummer to som man har i tillegg til en hovedstilling. Professorer II har ofte en faglig overordnet klinisk hovedstilling ved et universitetssykehus (typisk som overlege eller psykologspesialist), en faglig likeverdig stilling som forsker med professorkompetanse (forsker I) ved et forskningsinstitutt i instituttsektoren eller et universitetssykehus, en stilling som professor ved et annet universitet eller en lederstilling innen forskning eller klinisk virksomhet (direktør for forskningsinstitutt, lederstillinger ved sykehus e.l.). Professorer II har i regelen en faglig ledende rolle hos hovedarbeidsgiveren og er ofte ledere for forskergrupper. Professorer II med hovedstilling ved institutter eller andre universiteter er ofte svært fremstående forskere, i en del tilfeller verdensledende forskere fra utlandet, mens professorer II i medisin med klinisk hovedstilling er den største gruppen av medisinprofessorer i Norge. Før 1990 ble professorer II utnevnt av Kongen i statsråd.
Professor II-stilling kan maksimalt utgjøre 20 % stillingsandel. Frem til 2019 ble professorer II ansatt i egne stillingskoder, SKO 8013 og SKO 9301, men fra 2019 ansettes de i den vanlige stillingskoden for professorer (SKO 1013) og håndteres dermed på samme måte som andre deltidsstillinger. Professorer II har som oftest 100 % stilling i hovedstillingen, og dermed 120 % stilling totalt og tilsvarende høyere lønn. Forarbeidene til universitets- og høyskoleloven uttaler at hovedformålet med professor II-ordningen er «faglig utveksling med andre institusjoner», normalt samarbeid mellom universitetssektoren på den ene siden og andre forskningsutførende sektorer som instituttsektoren og spesialisthelsetjenesten (universitetssykehus) på den andre. Stillingen er dermed ikke begrunnet primært i den ene partens behov knyttet til ordinær daglig drift og ordinære arbeidsoppgaver, men har et mer strategisk siktemål om å fremme institusjonelt samarbeid gjennom å knytte ledende forskere (og i medisin erfarne klinikere som også er forskere) til universitetene i bistillinger. Ordningen er et hovedvirkemiddel i det institusjonelle samarbeidet mellom sektorene. Ordningen bidrar også til økt mobilitet mellom sektorene, også gjennom at en professor II kan gi studenter og stipendiater ved et universitet innpass hos sin egen hovedarbeidsgiver med tanke på veiledning, deltagelse i forskningsprosjekter og forskerrekruttering. I medisin er universitets- og universitetssykehusvirksomheten nært integrert.
Den først utnevnte professor II var oseanografen Harald Ulrik Sverdrup, den daværende direktøren for Norsk polarinstitutt, som ble professor II i geofysikk ved Universitetet i Oslo i 1949 ved siden av sin direktørstilling; Sverdrup hadde allerede hatt en hovedstilling som professor ved Det geofysiske institutt i Bergen.
Totalt er det per 2020 drøyt tusen professorer II i Norge, hvorav over 800 er ansatt ved de fire «gamle universitetene» UiO, UiB, NTNU og UiT. Professor II-ordningen er mest brukt innen medisin og naturvitenskap, men kan brukes innen alle fagområder. Av 329 professorer II ved UiO i 2020 var 185 (ca. 56 %) ansatt ved Det medisinske fakultet, 72 (ca. 21 %) ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, 27 (ca. 8 %) ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet (nesten alle i psykologi og økonomi) og bare noen få ved de øvrige fakultetene. I humsam-miljøene har professor II-stillinger ofte blitt brukt for å rekruttere verdensledende forskere fra utlandet, mens samarbeid med andre norske institusjoner står mer sentralt innen medisin og naturvitenskap. Ved UiO som helhet utgjorde professorene i bistilling ca. 30 % av alle professorene; ved Det medisinske fakultet var de den største gruppen blant professorene. På landsbasis utgjør professorene i bistilling i underkant av en firedel av alle professorene. Per 2019 var 30 prosent av professorene II rekruttert fra utlandet (som regel professorer ved ledende utenlandske universiteter), 24 prosent hadde hovedstilling i et norsk helseforetak, rundt 23 prosent hadde hovedstilling som professor ved et annet norsk universitet eller høgskole, 12 prosent i instituttsektoren og rundt 10 prosent i øvrig offentlig sektor eller næringsliv. Over halvparten av alle professorer II har dermed hovedstillinger som professorer ved andre universiteter.Professorer II med hovedstilling i instituttsektoren og helseforetak har som regel forskning, faglig ledelse og eventuelt klinisk arbeid som hovedarbeidsoppgaver i hovedstillingen. Eventuell undervisningsplikt er mer begrenset sammenlignet med en fulltidsprofessor. På denne måten er den samlede stillingsprofilen og arbeidshverdagen for en professor II normalt vesentlig forskjellig fra vanlige professorer som i gjennomsnitt bruker rundt 60–70 % av tiden på undervisningsrelaterte oppgaver og tilsvarende mindre på forskning.Professorer II har som oftest en faglig ledende funksjon eller rolle hos hovedarbeidsgiveren, gjerne som leder for en egen forskningsgruppe, forskningsmiljø eller laboratorium. Noen professorer II har både en faglig og en administrativ lederfunksjon hos hovedarbeidsgiver f.eks. som direktør, klinikksjef, forskningssjef eller lignende (eksempelvis som direktør for Meteorologisk institutt eller direktør for Folkehelseinstituttet). Ved store universitetssykehus er det f.eks. ofte tradisjon å finansiere professor II-stillinger for leger som er klinikksjef eller har andre stillinger i toppledelsen. For universitetene er samarbeidsrelasjonen med en annen institusjon/forskningsmiljø som en professor II bringer med seg like viktig som de konkrete arbeidsoppgavene innenfor bistillingen.
Særlig innen medisin er professor II-stillinger svært utbredt, siden både det meste av den medisinske forskningen og undervisningen av medisinstudenter skjer på universitetssykehus, i en klinisk kontekst. De fleste medisinprofessorer i Norge er professor II kombinert med en overlegestilling; det er også vanlig at høye lederstillinger ved universitetssykehus knyttes til bistillinger som professor II. Professor II-stillinger brukes også for å styrke samarbeid med andre universiteter. Spesielt i klinisk orienterte fag som medisin og psykologi er det ikke uvanlig at professorer II blir valgt til dekan eller instituttleder; i slike tilfeller blir stillingsandelen i universitetsstillingen økt normalt til 100 %. I andre fag enn medisin er professorer II vanligvis først og fremst forskere, og dermed også ofte mer prominente som forskere enn andre professorer.
Professorer II ansettes enten fast eller på åremål, avhengig av hva slags samarbeid stillingen er knyttet til. Professor II-stillinger er i mange tilfeller finansiert av hovedarbeidsgiveren og knyttet til hovedstillingen. Professorer II er så godt som alltid fast ansatt i hovedstillingen som bistillingen er knyttet til. I mange tilfeller er ansettelsen i bistillingen midlertidig for 5 år, som kan fornyes et ubegrenset antall ganger, noe som er hjemlet i universitets- og høyskoleloven § 6-6, og stillingen kan dermed i praksis ha karakter av fast stilling gjennom at personen innehar stillingen så lenge vedkommende innehar den faste hovedstillingen. Dersom stillingen inngår i et fast og tidsubegrenset samarbeid mellom institusjoner kan ansettelsen i bistillingen også formelt være fast. Ofte blir hovedstillingen og bistillingen utlyst sammen. Dersom vedkommende allerede er ansatt i hovedstillingen skjer ansettelsen i bistilling typisk ved kallelse, med hjemmel i universitets- og høyskoleloven § 6-3 (4). Ved ekstern finansiering av professor II-stillingen er ansettelse i hovedstillingen hos den arbeidsgiveren som finansierer bistillingen alltid en forutsetning for ansettelse i bistillingen.
Formell professorkompetanse er en forutsetning for ansettelse i stilling som professor II. Ved utlysning av professor II-stillinger gjennomføres det ordinær professorkompetansebedømmelse av sakkyndig utvalg. Ved kallelse av professor II gjennomføres det bedømmelse dersom personen som skal kalles ikke har formell professorkompetanse fra før.Hvilke arbeidsoppgaver som inngår i en professor II-stilling kan variere. Sentralt i stillingen er det overordnede målet om å fremme institusjonelt samarbeid med professorens hovedarbeidsgiver, f.eks. gjennom utvikling av felles forskningsprosjekter eller gjennom samarbeid om veiledning og undervisning. Noen stillinger omfatter bare forskning (normalt sett i sammenheng med forskningsoppgaver i hovedstillingen), forskningssamarbeid og annet forskningsrelatert og institusjonelt samarbeid. Andre professor II-stillinger omfatter en blanding av dette og noe undervisning og/eller veiledning (særlig av doktorgradsstipendiater). Faglig miljø-/nettverksbygging, som gjerne er en viktig begrunnelse for stillingen, utgjør også gjerne en viktig del av arbeidsoppgavene. I institusjonelt samarbeid mellom institusjoner er en professor II en nøkkelperson. Særlig ved eksternfinansierte professor II-stillinger er det vanlig at forskning og forskningsrelaterte samt miljøbyggende oppgaver er en viktig del av stillingen, mens internfinansierte professor II-stillinger kan ha mer fokus på undervisning. Ved ekstern finansiering er det i stor grad opp til finansierende institusjon hvilke oppgaver som skal inngå. UiO har uttalt at professor II-stillinger særlig kan opprettes «for å styrke et forskningsmessig samarbeid med annen institusjon (f.eks. Oslo universitetssykehus (OUS) eller forskningsinstitutter). Slike stillinger bør være finansiert av hovedarbeidsgiver». Flere universiteter, bl.a. UiO, har vedtatt å jobbe målrettet for å øke andelen kvinner i professor II-stillinger ved kallelser av kvinner.
Den formelle stillingstittelen for en professor II er bare professor, mens professor II er en uformell betegnelse som angir at stillingen er en bistilling. De vitenskapelige kravene er alltid de samme som til en professor i full stilling. En professor II vil ofte omtales bare som professor, unntatt i sammenhenger hvor stillingsandelen er et poeng å få frem («NN har hovedstilling ved Oslo universitetssykehus og er professor II ved instituttet», men «professor NN»). I mange fag, og særlig innen medisin, gjøres det lite ut av forskjellen på professor II og professor i full stilling, ettersom professor II er den vanlige måten å være professor i medisin på.
Professor II oversettes på engelsk med den offisielle stillingsbetegnelsen Professor (evt. Professor II der stillingsandelen er et poeng å få frem). Stillingen som professor II i Norge er svært forskjellig fra amerikansk adjunct professor, som omtrent tilsvarer timelærer, og selv om denne oversettelsen har vært brukt i enkelte tilfeller brukes den ikke av f.eks. UiO, som i stedet bruker professor II også på engelsk. Universitets- og høgskolerådet anbefaler at professorer II betegnes med den offisielle tittelen professor II også på engelsk.Professor i høyere stillingsandel enn 20 % kalles uformelt noen ganger professor I, analogt med betegnelsen professor II, spesielt i fag der professor II-ordningen er mye brukt (særlig medisin).
=== Ansettelsesformer ===
Professorer i alle stillingskodene for professor, herunder professor II, kan i prinsippet ansettes i alle ansettelsesformene, både fast, midlertidig, i vikariater og på åremål. For professorer som ikke er professor II gjelder den normale hovedregelen om fast ansettelse, der unntak krever et særskilt lovgrunnlag. For professor II er det en generell adgang til midlertidig ansettelse i stilling på inntil 20 %, og midlertidig ansettelse er derfor hovedregelen for professor II. Professorer kan også ansettes på timelønn; dette er aktuelt for professorkompetente personer som normalt har sin vanlige stilling ved et annet universitet eller forskningsinstitutt, eventuelt i helsevesenet og i mindre grad i andre sektorer, og som påtar seg mindre oppdrag typisk innen undervisning eller veiledning, f.eks. undervisning på et enkelt kurs en gang i året, der arbeidet er mer sporadisk enn det som ville gjøre ansettelse som professor II naturlig.
=== Universitetspedagogisk basiskompetanse og unntakene fra dette ===
Universitetspedagogisk basiskompetanse er et organisert utdanningsløp som siden 2000-årene i utgangspunktet kreves for å inneha undervisningsstillinger. I første rekke retter kravet seg mot «faste vitenskapelige stillinger som er tillagt undervisning», og det er flere unntak fra kravet, særlig for midlertidig ansatte, ansatte i bistillinger og nyansatte. Som praktisert ved UiO per 2020 kan ansatte som har svært begrenset eller ingen undervisning, hovedsakelig en del professorer II (normalt i 20 %-bistillinger) som har forskning, forskningssamarbeid og lignende som hovedoppgaver, få fritak (dette gjelder også om de har noe undervisning/veiledning, så lenge det ikke er hovedoppgaven). For professorer II som har ordinær undervisning som hovedoppgave er praksis ved UiO at kravet er halvparten av kravet som stilles til ansatte i full stilling. Professorer, både i full stilling og bistillinger, kan ved UiO også gis to år etter ansettelse på å oppfylle kravet. Dette er særlig aktuelt ved rekruttering av utenlandske forskere eller forskere som kommer fra instituttsektoren eller helsevesenet, som sjelden har hatt mulighet til å oppfylle et slikt krav på forhånd. Kravet gjelder heller ikke ved midlertidige ansettelser på mindre enn tre år eller når den ansatte har mindre enn tre år igjen til pensjonsalder. Universitetet i Stavanger uttalte i 2020 at det er en generell adgang til å gjøre unntak fra «utdanningsfaglig kompetanse» for professor II-stillinger da disse stillingene har lite eller ingen undervisning.I 2020 sendte Kunnskapsdepartementet på høring en presisering av forskriften som legger UiOs tolkning og praksis til grunn og tydeliggjør at det kan gis unntak fra krav om universitetspedagogisk basiskompetanse ved ansettelse av professorer som ikke tidligere har hatt mulighet til å opparbeide seg dette, f.eks. ved rekruttering av professorer fra den norske forskningsinstituttsektoren, fra kliniske stillinger i helsevesenet eller fra utlandet, og at disse kan gis en toårsfrist etter ansettelse for å oppnå universitetspedagogisk basiskompetanse. Kravet om universitetspedagogisk bakgrunn skal være hovedregelen ved ordinært opprykk for personer som har hatt sitt virke i undervisningsstillinger ved universiteter og høyskoler.
== Professorer i Danmark ==
I Danmark er professor den øverste stillingen både i den kombinerte forsknings- og undervisningsstigen og i forskerstigen. I den kombinerte stigen rangerer professor over lektor (tilsvarende norsk førsteamanuensis). I forskerstigen rangerer professor over seniorforsker. Toppstillingen i forskerstigen var fra 1980-årene til 2020 formelt betegnet forskningsprofessor, da tittelen ble endret til bare professor. Arbeidsoppgavene i professorstillingen kan variere, og stillingen kan ha hovedvekt på forskning, men det er meningen at alle professorer skal delta i undervisningsoppgaver.I noen år eksisterte en særdansk stilling som «professor med særlige oppgaver» (MSO), men denne blir utfaset.
== Professorer i Storbritannia og de fleste samveldestatene ==
I Storbritannia og de fleste statene i Samveldet av nasjoner brukes professortittelen (Professor) bare om den øverste gruppen vitenskapelig ansatte. Professor er i Storbritannia og samveldestatene gjerne en noe høyere stilling enn en norsk professorstilling, ettersom disse landene har en stilling mellom professor og førsteamanuensis (Senior Lecturer), betegnet Reader i de fleste landene. I noen få samveldeland er Reader-stillingen i stedet betegnet Associate Professor. Stillingssystemene kan imidlertid variere en del mellom ulike universiteter, selv innen samme land. Det finnes også en gruppe av spesielt prestisjetunge professorater, f.eks. Regius-professoratene i Storbritannia, som er innstiftet av kongen/dronningen. En professor kan inneha en lærestol (og er da ikke sjelden også instituttbestyrer) eller ha fått tittelen professor som en personlig tittel.
== Professorer i USA og Canada ==
I USA og Canada brukes ordet «professor» i dagligtale for å betegne nærmest enhver som underviser innen høyere utdannelse, også selv om «professor» ikke inngår i tittelen deres. Ordet «professor» brukes i følgende stillingsbetegnelser:
Adjunct professor er en midlertid ansatt underviser og tilsvarer i stor grad norsk timelærer; de fleste er på instructor- eller assistant professor-nivå
Assistant professor (tilsvarer universitetslektor, høgskolelektor eller amanuensis i Norge eller lecturer i Samveldet)
Associate professor (tilsvarer førsteamanuensis i Norge eller senior lecturer i Samveldet)
Professor (virkelig professor eller «full professor», tilsvarer professor i Norge og den tidligere stillingen som dosent eller professor, reader og associate professor i Samveldet)Det forekommer også at lærestoler er knyttet til donasjoner og gitt navn etter donatoren, f.eks. «John Q. Smith Professor of Physics». Denne typen professorater har ofte mer prestisje enn «vanlige» fulle professorater, og kan i noen tilfeller også være formelt plassert over andre professorater i universitetenes interne hierarkier.
USA og Canada har et eget system kalt «tenure», som innebærer fast ansettelse med omtrent et like sterkt stillingsvern som fast ansatte har i Skandinavia. Det er vanlig å «få tenure» i forbindelse med opprykk fra assistant professor til associate professor.
== Oversikt ==
=== Sammenligning av norske stillingstyper ===
Tabellen er en oversikt over det vanligste moderne stillingshierarkiet. Engelske oversettelser i kursiv. Grønn bakgrunn angir en tidsbegrenset utdanningsstilling. Amanuensisgruppen er tradisjonelt laveste stilling både i den eldre kombinerte stigen og i den nyere undervisningsstigen, men er i praksis rene undervisningsstillinger, og nyansettelser er uvanlige.
Den kombinerte stigens historie går tilbake til etableringen av Det Kongelige Frederiks Universitet i 1811 og bestod opprinnelig av bare to grader, professor og universitetslektor. Over tid har nye grader kommet til og grader endret betydningsinnhold. Forskerstigens historie går tilbake til etableringen av instituttsektoren ved midten av 1900-tallet. Undervisningsstigen er den nyeste stigen og kan spores tilbake til etableringen av førstelektorstillingen i 1969.
«Mobilitet på tvers» i figuren viser til at de formelle utdannings- og vitenskapelige kompetansekravene er de samme og at det er mulig å veksle mellom stigene fordi man har den samme vitenskapelige kompetansen, ikke til at den enkelte ansatt har en ubetinget rett til omgjøring av egen eksisterende stilling. Mobilitet vil normalt skje ved søknad på ny stilling, eller ved kallelse i professor II-stillinger. Eksempelvis vil en førsteamanuensis ha den vitenskapelige kompetansen som kreves for å bli ansatt som seniorforsker (forsker II) og omvendt; det er også mulig å ha stillinger i begge stigene samtidig, mest typisk som forsker I og professor II. En stor andel forskere med professorkompetanse er tilkjent professorkompetansen ved et universitet.
=== Professorer i ulike land ===
Oversikten viser bruk av professortittelen i noen vanlige systemer og tilsvarende norske stillinger, med utgangspunkt i dagens minstekrav.
== Professor emeritus/emerita ==
Professor emeritus eller professor emerita (se nedenfor om grammatiske spørsmål) er en betegnelse på en professor som har avsluttet arbeidsforholdet ved sin institusjon, typisk ved pensjonsalder. Avgåtte professorer bruker denne tittelen fordi professor ikke bare er en stillingsbetegnelse, men også en personlig tittel knyttet til ens kompetanse som man i henhold til vanlig praksis i de fleste land beholder på livstid når man først har fått den. Det er vanlig at professorer fortsetter å være vitenskapelig aktive gjennom å publisere og delta i faglig debatt også etter at de passerer vanlig pensjonsalder (i noen land er det ingen tvungen pensjonsalder).
I Norge følger det av universitets- og høyskoleloven at den som har hatt tittelen professor beholder tittelen når han eller hun går av med pensjon. Det er frivillig om man vil bruke professortittelen alene eller sammen med emeritus/emerita-leddet, som bygger på internasjonal sedvane. Det latinske leddet emeritus, som betyr uttjent, brukes også i andre sammenstillinger: mest vanlig som biskop emeritus. I noen land, som for eksempel i Sverige, er emeritus en tittel som tildeles etter fortjeneste. I Norge er bruken av emeritus-betegnelsen fri og ubeskyttet. For å bevare kompetanse i fagmiljøene holder en professor emeritus i mange tilfeller kontor ved sin tidligere institusjon, hvor han utfører den mengde arbeid han selv ønsker. Det er imidlertid svært varierende praksis mellom forskjellige institusjoner når det gjelder behandlingen av emeriterte professorer. Disse er i Norge ikke formelt ansatt ved sine tidligere institusjoner, men kan få timelønn hvis de utfører ordinære undervisnings- eller sensuroppgaver. De er imidlertid å anse som tilknyttet sin gamle arbeidsplass i faglige sammenhenger og i kraft av professortittelen som de fortsatt har.
I latin er formen emeritus en maskulin entallsform. At også kvinner kunne bli «uttjente professorer», var nok utenkelig da denne latinske tittelen fikk sin betydning. Ordet professor er i utgangspunktet grammatisk hankjønn; den grammatisk feminine formen av ordet kunne tenkes å være profestrix, og den grammatisk feminine formen av professor emeritus kunne dermed tenkes å bli profestrix emerita. Hverken dette uttrykket eller selve ordet profestrix har imidlertid noen gang vært i nevneverdig reell bruk, ettersom også kvinner betegnes med tittelen professor. Tilsvarende har betegnelsen professor emerita etablert seg internasjonalt som den vanlige formen å betegne en pensjonert kvinnelig professor, og er den formen som anbefales av Språkrådet. Ifølge Claus Krag bør professor ses som et felleskjønnsord (av typen communia) og professor emerita er dermed korrekt også etter klassiske grammatiske normer på latin; han viser til det tilsvarende uttrykket «auctor optima». Flere personer (uavhengig av kjønn) med denne tittelen betegnes som professores emeriti.
Det er vanlig å forkorte emeritus/emerita som em., altså professor em. Ordet professor kan også forkortes, som i prof.em.
En professor emeritus/emerita vil i muntlige sammenhenger som regel bare bli kalt professor. I skriftlige sammenhenger føyes gjerne emeritus/emerita eller forkortelsen em. til tittelen, men ikke alltid. I sammenhenger der professor brukes hovedsakelig som en tittel som viser til kompetansen (typisk i formen «professor NN») vil det være vanligere å bare bruke «professor», mens det i sammenhenger hvor institusjonstilknytningen fremgår vil være normalt å ta med emeritusleddet (typisk i formen «NN, professor emeritus ved Universitetet i...»). Emeritus eller forkortelsen em. kan også stå i parentes, som i «professor (em.)» eller «professor (em.) ved Universitetet i...».
Det å bli professor emeritus, dvs. typisk å gå av med pensjon, kalles emeritering.
== Dobbelttitler ==
En person som er professor (enten professor i hovedstilling eller professor i bistilling) vil etter tradisjonell praksis i bl.a. Skandinavia og Tyskland ofte tituleres med både professortittelen og doktorgraden, f.eks. som professor dr.philos., professor dr.med., professor dr. juris (eller dr.jur.) eller professor dr.theol. De tradisjonelle gradene signaliserer dermed hvilken av de fire hoveddisiplinene (teologi, jus, medisin, filosofi) vedkommende er professor i. Tittelen professor kan også forkortes prof., slik som i prof. dr.philos. En person som er professor og har grader som har vært formelt plassert under doktorgraden (slik som magister, lisensiat eller kandidatgrad) eller er av nyere dato (slik som ph.d., som også er plassert under doktorgraden i noen land, og som heller ikke gir noen informasjon om fagområde) bruker som regel ikke graden og professortittelen sammen, og vil i de fleste tilfeller bare bruke professortittelen.
== «Professorinne» som høflighetstittel ==
I eldre språkbruk særlig fra 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet ser man ofte kvinner som er gift med professorer titulert som «professorinne»; dette dreier seg om en ren høflighetstittel utledet av et generelt prinsipp om at gifte kvinner kan tituleres med mannens tittel (en kvinne som var gift med en mann som var eller hadde vært statsråd kunne dermed tituleres «statsrådinne»). Slik tittelbruk gikk ut av bruk i løpet av første del av 1900-tallet.
== Musikk ==
I mange land brukes tittelen «professor» også om musikklærere. Bruken av tittelen «professor» om en musikklærer er for det meste ikke å sammenligne med bruken av tittelen i akademiske sammenhenger, og det stilles som oftest ingen krav om vitenskapelig kompetanse eller et spesielt høyt nivå.
== Referanser == | Professor (av latin profiteri, «offentlig fremføre», en som hevder offentlig å være ekspert) er den høyeste stilling for en person som forsker og/eller underviser ved et universitet eller annen forskningsinstitusjon. Arbeidsoppgaver for professorer kan bestå av forskning, undervisning eller en kombinasjon av dette; det er ikke uvanlig at spesielt meritterte professorer bare driver forskning, særlig ved de høyest rangerte universitetene internasjonalt. | 7,609 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Adjunkt | 2023-02-04 | Adjunkt | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Undervisningsyrker'] | Adjunkt er en tittel for en lærer på ulike nivåer, og med ulike betydninger.
| Adjunkt er en tittel for en lærer på ulike nivåer, og med ulike betydninger.
== Historie ==
I Danmark og Norge ble tittelen adjunkt historisk brukt om visse universitetsutdannede lærere ved de høyere skolene, og rangerte under lektor. I Danmark er adjunkt idag dels den vanlige tittelen for en lærer på gymnasnivå med høyere utdannelse (embedseksamen), og dels den laveste tittelen på fast vitenskapelig ansatte ved universitetene (på samme nivå som norsk universitetslektor og amanuensis); i begge tilfeller rangerer tittelen under lektor.
Tittelen adjunkt ble i Norge gjeninnført etter dansk modell i 1919. Kravet for stilling som adjunkt var adjunkteksamen, innført i Norge ved lov 16. juli 1920 etter forbilde av skoleembedseksamen i Danmark; fra 1959 ble adjunkteksamen betegnet cand.mag.-eksamen (også kalt embetseksamen av lavere grad).
Historisk ble adjunkttittelen brukt ved høyere skoler (latinskole, gymnas), mens lærere i folkeskolen normalt bare hadde lærerskole og ikke universitetsstudier. I dag brukes adjunkttittelen ved skoler på alle nivåer, i tråd med at det har blitt vanlig for flere lærere å ha universitetsutdannelse (i motsetning til lærerskole).
Etter Bolognaprosessen kvalifiserer typisk bachelorgrad med praktisk-pedagogisk påbygning for stilling som adjunkt. Adjunktstatus kan også oppnås for de med treårig lærer- eller førskolelærerutdanning med minst ett års godkjent tilleggsutdanning fra høgskole eller universitet eller annen likeverdig utdanning med pedagogisk påbygning. Etter at allmennlærerutdanningen ble 4-årig er alle nye allmennlærere adjunkter.
Med fem års utdannelse kvalifiserer man til stilling som adjunkt med tilleggsutdanning (tidl. adjunkt med opprykk), som er en stillingsbetegnelse for lærere i det norske skolesystemet som har fem års utdannelse på universitets- eller høyskolenivå.
== Eksterne lenker ==
Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av adjunkt | Adjunkt er en tittel for en lærer på ulike nivåer, og med ulike betydninger. | 7,610 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Joy_Division | 2023-02-04 | Joy Division | ['Kategori:Alternative rockegrupper', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Band etablert i 1976', 'Kategori:Britiske rockegrupper', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Joy Division var et britisk rockeband bestående av Ian Curtis (vokal og gitar), Bernard Sumner (gitar og keyboard), Peter Hook (bass og bakgrunnsvokal) og Stephen Morris (trommer).Bandet ble startet under navnet Stiff Kittens og deretter Warsaw i Manchester i 1976.Det var Curtis, Sumner og Hook som startet bandet – inspirert av The Sex Pistols' legendariske konsert i Manchester. Innen deres første konsert hadde Stiff Kittens byttet navn til Warsaw, og trommeslageren Terry Mason ble byttet med Tony Tabac. Tabac sluttet senere samme år og ble erstattet av Steve Brotherdale, som igjen ble erstattet av Stephen Morris.
I desember 1977 ga bandet ut sin første utgivelse; EP-en An Ideal for Living. I 1978 skiftet bandet navn til Joy Division. «The joy division», gledesdivisjonen, var et uttrykk fra Tyskland, brukt om en gruppe prostituerte som var til for offiserene i konsentrasjonsleirer. Dette førte til beskyldninger om nasjonalsosialisme fra pressen. Dette irriterte bandet, som aldri hadde hatt noe med dette å gjøre, men de gadd aldri å svare. Joy Division signerte på plateselskapet Factory Records i 1978, et selskap som ble eid av Tony Wilson.
De begynte også å jobbe med manageren Rob Gratton og produsenten Martin Hannett. I 1979 slapp Factory bandets debutalbum, Unknown Pleasures. Det særegne lydbildet, med bass og trommer som hovedinstrumenter, og Curtis' dystre tekster førte til at bandet fikk stor oppmerksomhet. Samme år ga de ut singelen Transmission.
Tidlig i 1980 kom singelen Love Will Tear Us Apart. Bruk av synthesizer og kassegitar gjorde at lydbidet var lystigere enn det de tidligere hadde gjort, men teksten hadde den karakteristiske dysterheten. Låten ble en hit, og appell hos kritikerne og en stadig voksende fanskare gjorde at fremtiden så lys ut for Joy Division. Albumet Closer, som kom ut senere samme år, forsterket statusen. Gratton begynte å gjøre klar for en turné i USA. Ian Curtis hadde det vanskelig privat, med et ekteskap som var i ferd med å rakne, stadig oftere epileptiske anfall og en lang periode med depresjoner. 18. mai 1980 – to dager før turnéen skulle ha startet – begikk Curtis selvmord. Ian Curtis ble 23 år gammel.
De tre gjenværende oppløste bandet og startet et nytt band, New Order.
| Joy Division var et britisk rockeband bestående av Ian Curtis (vokal og gitar), Bernard Sumner (gitar og keyboard), Peter Hook (bass og bakgrunnsvokal) og Stephen Morris (trommer).Bandet ble startet under navnet Stiff Kittens og deretter Warsaw i Manchester i 1976.Det var Curtis, Sumner og Hook som startet bandet – inspirert av The Sex Pistols' legendariske konsert i Manchester. Innen deres første konsert hadde Stiff Kittens byttet navn til Warsaw, og trommeslageren Terry Mason ble byttet med Tony Tabac. Tabac sluttet senere samme år og ble erstattet av Steve Brotherdale, som igjen ble erstattet av Stephen Morris.
I desember 1977 ga bandet ut sin første utgivelse; EP-en An Ideal for Living. I 1978 skiftet bandet navn til Joy Division. «The joy division», gledesdivisjonen, var et uttrykk fra Tyskland, brukt om en gruppe prostituerte som var til for offiserene i konsentrasjonsleirer. Dette førte til beskyldninger om nasjonalsosialisme fra pressen. Dette irriterte bandet, som aldri hadde hatt noe med dette å gjøre, men de gadd aldri å svare. Joy Division signerte på plateselskapet Factory Records i 1978, et selskap som ble eid av Tony Wilson.
De begynte også å jobbe med manageren Rob Gratton og produsenten Martin Hannett. I 1979 slapp Factory bandets debutalbum, Unknown Pleasures. Det særegne lydbildet, med bass og trommer som hovedinstrumenter, og Curtis' dystre tekster førte til at bandet fikk stor oppmerksomhet. Samme år ga de ut singelen Transmission.
Tidlig i 1980 kom singelen Love Will Tear Us Apart. Bruk av synthesizer og kassegitar gjorde at lydbidet var lystigere enn det de tidligere hadde gjort, men teksten hadde den karakteristiske dysterheten. Låten ble en hit, og appell hos kritikerne og en stadig voksende fanskare gjorde at fremtiden så lys ut for Joy Division. Albumet Closer, som kom ut senere samme år, forsterket statusen. Gratton begynte å gjøre klar for en turné i USA. Ian Curtis hadde det vanskelig privat, med et ekteskap som var i ferd med å rakne, stadig oftere epileptiske anfall og en lang periode med depresjoner. 18. mai 1980 – to dager før turnéen skulle ha startet – begikk Curtis selvmord. Ian Curtis ble 23 år gammel.
De tre gjenværende oppløste bandet og startet et nytt band, New Order.
== Diskografi ==
Unknown Pleasures, 1979
Closer, 1980
Still (samleplate), 1981
Substance (samleplate), 1988
Permanent. Joy Division 1995. (samleplate, med en remix av Love Will Tear Us Apart), 1995
Heart and Soul (boks), 1997
Preston February 1980 (livealbum), 1999
The Complete BBC Recordings, 2000
Les Bains Douches 18 December 1979 (livealbum), 2001
Before and After – The BBC Sessions (med både Joy Division- og New Order-sanger), 2002
Re-Fractured Box Set (boks), 2004
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Joy Division – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Joy Division på Internet Movie Database
(da) Joy Division på Filmdatabasen
(en) Joy Division på Apple Music
(en) Joy Division på Discogs
(en) Joy Division på Discogs
(en) Joy Division på Discogs
(en) Joy Division på MusicBrainz
(en) Joy Division på MusicBrainz
(en) Joy Division på SoundCloud
(en) Joy Division på Spotify
(en) Joy Division på Songkick
(en) Joy Division på Songkick
Joy Division Central
IanCurtis.org
Detaljert diskografi
Joy Division – The Eternal | Joy Division var et britisk rockeband bestående av Ian Curtis (vokal og gitar), Bernard Sumner (gitar og keyboard), Peter Hook (bass og bakgrunnsvokal) og Stephen Morris (trommer).musikalske. | 7,611 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Klavikord | 2023-02-04 | Klavikord | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Historiske musikkinstrumenter', 'Kategori:Klaverinstrumenter', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Klavikord er et klaviaturinstrument, et klaver formet som et bord med strenger på tvers og mekanikk. Istedenfor hammere, som på et piano, har klavikordet metallstifter - tangenter - oppå enden av tastene. Når tasten blir presset ned blir tangenten presset opp mot strengen og deler den i to. Et bånd surret til venstre mellom strengene demper den halvdelen av strengen. Tonen er relativt svak, men dynamisk og uttrykksfull og krever en distinkt spilleteknikk.
| Klavikord er et klaviaturinstrument, et klaver formet som et bord med strenger på tvers og mekanikk. Istedenfor hammere, som på et piano, har klavikordet metallstifter - tangenter - oppå enden av tastene. Når tasten blir presset ned blir tangenten presset opp mot strengen og deler den i to. Et bånd surret til venstre mellom strengene demper den halvdelen av strengen. Tonen er relativt svak, men dynamisk og uttrykksfull og krever en distinkt spilleteknikk.
== Opprinnelse ==
Navnet klavikord kommer fra den latinske betegnelsen 'clavis' som betyr tast og det greske ordet for streng, som er 'chorde'. Instrumentet har eksistert i hvert fall så tidlig som fra begynnelsen av 1400-tallet og det var i normal bruk til inn på 1800-tallet. Frem til midten av 1600-tallet ble det brukt i hele Europa, gjennom 1700-tallet var det vanligst i Tyskland og det fikk en oppblomstring og stor utbredelse i Sverige i den siste 100-årsperioden til det gikk helt ut av bruk. I Norge var klavikordet utbredt i byene og på større gårder. Det finnes ca 30 historiske instrumenter bevart på norske museer, bl.a. på Ringve Museum i Trondheim.
Klavikordet kan beskrives som et hjemmets instrument, og på grunn av det lave lydnivået er det et instrument som typisk ble brukt i mindre rom. Den spesielle spillemåten som var påkrevet ble ansett å være det beste utgangspunkt for å nærme seg de andre klaviaturinstrumenter. Spesielt organister benyttet ofte klavikordet som øvingsinstrument, og for dette formål ble det også bygget 'tomanualige' klavikorder. I realiteten var dette to separate klavikorder der det ene kunne skyves inn og ut som en skuff i det andre. Noen klavikorder hadde også pedalsett i tillegg.
== Litteratur ==
Eva Helenius-Öberg: Svenskt klavikordbygge 1720 - 1820. Uppsala[?] 1986. ISBN 91-22-00822-5
Mats Krouthén: The Historical Clavichord in Norway, Clavichord International VOL X no 1, Mai 2006.
== Eksterne lenker ==
«DigitaltMuseum: Søk: 'Klavikord'».
Bilde av klavikord: [1]
Fra Bachs Toccata i e-moll (BWV 914) spilt på et klavikord (youtube) | Klavikord er et klaviaturinstrument, et klaver formet som et bord med strenger på tvers og mekanikk. Istedenfor hammere, som på et piano, har klavikordet metallstifter - tangenter - oppå enden av tastene. | 7,612 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Setermoen | 2023-02-04 | Setermoen | ['Kategori:18°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bardus geografi', 'Kategori:Forsvaret i Troms og Finnmark', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-05', 'Kategori:Tettsteder i Troms og Finnmark', 'Kategori:Troms og Finnmarkstubber'] | Setermoen er et tettsted og administrasjonssenteret i Bardu kommune i Troms. Tettstedet har 2 523 innbyggere per 1. januar 2022. Setermoen vedtok bystatus i 1999, men fikk ikke dette godkjent fordi kommunen hadde mindre enn 5 000 innbyggere. Setermoen blir imidlertid nå markedsført som bygdebyen i Troms.
| Setermoen er et tettsted og administrasjonssenteret i Bardu kommune i Troms. Tettstedet har 2 523 innbyggere per 1. januar 2022. Setermoen vedtok bystatus i 1999, men fikk ikke dette godkjent fordi kommunen hadde mindre enn 5 000 innbyggere. Setermoen blir imidlertid nå markedsført som bygdebyen i Troms.
== Historie ==
Bardu kirke fra 1829 er en mindre kopi av Tynset kirke. Bakgrunnen er at Bardus første nybyggere kom fra Østerdalen, og de ville på denne måten minnes gamlebygda. Fremdeles er det mange som snakker sørnorske dialekter i dette distriktet.
== Setermoen leir ==
Forsvaret og Setermoen leir har siden slutten av 1890-årene vært den viktigste bærebjelken i Setermoen-samfunnet.
Midt-Troms Museum har sin forsvarsavdeling, Troms Forsvarsmuseum, liggende på Setermoen, som viser militærhistorien i Troms.
== Se også ==
Prolog stasjon, Nord-Norgebanens første stasjon.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Setermoen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Setermoen Forsvaret | |befolkning = | 7,613 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nord-Norge | 2023-02-04 | Nord-Norge | ['Kategori:19°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Nord-Norge', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Undernasjonale områder i Norge'] | Nord-Norge er den nordligste og østligste landsdelen i Norge og består av fylkene Nordland og Troms og Finnmark.
Nord-Norge har 9,1 % av folketallet og 34,9 % av arealet i Fastlands-Norge (Norge utenom Svalbard og Jan Mayen). Landsdelen preges av lange avstander og meget spredt bosetning. Mens befolkningstettheten i Fastlands-Norge som helhet er 16,0/km², er den bare 4,3/km² i Nord-Norge. Landsdelen har en verdiskapning på 113 mrd kroner i året (2006), 8,1 % av Norges verdiskapning. Bruttonasjonalprodukt per innbygger i Nord-Norge er 319 902 kroner (2009), under landsgjennomsnittet på 488 037 kroner (2009).Navnet «Nord-Norge» skal ha vært foreslått som et strategisk begrep av komponisten Ole Olsen fra Hammerfest i Nordlændingernes Forening (1884), som på den tiden var spesielt opptatt av landsdelens mulighet for kulturell, sosial og industriell vekst. Begrepet ble først vanlig i bruk i tiden omkring første verdenskrig i navn på foreninger og i avisartikler.
Hammerfest og Vardø er Nord-Norges eldste byer og fikk byrettigheter på samme dag 17. juli 1789.
Etter andre verdenskrig er sentralisering en prosess som har preget Norge som helhet. For Nord-Norges del har denne virket i to retninger. På 1960- og 1970-tallet var det særlig stor flyttestrøm fra distriktene til sentrale strøk i Sør-Norge. Men samtidig virket den regionalt i Nord-Norge, der de største byene Tromsø, Bodø, Mo i Rana, Harstad og Narvik mangedoblet sine innbyggertall, også Hammerfest hadde en betydelig vekst på denne tiden bl.a. på grunn av oppbyggingen av fiskeindustribedriften Findus. Senere fikk nye bysamfunn som Finnsnes, Alta og Kirkenes betydelig vekst.
En rekke av Norges fremste severdigheter finner man i landsdelen, bl.a. polarsirkelen, midnattssola, den karakteristiske naturen og miljøet i Lofoten, Norges nasjonalfjell Stetind, Nordkapplatået, Adolfkanonen i Harstad, Ishavskatedralen i Tromsø, Norsk Luftfartsmuseum, Luftforsvarsmuseet og Saltstraumen i Bodø, Nord-Norges eldste byer, Vardø og Hammerfest. I Hammerfest finner vi også Meridianstøtten. Så finnes også helleristningene i Alta.
Siden 1936 har fire hurtigruteskip hatt navnet «Nordnorge».
Nordnorske dialekter hører med under vestnorsk, som er en av to store dialektgrupper i Norge. Den andre er Østnorsk.
De andre landsdelene i Norge er Sørlandet, Østlandet, Vestlandet og Trøndelag.
| Nord-Norge er den nordligste og østligste landsdelen i Norge og består av fylkene Nordland og Troms og Finnmark.
Nord-Norge har 9,1 % av folketallet og 34,9 % av arealet i Fastlands-Norge (Norge utenom Svalbard og Jan Mayen). Landsdelen preges av lange avstander og meget spredt bosetning. Mens befolkningstettheten i Fastlands-Norge som helhet er 16,0/km², er den bare 4,3/km² i Nord-Norge. Landsdelen har en verdiskapning på 113 mrd kroner i året (2006), 8,1 % av Norges verdiskapning. Bruttonasjonalprodukt per innbygger i Nord-Norge er 319 902 kroner (2009), under landsgjennomsnittet på 488 037 kroner (2009).Navnet «Nord-Norge» skal ha vært foreslått som et strategisk begrep av komponisten Ole Olsen fra Hammerfest i Nordlændingernes Forening (1884), som på den tiden var spesielt opptatt av landsdelens mulighet for kulturell, sosial og industriell vekst. Begrepet ble først vanlig i bruk i tiden omkring første verdenskrig i navn på foreninger og i avisartikler.
Hammerfest og Vardø er Nord-Norges eldste byer og fikk byrettigheter på samme dag 17. juli 1789.
Etter andre verdenskrig er sentralisering en prosess som har preget Norge som helhet. For Nord-Norges del har denne virket i to retninger. På 1960- og 1970-tallet var det særlig stor flyttestrøm fra distriktene til sentrale strøk i Sør-Norge. Men samtidig virket den regionalt i Nord-Norge, der de største byene Tromsø, Bodø, Mo i Rana, Harstad og Narvik mangedoblet sine innbyggertall, også Hammerfest hadde en betydelig vekst på denne tiden bl.a. på grunn av oppbyggingen av fiskeindustribedriften Findus. Senere fikk nye bysamfunn som Finnsnes, Alta og Kirkenes betydelig vekst.
En rekke av Norges fremste severdigheter finner man i landsdelen, bl.a. polarsirkelen, midnattssola, den karakteristiske naturen og miljøet i Lofoten, Norges nasjonalfjell Stetind, Nordkapplatået, Adolfkanonen i Harstad, Ishavskatedralen i Tromsø, Norsk Luftfartsmuseum, Luftforsvarsmuseet og Saltstraumen i Bodø, Nord-Norges eldste byer, Vardø og Hammerfest. I Hammerfest finner vi også Meridianstøtten. Så finnes også helleristningene i Alta.
Siden 1936 har fire hurtigruteskip hatt navnet «Nordnorge».
Nordnorske dialekter hører med under vestnorsk, som er en av to store dialektgrupper i Norge. Den andre er Østnorsk.
De andre landsdelene i Norge er Sørlandet, Østlandet, Vestlandet og Trøndelag.
== Befolkningstall ==
Siste omfattende hungersnød i Nord-Norge var under den engelske blokaden i 1812. I 1845 bodde det 110 000 personer innenfor dette området. Deretter opplevde landsdelen en periode med sterk befolkningsvekst. I perioden 1845-1900 økte folketallet med gjennomsnittlig 2,4 prosent årlig i Nordland og Troms, og med hele 2,9 prosent i Finnmark. Årsaken til at Nord-Norge opplevde sterkere økning enn riket forøvrig lå både i fødselsoverskudd og i tilflytting til landsdelen. Rundt 1900 bodde det omtrent 260 000 mennesker i Nord-Norge. Per 1. juli 2019 bodde det 485 404 mennesker i Nord-Norge.
Nord-Norges andel av Norges befolkning var på sitt historisk laveste nivå i 1769 med 8,2 %,, og på sitt historisk høyeste nivå i 1950 med 12,3 %. Andelen per 1. juli 2019 er 9,1 %. Nord-Norge hadde kun 0,3 % av landets totale befolkningsvekst i perioden fra 2001 til 2019.
5,4 % av befolkningen er per 1. januar 2009 innvandrere eller født av to utenlandskfødte foreldre, noe som tilsvarer 24 818 mennesker. Disse utgjør 4,9 % av innvandrerbefolkningen i Norge. Til sammenligning bor 10,2 % av den etnisk norske delen av folket i landsdelen.Nordlendinger har den dårligste helsen i landet. Mennene ligger på topp i dødelighet i hele Norge, og særlig for hjerte- og karsykdommer, mens kreftdødeligheten er på linje med landsgjennomsnittet. Ulykkesdødeligheten er høyest i landet, noe som kan henge sammen med at forholdsvis mange har ulykkesutsatte yrker, som blant annet fiske.
== Betegnelsen Nord-Norge ==
Nord-Norge er et forholdsvis nytt ord. Betegnelsen «Nord-Norge» kom såvidt i bruk på slutten av 1800-tallet og administrativt ble området omtalt som Tromsø stift da Tromsø fikk bispesete i 1840. Det hadde vært ulike betegnelser tidligere: Hålogaland omfattet opprinnelig bare Helgeland og da norrøn bosetning spredte seg nordover i vikingtiden og middelalderen ble Hålogaland brukt om området nord omtrent til Malangen, mens Finnmark eller «Finnmarken», «samenes land», lå utenfor. Betegnelsen Nord-Norge laget ved et kafebord i Kristiania i 1884 av medlemmer i Nordlændingernes Forening og ble alminnelig brukt først i mellomkrigstiden etterhvert som det fortrengte «Hålogaland».Lenge var det et klart skille mellom Nordlandene (Nordland og Troms) og Finnmarken (Finnmark). Nordlandene var opprinnelig en rekke smålen mellom Trøndelag og finnenes mark. Disse ble i 1604 samlet i Nordlandenes len, senere Nordlandenes amt. Det er herfra demonymet nordlending stammer fra. Således var en nordlending fra Nordland eller Troms. I nyere tid har begrepet blitt utvidet til å også gjelde finnmarkinger.
Før og under rikssamlingstiden var Nordlandene en del av et kongedømme av navnet Hålogaland. Folket kaltes da håløyger. Denne betegnelsen er for lengst gått ut av bruk og har i dag bare historisk relevans.Betegnelsen nordlending er utstrakt i bruk, blant annet hos Nordlændingernes Forening av 1862. Avisa Nordland og Nordlys deler ut hver sin pris under navnet Årets nordlending.
== Politikk ==
=== Stortingsvalg 2021 ===
Valgresultat ved Stortingsvalget 2021 i Nord-Norge:
=== Stortingsvalg 2017 ===
Valgresultat ved Stortingsvalget 2017 i Nord-Norge:
=== Stortingsvalg 2013 ===
Valgresultat ved Stortingsvalget 2013 i Nord-Norge:
== Distrikter i Nord-Norge ==
Helgeland
Salten
Ofoten
Lofoten
Vesterålen
Sør- og Midt-Troms
Nord-Troms
Vest-Finnmark
Øst-FinnmarkSe også: Distrikter i Norge.
== Tettsteder ==
Nedenfor angis de største av totalt 142 tettsteder i Nord-Norge, rangert etter innbyggertall 1. januar 2017. SSB opererer med en teknisk tettstedsdefinisjon som medfører at Tromsø, Nord-Norges største by, fordeles over tre forskjellige tettsteder: Tromsø, Tromsdalen og Kvaløysletta. I starten av januar 2017 var innbyggertallet for disse tre tettstedene samlet 64 448.
Bodø, Tromsø, Harstad, Mo i Rana, Alta, Narvik, Mosjøen, Hammerfest, Fauske, Sandnessjøen, Vadsø, Sortland, Brønnøysund, Svolvær, Finnsnes, Kirkenes, Stokmarknes, Leknes, Honningsvåg, Vardø og Bardufoss har bystatus. Se også: Liste over norske byer, Tettsteder i Nordland, Tettsteder i Troms og Tettsteder i Finnmark.
== Se også ==
Hålogaland
Midt-Norge
Sør-Norge
== Referanser ==
== Litteratur ==
Einar-Arne Drivenes, Marit Anne Hauan og Helge A. Wold (red.) (1994). Nordnorsk kulturhistorie. Oslo: Gyldendal.
Asbjørn Jaklin Historien om Nord-Norge, 2004 ISBN 82-05-31426-8
Svein Jentoft, Jens-Ivar Nergård, Kjell Arne Røvik (red.) Politiske tidslinjer 2013 bd.3 i serien Hvor går Nord-Norge? ISBN 978-82-8104-224-7
Svein Jentoft, Jens-Ivar Nergård, Kjell Arne Røvik (red.) Et institusjonelt perspektiv på folk og landsdel, 2012 bd.2 i serien Hvor går Nord-Norge? ISBN 978-82-8104-218-6
Svein Jentoft, Jens-Ivar Nergård, Kjell Arne Røvik (red.) Tidsbilder fra en landsdel i forandring, 2011 bd.1 i serien Hvor går Nord-Norge? ISBN 978-82-8104-156-1
== Eksterne lenker ==
– Offisiell reiselivsportal for Nord-Norge
Jakt, fiske og friluftsliv i Nord-Norge
Nord-Norge i bilder
NordNorgesGuiden – Informasjon om Nord-Norge | | befolkning = 480740Statistisk sentralbyrå: Kvartalsvise befolkningsendringer 1. januar 2015 | 7,614 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jade | 2023-02-04 | Jade | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bergarter'] | Jade er en bergart som hovedsakelig finnes i Kina, Burma og Mellom-Amerika. Den bruktes før til våpen, men nå passer den seg godt som smykkesten og finnes i mange farger. Vanligst er grønne og oransje varianter, men det finnes også hvite, gule, røde og blå varianter.
Den egentlige jade er en hard og seig bergart og brukes til pyntegjenstander og skulpturer. Det at den er så seig gjør den spesielt egnet til utskjæringer. Særlig i Kina er jade populært. Jade er ikke spesielt kostbart, men er samtidig en vakker smykkesten.
Det er funnet mange kunstgjenstander i jade fra gamle kulturer, særlig i Kina, India og i Mayariket.
Navnet jade kommer fra det spanske [piedra de] ijada, som er belagt på tidlig 1500-tall. Ordet betyr «(stein av) flanken» og sammenhenger med forestillingen om att jade kunne helbrede nyrekolikk. Men navnet ligner også litt på det kinesiske 玉 – pinyin: Yù, og ettersom det er i Kina jadekunsten har sterkest hjemstavn, knyttes jade nå særlig til det kinesiske begrepet. Opp gjennom kinesisk historie og i kinesisk kunsthistorie har man imidlertid ikke alltid forholdt seg presist i språkbruken. Det forekommer derfor at kunstgjenstander av vakker sten omtales som jade, men uten at det er egentlig jade.
Blant annet i den kinesiske byen Aksu drives det med jadeutskjæring i dag.
| Jade er en bergart som hovedsakelig finnes i Kina, Burma og Mellom-Amerika. Den bruktes før til våpen, men nå passer den seg godt som smykkesten og finnes i mange farger. Vanligst er grønne og oransje varianter, men det finnes også hvite, gule, røde og blå varianter.
Den egentlige jade er en hard og seig bergart og brukes til pyntegjenstander og skulpturer. Det at den er så seig gjør den spesielt egnet til utskjæringer. Særlig i Kina er jade populært. Jade er ikke spesielt kostbart, men er samtidig en vakker smykkesten.
Det er funnet mange kunstgjenstander i jade fra gamle kulturer, særlig i Kina, India og i Mayariket.
Navnet jade kommer fra det spanske [piedra de] ijada, som er belagt på tidlig 1500-tall. Ordet betyr «(stein av) flanken» og sammenhenger med forestillingen om att jade kunne helbrede nyrekolikk. Men navnet ligner også litt på det kinesiske 玉 – pinyin: Yù, og ettersom det er i Kina jadekunsten har sterkest hjemstavn, knyttes jade nå særlig til det kinesiske begrepet. Opp gjennom kinesisk historie og i kinesisk kunsthistorie har man imidlertid ikke alltid forholdt seg presist i språkbruken. Det forekommer derfor at kunstgjenstander av vakker sten omtales som jade, men uten at det er egentlig jade.
Blant annet i den kinesiske byen Aksu drives det med jadeutskjæring i dag.
== Referanser == | Jade er en bergart som hovedsakelig finnes i Kina, Burma og Mellom-Amerika. Den bruktes før til våpen, men nå passer den seg godt som smykkesten og finnes i mange farger. | 7,615 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gass | 2023-02-04 | Gass | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Aggregattilstander', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gasser', 'Kategori:Kjemistubber', 'Kategori:Kjemiteknikk', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01', 'Kategori:Termodynamikk', 'Kategori:Viktige stubber'] | Gass er en aggregattilstand hvor stoffet består av fritt bevegelige molekyler og/eller atomer. Begrepet fase brukes synomynt med aggregattilstand. Vi bruker begrepet gass om den aggregattilstanden som karakteriseres ved at et stoff hverken har fast form eller fast volum. I en mikroskopisk beskrivelse tilsvarer dette at atomene eller molekylene som utgjør stoffet ikke er bundet i noen bestemt struktur, men svever fritt.
Gass er også en fellesbetegnelse for grunnstoffer som er i denne aggregattilstanden ved normal temperatur (romtemperatur) og normalt trykk.
Naturgass er et mye brukt fossilt brensel i gassfase. Energiverk som har gass som energikilde omdanner høyverdig kjemisk energi i gassen til lavverdig varmeenergi som kan drive turbiner for elektriske generatorer.
Et stoff er i gasstilstand når termisk energitetthet (for eksempel. målt ved temperaturen) er så stor at molekylene ikke ligger inntil hverandre slik de gjør i faststoff- og væsketilstand, som er de to andre aggregattilstandene.
| Gass er en aggregattilstand hvor stoffet består av fritt bevegelige molekyler og/eller atomer. Begrepet fase brukes synomynt med aggregattilstand. Vi bruker begrepet gass om den aggregattilstanden som karakteriseres ved at et stoff hverken har fast form eller fast volum. I en mikroskopisk beskrivelse tilsvarer dette at atomene eller molekylene som utgjør stoffet ikke er bundet i noen bestemt struktur, men svever fritt.
Gass er også en fellesbetegnelse for grunnstoffer som er i denne aggregattilstanden ved normal temperatur (romtemperatur) og normalt trykk.
Naturgass er et mye brukt fossilt brensel i gassfase. Energiverk som har gass som energikilde omdanner høyverdig kjemisk energi i gassen til lavverdig varmeenergi som kan drive turbiner for elektriske generatorer.
Et stoff er i gasstilstand når termisk energitetthet (for eksempel. målt ved temperaturen) er så stor at molekylene ikke ligger inntil hverandre slik de gjør i faststoff- og væsketilstand, som er de to andre aggregattilstandene.
== Termodynamisk beskrivelse ==
Gass betyr kaos.
Den enkleste matematiske modellen for en gass får vi ved å se bort fra all vekselvirkning mellom bestanddelene i gassen. Likningen for en slik ideell gass kan skrives:
p
V
=
n
R
T
{\displaystyle pV=nRT}
,
der p er trykket, V er volumet, n er stoffmengden, R er den molare gasskonstanten og T er absolutt temperatur.
Den ideelle gasslikningen gir en tilfredsstillende beskrivelse av reelle gasser for lave trykk og høye temperaturer. Ved romtemperatur og en atmosfæres trykk er den tilstrekkelig for de fleste formål.
En modell som tar hensyn til vekselvirkning mellom bestanddelene i gassen er Van der Waals tilstandslikning. Denne gir en bedre beskrivelse av reelle gasser ved høyt trykk og lave temperaturer.
Avhengig av type atomer som er bundet sammen i molekyler og omgivelsenes temperatur og trykk, vil reelle gasser i tillegg ha ha spesielle kjemiske egenskaper.
== Se også ==
Aggregattilstand | Gass er en aggregattilstand hvor stoffet består av fritt bevegelige molekyler og/eller atomer. Begrepet fase brukes synomynt med aggregattilstand. | 7,616 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kwame_Nkrumah | 2023-02-04 | Kwame Nkrumah | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Alumni fra London School of Economics', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 27. april', 'Kategori:Dødsfall i 1972', 'Kategori:Fødsler 21. september', 'Kategori:Fødsler i 1909', 'Kategori:Ghanesiske presidenter', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Lenins fredspris', 'Kategori:Personer fra Western Region', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Kwame Nkrumah (født 21. september 1909 i Nkroful på Gullkysten, død 27. april 1972 i București i Romania) var en ghanesisk politiker som regnes som grunnlegger av panafrikanismen. Nkrumah var sosialist og var inspirert av Karl Marx, han var også inspirert av den vitenskapelige sosialismen etter mønster fra Friedrich Engels.
| Kwame Nkrumah (født 21. september 1909 i Nkroful på Gullkysten, død 27. april 1972 i București i Romania) var en ghanesisk politiker som regnes som grunnlegger av panafrikanismen. Nkrumah var sosialist og var inspirert av Karl Marx, han var også inspirert av den vitenskapelige sosialismen etter mønster fra Friedrich Engels.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Han het opprinnelig Francis Nwia-Kofi Ngonloma. Etter å ha gått på Achimota School i Accra, og deretter på det romersk-katolske seminaret i Amisano, arbeidet han som lærer på en katolsk skole i Axim. Senere reiste han til USA, og studerte ved Lincoln University i Pennsylvania. I 1942 fullførte han en mastergrad (MSc) i utdanning, og i 1943 en mastergrad (MA) i filosofi ved dette universitetet.
=== Politisk engasjement ===
I 1945 flyttet han til London for å studere ved London School of Economics and Political Science. Men etter å ha truffet George Padmore, ble han involvert i organiseringen av den femte panafrikanske kongress i Manchester. Han ble engasjert i arbeidet for avkolonisering av Afrika, og ble viseformann i den vestafrikanske studentunionen i England.
Nkrumah vendte hjem til Gullkysten i 1947, og gikk inn i United Gold Coast Convention (UGCC), som ble ledet av Joseph B. Danqauh. Samme år grunnla han et nytt parti, Convention People's Party (CPP), med mottoet selvstyre nå. Han forlot UGCC i 1949, og i desember det året satte han i gang masseaksjoner – boikott, streik og sivil ulydighet – mot de britiske styresmaktene. Han ble arrestert av britene i januar 1950.
Britene bestemte seg for å innvilge kolonien uavhengighet og utlyste valg til en lovgivende forsamling i januar 1951. Nkrumah, som fortsatt satt fengslet, vant ett av setene. Han ble løslatt fra fengsel i februar 1951, og ble invitert til å lede en overgangsregjering sammen den britiske guvernøren.
=== Statsminister ===
Den 6. mars 1957 ble Ghana erklært uavhengig, og Nkrumah ble utnevnt til statsminister. Landet var først et monarki som delte statsoverhode med Storbritannia, men ble i 1960 republikk. En økonomisk nedgangstid fulgte, og det oppsto mye uro. Nkrumah overlevde et attentat. I 1964 valgte han å erklære Ghana som ettpartistat, med seg selv som president for livstid. Under et besøk i Beijing og Hanoi i 1966 ble han avsatt sammen med sin regjering etter et militærkupp.
=== Eksil ===
Nkrumah kunne ikke vende tilbake til Ghana, og levde derfor i eksil i Guinea. Han fortsatt derfra sitt arbeid for panafrikansk enhet. I april 1972 reiste han til Romania for å få medisinsk behandling, og døde der.
Han skrev flere bøker, blant annet Hvorfor Afrika må forenes (1963), Den afrikanske personlighet (1963), Håndbok for revolusjonær krigføring (1968) og Klassekamp i Afrika (1970).
== Utmerkelser ==
Nkrumah ble i 2004 posthumt utnevnt til den sørafrikanske Ordenen O. R. Tambos følgesvenner.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Addo, Ebenezer Obiri (1997). Kwame Nkrumah: A Case Study of Religion and Politics in Ghana. University Press of America. ISBN 978-0-7618-0785-8.
Birmingham, David (1998). Kwame Nkrumah: The Father of African Nationalism. Ohio University Press. ISBN 978-0-8214-1242-8.
Bourret, F. M. (1960) [1949]. Ghana—The Road to Independence (revised utg.). Stanford University Press. OCLC 414362.
Clarke, John Henrik (oktober 1974). «Kwame Nkrumah: His years in America». The Black Scholar. 6 (2): 9–16. JSTOR 41065759.
Fuller, Harcourt (2014). Building the Ghanaian Nation-State. Palgrave Macmillan. ISBN 978-1-137-44856-9.
Mazrui, Ali (2004). Nkrumah's Legacy and Africa's Triple Heritage Between Globalization and Counter Terrorism. Ghana Universities Press. ISBN 978-9964-3-0296-2.
Owusu-Ansah, David (2014). Biographical Dictionary of Ghana (4th utg.). Rowman & Littlefield. ISBN 978-0-8108-7242-4.
Rooney, David (1988). Kwame Nkrumah: The Political Kingdom in the Third World. St. Martin's Press. ISBN 978-0-312-02479-6.
Sherwood, Marika (1996). Kwame Nkrumah: The Years Abroad 1935–1947. Freedom Publications. ISBN 978-9988-7716-0-7.
Thompson, W. Scott (1969). Ghana's Foreign Policy 1957–1966. Princeton University Press. OCLC 2616.
Arhin, Kwame (1993). The Life and Work of Kwame Nkrumah. Trenton, NJ: Africa World Press, Inc. ISBN 9780865433953 (08543395X)
Baynham, Simon (1988). The Military and Politics in Nkrumah's Ghana. Westview Special Studies on Africa. Boulder, CO: Westview Press, Inc. (Frederick A. Praeger), ISBN 0-8133-70639
Davidson, Basil (2007) [1973]. Black Star: A View of the Life and Times of Kwame Nkrumah. Oxford, UK: James Currey. ISBN 978-1-84701-010-0.
Defense Intelligence Agency, "Supplement, Kwame Nkrumah, President of Ghana", 12-January-1966.
James, C. L. R. (1977). Nkrumah and the Ghana Revolution. London: Allison & Busby. ISBN 0-85031-461-5.
Mazrui, Ali (1966). «Nkrumah: The Leninist Czar». Transition (26): 8–17. JSTOR 2934320.
Mwakikagile, Godfrey (2006). «Nyerere and Nkrumah: Towards African Unity». Nyerere and Africa: End of an Era (Third utg.). Pretoria, South Africa: New Africa Press. s. 347–355. ISBN 0-9802534-1-1.
Mwakikagile, Godfrey (2015), Western Involvement in Nkrumah's Downfall. Dar es Salaam, Tanzania: New Africa Press. ISBN 9789987160044
Pinkney, Robert (1972). Ghana Under Military Rule 1966–1969. London: Methuen & Co Ltd. ΙSBN 0-41675080X
Poe, D. Zizwe (2003). Kwame Nkrumah's Contribution to Pan-African Agency. New York: Routledge. ISBN 0-203-50537-9.
Sanders, Charles L. (September 1966). «Kwame Nkrumah: the Fall of a Messiah». Ebony. USA.
Tuchscherer, Konrad (2006). «Kwame Francis Nwia Kofie Nkrumah». Encyclopedia of Modern Dictators. New York: Peter Lang. s. 217–20. ISBN 0-8204-5010-3. | | fsted = Nkroful på Gullkysten (nåværende Ghana) | 7,617 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slektsforskning | 2023-02-04 | Slektsforskning | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Familie', 'Kategori:Historie etter tema', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2022-02', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Slektsforskning'] | Slektsforskning, slektsgransking, ættegransking og genealogi (fra gresk γενεά, genea: herkomst og λόγος, logos: læren om) er betegnelser på den samme aktiviteten som går ut på å skaffe seg kunnskap om enkeltpersoners eller familiers avstamning. Begrepene favner vidt og benyttes om alt fra vitenskaplig forskning til innsamling av navn for å få en oversikt over sin egen slekt og ætt.
| Slektsforskning, slektsgransking, ættegransking og genealogi (fra gresk γενεά, genea: herkomst og λόγος, logos: læren om) er betegnelser på den samme aktiviteten som går ut på å skaffe seg kunnskap om enkeltpersoners eller familiers avstamning. Begrepene favner vidt og benyttes om alt fra vitenskaplig forskning til innsamling av navn for å få en oversikt over sin egen slekt og ætt.
== Historie ==
Til alle tider har personers opphav fått stor oppmerksomhet. Det gamle testamente inneholder lange oversikter over slektskap, og det samme finnes i Snorres kongesagaer. I det gamle romerriket var det også vanlig å kunne føre sin slekt tilbake i tid, og av denne grunn utviklet det seg en rettspraksis innen arveretten som gjorde det nødvendig å kunne beregne slektskapet mellom avdøde og slektningene. Beregning av slektskap ble også viktig for den romersk-katolske kirke for å forhindre at personer som var i slekt med hverandre inngikk ekteskap. Ekteskap var forbudt mellom slektninger i inntil 7. ledd i henhold til den kanoniske beregningsmåte (tilsvarer syvmenning), noe som krevde gode kunnskaper om slektene tilbake i tid.
== Vitenskapelig forskning på slekter ==
Slektsforskning, i mer grundig og vitenskapelig forstand, foregår på slekter også i Norge, blant andre av medlemmer av Norsk Slektshistorisk Forening (NSF). Det forskes på de norske middelalderslektene, bl.a. adelsslektene og andre framstående slekter både i byene og på landet. I nyere tid er det forsket på og publisert artikler både om flere storbondeslekter fra senmiddelalderen og etterfølgende tid og om «de reisende», blant annet i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift (NST) som er et vitenskapelig tidsskrift utgitt av NSF.
== Slektshistorie ==
En slektshistorie er historien om en eller flere personers slekt i tidligere og senere generasjoner. Historien kan omfatte mange forskjellige typer slektsrelasjoner. Personene i direkte slektslinje bakover i tid (foreldre, besteforeldre, oldeforeldre, …) kalles aner og kan også være omtalt som stamfedre/stammødre.
Nordmenn flest kan ha håp om å spore de fleste av sine norske forfedre rundt 250 år tilbake i tid, det vil si midten av 1700-tallet ettersom kirkebøker for de fleste delene av landet er bevart etter denne tid, og så er det søkbare folketellinger fra 1701 og 1801 og senere. Det er sjelden å kunne finne sine aner lenger tilbake enn til 1500-tallet, under forutsetning av at arkivalier som kirkebøker og folketellinger for de aktuelle områdene ikke er gått tapt (for eksempel ødelagt av brann). I sjeldne tilfeller kan man også føre slektslinjer enda lengre tilbake, men da med langt større usikkerhet med hensyn til kildenes pålitelighet. Noen såkalte ur-adelige slekter kan føre mannslinjen tilbake til høymiddelalderen, men ofte er også disse slektslinjene svakt underbygget og uten pålitelige kilder.
=== Kilder ===
Det er viktig å notere ned opplysninger en selv sitter inne med, og så «intervjue» (eldre) slektninger og andre som kan tenkes å inneha verdifull kunnskap om den aktuelle slektshistorien. Opplysninger som personbeskrivelser, historier fra livet, gjenstander og fotografier er det viktig å vare på. Dette er materiale som gjerne forsvinner med innehaverne.
==== Bruk av Internett ====
Internett har forenklet tilgangen på informasjon for mange slektsgranskere, men ikke all informasjon er god informasjon og nettet bidrar også med mye ukritiske og/eller kildeløse opplysninger. Hvilket gjør at kildekritikk er spesielt viktig for informasjon som har sitt opphav på nettet. Det må også tas med at et problem med den omfattende utleggingen av slektsregistre og lignende på hjemmesider på nettet, er at en del opplysninger er basert på feil i eldre kildemateriale.
En viktig organisasjon i Norge for slektsforskere er organisasjonen Slekt og Data. I tillegg til å bidra med nettsider hvor man kan få svar på spørsmål relatert til slektsforskning, gir de også ut tidsskrifter og arrangerer kurs for medlemmene.
==== Offentlige institusjoner ====
Statsarkivene og Riksarkivet oppbevarer store mengder av originaldokumenter. Mange av disse er mikrofilmet og gjort tilgjengelig ved landets folkebiblioteker. Arkivverket ved Digitalarkivet har også lagt alle innleverte kirkebøker ut på Internett og opplysninger som ikke omfattes av personopplysningsloven er fritt tilgjengelige for alle. Panteregistre er allerede påbegynt og skifteregistre vil følge etter så snart som Arkivverket har kapasitet til å gjøre dette.
Digitalarkivet har også lagt ut flere søkbare folketellinger på Internett. Digitalarkivet har også sitt brukerforum.
==== Bygdebøker ====
Bygdebøker er tilgjengelige for en rekke kommuner og bygder. Flere av bøkene er også tilgjengelige på nettet. Kvaliteten på bygdebøkene er sterkt varierende og informasjonen derfra bør alltid kontrolleres mot andre kilder. Bygdebøkene forenkler ofte letearbeidet i andre kilder ved å bidra med opplysninger om bopel, fødsels- og dødsår, giftemål, barn eller lignende.
I de senere år er det også blitt vanlig å fortsette der hvor bygdebøkene slapp ved å gjennomføre studier av ett enkelt sogn eller prestegjeld i et lokalhistorisk bygdestudium.
==== Bruk av segl ====
For å finne slektskap eller for å få opplysninger om personer, kan det være aktuelt å bruke segl i slektsgranskingen. Segl vil si avtrykk av signeter (seglstamper) og satt på dokumenter. Segl ble brukt av personer i både Norge og andre land, helt fra middelalderen og opp på 1800-tallet. Vi har store mengder segl i arkivene fra bønder, handelsfolk, håndverkere og andre i byene, embetsmenn og andre. De fleste seglene har forbokstaver for eiers fornavn og farsnavn, eventuelt slektsnavn og/eller gårdsnavn. Disse eierbokstavene kan ofte være til hjelp for å finne eller bekrefte slektskap. Noen av seglene er svært personlige med figurmotiver knyttet til personens yrke, idealer og annet. Andre segl har figurer som kan være brukt av andre i slekten, som bumerker og våpenskjold. Det eksisterer et høyt antall segl med bumerker fra norske bønder og fra hele landet. En stor del av disse seglene er ikke trykt og utgitt, men finnes i arkivene.
=== Vurdering og dokumentasjon av brukte kilder ===
Ikke alle opplysninger er like pålitelige og sannhetsgehalten må derfor vurderes. Førstehåndsopplysninger (primærkilder) vurderes vanligvis som de mest pålitelige. Dette er nedtegnelser gjort samtidig med at personene levde. Blant primærkilder finner vi kirkebøker, familiebibler eller fødsels-, dåps-, vielses- og dødsattester, skifteprotokoller, pantebøker og tingbøker.
Andrehåndsopplysninger (sekundærkilder) regnes for mindre pålitelige, da disse kan være avskrifter eller være gitt av noen som nødvendigvis ikke hadde førstehåndskjennskap til informasjonen.
Det er viktig å merke seg at selv primærkilder kan inneholde feil, og i blant finnes motstridende opplysninger selv i disse. For senere å kunne vurdere påliteligheten av en påstand bør en notere seg hvilke kilder som er benyttet og hvilke vurderinger som er brukt som argumenter til påstanden. Dette er viktig, ikke bare for egen del, men også for at andre i ettertid kan etterprøve beslutningene.
Det kan være mange muligheter for feiltolkning av et skriftlig materiale. Språk, uttrykksmåte og håndskrift bidrar til en del feiltolkninger. «Standardiserte» skrivemåter av navn fantes ikke, og ett og samme navn kunne skrives på mange forskjellige måter. Navnelikhet er en kilde til misforståelser, og i blant er den samme personen nevnt under flere ulike navn, av og til med patronym, andre ganger med bostedsnavn. Per Lia kunne bli Per Haugen om Per flyttet fra Lia til Haugen.
=== Bruk av slektsprogram ===
Etter utbredelsen av hjemmedatamaskiner og Internett er slektsforskning blitt meget populært, og slektsforskere verden over samarbeider i utveksling av opplysninger. For å ta vare på og holde orden på alle opplysningene benyttes gjerne et slektsprogram, og flere av disse finnes i norsk språkdrakt og kan også benyttes for å lage utskrifter med oversikter over slekten. De mest avanserte slektsprogrammene tilbyr utskrifter slektsbøker eller av stamtavler vist som tekst eller grafikk, og de har stor fleksibilitet både ved utvalg av personer som skal skrives ut og i valg av utskriftsformater.
== Se også ==
Who Do You Think You Are? – Britisk dokumentarserie om slektsforskning (BBC, 2004–)
Ved du hvem du er? – Dansk dokumentarserie om slektsforskning (DR1, 2010–)
Who Do You Think You Are? – Amerikansk dokumentarserie om slektsforskning (NBC, 2010–)
Hvem tror du at du er? – Norsk dokumentarserie om slektsforskning (NRK, 2011–)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Morten Hansen (1965). Norske slektsbøker. Oslo: Aschehoug.
Terje A. Tetmo (1999). Ordbok for slektsforskere. Oslo: Grøndahl Dreyer. ISBN 8250425774.
Albert Fabritius og Harald Hatt: Håndbog i slægtsforskning; 3. udgave; J.H. Schultz Forlag, København 1982; ISBN 87-569-0112-7
Nils Johan Stoa og Lars-Jørgen Sandberg: Våre røtter. Håndbok i slektsgransking (4. utgave), Cappelens Forlag 2012
Liv Marit Haakenstad: Slektsgransking med dataveiledning. Slektsprogram, slektsstevne, slektsbok (2. utgave), Orion 2004
Alf Kiil: Arkivkunnskap: statsarkiva (bind 3 av Skrifter frå Landslaget for bygde- og byhistorie), Universitetsforlaget 1969
Steinar Imsen og Harald Winge: Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500–ca. 1800 (2. utgave), Cappelen Akademisk Forlag 1999
Terje Gudbrandson: Slektsforskning, NKI Forlaget 1995 (K 819); ISBN 82-562-3580-2
Tore Strømøy og Finn Karlsen: På sporet av deg selv. Håndbok i slektsforskning, Damm 2006; ISBN 978-82-04-12391-6
H.J. Huitfeldt-Kaas m.fl.: Norske Sigiller fra Middelalderen, Oslo 1899-1950
Harald Nissen og Monica Aase: Segl i Universitetsbiblioteket i Trondheim, Trondheim 1990
Hans Cappelen: «Segl som illustrasjon til slektshistorien», Heraldisk Tidsskrift, bind 9, nr 85, København mars 2002
Hans Cappelen: «Heraldikk i slektsforsking», Slekt og data, Medlemsblad for DIS-Norge (Slekt og Data), nr. 1 - 2010, Oslo 2010, side 6-19
Anders Bjønnes m.fl. (redaktører): Segltegninger fra hyllingene i Norge 1591 og 1610, utgitt av Norsk Slektshistorisk Forening, Oslo 2010
Allan Tønnesen (redaktør): Magtens besegling. Enevoldsarveregeringsakterne af 1661 og 1662 underskrevet og beseglet af stænderne i Danmark, Norge, Island og Færøerne, utgitt av det skandinaviske Heraldisk Selskap på Syddansk Universitetsforlag, Odense 2013, 583 s., ISBN 9788776746612, med 2.297 personer, bl.a. fra Norge 18 adelige, 87 geistlige, 46 byborgere og 406 bønder.
== Eksterne lenker ==
Arkivverket: Brukernes eget forum – Arkivverkets brukerforum
Slekt og Data – Norsk slektsforskningsorganisasjon
slekt1.com – Nyheter og bøker for slektsforskere
genealogi.no – Norsk Slektshistorisk Forening
Norsk Slektshistorisk Forenings slektshistoriewiki Arkivert 22. august 2017 hos Wayback Machine.
Slekt.no – Verktøykasse for slektsforskere
Digitalarkivet – Arkivverkets digitaliserte arkivmateriale fra Riksarkivet, statsarkivene og andre arkiver (med blant annet søkbare kirkebøker, folketellinger og matrikkel samt debattforum)
Liste over slektslitteratur i Norge og Danmark (arkivert)
USENET-diskusjonsgrupper for slektsgranskere | Slektsforskning, slektsgransking, ættegransking og genealogi (fra gresk γενεά, genea: herkomst og λόγος, logos: læren om) er betegnelser på den samme aktiviteten som går ut på å skaffe seg kunnskap om enkeltpersoners eller familiers avstamning. Begrepene favner vidt og benyttes om alt fra vitenskaplig forskning til innsamling av navn for å få en oversikt over sin egen slekt og ætt. | 7,618 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ane_Brun | 2023-02-04 | Ane Brun | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 10. mars', 'Kategori:Fødsler i 1976', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske gitarister', 'Kategori:Norske låtskrivere', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Personer fra Molde kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Alarmprisen', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen'] | Ane Brun, egentlig Ane Brunvoll, (født 10. mars 1976 i Molde) er en norsk sanger og låtskriver. Hun har mottatt en rekke priser og også to ganger blitt Årets kvinnelige artist under Spellemannsprisen. Hun har fra 2003 hatt eget plateselskap, Balloon Ranger Recording (tidligere DetErMine Records).Ane Brun har blant annet spilt på Hultsfredsfestivalen, Moldejazz 2001/2005, by:Larm 2002/2005, Mono i Oslo, Debaser i Stockholm samt en rekke andre festivaler og steder i Sverige, Norge og ellers i Europa.
| Ane Brun, egentlig Ane Brunvoll, (født 10. mars 1976 i Molde) er en norsk sanger og låtskriver. Hun har mottatt en rekke priser og også to ganger blitt Årets kvinnelige artist under Spellemannsprisen. Hun har fra 2003 hatt eget plateselskap, Balloon Ranger Recording (tidligere DetErMine Records).Ane Brun har blant annet spilt på Hultsfredsfestivalen, Moldejazz 2001/2005, by:Larm 2002/2005, Mono i Oslo, Debaser i Stockholm samt en rekke andre festivaler og steder i Sverige, Norge og ellers i Europa.
== Karriere ==
Ane Brun har bodd i Stockholm siden 2000. Der startet hun plateselskapet DetErMine Records sammen med vokalisten fra The Tiny, Ellekari Larsson. DetErMine Records samarbeidet etter hvert med V2 Music. Debutalbumet hennes, Spending Time With Morgan, ble lansert i 2003. Den ble nominert i Sveriges musikkpris «Manifest» i 2003.
Hennes andre album, A Temporary Dive, ble lansert i Europa i 2005. Etter tre uker solgte den til gull i Norge alene. I november 2005 ble Duets lansert. Duets består av duetter med Teitur, Tobias Fröberg, Liv Widell, Wendy McNeill, Ron Sexsmith, Syd Matters, Tingsek, Ellekari Larsson, Madrugada og Lars Bygden. Sangen «Lift Me» med det nordnorske bandet Madrugada ble en radiohit.
Ane Brun har turnert over hele Europa. Hun ble invitert til flere festivaler som The Lowlands Festival (Nederland), Hultsfredsfestivalen (Sverige), Öya, Quart, Moldejazz, Norwegian Wood (NOR). I 2005 hjalp hun til med Keren Ann på hennes UK-turne og på Olympia i Paris. I desember samme år var hun medhjelper for a-ha på Wembley Arena i London.
Ane Brun ble kåret til beste kvinnelige artist på Spellemannprisen 2005 for albumet A Temporary Dive og vant klassen årets hit samme år for duetten «Lift Me» med Madrugada. For samme album vant hun klassen pop under Alarmprisen 2006. I 2009 ble hun tildelt Gammleng-prisen i klassen for viser. Hun er i tillegg blitt nominert som beste norske aktør på European MTV Music Awards 2005, tidenes beste norske sanger på NRK og beste svenske kvinnelige popartist for Grammies.I 2010 ble Brun med på Peter Gabriel sin turné New Blood Tour 2010. Gabriel oppdaget Brun da begge opptrådte på Nelson Mandelas AIDS-veldedighetskonsert 46664 i Tromsø i 2005. Hun medvirket også på sangen «Don't Give Up» på Gabriels album New Blood i 2011.
Under Spellemannprisen 2011 ble hun, for andre gang, kåret til årets beste kvinnelige artist for albumet It All Starts with One.Hun er datter av advokat Knut Anker Brunvoll (1945-2016) og jazzsangerinne og pianist Inger Johanne Brunvoll (f. Kvien i 1945), eldre søster til vokalisten Mari Kvien Brunvoll (f. 1984) og yngre søster til fotografen Bjørn Brunvoll (f. 1973).
== Diskografi ==
=== Album ===
Spending Time with Morgan (DetErMine Records 2003)
My Lover Will Go (EP, DetErMine Records 2004)
A Temporary Dive (DetErMine Records 2005)
Duets (DetErMine Records 2005)
Live in Scandinavia (DetErMine Records 2007)
Changing of the Seasons (DetErMine Records 2008)
Sketches (DetErMine Records 2008)
Live at Stockholm Concert Hall (DVD og CD, innspilt 2008, utgitt Balloon Ranger Recordings 2009)
Daytrotter Session (2009)
It All Starts with One (Balloon Ranger Recordings 2011)
Songs 2003-2013 (Balloon Ranger Recordings 2013)
Rarities (Balloon Ranger Recordings 2013)
Songs Tour 2013 (Digital utgivelsse 2014, Decca 2015) * * When I'm Free (Balloon Ranger Recordings 2015)
Leave Me Breathless (Balloon Ranger Recordings 2017)
Live at Berdwardhallen med Sveriges Radios Symfoniorkester (2018)
After the Great Storm (2020)
How Beauty Holds the Hand and Sorrow (2020)
=== Singler ===
«Are They Saying Goodbye» (2003)
«Humming One of Your Songs» (2003)
«I Shot My Heart» (2004)
«Lift Me» (2005) med Madrugada
«Song No. 6» (2005) med Ron Sexsmith
«Rubber & Soul»(2006)
«To Let Myself Go» (2006)
«Balloon Ranger» (2006)
«Live in Scandinavia: The Dancer»(2007)
«Headphone Silence» (2008)
«True Colors»(2008)
«The Treehouse Song» (2008)
«Don't Leave» (2008)
«Big In Japan» (2008)
«The Puzzle» (2009)
«Do You Remember» (2011)
=== Andre deltagelser ===
Demonscenen Hultsfred 2001 (2001)
By:Larm Live Kristiansand 07.03.10.03 2002 (2002)
Sonically Speaking (Vol. 12: juni 2003) (2003)
The Sampler '03 (2003)
Picknick (2004)
Fub presenterar Unik! (2004)
Access All Araes (Vol. 1) (2004)
Washington: A New Order Rising (2004)
Washington: A New Order Rising (2005)
American Connection - Highlights from the Radio Sessions (2005)
Øyafestivalen promo 2005 (2005)
Songs of Norway (2005)
Lars Bygdén: Trading Happiness for Songs (2005)
Made In Sweden (2005)
Absolute Music 51 (2005)
V2 2005, A-Z (2005)
A Campingflight to Lowlands Paradise 2005 (2005)
Lars Bygdén: This Road (2005)
Öya Oslo 2005 (2005)
Syd Matters: Someday We Will Foressee Obstacles (2005)
Madrugada: Live at Tralfamadore (2005)
Jazzadelic 05.2 High-Fidelic Jazz Vibes (2005)
B*II*cks to Cancer (2006)
City:Music Cocktail Vol.3 (2006)
Prosjekt 101 (2006)
Ed Harcourt: The Beautiful Lie (2006)
The Next Generation - From Sweden With Love (2006)
Koop: Koop Islands (2006)
Paste Magazine Sampler Issue 23 (2006)
Tobias Fröberg: Somewhere In the City (2006)
Koop: The Swedish Remixes (2006)
RAM Café (Lounge & Chillout) (2006)
Wendy McNeill: The Wonder Show (2006)
The Tiny: Starring: Someone Like You (2006)
Paste Magazine Sampler Issue 25 (2006)
She's Fabulous - The Ultimate Compilation For Women (2006)
Friko: The Journey to Mandoola (2006)
Absolute Hits 2006 (2006)
Sounds Like InWear Volume #1 (2007)
Café Zen - The Cream of Lounge Cuisine (2007)
Poem ballader och lite blues - Återbesöket (2007)
V2 Music Sampler 2007 Vol. 1,V Great Music For Great People (2007)
Katharina Nuttall: This Is How i Feel (2007)
Moneybrother: Mount Pleasure (2007)
Ravin: Buddha-Bar IX (2007)
Tobias Fröberg: Turn Heads (2007)
Kjærlighetsduetter (2007)
Adam Marshall: LWE Podcast 06 (2008)
Bliss: The Big Freeze Vol. 2 - Audio Warmth Super-Chilled (2008)
Ron Sexsmith: Sampler (2008)
Faith Presents: House Ain't Dead! (2008)
Dennis Ferrer: House Nation 08 (2008)
Defected In the House - Goa 09 (2008)
St. Thomas: St. Thomas (2008)
Heaven's Choice (2008)
Madrugada: Madrugada (2008)
Andra sjunger Olle Ljungström (2008)
Bliss, Raphaël Marionneau: Les Ambassadeurs Volume 3 (2008)
Under the Radar Sampler CD Vol. 5 (2008)
Nina Kinert: Pets & Friends (2008)
St. Thomas: Walk With Me (2008)
Bliss: No One Built This Moment (2009)
Theresa Andersson: Hummingbird Go! (2009)
Folk But Not Folk! 2 (2009)
Charlie Persson: Sju steg till himlen (2009)
Jennie Abrahamson: While the Sun's Still Up and the Sky is Bright (2009)
Anna Ternheim: Leaving on a Mayday (2009)
Cielo - Playtime (2009)
Thomas Brunner: Livingroom.fm Broadcasted Two (2009)
Cohen - The Scandinavian Report (2009)
Elin Sigvardsson: Cookatoo Friends (2009)
Daniel SchmittRookie: Cosmic Love Grooves 9 (2009)
Rebekka Karijord: The Noble Art of Letting Go (2009)
Dugnad for Haiti - Live fra Operaen (2010)
Record Store Day - Playground Music (2010)
Herb Martin: Our Time Vol. 2: Live at Bassment Featuring DJ Herd Martin (2010)
Elisabeth Holmertz & Fredrik Bock: Love Songs Re-Spelled (2010)
Koop: Coup de Grâce 1997-2007 (2010)
Madrugada: The Best of Madrugada (2010)
Subterranean Homesick Blues: A Tribute to Bob Dylan's Bringing It All Back Home (2010)
Bliss: Trust In Your Love (2010)
Peter Gabriel: New Blood (2011)
At the Olympia Paris (2011)
Lars Bygdén: Songs I Wrote 1997-2011 (2011)
Little Gang: Half of Everything (2011)
Diverse artister: Beginner's Guide to Scandinavia – 3CD-album (Nascente, 2011)
== Priser og nominasjoner ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Ane Brun – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ane Brun på Internet Movie Database
(en) Ane Brun på Apple Music
(en) Ane Brun på Discogs
(en) Ane Brun på MusicBrainz
(en) Ane Brun på MusicBrainz
(en) Ane Brun på Spotify
(en) Ane Brun på Songkick
(en) Ane Brun på Last.fm
(en) Ane Brun på Genius — sangtekster
(en) Ane Brun på AllMusic
Ane Brun på Twitter
Ane Brun på Facebook
Ane Brun på Instagram
Ane Brun på YouTube
Ane Brun på Myspace
(no) Ane Brun i Store norske leksikon
Norwegian Bandindex: Ane Brun | Aner, opphav, forfedre eller stamforeldre er de individer som i rett linje kan føres bakover i et individs opphav, for eksempel foreldre, besteforeldre og oldeforeldre med videre. I et stamtre betraktes det første individet i treet (altså det individet som oppsto først) som stamform, stamfar eller progenitor. | 7,619 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Generalkonsulat | 2023-02-04 | Generalkonsulat | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Diplomati'] | Generalkonsulat er en stats representasjon for konsulære saker i et fremmed land, ofte underlagt en ambassade. Generalkonsulatet ligger vanligvis i en større by i vertslandet, eller i en by som er viktig for den ene eller begge statene.
Sjefen for et generalkonsulat har vanligvis tittelen generalkonsul.
| Generalkonsulat er en stats representasjon for konsulære saker i et fremmed land, ofte underlagt en ambassade. Generalkonsulatet ligger vanligvis i en større by i vertslandet, eller i en by som er viktig for den ene eller begge statene.
Sjefen for et generalkonsulat har vanligvis tittelen generalkonsul.
== Se også ==
Liste over utenlandske generalkonsulater i Norge | thumb|Norges generalkonsulat i [[Houston i USA]] | 7,620 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Konsulat | 2023-02-04 | Konsulat | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Diplomati'] | Konsulat er en diplomatisk representasjon som vanligvis er underlagt et fremmed lands ambassade i samme land. Konsulatet er ambassadens stedlige representasjon og tar hånd om rutinemessige saker som på en ambassade. Sjefen er da en konsul.
Det forekommer også at et konsulat kan være underlagt en ambassade i et annet land. Sjefens tittel er da chargé d'affaires, under forutsetning av at det bemannes med en diplomatisk utsending fra senderlandet.
I de tilfeller senderlandet ikke har egne diplomater i en by, kan man i samråd med vertslandet opprette et honorært konsulat. Sjefen, en honorær konsul, er da gjerne en statsborger av vertslandet. Hvis embetet er ulønnet, kan den honorære konsulen ta seg betalt for sine tjenester.
| Konsulat er en diplomatisk representasjon som vanligvis er underlagt et fremmed lands ambassade i samme land. Konsulatet er ambassadens stedlige representasjon og tar hånd om rutinemessige saker som på en ambassade. Sjefen er da en konsul.
Det forekommer også at et konsulat kan være underlagt en ambassade i et annet land. Sjefens tittel er da chargé d'affaires, under forutsetning av at det bemannes med en diplomatisk utsending fra senderlandet.
I de tilfeller senderlandet ikke har egne diplomater i en by, kan man i samråd med vertslandet opprette et honorært konsulat. Sjefen, en honorær konsul, er da gjerne en statsborger av vertslandet. Hvis embetet er ulønnet, kan den honorære konsulen ta seg betalt for sine tjenester.
== Se også ==
Liste over utenlandske generalkonsulater i Norge
Nordiske utenriksstasjoner | miniatyr|Skilt for [[Danmarks konsulat i München]] | 7,621 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Visekonsulat | 2023-02-04 | Visekonsulat | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Diplomati'] | Et visekonsulat er et kontor underlagt en ambassade. Sjefen kalles visekonsul. Tittelen visekonsul kan også tildeles konsulære tjenestemenn som ikke leder et eget kontor, men f.eks. arbeider ved en større utenriksstasjon som en ambassade eller et generalkonsulat. Ved et generalkonsulat kan f.eks. konsulatets nestleder og stedfortreder for generalkonsulen ha tittelen visekonsul. Normalt er visekonsulatet i moderne tid ikke å betrakte som en diplomatisk representasjon. Arbeidsoppgavene er i moderne tid ofte begrenset til konsulære saker som utstedelse av visum og pass, samt bistandssaker. Historisk var handelsforbindelser et typisk arbeidsfelt for konsuler og konsulater.
Visekonsulatene er ofte honorære, på samme måte som konsulatene kan være det.
| Et visekonsulat er et kontor underlagt en ambassade. Sjefen kalles visekonsul. Tittelen visekonsul kan også tildeles konsulære tjenestemenn som ikke leder et eget kontor, men f.eks. arbeider ved en større utenriksstasjon som en ambassade eller et generalkonsulat. Ved et generalkonsulat kan f.eks. konsulatets nestleder og stedfortreder for generalkonsulen ha tittelen visekonsul. Normalt er visekonsulatet i moderne tid ikke å betrakte som en diplomatisk representasjon. Arbeidsoppgavene er i moderne tid ofte begrenset til konsulære saker som utstedelse av visum og pass, samt bistandssaker. Historisk var handelsforbindelser et typisk arbeidsfelt for konsuler og konsulater.
Visekonsulatene er ofte honorære, på samme måte som konsulatene kan være det.
== Se også ==
Liste over utenlandske visekonsulater i Norge | Et visekonsulat er et kontor underlagt en ambassade. Sjefen kalles visekonsul. | 7,622 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85krestr%C3%B8mmen | 2023-02-04 | Åkrestrømmen | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Rendalen'] | Åkrestrømmen er et tettbebygd sted i Rendalen kommune i Innlandet fylke. Det ligger i nordenden av Storsjøen der elvene Mistra og Rena møtes.
Åkrestrømmen er det av stedene i kommunen som har hatt størst vekst de siste årene, både i bosetting og næringsliv. Dette skyldes i hovedsak turisme, i form av hyttebygging og alpinanlegg i nærområdet, samt at stedet er «porten til Rendalen», og i en viss grad til Femunden, for reisende sørfra.
Om høsten foregår det tradisjonelle hovfisket etter sik i Åkrestrømmen.
Forbi Åkrestrømmen går
Fylkesvei 30 nord-sør mellom Koppang i Stor-Elvdal og Tynset
Fylkesvei 217 nordøstover til Isterfossen i Engerdal
Fylkesvei sørøstover til Rena i Åmot kommune, går sammen med fylkesvei 215 nord for Rena.
| Åkrestrømmen er et tettbebygd sted i Rendalen kommune i Innlandet fylke. Det ligger i nordenden av Storsjøen der elvene Mistra og Rena møtes.
Åkrestrømmen er det av stedene i kommunen som har hatt størst vekst de siste årene, både i bosetting og næringsliv. Dette skyldes i hovedsak turisme, i form av hyttebygging og alpinanlegg i nærområdet, samt at stedet er «porten til Rendalen», og i en viss grad til Femunden, for reisende sørfra.
Om høsten foregår det tradisjonelle hovfisket etter sik i Åkrestrømmen.
Forbi Åkrestrømmen går
Fylkesvei 30 nord-sør mellom Koppang i Stor-Elvdal og Tynset
Fylkesvei 217 nordøstover til Isterfossen i Engerdal
Fylkesvei sørøstover til Rena i Åmot kommune, går sammen med fylkesvei 215 nord for Rena.
== Eksterne lenker ==
(en) Åkrestrømmen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Åkrestrømmen er et tettbebygd sted i Rendalen kommune i Innlandet fylke. Det ligger i nordenden av Storsjøen der elvene Mistra og Rena møtes. | 7,623 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heggedal | 2023-02-04 | Heggedal | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,7°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Asker', 'Kategori:Delområder i Asker kommune', 'Kategori:Grunnkretser i Asker kommune', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tidligere tettsteder i Viken'] | Heggedal er et lokalsenter og et delområde i Asker kommune i Viken. Stedet ligger ved Spikkestadbanen like sør for Gjellumvannet, syv kilometer sør for Asker sentrum. Fra 2019 regnes Heggedal som en del av tettstedet Oslo.
| Heggedal er et lokalsenter og et delområde i Asker kommune i Viken. Stedet ligger ved Spikkestadbanen like sør for Gjellumvannet, syv kilometer sør for Asker sentrum. Fra 2019 regnes Heggedal som en del av tettstedet Oslo.
== Stedsnavnet og historie ==
Stedet har sitt navn fra gården Heggedal som lå på østsiden av Groelva like sør for Gjellumvannet. Ifølge stedsnavngranskeren Oluf Rygh har gården navn etter elva Hegga, nå kjent som «Skitthegga», som løper fra Heggsjøen vest i Kjekstadmarka, gjennom Røyken til Heggedal. Biskop Eysteins jordebok fra 1300-tallets siste tiår nevner gården to ganger. Den var lange tider geistlig gods under Oslo prestebol. Under Den store nordiske krig i 1715 fungerte gården en tid som dragonkvarter. Gården hadde om lag 300 mål dyrket jord og 1000 mål skog.
Da Drammenbanen åpnet i oktober 1872, gikk traseen sørover fra Asker langs vestsiden av Bondivann og Gjellumvannet, og videre langs Skitthegga til Røyken. Heggedal stasjon åpnet to år senere. I årene som fulgte vokste det fram et industrisamfunn rundt stasjonen og sørenden av Gjellumvannet. Flere bedrifter ble etablert her, blant annet en fyrstikkfabrikk, Viking Gummivarefabrikk, Heggedal Ullvarefabrikk, Sætre Kjeks, en trevarefabrikk og et meieri. Industrien hentet kraft og vann fra elvene Groelva, Skitthegga og Verkenselva, som alle tilhører Årosvassdraget. Mellom 1895 og 1917 ble det i Groelva gradvis bygget ut en dam med kraftverk, Kistefossdammen og Kistefoss kraftverk. Fram til 1930-årene var Heggedal den eneste togstasjonen mellom Asker og Røyken.
Under okkupasjonen av Norge i andre verdenskrig holdt motstandsbevegelsen til i hytter nær Heggedal. En periode var hytta «Bekkestua» oppe på Underlandsåsen, like vest for Heggedal, hovedkvarter for sabotørene i Osvald-gruppen. Høsten 1944 ble gruppas leder Asbjørn Sunde og to av hans menn overrasket av tyske soldater, og måtte skyte seg ut. En tysker ble drept, og hyttene som hadde huset motstandsfolk ble brent av tyskerne. Bekkestua ble bygget opp igjen etter krigen, og «Nye Bekkestua» er blitt et krigsminne, eid av Asker kommune, disponert av det lokale historielaget.Heggedal kirke fra 1931 er en langkirke bygget i tømmer for private midler. Pinsekirken Eben-Ezer Heggedal ble stiftet i 1929, og er en frikirkelig menighet tilsluttet den norske pinsebevegelsen. Forsamlingshuset til Asker Menighet av Jehovas Vitner ligger også i Heggedal sentrum.
Heggedal har én barneskole og én ungdomsskole; Heggedal barneskole på Gjellum og Hovedgården ungdomsskole like sør for sentrum. Barneskolen ble bygget om på begynnelsen av 2010-tallet, og ble igjen tatt i bruk i desember 2016. Heggedal har også flere barnehager.
Som andre tidligere industristeder har Heggedal en sterk lokal identitet og et levende foreningsliv. Idrettslaget Heggedal IL ble etablert i 1914, og er i dag slått sammen med Vollen idrettslag til Gui Sportsklubb. Heggedal og Blakstad skolekorps ble stiftet i 1956, og har i dag har base på nye Heggedal skole. Heggedalsposten er en egen lokalavis for tettstedet Heggedal og omegn, som utgis seks ganger årlig. Stedet har også et aktivt historielag, Heggedal og omegn historielag, som gir ut en egen lokalhistorisk årbok.
== Nye Heggedal sentrum ==
I 2012 åpnet nye Heggedal stasjon med gang- og sykkelbro med heis og trapp til plattformene. Heggedal stasjon er universelt utformet og tilgjengelig for alle. Første del av gang- og sykkelbroen ble ferdig i 2012. Siste del av broen over Åmotveien sto ferdig tidlig i 2014. I forbindelse med den nye stasjonen ble også Heggedalsveien lagt om, med et nytt veiløp som sto ferdig i 2015.
I 2014 sto Heggeodden boligsameie ferdig, med 107 leiligheter og ti næringslokaler fordelt på seks bygg. Sameiet ligger mellom Gjellumvannet og Heggedalsveien, og ga stedet en ny handlegate med butikker, frisør, og kafe. Heggedal Torg i hjertet av Heggedal åpnet i 2021 med 117 leiligheter rundt et eget torg. På gateplan har torget butikker og serveringssteder, legesenter, diverse servicetjenester, kommunal helsestasjon, et kommunalt innbyggertorg og Heggedal bibliotek. I underetasjen ligger dagligvare og stort parkeringsanlegg. Heggedal torg og park ble høytidelig åpnet av ordfører Lene Conradi 23. august 2022, med taler, oppvisning fra skolekorpset og andre kulturelle innslag.På Gjellum, om lag en kilometer nordøst for Heggedal sentrum, ligger stedets andre dagligvare, og kiropraktor.
== Kjente heggedøler ==
Anders Lange (1904–1974), politiker (Frp)
Torbjørn Yggeseth (1934–2010), skihopper
Arne Larsen (født 1937), kombinertløper
Terje Martinsen (født 1944), politiker (Ap), lokalhistoriker og forfatter
Trond Brænne (1953–2013), skuespiller og forfatter
Svein Hansen (født 1954), musiker, sanger, komponist og produsent
Inghill Johansen (født 1958), forfatter, nominert til Nordisk Råds litteraturpris 2022
Morten Harket (født 1959), musiker, medlem av A-ha
Gunn Nyborg (født 1960), fotballspiller, landslagsspiller, pioner i kvinnefotball, tildelt FIFAs Order of Merit 1994
Johnny Nilsen (født 1975), ishockeyspiller
== Referanser ==
== Kilder ==
Terje Martinsen (2008). Heggedal – Fra 1800-tallet fram til våre dager. Asker: Asker og Bærum Historielag. ISBN 978-82-90575-37-8.
Tor Chr. Bakken (red.): Budstikkas store Asker og Bærum-leksikon. Kunnskapsforlaget Oslo 2008. ISBN 978-82-573-1534-4
SSB: Standard for delområde- og grunnkretsinndeling – Delområde- og grunnkretsinndeling 2020
== Eksterne lenker ==
Nettstedet til Asker kommune, om planene for utvikling Heggedal sentrum
Nettstedet til Heggedal innbyggertorg
Nettstedet til Heggedal bibliotek
Nettstedet til Heggedal nærmiljøsentral
Nettstedet til Heggedalsposten
Nettstedet til Heggedal og omegn historielag
Nettstedet til stiftelsen Heggedal hovedgård
Nettstedet til Heggedal menighet
Nettstedet til Heggedal skole
Nettstedet til Hovedgården ungdomsskole
Nettstedet til Heggedal og Blakstad skolekorps
Nettstedet til Gui Sportsklubb
Nettstedet til Heggedal stasjon | | innbyggernavn = Heggedøl | 7,624 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pass | 2023-02-04 | Pass | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Diplomati', 'Kategori:Pass'] | Pass er et offisielt reisedokument utstedt av en statsborgers hjemland. Pass brukes både som identitetsbevis og som legitimasjon for at innehaveren kan påberope seg utstederstatens diplomatiske beskyttelse. Passet inneholder personopplysninger om innehaveren som navn, fødselsdato, fødested, fotografi, og noen ganger også en personbeskrivelse. I passet kan det også opplyses hvilke land passet ikke er gyldig for innreise til.
Dokumentet har normalt form av en liten bok, og inneholder plass for viseringer (utstedelse av visa). Gyldighetstiden er for norske pass normalt 2-5 år for barn og 10 år for voksne. Hvis man passerer inn eller ut av fjerne land vil passet bli stemplet eller det vil bli optisk lest. Stemplingen viser imidlertid kun når passinnehaveren passerte passkontrollen.
| Pass er et offisielt reisedokument utstedt av en statsborgers hjemland. Pass brukes både som identitetsbevis og som legitimasjon for at innehaveren kan påberope seg utstederstatens diplomatiske beskyttelse. Passet inneholder personopplysninger om innehaveren som navn, fødselsdato, fødested, fotografi, og noen ganger også en personbeskrivelse. I passet kan det også opplyses hvilke land passet ikke er gyldig for innreise til.
Dokumentet har normalt form av en liten bok, og inneholder plass for viseringer (utstedelse av visa). Gyldighetstiden er for norske pass normalt 2-5 år for barn og 10 år for voksne. Hvis man passerer inn eller ut av fjerne land vil passet bli stemplet eller det vil bli optisk lest. Stemplingen viser imidlertid kun når passinnehaveren passerte passkontrollen.
== Kategorier og typer ==
Pass kan utstedes i flere kategorier, for eksempel innenrikspass, fremmedpass, diplomatpass, nødpass, turistpass og tjenestepass.
=== Innenrikspass ===
Et innenrikspass brukes av enkelte land som det fremste innenlandske identifikasjonsdokumentet. Det har form som et vanlig fremmedpass, men er kun gyldig innenlands. For eksempel Russland, Hviterussland, Ukraina, Nord-Korea har innenrikspass.
=== Fremmedpass ===
Et fremmedpass (også kalt utlendingspass) er et pass som utstedes til utlendinger som ikke fyller betingelsene for å få reisebevis for flyktninger.
=== Nødpass ===
Et nødpass er et pass som normalt utstedes ved forenklet prosedyre og som kan gjelde kun for en tidsbegrenset periode eller for en enkelt reise.
=== Diplomatpass ===
Et diplomatpass er et pass som benyttes av et lands diplomater eller medlemmer av statsledelsen (f.eks. den kongelige familie) for utenlandsreiser. Diplomatpass er vanligvis fritatt krav om visum, ettersom det antas at en person som reiser på et diplomatpass er på tjenestereise, fremfor på som privatperson.
=== Turistpass ===
Et turistpass er et legitimasjonsdokument som utstedes av enkelte land for turistreiser til utlandet. Disse landene utsteder også gjerne egne tjenestepass for reiser som ikke er turistreiser.
=== Tjenestepass ===
Et tjenestepass er et pass som utstedes til statlige ansatte som ikke er diplomater, for bruk ved tjenestereiser . I enkelte land er det andre innreisebestemmelser for personer som reiser med offisielle pass, dvs. diplomat- eller tjenestepass.
=== Maskinlesbart pass ===
Maskinlesbart pass er et pass som har en maskinlesbar sone og således er elektronisk lesbart. Denne sone har bokstaver A-Z og sifrerer og mellomrom i form av "<". Alle pass utstedt i Norge fra 1. januar 2004 kan leses i maskin.
=== Biometriske pass ===
Fra april 2010 skal alle norske pass utstedes med en elektronisk brikke hvor det er lagret biometriske opplysninger. I tillegg til personopplysningene som fremgår av passets førsteside, skal passinnehavers fingeravtrykk lagres i passet.
=== Pass i form av et id-kort ===
Noen land utsteder også spesielle identitetskort som har lovgyldighet som pass. Disse vil vanligvis ha restriksjoner på hvilke utland som godtar disse (USA er et land som utsteder slike, for bruk ved besøk til visse land i Nord-Amerika og Karibia).
