url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Knut_N%C3%A6rum | 2023-02-04 | Knut Nærum | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 3. mars', 'Kategori:Fødsler i 1961', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske TV-personligheter', 'Kategori:Norske avistegnere', 'Kategori:Norske barnebokforfattere', 'Kategori:Norske dramatikere', 'Kategori:Norske humorister', 'Kategori:Norske illustratører', 'Kategori:Norske karikaturtegnere', 'Kategori:Norske komikere', 'Kategori:Norske tegneserieskapere', 'Kategori:Rødt-politikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:TV-prisen', 'Kategori:Undergrunnstegnere'] | Knut Nærum (født 3. mars 1961 i Arendal, oppvokst i Halden) er en norsk komiker, forfatter, tegneserietegner og TV-underholder. Han er blant annet kjent som fast paneldeltaker gjennom mange år i NRKs humoristiske TV-program Nytt på nytt.
| Knut Nærum (født 3. mars 1961 i Arendal, oppvokst i Halden) er en norsk komiker, forfatter, tegneserietegner og TV-underholder. Han er blant annet kjent som fast paneldeltaker gjennom mange år i NRKs humoristiske TV-program Nytt på nytt.
== Utdannelse ==
Knut Nærum er oppvokst i Halden, og gikk på videregående skole i Grimstad. Nærum er cand.mag. fra Agder distriktshøgskole med grunnfag i nordisk og mellomfag i engelsk.
== Kunstnerisk virke ==
=== Revy, teater og tv ===
I gymnastiden i Grimstad 1976-79 deltok han aktivt i flere av Grimstad teaterverksteds oppsetninger; bl.a. «Et farlig hus» og En særling av en lærling.I 1980- og 1990-årene skrev og spilte han i syv revyer med «Tangakavalerene».I januar 2007 hadde teaterstykket En himmel full av stjerner premiere. Stykket var basert på hans bok med samme navn.
Høsten 2007 hadde han faste opptredener med bokhumorshowet «Bokdusjen» på Litteraturhuset i Oslo.I 2012 hadde figurteaterkompaniet Levende dukker urpremiere på stykket IS, som de hadde bestilt manus til fra Knut Nærum i anledning kompaniets 25-årsjubileum. Forestillingen hadde nyskrevet originalmusikk komponert av Erlend Skomsvoll, og musikken ble fremført av Den Kongelige Norske Marines Musikkorps. Opphavspersonene omtalte stykket som «verdens første zombie-dukketeater».Nærum har medvirket i Egentlig på NRK. I Nytt på nytt har han gjort seg bemerket for overraskende innfallsvinkler og raske poenger servert med en nøktern mine. I april 2015 ble det kjent at Nærum skulle slutte i Nytt på nytt.
=== Tegneserier ===
Nærums første utgivelse var tegneserien Vi går for regnskogen, 80-tallet for nybegynnere. Dette var en samling en-rutes vitsetegninger som tidligere hadde stått på trykk i Nye Takter. Deretter laget han den politisk-satiriske tegneserien Bloid, med journalisten Rita Bloid som hovedperson. Denne tegneserien ble første gang utgitt i avisen Ny Tid den 23. august 1991 (utg. nr 31). Bloid gikk senere i Dagbladet.
==== Utgivelser ====
1991: Vi går for regnskogen. 80-tallet for begynnere, utgitt av Semic frolag
2004: Nydelige greier, utgitt av No Comprendo Press
2005: Tenk at det kan nytte, No Comprendo
2016: Muffens, No Comprendo Press
2021: Likbilen, Cappelen Damm
==== Bloid-serien ====
1992: Jakten på intelligent liv i Norge, Semic
1993: Gitardemokratene, Semic
1994: Gud er svensk, No Comprendo
1996: Enig med Gro, No Comprendo
1997: Til det knaser i bein (med tegneren Olav A. Hegdal), No Comprendo
1998: Sofaland, No Comprendo
1999: Nye pupper, No Comprendo
2000: Ikke noen bombe det da, No Comprendo
2002: Svære greier, No Comprendo
==== Vitsetegninger og tegneserier ====
Nærum har utgitt vitsetegninger og tegneserier i følgende magasin: Brage, Smash, Fædrelandsvennen, Psykose, Nye takter (1985–1991), Natur & miljø, Rock Furore, Ny Tid (1991–1999), Fidus (1992–), Nopa-bladet, Dagbladet (1997–1999), Smult, Samtiden (2006–).
==== Seriemanus ====
Den store kjærligheten (antologi), Propell (antologi), Donald Duck & Co (2009–)
=== Bokutgivelser ===
2000: Å – parodier på norske forfattere
2001: Norsk litteraturhistorie, fritt etter hukommelsen – delvis historiske fakta, noe er assosiasjoner og mye er komiske innslag av fri fantasi og kulturhistoriske forvekslinger
2002: Døde menn går på ski – krimparodi inspirert av André Bjerke (brukt som påskekrim av NRK Radioteateret)
2003: Krig! – samfunnskritisk roman som også parodierer Johan Sebastian Welhavens dikt «Republikanerne»
2003: Monkypop-saken – billedbok illustrert av Bjørn Ousland
2004: Barnepolitiet – billedbok illustrert av Bjørn Ousland
2004: En himmel full av stjerner – satirisk om kjendishysteriet (Ble til et teaterstykke i 2007)
2004: Knut Gribb og isdronningen (lydbok)
2004: Nydelige greier – komplett tegneseriesamling
2005: Kalle Komet – barnebok illustrert av Bjørn Ousland
2005: Madonna-gåten – parodi på Da Vinci-koden
2006: Løsningen på Madonna-gåten – Løsningen på parodien
2007: Monster – Skrekkparodi med utgangspunkt i miljøkrisen
2008: De dødes båt – krimparodi inspirert av André Bjerke
2008: Slemme barn – barnebok skrevet sammen med Bjørn Ousland
2008: Sneglemannen – fortelling til inntekt for Redd Barna
2009: Peer! – skuespill basert på Henrik Ibsens Peer Gynt
2009: Sitt ned og hold kjeft – en «antiselvtillitsbok»
2010: Kalle Komet og krympekanonen – barnebok illustrert av Bjørn Ousland
2010: Super – skuespill skrevet til Den Unge Scene 2011.
2010: Ø – parodier på norske forfattere
2011: Kalle komplett
2011: Fire stykker
2012: Årets Påskekrim
2012: Ingenting her, ingenting der
2013: Nordmenn som rimer
2013: Busemannen
2014: Æ - parodi på norske forfattere
2015: Voodoo på vestkanten
2017: Barmhjertighet
2018: Den gåtefulle Oberon Qvist
2019: Kyss meg, døden
2020: Frinken Fopp
2020: Sannheten: en flyktnings historie om da hjemlandet ble rammet av innsyn og ærlighet
=== Diskografi ===
==== De Stundesløse ====
To pluss to (1982), med Altered States
==== Deltar på ====
Sven Lundestad: Preludios Americanos (1980)
Clink: Kiwi (1981)
E MI Uavhengige: Uten tvil – Ny musikk fra Kristiansand (1982)
Anaerob Tapes: Depend on a Few Things (1984)
Terje Mårstad: Kjærlighet til hverandre (1994)
Grappa: Harde svaberg og bløde konsonanter – viseskatter fra Sørlandet gjennom 40 år (1999)
Hallo i uken: Et rop om hjelp: Hallo i uken 1990–99 (2000)
Oslo Plektrum: 3 mot 1 er feigt (2001)
Løgnaslaget: Utsolgt! (2002)
Ole Evenrud: Høy og Mørk – De beste (2005)
Rune Andersen: Diverse artister (2005)
NRK: Latterlige øyeblikk (2006)
Julemusikk: Jul i Halden 2014 (2014)
Raga Rockers-hyllest: Sannhet på boks – en hyllest til Raga Rockers (2015)
=== Nett-TV ===
fra programmet «Øystein & Meg» – Alladins lampe – feigingen
fra programmet «Egentlig er det sånn» – Hjemmevideosaken
== Annet ==
=== Politikk ===
Nærum er medlem av Rødt og er regissør for den radikale teatergruppen Opplysningskontoret. Han ble valgt inn som medlem av Kristiansand bystyre i 1991, men flyttet fra byen ikke lenge etterpå. Ved stortingsvalget i 2009 stod han på sisteplass på listen til partiet Rødt i Oslo og i Telemark.
== Referanser ==
== Kilder ==
Presentasjon av Knut Nærum i Forfatterkatalogen på Forfattersentrums nettsider
== Eksterne lenker ==
(en) Knut Nærum – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Knut Nærum på Internet Movie Database
(en) Knut Nærum hos The Movie Database
(en) Knut Nærum på Discogs
(en) Knut Nærum på MusicBrainz
(en) Knut Nærum på Last.fm
(no) Publikasjoner av Knut Nærum i BIBSYS
(no) Knut Nærum i Store norske leksikon
(no) Knut Nærum hos Norske Dramatikeres Forbund
(no) Knut Nærum i Cappelen Forlag
(no) Knut Nærum i NRK Forfatter
(no) Spør Knut Nærum (Aftenposten, 2005)
Wikiquote: Knut Nærum – sitater
Norsk litteraturhistorie på 45 minutter – lydopptak fra Bergen Offentlige Bibliotek (2017)
Knut Nærum: fra kjernesamlingen – lydopptak ved Bergen Offentlige Bibliotek 28. mars 2017 | Knut Nærum (født 3. mars 1961 i Arendal, oppvokst i Halden) er en norsk komiker, forfatter, tegneserietegner og TV-underholder. | 7,500 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Draumkvedet | 2023-02-04 | Draumkvedet | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bokserien Verdens hellige skrifter', 'Kategori:Folkeminne', 'Kategori:Norsk litteratur', 'Kategori:Norske folkeviser', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Draumkvedet er Norges mest kjente folkevise (eller middelalderballade). Den er et visjonsdikt i balladestil. Visa gjengir en rekke syner/visjoner fra dødsriket som en mann ved navn Olav har opplevd i en transeliknende søvn fra julaften til trettende dag jul, dvs. fra 24. desember til 6. januar. I løpet av disse 13 døgnene har sjelen hans midlertidig forlatt legemet og vandret i drømme fra den verden vi fødes i, «fø'esheimen», og inn i det hinsidige, «annheimen» eller «auromheimen». Her har han oppnådd en innsikt i menneskers skjebne etter døden som er få forunt i levende live. På «trettandagen» har sjelen igjen tatt bolig i legemet. Samme dag meddelte han drømmesynene sine til en lyttende kirkealmue som på den måten fikk kunnskap om det som venter bak dødens grense.
Draumkvedet er «katolsk i innhold, og muligens påvirket av den europeiske høymiddelalderens visjoner». Verket stammer i alle fall fra før reformasjonen, men det er ulike meninger om nøyaktig datering av verket. Draumkvedet er overlevert i muntlig kvedartradisjon i Øvre Telemark, hovedsakelig i Kviteseid- og Lårdal-traktene, og ble nedskrevet og kjent for en større offentlighet fra 1840-årene.
| Draumkvedet er Norges mest kjente folkevise (eller middelalderballade). Den er et visjonsdikt i balladestil. Visa gjengir en rekke syner/visjoner fra dødsriket som en mann ved navn Olav har opplevd i en transeliknende søvn fra julaften til trettende dag jul, dvs. fra 24. desember til 6. januar. I løpet av disse 13 døgnene har sjelen hans midlertidig forlatt legemet og vandret i drømme fra den verden vi fødes i, «fø'esheimen», og inn i det hinsidige, «annheimen» eller «auromheimen». Her har han oppnådd en innsikt i menneskers skjebne etter døden som er få forunt i levende live. På «trettandagen» har sjelen igjen tatt bolig i legemet. Samme dag meddelte han drømmesynene sine til en lyttende kirkealmue som på den måten fikk kunnskap om det som venter bak dødens grense.
Draumkvedet er «katolsk i innhold, og muligens påvirket av den europeiske høymiddelalderens visjoner». Verket stammer i alle fall fra før reformasjonen, men det er ulike meninger om nøyaktig datering av verket. Draumkvedet er overlevert i muntlig kvedartradisjon i Øvre Telemark, hovedsakelig i Kviteseid- og Lårdal-traktene, og ble nedskrevet og kjent for en større offentlighet fra 1840-årene.
== Bakgrunn ==
Draumkvedet er den eneste folkeviseballaden som er et gjennomført visjonsdikt; det betyr at den ikke har varianter i det øvrige nordiske balladematerialet, og er dermed enestående i sitt slag. Det utelukker imidlertid ikke at visjonsmotiv også kan forekomme i andre viser, som for eksempel de norske visene «Agnus Dei» og «Olav og Kari». To danske ballader, «Den rige Mands Sjæl» og «Sjælen for Himmerigs Dør» (DgF 105 og 106), har, interessant nok, et omkved som minner om Draumkvedet: «Tungen kan tale, men Sjælen skal svare for Dommen». Jf. Draumkvedet: «Tunga talar, og sanning svarar på domedag.» Dette omkvedet er for øvrig lite belagt i Draumkvede-materialet. Visjonsmotiv forekommer også i sagn og eventyr.Middelalderen er rik på visjonsdiktning. Fortellingene er som regel i prosa, men forekommer også i poetisk form, som den veldige Dantes Guddommelige komedie, diktet i Italia på 1300-tallet. Den er utpreget litterær og består av en rekke såkalte «sanger». Visjonæren, Dante selv, blir ført ned gjennom helvete, oppover skjærsildsberget, gjennom de ulike kretser i et kosmisk paradis og helt fram til himmelrosen.
Alderen og dikteren av Draumkvedet er ukjent, som vanlig er i folkediktning. Men Draumkvedet kan ikke være eldre enn den genre det er diktet i, altså «folkeviseballaden» også omtalt som «middelalderballaden». Denne genre kan knapt har vært produktiv i Norge før på 1300-tallet (jf. f.eks. den svenske balladeforskeren Bengt R. Jonsson i Sumlen).
Visa ble «oppdaget» i Øvre Telemark litt før midten av 1800-tallet. Det har inspirert forskere, folkemusikere, komponister, billedkunstnere og diktere, som f.eks. Arne Garborg i diktsyklusene om Haugtussa fra 1895 og 1901, og Ivar Mortensson-Egnund i verket Or duldo fra 1895.
== Tekster ==
Draumkvedet ble først kjent for en bredere offentlighet i 1840-årene, da visa ble «oppdaget» og nedskrevet av tradisjonssamlere. Før dette finnes det ingen kjente kilder til visas historie. Kjerneområdet for tradisjonen er Kviteseid og Tokke (tidligere Lårdal og Mo). Draumkvedet er funnet i et relativt avgrenset geografisk område. Derfor er det en vanlig oppfatning at Draumkvedet må være diktet i dette området, ja, at det kan være oppstått i miljøet rundt Eidsborg stavkyrkje. Olav Bø skriver for eksempel at «Draumkvede er eit originalt dikt eller kvede, skapt i eit folkeleg miljø. Det treng ikkje å byggje på visse anglo-irske visjonar, snarare på allmenne refleksjonar kring kyrkjeleg forkynning.» Med anglo-irske visjoner tenker Bø især på Tundals visjon, en prosavisjon som ble oversatt til norrønt på 1200-tallet under navnet Duggals leizla, og som har spilt en rolle i Draumkvede-forskningen.
Nedtegnelsene av Draumkvedet er til dels sprikende og fragmentariske. Den best kjente teksten i vår tid er en rekonstruksjon/restitusjon på 52 strofer laget av Moltke Moe i 1890-årene. Denne har fått stor betydning for den alminnelige oppfatningen av Draumkvedet. Den har også inspirert diktere, billdekunstnere og musikere i ettertid som dels har tatt utgangspunkt i denne restitusjonen, og dels i M.B. Landstads restitusjon i Norske Folkeviser, 1853. Landstad lot imidlertid trykke (som B-tekst) en originalnedtegnelse han selv hadde gjort. Denne er etter Maren Ramskeid fra Kviteseid og er på 30 strofer, dvs. normal lengde for en norsk ballade. Ramskeid-varianten dannet forbildet for oppbygningen av Landstads restitusjon. Fra midten av 1900-tallet av har forskerne især lagt vekt på nettopp varianten etter Maren Ramskeid.
== Innhold ==
Draumkvedet bygger seg kraftig opp mot domsscenen, som i sterkt sammentrengt form utgjør klimaks, vendepunkt og løsning
I drømme, mens legemet er nedsenket i dyp søvn («stærkan svevnen»), foretar hovedpersonen, eller rettere, hans visjonære sjel, en ferd til det hinsidige. Dette skjer i den mørkeste årstida ved jule- og nyttårsleite, da man fra gammelt av har ment at grensene mellom denne verden og det overnaturlige/transcendentale er mer flytende enn ellers i året. Oppvåkningsdagen 6. januar kalles foruten «trettendagen», også «Hellig tre kongers dag», den «gamle julaften» og «epifaniedagen» (åpenbaringsdagen). Etter å ha «vakna» denne dagen har visjonæren det travelt med å sale hesten og ri til kirke. Han setter seg eller står i kirkedøra, eller tar plass i svalgangen. De ulike nedtegnelsene gir litt varierende opplysninger. Men alle viktige nedtegnelser har en mer eller mindre utførlig gjengivelse av hva visjonæren har skuet i drømme.
Han har gått over Gjallarbrua, som skiller vår verden fra dødsriket, har slitt seg gjennom tornekratt, over blautmyrer, sett mot helvete og fått en gløtt av himmerike. Underveis har jomfru Maria Gu'mor (Guds mor?) gitt ham beskjed om å reise til «Brokksvalin», for der skal «domen stande». Han har vært vitne til syndige sjeler som bøter for sine synder i den verden de er født inn i (se ovenfor om «fø'esheimen»). Og han har fått oppleve det dramatiske møtet mellom Jesus og erkeengelen Mikael utstyrt med lur (domsbasun) og vekt (rettferdighetssymbol) på den ene siden og «Grutte Gråskjeggje», det vil si djevelen, på den andre. Slik konkluderer Ramskeid-varianten:
Der kom færi norate
dæ tottes æg væra værst
fyry rei Grutte Graaskjæggje
han rei paa svartan Hest.
- I Broksvalin etc.-Saa kom den færi sonnate
dæ tottes mæg væra bedst
fyry rei Sancte saale- Michael
aa næste Jesum Christ.
- I Broksvalin der sko Domen stande –Saa kom den færi sonnate
ho tosse me væra traa
aa fyry rei St. saale Michael
aa Luren onde Armen laag.
- I Broksvalin ...-Dæ va St. saale Michael
han blæs i Luren den lange
aa no sko alle Synde-Sjæline
fram fe Domen stande.Men daa skolv alle Synde Sjæline
som Aaspelauv for Vinde
aa kvor den, kvor den Sjæl der va
dei gret for Syndine sine.
- I Broksvalin ...-Og det var St.saale Mikkjel
han vog med Skaalevigt
saa vog han alle Syndesjælene
hen til Jesum Krist.
== Navnet på visjonæren ==
I alle varianter heter visjonæren Olav/Olaf, men etternavnet varierer: Olaf Åknesonen (Ramskeid), Olaf Håkinson eller Åkneson (Lillegård), Olav Åknesi (i Anne Skålens mangslungne variant). (Jf. Ådel Gjøstein Bloms utgave av legendeviser fra 1982. Se nedenfor.)
Når nettopp Olav Åsteson har slått igjennom i de store restitusjonene og i den allmenne bevissthet, har det to grunner. Den ene er at visjonæren er blitt assosiert med Olav den hellige, som blant annet hos Snorre er tillagt visjonære evner. Hans mor het Åsta. Men det beviser ingenting, ettersom det er gammel tradisjon for at bare barn født utenfor ekteskap ble oppkalt etter moren. Helgenkongen het Olav Haraldsson.
Den andre grunnen er at navnet er blitt satt i samband med det norrøne åst (f), et ord for kjærlighet. Visjonæren kunne dermed betraktes som en særlig begunstiget person som fikk synet opplatt for en virkelighet som normalt er skjult for vanlige dødelige.
== Ulike versjoner og restitusjoner ==
Nils Sveinungsson, klokker i Vinje, var den første som skrev ned Draumkvedstrofer. I 1842 sendte han en oppskrift på 61 strofer til Olea Crøger. Dette var bruddstykker og enkeltstrofer han hadde samlet i flere bygder. Selv skriver han:
Jeg har havt meget Umag med at samle dette Omqvæd, og det i forskjellige flere Præstegjelde har jeg opsøgt de ældste Oldinge som har kunnet underrette mig herom, og det har varet i flere Aar, inden jeg kunde komme til den Samling deraf som jeg her leverer Dem, og har det ikke været nok med at samle, men ogsaa har det været Arbeyde i at ordne det Samlede som forhen laae spredt om hinanden, saa at man havde ingen Forbindelse i de fremsatte Materier i dette Omqvæd.Det finnes mange nedskrevne tekster fra folketradisjonen som sies å være Draumkvedet, men de aller fleste består bare av noen få gamlestev. I varianten etter Maren Ramskeid forekommer det imidlertid ingen typiske gamlestev.
Det mest relevante grunnlagsmaterialet for å danne seg et bilde av Draumkvedetradisjonen er trykt i Norske mellomalderballadar 1 : Legendeviser, ved Ådel Gjøstein Blom (1982). Her presenteres 25 varianter etter navngitte og ikke navngitte tradisjonsbærere, nedtegnet i tidsrommet 1842 til 1914. Blant oppskriverne finner vi, i tillegg til M.B. Landstad og Jørgen Moe, folk som Sophus Bugge, Moltke Moe og Rikard Berge.
Professor Svale Solheim holdt en serie forelesninger om Draumkvedet midt på 1900-tallet. Han fastslo som prinsipp at fremtidig forskning på Draumkvedet primært måtte bygge på originaloppskrifter, ikke på mer eller mindre frie restitusjoner. Dette synspunktet har fått store konsekvenser for moderne Draumkvede-forskning. Solheim holdt Ramskeid-varianten for å være den beste originaloppskriften. Den har god sammenheng mellom strofene og en komposisjon som bygger seg fint opp mot et avsluttende klimaks. Nærlesninger av denne varianten er foretatt av Ådel Gjøstein Blom og andre. Olav Bø skriver: «Om vi ikkje hadde andre oppskrifter enn den Landstad gjorde etter Maren Ramskeid, og ingen andre opplysningar enn dei ho kunne gje, ville vi likevel hatt eit godt utgangspunkt for ein diskusjon om problema kring eit norsk visjonskvede i balladestil.»Anne Lillegård fra Eidsborg i Tokke, tidligere Lårdal kommune, hadde Draumkvedet i en versjon som regnes som den nest beste. Den er nedtegnet av to samlere på 1840-tallet, Olav Grasberg og Jørgen Moe (1847). Grasbergs nedtegnelse har 24 strofer, Moes 22. De to nedtegnelsene etter samme kilde avviker ellers lite fra hverandre som rimelig er. Lillegård-varianten åpner på den karakteristiske måten som alle restitusjoner har: «Vi du meg lye e kvea kan», altså med den såkalte minstrelstrofen, der sangeren (dikteren?) presenterer seg i første person. Lillegård-varianten mangler imidlertid den monumentale domsscenen som avslutter Ramskeid-varianten.
Det eldste kjente Draumkvedematerialet skriver seg fra Nils Sveinungsson. Selv om han satte sammen stoff fra flere muntlige kilder, kan resultatet knapt kalles en restitusjon, snarere en variantkompilasjon.Restitusjoner av Draumkvedet har som regel med trekk fra Maren Ramskeids variant. Landstad legger oppbygningen hos Ramskeid til grunn for sin restitusjon, men fyller på med strofer fra andre kilder.
Moltke Moe låner nok også fra Ramskeid, men fraviker komposisjonen radikalt, bl.a. ved å sette avsnittet om «sælstrofene» (saligprisningene) inn mot slutten. Sælstrofene kommer like etter Gjallarbruavsnittet hos Ramskeid. Moe hadde dessuten en teori om at domsscenen ikke kunne være den endelige dommen, men en «førebelsdom», dvs. den foreløpige dom, og satte inn domsscenen foran botsstrofene. Teorien om «førebelsdomen» har imidlertid møtt motbør. Moe la dertil stor vekt på en antatt direkte sammenheng med Tundals visjon og Draumkvedet, noe som også virket inn på hans restitusjon.
I 1927 laget Ivar Mortensson-Egnund en «rekonstruksjon» på 119 strofer. Han lanserte en teori om at Draumkvedet var utgangspunktet for all nordisk balladedikting. Han kunne dermed hemningsløst tillate seg å hente inn strofer fra andre ballader. Det er knapt noen i dag som for alvor slutter seg til Egnunds ytterliggående teori og praksis.
I 2002 publiserte Magne Myhren en restitusjon med feste i moderne Draumkvedeforskning. Den respekterer komposisjonen i Ramskeid-varianten.
== Stevrekke eller ballade? ==
Strofeformen i Draumkvedet er, som nevnt, identisk med gamlestevet. Gamlestev er ofte visdomsstev. Det er derfor ikke så merkelig at det i en del oppskrifter av Draumkvedet finnes strofer som også kan opptre som frittstående gamlestev. Om det er stev som har gått inn i visa, eller stevliknende strofer som har slitt seg løs fra visa, er ikke godt å si.
Stev med felles tema forekommer i overleveringen som stevrekker. Eksempler på det er Norafjøllssteva, som skildrer ei reise, og Draugkvedet, som inneholder stev som er lagt i munnen på en avdød (en draug er en gjenganger etter en død person, og forekommer for eksempel i sagn). Brynjulf Alver har drøftet om Draumkvedet i bunn og grunn kan være en stevrekke, og altså ikke en ballade. Svale Solheim og flere med ham mener imidlertid at Draumvedet er ei selvstendig vise, noe de beste nedtegnelsene synes å bekrefte.
I materialet etter Sveinungsson forekommer strofer som også finnes i Beltevisa, ei skjemtevise. Dette er i og for seg normalt i balladematerialet. Slike strofer kalles vandrestrofer og opptrer gjerne når det er noe felles i situasjonen i ulike viser. I likhet med Draumkvedet handler også Beltevisa om en mann som gjør seg bemerket i samband med kirkegang, den ene ved sine fortellinger fra det hinsidige, den andre ved sitt iøynefallende belte. Observasjonen i seg selv kan ikke brukes til å undergrave eksistensen av et selvstendig Draumkvede. De beste variantene har imidlertid ikke strofer til felles med Beltevisa.
== Dateringsforsøk, forbildeteorier og tolkninger ==
Jørgen Moe mente at Draumkvedet var «verken meer eller mindre den ældre Eddas Sólarljód, omformet til en Romance», og at Olav Åsteson måtte være Hellig-Olav. M. B. Landstad sluttet seg til synspunktet, men mente at både Sólarljód og Draumkvedet bygger på den hellige Ansgars visjoner som er kjent fra hagiografien om ham.
Sophus Bugge skrev alt i 1854, 21 år gammel, en artikkel der han pekte på reminisenser fra norrøn mytologi og han registrerte slektskap mellom Draumkvedet og middelalderens visjonsdiktning. Spesielt fant han slektskap med den irske Tundals visjon fra 1149, som var blitt oversatt til norsk (norrønt) ca. 1250 under tittelen Duggals Leizla. Bugge skulle komme til å legge føringer for Draumkvede-forskningen i de neste hundre år.
«Det viktigaste ved Bugges ungdomsartikkel er påvisinga av parallellstader. Han fann slike i den norrøne litteraturen og dertil samanlikningsgrunnlag i visjonar og førestillingar innan andre religionar. Bugge er såleis den første granskaren som for alvor har sett Draumkvedet i eit større perspektiv enn det heimlege.» (Olav Bø)Da Moltke Moe holdt sin forelesningsserie om Draumkvedet i 1901 og 1902, knyttet han seg til Sophus Bugges oppfatning. Han mente at Draumkvedet måtte være diktet av en nordmann i England på grunnlag av Tundals visjon, og at det skrev seg fra en brytningstid mellom kristendom og hedensk tankegang.
Seinere forskere har stilt seg skeptiske til Moltke Moes tidlige datering. Svenskene Strömbeck og Hildemann har framholdt at direkte sammenheng med de middelalderske visjonene ikke var overbevisende begrunnet. De nevner for eksempel at bru-forestillingen (jf. Gjallarbrua) finnes i mange religioner, og at den også var levende i reformasjonsårhundret. Minstrelstrofen, det vil si åpningsstrofen der sangeren/kvedaren ber om oppmerksomhet, i tillegg til andre strofer i første person, peker etter deres mening også mot en seinere datering. Det må da bemerkes at minstrelstrofen ikke forekommer i Ramskeid-versjonen. Strofer i første person er imidlertid typisk for Draumkvedet, ettersom visjonæreren gjengir noe selvopplevd.
Brynjulf Alver er den mest ytterliggående når han antyder at Draumkvedet ikke trenger å være eldre enn 1700.
Den svenske balladeforskeren Bengt R. Jonsson, som også har arbeidet mye med den norske balladetradisjonen, mener at Draumkvedet sannsynligvis er blitt til en gang mellom 1350 og 1550. Jonsson har også argumentert godt for at den nordiske balladen må være oppstått i Norge på 1300-tallet, og altså ikke i Danmark, som man tidligere har tenkt seg.
Ivar Mortensson-Egnund mente å vite at Draumkvedet var diktet av abbed Runolf på Lyse kloster en julekveld på 1100-tallet, mens Rudolf Steiner mente at Draumkvedet var fra omkring 400-tallet. Disse teoriene har liten eller ingen støtte i dag.
Rudolf Steiner bidro ellers mye til å gjøre Draumkvedet kjent i Mellom-Europa. Ingeborg Møller gjorde ham oppmerksom på Draumkvedet da han besøkte Norge i 1910. Hun viste ham en kortversjon av Moes restitusjon, publisert av sangeren Thorvald Lammers i 1901. Hun oversatte den for ham ord for ord. Sammen oversatte de den til tysk. Rudolf Steiner mente at Draumkvedet framstilte en autentisk innvielseserfaring, og holdt flere foredrag om dette. Marie Steiner-von Sivers fremførte da alltid teksten på tysk. Steiner skal ha lagt fram sin tidlige datering for Ingeborg Møller og begrunnet den med at det skulle ha eksistert en stor innviet kristen dikter eller visjonær i Norge på 400-tallet. Han skulle ha båret mysterienavnet «Olav Åsteson» og angivelig ha foretatt en ferd gjennom stjernenes verden. Steiner mente videre at det Draumkvedet han var blitt presentert for, måtte være ruinene av et mye større og mer opprinnelig kvad. Han ga støtet til en fornyet interesse for Draumkvedet i Norge, og folk som Ivar Mortensson-Egnund og Olav Aukrust lot seg inspirere.Georg Johannesen argumenterte i en bok om Draumkvedet fra 1993 for at diktet kunne dateres til tiden rundt reformasjon og motreformasjon.
Han la da særlig vekt på rammefortellingen, der Olav Åsteson (eller Åkneson) "kjem i motstrid med det presten held på med framfor alteret". Han understrekte samtidig det prinsipielt umulige i å datere muntlige dikt: "Datering av anonyme dikt er ein selskapsleik". Et hovedsynspunkt i boken er at en må skille mellom Draumkvedet som muntlig (oral) sang (Draumkvede O), skriftfestet dikt (Draumkvede S) og som objekt for Draumkvede-forskning (Draumkvede F).
== Melodier ==
Melodiene som er nedtegnet til Draumkvedet svarer stort sett til melodier som også er i bruk til gamlestev. Den firelinjede folkevisestrofen har samme metrum som gamlestevet og forekommer i mange ballader. Men til forskjell fra gamlestevet har den firelinjede strofen omkved som normalt i ballader. Draumkvede-melodiene har følgelig også omkved (refreng). Hver overlevert Draumkvedemelodi har et omkved i stil med melodien til strofens hoveddel (dvs. de fire linjene i gamlestevmetrum). Melodien til omkvedet er nødvendigvis utformet i samsvar med rytmen og lengden på hvert enkelt omkved. Man kan kanskje si det slik at melodivalget langt på vei bestemmes av omkvedet.
I vår tid er det vanlig at folketonesangere framfører Draumkvedet med forskjellige melodier til de ulike avsnittene. Maren Ramskeids variant tyder på at det er i samsvar med gammel praksis. Hennes variant har disse omkvedene: - Å dæ va Olaf Åknesonen som sovi hæve så længje -, - For månen skjine og vægjine fadde så vie -, og - I Broksvalin dær sko domen stande -.
Hvordan Maren Ramskeid sang, vet vi ikke. Men det er overveiende sannsynlig at hun har brukt flere mer eller mindre beslektede melodier. At en og samme vise blir sunget til flere melodier eller melodivarianter, er belagt i muntlig tradisjon i nyere tid. Et eksempel er «Kråkevisa», som er innsunget i NRK av gudbrandsdølen Kristian P. Åsmundstad. Mange yngre kvedere har Draumkvedet på repertoaret i dag. Enkelte utøvere varierer mellom opp til fem ulike toner under en framføring. Den mest kjente melodien er nedtegnet av Ludvig Mathias Lindeman etter Ivar Aasen. Aasen hadde lært den av Olav Glosimot i Seljord da han oppholdt seg i Telemark og gransket målføre i 1845.
== Draumkvedet i kunstmusikk og billedkunst ==
En rekke norske komponister har skapt til dels omfangrike komposisjoner over Draumkvedet for ulike besetninger og formål: Ludvig Mathias Lindeman, David Monrad Johansen, Klaus Egge, Sparre Olsen, Johan Kvandal, Ludvig Nielsen, Eivind Groven og Arne Nordheim. De fleste bygger mer eller mindre på de melodiene som har levd i tradisjonen. Nordlendingen Monrad Johansens mannskorverk fra 1920-tallet bruker bare nyskapt melodistoff. Telemarkingen Eivind Groven, som vokste opp i Tokke i samme miljø der Draumkvedet hadde levd i muntlig tradisjon fram til hans egen tid, bygde på det gamle tonematerialet, men skapte også mye nytt melodistoff i samme ånd. Han fulgte langt på vei oppbygningen i Ramskeid-varianten og plasserte domsscenen til slutt. Men han tok med avsnittet om Pilgrimakyrkja, som mangler hos Ramskeid, men er med hos Anne Lillegård.Mange billedkunstnere har latt seg inspirere av Draumkvedet. Et eksempel finnes i festsalen i Raulandshuset i Rauland, et område der visa har levd. I denne salen har A. K. Svalastoga laget kulltegninger med motiv fra Draumkvedet, og broren hans, bygdekunstneren Sveinung Svalastoga, har tolket diktet i et sammenhengende maleri på omkring 30 meter – rundt alle de fire veggene i den gamle kommunestyresalen, «Draumkvedesalen».
I en særstilling står et 50 meter langt håndbrodert billedteppe bygd over Draumkvedet. Det er Torvald Moseids hovedverk, en monumental frise som har fått et eget Draumkvede-rom i Telenors hovedkvarter på Fornebu. Det tok Moseid ti år å brodere teppet i middelaldersk leggsøm. Det var ferdig i 1993. Draumkvedet hadde fulgt ham hele livet, siden han som niåring hørte det heime i Byglandsfjord i Setesdal. Moseid blir omtalt som en visjonær med nål og tråd. Han broderte sine billedsyner uten forutgående tegninger. Draumkvede-teppet har vært vist på slottet i Praha 17. mai 1999, i Durham-katedralen i England og St. Magnuskatedralen på Orknøyene.
== Litteratur ==
Sophus Bugge 1853–54: «Mythologiske oplysninger til Draumkvædi» i Norsk Tidsskrift for Videnskap og Litteratur.
Moltke Moe, 1927 «Draumkvædet» Tekst. s. 190ff, «Middelalderens visionsdigtning» s. 209 ff, og «Limbus puerorum» s. 346 ff. Alt i Samlede Skrifter b. III, utgitt posthumt av Knut Liestøl.
Knut Liestøl, Draumkvæde: A Norwegian visionary Poem from the Middle Ages, Studia Norvegica No. 3, Oslo 1946
Ådel Gjøstein Blom, Ballader og legender fra norsk middelalderdiktning, Oslo 1971
Michael Barnes, Draumkvæde: An Edition and Study, Oslo 1974
Brynjulf Alver, Draumkvedet: Folkevise eller lærd kopidikting, Oslo 1971. Det viktigste i denne boka er en instruktiv geografisk oversikt over utbredelsen av Draumkvede-tradisjonen i Vest-Telemark.
Ådel Gjøstein Blom: 1982: Norske mellomalderballadar 1 : Legendeviser, s. 110-136.
Draumkvedet : Telemark historie nr 16. 1995 er viet Draumkvedet. Her finner man en rekke artikler, som Olav Bø «Det vi veit og ikkje veit om, Draumkvedet» s. 21-33, Dagne Groven Myhren: «Katedral eller stavkirke. Genredrøfting og tro i Draumkvedet» og «Draumkvedet i kveding og kunstmusikk» i , s. 34-45. og s. 115-122. Begge artiklene er gjenutgitt i 2020 i skriftet "Sølverblommer" (Novus forlag). Se også Bengt R. Jonsson: «Nogot om Draumkvedet», s. 46-48, Magne Myhren, «Draumkvedet: Fylledrøs, stevsamling eller folkevise», s. 49-53 og Jon Haukaas (i samarbeid med M. Myhren og O. Solberg): «Om opphavet tll ordet 'uteksti' i Draumkvedet», s. 123-28.
Gudleiv Bø og Magne Myhren 2002, Draumkvedet : diktverket og teksthistoria. (Her gjengis en restitusjon ved Magne Myhren; denne bygger på moderne Draumkvede-forskning.)
Leif Mæhle 2009: «Kongens visjon og diktarens» i Diktarar på leiting : Litterære studiar og artiklar.
== CD-utgivelser av visa ==
Aslak Høgetveit. Draumkvedet. 1966 (lp) / 2002 (cd). Moltke Moes tekst.
Agnes Buen Garnås. Draumkvedet. Kirkelig kulturverksted, 1984 (lp) / 1992 (cd). Tekst fra Landstads Norske Folkeviser.
Dagne Groven Myhren synger et utdrag til Eivind Grovens arrangement for reinstemt orgel på LP-plata Som Symra rein og blå (1985), utgitt på CD (1999).
Ellen Nordstoga, Halvor Håkanes, Kåre Nordstoga, Alf Tveit og Per Egil Hovland. Draumkvedet. Heilo, 1995. Moltke Moes tekst
Trondhjems Studentersangforening. Draumkvedet. 1997 (cd). Komposisjon for mannskor av David Monrad Johansen, op. 7. Moltke Moes tekst.
Sondre Bratland. Draumkvedet. Kirkelig kulturverksted, 2002. Egen tekst satt sammen fra flere kilder.
Berit Opheim Versto (vokal) og Karl Seglem (bukkehorn). Draumkvedet. NORCD, 2008.
Neograss - Draumkvedet (2015)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Draumkvedet – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Draumkvedet – med lenker til ulike tekster
Forening for norsk bokkunst/Gerhard Munthes Draumkvæde-utgivelse, 1904
«Draumkvedet». From Fragments of a Folk Song to a National Cultural Treasure, av Velle Espeland, Norsk visearkiv – engelsk artikkel (PDF)
Gerhard Munthes illustrasjoner til Draumkvedet
«Ivar Mortenssons Draumkvede-verk», Terje Christensen, Libra 1993/3-4
Draumkvedet, artikkel hos Store norske leksikon
Folkekultur og elitekultur, artikkel hos Norgeshistorie.no | Draumkvedet er Norges mest kjente folkevise (eller middelalderballade). Den er et visjonsdikt i balladestil. | 7,501 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Menswear | 2023-02-04 | Menswear | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Britiske popgrupper'] | Menswe@r var et engelsk popband som ble startet i 1994, og som hadde sin storhetstid i britpop-perioden på 90-tallet.
| Menswe@r var et engelsk popband som ble startet i 1994, og som hadde sin storhetstid i britpop-perioden på 90-tallet.
== Medlemmer ==
Simon White (gitar)
Stuart Black (bass)
Johnny Dean (vokal)
Matt Everett (trommer)
Chris Gentry (gitar)
== Biografi ==
Meswe@r fikk platekontrakt nesten før de hadde spilt sammen. De har blitt kalt britpoppens Herman's Hermits, og suksessen deres skyldtes nok i stor grad at de ble hypet opp i magasiner som NME og Melody Maker. Den andre plata deres floppet totalt. Grunnen til at de overhodet fikk platekontrakt (og at selskapet definitivt var ivrige etter å sikre seg dem, siden de signet dem på et så tidlig stadium) var først og fremst at britpoppen var en så stor og innbringende trend at selskapene nærmest konkurrerte om å skaffe seg flest mulig band i stallen (ikke ulikt det som skjedde i merseybeatperioden i Liverpool på 60-tallet). Menswear fikk mye betalt for det de spilte inn, men det endte etterhvert med at de brukte alle pengene på dop og festing. Hvilket var årsaken til at den andre plata ble så dårlig, og at de splittet opp raskt etterpå.
Likevel skal det sies til Menswe@rs forsvar at de var flinke til å spille, sin unge alder (Chris Gentry var atten år i 1995) og uerfarenhet til tross, og at deres første album, Nuisance, er en fin pop-plate som er aldeles hørbar den dag i dag. Musikken deres var imidlertid ikke særlig original, de hentet inspirasjon fra med-britpop-band som Blur og Elastica.
== Diskografi ==
=== Album ===
Nuisance (1995)
Hay Tiempo! (1998)
=== Singler ===
Being Brave, Pt.1 (1995)
Being Brave, Pt.2 (1995)
Daydreamer (1995)
Sleeping In (1995)
Stardust (1995)
I'll Manage Somehow (1995)
We Love You (1996)
== Eksterne lenker ==
(en) Menswear på Discogs
(en) Menswear på MusicBrainz
(en) Menswear på Spotify
(en) Menswear på Songkick
(en) Menswear på Last.fm
(en) Menswear på AllMusic | Menswe@r var et engelsk popband som ble startet i 1994, og som hadde sin storhetstid i britpop-perioden på 90-tallet. | 7,502 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Empirisme | 2023-02-04 | Empirisme | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Empiri', 'Kategori:Vitenskapsteori'] | Empirisme er en filosofisk erkjennelsesteori som betoner erfaringens rolle i etableringen av kunnskap. Det kan også kalles erfaringsfilosofi. Klassisk empirisme står i motsetning til rasjonalisme som betoner tenkningens rolle i erkjennelsen.
Empirisme må ikke forveksles med empiri. I dag er det allment akseptert at viten og vitenskap er basert på empiri (med unntagelser som for eksempel matematikk). Men det er stor forskjell på de idealer for empirisk forskning som ligger i empirisme og i andre epistemologier som for eksempel hermeneutikk. Empirisme står for oppfatningen at våre observasjoner er gitte, hvor hermeneutikk står for den oppfatning at våre erfaringer er betinget av vår forståelse, vårt språk og sosiale og kulturelle bakgrunn. Dette avspeiler seg i ulike metodeidealer i for eksempel empiriske og hermeneutiske forskningstradisjoner.
| Empirisme er en filosofisk erkjennelsesteori som betoner erfaringens rolle i etableringen av kunnskap. Det kan også kalles erfaringsfilosofi. Klassisk empirisme står i motsetning til rasjonalisme som betoner tenkningens rolle i erkjennelsen.
Empirisme må ikke forveksles med empiri. I dag er det allment akseptert at viten og vitenskap er basert på empiri (med unntagelser som for eksempel matematikk). Men det er stor forskjell på de idealer for empirisk forskning som ligger i empirisme og i andre epistemologier som for eksempel hermeneutikk. Empirisme står for oppfatningen at våre observasjoner er gitte, hvor hermeneutikk står for den oppfatning at våre erfaringer er betinget av vår forståelse, vårt språk og sosiale og kulturelle bakgrunn. Dette avspeiler seg i ulike metodeidealer i for eksempel empiriske og hermeneutiske forskningstradisjoner.
== «A priori» versus «a posteriori» ==
Se hovedartikkel, A priori og a posterioriDet har blitt hevdet at all erkjennelse er a priori innenfor rasjonalismen da den menneskelige fornuft er i besittelse av de prinsipper som gjelder for virkeligheten. Herover er det blitt hevdet av empirismen at all erkjennelse av virkeligheten er a posteriori (og må bygge på erfaringen). Mange empiriske filosofer, som for eksempel John Locke og David Hume, har argumentert for at all viten er grunnleggende a posteriori og at a priori viten ganske enkelt ikke er mulig. Skillet mellom a priori og a posteriori er tett tilknyttet med skillene mellom analytisk / syntetisk og nødvendig / kontingent.
== Kjente empiriske filosofer ==
Empirisme er særlig forbundet med Storbritannia mens rasjonalisme er mer forbundet med Frankrike og Tyskland. Blant de mest kjente empiriske tenkerne er Francis Bacon, John Locke, George Berkeley, David Hume og John Stuart Mill.
== Kritikk av empirismen ==
Empirisme representerer et forsøk på å fjerne metafysiske og ideologiske spørsmål fra vitenskapen. Kritikerne har imidlertid pekt på at rene observasjoner ikke eksisterer, at våre observasjoner (eller observasjonsutsagn) er teoriavhengige. Den amerikanske filosof Wilfrid Sellars (1912–1989) hevdet at klassisk empirisme er en myte som er basert på læren om det gitte. Ved å neglisjere den åpne diskusjonen av metafysiske, teoretiske og ideologiske spørsmål tenderer empirismen mot å skjule tilhengernes ideologiske engasjement. På denne måte ses empirisme som kun en blant mange andre ideologier. Man har av denne grunn kalt den for «den usynlige vitenskapsteori».
Kritikk av empirisme eksisterer i alle de erkjennelsesteorier som utgjør empirismens alternativer. Den klassiske kritikk kommer fra rasjonalismen som betoner at sanseerfaringer er av liten verdi hvis det ikke eksisterer et begrepssystem til å innordne dem i. Marxistisk og feministisk erkjennelsesteori har påpekt at forskernes klassetilhørighet og kjønn kan påvirke forskernes oppfattelser, og således er empirismens erklærte nøytrale og objektive utgangspunkt forfeilet.
== Empirisme i moderne vitenskap ==
I de fleste vitenskaper kan man konstatere en konkurranse mellom empirisme og ulike alternativer. For eksempel er det i biologisk systematikk forskere som vil klassifisere dyr og planter ut fra deres «likhet». Systematisk biologi står i motsetning til andre retninger som baserer seg på evolusjonsteoretisk rekonstruksjon. De empiriske metodeidealene kommer til uttrykk i at det skal gjøres så få teoretiske forutsetninger som mulig. Når man måler «likheten» mellom to organismer må man således ikke prioritere mellom vesentlige og uvesentlige likhetstrekk ettersom disse ikke i seg selv bygger på observasjon, men skal prinsipielt stille alle trekk like. Herved kan man gå inne i absurditeter ved at for eksempel hannen og hunnen er så forskjellige at de må klassifiseres som forskjellige arter eller at et dyr forvandler seg så meget i utviklingen at for eksempelvis en larve og en sommerfugl ikke kan klassifiseres som samme art.
Innenfor medisin er det særlig den retning som betegnes som «evidensbasert medisin» som er mest tydelig inspirert av empirismens metodenormer.
Innenfor psykologi kommer empirismen særlig tydelig til uttrykk i adferdspsykologien (også kalt for behaviorismen). Empirismen er her dobbeltbundet. Når psykologer studerer mennesker og dyr, kan de ifølge behaviorismen kun studere deres iakttakbare adferd som er resultatet av en iakttakbar påvirkning (stimulus-response teori; S-R). Et begrep som hukommelse er ikke vitenskapelig da den ikke kan iakttas. Istedenfor taler adferdspsykologene om «forsinkede reaksjoner». Men det er ikke kun i psykologenes studier av organismer hvor empirismen spiller inn. Det enkelte menneskes psykologi må også etter empirismen forstås som rent erfaringsbetinget, det vil si innlæring blir den sentrale teori som skal forklare alle psykologiske forhold.
== Antirealisme ==
Det er en misforståelse at empirisme og positivisme er realistiske posisjoner, mens for eksempel hermeneutikk er det motsatte. Empirisme og positivisme er antimetafysiske. De vil holde seg til det gitte i iakttakelsen. Derfor anser empirismen det for metafysikk å anta at det bak det iakttatte er en virkelighet. Empirisme er derfor i motsetning til for eksempel kritisk realisme og andre former for realisme.
== Se også ==
Logisk positivisme
== Referanser ==
== Litteratur ==
Alston, W. P. (1998): «Empiricism» i: Routledge Encyclopedia of Philosophy. Edward Craig (red.). Version 1.0, London: Routledge.
Garrett, D. & Barbanell, E. (red.). (1997): Encyclopedia of empiricism. London: Fitzroy Dearborn Publishers.
Hjørland, B. (2005): «Empiricism, rationalism and positivism in library and information science» (PDF) i: Journal of Documentation, 61(1), 130-155.
Law, J. D. (1993): The Rhetoric of Empiricism: Language and Perception : From Locke to I.A. Richards. Ithaca: Cornell University Press.
Lipton, P. (2001): «Empiricism, history of» i: Smelser, N. J. & Baltes, P. B. (red.) International Encyclopedia of the Social and Behavioral Sciences. Oxford. (s. 4481- 4485). Tilgjengelig her (PDF)
Vinci, T. (1999): «Sellars, Wilfrid» i: The Cambridge Dictionary of Philosophy. 2. utg. Robert Audi (red.). Cambridge, Cambridge University press, 828-829. | Empirisme er en filosofisk erkjennelsesteori som betoner erfaringens rolle i etableringen av kunnskap. Det kan også kalles erfaringsfilosofi. | 7,503 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Empati | 2023-02-04 | Empati | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etiske konsepter', 'Kategori:Følelser', 'Kategori:Livsferdigheter', 'Kategori:Menneskelig atferd', 'Kategori:Psykologi', 'Kategori:Sider som bruker magiske PMID-lenker'] | For den norske filmen fra 1960, se Venner (film)Empati (fra gammelgresk, empatheia) er evnen til å sette seg inn i andres følelsesliv.Å ha empati med noen innebærer å kunne bruke egne erfaringer (intellektuelt forstå) og andres uttrykk for følelser (emosjonelt oppleve) til å oppfatte hvordan en annen har det, men på den andres premisser slik at man ikke tolker den andres følelsesliv som om det var ens eget. I en empatisk situasjon forstår den som har empati for en annen hvordan denne opplever en situasjon eller tilstand. Empati kan være grunnlaget for prososial atferd (intensjon om å være til hjelp for andre), men trenger i seg selv nødvendigvis ikke å utløse prososial atferd. For å oppøve en empatisk ferdighet trenger man å høste erfaringer fra eget liv, men det er også utviklet egne opplæringsprogrammer i sosial kompetanse, der empati inngår.
Det er viktig å skille mellom empati, å kunne forstå andres følelsesliv, og sympati, å ha en positiv innstilling eller holdning overfor en annen. Man kan ha en positiv innstilling til noen uten å kunne sette seg inn i dennes følelsesliv, og å motsatt kunne sette seg inn i andres følelsesliv uten å ha en positiv innstilling til den andre.
| For den norske filmen fra 1960, se Venner (film)Empati (fra gammelgresk, empatheia) er evnen til å sette seg inn i andres følelsesliv.Å ha empati med noen innebærer å kunne bruke egne erfaringer (intellektuelt forstå) og andres uttrykk for følelser (emosjonelt oppleve) til å oppfatte hvordan en annen har det, men på den andres premisser slik at man ikke tolker den andres følelsesliv som om det var ens eget. I en empatisk situasjon forstår den som har empati for en annen hvordan denne opplever en situasjon eller tilstand. Empati kan være grunnlaget for prososial atferd (intensjon om å være til hjelp for andre), men trenger i seg selv nødvendigvis ikke å utløse prososial atferd. For å oppøve en empatisk ferdighet trenger man å høste erfaringer fra eget liv, men det er også utviklet egne opplæringsprogrammer i sosial kompetanse, der empati inngår.
Det er viktig å skille mellom empati, å kunne forstå andres følelsesliv, og sympati, å ha en positiv innstilling eller holdning overfor en annen. Man kan ha en positiv innstilling til noen uten å kunne sette seg inn i dennes følelsesliv, og å motsatt kunne sette seg inn i andres følelsesliv uten å ha en positiv innstilling til den andre.
== Etymologi ==
Empati kommer opprinnelig fra det gammelgreske ordet empatheia, som kan deles opp i «en» som betyr inn og «pathos» som betyr følelse, dermed blir empati å forstå som en måte å trenge inn i en annens følelsesliv på. I dagens greske dagligtale brukes ikke empatheia lenger, men det er naturlig å anta at den opprinnelig karakteriserte en menneskelig tilstand eller væremåte hvor man var oppslukt av følelser, i motsetning til apati (apatheia). Den tyske psykologen Theodore Lipps knyttet i 1910 termen "empatheia" til den tyske termen "einfühlung" slik den ble benyttet innenfor fagfeltet estetisk psykologi. Dermed ble termen knyttet til en måte å forholde seg til eksterne objekter på. Å forholde seg til et objekt, vanligvis et kunstverk, med empatheia/einfühlung, betydde, for Lipps, å være følelsesmessig oppslukt i objektet i en slik grad at man opplevde at det uttrykte ens egen personlighet , i motsetning til å forholde seg til det på en analyserende eller distansert måte. Lipps forståelse i en mellommenneskelig situasjon ville være analog med at man projiserer sin egen opplevelse av situasjonen på den andre og dermed lever i den illusjon av at den andre opplever ting på nøyaktig samme måte som en selv.
== Nyere forståelse ==
I dag brukes termen empati først og fremst til å karakterisere måter å forholde seg til andre mennesker på. Å forholde seg til en person med empati vil bety å leve seg inn i den andres situasjon slik at man føler det den andre føler (affektiv empati), forstår hva den andre føler (kognitiv empati) og opplever situasjonen som den andres følelser (empatisk presisjon). Komponentene i empati er dermed:
Affektiv empati, som handler om å bli berørt av en annens følelsesmessige opplevelse.
Kognitiv empati, som handler om å forstå den andres emosjonelle opplevelse.I tillegg kommer:
Empatisk presisjon, som handler om å lokalisere den opplevde følelsen man får fra en annens emosjonelle uttrykk som den andres emosjonelle opplevelse.Empati er et abstrakt substantiv som kan brukes til å karakterisere situasjoner: man kan f.eks. si at "han møtte henne med empati", på samme måte som man kan si at "han så på henne med frykt i øynene". Det brukes også til å karakterisere relasjoner mellom mennesker: man kan f.eks. si at "vårt forhold er preget av gjensidig empati", på samme måte som man kan si at "jeg har ingen tillit til deg". Det er også vanlig å benytte ordet empati til å karakterisere enkeltmennesker: Man kan f.eks. si at "hun er full av empati", på samme måte som man kan si at "hun har ingen sorger". Adjektivet "empatisk" angir gjerne at det er mye empati til stede i en situasjon, relasjon eller hos en person. Eksempler: "Han møtte henne på en empatisk måte", "hun har et empatisk forhold til sine ansatte" og "han er en empatisk person".
Selv om empati regnes som en relativt kompleks ferdighet, er det påvist at ett år gamle spedbarn også har en enklere form for empati. Nyere forskning har også vist at rotter har tendens til å vise prososial atferd overfor andre rotter, som man antar har sammenheng med empati. Dessuten ser det ut til at hunnrotter har en noe større tendens enn hannrotter til å utvise prososial atferd.
== Definisjoner ==
Det hersker i dag ingen fullstendig enighet om hvordan empatibegrepet skal forstås. Et utvalg av forskjellige forståelser kan illustreres med følgende definisjoner:
C. D. Batson: «Andre-orienterte følelser som er overensstemmende med den oppfattede velvære til en annen person.»
Nancy Eisenberg: «En følelsesmessig respons som springer ut fra begripelsen eller forståelsen av en annen persons emosjonelle tilstand eller omstendighet, og som er lik det den andre personen føler eller er forventet å føle.» (2002, p. 135)
R. R. Greenson: «Å være empatisk betyr å dele og å oppleve følelsene til en annen person.» (1960, s. 418)
Martin Hoffman: «En affektiv respons som er mer dekkende for en annen persons situasjon enn ens egen.» (1987, p. 48)
Heinz Kohut: «Empati er muligheten til å tenke og leve seg selv inn i en annens indre livsverden.» (1984, s. 82)
Roy Schafer: «Empati handler om den indre opplevelsen av å dele og forstå den aktuelle psykologiske tilstanden til en annen person.» (1959, p. 345)
== Empati i fenomenologi ==
I fenomenologi er empati den umiddelbare erfaringen av Den Andres subjektivitet. Det er denne erfaringen som er grunnlaget for erfaringen av Den Andre, og derigjennom erfaringen av intersubjektivitet. På et vis kan man si at empati lar en modifisere sin egen subjektivitet på en slik måte at man kan oppleve seg-selv-der-borte. I denne sammenhengen er erfaringen av ens egen kropp som subjektivitet viktig, da denne erfaringen er konstitutiv for det at en annen kropp lik ens egen oppfattes som en annen subjektivitet.
== Se også ==
Følelser
Mentalisering
Prososial atferd
Sosial kompetanse
Sympati
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Eklund, J. (2013). The nature of empathy, Philosophy in the Contemporary World, 20, 28-38.
Carl Rogers
Toward a consensus on the nature of empathy: A review of reviews | Empati (fra gammelgresk, empatheia) er evnen til å sette seg inn i andres følelsesliv. | 7,504 |
null | 2023-02-04 | Husøkonom | null | null | null | Husøkonom er en yrkesgruppe som kan ha ansvar for områder som innemiljø og arealplanlegging, renhold og vedlikehold, miljø- og ressursforvaltning, tekstiløkonomi, valg av materialer, utforming av interiører, hygiene, arbeidsmiljø, IK-HMS, sikkerhet og andre oppgaver av drifts- og servicefaglig art. | 7,505 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lint%C3%B8y | 2023-02-04 | Lintøy | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Forbrukervarer'] | Lintøy er duker, laken, putevar, dynetrekk og håndklær. Ordet benyttes selv om tekstilene ikke nødvendigvis er laget av lin. Lintøy er et begrep innenfor storhusholdninger som sykehjem, sykehus og hoteller (også ombord på skip). Der finnes et eget lagerrom eller skap som gjerne kalles lintøyrom eller -skap, hvor lintøy, andre tekstiler og forbruksartikler oppbevares. Ved hoteller og institusjoner er det husøkonomen som har hovedansvaret for at det er nok lintøy, og at det er rent.
Opprinnelsen til ordet er tekstiler som fortrinnsvis ble fremstilt av lin, da ikke bare sengetøy og duker, men f.eks. også brudelin, et tynt brudeslør av lin. | Lintøy er duker, laken, putevar, dynetrekk og håndklær. Ordet benyttes selv om tekstilene ikke nødvendigvis er laget av lin. Lintøy er et begrep innenfor storhusholdninger som sykehjem, sykehus og hoteller (også ombord på skip). Der finnes et eget lagerrom eller skap som gjerne kalles lintøyrom eller -skap, hvor lintøy, andre tekstiler og forbruksartikler oppbevares. Ved hoteller og institusjoner er det husøkonomen som har hovedansvaret for at det er nok lintøy, og at det er rent.
Opprinnelsen til ordet er tekstiler som fortrinnsvis ble fremstilt av lin, da ikke bare sengetøy og duker, men f.eks. også brudelin, et tynt brudeslør av lin. | Lintøy er duker, laken, putevar, dynetrekk og håndklær. Ordet benyttes selv om tekstilene ikke nødvendigvis er laget av lin. | 7,506 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Public_Image_Ltd. | 2023-02-04 | Public Image Ltd. | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske rockegrupper'] | Public Image Ltd. (PiL) er et engelsk post-punk-band, startet og frontet av John Lydon fra Sex Pistols. De gjorde seg først bemerket med sin helt egen versjon av punk kombinert med snodige tekster, bass som hovedinstrument og en del avant-garde-inspirerte, lange sanger. Senere tok de en mer rytmisk, dansevennlig retning. De holdt opprinnelig på fra 1978 til 1993. I 2009 gikk bandet tilbake på turne, og har siden utgitt to studioalbumer (This is PiL fra 2012 og What the World Needs Now... i 2015) på deres plateselskap PiL Official, Ltd. I 2018 regisserte Tabbert Filler en dokumentar om band-et, The Public Image is Rotten, som inneholder intervjuer med tidligere medlemmer, eksempelvis Martin Atkins.
| Public Image Ltd. (PiL) er et engelsk post-punk-band, startet og frontet av John Lydon fra Sex Pistols. De gjorde seg først bemerket med sin helt egen versjon av punk kombinert med snodige tekster, bass som hovedinstrument og en del avant-garde-inspirerte, lange sanger. Senere tok de en mer rytmisk, dansevennlig retning. De holdt opprinnelig på fra 1978 til 1993. I 2009 gikk bandet tilbake på turne, og har siden utgitt to studioalbumer (This is PiL fra 2012 og What the World Needs Now... i 2015) på deres plateselskap PiL Official, Ltd. I 2018 regisserte Tabbert Filler en dokumentar om band-et, The Public Image is Rotten, som inneholder intervjuer med tidligere medlemmer, eksempelvis Martin Atkins.
== Medlemmer ==
=== Nåværende ===
John Lydon, også kjent som Johnny Rotten, og som «The Public Image» (vokal). Bandets leder og eneste faste medlem.
Lu Edmons (gitar), opprinnelig med fra 1986 til 1988, ble medlem igjen i 2009.
Scott Firth (bass) ble medlem i 2009. Firth har tidligere spilt sammen med Spice Girls.
Bruce Smith (trommer), opprinnelig med fra 1986 til 1990, ble medlem igjen i 2009.
=== Tidligere (i utvalg) ===
Keith Levene (gitar og tangentinstrumenter). Tidligere i The Clash. Sluttet i 1983. Har bidratt til flere plater med andre band. Gikk bort i 2022.
Jah Wobble (bass). Nøkkelmann på de første platene med sitt reggae- og funk-inspirerte basspill. Sluttet i 1980. Har senere gitt ut mange soloplater.
Martin Atkins (trommer). Var med i to perioder – fra 1979 til 1980 og fra 1982 til 1985. Også kjent fra Pigface, Brian Brain, Nine Inch Nails, og Ministry.
Jim Walker (trommer). Bandets originale trommeslager. Sluttet alt i 1978.
Richard Dudanski (trommer). Med i 1979.
Bill Laswell (bass). Med i 1986. En nøkkelfigur i New Yorks "neo-prog"-miljø på 80-tallet.
Mike Joyce, kjent fra The Smiths, var med på trommer i 1992.
John McGeoch (gitar), tidligere fra Magazine, var med fra 1986 til 1992. McGeoch gikk bort i 2004.De har hatt mange andre medlemmer, men fra Atkins sluttet var PiL i hovedsak Lydons backing-gruppe.
== Historikk ==
Lydon sluttet i Sex Pistols i januar 1978, da han var lei mediekjør, kunstige skandaler, begrenset kunstnerisk utfoldelse og Sid Vicious. Han ville starte et nytt og bedre band, og fikk med seg Levene, som hadde spilt gitar i noen år, og Wobble, et kjent navn i punkmiljøet, samt Walker. De debuterte i 1978 med singelen «Public Image», som handlet om hvordan Lydon følte seg i Sex Pistols. Den hørtes ut som en slags oppdatert utgave av Sex Pistols, men på de eksperimentelle albumene Public Image (1978) og Metal Box (1980) fant de et lydbilde som var helt deres egen - med Wobbles' bass (Lydon kalte PiL det første rockebandet som «hørte på bassen») og Lydons antimusikalske, nasale sang i fokus. Wobble sluttet i 1980, men i Atkins hadde PiL fått et nytt fast medlem, og på album nummer (de hadde gitt ut en liveplate i 1980) var de en trio med Lydon, Levene og Atkins. Levene sluttet i 1983, rett før bandets største hit, den dansevennlige «This is not a Love Song». PiL skurret og gikk videre med danserock, til Lydon bestemte seg for å oppløse bandet i 1993. Han ga ut soloalbumet Psycho's Path i 1997.
Det er ikke mange som ligner på PiL musikalsk, men Joy Division hadde bassen og stemningen til felles med dem. I Norge var Bergensbandet Alle Tiders Duster tydelig inspirert av PiL.
== Diskografi ==
=== Studioalbum ===
Public Image, 1978 (også kjent som First Issue)
Metal Box, 1979 (gjenutgitt i 1980 som Second Edition)
The Flowers of Romance, 1981
This Is What You Want... This Is What You Get, 1984
Album, 1986 (utgitt på CD og kassett henholdsvis som Compact Disc og Cassette)
Happy?, 1987
9, 1989
That What is Not, 1992
This is PiL, 2012
What the World Needs Now..., 2015
=== Livealbum ===
Paris au Printems, 1980
Live in Tokyo, 1983
Live at Brixton Academy 2009, 2009
Live at the Isle of Wight Festival 2011, 2011
Live at Rockpalast 1983, 2012
Live at O2 Shepard's Bush Empire, London, October 2nd 2015, 2015
Concert: Live at Brixton Academy 27.5.1986, 2018
=== Samlealbum og gjenutgivelser (i utvalg) ===
The Greatest Hits, So Far, 1990
Plastic Box, 1999
Gold, 2013
Rise: The Collection, 2015
Metal Box Super Deluxe Edition, 2016
Album Super Deluxe Edition, 2016
The Public Image is Rotten (Songs from the Heart), 2018
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Public Image Ltd. – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Public Image Ltd. på Apple Music
(en) Public Image Ltd. på Discogs
(en) Public Image Ltd. på MusicBrainz
(en) Public Image Ltd. på SoundCloud
(en) Public Image Ltd. på Spotify
(en) Public Image Ltd. på Songkick
(en) Public Image Ltd. på Last.fm
(en) Public Image Ltd. på AllMusic
Public Image Ltd. på Twitter
Public Image Ltd. på Facebook
Public Image Ltd. på Instagram
Public Image Ltd. på YouTube
Public Image Ltd. på Myspace
Fodderstompf, side om John Lydon og Public Image ltd. | Public Image Ltd. (PiL) er et engelsk post-punk-band, startet og frontet av John Lydon fra Sex Pistols. | 7,507 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Autoklav | 2023-02-04 | Autoklav | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Medisinsk utstyr'] | En autoklav er en spesialkonstruert trykk-koker laget for å sterilisere utstyr. De finnes i mange størrelser; de minste som en litt stor kjele (bord-autoklav), og de virkelig store som kan ha et nyttevolum på nærmere en kubikkmeter.
Autoklaver brukes gjerne i laboratorier og på sykehus for å drepe mikrober og virus. Profesjonelle tatoverings- og piercingstudioer benytter også autoklaver for å holde arbeidsutstyret sitt sterilt.
Prinsippet bak autoklaven er at kokepunkttemperaturen øker ved økende trykk, og at sporer og bakterier drepes betydelig fortere ved høyere temperatur.
Temperaturen holdes på dette nivået en viss tid, før den senkes og utstyret kan tas ut. En typisk sterilisering foregår i 20 minutter ved 121 °C og et trykk på ca. 100 kPa (1 bar over atmosfærisk trykk).
Den norske legen Eduard Bøckmann fant på 1890-tallet opp en bordautoklav som ikke etterlot utstyret vått av dampen, det ble tørt igjen.
| En autoklav er en spesialkonstruert trykk-koker laget for å sterilisere utstyr. De finnes i mange størrelser; de minste som en litt stor kjele (bord-autoklav), og de virkelig store som kan ha et nyttevolum på nærmere en kubikkmeter.
Autoklaver brukes gjerne i laboratorier og på sykehus for å drepe mikrober og virus. Profesjonelle tatoverings- og piercingstudioer benytter også autoklaver for å holde arbeidsutstyret sitt sterilt.
Prinsippet bak autoklaven er at kokepunkttemperaturen øker ved økende trykk, og at sporer og bakterier drepes betydelig fortere ved høyere temperatur.
Temperaturen holdes på dette nivået en viss tid, før den senkes og utstyret kan tas ut. En typisk sterilisering foregår i 20 minutter ved 121 °C og et trykk på ca. 100 kPa (1 bar over atmosfærisk trykk).
Den norske legen Eduard Bøckmann fant på 1890-tallet opp en bordautoklav som ikke etterlot utstyret vått av dampen, det ble tørt igjen.
== Referanser == | En autoklav er en spesialkonstruert trykk-koker laget for å sterilisere utstyr. De finnes i mange størrelser; de minste som en litt stor kjele (bord-autoklav), og de virkelig store som kan ha et nyttevolum på nærmere en kubikkmeter. | 7,508 |
null | 2023-02-04 | Lusitania | null | null | null | thumb|Levninger av tårnet Centum Cellas. | 7,509 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lydrike | 2023-02-04 | Lydrike | ['Kategori:Artikler som bør flettes', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Politiske ord og uttrykk'] | Lydrike er et land som er tvunget til å adlyde og følge et annet lands påbud. Det er ikke nødvendigvis snakk om en okkupasjon, og lydriket er offisielt selvstendig. Betegnelsene marionettstat, og marionettregjering, er også en del brukt. Ordet brukes bare hvis landet er under trussel av militær maktbruk.
Av historiske lydriker, er Manchukuo et av de mest kjente. Det var under japansk kontroll, men var offisielt selvstendig. Sverige prøvde også å gjøre Norge til et lydrike i 1904 (lydrikepunktene) slik Norge hadde vært under Danmark fra 1537 til 1814, da det ble klart at unionen ville gå i oppløsning. I nyere tid fantes det små lydriker i Sør-Afrika som man kalte Bantustaner.
Mange av landene i østblokken under den kalde krigen ble også oppfattet som sovjetiske lydriker. Land som Polen, DDR, Ungarn og Tsjekkoslovakia var offisielt selvstendige og bare «alliert» med Sovjetunionen, men samtidig hadde Sovjetunionen utplassert store militærstyrker i landene, slik at landene i realiteten var okkupert.
På 1900-tallet var Østerrike-Ungarn i praksis et lydrike under Tyskland fra 1916, mens Frankrikes Vichy-regime er et spesielt kjent lydrike under andre verdenskrig, samt Slovakia, Böhmen-Mähren og Kroatia, alle under Tyskland. Vest-Sahara er et moderne lydrike i dagens samfunn med administrasjon fra Marokko.
| Lydrike er et land som er tvunget til å adlyde og følge et annet lands påbud. Det er ikke nødvendigvis snakk om en okkupasjon, og lydriket er offisielt selvstendig. Betegnelsene marionettstat, og marionettregjering, er også en del brukt. Ordet brukes bare hvis landet er under trussel av militær maktbruk.
Av historiske lydriker, er Manchukuo et av de mest kjente. Det var under japansk kontroll, men var offisielt selvstendig. Sverige prøvde også å gjøre Norge til et lydrike i 1904 (lydrikepunktene) slik Norge hadde vært under Danmark fra 1537 til 1814, da det ble klart at unionen ville gå i oppløsning. I nyere tid fantes det små lydriker i Sør-Afrika som man kalte Bantustaner.
Mange av landene i østblokken under den kalde krigen ble også oppfattet som sovjetiske lydriker. Land som Polen, DDR, Ungarn og Tsjekkoslovakia var offisielt selvstendige og bare «alliert» med Sovjetunionen, men samtidig hadde Sovjetunionen utplassert store militærstyrker i landene, slik at landene i realiteten var okkupert.
På 1900-tallet var Østerrike-Ungarn i praksis et lydrike under Tyskland fra 1916, mens Frankrikes Vichy-regime er et spesielt kjent lydrike under andre verdenskrig, samt Slovakia, Böhmen-Mähren og Kroatia, alle under Tyskland. Vest-Sahara er et moderne lydrike i dagens samfunn med administrasjon fra Marokko.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Selvvalgt lydrike», artikkel fra Dagens Næringsliv, 18. januar 2012
«Norge ble lydrike 1500-37», artikkel fra Universitetet i Oslo
Norge blir et lydrike, artikkel fra Norgeshistorie.no | Lydrike er et land som er tvunget til å adlyde og følge et annet lands påbud. Det er ikke nødvendigvis snakk om en okkupasjon, og lydriket er offisielt selvstendig. | 7,510 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marionettregjering | 2023-02-04 | Marionettregjering | ['Kategori:Artikler som bør flettes', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Politiske ord og uttrykk'] | En marionettregjering, et marionettregime eller lydregjering er en myndighet eller regjering som i praksis er styrt av en annen stat. Et land som styres av en marionettregjering, kalles en marionettstat eller et lydrike. Navnet kommer av marionett, en type figurteaterdokker som styres ved hjelp av tråder.
Det er en mange eksempler på marionettregjeringer gjennom historien, for eksempel Vidkun Quislings NS-regjering i Norge under 2. verdenskrig som var styrt av den tyske okkupasjonsmakten i en lang rekke viktige saker. Det er også flere marionettregimer i dag.
Andre ord for viljeløse marionetter som dirigeres av andre, er sprellemenn eller nikkedukker.
| En marionettregjering, et marionettregime eller lydregjering er en myndighet eller regjering som i praksis er styrt av en annen stat. Et land som styres av en marionettregjering, kalles en marionettstat eller et lydrike. Navnet kommer av marionett, en type figurteaterdokker som styres ved hjelp av tråder.
Det er en mange eksempler på marionettregjeringer gjennom historien, for eksempel Vidkun Quislings NS-regjering i Norge under 2. verdenskrig som var styrt av den tyske okkupasjonsmakten i en lang rekke viktige saker. Det er også flere marionettregimer i dag.
Andre ord for viljeløse marionetter som dirigeres av andre, er sprellemenn eller nikkedukker.
== Se også ==
Lydrike
Marionett | En marionettregjering, et marionettregime eller lydregjering er en myndighet eller regjering som i praksis er styrt av en annen stat. Et land som styres av en marionettregjering, kalles en marionettstat eller et lydrike. | 7,511 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litologi | 2023-02-04 | Litologi | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Geologi'] | Litologi, et faguttrykk i geologi, er en beskrivelse av en sedimentær bergart. Ordet litologi er dannet av de greske ordene lithos («stein») og logi («lære»).
Sedimentære bergarter kan klassifiseres etter kornstørrelse som sandstein, leirstein osv. Videre er farge og hardhet karakteristiske kriterier for å beskrive litologien. Ofte brukes facies, dvs. utseende, synonymt med litologi når beskrivelsen brukes til å tolke avsetnings-miljøet. En sandstein har elve-facies når den har typiske litologiske trekk for elve-avsetninger.
Litologier inngår i geologiske undersøkelser innen oljeleting.
| Litologi, et faguttrykk i geologi, er en beskrivelse av en sedimentær bergart. Ordet litologi er dannet av de greske ordene lithos («stein») og logi («lære»).
Sedimentære bergarter kan klassifiseres etter kornstørrelse som sandstein, leirstein osv. Videre er farge og hardhet karakteristiske kriterier for å beskrive litologien. Ofte brukes facies, dvs. utseende, synonymt med litologi når beskrivelsen brukes til å tolke avsetnings-miljøet. En sandstein har elve-facies når den har typiske litologiske trekk for elve-avsetninger.
Litologier inngår i geologiske undersøkelser innen oljeleting.
== Se også ==
Petrografi | Litologi, et faguttrykk i geologi, er en beskrivelse av en sedimentær bergart. Ordet litologi er dannet av de greske ordene lithos («stein») og logi («lære»). | 7,512 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ll%C5%B7r | 2023-02-04 | Llŷr | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hav- og elveguder', 'Kategori:Keltisk mytologi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Llŷr er figur i walisisk mytologi, far til Brân, Brânwen og Manawydan av Penarddun. De walisiske triader nevner at han ble fengslet av Euroswydd, den andre grenen av Mabinogi nevner Euroswydd som far av Penardduns to yngre sønner, Nisien og Efnisien.
Llŷr tilsvarer med Lir i irsk mytologi, og som den irske guddommen er han identifisert som havets gud. Leir av britene, en mytologisk britonsk konge, som er mest kjent som emne og inspirasjon for William Shakespeares drama om Kong Lear, kan være avledet fra Llŷr.
| Llŷr er figur i walisisk mytologi, far til Brân, Brânwen og Manawydan av Penarddun. De walisiske triader nevner at han ble fengslet av Euroswydd, den andre grenen av Mabinogi nevner Euroswydd som far av Penardduns to yngre sønner, Nisien og Efnisien.
Llŷr tilsvarer med Lir i irsk mytologi, og som den irske guddommen er han identifisert som havets gud. Leir av britene, en mytologisk britonsk konge, som er mest kjent som emne og inspirasjon for William Shakespeares drama om Kong Lear, kan være avledet fra Llŷr.
== Litteratur ==
Bromwich, Rachel (2006): Trioedd Ynys Prydein: The Triads of the Island of Britain. Cardiff: University of Wales. ISBN 0-7083-1386-8.
Gantz, Jeffrey (overs.) (1987): The Mabinogion. New York: Penguin. ISBN 0-14-044322-3.
Stevens, Meic (red.) (1998): The New Companion to the Literature of Wales, University of Wales Press; 2. rev. utg. | Llŷr er figur i walisisk mytologi, far til Brân, Brânwen og Manawydan av Penarddun. De walisiske triader nevner at han ble fengslet av Euroswydd, den andre grenen av Mabinogi nevner Euroswydd som far av Penardduns to yngre sønner, Nisien og Efnisien. | 7,513 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mistra | 2023-02-04 | Mistra | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Rendalen', 'Kategori:Renavassdraget'] | Mistra er ei elv i Rendalen kommune i Innlandet. Den har kilder i traktene vest for fjellet Sølen, og den munner ut i Rena ved tettstedet Åkrestrømmen. Mistra renner i den midtre delen delvis i dype gjel, delvis i en bratt V-formet dal. Mistra er kjent for sitt gode fiske.
Vassdraget ble i 1980 vernet mot kraftutbygging i Verneplan II for vassdrag.
| Mistra er ei elv i Rendalen kommune i Innlandet. Den har kilder i traktene vest for fjellet Sølen, og den munner ut i Rena ved tettstedet Åkrestrømmen. Mistra renner i den midtre delen delvis i dype gjel, delvis i en bratt V-formet dal. Mistra er kjent for sitt gode fiske.
Vassdraget ble i 1980 vernet mot kraftutbygging i Verneplan II for vassdrag.
== Referanser == | | fjerneste_kilde = Kulehøgda | 7,514 |
null | 2023-02-04 | Fiskevollen | null | null | null | Fiskevollen er et fiskevær ved Sølensjøen i Rendalen kommune i Innlandet. Fiskevollen regnes som Norges eneste innlandsfiskevær. | 7,515 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andorfjellet | 2023-02-04 | Andorfjellet | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:64°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Snåsa', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Andorfjellet (sørsamisk: Aantesvaerie) er et fjell i Snåsa kommune i Trøndelag. Høyden er 847 meter over havet. Fjellet ligger nær tettstedet Agle og er omgitt av lavland på alle kanter. Det har en karakteristisk halvkuleform. Over Andorfjellet går en tursti fra Agle til Gressåmoen nasjonalpark.
| Andorfjellet (sørsamisk: Aantesvaerie) er et fjell i Snåsa kommune i Trøndelag. Høyden er 847 meter over havet. Fjellet ligger nær tettstedet Agle og er omgitt av lavland på alle kanter. Det har en karakteristisk halvkuleform. Over Andorfjellet går en tursti fra Agle til Gressåmoen nasjonalpark.
== Referanser == | Andorfjellet (sørsamisk: Aantesvaerie) er et fjell i Snåsa kommune i Trøndelag. Høyden er 847 meter over havet. | 7,516 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_Norges_regjeringer | 2023-02-04 | Liste over Norges regjeringer | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske politiske lister', 'Kategori:Norske regjeringer'] | Norges regjering siden 1814. Begrepet ministerium ble brukt frem til 1884. Fra da av het det regjering.
| Norges regjering siden 1814. Begrepet ministerium ble brukt frem til 1884. Fra da av het det regjering.
== Ministerier 1814–1884 ==
Mellom 1814 og 1884 hadde man ingen fullstendige skifter av regjeringer, kun suppleringer. Nedstående periodeinndeling baserer seg på boka Det norske statsråd 1814–1905, utgitt av Statsministerens kontor i 1996. Navngivingen er basert på stattholdere eller framtredende statsråder i perioden.
== Norske regjeringer 1884–1945 ==
== Quislings regjering og tyskinnsatt okkupasjonsstyre 1940–1945 ==
== Regjeringer siden 1945 ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Norske regjeringer og ministerier 1814–2001 (NorgesLexi)
Det norske statsråd 1814– (Regjeringen.no) | Regjering betyr dels selve virksomheten som handler om å styre et land eller annen myndighet, dels betegner det en forsamling av regjeringsmedlemmer. Hvem som er medlemmer av en regjering varierer sterkt mellom ulike stater og i tid. | 7,517 |
null | 2023-02-04 | Sølen | null | null | null | | sf1 = 65,6 | 7,518 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Substantiv | 2023-02-04 | Substantiv | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Ordklasser'] | Substantiv er en morfosyntaktisk ordklasse som kan defineres ved hjelp av en del karakteristiske grammatiske kjennetegn. På norsk kan substantiver få en bestemthetsendelse knytta til seg: «mann-en», eller en ubestemt artikkel foran seg: «en mann». Substantiver kjennetegnes også ved at de kan modifiseres av et adjektiv «en liten mann». De fungerer som kjerne i en nominalfrase. Substantivfraser opptrer gjerne som subjekt eller objekt i en setning, men kan også ha andre grammatiske funksjoner. I lingvistikken er det vanlig å snakke om nomen snarere enn substantiver.
| Substantiv er en morfosyntaktisk ordklasse som kan defineres ved hjelp av en del karakteristiske grammatiske kjennetegn. På norsk kan substantiver få en bestemthetsendelse knytta til seg: «mann-en», eller en ubestemt artikkel foran seg: «en mann». Substantiver kjennetegnes også ved at de kan modifiseres av et adjektiv «en liten mann». De fungerer som kjerne i en nominalfrase. Substantivfraser opptrer gjerne som subjekt eller objekt i en setning, men kan også ha andre grammatiske funksjoner. I lingvistikken er det vanlig å snakke om nomen snarere enn substantiver.
== «Oppdagelsen» av substantiver ==
Substantiver ble først beskrevet noen hundre år f.Kr. av antikkens berømte grammatikere Dionysios Thrax (klassisk gresk) og Pāṇini (sanskrit). Thrax oppdaget, for eksempel, at visse ord i klassisk gresk kunne bøyes i kasus, men ikke i tid. Andre ord hadde motsatt egenskap, dvs. de kunne bøyes i tid, men ikke i kasus.
== Forskjellige definisjoner av substantiver ==
Ord og uttrykk i naturlige språk som norsk har egenskaper på mange forskjellige nivåer. De har formelle egenskaper, som for eksempel hva slags bøyninger de kan ta, og hva slags andre ord de kan kombineres med, men også semantiske egenskaper, dvs. egenskaper som har med deres betydning å gjøre. Den definisjonen vi har gitt ovenfor er altså en formell definisjon. Denne definisjonen er ukontroversiell, og har den fordelen at man kan bruke den effektivt til å identifisere substantiver innenfor et gitt språk.
Det er to ulemper med denne definisjonen. For det første finnes det språk som ikke har bestemthet eller ubestemthet representert ved hjelp av endelser eller artikler. Et eksempel på dette er russisk. Dette gjør at den formelle definisjonen av substantiver må være annerledes i russisk enn i norsk. Problemet blir enda større, dersom man tar flere språk i betraktning.
For det andre gir den formelle definisjonen oss ingen forsåelse av hvorfor substantiver skulle ha de egenskapene de har. For å bruke en metafor, kunne man si at substantivers evne til å kunne bøyes i bestemthet eller å kunne modifiseres av adjektiver er symptomer på at et disse ordene er substantiver, men det ville være ennå bedre hvis man kunne forklare disse symptomene. Derfor er det mange som ikke er fornøyde med den formelle definisjonen vi har gitt øverst på siden, selv om de er enige i at dette er den beste måten å skille substantiver fra andre ordklasser. For å bruke en analogi: Veldig få ville være fornøyde med en definisjon av graviditet som sier at gravide kvinner er kvinner som får positivt resultat på en graviditetstest. Men de graviditetstestene vi bruker idag er pålitelige kriterier for å skille gravide kvinner fra kvinner som ikke er gravide. Den formelle definisjonen for substantiver vi har gitt fungerer altså veldig godt som en «test», men den gir oss ingen dypere forståelse av hva som egentlig kjennetegner de ordene som skårer positivt på testen. Dersom man ønsker å forstå hva et substantiv er på et dypere nivå, må man altså søke en definisjon som «forklarer symptomene».
=== Navn på ting ===
I tradisjonell skolegrammatikk defineres substantiver ofte som de ordene som «refererer til ting, hendelser, steder, egenskaper, fenomener, osv.» Dette er altså en semantisk definisjon av substantiver. Denne definisjonen har blitt kritisert for å være håpløst vag.
=== Prototypisk referensielle uttrykk ===
En annen definisjon av substantiver sier at de er prototypisk referensielle uttrykk. Denne definisjonen vil heller ikke hjelpe oss stort, hvis vi er interessert i å finne ut om et gitt ord er et substantiv eller ikke. Men den kan likevel være riktig i en annen forstand, ved å påpeke egenskaper som faktisk kjennetegner substantiver og substantivfraser. Det er sant at man bruker substantivet bil mest i situasjoner hvor man ønsker å referere til biler, og tulling hvis man vil referere til tullinger. Det som menes med at de er prototypisk referensielle, er at man noen ganger bruker substantiver uten å referere til noe som har den tilsvarende egenskapen. To eksempler på det er gitt nedenfor.
Jens er ingen tulling.
Hvis jeg hadde en bil, hadde jeg kjørt til Marakech.Den første setningen refererer ikke til en tulling, og den siste refererer ikke til noen bil.
Dermed kan det altså være sant at substantiver viser en sterk tendens til å referere til noe, men det gjelder på ingen måte alltid. Denne definisjonen er også semantisk.
Det er imidlertid uklart hvordan denne definisjonen kan hjelpe oss til å forstå det vi refererte til ovenfor som «symptomene» til
substantiver, dvs. den forklarer oss ikke hvorfor substantiver skulle ha de formelle egenskapene de har. Den har derfor blitt kritisert som ubrukelig på to nivåer: Den kan ikke brukes som test, og den kan ikke brukes til å forklare testresultater.
=== Predikater med identitetskriterier ===
En annen semantisk definisjon ble foreslått av den britiske logikeren Peter Thomas Geach i femtiårene. Han noterte seg at substantiver kan modifiseres av adjektiver som «samme». For verb og adjektiver går ikke dette, og det finnes ikke andre uttrykk med lignende betydning som kan modifisere verb eller adjektiver, heller. Nedenfor er et eksempel med substantivet «invasjon» og verbet «invadere». En stjerne `*' foran et eksempel betyr at dette eksemplet er uakseptabelt.
Tyskerne og italienerne deltok i den samme invasjonen.
*Tyskerne og italienerne invaderte Afrika samme/sammelig/sammeligvis.
Det finnes språk der adjektiver som betyr «samme» har tilsvarende adverber, og hvor disse adverbene kan modifisere verb. Tsjekkisk er et eksempel på dette. Den siste setningen ovenfor ville altså være akseptabel i Tsjekkisk. Men den ville bety at tyskerne og italienerne invaderte Afrika på samme måte: ikke at de deltok i samme invasjon. Geach foreslo at man kunne forklare dette hvis man definerte substantiver som predikater som i tillegg har identitetskriterier. Et identitetskriterium forteller oss hvilke av de tingene som predikatet beskriver, er identiske med hverandre. For eksempel vil predikatet «er en person» beskrive alle lesere av denne artikkelen på mange forskjellige tidspunkter. Identitetskriteriet for «person» vil da la oss konkludere slike ting som at «person x på tidspunkt t1 er samme person som person y på tidspunkt t2». Forskjellige substantiver kan ha forskjellige identitetskriterier. Et velkjent eksempel på dette er det følgende (Gupta 1980):
National Airlines transporterte 2 millioner passasjerer i 1979.
National Airlines transporterte (minst) 2 millioner personer i 1979.Siden alle passasjerer er personer, burde den siste setningen følge logisk av den første. Men i virkeligheten stemmer ikke det. Man kan, for eksempel, godt tenke seg at de personene som reiste med National Airlines i 1979, gjennomsnittlig reiste med dem to ganger. I det tilfelle transporterte National Airlines 2 millioner passasjerer, men bare 1 million personer. Så måten vi teller passasjerer på er ikke nødvendigvis den samme som måten vi teller personer. For å si det litt annerledes: På to forskjellige tidspunkter kan du tilsvare to forskjellige passasjerer, selv om du er en og samme person.
Verb og adjektiver er da predikater uten identitetskriterier. Senere har den amerikanske språkforskeren Mark Baker foreslått at en rekke av de egenskapene som kjennetegner substantiver i forskjellige språk, kan forklares ut fra den definisjonen Geach foreslo. Det vil si, substantiver kan kombineres med ubestemte artikler, tallord osv. fordi de har identitetskriterier. Han viser også at det faktum at substantiver er «prototypisk referensielle» følger av Geachs idé.
Dermed er dette kanskje den mest lovende definisjonen vi har i dag. Dersom Baker's forslag er korrekt, kan denne definisjonen brukes til å forklare de formelle egenskapene subjstantiver har. Bakers forslag er ganske nytt, og språkforskere arbeider fortsatt med å evaluere det.
== Klasser av substantiver ==
=== masse- vs. tellesubstantiver ===
Et massesubstantiv eller utellelig substantiv er et substantiv som ikke kan bøyes i tall. Tellesubstantiver kan bøyes i tall. Eksempler på massesubstantiver er «luft», «trøbbel» og «bestikk». Det er vanlig å tro at man kan forklare hvorfor massesubstantiver ikke kan bøyes i tall ved å påpeke at det de refererer til ikke kan telles. Luft er ikke delt inn i biter som vi kan telle, dersom vi ser bort fra atomer og molekyler, som blir for små til at vi kan telle dem i vanlige situasjoner. Denne forklaringen er problematisk, hvis vi ser på massesubstantiver som «bestikk». Gafler og kniver kan telles, men «bestikk» forblir et massesubstantiv.
Strengt tatt finnes det eksempler på massesubstantiver som bøyes i tall og modifiseres av tallord.
Setningen nedenfor er et eksempel på det, men I slike tilfeller refereres det til 'typer' av peanøttsmør og ikke til mengder av peanøttsmør:
«Her har du to forskjellige peanøttsmør».
Logikere som Godehard Link og Manfred Krifka har vist at man kan gi en presis, matematisk definisjon av massesubstantiver ved hjelp av begreper som kumulativ referanse. Et uttrykk `P' har kumulativ referanse dersom det tilfredsstiller den følgende implikasjonen:
Hvis to X og Y (hver for seg) kan beskrives som 'P', så kan summen av X og Y også beskrives som 'P'.For eksempel, hvis du kombinerer to forskjellige skvetter med vann, får du fortsatt vann. To samlinger med bestikk er fortsatt bestikk hvis de kombineres. Men to forskjellige hus kan ikke "kombineres" til et nytt hus på samme måte, uten å plukke dem fra hverandre og bygge et nytt hus. Min eiendom og naboens eiendom er ikke en "eiendom", selv om vi tenker på dem under ett. Dermed kan vi si at vann og bestikk har kumulativ referanse, mens hus og eiendom ikke har det. Dette tilsvarer skillet mellom masse- og tellesubstantiver: vann og bestikk er massesubstantiver, mens hus og eiendom er tellesubstantiver. Hvis de er bøyd i flertall, får tellesubstantiver også kumulativ referanse. Hvis vi kombinerer to samlinger av frimerker, får vi noe som fortsatt kan beskrives som frimerker. Kumulativ referanse er også relevant for bestemmelse av telisitet i verbfraser. Veldig grovt sagt er en verbfrase telisk hvis den presenterer en hendelse som avsluttet, og atelisk hvis den presenterer hendelsen som (potensielt) uavsluttet. Krifka (1989) diskuterer dette nærmere.
=== Egennavn vs. fellesnavn ===
Egennavn eller særnavn (proprium) har normalt ikke bestemthets- eller tallbøying, og det er vanskelig å modifisere dem med adjektiver. Det finnes noen unntak til det siste. Man kan modifisere et egennavn med et 'ikke-restriktivt' adjektiv. Et eksempel på det er «lille Jens». Restriktive adjektiver begrenser referansen til fellesnavn. Frasen «sterke menn» refererer til færre ting enn substantivet «menn». I motsetning til dette refererer frasen «sterke Jens» til det samme som «Jens». Adjektivet «sterk» er altså restriktivt i frasen «sterke menn»
=== Gruppenavn ===
Et gruppenavn er, som navnet tilsier, et substantiv som refererer til en gruppe. Eksempler på dette er «komité», «klynge» og «flokk». Slike substantiver refererer til grupper som består av mer enn ett individ, selv når de er bøyd i entall. Dette gjør at substantivfraser med et slikt substantiv som kjerne får litt andre egenskaper enn andre substantivfraser. For eksempel kan gruppesubstantivfraser opptre som subjekt for kollektive predikater, selv når de er bøyd i entall. Et kollektivt predikat er et predikat som normalt ikke kan ta entallssubjekter, for eksempel predikater som «omringe huset».
Flokken omringet huset.
*Gutten omringet huset.
Guttene omringet huset.
=== Abstrakte substantiver vs. konkrete substantiver ===
Et abstrakt substantiv refererer til et objekt som ikke har fysiske egenskaper, som masse, bredde, høyde, osv. Eksempler på dette er «skjønnhet», «temperatur», «teori» og «idé».
== Litteratur ==
Baker, Mark. 2005. Lexical Categories – Verbs, nouns and adjectives. Cambridge University Press.
Borer, Hagit. 2005. In Name Only. Structuring Sense, Volume I. Oxford: Oxford University Press.
Geach, Peter. 1962. Reference and Generality. Cornell University Press,.
Gupta, Anil. 1980, The logic of common nouns. New Haven and London: Yale University Press.
Krifka, Manfred. 1989."Nominal Reference, Temporal Constitution and Quantification in Event Semantics". In R. Bartsch, J. van Benthem, P. von Emde Boas (eds.), Semantics and Contextual Expression, Dordrecht: Foris Publication.
Link, Godehard. 1983. "The logical analysis of plurals and mass terms: A lattice-theoretical approach." In R. Bäuerle, C. Schwatze and A. von Stechow (eds.) Meaning, Use and Interpretation of Language: 302--323. Berlin: Mouton de Gruyter.
== Eksterne lenker == | Substantiv er en morfosyntaktisk ordklasse som kan defineres ved hjelp av en del karakteristiske grammatiske kjennetegn. På norsk kan substantiver få en bestemthetsendelse knytta til seg: «mann-en», eller en ubestemt artikkel foran seg: «en mann». | 7,519 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Verb | 2023-02-04 | Verb | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ordklasser'] | Verb er en ordklasse som defineres ut fra morfologiske og syntaktiske egenskaper. Ettersom forskjellige språk har litt forskjellige morfo-syntaktiske kategorier, vil definisjonen av verb variere fra språk til språk. På norsk kan vi definere verb som de ordene som kan bøyes i tider som presens, preteritum og infinitiv. Tre eksempler er gitt nedenfor.
Verb er ofte kjerne i et predikat, og alle predikater må inneholde et verb.
| Verb er en ordklasse som defineres ut fra morfologiske og syntaktiske egenskaper. Ettersom forskjellige språk har litt forskjellige morfo-syntaktiske kategorier, vil definisjonen av verb variere fra språk til språk. På norsk kan vi definere verb som de ordene som kan bøyes i tider som presens, preteritum og infinitiv. Tre eksempler er gitt nedenfor.
Verb er ofte kjerne i et predikat, og alle predikater må inneholde et verb.
== Bøying av verb ==
På norsk har ethvert verb seks forskjellige former. På andre språk har verbene gjerne mange flere former. For eksempel har italienske verb nesten tjue forskjellige former og på rikt agglutinerende språk som tyrkisk kan verbene ha millioner av forskjellige former. De seks norske verbformene er vist nedenfor, for de regelmessige verbene spise og spå, og det uregelmessige verbet gå. Språk som har relativt mange forskjellige bøyninger av ord kalles ofte for syntetisk språk, og et språk som bruker bøyning relativt lite, slik som norsk, kalles gjerne analytisk språk. Mandarin kinesisk er enda mer analytisk enn norsk, og bruker ingen bøyninger i det hele tatt.
På norsk er stammen av verbet som regel imperativformen: Det er denne som går igjen i alle de andre formene for regelmessige verb.
Siden norsk har relativt få bøyningsendelser må man bruke sammensatte former, også kalt perifrastiske former eller analytiske former for å uttrykke det som kan uttrykkes i ett ord i andre språk. For eksempel finnes det en bøyningsendelse for futurum i latin (eksempel: audiam 'jeg kommer til å høre') mens vi på norsk bruker sammensatte former som vil høre eller komme til å høre.
=== Tider ===
På norsk er det vanlig å snakke om seks verbtider, eller tempus: infinitiv (gjerne med å foran), presens (nåtid), preteritum (fortid), presens perfektum (før Perfektum, fortid, perfektum partisipp med hjelpeverbet ha eller være i presens eller infinitiv), preteritum perfektum (før Pluskvamperfektum, fortid, perfektum partisipp med hjelpeverbet ha i preteritum) og futurum (framtid, skal eller vil fulgt av infinitiv). Noen av tidene gjør bruk av hjelpeverb i tillegg til en partisipp eller infinitiv. Slike verbtider kalles for perifrastiske eller «sammensatte» tider. Perifrastiske tider er ikke egentlig å regne som «bøying» av verbet, siden de involverer separate hjelpeverb, snarere enn bøyningsendelser (affikser).
Presens kan ofte tolkes som framtid, slik som i eksemplet nedenfor.
Jens kommer i morgen.Ved spesielle tilfeller, kan preteritumsformen tolkes uten referanse til fortiden. Et eksempel på det er setninger som denne, der ytringen ofte kan referere til høyst nåtidig snøvær. Slik bruk av preteritum er umulig i andre språk som engelsk.
Nå snødde det fælt, du!
=== Modi ===
Ent. modus. På norsk finnes hovedsakelig kun to modi, som er indikativ og imperativ. Det tredje moduset er konjunktiv (ønskeform). Konjunktiv finnes i hovedsak i fastfrossede uttrykk, som i leve kongen! eller i herren være deg nådig. Enkelte ganger brukes preteritum (indikativ) i stedet for presens hvor vi på andre språk ville brukt konjunktiv, som for eksempel i «hvis jeg var deg».
I tysk er konjunktiv mer vanlig, hovedsakelig i indirekte tale og i betingede setninger. Det fantes også konjunktiv i norrønt. Konjunktiv kan for eksempel være ønskende, innrømmende, bydende og oppfordrende.
=== Samsvarsbøyning ===
Samsvarsbøyning (også kalt kongruens) betyr at verbalet bøyes i samsvar med subjektet det står til. I bokmål eksisterer det samsvarsbøyning med verb i tall og i enkelte sterke verb også valgfri bøyning i kjønn, men nynorsk har obligatorisk samsvarsbøyning i perfektum partisipp i både kjønn og tall (boka er lesen, brevet er lese, mens bøkene er lesne) enda det er valgfritt i enkelte tilfeller.
Språk som praktiserer samsvarsbøying, skiller mellom person og tall: Entall: 1. person jeg, 2. person du, 3. person han/hun/det. Flertall: 1. person vi, 2. person dere, 3. person de. Enkelte språk samsvarsbøyer også etter kjønn (han, hun, det).
Engelsk har samsvarsbøyning i presens, der 3. person entall har endingen -s. Verbet to be (å være) bøyes fortsatt grundig etter person og tall i både presens og preteritum. Enkelte språk, som for eksempel fransk og tysk har samsvarsbøyning i alle tider.
=== Aktiv og passiv ===
Verb bøyes i aktiv og passiv. Aktiv infinitiv av verbet elske er å elske, mens passiv infinitiv er å elskes. I aktiv er det subjektet som utfører handlingen (du elsker meg, det er du som elsker), mens i passiv blir handlingen utført på det logiske subjektet (jeg elskes av deg, det er fortsatt du som elsker, men det er jeg som er subjekt). Passiv kan også uttrykkes perifrastisk, med hjelpverbet bli (jeg blir elsket av deg ).
=== Partisipper ===
Partisippformene av verbet er de adjektiviserte formene, som kan brukes som adjektiv eller adverb.
==== Perfektum partisipp ====
Perfektum partisipp er perfektumsformen uten hjelpeverbet har. Det brukes oftest som adjektiv:
Jeg har bare én utskrevet kladdebok igjen!Du er jo helt innsmurt av søle!Noen ganger kan man også bruke perfektum partisipp som adverb:
Han sukker utmattet.Jeg tusler nedslått mot døra.
==== Presens partisipp ====
Presens partisipp uttrykkes på bokmål med endingen -ende. Det brukes mye mer på for eksempel engelsk, der det dannes med endingen -ing (she is sleeping, I saw a boy coming). Vanligvis brukes dette partisippet som adverb:
Jeg begynner skjelvende å gå.Han kom løpende med en beskjed fra læreren.Men det kan også brukes som adjektiv:
Den syngende mannen smilte til meg.Jeg strekker en skjelvende hånd i været.
== Verbtyper ==
=== Intransitive, transitive og ditransitive verb: Valens og tematiske roller ===
==== Valens ====
Verb kan deles inn i klasser etter hvor mange andre setningsledd eller konstituenter de krever i tillegg til seg selv. Disse andre setningsleddene kalles for verbets argumenter. Verb som kjøpe, senke og miste er to-verdige verb, også kalt transitive verb, fordi de krever to setningsledd i tillegg til seg selv. I setningene nedenfor er de to argumentene uthevet.
Jens mistet nøklene sine.
Den nye vaktmesteren kjøpte et nytt tørkestativ.Verb som bare krever ett argument kalles en-verdige eller intransitive verb. Eksempler på det er sovne, snorke, og synke.
Båten sank.
Jens snorker.Verb som krever tre argumenter kalles tre-verdige eller ditransitive. Eksempler på det er gi, anbefale, og sende.
Jens anbefalte meg en restaurant.
Læreren viste David prøveresultatet.Det finnes ingen verb (i noen språk!) som krever fire eller flere argumenter. Det finnes imidlertid verb som ikke krever noen argumenter, såkalte null-verdige verb. Typiske eksempler på det er verb som har med været å gjøre, slik som regne og snø. Pronomenet det i setningen nedenfor er ikke et argument av verbet snø. For eksempel, går det ikke an å sette spørsmålstegn ved det, eller å framheve det. Ekte argumenter kan alltid framheves eller settes spørsmålstegn ved. Slike meningstomme uttrykk som det i setningen nedenfor, kalles ofte for ekspletive pronomener.
Det snør.
Ugrammatisk: *Hva snør?
Ugrammatisk: *Det er DET som snør.
Ugrammatisk: *DET snør, ikke det.Mens norsk, engelsk og tysk bruker slike meningstomme subjekter med nullverdige verb (en. «it's raining»; ty. «es regnet»), finnes det mange språk som ikke gjør det. For eksempel blir oversettelsen av «det regner» til henholdsvis italiensk og norrønt:
Piove. (italiensk)
Rignir. (norrønt)
==== Hvilket argument blir subjekt? Tematiske roller og Thetahierarkiet ====
Med transitive og ditransitive verb er det ikke vilkårlig hvilket argument av verbet som blir subjekt og hvilket som blir (indirekte) objekt. Man kunne for eksempel ikke si at En restaurant anbefalte meg Jens i samme betydning som Jens anbefalte meg en restaurant. Det er vanlig å si at subjektet i en setning er «den som utfører handlingen» i setningen. I dette tilfellet stemmer det bra, men det finnes mange eksempler der subjektet ikke egentlig kan sies å utføre noen handling. Nedenfor er noen eksempler på det med subjektene uthevet.
Jens erfarte noe nytt.
Jens er død.
Steinene raste ned fra fjellsiden.Men i mange tilfeller stemmer det altså at subjektet «utfører» en handling. Argumenter som «utfører handlinger» kalles ofte for AGENT i språkvitenskapen, og argumenter som blir utsatt for, eller undergår handlingen kalles ofte for PATIENT. AGENT og PATIENT kalles ofte for tematiske roller eller thetaroller og den delen av språkvitenskapen som omhandler thetaroller kalles ofte for Theta Teori. PATIENT-roller kan ofte slås sammen med en mer generell thetarolle som kalles THEME: Andre thetaroller et verb kan ha er EXPERIENCER, RECIPIENT, GOAL, og noen andre: Det er foratt diskusjon om nøyaktig hvilke thetaroller som eksisterer og hvordan de skal integreres i grammatisk teori. Denne artkkelen baserer seg på et relativt «tradisjonelt» inventar av thetaroller. Man kan si at et transitivt verb har to thetaroller. Nedenfor er noen eksempler på verb og deres thetaroller.
Vi kan nå stille vårt spørsmål litt mer presist: Hvis et verb har mer enn en thetarolle, hvilken thetarolle vil bli realisert som subjekt? Det viser seg at thetarollene er organisert i et hierarki. Dette kalles vanligvis for det tematiske hierarkiet eller thetahierarkiet. En omtrentlig versjon av dette er vist nedenfor. «AGENT > {EXPERIENCER, RECIPIENT}» betyr at AGENT rollen er høyere i hierarkiet enn EXPERIENCER og RECIPIENT, mens de to siste rollene er likeverdige.
Når argumentene til et verb skal realiseres, vil den thetarollen som er høyest i thetahierarkiet bli subjekt. Hvis verbet er ditransitivt, vil den nest høyeste thetarollen bli realisert som indirekte objekt, og den laveste som direkte objekt. Hvis du ser på verbene i tabellen ovenfor, vil du se at dette stemmer med virkeligheten. Det høyeste argumentet til Senke i thetahierarkiet er AGENT. Derfor blir AGENT subjekt. Det høyeste argumentet til (mis)like er EXPERIENCER. Derfor er det dette argumentet som blir subjekt.
==== To typer intransitive verb: Ergative verb og uergative verb ====
Noen norske intransitive verb kan ta hjelpeverbet være i perfektum, mens andre må ta hjelpeverbet ha.
Grammatisk: Båten er sunket.
Ugrammatisk: *Jens er snorket.Som nevnt ovenfor tillater nynorsk samsvarsbøyning med perfektum partisipper og deres subjekter, men dette er bare mulig med de verbene som kan ta hjelpeverbet være. Hva er det som kjennetegner de intransitive verbene som kan ta være som hjelpeverb?
Hvis vi ser nærmere på det intransitive verbet synke, ser vi at det er relatert til det transitive verbet senke. Verb som brekke kan brukes både som transitivt og intransitivt: Oddvar brakk staven og Staven brakk er begge mulige norske setninger. Som transitivt verb, har det en AGENT og en THEME rolle, og som intransitivt har det bare THEME. Dette er akkurat som relasjonen mellom synke (bare THEME) og senke (AGENT, THEME). Brekke kan også ta hjelpeverbet være i perfektum: Staven er brukket. Vi ser altså at det ene argumentet til de intransitive variantene tilsvarer objektet til de transitive variantene.
