url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Donau | 2023-02-04 | Donau | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:29°Ø', 'Kategori:45°N', 'Kategori:47°N', 'Kategori:48°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Donau', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Donau (bairisk: Dóaner; slovakisk: Dunaj; ungarsk: Duna; kroatisk: Dunav; serbisk og bulgarsk: Дунав, Dunav; rumensk: Dunărea) er Europas nest lengste elv, etter Volga, og den lengste innen Den europeiske union. Elven er den eneste av de store europeiske elvene som renner fra vest mot øst. Elvens lengde er 2 845 eller 2 888 kilometer, avhengig av hvilken kildeelv som velges.
Donaus utspring er i Schwarzwald i Tyskland og den renner deretter igjennom slettene i Schwaben og Niederbayern, de nordlige For-Alpene og den pannoniske sletten. Etter Jernporten fortsetter elven mellom det rumenske landskapet Valakia i nord og den bulgarske donausletten i sør, til den munner ut i det brede Donaudeltaet ved Svartehavet.
Elven krysser ti land, flere enn noen annen, og de fire hovedstedene Beograd, Bratislava, Budapest og Wien ligger ved dens bredd.
| Donau (bairisk: Dóaner; slovakisk: Dunaj; ungarsk: Duna; kroatisk: Dunav; serbisk og bulgarsk: Дунав, Dunav; rumensk: Dunărea) er Europas nest lengste elv, etter Volga, og den lengste innen Den europeiske union. Elven er den eneste av de store europeiske elvene som renner fra vest mot øst. Elvens lengde er 2 845 eller 2 888 kilometer, avhengig av hvilken kildeelv som velges.
Donaus utspring er i Schwarzwald i Tyskland og den renner deretter igjennom slettene i Schwaben og Niederbayern, de nordlige For-Alpene og den pannoniske sletten. Etter Jernporten fortsetter elven mellom det rumenske landskapet Valakia i nord og den bulgarske donausletten i sør, til den munner ut i det brede Donaudeltaet ved Svartehavet.
Elven krysser ti land, flere enn noen annen, og de fire hovedstedene Beograd, Bratislava, Budapest og Wien ligger ved dens bredd.
== Navn og etymologi ==
På latin var Donau kjent som Danubius, Danuvius og Ister. Det latinske navnet Dānuvius er en av en rekke gammeleuropeiske elvenavn hentet fra proto-indoeuropeisk *dānu. Andre elvenavn av samme rot er Don, Donets, Dzvina/Düna, Dysna, Dnepr og Dnestr. På rigvedisk sanskrit betyr dānu «dråpe», «væske»; på avestisk betyr det samme ordet «elv». I Rigveda fremtrer Dānu én gang som Vrtras mor. Det er mulig at dānu på skytisk, som på avestisk, var et generisk ord for «elv»; Dnjepr og Dnjestr, fra Danapris og Danastius, antas å være respektive videreføringer av skytisk *dānu apara – «fjern elv», og *dānu nazdya- – «nær elv». Elvens nedre løp (en vanlig betegnelse på strekningen nedenfor Jernporten) ble også kalt Hister eller Ister; enkelte romerske byer langs nedre Donau bar tilleggsbetegnelsen ad Istrum, for eksempel Nicopolis ad Istrum.
Alle moderne språk som snakkes i Donaus nedbørsfelt har navn som er avledet fra det latinske Dānuvius: tysk: Donau; bayersk: Doana; jiddisk: דוניי, Duney; schlesisk: Důnaj; høysorbisk: Dunaj; slovakisk: Dunaj; ungarsk: Duna; kroatisk: Dunav; serbisk og bulgarsk: Дунав, Dunav; rumensk: Dunărea; romani: Dunaja; ukrainsk: Дунай, Dunai.
For antikkens grekere var elven kjent som Istros, Ἴστρος, et låneord fra et trakisk/dakisk navn som betyr «sterk», «rask» (jamfør Sanskrit iṣiras, «rask»). Det greske navnet på Donau blir av Hesiod brukt som navnet på Okeanos' og Tethys' sønn. Istros føres også tilbake til det keltiske ordene ys («rask») og ura («vann», «elv»). Det dakiske/trakiske navnet var Donaris for øvre Donau, og Istros for nedre Donau. Det trakisk-frygiske navnet var Matoas, «lykkebringeren».Det latinske navnet er hankjønnsord (maskulinum, jamfør navnet på Rhinen, Rhenus Pater – «fader Rhinen»). Det tyske Donau (tidlig nyhøytysk: Donaw, Tonaw; middelhøytysk: Tuonowe) er femininum, da det har blitt omtolket til å inneholde suffikset -ouwe – «våtmark».
== Geografi ==
=== Befolkning, byer og stater i nedbørfeltet ===
Donaus nedbørfelt utgjør mer enn 801 463 kvadratkilometer og er dermed Europas nest største etter Volga. Det omfatter store deler av det sørlige Mellom-Europa og Sørøst-Europa. Nedbørfeltet berører 20 ulike stater og omfatter en befolkning på 81 millioner mennesker.
Elven renner gjennom fire hovedsteder: Wien, Bratislava, Budapest og Beograd. I elvens nedbørfelt finner man seks millionbyer. Av disse ligger Wien, Budapest og Beograd direkte til elven. De øvrige er München, Sofia og București.
Fra kilden i Schwarzwald til elven når Svartehavet berører Donau direkte territoriet til 10 stater. Seks av disse statene, Tyskland, Østerrike, Slovakia, Ungarn, Serbia og Romania har Donau som innlandselv og delvis også grenseelv. For ytterligere fire stater, Kroatia, Bulgaria, Moldova og Ukraina er Donau en ren grenseelv. 1071 kilometer eller 37 % av Donau danner riksgrenser.
Nedbørfeltet omfatter deler av territoriet til ytterligere 10 stater som er uten direkte forbindelse med elven. Det dreier seg om Slovenia, Montenegro, Albania, Bosnia-Hercegovina, Nord-Makedonia, Kosovo, Italia, Sveits, Tsjekkia og Polen.
=== Nedbørfeltets yttergrenser ===
Savas nedbørfelt rommer fire stater uten direkte tilknytning til Donau. Sava oppstår vest i Slovenia ved sammenløpet av to elver ved Radovljica. Lim som også hører til Savas nedbørfelt, har sitt utspring i grenseområdet mellom Albania og Montenegro, og utgjør Albanias eneste nedbørfelt som drenerer til Svartehavet. Herfra renner den gjennom Montenegro, og over grensen til Bosnia-Hercegovina hvor den munner ut i Drina like før Visegrad. Drina har sitt utløp i Sava i det nordøstlige hjørnet av Bosnia-Hercegovina.
Nord-Makedonias tilknytning til Donau starter helt nord i landet med Binačka Morava (her kalt Golema, lenger nedstrøms kalt Južna Morava). Binačka Morava renner inn i Kosovo for så å vende østover og inn i Serbia og deretter fortsette med navnet Južna Morava. Ved Stalac løper elven sammen med Zapadna Morava og blir da Velika Morava som munner ut i Donau øst for Smederevo.
I landsbyen Toblach i Sør-Tirol, Italia finnes kilden til Drava som også er sideelv til Donau. Elvens utløp er ved Osijek i Kroatia.
Sveits’ forbindelse til det danubiske systemet har sitt utgangspunkt i Malojapasset i kantonen Graubünden hvor man finner kilden til Donaus sideelv Inn.
Tsjekkia knyttes til Donaus nedbørfelt ved flere elvesystemer som alle ender opp i Morava. Morava har sitt utløp ved Devin-Bratislava.
Polens forbindelse med Donau har utgangspunkt i elven Svarte Orava i Karpatene, vest for Tatrafjellene. Ved sammenløpet med Hvite Orava i Slovakia, dannes Orava som igjen munner ut i Váh. Váh har sitt utløp i Donau ved Komárno.
(Kilde: Ty. Wikipedia/Donaukommisjonen, Budapest, januar 2000 til mars 2004)
=== Sideelver ===
Den lengste sideelven til Donau er Tisza. Ytterligere seks sideelver har en lengde på mer enn 500 kilometer: Prut, Sava, Drava, Olt, Siret og Inn. Tisza, Sava og Drava munner ut i det sørlige pannoniske bekkenet (Serbia og Kroatia). Prut og Siret munner ut i Romania like før Donaudeltaet ved Galați. Nord for Alpene er Inn den eneste av Donaus sideelver som er lengre enn 500 km.
Når man derimot tar utgangspunkt i middelvannføringen til sideelvene, gir det delvis et annet bilde. Således har Prut, som er den nest lengste sideelven, omtrent en like stor middelvannføring som Velika Morava, som ikke engang er halvparten så lang. Inn har omtrent like stor middelvannføring som den tre ganger så lange Tisza. Den av Donaus sideelver med størst middelvannføring er Sava.
De fleste av de større sideelvene har sine utspring i Karpatene, i de slovakiske fjellene, på Balkanhalvøya og øst i Alpene.
=== Tyskland ===
==== Striden om kilden ====
Donau oppstår som geografisk navn ca. 1,4 km øst for Donaueschingen, hvor de to elvene Brigach og Breg flyter sammen. Herav uttrykket «Brigach und Breg bringen die Donau zuweg» – Brigach og Breg bringer Donau i vei. Donaubekkens utspring i Donaueschingen blir gjerne kalt Donaus offisielle kilde. Andre holder elven Bregs utspring i Furtwangen som Donaus egentlige kilde. Donau har uansett tilfelle sitt utspring i Schwarzwald og sitt utløp i Svartehavet. Det finnes derfor ingen tilsvarende strid om tilnavnet Den svarte elven.
==== Naturen langs den tyske ruten ====
Den tyske Donau, fra kilden til grensen mot Østerrike, er 687 kilometer lang og dermed den tredje lengste elven i Tyskland. Elvens kilde ligger i delstaten Baden-Württemberg og fortsetter videre inn i Bayern på grensen mellom Ulm og Neu-Ulm.
Den øverste delen av elven flyter igjennom Baar (landskap) og kalles da gjerne ”unge Donau” (Junge Donau). Deretter møter den karakteristiske daler og pass i den schwabiske del av Jurafjellene. Et særlig fenomen er at deler av elveleiet tørker ut deler av året (Donauversickerungen). Beuron utgjør sentrum i Naturpark Obere Donau (Schwabisk Alb). Etter Sigmaringen åpner landskapet mot sør seg mot høysletten Oberschwaben eller Schwäbisches Oberland som strekker seg helt til Bodensjøen. Mellom Weltenburg og Kelheim skjærer elven seg gjennom et fjellpass (Weltenburger Enge). Langs elvebredden reiser det seg karakteristiske bergknauser.
Kelheim ligger 2415 km fra nullpunktet i Sulina. Herfra er det mulig å trafikkere Donau med større skip helt til Svartehavet. Ved Kelheim utløper også Altmühl i Donau. De siste 34 km er Atlmühl kanalisert for å utgjøre en del av Main-Donaukanalen. Kanalen går nordvest via Nürnberg til Bamberg hvor den påtreffer Main. Dermed er det mulig å ferdes på kjøl fra Svartehavet til Nordsjøen.
Passau kalles gjerne de tre elvers by (Dreiflüssestadt). Fra venstre bredd kommer Ilz med sitt svarte vann fra myrområdene i Bayerischer Wald. Like nedenfor kommer fra høyre side Inn med sin grønnfargete strøm. I noen kilometer er dermed den blå Donau trefarget (grønn/blå/svart). Det påfallende er at Inns grønne vann trenger de øvrige vannmassene til side. Dette har sammenheng med at Inn ofte har en sterk vannføring, men også at Inn er grunnere enn Donau (Inn: 1,90 meter, Donau: 6,80 meter). I snøsmeltingen fører Inn fem prosent mer vann enn Donau, mens Donau likevel har den mest stabile vannføring og overveiende også den største, fra oktober til april.
==== Sideelver langs den tyske ruten ====
Donaus sideelver langs høyre bredd er Iller (Neu-Ulm), Lech ved Marxheim (øst for Donauwörth), Isar ved Deggendorf og Inn i Passau. Langs venstre bredd er de største elvene Wörnitz i Donauwörth, Altmühl ved Kelheim, Naab og Regen ved Regensburg. Også en rekke mindre elver renner ut i Donau, som for eksempel Riss, Roth, Grosse Lauter, Blau, Günz, Brenz, Mindel, Zusam, Schmutter, Paar, Abens, Grosse Laber, Vils og Erlau. Ranna har sitt utspring i Tyskland, men munner ut i Østerrike.
==== Byer langs den tyske ruten ====
Byer av betydning langs den tyske delen av Donau er bl.a. Donaueschingen, Tuttlingen, Sigmaringen, Ulm, Neu-Ulm, Günzburg, Donauwörth, Ingolstadt, Kelheim, Regensburg, Straubing, Deggendorf og Passau.
==== Byggverk langs den tyske ruten ====
Betydelige byggverk langs den tyske ruten er klosteret (med rang av erzabtei) i Beuron, Hohenzollernes slott i Sigmaringen og den gotiske klosterkirken i Ulm (Ulmer Münster) med verdens høyeste kirketårn (161,6 meter). Ovenfor Kelheim ligger ved høyre bredd det store klosteret Weltenburg og noe lenger ned på venstre bredd, Befrielseshallen (Befreiungshalle) reist på en høyde over byen. Regensburg er kjent for gamlebyen med domkirken, bydelen Stadtamhof og for Steinerne Brücke som binder bydelene sammen. Bemerkelsesverdig er også Walhalla ca. åtte kilometer øst for Regensburg og endelig St. Stephansdomen i Passau.
=== Østerrike ===
Donau spiller en sentral rolle i Østerrikes historie og kultur. Dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn, som omfattet omtrent 1 300 kilometer av Donaus løp, ble gjerne omtalt som «Donaumonarkiet».
Østerrikes vassdrag renner i det alt vesentlige ut i Donau og dermed Svartehavet. Bare området i delstaten Vorarlberg har sine vassdrag rettet mot Rhinen. Et meget lite område nordvest i Niederösterreich (Waldviertel) dreneres ut i Lainsitz, videre i Vltava og Elben og til slutt i Nordsjøen. Elvene i en liten del av Mühlviertel i Oberösterreich har også retning direkte mot Vltava.Like etter Passau ligger den tysk-østerrikske grensen, og ca. 50 kilometer deretter følger Schlögener Schlinge, hvor elven endrer sitt løp 180 grader. Etter ca. 70 kilometer følger Linz, Østerrikes tredje største by og anlagt på begge sider av Donau. Deretter følger Mauthausen, Enns og Grein.
Byen Melk med det store klosteret (Stift Melk) er inngangen til Wachaudalen. Wachau strekker seg videre forbi Dürnstein til Krems og deretter gjennom slettene til Tulln.
Hovedstaden Wien ligger nær Donau. For å hindre virkningene av oversvømmelser av Donau er elven i betydelig grad regulert, blant annet gjennom Donauinsel. Den internasjonale kommisjonen for beskyttelse av Donau (ICPDR) har sete i Wien.
Etter Wien passerer elven nasjonalparken Donau-Auen før den når middelalderbyen Hainburg an der Donau, umiddelbart før grensen mot Slovakia.
Viktige sideelver i Østerrike er Inn (høyre, ved den tyske grensen), Aist (venstre), Traun (høyre), Enns (høyre), Ybbs (høyre), Traisen (høyre), Kamp (venstre), Wien (høyre), Schwechat (høyre).
Langs den østerrikske ruten ligger elleve kraftverk i Donau.
=== Slovakia ===
Ved Devín møter Donau sideelven Morava og samtidig Østerrikes grense mot Slovakia. Bratislava, som er hovedstaden i Slovakia, følger umiddelbart deretter. De påfølgende 15 kilometer renner Donau med slovakisk territorium på begge sider inntil Ungarn dukker opp på høyre bredd.
Før grensen mot Ungarn forgrener Donau seg til Lille Donau (Malý Dunaj) på venstre side. Mellom Donau og Lille Donau dannes Kornøya (Žitný ostrov), den største øya i noen europeisk elv. Lille Donau løper i det slovakiske landskapet gjennom tallrike buktninger til den ved Kolárovo renner ut i Váh, den største slovakiske elv etter Donau. Váh har sitt utløp i Donau ved Komárno. Andre slovakiske elver som munner ut i Donau er Hron ved Stúrovo og Ipeľ (ungarsk Ipoly) ved Szob.
=== Ungarn ===
Donau danner deler av den slovakisk-ungarske grensen.
Ved den slovakiske landsbyen Čunovo, deler Donau seg også mot høyre og danner sidegrenen Mosoni-Duna og elveøya Szigetköz. Mosoni-Duna styrer etter kort tid inn i ungarsk territorium. Ved Mosonmagyarovar tar Mosoni-Duna opp i seg Leitha som har sitt utspring i Østerrike. Videre nedover Mosoni-Duna ligger industri-, handels- og universitetsbyen Győr, hvor elven også tar opp i seg Raab. Videre fra Győr fortsetter Mosoni Duna i østlig retning inntil den igjen forenes med Donau.
Mellom Komárom og den slovakiske tvillingbyen Komárno hvor Váh treffer Donau, er det broforbindelse. Videre nedover elven påtreffes Ungarns tidligere hovedstad Esztergom med den enorme Esztergomkatedralen. Esztergom innleder det meget vakre partiet av Donau som går under navnet Donaukneet. Maria Valeria-broen knytter forbindelse til Stúrovo på motsatt side.
Ved Szob på venstre bredd munner Ipoly (slovakisk Ipeľ) ut og Donau forlater statsgrensen for deretter å bli ungarsk på begge sider. Langs venstre bredd hever Börzsöny-fjellene seg over elven og på høyre Visegrádfjellene. Ved Visegrád bøyer Donau seg 90 grader mot sør og former dermed selve Donaukneet. Herfra renner elven rett sørover i ca. 500 kilometer. På omtrent samme sted deler elven seg i to og fortsetter på hver side av Szentendreøya (Szentendresiget) helt til den når Budapest. Byer av betydning er Vác på venstre og Szentendre på høyre side av øya.
Budapest er Ungarns hovedstad og med sine 1,8 millioner innbyggere den største langs elven. Etter manges oppfatning er den også den vakreste. Donau er på dette punktet mellom 400 og 500 meter bred. Budapest er anlagt på begge sider av elven, for øvrig som den siste med slik beliggenhet før Donau når Svartehavet.
Lengst sør i Budapest forgrener elven seg ved at Rackeve-Duna trenger inn i landskapet mot venstre. De to elvenes parallelle løp danner Csepeløya inntil de igjen forenes ved Rácalmás. Etter å ha passert tallrike mindre byer som Dunaujvaros, Baja, Dunaföldvár, Paks og Kalocsa, forlater Donau kort etter Mohács, det ungarske territoriet.
=== Kroatia ===
Med 137 kilometer samlet lengde har Kroatia, etter Moldova og Ukraina, den korteste delen av Donau. Den kroatiske Donau begynner like ovenfor Batina, rett vest for trerikshjørnet mellom Kroatia, Ungarn og Serbia. Grensen følger deretter mer eller mindre elvens løp til den når Ilok og Backa Palanka på serbisk side. Underveis i Kroatia passerer elven naturparken Kopački rit. Drava danner parkens sørlige grense fra Osijek og ca. 20 kilometer til elvens munning ut i Donau. Den viktigste byen langs den kroatiske delen av Donau er Vukovar, som fikk store skader i krigen mot Serbia.
=== Serbia ===
Fra Batina er Donau grense mellom Kroatia (høyre bredd) og Serbia (venstre bredd).
Etter broen mellom Bačka Palanka og den kroatiske byen Ilok fortsetter Donau mot øst og får serbisk territorium på begge sider.
Etter en kort strekning når Donau Novi Sad på venstre bredd. Byen er hovedstaden i den autonome serbiske provinsen Vojvodina. Festningen Petrovaradin på motsatt side, fremstår som et markert landemerke. Broene i Novi Sad ble under Kosovokrigen i 1999 ødelagt av NATO. En pongtongbro over elven løste midlertidig transportbehovet over elven. Da broen kun ble åpnet for skipstrafikk en gang per tredje uke, utgjorde den likevel et betydelig hinder for skipstrafikken. Frihetsbroen over Donau ble gjenåpnet 11. oktober 2005.
Etter ytterligere 75 kilometer når Donau Beograd ved Savas utløp. Byen er med sine 1,57 millioner innbyggere den tredje største langs Donau og med sin 7000 års historie et av de eldste bebodde steder langs elven. Byens sentrum er den veldige festningen Kalemegdan som troner over Saves munning.
Langs den videre veien gjennom Serbia passerer Donau på venstre side industribyen Pančevo, utløpssted for Timiș. Videre ca. 40 kilometer nedover elven ligger Smederevo festning på den høyre siden. Festningen og byen omkring var i en periode av middelalderen hovedstad i Serbia. Deretter følger etter ca. 10 kilometer utløpet til Velika Morava. Snart blir Donau Serbias grense mot Romania. På høyre bredd ligger øya Ostrovo mellom elvens hovedleie og Srebrnosjøen. Videre passeres på høyre side ruinene av Golubac festning. Donaus videre løp fortsetter inn i en trang slukt kjent som Jernporten, hvor elven på det smaleste er 150 meter. Demningene Djerdap 1 og 2 er de betydeligste byggverk i området i nyere tid. Den serbiske siden omfattes av Djerdap nasjonalpark.
=== Romania ===
Mer enn en tredel av Donau, nærmere bestemt 1075 kilometer ligger til Romania. Her kalles elven Dunărea.
Den rumenske delen av Donau begynner sørvest for Banatfjellene. Etter Orșova bryter Donau igjennom Jernporten like før den passerer Drobeta-Turnu Severin. Elven gjør da en sving sørover til et stykke forbi Calafat for deretter å fortsette i østlig retning.
Donau er grenseelv med Bulgaria i ca. 500 kilometer.
Mellom Calafat og Vidin på bulgarsk side går det ferge som skal erstattes med Calafat-Vidinbroen i løpet av 2010. Sideelven Jiu møter Donau ca. 75 km etter Calafat. Like etter kommer byen Bechet med fergeforbindelse til Orjakhovo på bulgarsk side. Videre langs den rumenske bredden finnes byene Dăbuleni, Corabia, Turnu Măgurele (ved utløpet av Olt), Zimnicea, Giurgiu (bro til Ruse), Oltenita (ved utløpet av Argeș).
Etter å ha passert den bulgarske byen Silistra bøyer elven nordover og inn på et rent rumensk territorium. Omtrent på samme sted deler den seg i to løp, med det østlige løpet som det bredeste. Denne bredeste og østligste elvearmen går langs relativt tynt befolkete områder til den når Cernavodă. Her finnes Cernavoda kjernekraftverk og byen er startpunkt på Donau-Svartehavskanalen. Lengre nord passerer elven Hârșova på høyre side. Den venstre elvearmen – Bratul Borcea – møter først byen Călărași og deretter Fetesti. Sideelven Ialomita munner ut i Bratul Borceas venstre bredd fire kilometer lengre nord. Umiddelbart før Giurgeni-Vadu Oiibroen møtes de to elvearmene igjen til ett elveløp.
Videre nordover passerer Donau de store byene Brăila og Galați langs venstre bredd, den sistnevnte ved utløpet av Siret. Deretter vender elven igjen i østlig retning, idet den runder Macinfjellene idet nordlige Dobrudsja. Donau blir da en meget kort strekning grense mot Moldova for deretter å bli Romanias grense mot Ukraina.
Etter den historiske byen Isaccea deler elven seg igjen i to, men denne gang for aldri mer å bli samlet. Herfra sprer elven seg i Donaudeltaet. Kiliaarmen bøyer av mot nord i retning av de ukrainske byene Izmail og Kilia, og er grenseelv mot Ukraina til den når Svartehavet. Hovedløpet av Donau går videre mot Tulcea. Like etter Tulcea deler elven seg nok en gang i to, denne gang i Sulinaarmen og Sankt Georgarmen. I Sulina finnes Donaus offisielle nullpunkt og utløpssted i Svartehavet.
=== Bulgaria ===
Donau danner Bulgarias grense mot Romania. Dette innebærer at Donau alltid har Bulgaria på sin høyre side. Ved Svisjtov når elven sitt sørligste punkt på strekningen fra kilden til Svartehavet. Etter Silistra forlater Donau Bulgaria og renner nordover på rumensk territorium. Landskapet fra elven Timok ved grensen til Serbia, til Svartehavet kalles Den donauske slette i Bulgaria.
Sju bulgarske provinser med tilsammen ca. 1,5 millioner innbyggere grenser til elven: Vidin, Montana, Vratsa, Pleven, Veliko Tarnovo Ruse og Silistra.
Donau er den eneste elven i Bulgaria som kan nyttes som transportvei. Viktige byer og havner langs bredden er Vidin, Lom, Orjakhovo, Nikopol, Belene, Svisjtov, Ruse, Tutrakan og Silistra.
Langs den nesten 500 kilometer lange strekningen finnes bare to broer. Vennskapsbroen Giurgiu-Ruse har siden 1954 forbundet Ruse med den rumenske byen Giurgiu. Calafat-Vidinbroen ble fullført i 2012 og ventes åpnet i 2013. Det er fergeforbindelse fra Orjakhovo til Bechet og fra Silistra til Călărași.
Sideelver fra vest mot øst er bl.a. Timok, Lom, Ogosta, Iskăr, Vit, Osam, Jantra og Rusenski Lom.
=== Moldova ===
Moldovas bredd langs Donau er den korteste av alle tilgrensende stater. Inntil 1999 besto landets grense mot elven kun av 340 meter ved utløpet av Prut ved Giurgiulești. Etter et makeskifte med Ukraina er strekningen forlenget til 570 meter. Utbyggingen av havnen i Giurgiulești er omstridt sett fra et naturvernsynspunkt.
=== Ukraina ===
Etter å ha tatt opp i seg Prut i det moldaviske hjørnet, fortsetter Donau som grenseelv mellom Romania og Ukraina. Ukrainske byer langs Donau er Izmail, Kilia og Vilkove hvor Bystryjkanalen begynner. Elven sprer seg i Donaudeltaet som omfatter 4178 km² hvorav ca. 668 km² ukrainsk område og munner endelig ut i Svartehavet.
== Geologi ==
Selv om den øverste delen av Donau i dag er mindre enn Rhinen, er Donau geologisk langt eldre en sistnevnte. Rhinen kan gjerne karakteriseres som Donaus konkurrent i den delen av nedbørfeltet som omfatter dagens Sør-Tyskland. Dette fører til visse særlige forhold.
=== Elvens opprinnelige løp ===
Rhinen er den eneste elv i Alpene som renner i nordlig retning, mot Nordsjøen. Dermed tar den opp i seg vannet nord for det europeiske hovedvannskillet. Dette vannskillet deler med en usynlig linje deler av Sør-Tyskland.
Inntil Saaleistiden (nest siste istid for 188 000 år siden) begynte Rhinen ved den sørvestlige spissen av Schwarzwald. Vannet fra Alpene som i dag renner ut i Rhinen, ble transportert med ur-Donau mot øst, som inntil Saaleistiden rant ut i det vi i dag kaller Altmühl (Altmühldonau) og i Willheimer Trockental langs ruten Willheim-Dolnstein-Eichstätt-Beilngries-Riedenburg. De uttørkede sluktene i dagens Fränkische Alb er deler av leiet for disse tidligere elvene, som var vesentlig større enn dagens Donau. Etter dannelsen av den forsenkningen som i dag utgjør Rhinens øvre leie, endret imidlertid det meste av vannet fra Alpene retning og forsyner i dag Rhinen.
=== Dagens situasjon med «Donauversickerungen» ===
Deler av Donaus vannføring foregår allerede i dag gjennom de porøse kalksteinene i Schwäbische Alb til de dypere deler av Rhinen. Dette underjordiske vannet vil spise seg mer og mer inn i kalksteinen, og det antas derfor at Donaus overflatevann i disse områdene på et tidspunkt vil fullstendig forsvinne inn i Rhinen.
Mellom Immendingen og Möhringen forsvinner en stor del av Donaus vann ned i grunnen og renner gjennom hulrom i såkalt karstkalkstein til Aachtopf mer enn 14 km unna, hvorfra vannet renner videre til Bodensjøen og deretter ut i Rhinen. Ved lite vann kan elven gå tørr, og elveleiet blir helt tørt (Versickerungen). Donau blir da kun tilført vann fra de små elvene Krähenbach i Möhringen og Elta. Ettersom disse tørkeperiodene har tiltatt de siste tiårene, blir en del av Donaus vann ledet forbi tørkestedene gjennom en tunnel. Tunnelen og den tilhørende demningen er lagt ved utkanten av Immendingen, mens selve tunnelen fører til Möhringen. Ytterligere en Donauversickerung som gir vanntilførsel til Aachtopf, finnes ved Fridingen an der Donau.
== Historie ==
=== Grekerne ===
I det sjuende århundre før Kristus tok grekerne seg opp elven. De hadde kommet fra Svartehavet over byen Tomis, dagens Constanța. Deres oppdagelsesreise endte imidlertid ved Jernporten. Elvestrømmen stanset de greske skipene fra å dra videre forbi det som i dag er grensen mellom Serbia og Romania. Det nedre løpet kalte grekerne for Istros, mens elveløpet ovenfor var ukjent for dem.
=== Romerne ===
Navnet Istros kom deretter i bruk blant antikkens romere. Romerne kalte elvens løp ovenfor Jernporten for Danuvius og det var samtidig navnet på romernes egen gud knyttet til elven.
Donau utgjorde fra et punkt vest for Regensburg og videre nedover elven, romerrikets grense mot folk og stammer i nord (Donaulimes). Egentlig var det ikke tale om en limes som er en fastlandsgrense, men en ripa, det vil si en elvegrense. Langs denne grensen ble det stasjonert legioner og festningsverker. Samtidig var elven ferdselsvei for både tropper og forsyninger til bosettingene langs elven. Donaulimes var med enkelte avbrudd intakt fra år 37 til keiser Valentinian den førstes regjeringstid (364–375).
Romernes keiser Trajan vernet om rikets grenser og en av hans utfordringer var de krigerske dakerne under ledelse av Decebalus. Dakerne bebodde deler av dagens Romania. De dakiske krigene foregikk fra 101 og 102 fra 106-107. Trajansbroen ble bygget fra 103 til 105 ved garnisonsbyen Drobeta idag Drobeta Turnu Severin ved Jernporten. Broen inspirerte senere til konstruksjonen av Steinerne Brücke i Regensburg. Kampene ved Donau og romernes kryssing av elven er skildret med illustrasjoner på Trajanssøylen i Roma. Trajan bekjempet dakerne, og provinsen Dacia ble deretter etablert. Dacia omfattet Siebenbürgen (Transilvania) og besto til 271. En 40 meter høy Decebalusstatue hugget inn i fjellet ved Orsova i Romania ble fullført i 2004.
=== Magyarene ===
I det niende århundre var Donau atkomst for de asiatiske magyarene. Magyarene vandret fra sitt urhjem Magna Hungaria (området mellom Volga, Kama, Bjelaja og Ural) til Levedia ved elvene Don og Volga, hvor de var med i Khazarenes statsdannelse, deretter til Etelköz (steppeområdet mellom Dnepr, Dnestr og Svartehavet) og til slutt, i år 896 i Karpatbekkenet. Der slo de seg sammen med den slaviske befolkning på stedet og dannet i løpet av de kommende 150 til 200 årene dagens ungarske nasjon.
=== Det første korstoget ===
Godfred av Bouillon var en av lederne for det første korstoget mellom 1096 og 1099. Godfred førte troppene sine langs Donau fra Regensburg til Beograd.
=== Tyrkerne ===
I det femtende århundre rykket den tyrkiske hæren fremover langs Donau på sitt felttog gjennom Sørøst-Europa. Elven gjorde det mulig for tyrkerne å forflytte seg raskt fremover. Omkring 1440 var de kommet 2000 kilometer fra elvens munning og innledet det første slaget om Beograd. Beograd falt imidlertid ikke før 1521. Få år senere, i (det første) slaget ved Mohács 1526 seiret den osmanske hæren over den ungarske kongen. Kong Ludvig II falt under slaget, noe som igjen førte til at Ungarn ble innlemmet i det habsburgske Østerrike. Dette var kimen til det såkalte Donaumonarkiet.
I 1529 sto tyrkerne utenfor Wien, men klarte aldri å erobre byen. Dermed var osmanenes ekspansjon langs Donau stanset. Etter slaget ved Mohács 1687 tapte tyrkerne litt etter litt sin innflytelse i området. Nest etter det østerrikske forble imidlertid Det osmanske riket lenge den mest betydningsfulle politiske faktoren i Sørøst-Europa. Dette varte inntil balkanområdene gikk tapt i den russisk-tyrkiske krigen 1768-1774. Donau var derfor ikke bare en militær og kommersiell hovedpulsåre, men også en politisk, kulturell og religiøs grense mellom Oksidenten og Orienten.
=== Donauschwaberne ===
Donauschwabere er et samlebegrep for tyske, men også franske, spanske og italienske utvandrere til øst i Mellom-Europa og Sørøst-Europa. Utvandringen foregikk i flere omganger fra slutten av 1600-tallet til andre halvdel av 1800-tallet. Kolonialiseringen av de områdene som tyrkerne hadde forlatt, ble planlagt av habsburgerne i Wien.
Innvandrerne ble kalt schwabere av sine nye naboer, selv om mindre enn 10 % av dem kom fra Schwaben. En mulig årsak til dette er at ferden på Donau ofte begynte i Ulm. Transporten på elven foregikk gjerne på såkalte ulmkasser (tysk: Ulmer Schachtel). Dette var en flåte bygget kun for nedstrøms transport. Ved ankomst til bestemmelsesstedet ble materialene brukt som bygningsmaterialer eller brensel.
Donauschwaberne oppsto som begrep i 1920, blant annet for å avgrense disse innvandrerne mot siebenbürgen-sakserne og de østerrikske landlerne som hadde en helt annen innvandringshistorie. Dessuten var bosettingsområdene som hadde tilhørt Østerrike-Ungarn, nå spredt på flere stater. Begrepet donauschwabere er derfor mest av alt et politisk og ikke et etnisk begrep.
== Livet langs Donau ==
=== Flora og fauna ===
I flere hundre kilometer passerer Donau flere landskaper og klimasoner og endrer dermed flere ganger sin karakter. Tilsvarende mangfoldig er flora og fauna langs elven. På tross av tallrike og tildels store menneskelige inngrep, er Donau i flere deler ennå meget rik på arter. Enkelte særlig viktige områder er vernet.
Typiske treslag i våtmarksområdene langs Donau er sølvpoppel, langs de øvre deler av elven gråor og hvitpil. Hardere tresorter er smalbladask som forekommer fra Wien og nedstrøms. Videre finnes alm, vrangalm og sommereik. I selve Donau vokser wasserfalle (Aldrovanda vesiculosa) og blærerot.
Til sammen finnes over 300 fuglearter langs elven som er en av de viktigste europeiske trekkveier. Flere områder langs Donau er viktige områder for overvintring, hekke- og hvileplasser.
Støren gikk tidligere helt opp til Wien, men etter byggingen av demningene ved Jernporten er det ikke lenger mulig. Enkelte arter er endemiske som for eksempel donauniøye. Støttet av forsterkete landskapsvern og gjenvinning av naturområder i Donaus nedbørfelt har sjeldne fiskeslag fått bedre levevilkår fremfor alt i Tyskland og Østerrike. Slik ble den antatt utryddete hundefisken gjenoppdaget i 1992. Forøvrig finnes i elven bl.a. belugastør, karpe, maller, piggfinnefisker og donaulaks.
Hjemmehørende langs Donau er også pattedyr som steinmår (Martes foina), mår, røyskatt, grevling, villkatt, bever og oter. I Donaudeltaet finnes bl.a. ilder, oter, steppeilder (Mustela eversmannii) og sisel (Spermophilus).
Videre inneholder Donau tallrike amfibier og reptiler, herunder æskulapsnok, østlig smaragdfirfisle (Lacerta viridis), murfirfisle (Podarcis muralis), buorm, slettsnok og sandfirfisle, Hermanns landskilpadde (Testudo hermanni), maurisk landskilpadde (Testudo graeca ibera), og europeisk sumpskilpadde (Emys orbicularis) og endelig donau-kammolch (Triturus dobrogicus) en type salamander.
=== Større nasjonalparker og reservater ===
==== Naturpark Obere Donau ====
Mellom Immendingen og Eringen løper elven gjennom Naturpark Obere Donau. De karakteristiske bergene hvor Donau bryter gjennom Schwäbische Alb hører til de få naturlig skogfrie områder med plantevekster i Tyskland. Da grunnen er svært tørr og temperaturen svinger sterkt, vokser det i dette området flere sterkt solhungrige planter, delvis fra istiden. Slik oppstår det i nasjonalparken en uvanlig kombinasjon av middelhavsflora, alpin- og tundrisk flora. Med sine nesten 750 plantearter, herunder flere utrydningstruete, er området et av de mest artsrike i Baden-Württemberg.
==== Nasjonalpark Donau-Auen ====
Nasjonalpark Donau-Auen er et av de største våtmarksområder langs noen elv i Mellom-Europa og ligger like utenfor Wien i retning Hainburg an der Donau. Den strekker seg fra Lobau som ligger innenfor Wiens grenser, til munningen av Morava og inneholder ca. 70 fiskeslag, 30 pattedyrslag og 100 fugleslag.
Myndighetene hadde opprinnelig planlagt et kraftverk ved Hainburg. Dette kraftverket ville ha ødelagt våtmarkene som nå ligger innenfor parkens grenser. Demonstrasjoner og underskriftskampanjer i 1983-1984 førte til stans i planleggingen og nasjonalparken ble vedtatt i 1996.
==== Nasjonalpark Donau-Ipoly i Ungarn ====
Nasjonalparken Duna-Ipoly Nemzeti Park, omfatter Börsönyfjellene, Pilisfjellene, Visegrádfjellene, venstre bredd av elven Ipoly, Szentendreøya og venstre bredd av Donau i dette området med sentrum i Donaukneet. To tusen forskjellige plantearter og noen tusen dyreslag finnes i nasjonalparken, herunder den endemiske linplanten Piliser Lein (Linum dolomiticum).
==== Naturpark Kopački rit ====
Naturparken Kopački rit ligger hvor Drava munner ut i Donau. Det urørte sump-, myr- og våtmarksområdet er habitat for tallrike dyreslag og plantearter, herunder 260 fuglearter. I de tallrike bekker og innsjøer finnes 40 fiskelag. Naturparken er nominert til listen over UNESCOs verdensarven.
==== Spesial-naturreservat Deliblatska peščara ====
Naturreservatet Deliblatska peščara ligger i fylket Južni Banat i den autonome provinsen Vojvodina i Serbia. Det strekker seg fra Donau, sørkarpatene og elven Timiș og omfatter 30 000 hektar. Reservatet frembyr et øde sanddynelandskap med en unik orografi, flora og fauna for Europa og kalles i Serbia gjerne for Det europeiske Sahara. Ved begynnelsen av det nittende århundre ble sanddynene plantet med akasier og annen skog. I dag er mer enn halvparten av området skogbevokst og deler av det er jaktområde i sesongen. Sandbergene går mer enn 200 meter over havet og det stadige fargespillet fra plantenes blomstring gjør sanddynene attraktive for besøkende.
==== Djerdap ====
Djerdap nasjonalpark på serbisk side av Donau strekker seg over 100 elvekilometer fra byen Golubac til Tekija og dekker et område på totalt 63 680 hektar. Det karakteristiske ved nasjonalparken er de svære juvene kalt Jernporten som Donau flyter igjennom. Parken inneholder også viktige historiske minnesmerker som Golubac festning, Tabula Traiana og Lepenski Vir.
==== Srebarna naturreservat ====
Srebarna naturreservat nær byen Silistra i Silistra oblast i Bulgaria, er fra 1983 oppført på UNESCOs liste over verdens naturarv.
==== Biosfærereservatet Donaudeltaet ====
Biosfærereservatet Donaudeltaet i Romania og Ukraina er munningsområdet til Donau ved Svartehavet. Reservatet er 5 800 km² stort, bare munningsområdene til Volga og Kuban er større i Europa.
Se hovedartikkel om Donaudeltaet
==== Planlagte vernetiltak ====
Ungarn og Kroatia undertegnet i september 2009 en erklæring om å starte arbeidet med vern av et stort område mellom Donau, Drava og Mur. Planen er å etablere et UNESCO-biosfærereservat på 6 300 kvadratkilometer som i tillegg til de to landene vil berøre Østerrike, Slovenia, Kroatia og Serbia.
=== Store økologiske inngrep ===
I likhet med andre elver har Donau vært gjenstand for en rekke store inngrep siden begynnelsen av den industrielle tidsalder. Kun 20 % av oversvømmelsesområdene som eksisterte i det nittende århundre, finnes fortsatt og kun halvparten av elveløpet kan i dag betegnes som ”naturlig”.
Ved siden av forurensningen som følge av industri, landbruk, turisme og tilførsel av spillvann, så vel som regulering av demninger, kunstige innsjøer, kanaler etc er det fremfor alt de store prosjektene som påvirker naturen rundt Donau. Da likeledes ti stater, herunder noen av de fattigste land i Europa som Romania, Moldova og Ukraina prioriterer fremfor noe annet sine næringsmessige interesser langs elven, er det vanskelig å etablere et grenseoverskridende vern av elven.
==== Kraftverket Jernporten ====
I 1964 begynte det daværende Jugoslavia og Romania byggingen av et kraftverk mellom sørkarpatene og de serbiske Erzgebirge mot grensen mellom Romania og Serbia. Kraftverket var ferdig i 1972. Demningen med to sluser førte til dannelsen av en 150 kilometer lang innsjø og en hevning av vannspeilet med 35 meter. I tillegg til energiutvinningen ble også vannveien Donau bygget ut skipstrafikken fikk lettere vilkår gjennom sprengningen av strykene i elven.
For å gi plass til dammen som rekker helt til Beograd, måtte fem landsbyer fraflyttes og øya Ada Kaleh ble satt under vann. Øya var bosatt av tyrkere siden 1669 og innbyggerne utflyttet til Tyrkia. Til sammen måtte 17 000 mennesker flytte og se sine boliger oversvømt av dammen. For miljøet har byggingen av demningen hatt følger, bl.a. ved at støren ikke lenger kan svømme opp Donau for å gyte.
For å begrense de økologiske skadene er enkeltobjekter fra flora og fauna, så vel som geomorfologiske, arkeologiske og kulturhistoriske gjenstander, flyttet til to nasjonalparker og museer. Det er i Serbia Djerdap nasjonalpark som siden 1974 omfatter 63 608 hektar og i Romania Portile de Fier nasjonalpark som ble opprettet i 2001 og omfatter 115 655 hektar.
==== Gabčíkovo-Nagymaros ====
I Budapestavtalen av 16. september 1977 avtalte det daværende Tsjekkoslovakia og Ungarn byggingen av den store kraftverket Gabčíkovo mellom denne byen nær Bratislava og Nagymaros.
Ungarske og delvis også østerrikske eksperter advarte mot utbyggingens miljømessige konsekvenser langs den slovakisk-ungarske grense så vel som for vannforsyningen av Budapest. Fra 1983 ble arbeidene forsinket og året etter ble Duna Kör (Donaukretsen) dannet. Denne miljøbevegelsen som av mange ble ansett som kimen til ”fløyelsrevolusjonen” i Ungarn, fant sterk støtte i befolkningen, 140 000 personer underskrev en protest mot kraftverket og i 1988 ble det arrangert en demonstrasjon som samlet 40 000 mennesker foran det ungarske parlamentet. På bakgrunn av de politiske rystelser i østblokken i 1989 trakk Ungarn seg etter press fra befolkningen ut av prosjektet.
Den Tsjekkoslovakiske hhv fra 1993 den slovakiske regjeringen krevde gjenopptakelse av byggingen av kraftverket på et annet sted. Da Ungarn avslo ble landet i 1993 og på nytt i 1997 innklaget for den internasjonale domstolen i Haag med krav om gjennomføring av avtalen fra 1977. Domstolen har prinsipielt tatt stilling for at avtalen skal oppfylles, men det har ennå ikke skjedd. Forholdet anses å være en belastning på forbindelsene mellom Ungarn og Slovakia.
==== Havnen ved Giurgiulești ====
Byggingen av en havn med oljeterminal i Giurgiulești ble påbegynt i 1996 og fullført i 2006. Det er hevdet at anleggets plassering skaper en stor risiko for miljøskader i det nærliggende Donaudeltaet.
==== Bystryjkanalen ====
Den 27. august 2004 ble Bystryjkanalen i Ukraina gjenåpnet, men ble stengt to år senere som følge av manglende mudring. Ukrainas ønske om å gjenåpne kanalen for normal skipstrafikk er møtt med protester fra både nabolandet Romania og internasjonale miljøvernorganisasjoner som hevder at tiltaket vil kunne virke skadelig på miljøet i Donaudeltaet.
Se hovedartikkel om Bystryjkanalen
=== Forurensningsulykker ===
==== Cyanidutslippet ved Baia Mare ====
Se utdypede artikkel om Cyanidutslippet ved Baia Mare 200030. januar 2000 ble det ved et demningsbrudd sluppet ut store mengder cyanidholdig spillvann fra en dam ved en av gruvene. I tillegg til cyanid inneholdt utslippet en rekke tungmetaller, særlig kobber, men også bly, sink m.m. Flere elver ble kraftig forurenset. I elvene Sasar, Lapus, Someș og Tisza langt inn i Ungarn døde det meste av fisk og annet liv. Som følge av dette ble grenseverdiene for cyanid overskredet helt ned til Donaus munning i Svartehavet.
==== Giftutslippet i Ungarn 2010 ====
I byen Ajka i det ungarske fylket Vesprem og dermed innenfor Donaus nedbørfelt, kollapset i oktober 2010 en damvegg og utløste en flom av giftig rødt slam fra en aluminafabrikk.
Se utdypende artikkel om Giftutslippet i Ungarn 2010
== Næringslivet langs Donau ==
=== Vannressurser ===
==== Drikkevann ====
Donau er en viktig drikkevannskilde for ca. 10 millioner mennesker. I Baden-Württemberg får vannverkene i området Stuttgart, Bad Mergentheim, Aalen og Alb-Donau-området dekket ca. 30 % av sitt behov fra Donau. Byer som Ulm og Passau får det meste av sitt drikkevann fra Donau.
Derimot baserer Østerrike opptil 99 prosent av sitt drikkevann på grunnvann og kildevann og bare svært sjelden, for eksempel i tørkeperioder, blir vann hentet fra Donau. Det samme gjelder for Ungarn som henter 91 % av sitt drikkevann fra grunnvann. Også de andre statene langs Donaus midtre løp avstår på grunn av den sterke forurensningen å bruke vann fra Donau som drikkevann. Bare områder langs Donau i Romania hvor elven er blitt renere, forsyner seg i større grad av vann fra Donau, for eksempel Drobeta Turnu Severin og i donaudeltaet.
==== Vannkraft ====
Fem nabostater til Donau får nevneverdige deler av sin energi fra vannkraftverkene i Donau. Det gjelder Tyskland, Østerrike, Slovakia, Serbia og Romania. For de øvrige statene mangler det enten territorial kontroll for å kunne bygge egne kraftverk (Kroatia, Bulgaria og Moldova disponerer for eksempel kun over en av elvebreddene), vannkraftverk er ikke politisk gjennomførbare som i Ungarn, eller så egner elvens løp seg ikke til slike formål som for eksempel i Ukraina.
I Tyskland ble de første kraftverkene bygget mot slutten av det 19. århundre, særlig i øvre Donau, men også som eksempel i Ulm. På denne strekningen gir imidlertid elven for lite energi til å bli av noen særlig betydning for området.
Situasjonen for Østerrike er ganske annerledes, også fordi utbyggingen av vannkraft startet relativt sent med Ybbs-Persenbeug i 1953 som ble fullført i 1957. I dag dekker Østerrike etter Island og Norge den største andel av sitt energibehov ved vannkraft. Donaukraftverkene dekker ca. 20 % av det nasjonale kraftbehovet i Østerrike. Langs den østerrikske er det kun elvekraftverk uten mulighet for å oppdemme vannet. Dette medfører komplikasjoner for miljøet, idet kraftverket påvirker elvevannets gjennomstrømshastighet og medvirker til oversvømmelser av verdifulle våtmarksområder. Videre utgjør demningene barrierer for fisk og annet som ikke lenger kan bevege seg fritt i elven.
I Slovakia utgjør vannkraften ca. 16 % av energitilførselen og dermed den nest viktigste energikilden etter brunkullet. Den største andel av vannkraften, nemlig 11 prosent kommer fra vannkraftverket Gabčíkovo som opprinnelig var planlagt som en del av det store kraftverket mellom Gabčíkovo og Nagymaros i Ungarn og i samarbeid med Ungarn.
Det hittil største vannkraftverk i Europa ble i 1972 sluttført ved Jernporten. Prosjektet ble utført i samarbeid mellom daværende Jugoslavia og Romania. Kraftverket dekker 37,1 prosent av Serbias hhv 27,6 prosent av Romanias energibehov og utgjør dermed en av det mest betydningsfulle energikilder for de to landene.
=== Skipsfart og navigasjon ===
Den øvre delen av Donau er kun farbar for mindre båter. Mellom Ulm og Kelheim er det laget 22 m x 4 m store sluser i samtlige demninger. Offentlig skipstrafikk med større fartøyer foregår først etter Kelheim (nesten 500 km etter kilden) og de neste 2 415 km til munningen. Med Main-Donau-kanalen som munner ut ved Kelheim, er det etablert en gjennomgående vannvei fra Nordsjøen opp Rhinen og Main til Svartehavet.
Med tanke på skipstrafikken blir Donau oppdelt i tre ruter:
Øvre Donau fra Kelheim til Komárom/Komárno
Midtre-Donau fra Komárom/Komárno til Drobeta Turnu Severin
Nedre Donau fra Drobeta Turnu Severin til munningen.I motsetning til en rekke andre elver blir lengden av Donau og elvens sideelver, målt oppstrøms. Det offisielle nullpunktet er fyrlykten i Sulina ved Svartehavet. Fra nullpunktet til Galați i Romania måles elven i sjømil / nautiske mil (Donaus munningsområde). Videre fra Galați måles elven i kilometer.
==== Skipsfartshistorie på Øvre Donau ====
Donau er en av de eldste og viktigste europeiske handelsruter. Allerede i førhistorisk tid tjente den som transportvei for handelsvarer som for eksempel pels, som ble fraktet på enkle flåter langs elven. Allerede i romertiden ble det drevet skipsfart og da med fartøyer som kun var ment for nedstrøms transport. Fremme ved ankomststedet ble de demontert og brukt som byggemateriale. Dersom den vanskelige returen oppstrøms ikke kunne betales med returfrakt ble også skipene etterlatt. Typisk for skipsfarten langs Donau var derfor enkle skipsfartskonstruksjoner som prammer og langbåter uten kjøl, såkalte «ulmkasser» (Ulmer Schachtel). Disse fartøyene trafikkerte ruten fra Ulm og krevde mindre forbruk av materialer enn flåter. Større prammer opptil ca. 30 meter og 2 tonn lastevekt, de såkalte Kelheimer, eller Ulmer Ordinarischiffe ble leilighetsvis dratt oppstrøms med kostbare varer som vin og salt. Vanligvis returnerte man bare med mindre prammer for å få med seg mannskapets pikk og pakk.
Gjennom årtusenene kunne båter bare ferdes oppstrøms ved hjelp av trekkraft. Først skjedde det ved hjelp av menneskenes egen kraft og deretter fra det 15. århundre med trekkdyr. Disse skipstrekkene krevde en omfattende organisering. Det kunne være nødvendig med opp til 60 hester og enda flere mannskaper når det skulle trekkes en Kelheimer (kalt Hohenau) eller de stadig flere prammene som ble brukt som hjelpefartøyer for tauverk, hester og forråd. Donau var på denne tiden ofte et vidt forgrenet system med ujevne dybdeforhold, i motsetning til dagens kanaliserte og mudrete elveløp. Slike transporter kunne derfor ta svært lang tid. Ofte klarte man ikke mer en få kilometer per dag. Hester måtte byttes ruten skiftet fra elvebredd til elvebredd, vær og vannføring hindret framdriften.
==== Dampskipsfart på Donau ====
Med dampskipene og senere lokomotivene begynte en ny periode i skipsfarten på Donau. De siste skipstrekkene skjedde rundt 1900. I 1812 ble det første dampskipet satt i trafikk i Wien. Kort tid etter, i 1829, ble det første dampskipsselskap på Donau etablert. Dermed økte også hastigheten. For eksempel brukte det første dampskipet ”Franz I” 14 timer og 15 minutter fra Wien til Budapest. For den motsatte strekning brukte skipet 48 timer og 20 minutter. I september 1837 gikk det første skipet (”Maria Anna”) fra Wien til Linz. Et av de siste eksemplarer av disse fartøyene kan ses i Regensburg som museumsskip.
Fra midten til slutten av det 19. århundre var også en blomstringstid for kjedeskipene. Det dreide seg om spesialkonstruerte dampskip som ved hjelp av et vaiersystem kunne skyve en rekke lektere foran seg. Slike kjedeskip ble først konstruert for strekningen Wien-Bratislava og fra 1891 ved Ybbs og Regensburg.
Gjennom Jernporten ble skipene i det 20. århundre trukket med lokomotiv inntil demningen ble bygget.
==== Skipsfarten i dag ====
Nærmere 100 hotellskip trafikkerer hovedsakelig strekningen mellom Passau, Budapest og Svartehavet. I tillegg finnes bl.a. i Passau i Tyskland og Wachau i Østerrike en rekke skip som gjør dagsutflukter. Strekningen Vidin – Passau trafikkeres av tunglastekatamaranen Khan Asparu.
==== Rettsutviklingen for den internasjonale skipsfarten ====
Opprinnelig var Donau en åpen handelsvei som enhver kunne benytte, men på tross av dette krevde alle nabolandene handelstoll. Wienerkongressen fra 1814 til 1815 vedtok regler om fri skipstrafikk i internasjonale farvann. Under Pariskonferansen i 1856 ble disse reglene gjort gjeldende for Donau på strekningen fra Sulina til Isaccea. Samtidig ble Den europeiske Donaukommisjonen grunnlagt. Den internasjonale Donaukommisjonen ble opprettet i 1921 med ansvar for strekningen fra Braila til Ulm. Begge kommisjonene ble opphevet av Tyskland i 1940.
Fredstraktatene 1947 mellom de allierte og Ungarn, Romania og Bulgaria gjentok de tidligere bestemmelser om at skipsfarten på Donau skulle være åpen for alle staters borgere, handelsfartøyer og varer på like fot.
I 1948 ble det holdt en konferanse i Beograd, hvor det mot vestmaktenes stemmer ble vedtatt en ny konvensjon. Østerrike og Tyskland var ikke invitert til konferansen. De to Donau-kommisjoner ble erstattet av én ny Donaukommisjon, som skulle bestå av en representant fra hvert Donau-land. Østerrike ble medlem av kommisjonen i 1960 og Tyskland i 1998.
=== Tømmerfløting ===
I det 18. og 19. århundre tjente Donau som transportvei for tømmer fra Böhmerwald. Tømmeret ble fløtet fra de böhmiske skogene over Schwarzebergske fløtekanal og inn i Grosse Mühl. Der ble trevirket trukket opp av elven brakt om bord i fartøyer og deretter transportert til Wien hvor det ble solgt som ved.
=== Fiskerier ===
I middelalderen livnærte befolkningen langs Donau seg på mange steder helt og holdent av fiske. I løpet av 19. og 20. århundre er imidlertid fiskeriet gått sterkt tilbake. I Østerrike blir det i beskjeden grad fisket rundt Linz og Wien. Av større betydning er fiskeriene i donaudeltaet.
=== Vinproduksjon ===
Det vokser vindruer langs Donau fra sør i Tyskland til slettene i Romania.
Tysklands bidrag er noen mindre vingårder i Bach an der Donau. Derimot har Østerrike en meget betydelig vinproduksjon i Wachau hvor det hovedsakelig er druesortene Grüner Veltliner, Riesling og Chardonnay som anvendes.
I Ungarn blir det produsert vin nesten over alt mellom Visegrád og landets sørlige grense. Hovedstaden for den ungarske vinen var tidligere Vác. Under den sosialistiske perioden mistet de tidligere berømte ungarske vinene sterkt sin kvalitet, men etter nittiårene i det 20. århundre opplever den ungarske vinproduksjonen en renessanse.
Hovedtyngden av Serbias vinproduksjon langs Donau finnes i området rundt Smederevo.
Langs den rumenske ruten finnes vinprodusenter særlig i fylket Mehedinți, sørvest i landet, og i Murfatlar, langs Donau-Svartehavskanalen.
På bulgarsk side av Donau finnes vinproduksjon særlig ved Svisjtov og Ruse
=== Turisme ===
I tillegg til de berømte og severdige høydepunkter langs Donau finnes flere landskaper og naturparker av betydning. Særlig på den øvre strekningen er det rike muligheter for kanopadling. Langs Donau går Donauradweg – sykkelveien langs Donau – som er særlig hyppig trafikkert i Tyskland og Østerrike.
Cruisetrafikken er også betydelig. I tillegg til strekningen fra Wien til Budapest trafikkerer fartøyer også hele strekningen fra Passau til deltaet og tilbake. I høysesongen finnes over 70 cruiseskip på elven samtidig.
== Donau i kulturen ==
Donau har selvsagt preget kulturen i nabostatene og i området for øvrig. I tillegg til tallrike eventyr og legender har flere kunstnerne latt seg inspirere av elven.
Allerede Ovid beskriver i Tristia, bok 2, dikt 19 det sterke inntrykket av en tilfrosset Donau. Claudio Magris og Péter Esterházy er forfattere fra slutten av det 20. århundre som har interessert seg for elven.
Det er imidlertid i musikken at man finner det meste kjente verk som identifiseres med elven, nemlig valsen «An der schönen blauen Donau» (norsk: «Ved den vakre blå Donau») av Johann Strauss d.y. Ungarerne beskriver elven som blond (a szöke Duna, norsk: den blonde Donau), mens Jules Verne vurderte å kalle en av sine romaner Le beau Danube jaune (Den vakre, gule Donau).Kunstmalerne i Donauskolen på 1500-tallet hentet inspirasjon fra skogene og åsene langs elven i Tyskland og Østerrike. Bildekunstnerne har også lenge vært oppmerksom på Donaukneets vakre omgivelser.
Elven blir besunget i Kroatias nasjonalsang «Lijepa naša domovino».
== «Donau-dagen» ==
29. juni er «Donau-dagen», som ble feiret for første gang i 2003. Den ble instituert av «Den internasjonale kommisjon til vern av Donau» som minne om underskrivningen av avtalen om Donaus vern den 29. juni 1994.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Elsbeth Wessel. «An der schönen, grauen Donau» I: P2-akademiet: I. NRK, 1997 ISBN 82-7118-245-5
Péter Esterházy. Ned ad Donau eller Grevinde Hahn-Hahns blik. København, 1994 ISBN 87-16-14990-4
David Cumming. Donau. Flachs forlag, 1993 ISBN 87-89122-79-8 (dansk faktabok for barn)
Claudio Magris. Donau : en følsom reise fra den store elvens kilder til Svartehavet. Cappelen, 1991 ISBN 82-02-12875-7
Vince Sulyok. Ungarns historie og kultur. Solum forlag, 1994. ISBN 82-560-0910-1
Melanie Haselhorst og Kenneth Dittmann. Die Donau.Von Kelheim zum Schwartzen Meer. ISBN 978-3-89225-586-4 En guide (tysk) for småbåturister med opplysninger om sluser, liggeplasser etc. Kartskisser for hele strekningen.
Hans Bahlow. Deutschlands geographische Namenswelt – Etymologisches Lexikon der Fluß- und Ortsnamen alteuropäischer Herkunft. ISBN 3-518-37721-3
Ernst Trost: Die Donau. Lebenslauf eines Stromes Verlag Frits Molden, Wien – München – Zürich, 1968.
Lothar-Günther Buchheim: Tage und Nächte steigen asu dem Strom. Eine Donaufahrt. Langen Müller in der F.A. Verlag ISBN 3-492-23297-3
== Eksterne lenker ==
(en) Danube – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Danube – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
«(en) (de) Den internasjonale kommisjonen for beskyttelse av Donau (ICPDR)». Besøkt 28. mars 2009.
«(en) (de) Donau turistkommisjon». Arkivert fra originalen 7. mars 2009. Besøkt 28. mars 2009. | | lengde_totalt = | 7,300 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lund_(Rogaland) | 2023-02-04 | Lund (Rogaland) | ['Kategori:58°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Lund i Rogaland', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Lund er en kommune i Rogaland med i overkant av 3 100 innbyggere. Kommunen ble opprettet i 1837 og ble i 1965 slått sammen med Heskestad kommune. Kommunesenteret er Moi.
Kommunen ligger sør i Rogaland, midtveis mellom Kristiansand og Stavanger, og grenser til Sirdal, Flekkefjord, Sokndal og Eigersund. Lund er kjent som en industrikommune hvor det foregår produksjon av alt fra tresko, bjøller, gyngestoler og vinduer, og andelen industrisysselansatte er blant de høyeste i landet. Den største bedriften i Lund er NorDan. I tillegg er det en aktivt landbruksnæring i kommunen.
| Lund er en kommune i Rogaland med i overkant av 3 100 innbyggere. Kommunen ble opprettet i 1837 og ble i 1965 slått sammen med Heskestad kommune. Kommunesenteret er Moi.
Kommunen ligger sør i Rogaland, midtveis mellom Kristiansand og Stavanger, og grenser til Sirdal, Flekkefjord, Sokndal og Eigersund. Lund er kjent som en industrikommune hvor det foregår produksjon av alt fra tresko, bjøller, gyngestoler og vinduer, og andelen industrisysselansatte er blant de høyeste i landet. Den største bedriften i Lund er NorDan. I tillegg er det en aktivt landbruksnæring i kommunen.
== Natur og geografi ==
Dalane tilhører det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de gotiske og senere svekonorvegiske fjellkjedeforldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis. De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. I kommunen er det 1 050 millioner år gammel granitt og granittisk øyegneis som dominerer de øverste strukturene. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går både i sørvest-nordøst retning, og i sør-nord retning.Sørvestre deler av kommunen tilhører den 1 700 km² store Rogaland anortosittprovins, tidligere kjent som «Egersundfeltet». Dette er en magmatittisk formasjon av dypbergarter som også fortsetter utover i Nordsjøen i et tilsvarende stort område. De vanligste bergartene, er de lyse størkningsbergartene anortositt, gabbro-typene noritt og jotunitt, videre de økonomisk interessante apatitt, magnetitt og ilmenitt, samt dypbergarten mangeritt. Apatitt-feltene er rike på fosfor og kjennes på en ekstra frodig vegetasjon.Mot slutten av dannelsen av det svekonorvegiske grunnfjellskjoldet for 932 millioner år siden, steg masser fra mantelen opp fra inntil 8 km dybde. De eldre, svekonorvegiske gneis- og granittfeltene omkring anortosittformasjonen ble smeltet ned og omdannet under sterk varmepåvirkning til blant annet osumilitt i en 15-30 kilometer bred sone.
Egersund-Ogna-anortositten omkring Egersund består mest av anortositt, og litt noritt i øst. I de mer østlige hovedkroppene med Helleren-anortositten og Åna-Sira-anortositten er forholdet omvendt – lys noritt dominerer over anortiositt. Den todelte Bjerkreim-Sokndal-intrusjonen i nordøst er den yngste, med lag av dypbergarter fra 1 – 7 km opprinnelig dybde, og forekomster av jotunitt, apatitt, magnetitt og ilmenitt (FeTiO3) både i den nordlige Bjerkreim-delen og den sørlige Sokndal-delen. I sistnevnte utvinner Titania AS ilmenitt til produksjon av titan (Ti). Gruvedriften i Rogaland antrosittprovins har røtter tilbake til 1700-tallet.
== Politikk ==
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
=== Kommunestyrevalget 2015 ===
== Kommunevåpen ==
Kommunevåpenet er tre eikenøtter som symboliserer de tre kommunedelene Moi, Hovsherad og Ualand/Heskestad. Kommunevåpenet ble tegnet av Svein Arild Berntsen i 1983.
== Tusenårssted ==
Kommunens tusenårssted er Moi stasjon. Dette er en restaurert bygning fra den gamle Flekkefjordbanen som var ferdig i 1904. Moi stasjon er en staselig bygning som nå er stoppested og stasjonsbygning for Sørlandsbanen.
== Kjente personer fra Lund ==
Ole Gabriel Ueland (1799–1870), bondeleder, stortingsrepresentant 1833-1869
Pete Sanstol (1905–1962), bokser
Boye Brogeland (1973–), profesjonell bridgespiller
Elvira Nikolaisen (1980–), artist
Andreas Hansen (1997–), artist, musikkprodusent
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Lund, Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Lund (Rogaland) i Store norske leksikon
(no) Tall om Lund fra Statistisk sentralbyrå | Lund betyr skogholt eller samling av frittstående trær, men kan også vise til: | 7,301 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brageprisen | 2023-02-04 | Brageprisen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske litteraturpriser', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1992'] | Brageprisen er en norsk litteraturpris som hvert år deles ut av stiftelsen Den norske bokprisen. Prisen har som formål å hedre ny, norsk litteratur.