== Eksterne lenker ==
(en) Passports – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Common-design passport groups – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Passloven
Politiet om pass
nyttpass.no
== Noter == | Pass er et offisielt reisedokument utstedt av en statsborgers hjemland. Pass brukes både som identitetsbevis og som legitimasjon for at innehaveren kan påberope seg utstederstatens diplomatiske beskyttelse. | 7,625 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nes%C3%B8ya | 2023-02-04 | Nesøya | ['Kategori:10,5°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Asker', 'Kategori:Delområder i Asker kommune', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Asker', 'Kategori:Øyer i Oslofjorden'] | Nesøya er en øy i Indre Oslofjord som utgjør et delområde i Asker kommune. Øya har et areal på ca. 3 km² og er via bro over Grønsund forbundet med fastlandet på Slependen i Asker. Fra Nesøya går det kabelferge over til naboøya Brønnøya. I vintersesongen fra oktober til mai legges det ut en flytebro over sundet.
Navnet Nesøya har øya antakelig fått etter gården Nes på fastlandet, som også har gitt navn til Neselva, Næs bro fra ca. 1800 og stedet Nesbru. Denne gården antas å ha vært av de eldste i distriktet.
Nesøya er nesten delt av Halsbukta i en nordre og en søndre del, bundet sammen av det smale eidet Halsen. Sentralt i den søndre delen ligger Nesøytjern naturreservat. Området er fredet på grunn av artsrikdommen i skogen og tjernet, som også inneholder en øy. Nesøytjernet har en spesiell og verneverdig fauna, slik det er spesifisert i begrunnelsen for å opprette naturreservatet. Tjernet ble tidligere brukt til isproduksjon med utskipningshavn ved Hestesund mellom Nesøya og Landøya, og fra ishus i Kalkbukta på østsiden av øya. Nesøye har fortsatt spor etter to kalkovner og en teglovn.
| Nesøya er en øy i Indre Oslofjord som utgjør et delområde i Asker kommune. Øya har et areal på ca. 3 km² og er via bro over Grønsund forbundet med fastlandet på Slependen i Asker. Fra Nesøya går det kabelferge over til naboøya Brønnøya. I vintersesongen fra oktober til mai legges det ut en flytebro over sundet.
Navnet Nesøya har øya antakelig fått etter gården Nes på fastlandet, som også har gitt navn til Neselva, Næs bro fra ca. 1800 og stedet Nesbru. Denne gården antas å ha vært av de eldste i distriktet.
Nesøya er nesten delt av Halsbukta i en nordre og en søndre del, bundet sammen av det smale eidet Halsen. Sentralt i den søndre delen ligger Nesøytjern naturreservat. Området er fredet på grunn av artsrikdommen i skogen og tjernet, som også inneholder en øy. Nesøytjernet har en spesiell og verneverdig fauna, slik det er spesifisert i begrunnelsen for å opprette naturreservatet. Tjernet ble tidligere brukt til isproduksjon med utskipningshavn ved Hestesund mellom Nesøya og Landøya, og fra ishus i Kalkbukta på østsiden av øya. Nesøye har fortsatt spor etter to kalkovner og en teglovn.
== Historie ==
På Nesøya lå tidligere en adelig setegård som var sentrum i Nesøygodset. På 1500- og 1600-tallet omfattet den mange gårder i Asker og Bærum. Fra slutten av 1200-tallet til omkring 1500 hadde gården norske adelige eiere, men kom ved giftermål over til den danske adelsfamilien Rosenkrantz. Øst for det nåværende tunet på Nesøya hovedgård finnes tufter etter den adelige borggården.
Den danske adelsmannen Christopher Urne giftet seg i 1624 med en av arvingene til Nesøygodset og ble i 1629 lensherre på Akershus slott og stattholder i Norge. En gang mellom 1625 og 1629 overtok han hele «Nessøe Hoffuidtgaard» fra de andre arvingene etter Jacob Rosenkrantz. Urne og hans familie bodde selv på Akershus slott. I 1640 lot han fogden på Nesøya flytte til gården Lysaker i Bærum, som ble det nye sentrum for Nesøygodset, ikke Kjørbo på faslandet, som tidligere antatt. Da var den fremdeles en ødegård. Den gjenværende ladegården på Nesøya ble fra da av bebodd av leilendinger som drev gården. Urne beholdt det innarbeidede og adelige Nesøy-navnet. Bøndene på hans eiendommer ble etter 1640 fortsatt kalt «Nesøy-bøndene», og ennå i 1647 ble godset kalt «Nesøe goedtz».Sønnen Christian Urne solgte i 1663 sin fars eiendommer i Asker og Bærum til den danskfødte Christiania-borgeren Knud Frandsen, slottsskriver på Akershus. Frandsen bosatte seg senere på Kjørbo, som han opparbeidet til en storgård og kalte «Kjørboholm», etter dansk herskapelig navneskikk. Dermed byttet Nesøya og Kjørbo roller. Ladegården til den tidligere så mektige «Nessøe Hoffuidtgaard» ble et underbruk av sin tidligere ødegård.
Etter en høyesterettsdom i 1681 ble deler av Knud Frandsens store eiendomsmasse tvangssolgt av hans kreditor Jacob Dirrichsen. I 1682 solgte Dirrichsen Kjørbo og et tyvetalls gårder til Anna Jacobsdatter Felber, enke etter Johan Krefting og eier av Bærums Jernverk. Kjørbo med Nesøya og underliggende ødegårder og øyer overdro hun samme år til sin sønn Jacob Krefting. Gården på Nesøya ble utover på 1700-tallet et underbruk under Kjørbo under eiere fra slektene Krefting og Leuch. Eier fra 1771 var kammerråd Gustavus Strømboe, som i 1782 skilte ut selve Nesøya og solgte den til eierne av Vøyen gård i Bærum, brødrene Søren og Thorer Christensen. De bodde på Vøyen og drev Nesøya som et underbruk, og øya var i familiens eie til 1894.På hovedgården står idag et laftet svalgangshus fra 1782, oppført for bonden som drev gården på vegne av de nye eierne. Gården hadde flere husmannsplasser, og på noen av dem finnes fremdeles gammel bebyggelse.
== Isproduksjon og landstedsbebyggelse ==
August Hanson var etter midten av 1800-årene gjennom ekteskap blitt eier av Vøyen og Nesøya, og han drev sammen med firmaet Heftye & Søn trelastforretning og isproduksjon på øya. Han bodde selv på gården under isskjæringen om vinteren. Isblokkene ble sendt på sklie ned til utskipningshavnene i Hestesund og Kalkbukta. Hanson solgte i 1894 øya til den svenske operasangeren Carl Hagman, som planla å bygge en herskapelig sommervilla der. Planene ble ikke realisert, og øya ble i 1896 solgt videre til eiendomsselskapet A/S Næsøen, som begynte med utparsellering av tomter for landstedsbebyggelse. Samtidig fikk øya fast dampskipsforbindelse til Kristiania med D/S Sport, og det ble anlagt flere dampskipsbrygger.
== Øya blir landfast boligstrøk ==
I 1916 ble gården kjøpt av politikeren Eivind Blehr, som oppførte en herskapelig bolig ved østenden av Nesøytjernet, tegnet av arkitekt Magnus Poulsson. Arkitekten oppførte på Nordre Nesøy landstedet Herodd, som under krigen ble hans helårsbolig. I 1919-20 bygget Blehr den første broen til fastlandet med to portstuer, også de tegnet av Poulsson. Bare den søndre portstua står fremdeles, etter at den gamle trebroen ble avløst av en ny betongbro i 1957. Utbygging for helårs bosetning begynte for alvor i 1950-årene.
Nesøya skole ble åpnet skoleåret 1965/66. På grunn av stor tilflytting ble skolen etter hvert for liten, og en ny skole blir for tiden (2014) oppført ved siden av den gamle.
Nesøya Idrettslag ble dannet i januar 1958 og gjorde det etterhvert meget skarpt mot slutten 60-tallet, spesielt innen friidrett. Den hadde dyktige medlemmer som Henrik Abel, Christian-Fredrik Schønfeldt og Petter Bogsti.
Nesøya ble på midten av 1970-tallet bosted for flere kjente og velstående mennesker. Øya er i dag et av Norges mest attraktive steder å bo, med meget høye boligpriser.
== Liste over kjente nesøybeboere ==
Martin Andresen
Carsten Skjelbreid
Vigdis Hjorth
Eivind Blehr
Finn Ferner
Wenche Myhre
Magne Furuholmen
Halvard Flatland
Katarina Flatland
Jan Åge Fjørtoft
Anders Hatlo
Anita Hegerland
Bjørn Ransve
Ulf Nilsen
Ida Lorentzen
Stine Lise Hattestad
Bjørn Opsahl
Magnus Poulsson
Kathrine Sørland
Daniel Nannskog
== Litteratur ==
Helge Karlsen (2014): Nesøya 1629–1782, Nesøya eldres vel.
Matthiasen, Hans Jakob (1996]: Korte glimt fra Nesøyas lange historie, Østre Nesøya Vel.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Nesøya IL
Nesøyas historie på www.nev.no
SSB: Standard for delområde- og grunnkretsinndeling – Delområde- og grunnkretsinndeling 2020 | Nesøya er en øy i Indre Oslofjord som utgjør et delområde i Asker kommune. Øya har et areal på ca. | 7,626 |
null | 2023-02-04 | Athens historie | null | null | null | Athens historie er den lengste historien som noen europeiske by har. Byen har vært kontinuerlig befolket i minst 3000 år; det har bodd mennesker der siden steinalderen; den ble den ledende byen i antikkens Hellas i det første årtusenet f. | 7,627 |
null | 2023-02-04 | Preposisjon | null | null | null | Preposisjon (av lat. praeponere, stille foran), er en grammatikalsk ordklasse. | 7,628 |
null | 2023-02-04 | Skirnismål | null | null | null | Skirnismål (norrønt Skírnismál, «Skirners reise») er et kvad fra Den eldre Edda. Mange synes det er et av de vakreste kvadet i hele Den eldre Edda. | 7,629 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hellas%E2%80%99_historie | 2023-02-04 | Hellas’ historie | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', "Kategori:Hellas' historie", 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Hellas' historie går tilbake til grekernes ankomst i Europa en tid før 1500 f.Kr., selv om det bare har vært en uavhengig gresk stat kalt Hellas siden 1821.
Hellas' historie går imidlertid langt utenfor Hellas' grenser. Så tidlig som det 7. århundre f.Kr. hadde grekerne kolonisert deler av det som nå er Tyrkia, Kypros, Italia og Libya. Erobringen av Aleksander den store i det 4. århundre f.Kr. ga grekerne styre over Anatolia, Egypt, Syria og Mesopotamia. Som deler av Det bysantinske rike var disse og andre områder deler av den greske verden i mange århundrer. Fra det 15. århundre levde nesten alle grekere under det osmanske imperiet.
| Hellas' historie går tilbake til grekernes ankomst i Europa en tid før 1500 f.Kr., selv om det bare har vært en uavhengig gresk stat kalt Hellas siden 1821.
Hellas' historie går imidlertid langt utenfor Hellas' grenser. Så tidlig som det 7. århundre f.Kr. hadde grekerne kolonisert deler av det som nå er Tyrkia, Kypros, Italia og Libya. Erobringen av Aleksander den store i det 4. århundre f.Kr. ga grekerne styre over Anatolia, Egypt, Syria og Mesopotamia. Som deler av Det bysantinske rike var disse og andre områder deler av den greske verden i mange århundrer. Fra det 15. århundre levde nesten alle grekere under det osmanske imperiet.
== Egeisk kultur ==
Den tidligste sivilisasjonen som dukket opp rundt Hellas var den minoiske sivilisasjon på Kreta som varte fra ca. 3650 til 1450 f.Kr., og den tidlig helladiske periode på det greske fastlandet fra ca. 2800 f.Kr. til 2100 f.Kr.
Lite spesifikk informasjon finnes om minoerne, selv navnet er en moderne betegnelse som er hentet fra Minos, den legendariske kongen på Kreta. De har blitt karakterisert som urindoeuropeisk folk, antagelig de språklige forfedrene til de etokretisk-språklige i den klassiske antikken. Språket deres tilhører skrifttypen Linear A som ingen har klart å tyde på overbevisende måte. De var primært et handelsfolk som deltok i oversjøisk handel og dro nytte av sitt lands rike naturressurser. Øya var på den tiden rik på tømmer som ble kommersielt utnyttet og eksportert til nærliggende land som Kypros, Egypt og Egeerøyene.
Selv om det råder stor usikkerhet om deres forfall, ble de til slutt invadert av mykenere fra fastlandet. Deres invasjon fant sted rundt 1400 f.Kr., og sammen med det minoiske utbruddet, var det et sannsynlig scenario for slutten på den minoiske sivilisasjon. Ifølge denne teorien ble den minoiske flåten og havnene ødelagt i en slik grad at de ikke kunne repareres av enorme bølger fra Middelhavet. Mulige klimatiske endringer påvirket avlingene i mange år som igjen ville ha ført til hungersnød og sosialt sammenbrudd. Den mykenske invasjonen fullførte det siste kapittelet i en sivilisasjon som blomstret i rundt 1600 år.
== Mykene ==
Mykensk Hellas, også kjent som gresk bronsealder, er den sene helladiske bronsealder-sivilisasjonen i Antikkens Hellas. Den varte fra ankomsten til grekerne i Egeerhavet rundt 1600 f.Kr. til sivilisasjonen kollapset rundt 1100 f.Kr. Dette er den historiske bakgrunnen for eposene til Homer og mye annet i gresk mytologi. Den mykenske perioden henter sitt navn fra det arkeologiske utgravningsstedet Mykene i det nordøstlige Argolida på Peloponnes i det sørlige Hellas. Athen, Pylos, Theben og Tiryns er også viktige mykenske steder.
Mykensk sivilisasjon ble dominert av et aristokrati bestående av krigere. Rundt 1400 f.Kr. utvidet mykenerne sin kontroll til Kreta og adopterte minoernes Linear A til å skrive sin tidlige form for gresk. Den mykenske skrifttypen kalles Linear B.
Mykenerne gravla sine adelsmenn i tholos, store sirkulære gravkamre med et høyt buet tak og rette innganger dekket av stein. De gravla ofte dolker eller andre former for militært utstyr med den avdøde. Adelen ble ofte gravlagt med gullmasker, tiaraer, rustning og våpen utsmykket av juveler. Mykenerne ble gravlagt sittende og noen av adelen ble mumifisert.
Rundt 1100 f.Kr. kollapset den mykenske sivilisasjonen. Tallrike byer ble plyndret og regionen gikk inn i det som historikerne ser på som de mørke århundrene. I løpet av denne perioden opplevde Hellas en nedgang i befolkning og skriftspråk. Grekerne selv la skylden for denne nedgangen på en invasjon av en annen bølge med greske folkeslag, dorerne, men der er sparsommelige arkeologiske bevis for dette synet.
== Mørke århundre ==
De mørke århundrer i Hellas (ca. 1200–800 f.Kr.) henviser til perioden av gresk historie fra den antatte doriske invasjonen og slutten på mykensk sivilisasjon i det 11. århundre f.Kr. til oppkomsten til de første greske bystatene i det 9. århundre f.Kr. og eposene til Homer og de tidligste skriftene med gresk alfabet i det 8. århundre f.Kr.
Mykenes kollaps sammenfalt med fallet til flere andre store imperier i Det nære østen som hettittene og Egypt. Årsaken kan skyldes en invasjon fra havfolkene som brukte våpen av jern. Da dorerne kom inn i Hellas, var også de utstyrt med overlegne jernvåpen, og klarte enkelt å spre de svekkede mykenerne. Perioden som fulgte disse hendelsene blir kollektivt kalt de mørke århundrene.
Arkeologi viser en kollaps i sivilisasjonen i den greske verdenen i denne perioden. De store palassene og byene til mykenerne ble ødelagt eller forlatt. Det greske språket ble ikke skrevet lenger. Greske vaser fra denne tiden hadde enkle geometriske former og manglet den figurative dekorasjonen til mykenerne. Grekerne i denne perioden levde i mindre og færre bosetninger, noe som antyder hungersnød og avfolking, og utenlandske varer finnes ikke på de arkeologiske stedene, noe som antyder et minimum av internasjonal handel. Kontakten mellom utenlandske makter var også borte i denne perioden, noe som gav liten kulturell utvikling eller vekst av noe slag.
Konger hersket gjennom denne perioden til de til slutt ble erstattet med et aristokrati. I noen områder dannet det seg enda senere et aristokrati innenfor aristokratiet, en elite i eliten. Krigføringen endret fokus fra kavaleri til større vekt på infanteri. Jern erstattet bronse i produksjonen av verktøy og våpen, både på grunn av at det var billig å produsere, men også på grunn av lokal tilgang. Sakte vokste likhet frem mellom de ulike sektorene i folket, noe som førte til at de forskjellige kongene ble avsatt og familiene vokste frem.
Familiene begynte å rekonstruere sin fortid i forsøk på å forbinde sine ættetavler med helter fra trojanerkrigen, særlig Herakles. Det meste av dette var legende, men noe ble sortert av poeter i skolen til Hesiod. De fleste av disse diktene er tapt, men noen berømte «fortellingsforfattere» som de ble kalt, var Hekataios fra Milet og Akusilaos fra Argos.
Det er antatt at eposene til Homer inneholder en viss grad av tradisjon som har blitt muntlig overbrakt i den mørke tidsperioden, men i hvilken grad er omdiskutert.
På slutten av denne stagnasjonsperioden opplevde den greske sivilisasjonen en renessanse som spredte den greske verdenen så langt som Svartehavet og Spania. Skrivekunsten ble gjenlært fra fønikerne og spredte seg til slutt nord inn i Italia og Gallia.
== Antikkens Hellas ==
Utdypende artikkel: Antikkens Hellas
Der er ingen fastsatte eller universelt aksepterte tidspunkt som innleder eller avslutter den antikke greske perioden. Vanligvis henviser uttrykket antikkens Hellas til all gresk historie før Romerriket, men historikere bruker begrepet mer presist. Noen inkluderer periodene til de minoiske og mykenske sivilisasjonene, mens andre hevder at disse sivilisasjonene var så forskjellige fra senere greske kulturer at de bør klassifiseres separat. Tradisjonelt ble det antatt at den antikke greske perioden startet med de første olympiske leker i 776 f.Kr., men nå trekker de fleste historikere begrepet tilbake til rundt 1000 f.Kr. Den tradisjonelle datoen for slutten på den antikke greske perioden er Aleksander den stores død i 323 f.Kr. Den etterfølgende perioden er hellenismen. Men ikke alle behandler de antikke og hellenistiske periodene som adskilte, og noen historikere behandler den antikke greske sivilisasjonen som en sammenhengende periode frem til kristendommen ble adoptert i det 3. århundre.
Antikkens Hellas er regnet av de fleste historikere som den grunnleggende kulturen i vestlig sivilisasjon. Gresk kultur hadde mektig innflytelse på Romerriket, som bar en versjon av den til mange deler av Europa. Den antikke greske sivilisasjonen har hatt enorm innflytelse på språk, politikk, utdanningssystem, filosofi, kunst og arkitektur i den moderne verden, særlig i renessansen i det vestlige Europa og igjen under forskjellige neoklassisistiske fornyelser i de 18. og 19. århundrenes Europa og Amerika.
=== Polis ===
Den grunnleggende enheten i politikken i antikkens Hellas var en polis, noen ganger oversatt som bystat. «Politikk» betyr bokstavelig talt «tingene til polisen». Hver by var uavhengig, i det minste i teorien. Noen byer kan ha vært underordnet andre. De tretti tyrannene i Athen var for eksempel innsatt av Sparta etter Peloponneskrigen. Den øverste makt i hver by lå innenfor denne byen. Dette betydde at da Hellas gikk til krig, først og fremst mot det persiske riket, dannet landet en allianse for å føre krig. Det gav også mange muligheter for kriger innenfor Hellas mellom forskjellige byer.
Hellas dannet ingen klart avgrenset geografisk område, men spredde seg over den greske halvøya, over øyene i Egeerhavet og langs kysten av Anatolia. Det var greske samfunn og polis langs Svartehavet, i sørlige Italia og på Sicilia, og så langt unna som langs kysten av Frankrike og i Spania. Antagelig skapte den karrige jorda på det greske fastlandet og befolkningsvekst grunn til at grekerne spredte seg og utvandret, men de beholdt en felles kultur og språk.
=== Oppblomstring av gresk kultur ===
De fleste av de greske navnene som i dag er allment kjent blomstret i denne tidsperioden. Blant poetene var Homer, Hesiod, Pindaros, Aiskhylos, Sofokles, Evripides, Aristofanes og Sappho aktive. Kjente politikere inkluderte Themistokles, Perikles, Lysander, Epaminondas, Alkibiades, Filip II av Makedonia og hans sønn Aleksander den store. Platon skrev i likhet med Aristoteles, Heraklit, Parmenides, Demokrit, Herodot, Thukydid og Xenofon. Nesten all matematisk kunnskap som ble formalisert i Euklids Elementer på begynnelsen av den hellenistiske perioden, ble utviklet i denne perioden.
=== Perserkrigene og Peloponneskrigen ===
Utdypende artikler: Perserkrigene og PeloponneskrigenTo betydelige kriger formet den antikke greske verdenen. Perserkrigene (500–448 f.Kr.) er gjenfortalt i Herodots Historie. Joniske greske byer gjorde opprør fra det persiske riket og ble støttet av noen av byene i hjemlandet og ble til slutt ledet av Athen. Kjente slag fra denne krigen inkluderer Marathon, Thermopylae, Salamis og Plataiai.
For å gjennomføre krigen og kunne beskytte Hellas fra ytterligere persiske angrep senere, grunnla Athen det athenske sjøforbundet i 477 f.Kr. Innledningsvis skulle hver by i forbundet bidra med skip og soldater til en felles hær, men etterhvert tillot (og senere tvang) Athen mindre byer til å bidra med midler slik at de kunne forsyne deres skip. Utbrudd fra forbundet kunne straffes. Etter militære tiltak mot perserne ble skattekisten flyttet fra Delos til Athen og styrket ytterligere byens kontroll over forbundet. Det athenske sjøforbundet ble til slutt henvist til som det athenske imperiet.
Mens perserkrigene fremdeles pågikk, brøt det ut krig i 458 f.Kr. mellom sjøforbundet og det peloponnesiske forbund som bestod av Sparta og deres allierte. Etter noen kamper uten avgjørelse, signerte de to partene en fredsavtale i 447 f.Kr.
Den freden skulle vare i tretti år, men i stedet holdt den bare til 431 f.Kr. da Peloponneskrigen brøt ut. Våre hovedkilder til denne krigen er Thukydids Historien om Peloponneskrigen og Xenofons Hellenika.
Krigen begynte over en krangel mellom Kérkyra og Epidamnos. Epidamnos var en så liten by at Thukydides måtte fortelle leserne om hvor den var. Korint intervenerte på Epidamnos' side. I frykt for at Korint skulle erobre den kerkyriske marinen, det var bare Athen som hadde større marine, intervenerte Athen. Athen forhindret Korint fra å gå i land ved Kérkyra i slaget ved Sybota, la Poteidaia under beleiring og forbød all handel med Korints nærliggende allierte, Megara, i det megariske dekret.
Der var uenighet blant grekerne om hvem som forbrøt seg mot avtalen mellom sjøforbundet og peloponneserforbundet, siden Athen teknisk sett forsvarte en ny alliert. Korinterne ba Sparta om støtte. I frykt for Athens makt og siden de var vitne til Athens villighet til å bruke den mot megarerne (boikotten ville ha ruinert dem), erklærte Sparta at avtalen hadde blitt brutt og Peloponneskrigen begynte for fullt.
Den første fasen av krigen, kjent som den arkhidamiske krig etter den spartanske kong Arkhidamos II, varte frem til 421 f.Kr. da Nikiasfreden ble undertegnet. Den athenske generalen Perikles anbefalte at hans by skulle kjempe en defensiv krig, unngå slag mot overlegne landstyrker ledet av Sparta og importere alt de trengte ved å opprettholde sin mektige marine. Athen kunne sulte ut Sparta siden deres borgere var redde for å være for lenge ute av sin by for lenge av frykt for at helotene skulle gjøre opprør. Denne strategien krevde at Athen måtte kunne motstå regulære beleiringer, og i 430 f.Kr. ble byen rammet av pest som drepte rundt en fjerdedel av folket, inkludert Perikles. Da Perikles var borte, fikk mindre konservative elementer makt i byen og Athen gikk på offensiven. De erobret 300–400 spartanske hoplitter i slaget ved Pylos. Dette representerte en betydelig del av de spartanske kampstyrkene som de hadde avgjort at de ikke kunne tåle å miste. Imens led Athen ydmykende nederlag i slagene ved Delion og Amfipolis. Nikiasfreden endte med at Sparta fikk tilbake sine gisler og Athen fikk tilbake byen Amfipolis.
De som signerte Nikiasfreden i 421 f.Kr. sverget på å opprettholde den i femti år. Den andre fasen av Peloponneskrigen begynte i 415 f.Kr. da Athen satte i gang Siciliaekspedisjonen for å støtte sin allierte Segesta som var angrepet av Siracusa og for å erobre Sicilia. Innledningsvis ville ikke Sparta hjelpe sin alliert, men Alkibiades, den athenske generalen som hadde fremmet den sicilianske ekspedisjonen, hoppet av til spartanerne da han ble anklaget for svært urenslige handlinger og overbeviste dem om at de ikke kunne tillate Athen å underlegge seg Siracusa. Felttoget endte i katastrofe for athenerne.
Athens joniske områder gjorde opprør med Spartas støtte slik Alkibiades anbefalte. I 411 f.Kr. gav et oligarkisk opprør i Athen en mulighet for fred, men den athenske marinen forble trofast mot demokratiet, nektet å akseptere endringen og fortsatte å kjempe i Athens navn. Marinen kalte tilbake Alkibiades som hadde blitt tvunget til å oppgi den spartanske sak etter angivelig å ha forført konen til den spartanske kongen Agis II. Alkibiades fikk kommandoen over marinen. Oligarkiet i Athen kollapset og Alkibiades satte i gang med å gjenerobre det som hadde gått tapt.
Alkibiades ble erstattet i 407 f.Kr. etter et mindre marinenederlag i slaget ved Notion. Den spartanske general Lysander vant seier etter seier etter at han befestet sin bys marinemakt. Etter slaget ved Arginusai som Athen vant, men der se ble forhindret fra å redde sine sjømenn på grunn av dårlig vær, henrettet eller sendte Athen i eksil åtte av sine øverste marinekommandanter. Lysander fulgte opp med et knusende slag i slaget ved Aegospotami i 405 f.Kr. som nesten tilintetgjorde den athenske flåten. Athen overgav seg ett år senere og gjorde slutt på Peloponneskrigen.
Krigen etterlot seg store ødeleggelser. Misnøye med det spartanske hegemoniet som fulgte, inkludert det faktum at Jonia og Kypros ble avstått til det persiske riket på slutten av Korintkrigen (395–387 f.Kr.), oppmuntret Theben til å angripe. Deres general Epaminondas knuste Sparta i slaget ved Leuktra i 371 f.Kr. og innledet en periode der Theben dominerte Hellas. I 346 f.Kr. ba Theben Filip II av Makedonia om hjelp etter at de ikke var i stand til å forsvare seg etter ti år med krig. Makedonia erobret raskt de utmattede byene i Hellas. Den grunnleggende enheten i politikken fra dette tidspunktet av, var imperium, og den hellenistiske perioden hadde begynt.
== Hellenismen ==
Den hellenistiske perioden i gresk historie begynte med Aleksander den stores død i 323 f.Kr. og tok slutt med Romerrikets annektering av den greske halvøya og øyene i 146 f.Kr.. Selv om romernes styre ikke brøt kontinuiteten i det hellenistiske samfunnet og kulturen som forble hovedsakelig uendret til adopteringen av kristendom, markerte den slutten på gresk politisk uavhengighet.
I den hellenistiske perioden sank viktigheten til «det egentlige Hella», dvs territoriet til dagens Hellas, innenfor den gresk-språklige verden. De store sentrene til hellenistisk kultur var Alexandria og Antiokia, hovedstedene til henholdsvis ptolemeienes Egypt og selevkidenes Syria.
Athen og hennes allierte gjorde opprør mot Makedonia da de hørte at Aleksander var død, men ble beseiret innen ett år i den lamiske krig. Imens brøt det ut en maktkamp blant Aleksanders generaler som resulterte i oppbruddet av hans imperium og etableringen av et antall nye kongedømmer. Ptolemaios stod igjen med Egypt, Selevkos med Levanten, Mesopotamia og østlige deler. Kontrollen over Hellas, Thrakia og Anatolia ble utfordret, men innen 298 f.Kr. hadde antigonide-dynastiet erstattet antipatride-dynastiet.
Den makedonske kontrollen over de greske bystatene var intervallmessig med et antall opprør. Athen, Rhodos, Pergamon og andre greske stater beholdt betydelig uavhengighet og sluttet seg til det aetoliske forbund for å forsvare den. Det achaiske forbund var praktisk talt uavhengig selv om det var nominelt underlagt ptolemeiene og kontrollerte det meste av det sørlige Hellas. Sparta forble også uavhengig, men nektet på generelt grunnlag å slutte seg til noe forbund.
Ptolemaios II overtalte i 267 f.Kr. de greske byene til å gjøre opprør mot Makedonia i det som ble den chremonideiske krig, oppkalt etter den athenske lederen Chremonides. Byene ble beseiret og Athen mistet sin uavhengighet og hennes demokratiske institusjoner. Dette markerte slutten på Athen som en politisk aktør, selv om den forble den største, rikeste og mest kultiverte byen i Hellas. Makedonia beseiret den eyptiske flåten ved Kos i 255 f.Kr. og førte Egeerhavsøyene, med unntak av Rhodos, inn under sitt styre.
Sparta forble fiendtlig mot achaiene, invaderte Achaia i 227 f.Kr. og tok kontroll over forbundet. De resterende achaiene foretrakk et fjernt Makedonia enn et nært Sparta og allierte seg med makedonerne. Den makedonske hæren beseiret i 222 f.Kr. spartanerne og annekterte byen. Dette var første gang at Sparta var okkupert av en fremmed makt.
Filip V av Makedonia var den siste greske hersker med både talent og mulighet til å forene Hellas og opprettholde dets uavhengighet mot den stadig økende makten til den romerske republikk. Under hans oppsyn gjorde Naupatosfreden i 217 slutt på konflikten mellom Makedonia og de greske forbundene, og på dette tidspunktet kontrollerte han hele Hellas med unntak av Athen, Rhodos og Pergamon.
Men i 215 f.Kr. inngikk Filip en allianse med Romas fiende Karthago. Roma svarte med å trekke de achaiske byene bort fra deres nominelle lojalitet til Filip og dannet en allianse med Rhodos og Pergamon som nå var de sterkeste maktene i Lilleasia. Første makedonske krig brøt ut i 212 f.Kr. og endte uten avgjørelse i 205 f.Kr., men Makedonia var nå merket som en fiende av Roma.
Roma beseiret Karthago i 202 f.Kr. og kunne vende sin oppmerksomhet østover. Andre makedonerkrig brøt ut i 198 f.Kr. av utydelige grunner, men først og fremst fordi Romas så Makedonia som en potensiell alliert av selevkidene, den sterkeste makten i øst. Filips allierte i Hellas deserterte ham og han ble avgjørende beseiret i 197 f.Kr. i slaget ved Kynoskephalai av den romerske prokonsulen Titus Quinctius Flaminius.
Heldigvis for grekerne var Flaminius en moderat mann og en beundrer av gresk kultur. Filip måtte overgi sin flåte og bli romersk alliert, men ble ellers spart. Ved de isthmiske leker i 196 f.Kr. erklærte Flaminius at alle greske byer var frie, selv om romerske garnisoner ble plassert i Korint og Khalkis. Men friheten som ble lovet av Roma var en illusjon. Alle byene med unntak av Rhodos ble innrullert i et nytt forbund som Roma kontrollerte, og aristokratiske grunnlover var foretrukket og aktivt fremmet.
== Romertiden ==
Det militære Hellas gikk nedover i den grad at romerne erobret landet fra 187 f.Kr. og fremover, selv om gresk kultur skulle erobre det romerske liv. Perioden av romersk styre blir vanligvis datert fra plyndringen av Korint av Lucius Mummius i 123 f.Kr., men Makedonia hadde allerede kommet under romersk kontroll med nederlaget til kong Perseus for Aemilius Paulus ved Pydna i 168 f.Kr. Romerne delte regionen inn i tre mindre republikker, og i 146 ble Makedonia offisielt en romersk provins med sin hovedstad i Thessaloniki. Resten av de greske bystatene sluttet seg gradvis og til slutt til Roma og endte sin de jure autonomi. Romerne overlot lokal administrasjon til grekerne uten å gjøre forsøk på å avskaffe tradisjonelle politiske mønstre. Agoraen i Athen fortsatt å være sentrumet for det samfunnet og det politiske liv.
Keiser Caracallas dekret i 212, Constitutio Antoniniana, utvidet borgerskapet utenfor Italia til alle frie voksne menn i hele Romerriket og hevet i praksis befolkningen i provinsene til lik status som borgere av Roma selv. Viktigheten i dette dekretet er mer historisk enn politisk. Det la grunnlaget for integrasjon hvor økonomi og juridiske mekanismer i staten kunne innføres gjennom hele Middelhavet slik det ble gjort fra Latium inn i hele Italia. I praksis fant ikke integrasjonen sted likt over alt. Samfunn som allerede var integrert med Roma, som Hellas, ble favorisert av dette dekretet til fordel for de som lå langt borte, var for fattige eller for fremmed som Britannia, Palestina eller Egypt.
Caracallas dekret førte ikke til prosesser som overførte makt fra Italia og vest til Hellas og øst, men akselererte dem og la grunnlaget for Hellas' vekst som en betydelig maktfaktor i Europa og Middelhavet i middelalderen.
== Østromerriket ==
Utdypende artikkel: ØstromerriketHistorien til Østromerriket beskrives av August Heisenberg som historien «til den romerske staten av den greske nasjon, som ble kristen». Delingen av imperiet i vest og øst og den etterfølgende kollapsen til Vestromerriket var utviklinger som forbedret posisjonen til grekerne i imperiet og til slutt lot dem bli identifisert med det. Den ledende rollen til Konstantinopel begynte da Konstantin den store gjorde Bysantium til sin nye hovedstad i Romerriket, deretter var den kjent som Konstantinopel. Byen lå som en fyrlykt for grekerne i sentrum av hellenismen som varte til moderne tid.
Figurene Konstantin den store og Justinian I dominerte i løpet av 324–610. Keiserne forsøkte å gi et grunnlag for etterfølgende utvikling og dannelsen av Østromerriket og assimilerte romersk tradisjon. Forsøk på å sikre grensene til imperiet og å gjenoppbygge det romerske territoriet preget de tidlige århundrene. Samtidig ble perioden preget av den endelige dannelsen av ortodoks doktrine, men også av en rekke konflikter som stammet fra kjetteri som utviklet seg innenfor imperiet grenser.
I den første perioden av den midtre bysantinske epoken (610–867) ble imperiet angrepet av både gamle fiender (persere, langobarder, avarer og slavere), men også nye som dukket opp for første gang i historien (arabere, bulgarere). Hovedkarakteristikken for denne perioden var at fiendenes angrep ikke bare var lokalisert til grenseområdene til staten, men de ble utvidet dypt innenfor, de truet til og med hovedstaden. Samtidig mistet disse angrepene sine periodiske og midlertidige karakterer og ble permanente bosetninger som endret seg til nye stater som var fiendtlige mot Bysantium. Disse statene ble henvist til av østromerne som sclavinias. Endringer i intern strukturer i riket ble også observert som var diktert av både eksterne og interne årsaker. Hovedvekten av små frie bønder, utvidelsen av militærets eiendommer og utviklingen av systemet av grupper, fullførte utviklinger som hadde startet i den foregående perioden. Endringer ble også merket i administrasjonssektoren. Administrasjonen og samfunnet hadde blitt utelukkende gresk, mens gjeninnføringen av ortodoksien etter en bevegelse som angrep retningen tillot vellykket gjenopptagelse av misjonering blant nabofolkene og deres plassering innenfor sfæren til bysantinsk kulturell innflytelse. I løpet av denne perioden ble staten geografisk redusert og økonomisk skadet, siden det mistet rike regioner, men staten fikk større språklige, dogmatisk og kulturell homogenitet.
Fra sent i det 8. århundre begynte riket å komme seg etter ødeleggelsene etter rekken av invasjoner og gjenerobringen av Hellas begynte. Grekere fra Sicilia og Lilleasia ble ført inn som bosettere. Slaverne ble enten drevet ut eller assimilert, og sclaviniasene ble eliminert. Innen midten av det 9. århundret, var Hellas gresk igjen, og byene begynte å komme seg på grunn av økt sikkerhet og gjeninnføringen av effektiv sentral kontroll.
=== Økonomisk fremgang ===
Da Østromerriket ble reddet fra en kriseperiode av det resolutte lederskapet til de tre komnenoi-keiserne, Alexios, Johannes og Manuel, i det 12. århundre, blomstret Hellas. Nylig forskning har avdekket at denne perioden var en tid med betydelig vekst i landbruksøkonomien med stigende befolkning og utvidede nyrydding av jordbruksland.
Den utstrakte byggingen av kirker på landsbygda er en sterk indikasjon på at velstanden ble skapt selv i fjerntliggende områder. En jevn økning i befolkningen førte til større befolkningstetthet, og der er gode bevis på at den demografiske økningen ble fulgt av en fornyelse av landsbyene. Ifølge Alan Harvey i hans bok Economic expansion in the Byzantine Empire 900-1200, vokste landsbyene betydelig i det 12. århundre. Arkeologiske bevis viser en økning i størrelsen på urbane bosetninger sammen med en merkbar oppkomst av nye landsbyer.
Arkeologiske bevis forteller oss at mange av middelalderbyene, inkludert Athen, Thessaloniki, Theben og Korint, opplevde en periode av rask og betydelig vekst som startet i det 11. århundre og fortsatte frem til slutten av det 12. århundre. Veksten i byene trakk til seg venetianere, og denne interessen i handel ser ut til å ha videre øket den økonomiske blomstringen i Hellas. Venetianerne og andre var aktive handelsmenn i havnene i Det hellige land, og de gjorde det til sitt levebrød å frakte varer mellom kongedømmene i Outremer og vesten mens de også i stor grad handlet med østromerne og Egypt.
=== Kunstnerisk fornyelse ===
De ellevte og tolvte århundrene sies å være en storhetstid for bysantinsk kunst i Hellas. Mange av de viktige bysantinske kirkene rundt Athen ble bygget i løpet av denne perioden, og dette reflekterer veksten i urbaniseringen i Hellas på denne tiden. Der var også en fornyelse i mosaikk-kunsten med kunstnere som viste stor interesse i å avbilde naturlandskaper med ville dyr og scener fra jakt. Mosaikkene ble mer realistiske og livlige med økende fokus på å avbilde tredimensjonale former. Med sin sans for luksus og lidenskap for farger, gjorde kunsten fra denne tiden Østromerriket berømt i hele den kristne verden etter som mesterverker ble spredt.
Vakker silke fra verkstedene i Konstantinopel viser i sterke farger også dyr, løver, elefanter, ørner og griffer, som konfronterer hverandre eller viste keisere på hesteryggen eller opptatt i jakten. I provinsene begynte regionale arkitekturskoler å produsere mange forskjellige stiler som spilte på en rekke kulturelle innflytelser. Alt dette antyder at der var en økende etterspørsel etter kunst der flere mennesker hadde tilgang til den nødvendige velstanden for å bestille eller betale for slike arbeider.
Men ekspansjonen av bysantinsk kunst i denne perioden, en av de mest bemerkelsesverdige delene av rikets historie, stoppet ikke der. Fra det tiende til det tolvte århundre var Østromerriket hovedkilden for inspirasjon for vesten. Med deres stil, arrangement og ikonografi avslører mosaikken i St. Markus' i Venezia og katedralen i Torcello tydelig deres opphav i Østromerriket. På lignende vis viser Palatine kapellet, Martorana i Palermo og katedralen Cefalù , sammen med de store dekorasjonene i katedralen i Monreale, innflytelsen til Østromerriket ved det normanniske hoffet på Sicilia i det tolvte århundre. Spansk-maurisk kunst stammet uten tvil fra Bysantium. Romanesk kunst skylder østen mye, hvor den lånte ikke bare sine dekorative former, men formen til noen av dets bygninger slik det for eksempel vises av kirkene med kupler i det sørvestlige Frankrike. Prinser i Kiev, venetianske doger, abbeder i Monte Cassino, handelsmenn fra Amalfi og de normanniske kongene på Sicilia så alle til Østromerriket etter kunstnere eller kunstverk. Så stor var innflytelsen til bysantinsk kunst i det tolvte århundre at Russland, Venezia, Sør-Italia og Sicilia alle i praksis ble provinsielle sentrer som var opptatt med produksjon av bysantinsk kunst.
=== Det fjerde korstoget ===
1204 markerer begynnelsen på den sene bysantinske perioden da antagelig den viktigste hendelsen for riket skjedde. Konstantinopel gikk tapt for det greske folket for første gang, og riket ble erobret av latinske korsfarere fra det fjerde korstog og ville bli erstattet av en ny latinsk i 57 år. I tillegg hadde perioden med latinsk okkupasjon avgjørende innflytelse på rikets indre utvikling da elementer av føydalismen fikk innpass i bysantinsk livsførsel.
Det greske imperiet ble delt mellom det tidligere gresk-bysantinske Komnenos-dynastiet (Epiros) og Palaiologos-dynastiet, det siste dynastiet før Konstantinopels fall. Etter den gradvise svekkelsen av strukturene i den gresk-bysantinske staten og deres skrumpende landområder fra tyrkiske invasjoner, kom fallet til det gresk-bysantinske imperiet for osmanene i 1453 da den bysantinske perioden regnes å ha tatt slutt.
Det må påpekes at begrepet «bysantinsk» er en samtidig etablert av historikere. Folket kalte riket sitt fra det tiende århundre et gresk imperium og romersk-gresk før det igjen. Derfor kaller grekerne seg noen ganger romioi i samlet form. Romeo-begrepet ble av og til brukt på grunn av den juridiske tradisjonen som i mange områder var igjen av den politiske administrasjonen fra riket. Det må også påpekes at mange riker i hele Europa også hadde brukt dette begrepet som karolingerne eller det hellige romerske rike av den tyske nasjon (Latin Sacrum Romanum Imperium) som så på seg selv som de legitime arvingene etter Romerriket.
== Osmansk styre ==
Da osmanene ankom, fant to greske migrasjoner sted. Den første migrasjonen bestod av de greske intellektuelle som dro til det vestlige Europa og influerte tiden før renessansen. Den andre migrasjonen bestod av grekere som forlot slettene på den greske halvøya som slo seg ned i fjellene.
Hellas er for det meste fjellrikt og osmanene kunne ikke erobre hele den greske halvøya siden de hverken skapte et militært eller administrativt nærvær i fjellene. Der eksisterte mange greske fjellklaner over hele halvøya og på øyene. Sfakiotene på Kreta, Souli i Eporos og maniotene på Peloponnes var de mest motstandsdyktige fjellklanene i hele Det osmanske riket. Fra slutten av det 16. århundre frem til det 17. århundre begynte mange grekere å migrere fra fjellene til slettene. Millet-systemet bidro til at en etniske ortodokse grekere holdt sammen ved å segregere de forskjellige folkene innenfor Det osmanske riket basert på religion.
Den gresk-ortodokse kirke, en etno-religiøs institusjon, hjalp grekere fra alle geografiske områder på halvøya til å beholde sin etniske, kulturelle og språklige arv i de harde årene med osmansk styre. Grekerne som levde på slettene under osmansk okkupasjon var enten kristne som forholdt seg til byrdene av fremmed styre eller kryptokristne, greske muslimer som i hemmelighet praktiserte sin gresk-ortodokse tro. Mange grekere ble kryptokristne for å unngå høye skatter og samtidig uttrykke sin identitet ved å opprettholde sine hemmelige bånd med den gresk ortodokse kirke.
Men grekere som konverterte til islam og ikke var kryptokristne ble dømt tyrkere i øynene til de ortodokse grekerne, selv om de ikke adopterte det tyrkiske språket. På den annen side spilte denne befolkningen en viktig rolle for opprettelsen av den moderne greske kulturen, siden tyrkiske tradisjoner og vaner ble lært i hele okkupasjonsperioden. De mest opplagte sporene av osmansk innflytelse på dagens greske kultur finnes i gresk musikk og i det greske kjøkken.
== Den moderne greske stat ==
Osmanene hersket over Hellas til begynnelsen av det 19. århundre. 25. mars 1821 gjorde grekerne opprør og erklærte sin uavhengighet, men oppnådde ikke dette før i 1829 gjennom den såkalte London-protokollen. De store europeiske maktene så på uavhengighetskrigen med sine beretninger om tyrkiske overgrep i et romantisk lys. Et eksempel på dette er Eugène Delacroix sitt maleri fra 1824 kalt Scènes des massacres de Scio.
Mengder av ikke-grekere meldte seg frivillige til å kjempe for deres sak, inkludert George Byron. På flere tidspunkt så det ut til at osmanene var i ferd med å knuse den greske revolusjonen hadde det ikke vært for trusselen om direkte militær intervensjon fra Frankrike, Storbritannia eller Russland. Den russiske utenriksministeren, Ioannis Kapodistrias, som selv var greker, returnerte hjem som president i den nye republikken etter den greske uavhengigheten. Den republikken forsvant da de europeiske stormaktene hjalp til med å endre Hellas til Det greske kongedømmet. Den første kongen, Otto, kom fra Bayern, og den andre, Georg I, kom fra Danmark.
I løpet av det 19. og begynnelsen av det 20. århundre forsøkte Hellas i en rekke kriger med osmanene å utvide sine grenser for å inkludere den etniske greske befolkningen i Det osmanske riket. De joniske øyer ble returnert av Storbritannia ved ankomsten til den nye kongen fra Danmark i 1863, og Thessalia ble avgitt av osmanene uten kamp. Resultatet av Balkankrigene i 1912-13 var at Epiros, det sørlige Makedonia, Kreta og de egeiske øyer ble annektert inn i Hellas.
Hellas nådde dagens grenser i 1947.
=== Perioden frem til første verdenskrig ===
Se også: Kongeriket Hellas
Den greske nasjonalforsamlingen valgte i august 1832 den liberale bayerske prinsen Otto av Wittelsbach, sønn av Ludwig I av Bayern, til konge. Otto I var konge av Hellas 1832–1862. Etter at kong Otto ble avsatt etter et nytt opprør i 1862, ble den 17 år gamle prins Vilhelm av Danmark valgt til tronen som en konstitusjonell monark med navnet Georg I. Fra 1863 til 1913 var Georg I konge av Hellas. Han ble drept i Thessaloniki i 1913, etter at dette området nettopp var overført til Hellas som et resultat av den første Balkankrigen. Hans sønn Konstantin etterfulgte ham på tronen.
=== Første verdenskrig og den gresk-tyrkiske krig ===
I første verdenskrig gikk Hellas inn på trippelententens side mot Det osmanske riket og de andre sentralmaktene. Kong Konstantin ble tvunget til å abdisere til fordel for sin sønn Alexander i 1917. Hellas fikk belønning for å ha støttet seierherrene med landområder i Lilleasia, herunder Smyrna. I krigens etterspill gav stormaktene deler av Lilleasia til Hellas, inkludert byen Smyrna, i dag kjent som Izmir, som hadde en gresk majoritetsbefolkning. Men på dette tidspunktet hadde tyrkiske nasjonalister ledet av Mustafa Kemal Atatürk kastet den osmanske regjeringen, organiserte et militært angrep på greske styrker og beseiret dem. Umiddelbart etterpå måtte over en million innfødte grekere i Tyrkia dra til Hellas som befolkningsbytte med hundretusenvis av muslimer som levde i den greske stat.
Kong Alexander døde i 1920 av et apebitt og faren Konstantin I fikk vende tilbake som konge. Etter det katastrofale nederlaget i den gresk-tyrkiske krig (1919-1922), måtte kong Konstantin atter en gang forlate tronen, og han døde i eksil på Sicilia.
=== Mellomkrigstiden ===
Kong Konstantin ble i 1922 etterfulgt av sin eldste sønn kong Georg II, som forlot landet i 1924 da den andre greske republikk ble erklært. I 1935 avskaffet et militærkupp ledet av general Georgios Kondylis republikken, og militærjuntaen gjennomførte samme år en folkeavstemning som gjeninnførte kongedømmet. Kong Georg II vendte tilbake med aktiv støtte til diktaturregimet til general Ioannis Metaxas.
=== Andre verdenskrig ===
Til tross for at landets militære styrker var dårlig utstyrt og tellet få mann, ytet Hellas et betydelig bidrag i de alliertes innsats i andre verdenskrig. Ved krigens start gikk Hellas inn på de alliertes side og nektet å innfri italienske krav. Italia invaderte Hellas den 28. oktober 1940, men greske styrker slo invasjonshæren tilbake etter en bitter kamp. Dette markerte den første allierte seieren i krigen. Adolf Hitler gikk så nølende inn, primært for å sikre sin strategiske sørlige flanke. Styrker fra Tyskland, Bulgaria og Italia lyktes i å invadere Hellas og overmanne greske, britiske, australske og newzealandske enheter.
Under den tyske invasjonen av Hellas i 1941 flyktet kong Georg II sammen med den greske regjeringen til Egypt.
Da tyskerne forsøkte å innta Kreta i et massivt angrep med fallskjermsoldater for å redusere trusselen for en motoffensiv av de allierte styrkene i Egypt, møtte de hard motstand fra kretiske sivile og allierte styrker. Det greske felttoget forsinket de tyske militære planene mot Sovjetunionen, og det har blitt hevdet at dette var en medvirkende årsak til den tyske invasjonen østover startet altfor nær vinteren.
I løpet av årene med aksemaktenes okkupasjon av Hellas, døde tusenvis av grekere i kamphandlinger, i konsentrasjonsleirer eller av hungersnød. Okkupantene myrdet svært mange av de greske jødene, til tross for forsøk fra den gresk-ortodokse kirke og mange andre kristne grekere på å skjule jødene.
Okkupasjonen virket også ødeleggende på greske økonomien.
=== Etterkrigstiden ===
Kong Georg II vendte tilbake til Hellas i 1946 og satt på tronen fram til sin død i året etter.
Etter frigjøringen opplevde Hellas en like bitter borgerkrig mellom kommunistiske opprørere og regjeringsstyrker som bestod av republikanere, liberale, rojalister og konservative. Den varte til 1949.
I 1950- og 1960-årene utviklet Hellas seg raskt, innledningsvis med hjelp fra den amerikanske Marshallplanens bevilgninger og lån, og senere gjennom vekst i turistnæringen.
=== Militærjuntaen 1967–1975 ===
Det greske militæret tok makten i 1967 i et statskupp og kastet regjeringen til Panagiotis Kanellopoulos og etablerte den greske militærjuntaen som senere ble kjent som oberstenes regime. CIA var involvert i et kupp og Bill Clinton ba senere om unnskyldning for innblandingen. Regimet avskaffet i 1973 det greske monarkiet. Diktator Papadopoulos nektet i 1974 å hjelpe USA, og rykter skal ha det til at dette førte til et nytt kupp gjennom Henry Kissingers forsøk. Oberst Ioannides ble utnevnt til ny statsleder.
Mange holder Ionnides ansvarlig for kuppet mot president Makarios III av Kypros, et kupp som var opptakten til den første bølgen av tyrkisk invasjon av Kypros i 1974. Kypros-hendelsen og den blodige undertrykkingen av Athens polytekniske opprør førte til at militærregimet falt sammen. En karismatisk politiker i eksil, Konstantinos Karamanlis, returnerte fra Paris som interimstatsminister og ble senere gjenvalgt for to ytterligere perioder som leder for det konservative partiet Nea Dimokratia.
=== Gjeninnføring av demokrati ===
Etter en folkeavstemning for å bekrefte avsettelsen av kong Konstantin II i 1975, ble en demokratisk republikansk grunnlov satt i verk. En annen politiker som tidligere var i eksil, Andreas Papandreou, returnerte også og grunnla det sosialistiske partiet PASOK som vant valgene i 1981 og dominerte landets politiske kurs i nesten to tiår.
Siden gjeninnføringen av demokrati har stabiliteten og den økonomiske velstanden i Hellas vokst. Hellas sluttet seg til EU i 1981 og adopterte euroen som sin valuta i 2001. Ny infrastruktur, midler fra Eu og voksende inntekter fra turisme, sjøfart, tjenester, lysindustri og telekommunikasjonsindustri har gitt Hellas en levestandard bedre enn noen gang før. Spenningen eksister fremdeles mellom Hellas og Tyrkia over Kypros-spørsmålet og grensene i Egeerhavet, men forholdet har blitt betydelig bedre etter flere jordskjelv, først i Tyrkia og så i Hellas, som førte til sympati og generøs assistanse av grekere og tyrkere flest.
== Se også ==
Parlamentsvalget i Hellas mai 2012
Parlamentsvalget i Hellas juni 2012
== Litteratur ==
Chadwick, John, The Mycenaean World, Cambridge UP, 1976, ISBN 0-521-29037-6
Mountjoy, P.A., Mycenaean Decorated Pottery: A Guide to Identification, Studies in Mediterranean Archaeology 73. Göteborg: Paul Åströms Forlag, 1986, ISBN 91-86098-32-2
Mylonas, George E., Mycenae and the Mycenaean Age, Princeton UP, 1966, ISBN 0-691-03523-7
Podzuweit, Christian, Die mykenische Welt und Troja, 1982, i B. Hänsel (ed.), Südosteuropa zwischen 1600 und 1000 v. Chr., 65-88.
Taylour, Lord William, The Mycenaeans, revidert utgave, 1990, London: Thames & Hudson, 1964, ISBN 0-500-27586-6
Latacz, J. Between Troy and Homer. The so-called Dark Ages in Greece, i Storia, Poesia e Pensiero nel Mondo antico. Studi in Onore di M. Gigante, Rome, 1994, ISBN 9788870882858
== Eksterne lenker ==
Eldre verdenshistorie, kapittel tre: Hellas og Romerriket
The Internet History Sourcebooks Project, Greece Tekster | Hellas' historie går tilbake til grekernes ankomst i Europa en tid før 1500 f.Kr. | 7,630 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jens_Hundseid | 2023-02-04 | Jens Hundseid | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dødsfall 2. april', 'Kategori:Dødsfall i 1965', 'Kategori:Fylkesmenn i Buskerud', 'Kategori:Fødsler 6. mai', 'Kategori:Fødsler i 1883', 'Kategori:Medlemmer av Nasjonal Samling', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn dømt i landssvikoppgjøret etter krigen', 'Kategori:Nordmenn fra andre verdenskrig', 'Kategori:Norske landbruksministre', 'Kategori:Norske statsministre', 'Kategori:Norske statsråder 1905–1940', 'Kategori:Personer fra Vindafjord kommune', 'Kategori:Senterpartiets ledere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sp-statsråder', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1925–1927', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1928–1930', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1931–1933', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1934–1936', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1937–1945', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Buskerud', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Sp'] | Jens Valentinsen Hundseid (født 6. mai 1883 på Hundseid i Vikedal, død 2. april 1965) var en norsk politiker (B). Han var stortingsrepresentant fra 1925 til 1940 og Bondepartiets partiformann og parlamentariske leder i en årrekke.
Hundseid ble statsminister i 1932 etter at partikollega Peder Kolstad døde i embedet. Med kun 25 av 150 stortingsmandater i ryggen var regjeringens parlamentariske grunnlag svakt. Regjeringen ble ytterlige svekket av en maktkamp med forsvarsminister Vidkun Quisling (se Kullmann-saken), politisk uro rundt grønlandssaken og et upopulært sparebudsjett som Hundseid la frem som svar på dårlige økonomiske tider. I februar 1933, etter bare ett års regjeringstid, ble regjeringen Hundseid felt av et mistillitsforslag fra Johan Ludwig Mowinckel (Venstre).
I 1935 var Hundseid sentral i kriseforliket mellom Bondepartiet og Arbeiderpartiet. Han la dermed grunnlaget for Johan Nygaardsvolds regjering og flere tiår med arbeiderpartistyre.
Hundseid meldte seg inn i Nasjonal Samling i 1940 og ble derfor dømt til ti års tvangsarbeid i landssvikoppgjøret etter krigen.
| Jens Valentinsen Hundseid (født 6. mai 1883 på Hundseid i Vikedal, død 2. april 1965) var en norsk politiker (B). Han var stortingsrepresentant fra 1925 til 1940 og Bondepartiets partiformann og parlamentariske leder i en årrekke.
Hundseid ble statsminister i 1932 etter at partikollega Peder Kolstad døde i embedet. Med kun 25 av 150 stortingsmandater i ryggen var regjeringens parlamentariske grunnlag svakt. Regjeringen ble ytterlige svekket av en maktkamp med forsvarsminister Vidkun Quisling (se Kullmann-saken), politisk uro rundt grønlandssaken og et upopulært sparebudsjett som Hundseid la frem som svar på dårlige økonomiske tider. I februar 1933, etter bare ett års regjeringstid, ble regjeringen Hundseid felt av et mistillitsforslag fra Johan Ludwig Mowinckel (Venstre).
I 1935 var Hundseid sentral i kriseforliket mellom Bondepartiet og Arbeiderpartiet. Han la dermed grunnlaget for Johan Nygaardsvolds regjering og flere tiår med arbeiderpartistyre.
Hundseid meldte seg inn i Nasjonal Samling i 1940 og ble derfor dømt til ti års tvangsarbeid i landssvikoppgjøret etter krigen.
== Bakgrunn ==
Hundseid var sønn av gårdbruker Valentin Hovda og Ingerid Jensdatter og vokste opp på morsgården i Vikedal i Ryfylke. Han tok etternavn etter morssiden.Han fullførte Rogaland landbruksskole i 1902 og Kongsberg skogskole i 1903 og tok eksamen ved jordbrukslinjen ved Norges landbrukshøyskole (NLH) i 1905. Han arbeidet deretter som lærer ved en folkehøgskole før han fra 1908 til 1910 var stipendiat ved NLH. Fra 1910 til 1913 var han landbrukslærer samme sted, og han hadde også et studieopphold i England.Fra 1916 til 1918 var Hundseid redaktør av Eidsvoll Blad og lærer ved Eidsvoll folkehøgskole. Han ble bestyrer ved Telemark landbruksskole i 1918 og hadde denne stillingen frem til han i 1935 ble utnevnt til fylkesmann i Buskerud. Som lærer ble Hundseid karakterisert som «dyktig» og «intens i undervisningen», men også som «pedantisk» og «med prøysserdisiplin».
== Politisk virke ==
Som ung mann skal Hundseid opprinnelig ha vært høyremann og senere venstremann. I 1918 stilte han til stortingsvalg for første gang. Han var kandidat for Norsk Landmandsforbund, men tapte for motkandidaten Gunnar Knudsen. Også i 1921 forsøkte han seg på stortingsplass, men tapte nok en gang, denne gangen med knapp margin. Hundseid var i utgangspunktet sterkt i mot å skille ut et eget parti av Landmandforbundet, men støttet lojalt opp om det nye Bondepartiet da det ble opprettet i 1920.Hundseid lyktes endelig med å bli valgt inn på Stortinget for Telemark i 1924. Han tok plass i sosialkomiteen og var de første par stortingsperiodene lite opptatt av andre fagområder. I sosialpolitiske spørsmål provoserte han sosialistene stort, blant annet ved å mene at arbeidsledige i hovedsak kunne takke seg selv for uføret, ved å foreslå å begrense offentlig støtte til fattige til kun å omfatte matstasjoner der «asosiale individer kunne hente graut» og ved å foreslå å kutte ned på skolens undervisningsuker. Senere i stortingskarrieren fikk Hundseid et bredere politisk interesseområde og begynte å engasjere seg i Stortingets finans- og trontaledebatter.Han ble partiets nestformann i 1926, og fra 1929 til 1938 var han partiformann. Han var også Bondepartiets parlamentariske leder 1931–1940 (med unntak av året han var statsminister). Hundseid tok på seg ledervervene noe motvillig; i et brev fra januar 1930 skrev han til tidligere Bondeparti-formann Johan E. Mellbye «[at d]et er ingen som mer enn meg beklager at jeg ble partiets formann. Jeg føler meg uverdig og umoden til det.»Johan Ludwig Mowinckels andre regjering falt den 7. mai 1931, og som partiformann og parlamentarisk leder var Hundseid en opplagt kandidat for statsministerposten i en Bondepartiregjering. Motkandidaten Peder Kolstad fra Østfold fikk imidlertid flere stemmer på gruppemøtet som avgjorde spørsmålet, og Hundseid tok nederlaget med fatning offentlig. Likevel må tapet ha vært en stor skuffelse for Hundseid, og han fikk ikke engang plass i Kolstads regjering.
=== Statsministerperiode ===
Jens Hundseid var ein glimrande talar, og i så måte var han ein god partifører. Han nytta gjerne sterke ord, og med innlegga sine i Stortinget og på talarstolene rundt i landet skaffa han seg både trufaste tilhengarar og uforsonlege motstandarar. Han kunne forme orda sine slik at dei beit hos mostandarane og tente glød hos partifolk. Både i og utanfor partiet stod han som den sterke mann anten det gjaldt kampen mot kommunismen eller mot krisa i bygdene. Men Hundseid var ikkje noen sterk mann. I realiteten dekte de sterke orda på talarstolen for et nervøst sinn. Han var snar til å ta standpunkt og snart til å skifte. Generalsekretær Dietrichson i Norges Bondelag kalla han 'kastevinden frå Ryfylke' […]
Statsminister Kolstad ble syk vinteren 1932 og døde den 5. mars samme år. Kong Haakon ventet til Kolstad var begravet før han tok opp spørsmålet om ny statsminister, og i mellomtiden var det indre splid i Bondepartiet i spørsmålet om hvem som skulle overta. Mange i regjeringen ønsket Einar Borch som ny statsminister, men fungerende stats- og utenriksminister Nils Trædal skal ha vist kongen til odelstingspresident Hundseid. Både borgerlig side ved Høyre og Venstre og sosialistisk side ved Arbeiderpartiet var svært skeptiske til Hundseid, og utnevnelsen var nær ved å skape regjeringskrise. Hundseids regjeringserklæring ble møtt med to mistillitsforslag i Stortinget (både fra Venstre og fra Arbeiderpartiet), men da ingen oppnådde flertall klarte Hundseid å ri av stormen i første omgang.Hundseid ønsket i utgangspunktet å kvitte seg med både justisminister Asbjørn Lindboe og forsvarsminister Vidkun Quisling fra regjeringen. Dette møtte motstand i resten av regjeringen, og både Nils Trædal og Jon Sundby tok Quisling i forsvar. Quisling selv nektet å gå av. Forsvarsministeren var blitt en svært kontroversiell mann etter «pepperoverfallet» og bråket rundt trontaledebatten i 1932, men Hundseid gav etterhvert etter og lot Quisling fortsette i regjeringen slik at Hundseids regjering ble nær identisk med forgjengerens. Maktkampen som utviklet seg, skulle imidlertid føre til et livslangt hat mellom Quisling og Hundseid.Hundseid arvet den problematiske Grønlandssaken etter Kolstad. Konflikten oppsto da norske fangstfolk okkuperte østkysten av den danske øya og erklærte området som norsk. Hundseid sendte Fritz Wedel Jarlsberg til København for å komme til enighet med den danske regjeringen, og Wedel Jarlsberg kom tilbake til Norge med et utkast til en avtale der Norge fikk økonomiske rettigheter dersom man anerkjente dansk overhøyhet over Grønland. Dagen etter at Wedel Jarlsberg kom hjem ble imidlertid Hundseid spurt på en pressekonferanse om hvorvidt det var sant at han var i hemmelige forhandlinger med danskene, noe Hundseid besvarte med at det var «oppspinn» og «uten fnugg av sannhet». Dette var en åpenbar løgn siden Wedel Jarlsberg handlet på skriftlig fullmakt fra statsministeren. Hundseid forklarte i brevs form til Wedel Jarlsberg at han så seg nødt til å lyve av «innenrikspolitiske grunner», noe Wedel Jarlsberg aksepterte. Brevet ble ikke kjent i Hundseids statsministertid, men var av en karakter som kunne ha ødelagt den politiske karrieren hans dersom det hadde kommet ut.Gjennom Kullmann-saken høsten 1932 fortsatte maktkampen med Quisling med uforminsket styrke, og forsvarsministeren og statsministeren oppfordret hverandre gjentatte ganger til å trekke seg. Med unntak av denne saken ble resten av året relativt sett rolig for Hundseid, men på nyåret 1933 var opposisjonen på regjeringsjakt igjen. Landet var fortsatt preget av depresjonen, og Hundseid og Nils Trædal hadde utarbeidet et krisebudsjett der de på tross av låneopptak også måtte legge opp til store kutt for svake grupper i samfunnet. Allerede under trontaledebatten 1933 krevde Johan Ludwig Mowinckel og Venstre endringer i finanspolitikken, og Arbeiderpartiet kom med et mistillitsforslag som ble nedstemt i første omgang. Dødsstøtet kom imidlertid i finansdebatten den 23. februar, der Venstre la frem sitt eget mistillitsforslag. Med Venstre og Arbeiderpartiets stemmer var stortingsflertallet mot Hundseid, og han gikk av to dager senere.Hundseid-regjeringen ble erstattet av Mowinckels tredje regjering, og Hundseid gikk tilbake til å være parlamentarisk leder og partiformann. Én måned etter avgangen erklærte den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie i Haag at Øst-Grønland skulle tilfalle Danmark, og Hundseids hemmelige forhandlinger ble kjent for Stortinget. Den 4. juli vedtok et stort flertall i Stortinget en erklæring som kom med kraftig kritikk av Hundseids håndtering av saken og beklaget at regjeringen hadde handlet på egen hånd uten å involvere Stortinget. Grønlandssaken ble med dette lagt død for godt i norsk politikk.
=== Kriseforliket og samarbeidet med Arbeiderpartiet ===
Stortingsvalget 1933 ble et katastrofevalg for de borgerlige, og Arbeiderpartiet gikk kraftig frem. Mowinckel-regjeringen fortsatte, men siden Bondepartiet nektet å stemme på C.J. Hambro som stortingspresident gikk heller vervet til Arbeiderpartiets Johan Nygaardsvold. Dette førte naturlig nok til at det ble spekulert i et samarbeid mellom Ap og Bondepartiet, og Hundseid stoppet ikke akkurat spekulasjonene ved å uttale at «vil ikke de borgerlige være med å stanse proletariseringen og utarmingen av våre landsbygder, så får Bondepartiet søke nye allianser».Ikke-sosialistisk side kom til et slags kompromiss i 1934, men innad i Bondepartiet var det fortsatt misnøye med det de mente var lite fremgang i å bedre bygdefolks kår. I juni blusset misnøyen opp igjen mot landbruksminister Håkon Five, og i en stortingsdebatt om jordbrukspolitikken uttalte Hundseid at regjeringens handlingslammelse gjorde at «forutsetningen dermed er brutt for det samarbeidet som Bondepartiet hittil har sluttet seg til […]». «[Stortingsmeldingen om jordbruk] er i forholdet til den bakgrunn den har det mest nedslående og mest negative dokument jeg har læst i hele mitt politiske liv!»Finansdebatten i mars 1935 gjorde slutt på Mowinckels Venstre-regjering. Hundseid la der opp til en ny politisk kurs og uttalte at
Ute i verden er det i dag lite igjen av liberalismen, den avløses mer og mer […] av plan og orden, av organisasjon på alle næringslivets felter. Det går ikke lenger å holde en samfunnsklasse i en særstilling både når det gjelder betaling for arbeid, og når det gjelder arbeidstid.
Kriseforliket mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet dannet grunnlaget for Johan Nygaardsvolds regjering. Mye på grunn av Hundseid var det blitt dannet en allianse mellom bønder og arbeidere i Norge, og Nygaardsvold og Hundseid uttalte at «arbeidere og bønder er de som må stå sammen her i landet» og at disse gruppene var «de bestemmende og ledende i fremtidens politikk».
== Andre verdenskrig ==
Hundseid ble sjokkert da hans gamle fiende Quisling utropte seg til regjeringssjef i forbindelse med det tyske angrepet i 1940, og han skal ha vært redd for represalier fra Quislings side. Hundseid tok så inn på et landsens hotell under falsk navn og bad en gammel legevenn skaffe ham «en hurtigvirkende gift som han kunne ta dersom Quislings menn kom». Quislings avgang den 15. april skal imidlertid ha beroliget Hundseid.Sommeren 1940 begynte Gustav Richert, leder for Reichkommissariatets ernærings- og landbruksavdeling, arbeidet med å omorganisere de norske landbruksorganisasjonene etter korporativ modell. Han foretok en rundreise rundt i landet for å møte toppene i bondebevegelsen, og i juni kom han til Hundseid, da fylkesmann i Buskerud. Richert spurte Hundseid om han ville være interessert i å bli formann i en ny forening, Norges Bondesamband, som skulle erstatte Norges Bondelag. Hundseid nektet å ta på seg et slikt verv (noe tyskeren godtok) og gjorde det samtidig klart at han ikke var begeistret for å arbeide for Quisling.Senere samme år ble Hundseid oppsøkt av kommissarisk statsråd Sverre Riisnæs. Kort tid etterpå la Riisnæs frem en ferdigskrevet erklæring, forfattet av Quisling, som det ble forlangt at han skulle undertegne. Erklæringen inneholdt en unnskyldning til Quisling og en uttalelse om at Hundseid var villig til gå inn i Nasjonal Samling (NS) og tale partiets sak i avisartikler. Erklæringen lot seg ikke etterspore etter krigen, men da Hundseid spurte om hva konsekvensene ble dersom han ikke undertegnet svarte Riisnæs «det verste». Dagen etter meldte Hundseid seg inn i NS, en beslutning han etter krigen beskrev som «feig». Dette må likevel sees i sammenheng med Hundseids rasepolitiske uttalelser før krigen, da han blant annet i debatten rundt en ny innvandringslov betegnet den norske innvandringspolitikken som en «godfjottpolitikk» og fra Stortingets talerstol retorisk spurte om «vi lager vårt land om til en internasjonal søppelkasse, rasebiologisk sett?»
På tross av at han avslo formannsvervet i Bondesambandet, argumenterte Hundseid senere i krigen for at bondebevegelsen måtte knytte seg tettere til Nasjonal Samling. Under et møte i Bondelaget presset Hundseid på for at man sluttet seg opp om NS og uttalte at «veien til frihet og selvstendighet … ligger i at vi går inn for den ideologi seierherren kjemper for …». Hundseid var også en av få fylkesmenn som fant seg til rette under NS-regimet, og han takket i 1943 ja til å sitte i en NS-komité som skulle se på fylkesmannsembetet i NS-staten. Her sluttet Hundseid seg til planene om et sterkt nedsatt lokalt selvstyre og en kraftig styrking av statens kontroll.
== Landssvikoppgjøret ==
Hundseid ble arrestert etter frigjøringen allerede den 9. mai 1945 og satt i varetekt. I landssvikoppgjøret ble han anklaget for landsforræderi ved å ha meldt seg inn i NS, oppfordre andre til NS-medlemskap og støtte NS-systemet i avisartikler. Dette var mindre alvorlige forhold sett i sammenheng med tiltalene mot andre under landssvikoppgjøret, men lagmannsretten fant det skjerpende at en tidligere partileder og statsminister hadde stilt seg til rådighet for NS-propagandaen. Lagmannsrettens flertall fant derfor ingen formildende forhold og dømte ham til tolv års tvangsarbeid.En anke til Høyesterett førte til at straffen ble redusert til ti år, men retten anklaget samtidig Hundseid for opportunisme og la mindre vekt på Hundseids uttalte frykt for Quisling. Senere ble to tredjedeler av straffen ettergitt, og Hundseid ble løslatt i 1949 etter å ha sonet fire år. De siste 16 år av sitt liv levde Hundseid tilbaketrukket i Oslo.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Borgen, Per Otto (1999). Norges statsministre. Aschehoug. ISBN 8203223893.
Brevig, Hans Olaf (1970). NS - fra parti til sekt 1933-37. Pax.
Gabrielsen, Bjørn Vidar (1970). Menn og politikk : Senterpartiet 1920–1970. Oslo: Aschehoug.
Leirfall, Jon (1999). I storm og stille : blad frå minneboka. Oslo: Samlaget. ISBN 8252133908. Nielsen, May-Brith Ohman (1997). Jord og ord : en studie av forholdet mellom ideologi, politikk, strategi og mobilisering hos den tredje pol i det norske partisystemet : Bondepartiet 1915–1940. Bergen: Universitetet i Bergen, Historisk institutt.
Stortrøen, Jofred; Eikestøl, Oddbjørn og Brotnov, Jan H. (1980). Rotfeste og framtid : Senterpartiet i medgang og motgang, 1920-1980. Cultura. ISBN 8270680125. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Undersøkelseskommisjonen av 1945 (1946). Undersøkelseskommisjonen av 1945. I. Oslo: Aschehoug. [Utgitt av Stortinget]
Valaker, Tormod (1999). «Litt fascisme, hr. statsminister!» : Historien om den borgerlige pressen og fascismen. Forum Aschehoug. ISBN 8203291074.
Wyller, Thomas Chr. (1953). Fra okkupasjonsårenes maktkamp : Nasjonal Samlings korporative nyordningsforsøk 9. april 1940 - 1. februar 1942. Tanum.
== Eksterne lenker ==
(en) Jens Hunseid – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Jens Hundseid hos Norsk senter for forskningsdata
(no) Jens Hundseid i Norsk biografisk leksikon
Jens Hundseid hos Norges regjering
Politiske taler av Jens Hundseid, virksommeord.uib.no | , | 7,631 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_Norske_Nobelkomite | 2023-02-04 | Den Norske Nobelkomite | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2017-11', 'Kategori:Den norske Nobelkomite', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Den Norske Nobelkomite, ofte bare kalt Nobelkomiteen, er en komité på fem personer opprettet i henhold til Alfred Nobels testament for å utdele Nobels fredspris. Komitéens medlemmer utnevnes av det norske Stortinget, og komitéen velger selv leder og nestleder.
Direktør for Det Norske Nobelinstitutt fungerer som komitéens sekretær, og siden 2015 har dette vært Olav Njølstad.
Komitéen skal være helt uavhengig og skal ikke ta imot instrukser eller pålegg fra noe hold i forbindelse med bedømmelse av prisforslagene. Ingen drøftelser i forbindelse med valget av kandidater til Nobels fredspris skal omtales av Nobelkomiteen. Komitéen har alle sine møter i et spesielt møterom i Nobelinstituttet. Veggene i dette rommet er dekorert med portretter av personlige fredsprisvinnere og logoer til samtlige organisasjoner som er tildelt Nobels fredspris.
Stortinget valgte 7. august 1897 den første norske Nobelkomite. Den 12. september 1900 konstituerte Den Norske Nobelkomite seg i møte, og valgte riksadvokat Bernhard Getz til komiteens første formann. Den 29. november 1901 skiftet komitéen navn til Det Norske Stortings Nobelkomite. Fra 1977 har navnet vært Den Norske Nobelkomite, og navnet skrives med store forbokstaver i alle ledd og uten aksent i siste ledd.
| Den Norske Nobelkomite, ofte bare kalt Nobelkomiteen, er en komité på fem personer opprettet i henhold til Alfred Nobels testament for å utdele Nobels fredspris. Komitéens medlemmer utnevnes av det norske Stortinget, og komitéen velger selv leder og nestleder.
Direktør for Det Norske Nobelinstitutt fungerer som komitéens sekretær, og siden 2015 har dette vært Olav Njølstad.
Komitéen skal være helt uavhengig og skal ikke ta imot instrukser eller pålegg fra noe hold i forbindelse med bedømmelse av prisforslagene. Ingen drøftelser i forbindelse med valget av kandidater til Nobels fredspris skal omtales av Nobelkomiteen. Komitéen har alle sine møter i et spesielt møterom i Nobelinstituttet. Veggene i dette rommet er dekorert med portretter av personlige fredsprisvinnere og logoer til samtlige organisasjoner som er tildelt Nobels fredspris.
Stortinget valgte 7. august 1897 den første norske Nobelkomite. Den 12. september 1900 konstituerte Den Norske Nobelkomite seg i møte, og valgte riksadvokat Bernhard Getz til komiteens første formann. Den 29. november 1901 skiftet komitéen navn til Det Norske Stortings Nobelkomite. Fra 1977 har navnet vært Den Norske Nobelkomite, og navnet skrives med store forbokstaver i alle ledd og uten aksent i siste ledd.
== Komiteens medlemmer ==
Medlemmene velges av Stortinget for en seks-årsperiode. Tre varamedlemmer velges for en tre-årsperiode, med mulighet for gjenvalg.
Tidligere kunne regjeringsmedlemmer også være medlemmer av komitéen. I periodene 1898–1902 (Johannes Steen), 1907–1908 (Jørgen Løvland) og 1925–1926, 1928–1931 og 1933–1935 (Johan Ludwig Mowinckel) var disse også sittende statsminister samtidig som medlem av Nobelkomiteen. Stortinget bestemte 24. juni 1937 at regjeringsmedlemmer ikke kan være medlem av Nobelkomiteen. Fra 1978 ble det praksis at stortingsrepresentanter ikke velges inn i komitéen.
I 2017 var Carl I. Hagen kandidat til en av de faste plassene i samtidig som han var vararepresentant til Stortinget. Hagen ga offentlig ga uttrykk for at han ønsket seg vervet. Ved avstemning i Stortinget 8. desember 2017 fikk Hagen 16 stemmer, mens Berit Reiss-Andersen fikk 86 stemmer og ble gjenvalgt. I 2018 valgte Frps stortingsgruppe i stedet å fremme Asle Toje som nytt medlem i komiteen, som siden ble valgt inn i komiteen.
== Den Norske Nobelkomite 2021-2023 ==
=== Medlemmer ===
Berit Reiss-Andersen (leder) – medlem fra 2012, leder fra 2017, gjenvalgt for perioden 2018–2023
Asle Toje (nestleder) – valgt for perioden 2018–2023
Jørgen Watne Frydnes – valgt for perioden 2021–2026
Anne Enger – medlem fra 2018, gjenvalgt for perioden 2021–2026
Kristin Clemet – valgt for perioden 2021–2026
=== Varamedlemmer (2021–2023) ===
Geir Flikke – valgt for perioden 2021–2023
Inger Skjelsbæk – valgt for perioden 2018–2020, gjenvalgt for perioden 2021–2023
Laila Dåvøy – valgt for perioden 2021–2023.
=== Sekretær (ansatt) ===
Olav Njølstad
== Ledere ==
== Sekretærer ==
== I populærkulturen ==
I Klassekampens tegneserie Nobelkomiteen, som er politisk satire, er tidligere leder Thorbjørn Jagland «en åpenbar inspirasjonskilde til karakteren Torleif Stueland».
== Litteratur ==
Geir Lundestad Fredens sekretær: Nobels fredspris gjennom 25 år Kagge forlag 2015 ISBN 978-82-489-1707-6
Ivar Libæk, Øivind Stenersen, Asle Sveen Nobels fredspris Font forlag 2012 ISBN 978-82-8169-205-3
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisiell nettside for Den Norske Nobelkomite Besøkt 1. november 2020.
Offisiell nettside for Nobelprisen | Den Norske Nobelkomite, ofte bare kalt Nobelkomiteen, er en komité på fem personer opprettet i henhold til Alfred Nobels testament for å utdele Nobels fredspris. Komitéens medlemmer utnevnes av det norske Stortinget, og komitéen velger selv leder og nestleder. | 7,632 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_Norske_Nobelkomite | 2023-02-04 | Den Norske Nobelkomite | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2017-11', 'Kategori:Den norske Nobelkomite', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Den Norske Nobelkomite, ofte bare kalt Nobelkomiteen, er en komité på fem personer opprettet i henhold til Alfred Nobels testament for å utdele Nobels fredspris. Komitéens medlemmer utnevnes av det norske Stortinget, og komitéen velger selv leder og nestleder.
Direktør for Det Norske Nobelinstitutt fungerer som komitéens sekretær, og siden 2015 har dette vært Olav Njølstad.
Komitéen skal være helt uavhengig og skal ikke ta imot instrukser eller pålegg fra noe hold i forbindelse med bedømmelse av prisforslagene. Ingen drøftelser i forbindelse med valget av kandidater til Nobels fredspris skal omtales av Nobelkomiteen. Komitéen har alle sine møter i et spesielt møterom i Nobelinstituttet. Veggene i dette rommet er dekorert med portretter av personlige fredsprisvinnere og logoer til samtlige organisasjoner som er tildelt Nobels fredspris.
Stortinget valgte 7. august 1897 den første norske Nobelkomite. Den 12. september 1900 konstituerte Den Norske Nobelkomite seg i møte, og valgte riksadvokat Bernhard Getz til komiteens første formann. Den 29. november 1901 skiftet komitéen navn til Det Norske Stortings Nobelkomite. Fra 1977 har navnet vært Den Norske Nobelkomite, og navnet skrives med store forbokstaver i alle ledd og uten aksent i siste ledd.
| Den Norske Nobelkomite, ofte bare kalt Nobelkomiteen, er en komité på fem personer opprettet i henhold til Alfred Nobels testament for å utdele Nobels fredspris. Komitéens medlemmer utnevnes av det norske Stortinget, og komitéen velger selv leder og nestleder.
Direktør for Det Norske Nobelinstitutt fungerer som komitéens sekretær, og siden 2015 har dette vært Olav Njølstad.
Komitéen skal være helt uavhengig og skal ikke ta imot instrukser eller pålegg fra noe hold i forbindelse med bedømmelse av prisforslagene. Ingen drøftelser i forbindelse med valget av kandidater til Nobels fredspris skal omtales av Nobelkomiteen. Komitéen har alle sine møter i et spesielt møterom i Nobelinstituttet. Veggene i dette rommet er dekorert med portretter av personlige fredsprisvinnere og logoer til samtlige organisasjoner som er tildelt Nobels fredspris.
Stortinget valgte 7. august 1897 den første norske Nobelkomite. Den 12. september 1900 konstituerte Den Norske Nobelkomite seg i møte, og valgte riksadvokat Bernhard Getz til komiteens første formann. Den 29. november 1901 skiftet komitéen navn til Det Norske Stortings Nobelkomite. Fra 1977 har navnet vært Den Norske Nobelkomite, og navnet skrives med store forbokstaver i alle ledd og uten aksent i siste ledd.
== Komiteens medlemmer ==
Medlemmene velges av Stortinget for en seks-årsperiode. Tre varamedlemmer velges for en tre-årsperiode, med mulighet for gjenvalg.
Tidligere kunne regjeringsmedlemmer også være medlemmer av komitéen. I periodene 1898–1902 (Johannes Steen), 1907–1908 (Jørgen Løvland) og 1925–1926, 1928–1931 og 1933–1935 (Johan Ludwig Mowinckel) var disse også sittende statsminister samtidig som medlem av Nobelkomiteen. Stortinget bestemte 24. juni 1937 at regjeringsmedlemmer ikke kan være medlem av Nobelkomiteen. Fra 1978 ble det praksis at stortingsrepresentanter ikke velges inn i komitéen.
I 2017 var Carl I. Hagen kandidat til en av de faste plassene i samtidig som han var vararepresentant til Stortinget. Hagen ga offentlig ga uttrykk for at han ønsket seg vervet. Ved avstemning i Stortinget 8. desember 2017 fikk Hagen 16 stemmer, mens Berit Reiss-Andersen fikk 86 stemmer og ble gjenvalgt. I 2018 valgte Frps stortingsgruppe i stedet å fremme Asle Toje som nytt medlem i komiteen, som siden ble valgt inn i komiteen.
== Den Norske Nobelkomite 2021-2023 ==
=== Medlemmer ===
Berit Reiss-Andersen (leder) – medlem fra 2012, leder fra 2017, gjenvalgt for perioden 2018–2023
Asle Toje (nestleder) – valgt for perioden 2018–2023
Jørgen Watne Frydnes – valgt for perioden 2021–2026
Anne Enger – medlem fra 2018, gjenvalgt for perioden 2021–2026
Kristin Clemet – valgt for perioden 2021–2026
=== Varamedlemmer (2021–2023) ===
Geir Flikke – valgt for perioden 2021–2023
Inger Skjelsbæk – valgt for perioden 2018–2020, gjenvalgt for perioden 2021–2023
Laila Dåvøy – valgt for perioden 2021–2023.
=== Sekretær (ansatt) ===
Olav Njølstad
== Ledere ==
== Sekretærer ==
== I populærkulturen ==
I Klassekampens tegneserie Nobelkomiteen, som er politisk satire, er tidligere leder Thorbjørn Jagland «en åpenbar inspirasjonskilde til karakteren Torleif Stueland».
== Litteratur ==
Geir Lundestad Fredens sekretær: Nobels fredspris gjennom 25 år Kagge forlag 2015 ISBN 978-82-489-1707-6
Ivar Libæk, Øivind Stenersen, Asle Sveen Nobels fredspris Font forlag 2012 ISBN 978-82-8169-205-3
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisiell nettside for Den Norske Nobelkomite Besøkt 1. november 2020.
Offisiell nettside for Nobelprisen | Nobelkomiteen kan vise til: | 7,633 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinterkrigen | 2023-02-04 | Vinterkrigen | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Finland under andre verdenskrig', 'Kategori:Finlands historie', 'Kategori:Konflikter i 1939', 'Kategori:Konflikter i 1940', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sovjetunionen under andre verdenskrig', 'Kategori:Vinterkrigen'] | Vinterkrigen (finsk: talvisota, russisk: Советско-финляндская война Sovjetsko-finljandskaja vojna) brøt ut da Sovjetunionen angrep Finland den 30. november 1939, tre måneder etter utbruddet av andre verdenskrig. Angrepet ble internasjonalt fordømt og førte til at Sovjetunionen ble utestengt fra Folkeforbundet. Vinterkrigen var den dominerende konflikten i Europa under perioden som på engelsk er kjent som The Phony War.
Sovjetunionen krevde i forhandlinger høsten 1939 at Finland skulle avstå landområder på Det karelske nes, ettersom statsgrensen mellom Finland og Sovjetunionen etter russernes mening lå for nær Leningrad. Finland avviste kravet og tilbød Sovjetunionen andre områder. Etter påståtte finske grenseprovokasjoner i den sovjetrussiske grensebyen Mainila, angrep Sovjetunionen Finland den 30. november. Sovjets leder Josef Stalin hadde forventet å erobre hele landet innen slutten av 1939, men den heroiske motstanden fra finnene sinket og stoppet de tallmessig overlegne sovjetiske invasjonsstyrkene.
Finland fikk noe støtte fra utlandet i form av våpen og frivillige, men ingen militære styrker. Et britisk-fransk ekspedisjonskorps ble etablert, men forlot aldri britiske eller franske havner, da deres tiltenkte rolle i realiteten var kontroll av de svenske malmfeltene i Nord-Sverige. Finnene holdt stand frem til 13. mars 1940, da de undertegnet en fredsavtale. Finland ble tvunget til å avstå 10 % av sitt territorium og 20 % av sin industrielle kapasitet, hovedsakelig skogindustri, til Sovjetunionen. 10 % av befolkningen måtte flykte fra sine hjem og eiendommer.
Under store deler av krigen forsøkte Finland å forhandle via den svenske regjeringen. De fleste henvendelsene resulterte imidlertid bare i at Sovjetunionen skjerpet kravene, og ved fredsslutningen måtte Finland avstå større landområder enn det som lå i det opprinnelige kravet fra høsten 1939. Hadde ikke de finske styrkene holdt ut, er det imidlertid sannsynlig at hele Finland ville blitt okkupert.
Ønsket om revansje, samt andre politiske omstendigheter, førte Finland inn i fortsettelseskrigen (juni 1941 – høsten 1944). Vinterkrigen viste Sovjetunionens ledere at landets militære styrker hadde store svakheter, og etter fredsavtalen med Finland ble disse manglene forsøkt utbedret. Tyskland tolket vinterkrigen som et tegn på at sovjetstyrkene var svake, og at det var mulig å invadere og okkupere landet. Tyskland invaderte Sovjet under operasjon Barbarossa i 1941, men klarte bare å okkupere den delen som ligger vest for linjen Leningrad-Moskva-Rostov.
| Vinterkrigen (finsk: talvisota, russisk: Советско-финляндская война Sovjetsko-finljandskaja vojna) brøt ut da Sovjetunionen angrep Finland den 30. november 1939, tre måneder etter utbruddet av andre verdenskrig. Angrepet ble internasjonalt fordømt og førte til at Sovjetunionen ble utestengt fra Folkeforbundet. Vinterkrigen var den dominerende konflikten i Europa under perioden som på engelsk er kjent som The Phony War.
Sovjetunionen krevde i forhandlinger høsten 1939 at Finland skulle avstå landområder på Det karelske nes, ettersom statsgrensen mellom Finland og Sovjetunionen etter russernes mening lå for nær Leningrad. Finland avviste kravet og tilbød Sovjetunionen andre områder. Etter påståtte finske grenseprovokasjoner i den sovjetrussiske grensebyen Mainila, angrep Sovjetunionen Finland den 30. november. Sovjets leder Josef Stalin hadde forventet å erobre hele landet innen slutten av 1939, men den heroiske motstanden fra finnene sinket og stoppet de tallmessig overlegne sovjetiske invasjonsstyrkene.
Finland fikk noe støtte fra utlandet i form av våpen og frivillige, men ingen militære styrker. Et britisk-fransk ekspedisjonskorps ble etablert, men forlot aldri britiske eller franske havner, da deres tiltenkte rolle i realiteten var kontroll av de svenske malmfeltene i Nord-Sverige. Finnene holdt stand frem til 13. mars 1940, da de undertegnet en fredsavtale. Finland ble tvunget til å avstå 10 % av sitt territorium og 20 % av sin industrielle kapasitet, hovedsakelig skogindustri, til Sovjetunionen. 10 % av befolkningen måtte flykte fra sine hjem og eiendommer.
Under store deler av krigen forsøkte Finland å forhandle via den svenske regjeringen. De fleste henvendelsene resulterte imidlertid bare i at Sovjetunionen skjerpet kravene, og ved fredsslutningen måtte Finland avstå større landområder enn det som lå i det opprinnelige kravet fra høsten 1939. Hadde ikke de finske styrkene holdt ut, er det imidlertid sannsynlig at hele Finland ville blitt okkupert.
Ønsket om revansje, samt andre politiske omstendigheter, førte Finland inn i fortsettelseskrigen (juni 1941 – høsten 1944). Vinterkrigen viste Sovjetunionens ledere at landets militære styrker hadde store svakheter, og etter fredsavtalen med Finland ble disse manglene forsøkt utbedret. Tyskland tolket vinterkrigen som et tegn på at sovjetstyrkene var svake, og at det var mulig å invadere og okkupere landet. Tyskland invaderte Sovjet under operasjon Barbarossa i 1941, men klarte bare å okkupere den delen som ligger vest for linjen Leningrad-Moskva-Rostov.
== Bakgrunn ==
Det er blitt utkjempet flere kriger om kontrollen over Karelen, da området ligger gunstig strategisk plassert ved Østersjøen, har et grøderikt jordsmonn, og lenge var økonomisk velstående. På 1200-tallet kjempet Sverige og Novgorodriket om makten over territoriet, og ved Nöteborgstraktaten i 1323 delte de Karelen seg imellom. Den største og mest velstående delen, Vest-Karelen med elvene Sestra og Vuoksen og med sjøen Saimen og byen Viborg, tilfalt Sverige, som på den tiden innbefattet nåtidens Finland. Viborg ble hovedstaden i denne nye svenske provinsen. I 1617, mens tsarens Russland var svakt etter urolighetene i landet, okkuperte Sverige restene av Vest-Karelen.
Under det svenske styret forlot de geistlige, de borgerlige og store deler av dens russisk-ortodokse befolkningen området og flyttet til Tver-regionen. Etter nederlaget i den store nordiske krig – ved freden i Nystad i 1721 – tapte Sverige Det karelske nes og Ladoga-Karelen til Russland, og i 1743 måtte Sverige avstå det sørlige Karelen til Russland etter den russisk-svenske krig i 1741-43, .
Størstedelen av Finland utgjorde den østlige delen av det svenske kongeriket inntil Det russiske keiserdømmet erobret Finland under finskekrigen 1808-1809. Finland ble nå et russisk storfyrstedømme med Helsingfors som hovedstad (fra 1812). Storfyrstedømmet skulle fungere som en bufferstat under russisk styre for å beskytte hovedstaden St. Petersburg.
Opprinnelig var finnene tilfredse med situasjonen, men russifiseringsforsøk iverksatt for å styrke den sentrale regjeringen og forene det russiske keiserdømme førte på slutten av 1800-tallet til selvstyrebevegelser og en sterk finsk nasjonalfølelse. Fra ca. 1890, og særlig under generalguvernør Nikolai Ivanovitsj Bobrikovs styre mellom 1898—1904, ble det drevet en hard russifiseringspolitikk. Bobrikov ble skutt og drept av en finsk nasjonalist i 1904.
De finske separatistbevegelsen fikk liten materiell støtte fra Japan under Den russisk-japanske krig i 1904-05, men under første verdenskrig støttet Tyskland de finske selvstendighetsbevegelsene aktivt, blant annet ved å trene jegerbataljonen, som for det meste besto av finske soldater. Finlands kulturelle, økonomiske og religiøse forbindelse med Tyskland og Sverige gjorde det lett å skape nye politiske bånd.
Under den russiske revolusjon proklamerte bolsjevikene selvstyre som en av grunntankene bak den «nye orden». Finland utnyttet situasjonen og erklærte seg selvstendig den 6. desember 1917. I den etterfølgende borgerkrigen kjempet tysk-trente finske Jäger-tropper og tyske soldater side om side mot kommunistene. «De hvite» under Carl Gustaf Mannerheims ledelse vant borgerkrigen over «de røde» i 1918. Etter at Tyskland tapte første verdenskrig, ble planer om monarki skrinlagt til fordel for en republikk.
=== Mellomkrigstiden ===
Etter krigen forble forholdet mellom Tyskland og Finland godt, takket være tyskernes rolle under forsvaret av Finlands selvstendighet. Men finnene hadde liten sympati for den nasjonalsosialistiske ideologien, og etter at nasjonalsosialistene tok makten i Tyskland i 1933, kjølnet forholdet. I stedet begynte Finland å orientere seg i samme utenrikspolitiske retning som de andre skandinaviske landene ved å holde på landets nøytralitet og holde seg unna internasjonale konflikter. De orienterte seg også mot Vest-Europa. Flere finske offiserer fikk opplæring i Frankrike, og franske offiserer medvirket under byggingen av festningsverkene i Mannerheimlinjen. Storbritannia var Finlands største handelspartner.
Forholdet mellom Sovjetunionen og Finland var anspent – russifiseringspolitikken ved århundreskiftet, arven fra det feilslåtte sovjetstøttede kommunistopprøret i Finland og to finske militærekspedisjoner i 1918 og 1919 hadde resultert i en sterk og gjensidig mistro mellom landene. I Vienaekspedisjonen i 1918 og Aunusekspedisjonen i 1919 hadde finske frivillige forsøkt å erobre det russisk-kontrollerte Øst-Karelen, som aldri hadde vært en del av Storfyrstedømmet.
Stalin fryktet at Tyskland i fremtiden ville angripe Sovjetunionen, og da den finsk-russiske grensen tvers over det karelske nes lå bare 32 kilometer fra Leningrad, ville finsk territorium være et utmerket utgangspunkt for et angrep. Den 21. januar 1932 undertegnet Sovjetunionen en ikke-angrepspakt med Finland. I 1934 ble pakten forlenget for 10 år. Men Sovjetunionen brøt Tartu-pakten i 1937 da sovjetiske styrker blokkerte finske handelsskip som seilte mellom Ladogasjøen og Finskebukta.
I april 1938 (eller muligvis tidligere) begynte Sovjetunionen diplomatiske forhandlinger med Finland som et ledd i forberedelsene til forsvaret mot Tyskland. Russerne var hovedsakelig bekymret for at Tyskland eller Frankrike og Storbritannia ville bruke Finland som utgangspunkt for et angrep mot Leningrad. I forhandlingene ble det gjort klart at man ønsket en avtale om militær assistanse mellom de to landene, som inkluderte sovjetiske militærbaser i Finland og rett for den Røde Hær til å rykke inn på finsk territorium for å møte fiendtlige styrker før de nådde Leningrad. Det ble også krevet at grensen skulle flyttes lenger vekk fra Leningrad. Det gikk over ett år uten særlig fremgang, og i mellomtiden forverret den politiske situasjonen i Europa seg.
=== Molotov–Ribbentrop-pakten ===
Den 23. august 1939 ble en ikke-angrepspakt (Molotov–Ribbentrop-pakten) undertegnet av Tyskland og Sovjetunionen. Pakten omfattet også en hemmelig tilleggsprotokoll, der partene delte Sentral- og Øst-Europa i innflytelsessfærer. Blant annet ble det avtalt at Estland, Latvia, Finland og Bessarabia skulle tilfalle Sovjetunionen, mens Litauen skulle tilfalle Tyskland (dog ble Litauen senere overført til Sovjetunionens interessesfære). Polen skulle deles mellom landene; Tyskland fikk de vestlige områdene, som i hovedtrekk hadde vært tyske eller østerrikske før første verdenskrig, og Sovjetunionen fikk områdene øst for Curzonlinjen som hadde vært russiske før krigen. Den 1. september gikk Tyskland til angrep på Polen, og Sovjetunionen angrep Polen fra øst den 17. september. I løpet av et par uker hadde de delt Polen mellom seg.
Den 24. september 1939 begynte sovjetiske militære fly å fly over Tallinn og over resten av Estland, og sovjetiske krigsskip ble observert utenfor de estiske havnene. Dagen etter begynte russiske fly å fly også over de to andre baltiske republikkene. Samme dag la russerne frem et ultimatum om å undertegne en såkalt «felles forsvars- og assistansepakt», som innebar at landene skulle tillate russerne å opprette militærbaser og stasjonere tropper på deres territorium.Den estiske regjeringen aksepterte ultimatumet og undertegnet avtalen den 28. september. Latvia undertegnet avtalen den 5. oktober og Litauen den 10. oktober 1939. Avtalen tillot russerne å opprette militærbaser på de baltiske landenes territorium og å stasjonere 25 000 sovjetiske soldater i Estland, 30 000 i Latvia og 20 000 i Litauen fra oktober 1939.
Samtidig med at de baltiske landene undertegnet avtalen, foreslo Sovjetunionen den 5. oktober at Finland også skulle inngå en tilsvarende avtale. Men den finske regjeringen hadde ikke til hensikt å undertegne den ufordelaktige avtalen og avslo derfor russernes tilbud. Den 6. oktober innkalte finnene sine reservister, og den 12. oktober igangsatte Finland full mobilisering av hæren.
=== Forhandlinger mellom Finland og Sovjetunionen ===
Den 12. oktober 1939 ble forhandlingene i Moskva mellom Sovjetunionen og en finsk delegasjon innledet. Delegasjonen besto av Stockholm-ambassadør Juho Kusti Paasikivi, Väinö Tanner og Moskva-ambassadør Aarno Yrjö-Koskinen. I det første møtet kom Stalin og Molotov med tre forslag. Det første var en forsvars- og bistandspakt av samme art som dem man hadde inngått med de baltiske statene. Da Paasikivi kategorisk avviste dette, ble det foreslått en lokal bistandspakt som skulle sikre en sperring av Finskebukta med en sovjetisk base i Hangö, maken til Gibraltar.
Ved å ha en base der i samvirke med basene i Estland, kunne Sovjetunionen kontrollere Finskebukta. Dette ble også avvist av finnene. Molotov fremla deretter sitt tredje forslag, hvor finnene skulle gi en konsesjon i den vestre delen av Finskebukta (Hangö), returnere den vestre delen av Fiskerhalvøya og akseptere en grensejustering på det Karelske nes. Som kompensasjon lovet de et dobbelt så stort område i Øst-Karelen.
Etter at Stalin og Molotov hadde forelagt det tredje forslaget, ba Paasikivi om en pause i forhandlingene, så han kunne kontakte regjeringen i Helsingfors.
Den 14. oktober møttes partene igjen til forhandlingsbordet. Stalin og Molotov hadde forberedt seg grundig før forhandlingene, og deres viktigste krav var at man skulle flytte grensen 50–60 km nordover fra Leningrad langs linjen Suvanto-Vuoksi-Äyräpäänjärvi-Muolaanjärvi-St. Johannes. Molotov henviste til at grensen gikk kun 32 km fra Leningrad, og at grensejusteringen ville bidra til å sikre byen mot fiendtlige angrep. Også Hangö (hvor Molotov atter en gang tok opp spørsmålet om en lokal bistandspakt), Petsamo og Åland ble diskutert, dog uten at partene kom til enighet.
Man ble enige om å møtes igjen den 20. eller 21. oktober, samt at den finske delegasjonen skulle få de sovjetiske forslagene presisert i et skriftlig memorandum før sin avreise til Helsingfors.
I memorandumet la russerne frem følgende krav til Finland:
Finland skulle leie ut havnebyen Hangö og omkringliggende områder til Sovjetunionen for en 30-års periode. Der skulle det opprettes en marinebase forsvart av kystbatterier tilsvarende batteriet ved Paldiski på den andre siden av Finskebukta, så man kunne sperre innseilingen. På denne basen ville Sovjetregjeringen utstasjonere ett infanteriregiment, to luftvernsseksjoner, to flyregimenter og en panserbataljon tilsvarende 5000 mann.
Den sovjetiske marinen skulle få anvende Lappvik nær Hangö som ankerplass.
Finland skulle avstå noen øyer i Finskebukta (deriblant den befestede øyen Mustasaari) og øyen Björkö.
Den finsk-sovjetiske grensen på Det karelske nes skulle flyttes 25 km vest fra Leningrad, hvoretter grensen skulle gå fra Lipola til sørkanten av Björkö by.
Finland skulle avstå den vestre delen av Fiskerhalvøya ved Nordishavet.
Befestninger på det Karelske nes skulle destrueres på begge sider av grensen.
Den finsk-sovjetiske ikke-angrepspakten skulle forsynes med en tilleggsklausul om at ingen av partene måtte tilslutte seg noen statsgruppe eller allianse, som direkte eller indirekte var rettet mot motparten.
Sovjetunionen ville ikke motsette seg en befestning av Åland, forutsatt at ingen fremmed makt, heller ikke Sverige, deltok i befestningen.Som kompensasjon var Sovjetunionen villig til å tildele deler av Repola- og Porajärvi-distriktet (5 529 km²) i Øst-Karelen til Finland (som var dobbelt så stort som de sovjetiske krav mot Finland).
Finlands utenriksminister Eljas Erkko trakk paralleller mellom de sovjetiske kravene og hvordan Tyskland, etter at Tsjekkoslovakia hadde avstått Sudetenland i oktober 1938, likevel hadde okkupert resten av landet i mars 1939. Fra finsk side kunne man gå med på noen mindre grensejusteringer, men ved et møte i Moskva i oktober forklarte Josef Stalin at de sovjetiske kravene ikke kunne diskuteres.
Ved forhandlingene i Moskva den 23.–25. oktober og den 2.–4. november klarte man å oppnå et kompromiss, på tross av at Stalin måtte gi etter for finnenes krav. Han var villig til å redusere sitt egentlige krav om å flytte grensen nordover fra 50–60 km til 40 km. Som motytelse gikk den finske delegasjonen med på flere innrømmelser om grensejusteringer. Men finnene kunne ikke godta kravet om en sovjetisk marinebase på Hangö. Dermed kjørte forhandlingene seg fast.
=== Mainila-episoden ===
Da forhandlingene ikke førte noen vei, nektet den finske regjeringen å akseptere Sovjetunionens krav. Den sovjetiske generalstaben under Boris Sjaposjnikov og Aleksandr Vasilevskij var allerede i gang med å legge planer for en offensiv mot Finland.
Den 26. november 1939 iscenesatte russerne en episode ved landsbyen Mainila på den russiske siden av grensen, hvor de påsto at finsk artilleri hadde beskutt landsbyen og drept fire sovjetiske soldater. De krevde at finnene skulle beklage hendelsen og beordre sine tropper 20–25 km vekk fra grensen. Finnene nektet å ta på seg ansvaret for angrepet og aksepterte ikke russernes krav, noe russerne brukte som påskudd for å trekke seg fra ikke-angrepspakten.Det ble senere påvist at episoden var en russisk provokasjon iscenesatt for å gi russerne påskudd til å invadere Finland, ettersom det finske artilleriet nettopp for å unngå slike episoder var blitt flyttet så langt fra grensene at det ikke kunne nå Mainila . Finske patruljer kunne observere hvordan russiske tropper samlet seg på den andre siden av grensen.
Den 30. november krysset Den røde armé den finsk-russiske grensen med 27 divisjoner, i alt 460 000 mann, bombet regjeringsdistriktet i Helsingfors og nærmet seg raskt Mannerheimlinjen.
== De involverte styrker og strategier ==
=== Finlands forsvar i 1939 ===
Den finske hæren var ved begynnelsen av krigen dårlig forberedt på krig, ikke bare på grunn av dens tallmessige underlegenhet som følge av et lavt befolkningstall, men også fordi den var materielt og teknologisk underlegen. I mellomkrigstiden var den militære og politiske ledelse i konstant diskusjon over det utilstrekkelige militærbudsjettet. Spesielt de to sterkeste partene, de anti-militaristiske sosialdemokratene (Suomen Sosialidemokraattinen Puolue) og de pengesparende sentristene (Suomen Keskusta) blokkerte en økning i forsvarsutgiftene, selv under den forverrende internasjonale situasjonen.
Så sent som i august 1939 uttrykte statsminister Aimo Kaarlo Cajander, som ledet en koalisjon mellom begge partiene, sin glede over at Finland brukte ressursene til nyttigere ting enn krigsmateriell som raskt ble foreldet. I tillegg hadde regjeringen ønsket å fremme det nasjonale næringslivet ved å fokusere på egen våpenindustri, fremfor å kjøpte våpen fra Sverige og andre land.
Det finske forsvaret av 1939 bygget på en forsvarsplan som den finske hærs overkommando utarbeidet i 1934. Planen gikk ut på å stoppe et fiendtlig angrep på Det karelske nes langs en linje hvor naturlige hindringer som Vuoksi-elva ville stanse de fiendtlige styrkene og redusere deres operative muligheter. Denne operasjonsplanen var ikke optimal, og den ble kraftig kritisert før krigen. Manglende finansiering hindret ytterligere utbygging av linjen. Den finske planen forutså at russene ville være i stand til å mobilisere opptil 10 divisjoner mot forsvarsstillingen på Det karelske neset i løpet av 7-8 dager .