Slike intransitive verb kalles vanligvis for ergative verb eller også uakkussative verb. Regelen er altså at ergative verb, det vil si verb som har et argument som tilsvarer objektet til et relatert verb, kan ta hjelpeverb være i perfektum. Andre intransitive verb kalles gjerne for uergative' verb.
Dette kan brukes til å forklare hvilke intransitive verb som kan brukes som attributive adjektiver når de er bøyd i perfektum partisipp. Verb som brekke kan brukes slik, men ikke verb som snorke.
Grammatikalsk: en brukket stav
Ugrammatikalsk: *en snorket mannHvis vi ser på transitive verb, ser vi at de som regel kan brukes som adjektiv. Når de brukes slik, refererer substantivfrasen til det som ellers ville tilsvare objektet til verbet. For eksempel refererer følgende substantivfrase til en mann som noen har malt, ikke til en mann som har malt noe.
en malt mannForklaringen på hvorfor snorke ikke kan brukes som adjektiv i en substantivfrase er altså at dets ene argument ikke tilsvarer et objekt. Kort sagt, uergative verb kan ikke brukes som attributive adjektiver.
I andre språk kan dette illustreres på andre måter også. For eksempel i italiensk kan visse deler av substantivfraser realiseres av pronomenet ne som omtrent betyr «av dem.» For eksempel betyr følgende setning at "jeg har kjøpt tre av dem.
Italiensk: Ne ho comprati tre. Direkte oversatt til norsk: Av-dem jeg-har kjøpt tre.Vi ser at pronomenet ne realiseres separat fra tallordet tre. Slik realisering av deler av substantivfraser som ne er bare mulig hvis den substantivfrasen det er snakk om er objekt. For eksempel er følgende setning ugrammatisk i Italiensk, fordi «tre av dem» tilsvarer subjektet i setningen:
Ugrammatikalsk: *Tre ne hanno comprato una machina. Direkte oversatt: «tre av-dem har kjøpt en bil»Språkforskeren Luigi Burzio viste at noen intransitive verb tillater ne-realisering av deler av deres ene argument, mens andre intransitive verb ikke gjør det. For eksempel tillater verbet arrivare («ankomme») det, men ikke telefonare («telefonere»).
Grammatikalsk: Ne sono arrivati tre. Direkte oversatt: 'Av-dem er ankommet tre' («Tre av dem er ankommet.»)
Ugrammatikalsk: *Ne hanno telefonato tre. Direkte oversatt: `Av-dem har ringt tre' («Tre av dem har ringt»)Det viser seg også at nøyaktig de verbene som tillater slik ne-realisering, også tar hjelpeverbet essere «være» i italiensk. Intransitive verb som ikke tillater nerealisering, tar hjelpeverbet avere «ha».
Vi har altså følgende situasjon: Intransitive verb som tar hjelpeverb være (i norsk og italiensk) har argumenter som tilsvarer objekter av relaterte verb, og som ellers også oppfører seg som om de var objekter (ne realisering). Verb som tar hjelpeverb ha, derimot, har ett argument som ikke er relatert til, eller på andre måter oppfører seg som, et objekt. Intransitive verb som har objekt-relatrete argumenter kalles altså for ergative eller uakkusative verb, mens intransitive verb som ikke har objektaktige argumenter kalles for uergative verb.
=== Hjelpeverb ===
Hjelpeverb er verb som brukes sammen med et annet verb for å uttrykke grammatisk informasjon som passiv, tid, modus og så videre I de perifrastiske tidene perfektum og plusskvamperfektum er verbet ha et hjelpeverb.
Modale hjelpeverb som står sammen et annet verb, forteller noe om hvordan subjektet i setningen forholder seg til det som gjøres (hovedverbet). Modale hjelpeverb på norsk er for eksempel kunne, skulle, burde og ville. (Han ville gjøre henne glad, Jeg burde lese mer på leksene mine, Hun kunne spille piano). Det modale hjelpeverbet «vil» brukes i tiden «futurum», i betydningen: kommer til å.
=== Uselvstendige verb ===
Uselvstendige verb kan ikke stå alene. Man kan ikke si bare Jeg er eller Jeg heter. Det setningsleddet som står etter et uselvstendig verb, kalles predikativ. (I setningen Jeg er ei jente er ei jente predikativ). Andre uselvstendige verb på norsk er å bli, å kalles og å synes.
I dialog er det dog mulig å benytte uselvstendige verb.
Eksempel : «-Er det noen i salen som er lege?»
«-Jeg er.»
== Se også ==
Substantiv
Adjektiv
Ordklasse
Predikat
Lingvistikk
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Konjugere norske regelmessige og uregelmessige verb | Verb er en ordklasse som defineres ut fra morfologiske og syntaktiske egenskaper. Ettersom forskjellige språk har litt forskjellige morfo-syntaktiske kategorier, vil definisjonen av verb variere fra språk til språk. | 7,520 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Plutokrati | 2023-02-04 | Plutokrati | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste', 'Kategori:Oligarki', 'Kategori:Politisk filosofi', 'Kategori:Sosialfilosofi', 'Kategori:Styreformer'] | Må ikke forveksles med plutonomiPlutokrati (av gresk plutos – «rikdom», og kratein – «styre»), eller rikmannsstyre, er en form for oligarki, der et samfunn er regjert eller kontrollert av en liten minoritet av de mest velstående innbyggerne.
I motsetning til demokrati, kapitalisme, sosialisme og anarkisme har ikke plutokrati røtter i en etablert politisk filosofi. Plutokrati kan være ønsket og forfektet av de mest velstående samfunnsklassene på indirekte eller (mer eller mindre) skjult vis, selv om begrepet nærmest alltid brukes nedsettende eller som en varsling om en uønsket tilstand.
| Må ikke forveksles med plutonomiPlutokrati (av gresk plutos – «rikdom», og kratein – «styre»), eller rikmannsstyre, er en form for oligarki, der et samfunn er regjert eller kontrollert av en liten minoritet av de mest velstående innbyggerne.
I motsetning til demokrati, kapitalisme, sosialisme og anarkisme har ikke plutokrati røtter i en etablert politisk filosofi. Plutokrati kan være ønsket og forfektet av de mest velstående samfunnsklassene på indirekte eller (mer eller mindre) skjult vis, selv om begrepet nærmest alltid brukes nedsettende eller som en varsling om en uønsket tilstand.
== Historie og bruk ==
Begrepets første kjente bruk var i 1652. Oppigjennom historien har politiske tenkere som Winston Churchill, 1800-tallets sosiolog og historiker Alexis de Tocqueville, 1900-tallets monarkist Juan Donoso Cortés, og dagens Noam Chomsky fordømt plutokrater for å overse deres samfunnsansvar, for å bruke deres makt til å tjene egne hensikter, og dermed øke fattigdom og gi næring til klassekonflikt, samt korrumpere samfunn med grådighet og hedonisme.
=== Eksempler ===
Eksempler på plutokratier er Romerriket, visse bystater i antikkens Hellas, Kartagos styreform, de italienske bystatene/handelsrepublikkene Venezia, Firenze, Genova, og Keiserriket Japan (zaibatsu). Ifølge Noam Chomsky og Jimmy Carter minner dagens USA om et plutokrati, men med demokratisk utforming.Et moderne og formelt eksempel på noe kritikere beskriver som plutokrati er London by. Byen (ikke hele dagens London, men området som dekker gamlebyen, omtrent 2,5 kvadratkilometer, og som nå hovedsakelig utgjør finansdistriktet) har et unikt valgsystem for dens lokale administrasjon. Mer enn to tredjedeler av velgerne er ikke innbyggere, men heller representanter fra forretninger og andre organisasjoner som tar opp plass i byen, med stemmer distribuert etter antall ansatte. Hovedberettigelsen for dette systemet er at de fleste tjenestene gitt av the City of London Corporation blir brukt av forretninger i byen. Omtrent 450 000 ikke-innbyggere utgjør byens befolkning om dagen, noe som er tallmessig langt mer enn byens 7000 innbyggere.
== Bruk innen propaganda ==
I Fascist-Italias, Nazi-Tyskland og Kominterns politiske sjargong og propaganda ble vestlige demokratiske stater referert til som plutokratier, med det følge at en liten gruppe av de ekstremt velstående kontrollerte statene og holdt dem for løsepenger. Plutokrati erstattet demokrati og kapitalisme som det fremste fascistiske begrep brukt om USA og Storbritannia under andre verdenskrig. For nasjonalsosialistene var ofte begrepet et kodeord for «jødene».
== Se også ==
Anarkokapitalisme
Meritokrati
Nyføydalisme
Oligarki
Plutonomi
Timokrati
== Referanser ==
== Litteratur ==
Howard, Milford Wriarson (1895). The American plutocracy. New York: Holland Publishing.
Norwood, Thomas Manson (1888). Plutocracy: or, American white slavery; a politico-social novel. New York: The American News Company.
Pettigrew, Richard Franklin (1921). Triumphant Plutocracy: The Story of American Public Life from 1870 to 1920. New York: The Academy Press.
Reed, John Calvin (1903). The New Plutocracy. New York: Abbey Press.
Winters, Jeffrey A. (2011). "Oligarchy" Cambridge University Press | Plutokrati (av gresk plutos – «rikdom», og kratein – «styre»), eller rikmannsstyre,Plutokrati. (2012, 7. | 7,521 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pornokrati | 2023-02-04 | Pornokrati | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Historiestubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Styreformer'] | Begrepet pornokrati (skjøgevelde) beskriver en styreform der det er elskerinner eller prostituerte som utøver politisk innflytelse over makthaverne . Det er ingen av dagens stater som er pornokratiske og det finnes ingen ideologi rundt pornokratiet. Betegnelsen er brukt av motstanderne av regimer for å påpeke det de anser som moralsk forfall.
Pavedømmet på 900-tallet har i enkelte sammenhenger blitt omtalt som pornokrati
| Begrepet pornokrati (skjøgevelde) beskriver en styreform der det er elskerinner eller prostituerte som utøver politisk innflytelse over makthaverne . Det er ingen av dagens stater som er pornokratiske og det finnes ingen ideologi rundt pornokratiet. Betegnelsen er brukt av motstanderne av regimer for å påpeke det de anser som moralsk forfall.
Pavedømmet på 900-tallet har i enkelte sammenhenger blitt omtalt som pornokrati
== Referanser == | Begrepet pornokrati (skjøgevelde) beskriver en styreform der det er elskerinner eller prostituerte som utøver politisk innflytelse over makthaverne . Det er ingen av dagens stater som er pornokratiske og det finnes ingen ideologi rundt pornokratiet. | 7,522 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Edgar_Allan_Poe | 2023-02-04 | Edgar Allan Poe | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 7. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1849', 'Kategori:Forfattere av fantastisk litteratur fra USA', 'Kategori:Fødsler 19. januar', 'Kategori:Fødsler i 1809', 'Kategori:Grøsserforfattere fra USA', 'Kategori:Krimforfattere fra USA', 'Kategori:Lyrikere fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Novellister fra USA', 'Kategori:Personer fra Boston', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Personer fra Richmond i Virginia', 'Kategori:Personer fra USA av skotsk opphav', 'Kategori:Science fiction-forfattere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Edgar Allan Poe (født Edgar Poe; 19. januar 1809, død 7. oktober 1849) var en amerikansk forfatter, poet, redaktør og litterær kritiker, betraktet som en del av den amerikanske romantiske bevegelse, og han er best kjent for sine fortellinger om det mystiske og makabre. Han var en av de første amerikanere som utviklet novellen, og er betraktet som oppfinner av krimsjangeren med en detektiv. Han er ytterligere kreditert for spede bidrag til den kommende sjangeren science fiction. Poe var den første velkjente amerikanske forfatteren som forsøkte å tjene til livsopphold gjennom sin skribentvirksomhet alene, noe som førte til et økonomisk vanskelig liv og karriere.Han ble født som Edgar Poe i Boston i Massachusetts. Han ble foreldreløs da hans mor døde kort tid etter at hans far forlot familien. Poe ble tatt inn av John og Frances Allan, av Richmond, Virginia, men de adopterte ham aldri formelt. Han gikk på Universitetet i Virginia i et semester, men sluttet grunnet mangel på penger. Etter å ha blitt innrullert i hæren og senere feilet å bli aspirant ved offiserskolen ved West Point, skiltes han med familien Allan. Hans utgivelser begynte ydmykt med en anonym samling med dikt, Tamerlane and Other Poems (1827), kreditert kun til «en fra Boston».
Poe endret fokus til prosa og tilbrakte de neste årene med å arbeide for en del litterære tidsskrifter og aviser, og han ble kjent for sin egen stil med litterær kritikk. Hans arbeid tvang ham til å flytte mellom flere byer, blant annet Baltimore, Philadelphia, og New York City. Han giftet seg med Virginia Clemm, en 13 år gammel kusine, i Baltimore i 1835. I januar 1845 utga Poe sitt dikt The Raven («Ravnen») som ble en øyeblikkelig suksess. Hans hustru døde av tuberkulose to år etter utgivelsen. Han begynte å planlegge sitt eget tidsskrift, The Penn (senere omdøpt til The Stylus), skjønt han døde selv før det ble realisert. Den 7. oktober 1849, 40 år gammel, døde Poe i Baltimore. Dødsårsaken er ukjent og har blitt ulikt tilskrevet alkohol, hjernebetennelse, kolera, narkotika, hjertefeil, rabies, selvmord, tuberkulose og andre årsaker.Poe og hans verker påvirket litteraturen i USA og andre steder i verden, foruten også i særskilte områder som kosmologi og kryptografi. Poe og hans tekster har hatt innflytelse på populærkulturen generelt innenfor litteratur, musikk, film og fjernsyn. Et antall av hans bosteder har blitt omgjort til museer i dag. Mystery Writers of America (MWA), den amerikanske forfatterforeningen for kriminallitteratur, presenterer en årlig litteraturpris som er oppkalt etter ham.
| Edgar Allan Poe (født Edgar Poe; 19. januar 1809, død 7. oktober 1849) var en amerikansk forfatter, poet, redaktør og litterær kritiker, betraktet som en del av den amerikanske romantiske bevegelse, og han er best kjent for sine fortellinger om det mystiske og makabre. Han var en av de første amerikanere som utviklet novellen, og er betraktet som oppfinner av krimsjangeren med en detektiv. Han er ytterligere kreditert for spede bidrag til den kommende sjangeren science fiction. Poe var den første velkjente amerikanske forfatteren som forsøkte å tjene til livsopphold gjennom sin skribentvirksomhet alene, noe som førte til et økonomisk vanskelig liv og karriere.Han ble født som Edgar Poe i Boston i Massachusetts. Han ble foreldreløs da hans mor døde kort tid etter at hans far forlot familien. Poe ble tatt inn av John og Frances Allan, av Richmond, Virginia, men de adopterte ham aldri formelt. Han gikk på Universitetet i Virginia i et semester, men sluttet grunnet mangel på penger. Etter å ha blitt innrullert i hæren og senere feilet å bli aspirant ved offiserskolen ved West Point, skiltes han med familien Allan. Hans utgivelser begynte ydmykt med en anonym samling med dikt, Tamerlane and Other Poems (1827), kreditert kun til «en fra Boston».
Poe endret fokus til prosa og tilbrakte de neste årene med å arbeide for en del litterære tidsskrifter og aviser, og han ble kjent for sin egen stil med litterær kritikk. Hans arbeid tvang ham til å flytte mellom flere byer, blant annet Baltimore, Philadelphia, og New York City. Han giftet seg med Virginia Clemm, en 13 år gammel kusine, i Baltimore i 1835. I januar 1845 utga Poe sitt dikt The Raven («Ravnen») som ble en øyeblikkelig suksess. Hans hustru døde av tuberkulose to år etter utgivelsen. Han begynte å planlegge sitt eget tidsskrift, The Penn (senere omdøpt til The Stylus), skjønt han døde selv før det ble realisert. Den 7. oktober 1849, 40 år gammel, døde Poe i Baltimore. Dødsårsaken er ukjent og har blitt ulikt tilskrevet alkohol, hjernebetennelse, kolera, narkotika, hjertefeil, rabies, selvmord, tuberkulose og andre årsaker.Poe og hans verker påvirket litteraturen i USA og andre steder i verden, foruten også i særskilte områder som kosmologi og kryptografi. Poe og hans tekster har hatt innflytelse på populærkulturen generelt innenfor litteratur, musikk, film og fjernsyn. Et antall av hans bosteder har blitt omgjort til museer i dag. Mystery Writers of America (MWA), den amerikanske forfatterforeningen for kriminallitteratur, presenterer en årlig litteraturpris som er oppkalt etter ham.
== Liv og karriere ==
=== Første år ===
Han ble født Edgar Poe i Boston, Massachusetts, den 19. februar 1809 som det andre barnet av de engelskfødte skuespillerne Elizabeth Arnold Hopkins Poe og David Poe, Jr. Han hadde en eldre bror, William Henry Leonard Poe, og en yngre søster, Rosalie Poe. Deres bestefar, David Poe, Sr., hadde utvandret fra grevskapet Cavan i Irland til Amerika en gang rundt 1750. Det er mulig at Edgar ble oppkalt etter en figur i William Shakespeares drama Kong Lear, et stykke som paret opptrådte med i 1809. Sommeren 1809 flyttet familien til New York for å fortsette som skuespillere. David Poe fikk fremdeles dårlig kritikk og forsøkte uten hell å true en del av kritikerne. Etter dette ble han latterliggjort i pressen, og etter seks uker i New York forlot han teateret og familien i 1810, og hans mor døde et år senere, 8. desember 1811, fra tæring. Det var ikke mye hun etterlot til sine tre barn. Edgar arvet tre miniatyrportretter av sin mor og en akvarell av havet utenfor Boston – på baksiden stod det skrevet:
«Til min lille sønn Edgar, som burde elske Boston for alltid, hans fødested, og hvor hans mor fant sine beste og mest sympatiske venner.»Poe ble tatt inn i hjemmet til John Allan, en suksessfull skotsk handelsmann i Richmond, Virginia, som drev handel med rekke varer, blant annet tobakk, klær, hvete, gravsteiner og slaver. Familien Allan fungerte som fosterfamilie og ga ham navnet «Edgar Allan Poe», men formelt adopterte de ham aldri.Familien Allan fikk Poe døpt i den amerikanske episkopale kirke i 1812. John Allan vekslet mellom å forkjæle og aggressivt disiplinere sin fostersønn. I 1815 seilte familien, inkludert Poe og Allans hustru Frances Valentine Allan, til Storbritannia. Poe ble innskrevet på en barneskole i Irvine, Skottland (fødestedet til John Allan), for en kort tid før han kom sammen med familien i London i 1816. Der gikk han på en kostskole i Chelsea fram til sommeren 1817. Han ble deretter innrullert ved en skole i Stoke Newington, den gang en forstad som lå seks km nord for London.Poe flyttet sammen med familien Allan tilbake til Richmond i USA i 1820. I 1824 fungerte Poe som løytnant i ungdommens æresgarde i Richmond da byen feiret besøket til marquis de La Fayette, en fransk general som hadde deltatt på amerikansk side i frigjøringskrigen mot britene. I mars 1825 døde John Allans onkel og forretningspartner, William Galt, etter sigende en av de rikeste i Richmond, og han etterlot Allan mange mål med eiendommer. Arven ble beregnet til 750 000 dollar. Sommeren 1825 feiret Allan sin store rikdom ved å kjøpe et stort mursteinshus i to etasjer ved navn «Moldavia».Poe kan ha blitt forlovet til Sarah Elmira Royster før han registrerte seg ved det da et år gamle Universitetet i Virginia i februar 1826 for å studere gamle og moderne språk. Det nyåpnede universitet var blitt etablert på sin grunnlegger Thomas Jeffersons idealer med strenge regler mot gambling, hester, våpen, tobakk og alkohol, regler som vanligvis ble ignorert. Jefferson hadde innført et system med selvstyre for studentene med husregler der de selv rapporterte regelbrudd til fakultetet. Systemet fungerte dårlig, og det var stort frafall av studenter. I løpet av sin tid der mistet Poe kontakten med Royster, og han fikk også et vanskelig forhold til sin fosterfamilie på grunn av spillegjelden. Poe hevdet at Allan ikke hadde gitt ham nok penger til semesteravgift, kjøp av lærebøker og utstyr til hybelen. Allan sendte mer penger, men likevel økte Poes gjeld. Poe forlot universitetet etter kun ett år og følte seg ikke lenger velkommen i Richmond, særlig ikke etter at hans kjæreste Sarah Royster hadde giftet seg med en Alexander Shelton. Han reiste til Boston i april 1827, hvor han levde av en rekke jobber som kontorist og avisskribent. På et tidspunkt begynte han å bruke pseudonymet «Henri Le Rennet».
=== Den unge Poe ===
I 1827 flyttet Edgar ut fra Allan-familiens hjem som et resultat av konflikten og lette etter et annet sted å bo, men han følte også at John Allan hadde villedet ham og støtt ham bort fra familien. Dette resulterte i at Edgar sendte ham en del fiendtlige brev. Etter hvert innså Edgar at han ville trenge sin fars hjelp for å etablere seg, og han sendte høfligere brev hvor han ba om økonomisk hjelp, noe han også fikk. Selv levde han et meget utsvevende liv, mer eller mindre på gaten. Han drakk også en god del, og ble etter hvert alkoholiker. Til tider brukte han sin brors navn for å lure sine kreditorer. Han brukte også aliaset «Henri Le Rennet».
Etter sin mors råd bosatte han seg i Boston. På usikkert vis klarte han å skrape sammen nok penger til å bo i byen. Han arbeidet i en liten avis. Han hadde da en del manuskripter som han kalte Tamerlane and other poems, skrevet i årene 1821-22 da han var tolv-tretten år gammel.
I juni 1827, da diktet «Tamerlane» ble utgitt, hadde Edgar akkurat gått inn i hæren som han forlot to år senere, med anbefalingsbrev fra tre offiserer om at Edgar var en bra mann og godt utdannet. Etter dette flyttet Edgar til sin fars hjemby Baltimore. Han fortsatte å jobbe med diktene sine, det ene ble trykket i American Monthly som et eksempel på «sykelig rim». Til hans store glede ble det kort tid etter gjenutgitt av forlaget The Yankee and Boston Liberary Gazette. Forleggeren kalte diktet for «vås, men at det var utsøkt vås». Han mente også at Edgar hadde en karriere som poet foran seg. Senere samme år utga forlaget Hatch and Dunning i Baltimore dette diktet, sammen med noen av hans andre. Samlingen fikk navnet Al Aaraaf, Tamerlane and minor poems. Han kalte seg nå Edgar A. Poe.
=== West Point ===
En gang utpå vårparten i 1830 ble Poe elev ved militærakademiet West Point. Her ble elevene rådet til å fordype seg i noen få emner i stedet for å skaffe seg overfladisk kunnskap om ulike felt. Edgar valgte to fag: fransk og matematikk. I oktober ble han rangert som en av de beste i fransk, og i november også i matematikk. Ved eksamen i januar utmerket han seg igjen da han kom på 17.-plass i matematikk og ble den tredje beste i fransk. Etter disse eksamene skrumpet klassen på West Point inn fra 130 til 87. Bare 24 av disse fullførte skolen. Klassekameratene til Edgar så på ham som interessant og underholdende. Han ga inntrykk av å være en eventyrer og en som overdrev sterkt. Han moret sine medelever med ville påfunn.
Poe gjorde det meget godt ved West Point, men da nyheten om at John Allan hadde giftet seg med den tyve år yngre Louisa Gabriella Patterson, ble han sterkt opprørt, og fryktet at han ville bli slettet fra sin fars testamente. Edgar skrev et vennlig brev til ham hvor han spurte etter bøkene sine og en del penger. Hans frykt var velbegrunnet, for mot slutten av året sendte John Allan ham et brev som han beskrev som sitt aller siste. Her slo han fast at han ikke ønsket mer kontakt med Edgar. 3. januar sendte Edgar et sarkastisk svarbrev. Her anklaget han John Allan for ikke å holde løftene sine, og han la også skylden for sin gjeld på ham, ettersom han ikke hadde sørget godt nok for ham. Edgar ga også uttrykk for at Allan hadde fratatt ham muligheten til et bedre liv hos sin farfar.
Edgar ville vekk fra West Point, men til dette trengte han Allans skriftlige tillatelse. I september sto han oppført som en av de elevene som hadde begått flest lovbrudd. Karakterene dalte raskt, og i løpet av kort tid havnet han på 74.-plass av 86 elever. Den 28. januar 1831 ble en krigsrett satt ved akademiet. Edgar sto tiltalt med to anklagspunkter og med ytterligere underpunkter. Retten fant ham skyldig på alle punkter, og han ble utvist. Edgar forlot West Point den 19. januar og satte kurs for New York, men der ble han ikke lenge. Han tjente noen penger på kort tid før han så satte kurs for Baltimore, der han slo seg ned hos sin fars familie.
=== De første årene etter West Point ===
En gang i april 1831 ga Edgar ut sin diktsamling, som han hadde fått finansiert gjennom vennene. Samlingen var på 124 sider. Den var trykket på billig papir og hadde tittelen Poems by Edgar A. Poe... Second Edition, tilegnet The U.S. Corps of cadets. Flere av diktene fra 1829-utgaven var med i boken, blant annet reviderte versjoner av «Tamerlane» og «Al Aaaraf». Seks av diktene fra den forrige utgaven var fjernet og seks nye tilføyd, blant annet «To Helen» og «The Doomed City». Samlingen fikk ikke mye oppmerksomhet, skjønt anmeldere beskrev den som lovende, men bisarr og obskur. Hans venner var enda mindre fornøyd, fordi de hadde forventet seg mer av de satiriske versene han hadde skrevet mens han gikk på West Point.
Poes nye dikt demonstrerte hans forkjærlighet for å blande fortid og nåtid, drøm og virkelighet, myte og vitenskap. I mange senere dikt opptrer også døden og etterlivet, som i «Evening Star», «Israfel» og «The Valley of Nis». Men i alle Poes dikt er skillet klart mellom liv og død.
I de tidligste årene i Baltimore forelsket han seg i den 17 år gamle Mary Starr. Poe skal ha fridd til henne, men Marys bror satte seg imot det fordi Poe ikke kunne forsørge seg selv og langt mindre en ektefelle. Poe var angivelig svært sjalu, og de to kranglet ofte. En kveld skal Poe ha kommet hjem til Starr-familien i beruset tilstand (alkoholismen hans begynte rundt denne perioden). Etter denne episoden fikk ikke han lenger lov til å møte Mary.
=== De første årene som seriøs forfatter ===
En gang på vårparten 1831 utlyste avisen Saturday Courier en konkurranse med 100 dollar i førstepremie for «den beste amerikanske fortelling». Poe vant ikke, men dommerne likte arbeidet hans. Den 14. januar 1832 utga han sin første uomtvistelige fortelling, «Metzengerstein». Dette var en drømmeaktig, overnaturlig fortelling med sterke selvbiografiske overtoner. Historien handlet om en 15 år gammel gutt ved navn Baron Fredrick Metzerstein som i likhet med forfatteren blir foreldreløs i ung alder.
Senere i det samme året utga Poe fire humoristiske fortellinger: «Duke de L'Omelette», «A tale of Jerusalem», «A Decided Loss» og «The Bargain Lost». På tross av sitt humoristiske preg handlet alle om å overleve døden.
På vårparten 1833 hadde Poe bestemt seg for å samle arbeidet i en bok med tittelen «Eleven Tales of the Arabesque» (Elleve arabeske fortellinger). Han sendte også seks av sine fortellinger til en konkurranse i en avis i Baltimore, The Saturday Visitor. Premien var 50 dollar for beste fortelling og 25 doller for beste dikt. I den sistnevte hadde han også med et dikt kalt «The Coliseum». Manuskriptet han sendte til konkurransen het «The tales of the Folio Club», og juryen nølte ikke med å utrope ham som vinneren. Fortellingen han vant med var «MS. Found in a Bottle», og den ble trykket 19. oktober 1833. Uken etter kom diktet på trykk.
I disse årene hadde Poe liten kontakt med John Allan. Han skrev til Allan om hvor tåpelig og utakknemlig han hadde vært for all den hjelpen han hadde fått av Allan og poengerte også i at han trengte penger til å dekke gjeld. Poes tante Maria Clemm skrev også til Allan og bad ham gi Poe penger. Til slutt ga Allan etter og sendte penger. Etter dette hadde ikke Poe kontakt med Allan på 15 måneder. Pengeproblemer hadde han fortsatt. Mot slutten av 1833 flyttet han for å bo hos sin tante og kusine. Han skrev også et nytt brev til Allan hvor han tryglet om mer penger. Allan var veldig lei av Poes oppførsel og nektet å hjelpe ham.
I løpet av den rekordvarme sommeren 1833 ble John Allan meget syk og døde 27. mars i sin lenestol. Testamentet hans var problematisk og ikke juridisk bindende. Hans eiendom gikk til hans kone og barna fra deres ekteskap. Edgar Allan Poe ble ikke nevnt, til tross for at John Allan var god for over 300 000 dollar.
=== Poes liv på midten og slutten av 1830-tallet ===
Tidlig i 1835 trengte Thomas Willis White en redaktør til sitt magasin The Southern Liberary Messenger. På denne tiden hadde han kommet i kontakt med Poe som ga White gode råd og ble ansatt. White begynte også å trykke Poes fortellinger og bokanmeldelser i bladet. De pengene Edgar tjente på dette kom godt med. Han levde i fattigdom og sult, men forsøkte likevel å holde fasaden. På tross av de slitte klærne prøve han å fremstå som respektabel til enhver tid. Ikke lang tid etterpå ble Poe ansatt på heltid og kunne gifte seg med sin kusine Virginia som bare var 13 år.
Da Poes farmor døde, mistet familien en årlig pensjon på 240 dollar som general David Poes enke hadde fått tildelt på livstid. I august samme år dro Poe til Richmond, hvor White ga ham 60 dollar i månedslønn. To uker senere sendte tanten et brev, hvor hun klaget over å leve i fattigdom. Hun skrev også at Neilson Poe tilbød seg å la Virginia og tanten bo hos seg.
Poe ble såret og redd for å miste Virginia. Han svarte med å skrive hvor opprørt han var. Han ga uttrykk for sin kjærlighet til Virginia, og at han ville bli forferdelig såret og ta sitt liv hvis de bestemte seg for å forlate ham. Den 22. september tok han og Virginia ut vielseslisens før de giftet seg. Den 3. oktober flyttet Virginia og Poes tante til ham i Richmond. De bodde på et lokalt pensjonat for 9 dollar i uken.
Poe utførte alle oppgavene sine i The Messenger. Han ga White råd om artikler, redigerte innsendt materiale, leste korrektur, tok seg av trykkingen og skrev på sine egne ting. Blant hans egne fortellinger var «Berenice» og «Morella». Mandag den 16. mai 1836 ble Poe og Virginia gift. Virginia var da 14 år, men oppga at hun var 15.
Våren 1838 flyttet Poe, Virginia og tanten til Philadelphia. Han hadde i slutten av januar sluttet i The Messenger og var nå på leting etter en ny jobb, men hadde problemer med å finne noe. Han fikk også utgitt sin eneste roman, The Narrative of Arthur Gordon Pym of Nantucket, på forlaget Harper & Brothers. Den fikk noen gode anmeldelser og kastet av seg litt penger.
Poe klarte etter hvert få jobb hos William Evans Burton som drev et magasin ved navn Burton's Gentlemen's Magazine. Poes tid ved Burton's var en av de travleste periodene i livet hans. Han skrev over 80 bokanmeldelser og mange artikler. Til tross for dette klarte han likevel å skrive en av sine mest kjente historier, The Fall of The House of Usher.
Poe hadde i årevis forsøkt å få utgitt en bok med tittelen Tales of The Folio Club, men til slutt forkastet han ideen og utga i stedet en samling kalt Tales of The Grotesque and Arabesque. Den ble utgitt i desember 1839 i to bind med totalt rundt 500 sider og bestod av over 25 fortellinger.
=== Poes liv på starten av 1840-tallet ===
Etter et år ved Burton's forlot Poe magasinet i juni 1840. På tross av suksessen hadde han funnet det vanskelig å få endene til å møtes da han fortsatt ikke tjente stort. Han hadde heller ikke mye respekt for bladet, siden Burton utlyste skrivekonkurranser med høye premier som han ikke hadde til hensikt å betale. Edgar hadde planer om et eget tidsskrift som han ønsket å kalle «The Penn Magazine». Dette viste seg å bli mye vanskeligere enn det han trodde. I desember ble han dessuten syk og sengeliggende en hel måned.
Tidlig i 1841 ble Burtons magasin kjøpt av utgiveren George Rex Graham. Poe ble tilbudt jobb av Graham, og selv om Edgar ikke var begeistret for det Graham utga, tok han likevel jobben siden lønnen var god nok. Han ble ansatt som redaktør, men utførte ikke mye redaksjonelt arbeid. Som regel leste han korrektur, skrev anmeldelser og for noen dollar ekstra også fortellinger til magasinet. På denne tiden var han mer kjent som redaktør og kritiker enn for sine dikt og historier. Edgar utga på denne tiden også rundt en historie i måneden, blant annet «Never Bet The Devil Your Head» og «The Island of the Fay», hvor han igjen tok opp temaet om livet etter døden.
I aprilutgaven av Grahams magasin kom Poes kriminalnovelle, The Murders in the Rue Morgue, som han fikk stor anerkjennelse for. Den har påvirket kriminallitteraturen i all ettertid, eksempelvis «det låste roms mysterium», som aldri hadde vært brukt i en historie før, men etter Poe har store krimforfattere som blant annet John Dickson Carr og G. K. Chesterton benyttet seg av denne form for litterær gåte.
Mens Poe jobbet ved Grahams magasin hadde det en stor opplagsoppgang, fra 5 500 eksemplarer til 40 000. Poe fikk også et godt rykte som kritiker, som en mester i gotiske- og skrekkfortellinger, og som en litterær altmuligmann som skrev i alle sjangere. På tross av sin suksess sluttet han i løpet av året fordi han fremmdeles drømte om å utgi sitt eget magasin og fordi en venn av ham som het Frederick W. Thomas, mente at han burde gå inn i politikken. Sammen prøvde Poe og Thomas å skaffe ham en jobb som sekretær innenfor regjeringen, men uten hell.
=== Virginia blir syk ===
Virginia hadde allerede i 1841 følt seg dårlig, men til tross for dette hadde Poe oppmuntret henne til å fortsette som sanger. En kveld i januar 1842 viste hun de første tegn til tuberkulose mens hun spilte piano og sang. Poe beskrev det som om en blodåre brast i halsen på henne, og han var sterkt preget av hennes sykdom. Ekteskapet deres betydde mye for ham. Det bidro til at han drakk mindre og ble mindre isolert. I løpet av Virginias sykdom skrev han de to historiene Life in Death og The Mask of The Red Death. Hustruens sykdom varierte mye fra dag til dag, noe som førte at de flyttet flere ganger, men sykdommen fikk ham til å drikke igjen. Han klarte heller ikke å skaffe seg en ny jobb siden han nesten aldri møtte opp til intervju. I slutten av 1842 prøvde Poe å rette opp igjen ryktet sitt ved å utgi selvbiografiske tekster. Han prøvde også å bli populær i Europa, spesielt i England, ved å skrive om en del av Charles Dickens' bøker. Poe møtte også Dickens personlig og ba om hjelp til å finne seg en forlegger i England, men ingenting kom ut av dette.
Poe prøvde så å skaffe penger ved å gjenutgi noen av diktene i omarbeidet form. Han skrev også en del nye historier. I løpet av desember 1842 og januar 1843 kom blant annet The Pit and The Pendulum som handler om en mann som blir torturert av den spanske inkvisisjonen, The Tell-Tale Heart om en mann som tar livet av verten sin, men dennes hjerte fortsetter å «slå inne i hodet hans» og tvinger ham til slutt til å tilstå mordet, samt The Mystery of Marie Rôget som er den andre fortellingen om Dupin, hvor han forsøker å løse mysteriet om mordet på en ung pike, basert på drapet på Mary Rogers som hadde skaket opp New York. Både James Fenimore Cooper og Washington Irving var sjarmert av den pene ekspeditrisen, og Poe åpner sin novelle med en omtale av henne. Det kom siden frem at pikens død kanskje skyldtes en mislykket abort, og Poe hinter til noe slikt som årsak til Marie Rôgets død, men uten bruk av ordet «abort».Poe ga også ut novellen The Black Cat om en alkoholisert mann som flere ganger tar livet av en svart katt, men katten vender alltid tilbake inntil mannen ved et uhell kløyver hodet til sin kone og murer liket inn i kjellerveggen sammen med katten. Kattens hyl avslører dermed gjemmestedet for politiet. I 1843 gjorde Poe et mislykket forsøk på å gjenutgi Tales of mystery and Imagination under tittelen The Prose Romances of Edgar A.Poe. Virginia ble gradvis sykere, og han forsøkte å roe seg ned med opium.
=== Poes siste leveår ===
Etter en del nedturer tidlig på 1840-tallet så det endelig ut til at lykken skulle snu. En rekke journalister i New York hadde nettopp startet et nytt ukeblad, The Broadway Journal, hvor Poe ble redaktør. Imidlertid vakte det uvennskap at han offentlig anklaget Henry Wadsworth Longfellow for plagiat, selv om Longfellow aldri tok til motmæle. I januar 1845 ble Poes dikt The Raven trykket anonymt i The Evening Mirror og bare en måned etterpå også i American Whig Review. The Raven ble en stor sensasjon, og den 8. februar 1845 ble det igjen trykket i The Evening Mirror, men denne gang med Poe navngitt som forfatteren. Takket være dette ble han nå til en viss grad berømt.
Han fortsatte sitt arbeid i Broadway Journal, hvor han skrev teateranmeldelser og trykket en del av sine tidligere verker som nå hadde fått en mye bredere leserkrets.
I 1846 gikk Broadway Journal inn. Han fikk dog endelig utgitt en «skikkelig» utgave av The Tales of Mystery and Imagination. Han fikk også utgitt The Raven and other Poems, og begge bøkene oppnådde en viss suksess. Til tross for dette tvang ekteparet Poes økonomi dem til å flytte på landet til en hytte de hadde kjøpt i Fordham. Poes helse var dårlig. Han klarte verken å skrive eller finne seg jobb. Ved hjelp av Virginias mor hadde de så vidt til maten. Da kulden satte inn i slutten av januar 1846, og det ble slutt på besøk på venner og beundrere, stod det dårlig til. Den 30. januar 1847 døde Virginia. Hun ble begravet i Fordham, men er senere blitt flyttet til Baltimore, hvor hun nå ligger ved siden av Poe.
Etter Virginias død fortsatte fru Clemm å pleie Poe som etterhvert kom seg og begynte å vise seg offentlig igjen. Han fikk også utgitt nye dikt og ga forelesinger. Under en forelesning i Providence møtte han Sarah Helen Whitman som han senere fridde til. Hun gikk med på å gifte seg med han hvis han sluttet å drikke, men Poe var utslitt både fysisk og psykisk og maktet ikke dette. I stedet prøvde han å begå selvmord med en overdose under et besøk i Boston i november 1848, men overdosen utløste en brekkreaksjon, og han overlevde. Etter flere nedturer dro han til Baltimore.
Poe hadde stor interesse for naturvitenskap, spesielt astronomi, der han fordypet seg i Laplaces hypotese om at solsystemet utviklet seg fra en urtåke av støv og gass. Poe holdt denne hypotesen for «altfor vakker til ikke i det vesentlige å inneholde sannheten», noe som inspirerte ham til å skrive essayet Eureka: A Prose Poem. Her mente han å løse Olbers' paradoks med at avstanden til himmelens bakgrunn er «så enorm at ingen stråle derfra hittil har kunnet nå oss», hvilket er korrekt ettersom universet er så ungt at lyset fra de fjerneste stjernene fremdeles er underveis mot oss, men ikke har rukket frem. Eureka fikk blandede anmeldelser, mange anså den som rent tøv. Selv var Poe overbevist om at hans oppdagelse var riktig og ikke minst viktig. Forleggeren George Putnam mintes at Poe «skalv av opphisselse» og hevdet at hans bok «straks ville få en slik allmenn og enorm interesse at forleggeren muligvis måtte legge bort sine andre foretagender og gjøre denne boken til sitt livs forretning». Poe mente at et startopplag på 50.000 eksemplarer kanskje ville være nok, men Putnam nøyde seg med å trykke 500. Et halvt år senere døde Poe.
== Edgar Allan Poes død ==
Den 3. oktober 1849 ble Poe funnet på gaten i Baltimore «i stor nød og...med behov for øyeblikkelig hjelp», ifølge mannen som fant ham, Joseph W. Walker. Poe bad ham tilkalle en venn av seg, J.E. Snodgrass som fikk Poe innlagt på Washington College Hospital, der legen John Moran nøye fulgte hans tilstand, men like fullt døde Poe etter fire dager, søndag 7. oktober 1849. Om natten skal han gjentatte ganger ha ropt på en «Reynolds» man aldri fant ut hvem var. Det forblir også et mysterium hvor han hadde vært de fem siste dagene før han ble funnet, eller hvorfor han ikke hadde på seg sine egne klær da han ble funnet. Hans nærmeste antok at han hadde drukket seg i hjel, men analyser av Poes hår fra etter hans død viste lave blyverdier, noe som tyder på at han overholdt sitt edruskapsløfte. Dødsårsaken ble oppgitt å være phrenitis, dvs. sinnsforvirring forårsaket av feber eller hodeskader.
== Verker ==
=== Dikt ===
«A Dream» (1827)
«A Dream Within a Dream» (1827)
«Dreams» (1827)
«Tamerlane» (1827)
«Al Aaraaf» (1829)
«The Lake» (1827)
«Sonnet-To Science» (1829)
«Alone» (1830)
«To Helen» (1831)
«Israfel» (1831)
«The City in the Sea» (1831)
«The Sleeper» (1831)
«The Valley of Unrest» (1831)
«The Conqueror Worm» (1837)
«Silence» (1840)
«Lenore» (1843)
«Dream-land» (1844)
«The Raven» (1845)
«Ulalume» (1847)
«Eureka» (1848)
«Annabel Lee» (1849)
«The Bells» (1849)
=== Noveller ===
«MS. Found in a Bottle» (1833)
«Berenicë» (1835)
«Morella» (1835)
«Ligeia» (1838)
«The Man that was Used Up» (1839)
«William Wilson» (1839)
«The Devil in the Belfry» (1839)
«The Fall of the House of Usher», norsk tittel: «Huset Ushers fall» (1839)
«The Man of the Crowd», norsk tittel: «Mannen fra mengden» (1839)
«A Descent into the Maelstrom» (1841)
«Eleonora» (1841)
«The Masque of the Red Death» (1842)
«The Oval Portrait» (1842)
«The Pit and the Pendulum» (1842)
«The Gold-Bug» (1843)
«The Black Cat», norsk tittel: «Den svarte katten» (1843)
«The Tell-Tale Heart», norsk tittel: «Sladrehjertet» (1843)
«The Oblong Box» (1844)
«The Premature Burial», norsk tittel: «Forhaster bisattelse» (1844)
«The Spectacles» (1844)
«The Balloon-Hoax» (1844)
«A Tale of the Ragged Mountain» (1844)
«The System of Doctor Tarr and Professor Fether» (1845)
«The Imp of the Perverse», norsk tittel: «Det perverses demon» (1845)
«The Facts in the Case of M. Valdemar», norsk tittel: «Fakta i saken M. Valdemar» (1845)
«The Cask of Amontillado» (1846)
«The Domain of Arnheim» (1847)
«Hop-Frog» (1849)
«The Light-House» (ikke fullført, publisert posthumt i 1909 og 1942)
==== Auguste Dupin-fortellingene ====
«The Murders in the Rue Morgue», norsk tittel: «Mordene i Rue Morgue» (1841)
«The Mystery of Marie Roget» (1843)
«The Purloined Letter» (1844)
=== Roman ===
The Narrative of Arthur Gordon Pym of Nantucket (1838)
=== Essay ===
«The Philosophy of Composition» (1846)
«Von Kempelen and his Discovery» (1849)
=== Skuespill ===
Politian (fragment, 1835)
== Kuriositet ==
I 1976 ga The Alan Parsons Project ut sitt første musikkalbum, Tales of Mystery and Imagination, et konseptalbum som tar utgangspunkt i Edgar Allan Poes makabre historier.
I 2012 ga Tangerine Dream ut sitt tjueniende album, Edgar Allan Poe's the Island of the Fay.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Raymond Foye: The unknown Poe: an anthology of fugitive writings by Edgar Allan Poe
Eric W. Carlson: A companion to Poes studies
John Ward Ostrom (red.): The letters of Edgar Allan Poe
== Eksterne lenker ==
(en) Edgar Allan Poe – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Edgar Allan Poe – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Edgar Allan Poe på Internet Movie Database
(sv) Edgar Allan Poe i Svensk Filmdatabas
(da) Edgar Allan Poe på Scope
(fr) Edgar Allan Poe på Allociné
(en) Edgar Allan Poe på AllMovie
(en) Edgar Allan Poe hos Turner Classic Movies
(en) Edgar Allan Poe hos TV Guide
(en) Edgar Allan Poe hos The Movie Database
(en) Edgar Allan Poe hos Internet Broadway Database
(en) Edgar Allan Poe på Apple Music
(en) Edgar Allan Poe på Discogs
(en) Edgar Allan Poe på MusicBrainz
(en) Edgar Allan Poe på Spotify
(en) Edgar Allan Poe på AllMusic
(en) Edgar Allan Poe på Facebook
(en) Edgar Allan Poe hos American National Biography
(en) Edgar Allan Poe National Historic Site
(en) Edgar Allan Poe Society in Baltimore
(en) Poe Museum in Richmond, Virginia | Edgar Allan Poe (født Edgar Poe; 19. januar 1809, død 7. | 7,523 |
null | 2023-02-04 | Korrupsjon | null | null | null | Korrupsjon (utledet fra å korrumpere, latin corrumpere) er å bestikke eller motta bestikkelser, i form av penger, gaver eller tjenester, for at en person i en maktrolle skal gi en annen person fordeler utenom reglene. Transparency International beskriver korrupsjon generelt som «misbruk av makt i betrodde stillinger for personlig gevinst». | 7,524 |
null | 2023-02-04 | Interjeksjon | null | null | null | En interjeksjon (av latin interjicere – «kaste imellom»)«Interjeksjon» – Bokmåls- og Nynorskordboka, UiO . Besøkt 4. | 7,525 |
null | 2023-02-04 | Bydel Østensjø | null | null | null | Østensjø (av norr. Austansjór, oppr. | 7,526 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Verdensdel | 2023-02-04 | Verdensdel | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Geografiske inndelinger', 'Kategori:Samfunnsgeografi'] | En verdensdel er et stort geografisk område. Verdensdel er et samfunnsgeografisk begrep, til forskjell fra det naturgeografiske begrepet kontinent. Verdensdelene baseres i utgangspunktet på kontinentene med øyene rundt, og havene som skiller dem, men også på tradisjonelle inndelinger bestemt av historie og kultur. Europa og Asia regnes for eksempel som to forskjellige verdensdeler, selv om de tilhører samme kontinent. Jorden deles vanligvis inn i syv verdensdeler:
Europa: Den vestlige delen av kontinentet Eurasia med tilliggende øyer
Asia: Den østlige delen av kontinentet Eurasia med tilliggende øyer
Afrika: Kontinentet Afrika med tilliggende øyer
Nord-Amerika: Kontinentet Nord-Amerika (inkludert Mellom-Amerika) med tilliggende øyer, og Karibia
Sør-Amerika: Kontinentet Sør-Amerika med tilliggende øyer
Oseania: Kontinentet Australia med tilliggende øyer, og øygruppene Polynesia, Melanesia og Mikronesia
Antarktis: Kontinentet Antarktika med tilliggende øyerDistinksjonen mellom kontinentet og verdensdeler er ikke-eksisterende i mange språk. Tidligere har det vært vanlig å definere fem verdensdeler (Europa, Asia, Afrika, Amerika og Australia/Oseania).
| En verdensdel er et stort geografisk område. Verdensdel er et samfunnsgeografisk begrep, til forskjell fra det naturgeografiske begrepet kontinent. Verdensdelene baseres i utgangspunktet på kontinentene med øyene rundt, og havene som skiller dem, men også på tradisjonelle inndelinger bestemt av historie og kultur. Europa og Asia regnes for eksempel som to forskjellige verdensdeler, selv om de tilhører samme kontinent. Jorden deles vanligvis inn i syv verdensdeler:
Europa: Den vestlige delen av kontinentet Eurasia med tilliggende øyer
Asia: Den østlige delen av kontinentet Eurasia med tilliggende øyer
Afrika: Kontinentet Afrika med tilliggende øyer
Nord-Amerika: Kontinentet Nord-Amerika (inkludert Mellom-Amerika) med tilliggende øyer, og Karibia
Sør-Amerika: Kontinentet Sør-Amerika med tilliggende øyer
Oseania: Kontinentet Australia med tilliggende øyer, og øygruppene Polynesia, Melanesia og Mikronesia
Antarktis: Kontinentet Antarktika med tilliggende øyerDistinksjonen mellom kontinentet og verdensdeler er ikke-eksisterende i mange språk. Tidligere har det vært vanlig å definere fem verdensdeler (Europa, Asia, Afrika, Amerika og Australia/Oseania).
== Grenser ==
Grensene mellom verdensdelene er delvis omstridte, og dermed finnes det områder som det er uklart hvilken verdensdel de tilhører. I prinsippet skal bare geografiske hensyn tas når man definerer grensene, men i blant anvendes politiske hensyn på en måte som kan variere over tid.
==== Nord-Amerika og Europa ====
Europa og Nord-Amerika separeres av Nord-Atlanteren, Danmarkstredet, Grønlandshavet og Nordishavet. Svalbard, Island, Jan Mayen, Azorene og øyene østenfor regnes til Europa; Grønland og Bermuda til Nord-Amerika.
==== Europa og Asia ====
Grensen mellom Europa og Asia er uvanlig, da den går en lang strekning over land. Vanligvis regnes grensen langs Karahavet, vannskillet i Uralfjellene, Uralelva, Det kaspiske hav, vannskillet i Store Kaukasus, Svartehavet, Bosporos, Marmarahavet, Dardanellene og Egeerhavet. Etter denne definisjonen har Russland 26 %, Tyrkia 5 % og Kasakhstan 3 % av sitt areal i Europa. Meget små deler av Georgia og Aserbajdsjan er også nord for Kaukasus, og dermed i Europa.
Etter en annen definisjon går grensen fra Uralfjellene via Emba, Det kaspiske hav, Kuma-Manytsjsenkningen og Azovhavet til Svartehavet. Grensen har variert opp igjennom historien.
Øyene i Egeerhavet regnes vanligvis til Europa gjennom deres greske politiske tilhørighet, selv om de Nordlige egeiske øyer og Dodekanesene ligger utenfor den asiatiske kysten av Tyrkia. Kypros regnes geografisk til Asia, men kulturelt og politisk ofte til Europa. Frans Josefs land og Novaja Semlja regnes vanligvis til Europa, Usjakovøya, Vizeøya, og Ensomheden til Asia.
==== Asia og Nord-Amerika ====
Nordishavet, Tsjuktsjerhavet, Beringstredet, Beringhavet og Stillehavet skiller Asia fra Nord-Amerika, der også den internasjonale datolinjen går. Vrangeløya, Heraldøya, Store Diomede, og Kommandørøyene regnes til Asia; Lille Diomede, St. Lawrence Island, Saint Matthew Island, Pribylovøyene og Aleutene til Nord-Amerika.
==== Nord-Amerika og Sør-Amerika ====
Grensen mellom Nord- og Sør-Amerika går over Panamaeidet, vanligvis i vannskillet i Darienfjellene. I blant dras grensen der Panamaeidet er smalest, der også Panamakanalen går. De karibiske øyer regnes alle vanligvis til Nord-Amerika, selv om det er uklart for noen av dem; Aruba, Curaçao, Bonaire, Dependencias Federales, Nueva Esparta og Trinidad og Tobago ligger utenfor kysten av Sør-Amerika, på den søramerikanske kontinentalsokkelen. Kokosøya i Stillehavet regnes til Nord-Amerika, og Malpelo til Sør-Amerika.
==== Europa og Afrika ====
Europas og Afrikas kontinenter grenser ikke til hverandre, så det er bare øyene som kan bli usikker. Avstand til uomstridte landområder brukes ofte som definisjon.
Azorene ligger 1368 km fra Europa og 1507 km fra Afrika, og er vanligvis regnet til Europa. Kanariøyene og Madeira regnes vanligvis til Afrika, da de er mye nærmere Afrika enn Europa, men de er politisk og kulturelt ofte regnet til Europa, da de er deler av Spania og Portugal.
I Middelhavet regnes Balearene, Sardinia, Sicilia, Malta og Kreta til Europa. Alborán, De pelagiske øyer og Pantelleria ligger nærmest Afrika og hører geografisk sammen med de afrikanske kontinent, men av historiske og politiske grunner, vises de på kart vanligvis som deler av Europa. De spanske småøyene utenfor kysten av Marokko og La Galite regnes til Afrika.
==== Asia og Afrika ====
Grensen dras vanligvis langs Suezeidet, den korteste avstand mellom Suezbukten og Middelhavet, der også Suezkanalen går. Videre langs Rødehavet, Adenbukta, Arabiahavet og Det Indiske hav. Øyene Shadwan, El Ikhwa, Zabargad, Dahlak og Sawabi i Rødehavet regnes til Afrika, mens Tiran, Farasanøyene, Jabal al-Tair, Zubairøyene, Hanishøyene og Perim regnes til Asia. I Det indiske hav regnes Sokotra, Seychellene og Mauritius vanligvis til Afrika, og Lakkadivene, Maldivene og Chagosøyene til Asia, basert på avstand til fastland.
==== Asia og Oseania ====
Malayarkipelet, som regnes til Asia, skilles fra Australia, Melanesia og Mikronesia, som regnes til Oseania, av Det Indiske hav, Timorsjøen, Arafurasjøen, Seramsjøen, Halmaherasjøen og Filippinerhavet, der også Lydekkerlinjen går. Kokosøyene, Christmasøya, Sundaøyene, Molukkene, Filippinene, Vulkanøyene og Ogasawara regnes da til Asia, og Ashmore og Cartierøyene, Ny-Guinea med Raja Ampat-øyene, Palau, Guam, Nord-Marianene og Wake Island til Oseania. Minami-Tori-shima er også geografisk en del av Oseania, men regnes politisk ofte til Asia, gjennom sin japanske tilhørighet. I noe sjeldnere tilfeller regnes enkelte av De små Sundaøyer og Molukkene til Oseania. I andre tilfeller regnes Raja Ampat-øyene til Asia.
==== Nord-Amerika og Oseania ====
Grensen mellom Polynesia, som er en del av Oseania, og Nord-Amerika dras vanligvis øst i Stillehavet. Midwayøyene, Hawaii og Linjeøyene regnes til Oseania, og Guadalupeøya, Rocas Alijos, Revillagigedoøyene og Clipperton til Nord-Amerika.
==== Sør-Amerika og Afrika ====
Afrika og Sør-Amerika er skilt av Atlanterhavet. Ascension, St. Helena og Tristan da Cunha regnes til Afrika; St. Peter og St. Paul-øyene, Fernando de Noronha og Trindade og Martim Vaz til Sør-Amerika.
==== Afrika og Oseania ====
Det Indiske hav ligger mellom Afrika og Australia. Île Amsterdam og Île Saint-Paul, som ligger omtrent midt mellom, regnes vanligvis til Afrika gjennom sin historiske tilknytning til Madagaskar og andre tidligere franske øyer utenfor Afrika.
==== Oseania og Sør-Amerika ====
De østligste øyene i Polynesia, som vanligvis regnes til Oseania, er Marquesasøyene, Tuamotuøyene, Pitcairnøyene, Påskeøya og Sala y Gomez. Galápagosøyene, Desventuradasøyene og Juan Fernández-øyene regnes til Sør-Amerika.
==== Sør-Amerika og Antarktis ====
Den antarktiske konvergens regnes vanligvis som geografisk grense for Antarktis. Etter Antarktistraktaten regnes alt land sør for 60°S politisk til Antarktis. Peter I Øy, Sør-Shetlandsøyene, Sør-Orknøyene, Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene ligger sør for konvergensen, og regnes vanligvis geografisk til Antarktis, mens Diego Ramírez-øyene, Ildlandet, og Falklandsøyene ligger nord for konvergensen og regnes til Sør-Amerika.
==== Afrika og Antarktis ====
Bouvetøya, som er verdens mest avsidesliggende øy, regnes vanligvis til Antarktis, da den både ligger sør for konvergensen og nærmere Antarktis enn noe annet fastland. Det samme gjelder Heard- og McDonaldøyene. Kerguelen, som ligger omtrent på konvergensen, regnes vanligvis også til Antarktis basert på avstanden til annet fastland. Prince Edwardøyene og Crozetøyene ligger nord for konvergensen og regnes vanligvis til Afrika.
==== Oseania og Antarktis ====
Den antarktiske konvergens går omtrent midt mellom New Zealand og det antarktiske fastlandet. Ballenyøyene og Scott Island regnes til Antarktis, mens Macquarieøya, Aucklandøyene, Campbelløyene og Antipodeøyene regnes til Oseania.
== Liste over verdensdeler og land ==
Underområdene er ikke autoritative, men er delvis basert på handelsavtaler og inndelingene til FN.
== Referanser == | En verdensdel er et stort geografisk område. Verdensdel er et samfunnsgeografisk begrep, til forskjell fra det naturgeografiske begrepet kontinent. | 7,527 |
null | 2023-02-04 | Kontinent | null | null | null | Et kontinent (fra latin terra continens – «sammenhengende land») er et stort, sammenhengende landområde (fastland). Skal ikke forveksles med verdensdel som også omfatter øyene rundt, og som også handler om kulturell avgrensning; eller med kontinentalplater som handler om platetektonikk. | 7,528 |
null | 2023-02-04 | Catalonia | null | null | null | Catalonia (katalansk: Catalunya; aranesisk: Catalonha; spansk: Cataluña; fransk: Catalogne) er en autonom region i Spania. Catalonia grenser til Frankrike og Andorra i nord, Middelhavet i øst, Comunitat Valenciana i sør og Aragón i vest. | 7,529 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Stamford_Bridge | 2023-02-04 | Slaget ved Stamford Bridge | ['Kategori:0°V', 'Kategori:53°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Konflikter i 1066', 'Kategori:Slag i Storbritannia', 'Kategori:Slag i angelsaksisk tid', 'Kategori:Slag med deltagelse av Norge', 'Kategori:Vikingtiden i England'] | Slaget ved Stamford Bridge fant sted ved landsbyen Stamford Bridge, East Riding of Yorkshire i England den 25. september 1066. Slaget sto mellom en angelsaksisk hær ledet av kong Harold Godwinson og en invasjonshær under ledelse av den norske kong Harald Hardråde og den angelsaksiske kongens bror Toste Godwinson. Slaget endte med at både Hardråde og Toste ble drept, sammen med store deler av den norske styrken. Kong Harolds seier var imidlertid kortvarig, da han ble selv beseiret og drept av normannerne i slaget ved Hastings mindre enn tre uker senere. Slaget ved Stamford Bridge har tradisjonelt vært regnet som hendelsen som markerer slutten på vikingtiden. Datoen for slaget, 25. september 1066, er i henhold til den julianske kalenderen som var i bruk i middelalderen. Etter vår tids kalender (se Gregoriansk kalender) ville slaget ha falt på den 1. oktober 1066.
| Slaget ved Stamford Bridge fant sted ved landsbyen Stamford Bridge, East Riding of Yorkshire i England den 25. september 1066. Slaget sto mellom en angelsaksisk hær ledet av kong Harold Godwinson og en invasjonshær under ledelse av den norske kong Harald Hardråde og den angelsaksiske kongens bror Toste Godwinson. Slaget endte med at både Hardråde og Toste ble drept, sammen med store deler av den norske styrken. Kong Harolds seier var imidlertid kortvarig, da han ble selv beseiret og drept av normannerne i slaget ved Hastings mindre enn tre uker senere. Slaget ved Stamford Bridge har tradisjonelt vært regnet som hendelsen som markerer slutten på vikingtiden. Datoen for slaget, 25. september 1066, er i henhold til den julianske kalenderen som var i bruk i middelalderen. Etter vår tids kalender (se Gregoriansk kalender) ville slaget ha falt på den 1. oktober 1066.
== Bakgrunn ==
Etter kong Edvard Bekjennerens død i januar 1066 oppsto det en konflikt hvor ulike nordeuropeiske tronpretendenter kjempet om hvem som skulle overta tronen over angelsaksiske England. En av disse pretendentene var kong Harald Hardråde av Norge, som samlet en flåte på rundt 300 skip og en hær på rundt 15 000 mann for å invadere England. Hæren ankom østkysten av England i september, og ble her møtt av allierte tropper som Toste Godwinson hadde rekruttert fra Flandern og Skottland. Toste lå i konflikt med sin eldre bror, kong Harold, etter å ha blitt avsatt som jarl av Northumbria og sendt i eksil i 1065. Han hadde også gjort en rekke forsøk på å invadere England våren 1066, uten å lykkes. På sensommeren i 1066 seilte invasjonsstyrken opp elven Ouse, før de rykket inn mot York. Utenfor byen beseiret de en angelsaksisk hær fra Northumbria ledet av jarlene Edwin av Mercia og hans bror Morcar av Northumbria i slaget ved Fulford den 20. september.
Harold hadde på dette tidspunktet reist sørover i landet for å stå imot en forventet invasjon fra normanniske styrker under en annen tronpretendent; Vilhelm Erobreren. Da han hadde ventet hele sommeren uten at invasjonen kom, dro han tilbake til London hvor han fikk beskjed om at den forventede invasjonen hadde kommet, ikke fra sør, men fra nord. Dette førte til at Harold og mennene hans ble nødt til å marsjere med full utrustning fra London til York - en distanse på rundt 300 kilometer - på i underkant av en uke. Dette ga dem et solid overraskelsesmoment. Fiendene møttes ved Stamford Bridge like utenfor York den 25. september.
== Slaget ==
Hardrådes hær var på dette tidspunktet delt i to. Noen av troppene lå på vestsiden av elven Derwent, mens hovedstyrken lå på østsiden. De forventet ikke å møte på engelske styrker, og siden det var en svært varm høst, hadde de lagt igjen store deler av utstyret i båtene. Da den angelsaksiske hæren gikk til angrep, knuste de store deler av den norske styrken på vestsiden av elven, og drev resten over på østsiden. Den angelsaksiske framrykningen ble så holdt tilbake ved ei bru som krysset elva.
I henhold til Den angelsaksiske krønike ble brua holdt av en norsk berserk bevæpnet med ei stor, dobbeltbladet øks. Denne nordmannen skulle ha vært av uvanlig stor størrelse, større enn norskekongen selv, vel over to meter, og han alene skremte den angelsaksiske hæren. Han hadde allerede spurt Harald om lov til å dø på brua alene, ettersom han hadde innsett at kampen allerede var tapt. Imens hadde kongen fordel av å kunne stille opp hæren sin litt lenger borte i en mer strategisk posisjon. Berserken holdt brua i en time og slo unna enhver som forsøkte å passere ham inntil angelsakserne fikk buksert en liten båt under brua og drept nordmannen med et langt spyd nedenfra. Denne historien kan eventuelt regnes som en tilføyelse ettersom en eldre versjon av krøniken ikke nevnte denne nordmannen. Sannsynligvis er fortellingen ikke sann da lignende historier ble fortalt fra flere andre engelske slag. Snorre Sturlason nevner ikke denne hendelsen i Harald Hardrådes saga, noe som kan antyde at det er en tvilsom vandrehistorie. De geografiske forholdene med en trang bru var formodentlig tilstrekkelig nok for nordmennene som kan ha hatt en forpost med vaktstyrke på veien.
Denne forsinkelsen ga kong Harald tid nok til å samle sin hær i en sirkel høyt i terrenget slik at den engelske hæren måtte sloss i oppoverbakke med ryggen til elven. Etter en tung kamp med mange døde, særskilt de dårlig utrustede nordmennene, falt kong Harald Hardråde og Toste. Norske forsterkninger, ledet av Øystein Orre, Haralds kommende svigersønn, klarte bare å forlenge slaget, som til slutt endte med at nordmennene ble beseiret. Slaget ved Stamford Bridge er ett av de lengste slagene i norsk historie og varte i flere omganger utover dagen mellom hærene.
== Etterspill ==
Kong Harold Godwinson aksepterte en våpenhvile med de overlevende, inkludert kong Harald Hardrådes sønn Olav, og nordmennene fikk dra hjem mot at de sverget på at de aldri ville angripe England igjen. De overlevende fikk plass i 24 langskip. Det er ikke kjent hvor mange som ble drept, men det antas at det var flere tusen. Historisk sett har man sett på slaget som en markering av slutten på vikingtiden. Norske vikinger herjet også senere både i på de britiske øyer og Irland, men tiden var nå en annen da den kristne middelalder også formet Norge.
Maktforholdet mellom Norge og England tok en ny vending etter slaget. Norge hadde lenge plyndret og erobret deler av De britiske øyer. Etter kong Harald Hardrådes fall, delte hans sønner Magnus og Olav Kyrre kongeriket Norge. Magnus døde allerede i 1069, og Olav ble da konge alene. Det var antakelig i disse første årene som konge at Olav fikk tilnavnet Kyrre, som betyr den fredelige. Tilnavnet fikk han blant fordi hans regjering inngikk forlik med danskekongen og den engelske kongen.
Harald Godwinson fikk dog ikke nyte seieren lenge, for tre dager etter slaget ble England invadert på nytt fra Normandie i sørlige England. Den engelske hæren måtte atter marsjere hardt for å møte den nye motstanderen i slaget ved Hastings. Den 14. oktober ble Harold drept og styrkene hans beseiret, hvilket markerer begynnelsen på den normanniske epoken i England; se artikkel Normannernes erobring av England.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Battle of Stamford Bridge – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
The Battle of Stamford Bridge av Michael C. Blundell
Beskrivelse av slaget av Geoff Boxell
The Battle of Stamford Bridge
Harald Hardrådes saga
«The Battle of Stamford Bridge», BBC In Our Time 2 juni 2011
Norrøn besrivelsen av slaget med engelsk oversettelse | Slaget ved Stamford Bridge fant sted ved landsbyen Stamford Bridge, East Riding of Yorkshire i England den 25. september 1066. | 7,530 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elastica | 2023-02-04 | Elastica | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Britiske musikkgrupper'] | Elastica var et engelsk britpop/punk-pop-band.
| Elastica var et engelsk britpop/punk-pop-band.
== Medlemmer ==
(opprinnelig)
Justine Frischmann (gitar, vokal)
Annie Holland (bass)
Donna Matthews (gitar)
Justin Welch (trommer)(senere)
David Bush (keyboards)
Paul Jones (gitar)
Mew (keyboards)
== Biografi ==
Elastica ble startet av tidligere Suede-gitarist Justine Frischmann i 1992. Hun hadde spilt med Suede i ca. et år, og hadde også vært kjæreste med Suede-frontmann Brett Anderson. Da forholdet tok slutt, bestemte hun seg for å starte sitt eget band. De andre tre medlemmene i Elastica ble rekruttert via annonser. Bandet spilte punk-inspirert britpop. De første singlene gjorde det godt, selv om to av dem ble anklaget for plagiat (av henholdsvis Wire og The Stranglers).Debutalbumet, Elastica, kom i 1995, og ble det raskest selgende debutalbumet i England (den forrige rekorden var satt knappe sju måneder tidligere, av Oasis' Definitely Maybe). Singelen Connection gjorde suksess også i USA.Justine Frischmann var mye i media på grunn av sitt forhold til Blur-frontmann Damon Albarn.
Den videre suksessen med Elastica lot derimot til å vente på seg. Annie Holland sluttet i bandet i 1995, og Donna Matthews sluttet i 1999. Nye medlemmer ble rekruttert, og Holland kom tilbake igjen, men det var først i 2000 plate nr. 2 kom ut, The Menace. Samme år ble bandet oppløst. Justin Welch giftet seg med Mew i 2002, Donna Matthews startet et nytt band kalt Klang, og Justine Frischmann har hatt en karriere som TV-programleder.
== Diskografi ==
=== Album ===
Elastica (1995)
The Menace (2000)
=== Singler og EP-er ===
Connection (1994)
Line Up (EP) (1994)
Stutter/Rockunroll (1994)
Stutter/Pussycat (1995)
Waking Up (1995)
Car Song (1996)
6-Track EP (EP) (1999)
Mad Dog, Pt.1 (2000)
Mad Dog, Pt.2 (2000)
== Eksterne lenker ==
(en) Elastica på Internet Movie Database
(en) Elastica på Discogs
(en) Elastica på MusicBrainz
(en) Elastica på Songkick
(en) Elastica på AllMusic | Elastica var et engelsk britpop/punk-pop-band. | 7,531 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Waterloo | 2023-02-04 | Slaget ved Waterloo | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Konflikter i 1815', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Slag i Belgia', 'Kategori:Slag med deltagelse av Frankrike', 'Kategori:Slag med deltagelse av Nederland', 'Kategori:Slag med deltagelse av Preussen', 'Kategori:Slag med deltagelse av Storbritannia', 'Kategori:Slag under Napoleonskrigene'] | Slaget ved Waterloo ble utkjempet 18. juni 1815, nær Waterloo i dagens Belgia, da en del av Det forente kongeriket Nederlandene. En fransk armé under keiser Napoléon I ble beseiret av styrker fra den syvende koalisjonen, bestående av en britisk-alliert armé ledet av feltmarskalk Arthur Wellesley (hertugen av Wellington) og en prøyssisk armé under feltmarskalk Gebhard von Blücher.
Ved Napoléons gjenerobring av makten i Frankrike i mars 1815 dannet mange av de europeiske statene som hadde bekjempet ham den syvende koalisjonen og begynte mobilisering av hærstyrker. To store styrker under Wellington og Blücher samlet seg i begynnelsen av juni nær den nordøstlige grensen til Frankrike. Napoléon valgte å angripe i håp om å nedkjempe dem hver for seg før de kunne slutte seg sammen. Den 16. juni 1815, to dager før slaget ved Waterloo, ble Blüchers prøyssiske armé slått av franskmennene i slaget ved Ligny.
Wellington bestemte seg for å konfrontere Napoléon da han fikk vite at den prøyssiske styrken hadde omgruppert seg etter nederlaget og kunne gi ham støtte. De franske styrkene var på rundt 73 000 soldater, mot de sto 68 000 britisk-allierte soldater, etter hvert forsterket av rundt 50 000 prøyssiske soldater. Wellingtons armé, utplassert langs veien ved skråningene opp mot den lille landsbyen Mont-Saint-Jean, stod imot gjentatte angrep fra de franske styrkene inntil den prøyssiske styrken ankom utpå ettermiddagen og brøt gjennom Napoléons høyre flanke. Wellington beordret da et motangrep og de britisk-allierte- og prøyssiske styrkene drev den franske styrken på flukt. Begge sider hadde store tap og rundt 40 tusen soldater ble drept eller såret.
Slaget ved Waterloo var det avgjørende i felttoget og Napoléons siste. Nederlaget endte Napoléons styre som keiser av Frankrike og markerte slutten på hans hundre dagers retur fra eksil. Koalisjonsstyrkene invaderte Frankrike og gjeninnsatte kong Ludvig XVIII. Napoléon abdiserte og ble sendt i eksil til St. Helena der han tilbrakte resten av sitt liv og døde i 1821. Slaget ved Waterloo avsluttet over tyve år med krig i Europa (revolusjonskrigene og Napoleonskrigene) og innledet en periode med langvarig fred. Slaget er det mest omtalte og studerte i den vestlige militære historien og preget Europa frem til første verdenskrig.
| Slaget ved Waterloo ble utkjempet 18. juni 1815, nær Waterloo i dagens Belgia, da en del av Det forente kongeriket Nederlandene. En fransk armé under keiser Napoléon I ble beseiret av styrker fra den syvende koalisjonen, bestående av en britisk-alliert armé ledet av feltmarskalk Arthur Wellesley (hertugen av Wellington) og en prøyssisk armé under feltmarskalk Gebhard von Blücher.
Ved Napoléons gjenerobring av makten i Frankrike i mars 1815 dannet mange av de europeiske statene som hadde bekjempet ham den syvende koalisjonen og begynte mobilisering av hærstyrker. To store styrker under Wellington og Blücher samlet seg i begynnelsen av juni nær den nordøstlige grensen til Frankrike. Napoléon valgte å angripe i håp om å nedkjempe dem hver for seg før de kunne slutte seg sammen. Den 16. juni 1815, to dager før slaget ved Waterloo, ble Blüchers prøyssiske armé slått av franskmennene i slaget ved Ligny.
Wellington bestemte seg for å konfrontere Napoléon da han fikk vite at den prøyssiske styrken hadde omgruppert seg etter nederlaget og kunne gi ham støtte. De franske styrkene var på rundt 73 000 soldater, mot de sto 68 000 britisk-allierte soldater, etter hvert forsterket av rundt 50 000 prøyssiske soldater. Wellingtons armé, utplassert langs veien ved skråningene opp mot den lille landsbyen Mont-Saint-Jean, stod imot gjentatte angrep fra de franske styrkene inntil den prøyssiske styrken ankom utpå ettermiddagen og brøt gjennom Napoléons høyre flanke. Wellington beordret da et motangrep og de britisk-allierte- og prøyssiske styrkene drev den franske styrken på flukt. Begge sider hadde store tap og rundt 40 tusen soldater ble drept eller såret.
Slaget ved Waterloo var det avgjørende i felttoget og Napoléons siste. Nederlaget endte Napoléons styre som keiser av Frankrike og markerte slutten på hans hundre dagers retur fra eksil. Koalisjonsstyrkene invaderte Frankrike og gjeninnsatte kong Ludvig XVIII. Napoléon abdiserte og ble sendt i eksil til St. Helena der han tilbrakte resten av sitt liv og døde i 1821. Slaget ved Waterloo avsluttet over tyve år med krig i Europa (revolusjonskrigene og Napoleonskrigene) og innledet en periode med langvarig fred. Slaget er det mest omtalte og studerte i den vestlige militære historien og preget Europa frem til første verdenskrig.
== Bakgrunn ==
=== Napoleons tilbakekomst ===
Den 13. mars 1815, seks dager før Napoléon nådde Paris fra eksil på Elba, ble han av landene som deltok i Wienerkongressen erklært som lovløs. Fire dager etter mobiliserte Storbritannia, Russland, Østerrike, og Preussen arméer for å slå Napoléon. Napoléon hadde to valg; legge opp til et best mulig forsvar av Frankrike eller angripe koalisjonsstyrkene før de kunne samle seg mot hans styrker. Napoléons krigsminister, marskalk Louis Nicolas Davout anbefalte en forsvarskrig, men Napoléon valgte å angripe.Napoléons strategi var å nedkjempe koalisjonsstyrkene sør for Brussel før de fikk forsterkninger, og derved tvinge britene tilbake til kysten og presse prøysserne ut av koalisjonen. Et britisk nederlag kunne også føre til en regimeendring i Storbritannia hvor Toryene ble kastet og en Whig-regjering tok over. Deretter kunne han snu sine styrker mot russerne og østerrikerne, med britene ute av koalisjonen ville de også miste britiske subsidier, noe Napoléon anså ville redusere krigslysten- og evnen. Et ekstra moment var de mange fransktalende sympatisørene i Nederlandene, en fransk seier kunne utløse en vennligsinnet revolusjon i Det forente kongeriket Nederlandene. De britiske troppene var også andreklasses, de fleste av veteranene fra den spanske selvstendighetskrigen hadde blitt sendt til Canada for å kjempe mot USA i 1812-krigen.Wellingtons innledende disposisjon av styrkene var beregnet på å møte trusselen fra en omringing av koalisjonsstyrkene ved at de franske styrkene forflyttet seg gjennom Mons til sørvest av Brussel. Et slikt fransk fremstøt ville avskåret Wellington fra basen i Oostende, men plassert hans styrker nærmere Blüchers. Napoléon manipulerte Wellingtons bekymring for forsyningskjeden med falsk informasjon. I juni 1815 hadde Napoléon samlet rundt 300 tusen soldater, men bare en tredel av disse var tilgjengelig under slaget ved Waterloo. Denne styrken besto imidlertid for det meste av lojale og erfarne soldater. Han delte styrken inn i en venstre fløy under marskalk Michel Ney, en høyre fløy under marskalk Emmanuel de Grouchy og en reserve under egen kommando, med de tre styrkene så tett sammen at de kunne støtte hverandre. Styrken krysset grensene til Nederlandene ved Charleroi før soloppgang den 15. juni og forposter fra koalisjonen ble raskt overmannet. Napoléon hadde sikret seg en sentral posisjon mellom Wellingtons allierte styrker mot nordvest og Blüchers prøyssiske styrker mot nordøst.
=== Krigen i Belgia ===
Ikke før sent på kvelden den 15. juni ble Wellington sikker på at angrepet mot Charleroi var det franske hovedangrepet. Prinsen av Oranien, med en brigade under oberst Bernhard von Sachsen-Weimar-Eisenach møtte de første soldatene fra Neys venstre fløy og sendte ilmelding til Wellington som var på ball i Brussel. Wellington mottok beskjeden på kvelden den 15. juni. Han var overrasket over hvor fort Napoléon rykket frem, og beordret først sine styrker til å trekke vestover da han forventet det franske hovedangrepet via Mons. Den nederlandske stabssjefen, generalmajor Jean Victor de Constant Rebecque i samråd med generalmajor Hendrik George de Perponcher Sedlnitsky ignorerte Wellingtons ordre og utplasserte to nederlandske brigader ved veikrysset Quatre Bras. Neys ordre på sin side var å ta Quatre Bras, så han om nødvendig kunne svinge østover og forsterke Napoléon.
Med den franske styrkens høyre fløy og en del av reserven angrep Napoléon den 16. juni den prøyssiske styrken ledet av Blücher og vant i slaget ved Ligny. Sentrum av den prøyssiske styrken ga etter ved harde franske angrep, mens de prøyssiske flankene holdt stand. I mellomtiden fant marskalk Ney at veikrysset ved Quatre Bras ble holdt av en mindre styrke, den motsto de innledende franske angrepene, men ble gradvis drevet tilbake av store mengder franske soldater. Koalisjonsstyrkene ved Quatre Bras ble forsterket og Wellington ankom. Under hans kommando ble Neys franske styrker presset tilbake, så koalisjonen holdt veikrysset tidlig på kvelden, men for sent for å sende hjelp til prøysserne. Prøyssernes nederlag i slaget ved Ligny gjorde Wellingtons stilling ved Quatre Bras uholdbar. Han trakk derfor sine styrker tilbake nordover dagen etter og opprettet en forsvarsstilling ved høydedraget ved Mont-Saint-Jean, sør for landsbyen Waterloo.Den prøyssiske retretten etter slaget ved Ligny foregikk uforstyrret og tilsynelatende ubemerket av franskmennene. Størstedelen av den prøyssiske baktroppen holdt sine stillinger til rundt midnatt og noen enheter forflyttet seg ikke før neste morgen, og ble ignorert av franskmennene. I motsetning til hva Napoléon hadde antatt trakk de prøyssiske styrkene seg ikke tilbake mot øst, langs sine egne kommunikasjonslinjer. I stedet marsjerte de nordover, parallelt med Wellingtons marslinje, så nær at de både kunne kommunisere og støtte hverandre. Prøysserne presset frem Friedrich Wilhelm von Bülows IV. korps som ikke hadde blitt angrepet i slaget ved Ligny og som var i en sterk stilling sør av Wavre.
=== Opptakten til slaget ved Waterloo ===
Dagen etter, den 17. juni klokken 13, sluttet Napoléon og hans reservestyrke seg til Ney ved Quatre Bras for å angripe Wellingtons styrker, men fant stillingen forlatt. De franske styrkene fulgte etter koalisjonsstyrkene, men resultatet var kun en mindre kavaleritrefning i Genappe idet et kraftig regnskyll begynte. Før han forlot Ligny beordret Napoléon marskalk Grouchy, som kommanderte høyre flanke, å bruke 33 000 mann for å følge etter de prøyssiske styrkene og sikre seg at de ikke kunne slutte seg til Wellington. Grouchys styrke hadde imidlertid en sen start, og var usikre på hvilken retningen prøysserne hadde tatt. Grouchys ordre var uklar, og han reagerte for sent til å hindre den prøyssiske styrken å nå Wavre, hvorfra den kunne marsjere for å støtte Wellington. Mot natten den 17. juni hadde Wellingtons styrker nådd sine posisjoner rett sør av landsbyen Mont-Saint-Jean, forfulgt av den franske hovedstyrken. Blüchers armé samlet seg i og rundt Wavre, om lag 15 km øst for Mont-Saint-Jean.
== Styrker ==
Tre styrker var involvert i slaget ved Waterloo: Napoléons Armée du Nord, en flernasjonal styrke under Wellington og en prøyssisk armé under Blücher.
=== Frankrike ===
Den franske styrken på rundt 73 000 mann bestod av 51 000 infanterister, 14 000 kavalerister og 8 000 artillerister med totalt 250 kanoner. Napoléon hadde benyttet verneplikt for å reise styrker under sitt styre, noe som delvis også ble gjort før felttoget i 1815. Mange av de franske troppene var veteraner fra tidligere felttog som mer eller mindre frivillig hadde meldt seg til tjeneste. Særlig kavaleriet var både tallrikt og godt utrustet, og inkluderte fjorten regimenter med pansret (tungt kavaleri) og syv med lette lansenér.
=== Wellingtons styrker ===
Wellington hevdet at han hadde «en beryktet armé, svært svak og dårlig utstyrt og en svært lite erfaren stab». Hans styrker besto av 68 000 mann: 50 000 infanterister, 11 000 kavalerister og 6 000 artillerister med 150 kanoner. Av disse var 25 000 britiske (inkludert et uforholdsmessig stort antall irer), med ytterligere 6 000 fra the King's German Legion (KGL). Alle soldatene i British Army var profesjonelle, men bare 7 000 hadde erfaring fra den spanske selvstendighetskrigen. I tillegg var det 17 000 nederlandske og belgiske tropper, 11 000 fra Kongeriket Hannover, 6 000 fra Hertugdømmet Braunschweig-Lüneburg, og 3 000 fra Hertugdømmet Nassau.Mange av soldatene i koalisjonsstyrkene hadde liten eller ingen erfaring. Den nederlandske hæren hadde blitt gjenopprettet i 1815, etter Napoléons nederlag. Med unntak av de britiske soldatene og noen fra Hannover og Braunschweig som hadde kjempet med den britiske hæren i Spania hadde mange av de profesjonelle soldatene i koalisjonsstyrkene tilbrakt noe tid i den franske hæren eller i styrker alliert med Frankrike under Napoléons regime. Wellington hadde også mangel på tungt kavaleri, han hadde kun syv britiske og tre nederlandske regimenter.
Hertugen av York (Storbritannias øverstkommanderende) hadde beordret mange av sine stabsoffiserer til å tjenestegjøre under Wellington, blant de sin nestkommanderende, jarlen av Uxbridge. Uxbridge ledet kavaleriet og hadde full myndighet fra Wellington til å disponere styrkene etter egen vurdering. Wellington stasjonerte videre 17 000 mann ved Halle, 13 km vestover. De ble ikke tilkalt for å delta i slaget, men var beregnet som en reserve. De besto for det meste av nederlandske tropper under prinsen av Oraniens yngre bror, Fredrik av Nederland. De ble utplassert for å sikre mot mulige franske fremstøt på flankene og som baktropp om Wellington måtte trekke seg tilbake til kysten og Antwerpen.
=== Den prøyssiske hæren ===
Den prøyssiske hæren var på denne tiden midt i en reorganisering. Ulike formasjoner fra felttogene i 1813–1814 var i ferd med å bli absorbert av de stående hærstyrker (linjen), sammen med mange militsregimenter (tysk: landwehr). Militsregimentene var for det meste uten trening og utstyr da de ankom Nederlandene. Det prøyssiske kavaleriet var i en tilsvarende situasjon. Artilleriet var også under reorganisering – kanoner og utstyr fortsatte å ankomme under og etter slaget. Bortsett fra disse manglene hadde Preussens hær en utmerket og profesjonell ledelse i sin generalstab. Offiserene i generalstaben kom fra fire skoler utviklet for dette formålet og arbeidet for et felles nivå for trening av styrkene.
Det prøyssiske generalstabsystemet sto i klar kontrast til de motstridende og vage ordrene ofte utstedt innen den franske hæren. Stabsystemet bidro til at før slaget ved Ligny var tre-fjerdedeler av den prøyssiske styrken samlet for kamp etter et varsel på 24 timer. Etter nederlaget ved Ligny var den prøyssiske styrken istand til å omorganisere seg og i løpet av 48 timer gi et avgjørende bidrag i slaget ved Waterloo. To og et halvt prøyssisk armékorps, eller om lag 50 000 mann, var engasjert ved Waterloo – to brigader under general Friedrich Wilhelm von Bülow, kommandant for IV. korps og generalløytnant Hans Ernst Karl von Zietens I. korps og deler av generalløytnant Georg Dubislav Ludwig von Pirchs II. korps.
== Slagfeltet ==
Styrkenes tilstand ved slagets startFlesteparten av styrkene hadde før den 18. juni gjennomført flere dagsmarsjer og slag (slaget ved Ligny og slaget ved Quatre Bras), mange var derfor både sultne og slitne (i tillegg til å være våte, det var et regnskyll kvelden den 17. juni) før slaget begynte.De franske styrkene var stort sett erfarne soldater fra tidligere felttog med Napoléon. Den franske siden var også stort sett kun fransktalende, en fordel da det var mindre språklige misforståelser.Den britisk-allierte styrken under Wellington var sammensatt av ulike nasjoner. Den britiske kontingenten besto av skotske, engelske og irske soldater. Det var også tyske emigrantstyrker, the King's German Legion (KGL), styrker fra Hannover og fra Det forente kongeriket Nederlandene som igjen besto av nederlendere og belgiere. Mens KGL var vel ansett var styrkene fra Hannover og det forente Nederlandene mindre trent, og Wellington hadde god grunn til å tvile på deres lojalitet.
Området ved høydedraget rett sør for landsbyen Mont-Saint-Jean (Waterloo) ga en sterk forsvarsposisjon for de britisk-allierte styrkene. Den besto av en lang bakkekam som gikk øst-vest, delt av hovedveien til Brussel (som fra sør gikk omtrent rett nord). Langs toppen av bakkekammen gikk veien til Ohain, en dyp hulvei. Nær der veien til Brussel krysset bakkekammen var en stor alm, den var omtrent i senter av Wellingtons stilling, og var hans kommandopost det meste av dagen. Wellington utplasserte sitt infanteri i en linje rett bak toppen av bakkekammen langs veien til Ohain og skjulte ved det mesteparten av sin styrke for franskmennene. Fronten av slagfeltet var relativt kort, om lag 4 kilometer. Det tillot Wellington å stille opp sine styrker i dybde (infanteri i flere rader), noe han gjorde i senter og på høyre flanke, hele veien til landsbyen Braine-l'Alleud i vest, i forventning at prøysserne kom til å forsterke hans venstre flanke i øst i løpet av dagen.Foran bakkekammen var det tre steder som kunne befestes. Sett fra nord var det helt til høyre herregården Hougoumont med et stort hus, dekket bak trær. Nord for huset var en hulvei som gjorde det mulig å nå styrkene ved gården uten å usette seg for fiendtlig ild. Helt til venstre lå storgården Papelotte. Både Hougoumont og Papelotte var befestet og sikret derved Wellingtons flanker. Stillingen ved Papelotte kontrollerte også veien til Wavre der prøysserne lå. På vestsiden av hovedveien og foran resten av Wellingtons frontlinje var bondegården La Haye Sainte som var befestet med 400 lett infanteri fra the Kings German Legion. På motsatt side av veien var et ubrukt sandtak hvor 95th Rifle Regiment ble plassert som skarpskyttere. Stillingen ga en angriper store utfordringer. Et forsøk på å angripe Wellingtons høyre flanke krevde at den befestede stillingen ved herregården Hougoumont ble inntatt. Et angrep på hans høyre senter betød at angriperne måtte marsjere mellom i kryssild mellom styrkene ved Hougoumont og La Haye Sainte. På venstre flanke ville et angrep også bli møtt med skuddsalver fra La Haye Sainte og rifleskytterne i sandtaket. Et forsøk på å omgå venstre flanke innebar å kjempe seg frem langs gatene og hekkene i Papelotte og over ganske våte marker.Den franske styrken samlet seg på en annen bakkekant i sør. Napoléon kunne ikke se Wellingtons stillinger og rykket fram med sine styrker langs veien mot Brussel. På høyre flanke var I. korps under Jean-Baptiste Drouet d'Erlon med 16 000 infanteri og 1 500 kavaleri pluss en kavalerireserve på 4 700 mann. På venstre flanke var II. korps under Honoré Charles Reille med 13 000 infanteri, 1 300 kavaleri og en kavalerireserve på 4 600 mann. I senter omtrent ved veien sør for vertshuset La Belle Alliance var en reserve omfattende Lobaus VI. korps med 6 000 mann, 13 000 infanteri fra keisergarden og en kavalerireserve på 2 000 mann. Til høyre for den franske baktroppen var landsbyen Plancenoit og helt til høyre skogen Bois de Paris. Napoléon ledet først slaget fra bondegården Rossomme hvorfra han kunne se hele slagfeltet, men flyttet til en stilling nær La Belle Alliance tidlig på ettermiddagen. Kommando på slagfeltet (som da stort sett var skjult fra hans stilling) ble av Napoléon delegert til marskalk Ney.
== Slaget ==
Taktikk/forhold under slagetDe sentrale elementer i styrkene var infanteri (soldater til fots, væpnet med musketter), artilleri (munnladekanoner trukket av hester) og kavaleri (soldater til hest, bevæpnet med pistol, sabel og på fransk side lanse).
Når infanteriet ble angrepet av kavaleri grupperte det seg i karré (firkantet formasjon) og om de holdt formasjonen var de i praksis umulig å nedkjempe for kavaleristene.Etter bruk av artilleri og kavaleri var det til sist infanteri mot infanteri, eventuelt støttet av kavaleri og artilleri, som avgjorde slaget. Hverken de angrepne eller forsvarende infanteristyrker var garantert artilleri- og kavaleristøtte, dels kunne ressursene allerede være forbrukt (kanoner tomme for ammunisjon eller kavalerister drept/skadet eller uten hester) og dels kunne forhold på slagmarken hindre bruken, som faren for å treffe egne infanterister.
Artilleriet forårsaket mest tap (døde og sårede), selv om rekkevidden var begrenset, i praksis 800 meter eller mindre. Artilleriets presisjon var dårlig, men så tett som styrkene sto forårsaket det betydelige tap og la et stort psykologisk press på soldatene.En felles påkjenning (i tillegg til drepte og sårede) for de fleste av troppene fra de tre styrkene (franske, britisk-allierte og prøyssiske) under slaget var støyen og røyken fra geværene og kanonene.
=== Forberedelser ===
Wellington sto opp mellom klokken 2 og 3 natt til 18. juni og skrev brev til daggry. Han hadde tidligere skrevet til Blücher og bekreftet at han ville kjempe ved Mont-Saint-Jean hvis Blücher kunne støtte han med minst ett korps, ellers ville han trekke seg tilbake mot Brussel. Ved et krigsråd sent på kvelden før hadde Blüchers stabssjef August von Gneisenau uttrykt mistro til Wellingtons strategi, men Blücher overtalte ham til å støtte Wellingtons armé. Om morgenen fikk Wellington en melding fra Blücher hvor han lovte å støtte med tre korps.Fra klokken 6 var Wellington ute og overså utplasseringen av styrkene. Ved Wavre var IV. korps under Bülow utpekt for å lede marsjen til Waterloo. Korpset hadde ikke deltatt i slaget ved Ligny to dager før og var uthvilte og i god forfatning. Korpset var plassert lengst unna Waterloo og beveget seg langsomt. Veiene var dårlige etter nattens regn og Bülows soldater måtte passere de overfylte gatene i Wavre med 88 kanoner. Forholdene ble ikke bedre da en brann brøt ut i Wavre og blokkerte flere gater langs Bülows marsjrute. Resultatet var at siste del av korpset avmarsjerte klokken 10:00, seks timer etter fortroppen. Bülows soldater ble fulgt av I. korps, deretter av II. korps.Napoléon spiste frokost på bondegården Le Caillou hvor han hadde overnattet, hans stabssjef marskalk Jean-de-Dieu Soult foreslo at marskalk Emmanuel Grouchys styrker skulle beordres tilbake for å slutte seg til hovedstyrken, men Napoléon avfeide forslaget: «Bare fordi dere alle har blitt slått av Wellington tror dere at han er en god general. Jeg sier at Wellington er en dårlig general, engelskmennene er dårlige soldater og denne saken er ikke mer enn å spise frokost.» Napoléons overraskende nedlatende kommentar bør sees i forhold til hans maksime at «i krig er moral alt» og at å anerkjenne fienden alltid er feil og vil reduserer egne styrkers moral. Napoléon hadde hatt tilsvarende moralprekener før andre slag og denne morgenen hadde han en stabssjef som var pessimistisk og nervøs. Han møtte også innvendinger fra flere av sine erfarne generaler. Han fikk også overbrakt rykter fra broren Jérôme Bonaparte om en samtale mellom to britiske offiserer hvor det ble nevnt at prøyssiske styrker var på marsj fra Wavre. Napoléon erklærte at prøysserne minst ville trenge to dager på å komme seg og ville bli tatt hånd om av Grouchys styrker. Bortsett fra ryktene var det ingen av kommandantene ved møtet som hadde informasjon om hvor nær de prøyssiske styrkene var, eller mistenkte at Blücher hadde planlagt å blande seg inn i slaget.I stedet for å angripe om morgenen utsatte Napoléon angrepet på grunn av de gjennomvåte jordene som sinket kavaleri og særlig artilleri. Mange av hans tropper hadde slått leir godt sør for vertshuset La Belle Alliance og brukte også tid på å komme i posisjon. Klokken 10:00 svarte han på en melding han hadde mottatt seks timer tidligere fra Grouchy og ba ham «marsjere mot Wavre (nord for Grouchy) for å nærme seg hovedstyrken» (vest for Grouchy) og så «presse foran seg» prøysserne for å ankomme Waterloo «så snart som mulig».Klokken 11:00 utstedte Napoléon ordre for slaget: General Honoré Reilles korps til venstre og general Jean-Baptiste Drouet d'Erlons korps til høyre skulle angripe landsbyen Mont-Saint-Jean. Denne ordren antok at Wellingtons stillinger var i landsbyen, i stedet for den mer fremskutte posisjonen på bakkekanten. For å legge til rette for dette, skulle general Jérôme Bonapartes divisjon foreta et innledende angrep på Hougoumont som Napoléon forventet ville dra inn Wellingtons reserver. Artilleri fra I. II. og VI. korps skulle så åpne ild mot Wellingtons styrker som et stort samlet batteri (fransk: grande batterie) fra om lag klokken 13:00. D'Erlons korps skulle deretter angripe Wellingtons venstre flanke, bryte gjennom og rulle opp linjen fra øst mot vest. I sine memoarer skrev Napoléon at hans hensikt var å avskjære Wellingtons styrker fra de prøyssiske og presse dem tilbake mot havet.
=== Første fase: Angrepet på Hougoumont ===
Nøyaktig når slaget brøt ut er usikkert. Wellington noterte i sine meldinger at «omkring klokken ti utførte Napoléon et voldsomt angrep på vår stilling ved Hougoumont». Andre kilder oppgir at angrepet begynte rundt klokken 11:30. Huset og det nærmeste området ble forsvart av fire lette kompanier av britiske Foot Guards mens skogen og parken ble forsvart av jegere fra Hannover og 1./2. Nassau. Det innledende angrepet fra generalmajor Pierre François Bauduins brigade ryddet skogen og parken, men ble drevet tilbake av britisk artilleribeskytning og kostet Bauduin livet. Mens de britiske kanonene var opptatt med en artilleriduell med fransk artilleri, klarte et nytt angrep fra generalmajor Jean-Louis Soyes brigade og restene av Bauduins brigade å nå den nordlige porten til huset. Sekondløytnant Legros slo inn porten med en øks og noen franske tropper lyktes å trenge inn i gårdsrommet. 2nd Coldstream Guards og 2./3. Foot Guards kom til unnsetning. Det ble en forferdelig nærkamp og de britiske soldatene klarte å lukke porten for de franske soldatene. De gjenværende franske soldatene i gårdsrommet ble alle drept; kun en ung gutt som var trommeslager ble spart.
Kampene fortsatte hele ettermiddagen, gården ble omringet av lett fransk infanteri som også angrep troppene bak Hougoumont. Wellingtons styrker forsvarte huset og hulveien som gikk nordover, det som fra fransk side var tenkt som en mindre aksjon ble etter hvert «et slag i slaget». Napoléon beordret etter hvert et artilleribombardement av huset for å sette det i brann. Det endte med at alt ble ødelagt, bortsett fra kapellet. Du Plats brigade fra the King's German Legion ble sendt frem for å forsvare hulveien, noe de måtte gjøre uten støtte fra høyere offiserer. De ble til sist avløst av 71st Foot (et britisk infanteriregiment). Generalmajor Frederick Adams 3rd (Light) Brigade ble videre forsterket av oberst Hugh Halketts 3rd Hanoverian Brigade og slo tilbake videre angrep fra infanteri og kavaleri fra Reilles styrker. De britisk-allierte styrkene ved Hougoumont holdt ut inntil slaget var over.
«Jeg hadde besatt stillingen med en avdeling fra general Byngs brigade med Guards, som var i posisjon bak og den var for en stund under kommando av oberstløytnant MacDonald og deretter under oberst Home og jeg er glad for å legge til at den ble holdt, gjennom hele dagen, med tapperhet av disse modige troppene, på tross av de gjentatte forsøkene fra store fiendestyrker på å erobre den.», Wellington
Kampene ved Hougoumont var i utgangspunktet et avledende angrep for å trekke inn Wellingtons reserver, men utviklet seg til en kamp som varte hele dagen og dro inn franske reserver. Det er grunn til å tro at både Napoleon og Wellington anså Hougoumont som en nøkkel for å vinne slaget. Hougoumont var en del av det området av slagfeltet som Napoleon kunne se, og han fortsatte å sende tropper til det og dets omgivelser (33 bataljoner, totalt 14 000 soldater). Selv om huset aldri inneholdt store styrker, satte Wellington inn 21 bataljoner (12 000 soldater) for å holde hulveien åpen for etterforsyning av friske tropper og ammunisjon til bygningene. Han flyttet flere artilleribatterier fra det hardt pressede senter for å støtte Hougoumont, og uttalte etterpå at «utgangen av slaget ble endret ved lukkingen av portene ved Hougoumont».
=== Andre fase: Første franske infanteriangrep ===
De 80 kanonene i Napoléons «stort batteri» åpnet ild i senter av slagfeltet klokken 11:50. Det franske artilleriet var plassert for langt tilbake til å kunne sikte presist og de eneste troppene de kunne se var tiraljører (engelsk: skirmishers) fra regimentene under kommando av generalmajorene James Kempt, Denis Pack og generaløytnant Hendrik George de Perponcher Sedlnitskys 2. nederlandske divisjon (de andre styrkene sto eller lå i ly bak åskammen). Det franske bombardementet forårsaket likevel store skader. Selv om noen prosjektiler forsvant i den regnvåte bakken, traff de fleste målet på motsatt side av bakkekammen. Bombardementet tvang kavaleriet i the Union Brigade (i tredje linje) til å forflytte seg til venstre, tilsvarende gjorde kavaleribrigaden the Scots Greys, for å redusere tapsraten.Om lag klokken 13:00 så Napoléons styrker de første kolonnene med prøyssere ved landsbyen Lasne-Chapelle-Saint-Lambert, seks til åtte kilometer (tre timers marsj for en armé) unna på den høyre flanken. Napoléon lot sende en melding til marskalk Grouchy for å få han til å forflytte sine styrker mot Mont-Saint-Jean (Waterloo) og angripe de prøyssiske styrkene. Marskalk Grouchy hadde fulgt Napoléons tidligere ordre om å forfølge de prøyssiske styrkene mot Wavre, og han var for langt vekk til å nå frem i tide. Han fikk heller ikke brevet med ordren før om lag klokken 17. Grouchy ble rådet av sin underordnede, general Étienne Maurice Gérard om å «marsjere mot lyden av kanonene», men Grouchy holdt fast ved sine ordre og angrep baktroppen til det prøyssiske III. korps, ledet av generalløytnant Johann Adolf von Thielmann, i hva som ble slaget ved Wavre.Kort etter klokken 13:00 begynte det franske I. korps' angrep mot de britisk-allierte styrkenes senter. General d'Erlon, såvel som marskalk Ney, hadde kjempet mot Wellington i Spania og var kjent med hans taktikk med massive salver fra musketter på kort hold. I stedet for de vanlige franske kolonnene med ni soldater i bredden rykket hver divisjon frem med bataljonene på linje. Dette lot dem konsentrere ildgiving, men gjorde det vanskeligere å manøvrere og flytte seg raskt.I begynnelsen av angrepet var den franske angrepsformasjonen effektiv. Divisjonen på venstre flanke, under general François-Xavier Donzelot, rykket frem mot La Haye Sainte. Mens en fransk bataljon angrep forsvarerne i front spredte de andre bataljonene seg ut til hver side og med støtte av flere skvadroner med kyrassérer klarte de å isolere gården. The King's German Legion forsvarte gården standhaftig. Hver gang de franske angriperne forsøkte å komme over murene klarte de undertallige tyskerne å holde dem unna. Prinsen av Oranien så at La Haye Sainte hadde blitt isolert og forsøkte å forsterke forsvarerne med å sende frem Lünebergbataljonen fra Hannover. Franske kyrassérer som hadde skjult seg, angrep og nedkjempet raskt styrken. De red så forbi La Haye Sainte, nesten til kanten av åskammen, hvor de dekket general d'Erlons venstre flanke mens han angrep.Om lag klokken 13:30 begynte general d'Erlon å sende frem sine tre divisjoner, rundt 14 000 mann, langs en front på 1 000 meter mot Wellingtons venstre flanke. De møtte den nederlandske 1. Brigade van Bylandt tilhørende 2. nederlandske divisjon med 6 000 mann, flankert av de britiske brigadene til generalmajorene Kempt og Pack. Den andre linjen til de britisk-allierte styrkene besto av britiske og hannoveranske tropper under generalløytnant Thomas Picton. Pictons soldater lå ned på bakken på baksiden av åsryggen. I tillegg hadde brigaden Bijlandt utplassert tiraljører ved hulveien og i forkant av åsryggen. Resten av brigaden lå ned rett bak veien.
Den franske fremrykkingen jaget inn de britisk-allierte tiraljørene og nådde hulveien. Da de kom dit reiste generalmajor Packs menn seg, grupperte seg i formasjon på fire linjer, rykket frem og åpnet ild. De franske styrkene forventet motstand. De hadde rykket frem tilnærmet på linje, de returnerte ilden og presset de britiske troppene. Selv om angrepet stanset opp i sentrum begynte den britisk-allierte linjen foran d'Erlons høyre fløy å svikte. Til venstre for brigaden hvor den 7. nederlandske militsen sto ble «noen få rekker skutt ned og det ble følgelig en åpning i linjen.» Bataljonen hadde ingen reserver og kunne ikke lukke åpningen. General d'Erlons styrker presset seg gjennom dette gapet i den britisk-allierte forsvarslinjen og de gjenværende bataljonene i brigaden Bylandt (8. nederlandske militsbataljon og 7. belgiske linjebataljon) ble tvunget til å trekke seg tilbake til formasjonen til 5. nederlandske militsbataljon, som var i reserve mellom generalløytnant Pictons tropper om lag 100 skritt bak. De ble der omgruppert under kommando av oberst Pieter Hendrik van Zuylen van Nijevelt. Rett etter beordret prinsen av Oranien et motangrep.
Generalløytnant Picton ble drept og generalmajor Willem Frederik van Bylandt ble såret og evakuert fra slagfeltet. Han overførte derfor kommandoen til oberstløytnant De Jongh. De franske styrkene presset de britisk-allierte styrkene tilbake langs hulveien, og den britiske forsvarslinjen var i oppløsning. Rundt klokken 14 så franskmennene under Napoléon til å kunne vinne slaget.
==== Det tunge britiske kavaleriets angrep ====
«Våre kavalerioffiserer synes å ha lagt seg til en vane om å galoppere mot alt. De vurderer aldri situasjonen, tenker aldri på å manøvrere foran fienden og holder aldri igjen eller har en reserve.», Wellington
I denne kritiske situasjonen beordret generalmajor Henry Paget (hertugen av Uxbridge) sine to brigader med tungt kavaleri - som hadde gruppert seg usett for franskmennene bak åskammen - å angripe for å støtte det hardt pressede britisk-allierte infanteriet. Den 1. kavaleribrigaden, kjent som the Household Brigade, under kommando av generalmajor Lord Edward Somerset, besto av garderegimenter: 1. og 2. regiment Life Guards, Royal Horse Guards og 1st King's Dragoon Guards. Den andre kavaleribrigaden under kommando av generalmajor William Ponsonby, besto av The Royal Dragoons, Royal Scots Greys og den irske 6. (Inniskilling) Dragoons, alle tre regimenter med tunge dragoner.