Brageprisen har siden 1992 blitt delt ut hver høst i følgende kategorier:
Skjønnlitteratur for voksne
Barne- og ungdomsbøker
Faglitteratur
Åpen klasse – som varierer hvert år.I tillegg til disse klassene, ble prisen de første årene også utdelt i kategoriene Lyrikk, Lærebøker, Billedbok og Generell litteratur
Juryen består av bokhandlere, bibliotekarer, litteraturkritikere og akademikere.
| Brageprisen er en norsk litteraturpris som hvert år deles ut av stiftelsen Den norske bokprisen. Prisen har som formål å hedre ny, norsk litteratur.
Brageprisen har siden 1992 blitt delt ut hver høst i følgende kategorier:
Skjønnlitteratur for voksne
Barne- og ungdomsbøker
Faglitteratur
Åpen klasse – som varierer hvert år.I tillegg til disse klassene, ble prisen de første årene også utdelt i kategoriene Lyrikk, Lærebøker, Billedbok og Generell litteratur
Juryen består av bokhandlere, bibliotekarer, litteraturkritikere og akademikere.
== Prisvinnere ==
=== Skjønnlitteratur for voksne ===
1992 – Karsten Alnæs, for Trollbyen
1993 – Øystein Lønn, for Thranes metode
1994 – Sigmund Mjelve, for Område aldri fastlagt
1995 – Ingvar Ambjørnsen, for Fugledansen
1996 – Bergljot Hobæk Haff, for Skammen
1997 – Liv Køltzow, for Verden forsvinner
1998 – Kjartan Fløgstad, for Kron og mynt
1999 – Frode Grytten, for Bikubesong
2000 – Per Petterson, for I kjølvannet
2001 – Lars Saabye Christensen, for Halvbroren
2002 – Niels Fredrik Dahl, for På vei til en venn
2003 – Inger Elisabeth Hansen, for Trask
2004 – Hanne Ørstavik, for Presten
2005 – Marita Fossum, for Forestill deg
2006 – Dag Solstad, for Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman
2007 – Carl Frode Tiller, for Innsirkling
2008 – Per Petterson, for Jeg forbanner tidens elv
2009 – Karl Ove Knausgård, for Min kamp. Første bok
2010 – Gaute Heivoll for Før jeg brenner ned
2011 – Tomas Espedal for Imot naturen
2012 – Lars Amund Vaage for Syngja
2013 – Ruth Lillegraven for Urd
2014 – Rune Christiansen for Ensomheten i Lydia Ernemans liv
2015 – Lars Saabye Christensen for Magnet
2016 – Monica Isakstuen for Vær snill med dyrene
2017 – Olaug Nilssen for Tung tids tale
2018 – Tore Kvæven for Når landet mørknar
2019 – Nina Lykke for Full spredning
2020 – Beate Grimsrud for Jeg foreslår at vi våkner
2021 – Jon Fosse for Eit nytt namn
2022 – Ingeborg Arvola for Kniven i ilden
=== Barne- og ungdomslitteratur ===
1992 – Ragnar Hovland, for Ein motorsykkel i natta
1993 – Torill Eide, for Skjulte ærend
1994 – Klaus Hagerup, for Markus og Diana. Lyset fra Sirius
1995 – Liv Marie Austrem og Akin Düzakin, for Tvillingbror
1996 – Eirik Newth, for Jakten på sannheten
1997 – Harald Rosenløw Eeg, for Vrengt
1998 – Stein Erik Lunde, for Eggg
1999 – Erna Osland, for Salamanderryttaren
2000 – Rune Belsvik, for Ein naken gut
2001 – Anne Birkefeldt Ragde, for Biografien om Sigrid Undset. Ogsaa en ung Pige
2002 – Gro Dahle og Svein Nyhus, for Snill
2003 – Helga Gunerius Eriksen og Gry Moursund, for Flugepapir
2004 – Harald Rosenløw Eeg, for Yatzy
2005 – Arne Svingen, for Svart elfenben
2006 – Stian Hole, for Garmanns sommer
2007 – Linn T. Sunne, for Happy
2008 – Johan Harstad, for Darlah – 172 timer på månen
2009 – Maria Parr, for Tonje Glimmerdal (illustrert av Åshild Irgens)
2010 – Hilde Kristin Kvalvaag, for Fengsla
2011 – Inga Sætre, for Fallteknikk
2012 – Kari Stai for Jakob og Neikob. Tjuven slår tilbake
2013 – Brynjulf Jung Tjønn for Så vakker du er
2014 – Annette Münch for Badboy: Steroid
2015 – Torun Lian for Reserveprinsesse Andersen (illustrert av Øyvind Torseter)
2016 – Anders N. Kvammen for Ungdomsskolen
2017 – Maria Parr for Keeperen og havet
2018 – Anna Fiske for Elven
2019 – Ane Barmen for Draumar betyr ingenting
2020 – Jenny Jordahl for Hva skjedde egentlig med deg?
2021 – Erlend Skjetne for Eit anna blikk
2022 – Julia Kahrs for Familien Brattbakk
=== Faglitteratur/sakprosa ===
1992 – Arne Forsgren (red), for Rockleksikon
1993 – Trond Berg Eriksen, for Reisen gjennom helvete. Dantes inferno
1994 – Einar-Arne Drivenes, Marit Anne Hauan og Helge A. Wold, for Nordnorsk kulturhistorie
1995 – Espen Dietrichs og Leif Gjerstad, for Vår fantastiske hjerne
1996 – Arild Stubhaug, for Et foranskutt lyn. Nils Henrik Abel og hans tid
1997 – Anne Wichstrøm, for Kvinneliv, kunstnerliv. Kvinnelige malere i Nørge før 1900
1998 – Leif Ryvarden/Klaus Høiland, for Er det liv, er det sopp
1999 – Torbjørn Færøvik, for India – Stevnemøte med skjebnen
2000 – Johan Galtung, for Johan uten land. På fredsveien gjennom verden
2001 – Atle Næss, for Da jorden stod stille – Galileo Galilei og hans tid
2002 – Ivo de Figueiredo, for Fri mann. Johan Bernhard Hjort – en dannelseshistorie
2003 – Knut Kjeldstadli (red.), for Norsk innvandringshistorie I–III'
2004 – Tor Bomann-Larsen, for Folket. Haakon & Maud II
2005 – Odd Karsten Tveit, for Krig og diplomati. Oslo–Jerusalem 1978–1996
2006 – Bent Sofus Tranøy, for Markedets makt over sinnene
2007 – Frank Rossavik, for Stikk i strid. Ein biografi om Einar Førde
2008 – Bjørn Westlie, for Fars krig
2009 – Kjetil S. Østli, for Politi og røver
2010 – Tone Huse, for Tøyengata
2011 – Simen Ekern, for Roma
2012 – Torbjørn Færøvik for Maos Rike. En lidelseshistorie
2013 – Steffen Kverneland for tegneserien Munch
2014 – Marte Michelet for Den største forbrytelsen
2015 – Morten Strøksnes for Havboka. Eller kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider
2016 – Åsne Seierstad for To søstre
2017 – Thomas Reinertsen Berg for Verdensteater. Kartenes historie
2018 – Helene Uri for Hvem sa hva?
2019 – Torgrim Eggen for Axel. Fra smokken til Ovnen
2020 – Dag O. Hessen for Verden på vippepunktet
2021 – Lena Lindgren for Ekko. Et essay om algoritmer og begjær
2022 – Trygve Riiser Gundersen for Haugianerne
=== Åpen klasse ===
1996 – Essay: Sven Kærup Bjørneboe, for Jerusalem, en sentimental reise
1997 – Billedbøker for barn: Liv Marie Austrem og Akin Duzakin, for Tvillingsøster
1998 – Oversettelse av skjønnlitteratur: Christian Rugstad, for José Saramagos Det året Ricardo Reis døde
1999 – Biografier: Anders Heger, for Mykle. Et diktet liv
2000 – Krim og spenning: Karin Fossum, for Elskede Poona
2001 – Lyrikk: Annie Riis, for Himmel av stål
2002 – Ungdomsbøker: Synne Sun Løes, for Å spise blomster til frokost
2003 – Reiselitteratur: Torbjørn Færøvik, for Kina. En reise på livets elv
2004 – Noveller: Arne Lygre, for Tid inne
2005 – Tegneserier: John Arne Sæterøy («Jason»), for La meg vise deg noe…
2006 – Skolebøker for 1.–10. trinn: Kathinka Blichfeldt, Tor Gunnar Heggem og Ellen Larsen, for Kontekst. Basisbok i norsk for ungdomstrinnet
2007 – Sakprosa for barn: Jon Ewo og Bjørn Ousland, for Fortellingen om et mulig drap
2008 – Poesi: Øyvind Rimbereid, for Herbarium
2009 – Oversatt skjønnlitteratur: Bjørn Herrman, for Herman Melvilles Moby Dick
2010 – Billedbøker for voksne og barn: Stian Hole, for Garmanns hemmelighet
2011 – Biografier: Arnhild Skre, for Hulda Garborg: Nasjonal strateg
2012 – Ungdomsbøker: Linn T. Sunne, for Lille ekorn
2013 – Faktabøker for voksne: Yann de Caprona, for Norsk etymologisk ordbok
2014 – Noveller og essays: Ingvild H. Rishøi for Vinternoveller
2015 – Krim: Kjell Ola Dahl for Kureren
2016 – Sakprosa for barn og unge: Gudny Ingebjørg Hagen (forfatter) og Malgorzata Piotrowska (ill.) for Fest og feiring
2017 – Lyrikk: Cecilie Løveid for Vandreutstillinger en samling dialog- og portrettdikt
2018 – Populærvitenskap: Anja Røyne for Menneskets grunnstoffer
2019 – Bildebøker for voksne og barn: Martin Ernstsen for SULT
2020 – Nyttebøker voksne og barn/ungdom: Thomas Horne for Den store klimaguiden
2021 – Mariangela Di Fiore og Cathrine Trønnes Lie for Søstre. Min historie etter Utøya
2022 – Sakprosa for barn og unge: Ida Larmo for Rigel. Urettens ekko
=== Hedersprisen ===
1992 – Sigmund Skard
1993
1994 – Halldis Moren Vesaas
1995 – Anne-Cath. Vestly
1996 – Kjell Askildsen
1997 – Jan Erik Vold
1998 – Dag Solstad
1999 – Kjell Aukrust
2000 – Eldrid Lunden
2001 – Jon Bing
2002 – Jostein Gaarder
2003 – Karsten Alnæs
2004 – NORLA – Senter for norsk skjønn- og faglitteratur i utlandet
2005 – Jon Fosse
2006 – Kari Risvik og Kjell Risvik
2007 – Guri Vesaas, forlagsredaktør
2008 – Kjartan Fløgstad
2009 – Tor Åge Bringsværd
2010 – Herbjørg Wassmo
2011 – Kolbein Falkeid
2012 – Knut Faldbakken
2013 – Folkebibliotekene i Norge
2014 – Vigdis Hjorth
2015 – Einar Økland
2016 – Elisabeth Aasen
2017 – Kari Grossmann
2018 – Klaus Hagerup
2019 – Edvard Hoem
2020 – Dag O. Hessen
2021 – Liv Køltzow
2022 – Gro Dahle
== Tidligere kategorier ==
=== Lærebøker ===
1992 – Askeland m.fl., for Soria Moria
1993 – Tore Linné Eriksen, for Norge og verden fra 1850–1940
1994 – Benestad m.fl., for Tallenes tale – Matematikk for 5 timers grunnkurs
1995 – Astrid Carlson, Svein Olav Drangeid og Truls Lind, for Humanbiologi
=== Lyrikk ===
1992 – Paal-Helge Haugen, for Sone 0
1993 – Jan Erik Vold, for IKKE
1995 – Øyvind Berg, for Forskjellig
=== Billedbok ===
1992 – Sissel Solbjørg Bjugn/Fam Ekman, for Jente i bitar
1993 – Else Færden/Sissel Gjersum, for Garnnøstet som forsvant
=== Generell litteratur ===
1992 – Ida Blom m.fl., for Cappelens kvinnehistorie
1993 – Tordis Ørjasæter, for Menneskenes hjerte. Sigrid Undset – en livshistorie
== Se også ==
Nominasjoner til Brageprisen
Brakeprisen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Brageprisens hjemmesider om juryenes begrunnelser, vinnerbøker og forfattere
Den norske forleggerforening om Brageprisen | Brageprisen er en norsk litteraturpris som hvert år deles ut av stiftelsen Den norske bokprisen. Prisen har som formål å hedre ny, norsk litteratur. | 7,302 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordisk_r%C3%A5ds_litteraturpris | 2023-02-04 | Nordisk råds litteraturpris | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Gode lister og portaler', 'Kategori:Nordisk råds litteraturpris', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1962'] | Nordisk råds litteraturpris blir tildelt for et skjønnlitterært verk som er skrevet på et av de nordiske landenes språk. Verket kan være en roman, et drama, en dikt-, novelle- eller essaysamling som «uppfyller höga litterära och konstnärliga krav». Prisen, som ble opprettet i 1962, utdeles årlig av Nordisk råd og er på 350 000 danske kroner.Prisen tildeles av en jury på ti medlemmer, to fra hvert av de fem nordiske landene. Hvert lands to jurymedlemmer (og ene varamedlem til juryen) utgjør den nasjonale komiteen som nominerer to bøker fra hvert av landene. Fra Finland skal det nomineres et finsk- og et svenskspråklig verk. De samiske, grønlandske, færøyske og ålandske forfatterforeningene har nominasjonsrett for én bok fra sine språk hvert år; og dersom det er nominert bøker fra disse språkene skal juryen utvides med ett medlem fra den aktuelle forfatterforeningen.
Prisen utdeles for én bok, og ikke for forfatterskapet som helhet. Det har til tider vært spekulert i om juryen over tid tar geografiske hensyn og sørger for at prisen med jevne mellomrom tilfaller alle språk/land, men listen over vinnere kan ikke sies å gi noen holdepunkter for dette.
Pr. 2012 er de norske jurymedlemmene forfatteren Helene Uri og litteraturviteren Erik Bjerck Hagen. Cathrine Sandnes er varamedlem til juryen.
Prisen for 2014 ble delt ut ved en prisgalla i Stockholms stadshus onsdag 29. oktober, sammen med de øvrige nordiske prisene.
| Nordisk råds litteraturpris blir tildelt for et skjønnlitterært verk som er skrevet på et av de nordiske landenes språk. Verket kan være en roman, et drama, en dikt-, novelle- eller essaysamling som «uppfyller höga litterära och konstnärliga krav». Prisen, som ble opprettet i 1962, utdeles årlig av Nordisk råd og er på 350 000 danske kroner.Prisen tildeles av en jury på ti medlemmer, to fra hvert av de fem nordiske landene. Hvert lands to jurymedlemmer (og ene varamedlem til juryen) utgjør den nasjonale komiteen som nominerer to bøker fra hvert av landene. Fra Finland skal det nomineres et finsk- og et svenskspråklig verk. De samiske, grønlandske, færøyske og ålandske forfatterforeningene har nominasjonsrett for én bok fra sine språk hvert år; og dersom det er nominert bøker fra disse språkene skal juryen utvides med ett medlem fra den aktuelle forfatterforeningen.
Prisen utdeles for én bok, og ikke for forfatterskapet som helhet. Det har til tider vært spekulert i om juryen over tid tar geografiske hensyn og sørger for at prisen med jevne mellomrom tilfaller alle språk/land, men listen over vinnere kan ikke sies å gi noen holdepunkter for dette.
Pr. 2012 er de norske jurymedlemmene forfatteren Helene Uri og litteraturviteren Erik Bjerck Hagen. Cathrine Sandnes er varamedlem til juryen.
Prisen for 2014 ble delt ut ved en prisgalla i Stockholms stadshus onsdag 29. oktober, sammen med de øvrige nordiske prisene.
== Prisvinnere ==
== Se også ==
Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris, utdelt første gang i 2013
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Om Nordisk råds litteraturpris, fra nettstedet norden.org | Nordisk råds litteraturpris blir tildelt for et skjønnlitterært verk som er skrevet på et av de nordiske landenes språk. Verket kan være en roman, et drama, en dikt-, novelle- eller essaysamling som «uppfyller höga litterära och konstnärliga krav». | 7,303 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Astrid_Lindgren | 2023-02-04 | Astrid Lindgren | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Astrid Lindgren', 'Kategori:Dødsfall 28. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2002', 'Kategori:Forfattere av fantastisk litteratur', 'Kategori:Fødsler 14. november', 'Kategori:Fødsler i 1907', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medlemmer av Samfundet De Nio', 'Kategori:Mottakere av Litteris et Artibus', 'Kategori:Personer fra Vimmerby kommun', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Svenske barnebokforfattere', 'Kategori:Svenske forfattere', 'Kategori:Svenske forfattere av erindringsbøker'] | Astrid Anna Emilia Lindgren (født Ericsson; 14. november 1907, død 28. januar 2002) var en svensk forfatter.
| Astrid Anna Emilia Lindgren (født Ericsson; 14. november 1907, død 28. januar 2002) var en svensk forfatter.
== Livsløp og familieliv ==
Astrid Lindgren vokste opp på prestegården Näs i Vimmerby i Småland, som foreldrene, Samuel August Ericsson (1875–1969) og Hanna Jonsson Ericsson (1879–1961), forpaktet. Astrid utga i 1975 boken Samuel August från Sevedstorp och Hanna i Hult der hun beskriver foreldrenes store kjærlighet til hverandre, og det kjærlige og trygge hjemmet de skapte for sine barn.Astrid Lindgren var deres andre barn, i en søskenflokk på fire. Den eldste i flokken var broren Gunnar (1906–1974), og de to yngste var søstrene Stina (1911–2002, gift Hergin) og Ingegerd (1916–1997, gift Lindström). Astrid skulle senere basere bøkene om Barna i Bakkebygrenda på søskenflokkens barndom. Også Astrids tre søsken var dyktige til å skrive og livnærte seg som skribenter i voksen alder.Hun tok realskoleeksamen i 1923. Karakterkortet viste at hennes beste fag var svensk, og det var allment kjent i bygda at Astrid kunne skrive. Året etter fikk hun tilbud om en stilling i lokalavisen Wimmerby Tidning. Arbeidet gikk ut på å lese korrektur samt å skrive notiser og korte reportasjer.Da hun var 18 år ble hun gravid. Faren til barnet, Reinhold Blomberg, som var sjefredaktør i avisen, ville skille seg og gifte seg med henne. Hun avslo og flyttet til Stockholm. Sønnen med navnet Lars («Lasse») ble født 4. desember 1926 på Rigshospitalet i København. Han døde i 1986. Hun hadde fått hjelp av en advokat til å ordne formalitetene, og dette var det eneste sykehuset i Skandinavia som tok imot fødende uten å gi opplysninger til offentlige instanser, og hvor hun således slapp å oppgi barnefarens navn. Han bodde i fosterhjem der de første årene før hun hentet ham hjem til Stockholm i 1929, etter at hans fostermor var blitt syk. I mellomtiden sparte hun sin beskjedne kontordamelønn og besøkte ham så ofte hun kunne. I begynnelsen bodde de sammen på rommet hun leide, og siden det ikke fantes barnehager eller dagmammaer var det hybelvertinnen som passet ham på dagtid. Våren etter ble han plassert hos foreldrene hjemme på Näs. I Stockholm tok hun sekretærutdannelse, fikk arbeid som kontorist og stenograf og bodde der resten av sitt liv.I 1928 begynte hun som sekretær i Motormännens Riksförbund og møtte her sin tilkommende ektemann, Sture Lindgren (1898–1952), som var forbundets kontorsjef. De giftet seg i april 1931, og hun tok hans etternavn. De flyttet inn i toroms leilighet i Vulcanusgatan, og de hentet Lars tilbake til Stockholm. De fikk datteren Karin den 21. mai 1934. Lindgren sluttet da å arbeide ute og var hjemme med barna frem til 1937.
I 1941 flyttet familien til en leilighet i Dalagatan 46 i Vasastaden, hvor de hadde utsikt over Vasaparken. Hun bodde resten av sitt liv i denne treromsleiligheten.
Karin giftet seg i 1958 med Carl-Olof og har etternavnet Nyman. Sønnen Lars var da allerede gift, og Lindgren måtte venne seg til å leve alene.
Parallelt med sitt forfatterskap arbeidet hun fra hun var 40 år og 25 år fremover i tid som forlagsredaktør for barnebøker i forlaget Rabén & Sjögren som også ga ut hennes egne bøker.
== Forfatterskapet ==
Lindgren beskrev sin far, Samuel August, som en stor forteller som ned til de minste detaljer klarte å levendegjøre mennesker, miljø og situasjoner i det smålandske landskapet. Han var svært viktig for henne, og flere av hans historier finner en igjen i hennes bøker. Hun forfattet et portrett av foreldrene i Samuel August fra Sevedstorp og Hanna Hult, som utkom i 1976.
Fra hun var fem år leste hun selv.
Mye av hennes forfatterskap er preget av hennes oppvekst i Småland på begynnelsen av 1900-tallet. Det var derfra hun hentet naturen og miljøet til de fleste bøkene sine.
Da hun var 13 år fikk hun publisert en stil i lokalavisen hun senere fikk jobb i. I 1930-årene skrev hun to fortellinger for magasinet Landsbygdens jul, og hver kveld fortalte hun eventyr for barna sine. Selve forfatterskapet begynte med historien om Pippi Langstrømpe og varte helt til den siste boka om Ronja Røverdatter, som utkom da Lindgren var 74 år gammel.
Historiene om Pippi Langstrømpe begynte vinteren 1941, da Karin, sju år, lå syk med lungebetennelse og ba sin mor fortelle en historie om Pippi Langstrømpe, et navn hun fant på der og da. Det var først tre år senere at Lindgren skrev ned historiene, påtenkt som en fødselsdagspresang til Karins tiårsdag.
I 1944 utkom hennes første bok, Britt-Mari lättar sitt hjärte, som hun fikk andreplass i en barnebokkonkurranse for. Året etter vant hun med et manuskript om Pippi Langstrømpe, som tidligere, i en annen versjon, var blitt refusert av et forlag.
Da Lindgren debuterte som forfatter, var hun inne i en periode med sykdom, engstelse og bekymring for familien. Spesielt høsten 1944 hadde vært svært byrdefull.
Hun har skrevet både idylliske fortellinger, detektivfortellinger og bøker om ensomme barn, for barn. I tillegg har Lindgren skrevet essays og bøker for voksne, bildebøker, sangtekster og film- og teatermanus. Om lag 40 filmer er basert på hennes bøker.
=== Oversettelser ===
Bøkene til Astrid Lindgren er solgt i over 100 millioner eksemplarer på verdensbasis, og de er blitt oversatt til nærmere 90 språk i 100 land.
Pippi Langstrømpe var den første av Lindgrens bøker som ble oversatt til tysk. Da hadde den allerede blitt refusert av fem tyske forlag før det nystartede forlaget Friedrich Oetinger Verlag i 1949 våget seg på å utgi boken. Lindgren fortsatte å utgi på dette forlaget.
Den franske oversettelsen av Pippi kom i 1951 og var strengt sensurert for det som ble ansett å være anarkisme og provokasjoner. Den usensurerte versjonen av Pippi Langstrømpe kom på fransk i 1995.
== Politisk engasjement ==
Astrid Lindgren var meget politisk engasjert, og de siste 30 årene av sitt liv ytret hun seg ofte i samfunnsdebattene.I forbindelse med at Lindgren ble tildelt de tyske bokhandlernes fredspris i 1978 skrev hun talen Aldri vold!. Etter å ha lest den ville ikke arrangørene at hun skulle fremføre talen, siden hun i denne sammenliknet vold i hjemmet med vold i verden, noe de mente ville opprøre det tyske publikumet. Lindgren selv mente at dersom man ga prisen til en barnebokforfatter måtte en regne med at hun kom til å ta utgangspunkt i barnerommet, og om hun ikke fikk holde talen ville hun unnlate å komme.Hun engasjerte seg mot svensk medlemskap i EU, hun forsvarte husdyr og engasjerte seg i miljøverndebatten. Hennes eventyr «Pomperipossa i Monismanien», som ble trykt i avisen «Expressen», innledet et skatteopprør i Sverige, noe som sies direkte eller indirekte ledet til regjeringen Palmes fall valghøsten 1976. Det var sosialdemokratenes første tap av regjeringsmakt på 44 år. Eventyret skrev hun etter hun hadde oppdaget at hun hadde betalt 102 % i skatt. Finansminister Gunnar Sträng svarte at forfatteren hadde regnet feil. «Det var oförsiktigt. Astrid bara stal hans replik: berätta sagor hade Gunnar Sträng alltid varit duktig på, men räkna hade han inte lärt sig, det vore bättre att de bytte jobb.».Sammen med veterinæren Kristina Forslund arbeidet Lindgren i 1980-årene for en ny dyrevernlov. Deres artikler er samlet i boka Kua mi vil ha det gøy. På Lindgrens 80-årsdag i 1987 sa daværende statsminister Ingvar Carlsson at det skulle innføres en ny lov, som ofte omtales som Lex Lindgren. I ettertid synes hun at loven ikke var god nok og omtalte loven som «fisig».Før folkeavstemningen i 1980 tok Lindgren en klar stilling mot kjernekraft.
== Begravelsen ==
Astrid Lindgren døde 28. januar 2002, etter et kort tids sykeleie på grunn av en virusinfeksjon. Hun døde i leiligheten sin. Lindgren hadde allerede i 1988 avtalt med en kvinnelig prest at hun skulle forrette i begravelsen hennes. Hun ble begravet på kvinnedagen 8. mars 2002 fra Storkyrkan i Stockholm.
== Priser i Astrid Lindgrens navn ==
Astrid Lindgren-prisen ble stiftet i 1967 av bokforlaget Rabén & Sjögren i den hensikt å belønne svenske forfattere i barnebokgenren.
Litteraturprisen til minne om Astrid Lindgren ble opprettet i 2002 av den svenske regjeringen. Prisen deles ut til barnebokforfattere, illustratører eller organisasjoner som fremmer barn og unges lesing og rettigheter i Astrid Lindgrens ånd.
Samfundet De Nios Astrid Lindgren-pris ble innstiftet av Samfunnet De Nio i forbindelse med Astrid Lindgrens 90-årsdag i 1997. Prisen ble delt ut til forfattere av barne- og ungdomsbøker og forskere innen dette området.
Emil-prisen ble innstiftet av Smålands akademi til ære for Astrid Lindgren og deles ut årlig fra 1995 «för barnkulturella insatser i Astrid Lindgrens anda».
== Oppkalt etter Astrid Lindgren ==
«Astrid Lindgrens skola», Vimmerby
«Astrid Lindgrens gata», Vimmerby, Norrtälje og Ystad
«Astrid Lindgrens Terrass», i Vasaparken i Stockholm
«Astrid Lindgrens Barnsjukhus», Solna
«Astrid Lindgrens berg» , Hansta naturreservat (1989)
Asteroide nr. 3204
De svenske forskningssatellittene «Astrid 1» (1995) og «Astrid 2» (1998)
Astrid Lindgren-skolene (Die Astrid-Lindgren-Schulen) i Tyskland, kalt AL-Schule, over 100 stykker
== Priser ==
Lindgren fikk et stort antall svenske og internasjonale litterære utmerkelser, og hun ble æresdoktor ved Linköpings universitet i 2000.
1950: Nils Holgersson-plaketten for Nils Karlsson Pyssling
1958: H.C. Andersen-medaljen
1963: Innvalgt i Samfundet de Nio
1964: Tidningen VIs litteraturpris
1970: Expressens Heffaklump
1970: Guldskeppet
1971: Svenska Akademiens store gullmedalje
1975: Litteris et Artibus
1978: Tyske bokhandleres fredspris
1987: Tolstojmedaljen
1990: Frödingstipendiet
1994: Right Livelihood Award
1994: Albert Engström-prisen
1997: Årets svenske
== Bibliografi ==
2000: Pippi Langstrømpe i Humlegården (billedbok)
1994: Juleferie er et godt påfunn, sa Marikken (barne- og ungdomsbok)
1993: Da Lisabet stakk en ert i nesen (barne- og ungdomsbok)
1990: Ida og Emil fra Lønneberget (barne- og ungdomsbok)
1990: Jovisst er Lotta en glad unge (billedbok)
1990: Sjørøverne på Saltkråkan (billedbok)
1988: Jeg vil ikke gå og legge meg! (billedbok)
1987: Skinn Skerping (billedbok)
1984: Spiller min lind, synger min nattergal (billedbok)
1983: Se, Marikken, det snør! (billedbok)
1981: Ronja Røverdatter (barne- og ungdomsbok)
1980: Jeg vil også gå på skolen (billedbok)
1979: Jeg vil også ha et søsken! (bildebok)
1979: Pippi Langstrømpe har juletrefest (barne- og ungdomsbok)
1977: Jovisst kan Lotta nesten allting! (billedbok)
1976: Marikken och Junibakkens Pims (barne- og ungdomsbok)
1976: Tilbake til Bakkebygrenda (barne- og ungdomsbok)
1976: Samuel August fra Sevedstorp og Hanna i Hult (biografi om foreldrene)
1974: Allerkjæreste søster (billedbok)
1974: Barnas Dag i Bakkebygrenda (billedbok)
1973: Brødrene Løvehjerte (barne- og ungdomsbok)
1971: Jovisst kan Lotta sykle (billedbok)
1970: Emil i Lønneberget gir seg ikke (barne- og ungdomsbok)
1968: Karlsson på taket spøker igjen (barne- og ungdomsbok)
1967: Vår i Bakkebygrenda (billedbok)
1966: Nye sprell av Emil i Lønneberget (barne- og ungdomsbok)
1964: Vi på Saltkråkan (barne- og ungdomsbok)
1964: Lotta fra Bråkmakergata (barne- og ungdomsbok)
1963: Emil i Lønneberget (barne- og ungdomsbok)
1962: Karlsson på taket flyr igjen (barne- og ungdomsbok)
1961: Jul i stallen (billedbok)
1961: Lilibet sirkusbarn (billedbok)
1960: Marikken (barne- og ungdomsbok)
1959: Sunnaneng (barne- og ungdomsbok)
1958: Barna fra Bråkmakergata (barne- og ungdomsbok)
1957: Per Pusling flytter inn (billedbok)
1957: Rasmus, Pontus og Trille (barne- og ungdomsbok)
1956: Rasmus på loffen (barne- og ungdomsbok)
1955: Lillebror og Karlsson på taket (barne- og ungdomsbok)
1955: Kati i Paris (barne- og ungdomsbok)
1954: Mio, min Mio (barne- og ungdomsbok)
1954: Kati i Italia (barne- og ungdomsbok)
1953: Mesterdetektiven Blomkvist og lille Rasmus (barne- og ungdomsbok)
1953: Kati i Amerika (barne- og ungdomsbok)
1952: Ingen steder som Bakkebygrenda (barne- og ungdomsbok)
1951: Mesterdetektiven Blomkvist lever farlig (barne- og ungdomsbok)
1950: Kajsa Krabat (barne- og ungdomsbok)
1949: Per Pusling (barne- og ungdomsbok)
1949: Mye moro i Bakkebygrenda (barne- og ungdomsbok)
1948: Pippi Langstrømpe går til sjøs (barne- og ungdomsbok)
1948: Alle vi barna i Bakkebygrenda (barne- og ungdomsbok)
1947: Pippi Langstrømpe går ombord (barne- og ungdomsbok)
1946: Jul i Bakkebygrenda (billedbok)
1946: Mesterdetektiven Blomkvist (barne- og ungdomsbok)
1944: Pippi Langstrømpe (barne- og ungdomsbok)
1944: Britt-Mari letter sitt hjerte (barne- og ungdomsbok)
== Taler og artikler ==
1978: Aldri vold! Tale holdt ved mottagelsen av Den tyske bokhandels fredspris i Frankfurt 22. oktober 1978 – Trykket opp av forlaget N.W. Damm & Søn, Oslo og sendt som jule- og nyttårshilsen til forlagets forbindelser i anledning Barneåret 1979.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Pippi og Sokrates: filosofiske vandringer i Astrid Lindgrens verden av Jørgen Gaare og Øystein Sjaastad, 2000
Astrid från Vimmerby av Lena Törnqvist, 1998
Astrid Lindgren och sagans makt av Vivi Edström, 1997
Astrid i vida världen av Kerstin Kvint, 1997
Grattis Astrid 90 år av Rabén & Sjögren, 1997
Astrid Lindgren – Vildtoring och lägereld av Vivi Edström, 1992
Astrid Lindgren – en livsskildring av Margareta Strømstedt, 1977, 1999
Pippi Långstrump als Paradigma. Die deutsche Rezeption Astrid Lindgrens und ihr internationaler Kontext av Astrid Surmatz, 2005
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Astrid Lindgren – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Astrid Lindgren – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Astrid Lindgren på Internet Movie Database
(no) Astrid Lindgren hos Sceneweb
(sv) Astrid Lindgren i Svensk Filmdatabas
(da) Astrid Lindgren på Filmdatabasen
(da) Astrid Lindgren på Scope
(fr) Astrid Lindgren på Allociné
(en) Astrid Lindgren på AllMovie
(en) Astrid Lindgren hos The Movie Database
(en) Astrid Lindgren på Discogs
(en) Astrid Lindgren på MusicBrainz
(en) Astrid Lindgren på Spotify
(en) Astrid Lindgren på Songkick
(sv) Astrid Lindgrens verden, familiepark i Småland
(sv) Junibackens hjemmeside, opplevelsessenter i Stockholm,
(sv) Pomperipossa i Monismanien, Lindgrens skattepolitiske debattinnlegg fra 1976
(sv) Kati-böckerna – Astrid Lindgrens flickbokstrilogi; Birgitta Theander hos Litteraturbanken.se
(no) Astrid Lindgren i NRK Forfatter | thumb|Bildebokskaperen [[Kitty Crowther mottar Litteraturprisen til minne om Astrid Lindgren av dronning Silvia av Sverige 2010.]] | 7,304 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hennes_%26_Mauritz | 2023-02-04 | Hennes & Mauritz | ['Kategori:18°Ø', 'Kategori:59,3°N', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor daglig leder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Dato og år', 'Kategori:Etableringer i 1947', 'Kategori:Klesbutikker', 'Kategori:Klesmerker', 'Kategori:Klesprodusenter', 'Kategori:Selskaper notert på Stockholmsbørsen', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Svenske selskaper'] | H & M Hennes & Mauritz AB (markedsført som H&M) er en svensk butikkjede med hovedkontor i Stockholm som spesialiserer seg på klær. Det ble grunnlagt av Erling Persson, som åpnet den første butikken i Västerås i september 1947. H&Ms managing director er i dag Karl-Johan Persson.
I 2013 hadde H&M totalt 114 butikker i Norge. H&Ms nordligste butikk åpnet i Alta i november 2009.
| H & M Hennes & Mauritz AB (markedsført som H&M) er en svensk butikkjede med hovedkontor i Stockholm som spesialiserer seg på klær. Det ble grunnlagt av Erling Persson, som åpnet den første butikken i Västerås i september 1947. H&Ms managing director er i dag Karl-Johan Persson.
I 2013 hadde H&M totalt 114 butikker i Norge. H&Ms nordligste butikk åpnet i Alta i november 2009.
== Historie ==
H&M Hennes & Mauritz AB (H&M) ble grunnlagt i Sverige i 1947. Erling Persson hadde vært en tur i USA og besøkt lavprisvarehuset Lerner på 37th Street i New York. Her så han moteriktige dameklær som raskt kunne byttes ut om trenden snudde, en forretningsidé basert på lave produksjonsutgifter og små lagre. Hjemme i Västerås stengte Perssons far sin egen butikk for å investere i sønnens prosjekt. En fiskebutikk i Stora gatan 28 ble omgjort til klesbutikk med navnet Hennes. I 1968 kjøpte Erling Persson lokalene til Mauritz Widfors i Sergelgatan 22 i Stockholm, der det ble solgt jakt- og herreklær. Fra før lå det en Hennes-butikk i nabolokalene i Sergelgatan, en butikk som Persson ville utvide. Med i kjøpet fulgte et lager med herreklær som Persson inntok i sitt varetilbud. Samtidig omdøpte han firmaet til Hennes & Mauritz som siden ble forkortet til H&M.Bedriftens forretningsidé er å tilby mote og kvalitet til gunstig pris. H&M er notert på OMX Nordiske Børs Stockholm. Ved utløpet av 2015 var det rundt 4 000 H&M-butikker i 61 land. H&M har cirka 148 000 ansatte og omsetning var i 2015 totalt 210 milliarder svenske kroner, inklusive omsetningsavgift. H&M har et bredt sortiment som er delt opp i et antall konsepter for dame, herre, ungdom, barn og kosmetikk. Bedriftens kleskolleksjoner skapes av egne designere og mønstermakere. H&M eier ingen fabrikker selv, men benytter seg av rundt 700 uavhengige leverandører primært i Asia og Europa. Lønn til syersker utgjør rundt 0,5 % av prisen på et plagg.H&M har seks underkjeder: Monki, Weekday, &otherstories, ARKET, Afound og COS.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) H&M – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | H & M Hennes & Mauritz AB (markedsført som H&M) er en svensk butikkjede med hovedkontor i Stockholm som spesialiserer seg på klær. Det ble grunnlagt av Erling Persson, som åpnet den første butikken i Västerås i september 1947. | 7,305 |
null | 2023-02-04 | Bille August | null | null | null | Bille August (født 9. november 1948) er en dansk filmregissør. | 7,306 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Arne_S%C3%A6ter%C3%B8y | 2023-02-04 | John Arne Sæterøy | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 16. mai', 'Kategori:Fødsler i 1965', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske tegneserieskapere', 'Kategori:Personer fra Molde kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sproingvinnere', 'Kategori:Vinnere av Brageprisen', 'Kategori:Vinnere av kulturdepartementets barnebokpriser'] | John Arne Sæterøy (født 16. august 1965), kjent under pseudonymet Jason, er en norsk tegneserieskaper fra Molde.
I forbindelse med 100-årsjubileet for tegneserier i Norge i 2011, var han en av fire tegneseriekunstnere som fikk sine arbeider gjengitt på et norsk frimerke; hans bidrag var «Fuglen i redet» fra Mjau mjau-albumene.
| John Arne Sæterøy (født 16. august 1965), kjent under pseudonymet Jason, er en norsk tegneserieskaper fra Molde.
I forbindelse med 100-årsjubileet for tegneserier i Norge i 2011, var han en av fire tegneseriekunstnere som fikk sine arbeider gjengitt på et norsk frimerke; hans bidrag var «Fuglen i redet» fra Mjau mjau-albumene.
== Liv og virke ==
Han har gitt ut album i Norge, Sverige, Danmark, Finland, Frankrike, Nederland, Polen, Slovakia, Spania, Sveits, USA, og Tyskland, med særlig suksess i Frankrike. Han har vunnet en rekke priser for sine tegneserier både i Norge og internasjonalt.
Jason debuterte i 1981 i tegneseriebladet KonK, og fortsatte deretter å bidra med flere korte fortellinger. Fra 1987 til 1989 gikk han på kunstskolen Strykejernet kunstskole i Oslo, før han begynte på Statens håndverks- og kunstindustriskoles linje for grafisk design og illustrasjon.
I 1991 vant han en pris for sin historie Pervo i Norsk Tegneserieforums årlige tegneseriekonkurranse. Fire år senere ga han ut sitt første album, Lomma full av regn, en abstrakt tegneserie som ble kåret til tidenes beste tegneseriealbum noensinne av det norske tegneseriemagasinet TEGN. I 1997 kom første nummer av Jasons eget album, Mjau mjau. Dette albumet har senere fått tretten oppfølgere.
Etter det realistisk tegnede albumet Lomma full av regn forenklet Jason tegnestilen sin. Han eksperimenterte med andre stiler, og endte opp med å tegne dyrefigurer. Dyrefigurene ble konsekvent framstilt med samme tanketomme ansiktsuttrykk. I denne perioden begynte Jason også å tegne «stumme» serier, uten dialog. I 1999 kom den første helt stumme serien i Mjau mjau 5.
I 2003 vakte han oppmerksomhet med Jernvognen, en tegnet versjon av en av Stein Rivertons mest kjente kriminalroman fra 1909. Sommeren 2004 kom Du går feil vei, Jasons egen vri på Mary Shelleys klassiker Frankenstein. Jasons tegneserie Mjau Beibi ble i en periode trykt i Dagbladet.
Jason har siden 2007 vært bosatt i Montpellier i Frankrike og lager som regel først seriene sine for utenlandske forlag før de blir utgitt på norsk . Han arbeider heltid med tegneserier og illustrasjonsoppdrag.
== Bibliografi ==
1995 – Lomma full av regn - TEGN A/L Bum
1997 – Mjau mjau 1 - Jippi forlag
1998 – Mjau mjau 1 1/2 - Jippi forlag
1998 – Mjau mjau 2 - Jippi forlag
1999 – Mjau mjau 3 - Jippi forlag
1999 – Mjau mjau 4 - Jippi forlag
1999 – Mjau mjau 5 - Jippi forlag
1999 – Mjau mjau 6 - Jippi forlag
2000 – Mjau mjau 7 - Jippi forlag
2000 – Mjau mjau 8 - Jippi forlag
2000 – Mjau mjau 9 - Jippi forlag
2000 – Schhh! - Jippi forlag
2000 – Mjau mjau 10 - Jippi forlag
2001 – Mjau mjau 11: Jernvognen I - Jippi forlag
2001 – Den hemmelighetsfulle mumie - Jippi forlag
2002 – Mjau mjau 12: Jernvognen II - Jippi forlag
2002 – Untitled - Jippi forlag
2002 – Vent litt... - Schibsted
2003 – Jernvognen - Schibsted
2003 – Si meg en ting - Jippi forlag
2004 – Du går feil vei - Schibsted
2004 – Mitt liv som zombie - Jippi forlag
2005 – La meg vise deg noe - Schibsted
2006 – Hemingway - Schibsted
2006 – Død og Levende - Jippi forlag
2007 – Jeg drepte Hitler - Schibsted
2008 – Den siste musketer - Schibsted
2009 – Low Moon & andre historier - Magikon
2010 – Varulvene i Montpellier - Magikon
2011 – De 100 000 dødes øy - Magikon
2012 – Athos i Amerika - Magikon
2013 – Savnet katt - Magikon
2013 – POP! - Jippi forlag
2015 – Frida Kahlos papegøye - Magikon forlag
== Priser og utmerkelser (utvalg) ==
1995: Sproingprisen for Lomma full av regn
2000: Sproingprisen for Mjau Mjau 10: Si meg en ting
2000: Urhunden (Sverige) for beste oversatte serie Vänta lite...
2002: Inkpotprisen
2002: Harveyprisen, Best New Talent, for Hey, Wait...
2004: Kulturdepartementets tegneseriepris for Du går feil vei
2005: Brageprisen - Åpen klasse for La meg vise deg noe
2007: Eisnerprisen, Best U.S. Edition of International Material, for The Left Bank Gang
2008: Eisnerprisen, Best U.S. Edition of International Material, for I Killed Adolf Hitler
2009: Eisnerprisen, Best U.S. Edition of International Material, for The Last Musketeer
2014: Visuelts klassikerpris
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av John Arne Sæterøy i BIBSYS
Jippi forlag om Jason
Magikon forlag om Jason
Fantagraphics om Jason - Jasons forlag i USA
Cats without dogs - Jasons nettside | John Arne Sæterøy (født 16. august 1965), kjent under pseudonymet Jason, er en norsk tegneserieskaper fra Molde. | 7,307 |
null | 2023-02-04 | Jason | null | null | null | Jason kan vise til: | 7,308 |
null | 2023-02-04 | Jippi forlag | null | null | null | Jippi forlag er et norsk tegneserieforlag. Forlaget har spesialisert seg på å gi ut tegnere som er mer interessert i å lage lengre historier, enn stripeformatet som er vanlig for humortegneserier. | 7,309 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Idd | 2023-02-04 | Idd | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:59,0°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Halden', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1967', 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1838', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Østfold'] | Idd (tidligere Idde) var et prestegjeld og en kommune i Østfold, som ble innlemmet i storkommunen Halden i 1967. Idd er nå et kirkesogn i Sarpsborg prosti.
Folkeetymologien kobler navnet til den ene av to søstre, Ida og Ara, som ryddet hver sin bygd i grenseskogene.
Sørover fra høydedragene ved Halden og Fredriksten festning skråner jordbruksbygda Iddesletta svakt nedover mot Fagerholt, der den møter en grein av Iddefjorden. Sørover langs Iddefjorden stiger landet igjen. I bergknausene langs fjorden finner man spor etter steinbrudd der iddefjordsgranitt har blitt hentet ut. I enden av fjorden ligger herregården Berby, ved utløpet av lakseelva Enningdalselva. Videre oppover elva åpner landskapet seg på nytt. Her, på grensa til Sverige, ligger enda en jordbruksbygd: Enningdalen. Den østre delen av Idd er kledd med skog. Fra Kornsjø, der jernbanen krysser grensa, og nordover strekker en rekke lange gran- og furukledde åser seg i nord/sør-retning. I øst ligger Boksjøene, og i nord Femsjøen. Der Femsjøen renner ut i elva Tista rager et mektig ra over sagbruksstedet Tistedal. Raet fortsetter nordvestover gjennom Berg og videre nordover.
| Idd (tidligere Idde) var et prestegjeld og en kommune i Østfold, som ble innlemmet i storkommunen Halden i 1967. Idd er nå et kirkesogn i Sarpsborg prosti.
Folkeetymologien kobler navnet til den ene av to søstre, Ida og Ara, som ryddet hver sin bygd i grenseskogene.
Sørover fra høydedragene ved Halden og Fredriksten festning skråner jordbruksbygda Iddesletta svakt nedover mot Fagerholt, der den møter en grein av Iddefjorden. Sørover langs Iddefjorden stiger landet igjen. I bergknausene langs fjorden finner man spor etter steinbrudd der iddefjordsgranitt har blitt hentet ut. I enden av fjorden ligger herregården Berby, ved utløpet av lakseelva Enningdalselva. Videre oppover elva åpner landskapet seg på nytt. Her, på grensa til Sverige, ligger enda en jordbruksbygd: Enningdalen. Den østre delen av Idd er kledd med skog. Fra Kornsjø, der jernbanen krysser grensa, og nordover strekker en rekke lange gran- og furukledde åser seg i nord/sør-retning. I øst ligger Boksjøene, og i nord Femsjøen. Der Femsjøen renner ut i elva Tista rager et mektig ra over sagbruksstedet Tistedal. Raet fortsetter nordvestover gjennom Berg og videre nordover.
== Prestegjeldet ==
Idd(e) var allerede fra middelalderen et prestegjeld i Nedre Borgesyssel prosti og det senere Sarpsborg prosti, som ved sin avvikling hadde sognene:
Idde
Asak
Enningdal
Tistedal
== Eksterne lenker ==
Gamle postkort fra Idd.
Idd og Enningdalen Historielag. | Idd (tidligere Idde) var et prestegjeld og en kommune i Østfold, som ble innlemmet i storkommunen Halden i 1967. Idd er nå et kirkesogn i Sarpsborg prosti. | 7,310 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Illyria | 2023-02-04 | Illyria | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Illyria'] | Illyria er et oldtidsnavn på landskapet i det nordvestlige Balkan, langs kysten fra Albania i sørøst til den slovenske grensen i nordvest. Området var bebodd av illyrere, og ble innlemmet ca. år 1 i Romerriket under navnet Illyricum.
I de første tiårene under østromersk styre (inntil 461) ble Illyria herjet av plyndringer fra vestgotere, hunerne og østgotere. Noen hundre år etter dette innvandret slaviske stammer inn i området på 700-tallet og assimilerte illyriske stammer i det som idag er Albania, Kosovo, Nord-Makedonia, Montenegro, Slovenia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina og Serbia.
Illyricum var en provins i Romerriket som erstattet kongedømmet Illyria og innlemmet det i det romerske riket rundt år 1. Den omfattet områder på østsiden av Adriaterhavet i landskapet Illyria. Den strakk seg fra Drinelven i dagens Albania til Istria (Slovenia/Kroatia) i nord, og Savaelven (Bosnia/Kroatia) i øst. Hovedstaden var Salonae nær dagens Split i Kroatia.
Kongedømmet Illyria ble erobret i 168 f.Kr., da romerne beseiret hæren til den illyriske kong Gentius. Fra 167 f.Kr. ble Illyria en romersk koloni, til og begynne med administrert som fire klient-republikker kalt Illyria, Dalmatia, Iapydia og Liburnia, men ble snart slått sammen til én romersk provins kalt Illyricum. Provinsen ble etter hvert økt i areal, ettersom romerne utvidet sin makt i regionen gjennom en rekke kriger. Romersk kontroll var ikke helt etablert før 11 f.Kr., da pannoniene var fullstendig beseiret.
Etter at et opprør blant pannoniene og dalmaterne ble knust i 9, ble provinsen Illyricum oppløst i år 10, og dets land ble delt mellom den nye provinsen Pannonia i nord og Dalmatia i sør. Navnet ble fortsatt brukt for å henvise til regionen, og ble senere gitt av keiseren Diokletian til praetorierprefekturet Illyricum, ett av fire prefekturer som han etablerte, som dekket Pannonia, Noricum, Kreta og hele Balkanhalvøya med unntak av Trakia.
Illyricum hadde betydelig strategisk og økonomisk betydning for romerne. Det hadde et antall viktige handelshavner langs kysten og gullminer i de indre regionene. Provinsen var også startstedet for Via Egnatia, den store romerveien som gikk fra Dyrrhachium (dagens Durrës) ved Adriaterhavet til Bysants i øst.
Regionens innfødte var kjent for sine militære evner, og de ble en viktig kilde for mannskap til den romerske hær. Flere kjente romerske keisere kom fra Illyria, inkludert Aurelianus, Claudius II og Diokletian.
For den etterfølgende historien til regionen, se Dalmatia og Pannonia.
| Illyria er et oldtidsnavn på landskapet i det nordvestlige Balkan, langs kysten fra Albania i sørøst til den slovenske grensen i nordvest. Området var bebodd av illyrere, og ble innlemmet ca. år 1 i Romerriket under navnet Illyricum.
I de første tiårene under østromersk styre (inntil 461) ble Illyria herjet av plyndringer fra vestgotere, hunerne og østgotere. Noen hundre år etter dette innvandret slaviske stammer inn i området på 700-tallet og assimilerte illyriske stammer i det som idag er Albania, Kosovo, Nord-Makedonia, Montenegro, Slovenia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina og Serbia.
Illyricum var en provins i Romerriket som erstattet kongedømmet Illyria og innlemmet det i det romerske riket rundt år 1. Den omfattet områder på østsiden av Adriaterhavet i landskapet Illyria. Den strakk seg fra Drinelven i dagens Albania til Istria (Slovenia/Kroatia) i nord, og Savaelven (Bosnia/Kroatia) i øst. Hovedstaden var Salonae nær dagens Split i Kroatia.
Kongedømmet Illyria ble erobret i 168 f.Kr., da romerne beseiret hæren til den illyriske kong Gentius. Fra 167 f.Kr. ble Illyria en romersk koloni, til og begynne med administrert som fire klient-republikker kalt Illyria, Dalmatia, Iapydia og Liburnia, men ble snart slått sammen til én romersk provins kalt Illyricum. Provinsen ble etter hvert økt i areal, ettersom romerne utvidet sin makt i regionen gjennom en rekke kriger. Romersk kontroll var ikke helt etablert før 11 f.Kr., da pannoniene var fullstendig beseiret.
Etter at et opprør blant pannoniene og dalmaterne ble knust i 9, ble provinsen Illyricum oppløst i år 10, og dets land ble delt mellom den nye provinsen Pannonia i nord og Dalmatia i sør. Navnet ble fortsatt brukt for å henvise til regionen, og ble senere gitt av keiseren Diokletian til praetorierprefekturet Illyricum, ett av fire prefekturer som han etablerte, som dekket Pannonia, Noricum, Kreta og hele Balkanhalvøya med unntak av Trakia.
Illyricum hadde betydelig strategisk og økonomisk betydning for romerne. Det hadde et antall viktige handelshavner langs kysten og gullminer i de indre regionene. Provinsen var også startstedet for Via Egnatia, den store romerveien som gikk fra Dyrrhachium (dagens Durrës) ved Adriaterhavet til Bysants i øst.
Regionens innfødte var kjent for sine militære evner, og de ble en viktig kilde for mannskap til den romerske hær. Flere kjente romerske keisere kom fra Illyria, inkludert Aurelianus, Claudius II og Diokletian.
For den etterfølgende historien til regionen, se Dalmatia og Pannonia.
== Se også ==
Illyrerkrigene
== Eksterne lenker ==
Guhnfeldt, Cato: «Norsk faghjelp til oldtidsfunn», Aftenposten 20. november 2008 | Illyria er et oldtidsnavn på landskapet i det nordvestlige Balkan, langs kysten fra Albania i sørøst til den slovenske grensen i nordvest. Området var bebodd av illyrere, og ble innlemmet ca. | 7,311 |
null | 2023-02-04 | Illyricum | null | null | null | Illyricum var en provins i Romerriket som erstattet kongedømmet Illyria og innlemmet det i det romerske riket rundt år 1. Den omfattet områder på østsiden av Adriaterhavet i landskapet Illyria. | 7,312 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Illyrere | 2023-02-04 | Illyrere | ['Kategori:Antikkens Hellas', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Illyria', 'Kategori:Oldtidsfolk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Illyrere (gresk: Ἰλλυριοί; latin: Illyrii eller Illyri) var en gruppe av indoeuropeiske stammer som bosatte seg i den vestlige delen av Balkan i antikken og langs sørøstkysten av den italienske halvøya (Messapia). Området til illyrerne dekket det som kom til å bli kjent som Illyria av greske og romerske forfattere, og dekket deler av det tidligere Jugoslavia og nåværende Albania og Kosovo, mellom Adriaterhavet i vest, elven Drava i nord, elven Velika Morava i øst og munningen av elven Vjosë i sør. Den første redegjørelse om illyriske folk kommer fra Periplus (περίπλους, «Kystfart»), en antikk gresk tekst fra midten av 300-tallet f.Kr.Disse stammene er antatt å ha vært forent av et felles språk, illyrisk, hvor det er kun bevart små fragmenter, men nok til å konstatere at det en gren av indoeuropeisk, og døde ut i løpet av 400-tallet e.Kr. Imidlertid ble betegnelsen «illyrere» benyttet av antikkens grekere til deres naboer i nord, og da i en langt bredere og generell mening av dårlig definert gruppe av folkeslag. Det er i dag uklart i hvilken grad illyrere var språklig og kulturelt ensartet. Faktisk ble en illyrisk opprinnelse tilskrevet også noen få oldtidsfolk i Italia, i særdeleshet iapygere, dauniere, og messapiere. Det er antatt at disse mest sannsynlig hadde kommet til kysten av Den italienske halvøya fra det geografiske området «Illyria». De illyriske stammene kom aldri kollektivt å se på seg selv som «illyrere», og det er usannsynlig at de benyttet noen form for kollektiv betegnelse på seg selv. Derimot synes det som om betegnelsen «illyrere» har vært navnet på en særskilt illyrisk stamme som grekerne først kom i kontakt med i løpet av bronsealderen, hvilket førte til at navnet illyrere ble benyttet på alle folk med tilsvarende eller lignende språk og kultur.Siste gang betegnelsen «illyrere» opptrer i historiske nedtegnelser er på 600-tallet e.Kr. og refererte da til en bysantinsk garnison som var stasjonert i den tidligere provinsen. Alle gjenværende stammer, unntatt kanskje de romaniserte valakere, ble slavifisert i løpet av middelalderen, mens moderne albansk kan være beslektet med en sørillyrisk dialekt.
| Illyrere (gresk: Ἰλλυριοί; latin: Illyrii eller Illyri) var en gruppe av indoeuropeiske stammer som bosatte seg i den vestlige delen av Balkan i antikken og langs sørøstkysten av den italienske halvøya (Messapia). Området til illyrerne dekket det som kom til å bli kjent som Illyria av greske og romerske forfattere, og dekket deler av det tidligere Jugoslavia og nåværende Albania og Kosovo, mellom Adriaterhavet i vest, elven Drava i nord, elven Velika Morava i øst og munningen av elven Vjosë i sør. Den første redegjørelse om illyriske folk kommer fra Periplus (περίπλους, «Kystfart»), en antikk gresk tekst fra midten av 300-tallet f.Kr.Disse stammene er antatt å ha vært forent av et felles språk, illyrisk, hvor det er kun bevart små fragmenter, men nok til å konstatere at det en gren av indoeuropeisk, og døde ut i løpet av 400-tallet e.Kr. Imidlertid ble betegnelsen «illyrere» benyttet av antikkens grekere til deres naboer i nord, og da i en langt bredere og generell mening av dårlig definert gruppe av folkeslag. Det er i dag uklart i hvilken grad illyrere var språklig og kulturelt ensartet. Faktisk ble en illyrisk opprinnelse tilskrevet også noen få oldtidsfolk i Italia, i særdeleshet iapygere, dauniere, og messapiere. Det er antatt at disse mest sannsynlig hadde kommet til kysten av Den italienske halvøya fra det geografiske området «Illyria». De illyriske stammene kom aldri kollektivt å se på seg selv som «illyrere», og det er usannsynlig at de benyttet noen form for kollektiv betegnelse på seg selv. Derimot synes det som om betegnelsen «illyrere» har vært navnet på en særskilt illyrisk stamme som grekerne først kom i kontakt med i løpet av bronsealderen, hvilket førte til at navnet illyrere ble benyttet på alle folk med tilsvarende eller lignende språk og kultur.Siste gang betegnelsen «illyrere» opptrer i historiske nedtegnelser er på 600-tallet e.Kr. og refererte da til en bysantinsk garnison som var stasjonert i den tidligere provinsen. Alle gjenværende stammer, unntatt kanskje de romaniserte valakere, ble slavifisert i løpet av middelalderen, mens moderne albansk kan være beslektet med en sørillyrisk dialekt.
== Illyrere i gresk mytologi ==
I gresk mytologi var Illyrios sønn av Kadmos og Harmonia som til sist kom til å herske over Illyria og ble de eponymiske forfedrene til hele de illyriske folkene. Illyrios fikk mange sønner (Enkeleos, Autarieos, Dardanos, Maedos, Taulas og Perrhaebos) og døtre (Partho, Daortho, Dassaro og andre). Fra disse kom illyriske stammer som taulantere, partinere, dardaniere, autariatere, dassaretere og daorere. Autarieos hadde en sønn ved navn kalt Pannonios eller Paeon som fikk sønnene Skordiskos (mytisk opphav til stammen skordiskere) og Triballos (mytisk knyttet til kerkopere). En senere versjon av dette endret opphavet til at det var Polyfemos og Galateia som fødte Keltos (mytiske opphavet til keltere), Galas (mytiske opphavet til gallere) og Illyrios.
== Opprinnelse ==
Den historiske begynnelse for de folkegruppene som senere ble oppfattet som illyrere skjedde tilnærmet rundt 1000 f.Kr. Opprinnelsen for illyrerne har forblitt et problem for dagens historikere som forsker på forhistorie. Alminnelig enighet blant primordialister, tilhengere av opphavlig opprinnelse er at de etnisk-språklige forfedrene til illyrerne, kalt for ur-illyrere (eller opphavlige illyrere), forgrenet seg fra hovedgruppen av den urindoeuropeiske stammen før jernalderen. Dagens teorier om illyrernes opprinnelse er basert om levninger av materiell kultur fra oldtiden som er funnet i området, men arkeologiske levninger alene har så langt ikke vært tilstrekkelig for å gi et endelig svar på spørsmålet om illyrernes etniske opphav.Når ur-illyrere ble en særskilt folkegruppe har forblitt uklart. De framsto fra den bredere oldtidens balkangruppe ved jernalderen, skjønt siden språket ikke er kjent i detaljer, er det usikkert hvilken befolkning som skal bli klassifisert som «illyriske» basert på etnisk-språklige grunner, og mange stammer som formelt er klassifisert som illyriske er i dag betraktet som venetiske.En urfolkmodell (autokton, stedegen, opprinnelig), ved å anta at illyrernes etniske opphav var på Balkan, ble foreslått av Alojz Benać og B. Čović, arkeologer fra Sarajevo, som fremmet hypotesen at i løpet av bronsealderen var det en progressiv illyrianisering av folk som bodde i landet mellom Adriaterhavet og elven Sava. Denne teorien ble også foreslått og støttet av albanske arkeologer for de sørlige illyriske stammene, mens Aleksandar Stipčević sier at den mest overbevisende modellen for illyrisk etnisk opphav er urfolkmodellen, og ekskluderte liburnere. Liburnere er en antatt illyrisk forhistorisk folkegruppe langs kysten av Adriaterhavet som snakket liburnisk, et utdødd indoeuropeisk kentumspråk, påvist i stedsnavn.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Anamali, Skënder (2002): «Historia e popullit shqiptar në katër vëllime» i: Botimet Toena, OCLC 52411919 (på albansk)
Bideleux, Robert; Jeffries, Ian (2007): The Balkans: A Post-Communist History. New York, New York: Taylor & Francis (Routledge). ISBN 0-415-22962-6.
Boardman, John; Hammond, Nicholas Geoffrey Lemprière (1982): The Cambridge Ancient History: The Expansion of the Greek World, Eighth to Six Centuries B.C, Cambridge, United Kingdom: Cambridge University Press, ISBN 0-521-23447-6
Bowden, William (2003): Epirus Vetus: The Archaeology of a Late Antique Province, Duckworth, ISBN 0-7156-3116-0
Ceka, Neritan (2005): The Illyrians to the Albanians, Publ. House Migjeni, ISBN 99943-672-2-6
Frazee, Charles A. (1997): World History: Ancient and Medieval Times to A.D. 1500, Barron's Educational Series, ISBN 0-8120-9765-3
Grimal, Pierre; Maxwell-Hyslop, A. R. (1996): The Dictionary of Classical Mythology, Wiley-Blackwell, ISBN 0-631-20102-5
Schaefer, Richard T. (2008): Encyclopedia of Race, Ethnicity, and Society, SAGE Publications, ISBN 1-4129-2694-7
Stipčević, Alexander (1989): Iliri: povijest, život, kultura. Zagreb: Školska knjiga.
Wilkes, John J. (1995): The Illyrians, Oxford, United Kingdom: Blackwell Publishing, ISBN 0-631-19807-5 | Illyrere (gresk: Ἰλλυριοί; latin: Illyrii eller Illyri) var en gruppe av indoeuropeiske stammer som bosatte seg i den vestlige delen av Balkan i antikken og langs sørøstkysten av den italienske halvøya (Messapia). Frazee (1997), s. | 7,313 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lerkendal_stadion | 2023-02-04 | Lerkendal stadion | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk fullført i 1947', 'Kategori:Fotballstadioner i Norge', 'Kategori:Idrettsanlegg i Trondheim', 'Kategori:Lerkendal', 'Kategori:Rosenborg Ballklub', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Lerkendal stadion er hjemmearenaen til Rosenborg Ballklub og ligger i bydelen Lerkendal i utkanten av Trondheim sentrum. Stadionet ble åpnet 10. august 1947 og ble i begynnelsen først og fremst brukt av SK Freidig og FK Kvik. Rosenborg ble ikke leietager før i 1957. Tilskuerrekorden er 28 569 og ble satt i seriefinalen mot Lillestrøm den 15. oktober 1985 da Lerkendal fortsatt hadde en stor ståtribune og det var ståplasser i klokkesvingen. I dag er kapasiteten kun 21 421 tilskuere. Etter en rekke ombygninger på 1990- og begynnelsen av 2000-tallet fremstår stadionet som et av Norges mest moderne.
| Lerkendal stadion er hjemmearenaen til Rosenborg Ballklub og ligger i bydelen Lerkendal i utkanten av Trondheim sentrum. Stadionet ble åpnet 10. august 1947 og ble i begynnelsen først og fremst brukt av SK Freidig og FK Kvik. Rosenborg ble ikke leietager før i 1957. Tilskuerrekorden er 28 569 og ble satt i seriefinalen mot Lillestrøm den 15. oktober 1985 da Lerkendal fortsatt hadde en stor ståtribune og det var ståplasser i klokkesvingen. I dag er kapasiteten kun 21 421 tilskuere. Etter en rekke ombygninger på 1990- og begynnelsen av 2000-tallet fremstår stadionet som et av Norges mest moderne.
== Historie ==
Konstruksjonen av Lerkendal stadion begynte på 1930-tallet, og den ble åpnet 10. august 1947. Den bestod da av en hovedgressbane, to håndballbaner, to tennisbaner og en løpebane. Tilskuerkapasiteten var 37 000. Langsidene besto av midlertidige tretribuner, sørsiden hadde seteplasser, og på nordsiden var det bare ståplasser. Den første ombyggingen fant sted før 1962-sesongen, da tretribunene ble erstattet med betong på begge langsidene. Flomlys ble installert i 1968 etter krav fra UEFA.
I 2012 solgte RBK tomten utenfor Lerkendal stadion til eiendomsutvikler Arthur Buchardt for 66 millioner kroner. På Lerkendal stadions gamle parkeringsplass står nå hotellet Scandic Lerkendal.
== Konsertarena ==
I 2005 ble det også tatt initiativ for å gjøre Lerkendal til en nasjonal konsertarena, og 19. august samme år gikk Lerkendal Live '05 av stabelen. På programmet stod Kaizers Orchestra, Hellbillies, Wig Wam, D.D.E. og Ravi og DJ Løv, som til sammen holdt en konsert på mellom fire og fem timer. 22. juli 2008 spilte også Iron Maiden på Lerkendal. A-ha spilte på Lerkendal 4. september 2010.