Denne linjen ble senere av internasjonal presse kalt Mannerheimlinjen. Linjen gikk fra øst til vest langs Taipale-Suvanto-Vuoksi-Äyräpäänjärvi-Muolaanjärvi-Kipinolanjärvi og hadde 221 bunkere, de fleste bygget mellom 1920 og 1930. Sovjetisk propaganda hevdet at linjen var like sterk som eller sterkere enn Maginotlinjen. Sannheten var derimot at de fleste av bunkerne var strukturelt svake og hovedsakelig besto av beskyttelsesrom dekket av trebjelker.
Kun de siste 66 bunkerne var bygget av solid stål-armert betong, og av disse var omkring 40 for svake til å tåle moderne artilleribeskytning. De fleste av dem lå i Summa og Lähde-sektorene, farlig nær Viborg, og de var ikke særlig bevokst med trær. Linjen var svakere enn tilsvarende forsvarslinjer andre steder i Europa, og ifølge finnene selv var linjens virkelige styrke basert på de sta forsvarernes «sisu» - det finske uttrykket for indre kraft og pågangsmot.Nord for Ladogasjøen ble det gitt ordre om å bruke alternative metoder for å forsinke og eventuelt stoppe fienden før den kunne nå de strategisk viktige punktene Uleåborg, Kajana, Rovaniemi, Kemi og Petsamo. Fiendens styrke ble anslått til maksimalt fire divisjoner.
Den finske hæren omfattet ved begynnelsen av krigen 250 000 soldater, hvorav 133 000 ble stasjonert på det karelske nes og de resterende 120 000 forsvarte resten av den finsk-sovjetiske grensen. Dette svarte til omkring ti infanteridivisjoner, syv brigader og diverse heimeverns- og grensevernsavdelinger.
Det var knapt med tungt skyts; den finske hæren hadde bare 30 stridsvogner til rådighet, og de var operative kun noen få uker av krigen. Tilsvarende var det mangel på automatvåpen. Hæren hadde hundre panservernkanoner, importert fra Sverige. Kanonene var av typen 37 mm Bofors m/36 (i finsk tjeneste under betegnelsen 37 PstK/36), og de første kanonene ble pakket ut noen uker før krigen brøt ut. Soldatene måtte derfor ofte bruke improviserte panservernvåpen som molotovcocktailer, sprengladninger som Kasapanos og sammenbundne håndgranater. Artilleriet i mange enheter var fremdeles fra før første verdenskrig og hadde derfor begrenset rekkevidde. Det var bare 36 våpen per divisjon, hvorav 24 var lette feltkanoner.
Ammunisjons- og forsyningsproblemet gjaldt ikke bare artilleriet, men også resten av hæren. Hæren hadde ved krigsutbruddet følgende mengder forsyninger:
Gevær- og maskingeværammunisjon: 60 dagers kamp
Granater for lette feltkanoner: 21 dagers kamp
Granater for 122 mm haubitser: 24 dagers kamp
Granater for tungt skyts og kystbatterier: 19 dagers kamp
Bensin og olje for kjøretøyer: 60 dagers kamp
Bensin for fly: 30 dagers kamp
Det finske flyvåpenet besto av bare hundre fly. De mest moderne flyene i tjeneste var de britisk-produserte Bristol Blenheim bombefly og Gloster Gladiator jagerfly, samt forskjellige hollandske Fokker-fly, så som Fokker D.XXI og Fokker C.X. Soldatene hadde ikke egne luftvernskanoner, de tilgjengelige hundre kanonene ble brukt til å forsvare byene mot bombeangrep.
Finlands forsvarssjef, feltmarskalk Carl Gustaf Mannerheim, hadde til en viss grad lyktes med å mobilisere den finske hæren i oktober 1939, selv om det var litt forvirring i starten, da mange offiserer fikk kommandoen over større avdelinger enn de var vant til. Mannerheim hadde i 1931 blitt utnevnt til leder av Finlands forsvarsråd, samtidig med at han fikk et skriftlig løfte om at han i tilfelle krig ville bli Finlands forsvarssjef. Svinhufvuds etterfølger Kyösti Kallio fornyet dette løftet i 1937. Mannerheim hadde oppfordret regjeringene til å fokusere på nasjonal forsoning og forsvar, og arbeidet hardt for å modernisere Finlands forsvar og landets forsvarsindustri, men forsøkte forgjeves å etablere en militært forsvarsunion med Sverige. Men opprustingen av den finske hæren gikk ikke så raskt eller så bra som han håpet, og han var ikke begeistret for å måtte gå til krig. Han var ofte uenig med de skiftende regjeringene og undertegnet en rekke brev om fratredelse.
Mens forhandlingene med Sovjetunionen brøt sammen i oktober 1939, ble han bedt av statsminister Cajander om å trekke seg fra posten som forsvarssjef. Men ansøkningen ble trukket tilbake da Finland ble invadert av Sovjetunionen om morgenen 30. november 1939.
Den finske hæren besto ved begynnelsen av vinterkrigen av ni feltdivisjoner, fire brigader og en rekke mindre selvstendige bataljoner og kompanier. Hæren ble organisert i tre korps. Det II. og III. korps var underordnet hæren på Det karelske nes (Karjalan armeija). IV. korps forsvarte området nord for Ladoga-sjøen. Ansvaret for forsvaret av resten av grensen opp til Petsamo ved Nordishavet ble gitt til Nord-Finlands gruppe, som besto av en rekke uavhengige bataljoner.
For å kunne organisere erstatningsmannskap for enhetene, ble det opprettet en felterstatningsbrigade (Kenttätäydennysprikaati, KT-Pr) bestående av ni bataljoner. Men på grunn av tyngden i det sovjetiske angrepet måtte bataljonene bli brukt som stridsenheter. Også tre reservedivisjoner (1.Koti.TD – 3.) ble dannet fra de tilgjengelige reservene. Etter hvert som situasjonen ble mer alarmerende, ble 1. og 3. Koti.TD omdannet til den 21. og 23. divisjon og sendt til fronten den 19. desember. 2. Koti.TD ble utplassert som individuelle regimenter i Nord-Finland.
Den 7. oktober 1939 ble det gitt ordre om delvis mobilisering av de finske styrkene. Samtidig ble det opprettet et operativt hovedkvarter for den finske hæren, sammen med korpshovedkvarter for II., III. og IV. Armékorps. Det ble også opprettet et hovedkvarter for hæren under generalløytnant Hugo Österman med oppgaven å forsvare det Karelske nes (Kannaksen Armeijan Esikunta). Dette var ikke en del av den opprinnelige planen, og ideen var at man skulle ivareta sikkerheten av neset hvis mobiliseringen viste seg å bli for svak eller for langsom.
I fredstid ble Det karelske neset forsvart av 4 såkalte dekningsgrupper. Disse hadde omkring samme styrke som en brigade og bestod av grensetropper og lokale Suojeluskunta-menn (en paramilitær bevegelse i Finland). De ble kalt U for Uusikirkko (Nykyrka), M for Muolaa, L for Lipola og R for Rautu. Disse ble innlemmet i Kannaksen Armeijan Esikunta under mobiliseringen i oktober 1939.
Ved krigsutbruddet hadde Mannerheim utplassert den finske hæren som følger:
Ansvaret for forsvaret av Det karelske neset lå hos Kannaksen Armeija under generalløytnant Hugo Österman. Kannaksen Armeijan Esikunta hadde to armékorps til rådighet for forsvaret av neset, som omfattet seks divisjoner, fire dekningsgrupper og tre brigader. Bak disse gruppene lå tre brigader sammensatt av lokale Suojeluskunta-menn og regulære hærstyrker stasjonert i området. Marskalk Mannerheim gav denne hæren i oppdrag å forsvare det sørlige Finland ved å holde fienden tilbake på neset til enhver tid. Denne hærens styrke var på omkring 133 000 mann (42 % av de finske væpnede styrker), inkludert luftforsvarsenheter atskilt fra felthæren. Etter den første oppstillingen skulle to brigader samles for å danne en reservedivisjon (1. divisjon) ledet av generalmajor Taavetti «Pappa» Laatikainen, som skulle utplasseres bak den viktigste forsvarlinjen. Senere ble den forsterket med en tredje brigade.II. armékorps under generalløytnant Harald Öhquist bestod av fire infanteridivisjoner utplassert ved selve Mannerheimlinjen (1., 4., 5. og 11. divisjon) og tre dekningsgrupper (U, M og L-gruppene) i buffersonen mellom Mannerheimlinjen og grensen. Korpset var ansvarlig for forsvaret på vestsiden av neset.
III. armékorps: under generalmajor Erik Heinrichs bestod av to infanteridivisjoner utplassert ved selve Mannerheimlinjen (8. og 10. divisjon) og en sikringsgruppe (R-gruppen) i buffersonen mellom Mannerheimlinjen og grensen. Korpset var ansvarlig for forsvaret av østsiden av neset langs elven Vuoksi.Resten av Finlands forvar ble opprettholdt av selvstendige enheter.
IV. armékorps under generalmajor Juho Heiskanen besto av 12. og 13. divisjon, samt diverse reservister og grensetropper. Generalmajor Heiskanen ble etter kort tid byttet ut med generalløytnant Woldemar Hägglund, som ledet IV. armékorps gjennom resten av vinterkrigen. 13. divisjon var plassert i sør og den 12. ble plassert på nordsiden av frontlinjen. Denne styrken omfattet rundt 40 000 mann. Korpset hadde ansvaret for forsvaret av frontlinjen mellom den nordlige bredden av Ladogasjøen i sør til Ilomants i nord.
Nord-Finlands Gruppe (Pohjois-Suomen Ryhmä) under generalmajor Viljo Einar Tuompo besto av grensetropper, heimevernstropper og innkalte reservister inndelt i Nord-Karelens gruppe (Pohjois-Karjalan Ryhmä) og Lapplandsgruppen (Lapin Ryhmä). Gruppen ble utplassert i Midt-Finland overfor den sovjetiske 9. armé.Resten av hæren ble utplassert som Hovedkommandoens Reserver (6. divisjon i Luumäki og 9. divisjon i Uleåborg – 9. hadde intet artilleri).
Etter at Mannerheim ble utnevnt som Finlands forsvarssjef den 30. november, opprettet han raskt sitt hovedkvarter i byen Sankt Michel. Han utnevnte generalløytnant Aksel Airo som sin assistent, en post han beholdt fra 3. desember 1939 til 27. mars 1940, mens hans gode venn general Rudolf Walden ble utnevnt som hovedkvarterets representant til regjeringen fra 1940, hvoretter han ble forsvarsminister.
=== Den sovjetiske invasjonsplanen ===
Under de pågående forhandlingene mellom Finland og Sovjetunionen i Moskva ble generalstabssjefen for Den røde armé, marskalk Boris Sjaposjnikov, instruert av Stalin om å utarbeide en plan for invasjonen av Finland. Sjaposjnikov skisserte en operasjon av flere måneders varighet, der en stor del av hæren ville bli benyttet. Denne planen ble avvist av Stalin, og arbeidet ble delegert til sjefen for Leningrads Militærdistrikt, General Kirill Meretskov. Han la frem en plan som forutsatte at krigen bare skulle vare noen få uker, og at det kun skulle brukes landstyrker fra Leningrads Militærdistrikt.
Meretskovs plan la fokuset på Det karelske neset og dermed på Mannerheimlinjen. På dette landområdet mellom innsjøen Ladoga og Finskebukta lå den korteste veien til den finske hovedstaden Helsingfors, og det var her vei- og jernbanenettet var best utbygget, med relativt få naturgitte hindringer, som for eksempel skoger.
Planen var følgende:
Den 7. armé under komandarm av 2. klasse Vsevolod Jakovlev bestod av 200 000 soldater fordelt på 10 divisjoner, støttet av syv stridsvognbrigader og en mekanisert brigade (i alt omkring 1 000 stridsvogner og andre kjøretøy). I tillegg var hæren støttet av blant annet seks tunge artilleriregimenter. Denne hæren skulle ved et direkte angrep på Mannerheimlinjen bryte igjennom de finske forsvarstillingene, angripe Viborg, og deretter rykke vestover for å okkupere Helsingfors.Den 8. armé under komdiv Ivan N. Khabarov bestod av 130 000 mann fordelt på seks infanteridivisjoner og to stridsvognsbrigader (i alt 400 stridsvogner). Deres mål var å bryte igjennom de relativt svake finske stillingene nord for Ladogasjøen, omgå de finske forsvarsstillingene på neset ved å rykke frem langs sjøens nordbredd, og deretter angripe Mannerheimlinjen i ryggen.Den 9. armé under komkor M. P. Duhanov bestod av fem infanteridivisjoner og en broket og ikke godt dokumentert styrke av pansrede kjøretøy. Deres oppgave var å støte frem vestover for å sikre så mange kommunikasjonssentre som mulig, og hvis situasjonen tillot det, kutte Finland i to ved havebyen Uleåborg ved kysten av Bottenvika.Den 14. armé under komkor Valerian Frolov bestod av tre middelmådige infanteridivisjoner forsterket med en panserenhet. Med base i Murmansk skulle denne armeen okkupere den arktiske havnebyen Petsamo og deretter rykke sørvestover for å okkupere Rovaniemi, som var det eneste betydelige administrasjons- og kommunikasjonssentrum i Nord-Finland. Den 9. og 14. armé hadde en samlet styrke på 140 000 mann og 150 stridsvogner.Den baltiske flåten skulle i denne planen utføre flere oppgaver. Sovjetiske ubåter skulle overvåke nabolandene og avskjære havområdene utenfor Finland. Marineinfanterister skulle okkupere de små øyene i Finskebukta, mens marinens flystyrker skulle støtte landstyrkenes offensiv. I tillegg skulle en sovjetisk marinestyrke med tre slagskip hjelpe hærstyrkene med artilleristøtte.
Samlet var Den røde armé den finske hæren langt overlegen, med en overlegenhet på 3:1 i antall soldater, 5:1 i artilleri og 80:1 i stridsvogner.
General Kirill Meretskov regnet med at det bare ville ta 10-12 dager for hans velutstyrte 27 divisjoner å nå Helsingfors. De sovjetiske soldatene ble til og med advart mot å krysse grensen til Sverige ved en feiltagelse.
== Krigens gang: 1939 ==
=== Krigsutbruddet ===
Den 30. november 1939 kl. 6.50 om morgenen begynte vinterkrigen med forberedende bombardement fra sovjetisk artilleri mot de finske stillingene langs grensen. Klokken 8.30 krysset 460 000 soldater fra Den røde armé, støttet av 1 500 stridsvogner, den finsk-sovjetiske grensen på det Karelske nes, nord for Ladogasjøen og ved Petsamo. Den offisielle sovjetiske forklaringen var at Finland hadde beskutt sovjetiske tropper ved Mainila, noe som senere viste seg å være en fabrikkert historie. I løpet av morgenen krysset sovjetiske tropper grensen også ved Rajajoki, Joutselkä og Lipola.
Klokken 09.20 om morgenen ble de første russiske flyene observert over Helsingfors. Disse flyene kastet ned flere tusen flyveblader som oppfordret innbyggerne til å styrte Mannerheim-Cajander-Erkko-regjeringen. Deretter fløy de videre og slapp fem lette bomber i området nær Malm lufthavn. Klokken 10.30 fløy ni SB-2 mellomtunge bombefly over Helsingfors og kastet sine bomber over havnen, men de falt harmløst i vannet. Deretter fortsatte formasjonen mot den arkitektonisk berømte Helsingfors jernbanestasjon.
På tross av ideelle værforhold og ingen motstand klarte flyene ikke å få et eneste treff på selve stasjonen, men bombene falt på den åpne plassen foran, og det kostet 40 sivile livet. Tre fly forlot formasjonen for å angripe en mindre flyplass i nærheten, og en hangar ble satt i brann. Helsingfors Tekniske Institutt ble hardt rammet, og flere elever og medlemmer av lærerstaben ble drept. Formasjonen brøt deretter opp i små grupper som deretter fløy i tilfeldige retninger over byen og kastet små klaser av brannbomber, noe som førte til få skader, men ble en påkjenning nær bristepunktet for byens brannkorps. Deretter slapp de sine siste bomber over byens sentrum, og ironisk nok ødela de fasaden til bygningen hvor den sovjetiske legasjonen holdt til. Deretter fløy de østover mens de ble beskutt av finske luftvernbatterier.
Et nytt luftangrep ble gjennomført av 15 SB-2 bombefly klokken 14.30 mens veier og gater var fulle av mennesker og biltrafikk. Bombene falt for de meste tilfeldig, men ytterligere 50 sivile ble drept og to eller tre ganger så mange ble skadet. I alt nådde de sivile tapstallene i Helsingfors 200 døde. Det sovjetiske luftvåpen utførte dessuten luftangrep på Viborg, havnen i Åbo, vannkraftverket i Imatra, gassmaskefabrikken i Lahtis, Enso og Hangö.
I Finskebukta okkuperte marinestyrker fra den sovjetiske baltiske flåte de omstridte øyene Seitskär (Seiskari), Lavansaari, Tyterskär (Tytärsaari) og Hogland (Suursari). På Sieksari ble et sovjetisk flagg observert klokken 13.55.Under og kort tid etter de sovjetiske luftangrepene mot Helsingfors ble det gjort store forandringer i både den politiske og i den militære ledelse i Finland. Etter å ha kjørt flere omveier for å unngå bombekratere, lik og brennende ruiner, ankom Carl Gustav Mannerheim regjeringsbygningen, hvor president Kyösti Kallio ventet ham. Da han møtte Kallio, trakk Mannerheim sin oppsigelse tilbake, og Kallio utnevnte ham til øverstkommanderende for den finske hæren.Angrepet kom som et sjokk for den finske regjeringen. Som resten av Helsingfors' befolkning hadde regjeringen møtt opp til arbeid som alle andre dager, og den var samlet da den første flyalarmen lød. Mens de så forundret på hverandre, forlot de etter forsvarsminister Niukkanens lakoniske forslag regjeringsbygningen og samlet seg under trærne i parken utenfor. Samme kveld trådte Riksdagen sammen i Folkets Hus, som de anså som sikrere enn Riksdagsbygningen. Etter at statsminister Aimo Cajander, utenriksminister Eljas Erkko og forsvarsminister Niukkanen hadde redegjort for situasjonen, og riksdagsgruppene hadde uttalt seg, mottok regjeringen en tillitserklæring.Etter møtet ble regjeringen og riksdagen evakuert til Kauhajoki nordøst for Helsingfors. Men Väinö Tanner mente at regjeringen, ledet av det høyreorienterte partiet Kansallinen Edistyspuolue, var delvis ansvarlig for den elendige situasjonen og ikke hadde forutsetninger for å innlede fredsforhandlinger med Sovjetunionen, og hadde derfor som mål å styrte regjeringen. Paasikivi hadde dagen før understreket for president Kallio at Erkko hadde vist seg som uegnet for rollen som utenriksminister, og han foreslo at Tanner skulle avløse ham. Etter riksdagsmøtet henvendte Tanner seg til Cajander og krevde hans og utenriksminister Erkkos avgang. Cajander valgte å frasi seg makten med æren i behold, og neste morgen hadde Tanner overtatt posten som utenriksminister, mens han valgte Risto Ryti, presidenten for Finlands Bank, som statsminister. Mens Tanner arbeidet med det diplomatiske, skulle Ryti styre krigsinnsatsen, som også inkluderte å få internasjonal støtte. Ryti arbeidet tett med Mannerheim fra marskalkens eget hovedkvarter i stedet for regjeringens i Kauhajoki.Ved den nye regjeringens første møte meddelte statsminister Ryti at dens primære oppgave var at Finland skulle gjenåpne forhandlinger og avslutte fiendtlighetene så raskt som mulig, og øke nasjonens forhandlingsevne gjennom en militær strategi som gikk ut på å beskytte nasjonen og dens uavhengighet ved å forsvare hver meter av finsk territorium og påføre russerne alvorlige tap – for å overbevise Stalin om at forhandlinger ville være den eneste løsningen for å avslutte kamphandlingene.
Men midt under møtet fikk regjeringen melding om at det forelå en risiko for at Sovjetunionen ville angripe Ålandsøyene, noe som fikk regjeringen til å foreslå for Sverige å befeste øygruppen i fellesskap. Sveriges avslag den 2. desember kom som en stor skuffelse, men ikke som noen overraskelse, ettersom den svenske regjeringen under statsminister Per Albin Hansson hadde gitt samme svar en uke tidligere. Selv om svenskene hadde sympati med finnenes sak, holdt de fast ved sin strenge nøytralitetspolitikk. Beslutningen skapte en viss bitterhet mot Sverige hos finnene, men de bitre følelsene ble dempet ved at svenskene støttet den finske saken uoffisielt gjennom omfattende våpenhjelp og omkring 8 000 frivillige. Det har senere kommet opplysninger om at Sovjetunionen faktisk hadde utarbeidet planer for å angripe Ålandsøyene, men de ble aldri satt ut i livet.Samtidig foretok Moskva den 1. desember et politisk utspill ved å meddele at «Finlands demokratiske republikk» var opprettet i Terijoki – et kjent badested nær grensen, som de finske troppene hadde oppgitt, og som nå var okkupert av sovjetiske soldater – med kommunisten Otto Ville Kuusinen som formann og utenriksminister. «Folkeregjeringens» første handling var å utstede en proklamasjon til det finske folk. Den hilste «med største begeistring» den tapre, uovervinnelige Røde armé velkommen som folkets venn og befrier, ikke som erobrer. Den skulle befri det sultende finske folk fra fiendene Cajander, Ryti og Mannerheim.
Neste dag undertegnet Sovjetunionen en bistandpakt med Terijokiregjeringen. Bortsett fra de mange proklamasjonene og nedkastning av flyveblader over Finland, spilte ikke marionettregjeringen noen særlig stor rolle. Opprettelsen av Terijokiregjeringen fikk den motsatte effekt og samlet det finske folket, såvel de høyreorienterte som de venstreorienterte, mot den sovjetiske invasjonen.
=== De første kamphandlingene ===
Selv om et angrep av Sovjetunionen var ventet, kom det som et sjokk på både finnene og verdenssamfunnet. De sovjetiske invasjonstroppene var overlegne i styrke, både i antall soldater, artilleri og kampfly, og hadde også nesten monopol på stridsvogner. Mens angrepet gikk relativt langsomt på neset, oppstod den mest alarmerende utviklingen i Ladoga-Karelen. Da dette var «bakveien» til Mannerheimlinjens forsvarsverker på neset og til det finske baklandet og hadde infrastrukturen som var velegnet for både stridsvogner og motoriserte enheter, var det her finnene regnet med et større sovjetisk angrep, og flere feltmanøvrer hadde blitt holdt her.
Planen var å la russerne rykke helt frem til en forsvarslinje som gikk fra Ladogasjøen over Kitelä til Syskyjärvisjøen. Når det sovjetiske angrepet hadde blitt stoppet, og russernes forsyningslinjer var strukket til det ytterste og var blitt ekstremt sårbare, ville et kraftig finsk motangrep mot russernes høyre flanke fra de tett skogbevokste områdene ved Loimola og Kollaa avskjære russerne, hvoretter den omringede hovedstyrken kunne utslettes. Men problemer oppstod; blant annet hadde russerne i løpet av høsten 1939 bygget en ny jernbanelinje fra Petrozavodsk til grensen, ikke langt fra byen Suojärvi, hvilket fordoblet den 8. armés forsyningsmuligheter i området.
Den 1. desember kunne Mannerheim se følgende trusler under utvikling i Ladoga-Karelen:
Ved det sårbare veinettet ved Tolvajärvi rykket den 139. divisjon under komdiv Beljajev frem, bestående av 20 000 mann, 45 stridsvogner og 150 kanoner. I dette området kunne finnene kun kjempe imot med en styrke på 4 200 mann, hvorav alle var grensevakter og heimevernstropper. Angrepet ble støttet av den 56. divisjon, som stormet over grensen ved Suojärvi og deretter dreide sørvestover mot Kollaa, med målet å komme bak finnenes hovedforsvarslinje nord for Ladogasjøen.Ved den nordlige bredden av selve Ladogasjøen krysset komdiv Bondarevs 168. divisjon ved Salmi. Planen var å rykke frem til en linje som gikk mellom Koirinoja til Kitelä, og deretter møtes med den 18. divisjon under komdiv Kondrasjev, som hadde rykket frem langs Uomaa-veien, parallelt med og omkring 32 km nord for kystveien langs Ladogasjøen. Planen utvikler seg således at den 18. divisjon fikk ordre om å rykke frem nordover mot Syskyjärvi, 6 km nord for veikrysset ved Lemetti, for deretter å angripe forsvarslinjen ved Kollaa bakfra, samtidig med at de sikret 168. divisjons flanke. Men på grunn av de sterke finske forsvarslinjene viste de seg at divisjonen ikke ble noen stor trussel mot Kollaalinjen.En annen alvorlig belastning på Mannerheims reserver var de kraftige, men isolerte angrepene i de tette skogområdene i Sentral- og Nord-Finland. Nord for IV. korps' front var det få veier og et landskap som egnet seg dårlig for militære operasjoner (og i særdeleshet om vinteren). Finnene regnet derfor ikke med større sovjetiske angrep mellom Kitelä og Petsamo. Men i stedet sendte russerne 8 divisjoner støttet av stridsvogner og artilleri inn i de tette skogene.
Den 1. desember kunne Mannerheim se følgende trusler under utvikling fra Petsamo i nord til Kitelä i sør:
Ved Petsamo hadde den 104. divisjon angrepet både fra havet og fra land, støttet av skipsartilleri og kystbatterier som lå ved Murmansk. Planen var at divisjonen skulle okkupere Petsamo og deretter rykke sørover og okkupere Rovaniemi innen den 12. desember. Dette så ut som en rimelig tidsberegning, ettersom russerne hadde en tallmessig overlegenhetpå omkring 42 til 1. To ekstra regimenter sluttet seg til styrken etter de første grensekrysningene og landgangene.
Et angrep bestående av den 88. og den 122. divisjon var rettet mot den lille byen Salla. Deres mål var byen Kemijärvi, hvorfra de kunne fortsette mot sørvest mot Rovaniemi på gode veier. Der ville de møte den 14. armé, som hadde til oppgave å okkupere Petsamo. Da finnene ikke regnet med at russerne ville kunne rykke særlig raskt frem gjennom den 480 km lange strekningen med tundra, anså de angrepet mot Salla som mer truende mot Rovaniemi.Den lille landsbyen Suomussalmi ble et mål for de sovjetiske angrepsstyrkene utelukkende fordi den blokkerte den eneste veien til Finlands tynne «midje», og fordi den korteste veien til havnebyen Uleåborg gikk gjennom landsbyen. Angrepet ble innledet av den 163. divisjon (17 000 mann) som ble tynget ned ikke bare med mange stridsvogner og mekanisert utstyr, men også med et helt hornorkester, trykkerier, lastebiler fullastet med propagandaflyveblader, og sekker med gaver, formodentlig til alle de misfornøyde finske arbeiderne som troppene ville møte i skogen. Sovjetiske agenter hadde lenge vært aktive i området, og befolkningen i Suomussalmi var for det meste venstreorienterte og stemte derfor på venstreorienterte politikere. Hvis russerne tok Suomussalmi, ville de få god tilgang til jernbanestasjonen ved Hyrynsalmi. Derfra lå Uleåborg bare 140 km vekk, og hvis Uleåborg falt, ville Finland bli delt i to.Den 54. divisjon under komdiv Gusevski krysset grensen og rykket frem mot Kuhmo med 12 800 soldater, 120 kanoner og 35 stridsvogner. Mot dem kunne finnene bare stille opp med en styrke på 1 200 mann bestående av grensevakter og reservister.Sør for Kuhmo angrep den 155. divisjon mot Lieksa med 6 500 soldater, 40 kanoner og en håndfull stridsvogner. Mot dem hadde finnene to bataljoner (3 000 mann) og 4 foreldede lette feltkanoner til rådighet.
=== De første trefningene på neset ===
Klokken 8.30 om morgenen den 30. november krysset komandarm Meretskovs 7. armé den finsk-sovjetiske grensen med 120 000 mann støttet av 1 000 stridsvogner og med artilleristøtte fra 600 kanoner. I buffersonen mellom Mannerheimlinjen og grensen hadde general Österman utplassert 4 sikringsgrupper med en styrke på 21 000 mann. General Öhquists II. armékorps hadde kommandoen over gruppene «U», «M» og «L», og general Heinrichs' III. armékorps hadde kommandoen over gruppen «R», som fra krigens første stund kjempet mot en enorm overmakt. Sikringgruppene var utplassert langs en linje av karelske landsbyer: «U» ved Uusikirkko (Nykyrka), «M» ved Muolaa, «L» ved Lipola og «R» ved Rautu.
1. divisjons 3. brigade lå i reserve mellom Mannerheimlinjen og sikringsstyrkene mellom sjøene Suulajärvi og Valkjärvi. Mannerheims opprinnelige plan var at sikringsgruppene skulle holde russerne i sjakk mens 3. brigade av 1. divisjon skulle utføre et motangrep før de måtte trekke seg tilbake til Mannerheimlinjen. Men situasjonen lå ikke til rette for å gjennomføre planen, samtidig med at Österman anså den for å være for ambisiøs for utrente tropper. Derfor ga han styrken ordre om kun å forsinke russerne så lenge som mulig.Mens finnene kjempet for å forsinke de sovjetiske invasjonsstyrkene, fortsatte soldatene å evakuere de siste sivilistene. I perioden mellom forhandlingsbruddet og krigsutbruddet hadde finnene evakuert tusenvis av karelske familier, og etter at sivilistene hadde forlatt hjemmene sine, plasserte finnene dødsfeller og minerte husene og inventaret med en listighet og oppfinnsomhet som fikk Pravda til å klage over finnenes bruk av «barbariske og motbydelige triks.» Nesten tilfrosne innsjøer ble også minelagt så stridsvognene ville synke i sjøen ved detonasjon. Da nyhetene om denne taktikken nådde frem til de sovjetiske troppene, unngikk de å krysse innsjøene, og dermed oppnådde finnenes hensikten med mineleggingen.Allerede fra krigens første stund oppstod det køer i de sovjetiske kolonnene. De finske veiene var ikke store nok til å klare presset fra de mange hundre kjøretøyene som skulle rykke frem gjennom Finland, og dermed oppstod det køer hvor kjøretøyene ble stående støtfanger til støtfanger, mens andre kjøretøyer endte i veigrøftene eller kjørte seg fast i snødriver og sumper. Sporadiske men kraftige snøstormer og sporadisk finsk ildgivning bidrog også til å øke russernes forvirring.
Östermans visjon var at sikringstroppene utelukkende skulle forsinke de sovjetiske invasjonsstyrkene, mens hovedstyrkens skulle utplasseres langs Mannerheimlinjen. Ettersom hovedstyrken allerede hadde blitt utplassert langs Mannerheimlinjen ved krigens utbrudd, mente Österman at det var bortkastet å risikere gode tropper foran gode forsvarsstillinger i stedet for bak dem. Resultatet av usikkerheten var at det ble gjort tøff motstand noen steder, middelmådig eller liten motstand andre steder, og som helhet en middelmådig forsvarsinnsats i stedet for en felles defensiv strategi i buffersonen.
Mot slutten av krigens første dag hadde russerne tvunget soldatene fra «Gruppe U» tilbake til de østlige utkantene av landsbyen Terijoki. Her var motstanden kraftig, og omkring halvdelen av landsbyen hadde blitt ødelagt enten på grunn av sovjetisk artilleriild eller av finnenes bruk av brent jords taktikk. Finnene utførte flere motangrep mot de sovjetiske styrkene som hadde brutt gjennom de finske stillingene bare noen kilometer fra Summa ved Mannerheimlinjen. Begge hadde falt i løpet av natten og påførte finnene betydelige tap. Da sikringsstyrkene måtte trekke seg tilbake neste morgen, sprengte de en jernbanebro, hvilket forsinket fremrykningen til russernes mekaniserte tropper i omkring ti timer. Ved landsbyen Palkeala, ikke langt fra Rautu, hadde russerne forsøkt å bryte gjennom med infanteri støttet av stridsvogner, men angrepet ble avverget.
Om kvelden den 2. desember hadde de sovjetiske styrkene nådd linjen Vammelsuu-Kivinebb-Rautu-Taipale, og Mannerheims generaler hadde nå fått et ganske presist bilde av det sovjetiske angrepet. Angrepsstyrkene rykket frem langsomt og forsiktig, og miner, dødsfeller og sporadisk motstand bidro til å skape frykt i russernes rekker. De holdt seg til veiene og opererte i isolerte kolonner uten kontakt med hverandre, noe som gjorde deres flanker sårbare for de motangrepene Mannerheim hadde i tankene. Noen fristende muligheter oppstod, men før Österman rakk å legge planene, hadde situasjonen endret seg, og finnene ble derfor forhindret fra å utnytte russernes sårbarhet. De sovjetiske stridsvognene var hovedgrunnen. Ingen finsk soldat hadde konfrontert en bølge av fiendtlige stridsvogner, eller en enkelt moderne stridsvogn, i førkrigstidens militærøvelser. Selv om offiserene hadde prøvd å trene soldatene opp mentalt for å forberede dem på møtet med fiendtlige stridsvogner, var det å møte stridsvogner i virkeligheten noe helt annet.
Den 2. desember om kvelden fikk arméstaben i Imatra en rapport om at en fiendestyrke var blitt landsatt bak U-gruppens høyre flanke, i Puumala på kysten av Finskebukta. En stund senere ble det også meldt fra sentrale områder på Neset at fienden hadde rykket helt frem til Sormula by, foran hovedforsvarstillingen, og derved delt forterrenget i to. Arméstaben reagerte umiddelbart på begge disse truslene og ga ordre om at U- og R-gruppen skulle trekkes tilbake, U gruppen til Nykirke og R-gruppen tildels over Suvanto, tildels bakom II Armékorps' forsvarslinjer. Ordren var allerede blitt iverksatt da det ble klart at meldingene var feil. Det første ryktet hadde oppstått ved en misforståelse. Noen sivile på vei bort fra frontsonen hadde slaktet dyr de ikke kunne få med seg, og en finsk patrulje hadde tatt dem for russere, da de gikk ut fra at alle sivile var evakuert. Den andre rapporten forekom i begynnelsen helt troverdig, ettersom man var klar over at russerne hadde slått en kile mellom M-og L-gruppen. Men denne meldingen viste seg også snart ikke å være riktig. Da misforståelsene ble oppdaget, var tilbaketrekningen i gang, og det var for sent å slå kontraordre.
Den 3. desember falt Rautu, Valkjärvi og Nykyrka for de sovjetiske invasjonsstyrkene.
Den 4. desember angrep sovjetiske styrket støttet av stridsvogner langs sjøene Suulajärvi, Nurmijärvi og Valkjärvi og ved Kiviniemi. Senere samme dag kom Mannerheim stormende ned til Östermans hovedkvarter i Imatra. Öhquist, som hadde mange andre og bedre ting å gjøre, fikk ordre om å delta. Mannerheim skjelte ut Österman og anklaget ham for å ha fulgt ordrene halvhjertet, og for å ha skylden for at Mannerheims buffersonestrategi brøt sammen på grunn av ordren om å trekke R- og U-gruppen tilbake natten til 3. desember. Både Österman og Mannerheim tilbød seg å fratre sine stillinger, men de unngikk en konfrontasjon da de innså hvilken ødeleggende effekt en slik hendelse vil ha for finnenes moral.
Samtidig begynte det å vise seg tegn til at den finske hæren var i ferd med å stabilisere seg. Etter at det første sjokket hadde lagt seg, begynte de finske soldatene å finne måter til å løse problemet med de sovjetiske stridsvognene, og de fant ut av at de kunne stoppes på forskjellige måter. Tømmerstokker og brekkjern kunne stikkes inn mellom drivhjulene på stridsvognene for å ødelegge beltene. Et annet improvisert panservernvåpen som både var billig, effektivt og lett å lage, var flasker fylt med en brennbar væske, ofte bensin, med en fille stappet ned i flaskehalsen til lunte. Selv om det ikke var finnene som oppfant våpenet, var det de som kort etter krigsutbruddet ga dem det navnet som stadig blir brukt i dag, «molotovcocktail», oppkalt etter Sovjetunionens regjeringssjef og utenriksminister Vjatsjeslav Molotov.
I løpet av den første uken produserte finnene store mengder av dette våpenet, og når forrådet av flasker begynte å ta slutt, forsynte vinmonopolet i Helsingfors (Oy Alkoholiliike Ab) de finske soldatene ved fronten med 40 000 tomme spritflasker. Vinmonopolet startet også en industriell fremstilling av molotovcocktailer på fabrikken i Rajamäki, og sendte dem til fronten sammen med de nødvendige fyrstikkene. Ved krigens slutt var 542 194 molotovcocktailer blitt produsert på fabrikken i Rajamäki av en arbeidsstyrke på 87 kvinner og 5 menn.De harde kampene fortsatte på flere adskilte steder, mens resten av styrken trakk seg tilbake til Mannerheimlinjen. Den 5. desember forlot deler av 5. divisjon linjen for å dekke «Gruppe U»s venstre flanke. I motsetning til soldatene fra sikringsgruppen hadde disse soldatene aldri vært i kamp, og ingen hadde sett en fiendtlig stridsvogn i kamp før. Mens de var i ferd med å innta stillingene på Us flanke, ble det ropt fra en rekognoserende kavalerienhet at sovjetiske stridsvogner var på vei. De panikkslagne soldatene forlot da sine lastebiler, kanoner og sårede og flyktet tilbake til Mannerheimlinjen, hvor offiserene truet dem med å bli banket opp eller skutt. Det viste seg senere at det som ble tatt for å være fienden, var en finsk panserbil på rekognoseringsoppdrag for de utrykkende infanteristene.
Mannerheims utbrudd hadde gitt resultater, og kampviljen til de finske soldatene i buffersonen ble styrket i løpet av natten mellom 5. og 6. desember. En rekke overfall ble rettet mot de sovjetiske kolonnene, og et siste motangrep rettet mot Perkjärvi resulterte i høye tapstall blant russerne. Men om morgenen den 6. desember var det ikke mye igjen av den såkalte buffersonen, og det var nå kun noen få finske enklaver foran Mannerheimlinjen. Senere på dagen trakk de siste sikringsstyrkene ved Kiviniemi seg tilbake til linjen nord for Vuoksi.
Selv om kampene ikke hadde resultert i noen større finsk seier, hadde russerne heller ikke fått til noe avgjørende gjennombrudd som i felttoget i Polen. Og de mange finske enhetene som ikke hadde kjempet effektivt, kom seg etter sjokket over møtet med de sovjetiske stridsvognene. De hadde nå fått verdifull kamperfaring som de delte med de andre styrkene langs Mannerheimlinjen. Russerne var langsomme, klossete, lite oppfinnsomme og ikke særlig aggressive. Også de hadde også lidd relativt store tap; i løpet av krigens første seks dager mistet de 80 stridsvogner. Samtidig forberedte finnene seg på de ventede angrepene mot Mannerheimlinjen.
=== Slaget om Mannerheimlinjen: del 1 ===
Etter at sikringsstyrkene hadde trukket seg tilbake til Mannerheimlinjen, forberedte begge parter seg for den forestående kampen om forsvarslinjen. Mannerheim var utilfreds med sikringstroppenes mangel på aktivitet, og krevde at de skulle utføre flere angrep og nattraid mot de sovjetiske troppene. Siden desember er årstiden med de lengste nettene, og det var mangel på signalpistoler, valgte mange offiserer likevel ikke å sende tropper uten kamperfaring ut på nattangrep.
Imens forberedte Meretskov seg på å angripe forsvarslinjen. Han visste at finnene regnet med et angrep mot Summa- og Lähde-sektorene som lå nær Viborg, og som ikke var særlig bevokst med skog, og at de derfor hadde de fleste av forsvarsverkene og reserveenheter her. Han valgte derfor å rette et kraftig angrep mot Taipale for å lokke finnene til å overføre reserver til å forsterke Taipale-sektoren og dermed svekke forsvaret ved Summa.
Men den finske 10. divisjon, som hadde tatt opp stilling langs elven Taipaleenjoki, viste at de ikke kunne regne med å motta forsterkninger av betydning. Mannerheim og hans generaler visste nøyaktig hva Meretskovs plan var, og forflyttet derfor ingen reservestyrker til Taipale. Forsvarslinjen ved Taipale lå ved en høydeformasjon som gikk langs Suvantogrenen av Vuoksi-elven i sør og til Ladogasjøen i nord. Langs Suvanto utnyttet finnene høydefordelen. Halvøyen Koukkuniemi var ingenmannsland, da dette området var flatt og sumpet, og nesten trebart. Ved å la Koukunniemi forbli uforsvart kunne finnene konsentrere sine forsvarsstyrker på viktigere deler av sektoren, og de håpet dessuten at russerne ville bli fristet av å rette hovedangrepet her. Det finske artilleriet hadde derfor lagt en ildplan for å utslette fienden så snart de hadde opprettet et brohode på Koukkuniemi.
Det første sovjetiske angrepet mot Taipale fant sted klokken 8.15 om morgenen den 6. desember, etter at det sovjetiske artilleriet hadde nådd frem til fronten. Etter et fire timer langt forberedende artilleribombardement mot Neosaari, Koukkuniemi og Villakaa gikk stridsvogner fra den sovjetiske 49. divisjon ved 11-tiden til angrep mot Neosaari, hvor oberst Sihvonens JR 28 hadde tatt opp stilling. Da de møtte russerne, trakk de seg tilbake, men russerne klarte ikke å krysse elven ved fergehavnen Lossi. En time senere krysset sovjetisk infanteri Taipaleenjoki ved Koukkuniemi og fortsatte mot de finske stillingene ved Kirvesmäki. Mens styrkene krysset det åpne terrenget på Koukkuniemi, kom de under kraftig og presis finsk artilleri- og maskingeværild, og de trakk seg da tilbake med store tap både av soldater og materiell. I løpet av natten gikk finnene til motangrep ved Terentillä og Koukkuniemi, men uten hell.
Taipale-sektoren var relativt rolig om man ser bort fra de kraftige sovjetiske artilleribombardementene i de følgende dagene, og det neste store angrepet kom ikke før den 15. desember. Etter å ha blitt forsterket med den 150. og den 142. divisjon dagen før, gikk russerne til angrep mot Taipaleenjoki, for første gang med et komplett stridsvognsangrep. Mens det sovjetiske artilleriet bombarderte de finske stillingene, ryddet ingeniørtropper vei ved Mustaoja-elveleiet, men passasjen var for smal for stridsvognene. Klokken 11.30 stoppet artillerioverfallet, og stridsvognene kjørte deretter mot Terenttilä gjennom Mustaojaravinen, mens infanteriet marsjerte over Koukkuniemi.
Mens det finske artilleriet utslettet det russiske infanteriet, fortsatte stridsvognene gjennom de finske stillingene inntil de måtte stoppe på grunn av bensinmangel. De ble deretter angrepet av finske soldater utrustet med panservernvåpen som molotovcocktailer, Kasapanos og håndgranater. Klokken 14.40 angrep russerne de finske stillingene ved Kirvesmäki, og de finske troppene på høyre flanke ble tvunget tilbake. Men dagen hadde vært et nederlag for russerne, med mellom 300 og 400 drepte og mellom 12 og 18 stridsvogner ødelagt. Neste dag prøvde russerne seg igjen, også denne gang uten hell.
I løpet av de følgende dagene fortsatte russerne sine angrep mot fronten ved Taipale, og med hovedtrykket mot Terenttilä og Kirvesmäki. Russerne ble i de følgende dagene forsterket med enda en divisjon og flere artilleribatterier. 25. desember krysset den sovjetiske 4. divisjon Suvanto omkring 8–10 km nordvest for Taipalefronten og opprettet brohoder ved Patoniemi, Pähkemikkö/Volosula og Kelja under dekke av tåke. Men da tåken forsvant, ble russerne i Patoniemi og Pähkemikkö/Volosula angrepet av JR 30, mens 3./JR 30 blokkerte Patoniemi fra sørøst, og over 500 sovjetiske soldater ble drept. Imens ble de sovjetiske bataljonene ved Kelja forsterket med feltkanoner. Det sovjetiske brohodet ved Kelja var en alvorlig trussel mot den 10. divisjons flanke, og klokken 7.30 om morgenen den 26. desember gikk finnene til motangrep mot russerne ved Kelja. Russerne forsøkte å forsterke brohodet med infanteri og artilleri, men med støtte fra kystbatteriet ved Kaarnajoki klarte finnene å nedkjempe brohodet og kaste russerne tilbake. Over 2 000 sovjetiske soldater hadde blitt drept, mens finnene hadde mistet 500. De hadde også tatt som bytte 140 maskingeværer, 12 panservernkanoner, 500 automatgeværer, 200 geværer og store mengder ammunisjon. Den 29. desember ble det stille på Taipalefronten, kun avbrutt av artilleridueller og små angrep.
I midten av desember flyttet russerne oppmerksomheten fra Taipale-sektoren til Summa-sektoren. Det første store angrepet mot Summa startet klokken 10 om morgenen den 17. desember, etter et fem timer langt artilleribombardement og bombeangrep av omkring 200 SB-2 taktiske bombefly. Hovedangrepet ble delt opp i to angrep, det ene mot Summa og det andre mot Lähde, som lå omkring to kilometer nordøst for Summa. Landsbyen lå bak selve linjen ved et strategisk viktig veikryss. Etter at artilleriet og bombeflyene hadde gjort sitt, gikk ingeniørtropper i gang med å fjerne piggtrådsperringer og granittblokker (som hadde blitt lagt langs hele linjen som pansersperrer). Etter at sprengladninger hadde ryddet veien for granittblokker og piggtråd, stormet 50 stridsvogner gjennom linjen og nærmet seg de finske soldatene i forsvarslinjens skyttergravssystemer.
Infanteriet hadde fått ordre om ikke å trekke seg tilbake, men vente til stridsvognene hadde kjørt videre, så finnene kunne stoppe det sovjetiske infanteriet som kom etter. Meningen var at stridsvognene ville bli forsvarsløse og dermed tvunget til å trekke seg tilbake. Taktikken var desperat, men virket. I det andre angrepet brukte den sovjetiske kommandanten enten ikke ingeniørsoldater, eller de ble utslettet av sitt eget artilleri, for det var nesten ikke gjort skade på pansersperringene. De fleste stridsvognene kunne derfor ikke fortsette, og de som klarte å forsere sperrene ble umiddelbart mål for de finske panservernsoldatene. På grunn av elendig koordinering mellom infanteri og stridsvogner, og velvalgt finsk taktikk, mistet russerne over 35 stridsvogner i det første angrepet mot Summa, en tredjedel av stridsvognene som hadde deltatt.
Et enda kraftigere angrep ble den 18. desember rettet mot Lähde, hvor 68 stridsvogner gikk til angrep etter kraftig artilleriforberedelse og flyangrep. Det finske artilleriet, som allerede før krigen hadde kartfestet sine mål, ødela 10 stridsvogner før de overhodet hadde nådd frem til selve forsvarslinjen, og ytterligere 15 ble ødelagt i nærkamp. Infanteriet nådde aldri frem til linjen. Ved Summa mistet russerne over 500 mann i et mislykket infanteriangrep. Den 19. desember utførte russerne kontinuerlige angrep mot Summa, mens hovedangrepet ble rettet øst for Summa ved sjøen Muolaanjärvi, hvor de tunge stridsvognene KV, SMK og T-100 ble testet i kamp for første gang.
Kampene spredde seg helt til Summa. Mens stridsvognene manøvrerte seg gjennom de trange gatene, svermet de finske soldatene over dem med molotovcocktailer, miner og Kasapanos-sprengladninger mens de skjøt gjennom observasjonslukene med sine Suomi-maskinpistoler. Da kampene ebbet ut den 20. desember, hadde 58 stridsvogner blitt ødelagt. Ved Lähde hadde den strategisk viktige bunkeren «Poppius» fått skader av stridsvognild og var blitt omringet av fienden. Likevel klarte de finske soldatene å holde dem unna med håndgranater og håndvåpen inntil et finsk motangrep gjenerobret området og befridde dem.
Den 20. desember gikk russerne til angrep igjen, men ikke med samme styrke som før. Av de tyve stridsvognene som angrep ved Summa ble åtte ødelagt. Støttet av 500 kanoner, mellom 800 og 1 000 fly og to stridsvognsbrigader burde det ha vært lett å bryte igjennom linjen ved Summa. Men russerne hadde brukt opp alle sine forsyninger i angrepene mot Summa, og mer enn tre femtedeler av stridsvognene var ødelagt. Sjefen for en av stridsvognsbrigadene deserterte i stedet for å rapportere tapene til den politiske kommissæren. Finnene hadde hindret russerne i å bryte gjennom Mannerheimlinjen.
Etter at finnene hadde klart å forhindre et sovjetisk gjennombrudd på neset, mente både Öhquist og Österman at dette var det optimale tidspunktet for å utføre et motangrep. Russerne var i gang med å omgruppere seg etter de mislykkede angrepene i området omkring Summa og Muolaanjärvisjøen, og brev og dagbøker fra døde sovjetiske soldater, sammen med informasjon fra forhør av tilfangetagne sovjetiske soldater, beskrev den sovjetiske situasjonen som svært dyster. Det ble gitt ordre om å utføre motangrepet, og tidspunktet ble satt til natten mellom den 20. og 21. desember. Problemet var bare at de fleste enhetene som ifølge planen skulle brukes, fortsatt var opptatt med å nedkjempe de siste små lommene med sovjetiske tropper. Öhquist hadde insistert på at angrepet skulle utføres med en stor del av de uthvilte troppene fra 6. divisjon, men da divisjonen var en del av forsvarssjefens reserver, og var igang med å utbygge forsvarsstillinger omkring Viborg, tok det 48 timer før Mannerheim ga tillatelse til å bruke divisjonen. Da var det for sent å starte operasjonen tidligere enn den 23. desember.Motangrepet ble innledet klokken 06.30 den 23. desember, og etter et kort artilleribombardement begynte fem divisjoner å rykke frem. Hensikten med motangrepet var å redusere de sovjetiske styrkenes kampevne for å gjøre dem mindre skikket til å utføre offensive operasjoner. Men finnene møtte snart hard motstand fra russisk infanteri og kraftig og presis artilleribeskytning. Siden det dessuten oppsto kommunikasjons- og logistikkproblemer, og fordi troppene var utslitt, ga den finske overkommandoen klokken 15.00 ordre om å innstille motangrepet. Det var mislykket fordi de finske styrkene ikke hadde rykket lenger frem enn 3 km, og mange ikke mer enn noen hundre meter. Betydningsfulle mål som ammunisjons- og drivstoffslagre, mobile radioenheter og ubeskyttede artilleribatterier kunne ikke ødelegges fordi disse målene enten var utenfor rekkevidde for det finske artilleriet, eller på grunn av kommunikasjonsproblemer. De finske tapene var også høye: 1 300 mann ble drept i motangrepet, og russerne hadde omtrent like store tap.Etter motangrepet ble fronten på det karelske nes relativt rolig i de neste to månedene.
=== Slaget ved Tolvajärvi ===
Etter at den sovjetiske 139. divisjon krysset grensen den 30. desember 1939, iverksatte de finske styrkene fra IV. Armeijakunta en forhåndsplanlagt retrettplan, siden de var underlegne på nesten alle måter. De antok at det ikke ville være mulig for russerne å utplassere større troppestyrker i området nord for Ladogasjøen, hvor det var tette skogområder og få veier, men russerne klarte å utplasserte en full divisjon bestående av 20 000 mann, 45 stridsvogner og 150 kanoner, som rykket frem langs veiene mellom Suojärvi og Tolvajärvi.
Siden finnene ikke var forberedt på å møte et større fiendtlig angrep i dette området, hadde de få muligheter til å stoppe den sovjetiske fremrykkningen, og for hver dag som gikk økte trusselen mot IV. Armeijakuntas kommunikasjonslinjer. For å stoppe russernes fremmarsj og avverge trusselen som denne påførte frontlinjen, opprettet den finske overkommandoen en kampgruppe under navnet «Osasto Talvela», ledet av oberst Paavo Talvela. Talvela hadde som mange andre finske offiserer tjenestegjort i den 27. kongelige prøyssiske jägerbataljon under borgerkrigen. Under seg hadde han et infanteriregiment (JR 16), ledet av oberstløytnant Aaro Pajari, som også var en jäger-veteran.
Talvelas plan var å omringe den sovjetiske 139. divisjon ved en knipetangsmanøvre over de tilfrosne sjøene Hirvasjärvi og Tolvajärvi. Angrepet over Hirvasjärvi skulle ifølge planen begynne klokken 8.00 om morgenen den 12. desember 1939, og det andre angrepet skulle begynne etter at det første hadde begynt å vise resultater. Senere ble tidspunktene for å innlede begge angrepene satt til klokken 8.00.
Den nordlige gruppen, som bestod av to bataljoner, møtte etter kort tid sovjetisk motstand. De støtte sammen med det sovjetiske 718. regiment, som selv hadde planlagt å angripe den finske flanken. Ved middagstid trakk de finske styrkene seg tilbake til sine egne linjer. Selv om angrepet mislyktes, hadde det forhindret russernes 718. regiment fra å angripe den finske flanken og fra å vende styrkene sørover for å forsterke de andre sovjetiske troppene der.
Mens regimentet II/JR 16 forberedte seg på å angripe langs veien, ble det overfalt av det sovjetiske 609. regiment. Finnene kunne fortsette angrepet etter at de hadde mottatt artilleristøtte, og de rykket videre frem mot et turisthotell som lå på en høyde mellom de to innsjøene. Pajari besluttet å bruke sine reserver til en knipetangsmanøvre mot hotellet. Etter harde kamper klarte finnene til slutt å nedkjempe alle forsvarerne i bygningen, inkludert en regimentskommandør.
I løpet av natten trakk finnene seg tilbake. Neste morgenen krevde oberst Talvela at man skulle utføre et nytt angrep, og i løpet av de neste dagene presset de finske styrkene den 139. divisjon tilbake. Mellom den 20. og 22. desember utslettet de størstedelen av divisjonen ved Ägläjärvi (omkring 20 km fra Tolvajärvi). Men her møtte de hardere motstand fra den 75. divisjon som hadde ankommet for å forsterke restene av 139. divisjon. Den 24. desember nådde de elven Aittojoki, omkring 30 km fra Tolvajärvi. Her ble offensiven etter ordre fra Mannerheim stoppet.
De finske tapene var over 100 drepte og 250 sårede. De sovjetiske tapene var minst 1 000 falne. En stor mengde materiell ble erobret av finnene: haubitsere tilsvarende to batterier, panservernkanoner, omkring 20 stridsvogner (de fleste av dem T-26ere) og 60 mitraljøser. Slaget var en viktig seier for Finland og viktig for den finske hæren i helhet. Russerne prøvde seg ikke på en liknende offensiv mot Tolvajärvi-fronten for resten av krigen.
=== Slaget om Kollaa ===
Den 30. november 1939 krysset den sovjetiske 56. divisjon grensen ved Suojärvi og vendte deretter sørvestover mot Kollaa, med målet å komme bak finnenes hovedforsvarslinje nord for Ladogasjøen. Finnene, som ikke hadde regnet med en sovjetisk offensiv i dette området, var russerne underlegne og måtte trekke seg tilbake til Kollaanjoki. Her valgte de å ta opp kampen, og opprettet en forsvarslinje langs elven.
Den 7. desember angrep de sovjetiske styrkene de finske troppene i Kollaalinjen for første gang. Angrepet mislyktes, og mellom desember og mars prøvde russerne gang på gang å bryte igjennom de finske linjene ved Kollaa, men alle gangene klarte finnene å forhindre et gjennombrudd her, på tross av store tap etter tung artilleribeskyting og angrep fra horder av sovjetisk infanteri støttet av stridsvogner.
Et kjent sitat fra slaget om Kollaa er generalmajor Woldemar Hägglunds spørsmål «Vil Kollaa-linjen holde stand? (Kestääkö Kollaa)», hvortil kaptein Aarne Juutilainen svarte «Kollaa holder stand (Kollaa kestää) inntil vi blir beordret til å trekke oss tilbake.»
Selv om finnene klarte å stoppe Den røde armé, led 12. divisjon store tap, og forsvarslinjen var ved å bryte sammen da de finske troppene forlot hovedstillingene langs Kollaanjoki den 12. mars, men de utførte likevel et motangrep mot de sovjetiske troppene den 13. mars. Tapene var omkring 1 000 drepte på finsk side, mens over 8 000 sovjetiske soldater falt i de harde kampene om forsvarslinjen.
Den legendariske finske skarpskytteren Simo Häyhä tjenestegjorde ved Kollaa-fronten, hvor han fikk æren for 542 bekreftede treff, hvilket formentlig gjør ham til den fremste skarpskytten i militærhistorien. Da Den røde armé selv begynte å bruke skarpskyttere, gjorde finnerne et mottrekk, kjent som «Kylmä-Kalle-taktikken», som gikk ut på å stille opp en dukke kledd ut som et fristende mål (for eksempel en offiser). De sovjetiske skarpskytterne kunne som regel ikke motstå fristelsen til å skyte på den, og når finnene hadde regnet ut fra hvilken retning skuddet kom, skjøt man med tyngre skyts (som panservernrifler eller maskingeværer) for å drepe skytteren.
=== Slaget ved Suomussalmi ===
Den 30. desember 1939 krysset den sovjetiske 163. divisjon den finsk-sovjetiske grensen og rykket frem fra nordøst mot landsbyen Suomussalmi. Russernes mål var å rykke frem mot og okkupere byen Uleåborg, hvilket ville medføre at Finland ble delt i to. I denne sektoren hadde finnene kun én bataljon tilgjengelig, Er.P 15, som var plassert nær Raate langs veien til Suomussalmi.
Russerne møtte liten motstand fra de finske troppene. Kun to ufullstendige kompanier hadde utført forsinkelsesaksjoner på veien mot Suomussalmi, og de sovjetiske styrkene okkuperte landsbyen den 7. desember. Men finnene hadde anvendt «brent jords taktikk» for å hindre russerne i å søke ly i landsbyens bygninger, og trakk seg tilbake til innsjøene Niskanselkä og Haukiperä.
De første harde kampene startet den 8. desember da russerne uten hell prøvde å angripe finnene på motsatt side av innsjøene vest for landsbyen. Samtidig prøvde russene å angripe Puolanka mot nordvest, hvor Er.P 16 hadde tatt opp stilling. Dette angrepet var også mislykket. Den 9. desember ble de finske styrkene forsterket med et nyoppretter infanteriregiment (JR 27) under oberst Hjalmar Siilasvuo og forberedte seg på å gjenerobre Suomussalmi. Hovedstyrken prøvde å angipe byen, men møtte hard motstand, noe som resulterte i store tap.
Den 24. desember prøvde russerne seg på et motangrep, men klarte ikke å bryte igjennom de finske styrkene som hadde omringet landsbyen. Etter å ha blitt forsterket med ytterligere to regimenter (JR 64 og JR 65), angrep finnene igjen landsbyen den 27. desember. Denne gangen klarte de å få kontrolle over landsbyen, og restene av de sovjetiske troppene trakk seg tilbake over de frosne sjøene.
Samtidig hadde den sovjetiske 44. divisjon (som hovedsakelig bestod av ukrainere) rykket frem mot Suomussalmi fra øst, og hadde tatt opp stilling langs veien mellom Suomussalmi og Raate (Raatteentie). Der møtte de restene av 163. divisjon, som trakk seg tilbake fra Suomussalmi. Mellom den 4. og 8. januar 1940 ble den 44. divisjon delt i isolerte grupper og utslettet en etter en av de finske troppene (kjent som motti-taktikken). Resultatet var overveldende; 27 500 sovjetiske soldater hadde falt, 2 100 var tatt til fange, og 43 stridsvogner var ødelagt, mens de finske tapene var mellom 350 og 900 drepte og 600 sårede.
Finnene overtok også et betydelig krigsbytte bestående av 43 stridsvogner, 71 felthaubitsere, 260 lastebiler, 1 170 hester, 29 panservernskanoner og 55 feltkjøkkener. Både i Finland og internasjonalt blir slaget fremdeles sett på som et symbol på hvordan underlegne finske styrker hevdet seg i vinterkrigen.
=== «Mottikampene» nord for Ladoga ===
Mens situasjonen på det Karelske neset i januar 1940 nærmest hadde karakter av en stillingskrig, forekom det store operasjoner på fronten mellom den store innsjøen Ladoga og stillingene ved Kolla. I de fleste tilfeller var det finnene som hadde initiativet.
I Ladogakarelen, ved Ladogas nordre kyst, hadde de russiske 168. divisjon, 18.divisjon og 34. panserbrigade rykket frem for å komme i ryggen på de finske styrkene som kjempet på Det karelske nes og i stillingen ved Kolla.
I slutten av desember 1939 klarte oberst Hannula med sin 13. divisjon å stanse fremrykkingen ved Kitilä. Den 28. desember klarte 13. divisjon også å ta og holde veistrekningen Käsnäselkä-Uomaa–Kitilä. Under finnenes angrep hadde flere store sovjetrussiske avdelinger blitt omringet. Også på kystveien langs Ladoga fikk sovjetrusserne store problemer da de finske styrkene ble støttet av kystartilleri på fortet Mantsi, samtidig som sterke finske patruljer angrep over isen på Ladoga. Finnene fikk også hjelp av en kraftig snøstorm som raste hele 2. januar 1940 og gjorde de sovjetrussiske forsyningsveiene ubrukbare.
I staben til IV Armékorps hadde man godt kjennskap til de sovjetrussiske forsyningsproblemene, og etter ordre fra det finske Hovedkarteret på nyttårsaften satte man i gang planlegging av et stort motangrep for å tilintetgjøre LVI Armékorps, som var innestengt i området Koirinoja-Kitilä-Syksyjärvi. Angrepet skulle ledes av IV Armékorps’ sjef, generalmajor Woldemar Hägglund. Til disposisjon fikk han 12. og 13. divisjon forsterket med tre bataljoner infanteri, ett maskingeværkompani, én kavaleribrigade og to selvstendige infanteriregimenter.
Angrepet ble innledet 5. januar. Taktikken gikk ut på å angripe fienden fra nord i hans åpne flanke, og å kutte hans forsyningslinjer og kontaktlinjer tilbake til Sovjetunionen. Hägglund angrep med elleve bataljoner støttet av to artilleriavdelinger, samtidig som seks infanteribataljoner og to artilleriseksjoner bandt fienden i fronten. Innledningen gikk helt etter planen, og de finske styrkene kunne trenge helt frem til bredden av Ladoga ved Koirinoja, slik at de sovjetrussiske troppene ble helt avskåret. I et nytt angrep erobret finnene også hele veien langs Ladoga frem til Pitkäranta. Nå var det bare om å gjøre å nedkjempe alle de «mottiene» som hadde dannet seg. (Motti er et finsk ord lånt fra svenska mått, «mål». I finsk skogsdrift brukes det om tømmer som blir stablet i lunner på ca. 1 m³ på spredte steder i skogen, for å bli hentet senere).
Etter mønster fra kampene ved Raatevegen gikk Hägglund først løs på den sovjetiske 18. divisjon, som var splittet i et titals mindre mottier. Sovjetrusserne lykkes i å befeste disse isolerte stillingene, og de gravde seg godt ned til et meget effektivt forsvar. Stridsvogner sto nedgravd med infanteristillinger omkring, og i midten var tren, artilleri og ledelse plassert. De omringede troppenes største problem var forsyninger, og sovjetrusserne forsøkte å slippe forsyninger fra fly. De lykkes dårlig, og mesteparten av forsyningene endte hos finnene. Til tross for at de omringede styrkene hadde det svært vanskelig, kjempet de beundringsverdig og viste en utrolig kampvilje.
De to største mottiene lå ved Lemetti på veien mot Uomoaa. Den vestre kaltes «regimentsmottien» og ble nedkjempet først den 4. februar, mens den østre «generalsmottien» først falt i slutten av februar, etter angrep fra den forsterkede Kavaleribrigaden. Dermed var 34. panserbrigade og 18. divisjon knust. Krigsbyttet overtraff alle finske forventninger: 128 panservogner, 91 artilleriskyts, 120 biler, og en mengde infanterivåpen og annet materiell.
Tross seieren ved Lemetti var trusselen fra sovjetstyrkene på dette avsnittet langt fra avverget. To forsterkede finske divisjoner hadde riktignok lykkes i å omringe to sovjetrussiske divisjoner og en panserbrigade, men finnenes krefter strakk ikke til for virkelig å nedkjempe 168. divisjon, som gjorde hard motstand der den lå i godt befestede stillinger i området omkring Koirinoja.
Sovjetrusserne satte også inn to nye divisjoner, 128. divisjon og 164. divisjon, i retning av Kolla mellom Loimola og Suvilahti, der 56. divisjon helt fra krigens begynnelse hadde presset det finske forsvaret sterkt. Men selv med disse to nye divisjonene mot seg lyktes det forsvarerne ved Kolla å holde stillingene, noe som var forutsetningen for at finnene kunne gjennomføre motti-stridene lenger syd.
For å unnsette den omringede 168. divisjon angrep sovjetrusserne også langs kystveien med 25. motoriserte kavaleridivisjon, og etter denne 11. og 72. infanteridivisjon. Langs veien til Uomaa trengte 60. divisjon frem. Til tross for at sovjetrusserne her satte inn hele 6 nye divisjoner, klarte de ikke på noen avgjørende måte å endre situasjonen.
Situasjonen til den avskårne 168. divisjon var lite misunnelsesverdig. Man lyktes her bedre med å etterforsyne fra luften, og soldatene hadde rikelig tilgang på hestekjøtt. Det ble også gjort forsøk på å forsyne divisjonen med kolonner av hestekjøretøyer over isen på Ladoga. Disse forsøkene ble hensynsløst stanset av finnene, og sovjetrusserne led store tap. 168. divisjon holdt ut i sine stillinger til krigens slutt.
Det hersker ingen tvil om at sovjetledelsen på dette frontavsnittet hadde som mål å innta Sordavala, slik at de kunne falle de finske styrkene på Det karelske nes og ved Kolla i ryggen. Det hersker heller ingen tvil om at sovjetrusserne ville ha tatt initiativet tilbake på dette frontavsnittet dersom krigen hadde vart noen uker lenger.
=== Kampene i Nord-Finland ===
Den sovjetiske 122. divisjon overskred grensen den 30. november 1939 og rykket frem mot den lille byen Salla. Deres mål var byen Kemijärvi, hvorfra de kunne fortsette mot sørvest mot Rovaniemi på gode veier, hvor de ville møte den 14. armé som hadde til oppgave å okkupere Petsamo. De få finske soldatene i området prøvde å forsinke de fremrykkende russiske styrkene hvor situasjonen tillot det, men den 9. desember okkuperte de russiske styrkene Salla. Dette ga dem to muligheter; den ene var å rykke frem mot landsbyen Sodankylä gjennom landsbyen Pelkosenniemi for dermed å avskjære de finske troppene fra Gruppe Pennanen (Os. Pennanen), som kjempet ved Petsamo-sektoren. 104. divisjon hadde klart å okkupere Petsamo, men hadde problemer med å nedkjempe de finske styrkene sør for byen. Den andre muligheten var å okkupere byen Kemijärvi, hvorfra de kunne rykke frem og okkupere deres egentlige hovedmål, Rovaniemi. De besluttet å dele angrepsstyrken i to for så å rykke frem mot begge målene.
Den finske hærens overkommando under Mannerheim hadde fulgt den økende trusselen mot Rovaniemi fra Salla med stor uro, og utnevnte generalmajor Kurt Martti Wallenius til sjef for Lapplandsgruppen (Lapin Ryhmä), som ble forsterket med den 18. selvstendige bataljon (Er.P 17). Wallenius overtok selv kommandoen over styrken og innledet den 17. desember sitt første motangrep mot de fremrykkende sovjetiske styrkende ved Pelkosenniemi. Gjennom et overraskelsesangrep utført av skijegere tvang finnene de sovjetiske styrkene til å trekke seg 70 km tilbake. Etter at finnene hadde slått tilbake 122. divisjons angrep mot Pelkosenniemi, ble hovedoppgaven å stanse offensiven mot Kemijärvi, hvor de sovjetiske styrkene bare stod få kilometer fra målet. Her var motstanden kraftigere, og russerne trakk seg kun noen få kilometer tilbake før de gikk over på defensiven. Men russerne klarte ikke å erobre for annen gang de områdene som finnene hadde gjenerobret, på tross av at de ble forsterket med den 88. divisjon. Den 14. januar 1940 ble det siste finske forsøket på å tvinge de sovjetiske styrkene tilbake avsluttet uten hell. Den 28. februar overtok «Svenska Frivilligkåren» bestående av svenske og norske frivillige ansvaret for forsvaret av Salla-fronten, mens de finske troppene under Wallenius ble sendt til Det karelske nes. Frem til våpenstillstanden den 13. mars gjennomførte hverken russerne eller SFK større angrep.
Ved Petsamo krysset deler av den sovjetiske 104. divisjon grensen den 30. november 1939 og okkuperte den finske delen av Fiskerhalvøya. 104. divisjons 242. infanteririgement nådde Parkkina dagen etter. De finske styrkene i Petsamo-sektoren, som bestod av et kompani (10.Er.K) og et artilleribatteri under kaptein Antti Pennanen, var de russiske troppene håpløst underlegne og trakk seg derfor tilbake til Luostari. Den 52. divisjon ble transportert til Petsamo med båt, overtok ansvaret for offensiven etter 104. divisjon, og presset Gruppe Pennanen tilbake hele veien til Höyhenjärvi, hvor finnene klarte å stoppe den sovjetiske offensiven den 18. desember. I to måneder stod de sovjetiske styrkene stille, og finnene utførte flere rekognoserings- og geriljaraid bak fiendens linjer. Etter to måneder gjenopptok russerne angrepene, og den 25. februar tvang de finnene tilbake til Nautsi i nærheten av Enaresjøen (Inarijärvi på finsk). Her ble de finske styrkene stående inntil krigens avslutning 13. mars.
== Vinterkrigens sjømilitære operasjoner ==
Vinterkrigen omfattet også operasjoner til sjøs som varte helt til Østersjøen frøs til i midten av desember, noe som gjorde krigsskipenes operasjoner svært vanskelig. Denne delen av konflikten var en stort sett ensidig affære. Den sovjetiske marinen hadde en fordel såvel i kvantitet som følge av det store antallet av skip fra den tidligere keiserlige marinen, som i kvalitet grunnet et opprustningsprogram som på 1930-tallet hadde produsert alle former for krigsskip opp til store kryssere.
Til sammenlikning var den finske marinen svak. De mest betydningsfulle restene fra borgerkrigens dager var fire foreldede panserskip bygget i perioden 1917-1918. I mellomkrigstiden hadde marinen blitt delvis utvidet og modernisert, og dens stolthet var panserskipene «Väinämöinen» og «Ilmarinen», bygget i perioden 1932-1933 og bevæpnet med fire 254 mm kanoner hver. På 1930-tallet ble også fem ubåter innlemmet i marinen.
I tillegg til marinen hadde Finland kystbatterianlegg som voktet viktige havner og marinebaser langs kysten. De fleste av batteriene var russiske fra begynnelsen av det 20. århundre, hvorav de fleste hadde skyts av kaliber 152 mm, men Finland hadde modernisert de gamle batteriene og installert en rekke nye, hvorav det tyngste kystbatteriet var av kaliber 305 mm. Dette batteriets hovedoppgave var å blokkere Finskebukta for sovjetiske skip, forutsatt at de kunne samvirke med batterier på estisk side.
Sovjetiske krigsskip beskjøt de finske kystbatteriene så lenge været tillot operasjoner i Finskebukta. Historien hadde vist at det å sende lette krigsskip mot selv gamle kystbatterier var svært farlig, og med én jager senket og en rekke andre skip skadet klarte ikke den sovjetiske marinen å påvirke krigens gang.
Kystartilleriet hadde sin største effekt på landkrigen. Batteriene i nærheten av fronten var i godt beskyttede faste stillinger, med en høyere skuddtakt og større nøyaktighet enn mobilt artilleri. Batteriene nær kysten hjalp hærens artilleri med å holde forsvarslinjene langs Mannerheimlinjen på Det karelske neset.
Etter at de sovjetiske styrkene brøt igjennom de finske forsvarslinjene i mars, ble alle reservene kastet inn i kampene i utkanten av Viborg. De sovjetiske styrkene prøvde å krysse isen i Viborgbukta med formålet å angripe byen bakfra, men det finske kystartillerianlegget avfyrte sine tyngste kanoner og brøt isen under russerne, hvilket hindret et fullstendig gjennombrudd av de finske forsvarslinjene.
== Krigen i luften ==
Da frontlinjene til lands hadde stabilisert seg i begynnelsen av januar 1940, foregikk de eneste kamphandlingene av betydning i luften. Ved starten av krigen hadde det finske luftforsvaret 146 fly av alle slag til rådighet. Flyvåpenets primære jagerfly var 15 Bristol Bulldog IV som hadde blitt tatt ut av tjeneste i 1935, og 41 av de mer moderne Fokker D.XXI. Flyvåpenet hadde også 18 lisens-byggede Bristol Blenheim bombefly. I 1939 hadde man bestilt 25 Fiat G.50 jagerfly fra Italia, og to av dem ble montert i Sverige da krigen brøt ut.
Under krigen ble en rekke fly bestilt fra utlandet:
30 Gloster Gladiator II biplan jagerfly fra Storbritannia
12 Bristol Blenheim IV bombefly fra Storbritannia
30 Morane-Saulnier M.S.406 jagerfly fra Frankrike
44 Brewster 239 jagerfly fra USA
22 Gloster Gauntlet skolefly fra Storbritannia
10 Fiat G.50 jagerfly fra ItaliaFlyene som ble sendt til Finland ble i noen tilfeller tatt fra bestillinger til andre land. Blant annet endte minst to M.S.406 L jagerfly, som egentlig hadde vært en del av en bestilling bestående av 13 fly til det litauiske flyvåpenet, i Finland.I luften brukte det finske flyvåpenet «finger fire-formasjonen» (fire fly delt i to par, et flygende lavt og det andre høyt, hvor hvert fly kjempet uavhengig av de andre, men støttet sin høyre hånd i kamp), som var overlegen i forhold til den russiske taktikk med tre jagerfly flyvende i en delta-formasjon. Denne formasjonen og viljen til de finske pilotene til alltid å angripe, uansett oddsene, bidro til at de russiske bombefly mislyktes i å påføre betydelig skade mot de finske posisjoner, byer og andre strategiske mål.
== Pause i kamphandlingene: Januar og februar 1940 ==
I hele januar måned 1940 gjorde sovjetarmeen forberedelser til det avgjørende angrepet som skulle settes inn med tyngdepunkt på Det karelske nes. Det var åpenbart at ledelsen i Moskva hadde undervurdert den finske motstandsviljen, overvurdert sine egne troppers dyktighet og fått villedende informasjon om den generelle situasjonen ved fronten.
Under de sovjetrussiske styrkenes fremgang ved fronten nord for Ladoga i de første krigsukene hadde finnene stanset dem, slått dem tilbake og påført dem sviende nederlag. Den sovjetiske militære ledelsen ble skiftet ut, og de feil som var begått ble nøye analysert og tatt lærdom av. Erfaringene gjorde at man bygde opp en helt ny angrepsstrategi, samtidig som man sendte store forsterkninger til fronten. Det ble også iverksatt et omfattende utdanningsprogram for de sovjetiske soldatene med hovedvekt på operasjoner under vinterforhold og samvirke mellom artilleri, panserstyrker og infanteri.
I løpet av januar 1940 ble det derfor overført 26 nye infanteridivisjoner til Det karelske nes, sammenlagt ca. 600 000 mann. Nord for Ladoga økte antallet divisjoner med 13 og antallet sovjetiske soldater til 250 000. Det nordligste frontavsittet fikk derimot ingen forsterkninger og besto som før av ca. 150 000 mann. Derved sto 1 million sovjetiske soldater med ca. 3 000 stridsvogner klar til å sette inn sluttangrepet. Anrepets tyngdepunkt skulle ligge på Det karelske nes, hvorfra veien var kortest til de mest sårbare områdene i Finland .
=== Internasjonal støtte ===
Den finske motstanden skapte forbauselse og beundring i mange andre land, og størstedelen av omverdenen støttet den finske sak. 2. verdenskrig hadde ikke begynt for alvor ennå, og denne perioden var kjent i vesten som the Phony War. Vinterkrigen var sammen med invasjonen av Polen i september 1939 den dominerende konflikten i Europa i denne perioden, og den fikk derfor mye omtale i utlandet.
Det sovjetiske angrepet kunne vanskelig rettferdiggjøres og ble derfor fordømt av de fleste land og av internasjonale organisasjoner som Folkeforbundet. Flere utenlandske organisasjoner sendte materiell støtte, slik som medisiner, førstehjelps- og andre forsyninger. Finske immigranter i USA og Canada vendte hjem, og mange frivillige (en av dem den fremtidige skuespiller Christopher Lee) reiste til Finland for å kjempe på finsk side.
Spesielt i Norden tiltrakk Finlands sak seg folkets sympati, og både Sverige, Norge og Danmark sendte våpen og andre forsyninger til de finske soldatene ved Finlandshjelpen organisert av Foreningen Norden. I Sverige ble Svenska Frivilligkåren opprettet, bestående av 8 402 svenske, 1 010 danske og 725 norske frivillige, og den overtok ansvaret for frontlinjen ved Salla fra den 28. februar 1940. Ved vinterkrigens avslutning 13. mars hadde korpset lidt 28 drepte, 50 sårede og 140 frostbittsskadde. Estland, med sine kulturelle tilknytninger til Finland, bidro med over 256 frivillige, på tross av at landet hadde blitt en sovjetisk marionettstat høsten 1939.
Av de norske frivillige var det bare 125 som kom til fronten, og det helt mot krigens slutt, den 22. februar, sammen med de svenske frivillige. Den norske regjering gav ikke offiserer og underoffiserer tillatelse til å melde seg til krigen på finsk side av frykt for å irritere Tyskland. I Sverige ble militærpersonell derimot oppfordret til å melde seg. Ifølge Max Manus, som selv var en av de 125, var det mange av de norske som blev sendt til alkoholikerhjem og hvilehjem før de var ferdige med treningen. Andre var primært interessert i å skrive om krigen og havnet på depoter langt bak fronten.
Haakon Lie avslørte i sine memoarer i 1980 at det ble gitt norsk militær støtte til Finland i form av tolv bergkanoner. Om denne støtten noen gang ble godkjent av regjeringen er uklart, men Lie skal ha drøftet saken med statsrådene Oscar Torp og Trygve Lie.Andre frivillige var 372 ingere, 346 forviste finner, 366 ungarere og 210 andre frivillige av andre nasjonaliteter, som nådde frem til Finland før krigen var over. Utenlandske korrespondenter i Helsingfors skrev om finnenes snedighet og suksess i kamp, selv om mye av dette var overdrevet.
Pave Pius XII fordømte det sovjetiske angrepet den 26. desember 1939 i en tale i Vatikanet og donerte senere en signert og forseglet bønn på Finlands vegne.
=== Fransk-britiske planer for en krigsskueplass i Skandinavia ===
Etter krigens første måned begynte den sovjetiske ledelsen å overveie å oppgi operasjonen mot Finland, men ikke før den 29. januar ble det sendt følere til den finske regjeringen via den svenske. Inntil da hadde Finland kjempet for sin overlevelse som en selvstendig og demokratisk nasjon mot en tilsynelatende uovervinnelig fiende. Da troverdige rykter om at Sovjetunionen var innstilt på å avbryte invasjonen nådde regjeringene i Paris og London, ble tilskyndelsen til militær støtte drastisk endret.
I februar 1940 tilbød vestmaktene å hjelpe finnene. De alliertes plan, som hadde blitt godkjent av den allierte overkommandoen 5. februar, gikk ut på at 100 000 britiske og 35 000 franske tropper skulle landsettes i den norske havnebyen Narvik og slutte seg til Finlands hær via Sverige, samtidig som de sikret forsyningslinjene. Det ble avtalt at planen skulle settes i verk den 20. mars, under forutsetning av at finnene ba om hjelp. Den 2. mars ba de offisielt om transittrettigheter fra de norske og svenske regjeringene.
De allierte håpet at dette ville få de to nøytrale skandinaviske statene over på sin side for å styrke de alliertes posisjon overfor Tyskland – selv om Adolf Hitler i desember hadde erklært overfor den svenske regjering at vestallierte tropper på svensk jord straks ville resultere i en tysk invasjon. Det ville i praksis bety at Tyskland ville okkupere den tettest befolkede sørlige del av Skandinavia, mens Frankrike og Storbritannia ville kjempe langt mot nord.
== Krigens gang: 1940 ==
=== Reformer og militære forberedelser i Den røde armé ===
Josef Stalin var ikke fornøyd med resultatene etter den første måneden av felttoget mot Finland. Den røde armé hadde blitt ydmyket. I krigens tredje uke arbeidet sovjetisk propaganda hardt for å forklare den sovjetiske befolkningen hvorfor hæren hadde sviktet. Den la skylden på vanskelig terreng og hardt klima, og hevdet dessuten at Mannerheimlinjen var sterkere enn Maginotlinjen, og at amerikanerne hadde sendt 1 000 av sine beste piloter til Finland. Generalstabssjefen for Den røde armé, Boris Sjaposjnikov, fikk full myndighet over operasjonene ved krigsskueplassen i Finland og beordret stans i frontalangrep i slutten av desember. Kliment Vorosjilov ble erstattet av Semjon Timosjenko som sjef for de sovjetiske styrkene den 7. januar 1940.
Tyngdepunktet for det sovjetiske angrepet skulle nå være Det karelske nes. Timosjenko og Zjdanov reorganiserte ulike grener av Den røde armé og styrket forbindelsen mellom dem. De endret også taktiske doktriner for å møte realitetene i situasjonen i Finland. Alle sovjetiske styrker på Det karelske nes var nå fordelt på to hærer: den 7. og den 13. armé. 7. armé, nå under Kirill Meretskov, skulle konsentrere tre fjerdedeler av sin styrke mot den 16 kilometer lange strekningen av Mannerheimlinjen mellom Taipale og Munasuo-sumpen. Taktikken ville være grunnleggende: en pansret kile skulle sørge for det første gjennombruddet, etterfulgt av store styrker av infanteri og kjøretøyer. Forberedende artilleribeskytning skulle ødelegge de finske festningsverkene.
Fra januar til februar øvde den 123. stormdivisjon seg på angrepet ved hjelp av legemsstore attrapper. Sovjet plasserte ut en stort antall nye stridsvogner, artilleri og annet materiell ved krigsskueplassen. Troppeantallet ble økt fra ti divisjoner til 25-26 divisjoner, 6-7 stridsvognsbrigader og flere separate avdelinger, i alt 600 000 mann.
=== Massiv sovjetisk offensiv på Det karelske nes ===
Den 15. januar 1940 innledet Den røde armé kontinuerlige bombardementer mot de finske forsvarslinjene, mens de systematisk rekognoserte forsvarsverkene. Russernes bombardement slet på forsvarerne og Mannerheimlinjens befestninger. Om dagen søkte finnene ly for bombardementene i sine festningsanlegg, og om natta reparerte de skadene som var blitt påført dem i løpet av dagen. Situasjonen førte raskt til utmattelsessymptomer blant finnene, som i løpet av denne perioden mistet over 3000 mann. Russerne utførte også sporadisk små infanteriangrep bestående ofte av ett eller to kompanier.
Den 1. februar 1940 ledet general Timosjenko det første angrepet med 4 infanteridivisjoner mot de finske stillingene ved Summa. I løpet av offensivens første døgn ble 300 000 skudd løsnet mot de finske forsvarsstillingene. Samtidig ble stillingene ved Summa bombardert av 500 sovjetiske bombefly. Angrepet skulle kun være en slags demonstrasjon, hvor russerne eksperimenterte med den såkalte «oppdrags-taktikken» («Auftragstaktik»), som den tyske Wehrmacht brukte under felttoget i Polen i 1939. De underordnede offiserene fikk fullmakt til fritt å planlegge sine operasjoner og fritt bruke troppene etter sitt eget beste skjønn for å gjennomføre det oppdraget de hadde fått. Finnene hadde på dette tidspunkt kun 2 panservernkanoner til rådighet for hvert regiment, og ettersom de sovjetiske infanteri- og stridsvognsenhetene nå koordinerte operasjonene sine med hverandre, var det umulig å sende ut panserverntropper armert bare med improviserte panservernvåpen.1. februar ble en dag med kontinuerlige sovjetiske angrep mot de finske bunkerne, men de sovjetiske angrepene førte kun til begrensede territoriale gevinster. Angrepene økte i omfang de neste to dagene, og det ble kjempet hardt om kontrollen over hver bunker. Den 3. februar hadde over 1000 sovjetiske soldater falt. Den 6. februar ble en sovjetisk angrepsstyrke langs Johannes-hovedveien sørvest for Summa stanset etter å ha blitt utsatt for et finsk artilleribombardement, og den 7. februar kunne de finske soldatene rapportere om 90 ødelagte sovjetiske stridsvogner, til tross for mangelen på panservernvåpen.I elleve dager holdt de finske styrkene stillingene langs Mannerheimlinjen mot de mindre sovjetiske angrepene, som fortløpende ble evaluert av den sovjetiske ledelsen. Mens artilleribombardementene fortsatte, forverret situasjonen seg for de finske soldatene for hver time som gikk. På grunn av den kritiske mangelen på ammunisjon fikk det finske artilleriet den 8. februar ordre fra general Öhquist om kun å åpne ild mot direkte truende angrep som ikke kunne bli slått tilbake med infanterivåpen alene.
Den 12. februar hadde russerne samlet 123. divisjon og 35. lette stridsvognsbrigade som forberedelse til en massiv offensiv i Summa-Lähdesektoren. Klokken 08.00 ble de finske styrkene i sektoren utsatt for et langt artilleribombardement som varte i 2 1/2 time, og ved middagstid angrep to regimenter fra 123. divisjon de finske stillingene. Et regiment angrep direkte mot den såkalte «Million-Dollar-bunkeren», mens en bataljon støttet av to stridsvognskompanier gikk etter «Poppius-bunkeren». Etter harde kamper ble den røde fanen heist over «Poppius-bunkeren» kl. 12.30, mens «Million-Dollar-bunkeren» holdt stand til klokken 05.00 neste dag, etter at ingeniørtropper sprengte bunkeren ved hjelp av 225 kg sprengstoff.Gjennombruddet i den finske forsvarslinjen ved Lähdeavsnittet var en katastrofe for det finske forsvaret av Mannerheimlinjen. Men gjennombruddet fikk ikke tilstrekkelig oppmerksomhet fordi de sovjetiske styrkene på dette tidspunkt hadde brutt gjennom de finske forsvarsstillingene langs Mannerheimlinjen på flere steder. Et motangrep av 5. divisjon var planlagt til den følgende morgen, men kun ett infanteriregiment (JR 14) kunne umiddelbart iverksette det, ettersom de to andre regimentene (JR 13 og JR 15) var beordret til å forsterke andre deler av Mannerheimlinjen.De sovjetiske styrkene forsøkte å utnytte gjennombruddet i den finske forsvarslinjen. Et sovjetisk panserregiment nådde helt frem til veikrysset ved Lähde, men fikk ordre om å stanse der. Til tross for at Den røde armé hadde en overlegen seier innen rekkevidde, fikk panserspydspissen stoppordre.
Mange finske kompanier ble under kampene redusert til det halve av deres opprinnelige styrke, og et kompani mistet 86 av 100 mann. I løpet av natten mellom den 14. og 15. februar begynte finnene å trekke seg tilbake fra stillingene ved Summa. Om morgenen den 15. februar inntok to sovjetiske divisjoner støttet av 100 stridsvogner de forlatte stillingene ved Summa. Klokken 16 samme dag ga Mannerheim ordre om en allmenn retrett til Mellomlinjen.
=== Kampene i Mellomstillingen ===
Den finske tilbaketrekningen fra Mannerheimlinjen fikk også konsekvenser for den militære ledelsen. Den 19. februar byttet Mannerheim ut generalløytnant Hugo Östermann, sjefen for Nessets Armé, med generalmajor og sjef for III. armékorps Erik Heinrichs. Han ble i sin tur erstattet av generalmajor Paavo Talvela. 1. Divisjon og 2. Divisjon ble trukket ut av II. armékorps og dannet I. armékorps under ledelse av generalmajor Taavetti Laatikainen. Hensikten med å danne dette nye armékorpset var å gi II. armékorps mulighet for helt og fullt å konsentrere seg om forsvaret av Viborg.
Man kan med god grunn hevde at den såkalte Mellomstillingen eksisterte mer på kartet enn i virkeligheten. Den begynte i vest ca. 10 km syd for Viborg, ved Samola-viken, derfra gikk den østover via Näykkijärvi, Muolanjärvi, Äyräpäänjärvi til Salmenkaita og Suvanto og fulgte Vuoksen ned til Taipale. Det fantes noen ferdigbygde forsvarstillinger, men de var bygget i 1920-årene og nå foreldet.
Slik som situasjonen hadde utviklet seg, var det av avgjørede betydning for det finske forsvaret at Mellomstillingen kunne holdes i de 3-4 ukene som fortsatt trengtes for å bygge den nye forsvarslinjen over Tali-Vuoksen ferdig. Samtidig gjaldt det å holde Viborg.
Den 19. februar gjenopptok sovjetstyrkene sin offensiv og angrep med en ca. 8 km lang infanteri- og panserkolonne i området mellom Näykkijärvi og Kämäränjärvi, der den lange Mustalampiåsen som gikk i nordlig retning ga gode fremrykningsforhold for de sovjetiske stridsvognene. Sovjetrusserne klarte å trenge ca. 3 kilometer inn i de finske linjene, og til tross for finske motanrep klarte finnene ikke å kaste dem tilbake. Også ved Näykkijärvis østre strand klarte sovjetrusserne å bryte gjennom de finske stillingene og bite seg fast. De sovjetrussiske angrepene fortsatte så med i alt 4 divisjoner dagen etter, til tross for store tap. Den 26. februar ga Mannerheim ordre om at I. og II. armékorps skulle trekke seg tilbake til den bakre stillingen Tali-Vuoksen. Mellomstillingen hadde da holdt i de tolv døgn som var blitt utnyttet til best mulig å bygge ut T-stillingen, den site finske forsvarsstillingen. Skulle denne falle,ville veien ligge åpen for de sovjetiske styrkene mot Helsingfors og Savolax.
=== Angrep over Viborg-bukten ===
Etter at tilbaketrekningen til T-stillingen var fullført 3. mars, sto den finske ledelsen overfor store problemer. Den sovjetrussiske offensiven hadde uttømt de finske reservene. Nå måtte reserver fremskaffes til Det karelske nes og til forsvaret av den bukten ved Viborg, der forsvaret besto av en gruppe kystartillerister ledet av oberst Arvo Lyytinen. I denne vanskelige situasjonen bestemte Mannerheim seg for å overlate ansvaret for Salla-avsnittet til den svenske frivilligkåren på ca. 8000 mann,derav ca. 700 nordmenn. Ordren om overtagelse ble gitt 19. februar med effekt fra 22. februar, da den svenske frivilligkåren overtok frontansvaret i 47 graders kulde. Ett infanteriregiment og to bataljoner ble på denne måten frigjort og kunne overføres til det Karelske Nesset.
Sovjetroppene angrep i to hovedretninger over Viborgske-bukten – det ene over Uuransari, Suonionsaari og Raansari ca. ti km sydvest for Viborg, og det andre litt lenger vest langs Pulliniemi-odden mot Häränpäänniemi og Vilaniemi. Den 4. mars måtte de finske styrkene trekke seg tilbake til Ravansaari, hvor de holdt ut til kvelden 8. mars.
Etter at sovjetrusserne fikk fotfeste på venstre side av Viborg-bukten, gjorde de store anstrengelser for å utvide brohodet og bryte gjennom de finske forsvarsstillingene. Den 7. mars lyktes det de sovjetrussiske styrkene å avskjære veien mellom Viborg og Säkkijäri, og det innebar at kystsektoren ble delt i to. Ved krigens slutt seks dager senere var dette brohodet blitt utvidet til et område på 10 x 7 km.
=== Fronten svikter ved Vuosalmi ===
Sovjetstyrkene hadde helt fra krigsutbruddet utøvd et sterkt press mot Taipale for å få et gjennombrudd på dette frontavsnittet, men uten å lykkes. I slutten av februar var trykket imidlertid redusert i takt med de russiske fremgangene på vestsiden av Det karelske nes og ved gjennombruddet ved Summa. Tilbaketrekningen av I. og II. armékorps til T-stillingen medførte også at III. armékorps fikk sin frontlinje forlenget med 20 km. Dette fremstod nå som de finske styrkenes svakeste punkt, og for sovjetrusserne som en gyllen anledning til å innta Kexholm. Den finske ledelsen var klar over forholdet og overførte derfor 2. divisjon fra I. armékorps til generalmajor Paavo Talvelas III. armékorps. Imidlertid var divisjonen så svekket at Talvela overførte JR 23 fra Taipale for å forsterke 2. divisjon ved Vuoksen. JR 23 under kommando av oberstløytnant Matti Laurila var først på plass og grupperte seg i forsvar ved Vuoksens søndre strand på åsene ved Äyräpää. Denne stillingen var av stor betydning da man herfra behersket de lavreliggende områdene nord for Vuoksen.
Stridene ved Äyräpää begynte 29. februar. En sovjetrussisk bataljon angrep, men ble slått tilbake. Angrepet ble gjentatt både 1. og 2. mars. Den 3. mars angrep sovjetrusserne på bredere front og lyktes i å innta øya Mustasaari og kirkebakken i Äyräpää, hvorved de behersket fergeleiet ved Vuosalmi og avskar forsyningslinjene til de finske styrkene rundt Äyräpää. Den sovjetiske 13. armé angrep med 5 divisjoner, og generalmajor Talvela måtte frigjøre ytterligere tre bataljoner fra Taipale-avsnittet og to bataljoner fra 8. divisjon, som hadde ansvaret for Suvantoavsnittet litt lenger nordvest, for å stå imot det sovjetrussiske trykket.
Den 5. mars forøkte de finske styrkene et motangrep mot kirkebakken i Äyräpää, med styrker fra 8. Divisjon, men de ble slått tilbake med store tap. Samme dag angrep sovjetrusserne igjen og inntok øya Vasikkasaari. Under presset fra de sovjetiske angrepene besluttet nå generalmajor Talvela å beordre hele 21. divisjon fra Taipale og nordover for å forsterke forsvaret av Vuoksen. De finske tapene økte nå, og den 13. mars var 21. divisjons styrke redusert til under tusen mann.
Den 11. mars klarte sovjetrusserne også å ta seg over Vuoksen og fikk et brohode ved Vuosalmi. Samme dag mistet finnene også området Vitsaari på 2. divisjons frontavsnitt. Det var nå ikke mange finske soldater igjen, og det sies at det ved våpenstillstanden 13. mars kl. 11 bare var åtte mann som reiste seg i stillingene til JR 23.
=== Trykket mot Viborg øker ===
De første dagene i mars måtte den finske militære ledelsen konsentrere alle krefter om de to kritiske områdene på Det karelske nes, Viborg-bukten og Vuosalmi. Men det var klart at det bare var et tidsspørsmål når sovjetarméen også ville angripe T-stillingen på bred front, fremfor alt på avsnittet øst og nordøst for Viborg, som tilhørte II. Armékorps' ansvarsområde. 3. divisjon hadde ansvaret for forsvaret av indre del av Viborg-bukten og selve Viborg by, mens 5. divisjon var gruppert ut nord for Viborg. Videre østover sto 23. divisjon og 1. divisjon. Det finske hovedkvarteret spilte et høyt spill ved å konsentrere alle tilgjengelige styrker til områdene ved Viborg-viken, byen Viborg og Vuosalmi. Dette medførte at Taipale-fronten og I. armékorps' frontavsnitt ble forsvart av minimale styrker. Det viste seg imidlertid at finnene hadde tydet de sovjetrussiske planene riktig, noe som var en forutsetning når man med de små styrker som var tilgjengelige skulle stå imot og unngå et fullstendig sammenbrudd. Men det må ikke glemmes at de finske divisjonene hadde lidd store tap og nå var blitt sterkt desimert etter 3 måneders nærmest umenneskelige påkjenninger, og at de nå sto overfor en knusende overmakt.
Sojetstyrkene nådde frem til T-stillingen 3. mars og fikk stridskontakt, men det drøyde til den 7. mars før de angrep på II. armékorps' svakeste avsnitt, mellom Kärstilänjärvi og Lyykylänjärvi, som ble forsvart av 23. Divisjon. Både innenfor II. armékorps og ledelsen for 23. divisjon hadde man regnet med at det avgjørende angrepet ville komme mot Viborg. Angrepet kom derfor som en stor overraskelse på finnene, ikke minst for JR 62, som hadde ansvaret for den østre delen av frontlinjen. Det hele sluttet med at en av regimentets bataljoner ble helt overrasket; flere finske soldater ble tatt til fange, og resten flyktet bakover i panikk. Man må også ta i betraktning at 23. divisjon var en erstatningsavdeling og kanskje den dårligst trente og utrustede divisjon i den finske hær. En annen årsak var at divisjonen hadde fått ordre om å flytte til Viborg-bukten, og divisjonsjefen oberst Wolde Oinonen var allerede på vei dit for å rekognosere.
Et motangrep for å tette gjennombruddet ble foretatt 8. mars, men dette ga ikke noe resultat. De sovjetrussiske angrepene fortsatte de påfølgende dagene med fornyet intensitet. Det var ingen reserver å sette inn, og sovjetrusserne trengte helt frem til Portinhoikka. På de øvrige avsnittene i T-stillingen var situsjonen fortsatt under kontroll. Trykket mot Viborg var hardt, men oberst Isaksons 5. divisjon nordøst for byen gjorde hard motstand i forstaden Karjala og rundt Tammisuo jernbanestasjon. Oberst Kaila med sin 3. divisjon holdt stillingene i syd foran det egentlige byområdet. Hovedansvarlig for forsvaret av Viborg var sjefen for II. armékorps, generalløytnant Harald Öhquist. Ved ildopphør 13. mars var Viborg fortsatt på finske hender.
=== Våpenhvile ===
Sovjetiske etterretningskilder informerte den sovjetiske ledelsen om de alliertes planer om å gripe inn i konflikten, men ikke om detaljene manglende beredskap hos de allierte. Derfor følte russerne seg tvunget til å få om en rask slutt på krigen før de allierte ville gripe inn og erklære krig mot Sovjetunionen.
Sovjetunionen led store tap i den fire måneder lange krigen. En sovjetisk general bemerket at «vi hadde vunnet nok land til å begrave våre døde». Tapstallene varierer voldsomt. Ifølge de offisielle sovjetiske tapstallene som ble offentliggjort rett etter krigen utgjorde tapene 48 000 som var drept, dødelig såret eller savnet i kamp. Etter en nylig publisert undersøkelse skal det virkeliget tallet ha vært 391 800.Ifølge Nikita Khrusjtsjov ble 1,5 millioner mann sendt til Finland og 1 million ble drept, mens 1 000 fly, 2 300 stridsvogner og panservogner og en enorm mengde av annet krigsmateriell gikk tapt. En annen kilde angir tallet til å være 126 875 drepte og 264 908 sårede. Det mest realistiske tapstallet ligger antagelig omkring 270 000 og minst 2 268 stridsvogner. Det mest realistiske tallet for tilfangetatte russere ligger omkring 5 600.Finlands tap utgjorde omkring 26 662 drepte, 39 886 sårede og 1 000 tilfangetatte. Tallet på falne inkluderer 3 671 hardt sårede som døde av sine sår etter at krigen var slutt, uten å forlate sykehusene, for noen flere år senere.
== Freden i Moskva ==
Ved fredsavtalen i Moskva den 13. mars 1940 ble Finland tvunget til å avstå Det karelske nes med byene Viborg (Viipuri) og Kexholm (Käkisalmi). Viborg, Finlands nest største by, mye av Finlands industrielle kapasitet og andre betydelige deler av finsk territorium som stadig var under finsk kontroll, ble avstått. Området svarte til 10 % av Finlands territorium før krigen (et areal på størrelse med Nederland). Omkring 422 000 karelere — 12 % av Finlands befolkning — mistet hjemmene sine. Alle militære styrker ble evakuert, som Finland ble pålagt i fredsavtalen, mens mange sivile valgte å forlate hjemmene sine for å flykte til Finland. Noen få valgte å bli under sovjetisk styre.
Finland ble også tvunget til å avstå karelske områder nord for Ladogasjøen, Sallaområdet, vestre del av Fiskerhalvøya og fire øyer i Finskebukta. Sovjetunionen fikk også rett til å forpakte Hangöodden og bruke området som en militærbase for 30 år. Selv om sovjetiske styrker hadde inntatt Petsamo under krigen, ble byen returnert til Finland i henhold til fredsavtalen.
I helhet var betingelsene som ble pålagt Finland gjennom fredsavtalen harde. Russerne fikk igjennom både kravene de hadde stilt til Finland før krigen, og byen Viborg. Sympati fra Folkeforbundet, de allierte og fra svenskene i særdeleshet viste seg å være til liten hjelp.
== Ettervirkninger ==
=== Finland ===
Den 105 dager lange krigen hadde en stor og negativ effekt i Finland. Brukbar internasjonal støtte hadde vært minimal og var ankommet sent, og den tyske blokaden hadde hindret de fleste sendingene med våpen. Perioden på 15 måneder mellom krigsavslutningen og fortsettelseskrigen ble senere kalt interimfreden.
Mot slutten av vinterkrigen var den finske hærens stilling på Det karelske nes omdiskutert i Finland, og det var allerede gitt ordre om tilbaketrening til neste forsvarslinje i Taipalesektoren. Anslag over hvor lenge Den røde armé kunne holdes i slike retrett- og forsvarsoperasjoner varierte, fra noen uker til noen måneder.
Utover våren 1940 forsøkte Finland å sikre sin utsatte posisjon ved en militær allianse med Sverige, men forhandlingene ble avbrutt da det ble klart at både Sovjetunionen og Tyskland motsatte seg dette. Etter Tysklands okkupasjon av Norge, Danmark, Frankrike og Benelux-landene ble Finlands stilling ytterligere utsatt, og landet ble presset til en tilnærming til Tyskland, som igjen førte til finsk deltakelse i angrepet på Sovjetunionen i 1941, i Finland kjent som fortsettelseskrigen.
=== Sovjetunionen ===
Den sovjetiske militære ledelsen gjennomgikk erfaringene fra vinterkrigen allerede i april 1940 og anbefalte reformer. Bruken av politiske kommissærer ved fronten ble tonet ned, og eldre gradsystemer og disiplinære metoder ble igjen tatt i bruk. Klær, utstyr og taktikk for vinteroperasjoner ble forbedret.
Frem til perestroikaperioden på 1980-tallet baserte sovjetisk historieskriving om perioden seg på Vjatsjeslav Molotovs taler om krigen. I en radiotale den 29. november 1939 argumenterte Molotov for at Sovjet i to måneder hadde forsøkt å forhandle frem sikkerhetsgarantier for Leningrad. Finland hadde imidlertid inntatt en fiendtlig holdning for å «innynde seg hos fremmede imperialister». Finland hadde gjennomført militære provokasjoner mot Sovjetunionen, og landet kunne derfor ikke lenger holde seg til sin ikkeangrepspakt. Ifølge Molotov hadde Sovjet ingen interesse av å okkupere eller annektere Finland, målet var å sikre Leningrad.
=== Tyskland ===
Vinterkrigen var en politisk suksess for Tyskland. Både Den røde armé og Folkeforbundet ble ydmyket, og det allierte krigsrådet viste seg å opptre kraftløst og kaotisk. Den tyske nøytraliteten var imidlertid ikke populær internt i Tyskland, og forbindelsene med Italia, som støttet Finland, ble negativt påvirket. Etter fredsforhandlingene i Moskva ble forbindelsene mellom Tyskland og Finland raskt forbedret, og etter den tyske okkupasjonen av Norge ble det også grunnlag for direkte kontakt over den felles grensen i nord.
Et viktig resultat av den seige finske motstanden, og Den røde armés problemer med å slå finnene var at både den tyske diktatoren Adolf Hitler, og mange av hans generaler, fikk et dårlig inntrykk av de sovjetiske styrkene. Den tyske oppfatningen at en erobring av Sovjetunionen ville gå på 3-4 måneder var delvis bygget på hvor lang tid det tok Den røde armé å få Finland til å kapitulere.
=== Storbritannia og Frankrike ===
Vinterkrigen bidro til å undergrave tiltroen til de vestlige alliertes militære organisasjon og effektivitet. Det allierte krigsrådet var ute av stand til å formulere en brukbar plan og viste seg lite egnet for å lede krigføringen effektivt. De politiske følgene var at den franske statsminister Édouard Daladiers regjering gikk av, mens Storbritannias statsminister Neville Chamberlains stilling ble ytterligere svekket.
=== Krav om tilbakelevering av Karelen ===
Den 20. april 1940 ble Karjalan Liitto (Det karelske forbund) opprettet av karelske lokale administrasjoner og flere provinsorganisasjoner i eksil i Finland, med mål å løse problemet med de mange hjemløse karelere og finne en mulighet for å returnere Karelen til Finland. Under den kalde krigen prøvde president Urho Kekkonen flere ganger å få de tapte områdene tilbake ved å forhandle med sovjetiske regjeringer, men uten å lykkes.
Etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning, ble kravene gjenopptatt. Mindre grupper i Finland, blant dem gruppen ProKarelia, har krevd at Russland skal levere de tidligere finske områdene tilbake. I Finland er kravene støttet av 26– 38 % av det finske folket. Selv om en fredelig gjenforening av Karelen med Finland alltid har vært et av hovedpunktene i Karjalan Liittos agenda, har de holdt avstand fra kravene.
== Vinterkrigen i populærkultur ==
Mens konflikten har stor historisk betydning i Finland og Sverige, er den ofte neglisjert eller glemt i resten av verden.
Romanen Biggles Sees it Through av W.E. Johns (1940) handler om vinterkrigens siste dager.
Den 30. november 1989 utkom den finske krigsfilmen Talvisota. Filmen skildrer de to brødrene Martti og Paavo Hakala som med de andre reservistene fra Kauhava i oktober 1939 blir innkalt på grunn av den økende spenningen mellom Finland og Sovjetunionen. Martti og Paavos tropp er underordnet det finske infanteriregimentet «Jr23», som nesten utelukkende består av menn fra Södra Österbotten. Filmen er rost for sin realistiske skildring av konflikten og er Finlands hittil dyreste spillefilm.