Mer enn 20 år med krig på det europeiske kontinentet hadde gått hardt utover mengden egnede tunge hester. De britiske styrkene hadde derimot ikke vært i krig på lenge og hadde gjennomgående bedre hester enn franskmennene. Regimentet The Scots Greys hadde for eksempel ikke vært i krig siden 1795. De britiske kavaleristene hadde fått utmerket trening i bruk av sverd på hest, men manglet franskmennenes erfaring med manøvrering i store formasjoner og hadde liten praktisk krigserfaring. Ifølge Wellington hadde de begrenset med både taktiske kunnskaper og sunn fornuft.De to kavaleribrigadene hadde en samlet styrke på rundt 2 000 mann (2 651 offisiell styrke). Angrepet ble ledet av Uxbridge, kun et mindre antall skvadroner ble holdt i reserve. Det er bevis for at hertugen av Uxbridge om morgenen før slaget ga en ordre til alle brigadekommandantene om å sette inn sine styrker på eget initiativ, da direkte ordre fra han muligens ikke kom frem, og til å «støtte forflytninger i fronten». Det synes som Uxbridge forventet at brigadene til generalmajorene John Ormsby Vandeleur, Hussey Vivian og det nederlandske kavaleriet kom til å støtte det britiske tunge kavaleriet. Uxbridge beklaget senere at han selv ledet angrepet, da han i stedet skulle ha organisert en passende reserve.The Household Brigade passerte åskammen og angrep nedover skråningen. Kyrassérene som forsvarte general d'Erlon's venstre flanke var fremdeles spredt og ble presset over hulveien og jaget på flukt. Hulveien virket som en felle og førte det flyktende franske kavaleriet mot egne styrkers høyre fløy. Noen av kyrassérene fant seg trengt inne av de bratte sidene av hulveien, med en forvirret masse av eget infanteri i front, beskutt av 95th Rifles fra nordsiden av hulveien og presset av generalmajor Somersets tunge kavaleri bakfra. Det uventede ved å kjempe mot pansrede fiender imponerte de britiske kavaleristene, noe som ble nedtegnet av kommandanten for the Household Brigade.I fortsettelsen av angrepet slo skvadronene til the Household Brigade så brigadegeneral Aulards 2. brigade. På tross av forsøk på å kalle de engelske kavaleristene tilbake fortsatte de forbi bondegården La Haye Sainte. Nederst i åssiden møtte de - med sprengte hester - brigadegeneral Schmitzs 1. brigade gruppert i karré (militær formasjon hvor styrken danner en firkant).Til venstre for dem red the Union Brigade gjennom de franske infanteristenes linjer. Fra senter og mot venstre flanke nedkjempet the Royal Dragoons brigaden til brigadegeneral Bourgeois og erobret fanen til 105. Régiment de Ligne. Det irske regimentet The Inniskillings jaget den andre brigaden i generalløytnant Joachim Jérôme Quiot du Passages 1. divisjon, og the Scots Greys angrep det fremste franske regimentet, 45. Régiment de Ligne, mens det holdt på å omgruppere seg etter å ha passert hulveien og brutt gjennom hekken under forfølgelsen av det britiske infanteriet. The Greys erobret fanen til 45. og overmannet brigadegeneral Greniers brigade. Dette var de eneste fanene erobret fra franskmennene under slaget. På Wellingtons ytre venstre flanke hadde 4. divisjon under divisjonsgeneral (fransk: général de division) Pierre François Joseph Durutte hatt tid til å gruppere seg i karré og motstå angrep fra grupper av the Scots Greys.
Offiserene i kavaleriregimentene the Royals og Inniskillings fant det like vanskelig som sine kolleger i the Household Cavalry å holde troppene tilbake. Etter å ha tatt tap og under omgruppering var the Scots Greys og resten av the Union Brigade foran den franske hovedlinjen. Hestene var sprengt og styrken var i uorden, uten begrep om hva deres neste felles mål var. Noen angrep nærliggende kanonbatterier tilhørende «stort batteri». Selv om kavaleristene i the Greys hverken hadde tiden eller midlene til å ødelegge kanonene eller fjerne dem, satte de mange av dem ut av spill ved at kanonmannskapene ble drept eller rømte slagmarken. Napoléon beordret raskt et motangrep fra Farine og Travers kyrassérbrigader og Jaquinots to regiment Chevau-léger (lett og medium kavaleri) tilhørende I. korps lette kavaleridivisjon. Uorganisert og virrende rundt i bunnen av skråningen mellom herregården Hougoumont og vertshuset La Belle Alliance ble the Scots Greys og resten av det tunge britiske kavaleriet overrasket av motangrepet til divisjonsgeneral Jean-Baptiste Milhauds kyrassérer, støttet av lansenérer fra Jaquinots kavaleridivisjon.Mens generalmajor Ponsonby forsøkte å samle sine kavalerister mot angrepet fra de franske kyrassérene ble han angrepet av divisjonsgeneral Jaquinots lansenérer og tatt til fange. En gruppe kavalerister fra the Scots Greys forsøkte å frigjøre han, men lansenéren som hadde tatt han til fange drepte Ponsonby og deretter tre av the Scots Greys som hadde forsøkt å redde sin brigadekommandant. På det tidspunktet Ponsonby døde hadde overtaket skiftet til franskmennene. Divisjonsgeneralene Milhauds og Jaquinots kavalerister jaget the Union Brigade fra sletten. Resultatet var svært store tap for det britiske kavaleriet. Et motangrep av britiske lette dragoner under generalmajor Vandeleur og nederlandsk-belgiske lette dragoner og husarer under generalmajor Ghigny på venstre flanke og nederlandsk-belgiske karabinerer under generalmajor Trip i senter slo tilbake det franske kavaleriet.Alle tapstall for kavaleribrigadene etter angrepet er anslag, siden tapstall bare ble registrert etter dagen var omme og er for hele slaget. Noen historikere, blant de Barbero, tror at de offisielle listene tenderer til å overdrive antallet kavalerister som var tilstede i skvadronene på slagmarken og at tapene proporsjonalt derfor er enda høyere enn hva de offisielle tallene viser. The Union Brigade tapte mange av både offiserer og menige (inkludert øverstkommanderende, generalmajor William Ponsonby og oberst Hamilton fra the Scots Greys). Store tap hadde også the 2nd Life Guards og the King's Dragoon Guards of the Household Brigade (med oberst Fuller, kommandant for the King's DG blant de drepte). Brigadene the 1st Life Guards, helt på høyre fløy av angrepet og the Blues, som dannet en reserve, hadde holdt sammen og hadde derved langt lavere tapstall. De offisielle oversiktene for begge brigader ble oppgitt til 2 651 mens Barbero og andre anslår det reelle tallet til å være rundt 2 000 og de offisielle registrerte tapene for de to tunge kavaleribrigadene under slaget var 1 205 mann og 1 303 hester.Noen historikere, som Chandler og Weller, hevder at det tunge britiske kavaleriet ble ødelagt som en funksjonsdyktig styrke etter deres første, storslåtte angrep. Barbero konstaterer at the Scots Grey praktisk talt ble utradert og at de to andre regimentene i the Union Brigade hadde tilsvarende tap. Andre historikere, som Clark-Kennedy og Wood, siterer britiske øyenvitner hvor det fortelles om fortsatt innsats fra det tunge kavaleriet. De gikk flere ganger til motangrep mot fransk kavaleri (begge brigader), stoppet et kombinert kavaleri og infanteriangrep (kun Household Brigade), ble brukt til å styrke moralen til nærliggende enheter under krisesituasjoner og dekket hull i den britisk-allierte linjen forårsaket av store tap hos infanteriformasjoner (begge brigader). Denne tjenesten ble utført til en høy pris, da nærkamp med fransk kavaleri, karabinskudd, skudd fra infanteristenes musketter og dødligst av alt - artilleriild - stadig reduserte antallet «effektive kavalerister» (engelsk: effective) i de to brigadene. Rundt klokken 18 kunne hele Union Brigade bare stille tre skvadroner, på tross av det gikk disse til motangrep mot fransk kavaleri og tapte halve styrken i kampen. Ved slutten av slaget kunne de to brigadene tilsammen stille en skvadron.Det franske angrepet under general d'Erlons I. korps hadde involvert 14 000 mann, men ble drevet tilbake med et samlet tap på 3 000 mann, inkludert over 2 000 mann tatt til fange. I tillegg til tapet av soldater førte det mislykkede angrepet til tap av tid, mange enheter var splittet og klokken ble om lag 16 før d'Erlons I. korps var reorganisert. Elementer av de prøyssiske styrkene var da iferd med å ankomme slagfeltet på franskmennenes høyre flanke, men Napoléon hadde allerede beordret divisjonsgeneral Georges Moutons (greven av Lobau) VI. korps å forflytte seg for å holde de tilbake før d'Erlons angrep begynte.
=== Tredje fase: Det franske kavaleriangrepet ===
Litt før klokken 16:00 merket marskalk Ney seg et tegn på tilbaketrekning fra senter av de britisk-allierte styrkene. Han feiltolket evakueringen av skadede, trodde det var en begynnende retrett, og forsøkte å utnytte det. Etter nederlaget til d'Erlons I. korps hadde han få infanterireserver igjen, det meste av infanteriet hadde enten blitt satt inn i det nytteløse angrepet mot Hougoumont eller i forsvaret av den franske høyre flanken. Ney forsøkte derfor å slå de britisk-alliertes senter med kun kavaleri. I første angrepsbølge ble divisjonsgeneral Édouard Jean Baptiste Milhauds reserve kavalerikorps med kyrassérer og divisjonsgeneral Charles Lefebvre-Desnouettes' lette kavaleridivisjon fra keisergarden, med totalt rundt 4 800 mann satt inn. Da denne angrepsbølgen ble slått tilbake ble divisjonsgeneral François Étienne de Kellermanns tunge kavalerikorps og divisjonsgeneral Claude Étienne Guyots tunge kavaleri tilhørende keisergarden satt inn, totalt rundt 9 000 mann i 67 skvadroner.Wellingtons infanteri reagerte på kavaleriangrepet med å danne karré. Wellington beordret sine artillerister til å søke dekning inne i karréen ved angrep fra kavaleri, for å returnere til kanonene og fortsette ildgiving ved det fiendtlige kavaleriets retrett. Øyenvitner til det britiske infanteriet registrerte så mange som 12 kavaleriangrep, selv om dette sannsynligvis inkluderer påfølgende angrepsbølger av samme angrep, totalt antall angrep var utvilsomt færre. General Kellermann som innså det meningsløse i angrepene forsøkte å holde elitebrigaden med karabinerere i reseve, men marskalk Ney insisterte på at de skulle delta.
Denne typen samlede kavaleriangrep bygget nesten utelukkende på den psykologiske sjokkeffekten på motstanderen. Støtte av nærliggende artilleri kunne rive opp karréer så kavaleriet kunne trenge inn og bekjempe infanteristene, men i slaget ved Waterloo var samordning mellom fransk kavaleri og artilleri ikke særlig bra. Det franske artilleriet kom ikke nær nok, i store nok mengder, til å ha en avgjørende virkning. De franske kavaleriangrepene ble gjentatte ganger avvist av britisk infanteri i karré, av britisk artilleribeskytning mens det franske kavaleriet trakk seg tilbake for å omgruppere seg og av motangrep fra Wellingtons lette kavaleriregimenter, den nederlandske tunge kavaleribrigaden og den gjenværende styrken fra the Household Cavalry.
Minst en britisk artillerioffiser lot vær å følge Wellingtons ordre om å søke dekning i nærmeste karré under de franske kavaleriangrepene. Kaptein Cavalié Mercer som kommanderte 'G' Troop, Royal Horse Artillery, anså troppene fra Braunschweig som var utplassert på hver side av hans kanoner som så nervøse at han holdt sitt batteri med seks 9-punds kanoner i virksomhet under hele kavaleriangrepet, og med stor effekt:
«Jeg lot dem rykke frem uskadd inntil fronten av kolonnen var mellom femti eller seksti yard (om lag 45-55 meter) unna, og ga så ordren om ild. Effekten var fryktelig. Nesten hele fortroppen falt med en gang, og kanonkulen (salvene var en blandet kardesk med muskettkuler kombinert med en større, massiv jernkule), som trengte inn i kolonnen skapte forvirring langs sin bane ... avfyringen av alle kanonene ble etterfulgt av en nedmeiing av menn og hester lik den som gress for en ljå.», kaptein Cavalié Mercer, Royal Horse Artillery
Av ukjente grunner ble det ikke gjort noe forsøk fra de franske kavaleristene for å uskadeliggjøre kanonene ved å spikre fenghullet mens de var inne i de britisk-allierte linjene. I samsvar med Wellingtons ordre var artilleristene derfor istand til å returnere til kanonene og skyte på det franske kavaleriet mens de trakk seg tilbake etter hvert angrep. Etter en rekke angrep på åsryggen ved Mont-Saint-Jean trakk de franske kavaleristene seg tilbake, med store tap og uten å ha oppnådd noe gjennombrudd.
Tapstall for de franske kavaleristene er vanskelig å anslå. Ledende offiserer, særlig generalene, hadde store tap. Fire divisjonskommandanter ble såret, ni brigadegeneraler ble såret, og en drept. Det var et klart tegn på deres mot og vane med å lede fra fronten. Den franske historikeren Henry Houssaye oppgir at Grenadiers à Cheval besto av 796 mann den 15. juni, men bare 462 den 19. juni, mens Régiment de l'Impératrice Dragons mistet 416 av 816 over samme periode. Divisjonsgeneral Guyots tunge kavaleridivisjon mistet 47 % av sin opprinnelige styrke.
Det ble etter hvert klart, selv for Ney, at kavaleri alene oppnådde lite. I seneste laget organiserte han et samlet angrep, med
divisjonsgeneral Bachelus divisjon og oberst Tissots regiment (fra divisjonsgeneral Foys divisjon, fra Reilles II. korps, om lag 6 500 infanterister) pluss de franske kavalerister som fremdeles var istand til å kjempe. Dette angrepet gikk langs mye av den samme veien som de foregående angrepene av tungt kavaleri. Det kombinerte franske angrepet ble stoppet ved et motangrep av kavaleri fra the Household Brigade ledet av Uxbridge. Det britiske kavaleriet klarte imidlertid ikke å slå det franske infanteriet og måtte trekke seg tilbake etter tap fra infanteristenes muskettild.Uxbridge rapporterte at han forsøkte å lede nederlandske karabinerer under generalmajor Albert Dominicus Trip van Zoudtlandt til å gjenoppta angrepet og at de nektet å følge han. Andre medlemmer av den britiske kavaleristaben kommenterte også denne hendelsen. Det er imidlertid ingen støtte for dette i nederlandske eller belgiske kilder. I mellomtiden ble Bachelus og Tissots infanterister og deres kavaleristøtte hardt rammet av artilleribeskytning og muskettild fra generalmajor Adams infanterbrigade og de franske angriperne trakk seg etter hvert tilbake. Selv om det franske kavaleriet påførte Wellingtons senter få direkte tap, så var tapene fra fransk artilleri store. Wellingtons kavaleri, bortsett fra generalmajorene John Vandeleurs og Hussey Vivians brigader helt på venstre flanke, hadde alle blitt satt inn i slaget, og hadde tatt store tap. Situasjonen virket så desperat at the Cumberland Hussars, det eneste kavaleriregimentet fra Hannover som deltok, rømte fra slagmarken og spredte panikk helt til Brussel.
=== Fjerde fase: Erobringen av La Haye Sainte ===
Omtrent samtidig med Neys kombinerte infanteri- og kavaleriangrep på senter og høyre del av Wellingtons linje ble elementer av d'Erlons I. korps samlet, ledet av 13. Régiment de Légère, og gjorde et fornyet angrep på La Haye Sainte. Angrepet lyktes, delvis fordi the King's German Legion gikk tom for ammunisjon. De modige tyske soldatene hadde holdt senter av slagmarken nesten hele dagen og hindret den franske fremrykkingen. Marskalk Ney flyttet deretter beredent artilleri (ridende artilleri) opp mot Wellingtons senter og begynte å skyte mot infanteristenes karréer på nært hold med kardesk. Regimentene 30th og 73rd hadde så store tap at de måtte trekke sammen for å danne en brukbar karré.
«Erobringen av La Haye Sainte av franskmennene var en meget farlig hendelse. Det åpnet selve senter i den britisk-allierte styrken, og plasserte fienden på en avstand av 60 yards (55 meter) av det senteret. Franskmennene kastet ikke bort noe tid med å dra fordel av dette, de presset frem infanteri støttet av kanoner, som lot de holde en svært destruktiv ildgiving på Altens venstre og Kempts høyre ...», kaptein James Shaw, 43rd Foot, stabssjef 3. divisjon
Hva Napoléon trengte for å fortsette angrepet hadde skjedd. Marskalk Ney var nær å bryte gjennom senter av de britisk-allierte styrkene.Sammen med artilleriilden ble de britisk-allierte styrkene også beskutt av franske tiraljører fra La Haye Sainte. Situasjonen var så kritisk at fanene til 33rd regiment og Halketts brigader ble sendt til bakre linjer for å sikre de, beskrevet av historikeren Alessandro Barbero som, «... et tiltak som savnet sidestykke.». Generalløytnant Carl von Alten beordret en enkelt bataljon fra King's German Legion å gjenerobre La Haye Sainte. Bataljonen under oberst Ompteda klarte å jage vekk noen franske tiraljører, men ble så angrepet av franske kyrassérer i flanken. Ompteda ble drept og bataljonen nedkjempet. Et nederlandsk-belgisk kavaleriregiment som ble beordret til å angripe flyktet i stedet fra slagfeltet, beskutt av sitt eget infanteri. Generalmajor Merlens 3. Brigade Lichte Cavalerie angrep det franske artilleriet som hadde tatt stilling nær La Haye Sainte, men ble nedkjempet. Den nederlandske kavaleridivisjonen, Wellingtons siste kavalerireserve bak det britisk-allierte senter hadde tapt halvparten av sin styrke. På tross av sine tap var det franske kavaleriet fremdeles en trussel og tvang det britisk-allierte infanteriet til å holde seg i karré. Stadig mer fransk artilleri ble brakt fremover.Et fransk artilleribatteri rykket frem til rundt 300 yards (om lag 270 meter) fra der 1./1. Nassau sto i karré og beskytningen ga store tap. Et annet fransk batteri rykket frem til flanken av kaptein Mercers batteri, skjøt ned hestene og presset Mercer og hans artillerister tilbake, han mintes senere, «Hastigheten og presisjonen på denne ildgivingen var ganske skremmende. Nesten hvert skudd rammet og jeg forventet at vi alle ville bli utslettet. ... Saltaskene ble i mange tilfelle revet fra hestenes rygg ... En granat jeg så eksploderte under de to fineste trekkhestene i troppen og ned gikk dem.»Franske tiraljører besatte dominerende stillinger, spesielt på en kolle som lå høyere enn regimentet the 27th Foot. Ute av stand til å bryte karréformasjonen grunnet det franske kavaleriet hadde regimentet ingen mulighet for å angripe og måtte utstå beskytningen. Ildgivingen påførte regimentet store tap og the Inniskillings mistet to-tredjedeler av styrken i løpet av tre til fire timer.I denne perioden av slaget ble mange av Wellingtons generaler og rådgivere drept eller såret, blant de generalmajor Somerset, oberstløytnant Gordon, oberst de Lancey, generalløytnant Alten og generalmajor Cooke. Situasjonen var kritisk og Wellington, innestengt i en karré og uvitende om hendelsene utenfor den, var desperat for de prøyssiske styrkenes ankomst og støtte.
==== Ankomst av IV. prøyssiske korps: Plancenoit ====
«Natten eller prøysserne må komme.», Wellington
General Friedrich Wilhelm von Bülows IV. korps var den første prøyssiske styrken som ankom den franske høyre flanken, han rettet styrken mot Plancenoit for å benytte den som et springbrett mot de bakre franske stillingene. Feltmarskalk Blücher ønsket å sikre sin høyre flanke ved at styrken trengte frem gjennom skogen Bois de Paris. Blücher og Wellington hadde utvekslet meldinger siden klokken 10:00 og hadde avtalt fremstøtet mot Frichermont dersom Wellingtons senter var under angrep.Omtrent på denne tiden, mens det franske kavaleriangrepet pågikk for full styrke ble 15. brigade fra IV. korps sendt for å få kontakt med styrkene fra Nassau på Wellingtons venstre flanke, i området Frichermont-La Haie, brigadens beredne artilleri og ekstra artilleri var utplassert på dets venstre flanke for støtte. Napoléon sendte divisjonsgeneral Lobaus VI. korps for å avskjære resten av Bülows IV. korps som fortsatte mot Plancenoit. Den prøyssiske 15. brigaden drev Lobaus styrker ut av Frichermont med et bajonettangrep og fortsatte så opp høydene ved Frichermont, beskjøt franske jegere med 12-punds kanoner og presset på mot Plancenoit. Dette ledet Lobaus korps til retrett til området ved Plancenoit, presset Lobau forbi baktroppene til Armee Du Nords høyre flanke og var en direkte trussel mot dets eneste retrettvei. Den 16. prøyssiske brigaden under von Hiller presset også fremover mot Plancenoit.
Napoléon hadde sendt alle de åtte bataljonene i den unge garden (fransk: la jeune Garde) for å forsterke Lobaus styrker, som var hardt presset av prøysserne. Den unge garden gikk til motangrep og etter svært harde kamper sikret de landsbyen Plancenoit, men ble så utsatt for nye angrep fra prøysserne og drevet ut av Plancenoit. Napoléon sendte to bataljoner av keisergarden inn i Plancenoit og etter å ha kjempet seg frem med bajonettene gjenerobret denne styrken landsbyen.
==== Zietens flankemarsj ====
Sent på ettermiddagen hadde general Zietens I. korps ankommet i styrke i området rett nord for gården La Haie, mot Wellingtons venstre flanke. General Müffling som var de prøyssiske styrkenes liasonoffiser hos Wellington red for å komme korpset i møte. Zieten hadde da fått frem sin 1. brigade, men hadde blitt bekymret over synet av soldater på vidvanke (engelsk: stragglers) og skadede fra avdelingene fra Nassau og den prøyssiske 15. brigade. Zieten fikk inntrykk av at styrkene trakk seg tilbake og idet han var usikker på om hans egne styrker ville bli blandet inn i en generell retrett begynte han å flytte sine styrker vekk fra Wellingtons flanke og i retning den prøyssiske hovedstyrken nær Plancenoit. Da general Müffling oppdaget dette fikk han overbevist Zieten at han måtte støtte Wellingtons venstre flanke. General Zieten beordret sine tropper til å gjenoppta marsjen mot Wellington og ankomsten av hans styrke tillot Wellington å forsterke sitt hardt pressede senter ved å flytte kavaleri fra venstre flanke.Det prøyssiske I. korps fortsatte å angripe de franske styrkene foran Papelotte. Om lag klokken 19:30 var stillingen for de franske styrkene bøyd i en slags bue, linjen gikk fra Hougoumont på venstre flanke, via gården La Haie Sainte til Plancenoit på høyre flanke. Divisjonsgeneral Duruttes styrker hadde tatt stillingene ved La Haie Sainte og Papelotte i en rekke med angrep, men trakk seg nå tilbake bak Smohain uten å kunne stoppe det prøyssiske 24. regiment da det gjenerobret begge steder. Det 24. prøyssiske regiment rykket frem mot de nye franske stillingene, ble slått tilbake og angrep igjen støttet av schlesiske riflemenn (tysk: schützen) og F/1. milits (tysk: landwehr). De franske styrkene trakk seg først bakover for det fornyede prøyssiske angrepet, men prøvde så å holde stand, gjenerobre Smohain og holde fast på åskammen og de siste husene i Papelotte.Det 24. prøyssiske regiment fikk kontakt med en skotsk bataljon helt på sin høyre flanke og sammen med det prøyssiske 13. militsregiment drev de de franske styrkene ut av disse stillingene. Fortsatte angrep fra 13. prøyssiske regiment og 15. brigade tvang de franske styrkene vekk fra Frichermont. Divisjonsgeneral Duruttes divisjon, i ferd med å bli angrepet av skvadroner fra kavalerireserven til general Zietens I. korps, trakk seg ut av slagfeltet. Det prøyssiske I. korps rykket så frem til veien mot Brussel, som samtidig var den eneste retrettveien for de franske styrkene.
=== Femte fase: Keisergardens angrep ===
Med Wellingtons senter utsatt etter La Haye Saintes fall og fronten ved Plancenoit midlertidig stabilisert satte Napoléon inn sin siste reserve, den så langt ubeseirede keisergarden. Angrepet som begynte rundt klokken 19:30 var ment å trenge gjennom Wellingtons senter og presse hans styrker vekk fra prøysserne. Det er uklart hvilke styrker som deltok, men antakeligvis deltok fem bataljoner av den midlere keisergarden, og ikke grenaderene eller jegerne i den gamle garden. Tre bataljoner fra den gamle garden fulgte med fremover og dannet angrepets andre linje, men forble i reserve og angrep ikke direkte den britisk-allierte linjen.Napoléon overså selv den innledende utplasseringen av keisergarden (den «midlere» og den «gamle»). Den «midlere» garden grupperte seg i bataljonsformasjoner, hver med om lag 550 mann, med 1./3. (1. bataljon, 3. régiment de grenadiers) ledet av divisjonsgeneral Louis Friant og brigadegeneral Paul Jean-Baptiste Poret de Morvan, til høyre langs veien. Til venstre for dem og bak dem var brigadegeneral Harlet med 4. régiment de grenadiers, så 1./3. (1. bataljon, 3. régiment de chasseurs) under divisjonsgeneral Claude-Etienne Michel, deretter 2./3. (2. bataljon, 3. régiment de chasseurs) og til sist en stor formasjon med to bataljoner, totalt 800 soldater fra 4. régiment de chasseurs ledet av general Henrion. To batterier med beredent artilleri fulgte med i angrepet og hver formasjon ble ledet av en general.I reserve bak dem var tre bataljoner av den «gamle» keisergarden, fra høyre mot venstre 1./2. (1. bataljon, 2. régiment de grenadiers), 2./2. (2. bataljon, 2. régiment de chasseurs) og 1./2. (1. bataljon, 2. régiment de chasseurs). Napoléon lot marskalk Ney kommandere angrepet og han ledet den «midlere» garden skrått mot høyre siden av det britisk-allierte senter i stedet for å angripe rett mot senter. Napoléon sendte Neys ADC (fransk: aide-de-camp, assistent i felt) oberst Crabbé for å få Ney til å endre angrepsretningen men Crabbé klarte ikke å nå frem i tide. Andre franske styrker fulgte på for å støtte keisergarden. På venstre flanke kom infanteri fra divisjonsgeneral Reilles II. korps som ikke var i kamp ved Hougoumont og kavaleri rykket også frem. På høyre flanke tok elementer fra divisjonsgeneral d'Érlons I. korps del i angrepet, krysset åsryggen og kom i kamp med den britisk-allierte linjen. Av disse gikk brigadegeneral Pégots brigade frem i tiraljørorden, beveget seg nord og vest for La Haye Sainte og ga ildstøtte til Ney og divisjonsgeneral Friants 1./3. régiment de grenadiers.
Keisergarden ble først beskutt av noen bataljoner fra Braunschweig, men retursalvene fra grenaderene presset bataljonene fra Braunschweig tilbake. Oberstløytnant Colin Halketts brigade med 30th Foot og 73rd utvekslet ild, men ble drevet tilbake i forvirring, inn i regimentene 33rd og 69th. Oberstløytnant Halkett ble skutt i ansiktet og alvorlig skadet og hele brigaden trakk seg tilbake i uorden. Andre britisk-allierte tropper begynte også å gi etter. Et motangrep av styrker fra Nassau og restene av oberstløytnant Kielmansegges 1st Hanoverian Brigade fra den britisk-allierte andre linjen, ledet av prinsen av Oranien, ble også slått tilbake og prinsen ble alvorlig såret. Brigadegeneral Harlet beordret frem 4. régiment de grenadiers og senter av den britisk-allierte styrken var i fare for å bryte sammen. På dette tidspunktet ankom den nederlandske generalen David Hendrik Chassés divisjon. De var Wellingtons siste reserver og gjorde en viktig innsats for å avvise keisergardens angrep.Chassés relativt uthvilte nederlandske divisjon ble anført av et batteri med beredent artilleri under kaptein Carel Frederik Krahmer de Bichin. Det nederlandske batteriet åpnet en ødeleggende salve inn i de fremrykkende franske grenaderenes flanke, blant annet ble general Michel drept. Dette stoppet ikke 1./3. régiment de grenadiers fremrykking så general Chassé beordret sin første brigade under oberst Hendrik Detmers å angripe de tallmessig underlegne franske styrkene med bajonett, noe som førte til at den franske enheten stoppet og brøt sammen.Den franske keisergardens 4. régiment de grenadiers så sine kamerater trekke seg tilbake, og da de selv hadde tatt store tap, snudde de og trakk seg tilbake.Til venstre for 4. régiment de grenadiers var karréer dannet av 1./3. og 2./3. régiment de chasseurs, de hadde lidt enda større tap fra artilleribeskytning enn grenaderene. Da angrepet deres nådde åsryggen, fant de den tilsynelatende forlatt. Plutselig reiste rundt 1 500 soldater fra Foot Guards under generalmajor Peregrine Maitland seg. De hadde lagt seg ned for å skjerme seg for fransk artilleri og skjøt på kort hold ødeleggende salver mot den fremrykkende keisergarden. Jegerne fra keisergarden omgrupperte seg for å besvare de britiske salvene, men begynte å gi etter. Rundt 300 falt etter den første salven. Et bajonettangrep fra the Foot Guards brøt deretter den franske formasjonen, mens britene på sin side brøt formasjon i forfølgelsen av keisergarden.
Bataljonene fra keisergarden 4. régiment de chasseurs med 800 mann kom frem på flanken til de britiske gardistene og de to bataljonene med Foot Guards mistet alt samhold. De løp tilbake opp bakken som en uorganisert gruppe med franskmennene etter seg. På bakketoppen kom den franske styrken over batteriene som hadde gitt store tap for 1./3. og 2./3. régiment de chasseurs. De åpnet ild og jaget vekk artilleristene. Venstre flanke av den franske formasjonen kom så under beskytning av en større gruppe britiske tiraljører. Den franske styrken jaget de på flukt, men tiraljørene ble erstattet da regimentet 52nd Light Infantry, ledet av oberst John Colborne, angrep fra den franske styrkens flanke med kraftige skuddsalver. Franskmennene returnerte ilden og drepte eller såret om lag 150 soldater fra the 52nd. Det britiske regimentet angrep igjen. Under det fornyede britiske angrepet brøt motstanden fra den franske keisergarden sammen. En avgjørende faktor for det franske sammenbruddet var at de så styrkene som kom fra øst ikke var franske under marskalk Grouchy, men prøyssiske.De siste soldatene fra den franske keisergarden trakk seg raskt tilbake. En bølge av panikk gikk gjennom de franske linjene da den forbløffende nyheten spredte seg: «Garden trekker seg tilbake. Hver mann for seg selv!» (fransk: «La Garde recule. Sauve qui peut!») Den britisk-allierte øverstkommanderende Wellington reiste seg i stigbøylene på hesten Copenhagen og viftet med hatten for å gi signal til en generell offensiv. De gjenværende britisk-allierte styrkene strømmet fremover mot franskmennene som var i rask retrett.De overlevende fra den franske keisergarden samlet seg ved de tre bataljonene i reserve (noen hevder det var fire) rett sør av La Haye Sainte. Et angrep fra generalmajor Frederick Adams brigade og en bataljon landwehr fra Hannover, støttet av generalmajorene Vivian og Vandeleurs kavaleribrigader på deres høyre flanke, presset den franske formasjonen mot oppløsning. De enhetene fra den franske keisergarden som fremdeles holdt sammen trakk seg tilbake mot vertshuset La Belle Alliance.
==== Erobringen av Plancenoit ====
Omtrent samtidig med keisergardens angrep begynte de prøyssiske 5., 14. og 16. brigadene å trenge gjennom Plancenoit i det tredje angrepet den dagen. Landsbykirken var i brann, mens kirkegården, som var det franske forsvarets senter, var overstrødd med lik. Fem bataljoner fra keisergarden var utplassert for å støtte den unge garden, hvorav så godt som alle nå var satt inn i forsvaret, i tillegg til rester av divisjonsgeneral Lobaus VI. korps. Det avgjørende for kampene viste seg å bli skogsområdet Chantelet sør for landsbyen. Generalløytnant Pirchs II. korps hadde ankommet med to brigader og forsterket angrepet til IV. korps ved å rykke frem gjennom skogen. Musketerbataljonene i det prøyssiske 25. regiment presset 1./2. (1. bataljon, 2. régiment de grenadiers) fra den gamle garden ut av Chanteletskogen, utflanket Plancenoit og fremtvang en fransk retrett.
Den gamle garden trakk seg tilbake i god orden inntil de møtte massen av franske soldater som flyktet i panikk etter gardens mislykkede angrep mot den britisk-allierte styrken og ble en del av den flukten. Det prøyssiske IV. korps rykket frem forbi Plancenoit hvor de kom over mengder av franske soldater som flyktet fra britisk forfølgelse. De prøyssiske styrkene kunne ikke skyte, i frykt for å treffe Wellingtons fremrykkende styrker. Dette var den femte og siste gangen kontroll over Plancenoit skiftet. Franske styrker som ikke flyktet sammen med keisergarden ble omringet i deres stillinger og nedkjempet, med store tap på begge sider.
==== Oppløsning ====
Den franske styrkens høyre flanke, venstre flanke og senter hadde nå alle gitt etter. Den siste franske styrken med samhold var to bataljoner fra den gamle keisergarden rundt vertshuset La Belle Alliance, de hadde blitt plassert der for å være en siste reserve og for å beskytte Napoléon ved en eventuell fransk retrett. Napoléon håpet å samle den franske arméen bak dem, men etter hvert som retrett gikk over i flukt var de også nødt til å trekke seg tilbake. De tok stilling med en bataljon på hver side av La Belle Alliance, i karré for å beskytte seg mot kavaleriangrep fra koalisjonsstyrkene. Inntil han ble overbevist om at slaget var tapt og han måtte flykte, kommanderte Napoléon karréen til venstre for vertshuset. Generalmajor Adams kavaleribrigade angrep og tvang denne karréen tilbake, mens prøyssiske styrker angrep den andre.
Etter hvert som mørket falt på trakk begge gardekarréene seg tilbake i relativt god orden, men det franske artilleriet og alt annet utstyr ble erobret av koalisjonsstyrkene. Gardestyrkene som trakk seg tilbake ble omringet av tusener av flyktende franske tropper. Koalisjonsstyrkenes kavaleri herjet med de flyktende inntil rundt klokken 23:00, generalløytnant Gneisenaus styrker forfulgte dem så langt som til Genappe før han beordret stopp. I Genappe ble Napoléons forlatte vogn funnet, den inneholdt blant annet diamanter. Disse ble en del av kong Fredrik Vilhelm III av Preussens kronjuveler, en major ble tildelt Pour le Mérite med eikeløv for bragden. På dette tidspunktet hadde 78 kanoner og 2 000 fanger blitt tatt, blant dem flere generaler.
«I midten av stillingen besatt av den franske arméen, og nøyaktig på høyden, er en bondegård (sic), kalt La Belle Alliance. Fremrykkingen av alle de tyske kolonnene var rettet mot denne bondegården, som var synlig fra alle sider. Det var der som Napoléon var under slaget; det var der han ga sine ordre, hvor han smigret seg selv i håp om seier, og det var der som hans nederlag ble avgjort. Der også, var det at, ved et heldig tilfelle, feltmarskalk Blücher og Lord Wellington møttes i mørket, og gjensidig hilste hverandre som seierherrer.», generalløytnant Gneisenau
Ifølge et brev Wellington sendte til sin bror William var slaget «..den mest desperate situasjon jeg noen gang har vært i. Jeg har aldri anstrengt meg så hardt for noe slag og aldri vært så nær å bli slått.».
== Etterspill ==
=== Sårede og døde ===
Slaget ved Waterloo ga de britisk-allierte styrkene under Wellington tap på rundt 17 000 døde og sårede. De prøyssiske styrkene under Blücher tapte rundt 7 000 mann, av de 810 i en enhet, 18. regiment, i Bülows 15. brigade, de hadde kjempet både ved Frichermont og Plancenoit, og soldatene ble tildelt 33 Jernkors. Tapene for den franske siden under Napoléon var mellom 24 000 til 26 000 soldater drept eller såret, blant de 6 000 til 7 000 tatt til fange, med ytterligere 15 000 forsvunnet (desertert) rett etter.
«22. juni. Denne morgenen dro jeg for å besøke slagfeltet, som er litt utenfor landsbyen Waterloo, på høydedraget Mont-Saint-Jean, men ved ankomsten der var synet altfor ille å skue. Jeg følte meg syk i magen og var tvunget til å dra tilbake. Mangfoldet av skrotter, haugene med sårede menn med ødelagte lemmer ute av stand til å bevege seg, som går til grunne fra manglende sårbehandling eller sult, da de allierte var, selvfølgelig, tvunget til å ta sine kirurger og vogner med seg, utgjorde et syn jeg aldri vil glemme. De sårede, både de allierte og franskmennene, var igjen i en likeverdig elendig tilstand.», major W. E. Frye, After Waterloo: Reminiscences of European Travel 1815–1819.
De fleste sårede og døde ble liggende natten over på slagfeltet, de prøyssiske styrkene forfulgte franskmennene og de britisk-allierte styrkene var alt for utmattet til å gjøre noe før dagen etter. Mellom 20 til 40 tusen sårede og døde og rundt 10 tusen døde hester lå på et område på 2 ganger 3 kilometer. Både døde og sårede ble plyndret, først forsvant penger, klokker og effekter, deretter klær, overlevende soldater fra alle sider deltok i plyndringen. De lettere sårede ble etter hvert behandlet på stedet, mens de med større sår stort sett ble fraktet til Brussel hvor det ble etablert provisoriske feltsykehus. Ved slag på den tiden forventet britiske leger rundt 10 % sårede, etter Waterloo var det rundt 30 %, altså tre ganger så mange.
=== Tapere og seierherrer ===
Marskalk Grouchy, som fortsatte å følge sine ordre, slo dagen etter general Johann Adolf von Thielmann i slaget ved Wavre og trakk seg tilbake i god orden, til prisen av 33 000 franske soldater som aldri nådde slagfeltet sør for Waterloo. Samme dag sendte Wellington til Storbritannia sin offisielle rapport som beskrev slaget, den ankom London den 21. juni 1815 og ble publisert som London Gazette Extraordinary den 22. juni. Wellington, Blücher og andre koalisjonsstyrker rykket så videre frem mot Paris.
Den 24. juni 1815 kunngjorde Napoléon sin andre abdikasjon. I de siste trefningene i Napoleonskrigene ble marskalk Louis Nicolas Davout, Napoléons krigsminister, slått av Blücher i slaget om Issy den 3. juli 1815. Napoléon forsøkte å flykte til USA, men Storbritannias Royal Navy blokkerte franske havner for å hindre ham i å unnslippe. Han overga seg den 15. juli til kommandør Frederick Maitland på HMS «Bellerophon». Det var fortsatt kamper mot franske festninger, den som holdt ut lengst var Longwy, den kapitulerte den 13. september 1815. Den 20. november ble fredstraktaten undertegnet og kong Ludvig XVIII ble gjeninnsatt. Napoléon ble sendt i eksil til St. Helena, hvor han døde i 1821.
«Deres kongelige høyhet, – Utsatt for de fraksjoner som deler mitt land, og fiendeskapet fra stormaktene i Europa, har jeg avsluttet min politiske karrière, og jeg kommer, som Themistokles, for å be om generøsiteten til det britiske folk. Fra deres kongelige høyhet ber jeg om lovens beskyttelse, og overgir meg til den sterkeste, den mest utholdende, og den mest generøse av mine fiender.», Napoléon. (brev til prinsregenten hvor han overgav seg)
Generalmajor Maitlands 1st Foot Guards ble antatt å ha slått keisergardens grenaderer, selv om de «bare» hadde møtt jegere fra den nylig opprettede midlere garden. I erkjennelsen av bragden ble de uansett hedret med tittelen Grenadier Guards og fikk benytte bjørneskinnsluer tilsvarende de keisergarden brukte. Storbritannias Household Cavalry kopierte tilsvarende de franske kyrassérenes brystplate som et tegn på deres suksess mot sine pansrede franske fiender. Effekten av lansen førte til at den ble tatt i bruk over det meste av Europa. Britene la om deres første lette kavaleriregiment til lansenérer i 1816, uniformene var basert på det polske 1. lette kavaleriregiment fra keisergardens lansenérer.
== Analyse ==
=== Historisk betydning ===
Slaget ved Waterloo var avgjørende i mer enn en forstand. Det avsluttet perioden med krig som hadde rystet Europa, og flere andre regioner i verden, siden den franske revolusjonen tidlig i 1790-årene. Det endte også det første franske keiserdømmeet og den politiske og militære karrièren til Napoléon Bonaparte, en av de største hærførere og statsmenn i historien. Det førte Europa inn i en periode med fred i nesten et halvt århundre. Det var ingen større europeisk konflikt før Krimkrigen, og det gikk nesten hundre år før Europa på ny ble dratt inn i en konflikt av tilsvarende størrelse ved utbruddet av første verdenskrig.Koalisjonens endelige seier over Napoléon førte europeisk politikk i en konservativ, tildels reaksjonær retning og mange i samtiden oppfattet det som et nederlag for fremskrittet. I Frankrike ble endringene etter revolusjonen forsøkt tilbakestilt ved den såkalte restaurasjonen, ellers i Europa påtok stormaktene seg en formynderrolle ved Den hellige alliansen.
=== General Jomini om Napoléons nederlag ===
Brigadegeneral Antoine-Henri de Jomini, en militær skribent om Napoléonskrigene, forklarte Napoléons nederlag i slaget ved Waterloo slik:
«Slik jeg ser det er det fire grunnleggende årsaker som førte til denne katastrofen:
Den første, og viktigste, var ankomsten, dyktig kombinert, av Blücher, og den falske bevegelsen som underlettet hans ankomst; den andre, var den beundringsverdige fastheten til det britiske infanteriet, sammen med beherskelsen og presisjonen til deres kommandanter; det tredje var det forferdelige været, som hadde gjort bakken myk, og derved offensive bevegelser så slitsomme, og utsatte til klokken 13 angrepet som skulle vært utført om morgenen; det fjerde var den uforståelige formasjonen til første korps, i grupper for dype for det første store angrepet.»
=== Romantiske og forvrengte fremstillinger av slaget ===
Både i tekst og bilder ble slaget ved Waterloo i ettertid dels romantisk fremstilt og dels ble begivenhetene forvrengt. En del bunnet i ulike nasjoner og styrkers behov for å fremheve sin innsats, i tillegg kommer den alminnelige forvirring og mangel på oversikt for de som deltar i en slik hendelse. Blant beretningene om slaget er skildringer av kavaleri som angriper kavaleri hvor de to fiendtlige formasjonene rir mot hverandre i stor fart og forårsaket omfattende kollisjoner. Granskning av rapporter viser at slike kollisjoner mellom stridende kavaleriformasjoner i stor fart ikke fant sted; styrkene holdt mindre fart og hadde større avstand mellom hver kavalerist.Under keisergardens retrett mot vertshuset La Belle Alliance skal noen av gardesoldatene ha blitt bedt om å overgi seg, et tilbud som skal ha blitt avvist, i ettertid berømt som utropet: «Garden dør, den overgir seg ikke!» (fransk: «La Garde meurt, elle ne se rend pas!»). Det er mest trolig at det er en av mange «gode historier» fra slaget; om Pierre Cambronne kom med noe utrop, så var det ifølge han selv «dritt» (fransk: merde). I forfatteren Victor Hugos berømte dikt «L'expiation» omtales slagfeltet som «den gråtunge sletten» (fransk: la morne plaine), mens området på forsommeren 1815 ikke var skjebnetungt og grått. Historien om hvordan finansmannen Nathan Mayer Rothschild vant en formue ved å være den første til å vite om koalisjonens seier er kjent av mange, men formuen var et resultat av Rothschilds satsing på at kursene skulle gå opp og ikke på en enkelt hendelse som seier i et slag.Typisk for forvrengte fremstillinger om slaget er navnet. Det var aldri noen kamper så langt nord som Waterloo og mens Gneisenau foreslo å kalle det slaget om La Belle Alliance, og franskmennene mente slaget ved Mont-Saint-Jean var passende, så ble det altså Waterloo, dels fordi det var Wellingtons kvarter og dels fordi det var lett å uttale for britene. Den mest sentrale forvrengning om slaget er at det var franske styrker som ble slått av engelske. I tillegg til Blüchers avgjørende bidrag med rundt 50 tusen soldater så besto Wellingtons styrke av soldater fra Hannover, Sachsen og Det forente kongeriket Nederlandene (dagens Nederland og Belgia). Av totalt om lag 120 tusen soldater på koalisjonens side var under en tredjedel britiske, selv i Wellingtons britisk-allierte styrke var det flere soldater fra tysktalende områder (rundt 31 tusen), enn det var britiske soldater (rundt 26 tusen) med i slaget.
== Slagfeltet i dag ==
Deler av slagfeltet har blitt endret siden 1815. Turismen begynte dagen etter slaget, kaptein Mercer noterte den 19. juni at: «en vogn ankom fra Brussel, passasjerene steg av og fortsatte for å beskue feltet.» I 1820 beordret kong Vilhelm I av Nederland konstruksjonen av et monument. Løvehaugen (fransk: La Butte de Lion) ble laget med 300 000 kubikkmeter med jord tatt fra åskammen hvor senteret av den britisk-allierte linjen lå og fjernet derved den sørlige siden av Wellingtons hulvei. Andre deler av terrenget og landmerker i området har forblitt så godt som uendret siden slaget. Dette inkluderer de bølgende åkrene øst for veien Brussel–Charleroi, så vel som bygningene ved herregården Hougoumont, gården La Haye Sainte og vertshuset La Belle Alliance.
Bortsett fra Løvehaugen med dets besøkssenter er det flere mer tradisjonelle, men severdige monumenter rundt på det som var slagfeltet. En samling monumenter hvor veien fra Brussel til Charleroi krysser Braine L'Alleud-Ohain markerer massegraver over tropper fra Storbritannia, Nederlandene (i dag Nederland og Belgia), Hannover (i dag en del av Tyskland) og the King's German Legion. Et monument over de døde franske soldatene, kalt den sårede ørnen (fransk: L'aigle Blessé ) markerer stedet hvor det antas at en enhet fra keisergarden dannet karré mot slutten av slaget. Et monument over døde prøyssiske soldater er reist i landsbyen Plancenoit, på stedet hvor en av deres artilleribatterier tok stilling. Mausoleet over general Guillaume Philibert Duhesme er en av få graver; den er plassert ved siden av kirken i Ways, en tettbebyggelse i kommunen Genappe. Sytten britiske offiserer er begravet i krypten i det britiske monumentet på kirkegården i Evere ved Brussel. Restene av en ukjent soldat som hadde deltatt i slaget, ble funnet i 2012. Han var en lett pukkelrygget infanterist, rundt 1,60 høy og ble truffet i brystet av en fransk kule. Geværet han hadde, mynter og stedet han ble funnet ledet eksperter til å anta at han var en soldat fra Hannover.
== Se også ==
Carl von Clausewitz, deltok som oberst i generalløytnant Johann Adolf von Thielmanns III. prøyssiske korps
Wilhelm Friedrich Ludwig, senere keiser Vilhelm I av Tyskland, deltok som major og bataljonssjef i general Friedrich Wilhelm von Bülows IV. prøyssiske korps
== Noter ==
== Referanser ==
== Kilder ==
=== På norsk ===
Bjørnskau, Erik (2014): Waterloo 1815, forlaget Historie & kultur, Oslo, ISBN 9788292870976
Keegan, John (1979): Store slag : slik soldatene opplevde dem, Cappelen, Oslo, ISBN 82-02-04179-1 (Ebok fra bokhylla.no)
Tamelander, Michael og Olsen, Per Erik (2015): Waterloo 1815 : Napoléons siste felttog, Ares Forlag AS, ISBN 978-82-92938-39-3
=== På engelsk ===
Adkin, Mark (2001): The Waterloo Companion, Aurum, ISBN 1-85410-764-X
Anglesey, Marquess of (George C. H. V. Paget) (1990): One Leg: The Life and Letters of Henry William Paget, First Marquess of *Anglesey, K.G. 1768-1854, Pen and Sword. ISBN 0850525187
Barbero, Alessandro (2005): The Battle: A New History of Waterloo, Atlantic Books, ISBN 1-84354-310-9
Bas, F de, & J. De T'Serclaes de Wommersom (1909): La campagne de 1815 aux Pays-Bas d'après les rapports officiels néerlandais. Tomes: I: Quatre-Bras. II: Waterloo. III: Annexes et notes. IV: supplément: cartes et plans, Bruxelles: Librairie Albert de Wit
Beamish, N. Ludlow (1995) [1832]: History of the King's German Legion, Dallington: Naval and Military Press, ISBN 0-9522011-0-0
Boller, Jr., Paul F.; George, Jr., John (1989): They Never Said It: A Book of Fake Quotes, Misquotes, and Misleading Attributions, New York: Oxford University Press, s. 12, ISBN 0-19-505541-1
Bonaparte, Napoleon (1869): «No. 22060» i: Polon, Henri; Dumaine, J.: Correspondance de Napoléon Ier; publiée par ordre de l'empereur Napoléon III, 1858 28, s. 292, 293.
Booth, John (1815): The Battle of Waterloo: Containing the Accounts Published by Authority, British and Foreign, and Other Relevant Documents, with Circumstantial Details, Previous and After the Battle, from a Variety of Authentic and Original Sources (2. utgave), London: printed for J. Booth and T. Ergeton; Military Library, Whitehall
Boulger, Demetrius C. deK. (1901): Belgians at Waterloo: With Translations of the Reports of the Dutch and Belgian Commanders, London
Chandler, David (1966): The Campaigns of Napoleon, New York: Macmillan
Chesney, Charles C. (1907): Waterloo Lectures: A Study Of The Campaign Of 1815, Longmans, Green, and Co, ISBN 1-4286-4988-3
Clark-Kennedy, A.E. (1975): Attack the Colour! The Royal Dragoons in the Peninsula and at Waterloo, Research Publishing Co., London.
Clayton, Tim (2014): Waterloo. Four days that changed Europe's destiny, Little, Brown, London, ISBN 978-1-4087-0248-2
Cotton, Edward (1849): A voice from Waterloo. A history of the battle, on 18 June 1815, London: B.L. Green
Corrigan, Gordon (2006): Wellington (opptrykk, eBook-utg.), Continuum International Publishing Group, ISBN 978-0-8264-2590-4
Creasy, Sir Edward (1877): The Fifteen Decisive Battles of the World: from Marathon to Waterloo, London: Richard Bentley & Son, ISBN 0-306-80559-6
Davies, Huw (2012): Wellington's Wars: The Making of a Military Genius (illu. utg.), Yale University Press, s. 244, ISBN 978-0-300-16417-6
Eenens, A.M (1879): «Dissertation sur la participation des troupes des Pays-Bas a la campagne de 1815 en Belgique» i: Societé royale des beaux arts et de litérature de Gand, Messager des Sciences Historiques, Gand: Vanderhaegen
Comte d'Erlon, Jean-Baptiste Drouet (1815): Drouets redegjørelse om Waterloo for den franske nasjonalforsamlingen, fra Napoleon Bonaparte Internet Guide, arkivert fra originalen (engelsk)
Esposito, Vincent Joseph; Elting, John (1999): A Military History and Atlas of the Napoleonic Wars, Greenhill, ISBN 1-85367-346-3
Field, Andrew W. (2013): Waterloo The French Perspective, Great Britain: Pen & Sword Books, ISBN 978-1-78159-043-0
Fitchett, W. H. (2006) [1897]: «Chapter: King-making Waterloo» i: Deeds that Won the Empire. Historic Battle Scenes, London: John Murray (Project Gutenberg)
Fletcher, Ian (1994): Wellington's Foot Guards, 52 of Elite Series (illu. utg.), Osprey Publishing, ISBN 1-85532-392-3
Fletcher, Ian (1999): Galloping at Everything: The British Cavalry in the Peninsula and at Waterloo 1808-15, Spellmount, Staplehurst. ISBN 1-86227-016-3.
Fletcher, Ian (2001): A Desperate Business: Wellington, The British Army and the Waterloo Campaign, Spellmount, Staplehurst, Kent.
Frye, W. E. (2004) [1908]: After Waterloo: Reminiscences of European Travel 1815–1819, Project Gutenberg
Glover, G. (2004): Letters from the Battle of Waterloo: the unpublished correspondence by Allied officers from the Siborne papers, London: Greenhill, ISBN 978-1-85367-597-3
Glover, Gareth (2007): From Corunna to Waterloo: the Letters and Journals of Two Napoleonic Hussars, 1801–1816, London: Greenhill Books
Grant, Charles (1972): Royal Scots Greys (Men-at-Arms), Osprey, ISBN 0-8504-5059-4
Gronow, R. H. (1862): Reminiscences of Captain Gronow, London, ISBN 1-4043-2792-4
Hamilton-Williams, David (1993): Waterloo. New Perspectives. The Great Battle Reappraised, London: Arms & Armour Press, ISBN 0-471-05225-6
Herold, J. Christopher (1967): The Battle of Waterloo, New York: Harper & Row, ISBN 978-0-304-91603-0
Hofschröer, Peter (1999): 1815: The Waterloo Campaign. The German Victory, London: Greenhill Books, ISBN 978-1-85367-368-9
Hofschröer, Peter (2005): Waterloo 1815: Quatre Bras and Ligny, London: Leo Cooper, ISBN 978-1-84415-168-4
Hoorebeeke, C. van (September–oktober 2007): «Blackman, John-Lucie : pourquoi sa tombe est-elle à Hougomont?», Bulletin de l'Association belge napoléonienne (118), s. 6–21
Houssaye, Henri (1900): Waterloo (translated from the French), London
Hugo, Victor (1862): «Chapter VII: Napoleon in a Good Humor», fra Les Misérables (engelsk)
Jomini, Antoine-Henri (1864), The Political and Military History of the Campaign of Waterloo (3. utgave), New York; D. Van Nostrand
Kincaid, Captain J. (2006): Lewis-Stemple, John, red., England: The Autobiography: 2,000 Years of English History by Those Who Saw it Happen (opptrykk), UK: Penguin, s. 434–436, ISBN 978-0-14-192869-2
Longford, Elizabeth (1971): Wellington the Years of the Sword, London: Panther, ISBN 0-586-03548-6
Mercer, A.C. (1870): «Waterloo, 18 June 1815: The Royal Horse Artillery Repulse Enemy Cavalry, late afternoon», Journal of the Waterloo Campaign: Kept Throughout the Campaign of 1815
Low, E. Bruce (1911): «The Waterloo Papers», i MacBride, M., With Napoleon at Waterloo, London
Lozier, J.F.: «What was the name of Napoleon's horse?». The Napoleon Series.
Mantle, Robert (December 2000): Prussian Reserve Infantry 1813–1815: Part II: Organisation, Napoleonic Association
Nofi, Albert A. (1998) [1993]: The Waterloo campaign, June 1815, Conshohocken, PA: Combined Books, ISBN 0-938289-29-2
Parry, D.H. (1900): «Waterloo», Battle of the nineteenth century, London: Cassell and Company.
Roberts, Andrew (2001): Napoleon and Wellington, London: Phoenix Press, ISBN 1-84212-480-3
Pawly, Ronald (2001): «Wellington's Belgian Allies», Men at Arms nr 98. 1815, Osprey, s. 37–43
Roberts, Andrew (2005): Waterloo: 18 June 1815, the Battle for Modern Europe, New York: HarperCollins, ISBN 0-06-008866-4
Siborne, Herbert Taylor (1891): The Waterloo Letters, London: Cassell & Co.
Siborne, William (1990) [1844]: The Waterloo Campaign (4. utgave), London: Greenhill Books, ISBN 1-85367-069-3
Smith, Digby (1998): The Greenhill Napoleonic Wars Data Book, London & Pennsylvania: Greenhill Books & Stackpole Books, ISBN 1-85367-276-9
Strachan, Hew (2013): The First World War, Penguin, ISBN 978-0-14-303518-3
Summerville, Christopher J (2007): Who was who at Waterloo: a biography of the battle, Pearson Education, ISBN 978-0-582-78405-5
Thiers, Adolphe (1862): Histoire du consulat et de l'empire, faisant suite à l'Histoire de la révolution française 20, Paris: Lheureux et Cie.
Weller, J. (1992): Wellington at Waterloo, London: Greenhill Books, ISBN 1-85367-109-6
Shapiro, Fred R., red. (2006): The Yale Book of Quotations (illu. utg.), Yale University Press, s. 128, ISBN 978-0-300-10798-2
Wood, Evelyn (1895): Cavalry in the Waterloo Campaign, Samson Low, Marston and Co., London.
Wooten, Geoffrey (1993): Waterloo, 1815: The Birth Of Modern Europe, Osprey Campaign Series 15, London: Reed International Books, p. 42
Wellesley, Arthur (1815): «Wellington's Dispatches 19 June 1815», fra «Wellington's Dispatches Peninsular and Waterloo 1808 - 1815», i War Times Journal
White, John (14. desember 2011): Cambronne's Words, Letters to The Times (juni 1932), the Napoleon Series, Burnham, Robert, red.
== Eksterne lenker ==
(en) Battle of Waterloo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«The campaign of 1815: a study», nettsted om felttoget, av Pierre de Wit (engelsk)
«The Battle of Waterloo: The day that decided Europe's fate» Arkivert 8. mai 2015 hos Wayback Machine., fra BBC (engelsk)
Kartskisser og gjennomgang av slaget, fra nettstedet napoleonistyka.atspace.com (engelsk)
«Battlefield Detectives - Massacre at Waterloo», fra YouTube (engelsk)
«Waterloo: Causes, Courses and Consequences» - Professor Richard Evans, fra YouTube (engelsk) | |konflikt = Napoleonskrigene | 7,532 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Spoiler_(medier) | 2023-02-04 | Spoiler (medier) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Kultur', 'Kategori:Stubber 2019-11', 'Kategori:Usorterte stubber', 'Kategori:Veldig små stubber'] | En spoiler (fra engelsk spoiler) er avslørende informasjon om historien i en bok, tv-show, film, spill, teaterstykke eller lignende, som kan ødelegge eller redusere gleden av å se eller lese verket for første gang. | En spoiler (fra engelsk spoiler) er avslørende informasjon om historien i en bok, tv-show, film, spill, teaterstykke eller lignende, som kan ødelegge eller redusere gleden av å se eller lese verket for første gang. | En spoiler er en innretning ofte liknende en vinge som skal endre de aerodynamiske egenskapene til et fremkomstmiddel. For å oppnå effekt, er spoilere avhengig av fart, ettersom det er fartsvinden som gjør at spoileren, og dermed også fremkomstmiddelet, blir trykt mot flaten man beveger seg på. | 7,533 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Edelsten | 2023-02-04 | Edelsten | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Edelstener'] | Edelstener er sjeldne mineraler som brukes til smykker og pyntegjenstander. Det er bare vakre og forholdsvis harde mineraler som kalles edelstener. Mindre harde og mer vanlige mineraler som brukes til samme formål kalles gjerne halvedelstener (eller smykkestener). Grensene mellom edelstener og halvedelstener er ikke klart definert. Slipte edelstener kalles gjerne juveler. I tillegg til mineralene fins det også edelstener fra plante- og dyreriket som rav og perler. Kunnskapen om edelstener kalles gemmologi.
Jo hardere edelstenen er, desto mer bestandig er den.
| Edelstener er sjeldne mineraler som brukes til smykker og pyntegjenstander. Det er bare vakre og forholdsvis harde mineraler som kalles edelstener. Mindre harde og mer vanlige mineraler som brukes til samme formål kalles gjerne halvedelstener (eller smykkestener). Grensene mellom edelstener og halvedelstener er ikke klart definert. Slipte edelstener kalles gjerne juveler. I tillegg til mineralene fins det også edelstener fra plante- og dyreriket som rav og perler. Kunnskapen om edelstener kalles gemmologi.
Jo hardere edelstenen er, desto mer bestandig er den.
== Historie ==
Edelstenens historie går flere tusen år tilbake i tiden, da de ble båret som amuletter for bl.a. å holde onde makter borte. Etter hvert ble edelstenene, fordi de var både vakre og sjeldne, et symbol på rikdom, status og makt. I tidligere tider fattet jødene forskjellige stener inn i yppersteprestens brystplate. Stentypene og hvilken plassering de hadde er nøye beskrevet i Det gamle testamente. Hver sten hadde sin bestemte betydning. På grunn av deres åndelige kraft og betydning ble edelstener senere fattet inn i kors og kalker. Biskoper og paver brukte også ringer med edelstener. Romerne fattet stener på sine sverd og andre våpen som beskyttelse i krig.
De flotteste og hardeste edelstenene er de dyreste og mest ettertraktede, særlig diamant, topas og rubin. Det er vanlig å slipe eller polere stenene for å få fram glans og farge. Ubehandlede kan de se ut som vanlige «gråsteiner».
Behandling av edelstener er et håndverksfag som for noen stentypers vedkommende utøves relativt få steder i verden. For eksempel finnes en høy prosent av verdens diamantslipere i Amsterdam, med de fleste samlet i noen få kvartaler av byen. En norsk diamantsliper driver forøvrig sitt verksted på Svalbard.
== Edelstener ==
Agat
Akvamarin
Diamant
Jade
Kalsedon
Opal
Perle
Rav
Rubin
Safir
Smaragd
Topas
Zirkon
Turkis
Tigerøye
Rosenkvarts
== Prisvurdering ==
Faktorer som kan innvirke på prisnivå:
Sjeldenheten, fargen og om hvilke urenheter og sprekker som finnes.
Om steinen er slipt: markedets oppfatning av kvaliteten på slipingen.
== Se også ==
Gemmologi
Mineral
Bergart | Edelstener er sjeldne mineraler som brukes til smykker og pyntegjenstander. Det er bare vakre og forholdsvis harde mineraler som kalles edelstener. | 7,534 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Diamant | 2023-02-04 | Diamant | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Diamant', 'Kategori:Edelstener', 'Kategori:Krystallografi'] | Diamant er en form av karbon som oppstår ved stort trykk. Det er det hardeste av alle naturlige mineraler. Store og relativt rene diamanter er ettertraktede edelstener. Navnet kommer fra det greske ordet αδάμας (adámas), som betyr «uovervinnelig» eller «uknuselig».
| Diamant er en form av karbon som oppstår ved stort trykk. Det er det hardeste av alle naturlige mineraler. Store og relativt rene diamanter er ettertraktede edelstener. Navnet kommer fra det greske ordet αδάμας (adámas), som betyr «uovervinnelig» eller «uknuselig».
== Dagens bruk ==
Små diamanter og diamantstøv har stor teknisk anvendelse til borkroner og liknende. Det er i dag mulig å fremstille diamant kunstig, noe som gjøres i stor skala til teknisk bruk. Edelstener av diamant kommer fortsatt fra naturlige kilder, men det er teknisk mulig også å fremstille slike kunstig.
== Produksjon ==
Rundt 130 000 000 karat, eller 26 000 kg diamanter blir produsert via gruvedrift hvert år. Disse omsettes for ca. 9 milliarder amerikanske dollar. I tillegg blir ca. 100 000 kg fremstilt kunstig. De fleste naturlige diamantforekomster på jorden er samlet i Afrika. Særlig landene i det sørlige Afrika, først og fremst Sør-Afrika er storprodusenter og noe lenger nord er Kongo viktig. Canada er blitt en stor produsent av diamanter, og det finnes også en del diamanter i Sibir. Utvinning og handel med diamanter er regelmessig gjenstand for diskusjon, som for eksempel såkalte bloddiamanter som har finansiert afrikanske borgerkriger.
== Diamantfunn i Norge ==
i Norge er diamanter funnet i elvegrus i Pasvikelva, Finnmark på opptil 2,7 mm, i Gardnoskrateret i Hallingdal (relatert til et meteorittnedslag), i høygradsmetamorf granat-kyanitt-flogopittgneiser ved Bardane på Fjørtofta i Møre og Romsdal og i subduksjonsrelaterte, granatrike bergarter litt nord for Tromsø by. Det største funnet av diamant ble gjort i 1995. NRK-programmet Newton presenterte i 2007 den historiske steinen, som er et lite korn på 3,5 millimeter. Mikrodiamanter er også påvist ved Molde og i Åheim. Og i en eklogitt ved Straumen i Vågsøy er det mikrodiamanter i zirkoner.
== Kvalitet ==
Bare tyve prosent av alle diamanter i verden har kvalitet av smykkesten. Det er en innviklet prosess å frembringe og ferdigbehandle en diamant. Man må bryte og behandle gjennomsnittlig 250 tonn malm for å frembringe en diamant på én karat (og det er bare 200 mg). Derfor er det nødvendig med god hjelp av fagfolk – ikke bare for å utvinne diamanten, men også for saging og sliping.
En uslepen diamant er bare en liten krystall som folk flest ikke ville ofre et blikk. Det er diamantsliperens dyktighet som frigjør diamantens ildfulle skjønnhet. Uttrykket en «uslepen diamant» brukes når man vil beskrive noe som gjemmer på en sjelden skjønnhet og bare trenger å slipes og poleres for å bringe den frem.
== Farger ==
Diamanter finnes i alle spekterets farger. De fleste diamanter ser hvite ut. Noen ganske få har den krystallklare hvitheten som hos istapper i sollys. De fleste diamanter har en varmere hvithet med nyanser av gult, brunt eller grønt, noen så svake at bare ekspertene kan se dem. Det finnes også diamanter i farger som for eksempel blå, rød, rosa, grønt, brunt og sort, og fra helt klar til ugjennomsiktig.
De 4 C’ene på engelsk – Carat, Colour, Clarity og Cut – som på norsk betyr karat, farge, renhet og sliping, er de viktigste faktorene som bestemmer kvalitet og pris på en diamant.
Klarheten graderes i en findelt skala fra briljant hvit, via gyllent (litt rust) og lett rosa til totalt opakk(ugjennomsiktig) mer og mindre tjærefarget. Fargestikket er avhengig av hvilke grunnstoffer som var nær kullstoffet og forurenset det i jordens indre, da diamantene ble dannet. Normalt er det de totalt briljante diamantene som regnes som mest verdifulle, men store eksemplarer med fargestikk har også høy pris.
Diamanter er i dag like kostbare og enestående som da bare prinser og konger hadde råd til å bære dem. Diamanten er det hardeste stoff man kjenner til, men er faktisk ikke evigvarende. Den er 85 ganger hardere enn den nærmeste konkurrent, korund, som safirer og rubiner dannes av. Er den først slipt og polert mister den aldri sin skjønnhet.
== Optiske egenskaper ==
Den egenskapen som gjør diamanten så spesiell er dens enestående evne til å lede lyset.
En av grunnene til dette er diamantens klarhet: Dens evne til å fange inn lyset, la det spille i seg, og sende det tilbake i øyet i en fargebunt, som et prisme. Ingen annen smykkesten har diamantens strålespill.
En annen egenskap er diamantens ild: Det flammehav av farger som oppstår når diamanten bryter lyset som passerer gjennom den. Denne egenskapen kalles også spredning, og diamanten har den høyeste spredningsgrad av alle naturlige, fargeløse smykkestener.
Strålespill: Det spill av lys som man ser når diamanten beveges – selv aldri så lite. En godt slipt og fasettert diamant fanger opp selv det svakeste lysskjær fra et stearinlys.
Og endelig, fasetter: De bittesmå flatene som danner overflaten av hver diamant, og som er forklaringen på stenens ild og klarhet.Intet kan måle seg med diamanten når det gjelder ild (fargespredning), klarhet, strålespill og hardhet.
På grunn av diamantens optiske egenskaper, er det relativt lett å skille en falsk diamant fra en ekte; lager man en blyantstrek på et papir og legger diamanten over streken, vil den være synlig gjennom en falsk og ikke synlig gjennom en ekte.
Urenheter gjør at den største mengden av naturlige diamanter ikke kan brukes til smykker. Sorteringene under kalles «industrial».
== Klassifisering av diamanter ==
Når karbon krystalliseres med kubisk struktur dannes en diamant. Dette gjør enhver diamant unik. En diamants farge, klarhet, slip og vekt bestemmer stenens verdi. Disse omtales gjerne som de fire C`er (fra engelsk color, clarity, cut og carat). Jo bedre diamanten er innen disse 4 kategoriene, jo mer verdifull vil diamanten være.
Farge: Diamant finnes i alle farger. Noen mer sjeldne enn andre.
Klarhet: Med en lupe kan en øvet fagmann se urenheter. Desto færre urenheter en sten har, jo mer verdifull er den.
Slip: En diamantsliper bestemmer slipeformen. Den vanligste slipeformen er en rund briljant med 57 fasetter. Andre slipeformer er: Briljantslip, dråpeformetslip, ovalslip, prinsesseslip, navettslip, hjerteslip, smaragdslip og baguettslip. Slipekvaliten klassifiseres som (engelsk) poor (p), fair [f], good [g], very good [vg] og excellent [e]. Slipekvaliteten har stor innvirkning på prisen.
Vekt: karat er vektenheten for en diamant (forkores ct). En karat tilsvarer 0,2 gram. Jo større en diamant er desto mer sjelden er den.En diamant på 1ct er dermed mer verdt enn to 0,5ct stener av lik kvalitet. 0,10ct=3,0mm. 0,15ct=3,5mm. 0,20ct=3,9mm. 0,25ct=4,2mm. 0,50ct=5,2mm. 1ct=6,6mm.
Fargegrader ifølge internasjonal standard.
Klarhetsgrader ifølge internasjonal standard.
== Kjente diamanter ==
Verdens største diamant, Cullinandiamanten, ble funnet i 1905 i Transvaal i Sør-Afrika. Andre kjente diamanter er blant annet Hope, Koh-i-noor og Stormogulen.
Cullinandiamanten og Koh-i-noor inngår idag i de britiske kronjuvelene. Cullinandiamanten ble delt i 9 deler, slipt om, og den største av delene, Cullinan I (eller The Great Star of Africa) på 530 karat/106 g, sitter i spiret The Sceptre of the Cross. Koh-i-noor diamanten kom fra Indias alluviale gruver for tusenvis av år siden («berg av lys» på farsi) har sittet i dronning Elizabeths krone siden 1936. Indias regjeringer har hevdet rettmessig eierskap til Koh-i-Noor og krevde sin retur siden India ble uavhengig fra Storbritannia i 1947.
En sjelden rosa diamant, Graff Pink, har satt rekord for dyreste edelsten noensinne. Juvelen ble solgt på auksjon i Sotheby's i Genève i 2010 for 320 millioner kroner. Den tidligere rekorden ble innehatt av den blå Wittelsbach-diamanten på 35.56 karat som ga en pris på drøyt 165 millioner kroner. Den nye innehaveren av rekordstenen på 24,78 karat er en britisk diamanthandler ved navn Laurence Graff, også kalt «Diamant-kongen».
I november 2015 ble århundrets største diamant funnet i en gruve i Botswana. Diamanten på 1111 karat veide 222 gram, og diamanten skal være nesten dobbelt stå stor som en fyrstikkeske. Den ble funnet av det svenske gruveselskapet Lucara Diamond.
== Se også ==
Diamant-typifisering
Liste over berømte diamanter
Bryllupsdager
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Artikkel i Store norske leksikon | Diamant er en form av karbon som oppstår ved stort trykk. Det er det hardeste av alle naturlige mineraler. | 7,535 |
https://no.wikipedia.org/wiki/D%C3%B8dsstraff | 2023-02-04 | Dødsstraff | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsstraff', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Dødsstraff er en straffemetode som innebærer at man tar livet av en person som straff for en eller flere forbrytelser etter en dødsdom.
Nesten alle samfunn har gjennom historien praktisert dødsstraff. De vanligste forbrytelsene som har vært knyttet til dødsstraff opp gjennom historien er mord, voldtekt og grov vold. Opposisjon til makthaverne og blasfemi er også blitt straffet med dødsstraff en rekke steder. Mord har vært knyttet til dødsstraff i så lang tid som menneskenes ulike samfunn har hatt regler om hva som er riktig og hva som er galt. I bibelsk tid var dødsstraff ved steining vanlig ved helligbrøde, det vil si brudd på religiøse tabuer. I Norge var landsforræderi i krigstid knyttet til dødsstraff frem til 1979. De forskjellige henrettelsesmetodene som har vært, og er, i bruk finnes i listen over henrettelsesmetoder.
| Dødsstraff er en straffemetode som innebærer at man tar livet av en person som straff for en eller flere forbrytelser etter en dødsdom.
Nesten alle samfunn har gjennom historien praktisert dødsstraff. De vanligste forbrytelsene som har vært knyttet til dødsstraff opp gjennom historien er mord, voldtekt og grov vold. Opposisjon til makthaverne og blasfemi er også blitt straffet med dødsstraff en rekke steder. Mord har vært knyttet til dødsstraff i så lang tid som menneskenes ulike samfunn har hatt regler om hva som er riktig og hva som er galt. I bibelsk tid var dødsstraff ved steining vanlig ved helligbrøde, det vil si brudd på religiøse tabuer. I Norge var landsforræderi i krigstid knyttet til dødsstraff frem til 1979. De forskjellige henrettelsesmetodene som har vært, og er, i bruk finnes i listen over henrettelsesmetoder.
== Historie ==
Henrettelser, både av kriminelle og av politiske motstandere, har blitt brukt av nesten alle samfunn. Det har blitt brukt både for å straffe kriminalitet og for å undertrykke politisk opposisjon. I de fleste land som praktiserer dødsstraff er det kun benyttet for å straffe drap, spionasje, forræderi, eller som en del av militærretten. I noen land medfører også seksuelle forbrytelser, som for eksempel voldtekt, hor, incest og sodomi, dødsstraff, og religiøse forbrytelser som frafall fra islam (formell forsakelse av statsreligionen) kan straffes med døden. I mange land som benytter dødsstraff er narkotikasmugling også en forbrytelse som kan medføre dødsstraff. I Kina blir menneskehandel og alvorlige tilfeller av korrupsjon straffet med dødsstraff. I militære styrker over hele verden har militære domstoler avsagt dødsdommer for lovbrudd som desertering, ulydighet og mytteri. De fleste historiske nedtegnelser og ulike primitive stammepraksiser tilsier at dødsstraff har vært en del av rettssystemet langt tilbake.
Alvorlige historiske straffer inkluderer steile og hjul, henrettelse ved ihjelkoking, flåing, sakte oppskjæring, korsfestelse, spidding, steining, henrettelse ved brenning, lemlesting, saging og halshugging.
Motstanden mot dødsstraff er også et historisk fenomen. For eksempel fremsatte Cesare Beccaria en rekke argumenter mot straffeformen i sitt verk Dei delitti e delle pene («Om forbrytelser og om straff») i 1764. I dette verket tok han avstand fra tortur og henrettelser, og la noe av grunnlaget for studiet av straffeformer.
=== Dødsstraff i Bibelen ===
Lovsamlingene i mosebøkene i Det gamle testamente i Bibelen påbyr dødsstraff for en rekke religiøse og sosiale lovbrudd. Menneskeverdet begrunner dødsstraff ved mord (1. Mos. 9:6). Det er også dødsstraff for mange andre forbrytelser, motivert på ulike måter. Det er nevnt dødsstraff for ikke å være omskåret (1. Mos. 17:14), for å arbeide på helligdagen (2. Mos. 31:14, 2. Mos. 35:2), for å gjøre narr av Herren (3. Mos. 24:16), for å ha samleie under en menstruasjon (3. Mos. 20:18), for homofili (3. Mos. 20:13), for å stjele en slave (2. Mos. 21:16), for å ligge med en slavinne (5. Mos. 22:22), for å ligge med en forlovet pike (5. Mos. 22:24), for å ligge med et dyr (2. Mos. 22:19, 3. Mos. 20:15), for ikke å feire påske (4. Mos. 9:13), for voldtektsofre som ikke roper om hjelp (5. Mos. 22:23), for den som forbanner sin far og mor (2. Mos. 21:15-17, 3. Mos 20:9), for den som rører Sinai-fjellet (2. Mos. 19:13), for den som har et gjenferd eller en spådomsånd i seg (3. Mos. 20:27), for å være en trollkvinne (2. Mos. 22:18), for å unnlate å høre på en prest eller dommer (5. Mos. 17:12), og for den som tilber andre guder (5. Mos. 17:2-5, 5. Mos. 13:5-10). Den gammeltestamentlige Gud påbyr også Israels folk å henrette alle nabofolk som ikke vil overgi seg i krig (5. Mos 20:13).
Det nye testamente opprettholder øvrighetens fullmakt til å idømme dødsstraff (Matt. 5:21, Matt. 26:52, Joh. 19:10f, Rom. 13:1ff). Loven om å drepe personer som bruker «onde ord» om foreldre blir gjentatt (Matteus 15:4, Markus 7:10). Det viktigste motivet synes å være dødsstraffens funksjon som «skrekk for den onde gjerning». Som en konsekvens slår den augsburgske bekjennelse fast at dødsstraff er akseptabelt. Dødsstraff var alminnelig akseptert helt frem til opplysningstiden.
== Dødsstraff i verden ==
Dødsstraff er avskaffet i de fleste europeiske land, men praktiseres stadig i mange utviklingsland samt i USA og Japan. De første landene som avskaffet dødsstraff i sine konstitusjoner var Tyskland og Costa Rica, i 1949. Den tyske delstaten Hessen har riktignok formelt hjemmel for dødsstraff i sitt lovverk, men hjemmelen har ikke vært i bruk på mange tiår. Tysklands føderale grunnlov forbyr dødsstraff. I 2021 hadde 106 forbud mot dødsstraff, 8 land tillot under spesielle omstendigheter som krig, 28 hadde dødsstraff, men uten å gjennomføre noen henrettelser de 10 foregående år, og 56 hadde dødsstraff og gjennomførte henrettelser.Den 13. august 1964 skjedde de to siste henrettelsene i Storbritannia, da to dødsdømte personer ble hengt; deretter ble det innført en femårig prøvestans på dødsstraff. Prøvestansen ble gjort permanent i 1969. Frem til 1998 ga imidlertid loven adgang til å idømme dødsstraff for høyforræderi i krigs- og fredstid. Da ble den siste fungerende galgen, som sto i Wandsworth-fengslet i London, demontert og fjernet.I 1975 fant de siste henrettelsene sted (ved skyting) i Spania, tre år før dødsstraff ble opphevet ved lov. Det siste landet i Vest-Europa som praktiserte dødsstraff var Frankrike, der giljotinen siste gang ble brukt i 1977, den ble avskaffet fire år senere. De fleste tidligere østblokkland avskaffet dødsstraffen i årene etter kommunismens sammenbrudd; den eneste europeiske staten som fortsatt praktiserer dødsstraff er Belarus.I perioden august 2013 til juni 2016 henrettet Vietnam 429 fanger, noe som plasserer landet på tredjeplass over land etter antall henrettede. I samme periode henrettet Iran 2 315 personer, mens Kina er på første plass med flere tusen henrettede ifølge The Economist. Pakistan er på fjerde plass med nær 400 henrettede og Saudi-Arabia hadde omkring 350 henrettede ifølge anslagene. USA er på syvende plass med knapt 100 henrettede på disse 3 årene. I 2016 ble i alt minst 1032 personer henrettet i verden ifølge det Amnesty International har dokumentert, de faktiske tallene antas å være mye høyere fordi mange land ikke offentliggjør tall. Menneskerettsorganisajonen Hui Dua Foundation i USA anslo i 2011 at Kina henretter 5 000 hvert år. Henrettelsene i Kina skjer som regel ved giftsprøyte eller nakkeskudd. I Kina kan korrupsjon, bestikkelse, underslag, svindel, narkotikahandel og omfattende tyveri føre til dødsstraff.
=== Dødsstraff i USA ===
27 av de 50 amerikanske delstatene praktiserte dødsstraff i 2021, og hver delstat har egne lover når det gjelder praktisering av dødsstraff. USA har alltid praktisert dødsstraff, bortsett fra i en periode mellom 1967 og 1976. 1 047 personer har blitt henrettet siden 1976 (pr. 21. september 2006). Totalt var det i 2006 3 366 personer på dødscelle i USA. Kina, Iran, Irak og Saudi-Arabia henretter flere innsatte enn USA. Henrettelse av ungdomsforbrytere, som var under 18 år i gjerningsøyeblikket, ble i 2005 erklært grunnlovsstridig av USAs høyesterett, og kan derfor ikke lenger praktiseres etter statlige lover.Den mest brukte henrettelsesmetoden er giftsprøyte, som er tillatt i alle de 27 delstatene hvor dødsstraff er tillatt. Henrettelse med gift ble tillatt i Oklahoma i 1977 og første gang brukt i Texas i 1982, og har siden blitt den mest utbredte metoden for å fullbyrde dødsstraff i USA. Legeforeningen i Oklahoma medvirket ikke til utvikling av metoden, i stedet fikk myndighetene bistand fra delstatens øverste rettsmedisiner. Lederen for anestesiutdanningen bisto med oversikt over legemidler som kunne brukes i forskjellige mengder. Til 2002 kopierte 37 Oklahomas lovgivning og den konkrete metode med kombinasjoin av 3 innsprøytninger (tiopental, curare og kaliumklorid). Enkelte[hvilke?] stater tillater den domfelte å velge henrettelsesmetode. I Nebraska var lenge den den elektriske stol brukt. Straffemetoden ble funnet lovstridig, og i 2009 ble giftsprøyten introdusert og gjeldende også der, frem til delstaten avskaffet dødsstraffen i 2015.I 2015 ble det henrettet 28 personer i USA, det laveste antallet på 24 år. Det høyeste antallet var i 1999 med 98 henrettede etter et stigning fra nær null rundt 1980. Etter 2000 har antallet falt til 17 i 2020.Inntil 2020 var giftsprøyte lenge den neste metoden i føderale straffesaker. Justisdepartementet åpnet i 2020 for bruk av alle de metodene som er lovlige i den aktuelle delstaten. Dette åpnet for henrettelse ved skyting (firing squad), elektrisk stol og og gasskammer. I 2020 gjenopptok føderale myndigheter fullbyrdelse av dødsstraff etter en pause siden 2003.2. juli 2021 ble det innført pause i føderale henrettelser mens praksisen gjennomgås. USAs justisminister Merrick Garland uttalte at det særlig i tilfeller med dødsstraff er viktig å sikre at de dømtes grunnlovsfestede rettigheter blir respektert, og at de får en human og rettferdig behandling. Siden delstatene er individuelle stater med egen lovgivning, har denne føderale pausen likevel ikke hindret delstatene med egne bestemmelser om henrettelser i å fortsette praksisen.
Oversikt over de ulike tillatte metodene for henrettelser i de ulike amerikanske delstatene.
==== Delstater ====
Colorado avskaffet dødsstraff i 2020.
Illinois: Guvernøren i Illinois skrev 9. mars 2011 under en erklæring om avskaffelse av dødsstraff, med virkning fra 1. juli 2011. Samtidig ble de 15 som satt på dødscelle overført til livsvarig fengsel.
Iowa la ned forbud mot dødsstraff i 1965
Maryland avskaffet dødsstraff 2. mai 2013
New Jersey avskaffet dødsstraff i desember 2007.
New Mexico avskaffet den 18.03.2009 dødsstraff da Guvernør Bill Richardson undertegnet onsdag loven som avskaffer dødsstraff i New Mexico.
Staten New York har ikke henrettet noen siden 1976.
Nord-Carolina: Dødsstraff praktiseres ikke for tiden, ettersom delstatens medical board har vedtatt at leger ikke kan delta i henrettelser. (Delstatens og føderale lover krever deltakelse av lege ved enhver henrettelse.)
Texas er delstaten med flest henrettelser med 567 siden 1976.
Vest-Virginia la ned forbud mot dødsstraff i 1965
Virginia ble i mars 2021 den første sørstaten som forbød dødsstraff.
Washington er en av få delstater hvor den dødsdømte kan velge hengning som avretting, og den ene av to delstater i USA hvor noen er blitt hengt etter at USAs Høyesterett gjenåpnet for dødsstraff på 1970-tallet. Den andre delstaten med hengning, Delaware, har siden avskaffet denne metoden. Den dødsdømte kan også velge å bli henrettet ved giftsprøyte i stedet.
Wisconsin har ikke dødsstraff
=== Dødsstraff i Kina ===
Kina er det landet i verden som dømmer flest til døden. Omfanget av dødsstraff i Kina er forbundet med stor usikkerhet, siden myndighetene i landet ikke gir informasjon i særlig grad. Amnesty International anslår at flere tusen blir henrettet hvert år i Kina, mot i alt 657 for de neste 20 landene på listen. Mange opererer derfor med 3 400+ årlige avrettinger. Professor i sosiologi Børge Bakken (universitetet i Hongkong), som forsker på kriminalitet og straff i Kina og har sine opplysninger fra interne kinesiske kilder,[hvilke?] hevder imidlertid at det ble henrettet omkring 15 000 personer årlig i perioden 1997–2000. Til nå har avretting skjedd med nakkeskudd.Frem til nå har dødsstraff kunnet ilegges av en rekke ulike domstoler i Kina, uten ankerett til Høyesterett. Slik ankerett var ment å skulle innføres fra årsskiftet 2006/2007, men et tilsvarende vedtak ble også gjort i 1979, 1996/1997, uten at det førte til noe mer.
=== Dødsstraff i Japan ===
Dødsstraff har vært en del av det japanske straffesystemet i århundrer. I dagens straffelov kan tolv forbrytelser straffes med døden, men i praksis er det kun to av disse, mord og ran som forårsaker dødsfall, som har ført til dødsstraff siden 2. verdenskrig.
Den eneste lovlige henrettelsesmetoden er henging. Japan har ikke gjort noen nevneverdige endringer i sin henrettelsesmetode siden 1873, da en ny type galge ble produsert etter et mislykket hengingsforsøk.Alle henrettelsesordrer må signeres av justisministeren personlig.
Antallet henrettede hvert år er lavt sammenlignet med USA og Kina. De siste 20 årene har det vært fire henrettelser i snitt hvert år, med 0 og 15 som ytterpunkter i henholdsvis 2011 og 2008.
Alderen på dødsdømte ligger mellom 26 og 85, og tiden fra dom til fullbyrdelse av straffen ligger mellom rundt 3 og 30 år. Det store flertallet av dødsdømte er menn, kun fire kvinner er blitt henrettet siden 1950.Dødsdømte fanger blir informert om sin egen henrettelse kun timer før den finner sted, og både denne og annen praksis rundt henrettelser og livet til de dødsdømte fangene i fengsel har ført til internasjonal kritikk.85,6 prosent av japanere er for dødsstraff, ifølge en statlig undersøkelse fra 2010.
=== Dødsstraff i Øst-Tyskland ===
I 1981 forekom den siste henrettelsen i Øst-Tyskland, som opphevet dødsstraffen i 1987. Omkring 170 ble henrettet i Øst-Tyskland, av disse 52 i politiske saker, 64 i oppgjøret etter Hitlers regime og 44 for annen kriminalitet. Det totale antallet er usikkert kan være dobbelt så høyt. Historikeren Günther Buch anslår at omkring 200 medlemmer av Stasi ble henrettet, blant annet for fluktforsøk. I det sentrale henrettelsesstedet («zentrale Hinrichtungsstätte») midt i Leipzig ble 64 dødsdommer fullbyrdet mellom 1960 og 1981. Til 1968 ble giljotin brukt, deretter skjedde henrettelsen ved «overraskende nakkeskudd med pistol». Den østtyske bøddelen fikk 150 mark for hver henrettelse. Stasi-kapteinen Werner Teske ble (som den siste) henrettet 26. juni 1981 for å ha planlagt spionasje og flukt. Henrettelsen ble gjennomført i hemmelighet.
=== Dødsstraff i Norge ===
==== Frem til 1876 ====
Christian Vs Norske Lov fra 1687 hadde avsnitt om dødsstraff for blasfemi og «Omgængelse, som er imod Naturen», altså mannlig homoseksualitet og seksuell omgang med dyr. Norge avskaffet dødsstraff fullstendig i 1979, men den siste henrettelsen ble utført i 1948. Sivil dødsstraff ble avskaffet ved straffeloven av 1902. I perioden 1842 frem til 1902 ble 188 personer dømt til døden, men bare 20 av dem ble henrettet. Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen var den siste som ble henrettet i Norge etter den vanlige straffeloven. Dette skjedde i 1876. Den eneste brukte henrettelsesmetoden på 1800-tallet var halshugging med øks. Skyting var anvendelig ved krigsrett, men ble aldri brukt før 1945. Henging ble avskaffet ved kongelig forordning av 20. februar 1789, det samme ble brennmerking og pisking av tyver. I 1812 ble bot offentlig skriftemål i kirken dersom man hadde begått leiermål (utenomekteskapelig samleie), avskaffet. Brenning på bål, drukning og radbrekking, beskrevet i Christian Vs Norske Lov av 1687, var formelt gyldige straffer helt frem til straffeloven av 1842, men ble ikke brukt siden tidlig på 1700-tallet. Den norske straffeloven av 1842 beholdt dødsstraff, men de dømte fikk etterhvert ofte dødsdommen omgjort til straffearbeid.Da Grunnloven ble skrevet i 1814, var det ikke tid til å reformere strafferetten, slik at strafferetten i Christian Vs Norske Lov altså var gjeldende helt til den nye straffeloven av 1842. Det ble imidlertid bestemt at de gjeldende lovene ikke kunne stride mot følgende prinsipper i Grunnloven:
Legalitetsprinsippet i § 96 innebar at ingen kunne dømmes uten lov eller straffes uten dom, og at ingen skulle utsettes for tortur under forhør.
§ 99 slo fast forbud mot ulovlig arrest.
§ 100 slo fast trykkefrihet, men med mange begrensninger.
§ 102 satte forbud mot husransakinger bortsett fra i kriminalsaker.
§ 20 gav kongen benådningsrett.Henrettelsene på 1800-tallet ble utført offentlig med et publikum på opptil fem tusen. En prest var til stede og «Fader vår» ble fremsagt av prest, med mulighet for den dømte til å stemme i, mens halshuggingen ble utført.
==== 1876–1979 ====
Fra 1876 frem til andre verdenskrig ble det ikke avsagt noen dødsdommer i Norge som ble fullbyrdet. Under krigen avsa den tyske okkupasjonsmakten rundt 300 dødsdommer mot nordmenn, og omtrent 400 ble henrettet. Etter krigen ble 72 personer i Norge dømt til døden i det norske landssvikoppgjøret. 35 fikk omgjort straffen, men 25 nordmenn ble henrettet. En av dem som ble henrettet var Vidkun Quisling, som med okkupantenes tillatelse hadde erklært seg som statsminister i Norge i krigsårene. I tillegg ble tolv andre, i hovedsak tyskere, dømt og henrettet for krigsforbrytelser. De fleste av disse henrettelsene ble utført ved skyting. En av de dødsdømte, Erich Hoffmann, ble fraktet til Tyskland og hengt i et tysk fengsel. Ragnar Skancke var den siste som ble henrettet i Norge, etter dom i landssvikoppgjøret. Dette skjedde 28. august 1948.Stortinget opphevet 15. desember 1950 hjemmelen for å idømme dødsstraff i fredstid. Den 8. juli 1979 vedtok Stortinget å oppheve hjemmelen for å idømme dødsstraff for krigsforbrytelser og landssvik, ved en endring av den militære straffeloven. Den 16. oktober 2003 traff Stortinget enstemmig vedtak om å forby dødsstraff i Norge for all fremtid.
For liste se: Personer henrettet i Norge etter krigen
=== Andre land med dødsstraff ===
Cuba har dødsstraff og vel 200 har blitt henrettet etter at Fidel Castro kom til makten i 1959. Ingen har blitt henrettet siden 2003.Iran er ett av landene i verden med flest henrettelser i forhold til innbyggertall. Etter revolusjonen i 1979 erklærte det seg som islamsk republikk, og landets grunnlov slår fast at islamsk lov, sharia, står over alle lover i samfunnet. Revolusjonsdomstolen kan idømme dødsstraff for en mengde forhold: drap, utroskap, voldtekt, overgrep mot barn, pedofili, incest, homofili, prostitusjon, produksjon, salg og bruk av porno, gjentakende tyveri, innbrudd, væpnet ran, mordbrann, kidnapping, forfalskning, smugling, tilbakefall til alkoholisme, narkotikahandel,
frafall fra islam, blasfemi, politisk opposisjon, opprør, sabotasje, terrorisme, spionasje og forræderi.Myanmar har dødsstraff for opposisjonell virksomhet.Singapore praktiserer dødsstraff (ved henging) for smugling av narkotika.Somaliland har dødsstraff for drap. Dødsstraffen kan bli fullbyrdet ved skyting.Sri Lanka har praktisert dødsstraff.
== Se også ==
Liste over henrettelsesmetoder
Siste måltid
Dødsstraff i Japan
Autodafé, inkvisisjonens seremonielle dom, straff og henrettelse
== Referanser ==
== Litteratur ==
Torgrim Sørnes: Uten nåde. De henrettede i Norge 1783 – 1814, Schibsted 2011, ISBN 978-82-516-5559-0
Torgrim Sørnes: Ondskap – De henrettede i Norge 1815 – 1876, Schibsted 2009 ISBN 978-82-516-2720-7
Roger Hood: The Death Penalty: A Worldwide Perspective, Oxford University Press 2002, ISBN 0199251282
Asbjørn Jaklin: De dødsdømte, 25 menn, 25 henrettelser, ett oppgjør, Gyldendal 2011, ISBN 9788205410886
Kaye Stearman: Dødsstraff, Libretto 2009, ISBN 9788278861929
== Eksterne lenker ==
(en) Death penalty – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Dødsstraff i Store norske leksikon | Dødsstraff er en straffemetode som innebærer at man tar livet av en person som straff for en eller flere forbrytelser etter en dødsdom. | 7,536 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_henrettelsesmetoder | 2023-02-04 | Liste over henrettelsesmetoder | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsstraff', 'Kategori:Lister relatert til døden'] | Mennesker har funnet opp en rekke henrettelsesmetoder gjennom tidene. Henrettelser foregår fremdeles i land som praktiserer dødsstraff, noe et flertall av verdens land gjør. Det finnes i tillegg en del land som på papiret har dødsstraff, men siden ingen har blitt dømt til døden, så har de i praksis ikke dødsstraff. En liste over metoder som ikke lenger er i bruk følger deretter. I parentes står områdene hvor metoder er eller har vært vanlig.
Man ser av de to listene at det har foregått en utvikling av henrettelsesmetodene. Eldre metoder er i stor grad basert på høy grad av smerte, gjerne over lang tid, mens metodene som brukes i moderne tid er raskere og mindre smertefulle. Trenden er at de skal være raske og kliniske i stedet for langtrukne og brutale. Steining er et klart unntak fra dette, men også de andre metodene som brukes i moderne tid kan medføre betydelig fysisk og psykisk smerte. Spesielt har elektrisk stol og giftsprøyte som metode fått tildels hard kritikk i senere år.
| Mennesker har funnet opp en rekke henrettelsesmetoder gjennom tidene. Henrettelser foregår fremdeles i land som praktiserer dødsstraff, noe et flertall av verdens land gjør. Det finnes i tillegg en del land som på papiret har dødsstraff, men siden ingen har blitt dømt til døden, så har de i praksis ikke dødsstraff. En liste over metoder som ikke lenger er i bruk følger deretter. I parentes står områdene hvor metoder er eller har vært vanlig.
Man ser av de to listene at det har foregått en utvikling av henrettelsesmetodene. Eldre metoder er i stor grad basert på høy grad av smerte, gjerne over lang tid, mens metodene som brukes i moderne tid er raskere og mindre smertefulle. Trenden er at de skal være raske og kliniske i stedet for langtrukne og brutale. Steining er et klart unntak fra dette, men også de andre metodene som brukes i moderne tid kan medføre betydelig fysisk og psykisk smerte. Spesielt har elektrisk stol og giftsprøyte som metode fått tildels hard kritikk i senere år.
== Henrettelsesmetoder ==
Elektrisk stol (USA)
Gasskammer (Enkelte stater i USA (deriblant California), dersom den dømte ber om det)
Giftsprøyte (Taiwan, USA, Kina, Vietnam, Guatemala og Thailand)
Halshogging (Saudi-Arabia, Jemen)
Hengning (Afghanistan, Iran, Irak, Japan, delstaten Washington og, dersom den dømte ber om det, New Hampshire i USA, sekundærmetode og flere land)
Knivstikk (Somalia)
Kasting utfor stup (Iran)
Skyting (Belarus, Folkerepublikken Kina, Indonesia, De forente arabiske emirater, Idaho, Nord-Korea og Oklahoma, USA, sekundærmetode)
Steining (Iran og Nigeria)
== Tidligere henrettelsesmetoder ==
Bambustortur (at bambus vokser inn i hjertet) (Japan)
Blodørn (Norge i vikingtida)
Brenning på bål (Vest-Europa)
Colombiansk slips
Drukning (Frankrike, Norge)
Flåing (Romerriket)
Garotte (Spania)
Giftbeger (Antikkens Hellas)
Giljotin (Frankrike, Italia, Tyskland og Sverige)
Hengning, trekking og kvartering (England / Storbritannia)
Jernjomfruen (Tyskland)
Kjølhaling (Vest-Europa, også en ikke-dødelig straffemetode)
Koking til døde (Asia og Europa)
Korsfestelse (Romerriket)
Kvartering (Europa, især Frankrike (se også hengning, trekking og kvartering))
Messingoksen (Sicilia i antikken)
Pressing (India)
Radbrekking (i alle fall Norge, Sverige og Tyskland)
Saging
Skyting med pil (Romerriket og Indianere)
Steile og hjul (Frankrike, Tyskland, Sverige, Norge, Danmark)
Henrettelse med elefant (India, Romerriket, Karthago)
== Se også ==
Dødsstraff
Tortur | Mennesker har funnet opp en rekke henrettelsesmetoder gjennom tidene. Henrettelser foregår fremdeles i land som praktiserer dødsstraff, noe et flertall av verdens land gjør. | 7,537 |
null | 2023-02-04 | Vest-Europa | null | null | null | Vest-Europa er en region som utgjør den vestlige delen av kontinentet Europa. Begrepet kan defineres geografisk, kulturelt eller geopolitisk. | 7,538 |
null | 2023-02-04 | Øst-Europa | null | null | null | Øst-Europa er den østlige delen av Europa. Nøyaktig definisjon av grenser og områder for «Øst-Europa» og «østeuropeisk» har variert med hvilken sammenheng begrepene brukes i. | 7,539 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nunatak | 2023-02-04 | Nunatak | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell'] | En nunatak (fra grønlandsk: nunataq) er et fjell som stikker opp gjennom en isbre. Nunataken er ikke dekket av is fordi snøen blåser av fjellet slik at det er snøfritt hver sommer. Rundt nunataken kan isen være flere hundre meter tykk. Jostedalsbreen har flere nunataker, hvor Lodalskåpa er den høyeste og mest kjente.
I Jotunheimen blir en nunatak ofte kalt breahest eller brehest, og har navn etter den isbreen som omgir toppen. Flere av de høyeste toppene i Norge er brehester, for eksempel Veobreahesten (2 185 moh.), Svellnosbreahesten (2 181 moh.), Nørdre Hellstugubreahesten (2 136 moh.), Søre Hellstugubreahesten (2 120 moh.) og Grotbreahesten (2 018 moh.).
Den såkalte overvintringsteorien hevder at nunataker som stakk opp av iskappen som dekket Norge, fungerte som refugier for enkelte fjellplanter. Det vil si de at fant et tilfluktssted på nunatakene fram til neste varmeperiode. Det er også mulig at enkelte små pattedyr, slik som lemen, kan ha overlevd istiden på nunatakene.
| En nunatak (fra grønlandsk: nunataq) er et fjell som stikker opp gjennom en isbre. Nunataken er ikke dekket av is fordi snøen blåser av fjellet slik at det er snøfritt hver sommer. Rundt nunataken kan isen være flere hundre meter tykk. Jostedalsbreen har flere nunataker, hvor Lodalskåpa er den høyeste og mest kjente.
I Jotunheimen blir en nunatak ofte kalt breahest eller brehest, og har navn etter den isbreen som omgir toppen. Flere av de høyeste toppene i Norge er brehester, for eksempel Veobreahesten (2 185 moh.), Svellnosbreahesten (2 181 moh.), Nørdre Hellstugubreahesten (2 136 moh.), Søre Hellstugubreahesten (2 120 moh.) og Grotbreahesten (2 018 moh.).
Den såkalte overvintringsteorien hevder at nunataker som stakk opp av iskappen som dekket Norge, fungerte som refugier for enkelte fjellplanter. Det vil si de at fant et tilfluktssted på nunatakene fram til neste varmeperiode. Det er også mulig at enkelte små pattedyr, slik som lemen, kan ha overlevd istiden på nunatakene.
== Referanser == | En nunatak (fra grønlandsk: nunataq) er et fjell som stikker opp gjennom en isbre.Bokmålsordboka: nunatak Nunataken er ikke dekket av is fordi snøen blåser av fjellet slik at det er snøfritt hver sommer. | 7,540 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lodalsk%C3%A5pa | 2023-02-04 | Lodalskåpa | ['Kategori:61°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Luster', 'Kategori:Fjell i Stryn', 'Kategori:Fjell over 2000 meter', 'Kategori:Jostedalsbreen', 'Kategori:Loen', 'Kategori:Sider med kart'] | Lodalskåpa er et fjell på grensen mellom Stryn og Luster kommuner i Vestland. Det er en nunatak på Jostedalsbreen, og har en høyde på 2 083 meter over havet. Lodalskåpa er Breheimens nest høyeste topp etter Tverrådalskyrkja, og er det høyeste punktet i Stryn. Lodalskåpa og Brenibba er de to eneste fjellene over 2 000 meter på Jostedalsbreen.
Den utvilsomt vanligste adkomsten er fra Bødalssetra i Bødalen på vestsiden av Jostedalsbreen. innerst i Bødalen ved sørenden av Lovatnet ved Loen. I 1844 besteg Gabriel Rustøy Lodalskåpa, men førstebestigning kan ha skjedd allerede i 1820 av Gottfried Bohr (usikkert).
| Lodalskåpa er et fjell på grensen mellom Stryn og Luster kommuner i Vestland. Det er en nunatak på Jostedalsbreen, og har en høyde på 2 083 meter over havet. Lodalskåpa er Breheimens nest høyeste topp etter Tverrådalskyrkja, og er det høyeste punktet i Stryn. Lodalskåpa og Brenibba er de to eneste fjellene over 2 000 meter på Jostedalsbreen.
Den utvilsomt vanligste adkomsten er fra Bødalssetra i Bødalen på vestsiden av Jostedalsbreen. innerst i Bødalen ved sørenden av Lovatnet ved Loen. I 1844 besteg Gabriel Rustøy Lodalskåpa, men førstebestigning kan ha skjedd allerede i 1820 av Gottfried Bohr (usikkert).
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Beskrivelse av Lodalskåpa på peakbook.org | | sf= 26 | 7,541 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nicolas_L%C3%A9onard_Sadi_Carnot | 2023-02-04 | Nicolas Léonard Sadi Carnot | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 24. august', 'Kategori:Dødsfall i 1832', 'Kategori:Franske matematikere', 'Kategori:Fødsler 1. juni', 'Kategori:Fødsler i 1796', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Nicolas Léonard Sadi Carnot (født 1. juni 1796 i Paris, død 24. august 1832 samme sted) var en fransk matematiker som skrev om prinsippene for termodynamikkens andre lov i en avhandling om varmekraftmaskiner.
Sadi Carnot var sønn av Lazare Carnot. Han var offiser i den franske hæren.
I 1824 utga han Réflexions sur la puissance motrice du feu hvor han prøvde å forklare hvordan man får mest mulig arbeid ut av en varmekraftmaskin, som for eksempel en dampmaskin, fra en gitt mengde varme, for eksempel fra en gitt mengde brennende kull. Ingeniører på hans tid hadde prøvd forskjellige mekaniske måter for å øke mengden arbeid fra motorer.
Carnot hevdet – korrekt – at alt som betød noe, etter å ha fjernet tap som friksjon og varmetap, var å maksimere forskjellen mellom varmekilden og varmesluket. Se carnotprosess. Avhandlingen hans kan regnes som starten på moderne termodynamikk.Han døde under koleraepidemien som herjet i Paris.
| Nicolas Léonard Sadi Carnot (født 1. juni 1796 i Paris, død 24. august 1832 samme sted) var en fransk matematiker som skrev om prinsippene for termodynamikkens andre lov i en avhandling om varmekraftmaskiner.
Sadi Carnot var sønn av Lazare Carnot. Han var offiser i den franske hæren.
I 1824 utga han Réflexions sur la puissance motrice du feu hvor han prøvde å forklare hvordan man får mest mulig arbeid ut av en varmekraftmaskin, som for eksempel en dampmaskin, fra en gitt mengde varme, for eksempel fra en gitt mengde brennende kull. Ingeniører på hans tid hadde prøvd forskjellige mekaniske måter for å øke mengden arbeid fra motorer.
Carnot hevdet – korrekt – at alt som betød noe, etter å ha fjernet tap som friksjon og varmetap, var å maksimere forskjellen mellom varmekilden og varmesluket. Se carnotprosess. Avhandlingen hans kan regnes som starten på moderne termodynamikk.Han døde under koleraepidemien som herjet i Paris.
== Referanser == | Nicolas Léonard Sadi Carnot (født 1. juni 1796 i Paris, død 24. | 7,542 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amt | 2023-02-04 | Amt | ['Kategori:Amter i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylker og grevskap'] | Denne artikkelen omhandler amtsinndelingen i Norge; for inndelingen i amt i andre land, se hhv. Amt (Danmark) og Amt (Tyskland).
Amt (fra tysk, egentlig embede eller embedsdistrikt) ble fra 1662 innført som betegnelse i den sivile regionforvaltningen i riksfellesskapet Danmark-Norge, til erstatning for de tidligere enhetene len og sysler. De tidligere lensherrer (lensmenn) ble heretter benevnt amtmenn.
Skiftet i forvaltningsterminologi hadde sammenheng med overgangen fra riksrådskonstitusjonalisme til enevelde. Overgangen fra lensvesen til lokalt embedsstyre var likevel ikke så brå som skiftet i terminologi kan tyde på, men snarere resultatet av en lengre statsmoderniseringsprosess, og betegnelsene len og amt ble benyttet om hverandre mot slutten av 1600-tallet.
I 1671 ble Norge således inndelt i fire stiftamt med tilsammen åtte underamt, og amtsinndelingen – om enn med flere revisjoner av geografisk utstrekning og antall – ble beholdt som landets regionale forvaltningsenheter i mer enn 250 år. Hverken oppløsningen av unionen med Danmark i 1814 eller unionsoppløsningen med Sverige i 1905 medførte noen endringer i distriktsforvaltningen av Norge, og det var ikke før i 1919 at de daværende amtene i Norge fikk (hovedsakelig) nye navn og betegnelsen fylker og amtmennene fikk tittelen fylkesmann.
Det ble opprinnelig skilt mellom stiftamt eller hovedamt og underliggende (under)amt, tilsvarende de tidligere hovedlen og (under)len. Skillet mellom stiftamt og amt ble formelt opprettholdt til inn på 1800-tallet, men allerede fra midt på 1700-tallet gikk utviklingen mot å sideordne amtene, noe som også gjenspeiles i inndelingsverket. Omkring midten av 1800-tallet ble de siste nye amt, byene Bergen og Christiania, opprettet og antallet amt ble tilsammen 20.
| Denne artikkelen omhandler amtsinndelingen i Norge; for inndelingen i amt i andre land, se hhv. Amt (Danmark) og Amt (Tyskland).
Amt (fra tysk, egentlig embede eller embedsdistrikt) ble fra 1662 innført som betegnelse i den sivile regionforvaltningen i riksfellesskapet Danmark-Norge, til erstatning for de tidligere enhetene len og sysler. De tidligere lensherrer (lensmenn) ble heretter benevnt amtmenn.