== Søknad EM i fotball 2016 ==
I forbindelse med en felles norsk-svensk søknad om å arrangere fotball-EM i 2016, var Trondheim kandidat for å være en av vertsbyene. Lerkendal skulle da utvides til å romme 40 000 sitteplasser, noe som vil si en stor utbygging av dagens stadion. Etter at det ble annonsert at fotball-EM 2016 gikk til Frankrike, ble disse planene skrinlagt.
== Søknad EM i fotball for kvinner 2025 ==
Norge søker sammen med Sverige, Danmark og Finland om å arrangere fotball-EM for kvinner i 2025. Dersom den fellesnordiske søknaden blir valgt vil Trondheim og Oslo være de to norske arrangørbyene, med henholdsvis Lerkendal stadion og Ullevaal stadion som arenaer.
== Supercupfinalen ==
18. september 2014 ble Lerkendal tildelt Supercupfinalen for 2016. Den ble spilt den 9. august. Real Madrid vant 3–2 over Sevilla etter ekstraomganger.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Per Christiansen: På hjemmebane : Lerkendal 1947–1962, 2017. 194 s. ISBN 9788230336281
== Eksterne lenker ==
(en) Lerkendal Stadion – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Lerkendal på fotballbaner.no
Historien om Lerkendal på RBKs supportersider
NRK: Flest tilskuere
Slik blir EM i Trondheim
Lerkendal Stadion - Nordic Stadiums | | navn = Lerkendal | 7,314 |
null | 2023-02-04 | Gorgonzola | null | null | null | Gorgonzola er en av Italias mest kjente blåmuggoster som kan bli produsert av både pasteurisert og upasteurisert kumelk. Muggkulturen Penicillium glaucum blir tilsatt slik at det dannes et nettverk av blåmugg igjennom osten. | 7,315 |
null | 2023-02-04 | Stod | null | null | null | Stod er en tidligere kommune i Nord-Trøndelag. Bygda Stod ligger på sørsiden av Snåsavatnet. | 7,316 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Milano | 2023-02-04 | Milano | ['Kategori:45°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor provins hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med seksjoner som behøver utvidelse', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Lombardia', 'Kategori:Milano', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vertsbyer for vinter-OL'] | Milano (italiensk: Milano; lombardisk: Milan eller Milà) er en by i Nord-Italia i provinsen av samme navn. Byen har nærmere 1,4 millioner innbyggere.
| Milano (italiensk: Milano; lombardisk: Milan eller Milà) er en by i Nord-Italia i provinsen av samme navn. Byen har nærmere 1,4 millioner innbyggere.
== Historie ==
Man antar at Milano ble grunnlagt av kelterne i Nord-Italia omkring år 600 f. Kr., og rundt 222 f. Kr. underlagt romerne, som gav byen navnet Mediolanum. I det fjerde århundre etter Kristi fødsel ble byen kortvarig hovedstad i Vest-romerriket.
Etter den østgotiske og lombardiske perioden fikk byen på nytt betydning i det 11. århundre og ledet de nord-italienske byenes uavhengighetskamp mot det tysk-romerske rike. Milano var en av få byer som ikke ble rammet av pestepidemien i Europa. I renessansen ble Milano styrt av de rike familiene Visconti og Sforza, som hadde kunstnere som Leonardo da Vinci og Donato Bramante i sin tjeneste. Etter å ha forsøkt å underlegge seg resten av Nord-Italia i det 15. århundre, ble Milano erobret av Frankrike, og deretter av Spania, i det tidlige 16. århundre. På 1700-tallet kom Milano under Østerrike under Habsburgerne som følge av den spanske arvefølgekrigen.
Napoleon erobret byen i 1796, og gjorde Milano til hovedstad for Den cisalpinske republikk. Etter Napoleons nederlag tildelte Wienerkongressen i 1815 Milano og hele Lombardia igjen til Østerrike. Den østerrikske feltmarskalken Radetzky slo ettertrykkelig ned femdagersoppstanden i 1848.
Etter Østerrikes nederlag mot Sardinia-Piemontes og Frankrikes styrker ved slaget ved Solferino tilfalt Lombardia og Milano huset Sardinia-Piemonte under Viktor Emmanuel II i 1859.
Etter første verdenskrig ble Fasci di combattimento (Squadristi) («fascistene») grunnlagt i Milano i 1919. I 1922 la Benito Mussolini ut fra Milano på sin marsj mot Roma.
Under andre verdenskrig ble Milano sterkt ødelagt av alliert bombing. Byen er derfor idag svært moderne og fremstår som lite italiensk i sin karakter.
== Økonomi ==
Byen er hovedkvarter for flere større motebedrifter.
Den italienske børsen, Borsa Italiana, ligger også i Milano. Messeområdet Fiera Milano i forstaden Rho er det største messeområdet i verden. Fiera Milano åpnet i 2005.
== Klima ==
== Nasjonalitet og etnisitet ==
== Kultur ==
Det finnes også en stor mengde muséer og monumenter i byen. Det veldig kjente Leonardo da Vincis-maleriet «Nattverden» er i Santa Maria delle Grazie i Milano.
Sforza-slottet (Italiensk: Castello Sforzesco) er et slott i Milano. Det ble bygget i det 15. århundre av Francesco Sforza, Hertug av Milano, over rester av en festning fra 14. århundre. Det ble påbygd og forstørret flere ganger, og mellom det 16. og 17. århundre var det et av de absolutt største slottene og festningene i hele Europa.
Milano domkirke (Italiensk: Duomo di Milano) er en katedral i Milano. Katedralen ble påbegynt i 1386 og innviet i 1418, men ble ikke fullført før i 1965. Fasaden ble fullført i 1813 i gotisk stil. Katedralen har rundt 3 500 skulpturer og statuer i fasaden. Den største statuen befinner seg på toppen av det høyeste spiret, og er en 4 meter høy, gullbelagt statue av jomfru Maria, kalt La Madonnina (liten Maria). Domkirken i Milano er plassert i bysenteret, på en stor plass kalt den Piazza Duomo, som betyr «Domkirkeplassen». På denne plassen er monumentet av kong Vittorio Emanuele II plassert. Om du ser mot Domkirkens fasade, vil du se Galleria Vittorio Emanuele II på venstre side, og Museo del 900 (kjent også som Palazzo dell'Aregnario) og Palazzo Reale på høyre side. Disse to bygningene er i de siste år brukt som kunstmuseer.
Også Teatro alla Scala (også kjent som La Scala di Milano), som er et av de ledende og mest berømte operahus i verden, er i Milano.
== Sport ==
Milano er hjembyen til to av de mest kjente italienske fotballagene: AC Milan og Inter. Det veldig kjente stadionet "Stadio Giuseppe Meazza" (kjent også som San Siro) er hjemmebanen til begge lagene.
Olimpia Milano basketballag, også kjent som "Scarpette Rosse" (Little Red Shoes/Små rød sko) eller EA7-Emporio Armani (sponsornavn), er det mestvinnende Italienske laget.
Det årlig sykkelritt Milano–Sanremo mellom Milano og Sanremo er idag det lengste av alle profesjonelle en-dags ritt med en lengde på 298 km.
== Galleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(it) Offisielt nettsted
(en) Milan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Milano – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Milano (italiensk: Milano; lombardisk: Milan eller Milà) er en by i Nord-Italia i provinsen av samme navn. Byen har nærmere 1,4 millioner innbyggere. | 7,317 |
null | 2023-02-04 | Snåsavatnet | null | null | null | Snåsavatnet (sørsamisk: Snåasenjaevrie) er en innsjø i Steinkjer og Snåsa kommuner i Trøndelag. Med et areal på er den Norges sjette største innsjø og den største i Trøndelag. | 7,318 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Adriaterhavet | 2023-02-04 | Adriaterhavet | ['Kategori:15°Ø', 'Kategori:43°N', 'Kategori:Adriaterhavet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Adriaterhavet (italiensk: Mare Adriatico; slovensk: Jadransko morje; kroatisk: Jadransko more; serbisk og montenegrinsk: Jadransko more / Јадранско море; albansk: Deti Adriatik) er en del av Middelhavet som ligger nord for Otrantostredet mellom Puglia i Italia og Vlorëbukta i Albania. Sør for stredet ligger Det joniske hav. Det strekker seg til Trieste i nord. På vestsiden ligger Italia, mens på østsiden ligger Albania, Montenegro, Bosnia-Hercegovina (som har en 21 km lang kystlinje), Kroatia og Slovenia. De viktigste havnebyene langs Adriaterhavet er Venezia, Rimini, Trieste, Rijeka, Split, Dubrovnik og Durrës. Det største dypet på 1 324 m finnes i sør.
Grensetraktaten mellom Albania og Italia fra 1992 avklarer sjøgrensen på kontinentalsokkelen i Adriaterhavet mellom de to statene.
| Adriaterhavet (italiensk: Mare Adriatico; slovensk: Jadransko morje; kroatisk: Jadransko more; serbisk og montenegrinsk: Jadransko more / Јадранско море; albansk: Deti Adriatik) er en del av Middelhavet som ligger nord for Otrantostredet mellom Puglia i Italia og Vlorëbukta i Albania. Sør for stredet ligger Det joniske hav. Det strekker seg til Trieste i nord. På vestsiden ligger Italia, mens på østsiden ligger Albania, Montenegro, Bosnia-Hercegovina (som har en 21 km lang kystlinje), Kroatia og Slovenia. De viktigste havnebyene langs Adriaterhavet er Venezia, Rimini, Trieste, Rijeka, Split, Dubrovnik og Durrës. Det største dypet på 1 324 m finnes i sør.
Grensetraktaten mellom Albania og Italia fra 1992 avklarer sjøgrensen på kontinentalsokkelen i Adriaterhavet mellom de to statene.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Adriatic Sea – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Adriatic Sea – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Adriaterhavet (italiensk: Mare Adriatico; slovensk: Jadransko morje; kroatisk: Jadransko more; serbisk og montenegrinsk: Jadransko more / Јадранско море; albansk: Deti Adriatik) er en del av Middelhavet som ligger nord for Otrantostredet mellom Puglia i Italia og Vlorëbukta i Albania. Sør for stredet ligger Det joniske hav. | 7,319 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leinstrand | 2023-02-04 | Leinstrand | ['Kategori:10,3°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Leinstrand', 'Kategori:Strøk i Trondheim'] | Leinstrand er en tidligere herredskommune i Sør-Trøndelag, opprettet i 1837. Den ble 1. januar 1964 innlemmet i storkommunen Trondheim sammen med herredskommunene Byneset, Strinda og Tiller. Leinstrand omfattet områdene nord for Gaulosen fram til Leirelv-vassdraget med østlig grense gjennom stasjonsbyen Heimdal som var delt mellom Leinstrand og Tiller.
Ved sammenslåingen hadde herredet et areal på 45,74 kvadratkilometer og 4 193 innbyggere.
Leinstrand sokn hørte til Melhus prestegjeld. I 1970 ble soknet delt slik at Heimdal ble et eget sokn i det nyopprettede Heimdal prestegjeld som også omfattet Tiller sokn som ble flyttet fra Klæbu prestegjeld. Resten av Leinstrand sokn ble overført til Byneset prestegjeld.Leinstrand er mest kjent for Gaulosen, Gaulas delta. Dette er et av de få større deltaområder i Norge som ikke er bebygd, og det er derfor vernet som Gaulosen naturreservat og landskapsvernområde.
Leddet lein i navnet kommer av gammelnorsk for skråning, helling, og gjenfinnes i stedsnavnet Skjetlein.
Lisbeth Nypan, den nest siste som i Norge ble henrettet for trolldom da hun ble brent på heksebål i 1670, var bondekone fra Leinstrand.
| Leinstrand er en tidligere herredskommune i Sør-Trøndelag, opprettet i 1837. Den ble 1. januar 1964 innlemmet i storkommunen Trondheim sammen med herredskommunene Byneset, Strinda og Tiller. Leinstrand omfattet områdene nord for Gaulosen fram til Leirelv-vassdraget med østlig grense gjennom stasjonsbyen Heimdal som var delt mellom Leinstrand og Tiller.
Ved sammenslåingen hadde herredet et areal på 45,74 kvadratkilometer og 4 193 innbyggere.
Leinstrand sokn hørte til Melhus prestegjeld. I 1970 ble soknet delt slik at Heimdal ble et eget sokn i det nyopprettede Heimdal prestegjeld som også omfattet Tiller sokn som ble flyttet fra Klæbu prestegjeld. Resten av Leinstrand sokn ble overført til Byneset prestegjeld.Leinstrand er mest kjent for Gaulosen, Gaulas delta. Dette er et av de få større deltaområder i Norge som ikke er bebygd, og det er derfor vernet som Gaulosen naturreservat og landskapsvernområde.
Leddet lein i navnet kommer av gammelnorsk for skråning, helling, og gjenfinnes i stedsnavnet Skjetlein.
Lisbeth Nypan, den nest siste som i Norge ble henrettet for trolldom da hun ble brent på heksebål i 1670, var bondekone fra Leinstrand.
== Skoler ==
På Leinstrand ligger Skjetlein videregående skole, hvor det har det vært gårdsdrift i flere hundre år, før det fortsatte som en videregående landbruksskole i 1900. Skolen har om lag 100 elever. Det finnes også et skoleinternat her.
Leinstrand huser også barneskolen Nypvang, hvor elever fra både Leinstrand og Ringvål går. Skolen har omtrent 200 elever fra 1.-7.trinn.
Ungdomskoletrinnet busses til Spongdal skole på Byneset. Her ble det åpnet et helt nytt skolebygg høsten 2014.
== Kulturliv ==
Leinstrand songlag
Byneset Leinstrand skolekorps
Leinstrand sanitetsforening
Leinstrand bygdekvinnelag
Leinstrand samfunnshus
Leinstrand idrettslag
Leinstrand menighet
== Referanser == | thumb|Sentrum i [[Heimdal (tettsted)|Heimdal, som var administrasjon i kommunene Tiller og Leinstrand, frem til kommunesammenslåingen i 1964.]] | 7,320 |
null | 2023-02-04 | Tegneserie | null | null | null | Tegneserie er en kunstart der en historie eller situasjon blir skildret gjennom flere tegninger eller bilderuter som er stilt etter hverandre i en rekkefølge eller serie. Tegneserier er vanligvis tegnet og utstyrt med korte tekster, gjerne i form av snakkebobler, men kan også bestå av for eksempel manipulerte fotografier og utelukkende grafiske symboler. | 7,321 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Herta_D%C3%A4ubler-Gmelin | 2023-02-04 | Herta Däubler-Gmelin | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 12. august', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medlemmer av Forbundsdagen', 'Kategori:Personer fra Bratislava', 'Kategori:SPD-politikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske borgermestere', 'Kategori:Tyske føderale ministre', 'Kategori:Tyske jurister', 'Kategori:Tyske justisministre'] | Herta Däubler-Gmelin (født 12. august 1943) er en tysk jurist, politiker (SPD) og tidligere justisminister.
Hun ble født i Pressburg som datter av Hans Gmelin (død 1991), som var borgermester i Tübingen fra 1954 til 1974. Hun studerte historie, økonomi, jus og statsvitenskap i Tübingen og Berlin, og ble advokat i 1974. Däubler-Gmelin arbeidet først i Stuttgart, senere i Berlin. Siden 1992 har hun undervist ved Otto-Suhr-Institut ved Freie Universität Berlin, hvor hun ble professor i 1995.
Hun ble medlem av det sosialdemokratiske partiet i 1965 og ble innvalgt i det tyske parlamentet i 1972. Hun hadde flere verv i partiet på 1980- og 90-tallet, og var bl.a. viseformann fra 1988 til 1997. Fra 1994 til 1998 var hun også viseformann for arbeidsgruppen for Rechtspolitik og juridisk rådgiver for SPDs parlamentariske gruppe. I 1993 ble hun nominert av SPD til stillingen som visepresident for forfatningsdomstolen i Karlsruhe, men hun ble avvist av de konservative.
Fra 1998 til 2002 var hun føderal justisminister i Gerhard Schröders første kabinett, og hadde ansvaret for en rekke vidtgående og diskuterte reformprosjekter, bl.a. loven om tysk statsborgerskap, kvasi-legaliseringen av homofile ekteskap og overhalingen av Bürgerliches Gesetzbuch (tysk sivilrett), den mest omfattende siden den ble innført i 1900.
Under USAs krig mot Irak sammenlignet justisminister Däubler-Gmelin USAs leder George W. Bush med Hitler.Hun er nå medlem av parlamentet og formann for Ausschuss für Verbraucherschutz, Ernährung und Landwirtschaft (utvalget for forbrukerbeskyttelse, ernæring og landbruksvitenskap).
Däubler-Gmelin er medlem av en rekke velgjørende og almennyttige organisasjoner. Hun er siden 1969 gift med Professor Dr. Wolfgang Däubler, en av de fremste tyske eksperter på arbeidsrett, og har en datter og en sønn.
| Herta Däubler-Gmelin (født 12. august 1943) er en tysk jurist, politiker (SPD) og tidligere justisminister.
Hun ble født i Pressburg som datter av Hans Gmelin (død 1991), som var borgermester i Tübingen fra 1954 til 1974. Hun studerte historie, økonomi, jus og statsvitenskap i Tübingen og Berlin, og ble advokat i 1974. Däubler-Gmelin arbeidet først i Stuttgart, senere i Berlin. Siden 1992 har hun undervist ved Otto-Suhr-Institut ved Freie Universität Berlin, hvor hun ble professor i 1995.
Hun ble medlem av det sosialdemokratiske partiet i 1965 og ble innvalgt i det tyske parlamentet i 1972. Hun hadde flere verv i partiet på 1980- og 90-tallet, og var bl.a. viseformann fra 1988 til 1997. Fra 1994 til 1998 var hun også viseformann for arbeidsgruppen for Rechtspolitik og juridisk rådgiver for SPDs parlamentariske gruppe. I 1993 ble hun nominert av SPD til stillingen som visepresident for forfatningsdomstolen i Karlsruhe, men hun ble avvist av de konservative.
Fra 1998 til 2002 var hun føderal justisminister i Gerhard Schröders første kabinett, og hadde ansvaret for en rekke vidtgående og diskuterte reformprosjekter, bl.a. loven om tysk statsborgerskap, kvasi-legaliseringen av homofile ekteskap og overhalingen av Bürgerliches Gesetzbuch (tysk sivilrett), den mest omfattende siden den ble innført i 1900.
Under USAs krig mot Irak sammenlignet justisminister Däubler-Gmelin USAs leder George W. Bush med Hitler.Hun er nå medlem av parlamentet og formann for Ausschuss für Verbraucherschutz, Ernährung und Landwirtschaft (utvalget for forbrukerbeskyttelse, ernæring og landbruksvitenskap).
Däubler-Gmelin er medlem av en rekke velgjørende og almennyttige organisasjoner. Hun er siden 1969 gift med Professor Dr. Wolfgang Däubler, en av de fremste tyske eksperter på arbeidsrett, og har en datter og en sønn.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Herta Däubler-Gmelin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Herta Däubler-Gmelin på Internet Movie Database
(en) Herta Däubler-Gmelin hos The Movie Database
(de) Herta Däubler-Gmelin hos Forbundsdagen
(en) Herta Däubler-Gmelin hos Europarådets parlamentarikerforsamling
www.daeubler-gmelin.de | Herta Däubler-Gmelin (født 12. august 1943) er en tysk jurist, politiker (SPD) og tidligere justisminister. | 7,322 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hans_Adam_II_av_Liechtenstein | 2023-02-04 | Hans Adam II av Liechtenstein | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 14. februar', 'Kategori:Fødsler i 1945', 'Kategori:Liechtensteinske fyrster', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Zürich', 'Kategori:Regjerende monarker', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Johannes «Hans» Adam II Ferdinand Alois Josef Maria Marko d'Aviano Pius von und zu Liechtenstein, Herzog zu Troppau und Jägerndorf, Graf zu Rietberg (født 14. februar 1945 i Zürich) er Liechtensteins fyrste, sønn av fyrst Franz Josef II av Liechtenstein (1906–1989) og fyrstinne Gina (1921–1989).
Den 15. august 2004 innsatte han sin sønn, arveprins Alois av Liechtenstein, som sin stedfortreder og betrodde ham statsstyret.
| Johannes «Hans» Adam II Ferdinand Alois Josef Maria Marko d'Aviano Pius von und zu Liechtenstein, Herzog zu Troppau und Jägerndorf, Graf zu Rietberg (født 14. februar 1945 i Zürich) er Liechtensteins fyrste, sønn av fyrst Franz Josef II av Liechtenstein (1906–1989) og fyrstinne Gina (1921–1989).
Den 15. august 2004 innsatte han sin sønn, arveprins Alois av Liechtenstein, som sin stedfortreder og betrodde ham statsstyret.
== Familie ==
Den 30. juli 1967 giftet han seg med sin kusine Marie i Vaduz.
Deres barn er
Arveprins Alois (født 1968)
Prins Maximilian (født 1969)
Prins Constantin (født 1972)
Prinsesse Tatjana (født 1973)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Hans-Adam II, Prince of Liechtenstein – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Hans Adam II av Liechtenstein hos The Peerage | Johannes «Hans» Adam II Ferdinand Alois Josef Maria Marko d'Aviano Pius von und zu Liechtenstein, Herzog zu Troppau und Jägerndorf, Graf zu Rietberg (født 14. februar 1945 i Zürich) er Liechtensteins fyrste, sønn av fyrst Franz Josef II av Liechtenstein (1906–1989) og fyrstinne Gina (1921–1989). | 7,323 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liechtenstein | 2023-02-04 | Liechtenstein | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:EFTA', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:Liechtenstein'] | Fyrstedømmet Liechtenstein er et lite land i fjellkjeden Alpene i Sentral-Europa mellom Sveits og Østerrike. Med sin fjelldominerte geografi er Liechtenstein en feriedestinasjon for mange som driver med vinteridrett, selv om det kanskje er mest kjent som et skatteparadis. Tross dette er ikke landet veldig urbanisert, det finnes ennå mange små, karakteristiske åkrer og gårder. Liechtenstein er det minste tyskspråklige landet i verden.
| Fyrstedømmet Liechtenstein er et lite land i fjellkjeden Alpene i Sentral-Europa mellom Sveits og Østerrike. Med sin fjelldominerte geografi er Liechtenstein en feriedestinasjon for mange som driver med vinteridrett, selv om det kanskje er mest kjent som et skatteparadis. Tross dette er ikke landet veldig urbanisert, det finnes ennå mange små, karakteristiske åkrer og gårder. Liechtenstein er det minste tyskspråklige landet i verden.
== Geografi og klima ==
Utdypende artikkel: Liechtensteins geografi
Liechtenstein består for det meste av fjellandskap (Alpene), men det er også noe lavland der.
Til tross for at landet er et fjelland, er klimaet i landet forholdsvis mildt og tilsvarer omtrent klimaet i Sør-Norge. Fønvinden fører til tidlig vår og lang høst. Om sommeren ligger temperaturene gjerne mellom 20 og 28 grader, mens de om vinteren sjelden går under 15 minusgrader.
Liechtenstein er sammen med Usbekistan det eneste landet i verden som verken grenser til hav eller grenser til land som grenser til hav.
== Demografi ==
Utdypende artikkel: Liechtensteins demografiVed utgangen av 2012 hadde Liechtenstein en folkemengde på 36 838 innbyggere.Mindre enn to tredjedeler av befolkningen (65,8 %) er liechtensteinske statsborgere. Den utenlandske befolkningen er med 20,1 % overveiende tyskspråklig (10,8 % sveitsere, 5,9 % østerrikere, 3,4 % rikstyskere). Andre folkegrupper inkluderer italienere (3,3 %), innbyggere fra det tidligere Jugoslavia (3,3 %), Tyrkia (2,6 %), og andre utgjør 4,8 %.
75,7 % (2003) er katolikker, 10,9 % har ingen religiøs tilhørighet, 7,0 % er protestanter og 4,2 % er muslimer. Fra 1997 eksisterer det katolske erkebispedømmet Vaduz, som utgjør hele Liechtenstein.
== Historie ==
Utdypende artikkel: Liechtensteins historie
Fyrstedømmet er utgått fra Liechtenstein-slektens ervervelse av herskapet Schellenberg (1699) og grevskapet Vaduz (1712). Den tyske keiser Karl VI opphøyet grevskapet og liechtensteinerne i riksfyrstestanden. Navnet Liechtenstein stammer fra Borgen Liechtenstein ved Mödling.
Da Det tysk-romerske rike ble oppløst trådte fyrstedømmet Liechtenstein som suveren stat inn i Rhinkonføderasjonen og fra 1815 i det tyske forbund. Da dette ble oppløst 1866 forble det en uavhengig tysk stat, og var en av få tyske stater som ikke ble en del av den føderale staten kalt Det tyske rike i 1871. Inntil første verdenskrig var Liechtenstein sterkt forbundet med dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Etter at dette ble oppløst knyttet Liechtenstein seg sterkere til Sveits, tok i bruk deres valuta og inngikk en tollunion. Landet ble spart for annen verdenskrig på grunn av sin politiske nøytralitet. Landet har siden opplevet stor næringsmessig vekst.
== Politikk ==
Utdypende artikkel: Liechtensteins politikk
Liechtenstein er et konstitusjonelt monarki, styrt av en fyrste. Den nåværende fyrsten, Hans Adam II, etterfulgte sin far i 1989. I 2004 overlot han regjeringen av landet til sin sønn Alois, fyrstetittelen får Alois imidlertid først etter farens død. Landets parlament kalles landdagen, og består av 25 representanter valgt av folket (15 fra Oberland og ti fra Unterland). Regjeringen består av fem medlemmer.
I en folkeavstemning 1. juli 1984 gav Liechtensteins mannlige velgere med knepent flertall kvinner stemmerett i nasjonale (men ikke lokale) valg. 2 370 stemte for (51.3 %), mens 2 251 stemte mot. På kommunenivå fikk kvinnene stemmerett mellom 1976 og 1986, som det siste landet i Europa. De tre siste kommunene, Balzers, Triesen og Triesenberg gav kvinnene stemmerett i 1986.
I motsetning til de fleste andre konstitusjonelle monarkier, har fyrsten betydelig makt, noe som har vært gjenstand for debatt i senere år. En folkeavstemning om ny forfatning i mars 2003 gav fyrsten enda større fullmakter. Hans Adam, som bor i et stort slott på det man kan kalle en fjellknaus ovenfor hovedstaden Vaduz, hadde truet med at han og fyrstefamilien ville flytte sin residens til Wien (der fyrstefamilien bodde frem til 1938) hvis folket ikke stemte ja til den nye forfatningen. Avstemningen gav et stort flertall for, og bekreftet i alle fall tilsynelatende fyrstefamiliens brede popularitet i Liechtenstein.
=== Kommuner ===
Liechtenstein består av to landskap (Landschaften) – Oberland og Unterland – som igjen er delt inn i elleve kommuner (Gemeinden). Oberland har totalt 23 678 innbyggere, mens Unterland har 13 160 totalt (til sammen 36 838).
=== Forsvar ===
Liechtenstein avskaffet militæret i 1868, men har likevel en allmenn verneplikt i sin grunnlov (§ 44). I katastrofer er militæret av Øst-Sveits (Territorialregion 4) ansvarlig.
=== Utenrikspolitikk ===
Liechtenstein ble medlem av FN i 1990, og er sammen med Sveits, Norge og Island et av de fire medlemmene i EFTA. Landet er også tilsluttet EØS.
Det er en konflikt mellom Liechtenstein på den ene siden og Den tsjekkiske republikk og Slovakia på den andre siden. Konflikten vedrører konfiskasjon av jord- og skogeiendommer på rundt 1 600 km², slottseiendommer, kunstsamlinger og andre verdier tilhørende fyrstefamilien og rundt 30 andre liechtensteinere av daværende Tsjekkoslovakia etter annen verdenskrig som følge av Beneš-dekretene. Som følge av at Liechtenstein var nøytral under andre verdenskrig, har Liechtenstein alltid hevdet denne konfiskeringen som rettsstridig. Beneš-dekretene er fra et folkerettslig synspunkt også ugyldige. For å hindre at Liechtenstein søker erstatning som følge av forholdet, har ikke Tsjekkia og Slovakia ønsket å gi en anerkjennelse av Liechtenstein som suveren stat med tilbakevirkende kraft. Liechtenstein anerkjenner derfor heller ikke de to andre statene, noe som skapte problemer i forbindelse med EØS-utvidelsen. Tvistesaken vedrørende konfiskeringen forberedes nå, ifølge liechtensteinske myndigheter, for en behandling i Den internasjonale domstolen.
== Økonomi ==
Utdypende artikkel: Liechtensteins økonomi
Fyrsten av Liechtenstein er blant verdens rikeste statsoverhoder, og befolkningen i landet har en av de høyeste levestandarder i verden.
Liechtenstein har en viktig finanssektor. De fem største liechtensteinske bankene har omkring 1 400 ansatte, og mange internasjonale banker har også etablert seg i Liechtenstein. LGT Bank eies av fyrstefamilien. Som i Sveits beskytter landets lover bankenes rett til ikke å utlevere informasjon om sine kunder.
Mange selskaper er registrert i landet av skattemessige årsaker. Faktisk er det flere selskaper enn mennesker i Liechtenstein. Landets industri produserer en stor del dyre spesialprodukter.
Liechtensteins økonomi er i tillegg til finanssektoren også sterkt fokusert på industri, produksjon og turistsektoren. Landbruk, som en gang var den viktigste økonomiske sektoren i Liechtenstein, spiller en marginal rolle i dag. Rundt 40% av arbeidsstyrken i Liechtenstein er ansatt i industrisektoren, som genererer ikke mindre enn 40% av landets årlige bruttoverdi. Mange industribedrifter er høyt spesialiserte og jobber i nisjemarkeder. Gjennom intensiv forskning og utvikling har et betydelig antall av dem blitt verdensledende. Optiske instrumenter, elektronikk, spesialmaskiner, legemiddel, kunstige tenner, keramikk og ikke minst frimerker som står for rundt 3% av statens inntekter. En av de kjente firmaene fra Liechtenstein er verktøyprodusenten HILTI.
Liechtenstein benytter sveitsiske franc, men preger også egne mynter ved særlige anledninger.
Liechtenstein er et skatteparadis, hvor det hersker full taushetsplikt om samtlige bankinnskudd samt skatteforhold.
== Samfunn ==
=== Høytider og fridager ===
Det er 18 offentlige helligdager. De fleste er hentet fra kirkeåret. Unntak fra dette er første nyttårsdag, arbeidets dag 1. mai og nasjonaldagen 15. august. De kirkelige helligdagene er helligtrekongersdag 6. januar, kyndelsmesse 2. februar, den hellige Josefs dag 19. mars, langfredag, andre påskedag, Kristi himmelfartsdag, andre pinsedag, Kristi legemsfest, jomfru Marias fødselsdag 8. september, allehelgensdag 1. november, Maria unnfangelsesdag 8. desember, julaften, første juledag, sankt Stefans dag (andre juledag) og sylvesteraften (nyttårsaften).Nasjonaldagen, Staatsfeiertag, er 15. august. Den ble innført i 1940. Datoen ble valgt delvis fordi den allerede var fridag i anledning feiringen av jomfru Marias himmelfart og delvis fordi den regjerende fyrst Franz Josef II hadde fødselsdag dagen etter. Dagen kalles også Fürstenfest. Etter at fyrst Franz Josef II døde i 1989 ble det bestemt å beholde datoen. Nasjonaldagen ble fastsatt ved lov i 1990.
== Kultur og turisme ==
Utdypende artikkel: Liechtensteins kultur
=== Kultur ===
Til å være et så lite land har Liechtenstein et imponerende antall kunstneriske og kulturelle aktiviteter, og en blomstrende ungdomskultur. I tillegg til forskjellige kulturorganisasjoner finnes det et nytt landsmuseum, åpnet i november 2003. Det finnes også kunstmuseum, skimuseum, postmuseum, flere lokalmuseer, og i Schaan Theater am Kirchplatz. I oktober 2003 ble Kleintheater Schlösslekeller (småteateret Slottskjelleren) åpnet i Vaduz.
Liechtenstein Museum of Fine Arts er et statlig museum for moderne kunst i sentrum av Vaduz. Liechtenstein National Museum viser fyrstedømmets historie og dens flora, fauna og kultur. Det er også en rekke mindre museer som fokuserer på lokale tradisjoner og en rekke andre temaerBandet Elis kommer fra Liechtenstein.
=== Turisme ===
Turismen er viktig for Liechtenstein, å i tillegg til museum og teater er det også slott og fotturer populært for turistene.
Vaduz Castle ligger på en åsside med utsikt over hovedstaden Vaduz. En sti fører fra sentrum av byen opp til slottet 120 vertikale meter over. Slottet er symbolet på Vaduz og residensen til Prinsfamilien. Det er ikke åpent for besøkende. Symbol til landets sørligste kommune, Balzers, Gutenberg slott kan sees mange kilometer unna. Denne middelalderske festningen er gratis for besøkende hele året. St. Nikolaus sognekirke er den romersk-katolske sognekirken til Balzers kommune i fyrstedømmet Liechtenstein. Kirken viet til Nicholas av Myra ble bygget mellom 1909 og 1912.
Det er mange fine fotturer å velge mellom, både med og uten guide. Princes Way Hike er det klassiske vandringstur i høy høyde i Liechtenstein. Den starter ved Alpe Gaflei 1400 meter over havet og gir fantastisk utsikt når den krysser en rekke seksjoner sikret med ståltau og håndtak på vei opp over Three Sisters-fjellene, forbi Alpe Gafadura og tilbake til Gaflei. Den historiske Eschnerberg-stien mellom Bendern og Schellenberg lar besøkende oppdage den gamle opprinnelsen til Liechtenstein og fører opp til de forhistoriske bosetningene Lutzengütle og Malanser. Et annet populært turområde er Malbun, fjellandsbyen ligger i Liechtenstein-Alpene 1600 meter over havet. Det spesialiserer seg på familievennlige aktiviteter, både sommer og vinter. Grossabünt Outdoor Leisure Centre i Gamprin er Liechtensteins nyeste svømme- og fritidsanlegg og dekker et samlet areal på 4,5 hektar.Det er selvfølgelig også en rekke vingårder i fyrstedømmet hvor gjestene kan smake et utvalg av viner. Den mest kjente av disse er prinsen av Liechtenstein vingård og dens "Herawingert" vingård med en førsteklasses beliggenhet i Vaduz.
== Sport ==
Fotballag fra Liechtenstein spiller i sveitsiske ligaer. FC Vaduz er landets mestvinnende fotballklubb, og har ved flere anledninger spilt i den den høyeste ligaen i Sveits, Axpo Super League. Gjennom å ha vunnet den hjemlige cupturneringen i fotball en rekke ganger har FC Vaduz vært et vanlig innslag i europaligaen og dens forløpere. FC Vaduz spiller i likhet med landets fotballandslag sine hjemmekamper på Rheinpark Stadion.
Alpin skiidrett er vanlig i Liechtenstein, og er en idrett landet har hevdet seg i utenfor egne grenser. Hanni Wenzel har blant annet vunnet en bronsemedalje under de olympiske vinterleker i 1976, samt to gullmedaljer og en sølvmedalje under de olympiske leker i 1980. Hennes bror Andreas Wenzel har blant annet vunnet en olympisk bronsemedalje fra vinterlekene i 1980, i tillegg til en bronsemedalje i 1984. Landet har tilsammen tatt ti olympiske medaljer, alle i alpint. Den siste kom i 2018, hvor Tina Weirather tok bronse i Super-G. Dette gjør Liechtenstein til det landet i verden som har flest olympiske medaljer per innbygger. Liechtenstein er også det eneste landet som kun har tatt olympiske medaljer i et vinter-OL og ikke i et sommer-OL.
Andre kjente idrettsutøvere er Marco Büchel, Ursula Konzett, Paul Frommelt, Willi Frommelt, Birgit Heeb-Batliner, Mario Frick, Stephanie Vogt, Marina Nigg og Tina Weirather.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Liechtenstein – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Liechtenstein – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Liechtenstein i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Alois Philipp Maria von und zu Liechtenstein, greve til Rietberg, (født 11. juni 1968 i Zürich) er prinsregent og tronfølger i Fyrstedømmet Liechtenstein. | 7,324 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_Liechtensteins_fyrster | 2023-02-04 | Liste over Liechtensteins fyrster | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Liechtenstein', 'Kategori:Liechtenstein-relaterte lister', 'Kategori:Lister over monarker'] | Se også hovedartikkelen Liechtensteins historieEn kronologisk Liste over fyrster av Liechtenstein, Liechtensteindynastiet eller Huset Liechtenstein, som oppstod etter slektens ervervelse av herskapet Schellenberg (1699) og grevskapet Vaduz (1712).
«Liechtenstein» etter Borgen Liechtenstein, ved Mödling som har vært holdt i familien fra minst 1140 til det trettende århundre og fra 1807, til idag.
1 Johann Nepomuk Wenzel: 1732-1745 under sin onkel Josef Wenzels formynderskap, fordi han var ved maktovertagelsen bare var 8 år gammel.
| Se også hovedartikkelen Liechtensteins historieEn kronologisk Liste over fyrster av Liechtenstein, Liechtensteindynastiet eller Huset Liechtenstein, som oppstod etter slektens ervervelse av herskapet Schellenberg (1699) og grevskapet Vaduz (1712).
«Liechtenstein» etter Borgen Liechtenstein, ved Mödling som har vært holdt i familien fra minst 1140 til det trettende århundre og fra 1807, til idag.
1 Johann Nepomuk Wenzel: 1732-1745 under sin onkel Josef Wenzels formynderskap, fordi han var ved maktovertagelsen bare var 8 år gammel.
== Arveprinser ==
Alois av Liechtenstein (sønn av fyrst Hans Adam II, *1968), regjerende statsoverhode
Joseph Wenzel (sønn av Alois, *1995)
== Eksterne lenker ==
Das Fürstenhaus von Liechtenstein (offisielle side) | En kronologisk Liste over fyrster av Liechtenstein, Liechtensteindynastiet eller Huset Liechtenstein, som oppstod etter slektens ervervelse av herskapet Schellenberg (1699) og grevskapet Vaduz (1712). | 7,325 |
null | 2023-02-04 | Hugo Chávez | null | null | null | Hugo Rafael Chávez Frías (født 28. juli 1954 i Sabaneta i delstaten Barinas, død 5. | 7,326 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_tyske_forbund | 2023-02-04 | Det tyske forbund | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Historiske stater', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1815', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1866', 'Kategori:Tysklands historie (1814–1871)'] | Det tyske forbund ble dannet 8. juni 1815 på Wienerkongressen, og bestod av 41 stater (37 fyrstedømmer og 4 byrepublikker). Det tyske forbund ble oppløst etter den Den østerriksk-prøyssiske krig i 1866, og ble i 1867 avløst av det prøyssiskdominerte Det nordtyske forbund, uten Østerrike som medlem. Dette var mer en statsdannelse enn hva det tyske forbund hadde vært.
| Det tyske forbund ble dannet 8. juni 1815 på Wienerkongressen, og bestod av 41 stater (37 fyrstedømmer og 4 byrepublikker). Det tyske forbund ble oppløst etter den Den østerriksk-prøyssiske krig i 1866, og ble i 1867 avløst av det prøyssiskdominerte Det nordtyske forbund, uten Østerrike som medlem. Dette var mer en statsdannelse enn hva det tyske forbund hadde vært.
== Bakgrunn ==
Forbundet avløste det tysk-romerske rike, som var blitt oppløst 6. august 1806 da den siste tysk-romerske keiseren Frans II abdiserte som en følge av den franske seieren i slaget ved Austerlitz under Napoleonskrigene, og dette førte til fredsavtalen i Pressburg. Frans II fortsatte da som keiser av Østerrike og konge av Ungarn.
Etter press fra Napoleon opprettet en rekke tyske fyrstedømmer deretter Rhinforbundet i juli 1806. Men etter den franske seieren i slaget ved Jena-Auerstedt i oktober 1806 gikk flere tyske stater inn i konføderasjonen. Bare keiserdømmet Østerrike, Kongeriket Preussen, det danske Holstein og Svensk Pommern stod utenfor Rhinforbundet.
Statene i Rhinforbundet gikk samlet inn i krigen mot Napoleon 1812-1814, som ledet fram til Paris-traktaten av 1814, og førte til Wienerkongressen og etableringen av Det tyske forbundet i kjølvannet av dette, 8. juni 1815.
== Etablering ==
Forbundets to viktigste medlemmer var Preussen og Østerrike. I 1829 bestod det av rundt 630 100 km² og hadde 29,2 millioner innbyggere.
Antallet forbundsstater sank etterhvert som følge av at fyrstehus arvet andre stater, og bestod i 1863 av 35 stater.
Forbundet hadde en forbundsdag som møttes i Frankfurt am Main. Beslutninger, som måtte fattes med to tredjedels flertall, var bindende for forbundsstatene.
== Medlemmer av forbundet ==
Medlemsstatene, som reduserte drastisk antall tyske stater til 39 fra mer enn 300 i Det tysk-romerske rike, hadde alle full uavhengighet. Medlemmene forpliktet seg til en gjensidig forsvar, og holdt i fellesskap fortifikasjonene i Mainz, byen Luxembourg, Rastatt, Ulm og Landau.
=== Medlemsstater ===
Keiserriket Østerrike (uten Galicia, Ungarn, Kroatia, Dalmatia og Kongedømmet Lombardia-Venetia) (siden 1818 tilhørte også den vestlige del av Galicia det tyske forbund)
Kongeriket Preussen (uten Posen, Østpreussen og Vestpreussen) (fra 1848 til 1851 var de prøyssiske provinsene Øst- og Vestpreussen og den vestlige og nordlige del av Posen del av forbundet)
Kongeriket Bayern
Kongeriket Sachsen
Kongeriket Hannover (til 1837 i personalunion med Storbritannia)
Kongeriket Württemberg
Kurfyrstedømmet Hessen-Kassel
Storhertugdømmet Baden
Storhertugdømmet Hessen-Darmstadt
Storhertugdømmet Luxembourg (i personalunion med Nederland) (den vestlige delen av Luxemburg gikk ut av det tyske forbund da den ble avstått til Belgia. Derfor ble det nederlandske Hertugdømmet Limburg medlem isteden)
Storhertugdømmet Mecklenburg-Schwerin
Storhertugdømmet Mecklenburg-Strelitz
Storhertugdømmet Sachsen-Weimar-Eisenach
Storhertugdømmet Oldenburg
Hertugdømmet Holstein og Lauenburg (til 1864 i personalunion med Danmark)
Hertugdømmet Nassau
Hertugdømmet Braunschweig
Hertugdømmet Sachsen-Gotha-Altenburg til 1836
Hertugdømmet Sachsen-Coburg-Gotha
Hertugdømmet Sachsen-Hildburghausen (til 1826)
Hertugdømmet Sachsen-Meiningen (fra 1826)
Hertugdømmet Anhalt-Dessau
Hertugdømmet Anhalt-Köthen
Hertugdømmet Anhalt-Bernburg
Fyrstedømmet Hohenzollern-Hechingen
Fyrstedømmet Hohenzollern-Sigmaringen
Fyrstedømmet Liechtenstein
Fyrstedømmet Lippe
Fyrstedømmet Reuss eldre linje
Fyrstedømmet Reuss yngre linje
Fyrstedømmet Schaumburg-Lippe
Fyrstedømmet Schwarzburg-Rudolstadt
Fyrstedømmet Schwarzburg-Sondershausen
Fyrstedømmet Waldeck-Pyrmont
Fristaden Bremen
Fristaden Frankfurt
Fristaden Hamburg
Fristaden LübeckSenere medlemmer Landgrevskapet Hessen-Homburg (fra 1817)
Hertugdømmet Limburg (fra 1839; i personalunion med Nederland)
=== Utenlandske monarker som medlemmer ===
Tre medlemsstater ble styrt av utenlandske monarker:
Hertugdømmet Holstein var i personalunion med den danske kongen
Storhertugdømmet Luxembourg og Hertugdømmet Limburg av den nederlandske kongen
Kongedømmet Hannover av den britiske kongen (fram til 1837)Hver av disse monarkene hadde en stemme i den føderale forsamlingen.
=== Stemmefordeling i den føderale forsamlingen ===
En føderal forsamling under østerriksk ledelse møttes i Frankfurt am Main, hvor den habsburgske keiseren og britiske kongen (som konge av Hannover) var representert ved en utsending.
Foruten de tre utenlandske monarkene som hadde en stemme hver, hadde også følgende større monarkier en stemme hver:
Kongen av Bayern
Kongen av Sachsen
Kongen av Württemberg
Kurfyrsten av Hessen-Kassel
Storhertugen av BadenØvrige stemmer23 mindre medlemsstater delte fem stemmer
De frie rikstedene Bremen, Frankfurt am Main, Hamburg og Lübeck delte en stemme.
== Oppløsning ==
Det tyske forbund ble oppløst etter den Den østerriksk-prøyssiske krig i 1866, og ble i 1867 avløst av det prøyssiskdominerte Det nordtyske forbund, uten Østerrike som medlem. Dette var mer en statsdannelse enn hva det tyske forbund hadde vært.
== Eksterne lenker ==
Deutsche Bundesakte vom 8. Juni 1815
Karte: Deutscher Bund
Auszug aus Meyers Konversationslexikon, Band 4, Seite 0886 ff, aus dem Jahre 1888 | | | 7,327 |
null | 2023-02-04 | MITR-3 | null | null | null | MITR-3 forkortelse for «Mitraljøse-3», var den norske betegnelsen for MG-3 utstyrt med stativ NM-41 (trefot, vugge og rettemekansime). | 7,328 |
null | 2023-02-04 | Squire | null | null | null | Squire var et britisk bilmerke som ble produsert fra 1934 til 1936. | 7,329 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amerikansk_Simplex | 2023-02-04 | Amerikansk Simplex | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bilmerker'] | Amerikansk Simplex (engelsk: American Simplex) var et bilmerke som ble produsert fra 1907 til 1914.
Bilen ble bygd av Simplex Automobile Co, Inc. i USA. Bilen var enkelt bygd, men ble solgt til en høy pris. Bilmerket utviklet seg fra en bilforhandler i New York, Smith and Mabley. De solgte opprinnelig Mercedes, Panhard og Renault, men begynte i 1904 å bygge bilen Smith and Mabley Simplex, først med en 18 hk motor, senere 30 hk. De gikk imidlertid konkurs i 1907 og ble kjøpt opp av Herman Broesel, som hadde en nyutviklet bil med 9,8 liters 50 hk motor. Denne bilen het Simplex. Bilen var stor og eksklusiv, og bare chassiset kostet USD 5.400. En modifisert utgave av bilen gjorde det også svært godt i amerikanske baneløp. Modellene fra 1910 hadde også selvstartingsmekanisme, et trekk som ikke var tilgjengelig hos de fremst konkurrentene, som Cadillac, for enda et år eller to. Fra 1911 bygde de også en variant med 38 hk, og i 1912 kom de med en kraftig motor med 75 hk! 50 hk-modellen ble fortsatt produsert.
Firmaet ble kjøpt opp i 1914, og dette ble slutten på Simplex. Den siste ble bygd i 1917.
| Amerikansk Simplex (engelsk: American Simplex) var et bilmerke som ble produsert fra 1907 til 1914.
Bilen ble bygd av Simplex Automobile Co, Inc. i USA. Bilen var enkelt bygd, men ble solgt til en høy pris. Bilmerket utviklet seg fra en bilforhandler i New York, Smith and Mabley. De solgte opprinnelig Mercedes, Panhard og Renault, men begynte i 1904 å bygge bilen Smith and Mabley Simplex, først med en 18 hk motor, senere 30 hk. De gikk imidlertid konkurs i 1907 og ble kjøpt opp av Herman Broesel, som hadde en nyutviklet bil med 9,8 liters 50 hk motor. Denne bilen het Simplex. Bilen var stor og eksklusiv, og bare chassiset kostet USD 5.400. En modifisert utgave av bilen gjorde det også svært godt i amerikanske baneløp. Modellene fra 1910 hadde også selvstartingsmekanisme, et trekk som ikke var tilgjengelig hos de fremst konkurrentene, som Cadillac, for enda et år eller to. Fra 1911 bygde de også en variant med 38 hk, og i 1912 kom de med en kraftig motor med 75 hk! 50 hk-modellen ble fortsatt produsert.
Firmaet ble kjøpt opp i 1914, og dette ble slutten på Simplex. Den siste ble bygd i 1917.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
The American Simplex and the Amplex – A quality car from Mishawaka, Indiana
American Simplex Motor Car Company-Mishawaka | Amerikansk Simplex (engelsk: American Simplex) var et bilmerke som ble produsert fra 1907 til 1914. | 7,330 |
null | 2023-02-04 | Den røde plass | null | null | null | Den røde plass (på russisk: Красная площадь, Krásnaja plósjtsjad) er en plass i Russlands hovedstad Moskva. I sovjettiden ble den brukt til store militærparader. | 7,331 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Godfrey_%26_Nash | 2023-02-04 | Godfrey & Nash | ['Kategori:1911 i Storbritannia', 'Kategori:Bilmerker', 'Kategori:Selskaper etablert i 1911', 'Kategori:Selskaper opphørt i 1923', 'Kategori:Tidligere britiske selskaper'] | GN (for Godfrey & Nash) var et bilmerke som ble produsert fra 1911 til 1925.
Bilen ble bygd av G.N. Ltd i Storbritannia. Den hadde fasongen til en bil, men var en krysning av motorsykkel og bil. Dermed ble det en rimelig, men kvikk bil.
Selskapet ble stiftet av H. R. Godfrey og Archie Frazer-Nash i 1910, og de første bilene ble solgt året etter. For å holde prisen under 100 guineaer, måtte bilen være lett og enkel, og de brukte bl.a. treramme. De første modellene hadde en V-twin motorsykkelmotor fra japanske JAP, og veide ikke mer enn 181 kg. Det var ikke en teknisk sofistikert bil, men den var praktisk og lett å reparere.
De lagde under 200 biler fram til første verdenskrig, men etter krigen ble slike biler populære. Produksjonen økte til 50 per uke, selv om prisen hadde økt til over 300 pund. Etterhvert ble prisen for høy, og kundene ønsket mer beskyttelse mot vær og vind. Dessuten kom Austin med sin Seven i 1923 til kun 165 pund. GN måtte legge ned virksomheten, og Godfred gikk til bilprodusenten HRG, mens Frazer-Nash begynte å lage biler med sitt eget navn.
| GN (for Godfrey & Nash) var et bilmerke som ble produsert fra 1911 til 1925.
Bilen ble bygd av G.N. Ltd i Storbritannia. Den hadde fasongen til en bil, men var en krysning av motorsykkel og bil. Dermed ble det en rimelig, men kvikk bil.
Selskapet ble stiftet av H. R. Godfrey og Archie Frazer-Nash i 1910, og de første bilene ble solgt året etter. For å holde prisen under 100 guineaer, måtte bilen være lett og enkel, og de brukte bl.a. treramme. De første modellene hadde en V-twin motorsykkelmotor fra japanske JAP, og veide ikke mer enn 181 kg. Det var ikke en teknisk sofistikert bil, men den var praktisk og lett å reparere.
De lagde under 200 biler fram til første verdenskrig, men etter krigen ble slike biler populære. Produksjonen økte til 50 per uke, selv om prisen hadde økt til over 300 pund. Etterhvert ble prisen for høy, og kundene ønsket mer beskyttelse mot vær og vind. Dessuten kom Austin med sin Seven i 1923 til kun 165 pund. GN måtte legge ned virksomheten, og Godfred gikk til bilprodusenten HRG, mens Frazer-Nash begynte å lage biler med sitt eget navn.
== Eksterne lenker ==
British Motor Manufacturers (engelsk) | GN (for Godfrey & Nash) var et bilmerke som ble produsert fra 1911 til 1925. | 7,332 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kystradiostasjon | 2023-02-04 | Kystradiostasjon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kystradio', 'Kategori:Snevre artikler'] | En kystradiostasjon (tidligere kalt radiotelegrafstasjon) er en radiostasjon på land der kystradiooperatørene ved hjelp av radiobølger oppretter kontakt mellom land og havgående fartøy som fritidsbåter, handelsfartøy og oljeplattformer og fartøy som ikke kan opprette direkte kontakt med hverandre. Kystradiostasjoner ekspederer trafikk som radiotelefonisamtaler, radiotelegrammer, meldinger til sjøfarende, værmeldinger, sikkerhetsmeldinger Medico-trafikk og nødsamband.
| En kystradiostasjon (tidligere kalt radiotelegrafstasjon) er en radiostasjon på land der kystradiooperatørene ved hjelp av radiobølger oppretter kontakt mellom land og havgående fartøy som fritidsbåter, handelsfartøy og oljeplattformer og fartøy som ikke kan opprette direkte kontakt med hverandre. Kystradiostasjoner ekspederer trafikk som radiotelefonisamtaler, radiotelegrammer, meldinger til sjøfarende, værmeldinger, sikkerhetsmeldinger Medico-trafikk og nødsamband.
== Danmark ==
Den første kystradiostasjon i Danmark, som ble opprettet i 1908, hadde kallesignalet OXA og lå på Frederiksholm på Flådestation Holmen.
Senere kom OXB Blåvand Radio i 1914, OXZ Lyngby Radio i 1917, OXP Skagen Radio i 1945 og OYE Rønne Radio.
Etter forliset til luksusdamperen RMS «Titanic» i 1912 ble SOS telegrafiens nødsignal, mens mayday ble radiotelefoniens.
En felles nød- og kallekanal, som skal avlyttes døgnet rundt, ble vedtatt internasjonalt for alle skip, og så ble det globalt etablert kystradiostasjoner som kan rundsende meldinger om skip i nød.
Maritime nødkanaler:
2182 kHz, MF-båndet (Telefoni). Lytteplikt opphørte 1. februar 1999.
Er erstattet av det satellitbårne Inmarsat GMDSS.
156.800 MHz, VHF K16 (Telefoni) for nærområder.I dag fjernstyres alle maritime nødradiostasjoner i Danmark av Lyngby Radio på MF 2182 kHz og VHF 156.800 MHz K16.
Lyngby Radio ivaretar i det øvrige all annen maritim kommunikasjon, enten via radio eller satellitt.
== Kystradiostasjoner i Norge ==
=== Norsk kystradios historie ===
Norges første kystradio var Tjøme radio som marinen satte opp i 1906, og som Telegrafvesenet overtok i 1910 som sin første rene maritime kystradio.
De første rene kystradiostasjonene i Norge var Sørvågen radiotelegrafstasjon og dens forbindelse med stasjonen på Røst. I 1903 hadde prøvesendinger på radiotelegrafi blitt satt i gang mellom stasjonene, bare fire år etter at Guglielmo Marconi oppfant trådløs telegrafi. Sambandet mellom Røst og Sørvågen ble offisielt åpnet 1. mai 1906, og ble åpnet for internasjonal korrespondanse med skip i sjøen i 1908.
Det var bare mulig å ekspedere radiotelegram med skip i sjøen i 1908 på mellom- og langbølgetelegrafi, og rekkevidden var meget lang.
I 1911 ble et radiotelegrafisamband mellom Green Harbour radio på Svalbard og Finnmark satt i drift – først som ren sambandsstasjon og etter hvert også som kystradiostasjon etter at det ble innført radioplikt på skip i Atlanterhavet i 1911.
Bergen radio ble satt i drift 1. september 1912. Ved nyåpningen av Bergen radio i 1927 kunne man også ekspedere radiotelegram med skip i fjerne farvann. Radiotelegrafisambandet mellom Norge og USA kom i drift i 1919 med sender- og mottakerstasjon på Jæren. Jeløy radio kom i drift i 1931 som senderstasjon for radiotelegrafiforbindelsen fra Radiosentralen i Oslo, som overtok Amerika-forbindelsen.
I 1931 ble det mulig å ekspedere radiotelefonsamtaler i mellombølgebåndet over noen av kystradiostasjonene. Tjenesten ble gradvis bygget ut, slik at det i 1939 var mulig å føre radiotelefonsamtaler langs hele norskekysten. Farsund radio ble satt i drift 23. august 1938. Ørlandet radio ble bygd under krigen og ble overtatt av Telegrafverket i 1947.
På slutten av 1950-årene startet omleggingen av Radiosentralens faste samband fra radio til linjer. I 1949 fikk Svalbard telefonforbindelse med verden forøvrig over HF til Harstad radio og i 1954 tok Bergen radio til med ekspedisjon av radiotelefonsamtaler på kortbølge i 1949. I 1960 ble kortbølgeekspedisjonen overført fra Bergen radio til den da nyopprettede Rogaland radio.
Ekspedering av radiosamtaler over maritim VHF tok til i 1956. Prøvedrift med radioteleks tok til i 1965 og ble innført som ordinær tjeneste i 1971. Rekkevidden er 70 nautiske mil, og maritim radio har idag 130 slike stasjoner langs kysten, på Jan Mayen, Bjørnøya og Svalbard.
Trafikken har de senere år gått gradvis ned som en følge av konkurranse mot mobiltelefoni og satellittelefoni. Fordelen med bruk av kystradio er at de havgående stasjonene får personlig kontakt med kystradiooperatørerer, noe som er særdeles viktig i nødsituasjoner.
=== DOC-systemet i Norge ===
Høsten 2003 ble det moderne digitale systemet DOC (Distributed Operational Control) innført i Norge. DOC er et tale- og datanettverk som er basert på ideer og spesifikasjoner fra Telenor selv. Ved innføringen av DOC ble det også mulig for skip som er utstyrt med VHF DSC-radio (Digital Selective Calling) å ringe direkte til en abonnent i land, og dermed ble det ikke lenger nødvendig å kalle opp en kystradiostasjon for å bestille en telefonsamtale.
Med innføringen av DOC ble kystradiostasjonene i stand til å utnytte hverandre på en helt ny måte. Før dette hadde alle kystradiostasjonene operert hver for seg. Ved innføringen ble de samlet i et nettverk slik en av kystradiostasjonene kan hjelpe hvilken som helst av de andre stasjonene. Med noen unntak kan en stasjon ta helt over alle funksjoner, radiokanaler og telefonlinjer til den andre stasjonen.
Hvis det oppstår en større redningsaksjon, er det lett å kople sammen stasjoner for å styrke bemanningen, og på denne måten kan man ganske enkelt innhente bistand fra en kollega på nabostasjonen.
DSC-anrop som kommer inn fra DOC-systemet går direkte inn i kartet i programmet SARA som blant annet brukes som loggføring og kartverk.
I 2018 ble DOC-systemet oppgradert med ny løsning. Samtidig ble linjene til basestasjonene oppgradert fra analog linje til IP-linjer som har redundans.
=== Maritime kommunikasjonsløsninger ===
Telenor Kystradio har utviklet VHF Data, som tilbyr blant annet web, e-post og sporing over datasamband i de maritime VHF frekvensene. De norske kystradiostasjonene (samt noen oljeplattformer) brukes som relestasjoner til denne kommunikasjonsløsningen. Via VHF Data kan fiskefartøy få levert fiskerisporing og fangstlogg, som er påbudt på fiskefartøy over 15 meter. VHF Data ble lagt ned i 2019.
Mann over bord er også en tjeneste som ble levert via VHF Data. Ved å aktivere nødknapp eller at en føler som man bærer på kroppen, føler at den er i vann, vil den nærmeste kystradiostasjonen få direkte alarm i sitt system kalt SARA (loggføring, kartverk og planverk). Løsningen ble lagt ned i 2016.
Telenor SmartBox er også en løsning utviklet av Telenor Maritim Radio. Denne er koblet til forskjellige databærere (som VHF Data, satellittløsninger, GSM/3G/LTE) og velger den/de veiene som er rimeligst og/eller som har best datakapasitet. Flere kunder har valgt denne løsningen, slik som Hurtigruten, Fjordline og flere fiskebåter. NRKs program Hurtigruten minutt for minutt, og Sommeråpent i 2013, brukte denne løsnignen for å overføre bilde og lyd til Marienlyst. All redigering ble gjort ombord og det som ble sendt ut på TV gikk dermed over denne løsningen. Løsningen ble overtatt og driftes nå av Telenor Maritime.
=== Kurssenter ===
Telenor Kystradio drev tidligere eget kurssenter som holdt kurs i VHF/SRC, ROC og GOC - både på norsk og engelsk, og de hadde et veldig godt rykte. Kurssenteret drev også internopplæring av kystradiooperatørene som driver Kystradiostasjonene. All opplæringsvirksomhet opphørte i 1. oktober 2018.
=== Tjenester ===
Kystradiostasjonene tilbyr blant annet følgende tjenester:
Lytting på internasjonale nødfrekvenser (VHF 16, VHF DSC, samt MF DSC 2187,5 kHz)
Lytting på kystradioens VHF-arbeidskanaler
Medico-tjeneste
Utlesing av værmeldinger langs kysten og havområdene
Utlesing av kulingvarsler, stormvarsler, overisingsvarsler, navigasjonsvarsler, lokale navigasjonsvarsler og isvarsler
Sende NAVTEX-meldinger
Koble VHF-kanal til offentlig telefonnett
Formidle los-bestillinger
Mottak av SafeSeaNet-meldinger, Reportingpoint notifications og Arrival Notifications
Mottak av AMVER-meldinger
Betjene Redningsselskapets servicetelefon 02016
Formidle kontakt fra land til skip, fra skip til land, og fra skip til skip (over et større geografisk område)
=== Norske kystradiostasjoner ===
I Norge driftes kystradiostasjonene av Telenor Kystradio. Kystradio består av to døgnbemannede stasjoner – Kystradio Nord og Kystradio Sør – og rundt 120 fjernstyrte VHF-stasjoner. Kystradio er en del av redningstjenesten i Norge, og er bindeleddet mellom fartøyer i nød og Hovedredningssentralen. De to kystradiostasjonene er samlokalisert med Hovedredningssentralene på Sola og i Bodø og deler sine dekningsområder ved 65 grader nord.I forbindelse med moderniseringen og omorganiseringen som ble satt i verk 1. januar 2018 ble Tjøme radio, Florø radio og Vardø radio lagt ned. Nedleggelsen av de tre kystradiostasjonene var omstridt, og møtte mye motstand blant sjøfarende som fryktet negative konsekvenser for beredskapen.Telenor Kystradio har ett nært samarbeid med Redningsselskapet (RS). Siden 2013 har kystradiostasjonene betjent RS sin servicetelefon for medlemmer og øvrige sjøfarende. I de travleste tidene på året er personell fra RS samlokalisert med operatører ved kystradiostasjonene og Hovedredningssentralene.En operatør ved en kystradiostasjon kalles kystradiooperatør (tidligere kalt radioekspeditør). Kystradiooperatøren skal være særlig godt trenet for håndtering av nødtrafikk til sjøs, og må kunne bistå Hovedredningssentralen med å leder nødsituasjoner til sjøs. Før var kystradiooperatøren utdannet radiotelegrafist, men siden siste skole ble nedlagt i 1980, er det ikke vanlig å ha denne utdannelsen.
== Kjente kystradiostasjoner i andre land ==
Landsend radio/GLD (Storbritannia)
Norddeich radio/DAN (Tyskland)
Portishead radio/GKA (Storbritannia)
Scheveningen radio/PCH (Nederland)
== Se også ==
Maritim Radio
Nedlagte norske kystradiostasjoner
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Coast Radio Stations of the World
Norwegian Radio Stations – Norske kystradiostasjoner
(Telenor) Maritim Radio
Mellombølge- og VHF-kanalplan for Norge (Telenor Maritim)
(Telenor) Maritim Radio: Så var det slutt for kortbølgen !!!
Norske Kystradiostasjoners historie
Varsler som er utstedt av Kystradioen i Norge | En kystradiostasjon (tidligere kalt radiotelegrafstasjon) er en radiostasjon på land der kystradiooperatørene ved hjelp av radiobølger oppretter kontakt mellom land og havgående fartøy som fritidsbåter, handelsfartøy og oljeplattformer og fartøy som ikke kan opprette direkte kontakt med hverandre. Kystradiostasjoner ekspederer trafikk som radiotelefonisamtaler, radiotelegrammer, meldinger til sjøfarende, værmeldinger, sikkerhetsmeldinger Medico-trafikk og nødsamband. | 7,333 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nedlagte_norske_kystradiostasjoner | 2023-02-04 | Nedlagte norske kystradiostasjoner | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kystradio i Norge'] | Nedlagte norske kystradiostasjoner er norske kystradiostasjoner drevet av Televerket eller Telenor der ekspedisjonen er blitt fjernstyrt over andre stasjoner. Oversikten under viser hvordan trafikken over de tidligere stasjonene nå ekspederes. De eldste stasjonene ble opprettet som telegrafstasjoner underlagt rikstelegrafen.