Blitzfront Game Studio har utviklet videospillet Talvisota: Icy Hell basert på spillmotoren Enigma (som Blitzkrieg-serien) og som omhandler vinterkrigens begivenheter. Blitzkrieg-serien er kjent for sin realisme sammenlignet med andre sanntidsstrategispill og sin modifiserbarhet, og Talvisota: Icy Hell tilbyr mange nye enheter, to kampanjer (en for Finland og en for Sovjetunionen) og mange andre endringer.Det svenske power metal-bandet Sabatons sang Talvisota handler om vinterkrigen, og er inkludert i albumet The Art of War. Bandet er kjent for sine tekster, som ofte handler om historiske slag eller kamper.
I 2005 utkom romanen Hoggerne skrevet av Roy Jacobsen. Handlingen utspiller seg under vinterkrigen i den lille byen Suomussalmi øst i Finland.
== Referanser ==
=== Fotnoter ===
=== Kilder ===
== Litteratur ==
Christophersen, H. O.; Møller, Erik; Thulstrup, Åke: Krigen 1939-1945 – Bind I, Nordisk Forlag 1947
Edwards, Robert: Hvit død, Russlands krig mot Finland 1939-40, Vega forlag 2008, ISBN 978-82-8211-026-6
Jowett, Philip; Snodgrass, Brent: Finland at War 1939-45, Osprey Publishing 2006
Kershaw, Ian: Skjebnevalg : ti beslutninger som endret verden, 1940-1941, Historie & kultur 2009, ISBN 978-82-92870-17-4
Koch, Hans Dahlerup: Anden Verdenskrig – Finlands krig, Lademann 1990, ISBN 87-15-08869-3
Krivosjejev, Grigorij: Soviet Casualties and Combat Losses in the Twentieth Century, Greenhill Books, 1997. ISBN 1-85367-280-7
Leskinen, Jari; Juutilainen, Antti: Talvisodan pikkujättiläinen (Guidebok om vinterkrigen). Porvoo: WSOY, 1999. ISBN 951-0-23536-9.
Kilin, Jurij: Puna-armeijan Stalinin tahdon toteuttajana. 1999. (Den røde armés utførelse av Stalins vilje)
Manninen, Ohto: Venäläiset sotavangit ja tappiot. 1999. (Russiske krigsfanger og tap)
Lundström, Ragnvald: Verdenskrigen 1939-1945, Det Danske Forlag 1945
Trotter, Willam R.: The Winter War: The Russo-Finnish War of 1939-40, Aurum Press Ltd 1991, ISBN 1-85410-932-4
Vuorenmaa, Anssi; Juutilainen, Antti: Talvisodan pikkujättiläinen, Werner Söderström Osakeyhtiö 1999, ISBN 951-0-23536-9
Backström Börje, Brunila, Kai et al;Finland i Krig 1939-1945 första delen, Holger Schilds förlagsaktiebolag, Helsingfors 1986 ISBN 951-50-0373-3
== Eksterne lenker ==
(en) Winter War – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Winter War – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Vinterkrigen, dag for dag i telegramform, fra det finske forsvaret (svensk) Arkivert 3. februar 2009 hos Wayback Machine.
Omfattende nettsted om vinterkrigen (engelsk)
Om vinterkrigen og fortsettelseskrigen (engelsk)
«Winter War: The 1939 Soviet Invasion Of Finland In Crystal-Clear Photos» | * | 7,634 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_politiske_partier_i_Tyskland | 2023-02-04 | Liste over politiske partier i Tyskland | ['Kategori:Lister over politiske partier', 'Kategori:Politiske partier i Tyskland', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil'] | Tysklands politiske partier er regulert i grunnloven. I Grundgesetz Art. 21 uttrykkes at partiene deltar i den politiske meningsdannelse. Det står enhver fritt å etablere partier, men disse må bygge på den frihetlig-demokratiske grunnordningen.
De nærmere regler for partiene fremgår av en egen partilov. Dersom et parti ikke har deltatt i valg til Forbundsdagen eller et landdagsvalg de siste seks år, mister det sin status som politisk parti. Tysklands valgleder fører oversikt over de aktive partiene.
| Tysklands politiske partier er regulert i grunnloven. I Grundgesetz Art. 21 uttrykkes at partiene deltar i den politiske meningsdannelse. Det står enhver fritt å etablere partier, men disse må bygge på den frihetlig-demokratiske grunnordningen.
De nærmere regler for partiene fremgår av en egen partilov. Dersom et parti ikke har deltatt i valg til Forbundsdagen eller et landdagsvalg de siste seks år, mister det sin status som politisk parti. Tysklands valgleder fører oversikt over de aktive partiene.
== Partier representert i parlamenter ==
Følgende partier er representert i Forbundsdagen eller ett eller flere delstatsparlamenter eller Europaparlamentet:
CDU
SPD
CSU
Bündnis 90/Die Grünen
Die Linke
FDP
Alternative für Deutschland
Piratenpartei Deutschland
Nationaldemokratische Partei Deutschlands
Freie Wähler
Südschleswigscher Wählerverband
Bürger in Wut
Alliansen for fremskritt og fornyelse
Brandenburger Vereinigte Bürgerbewegungen/Freie Wähler
Ökologisch-Demokratische Partei
Familien-Partei Deutschlands
== Registrerte partier ==
== Tidligere partier ==
Allianz für Deutschland
GRAUE – DIE GRAUEN - Graue Panther
=== I Vest-Tyskland ===
AUD – Aktionsgemeinschaft Unabhängiger Deutscher (oppstod fra DG 1965, gikk sammen med Die Grünen 1979)
BHE – Bund der Heimatvertriebenen und Entrechteten (gikk sammen med GPD)
DFU – Deutsche Friedensunion (kandidaterte til forbundsdagen 1961 og 1965)
DG – Deutsche Gemeinschaft (gikk sammen med AUD 1965)
DP – Deutsche Partei
DRP – Deutsche Reichspartei (gikk sammen med NPD 1964, het først Deutsche Rechtspartei)
FAP – Freiheitliche Deutsche Arbeiterpartei (forbudt 22. februar 1995)
FVP – Freiheitliche Volkspartei (grunnlagt 23. februar 1956 etter en splittelse i FDP, gikk 1957 sammen med DP
GPD – Gesamtdeutsche Partei Deutschlands
KPD – Kommunistische Partei Deutschlands – forbudt 1956
SRP – Sozialistische Reichspartei – forbudt 1952
=== I DDR ===
DBD – Demokratische Bauernpartei Deutschlands (bondeparti) (overført til CDU)
CDU – Christlich-Demokratische Union (overført til CDU)
LDPD – Liberal-Demokratische Partei Deutschlands (overført til FDP)
NDPD – Nationaldemokratische Partei Deutschlands (overført til FDP)
SED – Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (grunnlagt av KPD og SPD i 1946, i 1990 overført til PDS)
=== Før annen verdenskrig ===
BVP – Bayerische Volkspartei, forløper til CSU
DHP – Deutsch-Hannoversche Partei
DDP – Deutsche Demokratische Partei
DNVP – Deutschnationale Volkspartei
DVFP – Deutschvölkische Freiheitspartei
NLP – Nationalliberale Partei
RPDM – Reichspartei des deutschen Mittelstandes
Z – Deutsche Zentrumspartei (Det katolske senterpartiet), de facto forløper til CDU
== Referanser ==
== Se også ==
Tysklands politiske system | Tysklands politiske partier er regulert i grunnloven. I Grundgesetz Art. | 7,635 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Willy_Brandt | 2023-02-04 | Willy Brandt | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 8. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1992', 'Kategori:Forbundsdagens Alterspräsident', 'Kategori:Fødsler 18. desember', 'Kategori:Fødsler i 1913', 'Kategori:Medlemmer av Mot Dag', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Personer fra Lübeck', 'Kategori:Regjerende borgermestere av Berlin', 'Kategori:SPD-politikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sosialdemokratiske ledere', 'Kategori:Tyske kanslere', 'Kategori:Tyske nobelprisvinnere', 'Kategori:Tyske utenriksministre', 'Kategori:Tyske visekanslere'] | Willy Brandt (opprinnelig Herbert Ernst Karl Frahm) (født 18. desember 1913 i Lübeck, død 8. oktober 1992 i Unkel am Rhein) var en tysk politiker (SPD). Han var regjerende borgermester i Vest-Berlin fra 1957 til 1966. Han var utenriksminister i Forbundsrepublikken Tyskland (den gang begrenset til Vest-Tyskland) fra 1966 til 1969 og Vest-Tysklands forbundskansler fra 1969 til 1974.
I perioden 1949 til 1990 var Forbundsrepublikken Tysklands territorium begrenset til Vest-Tyskland. Vest-Berlin ble kulturelt og politisk knyttet til Forbundsrepublikken Tyskland, men de allierte okkupasjonsmaktene aksepterte ikke full innlemming i Vest-Tyskland. Vest-Berlins utsendinger til Forbundsdagen hadde ikke stemmerett.Han mottok Nobels fredspris i 1971 for å ha rakt ut en forsonende hånd til Øst-Europa og styrket samarbeidet i Vest-Europa gjennom EEC-samarbeidet.
Han kom som flyktning til Norge midt på 1930-tallet, var norsk statsborger 1940-1948 og var flyktning i Sverige under andre verdenskrig.
| Willy Brandt (opprinnelig Herbert Ernst Karl Frahm) (født 18. desember 1913 i Lübeck, død 8. oktober 1992 i Unkel am Rhein) var en tysk politiker (SPD). Han var regjerende borgermester i Vest-Berlin fra 1957 til 1966. Han var utenriksminister i Forbundsrepublikken Tyskland (den gang begrenset til Vest-Tyskland) fra 1966 til 1969 og Vest-Tysklands forbundskansler fra 1969 til 1974.
I perioden 1949 til 1990 var Forbundsrepublikken Tysklands territorium begrenset til Vest-Tyskland. Vest-Berlin ble kulturelt og politisk knyttet til Forbundsrepublikken Tyskland, men de allierte okkupasjonsmaktene aksepterte ikke full innlemming i Vest-Tyskland. Vest-Berlins utsendinger til Forbundsdagen hadde ikke stemmerett.Han mottok Nobels fredspris i 1971 for å ha rakt ut en forsonende hånd til Øst-Europa og styrket samarbeidet i Vest-Europa gjennom EEC-samarbeidet.
Han kom som flyktning til Norge midt på 1930-tallet, var norsk statsborger 1940-1948 og var flyktning i Sverige under andre verdenskrig.
== Tidlig liv ==
Willy Brandt ble født som sønn av Martha Frahm og John Möller i Lübeck. Han kjente aldri faren, og vokste opp hos moren og morfaren. I 1929 ble han medlem av det sosialdemokratiske ungdomspartiet og i 1930 av SPD. I 1931 meldte han imidlertid overgang til Sozialistische Arbeiterpartei Deutschlands (SAP), en venstresosialistisk gruppering. Han tok Abitur i 1932.
== Emigrasjon og eksil ==
I 1933 ble Brandts parti forbudt, og partiet besluttet å drive undergrunnskamp mot regimet. Brandt fikk i oppdrag å etablere en emigrantorganisasjon i Oslo. I denne perioden var han også medlem av Mot Dag.
Han emigrerte via København til Oslo, og under emigrasjonen brukte han fra 1934 dekknavnet Willy Brandt, som han tok som offisielt navn i 1948. I 1938 ble han fratatt sitt tyske statsborgerskap, så han søkte om norsk statsborgerskap som ble innvilget i 1940. Brandt lærte seg å snakke godt norsk, og skrev blant annet flere bøker på norsk, et språk han holdt ved like livet ut.
Psykoanalytikeren Wilhelm Reich kom til Norge på samme tid som Brandt. Gertrud Meyer, en venn av Brandt fra Lübeck, kom til Norge omtrent på samme tid og giftet seg proforma med Gunnar Gaasland (som var med i Mot Dag). Gertrud ble i Norge Reichs sekretær. Leo Trotskij var politisk flyktning i Norge 1935-1936 uten at Brandt møtte Trotskij. Reich og Trotskij møttes i hemmelighet i april 1936. Reich forlot Norge i 1939 og Gertrud Meyer (proforma gift Gaasland) reiste i forveien til New York - hun hadde planer om å returnere til Norge noe krigen forhindret.Under dekknavnet Gunnar Gaasland besøkte han Tyskland forkledd som norsk student i 1936, og deltok som journalist under den spanske borgerkrigen.
I 1940 ble han, ettersom han bar en norsk uniform, tatt som krigsfange av tyske styrker og kort etter repatriert, som norsk, siden det var det de tyske troppene trodde han var. Kort etter flyktet han til Stockholm, der han den første august fikk utstedt statsborgerbrev og norsk pass av den norske ambassade i Sverige, i henhold til instruks fra regjeringen.
Fra august 1940 til krigens slutt bodde og arbeidet han så i Stockholm, der han blant annet bidro til utgivelsen av avisen Håndslag, en publikasjon som fra 1942 ble laget i Sverige, smuglet over grensa og spredt som en illegal avis i det okkuperte Norge. Under eksilet medvirket han også i betydelig grad til en tilnærmelse mellom de eksilerte partiene SAP og SPD. Til Sverige kom den tyske juristen Fritz Bauer som ble Willy Brandts medarbeider og sammen grunnla de tidsskriftet Sozialistische Tribüne. Bauer ble etter krigen statsadvokat i Hessen og ledet rettsoppgjøret etter holocaust på 1960-tallet.
Fra 1941 til 1948 var Brandt gift med den norske kvinnen Anna Carlotta Thorkildsen, som han hadde datteren Ninja Frahm (født 1940) med. Ninja Frahm har arbeidet som lærer i Norge. Da han bodde i Stockholm møtte han den norske kvinnen Rut, som han giftet seg med i 1948 og som stod ved hans side gjennom hele hans politiske karrière. De fikk tre sønner, Peter, Lars og Matthias Brandt. Peter er professor i tysk historie, Lars er skjønnlitterær forfatter og Matthias er skuespiller.
I 1945 reiste Brandt tilbake til Tyskland som korrespondent for skandinaviske aviser, og han ble i 1948 igjen tysk statsborger.
== Politisk karriere ==
=== Regjerende borgermester i Berlin ===
Hans politiske karriere begynte da han ble innvalgt i den tyske Forbundsdagen for SPD i 1949. Han ble i 1950 også medlem av bystaten Berlins parlament. I 1955 ble han valgt til president for Berlins parlament. I 1957 ble han så valgt til regjerende borgermester i Berlin, en stilling som både da og nå tilsvarer regjeringssjef. I denne egenskapen var han president for Forbundsrådet fra 1957 til 1958.
Med sin klare fordømmelse av Sovjets undertrykkelse av ungarerne og de brutale sovjetiske massakrene som fulgte det ungarske opprøret mot okkupasjonsmakten, og med sin avvisning av Nikita Krustsjovs forslag om at Berlin skulle bli en nøytral fristad (Berlin-ultimatumet i 1958), og senere hans besluttsomme handlemåte under bygningen av Berlinmuren fra 1961, ble han ansett å tilhøre høyrefløyen i sitt parti og oppnådde enorm popularitet, som gav seg utslag i svært gode valgresultater. Han ble også støttet av den mektige, erkekonservative mediemagnaten Axel Springer.
Fra 1957 til 1963 var han også formann for SPD i Berlin.
=== Karriere i tysk føderal politikk 1961–1969 ===
Brandt var SPDs kanslerkandidat i 1961, men tapte for sittende kansler Konrad Adenauer. I 1964 etterfulgte han den da nylig avdøde Erich Ollenhauer som formann for SPD. Året etter var han igjen partiets kanslerkandidat, men tapte på nytt for Ludwig Erhard.
Høyresiden brukte hans fortid og det faktum at han ikke hadde kjempet for fedrelandet mot ham. I 1965 uttalte han at «denne valgkampen har etterlatt sår».
Etter Erhards avgang i 1966 ble Kurt Georg Kiesinger valgt til ny kansler i en storkoalisjon bestående av CDU/CSU og SPD. I denne koalisjonen ble Brandt utnevnt til utenriksminister og visekansler.
=== Kansler ===
Etter valget i 1969 ble SPD styrket, og Brandt kunne danne regjering i en koalisjon med det liberale partiet. Hans sosialliberale koalisjon hadde et flertall på bare tolv mandater.
Innenrikspolitisk ble hans reformforsøk forhindret av koalisjonspartneren eller motstand i delstatsparlamentene (som regel dominert av CDU/CSU).
Utenrikspolitisk gikk Brandt inn for en ny Ostpolitik, som søkte å forbedre forholdet til de kommunistiske land. Denne politikken, som i 1971 var en medvirkende årsak til at Brandt fikk Nobels fredspris, var svært kontroversiell. En ting var at han, i strid med Hallstein-doktrinen, anerkjente DDR diplomatisk, men det vakte enda sterkere reaksjoner at han anerkjente de polske og sovjetiske anneksjonene av de tyske territoriene øst for Oder-Neisse-linjen som «faktiske», riktignok med forbehold om rett til senere grenseendringer. Store deler av høyresiden anså ham derfor som landsforræder, og det ble også hevdet at Brandts politikk var istrid med den tyske grunnloven, som forutsatte gjenforening av Tyskland i grensene fra 1937. Han ble beskyldt for å svikte ofrene for fordrivelsen, som SPD i tidligere år hadde vist stor omsorg for. Flere SPD-parlamentarikere forlot partiet i protest og gikk over til opposisjonen. Så sent som i 1963 hadde Willy Brandt (sammen med partifellene Erich Ollenhauer og Herbert Wehner) skrevet i en hilsen til den årlige schlesierdagen: «Breslau – Oppeln – Gleiwitz – Glogau – Grünberg, det er ikke bare navn, det er levende minner, med røtter i sjelene til generasjoner og som uopphørlig kaller på vår samvittighet. Å gi avkall er forræderi, hvem vil bestride det? Retten til hjemlandet man kan ikke selge – aldri skal man få skjende landsmenn som ble fordrevet fra sine hjem eller måtte flykte, bak ryggen deres. Fordrivelsens kors må hele folket bære.»
I mai 1972 håpet opposisjonen å ha flertall i parlamentet for å vedta et mistillitsforslag og kaste Brandt på grunn av hans østpolitikk. Til alles overraskelse endte avstemningen med et flertall imot forslaget, med svært liten margin; langt senere ble det oppdaget at et eller muligens to konservative parlamentsmedlemmer hadde blitt bestukket av Stasi for å stemme for Brandt.
For å tilbakevise enhver antydning om at han skulle være sympatisk innstilt til kommunisme, fikk han gjennom en rekke tøffe antikommunistiske lover som blant annet utestengte «radikalere» (i praksis venstreradikalere) fra alle offentlige stillinger (Radikalenerlass).
Brandt førte på den annen side en aktiv handelspolitikk og samarbeidet med høyreorienterte regimer i den vestlige verden. Han leverte våpen, fly, raketter og ubåter, samt lånte ut militære rådgivere, til militærjuntaen i Hellas og regimet i Portugal, og godkjente at tyske firmaer lette etter olje og uran på Mosambik sammen med Sør-Afrika. Han bistod USA i Vietnam, og tyske firmaer leverte nervegass, kjemiske stridsmidler og moderne våpen. Også Israel fikk kjøpe avanserte våpen. Brandt ble kritisert for dette av norske sosialdemokrater da han fikk nobelprisen, og mens Unge Høyre deltok i hyllesten av fredsprisvinneren, holdt AUF seg borte.
=== Guillaume-skandalen og Brandts avgang ===
7. mai 1974 erklærte Brandt offentlig sin avgang som kansler. Bakgrunnen var at hans personlige sekretær for partianliggender og nære medarbeider Günter Guillaume var blitt arrestert som Stasi-spion. Brandt tok på seg ansvaret for at Guillaume hadde fått virke i kanslerens engere krets tross en mangeårig spionmistanke. I forbindelse med affæren ble også sider ved Brandts privatliv avdekket, der besøk hos prostituerte (noe som Guillaume hadde hatt ansvar for å arrangere), alkoholisme og depresjoner spilte en viktig rolle. Brandts upopularitet i store deler av befolkningen på grunn av østpolitikken var et annet moment. Ledende krefter i SPD, spesielt Herbert Wehner, som allerede tidligere hadde angrepet Brandt offentlig for hans Moskvabesøk med ordene «der Herr badet gerne lau», var derfor av den oppfatning at Brandt ikke kunne beholdes som kansler under den kommende valgkampen, og at han raskt og usentimentalt måtte skiftes ut. Noen partifolk fryktet også at den tyske regjeringssjefen kunne bli utsatt for utpresning. Ettersom han ikke ble oppfordret til å bli sittende av sentrale personer som Wehner og Helmut Schmidt valgte Brandt å gå av.
Brandts etterfølger ble Helmut Schmidt. Wehner hadde oppfordret Schmidt til dette med ordene «Helmut, Du musst das jetzt machen», eller på norsk: «Helmut, du må gjøre det, nå».
Willy Brandt fortsatte likevel som SPD-leder, noe Schmidt senere betegnet som en stor feil og en av grunnene til at han ikke fikk gjennom sin politikk når det gjaldt NATO-dobbeltbeslutningen.
== Senere år ==
Brandt fortsatte å være politisk aktiv, og ble valgt til president i Den sosialistiske internasjonale i 1976, medlem av det europeiske parlamentet i 1979. I april 1977 utnevnte Verdensbankens president Robert McNamara Brandt til formann for Den uavhengige kommisjonen for internasjonale utviklingsspørsmål (Nord-syd-kommisjonen), og i 1980 fremla han den såkalte Brandt-rapporten.
I 1979 møttes han sammen med den østerrikske kansler Bruno Kreisky med PLO-formann Yasir Arafat. I 1984 møtte han Fidel Castro, og samme år møtte han Deng Xiaoping og Mikhail Gorbatsjov. I 1985 kom han til Øst-Berlin for samtaler med Erich Honecker.
Brandt fikk åpne Forbundsdagen i 1987, etter at han allerede siden 1983 hadde vært nest eldste parlamentariker etter Egon Franke, og Franke hadde trådt til side til fordel for Brandt.
Samme år gikk han av som SPD-formann etter at hans nominering av Margarita Mathiopoulos som partitalskvinne hadde blitt møtt med sterk kritikk. Partiet utnevnte ham samme år til æresformann på livstid.
20. januar 1989 inviterte president Richard von Weizsäcker i forbindelse med Brandts 75-årsdag til fødselsdagsfest i Villa Hammerschmidt, der tallrike venner, kamerater og politikere deltok, blant andre Björn Engholm, Peter Glotz, Holger Börner, Shepard Stone, Walter Scheel, Oskar Lafontaine, Bruno Kreisky, Ernst Breit, Karel Van Miert, Kurt Scharf, Egon Bahr, Friedbert Pflüger, Basil Mathiopoulos, Hans Katzer, Johannes Rau, Helmut Kohl, Layachi Yaker, Jacques Delors, Ingvar Carlsson, Hans-Jochen Vogel, Shridath Ramphal, Franz Vranitzky, Allan Boesak, Georg Leber, Valentin Falin, Rainer Barzel, François Mitterrand, Gro Harlem Brundtland, Mieczysław Rakowski, Mário Soares, Hans-Dietrich Genscher og Shimon Peres.Brandt fikk gleden av å oppleve Berlin-murens fall og den tyske gjenforeningen. Han kom i den forbindelse med den berømte setningen «Jetzt wächst zusammen, was zusammen gehört» («Det som hører sammen gror nå sammen»). Han fikk også æren av å åpne den første Forbundsdagen etter gjenforeningen. Noen uker tidligere hadde han reist til Irak og fått løslatt 164 gisler.
I 1992 ble det kjent at han led av kreft, og det ble snart klart at sykdommen var så fremskreden at livet hans ikke ville kunne reddes.
Han regnes av Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte å være blant de 100 viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.
== Litteratur ==
Biografier om Brandt på norskEinhart Lorenz Willy Brandt et politisk liv 2013 ISBN 9788282260329
Einhart Lorenz Willy Brandt i Norge: eksilåra 1933-1940 1989 ISBN 8210032410Av BrandtSkrifter fra eksilåra i Norge 1993 ISBN 8200211797
Erindringer 1990 ISBN 8202124263
Det organiserte vanvidd: våpenkappløp og verdenssult 1986 ISBN 8202105501
URN:NBN:no-nb_digibok_2006110700048 Frihet til venstre: erindringer 1930-1950 1983 ISBN 8202090687
Brev og samtaler 1972-1975 1976 ISBN 8210012096
To fedreland: skrifter i emigrasjon 1967
URN:NBN:no-nb_digibok_2007051604074 To fedreland: skrifter i emigrasjon 1966
Tyskland under Adenauer: (Den tyske forbundsrepublikken) 1954
Berlin og Bonn 1949
Forbrytere og andre tyskere 1946
Nürnberg-Norge-dommen 1946
Krigen i Norge. 1 1945
Krigen i Norge. 2 1945
Oslouniversitetet i kamp 1943
Krieg in Norwegen: 9. April - 9. Juni 1940 1942
Kriget i Norge 9 april-9 juni 1940 1941
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Willy Brandt – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Willy Brandt – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Willy Brandt på Internet Movie Database
(sv) Willy Brandt i Svensk Filmdatabas
(fr) Willy Brandt på Allociné
(en) Willy Brandt hos The Movie Database
(en) Willy Brandt på Apple Music
(en) Willy Brandt på Discogs
(en) Willy Brandt på MusicBrainz
(en) Willy Brandt hos Europaparlamentet
(no) Omfattende online-biografi om Willy Brandt på norsk, laget av Forbundskansler Willy Brandt-stiftelsen i samarbeid med Den norsk-tyske Willy Brandt-sfiftelsen
(no) Den norsk-tyske Willy Brandt-stiftelsen
(de) Forbundskansler-Willy-Brandt-stiftelsen Arkivert 2. februar 2017 hos Wayback Machine.
(en) Nobels fredspris 1971 hos Nobelprize.org
(en) Willy Brandt hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobels fredspris 1971
(no) Willy Brandt - fra uønsket emigrant til hedret fredsprisvinner, artikkel hos Norgeshistorie.no | Willy Brandt (opprinnelig Herbert Ernst Karl Frahm) (født 18. desember 1913 i Lübeck, død 8. | 7,636 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Russenorsk | 2023-02-04 | Russenorsk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2021-07', 'Kategori:Pidgin- og kreolspråk', 'Kategori:Utdødde språk i Europa'] | Russenorsk var et pidginspråk som før første verdenskrig ble brukt som hjelpespråk i handelssamkvemmet mellom Nord-Norge og Nordvest-Russland, den såkalte Pomorhandelen. Språket bestod av en blanding av i hovedsak norsk språk (særlig nordnorske dialekter) og russisk språk. Om lag 400 ord er bevart av språket, det meste gjengivelser av samtaler mellom en nordmann og en russer der de diskuterer priser, handel, vær og vind samt familieliv.
I 1928 samlet Olaf Broch inn et omfattende språkmateriale.
| Russenorsk var et pidginspråk som før første verdenskrig ble brukt som hjelpespråk i handelssamkvemmet mellom Nord-Norge og Nordvest-Russland, den såkalte Pomorhandelen. Språket bestod av en blanding av i hovedsak norsk språk (særlig nordnorske dialekter) og russisk språk. Om lag 400 ord er bevart av språket, det meste gjengivelser av samtaler mellom en nordmann og en russer der de diskuterer priser, handel, vær og vind samt familieliv.
I 1928 samlet Olaf Broch inn et omfattende språkmateriale.
== Eksempler på russenorsk ==
Russenorsk var sammensatt av omtrent like mye norsk som russisk (ca. 50 % av ordene hadde norsk opprinnelse, mens 40 % var russiske), samt hadde lånord fra svensk, tysk, fransk, engelsk, kvensk, samisk og andre språk. Nordmennene trodde de snakket russisk, mens russerne trodde de snakket norsk. Da norske forretningsmenn begynte å sende barna sine til Arkhangelsk for å studere russisk, mistet russenorsk en del av sin anseelse.
Det er en viss uenighet om russenorsk er et germansk språk, eller om det skal regnes som et blandingsspråk. Språket følger enkle regler. Den eneste preposisjon er «på», og brukes i mange sammenhenger. Etterstavelsen «-om» angir verb, f.eks. kopom (kjøpe), drikkom (drikke) og slipom (sove). I likhet med russisk brukes ikke presens av å være.
«tvoja kanalja; moja på polismann spræk» = du er en slyngel; jeg skal tale til politiet
«Kupi vina» = Kjøp vin.
«Moja på tvoja» = Jeg snakker som deg.
«Kak sprek? Moje niet forstå» = Hva sier du? Jeg forstår ikke.
=== Morosetninger ===
«Mi(k) krank in guano» om hodesmerter regnes som en konstruert morosetning da både pronomenforma og preposisjonen avviker fra det Broch og Jahr fant i russenorsk. De opplyser også at guano om torskehoder kun har belegg i boka Julie fra Govika av Arvid Møller.
== Rester i nordnorsk dialekt fra russenorsk ==
Russenorsk brukes mest når man siterer hva de russiske pomorene brukte å si – «..., som han sa, russen». Men enkelte ord har vært brukt av eldre mennesker, og også blitt del av ordforrådet til etterkommere.
balduska = kveite
kartanka = filtsko (valenki)
å råbbåte = arbeide, ferdiggjøre fisk
klæba = brød
prennek = kjeks, tørre småkaker
å krale = å stjele
sabbusa = slarkestøvler
å kvase = å drikke seg full
== Referanser ==
== Litteratur ==
Broch, Ingvild / Ernst Håkon Jahr (1984). Russenorsk: et pidginspråk i Norge. Oslo: Novus. ISBN 8270990914. [Boken er et hovedverk om emnet, og inneholder alle kjente nedtegnelser av språket]
Stangnes, Helge: – «som han sa, russen» – Om restar av det russenorske språket i Nord-Norge, Årbok for Senja, 1986, nr. 15.
== Eksterne lenker ==
Frederik Kortlandt: Om russenorsk
Pomormuseet i Vardø: Russenorsk | | antall = | 7,637 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peter_Madsen_(1971%E2%80%93) | 2023-02-04 | Peter Madsen (1971–) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Danske oppfinnere', 'Kategori:Dansker dømt for forbrytelser', 'Kategori:Fødsler 12. januar', 'Kategori:Fødsler i 1971', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer dømt for drap', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Peter Langkjær Madsen (født 12. januar 1971 i Sæby) er en dansk domfelt drapsmann og selvlært mekaniker. Før en oppsiktsvekkende dom for drap og likskjending var han kjent for å ha konstruert og designet tre fungerende undervannsbåter sammen med venner og bekjente, samt romfartsraketter.
| Peter Langkjær Madsen (født 12. januar 1971 i Sæby) er en dansk domfelt drapsmann og selvlært mekaniker. Før en oppsiktsvekkende dom for drap og likskjending var han kjent for å ha konstruert og designet tre fungerende undervannsbåter sammen med venner og bekjente, samt romfartsraketter.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Peter Madsen tilbrakte sine første år i vesle Sæby sør for Kalundborg hos foreldrene Annie og kroverten Carl Madsen. Annie var mer enn 30 år yngre enn Carl og hadde tre sønner fra sine to første ekteskap. Da Madsen var 6 år, reiste Annie og tok sønnene med seg. Men det gikk ikke så bra mellom Madsen og morens nye kjæreste, og etter en stund vendte gutten tilbake til sin aldrende far.
Far og sønn delte en stor interesse for raketter, og Johannes Fischer som underviste i kjemi og fysikk ved skolen i Høng, husker fremdeles den ivrige tenåringen som spurte og grov om rakettbrennstoff i friminuttene. For Fischer dreide det seg mye om å advare gutten mot ukritisk testing av stoffene; men 3. mars 1986 sendte Madsen opp sin første rakett fra Høng. Den var litt mer enn en meter høy, basert på det amerikanske masseødeleggelsesvåpenet MX Peacekeeper, og bygget på den gamle høvelbenken på farens verksted. Den nådde en høyde av 100 meter før den stanset i luften og falt ned, uten at noen kom til skade. Madsen var kjent som litt av en nerd, han var ikke med på klassefester og hadde nesten ingen kompiser. Hjemme, sammen med en skrantende far i 70-årene, måtte gutten ta seg av renhold, klesvask og matlaging. Til gjengjeld fordypet han seg i rakettvitenskap i en grad som vekket stor respekt. I 1987 kom Madsen inn på videregående skole i Kalundborg, og flyttet på hybel der.
Faren hans døde i 1990. Madsen fortsatte å dyrke sin lidenskap, ble venner med fyrverkeriansvarlig i Tivoli i København; og han spurte ut ingeniører om rakettbrennstoff og eksperimenterte med liv og sjel, uten å bry seg med at han ofte satte seg selv og omgivelsene i fare. Han ble medlem i DARK, rakettklubben i København, der de andre medlemmene ga opp å følge med på hans ville innfall. For dem var raketter en trivelig hobby; for Madsen var de selve livet. DARK-medlemmene tok til slutt helt avstand fra ham, og hevdet at «bare å si navnet hans utløste sprinkleranlegget».
Madsen har aldri fullført noen formell utdanning, men tok kurs i sveising og en del av ingeniørutdanningen for å lære noe om ubåter. Han har greid seg ved hjelp av økonomisk støtte fra personer, organisasjoner og virksomheter som ble tiltrukket av hans dyktighet, energi og store kunnskaper, og jernviljen til å gjøre drømmer og ville innfall om til virkelighet.
=== Ekteskap ===
Madsen giftet seg i København rådhus i november 2011. Konen hans hadde arbeidet med film og hjulpet til på Madsens verksted på Refshaleøen. I februar 2018 ble det kjent at hun hadde forlatt ham. Madsen har selv forklart at han levde i et «åpent ekteskap», noe som innebar at han hadde hatt seksuell omgang med andre kvinner om bord i ubåten.
=== Drapssaken ===
I august 2017 forsvant den svenske journalisten Kim Wall under en tur med en av Madsens undervannsbåter. Etter først å ha avgitt sprikende forklaringer til politiet, innrømmet Madsen at han hadde dumpet henne på havet. Deler av liket hennes ble senere funnet ved kysten av Amager ved København. I oktober 2017 tilsto Madsen å ha partert liket av Wall, men nektet for å ha drept henne. I januar 2018 ble Madsen tiltalt for overlagt drap, likskjending og annet seksuelt forhold enn samleie av særlig farlig karakter.25. april 2018 ble Madsen enstemmig kjent skyldig for drap, annet seksuelt forhold enn samleie av særlig farlig karakter, usømmelig omgang med lik, samt for brudd på reglene om sikkerhet til sjøs. Han ble dømt til livsvarig fengsel. Madsen anket dommen på stedet, men straffen ble i ankesaken i september samme år opprettholdt. Han ble også dømt til å betale 328 246 kroner til Walls foreldre, samt 150 000 kroner til Walls kjæreste, noe som var i tråd med påtalemyndighetens ønsker.
== Referanser == | Peter Madsen er navnet på en av flere personer: | 7,638 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kinesisk | 2023-02-04 | Kinesisk | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med uklare setninger', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kinesisk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Språk i Brunei', 'Kategori:Språk i Frankrike', 'Kategori:Språk i Indonesia', 'Kategori:Språk i Kina', 'Kategori:Språk i Kirgisistan', 'Kategori:Språk i Malaysia', 'Kategori:Språk i Mongolia', 'Kategori:Språk i Panama', 'Kategori:Språk i Singapore', 'Kategori:Språk i Thailand', 'Kategori:Språk i Vietnam', 'Kategori:Språk på Filippinene', 'Kategori:Språk på Taiwan', 'Kategori:Språkstubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Tonespråk', 'Kategori:Veldig store stubber'] | «Kinesisk» kan også referere til Kina og kinesere.Kinesisk, eller han-kinesisk (汉语/漢語, 华语/華語, eller 中文; pinyin: hànyǔ, huáyǔ, eller zhōngwén, på norsk «Han-språk», «Hua-språk» eller «talemålet i sentrale strøk») er et språk eller en språkgruppe som hører til den sinotibetanske språkfamilien. Kinesisk domineres av talespråket mandarin, og «kinesisk» brukes gjerne metonymt som synonym for mandarin. Språket skrives med kinesiske skrifttegn, kjent som hanzi (汉字 Hanzi, «han-skrift»). Om lag 20 % av verdens befolkning har kinesisk som morsmål (eller undervisningsspråk), og det er dermed det språket med flest morsmålsbrukere i verden, hvis man regner det som ett språk. Det normerte kinesiske språket (standard kinesisk) er det offisielle språket i Folkerepublikken Kina og Republikken Kina (Taiwan), i tillegg til å være ett av fire offisielle språk i Singapore, og ett av de seks offisielle språk i FN.
Avhengig av klassifiseringsmetode, er det mellom seks og tolv språkgrupper innenfor Kina. Generelt er dialektforskjellene relativt små i Nord-Kina, mens i sør er språkforskjellene ofte så store at de er gjensidig uforståelige. De største språkgruppene er mandarin (1 000 millioner), wu (90 millioner), kantonesisk (ca. 80 millioner), foruten ikke-kinesiske språk som mongolsk og tibetansk. Påvirkning fra skolesystemet og TV har ført til at nesten alle kinesere forstår Beijing-varianten av mandarin - som er å regne som «rikskinesisk» selv om de snakker sin lokale variant av kinesisk til daglig.
Skriftspråket har vært en samlende faktor i kinesisk historie. Etter om lag 1500 års bruk med mange varianter ble tegnene standardisert under Qín-dynastiet på 220-tallet f.Kr. Språket basert på skriftlig kinesisk ble kjent som «klassisk kinesisk» og ble i 2000 år brukt i embetsverk og litteratur. I likhet med latin i Europa fjernet talemålet seg mer og mer fra klassisk kinesisk slik at det krevde mange års trening å beherske dette kunstspråket. På 1900-tallet kom det i gang en reformbevegelse der en ønsket å samordne talemålet og skriftspråket. Et av resultatene av dette ble en språkreform på 1950-tallet. Da ble antallet strøk redusert i de fleste skrifttegn. De klassiske skifttegnene kalles i dag «tradisjonelle», og blir fortsatt brukt på Taiwan, i Hongkong og Macao og andre grupper kinesere utenfor Folkerepublikken, mens de forenklede overtok i Folkerepublikken, og etter hvert også i Malaysia og Singapore. (Internasjonale institusjoner som har kinesisk som offisielt arbeidsspråk, bruker det samme tegnsettet som det landet som representerer «Kina».)
En stor forskjell mellom kinesisk språk og de indoeuropeiske er at kineserne klarere skiller mellom skriftspråk (wén), og talespråk (yǔ). Dette skillet nedfeller seg i ordene for skrevne ord (zì) og talte ord (huá).
En interessant forskjell er at mens norsk regnes som ett talespråk med flere varianter av skriftspråket, regnes kinesisk som mange forskjellige talespråk, men med ett felles skriftspråk.
| «Kinesisk» kan også referere til Kina og kinesere.Kinesisk, eller han-kinesisk (汉语/漢語, 华语/華語, eller 中文; pinyin: hànyǔ, huáyǔ, eller zhōngwén, på norsk «Han-språk», «Hua-språk» eller «talemålet i sentrale strøk») er et språk eller en språkgruppe som hører til den sinotibetanske språkfamilien. Kinesisk domineres av talespråket mandarin, og «kinesisk» brukes gjerne metonymt som synonym for mandarin. Språket skrives med kinesiske skrifttegn, kjent som hanzi (汉字 Hanzi, «han-skrift»). Om lag 20 % av verdens befolkning har kinesisk som morsmål (eller undervisningsspråk), og det er dermed det språket med flest morsmålsbrukere i verden, hvis man regner det som ett språk. Det normerte kinesiske språket (standard kinesisk) er det offisielle språket i Folkerepublikken Kina og Republikken Kina (Taiwan), i tillegg til å være ett av fire offisielle språk i Singapore, og ett av de seks offisielle språk i FN.
Avhengig av klassifiseringsmetode, er det mellom seks og tolv språkgrupper innenfor Kina. Generelt er dialektforskjellene relativt små i Nord-Kina, mens i sør er språkforskjellene ofte så store at de er gjensidig uforståelige. De største språkgruppene er mandarin (1 000 millioner), wu (90 millioner), kantonesisk (ca. 80 millioner), foruten ikke-kinesiske språk som mongolsk og tibetansk. Påvirkning fra skolesystemet og TV har ført til at nesten alle kinesere forstår Beijing-varianten av mandarin - som er å regne som «rikskinesisk» selv om de snakker sin lokale variant av kinesisk til daglig.
Skriftspråket har vært en samlende faktor i kinesisk historie. Etter om lag 1500 års bruk med mange varianter ble tegnene standardisert under Qín-dynastiet på 220-tallet f.Kr. Språket basert på skriftlig kinesisk ble kjent som «klassisk kinesisk» og ble i 2000 år brukt i embetsverk og litteratur. I likhet med latin i Europa fjernet talemålet seg mer og mer fra klassisk kinesisk slik at det krevde mange års trening å beherske dette kunstspråket. På 1900-tallet kom det i gang en reformbevegelse der en ønsket å samordne talemålet og skriftspråket. Et av resultatene av dette ble en språkreform på 1950-tallet. Da ble antallet strøk redusert i de fleste skrifttegn. De klassiske skifttegnene kalles i dag «tradisjonelle», og blir fortsatt brukt på Taiwan, i Hongkong og Macao og andre grupper kinesere utenfor Folkerepublikken, mens de forenklede overtok i Folkerepublikken, og etter hvert også i Malaysia og Singapore. (Internasjonale institusjoner som har kinesisk som offisielt arbeidsspråk, bruker det samme tegnsettet som det landet som representerer «Kina».)
En stor forskjell mellom kinesisk språk og de indoeuropeiske er at kineserne klarere skiller mellom skriftspråk (wén), og talespråk (yǔ). Dette skillet nedfeller seg i ordene for skrevne ord (zì) og talte ord (huá).
En interessant forskjell er at mens norsk regnes som ett talespråk med flere varianter av skriftspråket, regnes kinesisk som mange forskjellige talespråk, men med ett felles skriftspråk.
== Kinesisk talespråk ==
Kinesisk talespråk er et tonespråk og er i slekt med tibetansk og burmesisk, men er ikke i slekt med nabospråkene mongolsk, koreansk, vietnamesisk, thai eller japansk. Disse språkene har likevel blitt påvirket av kinesisk gjennom tidene. Taiwan-kinesisk, koreansk og japansk språk bruker kinesiske tegn i skriftspråkene sine, da kalt henholdsvis hancha, hanja og kanji. I Nord-Korea brukes ikke lenger hanja, og Hangul er der det eneste skriftspråket. I Sør-Korea bruker en hanja som en slags uthevet tekst. Vietnamesisk har også mange kinesiske lånord, men siden språket nå skrives med det latinske alfabetet, bruker man ikke lenger kinesiske tegn.
De fleste språkforskere klassifiserer variantene av kinesisk i den sinotibetanske språkfamilien. De antar at det eksisterte et urspråk (tilsvarende protoindoeuropeisk) som alle de sinittiske og tibetokarenske språkene stammer fra. Sammenhengen mellom kinesisk og de andre sino-tibetanske språkene er ennå uklar og er gjenstand for forskning. Forskere forsøker å rekonstruere protosinotibetansk. Det største problemet er at selv om det finnes god dokumentasjon som hjelper med å rekonstruere lydene av antikk kinesisk, så finnes det ingen skriftlig dokumentasjon på skillet mellom protosinotibetansk. I tillegg er mange av de andre språkene som kunne ha fått betydning i rekonstrueringen av proto-sino-tibetansk dårlig dokumenterte og forstått.Kartene ovenfor viser undergrupperingene av han-kinesisk. Disse blir ofte kalt dialekter, selv om de lingvistisk sett kan ses på som ulike språk. De syv hovedgruppene av han-dialekter er mandarin (se linjene trukket fra Beijing), wu (inkl. shanghainesisk), xiang, yuè (kantonesisk), gan, hakka og min. Språkforskerne deler denne siste gruppen opp i 5 eller 7 undergrupper, alle med språk som regnes som gjensidig uforståelige. Språkforskere som skiller mellom ti istedenfor syv hovedgrupper skiller jin fra mandarin, ping fra yue, og hui fra wu. Det finnes også mange andre mindre grupper som gjør klassifisering forvirrende. Disse inkluderer blant annet dungan, en nordvestlig mandarindialekt snakket av muslimer av kinesisk opphav som bor i Kirgisistan, danzhouhua talt på Hainan, waxianghua 瓦乡话 (ikke det samme som xiang 湘) talt i vestre Hunan, og shaozhou-tuhua talt i nordre Guangdong.
I tillegg til de ovennevnte, finnes også begrepene putonghua og guoyu for de offisielle språkene henholdsvis i Folkerepublikken Kina og i Republikken Kina (Taiwan). Begge disse er basert på (mandarin)dialekten av han-kinesisk slik den snakkes rundt Beijing, og blir brukt som et lingua franca på det kinesiske subkontinentet. Det er derfor stats-, media- og undervisningsspråket i begge disse landene.
Der er strid om terminologien som blir brukt for å beskrive de forskjellige undergruppene til kinesisk. Noen foretrekker å kalle kinesisk et språk og undergruppene dialekter, mens andre foretrekker å kalle kinesisk en språkfamilie og undergruppene språk. Men selv om Dungan ligger veldig nær han-kinesisk, er det ikke mange som regner det som «kinesisk» siden det er blir skrevet med kyrillisk alfabet, og talt av dunganfolket utenfor Kina, et folk som ikke blir regnet for å være kinesisk.
Det er vanlig at kinesisktalende snakker flere varianter av språket. For eksempel kan en person i Sør-Kina ofte snakke riksspråket Putonghua, den lokale språkvarianten i tillegg til en annen regional dialekt, som for eksempel kantonesisk. Flerspråklige personer som dette er i stand til å kodeveksle mellom de ulike språkene avhengig av kontekst. Av og til blir de ulike dialektene blandet med hverandre, avhengig av geografisk påvirkning. En person som bor på Taiwan for eksempel, blander ofte uttale, fraser og ord fra mandarin og taiwansk. Denne blandingen er sosialt akseptert i mange tilfelle.
=== Er kinesisk et språk eller en språkfamilie? ===
Kinesisk talespråk er satt sammen av mange regionale og gjensidig uforståelige varianter. I Vesten kjenner mange til hvordan de romanske språkene alle stammer fra latin og dermed har mange lignende egenskaper – selv om de er gjensidig uforståelige. Den kinesiske språkutviklingen er likeartet, men den sosiopolitiske sammenhengen er ganske ulik.
Politisk oppstykking i Europa skapte uavhengige nasjonalstater som er noenlunde like store som de kinesiske provinsene. Dette skapte et politisk ønske om å danne separate kulturelle og litterære mål i de forskjellige nasjonalstatene. Språkene ble standardiserte innen hver stat.
I Kina eksisterte det hele tiden en kulturell og litterær standard, selv om det samtidig ikke eksisterte noe spesielt ønske om å standardisere talespråket mellom de ulike byene og provinsene. Dette resulterte i en språklig kontekst som er svært ulik den vi ser i Europa, og dette har hatt sterk påvirkning på hvordan en beskriver de ulike variantene av kinesisk talespråk.
Det var for eksempel vanlig at språket i en nasjonalstat ble standardisert til slik det ble talt i hovedstaden. Det gjorde det lett å klassifisere språk som for eksempel fransk og spansk og var med på å skjerpe de språklige forskjellene. En bonde på den franske siden av grensen begynte å modellere språket sitt etter slik en snakket i Paris, mens en bonde på den spanske siden snakket mer Madrid-dialekt. Dette skjedde ikke i Kina, så kategorisering av variasjoner kan være vanskelig, delvis fordi ulike dialekter blander seg med hverandre. På grunn av dette er språkforskere uenige med hverandre om klassifisering.
Kinesere ser generelt på kinesisk som étt språk. For å beskrive dialekter bruker kinesere vanligvis bymål, som i Beijing hua (北京話/北京话, beijingmål), eller Shanghai hua (上海話/上海话, shanghaidialekt). Folk flest bryr seg dermed lite om hvordan disse forskjellige hua er kategoriserte som "språk" basert på gjensidig forståelse. Selv om mange naboprovinser i Nord-Kina har ganske likt talespråk, mens folk i naboprovinser i Sør-Kina kan ha problem med å forstå hverandre, blir alle disse språkvariantene regnet som ulike hua, likestilte varianter av ett kinesisk talespråk.
På grunn av denne oppfatningen om ett kinesisk talespråk av majoriteten av de kinesisktalende, bruker mange språkforskere denne definisjonen og regner kinesisk som ett språk og variasjon som dialekter. Andre bruker gjensidig forståelse mellom språkbrukere for å definere fra syv til sytten ulikt beslektede «språk» under språkgruppen kinesisk, alle med variasjoner en kan sammenligne med variasjonene i de romanske språkene.
Det bør også merkes at dette skillet kan ha politiske overtoner. Å regne kinesisk som forskjellige språk kan implisere at Kina faktisk skulle ha vært mange ulike nasjoner, og at Hàn-folket faktisk er sammensatt av flere etnisiteter. Kinesiske myndigheter avviser kategorisk at dialektene er språk, og mange kinesere trives heller ikke med tanken om flere kinesiske språk fordi de er redde for at den kan legitimisere separatistbevegelser. Tilhengere av taiwansk uavhengighet driver for eksempel fram Min- og Hakka-undervising.
Sammenhengene mellom etnisitet, politikk og språk kan likevel være mer komplekse enn dette. Folk som snakker wu, min, hakka eller yue, og regner disse som egne talespråk, men likevel ser på det kinesiske folk som en enhet, ser ikke på det som en motsetning . I tillegg erklærer Folkerepublikken Kina offisielt at Kina er en multietnisk nasjon, og at begrepet kinesisk også inkluderer de 8 % av befolkningen som ikke har kinesisk som morsmål i det hele tatt. De som snakker kinesisk blir kalt Hàn-kinesere, noe som er et etnisk og kulturelt konsept, ikke et politisk. På samme måte kan en finne tilhengere av kinesisk sammenslåing som også er interesserte i å fremheve de lokale dialektene, og tilhengere av taiwansk uavhengighet som er lite interesserte i temaet .
== Se også ==
Kinesiske skrifttegn
== Litteratur ==
=== Alment ===
Johan Björkstén: Learn to write Chinese characters, ISBN 0-300-05771-7, Svensk utgave: Lär dig skriva kinesiska tecken, ISBN 91-44-36011-8
John DeFrancis: The Chinese Language: Fact and Fantasy. University of Hawaii Press, Honolulu 1984
Bernhard Karlgren: Schrift und Sprache der Chinesen. 2. Aufl., Springer, 2001, ISBN 3-540-42138-6.
Cecilia Lindqvist: Tegnenes rike : en beretning om kineserne og skrifttegnene deres, Kinesisk kulturhistorie sett i lys av 500 av de vanligste skrifttegnenes historie. Skrevet av Sveriges fremste nålevende sinolog etter flere års studier i Kina, TANO 1993, ISBN 82-03-22000-2
Jerry Norman: Chinese. Cambridge University Press, 1988, ISBN 0-521-22809-3, ISBN 0-521-29653-6.
S. Robert Ramsey: The Languages of China. 2. Auflage. Princeton University Press, Princeton 1987. ISBN 0-691-06694-9, ISBN 0-691-01468-X
Graham Thurgood og Randy J. LaPolla: The Sino-Tibetan Languages. Routledge, London 2003. (om kinesisk: s. 57-166)
Yip Po-Ching og Don Rimmington: Chinese : an essential grammar, En av de mest populære nybegynnerbøkene i kinesisk grammatikk, ISBN 0-415-16037-5
=== Språkhistorie og historiske språk ===
William H. Baxter: A Handbook of Old Chinese Phonology. Trends in Linguistics, Studies and monographs No. 64 Mouton de Gruyter, Berlin / New York 1992. ISBN 3-11-012324-X.
W. A. C. H. Dobson: Early Archaic Chinese. A Descriptive Grammar. University of Toronto Press, Toronto 1962 (behandler språket i det 11. og 10. århundre f.Kr..)
И. С. Гуревич. И. Т. Зограф: Хрестоматия по истории китайского языка III-XV вв. (Chrestomati fot historien til det kinesiske språk fra det 3. til 15. århundre), Moskva 1984
Alain Peyraube: «Recent issues in chinese historical syntax», i: C.-T. James Huang og Y.-H. Audrey Li: New Horizons in Chinese Linguistics, 161-214. Kluwer, Dordrecht 1996
Edwin G. Pulleyblank: Outline of a Classical Chinese Grammar, Vancouver, University of British Columbia Press 1995; ISBN 0-7748-0505-6 / ISBN 0-7748-0541-2.
Wang Li (王力): 漢語史稿 (Skisse av det kinesiske språks historie). Beijing 1957.
Dan Xu: Typological change in Chinese syntax. Oxford University Press, Oxford 2007, ISBN 0-19-929756-8.
Yang Bojun (杨伯峻) og He Leshi (何乐士): 古汉语语法及其发展 (Antikk kinesisks grammatikk og utvikling). Yuwen Chubanshe, Beijing 2001
=== Leksika ===
Ingar Holst & Yang Mingxia: De vanligste kinesiske tegn - bind 1. Shanghai: Ingar Holst Publishing Co., 2022. (Under utarbeidelse) (PDF-versjon).
Instituts Ricci (utg.): Le Grand Dictionnaire Ricci de la langue chinoise. Desclée de Brouwer, Paris 2001. ISBN 2-220-04667-2.
Robert Henry Mathews: Mathews’ Chinese-English dictionary. China Inland Mission, Shanghai 1931; Nytrykk: Harvard University Press, Cambridge 1943 etc.).
Werner Rüdenberg, Hans Otto Heinrich Stange: Chinesisch-deutsches Wörterbuch. Cram, de Gruyter & Co., Hamburg 1963.
Li Rong (李荣): 现代汉语方言大词典 (Stor ordbok for moderne kinesiske dialekter), Jiangsu jiaoyu chubanshe, Nanjing 2002. ISBN 7-5343-5080-8
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Norsk-kinesisk åpen ordbok Arkivert 6. januar 2010 hos Wayback Machine.
Mandarin - UCLA Language Materials Project, University of California Los Angeles (UCLA).
Cantonese - UCLA Language Materials Project, University of California Los Angeles (UCLA). | Kinesisk, eller han-kinesisk (汉语/漢語, 华语/華語, eller 中文; pinyin: hànyǔ, huáyǔ, eller zhōngwén, på norsk «Han-språk», «Hua-språk» eller «talemålet i sentrale strøk») er et språk eller en språkgruppe som hører til den sinotibetanske språkfamilien. Kinesisk domineres av talespråket mandarin, og «kinesisk» brukes gjerne metonymt som synonym for mandarin. | 7,639 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sjakk | 2023-02-04 | Sjakk | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Persiske ord og uttrykk', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Sider med ugyldig arkiv url', 'Kategori:Sjakk', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Sjakk er et brettspill for to spillere. Målet for hver spiller er å sette motstanderens konge «under angrep» på en slik måte at motstanderen ikke har noe lovlig trekk. Kongen er da «sjakk matt». Sjakk er et av verdens mest populære spill og det er anslått at over 600 mill. mennesker spiller sjakk på verdensbasis.
Sjakk spilles på et kvadratisk sjakkbrett med 64 felter som er vekselvis lyse og mørke. Ved partiets begynnelse har den ene spilleren 16 lyse brikker, mens den andre har 16 mørke brikker. Spilleren med de hvite brikkene starter partiet, deretter veksler motstanderne på å utføre trekk. I tillegg til ved «sjakk matt», kan spillet bli vunnet ved at den ene spilleren gir opp. Et parti kan også ende med «remis» (uavgjort) på flere måter. Sjakkspillet deles gjerne inn i tre faser: åpning, midtspill og sluttspill. Selve spillereglene i sjakk er relativt enkle, men sjakk gir rom for svært avansert taktikk og strategi.
Sjakk antas å ha oppstått i Asia før år 600. Nøyaktig hvor er usikkert, men mulige steder er Kina, India og Persia. Sjakk kom via araberne til Europa, og dagens spilleregler antas å ha oppstått i Spania på slutten av 1400-tallet. På 1800-tallet ble sjakk som konkurranseform utviklet, og Wilhelm Steinitz ble den første verdensmester i 1886. Etter andre verdenskrig har sjakk blitt dominert av spillere fra den daværende Sovjetunionen som Mikhail Botvinnik, Vasilij Smyslov, Mikhail Tal, Tigran Petrosian, Boris Spasskij, Anatolij Karpov, Garri Kasparov og Vladimir Kramnik. Spillere som har utfordret er bl.a. Bobby Fischer fra USA, Veselin Topalov fra Bulgaria, Viswanathan Anand fra India og Magnus Carlsen fra Norge.
Fra 1950-årene har datamaskiner blitt programmert til å kunne spille sjakk. Sjakkprogrammene har blitt stadig sterkere, og i 1997 ble Deep Blue den første maskinen som slo en regjerende verdensmester i sjakk i en match over flere partier. Siden 2000-tallet finnes det sjakkprogram som er vesentlig sterkere enn verdens beste sjakkspillere.
| Sjakk er et brettspill for to spillere. Målet for hver spiller er å sette motstanderens konge «under angrep» på en slik måte at motstanderen ikke har noe lovlig trekk. Kongen er da «sjakk matt». Sjakk er et av verdens mest populære spill og det er anslått at over 600 mill. mennesker spiller sjakk på verdensbasis.
Sjakk spilles på et kvadratisk sjakkbrett med 64 felter som er vekselvis lyse og mørke. Ved partiets begynnelse har den ene spilleren 16 lyse brikker, mens den andre har 16 mørke brikker. Spilleren med de hvite brikkene starter partiet, deretter veksler motstanderne på å utføre trekk. I tillegg til ved «sjakk matt», kan spillet bli vunnet ved at den ene spilleren gir opp. Et parti kan også ende med «remis» (uavgjort) på flere måter. Sjakkspillet deles gjerne inn i tre faser: åpning, midtspill og sluttspill. Selve spillereglene i sjakk er relativt enkle, men sjakk gir rom for svært avansert taktikk og strategi.
Sjakk antas å ha oppstått i Asia før år 600. Nøyaktig hvor er usikkert, men mulige steder er Kina, India og Persia. Sjakk kom via araberne til Europa, og dagens spilleregler antas å ha oppstått i Spania på slutten av 1400-tallet. På 1800-tallet ble sjakk som konkurranseform utviklet, og Wilhelm Steinitz ble den første verdensmester i 1886. Etter andre verdenskrig har sjakk blitt dominert av spillere fra den daværende Sovjetunionen som Mikhail Botvinnik, Vasilij Smyslov, Mikhail Tal, Tigran Petrosian, Boris Spasskij, Anatolij Karpov, Garri Kasparov og Vladimir Kramnik. Spillere som har utfordret er bl.a. Bobby Fischer fra USA, Veselin Topalov fra Bulgaria, Viswanathan Anand fra India og Magnus Carlsen fra Norge.
Fra 1950-årene har datamaskiner blitt programmert til å kunne spille sjakk. Sjakkprogrammene har blitt stadig sterkere, og i 1997 ble Deep Blue den første maskinen som slo en regjerende verdensmester i sjakk i en match over flere partier. Siden 2000-tallet finnes det sjakkprogram som er vesentlig sterkere enn verdens beste sjakkspillere.
== Spilleregler ==
De offisielle spillereglene for sjakk fastsettes av verdenssjakkforbundet FIDE (Fédération Internationale Des Échecs) og publiseres i FIDE Handboook, seksjon E.I Laws of chess. Gjeldende spilleregler ble godkjent av den 79. FIDE-kongressen i Dresden i november 2008 og trådte i kraft 1. juli 2009.
=== Sjakkspillets egenart og formål ===
Sjakk spilles mellom to motstandere som vekselvis utfører trekk ved å flytte brikker på et kvadratisk brett kalt sjakkbrett. Spilleren med de hvite brikkene starter partiet. En spiller sies å «være i trekket» idet motstanderens trekk er «utført».Målet for hver spiller er å sette motstanderens konge «under angrep» på en slik måte at motstanderen ikke har noe lovlig trekk. Spilleren som oppnår dette målet sies å ha «mattet» motstanderens konge og har vunnet partiet. Det er ikke tillatt å la egen konge bli stående i angrep, utsette egen konge for angrep eller å «slå» motstanderens konge. Motstanderen som har fått kongen mattet, har tapt partiet.Hvis stillingen er slik at ingen av spillerne lenger har noen mulighet til å matte, er partiet remis (uavgjort).
=== Brikkenes utgangsstilling på sjakkbrettet ===
Sjakkbrettet består av et 8 x 8 rutenett av 64 like felter som er vekselvis lyse (de «hvite» feltene) og mørke (de «svarte» feltene). Sjakkbrettet plasseres mellom spillerne slik at det nærmeste hjørnefeltet til høyre for spilleren er hvitt.De åtte vertikale kolonnene av felter kalles «linjer». De åtte horisontale rekkene av felter kalles «rader». En rett linje av ensfargede felter som går fra en kant av brettet til en tilstøtende kant, kalles en «diagonal».Ved partiets begynnelse har den ene spilleren 16 lyse brikker (de «hvite» brikkene); den andre har 16 mørke brikker (de «svarte» brikkene). Disse brikkene er som følger:
En hvit konge som ved spillets start står på feltet e1.
En hvit dronning som ved spillets start står på feltet d1.
To hvite tårn som ved spillets start står på feltene a1 og h1.
To hvite løpere som ved spillets start står på feltene c1 og f1.
To hvite springere som ved spillets start står på feltene b1 og g1.
Åtte hvite bønder som ved spillets start står på feltene a2, b2, c2, d2, e2, f2, g2 og h2.
En svart konge som ved spillets start står på feltet e8.
En svart dronning som ved spillets start står på feltet d8.
To svarte tårn som ved spillets start står på feltene a8 og h8.
To svarte løpere som ved spillets start står på feltene c8 og f8.
To svarte springere som ved spillets start står på feltene b8 og g8.
Åtte svarte bønder som ved spillets start står på feltene a7, b7, c7, d7, e7, f7, g7 og h7.
=== Hvordan brikkene går ===
Ingen brikke kan flyttes til et felt hvor det står en brikke av samme farge. Hvis en brikke flyttes til et felt der en av motstanderens brikker står, blir motstanderens brikke slått og fjernet fra sjakkbrettet som en del av det samme trekket.En brikke sies å angripe en av motstanderens brikker dersom brikken kunne utføre et slag på det feltet. En brikke sies å angripe et felt selv om denne brikken ikke kan flyttes til dette feltet fordi den da ville la kongen av samme farge bli stående i eller komme under angrep.Løper kan flyttes til et hvilket som helst felt langs diagonalene den står på.
Tårnet kan flyttes til et hvilket som helst felt langs linjen eller raden den står på.
Dronningen kan flyttes til et hvilket som helst felt langs linjen, raden eller diagonalene den står på.
Dronningen, tårnet eller løperen kan ikke flyttes over et felt der det står en annen brikke.Springeren kan flyttes til et av de feltene som er nærmest feltet den står på uten å være på samme linje, rad eller diagonal.
Bonden kan flyttes framover til feltet umiddelbart foran den på samme linje dersom dette er ledig. Første gang bonden flyttes, kan den flyttes framover til feltet umiddelbart foran den på samme linje dersom dette er ledig, eller alternativt kan den flyttes to felter framover langs samme linje, forutsatt at begge feltene er ledige. Bonden kan flyttes til et felt diagonalt foran den på en tilstøtende linje dersom en av motstanderens brikker står på dette feltet. Motstanderens brikke blir da slått.
En bonde som angriper feltet en av motstanderens bønder nettopp har passert, etter at sistnevnte har flyttet to skritt fram fra utgangsstillingen, kan i det umiddelbart påfølgende trekk slå motstanderens bonde som om denne bare hadde flyttet ett felt fram. Dette kalles å slå «en passant».
En bonde som når fram til raden som er lengst fra dens utgangsstilling, må som en del av det samme trekket byttes ut med en dronning, et tårn, en løper eller en springer av bondens farge på samme felt. Spillerens valg er ikke begrenset til brikker som har blitt slått ut. Denne utskiftningen av en bonde med en annen brikke kalles «forvandling», og virkningen av den nye brikken inntrer med det samme.Kongen kan flytte til et hvilket som helst av de tilstøtende felt som ikke er angrepet av en eller flere av motstanderens brikker.
Kongen kan også flyttes ved «rokade». Dette er et trekk med kongen og et av tårnene av samme farge på spillerens første rad. Det regnes som ett kongetrekk og utføres slik: Kongen flyttes fra sitt utgangsfelt to felter mot tårnet, som står på sitt utgangsfelt. Deretter flyttes dette tårnet til feltet som kongen nettopp har passert.
Rokade er ikke tillatt dersom kongen er flyttet tidligere, eller med et tårn som er flyttet tidligere. Rokade er midlertidig forhindret dersom feltet kongen står på, feltet kongen skal passere eller feltet den skal gå til, er angrepet av en eller flere av motstanderens brikker, eller hvis det står noen brikke mellom kongen og tårnet som det skal rokeres med.Kongen sies å stå «i sjakk» dersom den er angrepet av en eller flere av motstanderens brikker, selv om denne eller disse brikkene ikke kan flyttes til dette feltet fordi de da ville la egen konge stå eller komme i sjakk. Ingen brikke kan flyttes slik at kongen av samme farge kommer i eller blir stående i sjakk.
=== Trekkenes utførelse ===
Ethvert trekk skal utføres med én hånd.Forutsatt at hun/han først gir uttrykk for sitt ønske (for eksempel ved å si «j’adoube» eller «jeg retter»), kan spilleren i trekket stille en eller flere brikker til rette på deres respektive felter.Hvis spilleren som er i trekket i den hensikt å gjøre et trekk på sjakkbrettet berører en eller flere av sine brikker, må spilleren flytte den brikken hun/han først berørte som kan flyttes. Hvis spilleren som er i trekket i den hensikt å gjøre et trekk på sjakkbrettet berører en eller flere av motstanderens brikker, må spilleren slå den brikken hun/han først berørte som kan slås.
Hvis spilleren som er i trekket i den hensikt å gjøre et trekk på sjakkbrettet berører en brikke av hver farge på sjakkbrettet, må spilleren slå motstanderens brikke med sin egen; eller, hvis dette ikke er mulig, flytte eller slå den først berørte brikken som lar seg flytte eller slå. Hvis det er uklart hvilken brikke som ble berørt først, skal spillerens egen brikke betraktes som berørt før motstanderens brikke.Hvis ingen av de rørte brikkene lar seg flytte eller slå, kan spilleren gjøre et hvilket som helst lovlig trekk.Når en brikke har blitt sluppet på et felt, enten som et lovlig trekk eller som del av et lovlig trekk, kan den ikke gå til et annet felt i dette trekket.
=== Avsluttet parti ===
Partiet er vunnet for den spilleren som har mattet motstanderens konge. Dette avslutter partiet umiddelbart, forutsatt at trekket som frembrakte mattstillingen var lovlig. Partiet er vunnet for en spiller når motstanderen erklærer at hun/han gir opp. Dette avslutter partiet umiddelbart.Partiet er remis når spilleren i trekket ikke har noe lovlig trekk, og hennes/hans konge ikke står i sjakk. Partiet sies å ende med «patt». Dette avslutter partiet umiddelbart, forutsatt at trekket som frembrakte pattstillingen var lovlig.Partiet er remis når det har oppstått en stilling der ingen av spillerne kan matte motstanderens konge ved noen lovlig trekkrekkefølge. Partiet sies å ende i en «død stilling». Dette avslutter partiet umiddelbart, forutsatt at trekket som frembrakte stillingen var lovlig.Partiet er remis ved overenskomst mellom de to spillerne under partiets gang. Dette avslutter partiet umiddelbart.Partiet kan ende med remis hvis samme stilling er i ferd med oppstå eller har oppstått på sjakkbrettet for minst tredje gang.Partiet kan ende med remis dersom minst de siste 50 påfølgende trekkene for hver spiller er utført uten bondetrekk og uten slag av noen brikke.
== Tidskontroll ==
Ved siden av uformelle partier uten fastsatt betenkningstid spilles sjakk også med betenkningstid. Det benyttes da et «sjakkur», dvs. et ur med to separate klokker, koplet til hverandre slik at bare en av dem kan gå av gangen. Hver klokke har en «klaff». «Klaffen har falt» betyr at spillerens fastsatte betenkningstid er utløpt.Når sjakkur benyttes, skal hver spiller utføre et minimum antall, eller alle trekk, i løpet av en fastsatt betenkningstid, og/eller eventuelt tildeles spilleren et tillegg i betenkningstid etter hvert trekk. Den tiden en spiller har til gode ved en tidskontroll, overføres som et tillegg til den tiden hun/han har til rådighet før neste tidskontroll.FIDEs offisielle betenkningstid for sjakk er 90 minutter på de første 40 trekkene etterfulgt av 30 minutter på resten av partiet med et tillegg på 30 sekunder per trekk fra første trekk. Det benyttes i tillegg en rekke andre betenkningstider. I VM i sjakk benyttes 120 minutter på de første 40 trekkene, 60 minutter på de neste 20 trekkene og deretter 15 minutter på resten av partiet med et tillegg på 30 sekunder per trekk fra trekk 61.Et «hurtigsjakkparti» er et sjakkparti der enten alle trekk må utføres i løpet av en gitt betenkningstid på minst 10 men mindre enn 60 minutter for hver spiller, eller grunnbetenkningstiden + 60 ganger tillegget er minst 10 men mindre enn 60 minutter for hver spiller. I verdensmesterskapet i hurtigsjakk benyttes 15 minutter på hele partiet med et tillegg på 10 sekunder per trekk fra første trekk.Et «lynsjakkparti» er et sjakkparti der alle trekk må utføres i løpet av en gitt betenkningstid mindre enn 10 minutter for hver av spillerne; eller grunnbetenkningstiden + 60 ganger tillegget er mindre enn 10 minutter for hver av spillerne. I verdensmesterskapet i lynsjakk benyttes 3 minutter på hele partiet med et tillegg på 2 sekunder per trekk fra første trekk.
== Notasjon ==
Det mest utbredte notasjonssystemet i sjakk er det algebraiske system. Det er det eneste notasjonssystemet som FIDE godkjenner i sine egne turneringer og matcher, og denne entydige notasjonsformen anbefales også for sjakklitteratur og -tidsskrifter.
=== Brikkene ===
Hver offiser, dvs. alle de andre sjakkbrikkene enn bøndene, indikeres ved den første bokstaven i navnet sitt, og det benyttes stor bokstav. Eksempler: K = king, Q = queen, R = rook, B = bishop, N = knight. (For enkelhets skyld benyttes bokstaven N for «knight».) Som første bokstav i navnet på offiserene, står hver spiller fritt til å bruke den første bokstaven i navnet som er vanlig å bruke i vedkommendes land. I Norge vil dette være: K = konge, D = dronning, T = tårn, L = løper, S = springer. I trykt materiale anbefales bruk av figursymboler for offiserene.For bøndene brukes ikke den første bokstaven i navnet deres. Bondetrekk gjenkjennes ved at en slik bokstav mangler.
=== Brettet ===
De åtte linjene (fra venstre mot høyre for hvit og fra høyre mot venstre for svart) kjennetegnes av de små bokstavene, a, b, c, d, e, f, g og h.De åtte radene (fra bunnen mot toppen for hvit og fra toppen mot bunnen for svart) er nummerert henholdsvis 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7 og 8. I utgangsstillingen er dermed de hvite offiserene og bøndene oppstilt på første og andre rad; de svarte offiserene og bøndene på åttende og sjuende rad.Som en konsekvens av dette, får hvert av de 64 feltene sin unike kombinasjon av bokstav og tall.
=== Trekk ===
Hvert offiserstrekk som utføres beskrives med den første bokstaven i offiserens navn og feltet offiseren flyttes til. For bøndene angis bare det feltet de flyttes til.Når en offiser slår, setter vi inn et x mellom den bokstav som angir offiseren som flyttes og det feltet den flyttes til. Når en bonde slår, skal det angis den linjen bonden stod på før slaget ble utført, så et x, og så feltet den flyttes til. Ved en passant-slag skal ankomstfeltet defineres som det feltet hvor bonden blir stående etter at trekket er utført, og «e.p.» tilføyes.Hvis to offiserer av samme slag som befinner seg på samme rad, kan flytte til det samme feltet, så angis trekket ved den første bokstaven i offiserens navn, linjen offiseren flyttes fra og feltet den flyttes til. Hvis to offiserer av samme slag som befinner seg på samme linje, kan flytte til det samme feltet, så angis trekket ved den første bokstaven i offiserens navn, raden offiseren flyttes fra og feltet den flyttes til. Hvis trekket er et slag settes et x inn mellom linjen/raden offiseren flyttes fra og feltet den flyttes til.Hvis motstanderens brikke kan slås av to forskjellige bønder, skal den bonden som flyttes angis ved den linje bonden forlater, et x og ankomstfeltet.Ved forvandling skal bondetrekket noteres, umiddelbart fulgt av den første bokstaven for den nye offiseren.Kort rokade (hvor tårnet står på h1 eller h8) noteres 0-0 mens lang rokade (hvor tårnet står på a1 eller a8) noteres 0-0-0. Sjakk noteres med + mens sjakk matt noteres med ++ eller #.
=== Kommenterte partier ===
Når sjakkpartier publiseres i bøker, tidsskrifter eller elektronisk, blir trekkene ofte kommentert. Kommentarene kan delvis være verbale, men ofte brukes ulike tegn. En mye brukt standard for tegn er fastsatt av forlaget Chess Informant (Šahovski Informator).Tegn som ofte brukes for å kommentere kvaliteten til et trekk er:
!! = Et veldig godt trekk
! = Et godt trekk
!? = Et interessant trekk
?! = Et tvilsomt trekk
? = Et dårlig trekk
?? = Et veldig dårlig trekkVed slutten av partiet angis ofte resultatet. Hvis hvit vant partiet, noteres 1–0, hvis partiet endte med remis, noteres 1/2–1/2, og hvis svart vant partiet, noteres 0–1.
== Taktikk og strategi ==
De to viktigste ferdighetene i sjakk er taktikk og strategi. I sjakk er taktikk en tvungen trekksekvens som har som formål å gi en selv en fordel. Trekksekvensene er ofte korte (2-5 trekk) og det er viktig å kunne kalkulere flere trekk fremover. I sjakk brukes strategi om langsiktig planlegging.
=== Brikkenes verdi ===
Fundamentet for både taktikk og strategi er at sjakkreglene fastsetter ulike regler for hvordan brikkene kan flyttes. Dette innebærer at sjakkbrikkene har ulike kvaliteter og egenskaper.
Til hjelp til vurdering av om et bytte av brikker er fordelaktig eller ikke, altså om det er fordelaktig å slå ut motstanderens brikke for deretter å få sin egen brikke slått ut, tilordnes brikkene ofte en relativ verdi. Ofte gis bonden verdi 1, springeren verdi 3, løperen verdi 3, tårnet verdi 5 og dronningen verdi 9. Kongen gis ingen verdi da den ikke kan byttes bort, men i sluttspillet har kongen en styrke som ligger mellom en springer/løper og et tårn. Disse verdiene må ses på som veiledende. Med utgangspunkt i disse tommelfingerverdiene kan man for eksempel si at det normalt er gunstig å gi fra seg en springer og en bonde (samlet verdi er 4) mot å få tatt motstanderens tårn (verdi 5).
Den faktiske verdien av brikkene vil avhenge av stillingen. For eksempel vil en «aktiv» brikke, dvs. en brikke som er godt plassert på brettet og øver innflytelse over mange felt, være mer verdt enn en «passiv» brikke, dvs. en brikke som gjerne er stengt inne slik at den i liten grad øver innflytelse over brettet. En springer plassert i sentrum av brettet (kontrollerer 8 felt) vil derfor normalt være mer verdt enn en springer på et hjørnefelt (kontrollerer kun to felt).
Også andre forhold kan påvirke brikkenes verdi. I diagrammet til høyre har hvit tre bønder mot svarts ene bonde. Svart står altså to bønder under. Hvit kan imidlertid ikke hindre at svarts bonde når førsteraden på neste trekk og blir forvandlet til en dronning. Den svarte bonden kan altså verdsettes tilsvarende en dronning. Da står svart 6 «bønder» over og har i realiteten en vunnet stilling. Sluttspilldatabaser viser at med hvit i trekket vil svart sette sjakk matt etter 13 trekk.
=== Taktikk ===
I sjakk er «taktikk» en tvungen trekksekvens som gir en selv en fordel. Fordelen kan være at man vinner materiell, setter motstanderen sjakk matt eller oppnår remis i en ellers tapt stilling. Å avverge motstanderens taktiske muligheter er like viktig som å utnytte egne taktiske muligheter.
Taktikk kan grovt sett deles inn i fem nivåer etter gjennomsnittlig kompleksitet. Den enkleste formen for taktikk er en prise, dvs. brikker som kan slås uten at motstanderen kan slå tilbake. Man sier da er brikken «henger». Det andre nivået er telling. Det oppstår når flere brikker er involvert i en slagsekvens på samme felt. Spillerne må da med utgangspunkt i brikkenes relative verdi avgjøre om det er fornuftig å spille slagsekvensen.
Det tredje nivået av taktikk er de enkle taktiske motivene. De enkle taktiske motiv bygger på en bestemt idé, for eksempel fanget brikke, dobbeltangrep (gaffel), binding og spidding (røntgenangrep).
Det fjerde nivået av taktikk oppstår når flere av de grunnleggende taktiske motivene kombineres i en trekksekvens. Det oppstår da en kombinasjon. Det femte nivået av taktikk oppstår når kombinasjonen i tillegg inneholder et offer.
=== Strategi ===
I sjakk brukes «strategi» om evaluering av posisjoner og om å sette mål og langsiktige planer for spillet. Spillerne forsøker å unngå svakheter i egen stilling samtidig som de forsøker å påføre motstanderen svakheter for deretter å utnytte disse.
Det skilles gjerne mellom midlertidige og permanente fordeler/svakheter i stillingene. Permanente fordeler/svakheter omfatter materiell fordel, dårlig kongestilling, fribønder, svake bønder, sterke og svake felt, bondeøyer, sterkt bondesentrum, kontroll over diagonaler, kontroll over linjer, løperparet og kontroll over en rad. Midlertidige fordeler/svakheter omfatter dårlig plasserte offiserer, offiserer som er lite koordinerte, forsprang i utvikling, sentralisering og rom.For å finne en god plan bør de midlertidige og permanente fordelene/svakhetene i stillingen analyseres. Noen nyttige spørsmål kan være:
1. Hvordan er den materielle balansen?
2. Er det noen direkte trusler?
3. Hvordan er kongesikkerheten til begge kongene?
4. Bondestruktur:
a) Hvilke linjer og diagonaler er åpne?
b) Finnes det noen sterke felt?
c) Hvem kontrollerer sentrum?
d) Hvem kontrollerer mest rom og hvor er romfordelen?
5. Hvilke brikker er aktive og hvilke brikker er passive?
== Spillets faser ==
=== Åpning ===
En åpning er de innledende trekkene i et sjakkparti. Åpningen starter ved første trekk, men det er ingen klar grense for når åpningen er over og midtspillet begynner. Moderne åpningsteori går langt ut i det som må regnes som midtspillet, og det er ikke uvanlig med åpningsteori som går i mellom 20 og 30 trekk.Anerkjente sekvenser av åpningstrekk refereres til som «åpninger» og har fått navn som spansk åpning eller siciliansk åpning. Åpninger er katalogisert i oppslagsverk som Encyclopaedia of Chess Openings. Det finnes en rekke forskjellige åpninger som varierer mye i karakter fra stille, posisjonelle spillere til svært aggressive. Profesjonelle spillere bruker år på å studere åpninger og fortsetter å gjøre det gjennom hele sin karrière, ettersom åpningsteorien fortsetter å utvikle seg.
De grunnleggende strategiske mål for de fleste åpninger er like:
Utvikling: I åpningen er det viktig å «utvikle» brikkene. Utvikling innebærer at offiserene flyttes fra sine startfelt og settes i spill. Det enkleste målet på utvikling er å telle antall offiserer som er flyttet. Generelt anbefales det å få utviklet så mange offiserer som mulig så tidlig som mulig, flytte offiserene til aktive felt samt koordinere de utviklede offiserene med bøndene for å kontrollere så mange sentrale felt som mulig.
Sentrum: I åpningen forsøker spillerne å få kontroll over «sentrum». Med sentrum forstår vi de sentrale feltene d4, d5, e4 og e5. I spansk åpning skjer dette på følgende måte: 1. e4 (kontrollerer d5) e5 (kontrollerer d4) 2. Sf3 (kontrollerer d4 og angriper e5) Sc6 (kontrollerer d4 og beskytter e5) 3. Lb5 (kontrollerer indirekte d4 og angriper indirekte e5 ved at den truer en brikke som hhv. kontrollerer og beskytter disse feltene). De fleste andre åpninger inneholder en tilsvarende kamp om kontrollen i sentrum.
Kongsikkerhet: I åpningen bør kongen bringes hurtig i sikkerhet. Dette oppnås ofte gjennom rokade. Gjennom rokaden utvikles også tårnet.
Rom: I åpningen er det også viktig å kontrollere mest mulig «rom». Spilleren som kontrollerer mest rom, kan enklere organisere sine styrker og kan flytte sine brikker fra et krigsteater til et annet krigsteater raskere enn sin motstander.De fire mest spilte åpningstrekkene for hvit er 1. e4, 1. d4, 1. Sf3 og 1. c4. Noen ofte spilte åpninger er:
Åpne spill (1. e4 e5)
Italiensk åpning (1. e4 e5 2. Sf3 Sc6 3. Lc4 Lc5)
Prøyssisk åpning (1. e4 e5 2. Sf3 Sc6 3. Lc4 Sf6)
Spansk åpning (Ruy Lopez) (1. e4 e5 2. Sf3 Sc6 3. Lb5)
Philidors forsvar (1. e4 e5 2. Sf3 d6)
Kongegambit (1. e4 e5 2. f4)Halvåpne spill (1. e4 men ikke e5)
Siciliansk åpning (1. e4 c5)
Caro-Kann (1. e4 c6)
Fransk åpning (1. e4 e6)
Pircs forsvar (1. e4 d6 2. d4 Sf6)Lukkede spill (1. d4 d5)
Dronninggambit (1. d4 d5 2. c4)
Slavisk (1. d4 d5 2. c4 c6)Indiske systemer (1. d4 Sf6 2. c4)
Nimzoindisk (1. d4 Sf6 2. c4 e6 3. Sc3 Lb4)
Dronningindisk (1. d4 Sf6 2. c4 e6 3. Sf3 b6)
Kongeindisk (1. d4 Sf6 2. c4 g6 3. Sc3 Lg7)
Grünfeldindisk (1. d4 Sf6 2. c4 g6 3. Sc3 d5)
Moderne Benoni (1. d4 Sf6 2. c4 c5 3. d5 e6)Engelsk åpning (1. c4)
Rétis åpning (1. Sf3 d5 2. c4)
=== Midtspill ===
Midtspillet er den delen av partiet som kommer mellom åpningen og sluttspillet. Det er ingen klar grense mellom åpningen og midtspillet, men ofte er det rimelig å si at en går over i midtspillet når utviklingen er fullført og kongen er blitt brakt i sikkerhet. Det er heller ingen klar grense mellom midtspillet og sluttspillet, men sluttspillet kan sies å begynne når spillerne har fire eller færre offiserer igjen (i tillegg til konge og bønder) og når kongene kan delta aktivt i spillet.
Teorien for midtspill er av en annen karakter enn åpningsteori og sluttspillteori. Dette skyldes at antall mulige stillinger er for stort til at det er mulig å memorere lange teoretiske trekksekvenser, slik som i åpningen. Likeledes er det for mange brikker igjen på brettet til at teoretiske posisjoner kan analyseres til bunns, slik det er mulig i sluttspillet. Teorien for midtspillet er derfor i større grad basert på generelle tommelfingerregler basert på strategi og taktikk.
=== Sluttspill ===
Sluttspillet er det stadium av spillet hvor det er få eller ingen offiserer igjen. Noe klart skille mellom midtspill og sluttspill finnes imidlertid ikke. En mulig avgrensning kan være at sluttspillet begynner når spillerne tilsammen har 4 eller færre offiserer igjen, i tillegg til konger og bønder. En annen mulig avgrensning er at sluttspillet begynner når kongene deltar aktivt i kampen.
Sluttspill kategoriseres ofte etter hvilke brikker som er igjen på brettet.
I sluttspill er det viktig med god teknikk, dvs. at man må vite nøyaktig hvilket eller hvilke trekk som bør spilles i enhver stilling. Dette skyldes at en liten unøyaktighet kan endre utfallet fra seier til tap, fra seier til remis eller fra remis til tap. Alle sluttspill med 6 eller færre brikker er blitt løst ved hjelp av datamaskiner.
Noen generelle prinsipper for sluttspill er:
Når du står materielt over, bytt offiserer. Når du står materielt under, bytt bønder.
I sluttspillet er kongen en sterk brikke som må delta aktivt i spillet. Kongen er særlig god til å støtte egne fribønder.
Fløybøndene er ofte sterkere enn sentrumsbøndene.
Tårnet er velegnet for motangrep. Tårnet er mindre egnet til å stoppe motstanderens fribønder.
== Utbredelse ==
Det er anslått at det på verdensbasis er over 600 mill. voksne som spiller sjakk regelmessig.
I tillegg kommer et stort antall barn. Det kan derfor anslås at 8-10 % av jordens befolkning spiller sjakk regelmessig.
Det britiske meningsmålingsbyrået YouGov undersøkte i 2012 hvor stor andel av den voksne befolkningen i Russland, Tyskland, Storbritannia og USA som spiller sjakk regelmessig. De fant at i Russland hadde 53 % av den voksne befolkningen spilt sjakk i løpet av det siste året, og 17 % hadde spilt sjakk i løpet av den siste uka.
De tilsvarende tallene for Tyskland var 23 % og 4 %, for USA 14 % og 2 % og for Storbritannia 12 % og 2 %. Antallet voksne som aldri hadde spilt sjakk varierte i disse landene fra 8 % i Russland til 36 % i USA.Sjakkspillere som deltar i internasjonale turneringer, får FIDE-rating. Det er om lag 170 000 spillere som per oktober 2013 har FIDE-rating. Av disse er om lag 7 % kvinner.
I tillegg til de FIDE-ratede spillerne, kommer spillere som bare deltar i nasjonale turneringer. Antallet aktive turneringsspillere i verden er derfor langt høyere enn 170 000.
== Konkurransesjakk ==
=== Organisering ===
Verdenssjakkforbundet FIDE (Federation Internationale des Echecs) ble stiftet i Paris den 20. juli 1924 og har i dag 170 medlemsforbund. Forbundet fastsetter spillereglene for sjakk, beregner spillernes Elo-rating, tildeler internasjonale titler som stormester (GM) og internasjonal mester (IM), arrangerer VM i sjakk og sjakkolympiaden (verdensmesterskap for landslag). FIDE ble godkjent av Den internasjonale olympiske komité i 1999.
Under FIDE er det kontinentale sjakkforbund som European Chess Union, regionale sjakkforbund som Nordisk Sjakkforbund og nasjonale forbund som Norges Sjakkforbund.
Norges Sjakkforbund (NSF) ble stiftet i 1914 og organiserer sjakklivet for voksne i Norge. Om lag 110 klubber med tilsammen om lag 2600 medlemmer er tilsluttet NSF. Blant arrangementene i NSF kan nevnes Landsturneringen (NM), Norske Vandrerhjem Grand Prix, Seriesjakken og NM for klubblag. NSF står for det norske ratingsystemet, og utgir i samarbeid med Ungdommens Sjakkforbund medlemsbladet Norsk Sjakkblad.
=== Verdensmesterskap i sjakk ===
Det første verdensmesterskapet i sjakk ble avholdt i 1886 som en tvekamp mellom Wilhelm Steinitz og Johannes Zukertort. Steinitz vant og ble den første verdensmester i sjakk. Fram til 1946 var verdensmesterskapet et privat arrangement. Den regjerende verdensmesteren valgte hvem han ville spille mot og spillerne forhandlet om vilkårene. Verdensmesterskapet ble alltid arrangert som en match over flere partier mellom regjerende verdensmester og en utfordrer. I 1946 døde den regjerende verdensmesteren Aleksandr Alekhin. Det internasjonale sjakkforbundet (FIDE) benyttet sjansen og overtok organiseringen av verdensmesterskapet.
I 1948 arrangert FIDE en VM turnering i Haag og Moskva med Mikhail Botvinnik som vinner og ny verdensmester. Fremtidige utfordrere ble plukket ut gjennom et system av soneturneringer, intersoneturneringer og en kandidatturnering hvor vinneren av kandidatturneringen ble den nye utfordreren som fikk en VM-match mot regjerende verdensmester. Fra 1960-årene ble kandidatturneringen erstattet av en cup hvor kandidatene spilte korte matcher mot hverandre.
I 1993 brøt regjerende verdensmester Garry Kasparov med FIDE og stiftet sitt eget forbund (PCA). Samtidig fortsatte FIDE å arrangere sine VM-kamper, slik at det i mange år var to konkurrerende verdensmestere. FIDE gikk på slutten av 1990-årene over til å arrangere VM som en stor cup bestående av korte matcher. I 2005 ble FIDE-VM arrangert som en turnering med åtte spillere. Turneringen ble vunnet av Veselin Topalov. I 2006 ble VM-titlene gjenforent gjennom en gjenforeningsmatch i regi av FIDE mellom FIDE-verdensmester Topalov og den klassiske verdensmester Vladimir Kramnik. Kramnik vant og ble dermed udiskutabel verdensmester.
VM i 2007 ble arrangert som en turnering med åtte spillere med Viswanathan Anand som vinner og ny verdensmester. Etter dette gikk FIDE igjen over til å arrangere VM som en match mellom regjerende verdensmester og en utfordrer, hvor utfordreren var vinneren av en kvalifiseringsturnering.
=== Titler ===
FIDE tildeler internasjonale titler i sjakk til spillere som har oppnådd sterke resultater i internasjonale turneringer. Den høyeste tittelen er stormester (GM), men FIDE tildeler også titlene internasjonal mester (IM), FIDE Master (FM), Candidate Master (CM), Woman Grandmaster (WGM), Woman International Master (WIM), Woman FIDE Master (WFM) og Woman Candidate Master (WCM).For å bli stormester må man som hovedregel ha oppnådd 2 eller flere «stormesternormer» som tilsammen omfatter minst 27 partier.
En stormesternorm er en ratingprestasjon i en internasjonal turnering på minst 2600 mot motstandere som har en gjennomsnittlig FIDE-rating på minst 2380.
For å bli stormester må man i tillegg ha en oppnådd en FIDE-rating på minst 2500 ila. karrieren.
=== Rating ===
Elo-rating er en metode for å beregne den relative styrken til en sjakkspiller. Metoden ble utviklet av Arpad Elo (1903–1992) og ble tatt i bruk av US Chess Federation (USCF) i 1960. Elos system (med senere modifikasjoner) ble tatt i bruk av FIDE i 1970 og er senere også blitt tatt i bruk av blant annet nasjonale sjakkforbund (herunder Norges Sjakkforbund) og internettsjakk-servere (herunder ICC, FICS, Playchess, etc.). Ratinger fra forskjellige organisasjoner er ikke direkte sammenliknbare, og det bør derfor spesifiseres hvilken organisasjon som har beregnet ratingen. Elo-rating beregnet av FIDE bør derfor omtales som «FIDE-rating».
De fleste organisasjonene har kalibrert ratingsystemene slik at en nybegynner kan ha en Elo-rating på om lag 500, og en noe øvet spiller kan ha en Elo-rating på om lag 1000. En aktiv klubbspiller kan ha en FIDE-rating på om lag 1500, og gode klubbspillere kan ha en FIDE-rating på om lag 2000. Spillere med over 2500 i FIDE-rating er blant de 1000 beste spillerne i verden. Den ypperste verdenseliten har om lag 2800 i FIDE-rating. Den høyeste FIDE-ratingen som er oppnådd er 2882, som Magnus Carlsen hadde på listen for februar 2013. Spillerne som har toppet FIDEs ratingliste siden 1970 er Bobby Fischer, Anatolij Karpov, Garri Kasparov, Vladimir Kramnik, Veselin Topalov, Viswanathan Anand og Magnus Carlsen.
== Historie ==
=== Opprinnelse ===
Sjakk oppstod i Asia en gang før år 600. Tidlige varianter av sjakk er det kinesiske xiangqi, det indiske chaturanga og det persiske chatrang. Det er imidlertid usikkert hvilken variant som er eldst.
Det indisk-persiske chaturanga-chatrang ble spilt på et kvadratisk brett med 8 x 8 felt. Hver spiller har 16 brikker: 8 offiserer og 8 fotsoldatene. Offiserene består av en «sjah» (konge), en «frazen» (general), to «pil» (elefanter), to «asp» (hester) og to «rox» (stridsvogner). Det kinesiske xiangqi spilles på et brett med et nett av 9 x 10 linjer. De to sidene, nord og sør, er adskilt av en «elv». På hver side er det et fort som består av 3 x 3 punkter.
Hver hær består av 16 brikker, 11 offiserer og 5 soldater, oftest utformet som sirkulære brikker av tre med et skrevet symbol på. Det er rimelig å tenke seg at xiangqi kan ha utviklet seg til et spill med et enklere brett og med figurative brikker, slik som chaturanga-chatrang. Det er til sammenlikning vanskeligere å se for seg at chaturanga-chatrang kan ha utviklet seg til et spill med et mer komplekst brett og med enklere ikke-figurative brikker, slik som xiangqi. Dette trekker isolert sett i retning av at xiangqi er eldre enn chaturanga-chatrang.Ifølge persisk tradisjon ble chatrang innført til Persia av en ambassadør fra «Hind». Dette er tolket som at sjakk kom til Persia fra dagens Pakistan eller India. Indisk tradisjon sier også at sjakk oppstod i India. Etter kinesisk tradisjon er imidlertid xiangqi et kinesisk spill. Tradisjonen trekker dermed i retning av at sjakkens forløper enten kan ha oppstått i India eller i Kina.De eldste tekstene som omtaler sjakk, er alle persiske. Den eldste er «Wizârîshn î chatrang ud nîhishn î nêw-ardakhshîr», som ble skrevet rundt år 600. I denne teksten blir legenden om at sjakk kom til Persia via en ambassadør fra Hind fortalt. Flere andre tekster fra 600-tallet omtaler sjakk og viser at spillet var velkjent i Persia på 600-tallet. Den eldste kjente referansen til sjakk i indisk litteratur er først fra år 850. Den eldste sikre referansen i kinesisk litteratur er i «Xuanguai lu», skrevet av Niu Sengru i første halvdel av 800-tallet. Den eldste skriftlige kildene trekker i retning av at sjakk har oppstått i Persia.Det er gjort en rekke arkeologiske funn av sjakkbrikker fra 700- og 800-tallet i Persia. Til sammenlikning er det ingen funn av antikke sjakkbrikker i India eller Kina. Det er imidlertid ofte vanskelig å avgjøre hva som er en sjakkbrikke og hva som er en liten figur uten tilknytning til sjakk. Det finnes derfor en rekke enkeltfunn av mindre figurer hvor det er omstridt om figurene er sjakkbrikker eller ikke. Det arkeologiske materialet trekker likevel i retning av at sjakk har oppstått i Persia.Etymologisk stammer det persiske ordet «chatrang» fra sanskrit «chaturanga». Dette kan trekke i retning av at sjakk er fra India. En rekke andre sjakkuttrykk er imidlertid av persisk opphav, bl.a. «shah mat» (sjakk matt) og «rokh» («rook» – tårn på engelsk).Arkeologiske funn og de eldste skriftlige kildene trekker i retning av at sjakk har et persisk opphav, tradisjon og språkstudier trekker i retning av at sjakk er av indisk opphav, mens spillenes struktur trekker i retning av at sjakk er av kinesisk opphav. Noen klar konklusjon på hvor sjakk har oppstått, er derfor vanskelig å gi, men spillet har etter all sannsynlighet oppstått et sted i Asia før år 600.
=== Shatranj ===
I årene før 650 erobret de muslimske araberne Perserriket. Araberne fikk på denne måten kjennskap til chatrang. Siden arabisk mangler tsj-lyden, ble spillets navn endret til «shatranj». Det er antatt at araberne ikke gjorde vesentlige endringer i spillereglene, men brikkenes form ble endret i abstrakt retning for å oppfylle bildeforbudet i islam.
Shatranj spilles på et enfarget brett med 8 x 8 ruter. Hver spiller har 16 brikker, vanligvis grønne og røde: en «sjah» (konge), en «firzan» (rådgiver), to «fil» (elefant), to «faras» (hester), to «rukh» (stridsvogner) og åtte «baidaq» (soldater). Utgangsstillingen er som i moderne sjakk, med unntak av at kongen og rådgiveren hadde byttet plass slik at kongene sto på henholdsvis d1 og d8, mens rådgiverne sto på e1 og e8. Trekkene til «sjah», «faras» og «rukh» tilsvarer trekkene til kongen, springeren og tårnet i moderne sjakk, med det unntaket at rokade ikke var tillatt. Trekkene til «baidaq» tilsvarer også trekkene til bonden i moderne sjakk, med unntak av at den ikke kunne gå to felt frem som første trekk, den kunne ikke slå «en passant» og den kunne bare forvandles til en «firzan» når den nådde den andre siden av brettet. «Firzan» kunne gå ett felt diagonalt i alle retninger, mens en «fil» kun kunne hoppe to felt diagonalt i alle retninger.
Shatranj kan vinnes på tre måter. For det første ved å sette sjahen «shah mat». «Shah mat» er persisk og betyr «kongen er overrumplet/beseiret» (ofte misforstått som «kongen er død»), derav «sjakk matt». For det andre ble det regnet som seier dersom sjahen ble satt patt (dette er remis i moderne sjakk). Til slutt ble det også regnet som seier dersom en spiller klarte å slå ut hele hæren til motstanderens sjah.
=== Sjakken kommer til Europa ===
Shatranj ble spredt med de arabisk-muslimske erobringene i Nord-Afrika og nådde Europa etter at araberne krysset Gibraltarstredet i 711. På 800- og 900-tallet ble sjakk spredt nordover i Spania. Sjakken nådde også Europa via det muslimskkontrollerte Sicilia. Sjakk spredte seg videre nordover i Europa fra Spania og Italia og nevnes på Island i 1230.Den eldste kjente omtalen av sjakk i det kristne Europa er i det latinske diktet «Versus de scachis» fra om lag år 990. Det er antatt at teksten er av italiensk opprinnelse. I diktet nevnes et brett bestående av ruter i to farger og at en dronning står ved siden av konge. Med unntak av det tofargede spillebrettet og at «rådgiveren» (firzan) ble erstattet av dronningen, ble de muslimske spillereglene fra shantranj beholdt i europeisk middelaldersjakk.
=== Moderne sjakk oppstår ===
På slutten 1400-tallet gjennomgikk sjakkspillet større endringer. Dronningen gikk fra å være en svak brikke som kun kunne flyttes felt diagonalt, til å bli sjakkspillets sterkeste brikke som kunne flyttes ubegrenset både horisontalt, vertikalt og diagonalt. Løperen gikk fra å være en brikke som kun kunne hoppe to felt diagonalt, til å bli en brikke som kunne flytte i begge diagonalenes hele lengde.
Disse endringene forandret sjakkspillets karakter. Åpningsteori ble langt viktigere, siden dronningen og løperen med sin nye slagkraft, kunne vinne materiell eller true matt i løpet av få trekk. Samtidig ble sluttspillteori langt viktigere, siden en bonde nå kunne bli forvandlet til en dronning. Det er antatt at de reformerte spillereglene har sin opprinnelse i Valencia, og det eldste sjakkpartiet med de moderne spillereglene som er bevart finnes i det katalanske manuskriptet Scachs d'amor, som antas å være fra om lag 1475.Bøker om teorien bak hvordan sjakk bør spilles, begynte å dukke opp i det 15. århundre. Repetición de Amores y Arte de Ajedrez (Repetisjon av kjærligheten til og kunsten å spille sjakk) av den spanske geistlige Luis Ramirez de Lucena ble utgitt i Salamanca i 1497. Lucena og senere mestere som portugiseren Pedro Damiano, italienerne Giovanni Leonardo Di Bona, Giulio Cesare Polerio og Gioachino Greco, og den spanske biskopen Ruy López de Segura utviklet elementer av åpninger og begynte å analysere enkle sluttspill.
I det 18. århundre flyttet sentrum av det europeiske sjakkliv fra de søreuropeiske landene til Frankrike. De to viktigste franske mestere var François-André Danican Philidor, musiker av yrke, som oppdaget viktigheten av bønder for sjakkstrategi, og senere Louis-Charles Mahé de La Bourdonnais, som vant en rekke kamper mot den irske mesteren Alexander McDonnell i 1834. Sentre for sjakkaktivitet i denne perioden var kaffehus i store europeiske byer som Café de la Régence i Paris og Simpson's Divan i London.Utover 1800-tallet utviklet organisert sjakk seg raskt. Mange sjakklubber, sjakkbøker og sjakktidsskrifter dukket opp. Det var brevkamper mellom byer, for eksempel spilte London Chess Club mot Edinburgh Chess Club i 1824. Sjakkproblemer ble en vanlig del av avisene i det 19. århundre og Bernhard Horwitz, Josef Kling og Samuel Loyd komponerte noen av de mest innflytelsesrike problemene. I 1843 publiserte von der Lasa og Bilguer sin Handbuch des Schachspiels (Sjakkhåndbok), den første omfattende manual for sjakkteori.
=== Fremveksten av konkurransesjakk ===
Den første moderne sjakkturneringen ble arrangert av Howard Staunton, en ledende engelsk sjakkspiller, og ble avholdt i London i 1851. Den ble vunnet av den relativt ukjente tyskeren Adolf Anderssen, som ble hyllet som den ledende sjakkmesteren og hans strålende, energisk angripende stil ble typisk for tiden, selv om den senere skulle bli regnet som strategisk grunn.Dypere innsikt i sjakkens natur kom med to yngre spillere. Amerikaneren Paul Morphy, et ekstraordinært sjakkvidunderbarn, vant mot alle viktige konkurrenter (bortsett fra Howard Staunton, som nektet å spille), inkludert Anderssen, i løpet av sin korte sjakk-karriere mellom 1857 og 1863. Morphys suksess stammet fra en kombinasjon av strålende angrep og velfundert strategi. Han visste intuitivt hvordan angrep skulle forberedes. Wilhelm Steinitz fra Praha beskrev senere hvordan svakheter i egen posisjon skulle unngås, og hvordan opprette og utnytte slike svakheter i motstanderens stilling. Steinitz' vitenskapelige tilnærming og posisjonelle forståelse revolusjonerte spillet. Steinitz var den første til å bryte en posisjon ned i sine enkelte komponenter.
Før Steinitz utviklet spillerne dronningen tidlig, og fikk dermed ikke helt utviklet de andre brikkene, og kjørte gjerne et raskt angrep på motstanderens konge, som enten lyktes eller mislyktes. Forsvarsspillet var dårlig og spillere dannet ikke noen dyp plan. I tillegg til sine teoretiske prestasjoner, grunnla Steinitz en viktig tradisjon; hans triumf over den ledende tyske mesteren Johannes Zukertort i 1886 regnes som det første offisielle verdensmesterskapet i sjakk. Steinitz ble detronisert i 1894 av en mye yngre spiller, den tyske matematikeren Emanuel Lasker, som beholdt tittelen i 27 år, lengst av alle verdensmestere.
Mot slutten av det 19. århundre vokste antall årlige mesterturneringer og -matcher raskt. Noen kilder oppgir at tittelen Stormester i sjakk første gang formelt ble delt ut av Tsar Nikolaj II av Russland til Lasker, Capablanca, Alekhin, Tarrasch og Marshall, men dette er omdiskutert. Tradisjonen med å tildele slike titler ble videreført av World Chess Federation (FIDE), grunnlagt i 1924 i Paris. I 1927 ble kvinnenes World Chess Championship etablert. Den første til å holde tittelen var tsjekkisk-britiske Vera Menchik.Det trengtes et vidunderbarn fra Cuba, José Raúl Capablanca (Verdensmester 1921-1927), som elsket enkle posisjoner og sluttspill, for å avslutte den tyskspråklige dominansen i sjakk. Han var ubeseiret i turneringsspill i åtte år, fram til 1924. Hans etterfølger var russisk-franske Aleksandr Alekhin, en sterk angrepsspiller som døde som verdensmester i 1946. Han tapte i en kort periode tittelen til den nederlandske spilleren Max Euwe i 1935, og gjenvant den to år senere.
Mellom verdenskrigene ble sjakk revolusjonert av en ny teoretisk skole, den såkalte hypermodernistiske skole, frontet av spillere som Aron Nimzowitsch og Richard Réti. De tok til orde for å kontrollere midten av brettet med fjerne brikker heller enn med bønder, noe som inviterte motstandere til å okkupere sentrum med bønder som så blir gjenstand for angrep.
=== Etter 1945 ===
Etter at Aleksandr Alekhin døde som regjerende verdensmester i 1946, tok det internasjonale sjakkforbundet FIDE over ansvaret for verdensmestertittelen. FIDE arrangerte i 1948 en eliteturnering med verdens antatt beste spillere. Vinneren av 1948-turneringen, russiske Mikhail Botvinnik, ble utropt til verdensmester. Dette innledet en epoke med sovjetisk dominans i sjakkverdenen. Frem til Sovjetunionens oppløsning var det bare én ikke-sovjetisk mester, amerikanske Bobby Fischer (mester 1972–1975).
Før FIDE overtok ansvaret for å arrangere verdensmesterskapet, hadde den regjerende mesteren privilegiet å kunne bestemme hvem han ville møte til tittelkamp. FIDE satte opp et nytt system av kvalifiserende turneringer og kamper. Utfordreren ble fra nå av utpekt gjennom soneturneringer, intersoneturneringer og kandidatturneringen. Vinneren av kandidatturneringen (senere ble den omorganisert til en cup av kandidatmatcher) ble den nye utfordreren. Utfordreren skulle deretter spille mot den regjerende mester om tittelen. En mester beseiret i en kamp hadde rett til å spille en omkamp ett år senere. Dette systemet gikk over en tre-års syklus. Botvinnik beholdt tittelen i VM-matcher i 1951 og 1954. I 1957 mistet han tittelen til Vasilij Smyslov, men gjenvant tittelen i en omkamp i 1958. I 1960 tapte han tittelen til Mikhail Tal, men Botvinnik gjenvant tittelen i en omkamp i 1961.