Skiftet i forvaltningsterminologi hadde sammenheng med overgangen fra riksrådskonstitusjonalisme til enevelde. Overgangen fra lensvesen til lokalt embedsstyre var likevel ikke så brå som skiftet i terminologi kan tyde på, men snarere resultatet av en lengre statsmoderniseringsprosess, og betegnelsene len og amt ble benyttet om hverandre mot slutten av 1600-tallet.
I 1671 ble Norge således inndelt i fire stiftamt med tilsammen åtte underamt, og amtsinndelingen – om enn med flere revisjoner av geografisk utstrekning og antall – ble beholdt som landets regionale forvaltningsenheter i mer enn 250 år. Hverken oppløsningen av unionen med Danmark i 1814 eller unionsoppløsningen med Sverige i 1905 medførte noen endringer i distriktsforvaltningen av Norge, og det var ikke før i 1919 at de daværende amtene i Norge fikk (hovedsakelig) nye navn og betegnelsen fylker og amtmennene fikk tittelen fylkesmann.
Det ble opprinnelig skilt mellom stiftamt eller hovedamt og underliggende (under)amt, tilsvarende de tidligere hovedlen og (under)len. Skillet mellom stiftamt og amt ble formelt opprettholdt til inn på 1800-tallet, men allerede fra midt på 1700-tallet gikk utviklingen mot å sideordne amtene, noe som også gjenspeiles i inndelingsverket. Omkring midten av 1800-tallet ble de siste nye amt, byene Bergen og Christiania, opprettet og antallet amt ble tilsammen 20.
== Fra len til amt 1662 ==
Etter innføringen av eneveldet i Danmark-Norge i 1660 falt etterhvert lensordningen bort. Det hadde vært en maktkamp mellom kongen og borgerskapet på den ene side og den gamle adel – som lensherrene ble rekruttert fra – på den annen side. Det var derfor en naturlig konsekvens at da sentralforvaltningen av Danmark-Norge med sete i København ble endret til et enevelde og arvekongedømme, måtte også regionalforvaltningen, dvs. lensordningen, revideres. Omveltningen startet den 19. februar 1662, da Frederik III påla Skatkammeret:
..at i steden for de tilforn sædvanlige og brugelige ord len, lensmand, kloster og andre, som til de forrige tider nogen konformitet har, herefter i alle forekommende ekspeditioner bliver indført og skrevet: Vore amter, befalingsmænd, gårde og andre deslige ord, som med denne Vores arveregerings tilstand bedst kvadrere og skikke kan.
Denne endringen gjaldt både i Norge og Danmark, og det første tilfellet av bruken finnes i Norske kongebrev av 20. februar 1662 der i brevet "Befaling til lensherrene Iver Krabbe i Akershus amt,..." og videre er ordet lensmann overstrøket en enkelt gang og erstattet med amtmann. Begrepene len og amt ble likefullt benyttet om hverandre mot slutten av 1600-tallet.
Den første landsomfattende amtsinndelingen i Norge kom som kongelige befaling (Kongelige Rescript) 8. februar 1671, hvor de daværende fire hovedlen i Norge ble gjort om til tilsvarende stift- eller hovedamt:
8 Febr. Rescr. (til Kammer-Collegium), ang. at Amterne udi Norge skal afdeles i 4 Stift- eller Hovedamter, og 8 underliggende Amter saaledes:
Agershuus Stift eller Hoved-Amt, hvorunder
Frederikstad med Smaalehnene
Tønsberg med Brunlaug-Amt
Christianssand eller Agdesidens Hoved-Amt, hvorunder
Bratsberg
Stavanger
Bergens Stift eller Hoved-Amt, hvorunder
Halsnøy kloster og Hardanger Amt
Nordlandene
Throndhjems Stift og Hoved-Amt, hvorunder
Romsdalen
Vardøhuus- i Fremtiden skal ingen flere Amter i Norge være;
Amtsinndeling i 1680
Amtene var videre oppdelt i fogderier, og tilsammen var det i 1660-årene rundt 55 fogderier.
== Endringer 1662–1814 ==
1664: Halsnøy kloster og Hardanger amt omgjøres til Søndhordland og Hardanger fogderi og legges under Bergenhus stiftamt.
1671: Søndmøre fogderi overført til Romsdals amt.
1675: Nordfjord og Sunnmøre amt opprettet.
1680: Sunnmøre og Nordfjord tilbakeført til Bergenhus stiftamt.
1689: Sunnmøre igjen underlagt Romsdals amt.
1671: Laurvigen (Larvik) Grevskab opprettet og avløste Brunla amt.
1673: Griffenfeldt Grevskab opprettet og avløste Tønsberg amt.
1676: Ved Griffenfeldts fall ble grevskapet inndratt til kronen.
1684: Grevskapet gjenopprettet som Jarlsberg Grevskab.
1680: Hallingdal, Eiker og Buskerud ble skilt ut fra Akershus stiftamt og gjort til Buskerud amt.
1680: Vardøhus administreres av amtmannen i Nordlandenes amt.
1682: Vardøhus legges inn under Bergen magistrat.
1685: Vardøhus får igjen egen amtmann og legges under Trondhjems stiftamt.
1682: Stavanger stiftamt endres til Christiansand stiftamt, som blir hovedamt for Agdesiden, Bratsbergs og Stavanger amt.
1685: Nedenes amt og Lister og Mandals amt skilles ut fra Christiansand stiftamt.
1685: Nordlandenes amt overføres fra Bergenhus til Trondhjems stiftamt.
1687: Gudbrandsdalen og Hedemarkens amt skilles ut fra Akershus stiftamt.
1694: Amtmannen dør og amtet gikk igjen inn som en del av Akershus stiftamt.
1757: Oplandenes amt skilles ut fra Akershus stiftamt.
1781: Oplandenes amt deles i Hedemarkens amt og Kristians amt.
1763: Bergenhus stiftamt deles i Nordre og Søndre Bergenhus amt.
1787: Senjen og Tromsø fogderi overført fra Nordland til Vardøhus som da får navnet Finmarkens amt.
1804: Trondhjems stiftamt ble delt i Nordre og Søndre Trondhjems amt.Amtsinndeling i 1760
=== Inndelingen i 1785 ===
Amt og fogderi i Norge mot slutten av 1700-tallet etter Christian Jochum Pontoppidans kart:
Aggershuus Stift
Smaalehnenes Amt: Idde og Marker, Mos, Rakkestad
Aggershuus Amt: Aggers og Follos, Nedre Rommeriges, Øvre Rommeriges
Hedemarkens Amt: Hedemarkens, Solløer og Oudalens, Østerdalens
Christians Amt: Gudbrandsdalens, Totens og Hadelands, Valders
Buskeruds Amt: Buskeruds, Hallingdal og Ringeriges, Nummedals og Sandsværs
Gr. Jarlsberg
Gr. Laurvig
Bradsbergs Amt: Nedre Tellemarkens og Bamble
Christiansand Stift
Bradsbergs Amt: Øvre Tellemarkens
Nedenæs Amt: Nedenæs, Raabøigdelaugets
Lister og Mandals amt: Lister, Mandal
Stavanger Amt: Iederen og Dalernes, Ryfylke
Bergenhuus Stift
Søndre Bergenhuus Amt: Søndhordlehns og Hardangers, Nordhordlehns og Vosse
Nordre Bergenhuus Amt: Yttre og Indre Sogns, Nordfiord og Søndfiord
Romsdals Amt: Søndmøers
Trondhiems Stift
Romsdals Amt: Romsdalens, Nordmøers
Trondhiems Amt: Fosens, Ørke- og Guledals, Strindens og Sælbo, Stør- og Værdals, Inderøens, Nummedals
Nordlands Amt: Helgelands, Saltens, Loffodens, Vesteraalens og Andenes, Tromsens og Seniens
Finmarkens amt: Finmarkens fogderiAvslutningen av unionen med Danmark i 1814 førte ikke til noen endringer i regional- og lokalforvaltningen i Norge, og i Grunnloven ble det ikke gitt noen bestemmelser hverken om regional- eller om lokalstyringen. Flere amtmenn (og også andre embetsmenn) ansatt av danskekongen ble sittende i sine embeter etter 1814, og i 1815 var det i alt 4 stiftamt og 17 underamt. I tre stiftamter bestyrte stiftamtmannen både stiftamtet og underliggende amter, således Lister og Mandals amt (under Christiansand), Søndre Bergenhus amt (under Bergen) og Søndre Trondhjems amt (under Trondhjem).
Stiftamtenes overordnede status forsvant etter hvert, men betegnelsen «stiftamt» ble fortsatt brukt og forsvant stort sett først så sent som til 1918. Antallet fogder ble også i årene 1660 til 1700 redusert fra 55 til 38. Fortsatt var byene ansett som særlige forvaltningsenheter, med noe større grad av selvstyre ved sine valgte («eligerede») rådmenn, men også med en magistrat eller borgermester som var underordnet amtmannen.
== Endringer 1815–1918 ==
1821: Jarlsberg og Laurvigs grevskaper oppløses og slås sammen til Jarlsberg og Larvik amt (Også kjent som Grevskabenes amt)
1831: Bergen amt skilles ut fra Søndre Bergenhus.
1842: Christiania amt skilles ut fra Akershus.
1844: Tromsø amt skilles ut fra Finmarkens og blir stiftamt for disse to amtene.
1864: Hedemarkens amt gjort til stiftamt (sete i Hamar) for Hedemarkens og Christians amter.Amtsinndeling i 1866
Opprettelse av kommunalordningen ved formannskapslovene av 1837 gjorde at et nytt system ble bragt inn i den lokale statsforvaltning, med følger for amtmennenes virksomhet. De fikk nå oppgaver som tilsynsmenn for kommunene og ble dessuten også administrative ledere av amtskommunene (begrepet kommune ble ikke innført før i 1853). Heller ikke frigjøringen fra Sverige i 1905 førte til noen endring i distriktsforvaltningen i Norge. Bergen og Søndre Bergenhus fikk felles amtmann i 1907, men forble to amt.
I 1918 kom Lov om forandring av rikets inddelingsnavn, og betegnelsen stift ble endret til bispedømme og amt til fylke. Stortinget drøftet inngående både hensiktmessigheten av betegnelsen fylke og de geografiske navn som skulle velges.
== Amtsinndelingen i 1900 ==
== Se også ==
Fra amt til fylke
Norges fylker
Fylkesmann
Fylkeskommune
Fogderi
== Litteratur ==
Norges Civile, Geistlige og judicielle inddeling 1ste oktober 1917. Utgitt av det statistiske centralbyraa. Kristiania, 1917. Nettversjon
Kommune- og fylkesinndelingsutvalget ved leder Ragnar Christiansen (1992). NOU 1992:15 Kommune- og fylkesinndelingen i et Norge i forandring : Utredning fra et utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon av 18. april 1989 ; avgitt til Kommunaldepartementet 20. mai 1992. Oslo: Statens forvaltningstjeneste. ISBN 8258302612.
== Referanser == | thumb|[[Christian Jochum Pontoppidans kart over det sydlige Norge fra 1785. Utgitt i København. | 7,543 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carnot | 2023-02-04 | Carnot | ['Kategori:Pekere'] | Carnot kan ha følgende betydninger:
Lazare Nicholas Marguerite Carnot
Nicolas Léonard Sadi Carnot, fransk matematiker og fysiker
Marie François Sadi Carnot | Carnot kan ha følgende betydninger:
Lazare Nicholas Marguerite Carnot
Nicolas Léonard Sadi Carnot, fransk matematiker og fysiker
Marie François Sadi Carnot | Carnot kan ha følgende betydninger: | 7,544 |
null | 2023-02-04 | Varmekraftmaskin | null | null | null | En varmekraftmaskin omdanner varme (termisk energi) til arbeid ved å utnytte temperaturforskjellen mellom en varmekilde og et varmesluk. Varme blir overført fra varmekilden til sluket og i denne prosessen blir noe av varmen omdannet til arbeid. | 7,545 |
https://no.wikipedia.org/wiki/2010 | 2023-02-04 | 2010 | ['Kategori:2010'] | 2010 (MMX) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en fredag.
| 2010 (MMX) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en fredag.
== Hendelser ==
=== Første kvartal ===
==== Januar ====
1. januar –
Åsgårdstrand får bystatus.
Båtførerprøven blir obligatorisk for førere av store fritidsbåter.
Synlig oppstilling av tobakksvarer blir forbudt i Norge.
Inkassosatsene i Norge reduseres.
Den nye utlendingsloven trer i kraft i Norge.
Forskriften om kommunal beredskapsplikt trer i kraft.
Ansvarsgrensene i sjøloven for erstatningskrav ved opprydding etter sjøulykker heves.
Spania tar over formannskapet i Rådet for Den europeiske union.
En sjølmordsbomber dreper minst 95 personer og skader over 100 under en volleyballkamp i nordvestre Pakistan.
Den danske karikaturtegneren Kurt Westergaard utsettes for et drapsforsøk i sitt hjem.
Minst 75 mennesker omkommer som følge av jordskred og oversvømmelser i den brasilianske delstaten Rio de Janeiro. Oversvømmelsene fører også til at landets eneste atomkraftverk må stenges.
P5, P4s nye lokalradiokanaler i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger, starter sine sendinger.
3. januar – Nye St. Franciskus Xaverius kirke i Arendal innvies.
4. januar –
Det 828 meter høye Burj Khalifa åpnes.
NRK Super lanserer egne nyhetssendinger for barn, Supernytt.
5. januar –
Islands president Olafur Ragnar Grimsson nekter å skrive under på en lov om tilbakebetaling av gjeld til England og Nederland, men krever at det blir folkeavstemning om loven.
6. januar –
Ny kulderekord for Buskerud med −38,9 °C på Dagali flyplass.
I timen mellom kl 8 og 9 settes det ny rekord for forbruk av strøm i Norge. 23 967 MWh/h blir brukt.
En sjølmordsbomber dreper seks politimenn ved byen Makhatsjkala i Dagestan, Russland.
Labour-politikerne Patricia Hewitt og Geoff Hoon prøver å samle nok stemmer i det britiske parlamentet til å avsette statsminister Gordon Brown. Populært kalt «snøkuppet» (snow coup).
7. januar –
Sju raketter blir avfyrt mot Israel fra Gaza. Israelske kampfly bomber tre mål i Gaza.
En 51 år gammel mann skyter mot personalet med en AK-47 på et ABB-kontor i den amerikanske byen St. Louis. Sju personer blir truffet av skuddene, hvorav tre av dem dør. Gjerningsmannen tar deretter sitt eget liv etter at bygningen blir omringet av politiet.
8. januar –
Spillerbussen til Togos herrelandslag i fotball blir beskutt med maskingevær når de ankommer Angola for å spille i Afrikamesterskapet 2010. Bussjåføren og to personer i lagets støtteapparat blir drept, mens flere blir alvorlig skadet. Separatistbevegelsen Kampen for frihet for Kabinda-enklaven skal ha stått bak angrepet.
Keep of Kalessin går til finalen i Melodi Grand Prix 2010 fra delfinalen i Ørland som første metal-band. Også Maria Haukaas Storeng går til finalen, mens Gaute Ormåsen og Bjørn Johan Muri går til «Siste sjansen» i Sarpsborg (30. januar).
10. januar – Kroatia avholder andre valgomgang i presidentvalget. Ivo Josipović blir valgt til Kroatias nye president med 60,3% av stemmene i andre valgomgang.
11. januar –
Chile blir det første søramerikanske land i Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD).
Luftkvaliteten i Bergen blir målt til den dårligste blant Europas byer.
12. januar –
Et jordskjelv på Haiti måler 7.0 på Richters skala, og gjør store skader i hovedstaden, blant annet på presidentpalasset. FNs hovedkvarter i landet kollapset.
Statens vegvesen offentliggjør at NCC skal utvide Nye Minnesundbrua og Julsrudbrua med ekstra felt.
Heineken overtar FEMSA Cerveza.
14. januar –
En sjølmordsbomber tar livet av minst 20 personer i byen Dihrawud i Afghanistan.
Tre bomber går av i byen Najaf i Irak og dreper minst 25.
Dommedagsklokka stilles ett minutt tilbake.
15. januar –
Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité holder en åpen høring om de store problemene med NAV-reformen.
For å få ned luftforurensingen i Bergen innføres det et forbud som gjør at biler med registreringsnummer som slutter på et partall bare kan kjøre inn i byen på datoer som slutter med et partall, og det samme med oddetall.
Solformørkelse i Afrika og Asia.
16. januar – Norge topper som i fjor FNs liste over menneskelig utvikling, HDI.
17. januar –
Chile avholder andre valgomgang i presidentvalget. Den konservative Sebastián Piñera vinner, med 51,6% av stemmene.
Ukraina avholder første valgomgang i presidentvalget. Viktor Janukovytsj og Julija Tymosjenko går videre til andre valgomgang.
Den 67. Golden Globe-utdelingen avholdes. Avatar får prisen for beste film og beste instruktør, mens Meryl Streep mottar sin 7. Golden Globe-pris for sin rolle i Julie & Julia.
En minneplate for Rolf Adolf Hansen avdukes på Fevik.
Kamper mellom kristne og muslimer i den nigerianske byen Jos begynner. Flere hundre blir drept i løpet av de neste dagene.
18. – 24. januar – Tromsø Internasjonale Filmfestival arrangeres i Tromsø.
19. januar –
Republikaneren Scott Brown vinner et senatorsete i suppleringsvalget i Massachusetts.
Japan Airlines (JAL) erklæres konkurs.
20. januar – «Superveckan», som markerer begynnelsen på den svenske valgkampen, innledes med partilederdebatt i Riksdagen. Senere i uken er det radiodebatt og tv-debatt mellom partilederne.
21. januar – Anne Aasheim slutter som sjefredaktør i Dagbladet. Lars Helle blir konstituert som ny sjefredaktør.
23. januar – Seks tv-kanaler i Venezuela blir stengt fordi de ikke viser president Hugo Chávez' taler, noe som har vært lovbestemt siden desember 2009.
25. januar –
«Kjemiske Ali», Ali Hassan al-Majid, henrettes i Irak.
Ethiopian Airlines Flight 409 styrter i Libanon.
De nominerte til Spellemannprisen 2009 er plukket ut.
Avatar blir tidenes mest innbringende film.
Den norske soldaten Claes Joachim Olsson blir drept da hans CV9030N stormpanservogn kjører på en veibombe fire kilometer sørøst for Ghowrmach nord i Afghanistan. Taliban tar i ettertid på seg ansvaret for angrepet.
26. januar –
Hønefoss kirke brenner ned.
Sri Lanka avholder presidentvalg. Mahinda Rajapaksa blir gjenvalgt.
27. januar – Apple offentliggjør notatblokk-PC-en iPad.
31. januar –
Statoil og LUKoil signerer en 20 års kontrakt for West Qurna 2-feltet i Irak.
16 personer blir massakrert under en ungdomsfest i den meksikanske byen Juárez. De ble drept av en narkotikabande som trodde festdeltagerne var gjengmedlemmer.
==== Februar ====
1. februar –
Karen-Anne Gussgard går av som høyesterettsdommer etter 20 års tjeneste.
Bokhandelen P.M. Danielsen legges ned etter 117 års drift.
De nominerte til Den 30. Razzie-utdelingen blir annonsert.
2. februar –
De nominerte til Den 82. Oscar-utdelingen blir annonsert.
Vestsida skole i Søndre Land brenner ned.
Birgitta Ohlsson blir utpekt til Sveriges nye EU-minister. Hun etterfølger Cecilia Malmström.
3. februar –
I forbindelse med en sak om PSTs Facebook-side, viser Dagbladets forside en tegning av en gris som skriver Koranen. Trykkingen av tegningen skaper flere demonstrasjoner.
En 26 år gammel kvinne blir kidnappet i Asker. Hun blir funnet drept 25. februar.
4. februar – Den konservative amerikanske Tea Party-bevegelsen holder sin første nasjonale konvensjon i Nashville, Tennessee.
6. februar – Didrik Solli-Tangen vinner finalen i Melodi Grand Prix med Hanne Sørvaag og Fredrik Kempes sang «My Heart Is Yours».
7. februar –
To svenske NATO-soldater og en afghansk tolk blir skutt og drept vest for Mazar-e Sharif.
Kleen kraftverk i Middletown, Connecticut eksploderer med minst fem dødsfall.
Ukraina avholder andre valgomgang i presidentvalget. Viktor Janukovytsj får flertallet av stemmene.
8. februar –
Den offisielle IRA annonserer at de har kvittet seg med alle våpnene sine. Irish National Liberation Army bekrefter å ha gjort det samme. Et våpenamnesti i forbindelse med Langfredag-avtalen gikk ut 9. februar 2010.
Romfergen «Endeavour» skytes opp med kurs for Den internasjonale romstasjonen.
Laura Chinchilla velges til Costa Ricas neste president.
Sarath Fonseka, som kom på andreplass i det srilankiske presidentvalget, blir arrestert, beskyldt for planer om militærkupp.
9. februar –
Visepresident i Nigeria, Goodluck Jonathan, blir gitt presidentmakten av Nigerias parlament. Den valgte presidenten Umaru Yar'Adua har ikke vist seg offentlig siden 23. november året før.
SAS legger frem tall som viser at de tapte 3,4 milliarder svenske kroner i 2009. De annonserer samtidig en ny emisjon på fem milliarder svenske kroner.
10. februar – Dagbladet og VGs nettsider blir rammet av et Tjenestenektangrep fra tyrkiske IP-adresser.
11. – 21. februar – Filmfestivalen i Berlin arrangeres.
12. februar – Norges Høyesterett fastslår med seks mot fem stemmer at en lov Stortinget vedtok i 2007 om rederibeskatning strider mot Norges Grunnlov.
13. februar – Flere tusen afghanske, amerikanske og britiske styrker går til angrep mot Taliban-kontrollerte områder i Afghanistan i den største operasjonen siden invasjonen i Afghanistan i 2001, Operasjon Moshtarak.
13. februar – Charl Van Den Berg fra Sør-Afrika ble kåret til Mr Gay World 2010 i Oslo.
15. – 18. februar – Oslo Fashion Week arrangeres.
15. februar – Atten personer omkommer i en jernbaneulykke i Halle i Belgia.
17. februar – Argentina lager strengere sjøfartsregler i området rundt Falklandsøyene i et forsøk på å hindre britisk oljeboring ved øyene.
18. – 20. februar – by:Larm avholdes i Oslo.
18. februar –
Ivo Josipović overtar som Kroatias president.
Soldater gjennomfører militærkupp i Niger.
19. februar – Grunnstoffet Ununbium døpes om til Copernicium, etter astronomen Nikolaus Kopernikus.
20. februar –
Nederlands statsminister Jan Peter Balkenende og hans regjering går av etter uenighet om hvorvidt nederlandske soldater i Afghanistan skal trekkes tilbake i 2010 eller ikke.
Shabana Rehman Gaarder får Fredrikkeprisen.
En flomkatastrofe på Madeira etterlater minst 43 døde.
21. februar – USAs president Barack Obama legger fram et omforent forslag til helsereform i USA.
22. februar – Fler enn 40 høytstående offiserer i det tyrkiske militæret blir arrestert. De blir beskyldt for å ha planlagt et kupp.
24. februar –
Europakommisjonen vedtar å innlede medlemskapsforhandlinger med Island.
Den kidnappede kvinnen som ble bortført 3. februar, blir funnet drept i et turområde på Solli i Asker.
25. – 28. februar – On the Edge of Wrong blir arrangert i Cape Town i Sør-Afrika.
25. februar –
Viktor Janukovytsj blir innsatt som Ukrainas president.
Sjunkhatten blir Norges 40. nasjonalpark.
27. februar – Et jordskjelv på 8,8 Mw rammer Chile og utløser en tsunami.
==== Mars ====
4. mars
En politimann fra Grimstad blir påkjørt og drept da han forsøker å stoppe en bil på flukt fra en annen politipatrulje.
Programmet Lurt av Karlsen hadde premiere på TV 2.
5. mars – Kritikerprisene 2009 går til Espedal, Parr og Øverås.
6. mars –
Spellemannprisen 2009 blir arrangert i Oslo Spektrum. Alexander Rybak blir kåret til årets spellemann.
Den 30. Razzie-utdelingen finner sted i Barnsdall Gallery Theatre i Hollywood.
7. mars –
Den 82. Oscar-utdelingen finner sted i Kodak Theatre i Hollywood i Los Angeles i California. Kathryn Bigelow vinner som første kvinne Oscar for beste regi for The Hurt Locker, som også ble beste film.
Premieren på den tredje sesongen av dramaserien Himmelblå trekker 1 265 000 seere.
10. mars –
SVT1 avslører at GC Rieber, mot folkeretten og offisielle norske anbefalinger, importerer fiskeolje fra Vest-Sahara.
Sebastián Piñera blir innsatt som president i Chile.
11. mars –
Mykola Azarov blir valgt til statsminister i Ukraina.
I Casale i Aprilia i Italia åpner Statkraft sin første solpark.
Aschehoug og Gyldendal beslutter å avvikle Store norske leksikon.
12. mars – Lars Mæhle, Bjørn F. Rørvik og Gry Moursund er blant vinnerne av Kultur- og kirkedepartementets pris for barne- og ungdomslitteratur.
15. mars – Tom Egeland vinner Rivertonprisen.
21. mars – Vulkanutbrudd ved Eyjafjallajökull på Island.
22. mars – Representantenes hus i USA vedtar Barack Obamas omstridte forslag til helsereform.
23. mars – Åse Aulie Michelet slutter som konsernsjef i Marine Harvest.
24. mars –
Eiliv Austlid mottar post mortem Krigskorset med sverd for innsats i april 1940.
Tre personer omkommer under en jernbaneulykke på Sjursøya.
John Torrence Tate blir tildelt Abelprisen.
25. mars – Vestbygd skule blir pålagt å gi undervisning også på bokmål.
26. mars –
Operasjon Chashme Naw iverksettes i Afghanistan med norsk deltakelse.
En sørkoreansk korvett synker etter en uforklart eksplosjon.
27. mars – Klimakampanjen Earth Hour avholdes klokka 20:30.
28. mars –
Klokken stilles fram en time fra kl 2 til 3 natt til søndag 28. mars.
Ford avtaler å selge Volvo Personvagnar til det kinesiske selskapet Geely.
29. mars –
Minst 39 personer dør i to selvmordsbombeangrep på T-banen i Moskva.
Human Rights Watch avslører at Herrens motstandsarmé i desember 2009 massakrerte 321 personer i Kongo.
Kazuyo Sejima og Ryue Nishizawa blir tildelt Pritzker Architecture Prize.
30. mars –
Sofi Oksanen får Nordisk råds litteraturpris.
Large Hadron Collider setter ny energirekord for en menneskeskapt partikkelkollisjon.
=== Andre kvartal ===
==== April ====
4. april –
42 personer blir drept av tre bilbomber i Bagdad.
Et jordskjelv med styrke 7,2 på Richters skala rammer Mexico.
5. april –
Seks sjølmordsbombere angriper USAs konsulat i den pakistanske byen Peshawar. Tehrik-e-Taliban Pakistan tok på seg skylda.
STS-131 med romfergen «Discovery» skytes opp fra Kennedy Space Center.
6. april –
Minst 76 soldater blir drept i Øst-India av maoistopprørere.
25 gruvearbeidere dør i en eksplosjon nær Whitesville i Vest-Virginia, USA.
Sju bomber går av i et boligområde i Bagdad, og dreper minst 49 personer.
6. april – d.d. – Demonstrasjoner mot myndighetene i Kirgisistan.
7. april – Klimaforskeren James Hansen tildeles Sofie-prisen.
8. april –
Poreotix vinner America's Best Dance Crew.
Presidentene Barack Obama og Dmitrij Medvedev underskriver Start III – avtalen.
10. april –
Polens president Lech Kaczyński samt landets hærsjef, sentralbanksjef og flere andre polske politikere omkommer i en flyulykke ved Smolensk i Russland. Totalt omkommer 96 mennesker i flyulykken.
Politiske demonstrasjoner i Thailand mellom «rødskjortene» og soldater fører til at 20 mister livet og mer enn 800 blir skadet.
11. april –
Høyrepartiet Fidesz, ledet av Viktor Orbán, får absolutt flertall i første runde av Ungarns parlamentsvalg.
Euro-landene bestemmer seg for å gi Hellas et lån på 40 milliarder dollar, til en lavere rente en landet ville fått hos kommersielle aktører.
11. april – 15. april – Sudan avholder sine første frie valg siden 1986. Landet velger president og nytt parlament.
13. april – En kraftig storm treffer Bangladesh og det østlige India, og etterlater hundretusener av mennesker hjemløse.
14. april – Et jordskjelv rammer prefekturet Yushu i Kina.
14. april – d.d. – Aske fra Eyjafjallajökulls vulkanutbrudd fører til stans i flytrafikken i flere land i Nord-Europa.
15. april – Kurmanbek Bakijev går av som president i Kirgisistan.
17. april – Trine Skei Grande velges til ny leder i Venstre etter Lars Sponheim.
19. april – Derviş Eroğlu vinner presidentvalget på Nord-Kypros foran sittende president Mehmet Ali Talat.
20. april –
President Mahinda Rajapaksas parti, Frihetsalliansen, vinner parlamentsvalget på Sri Lanka.
En eksplosjon på oljeriggen Deepwater Horizon fører til at elleve personer dør, og riggen synker. Oljebrønnen ble ikke stengt, og pøste ut olje flere måneder fremover.
26. april – Bjørvikatunnelen åpner østgående løp.
29. april – Dansens dag markeres over hele verden.
==== Mai ====
13. mai – Den thailandske generalen og en av lederne av Rødskjortene, Khattiya Sawasdipol, blir skutt i hodet av en skarpskytter mens han snakker med en journalist fra The New York Times i Bangkok.
14. mai – Den tidligere meksikanske senatoren Diego Fernández de Cevallos forsvinner. Cevallos kom på andreplass i Mexicos presidentvalg 1994.
19. mai – Den thailandske hæren bryter opp Rødskjortenes hovedkvarter under opprøret i Thailand i 2010. Rødskjortene setter fyr på flere bygninger i hovedstaden Bangkok, blant annet brenner CentralWorld ned til grunnen. 52 personer drept siden 13. mai.
20. mai – Fem malerier til en verdi av 800 millioner kroner blir stjålet fra Musée d'art moderne de la ville de Paris.
23. mai – Filmen Uncle Boonmee Who Can Recall His Past Lives vinner Gullpalmen 2010. Den er regissert av Apichatpong Weerasethakul fra Thailand.
28. mai-9. juni – Streik i norske kommuner. Streiken blir en av de mest omfattende på tiår, og nesten 50 000 er i streik da partene blir enige.
29. mai – Finalen i Eurovision Song Contest 2010 går av stabelen på Telenor Arena i Bærum, like utenfor Oslo.
30. mai – AC/DC spiller for 40.000 mennesker på Valle Hovin stadion.
31. mai – Ni personer blir drept da israelske soldater border seks skip på vei til Gazastripen med nødhjelp.
==== Juni ====
Varmebølgen på den nordlige halvkule 2010
1. juni – Mustafa Abu al-Yazid, en av Al-Qaedas grunnleggere, blir drept i et droneangrep i Pakistan.
2. juni – Japans statsminister, Yukio Hatoyama, trekker seg etter åtte måneder fordi han ikke fikk flyttet den amerikanske basen på Okinawa. Naoto Kan etterfølger han.
4. juni – Green Day holder sin andre konsert i Norge.
7. juni – Meksikanske myndigheter i delstaten Guerrero oppdager en massegrav med 55 lik i en nedlagt sølvmine. Likene stammer fra den meksikanske narkotikakrigen.
8. juni – Californias innbyggere stemmer for en lov som gjør at det vil bli et felles primærvalg for alle partier, og bare de to som får flest stemmer går videre.
9. juni – FNs sikkerhetsråd vedtar nye sanksjoner mot Iran, på grunn av landets atomprogram. Brasil og Tyrkia stemmer mot sanksjonene, mens Libanon avsto.
10. juni – Sør i Kirgisistan bryter det ut opptøyer mellom kirgisere og usbekere. I løpet av den neste uken blir fler enn 190 mennesker drept, og 400 000 flykter fra området.
16. juni – USAs president Barack Obama holder sin første tv-tale fra Det ovale kontor. Talen handler om oljeutslippet i Mexico-gulfen.
17. juni – Administrerende direktør i BP, Tony Hayward, stiller til høring om oljeutslippet i Mexico-gulfen i en senatkomite.
18. juni –
Opposisjonen til den norske regjeringen stiller mistillitsforslag mot Olje- og energiminister Terje Riis Johansen fordi de mener Riis Johansen har holdt igjen informasjon i forbindelse med CO2-rensing av gasskraftverket på Mongstad. Forslag faller med 83 mot 86 stemmer.
Frankrikes tidligere statsminister Dominique de Villepin lanserer et nytt sentrum-høyre-parti: République Solidaire.
19. juni – Kronprinsesse Victoria av Sverige og Daniel Westling gifter seg i Storkyrkan ved Stockholms slott i Stockholm.
20. juni –
Første valgomgang i presidentvalget i Polen 2010 avholdes. Bronisław Komorowski og Jarosław Kaczyński går videre til neste valgomgang.
Juan Manuel Santos vinner presidentvalget i Colombia.
21. juni – Tidligere forsvarsminister Juan Manuel Santos vinner andre valgomgang i presidentvalget i Colombia 2010.
22. juni
En dommer i Louisiana opphever et moratorium mot dypvannsoljeboring, som ble innført etter Deepwater Horizon-ulykken.
Bybanen i Bergen, Norge, blir åpnet.
Mari Kiviniemi velges til Finlands nye statsminister.
23. juni – USA og NATOs øverstkommanderende i Afghanistan, general Stanley McChrystal, trekker seg fra stillingen etter en lengre artikkel i Rolling Stone, hvor McChrystal og medarbeiderne kommer med flere negative karakteristikker av president Obamas rådgivere.
24. juni –
12 ungdommer blir drept av et lyntog ved en jernbaneovergang i den spanske byen Castelldefels, nær Barcelona.
Frankrikes president Nicolas Sarkozy møter fotballspilleren Thierry Henry i Paris for å diskutere det franske landslagets dårlige VM-innsats. Dagen før hadde Sarkozy et møte med sin statsminister, sportsminister og statssekretær om den samme saken.
Julia Gillard blir utnevnt til Australias første kvinnelige statsminister. Kevin Rudd trakk seg etter at han ikke stilte til gjenvalg som partileder for Det australske Arbeiderparti.
25. juni – Moelv og Brumunddal får bystatus.
27. juni –
Flertallet i en folkeavstemning i Kirgisistan stemmer for en ny grunnlov, som blant annet innfører parlamentarisme
Fire norske soldater mister livet i Afghanistan.
29. juni – Pál Schmitt blir valgt til Ungarns president av Ungarns parlament.
30. juni – Christian Wulff blir valgt til ny president i Tyskland av en utvidet forsamling folkevalgte.
=== Tredje kvartal ===
==== Juli ====
Varmebølgen på den nordlige halvkule 2010
1. juli – Sverige avskaffer verneplikten.
3. juli – Roza Otunbajeva tas i ed som president i Kirgisistan. Hun har fungert som president siden opptøyene i april.
4. juli – Bronisław Komorowski vinner det polske presidentvalget.
7. juli – Sven Otto Littorin trekker seg brått som Sveriges arbeidsmarkedsminister under Almedalsveckan.
8. juli – Tre personer med oppholdstillatelse i Norge blir arrestert, mistenkt for å ville gjennomføre terroraksjoner.
10. juli –
1 million mennesker demonstrer i Barcelona for større katalonsk sjølstyre. En domstol sa tidligere i uken at det ikke var noe grunnlag for at Catalonia kunne kalle seg en nasjon.
Den europeiske romsonden Rosetta passerer asteroideen 21 Lutetia på sin ferd mot kometen 67P/Tsjurjumov–Gerasimenko.
11. juli –
Total solformørkelse synlig i Stillehavet og sørlige deler av Chile og Argentina.
Mer enn 60 personer blir drept i to bombeangrep i Ugandas hovedstad Kampala. Den somaliske islamistiske gruppen Al-Shabaab tar på seg skylden for angrepet, som gikk ut over to abrer som viste VM-finalen.
12. juli – Den norske overvåkningssatellitten AISSat-1 skytes opp.
13. juli – Fler enn 300 medlemmer av den italienske mafiaen blir arrestert, blant annet Domenico Oppedisano, den antatte lederen for mafiaorganisasjonen 'Ndrangheta.
15. juli – Argentina blir første søramerikanske land som tillater likekjønnet ekteskap.
19. juli – To passasjertog kolliderer i Sainthia i India, og minst 60 personer mister livet.
20. juli – 44 utenriksministre møtes i Kabul for å diskutere Afghanistans framtid med president Hamid Karzai. Karzai kunngjør at afghanske styrker skal ta over kontrollen fra de internasjonale styrkene i løpet av 2014.
22. juli –
Nettsamfunnet Facebook annonserer at de har passert 500 millioner registrerte medlemmer.
Den internasjonale domstolen i Haag erklærer at Kosovos uavhengighetserklæring ikke er i strid med folkeretten.
23. juli – Arkeologer finner en ny henge ved Stonehenge.
24. juli –
Fire ukrainere dør i en raftingulykke i Sjoa.
Minst 19 personer blir drept i det panikk oppstår under Love Parade i Duisburg, Tyskland.
To amerikanske soldater blir tatt til fange av Taliban i Afghanistan.
Åsne Seierstad taper rettssaken mot bokhandleres kone.
25. juli –
Militærøvelsen Invincible Spirit starter i Japanhavet.
Tyske Der Spiegel, britiske The Guardian og amerikanske The New York Times publiserer artikler basert på 92 000 hemmeligstempede filer som blir lekket samme dag på Wikileaks. Filene omhandler NATOs krigføring i Afghanistan. De tre publikasjonene har hatt tilgang på filene flere uker i forveien.
26. juli – En meningsmåling viser at det for første gang er flertall mot norsk EU-medlemskap blant partiet Høyres velgere.
27. juli – Oljeselskapet BP legger frem et kvartalsresultat som viser at selskapet har gått med 104 milliarder kroner i underskudd. Oljekatastrofen i Mexico-gulfen har skylda. Samtidig meldte de at administrerende direktør Tony Hayward trekker seg.
30. juli – Airblue Flight 202 styrter nær Islamabad, og alle 152 om bord omkommer i den verste flyulykken i Pakistans historie.
==== August ====
1. august – Konvensjonen om klaseammunisjon trer i kraft.
5. august –
USAs senat godkjenner Elena Kagan til jobben som ny dommer i USAs høyesterett.
Det nasjonale opplevelsessenteret for pop og rock, Rockheim, åpner.
7. august – Juan Manuel Santos tiltrer som president i Colombia.
10. august –
Verdens helseorganisasjon erklærer at svineinfluensaen ikke lenger er en pandemi.
Japans statsminister Naoto Kan beklager landets kolonisering av Korea (bildet) mellom 1910 og 1945.
Et fly av typen de Havilland Canada DHC-3 Otter kræsjer i Alaska. Tidligere senator Ted Stevens er blant de fem som omkommer, mens tidligere NASA-sjef Sean O'Keefe overlever.
11. august – Paul Kagame gjenvelges som president i Rwanda.
17. august – Militærøvelsen Ulchi Freedom Guardian starter, der Sør-Korea og USA deltar.
19. august – De siste amerikanske kampstyrkene forlater Irak. USA har fortsatt omkring 50 000 soldater igjen i landet, som hovedsakelig skal drive med opplæring.
21. august – Verken Det australske arbeiderparti eller De liberalkonservative får rent flertall i parlamentsvalget i Australia 2010.
23. august –
Sju personer blir drept under gisselaksjon i Manila. En politimann kapret en buss med turister fra Hongkong.
I Chile får man kontakt med 33 personer som har sittet innelåst 700 meter under bakken siden 5. august.
24. august – Medlemmer av Al-Shabaab stormer et hotell i Mogadishu. Minst elleve medlemmer av det somaliske overgangsparlamentet blir drept.
==== September ====
1. september –
30 personer blir drept og 250 skadet etter tre selvmordsangrep i Lahore, Pakistan.
Minst seks personer blir drept av politi under en demonstrasjon i Mosambiks hovedstad Maputo. Demonstrantene protesterte mot høye matpriser. Demonstrasjonene fortsetter de neste dagene.
På grensen mellom Armenia og Aserbajdsjan er det trefninger, som fører til at flere soldater blir drept.
President Obama erklærer at krigen i Irak er over.
2. september – Nesten hele byrådet i den brasilianske byen Dourados blir arrestert, mistenkt for korrupsjon.
3. september –
Urnes stavkirke blir gjenåpnet i restaurert stand med H.M. Dronningen til stede.
Det går et kvikkleireskred ved Lyngseidet.
Tyfonen Kompasu rammer Øst-Asia.
Et jordskjelv som måler 7.1 på Richters skala har episenter nær Christchurch på New Zealand.
5. september –
Den baskiske motstandsgruppa ETA kunngjør ensidig våpenhvile.
Folkeavstemning i Moldova om presidenten skal velges direkte av folket. Valget godkjennes ikke fordi kun 30,3% av befolkningen deltar i valget.
6. september – Minst 54 mennesker omkommer i Guatemala som følge av en rekke jordskred utløst av det tropiske lavtrykket 11-E.
7. september – Tre uker etter valget blir det klart at Australias statsminister Julia Gillard får fortsette i jobben. Tre uavhengige kandidater, samt De grønnes kandidat støtter Gillard.
8. september – Sri Lankas parlament endrer grunnloven med 161 stemmer mot 17, slik at presidenten kan sitte fler enn to perioder og får større innflyttelse når posisjoner skal fylles.
9. september – Indonesias president Susilo Bambang Yudhoyono og Pakistans president Asif Ali Zardari er blant de mange som krever at den planlagte brenningen av koraner i Florida 11. september stoppes.
10. september –
En bombe sprenges på et hotell i København. En person blir arrestert, mistenkt for å ville gjennomføre terrorisme.
25 personer blir drept i løpet av et døgn i den meksikanske byen Ciudad Juárez.
11. september – Salvatore Giunta blir den første personen siden Vietnamkrigen som mottar tapperhetsmedaljen Medal of Honor i live.
12. september – Tyrkias befolkning stemmer for grunnlovsforslag foreslått av regjeringen.
30. september – Ecuadors president Rafael Correa, blir holdt fanget av politifolk, men blir senere reddet av lojale politistyrker. Ecuadors kongress ble samme dag stormet av politistyrker, som var sinte over at lønnen ble satt ned.
=== Fjerde kvartal ===
==== Oktober ====
13. oktober – Alle 33 som var innesperret ble reddet etter gruveulykken i Copiapó.
==== November ====
1. november –
58 gisler, gisseltakere og politi ble drept i Bagdad da politiet stormet en kirke hvor mer enn hundre personer ble holdt som gisler.
Russlands president Dmitrij Medvedev besøkte øya Kunasjir (Kunashiri) i øygruppen Kurilene. Besøket førte til at Japan kalte hjem sin ambassadør i Moskva.
7. november – En kenyansk politimann dreper ti personer i byen Siakago.
8. november –
12 personer ble kvalt eller knivstukket i den russiske byen Krasnodar. Massakren har koblinger til toppen i Krasnodar fylke.
Michel Houellebecq vinner Goncourt-prisen for La Carte et le Territoire.
19. november – Jan Mayen ble fredet som naturreservat.
20. november – Junior Eurovision Song Contest 2010 i Minsk i Hviterussland.
23. november – Nord-Korea bombet den sørkoreanske øya Yeonpyeong. To soldater og to sivile ble drept, i den største trefningen mellom de to landene siden Korea-krigen.
24. november –
Generalstreik i Portugal. Portugals regjering ønsker å kutte lønnen til offentlige ansatte, fryse pensjonen og øke skattene.
Blaise Compaoré ble gjenvalgt som president i Burkina Faso. Han fikk 81% av stemmene.
25. november – Sør-Koreas forsvarsminister Kim Tae-Young trakk seg etter at han fikk kritikk for treg respons til Nord-Koreas angrep noen dager tidligere.
30. november – Ny liturgi trer i kraft i den norske kirke 1. søndag i advent. Den nye liturgien består av ny høymesse og alterbok, ny tekstbok og ny salmebok
==== Desember ====
4. desember – Spania innførte unntakstilstand for første gang siden Francos diktatur. Årsaken var en ulovlig streik blant landets flyveledere, som førte til at luftrommet var stengt i et døgn. Etter trussel om arrestasjon kom flyvelederne tilbake.
7. desember – World of Warcraft: Cataclysm release
19. desember – Norges håndball jenter vinner EM.
20. desember – Jordskjelv i Iran.
21. desember – Total måneformørkelse.
== Jubileer ==
=== Andre ===
50 år siden Wenche Myhre ga ut sin første plate.
== Personer ==
=== Dødsfall ===
== Musikk ==
1. januar, Det amerikanske grunge-bandet Soundgarden samles igjen etter 12 års pause.
22. januar, The Pink Robots blir kåret til Årets Urørt 2010 med sangen «Curly».
25. januar, Pegasus utgir albumet Rotløs.
4. februar, Jack Dalton vinner Zoom Urørt 2010.
13. februar, Wenche Myhre har konsert i Folketeatret i Oslo
27. mai, Bryan Adams hadde konsert på Sentrum Scene i Oslo
27. mai, Wenche Myhre har konsert ved Karpedammen på Akershus festning
28. mai, Bryan Adams hadde konsert på Odderoyal Live Festival i Kristiansand
30. mai, AC/DC spiller sin 3. konsert i Norge på 2 år, og fyller nok en gang Valle Hovin stadion med 40.000 tilskuere.
13. september, Linkin Park utgir albumet A Thousand Suns
11. oktober, Pegasus utgir albumet 5'ern.
5. desember, Elton John hadde konsert i Oslo Spektrum
== Sport ==
== Nobelprisvinnere ==
Fysikk – Andre Geim og Konstantin Novoselov
Kjemi – Richard F. Heck, Ei-ichi Negishi og Akira Suzuki
Medisin – Robert G. Edwards
Litteratur – Mario Vargas Llosa
Fred – Liu Xiaobo
Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel – Peter Diamond, Dale Mortensen og Christopher A. Pissarides
== Referanser == | 2010 (MMX) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en fredag.Kalender 2010 med svenske helligdager (besøkt 16. | 7,546 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Massedrapet_p%C3%A5_Ut%C3%B8ya | 2023-02-04 | Massedrapet på Utøya | ['Kategori:10,2°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:AUF', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Buskeruds historie', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Holes historie', 'Kategori:Massakrer i Norge', 'Kategori:Masseskytinger', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider med kildemaler uten URL', 'Kategori:Terrorangrepene i Norge 2011'] | Massedrapet på Utøya var det andre av to sekvensielle terrorangrep som ble utført mot den norske regjering og en politisk sommerleir i Buskerud, 22. juli 2011. Kort tid etter et bombeangrep på regjeringskvartalet i Oslo Sentrum skjedde et massemord på en sommerleir på Utøya i Tyrifjorden i Hole kommune i Buskerud, nåværende Viken.
Leiren var arrangert av Arbeidernes ungdomsfylking (AUF), ungdomsorganisasjonen til Arbeiderpartiet (Ap). En bevæpnet mann forkledd som en politimann åpnet ild mot deltakerne. I alt 69 mennesker ble drept og 66 ble skadet.
Politiet pågrep og arresterte Anders Behring Breivik, en 32 år gammel nordmann, for massedrapet på Utøya. Han ble senere dømt i Oslo tingrett til 21 års forvaring for bombeangrepet mot Regjeringskvartalet og skytingen på Utøya.
| Massedrapet på Utøya var det andre av to sekvensielle terrorangrep som ble utført mot den norske regjering og en politisk sommerleir i Buskerud, 22. juli 2011. Kort tid etter et bombeangrep på regjeringskvartalet i Oslo Sentrum skjedde et massemord på en sommerleir på Utøya i Tyrifjorden i Hole kommune i Buskerud, nåværende Viken.
Leiren var arrangert av Arbeidernes ungdomsfylking (AUF), ungdomsorganisasjonen til Arbeiderpartiet (Ap). En bevæpnet mann forkledd som en politimann åpnet ild mot deltakerne. I alt 69 mennesker ble drept og 66 ble skadet.
Politiet pågrep og arresterte Anders Behring Breivik, en 32 år gammel nordmann, for massedrapet på Utøya. Han ble senere dømt i Oslo tingrett til 21 års forvaring for bombeangrepet mot Regjeringskvartalet og skytingen på Utøya.
== Gjerningsmannens ankomst ==
Gjerningsmannen Anders Behring Breivik var utkledd som politi og ble skysset ut til Utøya av MS «Thorbjørn» for angivelig å «gjennomføre en kontroll i forbindelse med det nylige bombeattentatet i Oslo», som han selv sto bak. Han ankom til Utøykaia i en sølvgrå varebil, viste legitimasjon, sa at han var utsendt for å sjekke sikkerheten, og at dette var ren rutine i forbindelse med angrepet. Breivik var ikledd skuddsikker vest og bevæpnet med en pistol av typen Glock 34 og en rifle av typen Ruger Mini-14 med kikkertsikte.
== Skytingen ==
Ca. kl 17:21 begynte Breivik å avfyre skudd på stedet. Nordre Buskerud politidistrikt mottok melding om skytingen kl 17:26. Oslo politidistrikt ble informert om situasjonen på Utøya kl 17:25. Skrekkslagne deltagere på arrangementet ba også om hjelp på Twitter. Skytingen startet under to timer etter bombeattentatet i Oslo og varte i litt over en time. Breivik benyttet en Ruger Mini-14 Ranch Rifle, en halvautomatisk rifle med 30 skudds magasin, og en Glock 34-pistol. Han hadde med seg ti 30-skudds magasiner til rifla og seks til pistolen. Fire av disse var 31-skudds, mens to var 17-skudds. Ut fra gjenværende ammunisjon er det estimert at det totalt ble løsnet 297 skudd. 121 med pistolen og 176 med rifla.Forskjellige kilder oppgir at det var fra 560 til 700 ungdommer på Utøya. Dommen mot Breivik hevder det var 564 personer på øya. Mange flyktet ved å svømme over til fastlandet, en distanse på minimum 550 m, og over 200 ble berget opp av vannet av småbåter, hovedsakelig ført av ferierende.
=== Ofre ===
Se også Liste over personer som døde i terrorangrepet i Norge 2011Sundvolden Hotel ble nyttet som senter for overlevende og pårørende. I dagene etter hendelsen ble det satt opp et midlertidig pressesenter i området. Her møtte også kongefamilien og norske statsråder.
De første rapportene fredag kveld anslo antall døde til ca ti. Dødstallene viste seg snart å være betraktelig høyere enn dette. Natt til lørdag ble tallet av politiet oppgitt å være minst 80 døde, lørdag morgen presisert til 84. Mandag 25. juli ble tallet døde nedjustert til 67 mennesker funnet drept, omkommet ved drukning, eller død etter ankomst på sykehus. Etter at alle var identifisert, var det totale antall døde etter skytingen på Utøya 69 personer: 65 personer ble drept på Utøya, én døde på ferjekaien på fastlandet, én døde under båtturen til ferjekaien, én druknet og én ble erklært død på Ullevål sykehus. 32 av de døde var under 18 år, de to yngste 14 år. Medianalderen av de omkomne var 18 år og gjennomsnittsalderen 19.7 år.
Totalt ble 58 personer ført til sykehus. Ringerike sykehus mottok og behandlet 35, Bærum sykehus syv, Drammen sykehus én og Ullevål sykehus 15 skadde personer.
== Pågripelsen ==
Den første politipatruljen fra Hønefoss politistasjon var fremme ved Utøykaia ca. kl 17:50. Et kvarter senere ankom beredskapstroppen «Delta» til området i biler fra Oslo. De ankom til oppmøtestedet ved Storøya ca. kl 18:07. To tjenestemenn fra Hønefoss politistasjon kom til oppmøtestedet like etter i en RIB-båt. Åtte mann fra «Delta» og en fra Hønefoss gikk om bord i båten. Under opplastingen tok RIB-båten inn noe vann. Noen hundre meter etter avgang stoppet motoren, trolig som følge av vann i bensin. To minutter senere tok de over en sivil båt som ble sendt mot dem av politipatruljen ved Utøykaia. Ti tjenestemenn gikk over i denne båten, mens føreren av politibåten og føreren av den sivile båten ble igjen i politiets RIB-båt. Litt senere ankom et samboerpar i en raskere sivil båt for å hjelpe til. Fire mann fra beredskapstroppen gikk over i denne båten. For ikke å tape mer tid kjørte samboerparet beredskapstroppen i land på Utøya. De gikk i land ca. kl 18:25. Noen minutter senere ankom den sivile båten politiet først tok over, med de resterende seks tjenestemennene. En tredje båt ankom noen sekunder senere. Politiet pågrep gjerningsmannen kl 18:34.. Da gjerningsmannen ble pågrepet, hadde han fortsatt en betydelig mengde ammunisjon igjen.Gjerningsmannen ble raskt identifisert som den 32 år gamle Anders Behring Breivik. I ettertid ble det kjent at det var samme mann som sto bak bombeattentatet i Oslo. Like før midnatt aksjonerte politiet mot morens leilighet på Skøyen i Oslos vestkant. Senere på natten gjennomsøkte politiet også gården utenfor Rena i Åmot kommune, som han hadde leid bare noen måneder tidligere. Den 23. juli ble han siktet for både bombeangrepet i Oslo og skytingen på Utøya. Han ble siktet for terrorisme etter § 147a i Straffeloven, med en strafferamme på inntil 21 års fengsel.Forsvarets bombegruppe reiste også til øya for å lete etter eksplosiver, uten at det ble funnet noe.Fungerende politimester i Oslo, visepolitimester Sveinung Sponheim, stadfestet at skytteren ikke jobber eller har jobbet i politiet.
== Taler på Utøya rundt tidspunktet for skytingen ==
Tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland holdt et innlegg om sin politiske karrière, og forlot Utøya noen timer før skytingen. Statsminister Jens Stoltenberg skulle ifølge programmet besøke sommerleiren dagen etter og holde tale kl 11:00.
== Tidslinje ==
Hovedartikkel: Tidslinje for terrorangrepet i Norge 2011
16:55 Anders Behring Breivik ankom Utøykaia.
16:57 Melding over sambandet om at en «polititjenestemann» vil over til Utøya.
17:15 Breivik ble satt på land på Utøya fra fergen MS «Thorbjørn».
17:21 Breivik løsnet de første skuddene.
17:25 Fergen MS «Thorbjørn» dro fra Utøya med ni personer om bord.
17:25 Oslo politidistrikt mottok melding om skytingen på Utøya.
17:26 Nordre Buskerud politidistrikt mottok melding om skyting på Utøya.
17:52 Første politipatrulje ankom til Utøykaia, men måtte vente på en «egnet båt».
18:07 Beredskapstroppen ankom til oppmøtestedet ved Storøya.
18:26 Breivik ringte politiet for å overgi seg.
18:27 Beredskapstroppen ble satt i land på Utøya.
18:34 Breivik ble anholdt på sydspissen av øya.
== Anholdelse av overlevende ==
Etter politiets ankomst til Utøya ble en 17-årig overlevende som representerte Akershus AUF, anholdt, avkledd og satt på glattcelle i samme hus som Breivik. Offeret, som hadde tsjetsjensk bakgrunn, tilbrakte 17 timer i politiets varetekt. Advokat Harald Stabell kritiserte offentlig at 17-åringens foresatte ikke ble varslet, og at avhør fant sted uten tilbud om advokat.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Kjetil Stormark (2011). Da terroren rammet Norge : 189 minutter som rystet verden. Kagge Forlag. ISBN 9788248911609.
Alexandra Bech Gjørv med flere (22. juli-kommisjonen) (2012). NOU 2012:14 : Rapport fra 22. juli-kommisjonen. Oslo. ISBN 9788258311482.
Bjørn og Aase Margrethe Juvet (2012). Med livet som innsats: Historien om en redningsaksjon på Utøya 22.juli 2011. Gyldendal Norsk Forlag. ISBN 9788205427204. | 2011 (MMXI) i den gregorianske kalender var et år uten skuddag og begynte på en lørdag. | 7,547 |
null | 2023-02-04 | 2012 | null | null | null | 2012 (MMXII) i den gregorianske kalender var et skuddår som begynte på en søndag.Kalender 2012 med svenske helligdager (besøkt 16. | 7,548 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kapringen_av_Valdresekspressen_2013 | 2023-02-04 | Kapringen av Valdresekspressen 2013 | ['Kategori:2013 i Norge', 'Kategori:61°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Drap', 'Kategori:Hendelser i 2013', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Årdals historie'] | Kapringen av Valdresekspressen 2013 skjedde den 4. november 2013 på fylkesvei 53 øst for tettstedet Øvre Årdal da en buss på ruten Valdresekspressen ble kapret. Sjåføren og begge passasjerene ble i løpet av kort tid drept med kniv.
| Kapringen av Valdresekspressen 2013 skjedde den 4. november 2013 på fylkesvei 53 øst for tettstedet Øvre Årdal da en buss på ruten Valdresekspressen ble kapret. Sjåføren og begge passasjerene ble i løpet av kort tid drept med kniv.
== Hendelsesforløp ==
Den 4. november 2013 rundt klokken 17.30 ble en buss kapret på langdistanseruten Valdresekspressen mellom Årdalstangen og Oslo. Ruten drives av selskapet NOR-WAY Bussekspress. Kapringen skjedde på strekningen mellom tettstedet Øvre Årdal i Årdal kommune i Sogn og Fjordane og Tyin i nabokommunen Vang i Oppland.
Under kapringen ble sjåføren og begge passasjerene drept ved at kapreren påførte dem knivstikk. Ved pågripelsen hadde kapreren selv stikkskader.
Kapreren ble pågrepet av brannvesenet og ambulansepersonell og deretter overlatt til politiet da disse ankom.
== Gjerningsmann og ofre ==
=== Gjerningsmannen ===
Busskapreren var en mannlig asylsøker født i 1982 med opprinnelse i Sør-Sudan. Mannen hadde fått avslag på asylsøknad, og kapringen skjedde dagen før han skulle returneres til Spania, hvor han opprinnelig søkte om asyl.Gjerningsmannen ble innlagt på psykiatrisk avdeling ved Sandviken sykehus i Bergen, men ble senere overført til Bergen fengsel. I 2014 døde han av skader han pådro seg etter å ha kastet seg fra et tak i fengselet.
=== De døde ===
19 år gamle Margaret Molland Sanden fra Årdalstangen, som studerte ved Høgskolen i Oslo
53 år gamle Brahim Khoya svensk statsborger på vei hjem til Göteborg, etter å ha jobbet 2 måneder ved Årdal Bo og Omsorgssenter.
55 år gamle Arve Kvernhaug bosatt i Bagn, men opprinnelig fra Lier, som var sjåfør på bussen.
== Referanser == | 2013 (MMXIII) i den gregorianske kalender var et år uten skuddag som begynte på en tirsdag. | 7,549 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Andreas_Larssen | 2023-02-04 | Lars Andreas Larssen | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 29. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2014', 'Kategori:Fødsler 27. mars', 'Kategori:Fødsler i 1935', 'Kategori:Medlemmer av Norsk Kvinnesaksforening', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Personer fra Hadsel kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Lars Andreas Larssen (1935– 2014) var en norsk skuespiller som var ansatt en årrekke ved Nationalteatret.
| Lars Andreas Larssen (1935– 2014) var en norsk skuespiller som var ansatt en årrekke ved Nationalteatret.
== Biografi ==
Larssen vokste opp i Hadsel kommune i Nordland. Han ble utdannet ved Statens teaterskole.
Han scenedebuterte i 1958 i stykket Cherrys have på Folketeatret. Han var deretter ansatt ved Rogaland Teater i perioden 1959–1962, og siden 1968 ved Nationaltheatret. Larssen var også sentral i etableringen av Teatret på Torshov hvor han særlig gjorde furore som komiker i Dario Fos Vi betaler ikke. Han spilte ellers i flere Ibsen-stykker.
Hans første filmrolle var i filmen Ni liv fra 1957. Han hadde en mer sentral rolle som «biskopens sønn» i filmen Herren og hans tjenere fra 1959 og som ordfører i filmen Piratene fra 1983. Han hadde for det meste biroller på film.
På TV var han kjent i rollen som rektor i familieserien Borgen skole som gikk på NRK i perioden 1988–1991. Han spilte prest og eidvollsmannen Jonas Rein i TV-serien 1814 (1989) og hotellbestyrer i krimserien Dødelig kjemi (1993). Utover dette hadde han en del sentrale roller i Fjernsynsteatret. Blant annet som opponenten i Tolv edsvorne menn (1982), H. C. Andersen i Fra regnormenes liv (1984) og den middelaldrende Antoinus Adamsen i Siste tog til Påfuglland (1984).
Sammen med kona Sonja Lid startet han i 1962 Fredskontoret i Stavanger. Etter hvert vokste det fram fredskontor i en rekke byer. Han var styremedlem i Norsk Kvinnesaksforenings lokallag i Oslo fra 1968.I 2004 fikk han en del omtale i mediene etter at han i debattprogrammet Redaksjon EN hadde kommet med harde utfall mot de ansvarlige for humorprogrammet Team Antonsen. Årsaken var noen innslag som omhandlet nordlendinger, blant annet «Joker nord» og Kari Bremnes, som Larssen oppfattet som en hån av både Nord-Norge og nordlendinger. Men ikke alle var enig i Larssens kritikk. Den Tromsø-baserte avisa Nordlys stilte seg negativ til hans reaksjoner, og på lederplass ble det skrevet at «Larssen ble truffet av det moderne Nord-Norge». Larssen ba senere om unnskyldning for sin reaksjon og opptreden, og deltok senere i selvironiske gjesteinnslag i Team Antonsen.
I august 2007 opplyste hans samboer, Monna Tandberg, at Larssen led av Alzheimers sykdom og at sykdommen hadde blitt merkbar allerede i 2003. Dette året fikk Larssen såpass store problemer med å huske teksten til en forestilling han hadde spilt i mange ganger før, nærmere bestemt Peer Gynt-spelet på Gålå, at han måtte be om avløsning. Etter dette gav han opp scenelivet. Tandberg gikk ut til mediene med dette fordi hun ønsket større åpenhet rundt sykdommen for å hjelpe de som er rammet og deres pårørende.
== Familie ==
Lars Andreas Larssen er far til forfatteren Vetle Lid Larssen og filmskaperen Gaute Lid Larssen som han hadde fra sitt første ekteskap med forfatteren og skuespilleren Sonja Lid. Siden ble han gift med Thrine Naumann og med henne fikk han sønnen Lars Larssen Naumann som er musiker og medlem i duoen Multicyde. Ekteskapet ble oppløst etter en tid. Etter det ble han samboer med skuespilleren Monna Tandberg. Han var bror til Høyre-politiker og tidligere ordfører i Bergen Trude Drevland.
== Filmografi ==
1957: Ni liv … Amund, kjelketrekker
1959: Herren og hans tjenere … Leif Helmer
1970: Douglas
1970: Døden i gatene
1971: Rødblått paradis … Fenriken
1972: Lukket avdeling
1973: Brannen … Bærer #2
1973: Kanarifuglen … Jenssen
1973: Anton … Johs Bakken jr.
1974: Bortreist på ubestemt tid
1975: Faneflukt
1977: Karjolsteinen … Læreren
1977: Kosmetikkrevolusjonen … Skyggen
1978: Pøbel
1978: Operasjon Cobra
1979: Kjærleikens ferjereiser
1979: Rallarblod … Jensa-Jens
1979: Ingen roser… takk … Lars
1980: Nedtur … Redaktøren
1980: Belønningen … Terje
1981: Sølvmunn … Mann på fly
1981: Martin … Gymnastikklæreren
1981: Forfølgelsen … Glaser
1983: Piratene … Ordfører
1984: Høvdingen … Takstmann
1985: Noe helt annet … Forsvarer
1986: Nattseilere … Læreren
1993: Secondløitnanten … Bjelland
1995: Kjærlighetens kjøtere … Dommer
1999: Olsenbandens siste stikk … Mentalpasient
== TV-opptredener ==
1977: Solospill … Benny Larang (TV-serie)
1984: Fra regnormenes liv … H. C. Andersen (Fjernsynsteater)
1985: Vill, Villere, Villaveien … Mann i Elskerparet (TV-serie)
1988: Borgen skole … Rektor (TV-serie)
1992: Dødelig kjemi … Jon Holmen (TV-serie)
1993: Mot i brøstet … Gundersen (2 episoder, tv-serie)
1997: Tre på toppen … Sivert (TV-serie)
== Radioteater ==
1975: Gjengjeldelsen … Sven Skårmann
1975: Millionærdatter Kidnappet … Fullmektig Olsen
1976: Adrian Posepilt … Gullsmed Herman Bauer
1977: Hunden fra Baskerville … Mr. Stapleton
1979: Fallet … Philip Marlowe
1982: Vertshuset Jamaica … Francis Davey
1983: Mannen med Mitt Ansikt … James Peace
1983: Den Fordømtes Villa … Septimus Goodlow
1984: Hva Skal vi Gjøre med Penny? … Rupert
1984: Storhertuginnen av Storsalen … Generalkonsul Bjerkebekk
1984: Den store søvnen … Philip Marlowe
1987: Lev Farlig … Dr. Felix Hahn
1989: Ekko fra Glemte Graver … Eddie
1991: Kvinnen i Sjøen … Philip Marlowe
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Lars Andreas Larssen på Internet Movie Database
(no) Lars Andreas Larssen hos Filmfront
(no) Lars Andreas Larssen hos Nationaltheatret
(no) Lars Andreas Larssen hos Sceneweb
(sv) Lars Andreas Larssen i Svensk Filmdatabas
(da) Lars Andreas Larssen på Filmdatabasen
(en) Lars Andreas Larssen på AllMovie
(en) Lars Andreas Larssen hos The Movie Database
(no) Lars Andreas Larssen i Scenewebarkivet.
(no) NRK: Lars Andreas Larssen på sokkel (6. juli 2008) | 2014 (MMXIV) i den gregorianske kalender var et år uten skuddag som begynte på en onsdag. | 7,550 |
https://no.wikipedia.org/wiki/2015 | 2023-02-04 | 2015 | ['Kategori:2015'] | 2015 (MMXV) i den gregorianske kalender var et år uten skuddag som begynte på en torsdag.
| 2015 (MMXV) i den gregorianske kalender var et år uten skuddag som begynte på en torsdag.
== Hendelser ==
=== Første kvartal ===
==== Januar ====
1. januar
Litauen innførte euro som offisiell valuta.
Post- og teletilsynet skiftet navn til Nasjonal kommunikasjonsmyndighet.
I Sverige ble Polismyndigheten etablert som enhetlig politietat etter sammenslåing av Rikspolisstyrelsen, 21 lensvise politimyndigheter og Statens kriminaltekniska laboratorium.
Norge innfører allmenn verneplikt for begge kjønn, og blir det første NATO-landet med kjønnsnøytral verneplikt
7. januar
Terrorangrep i Paris: Det satiriske tidsskriftet Charlie Hebdos redaksjon i Paris ble utsatt for et attentat hvor tolv ble drept.
En bilbombe eksploderte i Jemens hovedstad Sana. Minst 38 mennesker ble drept og flere enn 60 ble skadet.
10. januar
Ekstremværet Nina traff Vestlandet.
En selvmordsbomber angrep en kafé i Tripoli, Libanon. 7 mennesker ble drept og 30 skadet.
11. januar – I Mosambik ble det erklært 3 dagers landesorg fordi 69 mennesker døde etter å ha drukket forurenset hjemmelaget øl.
23. januar – Salman av Saudi-Arabia overtok som konge av Saudi-Arabia etter sin bror Abdullah av Saudi-Arabia som døde.
==== Februar ====
14. februar - Tre personer ble drept under et terrorangrep i København. Et debattmøte ble først angrepet, hvor en tilhører ble drept. Deretter ble to personer drept ved Københavns synagoge.
==== Mars ====
5.–8. mars - IS ødela oldtidsbyene Nimrud, Hatra og Dur-Sharrukin.
6. mars – NASAs romsonde Dawn ankom dvergplaneten Ceres.
17. mars – Valget i Israel 2015, valg til Israels nasjonalforsamling, Knesset
20. mars – Total solformørkelse over bl.a. Færøyene og Svalbard. Delvis solformørkelse over bl.a. Syd-Afrika, Syd-India og Antarktis.
24. mars – Germanwings Flight 9525 styrtet i de franske Alpene med 150 personer om bord.
=== Andre kvartal ===
==== April ====
25. april
Et jordskjelv med momentmagnitude 7,8 rammet Nepal. Minst 7 000 personer omkom.
Jordskjelvet utløste et snøskred på Mount Everest som drepte minst 19 personer – den dødeligste dagen i fjellets historie.
30. april – Romsonden MESSENGER krasjet (som planlagt) mot Merkur etter å ha gått i bane rundt planeten siden 2011.
==== Mai ====
1. mai – 31. oktober – Expo 2015 ble arrangert i Milano i Italia.
7. mai - De konservative vant rent flertall under parlamentsvalget i Storbritannia 2015. SNP vant 56 av Skottlands 59 distrikter.
12. mai - Et stort etterskjelv rammet Nepal.
17. mai - Ni personer ble drept og 18 skadet under et møte med konkurrende motorsykkelgjenger i Waco, Texas. 177 personer ble arrestert.
20. mai - MERS-CoV-viruset ble for første gang oppdaget i Sør-Korea.
23. mai - Under en folkeavstemning i Irland stemte 62 % for å innføre likekjønnet ekteskap.
==== Juni ====
1. juni - Skipet Dongfang zhi xing sank i elva Chang Jiang med 465 personer ombord. Kun 14 overlevde.
2. juni - Presidenten i FIFA, Sepp Blatter, erklærte at han ville innkalle til ekstraordinær generalforsamling hvor han ville trekke seg.
17. juni - Ni mennesker blir skutt og drept i en kirke i byen Charleston i Sør-Carolina, USA. Motivet for drapene er hvitt overherredømme.
26. juni – homofilt ekteskap ble vedtatt lovlig i alle stater i USA.
30. juni – Flyulykken i Medan 2015: Et Lockheed C-130 Hercules styrtet i et boligområde kort tid etter avgang fra Medan, Indonesia. 139 mennesker omkom.
=== Tredje kvartal ===
==== Juli ====
14. juli –
Den amerikanske romsonden New Horizons passerte dvergplaneten Pluto.
Atomavtalen med Iran, inngått mellom Iran og Russland, Kina, Storbritannia, Frankrike, USA, Tyskland og EU, ble presentert i Wien.
20. juli – USA og Cuba gjenopprettet diplomatiske forbindelser, etter over 50 års opphold.
31. juli – IOKs 127. kongress i Kuala Lumpur valgte Beijing som arrangørby for vinter-OL 2022.
==== August ====
6. august –
Andrzej Duda ble innsatt som Polens sjette president.
Den nye Suezkanalen åpnet.
11. august – Det brant i en svensk turistbuss i Gudvangatunnelen, 37 personer ble evakuert, fire ble skadet.
16. august – Trigana Air Service Flight 267 styrtet i Indonesia. Alle 54 ombord omkom.
19. august – Sebastian Coe ble valgt til ny leder i det internasjonale friidrettsforbundet.
==== September ====
3. september – Otto Pérez Molina gikk av som president i Guatemala etter korrupsjonsanklager.
4. september – Den nye postloven ble godkjent. Den opphever Posten Norges monopol på brevpostformidling fra 2016.
9. september – Elisabeth II av Storbritannias regjeringstid passerte 63 år, 7 måneder, og 4 dager og forbigikk dermed Victorias i lengde.
11. september – Trældaltunnelen i Narvik åpnet.
12. september – Jeremy Corbyn ble valgt til leder av Labour Party i Storbritannia.
14. september – Kommunestyre- og fylkestingsvalg i Norge.
16. september – Jordskjelvet i Chile 2015.
20. september – Parlamentsvalg i Hellas.
24. september – Mina-tragedien i Saudi-Arabia. Minst 2 070 pilegrimer ble drept i trengsel.
=== 4. kvartal ===
==== Oktober ====
15. oktober – Storelgen, som da var verdens største elgstatue, ble avduket i Stor-Elvdal.
==== November ====
13. november – Terrorangrep i Paris
==== Desember ====
12. desember – På klimatoppmøtet i Paris ble det enighet om Parisavtalen.
19. desember – Et snøskred i Longyearbyen tok med seg ti hus. Én person omkom.
== Musikk ==
=== Konserter ===
21. februar, Alt-J (∆) hadde konsert i Oslo Spektrum
17. mars, Nicki Minaj hadde konsert i Oslo Spektrum
19. mars, Paul Simon og Sting hadde konsert i Oslo Spektrum
20. mars, Bryan Adams hadde konsert i Oslo Spektrum
20. mars, Katy Perry hadde konsert i Telenor Arena
22. mai, Ariana Grande hadde konsert i Oslo Spektrum
8. juni, Mark Knopfler hadde konsert på DNB Arena i Stavanger
9. juni, Mark Knopfler hadde konsert på Bergenhus festning
10. juni, Mark Knopfler hadde konsert på Frognerbadet i Oslo
12. juni, Mark Knopfler hadde konsert på Sverresborg Arena i Trondheim
13. juni, Roxette hadde konsert på Sverresborg Arena i Trondheim
3. juli, Elton John hadde konsert på Koengen
4. juli, Elton John hadde konsert på Larvik Golf Arena
19. juni, One Direction hadde konsert på Ullevaal Stadion
=== Utgivelser ===
16. mars - Mark Knopfler ga ut albumet Tracker
16. oktober – Bryan Adams ga ut albumet Get Up
20. november – Adele ga ut albumet 25
Tina Turner ga ut albumet Private Dancer - 30th Anniversary Edition
== Sportshendelser ==
=== Første kvartal ===
9. – 31. januar – Asiamesterskapet i fotball ble arrangert i Australia.
15. januar–1. februar – Håndball-VM 2015 for menn ble arrangert i Qatar, der Frankrike vant.
24.–25. januar – Sprint-NM på skøyter 2015 ble arrangert i Drammen
7.–8. februar – NM i friidrett innendørs 2015 på Steinkjer
18. februar – 1. mars – Ski-VM 2015 ble arrangert i Falun i Sverige.
5.–15. mars – VM i skiskyting 2015 ble arrangert i Kontiolax i Finland.
=== Andre kvartal ===
VM i ishockey (for elitedivisjonen) ble avviklet i Ostrava og Praha i Tsjekkia.
=== Tredje kvartal ===
VM i friidrett 2015 ble avviklet 22. - 30. august i Beijing, Kina.
VM i orientering ble avviklet 1. - 7. august i Inverness i Skottland
=== Fjerde kvartal ===
Håndball-VM 2015 for kvinner ble avviklet 5. - 20. desember i Danmark.
== Jubileer ==
=== 1000-års jubiléer ===
Olav II (Haraldsson) den hellige blir konge i Norge
=== 250-års jubiléer ===
Bergen filharmoniske orkester («Harmonien») blir grunnlagt.
=== 200-års jubiléer ===
12. april – Vulkanen Tambora på Indonesia har sitt største utbrudd som krever 92 000 menneskeliv og forårsaker året uten sommer det påfølgende året.
18. juni – Frankrike og Napoléon Bonaparte ble endelig slått i slaget ved Waterloo, og Napoleonskrigene (1799-1815) tok slutt.
30. juni – Norges Høyesterett avsier sin første kjennelse.
=== 150-års jubiléer ===
9. april – Den konfødererte hæren under ledelse av general Robert E. Lee kapitulerer i Appomattox og den amerikanske borgerkrig er over
15. april – Abraham Lincoln dør, etter å ha blitt skutt av John Wilkes Booth i Fords teater i Washington, D.C. dagen i forveien.
2. juli – The Salvation Army (Frelsesarmeen) grunnlegges i London under navnet «The Christian Mission»
22. september – Norges Røde Kors blir stiftet av statsminister Frederik Stang
24. desember – Ku Klux Klan blir grunnlagt i Sørstatene i USA.
=== 100-års jubiléer ===
3. mars – NACA, forgjengeren til NASA, blir grunnlagt.
19. mars – Pluto blir fotografert for første gang, men blir ikke tatt for å være en planet.
7. mai – Det britiske luksusskipet S/S Lusitania blir torpedert av den tyske ubåten U20 og synker.
=== Andre ===
11. februar – 25 år siden Nelson Mandela, politisk fange i 27 år, ble løslatt fra Victor Verster-fengselet i Cape Town, Sør-Afrika.
10. mars – 50 år siden delelinjeavtalen mellom Norge og Storbritannia underskrevet
18. mars – 50 år siden den sovjetiske kosmonauten Aleksej Leonov gjennomfører som den første, en spasertur i rommet
21. mars – 25 år siden Namibia ble selvstendig etter 75 år med sørafrikansk styre.
7. april – 25 år siden Passasjerfergen MS «Scandinavian Star» rammes av brann mellom Oslo og Frederikshavn og 159 mennesker omkommer.
9. april – 75 år siden Angrepet på Norge 1940: Norge blir krigsskueplass da Tyskland invaderer landet.
24. april – 25 år siden Hubble-romteleskopet ble skutt opp av NASA med romfergen Discovery.
15. juni – 75 år siden Sovjetunionen invaderer Litauen.
17. juni – 75 år siden Sovjetunionen invaderer Estland og Latvia.
22. juni – 25 år siden Statens petroleumsfond ble opprettet.
26. juli – 50 år siden Maldivene blir selvstendig nasjon.
3. oktober – 25 år siden DDR og Den tyske forbundsrepublikken ble gjenforent
11. november – 50 år siden Rhodesia erklærer seg selvstendig fra Storbritannia (anerkjent som Zimbabwe 1980).
Ukjent dato – 75 år siden Katyn-massakren: omkring 4500 polske offiserer i sovjetisk krigsfangenskap blir massakrert i Katyn-skogen ved Smolensk.
== Personer ==
=== Fødsler ===
2. mai – Charlotte av Cambridge, prinsesse av Storbritannia
15. juni – Nicolas av Sverige
=== Dødsfall ===
== Referanser == | 2015 (MMXV) i den gregorianske kalender var et år uten skuddag som begynte på en torsdag. | 7,551 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Michael_Nyqvist | 2023-02-04 | Michael Nyqvist | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. juni', 'Kategori:Dødsfall i 2017', 'Kategori:Fødsler 8. november', 'Kategori:Fødsler i 1960', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Stockholm', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske skuespillere'] | Rolf Åke Michael Nyqvist (født 8. november 1960 i Stockholm, død 27. juni 2017 samme sted) var en svensk skuespiller utdannet ved Teaterhögskolan i Malmö. Nyqvist tilhørte ensemblet ved Sveriges nasjonalscene Kungliga Dramatiska Teatern, og medvirket i en rekke TV-serier og filmer.
| Rolf Åke Michael Nyqvist (født 8. november 1960 i Stockholm, død 27. juni 2017 samme sted) var en svensk skuespiller utdannet ved Teaterhögskolan i Malmö. Nyqvist tilhørte ensemblet ved Sveriges nasjonalscene Kungliga Dramatiska Teatern, og medvirket i en rekke TV-serier og filmer.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Michael Nyqvist (i folkeregisteret Rolf Åke Michael Nyqvist ) ble adoptert 1½ år gammel etter noen tid på barnehjem. Hans adoptivforeldre var advokaten Åke Nyqvist og sekretæren Gerd, f. Nordborg.Han fikk som femåring vite at han var adoptert. Han traff senere begge sine biologiske foreldre; hans biologiske far var italiensk og har tidligere bodd i Marokko.Hans søken etter sin egen identitet er tema i selvbiografien Når barnet har lagt seg fra 2009, oversatt av Astrid Nordang.Han utdannet seg ved Teaterhögskolan i Malmö.
=== Skuespiller ===
Nyqvist ble først lagt merke til som skuespiller da han spilte politimannen John Banck i TV-serien Beck, men det var ikke før han spilte i filmen Grabben i graven bredvid han fikk sitt store gjennombrudd. Senere spilte han i filmer som Så som i himmelen, Arn – Tempelridderen, Kautokeino-opprøret og Menn som hater kvinner.
Nyqvist var til sin død en del av det faste ensemblet på Kungliga Dramatiska Teatern. Han fikk sitt store gjennombrudd i 2002 med rollen som bonden Benny i Kjell Sundvalls kinofilm Grabben i graven bredvid, en rolle han ble belønnet med en Guldbagge for.I 2011 spilte Nyqvist sine første Hollywoodroller i filmene Abduction og Mission: Impossible – Ghost Protocol. I den fjerde Mission Impossible-filmen portretterte Nyqvist filmens største skurk og spilte der blant annet mot Tom Cruise.Michael Nyqvist var gift 1990–1994 med psykologen Pinita Rodriguez (født 1960). I 1998 giftet han seg med den finske scenografen Catharina Nyqvist Ehrnrooth (født 1969). Han fikk en datter (født 1990) i første ekteskap og en sønn (født 1996) i andre ekteskap.
Nyqvist døde 27. juni 2017 av lungekreft, og ble gravlagt i Katarina kirke i Stockholm 21. juli.
== Filmografi (utvalg) ==
2018 – Hunter Killer
2014 – John Wick
2011 – Mission: Impossible - Ghost Protocol
2011 – Abduction
2009 – Luftslottet som sprengtes
2009 – Jenta som lekte med ilden
2009 – Menn som hater kvinner
2008 – Kautokeino-opprøret
2007 – Arn: Tempelridderen
2005 – Bang Bang Orangutang
2005 – Den beste av mødre
2005 – Mastermind
2004 – Så som i himmelen
2003 – Smala Sussie
2003 – Dag og natt
2002 – Grabben i graven bredvid
1997 – Beck – Mannen med ikonene (Svensk tittel: Beck – Mannen med ikonerna) (TV-film)
1997 – Beck
1997 – Tic Tac
== Teaterstykker (utvalg) ==
Geten – (2005) Vasateatern, Stockholm med Suzanne Reuter, Jacob Ericksson og Albin Flinkas
== Priser og nominasjoner (utvalg) ==
2002 prisen som beste skuespiller ved Gijón International Film Festival for filmen Tillsammans
2002 Guldbagge for beste mannlige hovedrolle i filmen Grabben i graven bredvid
2004 Silver Hugo ved Chicago International Film Festival for beste ensemble i filmen Dag og natt
2000 – nominert til Guldbagge for beste mannlige birolle i filmen Tillsammans
2004 – nominert til Guldbagge for beste mannlige hovedrolle i filmen Så som i himmelen
2005 – nominert til Guldbagge for beste mannlige birolle i filmen Den beste av mødre
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Mikael Nyqvist på Internet Movie Database
(sv) Mikael Nyqvist i Svensk Filmdatabas
(da) Mikael Nyqvist på Filmdatabasen
(da) Mikael Nyqvist på danskefilm.dk
(da) Mikael Nyqvist på danskfilmogtv.dk
(da) Mikael Nyqvist på Scope
(fr) Mikael Nyqvist på Allociné
(en) Mikael Nyqvist på AllMovie
(en) Mikael Nyqvist hos Turner Classic Movies
(en) Mikael Nyqvist hos The Movie Database
Nyqvist Michael hos Dramaten | 2017 (MMXVII) i den gregorianske kalender var et normalår som begynte på en søndag. | 7,552 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kristine_Stav%C3%A5s_Skistad | 2023-02-04 | Kristine Stavås Skistad | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2019', 'Kategori:Fødsler 8. februar', 'Kategori:Fødsler i 1999', 'Kategori:Juniorverdensmestere i langrenn', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norgesmestere i langrenn', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Kristine Stavås Skistad (født 8. februar 1999) er en norsk langrennsløper som representerer Konnerud Idrettslag. Hun har gull på sprinten og på stafetten i junior-VM på ski 2019 som beste internasjonale resultat. Skistad tok sin videregående utdanning ved Norges Toppidrettsgymnas på Lillehammer (2015-18).
| Kristine Stavås Skistad (født 8. februar 1999) er en norsk langrennsløper som representerer Konnerud Idrettslag. Hun har gull på sprinten og på stafetten i junior-VM på ski 2019 som beste internasjonale resultat. Skistad tok sin videregående utdanning ved Norges Toppidrettsgymnas på Lillehammer (2015-18).
== Idrettskarriere ==
=== Sesongen 2015/16 ===
Skistad vant klasse kvinner 17 under Norgescupen i langrenn for junior 2015/16, etter at hun vant fem av de ni norgescuprennene. Hun deltok i Junior-NM på ski 2016, og vant der 7,5 km klassisk, 5 km fri og sprinten. I tillegg fikk hun bronse i 4 × 3,75 km sammen med Buskerud lag 1.
=== Sesongen 2016/17 ===
Junior-VM på ski 2017 ble arrangert i Park City i USA, og Skistad ble der nummer tolv i sprint klassisk. Norge kom på ellevteplass på stafetten. Hun deltok i Junior-NM på ski 2017, og vant denne gangen sprinten og 5 km klassisk i 18-årsklassen. Buskerud 1 fikk sølv på 4 × 3,75 km stafett med Skistad på laget. Hun fullførte ikke 10 km klassisk.
Hun vant klasse kvinner 18 under Norgescupen i langrenn for junior 2016/17 etter å ha vunnet seks av ti renn.
=== Sesongen 2017/18 ===
Hun kom på niendeplass på sprinten under NM på ski 2018. Under Junior-VM på ski 2018 i Goms tok hun sølv på sprinten, etter svenske Moa Lundgren, og hun kom på femteplass på 5 km klassisk og 33.-plass på 5+5 km skiatlon. I tillegg deltok hun på Norges stafettlag som kom på sjuendeplass på 4 × 3,3 km stafett.
I Junior-NM på ski 2018 vant hun sprinten og 5 km fri teknikk i klassen K19/20, og hun fikk også gull på 4 × 3,75 km. Hun debuterte i verdenscupen med 51.-plass på sprint i Drammen 7. mars 2018.
=== Sesongen 2018/19 ===
Skistad åpnet sprint-sesongen 2018/2019 med en andreplass i sesongåpningen på Beitostølen. Den 30. november ble hun beste norske utøver i verdenscupsprinten på Lillehammer, med en femteplass. Hun vant sprinten under Junior-VM på ski 2019, foran Monika Skinder fra Polen og Anita Korva fra Finland, og hun gikk ankeretappen på Norges lag som tok gull på 4 × 3,3 km stafett. De andre på laget var Kristin Austgulen Fosnæs, Astrid Stav og Helene Marie Fossesholm. Hun endte på 72.-plass sammenlagt med 46 poeng i Verdenscupen i langrenn 2018/19.
I april vant hun 100 meter supersprint under Janteloppet i april, der hun gikk inn på tiden 12,36 sekunder. Denne tiden ville vært verdensrekord på distansen, hadde det ikke vært for at Maja Dahlqvist hadde gått distansen på 12,20 sekunder tidligere samme dag.
=== Sesongen 2019/20 ===
Foran 2019/20-sesongen ble Skistad tatt ut av landslaget, og ble plassert på rekruttlandslaget. Hun ble overtrent sommeren 2019, og måtte ta tre uker treningsfri. Hun ble også tatt ut av løpet da hun deltok i Blinkfestivalen 2019, fordi hun lå an til å bli tatt igjen av tetgruppen. Under Sesongåpningen på Beitostølen i november endte hun på 13.-plass på sprinten og 47.-plass på 10 km klassisk. Hun ble tatt ut til verdenscuprennet i Planica i desember, men ble slått ut i kvartfinalen på sprinten der, og endte på 26.-plass.Hun startet 2020 med deltakelse i Skandinavisk Cup i Nes skianlegg, og kom der på femteplass på sprinten og 37.-plass på 10 km klassisk. Hun deltok i verdenscupsprinten i Dresden i januar, men falt i kvartfinalen, og ble slått ut. Den 17. januar vant hun sprinten i U23-NM i langrenn 2020, som var lagt inn som en del av norgescuprennet på Lygna.NM i langrenn 2020 ble arrangert i Drammen, og Skistad kom der på sjetteplass på sprinten og 32.-plass på 15 km klassisk. På stafetten kom Konnerud på tredjeplass, der Skistad gikk ankeretappen.
=== Sesongen 2022/23 ===
I NM 2023 på Gjøvik tok Skistad gull på sprinten.
Skistad tok sin første verdenscupseier da hun vant sprint klassisk i Les Rousses 28. januar 2023.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kristine Stavås Skistad – FIS (langrenn) | 2018 (MMXVIII) i den gregorianske kalenderen var et normalår som begynte på en mandag. | 7,553 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aleksander_Kilde | 2023-02-04 | Aleksander Kilde | ['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Artikler med sportslenker og uten kobling til Wikidata', 'Kategori:Artikler som ikke er koblet til Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under VM i alpint 2015', 'Kategori:Deltakere for Norge under VM i alpint 2017', 'Kategori:Deltakere for Norge under VM i alpint 2019', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Juniorverdensmestre i alpint', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Norgesmestere i alpint', 'Kategori:Norske alpinister', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Bærum kommune'] | Aleksander Aamodt Kilde (født 21. september 1992 på Jar i Bærum) er en norsk alpinist som representerer Lommedalens Idrettslag. Han vant verdenscupen sammenlagt sesongen 2019/20.
| Aleksander Aamodt Kilde (født 21. september 1992 på Jar i Bærum) er en norsk alpinist som representerer Lommedalens Idrettslag. Han vant verdenscupen sammenlagt sesongen 2019/20.
== Karriere ==
Kilde var i ungdomsårene elev ved NTG-U, før han for alvor startet sin alpint-karriere på alpint-linjen på Dønski videregående skole i Bærum.
Kilde vant gullmedaljen i storslalåm i junior-VM i alpint 2013 i Québec i Canada. Resultatet kvalifiserte Kilde til det norske laget til verdenscupen for seniorutøvere.. Han vant også E-cupen sammenlagt i 2012/13 og ble tatt opp på World Cup-laget foran 2013/14-sesongen.
Han fikk sin første pallplassering i verdenscupen da han ble nummer tre i super-G i Val Gardena 18. desember 2015. Det ble tredobbelt norsk, Aksel Lund Svindal vant, og Kjetil Jansrud ble nummer to. Han vant sitt første verdenscuprenn da han vant utfor i Garmisch-Partenkirchen 30. januar 2016. Den 27. februar 2016 vant han sitt første super-G-renn i verdenscupen. I verdenscupavslutningen i St. Moritz i Sveits sikret han sammenlagtseieren i super-G-cupen for 2015/16-sesongen foran lagkameratene Jansrud og Svindal da han ble nummer to i avslutningsrennet bak sveitsiske Beat Feuz.Sesongen 2019/20 knivet Kilde med Alexis Pinturault og Henrik Kristoffersen om sammenlagtseieren i verdenscupen. Da Kilde ble nummer to i utforrennet i Kvitfjell 7. mars, gikk han forbi Pinturault i sammendraget. Det skulle vise seg å bli det siste rennet denne sesongen. Super-G-rennet dagen etter ble kansellert på grunn av værforholdene, og rennene i Kranjska Gora og Cortina ble avlyst på grunn av koronavirusutbruddet.
Kilde vant bronsemedalje i super-G og sølv i kombinasjonen under vinter-olympiaden i Beijing 2022. Kilde vant sju renn i verdenscupen 2021/22, fire i super-G og fire i utfor, deriblant utfor både under Lauberhornrennene i Wengen og Hahnenkammrennene i Kitzbühel. Kilde vant både utfor- og super-G-cupen denne sesongen.
Han er ikke i slekt med Kjetil André Aamodt.Han regnes som en av Norges fysisk sterkeste idrettsutøvere.
== Verdensmesterskap ==
== Olympiske leker ==
== Verdenscupoversikt ==
=== Titler ===
=== Podium ===
20 seire – (11 i utfor, 9 i super-G)
39 pallplasseringer – (20 super-G, 16 utfor, 3 kombinasjon)per 28. januar 2023
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Artikkelen er ikke koblet til Wikidata | 2019 (MMXIX) i den gregorianske kalenderen var et normalår som begynte på en tirsdag. | 7,554 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leirskredet_i_Gjerdrum_2020 | 2023-02-04 | Leirskredet i Gjerdrum 2020 | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:2020 i Norge', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gjerdrums historie', 'Kategori:Katastrofer i 2020', 'Kategori:Leirras i Norge', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Leirskredet i Gjerdrum var et kvikkleireskred, som gikk i Gjerdrum natt til 30. desember 2020, og tok med seg flere bolighus i boligområdet Nystulia i Ask, samt bygninger på gårdstunet Holmen, og drøyt 100 meter av veien Fjellinna. Redningsarbeidet pågikk til 5. januar 2021.
Politiet rykket ut rundt klokken 4 til hendelsen ved Ask. 14 boligbygg, bestående av 31 boenheter, ble tatt av skredet. Skredet gikk vest for fylkesvei 120, nær Gjerdrum aldershjem. Deler av raset gikk i et jordbruksområder, og tre gårdsbruk ble berørt, samt deler av Gjerdrum Golfklubbs anlegg. Et område på omkring 300 ganger 700 meter raste ut. Det fortsatte å rase i skredområdet utover dagen. Det ble også registrert mindre ras og avskalinger, de påfølgende dagene og månedene. Det antas at skredet begynte flere hundre meter sør for boligfeltet Nystulia, og spiste seg trinnvis nordover, før det stanset inne i boligfeltet. Logg av hendelser i strømnett, telenett, vann og avløp viser at den første registrerte hendelsen var klokken 3:56:45, ved gården Kroken, langs Brådalsvegen, da en høyspentlinje ble revet over. Fra dette punktet ble det de neste fire minuttene registrert hendelser nordover, inntil raset stanset inne i bebyggelsen på Nystulia.Gjerdrum aldershjem ble evakuert. Barneskolen, legesenteret, rådhuset og barnehagen ble stengt. Deler av Fylkesvei 120 (hovedvei sørover) ble ødelagt som følge av skredet. Barnehagen ble revet i november 2021. Kraftforsyning, vannforsyning og avløp var ute av funksjon som følge av skredet.I februar 2021 fikk en del av de evakuerte flytte hjem, også av de som bodde i boligfeltet som ble rammet av raset. Flere bygg i den evakuerte sonen raste etter hvert ut i skredgropen, og i september 2021 begynte rivingen av totalt 9 gjenværende bygg langs skredkanten.
| Leirskredet i Gjerdrum var et kvikkleireskred, som gikk i Gjerdrum natt til 30. desember 2020, og tok med seg flere bolighus i boligområdet Nystulia i Ask, samt bygninger på gårdstunet Holmen, og drøyt 100 meter av veien Fjellinna. Redningsarbeidet pågikk til 5. januar 2021.
Politiet rykket ut rundt klokken 4 til hendelsen ved Ask. 14 boligbygg, bestående av 31 boenheter, ble tatt av skredet. Skredet gikk vest for fylkesvei 120, nær Gjerdrum aldershjem. Deler av raset gikk i et jordbruksområder, og tre gårdsbruk ble berørt, samt deler av Gjerdrum Golfklubbs anlegg. Et område på omkring 300 ganger 700 meter raste ut. Det fortsatte å rase i skredområdet utover dagen. Det ble også registrert mindre ras og avskalinger, de påfølgende dagene og månedene. Det antas at skredet begynte flere hundre meter sør for boligfeltet Nystulia, og spiste seg trinnvis nordover, før det stanset inne i boligfeltet. Logg av hendelser i strømnett, telenett, vann og avløp viser at den første registrerte hendelsen var klokken 3:56:45, ved gården Kroken, langs Brådalsvegen, da en høyspentlinje ble revet over. Fra dette punktet ble det de neste fire minuttene registrert hendelser nordover, inntil raset stanset inne i bebyggelsen på Nystulia.Gjerdrum aldershjem ble evakuert. Barneskolen, legesenteret, rådhuset og barnehagen ble stengt. Deler av Fylkesvei 120 (hovedvei sørover) ble ødelagt som følge av skredet. Barnehagen ble revet i november 2021. Kraftforsyning, vannforsyning og avløp var ute av funksjon som følge av skredet.I februar 2021 fikk en del av de evakuerte flytte hjem, også av de som bodde i boligfeltet som ble rammet av raset. Flere bygg i den evakuerte sonen raste etter hvert ut i skredgropen, og i september 2021 begynte rivingen av totalt 9 gjenværende bygg langs skredkanten.
== Redningsarbeid og evakuering ==
Forsvaret bistod i redningsarbeidet med mannskaper fra Innsatsstyrke Derby, Bell 412 helikopter og et P-3 Orion-fly, i tillegg til AW101 og Sea King fra Redningshelikoptertjenesten. Norske Redningshunder hadde omkring 30 hunder i beredskap for å søke i raset, men søkene ble utelukkende foretatt av hunder fra Oslo politidistrikt. Forsvaret tilbød også å bistå med hunder, men politiet brukte egne ressurser. Redningstjenesten i Göteborg bidrar med spesialister til letearbeidet og til sikring av skadeområdet. Det svenske USAR-mannskapet på over 10 personer er spesialister på å ta seg inn i sammenraste bygninger. Oslo brann- og redningsetat deltok i redningsarbeidet. Noen hus har flyttet seg 400 meter og var vanskelig å lokalisere i rasområdet. Det ble brukt varmesøkende kamera og droner i letearbeidet i rasområdet. Politiet forsøkte å lokalisere mobilitelefonene for de savnede blant annet ved hjelp av IMSI-fangere. Heimevernet, Sivilforsvaret og frivillige hjelpeorganisasjoner ble mobilisert for å bistå. En broleggerpanservogn fra Ingeniørbataljonen kom 1. januar til stedet for å lage vei for bakkemannskap til hus nederst i rassonen.13 personer ble reddet opp fra skredkrateret av Sea King-helikopter fra 330 skvadronen i løpet av de første timene etter skredet. Politihelikopteret bisto med å lokalisere folk ved hjelp av varmesøkende kamera. Noen ble reddet ut av hus som var ført 400 meter fra tomten og var nedkjølte da de ble reddet. Minst to hunder ble også funnet i live i skredkrateret ved hjelp av varmesøkende kamera.Omkring 1000 personer ble i løpet av 30. desember evakuert fra områder rundt. Aldershjemmet, der det var utbrudd av covid-19, ble evakuert i tidlig på dagen, kraterkanten var omkring 50 meter fra aldershjemmet. Evakuering fra selve rassonen skjedde til dels med helikopter. Over 25 ambulanser ble tilkalt blant annet for bidra til evakuering av aldershjemmet.Politiet opplyste litt over klokken 12 på rasdagen 30. desember at det var 26 personer det ikke var gjort rede for, og at dette var personer med adresse i rasområdet. De presiserte at disse kan ha vært på besøk andre steder eller ha evakuert seg selv, men at de også kunne befinne seg i rasområdet. Ved pressebriefingen samme dag like før klokken 13.30 som raset skjedde, opplyste politiets innsatsleder Roger Pettersen at det var 21 mennesker de ikke kunne gjøre rede for, men tallet ble senere nedjustert, og var nede i 10 før midnatt. Letingen fortsatte utover natten og over de neste dagene fram til 5. januar da politiet opplyste om at søket ville gå over i en ny fase, med søk etter antatt omkomne.
Statsminister Erna Solberg og justis- og beredskapsminister Monica Mæland besøkte Gjerdrum på ulykkesdagen. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) kom samme dag til stedet med en borerigg for å undersøke grunnforholdene.
=== Forsvaret settes inn i søk ===
4. januar fikk Ingeniørbataljonen et nytt oppdrag ved å støtte søkslagene fra brann- og redningsetatene i rasområdet med 16 soldater.
== Søk etter og funn av savnede ==
Politiet offentliggjorde navnene på de ti savnede 1. januar 2021. En person ble funnet omkommet på ettermiddagen den 1. januar og tre til ble funnet omkommet dagen etter. Den tredje januar ble ytterligere tre omkomne funnet.Den 5. januar opplyste politiet at det ikke lenger var noe håp om å finne de tre siste savnede i live. Etter et to ukers opphold, den 18. januar, ble søket etter de tre siste gjenopptatt og 9. februar ble to til av de savnede funnet omkommet. Den siste savnede ble funnet helt i enden av skredomårdet den 22. mars.
=== Omkomne ===
== Mobiliserte ressurser ==
Hendelsen resulterte i at mange private og offentlige organisasjoner, samt avdelinger fra Forsvaret, ble involvert. Foruten de offentlige blålysetatene (ambulanse, brannvesen, politi) fra Gjerdrum, nabokommuner og andre steder i Norge, deltok også følgende enheter:
=== Statlige organisasjoner ===
Sivilforsvaret
Norges vassdrags- og energidirektorat
Myndigheten för samhällsskydd och beredskap (statlig USAR-enhet fra Sverige)
=== Private organisasjoner ===
Norges Geotekniske Institutt
Multiconsult
Andøya Space - Dronesøk og og produksjon av data til redningsledelse.
=== Frivillige organisasjoner ===
Norges Røde Kors
Norsk Folkehjelp
Norske Redningshunder
Norsk Radio Relæ Liga - Registrering og «sporing» av redningsmannskapene som jobbet i skredgropen.
=== Forsvaret ===
Oslo og Akershus Heimevernsdistrikt 02: Innsatsstyrke Derby, avløst av Utryknings-Eskadronen - Vakthold og sikring av rasområdets perimeter
Forsvarets spesialkommando - Dronesøk og organisering av luftrommet, sammen med Beredskapstroppen. Senere sensorovervåking av skredkanten
330 skvadron - Redningshelikoptre fra Sola og Rygge hentet ut rasofre fra skredområdet, sammen med Politiets helikoptertjeneste.
333 skvadron - P-3C Orion overvåkingsfly: Initielt sensorsøk av området.
339 SOAS - Transport av personell og evakuering av personer fra boligområdet rundt skredkanten ved bruk av Bell 412 helikoptre.
Ingeniørbataljonen - Leguan brolegger, markforsterkningsmatter og støtte til søk i rasfeltet.
Etterretningsbataljonen - Bildeanalyse og rådgiving for politiet.
Forsvarets tros- og livssynskorps - Bistand til pårørende og soldater.
Stridstrenbataljonen - Krokbiler og tankflak for etterforsyning av drivstoff.5. januar forlot de fleste ressursene fra Forsvaret området, da aksjonen gikk over i en ny fase. Kun Heimevernet var igjen frem til 12. januar. Sivilforsvaret overtok oppdraget frem til 15. januar, da et privat vekterselskap fortsatte oppdraget med vakt og sikring av skredområdet.
== Bakgrunn ==
Kvikkleire består av små partikler som står stablet på hverandre ende mot flate som et korthus. Dette danner porer eller hulrom som er fylt med vann. Ved belastning eller bevegelse kan strukturen kollapse og vannet fra porer gjør leiren flytende. Kvikkleireskred utløses ofte av menneskelig aktivitet og av tilsynelatende ubetydelige faktorer. Et skred begynner ofte med flere små skred som utløser større, og skredkanten kan bevege seg innover i terrenget med en fart av 30-40 km/t mens rasmassen flyter nedover som en elv. Massen vil til slutt slå seg til ro og sedimenteres på nytt. Skredmassen kan flyte 30-50 ganger så langt som høydeforskjellen. Prøver viser at på Gjerdrum var det mer vann enn mineraler i leira slik at det skal lite til før massene blir flytende.NVE leverer hvert år 75 til 125 innsigelser på utbyggingsplaner på grunn av fare for skred. En innsigelse fra NVE innebærer at kommunen ikke kan godkjenne utbyggingsplanene selv. En del av NVEs innsigelser skyldes ifølge NRK at undersøkelser utført av utbygger har for lav kvalitet i den skredfaglige vurderingen. Mindre kommuner har ofte ingen kompetanse til å utføre undersøkelser og vurderinger selv.
=== Grunnforholdene på Romerike ===
Området fra Minnesund og sydover til havet er preget av å være gammel havbunn. Syd for Minnesund lå, rett etter istiden for rundt 9500-9000 år siden, det som har blitt kalt «Romeriksfjorden», havet strakk inn til Mjøsbreen syd i Mjøsa og inn til nordenden av Hurdalsjøen.Landhevningenen som har foregått fra istiden til i dag har tørrlagt denne fjorden. Løsmassene består hovedsakelig av marin leire avsatt på sjøbunnen. Dette gjelder de områder som ligger under den marine grensen.
Gjerdrum er et område med stor risiko for kvikkleireskred fordi løsmassene for en stor del består av leire som er avsatt på havbunnen rett etter den siste istidens slutt. Dette ga en saltholdig leire som kan bli ustabil når saltet blir vasket bort. I området raset gikk er det en tykk marin avsetning med varierende faregrad for kvikkleireskred. Når isen trakk seg tilbake skjedde det over lang tid, og trinnvis. (Se Raet for trinn i isavsmeltingen). Der hvor iskanten ble stående i lengre tid skjøv isen fram løsmasser som ga dette en blanding av grovere og finere sedimenter i en endemorene. Også breelvene førte med seg løsmasser ut i havet. Større partikler ble avsatt i vifteform ved elveosen, mens små partikler kunne holde seg flytende en stund for så å bli avsatt på havbunnen i tykke lag som vi i dag ser som blåleire. Lenger unna iskanten ble andelen finere sedimenter større. Leire består av de minste partiklene, finere enn Silt. Leiren kan ligge over grovere sedimenter, og ha lag av annet over seg (f.eks mjele, sedimenter etter den store flommen når Nedre Glomsjø ble tømt og Jutulhogget ble til rett etter siste istid.) Leiren kan da ligge som lommer i avsetningsmassen. Landhevning gjør etterhvert at det som var havbunn blir tørt land. Da vil erosjon (overflate og av bekker og elver) bidra til å forme det som etterhvert blir et ravinelandskap.
Den vanligste skredtypen er bakovergripende skred, også omtalt som retrogressive skred. Det har gått en del udaterte kvikkleireskred i i området tidligere, og området rundt Ask har hatt et fokus på seg som risikoområde. I 1400 gikk et ras på Olstad i Gjerdrum, flere mennesker og dyr omkom. Leirskredet i Gjerdrum 1924 var et kvikkleireskred som startet før midnatt 20. oktober 1924 og tok ett menneskeliv.