Ny-Ålesund radio (LJN) – opprettet i 1918 – nedlagt i 1960-årene – over Svalbard radio
Svalbard radio (LGS) – opprettet (som Spitsbergen radio (LFG)) den 22. november 1911 – nedlagt 1. april 2006 – over Bodø radio
Barentsburg radio (UKS2)
Pyramiden radio
Grumant radio
Coles Bay radio
Isfjord radio (LML) – opprettet 1933 og nedlagt 7. juli 1976 – over Svalbard radio
Bjørnøya radio (LJB) – opprettet 1919 og nedlagt høsten 1996 – over Bodø radio
Hopen radio (LMR) – etter andre verdenskrig
Jan Mayen radio (LMJ) – nedlagt oktober 1994 – over Bodø radio
Vardø radio (LGV) - nedlagt 1. januar 2018
Berlevåg radio (LFQ) – nedlagt 1969 – over Vardø radio
Mehamn radio (LFM) – nedlagt 1969 – over Vardø radio
Honningsvåg radio – over Hammerfest radio, nå Vardø radio
Ingøy radio (LEI) – over Hammerfest radio, nå Vardø radio
Hammerfest radio (LGI) – over Vardø radio
Tromsø radio (LGE) – nedlagt høsten 1980 – først over Harstad radio og Hammerfest radio, nå over Bodø radio og Vardø radio
Harstad radio (LGH) – nedlagt omkring 1989 – over Bodø radio
Sørvågen radiotelegrafstasjon (LFS) – opprettet 1. juli 1908 – over Bodø radio
Røst radiotelegrafstasjon (LFR) – over Bodø radio
Værøy radiotelegrafstasjon (LFV) – over Bodø radio
Rørvik radio (LGD) – opprettet 6. november 1936 og nedlagt 1. juni 1986 – tidligere over Ørlandet radio, nå over Florø radio
Ørlandet radio (LFO) – ble bygd under krigen, overtatt av Telegrafverket i 1947 og nedlagt 7. mai 2004 – over Florø radio
Ålesund radio (LGA) – opprettet i 1925 og nedlagt 1. november 1990 – først over Ørlandet radio, nå over Florø radio
Florø radio (LGL) - nedlagt 1. januar 2018
Bergen radio (LGN) – opprettet 1. september 1912 og nedlagt 18. mars 2004 – over Rogaland radio
Haugesund radio
Utsira radio – opprettet juni 1919 og bombet i april 1945 – deretter erstattet av Stavanger radio og Haugesund radio
Stavanger radio (Amerikatelegrafen) – opprettet i 1919 – nedlagt i 1932 (ikke kystradio)
Stavanger radio - LGQ -opprettet i 1945 - overført til Rogaland radio i 1962
Rogaland radio (LGU, LGB, LGJ, LGG) (HF-avdelingen) – opprettet i 1961 – nedlagt 1. januar 2004
Farsund radio (LGZ) – opprettet 23. august 1938 og nedlagt 24. mars 2004 – over Rogaland radio
Flekkerøy radio
Jeløy radio (LCJ, LKJ og LKJ1) – opprettet 1931 – senere over Rogaland radio
Tjøme radio (LGT) - nedlagt 1. januar 2018
Oslo radio (LGO) – nedlagt 1973 – over Tjøme radio
| Nedlagte norske kystradiostasjoner er norske kystradiostasjoner drevet av Televerket eller Telenor der ekspedisjonen er blitt fjernstyrt over andre stasjoner. Oversikten under viser hvordan trafikken over de tidligere stasjonene nå ekspederes. De eldste stasjonene ble opprettet som telegrafstasjoner underlagt rikstelegrafen.
Ny-Ålesund radio (LJN) – opprettet i 1918 – nedlagt i 1960-årene – over Svalbard radio
Svalbard radio (LGS) – opprettet (som Spitsbergen radio (LFG)) den 22. november 1911 – nedlagt 1. april 2006 – over Bodø radio
Barentsburg radio (UKS2)
Pyramiden radio
Grumant radio
Coles Bay radio
Isfjord radio (LML) – opprettet 1933 og nedlagt 7. juli 1976 – over Svalbard radio
Bjørnøya radio (LJB) – opprettet 1919 og nedlagt høsten 1996 – over Bodø radio
Hopen radio (LMR) – etter andre verdenskrig
Jan Mayen radio (LMJ) – nedlagt oktober 1994 – over Bodø radio
Vardø radio (LGV) - nedlagt 1. januar 2018
Berlevåg radio (LFQ) – nedlagt 1969 – over Vardø radio
Mehamn radio (LFM) – nedlagt 1969 – over Vardø radio
Honningsvåg radio – over Hammerfest radio, nå Vardø radio
Ingøy radio (LEI) – over Hammerfest radio, nå Vardø radio
Hammerfest radio (LGI) – over Vardø radio
Tromsø radio (LGE) – nedlagt høsten 1980 – først over Harstad radio og Hammerfest radio, nå over Bodø radio og Vardø radio
Harstad radio (LGH) – nedlagt omkring 1989 – over Bodø radio
Sørvågen radiotelegrafstasjon (LFS) – opprettet 1. juli 1908 – over Bodø radio
Røst radiotelegrafstasjon (LFR) – over Bodø radio
Værøy radiotelegrafstasjon (LFV) – over Bodø radio
Rørvik radio (LGD) – opprettet 6. november 1936 og nedlagt 1. juni 1986 – tidligere over Ørlandet radio, nå over Florø radio
Ørlandet radio (LFO) – ble bygd under krigen, overtatt av Telegrafverket i 1947 og nedlagt 7. mai 2004 – over Florø radio
Ålesund radio (LGA) – opprettet i 1925 og nedlagt 1. november 1990 – først over Ørlandet radio, nå over Florø radio
Florø radio (LGL) - nedlagt 1. januar 2018
Bergen radio (LGN) – opprettet 1. september 1912 og nedlagt 18. mars 2004 – over Rogaland radio
Haugesund radio
Utsira radio – opprettet juni 1919 og bombet i april 1945 – deretter erstattet av Stavanger radio og Haugesund radio
Stavanger radio (Amerikatelegrafen) – opprettet i 1919 – nedlagt i 1932 (ikke kystradio)
Stavanger radio - LGQ -opprettet i 1945 - overført til Rogaland radio i 1962
Rogaland radio (LGU, LGB, LGJ, LGG) (HF-avdelingen) – opprettet i 1961 – nedlagt 1. januar 2004
Farsund radio (LGZ) – opprettet 23. august 1938 og nedlagt 24. mars 2004 – over Rogaland radio
Flekkerøy radio
Jeløy radio (LCJ, LKJ og LKJ1) – opprettet 1931 – senere over Rogaland radio
Tjøme radio (LGT) - nedlagt 1. januar 2018
Oslo radio (LGO) – nedlagt 1973 – over Tjøme radio
== Eksterne lenker ==
Norsk Telemuseum | Nedlagte norske kystradiostasjoner er norske kystradiostasjoner drevet av Televerket eller Telenor der ekspedisjonen er blitt fjernstyrt over andre stasjoner. Oversikten under viser hvordan trafikken over de tidligere stasjonene nå ekspederes. | 7,334 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bergen_radio | 2023-02-04 | Bergen radio | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Bergens historie', 'Kategori:Fredete byggverk i Vestland', 'Kategori:Kulturminner i Bergen', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Kystradio i Norge'] | Bergen radio (kallesignal LGN) var en av Norges første kystradiostasjoner. Bergen radio ble offisielt åpnet for trafikk 1. september 1912 og var den første stasjonen i landet som ble beregnet for korrespondanse med skip på telefoni og telegrafi i mellombølgebåndet (MF). Fra starten lå både sender og mottakerdelen på Rundemanen, ett av byens syv fjell.
I 1927 ble tjenesten utvidet til å omfatte telegramekspedisjon i kortbølgeområdet (HF). Initiativet til dette ble den gang tatt av de ansatte ved stasjonen, som selv konstruerte egen kortbølgesender og antenneutstyr. Den 11. februar 1927 ekspederte Bergen radio som en av de første stasjoner i verden, det første telegram på HF. Dette kom fra hvalfangerskipet «Sir James Clark Ross», som befant seg i Rosshavet ca. 7000 kvartmil borte.
| Bergen radio (kallesignal LGN) var en av Norges første kystradiostasjoner. Bergen radio ble offisielt åpnet for trafikk 1. september 1912 og var den første stasjonen i landet som ble beregnet for korrespondanse med skip på telefoni og telegrafi i mellombølgebåndet (MF). Fra starten lå både sender og mottakerdelen på Rundemanen, ett av byens syv fjell.
I 1927 ble tjenesten utvidet til å omfatte telegramekspedisjon i kortbølgeområdet (HF). Initiativet til dette ble den gang tatt av de ansatte ved stasjonen, som selv konstruerte egen kortbølgesender og antenneutstyr. Den 11. februar 1927 ekspederte Bergen radio som en av de første stasjoner i verden, det første telegram på HF. Dette kom fra hvalfangerskipet «Sir James Clark Ross», som befant seg i Rosshavet ca. 7000 kvartmil borte.
== Nedleggelse og fredning ==
Bergen radio ble nedlagt 18. mars 2004 og er i dag fjernstyrt fra Rogaland radio. I 2007 ble Bergen radio senderstasjon fredet ved forskrift. Fredningen omfatter senderbygningens og maskinhusets eksteriør, interiør og maskinutstyr i bygningene, samt mastefundamenter, bardunfester og grunnmurer etter tidligere bygninger. Formålet med fredningen skal være å sikre bevaring av et kulturminne knyttet til telekommunikasjonens historie i Norge.
== Se også ==
Nedlagte norske kystradiostasjoner
Bergen kringkaster
== Eksterne lenker ==
«Bergen radio». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
Bergen Byleksikon på nett, om Bergen radio
Utdrag av Bergen Radio's historie. Skrevet av Steinar Jensen til 90-års jubileet, ansatt ved Bergen Radio 1970-1980
Bergen radio senderstasjon freda hos Riksantikvaren | Bergen radio (kallesignal LGN) var en av Norges første kystradiostasjoner. Bergen radio ble offisielt åpnet for trafikk 1. | 7,335 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heisenbergs_uskarphetsrelasjon | 2023-02-04 | Heisenbergs uskarphetsrelasjon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Eponymer', 'Kategori:Kvantemekanikk', 'Kategori:Matematisk fysikk'] | Heisenbergs uskarphetsrelasjon (også kalt Heisenbergs usikkerhetsprinsipp) i kvantemekanikken sier at både posisjon og bevegelsesmengde til en partikkel ikke kan bestemmes skarpt (presist) ved samtidig måling. Dermed vil en nøyaktigere måling av partikkels posisjon føre til en mer uskarp måling av bevegelsesmengde, og vice versa. Tilsvarende gjelder også andre kvantemekaniske størrelser, slik som tid og energi. Uskarphetsrelasjonen er gitt av Plancks konstant og er en fundamental egenskap ved kvantemekanikken som ikke kan unngås eller omgås på noen måte. Uskarphetsrelasjonen er inkorporert som en naturlig del av alle ulike formuleringer av kvantemekanikken. F.eks. har kvantemekaniske objekter både partikkel- og bølgeegenskaper (se Bølge-partikkel-dualisme) og uskarphetsrelasjonen sier at det er umulig samtidig å observere et objekt som partikkel og bølge.
Uskarphetsrelasjonen ble oppdaget og formulert av Werner Heisenberg i 1927 og har hatt mye å si for forståelse og tolkning av kvantemekanikken. Tolkningen gitt av Werner Heisenberg og
Niels Bohr kalles for Københavntolkningen.
Matematisk formuleres Heisenbergs uskarphetsrelasjon som
Δ
x
Δ
p
≥
h
4
π
{\displaystyle \Delta x~\Delta p\geq {\frac {h}{4\pi }}\,}
hvor Δx er uskarphet i posisjon, Δp er uskarphet i bevegelsesmengde og h er Plancks konstant. Tilsvarende gjelder også at
Δ
t
Δ
E
≥
h
4
π
{\displaystyle \Delta t~\Delta E\geq {\frac {h}{4\pi }}\,}
hvor Δt er uskarphet i tid og ΔE er uskarphet i energi.
| Heisenbergs uskarphetsrelasjon (også kalt Heisenbergs usikkerhetsprinsipp) i kvantemekanikken sier at både posisjon og bevegelsesmengde til en partikkel ikke kan bestemmes skarpt (presist) ved samtidig måling. Dermed vil en nøyaktigere måling av partikkels posisjon føre til en mer uskarp måling av bevegelsesmengde, og vice versa. Tilsvarende gjelder også andre kvantemekaniske størrelser, slik som tid og energi. Uskarphetsrelasjonen er gitt av Plancks konstant og er en fundamental egenskap ved kvantemekanikken som ikke kan unngås eller omgås på noen måte. Uskarphetsrelasjonen er inkorporert som en naturlig del av alle ulike formuleringer av kvantemekanikken. F.eks. har kvantemekaniske objekter både partikkel- og bølgeegenskaper (se Bølge-partikkel-dualisme) og uskarphetsrelasjonen sier at det er umulig samtidig å observere et objekt som partikkel og bølge.
Uskarphetsrelasjonen ble oppdaget og formulert av Werner Heisenberg i 1927 og har hatt mye å si for forståelse og tolkning av kvantemekanikken. Tolkningen gitt av Werner Heisenberg og
Niels Bohr kalles for Københavntolkningen.
Matematisk formuleres Heisenbergs uskarphetsrelasjon som
Δ
x
Δ
p
≥
h
4
π
{\displaystyle \Delta x~\Delta p\geq {\frac {h}{4\pi }}\,}
hvor Δx er uskarphet i posisjon, Δp er uskarphet i bevegelsesmengde og h er Plancks konstant. Tilsvarende gjelder også at
Δ
t
Δ
E
≥
h
4
π
{\displaystyle \Delta t~\Delta E\geq {\frac {h}{4\pi }}\,}
hvor Δt er uskarphet i tid og ΔE er uskarphet i energi.
== Uskarphet i kvantemekanikken ==
Kvantemekanisk uskarphet er det samme som standardavvik dvs. hvor stor spredning en verdi får ved gjentatte målinger. Ordet uskarphet kommer fra tysk og brukes i stedet for usikkerhet for å skille det fra vanlig måleusikkerhet. (I engelsk terminologi brukes likevel usikkerhet som begrep; Heisenberg´s uncertainty principle.) Måleusikkerhet er noe en kan i teorien bli kvitt med bedre utstyr og metoder, mens kvantemekanisk uskarphet er en fundamental egenskap som ikke kan unngås på noen måte.
Matematisk formuleres standardavviket til en variabel x ved
Δ
x
=
⟨
x
2
⟩
−
⟨
x
⟩
2
{\displaystyle \Delta x={\sqrt {\langle x^{2}\rangle -\langle x\rangle ^{2}}}\,}
hvor <x> er kvantemekanisk middelverdi for størrelsen x. Denne middelverdien er bestemt ut fra hvilken kvantemekanisk tilstand systemet er i.
En konsekvens av Heisenbergs uskarphetsrelasjon er at forskjellige egenskaper til en partikkel avhenger av hverandre slik at man må behandle hele den kvantemekaniske tilstanden under ett. Dette helt ulikt klassisk fysikk hvor størrelser som posisjon og bevegelsesmengde er uavhengige av hverandre.
== Generalisering ==
Uskarphetsrelasjonen mellom posisjon og bevegelsesmengde er bare ett eksempel på størrelser som ikke kan bestemmes skarpt samtidig. Generelt sett gjelder tilsvarende relasjoner mellom størrelser hvor de kvantemekaniske operatorene ikke kommuterer, dvs. hvor rekkefølgen de kommer i betyr noe. Kommutatoreren til operatorene A og B er gitt ved
[
A
^
,
B
^
]
=
A
^
B
^
−
B
^
A
^
≠
0
{\displaystyle [{\hat {A}},{\hat {B}}]={\hat {A}}{\hat {B}}-{\hat {B}}{\hat {A}}\neq 0\,}
Generelt sett er det mange kvantemekaniske størrelser som ikke kommuterer, f.eks. ulike komponenter av spinn og kvantisert dreieimpuls.
For generelle operatorer har vi da sammenhengen
Δ
A
Δ
B
≥
1
2
|
⟨
[
A
^
,
B
^
]
⟩
|
{\displaystyle \Delta A~\Delta B\geq {\frac {1}{2}}\left|\left\langle \left[{\hat {A}},{\hat {B}}\right]\right\rangle \right|\,}
Kommutatoren mellom posisjon og bevegelsesmengde er spesiell, siden den er gitt per definisjon ved kvantisering, dvs. formulering av det kvantemekaniske systemet. Vi sier at bevegelsesmengde
er konjugert impuls (eller ofte kun impuls) til posisjon. Kommutatoren
[
x
^
,
p
^
]
≡
i
ℏ
{\displaystyle [{\hat {x}},{\hat {p}}]\equiv i\hbar \,}
kalles kanonisk kommutator.
== Tolkninger og historikk ==
Uskarphetsrelasjonen ble først satt fram av Werner Heisenberg i 1927 og har tidvis vært mye debattert siden den er helt sentral for hvordan kvantemekanikken skal forstås. Spesielt Albert Einstein var skeptisk og mente at uskarphetsrelasjonen viste at kvantemekanikken ikke
var en komplett teori og at det måtte finnes en underliggende teori, såkalte skjulte variabler. Han satte opp et snedig tankeeksperiment som kunne brukes til å sjekke for skjulte variabler, det såkalte EPR-paradokset. Tilsvarende eksperimenter har i dag blitt utført ved testing av Bells ulikheter og støtter Heisenbergs og Bohrs tolkningen at slike skjulte variabler ikke finnes.
== Kilder ==
P.C.Hemmer, Kvantemekanikk, 3. utg. 1993 | Heisenbergs uskarphetsrelasjon (også kalt Heisenbergs usikkerhetsprinsipp) i kvantemekanikken sier at både posisjon og bevegelsesmengde til en partikkel ikke kan bestemmes skarpt (presist) ved samtidig måling. Dermed vil en nøyaktigere måling av partikkels posisjon føre til en mer uskarp måling av bevegelsesmengde, og vice versa. | 7,336 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85lesund_radio | 2023-02-04 | Ålesund radio | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kystradio i Norge', 'Kategori:Samferdsel i Ålesund', 'Kategori:Stubber 2022-05', 'Kategori:Usorterte stubber', 'Kategori:Veldig små stubber', 'Kategori:Ålesunds historie'] | Ålesund radio var en norsk kystradiostasjon. Trafikken er nå styrt fra Florø radio.
| Ålesund radio var en norsk kystradiostasjon. Trafikken er nå styrt fra Florø radio.
== Se også ==
Nedlagte norske kystradiostasjoner
== Eksterne lenker ==
Leif Lyngbys flyhistorier | Ålesund radio var en norsk kystradiostasjon. Trafikken er nå styrt fra Florø radio. | 7,337 |
null | 2023-02-04 | Jan Mayen radio | null | null | null | Jan Mayen radio var en norsk kystradiostasjon på Jan Mayen. | 7,338 |
null | 2023-02-04 | Grenland | null | null | null | Grenland er et distrikt som i moderne tid utgjør den sørøstlige delen av tidligere Telemark fylke. Definisjonen av Grenland har variert over tid. | 7,339 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Horg | 2023-02-04 | Horg | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1964', "Kategori:Melhus' historie", 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1841', 'Kategori:Tidligere kommuner i Sør-Trøndelag'] | Horg er et sogn i Melhus og en tidligere kommune i Sør-Trøndelag. Horg omfatter den sørlige delen av Melhus på begge sider av elven Gaula, til sammen 291,35 km². Kirke- og skolested i Horg er Lundamo ved Gaula.Kommunen ble opprettet i 1841 da Horg og Soknedal ble skilt ut som to selvstendige enheter fra Støren formannskapsdistrikt. Horg hadde ved opprettelsen 2 374 innbyggere. Horg ble fra 1. januar 1964 sammen med Hølonda, Flå, Melhus og Langørgengårdene i Buvik slått sammen til den nye kommunen Melhus. På dette tidspunktet hadde Horg 2 560 innbyggere.Menighetskirke er Horg kirke. Horg sogn tilhører Gauldal prosti og Nidaros bispedømme.
| Horg er et sogn i Melhus og en tidligere kommune i Sør-Trøndelag. Horg omfatter den sørlige delen av Melhus på begge sider av elven Gaula, til sammen 291,35 km². Kirke- og skolested i Horg er Lundamo ved Gaula.Kommunen ble opprettet i 1841 da Horg og Soknedal ble skilt ut som to selvstendige enheter fra Støren formannskapsdistrikt. Horg hadde ved opprettelsen 2 374 innbyggere. Horg ble fra 1. januar 1964 sammen med Hølonda, Flå, Melhus og Langørgengårdene i Buvik slått sammen til den nye kommunen Melhus. På dette tidspunktet hadde Horg 2 560 innbyggere.Menighetskirke er Horg kirke. Horg sogn tilhører Gauldal prosti og Nidaros bispedømme.
== Se også ==
Liste over ordførere i Horg
== Referanser == | Horg er et sogn i Melhus og en tidligere kommune i Sør-Trøndelag. Horg omfatter den sørlige delen av Melhus på begge sider av elven Gaula, til sammen 291,35 km². | 7,340 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Geitastrand | 2023-02-04 | Geitastrand | ['Kategori:63°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Bosetninger i Orkland', 'Kategori:Bygder og grender i Trøndelag', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1963', 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1905', 'Kategori:Orkdal', 'Kategori:Tidligere kommuner i Sør-Trøndelag'] | Geitastrand er en tidligere kommune i Sør-Trøndelag. Kommunen ble etablert da Børsa kommune ble delt 1. januar 1905. Kommunen hadde da 674 innbyggere. 1. januar 1963 ble Geitastrand slått sammen med Orkanger, Orkdal og Orkland til den nye Orkdal kommune. Geitastrand hadde da 559 innbyggere.
Geitastrand omfatter kyststripen nordover fra Orkanger langs Trondheimsfjorden til grensen mot Agdenes. Området er tynt befolket og har ingen egentlige tettsteder. Avstanden over fjorden til Byneset i Trondheim er ca. 5 km på det smaleste. Fylkesveg 710 til Agdenes går gjennom bygda.
Geitastrand Idrettslag (stiftet 11. november 1902) og ble medlem av Norges Skiforbund i 1908. Idrettslaget hadde i 1958 grupper for skisport, fotball og friidrett og tidligere også innen håndball.
| Geitastrand er en tidligere kommune i Sør-Trøndelag. Kommunen ble etablert da Børsa kommune ble delt 1. januar 1905. Kommunen hadde da 674 innbyggere. 1. januar 1963 ble Geitastrand slått sammen med Orkanger, Orkdal og Orkland til den nye Orkdal kommune. Geitastrand hadde da 559 innbyggere.
Geitastrand omfatter kyststripen nordover fra Orkanger langs Trondheimsfjorden til grensen mot Agdenes. Området er tynt befolket og har ingen egentlige tettsteder. Avstanden over fjorden til Byneset i Trondheim er ca. 5 km på det smaleste. Fylkesveg 710 til Agdenes går gjennom bygda.
Geitastrand Idrettslag (stiftet 11. november 1902) og ble medlem av Norges Skiforbund i 1908. Idrettslaget hadde i 1958 grupper for skisport, fotball og friidrett og tidligere også innen håndball.
== Se også ==
Liste over ordførere i Geitastrand
== Litteratur ==
«Geitastrand Idrettslag». Norske skiløpere: skihistorisk oppslagsverk i 5 bind. Oslo: Skiforlaget - Erling Ranheim. 1958. s. 443–444. [Digitalisert på Bokhylla.no av Nasjonalbiblioteket / Tilgang for norske IP-adresser] | Geitastrand er en tidligere kommune i Sør-Trøndelag. Kommunen ble etablert da Børsa kommune ble delt 1. | 7,341 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tiller | 2023-02-04 | Tiller | ['Kategori:10,3°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Tiller'] | Tiller er et område og sogn i bydelen Heimdal i Trondheim kommune. Stedet var frem til 1964 en egen kommune.
Tiller kirke er sognekirke i Tiller sogn i Heimdal prosti. Det 24 km² store sognet omfatter de delene av stasjonsbyen Heimdal som ligger øst for jernbanen, og østover til Nidelva. Med formannskapslovene av 1837 var Tiller sogn en del av Klæbu formannskapsdistrikt, men ble utskilt som en egen landkommune med 533 innbyggere i 1899. I 1964 ble Tiller, Leinstrand, Byneset og Strinda innlemmet i Trondheim kommune. Tiller kommune hadde på dette tidspunktet 3 595 innbyggere.Europavei 6 passerer gjennom Tiller fra nord til sør, og forbinder Trondheim med Melhus. En ny firefelts vei ble bygd i perioden 2011-2019. Første fase stod ferdig i 2013, mens resten ble åpnet senhøsten 2019. Tiller har store næringsarealer med blant annet kjøpesentre og rundt 300 bedrifter, særlig i Tillerbyen (tidligere Heimdalsmyra). Blant kjøpesentrene i dette området er City Syd det mest kjente. Ellers kan en nevne Tillertorget og StorM Senteret.
På Tiller finnes Rosten, Tonstad og Hårstad skoler, med til sammen rundt 1 100 elever, Nidaros Idrettsungdomsskole, Tiller videregående skole og Kristen videregående skole Trøndelag (KVT).
Den organiserte idretten er underlagt Tiller Idrettslag.
Tiller er plass til flere religiøse bygg og fasiliteter som: Tiller kirke, Birgittaklosteret, et katolsk nonnekloster, Rikets Sal tilhørende Jehovas Vitner, og det buddhistiske Chua Don Hau Tempelet.
| Tiller er et område og sogn i bydelen Heimdal i Trondheim kommune. Stedet var frem til 1964 en egen kommune.
Tiller kirke er sognekirke i Tiller sogn i Heimdal prosti. Det 24 km² store sognet omfatter de delene av stasjonsbyen Heimdal som ligger øst for jernbanen, og østover til Nidelva. Med formannskapslovene av 1837 var Tiller sogn en del av Klæbu formannskapsdistrikt, men ble utskilt som en egen landkommune med 533 innbyggere i 1899. I 1964 ble Tiller, Leinstrand, Byneset og Strinda innlemmet i Trondheim kommune. Tiller kommune hadde på dette tidspunktet 3 595 innbyggere.Europavei 6 passerer gjennom Tiller fra nord til sør, og forbinder Trondheim med Melhus. En ny firefelts vei ble bygd i perioden 2011-2019. Første fase stod ferdig i 2013, mens resten ble åpnet senhøsten 2019. Tiller har store næringsarealer med blant annet kjøpesentre og rundt 300 bedrifter, særlig i Tillerbyen (tidligere Heimdalsmyra). Blant kjøpesentrene i dette området er City Syd det mest kjente. Ellers kan en nevne Tillertorget og StorM Senteret.
På Tiller finnes Rosten, Tonstad og Hårstad skoler, med til sammen rundt 1 100 elever, Nidaros Idrettsungdomsskole, Tiller videregående skole og Kristen videregående skole Trøndelag (KVT).
Den organiserte idretten er underlagt Tiller Idrettslag.
Tiller er plass til flere religiøse bygg og fasiliteter som: Tiller kirke, Birgittaklosteret, et katolsk nonnekloster, Rikets Sal tilhørende Jehovas Vitner, og det buddhistiske Chua Don Hau Tempelet.
== Referanser == | Tiller er et område og sogn i bydelen Heimdal i Trondheim kommune. Stedet var frem til 1964 en egen kommune. | 7,342 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%B8londa | 2023-02-04 | Hølonda | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Dato og år', 'Kategori:Hølonda', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall'] | Hølonda er et sogn og en tidligere kommune i Trøndelag som nå er en del av Melhus kommune. Stedet har et areal på 166,9 km² og ligger i den sørvestlige delen i Melhus kommune. Det bodde 1550 personer der i 2001. Stedet var frem til 1964 en selvstendig kommune i Sør-Trøndelag. Denne kommunen oppstod i 1865, etter at den ble skilt ut fra Melhus. Kommunens administrasjonsenter lå på Korsvegen, et tettsted nord i kommunen. Et annet viktig sted på Hølonda er Gåsbakken, som ligger lengst sør. I 1964, etter nesten 100 år som selvstendig, ble kommunen en del av nye Melhus kommune. Konrad Blokkum var kommunens siste ordfører.
Geografisk kan Hølonda beskrives som ei skogkledd bygd med mange berg og åser som ligger på et høydedrag mellom Gauldalen i øst og Orkdalen i vest. Området stiger fra 149 til 545 moh. og det befinner seg omtrent 65 store og små innsjøer og tjern der. Det geografiske midtpunktet i bygda er Gåslandsgrenda ved Gåslandsvatnet. Stedet grenser til tettsteder som Melhus, Skaun, Orkdal, Meldal, Kvål, Lundamo og Hovin.
Fra jernalderen og til middelalderen var Hølonda et skipreide i Gauldølafylke og på 1800-tallet lå kommunen under Orkedalen fogderi (frem til dennes administrative enhetens avvikling på slutten av århundret). Den første kjente omtale av stedet er i Aslak Bolts jordebok fra 1432. Stedet var tidligere kjent under navnene Høilandet (må ikke forvekslet med Høylandet) og Hølandet, før det i 1931 ble offisielt endret til Hølonda. Det hersker usikkerhet rundt opprinnelsen til navnet, men enkelte navnegranskere mener at første ledd av navnet Hø eller Høi kommer av tørt gress. Det kan med andre ord tyde på at bygda fikk navnet fordi området var særlig skikket til høyavl eller beitemark. Andre har pekt på at det kommer av ordet Hø, som benyttes om høyde, berg, knaus osv. Dette stemmer forholdsvis godt med stedets topografi.
Bygda har fostret flere idrettsutøvere som har markert seg både nasjonalt og internasjonalt. De mest kjente er Oddvar Brå og Toralf Engan. Innenfor områder som forskning og vitenskap kan en nevne sosiologen og bygdeforskeren Reidar Almås.
| Hølonda er et sogn og en tidligere kommune i Trøndelag som nå er en del av Melhus kommune. Stedet har et areal på 166,9 km² og ligger i den sørvestlige delen i Melhus kommune. Det bodde 1550 personer der i 2001. Stedet var frem til 1964 en selvstendig kommune i Sør-Trøndelag. Denne kommunen oppstod i 1865, etter at den ble skilt ut fra Melhus. Kommunens administrasjonsenter lå på Korsvegen, et tettsted nord i kommunen. Et annet viktig sted på Hølonda er Gåsbakken, som ligger lengst sør. I 1964, etter nesten 100 år som selvstendig, ble kommunen en del av nye Melhus kommune. Konrad Blokkum var kommunens siste ordfører.
Geografisk kan Hølonda beskrives som ei skogkledd bygd med mange berg og åser som ligger på et høydedrag mellom Gauldalen i øst og Orkdalen i vest. Området stiger fra 149 til 545 moh. og det befinner seg omtrent 65 store og små innsjøer og tjern der. Det geografiske midtpunktet i bygda er Gåslandsgrenda ved Gåslandsvatnet. Stedet grenser til tettsteder som Melhus, Skaun, Orkdal, Meldal, Kvål, Lundamo og Hovin.
Fra jernalderen og til middelalderen var Hølonda et skipreide i Gauldølafylke og på 1800-tallet lå kommunen under Orkedalen fogderi (frem til dennes administrative enhetens avvikling på slutten av århundret). Den første kjente omtale av stedet er i Aslak Bolts jordebok fra 1432. Stedet var tidligere kjent under navnene Høilandet (må ikke forvekslet med Høylandet) og Hølandet, før det i 1931 ble offisielt endret til Hølonda. Det hersker usikkerhet rundt opprinnelsen til navnet, men enkelte navnegranskere mener at første ledd av navnet Hø eller Høi kommer av tørt gress. Det kan med andre ord tyde på at bygda fikk navnet fordi området var særlig skikket til høyavl eller beitemark. Andre har pekt på at det kommer av ordet Hø, som benyttes om høyde, berg, knaus osv. Dette stemmer forholdsvis godt med stedets topografi.
Bygda har fostret flere idrettsutøvere som har markert seg både nasjonalt og internasjonalt. De mest kjente er Oddvar Brå og Toralf Engan. Innenfor områder som forskning og vitenskap kan en nevne sosiologen og bygdeforskeren Reidar Almås.
== Innsjøer ==
Av større innsjøer på stedet kan en fremfor alt nevne Ånøya, som ligger lengst nord på Korsvegen og som er den desidert største. Videre kan en nevne Gaustadvatnet, som ligger ved Korsvegen sentrum, Grøtvatnet, som ligger i nordøst langs Bennavegen, Benna som ligger like nord for Grøtvatnet, Skjeggstadvatnet, som ligger i nordøst (mellom Ånøya og Benna) og Svorksjøen som ligger i sørvest. Sistnevnte har forøvrig ei populær badestrand hvor det ble etablert en campingplass på slutten av 1960-tallet.Av mindre innsjøer kan en nevne Morsjøen som ligger i nordvest og som bokstavelig talt deles på langs mellom Hølonda og Skaun. Forøvrig går skiløypa Jårakjølen like ved denne sjøen. Ellingsvatnet er en avlang innsjø som ligger i sør, langs Nævsvegen. Langåsvatnet er en avlang innsjø som ligger i sørøst, langs Hølondavegen. Reksåsvatnet er en avlang sjø ligger i vest, langs Jåravegen. Gurisvatnet ligger nordvest på Jåra og like til vest for den ligger Grevsjøen. Gåslandsvatnet ligger midt på Hølonda, nærmere bestemt på et høydedrag sørøst for Korsvegen sentrum. En kan også nevne Hjultjønna, et tjern som ligger i øst, like ved Bennavegen. Denne innsjøen brukes ofte til vannskikjøring og har diverse vannskifasiliteter.
== Elver ==
De største og meste betydningsfulle av elvene på Hølonda er Skolda, Bøvra og Eidåa. Førstnevnte er på Gåsbakken og renner ut i Svorksjøen, mens Bøvra renner gjennom det meste av Jåradalen og munner ut i Gaustadvatnet. Eidåa, som ligger lang nord i bygda, renner fra Gaustadvatnet og ut i Ånøya.
Nordøst i bygda finner man Kvernbekken, som renner fra Skjeggstadvatnet til Ånøya. Sørøst for den ligger Sagbekken som renner fra Grøtvatnet til Benna. Sør for Korsvegen sentrum ligger Gresja, som renner fra Stensettjønna og ut i Gaustadvatnets søndre del. Nordvest i bygda ligger Sætra som renner fra Grevsjøen til Ånøya. I denne elva ligger også restene av et damanlegg som produserte strøm for innbyggerne på Korsvegen fra 1920 til 1954.
== Demografi ==
1960
Folketellingen høsten 1960 viste at det var 1376 personer bosatt i kommunen. Av disse var 649 (47 %) under 30 år og 98 (7,1 %) over 69 år. Befolkningen var fordelt på fem grunnkretser: Eid med 270 innbyggere, Gaustad 341, Krogstad 230, Trotland 371 og Jåren 159.597 var gift og 722 ugift. 11 personer sto utenfor statskirken. Tall fra 1959 viste at det var 22 fødte og 12 døde, 37 innflyttinger og 24 utflyttinger. Stedet hadde 339 private husholdninger.619 innbyggere i kommunen var registrert med inntektsgivende arbeid i 1960. Av disse var 287 sysselsatt i jordbruk og skogbruk, 95 i industri, 47 i samferdsel, 24 i forretningsvirksomhet, 61 i tjenesteyting og 3 uoppgitt. I tillegg var 102 formuende eller pensjonister. Gruppen ikke-inntektstakere var på 761 personer. Av disse var 279 registrert som husmødre, 391 var barn og 91 registrert som andre.2001
I 2001 var 1550 personer bosatt i den tidligere kommunen. Av disse var 606 (39, 1 %) under 30 år og 235 (15,2 %) over 67 år. Befolkningen var fordelt på seks grunnkretser: Eid med 251 innbyggere, Eidsåsen 343, Gaustad 325, Krogstad 214, Trotland 317 og Jåren 100.Bygda hadde en moderat befolkningsøkning fra 1960 til 2001. Folketallet viste imidlertid en liten nedgang i nesten alle grunnkretser unntagen Eidsåsen, som hadde en betydelige økning. Økningen der hadde sammenheng med at dette var et nyetablert boligområde hvor det var stor byggeaktivitet på 1970- og 1980-tallet.
=== Historisk oversikt over folketall ===
Tabellen under viser en historisk oversikt over befolkningsmengden.
=== Befolkningen inndelt etter grunnkretser og alder, 1960-2001 ===
Året 1960
Året 1970
Året 1980
Året 1990
Året 2001
=== Grunnkretser i tall og prosent ===
Tabellen tar for seg perioden 1960 til 2001.
=== Kjønnsfordeling ===
Menn / Kvinner
==== Fotnoter ====
== Som selvstendig kommune ==
=== Lokalvalg i perioden 1945–1964 ===
Arbeiderpartiet og Venstre var de partiene som hadde størst oppslutning i denne perioden. Venstre hadde ordføreren i de fleste åra. Bondepartiet hadde også en oppslutning av betydning, mens etablerte partier som Høyre og NKP ikke var representert.
Tabellen under viser hvor stor oppslutning de ulike partiene fikk i perioden 1945-63. Stemmerettsalderen i lokalvalg var denne perioden var 21 år (gjeldende fra 1945) og valg ble holdt hvert fjerde år.
Antall representanter for de politiske partiene står oppført i parentes.
=== Lokalvalg i perioden 1900–1937 ===
Det var valg hvert tredje år i denne perioden (endret til fire år i 1939). Stemmerettalderen var 25 år fra 1898 til 1920, deretter 23 år. Allmenn stemmerett gjaldt kun for menn de første åra. I 1901 fikk kvinner begrenset stemmerett i lokalvalg. Begrensningene var imidlertid såpass sterke at kun halvparten så mange kvinner som menn hadde stemmerett. I 1910 fikk kvinner allmenn stemmerett ved lokalvalg. Til tross for dette var andelen kvinner som stemte ved valg på Hølonda betydelig lavere enn andelen menn. Andelen tok seg kraftig opp i 1913, men til tross for økende deltagelse forble den betydelig lavere enn hos menn en god del år fremover. Dette samsvarer med trendene hos andre herredskommuner i Sør-Trøndelag på den tiden.Opplysninger om oppslutningen til spesifikke partier og lister er begrenset før 1937. Antall representanter (der det er oppgitt) for de politiske partiene står oppført i parentes.
==== Fotnoter ====
== Kjente hølondinger ==
== Referanser == | Hølonda er et sogn og en tidligere kommune i Trøndelag som nå er en del av Melhus kommune. Stedet har et areal på 166,9 km² og ligger i den sørvestlige delen i Melhus kommune. | 7,343 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Strinda | 2023-02-04 | Strinda | ['Kategori:10,5°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Strinda'] | Strinda er en tidligere kommune i Sør-Trøndelag. Malvik kommune ble skilt ut fra Strinda i 1891, de resterende deler ble innlemmet i Trondheim kommune i 1964. Strinda hadde på den tiden rundt 44 500 innbyggere.Strinda omfattet før innlemmelsen områdene fra grensen til Byneset ved Flakk østover til Ranheim ved grensa til Malvik. I sør grenset den mot Leinstrand ved Granåsen og hele Jonsvatnet lå i Strinda. Trondheim kommune utgjorde bare selve byhalvøya. Ved flere utvidelser ble store områder lagt til Trondheim, noe som førte til at grensen gikk på kryss og tvers gjennom boligområdene. Strinda liknet på mange måter Aker kommune rundt Oslo, som også var et stort herred som omsluttet en by.
| Strinda er en tidligere kommune i Sør-Trøndelag. Malvik kommune ble skilt ut fra Strinda i 1891, de resterende deler ble innlemmet i Trondheim kommune i 1964. Strinda hadde på den tiden rundt 44 500 innbyggere.Strinda omfattet før innlemmelsen områdene fra grensen til Byneset ved Flakk østover til Ranheim ved grensa til Malvik. I sør grenset den mot Leinstrand ved Granåsen og hele Jonsvatnet lå i Strinda. Trondheim kommune utgjorde bare selve byhalvøya. Ved flere utvidelser ble store områder lagt til Trondheim, noe som førte til at grensen gikk på kryss og tvers gjennom boligområdene. Strinda liknet på mange måter Aker kommune rundt Oslo, som også var et stort herred som omsluttet en by.
== Se også ==
Liste over ordførere i Strinda (1837–1963)
Strinda historielag
Strinda videregående skole
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Strinda historielag
WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i Strinda kommune.
«DigitaltMuseum: Søk: 'Strinda'». | Strinda er en tidligere kommune i Sør-Trøndelag. Malvik kommune ble skilt ut fra Strinda i 1891, de resterende deler ble innlemmet i Trondheim kommune i 1964. | 7,344 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Byneset | 2023-02-04 | Byneset | ['Kategori:10,1°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byneset', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Strøk i Trondheim'] | Byneset er en tidligere kommune i Sør-Trøndelag. Byneset utgjør i dag den vestligste delen av Trondheim kommune og ligger på en halvøy i Trondheimsfjorden. Bymarka og Leinstrand ligger øst for Byneset. Gaulosen ligger på sørsida, Korsfjorden i vest og Flakkfjorden nord for halvøya.
| Byneset er en tidligere kommune i Sør-Trøndelag. Byneset utgjør i dag den vestligste delen av Trondheim kommune og ligger på en halvøy i Trondheimsfjorden. Bymarka og Leinstrand ligger øst for Byneset. Gaulosen ligger på sørsida, Korsfjorden i vest og Flakkfjorden nord for halvøya.
== Historie ==
I 1855 ble Buvik kommune utskilt fra Byneset. Ved delingen hadde Byneset 2109 innbyggere. 1. januar 1964 ble Byneset kommune slått sammen med Leinstrand, Strinda, Tiller og Trondheim kommune til nye Trondheim kommune. Ved sammenslåingen hadde Byneset 2049 innbyggere.
I mange år ble det drevet med torvuttaking på myrene på Byneset, og særlig på Stormyra ved Spongdal. På Stormyra finner man i dag et av Byneset Idrettslags fotballanlegg.
Byneset historielag ble stiftet 17. november 1994. Norges første bygdebok, Næs eller Bynæs, utkom i 1864, skrevet av O.J. Høyem.
Ved torvuttak ble det såkalte Høstadfunnet gjort av arbeideren Knud Byahagen i 1899, det er en av de fineste funn av gjenstander i tre fra oldtiden.
== Samfunn ==
På Byneset bor det omtrent 2500 innbyggere; de to tettstedene Rye og Spongdal står for omtrent halvparten av befolkningen. Resten av befolkningen bor spredt utover hele Byneset. Det største tettstedet er Spongdal. Der er dagligvarebutikk og andre servicetilbud, samt forsamlingshuset Folkvang.
Rye skole er barneskole. Spongdal skole er barne- og ungdomsskole, og elevene fra Rye begynner der når de begynner på 8. trinn. I tillegg mottar Spongdal skole 8.-klassinger fra Nypvang skole
Byneset kirke også kjent som Mikalskirken på Stein, er en steinkirke fra 1100-tallet, en av de eldste i Trøndelag. Det er også en tilhørende kirkegård til kirken.
== Kommunikasjon ==
Fylkesvei 707 går fra Klett over den østre delen av Byneset og slutter ved ferjeleiet på Flakk. En kan også kjøre bil til Byneset ved å følge fylkesvei 715 fra Ila til Flakk, eller fylkesvei 6654 (Ringvålvegen) fra Heimdal til Myrsund. Fergesambandet Flakk–Rørvik er hovedforbindelsen mellom Fosen og resten av Trøndelag. Den viktigste interne veien er fylkesvei 6652 (Hangerslettvegen) som går mellom Rye og Spongdal nært fjorden rundt hele halvøya. Tre bussruter forbinder Byneset med Trondheim sentrum, samt at det er én intern bussrute.
== Kultur og fritid ==
I 2014 har bygda flere kor, skolekorps, musikkorps, spellmannslag, ungdomslag og flere mindre grupper av forskjellig slag.
På Byneset finnes regionens største golfanlegg, Byneset Golf. Anlegget ble bygd i år 2000, da med 9 hull på bane sør. Per i dag har banen en enkel 9-hullsbane, og en mer krevende 18-hullsbane. Golfanlegget er designet av golfarkitekten Donald Steel
== Kjente bynesinger ==
Johan Nordahl Brun, biskop (1745 – 1816)
Ingelbrecht Knudssøn, stortingspresident (1776-1826)
Jakob Margido Esp, skuespiller
Arnt Frøseth, tidligere fylkesordfører (SP) i Sør-Trøndelag
Øystein Baadsvik, verdenskjent tubasolist.
Randi Stene, mezzosopran
Johan Petter Winsnes, fotballspiller
Marit Tøndel Bodsberg, dirigent
== Referanser ==
== Litteratur ==
Aunan, Lars (red.) (1938). Byneset kommune 1837–1937. Trondheim: Johan Christiansens boktrykkeri.
Fugelsøy, Maurits (1963). Byneset, bd. 1. Trondheim: F. Bruns bokhandels forlag. ISBN 82-7028-465-3.
Fugelsøy, Maurits (1966). Byneset, bd. 2: Gårdshistorie og slekter. Trondheim: F. Bruns bokhandels forlag. ISBN 82-7028-466-1.
Høyem, O.J. (1894). Nes eller Bynes (og Buvik). En bygdebeskrivelse (2 utg.). Trondheim: Interessentskabstrykkeriet.
== Eksterne lenker ==
Byneset historielag
Byneset Leinstrand Skolekorps Arkivert 16. desember 2014 hos Wayback Machine.
Byneset Musikkorps
Byneset Spellmannslag
Byneset Songlag
Songlaget Våren
Ungdomslaget De Unges Håp
Byneset idrettslag
Byneset golf
Håbjørg motorsport | Byneset er en tidligere kommune i Sør-Trøndelag. Byneset utgjør i dag den vestligste delen av Trondheim kommune og ligger på en halvøy i Trondheimsfjorden. | 7,345 |
null | 2023-02-04 | Skipsradiotelegrafistsertifikat | null | null | null | Skipsradiotelegrafistsertifikat var et norsk dokument utstedt av Teledirektoratet som bekreftet at telegrafisten «etter prøve har vist å ha de kunnskapene og ferdighetene som det internasjonale radioreglement krever av radiotelegrafister og radiotelefonister, og har dessuten gitt lovnad til Teledirektoratet om å holde korrespondansen hemmelig.» | 7,346 |
null | 2023-02-04 | Vinter-OL 1988 | null | null | null | Canada | 7,347 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_1992 | 2023-02-04 | Vinter-OL 1992 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinter-OL 1992'] | Vinter-OL 1992 var de 16. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 8. til 23. februar 1992 i Albertville i Frankrike. Dette var de siste vinterlekene som ble arrangert samme året som sommer-OL. Neste vinter-OL kom allerede to år senere, i 1994 på Lillehammer. Norske utøvere presterte igjen på høyt nivå etter heller magre resultater på 1980-tallet, og vant tilsammen ni gull-, seks sølv- og fem bronsemedaljer. De norske utøverne som vant gullmedaljer var Vegard Ulvang på 10 km og 30 km langrenn, Bjørn Dæhlie på 15 km og 50 km langrenn, 4 x 10 km stafett for menn, Finn Christian Jagge i slalåm, Kjetil André Aamodt i super-G, Johann Olav Koss på 1500 m skøyter og Geir Karlstad på 5000 m.
| Vinter-OL 1992 var de 16. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 8. til 23. februar 1992 i Albertville i Frankrike. Dette var de siste vinterlekene som ble arrangert samme året som sommer-OL. Neste vinter-OL kom allerede to år senere, i 1994 på Lillehammer. Norske utøvere presterte igjen på høyt nivå etter heller magre resultater på 1980-tallet, og vant tilsammen ni gull-, seks sølv- og fem bronsemedaljer. De norske utøverne som vant gullmedaljer var Vegard Ulvang på 10 km og 30 km langrenn, Bjørn Dæhlie på 15 km og 50 km langrenn, 4 x 10 km stafett for menn, Finn Christian Jagge i slalåm, Kjetil André Aamodt i super-G, Johann Olav Koss på 1500 m skøyter og Geir Karlstad på 5000 m.
== Valg av vertsby ==
Albertville ble valgt ved avstemning under den internasjonale olympiske komités 91. sesjon i Lausanne i Sveits 17. oktober 1986.
== Resultater ==
Aking
Alpint
Bobsleigh
Freestyle
Hurtigløp på skøyter
Ishockey
Kortbaneløp på skøyter
Kunstløp
Skiskyting
Nordiske grener
Kombinert
Langrenn
Skihopping
== Medaljestatistikk ==
Vertsnasjon
== Deltakelse ==
=== Deltakerland ===
== Program ==
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
Liste over personer som har tent den olympiske ild
== Referanser ==
== Kilder ==
(en) IOKs side om Vinter-OL 1992
Per Jorsett: 100 år med olympiske leker, 1996, ISBN 82-590-1681-8 (norsk flaggbærer) | Frankrike | 7,348 |
null | 2023-02-04 | Vinter-OL 1994 | null | null | null | Norge | 7,349 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_1998 | 2023-02-04 | Vinter-OL 1998 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Vinter-OL 1998'] | Vinter-OL 1998 var de 18. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 7. til 22. februar 1998 i Nagano i Japan. Dette var andre gang vinter-OL ble arrangert i Japan. Beste nasjon ble Tyskland med tolv gullmedaljer. Norge endte opp med ti gull-, ti sølv- og fem bronsemedaljer. De norske gullmedaljene ble vunnet av Ole Einar Bjørndalen på 10 km skiskyting, Halvard Hanevold på 20 km skiskyting, Ådne Søndrål på 1500 m skøyter, Bjarte Engen Vik i kombinert, Norge i kombinert lag, Hans Petter Buraas i slalåm, Thomas Alsgaard på 15 km langrenn (fristil), Bjørn Dæhlie på 10 km langrenn (klassisk) og 50 km langrenn (fristil) samt Norge – 4 x 10 km langrenn (herrestafetten).
| Vinter-OL 1998 var de 18. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 7. til 22. februar 1998 i Nagano i Japan. Dette var andre gang vinter-OL ble arrangert i Japan. Beste nasjon ble Tyskland med tolv gullmedaljer. Norge endte opp med ti gull-, ti sølv- og fem bronsemedaljer. De norske gullmedaljene ble vunnet av Ole Einar Bjørndalen på 10 km skiskyting, Halvard Hanevold på 20 km skiskyting, Ådne Søndrål på 1500 m skøyter, Bjarte Engen Vik i kombinert, Norge i kombinert lag, Hans Petter Buraas i slalåm, Thomas Alsgaard på 15 km langrenn (fristil), Bjørn Dæhlie på 10 km langrenn (klassisk) og 50 km langrenn (fristil) samt Norge – 4 x 10 km langrenn (herrestafetten).
== Valg av vertsby ==
Nagano ble valgt ved avstemning under den internasjonale olympiske komités 97. sesjon i Birmingham i Storbritannia 15. juni 1991.
== Resultater ==
Aking
Alpint
Bobsleigh
Curling
Freestyle
Hurtigløp på skøyter
Ishockey
Kortbaneløp på skøyter
Kunstløp
Nordiske grener
Kombinert
Langrenn
Skihopping
Skiskyting
Snøbrett
== Medaljestatistikk ==
Vertsnasjon
== Deltakelse ==
=== Deltakerland ===
== Program ==
== Kommentatorer ==
Ove Eriksen og Geir Karlstad - skøyter (hurtigløp)
Kjell Kristian Rike og Jon Herwig Carlsen - langrenn, skiskyting og kombinert
Lars Lystad og Lars Forberg - alpint
Arne Scheie og Jan Erik Aalbu - hopp
Kenneth Fredheim - ishockey
Karen Marie Ellefsen - åpningsseremoni (sammen med Rike og Carlsen)
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
Liste over personer som har tent den olympiske ild
== Referanser ==
== Kilder ==
(en) IOKs side om Vinter-OL 1998
(no) NRK.no – Torino 2006 – Norske flaggbærere (norsk flaggbærer) | Japan | 7,350 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trondheim_katedralskole | 2023-02-04 | Trondheim katedralskole | ['Kategori:10,3°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2020-02', 'Kategori:Carl Moe', 'Kategori:Etableringer i 1552', 'Kategori:Katedralskoler', 'Kategori:Kulturminner i Trondheim', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Lars Solberg', 'Kategori:Midtbyen (Trondheim)', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert på 1100-tallet', 'Kategori:Videregående skoler i Trondheim'] | Trondheim katedralskole (Schola Cathedralis Nidrosiensis), populært kalt «Katta» er blant Norges eldste skoler. Oslo katedralskole, Bergen katedralskole og Hamar katedralskole er knyttet opp mot kardinal Nicolas Brekespears besøk i Norge 1151/52, og opprettelsen av kapitler ved de norske domkirkene.
| Trondheim katedralskole (Schola Cathedralis Nidrosiensis), populært kalt «Katta» er blant Norges eldste skoler. Oslo katedralskole, Bergen katedralskole og Hamar katedralskole er knyttet opp mot kardinal Nicolas Brekespears besøk i Norge 1151/52, og opprettelsen av kapitler ved de norske domkirkene.
== Historikk ==
Før skolen fikk sin nåværende beliggenhet, kjenner en fra historiske kilder til fem ulike steder hvor skolen har holdt hus.
Den eldste delen av dagens skole er Harsdorff-bygningen (Munkegata 8), som sto ferdig i 1786 og ble reist for midler testamentert av Thomas Angells stiftelser. Bygningen er tegnet av Caspar Fredrik Harsdorff, som var en av sin tids ledende arkitekter i København. Den skal være den første skolebygning i landet som er bygd med midtkorridor. Festsalen i andre etasje har to marmorrelieffer av Bertel Thorvaldsen. Bygningen ble fredet i 1983.
På 1920- og 1930-årene gjennomgikk skolen en større utvidelse, med bygninger tegnet av Carl J. Moe. Den nyeste fløyen – mot Erling Skakkes gate – er tegnet av Knut Bergersen og ble tatt i bruk i 1960-årene.
Skolen feiret 700-årsjubileum i 1917, 800-årsjubileum i 1952 og 950-årsjubileum i 1980 – denne rikholdigheten på jubileer kommer av en ganske stor usikkerhet i kildematerialet på når skolen egentlig ble stiftet. Men etter lange debatter og diskusjoner er dette nå klart.
== Skolen i dag ==
Trondheim katedralskole tilbyr tre studieforberedende studieprogrammer: studiespesialiserende utdanningsprogram, utdanningsprogram for musikk, dans og drama og utdanningsprogram for medier og kommunikasjon. Skolen er den eneste i Trondheim som tilbyr latin som valgfag, samt en avdeling for International Baccalaureate. I tillegg tilbyr skolen et internasjonalt studieløp i form av et studieår i Norfolk i England i andre videregående.
Skolens bygg ble pusset opp i perioden 2008 - 2011, det ble brukt ca. 120 millioner på å ruste opp klasserom, bytte ut ventilasjonsanlegg og montere heis.
Skolen bestyrer tre legater som kan søkes av nåværende eller tidligere elever: Hildur Amdals legat for kvinnelige studenter innenfor engelsk språk, kultur og litteratur; Peder Olivarius Eggens legat for teologistudenter; og Asbjørn Byes legat for trengende elever ved skolen. I tillegg deles Kong Harald Vs ærespris ut ved skolen som den eneste i landet.
Rektor er (per 2020) Hilde Hov.
== Skolens devise ==
Skolens devise er det latinske «per ardua ad astra» – gjennom motstand/arbeid til stjernene.
== Tidligere rektorer ==
== Kjente tidligere elever ==
Håkon Håkonsson (1204–1263)
Olav Engelbrektson (1480–1538)
Hans Rosing (1625–1699)
Hans Skanke (1679–1739)
Peter Wessel (1690–1720)
Thomas von Westen (1682–1727)
Benjamin Dass (1706–1775)
Gerhard Schøning (1722–1780)
Johan Nordahl Brun (1745–1816)
Johan Randulf Bull (1749–1829)
Michael Rosing (1753–1810)
Hans Midelfart (1772–1823)
Mathias Andreas Boye (1796–1872)
Adam Johan Frederik Poulsen Trampe (1798–1876)
Ebbe Hertzberg (1847–1912)
Waldemar Theodor Dons (1849–1917)
Adolf Øien (1849–1918)
Ingvald Undset (1853–1893)
Francis Hagerup (1853–1921)
Håkon Løken (1859–1923)
Karl Wilhelm Wefring (1867–1938)
Odd Klingenberg (1871–1944)
Gabriel Kielland (1871–1960)
Harald Krohg Stabell (1874–1963)
Carl Gustav Fleischer (1883–1942)
Martin Linge (1894–1941)
Johan Vogt (1900–1991)
Gudmund Hernes (1941–)
Mary Kvidal (1943-)
Odd Einar Dørum (1943–)
Jon Bing (1944–2014)
Sigurd Allern (1946–)
Gustav Lorentzen (1947–2010)
Øystein Dolmen (1947–)
Inge Eidsvåg (1947–)
Tor Singsaas ( 1948 -)
Øystein Djupedal (1960–)
Trond Giske (1966–)
Erlend Loe (1969–)
Are Sende Osen (1970–)
Gunnar Wærness (1971–)
Una Line Ree Hunderi (1971–)
Snorre Valen (1984–)
== Bilder ==
== Kilder ==
Due, Erichsen & Øverås: Trondheim katedralskoles historie 1152–1952, Trondheim 1952
== Eksterne lenker ==
Asbjørn Øverås (1952). Trondheim katedralskoles historie: 1152-1952. Trondheim: Brun.
Rektor A. E. Erichsen: «Træk av Throndhjems Kathedralskoles Historie», fra Throndhjem i Fortid og Nutid 997-1897
Skolens hjemmeområde
«Trondheim katedralskole». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | Trondheim katedralskole (Schola Cathedralis Nidrosiensis), populært kalt «Katta» er blant Norges eldste skoler. Oslo katedralskole, Bergen katedralskole og Hamar katedralskole er knyttet opp mot kardinal Nicolas Brekespears besøk i Norge 1151/52, og opprettelsen av kapitler ved de norske domkirkene. | 7,351 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Radiooffiser | 2023-02-04 | Radiooffiser | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Kystradio', 'Kategori:Militære beskjeftigelser', 'Kategori:Sjøfartsyrker'] | Radiooffiser er en utdannet telegrafist eller telefonist som enten er:
telegrafist ombord på et radiopliktig skip, og dermed skipsoffiser; eller
leder i en militær sambandsenhet, for eksempel sjef for et radiolag i en sambandstropp. | Radiooffiser er en utdannet telegrafist eller telefonist som enten er:
telegrafist ombord på et radiopliktig skip, og dermed skipsoffiser; eller
leder i en militær sambandsenhet, for eksempel sjef for et radiolag i en sambandstropp. | Radiooffiser er en utdannet telegrafist eller telefonist som enten er: | 7,352 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tj%C3%B8me | 2023-02-04 | Tjøme | ['Kategori:10,3°Ø', 'Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,1°N', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med feilaktige koordinattagger', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tjøme', 'Kategori:Tjøme kommune', 'Kategori:Øyer i Færder', 'Kategori:Øyer i Oslofjorden'] | Tjøme er den nest største øya i Færder kommune. Øya Tjøme ligger sørligst på vestsida av Oslofjorden, 12 mil fra hovedstaden, og preges i stor grad av fritidsbebyggelse. Historisk har næringsveiene sjøfart og hvalfangst betydd mye for Tjøme-folk.
I 2013 ble Færder nasjonalpark opprettet. Den omfatter skjærgården øst for øyene Tjøme og Nøtterøy.
| Tjøme er den nest største øya i Færder kommune. Øya Tjøme ligger sørligst på vestsida av Oslofjorden, 12 mil fra hovedstaden, og preges i stor grad av fritidsbebyggelse. Historisk har næringsveiene sjøfart og hvalfangst betydd mye for Tjøme-folk.
I 2013 ble Færder nasjonalpark opprettet. Den omfatter skjærgården øst for øyene Tjøme og Nøtterøy.
== Tidligere Tjøme kommune ==
Tjøme ble egen kommune ved innføringen av formannskapsloven i 1837. Kommunen grenset i øst mot Oslofjorden, i sør lå Skagerrak og i vest Tønsbergfjorden som dannet grense mot Sandefjord. I nord skilte Vrengensundet Tjøme fra Nøtterøy kommune.
I forbindelse med kommunereformen vedtok regjeringen 18. mars 2016 at Tjøme og Nøtterøy kommuner skulle slås sammen til Færder kommune fra 1. januar 2018. Dette var i tråd med kommunenes egne ønsker.
Tjøme kommune besto av de langstrakte øyene Tjøme (12 km lang, 24,5 km²) i nord, videre Brøtsø (1,9 km²) og Hvasser (3,6 km²) i sørøst. Disse tre øyene har fast bosetning og bruforbindelse. I tillegg er det 475 andre større og mindre øyer og holmer uten helårs bosetning. Noen av dem har vært bebodd tidligere, som for eksempel Sandø (fra gammelt av Sanni) (1,1 km²), feriekoloniøya Hudø og Ildverket. Lengst ut mot Oslofjorden ligger Leistein og viser seilingsleden inn mot Vrengensundet. Lengst sør ligger Tristein med Færder fyr. Det regnes som Oslofjordens sørlige endepunkt.
I den såkalte Tjømesaken er tre personer tiltalt av Økokrim for korrupsjon og tjenesteforsømmelser innen byggesaksbehandling. Sakene gjelder byggesaker på øyene Tjøme, Brøtsø og Hvasser på 2000-tallet.
=== Naturgeografi ===
Landskapet på Tjøme er kupert med tydelige knauser, kløfter og svaberg; alt ligger i retningen nord-sør, og dette gjelder for hele Færder kommune. Knauser og svaberg er preget av isens bevegelse i denne retningen. Høyeste punkt er, ifølge Statens kartverk, Herkelås (80,3 moh). Holtekjæråsen er nesten like høy.
Tjøme har strender, våtmarker, skoger og kulturlandskap med en rik vegetasjon og flere sjeldne arter. Skogene er små, men omfatter flere typer fra vernskog ved kysten som skjermer innenforliggende skog, via løvskog til mørke granskogsområder. Planter og svaberg i strandsonen er utsatt for stor slitasje fra det omfattende friluftslivet på øyene.
På nordre del av øya ligger innsjøen Kynna, et vann som er rikt på dyreliv. I nord og sør har Kynna rike våtmarksbiotoper. Kynna dreneres mot Vrengensundet, og vannfallet ble på begynnelsen av 1900-tallet brukt som drivkraft for en mølle.
Berggrunnen består av dypbergarten larvikitt, mens løsmassene er morene-, sand- og leirejord. Tjøme ligger utenfor det store raet som går gjennom Vestfold, men en eldre morene som av naturgeografer kalles Tjøme-Hvaler-trinnet krysser Tjøme og kan sees blant annet i Moutmarka og på Sandø. Tidligere kaltes denne morenen Tjøme-raet. I strandkanten er det lett å finne fossiler i løsblokker som er transportert av isen.
=== Fauna ===
Tjøme-naturen inneholder mange sjeldne fuglearter, som blant annet rørsanger, sivsanger og sothøne. Andre arter er nattergal, fuglekonge, gjerdesmett, spurveugle, flaggspett, grønnspett, svartspett og hønsehauk. Gravand, Norges største and, hekker i våtmarksområdet Kolabekkilen og kan observeres i stort antall. Der hekker også gråhegre. Andre sjøfugler er blant annet tjeld og ærfugl. Det er ellers en stor mengde måker og andre, vanlige arter.
Av ville dyr på Tjøme finnes blant annet elg, rådyr, rev, grevling og ekorn. Dessuten kan mink sees både i skogen og på holmer og skjær. Tjøme er også kjent for et usedvanlig rikt insekt-liv – svært mange arter er funnet for første gang i Norge her og mange er fortsatt bare kjent fra Tjøme. Innenfor et lite område i det søndre delen av kommunen ble rundt to tredjedeler av alle arter av sommerfugler kjent fra Norge funnet, og Tjøme er også rik på biller og tovinger. Særlig Sandø, Hvasser og utmarksområdet Moutmarka i den søndre enden av Tjøme er kjent for sin rike insektfauna. Den fredede rødlistearten blodigle finnes i Tjømes innsjø, Kynna.
=== Friarealer ===
I samarbeid med Oslofjordens Friluftsråd har Tjøme kommune sikret 4 km² (omtrent 12 % av kommunens areal) som friarealer. Dette er friluftsområder åpne for alle. Det gjelder populære utfartssteder som Mostranda og Verdens ende med det karakteristiske vippefyret helt sør på Tjøme, flere fine strender på Hvasser (blant annet Lilleskagen, Fynsletta og på Syd) samt ei rekke øyer, for eksempel Ildverket. Det er også en rekke områder og øyer i privat eie der folk er velkomne, for eksempel på Sandø utenfor Sandøsund ved Hvasser. Forsvarets tidligere eiendom Tjønneberget på Hvasser ble i 2010 åpnet for publikum til friluftsformål. En del av de nevnte områdene ligger nå innenfor Færder nasjonalpark.
=== Naturvern ===
Hele skjærgården øst for øyene Tjøme og Nøtterøy er vernet og ligger innenfor Færder nasjonalpark. Vernet gjelder også havbunnen. Også Moutmarka som ligger på øya Tjøme vest for Verdens Ende er en del av Færder nasjonalpark.
En del av gården Rød ved Tjøme sentrum har vært fredet etter lov om naturvern fra 1942, men er fra 2006 regulert til landskapsvernområde. Øya Sandø ble fredet etter samme lov i 1950-årene, men den ubebodde delen av øya er landskapsvernområde innenfor nasjonalparken. Det er opprettet landskapsvernområder for planter og dyr og naturreservat for sjøfugl på mange holmer og skjær. Storemyr-Fagerbakken landskapsvernområde på Hvasser er et av de største.
På Lindhøy er flere gamle lindetrær fredet.
== Samfunn ==
Tjøme kommune tilsvarer Tjøme og Hvasser sogn i Tjøme prestegjeld i Tønsberg domprosti i Tunsberg bispedømme. Tjøme tilhører Sør-Øst politidistrikt og Tønsberg tingrett.
=== Tettsteder ===
Statisisk sentralbyrå regner at øya Tjøme har ett tettsted, Tjøme med et folketall på 2925 (1.1.2016).