Etter 1961-matchen avskaffet FIDE den tapende mesters rett til omkamp. Den neste mester, Tigran Petrosian, en spiller kjent for sine defensive og posisjonelle ferdigheter, holdt tittelen i to sykluser, 1963–1969. Han ble etterfulgt av Boris Spasskij, 1969–1972. Mot slutten av 1960-årene og tidlig i 1970-årene utfordret amerikaneren Bobby Fischer det sovjetiske hegemoniet. Han var overlegen i kandidatmatchene og ble dermed den første ikke-sovjetiske utfordreren siden andre verdenskrig. I 1972 beseiret han Spasskij i den såkalte «Match of the Century» i Reykjavík på Island. Etter dette trakk Fischer seg tilbake fra konkurransesjakk, og nektet i 1975 å forsvare tittelen mot den sovjetiske utfordreren Anatolij Karpov. Karpov ble dermed utropt til ny verdensmester uten kamp.
Karpov forsvarte sin tittel to ganger, og dominerte i 1970-årene og tidlig i 1980-årene med en rekke sterke turneringsseire. I 1984 ble han utfordret av Garri Kasparov. Etter reglene ville matchen bli vunnet av førstemann med seks seire. Matchen ble avbrutt etter 48 partier av hensyn til spillernes helse. Da var stillingen 5–3 til Karpov, men Kasparov hadde vunnet de to siste partiene. Karpov og Kasparov møttes til en ny match i 1985; denne gangen var matchen begrenset til maksimalt 24 partier, men regjerende mester ville beholde tittelen ved stillingen 12–12. Denne gangen vant Kasparov med 13–11 og ble ny verdensmester. Kasparov og Karpov møttes til flere VM-matcher fram til 1990, men Karpov klarte aldri å vinne tilbake tittelen.
I 1993 brøt Kasparov med FIDE og dannet et konkurrerende Professional Chess Association (PCA). Fra da av og til 2006 var det to konkurrerende verdensmestere. PCA-mesteren ble kåret i en VM-match mellom to spillere over mange partier, derfor også omtalt som «klassisk mester», mens FIDE-mesteren ble kåret i en turnering med mange spillere. Kasparov var PCA-verdensmester fram til 2000 da han tapte mot Vladimir Kramnik. FIDE-verdensmestere fra 1993 var Karpov, Aleksandr Khalifman, Viswanathan Anand, Ruslan Ponomarjov, Rustam Kasimdzjanov og Veselin Topalov. I 2006 ble det spilt en gjenforeningsmatch mellom den klassiske mesteren Kramnik og FIDE-mesteren Topalov. Denne matchen vant Kramnik, og han ble dermed den første ubestridte verdensmester i sjakk siden Kasparov i 1993. Kramnik mistet sin tittel i VM-turneringen i Mexico i 2007. Turneringsvinneren var Anand, som da ble ny verdensmester. Anand forsvarte siden tittelen sin i matcher mot Kramnik, Topalov og Boris Gelfand. I november 2013 ble Magnus Carlsen ny verdensmester etter å ha slått Anand i en VM-match i Chennai i India.
Det lengste VM-sjakkpartiet i historien mellom Magnus Carlsen og Jan Nepomnjasjtsjij endte med seier til Mangnus Carlsen etter 134 trekk i den sjette VM-matchen i Dubai 2021.
== Kunst og kultur ==
Sjakk ble en inspirasjonskilde for europeiske kunstnere så snart spillet kom fra den arabiske verden til Europa i middelalderen. De tidligste kunstverk sentrert rundt spillet er miniatyrer i manuskripter, samt dikt, som ofte ble skrevet med det formål å beskrive spillereglene. Enkelte sett med sjakkbrikker er i seg selv kunstverk. Et fremragende eksempel er Lewisbrikkene som ble funne på Lewis i Hebridene i første halvdelen av 1800-tallet. Forskere mener at brikkene mest sannsynlig er laget i Norge en gang i perioden 1150-1200.
=== Billedkunst ===
Sjakk har vært brukt som motiv i vestens billedkunst fra middelalderen og frem til i dag, og en rekke kunstnere har brukt sjakk som et motiv i sine bilder, bl.a. Lucas van Leyden (1489–1533), Paris Bordone (1500–1571), Giulio Campi (1500–1572), Sofonisba Anguissola (1532–1625), Cornelis de Man (1621–1706), Johann Heinrich Wilhelm Tischbein (1751–1828), Johann Erdmann Hummel (1769–1852), Honoré Daumier (1808–1879), Jean-Léon Gérôme (1824–1904), Thomas Eakins (1844–1916), John Singer Sargent (1856–1927), Henri Matisse (1869–1954), Béla Kádár (1877–1956), Paul Klee (1879–1940), Georges Braque (1882–1963), Juan Gris (1887–1927), Marcel Duchamp (1887–1968), Salvador Dalí (1904–1989), Andy Warhol (1928–1987) og Ilija Penušliski (1947–).I en særstilling står den den franske kunstneren Marcel Duchamp (1887–1968). Duchamp, som blir ansett for å være en av 1900-tallets viktigste kunstnere, brukte ikke bare sjakk som et motiv i kunsten sin, men han var selv en meget dyktig sjakkspiller. Fra 1923 hadde hans hovedinteresse gått fra å være kunst til å bli sjakk. Duchamp ble en av Frankrikes beste sjakkspillere og deltok bl.a. i sjakkolympiadene i 1928–1933.
=== Litteratur ===
Flere bøker bruker sjakk som en viktig del av historien. Blant dem er det to som utmerker seg ved å sette spillet i sentrum av handlingen: Sjakknovelle av Stefan Zweig og Forsvaret av Vladimir Nabokov.
I Zweigs Sjakknovelle er handlingen lagt til en luksusdamper hvor blant annet verdensmester i sjakk, befinner seg. Han er på vei til Argentina hvor han skal spille for kjempehonorarer. Verdensmesteren og en mystisk østerriksk flyktning, som har tilegnet seg sjakkteori under fangenskap hos Hitlers gestapister, møtes til kamp ved sjakkbrettet. I Nabokovs Forsvaret møter vi Luzhin, en gutt som fatter interesse for sjakk. Han blir raskt en meget sterk spiller og blir oppslukt av spillet. Gradvis svekkes hans mentale helse og han går mot et mentalt sammenbrudd.
Barnebokklassikeren Gjennom speilet (Through the Looking-Glass, 1871) av Lewis Carroll er en oppfølger av Alice i Eventyrland (1865). Den første av bøkene inneholder flere referanser til spillkort, mens personene i Gjennom speilet presenteres som sjakkbrikker.
=== Musikk ===
«Checkmate» er en ballett i én akt av komponisten Arthur Bliss og koreografen Ninette de Valois. Balletten ble første gang fremført den 15. juni 1937 på Théâtre des Champs-Élysées i Paris. Balletten handler om en galant rød springer, trofast til sin konge, som blir forført og ødelagt av den hensynsløse svarte dronningen i denne allegoriske historien om et parti sjakk mellom kjærlighet og død. Etterlatt forsvarsløs, er den røde kongen et enkelt bytte for den nådeløse svarte dronningen.
Sjakk er gjennomgangstemaet i den svensk/britiske musikalen «Chess» fra 1986 skapt av Tim Rice, Björn Ulvaeus og Benny Andersson. Handlingen er inspirert av verdensmesterskapet i sjakk i 1972, da Bobby Fischer fra USA spilte mot Boris Spasskij fra Sovjetunionen og de senere VM-matchene mellom Viktor Kortsjnoj, som hadde hoppet av fra Sovjetunionen og flyttet til vesten, og Anatolij Karpov som var lojal og bodde i Sovjetunionen.
=== Film ===
Sjakk har vært behandlet i film siden Vsevolod Pudovkins Sjakkfeber, en stumfilmkomedie som ble tatt opp i forbindelse med en større sjakkturnering i Moskva i 1925. Sjakk har senere blitt brukt i en rekke filmer. Av de mer fremtredende er Casablanca (1942), Ingmar Bergmans Det syvende innseglet (1957), Schachnovelle (1960) basert på Zweigs bok Sjakknovelle, James Bond-filmen From Russia with Love (1963), Searching for Bobby Fischer (1993),The Luzhin Defence (2000) basert på Nabokovs bok Forsvaret og Harry Potter og de vises stein (2001). Disneyfilmen Alice i Eventyrland (1951) baserer seg på Lewis Carrolls barnebøker Alice i Eventyrland og Gjennom speilet; flere av figurene i filmen fremstilles i form av sjakkbrikker.
== Blindsjakk ==
Blindsjakk er en form for sjakk der trekkene gjøres uten at spillerne kan se brettet eller brikkene, og uten at de har annen form for fysisk kontakt med dem. Trekkene kommuniseres ved hjelp av sjakknotasjon.
Blindsjakk er kjent fra tidlig i sjakkens historie, det første partiet ble muligens spilt av Sa'id bin Jubair (665–714) i Midtøsten. Blindsjakk er blitt brukt for å jevne ut nivåforskjellen mellom en sterk og en svak spiller, eller rett og slett for å vise hvor dyktig man er. Den franske mesteren Philidor kunne spille opptil tre partier samtidig. I 1858 gav Paul Morphy simultanoppvisning i blindsjakk mot de åtte sterkeste spillerne i Paris. Han vant seks partier, og spilte to remiser. Uoffisiell verdensrekord i simultanblindsjakk innehas i dag av Marc Lang, som i 2011 spilte simultant mot 46 spillere. Han slo da den tidligere rekorden til Miguel Najdorf som i 1947 spilte mot 45 spillere.Det blir arrangert flere blindsjakkturneringer årlig. Den mest kjente har vært Amber-turneringen som ble arrangert (med blindsjakk) fra 1993 til 2011. Turneringen tiltrakk seg verdenseliten, og blindsjakkdelen (turneringen besto av både blindsjakk og hurtigsjakk) er blitt vunnet av blant andre Viswanathan Anand, Levon Aronjan, Magnus Carlsen, Aleksandr Grisjtsjuk, Vladimir Kramnik, Aleksandr Morozevitsj og Veselin Topalov.
== Fjernsjakk ==
Fjernsjakk er sjakk som blir spilt over avstand med ulike former for kommunikasjon. Dette har tradisjonelt skjedd som postsjakk, hvor trekkene sendes med brev eller postkort. De siste årene er det blitt vanligere å formidle trekk ved bruk av e-post eller egne fjernsjakkservere på internett. Fjernsjakkpartier kan ofte ta lang tid. Selv om det spilles med begrenset betenkningstid (typisk 30 dager på 10 trekk, postgang ikke medregnet), må man regne med at det kan gå 1–2 år før et parti er ferdigspilt.
Fjernsjakk står i motsetning til vanlig sjakk, også kalt «brettsjakk» eller «nærsjakk», der spillerne sitter ved et sjakkbrett samtidig. Det blir også regnet som nærsjakk dersom spillerne ikke sitter på samme sted, men der trekkene blir overført fortløpende, slik at partiet blir avviklet innenfor vanlige rammer for betenkningstid i nærsjakk.
Fjernsjakk som konkurranseform er internasjonalt organisert av International Correspondence Chess Federation (ICCF) og i Norge av Norges Fjernsjakkforbund.
== Problemsjakk ==
Problemsjakk (også kalt sjakkomposisjon) er kunsten å lage eller skape «sjakkproblem» (også kalt «sjakkomposisjoner»). Sjakkproblem er en type sjakkoppgaver som
er konstruert, dvs. har ikke oppstått i et faktisk sjakkparti
har et bestemt mål, for eksempel at hvit skal sette matt i et bestemt antall trekk
viser økonomi i konstruksjonen, dvs. at det ikke brukes flere eller sterkere brikker enn det som trengs for å sikre én og bare én løsning
har en estetisk verdi.En person som skaper slike problemer er kjent som «problemforfatter» eller «sjakkomponist».
Noen mye brukte kategorier av sjakkproblem er:
To-trekker, hvit trekker og setter sjakk matt i to trekk.
Tre-trekker, hvit trekker og setter sjakk matt i tre trekk.
Fler-trekker, hvit trekker og setter sjakk matt i fire eller flere trekk.
Sluttspillstudie, hvit trekker og vinner eller hvit trekker og holder remis.
Hjelpematt, svart trekker og hjelper hvit med å sette sjakk matt.
Selvmatt, hvit trekker og tvinger svart til å sette sjakk matt.Sjakkomposisjon som konkurranseform organiseres av World Federation for Chess Composition (WFCC). Det konkurreres i både problemkomposisjon og i problemløsing. I problemkomposisjon skal deltakerne lage problemoppgaver som er jury skal vurdere ut fra bestemte kriterier, mens i problemløsing skal deltakerne løse problemoppgaver innen en gitt tidsfrist.
== Sjakk og data ==
=== Sjakkmotor ===
Ideen om å skape en sjakkspillende maskin kan dateres til omkring 1769 da den sjakkspillende robot «Tyrkeren» gjorde suksess. «Tyrkeren» ble senere avslørt som en bløff, og det var først med utviklingen av digitale datamaskiner fra 1950-årene at vellykkede sjakkspillende dataprogram, en «sjakkmotor», ble konstruert.
Sjakk er velegnet for programmering fordi problemet er skarpt definert, både når det gjelder lovlige trekk og det endelige målet (sjakk matt). Problemet er å utvikle algoritmer som kan evaluere stillinger og velge det beste trekket i enhver situasjon. Dette er utfordrende fordi antall mulige stillinger er svært høyt. I midtspillet har en sjakkspiller typisk 30–40 lovlige trekk å velge mellom, men det kan være så få som null (ved sjakk matt eller patt) og det kan være så mange som 218.
Antall mulige stillinger og partier blir derfor svært høyt. Det er beregnet at antall lovlige stillinger i sjakk er mellom 1043 og 1047 (en påvisbar øvre grense).De første sjakkmotorene var svake, og det var først i 1996 at et sjakkprogram, IBMs Deep Blue, klarte å slå en regjerende verdensmester (Garri Kasparov) i et parti med lang betenkningstid. I 1997 ble Deep Blue også det første sjakkprogram som klarte å slå en regjerende verdensmester i en match over flere partier. I dag er de beste sjakkmotorene, som Houdini, Rybka, Critter, Stockfish og Komodo, vesentlig sterkere enn de sterkeste menneskelige sjakkspillerne.
=== Spill over internett ===
En internett-sjakkserver (ICS) er en ekstern server som gir mulighet til å spille, diskutere og vise sjakk over internett. Begrepet refererer spesielt til anlegg for tilkobling av spillerne gjennom en rekke av grafiske brukergrensesnitt (GUI) plassert på hver enkelt brukers datamaskin. Det finnes også rent web-baserte sjakkservere hvor brukerne ikke trenger GUI.
Det finnes i dag en rekke sjakkservere. Noen av de mest kjente er Internet Chess Club (ICC), Free Internet Chess Server (FICS) og Playchess.
== Sjakk: idrett, sport eller spill? ==
Skal sjakk regnes som idrett eller sport, eller er det et brettspill som ikke faller inn under begrepene «idrett» eller «sport»? Dette er en diskusjon som kommer opp med jevne mellomrom. I Norge har diskusjonen særlig vært knyttet til om Magnus Carlsen kan få idrettspriser eller ikke for sine prestasjoner innen sjakk.Idrett er et særnordisk begrep, opprinnelig sammensatt av begrepene «ið» og «þrôtt». Førsteleddet «ið» betyr syssel eller gjerning og finnes i dag igjen i det beslektede begrepet gidde (orke). Andreleddet «þrôtt» betyr kraft eller utholdenhet og finnes i dag igjen i det beslektede begrepet trøtt (trett, sliten). Det gammelnorske «îþrôtt» ble brukt om både åndelige og legemlige ferdigheter. Ett eksempel er Orknøyjarlen Ragnvald Kale Kolsson (1100-1158) som i en av sine lausavísur, ramser opp ni idretter han behersker. Det første han nevner er at han kan spille «tafl» (Tafl emk ǫrr at efla/íþróttir kannk níu). Tafl er brettspill som enten kan være hnefatafl eller sjakk. De andre idrettene han nevner er runeskrift, lesing og/eller skriving, smedkunst, skiløping, skyting, roing, harpespill og diktning.
Det norrøne idrettsbegrepet inkluderer dermed også ferdigheter som legger mer vekt på mentale egenskaper enn på de rent fysiske. Brettspill, som sjakk, faller dermed inn under det norrøne idrettsbegrepet.
Idrettsbegrepet er senere blitt snevret inn til i all hovedsak å legge vekt på fysiske kroppsøvinger.
I moderne språkbruk legges det derfor gjerne til grunn at det må være et minimum av fysiske kroppsøvinger før en aktivitet kan defineres som idrett. Dette hindrer likevel ikke at enkelte aktiviteter blir definert som idrett selv om aktivitetene inneholder minimalt med ytre observerbare bevegelser, for eksempel enkelte disipliner innen skytesport. Sjakk, med unntak for lynsjakk, inneholder lite fysisk aktivitet i form av ytre observerbare bevegelser. Mange vil derfor mene at sjakk ikke faller inn under det moderne idrettsbegrepet.
Sport er et låneord fra engelsk, og betyr opprinnelig spill eller fornøyelse. Sport er en forkortelse av «disport» som igjen kommer fra gammelfransk «desporter». Dette begrepet betyr egentlig bære bort og er beslektet med det moderne deportere. Sport betyr dermed opprinnelig det som får en bort fra arbeidet, altså fritidsbeskjeftigelse eller adspredelse. I sport legges det stor vekt på konkurranseelementet, jf. uttrykket «å la det gå sport i noe». Konkurransesjakk vil dermed naturlig falle inn under begrepet «sport».
Den internasjonale olympiske komité (IOC) skiller mellom «official sports» (olympiske idretter) og «recognised sports» (anerkjente idretter). I IOC har sjakk hatt status som «recognised sport» siden 1999. Dette er samme status som bl.a. motorsport, cricket, sportsdans, karate, orientering og sportsklatring. Den andre tankesporten som har status som «recognised sport» er bridge.
Nasjonale sjakkforbund er medlemmer av nasjonale idrettsforbund (nasjonale olympiske komiteer) i 105 land.
og sjakkspillere har blitt kåret til «årets sportsutøver» av sportsjournalister i en rekke land. Dette gjelder blant annet Garri Kasparov i Sovjetunionen i 1989 og 1990 (begge gangene foran langrennsløperen Jelena Välbe),
Viswanathan Anand i India i 2003 og 2007,
Veselin Topalov i Bulgaria i 2005
og Magnus Carlsen i Norge i 2013.
Sjakk regnes dermed utvilsomt som «sport» i en lang rekke land.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Falk,Hjalmar og Alf Torp (1991 (1903-1906)). Etymologisk ordbog over det norske og det danske sprog. Oslo: Bjørn Ringstrøms antikvariat. ISBN 8290520166.
Grooten, Herman (2010). Chess Strategy for Club Players (engelsk). Alkmaar: New In Chess. ISBN 978-90-5691-268-0.
Heisman, Dan (2007). Back to Basics: Tactics (engelsk). Milford: Russell Enterprises. ISBN 978-1-888690-33-0.
Shenk, David (2006). The Immortal Game. A History of Chess (engelsk). New York: Anchor Books. ISBN 978-1-4000-3408-6.
Watson, John (2006). Mastering the Chess Openings (engelsk). 1. London: Gambit Publications Ltd. ISBN 978-1-904600-60-2.
== Eksterne lenker ==
«ChessBase Online Database» (engelsk). ChessBase. Arkivert fra originalen 28. februar 2009. Besøkt 2. oktober 2011.
«System of Signs» (engelsk). Chess Informant (Šahovski Informator). Arkivert fra originalen 3. september 2011. Besøkt 2. oktober 2011.
«FIDE Advanced players search» (engelsk). FIDE. Besøkt 2. oktober 2011.
«FIDE - World Chess Federation» (engelsk). FIDE. Besøkt 2. oktober 2011.
«FIDE Handbook - B 0.0. Introduction» (engelsk). FIDE. Besøkt 2. oktober 2011.
«FIDE Handbook - B 1.0. Requirements for the titles designated in 0.31» (engelsk). FIDE. Besøkt 2. oktober 2011.
«FIDE Handbook - C.08 Time Control» (engelsk). FIDE. Besøkt 2. oktober 2011.
«FIDE Handbook - D.IX. World Championship for Rapid Chess» (engelsk). FIDE. Besøkt 2. oktober 2011.
«FIDE Handbook - D.XI. Regulations for the World Blitz Championship 2012» (engelsk). FIDE. Besøkt 2. oktober 2011.
«FIDE Handbook - E.I FIDE Laws of Chess» (engelsk). FIDE. Besøkt 2. oktober 2011.
«FIDE Handbook - E.I FIDE Laws of Chess - Appendices» (engelsk). FIDE. Besøkt 2. oktober 2011. Digitale lærebøker
Agdestein, Simen (1997). Simens sjakkbok. Oslo: Gyldendal. ISBN 82-05-25146-0.
Whyld, Ken (1995). Sjakk for begynnere. Oslo: Schibsted. ISBN 82-516-1551-8. Forbund
FIDE – World Chess Federation
ECU – European Chess Union
Nordic Chess Federation Arkivert 17. oktober 2011 hos Wayback Machine.
NSF – Norges sjakkforbund
NFSF - Norges FjernsjakkforbundRating
FIDE Top 100 Players
Live Chess Ratings
Norges Sjakkforbunds Elo-rating Arkivert 16. oktober 2011 hos Wayback Machine.
Narvik Sjakklubbs norske Elo-database
Norsk liveratingSjakknyheter på norsk
Bergens Schakklub – Sjakknyheter
Nettavisen SjakkSjakknyheter på engelsk
ChessBase News
Chessdom
Chessvibes
The Week in Chess
WhyChessPartidatabaser
Chessgames
ChessBase Online Database
NorBaseSjakkhistorie
Bøckman, Knut (1996). Kongenes spill - og spillets konger. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-22744-8.
Chess Notes av Edward Winter
History of Chess: Chesspage of Jean-Louis Cazaux
Sjakkhistorisk forum
Carolus ChessSjakkprogrammering
The Chess Programming Wiki Arkivert 13. november 2010 hos Wayback Machine. | Sjakk er et brettspill for to spillere. Målet for hver spiller er å sette motstanderens konge «under angrep» på en slik måte at motstanderen ikke har noe lovlig trekk. | 7,640 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Konrad_Adenauer | 2023-02-04 | Konrad Adenauer | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CDU-politikere', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dødsfall 19. april', 'Kategori:Dødsfall i 1967', 'Kategori:Forbundsdagens Alterspräsident', 'Kategori:Fødsler 5. januar', 'Kategori:Fødsler i 1876', 'Kategori:Grunnleggere av Den europeiske union', 'Kategori:Karlsprisen', 'Kategori:Medlemmer av Det parlamentariske råd', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Partiledere', 'Kategori:Personer fra Köln', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske borgermestere', 'Kategori:Tyske jurister', 'Kategori:Tyske kanslere', 'Kategori:Tyske utenriksministre', 'Kategori:Tyskere fra den kalde krigen', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Konrad Hermann Joseph Adenauer (født 5. januar 1876 i Köln i provinsen Rhinland i kongeriket Preussen, død 19. april 1967 i Rhöndorf, Bad Honnef i Nordrhein-Westfalen i Tyskland) var en tysk jurist og politiker (Zentrum, CDU). Fra 1949 til 1963 var han Forbundsrepublikken Tysklands første forbundskansler, og fra 1951 til 1955 samtidig landets første utenriksminister. Forbundsrepublikken Tysklands territorium var fra 1949 til Tysklands gjenforening i 1990, begrenset til Vest-Tyskland.
Som medlem av partiet Zentrum, var Konrad Adenauer en fremstående politiker allerede under Det tyske keiserrike og Weimarrepublikken. Han var overborgermester i Köln fra 1917 til 1933, medlem av Preußisches Herrenhaus fra februar 1918 til det ble oppløst ved novemberrevolusjonen samme år, og president i det prøyssiske statsråd fra 1921 til 1933. Adenauer var gjennom hele livet en sterk talsmann for interessene til sin egen landsdel Rhinland.
Under nasjonalsosialismen ble han fratatt alle embeter, og satt i perioder også arrestert. Han avviste enhver kontakt med motstandsbevegelsen i Tyskland, som han anså nytteløs.
Adenauer var leder i CDU fra 1950 til 1966. Som president for Det parlamentariske råd, ledet han arbeidet med Tysklands grunnlov, vedtatt i 1949. Han tiltrådte i 1949 som Tysklands første kansler, i en alder av 73 år.
Adenauer oppnådde gjennom Parisavtalene inngått i 1954, politisk selvstendighet for Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland). Han bidro til å knytte landet til Vesten, og arbeidet konsekvent for europeisk integrasjon. Under Adenauer ble den sosiale markedsøkonomi innført, og landets befolkning fikk oppleve stor økonomisk vekst, gjerne kalt «Wirtschaftswunder» («det økonomiske underet»). Adenauer håpte på gjenforening av den østlige og den vestlige del av landet. Det skulle oppnås ved at velstand og frihet i vest virket så tiltrekkende på østtyskerne at Østblokken ble destabilisert («magnet-teorien»). Tysklands gjenforening ble imidlertid først realisert i 1990.
Med sin katolske bakgrunn anså han den ateistiske kommunismen som umenneskelig og fremskrittsfiendtlig. Sovjetunionen vurderte han som den naturlige etterfølger av tidligere regimer, helt fra Tsar-Russland. Det dreide seg for Adenauer om en aggressiv stormakt, økonomisk så vel som militært.
Tyskland deltok med Adenauer som kansler, ved etableringer av internasjonale organisasjoner som skulle bli forløpere til EU. Landet spilte i hans regjeringstid også en aktiv rolle i NATO.
| Konrad Hermann Joseph Adenauer (født 5. januar 1876 i Köln i provinsen Rhinland i kongeriket Preussen, død 19. april 1967 i Rhöndorf, Bad Honnef i Nordrhein-Westfalen i Tyskland) var en tysk jurist og politiker (Zentrum, CDU). Fra 1949 til 1963 var han Forbundsrepublikken Tysklands første forbundskansler, og fra 1951 til 1955 samtidig landets første utenriksminister. Forbundsrepublikken Tysklands territorium var fra 1949 til Tysklands gjenforening i 1990, begrenset til Vest-Tyskland.
Som medlem av partiet Zentrum, var Konrad Adenauer en fremstående politiker allerede under Det tyske keiserrike og Weimarrepublikken. Han var overborgermester i Köln fra 1917 til 1933, medlem av Preußisches Herrenhaus fra februar 1918 til det ble oppløst ved novemberrevolusjonen samme år, og president i det prøyssiske statsråd fra 1921 til 1933. Adenauer var gjennom hele livet en sterk talsmann for interessene til sin egen landsdel Rhinland.
Under nasjonalsosialismen ble han fratatt alle embeter, og satt i perioder også arrestert. Han avviste enhver kontakt med motstandsbevegelsen i Tyskland, som han anså nytteløs.
Adenauer var leder i CDU fra 1950 til 1966. Som president for Det parlamentariske råd, ledet han arbeidet med Tysklands grunnlov, vedtatt i 1949. Han tiltrådte i 1949 som Tysklands første kansler, i en alder av 73 år.
Adenauer oppnådde gjennom Parisavtalene inngått i 1954, politisk selvstendighet for Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland). Han bidro til å knytte landet til Vesten, og arbeidet konsekvent for europeisk integrasjon. Under Adenauer ble den sosiale markedsøkonomi innført, og landets befolkning fikk oppleve stor økonomisk vekst, gjerne kalt «Wirtschaftswunder» («det økonomiske underet»). Adenauer håpte på gjenforening av den østlige og den vestlige del av landet. Det skulle oppnås ved at velstand og frihet i vest virket så tiltrekkende på østtyskerne at Østblokken ble destabilisert («magnet-teorien»). Tysklands gjenforening ble imidlertid først realisert i 1990.
Med sin katolske bakgrunn anså han den ateistiske kommunismen som umenneskelig og fremskrittsfiendtlig. Sovjetunionen vurderte han som den naturlige etterfølger av tidligere regimer, helt fra Tsar-Russland. Det dreide seg for Adenauer om en aggressiv stormakt, økonomisk så vel som militært.
Tyskland deltok med Adenauer som kansler, ved etableringer av internasjonale organisasjoner som skulle bli forløpere til EU. Landet spilte i hans regjeringstid også en aktiv rolle i NATO.
== De første årene ==
=== Slekt og foreldrehjem ===
Konrad Adenauer ble født som den tredje, i en barneflokk på fem. Familien var romersk-katolsk.
Hans far Johann Conrad Adenauer (1833–1906), ble født i Bonn, og kom tidlig på barnehjem. Johann Conrad arbeidet som gårdsgutt (Jungknecht) og som teglverksarbeider. I 1851 meldte han seg som frivillig i den prøyssiske armé, og steg i gradene til sersjant (tysk: feldwebel). Under den østerriksk-prøyssiske krig ble han såret og erklært invalid. Siden ble han likevel forfremmet til løytnant (tysk: secondeleutnant), og deltok som økonomioffiser under den fransk-tyske krig. Han giftet seg 8. august 1871. Deretter ble han offentlig tjenestemann, fikk stilling som sekretær i ankedomstolen i Köln, og ble til slutt kanselliråd.Konrad Adenauers mor var Helena Christine, født Scharfenberg (1849–1919). Hun var datter av Johann August Ludwig Scharfenberg (1818-1906) fra Bad Sachsa am Harz og Anna Maria Schell (1813–1887). Johann Scharfenberg kom fra Erfurt til Köln som regimentsmusiker, og ble senere bankmann. Johann og Anna Maria kjente hverandre fra hun var 15-16 år gammel.Johann Conrad Adenauer som selv hadde gjort et stort karrièresprang fra teglverksarbeider til kanselliråd, hadde også store ambisjoner på vegne av sin sønn Konrad. Da Konrad Adenauer ble utnevnt til rådmann i Köln, så faren straks større muligheter: – Konrad, nå må du sette deg som mål å bli overborgermester i Köln!Konrad Adenauers foreldre var ikke enkle mennesker å ha med å gjøre, og begge hadde et eksplosivt temperament. Denne egenskap fikk også Konrad, men han hadde i tillegg evnen til å beherske seg, og kunne i et iskaldt raseri opptre svært ubehagelig.Konrad Adenauers søsken var August (1872–1952), Johannes (1873–1937), Emilie (Lilli) (1879–1950) og Elisabeth (1882, død samme år).
=== Skolegang og studium ===
I likhet med sine søsken fikk den unge Konrad undervisning av faren i det første skoleåret. Hans første skoleår var dermed i andre klasse, på Knabenschule an Sankt Aposteln i Köln. I 1884 begynte han på Königliche Katholische Gymnasium an der Apostelnkirche, der han tok eksamen i 1894.Da Adenauer i 1893 søkte om å få gå opp til eksamen for abitur (videregående), skrev han at han ville studere jus. Etter gjennomført eksamen i mars 1894, bestemte imidlertid Konrads far at hans tredje sønn skulle begynne i banklære. Kostnadene ved å ha de to eldre sønnene som studenter var allerede store. Den 1. april 1894 begynte den 18 år gamle Konrad i Bankhaus Seligmann. Han var imidlertid uten enhver interesse for bankfaget. Etter bare 14 dager mottok han et mindre stipend, og da fulgte også farens tillatelse til å studere. Adenauer avsluttet straks arbeidet i banken, og begynte å studere jus ved universitetet i Freiburg.Sommersemesteret 1894 oppholdt han seg i Freiburg. Deretter tilbrakte han to semestre i München (1894/1895), hvor han fulgte forelesninger i jus, og i tillegg sosialøkonomi. I München nøt Adenauer en form for frihet som han tidligere ikke hadde opplevd. Han foretok reiser i omegnen, og dro en gang helt ned til Venezia. Alt foregikk innenfor beskjedne økonomiske rammer, men farens kritikk unnslapp han likevel ikke. Slike reiser anså far som unødig luksus.I 1897 avla han den første eksamen (Referendar) med gode karakterer (Gut). En ny eksamen, Grosse Juristische Staatsprüfung eller Assessoreksamen, ble avlagt i 1901, men med et dårligere resultat, kalt tilfredsstillende (Ausreichend). Det var intet særtilfelle at gode jurister kunne oppleve et slikt fall i resultatene, og til og med strøk til eksamen. Eksamensoppgavene kunne bli laget ganske vilkårlig, og dessuten i fagområder som kandidaten hadde vanskelig for å forutse og forberede seg på.
=== Ungdomsliv ===
Adenauer ble medlem av den katolske studentforeningen Brisgovia, som gikk under paraplyorganisasjonen Cartell-Verband. Dette var en forening uten bruk av luer, ordensbånd og mensur (fekting), slik det oftere var skikken i foreningene som var registrert under Cartell-Verband.Under jusstudiene i Köln, opplevde den katolske Adenauer en troskrise, som han selv snakket lite om. Konrad som bodde hjemme, levde i et spenningsfelt mellom sine dogmatiske foreldre og de filosofiske strømninger i tiden.Ernst Haeckel formidlet på denne tiden Charles Darwins lære i Tyskland. Haeckel representerte en bred filosofisk bevegelse, som avviste en religiøs livsanskuelse. Konrad Adenauer holdt imidlertid fast ved sin tro.Adenauer fant argumenter mot Haeckel og Darwin i skriftene til den sveitsiske jurist og legpredikant Carl Hilty. Hilty priste i sin filosofi arbeidets velsignelse, forsakelsens nødvendighet og den moderate livsførsel. Han avviste den materielle livsanskuelse til Darwin og Haeckel, og dessuten den til Karl Marx. Adenauer sluttet seg til dette, og til Hiltys avvisning av materialisme i praksis, i betydningen rikdom og eiesyke. Over materialismen satte Hilty verdien av arbeidet, og retten til arbeid. Adenauer kom tilbake til Hilty en rekke ganger i livet, blant annet i foredrag, og bøkene hans hadde han alltid i nærheten, på sitt soverom.
=== Den første tiden i arbeidslivet ===
Adenauer tiltrådte i 1901 i sin første stilling som jurist, som Gerichtsassessor hos statsadvokaten i Köln, der han ble i to år. I oktober 1903 fikk han permisjon fra statsadvokaten, og arbeidet som advokat hos justisråd Herman Kausen. Kausen var leder av det kristenkonservative partiet Zentrums fraksjon i Kölns kommunestyre. Adenauer ble hos Kausen til 1905. Etter en lengre ferie med avsluttende kuropphold, tiltrådte han 1. desember 1905 en midlertidig dommerstilling i Kölns landgericht.
=== Ekteskap med Emma Weyer ===
I 1904 giftet Konrad Adenauer seg med den 24 år gamle Emma Weyer, født inn i en velstående familie i Köln. Paret traff hverandre i tennisklubben «Pudelnaß» («søkkvåt»), et sted der man tre ganger i uken spilte tennis, uansett vær. Den private tennisklubben var også et treffsted for borgerlig, katolsk ungdom. Her traff Adenauer dermed likesinnede, både med hensyn til livssyn og stand. Den vakre og livlige Emma var Konrads første kjærlighet. Gjennom svigerfamilien kom han i kontakt med det toneangivende borgerskap i byen.Paret fikk Konrad (1906–1993), Max (1910–2004) og Maria (Ria, 1912–1998). Emma Adenauer døde 6. oktober 1916.
== Rådmann og overborgermester under Keiserriket ==
Konrad Adenauer ble født og tok sin utdannelse under det tyske keiserrike (1871-1918). Han gjorde i denne perioden karrière i Kölns byforvaltning, helt opp til stillingen som overborgermester, den øverste administrative leder av byen.
=== Rådmann ===
Våren 1906 ble det ledig én av tolv stillinger som rådmann eller byråd (Beigeordnete) i Köln. Adenauer meldte sitt kandidatur. Rådmennene var bei- altså sideordnet hverandre, men likevel underordnet overborgermesteren. Erster Beigeordneter (norsk: førsterådmannen) var overborgermesterens stedfortreder.
Samtlige rådmenn ble valgt av byparlamentet, hvor Deutsche Zentrumspartei hadde 24 av 45 representanter, de øvrige var liberale. Adenauer som hadde vært medlem av Zentrum siden 1905, fikk deres fulle støtte. Hans inngiftede onkel, Max Wallraf hadde dessuten gode forbindelser til de liberale, slik at også de støttet Adenauer, og i hvert fall ikke gikk imot ham. Ved avstemningen ble Adenauer valgt med 35 gyldige stemmer, og uten motstemmer. Adenauer ble, med sine 30 år, den yngste av de tolv rådmennene.Adenauer fikk tildelt de tre ansvarsområdene skatt, valg, og ukemarked og markedshaller. Han mottok som lønn 7 000 mark, nesten det dobbelte av det hans far hadde tjent. Dermed begynte en lang karrière i offentlig tjeneste.
=== Førsterådmann ===
I 1907 ble Max Wallraf ny overborgermester, og i 1909 rykket Adenauer selv opp til førsterådmann. Fortsatt var han, med sine 33 år, den yngste i rådmannskollegiet. I sin nye stilling fikk Adenauer ansvaret for finansvesenet og personalet, og en årslønn på 15 000 mark. Etter tre år steg lønnen med ytterligere 3 000 mark. Inntektene gjorde ham i stand til å bygge seg et hus i villastrøket Lindenthal i Köln.
=== Første verdenskrig: «Adenauer-brød», med «smak av fred» ===
Ved utbruddet av første verdenskrig befant Köln seg i en relativt gunstig situasjon med hensyn til matvareforsyninger. Forsvaret hadde sikret seg store forråd til sine festningsanlegg, men disse forrådene ble det ikke bruk for. Adenauer så likevel faren for at byen skulle leve over evne. Han beordret derfor i en avisartikkel 26. januar 1915, grovere oppmaling av kornet og inntak av rugbrød og hvetebrød. Dessuten måtte det produseres mindre av kaker. Etter noen dager forsvant også hvetebrødet, og det ble solgt bare rugbrød og blandingsbrød. Brødet som ble solgt, skulle dessuten være tre dager gammelt, for lagret brød metter bedre enn det ferske.Kornmangelen førte til at Adenauer selv utviklet et «nødstidsbrød» («Notzeitsbrot»), som han også patenterte. På folkemunne ble det kalt «Adenauerbrød». Brødet, som angivelig hadde «smak av fred» («mit Friedensgeschmack») ble produsert på mais importert fra det nøytrale Romania. Da Romania ble trukket med i krigen i 1916, sluttet også tilførselen av mais.Adenauer var opptatt av hele befolkningens ernæringsbehov. Dette førte til enkelte konflikter med handelsstanden (Mittelstand), men vant tilsvarende forståelse blant arbeiderklassen. I den offentlige diskusjon om matvaresituasjonen, kritiserte han også gjerne innsatsen til sentralmyndighetene i Berlin. Han kunne hevde at folket i Köln ble forbigått, «av ukjente grunner». Forestillingen om motsetninger mellom Köln og Rhinland på den ene siden, og Berlin på den andre, var noe han skulle komme til å hevde flere ganger gjennom livet.
=== Overborgermester, nasjonale verv ===
Overborgermester Max Wallraf ble i 1917 kalt til Berlin og regjeringskontorene der. Konrad Adenauer hadde lenge arbeidet hardt for å bli Wallraffs etterfølger. Da Wallrafs skifte av stilling kom, befant Adenauer seg på sitt kursted etter en bilulykke, men ble likevel valgt sommeren 1917. Adenauer ble dermed i en alder av 41 år, den yngste leder av noen større by i Preussen. Hans lønn ble 42 000 mark, to tusen mark høyere enn lønnen til overborgermesteren i Berlin. Valgperioden var tolv år.Adenauer ble i stillingen som overborgermester til 1933, da han ble kastet av nazistene. Han var også fra 1917 til 1933 medlem av Rhinprovinsens landdag, og fra 1921 leder samme sted.Parallelt med sitt verv som overborgermester, ble Konrad Adenauer i 1918 livsvarig medlem av Preußisches Herrenhaus. Herrenhaus besto på dette tidspunkt av oppnevnte, og ikke folkevalgte medlemmer. Institusjonen ble nedlagt samme år, i forbindelse med oppløsningen av Det tyske keiserrike.Fra 1921 til 1933 var Adenauer president for det prøyssiske statsråd. I denne egenskapen var han den viktigste motspilleren til Preussens sosialdemokratiske statsminister Otto Braun. Under regjeringskrisene i Weimarrepublikken, ble han ofte nevnt som en mulig kansler.
=== Emma Adenauers død ===
Emma Adenauer hadde vært lenge syk da hun døde av nyresvikt i oktober 1916. Hennes død gikk sterkt inn på Adenauer, som hadde hatt pleieansvaret for henne, og han gikk inn i en personlig krise. Samme år ble han også selv utsatt for en trafikkulykke med store ansiktsskader til følge.I 1917 hadde Adenauers karrière nådd sitt første høydepunkt. Samtidig var han tynget av sorgen over hustruens død. I dagboken for 1917 konstaterte han at han allerede i unge år hadde nådd en høy stilling, og at det var mye å misunne ham. Likevel følte han seg «lut fattig» («bitterarm»).
== Konrad Adenauer og Köln-separatismen 1918/1919 ==
=== Separatistenes mål og begrunnelse ===
Tanken om Rhinland som separat stat i et tysk statsforbund, ble reist som et politisk mål etter første verdenskrig. Staten skulle ligge på Rhinens venstre bredd, men også strekke seg mot øst.Separatistenes talerør var avisen Kölnische Volkszeitung (KV), og teologen og katolikken Josef Froberger en av bevegelsen ledere. KV fikk bemerkelsesverdig nok, betalt av franske myndigheter for å gå inn for en adskillelse av Elsass-Lothringen fra Tyskland.Separatistbevegelsens utgangspunkt var frykten for fransk anneksjon. Synspunktet var at anneksjon bare kunne forhindres ved at Rhinland løsrev seg fra resten av Tyskland, og dermed ble mindre truende for Frankrike. KVs kampanje hadde imidlertid også en brodd mot Preussen. Folk ble oppfordret til å komme seg «løs fra Berlin». Lederne i Berlin, blant annet Rat der Volksbeauftragten, ble omtalt i negative vendinger, som «lokale embetsmenn» med «ensidig partitilhørighet».
=== Adenauer vender seg bort fra separatistene ===
Konrad Adenauer sto i nær forbindelse med separatistene. Den 3. desember 1918 forlot de siste tyske troppene Köln, i samsvar med våpenstillstandsbetingelsene. Britene var ikke ventet før 5. desember. Den 4. desember 1918 trykket KV en stor artikkel om at tiden for en republikk i Rhinland nå var kommet. Den var uttrykk for folkeviljen ble det hevdet, og burde bli kunngjort av en visjonær leder («maßgebenden Führer»). Det var Konrad Adenauer de hadde i tankene. Ententen ble oppfordret til å støtte en slik statsgrunnleggelse. Om kvelden 4. desember ble det vedtatt en resolusjon for opprettelsen av en selvstendig rhinlandsk-westfalisk republikk, som riktignok skulle tilhøre Det tyske riket.Resolusjonen vakte stor oppsikt, og møtte skarp kritikk fra Kölnische Zeitung og fra statssekretær Hugo Preuss. Konrad Adenauer hadde ikke vært til stede på møtet. Han erklærte seg noen dager senere som fullstendig overrasket over resolusjonen, og påsto først å ha lest om den i avisene. Historikeren Henning Köhler har funnet Adenauers versjon lite troverdig. Han har kommentert Adenauers uttalelse slik at den var et tidlig, men typisk eksempel på hans omgang med sannheten. Statssekretær Preuss i Berlin, hadde på dette tidspunktet varslet at han ville gå inn for en «desentralisert enhetsstat», samtidig som han fullstendig avviste en separat stat i Rhinland. Slik vant han Adenauer til sin side. Forholdet mellom Adenauer og KV ble imidlertid meget anstrengt etter dette.
== Köln etter første verdenskrig ==
=== Gjenoppbygging ===
Konrad Adenauer la stor kraft i etableringen av et nytt Universität zu Köln. Det ble etablert i 1919, med vekt på institutter for ernæring og sosialvitenskap. Disse skulle bidra til å løse landets sosiale problemer etter nederlaget i første verdenskrig. Festningsområdet ble omgjort til en grøntområde og varemessen Koelnmesse fikk nytt liv. Mülheimer Brücke ble bygget over Rhinen, for øvrig med støtte fra kommunistene i bystyret. Havnen i Rhinen ble utvidet og ny industri ble etablert, blant annet en Ford-fabrikk. Han åpnet A555, Tysklands første motorvei, da den stod ferdig mellom Köln og Bonn i 1932.
=== Ekteskap med Auguste Zinsser ===
Adenauer giftet seg for andre gang 26. september 1919 med den nærmere tjue år yngre Auguste Zinsser (Gussie), datter av dermatologen Ferdinand Zinsser. Med Auguste fikk Konrad ytterligere fem barn. Ferdinand født 1920, og død kort tid etter fødselen, deretter kom Paul (1923–2007), Charlotte (Lotte, 1925–), Elisabeth (Libet (Werhahn), født 1928–) og Georg (1931–).
=== Gjenvalg som overborgermester i en gjeldstynget Köln ===
Adenauer ble i 1929 gjenvalgt som overborgermester for en ny 12-årsperiode, men denne gangen bare med et lite flertall, 49 av 96 stemmer. Konrad Adenauer manglet folkelig appell. Han var en borgermester fra keisertiden, som ikke hadde forstått at man måtte tale til velgerne og overbevise dem. Dette håndverket som politiker lærte han seg imidlertid i sin andre store karrière, den etter 1945.De store reformene med blant annet ny havn, universitet og bro over Rhinen, hadde medført at Köln måtte ta opp store lån. Kampen for refinansiering av byens gjeld ble et vedvarende og uløst problem, helt frem til Adenauer mistet makten i 1933. Finansminister Matthias Erzberger hadde i sin korte periode i regjeringen (1919–1921) innført endringer i skattesystemet som blant annet medførte at kommunene ikke kunne skrive ut skatter som tidligere. Resultatet var at den gjeldstyngede Köln måtte senke kostnadene. Adenauer kjempet mot «angrepet på det kommunale selvstyret», som han kalte det.
=== Rekordhøy lønn ===
Konrad Adenauers lønn fra et gjeldstynget Köln var ikke offentlig under valgkampen i 1929. Hans grunnlønn, barnetillegg, pensjonsgivende boligstøtte og bidrag til strøm og oppvarming, beløp seg til betydelige 120 000 riksmark. Det var dobbelt så mye som Tysklands president på det tidspunktet. Hans kollega i Berlin fikk en lønn på 38 500 RM. I tillegg var Adenauer blitt representantskapsmedlem (Aufsichtsrat) i Deutsche Bank, og hadde også andre styreverv, som også medførte gode inntekter.I oktober 1931 fikk Preussen lovhjemmel til å regulere lønningene til byenes embetsmenn. Adenauers lønn ble senket, og han måtte i tillegg tåle sterk kritikk. Kritikken kom også fra det høyborgerlige Kölnische Zeitung, eid av Verlag Neven DuMont som slo fast at «–moralen til et folk må gå til helvete (zum Teufel gehen muss), når dets ledere og høyere embetsmenn tar seg friheter, når forvalterne av et finansielt fullstendig ruinert fellesskap, krever mer for seg selv enn nødvendig er og hva som tilkommer dem».
=== Personlig gjeldskrise ===
Adenauer investerte pengene sine – og tapte. I begynnelsen kunne han bruke kunnskaper om politiske begivenheter som grunnlag for investeringer. For eksempel investerte han foran kunngjøringen av Dawesplanen i 1924. I 1927 hadde han aksjer for omkring en million riksmark.Ett av investeringsobjektene ble Glanzstoff AG, datterselskap av et amerikansk konsern som produsert kunststoff, som viskose og nylon. Selskapet investerte stort i Köln, nærmere bestemt i Niehl-havnen. Adenauers rådgivere i aksjeinvesteringer var Anton Brüning og Fritz Blüthgen, sistnevnte var generaldirektør i Vereinigten Glanzstoff-Fabriken.Allerede ved valget i 1929 var Adenauers aksjer sunket i verdi, og han hadde dessuten kjøpt dem på kreditt. For å unngå offentlig skandale fikk han i 1928 låne aksjer, som utliknet de verdiløse. Dermed unngikk man offentlig skandale. Adenauers egne aksjer steg ikke i verdi, og i 1930 ble han på nytt reddet av Deutsche Bank, hvor han selv var representantskapsmedlem.Historikeren Henning Köhler slår fast at hverken Brüning og Blüthgen hadde opptrådt klanderverdig eller bedragersk overfor Adenauer. Adenauers etterfølgende reaksjon var imidlertid ifølge Köhler typisk for ham. Det kommer intet selvkritisk ord fra Adenauers munn, heller ikke om hans eget ønske om å bli raskt rik, et materialistisk handlingsmønster han ellers sterkt kritiserte. Sine egne feil hadde han intet å si om. Skyld hadde bare de andre. Både Brüning og Blüthgen var «dus» med Adenauer og var å regne som hans venner. Nå tok han avstand fra dem.
=== Nasjonalsosialistene undervurderes ===
Med Kölns gjeldsbyrde var det i 1932 i realiteten slutt på lokalpolitikken for Adenauer. På nasjonalt plan talte han for et presidialregime. Det var et system der regjeringen skulle ha tillit hos presidenten, ikke parlamentet. Parlamentarismen ble dermed opphevet. Adenauer hadde i 1932 nådd et lavmål i popularitet. Han så ikke for seg noen fremtid i et parlamentarisk demokrati. I Preussen tok han til orde for at NSDAP skulle gå inn i regjeringen. Det siste bygget ikke på noen sympati for nasjonalsosialistene, men han ønsket å dra nytte av deres deltakelse i regjeringen og tydeliggjøre deres udyktighet. I likhet med mange andre erfarne politikere, undervurderte Adenauer nasjonalsosialistene.
== Det tredje rike (1933–1945) ==
Konrad Adenauer representerte for nasjonalsosialistene den liberale og forhatte Weimarrepublikken. Han hadde i tillegg pleid kontakt med Köln-separatistene som ønsket en friere stilling for denne del av landet. Dette sto i sterk motsetning til nasjonalsosialistenes enhetsstat. På denne bakgrunn kunne det gått meget verre med Adenauer under nasjonalsosialismen, enn det som faktisk skjedde.
=== Oppløsning av Preussens landdag ===
Etter riksdagsvalget i november 1932 gikk Konrad Adenauer inn for at NSDAP måtte få delta i regjeringen, og han holdt en god kontakt med Franz von Papen. Det partiet som Adenauer og resten av Zentrum anså som farlige, var det såkalte Deutschnationale Volkspartei.Hitlers maktovertagelse gjorde seg gjeldende på en rekke samfunnsområder, og blant annet ble det krevd oppløsing av Preussens landdag. Adenauer var som president i Preussens statsråd, medlem av «tremannsutvalget» sammen med ministerpresident Papen og presidenten i Preussens landdag, Hanns Kerrl. I denne saken viste Adenauer en passiv motstand, ved ikke å ville delta i avstemningen i utvalget.
=== Hakekorsflaggene på Deutz-broen, flukten fra Köln ===
Adolf Hitler tiltrådte som kansler 30. januar 1933. Da han ankom Köln 17. februar var Adenauer fraværende, idet han mente at Hitler kom som partileder og ikke rikskansler. Riktignok sendte Adenauer en stedfortreder.Riksdagsvalget i 1933 ble holdt 5. mars, og en uke senere kommunalvalg. Det siste foregikk under en ødeleggende terror fra Sturmabteilung (SA) i gatene. Adenauer ble i økende grad gjenstand for hets fra SA, blant annet med anklager om korrupsjon. Innsamlingsaksjoner til fordel for SA gikk under mottoet «–hver øre et skudd mot Adenauer». Preussens innenriksminister Hermann Göring ba om at hakekorsflagget ble heist på statlige og kommunale bygninger. Adenauer mente dette var ulovlig. Han ba politiet gripe inn overfor det han mente var en ulovlig heising av hakekorsflagget på Deutz-broen. Det opplyste politiet at det ikke ville, men det kom likevel ikke til noen konfrontasjon. SA lot saken ligge.Valgdagen 12. mars tiltok terroren og truslene mot Adenauers person. Han fikk en egen SA-«vakt» i sitt hjem. NSDAP ville ham til livs ble det advart, også fra NSDAP-politikere. Det varierte med at han skulle «–kastes ut av rådhusvinduet» eller bli «–lynsjet på Neumarkt».Adenauer var som embetsmann ikke avhengig av politisk tillit, men etter valgresultatet var det umulig for ham å fortsette i stillingen. Da gauleiter Grohé 13. mars kunngjorde Adenauers avgang, var hovedpersonen selv forlengst ute av byen. Han hadde sneket seg ut av huset, og i en sidegate ventet hans venn, Robert Pferdmenges med en bil.
=== Kort opphold i Berlin ===
Da Adenauer skulle søke tilflukt fra mobben i Köln, gikk reisen til hovedstaden Berlin, hovedkvarteret for hans politiske motstandere. Fremdeles viste han, slik historikeren Henning Köhler har sett det, tiltro til det politiske system. I Berlin flyttet han sammen med sin kone inn i leiligheten han disponerte som president for Preussens statsråd. Han oppsøkte også Göring, som han åpenbart fremdeles hadde tillit til. Göring utspurte ham om de millionene han skulle ha tatt med seg, slik påstanden var. Adenauer benektet dette på det sterkeste. Fra Göring kom det ingen hjelp, men varsel om ytterligere undersøkelser ved statssekretær Schmid. I denne perioden, frem til slutten av april da han måtte forlate leiligheten i Berlin, slapp Adenauer likevel unna direkte forfølgelse.
=== Maria Laach-klosteret ===
Mot slutten av april 1933 forlot Konrad Adenauer Berlin og dro til abbediet Maria Laach. Hans gamle skolekamerat abbeden Ildefons Herwegen, som ikke var avvisende til NSDAP, skilte mellom politikk og vennskap. Han og lot Adenauer bo på en celle i klosteret i ca. ett år.I klosteret studerte Adenauer den katolske sosiallære. Det er hevdet at disse månedene på en avgjørende måte ga grunnlaget for Adenauers senere politiske virksomhet.
=== Familien gjenforenes i Neubabelsberg, kort arrestasjon ===
Vinteren 1933–1934 ble han oppmerksom på et hus som sto tomt, i et fasjonabelt villastrøk i Berlin-Neubabelsberg (Rosa Luxemburg-Straße 40). Huset tilhørte en jøde som hadde emigrert.
Den 30. juni 1934, de lange knivers natt, dagen for mordet på Ernst Röhm, ble han arrestert. Adenauer ble ikke satt i fengsel, men innesperret i en villa, sammen med Stalhelm-lederen Jenö von Egan-Krieger. Årsaken til fengslingen ble aldri kjent, men det var i Neubabelsberg at Kurt von Schleicher og hans kone ble myrdet. Etter to dager kunne Adenauer reise hjem igjen.
=== Röhndorf, forvisning til Unkel ===
I mai 1935 flyttet familien Adenauer inn i sitt nyinnkjøpte hus i Rhöndorf. Etter magre tider for familien hadde han nå etter lang strid, oppnådd avtale med Köln om sin pensjon, og mottatt en stor etterbetaling.I juli 1935 fant det sted en tradisjonell flaggparade (Fähndelschwenken) i Röhndorf. Mot en liten betaling kunne man også få spilt en marsj utenfor huset sitt. Adenauer valgte Badenweilermarsch, som det viste seg var Adolf Hitlers yndlingsmarsj. Valget ble tatt fornærmelig av den lokale partiledelse. Adenauer ble straffet med forvisning, med hjemmel i riksdagsbrannforordningen. Han fikk velge sted for sin forvisning, og valgte den lille byen Unkel, ikke langt unna sitt hjem. Forvisningen ble gitt på ubestemt tid. Den var et hardt slag for Adenauer, som på nytt måtte skilles fra sin familie. I april 1936 ble forvisningen opphevet.
=== Avvisningen av motstandsbevegelsen, synet på fremtiden ===
Konrad Adenauer avviste å ha noe med motstandsbevegelsen å gjøre, enda han ble oppsøkt av ulike grupper flere ganger. Jakob Kaiser var blant de drivende krefter i arbeidet med å få Adenauer med. Sommeren 1936 ble Adenauer oppsøkt av Kaiser, sammen med Paul Franken og den kristne fagforeningsmannen Heinrich Körner. Kaiser og Adenauer var enige om at nazidiktaturet ville føre til krig og dermed til en katastrofe. Kaiser mente imidlertid at Wehrmacht ville kunne spille en aktiv rolle ved motstand mot diktaturet. Adenauer hadde lite til overs for militære og stilte et spørsmål tilbake: – Har De noen gang opplevd en general som ter seg på en klok måte?Et militærkupp anså Adenauer som meningsløst, samtidig som han forsåvidt ikke tiltrodde de militære evnen til å gjennomføre noe slikt kupp. Adenauer traff også to ganger, i perioden 1942 til 1944 kommunister fra motstandsbevegelsen. Hans holdning var den samme; han avviste å delta.
Adenauer holdt seg imidlertid godt orientert om motstandsbevegelsen gjennom sin gamle venn fra studentforeningen, Paul Franken. Etter at Franken var blitt kjent av Gestapo, foregikk møtene mellom ham og Adenauer i skjul hos tannlege Joseph Vollmar i Bonn. Tannlegekontoret hadde to utganger. Adenauer kjente Vollmar fra oppholdet i Maria Laach. Adenauer kontrollerte Frankens omgang, og forbød ham for eksempel å ha kontakt med Carl Friedrich Goerdeler, som han anså som politisk inkompetent. Franken uttrykte senere at dette kanskje reddet hans liv, ved at han ikke hadde vært nevnt i notatbøkene til Goerdeler, som senere ble henrettet.
Som forklaring på Adenauers motvilje mot å holde kontakt med motstandsbevegelsen, er det fremholdt at han ganske enkelt ikke hadde noen interesse i å opprettholde og redde Tyskland slik det nå var blitt. Han mente at krigen måtte føres til ende, slik at landet deretter kunne begynne på nytt.Hva Adenauer tenkte om Tyskland etter krigen er lite kjent, selv om kildene finnes - i Vatikanet. Paul Franken brakte notater fra sine samtaler med Adenauer på tannlege Vollmars kontor til Roma. Adenauer tenkte seg antakelig et mindre vesttysk rike, som skulle være et bolverk mot Østen. Han tenkte seg en vesttysk forbundsstat, demokratisk og føderalistisk. Staten skulle gå fra Weser til Bergstraße og til grensen for Elsass-Lothringen.
=== I Gestapos fengsel ===
Den 23. august 1944 ble Adenauer arrestert av Gestapo. Arrestasjonen var ledd i en landsdekkende aksjon etter 20. juli-attentatet samme år. Han ble ført til Bonn og deretter til messeområdet i Köln. En kapo ved navn Eugen Zander, kommunist fra Köln, tok Adenauer under sine vinger. Russiske krigsfanger rengjorde en gammel vaskebalje «–som det tidligere overhodet av Köln kunne bade i». Leiren i Köln var ingen konsentrasjonsleir, slik Adenauer selv kalte den, men en transittleir som lå utenfor SS-kontroll. Etter fire ukers fangenskap ble Adenauer innlagt på et katolsk sykehus. Derfra lyktes det ham å forsvinne. Historikeren Henning Köhler nevner det som omstridt at Adenauer simulerte hjerteattakk for å komme til sykehuset. Han betviler også at Adenauer sto på liste for utsending til Buchenwald. I så fall ville han ikke blitt innlagt på et slikt sykehus.Det er imidlertid et faktum at Adenauer forsvant fra sykehuset. Han fikk hjelp av blant andre luftvernmajor Fritz Schliebusch. Etter kort tid visste Gestapo hvor han var. Kilden til opplysningen var hans hustru Gussie Adenauer. Gussie ble arrestert 24. september og brakt til Köln. Samtidig ble deres datter Libet oppfordret til å melde seg til Gestapo. Gussie var sjanseløs og røpet Konrads oppholdssted før det kom til tortur. To ganger forsøkte hun deretter å ta sitt eget liv, i anger over å ha røpet ektemannens oppholdssted. Da Gestapo innhentet Adenauer, gikk han helt fra konseptene. «–Men herr oberbürgermeister!» ble han irettesatt av tjenestemennene. Adenauer tok seg sammen, inviterte gestapofolkene til frokost, og deretter dro de sammen tilbake til fengselet.
Det var Konrad Adenauers sønn Max som endelig klarte å få sin far ut av fengselet. Max møtte i Gestapo-hovedkvarteret i Berlin, og stilte spørsmålet om hvordan en ubegrunnet fengsling av Konrad Adenauer ville virke på kampviljen til hans tre sønner. Dette var tre menn som i det selvsamme øyeblikk befant seg i kamp for Tyskland i Wehrmacht. Den 26. november 1944 ble Konrad Adenauer sluppet fri.
== Overborgermester på nytt, partipolitiker (1945) ==
=== Tilsatt av amerikanerne ===
De amerikanske okkupasjonsstyrkene måtte tre ganger be Konrad Adenauer om å tiltre stillingen som overborgermester, før han endelig aksepterte. Han tiltrådte 8. mai 1945. Adenauer hadde på dette tidspunkt sett for seg helt andre oppgaver, på nasjonalt plan. Hans overordnede politiske ambisjon, slik han selv formulerte den, var å bidra til oppdragelsen av det tyske folk til fred, helt fra grunnen av.
=== Avskjediget av britene ===
Britene overtok 22. juni 1945 administrasjonen av Köln, og de holdt Adenauer på større avstand enn det amerikanerne hadde gjort. Allerede i oktober samme år, ble han avskjediget fra stillingen. Avskjeden ble gitt av brigader Barraclough, etter ordre fra general Templer. I avskjedsbrevet ble Adenauer kritisert for ikke å ha gjort nok for vinterforsyningen foran vinteren 1945/1946.I sine memoarer har Adenauer vist til at han i 1945 avslo britenes ordre om å hugge trærne i byen for å bruke dem som brensel. Det dreide seg om grøntområder som han hadde anlagt i sin forrige periode som overborgermester, og som han nå vurderte som livsviktige for befolkningen. Helt avvisende til trefelling hadde han likevel ikke vært, men anså det som utilstrekkelig til å dekke befolkningens behov for brensel.Adenauer antydet selv at det var andre grunner til avskjeden, og han støttes av historikeren Henning Köhler. Nøyaktig hvilke grunner det dreide seg om er imidlertid uklart. Saken var at i september 1945 hadde ingen tyskere tillatelse til å drive politisk virksomhet. Adenauers aktive utøvelse av vervet som overborgermester, som blant annet omfattet politiske kontakter med franske og amerikanske myndigheter, kan ha blitt vanskelig for britene. Han gjentok for eksempel i et intervju 5. oktober 1945 sitt gamle ønske om Rhinland som tysk delstat. Rhinland var på dette tidspunkt et politisk betent tema, da krefter i Belgia og Frankrike ønsket å opprette en egen republikk i området, som en bufferstat.Dagen etter møtet med journalistene ble Adenauer innkalt til britene. Offiserene ble sittende rundt bordet da han kom. Adenauer grep etter en stol for å sette seg, men ble bedt om å bli stående. Deretter ble avskjedsbrevet lest opp av brigader Barraclough. Adenauer ble pålagt å forlate Köln, og fikk forbud mot å drive politisk virksomhet i byen og forøvrig i Nordrhein-Provinz.Restriksjonene på Adenauers politiske virksomhet ble etter få dager begrenset til kun å gjelde Köln, og helt opphevet i desember samme år. Barraclough spurte ham noen år senere hvordan han hadde opplevd avskjeden. Adenauer svarte at hjemme hadde han allerede hatt en mappe med tittelen «Avsettelse av nazistene», og han tenkte derfor at nå fikk han en mappe til, med tittelen «Avsettelse gjennom befrierne».
=== CDU stiftes, uten Adenauer ===
Christlich Demokratische Union (CDU) ble dannet etter andre verdenskrig, ved sammenslutning av en rekke nyetablerte, kristen-demokratiske grupperinger over hele landet. Partiet har derfor ikke røtter fra før andre verdenskrig, slik som for eksempel Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD).Grunnleggelsen av CDU i Rhinland startet i juli 1945, men uten at Adenauer var til stede. Adenauer meldte seg i august 1945 inn i Christlich Demokratische Partei (CDP) i Rhinland, siden innlemmet i CDU, Rheinland-Pfalz. Parallelt ble han likevel innkalt til et møte 2. september 1945, i det forberedende utvalget for grunnleggelse av CDU i den britiske sonen. Han møtte ikke, med begrunnelse i private gjøremål. Likevel ble han i sitt fravær valgt som ett av seks medlemmer av styret.Et stort nasjonalt møte (Reichstreffen) i den kristen-demokratiske bevegelse, ble avholdt i Bad Godesberg 16. desember 1945. Møtet vedtok å samle seg om partinavnet Christlich-Demokratische Union. Adenauer var til stede, men deltok ikke aktivt i diskusjonene. Han gikk isteden en spasertur sammen med historikeren Paul Franken, og det ble spøkefullt talt om «Conradus ante portas». Det var åpenbart en henvisning til uttrykket «Hannibal ante portas», som riktignok er en feilbruk av uttrykket «Hannibal ad portas», Hannibal ved porten.
=== Kaffeselskapet i Rhöndorf, erobringen av toppvervene ===
Adenauers interesse for partiet CDU ble tydeligere på nyåret i 1946. Det startet med at han inviterte ledende kristendemokrater til kaffeselskap i sitt hjem i Rhöndorf 5. januar 1946, i anledning sin egen fødselsdag. Der ble det planlagt et målrettet løp mot toppvervene i partiet.Allerede 8. januar 1946 ble han valgt til talsmann for CDU-medlemmene i Rhinland i den britiske sone, angivelig etter heftig meningsutveksling.Da det 22. januar 1946 ble avholdt møte i Herford for valg til delstatsstyret, satte Adenauer seg umiddelbart ned på den ledige formannsstolen. Som født i 1876 var han den eldste i rommet, mente han, og fant det derfor naturlig å foreslå seg selv som alderspresident. Samme kveld ble han valgt som midlertidig leder av styret.I månedsskiftet februar-mars 1946 skulle det i Neheim-Hüsten foretas endelig valg av styret av CDU i den britiske okkupasjonsonen. Andreas Hermes var en av Adenauers sterkeste konkurrenter som leder. Adenauer opptrådte som om han var leder på varig basis, og utestengte tilreisende, herunder Hermes som gjest, så lenge forretningsorden ble diskutert. Da møtet ble satt, hadde Hermes forlatt møtet i sinne. 1. mars 1946 ble Adenauer valgt som leder av styret.
I oktober 1946 ble han partiets fraksjonsleder i Nordrhein-Westfalens landdag. Denne landdagen var ikke folkevalgt, men oppnevnt av de britiske okkupasjonsstyrkene. I 1947 deltok han ved etableringen av det første samarbeidsråd CDU/CSU, og ble medlem av det første styret. Under det første frie valget til Nordrhein-Westfalens landdag i 1947, ble han innvalgt fra valgkretsen Siegkreis Süd.
=== Auguste Adenauers død ===
Konrads andre hustru, Auguste Adenauer døde i 1948. Det er omstridt om dødsårsaken var leukemi eller ettervirkninger av et selvmordsforsøk utført i Gestapos fengsel. Hun hadde røpet hvor hennes mann befant seg. Gestapo hadde truet med at hennes døtre ellers ville bli arrestert.
== Det parlamentariske råd, 1948–1949 ==
=== Valget av Adenauer som rådets president ===
Innkallingen til Det parlamentariske råd var resultat av beslutningene under sekslandskonferansen i London 1948. Rådet skulle ha som oppgave å utarbeide en ny grunnlov for Tyskland, den senere Grundgesetz.
Det dreide seg om grunnlov for en forbundsrepublikk, innenfor det området som da ble kalt Vest-Tyskland. Vest-Berlin ble kulturelt og politisk knyttet til forbundsrepublikken, men de allierte okkupasjonsmaktene aksepterte ikke full sammenslåing med den forbundsstaten som sammenbandt de vestlige delstatene. Vest-Berlins utsendinger til Forbundsdagen hadde for eksempel ikke stemmerett. Saarland ble en del av forbundsrepublikken i 1957 etter 10 år som autonom republikk.Det ble avholdt valg i delstatene i vest. Okkupasjonsmyndighetene overrakte Frankfurtdokumentene til delstatsregjeringene. Regjeringene samarbeidet om dokumentene med militærguvernørene fra USA, Storbritannia og Frankrike. Sovjetunionen som hadde herredømme over Øst-Tyskland, deltok ikke i dette samarbeidet.
I august 1948 oppnevnte landdagen i Nordrhein-Westfalen Adenauer som medlem av rådet. Adenauer forklarte siden at valget av ham, var begrunnet i hans erfaring som president i Det prøyssiske statsråd fra 1922 til 1933, som var et lite parlament. Ifølge hans memoarer hadde han intet ønske om å ta imot vervet. Samtidig klarte han ikke å avslå de mange inntrengende anmodninger fra partimedlemmer om å stille til valg, og dermed bli den fremste representant for det tyske folk.SPD lot Adenauer bli president, og bare kommunistene stemte i mot. SPD var fornøyd med å få sin egen Carlo Schmid som leder av rådets hovedutvalg. Det var hovedutvalget som skulle stå for det vesentlige av selve lovarbeidet. Samtidig ga krefter i SPD uttrykk for at de ved å velge Adenauer til president, – ble kvitt den plagsomme gamle grinebiteren, ved å plassere ham død på en pidestall. I september ble Adenauer valgt som rådets president. Med den autoritet som embedet ga ham, lyktes det Adenauer å styrke sin stilling i eget parti, CDU.Den 23. mai 1949 vedtok Det parlamentariske råd Tysklands nye grunnlov, Grundgesetz. Parallelt med grunnloven gjaldt okkupasjonsstatuttet, vedtatt av de vestallierte okkupasjonsmyndighetene. Statuttet som regulerte forholdet mellom Tyskland og de allierte, ble opphevet i 1955.
=== Valget av hovedstad ===
Berlin burde etter manges mening i etterkrigsårene, bli hovedstad i det nye Tyskland. Sovjetunionens blokade av Berlin i 1948/1949, gjorde en slik tanke umulig, så lenge Tyskland var delt. Adenauer mente forøvrig at regjeringen ikke burde ligge for nært militærregjeringens residens i Berlin. Det måtte ikke skapes inntrykk av at forbundsregjeringen var et instrument for okkupasjonsmakten.Konkurransen sto til slutt mellom Bonn og Frankfurt am Main. Adenauer pekte på at de britiske myndigheter hadde lovet å frigi Bonn fra den britiske forvaltning, dersom denne byen ble valgt. SPD gikk inn for Frankfurt, i sin tid åsted for Frankfurtparlamentet. I en hemmelig avstemning 10. mai 1949, fikk Bonn 33 stemmer, mot 29 for Frankfurt. Bonn skulle bare være et foreløpig sete for de føderale myndighetene, inntil Tyskland ble samlet. Det parlamentariske råd hadde ingen beslutningsmyndighet, men 3. november 1949 stadfestet Forbundsdagen rådets avgjørelse med knapt flertall. Forbundsdagens vedtak ble feiret stort i Bonn. Midlertidigheten i valget av hovedstad lot seg lenge lese i tilstanden til departementenes og partikontorenes lokaler.
== Vest-Tysklands første forbundskansler (1949) ==
=== Opptakt: Valget til Forbundsdagen ===
Ved valget til Forbundsdagen i august 1949, ble Unionen CDU/CSU den største fraksjonen i Forbundsdagen, med til sammen 139 av 402 medlemmer. Konrad Adenauer fikk i sin valgkrets 54,9 % av personstemmene, og ble dermed valgt direkte, uten hjelp av partilisten.
=== FDP velges som koalisjonspartner ===
Adenauer ønsket en koalisjon med Freie Demokratische Partei (FDP). Han pekte blant annet på at valget hadde dreid seg om økonomisk politikk, og at unionens program for sosial markedsøkonomi hadde seiret over SPDs program for planøkonomi. SPD ville dessuten utgjøre en sterk og god opposisjon i Forbundsdagen.Enkelte i CDU/CSU hadde likevel talt for å opprette en storkoalisjon med SPD. Et hovedargument var at det ville kreve en sterk regjering for å stå i mot kritikk, når Tyskland i årene fremover skulle samarbeide med okkupasjonsmaktene.For å drøfte spørsmålet om koalisjonspartner, innkalte Adenauer til et møte 21. august 1949 i sitt hjem i Rhöndorf ved Bonn. Møtedeltakerne var i tillegg til Adenauer, 22 innflytelsesrike personer i CDU/CSU, og dessuten den partiløse Ludwig Erhard. Gruppen som i pressemeldingen riktignok kalte seg «konferanse», utgjorde intet formelt organ i unionen. Det ble heller ikke laget noe referat. Under møtet ble likevel unionens valg av FDP som koalisjonspartner, i realiteten avgjort. Her ble det også bestemt at Konrad Adenauer skulle være unionens kanslerkandidat.Erindringene til Robert Pferdmenges og dessuten Adenauer selv, tyder på at frontene var skarpe foran det viktige valget av regjeringskoalisjon. Ifølge Pferdmenges måtte Adenauer til og med bruke tiden under koldtbordet, for å sikre seg et flertall. Historikeren Rudolf Morsey har senere nedtonet uenigheten mellom deltakerne.
=== Valget som Tysklands kansler ===
Forbundsdagen valgte Konrad Adenauer som kansler med knappest mulig flertall. Avstemningen viste at 202 medlemmer av parlamentets 402 medlemmer stemte for Adenauer. Det var nok for et absolutt flertall - mer enn halvparten av Forbundsdagens medlemmer. Adenauers egen stemme ble dermed avgjørende for å oppnå det nødvendige flertall. 142 stemte mot og 44 avsto fra å stemme, mens en stemme var ugyldig. Til sammen deltok 389 av Forbundsdagens 402 medlemmer i avstemningen.Adenauer beholdt vervet som forbundskansler fra 1949 til 1963. Disse årene kalles gjerne Adenauer-æraen. Da han gikk av hadde han vært den lengst regjerende kansler siden Otto von Bismarck. Fra 1951 til 1955 var han også utenriksminister.
I løpet av Adenauers tid som kansler gikk Tyskland fra å være under de alliertes kontroll gjennom okkupasjonsstatuttet, til å bli et selvstendig og stabilt demokrati, slik Weimarrepublikken aldri ble. Den frihetlig-demokratiske grunnordningen som lå til grunn for Grundgesetz, ble etablert i den tyske befolknings bevisshet. Utenrikspolitisk arbeidet landet aktivt for europeisk integrasjon og samarbeid gjennom NATO. Tyskland opplevde også stor økonomisk fremgang i løpet av denne perioden. Konrad Adenauer var toneangivende for denne utviklingen.
=== Leder av CDU ===
Adenauer ble i 1950 valgt som den første leder av CDU i Tyskland. Han fortsatte som partiets leder, helt til han ga avkall på gjenvalg i 1966.
== Utenrikspolitikk ==
=== Forholdet til kommunismen og Østblokken ===
Konrad Adenauer var katolikk, og følte avsky for «bolsjevikenes» ateisme. Sovjetunionen var for ham bare Tsar-Russlands naturlige etterfølger, og i denne så han en aggressiv stormakt, økonomisk så vel som militært. Kommunismen i alle sine varianter, den russiske, så vel som SED-varianten, sto for Adenauer som fremskrittsfiendtlig og menneskeforaktende. Det var med disse grunnholdninger han avviste enhver forsiktig såkalt appeasementpolitikk.Utenrikspolitisk ble han kjent for å vise hardhet («Politik der Stärke») overfor Østblokken. Adenauer mente at et gjenforent og demokratisk Tyskland bare kunne oppstå gjennom et sterkt Vest-Tyskland. Han forklarte selv uttrykket «Politik der Stärke» med at det ikke først og fremst gjaldt evnen til bruk av militære midler. Styrken besto i å fremstå klar og besluttsom overfor motstanderen i politiske spørsmål.
=== «Magnet-teorien», veien til Tysklands gjenforening ===
«Magnet-teorien» som Adenauer sluttet seg til, gikk ut på at Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland) med sin frihet, sitt demokrati og sin sosiale sikkerhet, skulle virke som en magnet på tyskerne i den kommunistiske østsonen. DDR ville bli destabilisert, og man ville oppnå tysk samling. Teorien ble først introdusert av SPD, og fikk tilslutning av de fleste tyskere i vest.
Adenauer så det slik at Vest-Tyskland ikke kunne makte en slik oppgave alene, og hans løsning var å knytte landet så tett som mulig til Vesten. Han prioriterte integrasjon av Forbundsrepublikken Tyskland i Vesten, foran en gjenforening av Vest-Tyskland med Øst-Tyskland.
=== Valget i øst-vest-konflikten. «De alliertes kansler»? (1949) ===
Petersbergavtalen fra september 1949 åpnet for at Tyskland kunne bli medlem av det europeiske fellesskap gjennom internasjonale organisasjoner, og ha diplomatiske forbindelser med andre stater. Avtalen ble inngått mellom Tyskland og Den allierte høykommisjon, like etter det første nasjonale valget etter andre verdenskrig.Petersbergavtalen medførte dessuten en sterk reduksjon av de alliertes demontering av tysk industri som krigserstatning. Motytelsen var at Tyskland fullt ut aksepterte, og ble medlem av, den internasjonale Ruhrmyndigheten som administrerte Ruhrstatuttet. Statuttet regulerte det området som under andre verdenskrig ble kalt Tysklands våpensmie. Det var utarbeidet av vestmaktene uten Sovjetunionen som deltaker. For Tyskland dreide det seg således om et valg av side i øst-vest-konflikten.
Valget av side i øst-vest-konflikten, i motsetning til å følge en nøytralitetslinje, var omstridt i Tyskland. Under et opphetet møte i Forbundsdagen, kalte opposisjonslederen Kurt Schumacher Adenauer en «forbundskansler for de allierte» («Bundeskanzler der Allierten»), og fikk 20 dagers utestengelse fra forhandlingene i Forbundsdagen som straff.Når Adenauer kunne få flertall i Forbundsdagen for Petersbergavtalen, skyldtes det blant annet at han fikk støtte fra landsorganisasjonen Deutscher Gewerkschaftsbund. Stansen i demonteringen av viktige industribedrifter, sparte landet for tap av viktige arbeidsplasser.Integreringen av Tyskland i et samlet Europa, hørte til Adenauers fremste mål. Et viktig skritt i dette arbeidet med europeisk integrasjon var etableringen av kull- og stålunionen, som i 1951 avløste Ruhrstatuttet. Senere bidro han til videreutvikling av dette samarbeidet gjennom opprettelsen av Det europeiske økonomiske fellesskap og Det europeiske atomenergifellesskap, begge i 1957.
=== Remilitarisering av Tyskland ===
Ifølge Potsdamkonferansen skulle Tyskland etter den andre verdenskrig være demilitarisert. Gjenopprettelsen av landets forsvar foregikk deretter i flere etapper. Den ble et symbol på landets selvstendighet, og var resultatet av Adenauers diplomatiske og politiske arbeid.Adenauer startet sitt arbeid for en remilitarisering straks Forbundsrepublikken var etablert, 24. mai 1949. Han hadde et klassisk syn på den suverene nasjonalstat: Staten kunne ikke oppnå selvstendighet uten et eget forsvar. På utenriksministerkonferansen i New York i september 1949, presenterte han sitt prinsipp: Tyskland skulle få sin suverenitet, mot å bidra til gjenoppbygging av forsvaret.I et intervju med den amerikanske avisen Cleveland Plain Dealer i desember 1949, utviklet Adenauer sitt syn videre. Remilitariseringen skulle skje som ledd i et forsvarssamarbeid mellom de vesteuropeiske land og USA. For Adenauer var remilitariseringen således en del av arbeidet for integrering av Tyskland i Vesten.Vestmaktene ga i mai 1950 aksept for Adenauers plan. Ved Koreakrigens utbrudd i juni 1950, ble vestmaktene, og særlig USA, ytterligere interessert i at Vest-Tyskland bidro militært.Den første tyske forsvarsminister, Theodor Blank, ble utnevnt i 1955. Han hadde helt fra 1950 administrert «Blank-kontoret», som med de vestlige okkupasjonsmaktenes samtykke, arbeidet for gjenopprettelsen av forsvaret. I 1956 ble førstegangstjenesten gjeninnført, og de første rekruttene innrullert i 1957. Hæren nådde i 1965 en størrelse på 500 000 soldater.
=== «Wiedergutmachung» overfor jødene ===
==== Moral og politisk kalkyle ====
Tysklands vilje til økonomisk «Wiedergutmachung» (gjenoppretting) for forbrytelsene mot jødene under andre verdenskrig, kom til uttrykk i en regjeringserklæring fremlagt av Konrad Adenauer i Forbundsdagen 27. september 1951.Både moralske hensyn og politisk kalkyle motiverte Adenauer til å forhandle med jødene. Han mente Tyskland måtte betale erstatning med grunnlag i de forbrytelser som nazistene hadde begått mot jødene. Samtidig ønsket han å knytte Tyskland til USA, og der fantes det innflytelsesrike jødiske interesseorganisasjoner. Deres hat mot tyskerne måtte mildnes.
==== Møte med jødenes leder, Nahum Goldmann (1951) ====
Nahum Goldmann var leder for den jødiske verdenskongressen, og representerte også den nystiftede Claims Conference. Adenauer og Goldmann møttes i London i november 1951, og ble der enige om å starte forhandlinger om erstatning. Israel skulle også være med som part.I møtet med Goldmann tok Adenauer i bruk uvanlig store ord til ham å være. Han uttalte at han mens Goldmann talte, – hadde kjent verdenshistoriens vingeslag («die Flügel der Weltgeschichte») i rommet. Goldmann skulle vite at hans, Adenauers, vilje til wiedergutmachung var oppriktig. Men Adenauer gikk også et skritt lengre enn bare å forsikre om sin forhandlingsvilje. Israel hadde i en note til de allierte 12. mars 1951, fremmet krav om at Tyskland skulle betale en milliard dollar i erstatning. Dette var to tredeler av det Tyskland fikk gjennom Marshall-hjelpen, og kravet ble vennlig avvist av de allierte. Da Adenauer møtte Goldmann meddelte han imidlertid i et brev at Tyskland likevel ville forhandle om det enorme krav Israel tidligere hadde fremmet.Det er uklart når brevet fra Adenauer til Goldmann ble kjent for Tysklands forhandlere. Historikeren Henning Köhler mente at Adenauer begikk en feil ved å gi en slik forhandlingserklæring, men at dette ikke var utypisk for ham. Det samme hadde skjedd tidligere, som da Adenauer bidro til grunnleggelsen av Universitetet i Köln, og pådro byen finansielle forpliktelser han ikke overskuet.
==== Luxemburg-avtalen med Israel og Claims Conference ====
Forhandlingene med jødene førte til den såkalte Luxembourg-avtalen om materiell erstatning til jødene i og utenfor Israel. Konrad Adenauer og Israels utenriksminister Moshe Scharett underskrev avtalen 10. september 1952 i Luxembourg. Avtalen innebar en forpliktelse for Tyskland til i løpet av 14 år å betale erstatning eller levere varer for til sammen 3 milliarder tyske mark. I tillegg skulle Claims Conference som representerte jødedommen utenfor Israel, motta 450 millioner tyske mark.Avtalen var omstridt både i Tyskland og Israel. I Forbundsdagen stemte SPD uten unntak for avtalen, mens det var motstand i CDU/CSU. Avtalen ble vedtatt med 238 av de 358 tilstedeværende medlemmene av Forbundsdagen. DDR avslo å betale erstatning, i det landet ikke anså seg som etterfølger av det nasjonalsosialistiske Tyskland, og dermed ikke hadde noen forpliktelse til å bidra til reparasjon.
==== Attentatet mot Adenauer 1952 ====
Samtidig som forhandlingene om Luxembourg-avtalen pågikk i Wassenaar ved Den Haag, overleverte en ukjent mann 27. mars 1952 på München Hauptbahnhof, en pakke til to gutter. Pakken var adressert til forbundskansler Konrad Adenauer, og guttene ble bedt om å levere pakken til posten. Guttene fattet mistanke, og overleverte pakken til politiet. Om kvelden eksploderte pakken hos politiet, og én politimann ble drept. Kort tid etter nådde ytterligere to brevbomber Wassenaar. En organisasjon som kalte seg jødiske partisaner, tok på seg ansvaret for bomben.Formålet med bombene var tilsynelatende å ødelegge forhandlingene mellom Israel og Tyskland. Senere hevdet den påståtte attentatmannen Elieser Sudit at det var Menachem Begin som var oppdragsgiveren hans. Utbrytergrupper fra den paramilitære Irgun, som Begin tidligere hadde ledet, hadde uttalt seg sterkt negativ til avtalen. De betraktet avtalen som tyskernes frikjøp fra en utilgivelig synd.Attentatet vakte stor oppsikt i samtiden, og i Paris ble fem personer arrestert, blant dem Elieser Sudit. Siden ble det brått stille om saken, og det ble aldri reist noen straffesak i Tyskland. Adenauer ga uttrykk for at det måtte ha stått en gal mann bak attentatet mot ham selv.
==== Parallelle forhandlinger om utenlandsgjeld ====
Parallelt med forhandlingene om Luxembourgavtalen, forhandlet Tyskland i London om nedsettelse av sin utenlandsgjeld fra mellomkrigstiden. Finansmannen Hermann Josef Abs ledet Tysklands delegasjon i London. Disse forhandlingene ville bli vanskeliggjort dersom det ble klart at Tyskland samtidig pådro seg en stor gjeld overfor Israel. Forhandlingene førte til slutt frem til Londonavtalen om tysk utenlandsgjeld i 1953.
=== Europeisk fellesforsvar oppgis i 1954 – «En svart dag for Europa» ===
Den franske statsminister René Pleven fremla i 1952 en plan (Pleven-planen) for et europeisk forsvarssamarbeid mellom de seks medlemmene av Det europeiske kull- og stålfellesskap. Medlemslandene skulle etablere en felles hær. Den kalde krigen og dessuten Koreakrigen, gjorde at man i vesten anså et tysk forsvar nødvendig for å demme opp for Sovjetunionen. Selv om Tyskland dermed ikke kunne forbli demilitarisert, slik Potstamkonferansen forutsatte, ville en felles hær medføre kontroll over de tyske styrker. Tyskland krevde som gjenytelse at de skulle få sin suverenitet tilbake.Forhandlingene førte til en underskrevet avtale om Det europeiske forsvarsfellesskap, EFF. Da planen i 1954 skulle opp til avstemning i den franske nasjonalforsamlingen i 1954, var Pierre Mendès France blitt statsminister. Adenauer mente Mendès France ikke gikk helhjertet inn for avtalen. Forslaget om ratifisering av avtalen ble uansett nedstemt. Tysklands deltakelse i det vestlige militære samarbeidet ble deretter realisert gjennom NATO, der også USA var medlem.Konrad Adenauer ble meget skuffet over Frankrikes endelige avvisning av planen, og kalte avstemningsdagen «en svart dag for Europa». I utgangspunktet klandret han Forbundsdagen for resultatet, som etter hans oppfatning hadde brukt for lang tid på å ratifisere avtalen. Slikt var egnet til å gjøre de øvrige landene usikre på om avtalen ville bli gjennomført. Den egentlige årsak til utfallet, tilskrev han imidlertid Sovjetunionens diplomatiske innsats. Sovjetunionen ønsket ikke et EFF som den ikke hadde innsyn i. Russerne arbeidet for å få istand en firemaktskonferanse om en tysk gjenforening, avholdt mellom seierherrene fra andre verdenskrig. Adenauer hadde ingen tillit til at et slikt samarbeid med russerne ville bli vellykket for tyskerne.
=== Parisavtalene i 1954: Tyskland får ny selvstendighet ===
Vest-Tysklands status som okkupert område ble avsluttet i 1954, da Adenauer underskrev de såkalte Parisavtalene. Tyskland fikk tilbake det vesentlige av sin suverenitet. Avtalepartene var Tyskland, USA, Storbritannia og Frankrike. Paris-avtalene beredte grunnen for Tysklands og Italias inntreden i Vestunionen, NATO, og for den senere Saaravtalen mellom Frankrike og Tyskland. Fortsatte begrensninger i landets suverenitet var blant annet at det skulle stå allierte tropper på tysk jord. En viktig sidevirkning av avtalen var at Tyskland i lang tid ville være delt i to stater. Sovjetunionen sto fortsatt i Øst-Tyskland, og var ikke part i avtalene.Først i 1991, da den såkalte to-pluss-fire-avtalen ble inngått, ble den siste rest av okkupasjonsregimet fjernet. Med denne avtalen godkjente de fire seiersmaktene fra andre verdenskrig (Sovjetunionen, USA, Storbritannia og Frankrike), Tysklands gjenforening.
=== Moskva-reisen i 1955: Krigsfanger i bytte mot diplomati ===
Etter andre verdenskrig befant mer enn ti millioner tyskere seg i alliert fangenskap, hvorav 3,3 millioner i Sovjetunionen. 1,3 million av disse døde eller ble meldt savnet. I fangeleirene i Sibir overlevde frem til 1944 bare hver tiende.I april 1947 møttes de fire allierte utenriksministrene i Moskva, der de ble enige om at alle tyske krigsfanger skulle løslates innen utgangen av 1948. Russerne begynte å sende krigsfanger hjem høsten 1945.
Da Josef Stalin døde i 1953, bedret det internasjonale forhandlingsklimaet seg noe. I 1955 inviterte Sovjetunionen Adenauer til Moskva, idet de ønsket å opprette diplomatiske forbindelser med Tyskland.
Reisen til Moskva, fra 9. til 13. september 1955, var Adenauers første utenrikspolitiske handling etter at Tyskland, ved Parisavtalene, var blitt en suveren stat. Adenauer tok opp spørsmålet om gjenforening av de to tyske statene, men en slik avtale var det på dette tidspunkt ikke grunnlag for. Krigsfangene ble forhandlingenes hovedtema. Forhandlingene holdt flere ganger på å bryte sammen, men etter fire dager kom gjennombruddet under en festbankett. Nikita Khrusjtsjov og Nikolaj Bulganin ga sitt æresord på at fangene skulle bli hjemsendt. Fra oktober 1955 til januar 1956, ble 9 626 krigsfanger og 20 000 internerte returnert til Tyskland. Blant disse var det også politiske fanger, som var forvist til Sovjetunionen. Hjemsendelsen av fangene skulle blir Adenauers mest populære politiske handling noensinne.Som motytelse fra Tysklands side, ble det opprettet diplomatiske forbindelser med Sovjetunionen.
=== Hallsteindoktrinen (1955) ===
I Hallsteindoktrinen som kom 22. september 1955, krevde Forbundsrepublikken Tyskland enerett til å representere det tyske folk. Landet ville bryte diplomatiske forbindelser med ethvert land som anerkjente DDR. Begrunnelsen var at forbundsrepublikken var representert av en demokratisk valgt regjering, mens DDR ble styrt som et diktatur, avhengig av Sovjetunionen. Unntak ble gjort for Sovjetunionen, som var en ansvarlig seiersmakt for hele Tyskland.
=== «Den lille gjenforeningen» med Saarland (1957) ===
Saarland ble etter andre verdenskrig først okkupert av amerikanerne, men kom deretter raskt inn under den franske okkupasjonssonen. Det bodde få fransktalende i området, men deler av Saarland hadde tidligere vært fransk, og Frankrike hadde økonomiske interesser i de store forekomster av kull som fantes der. Frankrike hadde allerede i 1919 forsøkt å annektere området, og startet etter 1945 på en tilsvarende prosess. Saarland ble adskilt fra resten av okkupasjonssonen med en tollgrense.Sett fra tysk side ville bestrebelsene for en gjenforening av Vest-Tyskland og Øst-Tyskland miste mye av sin troverdighet, dersom Tyskland ga avkall på Saarland i vest.Konrad Adenauers troverdighet som europeisk statsmann tilsa for hans del at han gikk inn for en felleseuropeisk løsning. Gjennom Parisavtalene ble det avtalt at Saarland skulle underlegges Den vesteuropeiske union, men at saken skulle endelig avgjøres ved en folkeavstemning.Tre måneder før folkeavstemningen, 23. oktober 1955, ble tyske partier og aviser som til da hadde vært forbudt i Saarland igjen tillatt, og sensuren ble opphevet. Adenauer sto nokså alene med sitt standpunkt på tysk side. Han hadde ingen støtte i det hjemlige politiske miljø, heller ikke i sitt eget parti. Jakob Kaiser, som var minister i Adenauers egen regjering, lot departementet finansiere opposisjonens valgkamp. Adenauer var ifølge valgplakatene «brodermorder». Han slo selv tilbake med å minne om at motstandernes ledere hadde en fortid i NSDAP.Folkeavstemningen 23. oktober 1955 avviste, med 67,7 % flertall, en felleseuropeisk administrasjon av Saarland. Valgdeltakelsen var mer enn 97 %. Avstemningen ble tolket som et ja til innlemmelse i Tyskland. Fra 1957 ble Saarland, etter avtale mellom Tyskland og Frankrike, forbundsrepublikkens tiende delstat. Prosessen er senere omtalt som «Den lille gjenforening».
=== Ønsket om forsoning med Frankrike ===
==== Arvefienden Frankrike ====
Fra 1870 til 1945 hadde Tyskland utkjempet tre kriger med Frankrike: Den fransk-tyske krig, første verdenskrig og andre verdenskrig. Dersom Tyskland skulle bli integrert i Europa, måtte landet først stifte en varig fred med Frankrike. Byggestener for en slik fred ble blant annet Det europeiske kull- og stålfellesskap, Det europeiske økonomiske fellesskap og EURATOM. Adenauers gode forbindelse med Frankrikes president, Charles de Gaulle, hadde en meget gunstig innvirkning på dette arbeidet.
==== Det første møtet med de Gaulle (1958), opptakt ====
Kuppet i Alger 13. mai 1958 ble utført ved hjelp av franske militære styrker. Dette førte til bekymring i Frankrike for om de også ville prøve seg på kupp der. Charles de Gaulle aksepterte derfor å komme tilbake til makten, for å skape stabilitet. Han ble først regjeringssjef, og deretter president, i 1959.Da det ble tid for Adenauer og de Gaulle til å møtes, ønsket ikke Adenauer å reise til Paris. Dit hadde amerikanere og briter reist, men disse hadde kjempet side om side med Frankrike under andre verdenskrig. Adenauer ville ikke gjøre den første reise dit som «representant for en beseiret nasjon».Det første møtet mellom Adenauer og de Gaulle, fant sted 14. og 15. september 1958 i de Gaulles hjem i Colombey-les-Deux-Églises. De Gaulle hadde uttalte seg rosende om Adenauer, og kalte ham «en god tysker». Adenauer var likevel nervøs foran møtet, og spent på hvordan de ville samarbeide.De to statslederne møttes i husets bibliotek, uten dagsorden og uten andre til stede enn en fransk tolk. Utenriksministrene Heinrich von Brentano og Maurice Couve de Murville, og de få andre i følget, ble sendt til nærmeste by, som var Chaumont.
==== Adenauer og de Gaulle vinner tillit hos hverandre ====
Adenauer startet forsiktig, og med synspunkter han tenkte de Gaulle ville være enig i. Han uttalte seg således kritisk til amerikanerne, nedlatende om britene og reservert med hensyn til NATO. Han understreket samtidig at en europeisk sammenslutning var den eneste måten å gjøre seg gjeldende, som «europeere i verdenspolitikken». Det grunnleggende var i denne sammenheng det tysk-franske samarbeidet. Sovjetunionen var ikke lenger en kommunistisk stat, men «et asiatisk diktatur».De Gaulle ga på sin side uttrykk for at han ønsket å skape tillit. Europa kunne ikke bygges opp uten Tyskland, og Frankrike følte seg ikke lenger truet av sin nabo. De Gaulle ønsket imidlertid også å skape fred med landene lengre øst, så som Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn og Romania, kanskje også med det europeiske Russland, helt til Ural. Det som ikke ble berørt i møtet var et felles atomvåpenprogram, og forsvaret i det hele tatt.Adenauer ble positivt overrasket over den betydning de Gaulle tilla ham, og over den respekt han ble vist. Han ga uttrykk for at han var lykkelig over å finne et ganske annet menneske enn det han hadde ventet seg, og at de nok skulle klare å samarbeide tillitsfullt.En dialog som Adenauer utførlig refererer i sine erindringer, er da den 67 år gamle de Gaulle uttalte at han selv nok var den yngste av dem i leveår, men at den femten år eldre Adenauer, i virkeligheten var den yngste. –Han forklarte at han ikke hadde min fysiske og psykiske kraft, skriver Adenauer. Men han kunne trøste generalen med at han ville komme til å oppleve «hvordan nye krefter ville vokse i ham med arbeidet». Denne erfaringen hadde han selv gjort etter 1945.
==== Samarbeidsavtalen med Frankrike (1963) ====
En samarbeidsavtale, senere kjent som Élysée-avtalen, ble inngått mellom Tyskland og Frankrike i 1963. Dagen har siden vært feiret i begge land hvert år. Ved 50-årsjubileet i 2013 var hele statsledelsen i begge land, begge parlamenter, regjeringer og statsoverhoder, til stede til festakt i Riksdagsbygningen i Berlin.
== Innenrikspolitikk ==
=== Kristelig sosialisme ===
Det første partiprogrammet i CDU i den britiske okkupasjonssonen i 1945, var preget av den kristelige sosialisme. Katolisismen i denne del av Tyskland sto også sterkt i arbeiderklassen.Konrad Adenauer tok fra 1946 del i programarbeidet. Ord som Gud og Kristus ble da fjernet fra programteksten og det sosialistiske preget dempet. Samtidig ble respekten for enkeltmenneskets frihet og verdighet understreket, noe som tilskrives Adenauer. Adenauer lot imidlertid lenge det sosialistiske preg henge ved programmet. Han ønsket å beholde de katolske arbeiderne i velgerskaren, og få støtte innad i partiet for den sosiale markedsøkonomien. I 1949 ble den sosiale markedsøkonomien programfestet for CDU og CSU.
=== Den sosiale markedsøkonomien ===
I praksis ble den sosiale markedsøkonomien innført i Vest-Tyskland allerede i 1948. Næringsminister Ludwig Erhard hadde ansvaret for gjennomføringen. Grunnlaget for den sosiale markedsøkonomi var etiske, filosofiske og kristelige betraktninger. Tanken var å kombinere prinsippet om friheten i markedet, med den enkelte borgers ansvarsfølelse og anstendighet. En ledetråd i denne politikken er konkurranse på like vilkår, kombinert med sosiale utjevningstiltak. Den sosiale markedsøkonomien utgjør etter formålet en tredje vei, mellom den tøylesløse kapitalismen og den sosialistiske planøkonomien.Den sosiale markedsøkonomien tilskrives som en av årsakene til det såkalte Wirtschaftwunder, tysk for «det økonomiske under» eller «mirakel», etter andre verdenskrig. Tyskland opplevde, særlig i 1950- og 1960-årene, en meget stor økonomisk vekst. Blant andre årsaker til denne utviklingen er også nevnt Marshall-hjelpen, valutareformen med overgang til D-mark i 1948 og Londonavtalen om tysk utenlandsgjeld fra 1953.
=== Et dilemma: embetsmennenes fortid under nazismen ===
Avnazifisering var betegnelsen på en prosess som de allierte okkupasjonsmyndighetene gjennomførte i det tyske samfunnet etter andre verdenskrig. Kultur, skole og medier ble omdannet, og nazister ble fjernet fra ledende stillinger i alle samfunnssektorer. Dette var bestemt under Potsdamkonferansen mellom de fire seiersmaktene, og vedtatt som lov av den militærregjering som styrte det okkuperte Tyskland. Som følge av samfunnets behov for fagkunnskap, ble imidlertid mange av dem likevel rehabilitert etter kort tid.Konrad Adenauer hadde et pragmatisk forhold til embetsmennenes fortid. Hans Globke ble ansatt som direktør ved kanslerkontoret, selv om han hadde vært embetsmann under nasjonalsosialismen, og skrevet forklarende kommentarer til raselovene. Etter krigen anså okkupasjonsmyndighetene ham likevel for ikke å utgjøre noen belastning på forvaltningen. Da Adenauer utnevnte ham som statssekretær, ble dette sterkt kritisert. DDR avholdt en straffesak mot Globke, der han in absentia ble dømt til livsvarig fengsel.Herbert Blankenhorn var Adenauers nærmeste medarbeider fra 1948, og fra 1951 var han leder av oppbygningen av det nye Auswärtiges Amt. Blankenhorn rekrutterte flere sine medarbeidere fra det gamle utenriksdepartementet i Berlin, nedlagt i 1945. Blant disse fantes en rekke tidligere medlemmer av NSDAP, såvel som SS. I en diskusjon i Forbundsdagen høsten 1953, la Adenauer vekt på behovet for fagkunnskap.
- Når De vurderer disse tingene i ro og mak, vil De ikke kunne si at man kunne gjort dette annerledes. Man kan jo ikke bygge opp et utenriksdepartement, uten at man i det minste i starten har folk, som forstår noe av historien. Jeg mener, vi bør slutte med disse nazi-utdrivelsene, for det kan De stole på, dersom vi begynner med det, vet vi ikke, hvor det ender.
Generelt kommenterte Adenauer slike saker med et rhinlandsk ordspråk: - man heller ikke ut det skitne vannet før man har fått nytt og friskt et.Ledelsen i DDR fremsatte i 1960 anklager om krigsforbrytelser mot Theodor Oberländer, minister i to av Adenauers regjeringer, Adenauer II og Adenauer III. Adenauer ville først ikke fjerne Oberländer, og mente at man ikke burde slå hodet av en mann, bare fordi SED ønsket det. Til slutt ble saken en så stor belastning for Adenauer at Oberländer fikk gå av med pensjon i 1960. Det kom senere frem at DDRs anklager var falske, og statsadvokaten i Bonn avsluttet saken i 1961. I 1999 konkluderte en historisk avhandling med at det ikke fantes bevis mot Oberländer.
=== Spiegelaffæren ===
Konrad Adenauers samtykke til politiaksjonene mot tidsskriftet Der Spiegel i 1962 (Spiegelaffæren), er betegnet som hans største innenrikspolitiske tabbe. Samtykket ble gitt til forsvarsminister Franz Josef Strauss. Aksjonene, som fant sted 26. oktober 1962, omfattet arrestasjoner av en rekke redaktører av magasinet. Blant andre ble artikkelforfatteren Conrad Ahlers arrestert en natt under sitt ferieopphold i Spania, og da redaktør Rudolf Augstein meldte seg for politiet, ble han omgående satt i varetekt. Augstein kom ikke ut før etter 103 dager.Politiaksjonene var begrunnet i en mistanke om at artikkelen i Der Spiegel 8. oktober 1962 bygget på forsvarshemmeligheter. I artikkelen ble det blant annet avslørt at forsvarsminister Strauss ville slå tilbake med atomvåpen, selv om Sovjetunionen angrep med kun konvensjonelle våpen. Strauss mente at landets konvensjonelle forsvar var for svakt til å stå imot et angrep. I departementet var det uenighet om dette synet. Tysklands høyesterett slo senere fast at artikkelen ikke hadde inneholdt forsvarshemmeligheter.Opprinnelig var det riksadvokaten som innledet etterforskning. Strauss hadde deretter tilført etterforskningen stor kraft, samtidig som han holdt justisministeren utenfor. Han nektet først å ha hatt noe med aksjonene å gjøre, men måtte senere innrømme sin medvirkning. Regjeringspartiet FDP truet med å forlate regjeringen, dersom Strauss ikke gikk av.Adenauers medvirkning kom ikke offentligheten for øre, før etter at krisen var over. Han forsvarte arrestasjonene med styrke og påsto at det fantes –en avgrunn av landsforræderi i landet. Han nektet også for å ha gitt Strauss enkeltinstruksjoner i saken, og det gjaldt også beslutningen om å holde justisministeren utenfor.Spiegelaffæren hadde likevel svekket Adenauer i sitt eget parti. Den 7. desember meddelte han at han kom til å gå av som kansler høsten 1963. Senere i desember 1962 tiltrådte Konrad Adenauers femte regjering, uten Strauss.
== De siste årene ==
=== Politikken etter kanslerembetet ===
Da Konrad Adenauer gikk av som kansler 15. oktober 1963, var han blitt 87 år. Han var fortsatt i god fysisk form, og behersket sine oppgaver, slik som tidligere. Ifølge historikeren Henning Köhler var det således ikke alderdom, men partiets holdning til ham, som førte til avgangen. Det partiet som i begynnelsen hadde hatt respekt for ham, hadde nå stilt seg kritisk, og til og med delvis tatt avstand fra sin leder. Adenauer gikk av som leder av partiet 14. mars 1966. Han var medlem av Forbundsdagen helt til sin død.Adenauer inntok selv en kritisk holdning til sin etterfølger Ludwig Erhard, og utenriksminister Gerhard Schröder. En konkret grunn til misnøye fant Adenauer i Erhard og Schröders valg av USA som politisk alliansepartner fremfor Frankrike. Han motarbeidet imidlertid også Erhard på andre måter, og søkte åpenlyst å finne Erhards etterfølger.
Blant Erhards tilhengere, hersket det til gjengjeld nærmest et hat til Adenauer. I 1966 måtte Erhard gå av som kansler. Adenauer fikk deretter besøk av Hermann J. Abs, forhandleren fra gjeldskonferansen i London i 1951. Adenauer hilste ham med spørsmålet – Nå, herr Abs, fikk jeg ikke rett i min kritikk av herr Erhard? Abs svarte, også det med et spørsmål: – Herr forbundskansler, hva har De overhode gjort for positivt for Deres etterkommer? Adenauer svarte: – Herr Abs, tar De kaffe eller te?Konrad Adenauers memoarer utkom i fire bind i 1965. Samtlige bind inneholdt flere opplysninger som var gradert informasjon. Adenauer kommenterte ikke dette, og det førte heller aldri til noen reaksjon fra myndighetene.Sin siste politiske tale holdt han i Ateneo i Madrid i 1967. Adenauer understreket viktigheten av en samling av Europa. Han påpekte videre den risiko for Europas sikkerhet som etter hans mening hadde oppstått, som følge av forbudet mot atomvåpen i Tyskland. Han mente at atomvåpenforbudet ville svekke det økonomiske liv i Tyskland, og resten av verden. Et svekket Tyskland og Europa ville, slik Adenauer så det, straks bli utnyttet av Sovjetunionen.Adenauer tilbrakte fra 1959 til 1966, ferien i Cadenabbia ved Comosjøen. Der lærte han å spille boccia, og det førte til at han anla boccia-baner både i hagen i Rhöndorf og i parken til Palais Schaumburg i Bonn.