Boligfeltet Nystulia som ble planlagt i 2005 ble klassifisert med høyeste fare for leirskred (klasse 5), mens Ask sentrum ble vurdert til en klasse lavere. Hydrologen Steinar Myrabø advarte kommunen om erosjonsproblemer (blant annet knyttet til Tistillbekken) og fare for leirskred i området. Kommunen godkjente reguleringsplanen for Nystulia i 2003. NGI gjorde deretter undersøkelser på oppdrag fra utbygger. Før utbyggingen av området var det kjent at det var mye kvikkleire i området. NGI vurderte området i en risiko- og sårbarhetsanalyse for Gjerdrum kommune i 2003 og advarte der om at det kunne gå skred med utstrekning på opp mot 10 dekar med fare for 10 til 50 omkomne personer. Materielle skader kunne komme opp i 20 til 100 millioner kroner. To år senere anbefalte NGI å senke deler av de høyeste terrenget, oppfylling av lavere terreng og bekkedal for å fungere som motvekt og motvirke eventuelt skred og erosjonssikring av Tistilbekken.Oddbjørn Bruland, professor i vassdragsteknikk, tror at erosjon av Tangeelva kan ha vært en medvirkende årsak. Bruland uttalte til NRK at man bør se nøye på vassdrag i kvikkleireområder. Bruland er overrasket over at Tangeelva og Tistilbekken ikke har vært sikret av kommunen. En rapport fra Norconsult i 2019 nevnte begge som sårbare punkter i områder. Samme rapport, som hadde et fokus på flom og erosjonsikring, ikke ras, nevnte også at «I Gjerdrum kommune må man også ta hensyn til at leiren i ravinelandskapet er meget rasutsatt». Rapporten beskriver Gjerdrum som delvis et ravinelandskap bestående av leire som eroderes kontinuerlig, og anbefaler at det hentes inn geoteknisk kunnskap for å vurdere sikringstiltak.I 2009 og 2011 varslet blant annet en tidligere grunneier kommunen om erosjon og økt vannføring i en bekk langs rasområdet. Ifølge brevet til kommunen fikk tidvis stor vannføring på grunn av tilførsel av mye overvann fra byggefeltet. I 2009 skrev konsulentfirmaet Asplan Viak i en rapport at overvannet fra Ask sentrum havnet i Brådalsbekken og Tistilbekken som kunne før til erosjon. Firmaet anbefalte dammer og torvetak som dempende tiltak. I kommunale dokumenter fra 2009 advares det om at erosjon i bekken kunne føre til undergraving som kunne utløse leirskred. Særlig østsiden av Tistilbekken ble ansett som utsatt. Utbyggeren sier til Dagbladet at de ikke visste om rapporten fra Asplan Viak.Fylkesmannen og NVE hadde i 2015 innsigelser mot en utvidelse av bebyggelsen ved aldershjemmet. NVEs innsigelser ble ifølge Dagbladet trukket etter at rådmannen i Gjerdrum hadde vært i kontakt med konsulenter. Konsulentene mente et eventuelt skred utløst i et ustabilt område like sør for aldershjemmet ville bli stanset av veien Fjellinna vestover fra fylkesvei 120. NVE planla å kartlegge kvikkleiresituasjonen i 37 områder på Romerike inkludert Ask i 2021.I 2016 ønsket en gruppe beboere å stanse utbygging i området Viervangen like nord for Nystulia der skredet gikk. Askjonsgruppen mente inngrepet i bekkeløpet ville bli for stort og øke faren for skred.I desember 2020 falt det på Hellerud tre ganger så mye nedbør som normalt i desember, i Hakadal over fem ganger så mye og i oktober-november var det rekordmye nedbør. Siste to døgn før raset falt det rundt 70 mm nedbør i Gjerdrum. Normalt er kraftig og mye nedbør i seg selv ikke direkte årsak til kvikkleireskred. Kvikkleirene er veldig tett og vann trekker ikke raskt inn. Skred utløses normalt av ytre påvirkning som anleggsarbeid, oppføring av tunge bygg eller erosjon av elver og bekker i ytterkanten av en skråning. Det kan være relativt liten påvirkning føre til at en skråning kollapser, ifølge NGU.
== Andre evakuerte områder i Gjerdrum ==
Omkring to km nord for Ask og rasområdet (ved fylkesvei 120) ble det 31. desember oppdaget sprekkdannelser i bakken med tendenser til utglidning. Et område ved Kogstad med 46 beboere ble evakuert.3. januar besluttet redningsledelsen å oppheve evakueringen ved Kogstad etter anbefaling av NVE.
== Økonomisk støtte ==
Finans Norge og Norsk Naturskadepool sendte 2. januar ut en bransjeanbefaling til medlemmene sine der de informerte om at de evakuerte i første omgang får dekning for midlertidig og alternativ bolig ut 2021, så lenge de er beordret evakuert.Kommunalminister Nikolai Astrup og statsforvalter Valgerd Svarstad Haugland uttalte at Gjerdrum kommune vil motta bistand, både praktisk og økonomisk, som den trenger fra regjeringen på kort og lang sikt.I begynnelsen av januar 2021 var det et forløpig estimatat på at skredet vil gi naturskadeserstatninger på rundt 900 millioner kroner. Erstatningsanslaget vil endre seg etter hvert som skadeomfanget blir klarere.
== Reaksjoner ==
Den 3. januar besøkte Kong Harald, Dronning Sonja og Kronprins Haakon Gjerdrum. Der snakket de med redningsmannskapene, frivillige, evakuerte og deres pårørende.
=== Internasjonale reaksjoner ===
Det danske Forsvarsministeriet tilbød å sende hjelp. Norske myndigheter valgte å takke nei til forespørselen, da det ikke var behov for ytterligere bistand.
Den svenske kongen Carl XVI Gustaf sendte et telegram til Kong Harald V og uttrykte sin dypeste medfølelse i anledning skredet.
Finlands statsminister, Sanna Marin, utrykte sin medfølelse til de rammede på Twitter. Innenriksminister Maria Ohisalo opplyste at de fulgte situasjonen tett, og ville bidra om det kom en forespørsel om assistanse fra norske myndigheter.
== Gransking ==
Regjeringen varslet 7. januar 2021 at den vil sette ned en ekspertgruppe som skal finne årsaker til skredet og evaluere arbeidet med å forebygge kvikkleireskred og finne ut om det er behov for endring av regelverkets innhold og hvordan det følges opp.Gjerdrum kommune offentliggjør alle dokumenter omkring utbyggingen i området.
=== Evalueringsrapport ===
I juni 2021 ble rapporten Evaluering - Redningsaksjonen og den akutte krisehåndteringen under kvikkleireskredet på Gjerdrum av Hovedredningssentralen publisert på Regjeringens nettsider.
=== Årsaksrapport ===
I september 2021 ble delrapporten Årsakene til kvikkleireskredet i Gjerdrum 2020 av et ekspertutvalg publisert på Regjeringens nettsider. Ekspertutvalget peker på erosjon i Tistilbekken, som renner gjennom området, som årsaken til at skredet gikk. Særlig stor erosjon var observert ved Holmen, sør for Nystulia. Det har over flere år blitt uttrykt bekymring for bekkens endringer. Utvalget konkluderte med at erosjonen har gått raskere enn normalt; dette var et resultat av menneskelig aktivitet. Den direkte utløsende årsaken, mener utvalget var den rekordvåte høsten før.I mars 2022 kom den siste delrapporten På trygg grunn - Bedre håndtering av kvikkleirerisiko. Rapporten pekte på uakseptabelt høy risiko for nye skred flere steder i landet og foreslo at det bør innføres en ny naturskadesikringslov.
Utvalget foreslo også en Nasjonal handlingsplan som skal gi:
Tydeligere ansvarsfordeling
Mer og bedre kartlegging
Mer fysisk sikring av eksisterende bebyggelse
Ivareta ny utbygging
Tiltak for økt kunnskap og kompetanse
== Etterforskning ==
Øst politidistrikt startet i januar 2021 en etterforskning av hendelsen. I februar 2022 ble Gjerdrum kommune siktet for manglende oppfølging av varsler.. I november 2022 ble saken henlagt med begrunnelsen «ingen straffbare forhold bevist».
== Se også ==
Liste over ras i Norge
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Rasomfanget i OpenStreetMap
Dronebilde 3. januar 2021 av rasområdet
Laserdatakart av Gjerdrum 2020/2021 bestilt fra NVE
Åpnet Forsvarets verktøykasse under redningsarbeidet i Gjerdrum
Intervju med HV soldater - Forsvarets Forum
intervju med en av politiets innsatsledere - Politiforum | 2020 (MMXX) i den gregorianske kalenderen var et skuddår som begynte på en onsdag. | 7,555 |
null | 2023-02-04 | 2021 | null | null | null | 2021 (MMXXI) i den gregorianske kalenderen var et normalår som begynte på en fredag. | 7,556 |
null | 2023-02-04 | 2022 | null | null | null | 2022 (MMXXII) i den gregorianske kalenderen var et normalår som begynte og avsluttet på en lørdag. | 7,557 |
https://no.wikipedia.org/wiki/2023 | 2023-02-04 | 2023 | ['Kategori:2023', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | 2023 (MMXXIII) i den gregorianske kalenderen er et normalår som begynner på en søndag.
De forente nasjoner har definert 2023 som
Det internasjonale året for hirse, for å øke kunnskapen om hirsens gunstige helseeffekterNoen av de største sportsbegivenhetene i 2023 er VM i skiskyting 2023, VM i alpint 2023, ski-VM 2023, Europalekene 2023, VM i fotball for kvinner 2023, PGA-touren 2022/23 og VM i ishockey for menn 2023.
| 2023 (MMXXIII) i den gregorianske kalenderen er et normalår som begynner på en søndag.
De forente nasjoner har definert 2023 som
Det internasjonale året for hirse, for å øke kunnskapen om hirsens gunstige helseeffekterNoen av de største sportsbegivenhetene i 2023 er VM i skiskyting 2023, VM i alpint 2023, ski-VM 2023, Europalekene 2023, VM i fotball for kvinner 2023, PGA-touren 2022/23 og VM i ishockey for menn 2023.
== Hendelser ==
=== Januar ===
1. januar –
Kroatia ble en del av Schengen-området, som land nummer 27
Kroatia ble en del av eurosonen denne dagen og tok i bruk euro i stedet for kroatisk kuna.
Usbekistan tok i bruk det latinske alfabetet fullt ut
Norge: Den statlige delen av Norsk kulturråd ble skilt ut til å bli Kulturdirektoratet
Luiz Inácio Lula da Silva overtok som Brasils 39. president etter Jair Bolsonaro.
Russlands invasjon av Ukraina: Ukraina bombet en skole i Makiivka i Donetsk, der russiske soldater bodde. Antall døde rapporteres som 63 av russiske myndigheter.
2. januar –
Australia: To helikoptre krasjet ved Sea World i Queensland, fire mennesker omkom
Syria: Damaskus Internasjonale Lufthavn ble truffet av raketter fra Israel, og måtte tas ut av drift
Mexico: Norma Lucía Piña ble utnevnt til høyesterettsjustitiarius, og blir landets første kvinne i denne posisjonen
3. januar –
Canada: Forbudet mot at utenlandske statsborgere kan kjøpe bolig i Canada trår i kraft, i et forsøk på å redusere de høye boligprisene i landet.
4. januar –
Nigeria: En overlastet ferge vest i Nigeria knakk i to, slik at over 100 passasjerer falt i vannet, og minst 10 mennesker omkom.
Irland: Meta, eierselskapet til bl.a. Facebook, ble ilagt en bot på 390 millioner euro for brudd på EUs lovverk om personvern. Bruddene gjelder de sosiale nettverkene Facebook og Instagram.
5. januar –
Russlands invasjon av Ukraina: President Putin beordret 36 timer våpenhvile fra klokka 12 den 6. januar, på grunn av julefeiringen, som Den ortodokse kirke feirer 7. januar på grunn av den julianske kalenderen.
Russlands invasjon av Ukraina: Tyrkias president Recep Erdogan ber Russland om å avslutte krigen i Ukraina og erklære våpenhvile
Norge: Det politiske partiet Demokratene skiftet navn til Norgesdemokratene
Norge: Tromsø innførte bomstasjoner rundt Tromsø sentrum
Norge: Statens pensjonsfond («Oljefondet») passerte 13.000 milliarder kroner i verdi for første gang.
Vatikanstaten: Tidligere pave Benedikt XVI ble stedt til hvile i krypten i Peterskirken
6. januar – En heisekran veltet over Melhustorget i Melhus. En person døde, senteret måtte stenges og 300 ble permittert.
7. januar –
USA: Kevin McCarthy ble etter 15 avstemninger valgt til speaker i Representantenes hus i USA.
USA: Tyre Nichols ble stoppet i en trafikkontroll, situasjonen eskalerte, og etter at Nichold forsøkte å stikke av ble han innhentet av politiet og påført så store skader at han døde tre dager senere, 10. januar. Dødsfallet førte til demonstrasjoner mange steder i USA.
8. januar –
Brasil: Flere tusen tilhengere av tidligere president Jair Bolsonaro stormet og plyndret kongressbygningen, presidentpalasset og høyesterett, fordi de ikke aksepterte resultatet i presidentvalget i Brasil 2022, der Lula da Silva vant.
USA: President Biden besøker for første gang Mexico–USA-grensen som president
Tyskland: delstatspolitiet i Nordrhein-Westfalen arresterte to iranske brødre i Castrop-Rauxel, mistenkt for å planlegge terrorangrep med kjemiske våpen.
Senegal: Minst 40 mennesker omkom i en bussulykke i landsbyen Gnivy i regionen Kaffrine.
Benin: Valg til parlamentet, alle 109 setene i nasjonalforsamlingen var på valg. Partiene Progressive Union for Renewal og Republican Bloc vant valget, med 81 av 109 seter.
10. januar –
USA: En datafeil i NOTAM-systemet (Notice to Air Mission) hos Federal Aviation Administration gjorde at alle fly måtte stå på bakken i noen timer
Etiopia: Opprørsgrupper i Tigray-regionen startet innleveringen av våpen, etter at de inngikk våpenhvile med regjeringen.
11. januar –
Polen: President Duda besluttet å sende et kompani med Leopard 2-stridsvogner til Ukraina, for å hjelpe Polen i krigen mot Russland.
Afghanistan: En person utførte et selvmordsangrep mot Afghanistans utenriksdepartement i Kabul, minst 20 mennesker omkom.
Storbritannia: Grunnet kraftig vind produserte Storbritannia 21,6 GW med strøm fra vindkraft, som var ny rekord.
Indonesia: President Joko Widodo beklaget offentlig de overgrepene og drapene som ble gjennomført mot kommunister og venstreorienterte på 1960-tallet under president Suharto.
USA: En datafeil i NOTAM-systemet (Notice to Air Mission) hos Federal Aviation Administration gjorde at alle fly måtte stå på bakken i noen timer
12. januar –
Polen: Ordføreren i Warszawa besluttet å sende 10 t-banesett til Ukraina, som bistand i forbindelse med krigen mot Russland.
Peru: Etter noen uker med demonstrasjoner mot president Dina Boluarte og flere dødsfall i disse demonstrasjonene valgte arbeidsminister Eduardo García Birimisa å trekke seg fra regjeringen.
USA: Delstaten Alabama ble rammet av en tornado, minst seks mennesker mistet livet.
Sverige: Gruveselskapet LKAB annonserte at de har gjort et stort funn av jordmetaller, kanskje rundt 1 million tonn, ved Kiruna. Metallene kan brukes i blant annet vindturbiner og elbilbatterier.
Verden: Verdens meteorologiorganisasjon rapporterte at de siste åtte årene var de varmeste som var registrert
13. januar –
Norge: Landets siste pelsdyrbonde la ned driften, og pelsdyrnæringen i Norge ble dermed avviklet.
Peru: Landets innenriksminister og kvinneminister trakk seg fra regjeringen etter dødsfallene som skjedde i demonstrasjonene mot president Boluarte.
Litauen: En gassledning mellom Litauen og Latvia ble rammet av en eksplosjon, i landsbyen Pasvalis Vienkiemii. Eksplosjonen skyldtes trolig en teknisk feil.
Pakistan: Pakistansk politi arresterte seks personer i en aksjon mot smugling av organer fra mennesker
USA: Trump Organization ble ilagt bot på 1,6 millioner US Dollar for 17 ulike skattelovbrudd.
Russlands invasjon av Ukraina: Russland hevndet å ha tatt kontroll over byen Soledar, Ukraina benektet dette.
13.–14. januar – Presidentvalget i Tsjekkia 2023, ingen av kandidatene fikk over 50% av stemmene i første valgomgang, og Andrej Babis og Petr Pavel gikk videre til andre valgrunde 27. og 28. januar.
14. januar –
Myanmar: Et luftangrep av den styrende militærjuntaen rammet distriktet Hpapun i delstaten Kayin, fem personer ble drept
Russlands invasjon av Ukraina: En boligblokk i Dnipro ble truffet av russiske raketter, minst 40 mennesker omkom.
15. januar –
DR Kongo: En kirke i byen Kasindi ble rammet av en bombe, minst fem mennesker omkom.
Nepal: Et fly styrtet ved byen Pokhara, minst 67 mennesker omkom.
16. januar –
Sveits: Det årlige toppmøtet Verdens økonomiske forum (WEF) i Davos startet
Russlands invasjon av Ukraina: FN og EU fordømte Russlands bombing av en boligblogg i Dnipro 14. januar
Italia: Mafialederen Matteo Messina Denaro ble pågrepet etter 30 år på rømmen.
17. januar –
Vietnam: President Nguyễn Xuân Phúcs avskjedssøknad ble godkjent av sentralkomiteen i Vietnams kommunistparti.
Taiwan: Taiwans forsvarsdepartement åpnet for å la også kvinner delta i landets reservestyrker, på grunn av økt frykt for en invasjon fra Kina.
18. januar –
Russlands invasjon av Ukraina: Et ukrainsk helikopter som var på vei til frontlinjen i krigen mot Russland styrtet i en barnehage i Kyiv, 14 mennesker omkom, blant dem innenriksminister Denys Monastyrskyj og viseinnenriksminister Jevhenij Jenin.
El Salvador: 3000 personer som var arrestert i myndighetenes kamp mot gjenger, men som var arrestert uten arrestordre, ble løslatt fra fengsel.
Tibet: Et stort snøskred traff flere biler mellom Nyingchi og Mainling, minst 28 mennesker omkom.
19. januar –
Grønland: En studie av kjerneprøver i Grønlandsisen viste at Grønland i perioden 2001-2011 var den varmeste på 1000 år, og 1,5°C over gjennomsnittstemperaturen på 1900-tallet.
Kasakhstan: President Kassym-Jomart Tokajev oppløste landets nasjonalforsamling, og varslet nyvalg 19. mars
Myanmar: Sju mennesker ble drept i et luftangrep utført av hæren, i regionen Saigang.
DR Kongo: En overfylt båt med passasjerer, gods og dyr sank i elven Lulonga, ved landsbyen Basankusu, og minst 145 mennesker antas omkommet.
New Zealand: Statsminister Jacinda Ardern annonserte at hun vil gå av som statsminister 7. februar.
Burkina Faso: Jihadister drepte minst 18 mennesker i to angrep nord i Burkina Faso, 16 av disse var regjeringsvennlige paramilitære styrker.
USA: Tidligere president Donald Trump ble ilagt en bot på nesten 1 million US Dollar, etter at en føderal domstol avslo Trumps søksmål mot Hillary Clinton, flere FBI-ledere og Det demokratiske partiet, for påstått valgfusk under Presidentvalget i USA 2016. Domstolen ila Trump boten fordi søksmålene ble ansett som grunnløse og utelukkende for å fremme sin egen politiske sak.
Madagaskar: Den tropiske stormen Cheneso rammet Madagaskar, minst 30 mennesker omkom de påfølgende dagene.
20. januar –
Russlands invasjon av Ukraina: USA kategoriserte Wagnergruppen, som kjemper på russisk side, som en kriminell organisasjon.
Russlands invasjon av Ukraina: Støttegruppen Ukraine Defense Contact Group arrangerte en internasjonal giverkonferanse på Ramstein Air Base, der forsvarstopper fra 40 land deltok, for å diskutere videre støtte av Ukraina.
Sør-Korea: En brann i et ulovlig oppsatt og slumpreget boligområde i bydelen Guryong ødela 60 boliger.
21. januar –
Peru: Grunnet uro og protester de siste ukene ble turistattraksjonen Machu Picchu stengt.
Brasil: President Luiz Inacio Lula da Silva sparket landets hærsjef, Julio Cesar de Arruda, fordi Brasils etterretning ikke gjorde en god nok jobb før stormingen av presidentpalasset og andre offentlige bygninger 8. januar.
USA: Delstaten Arizona fjernet en 7 km lang mur mot Mexico, lagd av containere, som ble satt opp i 2022.
USA: En 72 år gammel mann skyter mot et festlokale i Monterey Park i California, elleve mennesker døde.
23. januar –
Pakistan: Store deler av Pakistan mistet strømmen i flere timer, da myndighetene slo på strømmen igjen om morgenen, etter at de kuttet strømmen om natten for å spare strøm.
Frankrike: Kokkekonkurransen Bocuse d'Or 2023 ble arrangert i Lyon, Danmark ledet av Brian Mark Hansen vant foran Norge, ledet av Filip August Bendi.
25. januar –
New Zealand: Chris Hipkins ble tatt i ed som New Zealands nye statsminister
Russlands invasjon av Ukraina: Ukraina trakk seg ut av byen Soledar, etter flere måneder med harde kamper
Burkina Faso: Frankrike besluttet å trekke hjem sine militære tropper i Burkina Faso, etter ønske fra de militære makthaverne
Ukraina: Gamlebyen i Odesa ble hasteoppført på UNESCOs liste over liste over verdensarvsteder, samt på UNESCOs liste over truede verdensarvsteder.
Bosnia: Nasjonalforsamlingen godkjente den nye regjeringen, ledet av statsminister Borjana Kristo, som ble landets første kvinnelige statsminister.
Russland: En domstol besluttet at menneskerettighetsorganisasjonen Moskvas Helsingforsgruppe måtte legge ned virksomheten.
Nord-Korea: Hovedstaden Pyongyang ble stengt ned for en femdagersperiode, på grunn av stor spredning av en luftveissykdom.
Nigeria: Et fly slapp en bombe på en gruppe gjetere i Rukubi, 40 mennesker omkom.
26. januar –
Egypt: En 4300 år gammel mumie i en sarkofag ble oppdaget i Saqqara
27. januar –
Norge: Vixen Influencer Awards ble arrangert på Gamle Logen i Oslo
Den internasjonale holocaustdagen ble markert mange steder rundt i verden
New Zealand: Regn og flom gjorde at det ble innført unntakstilstand i Auckland, og Auckland internasjonale lufthavn måtte stenge. Minst fire mennesker omkom.
28. januar –
Peru: En buss kjørte av veien og krasjet i en kløft mellom Lima og Tumbes, minst 24 mennesker omkom.
Tsjekkia: Andre valgrunde i presidentvalget ble avsluttet, og Petr Pavel ble landets nye president.
Russlands invasjon av Ukraina: Nord-Korea kritiserte USAs beslutning om å sende 31 stridsvogner til Ukraina
29. januar –
Tunisia: Andre valgomgang i parlamentsvalget.
Norge: Ole Kristian Bonden ble vigslet som ny biskop i Hamar bispedømme.
Pakistan: En buss kjørte av en bro i provinsen Balutsjistan, minst 41 mennesker omkom
30. januar –
Pakistan: Et selvmordsangrep rammet en moské i Peshawar, minst 100 mennesker omkom.
31. januar –
Norge: Flyselskapet Flyr begjærte seg konkurs, etter bare 19 måneders drift.
Libanon: Sentralbanken varslet at Libanesisk pund devalueres med 90% fra 1. februar, slik at verdien settes til 15.000 libanesiske pund for en amerikansk dollar.
Norge: Arkivverket og Nasjonalbibliotekets fjellanlegg i Mo i Rana ble åpnet.
Frankrike: Over en million mennesker demonstrerte mot forslaget til pensjonsreform, som blant annet innebærer at pensjonsalderen økes fra 62 til 64 år.
Danmark: Transparency International la fram sin årlige liste over lands korrupsjonsnivå, der Danmark kom på førsteplass (som minst korrupt).
Belgia: Tihange 2-reaktoren ved Tihange kjernekraftverk kobles fra strømnettet, etter 40 års drift.
Myanmar: Det nasjonale sikkerhetsrådet besluttet å forlenge unntakstilstanden i landet med seks måneder.
=== Februar ===
1. februar –
Norge: Energikommisjonen la fram en rapport, som konkluderte med at strømforbruket i Norge vil øke de neste tiårene, og at Norge derfor bør øke kraftproduksjonen og nettkapasiteten, og gjøre tiltak for å spare strøm.
== Planlagte hendelser ==
=== Februar ===
16. februar–12. mars – WorldPride 2023 arrangeres i Sydney i Australia
25. februar – Valg i Nigeria
=== Mars ===
Sørasiatiske leker 2023 arrangeres i Pakistan
=== April ===
Romsonden Jupiter Icy Moon Explorer planlegges sendt til Jupiter og dens måner, av Den europeiske romfartsorganisasjon.
Riksdagsvalget i Finland 2023
=== Mai ===
6. mai – Kroningen av kong Charles III av Storbritannia arrangeres i Westminster Abbey i London.
9–13. mai – Eurovision Song Contest 2023 arrangeres i Liverpool i Storbritannia.
=== Juni ===
Valget i Tyrkia 2023, parlamentsvalg og første valgomgang av presidentvalget
Valget i Guatemala 2023
Valget i Kambodsja 2023
=== Juli ===
20. juli–20. august – VM i fotball for kvinner 2023 arrangeres i Australia og New Zealand.
=== August ===
=== September ===
11. september – Kommunestyre- og fylkestingsvalget i Norge 2023
=== Oktober ===
=== November ===
=== Desember ===
== Jubileer ==
=== 1000-års jubiléer ===
Kirkemøtet ved Moster vedtar kristenretten, som gjør kristendommen til offisiell religion i Norge.
=== 500-års jubiléer ===
=== 400-års jubiléer ===
=== 300-års jubiléer ===
=== 250-års jubiléer ===
=== 200-års jubiléer ===
1. juli – Den mellomamerikanske føderasjon erklærer seg selvstendig fra Spania, Mexico og andre land.
=== 150-års jubiléer ===
=== 100-års jubiléer ===
3. mars – Time Magazine utga sitt første nummer
24. mai – Den irske borgerkrig ble avsluttet
29. oktober – Tyrkia ble grunnlagt
=== 50-års jubiléer ===
=== Andre ===
== Personer ==
=== Fødsler ===
=== Dødsfall ===
3. januar – Abdul-Salam al-Majali, tidligere ministerpresident i Jordan (97)
4. januar – Rosi Mittermaier, tysk alpinist (72)
10. januar –
Jeff Beck, engelsk gitarist (78)
Konstantin II av Hellas, tidligere konge i Hellas (82)
12. januar – Lisa Marie Presley, amerikansk sanger (54)
== Musikk ==
=== Konserter ===
22. februar – Manowar skal ha konsert i Oslo Spektrum, Oslo
30. mars – Andrea Bocelli skal ha konsert på Telenor Arena, Fornebu
29. april – Sabaton skal ha konsert i Oslo Spektrum, Oslo
29. mai – Yes skal ha konsert på Sentrum Scene, Oslo
30. juni – Bruce Springsteen skal ha konsert på Voldsløkka, Oslo
2. juli – Bruce Springsteen skal ha konsert på Voldsløkka, Oslo
27. september – Céline Dion skal ha konsert på Telenor Arena, Fornebu
28. september – Céline Dion skal ha konsert på Telenor Arena, Fornebu
=== Utgivelser ===
== Idrett ==
11. januar – Håndball-VM 2023 for menn startet i Polen og Sverige
12. januar – Vinteruniversiaden 2023 startet i Lake Placid
8. februar – VM i skiskyting 2023 starter i Oberhof i Tyskland
21. februar – Ski-VM 2023 starter i Planica i Slovenia
8. juli – Para-VM i friidrett 2023 starter i Paris i Frankrike
20. juli – VM i fotball for kvinner 2023 starter i Australia og New Zealand
19. august – VM i friidrett 2023 starter i Budapest i Ungarn
30. november – Håndball-VM 2023 for kvinner starter i Danmark, Norge og Sverige
== Nobelprismottakere ==
Fysikk –
Kjemi –
Fysiologi eller medisin –
Litteratur –
Fred –
Økonomi
== Litteratur ==
== Referanser == | 2023 (MMXXIII) i den gregorianske kalenderen er et normalår som begynner på en søndag. | 7,558 |
https://no.wikipedia.org/wiki/2112 | 2023-02-04 | 2112 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1976', 'Kategori:Rush-album'] | 2112 er det fjerde albumet av det kanadiske prog-rock bandet Rush. Det ble utgitt i 1976 på Mercury Records. Albumet, som ble Rush sitt store gjennombrudd, er ofte blitt kalt et konseptalbum på grunn av den episke tittellåten «2112», som er over 20 minutter lang. Teknisk sett er det ikke det, da de øvrige sangene ikke har noen direkte sammenheng med hverken «2112» eller hverandre.
| 2112 er det fjerde albumet av det kanadiske prog-rock bandet Rush. Det ble utgitt i 1976 på Mercury Records. Albumet, som ble Rush sitt store gjennombrudd, er ofte blitt kalt et konseptalbum på grunn av den episke tittellåten «2112», som er over 20 minutter lang. Teknisk sett er det ikke det, da de øvrige sangene ikke har noen direkte sammenheng med hverken «2112» eller hverandre.
== Sporliste ==
Alle tekstene er skrevet av Neil Peart og all musikken er skrevet av Geddy Lee og Alex Lifeson, unntatt hvor annet er notert
Side en«2112» – 20:34
I. «Overture» – 4:32
II. «The Temples of Syrinx» – 2:13
III. «Discovery» (musikk: Lifeson) – 3:29
IV. «Presentation» (musikk:Lifeson) – 3:42
V. «Oracle: The Dream» – 2:00
VI. «Soliloquy» – 2:21
VII. «Grand Finale» – 2:14Side to«A Passage to Bangkok» – 3:34
«The Twilight Zone» – 3:17
«Lessons» (Lifeson) – 3:51
«Tears» (Lee) – 3:31
«Something for Nothing» (musikk: Lee) – 3:59
== Personell ==
Geddy Lee – vokal, bass
Alex Lifeson – elektriske og akustiske gitarer
Neil Peart – trommer, perkusjon
Hugh Syme – Mellotron på «Tears»
== Eksterne lenker ==
(en) 2112 på Discogs
(en) 2112 på MusicBrainz
(en) 2112 på Encyclopaedia Metallum
(en) 2112 på AllMusic | lenke | 7,559 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Temperatur | 2023-02-04 | Temperatur | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fysiske størrelser', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Statistisk fysikk', 'Kategori:Temperatur', 'Kategori:Termodynamikk'] | For spesialartikkel om temperatur i meteorologien, se Temperatur (meteorologi).Temperatur er den fysiske egenskapen som er det viktigste grunnlaget for om en gjenstand oppfattes som varm eller kald. Gjenstanden med høyest temperatur vil ved berøring kjennes varmest, forutsatt at den har minst like stor varmeledningsevne som gjenstanden med lavere temperatur. Temperatur er direkte knyttet til mengden termisk energi (varme) i systemet, det vil si tilfeldige bevegelser i atomer og molekyler i systemet. Temperatur gir bare mening for store systemer med mange partikler, som atmosfæren, havet, menneskekroppen eller sola. Man kan således ikke snakke om temperaturen til et atom. Temperatur er også bare knyttet til tilfeldige bevegelser. Tilfeldige bevegelser står i kontrast til ordnede, mekaniske bevegelser, for eksempel faller en stein i et tyngdefelt like fort uavhengig av steinens temperatur.
Det finnes en nedre grense for hvor kaldt det kan bli. Grensen kalles det absolutte nullpunkt, som er ved −273,15 ℃ = 0 K. Ned mot denne grensen bryter klassiske, termodynamiske formler sammen og en må benytte resultater fra kvantemekanikken og statistisk fysikk.
| For spesialartikkel om temperatur i meteorologien, se Temperatur (meteorologi).Temperatur er den fysiske egenskapen som er det viktigste grunnlaget for om en gjenstand oppfattes som varm eller kald. Gjenstanden med høyest temperatur vil ved berøring kjennes varmest, forutsatt at den har minst like stor varmeledningsevne som gjenstanden med lavere temperatur. Temperatur er direkte knyttet til mengden termisk energi (varme) i systemet, det vil si tilfeldige bevegelser i atomer og molekyler i systemet. Temperatur gir bare mening for store systemer med mange partikler, som atmosfæren, havet, menneskekroppen eller sola. Man kan således ikke snakke om temperaturen til et atom. Temperatur er også bare knyttet til tilfeldige bevegelser. Tilfeldige bevegelser står i kontrast til ordnede, mekaniske bevegelser, for eksempel faller en stein i et tyngdefelt like fort uavhengig av steinens temperatur.
Det finnes en nedre grense for hvor kaldt det kan bli. Grensen kalles det absolutte nullpunkt, som er ved −273,15 ℃ = 0 K. Ned mot denne grensen bryter klassiske, termodynamiske formler sammen og en må benytte resultater fra kvantemekanikken og statistisk fysikk.
== Symboler og enheter ==
Vanlig symbol for temperatur er T. Det finnes flere temperaturskalaer
Kelvin (K) er SI-enheten. Kelvinskalaen har samme avstand mellom gradene som celsiusskalaen, men har null ved det absolutte nullpunkt. Temperatur i kelvin kalles også absolutt temperatur. De termodynamiske tilstandslikningene bruker absolutt temperatur.
Celsius (℃) er nyttig til måling rundt romtemperatur. Vann fryser ved 0 ℃ og koker ved 100 ℃.
Fahrenheit (℉) brukes i USA eller England (i mindre grad).
I fysikk måles ofte temperatur i energienheter, som regel elektronvolt, ved å multiplisere absolutt temperatur med Boltzmanns konstant.
== Temperaturavhengighet ==
Mange typer fenomener avhenger sterkt av temperatur
Kjemiske reaksjoner. Reaksjonshastigheten øker normalt med temperaturen.
Faser. Hvilke faser som er stabile avhenger av temperatur. Lavere temperatur betyr mer ordnede faser.
Indre energi. Økt temperatur betyr økt indre energi. (Derimot kan den indre energien øke uten at temperaturen øker, for eksempel i en faseovergang, se latent varme)
Elektrisk motstand. Generelt øker motstanden med temperaturen.
== Temperatur i termodynamikk ==
I termodynamikken defineres temperatur T som forholdet mellom en langsom (kvasistatisk) overføring av varme
δ
Q
{\displaystyle \delta Q}
og følgende endring av entropi
d
S
{\displaystyle dS}
, dvs.
d
S
=
δ
Q
T
{\displaystyle dS={\frac {\delta Q}{T}}}
Denne definisjonen gjelder bare nær likevekt.
== Temperatur i statistisk fysikk ==
Statistisk fysikk tilbyr en definisjon av temperatur som
1
T
=
(
∂
S
(
E
)
∂
E
)
V
N
{\displaystyle {\frac {1}{T}}=\left({\frac {\partial S(E)}{\partial E}}\right)_{VN}}
hvor S er entropi, E er energi og derivasjonen er ved konstant volum og partikkeltall. Entropien som funksjon av energi er gitt med Boltzmanns lov. For å bruke denne definisjonen må man ha et lukket system (se mikrokanonisk ensemble).
I praksis, i åpne systemer, er det mer hensiktsmessig å innføre temperatur ved hjelp av Boltzmannfaktorer,
P
k
=
1
Z
e
−
E
k
/
k
b
T
{\displaystyle P_{k}={\frac {1}{Z}}e^{-E_{k}/k_{b}T}}
hvor
P
k
{\displaystyle P_{k}}
er sannsynligheten for at en tilstand k er okkupert,
E
k
{\displaystyle E_{k}}
er tilstandens energi og
k
b
{\displaystyle k_{b}}
er Boltzmanns konstant. Partisjonsfunksjonen Z gir normalisering.
Temperaturen gir således okkupasjonssannsynligheten til de ulike energitilstandene. Økt temperatur gir større sannsynlighet for at tilstander med høyere energi er okkupert. For en monoatomisk, ideell gass gir dette at gjennomsnittshastigheten til partiklene øker med økt temperatur. (Generelt sett er ikke hastighet et meningsfullt begrep for systemer i statistisk fysikk.)
Boltzmannfaktorene kan brukes i åpene systemer, slik som det kanoniske ensemblet og
det storkanoniske ensemblet, men bare nær likevekt.
=== Negativ temperatur ===
Som en kuriositet kan nevnes at det absolutte nullpunkt ikke kan nås, men negativ absolutt temperatur er mulig (Negativ absolutt temperatur må ikke forveksles med minusgrader i °C). Systemet er da ute av likevekt, og varme flyter fra området med negativ temperatur til det med positiv temperatur. Negativ temperatur tolkes dermed som varmere enn positiv temperatur (dvs. over uendelig varmt).
== Måling av temperatur ==
Mennesker kan sanse temperatur, men denne sansen er ikke spesielt presis. Dermed måler man som regel temperatur indirekte ved hjelp av en annen temperaturavhengig størrelse, slik som
Volum til kvikksølv eller en annen væske i et vanlig termometer. Volumet utvider seg når temperaturen øker.
Elektrisk motstand i et elektrisk termometer. Motstanden går opp når temperaturen øker.
Energispekteret til termisk stråling. Legemet sender ut mer kortbølget stråling når temperaturen øker, se Wiens forskyvningslov. Fordelen med denne er at en kan finne temperaturen til legemer langt unna, slik som solen.
== Omregningstabell mellom de forskjellige enhetene ==
== Se også ==
Temperatur (meteorologi)
Termodynamikk
Statistisk fysikk
Entropi
Termisk energi | Temperatur er den fysiske egenskapen som er det viktigste grunnlaget for om en gjenstand oppfattes som varm eller kald. Gjenstanden med høyest temperatur vil ved berøring kjennes varmest, forutsatt at den har minst like stor varmeledningsevne som gjenstanden med lavere temperatur. | 7,560 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Donnie_Darko | 2023-02-04 | Donnie Darko | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dramafilmer fra USA', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Fantasyfilmer fra USA', 'Kategori:Filmer fra 2001', 'Kategori:Filmer lagt til Virginia', 'Kategori:Filmer satt til 1980-årene', 'Kategori:Mysteryfilmer fra USA', 'Kategori:Science fiction-filmer fra USA', 'Kategori:Thrillerfilmer fra USA', 'Kategori:Tidsreiser i fiksjon', 'Kategori:Ungdomsfilmer fra USA'] | Donnie Darko er et amerikansk psykologisk drama-thriller fra 2001 regissert av Richard Kelly. Filmen handler om en amerikansk tenåringsgutt som opplever en rekke merkverdige og bisarre ting gjennom et vesen som kontakter ham nattestid. Hans omgivelser tror det er innbilninger, men selv er han usikker. Hovedrollen spilles av Jake Gyllenhaal, mens sentrale biroller spilles av Jena Malone, Drew Barrymore, Patrick Swayze og Maggie Gyllenhaal. Filmen hadde en begrenset visning de første to årene og ble stort sett satt opp på diverse filmfestivaler. Den ble raskt ansett som en kultfilm.Donnie Darko blander elementer fra en mengde sjangere, deriblant science fiction, skrekk, drama, mysterie og kunstfilm.
Filmen ble meget godt mottatt av kritikerne, men ble ikke sett av så mange, noe som delvis skyldest at den ble vist på meget begrenset antall kinoer. Den ble imidlertid en stor suksess på video.
| Donnie Darko er et amerikansk psykologisk drama-thriller fra 2001 regissert av Richard Kelly. Filmen handler om en amerikansk tenåringsgutt som opplever en rekke merkverdige og bisarre ting gjennom et vesen som kontakter ham nattestid. Hans omgivelser tror det er innbilninger, men selv er han usikker. Hovedrollen spilles av Jake Gyllenhaal, mens sentrale biroller spilles av Jena Malone, Drew Barrymore, Patrick Swayze og Maggie Gyllenhaal. Filmen hadde en begrenset visning de første to årene og ble stort sett satt opp på diverse filmfestivaler. Den ble raskt ansett som en kultfilm.Donnie Darko blander elementer fra en mengde sjangere, deriblant science fiction, skrekk, drama, mysterie og kunstfilm.
Filmen ble meget godt mottatt av kritikerne, men ble ikke sett av så mange, noe som delvis skyldest at den ble vist på meget begrenset antall kinoer. Den ble imidlertid en stor suksess på video.
== Handling ==
Handlingen foregår i 1988 og sentrerer rundt Donnie Darko, en 16-årig schizofren, men svært intelligent gutt. En natt blir han kalt ut av huset av en uhyggelig, nesten to meter høy, kaninlignende skapning som kaller seg Frank. Dette vesenet forteller ham at verden vil gå under om 28 dager, 6 timer, 42 minutter og 12 sekunder. Mens Donnie er ute av huset, krasjer en flymotor gjennom taket til rommet hans.
Filmen fortsetter med å fortelle hva som hendte disse 28 dagene, og man settes inn i en mengde personer: Donnies familie, hans nye kjæreste Gretchen Ross, den radikale engelsklæreren Karen Pomeroy, den over 100 år gamle damen Roberta Sparrow, noen av Donnies venner og fiender og den erkeamerikanske selvhjelpsterapeuten Jim Cunningham.
Mange av trådene nøstes opp i den mystiske slutten, men flere spørsmål forblir ubesvarte. Flere av disse besvares i den fiktive boka The Philosophy of Time Travel.
== Om filmen ==
=== Popularitet og økonomi ===
Donnie Darko innbrakte 4,1 millioner dollar på verdensbasis, hvorav 1,3 millioner i USA. Produksjonskostnadene var på 4,5 millioner dollar. Den beskjedne summen skyldest at den ble vist på et meget begrenset antall kinoer i USA (58 på det meste). Til sammenligning ble alle de ti mest innbringende filmen det året vist på over 3000 kinoer hver. (For eksempel ble Harry Potter and the Sorcerer's Stone på det meste vist på 3672 kinoer i USA).Den ble en stor hit på video og innbrakte i perioden 2002-2004 over 14 millioner dollar på salg- og leiefilm. Directors cut-versjonen innbrakte ytterligere millioner.
=== Anmelderne ===
Filmen ble meget godt mottatt av kritikerne, noe som gjenspeiles i at den har fått 87 % på Rotten Tomatoes. Directors Cut-versjonen, som kom i 2004, fikk enda bedre mottakelse. Den amerikanske filmanmelderen Roger Ebert gav originalversjonen 2,5 av 4 stjernert og directors cut 3 av 4 stjerner.Anmelderne i Dagbladet og VG gav den terningkast fire, mens Aftenposten gav den terningkast fem. Dagbladets anmelder skrev: «I tillegg til å legge ut en komplisert vev i storyen, har den masse fortellerenergi. Sånn sett har man følelsen av å ha sett tre-fire filmer på en gang. Men storyen tas på alvor her; derfor føler man seg ikke undervurdert som seer underveis». Aftenpostens anmelder skrev: «At filmen bruker drømmens absurde språk, er kanskje den beste beskrivelsen på denne utrolig fascinerende filmen». Nettstedet CINERAMA gav den terningkast seks og skrev: «Det er en rar film, men kamelene som vi må sluke smaker virkelig godt, så Donnie Darko blir aldri egentlig smal. En moderne klassiker, intet mindre».
=== Priser ===
Richard Kelly ble tildelt en Saturn Award for regien. Den ble tildelt flere festivalpriser og ble nominert til storjuryens pris for beste dramatikk ved Sundance filmfestival.
=== Innspilling ===
Filmen ble innspilt i løpet av en måneds tid sommeren 2000.
Originalmusikken er komponert av Michael Andrews. Filmen inneholder også en del dystre sanger fra tida den foregår i, som Joy Divisions «Love Will Tear Us Apart» og Echo & the Bunnymens «The Killing Moon».
=== Annet ===
Den 29. mai 2004 ble directors cut lansert på Seattle International Film Festival. Denne er 20 minutter lenger enn den originale versjonen. Den ble utgitt på DVD i 2005.
Den ble ikke satt opp på norske kinoer før i 2004, men ble vist på Oslo Filmfestival allerede i november 2001.
=== Oppfølger ===
En oppfølger, S. Darko, som kom i 2009, ble slaktet av kritikerne. Handlingen i denne kretser rundt Donnie Darkos søster. Hverken regissør Richard Kelly eller Jake Gyllenhaal har noen tilknytning til denne.
== Medvirkende ==
Jake Gyllenhaal i rollen som Donald «Donnie» Darko
Jena Malone i rollen som Gretchen Ross, Donnies kjæreste
Mary McDonnell i rollen som Rose Darko, Donnies mor
Katharine Ross i rollen som Dr. Lilian Thurman
Drew Barrymore i rollen som Karen Pomeroy
Patrick Swayze i rollen som Jim Cunningham
Maggie Gyllenhaal i rollen som Elizabeth Darko, Donnies søster
Noah Wyle i rollen som Dr. Kenneth Monnitoff
James Duval i rollen som Frank, den maskerte skapningen
Holmes Osborne i rollen som Edward «Eddie» Darko, Donnies far
Daveigh Chase i rollen som Samantha «Sam» Darko
Beth Grant i rollen som Kitty Farmer
Stuart Stone i rollen som Ronald Fisher
Alex Greenwald i rollen som Seth Devlin
Seth Rogen i rollen som Ricky Danforth
Patience Cleveland i rollen som Roberta Sparrow («Grandma Death»)
Jolene Purdy i rollen som Cherita Chen
Ashley Tisdale i rollen som Kim
Jerry Trainor i rollen som Lanky Kid
David St. James i rollen som Bob Garland
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Donnie Darko – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Donnie Darko på Internet Movie Database
(no) Donnie Darko hos Filmfront
(no) Donnie Darko på NRK TV
(sv) Donnie Darko i Svensk Filmdatabas
(da) Donnie Darko i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Donnie Darko på Allociné
(nl) Donnie Darko på MovieMeter
(en) Donnie Darko på AllMovie
(en) Donnie Darko på Turner Classic Movies
(en) Donnie Darko på Rotten Tomatoes
(no) Donnie Darko hos Filmweb | 26. oktober 2001 (USA)9. | 7,561 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Organ_(andre_betydninger) | 2023-02-04 | Organ (andre betydninger) | ['Kategori:Pekere'] | Organ har flere betydninger:
Organ, kroppsdel
Organ (medium), publikasjon eller annet massemedium som presenterer et budskap i tråd med det eieren støtter | Organ har flere betydninger:
Organ, kroppsdel
Organ (medium), publikasjon eller annet massemedium som presenterer et budskap i tråd med det eieren støtter | Organ har flere betydninger: | 7,562 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skjelett | 2023-02-04 | Skjelett | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anatomi', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Forbedringspotensial', 'Kategori:Skjelettet'] | Skjelett, eller beingrind, er en fellesbetegnelse på alle knoklene som utgjør «reisverket» i kroppen hos alle virveldyr, herunder også mennesket.
Skjelettet har mange oppgaver, blant annet å bære kroppen sammen med muskulatur og sener. Det beskytter bløte, lett sårbare indre organer. Kraniet beskytter hjernen, og ryggraden beskytter ryggmargen. Ribbeina beskytter lungene, hjertet og noen andre viktige organer. Det fungerer også som kroppens kalklager.
| Skjelett, eller beingrind, er en fellesbetegnelse på alle knoklene som utgjør «reisverket» i kroppen hos alle virveldyr, herunder også mennesket.
Skjelettet har mange oppgaver, blant annet å bære kroppen sammen med muskulatur og sener. Det beskytter bløte, lett sårbare indre organer. Kraniet beskytter hjernen, og ryggraden beskytter ryggmargen. Ribbeina beskytter lungene, hjertet og noen andre viktige organer. Det fungerer også som kroppens kalklager.
== Skjelettets primæroppgaver ==
Knoklene i kroppen henger sammen fordi de er festet til hverandre i leddene. Sammen utgjør alle knoklene skjelettet. Det utgjør et stativ som muskler og sener er festet til.
Skjelettet har mange oppgaver:
Stativ: Skjelettet (og musklene) holder hele kroppen oppe.
Beskyttelse: De viktigste organene i kroppen er beskyttet av bein, hjernen ligger inni hodeskallen og er godt beskyttet. Hjertet og lungene ligger inni brystkassen, og alle nervetrådene i ryggmargen ligger beskyttet inni ryggsøylen.
Bevegelse: Siden de fleste ledd mellom knoklene er bevegelige, kan vi bevege skjelettet. Musklene er festet til knoklene på en slik måte at når musklene trekker seg sammen, bøyes eller strekkes leddet så lemmene beveges.
Produksjon: Røde blodceller, hvite blodceller og blodplater produseres i beinmargen, inni de store knoklene våre.
Mineral-reservoar: Beinmargen inneholder også jern, slik at vi raskt kan erstatte røde blodlegemer ved blodtap. Beinsubstansen i skjelettet utgjør et reservoar for kalsium og fosfat.
== Rørknokler ==
Rørknoklene er fylt med rød benmarg, som produserer erytrocytter, eller røde blodceller. En rørknokkel består av tre deler:
Epifysen er den runde enden på en rørknokkel. Vekstsonen er lokalisert der hvor epifysen møter metafysen.
Metafysen (også kalt fysen) er den delen av rørknokkelen som ligger mellom diafysen (midtstykket av rørknokkelen) og epifysen (knokkelenden). Metafysen sørger for rørknoklenes lengdevekst gjennom barndom og ungdom. Hos mennesket slutter metafysen å vokse i en alder av 18 til 25 år og blir deretter bestående av rent benvev.
Diafysen er rørknokkelens midtstykke, som befinner seg mellom de to metafyser.
== Ryggsøylen ==
Ryggsøylen er den sentrale delen av alle virveldyrs skjelett. Menneskets ryggsøyle består av 33-34 ryggvirvler, mens dyr ellers kan ha både færre og flere. Ryggsøylen deles gjerne inn i seksjoner (nedenfor menneskes inndeling):
7 halsvirvler i ryggsøylen (cervicalcolumna)
12 brystvirvler i ryggsøylen (thoracalcolumna)
5 bukvirvler i ryggsøylen (lumbalcolumna)
5 korsbeinsvirvler som er sammenvokste til korsbeinet (sacrum) i bekkenregionen
3-4 halebeinsvirvler som er sammenvokste til halebeinet (coccyx)
== Leddene ==
Leddene gir skjelettet bevegelighet der to knokler glir mot hverandre. Når leddene beveges oppstår det friksjon, derfor er leddene gjerne væskefylte (leddvæske). Leddflatene består av glatt leddbrusk som er omgitt av en beskyttende leddkapsel. Leddvæsken skilles ut fra kjertelceller i kapselen og smører leddflatene.
Vi har tre hovedtyper av ledd:
Ekte ledd, det vil si ledd som beveges mye.
Ledd som kan beveges litt, for eksempel leddene mellom ribbeina og brystbeinet. De beveges litt når vi puster.
Ledd som er ubevegelige, for eksempel sammenføyningene mellom knoklene i hodeskallen.Skulderleddet har en bevegelighet på ca. 180 grader, vertikalt og horisontalt
Albueleddet kan bevege seg 135 grader horisontalt, og 90 grader vertikalt
Hofteleddet kan bevege seg ca. 135 grader forover og bakover, samt 50 grader til siden
Kneleddet kan bevege seg 130 grader bakover, men ikke framover eller til sideneAndre ledd er blant annet handleddet, ankelleddet, leddene mellom de ulike knoklene i fingrene og sternoclavicularleddet mellom brystbeinet og kragebeinet.
== Skjelettrelaterte sykdommer ==
Lumbago (latinsk for hekseskudd): Korsryggsmerter (uavhengig av årsak)
Isjias: Korsryggsmerter med smerteutstråling til benene (uavhengig av årsak)
Rakitt (engelsk syke): Nærings- og stoffskiftesykdom hos barn, særlig karakterisert ved vekstforstyrrelser i skjelettet.
Osteopeni: Risikotilstand, forstadium til osteoporose.
Osteoporose (benskjørhet): Risikotilstand som i særlig grad gjelder kvinner.
Skoliose (skjev rygg): Ryggen bukter seg i coronarplanet.
Lordose (svairygg)
Kyfose (pukkelrygg)
== Kilder ==
NHI.no:Skjelett | Skjelett, eller beingrind, er en fellesbetegnelse på alle knoklene som utgjør «reisverket» i kroppen hos alle virveldyr, herunder også mennesket. | 7,563 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_kalde_krigen | 2023-02-04 | Den kalde krigen | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den kalde krigen', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Den kalde krigen var den politiske og militære rivaliseringen som utviklet seg etter den andre verdenskrig mellom Østblokken (ledet av Sovjetunionen og bestående av sovjetvennlige regimer) og Vestblokken (dominert av USA og bestående av vesteuropeiske land og disse landenes allierte). Epoken varte omtrent 40 år; fra slutten av 1940-årene til slutten av 1980-årene.
Østblokk- og vestblokklandene hadde forskjellig ideologi og økonomisk system. Østblokklandene var ettpartistater og med kommunistiske samfunn som mål, mens de fleste vestblokklandene var flerpartistater basert på markedsøkonomi. Konflikten ble kalt den kalde krigen fordi trusselen om utløsning av en global atomkrig mellom militæralliansene NATO og Warszawapakten (en «tredje verdenskrig») førte til at partene unngikk å føre direkte kamper («varm krig») mot hverandre. I stedet gav partene militær og økonomisk støtte til allierte regimer og førte «krig med stedfortredere» mot motparten. Øst- og vestblokklandene drev intens spion- og etterretningsvirksomhet mot hverandre for å få overtak på hverandre. Under den kalde krigen ble supermaktenes militære opprustning og prestasjoner innen romfart, teknologi og idrett tolket som tegn på partenes styrke.
Det er vanlig å regne den kalde krigens avslutning til enten 1989, da de sovjetstøttede regimene i Øst-Europa og Berlinmuren falt. Eller avslutningen regnes til 1991, da Sovjetunionen ble oppløst. Den kalde krigen ble vunnet av vestblokklandene.
| Den kalde krigen var den politiske og militære rivaliseringen som utviklet seg etter den andre verdenskrig mellom Østblokken (ledet av Sovjetunionen og bestående av sovjetvennlige regimer) og Vestblokken (dominert av USA og bestående av vesteuropeiske land og disse landenes allierte). Epoken varte omtrent 40 år; fra slutten av 1940-årene til slutten av 1980-årene.
Østblokk- og vestblokklandene hadde forskjellig ideologi og økonomisk system. Østblokklandene var ettpartistater og med kommunistiske samfunn som mål, mens de fleste vestblokklandene var flerpartistater basert på markedsøkonomi. Konflikten ble kalt den kalde krigen fordi trusselen om utløsning av en global atomkrig mellom militæralliansene NATO og Warszawapakten (en «tredje verdenskrig») førte til at partene unngikk å føre direkte kamper («varm krig») mot hverandre. I stedet gav partene militær og økonomisk støtte til allierte regimer og førte «krig med stedfortredere» mot motparten. Øst- og vestblokklandene drev intens spion- og etterretningsvirksomhet mot hverandre for å få overtak på hverandre. Under den kalde krigen ble supermaktenes militære opprustning og prestasjoner innen romfart, teknologi og idrett tolket som tegn på partenes styrke.
Det er vanlig å regne den kalde krigens avslutning til enten 1989, da de sovjetstøttede regimene i Øst-Europa og Berlinmuren falt. Eller avslutningen regnes til 1991, da Sovjetunionen ble oppløst. Den kalde krigen ble vunnet av vestblokklandene.
== Bakgrunn for begrepet ==
Ved slutten av andre verdenskrig brukte den britiske forfatteren George Orwell kald krig som et generelt begrep i sitt essay «Du og atombomben» (engelsk: «You and the Atomic Bomb»), publisert 19. oktober 1945 i tidsskriftet Tribune. I det han tenkte over en verden som levde i skyggen av trusselen om atomkrig så Orwell på James Burnhams antydninger om en polarisert verden og skrev så:
Ser en på verden som en helhet, så har retningen for mange tiår ikke vært i retning anarki men mot gjeninnføring av slaveri... James Burnhams teori har vært mye diskutert, men få mennesker har så langt sett dens ideologiske implikasjon, som er den type av verdensanskuelse, tro og sosiale strukturer som antakeligvis ville bestå i en stat som på den ene siden var umulig å erobre og i en permanent tilstand av 'kald krig' med sine naboer.
I The Observer 10. mars 1946, skrev Orwell: «etter konferansen i Moskva i desember i fjor, begynte Russland en 'kald krig' mot Storbritannia og det britiske imperiet.»Den første bruken av begrepet for å beskrive etterkrigstidens geopolitiske konfrontasjon mellom Sovjetunionen og USA kom i en tale av Bernard Baruch, en innflytelsesrik rådgiver til amerikanske demokratiske presidenter, 16. april 1947. Talen som var skrevet av journalisten Herbert Bayard Swope, erklærte, «La oss ikke bli forført: vi er i dag midt i en kald krig.» Journalisten Walter Lippmann gjorde begrepet vidt kjent med sin bok The Cold War; da han i 1947 ble spurt om bakgrunnet for begrepet anga Lippmann et fransk uttrykk fra 1930-årene, la guerre froide.
== En århundrelang ideologisk konflikt ==
Historikeren Odd Arne Westad mener den kalde krigen må sees som en ideologisk konflikt som pågikk i hundre år, fra om lag 1890 til den ble avsluttet ved Sovjetunionens oppløsning i 1991. Rundt 1890 var både USA og Russland i ferd med å etablere seg som imperier. Samtidig som USAs kapitalistiske utvikling åpnet muligheter for titalls millioner mennesker både i og utenfor landet, bidro de periodiske økonomiske krisene til at motkrefter i form av arbeiderorganisering og sosialistiske partier vokste frem, og at disse ble delt i reformvennlige sosialdemokrater og revolusjonære sosialister (etterhvert kjent som kommunister). Kampen mellom to vidt forskjellige former for organisering av samfunnet, kapitalisme og revolusjonær sosialisme (kommunisme) begynte således for alvor etter 1890.Utbruddet av den første verdenskrig førte til at både Russland og etterhvert USA deltok for å sikre ulike sider av sine interesser som vidstrakte imperier. Kampen mellom sosialdemokrater og revolusjonære sosialister ble skjerpet som følge av krigsutbruddet, de førstnevnte støttet sine ulike regjeringer (som borgfreden i Tyskland), mens de revolusjonære sosialistene avviste krigen som en intern kamp mellom imperialistiske stater. Utbruddet av revolusjonen i Russland og oktoberrevolusjonens seier for kommunistene (bolsjevikene) i 1917 førte etterhvert til etableringen av Sovjetunionen i 1922, et alternativ til det kapitalistiske vest, særlig USA. Sovjetunionens fremvekst og stabilisering førte til sterke reaksjoner og frykt for intern undergraving fra lokale kommunister i vestlige land, blant de som sterkt advarte mot kommunistene var den britiske politikeren Winston Churchill.Mye av grunnlaget for at kommunistene og Sovjetunionen klarte å opprettholde en tiltrekning som alternativ til kapitalismen i mellomkrigstiden var de økonomiske nedgangstidene i 1930-årene under Den store depresjonen. Samtidig fortsatte kampen mellom reformister og revolusjonære, frem til 1935 stemplet Komintern (en internasjonal organisasjon for kommunistpartier, styrt fra Moskva) sosialdemokrater som «sosialfascister», og markerte ved det at de så lite forskjell mellom f.eks sosialdemokrater i Tyskland og nasjonalsosialistene (nazistene). Sovjetunionen og Tyskland undertegnet Molotov–Ribbentrop-pakten i august 1939, pakten ga Sovjetunionen deler av Polen og Baltikum, mot store råvareleveranser til Tyskland som motytelse. Sovjetunionens leder Stalin så den kommende krigen som en kamp mellom grupper av kapitalistland, som Sovjetunionen kunne spille ut mot hverandre. Komintern beordret de lokale kommunistpartiene i Europa om å stå på sidelinjen siden «dette er ingen krig hvor demokrati kjemper mot fascisme, det er en imperialistisk, reaksjonær krig...».Den strategiske situasjonen ble kastet om ved den tyske invasjonen av Sovjetunionen 22. juni 1941. I motsetning til hva Stalin hadde antatt tilbød Storbritannia umiddelbart så mye materiell bistand de kunne gi, gjennom Låne- og leieloven (engelsk: Lend-Lease) fikk Sovjetunionen store mengder forsyninger fra USA, selv mens amerikanerne fremdeles formelt var nøytrale. Samtidig var alliansen mellom Storbritannia, Sovjetunionen og USA (fra desember 1941) et tvunget samhold, de ideologiske forskjellene besto. Stalin antok at alliansen kun ville vare så lenge de to andre stormaktene trengte Sovjetunionen og at de kunne inngå en separatfred med Tyskland. I løpet av 1942–1943 klarte Sovjetunionen først å stoppe det tyske angrepet, deretter presse tyskerne tilbake. Et vedvarende stridsspørsmål mellom Sovjetunionen og vestmaktene (USA og Storbritannia) var etablering av en annen front, en invasjon i Vest-Europa som kunne avlaste Sovjetunionens kamp. At invasjonen av Normandie ikke kom før sommeren 1944 tolket Stalin som et tegn på vestmaktenes tillitsbrudd og manglende vilje til samarbeid. I flere konferanser aksepterte vestmaktene økt sovjetisk innflytelse i Øst-Europa, til gjengjeld skulle Sovjetunionen bidra til å nedkjempe Japan så snart Tyskland var beseiret.
== Situasjonen i 1945 ==
Etter andre verdenskrig var både USA og Sovjetunionen militært totalt overlegne alle andre land, men mens USA ikke hadde vært okkupert og hadde kraftig utvidet sin økonomi, var deler av Sovjetunionen rasert og måtte gjenoppbygges. Selv om sovjetlederne anså konflikt med vestmaktene som uunngåelig håpet de at samarbeidet ville vedvare noen år, og derved gi Sovjetunionen tid til gjenoppbygging. Amerikanerne og britene håpet også på fred etter Tyskland og Japan var nedkjempet. Store deler av Øst-Europa og deler av Vest-Europa var preget av store tap av menneskeliv (om lag 40 millioner), materielle ødeleggelser, matmangel og millioner av flyktninger (bare innenfor Tysklands førkrigsgrenser var det om lag 17 millioner flyktninger). Innbyggerne i Europa så til USA og Sovjetunionen for løsninger på sine problemer med gjenoppbygging av kontinentet.Mens amerikanerne bidro materielt for å lindre nøden i Europa, ga den sovjetiske innsatsen i krigen mot Tyskland kommunistene en oppslutning i 1945 som de hverken før eller siden har hatt. I Norge fikk de 12 % i valg, i Finland 23,5 %, i Frankrike om lag 29 % og i Italia 19 %. Samtidig som de vestlige kommunistlederne ofte krevde plass i regjering og innflytelse ønsket de ingen umiddelbar omveltning, noe også Moskva rådet de til å unngå. Dels anså Sovjetunionen at amerikansk og britisk kontroll i vest ikke var mulig å bestride, dels ønsket de ingen konfrontasjon, som de fryktet ville utradere de lokale kommunistpartiene. Sporene fra opprøret i Hellas bidro også å styre ønsker om snarlig revolusjon, de greske kommunistene ble slått, med britisk støtte. Stalin satset i stedet på at de vestlige seiersmaktene USA og Storbritannia etterhvert ville ryke uklar med hverandre, og derved gi åpning for endring. Den største trusselen mot Sovjetunionen var om vestmaktene gjorde felles front.Et stadig tilbakevendende problem mellom øst- og vestmaktene var Polen. Storbritannia og Frankrike hadde gått til krig mot Tyskland i 1939 fordi Polen ble angrepet, mens Sovjetunionen, etter avtale med Tyskland, erobret den østlige delen. Saken ble ikke bedre av at de sovjetiske hærstyrkene demonstrativt unnlot å hjelpe den polske hjemmefronten i Warszawaoppstanden i 1944. Samtidig var spesielt Roosevelt innstilt på at det var vanskelig å unngå at Sovjetunionen dominerte Polen. Da Harry Truman tok over som president etter Roosevelts død i april 1945 ble spørsmålet om Polen igjen et stridspunkt. Amerikanerne og britene mente sovjeterne ikke forholdt seg til tidligere inngåtte avtaler om demokrati i Polen, og Westad hevder at den kalde krigen først ble synlig der.For de mange land og områder som hadde vært dominert av europeiske kolonimakter, var ikke krigen mot Japan eller Tyskland det sentrale, men avviklingen av kolonistyret. Mens Storbritannia og Frankrike var prototypene på kolonimakter, var Sovjetunionen i manges øyne et eksempel på internasjonal solidaritet og støtte til anti-kolonialisme.USA ved president Roosevelt tok initiativ til å opprette en verdensomspennende organisasjon for å etterfølge krigstidens allianse. Siktemålet var dels ideelt, å gi alle lands nasjoner en mulighet til å delta, dels styrt av egne interesser og behov for å ha et forum hvor stormaktene kunne samarbeide. De forente nasjoner (FN) ble opprettet i 1945, mens tilnærmet alle land fikk tilgang til FNs generalforsamling var det stormaktene med sin vetorett som hadde det avgjørende ordet i FNs sikkerhetsråd. Hverken sovjeterne eller britene hadde særlig tro på den nye organisasjonen, men ble med for å tilfredsstille amerikanerne. Mens Sovjetunionens sterke stilling i Øst-Europa ble tatt hensyn til under blant annet Jaltakonferansen, ble USAs økonomiske dominans akseptert under Bretton Woods-konferansen i 1944. Avtalen ga USA store fordeler ved internasjonal handel, og mulighet for å påvirke andre lands økonomier. Historikeren Odd Arne Westad hevder at USA som den sterkeste makten hadde et større ansvar for at forholdet til Sovjetunionen ikke skulle bli dårlig, men at Sovjetunionens fremferd i Øst-Europa, Kina og Iran bidro til USAs politikk med oppdemningspolitikk (engelsk: containment) fra 1945.Ved Jaltakonferansen i februar 1945 ble det bestemt at Tyskland skulle deles i fire okkupasjonssoner mellom de fire store seierherrene. Det skulle betales ut krigserstatninger, og det ble planlagt forfølgelse av tyske politiske og militære ledere. Allierte krigsforbrytere gikk derimot ustraffet. Det ble også bestemt at en ny verdensorganisasjon skulle opprettes. Stalin lovte også å angripe Japan senest tre måneder etter Tysklands kapitulasjon. Stalin gikk også med på en erklæring om frigjøringen av Europa og folkenes rett til å velge egne institusjoner. Roosevelt og Churchill la stor vekt på erklæringen, og ifølge Westad ble den oversolgt til de to ledernes hjemmepublikum, noe som senere bidro til å øke faren for konflikt mellom øst- og vestmaktene.Under Potsdamkonferansen i slutten av juli 1945 ble det bestemt at den østlige delen av Tyskland skulle plasseres under polsk og sovjetisk okkupasjon, disse landene annekterte senere disse områdene. Samtidig ble den omfattende etniske rensningen av tyskere fra Øst-Europa planlagt. Tyskland skulle demilitariseres, de-nazifiseres og alle landområder Tyskland hadde fått tilført skulle tilbakeføres. Det sentrale tema under konferansen var krigen mot Japan og Sovjetunionens deltakelse i den. Under konferansen antydet president Harry Truman overfor Josef Stalin at USA hadde utviklet et nytt våpen som ville bli brukt mot Japan, uten å si direkte av det var et kjernefysisk våpen. Stalin takket for informasjon, men hadde i flere år kjent til det amerikanske Manhattanprosjektet. Diskusjonen om Polen var den hvor de tre store allierte sto lengst fra hverandre, Sovjetunionen på den ene siden og USA og Storbritannia ble ikke enig om hva demokrati i Polen i praksis skulle bety. Den 9. august 1945 ble den siste av to atombomber sluppet, over den japanske byen Nagasaki. Samme dag angrep Sovjetunionen Japan, og noen dager etter var andre verdenskrig over.
== Den kommunistiske maktovertagelsen i Øst-Europa ==
=== Bakgrunn ===
Ved andre verdenskrigs slutt hadde ikke Sovjetunionen under Josef Stalin noen overordnet plan for hvordan landene de hadde erobret skulle styres. Siden 1949 har Øst-Europa blitt brukt som betegnelse om landene i Sentral- og Øst-Europa som etter andre verdenskrig ble underlagt sovjetisk hegemoni og etterhvert innlemmet i COMECON og Warszawapakten. I stort sett alle landene, med Tsjekkoslovakia som eneste unntak, ble det i mellomkrigstiden dannet ikke-demokratiske regimer, i flere tilfeller med voksende fascistiske og pro-nazistiske elementer og aggressiv nasjonalisme, som normalt ble rettet mot nabostater og etniske minoriteter innenfor egne grenser. De østeuropeiske landene led hardt under den nazistiske okkupasjonen og krigen frem til 1945. Mot slutten av andre verdenskrig var det for de fleste av landene, bortsett fra Tsjekkoslovakia, innlysende at en gjenoppretting av mellomkrigstidens styreformer ikke kunne komme på tale, da flere av disse landene hadde vært nære allierte med Nazi-Tyskland.
=== Forløp ===
De kommunistiske partiene hadde nytt godt av de sovjetiske styrkenes befrielse av landene fra de nazistiske og fascistiske okkupasjonsmaktene. Like etter krigen sto kommunistpartiet særlig sterkt i Tsjekkoslovakia. I Jugoslavia og Albania hadde kommunistene stått i spissen for en partisankrig mot de fascistiske og nazistiske okkupasjonsmaktene og hadde på bakgrunn av dette en utbredt folkelig oppbakking. De kommunistiske partiene sto derimot svakt i Polen, Romania og Ungarn, men ved hjelp av koalisjonsregjeringer mellom på den ene siden de kommunistiske partiene og på den andre de borgerlige partiene, som etter kommunistenes oppfatning ikke hadde samarbeidet med okkupasjonsmakten, fikk kommunistene fra 1945 del i makten. Winston Churchill, som var den første vestlige lederen som offisielt tok avstand fra den sovjetiske kontrollen over Øst-Europa, benyttet i en oppsiktsvekkende tale i Fulton uttrykket jernteppet om den sovjetiske kontrollen over sine «satellittstater». I Vestmaktene ble dette uttrykket hurtig den offisielle betegnelsen for delingen av Europa.
Etterhvert sikret kommunistene seg mer og mer makt, mens de andre koalisjonspartnerne fikk redusert sin innflytelse eller helt ble ekskludert fra regjeringen. I de fleste av de østeuropeiske landene fant den endelige maktovertakelsen sted i 1947-48, typisk ved at de folkedemokratiske partiene ble underlagt kommunistpartiet.I Tsjekkoslovakia hadde kommunistene dannet regjering sammen med sosialdemokratiet. Men etter en intern konflikt mellom regjeringspartiene overtok kommunistene i februar 1948 i strid med forfatningen regjeringspostene som de ikke-kommunistiske medlemmene av regjeringen hadde forlatt i protest.I årene etter maktovertagelsene ble de østeuropeiske økonomiene omdannet til sentrale planøkonomier etter sovjetisk forbilde. I flere av landene, for eksempel Tsjekkoslovakia og Ungarn, ble det gjennomført harde utrenskninger innenfor de kommunistiske partiene. I flere av landene var det snakk om oppgjør mellom såkalt hjemmekommunister, som hadde befunnet seg i hjemlandene under krigen, og Moskva-kommunister, som hadde vært i eksil under krigen. I de landene der de ikke-kommunistiske partiene fortsatt eksisterte fungerte de innenfor rammene av særlige nasjonale fronter og underlagt de kommunistiske partiene. Opposisjon overfor de regjerende kommunistiske partiene var ikke tillatt, men de enkelte partier – for eksempel bondepartier – kunne innenfor visse rammer gjerne drive lobbyvirksomhet for bestemte befolkningsgruppers, for eksempel bøndenes, interesser. Disse mulighetene ble forbedret etter Stalins død i mars 1953 og etter den 20. partikongressen i Sovjetunionen i 1956, hvor sentralismen og undertrykkelsen av annerledes tenkende ble lempet noe.
I 1948 ble Titos Jugoslavia ekskludert fra den kommunistiske samarbeidsorganisasjonen Kominform, offisielt fordi kommunistpartiet hadde inntatt nasjonalistiske særstandpunkter. Jugoslavia kom til å fremstå som et av de førende land innenfor den alliansefri bevegelsen og fortaler for en mer selvforvaltende form for sosialisme. Etter Stalins død ble forholdet til Sovjetunionen forbedret, men det ble kjølnet igjen etter den politiske oppstrammingen som fant sted innenfor den verdenskommunistiske bevegelsen etter invasjonen av Ungarn i 1956 og forverringen av forholdet mellom Sovjetunionen og Kina.
== Gradvis utvikling av USAs rolle og politikk rett etter freden i 1945 ==
Da freden kom med den tyske og japanske overgivelsen i mai og september 1945, var USA og Sovjetunionen allierte. USA hadde et ønske om å fortsette samarbeidet med Sovjetunionen, og å hjelpe de andre allierte i å bygge opp en ny internasjonal verdensorden. Sentralt i den amerikanske politikken var ønsket om å skape internasjonal stabilitet og fred gjennom FN og frihandel.
I årene fra 1946 til 1948 oppstod det uenighet og gnisninger mellom USA og Vest-Europa på den ene siden og Sovjetunionen på den andre. Det viste seg gradvis at de ulike partene hadde ulike ønsker for den nye internasjonale ordenen. Alle var med i FN, men synet på frihandel og demokrati var ulikt. Sovjetunionen begynte gradvis å stramme sitt grep om de østeuropeiske statene under sin kontroll. Gradvis begynte man i Vest-Europa og USA å innse at man sto overfor en grunnleggende interessekonflikt i forholdet til Sovjetunionen.
Sentralt i identifiseringen og defineringen av den sovjetiske utenrikspolitikken var George F. Kennan. Kennan var en amerikansk diplomat stasjonert ved USAs ambassade i Moskva i 1946. 22. februar 1946 skrev Kennan et langt svar, sendt som telegram (senere trykket som «The Sources of Soviet Conduct»), dette var et svar til det amerikanske Finansdepartementet på hvorfor Sovjetunionen ikke ønsket å delta i Verdensbanken. Kennans telegram identifiserte grunnlaget for Sovjetunionens utenrikspolitikk og utenrikspolitiske mål.
Hele grunnlaget for Kennans resonnement var at russerne anså at kommunismen ikke kunne samarbeide med kapitalismen, dermed var det amerikanske utgangspunktet for økonomisk samarbeid en umulighet. Kennan fortsatte med å understreke at Sovjetunionen ville bruke kommunistiske partier i Vest-Europa til å spre kommunismen og den sovjetiske innflytelsen. Kennans konklusjon var å møte den sovjetiske trusselen ved å endre amerikansk utenrikspolitikk fra ønske om samarbeid til en ideologisk oppdemning. Kennans overbyggende tanke var at sovjetiske forsøk på ideologisk ekspansjon skulle møtes med amerikanske ideologiske motmidler.
Kennans tanker ble akseptert i amerikansk administrasjon. I 1947 offentliggjorde Kennan også en utvidet versjon av sitt lange telegram til Foreign Affairs i 1947 under tittelen «The Sources of Soviet Conduct». Et eksempel på at Kennans tanker om oppdemning hadde fått fotfeste, var Marshallplanen – det økonomiske hjelpeprogrammet fra 1948. Det er imidlertid viktig å legge merke til at Kennans tanker om oppdemning fra 1946 utelukkende var en idé om fredelig ideologisk oppdemning – det vil si å gjøre den kapitalistiske ideologien mest attraktiv.
Det viste seg raskt at man i amerikansk administrasjon beholdt Kennans oppfatning av intensjoner og mål for sovjetisk utenrikspolitikk. Men det ble en gradvis endring i oppfatningen av hvordan USA skulle møte den sovjetiske utfordringen. Kennans ideologiske oppdemning ble sakte utvidet til også en militær oppdemning. Denne utvidelsen av oppdemningen hadde flere årsaker. For det første ble uenigheten med Sovjetunionen stadig større. Etter den kommunistiske maktovertakelsen i Tsjekkoslovakia, hadde tanken til Lutz Schwerin von Krosigk om et «jernteppe» i Øst-Europa befestet seg.
I september 1947 dannet Sovjetunionen Kominform, hvis formål var å opprettholde en ortodoks kommunistisk linje innenfor den internasjonale kommunistiske bevegelsen, samt styrke Sovjetunionens politiske kontroll over de sovjetiske satellittstatene gjennom samordning av de kommunistiske partiene i østblokk-landene.I januar 1948 ble Raoul Wallenberg foreslått til nobelprisen av Labour-politiker Harold Laski. Wallenberg var kjent for sitt arbeid med å redde ungarske jøder fra tyske deportasjoner, og var blitt tatt til fange av sovjetiske styrker utenfor Budapest uten noen kjent grunn. Å foreslå ham til fredsprisen i 1948 var et pek mot russerne og uventet fra en venstreorientert politiker. To uker senere holdt utenriksminister Ernest Bevin en tale der han ordla seg skarpt mot Sovjetunionen, og foreslo et vestlig forsvarsforbund (det senere NATO). Også som okkupasjonsmakter i Tyskland stod USA, Storbritannia og Frankrike steilt mot Sovjetunionen.Sovjetunionen veltet alle forsøk på å ha demokratiske regjeringer i Øst-Europa og motarbeidet frihandelen. Samtidig hadde Sovjetunionen den største hæren i Europa, og de vesteuropeiske statene arbeidet hard for å knytte USA til et formelt militært samarbeid. Spenningen mellom Sovjetunionen og USA økte fordi myntreformen i de vestlige deler av Tyskland førte landet nærmere en deling. Sovjetunionen startet Berlinblokaden i mai 1948, det er en utbredt oppfatning at den kalde krigen begynte da. Spenningen økte ytterligere med Truman-doktrinen:
«USAs plikt til å hjelpe/støtte frie folk som gjør motstand mot væpnede mindretalls forsøk på å ta makten, eller press utenfra.»
Denne ble retningsgivende for USA overfor Sovjetunionens ekspansjon. Med opprettelsen av NATO 4. april 1949 ble USA formelt knyttet til et militært forsvar av Vest-Europa.
Etter opprettelsen av NATO begynte man å utarbeide en konkret strategi for en oppdemning, basert på Kennans telegram og artikkelen «The Sources of Soviet Conduct», men man måtte nå utvide med konkrete planer for oppdemningens utforming. 14. april 1950 forelå rapporten NSC-68. Rapporten trakk Kennans resonnement til en logisk slutning: Utfra Sovjetunionens utenrikspolitikk siden Kennans telegram i 1946, anså man at Sovjetunionen hadde aggressive hensikter. NSC-68 anslo at Sovjetunionen hadde en systematisk strategi for å spre kommunisme over hele verden.
Rapporten anbefalte en massiv oppdemningspolitikk basert på en økonomisk, politisk og militær oppbygging for å møte den sovjetiske trusselen. Rapportens anbefaling om en massiv militær oppbygging i fredstid ville medføre en endring av amerikansk utenrikspolitikk. President Truman hadde NSC-68 inne til vurdering i et halvt år, men da det kommunistiske Nord-Korea angrep Sør-Korea 25. juni 1950 anså president Truman krigsutbruddet som en bekreftelse på at trusselen fra Sovjetunionen var reell.
Truman godkjente NSC-68, og dermed gikk USA over fra en vag ideologisk oppdemning til en total ideologisk, politisk, økonomisk og militær oppdemningspolitikk. Slik formet NSC-68 USAs utenrikspolitikk de neste 20 årene.
Med Koreakrigen var det amerikanske skifte av utenrikspolitikk fullbyrdet. Fra å ønske samarbeid i 1945, var USA nå helt og holdent knyttet opp mot tanken om å stoppe en kommunistisk ekspansjon i Europa og resten av verden, med alle mulige midler.
== Stalins død og midlertidig avspenning ==
Den kalde krigen var preget av veksling mellom intens spenning på randen av krig, til tøværsperioder med avspenning. Den første perioden med avspenning kom etter Stalins død i 1953, og varte frem til Cubakrisen.
Stalins arvtaker Nikita Khrusjtsjov sto for en del nye tanker som bedret forholdet til USA. Khrusjtsjovs mest kjente frase var «fredelig sameksistens». Det gikk ut på at partene, på tross av dyptgripende uoverensstemmelser og interessemotsetninger, måtte finne frem til måter å leve fredelig sammen på. Khrusjtsjov satte med det strek over de gamle marxist-leninistiske forestillingene om at krig var uunngåelig så lenge kapitalismen fantes.
Årsaken til denne nye holdningen lå først og fremst i at begge land nå hadde atomvåpen med en voldsom ødeleggelsesevne. Derfor var hovedmålet nå at en atomkrig måtte unngås da dette ville ramme begge parter.
== En gradvis spenning frem mot 1970-årene ==
Tøværsperioden varte ikke så veldig lenge. Frem mot 1970-årene fikk verden oppleve en rekke kritiske hendelser som truet verdensfreden. Et nytt trekk var at noen av disse konfliktene utspilte seg helt andre steder enn i den vestlige verden. Denne tendensen hadde man allerede sett under Koreakrigen, da det ble satt inn FN-styrker (les: amerikanske styrker).
1. mai 1960 ble et amerikansk U-2 spionfly skutt ned i byen Sverdlovsk over sovjetisk territorium. Flyets destinasjon var Bodø, og da Sovjetunionen fikk vite dette, ble de rasende på Norge. Denne hendelsen sørget for å stoppe det planlagte toppmøtet i Paris. Året etter bygget spenningen seg opp omkring Vest-Berlins status, ved byggingen av Berlinmuren.
== Latin-Amerika ==
Westad argumenterer for at 1920-årene var begynnelsen på den kalde krigen i Latin-Amerika. For en del arbeidere og jordløse landarbeidere var revolusjonen i Russland et eksempel, og rundt 1930 var det aktive kommunistpartier i over et dusin land. Partiene i Brasil, Chile, Mexico og Guatemala hadde en innflytelse som langt overskred antall medlemmer.
== Cubakrisen ==
Amerikansk etterretning oppdaget i 1962 sovjetiske mellomdistanse-raketter på Cuba, mindre enn 160 kilometer fra amerikansk jord. I stedet for et luftangrep eller en invasjon bestemte president Kennedy seg for et foreløpig defensivt trekk ved å innføre en skipsblokade rundt øya. Hvis Sovjetunionen fortsatte den militære oppbygging på øya, ville ytterligere skritt bli tatt. Stor var derfor spenningen da to sovjetiske lasteskip med rakettutstyr fortsatte mot Cuba. Like før de brøt den amerikanske blokaden, snudde skipene.
Krisen ble løst ved at Sovjetunionen fjernet rakettene fra øya mot at USA lovet å ikke invadere øya. Uoffisielt ga også amerikanerne et løfte om å fjerne sine rakettbaser i Tyrkia innen seks måneder. Khrusjtsjov hadde uttrykt sterk misnøye med disse basene og krevd at de skulle fjernes. USA nektet å la seg «presse» offisielt, men ga altså et slikt løfte under bordet. Dette var sannsynligvis et avgjørende trekk for at Cubakrisen ikke endte i større militær konflikt.
Etter Cubakrisen forekom det en kortvarig avspenning. Kennedy og Khrusjtsjov ble enige om en avtale om forbud mot kjernefysiske prøvesprengninger i atmosfæren og i havet. Men denne avspenningen varte ikke lenge: En ny konflikt brøt ut, denne gang i Asia.
== Vietnamkrigen ==
Etter at Vietnam erklærte seg uavhengig fra det franske kolonistyret 2. september 1945, var det uro i landet i mange år fremover. De tidligere koloniherrene ville ikke gi slipp på makten, og etter en avtale undertegnet i Genève i 1954 ble Vietnam delt i to. USA, som hadde støttet Frankrike, var negativ overfor denne avtalen og begynte å støtte Diem, statsminister i Sør-Vietnam. Det kommunistiske Nord-Vietnam ble ledet av Hồ Chí Minh.
Fra 1963 økte de amerikanske styrkene etterhvert til over en halv million mann. Sovjetunionen og Kina støttet Nord-Vietnam, både økonomisk og militært. I løpet av 1968 overtok kommunistene føringen i krigen, og da Richard Nixon ble president 1969 la han om til en mer defensiv kurs. Han trakk ut mange amerikanske tropper, men beholdt militær støtte til Saigon-regjeringen. Ikke før i 1973 ble de amerikanske styrkene trukket helt ut, og i 1975 overgav Saigon-regimet seg.
USA gjennomførte en invasjon også i et annet land i samme periode. I 1965 invaderte landet Den dominikanske republikk. Sentralt i denne innblandingen verden over var frykten for den amerikanske presidenten Trumans domino-teori: Hvis et land ble kommunistisk, fryktet USA at det da bare var et tidsspørsmål når andre land falt etter. Også Sovjetunionen viste i denne perioden aggressive tendenser. Dette kom klarest til uttrykk ved invasjonene i Tsjekkoslovakia og Afghanistan.
== Prahavåren ==
Da Tsjekkoslovakia i 1968 kom inn i en økonomisk krise, la den nyvalgte lederen for kommunistpartiet, den liberale Alexander Dubček, opp en plan om en gradvis overgang til markedssosialisme. Men, han forsikret samtidig Sovjetunionen om at landet ikke ville tre ut av Warszawa-pakten eller tillate opposisjonspartier.
Lederne i Moskva lot seg ikke berolige, og natten til 21. august invaderte de Tsjekkoslovakia med store styrker, uten at tsjekkoslovakene hadde mulighet til å sette seg til motverge. Nyhetene om invasjonen ble mottatt med forferdelse og fordømmelse i den vestlige verden. Reformlederne ble fratatt sine verv i partiet, og Tsjekkoslovakia ble et av de mest Moskva-tro diktaturene i Øst-Europa.
== Avspenningstiåret ==
1970-tallet blir kalt avspenningstiåret. Selv om det ligger en liten forenkling i dette, skjedde det mye positivt på 70-tallet. Det ble dannet en konferanse omkring sikkerhet og samarbeid i Europa, noe som resulterte i Helsingfors-erklæringen (se Den Norske Helsingforskomité) i 1975. Den tyske kansleren Willy Brandt innledet en ny øst-politikk. Selv om han fikk fredsprisen var hans nye politikk ekstremt kontroversiell, og mange tyskere betegnet ham som landssviker. Det ble avslørt at DDR hadde betalt to korrupte parlamentsmedlemmer for å stemme mot et mistillitsforslag mot Brandt, noe som reddet hans regjering. Senere ble det avslørt at Brandts nærmeste medarbeider var DDR-spion, og Brandt måtte gå av i vanære. I tillegg til dette ble Salt 1- og 2-avtalene undertegnet. Disse avtalene skulle begrense opprustningskappløpet og betydde mye for forholdet mellom øst og vest.
== Første halvdel av 1980-årene ==
Første halvdel av 1980-årene var preget i stor grad av den afghansk-sovjetiske krigen (som foregikk i Afghanistan). Krigens forandledning var blant annet at det sovjetvennlige regimet ble på slutten av 1970-årene satt under sterkt press fra muslimske land, stammer og gerilja-bevegelser; noen av dem støttet av amerikanerne. Sovjetunionen rykket i desember 1979 inn i landet, og dette førte blant annet til en amerikansk boikott av OL i Moskva i 1980. Uroen i Polen omkring Solidaritet, og en mulig sovjetisk innblanding gjorde forholdene enda kjøligere. Det amerikanske engasjementet i Latin-Amerika forsterket dette forholdet.
I denne perioden kom de ideologiske motsetningene også mer til syne. President Ronald Reagan ble valgt i 1980 på et sterkt antikommunistisk program, og ordkampene mellom landene var ofte harde.
== Siste halvdel av 1980-årene ==
Da Mikhail Gorbatsjov kom til makten i 1985 var forholdet mellom supermaktene iskaldt. Dette bedret seg fort. Reagan og Gorbatsjov etablerte et personlig forhold, og Gorbatsjovs nye glasnost-politikk begynte å gi resultater. INF-avtalen om mellomdistanse-raketter ble vedtatt, og forholdet til omverdenen ble bedret. Det ble holdt en god del toppmøter.
Siden 1985 hadde Gorbatsjov forsøkt å redusere spenningen mellom Sovjetunionen og Kina. I mai 1989 reiste han til Beijing for å normalisere forholdene mellom de to landene. Mens han var der ble han vitne til store demonstrasjoner på Den himmelske freds plass. Dagen etter at han hadde reist ble menneskemengden brutalt slått ned av soldater. Det var ikke bare i Sovjetunionen og Europa at kommunismen var i en veldig presset situasjon.
== Høsten 1989 ==
Høsten 1989 opplevde man en revolusjon i Øst-Europa. De såkalte vasall-statene løsgjorde seg på rekke og rad fra Sovjetunionen, og hele Jernteppet revnet. Dette skyldtes blant annet den lave levestandarden, men også at landene ikke kunne forvente en sovjetisk innblanding. Revolusjonen startet med at Ungarn åpnet grensene til Østerrike, noe som førte til lange køer av mennesker som ville over til Vesten. Som en følge av grenseåpningen kollapset ett etter ett av de gamle kommunistregimene. I november falt også muren mellom Øst- og Vest-Berlin, og året etter ble det tidligere DDR (Øst-Tyskland) re-annektert av Tyskland.
I de fleste østeuropeiske statene skjedde endringene veldig raskt, med Polen og Ungarn som unntakene. Her vedtok Kommunistpartiene selv endringene, og skiftet i begge landene navn. Folkerepublikken Polen ble for eksempel avløst av Republikken Polen, og den polske eksilregjeringen i London vendte hjem i 1990.
I juli 1989 reiste George Bush til Polen og Ungarn for å se med egne øyne de store forandringene som var i gang der. Entusiasmen for demokratiet gjorde inntrykk på presidenten, og han begynte å se på Gorbatsjov med helt nye øyne. Etter reisen skrev Bush til sovjetlederen og foreslo et møte. De ble enige om at dette skulle skje på Malta senere på året. Ved møtet på Malta i desember 1989 ønsket de to presidentene å markere en endelig avslutning på den kalde krigen. ("Fra Jalta til Malta"; delingen av Europa som innflytelsessoner mellom de to supermaktene som ble foretatt i Jalta i februar 1945, skulle nå være et avsluttet kapittel).
I 1991 ble også Sovjetunionen oppløst, etter at mange av republikkene hadde revet seg løs samme året. Mikhail Gorbatsjov gikk av som landets siste leder 1. juledag 1991.
Felles for alle statene i øst var at landegrensene ble åpnet, ytringsfriheten respektert og valg ble avholdt. Mange av de tidligere østblokklandene, bl.a. Ungarn, forbød alle kommunistiske/stalinistiske symboler. Mange medløpere i DDR ble straffeforfulgt i Tyskland som landssvikere. DDRs siste leder, Egon Krenz, ble dømt til seks års fengsel og slapp ut av fengsel i desember 2003.
Etter den kalde krigen stod USA igjen som eneste supermakt. FN fikk sin renessanse, men internasjonal konfliktløsning var avhengig av hvilke interesser USA hadde. Internasjonal politikk ble mer preget av regionale konflikter og et økonomisk rivaliseringsforhold mellom USA, EU og Japan.
== Den kalde krigens dimensjoner ==
Stormaktsmotsetning (maktbalanse), en rivalisering mellom dominerende militærmakter. Det internasjonale anarkiets vilkår, hvor gjensidig mistenksomhet er drivstoff i konflikten.
Motstridende samfunnssystemer/ideologi. Forskjellig økonomiske og politiske prinsipper. Førte til kulturkamp, propagandakrig og folkelig mobilisering.
Våpenkappløp mellom maktene.
Innflytelse i den tredje verden i kjølvannet av avkoloniseringen. Aliansebygging, våpenhjelp og støttetiltak fra begge sider.
En side som vendte innover i de to supermaktene. Kamp mellom en ytre fiende skapte nasjonal enhet innad.
== Referanser ==
== Kilder ==
Davies, Norman: Europa i krig : 1939-1945 : ingen enkel seier, Gyldendal, 2008, ISBN 978-82-05-38330-2
John Lewis Gaddis: Strategies of Containment – A Critical Appraisal of American National Security Policy During the Cold War, 2005, Oxford University Press, ISBN 0-19-517447-X
John Lewis Gaddis: Den kalde krigen. Forlaget Historie og Kultur 2007. ISBN 978-82-92870-01-3
Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
Geir Lundestad (2000). Øst, vest, nord, sør: hovedlinjer i internasjonal politikk etter 1945 (4. utgave). Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200453839. 7. utgave 2015 ISBN 9788215024400
Frode Nielsen: Tause menn – scener fra den kalde krigen. Cappelen Damm 2009. ISBN 978-82-02-28555-5.
Riishøj, Søren: Fra Stalinisme til Demokrati; Øst-Europas historie fra 1945-1990, Munksgaard 1990
Hallvard Tjelmeland: Den kalde krigen. Samlaget 2006. ISBN 82-521-6792-6.
Westad, Odd Arne: The Cold War, A World History, Penguin 2018, ISBN 978-0-141-97991-5
== Eksterne lenker ==
(en) Cold War – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Den kalde krigen var den politiske og militære rivaliseringen som utviklet seg etter den andre verdenskrig mellom Østblokken (ledet av Sovjetunionen og bestående av sovjetvennlige regimer) og Vestblokken (dominert av USA og bestående av vesteuropeiske land og disse landenes allierte). Epoken varte omtrent 40 år; fra slutten av 1940-årene til slutten av 1980-årene. | 7,564 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Novelle | 2023-02-04 | Novelle | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Litterære sjangre', 'Kategori:Noveller'] | Novelle er en litterær sjanger. Sjangeren preges av å ha korte tekster med handling som oftest foregående innenfor et kort tidsrom, på begrenset plass og med få hovedpersoner og bipersoner.
| Novelle er en litterær sjanger. Sjangeren preges av å ha korte tekster med handling som oftest foregående innenfor et kort tidsrom, på begrenset plass og med få hovedpersoner og bipersoner.
== Kjennetegn ==
Det er tre hovedkjennetegn ved novellen.
Novellen er fiksjon, det vil si at den er oppdiktet og hører til skjønnlitteraturen.
Novellen er en prosafortelling, og den deles ikke inn i verselinjer, slik som sjangrene epos og lyrikk.
Novellen er korte prosafortellinger som roman og kortroman, men lenger enn kortprosa.I tillegg kan novellen avgrenses mot grensesjangre som roman, eventyr, fabel, anekdote, parabel og kortprosa.
== Novellens historie ==
Det latinske begrepet novella betyr «nyhet». På 1200- og 1300-tallet i Italia ble utrykket brukt om korte, nyhetspregede prosafortellinger. Giovanni Boccaccios Dekameronen (1349-51) står sentralt i europeisk novelletradisjon. Johann Wolfgang von Goethe bidro til utvikling av sjangeren, blant annet ved å kreve at en novelle må inneholde en overraskende hendelse.
Det er vanlig å datere novellens gjennombrudd i Norge til 1819, da Maurits Hansen begynte å publisere historiene sine i det nystartede Morgenbladet. Spesielt kjent er den nasjonalromantiske novellen «Luren», og den kan ha fungert som en forløper for Bjørnstjerne Bjørnsons bondefortellinger.
På 1800-tallet bidro Edgar Allan Poe og Anton Tsjekhov til å utvikle novellesjangeren.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Novelle; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil) | Novelle er en litterær sjanger. Sjangeren preges av å ha korte tekster med handling som oftest foregående innenfor et kort tidsrom, på begrenset plass og med få hovedpersoner og bipersoner. | 7,565 |
null | 2023-02-04 | Kongsberg Sølvverk | null | null | null | thumb|Fra Kongens gruve, tegning av [[Johannes Flintoe fra 1834 som forestiller arbeid i gruvene på Kongsberg.]] | 7,566 |
null | 2023-02-04 | Lyttevakt | null | null | null | Lyttevakt er en pliktig oppgave som utføres av telegrafister eller telefonister på radiopliktige havgående fartøy og kystradiostasjoner på land. Det skal lyttes på de nødfrekvenser som radiostasjonen har tilgjengelig, normalt 2182 kHz mellombølge telefoni, VHF kanal 16 og eventuelt 121,5 MHz flyradio. | 7,567 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Harry_Potter | 2023-02-04 | Harry Potter | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Britiske barnebøker', 'Kategori:Harry Potter'] | Denne artikkelen handler om bokserien Harry Potter. For roman- og filmfiguren Harry Potter, se Harry Potter (figur).
Harry Potter er en serie på sju fantasy-romaner skrevet for barn og ungdom av den britiske forfatteren J.K. Rowling. Bøkene ble kåret til de beste ungdomsbøkene gjennom tidene av National Public Radios lyttere i 2012. Den første boken i Harry Potter-serien ble utgitt 1997. Serien har, med et samlet salg på over 500 millioner bøker på i alt 80 språk, oppnådd en utbredelse, kommersiell suksess og kulturell status ingen annen bokserie er i nærheten av. På engelsk blir Harry Potter-bøkene utgitt av forlagene Bloomsbury (Storbritannia), Scholastic Press (USA), Allen & Unwin (Australia) og Raincoast Books (Canada). I Norge har de blitt oversatt av Torstein Bugge Høverstad og utgitt av Cappelen Damm.
Bøkene handler om den foreldreløse trollmannsgutten Harry Potter og hans kamp mot den onde trollmannen Voldemort som drepte foreldrene hans da han var spedbarn. Harry fikk sitt velkjente lynarr som følge av hendelsen. Bokserien følger Harry fra han er elleve år gammel, og hver bok omhandler et nytt skoleår ved Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom. Rowlings univers er fullt av magiske vesner som eksisterer skjult for vanlige mennesker, også kalt gomper. Bøkene er lange og handlingsmettede og inneholder humor, spenning og tildels voldsom dramatikk. Bokserien er lovprist for å oppmuntre barn til å lese, men den har også fått kritikk fra enkelte kristne miljøer på grunn av tilstedeværelsen av magi og onde, ikke-kristne krefter.Utgivelsene av bøkene har fulgt en godt regissert og annonsert fremdriftsplan. Den siste boka i serien, Harry Potter og dødstalismanene, ble lansert på engelsk den 21. juli 2007, og på norsk den 1. desember 2007. Den første romanen, Harry Potter og de vises stein, ble lansert i 1997 i engelsk versjon og i 1999 i norsk versjon, og den nest siste boken, Harry Potter og Halvblodsprinsen, ble lansert i 2005. Alle bøkene er filmatisert. Det ble bestemt at Harry Potter og Dødstalismanene skulle deles i to deler, og den første filmen hadde premiere 12. november 2010, mens den andre og siste delen hadde premiere 15. juli 2011.
| Denne artikkelen handler om bokserien Harry Potter. For roman- og filmfiguren Harry Potter, se Harry Potter (figur).
Harry Potter er en serie på sju fantasy-romaner skrevet for barn og ungdom av den britiske forfatteren J.K. Rowling. Bøkene ble kåret til de beste ungdomsbøkene gjennom tidene av National Public Radios lyttere i 2012. Den første boken i Harry Potter-serien ble utgitt 1997. Serien har, med et samlet salg på over 500 millioner bøker på i alt 80 språk, oppnådd en utbredelse, kommersiell suksess og kulturell status ingen annen bokserie er i nærheten av. På engelsk blir Harry Potter-bøkene utgitt av forlagene Bloomsbury (Storbritannia), Scholastic Press (USA), Allen & Unwin (Australia) og Raincoast Books (Canada). I Norge har de blitt oversatt av Torstein Bugge Høverstad og utgitt av Cappelen Damm.
Bøkene handler om den foreldreløse trollmannsgutten Harry Potter og hans kamp mot den onde trollmannen Voldemort som drepte foreldrene hans da han var spedbarn. Harry fikk sitt velkjente lynarr som følge av hendelsen. Bokserien følger Harry fra han er elleve år gammel, og hver bok omhandler et nytt skoleår ved Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom. Rowlings univers er fullt av magiske vesner som eksisterer skjult for vanlige mennesker, også kalt gomper. Bøkene er lange og handlingsmettede og inneholder humor, spenning og tildels voldsom dramatikk. Bokserien er lovprist for å oppmuntre barn til å lese, men den har også fått kritikk fra enkelte kristne miljøer på grunn av tilstedeværelsen av magi og onde, ikke-kristne krefter.Utgivelsene av bøkene har fulgt en godt regissert og annonsert fremdriftsplan. Den siste boka i serien, Harry Potter og dødstalismanene, ble lansert på engelsk den 21. juli 2007, og på norsk den 1. desember 2007. Den første romanen, Harry Potter og de vises stein, ble lansert i 1997 i engelsk versjon og i 1999 i norsk versjon, og den nest siste boken, Harry Potter og Halvblodsprinsen, ble lansert i 2005. Alle bøkene er filmatisert. Det ble bestemt at Harry Potter og Dødstalismanene skulle deles i to deler, og den første filmen hadde premiere 12. november 2010, mens den andre og siste delen hadde premiere 15. juli 2011.
== Bøkene ==
=== Bokserien ===
Bøkene har blitt populære nok til at bokhandlere over hele verden holdt samtidige «lanseringsfester» på dagene da de siste Harry Potter-bøkene ble lanserte, siden det tidligste bøkene kan bli solgt enkeltvis er ett minutt over midnatt GMT. Harry Potter-bøkene er oversatt til over 60 språk. På engelsk eksisterer det en tilpasset amerikansk versjon av samtlige bøker. De norske versjonene blir oversatt av Torstein Bugge Høverstad. Det er også laget lydbøker av bokserien. I Norge er det Torstein Bugge Høverstad for Fono Forlag som leser i alle lydbøkene.
=== Handlingsforløp i bøkene ===
Hovedpersonen i bøkene er Harry Potter, som lever sammen med sin onkel, tante og fetter - familien Dumling. Når han er elleve år gammel finner Harry ut at han er en trollmann, selv om han lever i en verden med mennesker helt uten magiske evner kalt gomper. Harry begynner på Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom, et trollmannsakademi i Skottland, og det er her mesteparten av handlingene i bokserien tar plass.
Da Harry bare var et barn ble begge foreldrene hans drept av den mektige trollmannen Voldemort. Voldemort prøvde også å drepe Harry, men klarte ikke dette. På grunn av foreldrenes død ble Harry boende hos tanten og onkelen. På Galtvort ble han kjent med Ronny Wiltersen og Hermine Grang som ble Harrys beste venner, og sammen havnet de i mye trøbbel i løpet av de syv årene på skolen.
I den første, andre, tredje og femte boka starter i eller ved huset til familien Dumling. I den fjerde, sjette og sjuende boka er handlingen lagt til et annet sted i første kapittel, men også i disse bøkene starter handlingen der Harry er involvert hos Dumlingene. Alle bøkene (unntatt den første, der Harry fortsatt er liten) starter i sommerferien mens Harry venter på å returnere til Galtvort. Bøkene blir skrevet i tredje person, med Harry som sentral figur. Hver bok representerer et år i Harrys liv i perioden mellom 1991 og 1998.Hver bok beskriver mer eller mindre det som skjer i løpet av et år av Harrys liv, fra sommerferien hjemme hos familien Dumling, der han ikke er spesielt godt likt, til hans skoleår ved Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom, der han lærer å bruke magi, og frem til neste sommer begynner. I de fem første bøkene slutter handlingen enten på Galtvortekspressen eller like etter at han har gått av toget på vei hjem til Dumlingenes hjem i Søndre Syting, sør for London. Hver bok avsluttes med et høydepunkt bygget opp av handlingen i samme bok. I alle bøkene, bortsett fra i Harry Potter og fangen fra Azkaban, er dette høydepunktet Harrys møte med Voldemort. I akkurat denne boken er ikke Voldemort med i det hele tatt. Isteden møter Harry sin gudfar Sirius, som man antok jobbet for Voldemort.
Hver av de sju bøkene i serien er mørkere enn sin forgjenger, og gjennspeiler at Harry blir eldre og hans erkefiende fyrst Voldemort blir sterkere. I de tidligste bøkene lærer Harry akkurat nok på Galtvort til å kunne kjempe mot Voldemort i slutten av boken.
=== Bakgrunn ===
Ifølge forfatter J.K. Rowling kom hun på historiene om Harry Potter på en togtur fra Manchester til London i 1991. Hennes favorittsted for å skrive bøker var en kafé i Edinburgh, mens hun drakk uendelig mange kaffekopper. Salget fra bøkene, samt honorar fra filmene og spinoffproduktene, har gjort at Rowling er den 620. rikeste personen i verden, noe som gjør henne rikere enn dronning Elizabeth.
Bøkene har tilhengere i alle aldre, og J.K. Rowling har sagt at hun ikke hadde noen spesiell aldersgruppe i tankene da hun begynte å skrive dem. Utgiverne av bøkene har imidlertid rettet bøkene mot unge lesere, mellom 9 og 15 år. Bøkene har senere blitt lansert i to versjoner, en med det originale «barneomslaget» og en med et omslag som er mer rettet mot voksne lesere. I tillegg, etter som serien har utviklet seg, har Rowlings skrivestil blitt mer sofistikert, og innholdet i bøkene har modnet sammen med hovedpersonen. For eksempel blir romantiske forhold en viktig del av de senere bøkene.
Rowling lar ideer om rasisme, folkemord og fordommer komme med i boken; disse er Voldemorts og hans dødseteres varemerke, men også av og til vist i forholdet mellom magikere, ikke magiske folk (gomper, engelsk muggles) og magiske vesener i den magiske verdenen, slik som varulver og vampyrer. Dessuten omspiller noe av handlingen kjærlighet, både oppofrende kjærlighet (først da Harrys mor Lilly ofrer livet sitt for ham, og senere når Harry godtar å selv dø for å kunne drepe Voldemort) og romantisk kjærlighet (spesielt i de siste bøkene). Ifølge Humlesnurr var kjærlighet grunnen til at Harry overlevde da Voldemort prøvde å drepe ham, og også mye av grunnen til at Voldemort flere ganger i løpet av bøkene mislykkes i å drepe ham.
=== Sammenligninger ===
Bøkene er sammenlignet med mange velkjente verk, som C.S. Lewis' Narnia og J.R.R. Tolkiens Ringenes herre. De passer også inn i en britisk sjanger om kostskolelivet, og seksjoner som inneholder familien Dumling minner veldig om Roald Dahls bøker, i tillegg til at Harrys situasjon i den første boken (Harry Potter og de vises stein) med sistnevnte, også kan minne om Askepotts. Charles Dickens og Douglas Adams blir pekt ut som mulige kilder av andre lesere.
=== Temaer i bøkene ===
Ifølge Rowling selv er et stort tema død: "My books are largely about death. They open with the death of Harry's parents. There is Voldemort's obsession with conquering death and his quest for immortality at any price, the goal of anyone with magic. I so understand why Voldemort wants to conquer death. We're all frightened of it."Bøkene har også mange andre temaer som makt/maktmisbruk, vold, kjærlighet, tap, håp, fordommer og mer, men Rowling ville ikke sitte og skrive, og bevisst prøve å få dette fram til leseren, men heller la det vokse litt av seg selv.
=== Skolebøkene ===
I 2001 utga Rowling to Harry Potter-bøker utenom den ordinære serien. Bøkene er skrevet under psevdonym og gir seg ut for å være opptrykk av faktiske bøker fra Harry Potter-universet (som forklart i et forord av rektor Humlesnurr), den ene en av Harrys egne skolebøker (med notater av Harry og hans venner), den andre en bok fra Galtvort skolebibliotek.
Overskuddet fra begge bøker går til inntekt for Comic Relief.