=== Nærings- og arbeidsliv ===
Mange på Tjøme lever indirekte av sommerturismen, og kommunen har flere småbedrifter og mindre håndverksfirmaer, blant annet båtverksteder, snekkerfirmaer og liknende, og større service- og handelssektor enn folketallet skulle tilsi. Handelsnæringen er konsentrert om Tjøme sentrum omkring Tjøme krk.
En ikke ubetydelig del av innbyggerne har imidlertid arbeid utenfor øya, med pendler blant annet til Nøtterøy, Tønsberg og Oslo, eller de jobber frilans som selvstendig næringsdrivende i frie yrker.
På halvøya Mågerø nordøst på Tjøme ligger radarstasjonen CRC Mågerø. Det var Luftforsvarets kontroll- og varslingsstasjon for Østlandet og Tjømes største arbeidsplass etter kommunen. 14. juni 2012 vedtok Stortinget at Luftforsvarets stasjon Mågerø skal legges ned. Stasjonen legges ned innen 2016.Jordbruk og fiske har fremdeles en viss rolle for Tjømes næringsliv. Flere fiskebåter er registrert, og det er fiskerihavn på Verdens Ende. Reketråling i Ytre Oslofjord og Skagerrak er viktigste fiskeri. Skauen gård er Tjømes eneste melkeprodusent og har tatt i bruk nytt løsdriftsfjøs.
=== Samferdsel ===
I nord ligger det krokete Vrengensundet som et skille mellom Tjøme og Nøtterøy. Tidligere gikk det en pram som en enkel ferje mellom Nøtterøy og Tjøme. Ferjeleiene var fra 1886 Kjøpmannskjær på Nøtterøy og Fergeodden på Tjømesida. Rundt 1900 ble det anlagt en liten kabelferje. Ferja ble seinere motorisert. Tjøme var et populært utfartssted med stadig økende trafikk. På en fin juli-søndag i 1926 ble det fraktet hele 144 biler med den vesle motorferja, som bare tok ganske få biler av gangen, over Vrengensundet. Det ble derfor bestemt å bygge ei bru over sundet, og i 1932 sto hengebrua Vrengen bro ferdig. Den gav øya fast veiforbindelse til Nøtterøy og Tønsberg (nåværende riksvei 308). I 1981 ble det bygd ei breiere betongbru med en høyde på 27 meter og en lengde på 465 meter. Vrengenferja fortsatte for øvrig i Røssesund, men i 1952 overtok den 14 meter høye Røssesundbrua mellom Tjøme og Brøtsø.
Fra Tjøme var det fra slutten av 1800-tallet dampskipforbindelse til Tønsberg, Kristiania og Sandefjord. De lange rutene til hovedstaden ble supplert av lokale rutebåter. Det var i alt elleve faste anløpssteder for slike båter på Tjøme, de fleste på østsida. Turen til Tønsberg tok tre, seinere to, timer og gikk også innom Nøtterøy. Båtene gikk fram til 1950-tallet. Om sommeren brakte de i helgene med seg arbeidende fedre til deres ferierende familier på Tjøme, og disse båtene ble derfor ofte kalt «Pappabåten».
I 1990-årene var Fergeodden på Tjøme anløpssted for hurtigbåtrute i sommersesongen mellom Arendal og Oslo.
Fra ca. 1920 ble det rutebilforbindelse til Tønsberg, og busselskapet Øybuss trafikkerte øyene fra 1941 til 1996. I dag kjører Unibuss rute fra Sandøsund til Tønsberg, Horten og Holmestrand på oppdrag fra Vestviken kollektivtrafikk. Samme selskap trafikkerer også korresponderende rute Sundene - Verdens Ende.
Det 43 meter høye Færder fyr på Tristein er et hovedmerke for skip og båter som går ut og inn av Oslofjorden. På Hvasser er det losstasjon for Ytre Oslofjord. Tjøme radio har ansvar for båttrafikken fra svenskegrensa til Farsund og på Mjøsa, men stasjonen er nå betjent fra Horten.
=== Medier ===
Regionalt er Tjøme en del av Tønsbergregionen. Tønsbergs Blad er den dagsavisen som har størst dekning, mens
Øyene er en lokalavis som kun utkommer en gang i uken og kun satser på å dekke lokalstoff for øykommunene Nøtterøy og Tjøme.
=== Turisme ===
Det kommer hver sommer en stor mengde feriegjester og hyttefolk til Tjøme. Tjømlingene kaller vanligvis disse feriegjestene fra hovedstadsområdet for «badegjester». Da øker folketallet på øyene fra rundt snaut 5000 til om lag 40 000, noe kommunens handelsbedrifter og håndverkere lever godt av.
Tjøme kommune har flere private fritidsboliger (ca. 2 200) enn helårsboliger (ca. 1 800). Hyttene ligger ofte innimellom vanlige hus, og eiendommene beslaglegger store strandområder. Gjennomsnittlig pris for de 52 hyttene som ble solgt i 2004 var 3,4 millioner kroner, deriblant Vestfolds dyreste fritidseiendom til 20 millioner kroner. Tjøme er dermed den dyreste hyttekommunen i landet. For å unngå tomme hus utenfor sommersesongen, er det boplikt ved kjøp av helårsbolig i kommunen. Det er imidlertid stor politisk uenighet om hytte- og strandsonepolitikken. En helårsbolig som passer til hytte, vil øke sterkt i verdi dersom den kan selges som det. Ulempen er at grender kan legges øde om vinteren og at unge, utflyttede tjømlinger ikke har råd til å vende hjem.
Den norske kongefamilien har privat feriested på Mågerø. Av sikkerhetsmessige grunner ligger det på militært område.
Tjøme har også Havna hotell, hytteutleie, campingplasser, pensjonater og restauranter. I Tjøme sentrum er det en liten, men idyllisk golfbane med ni hull anlagt i 1991. På øya Hudøy (eller Hudø eller Hui) rett vest for Tjøme er det dessuten feriekoloni for barn fra Oslo. Feriekoloniene ble tidligere drevet av Oslo kommune, men kommunen samarbeider i dag med Kirkens bymisjon i Oslo. Ellers driver Norges Røde kors kurs- og aktivitetssenter på Eidene hele året. Eidene senter har lange tradisjoner, blant annet som hjem for «nervøse barn» før krigen. Senteret er i dag åpent for alle, men eldre og funksjonshemmede prioriteres.
== Politikk ==
Som følge av kommunesammenslåingen ble det avholdt felles kommunevalg på Nøtterøy og Tjøme samtidig med stortingsvalget 2017. Det ble da valgt representanter til kommunestyret i den nye Færder kommune.
=== Kommunestyrevalget 2015 ===
== Kultur ==
=== Navnet Tjøme ===
Navnet Tjøme uttales Kjømme slik det også er skrevet på enkelte eldre dokumenter, bl.a. i det engelske sjøkartatlaset The English Pilot fra 1780. Vokalen "ø" i Tjøme uttales kort. Tjømø var lenge den offisielle stavemåte; denne formen oppsto i unionstiden med Danmark. Under fornorskingsprosessen på begynnelsen av 1900-tallet ble det diskutert hvordan kommunenavnet burde bokstaveres. Språkforskere hadde da klarlagt at øynavnet antakelig stammet fra det norrøne Tjúma som kan være avledet fra «taumr», det vil si tau, og henger kanskje sammen med øyas langstrakte form. Formen Tjøme ble valgt selv om den ikke var helt i overensstemmelse med lokal uttale.En person fra Tjøme omtales som en tjømling.
=== Kirkebygg og monumenter ===
I Tjøme sentrum ligger Tjøme kirke, en steinkirke av larvikitt fra 1867. Deler av inventaret er fra en eldre middelaldersk kirke som ble revet, middelaldersk krusifiks, barokk altertavle og prekestol. På Hvasser ligger den vesle Hvasser kirke fra 1902. 100 meter øst for Rød gård står Finn-Henrik Bodvins eiketre-monument over Tjøme-dikteren Alf Larsen, reist i 1985 og inspirert av Larsens dikt om øyas eikeskog som ikke lenger fins. Ikke langt fra vippefyret på Verdens Ende sees den omstridte skulpturen Sjømannshustruen fra 2004 av Nina Nesje, og i Sandøsund står Ståle Kalviks Brottet fra 2005. Av andre monumenter kan nevnes bautaen ved Tjøme kirke over øyas falne under krigen og ordførerbystene ved bruene over Vrengen og Røssesund.
=== Bygdebokarbeid ===
I 1920 fikk Tjøme kommune sin bygdebok. Den er skrevet og redigert av landets pioner på lokalhistorie, Lorens Berg. Tittelen er Tjømø – en bygdebok. Boka var del av en serie bygdebøker for Vestfold-bygdene. Tjømeboka er såkalt emnedelt, med separate artikler om geologi og landformer, botanikk, byggeskikk, sjøfarts- og kirkehistorie, samt en omfattende gårds- og slektshistorie. De enkelte kapitler er skrevet av anerkjente forfattere på sine fagfelt: bl.a. arkeologen A. W. Brøgger, geologen Jakob Schetelig, botanikeren Rolf Nordhagen og kunsthistorikeren Anders Bugge.
=== Tusenårssted ===
Tjøme kommunes tusenårssted er en enkel, sirkelformet plass på Verdens ende, et sted med historisk forankring og et av fylkets mest populære turområder.
Selve plassen er formet som en sirkel, belagt med steinheller og innringet av bjelker i heltre som er forankret i steinblokker og fungerer som benker. Naturen rundt er beholdt med en forsiktig forskjønning, stien fra parkeringsplassen er opparbeidet til «et naturlig sted for utforskning, lek og opplevelse», og plassen er blitt «en ny arena for kunst, kultur og folkelige arrangementer». Planene for tusenårstedet ble utarbeidet av sivilagronom Marianne Leisner og omfattet også å meisle inn korte, poetiske tekster på steinhellene som moderne helleristninger og uttrykk for «respekt for fortiden og tro på fremtiden».
=== Gamle Ormelet ===
Av andre kultursteder på sommerøya må nevnes Gamle Ormelet, også kalt Tjøme kunst- og kultursenter. Det er et populært galleri og konsertsted som holder åpent i sommermånedene for tilreisende, hyttefolk og fastboende. Gamle Ormelet åpnet i 1991, men helt siden 1923 har det vært pensjonat, og seinere danselokale, på stedet. Eier og leder er Dorte Endresen.
=== Tjøme-sangen ===
Dikteren og tjømlingen Alf Larsen har skrevet «Tjømø-sangen». Melodien er av Åge Myklegård, domorganist i Tønsberg.
== Historie ==
Da den opptil 3000 meter tjukke iskappa ble borte etter siste istid for ti tusen år siden, begynte Tjømelandet å reise fra havet. Havet stod 50 meter høyere for 5-6000 år siden enn det gjør nå, og ti meter høyere omkring år 2000 f.Kr.. Fra denne tida er det spredte steinalderfunn på Tjøme, høyst sannsynlig fra fiskere. Det er likevel ingen sikre bevis på fast bosetning før vikingtida.
Snorre forteller i sine kongesagaer at Kong Sverre rodde gjennom Grindholmasundet nord på Tjøme på jakt etter baglerne i 1201. I 1718 var Tordenskiold i Sandøsund på Hvasser med orlogskipet Lolland. Herfra seilte han videre til danskekongen med beskjed om at den svenske Karl XII hadde falt.
Tjøme hørte på 16- og 1700-tallet til Laurvig Grevskab. Bøndene på Tjøme var fritatt for å levere trekull til jernverket i Larvik fordi det var lite skog på Tjøme.
=== Turisme ===
Omkring år 1900 var Tjøme i ferd med å bli et populært utfartssted for såkalte badegjester fra hovedstaden. En forutsetning for dette var de gode kommunikasjonene mellom hovedstaden og øyene i ytre Oslofjord. Badegjestene losjerte hos private; det ble etablert en rekke pensjonater og hoteller, og de skaffet seg egne fritidsboliger.
På Tjøme var det fremdeles for hundre år siden skikken å flytte i bryggerhuset om sommeren, slik at det ble ledig plass i kjøkken og stue. Den ledige plassen ble ofte leid ut til badegjester.
Et vanlig bolighus kunne ombygges til pensjonat ved å bygge på loftsetasjen slik at det ble plass til flere soverom. En stor glassveranda var pensjonatets sikreste kjennetegn, og et soveanneks kunne utvide kapasiteten. Pensjonatdriften var viktigst i 1930-årene. Folk hadde da i større grad fått regulert ferie. I 1936 var det 25 pensjonater i drift samtidig. Mange av disse ble drevet i kombinasjon med jordbruk, slik at produkter kunne brukes til pensjonatdriften. Flere av Tjømes eksisterende bedrifter i hotellbransjen har sin opprinnelse i pensjonatdriften.
=== Administrasjon ===
Tjøme var fra gammelt et anneks til Nøtterøy, men ble eget prestegjeld i 1872. Tjøme var en del av Jarlsberg og Larvik amt fram til 1919 da amtet skiftet navn til Vestfold fylke.
=== Skole ===
Etter at skoleloven ble innført i 1739, var det omgangsskole på Tjøme og Hvasser. Faste skoleordninger med egne skolebygninger kom på 1860-tallet da den nye skoleloven krevde det. Kommunen har siden hatt i alt åtte faste skoler, hvorav to er i bruk i dag. Tjøme ungdomsskole like nord for Tjøme sentrum er den nyeste. Den ble tatt i bruk i 1990 og får elever fra kommunens barneskole, Lindhøy skole, som ble bygd sør for sentrum i 1952. Hvasser skole, opprinnelig fra 1886, var den siste grendeskolen som var i drift.
=== Kulturminner ===
Det er få arkeologiske kulturminner registrert på Tjøme, og en årsak er åpenbart at da de første menneskene kom til det som i dag er Norge lå det som i dag er Tjøme under vann. Det er likevel enkelte funn fra yngre steinalder. Innenfor Storemyr – Fagerbakken landskapsvernområde på Hvasser er et helt spesielt kulturminne, som trolig har vært brukt i seremonielle sammenhenger. På Holtekjæråsen og Herkelås er det gravrøyser som er fra bronsealder eller jernalder.
Tjøme kirke med bevart inventar fra middelalderkirken som sto på samme sted er et av kommunens viktigste kulturminner.
Det er fredet flere hus fra etterreformatorisk tid på Tjøme, blant annet våningshus på Nordre Sundene, Holtane og ei steinstue i Humlesekken nær Verdens Ende. En rekke enkeltbygninger og bygningsmiljøer fremstår som kulturminner og kulturmiljøer selv om de ikke er formelt vernet, bl.a. finnes det lange steingjerder som minner om at utmarka på Tjøme var en viktig beiteressurs for et par hundre år siden.
Innenfor Færder nasjonalpark er det flere viktige kulturminner, blant annet ruinen av landets eldste fyr på Store Færder. Både ruinen og Færder fyr på Tristein er fredet etter lov om kulturminner. En rekke sjømerker er interessante kulturminner, blant annet steinvarden på Leistein. Flere skipsvrak i farvannene rundt Tjøme er fredet på grunn av sin alder.
En rekke forsvarsinstallasjoner fra Festung Norwegen er bevart på Tjøme, bl.a. Torås fort er et fredet krigshistorisk kulturminne fra andre verdenskrig.
== Kjente personer med tilknytning til Tjøme ==
Se hovedartikkelen Liste over kjente personer med tilknytning til Tjøme.
== Referanser ==
== Kilder ==
Lorens Berg: Tjømø – en bygdebok. Kristiania 1920. i Bokhylla.no
Statens kartverk: Turkart Tjøme. 1:25000. Utgitt 1996.
== Eksterne lenker ==
(en) Tjøme – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Nyheter fra Tjøme og Nøtterøy i avisa Øyene
Tønsbergs Blads Tjøme-nyheter
hvasser.no
En fyldig samling historiske skrifter om Tønsberg og omegn
Om historisk kystkultur i Vestfold
Tjøme-forfattere Arkivert 18. januar 2006 hos Wayback Machine.
Historiske fotografier fra Tjøme 1901–1953; Galleri Nor
(no) Historiske arkiver etter Tjøme kommune på Arkivportalen | Tjøme radio (LGT) var en norsk kystradiostasjon i Horten i Vestfold med ansvar for blant annet å lytte på nødkanalene for båttrafikken fra svenskegrensa til Farsund. Tjøme Radio lå fra 1910 til 2008 på øya Tjøme ytterst i Oslofjorden, 25 km sør for Tønsberg. | 7,353 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Huset_Habsburg | 2023-02-04 | Huset Habsburg | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Huset Habsburg', 'Kategori:Tyske fyrstehus'] | Huset Habsburg er et av Europas fyrstehus. Navnet stammer fra familiens hovedsete i det tolvte og trettende århundre, borgen Habsburg ved elva Aare i Sveits.
Dagens slekt Habsburg nedstammer fra herskerne i Lorraine og bare kognatisk (gjennom Maria Teresia) fra den eldre slekten Habsburg. Den yngre slekten Habsburg blir kalt Habsburg-Lothringen.
Habsburgerne har hersket som blant annet hertuger (1282–1453), erkehertuger (1453-1804) og keisere (1804-1918) av Østerrike, konger av Ungarn, konger av Böhmen og som herskere over en rekke italienske og sentraleuropeiske områder, som konger av Spania (1516–1700), og som keisere i Det tysk-romerske rike i flere århundrer inntil 1806.
Otto von Habsburg var overhode for huset Habsburg-Lothringen fra 1922 til 2007, da han overlot posisjonen til sønnen Karl von Habsburg-Lothringen.
| Huset Habsburg er et av Europas fyrstehus. Navnet stammer fra familiens hovedsete i det tolvte og trettende århundre, borgen Habsburg ved elva Aare i Sveits.
Dagens slekt Habsburg nedstammer fra herskerne i Lorraine og bare kognatisk (gjennom Maria Teresia) fra den eldre slekten Habsburg. Den yngre slekten Habsburg blir kalt Habsburg-Lothringen.
Habsburgerne har hersket som blant annet hertuger (1282–1453), erkehertuger (1453-1804) og keisere (1804-1918) av Østerrike, konger av Ungarn, konger av Böhmen og som herskere over en rekke italienske og sentraleuropeiske områder, som konger av Spania (1516–1700), og som keisere i Det tysk-romerske rike i flere århundrer inntil 1806.
Otto von Habsburg var overhode for huset Habsburg-Lothringen fra 1922 til 2007, da han overlot posisjonen til sønnen Karl von Habsburg-Lothringen.
== Keisere og konger av huset Habsburg ==
Rudolf I (1273–1291)
Albrecht I (1298–1308)
Albrecht II (1438–1439)
Fredrik III (1440–1493)
Maximilian I (1486–1519)
Karl V (1519–1556)
Ferdinand I (1556–1564)
Maximilian II (1564–1576)
Rudolf II (1576–1612)
Matthias (1612–1619)
Ferdinand II (1619–1637)
Ferdinand III (1637–1657)
Leopold I (1658–1705)
Josef I (1705–1711)
Karl VI (1711–1740)
Maria Teresia (1740–1780)
== Keisere og konger av huset Habsburg-Lothringen ==
Frans I Stefan (1745–1765)
Josef II (1765–1790)
Leopold II (1790–1792)
Franz II (1792–1835) (Fra 1806 keiser Franz I av Østerrike)
Ferdinand I (1835–1848)
Frans Josef I (1848–1916)
Karl I (1916–1918)
== Konger av Spania av huset Habsburg (Casa de Austria) ==
Filip I (1504–1506) (Konge av Castilla)
Karl I (1516–1556) (Keiser Karl V av Det Tysk-Romerske Riket)
Filip II (1556–1598)
Filip III (1598–1621)
Filip IV (1621–1665)
Karl II (1665–1700)
== De spanske habsburgere som konger av Portugal ==
Filip I (1580–1598) (Kong Filip II av Spania)
Filip II (1598–1621) (Kong Filip III av Spania)
Filip III (1621–1640) (Kong Filip IV av Spania)
== Storhertuger av Toscana av huset Habsburg-Lothringen ==
Frans Stefan (1737–1765)
Leopold II (1765–1790) (Keiser Leopold II av Det tysk-romerske rike)
Ferdinand III (1790–1800, 1814–1824)
Leopold II (1824–1849, 1849–1859)
Ferdinand IV (1859)
== Hertuger av Modena av huset Habsburg-Lothringen ==
Frans IV (1814–1831, 1831–1846)
Frans V (1846–1848, 1849–1859)
== Hertuginner av Parma av huset Habsburg-Lothringen ==
Maria Louise (1814–1847)
== Preget av innavl ==
Historikerne har lenge vist at huset Habsburg var preget av fatal innavl. De giftet seg med hverandre for å holde makten begrenset innenfor familien. Da kong Karl II av Spania døde i 1700, var den habsburgske ættens tid forbi. Kongen selv var 39 år gammel da han døde, nesten døv, blind, lam og tannløs. Kroppen var full av svulster og oppsamlet vann, og han var plaget av epileptiske anfall og hallusinasjoner.
I 2009 gjorde Gonzalo Alvarez og andre forskere ved Universitetet i Santiago de Compostela i Spania en studie som ble publisert i PLoS ONE. 3 000 familiemedlemmer ble samlet i en database, og et slektstre med 16 generasjoner habsburgere ble risset opp. Antall søskenbarnekteskap var høy: Ni av elleve ekteskap som kongene inngikk i løpet av sin regjeringsperiode over fem generasjoner, var mellom kusiner og fettere, onkler og nieser. Andelen innavl hos hver enkeltperson ble kartlagt og beregnet sannsynligheten for at et individ hadde liten genetisk variasjon. Andelen innavl steg betraktelig utover i generasjonene. Innavl førte til at dårlige egenskaper hopet seg opp i arverekka. Studien påviser at barnedødeligheten i det spanske habsburgdynastiet var oppsiktsvekkende høy.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Die Welt der Habsburger», fra habsburger.net (tysk)
The Hapsburg Monarchy (Wickham Steed, 1913)) eLibrary Austria Project (english ebook) | Otto von Habsburg (Franz Josef Otto Robert Maria Anton Karl Max Heinrich Sixtus Xavier Felix René Ludwig Gaetano Pius Ignazius von Habsburg-(Lothringen), født 20. november 1912 i Reichenau an der Rax i Østerrike, død 4. | 7,354 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Longyearbyen | 2023-02-04 | Longyearbyen | ['Kategori:15°Ø', 'Kategori:1906 i Norge', 'Kategori:78°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1906', 'Kategori:Longyearbyen', 'Kategori:Nordenskiöld Land', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Longyearbyen er Svalbards administrasjonssenter og ligger innerst ved Adventfjorden på øya Spitsbergen. Longyearbyen har, sammen med Ny-Ålesund, 2 417 innbyggere (2020) og er en av verdens nordligste bosetninger. De aller fleste innbyggerne er nordmenn, men nesten 40 nasjonaliteter er representert. Det er fri adgang til å bosette seg i Longyearbyen for borgere fra alle stater som har underskrevet Svalbardtraktaten, men man må kunne forsørge seg selv.Stedet ble opprettet i 1906 av John Munroe Longyear (1850–1922). Han var den største eieren i gruveselskapet Arctic Coal Company, med hovedkontor i Boston i USA. Gruvene og tettstedet ble i 1916 kjøpt av Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Longyearbyen ble nedbrent og ødelagt av tyske styrker 8. september 1943 og gjenoppbygd etter andre verdenskrig.
Tidligere var Longyearbyen en gruvebosetning, men fra begynnelsen av 1990-tallet har samfunnet endret seg. Mens det før var flere gruver i drift rundt Longyearbyen, er det bare Gruve 7 som er i drift i dag. Gruve 7 produserer ca. 60 000 tonn kull, hvor halvparten går til Longyear Energiverk – landets eneste kullkraftverk. I dag er turisme, forskning og utdanning viktige næringsveier i tillegg til gruvedriften. Svalbard lufthavn, Longyear har flyforbindelse til fastlandet hele året.
Det er et aktivt idretts- og kulturliv i Longyearbyen. I Longyearbyen arrangeres verdens nordligste bluesfestival, Dark Season Blues hvert år i slutten av oktober.
I 2002 ble det innført lokalstyre i Longyearbyen, hvor det folkevalgte organet Longyearbyen lokalstyre blant annet fikk ansvaret for infrastruktur, samfunns- og arealplanlegging og barnehagene. Samtidig som Longyearbyen fikk lokalstyre ble det også vedtatt et eget byvåpen, modellert etter de norske kommunevåpnene. Det viser en sølvgrå fjellside mot en nattsvart himmel. En horisontal strek inn i fjellsiden skal representere en kullgruvegang.
| Longyearbyen er Svalbards administrasjonssenter og ligger innerst ved Adventfjorden på øya Spitsbergen. Longyearbyen har, sammen med Ny-Ålesund, 2 417 innbyggere (2020) og er en av verdens nordligste bosetninger. De aller fleste innbyggerne er nordmenn, men nesten 40 nasjonaliteter er representert. Det er fri adgang til å bosette seg i Longyearbyen for borgere fra alle stater som har underskrevet Svalbardtraktaten, men man må kunne forsørge seg selv.Stedet ble opprettet i 1906 av John Munroe Longyear (1850–1922). Han var den største eieren i gruveselskapet Arctic Coal Company, med hovedkontor i Boston i USA. Gruvene og tettstedet ble i 1916 kjøpt av Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Longyearbyen ble nedbrent og ødelagt av tyske styrker 8. september 1943 og gjenoppbygd etter andre verdenskrig.
Tidligere var Longyearbyen en gruvebosetning, men fra begynnelsen av 1990-tallet har samfunnet endret seg. Mens det før var flere gruver i drift rundt Longyearbyen, er det bare Gruve 7 som er i drift i dag. Gruve 7 produserer ca. 60 000 tonn kull, hvor halvparten går til Longyear Energiverk – landets eneste kullkraftverk. I dag er turisme, forskning og utdanning viktige næringsveier i tillegg til gruvedriften. Svalbard lufthavn, Longyear har flyforbindelse til fastlandet hele året.
Det er et aktivt idretts- og kulturliv i Longyearbyen. I Longyearbyen arrangeres verdens nordligste bluesfestival, Dark Season Blues hvert år i slutten av oktober.
I 2002 ble det innført lokalstyre i Longyearbyen, hvor det folkevalgte organet Longyearbyen lokalstyre blant annet fikk ansvaret for infrastruktur, samfunns- og arealplanlegging og barnehagene. Samtidig som Longyearbyen fikk lokalstyre ble det også vedtatt et eget byvåpen, modellert etter de norske kommunevåpnene. Det viser en sølvgrå fjellside mot en nattsvart himmel. En horisontal strek inn i fjellsiden skal representere en kullgruvegang.
== Geografi ==
Longyearbyen ligger i Longyeardalen og på begge sider av Longyearelva som renner i nordøstlig retning tvers gjennom dalen og ut i Adventfjorden, en sidefjord til Isfjorden. Helt innerst i tettstedet ligger Sverdrupbyen og Nybyen på hver sine bredder. Lenger ut kommer Gamle Longyearbyen og bosetningene Haugen og Lia der sentrumsområdet ligger, også vis-à-vis hverandre. Sysselmesteren og Telenor holder til på Skjeringa, like innenfor Sjøområdet som domineres av administrasjonsbygningen til Store Norske Spitsbergen Kulkompani og Universitetssenteret på Svalbard AS.
Den eneste andre større bosetningen på Svalbard, Barentsburg, ligger ca. 36 km mot vest lenger ut i Isfjorden.
== Geologi ==
Longyearbyen ligger i Longyeardalen, som er en typisk u-dal med bratte sider og flat bunn. Dalen er utformet av en dalbre under siste istid. To breer ligger i enden av dalen, Longyearbreen og Larsbreen, som har trukket seg noe tilbake i løpet av de siste hundre år. Fjellene på begge sider av Longyeardalen er typiske platåfjell med nesten flatliggende sandsteinslag øverst som er motstandsdyktige mot forvitring.
Dalsidene viser den nedre delen av lagrekken fra tertiærtiden, med sandsteiner og leirskifer som ble avsatt fra elver og kystnære strømninger. Den nederste formasjonen, firkantformasjonen, inneholder kullfløts som ble drevet i flere gruver siden 1906. Kullet, som er grunnlaget for Longyearbyen, ligger i et svakt hellende lag (2-5º) og gruvegangene følger kullagene innover i fjellet.
== Biologi ==
=== Planter ===
Longyearbyen ligger inne i fjordsonen på vestkysten av Spitsbergen, som er den klimatisk gunstigste delen av Svalbard, og har et stort antall rødlistet og sjeldne arter. Det biologiske mangfoldet er svært stort i forhold til andre arktiske områder på samme breddegrad. Kartlegging av det biologiske mangfoldet i Longyearbyen ble avsluttet av Norsk institutt for naturforskning (NINA) på oppdrag fra Longyearbyen lokalstyre i 2007. Av de registrerte artene i Longyearbyen er 178 arter enten på Norsk rødliste for arter eller har sjeldenhetskategori 3 (det vil si arter med 1-4 kjente lokaliteter på Svalbard). Flest sjeldne arter finnes innen gruppene sopp (100 arter) og lav (44 arter). Det finnes også sjeldne moser (18 arter) og karplanter (16 arter).Selv om Svalbards natur er skapt av geologiske prosesser, klima og naturlig spredning av arter, har mennesket preget landskapet og påvirket vegetasjon og terreng i Longyearbyen. Hus og menneskelig aktivitet medfører tilførsel av næringsstoff og i en arktisk vegetasjon fører nitrogentilførsel til grønnere og frodigere plantedekke, spesielt gressvekst. På lang avstand er det mulig å identifisere slike spor, blant annet ved det gamle fjøset.
Gjennom prosjektet «Longyearbyen grønnere» ble det på 1990-tallet sådd frø i veiskråninger i sentrumsområdet som stedvis har ført til etablering av gressdekke. De tilsådde frøblandingene representerer et fremmed genmateriale. Svalbardmiljøloven fra 2002 inneholder et innførselsforbud av levende dyr som kan etablere seg og det er heller ikke lengre lov å innføre fremmed flora.
=== Fugl og pattedyr ===
I Longyearbyens nærområde finnes det svalbardrein, svalbardrype og fjellrev. Det er registrert tre hiområder for fjellreven i Longyearbyen, henholdsvis i Bjørndalen, Nybyen og bak kirken. I de to første hiene er det registrert yngling jevnlig, mens i hiet bak kirken er det ikke registrert noe siden midten av 1980-tallet. Jakt på fjellrev er lovlig deler av året, men ikke i Longyearbyen.
I ferskvanns- og våtmarksområdene finnes det hekke- og oppholdsområder for fugl.
== Klima ==
Hyppige lavtrykkpassasjer og det varme atlanterhavsvannet gjør at klimaet på Svalbard er mildere enn i andre områder på samme breddegrad. Årsmiddeltemperaturen i Longyearbyen er -4 °C, men klimaforskjellene på øygruppen er store. Vekstsesongen for planter er 70 dager (definert som antall dager over 5 °C). Vind er vanlig i vinterhalvåret, mens tåke er et typisk sommerfenomen. I Longyearbyen er det mindre nedbør enn i de tørreste områdene på det norske fastlandet og Svalbard lufthavn har den laveste normale årsnedbøren av norske nedbørstasjoner med kun 190 mm i året.
Fjordene på vestsiden av Spitsbergen kan være isfrie store deler av vinteren. Mesteparten av nedbøren på Svalbard kommer med polare østavinder fra Barentshavet, og det faller tre ganger så mye nedbør på sørøstkysten av Spitsbergen som i Longyearbyen. Permafrostlaget ved kysten går ned til 100 meter og om sommeren tiner maksimalt en meter av det øverste laget med jordsmonn. Uten permafrosten ville store deler av Longyearbyen bestå av ustabil leiregrunn.
Store deler av året preges av midnattssol og mørketid. Longyearbyen har midnattssol fra 20. april til 23. august og midt på sommeren står sola omtrent 35° over horisonten om dagen og 11° om natten. Mørketiden er fra 26. oktober til 15. februar, hvor polarnatten er fra 11. november til 30. januar. I perioden med polarnatt er det fullstendig mørkt og sola er mer enn 6° under horisonten. På klare polarnattdager blir mørket ofte lyst opp av nordlys.
== Samfunn ==
=== Religion ===
I Longyearbyen ligger øygruppens eneste evangelisk-lutherske kirke, Svalbard kirke. Kirken ble innviet i 28. august 1921 etter kun 50 dagers byggetid. Kirken het opprinnelig Vår frelsers kirke på Spitsbergen og ble finansiert av Store Norske Spitsbergen Kulkompani og Indremisjonsselskapet. Kirken ble nedbrent i 1943 under et tysk angrep og gjenoppbygd i 1958.
Svalbard kirke er verdens nordligste kirke og i 2003 deltok i gjennomsnitt 69 personer på gudstjenestene, hvor mange av disse var turister.
Svalbard kirke er i en særstilling, da fleste norske kirker eies av menighetene i Den norske kirke og kommunene som har ansvar for drift og vedlikehold. Kirken på Svalbard er eid av staten, finansiert over budsjettet til Justis- og politidepartementets polaravdeling og bygningen forvaltes av Statsbygg (den eneste kirken i Statsbyggs eiendomsportefølje). Biskopen i Nord-Hålogaland har tilsyn med kirkens virksomhet og har arbeidsgiveransvaret, men på alle andre områder ligger Svalbard menighet under Stortinget og Justis- og politidepartementet.
Selv om norsk lov gjelder på Svalbard, gjelder ikke kirkeloven.Ut over å betjene de to norske bosetningene Longyearbyen og Ny-Ålesund, betjener også Svalbard kirke den russiske gruvebyen Barentsburg og den polske forskningsstasjonen i Hornsund. Kirken betjener alle på Svalbard, enten de er protestanter, katolikker eller russisk-ortodokse og samarbeider med Den russisk ortodokse kirke og Den katolske kirke i Norge når det gjelder betjening av de russiske og polske bosetningene.
=== Barnehager ===
I Longyearbyen finnes det to ordinære barnehager og en familiebarnehage og ved utgangen av 2004 var det til sammen 103 barn i de tre barnehagene. Barnehageloven fra 2005 gjelder ikke for Svalbard, men i praksis er det likevel intensjonene i barnehageloven som er styrende for barnehagedriften.
Barnehagene på Svalbard får statstilskudd av Barne- og familiedepartementet, i motsetning til barnehagene på fastlandet som får tilskudd fra kommunene. Departementet stiller som vilkår for tilskuddene at barnehageloven skal følges så langt det er mulig og at det arbeides i samsvar med rammeplanen for barnehager.
=== Utdanning ===
Allerede i første driftsåret til Store Norske Spitsbergen Kulkompani var det undervisning i Longyearbyen og frem til 1919 var det fem til ti barn som fikk undervisning. Fra høsten 1920 ble det opprettet ordinær skoledrift i en liten brakke på Skjeringa. I det første året var det åtte elever og en lærer på 12 m². Da den første kirken stod ferdig i 1921 ble kirkens leseværelse tatt i bruk som skole og arealet økte til 20 m². I 1937 ble bruksskolen i Longyearbyen lovfestet og året etter sto en egen skolebygning ferdig med Sogneprest Just Kruse som Skolestyrer og lærer.
I forbindelse med evakueringen av befolkning i perioden 1942-45, ble undervisningen avholdt på et slott i Storbritannia (Drumtochty Castle) med Ivar Benum som skolestyrer. Da befolkningen kom tilbake etter krigens slutt, var skolen som resten av byen nedbrent. Skolen fikk da tilhold i midlertidige lokaler i et av husene på Haugen. I 1951 fikk skolen to rom i det nye forsamlingshuset Huset, et rom for de eldste elevene og et rom for de yngste.
I 1971 stod en ny skole ferdig og ble anlagt på Haugen, midt i Longyeardalen. Norges siste verksskole ble avviklet i 1976 og Staten, ved kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, overtok driften av skolen fra Store Norske Spitsbergen Kulkompani.
Ansvaret for Longyearbyen skole ble fra 1. januar 2007 overført fra staten til Longyearbyen lokalstyre. Skolen er en grunnskole med skolefritidsordning og en avdeling for videregående opplæring, med henholdsvis 195, 50 og 20 elever (2007).
Høsten 1993 ble Universitetsstudia på Svalbard (UNIS) startet opp. UNIS har senere byttet navn til Universitetssenteret på Svalbard, og har siden starten ikke vært et selvstendig universitet, men drevet som en stiftelse av universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. UNIS er verdens nordligste utdanningsinstitusjon innenfor høyere utdanning og tilbyr mellomfag- og hovedfag i arktisk biologi, arktisk geologi, arktisk geofysikk og arktisk teknologi.
UNIS har en høy internasjonal profil, og alle kurs er tilbudt på engelsk dersom en student ikke forstår norsk. UNIS har 350 studenter, hvor halvparten er fra Norge. Av de utenlandske er over halvparten fra Norden. I april 2006 flyttet UNIS inn i nye lokaler som er en del av Svalbard Forskningspark, sammen med Norsk Polarinstitutt, EISCAT og Svalbard Science Forum.
=== Forskning ===
Da norske myndigheter i 1990-årene ønsket å skape omstilling og alternativ virksomhet i Longyearbyen, var forskning og reiseliv de områdene det ble satset mest på. Nå er forskning og høyere utdanning blitt en av bærebjelkene i den lokale økonomien. Mange nye arbeidsplasser er skapt, både direkte og indirekte. De mest sentrale er Svalbard forskningspark, EISCAT Svalbard Radar, Svalbard satellittstasjon, UNIS og Norsk Polarinstitutt. I tillegg er Svalbard Science Forum opprettet og har til oppgave å bedre samordningen av den norske og internasjonale forskningen på Svalbard.
Svalbard forskningspark er en forskningspark hvor som skal bidra til et internasjonalt samarbeid om arktiske tema, både knyttet til forskning og utdanning, ved å samlokalisere de akademiske miljøene på Longyearbyen. De akademiske miljøene har en felles infrastruktur med samordnet service for feltundersøkelser og publikumsaktiviteter.
Den internasjonale vitenskapelige organisasjonen EISCAT driver et radaranlegg ved fjellet Breinosa, ca. 8 km øst for Longyearbyen. Radaranlegget består av to parabolantenner, hvor den minste har en diameter på 32 meter og er fullt styrbar, mens den største har en diameter på 42 meter og peker fast i samme retning som jordas magnetfelt. Radarene brukes til atmosfæreforsking på blant annet nordlys og ozon.
Svalbard satellittstasjon (SvalSat) ble åpnet i juni 1999 og ligger på Platåberget utenfor Longyearbyen. Satellittstasjonen som er den nordligste i verden henter ned data fra og styrer satellitter i polare baner. Satellittstasjonen består av sju antenner, hvor Kongsberg Satellite Services og Den europeiske organisasjonen for meteorologisatellitter (EUMETSAT) eier to hver og NASA og den sivile amerikanske værvarslingstjenesten National Oceanic and Atmospheric Administration eier en hver. I tillegg har Telenor bygd en telekommunikasjonsantenne på Gruve 7-fjellet, og bygde og drifter den doble 20 Gbit/s fiberkabelen som forbinder Svalbard med fastlandet.
Svalbard satellittstasjon er sammen med norske satellittstasjonen TrollSat i Dronning Maud Land de eneste satellittstasjonene i verden som kan ha kontakt med de polare satellittene på hver eneste runde de tar.
=== Massemedia ===
Svalbardposten er Longyearbyens ukeavis og oppstod som veggavis i november 1948. Veggavisen bestod normalt av fire sider som ble slått opp på brakkene. Den ble i starten beskrevet som «Til tider artig, men ganske lite informasjon og seriøsitet. Svært lite lokalstoff».Etter økonomiske vansker mot slutten av 1980-tallet og en organisering som gjorde Justisdepartementet som ansvarlig utgiver, ble det foretatt omorganisering av driften. Fra 1996 utgis avisen av en egen stiftelse. Avisen ble kåret til «Årets lokalavis» av Landslaget for Lokalaviser i 1996 og 2000, og har fått flere hederlige omtaler. Svalbardposten, som er verdens nordligste avis, trykkes i dag i Tromsø og utgis hver fredag.
I desember 1978 ble Svalbard tilknyttet telefonnettet gjennom tre telefonkanaler over satellittsamband. Dette skjedde ett år før permanent jordstasjon var planlagt å bli satt i drift ved Isfjord radio. NRKs radioprogram ble vekselvis overført med den ene av telefonkanalene. Den ordinære åpningen av den permanente jordstasjonen skjedde i desember 1979. Ved åpningen var dette verdens nordligste permanente jordstasjon for geostasjonære satellitter. Siden 1949 hadde befolkningen på Svalbard hatt telefonforbindelse med omverdenen på kortbølgen over Harstad radio.
NRK Fjernsynet startet 22. desember 1984 som det første europeiske kringkastingsselskap ordinære direktesendinger av et riksdekkende TV-program ved å knytte Svalbard til riksnettet over Eutelsat I-F2. Tidligere hadde Longyearbyens lokale kringkastingsstasjon kringkastet to ukers gamle programmer som var blitt tilsendt på videobånd.
=== Post og telekommunikasjon ===
Posten har egen virksomhet i Longyearbyen med flyfrakt over Svalbard lufthavn og distribusjon til alle beboere i elbil og elektrisk lastebil.I 2003 bygde Norsk romsenter en dobbel fiberkabel fra Harstad som går nord til Svalbard, inn Isfjorden og på land i Longyearbyen. Oppdragsgiver var ulike forskningsinstitusjoner på Svalbard, og all drift besørges av Telenor. Benyttet kapasitet er 20 Gbit/s, hvorav Telenor selv benytter 2 Gbit/s til teletjenester på øygruppen. Kabelen ligger nedpløyd i havbunnen på inntil 3 000 meters dyp mellom Svalbard og Norge.
Til fiberkabelen fra Tromsø er det knyttet internettbaserte tjenester (IP-tjenester) til virksomheter, etater og private hjem i Longyearbyen. Alle har tilbud om såkalt triple play-tjenester, det vil si telefoni, internett og fjernsyn over bredbåndskabelen. Det tilbys ca. 35 TV-kanaler fra Canal Digital i tillegg til radiokanaler og egne on-demand musikktjenester. Telenor Svalbard distribuerer også fjernsynssending gjennom tradisjonell kringkasting.
Longyearbyen er knyttet til de andre tettstedene på Spitsbergen ved hjelp av doble 30-155 Mbit/s radiolinje overføring. I 2003 ble også tredjegenerasjons mobilkommunikasjon – UMTS – bygd ut på Longyearbyen, og 13. januar 2008 introduserte Telenor mobilt bredbånd – såkalt HSDPA. Det er full GSM-dekning for mobiltelefoni i Longyearbyen, Adventdalen og i store deler av Isfjorden. I tillegg bygde Telenor ut GSM-dekning i Reindalen mellom Longyearbyen og Sveagruva i 2007, på oppdrag fra Store Norske.
Svalbard er ikke underlagt mange av konkurransereglene i Ekomloven. Likevel har Telia avtale om telelosji hos Telenor i sentraler og basestasjoner, slik at Telia har nesten like god mobildekning på Svalbard som Telenor.
=== Samferdsel ===
Svalbard lufthavn utenfor Longyearbyen har flyforbindelse med fastlandet hele året. I tillegg er det regelmessige flyvninger til Sveagruva og Ny-Ålesund som begge har en kortbaneflyplass. I Barentsburg har det russiske gruveselskapet en egen helikopterbase på Heerodden, som frakter personell som ankommer fra Svalbard lufthavn.
16 år før Svalbard lufthavn stod ferdig, 9. februar 1958, landet det første flyet på høvlet frossen tundra i Adventdalen. Flyet var en Catalina fra Luftforsvaret. Året senere landet det første postflyet og det påfølgende året det første passasjerflyet. Siden rullebanen var på frossen tundra, var den kun operativ om vinteren.
Behovet for en helårsflyplass økte og byggingen av rullebanen ved Svalbard lufthavn, Longyear startet i 1973. En Fokker F-28 fra Braathens S·A·F·E landet som det første flyet 14. september 1974. Lufthavnen åpnet offisielt den 2. september 1975. Lille julaften samme år inntraff den såkalte «Konestriden på Svalbard» da tre sovjetiske kvinner som var ektefeller til de sovjetiske funksjonærene på lufthavnen flyttet til Svalbard. Norske myndigheter godtok ikke dette med den begrunnelsen at konenes ankomst var avtalestridig og at de norske arbeiderne på Svalbard som ikke fikk ta med seg sine ektefeller ville oppfatte dette som urettferdig. I de norske bosetningene var det stor boligmangel. Konflikten fikk sin løsning den 10. april ved at Norge godtok at Aeroflot skulle få ha det opprinnelige antall avtalte mannskaper i Longyearbyen, men hvis konene skulle bli måtte tallet på funksjonærer reduseres tilsvarende.
10. desember 2007 ble et nytt terminalbygg til 120 millioner kroner på Svalbard lufthavn åpnet av samferdselsminister Liv Signe Navarsete.
Det er ingen veiforbindelse mellom bosetningene på Spitsbergen og mellom bosetningene er det mulig å ferdes med båt om sommeren og med snøscooter om vinteren.
=== Lokaldemokrati ===
Spørsmålet om økt lokaldemokratisk innflytelse for den norske befolkningen på Svalbard har vært reist ved flere anledninger. Ved overtakelsen av suvereniteten i 1925 forkastet Stortinget forslag om å gjøre Svalbard til en egen kommune eller et fylke. I stedet ble det valgt en særegen administrativ ordning med en sysselmann som regjeringens øverste representant. Nå er den kjønnsnøytrale tittelen Sysselmesteren.
Under den kalde krigen var norsk svalbardpolitikk preget av norske myndigheters behov for å styre utviklingen. Innføring av lokaldemokrati var derfor ingen aktuell problemstilling, verken på sentralt eller lokalt hold.
6. august 1971 ble Det stedlige svalbardråd opprettet som et rådgivende organ for den sentrale og lokale offentlige administrasjonen. Rådet kunne ta opp spørsmål som var av betydning for befolkningen på Svalbard. I 1974 ble spørsmålet om lokaldemokrati drøftet på nytt, men Trygve Brattelis andre regjering konkluderte med at tiden fremdeles ikke var moden for å gjøre Svalbard til et eget fylke eller innføre kommunalt selvstyre. Som en videreføring av Det stedlige svalbardråd ble Svalbardrådet opprettet 12. august 1981 og i 1993 ble det for første gang stilt politiske lister til Svalbardrådsvalget.
Holdningen til lokaldemokrati endret seg lite på 1980-tallet og i 1985 pekte Kåre Willochs regjering på en rekke politiske, praktiske og økonomiske hindringer for utvikling av lokaldemokrati etter fastlandsmodellen, spesielt med hensyn til traktatmessige forpliktelser og forholdet til de russiske bosetningene.I 1995 ble det fremmet og vedtatt et dokument 8-forslag i Stortinget som ba regjeringen legge frem en modell for lokaldemokrati i Longyearbyen. Regjeringens forslag om å innføre lokaldemokrati etter en egen modell kom i 1999, hvor hovedtrekkene var å opprette et lokalstyre med et folkevalgt styre og en tilhørende administrasjon. Samtidig skulle Svalbardrådet avvikles. Av utenrikspolitiske og miljømessige hensyn ble lokalstyrets virkeområde avgrenset til å være Longyearbyen arealplanområde, som omfatter bosetningen med nærområder.
Lokalstyre ble innført 1. januar 2002, selv om et flertall av innbyggerne var imot innføringen av lokaldemokrati.I 2006 gjorde Norsk institutt for by- og regionforskning en evaluering av lokalstyreordningen, hvor det kom frem at halvparten av befolkningen er motstandere av ordningen. Tilliten til Lokalstyret er beskjeden, og mange innbyggere synes lokaldemokratiet fungerer dårlig. Motstanden mot lokalstyre er størst blant dem som har bodd lenge på Svalbard.I lokalstyrevalget 21. og 22. oktober 2007 stilte fem partier til valg, 1563 var stemmeberettigede og valgdeltagelsen var på 40,27 %.
=== Demografi ===
Longyearbyen var tidligere et mannsdominert gruvesamfunn, men har de siste årene utviklet seg i retning av en «normal» fastlandsby med en stadig større andel kvinner og barn. Byen har egne barnehager og egen skole. Fortsatt er det likevel en mindre andel barn, ungdom og eldre enn i Fastlands-Norge, hvor nesten annenhver innbygger er under 20 eller over 67 år. På Svalbard utgjør innbyggerne under 20 eller over 67 år rett under 25 % av befolkningen.De norske beboerne på Svalbard er også registrert i Folkeregisteret i sine «hjemkommuner» på fastlandet. I disse kommuner har de også alminnelig stemmerett ved valg.
Omtrent halvparten av befolkningen i Longyearbyen har hjemkommuner i de fire nordligste fylkene, de fleste (omtrent 20 %) fra Troms.
Fra 1. januar 1995 ble det opprettet eget befolkningsregister for Svalbard. Ved ankomst til og avreise fra Svalbard samt ved interne flyttinger på Svalbard, plikter alle å sørge for melding til registeret. Arbeidsgivere har plikt til årlig å sende Svalbard likningskontor en oversikt over ansatte som bor på Svalbard.
Befolkning i de norske bosetningene på Svalbard (Longyearbyen og Ny-Ålesund) er fordelt på følgende nasjonaliteter:
== Gruvedrift, energi og avfall ==
Gruvevirksomheten i Longyearbyen foregår i dag i Gruve 7, som ligger omtrent en mil øst for byen. Kullet blir transportert med lastebil ned til byen og største forbruker av kullet er Longyear Energiverk, Norges eneste kullkraftverk, som ligger i den gamle bydelen Sjøområdet. Overskuddskullet kjøres til havna på Hotellneset. Gruva er fullstendig mekanisert, den siste gruva som ble drevet for hånd, Gruve 3, ble stengt i 1996.
Gruve 1, også omtalt som Amerikanergruva, var den første gruva i Longyearbyen og åpnet i 1906 og ble stengt i 1958. Gruva ligger ytterst i Longyeardalens nordre side. Natt til 3. januar 1920 tok en kullstøveksplosjon livet av 26 gruvearbeidere. og gruva ble stengt, selv om styret mente det var økonomisk forsvarlig å gjenåpne den.
Oppfaringen av Gruve 2 ble påbegynt i 1913 og fremskyndet av Store Norske Spitsbergen Kulkompani i 1918 og etter den store gruveulykken. Selve produksjonen tok til i 1921.
I Gruve 2 ble de geologiske forhold stadig vanskelige og driften ble innstilt i 1938. Selskapet måtte gjøre noe for å øke gruveproduksjonen og besluttet å gjenoppta driften av Gruve 1. Innslagspunktet ble flyttet lenger inn i dalen og produksjonen, i det som ble omtalt som Gruve 1B, kom i gang i midten av oktober 1939. Samtidig ble den nye gruvebyen Sverdrupbyen anlagt like ved innslagspunktet.Driften i Gruve 1B ble etter hvert preget av stadig vanskeligere geologiske forhold og fra 1950 og frem til 1958 ble det bare drevet oppfaringsarbeid. I 1958 ble gruva nedlagt av hensyn til behovet for mer rasjonell drift på bakgrunn av fallende kullpriser. Indre deler av Gruve 1B ble deretter benyttet som drikkevannsreserve for Longyearbyen frem til andre halvdel av 1960-tallet.Gruve 2 hadde i flere år en høy produksjon, men på 1930-tallet ble transportveiene lange og kullgangene så lave at det var på grensen av hva det var mulig å drive på. I 1937 ble produksjonen i det første innslagspunktet stanset og et nytt innslagspunkt ble anlagt rett overfor Nybyen, som ligger lengre inn i Longyeardalen.
Under andre verdenskrig ble Gruve 2 skutt i brann av det tyske slagskipet «Scharnhorst» som en del av Operasjon Sizilien i 1943. Gruva brant frem til 1962.Etter krigens slutt begynte arbeidet med å gjenoppta driften i Gruve 2, og i 1947 var produksjonen i gang. I januar 1952 ble gruva rammet av en gasseksplosjon, hvor seks mann omkom. Det var produksjonsstans i Gruve 2 i perioden 1960 – 1964 da Gruve 5 ble åpnet og det samtidig var fall i kullprisene. Deretter ble kullproduksjonen gjenopptatt frem til gruva ble utdrevet vinteren 1967/68.
Oppfaringen av Gruve 3, som ligger i fjellsiden over Svalbard lufthavn, startet i 1969. Produksjonen startet opp våren 1971 og i driftsåret 1976-77 stod gruve 3 for halvparten av Store Norske Spitsbergen Kulkompanis kullproduksjon. November 1996 var gruva utdrevet og driften ble innstilt.
Den minste gruva i Longyearbyen var Gruve 4, som på grunn av lav effektivitet ble innstilt våren 1970, etter kun to års drift. Kullet ble tatt ut gjennom stollsystemet i Gruve 2.
Gruve 5 var den første gruva i Longyearbyen som ikke var anlagt i Longyeardalen. Gruve 5 ble anlagt i Endalen, ca. 10 km øst for Longyearbyen. De forberedende arbeidene med åpningen av gruva tok til med veibygging og fremføring av kraftlinje og telefon. Veien fra kaia til gruveåpningen var ferdig og ble tatt i bruk fra høsten 1957. Samme år startet oppfaringen. Taubanen frem til gruva ble ferdig sommeren 1958, og det tyngre gruvemateriellet var på plass tidlig på vinteren samme år. Kullproduksjonen startet høsten 1959 og varte frem til mai 1972, da gruva var utdrevet.
Oppfaringen av Gruve 6 startet i 1967 og produksjonen startet i 1969. I 1981 ble produksjonen innstilt, uten at alt kull var tatt ut. Den resterende kullmengden er anslått til å utgjøre ca. 380 000 tonn. Kullet ligger i et område med lave mektigheter innerst i gruva.
Gruve 7, som ligger innerst i Adventdalen mellom Bolterdalen og Foxdalen, er den eneste gruva i Longyearbyen som fortsatt er i drift. Undersøkelser og oppfaring gikk over flere år og produksjonen startet opp i 1976. Produksjonen ble stanset høsten 1978 og ble gjenopptatt høsten 1981 etter utbedring av gruvas belte- og transportstoll.
=== Energiforsyning og avfall ===
Energiforsyningen ble stabil da en første kulldrevet kraftstasjon ble etablert i 1920. Denne ble i 1982 erstattet av det mer moderne kullkraftverket Longyear Energiverk, sammen med et fjernvarmenett. Kraftstasjonen og fjernvarmenettet har 1.600 kunder og forsyner hele Longyear-samfunnet, inklusive gruvene, med både boligoppvarming og prosesskraft. Det drives forskning i regi av UNIS for å teste ut CO2-injisering i sandsteinsgrunn i området.
Total effekt av kraftverket er maksimalt 28 MW, hvorav 12 MW til elektrisk kraftproduksjon og 16 MW til fjernvarme. Årsproduksjonen er 108 GWh (0,108 TWh), fordelt på 55 GWh kraft og 53 GWh fjernvarme.Det er gjort prøveboring etter gass i Adventdalen, og det er gjort funn av kullgass under trykk. I 2013 ble det også funnet mulig skifergass i nedre Adventdalen.Det kommunale selskapet Longyearbyen Lokalstyre Bydrift KF (Bydrift) har siden 1992 drevet avfallsdeponi i Adventdalen, nedenfor Gruve 6 om lag 10 km ovenfor Longyearbyen, og dette anlegget har fått pålegg etter forurensing av sigevann. Siden 2007 har brennbart avfall pakket på Longyearbyen avfallsmottak og sendt til fastlandet med båt og avfallsmengdene i deponiet i Adventdalen har blitt redusert.
== Turisme ==
Før de første forsøkene på kulldrift startet i Longyearbyen i 1900, var turismen på plass i Adventfjorden. Den første kjente reiseskildringen fra Svalbard skriver seg fra 1807. Frem til slutten av 1800-tallet var det hovedsakelig utlendinger som sommertid brukte egne yachter, eller leide en skute for å seile til Svalbard som turister. De store cruisebåtene som kom etter hvert var luksuriøse. I 1893 var Hamburg-Amerikalinjens store damper «Columbia» på 7 600 bruttotonn på besøk i Adventfjorden, hvor Longyearbyen ligger. Den hadde 100 turister og 17 manns orkester om bord. Enkelte norske redere forsøkte seg på turisttrafikken på Svalbard, men det var utenlandske båter som dominerte i antall. Longyearbyen, Magdalenefjorden og Virgohamna ble særlig besøkt.
Det ble bygd et hotell på Hotellneset i 1896, i nærheten av dagens flyplass. Hotellet var prefabrikkert i Trondheim og fraktet til Svalbard i juni 1896 med dampskipet «Raftsund». Entreprenøren var Richard With som tiåret før hadde etablert rutetrafikk langs norskekysten med Vesteraalens Dampskibsselskab.
Første verdenskrig satte en stopper for den videre utviklingen av turismen på Svalbard, men aktiviteten tok seg opp igjen i mellomkrigsårene. Etter andre verdenskrig økte trafikken til Svalbard ytterligere, og på 1950-tallet startet en periode med isbjørnjakt. Frem til isbjørnen ble fredet i 1973 ble det skutt om lag 700 isbjørner i turistsammenheng.
Cruisetrafikken har vært den dominerende form for turisme på Svalbard. På begynnelsen av 1970-tallet var antallet cruiseturister ca. 5-6 000 per år, mens det i 2002 ble registrert 27 000 cruiseturister (passasjerer og mannskap) til Svalbard.
I 1975 åpnet Svalbard lufthavn, og dette skapte store kommunikasjonsmessige endringer for både fastboende og potensielle turister. Turismen ble imidlertid begrenset gjennom en negativ statlig holdning, i tillegg til problemer med manglende hotellsengeplasser og forsyninger beregnet for turisme. Først i 1985 ble et lite utvalg ferskvarer tilgjengelig i vanlig butikk for besøkende, og det skulle gå enda et par år før innkvartering for turister ble etablert. I stortingsmelding nr. 50 (1990–91) inngikk reiseliv som en av flere alternative næringsvirksomheter på Svalbard.
Reiselivet har i løpet av de siste 10-15 årene vokst i omfang både i antall turister og sesongmessig. I underkant av 30 000 turister besøker Longyearbyen i løpet av et år. Men turisttrafikken til Longyearbyen utgjør likevel mindre enn én prosent av det totale reiselivet på Nordkalotten.Fra 1993 har antall gjestedøgn i Longyearbyen vokst fra 24 000 til 83 000 i 2006. 80 prosent av turistene kommer fra Norge, med svensker, dansker, tyskere og engelskmenn som de største utenlandske gruppene.
Longyearbyen er i dag det nordligste stedet i verden man komme til med rutefly.
== Historie ==
=== De første kullkompaniene ===
Sommeren 1899 brøt ishavsskipper Søren Zachariassen fra Tromsø 600 hl kull fra Bohemanneset, Heerodden og Festningsodden, ved Isfjorden. Dette partiet anses som det første kullpartiet som ble solgt fra Svalbard, men allerede under hvalfangertiden kjente man til kullforekomstene på øygruppen.Noe av det første kullet Zachariassen solgte, var til en lystbåt som lå i Adventfjorden i september, eid av Albert I av Monaco.Zachariassen hadde fra 1862 kjent til de gode kullforekomstene, men klarte ikke å få noe økonomisk utbytte av sin innsats. Våren 1900 dannet han og Andreas Schrøder sammen med andre investorer, Kulkompaniet Isefjord Spitsbergen i Kristiania. Zachariassen nevnte også sine kullfunn og ga kullprøver til ishavsskipperen Henrik Næss fra Trondheim. Sammen med tre andre interesserte sendte Næss åtte mann til øygruppen for å ta «et eller andet kullfelt i besittelse». De slo seg til ved Hotellneset på vegne av Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani, og skjerpet kull ved der hvor «Trøndergruva» senere ble anlagt i 1903 under Platåberget, med amerikansk kapitalbistand. Tromsø-kjøpmannen Bernhard Pedersen fikk med seg vestlandske kapitaleiere og dannet Bergen-Spitsbergen Kulgrubekompani som okkuperte kritt-kullfeltene på Revneset på andre siden av fjorden. Og kjøpmann Ivar Stenehjem fra Vardø fikk økonomisk støtte fra Christian Michelsen og startet kullskjerp på vestsiden av Adventfjorden.Senere kom også andre nasjonaliteter til og disse hadde som regel bedre kunnskaper om kullproduksjon og større økonomisk løfteevne. Ingen av de tre norske selskapene satte i gang reell produksjon ved Adventfjorden. Kampen om kullfeltene økte og anneksjonstavler ble slått opp og revet ned. Amerikanske gruveeiere som gikk inn i Trondheim-selskapet dannet etter hvert Arctic Coal Company, og i 1906 solgte Henrik Næss og hans forretningspartnere Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani til dette selskapet. Bergenserne som drev skjerp på Revneset, vakte samtidig interesse i sin jakt på investeringskapital i London. De fusjonerte etter hvert med The Spitzbergen Coal and Trading Company, som ble dannet i 1904. De anla en gruve og taubane og brøt første sommer 500 tonn kull.
Neste sommer ble langt mer kapital reist og britene anla Advent City på Revneset, den første større bebyggelsen ved Adventfjorden med 30 mann i overvintring 1905-06. Søren Zachariassen fraktet utstyret oppover, og bygningene ble prefabrikkert i Trondheim. Det ble anlagt elektrisitet i Advent City, og vinteren 1906-07 overvintret hele 70 mann. De britiske arbeidslederne var i stadig konflikt med de skandinaviske gruvearbeiderne.
=== Amerikanertiden ===
I 1901 reiste den amerikanske forretningsmannen John Munroe Longyear fra Michigan på cruise til Svalbard sammen med sin familie. På turen fikk han se Christian Michelsens kullekspedisjon i Calypsobyen i Recherchefjorden sør på Spitsbergen. Longyears interesse for øygruppens kullforekomster var et faktum, og sommeren 1903 kom han tilbake til Adventfjorden, hvor Longyearbyen i dag ligger.
Det ble foretatt innsamlinger av kullprøver fra prøvefeltene til Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani i Blomsterdalen og i fjellsiden ovenfor Hotellneset. Kullprøvene ble tatt med hjem til USA hvor de ble analysert og funnet gode.
Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani hadde i en periode prøvd å finne en kjøper til sine annekterte områder i Adventfjorden, og via en norsk mellommann kom de i kontakt med Longyear. Som gruveeier og industrimann så han mulighetene som lå i gruvedrift på Spitsbergen, men på den andre siden var han tilbakeholden med å satse penger i et område hvor rettsforholdene var uklare. Først da det norske utenriksdepartementet i mai 1904 bekreftet at Spitsbergen var et ingenmannsland, startet Longyears selskap Ayer & Longyear forhandlingene med Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani om en overtagelse. I oktober 1904 ble kjøpekontrakten undertegnet, hvor Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani fikk 18 000 norske kroner i kontanter og 50 000 norske kroner i aksjer i det nystiftede selskapet Arctic Coal Company (ACC).Den første ekspedisjonen ankom Adventfjorden 2. juni 1905 med skipet DS «Ituna» og var ledet av Longyears nevø William D. Munroe. Innslag ble gjort i fjellsiden og flere annekteringer ble foretatt i Isfjorden på vegne av Ayer & Longyear.
I slutten av mai 1906 forlot skipet «Primo» Trondheim med kurs for Adventfjorden. Om bord var William D. Munroe og hans hest, 50 mann, et skipsdekk med tømmer og treverk, samt et halvt tonn dynamitt. Skipet ankom Adventdalen 10. juni og mannskapet ble innlosjert i det gamle hotellet fra 1896 på Hotellneset og innledet det første året med ordinær gruvedrift. Det ble bygget ti hus, vanntilførsel ble etablert og taubanen som skulle frakte kull fra gruveåpningen og ned til sjøen ble påbegynt. I løpet av det første året ble gruvegangen 65 meter lang i et kullag på 1,30 meter. Skipet DS «Ituna» som gjennom høsten hadde fraktet kull ned til fastlandet, seilte ned for siste gang før vinteren 2. oktober og tok med seg de som ikke skulle overvintre. Av de 50 mennene som ble med opp, ble 22 menn igjen for å overvintre.
Ayer og Longyear hadde opprinnelig tenkt seg som investorer i gruvedriften, men da William D. Munroe omkom i et skipsforlis i 1907, engasjerte Longyear seg i større grad i gruvedriften og ble i praksis Arctic Coal Companys faktiske leder. Han styrte gruvesamfunnet fra Boston pr. brev og telegram og de lokale gruvesjefene måtte få Longyears godkjenning i saker av stor økonomisk betydning.
I 1908-09 var gruvegangen 500 meter lang og en jernbanelinje var anlagt ned til den nybygde kaia for direktelasting av båtene. Omkring 1910 blir begrepet «Longyear City» i økende grad tatt i bruk, men ikke som offisielt navn. Vinteren 1910-11 overvintret 73 menn og tre kvinner.
Etter fem års drift hadde Arctic Coal Company brukt 1,5 millioner kroner, uten at produksjonen og lønnsomheten hadde nådd et tilfredsstillende nivå. Gruveselskapet var utsatt for tekniske problemer, lave kullpriser, arbeidskonflikter og stridigheter med norske myndigheter i forbindelse med skipskontroll, eiendomsskatten på selskapets eiendommer på fastlandet og striden om telegrafforbindelse. Norske telegrafmyndigheter nektet Arctic Coal Company å sette opp en lenkestasjon i Finnmark som ville opprette telegrafforbindelse mellom gruvesamfunnet og USA. I stedet satte Telegrafverket opp en egen stasjon like etterpå på Finneset i Grønfjorden i 1911.