=== Sykeleie og død ===
Reisen til Spania hadde gitt ham lungebetennelse. Da Adenauer i tillegg hadde et svakt hjerte, hadde legene en vanskelig oppgave. Det gikk mot slutten, og 12. april 1967 møtte barna opp i Rhönsdorf for å ta farvel. Da han så tårene i øynene deres, bemerket han på dialekt: – Do jitt et nix zo kriesche, – det er ingen grunn til å grine!En ung lege besøkte Adenauer på sin vakt, og fikk vanskelige spørsmål fra pasienten: Hvordan kunne han, legen, ta ansvaret for å holde i live noe som ikke lenger var i stand til å leve? Og hvordan kunne det være i samsvar med en leges samvittighet med alle midler å holde i live det som ifølge Vårherres vilje, nå skulle ta slutt?Den første meldingen om Konrad Adenauers død, var feil. Et fjernsynsprogram på WDR 13. april 1967, ble avbrutt som følge av «triste nyheter fra Röhndorf». Den britiske forsvarsministeren som befant seg i Bonn, brakte straks informasjonen videre til London, og i Bonn senket forsvarsdepartementet flaggene på halv stang. Bayerns landdag i München, holdt ett minutts stillhet. Noen tydelig melding om at Adenauer var død, hadde faktisk ikke utgått fra fjernsynskanalen, og den ville uansett vært uriktig, for Adenauer var fortsatt i live. Det hadde oppstått en misforståelse i redaksjonen.Konrad Adenauer døde 19. april 1967 klokken 13.21, og hans legeme ble liggende tre dager i Röhndorf. Den 22. april ble kisten stilt opp i regjeringens møtesal i kanslerkontoret. Der fikk borgerne i to dager vise Adenauer den siste ære. Deretter ble kisten ført til Kölnerdomen, for endelig å bli satt ned i Röhndorfer Waldfriedhof. Til stede under bisettelsen var blant andre USAs president Lyndon B. Johnson, Frankrikes president Charles de Gaulle og Israels tidligere statsminister David Ben Gurion.
== Ettermæle ==
=== Anekdoter og sitater ===
Litteraturen inneholder et rikholdig utvalg av anekdoter og sitater knyttet til Konrad Adenauer. Konrad Adenauer-stiftelsen har fremhevet at svært mange av dem vanskelig lar seg bekrefte med pålitelige skriftlige eller muntlige kilder. Et sitat som hans mangeårige sekretær Anneliese Poppinga fremhevet, var dette: –Den personlige frihet er og blir menneskets største verdi! (–Die persönliche Freiheit ist und bleibt das höchste Gut des Menschen!).En gang han i et gruppemøte i CDU tok til orde for en løsning han hadde avvist dagen før, skal han ha gjort det med replikken: –Men mine herrer, ingen kan da hindre meg å bli litt klokere for hver dag som går!Under et besøk i Bayern ble han møtt med en oppgitt kommentar fra lokale politikere: – Herr Kansler, De kan da ikke forlange at vi skal si Ja og Amen til alt De foreslår! – Det holder med et ja, lød svaret.Adenauer hadde angivelig et negativt forhold til Berlin. Willy Brandt siterte Adenauer på at når han dro til Berlin, måtte han dra gardinene for vinduet med en gang toget hadde krysset Elben: «for å slippe å se den asiatiske steppen»
=== Steder og gjenstander oppkalt etter Adenauer ===
CDUs nåværende hovedkontor i Berlin ble oppført i 2000 og fikk navnet Konrad Adenauer Haus. Det tidligere partikontoret i Bonn som nå er revet, bar samme navn. Köln Bonn lufthavn fra 1938 fikk tilnavnet Konrad Adenauer i 1994. Det samme gjelder flere plasser, gater, alleer og broer, blant annet Konrad Adenauer-Brücke over Rhinen i Ludwigshafen. Broen ble oppført i 1967.Den tyske regjeringen har siden 2011 benyttet seg av to flymaskiner av typen Airbus A340-313 til tjenestereiser, hvorav den ene er døpt «Konrad Adenauer». Den andre maskinen er døpt «Theodor Heuss», etter landets første president. Regjeringen disponerte fra 1994 til 2011 en flymaskin Airbus 310, også den med tilnavnet Konrad Adenauer. En kaserne tilhørende Flugbereitschaft des Bundesministeriums der Verteidigung, er også oppkalt etter kansleren.
En rose utviklet av virksomheten Rosen Tantau, ble i 1953 oppkalt etter Konrad Adenauer.
=== Konrad Adenauer i kunsten ===
Hubertus von Pilgrims byste av Adenauer har en prominent plassering på Bundeskanzlerplatz i Bonn. En byste av Adenauer er også plassert i æressalen i Walhalla ved Regensburg. Helga Tiemanns skulptur befinner seg på Adenauer-Platz i Berlin, mens Wimmers og Weilands verk er i Köln. Hans Pfannmüllers kjente karikatur er fra 1954. Adenauer inngår også i Heinrich Hoerles verk Zeitgenossen (norsk: Samtidige).
Han regnes av Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte å være blant de 100 viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.
== Bibliografi ==
Erindringer 1945–1953 Aschehoug 1966. Oversatt av Odd Settem.
Erindringer 1953–1955 Aschehoug 1967. Oversatt av Odd Settem.
Erindringer 1955–1959 Aschehoug 1968. Oversatt av Odd Settem.
== Se også ==
Konrad Adenauers første regjering
Konrad Adenauers andre regjering
Konrad Adenauers tredje regjering
Konrad Adenauers fjerde regjering
Konrad Adenauers femte regjering
== Referanser ==
== Litteratur ==
Rober J. Granieri: The Ambivalent Alliance: Konrad Adenauer, The CDU/CSU, and the West, 1949-1966, Oxford/New York: Berghahn Books 2004.
Hans-Peter Schwarz: Konrad Adenauer: A German Politician and Statesman in a Period of War, Revolution and Reconstruction – The Statesman – 1952-1967, Oxford/New York: Berghahn Books 1997.
Charles Williams: Konrad Adenauer: The Father of the New Germany, Brown Little, and Company 2001.
Henning Köhler: Adenauer. Eine politische Biographie, Propyläen, 1994, ISBN 3549054440
== Eksterne lenker ==
(en) Konrad Adenauer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Konrad Adenauer – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Konrad Adenauer på Internet Movie Database
(en) Konrad Adenauer hos The Movie Database | Konrad Hermann Joseph Adenauer (født 5. januar 1876 i Köln i provinsen Rhinland i kongeriket Preussen, død 19. | 7,641 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Artikkel_(ordklasse) | 2023-02-04 | Artikkel (ordklasse) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ordklasser'] | Artikkel er en ordklasse som består av ord som normalt brukes sammen med substantiver for å skille mellom bestemt og ubestemt form av substantivet. Artikkelen kan også fortelle hvilket kjønn, tall og kasus substantivet har.
Urindoeuropeisk hadde ikke artikler, og ordklassen fantes ikke i eldre språk som latin eller urnordisk. Alle de nålevende germanske og romanske språkene har utviklet artikler. De ubestemte artiklene er utviklet fra tallord og de bestemte artiklene fra påpekende pronomener. På de vesteuropeiske språkene og nygresk står både ubestemte og bestemte artikler foran substantivet, men i de nordiske språkene og rumensk henges den bestemte artikkelen på substantivet som en endelse. Noen danske dialekter har likevel foranstilt bestemt artikkel. Albansk, makedonsk og bulgarsk har som en del av språkbunten på Balkan, etterhengt bestemt artikkel. Islandsk og de nevnte balkanspråkene mangler ubestemt artikkel.
I Norsk referansegrammatikk fra 1997 er ikke artikkel lenger egen ordklasse, og de tidligere artiklene er tatt opp i den nydefinerte ordklassen determinativ. Dette er også anbefalt for skoleverket.
| Artikkel er en ordklasse som består av ord som normalt brukes sammen med substantiver for å skille mellom bestemt og ubestemt form av substantivet. Artikkelen kan også fortelle hvilket kjønn, tall og kasus substantivet har.
Urindoeuropeisk hadde ikke artikler, og ordklassen fantes ikke i eldre språk som latin eller urnordisk. Alle de nålevende germanske og romanske språkene har utviklet artikler. De ubestemte artiklene er utviklet fra tallord og de bestemte artiklene fra påpekende pronomener. På de vesteuropeiske språkene og nygresk står både ubestemte og bestemte artikler foran substantivet, men i de nordiske språkene og rumensk henges den bestemte artikkelen på substantivet som en endelse. Noen danske dialekter har likevel foranstilt bestemt artikkel. Albansk, makedonsk og bulgarsk har som en del av språkbunten på Balkan, etterhengt bestemt artikkel. Islandsk og de nevnte balkanspråkene mangler ubestemt artikkel.
I Norsk referansegrammatikk fra 1997 er ikke artikkel lenger egen ordklasse, og de tidligere artiklene er tatt opp i den nydefinerte ordklassen determinativ. Dette er også anbefalt for skoleverket.
== Ubestemt form ==
=== På norsk ===
Ordene en, ei og et, for eksempel en bil, ei jente, et fly. Her viser artikkelen henholdsvis hankjønn, hunkjønn og intetkjønn. Foran substantiver av hunkjønn kan man ifølge offisiell rettskrivning valgfritt benytte en eller ei på bokmål.
I norsk språk er den ubestemte artikkelen i entall alltid et eget ord.
Ubestemt artikkel i flertallsform finnes egentlig ikke på norsk, den oppgaven er ivaretatt av endelser. Gutter, jenter, hus (uten endelse)
== Bestemt form ==
=== På norsk (bokmål) ===
Bestemt artikkelen kan på norsk og andre skandinaviske språk forstås som et suffiks til substantivet; alternativt kan man si at den bestemte form normalt ikke trenger artikkel og i stedet markeres med et bøyningssuffiks. Artikkelen er avhengig av hvilket kjønn substantivet har.
Intetkjønn får endelsen et. Eks.: Huset.
Hankjønn får endelsen en. Eks.: Bilen.
Hunkjønn får endelsen a eller en. Eks.: Musa, sengen/senga.Flertallsformen til bestemt artikkel er også ivaretatt av endelser: I flertall guttene.
Ordene den, det og de brukes som foranstilt bestemt artikkel. Dersom artikkelen står foran substantivet, må det komme et adjektiv mellom: «Den store mannen kom imot meg». Da kalles artikkelen Adjektivets bestemte artikkel. Det varierer om man da velger også bruker etterstilt artikkel:
Den store mannen (med etterstilt artikkel)
Den amerikanske borgerkrig eller den amerikanske borgerkrigen (valgfri etterstilt artikkel)
Det tiende Storting (uten etterstilt artikkel)
De gamle husene (med etterstilt artikkel)
=== På engelsk ===
På engelsk blir den bestemte artikkel plassert foran substantivet. Artikkelen forteller ingenting om mengde og kjønn (engelske substantiv deles ikke inn i kjønn).
The car (bilen).
The girl (jenta).
=== På fransk ===
På fransk forteller den bestemte artikkelen om kjønn i entall, men ikke i flertall. I flertall forteller ikke artikkelen noe om kjønn.
La voiture (bilen, hunkjønn).
Le garçon (gutten, hankjønn).
Les murs (veggene, flertall)
La fille (jenta, hunkjønn)
=== På tysk ===
På tysk er det mange bestemte artikler; formen bestemmes av substantivets kasus.
Der Pullover (genseren, hankjønn nominativ)
Den Pullover (genseren, hankjønn akkussativ)
Dem Pullover (genseren, hankjønn dativ)
Des Pullovers (genserens, hankjønn genitiv)
Die Frau (fruen, hunkjønn nominativ og akkussativ)
Der Frau (fruen, hunkjønn dativ)
Der Frau (fruens, hunkjønn genitiv)
Das Auto (bilen, intetkjønn nominativ og akkussativ)
Dem Auto (bilen, intetkjønn dativ)
Des Autos (bilens, intetkjønn genitiv)
Die Schüler (elevene, flertall nominativ og akkussativ)
Den Schülern (elevene, flertall dativ)
Der Schüler (elevenes, flertall genitiv)
== Om å sløyfe artikkelen ==
Hvis antallet er helt uvesentlig for begrepet som brukes så bør artikkelen fjernes. «Naturen er utsatt for et press fra mange kanter.» Her kan artikkelen med fordel fjernes.
En vanlig feil er å fjerne en artikkel og derved få et begrep som er noe annet enn det tiltenkte. «Finn den største og minste verdien.» Her burde en skrive «Finn den største og den minste verdien» om det er to verdier en snakker om og ikke en kombinert verdi.
== Referanser == | Artikkel er en ordklasse som består av ord som normalt brukes sammen med substantiver for å skille mellom bestemt og ubestemt form av substantivet. Artikkelen kan også fortelle hvilket kjønn, tall og kasus substantivet har. | 7,642 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stig_Olai_Kapskarmo | 2023-02-04 | Stig Olai Kapskarmo | ['Kategori:Alumni fra Høgskolen i Oslo', 'Kategori:Alumni fra Universitetet i Oslo', 'Kategori:Ap-politikere i Akershus', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 27. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1980', 'Kategori:Høyre-politikere i Akershus', 'Kategori:Lokalpolitikere i Bærum', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske foreningspersoner'] | Stig Olai Kapskarmo (født 27. oktober 1980) er en norsk kulturarbeider og tidligere politiker (H/Ap). Han var inntil 2012 medlem av kommunestyret, formannskapet og Sektorutvalg levekår i Bærum kommune. Kapskarmo er utdannet ved Universitetet i Oslo og Høgskolen i Oslo.
| Stig Olai Kapskarmo (født 27. oktober 1980) er en norsk kulturarbeider og tidligere politiker (H/Ap). Han var inntil 2012 medlem av kommunestyret, formannskapet og Sektorutvalg levekår i Bærum kommune. Kapskarmo er utdannet ved Universitetet i Oslo og Høgskolen i Oslo.
== Referanser == | Stig Olai Kapskarmo (født 27. oktober 1980) er en norsk kulturarbeider og tidligere politiker (H/Ap). | 7,643 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Scott_McCloud | 2023-02-04 | Scott McCloud | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 10. juni', 'Kategori:Fødsler i 1960', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Boston', 'Kategori:Personer fra Lexington i Massachusetts', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tegneserieskapere fra USA', 'Kategori:Vinnere av Adamsonprisen'] | Scott McCloud (født 10. juni 1960 i Massachusetts, USA), opprinnelig Scott McLeod, er en tegneserieskaper og ledende teoretiker på tegneserien som kunstform.
I 1984 startet han Zot, en serie om vennskapet mellom superhelten Zot fra en annen dimensjon og jenta Jenny fra vår verden. Zot var i utgangspunktet en lett og humørfylt superheltserie, men etterhvert som McCloud modnet som serieskaper, ble serien preget av en vektlegging av personutvikling og -skildring og en vilje til å ta opp mer komplekse temaer. Selv om McCloud er aktiv som forfatter og illustratør i tegneserieindustrien, er han hovedsakelig kjent som tegneserieteoretiker gjennom sine bøker Understanding Comics, Reinventing Comics og Making Comics.
McCloud var en av de første som lagde tegneserier for Internett, og er en stor tilhenger av micropayment-systemet. Hans tegneserie The Right Number er et eksempel på både hvordan man kan bruke Internett til å gjøre ting med tegneserier man ikke har mulighet til på papir, som beskrevet i Reinventing Comics, og på bruk av micropayments. Han er også rådgiver for BitPass, ett firma som lager et betalingssystem for micropayments.
I perioden fra september 2006 til august 2007 er Scott McCloud sammen med sin kone Ivy og sine to døtre Sky og Winter på en omfattende turné for å lansere Making Comics. Turneen dekker alle USAs femti stater, samt fire canadiske provinser, London og Barcelona. Familien har en vevlogg som oppdateres jevnlig i forbindelse med turneen.
| Scott McCloud (født 10. juni 1960 i Massachusetts, USA), opprinnelig Scott McLeod, er en tegneserieskaper og ledende teoretiker på tegneserien som kunstform.
I 1984 startet han Zot, en serie om vennskapet mellom superhelten Zot fra en annen dimensjon og jenta Jenny fra vår verden. Zot var i utgangspunktet en lett og humørfylt superheltserie, men etterhvert som McCloud modnet som serieskaper, ble serien preget av en vektlegging av personutvikling og -skildring og en vilje til å ta opp mer komplekse temaer. Selv om McCloud er aktiv som forfatter og illustratør i tegneserieindustrien, er han hovedsakelig kjent som tegneserieteoretiker gjennom sine bøker Understanding Comics, Reinventing Comics og Making Comics.
McCloud var en av de første som lagde tegneserier for Internett, og er en stor tilhenger av micropayment-systemet. Hans tegneserie The Right Number er et eksempel på både hvordan man kan bruke Internett til å gjøre ting med tegneserier man ikke har mulighet til på papir, som beskrevet i Reinventing Comics, og på bruk av micropayments. Han er også rådgiver for BitPass, ett firma som lager et betalingssystem for micropayments.
I perioden fra september 2006 til august 2007 er Scott McCloud sammen med sin kone Ivy og sine to døtre Sky og Winter på en omfattende turné for å lansere Making Comics. Turneen dekker alle USAs femti stater, samt fire canadiske provinser, London og Barcelona. Familien har en vevlogg som oppdateres jevnlig i forbindelse med turneen.
== Bøker ==
I Understanding Comics ser McCloud nærmere på hvordan tegneserier er bygd opp og hva som gjør tegneserien som kunstart unik. Boken regnes som en av vår tids viktigste bøker om tegneserier.
I Reinventing Comics, som er en mer kontroversiell bok, legger McCloud fram sine teorier om hvordan tegneseriemediet bør utvikle seg i fremtiden, og hva som må gjøres for at formen skal få en ny storhetstid. Store deler av boken, som kapitlet om digital distribusjon, er også interessant å se i sammenheng med helt andre medier enn tegneserier.
Making Comics er rettet mot tegneserieskapere og omhandler hvordan man lager tegneserier, og framstår som en motvekt til andre bøker om temaet da den i stedet for å fokusere på å utvikle tegnestil, slik mange andre bøker om å lage tegneserier gjerne gjør, handler om oppbygning, komposisjon, fortellerteknikk og hvordan man trinn for trinn kan gå fram for å gjøre om sin idé til en tegneserie.
Felles for de tre bøkene er at de er laget i tegneserieformat, og på den måten demonstrerer i praksis fordeler ved å bruke tegneserien som formidlingsform i sakprosa. Ingen av McClouds bøker er utgitte på norsk.
== 24-timerstegneserier ==
I 1990 fant McCloud opp tegneseriekonseptet 24-timerstegneserie sammen med Stephen Bisette. En 24-timerstegneserie er en tegneserie på 24 sider som er laget av en person innenfor en tidsperiode på 24 sammenhengende timer. Til dags dato er det laget mer enn tusen 24-timersttegneserier, av både profesjonelle tegnere og amatører. Siden 2004 har det blitt utgitt fem antologier som samler utvalgte 24-timerstegneserier, av blant andre Scott McCloud, Stephen Bisette og Neil Gaiman. Siden 2004 har det også vært arrangert en årlig «24 hour comics day», der det arrangeres samlinger verden over og på andre måter blir lagt til rette for at så mange som mulig skal ta sjansen på å lage sine egne 24-timerstegneserier. Meningen med å lage 24-timerstegneserier er ikke at det er en ideell måte å lage tegneserier på, det er det sannsynligvis ikke – men det er en kreativ øvelse som kan gi mange tegneserieskapere et innblikk i sine ferdigheter.
== Bibliografi ==
Understanding Comics: the Invisible Art (1993). Norsk utgave: Hva er tegneserier (Minuskel forlag, 2016)
Reinventing Comics: How Imagination and Technology Are Revolutionizing an Artform (2000)
Making Comics: Storytelling Secrets of Comics, Manga and Graphic Novels (2006).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Scott McCloud – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Scott McCloud – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Scott McCloud på Internet Movie Database
(en) Scott McCloud hos The Movie Database
(en) Scott McCloud på Twitter
(en) 24 hour comics day
(en) The Right Number
(en) McCloud-familiens blogg fra Making Comics-turneen | Scott McCloud (født 10. juni 1960 i Massachusetts, USA), opprinnelig Scott McLeod, er en tegneserieskaper og ledende teoretiker på tegneserien som kunstform. | 7,644 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Filosofisk_doktorgrad | 2023-02-04 | Filosofisk doktorgrad | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Doktorgrader og grader på tilsvarende nivå'] | Denne artikkelen handler om begrepet «filosofisk doktorgrad». For «den filosofiske doktorgrad» i Skandinavia, se Den filosofiske doktorgrad (Danmark, Norge og Sverige)
Filosofisk doktorgrad (latin: doctor philosophiae eller philosophiae doctor) er en akademisk gradsbetegnelse med røtter i den humboldtske universitetstradisjonen i Tyskland. Det finnes mange grader, med forskjellig innhold og svært forskjellig nivå, betegnet «filosofisk doktorgrad», og den utgjør derfor ikke noen enhetlig grad. Betegnelsen har i løpet av 1900-tallet blitt den vanligste betegnelse på en «doktorgrad» (i betydningen forskningsdoktorgrad) i det meste av verden, men den historiske tilknytningen til det filosofiske fakultet er i mange tilfeller falt bort.
Doctor philosophiae eller philosophiae doctor betyr «filosofisk doktor»; «filosofi» betyr i denne sammenhengen den fjerde klassiske universitetsdisiplinen som alle andre fag enn teologi, jus og medisin tradisjonelt hørte under (det vil si alt av for eksempel humaniora og matematisk-naturvitenskapelige fag). Selv om graden opprinnelig bare ble brukt innen «filosofi» gis det i flere land i dag grader med betegnelsen «filosofisk doktor» i alle fag. «Philosophiae» kan også skrives med æ: Doctor philosophiæ eller philosophiæ doctor. Ae eller æ uttales på klassisk latin som «ai» ([ae̯]).
I Skandinavia betegner den filosofiske doktorgrad de grader som ble innført på 1800-tallet og som avløste magistergraden som øverste grad ved det filosofiske fakultet. Tradisjonelt har disse i en internasjonal sammenheng vært regnet som høyere doktorgrader (noe som også er formelt i Danmark), sammenlignet med utenlandske grader med betegnelsen «filosofisk doktorgrad». Graden holdt «et nivå som svarer til krav ved ansettelser i professorater». De skandinaviske gradene var lenge sammenlignbare med (de tradisjonelle) doktorgradene i Storbritannia (Doctor of Letters, Doctor of Science). I Tyskland og USA fikk grader med betegnelsen «filosofisk doktorgrad» mer preg av grunnleggende forskningskvalifikasjon; en grad man tok i begynnelsen av en forskerkarriere. I løpet av det 20. århundre har den tysk-amerikanske «filosofiske doktorgraden» blitt den vanligste grad betegnet «doktorgrad» i verden.
Den filosofiske doktorgrad kan skrives på mange måter; ofte anvendes de latinske betegnelsene doctor philosophiae, eventuelt philosophiae doctor, som har samme betydning. I noen land oversettes den latinske betegnelsen til det nasjonale språket, for eksempel i Sverige (filosofie doktor). Det finnes en lang rekke forkortelser for «filosofiske doktorgrader». I Skandinavia forkortes den filosofiske doktorgrad som oftest som dr.philos., dr.phil. og fil.dr. I Tyskland og tidligere i USA ble dr.phil. brukt. Forkortelsen ph.d. (på engelsk skrevet PhD) brukes om grader i den amerikanske tradisjonen.
Bolognaprosessen har skapt en situasjon der både Danmark og Norge har to forskjellige grader med en gradsbetegnelse som betyr «filosofisk doktor». Betegnelsen den filosofiske doktorgrad brukes om de tradisjonelle gradene dr.philos./dr.phil., som i Danmark anses som en høyere doktorgrad. Betegnelsen ph.d. brukes i Danmark om den formelle videreføring av den lavere lisensiatgraden, og ph.d.-graden er ikke en doktorgrad. I en overgangsperiode var gradens offisielle navn «ph.d.-graden (lisensiatgraden)». I Norge brukes også ph.d. om en grad med identisk oppbygning og omfang som i Danmark.
| Denne artikkelen handler om begrepet «filosofisk doktorgrad». For «den filosofiske doktorgrad» i Skandinavia, se Den filosofiske doktorgrad (Danmark, Norge og Sverige)
Filosofisk doktorgrad (latin: doctor philosophiae eller philosophiae doctor) er en akademisk gradsbetegnelse med røtter i den humboldtske universitetstradisjonen i Tyskland. Det finnes mange grader, med forskjellig innhold og svært forskjellig nivå, betegnet «filosofisk doktorgrad», og den utgjør derfor ikke noen enhetlig grad. Betegnelsen har i løpet av 1900-tallet blitt den vanligste betegnelse på en «doktorgrad» (i betydningen forskningsdoktorgrad) i det meste av verden, men den historiske tilknytningen til det filosofiske fakultet er i mange tilfeller falt bort.
Doctor philosophiae eller philosophiae doctor betyr «filosofisk doktor»; «filosofi» betyr i denne sammenhengen den fjerde klassiske universitetsdisiplinen som alle andre fag enn teologi, jus og medisin tradisjonelt hørte under (det vil si alt av for eksempel humaniora og matematisk-naturvitenskapelige fag). Selv om graden opprinnelig bare ble brukt innen «filosofi» gis det i flere land i dag grader med betegnelsen «filosofisk doktor» i alle fag. «Philosophiae» kan også skrives med æ: Doctor philosophiæ eller philosophiæ doctor. Ae eller æ uttales på klassisk latin som «ai» ([ae̯]).
I Skandinavia betegner den filosofiske doktorgrad de grader som ble innført på 1800-tallet og som avløste magistergraden som øverste grad ved det filosofiske fakultet. Tradisjonelt har disse i en internasjonal sammenheng vært regnet som høyere doktorgrader (noe som også er formelt i Danmark), sammenlignet med utenlandske grader med betegnelsen «filosofisk doktorgrad». Graden holdt «et nivå som svarer til krav ved ansettelser i professorater». De skandinaviske gradene var lenge sammenlignbare med (de tradisjonelle) doktorgradene i Storbritannia (Doctor of Letters, Doctor of Science). I Tyskland og USA fikk grader med betegnelsen «filosofisk doktorgrad» mer preg av grunnleggende forskningskvalifikasjon; en grad man tok i begynnelsen av en forskerkarriere. I løpet av det 20. århundre har den tysk-amerikanske «filosofiske doktorgraden» blitt den vanligste grad betegnet «doktorgrad» i verden.
Den filosofiske doktorgrad kan skrives på mange måter; ofte anvendes de latinske betegnelsene doctor philosophiae, eventuelt philosophiae doctor, som har samme betydning. I noen land oversettes den latinske betegnelsen til det nasjonale språket, for eksempel i Sverige (filosofie doktor). Det finnes en lang rekke forkortelser for «filosofiske doktorgrader». I Skandinavia forkortes den filosofiske doktorgrad som oftest som dr.philos., dr.phil. og fil.dr. I Tyskland og tidligere i USA ble dr.phil. brukt. Forkortelsen ph.d. (på engelsk skrevet PhD) brukes om grader i den amerikanske tradisjonen.
Bolognaprosessen har skapt en situasjon der både Danmark og Norge har to forskjellige grader med en gradsbetegnelse som betyr «filosofisk doktor». Betegnelsen den filosofiske doktorgrad brukes om de tradisjonelle gradene dr.philos./dr.phil., som i Danmark anses som en høyere doktorgrad. Betegnelsen ph.d. brukes i Danmark om den formelle videreføring av den lavere lisensiatgraden, og ph.d.-graden er ikke en doktorgrad. I en overgangsperiode var gradens offisielle navn «ph.d.-graden (lisensiatgraden)». I Norge brukes også ph.d. om en grad med identisk oppbygning og omfang som i Danmark.
== Bakgrunn ==
I middelalderen ble doktorgraden kun brukt innen teologi, jus og medisin. Ved det filosofiske fakultet, den fjerde klassiske universitetsdisiplinen (som alle andre fag hørte under), var magister den øverste graden, og for å oppnå denne graden måtte man først ha baccalaureus- og lisensiatgrad. Magistergraden og doktorgraden var likestilte.
== Historie ==
Den filosofiske doktorgraden ble først innført på begynnelsen av 1800-tallet ved universitetet i Berlin (Humboldt-universitetet), og hadde som sentralt kjennetegn at man gjennomførte et større forskningsarbeid og deretter gjennomførte en disputas. Humboldt-universitetet ble stående som et forbilde for svært mange andre vestlige universiteter, og fra Berlin spredte graden seg hurtig såvel til de skandinaviske landene som til USA. I Norge ble en slik doktorgrad første gang tildelt i 1847. Graden ble introdusert i Storbritannia i 1917 som en lavere doktorgrad. Hovedmålet med innføringen av en doktorgrad av den typen som ble brukt i USA og Tyskland var å tiltrekke seg amerikanske akademikere, slik at de skulle velge Storbritannia fremfor Tyskland. De andre og høyere doktorgradene D.Sc. og D.Litt. finnes imidlertid fremdeles i Storbritannia.I utgangspunktet ble den opprinnelige skrivemåten doctor philosophiae (dr.phil.) benyttet også i USA og Storbritannia, men senere ble rekkefølgen på ordene byttet om. Betydningen av philosophiae doctor (ph.d.) er imidlertid den samme, da rekkefølgen på latin i dette tilfellet ikke har noe å si.
Ph.d.-graden er i den angelsaksiske verden den vanligste doktorgraden, og blir ofte misforstått som synonym med doktorgraden der. Det finnes imidlertid en rekke andre doktorgrader både i USA og i Storbritannia.
== Norge ==
Hovedartikkel: Doctor philosophiae (Danmark og Norge) (dr. philos.)
Hovedartikkel: Philosophiae doctor (Norge) (ph.d.)I Norge finnes det to grader med betegnelsen «filosofisk doktorgrad»: Dr. philos. og ph.d. (Norge). Dr. philos. tildeles etter den tradisjonelle ordningen, det vil si til akademikere som kvalifiserer seg for doktorgrad på egen hånd, mens ph.d. gis etter deltagelse i en organisert forskeropplæring.
=== Historie ===
Norge var et av de landene i verden som tidligst tok i bruk den filosofiske doktorgrad, og har et universitetssystem som fra et meget tidlig tidspunkt har bygget på den humboldtske universitetsmodellen som etterhvert ble dominerende i vestlige land.
I Norge ble skrivemåten doctor philosophiae (dr.philos.) benyttet som eneste form fra den filosofiske doktorgrad første gang ble tildelt i Norge i 1847, frem til begynnelsen av 2000-tallet. På 1800-tallet fantes det i Norge fire forskjellige doktorgrader: Dr.theol. i teologi, dr.juris i rettsvitenskap og dr.med. i medisin, i tillegg til den filosofiske doktorgrad, som omfattet alle andre fag, fra filosofi og historie til fysikk og matematikk. I løpet av 1900-tallet kom graden også til å bli brukt i de fremvoksende nye vitenskapene, for eksempel samfunnsvitenskapene.
På slutten av 1900-tallet, særlig på 1980-tallet, ble det i Norge opprettet flere nye grader, deriblant dr.art. for humaniora, dr.polit. for samfunnsvitenskaper og dr.scient. for matematisk-naturvitenskapelige fag. Den filosofiske doktorgrad ble av mange regnet som mer «ærverdig» på grunn av sin lange historiske tradisjon, og det var mulig å levere inn sin doktorgradsavhandling til bedømmelse for denne graden i stedet for de nyere fagspesifikke doktorgradene. Dr.philos. var den eneste doktorgraden som kunne gis innenfor alle fag.
I forbindelse med «Kvalitetsreformen» i 2003 ble det innført nye grader, og graden philosophiae doctor (ph.d.) erstattet, med visse overgangsordninger, de fagspesifikke doktorgradene oppnådd etter deltagelse i et organisert forskeropplæringsprogram, som dr.theol., dr.juris, dr.med., dr.polit., dr.psychol. og dr.art. Den filosofiske doktorgrad med den tradisjonelle skrivemåten doctor philosophiae (dr.philos.) er imidlertid beholdt, som en ordning for den som kvalifiserer seg til doktorgrad uten å være tatt opp på organisert doktorgradsprogram.
På norsk språk anbefaler Språkrådet at philosophiae doctor forkortes som ph.d. I motsetning til på engelsk skal det ikke brukes store bokstaver i denne sammenhengen annet ved begynnelsen av setninger. Språkrådet opplyser at dette er hjemlet i oversendelsesbrev fra Utdannings- og forskningsdepartementet datert 25. oktober 2002 som gjengir en kongelig resolusjon av 11. oktober samme år. Der heter det: «De nye gradene bachelor, master og ph.d. er, med visse unntak, fastsatt som formell beskyttet betegnelse uten fagspesifikke tilleggsbetegnelser i tråd med departementets forslag i St. meld. nr. 27.» Dette gjenspeiles blant annet i forskriften for graden ved Universitetet i Oslo. Andre universiteter og høyskoler velger imidlertid å skrive graden på en rekke forskjellige måter som avviker fra dette: Ph.D., Ph.d., PhD og Phd. I begynnelsen var det bare UiO og Norges musikkhøgskole som fulgte Språkrådets anbefaling og brukte formen ph.d. i sine doktorgradsforskrifter, men etterhvert har også andre institusjoner oppdatert sine forskrifter til å følge korrekt rettskrivning og bruke den reglementerte formen som er fastsatt som formell beskyttet betegnelse av departementet og anbefalt av Språkrådet.
16. januar 2008 innførte norske myndigheter noe de kalte «nærings-ph.d.», hvor bedrifter og forskningsinstitusjoner kan samarbeide om doktorgradsprogrammer.
=== Forskjeller mellom ph.d. og de tradisjonelle doktorgradene i Norge ===
Graden ph.d. er i Norge i de fleste fag normert til to og et halvt års forskning (samt et halvt års obligatoriske kurs). Dette til forskjell fra de tradisjonelle doktorgradene, dr.philos., dr.med., dr.jur., dr.theol. osv., som opprinnelig ikke var tidsavgrenset. Gradene innført fra 70-tallet, dr.scient., dr.polit., dr.art. og så videre var de første som fikk obligatorisk halvårig opplæringsdeler, og i 1993 ble alle doktorgradene foruten dr.philos. og dr.techn. formelt omdannet til grader av den nye typen, med normert tid på 3 år inkludert obligatorisk forskerutdanning.
== Danmark ==
Hovedartikkel: Doctor philosophiae (Danmark og Norge) (dr. phil.)
Hovedartikkel: Philosophiae doctor (Danmark) (ph.d.)I Danmark ble graden doctor philosophiae, forkortet dr.phil., innført i 1824, og tilsvarer dr. philos. i Norge, som ble innført samtidig (systemet for høyere utdannelse var lenge i store trekk sammenfallende i Danmark og Norge). Dr. phil. er i dansk sammenheng en av de såkalte «store doktorgradene», også kalt klassiske doktorgrader eller høyere doktorgrader. Graden regnes formelt som doktorgrad i Danmark, i motsetning til ph.d.-graden (se under). Dr. phil.-avhandlinger er gjerne omfattende og graden tas som regel sent i karrieren, ofte som en kroning av det vitenskapelige livsverket. Det ligger gjerne mange års arbeid bak og graden er forbundet med stor prestisje.
I 1989 ble graden philosophiae doctor, forkortet ph.d., innført som en parallell til den angelsaksiske verdens PhD-grad, og erstattet formelt lisensiatgraden (en tidligere grad plassert under doktorgrader). Ph.d.-graden kalles på folkemunne «den lavere doktorgrad» eller «den lille doktorgrad» og oppnås etter en treårig forskerutdannelse. Graden regnes imidlertid ikke formelt som en doktorgrad, og er en lavere grad enn de «store doktorgradene». Den danske ph.d.-graden har samme omfang og innhold som ph.d.-graden i Norge.
Historieprofessor Brian Patrick McGuire skriver at «en dr.phil.-grad anses den dag i dag af mange danske akademikere for at være den ‘rigtige’ doktorgrad som kun de ‘bedste forskere’ kan opnå. Ph.d.-graden opfattes til gengæld som en anden klasses doktorgrad beregnet på de mindre ’ånder’.»
== USA og Storbritannia ==
PhD er den vanligste doktorgraden i USA, Storbritannia og det tidligere Samveldet. PhD etter amerikansk mønster ble innført på 1900-tallet i Storbritannia som en «lavere doktorgrad», primært for å tiltrekke seg utenlandske studenter og forskere.
I Storbritannia ble begrepet doktorgrad opprinnelig bare brukt om det som nå kalles høyere doktorgrader, blant annet Doctor of Science og Doctor of Letters.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Forskrift for graden dr. philos. ved Universitetet i Oslo
Forskrift for graden philosophiae doctor (ph.d.) ved Universitetet i Oslo
Om graden ph.d. (lisensiat) i Danmark | Filosofisk doktorgrad (latin: doctor philosophiae eller philosophiae doctor) er en akademisk gradsbetegnelse med røtter i den humboldtske universitetstradisjonen i Tyskland. Det finnes mange grader, med forskjellig innhold og svært forskjellig nivå, betegnet «filosofisk doktorgrad», og den utgjør derfor ikke noen enhetlig grad. | 7,645 |
https://no.wikipedia.org/wiki/PhD | 2023-02-04 | PhD | ['Kategori:Pekere'] | PhD kan ha ulike betydninger:
etymologisk er det en engelskspråklig forkortelse for philosophiae doctor, altså latin for «filosofisk doktorgrad», som i seg selv er en betegnelse med mange forskjellige betydninger. Den norskspråklige forkortelsen for philosophiae doctor er ph.d.
PhD er en akademisk grad i flere engelskspråklige land, herunder USA og Storbritannia, normalt av rundt 8 års varighet totalt
Graden PhD oppstod i USA som en grad man tar i begynnelsen av en forskerkarriere, og består gjerne av en blanding av kurs og at man skriver en avhandling. Avhandlingsarbeidet tar vanligvis 2–3 år.
I Storbritannia ble PhD innført som en «lavere doktorgrad», etter amerikansk modell, i 1917. I Storbritannia var dette opprinnelig en grad beregnet mest på utenlandske (særlig amerikanske) studenter og det var ikke noen forutsetning for en forskerkarriere. Tidligere ble ordet «doktorgrad» bare brukt om høyere doktorgrader i Storbritannia.
PhD brukes ofte som oversettelse av ulike grader i andre land ansett å ligge (omtrent) på nivå med den amerikanske graden, herunder
Danmark
Lisensiatgrad og magistergrad anses formelt og de facto som grader på dette nivået og oversettes til engelsk som PhD. Danske doktorgrader oversettes ikke til PhD, da de oppfattes som høyere grader enn PhD (de oversettes i stedet som Habilitation e.l.).
Den nye graden ph.d. (opprinnelig kalt «ph.d. (lisensiatgraden)»), som avløste lisensiatgrad og magistergrad og som er en grad på nivået under doktorgrad (dvs. ph.d. er ikke en doktorgrad i Danmark), oversettes til engelsk som PhD
Norge
Grader tildelt før Kvalitetsreformen, herunder lisensiatgrad og magistergrad, anses som grader på dette nivået og oversettes til engelsk som PhD, da situasjonen i Norge før Kvalitetsreformen var identisk med situasjonen i Danmark. Engelske oversettelser er ikke lovregulert og det er opp til innehaverne å finne passende beskrivelser på fremmedspråk.
Norske doktorgrader tildelt før Kvalitetsreformen blir også ofte oversatt som PhD i mangel av andre godt kjente betegnelser, selv om de tradisjonelt oppfattes som høyere grader (slik som i Danmark). Engelske oversettelser er ikke lovregulert og det er opp til innehaverne å finne passende beskrivelser på fremmedspråk.
Den norske graden ph.d. (innført 2003) oversettes med den engelske skrivemåten PhD. | PhD kan ha ulike betydninger:
etymologisk er det en engelskspråklig forkortelse for philosophiae doctor, altså latin for «filosofisk doktorgrad», som i seg selv er en betegnelse med mange forskjellige betydninger. Den norskspråklige forkortelsen for philosophiae doctor er ph.d.
PhD er en akademisk grad i flere engelskspråklige land, herunder USA og Storbritannia, normalt av rundt 8 års varighet totalt
Graden PhD oppstod i USA som en grad man tar i begynnelsen av en forskerkarriere, og består gjerne av en blanding av kurs og at man skriver en avhandling. Avhandlingsarbeidet tar vanligvis 2–3 år.
I Storbritannia ble PhD innført som en «lavere doktorgrad», etter amerikansk modell, i 1917. I Storbritannia var dette opprinnelig en grad beregnet mest på utenlandske (særlig amerikanske) studenter og det var ikke noen forutsetning for en forskerkarriere. Tidligere ble ordet «doktorgrad» bare brukt om høyere doktorgrader i Storbritannia.
PhD brukes ofte som oversettelse av ulike grader i andre land ansett å ligge (omtrent) på nivå med den amerikanske graden, herunder
Danmark
Lisensiatgrad og magistergrad anses formelt og de facto som grader på dette nivået og oversettes til engelsk som PhD. Danske doktorgrader oversettes ikke til PhD, da de oppfattes som høyere grader enn PhD (de oversettes i stedet som Habilitation e.l.).
Den nye graden ph.d. (opprinnelig kalt «ph.d. (lisensiatgraden)»), som avløste lisensiatgrad og magistergrad og som er en grad på nivået under doktorgrad (dvs. ph.d. er ikke en doktorgrad i Danmark), oversettes til engelsk som PhD
Norge
Grader tildelt før Kvalitetsreformen, herunder lisensiatgrad og magistergrad, anses som grader på dette nivået og oversettes til engelsk som PhD, da situasjonen i Norge før Kvalitetsreformen var identisk med situasjonen i Danmark. Engelske oversettelser er ikke lovregulert og det er opp til innehaverne å finne passende beskrivelser på fremmedspråk.
Norske doktorgrader tildelt før Kvalitetsreformen blir også ofte oversatt som PhD i mangel av andre godt kjente betegnelser, selv om de tradisjonelt oppfattes som høyere grader (slik som i Danmark). Engelske oversettelser er ikke lovregulert og det er opp til innehaverne å finne passende beskrivelser på fremmedspråk.
Den norske graden ph.d. (innført 2003) oversettes med den engelske skrivemåten PhD. | PhD kan ha ulike betydninger: | 7,646 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Troll_(bil) | 2023-02-04 | Troll (bil) | ['Kategori:Artikler hvor hovedkontor mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bilmerker', 'Kategori:Etableringer i 1956', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tidligere norske bilprodusenter'] | Troll var et norsk bilmerke produsert av Troll Plastkarosseri og bilindustri i Lunde i Telemark mellom 1956 og 1958. Da selskapet ble avviklet var det fremstilt fire eksemplarer.Troll ble bygget på en modifisert Gutbrod Superior-ramme, med en Gutbrod 700 cm³ totaktsmotor, påmontert et norskbygget karosseri av glassfiberarmert polyester. Karosseriet var fremstilt ved hjelp av former fra Hanns Trippel, fra tidlig i 1950-årene. Bilen var utstyrt med en tretrinns girkasse fra Hurth.
Glassfiber var et relativt nytt materiale sent i 1950-årene, og fordelene var mange. Det kunne ikke ruste, Troll ble 130 kg lettere enn en tilsvarende bil i metall, og produksjonen ville være betraktelig enklere – og dermed billigere. Ideen bak Troll var å bygge verdens første masseproduserte glassfiberbil utenfor USA, hvor Chevrolet bygget sin Corvette av materialet. I Europa var det bare Volvo med Volvo P1900 og Jensen med Jensen 541 som eksperimenterte med glassfiber. Disse var ikke beregnet for masseproduksjon. I DDR var AWZ P70 'Zwickau' i produksjon fra 1955, men karosseriet til denne var laget av duroplast.
| Troll var et norsk bilmerke produsert av Troll Plastkarosseri og bilindustri i Lunde i Telemark mellom 1956 og 1958. Da selskapet ble avviklet var det fremstilt fire eksemplarer.Troll ble bygget på en modifisert Gutbrod Superior-ramme, med en Gutbrod 700 cm³ totaktsmotor, påmontert et norskbygget karosseri av glassfiberarmert polyester. Karosseriet var fremstilt ved hjelp av former fra Hanns Trippel, fra tidlig i 1950-årene. Bilen var utstyrt med en tretrinns girkasse fra Hurth.
Glassfiber var et relativt nytt materiale sent i 1950-årene, og fordelene var mange. Det kunne ikke ruste, Troll ble 130 kg lettere enn en tilsvarende bil i metall, og produksjonen ville være betraktelig enklere – og dermed billigere. Ideen bak Troll var å bygge verdens første masseproduserte glassfiberbil utenfor USA, hvor Chevrolet bygget sin Corvette av materialet. I Europa var det bare Volvo med Volvo P1900 og Jensen med Jensen 541 som eksperimenterte med glassfiber. Disse var ikke beregnet for masseproduksjon. I DDR var AWZ P70 'Zwickau' i produksjon fra 1955, men karosseriet til denne var laget av duroplast.
== Historien ==
=== Begynnelsen ===
Ingeniør Per Kohl-Larsen fikk tak i formene til bilen i Tyskland, fra Hanns Trippel som sto bak designet. De lokale myndighetene i Lunde i Telemark ønsket det nye foretaket velkommen, og stilte til rådighet gratis lokaler. Foretaket fikk også et rentefritt lån på kr. 25 000 fra kommunen. Den italienske ingeniøren Bruno Falck hadde tegnet konstruksjonen, og han flyttet til Lunde fra Tyskland for å arbeide videre med produksjonen.Den første Troll-bilen ble presentert for pressen den 6. november 1956. Den var ikke helt ferdig, men chassis og karosseri var ferdig. Bilen kunne ikke kjøres, og dette eksemplaret ble senere benyttet som en prototype, som fikk mange endringer senere, under testing.
Både norsk og utenlandsk presse viste stor entusiasme for prosjektet, og bilen ble sammenliknet med merker som Porsche, Citroën og Saab.
Vinteren 1956/1957 var den første bilen ute på veiene, med prøveskilter. Den første kunden fikk bilen levert 1. mai 1957.
=== Produksjon og avvikling ===
Etter hvert som utviklingen av bilen fortsatte måtte Kohl-Larsen jobbe hardt for å få tillatelse av myndighetene til salg av bilen. Han fikk kun lov til å selge 15 biler årlig i Norge uten kjøpetillatelse. Kohl-Larsen la derfor planer om å eksportere biler til Tyskland og Danmark. Det var også etterspørsel fra land som Finland og Belgia, og på et tidspunkt var det planer om å bygge 2000 biler i året. Etter hvert sa fabrikken seg fornøyd med en produksjon på ett eksemplar per dag.
I februar 1957 gikk Kohl-Larsen ut i media og fortalte at han hadde inngått en avtale med den svenske Saab-fabrikken om leveranse av både Saab-motorer og andre deler til Troll-bilene.Selskapet fikk aldri lov til å selge mer enn 15 biler uten kjøpetillatelse. I tillegg fikk de ikke tak i nødvendig kapital for å starte masseproduksjon, og da myndighetene gjorde det klart at de aldri kom til å støtte Troll-produksjonen forlot alle potensielle investorer prosjektet. Dermed ble selskapet avviklet tidlig i 1958, med kun fire fullførte eksemplarer av Troll. Selskapet gikk ikke konkurs, som det har vært hevdet.
=== Lotterigevinster ===
Høsten 1956 skrev Nordisk Tidende, en norskspråklig avis som ble utgitt i USA, at stortingsrepresentant Bernt Ingvaldsen ville bli eieren av den første Troll-bilen, og at bilen snart ville være leveringsklar. Men ifølge presseoppslag i mai 1957 ble de tre første bilene som ble produsert i Lunde, donert som lotterigevinster, ifølge datidens aviser. Bil nr. 1 ble ifølge disse oppslagene forært til Det norske studentersamfunds lotteri, og de to neste skulle gis til lotteriene til henholdsvis Norsk Folkehjelp og Norges Røde Kors.
=== Produserte biler ===
Bil nr. 1 (understellsnummer i register 71515E, chassisnummer 71692) tilhører Norsk Kjøretøyhistorisk Museum på Lillehammer. Kjennemerke K-11576. Det understellsnummeret finnes ikke på bilen som står utstilt, og kjennemerket er feil. Det riktige er K-12576.
Bil nr. 2 (understellsnummer i register VND. 1165, chassisnummer 71691) 1956-modell, er i privat eie i Norge. Kjennemerke E-106.
Bil nr. 3 (understellsnummer i register T-3-71.693, chassisnummer 71693) eies av Norsk Teknisk Museum. Uregistrert. Denne bilen noe ombygget.
Bil nr. 4 (understellsnummer i register og chassisnummer 71694) er i privat eie i Norge. Kjennemerke H-28794.
=== Den femte Troll-bilen ===
Det har vært diskutert hvorvidt det har eksistert en bil nr. 5.
Det finnes bilder av en Troll med bensinpåfylling i venstre bakskjerm. Ingen av de eksisterende bilene har påfylling der. Bildet er til en pressevisning, og viser det første karosseriet midlertidig plassert på et understell fra en Gutbrod varebil. Etter visning ble karosseriet gjenforent med sitt uferdige understell og varebilen gjenoppbygd.Da det våren 1958 ble klart at produksjonen på Troll-fabrikken var innstilt for godt, uttalte ingeniør Bruno Falck til media at det fantes fem Troll-biler «i mer eller mindre kjørbar stand», og at det var Kohl-Larsen som hadde den femte bilen. I forbindelse med en rettssak i 1961 ble det imidlertid opplyst at det var produsert totalt fire biler.
=== Den sjette Troll-bilen ===
Etter avviklingen av produksjonen i Lunde ble deler av produksjonsmateriellet solgt på auksjon. Dette omfattet blant annet støpeformer, karosserideler og chassisdeler. Disse delene skulle etter hvert bli til den sjette trollbilen. Harald Aspheim, en ung mekaniker fra Hælgja (Helgen), kjøpte opp delene fra trollproduksjonen. Han bygde så det som i dag er kjent som den 6. trollbilen. Bilen ble registrert i 1961. Et særtrekk ved denne bilen er at dørene er hengslet i fremkant, slik som er vanlig på moderne biler idag. Dette var blant annet grunnet at Aspheim manglet støpeformer til passasjerdøra. Den 6. trollbilen eies og vedlikeholdes i dag av foreningen Street Cars Lunde.
=== Troll 7 ===
Smørekoppen Engineering, en studentgruppe tilhørende linjeforeningen AF Smørekoppen ved NTNU i Trondheim, startet høsten 2016 et prosjekt som i løpet av to år skulle bli til den 7. trollbilen, Troll 7. Studentgruppa er kjent for å bygge særegne og utradisjonelle kjøretøy. Prosjektet som startet opp høsten 2016 var under ledelse av Håvard Teigen, barnebarnet til den 6. trollbilens far, Harald Aspheim. Det var dermed ikke tilfeldig at valget falt på å bygge nettopp en trollbil da prosjektet skulle bestemmes. Prosjektet gikk ut på å bygge en kabrioletversjon av den velkjente norske bilen. I samarbeid med universitetet og lokalt næringsliv, skaffet Smørekoppen Engineering finansiering og nødvendig støtte til å starte produksjon av karosseri og rammeverk. Det ble besluttet at Troll 7 skulle bygges opp på chassiset fra en VW boble fra 1967. Våren 2017 startet arbeidet med å støpe glassfiberkarosseri med god støtte fra bedriftene Selfa og Mal proff. Det neste året gikk så med på å bygge og tilpasse rammeverk, karosserideler, motor og interiør. I ukene før påske i 2018 ble bilen lakkert. Troll 7 ble offisielt presentert 25. april 2018. Sommeren 2018 ble bilen vist flere steder på Østlandet. Bilen ble også vist på Oslo Motor Show 26.-28. oktober 2018.
=== Ukomplette biler ===
Et ukomplett karosseri eksisterer i tillegg til de komplette bilene.
=== Motor ===
663 cm³ totakters rekkemotor med to sylindre, bygget av tyske Gutbrod, med Bosch bensininnsprøytning.
30 HK
Toppfart: Ca. 115 km/t (Gutbrod Superior 700)
Bensinforbruk: 0,7 l/milDet var planer om å bytte til en Saab-motor, men dette ble aldri gjennomført.
=== Dimensjoner ===
Lengde: 3,85 m
Bredde: 1,51 m
Høyde: 1,29 m
Vekt: 700 kg
Akselavstand: 2 150 mm
Sporvidde: 1 200 mm
== Se også ==
Bilmerker produsert i Norge
Norsk Bilproduksjon AS
Bilrasjonering
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bertheau, Øistein/Stokke, Christian: Made in Norway? Historien om forsøk på bilproduksjon i Norge. Norsk Teknisk Museum 1991 ISBN 82-90115-24-5 Digitalbok hos Nasjonalbiblioteket
Haugen, Mass/Kvamme, Paal/Aurlien, Håkon: Bileventyret Troll - om bilen, dens pappa og to eiere i Årbok for Norsk vegmuseum 2020. Statens vegvesen 2020, ISBN 978-82-91130-50-7
Kvamme, Paal/Valde, Vegar: Trollmenn og askeladdar. Norges kuriøse bilproduksjon . Det Norske Samlaget, Oslo 1999 ISBN 978-82-52155-19-8 Digitalbok hos Nasjonalbiblioteket
Kvamme, Paal: Drømmen om Troll. Fiasco Forlag, Bergen 2019 ISBN 978-82-303-4118-6
Larsen, Rolf: I grenseland. Bildrømmer på 1950-tallet. Statens vegvesen 2014 ISBN 978-82-91130-39-2
Norsk Motor Veteran nr 7B/2015 og nr 2B/2016
Oswald, Werner: Deutsche Autos 1945-1975. Motorbuch Verlag 1976 (2. Auflagee) ISBN 3-87943-391-7
Oswald, Werner: Kraftfahrzeuge der DDR. Motorbuch Verlag 1998 ISBN 36-13019-13-2
Toldnes, Bård: Veivalget. Norsk samferdsel rasjonaliseres 1920-1970. Fagbokforlaget 2018 ISBN 978-82-450-2330-5
== Eksterne lenker ==
Troll-bilen fra Lunde i Telemark
Senter for norsk bilhistorie – adressa.no
Smørekoppen Engineerings nettside | Troll var et norsk bilmerke produsert av Troll Plastkarosseri og bilindustri i Lunde i Telemark mellom 1956 og 1958. Da selskapet ble avviklet var det fremstilt fire eksemplarer. | 7,647 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Go | 2023-02-04 | Go | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Go', 'Kategori:Japansk kultur', 'Kategori:Kinesisk kultur', 'Kategori:Koreansk kultur', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall'] | Se også Go (programmeringsspråk)
Go (japansk: 囲碁 igo, kinesisk: 围棋 weiqi (pinyin) eller wei-chi (Wade-Giles), koreansk: 바둑 baduk) er et strategisk brettspill for to deltakere, svart og hvit. Go er et spill med fullstendig informasjon.
| Se også Go (programmeringsspråk)
Go (japansk: 囲碁 igo, kinesisk: 围棋 weiqi (pinyin) eller wei-chi (Wade-Giles), koreansk: 바둑 baduk) er et strategisk brettspill for to deltakere, svart og hvit. Go er et spill med fullstendig informasjon.
== Historisk opprinnelse ==
Den eldste historiske referanse til spillet anses alment å være i de historiske annaler ved navn Zuozhuan (ca. 4. århundre f.Kr.), der det beskrives en historisk begivenhet i år 548 f.Kr. Det nevnes også i bok XVII i Analektene og i de to bøker forfattet av Mencius (ca. 3. årh. f.Kr.). I disse verkene omtales spillet som yì (弈). Det var langt senere at det ble kjent som weiqi i Kina.
== Spillet ==
Go spilles på et brett med et kvadratisk rutenett. Spillbrikkene, som kalles steiner og er farget henholdsvis svarte og hvite, plasseres på skjæringspunktene mellom firkantene i rutenettet, aldri i rutene. Man får også legge steiner på kantene og hjørnene av rutenettet. Steiner som har blitt lagt ut, flyttes aldri til nye punkter, men kan eventuelt fanges og legges til side. Spillet går ut på å ta over så mye territorium som mulig gjennom å innringe tomme skjæringspunkter eller motstanders steiner med sine egne steiner. Territorium gir poeng som sammenregnes på slutten sammen med antallet fanger, og den med flest poeng har da vunnet. Spillets grunnregler, som er relativt få og enkle, gir opphav til et spill med ekstremt høy kompleksitet og dybde, og den eksisterende teorien er meget omfattende.
Rutenettet som go spilles på kan være av skiftende størrelse. Standardstørrelsen er 19x19. Nybegynnere begynner ofte med å utforske mulighetene på et 9x9-brett. En annen størrelse som blir brukt er 13x13. Et parti mellom to gode spillere på et 19x19-brett kan ta fra en til flere timer. (Med nxn-brett menes et brett med n antall skjæringspunkter langs hver side, ikke antallet ruter som jo alltid blir én færre.)
Det finnes et smart handicapsystem som gjør at en nybegynner og en erfaren kan spille jevne og spennende partier samtidig som aktive konkurransespillere får rankingtall. Den svakeste spilleren er da svart og får et antall gratissteiner utlagt på spesielle punkter ved partiets begynnelse, mens hvit får gjøre det første ordentlige trekket. Forskjellen mellom to nærliggende rankingtall motsvarer en stein i handicap. Et vanlig parti uten handicap begynner alltid med at svart gjør det første trekket på et tomt brett. For å kompensere hvit for den ulempen det innebærer at svart begynner, gis ofte (i det minste i konkurransesammenheng) et antall bonuspoeng som kalles komi til hvit. Det vanlige er 6,5 poeng i komi. Å bruke komi som ikke er et heltall gjør at partiet ikke kan ende uavgjort.
== Norsk forbund og turneringer ==
Go i Norge ble stiftet i 1977 og arrangerer NM i go og andre turneringer hvert år.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Brooks, E Bruce (2007), Warring States Project Chronology #2, arkivert fra originalen on 2012-08-05, https://archive.is/20120805173331/http://www.umass.edu/wsp/project/introductions/chronology2.html, besøkt 2007-11-30 Arkivert 19. desember 2007 hos Wayback Machine.
Fairbairn, John (1992), A Survey of the best in Go Equipment in Bozulich 2001—pp. 142–155
Fairbairn, John (1995), Go in Ancient China, http://www.pandanet.co.jp/English/essay/goancientchina.html, besøkt 2007-11-02
Fairbairn, John (2000), History of Go in Korea, arkivert fra originalen on 2011-06-08, https://web.archive.org/web/20110608021308/http://www.msoworld.com/mindzine/news/orient/go/history/origin_korea.html, besøkt 2007-11-06 Arkivert 8. juni 2011 hos Wayback Machine.
Fairbairn, John; Hall, T Mark (2007), The GoGoD Encyclopaedia, Games of Go on Disc
Gao, Pat (2007). «Game or Sport?». Taiwan review. Los Angeles, CA: Kwang Hwa Publishing. 57: 55. Arkivert fra originalen 22. januar 2012. Arkivert 22. januar 2012 hos Wayback Machine.
Potter, Donald L. (1984), «Go in the Classics», Go World (Tokyo: Ishi Press) (37): 16–18, http://www.kiseido.com/classics.htm, besøkt 2007-11-02
Potter, Donald L. (1985), «Go in the Classics (ii): the Tso-chuan», Go World (Tokyo: Ishi Press) (42): 19–21, http://www.kiseido.com/classics.htm, besøkt 2007-11-02
== Eksterne lenker ==
The Interactive Way To Go er et interaktivt læringsmiddel på flere språk som lærer bort det grunnleggende
goinorge.no | Go (japansk: 囲碁 igo, kinesisk: 围棋 weiqi (pinyin) eller wei-chi (Wade-Giles), koreansk: 바둑 baduk) er et strategisk brettspill for to deltakere, svart og hvit. Go er et spill med fullstendig informasjon. | 7,648 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Poul_Nyrup_Rasmussen | 2023-02-04 | Poul Nyrup Rasmussen | ['Kategori:Alumni fra Københavns Universitet', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske partiledere', 'Kategori:Danske statsministre', 'Kategori:Danske økonomer', 'Kategori:Folketingsmedlemmer fra Socialdemokratiet', 'Kategori:Fødsler 15. juni', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Esbjerg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Socialdemokratiet-ministre'] | Poul Oluf Nyrup Rasmussen (født 15. juni 1943 i Esbjerg) er en dansk politiker (S). Han ledet fire regjeringer som Danmarks statsminister 1993–2001 og var president for Det europeiske sosialdemokratiske parti 2004–2011.
| Poul Oluf Nyrup Rasmussen (født 15. juni 1943 i Esbjerg) er en dansk politiker (S). Han ledet fire regjeringer som Danmarks statsminister 1993–2001 og var president for Det europeiske sosialdemokratiske parti 2004–2011.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn og tidlig karriere ===
Poul Nyrup Rasmussen er sønn av arbeidsmann Oluf Nyrup Rasmussen og rengjøringsassistent Vera Nyrup Rasmussen.
Rasmussen tok studenteksamen fra Esbjerg Statsskole i 1962 og ble cand.polit. fra Københavns Universitet i 1971. Han var ansatt som økonom i LO 1971-86 og som sjeføkonom 1980-86. I 1986-88 var han direktør i Lønmodtagernes Dyrtidsfond.
Han var nestformann for Socialdemokratiet 1987-92 og dets formann 1992-2002. Han var folketingsmedlem for Ringkøbing Amtskreds fra 10. mai 1988 til 2004 og partiets kandidat i Herningkredsen fra 1988-2004. I Folketinget var han formann for erhvervsutvalget 1988-92.
=== Statsminister ===
Nyrup Rasmussen dannet regjering fire ganger mellom 1993 og 2001 Nyrup Rasmussen I, II, III og IV.
Da Svend Auken som statsministerkandidat ikke kunne få midtpartiene på sin side, valgte Poul Nyrup Rasmussen å utfordre ham på partiformannsposten i 1992, og vant. Allerede året etter, i 1993, gikk Poul Schlüter av etter tamilsaken, og så skiftet Radikale Venstre, Centrum-Demokraterne og Kristeligt Folkeparti side og gikk i regjering med Nyrup, som derved overtok makten uten et folketingsvalg.
Regjeringen gikk underveis fra 4 til 2 partier, etter Kristeligt Folkeparti røk ut av Folketinget ved valget i 1994 og Centrum-Demokraterne forlot regjeringen i 1996. Regjeringen fikk klart gjenvalg i 1994, men i 1998 ble det et jevnere valg, hvor Nyrup først kunne erklære seg som vinner etter stemmene på Færyøene var talt opp.
Selv om der var fremgang i Danmark, hadde Nyrup det vanskelig i mediene. Han ble kalt «uld i mund» fordi han ikke alltid uttalte seg klart, og i 1995 ville han sykle for å demonstrere mot franske atomprøvesprengninger, men ble kjent for å ha en alt for liten sykkelhjelm på, bilder som klebet til ham. I 1998-valgkampen lovte han ikke å røre etterlønnen, men den ble likevel endret samme år. Det nye parti Dansk Folkeparti vokste på det tidspunkt frem med å ville demme opp for innvandringen, og med en islamkritisk profil. Nyrup syntes ikke om deres holdninger og tone i debatten, og kalde dem «ikke-stuerene» fra Folketingets talerstol.
=== Partileder ===
I 2001 tapte han valget stort til Anders Fogh Rasmussen, etter en valgkamp der innvandring var ett av de store emner i debatten. Nyrup fortsatte som partiformann i opposisjonen, og forsøkte å nyskape partiet ved å bytte ut nestformenn og partisekretær, og skifte partinavn fra Socialdemokratiet til Socialdemokraterne. Men etter bare et år valgte han sent i 2002 å gå av og overlate plassen til Mogens Lykketoft.
=== Europaparlamentet ===
Poul Nyrup Rasmussen ble valgt til Europaparlamentet i 2004 med 407 966 personlige stemmer, et rekordhøyt antall. I det parlamentet var han blant annet tilhenger av et oppgjør med kapitalfondene. På Financial News's liste over de 100 mest innflrdelsesrike personer på de europeiske finansielle markeder inntok Nyrup i 2009 en femteplass, bare forbigått av tre bankfolk og Alan Howard fra hedgefondet Brevan Howard.
Mot valgperiodens slutt i 2009 ble han av avisen Politiken nevnt som kandidat til posten som formann for Europakommisjonen etter José Manuel Barroso.
Poul Nyrup Rasmussen stilte ikke opp på nytt til Europaparlamentsvalget i 2009. Men han stod i spissen for Danmarks første toppmøte for psykisk sårbare og pårørende, «Psykiatritoppmøtet 2009», som fant sted den 3. oktober 2009 på Frederiksberg Gymnasium.
== Skrifter ==
Poul Nyrup Rasmussen: Rødder: Erindringsbog om barndommen i Esbjerg, Lindhardt & Ringhof, 2003. ISBN 87-595-2141-4
Poul Nyrup Rasmussen: Den ny forbindelse – Viljen til at forandre Verden, Fremad, 2003. ISBN 87-557-2445-0
Poul Nyrup Rasmussen: Vokseværk: Erindringer 1963-1993, Lindhart & Ringhof, 2005. ISBN 87-595-2484-7
Poul Nyrup Rasmussen: I grådighedens tid – Kapitalfonde og kasinoøkonomi, Informations Forlag, 2007. ISBN 978-87-7514-162-3
== Litteratur ==
Søren Mørch, Poul Nyrup Rasmussen, Gyldendal, 2004. ISBN 87-02-03121-3.
Henrik Qvortup & Niels Lunde, Nyrup, Aschehoug, 1997. ISBN 87-11-15050-5.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Poul Nyrup Rasmussen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Poul Nyrup Rasmussen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Poul Nyrup Rasmussen på Internet Movie Database
(da) Poul Nyrup Rasmussen på Filmdatabasen
(da) Poul Nyrup Rasmussen på danskfilmogtv.dk
(en) Poul Nyrup Rasmussen hos Europaparlamentet
Hjemmeside med weblogg | Poul Oluf Nyrup Rasmussen (født 15. juni 1943 i Esbjerg) er en dansk politiker (S). | 7,649 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kimi_Ga_Yo | 2023-02-04 | Kimi Ga Yo | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Japansk musikk', 'Kategori:Nasjonalsanger'] | Kimigayo (japansk: 君が代; «Herskerens tidsalder») er Japans offisielle nasjonalsang, og var det uoffisielt inntil 1999. Teksten er skrevet i waka-form, en gammel japansk diktform fra Heian-perioden. Forfatteren er ukjent.
| Kimigayo (japansk: 君が代; «Herskerens tidsalder») er Japans offisielle nasjonalsang, og var det uoffisielt inntil 1999. Teksten er skrevet i waka-form, en gammel japansk diktform fra Heian-perioden. Forfatteren er ukjent.
== Tekst ==
Det er en teori at denne teksten en gang var et kjærlighetsdikt. Før i tiden trodde japanere at kampesteiner vokste fram fra småstein slik en stikling blir til et tre, og det reflekteres i diktet.I 1869 valgte Oyama Iwao og andre militære offiserer i Satsuma Kimigayo til nasjonalsang og fikk engelskmannen John William Fenton til å skrive musikk til det. Men grunnet lav popularitet ble den forlatt i 1876. Den nåværende melodien ble komponert under Hiromori Hayashis ledelse, av Yoshiisa Oku og Akimori Hayashi (Hiromori Hayashis sønn). Tyske Franz Eckert lagde et firestemming korarrangement av det og skrev en sats for blåseinstrumenter. Denne nye nasjonalsangen ble oppført for første gang i forbindelse med Keiser Meijis bursdag 3. november 1880.Det var først i 1999 at Kimigayo ble offisielt Japans nasjonalhymne.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) National anthem of Japan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) 君が代 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Kimigayo (japansk: 君が代; «Herskerens tidsalder») er Japans offisielle nasjonalsang, og var det uoffisielt inntil 1999. Teksten er skrevet i waka-form, en gammel japansk diktform fra Heian-perioden. | 7,650 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tonespr%C3%A5k | 2023-02-04 | Tonespråk | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lingvistikk', 'Kategori:Tonespråk'] | Tonespråk er språk der informasjon om tone er en del av den leksikalske representasjonen ved i det minste noen leksemer eller realisering av i det minste noen grammatiske trekk. Det blant annet skandinaviske fenomenet tonelag minner om tone, men skiller seg fra tone ved bare å være realisert i trykksterke stavelser, der tone blir realisert både i trykksterk og trykksvak posisjon.
Et eksempel på tonespråk er det vestafrikanske språket joruba, som har ord som de nedenfor, der tonen stavelsene blir uttalt med, er det eneste som skiller ordene fra hverandre. Alle tre ordene kan skrives [ag͡bɔ̃] i en IPA-transkripsjon uten toner.
Tonene er markert ortografisk i joruba med aksenttegn. <´> viser høy tone; inten tegn viser midtre tone og <`> viser lav tone. Språknavnet illustrerer alle tre toner: jorùbá. En kan lese mer om toner i joruba i artikkelen jorubas tonologi.
| Tonespråk er språk der informasjon om tone er en del av den leksikalske representasjonen ved i det minste noen leksemer eller realisering av i det minste noen grammatiske trekk. Det blant annet skandinaviske fenomenet tonelag minner om tone, men skiller seg fra tone ved bare å være realisert i trykksterke stavelser, der tone blir realisert både i trykksterk og trykksvak posisjon.
Et eksempel på tonespråk er det vestafrikanske språket joruba, som har ord som de nedenfor, der tonen stavelsene blir uttalt med, er det eneste som skiller ordene fra hverandre. Alle tre ordene kan skrives [ag͡bɔ̃] i en IPA-transkripsjon uten toner.
Tonene er markert ortografisk i joruba med aksenttegn. <´> viser høy tone; inten tegn viser midtre tone og <`> viser lav tone. Språknavnet illustrerer alle tre toner: jorùbá. En kan lese mer om toner i joruba i artikkelen jorubas tonologi.
== Utbredelsen av tonespråk ==
Tonespråk finnes i alle verdensdeler, og trolig er om lag 60–70 % av språka i verden tonespråk. Eksempler på tonespråk er mandarin (Asia), joruba (Afrika), yukatansk maya (Amerika) og norsk og limburgsk (Europa).
Områder med spesielt mange tonespråk er:
Afrika sør for Sahara
Kina og Sørøst-Asia
Ny-Guinea
Mellom-AmerikaOmråder med bortimot total mangel på tonespråk er:
Nord-Afrika
Nord-Asia
Australia
== Grunnfrekvens, tonehøyde og (fonologisk) tone ==
Mennesket (i tillegg til en lang rekke andre dyrearter) oppfatter forskjeller i tonehøyde (engelsk pitch) i første rekke på grunnlag av varierende grunnfrekvens, f0. Jo høyere f0, jo høyere tone oppfatter vi. Grunnfrekvens er et akustisk fenomen, mens tonehøyde er et perseptuelt fenomen, og ingen av fenomenene er spesifikt knyttet til språk, i motsetning til fonologisk tone, eller tone, som vi skal kalle det her. Tone er en fonologisk kategori som skiller ord og ytringer fra hverandre.
== Beskrivelse av toner ==
Dette avsnittet er en presentasjon av en del grunnleggende ideer knyttet til analysen av tonespråk. Ideene er eksemplifiserte i avsnittet Eksempler på tonespråk lenger nede.
=== Nivåtoner og konturtoner ===
Tradisjonelt har toner blitt klassifisert i (i) nivåtoner og (ii) konturtoner, og en har skilt mellom «nivåtonespråk» og «konturtonespråk».
==== «Nivåtonespråk» ====
Et «nivåtonespråk» har en distinktiv opposisjon mellom et sett toner som bare er ulike med tanke på tonehøyde, slik at et språk har to eller flere distinktive tonehøyder. De fleste har fra 2 til 4 distinktive tonehøyder, og det er uklart om det fins språk med 5. I IPA-transkripsjonen fins det symboler for fem ulike nivåer; vi har nummerert nivåene fra 1 til 5, der 1 er lavest og 5 høyest:
5 ˥
4 ˦
3 ˧
2 ˨
1 ˩Med disse symbolene kan de fire joruba-ordene lenger oppe transkriberes slik:
I en IPA-transkripsjon setter man alternativt aksenttegn oppå en av bokstavene i enheten som har en spesiell tone:
Dersom språket har to nivåer, skriver man [´] for det høye og [`] for det lave, for eksempel [á] og [à]; det er vanlig å bare markere én av tonene, oftest den minst frekvente.
Dersom språket har tre nivåer, skriver man [´] for det høye, [¯] for det på midtre og <`> for det lave, for eksempel [á], [ā] og [à]; det er også vanlig å ikke bruke noe spesielt tegn for den midtre tonen.
Dersom språket har fire nivåer, er det vanligst å skrive ett av nivåene uten aksenttegn og å bruke [á], [ā] og [à] for de tre andre; det er vanligst å ikke bruke noe tegn for en av tonene mellom den høyeste og den laveste.
==== «Konturtonespråk» ====
Et «konturtonespråk» har distinktiv opposisjon mellom toner som skiller seg fra hverandre ved ulike tonebevegelser, for eksempel slik at språket har en jevn tone (som holder seg på samme nivå hele tiden), en stigende tone (som begynner som relativt lav og ender som relativt høy), og en fallende tone (som begynner som relativt høy og ender som relativt lav). Disse tre tonene skriver vi som [¯] (jevn), [ˇ] (stigende) og [ˆ] (fallende), for eksempel [ā], [ǎ] og [â]. Merk sammenhengen mellom symbolene [´], [`], [ˇ] og [ˆ]:
[ˇ] = [`] + [´]
[ˆ] = [´] + [`]
=== Toneanalyse ===
I moderne tonologi spiller skillet mellom nivåtoner og konturtoner en mindre rolle. Siden tidlig på 1970-tallet har det vært vanlig å analysere konturtoner som sekvenser av nivåtoner. Dersom et språk har tre konturtoner, (i) (høy) jevn, (ii) stigende og (iii) fallende, sier man at det har tonene (i) H, (ii) LH og (iii) HL, der H og L er forkortelser for høy tone og lav tone. Dette er grunnlaget for analysen [ˇ] = [`] + [´] og [ˆ] = [´] + [`] i forrige avsnitt:
[ˇ] = [`] + [´] = LH
[ˆ] = [´] + [`] = HLI moderne fonologi finner man i tillegg til H (høy tone) og L (lav tone) også forkortelsen M (midtre tone).
Et argument for denne analysen finner vi blant annet i shanghainesisk (se avsnittet om dette språket under Eksempler på tonespråk lenger nede), der en fallende leksikalsk tone, dvs. HL, kan realiseres som en høy tone på én stavelse og en lav tone på den neste, og en stigende leksikalsk tone, dvs. LH, kan realiseres som en lav tone på én stavelse og en høy tone på den neste. Dette skjer når den første stavelsen er trykksterk og den andre er trykksvak. På hausa, som også er omtalt under Eksempler på tonespråk, fins det mange eksempler på at ord mister en stavelse uten å miste tonene. Ordet som betyr «maursluker» har to varianter, en med tre stavelser og en med to stavelser. I varianten med tre stavelser, har de tre stavelsene tonene H-L-H. Når 2. stavelsen faller ut, får vi en tostavelsesvariant med tonemønsteret HL-H. Når H-L blir til HL, få vi en fallende tone:
H-L-H dabùgii ~ HL-H dâbgii «maursluker»
=== Tonebærende enhet ===
Det er vanlig å hevde at tonespråk skiller seg fra hverandre med hensyn til hva som er den tonebærende enheten, det vil si hvilken fonologisk enhet som «bærer» tonene i språket. Dette blir kalt TBU, en forkortelse av engelsk tone-bearing unit «tonebærende enhet». Man skiller da mellom språk der TBU-en er stavelsen og språk der TBU-en er moraen. Dersom stavelsen er TBU, tillater språket konturtoner på en kort vokal; dersom moraen er TBU, tillater språket bare én tone per mora (μ), og dermed fins konturtoner bare på stavelser med mer enn én mora. At moraen er TBU, viser seg ved at det bare er stavelser med lang vokal, diftong eller koda som har konturtoner, mens stavelser med kort vokal og uten koda bare kan ha nivåtoner. Dersom et språk med moraen som TBU har stavelser som ma, maa, mai og man, har den første én mora og de tre siste to moraer hver. Her er ordene delt i moraer (μ):
1 mora (μ) – ma (kort vokal)
2 moraer (μμ) – ma+a (lang vokal)
2 moraer (μμ) – ma+i (diftong)
2 moraer (μμ) – ma+n (kort vokal pluss sonorant koda)Det er likevel ikke allmenn enighet om at tonespråka i verden virkelig kan deles inn i de med stavelsen som TBU og de med moraen som TBU. Duanmu (2009) hevder at ingen språk har konturtoner på kort vokal; i alle språk der det har blitt påstått at slikt finnes, mener Duanmu at korte vokaler blir forlenget for å gjøre plass til tonekonturen. Dersom han har rett, er moraen TBU i alle tonespråk.
=== Autosegmental fonologi ===
Doktoravhandlingen Autosegmental Phonology av John Goldsmith fra 1976 (Goldsmith 1976 i bibliografien) revolusjonerte tonologien med teorien autosegmental fonologi. Toneanalysen i denne artikkelen bygger på innsikter fra denne teorien, uten at det formelle apparatet er brukt.
== Eksempler på tonespråk ==
En rekke sentrale fenomener i tonespråk er presentert i dette avsnittet, gjennom en presentasjon av tonespråk fra ulike deler av verden.
=== Mandarin ===
Mandarin hører til den sinittiske grenen av sinotibetansk. Standard mandarin har fire ulike leksikalske toner, T1–T4, som akustisk skiller seg fra hverandre med konturen og tonenivået til grunnfrekvensen. Det er vanlig å framstille tonene som i figuren til høyre. De fire ordene nedenfor illustrerer de fire tonene. De kinesiske tegnene før og etter skråstreken er henholdsvis forenklede og tradisjonelle tegn. I den kinesiske pinyin-transkripsjonen blir tonene skrevet med aksenttegn oppå en av vokalbokstavene, og aksenttegnene er valgt slik at de ligner på tonekonturene. Denne notasjonen skiller seg fra IPA; jf. artikkelen Mandarins tonologi.
I hovedartikkelen om mandarins tonologi finner man en fonologisk analyse av de fire tonene, en drøfting av trykksterke og tonebærende stavelser versus trykksvake og toneløse stavelser og en skildring av tonesandhi.
=== Kantonesisk ===
Kantonesisk hører til den sinittiske grenen av sinotibetansk. Kantonesisk har sju ulike leksikalske toner, T1–T7. Det kantonesiske tonesystemet skiller seg på flere viktige punkter fra det i mandarin. Blant annet mangler kantonesisk trykksvake, toneløse stavelser. For det andre må stavelsene deles i to typer:
stavelsestype a: stavelser som ikke ender på -p, -t eller -k
stavelsestype b: stavelser som ender på -p, -t eller -kI stavelser av type A skiller språket mellom seks (eller sju) toner, som illustrert i den venstre halvdelen av tabellen nedenfor, der de skrives med IPA-transkripsjon. Skillet mellom T1 og T7 er marginalt, og finnes ikke hos alle talere. I stavelser av type B (som ikke finnes på standard mandarin), skiller språket mellom bare tre toner, som vist i den høyre halvdelen av tabellen. I stavelsestype a finnes både nivå- og konturtoner, i stavelsestype b bare nivåtoner. I hovedartikkelen Kantonesisk tonologi finnes også en skildring av tonesandhi.
=== Shanghainesisk ===
Shanghainesisk, eller Shanghai-dialekten, er en variant av wu, et språk som hører til den sinittiske grenen av sinotibetansk. Framstillingen nedenfor bygger på Duanmu (2009: 112-128) og Yip (2002: 185-189). Fra en tonologisk synsvinkel må stavelsene i språket deles i tre grupper:
stavelser som begynner med ustemt obstruent
stavelser som begynner med stemt obstruent
stavelser som begynner med sonorantI stavelser som begynner med en ustemt obstruent, skiller språket mellom to leksikalske toner – en fallende tone HL og en høy, stigende tone MH. Stavelser som begynner med en stemt obstruent, har alle den samme leksikalske tonen – en lav, stigende tone LM. I stavelser som begynner med en sonorant, finner vi alle de tre leksikalske tonene i sitatformene. Duanmu (2009:125) understreker at både HL og MH er lavfrekvente, slik at stavelser som begynner med sonorant tenderer til å ligne stavelser som begynner med stemt obstruent. Derfor hevder Duanmu (2009) at shanghainesisk i hovedsak har et system med to leksikalske toner, HL og LH.
Akkurat som mandarin – men i motsetning til kantonesisk – skiller shanghainesisk mellom trykksterke og trykksvake stavelser. De trykksvake stavelsene mister alle spor av den leksikalske tonen, og den leksikalske tonen til den foregåande trykksterke stavelsen blir spredt utover begge stavelsene, med den første komponenten på den første og den andre komponenten på den andre. Detaljene er presentert i hovedartikkelen Shanghainesisk tonologi, der dette fenomenet er drøfta i lys av mobilitet og tonesandhi.
=== Hausa ===
Hausa, som hører til den tsjadiske grenen av den afroasiatiske språkfamilien, blir primært talt i Niger og Nigeria. Framstillingen nedenfor bygger primært på Newman (2000:597–614). I den standardiserte hausa-ortografien blir verken vokallengde eller tone markert. Her er skillet mellom korte og lange vokaler markert med enkel v. dobbel vokalbokstav. Toner er markert slik det er vanlig blant hausaforskere:
H (høy tone) er ikke markert.
L (lav tone) er markert med grav aksent, `.
HL (fallende tone) er markert med sirkumfleks, ˆ.Dette kan illustreres med ordet manòomân «bøndene», der første stavelse (ma) har høy tone, andre stavelse (noo) har lav tone og tredje stavelse (mân) har fallende tone. Den fallende tonen forekommer bare på stavelser som inneholder to moraer, slik at moraen kan ses på som den tonebærende enheten. Akkurat som i kantonesisk har alle stavelser tone, og det finnes ikke noe skille mellom trykksterke og trykksvake stavelser.
I hovedartikkelen hausas tonologi er det en drøfting av tonesandhi, tonestabilitet (toner overlever om resten av en stavelse faller bort og neddrift (i deklarative setninger på hausa faller den absolutte tonehøyden fra begynnelsen til slutten, og det skjer i så stor grad at en lav tone tidlig i setningen kan ha en høyere absolutt tonehøyde enn en høy tone sent i setningen.
=== Nizaa ===
Nizaa er et kamerunsk språk som hører til den bantoide grenen av benuekongo-språka, som er en gren av nigerkongo-språka. Nizaa skiller mellom H (høy), M (midtre) og L (lav) tone, som kan kombineres på elleve ulike måter i én enkel stavelse:
Akkurat som i kantonesisk og hausa har alle stavelser i nizaa tone, og det fins ikke noe skille mellom trykksterke og trykksvake stavelser. I hovedartikkelen nizaas tonologi fins drøftinger av disse fenomenene:
Mobilitet. I nizaa er det svært vanlig at en tone på siste stavelse i et ord hopper over på første stavelse i det neste.
Flytende toner. Flere leksikalske toner inneholder toneelementer som ikke blir realisert i sitatformer, bare når ordene er kombinert med andre ord.
Tonale affiks. Nizaa danner bundet form av substantiv ved å legge til en L på slutten av ordet. Denne L-en kan oppfattes som et suffiks, men det er et suffiks som bare har tonale egenskaper, og ingen segmentale.
Nedsteg. (Engelsk downstep.) Dersom vi har to stavelser som følger etter hverandre, der den første har den leksikalske tonen HM og den andre har en leksikalsk tone som begynner med H (med eller uten noe etter), blir M borte fra den første stavelsen, mens H i den andre stavelsen blir !H. dvs. en lang H, dvs. en tone som ligger mellom H og M.
== Bibliografi ==
Baker, Hugh & Ho Pui-Kei 2006. Teach yourself Cantonese. London: Hodder Education.
Bruce, R. 1970. Teach yourself Cantonese. London: Teach Yourself Books.
Chao, Yen Ren 1968. A grammar of spoken Chinese. 中国话的文法。Berkeley & Los Angeles: University of California Press.
Duanmu, San 2009, Syllable structure. Oxford: Oxford University Press.
Endresen, Rolf Theil 1992. La phonologie de la langue nizaa (nizɑɑ̀). Nordic Journal of African Studies, vol. 1, no. 1.
Goldsmith, John 1976. Autosegmental Phonology. Ph. D. dissertation, MIT. (Utg. som nr. 11 i serien Outstanding dissertations in linguistics i 1979. New York : Garland Pub.)
Kao, Diana L. 1971. Structure of the syllable in Cantonese. The Hague & Paris: Mouton.
Newman, Paul 2000. The Hausa language. An encyclopedic reference grammar. New Haven & London: Yale University Press.
Whitaker, K. P. K. & W. Simon 1958. 1200 Chinese basic characters. An adaption for students of Cantonese of W. Simon's National Language version. London: Lund Humphries.
Yip, Moira (2002), Tone (Cambridge textbooks in linguistics.), Cambridge: Cambridge University Press
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
The World Atlas of Language Structures Online. Feature/Chapter 13: Tone. | Tonespråk er språk der informasjon om tone er en del av den leksikalske representasjonen ved i det minste noen leksemer eller realisering av i det minste noen grammatiske trekk. Det blant annet skandinaviske fenomenet tonelag minner om tone, men skiller seg fra tone ved bare å være realisert i trykksterke stavelser, der tone blir realisert både i trykksterk og trykksvak posisjon. | 7,651 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Klima | 2023-02-04 | Klima | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Klima', 'Kategori:Klimatologi', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler originallenke', 'Kategori:Sider med kildemaler uten URL', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Klima er typisk værmønster på et sted, basert på statistikk over været, vanligvis over et 30-års intervall. Det måles ved å evaluere mønstre av variasjon i temperatur, luftfuktighet, lufttrykk, vind, nedbør, partikkelmengden i atmosfæren og andre meteorologiske variabler i et gitt område over lang tid. Klima er forskjellig fra vær, i og med at været bare beskriver kortvarige forhold for disse variablene i en gitt region. De komplekse matematiske modellene som brukes for å beskrive klima og klimaendringer, tar hensyn til både naturlige og menneskeskapte påvirkninger, blant annet klimagasser og arealendringer. Ingen klimamodeller kan forklare temperaturendringene vi har sett over tid uten å ta hensyn til klimagassutslipp.
Klimaet i en region genereres av klimasystemet, som har fem komponenter: atmosfære, hydrosfære, kryosfære, litosfære og biosfære.
Klimaet avhenger av breddegrad, terreng, og høyde over havet, samt nærliggende vannmasser og vassdrag. Klima kan bli klassifisert i henhold til gjennomsnittlige og typiske intervaller for ulike variabler, som oftest temperatur og nedbør. Det mest brukte systemet er Köppens klimaklassifisering. Et annet system, Thornthwaites klimaklassifisering, har vært i bruk siden 1948, og tar hensyn til data vedrørende evapotranspirasjon, sammen med temperatur og nedbør. Dette systemet benyttes for å studere det biologiske mangfoldet og hvordan klimaendringene påvirker det. Bergerons romlige synoptiske klassifiseringssystem har fokus på opprinnelsen til luftmassene som definerer klimaet i en region.
Paleoklimatologi er studiet av klimaet i tidligere tider. Siden direkte observasjoner av klimaet ikke er tilgjengelige fra før målingene begynte på 1800-tallet, blir paleoklima avledet fra ikke-biotiske (som ikke inneholder biologisk materiale) proxyverdier, for eksempel sedimenter i bunnen av innsjøer og iskjerner fra isbreer eller polområdene, og biotiske faktorer, for eksempel treringer og koraller. Klimamodeller er matematiske modeller av tidligere, nåværende og fremtidig klima. Klimaendringer kan oppstå over lange og korte tidsperioder bestemt ut fra en rekke faktorer; den nåværende omtales som global oppvarming.
| Klima er typisk værmønster på et sted, basert på statistikk over været, vanligvis over et 30-års intervall. Det måles ved å evaluere mønstre av variasjon i temperatur, luftfuktighet, lufttrykk, vind, nedbør, partikkelmengden i atmosfæren og andre meteorologiske variabler i et gitt område over lang tid. Klima er forskjellig fra vær, i og med at været bare beskriver kortvarige forhold for disse variablene i en gitt region. De komplekse matematiske modellene som brukes for å beskrive klima og klimaendringer, tar hensyn til både naturlige og menneskeskapte påvirkninger, blant annet klimagasser og arealendringer. Ingen klimamodeller kan forklare temperaturendringene vi har sett over tid uten å ta hensyn til klimagassutslipp.
Klimaet i en region genereres av klimasystemet, som har fem komponenter: atmosfære, hydrosfære, kryosfære, litosfære og biosfære.
Klimaet avhenger av breddegrad, terreng, og høyde over havet, samt nærliggende vannmasser og vassdrag. Klima kan bli klassifisert i henhold til gjennomsnittlige og typiske intervaller for ulike variabler, som oftest temperatur og nedbør. Det mest brukte systemet er Köppens klimaklassifisering. Et annet system, Thornthwaites klimaklassifisering, har vært i bruk siden 1948, og tar hensyn til data vedrørende evapotranspirasjon, sammen med temperatur og nedbør. Dette systemet benyttes for å studere det biologiske mangfoldet og hvordan klimaendringene påvirker det. Bergerons romlige synoptiske klassifiseringssystem har fokus på opprinnelsen til luftmassene som definerer klimaet i en region.
Paleoklimatologi er studiet av klimaet i tidligere tider. Siden direkte observasjoner av klimaet ikke er tilgjengelige fra før målingene begynte på 1800-tallet, blir paleoklima avledet fra ikke-biotiske (som ikke inneholder biologisk materiale) proxyverdier, for eksempel sedimenter i bunnen av innsjøer og iskjerner fra isbreer eller polområdene, og biotiske faktorer, for eksempel treringer og koraller. Klimamodeller er matematiske modeller av tidligere, nåværende og fremtidig klima. Klimaendringer kan oppstå over lange og korte tidsperioder bestemt ut fra en rekke faktorer; den nåværende omtales som global oppvarming.
== Definisjon ==
Klima (fra gresk klima, som betyr helling) er i Meteorologisk institutts meteorologileksikon omtalt som «været over tid». Leksikonet skriver videre: «Klimaet beskrives best ved hjelp av statistisk informasjon som er beregnet på grunnlag av meteorologiske observasjoner over så lang tid at de enkelte værsituasjonene ikke i vesentlig grad påvirker resultatene, ofte brukes 30-års perioder. Det vanligste er å bestemme normaler og å sammenligne dagens vær og observasjoner i forhold til disse normalene. Men klimaet kan også beskrives over kortere tidsrom, sånn som de siste 30 døgn, eller siste år osv. Man sammenligner verdier fra de ulike periodene for å beskrive om været har vært normalt eller ikke. Til sammen gir normaler, variasjoner, ekstreme verdier og annen klimainformasjon en systematisk statistisk beskrivelse av værforholdene på et sted.»FNs klimapanel har i sin ordliste fra 2013 følgende definisjon:
Klima er i snever forstand gjerne definert som 'gjennomsnittsvær', eller strengere, som en statistisk beskrivelse av gjennomsnitt og variabilitet for relevante parametre over en tidsperiode som kan være av varighet fra måneder til tusener eller millioner av år. Den klassiske perioden er 30 år, som definert av Verdens meteorologiorganisasjon (WMO). Disse parametrene er oftest overflatevariabler som temperatur, nedbør og vind. Klima i bredere forstand er klimasystemets tilstand, herunder en statistisk beskrivelse av det.
Forholdet mellom klima og vær blir i blant oppsummert i uttrykket «Klimaet er det du forventer, været er det du får».
=== Klimanormaler ===
Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) beskriver klimanormaler som «referansepunkter som brukes av klimatologer for å sammenligne dagens klimatologiske trender med fortidens eller det som regnes som 'normalt'. En normal er definert som det aritmetiske gjennomsnitt av et klimaelement (for eksempel temperatur) over en 30-års periode. En 30-års periode brukes fordi dette er lenge nok til å filtrere ut årlige variasjoner eller avvik, men også kort nok til å kunne vise klimatisk utvikling over lengre tid.»Den internasjonale meteorologiske organisasjon, WMOs forløper, nedsatte i 1929 en teknisk kommisjon for klimatologi. På et møte i Wiesbaden i 1934 fastsatte denne kommisjonen at trettiårsperioden fra 1901 til 1930 skulle være referanseramme for klimatologiske standard normalperioder. I 1960 vedtok kommisjonen (nå under WMO) en ny normalperiode, 1931–1960. I 1982 ble det enighet om jevnlig oppdatering av klimanormalene for nye trettiårsperioder. Dagens klimanormaler er dermed basert på klimadata fra 1961 til og med 1990. Neste periode vil være 1991–2020. Imidlertid kan både teknologisk utvikling og klimaendringer føre til at det anses hensiktsmessig å beregne mer uoffisielle normalverdier for ulike værelementer og stasjoner før gjeldende periode er omme.
== Forhold som påvirker klimaet ==
Klimasystemet er svært komplekst og består av fem hovedkomponenter: atmosfæren, hydrosfæren, kryosfæren, litosfæren og biosfæren – og samspillet mellom disse. Klimasystemet endrer seg over tid. Dels skyldes det systemets egen indre dynamikk, dels eksterne pådriv. Disse pådrivene kan være naturskapte, som vulkanutbrudd og variasjoner i solinnstråling. De kan også være menneskeskapte, og eksempler på dette er en del endringer i atmosfærens sammensetning og endret arealbruk på kloden.Solens posisjon på himmelen er avgjørende for hvor mye varme som tilføres jordoverflaten og atmosfæren. Dermed er breddegraden den viktigste faktoren for et steds klima. Svært skjematisk kan en derfor dele inn jorden i soner. Skillet mellom sonene er vendesirklene og polarsirklene. Slik får vi én sone med tropisk klima («uten vinter»), en nordlig og en sørlig sone med temperert klima og endelig en nordlig og en sørlig sone med polart klima («uten sommer»). I praksis er dette mer komplisert, blant annet på grunn av jordens varierende overflate.Faktorene som styrer klimaet et gitt sted, er i stor grad de samme som styrer det daglige været. I hovedsak er dette stedets breddegrad, høyden over havet, geografisk plassering i forhold til hav og land, fjellkjeder, havstrømmer og rådende vinder. Mange av disse faktorene er nærmest konstante og endres bare ved grunnleggende geologiske prosesser som går over perioder på millioner av år (platetektonikk). Andre påvirkningsfaktorer er noe mindre stabile, for eksempel den termohaline sirkulasjonen i verdenshavene (som har blitt endret ved Dansgaard-Oeschger-hendelser og Heinrich-hendelser).Den store temperaturforskjellen mellom polene og ekvator, og mellom hav og land skaper et sirkulasjonsmønster, en snakker derfor om vestavindbeltet, passatvinder og monsuner. Fjellkjeder og innlandsiser gir igjen endringer av dette. En har også sterke vinder i høyere lag av atmosfæren, de såkalte jetstrømmer. Når det gjelder fuktighet er fordampning fra havet til atmosfæren den viktigste kilden, og denne faller som nedbør etter kort tid. Herskende vindretning og avstand fra havet er avgjørende for hvor mye nedbør et område får.Tettheten og typen vegetasjonsdekning påvirker absorpsjon av solvarme, vannmagasinering og nedbør på regionalt nivå. Endringer i mengden av atmosfæriske klimagasser bestemmer mengden av solenergi som akkumuleres av planeten og som fører til global oppvarming eller global nedkjøling. Variablene som bestemmer klimaet er mange og har komplekse interaksjoner, men det er generell enighet om at de store linjene uansett er forstått, i hvert fall i den grad de er bestemmende for historiske klimaendringer.
== Klimaklassifisering ==
Kompleksiteten i klimasystemet, der de ulike driverne samvirker på et utall av måter, gjør at det knapt finnes to steder på kloden med nøyaktig samme klima. For praktisk og vitenskapelig bruk må en derfor slå sammen områder med likheter til såkalte klimaregioner. Det er opp gjennom tidene utviklet tallrike klassifiseringssystemer, og disse har alle sine styrker og svakheter. Valg av system avhenger derfor av hensikten med arbeidet.
=== Klassifiseringer knyttet til vegetasjon og plantevekst ===
Det finnes flere klimaklassifikasjoner som baserer seg på plantevekst eller vegetasjonsgrupper. Disse forholder seg stort sett til to hovedkriterier – tørrhet (ariditet) og varme. Høy tørrhet er her ikke det samme som lite nedbør. Det er tale om «effektiv nedbør», det vil si nedbør minus fordampning. Ettersom høyere temperatur gir større fordamnping, kan forholdet mellom nedbør og temperatur brukes som et mål på nedbøreffektivitet.Lang-indeksen (utviklet av den tyske geologen Richard Lang (1882–1935) i 1915) er et eksempel på dette: forholdet mellom gjennomsnittlig årlig nedbør (i millimeter) og årsmiddeltemperatur (i grader celsius). Er indeksen under 40, betegnes området som tørt (arid). Er den over 160, er området hyperfuktig (perhumid).
==== Köppens klimaklassifisering ====
Den tysk-russiske meteorologen Vladimir Köppen (1846–1940) er den som har utviklet de mest brukte av de vegetasjonsbaserte klimaklassifiseringene. Mellom 1900 og 1936 publiserte han flere arbeider med stadig mer detaljerte og komplekse inndelinger av klimaet.
Köppens klimaklassifisering avhenger av gjennomsnittlige månedlige verdier for temperatur og nedbør. Den mest brukte formen av Köppens klimaklassifisering har fem primære typer merket A til E. Disse er:
A for tropisk regnklima
B for tørt klima (ørken- og steppeklima)
C for temperert regnklima (varmtemperert klima)
D for snø-skog-klima (kaldtemperert klima, borealt klima)
E for polarklimaI tillegg brukes bokstav H for klimaet i høyfjellsregioner.Disse fem kan videre deles inn i underkategorier, som:
A: regnskog (Af), monsun (Am), savanne (Aw)
B: steppe (BS), ørken (BW)
C: vintertørt klima (Cw), sommertørt klima (middelhavklima) (Cs), klima uten tørkeperiode (Cf)
D: vintertørt klima (Dw), klima uten tørkeperiode (Df)
E: tundraklima (ET), glasialklima (EF)Tropisk regnklima er varmt og vått. Alle måneder har månedsmiddeltemperatur på 18 °C eller høyere. Regnskogklimaet har mye nedbør (normalt 60 mm eller mer) i alle måneder. Årsmiddelet er typisk på over 1500 mm og kan komme opp i over 4000 mm på vindsiden av fjellrekker. Områder med monsunklima har gjerne 1–2 relativt tørre måneder, men klimaet er ellers mye likt regnskogens. Savanneklimaet har en noe lenger tørr periode, om vinteren når sola står lavt.Det tørre klimaet har lite nedbør hele året, og potensiell fordampning og transpirasjon vil gjerne overstige nedbørmengden. Dette er den vanligste hovedtypen av klima (rundt 26 prosent av landoverflaten). Sommertemperaturene i ørkenklima er høye, men med relativt stor døgnvariasjon (under 25 °C om natten, 40 °C eller mer om dagen). Vintertemperaturen er gjerne mer moderat. Områder med det halvtørre steppeklimaet har noe høyere nedbør (200–400 mm i året). Dette er dermed overgangssoner til de mer fuktige klimasonene.Det varmtempererte klimaet har milde vintre som et generelt trekk. Det kan være kalde perioder, men ingen måneder har månedsmiddeltemperatur på under minus 3 °C. Vintertørt klima defineres ved at gjennomsnittlig månedsnedbør i den våteste sommermåneden er minst ti ganger høyere enn i den tørreste vintermåneden. I deler av Asia er dette «egentlig» tropiske områder som ligger så høyt at snittemperaturen blir for lav. Sommertørt klima har i snitt under 40 mm nedbør i den tørreste sommermåneden. Dessuten har den våteste vintermåneden minst tre ganger så mye nedbør som den tørreste sommermåneden. Varmtempererte områder uten en distinkt tørkeperiode kan igjen deles i tre under-underkategorier basert på temperatur i og lengde på sommeren.Det kaldtempererte klimaet kalles gjerne kontinentalt, ettersom det i stor grad er kontrollert av store nærliggende landmasser. Vintrene kan være strenge og periodevis med bitende kulde og sur vind. Den kaldeste måneden har gjennomsnittstemperatur på under 3 minusgrader. Sommertemperaturen i disse strøkene er ulik, men standarddefinisjonen tilsier at månedsmiddelet i den varmeste måneden er minst 10 plussgrader.Polarklimaet har lave temperaturer hele året – ingen måneder med middel over 10 plussgrader. Skillet mellom tundraklima og glasialklima går på at de glasiale områdene har middeltemperatur under null i samtlige av årets måneder.
==== Thornthwaites første system ====
For å avbøte noen av svakhetene ved Köppens system utviklet den amerikanske klimatologen Charles Warren Thornthwaite (1899–1963) et nytt klassifikasjonssystem tidlig på 1930-tallet. Dette systemet benytter også temperatur- og nedbørmålinger. Det ser samtidig på forholdet mellom den naturlige vegetasjonen og klimaet. Særlig tar Thornthwaite-systemet hensyn til forholdet mellom nedbør (P) og fordampning (E) og hvordan disse innvirker på planters vekst. Thornthwaite lanserte P/E-indeksen, som er definert som årssummen av månedenes P/E-forhold, som i hovedsak beregnes ved å dividere månedlig nedbør med månedlig fordampning. P/E-indeksen benyttet han så til å beskrive fem «fuktighetsprovinser» med ulik vegetasjon: regnskog, skog, gressletter, stepper og ørken.
=== Klassifiseringer knyttet til energi og fuktighet ===
==== Thornthwaites andre system ====
I 1948 foreslo Thornthwaite et nytt klassifiseringssystem (lett revidert i 1955). Dette gir en bedre beskrivelse av fuktigheten som er tilgjengelig for plantevekst. Et sentralt begrep her er potensiell evapotranspirasjon (PE), som er den mengden fuktighet som potensielt ville forsvinne ved fordampning fra jordsmonnet og ved transpirasjon fra plantene (forutsatt at fuktigheten var tilgjengelig). Thornthwaite innlemmet så PE i en ny indeks, som i hovedsak fastslås på grunnlag av forholdet mellom nedbør og PE. Indeksen er høy i fuktige klima og negativ i tørre klima. En indeks på null markerer grensen mellom våte og tørre klima.I dette systemet opererer en med fuktighetsklasser: hyperfuktig (indeks over 100), fuktig (20 til 100), våt subfuktig (0 til 20), tørr subfuktig (–33 til 0), halvtørr (semiarid) (–67 til –33) og tørr (indeks under –67). Fuktige områder har altså normalt mer nedbør enn fordamping hvert år, mens tørre regioner har større fordampning enn nedbør. Totalt 33 prosent av jordens landområder er vurdert å være tørre eller halvtørre.I tillegg til klimaklassifisering har Thornthwaites fuktighetsindeks blitt brukt til å beskrive forholdet mellom klima og jord- og vegetasjonstyper. Den er også nyttig for studiet av hvordan klimaendringer påvirker fuktigheten. Studier tyder imidlertid på at PE-verdiene i Thornthwaites system blir for høye om sommeren og for lave om vinteren. Indeksen kan også benyttes når en skal anslå antallet arter av pattedyr (og herunder planteetere) innenfor et gitt område.Termiske klassifiseringer innenfor Thornthwaite-systemet omfatter mikrotermiske-, mesotermiske- og megatermiske regimer. Et mikrotermisk klima kjennetegnes av lav årlig gjennomsnittstemperatur, vanligvis mellom 0 °C og 14 °C, korte somre og en potensiell fordampning mellom 140 mm og 430 mm. Et mesotermisk klima har ikke vedvarende varme eller vedvarende kulde, med potensiell fordampning mellom 570 mm og 1140 mm. Et megatermisk klima er et med vedvarende høye temperaturer og rikelig nedbør, med potensiell årlig fordampning på over 1140 mm.
==== Budykos klassifisering ====
Den russiske klimatologen Mikhail Ivanovitsj Budyko (1920–2001) utviklet i 1956 en klassifisering ikke ulik den til Thornthwaite. Han valgte imidlertid en mer grunnleggende tilnærming, idet han benyttet netto stråling som inngangsverdi i stedet for temperatur. Ved å dividere netto stråling tilgjengelig for fordampning fra en våt overflate med varmen som kreves for å fordampe stedets gjennomsnittlige årsnedbør, får en Budykos tørrhetsindeks. Denne har verdi større enn 1 for tørre områder og lavere enn 1 for fuktige områder. Ørkenklima defineres ved indeks over 3,0, mens for tundraklima har indeks under 0,33. Et problem med denne klassifiseringen har vært mangelen på strålingsmålinger i mange deler av verden.
==== Terjung og Louies klassifisering ====
Geografene Werner H. Terjung og Stella S-F. Louie fra USA publiserte i 1972 en klassifisering basert på årstidsvariasjoner i inngående og utgående energimengde til jorden. På grunnlag av dette utviklet de et system med 62 klimatyper i seks hovedgrupper.
=== Genetiske klassifiseringer ===
Dette er klassifiseringer som baserer seg på hvordan klimaet dannes (dets genese). På stor skala er hovedårsaken den atmosfæriske sirkulasjonen, og på denne bakgrunnen kan klimaet defineres etter rådende vindregimer eller luftmasser. Tyskeren Alfred Hettner regnes som den første til å lage et slikt system, i artikkelen «Die Klimate der Erde». Han tok i betraktning rådende vindsystemer, nedbørens mengde og varighet, samt stedets høyde over og avstand til havet.Et svært forenklet system, utviklet av Boris Alisov på 1930-tallet, var en tid mye benyttet i Sovjetunionen og andre østblokkland. Det baserte seg også på studier av luftmassene, men gav en del underlige resultater «på bakken», for eksempel at flere store ørkenområder ble betegnet som tropiske klimamessig.