Fabeldyr og hvor de er å finne (Fantastic Beasts and Where to Find Them) av Salmander Fisle
Rumpeldunk gjennom tidene (Quidditch Through the Ages) av Kennilworthy Whisp
=== Skalden Skurres historier ===
Under arbeidet med siste bok i serien fremstilte J.K. Rowling syv håndskrevne eksemplarer av The Tales of Beedle the Bard, et svært sentralt verk innenfor rammene av den siste boken. Seks av disse ga Rowling bort til mennesker som hadde hatt stor betydning for henne i prosessen med å skrive bøkene, mens den siste ble auksjonert bort for et sluttsum på £1.95 millioner, penger som vil gå til J.K. Rowlings organisasjon for barn, The Children's Voice.
Etter massivt press fra fans som følte seg snytt for innholdet i boka, ble det besluttet å utgi den i et større opplag, noe som skjedde 4. desember 2008. Den engelske utgivelsen kom i to varianter, en samlerutgave som etterlignet stilen i de opprinnelige syv eksemplarene og en standardutgave. Standardutgaven ble samtidig utgitt på norsk under tittelen Skalden Skurres historier.
Innholdsmessig er Skalden Skurres historier en samling eventyr for trollmenn. Innenfor rammene av Harry Potter-universet er disse historiene like kjente i trollmannssamfunnet som noen av Brødrene Grimms eventyr er i den umagiske (og vår) verden. En nærmere beskrivelse av innholdet i boka (med bilder) kan finnes på engelsk på Amazon.com.
=== Spekulasjoner rundt en åttende bok ===
Rowling har i flere intervjuer antydet at hun etter hvert kanskje vil skrive en åttende Harry Potter-bok, mest sannsynlig en slags encyklopedi med utgangspunkt i mengdene av bakgrunnsinformasjon om verdenen bøkene foregår i, som ikke var sentralt nok for handlingen til å komme med i de syv første bøkene. I andre intervjuer har hun også åpnet for muligheten for å skrive ytterligere en roman i det samme universet, mest sannsynlig ikke med Harry Potter som hovedperson. I 2016 kom det en åttende del av Harry Potter-universet, et teatermanus, ved navn Barnets forbannelse. Dette manuset handler om den neste generasjonen barn på Galtvort.
=== Pottermore ===
I 2011 lanserte Rowling en ny nettside kalt Pottermore, men i 2019 ble en ny nettside dannet, WizardingWorld.com, som etterhvert tok over Pottermore. Wizarding World lar brukere bli plassert i de fire ulike husene på Galtvort, du kan få en egen stav og din egen skytsverge.
== Filmene ==
For detaljer om hvilke skuespillere som har hvilke roller i de forskjellige filmene, se artikkelen om skuespillere i Harry Potter-filmene
De tre første filmene ble henholdsvis rangert på 1., 2., og 2. i billettsalg verden over i sitt lanseringsår. De spilte inn over $ 2,6 milliarder verden over.
== Andre media ==
=== Spill ===
Alle filmene kommer på spill før filmen blir vist på kino. Spillene kommer til Gameboy Advance, PC, PS2, XBox, X360, Nintendo Wii, Nintendo DS og PS3.
Spillenes originale, og norske navn.
Harry Potter and the Philosopher’s Stone (Harry Potter og de vises stein)
Harry Potter and the Chamber of Secrets (Harry Potter og Mysteriekammeret)
Harry Potter and the Prisoner of Azkaban (Harry Potter og Fangen fra Azkaban)
Harry Potter and the Goblet of Fire (Harry Potter og Ildbegeret)
Harry Potter and the Order of the Phoenix (Harry Potter og Føniksordenen)
Harry Potter and the Half-Blood Prince (Harry Potter og Halvblodsprinsen)
Harry Potter and the Deathly Hallows part 1. (Harry Potter og Dødstalismanene Del 1.)
Harry Potter and the Deathly Hallows part 2. (Harry Potter og Dødstalismanene Del 2.)Andre spin-off-spill er LEGO Harry Potter: Years 1–4 og Lego Harry Potter: Years 5–7 utviklet av Traveller's Tales og utgitt av Warner Bros. Interactive Entertainment.
=== Bruk av Harry Potter i andre sammenhenger ===
Enkelte ting fra Harry Potter-serien har også kommet til den virkelige verden, slik som Bertram Butts Allsmakbønner (Bertie Bott's Every Flavour Beans) og sjokoladefrosker. Det er også laget strikkemønster for en rumpeldunkgenser og alvesokker, samt en rekke kopier av blant annet tryllestaver og sopelimer.
== Mottakelse ==
=== Utgivelsen av bøkene ===
Den første boken ble utgitt i Storbritannia av Bloomsbury, et forholdsvis lite, uavhengig forlag, i juli 1997. Den umiddelbare suksessen var basert på en del positive omtaler av bøkene. De tre første bøkene (Harry Potter og De vises stein, Harry Potter og Mysteriekammeret og Harry Potter og fangen fra Azkaban) vant Nestlé Smarties Book Prize for aldersgruppen 9 til 11 år. Innen bok nummer 4 (Harry Potter og ildbegeret) ble lansert i 2000 var serien veldig høyt profilert, og lanseringen mottok mer publisitet i media enn det som var vanlig for en bok. Omtrent samtidig begynte Warner Brothers arbeidet med å filmatisere bøkene. Den første filmen, basert på den første boken, ble lansert i 2001, og ble etterfulgt av videospill og andre «spinoffprodukter».
Den intensive publisiteten økte med lanseringen av den femte (Harry Potter og Føniksordenen) og sjette (Harry Potter og halvblodsprinsen) boka, med lanseringsfester ved midnatt på publikasjonsdatoen i hundrevis av bokhandlere i Storbritannia, og samtidige lanseringer i resten av den engelskspråklige verden (også i land der engelsk er andrespråk). Det var så mye oppstand rundt bøkene at den engelske versjonen av den femte boka ble den første engelskspråklige boka som noensinne har toppet bokselgerlisten i Frankrike.
=== Kritikk ===
Mottakelsen av bøkene har ikke bare vært positive. Joseph Ratzinger advarte mot bøkene før han ble pave Benedict XVI. Han skrev i et brev til den tyske forfatteren Gabrielle Kuby, forfatter av boken «Harry Potter – det gode eller det onde», at bøkene forførte de unge, og undergraver kristendommen.Ifølge det amerikanske bibliotekforbundet (American Library Association) er Harry Potter-bøkene blant de 100 mest påklagede bøkene i amerikanske biblioteker mellom 1990 og 2000. Klagene består for det meste av påstander om at bøkene har okkulte eller satanistiske tema, er voldelige og nedsettende mot familielivet.En kristen gruppering har gått så langt som å si at Harry Potter-bøkene må brennes, siden de setter søkelyset på det okkulte. Enkelte konservative kristne ledere har sagt at folk tror mer på spøkelser enn Jesus etter å ha lest bøkene.
=== Fanfiksjon ===
Flere fanfiksjoner er skrevet med utgangspunkt i Harry Potter-universet. Den største er oversatt til norsk under navnet Harry Potter og rasjonalitetens metode.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Beahm, George W. Muggles and Magic: An Unofficial Guide to J.K. Rowling and the Harry Potter Phenomenon.
Bürvenich, Paul. Der Zauber des Harry Potter: Analyse eines literarischen Welterfolgs. Peter Lang Verlag, 2001.
Chippendale, Lisa A. Triumph of the Imagination: The Story of J.K. Rowling. 2002, 2003.
Fraser, Lindsey. Conversations with J.K. Rowling. Arthur A. Levine Books, 2001.
J.K. Rowling's Harry Potter Novels: A Reader's Guide. Continuum International Publishing Group, 2001.
Lawrence, Daniel. The Ultimate Unofficial Harry Potter Trivia Book: Secrets, Mysteries and Fun Facts Including Half-Blood Prince Book 6.
Rowling, J.K. Fabeldyr og hvor de er å finne. Sagebrush, 2001.
--. Rumpeldunk gjennom tidene. Sagebrush, 2001.
Shapiro, Marc. J.K. Rowling: The Wizard Behind Harry Potter. St. Martin's Press, 2000.
Smith, Sean. J.K. Rowling: A Biography. Michael O'Mara Books, 1999.
Ultimate Unofficial Guide to the Mysteries of Harry Potter (Analysis of Books 1-4). No location: Wizarding Press, 2003.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Harry Potter – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Harry Potter – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
=== Norske sider ===
Harry Potters norske forlag
Engelsk-Norsk Harry Potter ordbok
The Daily Prophet
Gryffindor vs Slytherin
Harry Potter wiki
GaltvortSkolen
Harry Potter-temaside hos Filmweb
=== Internasjonale sider ===
Den offisielle Harry Potter-siden
Harry Potters britiske forlag
Harry Potters amerikanske forlag
J.K. Rowlings offisielle side
Mugglenet
The Leaky Cauldron
Harry Potter-leksikon
Pottermore
=== Andre ===
Potters plass i virkeligheten - artikkel fra forskning.no 11.6.04 | Harry Potter er en serie på sju fantasy-romaner skrevet for barn og ungdom av den britiske forfatteren J.K. | 7,568 |
null | 2023-02-04 | Gruppen til familiens selvstendige rett | null | null | null | Gruppen til familiens selvstendige rett er en liten, norsk gruppe aktivister som har som mål å avskaffe Barnevernet i Norge. Gruppen ble dannet i 2002 av Mona Lygre i Bergen,Vi har dannet Gruppen til Familiens Selvstendige Rett Av Mona Lygre og har siden blant annet fått oppmerksomhet i norske medier etter anklager om hets mot barnevernansatte på internett. | 7,569 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Langnes_skanse | 2023-02-04 | Slaget ved Langnes skanse | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:1814 i Norge', 'Kategori:59,6°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Indre Østfolds historie', 'Kategori:Konflikter i 1814', 'Kategori:Krigen med Sverige 1814', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Slag i Norge', 'Kategori:Slag under Napoleonskrigene', 'Kategori:Østfolds historie'] | Slaget ved Langnes skanse mellom norske og svenske styrker i 1814 ved Langnes i nåværende Askim var det siste slaget med tusener av menn der skandinaviske land sto mot hverandre på 1800-tallet. Dette slaget markerte også slutten på Napoleonskrigene i Skandinavia, og begynnelsen på unionstiden, hvor Norge og Sverige var forent i en personalunion.
| Slaget ved Langnes skanse mellom norske og svenske styrker i 1814 ved Langnes i nåværende Askim var det siste slaget med tusener av menn der skandinaviske land sto mot hverandre på 1800-tallet. Dette slaget markerte også slutten på Napoleonskrigene i Skandinavia, og begynnelsen på unionstiden, hvor Norge og Sverige var forent i en personalunion.
== Krigen i 1814 ==
I Kieltraktaten, som ble inngått etter Napoleons nederlag i folkeslaget ved Leipzig, ble Norge avstått til kongen av Sverige som krigsbytte. Da Riksforsamlingen på Eidsvoll erklærte Norges selvstendighet i maidagene i 1814, ble det krig mellom landene.
På svensk side sto den svenske kronprinsen Carl Johan, krigsveteran fra Napoleonskrigene med vel utrustede hærstyrker på mellom 40- og 50 000 mann og en overlegen flåte. På norsk side sto en lite krigsvant hær på rundt 30 000, under ledelse av den unge og uerfarne norske kongen Christian Frederik.
Krigen sommeren 1814 ble kort. Nordmennene tapte flere slag på Østlandet, og da festningen Fredrikstad falt, øket faren for svensk seier. De norske styrkene reorganiserte seg bak Glomma, og bygget en pongtongbru ved Langnes for å trekke styrkene tilbake. Denne brua ble bygget slik at bruhodet skulle være lett å forsvare.
== Langnes ==
Pongtongbrua krysset Glomma fra sør mot nord over sundet ved Langnes nordvest for Askim, der en landtunge stikker ut i Glomma. Tvers over denne landtungen ligger en liten, naturlig forhøyning (en morene), og bak denne, på østsiden av veien, en liten kolle.
Her la den norske kommandanten, Diderich Hegermann, ut sine styrker for å forsvare brohodet slik at de norske styrkene kunne ta seg over. Langs moreneryggen som krysser neset anla oberst Hegermann en skanse. Han hadde 8 kanoner til rådighet, fire av disse ble lagt på den lille kollen. To bataljoner fra Oplandske regiment og tre divisjoner med skarpskyttere fra Valdres, bemannet skansene.I dag er deler av skansen pløyet ned i åkeren til Langnes gård, men den lille kollen ligger der ennå, og deler av skansen kan skimtes nede ved elva.
== Forpostfektninger ==
De svenske styrkene besto av flere infanteriregimenter fra Västergötland og Värmland under general Eberhard Ernst Gotthard von Vegesack og oberstløytnant Cederström. Styrken hadde marsjert fram mot det norske bruhodet den 8. august, og flere væpnede patruljer ble sendt fram for å rekognosere. I løpet av natten til 9. august kom de første svenske fortroppene fram til Langnes.Oberst Hegermann hadde norske patruljer ute for å holde rede på hvor langt den svenske framrykningen hadde kommet, og det var flere trefninger mellom norske og svenske styrker i nattemørket. Det var uvanlig dårlig vær denne natta, og en norsk kaptein som kom i kontakt med en svensk speider overlevde takket være at kruttet i fengpanna på det svenske flintlåsgeværet var vått. Kapteinen drepte den svenske soldaten med sabel og tok geværet; det befinner seg ennå på Forsvarsmuseet på Akershus festning.Oberst Hegermann forsøkte å utnytte forvirringen det dårlige været skapte. Før grålysningen satte han inn et overraskende angrep mot de svenske troppene, men de disiplinerte og kampvante svenske styrkene slo angrepet tilbake etter det første sjokket. De norske styrkene måtte trekke seg tilbake til skansen i morgentimene.
== Svenskene angriper ==
Utover dagen forsøkte svenskene å drive de norske styrkene ut av skansen. De svenske troppene ble sendt fram i kolonner fra en liten høyde der Langnes holdeplass på Østfoldbanen lå, omtrent en halv kilometer fra skansen.
De store åpne jordene var gjørmete på grunn av regnet, og de norske kanonene hadde godt skytefelt. De svenske angrepene ble møtt av konsentrert ild hver gang. Oberst Hegermann beskrev senere hvordan kanonskudd gjorde at det så ut som «om en vogn hadde faret gjennem den fra teten til køen». De som søkte tilflukt fra den sterke beskytningen i bygningene på Langnes gård, måtte snart rømme husene, som ble sønderskutt av de norske artilleristene.Tre ganger angrep svenskene, og slaget raste hele formiddagen i regnvær og søle. I begynnelsen rykket svenskene fram i tette kolonner, men disse ble revet fra hverandre av kardeskene fra kanonene. Mange svenske soldater ble drept og skadet i det første angrepet. Hegermann hadde holdt tilbake ilden fram til svenskene var kommet gjennom gården foran inngangspartiet til skansen. Nordmennene kunne derfor skyte inn i siden på kolonnen, som falt fra hverandre. Etter omgruppering forsøkte de svenske styrkene en annen taktikk ved bruk av jegerkjeder, der skytterne i spredt orden forsøkt å opprettholde en kontinuerlig ildgivning mot forsvarerne.Svenskene hadde bedre krutt og langtrekkende geværer. Jegerkjedenes angrep hadde virkning på den sårbare batteristillingen som lå høyt plassert over brystvernet. Flere, blant dem løytnant Hauch, falt under den svenske ilden, som ble forsterket av skarpskyttere som etter hvert fant gode plasser i trær, hvorfra de kunne skyte inn i skansen fra overhøyde. Hegermann rettet kanonene mot skarpskytterne, som trakk seg tilbake etter flere velplasserte skudd. Ved effektiv bruk av ildgivning fra artilleriet holdt Hegermann stand mot svenskene, som gav opp etter det tredje angrepet. Likevel hadde skytingen fra de svenske jegerne vist at kanonstillingen på den lille kollen ikke hunne holdes i lengden, og det var klart at skansen før eller siden ville måtte oppgis.
== Tilbaketrekning ==
Skjønt slaget ikke ble like blodig som slaget ved Matrand, hadde de svenske styrkene lidd betydelige tap. Kong Christian Frederik, som lå på Spydeberg prestegård, ble vekket av skuddene. Da han nådde pongtongbrua, ble liket av løytnant Hauch båret over. Ifølge datidens kilder skal kongen ha sagt «For meget blod for min skyld». Soldatene som bar liket skal ha svart: «Ikke for meget blod, konge, for litet!». Likevel besluttet kongen å trekke styrkene tilbake. Oberst Hegermann, som planla et motangrep, protesterte mot kongens avgjørelse. Ifølge datidens kilder skal kongen også ha uttalt: «Men min Gud, har De da endu ikke oppoffret nok af disse smukke Folk?»På formiddagen den 9. august stilnet skuddene i det siste større sammenstøtet under krigen mellom svensker og nordmenn. Også den svenske kommandanten trakk styrkene sine tilbake. Tilbaketoget over pongtongbrua til den andre siden av Glomma gikk raskt, men under høyrøstede protester fra soldatene, som måtte dumpe tre kanoner i elva ettersom de ikke hadde tilstrekkelig mange hester til å frakte dem. Brua ble brutt ved å slippe løs brobåtene som drev vekk nedover elven.De norske tapene bak brystvernet var knapt merkbare med 6 døde og 9 til 10 sårede. Svenskene, som hadde overlatt initiativet til nordmennene i forveien, led store tap i frontalangrepene mot kanonstillingen. De hadde måttet angripe over vanskelig gjørmete grunn, og organisert i formasjoner som var meget sårbare, utsatt for kanonene bak brystvernet på skansen. Antagelig hadde svenskene mer enn 100 døde og sårede under stormangrepene.Etter at tilbaketoget over Glomma var fullført, marsjerte oberst Hegermann med hovedparten av hæren sydover til støtte for de norske forsvarsstyrkene langs Glommalinjen, som hadde blitt truet av den svenske erobringen av de viktige bygdene Tune og Rolvsøy i sørøst. Karl Johan hadde gitt sine offiserer ordre om å sikre Glommas østre bredd fra Øyeren i nord fram til munningen ved Fredrikstad, og flere mindre trefninger fant sted fram til den 14. august.
== Etter slaget ==
Selv om de norske styrkene hadde holdt svenskene tilbake, var det klart at det bare var et tidsspørsmål når krigen ville være tapt. De norske styrkene hadde bare mat til to uker. Allerede 3. august hadde Carl Johan tilbudt fredsforhandlinger. De norske styrkene hadde vunnet slaget, men fem dager senere vant svenskene selve krigen.
Ved Konvensjonen i Moss ble det inngått en våpenstillstand som i realiteten var en fredsslutning på bestemte vilkår. Kronprins Karl Johan oppnådde sitt hovedmål, å føre Norge inn i union med Sverige. Christian Frederik og hans regjering oppnådde å få anerkjent Norges selvstendighet og fikk aksept for at den uunngåelige unionen ikke skulle inngås på Kieltraktatens premisser.
Slaget ved Langnes hadde ikke vært bortkastet. De norske styrkene hadde kommet seg over Glomma. Selv om krigen på Østlandet så langt hadde gått dårlig, hadde forsvaret av bruhodet ved Langnes sikret at hæren hadde kunnet trekke seg tilbake intakt. Slaget hadde også virkning på moralen til de norske styrkene, og det viste svenskene at deres motstandere var sterkere enn antatt. Med en intakt og kampklar norsk hær var det klart at en fortsatt krig på Østlandet ikke ville bli vunnet uten blodutgytelser. Seieren hadde gitt nordmennene forhandlingsrom og gjorde at de svenske forhandlerne ikke kunne forlange en betingelsesløs kapitulasjon. Ved fredsslutningen i Moss godtok kong Christian Frederik å abdisere etter å ha innkalt et overodentlig Storting som kunne vedta de endringer i Grunnloven som var nødvendige for å inngå i unionen. Den 10. oktober abdiserte han og returnerte til Danmark, der han senere ble konge. I forhandlinger med svenske kommissærer høsten 1814 oppnådde Stortinget at den reviderte Grunnloven av 4. november i alt vesentlig var den samme som ble vedtatt på Eidsvoll 17. mai. Norge beholdt sin selvstendighet (men ikke uavhengighet) i unionen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Henrik August Angell, Syv-aars-krigen for 17de mai 1807-1814, Kristiania, 1914, utgitt på nytt 1995 ISBN 82-90520-23-9 (Ebok fra bokhylla.no)
Terje H. Holm, Forsvarsmuseets Småskrift nr. 7: Med plotons! Høire-sving! Marsch! Marsch! 1991 ISBN 82-991167-7-5 (Ebok fra bokhylla.no)
Sverre Steen, Det frie Norge : 1814 Cappelen, Oslo, 1951 Ebok fra bokhylla.no)
== Eksterne lenker ==
Askim museum: Slaget ved Langnes 1814
Slaget ved Langnes skanse på Lokalhistoriewiki | Slaget ved Langnes skanse mellom norske og svenske styrker i 1814 ved Langnes i nåværende Askim var det siste slaget med tusener av menn der skandinaviske land sto mot hverandre på 1800-tallet. Dette slaget markerte også slutten på Napoleonskrigene i Skandinavia, og begynnelsen på unionstiden, hvor Norge og Sverige var forent i en personalunion. | 7,570 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mossekonvensjonen | 2023-02-04 | Mossekonvensjonen | ['Kategori:1800-tallet i Norge', 'Kategori:1814 i Norge', 'Kategori:1814 i Sverige', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fredsavtaler', 'Kategori:Norges dokumentarv', 'Kategori:Norske traktater', 'Kategori:Svenske fredsavtaler', 'Kategori:Traktater av 1814'] | Konvensjonen i Moss (også kalt Mossekonvensjonen) av 15. august 1814 var en våpenhvileavtale mellom den svenske kronprins Karl Johan og den norske regjering. Avtalen ble undertegnet etter en kort krig mellom Norge og Sverige, kjent som Krigen med Sverige 1814. Avtalen ble fra norsk side signert den 14. august i Konvensjonsgården på Moss. Den svenske signeringen ble foretatt den 15. august i Kommandantgården i Gamlebyen i Fredrikstad. Avtalen ble den faktiske fredsavtalen og formet grunnlaget for personalunionen mellom Sverige og Norge. Gjennom Mossekonvensjonen godtok svenskene Norges selvstendighet og Grunnlovens legitimitet. De anerkjente at Kieltraktaten ikke skulle gjøres gjeldende. Dette kom til uttrykk ved at de svenske forhandlerne trakk tilbake sitt første utkast, som kalte Karl XIII «konge av Sverige og Norge», og aksepterte at han bare ble titulert som «konge av Sverige».Originaldokumentet er en del av Norges dokumentarv, et register over de viktigste dokumentene i Norges historie. Registeret er en nasjonal utgave av UNESCOs Verdensminne-program (Memory of the World).
| Konvensjonen i Moss (også kalt Mossekonvensjonen) av 15. august 1814 var en våpenhvileavtale mellom den svenske kronprins Karl Johan og den norske regjering. Avtalen ble undertegnet etter en kort krig mellom Norge og Sverige, kjent som Krigen med Sverige 1814. Avtalen ble fra norsk side signert den 14. august i Konvensjonsgården på Moss. Den svenske signeringen ble foretatt den 15. august i Kommandantgården i Gamlebyen i Fredrikstad. Avtalen ble den faktiske fredsavtalen og formet grunnlaget for personalunionen mellom Sverige og Norge. Gjennom Mossekonvensjonen godtok svenskene Norges selvstendighet og Grunnlovens legitimitet. De anerkjente at Kieltraktaten ikke skulle gjøres gjeldende. Dette kom til uttrykk ved at de svenske forhandlerne trakk tilbake sitt første utkast, som kalte Karl XIII «konge av Sverige og Norge», og aksepterte at han bare ble titulert som «konge av Sverige».Originaldokumentet er en del av Norges dokumentarv, et register over de viktigste dokumentene i Norges historie. Registeret er en nasjonal utgave av UNESCOs Verdensminne-program (Memory of the World).
== Avtalens innhold ==
Fordi Norge ikke anerkjente Kieltraktaten og Karl XIII som norsk konge, mens Sverige ikke anerkjente Christian Frederik, ble avtalen ikke inngått mellom kongene, men mellom Sveriges kronprins og «den norske regjering».Den viktigste bestemmelse i dokumentet var at «prins» Christian Frederik skulle sammenkalle Stortinget til møte i Christiania senest 7. oktober for å tilpasse Grunnloven til bestemmelsene i Mossekonvensjonen. Sveriges konge skulle ved sine kommissærer forhandle med Stortinget og ikke kreve andre forandringer enn de som var nødvendige for de to rikenes forening under én konge. Alle endringer skulle godkjennes av Stortinget.
Avtalen ble inngått i hastverk og ble derfor ikke så omhyggelig redigert som dens viktighet tilsa. Det første til uoverensstemmelser mellom den norske og den svenske tekst. Christian Frederik ble i en tilleggsartikkel forpliktet til å overgi den utøvende makt i nasjonens hender når Stortinget var trådt sammen, og han skulle så forlate landet. I en hemmelig tilleggsartikkel som bare var undertegnet av Christian Frederik forpliktet han seg til straks å overlate regjeringsmakten til statsrådet, som skulle styre etter Grunnloven til Stortinget hadde avgjort regjeringsformen. Statsrådet skulle inntil Stortinget trådte sammen undertegne alle beslutninger «paa allerhøieste Befaling». Dette innebar at Karl XIII ikke kunne utøve noen myndighet i Norge før han hadde fått Stortingets samtykke.Karl Johans opprinnelige krav var at Christian Frederik straks skulle overlate makten til statsrådet og forlate landet, og at statsrådet skulle styre i den svenske kongens navn. Men det ville ha betydd en tilsidesettelse av Grunnloven og et svik mot den tillit folket hadde vist ham ved å velge ham til konge. Han og folket var gjensidig bundet av sine eder til hverandre. Svenskene måtte bøye av for hans absolutte krav på dette punkt, mens de norske forhandlerne måtte gå med på Christian Frederiks kompromissløsning, selv om de hadde ønsket at han skulle inneha den utøvende makt inntil Stortinget kom sammen.Konvensjonen innebar at våpenstillstand skulle vare til fjorten dager etter at Stortinget var samlet og med ytterligere en ukes oppsigelse. Blokaden av Norge ble opphevet, og som pant på at Norge ville overholde vilkårene skulle Fredriksten festning overlates til svenske tropper, etter at den norske besetning hadde marsjert «ud af Fæstningen med Vaaben og Bagage og alle militære Honneurs.».
== Ettertidens syn på Mossekonvensjonen ==
Professor Sverre Steen mente at Mossekonvensjonen «er like interessant ved det den tier med som ved det den taler om» – et diplomatisk aktstykke som overhodet ikke nevner Kieltraktaten. Den påberopes ikke av svenskene, men oppheves heller ikke av dem, og den blir ikke anerkjent av nordmennene. Unionen mellom Norge og Sverige ble ikke uttrykkelig nevnt, fordi svenskene mente at Kieltraktaten allerede sa det nødvendige om den, og fordi Norges regjering ikke kunne treffe en avtale om noe som var i strid med Grunnloven. Men fra begge parters side forutsatte man at den ville føre til union mellom rikene, «enten den nå hadde eksistert siden 14. januar eller ville komme i stand i løpet av året.»Mossekonvensjonens innhold ble til dels tolket ulikt av nordmennene og svenskene. Utover i unionstiden spisset kompetansestriden mellom landene seg til. Norske rettslærde inntok det standpunktet at Norge først i kraft av Mossekonvensjonen inngikk en folkerettslig bindende avtale med Sverige om forening og unionskongedømme. Disse rettslærde mente at forhandlingssituasjonen i seg selv innebar at Sverige anså Norge som en selvstendig nasjon, og at fullmakten til å velge Karl XIII som norsk konge innebar en innrømmelse av at han ikke på forhånd var legitim konge av Norge. Det tidvis rådende svenske syn, som samlet enkelte rettslærde og de konservative representantene i Riksdagen, gikk ut på at Kieltraktaten var det eneste rettsgrunnlag for foreningen av de to rikene, og at Mossekonvensjonen bare var den svenske kongens nådige og pragmatiske bemyndigelse av at Stortinget fikk ratifisere og sette ut i livet de norske forpliktelsene etter Kieltraktaten. I deres øyne var bestemmelsene om kongevalg bare et uttrykk for nødvendigheten av å gjennomføre i praksis bestemmelsene om Kieltraktaten, som jo nettopp foreskrev en norsk tilslutning til Sverige og unionskongedømmet.
== Napoleonskrigene og fredsforhandlingene ==
I 1814 befant Danmark-Norge seg på den tapende siden i Napoleonskrigene som Frankrikes allierte. Ved Kielfreden i januar ble Danmark-Norges konge Frederik VI tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige, representert ved kronprins Karl Johan Bernadotte, leder for den allierte nordhæren mot Napoleon. Straks Kieltraktatens innhold ble kjent i Norge 25. januar, gikk landets embetsmenn og økonomiske elite under ledelse av stattholderen, prins Christian Frederik, i gang med å organisere en stat. Prinsen innkalte et notabelmøte på Eidsvoll 16. februar. Der ble han overtalt til ikke å følge sin plan om å erklære seg som norsk konge i kraft av arveretten, fordi suvereniteten etter rådgivernes mening var falt tilbake til folket gjennom kongens tronfrasigelse. I stedet ble han rådet til å sammenkalle en grunnlovgivende forsamling og la den avgjøre styreformen og eventuelt velge ham til konstitusjonell konge. Prinsen erklærte seg 19. februar som regent og ga instrukser til amtmenn og biskoper om valg av representanter til Eidsvollsforsamlingen i april, med påfølgende vedtak av en norsk grunnlov. Forsamlingen vedtok Grunnloven 17. mai og valgte samme dag Christian Frederik som norsk konge. Han fikk to måneders arbeidsro til å organisere statsadministrasjonen mens Karl Johan og hans svenske hær foreløpig var bundet til å delta i sluttkampene mot Napoleon. Den norske hær ble imidlertid mobilisert i påvente av svensk invasjon.
Sverige, med støtte fra de europeiske stormakter, godtok ikke Norges selvstendighet, og svenske styrker angrep den 26. juli 1814 Norge med 40 000 soldater under ledelse av Karl Johan. Etter en kort krig med svensk fremgang i Østfold ble fredsforhandlinger innledet i Spydeberg 8.-9. august. Karl Johan tilbød her at Norge skulle få beholde sin Grunnlov etter at den var tilpasset en personalunion med Sverige. Som betingelse måtte Christian Frederik abdisere og overlate statsstyret til regjeringen (statsrådet).Forhandlingene fortsatte i Moss den 10. august, og 14. august ble partene enige om en endelig avtale om våpenstillstand til 14 dager etter at Stortinget var trådt sammen. Sverige krevde en så rask stortingsforhandling for å sette press på nordmennene. I tillegg til å endre Grunnloven skulle Stortinget også møtes for å forhandle med svenskene og velge Carl XIII til norsk konge. Fra svensk side ble forhandlingene i Moss ledet av generalene Magnus Björnstjerna og Anders Fredrik Skjöldebrand, mens de norske forhandlerne var Jonas Collett og Niels Aall. Initiativet til fredsforhandlinger ble tatt av den norske konge Christian Frederik, men svenskene anerkjente ham ikke som konge og førte derfor forhandlingene formelt med statsrådet.
Christian Frederik godtok å avstå fra den norske tronen og returnere til Danmark, mot at Sverige aksepterte den norske konstitusjonen og en personalunion. Mossekonvensjonen besto av fire dokumenter, alle skrevet på fransk, med følgende hovedpunkter:
Avtalene ble inngått mellom den svenske kronprinsen, på vegne av den svenske kongen, og den norske regjering.
Stortinget skulle samles innen slutten av september eller i begynnelsen av oktober for å ratifisere konvensjonen.
Stortinget skulle så snart det var trådt sammen velge Karl XIII som norsk konge.
Den svenske kongen aksepterte den norske Grunnloven, men den skulle endres for å tilpasses personalunionen.
Alle endringer skulle godtas av Stortinget.
Christian Frederik skulle frasi seg alle krav til den norske tronen og forlate Norge. Denne siste delen av avtalen var hemmelig.Opinionen i Norge var sjokkert over det man anså som ettergivenhet. Da den svenske general og forhandlingsleder Magnus Björnstjerna ankom Christiania, fikk han en så fiendtlig mottakelse at han returnerte til Moss. Derimot ble Stortinget sammenkalt 7. oktober og arbeidet fram revisjonene i det som fikk navnet Novembergrunnloven.
== Mossekonvensjonens betydning i unionstiden ==
Norge hadde sommeren 1814 mobilisert sitt forsvar til kamp mot en makt hvis konge ifølge Kieltraktaten hadde fått landet overdratt. Norges avvisning av Kieltraktaten og foreningen med Sverige fikk liten støtte utenfor landets grenser. Militær seier var heller ikke realistisk, og Norges konge og regjering valgte forhandling da det ble entydig klart at stormaktene støttet Sveriges krav. Sverige avviste Christian Frederik som forhandlingsmotpart, siden Frederik VI gjennom Kieltraktaten hadde frasagt seg sin og den danske kongefamiliens rett til Norge. Derfor forhandlet svenskene med regjeringen, som svenskene anerkjente som lovlig representant for Norge.
Konvensjonen som ble undertegnet i Moss var dramatisk annerledes enn avtalen som ble inngått uten norsk deltakelse i Kiel. Etter Mossekonvensjonen fikk Stortinget myndighet til å vedta en ny Grunnlov og velge landets nye konge. Norge skulle være en likeverdig part i en forhandlet personalunion med Sverige, ikke et lydrike. Både prinsippet og innholdet i den norske Grunnloven ble godtatt, og Norge skulle bestå som selvstendig (men ikke uavhengig) stat med sin egen nasjonalforsamling og fullt selvstyre. Kun kongemakten og utenrikstjenesten skulle være felles med Sverige. Men det ble ikke tydelig sagt om det var Kieltraktaten som dannet basis for unionen mellom rikene, eller Mossekonvensjonens bestemmelser.
Sverige anså fra første stund Kieltraktaten som den rettslig bindende avtalen som la basis for et svensk overherredømme over Norge i unionstiden, og Mossekonvensjonen som en pragmatisk presisering og praktisk regulering av Kieltraktatens bestemmelser om at Norge skulle forenes med Sverige. Men det var ulike skoler innen forståelsen av hvor langt denne overhøyhet strakk seg. Da unionen i større grad ble utfordret fra norsk side, særlig med parlamentarismen fra 1880-årene, utviklet den svenske rettsprofessor Oscar Alin ved Uppsala universitet den såkalte Lydrikesläre. Denne formet de konservative svenske politikernes motstand mot unionsoppløsning helt fram til 1905.I Norge var på den andre side Jamlikhetsteorin enerådende, formulert av Uppsala-professoren Herman Ludvig Rydin allerede i 1860-årene - og forfektet i Norge av rettsprofessorene Torkel Halvorsen Aschehoug, Ludvig Mariboe Benjamin Aubert og Bredo von Munthe af Morgenstierne. De mente i motsetning til Oscar Alin at Kieltraktatens endelige utforming, hvor Norge tilfalt den svenske kongen og ikke Sverige, måtte tas bokstavelig, og at Norge bare opparbeidet en plikt til å anta den svenske kongen på lik linje med Sverige. Kongen skulle være felles, men de to landene var ellers suverene og likeverdige ifølge dette synet. Tilhengerne av Jamlikhetsteorin viste videre til at teksten ble endret fra å innlemme Norge i Sverige («och därmed förbliva införlivade») til å fastslå at Norge skulle utgjøre et kongerike forent med Sverige («och utgöra ett konungarike förenat med Sverige»).
Synet på det norske opprør og Mossekonvensjonen falt dermed langs tilhørende akser, styrt av hvilket syn betrakterne hadde på Norges plikter etter Kieltraktaten. Oscar Alin anså det norske Stortinget som opprørere mot sin lovlige svenske konge og mot sin (svenske) stat. Når Karl Johan likevel gjennom Mossekonvensjonen anerkjente 17. mai-grunnloven fra Eidsvoll som fundament for styret av Norge, og avtalte at fremtidige, større avgjørelser som gjaldt Norge skulle godkjennes av Stortinget, mente Alin at slike bestemmelser lå innenfor Kongens rett å avtale. Etter dette synet var svenskenes innrømmelser bare et utslag av valg de foretok som suveren myndighet, og innebar ikke noen anerkjennelse av at de stod overfor en suveren norsk stat.
Ludvig Auberts syn var diametralt motsatt; eidsvollsmennene handlet som lovlig nasjonal myndighet og kong Christian Frederik førte en legitim krig mot en annen stat. I dette perspektivet er Mossekonvensjonen en internasjonalt bindende traktat mellom to suverene stater. Ved å godta kongevalg, erkjente den svenske kongen at han var å betrakte som en fremmed fyrste. Han innrømmet Stortinget retten til å velge konge - og satte sin lit til å bli valgt. Til alt overmål lot svenskene det gjenstå for Stortinget å ratifisere Mossekonvensjonen senere, hvilket jo Stortinget teoretisk sett kunne unnlate å gjøre. De norske rettslærde mente at Sverige gjennom Mossekonvensjonen oppga bestemmelsene i Kieltraktaten og erstattet denne med en ny, folkerettslig bindende avtale som det var Stortingets rett enten å godta eller forkaste. Forhandlingene innebar i seg selv en svensk anerkjennelse av Norge som en suveren stat.
== Litteratur ==
Oscar Alin, Den svensk-norska unionen, Uppsatser och aktstycken. Bind I: Unionsfördragens tillkomst, Norstedts förlag, 1889.
Torkel Halvorsen Aschehoug, Norges nuværende Statsforfatning. Malling forlag, 1891–93. 2. Udgave. 3 bind. (ebøker fra bokhylla.no)
Ludvig Aubert, Kieler-Traktatens Opgivelse som Unionens retslige Grundlag. J Bjørnstads forlag, 1894
Nils Edén, Kielerfreden och unionen, Almqvist & Wiksells förlag, 1894
Hans Forsell, «Minne af statsministern grefve Gustaf af Wetterstedt», i: Svenska akademiens handlingar ifrån år 1886; del 3, 1888
Bredo Morgenstierne d.y., Lærebog i Den norske Statsforfatningsret, Kristiania, 1909. (ebok av første utgave (1900) hos bokhylla.no)
Yngvar Nielsen, En historisk undersøgelse af Mossekonventionen, dens forutsætninger og politiske betydning, Christiania 1894
Herman Ludvig Rydin, Föreningen emellan Sverige och Norge från historisk och statsrättslig synpunkt betraktad, Uppsala, 1863
Sverre Steen, 1814, Oslo 1951
Evert Vedung, «Lydrikesläran och jämlikhetsteorin - Två uppfattningar om Norges ställning i unionen med Sverige». I: Scandia , nr 2, 1974, side 245-259. ISSN 0036-5483
Åsmund Svendsen,Veien mot Mossekonvensjonen. 14.august 1814, Østfoldmuseenes skriftserie nr.7. 2012.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kiel-traktaten
Mossekonvensjonen (digitalt læringsnettsted for grunnskolen)
Mossekonvensjonen, artikkel hos Norgeshistorie.no | Konvensjonen i Moss (også kalt Mossekonvensjonen) av 15. august 1814 var en våpenhvileavtale mellom den svenske kronprins Karl Johan og den norske regjering. | 7,571 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nasjonalromantikken | 2023-02-04 | Nasjonalromantikken | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hendelser på 1800-tallet', 'Kategori:Kunsthistorie', 'Kategori:Kunsthistoriske perioder', 'Kategori:Litteraturhistorie', 'Kategori:Nasjonalisme', 'Kategori:Norsk kulturhistorie', 'Kategori:Politisk kunst', 'Kategori:Romantikken', 'Kategori:Stilarter'] | Nasjonalromantikken (også kalt Heidelbergromantikk) var en kulturhistorisk periode som oppstod i Tyskland på 1800-tallet. Nasjonalromantikken var inspirert av Johann Gottfried von Herders ideer og fant sine særegne uttrykk både innen billedkunst, arkitektur, filosofi, historieforskning, musikk, folkloristikk og litteratur. I Norge varte perioden fra ca. 1840 til 1855-65.
Nasjonalromantikken var en variant av romantikken, som var den dominerende åndsstrømningen i Europa fra ca. 1800-1830. Nasjonalromantikken hadde som mål å forstå og kaste lys over nasjonale særtrekk. Herders ideer rettet oppmerksomheten mot folkelige kulturtradisjoner, både materielle og åndelige, i tillegg til eventyr, sagn, viser, dialekter, byggeskikker, klesskikker, folkelig dekorasjonsmaling og treskjæring m.m. Den inspirerte språkvitenskap og historieskriving og ble opphavet til folkeminnevitenskapen. Sentralt sto personer som Arnim, Brentano og brødrene Grimm i Tyskland.
| Nasjonalromantikken (også kalt Heidelbergromantikk) var en kulturhistorisk periode som oppstod i Tyskland på 1800-tallet. Nasjonalromantikken var inspirert av Johann Gottfried von Herders ideer og fant sine særegne uttrykk både innen billedkunst, arkitektur, filosofi, historieforskning, musikk, folkloristikk og litteratur. I Norge varte perioden fra ca. 1840 til 1855-65.
Nasjonalromantikken var en variant av romantikken, som var den dominerende åndsstrømningen i Europa fra ca. 1800-1830. Nasjonalromantikken hadde som mål å forstå og kaste lys over nasjonale særtrekk. Herders ideer rettet oppmerksomheten mot folkelige kulturtradisjoner, både materielle og åndelige, i tillegg til eventyr, sagn, viser, dialekter, byggeskikker, klesskikker, folkelig dekorasjonsmaling og treskjæring m.m. Den inspirerte språkvitenskap og historieskriving og ble opphavet til folkeminnevitenskapen. Sentralt sto personer som Arnim, Brentano og brødrene Grimm i Tyskland.
== Bakgrunn ==
Presten og filosofen Johann Gottfried Herder ga støtet til en nydefinering av begrepet «folk», gjennom sine utgivelse av Volkslieder folkeviser, senere revidert utgave Stimmen der Völker in Liedern. Vokslieder I forordet skrev han at alle folkeslag i verden besatt, og hadde rett på, sine separate kulturuttrykk. Herder ble gjennom dette opphavet til begrepet folkevise, folkekultur, og i videre forstand nasjonalkultur. Parallelt med Herders arbeid introduserte Montesquieu maktfordelingsprinsippet, og Rousseau folkesuverenitetsprinsippet. Innflytelse fra disse tre, Herder, Montesquieu og Rousseau skulle etter hvert flyte sammen i nasjonalromantikken og gi impulser til forskjellige selvstyrebevegelser.
Det tyske kulturområdet var splittet i en rekke småstater med felles språk. Tyskland ble først en politisk enhet i 1871. Clemens Brentano og brødrene Grimm tok tidlig initiativet til samling og katalogisering av tysk språk, og gjennom dette arbeidet nedtegnet de også en rekke eventyr og sagn som hadde levd sitt liv på folkemunn. Grimms Kinder- und Hausmärchen utkom i 1812 og Deutsche Sagen i 1818. Innsamlingen av folkets kulturuttrykk bekreftet og styrket Herders kulturtanke. Arnim og Brentano gav imidlertid ut en samling tysk folkepoesi allerede mellom 1805 og 1808 under tittelen Des Knaben Wunderhorn. Den ble mønster for senere utgaver av folkepoesi i andre land.
Johannes Brahms tonesatte den tyske samlingen. Den norske dikteren Henrik Wergeland lot seg inspirere av Des Knaben Wunderhorn da han skapte sine Vinterblommer i Barnekammeret, en samling med barnepoesi som delvis består av frie gjendiktninger. Brødrene Grimm fikk sine norske oppfølgere i Andreas Faye, Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe, mens deres språkarbeid ble især fulgt opp av Ivar Aasen.
== Utvikling i Norge ==
I Norge knyttes nasjonalromantikken først og fremst til det nasjonale gjennombrudd, som egentlig startet med Andreas Fayes samling Norske Sagn (1833). Henrik Wergeland mente dette var på langt nær nok.
«...nu have saamange 100 Præster færdets inde i Dalene siden Vi bleve fri og alt Nationalt fikk sin rette Værdi igjen, uden at have enten samlet eller berettet noget om Folkesangen derinde. Og dog har der været mange poetiske Dilettanter imellem dem, som synes skabte til et saadant Hverv. Men Kjærligheden maa drive dette. Alt hvad vi kan opvise af saadanne Foretagender, er Fayes Sagn, et Rygte om at Præsten Wolff skal have samlet nogle fra Thelemarken og en Samling av "Dialektsange" (saa har man opgivet mig dens smagløse Titel), som nu skal være under arbeide – en Skjald maatte gjennemvandre Norge forat opdage dem; men da maatte han ikke ligge i Præstegaardene. Kommer jeg på Landet, skal jeg udrette noget». (brev til Frederika Bremer, 5. februar 1840).Arbeidet Wergeland etterspurte kom i gang for alvor etter 1840. Magnus Brostrup Landstad og Olea Crøger var imidlertid allerede i gang på slutten av 1830-tallet, og ettersom den «nasjonale kulturen» ble oppdaget og formidlet gjennom konserter og utgivelser, vokste engasjementet i det urbane Norge. Den musikalske innsamlingen begynte med Ole Bull og fortsatte med Lindeman. Bull mente at et norsk musikkuttrykk måtte ta utgangspunkt i den norske folkemusikken, slik den ble fremført av for eksempel Myllarguten.
=== To typer nasjonalromantikk ===
Nasjonalromantikken i Norge kan deles i to typer. Poetisk svermeri og en vitenskapelig orientert retning.
==== Poetisk svermeri ====
I poetisk svermeri, gjerne båret oppe av den poetiske realismen, finner man diktere som Welhaven og Andreas Munch. Man er opptatt av naturen, hyller den inn i mystikk, svermer for det norske bygdelivet, men mener samtidig at det i sin umiddelbarhet ikke er dannet nok – kunsten må foredles. Mange av de ledende forfatterne i nasjonalromantikken var tilknyttet «troppen» eller Intelligenspartiet. Dette gjaldt også Vinje i unge år.
Da Henrik Ibsen oppførte skuespillet Sancthansnatten i Bergen i 1852 ble det svært dårlig mottatt, og Ibsen satte aldri opp stykket igjen. Som en konsekvens av disse holdningene skrev Ivar Aasen en artikkel om Norskhed og dannelse. Dette var åpenbart to ulike størrelser, konkluderte Aasen. Nasjonalromantikken synliggjorde dermed også en ganske uoverstigelig kulturkløft, som skulle komme til å være et kulturpolitisk problem i Norge til langt opp i nyere tid (jmfr. språkstriden).
==== Vitenskapelig orientert ====
På den andre siden fantes en mer vitenskapelig orientert retning, representert ved samlerne Andreas Faye og Asbjørnsen og Moe, Magnus Brostrup Landstad, Ivar Aasen og Eilert Sundt.
=== Språkstriden ===
Språkstriden gjorde seg også gjeldende under nasjonalromantikken. Noen mente at landet også trengte et eget språk. De to variantene skulle utvikle seg til dagens nynorsk og bokmål/riksmål, representert ved henholdsvis Ivar Aasen og Knud Knudsen. Fornorskningsstrebet hadde alt begynt med Henrik Wergeland, som spådde at Norge ville ha sitt eget skriftspråk «før aarhundredet nedrødmer».
=== Arkitektur ===
I arkitekturen brukes nasjonalromantikk som en samlebetegnelse på flere stilarter som en fase innen historismen fra slutten av 1800–tallet fram til etter 1. verdenskrig. Innen norsk trearkitektur regnes dragestilen fra før 1900. Større bygninger kjennetegnes ved bruk av grovhugget stein (råkopp), som motvekt til eller reaksjon på tysk klassisistisk pussarkitektur. Ornamentikken i jugendstilen tar opp vikingtidens dyremotiver og stavkirkedekor for å symbolisere det norske.
== Sveits og nasjonalromantisk maleri ==
Sveits var i likhet med Norge en på flere måter ung nasjon, som fikk sine nåværende grenser og selvstendighetsstatus i oppgjøret etter Napoleonskrigene, dvs omkring 1814.
Også der ble det opplevd som viktig å finne fram til særtrekk. Plasseringen sentralt i Europa gjorde dette både lettere og vanskeligere. De fleste europeiske kunstnere som ville besøke Italia, reiste gjerne over de sveitsiske passene. Enkelte av disse, som f.eks. Jacob van Ruysdael laget «nordiske» landskaper allerede på 1600-tallet.
I malekunsten møttes norske og sveitsiske malere i dyrkingen av den uberørte natur, med fjell, breer, fosser og små vann eller tjern. Landskapet ble hovedtema i bildene, gjerne med kjente landemerker. Flere av bildene ble overført til raderinger som ble solgt i store opplag.
Kjente navn i sveitsisk malekunst i perioden er: Alexandre Calame (1810 – 1864), François Diday (1802 – 1877), Barthélemy Menn (1815 – 1893), Wolfgang-Adam Töpffer (1766 – 1847) og Caspar Wolf (1753 – 1783) som hadde en funksjon i sveitsisk nasjonalromantikk som lignet på Peder Balkes i Norge.
En del norske kunstnere bidro forøvrig med bilder med sveitsiske motiver, som f.eks. Johan Gørbitz, Knud Baade og Thomas Fearnley.
== Forfattere ==
Andreas Faye (1802-1869)
Peter Andreas Munch (1810–1863)
Johan Sebastian Welhaven (1807–1873)
Ivar Aasen (1813–1896)
Knud Knudsen(1812–1895)
Aasmund Olavsson Vinje (1818–1870)
Den unge Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910)
Den unge Henrik Ibsen (1828–1906)
Camilla Collett (1813-1895)
Peter Chr. Asbjørnsen (1812–1885) (Samlet inn eventyr)
Jørgen Moe (1813–1882) (Samlet inn eventyr)
== Malere ==
Erik Bodom (1829 – 1879(?))
Knud Baade (1808 – 1879)
August Cappelen (1827 – 1852)
J.C. Dahl (1788–1857)
Thomas Fearnley (1802 – 1842)
Hans Gude (1825–1903)
Lars Hertervig (1830–1902)
Adolph Tidemand (1814–1876)
Peder Balke (1804–1887)
Theodor Kittelsen (1857–1914)
== Komponister ==
Ole Bull (1810–1880)
Halfdan Kjerulf (1815–1868)
Johan Svendsen (1840–1911)
Rikard Nordraak (1842–1866)
Edvard Grieg (1843–1907)
Agathe Backer Grøndahl (1847–1907)
== Se også ==
Det nasjonale gjennombrudd
== Eksterne lenker ==
Malerier i Norske folkelivsbilleder fra 1854-1861
Kulturnasjonalismen, artikkel hos Norgeshistorie.no | Nasjonalromantikken (også kalt Heidelbergromantikk) var en kulturhistorisk periode som oppstod i Tyskland på 1800-tallet. Nasjonalromantikken var inspirert av Johann Gottfried von Herders ideer og fant sine særegne uttrykk både innen billedkunst, arkitektur, filosofi, historieforskning, musikk, folkloristikk og litteratur. | 7,572 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98ye | 2023-02-04 | Øye | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Øyet'] | Et øye (lat. oculus) er en biologisk innretning, som projiserer lys via en linse på synsnerver i netthinnen og omsetter signalene til impulser i synsnervene. Synsnervene videresender informasjoner om lyset til hjernens occipitallapper, som fortolker disse og skaper et bilde.
| Et øye (lat. oculus) er en biologisk innretning, som projiserer lys via en linse på synsnerver i netthinnen og omsetter signalene til impulser i synsnervene. Synsnervene videresender informasjoner om lyset til hjernens occipitallapper, som fortolker disse og skaper et bilde.
== Menneskets øye ==
=== Øyeeplet (lat. bulbus oculi) ===
Øyeeplet er formet som en kule, og inneholder brytende medier som skal fokusere lyset på netthinnen og sanseceller i netthinnen som skal omdanne lyset til nervesignaler.
Hornhinnen
Hornhinnen (lat. cornea) er den fremste delen av øyet når øyelokkene er åpne. Hornhinnen er blank og klart gjennomsiktig. Den har et større antall lag som særlig kan sees ved bruk av spaltelampe som er en innretning med mikroskop med liten forstørrelse og en lampe som sender en lysspalte innover øyet på skrå fra ene siden.
Det ytterste laget av hornhinnen består av et cellelag som er en celle tykt. Sår i dette cellelaget oppstår ved fremmedlegeme på øyet, solblindhet, sveiseblink og enkelte virusinfeksjoner. Slike sår kan bli synlige ved å dryppe på et fargestoff,fluorescein, dette er gult, men ved kontakt med hornhinnen under dette cellelaget, blir fargen grønn.
(se også hornhinnebetennelse)
Regnbuehinne
Regnbuehinnen eller iris, er den fargede delen av øyet hos virveldyr, inkludert mennesker. Regnbuehinnen har et hull, pupillen, i midten og muskler som gjør at pupillens størrelse kan justeres etter lysintensiteten.
Pupille
Pupillen er hullet midt i regnbuehinnen. Hullet eller pupillens størrelse justeres med muskler i regnbuehinnen. Den endrer størrelse i forhold til lyset mot øyet. Det er gjennom pupillen at lyset slippes inn i det indre av øyet.
Linsen ligger like bak pupillen (i lysåpningen), her blir lyset det visuelle systemet oppfatter (det bildet vi ser) snudd, før det treffer netthinnen.
Netthinne
Netthinnen, (retina) er den delen av øyet som fanger opp synsinntrykk eller «leser bildet» vi ser. Den ligger som et bakteppe innvendig i øyet. Netthinnen består av celler, utformet som tapper og staver. Tappene er med å oppfatte farger og gir et skarpt syn. Stavene gir svart-hvitt-syn og syn i mørke. Netthinnen kan reflekte lys tilbake som rød refleks (se nedenfor), som hos katter og mange andre pattedyr.
I tillegg til det visuelle systemets tapper og staver, er det lys-sensitive ganglier som registrer lysstyrke og -farge selv hos mange totalt blinde menneske som har minst ett intakt øyeeple. Lyset som registreres av disse cellene er det sterkeste av signalene som styrer døgnrytmen.
Synsnerven forlater netthinnen ved den blinde flekk. Skarpsynet i netthinnen er lokalisert til den gule flekk (macula lutea), hvor det er særlig høy tetthet av tapper og staver.
=== Orbita ===
Øyehulen.
Større enn selve bulbus oculi, som gjør at det også er plass til de ytre øyemusklene, tallrike årer og nerver, samt tårekjertelen.
Gulvet i orbita grenser mot sinus maxillaris (kjevebihulen), taket mot sinus frontalis (pannebihulen) og kraniehulen. Bakveggen ligger i høyde med øvre del av hjernestammen, har åpninger til årer og nerver
De seks ytre øyemusklene beveger bulbus oculi. Tverrstripet muskelfibre. Øyemusklene er synkronisert og jobber sammen, bortsett fra når vi studerer noe som er svært nært.
Her er de listet opp i forhold til hvilken nerve som forsyner dem:
Nervus oculomotorius
Musculus rectus superior – drar øyet oppover
Musculus rectus inferior – drar øyet nedover
Musculus rectus medialis – drar øyet innover
Musculus obliquus inferior – roterer øyet utover og drar det litt oppover
Nervus trochlearis
Musculus obliquus superior – roterer øyet innover og drar det litt nedover
Nervus abducens
Musculus rectus lateralis – drar øyet mot sidenArteria ophtalmica går fra arteria carotis interna og deler seg til en rekke mindre grener som forsyner de ulike delene i orbita. Den viktigste grenen er arteria centralis retinae, som følger nervus opticus inn i bulbus oculi til retina og er hovedansvarlig for blod til fotoreseptorene.
Nervus opticus (2. hjernenerve)leder afferente signaler fra fotoreseptorene
Nervus oculomotorius (3. hjernenerve) leder efferente signaler til tverrstripet og glatt muskulatur – styrer øyemotorikken.
Bulbus oculi beskyttes mekanisk av øyelokk og øyevipper. Lokkene inneholder stive plater av bindevev, kantene har en rand av hår samt utallige kjertelåpninger. En muskel sørger for at øyet kan åpnes, mens ringformet muskelfiber sørger for at øyet kan forsnevres/lukkes. Innsiden er kledd med conjuctiva(tårehinnen) som slår seg over på sclera og dekker denne helt inn mot cornea.
Tårekjertelen ligger diagonalt over på andre siden av tårekanalene og produserer tårevæske som smører og renser hornhinnen cornea. Irritasjon eller rusk fører til økt produksjon. Tårekanalene drenerer tårevæske til nesehulen
Disse styres av parasympatiske nervefibre – det er ingen viljemessig kontroll over produksjonen, men den kan påvirkes av emosjonelle forhold.
==== Den blinde flekk ====
En annen test går ut på å lukke det ene øyet og holde en liten lys gjenstand et stykke rett foran det åpne øyet. Stirr på et punkt bak gjenstanden, og før den lyse gjenstanden ut til siden/samme side som det åpne øyet. Ca 15-20 grader ut til siden sees plutselig ikke den lyse gjenstanden. Bildet av den har truffet netthinnen på den blinde flekk.
==== Rød refleks ====
Når lys fra ett punkt i et ellers mørkt rom treffer et øye med stor pupill, vil lyset som samles på netthinnen også sendes tilbake, slik at hvis vi ser på øyet fra nesten samme retning som lyset kommer fra, vil vi se et rødt lys der vi vanligvis ser det sorte i pupillen i midten av øyet.
Dette brukes til undersøkelser på helsestasjonen for å utelukke en sjelden kreftsykdom på netthinnen. Ved katarakt (grå stær), når øyets linse blir matt, vil vi ikke se rød refleks. Ved en del tilstander med puss eller uklarheter i øyets væske vil også rød refleks bli borte.
Når vi kjører bil i mørke kan vi se dyr på langt hold som små lyspunkter som er rød refleks fra øynene.
==== Senehinne og konjunktiva ====
Øyeeplet er kledd av en senehinne (lat. sclera) som musklene (se under) festes i. Senehinnen dekker hele øyeeplet bortsett fra hornhinnen, som må være gjennomsiktig.
Over den delen av senehinnen som ligger eksponert for luft ligger konjunktiva, som er et hudlag med blodårer og nerver. Konjunktiva dekker også innsiden av øyelokkene.
(Se også konjunktivitt.)
=== Menneskets øye i kunst, litteratur og filosofi ===
Det blir av noen hevdet at «Øynene er sjelens speil» og at de kan utvise frykt, glede, sorg, tristhet, tankefullhet, hat, hevn og ondskap.
De meste berømte øyne i billedkunsten er trolig øynene til Mona Lisa, portrettet Leonardo da Vinci malte.
== Øyet hos virveldyr ==
Virveldyr har primært minst tre øyne, et på hver side fremme på neurokraniet, samt et såkalt panneøye eller parietaløye/pinealøye midt i pannen. Dette er fremdeles synlig som et lysfølsomt organ blant flere arter innen alle virveldyrklasser, med unntak av fugler og pattedyr hvor det uten unntak, er modifisert til en kjertel kalt pinealkjertelen.
=== Øyet hos pattedyr ===
Øyet hos andre pattedyr har en lik oppbygning som øyet hos mennesket, det er kulerundt og har samme anatomi. Noen pattedyr har bedre syn enn mennesket, særlig det å se når det er svakt lys, nattsyn.
=== Øyet hos fugler ===
Øyet hos fuglene har i motsetning til øyet hos pattedyr ikke en rund form, men er forstørret og avflatet inne i hodet, som en omvendt trakt. Dette gir mindre bevegelsesfrihet, men desto bedre syn. En ring av små bein rundt hvert øye gir feste for øyemuskler.
Fugleøyet ser ut til å være det best utviklete av alle virveldyrøyne. Selv om de er utstyrt med både et øvre og et nedre øyelokk, benytter de fleste en blinkhinne ved blunking. Blinkhinnen beskytter øyet under flyging, og fungerer både som solbriller og beskyttelse mot vær og vind. Hos dykkende fugler kan den til og med brukes som dykkerbriller som bidrar til skarpt syn under vann, i tillegg til at disse fuglene ofte har en svært fleksibel linse som kan krummes nok til å se skarpt både i vann og i luft.
Ugler er en av de få gruppene som blunker på samme måte som pattedyr. Fugler har er to fovea på netthinnen, i motsetning til mennesket, som bare har en. Dagaktive fugler kan dessuten oppfatte ultrafiolett og polarisert lys.
=== Øyet hos fisker ===
Øynene til slimåler er rudimentære og mangler linse. At noen av artene har mer utviklete øyne enn andre forteller at de dårlig utviklete øynene er en sekundær egenskap og en tilpasning til de mørke havdypene hvor de holder til.
== Øyet hos virvelløse dyr ==
=== Leddyr ===
Leddyr er en stor dyregruppe med mange, svært ulike arter, derfor er det variasjon i hvordan øynene er utformet. Generelt er det to slags øyne i denne dyregruppen. Fasettøyne og punktøye eller medianøye.
Fasettøye, er et sammensatt øye som består av flere enkelt øyne (ommatidier) i en gruppe, ett «stort øye». Hvert slikt enkelt øye er sekskantet. Slike øyne er vanlig hos de fleste leddyr og forekommer hos de fleste insekter, krepsdyr, mangefotinger, dolkhaler og også i den fossile gruppen trilobitter. Enkelte arter kan ha fasettøyne med bare noen få øyne, eller fasetter. Men et fasettøye kan også bestå av opp til 30 000 små sekskantete fasetter. Øynene er enten hårløse eller besatt av mengder av små korte rett utstående hår, mellom fasettene. Fasettene øverst på øyet kan hos noen arter være større enn fasettene nederst.
Punktøyne / medianøyne (ocellus) er en type enkelt øyne. Punktøyne oppfatter bare lys eller mørke. De brukes derfor ikke til å se med, men mer som ekstraøyne. Mange leddyr har slike punkøyne oppe på hodet eller i pannen. Ofte er det tre punktøyer – som danner en trekant.
== Bildegalleri ==
== Se også ==
Syn
Blindhet
== Eksterne lenker ==
Øyet: Derfor blir synet dårligere etter 40 | Et øye (lat. oculus) er en biologisk innretning, som projiserer lys via en linse på synsnerver i netthinnen og omsetter signalene til impulser i synsnervene. | 7,573 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Katrine_Moholt | 2023-02-04 | Katrine Moholt | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019-02', 'Kategori:Fødsler 21. september', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Personer fra Nannestad kommune', 'Kategori:Programledere for TV 2', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skal vi danse-deltakere', 'Kategori:Skal vi danse-programledere', 'Kategori:Vinnere av Gullrutens publikumspris'] | Katrine Moholt (født 21. september 1973 i Nannestad) er en norsk programleder og sanger.
Moholt har skuespillerutdannelse fra Romerike Folkehøgskole og Teaterakademiet.
Moholt startet sin fjernsynskarriere i TV Romerike hvor hun jobbet som nyhetsoppleser og programleder fra 1997. I 2001 ble hun ansatt i TV 2 hvor hun startet med programmet Gjett hva jeg gjør. Hun har også vært programleder i gameshowet Tre gode naboer og Reality-TV-serien Nr. 19, og ble virkelig kjent etter programlederrolle i det populære TV-programmet Jakten på kjærligheten fra 2004-2010. Våren 2006 vant hun dansekonkurransen Skal vi danse på TV 2, samme program som hun var programleder for i 2011. Moholt har vært programleder for TV-programmet Allsang på Grensen på TV 2 hvert år siden 2007.
I 1998 da Hotel Cæsar skulle finne skuespillere til å spille rollen som Ninni Krogstad, deltok Moholt på audition. Utover dette har hun medvirket som skuespiller for blant annet humortrioen i KLM. Moholt vant publikumsprisen under Gullruten 2006 og Medierosen høsten 2006.I 2008 kom hennes debutalbum Sweethearts, som ble utgitt gjennom Slagerfabrikken hos Universal Music.
Katrine Moholt er gift og har tre barn.
| Katrine Moholt (født 21. september 1973 i Nannestad) er en norsk programleder og sanger.
Moholt har skuespillerutdannelse fra Romerike Folkehøgskole og Teaterakademiet.
Moholt startet sin fjernsynskarriere i TV Romerike hvor hun jobbet som nyhetsoppleser og programleder fra 1997. I 2001 ble hun ansatt i TV 2 hvor hun startet med programmet Gjett hva jeg gjør. Hun har også vært programleder i gameshowet Tre gode naboer og Reality-TV-serien Nr. 19, og ble virkelig kjent etter programlederrolle i det populære TV-programmet Jakten på kjærligheten fra 2004-2010. Våren 2006 vant hun dansekonkurransen Skal vi danse på TV 2, samme program som hun var programleder for i 2011. Moholt har vært programleder for TV-programmet Allsang på Grensen på TV 2 hvert år siden 2007.
I 1998 da Hotel Cæsar skulle finne skuespillere til å spille rollen som Ninni Krogstad, deltok Moholt på audition. Utover dette har hun medvirket som skuespiller for blant annet humortrioen i KLM. Moholt vant publikumsprisen under Gullruten 2006 og Medierosen høsten 2006.I 2008 kom hennes debutalbum Sweethearts, som ble utgitt gjennom Slagerfabrikken hos Universal Music.
Katrine Moholt er gift og har tre barn.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Katrine Moholt på Internet Movie Database
(no) Katrine Moholt hos Nationaltheatret | Moholt er et område i Trondheim beliggende mellom Tyholt og Loholt. Bydelen ligger lengst vest på platået Snaustrinda sørøst for sentrum. | 7,574 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fjodor_Dostojevskij | 2023-02-04 | Fjodor Dostojevskij | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1881', 'Kategori:Fødsler 30. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1821', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Moskva', 'Kategori:Russiske forfattere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij (Фёдор Михайлович Достоевский; født 30. oktoberjul./ 11. november 1821greg. i Moskva, død 28. januarjul./ 9. februar 1881greg. i St. Petersburg) var en russisk forfatter som har hatt svært stor påvirkning på både russiske og ikke-russiske forfattere. Dostojevskij utviklet den realistiske roman til også å undersøke menneskets psykologi, og da spesielt mennesker som går gjennom store sinnslidelser. Han var opptatt av den slaviske idé og av kristendommen; en av de viktigste tesene hans var «om Gud er død, er alt tillatt.»
Flere forfattere innen surrealismen, eksistensialismen og beat-generasjonen regner Dostojevskij som inspirasjonskilde. Dostojevskij regnes som foregangsmann for russiske symbolisme, eksistensialisme, ekspresjonisme og psykoanalyse.
| Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij (Фёдор Михайлович Достоевский; født 30. oktoberjul./ 11. november 1821greg. i Moskva, død 28. januarjul./ 9. februar 1881greg. i St. Petersburg) var en russisk forfatter som har hatt svært stor påvirkning på både russiske og ikke-russiske forfattere. Dostojevskij utviklet den realistiske roman til også å undersøke menneskets psykologi, og da spesielt mennesker som går gjennom store sinnslidelser. Han var opptatt av den slaviske idé og av kristendommen; en av de viktigste tesene hans var «om Gud er død, er alt tillatt.»
Flere forfattere innen surrealismen, eksistensialismen og beat-generasjonen regner Dostojevskij som inspirasjonskilde. Dostojevskij regnes som foregangsmann for russiske symbolisme, eksistensialisme, ekspresjonisme og psykoanalyse.
== Tidlig liv ==
Dostojevskij var den andre av Mikhail og Maria Dostojevskijs syv barn. Til forskjell fra sine samtidige, Tolstoj og Turgenev, ble Dostojevskij født inn en forarmet adelsfamilie og var fra barnsben vant til å leve med en anstrengt økonomi.
Dostojevskijs far var en tidligere militærkirurg og en voldelig alkoholiker som jobbet som doktor på Marinskijhospitalet for de fattige i Moskva. Hospitalet befant seg i et av de verste områdene i Moskva. Lokale landemerker inkluderte en gravplass for kriminelle, et sinnssykehus og et barnehjem for forlatte barn. Dette gjorde et varig inntrykk på den unge Dostojevskij, som hadde stor interesse for og medlidenhet for de fattige og undertrykte. Selv om foreldrene forbød det, likte Dostojevskij å spasere ut til hospitalhagen, hvor de lidende pasientene satt for å få et blikk av solen. Den unge Dostojevskij elsket å tilbringe tid med dem og å høre deres historier.
== Begynnelse på en litterær karriere ==
23. april 1849 blir Dostojevskij fengslet for medvirkning til revolusjonær aktivitet mot tsar Nikolai I, og 16. november samme år blir han dømt til døden. Henrettelsen blir imidlertid ikke gjennomført. Foran eksekusjonspelotongen med bind for øynene får Dostojevskij beskjed om at han er blitt benådet og i stedet skal sendes ti år i straffarbeid. Samme beskjed får de andre dømte. Alt har vært en skinnmanøver fra tsaren for avskrekkelsens skyld. Episoden fikk stor betydning for Dostojevskij, og få har skildret tankene til en dødsdømt troverdig som ham.
Også årene i Sibir fikk stor betydning for Dostojevskij. I straffeleiren møtte han alle samfunnets verste utskudd, både blant fangene og blant vokterne, og han gjør mange observasjoner han senere bearbeider og gir en kunstnerisk form i romanene. I denne perioden utvikler han også epilepsi, noe som også skal få stor betydning for diktningen hans. Han skildrer flere epileptiske anfall i bøkene sine, eller ekstatiske øyeblikk inspirert av epileptiske anfall.
Når han kommer ut fra straffeleiren i 1854 må han først tilbringe noen år deportert i sentralrussland, i Kasakhstan, hvor han gjør militærtjeneste som korporal. Her skriver han noen middelmådige romaner, som Onkels drøm og noen småfortellinger. Disse gjenspeiler ikke påkjenningene han har gått gjennom.
Når han omsider får flytte til storbyen igjen, har han svært dårlig økonomi og pådrar seg så stor gjeld at han må flykte fra landet på grunn av trussel om gjeldsfengsel. I utlandet utvikler han spillegalskap, noe som forskyver muligheten for å komme tilbake til sitt elskede Russland. Det er under denne svært tøffe perioden han skriver de fleste av sine største romaner, alle sammen under et stort tidspress for å innfri løftene han har gitt forleggerne som har innvilget ham forskudd.
== Forfatterskap ==
Forfatterskapet til Dostojevskij kan deles i tre. Den første perioden er de to romanene og fortellingene han får skrevet før han blir arrestert og sendt til Sibir. Selv om debuten Fattige folk fikk en flott mottagelse og gav løfte om et stort forfatterskap, og oppfølgeren Dobbeltgjengeren vitner om stor eksperimentvilje for å finne ut av menneskets psykologi, så må disse to romanene sees på som ungdomsverk. Det samme må fortellingene fra perioden. De inneholder alle tema som Dostojevskij behandler senere som fullmoden forfatter.
Mellomperioden er fra han slipper ut av Sibir, til han forlater Russland i selvpålagt eksil. Denne perioden begynner dårlig, men tar seg opp med opptegnelsene (fra det døde hus og fra et kjelledyp) på begynnelsen av 1860-tallet.
Det er imidlertid først i den siste perioden de virkelige storverkene kommer. Det første er Forbrytelse og straff, som han på grunn av sin akutte pengenød og frister skriver samtidig med Spilleren. Spilleren omhandler gamblerens psykologi, et emne Dostojevskij skulle kjenne godt, og denne romanen er det Knut Hamsun blir beskyldt for å plagiere med den tidlige novellen Hazard. Forbrytelse og straff er en flerbindsroman av typen Dostojevskij skulle bli kjent for. Den handler om en ungdom som tar livet av en gammel pantelånerske, for han trenger penger til å gjennomføre en stor idé. Romanen viser stor psykologisk innsikt i forbrytelsens psykologi, og soningen viser et sterkt og kristent livssyn.
Idioten og Brødrene Karamasov er et par av de store verkene han skrev i løpet av sitt liv. Idioten er en bok med paralleller til beskrivelsen av Jesus i Det nye testamentet, en person som bare ønsket godt, men som samfunnet ikke godtok.
I De besatte behandler Dostojevskij de revolusjonære tendensene som fantes i Russland, og han har ingen tro på dem. Den eneste revolusjonen kan være gjennom Gud, og de som forsøker en annen utvei er besatte og går utfor stupet som grisene i Bibelen (Lukasevangeliet kapittel 8, vers 32-36).
En ung manns historie er på ny om ungdom og spillegalskap, men her i et større omfang.
Mot slutten av sitt liv hadde Dostojevskij sitt eget tidsskrift, En forfatters dagbok, og dette var meget populært og ble flittig lest. Han er av de forfattere som fikk anerkjennelse i sin levetid, men han døde i en fattigslig leilighet i St. Petersburg i 1881.
== Dostojevskij som teolog ==
Dostojevskijs verker har hatt stor betydning for moderne ortodoks teologi. Den russiske filosofen Nikolaj Berdjajev og andre ortodokse teologer i det 20. århundre har blitt ved å vende tilbake til Dostojevskij. Også kristne i andre kirkesamfunn har vist stor interesse for hans skjønnlitterære teologi.
I siste del av det 19. og første del av det 20. århundre opplevde Russland en religiøs renessanse. Betydelige skikkelser innen kultur og samfunnsliv – som komponisten Sergej Rakhmaninov, filosofen Vladimir Solovjov og forfatteren Leo Tolstoj – vendte oppmerksomheten mot kirken eller kristendommen. I motsetning til sistnevnte forble Dostojevskij tro mot Den ortodokse kirke og satte varig preg på dens diskurs i nyere tid.
At en skjønnlitterær forfatter kan oppfattes som teolog, er kanskje ikke så utenkelig i Russland, hvor mye av teologien tradisjonelt er blitt formidlet gjennom hagiografi og hymner. Som skjønnlitterær forfatter slapp Dostojevskij lettere unna den strenge statlige sensuren enn fagteologene gjorde.
Viktige teologiske temaer hos Dostojevskij er omvendelse, skyld og forsoning. I Forbrytelse og straff blir for eksempel den hovmodige rasjonalitetens Raskolnikov (navnet betyr ’’skismatiker’’) omvendt og forsonet med kirken og verden gjennom møtet med den ydmyke Sonja. Sonja er en russisk navneform av Sofia, den guddommelige Visdommen som spiller så viktig en rolle i russisk åndelighet. Dostojevskij var også opptatt av lidelsen og ondskapens problem. Både Idioten og Brødrene Karamazov er sentrale verker i hans teologiske forfatterskap.
== Sitater ==
Wikiquote: Fyodor Dostoevsky – sitater
«Mennesket er et vesen som venner seg til alt, det tror jeg er den beste definisjonen på det.»
«Hemmeligheten ved menneskelivet er ikke bare å leve, men å ha noe å leve for.»
== Verk ==
=== Romaner ===
Бедные люди (Bednye ljudi), 1846. Norsk oversettelse 1930 ved M. Grundt, 1975 ved Geir Kjetsaa: Fattige folk
Униженные и оскорблённые (Unizjennye i oskorbljonnye), 1861. Norsk oversettelse 1993 ved Erik H. Egeberg: De fornedrede og krenkede
Записки из мёртвого дома (Zapiski iz mjortvogo doma), 1862. Norsk oversettelse 1948: I dødens hus (seinere: Opptegnelser fra det døde hus)
Преступление и наказание (Prestuplenie i nakazanie), 1866. Norsk oversettelse 1883: Raskolnikow (seinere: Forbrytelse og straff)
Игрок (Igrok), 1866. Norsk oversettelse 1889: Spilleren
Идиот (Idiot), 1868. Norsk oversettelse 1947: Idioten
Бесы (Besy), 1872. Norsk oversettelse 1946: De besatte
Подросток (Podrostok), 1874. Norsk oversettelse 1945: En ung manns historie
Братья Карамазовы (Bratja Karamazovy), 1880. Norsk oversettelse 1888: Brødrene Karamazov
=== Kortromaner og noveller ===
Двойник: Петербургская поэма (Dvojnik: Peterburgskaja poema), 1846. Norsk oversettelse 1931: Dobbeltgjengeren
Господин Прохарчин (Gospodin Prokhartsjin), 1846. Norsk oversettelse: Herr Prokhartsjin.
Хозяйка (Khozjajka), 1847. Norsk oversettelse 1885: Krotkaja
Слабое сердце (Slaboe serdtse), 1848. Norsk oversettelse: Et svakt hjerte
Белые ночи (Belyje notsji), novelle, 1848. Norsk oversettelse 1888: Lyse Nætter, seinere også: Hvite netter.
Неточка Незванова (Netotsjka Nezvanova), 1849. Norsk oversettelse 1925: Lille Netta Njesvanov
Маленький герой (En liten helt), 1849. Norsk oversettelse 1931
Дядюшкин сон (Onkels drøm), 1859
Село Степанчиково и его обитатели (Selo Stepantsjikovo i ego obitateli), 1859. Norsk oversettelse: Landsbyen Stepantsjikovo
Записки из подполья (Zapiski iz podpolja) 1864. Norsk oversettelse 1955 ved Ejnar Thomassen: Kjellermennesket, 1973 ved Gunnar Opeide:Kjellermennesket/Opptegnelser fra et kjellerdyp
Вечный муж (Vetsjnyj muzj), 1870. Norsk oversettelse 1976 ved Marit Bjerkeng (Nielsen): Den evige ektemann
En roman i ni brev. Oversatt av P. Korojedoff og H. Meyer. Utgitt i 250 eksemplarer av forlaget ''De fire'' - Oslo 1929. Aasens boktrykkeri - Oslo
=== Sakprosa ===
Vinteropptegnelser om sommerinntrykk, 1863
En forfatters dagbok, 1873-80
== Litteratur ==
Harold Bloom (2004). Fyodor Dostoevsky. Infobase Publishing. ISBN 978-0-7910-8117-4.
Maria R. Bloshteyn (2007). The Making of a Counter-Culture Icon: Henry Miller's Dostoevsky. University of Toronto Press. ISBN 978-0-8020-9228-1.
Geir Kjetsaa, Dostojevskij : et dikterliv Oslo, Gyldendal 2003 3. utg. 422 s., 1. utg. 1985 ISBN 82-05-31341-5 8205313415
Geir Kjetsaa, Lutring gjennom lidelse: om Dostojevskijs "Brødrene Karamasov", i serien Tankekors, 14. Oslo, Universitetsforlaget 1980, 102 s. ISBN 82-00-05335-0
Geir Kjetsaa (red), Dostojevskijs roman om Raskolnikov : en artikkelsamling om Forbrytelse og straff Oslo, Aschehoug 1973, 177 s., ISBN 82-03-05862-0
Janko Lavrin (2005), Dostoevsky: A Study Kessinger Publishing. ISBN 978-1-4179-8844-0.
Janko Lavrin (1947), Dostoevksy New York: New York The Macmillan Company. OCLC 646160256.
Alfred Rammelmeyer, Aufsätze zur russischen Literatur und Geistesgeschichte 11 essays om Dostojevskijs verk, Google Books
== Referanser og noter ==
== Eksterne lenker ==
(de) Verk av og om Fjodor Dostojevskij i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
Omfangsrik tyskspråklig Dostojevskij-side
Tyskspråklig informasjon om Dostojevskij Arkivert 11. oktober 2011 hos Wayback Machine.
FyodorDostoevsky.com – Dostojevskij-forum; sitater, essays, fotos, biografi, ebøker og annet
Dostoyevsky studies
Biografisk og kildekritisk materiale
(en) Verker av Fjodor Dostojevskij i Prosjekt Gutenberg
(en) Verk av eller om Fjodor Dostojevskij i bibliotekene i (WorldCatkatalog)
(en) Fjodor Dostojevskij på Internet Movie Database
(no) Fjodor Dostojevskij hos Sceneweb
(sv) Fjodor Dostojevskij i Svensk Filmdatabas
(da) Fjodor Dostojevskij på Scope
(fr) Fjodor Dostojevskij på Allociné
(en) Fjodor Dostojevskij på AllMovie
(en) Fjodor Dostojevskij hos The Movie Database
(en) Fjodor Dostojevskij hos Internet Broadway Database
(en) Fjodor Dostojevskij hos Internet Broadway Database
F. M. Dostoevsky Literary Memorial Museum | Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij (Фёдор Михайлович Достоевский; født i Moskva, død i St. Petersburg) var en russisk forfatter som har hatt svært stor påvirkning på både russiske og ikke-russiske forfattere. | 7,575 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kortb%C3%B8lge | 2023-02-04 | Kortbølge | ['Kategori:58°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:GMDSS', 'Kategori:Radiospekter', 'Kategori:Radioteknikk'] | Kortbølgen (ofte omtalt som HF av høye frekvenser) omfatter bølgelengder mellom 10 m og 100 m, radiofrekvensene mellom 3 MHz og 30 MHz. Radiosignalene reflekteres av E-lagene (95-150 km) og F-lagene (>150 km) i ionosfæren og kan derfor under gode forhold rekke over flere kontinenter.
De lengre bølgelengdene følger terrenget og jordkrumningen bedre enn de korte. Kortbølgesignaler reflekteres i ionosfæren slik at det blir en sone utenfor dekning av jordbølgen og før refleksjonen fra ionosfæren, der signalene ikke kan høres. Denne sonen kalles skipsonen.
Refleksjonene påvirkes av sola med forskjellig refleksjon dag og natt, og den påvirkes av partikkelstrålingen fra sola. Utbredelsen av kortbølgesignaler er derfor vanskelig å forutsi. De forskjellige frekvensbåndene i kortbølgen har svært forskjellige egenskaper i forhold til utbredelse.
Bølgelengde: 10–100 meter.
| Kortbølgen (ofte omtalt som HF av høye frekvenser) omfatter bølgelengder mellom 10 m og 100 m, radiofrekvensene mellom 3 MHz og 30 MHz. Radiosignalene reflekteres av E-lagene (95-150 km) og F-lagene (>150 km) i ionosfæren og kan derfor under gode forhold rekke over flere kontinenter.
De lengre bølgelengdene følger terrenget og jordkrumningen bedre enn de korte. Kortbølgesignaler reflekteres i ionosfæren slik at det blir en sone utenfor dekning av jordbølgen og før refleksjonen fra ionosfæren, der signalene ikke kan høres. Denne sonen kalles skipsonen.
Refleksjonene påvirkes av sola med forskjellig refleksjon dag og natt, og den påvirkes av partikkelstrålingen fra sola. Utbredelsen av kortbølgesignaler er derfor vanskelig å forutsi. De forskjellige frekvensbåndene i kortbølgen har svært forskjellige egenskaper i forhold til utbredelse.
Bølgelengde: 10–100 meter.
== Kortbølgekringkasting ==
Mange nasjoner kringkaster sine programmer på kortbølge. Sendingene rekker i prinsippet over hele verden på en billig måte, men kvaliteten og båndbredden er dårlig, og derfor benyttes ofte som reserve.
== Flytrafikk ==
Kortbølge brukes også innen flytrafikk over hele verden. Som ellers er det mest som reservesamband og flysikkerhet i de tilfeller hvor andre samband bryter sammen.
== Skipsradio ==
Fordi kortbølgeradiosamband kan etableres over hele verden, er dette fortsatt benyttet som reservesamband til sjøs. Valg av frekvensområde innen kortbølgen må baseres på erfaringer med solflekkaktivitet, tid på døgnet og posisjon i forhold til kystradiostasjoner på land. På grunn av den smale båndbredden, ble morsealfabetet ofte benyttet før 1990.
Kystradio Sør, tidligere Rogaland Radio, (kallesignal LGQ (tidl. LGB)) er en kystradiostasjon som ligger på Sola og med anlegg på mellombølge og VHF. Stasjonens kortbølgeavdeling ble lagt ned fra 1. januar 2004.
== Privatradio ==
Kommunikasjonsradio for privatpersoner ifølge LA-, PR27- og CB-radiostandarden bruker kortbølge kring 27 MHz (bølgelangde ca 11 meter).
== Amatørradio ==
For amatørradiotrafikk (ikke-kommersiell trafikk for privatpersoner med radioamatørlisens) brukes kortbølgen på åtte forskjellige frekvensbånd.
== Referanser == | Kortbølgen (ofte omtalt som HF av høye frekvenser) omfatter bølgelengder mellom 10 m og 100 m, radiofrekvensene mellom 3 MHz og 30 MHz. Radiosignalene reflekteres av E-lagene (95-150 km) og F-lagene (>150 km) i ionosfæren og kan derfor under gode forhold rekke over flere kontinenter. | 7,576 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sydney | 2023-02-04 | Sydney | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:151°Ø', 'Kategori:1788 i Oseania', 'Kategori:33°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1788', 'Kategori:Byer i New South Wales', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sydney', 'Kategori:Vertsbyer for sommer-OL'] | For fornavnet, se Sidney.Sydney er Australias største og eldste by (etablert 1788). Med over 4 millioner innbyggere, er Sydney-metropolen den største og mest innflytelsesrike av de to finansielle, transport-, handels- og kulturelle sentrene i Australia (det andre er Melbourne).
For mange er Sydney selve symbolet på Australia. Over 20 % av Australias innbyggere er bosatt i Sydney, og over to tredjedeler av alle turister som besøker landet tar en tur innom denne byen.
Sydney er en betydelig global og nasjonal turistdestinasjon og blir ofte omtalt som en av de flotteste og mest pulserende byene i verden. Sydney var vertssted for Sommer-OL 2000.
Sydney er også kjent for sine flotte strender som ligger like ved byen, mest kjent er nok Bondi Beach og Manly Beach.
Sydney er en av verdens mest multikulturelle byer, noe som reflekteres av dens rolle som et viktig mål for innvandrere som ankommer Australia. Sydney er Australias dyreste by å bo i og kommer på 21. plass over dyreste byer i verden.Mange slags fester og festivaler foregår i Sydney. 1. januar feires sommeren med The Festival of Sydney. Da foregår det veldig mange konserter, det er mye musikk i gatene, og det er kappseilas på sjøen.
Nasjonaldagen Australia Day feires 26. januar. Datoen representerer etableringen av kolonien New South Wales ved Sydney Cove etter at skipene tilhørende First Fleet seilte inn i Port Jackson.
| For fornavnet, se Sidney.Sydney er Australias største og eldste by (etablert 1788). Med over 4 millioner innbyggere, er Sydney-metropolen den største og mest innflytelsesrike av de to finansielle, transport-, handels- og kulturelle sentrene i Australia (det andre er Melbourne).
For mange er Sydney selve symbolet på Australia. Over 20 % av Australias innbyggere er bosatt i Sydney, og over to tredjedeler av alle turister som besøker landet tar en tur innom denne byen.
Sydney er en betydelig global og nasjonal turistdestinasjon og blir ofte omtalt som en av de flotteste og mest pulserende byene i verden. Sydney var vertssted for Sommer-OL 2000.
Sydney er også kjent for sine flotte strender som ligger like ved byen, mest kjent er nok Bondi Beach og Manly Beach.
Sydney er en av verdens mest multikulturelle byer, noe som reflekteres av dens rolle som et viktig mål for innvandrere som ankommer Australia. Sydney er Australias dyreste by å bo i og kommer på 21. plass over dyreste byer i verden.Mange slags fester og festivaler foregår i Sydney. 1. januar feires sommeren med The Festival of Sydney. Da foregår det veldig mange konserter, det er mye musikk i gatene, og det er kappseilas på sjøen.
Nasjonaldagen Australia Day feires 26. januar. Datoen representerer etableringen av kolonien New South Wales ved Sydney Cove etter at skipene tilhørende First Fleet seilte inn i Port Jackson.
== Historie ==
Selv om det har bodd mennesker i området i rundt 40 000 år, begynner ikke Sydneys moderne historie før i 1770, da kaptein James Cook seilte inn i Botany Bay med skipet Endeavour. Han kalte landet New South Wales og gjorde krav på det for England, som på denne tiden var på utsikt etter et sted å deportere sine bråkmakere til.
18 år senere, i 1788, ankom kaptein Arthur Phillip med det første skipet som var fylt med tusen dømte fanger, og grunnla en straffekoloni på Sydney Cove på Port Jackson. Kolonien ble oppkalt etter politikeren Thomas Townsend, Lord Sydney, som hadde gitt kaptein Phillip oppgaven. Kolonien var stadig i strid med de lokale aboriginene, og svært mange av disse døde av sykdommer britene hadde med seg. Kolonien vokste raskt og ble i 1842 erklært som Australias første by.
I 1851 ble det funnet gull 20 mil vest for Sydney, og dette førte til en massiv immigrasjon. I løpet av de neste tjue årene ble befolkningen mer enn femdoblet. I 1870 var det rundt 200 000 innbyggere i Sydney. I dag har Sydney vokst til en stor by med over 4,2 millioner innbyggere og er Australias økonomiske senter. Sydney er også landets fremste turistattraksjon, først og fremst verdenskjent for de to landemerkene Operahuset og Harbour Bridge.
== Klima ==
Sydneys årstider er motsatte av den nordlige halvkule og byen har et fuktig subtropisk klima med varme somre og kaldere vintre, og regn spredt jevnt gjennom året. Været modereres jo lenger bort fra kysten en kommer, med større temperaturforskjeller i de vestlige bydelene inn i landet.
Varmeste måned er januar, med snitt temperatur målt ved Sydney sentrums Observatory Hill på mellom 18-26 °C. I snitt er det 15 dager i året med mer enn 30 °C. Varmeste temperatur målt er 45.3 °C 14. januar i 1939, men så sent som 1. nyttårsdag 2006 ble det også målt 45 °C i Sydney. Kaldeste måned er juli, med lavest temperatur målt ved Observatory Hill på 2.1 °C. Temperaturen i de vestlige bydelene er som regel høyere om sommeren og lavere om vinteren.
I snitt faller det ca. 1217 mm regn i løpet av året, og det er nedbør i snitt 138 dager i året. Det har ikke snødd i Sydney siden 1836, men vind- og haglstormer forekommer som kan forårsake store ødeleggelser. I 1999 ble Sydneys østre og sentrumsbydeler truffet av en slik storm med hagl på 9 cm i diameter. Stormen forårsaket ødeleggelser verdt omkring AUD 1.7 milliarder i løpet av 5 timer.Mange områder i og rundt Sydney som ligger nært bushland er utsatt for skogbranner, spesielt om sommeren. De største av nyere tid skjedde i 1994 og 2001-2002.
== Mat og drikke ==
Mat i Australia og Sydney har blitt påvirket av bakgrunnen til immigrantene som har kommet til landet. Sydney er i dag en metropol med alle typer mat og drikke, men det finnes lite mat og drikke som er spesiell kun for Sydney. I tidlige kolonitider handlet man med brennevinet rom, noe som førte til det såkalte «Rum Rebellion» i 1808. Både nå og i tidligere tider fantes det vinproduksjon innen området av dagens stor-Sydney. Det store vindistriktet Hunter Valley ligger nord for byen og Tooheys øl produseres i byen. Sydney feirer hvert år matfestivalen Sydney Food and Wine Fair med over 30000 besøkende.Større restaurantdistrikt finner man i Darling Harbour, The Rocks, Leicharts Norton St, Parramattas Church Street og mer spredt i sentrumskjernen. Sydneys store Chinatown har en rekke kina-restauranter. Kjente meriterte restauranter i Sydney inkluderer Tetsuya's som ble kåret til verdens 5. beste, og Rockpool som ble nummer 33. Doyles i Watson Bay er berømt og meritert for fisk og sjømat.
== Kultur ==
=== Operahuset ===
Sydneys mest kjente landemerke er Sydney Opera House. Operahuset ligger på Bennelong Point, omgitt av sjø på tre kanter, med Circular Quay til sørvest og Royal Botanic Gardens til sørøst.
Operahuset er tegnet av den danske arkitekten Jørn Utzon som i 2003 fikk arkitekturens gjeveste pris, Pritzker Architecture Prize. Bygget kostet AUD $102 millioner. da det ble åpnet i 1973 og har flere saler, den største konsertssalen har 2679 seter. Bygningen og dens omgivelser er et ikon for Australia. Taket som former de runde skjell-seksjonene minner om en flåte av hvite seilskip som man ofte ser i Sydneys havn.
Foruten å sette opp teater, ballett og musikaler huser Operabygningen kontorene for Opera Australia, Sydney Theatre Company og Sydney Symphony Orchestra. Bygningen blir administrert av Opera House Trust, under New South Wales (NSW) Ministry of the Arts.
=== Festivaler og andre kulturelle innslag ===
Sydney holder årlig mange forskjellige og noen av Australias største sosiale og kulturelle innslag. Disse inkluderer; Sydney Festival, Australias største kunstfestival i januar; Big Day Out, en festival med rock musikk; homoparaden Gay and Lesbian Mardi Gras langs Oxford Street i februar; Sydney Film Festival og kortfilmfestivalen Tropfest; Archibald Prize for beste porttrettmaleri; Australian Fashion week i april/mai og Sydney Royal Easter Show hver påske som nå holdes i Sydney Olympic Park.
== Attraksjoner ==
Sydney har en rekke attraksjoner i tillegg til Operahuset.
=== Australian Museum ===
Australian Museum i Sydney er Australias eldste museum, grunnlagt i 1827, og er internasjonalt ledende innenfor naturhistorie, antropologi og naturvitenskap. Museet fikk sitt nåværende navn i 1836, flyttet til sin nåværende bygning i 1849, og åpnet for allmennheten i 1859.
=== Bondi Beach ===
Bondi Beach er en av verdens mest kjente strender og en av de mest besøkte i hele Australia. Stranden er ca. en kilometer lang og deles inn i en nordlig og sørlige ende. Den sørlige enden er reservert for surfing på grunn av større bølger her, og farlige strømmer for badeturister, mens den nordlige enden av stranden er den tryggeste for badeturister. Surf Life Saving Australia og Bondi Rescue patruljerer stranden. Stranden har hai-nett under vann om sommeren, mens en i oktober av og til kan se hval og delfiner i bukten utenfor. Bondi Beach ble lagt til Australias liste over beskyttede historiske steder i 2008.
=== Harbour Bridge ===
Sydney Harbour Bridge er en stålbro med bil-, tog- og passasjer-trafikk som spenner over Sydney Harbour fra Sydney sentrum til North Sydney. Broen er 1149 meter lang og 49 meter bred, og har en seilingshøyde på 49 meter. Fra åpningen i 1932 til 1967 var den Sydneys høyeste bygning med sine da 134 meter. Broen er som Sydney Opera House et verdensberømt landemerke og er hver nyttårsaften sentrum for fyrverkeriet i Sydney. Turistattraksjonen Bridgeclimb har siden 1998 tatt turister opp på den sørlige halvdelen av brostrukturen.
=== Hyde Park ===
Denne store parken er oppkalt etter sitt motstykke i London og har vært fritidsområde i Sydney siden 1792. Den har en fortid som både cricketbane og hesteløpsbane. Den ligger øst for sentrum og er et grønt og fredelig område med velstelte hager, den majestetiske Archibaldfontenen, minnesmerker, en James Cook-statue og en 40 meter høy obelisk med egyptiske inskripsjoner.
=== Museum of Sydney ===
Museet tar for seg Sydneys historie fra kolonitiden gjennom multimedier, gjenstander, kart og bilder, og er bygget på stedet der byens første guvernør Arthur Phillip bodde. Huset hans var bygget i 1788 og var Australias første regjeringsbygg, og ble avdekket under arkeologiske utgravninger i 1983. Museet ble åpnet i 1994.
=== Powerhouse Museum ===
Powerhouse Museum ligger i bydelen Ultimo og er Sydneys Vitenskaps- og teknologimuseum. Museet flyttet til sitt nåværende sted i 1988 og navnet stammer fra den gamle strømstasjonen som museet ligger i. Blant de 400 000 utstilte gjenstandene finnes New South Wales første damplokomotiv «Locomotive 1» bygget av Robert Stephenson i 1854, og verdens eldste fungerende dampmaskin fra 1785.
=== Sydney Aquarium ===
Sydney Aquarium er et offentlig akvarium som ligger på bysiden av Darling Harbour nord for Pyrmont Bridge. Akvariet har over 650 forskjellige skapninger fra australske hav og elver, og er et av verdens største akvarier. Hovedutstillingen inkluderer store basseng med hai og fisk med akrylglasstunneler under vannet som besøkende kan gå igjennom. Akvariet har også utstillinger av krokodiller, blekksprut og sel, og et stort akvarium med 2,6 millioner liter vann som huser en gjenskaping av Great Barrier Reef med over 6000 dyr.
=== Sydney Tower ===
Sydney Tower (også kjent som AMP Tower og Centrepoint Tower) er Sydneys høyeste frittstående byggverk, og Australias nest høyeste etter Q1 på Gold Coast. Tårnet ligger midt i sentrum, i 100 Market Street, og ruver 305 meter over bakken. Det har vært en av Sydneys fremste turistattraksjoner siden åpningen i 1981, og er både et orienteringspunkt og et utsiktstårn. Et observasjonsdekk ligger på 250 meter som blant annet inkluderer en roterende restaurant. Turistattraksjonen Sydney Tower Skywalk tar besøkende på utsiden av tårnet på 268 meters høyde. Hvert år arrangeres trappeløpet Sydney Tower Run-Up hvor deltakere løper opp de 1504 trappene til observasjonsdekket.
=== Taronga Zoo ===
Taronga Zoo er en dyrehage i bydelen Mosman som ble åpnet i 1916. Med over 2600 dyr fordelt på 340 arter og 283 hektar er den en av verdens største dyrehager. Dyrehagen har utstillinger med de særaustralske dyrene som koala, kenguru, dingo, tasmanske djevler, platypus og emu. Australia har flere giftige dyr enn noe annet land, blant dem både slanger, edderkopper og skorpioner. Dyrehagen har også en avdeling vest for Sydney i byen Dubbo som går under navnet Western Plains Zoo.
== Transport ==
Sydney og de omkringliggende regionene er dekket av et stort nettverk av offentlig transport. Sydney har Australias største offentlige transportsystem, og offentlig transport står for nesten dobbelt så høy andel reiser i Sydney som i andre større byer. Nettverket er regulert av New South Wales Ministry of Transport, som jobber for å integrere nettverkene som betjener Sydney, Newcastle, Central Coast, Blue Mountains, Wollongong og Illawarra. Sydney fikk tidlig offentlig transport, med de første jernbanelinjene etablert i 1855. Dagens billettsystem for de statlig styrte transportørene er like og bruker billetter med magnetstriper. Prisene varierer etter lengde på reisen.
=== Ferge ===
Sydney Ferries, en statlig eid organisasjon, har en rekke pendler og turistferger i Sydney Harbour og opp langs elven Parramatta River. Sydney Ferries opererer ni ruter, med omtrent 14 millioner passasjerer hvert år. Fergene opererer ut fra Circular Quay Ferry Terminal, med vanlige passasjerferger til en rekke bydeler og både vanlige passasjerferger og hurtiggående katamaraner til bydelen Manly. Sydney Ferries har også sightseeing-cruise for turister. Flere mindre aktører driver passasjerferger til øyer og bydeler andre steder i Sydney, og ved Sydneys ytterkanter finnes også bilferger som krysser blant annet elven Hawkesbury River.
=== Buss ===
Busstransport står for ca. halvparten av alle reiser med offentlig transport i løpet av en ukedag i byen. Største operatør er State Transit Authority of New South Wales (STA), med en rekke mindre private aktører.
Transportdepartementet overser et integrert storbysystem av busser som strekker fra Newcastle i nord til Wollongong i sør. Hurtigbusser med egne bussfiler og bussveier kjøres mellom Liverpool og Parramatta og i de nordvestre bydelene. Bussene i Sydney er nummerert med tre-sifrede tall, der det første tallet peker mot en bestemt region av byen. Nattbusser erstatter togene mellom midnatt og 05:00. På noen ruter i de østre bydelene må en kjøpe billetter fra kiosker eller billettmaskiner før påstigning.
=== Taxi ===
New South Wales har en flåte av ca. 6000 taxier med over 22000 taxisjåfører. Flåten er den største i Australia og mesteparten av disse finnes i Sydney. De fleste taxiene er eiet av mindre aktører som er en del av større kjeder.
=== Tog ===
==== Jernbane ====
Sydneys første jernbanelinje mellom Sydney og Parramatta Junction åpnet 26. september 1855. De første togene på nettverket ble elektrifisert i 1926. Nettverket har gjennom årene blitt kraftig utvidet, og Sydney-regionen er nå dekket av elleve jernbanelinjer som kjøres av CityRail. Sydney har ikke et separat metro-system, men togene kjører under grunnen i bykjernen og på de to nyeste linjene mellom Epping og Chatswood og til flyplassen. På de fleste linjene går det passasjertog hvert kvarter eller halvtime utenom i rushtiden, med flere tog i morgen- og ettermiddagsrushet. Sydney er også en viktig omlastningsterminal for frakt til andre deler av landet, og det går også mye containergodstrafikk på linjene. De lengste togene med kullmalm som skipes ut fra Sydney er på opptil 1,5 km lang. Det finnes ikke tog i Northern Beaches eller Eastern Suburbs. Interurban-tog til omkringliggende byer som Newcastle og Central Coast, Blue Mountains og Illawarra, samt Countrylink-tog til Melbourne, Brisbane, Adelaide, Perth og andre deler av innlandet i NSW går fra Central Station.
==== Bybane og Monorail ====
Som en del av utviklingen av Darling Harbour før 200-årsjubileumet for Australia i 1988 ble en monorail bygget for å binde sammen turistattraksjonene i området med bysentrum. Monorailen hadde 8 stasjoner på 3,6 km linje som gikk i en sløyfe fra Sydney sentrum til vestsiden av Darling Harbour. Stasjoner fantes blant annet ved store attraksjoner som Powerhouse Museum, Sydney Aquarium og Sydney Convention and Exhibition Centre. Monorailen transporterte ca. 4 millioner passasjerer årlig, men ble stengt for godt 1. juli 2013.
I 1997 ble en kort bybane kalt Sydney Light Rail åpnet mellom sentrum og Inner West bydelene Darling Harbour, Ultimo og Pyrmont. Linjen ble utvidet til Lillyfield i 2000. Linjen som nå heter Metro Light Rail har 14 stopp over 7,2 kilometer, med stopp ved blant annet Central Station, Star City Casino, Sydney Fish Market og ved Monorailen i byen. Bybanen har rundt 3,5 millioner passasjerer årlig.
=== Luftfart ===
==== Kingsford Smith internasjonale lufthavn ====
Kingsford Smith internasjonale lufthavn i er Australias største flyplass, og er også en av verdens eldste som fortsatt er i bruk. Flyplassen var den 28. mest travleste flyplassen i verden i 2003, men har siden det vært på topp 30 listen, med nesten 32 millioner passasjerer i 2007. Flyplassen ligger tett i tett med den store drabantbyen Mascot sør for Sydney Sentrum. Flyplassen er også hovedbase for flyselskapet Qantas, som er verdens nest eldste flyselskap, etter KLM Royal Dutch Airlines.
==== Andre lufthavner ====
Sydney har også flere mindre lufthavner, de viktigste er Bankstown Airport som tar imot privatfly og småfly. Det finnes også en mindre flystripe ved Camden, samt flystripen Hoxton Park Aerodrome. Militærbasen RAAF Base Richmond ligger nordvest i byen. Det diskuteres om hvorvidt Sydney trenger en hovedflyplass nummer to, og hvor denne skal ligge. Land har blitt avsatt til dette ved Badgerys Creek i vest, men også sør for Sydney rundt Moss Vale har blitt foreslått.
== Sport og utendørsaktiviteter ==
Sydney har mange åpne plasser og god tilgang til strandsonen, samt mange naturområder selv helt i sentrum. Innen Sydney sentrum finnes Hyde Park, The Domain, Royal Botanic Gardens og Chinese Garden of Friendship. Metropolområdet er også hjem til flere nasjonalparker, blant dem Royal National Park som er den nest eldste nasjonalparken i verden, verdensarvlistede Blue Mountains og flere andre nasjonalparker i og rundt storbyområdet.
Sydney var vert for Sommer-OL 2000 og har velutbygde fasiliteter for mange idretter. Større idrettsanlegg inkluderer ANZ Stadium, Sydney Cricket Ground (SCG), Sydney Football Stadium, Eastern Creek Raceway, Royal Randwick og Rosehill Gardens Racecourse. Byen holder hvert år et gateløp fra Sydney sentrum til Bondi Beach, kjent som City to Surf.
=== Fotball ===
Australia og Sydney utover 4 forskjellige typer fotball. Den mest populære sporten i Sydney er Rugby League som er importert fra England. National Rugby League (NRL) begynte i Sydney i 1908 er i dag den største rugbykonkurransen i verden. Sydney er hjem til ni av de seksten lagene i serien. Rugby Union og europeisk fotball er også populære sporter, og byen har også elitelag i Australian Football League (AFL), den nasjonale basketligaen og i sporten netball. Som hovedstad i New South Wales er byen også sete for delstatslagene i cricket og rugby league.
=== Vannsport ===
Forskjellige typer vannsport er populært og på Sydneys strender kan man drive med surfing, seiling og dykking. Surfing er en meget populær sport blant australiere, og Sydney har en rekke strender med gode forhold. Bondi Beach og Manly Beach er to av de mest kjente, blant lokalbefolkningen er i tillegg Bronte, Coogee og Maroubra populære i de østlige bydelene, Cronulla Beach i de sørlige bydelene, og Dee Why, Collaroy og Avalon Beach populære i de nordlige bydelene. Båtsport i Sydney Harbour er også populært, blant annet arrangeres flere regattaer og seilaser her. Det mest kjente er Sydney to Hobart Yacht Race som starter annen juledag hvert år fra Sydney.
=== Golf ===
Sydney har golfbaner spredt over hele byen. Banen til Australian Golf Club i bydelen Rosebery mellom Sydney sentrum og flyplassen er en av Australias eldste fra 1882, og har vært vert 17 ganger for turneringen Australian Open, senest i 2007.
== Økonomi og næringsliv ==
Sydney er Australias største by i både folketall og omfang på økonomien. Den er listet som en beta world city av Loughborough Universitys 1999 måling og på 16.-plass blant globale byer av Foreign Policys 2008 Global Cities Index. Australias største og viktigste flyplass Kingsford Smith International Airport ligger her, og de fleste av Sydneys og Australias turister og immigranter ankommer via byen. Sydney tok imot 7,8 millioner besøkende og 2,5 millioner utenlandske besøkende i 2004. Ifølge Mercers Cost of Living undersøkelse er Sydney Australias dyreste by og den 15. dyreste i verden.De største sektorene innen økonomi i Sydney, målt etter antall ansatte, inkluderer blant annet eiendom, varehandel og service, vareproduksjon, og helse og sosialtjenester. Siden 1980-årene har flere og flere arbeidsplasser blitt flyttet fra industri til IT og service-næringen. Sydney står for ca. 25 % av Australias totale BNP. Børsene Australian Stock Exchange og Australian Securities Exchange og sentralbanken Reserve Bank of Australia ligger i byen, likeså er byen sete og hovedkontor for over 90 banker og mer enn halvparten av Australias største firma, i tillegg til å være regionkontor for mer enn 500 multinasjonale firma.