For et inngrep i denne naturs ensomme stillhet. Disse fæle arbeiderbrakkene der nede i dalen og kraftledninger oppetter dalen. Det skriker.
Sommeren 1912 ble det gjennomført en omfattende streik i Longyear City hvor svenske syndikalister hadde en sentral rolle. Ledelsen motarbeidet aktivt organisering blant arbeiderne og forklarer trolig hvorfor det ikke var lokale fagforeninger under amerikanertiden. Arbeidskonflikten førte til at 238 arbeidere ble sendt tilbake til fastlandet. Det var ofte streiker i gruvene, blant annet i første driftsår og i alle årene mellom 1910 og 1913. Streikene var som regel ikke motivert av lønnsforholdene, men av dårlige levevilkår som trangboddhet, dårlig hygiene, dårlig mat og kulturforskjeller mellom norske arbeidere og amerikanske ledere.
=== Nedleggelse av gruvedriften ===
Prestasjonen av å utvikle et nytt og praktisk talt ukjent kullfelt 1 200 km fra Nordpolen, men som likevel var så tilgjengelig sommerstid og lett utvinnbart under den lange arktiske vinteren, hvor man kunne tilfredsstille deler av etterspørselen i Skandinavia og nordvestlig Russland, var et interessant og tilfredsstillende eksperiment.
Sommeren 1913 hadde årsproduksjonen kommet opp i 30 000 tonn og anlegget var fullverdig utbygd. I tillegg var Gruve 2 i ferd med å åpnes. Men gruvedriften gikk med store tap og det var ikke utsikter til overskudd innen kort tid. Gruvesjef Scott Turner hadde startet sonderinger med tanke på å få solgt hele anlegget med tilhørende annekterte eiendommer. I mellomtiden ble kun det aller nødvendigste innkjøpt og alle andre nyinvesteringer stanset. Oppfaring av nye gruver ble stanset til fordel for produksjonsdrift.
Første verdenskrig brøt ut i august 1914 og bankene stanset kreditten til Arctic Coal Company, som allerede var økonomisk hardt presset. I tillegg ble det vanskeligere å få tak i reservedeler og matprisene steg. Arctic Coal Company reduserte vinterstyrken til 120 mann og alle eiendommer på det norske fastlandet ble solgt eller overdratt til stråselskaper. I september 1915 ble gruvedriften avviklet og kun en vaktstyrke på tre mann ble igjen. Alle andre ansatte ble oppsagt, med unntak av kontorsjefen i Tromsø.I løpet av de ni årene Arctic Coal Company hadde virksomhet på Svalbard ble det utvunnet 200 000 tonn kull og investert nærmere 3,5 millioner norske kroner i anleggene. Det investerte beløpet var betydelig, til sammenligning var den norske stats totale inntekter i 1920 på 12,5 millioner kroner. På det meste overvintret 200-300 mann og i sommersesongen ble arbeidsstyrken nær doblet.
=== Etableringen av Store Norske Spitsbergen Kulkompani ===
Etter avviklingen av driften i Longyear City startet prosessen med å selge selskapets eiendeler. Flere interesser meldte seg, blant annet Centralbanken for Norge med Adolf Hoel som geologisk ekspert. I tillegg var Johan Anker og hans selskap Green Harbour interessert sammen med en gruppe russiske investorer. Ankers gruppe fikk en kortvarig forkjøpsrett som ikke ble benyttet. I ettertid hevdet Anker at dette var for å «redde Spitsbergen for Norge», men kan også ha sammenheng med at hans bankforbindelse var Centralbanken. Direktør Kielland-Torkildsen i Centralbanken hadde gode forbindelser til statsminister Gunnar Knudsen og i januar 1916 ble Det norske Spitsbergensyndikat etablert med blant annet åtte norske banker, Elkem, Hydro og Gunnar Knudsen som aksjonærer.1. april 1916 aksepterte John M. Longyear Det norske Spitsbergensyndikats bud på totalt 3,5 millioner norske kroner og den formelle overtagelsen ble satt til 1. september. I løpet av 1916 fikk syndikatet også kontroll over felter i Grønfjorden og eide tilsammen 1200 km² på Spitsbergen. Kjøpet var av stor nasjonal betydning for Norge, og avgjørende for norsk næringsmessig lederstilling på øygruppen.Syndikatet ble opprettet for å kjøpe Longyears interesser i Longyear City og hadde ikke til hensikt å drive gruvevirksomhet. Til det ble Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S stiftet 30. november 1916 i Oslo for å overta syndikatets innkjøpte eiendommer.
Etter overtagelsen av gruvene kom Store Norske Spitsbergen Kulkompani godt i gang. Overskuddet i første driftsår var på en million kroner og utbytte ble betalt til eierne. På grunn av første verdenskrig var kullprisene høye og det aller meste ble solgt til norske statlige foretak.
De gode tidene varte frem til kullstøveksplosjonen i Gruve 1 3. januar 1920, hvor 26 gruvearbeidere omkom. Gruve 1 ble totalskadd og ble ikke senere satt i drift. Store Norske Spitsbergen Kulkompani kom i en dyp økonomisk krise. Økonomiske støttetiltak ble etter hvert nødvendig fra den norske stats side for å opprettholde produksjonen og dermed klarte man å opprettholde kontinuerlig drift.
=== Første verdenskrig ===
I årene før og etter første verdenskrig var det stor optimisme knyttet til kullproduksjonen. Delvis på grunn av politiske og økonomiske motiver, men også på grunn av utilstrekkelig kartlegging av kullforekomster og driftsforhold.
Men like etter slutten på første verdenskrig sank prisen på kull, og flere selskaper fikk lån og tilskudd av den norske stat. Norge hadde ennå ikke fått suverenitet over Svalbard og det var viktig å ha en sterk tilstedeværelse for å styrke suverenitetskravet. Etter inngåelse av Svalbardtraktaten i 1925 stanset flere norske kullselskaper driften, blant annet Bjørnøen A/S (høsten 1925) og Kings Bay Kull Compani A/S (midlertidig 1925-26). I en periode med global økonomisk nedgangstid besluttet norske myndigheter å konsentrere virksomheten rundt Store Norske Spitsbergen Kulkompanis anlegg i Longyearbyen. Store Norske Spitsbergen Kulkompani var på den tiden et privat selskap, men var økonomisk avhengig av den norske stat.
=== Andre verdenskrig ===
Ved utbruddet av andre verdenskrig var den samlede befolkningen på Svalbard 900 nordmenn og 2000 sovjetere og frem til august 1941 foregikk det normal drift og utføring både på norsk og sovjetisk side.
Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen den 22. juni 1941 iverksatte de allierte den 31. juli vakt ved alle gruvene. Alle sovjetiske statsborgere ble evakuert med britiske krigsskip til Russland i slutten av august, mens nordmennene ble ført til Storbritannia om bord på «Empress of Canada» 3. september. Samtidig ble alle strategiske objekter som blant annet kull- og oljelagre, kraftstasjoner og radiostasjoner destruert. Norske styrker ble stasjonert i Longyearbyen, Barentsburg og Sveagruva.
Det ble fra Store Norske Spitsbergen Kulkompani og fra norske myndigheter gjort et forsøk på å kombinere garnisonsetablering med gjenopptagelse av driften, men forsøkene mislyktes.
Tyskland angrep under operasjon "Sizilien" Longyearbyen 8. september 1943 med blant annet slagskipet "Tirpitz", slagkrysseren «Scharnhorst» og flere mindre skip. Både Longyearbyen og Gruve 2 ble skutt i brann. Sverdrupbyen som ligger lengst inne i Longyeardalen ble ikke truffet og var intakt etter krigens slutt. De store ødeleggelsene etter angrepet skapte en ny økonomisk krise for Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Selskapet styreformann, Hilmar Reksten, mente at den norske staten måtte erstatte krigsødeleggelsene. Løsningen ble at selskapet tok opp statlige lån i 1943, 1944 og 1946, samt at staten stilte som garantist for lån i private banker i 1945. I 1948 ble Store Norske Spitsbergen Kulkompani tilkjent 16,5 millioner kroner av Krigsskadetrygden.
=== Tiden etter andre verdenskrig ===
Etter andre verdenskrig begynte en fullstendig gjenoppbygging av Longyearbyen, hvor Store Norske Spitsbergen Kulkompani brukte store beløp. Produksjonen startet først opp i Gruve 1, men ble i 1951 erstattet av Gruve 2. Noen år senere startet kulleksporten til Vest-Tyskland opp, særlig finkull som det var vanskelig å finne anvendelse for i Norge. Varierende kullpriser på det europeiske markedet skapte vanskeligheter for optimal planlegging av driften og det ble derfor satset på rasjonalisering av driften. I 1963 var årsproduksjonen i de norske gruvene 430 000 tonn, hvor 170 000 tonn ble eksportert. Med en kullproduksjon i Longyearbyen i nærheten av 400 000 tonn i året, regnet man med at kullet ville ta slutt i løpet av 20 års tid. Det ble derfor på begynnelsen av 1970-tallet startet undersøkelser av kullforekomstene i Sveagruva.
I 1975 åpnet den første helårsflyplassen i Longyearbyen, etter at regjeringen hadde satt ned et utvalg i 1964 for å vurdere transportbehovene og mulighetene for bedre samband mellom Svalbard og fastlandet. Alternativene som ble vurdert var bygging av en isbryter eller en flyplass. Det regjeringsoppnevnte utvalget anbefalte en flyplass for å sikre helårig forbindelse, og i 1971 ble det fattet et vedtak om bygging av flyplass. Det ble sendt ut en orientering til traktatlandene, hvor det ble presisert at flyplassen ville være åpen for alle statsborgerne i traktatlandene og kun ville bli benyttet til sivile formål. Flyplassen ble offisielt åpnet ved 50-årsjubileet for Norges overtagelse av suvereniteten over Svalbard 14. august 1975.
=== Fra kompaniby til folkestyre ===
Utover 1900-tallet ble gruvesamfunnet styrt og drevet av det private Store Norske Spitsbergen Kulkompani som en kompaniby. Samfunnet som vokste frem var ikke bygd opp som et familiesamfunn, men som et mannssamfunn der arbeiderne bodde i brakker. For det store flertallet av ansatte var familien igjen på fastlandet. Av 141 som overvintret i sesongen 1916-17 var det bare 12 kvinner, hvor alle var funksjonærfruer eller hushjelper. Store Norske Spitsbergen Kulkompani ansatte nesten ikke kvinner i de første årene. I 1929 ble flere kvinner ansatt, etter krav fra arbeiderforeningen. Alle fikk jobb i messen. I 1929-30 overvintret 505, hvorav 73 var kvinner og barn.
Makt og myndighetsutøvelse lå hos selskapsledelsen, som ikke bare styrte arbeidet med å utvinne ressursene, men også boligpolitikken, forsyningene og kommunikasjonen. Årsaken var at Longyearbyen i først og fremst var et anleggssted innrettet for kullproduksjon og ikke et vanlig småsamfunn.
Det var først på 1960-tallet at kravene om modernisering og normalisering begynte å melde seg. Frem til 1970-tallet var samfunnsutviklingen i Longyearbyen preget av Store Norske Spitsbergen Kulkompanis behov og økonomiske evne. På 1970-tallet overtok den norske stat aksjene i gruveselskapet og innledet en aktiv svalbardpolitikk. Staten overtok også styringen i Longyearbyen, som skulle utvikle seg til å bli et familiesamfunn på lik linje med andre bygder i Norge. Den statlige satsingen kostet mye og Svalbardbudsjettet ble i løpet av syv år tredoblet. I perioden fra 1971 til 1985 ble Svalbardbudsjettet syvdoblet. Longyearbyen utviklet seg til å bli et småsamfunn med en materiell standard på høyde med, og etter hvert klart over, sammenlignbare steder på fastlandet med 1000 innbyggere.
Ut over 1970-tallet begynte Longyearbyen å bli et familiesamfunn og ble forsterket i 1980-årene. Store Norske Spitsbergen Kulkompani gikk bort fra sesongkontrakter, andre private bedrifter begynte å etablere seg og de statlige ansatte hadde ikke lengre åremålsstillinger.
=== Longyearbyen i dag ===
Frem til 1990 var Longyearbyen en utpreget gruveby. Selv om gruvedriften i dag er mer omfangsrik enn noen gang, er ikke denne aktiviteten like synlig som før. Hovedproduksjonen av kull foregår i dag i Sveagruva, og de ansatte pendler dit med fly fra Longyearbyen. Selv om gruvedriften fortsatt genererer halvparten av årsverkene i Longyearbyen, har samfunnet utviklet seg til et sted med et variert næringsliv der reiseliv, forskning og høyere utdanning også inngår.
I Longyearbyen og området rundt er det i dag bevarte rester av kullgruveanleggene fra amerikanertiden og fremover. Det meste stammer imidlertid fra tiden etter andre verdenskrig, da det meste ble brent ned av tyskerne i 1943. Daganlegg og transportsystemer som taubanebukker, strammestasjoner og vinkelstasjoner etter nedlagt gruvedrift preger Longyearbyen.
== Tidslinje ==
1901 – John M. Longyear besøkte Svalbard for første gang
1904 – John M. Longyear og hans forretningspartner Frederic Ayer kjøpte Trondhjem-Spitsbergen Kullkompani
1905 – Første år med prøvedrift i Adventdalen
1906 – Longyear City, også omtalt som The Camp, etableres. Første år med overvintring
1906 – Gruve 1 ble åpnet
1918 – Sju gruvearbeidere dør av spanskesyken
1920 – 26 personer omkom i en kullstøveksplosjon i Gruve 1
1920 – Indremisjonen sendte en prest til Longyearbyen for å undervise skolebarn
1921 – Den første kirken innvies
1925 – Johannes Gerckens Bassøe ble utnevnt til den første sysselmannen på Svalbard
1941 – Befolkningen evakueres
1942 – Reokkupasjon av Svalbard (operasjon Fritham)
1943 – Slagskipet «Scharnhorst» og to tyske jagere gikk til angrep og ødela Longyearbyen 8. september
1946 – Nybyen ble anlagt
1948 – Første nummer av Svalbardposten kom ut som veggavis
1949 – Telefonsamband til fastlandet
1952 – Eksplosjonsulykke i Gruve 2 hvor seks personer omkom.
1958 – Den første gruva, Gruve 1, ble stengt
1959 – Første sivile fly landet i Adventdalen
1965 – Den første barnehagen åpnet
1971 – Det stedlige svalbardråd etableres 6. august
1971 – Gruve 3 åpnes for produksjonsdrift
1974 – Helårsflyplassen ble åpnet (offisielt i 1975)
1976 – Staten overtok Store Norske Spitsbergen Kulkompani
1978 – Satellittforbindelse til fastlandet ble åpnet
1981 – Longyearbyen ble koblet til det automatiserte telefonnettet på fastlandet
1981 – Svalbardrådet ble opprettet 12. august
1982 – Staten overtar sykehuset og helsetjenesten.
1984 – Fjernsynssendingene til NRK ble for første gang sendt direkte
1985 – Nattcharterturene arrangert av Rotary og Lions til Longyearbyen startet opp
1995 – Fra 1. januar ble det opprettet eget befolkningsregister for Svalbard
1996 – EISCAT Svalbard Radar ble åpnet av statsråd Reidar Sandal
1996 – Gruve 3 utdrevet. Produksjonen stanset 2. november
2002 – Longyearbyen lokalstyre ble etablert
2003 – Fiberkabel ble anlagt til fastlandet
2006 – Svalbard forskningspark åpnet 26. april
2007 – Nytt terminalbygg på Svalbard lufthavn ble tatt i bruk
2008 – Jordskjelv på 6,2 rammer 100 km sør for Longyearbyen (21. februar)
2015 – Et stort snøskred rammer Longyearbyen. To personer omkommer, flere blir skadd (19. desember)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Thor B. Arlov: Svalbards historie 1. utgave 1996, 2. utgave 2003 ISBN 82-519-1851-0
Bjørg Evjen: Kull, karer og kvinnfolk, Longyearbyen 1916-1975. Den norske historiske forening, Pax forlag 2006 ISBN 82-8152-004-3 285s.
Kari Holm: Longyearbyen – Svalbard, historisk veiviser. ISBN 9788299214254
Torbjørn Torkildsen: Svalbard, vårt nordligste Norge. ISBN 82-03-22224-2
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Longyearbyen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Longyearbyen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Stedets beskrivelse Arkivert 18. desember 2013 hos Wayback Machine. hos den statlige informasjonssiden Polarhistorie.
Longyearbyen lokalstyres hjemmeside
Longyearbyen.net: Nyheter og informasjon
Detaljert kart og flyfoto over Longyearbyen (integrert i Svalbard-karttjenesten TopoSvalbard)
Kart over Longyearbyen Arkivert 20120319225830 hos WebCite (trenger oppdatering)
Teknisk-industrielle kulturminner i Longyearbyen med omegn - Store Norske (12 MB)
Per Kyrre Reimert, Longyearbyens historie - Svalbard Blues, lokal historietjeneste. | Longyearbyen er Svalbards administrasjonssenter og ligger innerst ved Adventfjorden på øya Spitsbergen. Longyearbyen har, sammen med Ny-Ålesund, 2 417 innbyggere (2020) og er en av verdens nordligste bosetninger. | 7,355 |
null | 2023-02-04 | Albumin | null | null | null | Albumin er et viktig fritt protein i blodet. Albus på latin betyr hvit. | 7,356 |
null | 2023-02-04 | Ian Thorpe | null | null | null | }} | 7,357 |
null | 2023-02-04 | Singapore | null | null | null | | lokalt navn språk = engelsk | 7,358 |
null | 2023-02-04 | Turkmenistan | null | null | null | - Folk og ForsvarTurkmenistan – Store norske leksikon | 7,359 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sierra_Leone | 2023-02-04 | Sierra Leone | ['Kategori:11°V', 'Kategori:8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sierra Leone', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1961'] | Republikken Sierra Leone er et land i vest-Afrika. Det grenser til Guinea i nord og Liberia i sørøst. Republikkens navn stammer fra fjellkjeden Løvefjellene ved hovedstaden Freetown.
| Republikken Sierra Leone er et land i vest-Afrika. Det grenser til Guinea i nord og Liberia i sørøst. Republikkens navn stammer fra fjellkjeden Løvefjellene ved hovedstaden Freetown.
== Naturgeografi ==
Sierra Leone ligger ved Atlanterhavet, og er ulikt resten av Vest-Afrika et fjellrikt land. Ved mesteparten av kysten består landskapet av sumpet lavlandsbelte, mens en rekke vulkanske fjell strekker seg sydøstover fra hovedstaden Freetown. Nord i landet er landskapet preget av et savannehøyland, kalt Bolilands.
== Demografi ==
Sierra Leone hadde i 2011 en estimert befolkning på 5 363 669. Landet har en ung befolkning, der 41,8 % er under 14 år.
=== Folkegrupper ===
Landet befolkes av en rekke forskjellige etniske grupper, der de viktigste er temne (35 %), mende (31 %), limba (8 %), kono (5 %) og krio (2 %). Temne-folket bor i hovedsak nord i landet, mens mende-folket holder til i sydøst. Unike blant Sierra Leones etniske grupper er krioene, som er etterkommere av frigjorte amerikanske og vestindiske slaver som migrerte til Freetown-området på 1800-tallet.
=== Språk ===
Hver av de etniske gruppene har i hovedsak sitt eget språk, med temne og mende som de to største. Krio, et kreolspråk basert på engelsk, dominerer i Freetown-området og er et slags lingua franca for resten av landet: Selv om bare 10 % har det som morsmål forstås det av 95 % av befolkningen. Engelsk er landets offisielle språk, men brukes kun av den utdannede eliten.
=== Religion ===
Omtrent 2⁄3 av befolkningen bekjenner seg til islam, mens omtrent 1⁄4 hører til kristendommen. Mange praktiserer også ulike naturreligioner, gjerne i kombinasjon med enten islam eller kristendom. Sierra Leone har kriminalisert homofili, men strafferamme ikke fastsatt i lov.
== Politikk og administrasjon ==
Som en republikk ledes Sierra Leone av en president, som etter grunnloven av 1991 maksimalt kan sitte i to femårsperioder. Presidenten har vide politiske fullmakter, og er både statsoverhode, regjeringssjef og militær øverstkommanderende. Presidenten velges i flertallsvalg, og siden 2007 har Ernest Bai Koroma (APC) vært Sierra Leones president.
Den lovgivende forsamlingen har ett kammer, og velges for en femårsperiode. Parlamentsvalg avholdes samtidig som presidentvalg, og 112 av parlamentets 124 medlemmer velges her. De resterende tolv plassene går til personene som har vervene som paramount chief i landets tolv administrative distrikter. Stemmerettsalderen er 21 år.
Det politiske livet i Sierra Leone domineres av to partier: All People's Congress (APC) og Sierra Leone People's Party (SLPP). I parlamentsvalget i 2007 fikk APC 59 av 112 parlamentsplasser på valg, mens SLPP fikk 43. Med en høy sperregrense på 12,5 % er det kun de to tidligere nevnte og People's Movement for Democratic Change (PMDC) som er representert i nasjonalforsamlingen.
Siden borgerkrigen tok slutt i 2001 har det vært to valg i landet, i 2002 og 2007. Valgene var blitt vurdert til å være «frie og rettferdige» av internasjonale valgobservatører.
=== Administrativ inndeling ===
Sierra Leone består av de fire regionene Northern, North West (Sierra Leone), Eastern og Southern, samt området Western (som omfatter hovedstaden Freetown og omegn). Disse er igjen delt inn distrikter, totalt 14. Under distriktene er landet delt inn i høvdingdømmer.
== Næringsliv ==
Sierra Leone er et av Afrikas økonomisk minst utviklede land. Til tross for at landet er rikt på naturressurser, klarer ikke landet å utnytte disse godt nok. Sierra Leone har en svært lav økonomisk vekst, til tross for sine mange muligheter. Det er mange grunner til at økonomien i Sierra Leone er så svak. Det som har skadet økonomien mest, er borgerkrigen. Økte importpriser, synkende inntekter fra gruvedriften og en lite effektiv offentlig administrasjon har bidratt til en negativ utvikling, og i perioden 1985–95 sank bruttonasjonalprodukt årlig med 3,4 %.
Borgerkrigen startet i 1991. Men allerede før borgerkrigen var Sierra Leone et av verdens minst utviklede land. Krigen satte det meste av næringslivet ut av spill. Sierra Leone er først og fremst et jordbruksland, og krigen har rammet både jordbruket og den økonomisk sett viktige gruvedriften.
I 1960- og 1970-årene var eksport av diamanter hovedinntektskilden for Sierra Leone; siden den gang har landet ikke tjent mye av produksjonen. Fra midten av 1980-årene er det iverksatt flere økonomiske kriseprogrammer. I 1995 sysselsatte primærnæringene i underkant av 70% av befolkningen.
I 1994 sto mineralene for 84% av eksportinntektene. Diamantinntektene har i stor grad blitt brukt til å finansiere den opprivende borgerkrigen og har ikke kommet folket tilgode; borgerkrigen dreide seg også i stor grad om nettopp kontroll over de rike diamantforekomstene.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 33. ISBN 8251607450.
Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 71. ISBN 8254002312.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Sierra Leone – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Sierra Leone – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Sierra Leone i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Republikken Sierra Leone er et land i vest-Afrika. Det grenser til Guinea i nord og Liberia i sørøst. | 7,360 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tonga | 2023-02-04 | Tonga | ['Kategori:1970 i Oseania', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:Oseaniastubber', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1970', 'Kategori:Statstubber', 'Kategori:Stubber 2022-11', 'Kategori:Tonga', 'Kategori:Veldig store stubber', 'Kategori:Viktige stubber', 'Kategori:Øyer i Oseania'] | Kongedømmet Tonga er en øystat i det sørlige Stillehavet, omtrent en tredjedels vei mellom New Zealand og Hawaii. Det ligger sør for Samoa og øst for Fiji. Det består av 172 små øyer og en rekke atoller. Tonga har 103 300 innbyggere (2013).
Tonga er med i blant annet FN, Samveldet av nasjoner og Verdens helseorganisasjon. Landets viktigste handelspartner er New Zealand.
| Kongedømmet Tonga er en øystat i det sørlige Stillehavet, omtrent en tredjedels vei mellom New Zealand og Hawaii. Det ligger sør for Samoa og øst for Fiji. Det består av 172 små øyer og en rekke atoller. Tonga har 103 300 innbyggere (2013).
Tonga er med i blant annet FN, Samveldet av nasjoner og Verdens helseorganisasjon. Landets viktigste handelspartner er New Zealand.
== Naturgeografi ==
Tonga dekker en flate på 749 km². Det høyeste punktet er på Kao, 1030 moh. Landet består av 172 øyer som strekker seg som et 800 kilometer langt belte over en del av Stillehavet. I øst finnes det mange rekker av korallrev og atoller. Noen av øyene er av vulkansk opprinnelse, som så mange av øyene i Stillehavets vulkanske «Ring of fire». Beliggenheten i den sørvestre delen av Stillehavsplaten har gitt vulkansk aktivitet. Et kraftig vulkanutbrudd fra vulkanen Hunga Tonga-Hunga Ha'apai på en ubebodd øy 65 km nord for hovedøya Tongatapu fant sted 15. januar 2022. Eksplosjonen kunne høres så langt borte som til Alaska, og trykkbølgen fra vulkanutbruddet beveget seg rundt jorden flere ganger. Ifølge vulkaneksperter kunne eksplosjonen ha vært den kraftigste siden Krakatau eksploderte i 1883.Øyene har tropisk havsklima. Gjennomsnittstemperaturen varierer fra 27 °C i nord til 23 °C i sør. Nedbøren varierer også. I nord er den årlige nedbørsmengden 2 700 mm og i sør er det 1 500 mm. Det er mest nedbør i perioden fra januar til mars når øyene treffes av det ekvatoriale regnbeltet. I perioden mai til september er det minst regn for da domineres klimaet av sørøstpassaten.
Områdene som ikke er dyrket opp til jordbruk, er dekket av tropisk regnskog. Det fins omtrent 15 landfuglarter, men til gjengjeld er det mange sjøfugler. Det finnes både tropikkfugler, suler, fregattfugler og terner på øyene.
== Befolkning ==
Beregnet folkemengde for 2013 var 103 300.
=== Språk ===
98,2 % av befolkningen kunne i 2011 lese og skrive. 86 % kunne både tongansk og engelsk, mens 11 % kunne tongansk alene.
=== Religion ===
Tonganerne er i hovedsak kristne. Metodismen har tradisjonelt stått sterkt.
Wesleyanske misjonærer kom til Tonga i 1797. Misjonsvirksomheten fikk gjennombrudd i 1834, med omvendelsen til mannen som senere ble Tongas konge. I 1885 brøt kong George Tupou I med Wesleyan Mission og grunnla et selvstendig kirkesamfunn kalt Free Church of Tonga (FCT). Dette kirkesamfunnet gikk i 1924 sammen med Free Wesleyan Church og ble til Free Wesleyan Church of Tonga (FWCT), med kongen som kirkens overhode. FWCT har engasjert seg i skoledrift. Siden 1990 har kirken hatt kvinnelige prester. I 1931 tilhørte 58 % av befolkningen i Tonga Free Wesleyan Church of Tonga. Medlemskap i kirken har gått ned, blant annet som følge av utvandring og vekst i andre kirkesamfunn.I 1928 dannet motstandere av sammenslåingen en ny kirke, Church of Tonga (CT). Det er senere dannet flere metodiskkirkesamfunn. Tokaikolo Christian Fellowship (TCF) brøt ut av FWCT i 1978 og i 1979 ble Free Constitutional Church (FCC) grunnlagt.Den katolske kirke etablerte seg i Tonga i 1851, mens de siste dagers hellige begynte misjonering i 1891. Begge hatt betydelig framgang i landet og er blant de største trossamfunnene i Tonga.
Free Wesleyan Church er det største trossamfunnet og 36 % av befolkningen tilhører denne kirken. Av andre metodistiske kirkesamfunn har Free Church of Tonga oppslutning fra 12 % av befolkningen, mens 7 % tilhører Church of Tonga og 2,5 % Tokaikolo. 15 % tilhører Den katolske kirke. 18 % tilhører Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige på Tonga (mormonene).
== Historie ==
Det antas at øyene ble befolket omkring 1000 f.Kr, men innbyggerne har ikke hatt noe skriftspråk og man vet lite om deres tidlige historie. Nederlenderen Jakob Le Maire besøkte øyene i 1616. Han var den første europeer som var der, og først 147 år senere kom James Cook til øyene i 1773. Han ble første europeer som beskrev øyene, og kalte øygruppen for Vennskapsøyene (The Friendly Islands) fordi han syntes innbyggerne var så vennlige. Han ankom øya da innbyggerne forberedte en fest for kongen, og vennligheten overfor Cook selv kan ha vært et ledd i planer om å drepe ham og stjele varene hans. Tonga ble aldri virkelig kolonisert og forble de facto uavhengig.
Øyene ble samlet til et forent kongerike i 1845. Den nye kongen Jiaoji (George) var blitt døpt av misjonær Shirley Waldemar Barker, som også ga Jiaoji en innføring i opplysningstidens styreidealer om maktfordeling, lovstyre, og det britiske slaveriforbudet. I 1905 inngikk Tonga en vennskapsavtale med Storbritannia og ble britisk protektorat, men dette innebar ikke at landet mistet sin reelle selvstendighet.Landet ble i 1970 selvstendig og medlem av Samveldet av nasjoner.
Fra 1965 til 2006 ble Tonga styrt av kong Taufa'ahau Tupou IV, blant verdens lengst regjerende statsoverhoder. Hans styreform var mer eneveldig, og først etter hans død ble det vanlig å innsette folkevalgte ministre i kongens regjeringer.
== Politikk og administrasjon ==
Tonga ble monarki i 1845 og konstitusjonelt monarki i 1875. Styresettet i landet er ganske demokratisk og liberalt. Det politiske systemet har vært stabilt. Kong Tupou VI av Tonga har vært statsoverhode siden 2012.
Regjeringen består av 14 personer. 10 av disse er valgt av kongen på livstid og 4 av parlamentet. Av de 4 fra parlamentet er 2 valgt av høvdingenes overhus-representanter og 2 av folkets representanter.
Parlamentet i Tonga består av 32 seter - de 14 som er ministre i regjeringen, samt 9 i høvdingenes overhus, og 9 direkte folkevalgte i underhuset. Tonga har parlamentsvalg hvert 3. år.
Tonga er nummer 95 på Transparency Internationals liste over verdens korrupte land (2013), og dermed plassert ganske nøyaktig midt på denne lista globalt.
=== Menneskerettigheter ===
Tonga har fengselsstraff inntil 10 år for homofili.
== Økonomi og næringsliv ==
Det drives et tradisjonelt selvbergingsjordbruk på øyene, mange innbyggere er ikke involvert i pengeøkonomien. Den viktigste inntektskilden er pengeoverføringer fra eksil-tongesere. Økonomien er ellers avhengig av jordbruk og fiske. Det dyrkes kopra, bananer, vanilje og kokosnøtter til eksport. Skogsområdene bidrar til eksport av tømmer, og øyene har mye turisme. Industrien er basert på drikkevarer, glassvarer, håndverksprodukter og tradisjonell metallbearbeiding.
Inflasjon og arbeidsløshet var lenge et stort problem, men inflasjonen har gått betydelig ned siden 1985. Tonga mottar økonomisk støtte fra New Zealand, Storbritannia og Australia. Tonga har sin egen valuta - Pa'anga, men mange innbyggere lever i naturalhusholdning.
Tonga innførte sommertid i 1999, for å være blant de første nasjoner inn i år 2000. Da turismeeffekten av dette tiltaket avtok i 2002, ble ordningen avskaffet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Tonga – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Interaktive kart over Tonga
CIA World Factbook: Tonga Arkivert 7. oktober 2013 hos Wayback Machine.
(no) Statistikk og andre data om Tonga i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Kongedømmet Tonga er en øystat i det sørlige Stillehavet, omtrent en tredjedels vei mellom New Zealand og Hawaii. Det ligger sør for Samoa og øst for Fiji. | 7,361 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_Norges_monarker | 2023-02-04 | Liste over Norges monarker | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Gode lister og portaler', 'Kategori:Lister over monarker', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Norske politiske lister', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Liste over Norges monarker, som hersket over et samlet Norge, regnes tradisjonelt fra Harald Hårfagre, muligens som en arv fra Snorres fremstilling i Heimskringla. Det er imidlertid usikkert hvor stabil kongemakten var i de første ca. 150 år, og historikere har argumentert for at Norges kongerekke like gjerne kunne regnes fra Olav Tryggvason, eller fra Harald Hardråde.Kongerekken er en innfallsvinkel til Norges historie: Den beskriver utviklingen av statsmakten og regjeringen i Norge: fra rikssamling, gjennom middelalderens kirke- og kongeroller, via Kalmarunionen og enevoldstiden, omskiftinger i kjølvannet av den franske revolusjon og Napoleonskrigene frem til dagens konstitusjonelle monarki.
Fram til slutten på borgerkrigstiden i 1240 var Norge politisk fragmentert. De norske kongene hadde liten eller ingen innflytelse over Østlandet før på 1000-tallet, før det var området trolig styrt av danske konger med norske høvdinger som vasaller. Utover 1000- og 1100-tallet fortsatte danske konger å gjøre krav på Norge, og da spesielt østlandsområdene. Borgerkrigstiden var preget av ulike fraksjoner av tronpretendenter, som etter hvert ble til de to hovedfraksjonene baglerne og birkebeinerne, i tillegg til at danske konger fortsatte å blande seg inn. Det er derfor vanskelig å gjengi en korrekt kongerekke for denne tiden, ettersom det kunne være flere konger på én gang i det området som i dag er Norge. Versjonen av kongerekken på Kongehusets hjemmesider inkluderer ikke baglerkongene. Det kan settes spørsmålstegn ved hvorvidt dette er riktig, da baglerkongene ble kongehyllet og regnet som konger i samtiden. Det er viktig å være klar over at det som i dag er Norge, ikke var uavbrutt forent under én konge før med Håkon Håkonsson.
I 1319 kom Norge i union med Sverige ved at Magnus Eriksson arvet den norske kronen av sin morfar Håkon V Magnusson og også ble valgt til svensk konge ettersom han var nevø av den avsatte svenske kongen Birger Magnusson. Magnus' sønn Håkon etterfulgte han som norsk konge i 1355 og giftet seg i 1363 med den danske kong Valdemar Atterdags datter Margrete. Gjennom deres sønn Olav ble Danmark og Norge forent i union i 1380, en union som skulle komme til å bestå i ulike former i over 400 år.
I 1389 fikk alle de tre nordiske landene Danmark, Norge og Sverige samme regent i Margrete og den såkalte Kalmarunionen, som ble stadfestet i 1397 skulle komme til å bestå frem til 1523 hvor Sverige trakk seg ut av den. I 1448 fikk Danmark og Sverige forskjellige konger, Christian I respektive Karl Knutsson og de kjempet en kort stund om den norske kronen. I 1450 vant Christian kampen og etter dette kom de danske kongene til å herske over Norge frem til 1814.
De lengstregjerende kongene er Christian IV (60 år), Erik av Pommern (53 år) og Haakon VII (52 år).
| Liste over Norges monarker, som hersket over et samlet Norge, regnes tradisjonelt fra Harald Hårfagre, muligens som en arv fra Snorres fremstilling i Heimskringla. Det er imidlertid usikkert hvor stabil kongemakten var i de første ca. 150 år, og historikere har argumentert for at Norges kongerekke like gjerne kunne regnes fra Olav Tryggvason, eller fra Harald Hardråde.Kongerekken er en innfallsvinkel til Norges historie: Den beskriver utviklingen av statsmakten og regjeringen i Norge: fra rikssamling, gjennom middelalderens kirke- og kongeroller, via Kalmarunionen og enevoldstiden, omskiftinger i kjølvannet av den franske revolusjon og Napoleonskrigene frem til dagens konstitusjonelle monarki.
Fram til slutten på borgerkrigstiden i 1240 var Norge politisk fragmentert. De norske kongene hadde liten eller ingen innflytelse over Østlandet før på 1000-tallet, før det var området trolig styrt av danske konger med norske høvdinger som vasaller. Utover 1000- og 1100-tallet fortsatte danske konger å gjøre krav på Norge, og da spesielt østlandsområdene. Borgerkrigstiden var preget av ulike fraksjoner av tronpretendenter, som etter hvert ble til de to hovedfraksjonene baglerne og birkebeinerne, i tillegg til at danske konger fortsatte å blande seg inn. Det er derfor vanskelig å gjengi en korrekt kongerekke for denne tiden, ettersom det kunne være flere konger på én gang i det området som i dag er Norge. Versjonen av kongerekken på Kongehusets hjemmesider inkluderer ikke baglerkongene. Det kan settes spørsmålstegn ved hvorvidt dette er riktig, da baglerkongene ble kongehyllet og regnet som konger i samtiden. Det er viktig å være klar over at det som i dag er Norge, ikke var uavbrutt forent under én konge før med Håkon Håkonsson.
I 1319 kom Norge i union med Sverige ved at Magnus Eriksson arvet den norske kronen av sin morfar Håkon V Magnusson og også ble valgt til svensk konge ettersom han var nevø av den avsatte svenske kongen Birger Magnusson. Magnus' sønn Håkon etterfulgte han som norsk konge i 1355 og giftet seg i 1363 med den danske kong Valdemar Atterdags datter Margrete. Gjennom deres sønn Olav ble Danmark og Norge forent i union i 1380, en union som skulle komme til å bestå i ulike former i over 400 år.
I 1389 fikk alle de tre nordiske landene Danmark, Norge og Sverige samme regent i Margrete og den såkalte Kalmarunionen, som ble stadfestet i 1397 skulle komme til å bestå frem til 1523 hvor Sverige trakk seg ut av den. I 1448 fikk Danmark og Sverige forskjellige konger, Christian I respektive Karl Knutsson og de kjempet en kort stund om den norske kronen. I 1450 vant Christian kampen og etter dette kom de danske kongene til å herske over Norge frem til 1814.
De lengstregjerende kongene er Christian IV (60 år), Erik av Pommern (53 år) og Haakon VII (52 år).
== Hårfagreætten og Ladejarlene ==
== Sverreætten ==
== Kalmarunionen ==
== Dansketiden – Huset Oldenburg 1450–1814 ==
== 1814 ==
== Personalunion med Sverige ==
== Et selvstendig Norge, 1905– ==
== Billedgalleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Monarchs of Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Kilde: Kongehusets hjemmeside
Norges konger : fra Harald Hårfagre til Harald V ISBN 82-478-0061-6
Roskilde DomkirkeDomkirkens historie med omtale av de som er begravet i domkirken
Norges kongerekke, NRK | Kongerekka kan vise til: | 7,362 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thailand | 2023-02-04 | Thailand | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Thailand', 'Kategori:Utdaterte artikler'] | Kongeriket Thailand er et land i Sørøst-Asia. Thailand grenser mot Laos, Kambodsja og Thailandbukten (Siambukten) i øst, Malaysia i sør, og Andamanhavet og Myanmar (tidl. Burma) i vest. Landet har om lag 70 millioner innbyggere, og har et areal på 514 000 km². Hovedstaden er Bangkok.
| Kongeriket Thailand er et land i Sørøst-Asia. Thailand grenser mot Laos, Kambodsja og Thailandbukten (Siambukten) i øst, Malaysia i sør, og Andamanhavet og Myanmar (tidl. Burma) i vest. Landet har om lag 70 millioner innbyggere, og har et areal på 514 000 km². Hovedstaden er Bangkok.
== Etymologi ==
Ordet thai (ไทย) betyr ifølge George Coedès «fri mann», til forskjell fra de erobrede opprinnelige folkegruppene som ble gjort til livegne. Den thailandske akademikeren Jid Phumisak (จิตร ภูมิศักดิ์) skrev i 1976 at thai betyr «menneske» da hans forskning på språk i øde områder viste at folk der ofte brukte ordet thai om mennesker istedenfor det etablerte khun som thailenderne bruker.Thailenderne refererer til landets navn i en høflig sammenheng som prathet Thai, men normalt på folkemunne som mueang Thai (thai: เมืองไทย) som i utgangspunktet betyr bystat, men som vanligvis blir brukt når man refererer til en by eller region, eksempelvis mueang Udon Thani. Mer formelt betyr Ratcha Anachak Thai (thai: ราชอาณาจักรไทย) direkte oversatt «Kongeriket Thailand». Ordet ratcha kommer fra sanskrit raja, konge.Landets offisielle navn var Siam (สยาม) frem til 1939, og mellom 1945 og 1949. «Siam» anses for å være et eksonym.
== Naturgeografi ==
Thailand har et areal på 514 000 km², hvilket gjør det til verdens 50. største land arealmessig, og befolkningsmessig ligger det på 20. plass, med en befolkning på 65 905 410 innbyggere.
Thailand kan deles inn i fire områder etter den fysiske geografien: Fjellområdene i nord, Khoratplatået i øst, slettelandet midt i landet og Malayahalvøya. Thailands nordlige områder består av fjell, med Doi Inthanon på 2576 moh. som høyeste punkt. Fjellkjedene er gjennomskåret av frodige elvedaler.
I nordøst (Isan) dominerer Khoratplatået, avgrenset i øst av Mekong-elven. Thailands sentrale deler består hovedsakelig av den flate elvedalen Chao Phraya. I disse områdene, nord for Bangkok, ligger landets viktigste landbruksområder, kalt «Thailands risskål». Det har blitt gravd flere kanaler for å forbedre mulighetene for kunstvanning av risen.
I sør smalner landet i det trange Kra-eidet, før landskapet igjen vider seg ut mot Den malaysiske halvøy. Her er det et frodig, tropisk og kupert landskap, innrammet av lystsletter med brede strender. Kysten, og særlig vestkysten, er preget av de mange øyene, hvorav Phuket er den største.
Thailand har et rikt dyre- og planteliv, med blant annet omtrent 10 000 plantearter og over 900 fuglearter. Tidligere var landet dekket av tropiske skoger, og teaktrær fra Thailand var verdenskjent. Den kraftige skogshogsten har imidlertid minsket skogbestanden voldsomt. Vegetasjonen generelt er preget av det tropiske klimaet, men Khoratplatået i nordøst har steppe-/savanne-vegetasjon.
=== Klima ===
Klimaet er tropisk, og preget av monsunvinder. Fra midten av mai til september hersker en sørvestlig, regnfull og varm monsun, hvor spesielt fjellområdene i nord kan få regn og tordenvær. Fra november til midten av mars preges landet av en kjøligere og tørrere, nordøstlig monsun. I sør er det som regel alltid varmt og fuktig. Med fjellområdene både i øst og i vest unngår Thailand de store nedbørsmengdene monsunen kan føre med seg. Det regner lite, spesielt om vinteren.
De høyereliggende områdene i nord kan bli ganske kjølige om vinteren, og temperaturen går ofte ned mot 15 °C, og av og til helt ned mot 5 °C.Nattefrost inntreffer av og til i fjellområdene. Bangkok og deltaområdet i nærheten har varme ettermiddager året rundt, men kveldene er litt mindre fuktige om vinteren. Mars og april er ofte svært varme, før monsunen setter inn. Bangkok har en årlig nedbørsnormal på 1397 mm.
Kra-eidet i sør har stort sett de samme temperaturene året rundt, med regn på østkysten om vinteren og på vestkysten om sommeren. Thailand blir sjeldent truffet av tyfoner, men kan av og til merke restene av eldre tyfoner, som kan gi litt vind og økt nedbør.
== Demografi ==
Den thailandske befolkningen er forholdsvis ensartet. De aller fleste snakker thai og er buddhister. I nordøst bor den største minoritetsgruppen, lao eller lao isan. Siden den laotiske og thailandske kulturen er nærmest identisk, og Isan har vært styrt av Thailand i århundrer, blir de laotene som bor i Thailand, ansett for å være fullverdige thaier, og ikke del av en minoritetsgruppe, selv om de ofte blir sett ned på av sentral-thaiene. Den nest største minoriteten er kinesere, som er godt integrert i den thailandske kulturen. Etter politisk press tok flere av dem thailandske navn i årene etter 2. verdenskrig, og ble thailandske statsborgere. De fleste kinesere er selvstendig næringsdrivende, og 60 % av det private næringslivet i Thailand styres av etterkommere av kinesiske immigranter (kilde trengs).
Langs grensen til Kambodsja bor rundt en million khmerer, de fleste flyktninger. Langs grensen til Laos lever en stor gruppe vietnamesere, mens det mot sør finnes en relativt stor minoritet av muslimske malayer, som har sterke sosiale og kulturelle bånd til Malaysia. Resten av minoritetsgruppene som skiller seg mest fra Thailands øvrige befolkning, utgjør flere hundre tusen mennesker i nordlige og vestlige områder, de såkalte fjellstammene: blant andre akha, lasu, lisi, hmong og karen. Disse fjellstammene lever ofte i sosial elendighet med ingen eller mangelfull utdannelse, og med rusmisbruksproblemer.
Til tross for den økonomiske utviklingen landet har hatt de siste tiårene, bor fortsatt fire femtedeler av Thailands befolkning på landet. Hovedstaden Bangkok er den eneste virkelige storbyen.
Per år 2000 er 94,6 % av befolkningen buddhister. Muslimene utgjør nest største religiøse gruppe og teller 4,6 %. De fleste av disse er etniske malaysiere og er for det meste konsentrert i sør. 0,75 % er kristne, i all hovedsak katolikker. En liten, men innflytelsesrik gruppe sikher og hinduer finnes i de større byene.
=== Språk ===
Thai er landets offisielle språk, men mange etniske og regionale dialekter finnes. Det thailandske språket kommer egentlig fra fire forskjellige dialekter, som geografisk følger landets hovedlinjer. Språket inneholder tidligere lånord fra kinesisk, og er også blitt påvirket av sanskrit, khmer og de religiøse seremonienes språk, pali. I nordøst snakkes isan, som stort sett er identisk med språket som blir brukt i Laos, laotisk. Også nordthai – lanna thai – ligner lao, mens sørthai har mange malayiske låneord. Thai har fem toner.
Det sies at alfabetet som brukes for å skrive thai, ble innført i 1283 av kong Ramkhamhaeng. Det er inspirert av khmer-skrift og andre indiske skrifter og har 44 konsonanter, 32 vokaler og fire diakritiske tegn (aksenter), som er med på å angi hvilken tone ordet har.
Ettersom Thailand aldri har vært kolonisert, er det ikke noe dominerende europeisk språk som brukes i statsforvaltningen, eller som nasjonalt fellesspråk som i tidligere kolonier; det er thai som fyller denne rollen. I de siste årene har flere og flere engelske ord blitt opptatt i thai, spesielt innen teknikk og vitenskap. Det undervises også i engelsk på skolene, i tillegg er det noen som lærer andre europeiske språk, som fransk og tysk.
==== Etniske språk ====
Språk som tales av tilhørende etniske grupper, inkluderer:
Thai, tai, yuan, lao, lue, melayu, mon, khmer, kui, teochiu, kantonesisk, hokkien, hailam, hakka, cham, javanesisk, sakai, mokhaen, tamilsk, pathan, persisk, arabisk, ho, phuan, tai-yai, phu-tai, khuen, viet, yong, lawa, hmong, karen, palong, museur, akha, kammu, malabari, chong, nyakur, bru, orang-laut.
=== Religion ===
Konstitusjonen garanterer religionsfrihet i Thailand, og buddhismen er den største trosretningen, da 95 % av befolkningen bekjenner seg til denne. Buddhismen har vært statsreligion siden 1200-tallet, og gjennomsyrer samfunnsliv og kultur. Størstedelen av befolkningen bekjenner seg til theravadabuddhismen. Ifølge konstitusjonen skal kongen være buddhist, og stat og monarki har alltid vært nært knyttet til religionen. Den buddhistiske tidsregningen, som starter ved Buddhas død, brukes ofte parallelt med den vestlige i Thailand.
Thailendernes religionsdyrkning skiller seg likevel en del fra den buddhistiske skriftlæren. Man streber ikke i like stor grad som andre buddhister etter å oppnå livssyklussens endemål, nirvana, men konsentrerer seg om å forbedre dette liv eller det neste ved å gjøre gode gjerninger. Det anses for spesielt meritterende i den forbindelse å gi mat og annen hjelp til munker. Munkevesenet nyter stor anseelse og respekt i det thailandske samfunnet, og enhver from, mannlig buddhist bør på et eller annet tidspunkt prøve å leve som munk i en periode av livet sitt. Det er det likevel ikke alle som gjør. Alle offentlig ansatte menn (og en del privat ansatte) har rett til permisjon for å kunne leve som munk i tre måneder, uten å miste inntektskilden sin. Alle større byer og bysamfunn har et wat, en kombinasjon av et kloster og et tempel, som mye av det offentlige livet er konsentrert om.
Overtro, magi, åndemaneri og astrologi er fremtredende på alle samfunnsnivåer i Thailand, side om side med dyrkelsen av buddhismen. Ved siden av mange bygninger kan man se et lite åndehus, som skal huse stedets skytsånder. På spesielle merkedager blir det stellet med og stilt frem mat og drikke til åndene.
Det er et lite mindretall av muslimer ved grensen til Malaysia. Kristendommen er representert av noen få vietnamesere og katolske kinesere, thailandske konvertitter, samt tilflyttede europeere og australiere. Mange av kineserne er tilhengere av den kinesiske læren konfutsianismen.
Buddhister 94,6%, muslimer 4,6%, kristne 0,7%, annet 0,1%.
=== Større byer ===
Viktige byer ved siden av Bangkok er Nakhon Ratchasima, Udon Thani, Nakhon Sawan, Chiang Mai, Surat Thani, Phuket, Chanthaburi og Hat Yai (Songkhla).
== Historie ==
=== Thailands opprinnelse ===
Thailands opprinnelse knyttes tradisjonelt til kongedømmet Sukhothai, grunnlagt i 1238 av det første thaifolket, som hadde utvandret fra Kina. Dette kortvarige kongedømmet ble etterfulgt av et større, Ayutthaya, grunnlagt på midten av 1400-tallet. Thai-kulturen ble i stor grad påvirket av både Kina og India. I løpet av 1500-tallet oppsto de første kontaktene med ulike europeiske makter, men på tross av kontinuerlig press er Thailand det eneste land i Sørøst-Asia som aldri har vært kolonisert av Vesten. Vestlig påvirkning har likevel satt sitt merke på landet, både gjennom handel og etter trusler om maktbruk fra bl.a. Storbritannia, noe som førte til ulike reformer på 1800-tallet (mange historikere inkluderer Thailand som en del av det «uformelle britiske riket» på denne tiden).
Nabolandet Burma erobret hovedstaden i 1767, og Ayutthaya ble jevnet med jorden. Thailenderne gjorde seg imidlertid fort fri fra den burmesiske okkupasjonen, og grunnla en ny stat. I 1782 tok general Chao Phya Chakri makten, og ble den første i Chakridynastiet, som har hatt kronen frem til i dag. Han bygde dessuten ut handelsplassen Bangkok til sin hovedstad.
=== Overgang til konstitusjonelt monarki ===
I begynnelsen av 1900-tallet hadde Siam en gunstig økonomisk vekst, på grunn av stigende produksjon og eksport av ris. Bangkok ble utviklet til et viktig handelssentrum, og spenningen steg mellom kongen og den etterhånden innflytelsesrike byråkratiske elite. I 1912 gjennomførte disse et mislykket kuppforsøk mot kongen. I 1932 ble et nytt kupp gjennomført, hvilket resulterte i et konstitusjonelt monarki. Begge disse skjedde uten bruk av vold.
Kong Prajadhipok godtok til å begynne med denne forandringen, men abdiserte senere og overlot tronen til sin brorsønn Ananda Mahidol. Han døde i 1946 under noe mystiske omstendigheter; den offisielle forklaringen var at han ved en ulykke skjøt seg selv da han rengjorde våpenet sitt. Han ble etterfulgt av broren Bhumibol Adulyadej, den av Thailands konger som har regjert lengst, og som dessuten var meget populær blant thailenderne.
=== Andre verdenskrig og etterkrigstiden – militærregjeringer og demokrati ===
Under andre verdenskrig var Thailand i en løs allianse med Japan, men etter krigen ble landet en av USAs allierte i regionen. USA ble i Thailand sett på som støtte i kampen mot kommunistisk styre. Kommunismen fikk aldri godt fotfeste i Thailand, til tross for at nabolandene ble kommunistiske stater. Thailand var også med på å grunnlegge ASEAN (Association of South-East Asian Nations) i 1967, og har, spesielt etter at demokratiet ble innført i 1992, vært aktiv i organisasjonens virksomhet.
Thailand ble i første del av etterkrigstiden styrt av en rekke militærregjeringer, hvorav de første var ledet av Plaek Pibulsonggram og Sarit Dhanarajata, med korte perioder av demokratisk styre innimellom. Fra 1973 til 1976 hadde Thailand et ustabilt demokrati, men fikk så militært styre igjen. I 1988 ble det gjennomført et parlamentsvalg, og Chatichai Choonhavan ble den første folkevalgte lederen siden 1976. Frem til militærkuppet i februar 1991 var Thailand en demokratisk stat. Den siste lederen for militærregjeringene, Chuan Leekpai, ga opp makten i 1992 etter massive protester fra folket.
Fra 1992 til 2006 var Thailand et fungerende demokrati. I september 2006 ble den daværende kontroversielle regjeringen (med milliardæren Thaksin Shinawatra som statsminister), avsatt gjennom et statskupp, og militæret tok igjen regjeringsmakten.
Den 26. desember 2004 ble sørvestkysten av Thailand rammet av en tsunami som følge av et jordskjelv i Indiahavet. Bølgen ble noen steder opp mot ti meter høy, og over 11 000 mennesker mistet livet. Halvparten av disse var vestlige turister.
I 2014 skjedde et militærkupp. Per 2016 styrer militærjuntaen - det nasjonale rådet for fred og orden (RTGS: Khana Raksa Khwam Sa-ngop Haeng Chat - forkortet: [K.S.Tsj.] คสช).
== Politikk, administrasjon og rettsvesen ==
Kongen har lite direkte innflytelse under konstitusjonen, men er den opphøyde beskytter av thai-buddhismen og et viktig symbol på nasjonal identitet og samhold.
Regjeringens øverste leder er statsministeren, som blir utnevnt av Kongen etter utvelgelse fra medlemmene av parlamentet. Vanligvis er dette lederen av det partiet som kan sette sammen en regjering på basis av en majoritetskoalisjon. Etter militærkuppet 22. mai 2014, er statsministeren general Prayut Chan-ocha, som ble nominert av et parlament han selv utpekte.
Thailand har siden statskuppet 22. mai 2014, en nasjonal lovgivende forsamling bestående av 220 medlemmer, nominert av juntaen og deretter utpekt av kongen. Etter militærkuppet ble grunnloven opphevet, det som følger er en beskrivelse av systemet som eksisterte før kuppet:
Det thailandske parlamentet, Nasjonalforsamlingen (รัฐสภา, rathasapha), er organisert i et tokammersystem, bestående av Representantenes hus (สภาผู้แทนราษฎร, sapha phuthaen ratsadon) med 400 seter, og Senatet (วุฒิสภา, wuthisapha) med 160 seter. 320 av medlemmene av Representantenes hus velges gjennom direkte valg i provinsene, med tre representanter fra hver provins, mens de resterende 80 velges gjennom nasjonale partilister i fire områder som hver velger 20 representanter. Senatet velges delvis av provinsene, delvis av en nasjonal komité. 75 av representantene vil nomineres av provinsene som gir inn en liste over ti kandidater, dette reduseres til 1 representant for hver provins av en nasjonal komité. 1 representant som representerer Bangkok velges direkte av en komité, mens de resterende 84 senatorene utpekes direkte av den nasjonale komitéen. Kandidater til Representantenes hus velges for perioder på fire år, mens senatorer velges for seks år. Kun mennesker som har thailandsk statsborgerskap har stemmerett, og har mulighet til å bli valgt inn i Representantenes hus og Senatet. En representant må være minst 25 år, og komme fra den provinsen der han står til valg, mens en senator må være minst 40 år, og ha minimum en bachelorgrad (eller tilsvarende utdannelse).
Rettssystemet har tre nivåer, hvorav det høyeste er Høyesterett (ศาลฎีกา, sandika). Dommerne her er direkte valgt av Kongen.
Thailand er medlem av den regionale Sammenslutningen av sørøstasiatiske nasjoner (ASEAN), i tillegg til FN, APEC, IMF, WHO, WTO og ILO.
=== Administrativ inndeling ===
Thailand er oppdelt i 76 provinser (จังหวัด, changwat), som er samlet i 5 provinsgrupper etter hvor de ligger. Det er i tillegg to distrikter med spesialstyre: Hovedstaden Bangkok (Krung Thep Maha Nakhon) og Pattaya, hvorav Bangkok er på provinsielt nivå og derfor ofte blir telt som en 77. provins.
Hver provins er delt inn i distrikter, og distriktene er igjen delt inn i underdistrikter (tambon). Pr. 2006 er det tilsammen 877 distrikter (อำเภอ, amphoe) under provinsene, samt 50 under Bangkok (เขต, khet). Deler av provinsene som grenser til Bangkok – Nonthaburi, Pathum Thani, Samut Prakan, Nakhon Pathom og Samut Sakhon – blir også referert til Stor-Bangkok (ปริมณฑล, pari monthon). Provinsene er oppkalt etter provinshovedstaden, så navnet på hvert av provinshovedsteder (เมือง, mueang) er det samme som provinsens; for eksempel er hovedstaden i provinsen Chiang Mai (changwat Chiang Mai) Mueang Chiang Mai eller Chiang Mai.
=== Valget i august 2016 ===
7. august 2016 ble det holdt en rådgivende folkeavstemning; Lovforslag som det ble stemt over sier at senatet, som vil utgjøre halvparten av parlamentet, vil bli valgt av en komite som vil bli utpekt av Thailands nåværende lederskap - Det nasjonale rådet for fred og orden.
=== Rettsvesen ===
Per 2016 blir ikke sivile lenger framstilt for det militære rettsvesenet.
=== Forsvar ===
Thailands militærvesen er organisert i Den kongelige thailandske hær, Den kongelige thailandske marine og Det kongelige thailandske luftforsvar.
== Næringsliv ==
I tiåret fra 1985 til 1995 opplevde Thailand verdens høyeste økonomiske vekst, i gjennomsnitt 9 % pr. år. Økende spekulasjon mot den thailandske valutaen (baht) førte imidlertid til en krise i 1997 som avslørte store svakheter i finanssektoren. Bahten falt dramatisk i kurs, og kollapsen førte i sin tur til en større finansiell krise i hele den asiatiske regionen. Landet stabiliserte økonomien i 1999, hovedsakelig på grunn av en sterk eksportnæring (som opplevde en økning på 20 % i 2000). Veksten i 2003 og 2004 nådde over 6 % årlig. Thailands industri omfatter elektronikk, biler og tekstilindustri. Turisme står for rundt 5 % av Thailands BNP.
Thailands bank (RTGS: Thanakhan haeng Prathet Thai) er landets sentralbank, grunnlagt i 1942. Den har siden da blitt ledet av én guvernør og fire stedfortredere. I tillegg til denne er det flere andre banker i landet, både lokale, nasjonale og utenlandske.
Landbruk er en viktig næringsvei i Thailand, og frem til turismen overtok, utgjorde landbruk den viktigste substansen i økonomien. Siden 1960 har landbrukets andel av BNP falt fra 40 % i 1960 til kun 10 % i 1996. Til tross for dette er landbruk fremdeles viktig; landet er verdens største eksportør av ris, maniokrot og gummi, samt verdens nest største eksportør av sukker.I 2019 var Thailand verdens sjette største frukteksportør i verden.
=== Naturressurser og energi ===
Thailand var tidligere dekket av store regnskoger, men de fleste av disse er i dag borte, etter nesten ukontrollert skogshogst. Thailand har flere mineralforekomster, men det er få som er store nok til at det er lønnsomt å utvinne dem. Unntaket er tinn, som Thailand har store forekomster av. Frem til midten av 1980-årene ble det fremstilt tinn i stort omfang, men siden har produksjonen falt dramatisk. I løpet av 1990-årene ble gips en viktigere eksportvare enn tinn. Thailand har også forekomster av pottaske, jern, bly, kobber og sink, samt safirer, rubiner og jade, hvilket gjør landet til en av verdens største eksportører av edelsteiner.
Thailand har hittil vært avhengig av å importere energi, men i 1990-årene ble produksjon av naturgass fra Siambukten påbegynt i større omfang. Det er også funnet tre mindre oljefelter i bukta, og det brukes store mengder brunkull. Rundt en fjerdedel av landes elektrisitet produseres ved kull-kraftverk. Samtidig stiger landets energinivå, og det importeres fortsatt store mengder fossilt brennstoff.
=== Turisme ===
Thailand har mange godt utbygde feriesteder, og landets rike kulturarv, med mange vakre buddhistiske templer og storslåtte palasser, gjør Thailand til et interessant land å dra på oppdagelsesreise til. Turisme har siden starten av 1980-årene vært Thailands viktigste kilde til utenlandsk valuta. De viktigste turistmålene er storbyen Bangkok og øya Phuket.
Med 35,4 millioner utenlandske besøkende i 2017 var Thailand det tiende største turistmålet i verden.
=== Infrastruktur ===
Thailands nett av jernbaner, kanaler og veier utgår fra Bangkok. Herfra går det fire jernbanelinjer; mot nord, nordøst, øst og sør. De 10 000 km kanalene – hovedsakelig Chao Phraya og kanalene på den sentrale slette – spiller fortsatt en viss rolle innen transportnettverket, selv om veiene er viktigst. Hovedveinettet er et av de beste i Sørøst-Asia, men er allikevel utilstrekkelig. Spesielt er det behov for bedre veier i Bangkok, ettersom byen har bredt seg ut ukontrollert. Trafikksituasjonen i hovedstaden er kaotisk.
Bangkoks havn ble for et par år siden utvidet med containerhavnen Laem Chabang, som ligger på østsiden av bukten, men kapasiteten er fortsatt ikke høy nok. Den største internasjonale flyplassen er Suvarnabhumi, som erstattet den gamle Don Muang utenfor Bangkok i 2006, men der er også internasjonale lufthavner i Chiang Mai, Hat Yai og Phuket. Thai Airways flyr både innenriks- og utenriksruter.
== Samfunn ==
=== Kalendre og helligdager ===
Thailand bruker den gregorianske kalenderen, men har en buddhistisk tidsregning – den thailandske solkalenderen – som ligger 543 år foran den vestlige. (År 2000 var år 2543 i denne kalenderen, år 2015 tilsvarer 2558.)
Kongens og dronningens fødselsdager, som er henholdsvis 5. desember og 12. august, feires ved at banker og offentlige kontorer stenges, i tillegg til ymse festiviteter ved kongelige residenser. Kongens fødselsdag er også nasjonal farsdag og kan anses som nasjonaldag, og dronningens fødselsdag regnes som nasjonal morsdag. Banker og offentlige kontorer stenges også for markering 1. nyttårsdag (Wan Khuen Pee Mai, วันขึ้นปีใหม่); Chakri-dagen (Wan Chakri, วันจักรี), avholdt 6. april til minne om Rama I, Chakridynastiets stifter; Det thailandske nyåret (Songkran, วันสงกรานต์), feiret 13.–15. april; Arbeidernes internasjonale kampdag (Wan Raeng Ngan, วันแรงงาน) den 1. mai (kun banker og noen kontorer holder stengt, ikke alle); kroningsdagen (Wan Chatr Mongkol, วันฉัตรมงคล) den 5. mai; Chulalongkorn-dagen (Wan Piyamaharat, วันปิยมหาราช) til minne om Rama V den 23. oktober; grunnlovsdagen (Wan Rattathammanoon, วันรัฐธรรมนูญ) den 10. desember; og nyttårsaften (Wan Sin Pee วันสิ้นปี) den 31. desember.
I tillegg markeres en rekke buddhistiske helligdager, hvorav en del er bevegelige.
=== Utdannelse ===
Frem til et stykke inn på 1900-tallet var utdanningssystemet knyttet til munkevesenet, men siden 1921 har det vært allmenn skoleplikt. Myndighetene har prioritert utdannelse høyt de siste tiårene, og nesten alle barn over seks år går på skole. 4,30 % av statsbudsjettet brukes på utdanning.Analfabetismen er blant de laveste i Asia, med 4,0 % pr. 2003. Det er grunnskoler i alle kommuner, men på landet er det fortsatt vanlig at skolen blir forsømt fordi barnet skal hjelpe til hjemme.
Alle barn skal gå på skole i ni år, og undervisningen er gratis (men obligatorisk skoleuniform betales av elevens familie). Deretter fortsetter ca. halvparten med videregående utdanning, som varer over tre år. En femtedel av disse går igjen videre ved et av de 20 statlige eller de 26 private universitetene og høyskolene i Thailand. Også de private skolene er under statlig kontroll. Landets eldste universitet, Chulalongkorn, ligger i Bangkok og ble grunnlagt i 1917. Ramkhamhaeng-universitetet ble grunnlagt i 1971.
=== Massemedia ===
Store lesekunnskaper og en streben etter å bevare det nasjonale språket og alfabetet gjør thailand til et av de utviklingslandene hvor det leses mest, målt i antall utgivelser av bøker og aviser. I 1992 ble det utgitt 8 000 nye titler på thailandske forlag.