==== Flohns klassifisering ====
Den tyske klimatologen Hermann Flohn lanserte i 1950 et mer gjennomarbeidet genetisk system. Med utgangspunkt i de globale vindbeltene og hovedtrekkene i nedbøren opererte han med følgende hovedkategorier:
(1) Indre tropesone: nedbør hele året, mye kraftig regn; ekvatorial vestavind
(2) Ytre tropesone: sommerregn; ekvatorial vestavind i veksling med passatvind
(3) Subtropisk tørr sone: overveiende tørt; passat eller subtropiske høytrykk
(4) Subtropisk vinterregnsone (middelhavsklima): vinternedbør; subtropiske høytrykk sommerstid, ekstratropisk vestavind vinterstid
(5) Fuktig-temperert sone: nedbør hele året; ekstratropisk vestavind
(6a) Boreal sone: sommernedbør, snødekke vinterstid; ekstratropisk vestavind, tidvis polar østavind
(6) Subpolar sone: små nedbørmengder hele året; polare vinder
(7) Høypolar sone: små nedbørmengder (snø) hele året; polar østavindSonemessig er dette systemet ikke ulikt Köppens, men temperaturen kan ikke utledes eksplisitt av Flohns system. Det er interessant å notere at den boreale sonen beskrives slik at den bare gjelder for den nordlige halvkule, og at de subtropiske sonene bare er plassert i vestlige områder på de store landmassene. Flohns klassifisering anses som svært nyttig i undervisningssammenheng for å få en grunnleggende forståelse av klimasystemene.
==== Strahlers klassifisering ====
En annen genetisk klassifisering, som har vist seg både enkel og effektiv, ble introdusert av amerikaneren Arthur N. Strahler (1918–2002) i 1951. Han opererer med tre hovedklasser:
1) klima på lave breddegrader. styres av ekvatoriale og tropiske luftmassene
2) klima på midlere breddegrader, styres av både tropiske og polare luftmasser
3) klima på høyere breddegrader, styres av polare og arktiske luftmasserDisse tre hovedklassene deles videre inn i totalt fjorten klimaregioner pluss høylandsklima. Til en viss grad samsvarer Strahler-regionene med Köppens regioner.
=== Klassifiseringer basert på følt vær ===
Det finnes en del klimatologiske komfortindekser, som i hovedsak er utviklet gjennom fysiologiske forsøk. De viktigste variablene er i denne sammenhengen lufttemperatur, relativ luftfuktighet og vindhastighet. Ved å plotte kombinasjoner av disse definerer en menneskets komfortsone, ubehagssone og faresone. Neste steg er å kople klimadata for geografiske steder opp mot sonedefinisjonene. En kan slik definere klimaregioner etter hvor stor del av året som er i komfortsonen, og hvilke og hvor store kompenserende tiltak som kreves i ubehag- og fare-periodene (for eksempel ekstra klær, oppvarming og luftkjøling).
=== Tidlige systemer ===
Det er flere måter å klassifisere klima på. Opprinnelig ble clime definert i antikkens Hellas til å være en beskrivelse av været avhengig av stedets breddegrad. Moderne klimaklassifisering kan grovt deles inn i genetiske metoder, som fokuserer på årsakene til klima, og empiriske metoder, som fokuserer på effektene av klimaendringer. Eksempler på genetisk klassifisering er metoder basert på relativ frekvens av tilstedeværelse av ulike typer av luftmasser eller regioner (rom) av synoptiske værforstyrrelser.
Eksempler på empiriske klassifikasjoner er klimasoner som er definert av plantehardførhet, evapotranspiration, eller mer generelt den klimaklassifisering som den russiske meteorologen Vladimir Köppen opprinnelig definerte i 1918, og som ble utviklet for å identifisere klima forbundet med visse biomer. En felles brist i disse klassifiseringssystemene er at de angir tydelige grenser mellom sonene de definerer, snarere enn den gradvise overgangen mellom klimaegenskaper som tross alt er vanligst i naturen.
Köppens system var et tallsystem mye basert på vegetasjonsforholdene. Utgangspunktet var årlige middelverdier for temperatur og nedbør. For vegetasjon var det fem hovedgrupper: Tropisk regntid uten kjølig årstid, tørt klima, temperert fuktig klima med mild vinter, temperert fuktig klima med streng vinter og artisk klima uten varm årstid. I tillegg ble det gitt underkategorier basert på nedbør, samt kulde og tørke.
=== Bergeron og romlig synoptisk inndeling ===
Den enkleste klassifiseringen involverer luftmassene. Bergeronklassifisering er en utbredt form for luftklassifisering, og benytter seg av tre bokstaver. Den første bokstaven beskriver luftens egenskaper angående fuktighet, med «c» for kontinental luftmassener (tørr) og «m» for sjøluft (fuktig). Den andre bokstaven beskriver termiske karakteristika for kilderegion: «T» for tropisk, «P» for polar, «A» for Arktis eller Antarktis, «M» for monsunen, «E» for ekvator, og «S» for høye luftlag (tørr luft dannet av store nedadgående bevegelser i atmosfæren). Den tredje bokstaven er brukt for å definere stabiliteten til atmosfæren. Hvis luftmassene er kaldere enn bakken under dem, benyttes bokstaven «k». Hvis luftmassene derimot er varmere enn bakken under dem, er symbolet «w». Mens luftmasseidentifikasjon opprinnelig ble brukt i værvarslingen allerede i 1950-årene, begynte klimatologer å etablere synoptiske klimatologi basert på denne ideen i 1973.Det romlige synoptiske klassifiseringssystemet (SSC) er basert på Bergerons klassifiseringssystem. Det er seks kategorier innenfor SSC-ordningen: «Tørr polar» (tilsvarende «Kontinental polar»), «Tørr», «Moderat» (tilsvarende «Maritim superior»), «Tørr tropisk» (tilsvarende «Kontinental tropisk»), «Fuktig polar» (tilsvarende «Maritim polar»), «Fuktig moderat» (en hybrid mellom «Maritim polar» og «Maritim tropisk»), og «Fuktig tropisk» (tilsvarende «Maritim tropisk», «Maritim monsun» eller «Maritim ekvatorial»).
== Målinger ==
=== Dagens klimamålinger og utvikling av klimaet ===
For å bestemme klima gjøres mange forskjellige målinger over så lang tid som mulig. Typisk måles temperatur, nedbør, solskinn, vindforhold, fuktighet, skyer, antall frostnetter og flere andre forhold.Klimautviklingen i nyere tid er kjent gjennom målinger fra værinstrumenter som termometre, barometre og vindmålere gjennom de siste to århundrene. De registrerte målingene som danner grunnlaget for å studere været i nyere tid kan ha endret seg gjennom årene. Det kan være kjente feil med målestasjonen og dens instrumenter, eller at de nærmeste omgivelsene til stasjonen er gradvis forandret over tid. Om en målestasjon står på et landlig sted som over tid får boligutbygging nært innpå, vil høyere temperaturer registreres i takt med utbyggingen. Dette må vurderes når en skal studere målinger for klimaet over lange tidsperioder.
=== Paleoklimatologi ===
Paleoklimatologi er studiet av fortidens klima over en lang periode av jordens historie. Målingene baserer seg på analyser av isflak, årringer, sedimenter, koraller og steiner for å finne fortidens klima. Gjennom dette finner en både perioder med stabilitet og perioder med endring, og det kan komme fram om endringene følger mønstre som regelmessige sykluser.
== Klimaendringer ==
Klimaendringer er variasjonen i det globale og regionale klimaet over tid. Det gjenspeiler endringer i variabiliteten eller gjennomsnittlig tilstand til atmosfæren over tidsskalaer på alt fra tiår til millioner av år. Disse endringene kan være forårsaket av prosesser internt i jorden, eksterne pådriv (for eksempel variasjoner i intensiteten av sollys) eller som mer nylig, fra menneskelige aktiviteter.
I nyere språkbruk, særlig i kontekst av miljøpolitikk, refererer begrepet «klimaendringer» ofte bare til endringer i det siste århundrets klima, inkludert økningen i gjennomsnittlig overflatetemperatur, kjent som global oppvarming. I noen tilfeller brukes begrepet også i forbindelse med en antagelse av menneskelig årsakssammenheng, som i De forente nasjoners Klimakonvensjon, United Nations Framework Convention on Climate Change (UNFCCC). UNFCCC bruker «klimavariabilitet» for variasjoner ikke forårsaket av menneskelige aktiviteter.
Jorden har gjennomgått periodiske klimaskifter i fortiden, blant annet fire store istider. Disse består av glasiale perioder der forholdene er kaldere enn normalt, atskilt med perioder med mellomistider. Akkumulering av snø og is i løpet av en glasialperiode øker overflatens albedo, som reflekterer mer av solens energi ut i verdensrommet og vedlikeholder en lavere atmosfærisk temperatur. Økninger i klimagasser, for eksempel ved vulkansk aktivitet, kan øke den globale temperaturen og forårsake mellomistid. Foreslåtte årsaker til istidperioder omfatter posisjonen av kontinentene, variasjoner i jordens bane, endringer i solstrålingen og vulkanisme.Global oppvarming resultater i endring av klimasonene. For eksempel «en endring på 3 °C i gjennomsnittlig årlig temperatur tilsvarer et isotermskifte på cirka 300 til 400 km i breddegrad (i den tempererte sonen) eller 500 m i høyden over havet. Derfor er det forventet at artene vil bevege seg oppover i høyden eller mot polene som respons på skiftende klimasoner».
=== Klimamodeller ===
Klimamodeller bruker kvantitative metoder for å simulere interaksjoner mellom atmosfære, hav, landoverflate og is. De brukes til en rekke formål, fra studier av dynamikken i vær- og klimasystemet, og for å gi estimater for fremtidig klima. Alle klimamodeller balanserer, eller er svært nær balanse, mellom innkommende og utgående energi til jorden. Innkommende energi mottas i form av elektromagnetisk stråling med korte bølgelengder (blant annet synlig lys) fra solen. Mens utgående energi er utstrålt elektromagnetisk stråling i form av langbølget (infrarød lys) fra jorden. Enhver ubalanse resulterer i en endring i den gjennomsnittlige temperaturen på jorden.
De mest omtalte anvendelser av disse modellene i de siste årene har vært for å forutsi konsekvensene av å øke utslippene av klimagasser i atmosfæren, først og fremst karbondioksid (og andre drivhusgasser). Disse modellene fremskriver en økende trend for globale gjennomsnittlige overflatetemperaturer, med den raskeste økning i temperaturen for høye breddegrader på den nordlige halvkule.
Modellene kan variere fra relativt enkle til meget kompliserte:
Enkel strålevarme overføringsmodell som behandler jorden som et enkelt punkt, og forutsier en gjennomsnittlig utgående energistrøm
dette kan utvides til vertikale (radiative-konvektive modeller), eller horisontale
sist finnes det (kombinert) globale klimamodeller for atmosfære–hav–havis som løser de matematiske ligningene for masse- og energioverføring, samt utveksling av elektromagnetisk stråling.Klimaprognoser er en metode som forskere bruker til å forutsi klimaendringer. I 1997 begynte avdeling for klimaprognoser ved International Research Institute for Climate and Society ved Columbia University å lage sesongbaserte klimaprognoser på sanntidsbasis. For å lage disse prognosene ble en omfattende sammensetning av prognoseverktøy utviklet, inkludert en multimodeltilnærming som krever grundig validering av hver modells nøyaktighetsnivå for å simulere klimavariabilitet.
== Se også ==
Økosystem
Drivhuseffekt
Mikroklima
Milanković-syklusene
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
NOAA Klima Services-Portalen
NOAA Tilstand av Klimaet
Nasas Klimaendringer og global oppvarming portal
Climate Prediction Prosjektet
En strøm av beringhavet Økosystem og Klima
Klima: Data og diagrammer for verden og OSS steder
MIL-HDBK-310, Globale klimadata US Department of Defense – Hjelp for å utlede naturlig environmental design-kriterier
IPCC-Data Distribusjon Sentrum – klimadata og veiledning på bruk.
HistoricalClimatology.com – Fortid, nåtid og fremtid klima – 2013.
Globalclimatemonitor – Inneholder klimatiske informasjon fra 1901.
ClimateCharts – Webapplication for å generere klima-diagrammer for siste og historiske data.
Internasjonale Database Katastrofe
Paris Klimakonferanse | [IMG 6475 meteorological station.JPG|thumb|Typisk utstyr på en meteorologisk stasjon], her fra [[Ny-Ålesund. | 7,652 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kantonesisk | 2023-02-04 | Kantonesisk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Kantonesisk', 'Kategori:Språk i Kina', 'Kategori:Språk i Singapore', 'Kategori:Tonespråk'] | Kantonesisk eller Yue (tradisjonell kinesisk: 粵語; forenklet kinesisk: 粤语, kantonesisk: Yuet'yue; Mandarin pinyin: Yueyu, lit. «Yụe-(Guangdong)-språk») er et sinotibetansk språk som snakkes i Sør-Kina med Hongkong-området som kjerneområde. Kantonesisk er et utpreget tonespråk.
Det er helt klart et eget språk. Noen kinesere omtaler det som en dialekt, selv om det er mer forskjellig fra standard han-tale enn norsk er fra engelsk.
| Kantonesisk eller Yue (tradisjonell kinesisk: 粵語; forenklet kinesisk: 粤语, kantonesisk: Yuet'yue; Mandarin pinyin: Yueyu, lit. «Yụe-(Guangdong)-språk») er et sinotibetansk språk som snakkes i Sør-Kina med Hongkong-området som kjerneområde. Kantonesisk er et utpreget tonespråk.
Det er helt klart et eget språk. Noen kinesere omtaler det som en dialekt, selv om det er mer forskjellig fra standard han-tale enn norsk er fra engelsk.
== Kantonesisk eller Yue? ==
Språkforskere vil foretrekke å kalle språkgruppen for yue, og reservere kantonesisk for den dialekt (prestisjedialekt) som tales i og rundt Guangzhou. Men ettersom århundrers dagligtale er annerledes, benytter vi her kantonesisk for hele språkgruppen.
== Beskrivelse ==
Kantonesisk er kjent for å være det språket i verden som har flest tonemer (tonelag). Språket har seks eller sju tonemer (avhengig av dialekt), i motsetning til fire i standard mandarin.
De kantonesisktalende områdene ble innlemmet i Kina under Táng-dynastiet for 1300-års tid siden.
Kantonesisk skrives med vanlige kinesisk hànzì, men språket har utvidet tegnsettet med omkring 2000 tegn. Ettersom de færreste av disse sær-kantonesiske tegnene brukes, avviker skrevet kantonesisk kun i liten grad fra standard kinesisk. Ordstillingen er imidlertid noe avvikende. I kantonesisk pop er det vanlig å ha ordstilling fra standard mandarin, men med kantonesisk uttale av ordene.
På grunn av Hongkongs økonomi og kulturelle dominans, er kantonesisk den kinesiske dialekten (eller det av Kinas språk) som har den sterkeste stillingen bortsett fra Mandarin. Språket tales av omkring 80-100 millioner mennesker.
Fordi underholdningsindustrien fikk utvikle seg fritt i Hongkong den tiden det var et britisk protektorat inntil 1997, utviklet det seg en kantonesiskspråklig musikk- og filmindustri. Fordi Folkerepublikken Kina ga mindre gode vekstvilkår til kommersiell kultur, førte dette til at kantonesiskspråklige filmer i vesten ble nærmest synonymt med «kinesisk» film. Siden 1960-tallet har det utviklet en særegen kantonesiskspråklig popmusikkform, kalt cantopop, som har hatt en innflytelse på taiwanesisk og kinesisk pop («mandopop») som det britisk 60-tallspop har hatt på populærmusikken i Vesten.
== Dialekter ==
Yue omfatter en rekke dialekter. Det nedenstående er en klassifisering foretatt av J.M. Campbell,:
Kantondialekt (den egentlige kantonesisk), Guangfu (廣府話) eller Yuehai (粵海話), som omfatter variantene talt i Guangzhou og de nærliggende områder Zhongshan, Wuzhou og Foshan, og dessuten Hongkong og Macao;
Sìyì (四邑話 Seiyap), eksemplifisert av dialekten i Taishan (台山話), også kjent som taishanesisk, som var fremherskende i de amerikanske Chinatowns innen ca. 1970;
Gao–Yang (高陽話), talt i Yangjiang;
Wu–Hua (吳化話 Ngfaa), i det vestlige Guangdong;
Gou–Lou (勾漏話 Ngaulau), talt i det vestlige Guangdong og det østlige Guangxi, med en variant i dialekten i Yulin;
Yong–Xun (邕潯話 Jungcam), talt for det meste i Guangxi og i dens hovedstad Nanning;
Qin–Lian (欽廉話 Jamlim), talt i det sørlige Guangxi, med en variant i dialekten i Beihai;
Danzhou (儋州話), talt i Changjiang Li
Haihua (海話), talt i Lianjiang
Dongguan (東莞話), bare talt av innfødinger i Dongguan
I deler av Vietnam som tilgrenser Kina talerfolk en Yuexiaksent (粤西) kalt tiếng Nùng eller tiếng Hải Phòng på vietnamesisk.
=== Skjematisk ===
== Skriftspråk ==
Kantonesisk har historiskt blitt skrevet med tradisjonelle kinesiske skrifttegn, men på 1900-tallet oppstod et informelt kantonesisk skriftsystem som framfor alt benyttes i Hongkong. Det finnes nå tidsskrifter og aviser med kantonesisk snarere enn standardkinesisk skrift. Forskjellene er svært få og små.
I den kantonesiske skrift forekommer en del kinesiske tegn som ikke finnes i skreven standardkinesisk. Det kinesiske «是» er erstattet med «係», «不» med «唔» og «的 » med «嘅». Noen nyskapte unike tegn forekommer, blant dem «𨋢» () for heis.
Hongkongesiske HKSCS (Hong Kong Supplementary Character Set) er et forsøk på å standardisere disse tegn.
Jyutping er et romaniseringssystem for standardkantonesisk som er blitt utviklet i Hongkong.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Cantonese - UCLA Language Materials Project, University of California Los Angeles (UCLA). | Kantonesisk eller Yue (tradisjonell kinesisk: 粵語; forenklet kinesisk: 粤语, kantonesisk: Yuet'yue; Mandarin pinyin: Yueyu, lit. «Yụe-(Guangdong)-språk») er et sinotibetansk språk som snakkes i Sør-Kina med Hongkong-området som kjerneområde. | 7,653 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ekvator | 2023-02-04 | Ekvator | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Breddegrad'] | Ekvator er en av de fem viktige parallellsirklene på jordoverflaten. Ekvator er en tenkt linje på jordens overflate der hvor et plan (ekvatorialplanet) midtveis mellom polene skjærer gjennom jorden når planet står vinkelrett på jordens rotasjonsakse. (Gjelder også for andre planeter.) Ekvator deler dermed jorden inn i en nordlig og en sydlig halvkule. Bredden ved ekvator er 0° per definisjon. Alle dager er omtrent 12 timer lange ved ekvator. Ved vårjevndøgn og høstjevndøgn står solen i senit klokken 12 (lokaltid). Landene som ligger under ekvator har som oftest tropisk klima.
Lengden av jordens ekvator er 40 075,017 km (WGS 84). Hadde jorden vært en perfekt kule, ville ekvator ha vært nøyaktig dobbelt så lang som (100 % lengre enn) parallellsirkelen ved bredde 60°. Men siden jorden er formet som en svakt flattrykt rotasjonsellipsoide (oblat sfæroide), er ekvator bare 99,5 % lengre. Ekvator er derimot dobbelt så lang som parallellsirkelen som ligger ved bredde 60°04′59,7′′.
| Ekvator er en av de fem viktige parallellsirklene på jordoverflaten. Ekvator er en tenkt linje på jordens overflate der hvor et plan (ekvatorialplanet) midtveis mellom polene skjærer gjennom jorden når planet står vinkelrett på jordens rotasjonsakse. (Gjelder også for andre planeter.) Ekvator deler dermed jorden inn i en nordlig og en sydlig halvkule. Bredden ved ekvator er 0° per definisjon. Alle dager er omtrent 12 timer lange ved ekvator. Ved vårjevndøgn og høstjevndøgn står solen i senit klokken 12 (lokaltid). Landene som ligger under ekvator har som oftest tropisk klima.
Lengden av jordens ekvator er 40 075,017 km (WGS 84). Hadde jorden vært en perfekt kule, ville ekvator ha vært nøyaktig dobbelt så lang som (100 % lengre enn) parallellsirkelen ved bredde 60°. Men siden jorden er formet som en svakt flattrykt rotasjonsellipsoide (oblat sfæroide), er ekvator bare 99,5 % lengre. Ekvator er derimot dobbelt så lang som parallellsirkelen som ligger ved bredde 60°04′59,7′′.
== Land ekvator går gjennom ==
São Tomé og Príncipe – ekvator går gjennom den lille øya Ilhéu das Rolas
Gabon
Republikken Kongo
Den demokratiske republikken Kongo
Uganda
Kenya
Somalia
Maldivene – gjennom landet
Indonesia: Sumatra og småøyene Pini og Lingga i nærheten, Borneo, Sulawesi og Halmahera
Kiribati: Gilbertøyene, Phoenixøyene
USAs ytre småøyer: de nordre Phoenixøyene – Bakerøyas territorialfarvann, Linjeøyene – Howlandøyas og Jarvisøyas økonomiske sone
Ecuador, som er oppkalt etter ekvator: Galápagosøyene – øya Isabela, fastlandet
Colombia
Brasil
== Se også ==
Breddegrad
Polarsirklene
Vendekretsene
Aksehelning
Ekliptikken
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Equator – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Equator – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Ekvator er en av de fem viktige parallellsirklene på jordoverflaten. Ekvator er en tenkt linje på jordens overflate der hvor et plan (ekvatorialplanet) midtveis mellom polene skjærer gjennom jorden når planet står vinkelrett på jordens rotasjonsakse. | 7,654 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lilla | 2023-02-04 | Lilla | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Farger'] | For kvinnenavnet, se Lilla (navn)Lilla er en farge. I vitenskapelige sammenhenger brukes ordet fiolett om lys med én bølgelengde (dvs en farge i fargespekteret), mens lilla brukes om alle blandinger mellom røde og blå bølgelengder. Ordet fiolett brukes også i det sammensatte ordet ultrafiolett, og det er den vanligste betegnelsen som liturgisk farge.Grovt regnes den fiolette delen av spekteret fra 380 til 420 nanometer, og er dermed det det mest kortbølgede lys menneskers øyne kan oppfatte. Lys med bølgelengder kortere enn 380 nm er usynlig og kalles ultrafiolett stråling. I regnbuen er fiolett det innerste av fargebåndene.
Ved subtraktiv fargeblanding, som for eksempel når man blander maling, får man oftest lilla farge ved å blande rødt og blått.
Fiolett utgjør en utfordring for TV- og PC-skjermer som bruker RGB-systemet for fargegjengivelse ettersom det ikke skapes lys med så kort bølgelengde (den korteste er blå). Alle forekomster av fiolett må derfor representeres ved lilla (også kalt magenta i denne sammenhengen).
Oldtidens kongelige var glade i lilla fordi det var en sjelden og kostbar farge. I kirkelig sammenheng forbindes lilla med sorg og bot.
I estetikken regnes lilla til de kalde fargene.
| For kvinnenavnet, se Lilla (navn)Lilla er en farge. I vitenskapelige sammenhenger brukes ordet fiolett om lys med én bølgelengde (dvs en farge i fargespekteret), mens lilla brukes om alle blandinger mellom røde og blå bølgelengder. Ordet fiolett brukes også i det sammensatte ordet ultrafiolett, og det er den vanligste betegnelsen som liturgisk farge.Grovt regnes den fiolette delen av spekteret fra 380 til 420 nanometer, og er dermed det det mest kortbølgede lys menneskers øyne kan oppfatte. Lys med bølgelengder kortere enn 380 nm er usynlig og kalles ultrafiolett stråling. I regnbuen er fiolett det innerste av fargebåndene.
Ved subtraktiv fargeblanding, som for eksempel når man blander maling, får man oftest lilla farge ved å blande rødt og blått.
Fiolett utgjør en utfordring for TV- og PC-skjermer som bruker RGB-systemet for fargegjengivelse ettersom det ikke skapes lys med så kort bølgelengde (den korteste er blå). Alle forekomster av fiolett må derfor representeres ved lilla (også kalt magenta i denne sammenhengen).
Oldtidens kongelige var glade i lilla fordi det var en sjelden og kostbar farge. I kirkelig sammenheng forbindes lilla med sorg og bot.
I estetikken regnes lilla til de kalde fargene.
== Ordets opprinnelse ==
Ordet lila dukket for første gang opp i norden i år 1819 i en svensk bok. Dette er grunnen til at rødløken har fått sitt navn, da den ble navngitt hele 300 år før ordet lila. Lila er lånt fra det franske ordet lilas, som betyr syrin og syrinfarget, og stammer fra arabisk lilac, som betyr syrin. Dette er grunnen til at det engelske ordet for syrin er lilac.
== Lilla og fiolett i kunst og kultur ==
=== Fiolett i litteratur ===
I den berømte romanen Dr. Zhivago av nobelprisvinneren Boris Pasternak omfattes fargen fiolett i et avsnitt med spesiell oppmerksomhet:
«…Hennes yndlingsfarge var fiolett, fargen på prestenes kirkedrakter, særlig ved høytidelige anledninger, fargen på uutsprungen syrin, fargen på hennes beste fløyelskjole og på hennes fine vinglass. Det var lykkens farge, fargen til hennes erindringer, og hun syntes også at det forsvunne, førrevolusjonære, jomfruelige Russland måtte ha hatt lysfiolett farge. Hun hadde likt så godt å sitte bak kassen, fordi det fiolette halvlyset i butikken, med dets herlige duft av stivelse, sukker og mørklilla solbærkarameller i glasskrukker, lå så nær opptil hennes yndlingsfarge…» | Lilla er en farge. I vitenskapelige sammenhenger brukes ordet fiolett om lys med én bølgelengde (dvs en farge i fargespekteret), mens lilla brukes om alle blandinger mellom røde og blå bølgelengder. | 7,655 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fargespektrum | 2023-02-04 | Fargespektrum | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Farge', 'Kategori:Fysikkstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-05', 'Kategori:Viktige stubber'] | Fargespekteret er et ord som beskriver alle synlige former for monokromatisk lys, det vil si lys med én bestemt bølgelengde. Regnbuen inneholder alle fargene i fargespekteret. Grunnfargene tilhører fargespekteret, men noen farger og nyanser består av flere enn én bølgelengde og finnes derfor ikke i fargespekteret (og dermed ikke i regnbuen). Eksempler er farger som hvit, rosa, brun og grå. Fargene i fargespekteret kan også kalles spektralfarger.
| Fargespekteret er et ord som beskriver alle synlige former for monokromatisk lys, det vil si lys med én bestemt bølgelengde. Regnbuen inneholder alle fargene i fargespekteret. Grunnfargene tilhører fargespekteret, men noen farger og nyanser består av flere enn én bølgelengde og finnes derfor ikke i fargespekteret (og dermed ikke i regnbuen). Eksempler er farger som hvit, rosa, brun og grå. Fargene i fargespekteret kan også kalles spektralfarger.
== Bølgelengder i fargespekteret ==
Bølgelengdene er oppgitt i nanometer og frekvensene er oppgitt i terahertz. Overgangen mellom fargene er flytende, så tallene er kun et anslag.
== Se også ==
Visuelt spektrum
Regnbue | Fargespekteret er et ord som beskriver alle synlige former for monokromatisk lys, det vil si lys med én bestemt bølgelengde. Regnbuen inneholder alle fargene i fargespekteret. | 7,656 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bl%C3%A5tt | 2023-02-04 | Blått | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Blått', 'Kategori:Heraldikk'] | Blått er en farge som inngår i fargespekteret. Den omfatter bølgelengder omtrent fra 450 til 500 nanometer. I fargelæren er blått en grunnfarge.
Blått er en forholdsvis sjelden farge i levende organismer. En skyfri himmel oppleves som blå fordi hvitt sollys blir spredt i atmosfæren. Sjøen virker ofte blå fordi den speiler himmelen. Det er mange planter med blå blomster.
I estetikk og fargepsykologi regnes blått til de kalde fargene. Den symbolske betydningen varierer mellom ulike kulturer.
| Blått er en farge som inngår i fargespekteret. Den omfatter bølgelengder omtrent fra 450 til 500 nanometer. I fargelæren er blått en grunnfarge.
Blått er en forholdsvis sjelden farge i levende organismer. En skyfri himmel oppleves som blå fordi hvitt sollys blir spredt i atmosfæren. Sjøen virker ofte blå fordi den speiler himmelen. Det er mange planter med blå blomster.
I estetikk og fargepsykologi regnes blått til de kalde fargene. Den symbolske betydningen varierer mellom ulike kulturer.
== Fargelære ==
Blått ligger i fargespekteret mellom grønt og fiolett. I systematisk fargelære regnes blått som en grunnfarge (elementærfarge) på linje med rødt og gult.
De lysende fargepunktene i det additive RGB-systemet for TV-skjermer og liknende er blå, røde og grønne. Cyan, en kald og lys blåfarge, blir brukt i det subtraktive fargesystemet CMYK som benyttes ved firefargetrykk.
== Nyanser og navn ==
Bruken av lasurstein for å lage ultramarin (mørkeblå) opphørte da man tidlig på 1700-tallet fant en metode for å lage syntetisk blåfarge, prøyssisk blå (berlinerblå, pariserblå) eller såkalt fransk ultramarin. Blaafarveværket i Modum var i første del av 1800-tallet verdens største produsent av koboltblått (Thénards blått eller koboltaluminat), en kjølig, lett blek blåfarge som særlig ble brukt i porselens- og glassindustrien. Indigoblått er en mørk blåfiolett farge som utvinnes fra planten Indigofera anil. Mørkere nyanser av turkis oppfattes gjerne som «blågrønne». En lysere variant av turkis kalles cyan (asurblå).
Ulike fargepigmenter og framstillingsmåter har gitt opphav til en rekke blåfarger, blant annet «potteblått». Betegnelsen «kongeblått» om koboltblått stammer fra middelalderen da bare de rikeste hadde råd til pigmenter og lot seg portrettere iført noe blått. En annen forklaring er at velstående personer holdt seg innendørs, fikk lite sollys, og årer med «blått blod» kunne anes som blålige streker under den bleke huden.
== Betegnelser på andre språk ==
Det er ikke noe vanlig ord for «blått» i klassisk gresk eller latin.«Blå» har blitt brukt om «mørk» og «blåsvart», altså en nyanse eller variant av svart.
I norrøne tekster kan for eksempel afrikanere og folk med mørk hudfarge omtales som «blåmenn», og Etiopia og Nordvest-Afrika som «blåland». Tilnavnet til Harald Blåtann, dansk konge på 900-tallet, kan på samme måte tolkes som «(kongen med) mørk (det vil si dårlig) tann». Kallenavnet hans, som er kjent fra 1140-tallet, kan også bety «(den som går med) blå (kostbare, kongelige) klær».I russisk er det to ulike ord for varianter av det en på norsk kaller «blått», nemlig golubój (голубо́й, «himmelblå») og sínij (си́ний, «mørk blå»). Disse blir betraktet som to selvstendige farger, på samme måte som for eksempel «rosa» og «rødt», og skal føre til at russisktalende oppfatter blå fargenyanser litt annerledes enn dem som beskriver variantene under samlebetegnelsen «blå».I baskisk skiller en tradisjonelt ikke mellom blått og grønt.
== Fargepsykologi ==
Ifølge fargepsykologien oppleves gjerne blått som en passiv, rolig farge, mens for eksempel rødt er aktiv.Fordi blåfargen har blitt tolket som kjølig, har den også blitt forbundet med ro, ettertanke og tungsinn. Assosiasjonene til vedmod og triste følelser har gitt uttrykk som «blå toner» for melankolsk og ekstra følsom musikk. På engelsk snakker en på tilsvarende måte om feeling blue, musikksjangeren blues og så videre.
== Bruk og fargesymbolikk ==
=== Heraldikk ===
Blått er en av heraldikkens sterkt begrensede antall farger. De alminnelige fargene i heraldikken er rødt, blått, svart og grønt, unntaksvis purpur og såkalt «naturfarge». Alle våpenskjold skal ha minst én av disse fargene.
Blå farge er derfor mye brukt som bakgrunnsfarge og på figurer i våpenskjold, både i Norge og i andre land, såvel i vår tid som i tidligere tider. Blant annet er det blått i Sveriges riksvåpen, det tidligere franske fyrstehuset, Bourbons slektsvåpen, Rogalands fylkesvåpen, Færders kommunevåpen, Heyerdahls slektsvåpen og mange flere.
I fagmessige beskrivelser av våpenskjold (såkalte blasoneringer), brukes bare den enkle fargebetegnelsen blå uten å angi nyanser av blått. I avbildninger av blåfarge i våpenskjold skal fargen være så klar og tydelig som mulig, uten nyanser som mørke- eller lyseblått, fiolett, svart eller annet.
Bruken av blått i våpenskjold og merker kan ha hatt praktiske og estetiske grunner, men også en symbolsk begrunnelse. De tre fargene rødt, hvitt og blått kan for eksempel representere «frihet, likhet og brorskap», et slagord som oppstod under den franske revolusjonen fra 1789 og utover. Fargene er de samme som i det franske nasjonalflagget «trikoloren». Blått ble derfor beskrevet som «fransk frihetsfarge» da det kom med i det norske flagget.
==== Flagg ====
I Norges flagg er mørkeblått en av fargene sammen med høyrødt og hvitt. Blått ble lagt til i «Dannebrog», det danske flagget, i 1821 etter at Sverige overtok som unionspartner i 1814. Det var dessuten en praktisk løsning å kunne klippe det røde og hvite flagget i fire deler og sy inn en blå remse som et kors i midten.
Det er blått i et høyt antall flagg verden over og i Europa fra eldre og nyere tid, blant annet i nasjonalflaggene til Estland, Finland, Sverige, Island, Nederland, Frankrike, Storbritannia og USA.
=== Politikk ===
I norsk og europeisk politikk er blått tradisjonelt symbolfarge for konservative og høyreorienterte partier – i motsetning til venstresiden og sosialistiske partier som er representert med rødt. I amerikansk politikk står derimot blått for det venstreliberale, demokratiske partiet, mens rødt symboliserer det verdikonservative, republikanske partiet.
=== Religion ===
Jomfru Maria blir ofte framstilt med blå kappe eller bakgrunn, en henvisning til «himmeldronningen» i Johannes' åpenbaring kapittel 12, vers 1 som forteller om «en kvinne som var kledd i solen, med månen under sine føtter og med en krans av tolv stjerner på hodet.» Tilknytningen til Maria skal ha oppstått omkring år 500 da blått også ble ansett som «keiserinnens farge» i Det bysantinske riket. Det dypblå fargestoffet ultramarin ble framstilt fra lapis lazuli (lasurstein), en bergart som ble utvunnet i Afghanistan og fraktet derfra til Europa. Blåfarge var følgelig svært kostbar og bare forbeholdt de rikeste. Som tegn på at man tilba Maria, ble derfor også hun framstilt med blå keiserinnekappe. Forbindelsen til Jesu mor skal siden ha ført til at blåfargen generelt ble knyttet til kvinner og jenter.Jesidiene knytter den eksklusive blåfargen til påfuglengelen Melek Tawus og det hellige, og det er derfor forbudt å bære blått for rettroende.
=== Klær ===
Grovt arbeidstøy har siden 1800-tallet ofte vært sydd av blå tekstiler, for eksempel dongeri. På engelsk kan en derfor snakke om kroppsarbeidere som blue collar workers («blåskjortearbeidere») i motsetning til white collar workers («hvitsnipparbeidere»), det vil si funksjonærer, kontorfolk og liknende.
Uniformer til sjøfolk og marinesoldater har lenge vært farget mørk blå («marineblå»). Infanterister og andre har siden slutten av 1800-tallet isteden kledt seg i grønt og nøytrale jordfarger.
=== «Guttefarge» ===
Overgangen da blått ble definert som «guttefarge» og rosa som «jentefarge» i vestlig kultur, skal ha skjedd gradvis fra slutten av 1800-tallet. Tradisjonelt ble imidlertid sterke farger som rødt og rosa ansett som potente og aktive. Inn på 1920-tallet var det derfor annonser som oppfordret mødre til å kle guttebarn i rosa for at de skulle bli maskuline.
==== «Blåmandag» ====
Betegnelsen «Blåmandag» kommer opprinnelig fra det tyske blauer Montag, fastelavnsmandagen som i det katolske kirkeåret blir markert med blå liturgisk farge. Fordi håndverkslærlinger tradisjonelt skulle ha fri hver mandag, «holde blåmandag", har ordet siden spøkefullt blitt brukt om «dagen derpå» og andre dager en har hatt vanskelig for å jobbe etter sjauing eller festing.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hallvard Trætteberg: Fylkesmerker. Forslag fra Norges Bondelags fylkesmerkenevnd, Oslo 1930
Hallvard Trætteberg: «Heraldiske farvelover», Meddelanden från Riksheraldikerämbetet, bind 7, Stockholm 1938
Hans Cappelen og Knut Johannessen : Norske kommunevåpen, Oslo 1987 med tilleggshefte 1988
Ottfried Neubecker: Heraldik. Kilder, brug, betydning, København 1979 (oversatt og bearbeidet for Skandinavia av Nils G. Bartholdy)
Magnus Bäckmark och Jesper Wasling: Heraldiken i Sverige, Lund 2001
== Se også ==
Blaafarveværket | Blått er en farge som inngår i fargespekteret. Den omfatter bølgelengder omtrent fra 450 til 500 nanometer. | 7,657 |
https://no.wikipedia.org/wiki/R%C3%B8dt_(farge) | 2023-02-04 | Rødt (farge) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Farger', 'Kategori:Heraldikk'] | Rødt er en farge som inngår i fargespekteret. Den røde delen av spekteret er lys med bølgelengder fra 625 nanometer (nm) til 760 nm, og er dermed det mest langbølgede lyset som menneskers øyne kan oppfatte.
Reint rødt er en primærfarge som ikke kan blandes av andre farger. Komplementærfargen til rødt er grønt. I estetikken regnes rødt til de varme fargene. Rødt er den mest energiske fargen i naturen og stimulerer og varsler. Rødt er også den viktigste fargen som symbol og markør med ulik betydning i kulturen. Det finnes en mengde røde fargenyanser med egne navn.
Ordet rødt het rauðr på gammelnorsk og stammer fra rudhira som på det gamleindiske språket sanskrit betød «blod».
| Rødt er en farge som inngår i fargespekteret. Den røde delen av spekteret er lys med bølgelengder fra 625 nanometer (nm) til 760 nm, og er dermed det mest langbølgede lyset som menneskers øyne kan oppfatte.
Reint rødt er en primærfarge som ikke kan blandes av andre farger. Komplementærfargen til rødt er grønt. I estetikken regnes rødt til de varme fargene. Rødt er den mest energiske fargen i naturen og stimulerer og varsler. Rødt er også den viktigste fargen som symbol og markør med ulik betydning i kulturen. Det finnes en mengde røde fargenyanser med egne navn.
Ordet rødt het rauðr på gammelnorsk og stammer fra rudhira som på det gamleindiske språket sanskrit betød «blod».
== Fargeblandinger ==
I forskjellige fargelærer regnes rødt som en grunn-, primær- eller elementærfarge, altså en rein farge som ikke kan oppstå ved å blande sammen andre farger. Maksimal rød farge er derfor verken gul- eller blåaktig, svart- eller hvitaktig. Likevel vil en kalle mange fargetoner og -nyanser der rødt er blandet med andre farger, hvitt og svart, for røde.
I additiv fargeblanding, det vil si blanding av farget lys, er rødt primærfarge sammen med gult og blått. Disse tre fargene danner fargepunktene i en lysende TV-skjerm, der det blir hvitt når alle fargene lyser og svart når alle er slukket. Rødt lys blandet med grønt gir gult, rødt blandet med blått gir lilla.
I subtraktiv fargeblanding, altså blanding av reflekterende farger, for eksempel i form av maling, vil rødt blandet med blått gi fiolette farger, rødt blandet med gult gi oransje, og rødt blandet med grønt gi brune fargetoner. I tradisjonelt firefargetrykk, som i vanlig avis- og boktrykk består av trykkfargene magenta, cyan (blålig turkis eller klar blågrønn), gult og svart, blandes imidlertid varm «nøytral» rød av magenta og gul.
=== Røde farger og fargestoffer ===
En mengde røde fargetoner og pigmenter har fått navn etter opprinnelse og bruk, for eksempel opphavssted eller materialet det er utvunnet fra, eller etter hva fargen likner på, for eksempel i naturen. Samme eller liknende farger kan ha forskjellige betegnelser i ulike fag, tidsepoker og språk.
Rosa
Magenta
Lilla
Oransje
Engelsk rød
Burgunder
Purpur
Skarlagen
Karmin
Krapplakk
Sinoberrødt
Kadmiumrødt
Karmosin
== Rødfarger i naturen ==
I regnbuen er rødt det ytterste av fargebåndene. Lys med bølgelengder lengre enn 730 nm er varmestråling, den er usynlig og kalles infrarød stråling.
Rød farge i naturen kan markere både fare og giftighet, men også en signalfarge for å tiltrekke seg oppmerksomhet, brukt av både planter og dyr, eller for å vise at frukter og annet er modne. Rød hud og rødme er et synlig, fysisk tegn på ulike typer sårhet, sykdom og følelsesforandringer, for eksempel flauhet og opphisselse.
Kunstnerfarger ble fra gammelt av fremstilt av bergarter, leire, forskjellige plante- og dyreekstrakter, foruten ved enkel kjemi. Ved hjelp av disse, nådde en rødfargene sinober (som er litt orangeaktig) og karmin (karmosin) med et svakt blåskjær. Disse fargene lot seg ikke blande til rent rødt slik en mente denne fargen burde se ut. Først med moderne kjemi er det lykkes å fremstille fargen rent rød.
== Rødfarger i kultur, symbolikk og fargepsykologi ==
Den energiske og intense rødfargen vekker sterke følelser og tiltrekker seg oppmerksomhet, og rødt har derfor i forskjellige toner og nyanser vært den viktigste fargen i menneskene kultur. Rødt har blitt brukt både som estetisk virkemiddel, signalfarge og symbol med ulik betydning. Rødt har særlig stått for kjærlighet, kraft, energi, mot og vilje, men også for aggresjon, sinne, strid og krig. Fra gammelt av var rødt dessuten ensbetydende med rikdom og luksus, fordi fargestoffene var så kostbare. Dyprødt betegner erotikk, rose står for romantikk, burgunder gir signaler om intimitet, mens den julerøde fargen står for aktivitet og glede.
Alle farger påvirker sinnet, og i moderne fargepsykologi spiller rødt en særlig rolle. Kraftige røde toner kan gi energi, stimulere til aktivitet og hisse til sterke føelser. Fargen virker både varm, nær og positiv, men også aggressiv og sint og kan varsle fare og kamp.
=== Krig og kjærlighet ===
Rød regnes i dag som lidenskapens og kjærlighetens farge, men symboliserer også sterke følelser som opphisselse og sinne. Vanlige språklige vendinger er «å se rødt» eller at noe virker som «en rød klut», et begrep som stammer fra tyrefekting, en både blodig og temperamentsfull aktivitet. Rød var opprinnelig krigens farge, og fordi planeten Mars virker rød, ble den knyttet til krigsguden Mars. Det er kun i nyere tid at rødt har blitt forbundet med kjærlighet. Fra gammelt av var det grønn som var fruktbarhetsfargen, og dermed også kjærlighetsfargen.
=== Rød i litteratur og kunst ===
Rødfargen og ordet rødt har blitt svært flittig brukt i litteratur, kunst og andre kulturuttrykk, både som navn, for eksempel Rødhette, Den røde pimpernell, Rødøye, Röda rummet, Rød oktober, Den røde plass og Lady in Red, samt som gjennomgangstema og viktig bestanddel, for eksempel i filmen Rød.
=== Signalfarge ===
Rød er en av de fargene som blir lettest registrert av øyet. Den blir derfor brukt som signalfarge for å vekke oppmerksomhet, ofte med betydning «nød», «fare», «stopp», «brann» eller «forbud». Eksempler på dette er tegnet for Røde Kors, bruken av rødt på brannslukningsapparater, nødbremser, trafikkskilt og trafikklys.
=== Heraldikk ===
Rød er en av heraldikkens sterkt begrensede antall farger. De alminnelige fargene i heraldikken er rødt, blått, svart og grønt, unntaksvis purpur og såkalt «naturfarge». Alle våpenskjold skal ha minst én av disse fargene.
Rød farge er derfor mye brukt som bakgrunnsfarge og på figurer i våpenskjold, både i Norge og i andre land, såvel i vår tid som i tidligere tider. Blant annet er det rødt i Norges riksvåpen, Skottlands våpen, kongehuset Oldenburgs slektsvåpen, Den norske kirkes våpen, Østfolds fylkesvåpen, Bodøs og Sørums kommunevåpen,de norske slektene Ankers og Wergelands våpen og mange flere.
Rød farge kan være brukt i våpenskjold bare av praktiske og estetiske grunner. Men rødt har også vært brukt med forskjellige betydninger og symbolikk. Rødt som symbol for sosialismen og/eller arbeiderbevegelsen finnes i både flagg og våpenmerker, blant annet i kommunistisk heraldikk som Folkerepublikken Kinas riksvåpen. Rødt, hvitt og blått er fargene for frihet, likhet og brorskap fra den franske revolusjon og i Frankrikes flagg.
I tysktalende områder har noen fyrstevåpen et eget helt rødt felt uten figurer, kalt «Regalienfeld» som en form for «kongefarge».
I fagmessige beskrivelser av våpenskjold (såkalte blasoneringer), brukes bare den enkle fargebetegnelsen rød uten å angi nyanser av rødt. I avbildninger av rødfarge i våpenskjold skal fargen være så klar og tydelig som mulig, uten nyanser som mørke- eller lyserødt, rosa eller annet.
Heraldisk litteratur
Hallvard Trætteberg: Fylkesmerker. Forslag fra Norges Bondelags fylkesmerkenevnd, Oslo 1930
Hallvard Trætteberg: «Heraldiske farvelover», Meddelanden från Riksheraldikerämbetet, bind 7, Stockholm 1938
Hans Cappelen og Knut Johannessen : Norske kommunevåpen, Oslo 1987 med tilleggshefte 1988
Ottfried Neubecker: Heraldik. Kilder, brug, betydning, København 1979 (oversatt og bearbeidet for Skandinavia av Nils G. Bartholdy)
Magnus Bäckmark och Jesper Wasling: Heraldiken i Sverige, Lund 2001
=== Politikk ===
I moderne tid er bruk av rød farge i politikken ofte symbol på kommunisme og sosialisme. Rødt kan vise til proletariatets blod og mane til kamp og revolusjon.
Andre har hevdet at den politiske venstresidas bruk av rødfarge henger sammen med de politiske betegnelsene høyre og venstre, som stammer fra hvordan partigrupperingene var plassert i den franske nasjonalforsamlinga etter den franske revolusjonen i 1789. Der satt de kongetro til høyre for presidentstolen, og ble kalt la droite, de vil si «til høyre», mens de radikale satt til venstre (la gauche). Denne plasseringa fortsatte seinere i det franske kammeret og samsvarte med fargene på landets tricolor-flagg.
Det finnes et utall politiske begreper som inneholder ordet rød, for eksempel partiet Rødt, rødstrømpe, Maos lille røde og slagordet «bedre død enn rød». Venstresidas politiske motstandere har betegnet den som «den røde fare».
I USA er rødt republikanernes farge. Imidlertid brukes fargen også av politiske organisasjoner i USA med ståsted til venstre for republikanerne, eksempelvis Democratic Socialists of America.
I sjiaislam kan røde flagg symbolere muslimske martyrers blod og offerdød. Bruken av slike flagg har blitt tolket som tegn på kommende hevn.
=== Liturgi ===
Den eldste drakten i kirkens liturgi var hvitt, men da silke ble tatt i bruk på 1100-tallet, ble det innført egne regler om bruk av farger. I store deler av middelalderen var imidlertid rødt, blodets, kjærlighetens og ildens farge, den sentrale liturgiske fargen som skulle minne om den treenige Gud og hans kjærlighet til menneskene. Fra omkring 1200 ble det vedtatt at kirkeåret skulle symboliseres med hovedfargene hvitt, rødt, fiolett og grønt – som kom til å stå for henholdsvis glede og renhet, kjærlighet og Jesu blod, bot og ettertanke samt gjenoppstandelse. Varm rød er også blitt julens farge.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Red – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Oppslagsordet «Rød» i Ordbog over det danske sporg 1700-1950 (danske eksempler på bruken av ordet rød)
Jotun malingfabrikk om rød fargepsykologi | Rødt er en farge som inngår i fargespekteret. Den røde delen av spekteret er lys med bølgelengder fra 625 nanometer (nm) til 760 nm, og er dermed det mest langbølgede lyset som menneskers øyne kan oppfatte. | 7,658 |
https://no.wikipedia.org/wiki/R%C3%B8dt | 2023-02-04 | Rødt | ['Kategori:2007 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med uklare setninger', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Politiske partier etablert i 2007', 'Kategori:Politiske partier i Norge', 'Kategori:Rødt', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL', 'Kategori:Sosialistiske partier'] | Rødt (R) er et norsk politisk parti som ifølge partiprogrammet er sosialistisk. Partiet ble stiftet i mars 2007 på grunnlag av Rød Valgallianse og AKP og med Rød Ungdom som ungdomsorganisasjon. Noen av disse forgjengerne, som SUF (m-l) hadde programfestet en revolusjon som om nødvendig skulle finne sted med voldelige midler, såkalt «væpnet revolusjon».Rødt har stilt lister ved valg til Stortinget og fikk ved valget i 2017 inn partileder Bjørnar Moxnes som første og eneste representant. I perioden 2021–2025 har Rødt 8 representanter på Stortinget. Partileder Bjørnar Moxnes og nestleder Marie Sneve Martinussen er henholdsvis gruppeleder og nestleder.Internasjonal solidaritet er sentralt for Rødt som ifølge programmet går mot krig og undertrykking. Rødt ønsker å erstatte EØS med en handelsavtale. Partiet ønsker seks timers arbeidsdag / 30 timers arbeidsuke med full lønnskompensasjon. Partiet er mot vindkraft «på land, i fjæra og havvind på sokkelen» og vil ha grunnrenteskatt på vindkraft.Rødt vil ikke gå inn i en regjering der de må administrere kapitalismen, EØS-avtalen eller NATO-medlemskap. Partiet ønsker i stedet en forpliktende samarbeidsavtale med en rødgrønn regjering, der samarbeidsavtalen mellom den danske regjeringen og Rødts søsterparti Enhedslisten tjener som modell.
| Rødt (R) er et norsk politisk parti som ifølge partiprogrammet er sosialistisk. Partiet ble stiftet i mars 2007 på grunnlag av Rød Valgallianse og AKP og med Rød Ungdom som ungdomsorganisasjon. Noen av disse forgjengerne, som SUF (m-l) hadde programfestet en revolusjon som om nødvendig skulle finne sted med voldelige midler, såkalt «væpnet revolusjon».Rødt har stilt lister ved valg til Stortinget og fikk ved valget i 2017 inn partileder Bjørnar Moxnes som første og eneste representant. I perioden 2021–2025 har Rødt 8 representanter på Stortinget. Partileder Bjørnar Moxnes og nestleder Marie Sneve Martinussen er henholdsvis gruppeleder og nestleder.Internasjonal solidaritet er sentralt for Rødt som ifølge programmet går mot krig og undertrykking. Rødt ønsker å erstatte EØS med en handelsavtale. Partiet ønsker seks timers arbeidsdag / 30 timers arbeidsuke med full lønnskompensasjon. Partiet er mot vindkraft «på land, i fjæra og havvind på sokkelen» og vil ha grunnrenteskatt på vindkraft.Rødt vil ikke gå inn i en regjering der de må administrere kapitalismen, EØS-avtalen eller NATO-medlemskap. Partiet ønsker i stedet en forpliktende samarbeidsavtale med en rødgrønn regjering, der samarbeidsavtalen mellom den danske regjeringen og Rødts søsterparti Enhedslisten tjener som modell.
== Program og ideologi ==
=== Prinsipprogram ===
Rødt ønsker en overgang fra kapitalisme til sosialisme. Rødt mener at kapitalismen er blitt en trussel mot mennesker og naturen, og bør erstattes med sosialisme, som de mener er en samfunnsform der arbeiderklassen styrer samfunnet demokratisk ut ifra sine interesser og der bærekraft og menneskelige behov legger føringer for produksjon og fordeling av varer og tjenester. Partiet ønsker å avskaffe kapitalismen gjennom noe de kaller en «demokratisk, ikke-væpnet revolusjon», innføre demokratisk styring av banker, store selskaper og sentrale institusjoner. De vektlegger viktigheten av å bekrefte flertallets oppslutning i frie valg, for å skille en slik demokratisk revolusjon fra statskupp. Rødt ønsker å erstatte kapitalismen med sosialisme. Rødt ønsker revolusjon med fredelige midler, støttet av et flertall i folket: «Selv om folk i Norge har oppnådd mange og viktige demokratiske rettigheter, står kapitalismen i motsetning til reelt demokrati. For at det arbeidende folket skal ha makt trengs en radikal endring av maktforholda – en sosialistisk revolusjon.»I prinsipprogrammet oppgir partiet at de ønsker et samfunn som er mer demokratisk enn dagens hvor de store beslutningene blir tatt i fellesskap og alle viktige samfunnsfelt underlegges demokratisk kontroll, også økonomien. Partiet mener at de store linjene i økonomien må fastsettes gjennom demokratiske planprosesser. Rødt oppgir at målet er et klasseløst samfunn, som partiet omtaler som «det Karl Marx kalte kommunisme».
==== Mål ====
Rødts mål er formulert slik i prinsipprogrammet: «Når en etter hvert kommer stadig nærmere målet om et samfunn uten undertrykking, i harmoni med naturens tålegrenser, vil det være mulig å se konturene av et klasseløst samfunn: en verden der alle mennesker er like mye verdt – og der grunnprinsippet er «yte etter evne, få etter behov». Det var dette Karl Marx kalte kommunisme.»
=== «Forskjells-Norge» ===
Rødts hovedsak er kampen mot det partiet kaller Forskjells-Norge. Rødt mener de andre partiene har sviktet velgernes ønske om å minske de økonomiske skillene, og partileder Bjørnar Moxnes skrev i mai 2015 at om ikke forskjellene begynner å minke, frykter han at neste generasjon vil bli den første på lang tid som får det mer utrygt enn sine foreldre. Partiet har pekt ut fire kommunepolitiske tiltak:
Faste ansettelser, ved å oppfordre kommunestyrer og fylkesting til å fatte vedtak om å følge reglene for midlertidige ansettelser slik de var før endringene i arbeidsmiljøloven i 2015
Knytte lønningene til politikere og kommunetopper til snittlønna til ansatte i kommunesektoren, eksempelvis ved å sette et lederlønnstak på 1,5 ganger snittlønna til de ansatte
Bygge opp barnevernstiltak, barnehager og sykehjem i kommunal regi eller i samarbeid med ideelle, for slik å kutte behovet for de kommersielle
Skattefinansiert barnehage og SFO
=== NATO-medlemskap ===
Rødt ønsker en ny utenrikspolitikk som tar utgangspunkt i menneskerettighetene. Partiet er imot norsk NATO-medlemskap og oppfordret i 2014 Jens Stoltenberg til å si nei til tilbudet om å bli organisasjonens generalsekretær. Partiet er motstandere av norsk deltakelse i krig, ser på seg selv som det eneste reelle fredspartiet og mener Sosialistisk Venstreparti har sviktet som fredsparti.
«Vi vil derfor melde Norge ut av NATO. Samtidig kan vi ikke legge landet forsvarsløst for den første og beste stormakt som ønsker å ta kontroll over våre ressurser med makt. Vi må gjenoppbygge Norges nasjonale forsvarsevne for å sikre vår selvstendighet.»
=== EØS-avtalen ===
Rødt stiller seg negativt til EU og begrunner motstanden med at unionen udemokratisk og basert på markedsliberale prinsipper. Partiet samarbeider med Nei til EU og Ungdom mot EU og ser på et eventuelt norsk medlemskap et angrep på demokratiske rettigheter.Rødt ønsker å si opp EØS-avtalen.Rødt tilhører ingen internasjonal sammenslutning og har ingen offisielle søsterpartier i utlandet. Partiet regner seg selv som et søsterparti med greske Syriza og danske Enhedslisten, som de har et sterkt samarbeid med og selv har pekt ut som et forbilde når det gjelder oppslutning. Partiet arrangerte valgvake for britiske Labour til støtte for den radikale partilederen Jeremy Corbyn.
=== Vil ikke inngå i noen regjering under kapitalismen ===
Rødt vil ikke inngå i noen regjering under det kapitalistiske systemet. I prinsipprogrammet står det: «Som et revolusjonært sosialistisk parti er det ikke Rødts oppgave å administrere kapitalismen i regjeringsposisjon. Tvert om er mobilisering av folkelige krefter og bygging av motmakt nedafra en nødvendig forutsetning både for antikapitalistiske reformer i dagens situasjon og for å avskaffe kapitalismen og erstatte dette systemet med et sosialistisk folkestyre.»
=== Miljø ===
Partiet mener markedsmekanismer ikke kan løse klimaspørsmålet, og at demokratiet må sikre en bærekraftig miljøpolitikk. Partiet utga i 2012 en plan over hva de mener Norge må gjøre for å kutte i klimagassutslipp og sikre en miljøvennlig industri. I planen foreslår partiet blant annet å trappe ned norsk oljeutvinning, opprette grønne arbeidsplasser innen fornybar energi og grønn industri. Partiet ønsker også redusert motorveiutbygging og satsing på kollektivtrafikk, herunder lyntog.
=== Økonomi ===
Rødt er erklært anti-kapitalistisk, baserer hovedprinsippene sine på grønn sosialistisk økonomi og er tilhengere av det de selv kaller for økonomisk demokrati. Partiet ønsker en utvidet velferdsstat og en større offentlig sektor, blant annet for å forhindre kutt i antallet ansatte og for å sikre alle hjelp ved behov. Partiet mener at det offentlige skal ha kontroll over viktige bedrifter og ønsker sterkt progressiv beskatning.
=== Sosialt ===
Partiet legger vekt på bekjempelse av sosiale forskjeller og fattigdom, og går inn for å gi mer plass til minoritetsgrupper.Partiet har skrevet et antirasistisk manifest som belyser det de mener er rasistiske sider ved samfunnet, og deler rasisme inn i to hovedgrupper: biologisk rasisme, som inndeler mennesker i biologiske raser, og kulturell rasisme, der en kulturell eller religiøs begrunnelse erstatter den biologiske, men argumentene ellers er de samme. For å møte og forebygge rasisme og nazisme ønsker partiet å bruke rasismeparagrafen oftere og gjøre det lettere å bryte med rasistiske miljøer.
==== Feminisme ====
Viktige kvinnepolitiske saker for Rødt er blant annet likelønn, videreføring av sexkjøpsloven og tiltak mot vold mot kvinner. Partiet ser på seks timers normalarbeidsdag som en kvinnepolitisk sak og hadde våren 2015 en egen kampanje til støtte for dette. Internt benytter partiet kvotering for å sikre kvinnelig representasjon.
==== Urbefolkning og nasjonale minoriteter ====
Rødt mener blant annet at Sametinget må gis reell makt i samiske spørsmål, og i saker som påvirker det samiske folket, og at samisk kultur må styrkes gjennom økt støtte til samisk teater, samisk radio og TV og til bøker på samisk. Partiet ønsker også at samene skal ha egen representasjon i Nordisk råd.
=== Innvandring ===
Rødt er tilhengere av en mildere asyl- og flyktningepolitikk og mener at innvandring har gjort Norge til et bedre land å leve i. Partiet vil blant annet øke antallet kvoteflyktninger til Norge, gi oppholds- og arbeidstillatelse til alle som har vært i landet i mer enn to år og gi alle som er født i Norge rett til statsborgerskap.Samtidig har partiet vært kritisk til måten arbeidsinnvandringen foregår på og ment at den fører til arbeidslivskriminalitet og sosial dumping. Dette er en av grunnene til at partiet går inn for å erstatte EØS-avtalen med en handelsavtale. I 2017 vedtok Rødts landsmøte at de ønsker en solidarisk regulert arbeidsinnvandring som tok til orde for umiddelbar regulering av arbeidsinnvandringen fra EØS-området. Dette vil innebære at det kreves ansettelse og en arbeidskontrakt med lønns- og arbeidsvilkår etter norske tariffavtaler for å få oppholdstillatelse i Norge. Dette for å hindre omfattende sosial dumping og et kappløp mot bunnen mellom arbeidstakere som følge av lett tilgang til billig og underbetalt arbeidskraft for arbeidsgivere.
==== Afghanistan ====
Arbeidet for å få Norge ut av Afghanistankrigen har siden dannelsen av partiet vært en hovedprioritet. Partiet oppfordrer den norske regjeringen til å trekke ut alle norske soldater fra Afghanistan. Rødt mener at NATOs krigføring i Afghanistan har vært med på å styrke terrorismen, og at krigen har også gjort livssituasjonen verre for den jevne afghaner. De mener også at Norges deltagelse på sikt vil svekke vår egen sikkerhet og forsvarsevne
==== Libya ====
I mars 2011 gikk Rødt ut og krevde at Norge måtte reise forslag innenfor Schengen om å samarbeide om å ta imot flere flyktninger fra borgerkrigsrammede Libya, og selv tilby å ta imot et betydelig antall flyktninger. Samtidig gikk partiet ut med at Gaddafi nå brukte våpen kjøpt fra Vesten til å komme på offensiven overfor det Rødt omtalte som «det rettferdige opprøret mot han [Gadaffi]». Arnljot Ask, daværende internasjonalt ansvarlig i Rødt, erklærte støtte til folket og det nasjonale overgangsrådet i Libya og tok til orde for å unngå at vestlige stormakter skulle få styringen over landet.Tidlig gikk Rødt imot forslaget om flyforbudssone over Libya, og mente det ville innebære en regelrett militær intervensjon. I stedet mente partiet at opprørerne måtte få politisk, materiell og økonomisk støtte. Rødt foreslo også å øke sanksjonene mot Gaddafi, og at det nasjonale overgangsrådet skulle overta Libyas sete i internasjonale fora.
== Ukraina-krigen ==
Rødt har motsatt seg norske våpenleveranser til ukrainske styrker som forsvarer landet mot den russiske invasjonen fordi Norge ifølge Bjørnar Moxnes befinner seg i en særstilling på grunn av sin grense til Russland.
== Representasjon ==
Partiet var fra 2017 for første gang representert på Stortinget, da partileder Bjørnar Moxnes ble valgt inn for Oslo. Det har representanter i flere fylkesting og kommunestyrer. Partiet har ingen ordførere, men fire varaordførere. Rødt er representert over hele landet og stilte 78 reine lister ved kommunevalget og fikk 47 102 stemmer. De to beste resultatene kom i Kragerø (16,4 prosent) og Tromsø (14,4). Det var i alt fem kommuner der partiet fikk 10 prosent av stemmene eller mer. Partiet hadde framgang i 59 kommuner. Av kommunene der det var rein Rødt-liste i både 2011 og 2015, var det størst framgang i Kragerø (opp 9,1 prosentpoeng). Ved valget i 2015 hadde Rødt høyest andel kvinnelige toppkandidater og nest høyest andel unge kandidater.Utover arbeidet i folkevalgte organer, jobber Rødt og partiets medlemmer også innenfor blant annet fagbevegelsen, miljøbevegelsen og fredsbevegelsen
== Historikk ==
=== Etablering ===
Rødt ble stiftet 11. mars 2007. Det bygger på forgjengerne Rød Valgallianse, AKP, Internasjonale Sosialister og Rød Ungdom.
Til Rød Ungdoms landsmøte våren 2006 var det stilt flere forslag som enten direkte eller indirekte ville være et brudd med Arbeidernes Kommunistparti. Ett av forslaga om å bryte med AKP manglet én stemme på å få det nødvendige 2/3-flertall og falt dermed. RUs landsmøte vedtok derimot en uttalelse om at «AKP ikke har noe eksistensgrunnlag som partiprosjekt i konkurranse med RV. I etterkant av landsmøtet tok flere ledende personer i RU til orde for å jobbe som en fraksjon i RV, for å påvirke sammenslåingen av RV og AKP.
I 2005 sendte RVs landsmøte en henvendelse til AKP med henblikk på sammenslåing av de to partiene. Ønsket om sammenslåing ble begrunnet med at de politiske forskjellene var små, og at den politiske situasjonen krevde samling rundt et nytt og mer slagkraftig parti. AKPs landsmøte i 2006 ønsket initiativet fra RV velkommen, og den 11. mars 2007 ble RV og AKP nedlagt, og partiet Rødt stiftet.
Flesteparten av medlemmene ble med i det nye partiet, på tross av dette valgte diverse mindretallsgrupper å bryte ut og oppsøke andre organisasjoner, som for eksempel Tjen Folket og paraplyorganisasjonen Kommunistisk Plattform.Rødts første leder var tidligere RV-leder Torstein Dahle, og AKPs avtroppende leder Ingrid Baltzersen ble valgt til nestleder.Ifølge stiftelseserklæringen arbeider Rødt for «et samfunn hvor frihet, økonomisk rettferdighet, internasjonal solidaritet og hensynet til naturen er satt i sentrum».
=== Fornyelse ===
Sentrale deler av prinsipprogrammet ble revidert i 2014, og det har vært store utskiftninger i partiledelsen. Ved landsmøtet i 2012 overtok en ny og yngre generasjon sentrale posisjoner som leder, partisekretær og nestledere. Etter landsmøtet i 2014 fikk yngre krefter plass i Landsstyret: 28 av 39 landsstyremedlemmer var nyvalgte, og 19 av dem var født etter 1980.Partiet ledes fra mai 2012 av Bjørnar Moxnes. Fra samme tidspunkt ble Marie Sneve Martinussen og Silje Josten Kjosbakken valgt til nestledere.
== Valg ==
=== Kommune- og fylkestingsvalg 2007 ===
Ved planlegging for kommunevalget 2007 trodde Rødt at partiet hadde en sjanse til å få inn tre fylkeskommune-mandater. Stiftelsen av Rødt skjedde for sent til at valgloven tillot navneendring eller registrering av et nytt parti før lokalvalget i 2007. Partiet ble tvunget til å gå under navnet Rød Valgallianse, og stilte derfor til valg med navnet RV en siste gang. Partiet fikk en oppslutning på 2 prosent på landsbasis (fram 0,5 prosentpoeng fra RVs resultat fra 2003) og ble representert i en rekke kommunestyrer og fylkesting. I Risør fikk partiet sin første ordfører, Knut Henning Thygesen, gjennom direktevalg. Rødt gjorde det også sterkt i andre kommuner, som Odda, Vågan, Høyanger, Vefsn og Tromsø.
I løpet av lokalvalget 2007 sa Dahle følgende:
«Vi skal bli store, og skal ta opp saker det er bred enighet om i folket, men som dessverre ikke gjenspeiles i de øvrige partiers politikk.»
=== Stortingsvalget 2009 ===
Ved stortingsvalget 2009 stilte Rødt liste i alle fylker og fikk til sammen 1,3 prosent av stemmene, 0,1 prosentpoeng mer enn RV-resultatet i 2005. Partiets beste resultater var i Oslo (4,0 prosent) og Hordaland (2,5 prosent), der førstekandidatene Erling Folkvord og Torstein Dahle på mange meningsmålinger lå an til å komme inn på Stortinget. Valgresultatet ble imidlertid ikke godt nok for noen av dem.
I valgkampen frontet partiet motstand mot oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen, mot Norges militære engasjement i Afghanistan og mot å svekke uføretrygden. Når det gjaldt regjeringsspørsmålet, ville Rødt foretrekke at den sittende regjeringskoalisjonen under Jens Stoltenberg fortsatte, framfor de andre, aktuelle alternativene, selv om de ikke støttet noen av alternativene.
Valgforsker Bernt Aardal uttalte at Rødt ville kunne vinne stemmer fra velgere som vanligvis stemte på Sosialistisk Venstreparti, ettersom SV som en del av den rødgrønne regjeringen hele tiden måtte inngå kompromisser med de to andre partiene i koalisjonen.
=== Kommune- og fylkestingsvalg 2011 ===
Se utdypende artikkel: Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011 for Rødt
Ved kommunevalget 2011 stilte Rødt reine lister i 81 av de 429 kommunene. Partiet fikk i alt 37 363 stemmer, det vil si 1,5 prosent av de avgitte stemmene. Dette er en nedgang på 0,2 prosentpoeng fra kommunevalget i 2007, men en framgang på 0,4 prosentpoeng fra stortingsvalget i 2009. Samla sett blei Rødt det åttende største partiet ved dette valget.
Rødt stilte liste til samtlige atten fylkesting. På landsbasis fikk partiet 1,7 prosent av stemmene, mot 1,5 ved det samtidige kommunevalget. Rangeringsmessig blei Rødt landets åttende største parti, totalt sett og i åtte av fylkene. Størst var oppslutninga i Nordland (3,7 prosent) og minst i Møre og Romsdal og Rogaland (0,6 prosent). Rødt blei representert i fire fylkesting, med to mandater i Nordland og ellers ett i Troms, Sør-Trøndelag og Hordaland. Representanten i Hordaland meldte overgang til Miljøpartiet De Grønne i desember 2013.
=== Stortingsvalget 2013 ===
Ved stortingsvalget i 2013 stilte Rødt liste i alle fylker og fikk til sammen 1,1 prosent av stemmene, og fikk dermed ingen mandat på Stortinget. Rødt gikk tilbake med 0,3 prosent ved dette valget.
I Oslo fikk Rødt 3,2 prosent og 11 133 stemmer, og manglet 2083 stemmer på å kapre et mandat.
=== Kommune- og fylkestingsvalg 2015 ===
Ved Kommunevalget i 2015 gjorde Rødt sitt beste kommunevalg noen sinne, men ble ekstremt knepent slått prosentvis av sin forgjenger Rød Valgallianse ved kommunevalget i 1999.
Rødt klarte derimot, selv medregnet Rød Valgallianse, å få til sitt beste fylkestingsvalg, og også sitt beste valgresultat noen gang fram til da med 2,2% av stemmene.
Valget ga 80 kommunestyrerepresentanter, og ti fylkesmandater.
=== Stortingsvalget 2017 ===
Ved stortingsvalget i 2017 stilte Rødt liste i alle fylker og fikk til sammen 2,4 prosent og 70 341 stemmer. Resultatet ble ett mandat på Stortinget. Rødt gikk fram med 1,3 prosent ved dette valget.
I Oslo fikk Rødt 6,3 prosent og 22 892 stemmer.
=== Kommune- og fylkestingsvalg 2019 ===
Rødt gjorde sitt beste kommune- og fylkestingsvalg i 2019. Med 3,8 prosent og 100 924 stemmer i kommunevalget, og 3,9 prosent og 96 534 stemmer i fylkestingsvalget.De gjorde det best ved kommunevalget i Alstahaug, Dønna og Høyanger med 17,9, 16,8 og 12,5 prosent.I Oslo fikk de 7,2 prosent og dermed 4 representanter.
=== Stortingsvalget 2021 ===
Stortingsvalget 2021 var Rødts hittil beste, og det kom for første gang over sperregrensen med 4,7 % av stemmene, som tilsier åtte mandater på Stortinget.
=== Valgresultater ===
== Rødts sentralstyre ==
Bjørnar Moxnes har ledet Rødt siden 2012. Leder, begge nestledere, partisekretær, faglig leder, økonomiansvarlig og leder for Rød Ungdom utgjør arbeidsutvalget i Rødt.
== Rødts ledere ==
== Media ==
Partiet utgir gratisavisa Rødt nytt og tidsskriftet Gnist (tidligere Rødt!). I august 2020 hadde partiet 10 000 medlemmer.Rødt er også medeier i Klassekampen, med 19,64 prosent av aksjene.
== Se også ==
Rød Valgallianse
AKP
Rød Ungdom
Sosialisme
Rødt nytt
Gnist (tidsskrift)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Rødt – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Tidsskriftet Gnist
(no) Rød Ungdom
(no) Rødt på Twitter
(no) Rødt på Facebook
(no) Rødt på Instagram | | colorcode = | 7,659 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gult | 2023-02-04 | Gult | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Farger', 'Kategori:Heraldikk', 'Kategori:Viktige stubber'] | Gult er en farge som inngår i fargespekteret. Den gule delen av spekteret regnes omtrent fra 565 til 590 nanometer. Lyset fra Solen har en dominans av gult i forhold til andre bølgelengder. Gult er en av de tre grunnfargene i subtraktive fargesystemer. I estetikken regnes gult til de varme fargene.
Gulfarge kan betegne løgn i mytologiens verden. I Sørøst-Asia er gult en høyt aktet farge, og brukes i religiøs sammenheng innen både hinduismen og buddhismen, blant annet i munkedrakter. I Indonesia heter gult kuning eller golkar, og dette er også navnet på det tidligere regjeringspartiet til Suharto som bruker gule farger.
| Gult er en farge som inngår i fargespekteret. Den gule delen av spekteret regnes omtrent fra 565 til 590 nanometer. Lyset fra Solen har en dominans av gult i forhold til andre bølgelengder. Gult er en av de tre grunnfargene i subtraktive fargesystemer. I estetikken regnes gult til de varme fargene.
Gulfarge kan betegne løgn i mytologiens verden. I Sørøst-Asia er gult en høyt aktet farge, og brukes i religiøs sammenheng innen både hinduismen og buddhismen, blant annet i munkedrakter. I Indonesia heter gult kuning eller golkar, og dette er også navnet på det tidligere regjeringspartiet til Suharto som bruker gule farger.
== Flagg ==
Gulfargen er mye brukt i flagg og andre kjennetegn fra hele verden og gjennom historien. En lang rekke land har idag lysere eller mørkere gult som en mer eller mindre dominerende farge i sine nasjonalflagg, for eksempel i Belgias, Jamaicas, Spanias og Ukrainas flagg. Gul er også en av fargene i Etiopias flagg, og derfra stammer én av to fargekombinasjoner som regnes som de panafrikanske fargene, som igjen brukes i en rekke andre flagg.
== Våpenskjold og kommunevåpen ==
I våpenskjold skal gul farge normalt være å forstå som en gjengivelse av det heraldiske metallet (tinkturen) gull. Ofte gjengis gull og sølv som gult og hvitt i våpen, fordi gult og hvitt er mindre kostbart og komplisert å gjengi. F.eks. løven i Norges riksvåpen gjengis ofte som gul selv om det i heraldiske beskrivelser (blasoneringer) står at den er av gull. Fordi alle våpen skal ha enten gull eller sølv, behøver ikke gulfargen nødvendigvis å ha en bestemt symbolikk. I moderne, norske kommunevåpen kan gull ha symbolsk betydning, bl.a. kan gull stå for en gul kornåker, slik som i Ulsteins våpen fra 1986.
Ved fastsettinger av norske kommunevåpen i kgl. res., blir det samtidig fastsatt kommuneflagg. Bakgrunn eller figurer som er betegnet som gull i kommunevåpenet, blir da betegnet som gul i flagget. | Gult er en farge som inngår i fargespekteret. Den gule delen av spekteret regnes omtrent fra 565 til 590 nanometer. | 7,660 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gr%C3%B8nt | 2023-02-04 | Grønt | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Farger', 'Kategori:Heraldikk'] | Grønt er en farge som inngår i fargespekteret. Den grønne delen av spekteret regnes omtrent fra 520 til 565 nanometer. Grønn er en svært vanlig farge i naturen fordi klorofyllet i plantene er grønt.
| Grønt er en farge som inngår i fargespekteret. Den grønne delen av spekteret regnes omtrent fra 520 til 565 nanometer. Grønn er en svært vanlig farge i naturen fordi klorofyllet i plantene er grønt.
== Grønn farge i naturen ==
=== Lys, optikk og fysikk ===
Grønt er en del av fargespekteret i hvitt lys og sees i midten av regnbuen.
I subtraktiv fargeblanding, det vil si blanding av malerfarger og annet som absorberer eller gjenspeiler fargene i lyset, oppstår grønt når en blander primærfargene gult og blått. Grønt er der altså en sekundærfarge.
I additiv fargeblanding, det vil si når en blander farget lys, er grønt en av de tre grunnfargene grønt, rødt og blått som til sammen danner hvitt. Dette brukes blant annet i RGB-signalene som styrer lyspunktene i en fargeskjerm.
=== Planter ===
Grønn farge blir produsert i naturen av planter med klorofyll i fotosyntesen, det vil si en prosess som omdanner uorganiske stoffer til organiske med lyset som energikilde.
== Fargeopplevelse og -psykologi ==
Grønn er en viktig markeringsfarge i naturen. Den kan gi signaler om for eksempel levende planter, umoden frukt, giftig mugg og farlige frosker. Mennesket har derfor utviklet et fargesyn med en særlig evne til å oppfatte grønne fargenyanser, ofte i motsetning til rødt. I en fargeskala med jevne trinn fra lys til mørk farge vil derfor de grønne trinnene oppleves som grovere og mer unyansert enn tilsvarende valørtrinn av for eksempel blå eller rød.
Mange fargeblinde kan ha problemer med å oppfatte grønt riktig, det vil si som de fleste andre, og kan blande grønne fargenyanser med grå, oransje, brune og rød fargetoner av samme valør.
Ifølge den tradisjonelle fargepsykologien assosieres grønt med livet selv, og virker beroligende, friskt og avslappende. Grønt brukes derfor mye på sykehus. Fordi mennesker så lett ser forskjell på ulike grønnfarger, gjelder det imidlertid å velge den riktige grønntonen, det vil si en som virker naturlig og behagelig, og ikke syke og giftig. Bruk av grønt i sånne sammenhenger kan derfor være vanskelig, spesielt siden forskjellige kunstige lyskilder også har forskjellige spektra og derved effekt på hva man ser i lyset fra dem.
== Grønn farge i kulturen ==
=== Malerkunst og estetikk ===
I estetikken regnes grønt vanligvis til de kalde fargene, selv om grønn kan gjøres varmere med tilsetting av gult. Grønt blandet med rødt blir brunt. I malerkunsten er det flere grønnfarger med tradisjonelle navn, for eksempel smaragdgrønn og olivengrønn.
=== Ord med grønn ===
Ordet grønn har gitt opphav til en mengde ord og uttrykk som knyttes til fargen, for eksempel grønnsaker og grønnskolling. Etymologisk henger ordet sammen med «gro» og «gress».
=== Symbolikk ===
Det grønne representerer natur, liv og vekst. Den er derfor valgt til miljøvernets farge, og ordet «grønn» brukes også som et synonym for miljøvennlig. Både de politiske partiene Venstre og Senterpartiet i Norge har valgt grønn som sin symbolfarge. Det samme gjelder De grønne, en politisk bevegelse i flere land.
Grønt brukes dessuten for å betegne at noe er greit og lovlig, som en motsetning til faresignalet og stoppfargen rødt. Grønt brukes i denne betydninga i trafikklys for å indikere «kjør» eller «gå». Grønne trafikklys er forøvrig sterkt blålige for å unngå at fargeblinde skal blande dem med røde lys.
Fra gammelt av var grønn fruktbarhetsfargen, og dermed også kjærlighetsfargen. Først i nyere tid er rødt blitt forbundet med lidenskap og kjærlighet.
== Heraldikk ==
Grønt er en av heraldikkens begrensende antall farger («tinkturer») og finnes i våpenskjold fra middelalderen og opp til idag, i alle land med europeisk heraldikk.
Grønn farge i våpenskjold var ikke så vanlig tidligere, men er mye brukt i nyere tid, bl.a. i kommunevåpen. Det er grønn bunn i fylkeskommunen Hedmarks skjold fra 1987 og i Opplands fra 1989. I de fleste norske fylkene er det kommuner med grønn bunn i skjoldene, mens bl.a. kommunene Grong og Tingvoll har figurer som er grønne. Også i andre land finnes offentlige våpen med grønn farge på enten bunn eller figurer.
I norske slektsvåpen er grønn bunn mer uvanlig: f.eks. 1. felt i skjoldet til Sommerfelt. Grønne figurer er det derimot flere av: f.eks. trær hos Lund og Nissen. Figuren villmann, som finnes i både offentlige og private våpen, har som oftest en krans av grønt eikeløv både rundt hoftene og rundt pannen.
== Galleri ==
== Se også ==
Klorofyll
De grønne
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Green – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Green – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Oppslagsordet «grøn»» i Ordbog ove det danske sprog (bruk av ordet av grønn i dansk og historisk norsk) | Grønt er en farge som inngår i fargespekteret. Den grønne delen av spekteret regnes omtrent fra 520 til 565 nanometer. | 7,661 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oransje | 2023-02-04 | Oransje | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Farger', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Oransje (også skrevet orange på riksmål) er en farge mellom rødt og gult i fargespekteret. Fargen er også kjent som rødgul eller branngul. Den finnes naturlig blant annet på appelsinskall, som også er bakgrunnen for navnet; ordet kommer fra fransk orange, som kan bety både «appelsin» og «oransje farge». Ordet er videre hentet fra italiensk arancia, et ord som igjen er omdannet fra arabisk, persisk og opprinnelig sanskrit. Den oransje delen av spekteret regnes omtrent fra 590 til 625 nanometer.
I estetikken regnes oransje til de varme fargene. Oransje er en sekundærfarge som fåes ved å blande primærfargene gult og rødt.
| Oransje (også skrevet orange på riksmål) er en farge mellom rødt og gult i fargespekteret. Fargen er også kjent som rødgul eller branngul. Den finnes naturlig blant annet på appelsinskall, som også er bakgrunnen for navnet; ordet kommer fra fransk orange, som kan bety både «appelsin» og «oransje farge». Ordet er videre hentet fra italiensk arancia, et ord som igjen er omdannet fra arabisk, persisk og opprinnelig sanskrit. Den oransje delen av spekteret regnes omtrent fra 590 til 625 nanometer.
I estetikken regnes oransje til de varme fargene. Oransje er en sekundærfarge som fåes ved å blande primærfargene gult og rødt.
== Oransje farge som symbol ==
I nasjonal symbolikk brukes oransje for å markere tilhørighet til Holland og Nederland. I Nord-Irland brukes den nederlandske nasjonalfargen av unionsvennlige protestanter til minne om Vilhelm av Oranien. I Ukraina ble fargen fra Viktor Jusjtsjenkos presidentvalgkampmateriale symbolet på den fredelige revolusjonen i landet. Og i Israel har jødiske nybyggere, inspirert av «den oransje revolusjonen» i Ukraina, valgt oransje som symbolfarge i sin kamp mot Sharon-regjeringens flytteplaner. I tillegg er oransje den offisielle fargen til Liberaldemokratene i England, de konservative partiene Partido Popular i Spania og sosialdemokratene i Portugal, og hindunasjonalistene Bharatiya Janata Party (BJP) i India. Buddhistmunker i Theravada-tradisjonen bærer ofte safran- eller oransjefarget tøy.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Orange (colour) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Orange (colour) – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Oransje (også skrevet orange på riksmål) er en farge mellom rødt og gult i fargespekteret. Fargen er også kjent som rødgul eller branngul. | 7,662 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Orange_(andre_betydninger) | 2023-02-04 | Orange (andre betydninger) | ['Kategori:Pekere'] | Orange kan vise til:
Oransje – en farge mellom rød og gul i det synlige spekteretOrange (teleselskap) – et telefonselskap
Orange Ekstraklasa – en fotballiga i Polen
Orange Prize for Fiction – en britisk kvinne-litteraturpris (Baileys Women's Prize for Fiction)
| Orange kan vise til:
Oransje – en farge mellom rød og gul i det synlige spekteretOrange (teleselskap) – et telefonselskap
Orange Ekstraklasa – en fotballiga i Polen
Orange Prize for Fiction – en britisk kvinne-litteraturpris (Baileys Women's Prize for Fiction)
== Byer og kommuner ==
Orange (California) – en by i California, USA
Orange (Frankrike) – en kommune i Frankrike
Orange (New Jersey) – en by i New Jersey, USA
Orange (Texas) – en by i Orange County i delstaten Texas, USA
== Se også ==
Orange County | Orange kan vise til: | 7,663 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Roskilde_domkirke | 2023-02-04 | Roskilde domkirke | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Arkitektur på 1200-tallet', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bispedømme hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor byggeår mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor område hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor periode,arkitekturstil hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor plassering hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske kirker fra 1200-tallet', 'Kategori:Katedraler i Danmark', 'Kategori:Kirker i Roskilde', 'Kategori:Kirker i Roskilde stift', 'Kategori:Roskilde', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tidligere katolske kirker i Danmark', 'Kategori:Verdensarven i Danmark'] | Roskilde domkirke ligger i Roskilde i Danmark og er den mest sentrale kirken i Danmark fordi den er gravkirke for de danske regentene og har vært det siden 1400-tallet. Gjennom landets kristne historie har domkirken hatt en sentral plass som hovedkirke både politisk og religiøst selv om Danmarks og Nordens erkebispesete av politiske og geografiske årsaker ble lagt til Lund i 1103.Kirken inneholder gravene til 39 konger og dronninger.Domkirken er i dag en luthersk domkirke med tilknytning
til Folkekirken, hovedkirke for Roskilde stift og blir betraktet som en nasjonalhelligdom.
I 1995 ble kirken tatt opp på UNESCOs verdensarvliste blant annet på
grunn av sin utsøkte arkitektur, kunstneriske utsmykking og sin historiske betydning.
| Roskilde domkirke ligger i Roskilde i Danmark og er den mest sentrale kirken i Danmark fordi den er gravkirke for de danske regentene og har vært det siden 1400-tallet. Gjennom landets kristne historie har domkirken hatt en sentral plass som hovedkirke både politisk og religiøst selv om Danmarks og Nordens erkebispesete av politiske og geografiske årsaker ble lagt til Lund i 1103.Kirken inneholder gravene til 39 konger og dronninger.Domkirken er i dag en luthersk domkirke med tilknytning
til Folkekirken, hovedkirke for Roskilde stift og blir betraktet som en nasjonalhelligdom.
I 1995 ble kirken tatt opp på UNESCOs verdensarvliste blant annet på
grunn av sin utsøkte arkitektur, kunstneriske utsmykking og sin historiske betydning.
== Historie ==
Dagens teglstenskirke har minst tre forgjengere. Den første kirken på stedet var en trekirke, antakelig oppført ca. 980 på initiativ av Harald Blåtann. Den andre var en kirke i sten fra ca. 1030 oppført av Knut den mektiges søster Estrid. Denne kirken omtales som Treenighedskirken. Den tredje kirken var en stenkirke av travertin bygget av Svend Normand, biskop av Roskilde 1074 - 1088.Biskop Absalon var fosterbror og alliert med Valdemar den store og kort etter at Absalon var blitt utnevnt til biskop i Roskilde i 1158 begynte han å bygge om Nordmands stenkirke. Det var vanlig at man bygget utenpå den opprinnelige bygningen og slik har det også blitt gjort i dette tilfellet. Først bygget man på kor og apsiden på østsiden av den gamle kirken. Den nye kirken var planlagt som en granittkirke, men ettersom teknikken med teglsten hadde blitt introdusert til Danmark i 1160, endret man på prosjektet og rundt 1170 begynte man å reise en teglstenskirke på granittfundamentene.Etter planen skulle byggverket bli en katedral med tre skip og med et tverrskip ved koret. Arbeidet skred fremover og da Absalon døde i 1201, sto apsiden og koret ferdig.
Tverrskipet ble aldri ferdigstilt slik det var planlagt. Man endret byggingen og tverrskipene ble i stedet til flate korsarmer. De endte i en spiss avsluttet gavl i gotisk stil. I perioden 1225–1250 gjorde man seg ferdig med kirken og den fremsto som en gotisk katedral med langhuskor og hvelv. Da man var kommet så langt, rev man ned den gamle travertinkirken.
Det skulle imidlertid gå lang tid før kirken sto ferdig med sine dobbelttårn slik man kjenner den i dag, men på begynnelsen av 1400-tallet var det meste på plass. Kirken har tre skip, sideskip i to etasjer og et hevet høykor.
De slanke vesttårnene ble reist på initiativ av Christian IV så sent som i 1635. Margretespiret ble reist av Erik av Pommern ca. 1420 og har vært utsatt for flere uhell. Det brant i forbindelse med en restaurering, men er senere blitt satt opp på nytt.
== Det indre av kirken ==
Innvendig er domkirken 83 meter lang, bredden over alle tre skipene er over 24 meter og hvelvingen over koret er 25 m over gulvet. Til tross for alle påbygg fra forskjellige perioder som man ser fra utsiden har interiøret et enkelt og åpent uttrykk når man kommer inn i domkirken. Lektoriene som tidligere skilte presteskapet og menigheten er borte. Kirken har et høyt midtskip og to lavere sideskip med hvelvede gallerier over, koret slutter seg til høykoret med et sirkelformet utbygg.
=== Altertavlen ===
Altertavlen i renessanse er et billedskjærerarbeide av høy kunstnerisk kvalitet. Den ble utført i Antwerpen ca. 1560 og skulle etter myten egentlig til Gdańsk. Da skipet den ble fraktet i passerte Øresund, ble en svært lav verdi oppgitt for å spare tollavgift. Tollerne tillot seg da å kjøpe den til prisen som ble oppgitt på kongens vegne.En annen variant av historien er at den var kjøpt inn direkte i Antwerpen av Herluf Trolle, som på dette tidspunkt var eier av Herlufsholm, det senere Frederiksborg. Ingen av historiene kan bekreftes og må derfor anses som myter.
Altertavlen er omtalt første gang i en reisebeskrivelse skrevet av Christian av Anhalt i 1623.Flere steder på tavlen kan man se små merker brent inn; disse viser enten en enkelt arm eller hånd eller to hender over en bygning med tre tårn. Det siste er Antwerpens byvåpen og merkene er billedskjærerlaugets godkjennelsesstempel.Altertavlen er bygget som et skap med fløyer som kan åpnes og lukkes avhengig av om det er helligdag eller hverdag. Relieffene i første stand skildrer Jesu lidelseshistorie i midtskapet og fløyene, i predellaen sees scener fra Jesu barndom. Altertavlen er utført i ek og nesten fullstendig dekket av bladgull. Flere steder er det malt oppå gullet, eller skrapt ut små mønstre for å få frem detaljer i uttrykket.Altertavlens midtparti måler 435 x 300 cm.
=== Korstoler, døpefont og prekestol ===
Domkirkens korstoler er fra begynnelsen av 1400-tallet og overdådig skåret ut ved et av Roskildes snekkerverksteder. De var en gave fra biskop Jens Andersen Lodehat. Stolene har en inskripsjon hvor man kan lese at de er utført til minne om dronning Margrete og slektningen til biskopen, biskop Peder Jensen
Lodehat.
Koret ble bygget om og utvidet med flere meter mot vest. Man ønsket å skape en særpreget ramme rundt graven til Margrete og korstolene ble plassert i høykoret i U-form som var lukket i vest og åpent mot høyalteret i øst. I tillegg til korstolene ble det plassert fire lesepulter på skrå overfor gravmonumentet.Selve korstolene er laget slik at de skulle gi mest mulig hvile under gudstjenesten som kunne pågå i flere timer og hvor kannikene måtte reise seg opp og ned, alt etter hva ritualet krevde. Over hver av stolene er det utskårne motiver fra Bibelen. Opprinnelig var korstolene malt og man kan fremdeles finne enkelte rester av maling.
Oppstillingen av korstolene ble endret rundt 1690; koret ble åpnet opp og de 48 setene har siden da vært plassert med 24 på hver side.
Døpefonten er støpt av malm og selve kummen holdes oppe av evangelistene. Døpefonten er fra 1602 og var en gave fra Frederik Godske og Jacop Wind; årstallet og givernes våpen er påført fonten.
Rundt døpefonten er en latinsk innskrift hvor det står; Enhver som tror og bliver døbt, skal frelses, men den der ikke tror skal fordømmes. (Fra Markus 16, v.16)Også prekestolen er et verk fra renessansen. Den er laget av sandsten og alabast og har detaljer av lys italiensk og sort belgisk marmor. Prekestolen er et arbeide utført av den danske stenhuggeren Hans Brockman og ble ferdigstilt i 1609. Prekestolen er en gave fra Christian IV.
=== Uret ===
Over inngangen henger et mekanisk urverk laget rundt 1500. Urskiven har 2 x 12 timer og har kun en viser med henholdsvis sol og måneprofil. På en hylle over selve urverket finnes figurer som beveger seg hver hele time. Man kan se Sankt Georg til hest med dragen, Kirsten Kimers og Per Døver. Hver time angriper Sankt Georg dragen som på sin side begynner å skrike. Kirsten slår deretter kvarterslag på klokken sin og Per Døver slår timeslag og Kirsten Kimers rister på hodet.Kirsten Kimers og Per Døver er fra tiden like før år 1500, skåret ut i tre og malt i gilde farver. Sankt Georg er noe eldre og kan ha vært en del av en tidigere altertavle, han har muligens blitt satt sammen med uret etter reformasjonen. Verket som driver uret er plassert i søndre tårn og har tre verk. Verket ble laget av urmaker Peter Mathiesen fra København i 1741.
=== Johannesfiguren ===
I bueåpningen inn til Sankt Birgittes kapell står en 193 cm høy treskulptur i ek som fremstiller evangelisten Johannes. Han er uten skjegg og har langt hår med krøller, er kledd i en fotsid kjortel og er uten sko eller sandaler. I venstre hånd holder han en kalk og med den høyre velsigner han kalken. Ved fotenden på høyre side står en ørn på en bok; ørnen er Johannes` evangelistsymbol.
Figuren er fra ca. 1500 og er tilskrevet både Bernt Notke og Henning von der Heide.
=== Hovedorgelet ===
Orgelet i kirken omtales gjerne som Raphaëlisorgelet og de eldste delene er fra midten av 1400-tallet. Ryggpositivet er fra 1554 og er konstruert av orgelbyggeren Herman Raphaëlis Rottensten-Pock. Orgelet har dekorasjoner i barokk som stammer fra en ombygging ved Gregor Mülisch i 1654.Orgelbyggeren Johan Lorentz d.e. sto muligens for en ombygging av orgelet frem mot 1650 da han døde. Oppgaven ble videreført av Gregor Mülisch og muligens Peter Karstensen. Det har en inskripsjon med årstallet 1654.Dagens barokkfasade stammer fra en ombygging som ble foretatt i 1654 ved treskjæreren
Caspar Lubbekes verksted i Roskilde. Fasaden
omkranses av rike utskjæringer med engler, fantasifigurer og Peter og Paulus. Fasaden er
kronet med Frederik IIIs monogram og våpenskjold.
Senere har orgelet gått gjennom flere ombygginger og utvidelser.; ved Marcussen & Søn i 1833 og 1991 og ved Th. Frobenius og Sønner Orgelbyggeri i 1926 og 1957. Orgelet har 33 stemmer.
=== Øvrige orgler ===
I tillegg til hovedorglet har domkirken tre andre orgeler; kororgel, korpositiv og øvingsorgel. Alle tre er bygget av Marcussen & Søn i 2000. Kororgelet har 15 stemmer, korpositivet 3 1/2 stemme og øvingsorgelet 7 stemmer.
=== Kalkmalerier ===
Roskilde domkirke er rikt utstyrt med kalkmalerier fra flere tidsperioder. Kalkmaleriene rundt pilarene ved høykoret er fra 1570-årene og markerer de eldste gravstedene i kirken.
I den nordre delen av sideskipene finnes malerier fra rundt 1225 som blant annet viser Jesus på himmeltronen.
Kalkmaleriene i Helligtrekongers kapell forestiller blant annet Sankt Olav, Knut den hellige, Sankt Antonius, Sankt Nikolai og Sankt Kristoffer. Bildene er fra 1460-tallet.
Kapellets skytshelgener er de hellige tre konger og sydveggen er viet fremstillingen av dem. På østsiden kan man se våpenskjoldene til grunnleggerne av kapellet, Christian I og hans dronning.
Sankt Birgittes kapell og Sankt Andreas kapell er begge fra middelalderen og her finnes flere kalkmalerier som er tidfestet til 1511.
== Kongegravene ==
Siden reformasjonen i 1536 er samtlige danske konger og nesten alle dronninger, begravd i Roskilde domkirke. Men kirken inneholder også enkelte tidligere kongegraver. Etter som årene har gått har det blitt reist flere kapeller i kirken.
Helligtrekongers kapell ble oppført i 1460 og inneholder gravene til Christian I, Christian III og Frederik II. Kapellet blir holdt oppe av en kongesøyle hvor flere kongelige personers høyde er risset inn.
I Christian IVs kapell ligger Christian IV og Frederik III. Kapellet er i renessanse og er tegnet av arkitektene Lorentz og Hans van Steenwinckel den yngre.
Frederik Vs kapell ble opprinnelig tegnet i klassisistisk stil av arkitekt C.F. Harsdorff i 1774. Det ble ikke ferdig og ble fullført først i 1825 av C.F. Hansen.Christian IXs kapell ble reist i 1917-1924 ved arkitekt Andreas Clemmensen. Kirkens nyeste gravplass, Oktogonen eller Frederik IXs begravelsesplass, ble reist etter Frederik IXs død. Det er innredet for Frederik IX og hans etterkommere og er plassert utenfor kirkens nordvestre hjørne.
I tillegg til de kongelige gravene og epitafiene, finnes det et stort antall andre adelige og borgerlige gravminner. Tilsammen er det 16 epitafier og 180 gravstener, en stor del av disse er fra middelalderen.Ved søylene i koret er det antatt at gravene til Harald Blåtann, Svein Tjugeskjegg og Svein Estridsson er. Man er ikke helt sikker når det gjelder Svein Tjugeskjeggs grav, men de to andre skal ligge i søylene.
I selve koret var tidligere Kristoffer av Bayerns grav, men denne er forsvunnet. Margrete Is sarkofag er stilt opp i koret.
Danske og dansk-norske monarker begravet i Roskilde domkirke
=== Margrete Is sarkofag ===
Margrete I døde i 1412 og ble gravlagt sammen med sin far Valdemar Atterdag og sønn Olav i Sorø klosterkirke. Under ledelse av Roskildebispen Peder Jensen Lodehat ble liket fjernet med makt og flyttet til Roskilde året etter.
Sarkofagen ble utført i 1423 og anses som Danmarks vakreste gravminne fra middelalderen. Utsmykningene er av alabast. Den inneholder en blykiste med levningene hennes og en tumba av sort kalksten. På dekkplaten er det en forgyllet innskrift som er gravert inn på vegne av hennes etterfølger, Erik av Pommern.
Margretes sarkofag har aldri blitt åpnet, men i forbindelse med en restaurering i 1950 ble det borret små hull i den og man kom da inn mot et blylag.Sarkofagen antas å være laget av Johannes Junge fra Lübeck, men det er usikkert. Ifølge et bevart dokument fra 1446 fremgår det at Junge har utført et gravmæle i Danmark, men det finnes ikke bevis for at det var Margretes sarkofag. Undersøkelser av den sorte kalkstenen som er benyttet i sarkofagen har vist at den kommer fra Skåne. Det kan muligens tyde på at sarkofagen er utført i Danmark av et innkalt verksted. Gravstenen som er brukt til Peder Jensen Lodehats grav er utført i samme stensort.Tidligere var også det som man antar var festkjolen hennes stilt opp ved sarkofagen, men den ble stjålet av svenske soldater i 1659 og oppbevares nå i Uppsala. En rekonstruksjon er stilt ut i Roskilde Domkirkemuseum.Sarkofagen har hatt en omtumlet tilværelse. Den led overlast på 1600-tallet og da man var kommet ut i midten av neste århundre var den så ødelagt at det meste av utsmykkingen ble fjernet. Det eneste man lot være tilbake var selve gravfiguren.
Den første store restaureringen av monumentet ble satt i gang i 1862 ved billedhugger Frederik Hertzog. I løpet av de neste 30 årene rakk han å sette i stand selve gravfiguren, utføre tre småfigurer og fullføre tumbaens arkitektoniske utsmykking. Etter Hertzogs død overtok Carl Aarsleff oppdraget som ble ansett som ferdigstilt i 1912.
== Sankt Andreas kapell og Sankt Birgittes kapell ==
Disse to kapellene ligger på nordsiden av domkirken. Sankt Andreas kapell ble bygget i 1396, Sankt Birgittes kapell er fra 1485.
Sankt Andreas ble fullstendig ominnredet og smykket ut av kunstneren Peter Brandes i 2010. Kapellet fikk blant annet ny altertavle. Det er meningen at kapellet skal fungere som en mer intim setting for bryllup og dåp og benyttes til utstillinger. Kapellet har sitt eget lille orgel.
Helt siden reformasjonen har Sankt Birgittes kapell i hovedsak fungert som lagringsplass for kirkeinventar man ikke har benyttet. Kapellet inneholder også domkirkens eldste gravsten fra ca. 1250. Det ligger flere begravet i Sankt Birgittes kapell både i gulvet og i egne krypter. I en av kryptene ligger tre av barna til Christian IV og Kirsten Munk. To av disse barnekistene ble åpnet i 1980.Sankt Birgittes kapell er rikt dekorert med kalkmalerier som ble ferdigrestaurert i 2011/2012.Dronning Margrethe II har valgt Sankt Birgittes kapell som fremtidig gravplass for seg selv og prins Henrik med en dobbeltsarkofag skapt av kunstneren Bjørn Nørgaard.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Stilling, Niels Peter (2000), Danmarks kirker, København: Politikens Forlag,
Anette Kruse: Roskilde domkirke, Roskilde Domkirkes Salgsfond, 2003, ISBN 87-90043-13-8
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Roskilde Cathedral – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Roskilde domkirke – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kirkehistorie dk
UNESCOs Verdensarvliste | Roskilde domkirke ligger i Roskilde i Danmark og er den mest sentrale kirken i Danmark fordi den er gravkirke for de danske regentene og har vært det siden 1400-tallet. Gjennom landets kristne historie har domkirken hatt en sentral plass som hovedkirke både politisk og religiøst selv om Danmarks og Nordens erkebispesete av politiske og geografiske årsaker ble lagt til Lund i 1103. | 7,664 |
https://no.wikipedia.org/wiki/XHTML | 2023-02-04 | XHTML | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Markeringsspråk', 'Kategori:W3C-standarder', 'Kategori:XML'] | XHTML (Extensible HyperText Markup Language) er et markeringsspråk som følger XML-standarden istedenfor SGML som HTML bygger på. Forskjellen fra HTML er at XHTML er et mer fleksibelt språk og har strengere syntaksregler enn HTML.
XHTML kan sees som en utvidet utgave av HTML 4.0 og er både etterfølger av HTML og en separat parallell (anbefalt) standard. XHTML vurderes av mange som «aktuell versjon» av HTML, men W3C fortsetter å anbefale både bruken av XHTML 1.1, XHTML 1.0, og HTML 4.01 for publisering på verdensveven.
Behovet for en strengere versjon av HTML oppstod fordi innhold på verdensveven skal leveres til mange slags maskiner (bl.a. små skjermer) og løs HTML skapte mye unødig kompleksitet i syntaks.
| XHTML (Extensible HyperText Markup Language) er et markeringsspråk som følger XML-standarden istedenfor SGML som HTML bygger på. Forskjellen fra HTML er at XHTML er et mer fleksibelt språk og har strengere syntaksregler enn HTML.
XHTML kan sees som en utvidet utgave av HTML 4.0 og er både etterfølger av HTML og en separat parallell (anbefalt) standard. XHTML vurderes av mange som «aktuell versjon» av HTML, men W3C fortsetter å anbefale både bruken av XHTML 1.1, XHTML 1.0, og HTML 4.01 for publisering på verdensveven.
Behovet for en strengere versjon av HTML oppstod fordi innhold på verdensveven skal leveres til mange slags maskiner (bl.a. små skjermer) og løs HTML skapte mye unødig kompleksitet i syntaks.
== Noen begreper i XHTML-sammenheng ==
Attribute er en parameter til et element, som er beskrevet i DTDen. Mulige verdier, eventuelt standardverdier av attributtet, er definert i DTDen.
DTD definisjon av en dokumenttype. En DTD er en samling av XML-beskrivelser som definerer struktur, elementer og attributter som er tilgjengelige for et dokument som er laget med XHTML.
Document er en datastrøm som er strukturert slik at den inneholder informasjon organisert i henhold til den tilknyttede DTDen.
Element er strukturenheten som er definert i DTDen. Elementets innholdsmønster er definert i DTDen
Implementation er et system som tilbyr en samling av muligheter som støtter denne spesifikasjonen
Parsing er måten dokumentet blir skannet, og informasjonen i dokumentet er filtrert, etter hva elementene tilsier
Rendering (visning) er en betegnelse på dokumentets presentasjon for sluttbruker, og det gjelder ikke nødvendigvis bare synlig visning, det kan for eksempel også være lyd.
User Agent er implementeringen som tar imot og prosesserer (tolker) XHTML-dokumenter.
Validation er den prosessen med hvilken dokumentet sjekkes og sammenlignes med den DTD som tilhører dokumentet.
Well-formed – Et dokument er bra formet hvis det er strukturert ifølge spesifikke regler, i dette tilfelle regler definert i XML
== Eksterne lenker ==
W3.org
w3schools
Norsk Webforum | XHTML (Extensible HyperText Markup Language) er et markeringsspråk som følger XML-standarden istedenfor SGML som HTML bygger på. Forskjellen fra HTML er at XHTML er et mer fleksibelt språk og har strengere syntaksregler enn HTML. | 7,665 |
null | 2023-02-04 | Japans prefekturer | null | null | null | Japan er delt inn i 47 lokale administrative områder: ett storbydistrikt (都 To), Tōkyō; én krets (道 Dō), Hokkaidō; to byprefekturer (府 Fu), Ōsaka og Kyōto); og 43 landlige prefekturer (県 Ken). På japansk kalles de gjerne samlet Todōfuken (都道府県). | 7,666 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Yellow_Kid | 2023-02-04 | The Yellow Kid | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Tegneseriefigurer', 'Kategori:Tegneserier fra USA'] | The Yellow Kid, ofte bare kalt Yellow Kid, var hovedpersonen i Hogan's Alley, en humoristisk tegneserie skapt av avistegneren og seriepioneren Richard Outcault (1863–1928). Serien utkom i Joseph Pulitzers og William Randolph Hearsts konkurrerende aviser i New York 1895–1898 og var den første serien som ble trykket i farger. Figuren ga opphav til betegnelsen «den gule presse» om aviser som spekulerer i store overskrifter, sensasjoner og skandaler.
| The Yellow Kid, ofte bare kalt Yellow Kid, var hovedpersonen i Hogan's Alley, en humoristisk tegneserie skapt av avistegneren og seriepioneren Richard Outcault (1863–1928). Serien utkom i Joseph Pulitzers og William Randolph Hearsts konkurrerende aviser i New York 1895–1898 og var den første serien som ble trykket i farger. Figuren ga opphav til betegnelsen «den gule presse» om aviser som spekulerer i store overskrifter, sensasjoner og skandaler.