Sydney Futures Exchange (SFE) er en av Asia-Pacifics største finansielle institusjoner, med 64,3 millioner handler i 2005. Det er det 12. største futures markedet i verden og det 19. største når en inkluderer opsjoner.Byen har den høyeste gjennomsnittinntekten for husholdninger i de store byene i Australia. Per 20. september 2007 hadde Sydney den høyeste gjennomsnittlige husprisen i Australia med AUD $559000. Sydney har også de høyeste gjennomsnittlige leieprisene i Australske byer med AUD $450 per uke.
Større handelssteder i sentrum finner en i Queen Victoria Building og gågaten Pitt Street Mall, med internasjonale luksusbutikker i den nordlige enden av Castlereagh Street. De største bydelene i stor-Sydney har også store handlesentre, med sentrene i Parramatta, Bondi Junction og Chatswood som noen av de største.
Større grupper med høyhus og næringsliv finner en foruten Sydney sentrum også i North-Sydney, Parramatta, Chatswood og Macquarie Park.
== Utdanning ==
Sydney er hjemby til noen av de største og beste universitetene i Australia, og Australias første universitet University of Sydney ble etablert her i 1850. Det er fem andre offentlige universitet med hovedsete i Sydney; Australian Catholic University (2 av sine seks campuser i byen), Macquarie University, University of New South Wales, University of Technology Sydney og University of Western Sydney. En rekke andre australske universitet har mindre avdelinger i Sydney.
Det finnes også fire offentlige Technical and Further Education (TAFE) institutter i Sydney som tilbyr utdanning innen spesifikke ikke-akademiske fagfelt på universitetsnivå. Sydney har offentlige, religionsbestemte og uavhengige skoler. Offentlige skoler, inkludert førskoler, grunnskole og videregående skole og spesialskoler er styrt av New South Wales Department of Education and Training. Av de 30 såkalte selektive videregående skolene i NSW er 25 av dem i Sydney.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Sydney – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Sydney – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Sydney hos Wikivoyage
Sydney Opera House webside
Sydney Aquarium webside
Sydney Olympic Park webside
Været i Sydney
Sydney Morning Herald, Sydneys største avis
Satellittbilder Sydney 1975 og 2002 | | areal = 12145 | 7,577 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mellomb%C3%B8lge | 2023-02-04 | Mellombølge | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:GMDSS', 'Kategori:Radiospekter', 'Kategori:Radioteknikk'] | Mellombølgen (MF) dekker radiofrekvensområdet mellom 300 kHz og 3000 kHz. Om kvelden og natten reflekteres signalene i ionosfæren og kan rekke langt, ofte over det meste av kontinentet det sendes fra. Mellombølgen har derfor vært mye brukt til kringkasting og til skipsradiosamband.
Mellombølgen blir ofte referert til den delen av MF-frekvensområdet (300–3000 kHz) hvor vi finner kommersiell AM-kringkasting. Disse kringkasterne har konsesjon på frekvensene mellom 525 kHz til 1615 kHz (1705 kHz i Nord-Amerika, Australia og deler av Syd-Amerika.)
Bølgelengde: 100–1000 meter.Fram til slutten av 1970-årene hadde mange norske byer mellombølgesendere som sendte NRKs programmer. Den eneste norske mellombølgesender i 2017 er Longyearbyen som sender på 1485 kHz.
| Mellombølgen (MF) dekker radiofrekvensområdet mellom 300 kHz og 3000 kHz. Om kvelden og natten reflekteres signalene i ionosfæren og kan rekke langt, ofte over det meste av kontinentet det sendes fra. Mellombølgen har derfor vært mye brukt til kringkasting og til skipsradiosamband.
Mellombølgen blir ofte referert til den delen av MF-frekvensområdet (300–3000 kHz) hvor vi finner kommersiell AM-kringkasting. Disse kringkasterne har konsesjon på frekvensene mellom 525 kHz til 1615 kHz (1705 kHz i Nord-Amerika, Australia og deler av Syd-Amerika.)
Bølgelengde: 100–1000 meter.Fram til slutten av 1970-årene hadde mange norske byer mellombølgesendere som sendte NRKs programmer. Den eneste norske mellombølgesender i 2017 er Longyearbyen som sender på 1485 kHz.
== Referanser == | Mellombølgen (MF) dekker radiofrekvensområdet mellom 300 kHz og 3000 kHz. Om kvelden og natten reflekteres signalene i ionosfæren og kan rekke langt, ofte over det meste av kontinentet det sendes fra. | 7,578 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Havstein | 2023-02-04 | Havstein | ['Kategori:10,3°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byåsen', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Strøk i Trondheim'] | Havstein er et område på Byåsen i Trondheim. Beliggenheten gjør at man fra Havstein har utsikt over store deler av Trondheim. Den opprinnelige gården Havstein grenser mot Munkvoll i sør (ved Stabells veg), strekker seg i vest opp forbi Nyborg, i nord mot Rogner og Breidablikk og i øst ned til Johnny Peviks veg. På Havstein finner man blant annet Havstein gård, Havstein legesenter, Havstein kirke og Havstein krigskirkegård. Tidligere var store deler av området jordbæråker, men fra sommeren 2013 har det vært en 9-hulls golfbane i drift på nordsiden av området. Navnet kommer fra norrønt hefifa, som betyr «løfte», sammensatt med stein, og betyr «det høytliggende sted».
| Havstein er et område på Byåsen i Trondheim. Beliggenheten gjør at man fra Havstein har utsikt over store deler av Trondheim. Den opprinnelige gården Havstein grenser mot Munkvoll i sør (ved Stabells veg), strekker seg i vest opp forbi Nyborg, i nord mot Rogner og Breidablikk og i øst ned til Johnny Peviks veg. På Havstein finner man blant annet Havstein gård, Havstein legesenter, Havstein kirke og Havstein krigskirkegård. Tidligere var store deler av området jordbæråker, men fra sommeren 2013 har det vært en 9-hulls golfbane i drift på nordsiden av området. Navnet kommer fra norrønt hefifa, som betyr «løfte», sammensatt med stein, og betyr «det høytliggende sted».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
http://www.trondheimpar3golf.no/
https://web.archive.org/web/20101120170256/http://www.havsteinlegesenter.no/
https://web.archive.org/web/20080507162802/http://byavisa.no/byavisa/artikler.php?artid=1320 | Havstein er et område på Byåsen i Trondheim. Beliggenheten gjør at man fra Havstein har utsikt over store deler av Trondheim. | 7,579 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Langb%C3%B8lge | 2023-02-04 | Langbølge | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Radiospekter', 'Kategori:Radioteknikk', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-05', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Langbølge refererer ofte til den delen av LF-frekvensområdet (30 – 300 kHz) som overfører kommersielle AM-kringkastingssendinger. Disse opererer i området fra 153 kHz til 279 kHz i Europa og store deler av verden for øvrig.
Bølgelengde: 1km – 10km.Tidligere har NRK blitt tilbudt via sendere på Kløfta, Kvitsøy, Fredrikstad og Vigra. Langbølgesenderen Ingøy kringkaster var den siste som ble lagt ned (i 2018).
Mer moderne kommunikasjonsplattformer har gjort at disse tilbudene har blitt mindre og mindre brukt og derfor er senderne i tur og orden blitt avviklet.
| Langbølge refererer ofte til den delen av LF-frekvensområdet (30 – 300 kHz) som overfører kommersielle AM-kringkastingssendinger. Disse opererer i området fra 153 kHz til 279 kHz i Europa og store deler av verden for øvrig.
Bølgelengde: 1km – 10km.Tidligere har NRK blitt tilbudt via sendere på Kløfta, Kvitsøy, Fredrikstad og Vigra. Langbølgesenderen Ingøy kringkaster var den siste som ble lagt ned (i 2018).
Mer moderne kommunikasjonsplattformer har gjort at disse tilbudene har blitt mindre og mindre brukt og derfor er senderne i tur og orden blitt avviklet.
== Referanser == | Langbølge refererer ofte til den delen av LF-frekvensområdet (30 – 300 kHz) som overfører kommersielle AM-kringkastingssendinger. Disse opererer i området fra 153 kHz til 279 kHz i Europa og store deler av verden for øvrig. | 7,580 |
https://no.wikipedia.org/wiki/By%C3%A5sen | 2023-02-04 | Byåsen | ['Kategori:10,3°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Byåsen', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Strøk i Trondheim'] | Byåsen er en bydel som utgjør de vestlige delene av Trondheim. Byåsen er et typisk forstadsområde som omfatter en rekke boligstrøk vest og sørvest for byen i hellingene opp mot Bymarka. Alle områdene som ligger på vestsiden av Nidelva og nord mot Stavset og Flatåsen regnes å høre til Byåsen. Byåsen er preget av forstadsbebyggelse – de eldste villastrøkene ble utbygd i 1920- og 1930-årene – med lite næringsvirksomhet og få butikker. De fleste som bor her jobber i andre deler av Trondheim. Trikkelinjen Gråkallbanen går gjennom Byåsen (endestasjon på Lian).
| Byåsen er en bydel som utgjør de vestlige delene av Trondheim. Byåsen er et typisk forstadsområde som omfatter en rekke boligstrøk vest og sørvest for byen i hellingene opp mot Bymarka. Alle områdene som ligger på vestsiden av Nidelva og nord mot Stavset og Flatåsen regnes å høre til Byåsen. Byåsen er preget av forstadsbebyggelse – de eldste villastrøkene ble utbygd i 1920- og 1930-årene – med lite næringsvirksomhet og få butikker. De fleste som bor her jobber i andre deler av Trondheim. Trikkelinjen Gråkallbanen går gjennom Byåsen (endestasjon på Lian).
== Idrett ==
Byåsen Idrettslag er kjent for kvinnehåndballaget med samme navn, men har også mange kjente langrennstjerner. Tor-Arne Hetland og Johannes Høsflot Klæbo går for Byåsen Idrettslag. Ole Einar Bjørndalen, Lars Berger og Frode Estil har tidligere gått for samme klubb.
Byåsen har mange populære turområder i Bymarka.
== Strøk og områder på Byåsen ==
Breidablikk
Dalgård
Dahlhaug
Fagerlia
Ferstad
Hallset
Hammersborg
Havstad
Havstein
Hoem
Kystad
Lian
Munkvoll
Nyborg
Rydningen
Rognheim
Selsbakk
Stavne
Stavset
Sverresborg
Ugla
Våddan
== Se også ==
Byåsen Idrettslag
Byåsen kirke
Byåsen videregående skole
Trøndelag Folkemuseum
== Referanser == | Byåsen er en bydel som utgjør de vestlige delene av Trondheim. Byåsen er et typisk forstadsområde som omfatter en rekke boligstrøk vest og sørvest for byen i hellingene opp mot Bymarka. | 7,581 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Risvollan | 2023-02-04 | Risvollan | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lerkendal (bydel)', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Strøk i Trondheim'] | Risvollan er et boligstrøk i Trondheim. Det er et av de sørligste områdene av Trondheim øst for Nidelva. Boligstrøket ligger rundt 5 km sør for Trondheim sentrum (Midtbyen), mellom Utleira i sør, Strindmarka i øst, Steinan i nordøst, Nardo og Othilienborg i nord og Stubban i vest. Området domineres av Risvollan borettslag, som er landets største borettslag. Borettslaget består av 1113 leiligheter fordelt på 8 boligområder. Det meste av bebyggelsen består av rekkehus og lavblokker, i tillegg til 55 leiligheter i en høyblokk som er integrert i Risvollan Senter. Bydelen Risvollan ligger på grunn som opprinnelig hørte til Risvoll gård, som har vært kjent siden middelalderen, da den sannsynligvis tilhørte Helgeseter kloster. Gården ble i løpet av 1970-årene utstykket til boliger.
| Risvollan er et boligstrøk i Trondheim. Det er et av de sørligste områdene av Trondheim øst for Nidelva. Boligstrøket ligger rundt 5 km sør for Trondheim sentrum (Midtbyen), mellom Utleira i sør, Strindmarka i øst, Steinan i nordøst, Nardo og Othilienborg i nord og Stubban i vest. Området domineres av Risvollan borettslag, som er landets største borettslag. Borettslaget består av 1113 leiligheter fordelt på 8 boligområder. Det meste av bebyggelsen består av rekkehus og lavblokker, i tillegg til 55 leiligheter i en høyblokk som er integrert i Risvollan Senter. Bydelen Risvollan ligger på grunn som opprinnelig hørte til Risvoll gård, som har vært kjent siden middelalderen, da den sannsynligvis tilhørte Helgeseter kloster. Gården ble i løpet av 1970-årene utstykket til boliger.
== Litteratur ==
Bratberg, Terje T.V. (1996). Trondheim byleksikon. Kunnskapsforlaget. s. 441. ISBN 8257306428. | Risvollan er et boligstrøk i Trondheim. Det er et av de sørligste områdene av Trondheim øst for Nidelva. | 7,582 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nidelva_(Tr%C3%B8ndelag) | 2023-02-04 | Nidelva (Trøndelag) | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:10,5°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Trondheim', 'Kategori:Nea-Nidelvvassdraget'] | Nidelva er en elv i Trondheim kommune i Trøndelag. Elva er 31,2 kilometer lang, og renner nordover fra Selbusjøen til munningen i Trondheimsfjorden i sentrum av Trondheim. Nidelva er nederste del av Nea-Nidelvvassdraget, som har en total lengde på 176,56 kilometer og et nedbørfelt på 3 117,98 km². Middelvannføringen ved munningen er 94,07 m³/s.Elva er sentral i Oskar Hoddøs kjente vals «Nidelven stille og vakker du er».
| Nidelva er en elv i Trondheim kommune i Trøndelag. Elva er 31,2 kilometer lang, og renner nordover fra Selbusjøen til munningen i Trondheimsfjorden i sentrum av Trondheim. Nidelva er nederste del av Nea-Nidelvvassdraget, som har en total lengde på 176,56 kilometer og et nedbørfelt på 3 117,98 km². Middelvannføringen ved munningen er 94,07 m³/s.Elva er sentral i Oskar Hoddøs kjente vals «Nidelven stille og vakker du er».
== Elvas løp ==
Nidelva har sitt utspring fra Bjørsjøen, lengst vest i Selbusjøen. Ved Hyttfossen ligger Hyttfossen dam som regulerer vannstanden i Selbusjøen. Nedenfor Hyttfossen ligger Løkaunet kraftstasjon, og elva renner videre forbi Svean kraftstasjon og passerer vest for Klæbu sentrum. Lengre mot nord i Klæbu ligger Fjæremsfossen med dam og kraftstasjon. Derfra renner den nordover forbi Tiller til Leirfossene hvor det er tre vannkraftverk. Etter Nedre Leirfossen har elva et svingete og meandrerende løp forbi Stavne og gjennom Trondheim sentrum. Den når Trondheimsfjorden ved Brattøra (nær Trondheim sentralstasjon).
== Navnet ==
Betydningen av elvenavnet er omdiskutert og ikke sikkert tolket. Ifølge Norsk stadnamnleksikon (4. utg. 1997) kan det bety:
«a) «til adverbet ned, gno. niðr, 'elva som ligg lågt nede' (Rygh)
b) i skyld med gotisk nidwa f 'rust' eller
c) med latin nitere 'skine', nitor m 'skin', altså 'den skinande elva'
(E. Hellquist)
d) til nyislandsk niður m, gno. *niðr m? 'elvebrus', 'den brusande elva (M.
Olsen)
e) til ei indoeuropeisk rot */nid/- 'strøyme', flyte' (J. Sandnes)».»
== Fiske ==
Næringsproduksjon for fisk er stor og dette gir tildels stor fisk av god kvalitet. I den øverste delen av Nidelva er det ørretfiske som dominerer, og mellom Nedre- og Øvre Leirfoss er det foreløpig fritt fiske.De nederste åtte kilometrene av Nidelva er lakseførende. Den lakseførende strekningen går gjennom Trondheim sentrum opp til Nedre Leirfoss. Nidelva har en storvokst laksestamme, og nesten hvert år blir det fanget laks på over 20 kilo. Rekordlaksen er fra 1954 og var på 31,8 kg. Fangstene er også gode, årlig fanges det mellom 3 og 10 tonn laks.
== Elvepadling og surfing ==
Nidelva er populær for elvepadling, og har både nybegynnerstrekninger og partier for mer erfarne padlere.
Under Sluppenbrua ligger Sluppenbølgen som er egnet for elvesurfing på surfebrett. Den fungerer bra ved vannføring på omtrent 140 kubikkmeter per sekund. Så høy vannføring fås gjerne ved snøsmeltingen om våren eller når det er kraftig nedbør, men er også avhengig av hvor mye vann som slippes fra Øvre og Nedre Leirfoss kraftverk. Ellers kan det være utfordrende å surfe uten tau. Nidelva har de eneste kjente surfetilbudene i umiddelbar nærhet til Trondheim, men det hender også at det er mulig med fjordsurfing i Trondheim når det er kraftig vind. Sluppenbølgen ble endret under en reparasjon av brua og er nesten flatet ut.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nidelva, Trøndelag – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Trondheim og omland fiskeadministrasjon (TOFA) | | munning = Trondheimsfjorden ved Brattøra i Trondheim | 7,583 |
null | 2023-02-04 | Radiofrekvens | null | null | null | Radiofrekvens angis i antall hertz (Hz) (svingninger per sekund). | 7,584 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nasjonal_Samling | 2023-02-04 | Nasjonal Samling | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Det norske rettsoppgjøret etter andre verdenskrig', 'Kategori:Nasjonal Samling', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1933', 'Kategori:Politiske partier nedlagt i 1945', 'Kategori:Tidligere politiske partier i Norge'] | Nasjonal Samling (NS) var et norsk politisk parti som ble dannet 13. mai 1933 av lederen Vidkun Quisling (1887–1945). Partiets offisielle stiftelsesdato var 17. mai 1933. Generalsekretær var fra 1934 Rolf Jørgen Fuglesang. Ved stortingsvalgene i 1933 og 1936 fikk NS rundt 2 % av stemmene, men ingen mandat på Stortinget.
Ideologien var etter 1934 orientert mot nasjonalsosialisme og fascisme. Partiets militære organisasjon ble kalt Hirden.
Under den tyske okkupasjonen av Norge under den andre verdenskrig ble partiet fra 25. september 1940 det eneste som okkupantmakten tillot. Quisling ble 1. februar 1942 utnevnt til ministerpresident i en ren NS-regjering som styrte på tyskernes nåde. Partiet nådde sitt høyeste medlemstall, 44 000, i 1943.Landssvikanordningen av 15. desember 1944 gjorde partimedlemskapet ulovlig med tilbakevirkende kraft. Anordningen ble iverksatt ved freden 8. mai 1945. Tilbakevirkningen var i strid med grunnlovens § 97, men i tråd med det sinne som gjorde seg gjeldende rett etter krigsslutt.
| Nasjonal Samling (NS) var et norsk politisk parti som ble dannet 13. mai 1933 av lederen Vidkun Quisling (1887–1945). Partiets offisielle stiftelsesdato var 17. mai 1933. Generalsekretær var fra 1934 Rolf Jørgen Fuglesang. Ved stortingsvalgene i 1933 og 1936 fikk NS rundt 2 % av stemmene, men ingen mandat på Stortinget.
Ideologien var etter 1934 orientert mot nasjonalsosialisme og fascisme. Partiets militære organisasjon ble kalt Hirden.
Under den tyske okkupasjonen av Norge under den andre verdenskrig ble partiet fra 25. september 1940 det eneste som okkupantmakten tillot. Quisling ble 1. februar 1942 utnevnt til ministerpresident i en ren NS-regjering som styrte på tyskernes nåde. Partiet nådde sitt høyeste medlemstall, 44 000, i 1943.Landssvikanordningen av 15. desember 1944 gjorde partimedlemskapet ulovlig med tilbakevirkende kraft. Anordningen ble iverksatt ved freden 8. mai 1945. Tilbakevirkningen var i strid med grunnlovens § 97, men i tråd med det sinne som gjorde seg gjeldende rett etter krigsslutt.
== Ideologi ==
== Oppslutning ==
=== Stemmetall ved valg ===
Stortingsvalget 1933: 27 850 stemmer (2,23 %)2, 0 representanter (I fellesliste med Bygdefolket i landdistriktene i 5 av 8 fylker)
Kommunestyrevalget 1934: 16 130 stemmer (1,5 %), 69 kommunestyrerepresentanter
Stortingsvalget 1936: 26 577 stemmer (1,83 %), 0 representanter
Kommunestyrevalget 1937: 1 422 stemmer (0,06 %), 7 kommunestyrerepresentanter
=== Kommunestyrerepresentanter ===
==== 1934 ====
I byene fikk NS til sammen 41 representanter og 2,75 % oppslutning (10 543 stemmer). Høyest var oppslutningen i Vadsø (19,0 %), fulgt av Stavanger (12,1 %), Gjøvik (10,9 %), Haugesund og Porsgrunn (begge 7,4 %) og i Arendal (7,1 %).
Halden 1
Sarpsborg 3
Drøbak 2
Oslo 3
Hamar 2
Gjøvik 4
Porsgrunn 3
Notodden 2
Arendal 3
Flekkefjord 1
Stavanger 8
Haugesund 4
Levanger 1
Vadsø 4NS stilte liste i 16 av 65 byer og kjøpsteder. Av disse fikk partiet ingen representasjon i Mandal og Trondheim. Listen i Oslo var Den nasjonale fellesliste, en sammenslutning av Nasjonal Samling, Frisinnede Folkeparti og Bondepartiet.
Landkommunene : 28 representanter og en oppslutning på 0,82 % (5 587 stemmer)
I Østfold : 1 (Tune)
I Akershus : 6, herav Bærum : 3
I Hedmark : 7, herav Tynset : 2, Åmot : 2, Elverum : 2 og Furnes : 1
I Oppland : 13, herav Gran : 7, Torpa : 3
I Hordaland : 1 (Fana)NS stilte med liste i landkommuner kun i disse 5 fylkene ved valget i 1934. Listen i Gran var en fellesliste for Nasjonal Samling og Bondepartiet. Listen i Bærum var Den nasjonale fellesliste, der også Frisinnede Folkeparti inngikk. NS hadde én ordfører, Arve Frøisland i Torpa i Oppland.
==== 1937 ====
I byene fikk NS til sammen 2 representanter (258 stemmer). Partiet stilte liste i 3 av 65 byer og kjøpsteder. De fikk ingen representasjon i Narvik.
Hamar 1
Gjøvik 1Landkommunene : 5 representanter (1 164 stemmer)
I Hedmark : 3 (Våler, Elverum, Trysil)
I Oppland : 2 (begge i Torpa)NS hadde valgliste i alt i 15 landkommuner ved kommunevalget i 1937. Flest var det i Hedmark med 6, fulgt av Oppland med 5.
Kilde: Norges offisielle statistikk (NOS IX. 57 og IX. 133), Kommunevalgene og ordførervalgene 1934 og 1937 (i heftet for 1934 mangler spesifikasjon av landkommunene)
=== Stortingsvalg ===
==== 1933 ====
I landdistriktene deltok NS i valget med liste i alle østlandsfylkene, samt i Aust-Agder (de hadde valgliste i herredene tilsammen i åtte fylker). Partiet fikk 14 942 stemmer i herredene (et landsgjennomsnitt på 1,76 %).
Oppslutningen om partiet var høyest i Telemark med 9,0 %, fulgt av Oppland (5,2 %).
I herredene i Telemark noterte NS høyest oppslutning i Hjartdal (hele 47,4 %), Seljord (28,0 %), Bø (25,2 %), Kviteseid (24,2 %), Rauland (13,7 %), Lunde (13,6 %), Drangedal (11, 8%) og Nissedal (11,4 %).
I herredene i Oppland ble andelen av de godkjente stemmene høyest i Torpa (20,8 %), Sør-Aurdal (19,3 %), Snertingdal (17,0 %), Vestre Slidre (14,5 %), Etnedal (13,5 %), Nordre Land (12,1 %) og Nord-Aurdal (11,1 %).
I Vestfolds herreder fikk partiet over 10 % i Våle (20,4 %), Ramnes (12,7 %), Andebu (11,1 %) og Lardal (10,4 %)
I Buskerud lå Uvdal med 26,3 % høyest, fulgt av Rollag 10,2 %
I Tolga var oppslutningen på 12,1 %. Det var høyest i Hedmark.
I Aust-Agder hadde NS høyest stemmeandel i Valle (29,8 %), Hylestad (17,5 %) og Bygland (10,4 %).Med noen unntak deltok partiet i valget i alle byer og kjøpsteder i landet i 1933. Størst oppslutning var det i Drøbak (12,7 %), Vadsø (12,2 %), Lillehammer (8,2 %), Levanger (8,0 %), Notodden (5,6 %), Haugesund (5,0 %), Porsgrunn og Arendal (begge 4,6 %), Narvik (4,4 %), Bergen (4,3 %), Trondheim (4,2 %), fulgt av Skien (3,7 %), Oslo (3,6 %), Stavanger og Halden (begge 3,5 %). NS oppnådde 12 908 stemmer i byene, dvs et landsgjennomsnitt på 3,21 prosent.
==== 1936 ====
Ved stortingsvalget i 1936 stilte Nasjonal Samling liste i landdistriktene i alle fylkene. Ved valget oppnådde partiet 14 151 stemmer i herredene (1,41 %). Høyest andel av stemmene var det i Telemark (3,2 %), fulgt av Hedmark (2,9 %), Akershus og Oppland (begge 2,7 %).
I Oppland noterte Torpa landets høyeste oppslutning, med 12,1 %, fulgt av Nordre Land (9,0 %) og Brandbu (5,9 %).
Trysil lå høyest i Hedmark med 8,5 %, fulgt av Elverum (7,7 %), Våler (7,4 %) og Tynset (6,7 %).
Herredet Langesund i Telemark lå nest høyest i landet med en oppslutning på 11,7 %, mens Bø i Telemark hadde 8,7 %.
I byene og kjøpstedene var det 12 426 godkjente stemmer, eller 2,74 %. Kongsvinger var høyest med 8,0 % oppslutning. Deretter kom Gjøvik med 7,8 % oppslutning, fulgt av Hamar som hadde 6,5 % og Lillehammer med 4,5 %. På de neste plassene finner vi Arendal (4,3 %), Porsgrunn (4,2 %), Oslo med 3,7 %, Stavanger 3,5 % og Haugesund 3,3 %. Både Trondheim (2,2 %) og Bergen (2,1 %) lå under landsgjennomsnittet.
Byene og kjøpstedene utgjorde egne valgdistrikt.
kilde: Norges offisielle statistikk, IX. 26 og IX. 107, Stortingsvalget 1933 og 1936
=== Trekk ved oppslutning under krigen ===
En undersøkelse foretatt i 1996 viste at det var relativt flest NS-medlemmer i Finnmark, fulgt av Oslo og Hedmark, og færrest i Sogn og Fjordane. Kommunevis utmerker Valle i Aust-Agder seg ved at 18 prosent av de stemmeberettigede var NS-medlemmer, likeledes Dovre med 6,5 prosent. Tolga i Hedmark og Aurskog i Akershus var andre kommuner der NS sto svært sterkt. Rådgiver for undersøkelsen, historieprofessor Tore Pryser, forklarte tallene med at tysk aktivitet på stedet var avgjørende for antall NS-medlemmer. Han presiserte videre at Dovre og Dombås var nøkkelarbeidsplass med svære tyske forlegninger. «Enkeltpersoner og hva ledende personer i bygda mente, har hatt avgjørende betydning for antall NS-folk en rekke steder, som for eksempel kommunen Tolga», forklarte Pryser. Tallene stammer fra undersøkelsen «Norge under okkupasjonen», som ble utarbeidet av pensjonert studierektor Jan Eidi som hovedansvarlig, hjulpet av historieprofessor Tore Pryser og forsker Guri Hjeltnes.
== Særorganisasjoner ==
Nasjonal Samling omfattet en rekke sær- eller underorganisasjoner.
Hirden, partiets ideologiske elitetropper og halvmilitære stormtropper
NS Ungdomsfylking (NSUF), det norske motstykket til Hitler-Jugend, ledet av minister Axel Stang
NS Kvinneorganisasjon (NSK), ledet av Landsleder Olga Bjoner
NS Bondegrupper (NSBG), bondeorganisasjon ledet av Thorstein Fretheim
NS Faggruppeorganisasjon (NSFO), arbeiderforening ledet av Odd Fossum
NS Studentfylking (NSSF), studentorganisasjon ledet av fylkesfører Rolf Holm
NS Hjelpeorganisasjon (NSH), ledet av landsleder Erling Traaholt
NS Kamporganisasjon (KO), organisasjon for partiets ivrigste medlemmer, ledet av Harald Franklin Knudsen (1940–1945)
== Symboler, flagg og uniformering ==
=== Partiflagg og merker ===
Som sitt tyske partiforbilde NSDAP, var også Nasjonal Samling opptatt av symboler, merker og uniformering.
Symboler var viktige propagandamidler for å vekke følelser og gi inntrykk av en uovervinnelig massebevegelse, og i Hitler-Tyskland var det oppstått en «fanekult» og et «uniformsvanvidd». Merking og uniformering sørget for effektiv kommunikasjon, flyt i organisasjonsapparatet og understreket den militaristiske og kollektivistiske ideologien som en motsetning til det sivile enkeltindividet. Militære og sivile uniformer forsterket lagfølelse og samhold, formidle tydelige roller, oppgaver og maktposisjoner, og fremmet displin og orden. De innga respekt, tillit, trygghet og beundring, men også underdanighet og frykt.
Under Olav den Hellige ble vi et kristent rike. Vi vil fortsette hans samlingstanke så vi kan bli et enig folk. Derfor har vi også tatt opp hans merke, det gyldne kors på den røde bunn. Vi er et rike, men et splittet folk. Det trefargede norske flagg betyr for oss friheten, og Olavsflagget betyr fellesskapet.
Partiets flagg var et nordisk korsflagg med gult kors på rød bunn, med proporsjoner som det svenske nasjonalflagget. Innholdsmessig var det identisk med landskapsflagget for Skåne.
«Alminnelig NS-merke» var siden partidannelsen i 1933 et solkors i gull på rød bunn, som fargene i landets riksvåpen. Hjulkorset eller solhjulet ble lenge omtalt som olavskors og olavsmerke med direkte henvisning til Olav den hellige. Den hedenske venstresiden i partiet understreket isteden solkorset som et eldgammelt, urnordisk symbol.Solkorset ble også brukt som alternativt partiflagg, ofte omtalt som «Olavsflagget». Hver del av partiorganisasjonen hadde sin variant av solkorsflagget med flaggduk i egen farge. Hirdens solkors var i tillegg flankert av to stående sverd.NS-staten brukte også solkorset i en tyskinspirert versjon, med merket båret av en flyvende ørn med utspilte vinger. Den stiliserte ørnefiguren ble også omtalt som «ravn» og «falk». Fra 1942 ble gyllen ørn med solkors i gull og rødt, etter tysk inspirasjon, brukt som alternativt statssymbol på offisielle trykksaker utgitt av NS-styret, blant annet på tjenestefrimerker («offentlig sak»). «Solørnen» ble også brukt som emblem for Nasjonal Samlings Kamporganisasjon (K.O.) og Førergarden. En variant med eikekrans og fugl med bøyd rygg, i blant omtalt som «skarv», ble benyttet av det nazistiske Statspolitiet.
Ifølge NS' egne statutter ble følgende regnet som partiets emblemer: K.O.-merket, Alm. NS-merke, Hirdmerket, Jente-, kvinne-, og småhirdmerket, NSUF-merket, Førergardens merke og NSHs merke. Av utmerkelser regnes NS Hederstegn, Frontkjempermerket, Politiets hederstegn, RHs Idrettsmerke, NSUFs skyttermerke og RHs verneidrettsmerke. I Organisasjonsinstrukser for tillitsmenn i Partiet (1944) tillates følgende merker båret på partiuniformen: NS KO-merke, stort NS medlemsmerke, Førergardens merke, Hirdmerker, Hirdidrettsmerker, Germanske SS Norge merke, A.T.-merke og «utmerkelser vunnet i krig».
=== Uniformer ===
Fra 1933 var det generelt forbud mot politiske uniformer i Norge, men i 1940 ble uniformsforbudloven opphevet, og NS gikk over til å bli et uniformert parti i en nasjonalsosialistisk og militær tradisjon, særlig etter at Terboven 25. september dette året erklærte NS som landets eneste lovlige parti.
==== Partiuniformen ====
NS' partiuniform var grønn og med båtlue, og ble båret av tillitsmenn fra lagfører og oppover med distinksjoner etter rang. Statsrådenes mer elegante ministeruniform var en variant av partiuniformen.
==== Hirdens uniform ====
Hirdens uniform var mørk gråblå, med sylinderformet skyggelue (kepi) og eventuelt ridestøvler. Quisling og andre i ledelsen brukte helst Hirdens uniform. Hertil hørte et armbind med St. Olavs-kors, også kalt solkors. For mannlige enheter var symbolet kombinert med to oppadvendte sverd på siden av sirkelkorset. De menige hirdmenn måtte bekoste sin egen uniform, mens det var et uniformstillegg for «pliktige» medlemmer.
==== Norges SS ====
Medlemmer av Norges SS, fra 1942 Germanske-SS Norge, bar sort uniform med skyggelue. Norske Waffen-SS-soldater brukte den vanlige feltgrønne SS-uniformen, eventuelt med Den norske legions bånd på ermet. Denne organisasjonen var formelt sett ikke en del av Nasjonal Samling, og sto i enkelte spørsmål i opposisjon til partiet
==== Førergarden ====
Førergarden bar de gamle, mørkblå gardeuniformene med dobbelte beiser i buksene til galla. Til tjenestebruk bar garden vanlige grønne uniformer. Begge uniformstypene hadde båtlue.
==== Arbeidstjenesten ====
Arbeidstjenestens uniform var for menige grå arbeidsuniform med skilue, for befal grågrønn uniform med skyggelue og bandolær. Kvinnelige medlemmer av Arbeidstjenesten bar tilsvarende farger med skjørt og kort jakke.
== NS-aviser ==
Hovedorganet for NS var Nasjonal Samling, som ble utgitt i Oslo fra 1934. Bladet kom ut med bare seks numre før den skiftet navn til Fritt Folk i 1936. Fritt Folk ble dagsavis i 1940 og ble utgitt fram til fredsvåren 1945.
NS-avisene i Norge forøvrig var:
Oslo: Oslo-Arbeideren (1934–1936)
Bergen: Samarbeid (1935–1939), Norge Fritt (1938) Norgesposten
Trondheim: Vår Kamp (1935–1936)
Stavanger: Vestlandets Avis (1934–1936). Redaktør Adolf Egeberg jr.
Porsgrunn: Vår Vei (1934–1937)
Elverum: Frihetskampen (1936)
Kristiansund: Rett Vei (1937)
Gjøvik: Ny Dag (1937)
Østlandet: Frihetskampen herunder opptatt Hedmark Fylkesavis
Østfold: Vi kommer
Vi vil arbeid
Ildjernet
BaunevaktUnder andre verdenskrig ble det innført strengere pressesensur, og aviser tilknyttet arbeiderbevegelse ble nektet utgitt. Mange andre aviser fikk ny ledelse som var regimevennlig. Dette gjaldt ikke minst Aftenposten, som også lenge før krigen hadde en politisk konservativ redaksjon som forsvarte Tysklands kamp mot kommunismen og kritiserte Adolf Hitlers fiender, deriblant fredsprisvinneren Carl von Ossietzky.
== NS-Medlemstellingen 1.1.1943 ==
Det ble delt inn i ulike fylkesorganisasjoner, som videre var delt inn i ulike kretser. Hver krets hadde sin kretsfører, og hver krets har flere lag. Medlemstallet ble flittig telt og det ble gjort omtrent hver gang noen meldte seg inn eller ut av partiet. Den 1. januar 1943 ble medlemstallet telt over hele landet. Det var rundt 44 000 medlemmer i partiet i 1943.
Merk at her er det er en hel del kretser som mangler. En krets var ofte ulike distrikt, f.eks. byen Fredrikstad går under Borgar, og Sandnes under Stavanger krets, Bodø under Salten, og Narvik under Ofoten, osv.
== Se også ==
Vidkun Quisling
NS Kamporganisasjon (KO), Hirden, Førergarden m.m.
Statsakten på Akershus festning 1. februar 1942
Fedrelandslaget, Norsk-Tysk Selskap, pangermanisme
Rettskrivinga av 1941
Landssvikoppgjøret
NS-barn
== Referanser ==
== Litteratur ==
Dahl, Hans Fredrik (1991). Vidkun Quisling : En fører blir til. Aschehoug. ISBN 8257409049.
NS årbok 1944 (PDF-fil)
Dahl, Hagtvet, Hjeltnes: Den norske nasjonalsosialismen (1990, digital faksimileutgave)]
== Eksterne lenker ==
(en) Nasjonal Samling – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Nasjonal Samling (NS): Generalsekretariatets møteprotokoll 1934–1945 (digitalisert kopi)
NS-administrasjonen 1940-1945 (digitaliserte protokoller o.a. fra Statsrådsekretariatet, de kommisariske statsråder mm)
Nye linjer i norsk politikk, Trolig fra 1934 av advokat J. B. Hjort | NS, Ns, nS og ns kan referere til | 7,585 |
null | 2023-02-04 | Augustus (tittel) | null | null | null | Augustus er latin for majestetisk eller ærverdig. «Augustus», Online Etymology Dictionary Ordet Augustus brukes vanligvis for å omtale den romerske keiseren. | 7,586 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Richard_Nixon | 2023-02-04 | Richard Nixon | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 22. april', 'Kategori:Dødsfall i 1994', 'Kategori:Fødsler 9. januar', 'Kategori:Fødsler i 1913', 'Kategori:Kongressrepresentanter fra California', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Fullerton', 'Kategori:Personer fra Orange County i California', 'Kategori:Personer fra USA under Vietnamkrigen', 'Kategori:Personer som har blitt benådet', 'Kategori:Senatorer fra California', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:USAs presidenter', 'Kategori:USAs visepresidenter', 'Kategori:Watergate'] | Richard Milhous Nixon (født 9. januar 1913 i Yorba Linda i California, død 22. april 1994 i Park Ridge i New Jersey) var en amerikansk republikansk politiker. Han var USAs 36. visepresident 1953–1961 og landets 37. president 1969–1974. Han er den eneste som noen gang er valgt to ganger til visepresident (1952 og 1956) og president (1968 og 1972). Nixon var også den eneste visepresident som senere ble valgt til president uten å etterfølge den sittende president, fram til Joe Biden gjorde det samme i 2020. Richard Nixon gikk av fra sitt verv som følge av Watergate-skandalen i 1974, da Kongressen kom stadig nærmere å skulle reise riksrettstiltale mot ham. Han er den eneste amerikanske presidenten som har fratrådt frivillig.
| Richard Milhous Nixon (født 9. januar 1913 i Yorba Linda i California, død 22. april 1994 i Park Ridge i New Jersey) var en amerikansk republikansk politiker. Han var USAs 36. visepresident 1953–1961 og landets 37. president 1969–1974. Han er den eneste som noen gang er valgt to ganger til visepresident (1952 og 1956) og president (1968 og 1972). Nixon var også den eneste visepresident som senere ble valgt til president uten å etterfølge den sittende president, fram til Joe Biden gjorde det samme i 2020. Richard Nixon gikk av fra sitt verv som følge av Watergate-skandalen i 1974, da Kongressen kom stadig nærmere å skulle reise riksrettstiltale mot ham. Han er den eneste amerikanske presidenten som har fratrådt frivillig.
== Bakgrunn ==
Richard Milhous Nixon ble født i Yorba Linda i California 9. januar 1913 av Francis Nixon og Hannah Milhous, morens slekt nedstammet fra en tysk familie med navnet Milhausen. Foreldrene var begge strengt religiøse kvekere, og i hele sitt voksne liv omtalte Nixon moren sin som en kvekerengel. Han hadde fem brødre, hvorav to døde av tuberkulose i ung alder.
== Utdannelse og militærtjeneste ==
Nixon gikk på Fullerton High School 1926-1928 og begynte deretter sine jusstudier ved Whittier College der han gikk ut som nummer to i sitt årskull i 1934. Han fikk deretter fullt stipend ved Duke-universetetet hvor han fikk sin grad som nummer tre i sin klasse. Han tjenestegjorde som logistikkoffiser i den amerikanske marinen under andre verdenskrig. Der ble han for øvrig kjent som «Nick» og gjorde store penger på poker, som han brukte til å finansiere sin første valgkamp til Kongressen. Her møtte han, og ble god venn med, sin fremtidige utenriksminister William Pierce Rogers.
== Politisk karriere ==
=== Kongressmann og visepresident ===
Etter å ha returnert til California og giftet seg med Thelma Catherine Patricia Ryan (Pat) i 1940, bestemte Nixon seg for første gang å prøve seg i politikken da han ble tilbudt å stille som kandidat for det Republikanske partiet for en plass i Representantenes hus i 1946. Han vant sin første valgkamp mot Jerry Voorhis og sikret seg den 12. kretsten i California og gikk dermed inn i USAs 80. kongress høsten 1946. En annen fersk representant i denne Kongressen var John Fitzgerald Kennedy fra Massachusetts. De to fremtidige presidentene satt i samme kongresskomité og var ifølge Nixon selv "for forskjellige av bakgrunn, perspektiv og temperament til å bli nære venner". Han ble raskt kjent som en arrig anti-kommunist og klatret raskt gradene i Det republikanske partiet i Kongressen. Etter bare en periode i Representantenes hus ble han i 1950 valgt til Senator, også denne gangen for sin hjemstat California.
I 1952, etter en lang og til tider vanskelig valgkamp der han ble kjent for den såkalte «Checkers-talen», ble Richard Nixon valgt til visepresident som kandidat sammen med tidligere krigshelt og general Dwight David Eisenhower. Sammen med Eisenhower omdefinerte på mange måter Nixon visepresidentens rolle i amerikansk politikk. Tidligere hadde dette stort sett vært et seremonielt verv, der den viktigste rollen rett og slett bare var å være klar til å ta over dersom presidenten skulle bli syk eller dø. Nixon selv tjenestegjorde som president tre ganger i 1955, 56 og 57, da Eisenhower var syk. Som visepresident reiste Nixon enormt mye. Både innenlands og i utlandet. Han hadde lengre offisielle turer i Asia og Europa. Han besøkte også Moskva i 1959, der han hadde en impromptu debatt med den sovjetiske lederen Nikita Khrusjtsjov på en vareutstilling. Dette ble kjent som den såkalte «kjøkken-debatten». Nixon var den første som brukte visepresidentrollen som et springbrett for å vinne makten i Det hvite hus. Gjennom å utnytte medieeksponering, reisevirksomhet og et utstrakt kontaktnett bygde han opp sitt image og sin base for støtte for å forberede seg til å stille som presidentkandidat.
=== 1960-1968, presidentkandidat og sivilt liv ===
Nixon ble nominert som presidentkandidat for Republikanerne og stilte i valget i 1960 mot Demokratenes John F. Kennedy.
Nixon tapte valget med knapp margin etter en kontroversiell stemmetelling i Chicago, Illinois. Etter valgnederlaget vendte Nixon tilbake til California, hvor han stilte som kandidat ved guvernørvalget i 1962. Valgnatten 7. november endte med Nixons såkalte «siste tale», der han anklaget aviser, tv og radiostasjoner i California for å være for liberale, og direkte anti-Nixon. Han erklærte at de nå ikke lenger ville ha «Dick Nixon å sparke rundt», og sa offentlig at han aldri ville stille til valg for noe offentlig verv igjen.
Han tok med seg sin familie til New York, der han fikk jobb ved et advokatfirma. Han prosederte én sak for Høyesterett i løpet av sin tid som advokat.Han bestemte seg for ikke å søke nominasjon til valget i 1964, der Barry Goldwater led et av Republikanernes største valgnederlag gjennom tidene mot Lyndon B. Johnson.
=== President 1969-1974 ===
Utdypende artikkel: VietnamkrigenI 1968-valget vant Nixon presidentvalget mot demokratenes norskættede kandidat Hubert Humphrey. Nixon brukte denne gangen noe sterkere virkemidler enn tidligere på 60-tallet, med appell til patriotisme i den pågående Vietnamkrigen.
Hans første og viktigste oppgave var nå å få USA ut av Vietnam på hva han selv kalte en «ærefull» måte. Johnsons eskalering av konflikten, som Nixon selv hadde støttet, hadde ført til at USA befant seg i en hengemyr i Indokina. Sammen med sin nasjonale sikkerhetsrådgiver Henry Kissinger bestemte han seg i hemmelighet for å utvide konflikten ved å bombe de nordvietnamesiske forsyningslinjene gjennom Laos og Kambodsja, den såkalte Ho Chi Minh-stien. Selv ikke andre høytstående regjeringsmedlemmer som utenriksminister William P. Rogers eller Kongressen ble informert om denne beslutningen.
Nixons løsning på Vietnamkrisen var en såkalt «vietnamisering» av konflikten, prinsippet for dette ble kjent som Nixon-doktrinen. Nixon ville nå finansiere og trene de sørvietnamesiske styrkene, ARVN, og samtidig skulle amerikanske soldater og materiell gradvis trekkes tilbake. Kissinger fremforhandlet en fredsavtale med Lê Ðức Thọ i Paris. De to ble tildelt Nobels fredspris for dette. Alle amerikanske styrker var ute av Vietnam i 1973.
=== Den andre presidentperioden ===
I 1972-valget vant Nixon en av tidenes største seire i et presidentvalg, mot demokratenes svært liberale kandidat George McGovern.
Nixon hadde et sterkt fokus på utenrikspolitikk som president. Han mente at «landet kunne styre seg selv uten en president», og utformet utenrikspolitikken sammen med Kissinger fra Det hvite hus på bekostning av utenriksdepartementet. Han ble kjent for sin «détente»-politikk (avspenning), som gikk ut på å normalisere forholdet til Sovjetunionen i håp om å redusere spenningen mellom supermaktene.
Som en del av denne strategien åpnet han ved et overraskende kinabesøk i 1972 USAs relasjoner med Kina for første gang siden revolusjonen i landet, og brukte dette såkalte «Kina-kortet» som pressmiddel mot Sovjet. Splittelsen mellom de to kommunistlandene hadde vært åpenbar over flere år. Da diplomatiske forbindelser mellom USA og Kina ble gjenopptatt, var Sovjetunionen umiddelbart bekymret for konsekvensene, og tilbød seg å gå i forhandlinger med Washington. En lengre diplomatisk prosess ble startet, og den resulterte i SALT-avtalen (SALT 1), et offisielt statsbesøk av Nixon i Moskva, ABM-avtalen og til slutt Helsingforsavtalen som ble sluttført etter at Nixon var ute av Det hvite hus. Avspenningspolitikken ble videreført under Gerald Fords regjering, hvor Kissinger fortsatte som utenriksminister.
Blant innenrikspolitiske initiativ er Nixons beslutning i 1972 om å opprette romfergeprogrammet i NASA og omorganiseringen av postvesenet fra et eget departement til å bli et heleid føderalt selskap med navnet U.S. Postal Service. Kanskje av størst betydning for ettertiden var hans beslutning i 1974 om å forlate gullstandarden, noe som førte til en massiv reorganisering av det internasjonale valutasystemet.
==== Watergate ====
Utdypende artikkel: Watergate-skandalenNixon ble den første, og hittil eneste, amerikanske president som før valgperiodens utløp har trukket seg frivillig. Nixon kunngjorde sin beslutning 9. august 1974, da det ble klart at Kongressen var i ferd med å sluttføre prosedyren for å stille ham for riksrett. Nixon ble implisert i forsøke å dekke over at medarbeidere i hans valgkamp sto bak et innbrudd i Demokratenes valgkamphovedkvarter på Watergate-hotellet i Washington D.C. før valgkampen i 1972. Saken ble kjent som Watergate-skandalen, og det viste seg at innbruddet, og påfølgende forsøk på avlytting, var betalt av «Komitéen for gjenvalg av presidenten» (engelsk: Committee to Reelect the President). Flere av Nixons nærmeste menn i Det hvite hus, blant annet H.R. Haldeman og John Ehrlichman ble dømt til fengsel. Selv unngikk Nixon rettslig forfølgelse ved at han ble benådet av sin etterfølger Gerald Ford, en avgjørelse som var omstridt.
== Litteratur ==
Stephen Ambrose; Nixon: the Triumph of a Politician
Richard Reeves; Nixon: Alone in the White House
Richard Nixon; RN: the Memoirs of Richard Nixon
== I andre media ==
Nixon (1995), en semibiografisk film av Oliver Stone med Anthony Hopkins i hovedrollen
Our Nixon (2013), dokumentarfilm som bygger på super 8-opptak hans nærmeste medarbeidere hadde gjort og intervjuer.
Nixon in China (1987), opera av John Adams med libretto av Alice Goodman som bygger på Nixons Kinabesøk i 1972.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Richard Nixon – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Richard Nixon – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Richard Nixon på Internet Movie Database
(en) Richard Nixon hos Rotten Tomatoes
(en) Richard Nixon hos Rotten Tomatoes
(en) Richard Nixon hos The Movie Database
(en) Richard Nixon på Apple Music
(en) Richard Nixon på Discogs
(en) Richard Nixon på MusicBrainz
(en) Richard Nixon hos Amerikas forente staters kongress' biografiske kartotek
(en) Richard Nixon hos American National Biography
(en) Richard Nixon hos The Peerage | Richard Milhous Nixon (født 9. januar 1913 i Yorba Linda i California, død 22. | 7,587 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Augustus | 2023-02-04 | Augustus | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 14', 'Kategori:Fødsler i 63 f.Kr.', 'Kategori:Herskere på 0-tallet', 'Kategori:Herskere på 0-tallet f.Kr.', 'Kategori:Julo-claudiske dynasti', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Romerske keisere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Gaius Julius Caesar Augustus (født 23. september 63 f.Kr., død 19. august 14 e.Kr.) var grandnevø av Julius Cæsar og den første romerske keiser. Han var født som Gaius Octavius og ble deretter Gaius Julius Cæsar Octavianus etter at han ble adoptert av grandonkelen. Selv om han opprettholdt de ytre formalitetene fra den romerske republikk, regjerte han som autokrat i mer enn 40 år. Han gjorde slutt på et århundre med borgerkriger og gav Romerriket en periode med fred, velstand og keiserlig storhet, pax romana (romerfreden), som varte i 200 år. Han er blant historikere kjent som Augustus, en tittel han fikk ved sin tiltredelse som keiser år 27 f.Kr. Til tross for sin dårlige helse ble Augustus 75 år gammel og var keiser i 40 år. Han ble etterfulgt av sin stesønn Tiberius.
Den unge Octavius fikk sin arv etter at Cæsar ble myrdet i 44 f.Kr. Året etter gikk han sammen med Marcus Antonius og Marcus Aemilius Lepidus i et militært diktatur kjent som det andre triumvirat. Som en triumvir styrte Octavius Roma og mange av dets provinser. Triumviratet, tremannsveldet, falt til sist fra hverandre fordi de tre hadde motstridende og konkurrerende ambisjoner: Lepidus ble drevet i landflyktighet, og Antonius begikk selvmord etter sitt nederlag i slaget ved Actium mot Octavius' flåte under kommando av Marcus Vipsanius Agrippa i 31 f.Kr.
Etter det andre triumviratet gjenopprettet Octavius den ytre fasaden av den romerske republikk hvor regjeringsmakten lå i det romerske senatet, men i praksis beholdt han eneveldig makt. Det tok flere år å avgjøre det nøyaktige rammeverket for hvordan en i navnet republikansk stat skulle bli ledet av en enkelt hersker; resultatet ble Romerriket. Keiserdømmet var aldri en posisjon som det romerske diktatur som Cæsar og Sulla holdt før ham; faktisk avslo Octavius det da folket «tilbød ham å ta posisjonen som diktator». Han var ikke i sin levetid kjent som «keiser»; imperator var (i begynnelsen) kun en tittel gitt til en uvanlig suksessfull og dyktig general. Men Augustus ble gitt, blant andre titler, den av princeps, «den første (blant borgerne)». Opprinnelig hadde den ingen kongelige konnotasjoner. Ved loven hadde Augustus samlet de makter som ble gitt til ham på livstid av senatet, inkludert de som tribun av folket og censor. Han var konsul fram til 23 f.Kr. Hans vesentligste makt hadde sin bakgrunn fra finansiell suksess og ressurser som han hadde oppnådd ved erobringer, oppbyggingen av tallrike lojale allierte som søkte hans beskyttelse over hele riket, lojaliteten til mange soldater og veteraner, autoriteten i de mange æresbevisninger som ble gitt til ham av senatet, og respekten og velviljen til folket. Augustus' kontroll over det meste av Romas legioner etablerte en bevæpnet trussel som kunne bli brukt mot senatet når som helst, noe som gjorde det mulig for ham å tvinge gjennom beslutninger i senatet. Med sin evne til å eliminere opposisjon i senatet ved hjelp av våpenmakt ble senatet føyelig overfor hans krav. Hans styre gjennom beskyttelse av de lojale, militær makt, og oppsamlingen av posisjoner og embeter på egne hender fra den tidligere republikken ble modell for alle senere keisere.
Styret til Augustus innledet en tid med relativ fred kjent som Pax Romana, eller Romersk fred. Til tross for jevne og uavbrutte kriger ved grensene, og den ene årslange borgerkrigen om keiserlig etterfølger, forble verden rundt Middelhavet i fred for mer enn to århundrer. Augustus økte Romerriket dramatisk, annekterte Egypt, Dalmatia, Pannonia, og Raetia, ekspanderte besittelser i Afrika og fullførte erobringen av Hispania. Utenfor grensene sikret han riket med klientkongedømmer og inngikk fredsavtale med Partia i øst gjennom diplomati. Han reformerte det romerske skattesystemet, utviklet et nettverk av solide veger med et offisielt kurersystem, etablerte en stående hær, etablerte pretorianergarden, og opprettet et offisielt politi og en brannverntjeneste for Roma. Mye av byen ble ombygd under Augustus; og han skrev en opptegnelse over hva han hadde oppnådd, kjent som Res Gestae Divi Augusti, som har overlevd. Ved sin død i år 14 e.Kr. ble Augustus erklært som en gud av senatet — det vil si at han fortjente å bli dyrket av romerne. Hans navn Augustus og Cæsar ble overtatt av alle påfølgende keisere; og den åttende måneden i den romerske kalenderen, tidligere kalt for Sextilis, ble omdøpt til Augustus (August på norsk) til hans ære. Han ble etterfulgt av sin adopterte sønn (som også var hans stesønn og tidligere svigersønn), Tiberius.
| Gaius Julius Caesar Augustus (født 23. september 63 f.Kr., død 19. august 14 e.Kr.) var grandnevø av Julius Cæsar og den første romerske keiser. Han var født som Gaius Octavius og ble deretter Gaius Julius Cæsar Octavianus etter at han ble adoptert av grandonkelen. Selv om han opprettholdt de ytre formalitetene fra den romerske republikk, regjerte han som autokrat i mer enn 40 år. Han gjorde slutt på et århundre med borgerkriger og gav Romerriket en periode med fred, velstand og keiserlig storhet, pax romana (romerfreden), som varte i 200 år. Han er blant historikere kjent som Augustus, en tittel han fikk ved sin tiltredelse som keiser år 27 f.Kr. Til tross for sin dårlige helse ble Augustus 75 år gammel og var keiser i 40 år. Han ble etterfulgt av sin stesønn Tiberius.
Den unge Octavius fikk sin arv etter at Cæsar ble myrdet i 44 f.Kr. Året etter gikk han sammen med Marcus Antonius og Marcus Aemilius Lepidus i et militært diktatur kjent som det andre triumvirat. Som en triumvir styrte Octavius Roma og mange av dets provinser. Triumviratet, tremannsveldet, falt til sist fra hverandre fordi de tre hadde motstridende og konkurrerende ambisjoner: Lepidus ble drevet i landflyktighet, og Antonius begikk selvmord etter sitt nederlag i slaget ved Actium mot Octavius' flåte under kommando av Marcus Vipsanius Agrippa i 31 f.Kr.
Etter det andre triumviratet gjenopprettet Octavius den ytre fasaden av den romerske republikk hvor regjeringsmakten lå i det romerske senatet, men i praksis beholdt han eneveldig makt. Det tok flere år å avgjøre det nøyaktige rammeverket for hvordan en i navnet republikansk stat skulle bli ledet av en enkelt hersker; resultatet ble Romerriket. Keiserdømmet var aldri en posisjon som det romerske diktatur som Cæsar og Sulla holdt før ham; faktisk avslo Octavius det da folket «tilbød ham å ta posisjonen som diktator». Han var ikke i sin levetid kjent som «keiser»; imperator var (i begynnelsen) kun en tittel gitt til en uvanlig suksessfull og dyktig general. Men Augustus ble gitt, blant andre titler, den av princeps, «den første (blant borgerne)». Opprinnelig hadde den ingen kongelige konnotasjoner. Ved loven hadde Augustus samlet de makter som ble gitt til ham på livstid av senatet, inkludert de som tribun av folket og censor. Han var konsul fram til 23 f.Kr. Hans vesentligste makt hadde sin bakgrunn fra finansiell suksess og ressurser som han hadde oppnådd ved erobringer, oppbyggingen av tallrike lojale allierte som søkte hans beskyttelse over hele riket, lojaliteten til mange soldater og veteraner, autoriteten i de mange æresbevisninger som ble gitt til ham av senatet, og respekten og velviljen til folket. Augustus' kontroll over det meste av Romas legioner etablerte en bevæpnet trussel som kunne bli brukt mot senatet når som helst, noe som gjorde det mulig for ham å tvinge gjennom beslutninger i senatet. Med sin evne til å eliminere opposisjon i senatet ved hjelp av våpenmakt ble senatet føyelig overfor hans krav. Hans styre gjennom beskyttelse av de lojale, militær makt, og oppsamlingen av posisjoner og embeter på egne hender fra den tidligere republikken ble modell for alle senere keisere.
Styret til Augustus innledet en tid med relativ fred kjent som Pax Romana, eller Romersk fred. Til tross for jevne og uavbrutte kriger ved grensene, og den ene årslange borgerkrigen om keiserlig etterfølger, forble verden rundt Middelhavet i fred for mer enn to århundrer. Augustus økte Romerriket dramatisk, annekterte Egypt, Dalmatia, Pannonia, og Raetia, ekspanderte besittelser i Afrika og fullførte erobringen av Hispania. Utenfor grensene sikret han riket med klientkongedømmer og inngikk fredsavtale med Partia i øst gjennom diplomati. Han reformerte det romerske skattesystemet, utviklet et nettverk av solide veger med et offisielt kurersystem, etablerte en stående hær, etablerte pretorianergarden, og opprettet et offisielt politi og en brannverntjeneste for Roma. Mye av byen ble ombygd under Augustus; og han skrev en opptegnelse over hva han hadde oppnådd, kjent som Res Gestae Divi Augusti, som har overlevd. Ved sin død i år 14 e.Kr. ble Augustus erklært som en gud av senatet — det vil si at han fortjente å bli dyrket av romerne. Hans navn Augustus og Cæsar ble overtatt av alle påfølgende keisere; og den åttende måneden i den romerske kalenderen, tidligere kalt for Sextilis, ble omdøpt til Augustus (August på norsk) til hans ære. Han ble etterfulgt av sin adopterte sønn (som også var hans stesønn og tidligere svigersønn), Tiberius.
== Tidlig liv ==
Hans familie på farsiden var fra byen Velletri, rundt 40 km fra Roma, men Augustus ble født i Roma den 23. september 63 f.Kr. Han ble født ved Oksehode, en liten eiendom på Palatinerhøyden, rett ved Forum Romanum. Han fikk navnet Gaius Octavius Thurinus, hans familienavn, Cognomina, (det tredje navnet i henhold til romersk skikk) er muligens tatt etter hans fars seier ved Thurioi over en opprørsk gruppe av slaver. På grunn at det var tettpakket med folk i Roma på denne tiden ble Octavius tatt med til sin fars hjem i Velletri for å vokse opp. Octavius nevner sin fars ridderfamilie kun i forbifarten i sine memoarer. Hans oldefar på farsiden var en militær tribun på Sicilia i løpet av andre punerkrig. Hans bestefar hadde tjenestegjort i flere lokale politiske posisjoner. Hans far Gaius Octavius, hadde vært guvernør for den romerske provinsen Makedonia. Hans mor Atia Balba Caesonia var niesen til Julius Cæsar.
I 59 f.Kr. da Octavius var fire år gammel, døde hans far. Hans mor giftet seg på nytt med en tidligere guvernør av Syria, Lucius Marcius Philippus. Philippus hevdet at han nedstammet fra Aleksander den store, og ble valgt til konsul i 56 f.Kr. Philippus viste aldri noen større interesse for den unge Octavius. Av den grunn ble Octavius oppfostret av sin bestemor Julia Cæsaris som var Julius Cæsars søster.
I år 52 eller 51 f.Kr. døde Julia Cæsaris, og Octavius holdt gravtalen over henne. Fra dette tidspunktet tok hans mor og stefar en mer aktiv del i hans oppfostring. Octavius tok toga virilis fire år senere, og ble valgt til Pontifikalkollegiet i 47 f.Kr. Det påfølgende året ble han gitt ansvaret for de greske idrettsleker som ble holdt til ære for tempelet til Venus Genetrix, bygget av Julius Cæsar. I henhold til Nikolaos fra Damaskus, ønsket Octavius å slutte seg til Cæsars stab for hans krigstokt til provinsen Africa, men oppga det da hans mor protesterte. I 46 f.Kr. lot hun ham bli med Cæsar til Hispania, hvor han planla å slåss i styrkene til Pompeius, Cæsars senere fiende, men Octavius ble brått syk og kunne ikke reise.
Da Octavius hadde blitt frisk igjen, seilte han til fronten, men led skipbrudd. Etter å ha kommet seg i land måtte han krysse fiendtlige områder med kun en håndfull ledsagere før han ankom til Cæsars leir, noe som skal ha imponert hans grandonkel storlig. Marcus Velleius Paterculus rapporterte at Cæsar etterpå tillot den unge mannen å dele hans vogn. Da de var tilbake i Roma lot Cæsar sette opp et nytt testamente hos vestalinnene hvor han navnga Octavius som sin fremste arving.
== Vegen til makt ==
=== Cæsars arving ===
På den tiden da Julius Cæsar ble drept på Idus martiae, det vil si 15. mars 44 f.Kr., drev Octavius med sine studier og fikk militær opplæring i Apollonia i Illyria. Han avslo rådet fra en del militæroffiserer om å søke tilflukt hos troppene i romerske Makedonia og seilte istedet til romersk Italia for å forvisse seg om at han hadde en mulig politisk framtid eller sikkerhet. Etter å ha gått i land ved Lupiæ i nærheten av Brundisium fikk han høre innholdet i Cæsars testamente, og da besluttet han å bli Cæsars politiske arving i tillegg til å være arving til to tredjedeler av hans gods og eiendeler. Ettersom Cæsar ikke hadde noen legitime barn, hadde han adoptert sin grandnevø Octavius som sin sønn og hovedarving. Ved adopsjonen tok Octavius sin grandonkels navn, Gaius Julius Caesar. Romere som hadde blitt adoptert inn i en ny familie beholdt vanligvis sitt gamle nomen i det historiske familienavnet, eksempelvis Octavianus for en som hadde vært en Octavius, Aemilianus for en som hadde vært en Aemilius, etc. Det er ingen bevis for at han noen gang bar navnet Octavianus, antagelig for at det ville ha gjort hans beskjedne herkomst for opplagt. Til tross for at han aldri offisielt bar navnet Octavianus har det vært sedvane blant historikere å referere til den nye Cæsar i tiden mellom hans adopsjon og hans antagelse i 27 f.Kr. under navnet Augustus, som Octavius. Marcus Antonius anklaget senere Octavius for at han hadde klart å bli Cæsars adoptivsønn ved seksuelle tjenester, men Suetonius, i hans verk De vita Caesarum («Livet til de tolv cæsarer»), beskrev Antonius' beskyldninger som politiske ærekrenkelser.For å gjøre suksess i de øvre skiktene i det romerske politiske hierarkiet, kunne Octavius ikke være hemmet av begrensede økonomiske midler. Etter en varm velkomst av Cæsars soldater ved Brundisium, krevde Octavius en andel av de midler som var tildelt for den påtenkte krigen mot Partia i Midtøsten. Det skal ha dreid seg om 700 millioner sestersier som var oppbevart i Brundisium, hovedkvarteret i Italia for militære operasjoner i øst. Senatet undersøkte senere forsvinningen av offentlige midler, men kom ikke med beskyldninger mot Octavius ettersom han benyttet pengene til å sende soldater mot senatets erkefiende Marcus Antonius. Octavius gjorde en annet dristig handling i 44 f.Kr. da han uten offisiell tillatelse la beslag på den årlige tributt som hadde blitt sendt til Italia fra Romas provins i Midtøsten. Octavius begynte deretter å understøtte sin personlige hær med Cæsars veteranlegionærer og med soldater som var utpekt for krigen med Partia. Han skaffet seg støtte ved å framheve at han var Cæsars arving. På sin marsj mot Roma gjennom Italia var hans tilstedeværelse og økonomiske midler lokkende for mange, og han tiltrakk seg Cæsars tidligere veteraner stasjonert i Campania. I juni hadde han samlet en hær på 3000 lojale veteraner og betalte hver av dem en lønn på 500 denarii.
Octavius kom fram til Roma den 6. mai 44 f.Kr. og fant konsul Marcus Antonius i en ubehagelig våpenstillstand med Cæsars mordere; de hadde blitt gitt et generelt amnesti den 17. mars. Antonius hadde imidlertid greid å drive de fleste av dem ut av Roma. Det var grunnet hans «provoserende» lovprisning som ble gitt ved Cæsars begravelse, og som hisset opp den folkelige opinion mot morderne. Selv om Antonius skaffet seg politisk støtte hadde Octavius fortsatt muligheten til å konkurrere med ham som det ledende medlemmet av fraksjonen som støttet Cæsar. Marcus Antonius tapte støtten fra mange romere og tilhengere av Cæsar da han først motsatte seg forslaget om å opphøye Cæsar til guddommelig status. Octavius klarte å overtale Antonius til å overgi Cæsars penger til ham. Imidlertid greide Octavius i løpet av sommeren å vinne støtte fra de som sympatiserte med Cæsar ettersom disse vurderte den unge arvingen som mindre ond og håpet å kunne manipulere ham eller bære over med ham mens de kvittet seg med Antonius. I september startet en taler fra de aristokratiske optimatene, Marcus Tullius Cicero, et angrep på Antonius i en rekke taler kalt philippicæ hvor han framstilte Antonius som den største trussel mot senatet. Med folkemeningen i Roma mot seg og hans år som konsulær konsul nær slutten, forsøkte Antonius å få vedtatt lover som ville gi ham kontroll over provinsen Gallia Cisalpina, «Gallia på denne siden av Alpene». Denne hadde blitt gitt ham som en del av hans provins fra Decimus Junius Brutus Albinus, en av de som hadde vært med på å myrde Cæsar. Octavius hadde i mellomtiden bygget opp sin private hær i Italia med Cæsars tidligere veteraner, og den 28. november vant han over to av Antonius' legioner med tiltrekkende tilbud om pengegevinst. I møte med Octavius' store styrke turde ikke Antonius å bli værende i Roma og til senatets lettelse flyktet han til Gallia Cisalpina som ble overlevert til ham den 1. januar.
=== Første konflikt med Antonius ===
Etter at Decimus Brutus nektet å oppgi Gallia Cisalpina, beleiret Marcus Antonius ham ved Mutina. Senatet vedtok resolusjoner for å stoppe volden, men de ble avvist av Antonius da senatet ikke hadde en egen hær for å utfordre ham; det åpnet muligheter for Octavius som allerede hadde sin egen private hær. Marcus Tullius Cicero forsvarte Octavius mot Antonius' hån om at Octavius manglet en edel ætt; han hevdet at «vi har intet mer utmerket eksempel på tradisjonell fromhet blant våre unge». Det var delvis en gjendrivelse av Antonius' mening om Octavius da Cicero siterte hva Antonius hadde sagt til Octavius: «Du, gutt, skylder alt til ditt navn!» Denne usannsynlige alliansen ble satt i scene av senatoren Cicero, en heftig og langvarig motstander av Cæsar, og senatet innsatte Octavius som senator den 1. januar 43 f.Kr., samtidig ble han også gitt makt til å stemme sammen med tidligere konsuler. I tillegg ble Octavius gitt bemyndigelsen imperium (kommanderende makt), noe som gjorde hans hær lovlig, og sendte ham deretter for å avlaste beleiringen sammen med Hirtius og Pansa (konsuler for 43 f.Kr.). I april 43 f.Kr. ble Antonius' styrker beseiret i slagene ved Forum Gallorum og Mutina, og tvang Antonius til å trekke seg tilbake til Gallia Narbonensis. Imidlertid ble begge konsulene drept og Octavius overtok alene kommandoen for hæren.Etter å ha tildelt flere belønninger til Decimus Brutus enn til Octavius for å ha beseiret Antonius, forsøkte senatet å gi kommandoen for konsulærlegionene til Decimus Brutus, men Octavius besluttet å ikke samarbeide. Isteden ble Octavius værende på Posletten og nektet å gi støtte til noen ytterligere offensiv mot Antonius. I juli ble en gruppe sendemenn bestående av centurioner sendt av Octavius til Roma som overleverte Octavius' krav om å få de konsulpostene som ble etterlatt etter Hirtius og Pansa. Han forlangte også en forordning som erklærte Antonius for samfunnsfiende. Da dette ble avslått marsjerte Octavius mot Roma med åtte legioner. Han møtte ingen militær motstand i Roma og den 19. august 43 f.Kr. ble han valgt til konsul sammen med sin slektning Quintus Pedius som medkonsul. I mellomtiden hadde Antonius dannet en allianse med Marcus Aemilius Lepidus, en annen ledende Cæsartilhenger.
=== Andre triumvirat ===
==== Proskripsjoner ====
I et møte i nærheten av Bologna i oktober 43 f.Kr. dannet Octavius, Antonius og Lepidus en junta eller militært diktatur som ble kalt for Det andre triumvirat. Denne likeframme tilegnelsen av særskilt makt varte i fem år. Den ble støttet av en lov som ble vedtatt av plebeierne, det i motsetningen til Det første triumvirat som ble opprettet av Pompeius, Julius Cæsar og Marcus Licinius Crassus. De tre satte deretter i gang proskripsjoner hvor angivelig 300 senatorer og 2000 equites (riddere) ble utropt som fredløse og fratatt sine eiendommer og, for de som ikke klarte å rømme, også deres liv. Beregningen om at 300 senatorer ble proskribert er blitt gitt av historikeren Appian, skjønt den litt tidligere historiker Titus Livius har hevdet at kun 130 senatorer ble proskribert. Denne bestemmelse ble utstedt av triumviratet og var motivert delvis av behovet for å skaffe penger for å betale soldatenes lønninger i de kommende stridighetene mot Cæsars mordere, Marcus Junius Brutus og Gaius Cassius Longinus. Belønninger for deres pågripelse var drivkraft for romere til å fange inn de som var proskribert, mens eiendeler og eiendommer til de som ble arrestert ble tatt av triumviratet.Ettertidens romerske historikere har gitt motstridende redegjørelser til omfanget av om triumviratet var direkte ansvarlig for proskripsjonene og drapene. Imidlertid er kildene enige om at proskripsjonene var et middel for alle de tre fraksjonene til å få fjernet politiske fiender. Marcus Velleius Paterculus hevdet at Octavius forsøkte å unngå å proskribere øvrighetspersoner mens Lepidus og Antonius kan tilskrives å ha satt dem i gang. Dio Cassius forsvarte Octavius og hevdet at han forsøkte å spare så mange som mulig, mens Lepidus og Antonius, ettersom de var eldre og hadde vært involvert i politikken lengre, hadde flere fiender å gjøre opp med. Denne påstanden ble avvist av Appian som opprettholdt at Octavius hadde samme interesse som Lepidus og Antonius i å utradere sine fiender. Sveton presenterte en framstilling hvor Octavius i begynnelsen var motvillig i forhold til å proskribere myndighetspersoner, men forfulgte uansett sine fiender med større iherdighet enn de to andre. Plutark beskrev proskripsjonene som hensynsløse og som morderisk fjerning av venner og familie av Octavius, Lepidus og Antonius. Eksempelvis tillot Octavius proskripsjonen av sin allierte Cicero, Antonius lot sin onkel på morsiden, Lucius Julius Caesar IV, proskriberes, og Lepidus lot sin bror Paulus, proskriberes.
==== Slaget ved Philippi og deling av områder ====
Den 1. januar 42 f.Kr. anerkjente det romerske senatet Julius Cæsar posthumt som en guddom av den romerske stat, Divus Iulius. Octavius kunne forbedre sin sak ved å framheve at han var Divi filius, «sønn av Gud». Antonius og Octavius sendte 28 legioner sjøvegen for å møte hærene til Brutus og Cassiussom hadde bygd opp sine maktbaser i Hellas. Etter to slag ved Filippi i det romerske Makedonia i oktober 42 f.Kr. beseiret de Cæsars mordere og Brutus og Cassius begikk selvmord. Marcus Antonius kom senere til å bruke disse militære slagene som eksempler på å forringe Octavius, ettersom begge slagene ble avgjørende vunnet ved Antonius' styrker. I tillegg til å kreve æren for begge seirene, hevdet han også at Octavius var feig ved at han hadde gitt sin direkte militære kommando over til Marcus Vipsanius Agrippa.Etter Philippi ble det gjort nye territoriale avtaler mellom de tre medlemmene av triumviratet. Mens Antonius ga Gallia, provinsene i Hispania og Italia til Octavius, reiste han selv til Egypt hvor han allierte seg med dronning Kleopatra, den tidligere elskerinnen til Cæsar, og mor til Cæsars lille sønn Cæsarion. Lepidus ble etterlatt med provinsen Africa. Octavius kunne selv bestemme hvor i Italia han skulle plassere de ti tusener av veteraner som var etterlatt etter krigen i Makedonia som triumviratene hadde lovt å avmønstre. De ti tusener av soldater som hadde kjempet på siden til Brutus og Cassius kunne lett la seg alliere med en politisk motstander av Octavius om de ikke ble pasifisert, ble også gitt land. Det var ikke noe mer landbruksområder kontrollert av myndighetene som kunne fordeles blant soldatene. Octavius var etterlatt med det ene av to valg: gjøre seg meget upopulær blant mange romerske borgere ved å konfiskere deres landområder, eller gjøre seg upopulære blant mange romerske soldater som kunne bety en betydelig opposisjon mot ham på italiensk jord; han valgte det første. Atten romerske byer ble påvirket av de nye bosetningene og hvor hele befolkningen ble helt eller delvis fordrevet.
==== Opprør og ekteskapsallianse ====
Den utstrakte misnøyen med Octavius over bosetningen av hans soldater førte til at mange allierte seg med Lucius Antonius, den yngre broren til Marcus Antonius, og som hadde støtte i flertallet av senatet. I mellomtiden hadde Octavius bedt om skilsmisse fra Clodia Pulchra, datter av Fulvia og hennes første ektemann Publius Clodius Pulcher. Ved å hevde at hans ekteskap med Clodia aldri var blitt fullbyrdet sendte han henne tilbake til hennes mor, Marcus Antonius' hustru. Fulvia besluttet å gjøre noe og sammen med Lucius Antonius samlet hun en hær i Italia for kjempe for Antonius' rettigheter mot Octavius. Imidlertid tok Lucius og Fulvia sjansen på et politisk og militært sjansespill med å gå imot Octavius ettersom den romerske hæren fortsatt var avhengig av triumviratene for å få sin lønn. Lucius og hans allierte endte opp med en forsvarsbeleiring ved Perusia (dagens by Perugia), hvor Octavius tvang dem til å overgi seg tidlig i 40 f.Kr. Lucius og hans hær ble spart grunnet hans nære slektskap med Antonius, den sterke mann i Østen, men Fulvia ble sendt i landflyktighet i Sikyon i Hellas. Octavius viste derimot ingen nåde for andre som hadde stått fram som lojale til Lucius. Den 15. mars, årsdagen for mordet på Julius Cæsar, fikk han 300 romerske senatorer og equites henrettet. Perusia ble i tillegg plyndret og brent ned som en advarsel for andre. Denne særs blodige hendelsen besudlet Octavius' rykte og ble kritisert av mange, blant annet den augustianske poeten Sextus Propertius.
Sextus Pompeius, sønn av den første triumvir Pompeius og fortsatt en frafallen general som følge av Julius Cæsars seier over hans far, var etablert på Sicilia og Sardinia som en del av en enighet som ble oppnådd med det andre triumviratet i 39 f.Kr. Både Antonius og Octavius fridde til Pompeius for å få en allianse. Ironisk nok tilhørte Pompeius den republikanske fraksjonen, ikke den cæsarianske. Octavius greide å få til en midlertidig allianse da han i 40 f.Kr. giftet seg med Scribonia, en datter av Lucius Scribonius Libo som var en tilhenger av Pompeius foruten også hans svigerfar. Scribonia fødte Octavius eneste ektefødte barn, Julia, som ble født den samme dagen som han skilte seg fra henne for å kunne gifte seg med Livia Drusilla, kun i overkant av et år etter at han hadde giftet seg.I mellomtiden hadde Marcus Antonius i Egypt et forhold til Kleopatra og blitt far til tre barn med henne. Han hadde et stadig dårligere forhold til Octavius. I 40 f.Kr. reiste han fra Egypt og Kleopatra og til Italia med en stor hær for å kjempe mot Octavius. Han beleiret Brundisium, en havneby i sørlige Italia, men denne nye konflikten viste seg å bli uholdbar for både Octavius og Antonius. Deres centurioner, som hadde blitt betydningsfulle aktører rent politisk, nektet å kjempe grunnet deres cæsarianske sak, og legionærene som de kommanderte fulgte sine centurioner. I mellomtiden hadde Antonius' hustru Fulvia dødd av en plutselig sykdom i Hellas mens Antonius var på veg for å møte henne. Fulvias død og mytteriet hos deres centurioner førte til at de to gjenværende triumvirene kom til en ny forsoning. Høsten 40 f.Kr. inngikk de to en avtale i Brundisium som bestemte at Lepidus skulle bli i provinsen Africa, Antonius i Øst og Octavius i Vest. Den italienske halvøya var etterlatt åpen for dem alle for å rekruttere soldater, men i praksis var denne muligheten kun teoretisk og nytteløst for Antonius i øst. For ytterligere å sementere alliansen med Marcus Antonius ga Octavius sin søster Octavia Minor i ekteskap til Antonius senere i 40 f.Kr. I løpet av deres ekteskap fødte Octavia to døtre, kjent som Antonia Major og Antonia Minor.
==== Krig med Pompeius ====
Sextus Pompeius truet Octavius i Italia ved å nekte halvøya innførsel av korn gjennom Middelhavet. Pompeius' egen sønn var gitt ansvaret som marinekommandant for å skape sultproblemer gjennom blokade mot Italia. Pompeius' kontroll over havet fikk ham til å ta tilnavnet Neptuni filius, «sønn av Neptune», havguden i romersk mytologi. En midlertidig fred ble inngått i 39 f.Kr. med avtalen i Misenum; blokaden av Italia ble opphevet samtidig som Octavius formelt ga Pompeius øyene Sardinia, Korsika, Sicilia, og Peloponnes (den sørlige delen av Hellas), og forsikret ham en framtidig posisjon som konsul for året 35 f.Kr. Enigheten om fordeling av områder mellom triumvirene og Sextus Pompeius begynte å sprekke straks Octavius skilte seg fra Scribonia og giftet seg med Livia den 17. januar 38 f.Kr. En av Pompeius' marineoffiserer forrådte ham og ga Octavius herredømme over Korsika og Sardinia. Imidlertid trengte Octavius støtte fra Antonius for å angripe Pompeius og en enighet ble inngått med det andre triumviratets utvidelse for ytterligere en femårsperiode som begynte i år 37 f.Kr. Ved å støtte Octavius forventet Antonius støtte for hans egen krig mot Partia i 53 f.Kr. I en avtale som ble inngått ved Tarentum sørget Antonius for 120 krigsskip for Octavius til bruk mot Pompeius. Som motytelse skulle Octavius sende 20 000 legionærer til Antonius for bruk mot Partia. Octavius kom dog til bare å levere en tiendedel av det antallet som var lovet, noe som ble oppfattet av Antonius som en bevisst provokasjon.Octavius og Lepidus satte i gang en felles operasjon mot Pompeius i Sicilia i 36 f.Kr. Til tross for at Octavius fikk tilbakeslag ble Sextus Pompeius' flåte bortimot fullstendig ødelagt den 3. september av general Agrippa i sjøslaget ved Naulochus. Pompeius flyktet med sine gjenværende styrker østover hvor han til sist ble tatt til fange og henrettet i Miletus i Anatolia av en av Antonius' generaler det påfølgende året. Både Lepidus og Octavius samlet Pompeius' overgitte tropper, dog følte Lepidus seg sterk nok til å kreve Sicilia for seg selv og beordret Octavius til å forlate området. Imidlertid deserterte Lepidus' soldater og gikk over til Octavius ettersom de var trette av krig og fant Octavius' løfter om betaling mer forlokkende. Lepidus overga seg til Octavius og fikk tillatelse til å beholde posisjonen som pontifex maximus (overhode av fakultet med prester), men ble kastet ut fra triumviratet. Hans offentlige karriere var dermed avsluttet og han ble forvist til en villa ved fjellet Monte Circeo, rundt 100 km sør for Roma. Hans romerske besittelser ble fordelt mellom Octavius i vest og Antonius i øst. For å beholde freden og stabiliteten i sin del av riket forsikret Octavius Romas borgere om deres rett til eiendom. Denne gangen bosatte han sine avmønstrede soldater utenfor Italia mens han leverte tilbake 30 000 slaver til deres tidligere romerske eiere etter at de tidligere hadde flyktet til Pompeius for å ta plass i hans hær og flåte. For å sikre sin egen trygghet og tryggheten til Livia og Octavia, sørget han straks han kom tilbake til Roma for at senatet begunstiget ham selv, hans hustru, og hans søster tribunal immunitet, eller sacrosanctitas.
==== Krig mot Antonius ====
Se hovedartikkel, Den romerske republikkens siste krig
I mellomtiden hadde Marcus Antonius' krig mot Partia endt i katastrofe, og de 2000 legionærer som Octavius hadde sendt ham var ikke nok for å dekke tapene. På den andre siden kunne Kleopatra etterfylle hæren hans til dens fulle kraft, og ettersom han allerede hadde et forhold til henne, besluttet han å sende Octavia tilbake til Roma. Octavius benyttet det som grunn til å spre ryktet om at Antonius var blitt egyptisk ettersom han hadde avvist en lovlig romersk hustru til fordel for en «orientalsk elskerinne». I 36 f.Kr. benyttet Octavius et politisk triks for å få seg selv til se mindre autokratisk og Antonius mer som en skurk ved å proklamere at borgerkrigenes tid, som hadde vart et århundre, var kommet til slutt, og at han ville gå av som triumvir om også Antonius gjorde det samme. Som Octavius antagelig hadde forutsatt nektet Antonius å gjøre det.Etter at romerske tropper hadde erobret kongeriket Armenia i 34 f.Kr. utnevnte Antonius sin (og Kleopatras) sønn Aleksander Helios til Armenias hersker; han belønnet også Kleopatra med tittelen «dronning av konger», en handling som Octavius benyttet for å overbevise det romerske senatet at Antonius hadde ambisjoner om ha forrang over Roma. Da Octavius ble konsul på nytt den 1. januar 33 f.Kr. åpnet han den påfølgende sesjonen i senatet med et heftig angrep på Antonius' utnevnelser og utdeling av landområder til sine slektninger og til hans dronning. Avhoppende konsuler og senatorer gikk over til Antonius i vantro over propagandaen, som var så effektiv ettersom den også var riktig, men høsten 32 f.Kr. hadde ministrene desertert fra Antonius' fraksjon. Disse avhopperne, Munatius Plancus og Marcus Titius, ga Octavius den informasjonen som han trengte for å bekrefte overfor senatet alle anklagene han hadde kommet mot Marcus Antonius. Ved å storme helligdommen til vestalinnene med makt tvang Octavius deres øverste prestinne til å overlevere Antonius' hemmelige testamente. Her sto det at han ville gi alle de områder som romerne hadde erobret til sine sønner som deres kongedømmer, foruten hans planer om å bygge et gravsted i Alexandria for seg selv og sin dronning. På slutten av 32 f.Kr. opphevet senatet offisielt Antonius' maktposisjon som konsul og erklærte krig mot Kleopatras styre i Egypt.
Tidlig i 31 f.Kr. mens Antonius og Kleopatra var midlertidig stasjonert i Hellas fikk Octavius en innledende seier da flåten under kommando av Agrippa vellykket fraktet tropper over Adriaterhavet. Mens Agrippa forhindret at Antonius og Kleopatras hovedstyrke fikk forsyninger sjøvegen, gjorde Octavius landgang på fastlandet overfor øya Corcyra (dagens øy Korfu) og marsjerte sørover. Antonius satt fast i blokaden mens Sittende fast på land mens desertører dro fra Antonius hær og til Octavius' styrker som i all bekvemmelighet kunne gjøre sine forberedelser. I et desperat forsøk på å bryte gjennom blokaden seilte Antonius' flåte gjennom bukten ved Actium på vestkysten av Hellas. Antonius flåte møtte der en langt større flåte, men med mindre skip som var lettere å manøvrere under kommando av Agrippa og Gaius Sosius i slaget ved Actium den 2. september 31 f.Kr. Antonius og hans gjenværende styrker ble kun spart grunnet en siste anstrengelse fra Kleopatras flåte som lå ikke langt unna. Octavius forfulgte dem og etter ytterligere et nederlag i Alexandria den 1. august 30 f.Kr. begikk Antonius og Kleopatra selvmord. Antonius falt på sverdet sitt og inn i armene på Kleopatra mens hun lot en giftig slange bite seg. Etter å ha utnyttet sin posisjon som Cæsars arving for å fremme sin egen politiske karriere, var Octavius altfor oppmerksom på de farer som lå i å la andre gjøre det samme, og skal etter sigende ha uttalt at «to cæsarer er en for mange». Han beordret således Cæsarion — Julius Cæsars sønn med Kleopatra — til å bli drept. Derimot sparte han Kleopatras barn med Antonius, unntatt Marcus Antonius Antyllus, en eldre sønn.Octavius hadde tidligere vist liten nåde for militære stridende og opptrådte på en måte som hadde vist seg upopulær hos romerne, dog er det sagt at han viste nåde for mange av sine motstandere etter slaget ved Actium.
== Octavius blir Augustus ==
Etter Actium og Antonius' og Kleopatras nederlag var Octavius i en posisjon til å styre hele den romerske republikken som et uoffisielt prinsipat, men oppnådd dette gjennom voksende personlig makt ved å innynde seg hos senatet og hos folket. Ved å opprettholde Romas republikanske tradisjoner virket det som om han ikke ønsket å opprette verken diktatur eller monarki. Etter å ha marsjert inn i Roma ble Octavius og Marcus Agrippa valgt til konsuler av senatet. Årene med borgerkrig hadde etterlatt Roma i en tilstand av bortimot lovløshet, men republikken var ikke forberedt å akseptere å gi Octavius total kontroll som eneveldig hersker. På samme tid kunne ikke Octavius oppgi sin autoritet uten å risikere ytterligere borgerkrig blant romerske generaler og selv om han i seg selv ikke hadde ambisjoner om total autoritet, krevde hans posisjon at han satte provinsene og byen Romas trygghet først. Hans mål fra da av var å sette Roma i en tilstand av stabilitet, tradisjonell lovmessighet og orden ved å fjerne det åpenbare politiske presset på domstolene og sikre frie valg, i det minste i navnet.
=== Første avtale ===
I 27 f.Kr. gjorde Octavius et stort nummer av å gi all makt tilbake til det romerske senatet og avlevere sin kontroll over de romerske provinsene og deres militære styrker. I hans tid som konsul hadde imidlertid senatet liten makt til å komme med nye lover. Selv om Octavius ikke lenger hadde direkte kontroll over provinsene og deres hærer, beholdt han lojaliteten til de aktive soldater og veteraner. Karrieren til mange tilhengere var avhengig av hans støtte da hans økonomiske makt under den romerske republikken var uten sidestykke. Historikeren Werner Eck har slått fast:
Summen av hans makt kom først og fremst fra de ulike maktposisjonene fra de posisjoner som ble delegert til ham av senatet og folket, for det andre fra hans enorme private formue, og for det tredje fra tallrike forhold av tilhengere han beskyttet og som han etablerte med enkeltmennesker og grupper over hele riket. Alle av dem utgjorde grunnlaget for hans auctoritas, som han selv framhevet som grunnlaget for hans politiske handlinger.
Folk flest var meget klar over de enorme økonomiske ressursene som Augustus kommanderte over. Da han mislyktes i å få med seg nok senatorer til å finansiere byggingen og vedlikeholdet av nettverket av veger i Italia, overtok han selv personlig ansvar for dem i 20 f.Kr. Det ble framhevet på romerske mynter som utgitt i 16 f.Kr. etter at han hadde donert enorme mengder med mynter til aerarium Saturni, Romerrikets første arkiv.I henhold til historikeren H. H. Scullard var derimot Augustus' makt basert på utøvelse av framherskende militær kontroll og den ytterste hjemmelen av hans autoritet var makt, likevel var mye av faktaene fordekt.Senatet foreslo for Octavius at han straks skulle overta kommandoen over provinsene. Senatets forslag var en bekreftelse av Octavius' ekstrakonstitusjonelle makt. Gjennom senatet var Octavius i stand til i navnet å opprettholde den fortsatt eksisterende romerske konstitusjonen. Tilsynelatende aksepterte han motstrebende til sist et tiårig ansvar for å overvåke provinsene. Romas provinsers tilstand ble betraktet som i en tilstand av kaos. Provinsene ble underlagt ham slik at han kunne pasifisere dem innenfor tiårsperioden Provinsene utgjorde det meste av den erobrede romerske verden, inkludert Hispania, Gallia, Syria, Kilikia, Kypros, og Egypt. I tillegg ga herredømmet over disse provinsene Octavius kontrollen over de fleste av Romas legioner.Mens Octavius handlet som konsul i Roma sendte han senatorer til provinsene under sin ledelse for å fungere som sine representanter for å ta seg av de provinsielle affærene og forsikre at hans ordrer ble utført. Provinser som ikke var under hans kontroll ble ledet av guvernører valgt av senatet. Octavius ble den mektigste politiske aktøren i Roma og i de fleste av dens provinser, men han hadde ikke eneveldig makt over politikken og militæret. Senatet kontrollerte fortsatt Nord-Afrika, en viktig regional produsent av korn, foruten også Illyria og Makedonia, to militært strategiske regioner med flere legioner. Med kontroll over kun fem eller seks legioner spredt over tre senatoriske prokonsuler, sammenlignet med tyve legioner under Octavius' kontroll, var senatets kontroll ikke noe som utgjorde en politisk eller militær utfordring for Octavius. Senatets kontroll over en del av de romerske provinsene bidro til å opprettholde en republikansk fasade. Octavius' kontroll av hele provinser med den hensikt å sikre freden og skape stabilitet var på linje med tidligere tiders forgjengere hvor slike framtredende romere som Pompeius hadde blitt gitt tilsvarende militær makt i tider av krise og ustabilitet.
I januar 27 f.Kr. ga senatet Octavius de nye titlene Augustus og Princeps. Augustus, fra det latinske ord Augere (i betydningen «å øke») kan bli oversatt som «den strålende», det vil si «majestetisk» eller «ærverdig». Det var en tittel som mer hadde religiøs enn politisk autoritet. I henhold til romerske religiøse forestillinger symboliserte tittelen et preg av autoritet over det menneskelige — og naturen — som gikk hinsides noen konstitusjonell definisjon av hans status. Etter hans harde metoder for å befeste sin politiske, finansielle og militære kontroll, tjente navnendringen til å markere endringen fra et grusomt styre til et langt edlere styre som Augustus. Hans nye tittel som Augustus var også mer fordelaktig enn Romulus, som han tidligere hadde henvist til seg selv i referanse til den mytiske fortellingen om Romulus og Remus, grunnleggerne av Roma, og var derfor også et symbol for en andre grunnleggelse av Roma. Dessuten var tittelen Romulus i langt større grad assosiert med oppfatningen av monarki og kongedømme, en oppfatning som Octavius forsøkte å unngå. Princeps kom fra den latinske frasen primum caput, «første hode», opprinnelig ment for den eldste eller den mest framstående senator hvis navn ville komme først på senatorenes vaktliste; i tilfellet med Augustus ble det en tittel for en regjerende leder som hadde hovedkommandoen. Princeps hadde også vært en tittel under republikken for de som hadde tjent staten vel; eksempelvis Pompeius hadde innehatt denne tittelen. Augustus titulerte seg også som Imperator Caesar divi filius, «Kommandør Cæsars sønn av den guddommelige». Med denne tittelen skrøt han ikke bare av sin familieforbindelse til guddommeliggjorte Julius Cæsar, men bruken av Imperator betegnet en fast forbindelse til den romerske seierstradisjonen. Ordet Cæsar var kun et familienavn for en i familiegrenen Julia (gens), men Augustus omformet Cæsar til en ny familiegren som begynte med ham selv.Augustus ble også gitt retten til benytte corona civica, en krans av eikeblader og dekorere det over sin dør og dørhåndtak. Denne kronen ble vanligvis holdt over hodet på en romersk general under et triumftog, noe som de som hadde fått kronen til å gjenta memento mori, eller, «Husk, du er dødelig», for den triumferende generalen. I tillegg var tvinnet laurbær viktige i flere statsseremonier, og krone av laurbærblader ble gitt som belønning til idrettskjemper og kunstnere. Således var både bladkroner av eik og laurbær integrerte symboler for romersk religion og samfunn og det å plassere dem på Augustus' dør var jevngodt med å erklære hans hjem for hovedstaden. Imidlertid avviste Augustus skrytende verdighetstegn på makt som å holde et septer, bære et diadem eller krone av gull, eller benytte en toga av purpur som hans forgjenger Julius Cæsar. Om han nektet å symbolisere sin makt ved å bære slike gjenstander belønnet senatet ham uansett med et gullskjold som ble plassert i hallen Curia som hadde inskripsjonen virtus, pietas, clementia, iustitia — «tapperhet, gudfryktighet, nåde, og rettferdighet».
=== Andre avtale ===
Ved 23 f.Kr. ble en del konsekvenser av avtalen av 27 f.Kr. åpenbare. Augustus' besittelse av et årlig konsulat gjorde hans dominans over det romerske politiske system tydelig mens det på samme tid reduserte andres muligheter for å oppnå posisjoner i den romerske stat. I tillegg førte hans ønske og krav om få sin nevø Marcus Claudius Marcellus til etterfølger til politiske problemer og han mistet støtte fra sine tre fremste tilhengere – Agrippa, Maecenas og Livia. Da han følte press fra sin kjernegruppe av tilhengere, vendte Augustus seg til senatet i et forsøk å få mer støtte der, særlig hos republikanerne. Etter at den valgte til medkonsulen i 23 f.Kr., Aulus Terentius Varro Murena døde før han fikk overtatt posisjonen utpekte han den kjente republikaneren Calpurnius Piso, som hadde kjempet mot Julius Cæsar og hadde støttet Cassius og Brutus.Sent på våren ble Augustus meget syk og ved hans antatte dødsleie ble det gjort avtaler som ville sikre hans politiske etterfølger, mens senatorene fryktet for at republikken sto i fare. Augustus forberedte å overlevere sin signetring til sin fremste general Agrippa. Imidlertid ga Augustus sin medkonsul Piso alle sine offisielle dokumenter, en redegjørelse over de offentlige finanser og kommandoen over troppene i provinsene, mens Augustus' antatte favoriserte nevø Marcellus ble etterlatt tomhendt. Dette var overraskende for mange som hadde forventet at Augustus ville utrope en arving til sin posisjon som en uoffisiell keiser. Augustus skjenket kun eiendeler og eiendommer til sine arvinger. Han unngikk på den måten å institusjonalisere keiserlig arvesystem som ville ha fremmet motstand og fiendtlighet blant republikanske romere som fryktet monarkiet. Angående den fremste posisjonen som principate var det opplagt for Augustus at Marcellus ikke var klar eller moden for å ta hans posisjon, men ved å overrekke sin signetring til Agrippa betød det at det var Augustus’ hensikt å meddele til legionene og de militære styrkene at Agrippa var hans reelle etterfølger, og uansett hva de konstitusjonelle reglene var, ville de fortsette å adlyde Agrippa.
Så snart sykdommen ga seg ga Augustus opp sitt faste konsulembete. De eneste andre gangene han kom til å fungere som konsul var i årene 5 og 2 f.Kr., begge gangene for å innsette sine barnebarn i offentlige posisjoner. Selv om han frasa seg posisjonen som konsul beholdt han sitt konsulære imperium, noe som førte til et kompromiss mellom ham og senatet, kjent som den andre avtale. Det var et smart triks av Augustus; ved å gå av som den ene av to konsuler ga han ambisiøse senatorer en bedre mulighet for å skaffe seg denne posisjonen, mens han på samme tid "utøvde bredere beskyttelse innenfor senatorklassen". Augustus var ikke lenger i posisjon til å styre staten, dog var hans dominerende posisjon over provinsene uendret da han ble prokonsul. Som konsul hadde han makt til å intervenere når han følte det var nødvendig i sakene til prokonsulene i provinsene som senatet hadde utpekt. Som prokonsul ønsket Augustus ikke at denne autoriteten til å overstyre prokonsulene ble tatt fra ham, slik at imperium proconsulare maius, eller "makt over alle prokonsuler" ble bevilget ham av senatet. Utøvelsen av imperium maius er diskutert av historikerne, og det er også argumentert for at han var den eneste som ble bevilget imperium aequum, eller makt likeverdig til guvernørene, men hans overlegne innflytelse tillot ham likevel å kontrollere provinsene.
Augustus ble også gitt tribun-makt (tribunicia potestas) på livstid, skjønt han ikke hadde den offisielle tittelen tribun. I samsvar med loven var det utelukket for patrisiere, en status som Augustus hadde skaffet seg mange år tilbake da han ble adoptert av Julius Cæsar. Det gjorde det mulig for ham å sammenkalle senatet og folket når han ønsket å legge fram saker for det, avsi veto til rådets eller senatets handlinger, overvåke valg, og rettet til å tale ved ethvert møte. Inkludert i Augustus' autoritet som tribun var også makten som vanligvis var forbeholdt censor; dette omfattet retten til overvåke offentlig moral og granske lover for å sikre seg at de var i offentlighetens interesse, foruten muligheten til å iverksette folketelling og avgjøre saker om borgerskap i senatet. Med makten til en censor kunne Augustus appellere til romersk patriotisme ved å bannlyse alle andre klær bortsett fra den klassiske romerske toga for å komme til Forum. Det var ingen presedens innenfor det romerske system for å kombinere makten til både tribun og censor i en person, heller ikke ble Augustus noen gang valgt til posisjonen som censor. Julius Cæsar hadde blitt gitt lignende makt, hvori han ble gitt ansvaret for å overvåke samfunnets moral, imidlertid hadde denne posisjonen ikke censorens mulighet til å holde folketelling og avgjøre senatets vaktlister. Posisjonen som tribune plebis begynte å miste sin prestisje grunnet Augustus' ansamling av tribunale maktmidler slik at han fornyet dens viktighet ved å gjøre det til en påbudt utnevnelse for enhver plebeier som ville bli pretor.Mange av de politiske spissfindighetene i den andre avtalen synes å ha gått utenom plebeierklassens forståelse. Da Augustus ikke stilte til valg som konsul i år 22 f.Kr. steg frykten på nytt for at Augustus ville bli tvunget fra makten av det aristokratiske senatet. I 22, 21 og 19 f.Kr. gjorde folket opprør som svar og tillot bare en eneste konsul til å bli valgt for hvert av disse årene, og tilsynelatende etterlate den andre posisjonen åpen for Augustus. I 22 f.Kr. var det matmangel i Roma som utløste panikk og mange byfolk krevde at Augustus tok diktatorisk makt for personlig å løse krisen. Etter en teatralsk forestilling hvor han avslo overfor senatet aksepterte Augustus til sist myndigheten over Romas forsyninger av korn ved sitt prokonsulære imperium, og avsluttet krisen bortimot øyeblikkelig. Det var ikke før 8 e.Kr. at matknapphet i denne form fikk Augustus til å etablere et praefectus annonæ, en fast prefekt som hadde ansvar for å sikre matforsyninger til Roma.Det var uansett en del bekymringer over utvidelsen av makt som ble gitt til Augustus ved den andre avtalen og det kom fram ved en tydelig konspirasjon ved Fannius Caepio og Lucius Licinius Varro Murena. Tidlig i 22 f.Kr. ble rettet anklager mot Marcus Primus, tidligere prokonsul (guvernør) av provinsen Makedonia for å gått til krig mot det odrysiske kongedømmet i Trakia. Kongen i Odrysia var en romersk alliert, og Marcus Primus kunne ikke angripe uten godkjennelse fra det romerske senatet. Han ble forsvart av Murena som fortalte domstolen at hans klient hadde mottatt særlige instruksjoner fra Augustus som beordret ham å angripe kongedømmet. Senere bevitnet Primus at ordrene kom fra den nylig avdøde Marcellus. Under den konstitusjonelle avtalen av 27 f.Kr. skulle slike ordrer, om de hadde vært gitt, vært å betrakte som et brudd på senatets prerogativ da Makedonia var senatets jurisdiksjon, og ikke under princeps. En slik handling ville ha fjernet belegget at republikken var gjeninnført slik Augustus hevdet, og avslørt hans tåkelegging av å være førsteborger, den fremste blant likemenn. Noe som var verre, Marcellus' innblanding beviste til en viss grad at Augustus’ politikk om å la ungdommen ta hans plass som princeps, noe som i praksis opprettet en form for monarki. Anklager i denne retningen hadde allerede blitt fremmet under krisen i 23 f.Kr.Situasjonen var så alvorlig at Augustus opptrådte i rettssaken, til tross for at han ikke var blitt innkalt som vitne. Under ed erklærte Augustus at han ikke hadde gitt noen slik ordre. Murena, som ikke trodde på Augustus’ vitnemål og irritert over hans forsøk på å velte rettssaken ved å bruke sin auctoritas, forlangte å vite hvorfor Augustus hadde møtt opp til en rettssak hvor han ikke var blitt tilkalt. Augustus svarte at han kom i offentlighetens interesse. Selv om Primus ble funnet skyldig, stemte en del i juryen for frikjennelse, noe som betydde at ikke alle trodde på Augustus’ vitnemål. Deretter, en tid forut for 1. september 22 f.Kr. kom en viss Castricius til Augustus med informasjon om en konspirasjon ledet av Fannius Caepio mot princeps. Murena var en av de som var navngitt som konspirator. Dom ble avgitt in absentia (i sitt fravær), med Tiberius som anklager, og juryen fant konspiratørene skyldige, men det var ikke en enstemmig dom. Dømt til døden for forræderi ble alle de anklagede henrettet så snart de ble tatt til fange uten noen gang gitt sjansen for å avlegge vitnemål i sitt forsvar. Augustus sikret republikkens fasade fortsatte med en effektiv dekkoperasjon av hendelsene.I 19 f.Kr. stemte senatet over å tillate Augustus å bære konsulens verdighetstegn i offentligheten og for senatet, foruten også å sitte i den symbolske stolen mellom de to konsulene og holde fasces, et emblem på konsulær autoritet. Som hans autoritet som tribun, var overdragelsen av konsulær makt til ham en annen måte å få makten til embetsposisjoner som han egentlig ikke hadde. Dette synes å ha beroliget befolkningen, likegyldig om Augustus var en reell konsul eller ikke, viktigheten var at han opptrådte som en for folket. Den 6. mars 12 f.Kr., etter at Lepidus var død, tok han i tillegg posisjonen som pontifex maximus, yppersteprest for det prestelige Pontifikalkollegiet, en gammel og viktig institusjon innenfor romernes religion og hvor den viktigste oppgaven var å sørge for å opprettholde pax deorum («gudernes fred»). Den 5. februar 2 f.Kr ble Augustus også gitt tittelen pater patriae, eller «landsfader».Senere romerske keisere ville generelt bare få maktmidler og titler som opprinnelig ble gitt til Augustus, skjønt ofte, for vise ydmykhet, kunne en nyutnevnt keiser avstå fra en eller flere av de ærestitler som hadde blitt gitt til Augustus. Like ofte, etter hvert som deres styre utviklet seg, kunne keiserne ta alle titlene, likegyldig om de faktisk hadde blitt gitt av senatet. Hodekransen, som senere keisere faktisk begynte å bære, konsulære verdighetstegn, og senere purpurkappen til en triumferende general (toga picta) ble keiserlige verdighetstegn som varte godt inn i den bysantinske tiden.
== Krig og erobringer ==
Imperator Caesar Divi Filius Augustus valgte Imperator, den «seierrike kommandant», som sitt førstenavn ettersom han ønsket å assosiere inntrykket av seier med seg selv. Ved året 13 kunne Augustus skryte av 21 anledninger hvor hans tropper proklamerte «imperator» som hans tittel etter et vellykket slag. Bortimot hele det fjerde kapittelet i hans offentlige utgitte memoarer om hva han hadde oppnådd, kjent som Res Gestae ble dedikert til hans militære seire og æresbevisninger. Augustus fremmet også idealet av en overlegen romersk sivilisasjon med oppgaven å herske over verden (den utstrekningen av verden som romerne kjente til), en sentimental oppfatning som er utformet i ordene til den samtidige poeten Vergil og tilskrevet den legendariske stamfaren til Augustus: tu regere imperio populos, Romane, memento — «Romere, husk ved deres styrke å herske over jordens folk!» Trangen til ekspansjon av riket som tilsynelatende var framtredende blant alle samfunnsklasser i Roma, er overordnet alt ettersom det er gitt guddommelig tillatelse, tydeliggjort i Vergils Jupiter i Bok 1 av Æneiden hvor han lover Roma imperium sine fine, «overherredømme uten begrensinger».