Ifølge konstitusjonen har landet ytringsfrihet, og i forhold til andre land i samme region, har Thailand relativt fri presse. Regjeringen har likevel fortsatt kontroll over en del av mediene, spesielt over kringkastingsmedier. Det er forbudt å kritisere kongefamilien eller religionen, og det er utbredt selvsensur rundt disse emnene og spørsmålene; dette har med landets sikkerhet å gjøre.
Det utgis over 30 uke- og månedsmagasiner, samt 35 dagsaviser, i Thailand, de fleste i Bangkok. De viktigste avisene er det sensasjonspregede avisen Thai Rath (800 000 eks.), den militærstøttede Daily News (650 000) og den mer seriøse dagsavisen Siam Rath (120 000). Samtlige utgis på thai. Blant avisene som trykkes på kinesisk er Sing Sian Yit Pao Daily News (90 000) den førende, mens Bangkok Post (55 000) og The Nation er de største engelskspråklige avisene. De engelskspråklige avisene blir nøye bevoktet av makthaverne, og anses for å være meningsdannende.
Thailand var det første land i Sørøst-Asia som begynte å sende fjernsyn, i 1955. I dag har landet ni kanaler, både statlige og private. Noen kontrolleres av militæret. Den statlige radiostasjonen sendes på tre kanaler i Thailand, men har også utsendelser i utlandet på flere språk. Radiostasjonen Voice of Free Asia er underlagt Thailands utenriksdepartement, og sender sine sendinger på thai og fire andre språk. Både tv og radio er reklamefinansiert.
== Kultur ==
Thailands kultur er sterkt preget av buddhismen. Det finnes templer i alle større byer. De eldste bevarte restene av thailandsk arkitektur stammer fra Dvaravati-perioden, cirka fra år 500 til år 1000. I den gamle hovedstad Ayutthaya kan man se rester av imponerende bygningsverk i stein. Kunst og arkitektur fra denne perioden ble påvirket av rikene i Kambodsja, Burma og på Sumatra. Det var først med Chiang Mai-stilen fra år 1000 og fremover at landet utviklet sitt eget kunstneriske uttrykk.
Nesten alle eldre bygninger har en religiøs funksjon og er rikt utsmykket med én eller flere buddhastatuer. Statuene følger nøye den beskrivelsen av Buddha som finnes i sanskritdiktningen. Også den klassiske bildekunsten er knyttet til religionen – folkelige motiver fikk først plass i malerkunsten på slutten av 1800-tallet.
Et viktig innslag i thailandsk hverdagskultur er dyrkningen av kong Bhumibol Adulyadej og hans familie, som nyter stor respekt blant befolkningen. Portretter av disse henger ofte i private hjem, og det sendes en halv time om kongefamilien på tv hver dag.
=== Verdensarven i Thailand ===
Thailand har seks verdensarvområder (UNESCO):
Den historiske byen Ayutthaya og tilhørende historiske områder (1991)
Den historiske byen Sukhothai og tilhørende historiske områder, inkludert Kampang Phet og Si Satchanalai (1991)
Thungyai Naresuan – Huai Kha Khaeng nasjonalpark (1991)
Ban Chiang, arkeologisk område (1992)
Dong Phaya Yen – Khao Yai nasjonalpark (2005)
Kaeng Krachan skogene (2021)Det er også tre oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage):
Khon, maskert dansedrama (2018)
Nuad Thai, tradisjonell thaimassasje (2019)
Nora, dansedrama i det sørlige Thailand (2021)
=== Litteratur og skriftkultur ===
Den thailandske litteraturen oppsto på 1200-tallet, og fra den tid stammer flere dikt, ofte basert på buddhistiske sagn. Prosaverket Thraiphum Phraruang fra 1345 er formodentlig skrevet av kong Lithai, og beskriver inderverdenen, jorden, himmelen og en utopisk fremtidsverden. Det har hatt stor innflytelse på thailandsk verdensbilde.
Den første kjente moderne forfatteren var nasjonalpoeten Sunthon Phu, som i første halvdel av 1800-tallet ble lest og påskjønnet både ved hoffet og i den delen av offentligheten som kunne lese. Den thailandske romanen oppsto på begynnelsen av 1900-tallet.
=== Idrett ===
Nasjonalsporten er thai-boksing, også kjent som muay-thai. Den blir i dag – til forskjell fra tidligere – utkjempet med boksehansker.
Fotball består blant annet av toppserien og landslag. Historikken kan spores tilbake til 1897, minst. Fotball blir organisert av Thailands fotballforbund, opprettet i 1916. I 1925 ble Thailand medlem av FIFA, og i 1957 AFC. I 2007 var Thailand vertsland for Asiamesterskapet i fotball, sammen Vietnam, Malaysia og Indonesia. Futsal-ligaer finnes, både for kvinner og menn. Thailand detltok i det første VM (uoffisielle) for kvinner i Kina i 1988.
Thailand deltok for første gang i De olympiske leker i 1952, og har siden da deltatt i alle Sommer-OL, bortsett fra ved Den internasjonale boikotten av sommer-OL 1980. Thailand har også deltatt ved Vinter-OL siden 2002. Totalt har thailandske utøvere vunnet 29 medaljer (per 9. august 2016; Én kilde skrev at tallet er 28).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Thailand – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) ประเทศไทย – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Myndigheter og politikkMyndighetenes nettside (thai)AmbassaderDen norske ambassade i Bangkok, Thailand Arkivert 18. mai 2013 hos Wayback Machine.
Den thailandske ambassade i OsloTurismeOffisiell turistinformasjon for Thailand (en)
Offisielt reiseråd for Thailand, UtenriksdepartementetOverblikk(no) Statistikk og andre data om Thailand i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Ratcha Anachak Thai | 7,363 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Somalia | 2023-02-04 | Somalia | ['Kategori:1960 i Afrika', 'Kategori:46°Ø', 'Kategori:5°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker ugyldige parametre', 'Kategori:Somalia', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1960'] | Somalia (somali: Soomaaliya, arabisk: الصومال, Aṣ-Ṣūmāl) er en stat på Afrikas horn. Somalia grenser i nordvest mot Djibouti, i vest mot Etiopia og i sør mot Kenya. I nord har landet kystlinje mot Adenbukta og i sørøst mot Det indiske hav. Somalia har den lengste kystlinjen på kontinentet, og terrenget består hovedsakelig av vidder og høyland. Det er varme forhold året rundt, sammen med periodiske monsunvinder og uregelmessig nedbør.
Befolkningstelling i Somalia er vanskelig, på grunn av et sammenbrutt statsapparat, en nomadisk bosetningsform og de store flyktningstrømmene i landet. Anslag i 2018 varierer fra 11 til 15 millioner innbyggere. Rundt 85 % av innbyggerne er etniske somaliere, som historisk har bebodd den nordlige delen av landet. Etniske minoritetsgrupper utgjør resten av landets befolkning, i stor grad konsentrert rundt de sørlige regionene. Somalisk og arabisk er de offisielle språkene i Somalia. Begge tilhører den afroasiatiske familie. De fleste innbyggerne er muslimer, hovedsakelig sunni.
Somalia er et av de fattigste landene i verden og har et veldig svakt helsesystem.
| Somalia (somali: Soomaaliya, arabisk: الصومال, Aṣ-Ṣūmāl) er en stat på Afrikas horn. Somalia grenser i nordvest mot Djibouti, i vest mot Etiopia og i sør mot Kenya. I nord har landet kystlinje mot Adenbukta og i sørøst mot Det indiske hav. Somalia har den lengste kystlinjen på kontinentet, og terrenget består hovedsakelig av vidder og høyland. Det er varme forhold året rundt, sammen med periodiske monsunvinder og uregelmessig nedbør.
Befolkningstelling i Somalia er vanskelig, på grunn av et sammenbrutt statsapparat, en nomadisk bosetningsform og de store flyktningstrømmene i landet. Anslag i 2018 varierer fra 11 til 15 millioner innbyggere. Rundt 85 % av innbyggerne er etniske somaliere, som historisk har bebodd den nordlige delen av landet. Etniske minoritetsgrupper utgjør resten av landets befolkning, i stor grad konsentrert rundt de sørlige regionene. Somalisk og arabisk er de offisielle språkene i Somalia. Begge tilhører den afroasiatiske familie. De fleste innbyggerne er muslimer, hovedsakelig sunni.
Somalia er et av de fattigste landene i verden og har et veldig svakt helsesystem.
== Naturgeografi ==
Somalia ligger på en halvøy på Afrikas østkyst med Adengulfen mot nord og Indiahavet mot øst. Sammen med Eritrea og Djibouti kalles området Afrikas horn. Kystlinjen er 3 025 km lang.
Landets to lengste elver er Juba og Shebele. Det høyeste fjellet er Shimbris (2 416 m.o.h.).
Landet har naturlige forekomster av uran, samt store urørte reserver av jernmalm, tinn, bauxitt, kobber og naturgass. Det finnes også olje i landet.
== Klima ==
På grunn av Somalias nærhet til ekvator har klimaet lite sesongvariasjon. Det er varmt året rundt, med periodiske monsunvinder og uregelmessig nedbør. Gjennomsnittlig daglig maksimumstemperaturer er mellom 30 og 40 °C, med unntak av høyere områder langs østkysten, hvor virkningene av kalde luftstrømmer fra havet er merkbare. Et eksempel er Mogadishu, der gjennomsnittlig ettermiddagstemperatur varierer mellom 28 °C og 32 °C i april. Noen av de høyeste gjennomsnittstemperaturer i verden er registrert i landet; Berbera på den nordvestlige kysten har en gjennomsnittlig maksimumstemperatur om ettermiddagen på over 38 °C fra juni til september. I landet som helhet varierer døgnets minimumstemperaturen mellom ca. 15 og 30 °C.
De største årlige variasjoner i klimaet forekommer i det nordlige Somalia, hvor temperaturene noen ganger stiger over 45 °C i juli på de kystnære slettene og faller under frysepunktet i løpet av desember i høylandet. I denne regionen varierer relativ luftfuktighet fra ca 40 % midt på ettermiddagen til 85 % om natten, med noe sesongvekslinger. Til forskjell fra de fleste andre land på disse breddegrader varierer klimaforholdene i Somalia fra tørt i de nordøstlige og sentrale regionene til halvtørt i nordvest og sør. I nordøst faller det mindre enn 100 mm nedbør i året, mens det i de sentrale platåene faller mellom 200 og 300 mm. Den nordvestlige og sørvestlige delene av landet får betydelig mer regn, med et gjennomsnitt mellom 510 og 610 mm per år. De kystnære områdene er varme og fuktige hele året, mens innlandet vanligvis er tørt og varmt.Jordbruk og dyrehold følger vekslingene mellom fire sesonger som blir definert av vekslinger i vindmønsteret. Fra desember til mars er det Jilal, årets tøffeste tørkeperioden. Den viktigste regntiden kalles Gu, og varer fra april til juni. Denne perioden er kjennetegnet av en sørvestlig monsun som fornyer beitemarkene, spesielt på det sentrale platået, og en kort tid forvandler ørkenen til frodig vegetasjon. Den andre tørre sesongen varer fra juli til september og kalles Xagaa (uttales "Hagaa"). Den korteste regnperioden kalles Dayr og varer fra oktober til desember.
== Demografi ==
Spedbarnsdødelighet: 12 % (anslag 2003)
Gjennomsnittlig levealder: 48,5 år (anslag 2006)
Etniske grupper: Somaliere 70 %, bantu og andre grupper 30 %
Religiøs tilhørighet: Sunni-muslimer
=== Folkegrupper ===
Landet er preget av etniske klaner, som igjen er inndelt i underklaner.
De største klanene er:
Hawiya, i området ved kysten i sørøst, inkl. Mogadishu.
Isaak, i området Somaliland
Darod, i Puntland, Jubbaland
Rahanwein, i området i vest
Dir, i jubbaland, mudugland /puntlant, gedo, marko (også i Etiopia, Djibouti)Det finnes også en del arabere fra Jemen og en del andre land.
Alle klanene består av underklaner og de klanene som er nevnt ovenfor er bare hovedklanene i den somaliske befolkningen. Klansystemet har skapt store konflikter innad i den somaliske befolkningen. Borgerkrigen som tidligere delte Somalia i to er et resultat av konflikter innad i klanene.
=== Språk ===
Somali og arabisk er de offisielle språkene. Somali blir også brukt litt i Etiopia og Kenya. På grunn av at Somalia har vært både en italiensk, engelsk og fransk koloni, har språket i Nord-Somalia mange engelske ord, mens språket i Sør-Somalia har mange italienske ord. I somali benyttes latinske bokstaver, og lesingen skjer fra venstre til høyre. Lange vokaler skrives dobbelt.
=== Religion ===
Hovedreligionen i Somalia er Sunni islam.
== Historie ==
I antikken var Somalia et viktig senter for handel med resten av den gamle verden, og ifølge de fleste forskere er landet blant de mest sannsynlige lokaliseringene for det sagnomsuste landet Punt. Fra middelalderen og framover fantes det flere somaliske imperier som dominerte handelen i regionen. Ajuran, Adal, Warsangali, Majerteen og Geledi var blant sultanatene.Mot slutten av 1800-tallet inngikk britene og italienerne flere avtaler med de lokale statene. Slik fikk britene og italienerne kontroll over deler av kysten; det førte til at det britiske Somaliland og italienske Somalia ble etablert.
I de indre delene av Somalia lyktes ikke britene like godt. Dervish-staten, styrt av Muhammad Abdullah Hassan, gjorde motstand mot det britiske imperiet. Britene ble flere ganger tvunget tilbake til kystregionen. Britiske luftstyrker beseiret imidlertid Dervisjene i 1920.
Italia fikk under fascistisk styre full kontroll over den nordøstlige og sørlige deler av territoriet etter å ha ført en vellykket kampanje mot sultanatene Majeerteen og Hobyo. Den italienske okkupasjonen varte til 1941, da den ble erstattet av en britisk militær administrasjon. Etter verdenskrigens slutt forble nordvest Somalia et britisk protektorat, mens det tidligere italienske Somaliland i 1950 ble gjort til et "tilsynsområde" ("Trust territory") av FN, under italiensk administrasjon, med løfte om uavhengighet etter ti år. I 1960 ble de to områdene forent i Den somaliske republikk.
Etter at Somalia fikk selvstendighet, bygde det seg raskt opp interne spenninger. Landet har med noen avbrudd vært i borgerkrig siden 1977.
Landet ble styrt av Muhammed Siad Barre fra 1970 til 1991, da han ble kastet av rivaliserende klanledere, men disse lykkes ikke i å samles om en erstatning, og landet har vært uten en fungerende regjering siden den tid.I 1993 ble en USA-ledet FN-styrke på 28 000 mann (UNOSOM I) sendt til Somalia for å sikre leveransene av matvarehjelp, samt avvæpne de stridende hærene. Dette var første gang FN grep militært inn i et medlemsland uten landets aksept, og Norge deltok også i disse styrkene. Aksjonen var mislykket. FN-styrkene led nederlag i Mogadishu, der 24 pakistanske soldater og 18 amerikanere drept. Bildene av døde amerikanske soldater som ble slept etter biler gjennom Mogadishus gater gikk verden rundt, og utgjorde et betydelig PR-messig og moralsk nederlag for de amerikanske styrkene. (Hendelsene dannet senere grunnlaget for filmen Black Hawk Down.) Etter to års engasjement trakk USA styrkene tilbake i 1995.Den nordvestlige delen, Somaliland, erklærte seg selvstendig i 1991, og den nordøstlige regionen Puntland i 1998, men ingen av dem er internasjonalt anerkjent. En grensetvist pågår mellom de to statene om to grenseprovinser inne på Somalilands område. De to provinsene, som sammen utgjør den nordlige halvparten av Somalia, er et rolig område uten krig, i motsetning til den sørlige delen av landet. Både i Somaliland og Puntland har det på fredelig vis vært gjennomført demokratiske valg.
Ut over 90-tallet dannet det seg et nettverk av Sharia-domstoler (ICU, Unionen av islamske domstoler), som oppnådde stadig mer makt i landet. USA mente imidlertid at dette nettverket hadde forbindelser til Al-Qaida, og at det skulte deltakere fra bombeangrepene mot amerikanske ambassader i Afrika på slutten av 90-tallet. Med den begrunnelsen har USA arbeidet aktivt for at islamistene ikke skal få etablere en stat. Det har samtidig blitt påpekt at Somalia, etter geologenes beregninger, sitter på store oljeresurser, og at landet derfor har strategisk betydning for USA.Et historisk dårlig forhold mellom det tradisjonelt kristne Etiopia og det tradisjonelt muslimske Somalia har samtidig blitt forverret av økende religiøse motsetninger, og av territorielle konflikter mellom de to landene.Under en fredskonferanse i Djibouti i 2000 valgte klanlederne Abdiqassim Salat Hassan som president for en nasjonal regjering, og etter langvarige fredssamtaler besluttet Klanledere og krigsherrer i 2004 å danne et midlertidig parlament.
Islamistene har imidlertid vunnet frem sør i landet. I juni 2006 erobret Islamic Court Union (ICU) Mogadishu etter de hardeste kampene i hovedstaden på mange år, og sendte koalisjonen av krigsherrer på flukt nordover.Med hjelp fra kristne etiopiske styrker tok Den afrikanske union, FN og en koalisjon av krigsherrer støttet av USA, tilbake makten over hovedstaden på slutten av 2006. ICU kjempet mot, og hadde på slutten av 2008 tatt tilbake kontrollen over det meste av det sørlige Somalia. Samtidig stod innbyggerne i Somalia mitt oppe i en humanitær krise. Krig, økte matvarepriser og tørke gjorde situasjonen prekær i enkelte områder i landet.I januar 2009 trakk Etiopia sine tropper ut av landet, og en rask militær fremgang for ICU fulgte. I mai 2009 var Mogadishu igjen truet, og president Sheikh Sharif Sheikh Ahmad måtte på ny be om støtte fra andre land. I juli 2009 var det fremdeles harde kamper i hovedstaden.
== Politikk og administrasjon ==
I områdene som kontrolleres av ICU brukes sharialovgivning, og det nettverket disse domstolene utgjør danner utgangspunktet for et statsystem. Opp mot dette systemet står det parlamentariske, støttet av en koalisjon mellom klanledere og krigsherrer og Den afrikanske union, FN.
=== Menneskerettigheter ===
Somalia har dødsstraff for homofili.
=== Forholdet til Norge ===
Fra julen 1992 til 1995 deltok Norge med til sammen 260 soldater til FN–styrken som var stasjonert i landet. Svært lite nyheter nådde det norske folk om styrkenes handlinger, men internt i forsvaret beskrives operasjonene i ettertid som «tragisk og grisete». Tidligere offiserer og soldater beskriver både maktovergrep fra norske styrker og en rekke trefninger der sivile somaliere ble drept.Også senere har Norge engasjert seg aktivt i konflikten, og har blant annet sammen med USA tatt initiativ til og ledet den internasjonale kontaktgruppen for Somalia.Norge har også vært økonomisk bidragsyter til overgangsregjeringen i Somalia. Blant annet gav regjeringen i mai 2009 26 millioner kroner til sikkerhetssektoren i landet. Kritikk for dette engasjementet har blant annet kommet fra Stig Jarle Hansen, seniorforsker ved Norsk institutt for by- og regionforskning. Han hevder den norske regjeringen overser alvorlige brudd på menneskerettighetene fra somaliske myndigheter og deres støttespillere. Han finner støtte til dette i en Amnesty–rapport hvor det hevdes at alle partene begår grove menneskerettighetsbrudd.Etter 2005 har det også vært en jevn økning i piratangrep og kapring av skip langs Somalias kyst. I desember 2008 støttet Norge en FN–resolusjon foreslått av USA om at fremmede makter skulle ha rett til å forfølge Somaliske pirater inn på land. I februar 2009 besluttet den norske regjeringen også å delta i EU–styrken som patruljerer kysten utenfor Somalia med fregatten KNM Fridtjof Nansen. Norge har en egeninteresse i disse farvannene, i og med at ca. 1 000 av 20 000 fartøyer som årlig passerer der er norskeide.
=== Administrativ inndeling ===
Før borgerkrigen ble Somalia delt inn i atten regioner som igjen ble delt inn i distrikter.
Awdal
Bakool
Banaadir
Bari
Bay
Galguduud
Gedo
Hiiraan
Jubbada Dhexe
Jubbada Hoose
Mudug
Nugaal
Sanaag
Shabeellaha Dhexe
Shabeellaha Hoose
Sool
Togdheer
Woqooyi GalbeedDe facto er Nord-Somalia nå delt mellom kvasi-selvstendige stater i Puntland og Somaliland. Sør er nominelt kontrollert av den føderale overgangsregjeringen, men er faktisk styrt av islamistiske grupper, bortsett noen bydeler i Mogadishu. Under de facto ordningene er det nå 27 regioner i Somalia.
== Økonomi ==
Ifølge CIA og Somalias sentralbank har Somalia, til tross for sivil uro, opprettholdt en sunn uformell økonomi, i hovedsak basert på husdyr, pengeoverføringsselskaper og telekommunikasjon. Mangel på offentlig statistikk gjør det vanskelig å måle størrelsen og veksten i økonomien. For året 1994 anslo CIA et bruttonasjonalprodukt på 3,3 milliarder dollar, mens de i 2001 anslo at den var 4,1 milliarder dollar. Innen 2009 har CIA anslått at BNP har vokst til 5 731 milliarder dollar, med reell vekst på 2,6 %.
Somalias sentralbank viser at landets BNP per innbygger er 333 dollar. Til sammenligning er BNP per innbygger i Kenya 350 dollar, Tanzania 280 dollar, Eritrea 190 dollar og Etiopia 100 dollar. Ca. 43 % av befolkningen lever på mindre enn én dollar om dagen. Ca. 24 % av somaliere bor i urbane områder, mens ca. 54 % bor på landsbygda.
Ifølge en britisk rapport fra Chambers of Commerce (2007) var privat sektor i vekst, særlig i tjenesteytende sektor. I motsetning til perioden før borgerkrigen, da de fleste tjenester og den industrielle sektoren var statlig, har det vært betydelige private investeringer i næringsvirksomhet. Investeringene har i stor grad blitt finansiert av somaliere bosatt i Vesten, og de omfatter handel og markedsføring, penger, transporttjenester, transport, kommunikasjon, fiskeriutstyr, flyselskaper, telekommunikasjon, utdanning, helse, bygging og hoteller. Økonomen Peter T. Leeson mener aktiviteten til dels skyldes den somaliske sedvanerett (referert til som Xeer), som han antyder gir et stabilt miljø for forretningsdrift.
Som med nabolandene består Somalias økonomi av både tradisjonell og moderne produksjon, med en gradvis forskyvning mot moderne industrielle teknikker. Ifølge Central Bank of Somalia, er ca. 80 % av befolkningen nomader eller semi-nomadiske gjetere.
Landbruket er landets viktigste økonomiske sektor. Den står for ca. 65 % av BNP og sysselsetter rundt 65 % av arbeidsstyrken. Husdyr utgjør omtrent 40 % av BNP og mer enn 50 % av eksportinntektene. Annen viktig eksport inkluderer fisk, kull og bananer. Sukker, sorghum og mais er blant produktene på det innenlandske markedet. Ifølge Central Bank of Somalia utgjør import av varer rundt 460 millioner dollar hvert år. Eksport, som utgjør omtrent 270 millioner dollar årlig. Både importen og eksporten overgår nivåene landet hadde før borgerkrigen.
Somalia har et handelsunderskudd på rundt 190 000 000 dollar hvert år, men dette er overskredet med pengeoverføringer sendt av somaliere i diaspora (utvandring), anslått til å være rundt 1 milliard dollar. Med fordelen av å ligge nær Den arabiske halvøy, har somaliske handelsmenn i større grad utfordret Australias tradisjonelle dominans over Den arabiske golfens husdyr og kjøtt-marked; dette ved å tilby kvalitetsdyr til svært lave priser.
Den beskjedne industrielle sektoren, basert på foredling av landbruksprodukter, utgjør rundt 10 % av Somalias BNP. Opptil 14 private flyselskaper opererer 62 fly og tilbyr kommersielle flyreiser til internasjonale steder. Blant dem er Daallo Airlines. Med konkurransedyktige priser har selskapene bidratt til å støtte Somalias travle handelsnettverk.
=== Norsk- og internasjonal bistand til Somalia i perioden 1967 - 2009 ===
Per 2021 oppgir Utenriksdepartementet at Norge har gitt 4,4 milliarder kroner de siste ti årene til Somalia. Ifølge den forhenværende diplomaten og bistandseksperten Jens Mjaugedal er disse pengene bortkastet.*Vær oppmerksom på at det ikke finnes fullstendig informasjon om sektor eller partner før 1980, og at det er brukt ulike klassifiseringssystemer i periodene 1980-1998 og fra og med 1999.
=== Økonomiske nøkkeltall ===
== Samfunn ==
=== Utdanning ===
Undervisningsdepartmentet har ansvaret for utdanning i Somalia, og fører tilsyn med landets barneskoler, ungdomsskoler, tekniske og yrkesfaglige skoler, samt lærerutdanning og uformell utdanning. Ca 15 % av statsbudsjettet fordeles mot skolenes instruksjon. Puntland og Somaliland har sine egne undervisningsdepartementer. Somaliland og Puntland oppgir å ha innført gratis barneskoler, med lærere som får lønn fra lokale budsjetter.
Høyere utdanning i Somalia er i det 21. århundre hovedsakelig privat drevet. Flere universiteter i landet, inkludert Mogadishu Universitet, har blitt scoret blant de 100 beste universitetene i Afrika til tross for det harde miljøet, som har blitt hyllet som en triumf for grasrot-initiativer. Andre universiteter tilbyr også høyere utdanning i Sør-Somalia inkludert Benadir University, Somalia National University, Kismayo University og University of Gedo. I Somaliland drives Amoud University, Universitetet i Hargeisa, Somaliland University of Technology og Burao University.
Koranskoler (også kjent som dugsi) forblir det grunnleggende systemet for tradisjonell religiøs opplæring i Somalia. De lærer opp barn i henhold til islamsk tradisjon, og fyller en religiøs og sosial rolle i landet. Koranskolene har relativt flest elever sammenliknet med andre typer barneskoler, og er ofte det eneste systemet tilgjengelig for nomadisk boende somaliere. Koranskolene er regulert av et eget departement innen den somaliske regjeringen, departementet for waqf og islamske saker.
== Se også ==
Intergovernmental Authority on Development
Somaliland
Liste over byer i Somalia
Mediesituasjonen i Somalia
Piratvirksomhet ved Somalia
Somaliere i Norge
== Referanser ==
== Litteratur ==
Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 24. ISBN 8251607450.
Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 44. ISBN 8254002312.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Somalia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Somalia – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.no
(no) Statistikk og andre data om Somalia i FN-sambandets nettsted Globalis.no(en) BBC:Timeline: Somalia
(ar) شبكة الصومال اليوم للإعلام - الرئيسية / «Somalia Today» (nyheter)
(so), (en), (it) Red Sea Dictionary | Somalia (somali: Soomaaliya, arabisk: الصومال, Aṣ-Ṣūmāl) er en stat på Afrikas horn. Somalia grenser i nordvest mot Djibouti, i vest mot Etiopia og i sør mot Kenya. | 7,364 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tunisia | 2023-02-04 | Tunisia | ['Kategori:34°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1956', 'Kategori:Tunisia'] | Tunisia (arabisk: تونس, berbisk språk: ), offisielt Den tunisiske republikk, er en arabisk stat, og Afrikas nordligste land. Landet grenser til Algerie i vest og til Libya i sydøst. De sydlige områdene av Tunisia (ca. førti prosent) er en del av ørkenen Sahara. I nord og nordøst har landet en 1300 kilometer lang kystlinje mot Middelhavet. Store deler av arealet som ikke er ørken er svært fruktbar jord. Hovedstaden er Tunis og ligger ved kysten i nordøst. Tunisia er i dag kjent for å være et fremskrittsvennlig islamsk samfunn.
Landet ble fra 1987 til 2011 styrt av det autoritære regimet til president Zine El Abidine Ben Ali. Han flyktet etter omfattende protester i desember 2010 og januar 2011, som av folket fikk navnet sjasminrevolusjonen etter blomsten med samme navn. I dag er Tunisia kjent for å være det eneste landet som klarte den demokratiske overgangen etter den arabiske våren. For nordmenn er Tunisia et populært ferieland.
| Tunisia (arabisk: تونس, berbisk språk: ), offisielt Den tunisiske republikk, er en arabisk stat, og Afrikas nordligste land. Landet grenser til Algerie i vest og til Libya i sydøst. De sydlige områdene av Tunisia (ca. førti prosent) er en del av ørkenen Sahara. I nord og nordøst har landet en 1300 kilometer lang kystlinje mot Middelhavet. Store deler av arealet som ikke er ørken er svært fruktbar jord. Hovedstaden er Tunis og ligger ved kysten i nordøst. Tunisia er i dag kjent for å være et fremskrittsvennlig islamsk samfunn.
Landet ble fra 1987 til 2011 styrt av det autoritære regimet til president Zine El Abidine Ben Ali. Han flyktet etter omfattende protester i desember 2010 og januar 2011, som av folket fikk navnet sjasminrevolusjonen etter blomsten med samme navn. I dag er Tunisia kjent for å være det eneste landet som klarte den demokratiske overgangen etter den arabiske våren. For nordmenn er Tunisia et populært ferieland.
== Naturgeografi ==
Afrikas og Tunisias nordligste fastlandspunkt er Ras ben Sakka.
Atlasfjellenes østlige del dominerer det nordlige Tunisia. Lengst mot nord ligger Tell-Atlas med Medjerdalen, som er det mest fruktbare området. Lenger sør ligger Sahara-Atlas med landets høyeste punkt, Djebel Chambi. Det fjellrike området, som kalles «Dorsale», strekker seg mot nordøst til den algeriske grensen og sørover helt ned til slettene ved Tunisbukta.
Mot sør finnes det høytliggende stepper og åser, som etter hvert går over i et stadig flatere og tørrere område. De få elvene fører bare vann på enkelte tider av året, og landet er spekket med lavtliggende saltområder. Saltområdene er tørre om sommeren, men blir omgjort til myrer om vinteren. Den største saltmyra strekker seg over halvparten av Tunisia. I nord, derimot, renner den største elva gjennom en fruktbar dal, over en bred og fruktbar kystslette før den munner ut i Tunisbukta. Nord for denne dalen og parallelt med kysten går Kroumiriefjellene.
Tunisia har et typisk middelhavsklima, med varme somre og milde vintre, og det er om vinteren det meste av den årlige nedbøren faller. Det er vanligvis lite nedbør, men kraftige oversvømmelser kan noen ganger forekomme og forårsake store skader. De tørre somrene og den varme ørkenvinden fra Sahara kan tørke ut landet, og selv de mest fruktbare områdene rammes ofte av tørke.
=== Dyreliv ===
Dyrelivet i Tunisia er fattig, men i skogene lever det fremdeles villsvin, og lenger sør finnes det hyener, sjakaler og villgeiter. Det finnes også en del fuglearter, blant annet ørn i fjellene. På grensen mot ørkenen klarer fremdeles antiloper og afrikanske esler å overleve. De er beskyttet ved at all jakt på dem er forbudt.
Ellers lever det ulike slags krypdyr og leddyr rundt om i landet, så som edderkopper, skorpioner og slanger, blant annet egyptisk kobra.
== Demografi ==
Majoriteten (98 %) av befolkningen i det moderne Tunisia er arabere eller arabiserte berbere, og snakker tunisisk arabisk. Det er også en liten (opptil 1 %) befolkning berberere, bosatt i Jabal Dahar-fjellene sørøst i landet, og på øya Jerba. Det er imidlertid mange flere som er etterkommere av den berberske befolkningen. Berberne snakker først og fremst berbiske språk, ofte kalt shelha.
Den lille europeiske befolkningen (1 %) består for det meste av franskmenn og italienere. Det er også et gammelt jødisk samfunn i landet; jødenes historie i Tunisia går rundt 2000 år tilbake i tid. I 1948 estimerte man at den jødiske befolkningen var på 105 000, men i 2003 var det kun rundt 1 500 igjen.De første kjente personene i det som er Tunisia i dag, var berberfolket. Utallige sivilisasjoner og nasjoner har invadert, migrert til og assimilert med befolkningen i løpet av årtusener, med varierende innvirkning på landet og dets befolkning, via erobringer og bosetninger fra fønikerne/karthagenere, romere, vandaler, arabere, ottomanske tyrkere og franskmenn.
I tillegg, etter reconquistaen og utvisningen av ikke-kristen befolkning og moriscoere fra Spania, kom det mange spanske maurere og jøder på slutten av det 15. århundre. Fra sent på 1800-tallet frem til andre verdenskrig bodde det mange franskmenn og italienere der (255 000 europeere i 1956), selv om mange av dem, sammen med den jødiske befolkningen, forlot Tunisia før landet ble selvstendig.
Religionen i landet er dominert av islam, som 99 % av innbyggerne bekjenner seg til. Et av verdens eldste jødiske samfunn ligger i Jerba, som er et sted med religiøs mangfoldighet.
=== Språk ===
Arabisk er Tunisias offisielle språk. Som i resten av den arabiske verden er en lokal variant av arabisk brukt til vanlig. Tunisisk arabisk er nært beslektet med maltesisk. En liten minoritet snakker også det berbiske språket shelha.Fordi landet tidligere var under Frankrike, har fransk språk også spilt en større rolle i landet, til tross for at det ikke lenger har en offisiell status. Det er mye brukt i skolen (for eksempel innen realfag i videregående skoler), i pressen og i næringslivet. De fleste tunisiere, spesielt de som er bosatt i større urbane områder, blander tunisisk arabisk med fransk, en blandingsdialekt som uformelt ofte kalles «frarabisk».
== Historie ==
Det tidligste folket vi kjenner til i Tunisia er berbere. Fra omtrentlig det 10. århundre f.Kr. ble kysten bosatt av fønikere som i det 8. århundre f.Kr. grunnla den selvstendige bystaten Karthago.
Etter en rekke kriger mot Hellas i det 6. århundre f.Kr. blomstret Karthago og ble den dominerende sivilisasjonen rundt Middelhavet.
I 146 f.Kr. ble Karthago tatt av Roma i den tredje punerkrig og ødelagt. Resten av Karthagos territorier ble annektert av Roma og grunnlagt som den romerske provinsen Afrika. Senere ble byen gjenoppbygd og vokste seg større enn den noen gang hadde vært.
I det 5. århundre ble landet invadert av Vandalene men kom i det 6. århundre under bysantinsk styre.
I det 6. århundre ble Tunisia erobret av arabere som gjorde områdene muslimske og grunnla byen Kairouan, kun avbrutt av perioder hvor berbere gjorde opprør var landet under muslimske dynastier. I siste halvdel av 1500-tallet erobret Spania mange av kystbyene, men disse ble senere gjenerobret av det Det osmanske riket. Under tyrkiske guvernører hadde landet praktisk talt selvstyre.
Frankrike tok kontroll over Tunisia i 1880, som formelt ble et fransk protektorat 12. mai 1881.
=== Tunisia under andre verdenskrig ===
I andre verdenskrig ble Tunisia brukt som landgangspunkt for de kombinerte britiske og amerikanske styrker.
Tunisia var et viktig strategisk punkt siden området hadde fritt leide til angrep på Rommel, også kalt «ørkenreven», som ledet de tyske og italienske styrkene i den nordafrikanske ørkenen.
Etter det tyske nederlaget i Nord-Afrika 13. mai 1943 ble Tunisia utgangspunktet for angrepet mot Sicilia i juni 1943 og senere felttoget i Italia.
=== Etter 1945 ===
Tunisia oppnådde selvstendighet fra Frankrike 20. mars 1956. Frigjøringshelten Habib Bourguiba ble landets første president da han ble innsatt som president 25. september 1957 etter at Tunisias konstitusjonelle monark hadde blitt styrtet. Bourguiba ledet en ettpartistat. Han ble sett på som en moderat politiker som støttet sekularisering og kvinners rettigheter. I 1975 utnevnte det tunisiske parlamentet Bourguiba til president for livstid. Hans tid som statsoverhode skulle allikevel ende før hans død. 7. november 1987 utførte statsminister Zine El Abidine Ben Ali et statskupp. Bourguiba ble avsatt, og ble deretter holdt i husarrest i Monastir inntil sin død i 2000.
Zine El Abidine Ben Ali styrte autoritært med partiet Rassemblement Constitutionel Démocratique til 2011 da han flyktet etter Den tunisiske revolusjon i desember 2010 og januar 2011. Deretter ble det avholdt demokratisk valg.
== Politikk og administrasjon ==
=== Administrativ inndeling ===
Tunisia er delt inn i 24 provinser. Provinsene er videre delt inn i 264 kommuner.
=== Menneskerettigheter ===
Tunisia har fengselsstraff inntil tre år for homofili.
== Næringsliv ==
Størstedelen av befolkningen er fremdeles sysselsatt i jordbruket, som imidlertid har gått sterkt tilbake i de siste årene. Nå bidrar jordbruket bare med en femtedel av bruttonasjonalproduktet. I nord har det vært dyrket korn helt siden romersk tid, og i dag dyrkes hvete og bygg samt oliven, sitrusfrukter, druer og grønnsaker.
Avlingene svikter ofte på grunn av for lite nedbør. Husdyrhold begrenses på grunn av dårlig beiteland. De viktigste husdyrene er geiter og sauer samt kameler, som er arbeidsdyr. Skogbruket gir de råstoffene som trengs til fremstilling av kork, eukalyptusolje og andre oljer. De viktigste inntektskildene for Tunisia er i dag mineralressurser, spesielt fosfater og oljer. Sammen med naturgass er dette viktige eksportvarer, men prisfallene på verdensmarkedet har ført til at økonomien har fått et tilbakeslag. Storparten av industrien er basert på disse produktene. En stor del av produksjonen er foregår i små lokale bedrifter.
Tekstilindustrien er i rask vekst, men mange tekstilprodukter må likevel importeres, og det samme gjelder matvarer og råmaterialer. Det er blitt etablert noe tungindustri med utenlandsk bistand. Turismen blir også stadig viktigere, og et behagelig klima, mange sandstrender, og et fargerikt folkeliv gjør landet til et populært reisemål.
Tunisia har et omfattende vei og jernbanenett, med det trenger modernisering. Størstedelen av den internasjonale flytrafikken går gjennom den internasjonale hovedflyplassen ved Tunis, Tunis-Karthago internasjonale flyplass. Helsevesen og sosial velferd er meget godt utbygd. Skolegangen er gratis og obligatorisk.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Amfiteateret i El Jem – romersk ruinby
Dougga / Thugga – romersk ruinby
Ichkeul nasjonalpark –
Kairouan – tradisjonell islamsk arkitektur
Kartago – fønikisk ruinby
Den puniske byen Kerkouane og dens nekropol – punisk/fønikisk ruinby
Medinaen i Sousse – tradisjonell islamsk arkitektur
Medinaen i Tunis – tradisjonell islamsk arkitekturMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2018 – Keramikk fra Sejnane
2019 – Daddelpalme, kunnskap, ferdigheter, tradisjoner og praksis
2020 – Charfia-fiske på Kerkennah øyene
2021 – Arabisk kalligrafi: kunnskap, ferdigheter og praksis
== Se også ==
Liste over byer i Tunisia
== Referanser ==
== Litteratur ==
Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 14. ISBN 8251607450.
Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 28. ISBN 8254002312.
== Eksterne lenker ==
(en) Tunisia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) تونس / Tunest / Tunisie – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Norsk tunisisk forening
(no) Statistikk og andre data om Tunisia i FN-sambandets nettsted Globalis.no(no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.no | Tunisia (arabisk: تونس, berbisk språk: ), offisielt Den tunisiske republikk, er en arabisk stat, og Afrikas nordligste land. Landet grenser til Algerie i vest og til Libya i sydøst. | 7,365 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trinidad_og_Tobago | 2023-02-04 | Trinidad og Tobago | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1962', 'Kategori:Stubber 2022-07', 'Kategori:Trinidad og Tobago', 'Kategori:Veldig store stubber', 'Kategori:Øygrupper i Sør-Amerika', 'Kategori:Øystater'] | Trinidad og Tobago (engelsk: Trinidad and Tobago), offisielt Republikken Trinidad og Tobago (engelsk: Republic of Trinidad and Tobago) er en øystat nordøst for Sør-Amerika. Landet består av øyene Trinidad og Tobago, som ligger 30 kilometer nordøst for Trinidad. Nærmeste naboland er Venezuela. Hovedstaden er Port of Spain med 37 074 innbyggere (2011), men med 48 838 innbyggere er San Fernando den største av landets to byer.Oljehavnen Pointe-à-Pierre ligger nord for San Fernando og et stykke sør for byen ligger Point Fortin som har en stor utskipingshavn for landets gassproduksjon. Nord i landet ligger havnen Templadora som er omlastingshavn for bauxitt og alumina fra Guyana og Surinam, der utvinningen foregår inne i landet og større skip ikke kan lastes fulle på grunn av dybdeforhold i elvene Demerara og Paramas. Råvarene sendes videre til aluminiumsverk blant annet i USA, Canada og Europa.
Trinidad og Tobago er kjent som opphavssted for steel band-musikk (oljefat omgjort til musikkinstrumenter), rosa flamingoer og asfaltsjøen Pitch Lake.
| Trinidad og Tobago (engelsk: Trinidad and Tobago), offisielt Republikken Trinidad og Tobago (engelsk: Republic of Trinidad and Tobago) er en øystat nordøst for Sør-Amerika. Landet består av øyene Trinidad og Tobago, som ligger 30 kilometer nordøst for Trinidad. Nærmeste naboland er Venezuela. Hovedstaden er Port of Spain med 37 074 innbyggere (2011), men med 48 838 innbyggere er San Fernando den største av landets to byer.Oljehavnen Pointe-à-Pierre ligger nord for San Fernando og et stykke sør for byen ligger Point Fortin som har en stor utskipingshavn for landets gassproduksjon. Nord i landet ligger havnen Templadora som er omlastingshavn for bauxitt og alumina fra Guyana og Surinam, der utvinningen foregår inne i landet og større skip ikke kan lastes fulle på grunn av dybdeforhold i elvene Demerara og Paramas. Råvarene sendes videre til aluminiumsverk blant annet i USA, Canada og Europa.
Trinidad og Tobago er kjent som opphavssted for steel band-musikk (oljefat omgjort til musikkinstrumenter), rosa flamingoer og asfaltsjøen Pitch Lake.
== Navn ==
Staten har navn etter de to hovedøyene. Begge fikk angivelig navn av Kristoffer Columbus i 1498.Trinidad fikk navn etter det spanske ordet for treenighet. Det er forklart med at Columbus enten ankom på treenighetssøndagen, eller at han så tre fjelltopper som minte ham om treenigheten. Arawakene kalte øya Iere, kolibri.Navnet Tobago sies å stamme fra haitisk tambaku, pipe, men er også forklart som å komme fra ordet for tobakk, tabaco. Bakgrunnen skal da ha vært at Columbus hadde merket seg innbyggernes tobakksrøyking. Det antas ofte at ordet tobakk kommer fra tainoenes ord for tobakk, men opphavet er spansk tabaco. I spansk eksisterte ordet før Columbus' sjøferder til den nye verden og kan gå tilbake til arabisk. Språkene i det karibiske området hadde ved spanjolenes ankomst helt forskjellige ord for tobakk.Columbus mente å ha sett to øyer da han forlot Trinidad i august 1498. Han kalte dem Asumpción og Concepción. Sannsynligvis var det bare ei øy, Tobago, han hadde sett. Navnet Tobago dukker opp fra 1511 på spanske kart og i spanske dokumenter. Skrivemåten varierte innenfor og mellom de ulike europeiske språkene. På 1500- og 1600-tallet dannet det seg en oppfatning om at spanjolene lærte å dyrke tobakk av indianerne på Tobago. Kanskje ble navnet Tobago hengende ved øya fordi den fra sjøen kan se ut som formen på en sigar.Kalinaindianerne (fastlandskaribene) kalte øya Urupaina, som betyr stor snegl. Midt på 1600-tallet skrev en fransk misjonær at kalinagoindianerne (øykaribene) kalte den Aloubaéra, kanskje etter en slange i deres mytologi.
== Naturgeografi ==
Landet består av to store øyer, Trinidad og Tobago, i det sørøstlige Karibia like utenfor kysten av Sør-Amerika. Øyene regnes som de sørligste av De små Antiller, men geologisk utgjør øyene en del av Sør-Amerika. Pariabukta i vest skiller landet fra Venezuela. Fjellrekken nord på Trinidad og på Tobago ligger i forlengelsen av Cordillera de la Costa i Venezuela.Avstanden til kysten av Venezuela er 11 km på det smaleste. Sundet mellom Trinidad og Venezuela i nord kalles Dragon's Mouth eller Bocas del Dragón. I sør forbinder det smale sundet Serpent's Mouth eller Boca de la Serpiente Pariabukta med Columbus-stredet, farvannet mellom Trinidad og det søramerikanske fastlandet.
Guyanastrømmen, overflatehavstrømmen som er en gren av Den sørlige ekvatorialstrømmen, fører havvann fra sørøst mot Trinidad og Tobago. Ved Trinidad deler strømmen seg. Den nordlige hoveddelen går mot Tobago og fortsetter derfra vestover i Det karibiske hav. En sørlig del strømmer gjennom Columbus-stredet og Serpent's Mouth og inn i Pariabukta. I regntiden får strømmen tilført ferskvann fra utløpet av Orinoco slik at saltinnholdet i bukta går sterkt ned.
=== Trinidad ===
Trinidad er den største øya med et areal på rundt 4800 km². Utenfor nordvestspissen av Trinidad ligger en rekke små øyer som strekker seg mot Pariahalvøya i Venezuela: Monos, Huevos og Chacachacare. Sørvest på Trinidad strekker Cedroshalvøya seg vestover med Icacos Point som sørvestligste punkt. Holmen Soldado Rock ligger ca. 10 km vest av halvøya.Det er tre fjell- og høydedrag på øya, det høyeste i nord, det laveste i sør. Northern Range som strekker seg fra øst til vest nord. Høyeste punkt er Aripo (også kalt El Cerro del Aripo) på 940 moh. Midt på Trinidad går Central Range diagonalt over øya i retning fra sørvest til nordøst. Høyeste punkt her er Tamana på 308 moh. I sør danner en rekke lave åser Southern Range.
Ortoire i sør og Caroni i nord er de lengste elvene. Caroni Swamp dannes der elva Caroni renner ut i Pariabukta sør for hovedstaden Port of Spain. Et annet viktig våtmarksområde er Nariva Swamp. Det dekker et område på 11 343 hektar på østkysten av Trinidad og er landets største ferskvannssump. Northern Range har mange fosser. De mest kjente er Blue Basin Falls og Maracas Falls. Begge har et fall på 91 meter.På øst- og vestkysten finnes det mangroveskog. Det er korallrev ved nordøstkysten.Det er olje- og gass i grunnen på og ved Trinidad og disse har satt sitt preg på naturgeografien. Pitch Lake sørvest på øya ved La Brea er en naturlig asfaltsjø dannet av olje som lekker opp fra grunnen. Asfaltsjøen har en maksimal dybde på 80 meter dekker en flate på 40 hektar. Gass og vann presser seg opp til overflaten og skaper muddervulkaner. Devil's Woodyard er en kjent slik.
=== Tobago ===
Tobago ligger ca. 30 km nordøst for Trinidad. Øya har et areal på omkring 115 km². Den domineres av Main Ridge som går fra sørvest til nordøst. Fjellene har en høyde på rundt 550 moh., med 576 moh. som høyeste punkt. Fjellene flater i sørvest ut mot et korallplatå. Sørvestkysten har mangrove.Utenfor kysten i sørvest ligger Buccoo-revet, fem flate korallrev som omgir lagunen Bon Accord.Little Tobago og andre småøyer ligger ved nordøstenden av Tobago.
=== Plante- og dyreliv ===
Øyene ligger nær fastlandet og plante- og dyrelivet bærer preg av det. Guyanastrømmen bringer med seg plante- og dyreliv mot Trinidad, slik som kaimaner, øgler, slanger og ferskvannsskilpadder. Plante- og dyrefamiliene fra Guyanaregionen og det østlige Venezuela er å finne også på Trinidad og Tobago. Det er lav grad av endemisme. To av de 521 landlevende Virveldyrartene er endemiske, mens 2,1 % av de 6600 frøplantene er endemiske. Ingen av de 42 ferskvannsartene er endemiske.
=== Klima ===
Det er mindre nedbør fra midten av januar til mai.
Øyene ligger sør for det atlantiske orkanbeltet og landet er mindre utsatt for orkaner enn andre karibiske land.
== Demografi ==
Landet opplevde betydelig befolkningsvekst i andre halvdel av 1800-tallet. Fra 1871 til 1881 vokste befolkningen med 3 % per år. Etter andre verdenskrig var befolkningen økt til over 500 000 og i 1980 var befolkningen på over én million.
Befolkningsutviklingen har vært påvirket av utvandring. Mellom 1960 og 1980 utvandret omkring 175 000. Utvandringen fortsetter i hovedsak til USA, Canada og Storbritannia. Flere kvinner enn menn utvandrer.Ved folketellingen i 2011 var 3,7 % av befolkningen innvandrere. 55,6 % av innvandrerne kom fra andre land i Karibia, særlig Grenada, Guyana og Saint Vincent og Grenadinene.
=== Folkegrupper ===
Befolkningen har blandet opphav som gjenspeiler landets kolonihistorie med slaveri og kontraktsarbeid. Ved folketellingen i 2011 hadde 35,4 % av befolkningen indisk opphav, mens 34,2 % var av afrikansk avstamning. 7,7 % var av blandet indisk-afrikansk opphav, mens 15,2 % var av annen blandet avstamning.Mens befolkningen på øya Trinidad gjenspeiler mangfoldet av befolkningsgrupper i landet som helhet, er situasjonen en annen på naboøya Tobago, der 85,2 % av befolkningen er av afrikansk avstamning.
=== Språk ===
Engelsk er offisielt språk. Dagligspråket er et kreolspråk basert på engelsk.Engelsk har vært offisielt språk siden 1823, men fransk-kreolsk var i utbredt bruk til mot slutten av 1800-tallet. I noen områder på Trinidad var fransk-kreolsk enerådende til 1940-årene og mange eldre var tospråklige til 1960-årene. Engelsk-kreolsk vant først innpass i byene. Med skolegang for bredere lag av befolkningen og utbredelsen av aviser, overtok engelsk i løpet av 1920-årene som språket for offisielle sammenhenger. Historisk har spansk og bhojpuri også vært benyttet på Trinidad.På Tobago har engelsk og engelsk-kreolsk dominert, slik at det oppsto forskjeller i de engelskbaserte kreolspråkene på de to øyene.I 1975 ble trinidadengelsk offisielt anerkjent og det fikk innpass i undervisningen i skolen. Etter dette er språket også benyttet i radio og fjernsyn.
=== Religion ===
Kristendommen er største religion, mens 18,2 % av befolkningen tilhørte hinduismen og 5 % islam ved folketellingen i 2011.Blant de kristne var Den katolske kirke det største kirkesamfunnet med 21,6 % av befolkningen. Pinsebevegelsen og evangelikalsk kristendom med Full Gospel har vært i sterk vekst og mer enn doblet sin tilhengerskare fra 2001 til 2011. I 2011 tilhørte 12 % av befolkningen slike kirker. Også sjuendedagsadventistene og baptistene har opplevd vekst. Andelen metodister, anglikanere og presbyterianere/kongregasjonalister falt fra 2001 til 2011.Ved folketellingen i 2011 tilhørte 5,7 % den synkretistiske religionen spirituell baptisme og 0,9 % tilhørte orisha.
== Politikk ==
=== Forsvars- og utenrikspolitikk ===
Landets forsvarsstyrke, Trinidad and Tobago Defence Force, ble grunnlagt i 1962.
I tillegg til oppgaven med å ivareta landets forsvar, skal forsvarsstyrken også bidra til indre sikkerhet og orden og bistå ved naturkatastrofer og krisesituasjoner.Trinidad and Tobago Defence Force har hærstyrker, kystvakt og et luftforsvar. Hærstyrkene består av to infanteribataljoner, en ingeniørbataljon og en støttebataljon. Til sammen disponerer forsvaret en styrke på 5 126 mann (2010).
== Næringsliv ==
== Samfunn ==
=== Høytider og fridager ===
==== Offentlige fridager ====
Landet har fjorten offentlige fridager. Dersom en bevegelig høytidsdag faller på en søndag, er påfølgende mandag offentlig fridag. Skulle to offentlige fridager havne på samme dato, blir påfølgende dato også fridag.Første nyttårsdag er den første fridagen i kalenderen. Flere av de faste fridagene er knyttet til forskjellige kulturelle og religiøse tradisjoner. Fem offentlige helligdager er hentet fra den kristne høytidskalenderen. I påsken er langfredag og andre påskedag offentlige fridager. Kristi legemsfest er også offentlig fridag. I julen første juledag og andre juledag er offentlige fridager. Det er én offentlig fridag fra den muslimske høytidskalenderen og én fra den hinduistiske. Begge er bevegelige helligdager: Id al-fitr, slutten på fastemåneden ramadan, og divali, lysfesten i hinduismen. 30. mars er den spirituelle baptismens frigjøringsdag, til minne om at forbudet mot denne synkretistiske religionen, innført i 1917, ble opphevet 30. mars 1951. Merkedagen ble innført som offentlig fridag i 1996.30. mai er minnedag for indernes ankomst. De første kontraktsarbeiderne fra India ankom i 1845. Denne dagen ble gjort til offentlig fridag i 1994. 19. juni markeres som arbeidernes dag. Datoen er valgt til mine om arbeideruroen i 1937. Den regnes som arbeiderbevegelsens fødsel. Avskaffelsen av slaveriet feires med offentlig fridag 1. august. Dette var datoen i 1834 da slaveriet ble avskaffet i det meste av det britiske imperiet. Frigivelsesdagen ble gjort til offentlig fridag i 1985. Uavhengighetsdagen feires 31. august, mens 24. september er republikkdagen. Den første av disse feirer dagen for uavhengigheten fra Storbritannia i 1962. Den andre er til minne om at Trinidad og Tobago gikk over til å bli republikk 1. august 1976. Dagen feires 24. september, som er datoen da parlamentet første gang møtte under den nye, republikanske grunnloven.
==== Festivaler og høytider ====
I tillegg til de offentlige fridagene markeres en rekke andre høytider og festivaler.
Karnevalet er særlig kjent. Fra 1783 til 1838 var karnevalsfeiringen dominert av den hvite overklassen. Det ble holdt fester og maskeradeball. Afrikanere og fargede hadde forbud mot å delta i gatefester. Den første gateparaden ble holdt i 1839. Avskaffelsen av slaveriet førte til at også den afrikanskættede befolkningen kunne delta i karnevalsfeiringen. I 1957 ble Carnival Development Committee etablert for å gjøre karnevalet til en organisert, nasjonal festival ledet av myndighetene. De fleste forretninger holder stengt mandag og tirsdag i karnevalet, selv om dette ikke er offentlige fridager. Karnevalstiden er høysesong for turister.En annen høytid av betydning er hosay. Dette er en høytid som ble brakt til landet av indiske kontraktsarbeidere. Utgangspunktet var den muslimske feiringen av muharram, men utviklet seg til en høytid der både muslimer og hinduer deltar. Den første kjente markeringen av hosay fant sted i 1847. Hosay varer i tolv dager.Tobago Heritage Festival går over to uker i slutten av juli og fram til frigivelsesdagen 1. august. Festivalen, som feirer kulturarven på øya Tobago, ble første gang holdt i 1987.
== Kultur ==
=== Idrett ===
Fotballandslaget kvalifiserte seg til VM i Tyskland 2006. Landet var det minst folkerike som deltok i mesterskapet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Trinidad and Tobago – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Trinidad and Tobago – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Trinidad og Tobago i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Trinidad og Tobago (engelsk: Trinidad and Tobago), offisielt Republikken Trinidad og Tobago (engelsk: Republic of Trinidad and Tobago) er en øystat nordøst for Sør-Amerika. Landet består av øyene Trinidad og Tobago, som ligger 30 kilometer nordøst for Trinidad. | 7,366 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eswatini | 2023-02-04 | Eswatini | ['Kategori:26°S', 'Kategori:31°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Eswatini', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:Samveldet av nasjoner'] | Eswatini (svati: eSwatini; tidligere Swaziland) er et enevelde sørøst i Afrika. Eswatini grenser til Sør-Afrika i alle retninger, unntatt i nordøst, hvor de har grense til Mosambik. Landet er bundet til Sør-Afrika gjennom en toll- og valutaunion. Eswatini er et av de få landene i Afrika hvor den etniske befolkningen er mer eller mindre ensartet. Eswatini er også ett av tre monarkier i Afrika.
| Eswatini (svati: eSwatini; tidligere Swaziland) er et enevelde sørøst i Afrika. Eswatini grenser til Sør-Afrika i alle retninger, unntatt i nordøst, hvor de har grense til Mosambik. Landet er bundet til Sør-Afrika gjennom en toll- og valutaunion. Eswatini er et av de få landene i Afrika hvor den etniske befolkningen er mer eller mindre ensartet. Eswatini er også ett av tre monarkier i Afrika.
== Naturgeografi ==
Eswatinis laveste punkt er elven Great Usutu, 21 meter over havet.
Klimaet varierer mellom et tropisk klima og et temperert klima. Lange tørkeperioder forekommer, og i 2002 måtte mer enn en 25 % av befolkningen basere seg på nødhjelp i form av mat.Eswatinis utfordringer når det gjelder miljø er både jorderosjon og den svært begrensede tilgangen på ferskvann. En del ville dyr jaktes også i altfor stort omfang. Nesten 60 % av landets elektrisitet produseres fra fossilt brensel, og resten fra vannkraft. Fra Sør-Afrika blir også mye strøm importert.
== Demografi ==
Etniske grupper i Eswatini er afrikanere med 97 % og europeere med 3 %.Religiøs tilhørighet: zionister (en blanding av kristendom og dyrkelse av forfedre, må ikke forveksles med jødisk sionisme) 40 %, katolikker 20 %, muslimer 10 %, andre 30 %.
== Historie ==
Ifølge tradisjonen migrerte folket i dagens swazinasjon sørover før det 16. århundre til det som nå er Mosambik. Etter en rekke konflikter med befolkningen i dagens Maputo, slo swaziene seg ned i det nordlige Zululand rundt 1750. De klarte ikke å holde følge med zuluenes voksende styrke og flyttet gradvis nordover på 1800-tallet og etablerte seg i området til dagens Eswatini.
De konsoliderte sin makt under flere dyktige ledere. Den viktigste var Mswati II, som swaziene har hentet sitt navn fra. Under hans lederskap i 1840-årene ekspanderte swaziene sitt territorium mot nordvest og stabiliserte den sørlige grensen mot zuluene.
Kontakten med britene kom tidlig i Mswatis styre da han ba britiske styresmakter i Sør-Afrika om assistanse mot zuluenes plyndringstokt i Swaziland. Det var i løpet av Mswatis styre at de første hvite slo seg ned i landet. Etter Mswatis død, inngikk swaziene avtaler med britiske og sørafrikanske styresmakter i en rekke saker, inkludert uavhengighet, europeernes rett på ressurser, administrativ autoritet og sikkerhet. Sørafrikanerne administrerte swazienes interesser fra 1894 til 1902, da britene tok kontroll.
Swaziland etablerte sitt første lovgivende organ, et rådgivende råd av valgte europeiske representanter med mandat til å gi råd til den britiske høykommissæren for ikke-swaziske saker. Høykommissæren innrømmet i 1944 at rådet ikke hadde noen offisiell status og anerkjente den øverste høvdingen, eller kongen, som de innfødtes autoritet over territoriet som kunne utstede ordrer til swaziene.
Etter mer enn 20 års styre under dronningregenten Lobarsibei, ble Sobhuza II i 1921 ngwenyama (løve) eller leder for swazinasjonen. I de tidligere årene i kolonistyret, forventet britene at Swaziland til slutt skulle innlemmes i Sør-Afrika. Etter andre verdenskrig førte sørafrikanernes intensivering av rasediskrimineringen til at Storbritannia begynte å forberede Swazilands uavhengighet. Den politiske aktiviteten ble intensivert tidlig i 60-årene. Flere politiske partier ble dannet og hevet røsten for uavhengighet og økonomisk utvikling. De stort sett urbane partiene hadde få bånd til landsbygda hvor majoriteten av swaziene bodde. De tradisjonelle swazilederne, inkludert kong Sobhuza II og hans indre råd, dannet Imbokodvo National Movement (INM), en politisk gruppe som tjente på sin nære identitet med swazienes livsstil. Styresmakten i kolonien tidfestet et valg i midten av 1964 til en lovgivende forsamling hvor swaziene skulle delta som svar på presset for politisk endring. I valget konkurrerte INM og fire andre partier, de fleste hadde mer radikalt ståsted. INM vant alle de 24 representantene.
Etter å ha sikret sin politiske støtte, tok INM til seg mange av kravene til de mer radikale partiene, særlig det om umiddelbar uavhengighet. Den britiske regjeringen gikk i 1966 med på å diskutere en ny grunnlov. En grunnlovskomité ble enige om konstitusjonelt monarki med selvstyre etter parlamentsvalget i 1967. Swaziland ble uavhengig 6. september 1968. Swazilands første valg etter uavhengigheten ble holdt i mai 1972. INM fikk nærmere 75 % av stemmene. Ngwane National Liberatory Congress (NNLC) fikk litt over 20 %, noe som gav dem tre seter i parlamentet.
I respons til NNLCs fremvekst, forkastet kong Sobhuza grunnloven fra 1968 den 12. april 1973 og oppløste parlamentet. Han overtok styret av landet og forbød all politisk aktivitet og satte handelsavtaler ut av drift. Han rettferdiggjorde sine handlinger med at han fjernet fremmede og avvikende politisk praksis som ikke var forenelig med swazienes livsstil. I januar 1979 ble et nytt parlament sammenkalt, delvis valgt gjennom indirekte valg og delvis gjennom direkte utnevnelser av kongen.
Kong Sobhuza II døde i august 1982 og dronningregenten Dzeliwe overtok pliktene som statsoverhode. En indre uenighet førte i 1984 til at statsministeren ble skiftet ut, og til slutt ble også Dzeliwe erstattet av dronningregenten Ntombi. Notombis eneste barn, prins Makhosetive, ble utropt til arving av swazienes trone. Den virkelige makten lå på denne tiden hos Liqoqo, et tradisjonelt øverste råd som la krav på å gi bindende råd til dronningregenten. Ntombi demonstrerte sin makt i oktober 1985 ved å avsette de ledende personene i Liqoqo. Prins Makhosetive kom tilbake fra skolegang i England for å overta tronen og hjalp til med på å slutt på de stadige indre kranglene. Han ble kronet som Mswati III 25. april 1986. Kort tid etterpå oppløste han Liqoqo. Et nytt parlament ble valgt og et nytt kabinett utpekt i november 1987.
Et undergrunnsparti, People's United Democratic Movement (PUDEMO), kritiserte i 1988 og 1989 kongen og hans regjering og krevde demokratiske reformer. Som svar på denne politiske trusselen og økende krav om større oversiktlighet innen styresmakten, satte kongen og statsministeren i gang en nasjonal debatt om grunnloven og Swazilands politiske fremtid. Denne debatten produserte en håndfull politiske reformer, godkjent av kongen, inkludert direkte og indirekte valg i nasjonalvalget i 1993.
En periode het landet Ngwana, inntil man gikk tilbake til navnet fra kolonitiden.
Den 19. april 2018, i forbindelse med markeringen av 50 års uavhengighet fra Storbritannia, ble landets engelskspråklige navn endret fra Swaziland til Eswatini, som betyr «swazienes land». Kongen har over lengre tid brukt navnet Eswatini i offentlige sammenhenger, blant annet i FNs generalforsamling i 2017 og ved åpningen av landets nasjonalforsamling i 2014. Bakgrunnen skal ha vært for å unngå at landet blir forvekslet med Sveits (engelsk: Switzerland). Fra desember 2018 heter landet Eswatini også på norsk.
== Politikk og administrasjon ==
Statsoverhodet er kongen som siden 1986 har vært kong Mswati III. Etter tradisjonen styrer kongen sammen med sin mor (Indlovukazi, direkte oversatt «store hunnelefant»), der kongen blir sett på som det administrative statsoverhode og hans mor som det nasjonale statsoverhode. Som monark utnevner kongen ikke bare statsministeren som er regjeringssjef, men han utnevner også et lite antall representanter til begge kamrene i Libandla (parlament). Senatet består av 30 medlemmer mens Representantenes hus har 65 seter, hvorav 55 er valgte representanter for en femårsperiode. Med så mye makt i hendene på kongen, er Swaziland teknisk sett et absolutt monarki, til tross for tilstedeværelsen av et parlament.
Grunnloven fra 1968 ble suspendert i 1973 i dekret om statlig unntakstilstand. Kong Mswati III utnevnte i 2001 (1996?) en komité for å skrive et utkast til ny grunnlov. Utkastet ble sendt på høring i mai 2003 og november 2004 (1999-2000?). Men de ble sterkt kritisert av sivile organisasjoner i Swaziland og menneskerettsorganisasjoner andre steder. Grunnloven ble satt i kraft i 2005, men der er fortsatt mye debatt i landet om den saken.