== Historikk ==
The Yellow Kid er tegnet som en flintskallet gutt med store ører, et komisk flir og ei sid, gul nattskjorte. I serien driver han rundt i bakgatene i New York sammen med andre unger og voksne, gjerne i kaotiske, fargerike slummiljøer med mange detaljer, figurer og kommentarer. Replikkene til hovedpersonen er slangpreget og skrevet direkte på nattskjorta. Outcaults gradvise eksperimentering med flere serieruter og snakkebobler istedenfor tradisjonelle avistegninger med ett, samlet motiv, påvirket seinere serieskapere.
Hogans Alley ble første gang trykt som en enruters fargeserie på forsida av Joseph Pulitzers New York World 5. mai 1895 for å prøve en ny, gul trykkfarge. I oktober 1896 hoppet Outcault over til William Randolph Hearsts New York Journal. Pulitzer hyrte da inn illustratøren og maleren George Luks (1867–1933) for å fortsette en tilsvarende stripe med egne karakterer i sin avis. Etter en rettssak om rettighetene til tegneserien, beholdt World navnet «Hogan's Alley», mens «The Yellow Kid» gikk til Journal.
I konkurransen mellom avisene utviklet aviskongene en sensasjonspreget journalistikk. Den ble nedsettende omtalt som «gul journalistikk» (yellow journalism) etter den populære tegnseriefiguren. Betegnelsen «gul presse» (yellow press) brukes fortsatt
== Eksterne lenker ==
(en) Yellow Kid – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | thumb|[[Avistegning fra 1898 som karikerer «aviskrigen mellom de gule ungene» Joseph Pulitzer og William Randolph Hearst, konkurrerende aviskonger som begge trykte «The Yellow Kid» i sine sensasjonsaviser New York World og New York Journal.]] | 7,667 |
null | 2023-02-04 | The Spirit | null | null | null | The Spirit er en amerikansk tegneserie som ble tegnet og fortalt av Will Eisner og kom ut første gang i juni 1940 (deretter ukentlig) i avisen Sunday. The Spirit ble utgitt i et eget tegneseriebilag som i sin helhet ble produsert av Eisners studio og som fulgte med avisene på søndager. | 7,668 |
null | 2023-02-04 | Spirit | null | null | null | Spirit kan referere til: | 7,669 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Richard_Outcault | 2023-02-04 | Richard Outcault | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. september', 'Kategori:Dødsfall i 1928', 'Kategori:Fødsler 14. januar', 'Kategori:Fødsler i 1863', 'Kategori:Illustratører fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Fairfield County i Ohio', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tegneserieskapere fra USA'] | Richard Felton Outcault (født 14. januar 1863 i Lancashire i Ohio i USA, død 25. september 1928 i Flushing i New York) var en amerikansk tegneserieskaper, illustratør og maler. Outcault startet tegneserien om The Yellow Kid, og blir av mange sett på som oppfinneren av moderne tegneserier.
| Richard Felton Outcault (født 14. januar 1863 i Lancashire i Ohio i USA, død 25. september 1928 i Flushing i New York) var en amerikansk tegneserieskaper, illustratør og maler. Outcault startet tegneserien om The Yellow Kid, og blir av mange sett på som oppfinneren av moderne tegneserier.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Richard Outcault var sønn av Catherine Davis and Jesse P. Outcalt — stavet uten den u som deres sønn senere la til. Han studerte ved McMicken Universitys designfakultet i Cincinnati fra 1878 til 1881.
Etter studiene arbeidet han med kommersiell maling for Hall Safe and Lock Company.
=== Tegneseriearbeid ===
Outcault begynte sin tegneseriekarriere som oppfinneren Thomas Edisons tekniske tegner og som avistegner for magasinene Judge og Life, men begynte senere i Joseph Pulitzers New York World. Pulitzer brukte Outcaults tegneserier med en eksperimentell fargesammensetning, ved å bruke en enruters fargetegneserie på forsiden, som ble kalt Hogan's Alley og viste en scene fra en fiktiv slum. En av seriens figurer, The Yellow Kid, ga navn til begrepet «yellow journalism». Hogan's Alley ble trykket for første gang den 5. mai 1895. Den gule fargen ble plukket ut fordi den var vanskelig å trykke på denne tiden.
I oktober 1896 hoppet Outcault over til William Randolph Hearsts New York Journal. Det endte i rettssak hvor navnet «Hogan's Alley» gikk til World og «The Yellow Kid» gikk til Journal.
I 1902 lanserte Outcault tegneseriefiguren Buster Brown, en rampegutt kledd omtrent som Little Lord Fauntleroy, og Tige, hunden hans. Serien ble meget populær, og Outcault lisensierte navnet for å selge Buster Brown shoes og mange andre handelsvarer.
I Journal begynte Outcault å eksperimentere med flere tegneserieruter og snakkebobler. Selv om han ikke var den første til å bruke slike virkemidler, satte hans bruk av disse standarden for senere serieskapere.
== Se også ==
The Yellow Kid
Buster Brown
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Richard Felton Outcault – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Richard F. Outcault – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Richard Outcault på Internet Movie Database
(en) Richard Outcault hos The Movie Database
(en) Richard Outcault hos American National Biography | thumb|230px|Den amerikanske tegneren Richard Felton Outcault (1863–1923) ble særlig kjent for [[The Yellow Kid og Buster Brown, noen av verdens første tegneserier.]] | 7,670 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Farge | 2023-02-04 | Farge | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Farge', 'Kategori:Optikk'] | Farge eller farve, også kalt pigment (av lat. pigmentum, som betyr farge eller fargestoff), er en opplevelse som (hos mennesker) stammer fra de tre forskjellige typene tapper som finnes i øyet. Oppfattelsen av farge påvirkes både av observatørens historie og av korttidseffekter, som f.eks. farger i nærheten. Ordet farge benyttes også for å beskrive egenskaper til objekter eller lyskilder som kan skilles ved hjelp av responsen til de tre typene tapper i øyet.
Pigment er per definisjon et molekyl som absorberer bestemte bølgelengder av lyset og som gjengis i vår hjerne som en farge.
| Farge eller farve, også kalt pigment (av lat. pigmentum, som betyr farge eller fargestoff), er en opplevelse som (hos mennesker) stammer fra de tre forskjellige typene tapper som finnes i øyet. Oppfattelsen av farge påvirkes både av observatørens historie og av korttidseffekter, som f.eks. farger i nærheten. Ordet farge benyttes også for å beskrive egenskaper til objekter eller lyskilder som kan skilles ved hjelp av responsen til de tre typene tapper i øyet.
Pigment er per definisjon et molekyl som absorberer bestemte bølgelengder av lyset og som gjengis i vår hjerne som en farge.
== Fargenes fysikk ==
Elektromagnetisk stråling er en blanding av stråling med forskjellige bølgelengder og intensiteter. Når denne strålingen har en bølgelengde innenfor det området som er synlig for mennesker (omtrentlig fra 380 nm til 740 nm) kalles det lys. Lysets spektrum beskriver energien/intensiteten ved enhver bølgelengde. Hele spekteret av innkommende stråling på øyet fra et objekt er med på å bestemme hvordan vi ser objektet, inkludert dets farge. Som vi skal se, er det mange fler mulige spektre enn fargeoplevelser; faktisk kan man definere en farge til å være hele den mengden av spektre som gir den samme fargeopplevelsen, selv om denne definisjonen vil være begrenset til mennesker, og til og med ha individuelle variasjoner.
En overflate som reflekterer alle bølgelengder like mye, oppleves som hvit, mens en mørk svart overflate absorberer alle bølgelengder. De velkjente regnbuens farger inneholder alle de fargene som finnes i synlig lys og som kun har én enkelt bølgelengde, også kalt de rene spektrale eller monokromatiske fargene.
Frekvensene er tilnærmede og oppgitt i terahertz /THz). Bølgelengdene er gyldige i vakuum og er oppgitt i nanometer (nm). Fargetabellene må ikke sees på som en fullstendig liste – de rene spektrale fargene utgjør et kontinuerlig spektrum, og hvordan de inndeles i separate farger avhenger av smak og kultur; f.eks. identifiserte Newton de syv distinkte fargene rød, oransje, gul, grønn, blå, indigo og fiolett.
Videre er det slik at intensiteten av en spektral farge kan forandre dens tilsynekomst betraktelig. For eksempel oppleves gul-oransje lys med lav intensitet som brunt, og lavintensivt gul-grønt blir olivengrønt.
=== Spektrale versus ikke-spektrale farger ===
De fleste lyskilder er ikke rene spektrale (monokromatiske) kilder, men stammer fra en blanding av lys med forskjellige bølgelengder og intensiteter. For menneskets øye er det imidlertid veldig mange spektre som kan oppleves som den samme fargen. For eksempel er det slik at når en data-monitor skal vise fargen «oransje», viser den ikke monokromatisk oransje med bølgelengde som vist i tabellen, men heller en blanding av to deler rødt og én del grønt lys. Dersom du skriver ut denne siden på en fargeskriver, vil du oppnå enda et annet kontinuerlig spektrum som også oppleves som oransje. Bakgrunnen for dette er pigmentene i øyet (se under).
Et anvendelig mål for denne egenskapen er den dominante bølgelengden, som visuelt matcher monokromatisk lys av en gitt bølgelengde med en ikke-spektral lyskilde som gir den samme fargeopplevelsen. Dominant bølgelengde kan sees på som den den formelle bakgrunnen for det populære og anvendelige konseptet fargetone.
I tillegg til de mange lyskildene som kan synes spektrale, er det mange farger som per definisjon ikke kan være spektrale enten på grunn av avmetning eller fordi de er såkalte purpurfarger (som ikke gjenfinnes i regnbuen). Noen eksempler på nødvendigvis ikke-spektrale farger er de akromatiske fargene (svart, grå og hvit) og andre farger som rosa, og hudfarge.
=== Farger i bølgeligningen ===
Bølgeligningen beskriver oppførselen til lys, og man burde dermed kunne beskrive farger ved hjelp av matematiske egenskaper til bølgeligningens løsninger. Imidlertid er konseptet farge så nært knyttet til det menneskelige syn, at man også må kjenne til dette. For kompletthets skyld tar vi allikevel med en enkel bølgeligning for lys i vakuum:
utt=c2(uxx+uyy+uzz)Her er subskripene betegner partiellderiverte, og c er lyshastigheten. Dersom vi ser på et bestemt punkt (x,y,z) i rommet og ser på løsningen u(x,y,z,t) som en funksjon av t, får vi et signal. Dersom vi beregner den fouriertransformerte av dette signalet, får vi et frekvensspekter som beskrevet over. Hver frekvens har en amplitude og en fase. Frekvensen multiplisert med Plancks konstant h bestemmer energien til et foton av den relevante komponenten. Kvadratet av amplituden representerer intensiteten, som er mengen energi per tidsenhet gjennom et enhetsareal normalt på lysets retning. Lysets fase kan derimot ikke observeres direkte, men kan gi opphav til forskjellige interferenseffekter. De fleste lyskilder har tilfeldig fordeling av faser, men lasere er mer effektive da alle fotonene har samme fase.
== Fargesyn ==
Selv om fargens eksakte status er et tema som stadig fører til filosofiske debatter, er farge vanligvis ansett som et psykologisk fenomen som kun finnes i vår bevissthet. Et «rødt» eple sender ikke ut «rødt» lys, og det er villedende å si at gjenstander har en objektiv farge. Det er heller slik at et eple absorberer lys av forskjellige bølgelengder som treffer det fra forskjellige retninger i ulik grad, noe som igjen gjør at vi opplever det som rødt. Eplet oppleves altså som rødt kun fordi mennesker opplever lys med forskjellige bølgelengder forskjellig, og fordi vi har et språk til å beskrive disse forskjellene.
I 1931 utviklet en ekspertgruppe kalt «Commission Internationale d'Eclairage» (CIE) en matematisk fargemodell. Premissene brukt av CIE var at farge er en kombinasjon av tre ting: en lyskilde, et objekt og en observatør. CIE kontrollerte hver av disse variablene nøye i et eksperiment som gav data om menneskets fargesyn. Selv om Aristoteles og andre vitenskapsmenn tidlig spekulerte rundt lysets og fargesynets natur, var det først med Newton at lys ble identifisert som kilden til en fargeopplevelse. Goethe studerte teorien om farger, og i 1801 foreslo Thomas Young trikromatisitetsteorien som senere ble forbedret av Hermann von Helmholtz. Teorien ble bekreftet i 1960-årene og er beskrevet under.
Retina i det menneskelige øye har tre forskjellige typer fargereseptorer kalt tapper. Den ene typen er relativt forskjellig fra de to andre og er mest følsom for lys vi opplever som fiolett med bølgelengder rundt 420 nm. Disse kalles ofte S-tapper. De to andre typene tapper er relativt like og mest følsome for lys vi opplever som grønt eller grønnaktig. Disse refereres til som L-tapper, som er mest følsome for lys rundt 564 nm, og M-tapper, som er mest følsomme rundt 534 nm.
Følsomhetskurvene for tappene er noenlunde klokkeformede, og overlapper betydelig. Det inkomne signalspekteret blir dermed i øyet redusert til tre verdier gitt av responsen til de tre typene tapper, ofte kalt tristimulusverdier. Fordi det er en overlapp mellom de forskjellige sensitivitetsområdene for de tre typene tapper, er det umulig å stimulere kun én av tappene. For eksempel er det umulig å kun stimulere M-tappene uten å stimulere både S- og L-tappene også. Mengden av alle mulige kombinasjoner av tristimulusverdier er dermed begrenset, og definerer det menneskelige fargerom. Man har estimert at mennesker klarer å skjelne omtrent 10 millioner forskjellige farger fra hverandre, selv om gjenkjennelsen av en enkelt farge er høyst subjektiv.
== Strukturfarge ==
Strukturfarger kommer fra interferens, og skyldes ikke refleksjon fra pigmenter. Dette fenomenet kalles også irisering, og oppstår der det finnes smale parallelle linjer, tynne lag av et materiale, eller andre mikrostrukturer i samme størrelsesorden som bølgelengden til lys. Hvis mikrostrukturene er vilkårlig fordelt, oppstår lys med kort bølgelengde. Dette forårsaker blåfargen til himmelen, og fargen på regnbuehinnen hos blåøyde mennesker. Dersom mikrostrukturene er ordnet i rekker og kolonner, kan de virke som et diffraksjonsgitter. Slik oppstår regnbuefargene som en kan se på baksiden av en CD.
Et velkjent eksempel på strukturfarge som oppstår i et tynt lag, er de mange fargene en kan se når olje søles på en vanndam. Olje er lettere enn vann, og flyter utover i et tynt lag på vannet. Dette laget er ofte ikke tykkere enn et oljemolekyl. En del av lyset som kommer inn ovenfra, vil reflekteres i overgangen mellom olje og vann. På veg oppover treffer det reflekterte lyset innkommende lys, som det interferer med, og mange ulike farger oppstår.
Blå og grønne farger hos dyr er som regel strukturfarger. Slike farger finnes på fuglefjær, og på vingene til insekter, som biller og sommerfugler. Skjellkrypdyr har mikrostrukturer i skjellene som skaper disse fargene.
== Se også ==
Fargesyn – fargeblindhet
Fargespekter
Fargestoff – fargepigment – brekkfarge – lysekthet
Farge i kunsten
Fargelære – fargesirkel – primærfarger – komplementærfarger
Fargesymbolikk- liturgisk farge
Fargepsykologi
Farging
Valør
Fargenavn
Additiv fargesyntese
== Eksterne lenker ==
(en) Colors – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Colors – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
NTNU om farger (pdf-dokument)
Lys- og fargeleksikon (pdf-fil)
Om liturgiske farger
Litt om fargenes kulturhistorie
fargespråket og fargepsykologi
Digital bokkopi av Calina Pandele Yttredals Farge (Yrkesopplæring, 1998)
Digital bokkopi av Tom Teigens Farger : en visuell innføring (Ad notam Gyldendal, 1994) | Farge eller farve, også kalt pigment (av lat. pigmentum, som betyr farge eller fargestoff), er en opplevelse som (hos mennesker) stammer fra de tre forskjellige typene tapper som finnes i øyet. | 7,671 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Belarusisk_rubel | 2023-02-04 | Belarusisk rubel | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belarus’ økonomi', 'Kategori:Europeisk valuta'] | Belarusisk rubel (BYR) var myntenheten i Belarus. Det var 100 belarusiske kopek i en belarusisk rubel, men kopekene ble ikke brukt fordi de er blitt nesten verdiløse grunnet inflasjon. Den 1. juli 2016 gikk landet over til å benytte ny belarusisk rubel (BYN). 10 000 gamle rubler ga 1 ny belarusisk rubel.
| Belarusisk rubel (BYR) var myntenheten i Belarus. Det var 100 belarusiske kopek i en belarusisk rubel, men kopekene ble ikke brukt fordi de er blitt nesten verdiløse grunnet inflasjon. Den 1. juli 2016 gikk landet over til å benytte ny belarusisk rubel (BYN). 10 000 gamle rubler ga 1 ny belarusisk rubel.
== Sedler ==
=== Fra 2000 ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Money of Belarus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | | 7,672 |
null | 2023-02-04 | Balder | null | null | null | |trossystem=Norrøn mytologi | 7,673 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Balders_d%C3%B8d | 2023-02-04 | Balders død | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Litterære kilder til norrøn mytologi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Balders død (norr. Dauði Baldrs) er blant de mest kjente mytene i norrøn mytologi.
| Balders død (norr. Dauði Baldrs) er blant de mest kjente mytene i norrøn mytologi.
== Balder ==
Ifølge Snorre i Den yngre Edda var Balder sønn av Odin og Frigg og den vakreste guden i Åsgard.
I Den eldre Edda er myten om Balders død bevart i bare tre strofer, selv om beretningen kun på ett punkt skiller seg vesentlig fra Snorres senere gjengivelse.
I Voluspå blir drapet forutsagt, men det skjer uten medvirkning fra Loke, og Balders blinde bror blir dermed stående som ansvarlig for drapet.
== Drapet ==
Balder ble plaget av mareritt om fremtiden og skjebnen sin. Frigg fikk da alt levende og dødt i hele verden til å love at de aldri skulle skade Balder. Loke var imidlertid misunnelig på Balder, og ville hevne seg.
Slu som han var, oppsøkte han Frigg i kvinneskikkelse, og skaffet seg rede på at det var én ting i verden hun ikke hadde syntes det var nødvendig å ta i ed, nemlig den spe lille mistelteinen som vokste vestenfor Valhall. Den var for ung til at hun kunne kreve noen ed av den, mente hun.
Loke hentet en misteltein, og bad Balders blinde bror Hod om å skyte den mot Balder, for å hedre ham. Hod gjorde som Loke sa, Loke hjalp ham å sikte, og Hod traff. Balder falt død om. Mistelteinens særkjenne – at den vokser som snylter på andre trær – ser ut til å ha vært ukjent for både Snorre i Den yngre Edda og forfatteren av Den eldre Edda. Begge beskriver den som en plante som vokser i jord. Odin reddet livet til Loke ved å si: «Her er spilt nok blod for en dag». Loke la skylden på Frigg, og sa at hun hadde lurt dem alle til å tro at Balder var trygg.
Frigg sørget over sønnen, og tryglet om at noen kunne ri til dødsriket for å hente ham tilbake. Kun Balders bror Hermod torde å ri dit. Han fikk låne Odins hest, Sleipner, og red i ni dager før han nådde frem. Hermod bad Hel om å la Balder komme tilbake, noe Hel etterhvert gikk med på «hvis alle ting i verden, levende som døde, ville gråte for Balder». Æsene sendte bud over hele verden og bad alle om å gråte Balder ut av Hel. Alt og alle gråt, unntatt jotunkvinnen Tokk, som satt i sin hule og på oppfordring erklærte at hun «ville gråte tørre tårer over Balders bålferd». Man mente at Tokk var Loke i forkledning, som slik fullbyrdet sin hevn.
=== Saxos versjon ===
Saxos versjon avviker fra Eddaen. Balders banemann heter hos Saxo Hød (Hotherus), sønn av Hothbrodd. Her er han ikke blind, men en kjekk kongesønn og idrettsmann, bueskytte og harpespiller. Han og hans fosterfar Gevars datter Nanna elsker hverandre, men Odins sønn Balder er også betatt av henne og vil drepe sin rival Hød. Gevar forteller sin fostersønn at det eneste som kan skade Balder, er skogtrollet Mimings sverd. Det får Hød tak i, og nedkjemper Balder i et stort sjøslag selv om Odin og Tor deltok på Balders side. Hød kløvde skaftet på Tors hammer Mjølner, og selv gudene tok flukten. Hød giftet seg deretter med Nanna og ble konge i Sverige som han hadde arverett til. Striden med Balder fortsatte. Til sist fikk Hød skadet ham med sverdet sitt at Balder døde av skaden. Hød ble nå konge også i Dannmark. Odin ønsket hevn for drapet på Balder, og rådførte seg med finnen Rosstjov (Rostiphus) som svarte at Rind, den rutenske kongedatteren, skulle føde ham en sønn som kunne hevne sin bror Balder. I forkledning sørget Odin for å vinne den rutenske kongens tillit, og fridde til Rind. Kongen gav sitt samtykke, men Rind avviste frieren og sendte ham bort med en ørefik. Neste år kom Odin tilbake, forkledd som smed og skapte de herligste smykker av kobber og gull til kongedatteren. Men da han ba henne om et kyss, fikk han en ny ørefik. Hun ville ikke ha en så gammel mann. Tredje gang kom han som en prektig ridder, men frieriet fikk samme utfall. Endelig kom han for fjerde gang i pikeskikkelse og fikk plass blant Rinds terner. Han utga seg for å være flink i legekunst, og da Rind ble syk, ble «ternen» hentet. Han benyttet seg av situasjonen til å få sin vilje med henne på sykeleiet, og ble dermed sendt i eksil av de andre æsene, som samlet seg i Bysants og satte en mann ved navn Oller i Odins sted. Rind fødte en sønn som Saxo kaller Bue, tilsvarende Eddaens Våle. Om ham forteller Saxo bare at han gikk til krig mot Hød, at Hød falt i slaget, mens Bo selv ble dødelig såret og fikk en staselig gravferd av den rutenske hæren. Eddaen lar derimot Våle leve videre og overleve Ragnarok.
== Balders bålferd ==
Æsene tok liket til Balder og flyttet det til sjøen. Skipet til Balder het «Ringhorne», og var fryktelig stort. Æsene ville sjøsette det og bruke det til Balders bålferd. Men de greide ikke å flytte det, og sendte bud til Jotunheimen etter ei gyger som het Hyrrokkin. Hun gikk til forstammen på skipet og dyttet det i vannet med et eneste skubb, så gnistene føk, og alle land skalv. Liket til Balder ble så båret ut på skipet. Da Balders hustru Nanna så ektemannen bli fraktet bort, brast hjertet hennes av sorg, slik at også hun ble lagt i gravskipet. Deretter ble skipet satt fyr på.
Tor stod ved bålet. Foran føttene hans sprang en dverg som het Lét. Tor sparket til ham så han landet i bålet og brant opp.
Til bålferden møtte det frem mange folkeslag. Odin kom med sin kone Frigg, valkyrjene og ravnene sine, Hugin og Munin. Frøy kom i vognen sin, trukket av galten(e) Slidrugtanne og Gullinbursti. Runene kalles også galter, eller råner; symbolene blir nøyere omhandlet i Skaldskaparmålet. Heimdall red på hesten Gulltopp, og Frøya kjørte med kattene sine. Det kom også store flokker med rimtusser og bergriser.
På bålet la Odin gullringen Draupne. Den har egenskapen at den hver niende natt drypper åtte nye gullringer, javngode med den selv. Balders hest(er) ble også lagt på bålet, med hvem æsene kunne dra over Bífróst til Urðarbrønn. Þorr spender bein på dvergen Litr som også havnet med på bålferden med Nanna og Balder til Héls haller.
== Referanser == | thumb|Gudene skyter med pil og bue mot Balder, en god, vakker og usårbar guddom i [[norrøn mytologi ifølge Snorres Den yngre Edda. På tronene bak sitter foreldrene Odin og Frigg, foran gir den utkledte Loke en pil av misteltein til Balders blinde bror Hod som tar livet av Balder. | 7,674 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hermod | 2023-02-04 | Hermod | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Æser'] | For mannsnavnet, se Hermod (navn)
Hermod er sønn av Odin og Frigg og bror til guden Balder. Han er gudenes sendebud (det nordiske motstykket til den greske Hermes).
| For mannsnavnet, se Hermod (navn)
Hermod er sønn av Odin og Frigg og bror til guden Balder. Han er gudenes sendebud (det nordiske motstykket til den greske Hermes).
== Hermods reise til Hel ==
Han er kjent gjennom historien i den norrøne Eddadiktningen om at Odin sendte ham til Hel for å kjøpslå om Balders frigivelse (Hermods helferd). Hermod red på Odins hest Sleipne til dødsriket hvor Balder var, og kom tilbake med beskjeden om at Balder kunne få vende tilbake bare dersom alle - både levende og døde - ville gråte over ham. Men dersom en sier imot og ikke vil gråte så skal han bli værende i Hel. Æsene ba da alle gråte for Balder, men ei gygre (jotunkvinne) ved navn Takk nektet med disse ordene:
Gygren Takk ble sagt å være Loke i forkledning. Som hevn ble guden Tor sendt for å fange Loke og straffe ham.
== Hermod i annen diktning ==
Hermod nevnes i Edda-diktet Hyndluljod og i det gammelengelske diktet Beowulf. Betydningen i Beowulf er uklar, men Hermod framstilles her som en egoistisk dansk konge, og det trekkes paralleller til Saxo Grammaticus' framstilling av Lotherus (sakserkongen Lothar)
== Referanser == | Hermod er sønn av Odin og Frigg og bror til guden BalderRudolf Simek, Dictionary of Northern Mythology, 1993, s 143-144. Han er gudenes sendebud (det nordiske motstykket til den greske Hermes). | 7,675 |
null | 2023-02-04 | Westwind forlag | null | null | null | Westwind forlag ble startet i 2003 og har sitt utspring fra Raptusfestivalen i Bergen. Forlagets mål er å øke interessen for tegneserier og tegnede medier i Norge. | 7,676 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kn%C3%B8ttene | 2023-02-04 | Knøttene | ['Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tegneserier fra USA'] | Knøttene er den norske tittelen på den amerikanske tegneserien Peanuts («peanøtter»). Serien ble skapt av Charles M. Schulz og ble utgitt første gang 2. oktober 1950. Schulz fortsatte med å tegne serien til kort før sin død 12. februar 2000. Siste nye dagstripe ble således trykket 3. januar 2000 og siste søndagsside 13. februar 2000. Knøttene er en av de mest populære i tegneserienes historie med 17 897 tegneseriestriper utgitt alt i alt. På sitt meste gikk Knøttene i over 2 600 aviser og med 355 millioner lesere i 75 land, og ble oversatt til 21 forskjellige språk.I Norge ble den lenge trykket i Aftenposten. Mange av stripene kom også i pocketbokform omkring 1970 på Chr. Schibsteds Forlag.
| Knøttene er den norske tittelen på den amerikanske tegneserien Peanuts («peanøtter»). Serien ble skapt av Charles M. Schulz og ble utgitt første gang 2. oktober 1950. Schulz fortsatte med å tegne serien til kort før sin død 12. februar 2000. Siste nye dagstripe ble således trykket 3. januar 2000 og siste søndagsside 13. februar 2000. Knøttene er en av de mest populære i tegneserienes historie med 17 897 tegneseriestriper utgitt alt i alt. På sitt meste gikk Knøttene i over 2 600 aviser og med 355 millioner lesere i 75 land, og ble oversatt til 21 forskjellige språk.I Norge ble den lenge trykket i Aftenposten. Mange av stripene kom også i pocketbokform omkring 1970 på Chr. Schibsteds Forlag.
== Bakgrunn ==
Knøttene hadde sin opprinnelse i Li'l Folks (småfolk), en ukentlig tegneserie som ble publisert i St. Paul Pioneer Press, en avis på hjemstedet til Schulz. Serien gikk i avisen fra 1947 frem til 1950, da den ble plukket opp av tegneseriesyndikatet United Feature Syndicate (UFS). Serien måtte bytte navn for å unngå forveksling med Al Capps Li'l Abner. UFS kom opp med navnet Peanuts, et navn Schulz selv ikke var så begeistret for. Han ville mye heller gi stripen navn etter dens hovedperson; «Gode gamle Charlie Brown». Uttrykket ble benyttet i den aller første stripen.
Charlie Brown som figur som hadde selvbiografiske trekk fra Schulz' eget liv.
== DVDs ==
DVDs Spedår Svensk Filmindustri.
1.Halloween (Sandrew Metronome)
2.Christmas (Svensk Filmindustri)
3.Valentine (Svensk Filmindustri)
4.Easter (Sandrew Metronome)
5.Forelskelse (Sandrew Metronome)
6.Skolestart (Sandrew Metronome,2006-2008)
7.i.sport.....og.kjærilghet (Svensk Filmindustri,2011)
== Besetning ==
Den opprinnelige besetningen var liten, kun Baltus (Charlie Brown), hans beagle Sniff (Snoopy), Shermy og Patty (som ikke må forveksles med den senere Peppermint Patty). Stripen fokuserte fra starten av på Charlie Brown. Hans viktigste karaktertrekk er hans selvødeleggende stahet: han klarer aldri å vinne en kamp, men fortsetter å spille baseball; han klarer aldri å få en drage til å fly, men prøver likefullt. Andre ser dette som en beundringsverdig besluttsomhet i å forsøke sitt beste uansett odds. Selv om hans mindreverdighetskompleks var åpenbart fra begynnelsen, fikk han også inn noen slag selv, i omgangen med Patty og Shermy. Noen tidlige striper har også med romantisk tiltrekning mellom Charlie Brown og Patty eller Violet, som var den neste hovedfiguren som ble tilført stripen.
== Alder ==
I løpet av de neste årene opptrådte Shermy og Patty sjeldnere, mens nye figurer ble introdusert. Schroeder og søsknene Lucy og Linus van Pelt debuterte som svært unge barn – Schroeder og Linus begge i bleier og uten å kunne snakke ennå. Snoopy begynte som en mer eller mindre vanlig hund som ikke hadde tankebobler.
Knøttene blir ikke eldre, bortsett fra når det gjelder spedbarn, som tar igjen de øvrige. Linus, for eksempel, ble født i løpet av de første par årene av serien. Han eldes fra spedbarn til Charlie Browns alder i løpet av de første ti årene, hvor vi får se ham lære å gå og å snakke ved hjelp av Lucy og Charlie Brown. Han slutter deretter å eldes og blir Charlie Browns klassekamerat i tredje klasse, og hans beste venn.
== Snoopy ==
På 1960-tallet begynte stripen å fokusere mer på Snoopy. Mange av stripene dreiet seg heretter om Snoopys aktive fantasiliv, hvor han innbilte seg å være et flyveress fra første verdenskrig eller en ishockey-stjerne, til fornøyelse og bestyrtelse for barna, som undres på hva han holder på med, men som også iblant deltar.
== Nye figurer ==
Schulz fortsatte å introdusere nye figurer i stripen, eksempelvis en jente, Patricia Reichardt, bedre kjent som Peppermint Patty. Patty er en påståelig, atletisk men ganske sløv jente som ryster Charlie Browns verden ved å kalle ham «Chuck», flørte med ham, og å gi ham komplimenter han er usikker på om han fortjener.
Hun medbringer også en ny gruppe venner, inklusive stripens første svarte figur, Franklin, og Peppermint Pattys boklærde sidekick Marcie Johnson, som kaller Patty «sjef» (Sir) og Charlie Brown «Charles» (alle de andre figurene kaller ham alltid «Charlie Brown»). Noen har spekulert om Peppermint Patty og Marcie er portretter av lesber, men dette kan godt være en intetsigende fantasi, særlig med tanke på jentenes felles hengivenhet overfor Charlie Brown.
Andre kjente figurer er Charlie Browns yngre søster Sally, som er forelsket i Linus, Snoopys venn Woodstock, fuglen som utelukkende snakker i utropstegn; Rerun, Lucy og Linus' lillebror; og Spike, Snoopys ørkenboende bror.
== Kristen grunnholdning ==
Knøttene er bemerkelsesverdig for sin nette sosiale kommentar, særlig sammenliknet med andre striper som oppsto på 1950-tallet og tidlig på 1960-tallet. Schulz tok ikke eksplisitt opp spørsmål om rase- og kjønnslikestilling, ettersom han så dem som selvinnlysende. For eksempel blir Peppermint Pattys atletiske evner og selvsikkerhet simpelthen tatt for gitt. Som illustrert over skrev Robert L. Short flere bøker hvor han mente å ha funnet teologiske beskjeder i stripene. Dessuten benyttet han dem som illustrasjoner for sine foredrag over evangeliet. Dette ble bekreftet av Schulz i intervjuer, som var oppriktig kristen hele livet.
Men Schulz kunne sette ut pigger når han ønsket. En minneverdig sekvens hadde en liten gutt som het «5», hvis søstre het «3» og «4» og hvis far hadde endret etternavnet til ZIP-koden (am. postnummer) i protest. En annen var en satire over «Little League»s og «organisert» spill, når alle ungene i nabolaget danner snømannbyggerligaer og kritiserer Charlie Brown når han insisterer på å bygge sin egen snømann uten ligaer og trenere.
== En merkelig tilstand ==
Imidlertid var Charles Schulz mest stolt over en historie fra det tidlige 1970-tallet, da Charlie Brown ble rammet av en merkelig sykdom som gjorde at han oppfattet ethvert rundt objekt som en baseball, som f.eks. solen eller iskrem-kuler. Denne tilstanden forverret seg til han utviklet et merkelig utslett på hodet som nøyaktig liknet sømmene på en baseball. Charlie Brown blir sendt på sommerleir for rekonvalesens med en papirpose på hodet hele tiden. De andre ungene kaller ham «Herr Sekk», behandler ham med uvant respekt og velger ham også til leirleder. Til slutt tror Charlie Brown at tilstanden hans bedres og går ut for å se soloppgangen i håp om ikke å oppfatte den som en baseball. Det viser seg at han ikke gjør det, men det han ser tyder på, til hans frustrasjon, at tilstanden bare har blitt merkeligere enn før.
Den siste originale Knøttene-stripen ble tegnet den 3. januar 2000 og publisert i avisene den 12. februar, dagen etter at Schulz døde.
== Knøttene i Norge ==
Knøttene dukket antagelig først opp i Aftenposten, helt mot slutten av 50-tallet, hvor den ble publisert daglig fram til seriens nedleggelse i 2000. Serien trykkes fortsatt i enkelte norske aviser som repriser, bl.a. i Vårt Land. I årene 1968-73 utga Schibsted forlag totalt 11 pocketbøker med Knøttene (6 i stående format, 5 liggende). En ny serie på 4 pocketbøker (i stående format) ble utgitt av Fredhøis Forlag 1979-80. I 1988 utga Schibsted to nye pocketbøker (i liggende format). I 1978-79 utga A/S Hjemmet to album med Knøttene søndagssider.
Egmont Serieforlaget utga Knøttene som julehefte et par år, 2002-2003 (første året under tittelen «Snoopy»). I 1990 ble magasinet Snoopy lansert i Norge, som besto av opptrykk fra avisstripen; heftet utkom kun med 5 numre. Utover dette har Knøttene opptrådt i seriebladene Humor og Kanari (1987–89), Tommy og Tigern (1989–90), Serieparaden (1997–99) og Pusur (2003-04). Tegnefilmene om Knøttene er vist på NRK og senere norske Cartoon Network.
I norske utgivelser har figurene ofte andre navn enn på engelsk. Eksempelvis kalles Charlie Brown ofte Baltus Brun og hunden hans, Snoopy er blitt Sniff. Lucy van Pelt heter Sofie, Linus van Pelt er omdøpt til Espen, mens Snoopys venn Woodstock heter Fredrikke. Av de mer perifere figurene er den alltid skitne Pig-pen omdøpt til Lasse Vasse, mens noen figurer tross fornorskingen har beholdt sine amerikanske navn, kanskje som et resultat av at disse var blitt så innarbeidet at man etterhvert stusset over de norske betegnelsene.
== Sitater ==
«Intet problem er så stort og vanskelig at man ikke kan løpe fra det». (Espen med sutteklut.)
«Storesøstre er løvetann i livets gressplen.» (Espen er Sofies lillebror.)
«Lillebrødre er livets aller menigste.» (Espens selvbiografi i et nøtteskall.)
«Det man ikke har spist, kan man ikke få mageknip av.» (Sofie til Espen etter å ha tatt det siste stykket med sjokoladekake.)
«Jeg er dårlig til å meditere. Jeg sovner hver gang!» (Espen som dyp tenker.)
«That's Life for you, Charlie Brown!» (Baltus har et livsmotto.)
«Jeg gremmes!» (Baltus' faste kommentar: Good grief!)
«Jeg har utviklet et nytt livssyn. Jeg gremmes alltid, men bare for én dag av gangen!» op.cit.
«Av dette kan man trekke en moral – jeg skulle ønske jeg visste hvilken!» (Om å bygge sandslott like før regnet tar alt.)
== Bøker ==
I 2004 begynte Fantagraphics Books en utgivelse av samtlige striper i 26 bind, og planlegges fullført i oktober 2016.
(2004) The Complete Peanuts: 1950 to 1952. ISBN 1-56097-589-X
Robert L. Short (2002) The Parables of Peanuts. New York: HarperCollins. ISBN 0-06-001161-0
Robert L. Short (1965) The Gospel according to Peanuts
Robert L. Short (1984) Evangeliet etter Knøttene (Ansgar forlag, Oslo)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
Offisielt nettsted
(en) Peanuts (comic strip) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Knøttene er den norske tittelen på den amerikanske tegneserien Peanuts («peanøtter»). Serien ble skapt av Charles M. | 7,677 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Syndikat | 2023-02-04 | Syndikat | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Næringslivsorganisasjoner'] | Et syndikat er en sammenslutning av selskaper eller mennesker med et felles formål. Det opprinnelige franske ordet er mest brukt for fagforening, men i dag brukes det også om truster, karteller, publiseringssyndikater og andre selskapssammenslutninger så vel som kriminelle syndikater. Det er også assosiert med anarkistisk teori, som alternativ til stat (jamfør anarko-syndikalisme).
Ordet syndikat kommer fra det franske ordet syndicat som betyr administrator, fra det latinske ordet syndicus som i sin tur kommer fra det greske ordet syndikos som betyr «ombudsmann», «representant» eller «sakfører».
| Et syndikat er en sammenslutning av selskaper eller mennesker med et felles formål. Det opprinnelige franske ordet er mest brukt for fagforening, men i dag brukes det også om truster, karteller, publiseringssyndikater og andre selskapssammenslutninger så vel som kriminelle syndikater. Det er også assosiert med anarkistisk teori, som alternativ til stat (jamfør anarko-syndikalisme).
Ordet syndikat kommer fra det franske ordet syndicat som betyr administrator, fra det latinske ordet syndicus som i sin tur kommer fra det greske ordet syndikos som betyr «ombudsmann», «representant» eller «sakfører».
== Se også ==
Syndikering, blant annet publiseringsavtaler som gjør et materiale tilgjengelig i flere medier samtidig
Syndikalisme, revolusjonær del av arbeiderbevegelsen som ivrer for direkte makt og aksjoner utenom det parlamentaristiske systemet
Kontrakt, juridisk bindende avtale mellom to parter om premissene for handel
Allianse, avtale mellom to eller flere parter for å arbeide i fellesskap
== Referanser == | Et syndikat er en sammenslutning av selskaper eller mennesker med et felles formål. Det opprinnelige franske ordet er mest brukt for fagforening,https://snl. | 7,678 |
null | 2023-02-04 | Alexander Graham Bell | null | null | null | Alexander Graham Bell (født 3. mars 1847 i Edinburgh i Skottland, død 2. | 7,679 |
null | 2023-02-04 | Rhodesia | null | null | null | | flagg = Flag of Rhodesia (1968–1979).svg | 7,680 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rhodesia_(andre_betydninger) | 2023-02-04 | Rhodesia (andre betydninger) | ['Kategori:Pekere'] | Rhodesia kan vise til:
Sør-Rhodesia, løsrevet britisk koloni (1965–1980). Nå Zimbabwe
Nord-Rhodesia, britisk koloni fram til 1964, deretter Zambia
Protektoratet Rhodesia, Nord- og Sør-Rhodesia sammen (1895–1901)
Rhodesia (Nottinghamshire), en landsby i England | Rhodesia kan vise til:
Sør-Rhodesia, løsrevet britisk koloni (1965–1980). Nå Zimbabwe
Nord-Rhodesia, britisk koloni fram til 1964, deretter Zambia
Protektoratet Rhodesia, Nord- og Sør-Rhodesia sammen (1895–1901)
Rhodesia (Nottinghamshire), en landsby i England | Rhodesia kan vise til: | 7,681 |
https://no.wikipedia.org/wiki/22._%C3%A5rhundre | 2023-02-04 | 22. århundre | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Århundrer'] | Det 22. århundre dekker årene 2101–2200. FN mener at verdens befolkning vil stabilisere seg på 11 milliarder.
| Det 22. århundre dekker årene 2101–2200. FN mener at verdens befolkning vil stabilisere seg på 11 milliarder.
== Hendelser ==
To Venuspassasjer vil oppstå, i 2117 og 2125. | Det 22. århundre dekker årene 2101–2200. | 7,682 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vor_Frue_Hospital | 2023-02-04 | Vor Frue Hospital | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kulturminner i bydel St. Hanshaugen', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Private sykehus i Norge', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sykehus i Oslo'] | Vor Frue Hospital er et sykehus på Hammersborg i Oslo. Det eies idag av Lovisenberg Diakonale Sykehus, og fra midten av juni vil Nic Waals Institutt midlertidig flytte inn i Vor Frue Hospital.
| Vor Frue Hospital er et sykehus på Hammersborg i Oslo. Det eies idag av Lovisenberg Diakonale Sykehus, og fra midten av juni vil Nic Waals Institutt midlertidig flytte inn i Vor Frue Hospital.
== Tiden som katolsk sykehus ==
De katolske St. Josephsøstrene hadde allerede drevet hjemmesykepleie i Oslo siden 1879. Noen år senere dro forstanderinnen på den tid, moder Marie Geneviève, utenlands for å sette seg inn i moderne sykehusdrift. Da hun kom tilbake i 1883 leide kongregasjonen en toetasjers trevilla på Hammersborg, og grunnla dermed Oslos første katolske sykehus siden reformasjonen, som ble vigslet til «Vår Frue av det hellige håp». Sykehuset var meget lite og enkelt, bygningen var leid og det meste av utstyret ble lånt fra velvillige leger rundt i byen. Men allerede i desember samme år hadde søstrene nok penger til å kjøpe opp eiendommen med tilstøtende bygninger i Akersveien 9 og 13, og hadde nå en kapasitet til å ta imot tolv pasienter. Sykehuset vokste raskt, og etter kort tid kunne søstrene reise en murbygning i tre etasjer med operasjonssal og det hele, ved siden av den gamle trevillaen. Bygningen ble oppført i 1896 etter tegninger av arkitekt Ole Sverre. Sykehuset hadde med det fått sin første kirurgiske avdeling. I november og desember 1886 kjøpte nonnene også eiendommene Akersveien 7 og Akersveien 11, og i februar 1900 ble alle eiendommene slått sammen til én tomt, som fikk adressen Ullevålsveien 2.
Nonnene ble meget populære blant byens befolkning, og var kjent for sin profesjonalle behandling. Mange leger anbefalte sine pasienter til Vor Frue Hospital. Søstrene tilbød dessuten gratis behandling til de fattigste pasientene. Ganske snart måtte sykehuset bygges ut på nytt grunnet den store pågangen, og i 1923 ble grunnstenen til den nye fløyen mot Ullevålsveien lagt ned. Dermed fikk sykehuset flere moderne operasjonsstuer, røntgenapparat og flere sengeplasser. I den nye fløyen ble det også innredet et kapell, som ble vigslet av biskop Johannes Olav Smit i 1926. Året etter stod den nye fløyen ferdig, og en kunne endelig begynne å tenke på å bygge nye boliger for nonnene. En lot derfor rive de gamle trehusene mot Akersveien, og et par år senere ble det bygget opp en ny fløy i mur. Både den nye sykehusfløyen og søsterboligene var tegnet av arkitekt Ole Sverre. Etterhvert var det blitt et riktig komplett sykehus, som i tillegg til en kombinert fødeavdeling og gynekologisk avdeling også hadde både medisinsk, kirurgisk og radiologisk avdeling. Søstrene opprettet dessuten en nevrologisk klinikk på Grefsen, men denne hadde ingen offisiell tilknytning til Vor Frue hospital.
Med tiden ble det også opprettet en katolsk sykepleierskole i tilknytning til sykehuset, muligens i 1964. Vor Frue sykepleierskole utdannet både nonner og sivile sykepleiere.
== Tiden som kommunalt sykehus og nedleggelse ==
Den katolske kirke i Norge hadde mottatt mange nonner fra utlandet, og også de lokale ordenskallene hadde blomstret, til tross for Kirkens beskjedne størrelse; på det meste arbeidet over 250 St. Josefsøstre i landet. Men med tiden, og spesielt i kjølvannet av det 2. vatikankonsil, ble det færre kall. Nonnene ble færre, mange av dem begynte å bli gamle, og de var ikke lenger i stand til å bemanne de mange institusjoner de hadde opprettet over det ganske land. Mange institusjoner ble solgt til det offentlige, og i 1979 var turen kommet til Vor Frue hospital. Sykehuset ble solgt til Oslo kommune, som drev det som en underavdeling av Aker sykehus frem til 1990. Deretter ble sykehuset nedlagt.
== Gjenopprettelse og fusjon med Lovisenberg ==
På 1990-tallet ble den psykiatriske virksomheten for Lovisenberg sykehus og Diakonhjemmet sykehus driftet av Etat for psykiatri, som var en kommunal etat. I 1995 ble bygningen igjen tatt i bruk som sykehus, da Etaten omgjorde Vor Frue hospital til et asyl. De to private sykehusene overtok senere ansvaret for den kommunale etaten, og i 1998 ble Vor Frue hospital lagt inn under Lovisenberg. Vor Frue Hospital er pr 2019 ikke i drift, da Lovisenberg har samlet psykiatriske sengeposter i nybygg på sykehusområdet i Lovisenberggaten.
== Nic Waals Institutt og Vor Frue Hospital ==
I midten av juni 2020 vil sykehusets barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikk (BUP), Nic Waals Institutt, midlertidig flytte inn i Vor Frue Hospital. Årsaken til dette er omfattende rehabilitering av Nic Waals Institutt i Spångbergveien 25, og det er forventet at rehabiliteringen vil ta omtrent ett år.
== Eksterne lenker ==
«Vor Frue Hospital». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | VOR kan ha flere betydinger: | 7,683 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arne_Bye | 2023-02-04 | Arne Bye | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 10. november', 'Kategori:Fødsler i 1983', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske tegneserieskapere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Arne Bye (født 10. november 1983) er en tegneserieskaper fra Trondheim. Bye er best kjent for Holger og Hagbart, en serie om to apatiske personer som deler både leilighet og TV-skjerm. Serien har blitt trykt i blader som Pondus, Smult, FLEIP og Trondheimstegnernes Slagg-blader, og er også utgitt i egne album av Pokus forlag, Kelpie forlag og Laksevåg forlag.
Siden 2006 arbeider Bye hovedsakelig med den humoristiske tegneserien Mira. Tidligere gikk stripeserien fast i den kortvarige Arbeideravisa.
Bye er dessuten medstifter av Trondheimstegnerne og initiativtaker til Steinkjer Serieliga.
| Arne Bye (født 10. november 1983) er en tegneserieskaper fra Trondheim. Bye er best kjent for Holger og Hagbart, en serie om to apatiske personer som deler både leilighet og TV-skjerm. Serien har blitt trykt i blader som Pondus, Smult, FLEIP og Trondheimstegnernes Slagg-blader, og er også utgitt i egne album av Pokus forlag, Kelpie forlag og Laksevåg forlag.
Siden 2006 arbeider Bye hovedsakelig med den humoristiske tegneserien Mira. Tidligere gikk stripeserien fast i den kortvarige Arbeideravisa.
Bye er dessuten medstifter av Trondheimstegnerne og initiativtaker til Steinkjer Serieliga.
== Bibliografi ==
2003 – Holger og Hagbart: Helt i 100 (Pokus forlag, ISSN 1502-3753)
2004 – Holger og Hagbart: Vennerabatt (Pokus forlag, ISSN 1502-3753)
2005 – Holger og Hagbart: The Rock 'n' Roll Album (Kelpie forlag, ISBN 82-92763-03-1)
2006 – Holger og Hagbart: Temmelig Vemmelig (Laksevåg forlag, ISBN 82-996530-3-7)
2010 – Mira: Ustabil?
2011 – Mira: Atten
2012 – Mira: Mosaikk
== Intervjuer ==
Møt en fremadstormende tegneserieskaper, intervju hos Spray Nettavisen (publisert 2003-03-20)
Nye Holger & Hagbart -striper på nettet, intervju hos tegneserier.no (publisert 2004-02-16)
Teikna Ritchie Blackmore, intervju hos NRK Trøndelag (publisert 2004-04-05)
Ritchie Blackmores pennefører, intervju i Adresseavisen (publisert 2004-04-14)
Tegneseriemannen, intervju i Trønder-Avisa (publisert 2006-10-26)
Mira fra Lade kan få Sproingprisen, intervju i Adresseavisen (publisert 2012-04-16)
== Omtaler ==
Morsomme døgenikter, anmeldelse av Helt i 100, Bergens Tidende (publisert 2003-09-11)
En talentfull godbit, anmeldelse av Helt i 100, tegneserier.no (publisert 2004-02-16)
Gutta har det gøy, anmeldelse av Vennerabatt, tegneserier.no (publisert 2004-12-03)
Mangler gapskrattene, anmeldelse av Rock'n Roll Album, Serienett (publisert 2006-02-06)
Buddy-serien, anmeldelse av Temmelig vemmelig, Serienett (publisert 2006-10-10)
Holger og Hagbart, anmeldelse av Temmelig vemmelig, Spirit (publisert 2006-12-01)
== Eksterne lenker ==
Arne Bye
Mira
Holger og Hagbarts offisielle nettside
Holger og Hagbart-striper hos nettserier.no
Edda jr.-striper hos nettserier.no
http://comicwiki.dk/wiki/Arne_Bye | Arne Bye (født 10. november 1983) er en tegneserieskaper fra Trondheim. | 7,684 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Very_High_Frequency_Omnidirectional_Radio_Range | 2023-02-04 | Very High Frequency Omnidirectional Radio Range | ['Kategori:Akronymer', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lufttrafikktjeneste', 'Kategori:Radionavigasjon'] | Very High Frequency Omnidirectional Radio Range (forkortet VOR) er et radionavigasjonssystem for luftfartøy. En VOR-stasjon sender ut et signal som gjør at navigasjonsmottakeren ombord i et luftfartøy kan bestemme retningen, vanligvis magnetisk, fra stasjonen til luftfartøyet.
VOR-stasjonens referanse er nord (3600). En oppdeler retningene rundt stasjonen i radialer. Viser instrumentet radial 2700 så er en rett vest for stasjonen.
VOR sender i VHF-båndet fra 108.0 til 117.95 MHz. Stasjoner som sender i frekvensområdet 108 – 112.95 MHz benevnes «Terminal VOR» og har begrenset rekkevidde. En VOR-stasjon er ofte samlokalisert med en DME (Distance Measuring Equipment). DME gir avstanden mellom luftfartøyet og DME-stasjonen. Fordi en nå både har retning og avstand kan en bestemme ens egen posisjon i "rommet".
Piloten stiller inn frekvensen på ønsket VOR-stasjon på sin navigasjonsmottaker, eksempelvis 116.95 MHz. Mottakeren tuner samtidig til riktig DME-frekvens, fordi VOR- og DME-frekvenser er parret. Flygeren må først sjekke at riktig stasjon er valgt, ved å identifisere stasjonens kjenningssignal som sendes kontinuerlig i morsekode eller stemme. Instrumentet viser nå en nål som peker til VOR-stasjonen og avstanden til DME-stasjonen digitalt i nautiske mil. En kan så stille inn ønsket radial, eksempelvis radial 2700. Indikatoren viser hvilken retning fartøyet må styre for å komme til radial 270, høyre/venstre. Når en flyr mot VOR-stasjonen vil det stå "TO" på instrumentet. Når en flyr fra, for eksempel etter å ha passert over stasjonen, står det "FROM".
Det finnes to typer VOR: Conventional VOR (CVOR) og Doppler VOR (DVOR).
| Very High Frequency Omnidirectional Radio Range (forkortet VOR) er et radionavigasjonssystem for luftfartøy. En VOR-stasjon sender ut et signal som gjør at navigasjonsmottakeren ombord i et luftfartøy kan bestemme retningen, vanligvis magnetisk, fra stasjonen til luftfartøyet.
VOR-stasjonens referanse er nord (3600). En oppdeler retningene rundt stasjonen i radialer. Viser instrumentet radial 2700 så er en rett vest for stasjonen.
VOR sender i VHF-båndet fra 108.0 til 117.95 MHz. Stasjoner som sender i frekvensområdet 108 – 112.95 MHz benevnes «Terminal VOR» og har begrenset rekkevidde. En VOR-stasjon er ofte samlokalisert med en DME (Distance Measuring Equipment). DME gir avstanden mellom luftfartøyet og DME-stasjonen. Fordi en nå både har retning og avstand kan en bestemme ens egen posisjon i "rommet".
Piloten stiller inn frekvensen på ønsket VOR-stasjon på sin navigasjonsmottaker, eksempelvis 116.95 MHz. Mottakeren tuner samtidig til riktig DME-frekvens, fordi VOR- og DME-frekvenser er parret. Flygeren må først sjekke at riktig stasjon er valgt, ved å identifisere stasjonens kjenningssignal som sendes kontinuerlig i morsekode eller stemme. Instrumentet viser nå en nål som peker til VOR-stasjonen og avstanden til DME-stasjonen digitalt i nautiske mil. En kan så stille inn ønsket radial, eksempelvis radial 2700. Indikatoren viser hvilken retning fartøyet må styre for å komme til radial 270, høyre/venstre. Når en flyr mot VOR-stasjonen vil det stå "TO" på instrumentet. Når en flyr fra, for eksempel etter å ha passert over stasjonen, står det "FROM".
Det finnes to typer VOR: Conventional VOR (CVOR) og Doppler VOR (DVOR).
== Referansefasesignalet ==
VOR er basert på å sende ut to separate signaler på 30 Hz fra VOR-stasjonen samtidig. Fordi frekvensene er den samme må de separeres for å unngå inteferens. I en CVOR blir det ene signalet frekvensmodulert (FM) inn på en hjelpebærebølge med frekvens 9960 Hz (eng. subcarrier). Modulasjonsindeksen er 16 og frekvensen blir derfor 30*16 =480 Hz. Hjelpebærebølgen svinger derfor 9960 +/- 480 Hz. Hjelpebærebølgen blir så amplitudemodulert på stasjonens bærebølge (108-117.95 MHz) som sendes ut på en rundstrålende antenne. Dette signalet kalles for referansesignalet. Fordi den sendes ut på rundstrålende antennen vil 30 Hz-signalet mottas med samme fase rundt hele stasjonen, derav navnet referansefasesignal. Matematisk kan en skrive dette signalet som:
U
f
=
A
o
(
1
+
a
cos
(
2
π
f
m
t
)
)
sin
(
2
π
f
c
t
)
=
A
o
sin
(
2
π
f
c
)
+
a
A
o
2
sin
[
2
π
(
f
c
+
f
m
)
t
]
+
a
2
sin
[
2
π
(
f
c
−
f
m
)
t
]
{\displaystyle {\begin{alignedat}{2}U_{f}&=A_{o}(1+a\cos(2\pi f_{m}t))\sin(2\pi f_{c}t)\\&=A_{o}\sin(2\pi f_{c})+{\frac {aA_{o}}{2}}\sin[2\pi (f_{c}+f_{m})t]+{\frac {a}{2}}\sin[2\pi (f_{c}-f_{m})t]\end{alignedat}}}
En ser av formelen at amplitudemodulasjon av bærebølgen har gitt oss to sidebånd:
fc = Bærebølgen. (fc+fm)= øvre sidebånd (fm =9960 +/- 480). (fc-fm)= nedre sidebånd (fc- 9960 +/- 480).
I forhold til en vanlig FM-sender har VOR-senderen to sidebånd som er FM-modulert. Normal uteffekt er 100 Watt.
== Variabefasesignalet ==
Før referansefasesignalet går til antennen tas en del av signalet og føres tilbake til en modulasjonseleminator. Denne enheten fjerner modulasjonen (hjelpebærebølgen). Grunnen til at en gjør dette er at en faselåser alle signalene til hverandre. Etter at modulasjonen er fjernet sendes signalet til to balanserte modulatorer. Disse modulatorne mates også av det opprinnelige 30 Hz-signalet som hjelpebærebølgen ble FM-modulert med. Den ene balanserte modulatoren blir matet med E cos*p*t. Den andre modulatoren får et 30 Hz-signal som er forsinket 900 dvs
E sin*p*t (p = 30 Hz-signalet). Ut av de balanserte modulatorne får en ut følgende signal:
1.
E
∗
s
i
n
(
p
∗
t
)
∗
c
o
s
(
w
∗
t
)
{\displaystyle E*sin(p*t)*cos(w*t)}
2.
E
∗
c
o
s
(
p
∗
t
)
∗
c
o
s
(
w
∗
t
)
{\displaystyle E*cos(p*t)*cos(w*t)}
Disse to signalene føres til hver sin loopantenne som står 900 på hverandre (se CVOR blokkdiagram). Hvis vi tenker oss at vi stopper sin og cos signalene i det øyeblikket de er like store (samme amplitude) og samme fase +/+ så vil det være maks signalstyrke i ett punkt. Dette punktet skal være i Nord. Hvis ikke dreies dipolene (loopantenne) til en har maksimal feltstyrke i nord.
Det en har gjort nå er å justere referansefasen og variablefasen til å ha null fasediferanse i nord.
Vi stoppet signalet når vi illustrerte dette, men dette skjer jo ikke i praksis. Men det øyeblikket eksisterer 30 ganger i sekundet.
Loopantenne produseres normalt av slisseantenner, som kan være et rør en lager slisser i. Slissene i røret er: for sinus signalet plassert sydvest og nordøst og for cosinus signalet plassert sydøst og nordvest. Da blir det maks feststyrke i nord når signalene er like store.
Adderer en disse to signalene vektorielt (sin og cos signalene) vil det være ett 8- talls diagram som roterer med 30 omdreininger i sekundet, 30 Hz.
Vi vet nå at stasjonen sender ut referansesignal fra den rundstrålende antennen og et roterende 8- talls signal fra loopantenne.
Hvis vi nå tenker oss at vi stopper all rotasjon når + loopen peker mot nord og – loopen peker mot syd. Husk på at det er sidebånssignaler som sendes i loopantennene. Se at formel 1 og 2 inneholder ikke bærebølgen fc. Vi skal nå se på hvordan VOR virker
== Hvordan virker en VOR ==
Vi har stoppet rotasjonen på 8-talladiagrammet og legger det på strålingsdiagrammet til den rundstrålende antennen. Siden 8-tallet er like stort som det rundstrålende diagrammet (lys grå) betyr det at modulasjon er 100%. I praksis er ikke dette tilfelle, modulasjonen skal være 30%, men det er enklere å tegne det slik. Adderer vi de to diagrammene vektorielt, får en den delen som er tegnet med tykkere strek. Dette er Limacon eller cardeoiden. Cardioiden er det som gir oss variabelfasesignal når det roterer med 30 ganger i sek., eller 30Hz.
Ser en på figuren "VOR prinsipp" ser en hvordan det variable fasesignalet forandrer seg når en går rundt stasjonen. Referansefasen er lik hele tiden.
Slik vil faseforholdene være for både CVOR og DVOR.
For å lage et kunstig jordplan under antennene monteres de på en motvekt som er ca. 4-5 meter høy. Dette er gjort for å minske bakkens innflyteles på signalene. CVOR er plaget med en del refleksjoner. Dvs. at flyene mottar multi-path signaler, ikke bare direkte signaler, men også reflekterte. Dette gjør fasesammenlikningen unøyaktig.
Bærebølgen fra den rundstrålende antennen inneholder også et identifikasjonssignal som sendes ut 3 ganger i minuttet. Frekvensen på denne morse koden er 1020 Hz og består vanligvis av 3 bokstaver. Modulasjon er 7-10%. Det er også mulig å sende tale, men dette benyttes ikke i Norge
=== Forenklet beskrivelse ===
For å forstå hvordan VOR virker kan vi tenke oss en fyrlykt som har en roterende lyskaster med hvitt lys. Vi tenker oss at denne lyskasteren har en meget smal stråle og roterer én runde (360 grader) i løpet av nøyaktig ett minutt. Det vil altså si at vi ser en hvitt blink med 60 sekunders intervall. I tillegg til lyskasteren har fyrlykten et grønt blinkene lys som lyser i alle retninger. Dette grønne blinklyset kalles for referansesignalet, mens den hvite lyskasteren kalles det varierende signalet. Hver gang lyskasteren peker mot nord blinker det grønne lyset én gang. Hvis vi står stille og betrakter fyret vil vi med andre ord se ett grønt blink hver minutt og ett hvitt blink hvert minutt. For å vite hvor vi befinner oss i forhold til fyrlykten kan vi nå måle tiden det tar fra vi ser det grønne blinket (referansesignalet) til vi ser det hvite blinket (variable signalet). Vi måler tiden i sekunder og multipliserer med 6 fordi lyskasteren beveger seg 6 grader per sekund. Hvis det for eksempel tar 15 sekunder mellom det grønne og hvite blinket vet vi at vi befinner oss rett øst for fyrlykten. Ut fra sekundviseren på en stoppeklokke, der sekundviseren roterer én gang per minutt, kan vi lese retningen direke ved å tenke oss sekundviseren som en kompassnål.
Vi kan si at det grønne blinklysets bølgelengde er én sekstiendedels Hz. Lyskasteren har samme frekvens men legger vi de to ‘bølgene’ i samme tidsakse ser vi at de ikke er ‘i takt’. Hvis vi definerer det grønne blinklyset som ‘det første’, vil vi se at lyskasteren ligger noen sekunder bak. Denne tidsavstanden kalles faseforskyvning. En periode er tiden det tar å komme tilbake til samme svingstilstand. Overført til eksemplet med lyskasteren så blir en periode én runde. Vi måler vanligvis perioden i grader eller radianer og definisjonen på én periode er 360 grader, eller 2 x Pi radianer. En vinkel måles også i grader eller radianer. Faseforskyvningen mellom to svingninger blir altså en vinkel som måles i grader eller radianer. I navigasjonøyemed måler vi vinkler i grader, og når faseforskyvningen også måles i grader får vi et en-til-en forhold mellom faseforskyvningen og kompassretningen.
Ved å bytte ut lys med radiosignaler, får man så et VOR-tårn, i stedet for et fyrtårn. Dette kan i tillegg leses av selv om sikten er lik null, og man ikke har visuell kontakt med tårnet. Retningen regnes ut automatisk av dertil dedikerte instrumenter, mens signalet som angir hvilket fyr det er, sendes som et lydsignal til pilotene som flyr. Dette signalet gis i langsom morse-kode, altså som prikker (korte toner) og streker (lange toner). Noen VORer har også tale-identifikasjon i tillegg til morse-identifikasjonen.
=== Doppler VOR (DVOR) ===
DVOR (Doppler VOR) er en videreutvikling av CVOR. Denne utviklingen har medført i en forbedring av navigasjon med en faktor som er 5 – 10 bedre enn CVOR. Som en skjønner baserer DVOR seg på bruk av Dopplereffekt, eller frekvensskifte. For at dette skal være mulig så må Referansefasesignalet og Variabelfasesignalet bytte plass ift. en CVOR. Referanse signalet blir nå sendt på en senterantenne men nå er 30Hz signalet amplitudemodulert (AM) inn på bærebølgen. I en CVOR roterer Cardeoiden med klokka. Men i en DVOR foregår rotasjonen mot klokken.
Før vi går videre med DVOR skal vi se litt på Dopplerskifte: Noen har kanskje hørt at tonen (frekvensen) fra en ambulansebil ikke er den samme når bilen kommer mot deg og når den kjører fra deg. Lyd har en hastighet på ca. 343 m/s ved ca. 200 C. Dette kan uttrykkes i en generell formel:f' = f *(+-Vr/Vo) dvs. f' =f*(343 +/- bilhastighet)/343 der:
f'= tonen du hører
f= tonen fra bil
Vr= radiell hastighet
Vo= lydhastighet
Vi skal nå ta et praktisk eksempel: f=1000 Hz, bilens hastighet er 80 km/t tilsvarer 22,2 m/s
Bilen kommer mot deg: f'= 1000 *(343 + 22,2)/343 = 1064,7 Hz Denne økningen skyldes bilhastigheten.
Bilen kjører fra deg: f'= 1000 *(343 - 22,2)/343 = 935,3 Hz.
Dette vi nå har vist kommer av dopplereffekten. Vi skal så se på hvordan en benytter dette i VOR sammenheng.
DVOR antennesystem består av følgende antenner: En senterantenne, rundstrålende. I en ring rundt senterantennen er det plassert 50 rundstrålende antenner. Antenneringen er 13,5 m i diameter. Vi vet fra CVOR at deviasjon eller frekvenssvinget på 9960 Hz signalet skal være +/- 480 Hz. Det samme gjelder her. Hvis hastigheten er korrekt så vil dopplereffekten gi oss 9960+480 Hz og 9969-480Hz henholdsvis mot og fra flyet. (se på vår bil). Vi vet at rotasjonshastigheten er 30/sek (30Hz). Bølgelengden midt i båndet er 2,65 m ved 113 Hz. Nå kan vi bevise at diameteren blir:
D= (480*2,65)/pi*30 =13.5m. Hastigheten i ringen blir da:
Vdipol =pi*D*30 = 1272 m/s. Nå har vi funnet den riktige hastigheten i antenneringen. En ser at hvis D blir større øker også hastigheten i ringen. Lydhastighet er 343 m/s, men radiobølger forplanter seg 300000 Km/s.
Hvis vi ser på et fly som flyr mot DVOR så "ser" det et signal som roterer i ringen. La oss se på 4 punkter:
1. Signalet kommer rett mot deg, maks doplerskifte (9960 + 480 Hz)
2. Signalet fortsetter 1/4 omdreining, ingen dopplerskifte signalet er på tvers av din retning (9960 Hz)
3. Signalet ytterligere 1/4 omdreining, signalet er på vei bort fra flyet, Minimum dopplerskifte (9960 -480 Hz)
4. Tilstanden den samme som i punkt 2. (9960 Hz).
Vi kan skrive en generell formel som gjelder for et hvert punkt i sirkelen:(113/300)*cos(grad*pi/180)*1272
Formelen er laget for bruk i Excel. Sett inn for grad den vinkelen har i forhold til rotasjon.
En forstår dermed at de andre flyene som ikke ligger på samme radial for andre avlesninger: Vi har skapt ett navigasjonsanlegg!
Nå skal vi sa på hva det er som sendes på det roterende signalet.
som ikke er så følsom for reflekser som CVOR. Antennene på en DVOR-stasjon består av en senterantenne og mange antenner (vanligvis 48) organisert rundt senterantenne i en sirkel med diameter på 13,4 meter. Senterantennen er en rundstråler som sender ut et amplitudemodulert referansesignal. Signalet er et sinus-signal med en frekvens på 30 Hz. Dette signalet er referansesignalet som vil bli oppfattet likt uansett hvor det mottas. Antennene rundt senterantennen sender ut en umodulert bærebølge med to hjelpebærebølger som ligger 9960 Hz symmetrisk fra senterfrekvensen. Disse to hjelpebærebølgene blir to sidebånd. DVOR er konstruert slik at den ene antennen modulerer et 30 Hz signal på øvre sidebånd (senterfrekvensen +9960 Hz) og antennen på motsatt side modulerer det samme signalet på motsatt sidebølge (senterfrekvensen +9960 Hz). Hvis for eksempel antennen lengst nord sender på hjelpebærebølgen f+9960 Hz så sender antennen lengst sør på hjelpebærebølgen f-9960 Hz. To og to antenner, på motsatt side av sirkelen, veksler mellom å sende i en sirkelformet bevegelse med en rotasjonshastighet på 30 omdreininger pr sekund, altså 30 Hz. På grunn av doppler-effekten vil dette signalet variere i frekvens når det mottas og følgelig bli oppfattet som et frekvensmodulert signal på 30 Hz. Dette signalet blir det variable signalet og sammenlignes med referansesignalet på samme måte som for CVOR. På samme måte som med CVOR moduleres det ene signalet (det variable signalet i dette tilfellet) på en hjelpebærebølge så det ikke skal forstyrre det andre signalet.
== Historie ==
Under annen verdenskrig utstyrte britene sine bombefly med utstyr for å kunne beregne egen posisjon ved hjelp av stjernehimmelen. Selv om mange bomber ble droppet kilometer fra der hvor de skulle lande, fortsatte britene å bruke systemet i stor grad.
Det tyske Luftwaffe satset derimot tungt på radionavigasjon, ved hjelp av nettopp radiofyr – det vi i dag kan se på som forløperen til VOR. Tyskerne hadde i tillegg et system kalt Lorenz, et system som hjalp fly med å lande i mørke og dårlig vær, som vi i dag kjenner som ILS.
Dette Lorenz-systemet ble videutviklet som et direksjonssystem, som kunne dirigere bombefly til et bestemt mål. I stedet for én sender som fortalte flyet noe om posisjonen i forhold til rullebanen, fikk man nå et system som guidet et fly langs en bestemt linje, med en annet radiosignal som krysset det opprinnelige signalet der hvor bombene skulle droppes. Når flyet så fløy inn i det kryssende signalet, kunne flygeren slippe bombene sine. Systemet var ganske nøyaktig, og ble brukt en stund av Luftwaffe inntil britene klarte å jamme systemet effektivt. Dette systemet ble kalt Knickebein. Fordelen med Knickebein var at fly som allerede hadde Lorenz-systemet, kun trengte installasjon av en mottager til, slik at en kunne ta i mot signaler fra to stasjoner. Senere kom X-Gerät og Y-Gerät.
Videre utvikling av radionavigasjonssystemer under og like etter andre verdenskrig, førte til at systemet VOR ble konstruert rundt 1950, og de første antennesystemene ble tatt i bruk like etter dette. CVOR, som dette første systemet i dag kalles, er på vei til å bli byttet ut med DVOR, som er en mer avansert utgave av samme system, men med samme prinsipp.
== Se også ==
Instrument Flight Rules/Instrumentflygeregler | Very High Frequency Omnidirectional Radio Range (forkortet VOR) er et radionavigasjonssystem for luftfartøy. En VOR-stasjon sender ut et signal som gjør at navigasjonsmottakeren ombord i et luftfartøy kan bestemme retningen, vanligvis magnetisk, fra stasjonen til luftfartøyet. | 7,685 |
null | 2023-02-04 | Honoré de Balzac | null | null | null | Honoré de Balzac (født 20. mai 1799, død 18. | 7,686 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Akko | 2023-02-04 | Akko | ['Kategori:32°N', 'Kategori:35°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Israel', 'Kategori:Korstogene', 'Kategori:Norddistriktet', 'Kategori:Palestina', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Verdensarven i Israel'] | Akko eller Acre (også kjent som Akká, Akkon eller St Jean D'Acre, eller norrønt: «Akersborg») er en havneby i den nordlige delen av Israel.
Gamlebyen i Akko har blitt oppført av UNESCO på listen over verdens kulturarv, og inneholder blant andre spesielle turistplasser en tunnel som leder til 1300-tallets tempelfort. Akko er også et sentrum for bahai-religionen. UNESCOs verdensarvkomité besluttet den 8. juli 2008 å føre opp Bahá'u'lláhs gravmæle utenfor Akko på verdensarvlisten, som ett av bahai-troens to hellige steder i Israel. En gate i gamlebyen er oppkalt etter kong Sigurd Jorsalfare til minne om kong Sigurds innsats for å redde byen fra egyptisk invasjon i 1110.
Akko betraktes som tvillingby til Haifa, da disse to byene er i ferd med å vokse inn i hverandre.
| Akko eller Acre (også kjent som Akká, Akkon eller St Jean D'Acre, eller norrønt: «Akersborg») er en havneby i den nordlige delen av Israel.
Gamlebyen i Akko har blitt oppført av UNESCO på listen over verdens kulturarv, og inneholder blant andre spesielle turistplasser en tunnel som leder til 1300-tallets tempelfort. Akko er også et sentrum for bahai-religionen. UNESCOs verdensarvkomité besluttet den 8. juli 2008 å føre opp Bahá'u'lláhs gravmæle utenfor Akko på verdensarvlisten, som ett av bahai-troens to hellige steder i Israel. En gate i gamlebyen er oppkalt etter kong Sigurd Jorsalfare til minne om kong Sigurds innsats for å redde byen fra egyptisk invasjon i 1110.
Akko betraktes som tvillingby til Haifa, da disse to byene er i ferd med å vokse inn i hverandre.
== Historie ==
I 332 f.Kr. ble byen erobret av Aleksander den store. I 638 kom den under arabisk herredømme, men ble erobret av korstogsfarerne i år 1100 og ble en del av kongeriket Jerusalem. I 1110 tok kong Baldvin I av kongeriket Jerusalem imot den norske kongen Sigurd Jorsalfare og hans 60 skip i havna i Akko (norrønt: «Akersborg»). Sigurd var den første kongen som kom på visitt, på veier dekket av tepper og palmer. Selv om Jerusalem var gjenerobret av kristne styrker etter korstoget i 1099, var fortsatt store deler lengre nord under muslimsk kontroll. Kong Baldvin ba om kong Sigurds hjelp til å innta byen Sidon i dagens Libanon (byen heter i dag Sayda). Sigurds styrke angrep sjøveien, mens Baldvins styrke angrep over land.
I 1187 erobret Saladin byen tilbake, men allerede i 1191 inntok Filip II August av Frankrike og Rikard Løvehjerte byen på ny. Byen ble da gjort til hovedstad i det som var igjen av kongeriket Jerusalem.
I 1190 ble Den tyske orden grunnlagt der. I 1219 opprettet Frans av Assisi et fransiskanerkloster i byen som stadig eksisterer.
I 1229 kom byen under johannitterordenens forvaltning (på fransk fikk byen derfor navnet St. Jean d'Acre, som også tidvis brukes i dag).
Etter den muslimske gjenerobringen av Jerusalem ble Akko et av de siste støttepunktene for korsfarerne.
Med Beleiringen av Akko og festningens fall 18. mai 1291 var korstogenes tid definitivt forbi.
I 1517 ble byen under sultan Selim I en del av Det osmanske riket.
Bymuren, som nå delvis er ruiner og har bare én port, dateres tilbake til Det osmanske riket, nærmere bestemt midt på 1800-tallet. Byggherren Daher El-Omar brukte restene etter korstogsmurene som fundament for sin nye mur. Moskéen al-Jazzar stod ferdig i 1781, og var bygd på oppdrag fra guvernøren Ahmad Jazzar pasha (død 1804) av materiale fra Caesarea Palaestina.
I den osmanske perioden var Akko en beryktet fengselsplass.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Acre (city) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Acre (city) – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | – – | 7,687 |
null | 2023-02-04 | Skanderbeg | null | null | null | Georg Kastriota Skanderbeg (født 6. mai 1405 i Kruja, død 17. | 7,688 |
null | 2023-02-04 | Luftfartsverket (Norge) | null | null | null | Luftfartsverket var en forvaltningsbedrift under Samferdselsdepartementet som besørget samfunnets behov for luftfartsmessig infrastruktur som flyplasser og lufttrafikktjeneste i Norge. | 7,689 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Luftfartstilsynet | 2023-02-04 | Luftfartstilsynet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 2000', 'Kategori:Luftfartsmyndigheter', 'Kategori:Norsk luftfart', 'Kategori:Norske direktorat', 'Kategori:Samferdselsdepartementet', 'Kategori:Sikkerhet i Norge'] | Luftfartstilsynet skal bidra til sikker, samfunnsnyttig og bærekraftig luftfart i tråd med de overordnede mål for samferdselspolitikken. Luftfartstilsynet utarbeider et nasjonalt regelverk innen luftfart, og gjennomfører og implementerer felleseuropeisk luftfartsregelverk i Norge. Sentrale oppgaver er godkjenning av organisasjoner, personer og fartøy, og at aktører oppfyller kravene i gjeldende regelverk. Luftfartstilsynet har hovedansvaret for å føre tilsyn med norsk luftfart, og har videre ansvar for tilsyn med arbeidsmiljøet for flygende besetningsmedlemmer. Luftfartstilsynet er sivil og militær luftromsmyndigheter.
Luftfartstilsynet er et selvstendig og uavhengig forvaltningsorgan som er direkte underlagt og rapporterer til Samferdselsdepartementet.
Luftfartstilsynet fører tilsyn med at aktørene i norsk luftfart følger gjeldende lover, regler og forskrifter. For å sikre at dette skjer fører Luftfartstilsynet tilsyn med blant annet flyselskaper, flyverksteder, flyskoler, luftfartøy, sertifikatinnehavere, lufthavner og landingsplasser for helikoptre. Luftfartstilsynet utsteder også sertifikater til personer og luftfartsnæringer, som flyselskaper, verksteder, piloter og kabinpersonell.
Luftfartstilsynet, sammen med Samferdselsdepartementet, representerer Norge i Den internasjonale organisasjonen for sivil luftfart.
Luftfartstilsynet arbeidsoppgaver (fra instruksen):
Sikker luftfart: Ha oversikt over sikkerhetstilstanden i norsk luftfart, og sammen med aktørene etablere barrierer som kan forebygge hendelser og ulykker. Kontinuerlig utvikle flysikkerhetsplanen under flysikkerhetsprogrammet, slik at luftfarten når flysikkerhetsmålene. Identifisere relevante risikoområder og gjennomføre målrettede tilsyn for økt sikkerhet. Ha effektive og hensiktsmessige godkjenningsprosesser. Formidle sikkerhetsinformasjon og gi aktørene i norsk luftfart en bredere kunnskap for å høyne egen sikkerhet. Sikre at luftfartaktørene har systemer for å forebygge og håndtere uønskede situasjoner, samt begrense konsekvensene av dette dersom de likevel oppstår. • Videreutvikle og øve krisehåndtering, slik at prosedyrer, roller og ferdigheter holdes på et tilfredsstillende nivå. Følge opp sikkerhetstilrådinger og rapporter fra Statens havarikommisjon.
Samfunnsnyttig luftfart: Følge med på utviklingen i markedet, omstillinger i flyselskapene, teknologisk utvikling og geopolitiske spenninger for å bidra til en sikker utvikling av norsk luftfart. Føre Norges Luftfartøyregister (NLR). Bidra i videreutvikling av totalforsvaret, samt delta i beredskapsplanlegging og øvelser hvor Luftfartstilsynet har en rolle. Ha god dialog med luftfartsaktører og tilby tjenester tilpasset deres behov.
Bærekraftig luftfart: Bidra til en mer miljøvennlig luftfart, herunder redusert støybelastning og fremme av null- og lavutslippsluftfart. Følge med på klima- og miljøutfordringer og de konsekvenser dette har for luftfarten, samt være en pådriver for tiltak som møter disse utfordringene.
Direktoratsoppgaver: Bistå Samferdselsdepartementet i regelverksarbeid og fastsette forskrifter på områder hvor myndighet er delegert til Luftfartstilsynet, og sørge for at regelverket er oppdatert, oversiktlig og fullstendig. • Påvirke utviklingen av internasjonalt og europeisk luftfartsregelverk, slik at regelverksutformingen blir mest mulig i tråd med norske interesser. Bistå Samferdselsdepartementet ved utredningsarbeid og forberedelse av andre saker av viktighet knyttet til luftfart. • Gi råd til Samferdselsdepartementet, på eget initiativ og på forespørsel, i saker vedrørende luftfartsvirksomhet. Forberede klagesaker for Samferdselsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet (Norges Luftfartøyregister) og Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten (medisinske saker).
| Luftfartstilsynet skal bidra til sikker, samfunnsnyttig og bærekraftig luftfart i tråd med de overordnede mål for samferdselspolitikken. Luftfartstilsynet utarbeider et nasjonalt regelverk innen luftfart, og gjennomfører og implementerer felleseuropeisk luftfartsregelverk i Norge. Sentrale oppgaver er godkjenning av organisasjoner, personer og fartøy, og at aktører oppfyller kravene i gjeldende regelverk. Luftfartstilsynet har hovedansvaret for å føre tilsyn med norsk luftfart, og har videre ansvar for tilsyn med arbeidsmiljøet for flygende besetningsmedlemmer. Luftfartstilsynet er sivil og militær luftromsmyndigheter.
Luftfartstilsynet er et selvstendig og uavhengig forvaltningsorgan som er direkte underlagt og rapporterer til Samferdselsdepartementet.
Luftfartstilsynet fører tilsyn med at aktørene i norsk luftfart følger gjeldende lover, regler og forskrifter. For å sikre at dette skjer fører Luftfartstilsynet tilsyn med blant annet flyselskaper, flyverksteder, flyskoler, luftfartøy, sertifikatinnehavere, lufthavner og landingsplasser for helikoptre. Luftfartstilsynet utsteder også sertifikater til personer og luftfartsnæringer, som flyselskaper, verksteder, piloter og kabinpersonell.
Luftfartstilsynet, sammen med Samferdselsdepartementet, representerer Norge i Den internasjonale organisasjonen for sivil luftfart.
Luftfartstilsynet arbeidsoppgaver (fra instruksen):
Sikker luftfart: Ha oversikt over sikkerhetstilstanden i norsk luftfart, og sammen med aktørene etablere barrierer som kan forebygge hendelser og ulykker. Kontinuerlig utvikle flysikkerhetsplanen under flysikkerhetsprogrammet, slik at luftfarten når flysikkerhetsmålene. Identifisere relevante risikoområder og gjennomføre målrettede tilsyn for økt sikkerhet. Ha effektive og hensiktsmessige godkjenningsprosesser. Formidle sikkerhetsinformasjon og gi aktørene i norsk luftfart en bredere kunnskap for å høyne egen sikkerhet. Sikre at luftfartaktørene har systemer for å forebygge og håndtere uønskede situasjoner, samt begrense konsekvensene av dette dersom de likevel oppstår. • Videreutvikle og øve krisehåndtering, slik at prosedyrer, roller og ferdigheter holdes på et tilfredsstillende nivå. Følge opp sikkerhetstilrådinger og rapporter fra Statens havarikommisjon.
Samfunnsnyttig luftfart: Følge med på utviklingen i markedet, omstillinger i flyselskapene, teknologisk utvikling og geopolitiske spenninger for å bidra til en sikker utvikling av norsk luftfart. Føre Norges Luftfartøyregister (NLR). Bidra i videreutvikling av totalforsvaret, samt delta i beredskapsplanlegging og øvelser hvor Luftfartstilsynet har en rolle. Ha god dialog med luftfartsaktører og tilby tjenester tilpasset deres behov.
Bærekraftig luftfart: Bidra til en mer miljøvennlig luftfart, herunder redusert støybelastning og fremme av null- og lavutslippsluftfart. Følge med på klima- og miljøutfordringer og de konsekvenser dette har for luftfarten, samt være en pådriver for tiltak som møter disse utfordringene.
Direktoratsoppgaver: Bistå Samferdselsdepartementet i regelverksarbeid og fastsette forskrifter på områder hvor myndighet er delegert til Luftfartstilsynet, og sørge for at regelverket er oppdatert, oversiktlig og fullstendig. • Påvirke utviklingen av internasjonalt og europeisk luftfartsregelverk, slik at regelverksutformingen blir mest mulig i tråd med norske interesser. Bistå Samferdselsdepartementet ved utredningsarbeid og forberedelse av andre saker av viktighet knyttet til luftfart. • Gi råd til Samferdselsdepartementet, på eget initiativ og på forespørsel, i saker vedrørende luftfartsvirksomhet. Forberede klagesaker for Samferdselsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet (Norges Luftfartøyregister) og Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten (medisinske saker).
== Nyere historie ==
Luftfartstilsynet ble opprettet og skilt ut fra Luftfartsverket og flyttet fra Luftfartsverkets kontorer til egne kontorer i Rådhusgata 1 i Oslo 1. november 1999. I 2002 ble det vedtatt at Luftfartstilsynet skulle flyttes til Bodø, og flyttingen ble gjennomført fra 2005 fram til 2008. Luftfartstilsynet gjennomgikk en større organisasjonsendring 2017. Luftfartstilsynet fikk ny instruks 11.02.2021 hvor også ansvar for bærekraftig luftfart ble inkludert i ansvarsområdet.
== Internasjonale forhold ==
I løpet av de årene Luftfartstilsynet har eksistert, har regelverket for sivil luftfart gått fra å være nasjonalt til å i stadig større grad bli styrt av EU. At Norge og flere land i Europa nå følger et EU-regelverk gjør at vi på mange områder har de samme reglene i hele Europa.
Sammen med Samferdselsdepartementet deltar Luftfartstilsynet i internasjonale organisasjoner for å fremme norske interesser. To av disse organisasjonene er Det europeiske luftfartssikkerhetsbyrå og Den internasjonale organisasjonen for sivil luftfart (ICAO).
== Luftfartsdirektør ==
Siden Luftfartstilsynet ble opprettet i 2000 er direktøren for etaten også norsk luftfartsdirektør. Tidligere var tittelen blitt benyttet om direktøren for Luftfartsverket. Med virkning fra 2006 ble det en åremålsstilling med en åremålsperiode på seks år.
Kongen i statsråd utnevnte 1. februar 2017 Lars Egil de Lange Kobberstad til ny luftfartsdirektør i perioden 2017–2023.Kobberstad kommer fra det private næringsliv med lang luftfartsfaglig erfaring. Bl.a. erfaring som administrerende direktør i Norsk luftambulanse AS fra september 2015 til utgangen av 2016. I perioden 2008 til 2015 var han administrerende direktør i Widerøe's Flyveselskap AS og har før den tid hatt ulike stillinger i selskapet. I perioden 2008 til 2015 var han styremedlem og seinere styreleder i NHO luftfart. Kobberstad har også vært styreleder i Norsk Luftambulanse AS. Kobberstad er utdanna siviløkonom fra Universität Augsburg i Tyskland.
=== Liste over luftfartsdirektører ===
2017–: Lars Kobberstad
2012–2016: Stein Erik Nodeland
2006–2012: Heine Richardsen
2005–2006: Otto Lagarhus
1999–2005: Per-Arne Skogstad(2017: Ass. luftfartsdirektør Petter Haugen fungerte fra 1.1.2017 til Lars Kobberstads tiltredelse senere samme år)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | | nettside = luftfartstilsynet.no | 7,690 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kontrollert_luftrom | 2023-02-04 | Kontrollert luftrom | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Lufttrafikktjeneste'] | Kontrollert luftrom er et luftrom av bestemte dimensjoner hvor det ytes flygekontrolltjenester for kontrollerte flyginger (ATC) for fly som flyr under instrumentregler (IFR) og visuelle regler (VFR) iht. luftrommets klassifisering.
Luftrommet klassifiseres i 7 kategorier og betegnes med bokstaver fra A til G. Klasse A er det området med strengest kontroll, mens klasse G er ukontrollert luftrom (minst kontroll).
Kontrollert luftrom er en fellesbetegnelse som i norske ansvarsområder dekker ATS-luftrom klasse A, C, D og E. | Kontrollert luftrom er et luftrom av bestemte dimensjoner hvor det ytes flygekontrolltjenester for kontrollerte flyginger (ATC) for fly som flyr under instrumentregler (IFR) og visuelle regler (VFR) iht. luftrommets klassifisering.
Luftrommet klassifiseres i 7 kategorier og betegnes med bokstaver fra A til G. Klasse A er det området med strengest kontroll, mens klasse G er ukontrollert luftrom (minst kontroll).
Kontrollert luftrom er en fellesbetegnelse som i norske ansvarsområder dekker ATS-luftrom klasse A, C, D og E. | Kontrollert luftrom er et luftrom av bestemte dimensjoner hvor det ytes flygekontrolltjenester for kontrollerte flyginger (ATC) for fly som flyr under instrumentregler (IFR) og visuelle regler (VFR) iht. luftrommets klassifisering. | 7,691 |
null | 2023-02-04 | Natt | null | null | null | Natt er tiden når et område vender vekk fra solen slik at det er mørkt. Det er alltid natt på noe mindre enn halvparten av jorden. | 7,692 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sportsfly | 2023-02-04 | Sportsfly | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Luftfartøytyper', 'Kategori:Mikrofly', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Trenger oppdatering'] | Sportsfly, kjent som mikrofly (eller et mikrolett luftfartøy) fra 1983 til 2020, er en betegnelse på fly med lav maksimum avgangsvekt og enklere krav til pilotopplæring. Vektgrensene varierer mellom land, og det foregår harmoneringsarbeid. I USA kan sportsfly veie inntil 600 eller 650 kg (betegnes «light sport aircraft»), mens mikrofly i det meste av Europa kan veie inntil 472 kg.
| Sportsfly, kjent som mikrofly (eller et mikrolett luftfartøy) fra 1983 til 2020, er en betegnelse på fly med lav maksimum avgangsvekt og enklere krav til pilotopplæring. Vektgrensene varierer mellom land, og det foregår harmoneringsarbeid. I USA kan sportsfly veie inntil 600 eller 650 kg (betegnes «light sport aircraft»), mens mikrofly i det meste av Europa kan veie inntil 472 kg.
== Mikrofly ==
Etter de gamle norske reglene er et mikrofly definert som et bemannet motordrevet fly som har maksimalt to seter og hvis startmasse ikke kan overstige 300 kg for enseter landfly og 450 kg for toseters landfly (472,5 kg hvis man benytter redningsskjerm). Som sjøfly, amfibiefly, eller fly med flottører tillates 50 kg mer på maksimal startmasse. Flyet må ha en steilehastighet (Vs), eller styrbar hastighet (VSO), (motor(er) på tomgang) på mindre enn 65 km/t (35 knop). Mikrolette luftfartøy kan være utstyrt med fastmontert redningssystem (skrogmontert nødfallskjerm) dimensjonert for fartøyets maksimalvekt (oppgitt av produsenten).
Alle norske mikrofly har registrering som begynner med Y, det vil si hele serien fra LN-YAA til LN-YZZ.
I Norge er det tre kategorier mikrolette luftfartøy.
Vektskift, også kalt trike eller motoriserte hangglidere. De styres med en styrebøyle ved å forskyve tyngdepunktet under vingen, på samme måte som man styrer en hangglider.
Rorkontroll, også kalt 3-akse, som styres med stikke og pedaler akkurat som i et vanlig fly.
Gyrokopter, også kjent som autogyro.Den mest populære kategorien mikrofly i Norge er 3-akse fly. Denne kategorien fly har gjennomgått en enorm utvikling de siste 20 årene. Dagens 3-akse mikrofly har ytelser og funksjonalitet som tilsvarer lette 2 seters motorfly av normalklassen (småfly).
All flyging med mikrolette luftfartøy skal foregå under visuelle flygeregler (VFR. Det vil si i dagslys, og under skydekket. VFR-flyging over skyer («on top») er ikke tillatt med sportsfly.
I Norge er denne luftsportsaktiviteten underlagt Norges Luftsportforbund (NLF), under "Sportsflyseksjonen". Sportsflyging er en sterkt voksende luftsport, og er spesielt attraktiv for blivende hobbypiloter pga. lavere kostnader enn ordinære småfly. Det finnes 45 sportsflyklubber i Norge, med drøyt 220 luftdyktige sportsfly og tusen medlemmer.
== Utdanning ==
For å bli sportsflyger i Norge kreves det at man har bestått en legesjekk, med tilsvarende krav som for eksempel seilflygere.
=== Grunnutdanning ===
==== Teorieksamen ====
Det kreves bestått teorieksamen i følgende fag:
Lover og bestemmelser
Aerodynamikk
Meteorologi
Motor og propell
Instrumenter og utstyr
Teknisk oppbygging og vedlikehold
Sikkerhet og "Airmanship"
Navigasjon
==== Praktisk eksamen ====
Den praktiske flygingen gjøres ved at man flyr øvelser i et fastsatt program sammen med instruktør. Når dette programmet samt teorieksamen og legesjekk er bestått kan man fly alene etter godkjennelse av instruktør før hver flyging, såkalt soloflyging. Etter solosjekk fortsetter man med selvstendig flyging samt trening på navigasjonsturer med instruktør og alene, og etter minimum 25 flytimer totalt kan man fly opp og få utstedt flygebevis. Med dette beviset kan man fly selvstendig, men uten passasjer.
For å kunne fly med passasjer, må man ha totalt minimum 50 flytimer samt bestått en teoretisk og praktisk prøve.
For å kunne fly i kontrollert luftrom kreves det i tillegg at man tar flytelefonisertifikat, utstedt av Luftfartstilsynet.
=== Videreutdanning ===
Det er en rekke muligheter etter at man har fått flygebevis for sportsfly.
Utsjekk for flyging med sjøfly
Utsjekk for flyging med skiunderstell
Slep av seilfly
Instruktørutdanning
Videreutdanning til privatflygersertifikat (PPL-A) eller videreutdanning til sertifikat for lette småfly (LAPL)
== Aktivitetsnivå ==
Antall starter og antall flytimer pr år i Norge (tall fra Norges Luftsportsforbund):
== Risiko ==
Ifølge statistikk fra Norges Luftsportsforbund (NLF) er det i de siste 15 årene (2002–2016) fløyet omtrent 155 177 timer med mikrolette luftfartøy i Norge. I samme periode har det vært 10 dødsfall, fordelt på 5 ulykker.
Dette gir en ulykkesrate på 64 dødsfall pr million fløyet time med mikrofly.
Tilsvarende tall for store passasjerfly er 4 dødsfall pr million flydde timer, og for private småfly 22 dødsfall pr million flydde timer (kilde: planecrashinfo.com).
Ulykkene med mikrolette luftfartøy etter 2005 har skjedd som en følge av pilotfeil/menneskelig svikt. De fatale ulykkene skjer som regel som en følge av for lav flygefart kombinert med for lav høyde. Dette medfører at flyet staller/flikker/spinner (vingene mister løftet) og flyet faller da tilnærmet i fritt fall ned mot bakken uten mulighet til å rette opp flyet. Ved tilstrekkelig høyde er det for de aller fleste flytyper uproblematisk å rette opp flyet etter en stall/flikk/spinn. Det er i Norge krav til minimumshøyder når man flyr mikrofly. For de aller fleste flytyper er det mulig å rette opp flyet etter stall/flikk/spinn ved flyging over lovpålagte minimumshøyder.
Motorstans i et mikrofly er normalt ikke fatalt da det er mulig å lande flyet med relativt lav hastighet. Feil på selve flyet av en slik art at det medfører fatale ulykker er svært sjeldent med moderne mikrofly.
== Se også ==
Amatørbygd fly
Eksperimentelt fly
Småfly
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Norges Luftsportforbund Besøkt 9. april 2021
"Mikroflyseksjonen" Arkivert 21. mars 2009 hos Wayback Machine.
Luftfartstilsynets nettsider om mikrofly Besøkt 9. april 2021 | Sportsfly, Norges Luftsportforbund|besøksdato=2022-08-06|verk=nlf.no}} kjent som mikrofly (eller et mikrolett luftfartøy) fra 1983 til 2020, er en betegnelse på fly med lav maksimum avgangsvekt og enklere krav til pilotopplæring. | 7,693 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Luftrom | 2023-02-04 | Luftrom | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Lufttrafikktjeneste'] | Luftrom inndeles i fire forskjellige klassifiseringer:
Kontrollert luftrom
Ukontrollert luftrom
Luftrom for spesielt bruk
Andre typer luftromInndeling av luftrom er ikke blitt viet stor oppmerksomhet i Norge, da vi er forskånet for de store volum av trafikk som finnes i andre deler av Europa og USA. Dette forhindrer dog ikke at en flygeleder må ha kjennskap til inndelingen av luftrommet og hvilke begrensninger og muligheter dette legger på pilot og kontrollører.
Det er også en pilots plikt å sette seg inn i hvilke regler som gjelder når man bestemmer seg
for hvilken flyvning han gjennomfører. | Luftrom inndeles i fire forskjellige klassifiseringer:
Kontrollert luftrom
Ukontrollert luftrom
Luftrom for spesielt bruk
Andre typer luftromInndeling av luftrom er ikke blitt viet stor oppmerksomhet i Norge, da vi er forskånet for de store volum av trafikk som finnes i andre deler av Europa og USA. Dette forhindrer dog ikke at en flygeleder må ha kjennskap til inndelingen av luftrommet og hvilke begrensninger og muligheter dette legger på pilot og kontrollører.
Det er også en pilots plikt å sette seg inn i hvilke regler som gjelder når man bestemmer seg
for hvilken flyvning han gjennomfører. | Luftrom inndeles i fire forskjellige klassifiseringer: | 7,694 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lufttrafikktjeneste | 2023-02-04 | Lufttrafikktjeneste | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fly', 'Kategori:Lufttrafikktjeneste'] | Lufttrafikktjeneste er en fellesbetegnelse for flygeinformasjonstjeneste (NOTAM), alarmtjeneste og flygekontrolltjeneste. Sistnevnte omfatter områdekontrolltjeneste, innflygningskontrolltjeneste og tårnkontrolltjeneste, systemer som er styrt av flygeledere.
Flykontrolltjenesten (air traffic control service) er en tjeneste som skal sikre at lufttrafikken foregår på en effektiv og trygg måte. Personellet i flykontrolltjenesten dirigerer flyene og forteller dem hvor de skal lande. Flyinformasjonstjenesten (flight information service) skal sørge for at pilotene får all relevant informasjon under flyturen. Alarmeringstjenesten (alterting service) skal sørge for at det settes i gang søk etter alle savnede luftfartøy samt varsle om fly i nødssituasjoner. Kommunikasjonen skjer hovedsakelig på engelsk, med det er også mulig å snakke norsk i norske luftrom. Lufttrafikktjenesten drives av Avinor i Norge.
| Lufttrafikktjeneste er en fellesbetegnelse for flygeinformasjonstjeneste (NOTAM), alarmtjeneste og flygekontrolltjeneste. Sistnevnte omfatter områdekontrolltjeneste, innflygningskontrolltjeneste og tårnkontrolltjeneste, systemer som er styrt av flygeledere.
Flykontrolltjenesten (air traffic control service) er en tjeneste som skal sikre at lufttrafikken foregår på en effektiv og trygg måte. Personellet i flykontrolltjenesten dirigerer flyene og forteller dem hvor de skal lande. Flyinformasjonstjenesten (flight information service) skal sørge for at pilotene får all relevant informasjon under flyturen. Alarmeringstjenesten (alterting service) skal sørge for at det settes i gang søk etter alle savnede luftfartøy samt varsle om fly i nødssituasjoner. Kommunikasjonen skjer hovedsakelig på engelsk, med det er også mulig å snakke norsk i norske luftrom. Lufttrafikktjenesten drives av Avinor i Norge.
== Utdanning ==
AFIS-utdanningen (Aerodrome flight information service) består av et grunnkurs i lufttrafikktjeneste og et AFIS-/simulatortreningskurs med en etterfølgende praksisperiode ved en lufthavn. Totalt tar AFIS-utdanningen ca. 10 måneder. Praksisperioden foregår hos Avinors AFIS-opplæringsenheter. En må gjennom to inntaksprøver for å komme seg inn på utdanningen. Personer som har gjennomført AFIS-utdanningen kan jobbe innenfor lufttrafikktjenesten.
=== Vanlige arbeidsoppgaver ===
Gi flygeinformasjon til fly innenfor en avgrenset sone rundt flyplassen man jobber ved
Holde den lokale flytrafikken informert om alle forhold som har betydning for en sikker og effektiv flygning
Videreformidle instruksjoner om blant annet flygenivåer og ruteføringer
Observere og informere om værforholdene
Besørge alarmtjeneste og yte bistand til redningstjeneste når dette er nødvendig
=== Opptaksvilkår ===
Fylt 19 år
Avklart verneplikt
Generell studiekompetanse på gjennomsnittskarakter 3,5 eller mer, med gode norsk- og engelskkunnskaper.
Sikkerhetsklarering og uttømmende politiattest
Oppfylle helsekrav
=== Ønskede personlige egenskaper ===
Selvstendighet
Evne til å utvise initiativ
God samarbeidsevne
God hukommelse
Nøyaktighet
Besluttsomhet
Velutviklet logisk evne og god romforståelse
== Se også ==
Fly
Flyplass
Flygeleder
AFIS-fullmektig
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Avinor Besøkt 05.07.19
AFIS-utdanning, utdanning.no Besøkt 05.07.19 | Lufttrafikktjeneste er en fellesbetegnelse for flygeinformasjonstjeneste (NOTAM), alarmtjeneste og flygekontrolltjeneste. Sistnevnte omfatter områdekontrolltjeneste, innflygningskontrolltjeneste og tårnkontrolltjeneste, systemer som er styrt av flygeledere. | 7,695 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kontrollt%C3%A5rn | 2023-02-04 | Kontrolltårn | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Luftfartsinfrastruktur', 'Kategori:Lufttrafikktjeneste'] | Kontrolltårn er i luftfarten en enhet som yter flygekontrolltjeneste for lokaltrafikk. Flygeledere gir luftfartøyer klareringer og instruksjoner for manøvrering på bakken og i lufta innenfor kontrollsonen. I tillegg ytes det flygeinformasjons- og alarmtjeneste.
Ved norske regionale flyplasser jobber det i stedet for en flygeleder en AFIS-fullmektig. Disse gir informasjon om annen trafikk, vind, rullebaneforhold og vær. En AFIS-fullmektig gir informasjon – ikke klareringer til luftfartøyer på og ved flyplassen.
| Kontrolltårn er i luftfarten en enhet som yter flygekontrolltjeneste for lokaltrafikk. Flygeledere gir luftfartøyer klareringer og instruksjoner for manøvrering på bakken og i lufta innenfor kontrollsonen. I tillegg ytes det flygeinformasjons- og alarmtjeneste.
Ved norske regionale flyplasser jobber det i stedet for en flygeleder en AFIS-fullmektig. Disse gir informasjon om annen trafikk, vind, rullebaneforhold og vær. En AFIS-fullmektig gir informasjon – ikke klareringer til luftfartøyer på og ved flyplassen.
== Eksterne lenker ==
(en) Control towers – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Kontrolltårn er i luftfarten en enhet som yter flygekontrolltjeneste for lokaltrafikk. Flygeledere gir luftfartøyer klareringer og instruksjoner for manøvrering på bakken og i lufta innenfor kontrollsonen. | 7,696 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Instrumentflygeregler | 2023-02-04 | Instrumentflygeregler | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Lufttrafikktjeneste'] | Flyging etter instrumentflygeregler (IFR, fra engelsk Instrument flight rules) er flyging i henhold til Bestemmelser for Sivil Luftfart (BSL) F 1-5, Instrumentflygeregler samt tilleggsbestemmelser og eventuelle tillatte unntak.
Flyging i henhold til instrumentflygeregler betyr at flybesetningen navigerer etter instrumenter og kan dermed fly fra A til B i nesten «all slags vær».
Flyene navigerer da etter radiohjelpemidler som baserer seg på bakkestasjoner som NDB, VOR og DME (sivilt), og TACAN (militært). Etterhvert har navigasjon etter satellittnavigasjon med GPS (amerikansk) og/eller GLONASS (russisk) blitt stadig mer utbredt.
I tillegg til å navigere til og fra selve posisjonen til navigasjonshjelpemidlene, er det definert såkalte veipunkt / IFR-meldepunkter definert ut fra retning og avstand fra et navigasjonshjelpemiddel og/eller ut ifra punktets geografiske posisjon ut ifra lengde- og breddegrader. Slike meldepunkter får sin egen 5 bokstavbetegnelse som er et ord som er fonetisk enkelt, klart og lett å forstå på flyradioen. Omkring Gardermoen finnes SUMAK (på svenskegrensen ved Chalottenberg), MOSAS og KOLAB (ved Helgøya i Mjøsa) og (ved Meråker:) MERAK.
Alternativet til IFR flygereglene er VFR, visuelle flygeregler. De definerer hvor langt flyet må være unna skyer i forhold til hvilke luftromklasser flyet er i. | Flyging etter instrumentflygeregler (IFR, fra engelsk Instrument flight rules) er flyging i henhold til Bestemmelser for Sivil Luftfart (BSL) F 1-5, Instrumentflygeregler samt tilleggsbestemmelser og eventuelle tillatte unntak.
Flyging i henhold til instrumentflygeregler betyr at flybesetningen navigerer etter instrumenter og kan dermed fly fra A til B i nesten «all slags vær».
Flyene navigerer da etter radiohjelpemidler som baserer seg på bakkestasjoner som NDB, VOR og DME (sivilt), og TACAN (militært). Etterhvert har navigasjon etter satellittnavigasjon med GPS (amerikansk) og/eller GLONASS (russisk) blitt stadig mer utbredt.
I tillegg til å navigere til og fra selve posisjonen til navigasjonshjelpemidlene, er det definert såkalte veipunkt / IFR-meldepunkter definert ut fra retning og avstand fra et navigasjonshjelpemiddel og/eller ut ifra punktets geografiske posisjon ut ifra lengde- og breddegrader. Slike meldepunkter får sin egen 5 bokstavbetegnelse som er et ord som er fonetisk enkelt, klart og lett å forstå på flyradioen. Omkring Gardermoen finnes SUMAK (på svenskegrensen ved Chalottenberg), MOSAS og KOLAB (ved Helgøya i Mjøsa) og (ved Meråker:) MERAK.
Alternativet til IFR flygereglene er VFR, visuelle flygeregler. De definerer hvor langt flyet må være unna skyer i forhold til hvilke luftromklasser flyet er i. | Flyging etter instrumentflygeregler (IFR, fra engelsk Instrument flight rules) er flyging i henhold til Bestemmelser for Sivil Luftfart (BSL) F 1-5, Instrumentflygeregler samt tilleggsbestemmelser og eventuelle tillatte unntak. | 7,697 |
null | 2023-02-04 | Flyplass | null | null | null | En flyplass, også kalt lufthavn, er et sted hvor fly tar av og lander, og er i tillegg et hvert område spesielt tilpasset luftfartøyers landing, avgang og bevegelser, herunder tilhørende anlegg som kan være nødvendige av hensyn til lufttrafikken og service for luftfartøyer, samt anlegg som er nødvendige for å betjene ervervsmessig flytrafikk. | 7,698 |
null | 2023-02-04 | Flygekontrolltjeneste | null | null | null | Flygekontrolltjeneste er betegnelsen på en tjeneste som ytes til kontrollerte flyginger. Tjenesten har som formål å: | 7,699 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.