Ved slutten av sin regjeringstid hadde hærene til Augustus erobret det nordlige Hispania (dagens Spania og Portugal), Alperegionene Raetia og Noricum (dagens Sveits, Bayern, Østerrike, Slovenia), Illyricum og Pannonia (dagens Albania, Kroatia, Ungarn, Serbia, etc.), og utvidet grensene i den nordafrikanske provinsen Africa i øst og sør. Etter at styret til klientkongen Herodes den store (73–4 f.Kr.) opphørte, ble Judea lagt til den romerske provinsen Syria ved at Augustus avsatte hans etterfølger Herodes Arkhelaos. I likhet med Egypt, som hadde blitt erobret etter Antonius' nederlag i 30 f.Kr., ble Syria styrt ikke av en prokonsul eller legat til Augustus, men av en høyprefekt fra samfunnsklassen equites (ridderne). Det var ikke behov for noen militær intervensjon da Galatia (dagens Tyrkia) i 25 f.Kr. ble gjort om til en romersk provins kort tid etter at Amyntas av Galatia ble drept av en hevngjerrig enke etter en drept fyrste fra Homonada. Da opprørske stammer i Cantabria i dagens nordlige Spania endelig underkastet seg i 19 f.Kr. ble dette området lagt inn under provinsene Hispania og Lusitania. Denne regionen ble en betydelig ressurs for å finansiere Augustus' framtidige militære krigstokt da det var rikt på mineraler hvor romerne kunne drive gruvedrift i stor skala, eksempelvis var det særlig rikt på gull i området Las Médulas.Å erobre folkene i Alpene i 16 f.Kr. var en annen viktig seier for Roma ettersom det ga en stor territorial buffersone mellom de romerske borgerne i Italia og Romas fiender i Germania i nord. Poeten Horatius dediserte en ode til seieren mens Augustus' monument Tropaeum Alpium, «seiersmonumentet over Alpene», ble reist i nærheten av Monaco for å hedre hendelsen. Erobringen av Alpene foranlediget også den neste offensiven i 12 f.Kr. da Tiberius begynte krigen mot de pannonske stammene i Illyricum og hans bror Nero Claudius Drusus angrep de germanske stammene i østlige Rhinland. Begge krigene var vellykte da Drusus' styrker nådde fram til elven Elben ved år 9 f.Kr., skjønt han døde kort tid etter å ha falt av hesten sin. Det ble skrevet at den fromme Tiberius gikk foran sin brors døde legeme helt fram til Roma.
For beskytte Romas østlige områder fra Partia benyttet Augustus seg av klientstater i øst som fungerte som buffersoner og områder som kunne samle egne soldater til forsvar. For å sikre rikets østflanke stasjonerte Augustus en romersk hær i Syria mens hans dyktige stesønn Tiberius forhandlet med Partia som Romas diplomat i øst. Tiberius var ansvarlig for å gjeninnsette Tigranes V på tronen til kongedømmet Armenia. Kanskje hans største diplomatiske prestasjon var forhandlingene med Fraates IV av Partia (37–2 f.Kr.) i år 20 f.Kr. for tilbakeleveringen av kampfanen som Crassus tapte i slaget ved Carrhae, en symbolsk seier og stor oppmuntring for moralen i Roma. Werner Eck hevder at dette var en stor skuffelse for romere som søkte å hevne Crassus' nederlag med militære midler. Imidlertid har Maria Brosius forklart at Augustus benyttet seg av tilbakeleveringen av fanen som propaganda som symboliserte Partias underkastelse for Roma. Hendelsen ble feiret i kunst som ble designet på brystplaten på en statue av Augustus av Prima Porta og i monumenter som Tempelet til Mars Ultor ('Mars Hevneren') bygget for å huse fanen.Selv om Partia alltid var en trussel i øst for Roma var den virkelig slagmarken langs elvene Rhinen og Donau. Før den endelige kampen med Antonius, hadde Octavius' kamper mot stammene i Dalmatia vært de første skrittene for å etablere det romerske overherredømmet fram til Donau. Seier i kamp var ikke alltid en varig suksess da nylig erobrede områder hele tiden ble tatt tilbake av Romas fiender i Germania. Et tydelig eksempel på et romersk tap var slaget ved Teutoburgerskogen i 9 e.Kr., hver hele tre legioner ledet av Publius Quinctilius Varus ble nedkjempet og bare noen få overlevde. Lederen for motstanden var germanske Arminius, leder for cheruskene, en tilsynelatende romersk alliert. Augustus slo tilbake ved å sende Tiberius og Drusus til Rhinland for pasifisere området, og de oppnådde en del seire, men det katastrofale slaget i 9 e.Kr. stoppet den romerske ekspansjonen videre inn i Tyskland. Den romerske generalen Germanicus utnyttet en borgerkrig blant cheruskere mellom Arminius og Segestes; de beseiret Arminius som flyktet fra slaget, men ble drept i år 21 grunnet forræderi.
== Død og etterfølger ==
Augustus' sykdom i 23 f.Kr. brakte problemet med hans etterfølger fremst på bordet for de politiske saker og for folket. For å sikre stabilitet trengte han å peke ut en arving til sin unike posisjon i det romerske samfunn og regjering. Det ble oppnådd på en udramatisk måte som ikke skremte opp senatets frykt for gjeninnføring av monarkiet. Om noen skulle etterfølge hans uoffisielle posisjon, måtte de fortjene det gjennom sine egne offentlige beviste fortjenester. En del historikere har argumentert for at det var antydninger som pekte mot hans søsters sønn Marcellus, som i all hast hadde blitt gift med Augustus' datter Julia. Andre historikere har bestridt dette på grunn av at Augustus' testamente ble lest høyt i senatet mens han fortsatt var meget syk i 23 f.Kr., noe som isteden pekte på en preferanse for Marcus Agrippa og som var Augustus' nestkommanderende og uten tvil den eneste av hans kolleger som kunne ha kontrollert legionene og holde riket sammen. Etter at Marcellus døde i 23 f.Kr. giftet Augustus bort sin datter til Agrippa. Denne dynastiske unionen resulterte i fem barn, tre sønner og to døtre: Gaius Cæsar, Lucius Cæsar, Vipsania Julia, Agrippina den eldre, og Postumus Agrippa, den yngste ble navngitt slik ettersom han var født etter at Marcus Agrippa var død. Kort tid etter den andre avtalen ble Agrippa gitt en femårig posisjon med å administrere den østlige halvdelen av riket med de samme maktposisjonene i form av et imperium av prokonsul tribunicia potestas som ble gitt til Augustus, hans regjeringssete ble etablert på Samos i det østlige Egeerhavet. Selv om denne forfremmelsen ville ha vist Augustus' favorisering av Agrippa, var det også en måte å tilfredsstille medlemmer av hans eget cæsarianske parti ved å tillate en av deres egne å dele en betydelig andel makt sammen med seg selv.Augustus' ønske om å gjøre Gaius og Lucius Cæsar til sine arvinger var åpenbar da han adopterte dem som sine barn. Han ble konsul i 5 og 2 f.Kr. slik at han personlig kunne lede dem inn i deres politiske karrierer, og de ble nominert for konsulembetet i årene 1 og 4 e.Kr. Augustus viste også gunst til sine stesønner, Livias barn fra hennes første ekteskap, Nero Claudius Drusus Germanicus (heretter referert til som Drusus) og Tiberius Claudius (heretter Tiberius) ved å gi dem militære kommandoer og offentlige embeter, skjønt han synes å ha favorisert Drusus. Etter at Agrippa døde i 12 f.Kr. ble Tiberius beordret til å skille seg fra sin egen hustru Vipsania og gifte seg med Agrippas enke, Augustus' datter Julia — så snart sørgeperioden for Agrippa var avsluttet. Mens Drusus' ekteskap til Antonia ble betraktet som en ubrytelig affære, var Vipsania «kun» datteren av den avdøde Agrippa fra hans første ekteskap.
Tiberius delte Augustus' posisjon som tribun i 6 f.Kr., men kort tid deretter pensjonerte han seg, etter sigende ønsket han ingen videre rolle i politikken og han bosatte seg langt unna på Rhodos. Selv om det ikke er oppgitt noen bestemt årsak for at han trakk seg tilbake, kan det ha vært en kombinasjon av flere grunner, inkludert et mislykket ekteskap med Julia, foruten også en følelse av misunnelse over at Augustus åpenbart foretrakk sine yngre stesønner Gaius og Lucius, som ble medlem av prestefakultetet i ung alder, ble presentert for tilskuere i et fordelaktig lys, og ble introdusert for hæren i Gallia. Etter de tidlige dødsfallene til både Lucius og Gaius i henholdsvis år 2 og 4 e.Kr., og det tidligere dødsfallet til broren Drusus (år 9 f.Kr.), ble Tiberius tilbakekalt til Roma i 4 e.Kr. hvor han ble adoptert av Augustus på den betingelse at han på sin side adopterte hans nevø Germanicus. Dermed fortsatte tradisjonen med å presentere minst to generasjoner med arvinger. I det året ble Tiberius også gitt makten til tribun og prokonsul, sendebud fra utenlandske konger måtte vise sin respekt for ham og i år 13 ble han belønnet med sin andre triumf og hans rike oppnådde nivå som imperium, den samme som den til Augustus selv. Den eneste andre mulige kandidat som arving var Postumus Agrippa, som hadde blitt forvist av Augustus i 7 e.Kr., hans forvisning ble gjort endelig av en forordning i senatet, og Augustus bebreidet ham offisielt. Han mistet helt tydelig Augustus' velvilje og posisjon som arving; historikeren Erich S. Gruen har oppgitt flere samtidige kilder som hevder at Postumus Agrippa var en «vulgær ung mann, brutal og rå, og av fordervet vesen.» Postumus Agrippa ble myrdet i sin landflyktighet enten kort tid før eller etter at Augustus døde.
Den 9. august 14 døde Augustus mens han besøkte stedet hvor hans far hadde dødd i Nola, og Tiberius — som var sammen med Livia ved Augustus' dødsleie — ble utropt som etterfølger. Begge de forholdsvis samtidige historikerne Tacitus og Cassius Dio skrev at Livia sto bak Augustus' død ved å forgifte friske fikener, skjønt denne anklagen har aldri blitt bevist. Augustus' berømte siste ord var i henhold til Suetonius ecquid iis videretur mimum vitae commode transegisse, «Har jeg spilt min rolle vel i livets komedie?», ei de ti echoi kalos to paignion, kroton dote kai pantes hemas meta charas propempsate, «Da jo forestillingen har vært så bra, kan de nå klappe i hendene. Applaudere oss dere alle.» Han døde i Livias armer, og sa: Livia, nostri coniugii memor vive, ac vale!, «Livia, glem aldri vår forening så lenge du lever – farvel!» Offisielt ble hans siste ord framstilt som «Se, jeg fant Roma på leire, og jeg etterlater henne til deg på marmor.» En enorm gravprosesjon av sørgende reiste med Augustus' legeme fra Nola til Roma og på dagen for hans begravelse ble alle offentlige og private forretninger stengt. Tiberius og hans sønn Drusus framsa lovprisningen av den døde mens de sto på toppen av to rostra. Augustus' legeme ble kremert på et likbål ved siden av hans mausoleum. Det ble proklamert at Augustus hadde blitt opptatt hos gudene som en del av den romerske panteon. I 410, under herjingen og plyndringen av Roma, ble mausoleet ødelagt av gotere og hans aske spredt.
Historikeren D.C.A. Shotter har hevdet at Augustus' politikk med å favorisere familien Julia (gens) over Claudia (gens) kan ha gjort det umulig for Tiberius å vise åpen forakt for Augustus etter hans død; istedet var Tiberius alltid raskt ute for å gjendrive de som kritiserte Augustus. Shotter antyder at Augustus' guddommeliggjøring, koblet til Tiberius' «ekstreme konservative» holdning overfor religion, forpliktet Tiberius seg til å undertrykke enhver åpen krenkelse som han kan ha fått. Historikeren R. Shaw-Smith har pekte på brev fra Augustus til Tiberius som viser hengivenhet mot Tiberius og stor respekt for hans militære meritter. Shotter hevder at Tiberius fokuserte sitt sinne og kritikk på Gaius Asinius Gallus (for å ha giftet seg med Vipsania etter at Augustus tvang Tiberius til å skille seg fra henne) foruten også på de to ynge Cæsarene Gaius og Lucius, framfor på Augustus, den virkelige arkitekten bak han hans skilsmisse og hans keiserlige degradering.
== Ettermæle ==
Augustus la grunnlaget for et styre som varte i nesten 1500 år, fram til Vestromerrikets nedgang og fall på 400-tallet og fram til Østromerrikets undergang i 1453. Begge hans adopterte fornavn, Cæsar og hans tittel Augustus ble faste titler for herskere av Romerriket 14 århundrer etter hans død, brukt både i Roma og Konstantinopel. I mange språk ble «Cæsar» ordet for keiser, som i tyske kaiser og i bulgarsk og til sist russisk tsar. Den religiøse kulten Divus Augustus fortsatte fram til rikets statsreligion ble endret til kristendom i 391 av Theodosius den store. Av den grunn er det mange fortreffelige statuer og byster av den første keiser. Han hadde selv skrevet en redegjørelse om sine bragder, Res Gestae Divi Augusti, som ble støpt i bronse foran på hans mausoleum. Kopier av teksten ble spredt i inskripsjoner over hele Romerriket ved hans død. Inskripsjonen på latin hadde oversettelser på gresk ved siden av, og ble satt opp på mange offentlige byggverk, slikt som tempelet i Ankara, kalt for Monumentum Ancyranum, og karakterisert som «dronningen av alle inskripsjoner» av historikeren Theodor Mommsen. Det er få kjente skriftlige verker av Augustus som har overlevd. Det som er består av hans dikt «Sicilia», «Epiphanus» og «Ajax», en selvbiografi på 13 bøker (deler), en filosofisk avhandling, og skriftlige gjendrivelser av Brutus' «Lovprisning for Cato». Imidlertid har historikere hatt anledning til å analysere eksisterende brev skrevet av Augustus til andre for ytterligere fakta eller spor om hans personlige liv.Mange historikere betrakter Augustus som Romas største keiser; hans politikk forlenget unektelig rikets varighet og han satte i gang det feirede Pax Romana eller Pax Augusta. Han var intelligent, besluttsom og en kvass politiker, men han var kanskje ikke like karismatisk som Julius Cæsar, og hadde innflytelse ved anledninger gjennom sine tredje hustru Livia (tidvis for det verre). Uansett viste hans arv og ettermæle å være varig. Byen Roma ble fullstendig omformet under Augustus med Romas første institusjonaliserte politistyrke, brannmenn, og etableringen av kommunal prefekt som en fast posisjon. Politistyrken var delt inn i kohorter på 500 menn i hver, mens enhetene på brannmenn besto av fra 500 til 1000 menn i hver, og med 7 enheter plassert i 14 inndelte bysektorer. En praefectus vigilum, eller «vaktprefekt» ble gitt ansvaret for vigiles urbani («byens vaktmenn»), Romas politi- og brannstyrker. Da Romas borgerkriger ble avsluttet, ble Augustus også i stand til å opprette en stående hær for Romerriket, bestående av 28 legioner eller rundt 170 000 soldater. Det ble støttet av tallrike auxilia, hjelpetropper, i enheter på 500 soldater i hver, ofte rekruttert i de nyerobrede områdene. Med sine finanser og økonomiske midler sikret han byggingen og vedlikeholdet av veger gjennom hele Italia, og installerte et offisielt kurersystem med kurerstasjoner som ble overvåket av en militæroffiser kjent som praefectus vehiculorum. Foruten opprettelsen av et raskere kommunikasjonssystem mellom de italienske byene, førte hans omfattende bygging av veger over hele Italia til at Romas hærer kunne marsjere raskt og med en hittil uoverkommen fart gjennom landet. I år 6 e.Kr. etablerte Augustus aerarium militare, donerte 170 millioner sestertier til et nytt militært finanskammer som sørget økonomisk for både aktive som avgåtte soldater. En av de mest varige institusjonene til Augustus var etableringen av spesialstyrken pretorianergarden i år 27 f.Kr., opprinnelig en personlig livvaktstyrke på slagmarken som utviklet seg til å bli en keiserlig vaktstyrke foruten også en viktig politisk styrke i Roma. De hadde makt til å true senatet, innsette nye keisere, og avsette de som de mislikte; den siste keiseren de tjente var Maxentius, da det var Konstantin den store som oppløste dem tidlig på 300-tallet og ødela deres kaserner, Castra Praetoria.
Selv om han var den mektigste enkeltpersonen i Romerriket ønsket Augustus å legemliggjøre ånden til de republikanske dyder og normer. Han ønsket også å relatere seg til og knyttes til det som angikk plebeiere og vanlige folk. Han oppnådde det gjennom ulike sjenerøse virkemidler og kappet ned på luksusforbruk. I år 29 f.Kr. betalte Augustus 400 sestertier hver til de rundt 250 000 borgerne, 1000 sestertier til 120 000 veteransoldater i koloniene og benyttet 700 millioner sestertier til å kjøpe jord for sine soldater som var ferdig med tjenesten. Han pusset også opp 82 forskjellige templer som viste hans omsorg for romersk religion. I 28 f.Kr. smeltet han ned 80 sølvstatuer reist til hans ære, noe som ble gjort for å virke beskjeden og måteholden.
Augustus' langvarige styre og dets arv for den romerske verden skal ikke bli oversett som viktig for suksessen. Som Tacitus skrev, de yngre generasjonene som levde i år 14 e.Kr. hadde aldri kjent noen annen form for regjering enn principate. Hadde Augustus dødd tidligere, eksempelvis i 23 f.Kr., kunne mye ha blitt annerledes. Slitasjen fra borgerkrigene på det gamle republikanske oligarkiet og den lange tiden med Augustus, må derfor ha vært betydelige faktorer for endringen av den romerske stat til et de facto monarki i disse årene. Augustus' egen erfaring, hans tålmodighet og hans politiske dyktighet må også ha hatt betydning, Han formet Romerrikets framtid på mange vis, fra opprettelsen av en stående hær stasjonert ved eller i nærheten av grensene, til de dynastiske prinsippene som ofte ble benyttet i keiserlig etterfølgelse, til forskjønnelse av hovedstaden betalt av keiseren selv. Augustus' endelige arv var freden og Romerrikets framgang og velstand som varte i de to neste århundrene under det system som han opprettet. Hans minne ble holdt i hevd i det politiske etos i keisertiden som et paradigme for den gode keiser. Hver keiser i Roma tok hans navn, Cæsar Augustus, og navnet mistet gradvis sin betydning som navn og ble til sist en tittel. Poetene i Augustus' tid var Vergil og Horatius og de priset Augustus som Romas forsvarer, en som opprettholdt moralen og rettferdigheten, og som et enkeltmenneske som bar hovedtyngden for ansvaret for å bevare riket. Imidlertid ble hans styre av Roma og etableringen av principatet også kritisert i årenes løp. Den samtidige romerske juristen Marcus Antistius Labeo (død 10/11 e.Kr.) forsvarte den republikanske føraugustanske tidens frihet som han ble født i, og kritiserte åpent Augustus' styre. I begynnelsen av hans Annaler skrev den romerske historikeren Tacitus (ca. 56–ca. 117) at Augustus hadde utspekulert endret det republikanske Roma til en form for slaveri. Han fortsatte å si at med Augustus' død og lojalitet til Tiberius, ble folket i Roma ganske enkelt solgt fra en slavehandler til en annen.Tacitus var av den overbevisning at keiser Nerva (styrte 96–98 e.Kr.) med hell «blandet to tidligere fremmede ideer, principatet og frihet». Historikeren Dio Cassius, som skrev på 200-tallet, anerkjente Augustus som en mild, moderat hersker, men som de fleste andre historikere etter Augustus' død, vurderte Dio ham som en autokrat. Poeten Marcus Annæus Lucanus (39–65 e.Kr.) var av den mening at Cæsars seier over Pompeius, og Cato den yngres fall markerte slutten på den tradisjonelle friheten i Roma. Den moderne historikeren Chester G. Starr Jr. skrev om vegringen mot å kritisere Augustus, «kanskje Augustus var altfor en altfor hellig av en figur til å bli anklaget direkte.»Den britiske forfatteren Jonathan Swift (1667–1745) kritiserte i sitt verk Discourse on the Contests and Dissentions in Athens and Rome Augustus for å opprette tyranni i Roma, og sammenlignet med hva han mente var dydene til Storbritannias konstitusjonelt monarki med Romas moral i republikken på 100-tallet f.Kr. I hans kritikk av Augustus sammenlignet admiralen og historikeren Thomas Gordon (1658–1741) Augustus med den puritanske britiske tyrannen Oliver Cromwell (1599–1658). Thomas Gordon og den franske politiske filosofen Charles Montesquieu (1689–1755) bemerket begge at Augustus var en feiging i kamp. I sine Memoirs of the Court of Augustus bedømte den skotske lærde Thomas Blackwell (1701–1757) Augustus som en machiavelliansk hersker, «en blodtørstig rettferdiggjørende tronraner», «ondskapsfull og verdiløs», «en ussel ånd», og en «tyrann».
=== Finansielle reformer ===
Augustus' offentlige finansielle reformer fikk stor innflytelse på rikets positive utvikling. Augustus innførte konsekvent direkte skatt til Roma for hele det utvidede riket til erstatning for de varierende, uregelmessige tributtene som kom fra provinsene under hans forgjengere. Denne reformen økte i stor grad Romas inntekter, stabiliserte pengebruken og fastsatte regler for de finansielle forholdene mellom Roma og provinsene. Skattetrykket under Augustus ble avgjort etter folketellinger med fastsatte kvoter for hver provins. Borgere i Roma og Italia betalte indirekte skatter mens direkte skatter ble tatt fra provinsene. Indirekte skatter inkluderte en 4 % skatt på priser på slaver, 1 % skatt på varer som ble solgt på auksjon og 5 % skatt på arvet eiendom som oversteg en verdi på 100 000 sestertier per person, den nærmeste pårørende unntatt.
En annen viktig reform var avskaffelsen av privat skatteinnkreving som ble erstattet av betalte offentlige ansatte skatteinnkrevere. Private kontraktører som samlet inn skatt hadde vært normen i den republikanske tiden, og en del av disse hadde vokst seg sterke nok til faktisk også å få innflytelse på stemmegivningen til politikere i Roma. Private skatteinnkrevere hadde skaffet seg dårlig rykte gjennom sine brutale framgangsmåter og deres store rikdom som ble oppnådd ved retten til å skattelegge. Mangelen på effektiv overvåkning, kombinert med skatteinnkrevernes begjær etter å øke sin egen profitt, hadde ført til et system av egenrådighet og urettferdighet som ofte var ren plyndring av skattebetalerne, foruten at det også var skadelig for samfunnets investeringer og økonomien som helhet.
Å kunne anvende inntektene fra Egypts forpaktning av enorme landområder til å finansiere Romerrikets operasjoner var et resultat av Augustus' erobring av Egypt og endringen til et romersk styre i landet. Ettersom Egypt snarere ble betraktet som Augustus' private eiendom framfor å være en romersk provins, ble det en del av de etterfølgende keisernes patrimonium (fedrearv). Istedenfor en legat eller en prokonsul installerte Augustus en prefekt fra samfunnsklassen equites (ridderne) til å administrere Egypt og opprettholde landets lukrative havner. Denne posisjonen ble den høyeste politiske gjerning til noen fra equites foruten å bli prefekt for pretorianergarden. Det meget produktive jordbrukslandet Egypt skaffet enorme inntekter som var tilgjengelig for Augustus og hans etterfølgere, og som ble benyttet til å betale for offentlige arbeider og militære ekspedisjoner, foruten også for brød og sirkus for befolkningen i Roma.
=== Bibelens folketelling ===
I Det nye testamente i Bibelen blir det slått fast: Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Det vil si at Augustus bestemte at hele verden (den romerske verden) skulle skattlegges, men ingen andre kilder nevner en verdensomspennende folketelling som skulle omfatte alle romerske medborgere i riket. og ble gjort i avgrensede områder som Egypt og Syria. Det er dog mulig at Augustus' folketelling sammenfalt med den lokale skatteutskrivningen i provinsen Syria som Quirinius ved den aktuelle perioden var virksom i. Fra Lukasevangeliet var han kjent som romersk stattholder («landshøvding») over Syria og Judea ved Kristi fødsel. Det er klarlagt at den julianske kalenderen ble reformert av Augustus ved tidspunktet for Kristi fødsel og at det ble da bestemt at det romerske solåret gjaldt som takseringsår fra 1. januar og fram til 31. desember (tidligere hadde desember kun 30 dager).
=== Måneden August ===
Måneden August (latin: Augustus) er navngitt etter Augustus; fram til hans tid var den kalt for Sextilis (navngitt såldes ettersom den hadde vært den sjette måneden i den opprinnelige romerske kalenderen og det latinske ordet for seks er sex). En hyppig gjentatt historie er at måneden August har 31 dager ettersom Augustus ville at hans måned skulle være like lang som Juli, som tilhørte Julius Cæsar, men dette er utelukkende oppdiktet av en lærd fra 1200-tallet, Johannes de Sacrobosco. Sextilis hadde 31 dager allerede før den ble døpt om, og den ble ikke valgt for antallet dager (se Juliansk kalender). I henhold til en senatus consultum sitert av Macrobius ble Sextilis omdøpt for å hedre Augustus på grunn av at flere av de mest betydningsfulle hendelser under hans styre, som kulminerte med erobringen av Alexandria, sammenfalt på denne måneden.
=== Byggeprosjekter ===
Se hovedartikler; Vitruvius og De architectura
På sitt dødsleie skal Augustus ha skrytt av at «Jeg fant et Roma av murstein; jeg etterlot det i marmor». Selv om det er en del sannhet i den bokstavelige meningen av dette, forsikrer Dio Cassius at det var en metafor for Romerrikets styrke. Marmor eksisterte i bygninger i Roma også før Augustus, men det ble ikke benyttet som byggemateriale i omfattende grad før Augustus. Selv om dette ikke var tilfellet for slummen i Subura, som var like skrøpelig og utsatt for brann som tidligere, etterlot han en markering i den monumentale topografien i byens sentrum og i Campus Martius, med Ara Pacis (Fredsalteret) og monumentale solskive, hvis sentrale gnomon var en obelisk som var innført fra Egypt. Relieffskulpturene som dekorerte Ara Pacis forstørret visuelt den skrevne nedtegnelsen av Augustus' triumfer i teksten Res Gestae. Dets relieffer avbildet keiserlige forestillinger av pretorene, vestalinnene, og innbyggerne av Roma. Han bygget også Cæsars tempel, Agrippas bad og Augustus' forum med dets tempel for Mars Ultor. Andre prosjekter var enten oppmuntret av ham, slik som Balbus' teater, og Agrippas konstruksjon av Pantheon, eller finansiert av ham i navnet til andre, ofte slektninger (som Porticus Octaviae, Marcellusteateret). Selv hans Augustus' mausoleum ble bygget før hans død for å huse medlemmer av hans familie. For å feire hans seier i slaget ved Actium, ble Augustus triumfbue bygget i år 29 f.Kr. nær inngangen til Dioskurernes tempel (tempelet til Kastor og Pollux), og utvidet i år 19 f.Kr. for å inkludere en trippelbue. Det er også mange bygninger utenfor byen Roma som bærer Augustus' navn og arv, slike som Teateret i Mérida i dagens Spania, Maison Carrée bygget i Nîmes i dagens sørlige Frankrike, foruten også Tropaeum Alpium ved La Turbie, lokalisert i nærheten av Monaco.
Etter at Agrippa var død i 12 f.Kr. måtte det bli funnet en løsning på å vedlikeholde Romas vannforsyningssystem. Dette kom på dagsordenen ettersom det hadde vært Agrippas ansvar da han fungerte som ædile, og ble faktisk finansiert av ham etterpå da han var en privat borger som betalte utgiftene av sin egen lomme. I dette året arrangerte Augustus et system hvor senatet utpekte tre av sine medlemmer som kommisjonærer med ansvar for vannforsyningen og for å se til at Romas akvedukter ikke forfalt. På slutten av Augustus' styre var det en kommisjon med fem senatorer som ble kalt for curatores locorum publicorum iudicandorum (kan oversettes som «Ansvarlige for offentlig eiendom») som ble gitt ansvaret for vedlikeholdet av offentlige bygninger og templer. Augustus opprettet en tilsvarende senatorgruppe med curatores viarum («Ansvarlige for vegene») for vedlikeholdet av vegene; denne kommisjonen arbeidet sammen med lokale myndighetspersoner og kontraktører for å organisere jevnlig arbeid og utbedringer av vegene.Korintisk søyleorden innenfor arkitektonisk stil hadde sin opprinnelse fra oldtidens Hellas og ble den dominerende arkitekturen under Augustus og i den senere keisertiden i Roma. Suetonius kommenterte en gang at Roma ikke var verdig sin status som keiserhovedstad, men Augustus og Agrippa forsøkte å skape et Roma i klassisk gresk stil.
== Fysisk framtoning ==
Biografen Suetonius beskrev Augustus' ytre framtoning som følgende: «Han var uvanlig kjekk... Han hadde klare, lyse øyne... Hans tenner sto fra hverandre og var dårlig vedlikeholdt; hans hår var noe krøllete og tenderte til blondt; hans øyenbryn møttes. Hans ører var av moderat størrelse, og hans nese stakk fram noe på toppen, og bøyde ser deretter noe innover. hans hudfarge var mellom mørk og lys. Han var kort av vekst...»
== Død ==
Keiser Augustus døde i 14 e.Kr., 75 år gammel. Han hadde da vært keiser i 40 år.
== Stamtavle ==
== Etterkommere ==
Augustus' eneste barn var hans datter.
1. Julia Cæsaris, 39 f.Kr. – 14 e.Kr.hadde fem barn;
A. Gaius Julius Cæsar, 20 f.Kr. – 4 e.Kr., døde uten avkom.
B. Vipsania Julia (Julia den yngre), 19 f.Kr. – 28 e.Kr., hadde to døtre;
I. Aemilia Lepida (forlovet med Claudius), 4 f.Kr. – 53 e.Kr., hadde fem barn;
a. Marcus Junius Silanus Torquatus, 14 – 54, hadde et barn;
i. Lucius Junius Silanus Torquatus yngre, 50–66, døde ung
b. Junia Calvina, 15–79, døde uten avkom
c. Decimus Junius Silanus Torquatus, død i 64 uten avkom
d. Lucius Junius Silanus Torquatus den eldre, døde i 49 uten avkom
e. Junia Lepida, ca 18–65, ukjent om hun hadde avkom
II. Illegitim sønn uten navn (av Decimus Junius Silanus), død 8 e.Kr. (beordret til å bli å bli stilt ut av Augustus)
C. Lucius Julius Cæsar, 17 f.Kr. – 2 e.Kr., døde uten avkom
D. Vipsania Agrippina II (Agrippina den eldre), 14 f.Kr. – 33 e.Kr., hadde seks barn;
I. Nero Julius Caesar Germanicus, 6–30, døde uten avkom
II. Drusus Julius Caesar, 7–33, døde uten avkom
III. Gaius Julius Cæsar, født før 12 e.Kr. – død før 12 e.Kr.
IV. Gaius Julius Caesar (Caligula), 12–41, hadde et barn;
a. Julia Drusilla, 39–41, died young
V. Julia Agrippina, 15–59, hadde et barn;
a. Nero Claudius Cæsar (Lucius Domitius Ahenobarbus), 37–68, hadde et barn;
i. Claudia Augusta, Januar 63 – april 63; døde ung
VI. Julia Drusilla, 16–38, døde uten avkom
VII. Julia Livilla, 18–42, døde uten avkom
VIII. Tiberius Julius Caesar, ? – ? (enten født før eller etter Nero Cæsar, mellom Drusus Cæsar og Gaius Cæsar (Caligula) eller mellom Gaius Cæsar (Caligula) og Julia Agrippina)
?IX. Sønn (ukjent navn), ? – ?
E. Agrippa Postumus, 12 BC – AD 14, uten uten avkom
== Referanser ==
== Litteratur ==
BibliografiAndo, Clifford (2000): Imperial ideology and provincial loyalty in the Roman Empire, University of California Press.
Bivar, A.D.H. (1983): «The Political History of Iran Under the Arsacids» i: The Cambridge History of Iran (Vol 3:1), 21–99. Red. Ehsan Yarshater. London, New York, New Rochelle, Melbourne, & Sydney: Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-20092-9.
Blackburn, Bonnie and Holford-Strevens, Leofranc. (1999): The Oxford Companion to the Year. Oxford University Press. Nytrykk mred rettelser i 2003.
Bourne, Ella: «Augustus as a Letter-Writer» i: Transactions and Proceedings of the American Philological Association (Volume 49, 1918): 53–66.
Bowersock, G. W. (1990): «"The Pontificate of Augustus» i: Kurt A. Raaflaub & Mark Toher (red.): Between Republic and Empire: Interpretations of Augustus and his Principate. Berkeley: University of California Press. ss. 380–394. ISBN 978-0-520-08447-6.
Brosius, Maria. (2006): The Persians: An Introduction. London & New York: Routledge. ISBN 978-0-415-32089-4 (hbk).
Bunson, Matthew. (1994): Encyclopedia of the Roman Empire. New York: Facts on File Inc. ISBN 978-0-8160-3182-5
Chisholm, Kitty & John Ferguson (1981): Rome: The Augustan Age; A Source Book. Oxford: Oxford University Press, in association with the Open University Press. ISBN 978-0-19-872108-6
Dio, Cassius (1987): The Roman History: The Reign of Augustus. Overs. av Ian Scott-Kilvert. London: Penguin Books. ISBN 978-0-14-044448-3.
Davies, Mark; Swain, Hilary; Davies, Mark Everson (2010): Aspects of Roman history, 82 BC-AD 14: a source-based approach, Taylor & Francis e-Library.
Eck, Werner; overs. av Deborah Lucas Schneider; nytt materiale ved Sarolta A. Takács (2003): The Age of Augustus. Oxford: Blackwell Publishing (innb. ISBN 978-0-631-22957-5; uinnb. ISBN 978-0-631-22958-2).
Eder, Walter. (2005): «Augustus and the Power of Tradition» i The Cambridge Companion to the Age of Augustus (Cambridge Companions to the Ancient World), red. Karl Galinsky, 13–32. Cambridge, MA; New York: Cambridge University Press (innb. ISBN 978-0-521-80796-8; uinnb. ISBN 978-0-521-00393-3).
Everitt, Anthony (2006): Augustus: The Life of Rome's First Emperor. Random House Books. ISBN 1-4000-6128-8.
Green, Peter (1990): Alexander to Actium: The Historical Evolution of the Hellenistic Age. Hellenistic Culture and Society. Berkeley, CA; Los Angeles; London: University of California Press. ISBN 0-520-05611-6 (hbk.); ISBN 0-520-08349-0 (pbk.).
Gruen, Erich S. (2005): «Augustus and the Making of the Principate» i: The Cambridge Companion to the Age of Augustus (Cambridge Companions to the Ancient World), red. Karl Galinsky, 33–51. Cambridge, MA; New York: Cambridge University Press (innb. ISBN 978-0-521-80796-8; uinnb. ISBN 978-0-521-00393-3).
Holland, Richard (2005): Augustus, Godfather of Europe, Sutton Publishing.
Kelsall, Malcolm (1976): «Augustus and Pope» i: The Huntington Library Quarterly (Volume 39, Number 2, 1976): ss. 117–131.
Mackay, Christopher S. (2004): Ancient Rome: A Military and Political History. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-80918-4.
Raaflaub, Kurt A.; Toher, Mark (1993): Between republic and empire: interpretations of Augustus and his principate, University of California Press.
Scott, Kenneth (1933): «The Political Propaganda of 44–30 B.C.» i: Memoirs of the American Academy in Rome, Vol. 11, ss. 7–49.
Scullard, H. H. (1982) [1959]: From the Gracchi to Nero: A History of Rome from 133 B.C. to A.D. 68 (5. utg.). London; New York: Routledge. ISBN 978-0-415-02527-0.
Suetonius, Gaius Tranquillus (1931): Lives of the Twelve Caesars. New York: Modern Library.
Rowell, Henry Thompson (1962): The Centers of Civilization Series: Volume 5; Rome in the Augustan Age. Norman: University of Oklahoma Press. ISBN 978-0-8061-0956-5
Shaw-Smith, R. (1971): «A Letter from Augustus to Tiberius», Greece & Rome (Volume 18, Number 2, 1971): 213–214.
Shotter, D.C.A. (1966): «Tiberius and the Spirit of Augustus», Greece & Rome (Volume 13, Number 2, 1966): 207–212.
Southern, Pat. (1998): Augustus. London: Routledge. ISBN 978-0-415-16631-7.
Starr, Chester G., Jr. (1952): «The Perfect Democracy of the Roman Empire» i: The American Historical Review (Volume 58, Number 1, 1952): 1–16.
Syme, Ronald (1939): The Roman Revolution. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-280320-4 (pbk.).
Wells, Colin Michael (2004): The Roman Empire, Harvard University Press.Generell litteraturBleicken, Jochen (1998): Augustus. Eine Biographie. Berlin.
Buchan, John (1937): Augustus. Boston: Houghton Mifflin Co.
Galinsky, Karl (1998): Augustan Culture. Princeton, NJ: Princeton University Press, ISBN 978-0-691-05890-0.
Grant, Michael (1985): The Roman Emperors: A Biographical Guide to the Rulers of Imperial Rome, 31 BC — AD 476. New York: Charles Scribner's Sons.
Jones, A.H.M. (1970): Augustus. London: Chatto & Windus, ISBN 978-0-7011-1626-2.
Massie, Allan (1984): The Caesars. New York: Franklin Watts.
== Eksterne lenker ==
Primære kilder
Cassius Dio: Roman History: bøkene 45–56, engelsk oversettelse
Gallery of the Ancient Art: August
Humor of Augustus Arkivert 27. september 2007 hos Wayback Machine.
Life of Augustus av Nikolaos fra Damaskus, engelsk oversettelse
Suetonius' biografi over Augustus, latinsk tekst og engelsk oversettelse
Res Gestae Divi Augusti, fullstendig tekst på latin og gresk av Augustus' egen tekst og med engelske oversettelse side for side
The Via Iulia Augusta: road built by the Romans; constructed on the orders of Augustus between the 13–12 B.C. | Gaius Julius Caesar Augustus (født 23. september 63 f. | 7,588 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nasjonal_Samling | 2023-02-04 | Nasjonal Samling | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Det norske rettsoppgjøret etter andre verdenskrig', 'Kategori:Nasjonal Samling', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1933', 'Kategori:Politiske partier nedlagt i 1945', 'Kategori:Tidligere politiske partier i Norge'] | Nasjonal Samling (NS) var et norsk politisk parti som ble dannet 13. mai 1933 av lederen Vidkun Quisling (1887–1945). Partiets offisielle stiftelsesdato var 17. mai 1933. Generalsekretær var fra 1934 Rolf Jørgen Fuglesang. Ved stortingsvalgene i 1933 og 1936 fikk NS rundt 2 % av stemmene, men ingen mandat på Stortinget.
Ideologien var etter 1934 orientert mot nasjonalsosialisme og fascisme. Partiets militære organisasjon ble kalt Hirden.
Under den tyske okkupasjonen av Norge under den andre verdenskrig ble partiet fra 25. september 1940 det eneste som okkupantmakten tillot. Quisling ble 1. februar 1942 utnevnt til ministerpresident i en ren NS-regjering som styrte på tyskernes nåde. Partiet nådde sitt høyeste medlemstall, 44 000, i 1943.Landssvikanordningen av 15. desember 1944 gjorde partimedlemskapet ulovlig med tilbakevirkende kraft. Anordningen ble iverksatt ved freden 8. mai 1945. Tilbakevirkningen var i strid med grunnlovens § 97, men i tråd med det sinne som gjorde seg gjeldende rett etter krigsslutt.
| Nasjonal Samling (NS) var et norsk politisk parti som ble dannet 13. mai 1933 av lederen Vidkun Quisling (1887–1945). Partiets offisielle stiftelsesdato var 17. mai 1933. Generalsekretær var fra 1934 Rolf Jørgen Fuglesang. Ved stortingsvalgene i 1933 og 1936 fikk NS rundt 2 % av stemmene, men ingen mandat på Stortinget.
Ideologien var etter 1934 orientert mot nasjonalsosialisme og fascisme. Partiets militære organisasjon ble kalt Hirden.
Under den tyske okkupasjonen av Norge under den andre verdenskrig ble partiet fra 25. september 1940 det eneste som okkupantmakten tillot. Quisling ble 1. februar 1942 utnevnt til ministerpresident i en ren NS-regjering som styrte på tyskernes nåde. Partiet nådde sitt høyeste medlemstall, 44 000, i 1943.Landssvikanordningen av 15. desember 1944 gjorde partimedlemskapet ulovlig med tilbakevirkende kraft. Anordningen ble iverksatt ved freden 8. mai 1945. Tilbakevirkningen var i strid med grunnlovens § 97, men i tråd med det sinne som gjorde seg gjeldende rett etter krigsslutt.
== Ideologi ==
== Oppslutning ==
=== Stemmetall ved valg ===
Stortingsvalget 1933: 27 850 stemmer (2,23 %)2, 0 representanter (I fellesliste med Bygdefolket i landdistriktene i 5 av 8 fylker)
Kommunestyrevalget 1934: 16 130 stemmer (1,5 %), 69 kommunestyrerepresentanter
Stortingsvalget 1936: 26 577 stemmer (1,83 %), 0 representanter
Kommunestyrevalget 1937: 1 422 stemmer (0,06 %), 7 kommunestyrerepresentanter
=== Kommunestyrerepresentanter ===
==== 1934 ====
I byene fikk NS til sammen 41 representanter og 2,75 % oppslutning (10 543 stemmer). Høyest var oppslutningen i Vadsø (19,0 %), fulgt av Stavanger (12,1 %), Gjøvik (10,9 %), Haugesund og Porsgrunn (begge 7,4 %) og i Arendal (7,1 %).
Halden 1
Sarpsborg 3
Drøbak 2
Oslo 3
Hamar 2
Gjøvik 4
Porsgrunn 3
Notodden 2
Arendal 3
Flekkefjord 1
Stavanger 8
Haugesund 4
Levanger 1
Vadsø 4NS stilte liste i 16 av 65 byer og kjøpsteder. Av disse fikk partiet ingen representasjon i Mandal og Trondheim. Listen i Oslo var Den nasjonale fellesliste, en sammenslutning av Nasjonal Samling, Frisinnede Folkeparti og Bondepartiet.
Landkommunene : 28 representanter og en oppslutning på 0,82 % (5 587 stemmer)
I Østfold : 1 (Tune)
I Akershus : 6, herav Bærum : 3
I Hedmark : 7, herav Tynset : 2, Åmot : 2, Elverum : 2 og Furnes : 1
I Oppland : 13, herav Gran : 7, Torpa : 3
I Hordaland : 1 (Fana)NS stilte med liste i landkommuner kun i disse 5 fylkene ved valget i 1934. Listen i Gran var en fellesliste for Nasjonal Samling og Bondepartiet. Listen i Bærum var Den nasjonale fellesliste, der også Frisinnede Folkeparti inngikk. NS hadde én ordfører, Arve Frøisland i Torpa i Oppland.
==== 1937 ====
I byene fikk NS til sammen 2 representanter (258 stemmer). Partiet stilte liste i 3 av 65 byer og kjøpsteder. De fikk ingen representasjon i Narvik.
Hamar 1
Gjøvik 1Landkommunene : 5 representanter (1 164 stemmer)
I Hedmark : 3 (Våler, Elverum, Trysil)
I Oppland : 2 (begge i Torpa)NS hadde valgliste i alt i 15 landkommuner ved kommunevalget i 1937. Flest var det i Hedmark med 6, fulgt av Oppland med 5.
Kilde: Norges offisielle statistikk (NOS IX. 57 og IX. 133), Kommunevalgene og ordførervalgene 1934 og 1937 (i heftet for 1934 mangler spesifikasjon av landkommunene)
=== Stortingsvalg ===
==== 1933 ====
I landdistriktene deltok NS i valget med liste i alle østlandsfylkene, samt i Aust-Agder (de hadde valgliste i herredene tilsammen i åtte fylker). Partiet fikk 14 942 stemmer i herredene (et landsgjennomsnitt på 1,76 %).
Oppslutningen om partiet var høyest i Telemark med 9,0 %, fulgt av Oppland (5,2 %).
I herredene i Telemark noterte NS høyest oppslutning i Hjartdal (hele 47,4 %), Seljord (28,0 %), Bø (25,2 %), Kviteseid (24,2 %), Rauland (13,7 %), Lunde (13,6 %), Drangedal (11, 8%) og Nissedal (11,4 %).
I herredene i Oppland ble andelen av de godkjente stemmene høyest i Torpa (20,8 %), Sør-Aurdal (19,3 %), Snertingdal (17,0 %), Vestre Slidre (14,5 %), Etnedal (13,5 %), Nordre Land (12,1 %) og Nord-Aurdal (11,1 %).
I Vestfolds herreder fikk partiet over 10 % i Våle (20,4 %), Ramnes (12,7 %), Andebu (11,1 %) og Lardal (10,4 %)
I Buskerud lå Uvdal med 26,3 % høyest, fulgt av Rollag 10,2 %
I Tolga var oppslutningen på 12,1 %. Det var høyest i Hedmark.
I Aust-Agder hadde NS høyest stemmeandel i Valle (29,8 %), Hylestad (17,5 %) og Bygland (10,4 %).Med noen unntak deltok partiet i valget i alle byer og kjøpsteder i landet i 1933. Størst oppslutning var det i Drøbak (12,7 %), Vadsø (12,2 %), Lillehammer (8,2 %), Levanger (8,0 %), Notodden (5,6 %), Haugesund (5,0 %), Porsgrunn og Arendal (begge 4,6 %), Narvik (4,4 %), Bergen (4,3 %), Trondheim (4,2 %), fulgt av Skien (3,7 %), Oslo (3,6 %), Stavanger og Halden (begge 3,5 %). NS oppnådde 12 908 stemmer i byene, dvs et landsgjennomsnitt på 3,21 prosent.
==== 1936 ====
Ved stortingsvalget i 1936 stilte Nasjonal Samling liste i landdistriktene i alle fylkene. Ved valget oppnådde partiet 14 151 stemmer i herredene (1,41 %). Høyest andel av stemmene var det i Telemark (3,2 %), fulgt av Hedmark (2,9 %), Akershus og Oppland (begge 2,7 %).
I Oppland noterte Torpa landets høyeste oppslutning, med 12,1 %, fulgt av Nordre Land (9,0 %) og Brandbu (5,9 %).
Trysil lå høyest i Hedmark med 8,5 %, fulgt av Elverum (7,7 %), Våler (7,4 %) og Tynset (6,7 %).
Herredet Langesund i Telemark lå nest høyest i landet med en oppslutning på 11,7 %, mens Bø i Telemark hadde 8,7 %.
I byene og kjøpstedene var det 12 426 godkjente stemmer, eller 2,74 %. Kongsvinger var høyest med 8,0 % oppslutning. Deretter kom Gjøvik med 7,8 % oppslutning, fulgt av Hamar som hadde 6,5 % og Lillehammer med 4,5 %. På de neste plassene finner vi Arendal (4,3 %), Porsgrunn (4,2 %), Oslo med 3,7 %, Stavanger 3,5 % og Haugesund 3,3 %. Både Trondheim (2,2 %) og Bergen (2,1 %) lå under landsgjennomsnittet.
Byene og kjøpstedene utgjorde egne valgdistrikt.
kilde: Norges offisielle statistikk, IX. 26 og IX. 107, Stortingsvalget 1933 og 1936
=== Trekk ved oppslutning under krigen ===
En undersøkelse foretatt i 1996 viste at det var relativt flest NS-medlemmer i Finnmark, fulgt av Oslo og Hedmark, og færrest i Sogn og Fjordane. Kommunevis utmerker Valle i Aust-Agder seg ved at 18 prosent av de stemmeberettigede var NS-medlemmer, likeledes Dovre med 6,5 prosent. Tolga i Hedmark og Aurskog i Akershus var andre kommuner der NS sto svært sterkt. Rådgiver for undersøkelsen, historieprofessor Tore Pryser, forklarte tallene med at tysk aktivitet på stedet var avgjørende for antall NS-medlemmer. Han presiserte videre at Dovre og Dombås var nøkkelarbeidsplass med svære tyske forlegninger. «Enkeltpersoner og hva ledende personer i bygda mente, har hatt avgjørende betydning for antall NS-folk en rekke steder, som for eksempel kommunen Tolga», forklarte Pryser. Tallene stammer fra undersøkelsen «Norge under okkupasjonen», som ble utarbeidet av pensjonert studierektor Jan Eidi som hovedansvarlig, hjulpet av historieprofessor Tore Pryser og forsker Guri Hjeltnes.
== Særorganisasjoner ==
Nasjonal Samling omfattet en rekke sær- eller underorganisasjoner.
Hirden, partiets ideologiske elitetropper og halvmilitære stormtropper
NS Ungdomsfylking (NSUF), det norske motstykket til Hitler-Jugend, ledet av minister Axel Stang
NS Kvinneorganisasjon (NSK), ledet av Landsleder Olga Bjoner
NS Bondegrupper (NSBG), bondeorganisasjon ledet av Thorstein Fretheim
NS Faggruppeorganisasjon (NSFO), arbeiderforening ledet av Odd Fossum
NS Studentfylking (NSSF), studentorganisasjon ledet av fylkesfører Rolf Holm
NS Hjelpeorganisasjon (NSH), ledet av landsleder Erling Traaholt
NS Kamporganisasjon (KO), organisasjon for partiets ivrigste medlemmer, ledet av Harald Franklin Knudsen (1940–1945)
== Symboler, flagg og uniformering ==
=== Partiflagg og merker ===
Som sitt tyske partiforbilde NSDAP, var også Nasjonal Samling opptatt av symboler, merker og uniformering.
Symboler var viktige propagandamidler for å vekke følelser og gi inntrykk av en uovervinnelig massebevegelse, og i Hitler-Tyskland var det oppstått en «fanekult» og et «uniformsvanvidd». Merking og uniformering sørget for effektiv kommunikasjon, flyt i organisasjonsapparatet og understreket den militaristiske og kollektivistiske ideologien som en motsetning til det sivile enkeltindividet. Militære og sivile uniformer forsterket lagfølelse og samhold, formidle tydelige roller, oppgaver og maktposisjoner, og fremmet displin og orden. De innga respekt, tillit, trygghet og beundring, men også underdanighet og frykt.
Under Olav den Hellige ble vi et kristent rike. Vi vil fortsette hans samlingstanke så vi kan bli et enig folk. Derfor har vi også tatt opp hans merke, det gyldne kors på den røde bunn. Vi er et rike, men et splittet folk. Det trefargede norske flagg betyr for oss friheten, og Olavsflagget betyr fellesskapet.
Partiets flagg var et nordisk korsflagg med gult kors på rød bunn, med proporsjoner som det svenske nasjonalflagget. Innholdsmessig var det identisk med landskapsflagget for Skåne.
«Alminnelig NS-merke» var siden partidannelsen i 1933 et solkors i gull på rød bunn, som fargene i landets riksvåpen. Hjulkorset eller solhjulet ble lenge omtalt som olavskors og olavsmerke med direkte henvisning til Olav den hellige. Den hedenske venstresiden i partiet understreket isteden solkorset som et eldgammelt, urnordisk symbol.Solkorset ble også brukt som alternativt partiflagg, ofte omtalt som «Olavsflagget». Hver del av partiorganisasjonen hadde sin variant av solkorsflagget med flaggduk i egen farge. Hirdens solkors var i tillegg flankert av to stående sverd.NS-staten brukte også solkorset i en tyskinspirert versjon, med merket båret av en flyvende ørn med utspilte vinger. Den stiliserte ørnefiguren ble også omtalt som «ravn» og «falk». Fra 1942 ble gyllen ørn med solkors i gull og rødt, etter tysk inspirasjon, brukt som alternativt statssymbol på offisielle trykksaker utgitt av NS-styret, blant annet på tjenestefrimerker («offentlig sak»). «Solørnen» ble også brukt som emblem for Nasjonal Samlings Kamporganisasjon (K.O.) og Førergarden. En variant med eikekrans og fugl med bøyd rygg, i blant omtalt som «skarv», ble benyttet av det nazistiske Statspolitiet.
Ifølge NS' egne statutter ble følgende regnet som partiets emblemer: K.O.-merket, Alm. NS-merke, Hirdmerket, Jente-, kvinne-, og småhirdmerket, NSUF-merket, Førergardens merke og NSHs merke. Av utmerkelser regnes NS Hederstegn, Frontkjempermerket, Politiets hederstegn, RHs Idrettsmerke, NSUFs skyttermerke og RHs verneidrettsmerke. I Organisasjonsinstrukser for tillitsmenn i Partiet (1944) tillates følgende merker båret på partiuniformen: NS KO-merke, stort NS medlemsmerke, Førergardens merke, Hirdmerker, Hirdidrettsmerker, Germanske SS Norge merke, A.T.-merke og «utmerkelser vunnet i krig».
=== Uniformer ===
Fra 1933 var det generelt forbud mot politiske uniformer i Norge, men i 1940 ble uniformsforbudloven opphevet, og NS gikk over til å bli et uniformert parti i en nasjonalsosialistisk og militær tradisjon, særlig etter at Terboven 25. september dette året erklærte NS som landets eneste lovlige parti.
==== Partiuniformen ====
NS' partiuniform var grønn og med båtlue, og ble båret av tillitsmenn fra lagfører og oppover med distinksjoner etter rang. Statsrådenes mer elegante ministeruniform var en variant av partiuniformen.
==== Hirdens uniform ====
Hirdens uniform var mørk gråblå, med sylinderformet skyggelue (kepi) og eventuelt ridestøvler. Quisling og andre i ledelsen brukte helst Hirdens uniform. Hertil hørte et armbind med St. Olavs-kors, også kalt solkors. For mannlige enheter var symbolet kombinert med to oppadvendte sverd på siden av sirkelkorset. De menige hirdmenn måtte bekoste sin egen uniform, mens det var et uniformstillegg for «pliktige» medlemmer.
==== Norges SS ====
Medlemmer av Norges SS, fra 1942 Germanske-SS Norge, bar sort uniform med skyggelue. Norske Waffen-SS-soldater brukte den vanlige feltgrønne SS-uniformen, eventuelt med Den norske legions bånd på ermet. Denne organisasjonen var formelt sett ikke en del av Nasjonal Samling, og sto i enkelte spørsmål i opposisjon til partiet
==== Førergarden ====
Førergarden bar de gamle, mørkblå gardeuniformene med dobbelte beiser i buksene til galla. Til tjenestebruk bar garden vanlige grønne uniformer. Begge uniformstypene hadde båtlue.
==== Arbeidstjenesten ====
Arbeidstjenestens uniform var for menige grå arbeidsuniform med skilue, for befal grågrønn uniform med skyggelue og bandolær. Kvinnelige medlemmer av Arbeidstjenesten bar tilsvarende farger med skjørt og kort jakke.
== NS-aviser ==
Hovedorganet for NS var Nasjonal Samling, som ble utgitt i Oslo fra 1934. Bladet kom ut med bare seks numre før den skiftet navn til Fritt Folk i 1936. Fritt Folk ble dagsavis i 1940 og ble utgitt fram til fredsvåren 1945.
NS-avisene i Norge forøvrig var:
Oslo: Oslo-Arbeideren (1934–1936)
Bergen: Samarbeid (1935–1939), Norge Fritt (1938) Norgesposten
Trondheim: Vår Kamp (1935–1936)
Stavanger: Vestlandets Avis (1934–1936). Redaktør Adolf Egeberg jr.
Porsgrunn: Vår Vei (1934–1937)
Elverum: Frihetskampen (1936)
Kristiansund: Rett Vei (1937)
Gjøvik: Ny Dag (1937)
Østlandet: Frihetskampen herunder opptatt Hedmark Fylkesavis
Østfold: Vi kommer
Vi vil arbeid
Ildjernet
BaunevaktUnder andre verdenskrig ble det innført strengere pressesensur, og aviser tilknyttet arbeiderbevegelse ble nektet utgitt. Mange andre aviser fikk ny ledelse som var regimevennlig. Dette gjaldt ikke minst Aftenposten, som også lenge før krigen hadde en politisk konservativ redaksjon som forsvarte Tysklands kamp mot kommunismen og kritiserte Adolf Hitlers fiender, deriblant fredsprisvinneren Carl von Ossietzky.
== NS-Medlemstellingen 1.1.1943 ==
Det ble delt inn i ulike fylkesorganisasjoner, som videre var delt inn i ulike kretser. Hver krets hadde sin kretsfører, og hver krets har flere lag. Medlemstallet ble flittig telt og det ble gjort omtrent hver gang noen meldte seg inn eller ut av partiet. Den 1. januar 1943 ble medlemstallet telt over hele landet. Det var rundt 44 000 medlemmer i partiet i 1943.
Merk at her er det er en hel del kretser som mangler. En krets var ofte ulike distrikt, f.eks. byen Fredrikstad går under Borgar, og Sandnes under Stavanger krets, Bodø under Salten, og Narvik under Ofoten, osv.
== Se også ==
Vidkun Quisling
NS Kamporganisasjon (KO), Hirden, Førergarden m.m.
Statsakten på Akershus festning 1. februar 1942
Fedrelandslaget, Norsk-Tysk Selskap, pangermanisme
Rettskrivinga av 1941
Landssvikoppgjøret
NS-barn
== Referanser ==
== Litteratur ==
Dahl, Hans Fredrik (1991). Vidkun Quisling : En fører blir til. Aschehoug. ISBN 8257409049.
NS årbok 1944 (PDF-fil)
Dahl, Hagtvet, Hjeltnes: Den norske nasjonalsosialismen (1990, digital faksimileutgave)]
== Eksterne lenker ==
(en) Nasjonal Samling – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Nasjonal Samling (NS): Generalsekretariatets møteprotokoll 1934–1945 (digitalisert kopi)
NS-administrasjonen 1940-1945 (digitaliserte protokoller o.a. fra Statsrådsekretariatet, de kommisariske statsråder mm)
Nye linjer i norsk politikk, Trolig fra 1934 av advokat J. B. Hjort | Nasjonal Samling (NS) var et norsk politisk parti som ble dannet 13. mai 1933 av lederen Vidkun Quisling (1887–1945). | 7,589 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mary_Shelley | 2023-02-04 | Mary Shelley | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske novellister', 'Kategori:Dødsfall 1. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1851', 'Kategori:Engelske forfattere', 'Kategori:Engelske science fiction-forfattere', 'Kategori:Engelskspråklige forfattere', 'Kategori:Fødsler 30. august', 'Kategori:Fødsler i 1797', 'Kategori:Grøsserforfattere', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Science Fiction Hall of Fame', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Mary Wollstonecraft Shelley (født 30. august 1797, død 1. februar 1851) var en engelsk forfatter av romaner og noveller, foruten drama, essayer, biografier og reiseskildringer. Hun er best kjent for sin gotiske roman Frankenstein; eller den moderne Prometheus (1818). Hun redigerte også og fremmet verkene til sin ektemann, den romantiske poeten og filosofen Percy Bysshe Shelley. Hennes far var den politiske filosofen William Godwin, og hennes mor var filosofen og feministen Mary Wollstonecraft.
| Mary Wollstonecraft Shelley (født 30. august 1797, død 1. februar 1851) var en engelsk forfatter av romaner og noveller, foruten drama, essayer, biografier og reiseskildringer. Hun er best kjent for sin gotiske roman Frankenstein; eller den moderne Prometheus (1818). Hun redigerte også og fremmet verkene til sin ektemann, den romantiske poeten og filosofen Percy Bysshe Shelley. Hennes far var den politiske filosofen William Godwin, og hennes mor var filosofen og feministen Mary Wollstonecraft.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Mary Godwins mor døde da hun var kun elleve dager gammel; hun ble oppfostret sammen med sin eldre halvsøster Fanny Imlay av sin far. Da Mary var fire år giftet Godwin seg med sin nabo, Mary Jane Clairmont. Godwin skaffet sin datter en rik om enn uformell utdannelse, og oppmuntret henne til forstå hans egne liberale politiske teorier. I 1814 begynte Mary Godwin et romantisk forhold til en av farens politiske tilhengere, den gifte Percy Bysshe Shelley.
Sammen med Marys halvsøster, Claire Clairmont, reiste de til Frankrike og deretter gjennom hele Europa. Da de kom tilbake til England var Mary gravid med Percys barn. I løpet av de neste to årene møtte hun og Percy sosial utestengelse, jevnlig gjeld, og dødsfallet til deres for tidlig fødte datter. De giftet seg i slutten av 1816 etter at Percy Shelleys første hustru Harriet begikk selvmord.
=== Forfatter ===
I 1816 tilbrakte paret en siden berømt sommer i nærheten av Genève i Sveits sammen med vennene lord Byron, John William Polidori, og Claire Clairmont. Det var her Mary fikk ideen til sin roman Frankenstein, under innflytelse av de værforholdene som gjorde at hun fikk meget tid i isolasjon. Ekteparet reiste fra England i 1818 for Italia hvor deres andre og tredje barn døde før Mary Shelley fødte hennes siste og eneste overlevende barn, Percy Florence. I 1822 druknet hennes ektemann da hans seilbåt sank under en storm i bukten av La Spezia. Et år senere reiste Mary Shelley tilbake til England og fra da av henga hun seg til å oppfostre sin sønn og sin karriere som profesjonell forfatter. Det siste tiåret av hennes liv var preget av sykdom, antagelig grunnet svulst i hjernen som til sist drepte henne da hun var 53 år gammel.
Fram til 1970-tallet var Mary Shelley hovedsakelig kjent for sine anstrengelser til å utgi Percy Shelleys verker og for sin egen roman Frankenstein, som har forblitt lest i omfattende grad og ikke minst inspirert en rekke filmer og teateroppsetninger. Nyere forskning har deretter avdekket et langt mer omfattende og nyansert utsyn av hennes bedrifter. Forskere har vist en økende interesse i hennes litterære produksjon, særlig hennes romaner som omfatter de historiske romanene Valperga (1823) og Perkin Warbeck (1830), den apokalyptiske romanen The Last Man (1826), og hennes siste to romaner, Lodore (1835) og Falkner (1837). Studier av hennes mindre kjente verker som reiseboken Rambles in Germany and Italy (1844) og biografiske artikler for Dionysius Lardners Cabinet Cyclopaedia (1829–46) har støttet et voksende oppfatning at Mary Shelley forble en politisk radikal gjennom hele sitt liv. Hennes verker argumenterer ofte at samarbeid og sympati, særlig som praktisert av kvinnene i familien, var måtene å reformere det sivile samfunnet. Dette synet var en direkte utfordring til de individualistiske romantiske ethos som ble fremmet av Percy Shelley og de politiske teoriene preget av opplysningstiden til hennes far, William Godwin.
== Bibliografi (utvalg) ==
History of a Six Weeks' Tour (1817)
Frankenstein or The Modern Prometheus (1818)
Valperga or The Life and Adventures of Castrussio, Price of Lucca (1823)
The Last Man (1826)
The Fortunes of Perkin Warbeck (1830)
Rambles in Germany and Italy in 1840, 1842 and 1843 (1844)
== Filmer (utvalg) ==
Se også Liste over FrankensteinfilmerJames Whale: Frankenstein (1931).
Ken Russell: Gothic (1987). Filmen beskriver en natt i Villa Diodati.
Kenneth Branagh: Mary Shelley's Frankenstein (1994).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Mary Shelley – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Mary Shelley – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Mary Shelley på Internet Movie Database
(sv) Mary Shelley i Svensk Filmdatabas
(da) Mary Shelley på Scope
(fr) Mary Shelley på Allociné
(en) Mary Shelley hos Turner Classic Movies
(en) Mary Shelley hos Rotten Tomatoes
(en) Mary Shelley hos TV Guide
(en) Mary Shelley hos The Movie Database
(en) Mary Shelley på Apple Music
(en) Mary Shelley på Discogs
(en) Mary Shelley på MusicBrainz
(en) Mary Shelley hos The Peerage
(en) Mary Wollstonecraft, 1759–1851 Verker av Mary Shelley i Prosjekt Gutenberg
(en) Arkivmateriale knyttet til Mary Shelley hos UK National Archives
(en) Mary Shelleys kronologi og bibliografi – del av Romantic Circles
(en) The Last Man som e-bok | Mary Wollstonecraft Shelley (født 30. august 1797, død 1. | 7,590 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Charles_M._Schulz | 2023-02-04 | Charles M. Schulz | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 12. februar', 'Kategori:Dødsfall i 2000', 'Kategori:Fødsler 26. november', 'Kategori:Fødsler i 1922', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Saint Paul', 'Kategori:Personer fra USA av norsk opphav', 'Kategori:Personer fra USA av tysk opphav', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tegneserieskapere fra USA', 'Kategori:Vinnere av Adamsonprisen'] | Charles Monroe Schulz (født 26. november 1922 i Saint Paul i Minnesota i USA, død 12. februar 2000 i Santa Rosa i California) var en amerikansk tegneserieskaper som er mest kjent for tegneserien Knøttene (Peanuts), hvor blant andre figurene Snoopy og Charlie Brown (Baltus Brun) medvirker.
| Charles Monroe Schulz (født 26. november 1922 i Saint Paul i Minnesota i USA, død 12. februar 2000 i Santa Rosa i California) var en amerikansk tegneserieskaper som er mest kjent for tegneserien Knøttene (Peanuts), hvor blant andre figurene Snoopy og Charlie Brown (Baltus Brun) medvirker.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Charles M. Schulz var enebarn til tyskfødte Carl Schulz og norskættede Dena Halverson. Da han var et meget begavet barn, ble han på grunnskolen flyttet opp to klasser, noe som resulterte i at han var den yngste i sin klasse da han begynte på High School. Dette kan være noe av årsaken til at han som tenåring angivelig var en blyg og tilbaketrukket gutt. Hans mor døde av kreft i 1943, omtrent samtidig som han vervet seg i hæren, hvor han ble i to år. Etter militærtjenesten startet han å arbeide som lærer i et korrespondansekurs for tegneserietegning.
=== Tegner, serieskaper ===
Han fikk sitt gjennombrudd i 1947 da han fikk serien Li'l Folks antatt i Saint Paul Pioneer Press. Tidligere hadde han vært på trykk i flere små utgivelser (med forskjellige historier). Li'l Folks gikk i avisen fra 1947 til 1950, og besto for det meste av såkalte «énrutere», altså små vitser fortalt med én rute. Det var i denne serien at Baltus Brun (Charlie Brown) dukket opp for første gang. I 1950 presenterte Schulz en stripeserie han hadde arbeidet med til United Features Syndicate; disse stripene påminnet om Li'l Folks, men besto av fire ruter heller enn én. Syndikatet godtok serien, og 2. oktober 1950 kom Knøttene på trykk for første gang. Serien slo etterhvert svært godt an, og gjorde Schulz til en av verdens mest berømte og høyest betalte tegneserieskapere. Schulz fortsatte å tegne og skrive Knøttene fram til desember 1999, da han ble diagnostisert med kreft. Den siste Knøttene-stripen ble trykket i amerikanske aviser 13. februar 2000, dagen etter Schulzs død.
=== Privatliv ===
Schulz var gift to ganger. Første gangen han giftet seg var i april 1951, med Joyce Halverson (ikke i slekt med Schulzs mor Dena Halverson). De fikk fem barn sammen, men skilte seg i 1972. I september 1973 giftet han seg på nytt, da med Jean Forsyth Clyde, som han var gift med resten av sitt liv.
=== Død ===
Den 12. februar 2000 døde Schulz, og ble senere gravlagt på Pleasant Hills-kirkegården i Sebastopol i California. Den 17. august 2002 ble Charles M. Schulz-museet åpnet til minne om ham.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Charles M. Schulz – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Charles M. Schulz på Internet Movie Database
(sv) Charles M. Schulz i Svensk Filmdatabas
(fr) Charles M. Schulz på Allociné
(fr) Charles M. Schulz på Allociné
(en) Charles M. Schulz på AllMovie
(en) Charles M. Schulz hos The Movie Database
(en) Charles M. Schulz hos Internet Broadway Database
(en) Charles M. Schulz på Discogs
(en) Charles M. Schulz på MusicBrainz
(en) Charles M. Schulz hos American National Biography
(en) Charles M. Schulz-museum | Charles Monroe Schulz (født 26. november 1922 i Saint Paul i Minnesota i USA, død 12. | 7,591 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mauretania | 2023-02-04 | Mauretania | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Romerske provinser', 'Kategori:Tidligere land i Afrika'] | For dagens stat, se Mauritania.Mauretania var i antikken opprinnelig et uavhengig berbersk kongedømme på Middelhavets sørlige kyst i det nordlige Afrika i et område som i dag tilsvarer det vestlige Algerie og det nordlige Marokko. Navnet kommer fra romernes benevnelse på berberne, mauri, som senere ga opphav til navnet på maurerne. Kongedømmet lå altså ikke i det samme området som dagens Mauritania ligger, på kysten mot Atlanterhavet, sør for Vest-Sahara.
Den romerske keiser Macrinus kom fra Mauretania.
| For dagens stat, se Mauritania.Mauretania var i antikken opprinnelig et uavhengig berbersk kongedømme på Middelhavets sørlige kyst i det nordlige Afrika i et område som i dag tilsvarer det vestlige Algerie og det nordlige Marokko. Navnet kommer fra romernes benevnelse på berberne, mauri, som senere ga opphav til navnet på maurerne. Kongedømmet lå altså ikke i det samme området som dagens Mauritania ligger, på kysten mot Atlanterhavet, sør for Vest-Sahara.
Den romerske keiser Macrinus kom fra Mauretania.
== Romerske Mauretania ==
Med Romerrikets fremvekst ble Mauretania et romersk kongedømme underlagt Roma. Romerne plasserte Juba II av Numidia som vasallkonge. Da Juba døde i år 23 e.Kr. ble han etterfulgt av sin sønn Ptolemaios av Mauretania som konge. Ptolemaios var blitt utdannet i Roma og blitt «romerisert». Keiser Caligula fikk Ptolemaios drept i 40 og Claudius annekterte Mauretania og underla det Romerriket direkte som en romersk provins i 44 med en kongelig guvernør (ikke senator).
Det at mauriene ikke ble fratatt sin kongelinje kan ha bidratt til å bevare lojalitet og orden: «Mauriene dyrket åpenbart sine konger, og skjulte ikke deres navn», observerte kirkefaderen Cyprianus i 247, utvilsomt siterte han en geograf som refererte til en personlig observasjon, i sin korte euhemeristiske øvelse.
I det første århundre e.Kr. delte keiser Claudius den romerske provinsen i Mauretania Cæsariensis og Mauretania Tingitana langs en skillelinje ved elven Mulucha (Muluya), omtrent 60 km vest for dagens Oran:
Mauretania Tingitana, navngitt er dets hovedstad Tingis (i dag Tanger); det samsvarer med det spanske plaza de soberanía («suveren enklave») og nordlige Marokko.
Mauretania Cæsariensis, består av vestlige og midterste Algerie helt til Kabylia.Mauretania frambrakte én keiser til Romerriket, equestrianeren Macrinus som tok makten etter at Caracalla ble myrdet i 217, men han ble selv beseiret og henrettet av Heliogabalus året etter.
Ved keiser Diokletians tetrakitiske reformer i 293 ble landet ytterligere oppdelt i tre provinser da den minste og østligste regionen, Sitifensis, ble delt fra Mauretania Cæsariensis.
Det romerske dokumentet Notitia Dignitatum (ca. 400) nevner de tre provinsene fortsatt. To var da underlagt den afrikanske diocesen og en lå under den hispanske diocesen.
== Litteratur ==
Stier et al. (1989): Westermann Großer Atlas zur Weltgeschichte, Westermann Schulbuch, 10. utg.
Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 10. ISBN 8251607450. | Mauretania var i antikken opprinnelig et uavhengig berbersk kongedømme på Middelhavets sørlige kyst i det nordlige Afrika i et område som i dag tilsvarer det vestlige Algerie og det nordlige Marokko. Navnet kommer fra romernes benevnelse på berberne, mauri, som senere ga opphav til navnet på maurerne. | 7,592 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johan_Nygaardsvold | 2023-02-04 | Johan Nygaardsvold | ['Kategori:Ap-ordførere i Sør-Trøndelag', 'Kategori:Ap-statsråder', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 13. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1952', 'Kategori:Fødsler 6. september', 'Kategori:Fødsler i 1879', 'Kategori:Medaljen for borgerdåd', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske landbruksministre', 'Kategori:Norske statsministre', 'Kategori:Norske statsråder 1905–1940', 'Kategori:Ordførere i Malvik', 'Kategori:Personer fra Malvik kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stortingspresidenter', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1916–1918', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1919–1921', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1922–1924', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1925–1927', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1928–1930', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1931–1933', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1934–1936', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1937–1945', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1945–1949', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Sør-Trøndelag', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Ap'] | Johan Nygaardsvold (født 6. september 1879 i Hommelvik i Strinden (nå Malvik) herred, død 13. mars 1952) var en norsk politiker (Ap), parlamentarisk leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe 1932–1935 og Norges statsminister 1935–1945. Han opprettet den andre norske regjering med basis i Arbeiderpartiet 20. mars 1935, etter at partiet hadde inngått det såkalte kriseforliket med Bondepartiet. Etter at regjeringen ble tvunget til å forlate Norge i juni 1940, ledet Nygaardsvold eksilregjeringen i London frem til våren 1945.
Som reformpolitiker før andre verdenskrig og som regjeringssjef ved krigsutbruddet er Nygaardsvolds ettermæle todelt. Han fikk gjennomført viktige velferdsordninger, men forsømte landets militære forsvar. Under krigen ble han, sammen med kong Haakon 7, likevel en samlende skikkelse i norsk motstandskamp.
| Johan Nygaardsvold (født 6. september 1879 i Hommelvik i Strinden (nå Malvik) herred, død 13. mars 1952) var en norsk politiker (Ap), parlamentarisk leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe 1932–1935 og Norges statsminister 1935–1945. Han opprettet den andre norske regjering med basis i Arbeiderpartiet 20. mars 1935, etter at partiet hadde inngått det såkalte kriseforliket med Bondepartiet. Etter at regjeringen ble tvunget til å forlate Norge i juni 1940, ledet Nygaardsvold eksilregjeringen i London frem til våren 1945.
Som reformpolitiker før andre verdenskrig og som regjeringssjef ved krigsutbruddet er Nygaardsvolds ettermæle todelt. Han fikk gjennomført viktige velferdsordninger, men forsømte landets militære forsvar. Under krigen ble han, sammen med kong Haakon 7, likevel en samlende skikkelse i norsk motstandskamp.
== Liv og virke ==
Ifølge folketellingen 1910 utvandret Johan Nygaardsvold til USA i 1902 og flyttet tilbake til Norge i 1907. Han jobbet der som jernbanearbeider og bodde i byen Spokane.Imot sin egen vilje ble Nygaaardsvold nominert som Arbeiderpartiets kandidat i den daværende enmannskretsen Strinda ved stortingsvalget i 1915, og han ble valgt inn på Stortinget. Før stortingsvalget i 1918 benyttet han seg av sin rett til å nekte å la seg nominere, men etter sterk overtalelse lot han seg nominere – og ble gjenvalgt.Da Arbeiderpartiet ble bedt om å danne regjering i 1928, vedtok partiets sentralstyre at Nygaardsvold skulle ta vervet som statsminister, men Nygaardsvold nektet, og i stedet ble Christopher Hornsrud statsminister. Nygaardsvold tok på seg vervet som landbruksminister.Etter kriseforliket med Bondepartiet i 1935 ble Nygaardsvold statsminister. I motsetning til Hornsruds regjering i 1928, da Arbeiderpartiets sentralstyre dikterte sammensetningen av regjeringen og skrev regjeringserklæringen, hadde statsministeren selv det avgjørende ord denne gang.Da tyskerne invaderte Norge 9. april 1940 flyktet Nygaardsvold først til Hamar og senere til Elverum sammen med kongen og regjeringen, og så til London den 7. juni. Derfra ledet han den såkalte Londonregjeringen frem til 31. mai 1945. Han fråtrådte sin stilling den 25. juni 1945. Nygaardsvolds kone og sønn flyktet til Sverige.I tiden etter frigjøringen ble Nygaardsvold og hans regjering utsatt for sterk kritikk for sin manglende forsvarsberedskap og håndteringen av invasjonen i 1940. Undersøkelseskommisjonen av 1945 konkluderte imidlertid i sin rapport til Stortinget at selv om man ikke kunne frita Nygaardsvold for en del av ansvaret for den manglende beredskapen før og ved krigsutbruddet, måtte han berømmes for sitt arbeid i Storbritannia i krigsårene.
Da regjeringen Nygaardsvold gikk av, bevilget Stortinget Nygaardsvold æreslønn.
Etter forslag fra kong Haakon tildelte regjeringen Gerhardsen Nygaardsvold borgerdådsmedaljen i gull i 1949.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Undersøkelseskommisjonen av 1945 (1946). Undersøkelseskommisjonen av 1945. I. Oslo: Aschehoug. [Utgitt av Stortinget]
Berntsen, Harald: (1991). I malstrømmen : Johan Nygaardsvold 1879–1952. Oslo: Aschehoug. ISBN 9788203228896.
Nygaardsvold, Johan (1947). Statsminister Johan Nygaardsvolds beretning om den norske regjerings virksomhet fra 9. april 1940 til 25. juni 1945. Oslo: Aschehoug. [utgitt av Stortinget]
== Eksterne lenker ==
(en) Johan Nygaardsvold – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johan Nygaardsvold på Internet Movie Database
(no) Johan Nygaardsvold hos Stortinget
(no) Johan Nygaardsvold hos Norsk senter for forskningsdata
Johan Nygaardsvolds museum Arkivert 17. august 2007 hos Wayback Machine.
Portrett av Johan Nygaardsvold 1934, Oslo museum
Politiske taler av Johan Nygaardsvold, virksommeord.uib.no
Om Johan Nygaardsvold i Norsk biografisk leksikon | Johan Nygaardsvold (født 6. september 1879 i Hommelvik i Strinden (nå Malvik) herred, død 13. | 7,593 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rustkammeret | 2023-02-04 | Rustkammeret | ['Kategori:10,3°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Forsvarets museer', 'Kategori:Midtbyen (Trondheim)', 'Kategori:Museer etablert i 1820-årene', 'Kategori:Museer i Trondheim', 'Kategori:Sider med kart'] | Forsvarsmuseet Rustkammeret er et militærhistorisk museum som ligger i Erkebispegården ved siden av Nidarosdomen i Trondheim. Rustkammeret ble opprettet som museumssamling i 1826, og i 1978 ble det underlagt Forsvarsmuseet i Oslo. Forsvarsmuseet Rustkammeret er i dag et regionalt hær- og hjemmefrontmuseum for Midt-Norge og tilhører Forsvarets museer, en avdeling i Forsvarets Fellestjenester. Museet er åpent for publikum hele året,fra 10.00-16.00 alle dager.
| Forsvarsmuseet Rustkammeret er et militærhistorisk museum som ligger i Erkebispegården ved siden av Nidarosdomen i Trondheim. Rustkammeret ble opprettet som museumssamling i 1826, og i 1978 ble det underlagt Forsvarsmuseet i Oslo. Forsvarsmuseet Rustkammeret er i dag et regionalt hær- og hjemmefrontmuseum for Midt-Norge og tilhører Forsvarets museer, en avdeling i Forsvarets Fellestjenester. Museet er åpent for publikum hele året,fra 10.00-16.00 alle dager.
== Navn ==
«Rustkammeret» var det rommet i middelalderens borger og slott hvor blankvåpen, rustninger og etter hvert håndskytevåpen ble lagret og reparert. Første ledd i ordet kommer fra middelnedertysk Rust som igjen stammer fra oldhøytysk hrust, som betyr «utrustning».
== Historikk ==
Rustkammeret som museum kan føres tilbake til «Den historiske våbensal», som ble innredet i 1826 i «Østhuset» i Erkebispegården. I 1902 ble artilleriets «modellkammer» samt eldre våpen ved arsenalet slått sammen til en utstilling i Kongsgården. Rustkammeret er et av de eldste museer i Norge, og var frem til 1930 plassert i «Herresalen» og i et hvelvet rom inntil «Regalierommet».
2. januar 1932 fant det sted en mer høytidelig åpning av Rustkammeret som museum. Museet lå da i «Bakeriet», den østre delen av Erkebispegården. Etter frigjøringen i 1945 kom Teknisk kp/Bn III fra Baggbøle i Sverige og etablerte seg på Kongsgården med sin stab. Distriktskommando Trøndelag og Arsenalet benyttet området for mottak av beslaglagt utstyr og våpen fra den tyske okkupasjonen av landet under andre verdenskrig.
Etter at Feltfløyen ble satt istand for museumsformål, flyttet Rustkammeret utover i 1960-årene inn i to etasjer i denne fløyen. Tidlig i 1970-årene åpnet også fane-og minnehallen i Vekthuset.
I 1967 ble det private Nordenfjeldske hjemmefrontmuseum opprettet i den søndre fløyen av Erkebispegårdens militære magasinbygning i tre. I 1979 ble dette museet en del av Rustkammeret. I 1983 brant de to militære magasinbygningene mot øst og sør ned til grunnen, og hele hjemmefrontmuseet gikk tapt.
Etter storbrannen besluttet Forsvaret etterhvert at Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider skulle overta forvaltningen av Erkebispegården. I 1987 ble anlegget overført fra Forsvaret, etter 301 års sammenhengende militært eierskap. I overføringsavtalen ble det bestemt at Forsvaret skal disponere de lokalene de på det tidspunkt hadde i gården, til evig tid. I 1990 gjenåpnet daværende kronprins Harald Hjemmefrontmuseet i tredje etasje i Rustkammeret. Da hadde toppetasjen, og de øvrige utstillingene, gjennomgått en omfattende renovering.
Rustkammeret har tradisjonelt hatt fokus på Hærens historie i Trøndelag og motstandskampen under andre verdenskrig, samt Tysklandsbrigaden.
== Fra utstillingene ==
== Se også ==
Nordenfjeldske hjemmefrontmuseum, privat museum samme sted 1967–1983Forsvarets museer, avdeling i Forsvarets fellestjenester som bevarer, dokumenterer og formidler Forsvarets materielle kulturarv og norsk forsvarshistorieHjemmefrontmuseum
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Rustkammeret – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Rustkammerets nettside Arkivert 29. desember 2013 hos Wayback Machine. | | sted = Erkebispegården i Trondheim | 7,594 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tyfon | 2023-02-04 | Tyfon | ['Kategori:Pekere'] | Tyfon kan vise til:
en tropisk syklon som oppstår i Stillehavet og som regel treffer land i Det fjerne østen
en sirene (alarm) som virker med trykkluft
Tyfon (mytologi), et monster | Tyfon kan vise til:
en tropisk syklon som oppstår i Stillehavet og som regel treffer land i Det fjerne østen
en sirene (alarm) som virker med trykkluft
Tyfon (mytologi), et monster | Tyfon kan vise til: | 7,595 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johan_Ludwig_Mowinckel | 2023-02-04 | Johan Ludwig Mowinckel | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 30. september', 'Kategori:Dødsfall i 1943', 'Kategori:Fødsler 22. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1870', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelkomiteens medlemmer og varamedlemmer', 'Kategori:Norske skipsredere', 'Kategori:Norske statsministre', 'Kategori:Norske statsråder 1905–1940', 'Kategori:Norske utenriksministre', 'Kategori:Ordførere i Bergen', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stortingspresidenter', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1907–1909', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1913–1915', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1916–1918', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1922–1924', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1925–1927', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1928–1930', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1931–1933', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1934–1936', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1937–1945', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Bergen', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Venstre', 'Kategori:Venstre-ordførere i Hordaland', 'Kategori:Venstre-statsråder', 'Kategori:Venstres ledere'] | Johan Ludwig Mowinckel (født 22. oktober 1870 i Bergen, død 30. september 1943 i New York) var en norsk skipsreder og politiker (V). Mowinckel var statsminister i periodene 1924–1926, 1928–1931 og 1933–1935.
Mowinckel var også Venstres parlamentariske leder 1916–1918, 1923–1924, 1931–1933 og 1936–1940, handelsminister 1921–1922, utenriksminister 1922–1923 og stortingspresident 1916–1918. Han representerte en liberal venstretradisjon i åndskulturelle spørsmål og en standhaftig liberalisme i økonomisk politikk.
| Johan Ludwig Mowinckel (født 22. oktober 1870 i Bergen, død 30. september 1943 i New York) var en norsk skipsreder og politiker (V). Mowinckel var statsminister i periodene 1924–1926, 1928–1931 og 1933–1935.
Mowinckel var også Venstres parlamentariske leder 1916–1918, 1923–1924, 1931–1933 og 1936–1940, handelsminister 1921–1922, utenriksminister 1922–1923 og stortingspresident 1916–1918. Han representerte en liberal venstretradisjon i åndskulturelle spørsmål og en standhaftig liberalisme i økonomisk politikk.
== Bakgrunn og yrkeskarrière ==
Mowinckel ble født i Bergen i 1870, som sønn av kjøpmann Johan Anton Wilhelm Mohr Mowinckel (1843–1918) og Edvardine Magdalene Margrethe Müller (1851–1871). Han var dermed født inn i en av Bergens eldste kjøpmannsslekter, og bestefaren Johan Ludwig Mowinckel hadde også sittet på Stortinget. Han var forøvrig oldebarn av Johan Ernst Mowinckel, tremenning til Conrad Mohr og Agnes Mowinckel, samt svoger til Johan Hjort og Hans Halvorsen. Mowinckel var gift tre ganger, først med Caroline Andrea Stabell, deretter med Stabells kusine – Sigfrid Sundt, og til slutt med Julie Gran.
Han tok examen artium ved Bergen katedralskole i 1888 og var cand.philos. fra 1889.
Han reiste deretter til utlandet for å studere språk og praktisk forretningsdrift i Tyskland, England og Frankrike, blant annet ved skipsmeglerfirmaer i Bremen og London. I 1893 kom han tilbake til Bergen. I en kort periode var han direktør ved Den Nationale Scene, og senere samme år ble han ansatt hos Chr. Michelsens rederi.I 1898 kjøpte han sin første båt og drev skipsrederi i eget navn. Som en av de første rederne i Bergen, omdannet han i 1912 rederiet til et aksjeselskap, det som senere fikk navnet J. Ludwig Mowinckels rederi. Allerede før første verdenskrig var det Bergens tredje største målt i tonnasje. I mellomkrigstiden hadde rederiet stor vekst, særlig i tank- og linjefarten.
== Ordfører og de to første stortingsopphold ==
Mowinckel var blitt formann i Bergen Venstreforening i 1899, og samme år ble han også valgt inn i Bergen bystyre. Her ble han sittende i 19 år. I 1902 etterfulgte han Christian Michelsen som ordfører. Han var Bergens ordfører under unionsoppløsningen i 1905 og beholdt vervet til han tok plass på Stortinget i 1907.På Stortinget vakte Mowinckel oppmerksomhet ved å stille spørsmål ved om partiet Venstre i det hele tatt lenger var nødvendig, men han ble kjapt satt på plass av Michelsen. Det ble med én periode på Stortinget i første omgang da partisplittelsen i 1909 gjorde at Venstre mistet mer enn en tredel av mandatene sine ved Stortingsvalget 1909. Mowinckel gikk da tilbake som ordfører i Bergen igjen.Venstre slo tilbake ved valget i 1912, og Mowinckel ble igjen valgt inn på Stortinget. Etter at Knudsen-regjeringen overtok i januar 1913 ble Mowinckel odelstingspresident og formann i Jernbanekomiteen. I 1916 ble han stortingspresident og Venstres parlamentariske leder, og hadde det ikke vært for at han hadde meldt seg ut av statskirken hadde han nok også blitt statsråd i krigsårene. Han stod også bak forslaget om opprettelsen av Stortingets utenrikskomité og ble komiteens første formann i 1917.Mowinckel falt igjen ut av Stortinget i 1918, blant annet fordi han hadde fått konservative krefter mot seg i ved å foreslå å døpe om Bergen til «Bjørgvin».
== Handels- og utenriksminister i Blehrs regjering ==
== Første periode som statsminister ==
Abraham Berges regjering måtte gå av i juli 1924 etter å ha tapt et kabinettsspørsmål om brennevinsforbudet, og Mowinckels Venstre var med på å felle Berge. Mowinckel overtok som statsminister for en mindretallsregjering få måneder før stortingsvalget, og forbudsspørsmålet ble et hovedtema i valgkampen. Venstre gikk noe tilbake fra 37 til 34 mandater, men så lenge både Arbeiderpartiet, Høyre og Frisinnede Venstre også gikk tilbake kunne regjeringen fortsette.Noe av det første Mowinckel gjorde etter valget var å gi amnesti til arbeiderpartirepresentantene Børge Olsen-Hagen og Martin Tranmæl, som satt på «Bodsen» for å ha oppfordret til streik og militærnekt.Mowinckel var både stats- og utenriksminister i regjeringen. Regjeringens hovedproblem var dårlige statlige finanser, og Mowinckel måtte gang på gang stille kabinettsspørsmål om saker som økt inntektsskatt, innføring av serveringsskatt og opphevelse av portofritak for offentlige forsendelser. Han sørget også for en mer effektiv håndhevelse av brennevinsforbudet.Statsbudsjettet 1926 førte imidlertid til regjeringens avgang. Både Bondepartiet og Høyre la hver for seg frem forslag om kutt i statens utgifter, og sosialistpartiene la frem et konkret mistillitsforslag. Ingen av forslagene fikk flertall, men alt i alt tolket Mowinckel dette som at Stortinget ikke hadde tillit til regjeringen.
== Fellingen av Hornsrud og Mowinckels andre periode som regjeringssjef ==
Stortinget beklager at landets regjering i sin tiltredelseserklæring fremtrer på vegne at en enkelt del av folket, at regjeringen viser sig å savne den tillit som er nødvendig for den gjenreisning av de offentlige finanser og for den ro og fasthet i våre økonomiske forhold, som er en forutsetning for vårt nærings- og arbeidslivs trivsel.
Mowinckel hadde overtatt etter Gunnar Knudsen som Venstre-leder i 1927, og da Venstre var blitt største ikke-sosialistiske parti i Stortingsvalget 1927 var det gode muligheter for at Venstre skulle tilbake til regjeringskontorene. Johan E. Mellbye og Bondepartiet mislykkes imidlertid med forsøkene på å få i stand et bredt borgerlig samarbeid, og på kongens initiativ gikk regjeringsoppdraget da til Stortingets største parti; Arbeiderpartiet.Mowinckel hadde selv ventet å bli tilbudt jobben som statsminister og felte raskt Christopher Hornsruds Arbeiderpartiregjering. Den nye regjeringen hadde skapt panikk i næringslivet, og da Norges Bank-direktør Nicolai Rygg bad om Venstres hjelp til å stoppe Hornsrud sørget Mowinckel for at Venstregruppen, som satt på vippen i Stortinget, ble med på å kaste regjeringen. Dette førte til at Mowinckel i lang tid etterpå ble uglesett i arbeiderbevegelsen, der han ble omtalt som «landsforræder» og «Ryggs lakei».15. februar 1928 tok Johan Ludwig Mowinckels andre regjering over, og nok en gang tok Mowinckel både stats- og utenriksministerrollene. På tross av å kun ha 30 mandater bak seg i Stortinget varte regjeringen i tre år da Mowinckel vekselvis gikk til Høyre og Bondepartiet og til Arbeiderpartiet for å skaffe flertall. Blant sakene Mowinckel fikk igjennom i denne perioden var en ny jordlov, at den norske kronen igjen skulle knyttes til gull og innlemmelsen av Jan Mayen og Bouvetøya i Norge. Han tok også initiativet til Oslo-konvensjonen i 1930. I 1930 stilte Mowinckel kabinettsspørsmål rundt loven om listeforbund, noe som også var et kontroversielt spørsmål i eget parti.Lilleborg-saken i 1930 kom til å felle Mowinckels andre regjering. I forbindelse med Lilleborgs planlagte oppkjøp av Denofa ville store deler av norsk fettindustri havne på utenlandske hender, og som forutsetning for å gi konsesjon til oppkjøpet, krevde Mowinckel en avtale som skulle sikre driften til norske margarinfabrikker. Trustkontrollen og Wilhelm Thagaard nektet imidlertid å godkjenne avtalen, og Mowinckel forberedte et lovforslag som kunne overstyre Trustkontrollen. I 1931 kom saken opp for Stortingets protokollkomité, der Arbeiderpartiet og Bondepartiet mente at konsesjonen aldri burde ha vært gitt. Mowinckel truet med å gi seg med politikk for godt dersom lovforslaget ikke gikk igjennom, men han fikk bare støtte av Høyre. Mowinckel tapte avstemningen i Odelstinget knepent med 57 mot 55 stemmer, og det må ha vært ekstra bittert at Venstre-representantene Rudolf Peersen og Carl Hartmann gikk imot egen partiledelse og bidro til flertallet som felte Mowinckel.
== Tredje og siste regjering ==
Mowinckel var blitt erstattet som statsminister av Peder Kolstad. Kolstads Bondepartiregjering hadde faktisk et enda svakere parlamentarisk grunnlag enn Mowinckel hadde hatt, men Mowinckel lovet å støtte den nye regjeringens økonomiske politikk. Dette var imidlertid på den betingelse at Jens Hundseid ikke fikk for stor innflytelse over regjeringen, da Mowinckel og Hundseid var bitre fiender.Etter Kolstads død i 1932 var statsministerposten gått til nettopp Hundseid, og under finansdebatten året etter fremmet Mowinckel mistillitsforslag. Da Arbeiderpartiet støttet forslaget måtte Bondepartiregjeringen gå, og Mowinckel så på muligheten for en koalisjonsregjering med Ap. Arbeiderpartiet var imidlertid ikke interesserte i noe formelt samarbeid, så også Mowinckels tredje regjering ble dermed en ren Venstre-regjering. Nok en gang tok Mowinckel selv også posten som utenriksminister.Ved stortingsvalget 1933 var Arbeiderpartiet gått frem med 22 mandater, og de var nå svært nære rent flertall. Arbeiderpartiet krevde nå i brevs form at Mowinckel skulle gå av, noe han besvarte med at «Det norske Arbeiderpartis centralstyre er ikke Norges Storting!» Gjennom å nekte å gå av presset han Arbeiderpartiet til å måtte alliere seg med andre partier på Stortinget før de kunne overta regjeringsmakten, og det var ikke før Arbeiderpartiet og Bondepartiet i 1935 fant sammen med det såkalte Kriseforliket at Johan Nygaardsvold kunne ta over. Dette ble innledningen til 30 år med Arbeiderpartistyre.
== Andre verdenskrig ==
Mowinckel kom aldri til å søke regjeringsmakt igjen, på tross av det åpnet seg muligheter for å felle Nygaardsvold. Han engasjerte seg heller i internasjonale spørsmål som medlem i Utenrikskomiteen, og gikk inn for en streng nøytralitetslinje. I mai 1938 fikk han Stortinget med på å vedta at Norge i tilfelle krig skulle holde seg nøytralt, med mindre Norge anså krigen som godkjent av Folkeforbundet.Straks etter angrepet på Norge i 1940 ble Mowinckel utnevnt som en av tre parlamentarikere som sammen med utenriksminister Koht skulle forhandle med tyskerne sendemann Curt Bräuer. På tross av større kompromissvilje enn andre i det norske politiske miljøet var Mowinckel her med på å avvise kravet om Vidkun Quisling som statsminister, og kort tid etterpå ble Mowinckel med i en forsterket Nygaardsvold-regjering som representant for Venstre.Mowinckel forlot resten av regjeringen etter Elverum da han sammen med handelsminister Anders Frihagen reiste til Stockholm for å representere den norske regjeringen hos svenskene. Her arbeidet han blant annet med å videreformidle svenskenes plan om en demarkasjonslinje i Norge, av hans politiske motstandere i Norge kjent som «Mowinckel-planen», selv om den ikke kom fra Mowinckel selv. Mowinckel løp uklar med resten av regjeringen i løpet av 1940, og det var konsensus i London-regjeringen om at Mowinckels holdning til Riksrådsforhandlingene var defaitistisk og at han dermed måtte ut. Nygaardsvold foreslo da at Mowinckel skulle dra til USA for å lede Nortraship, noe Mowinckel selv prøvde å kjempe imot. Likevel insisterte Nygaardsvold på at han måtte gå av, og en bitter Mowinckel søkte avskjed som regjeringsmedlem i mai 1942.Allerede før krigen hadde Mowinckel slitt med helsen, og tilstanden hadde bare forverret seg i Stockholm. På tross av sykdommen reiste Mowinckel til Little Norway i Canada i 1943, men kort tid etterpå ble han alvorlig syk. Etter et sykehusopphold døde Mowinckel i New York den 1. oktober, 73 år gammel.
== Bibliografi ==
BiografierSindre Hovdenakk Johan Ludvig Mowinckel mannen i midten 2014 ISBN 9788251682985Av Johan Ludwig MowinckelDen politiske situasjon : Krisen i Høire (1912)
Vor politikk (1918)
Respekt for folkeviljen (1921)
Venstres syn og Venstres opgaver (1932)
Litt om D. N. A.s tilblivelse (1939)
== Referanser ==
=== Anvendt litteratur ===
Borgen, Per Otto (1999). Norges statsministre. Aschehoug. ISBN 8203223893.
Debes, Jan (1950). Det norske statsråd : 1814-1949. Cammermeyer.
Hovdenakk, Sindre (2014). Johan Ludwig Mowinckel : mannen i midten. Schibsted. ISBN 9788251656924.
Kjølås, Harald (1999). Norske statsministrar. Samlaget. ISBN 8252154905.
== Eksterne lenker ==
(en) Johan Ludwig Mowinckel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Johan Ludwig Mowinckel hos Norsk senter for forskningsdata
(no) Johan Ludwig Mowinckel i Norsk biografisk leksikon
Johan Ludwig Mowinckel hos Norges regjering
Bilder av Johan Ludvig Mowinkel, Oslo Museum
Politiske taler av Johan Ludwig Mowinckel, virksommeord.uib.no | Johan Ludwig Mowinckel (født 22. oktober 1870 i Bergen, død 30. | 7,596 |
https://no.wikipedia.org/wiki/KNM_%C2%ABTrondheim%C2%BB_(F302) | 2023-02-04 | KNM «Trondheim» (F302) | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske fregatter', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1964'] | KNM «Trondheim» (F 302) var en norsk fregatt av Oslo-klassen. Hun ble bygget i 1964. Hun var oppkalt etter Trondheim by, og ble døpt av fru Marit Holthe. Fregatten ble avløst av en fregatt i den nye Fridtjof Nansen-klassen. KNM «Trondheim» ble tatt ut av tjeneste i juni 2006. Skipet ble brukt som sjømål under en test av Forsvarets nye missil i 2013.KNM «Trondheim» og hennes søsterskip undergikk moderniseringer mellom 1987 og 1990. Som følge av dette ble alle skipene utstyrt med to chaffkastere, en ny Spherion TSM-2633 baugmontert sonar, MSI 3000 data- og-trusselinformasjonsbehandler og en ny 40 mm/L70 Boforskanon, som kom på bekostning av aktermontert 76 mm-kanon. Link 11 og 14 SATCOM, GPS og Plessey AWS-9 radar ble installert 1996-1997. For bedre detaljer se Oslo-klassen.
| KNM «Trondheim» (F 302) var en norsk fregatt av Oslo-klassen. Hun ble bygget i 1964. Hun var oppkalt etter Trondheim by, og ble døpt av fru Marit Holthe. Fregatten ble avløst av en fregatt i den nye Fridtjof Nansen-klassen. KNM «Trondheim» ble tatt ut av tjeneste i juni 2006. Skipet ble brukt som sjømål under en test av Forsvarets nye missil i 2013.KNM «Trondheim» og hennes søsterskip undergikk moderniseringer mellom 1987 og 1990. Som følge av dette ble alle skipene utstyrt med to chaffkastere, en ny Spherion TSM-2633 baugmontert sonar, MSI 3000 data- og-trusselinformasjonsbehandler og en ny 40 mm/L70 Boforskanon, som kom på bekostning av aktermontert 76 mm-kanon. Link 11 og 14 SATCOM, GPS og Plessey AWS-9 radar ble installert 1996-1997. For bedre detaljer se Oslo-klassen.
== Grunnstøting ==
Den 17. mars 2006 grunnstøtte KNM «Trondheim» som følge av feilnavigasjon, i Linesfjorden ved Stokksund på Trøndelagskysten. Hun tok inn kun små mengder vann, og stod aldri fast. Hun ble assistert til Haakonsvern av KV «Tromsø», tatt under slep i ti knops fart. I tørrdokk ble skadene kartlagt: En ødelagt propell, skader på sonardekselet og lange riper samt små hull på skroget. Man fryktet en stund at KNM «Trondheim» hadde seilt sin siste seilas, men fartøyet fortsatte i tjeneste til hun ble utfaset etter planen. Ettersom resttjenesten etter grunnstøtingen ble kort, ble det ikke påkostet full reparasjon, så sonaren var ikke operativ den siste tiden hun seilte.
== Active Endeavour ==
KNM «Trondheim» har sammen med KNM «Narvik» vært del av Active Endeavour, som er en NATO-operasjon satt i gang oktober 2001, i kampen mot terrorisme. Operasjonen overvåket skipstrafikken i Middelhavet.
Til denne operasjonen har Norge bidratt tretten ganger, med fem fregatter, fire MTBer og fire undervannsbåter. KNM «Narvik» deltok i to perioder fra 2001–2002, KNM «Trondheim» høsten 2002, KNM «Narvik» igjen i 2004, og KNM «Trondheim» i 2005.
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
KNM Trondheims hjemmeside
Bergens Tidende om grunnstøtingen
Forsvarsnett (mil.no) om grunnstøtingen | KNM «Trondheim» (F 302) var en norsk fregatt av Oslo-klassen. Hun ble bygget i 1964. | 7,597 |
https://no.wikipedia.org/wiki/ISO_3166-1 | 2023-02-04 | ISO 3166-1 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:ISO 3166', 'Kategori:Landskoder', 'Kategori:Lister over ISO-koder'] | ISO 3166-1 er en del av ISO 3166-standarden som ivaretar koder for land og biland. Standarden ble for første gang publisert i 1974 av International Organization for Standardization og definerer tre forskjellige koder for hvert område:
ISO 3166-1 alfa-2, et tobokstavssystem med mange bruksområder, deriblant toppnivådomener (ccTLD) på Internett for land.
ISO 3166-1 alfa-3, et trebokstavssystem.
ISO 3166-1 numerisk, et numerisk tresiffersystem.Et land eller område får normalt nye alfakoder hvis navnet skifter, mens et nytt nummer blir tildelt hvis landegrensene skifter.
ISO 3166-1 er ikke den eneste standarden for landskoder. IOK og FIFA har egne lister (se IOKs landskoder og FIFAs landskoder). Disse trebokstavskodene tilsvarer ofte ISO 3166-1 alfa-3-kodene.
| ISO 3166-1 er en del av ISO 3166-standarden som ivaretar koder for land og biland. Standarden ble for første gang publisert i 1974 av International Organization for Standardization og definerer tre forskjellige koder for hvert område:
ISO 3166-1 alfa-2, et tobokstavssystem med mange bruksområder, deriblant toppnivådomener (ccTLD) på Internett for land.
ISO 3166-1 alfa-3, et trebokstavssystem.
ISO 3166-1 numerisk, et numerisk tresiffersystem.Et land eller område får normalt nye alfakoder hvis navnet skifter, mens et nytt nummer blir tildelt hvis landegrensene skifter.
ISO 3166-1 er ikke den eneste standarden for landskoder. IOK og FIFA har egne lister (se IOKs landskoder og FIFAs landskoder). Disse trebokstavskodene tilsvarer ofte ISO 3166-1 alfa-3-kodene.
== Liste over ISO 3166-1-koder ==
== Endringer ==
ISO 3166/MA (vedlikeholdsbyrået for ISO 3166) oppdaterer ISO 3166-1 når det er nødvendig, ved å kunngjøre endringer i standarden i nyhetsbrev som oppdaterer den gyldige standarden, og gir ut nye utgaver som inneholder alle endringene. Et land gis som regel nye koder om det endrer navn eller territorium. De alfabetiske kodene endres om en vesentlig del av et lands navn blir forandra, mens de numeriske kodene endres om et land endrer sine territorialgrenser. Koder for tidligere land eller tidligere landsnavn som har blitt sletta i ISO 3166-1 blir publisert i ISO 3166-3.
== Referanser ==
== Se også ==
ISO 3166-2
ISO 3166-3
Sammenligning av IOC-, FIFA-, og ISO 3166-landkoder
== Eksterne lenker ==
ISO 3166/MA Arkivert 23. september 2004 hos Wayback Machine. – ISO 3166 Maintenance Agency underlagt International Organization for Standardization – inkluderer oppdaterte lister over to-bokstavskoder.
United Nations Statistics Division – Standard Country or Area Codes for Statistical Use – inkluderer trebokstavs- og numeriske koder.
CIA World Factbook – Cross-Reference List of Country Data Codes Arkivert 13. november 2020 hos Wayback Machine. (public domain)
a list of ISO 3166-1 codes (inkluderer trebokstavs- og numeriske koder), og inkluderer informasjon om historiske endringer gjort.
an xml document inneholder landkoder og -navn på 7 forskjellige språk.
CSV-file and website i unicode, landkoder og -navn på 30 språk, bl.a. bokmål nob og nynorsk nno. | ISO 3166-2-kodene for Sverige beskriver de 21 fylkene (länen). Den første delen av ISO 3166-1-koden er SE, den andre delen, som benyttes av fylket Länsstyrelsen, består av en bokstav, unntatt for fylkene AB, AC og BD. | 7,598 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gary_Larson | 2023-02-04 | Gary Larson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 14. august', 'Kategori:Fødsler i 1950', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tegneserieskapere fra USA'] | Gary Larson (født 14. august 1950 i Tacoma, Washington, USA) er en amerikansk tegneserieskaper og vitsetegner. Hans mest kjente tegneserie er Larsons gale verden (The Far Side). Larsons gale verden gikk i aviser og blader over hele verden frem til Larson trakk seg tilbake 1. januar 1995. Fremdeles går Larsons gale verden i mange aviser, men nå bare gamle striper.
I 1998 ga han ut barneboka There's a Hair in My Dirt!: A Worm's Story som ble utgitt på norsk under tittelen Et hår i maten: En ung meitemarks historie i 1999.Fra 2019 har det dukket opp nytt materiale på den offisielle nettsiden The Far Side Comic Strip.I 1985 ble en nyoppdaget lus, som bare finnes på ugler, oppkalt etter Gary Larson – Strigiphilus garylarsoni.
| Gary Larson (født 14. august 1950 i Tacoma, Washington, USA) er en amerikansk tegneserieskaper og vitsetegner. Hans mest kjente tegneserie er Larsons gale verden (The Far Side). Larsons gale verden gikk i aviser og blader over hele verden frem til Larson trakk seg tilbake 1. januar 1995. Fremdeles går Larsons gale verden i mange aviser, men nå bare gamle striper.
I 1998 ga han ut barneboka There's a Hair in My Dirt!: A Worm's Story som ble utgitt på norsk under tittelen Et hår i maten: En ung meitemarks historie i 1999.Fra 2019 har det dukket opp nytt materiale på den offisielle nettsiden The Far Side Comic Strip.I 1985 ble en nyoppdaget lus, som bare finnes på ugler, oppkalt etter Gary Larson – Strigiphilus garylarsoni.
== Priser (Utvalg) ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Gary Larson på Internet Movie Database
(en) Gary Larson hos The Movie Database | Gary Larson (født 14. august 1950 i Tacoma, Washington, USA) er en amerikansk tegneserieskaper og vitsetegner. | 7,599 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.