Kong Mswati III blir ofte sterkt kritisert for å leve et liv i luksus i en nasjon som har en av verdens høyeste infeksjonsrate av hiv. Hans flåte av luksusbiler og millionene som blir brukt til å underholde hans tallrike koners luksusboliger, er merkelig når rundt 34 % av befolkningen står uten arbeid og nesten 70 % av befolkningen lever på mindre enn en dollar per dag. Rundt 39 % av de voksne er smittet av hiv. Eswatini er et av de fattigste landene i verden og har svært lav HDI. Eswatini har kriminalisert homofili, men strafferamme ikke fastsatt i lov.
=== Administrativ inndeling ===
Eswatini er inndelt i fire provinser:
Hhohho
Lubombo
Manzini
Shiselweni
== Næringsliv ==
Jordbruket sysselsetter mer enn 80% av befolkningen. Viktigste jordbruksvarer er sukker, bomull, mais og tobakk. På grunn av sin geografiske beliggenhet, nesten helt omgitt av Sør-Afrika, er Eswatini svært avhengig av sin store nabo. Nesten 90 % av Eswatinis import kommer fra Sør-Afrika, og mer enn 65 % av eksporten. Store deler av Eswatinis arbeidsføre befolkning arbeider også i Sør-Afrika.
Inntektsforskjellene mellom fattige og rike er betydelige.
Viktige naturressurser er asbest, kull, vannkraft, skog, og små mengder med gull og diamanter.
== Samfunn ==
=== Utdanning ===
Analfabetisme: om lag 20 % av befolkningen eldre enn 15 år (2003).
=== Helse ===
Landet er meget hardt rammet av hiv og aids. I 2001 var over 30 % av den voksne befolkningen smittet.Gjennomsnittlig levealder er 39,5 år (2003). Spedbarnsdødeligheten er 6,7 % (2003).
== Referanser ==
== Litteratur ==
Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 94. ISBN 8254002312.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Eswatini – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Eswatini – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Eswatini i FN-sambandets nettsted Globalis.no | EswatiniUtenriksdepartementet: Statsnavn og Hovedsteder (svati: eSwatini; tidligere SwazilandEswatini, Store norske leksikon) er et enevelde sørøst i Afrika. Eswatini grenser til Sør-Afrika i alle retninger, unntatt i nordøst, hvor de har grense til Mosambik. | 7,367 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Siri_Pettersen | 2023-02-04 | Siri Pettersen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Fødsler 28. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1971', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske forfattere av fantastisk litteratur', 'Kategori:Norske forfattere av ungdomsbøker', 'Kategori:Norske tegneserieskapere', 'Kategori:Personer fra Sørreisa kommune', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sproingvinnere', 'Kategori:Sørlandets litteraturpris', 'Kategori:Vinnere av Havmannprisen'] | Siri Pettersen (født 28. oktober 1971) er en norsk tegneserieskaper og forfatter. Hun er mest kjent for fantasyseriene Ravneringene og Jernulven.
Hun vokste opp i Sørreisa og Trondheim, og er i dag bosatt i Oslo. Hun er medlem av Trondheimstegnerne. I 2004 vant hun Sproingprisen for beste nykommer.
| Siri Pettersen (født 28. oktober 1971) er en norsk tegneserieskaper og forfatter. Hun er mest kjent for fantasyseriene Ravneringene og Jernulven.
Hun vokste opp i Sørreisa og Trondheim, og er i dag bosatt i Oslo. Hun er medlem av Trondheimstegnerne. I 2004 vant hun Sproingprisen for beste nykommer.
== Tegneserier ==
Pettersen tegner alle sine serier digitalt. Serien hun er mest kjent for er Anti-Klimaks. Andre serier hun tegner er Kråkene og den episke fantasy-fortellingen Myrktid.
Anti-Klimaks er en humorserie med sterke politiske undertoner. Vi møter en gjeng med ungdommer som generelt er i mot det meste. De er leie av dagens samfunn og ønsker å gjøre noe med det. De er veldig ofte uenige, så det er vanskelig å få gjort noe med verden da de bruker mye tid på å krangle seg i mellom. Som Serieskaperen har sagt: Dette er serien for deg som ønsker en annen verden.
Anti-Klimaks var vinneren av Bladkompaniets tegneseriekonkurranse 2002, og som et resultat av dette ble serien trykt i bladet Larsons gale verden 5/2003-2/2004. I 2004 ble Anti-Klimaks-albumet Heller mot enn for! utgitt av Seriehuset.
Kråkene er en tegnet novelleserie uten dialog. To episoder er publisert. En i albumet Anti-klimaks (2004), og en Slagg (2003), en antologi med Trondheimstegnerne.
== Ravneringene ==
Ravneringene er en norsk fantasyserie med norrøne røtter. Første bok i serien heter Odinsbarn og ble utgitt i september 2013 på Gyldendal Norsk Forlag. Boken ble tildelt Fabelprisen for 2014. Den ble også nominert til Bokhandlerprisen, Kulturdepartementets debutantpris og Bokbloggerprisen. Oppfølgeren heter Råta og ble publisert i oktober 2014. Den tredje og siste boka i serien, Evna, ble gitt ut i 2015. Evna ble nominert til UPrisen for 2016, Bokbloggerprisen for 2015, Bokhandlerprisen for 2015. Evna ble kåret til «Årets bok» av ARK Bokhandel, ble tildelt Sørlandets litteraturpris for 2016 og Havmannprisen for 2015.
Serien er foreløpig solgt til Italia, Estland, Sverige, Finland, Polen, Brasil, Danmark og Tsjekkia.
Maipo film kjøpte filmopsjon til Ravneringene i oktober 2015.
== Bibliografi ==
Odinsbarn : Ravneringene 1 – fantasyroman, Gyldendal 2013
Råta : Ravneringene 2 – fantasyroman, Gyldendal 2014
Evna : Ravneringene 3 – fantasyroman, Gyldendal 2015
Bobla – ungdomsroman, Gyldendal 2017
Antiklimaks : Heller mot enn for! – samling tegneseriestriper, Egmont 2018
Jernulven: Vardari 1 – fantasyroman, Gyldendal 2020
== Ravneringene-prisen ==
Pettersen opprettet i 2022 Ravneringene-prisen for å løfte frem ferske fantasyforfattere. Prisen omfatter et pengebeløp, mentoring, og promotering.
Den første vinneren av prisen, som fikk 50 000 kroner, er forfatter og illustratør Helge Lee, som skriver under pseudonymet H.L. Phoenix.
== Referanser ==
== Kilder ==
Presentasjon av Siri Pettersen i Forfatterkatalogen på Forfattersentrums nettsider
== Eksterne lenker ==
Gyldendal.no: Siri Pettersen
www.siri.net
www.ravneringene.no | Siri Pettersen (født 28. oktober 1971) er en norsk tegneserieskaper og forfatter. | 7,368 |
null | 2023-02-04 | Trondheimstegnerne | null | null | null | Trondheimstegnerne er en samling tegneserieskapere fra Trondheim som har gått sammen om å danne et tegneseriemiljø i Trondheim. Foruten å utveksle ideer og erfaringer har de arrangert en minifestival og gitt ut tre hefter i Slagg-serien. | 7,369 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Turkmensk | 2023-02-04 | Turkmensk | ['Kategori:Agglutinerende språk', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Oghuzspråk', 'Kategori:Språk i Afghanistan', 'Kategori:Språk i Iran', 'Kategori:Språk i Turkmenistan'] | Turkmensk (Туркмен) er nasjonalspråket i Turkmenistan. Språket tales av omtrent 3,43 mill. personer i Turkmenistan, og ca. 3 mill. i andre land, deriblant Iran (2 mill.), Afghanistan (500 000) og Tyrkia (1000).
Turkmensk er et tyrkisk språk. Det er et sørtyrkisk språk i den turkmeniske gruppen, i nært slektskap med krimtyrkisk og salar, og i fjernere slektskap med tyrkisk og aserbajdsjansk.
Turkmensk skrives med kyrillisk alfabet eller arabisk alfabet, selv om president Saparmurat Nijazov de senere år har lovbestemt at turkmensk nå skal skrives i en svært modifisert og tilpasset versjon av det latinske alfabet.
| Turkmensk (Туркмен) er nasjonalspråket i Turkmenistan. Språket tales av omtrent 3,43 mill. personer i Turkmenistan, og ca. 3 mill. i andre land, deriblant Iran (2 mill.), Afghanistan (500 000) og Tyrkia (1000).
Turkmensk er et tyrkisk språk. Det er et sørtyrkisk språk i den turkmeniske gruppen, i nært slektskap med krimtyrkisk og salar, og i fjernere slektskap med tyrkisk og aserbajdsjansk.
Turkmensk skrives med kyrillisk alfabet eller arabisk alfabet, selv om president Saparmurat Nijazov de senere år har lovbestemt at turkmensk nå skal skrives i en svært modifisert og tilpasset versjon av det latinske alfabet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Turkmen – English Dictionary | |land= | 7,370 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ozon | 2023-02-04 | Ozon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gasser', 'Kategori:Gift', 'Kategori:Innemiljø', 'Kategori:Oksygen'] | Ozon (O3) er en allotrop form av oksygen, et ustabilt molekyl som er satt sammen av 3 oksygenatomer. Ozon virker kraftig oksiderende.
Ved romtemperatur og normalt lufttrykk er ozon en ustabil, blå gass. På grunn av sin oksiderende virkning er gassen giftig for mennesker, og har evne til å bryte ned mange stoffer. Lukten er karakteristisk stikkende. Ved -112°C kondenserer gassen til en mørkeblå væske, og ved -192,5°C danner den en svartfiolett fast stoff.
Ozon dannes fra O2 ved elektriske utladninger, for eksempel ved lyn, og som følge av elektromagnetisk stråling. Ozon finnes i lave konsentrasjoner i hele jordens atmosfære. De høyeste forekomstene av ozongass finnes i stratosfæren, i et område som kalles ozonlaget. Her filtrerer ozonet ut mye av det ultrafiolette lyset fra sola, som ellers ville vært skadelig for de fleste livsformer.
| Ozon (O3) er en allotrop form av oksygen, et ustabilt molekyl som er satt sammen av 3 oksygenatomer. Ozon virker kraftig oksiderende.
Ved romtemperatur og normalt lufttrykk er ozon en ustabil, blå gass. På grunn av sin oksiderende virkning er gassen giftig for mennesker, og har evne til å bryte ned mange stoffer. Lukten er karakteristisk stikkende. Ved -112°C kondenserer gassen til en mørkeblå væske, og ved -192,5°C danner den en svartfiolett fast stoff.
Ozon dannes fra O2 ved elektriske utladninger, for eksempel ved lyn, og som følge av elektromagnetisk stråling. Ozon finnes i lave konsentrasjoner i hele jordens atmosfære. De høyeste forekomstene av ozongass finnes i stratosfæren, i et område som kalles ozonlaget. Her filtrerer ozonet ut mye av det ultrafiolette lyset fra sola, som ellers ville vært skadelig for de fleste livsformer.
== Danning av ozon ==
Ozon i jordens atmosfære oppstår hovedsakelig på en av tre måter:
I stratosfæren bryter ultrafiolett lys ned O2-molekyler til oksygenatomer. Disse atomene binder seg til O2-molekyler og danner O3. Under påvirkning av UV-stråling blir ozonmolekylet oppdelt i et O2-molekyl og et fritt oksygenatom. Dette frie oksygenatomet binder seg så igjen til et O2-molekyl, i en kontinuerlig prosess som kalles ozon-kretsløpet. Dette kretsløpet kan bli forstyrret av klor, fluor eller brom i atmosfæren. Særlig klorfluorkarboner (KFK-gasser) har ført til en reduksjon av mengden ozon i stratosfæren. Stratosfærens ozon, kalt ozonlaget, bidrar til å redusere intensiteten av den ultrafiolette strålingen på jordoverflaten.Nær bakken dannes ozon av en reaksjon mellom nitrogendioksid (NO2) , oksygen, flyktige hydrokarboner og sollys. Dette medfører at konsentrasjonen av ozon vanligvis er høyest på dagtid i sommerhalvåret. Utslipp av nitrogendioksid og flyktige organiske forbindelser vil i stor grad bestemme ozonkonsentrasjonen.Ved lyn: De elektriske utladningene gjør at det dannes ozon, salpetersyre og andre stoffer.Nær bakken er ozon en forurensningskomponent. Direkte utslipp av ozon er av liten betydning for ozonkonsentrasjonen i uteluft. Noen typer elektriske apparater kan lage så høye konsentrasjoner av ozongass at mennesker kan lukte det. Dette gjelder særlig apparater som bruker høy spenning, for eksempel laserskrivere og fotokopimaskiner. Den brukes også til dreping av bakterier i steamdusjer. Elektromotorer med børster kan generere ozongass på grunn av gnistene som oppstår inne i motoren. Elektrisk sveising danner også ozon, dette på grunn av det sterke ultrafiolette lyset i lysbuen.
== Bruk av ozon ==
Ozon kan brukes som blekemiddel og som desinfeksjonsmiddel. Noen steder brukes ozon som desinfeksjonsmiddel i renseanlegg for drikkevannsforsyningen i stedet for klor. Slik unngår man klorforbindelser i drikkevannet. Men siden ozonet ikke blir bundet i vannet etter renseprosessen, tilsetter man gjerne noe klor for å unngå bakterievekst i rørledningene.
Ozon kan brukes til å påvirke utfelling av molekyler i filtreringsprosesser, og til nedbrytning av molekyler.
De hvite blodlegemene danner naturlig ozon som et forsvar mot fremmedlegemer. Når ozonet brytes ned dannes det frie radikaler, som er svært reaktive og kan ødelegge eller skade de fleste organiske molekyler.
Ozon blir anvendt på en rekke områder i medisinen. Blant annet kan det brukes til å påvirke antioksidant-prooksidant-balansen i en organisme, siden den vanligvis reagerer på ozon ved å produsere antioksidant-enzymer.
På grunn av at den er så ustabil, kan ozongass ikke lagres over lengre tid, eller kjøpes på trykkflasker slik man kan med andre gasser som blir brukt i industrien. Ozongass blir derfor framstilt med ozongeneratorer på stedet der den skal brukes. I denne prosessen brukes en nitrogen-/oksygenblanding som blir utsatt for elektriske utladninger. Ozoninnholdet i den gassblandingen som oppstår i denne prosessen kan påvirkes ved å regulere den elektriske spenningen og gassflyten. Ettersom ozon er så reaktiv, blir mange materialer ødelagt av gassen. Ledninger og slanger av teflon er motstandsdyktige mot ozonholdige gassblandinger.
== Helseeffekter av ozon ==
Bakkenær ozon er en gass med en forurensningskomponent som både finnes både nær bakken og i de øvre lag av atmosfæren. Høye nivåer av ozon nær bakken kan føre til skader på helse på dyr og mennessker, vegetasjon og materialer. I Norge kan nivåene komme over anbefalte grenseverdier for helse og vegetasjon i perioder om sommeren.
=== Eksponering ===
De høyeste ozonnivåene i Norge forekommer som følge av langtransportert luftforurensning fra kontinentet og De britiske øyer. Imidlertid tyder målinger i Oslo og Drammen på et visst bidrag av lokalprodusert ozon. Ozon er meget reaktiv, og i forurensede områder vil ozon reagere med en rekke ulike komponenter og dermed omdannes til andre kjemiske forbindelser. I slike områder vil derfor ozonkonsentrasjonen i luften kunne være lavere enn i ikke forurensede områder. Således kan områder med mye trafikkforurensning ha en døgnvariasjon som er svært forskjellig fra det normale bildet. Videre er ozonkonsentrasjonen inne i bygninger i de fleste tilfeller klart lavere enn utendørs, da ozon lett reagerer med materialer i innemiljø.
Kontinuerlig måling av ozonkonsentrasjoner i luft utføres ved et landsdekkende nett av målestasjoner. I 2001 var den høyeste timesmiddelverdi 144 μg/m3. De fleste innbyggerne i Norge vil en eller flere ganger i løpet av året være utsatt for timesmidler av ozon på over 100 μg/m³. De høyeste timesmiddelverdiene opptrer vanligvis i såkalte ozonepisoder i sommerhalvåret og viser ofte et maksimum i april eller mai.
Nivåene av bakkenær ozon har steget med ca. 10 prosent per 10 år i Europa. Siden utslipp av NO2 og flyktige organiske forbindelser i stor grad vil bestemme ozonkonsentrasjonen, må altså utslippet av disse komponentene minskes for å redusere ozonkonsentrasjonen. Da ozonnivået i Norge stort sett skyldes forurensning transportert over store avstander, må slike utslippsreduksjoner først og fremst foretas i andre land i Europa. Internasjonalt arbeid er igangsatt med sikte på å redusere utslipp av slike komponenter.
=== Helseeffekter ===
Ozon er en reaktiv gass som tas opp i organismen ved innånding. Den kan reagere med en rekke forskjellige biologiske komponenter, og dermed forårsake skader i alle deler av luftveiene. Ut fra undersøkelser av befolkningsgrupper og kontrollerte, eksperimentelle undersøkelser på frivillige er følgende helseeffekter av ozon påvist hos mennesker:
Redusert lungefunksjon
Overfølsomhet i luftveiene
Betennelsesreaksjoner i luftveiene
Luftveissymptomer (hoste, brystsmerter, økt slimproduksjon etc.)
Sykdommer i luftveiene som medfører besøk hos lege/på sykehus
Dødelighet
=== Befolkningsundersøkelser ===
I en rekke undersøkelser av grupper av befolkningen og feltstudier av små utvalgte grupper er det vist en sammenheng mellom daglig maksimal ozonkonsentrasjon (målt over 1 time eller 8 timer) og reduksjon av lungefunksjon, luftveis- og ikke-luftveissymptomer, forverring av astma, økt besøk på sykehus for sykdommer i luftveiene og økt dødelighet. Det er først og fremst akutte effekter av ozon som er studert, men kroniske effekter er også undersøkt selv om usikkerheten i disse studiene er større.
I studier foretatt med barn og ungdom på sommerleir er det vist akutte effekter på lungefunksjon ved ozonnivåer under eller rundt 240 μg/m³. Flere studier med skolebarn i normal daglig aktivitet viser at med økende ozonkonsentrasjon reduseres lungefunksjonen. Maksimale timesmidler for ozon i disse studiene ligger i området 10-240 μg/m3. En studie viste effekter på lungefunksjon, selv om det maksimale timesmiddelet for ozon aldri oversteg 156 μg/m³). En sammenheng mellom akutt sykelighet i luftveiene (besøk hos lege/på sykehus) og ozoneksponering er observert i flere studier. Resultater tyder på at antall sykehusbesøk for astma og andre luftveisproblemer kan øke ved ozonnivåer under 240 μg/m³). En ny studie viser at i områder med høyt ozonnivå (120 μg/m³, 8-timersmiddel) hadde barn med stor sportslig aktivitet økt risiko for å utvikle astma sammenlignet med barn i områder med lavere ozonnivå (80 μg/m³), 8-timersmiddel). Videre finnes det studier som indikerer akutt effekt av ozon på dødelighet også ved forholdsvis lave ozonnivåer hos eldre, lungesyke og hjertesyke mennesker. Dataene i en undersøkelse fra London indikerer et nedre nivå for effekt ved rundt 100 μg/m³ for 8 timersmiddel. I en studie som omfattet 15 europeiske byer ble det funnet en sammenheng mellom ozonnivået og forekomsten av daglige dødsfall.
=== Kontrollerte studier på mennesker ===
Kontrollerte studier med ozon har hovedsakelig vært foretatt på friske, unge voksne menn og kvinner, men også astmatikere og individer med alvorlige lungesykdommer har inngått i flere studier. Personene er eksponert kammer under varierende fysisk aktivitet i perioder fra noen minutter til flere timer. Fysisk aktivitet vil medføre økte akutte toksiske (giftige) effekter av ozon. Reduksjon av lungefunksjon hos personer i fysisk aktivitet er observert ved 240 μg/m³) ozon ved eksponering i 1-3 timer og 160 μg/m³) i 6-8 timer. Under de samme eksponeringsforhold er det også observert økt forekomst av en betennelseslignende reaksjon i lungene. Studier har videre vist at ozon i konsentrasjoner fra 160 μg/m³) forårsaker økt følsomhet i luftveiene for stimulerende stoffer og symptomer som irritasjonshoste, brystsmerter, tetthet i brystet og økt slimproduksjon.
=== Andre undersøkelser ===
Dyrestudier viser for det meste de samme effekter av ozon på lungefunksjon og betennelsesreaksjoner som studier på mennesker. Dyr er ofte bedre egnet for å studere andre uønskede helsevirkninger som akutte celleskader, kroniske effekter, samt mekanismer for celleskader. Slike studier viser at såkalte flimmerceller og type 1-celler er svært følsomme for ozonskade. Celler i et bestemt område av gassutvekslingssonen er spesielt utsatte. Dyreforsøk har også vist kroniske effekter av ozon i konsentrasjonsområdet 240-500 μg/m³). Økt celledeling og celleforandring langsmed hele luftveisepitelet er blant annet påvist. Også bindevevsaktige forandringer er studert i dyremodeller ved forholdsvis lave ozonnivåer.
Videre er ulike dyremodeller blitt brukt til å studere hvordan ozon påvirker følsomheten for luftveisinfeksjoner. Eksponering for lave ozonnivåer (160 μg/m³) og bakterier i luftveiene hos gnagere, økte dødeligheten som følge av bakterieinfeksjon. Studier har også vist at ozon reduserer såkalte spisecellers (makrofager)evne til å ta opp og drepe bakterier, kreftceller, virus og sopp. Det er imidlertid ikke påvist med sikkerhet at ozon forårsaker økt forekomst av luftveisinfeksjoner hos mennesker. Dyrestudier viser også at ozon øker sensibiliseringen for inhalerte allergener.
Ozon er i enkelte studier vist å forårsake forandringer på kromosomer, mens andre studier tyder på at ozon i hovedsak ikke skader arvematerialet. Det er utført flere studier for å få belyst ozonets mulige kreftfremkallende potensial. Ved høye konsentrasjoner (2000 μg/m³) har ozon vist seg å være kreftfremkallende i hunnmus, men ikke i hannmus eller rotter. Slike studier peker på at ozon ved høye konsentrasjoner kan påvirke kreftutviklingen hos mus, men at det er tvilsomt om lavere nivåer av ozon kan være kreftfremkallende. Det er ikke mulig å benytte disse resultatene for å si noe sikkert om kreftrisiko hos menneske.
=== Risikokarakterisering ===
Helseeffekter av ozon er påvist i kontrollerte forsøk av enkeltpersoner ved eksponering i noen timer ved så lave konsentrasjoner som 160 μg/m³, samt i befolkningsundersøkelser ved konsentrasjoner ned til 100 μg/m³. I slike studier er det vist sammenheng mellom ozonnivåer (målt over 1 time eller 8 timer) og alvorlige helseeffekter som luftveissykdom og dødelighet. Det er svært store individuelle forskjeller i følsomhet for effekter av ozon. Årsaken til dette er ikke helt klarlagt, da kjente faktorer som fysisk aktivitet, eksisterende sykdom (som astma), alder, røyking og miljøfaktorer bare delvis kan forklare variasjonen i ozonrespons. Resultatene fra studier med kronisk ozoneksponering er mer usikre. Imidlertid viser flere eksperimentelle studier forandringer i luftveiene som følge av kronisk ozoneksponering, og stadig flere epidemiologiske studier indikerer sammenheng mellom lungesymptomer/ sykdommer/ dødsfall og kronisk eksponering for ozon.
=== Normer/grenseverdier/standarder ===
I rapport 92:16 Virkninger av luftforurensning på helse og miljø har Statens forurensningstilsyn (SFT), nå Miljødirektoratet, kommet med anbefalte luftkvalitetskriterier for ozon. Luftkvalitetskriterier angir hvilke nivåer man ut fra kunnskapen i 1992 antok befolkningen kunne utsettes for uten at skadevirkninger oppsto. Det ble forsøkt å ta hensyn til sårbare grupper. Luftkvalitetskriteriene ligger såvidt i overkant av de ozonnivåer som finnes i områder som forurensningsmessig (forurensning med andre komponenter enn ozon) betegnes som bakgrunnsområder. Ut fra en ren helsemessig vurdering ville det vært ønskelig med lavere verdier for ozon, men SFT-gruppen fant det ikke hensiktsmessig å foreslå anbefalte luftkvalitetskriterier på et lavere nivå enn bakgrunnsnivået av ozon.
«Air Quality Guidelines», eller på norsk – retningslinjer for luftkvalitet, utgitt av Verdens helseorganisasjon (WHO) er nylig revidert, og det er kun angitt en retningslinjeverdi for 8 timer. Et timesmiddel ble vurdert å være unødvendig. WHO satte retningslinjeverdien til 120 μg/m³ (8 timersmiddel). Denne retningslinjeverdien har ingen sikkerhetsmargin i forhold til nivåer der man har observert uønskede helsevirkninger.
Gjeldende luftkvalitetskriterier er:
100 μg/m³ (1 times middelverdi).
80 μg/m³ (8 timers middelverdi)I henhold til EU-direktivet er det innført et ozonnivå der befolkningen skal informeres (180 μg/m³) og et nivå der befolkningen skal advares (360 μg/m³). Miljødirektoratet har bestemt at befolkningen skal informeres når ozonnivået overskrider 160 μg/m³, fordi det er funnet gode holdepunkter for at noen individer kan oppleve uønskede helsevirkninger ved dette nivået.
== Referanser ==
== Se også ==
Ozonlaget
Bakkenær ozon | Ozon (O3) er en allotrop form av oksygen, et ustabilt molekyl som er satt sammen av 3 oksygenatomer. Ozon virker kraftig oksiderende. | 7,371 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tadsjikistan | 2023-02-04 | Tadsjikistan | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Samveldet av uavhengige stater', 'Kategori:Sentral-Asia', 'Kategori:Tadsjikistan'] | Republikken Tadsjikistan er et land i Sentral-Asia. Det har grenser til Afghanistan, Kina, Kirgisistan og Usbekistan. De største byene i Tadsjikistan er hovedstaden Dusjanbe, deretter Khujand og Kulob.
Tadsjikistan betyr tadsjikenes land.
| Republikken Tadsjikistan er et land i Sentral-Asia. Det har grenser til Afghanistan, Kina, Kirgisistan og Usbekistan. De største byene i Tadsjikistan er hovedstaden Dusjanbe, deretter Khujand og Kulob.
Tadsjikistan betyr tadsjikenes land.
== Naturgeografi ==
Tadsjikistan er landlåst og er den minste nasjonen i Sentral-Asia i areal. Landet har en 910 km lang grense mot Usbekistan og 630 km mot Kirgisistan i vest og nord. I øst er grensen mot Kina 430 km, og den lengste grenselinjen mot et annet land er i sør mot Afghanistan 1030 km. I 2011 ble en hundre år gammel grensetvist avsluttet mellom Kina og Tadsjikistan. Tadsjikistan avga 1000 km² av et område i Pamir-fjellene til Kina.Tadsjikistan er dekket av fjellkjeder som Pamir i øst som har noen av de høyeste fjellene i verden utenfor Himalaya, og mer enn femti prosent av landet ligger 3000 moh. Totalt utgjør fjellområdene 93 % av Tadsjikistan. Det høyeste fjellet er Pik Ismail Samani (7 495 meter over havet), som også var det høyeste fjellet i det tidligere Sovjetunionen. Andre større fjellområder er Zaravshan, Hissar og Alay. Laveste punkt er 300 meter over havet ved elven Syr-Darja.
Elvene Pamir, Pjandzj og Amu-Darja danner grensen mellom Afghanistan og Tadsjikistan fra Zor Kul-sjøen i øst til helt i vest hvor Amu-Darja renner inn i Usbekistan. Totalt er det i Tadsjikistan flere enn 900 elver med en lengde på over 10 km, noe som utgjør en total lengde på mer enn 28 500 km. De lengste elvene er Amu-Darja-Pjandzj, Zeravshan, Bartang-Murgab-Oksu, Vakhsj og Kofarnihon.
Den største naturlige innsjøen i Tadsjikistan er Karakul (380 km²) i Pamir. Nest-størst i areal er Sarez-sjøen som ble dannet av et jordskred i 1911. Totalt er det ca. 1300 innsjøer som utgjør tilsammen 705 km². De fleste innsjøene ligger på rundt 3500 meter over havet. Den største kunstige innsjøen er Kairakkum (513 km²) nord i landet i Sughd.
Det er flere enn 1000 registrerte isbreer i Tadsjikistan på over 1,5 km i lengde. Totalt utgjør isbreene 8476 km². Seksten isbreer er over 16 km lange, de to lengste er Fedchenko- og Grumm-Grzymailo-breene. I volum er imidlertid Nalivkin (8588 km³ og Vitkovsky (6882 km³) størst.
Verdens høyeste naturlige demning ligger i Tadsjikistan. Det er Usoi-demningen som ble dannet 1911 da et skred forårsaket av et jordskjelv blokkerte Murghab-elven og dannet Sarez-sjøen. Demningen er 567 m høy. Tadsjikistan har også verdens høyeste kunstige demning i Nurek-demningen (300 m høy) i Vakhsj-elven. En enda høyere demning er planlagt – Rogun-demningen i Vakhsj-elven med en høyde på 335 m.
Det største slettelandet i Tadsjikistan ligger i Ferganadalen lengst nord i landet.
=== Naturkatastrofer ===
Tadsjikistan er utsatt for naturkatastrofer av mange slag. Her er en oversikt over noen av de største naturkatastrofene som har rammet Tadsjikistan de siste hundre år:
1907 – Karategin. Jordskjelv. Momentmagnitude 7,4. 12000 døde.
1911 – Sarez. Jordskjelv. Sarez-sjøen ble dannet. Byen Usoi ble begravd og 90 døde.
1949 – Khait. Jordskjelv. Momentmagnitude 7,5. 28 000 døde.
1969 – Yaldamich. Kraftig vannføring i elv. 68 døde.
1969 – Baljuvon. Steinskred. 480 døde.
1977 – Isfara. Jordskjelv. Momentmagnitude 6.0
1985 – Kairakum. Jordskjelv. Momentmagnitude 6.3.
1984 – Djirgital. Jordskjelv. Momentmagnitude 5.7
1989 – Hissar. Jordskjelv. 389 døde.For ytterligere å gi et bilde av forholdene, refereres her tallene fra 1998 og 2010:
1998: 164 naturkatastrofer registrert. Av dette var 9 jordskjelv, 22 oversvømmelser, 97 fjellskred eller tilfeller med kraftig vannføring i elven, 25 jordskred. 134 døde.
2010: 195 naturkatastrofer registrert. 49 døde.Ifølge Verdensbanken utsettes Tadsjikistan i gjennomsnitt av store og små hendelser for ca. 50 000 jordskred, 5 000 jordskjelv og hundrevis av snøskred og oversvømmelser hvert år. Europakommisjonens Avdeling for Humanitær bistand (ECHO) har kommet fram til at naturkatastrofer har drept 2 500 og berørt 5,5 millioner mennesker (ca. 10 % av befolkningen) i Sentral-Asia det siste tiåret.
== Demografi ==
Tadsjikistan hadde pr 1.1.2011 en befolkning på 7 616 800. Den største etniske gruppen er tadsjikene (69%), men der er også en betydelig minoritet av usbekere (25%) og en liten befolkning russere (3%) som har blitt mindre på grunn av emigrasjon. Pamirene i Badakhshan blir regnet for å tilhøre en større gruppe tadsjiker. Det offisielle språket er tadsjikisk, mens russisk hovedsakelig er forretningsspråket og blir brukt innen styre av landet. Selv om tadsjikene og usbekene nå blir klassifisert som separate etniske grupper, på grunn av deres språk, er dette et relativt nytt fenomen og stammer fra erobringen av Sentral-Asia av det russiske riket i det 19.århundret. Til tross for sin fattigdom har Tadsjikistan en høy grad av leseferdighet – det er anslått at 98 % av befolkningen kan lese og skrive. Mesteparten av befolkningen følger sunniislam, selv om et betydelig antall sjiamuslimer i tillegg er til stede. Forventet levealder er 68,4 år.
== Historie ==
De første menneskene bosatte seg i landet som nå er Tadsjikistan for 6000 år siden. Landet har vært under styret til forskjellige imperier opp gjennom historien, men har for det meste tilhørt Det persiske riket. Før Kristus var det del av Baktria-imperiet. Arabere tok med seg islam i det 7.århundret. Samanide-riket erstattet araberne, men ble til slutt selv fordrevet av tyrkiske erobrere. Mongolene tok senere kontroll over området, og Tadsjikistan ble del av Bukhara-emiratet.
I det 19.århundret, begynte det russiske imperiet å ekspandere og spredte seg inn i Sentral-Asia. Russerne fikk kontroll over Tadsjikistan. Etter at tsaren ble styrtet i 1917, førte tadsjikisk gerilja krig mot bolsjevikarmeer i et desperat forsøk på å beholde uavhengigheten. Bolsjevikene fikk overtaket etter fire år med krig, da moskéer og landsbyer ble brent til grunnen og befolkningen ble kraftig undertrykket.
Som en del av Sovjetunionen, ble Tadsjikistan opprinnelig gruppert med det som nå er Usbekistan i den tadsjikiske autonome SSR, før den tadsjikiske SSR ble opprettet i 1924. Republikken forble akterutseilt i forhold til andre sovjetrepublikker med tanke på levestandard, utdanning og industri. I 1970-årene begynte islamske undergrunnspartier å ta form og samlet tadsjiker mot Sovjet, men virkelige forstyrrelser skjedde ikke før 1990. Året etter kollapset Sovjetunionen, og Tadsjikistan erklærte seg uavhengig 9. september 1991.
Nasjonen havnet nesten umiddelbart i borgerkrig som involverte ulike fraksjoner som bekjempet hverandre. Disse fraksjonene ble ofte preget av stammetilhørigheter. Emomali Rahmonov var den første lederen av nasjonen, og han hersker fortsatt. Han har blitt beskyldt for etnisk rensing mot andre etniske grupper i løpet av borgerkrigen. I 1997 ble en våpenhvile inngått mellom Rahmonov og opposisjonspartier (Forent Tadsjiksk Opposisjon). Fredelige valg ble holdt i 1999, men de ble rapportert av opposisjonen som urettferdige, og Rahmonov ble gjenvalgt nesten enstemmig. Russiske tropper er fortsatt stasjonert i sørlige Tadsjikistan, for å bevokte grensen mot Afghanistan. Etter terrorangrepet 11. september 2001 har også amerikanske tropper vært stasjonert i landet.
21. juni 2007 ble to norske offiserer fra det norske forsvaret drept av en 20 år gammel mann som kjørte på dem med bil i meget stor hastighet.
== Politikk og administrasjon ==
Nesten umiddelbart etter uavhengigheten ble Tadsjikistan kastet ut i en borgerkrig med forskjellige fraksjoner som bekjempet hverandre. Det er påstått at ulike fraksjoner var støttet av Russland og Iran. Alle med unntak av 25 000 av den mer enn 400 000 etniske russiske mellomklassen flyktet til Russland. I 1997 hadde krigen kjølnet, og en sentral regjering begynte å ta form.
Tadsjikistan er offisielt en republikk og holder presidentvalg og parlamentsvalg, men det har aldri vært holdt et valg som er blitt vurdert som fritt og rettferdig av vestlige observatører. De siste valgene foregikk i 2010, og som ved flere tidligere valg, tror altså internasjonale valgobservatører at de er blitt fikset. Mange anklager fra opposisjonspartier sier at president Emomali Rakhmonov griper inn i valgprosessen.I parlamentet har opposisjonsgrupper ofte kommet på kant med det styrende partiet, men dette har ikke ført til alvorlig ustabilitet.
Den økonomiske krisen 2007-2009 og voksende væpnet motstand gjør imidlertid situasjonen usikker. Internasjonale observatører har advart mot at Tadsjikistan begynner å se ut som en stat som forfaller, og med et stadig dårligere fungerende statsapparat.Ifølge tadsjikisk statsborgerlov av 1995 vil en borger som har vært ute av landet i mer enn fem år og som ikke har registrert seg på tadsjikisk utenriksstasjon i denne perioden uten lovlig grunn, miste sitt statsborgerskap. Imidlertid praktiseres ikke denne bestemmelsen i stor utstrekning.I november 2009 ga myndighetene amnesti til 10 000 fanger som en markering av 15-årsdagen for grunnloven. I 2011 var det 20 år siden Tadsjikistan ble selvstendig, og i den anledning fikk 15 000 fanger amnesti.I 2011 kom, ved starten av Ramadan, en lov som forbyr de fleste unge i landet under 18 år å be under fredagsbønnen i landets moskeer. Myndighetene sier hensikten er å hindre religiøs ekstremisme. Loven tillater unge som studerer ved statlige religiøse skoler å delta i moskeene, men andre får kun lov til å be i moskeer ved religiøse festivaler og begravelser.
=== Administrativ inndeling ===
Tadsjikistan er delt inn i regioner, eller provinser (entall viloyat, flertall viloyatho) (administrasjonssenter i parenteser)
Khatlon Viloyati Khatlon (Qurghonteppa)
Sughd Viloyati Sughd (Khujand)
Distrikter underlagt republikken (Dusjanbe)og en autonom provins (viloyati mukhtor)
Kuhistoni Badakhshon autonome provins Viloyati Mukhtori Kuhistoni Badakhshon (Khorugh).I tillegg har området som har hovedstaden Dusjanbe ingen administrasjonsinndeling på viloyatnivå.
De største byene i Tadsjikistan er:
== Næringsliv ==
Tadsjikistan er det fattigste av de tidligere sovjetstatene og det nest fattigste landet i Asia. Eksportinntektene er helt avhengige av bomull og aluminium, og dette gjør at endringer i prisene i utlandet får store konsekvenser. Aluminium er landets største eksportvare til tross for at råvaren bauxitt importeres. Smelteverket TALCO (Tajik Aluminum Company) i Tursunzoda står alene for over halvparten av eksportinntektene. TALCO er den største aluminiumsfabrikken i Sentral-Asia, og en av de største i hele verden. Fabrikken bruker 40% av elektrisiteten i Tadsjikistan.
Internasjonal hjelp har vært en betydelig støttekilde etter borgerkrigen i form av rehabiliteringsprogram som også var med på å bevare freden. Internasjonal hjelp trengtes også i 2001 for å takle det andre året på rad med alvorlig tørke som resulterte i fortsatt mangel på matproduksjon. 21. august 2001 annonserte Røde Kors at tørke rammet Tadsjikistan og ba om internasjonal hjelp til Tadsjikistan og Usbekistan.
Korrupsjon er et stort problem i Tadsjikistan. På Transparency Internationals korrupsjonsindeks for 2009 havnet Tadsjikistan på 158.-plass av 180 land, hvor plass 180 er det mest korrupte.
Et statlig tadsjikisk forskningssenter, hevder i en rapport fra 2006 at korrupsjon er utbredt innenfor områder som domstolene, lokal administrasjon og politiet. Bestikkelser er vanlig blant offentlige ansatte; blant ansatte i domstolene, skattevesenet, passkontorene, trafikkpolitiet, og også blant lærere og leger. Man kan blant annet kjøpe karakterer ved universiteter som viser ”bestått”, studieplasser ved medisinstudiet, førerkort (ca. 200 amerikanske dollar), og fritak fra militærtjeneste (ca. 800 amerikanske dollar).
== Kultur ==
Kulturen i Tadsjikistan var opprinnelig delt med Usbekistans, men i løpet av kommuniststyret ble sammensetningen av kulturen endret av sovjetlederne som innførte kunstige grenser og nasjonalstaten, som var fremmed for området. Det har ikke bare vært ødeleggende riktignok, siden Tadsjikistan ble kjent for sine teater og kjente romanforfattere i sovjettiden. Blant disse forfatterne var personer som arbeidet for å foredle det tadsjikiske språket ved å binde det mer sammen med persisk og fjernet mange arabiske låneord.
De fleste innbyggerne i Tadsjikistan er muslimer. Islams innvirkning har økt de siste årene og var en sterk bindingskraft i løpet av Tadsjikistans kamp mot sovjetisk styre og i løpet av borgerkrigen. Historisk knyttes mye av den tadsjikiske kulturen til den persiske historien i regionen. Persiske forfattere, forskere og diktere som Ibn Sina (Avicenna), Firdausi, Rudaki og Omar Khayyam er spesielt avholdt.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Ruinene i Sarazm
Tajik nationalparkMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2003 – Shashmaqom-musikk (jødisk improvisasjonsmusikk)
2009 – Norouz.2016 – Oshi Palav, et tradisjonelt måltid2018 – Chakan, broderikunst2021 – Falak tradisjonelle folkloremusikk
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Tajikistan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Тоҷикистон – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Tadsjikistan i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Republikken Tadsjikistan er et land i Sentral-Asia. Det har grenser til Afghanistan, Kina, Kirgisistan og Usbekistan. | 7,372 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tuvalu | 2023-02-04 | Tuvalu | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1978', 'Kategori:Tuvalu', 'Kategori:Øyer i Oseania'] | Tuvalu er en øystat i Polynesia i Stillehavet. Landet har i overkant av 10 000 innbyggere, og er dermed den selvstendige staten i verden med tredje færrest innbyggere, etter Vatikanstaten og Nauru. Tuvalu består av ni bebodde atoller spredt over et havområde på rundt 1,3 millioner km². Med et landareal på bare 26 km² er det verdens fjerde minste uavhengige stat. De nærmeste øygruppene er Kiribati, Nauru, Samoa og Fiji.
De første innbyggerne på Tuvalu var polynesiske folk. Den spanske oppdageren Álvaro de Mendaña ble i 1568 den første europeeren som fikk øye på landet. I 1819 fikk det navnet Elliceøyene. Det kom under britisk innflytelse på slutten av 1800-tallet, og fra 1892 til 1976 utgjorde det en del av det britiske protektoratet og kolonien Gilbert- og Elliceøyene, sammen med en del av dagens Kiribati. Tuvalu ble selvstendig 1. oktober 1978.
Tuvalu er et konstitusjonelt monarki med kong Charles III av Tuvalu som formelt statsoverhode. Monarken representeres i landet av en tuvalsk generalguvernør. Landet er et parlamentarisk demokrati, med en statsminister som regjeringssjef. Statsadministrasjonen holder til i landsbyen Vaiaku på holmen Fongafale, som utgjør en del av atollen Funafuti. Tuvalu er medlem av Samveldet av nasjoner. I 2000 ble landet medlem av FN.
Atollene er svært lave, med det høyeste punktet på under 5 meter over havet, og er dermed trua av en eventuell framtidig stigning i havnivået, noe som kan føre til at befolkninga blir tvunget til å evakuere landet innen få tiår. Landet har få naturressurser, og er avhengig av utenlandsk bistand.
| Tuvalu er en øystat i Polynesia i Stillehavet. Landet har i overkant av 10 000 innbyggere, og er dermed den selvstendige staten i verden med tredje færrest innbyggere, etter Vatikanstaten og Nauru. Tuvalu består av ni bebodde atoller spredt over et havområde på rundt 1,3 millioner km². Med et landareal på bare 26 km² er det verdens fjerde minste uavhengige stat. De nærmeste øygruppene er Kiribati, Nauru, Samoa og Fiji.
De første innbyggerne på Tuvalu var polynesiske folk. Den spanske oppdageren Álvaro de Mendaña ble i 1568 den første europeeren som fikk øye på landet. I 1819 fikk det navnet Elliceøyene. Det kom under britisk innflytelse på slutten av 1800-tallet, og fra 1892 til 1976 utgjorde det en del av det britiske protektoratet og kolonien Gilbert- og Elliceøyene, sammen med en del av dagens Kiribati. Tuvalu ble selvstendig 1. oktober 1978.
Tuvalu er et konstitusjonelt monarki med kong Charles III av Tuvalu som formelt statsoverhode. Monarken representeres i landet av en tuvalsk generalguvernør. Landet er et parlamentarisk demokrati, med en statsminister som regjeringssjef. Statsadministrasjonen holder til i landsbyen Vaiaku på holmen Fongafale, som utgjør en del av atollen Funafuti. Tuvalu er medlem av Samveldet av nasjoner. I 2000 ble landet medlem av FN.
Atollene er svært lave, med det høyeste punktet på under 5 meter over havet, og er dermed trua av en eventuell framtidig stigning i havnivået, noe som kan føre til at befolkninga blir tvunget til å evakuere landet innen få tiår. Landet har få naturressurser, og er avhengig av utenlandsk bistand.
== Navnet ==
Navnet Tuvalu betyr «Åtte som står sammen» på tuvalsk. Det kommer av de åtte atollene som opprinnelig var bebodde. Navnet kan således virke misvisende i dag, ettersom den niende atollen, Niulakita, har vært bebodd siden 1949.
Atollen Funafuti fikk navnet Elliceøya i 1819, til ære for den britiske politikeren Edward Ellice. Elliceøyene ble etter hvert navnet på alle de ni atollene, etter et arbeid av den engelske hydrografen A. G. Findlay. Øygruppa var fra 1892 en del av det britiske protektoratet og kolonien Gilbert- og Elliceøyene. Kolonien ble oppløst i 1976, og to år seinere tok Elliceøyene navnet Tuvalu tilbake.
== Naturgeografi ==
Tuvalu består av ni atoller i Polynesia i den sørvestlige delen av Stillehavet, omtrent midtveis mellom Australia og Hawaii. Tre av dem er koralløyer, mens de seks øvrige er virkelige atoller som hver utgjøres av flere mindre holmer. Alle de seks virkelige atollene har åpne laguner i midten, mens to av øyene har landlåste laguner. Hele nasjonen befinner seg vest for datolinja. 180°-meridianen skjærer gjennom de østlige delene av landet. De nærmeste nabostatene er Salomonøyene i vest, Tokelau (som tilhører Ny-Zealand) og Kiribati i nord, og Fiji i sør.
Tuvalu har et samla landareal på 26 km², og er dermed verdens fjerde minste selvstendige land (etter Vatikanstaten, Monaco og Nauru). Atollene er spredt over et havområde på om lag 1,3 millioner km². Avstanden mellom atollene Nanumea i nordvest og Niulakita i sørøst er på 676 km. Atollene er svært lave; Tuvalus høyeste punkt, som befinner seg på Niulakita, er på rundt 4,5 meter over havet. Bare noen av atollene har passasjer mellom korallreva, og det er få naturlige havner.Landområdene er fattige fra naturens side, og jordsmonnet er skrint og kan knapt brukes til jordbruk. Det er ingen elver, og grunnvannet er ikke drikkbart. Det meste av drikkevannsbehovet dekkes av oppsamla regnvann som destilleres.
=== Flora og fauna ===
Tuvalus vegetasjon består hovedsakelig av kokospalmer og skruepalmer. En tredjedel av landarealet er dekka av skog. Det eneste landlevende pattedyret som forekommer naturlig på Tuvalu er polynesiarotte, mens det lever knølhval og delfiner i havområdene. Landet har flere krypdyrarter, deriblant gekkoer, skinker, havskilpadder og flere arter giftige havslanger. Det er observert 40 fuglearter i landet, hvorav ni sjøfugler og fire landfugler hekker på øyene. I tillegg kommer enkelte vadefugler på trekk. De vanligste landfuglene er knollkeiserdue og langhalekoel, mens rødfotsule, småtropikfugl, terner og noddyer er blant de vanligste sjøfuglene.
=== Klima ===
Tuvalus klima er fuktig og ekvatorialt. Middeltemperaturen på Funafuti ligger på 28,9 °C i januar og 27,2 °C i juli, og middelnedbørsmengden er 4000 mm i året. Været fra november til mars preges av vestlig kuling og kraftig regn. Den mest regnfulle måneden er januar, med 400–500 mm nedbør. Resten av året modereres klimaet av østlige vinder, med juli–august som de tørreste månedene. Alvorlige tropiske stormer er sjeldne på Tuvalu, men landet ble ramma av tre sykloner i 1997 og en i 2015.
=== Miljøproblemer ===
På grunn av sitt lave og flate landskap er Tuvalu svært utsatt for den forespeila stigninga av havnivået som forårsakes av global oppvarming. Problemet gjør seg spesielt gjeldende under «king tide», et ekstremt høyvann som forekommer hver seinsommer, og forsterkes ytterligere av fenomenet La Niña. Den stadig høyere vannstanden fører til at bølgene slår lengre innover på land enn tidligere og forårsaker oversvømmelser som truer både avlingene, bygningene og infrastrukturen på øyene. Beregninger antyder at landet kan bli ubeboelig allerede i 2060. En australsk forskningsrapport fra 2011 konkluderer med at vannstanden ved Tuvalu har steget med 5 mm hvert år siden 1993.Den økende havtemperaturen, sammen med en økende mengde karbondioksid i havet, har også skada korallreva i Tuvalu. Befolkningsveksten i landet truer fiskebestanden i området, og har også ført til økende forurensing. Funafutis østlige kystlinje ble modifisert under bygginga av Funafuti internasjonale lufthavn på 1940-tallet, og det arbeides fremdeles med å stabilisere den.
== Demografi ==
Tuvalus innbyggertall ble beregna til 10 900 i 2013, noe som gjør det til det selvstendige landet med tredje færrest innbyggere i verden (etter Vatikanstaten og Nauru). Etter en periode med sterk befolkningsvekst ble vekstraten i 2012 beregna til 0,725 %. Landet har høy befolkningstetthet, med rundt 400 innbyggere per km². Tettest er den på hovedatollen Funafuti, med over 1000 innb./km². Dette skyldes særlig at landets administrasjon holder til i landsbyen Vaiaku på Funafuti, hvilket fører til at mange unge flytter til atollen for å gå på skole og for å finne arbeid. Gjennomsnittlig levealder lå i 2012 på 67 år for kvinner og 63 år for menn. Befolkninga består av 96 % polynesiere og 4 % mikronesiere.
=== Landsbyer ===
Det er ingen byer på Tuvalu, kun landsbyer. Noen av dem har vokst sammen og utgjør større tettsteder, blant annet de fire landsbyene Fakaifou, Alapi, Senala og Vaiaku på holmen Fongafale på atollen Funafuti. Landets største landsbyer per 2002 er de følgende:
=== Religion ===
98,4 % av befolkninga er medlemmer av Den tuvalske kirke, et kongresjonalistisk protestantisk kirkesamfunn. Det fins også enkelte minoriteter av andre trossamfunn. Kristendommen ble enerådende i landet på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, da det ble drevet intenst misjonsarbeid. Den har imidlertid blitt blanda med noen elementer fra den tradisjonelle religionen, som opprinnelig stammer fra Samoa. Et av de tradisjonelle elementene som har overlevd er matematega eller kaumana, som går ut på å lese i skyene for å finne fiskestimer eller forutsi naturkatastrofer som stormer, høye bølger og oversvømmelser.
=== Språk ===
Tuvalsk, et polynesisk språk som er nært beslekta med samoansk og tongansk, er offisielt språk på Tuvalu og snakkes av nesten alle innbyggerne. Engelsk er også offisielt språk i landet. Kiribatisk snakkes av en del av innbyggerne på atollen Nui.
== Historie ==
=== Tidlig historie ===
Det antas at de første menneskene bosatte seg på øyene for 2–3000 år siden. Disse kom hovedsakelig fra Samoa, muligens via Tokelau, mens noen også kom fra Tonga og Uvea. Alle nybyggerne var polynesiere, med unntak av enkelte som slo seg ned på Nui, som var etterkommere av mikronesiere fra Kiribati. I tida før tuvalerne hadde kontakt med europeere, tok de seg ofte til de nærmeste øyene, deriblant Samoa og Tonga, ved hjelp av kano.
=== Europeisk oppdagelse, misjonering og kolonisering ===
Tuvalu ble først oppdaga av europeerne i 1568, under spanske Álvaro de Mendañas første ekspedisjon til Stillehavet. 16. januar fant han atollen Nui, som han kalte Isla de Jesús, men klarte ikke å ta seg i land. På sin andre ekspedisjon oppdaga han atollen Niulakita i 1595 og ga den navnet La Solitaria, men heller ikke denne gangen gikk han i land. Neste europeer, Francisco Antonio Mourelle, kom ikke dit før seint på 1700-tallet, da han observerte ei øy som seinere har vist seg å ha vært atollen Nanumanga.Arent Schuyler de Peyster, kaptein på det britiske skipet «Rebecca», seilte gjennom det sørlige Tuvalu i 1819. Han registrerte både Nukufetau og Funafuti, som han ga navnet Ellice Islands etter den engelske politikeren og handelsmannen Edward Ellice, som var eieren av skipets last. Tidlig på 1800-tallet seilte en rekke hvalfangere og handelsmenn gjennom Tuvalu, men de etablerte ingen bosetninger der. Peruanske slavehandlere, såkalte «blackbirders», finkjemma Stillehavet fra 1862 til 1864, og Tuvalu var ei av de hardest ramma øygruppene med over 400 mennesker tatt til fange på Funafuti og Nukulaelae, hvorav ingen vendte hjem igjen.I 1861 dreiv noen medlemmer av det protestantiske London Missionary Society i land på Nukulaelae i kano fra Cookøyene, og fire år seinere ble det sendt over en rekke misjonærer fra Samoa som begynte evangeliseringa av Tuvalu. På 1920-tallet var hele befolkninga konvertert til kristendommen. Europeiske handelsfolk bodde også på øyene fra seint på 1800-tallet, i håp om å livnære seg av lokale ressurser. Europeerne hadde med seg nye sykdommer som forårsaka mange dødsfall på Tuvalu. Befolkninga skal ha sunket fra 20 000 i 1850 til bare 3 000 i 1875.
Øyene kom under britisk styre i 1877, og i 1892 ble de en del av det britiske protektoratet Gilbert- og Elliceøyene, hvor Elliceøyene var navnet på Tuvalu. Protektoratet ble en koloni fra og med 10. november 1915. Under andre verdenskrig invaderte japanerne Gilbertøyene, men amerikanerne ankom før dem til Elliceøyene, i oktober 1942, og de bygde en flyplass og en rekke bunkere med antiluftskyts på Funafuti, og seinere også på Nukufetau og Nanumea. Alle de tre basene ble bomba av japanerne, men med minimale skader.
=== Selvstendighet ===
Britene begynte å forberede kolonien på selvstendighet ved å gi den selvstyre i 1974. Innbyggerne på Elliceøyene, som i all hovedsak var polynesiere, likte imidlertid ikke tanken på at makta skulle overføres fra britene til de mikronesiske innbyggerne på Gilbertøyene. Storbritannia bestemte derfor at det skulle avholdes en folkeavstemning på Elliceøyene. Hele 92 % (3799 personer) stemte for separasjon fra Gilbertøyene. Påfølgende år ble Elliceøyene en separat britisk koloni med navnet Tuvalu, mens Gilbertøyene ble en del av Kiribati. Tuvalu fikk sin uavhengighet 1. oktober 1978, og ble et selvstendig monarki innafor Samveldet av nasjoner.
Tuvalu var lenge et av de mest stabile demokratiene i regionen, med et selvstendig rettsvesen og sunn økonomi. I 1992 krevde landet erstatning fra Storbritannia på grunn av den dårlige forfatninga det skal ha vært i da kolonistyret tok slutt. Det at britene lot USA bygge en base på Funafuti under andre verdenskrig, noe som har gjort nesten halve atollen ubeboelig, var et av ankepunktene. Storbritannia avviste krava, og de tuvalske myndighetene svarte med å innføre et nytt nasjonalflagg uten Union Jack i 1995. Det gamle flagget ble imidlertid gjeninnført to år seinere. Det ble også framlagt et forslag om å forlate Samveldet, men dette ble avvist av nasjonalforsamlinga.
=== Klimaendringer og havnivåstigning ===
Siden 1990-tallet har det vært klart at Tuvalu er svært trua av konsekvensene av de globale klimaendringene, som blant annet fører til høyere havnivå. Tuvalske myndigheter mener også at drivhuseffekten fører til en økning i antall tropiske sykloner og stormer. Hvis ikke utviklinga endrer seg, kan de lave atollene som utgjør Tuvalu bli ubeboelige i løpet av det inneværende århundret, og innbyggerne vil kunne bli tvunget til å evakuere landet. Nordmannen Terje Dahl flytta fra Tuvalu i 1995, og ble i media omtalt som verdens første klimaflyktning.Tuvalu henstilte gjentatte ganger på 1990-tallet industrilanda til å innføre strakstiltak mot klimaendringene, og har særlig protestert mot USAs avvisning av Kyotoavtalen. I 2000 meldte Tuvalu seg inn i FN i ytterligere et forsøk på å sette fokus på problemet. For å gå foran med et godt eksempel har de tuvalske myndighetene satt seg som mål at 100 % av landets energiforbruk skal komme fra fornybar energi innen 2020. De har bedt Ny-Zealand og Australia om å ta imot tuvalere når de en gang blir nødt til å evakuere landet, men bare Ny-Zealand har gått med på å ta imot en årlig kvote på 75 personer, og kun gjennom et arbeidsprogram.
=== Syklonen Pam ===
I mars 2015 ble landet ramma av syklonen Pam og det ble erklært unntakstilstand. Avlinger og boliger ble ramma. Statsminister Enele Sopoaga opplyste at 45 % av befolkninga ble fordrevet fra sine hjem.
== Politikk og administrasjon ==
Se også: Liste over Tuvalus generalguvernører og Liste over Tuvalus statsministere.Tuvalus grunnlov av 1. oktober 1978 ble endra 1. oktober 1986. Grunnloven definerer Tuvalu som en suveren, demokratisk stat der Storbritannias monark etter folkets ønske har akseptert å være Tuvalus monark og statsoverhode. Landet deler dermed statsoverhode med 14 andre samvelderiker. Tuvalu hadde folkeavstemning om statsformen i 2008, der det ble flertall mot å innføre republikk. For tida er kong Charles III statsoverhode.Den regjerende monark er representert i Tuvalu av en generalguvernør, som må være tuvalsk statsborger og blir nominert av statsministeren og utpekt av monarken. Nåværende generalguvernør er Iakoba Italeli.Som et konstitusjonelt monarki som følger parlamentarisk skikk, er Tuvalus regjering ledet av en statsminister som velges av og blant medlemmene av parlamentet etter hvert parlamentsvalg. Enele Sopoaga har vært statsminister siden 1. august 2013. Regjeringen består av statsministeren og flere ministere.Parlamentet, Fale I Fono, har 15 medlemmer og velges hvert fjerde år. Det er ingen politiske partier på Tuvalu, men det dannes vanligvis uformelle grupperinger på grunnlag av geografisk tilhørighet og ulike politiske spørsmål, særlig i forhold til om Tuvalu fremdeles skal være knytta til Storbritannia. På et lokalt plan innehas også uformell autoritet av enkelte eldre og respekterte med tradisjonelle høvdingroller.
Statsadministrasjonen holder til i landsbyen Vaiaku på holmen Fongafale, som utgjør en del av atollen Funafuti. Det varierer hvilken av disse tre enhetene som oppgis som landets hovedstad.
=== Valg ===
Det siste parlamentsvalget ble avholdt 16. september 2010, hvor 10 av de 15 sittende medlemmene ble gjenvalgt. 29. september ble Maatia Toafa, som hadde vært statsminister fra 2004 til 2006, på nytt valgt til statsminister med 8 mot 7 stemmer. 21. desember samme år ble imidlertid regjeringa felt av et mistillitsvotum, etter at innenriksministeren og to andre parlamentsmedlemmer gikk over til å støtte opposisjonen. Dette skjedde angivelig på grunn av misnøye med regjeringas budsjett, særlig planene om å slutte å dekke de medisinske kostnadene til pasienter som må få behandling i utlandet. Willy Telavi fra Nanumea ble valgt til ny statsminister, og han og regjeringa ble tatt i ed tre dager seinere.
=== Administrativ inndeling ===
De ni atollene utgjør landets nest øverste administrasjonsnivå, og har i henhold til den såkalte Falekaupule-loven av 1997 en viss grad av selvstyre. Hver av dem har valgte råd på seks medlemmer, samt noen ex officio-medlemmer.
Atoller som består av flere holmer:
Funafuti
Nanumea
Nui
Nukufetau
Nukulaelae
VaitupuAtoller som består av én øy:
Nanumanga
Niulakita
Niutao
=== Rettsvesen ===
Tuvalus høyeste rettsinstans er overretten, som ledes av en høyesterettsjustitiarius. Denne hører appeller fra åtte lokale øyretter på hver av atollene (unntatt Niulakita), som har begrensa sivil- og strafferettslig kompetanse. Overrettens avgjørelser kan ankes inn for appellretten på Fiji og, i siste instans, for den britiske dommerkomitéen i Det kongelige råd.
=== Menneskerettigheter ===
Tuvalu har fengselsstraff inntil 14 år for homofili.
=== Forsvars- og utenrikspolitikk ===
Tuvalu har ikke eget forsvar; sikkerheten ivaretas av Australia. I 1994 donerte Australia patruljefartøyet HMTSS «Te Mataili», som ivaretar overvåkning av Tuvalus økonomiske sone. Fartøyet benyttes også til redningstjeneste. Det drives av den maritime avdelinga i Tuvalu Police Service med assistanse fra Australias sjøforsvar.
Landets internasjonale relasjoner er sterkest er med de omkringliggende stillehavsnasjonene, spesielt Fiji, Ny-Zealand og Australia, og det er et aktivt medlem av Pacific Islands Forum. Landet er også medlem av Samveldet av nasjoner, og ble medlem av FN i 2000. På grunn av landets sårbarhet for klimaendringer deltar det i en rekke internasjonale miljøavtaler. Tuvalus eneste diplomatiske post er på Fiji, mens det eneste landet som har ambassade på Tuvalu er Taiwan. Norges ambassade i Canberra dekker Tuvalu.
=== Flagg og symboler ===
Tuvalus nasjonalflagg ble offisielt antatt i 1978. Det er lyseblått med ni gylne stjerner, som representerer hver av de ni atollene som landet består av. Plasseringa av stjernene tilsvarer omtrent atollenes relative beliggenhet, med øst øverst i flagget, slik at nord kommer øverst når flagget henger fra ei vannrett stang. Øverst i hjørnet inne ved stanga er det britiske flagget, som symboliserer landets fortid som britisk koloni. I perioden 1996–1997 hadde landet et lyseblått, rødt og hvitt nasjonalflagg uten det britiske flagget i hjørnet, som følge av en konflikt med Storbritannia. Tuvalus statsflagg er som nasjonalflagget, men med riksvåpenet under det britiske flagget.
Riksvåpenet er et blått skjold med gyllen skjoldrand. I skjoldet er det en maneapa (det tradisjonelle samfunnshuset), som symboliserer lokalrådas myndighet, over blå og gylne bølger, som representerer folkets avhengighet av havet. Skjoldranda er dekorert med åtte bananblader og åtte muslinger. Under skjoldet er det et tekstbånd med landets motto, Tuvalu mo te Atua («Tuvalu for den allmektige»). Riksvåpenet ble fastsatt i 1976.Landets nasjonalsang, «Tuvalu mo te Atua» («Tuvalu for the Almighty» på engelsk), er skrevet av Afaese Manoa og ble offisiell i 1978. Teksten fins både i en tuvalsk og en engelsk versjon.
== Næringsliv ==
Tuvalu har nesten ingen naturressurser, og nasjonens avsidesliggenhet vanskeliggjør eksport. Inntektene fra landets eksport, som i hovedsak består av kopra og fisk, utgjorde bare 4 % av importverdien i 1994. Hovedinntektskilden for landet er derfor utenlandsk bistand, både økonomisk og i form av teknisk assistanse. Det mottar finansiell støtte fra Ny-Zealand og Storbritannia. De største inntektene kommer fra Tuvalu Trust Fund, et fond etablert i 1987 med hjelp fra Australia, Ny-Zealand og Storbritannia.
Tuvalus bruttonasjonalprodukt (BNP), som var på 27–36 millioner USD (avhengig av kilde) i 2009, er blant de laveste i verden. Landets BNP per innbygger, som i 2009 var anslått til 2 700–2 900 USD, er ikke like lavt sammenligna med andre land, men plasserer likevel Tuvalu på den nedre tredjedelen av lista over verdens land. I 2006 budsjetterte staten med 21,54 millioner USD i inntekter og 23,05 millioner USD i utgifter, noe som tilsvarte et underskudd på 4,7 % av landets BNP.
Landets valuta er tuvalsk dollar (TVD), som er ekvivalent med australsk dollar. Tuvalu har sine egne mynter, men det benyttes australske sedler.
Kun 3 615 av landets innbyggere var i lønna arbeid i 2004. Over halvparten av disse arbeida i offentlig sektor. På grunn av innføringa av en ansettelsesstopp i denne sektoren har det på 2000-tallet vært vanskelig for innbyggerne å få seg jobb. Mange arbeider i utlandet, enten som sjømenn eller kontraktsarbeidere på Ny-Zealand, og fram til årtusenskiftet jobba mange med fosfatutvinning på Nauru. Penger som sendes hjem fra tuvalere som arbeider i utlandet, utgjør en betydelig inntektskilde; i 2003 sto pengeoverføringene fra tuvalske sjømenn for 20 % av landets BNP.Landets nasjonale toppnivådomene, .tv, har vært ettertrakta, blant annet fordi det er det samme som forkortelsen for televisjon. I 2000 undertegna myndighetene en 12-årsavtale om utleie av domenet med selskapet Verisign til en verdi av 50 millioner USD.
=== Primærnæringer ===
Fiske er Tuvalus viktigste primærnæring. Det ble tidligere eksportert tunfisk, men i dag er fangsten først og fremst beregna på det lokale markedet. Landets fiskerisone ble i 1983 utvida til 1,3 millioner km². Tuvalu har også en viss inntekt fra salg av fiskelisenser.
Jordsmonnet på Tuvalu er dårlig, og det er stadige oversvømmelser som øker saltnivået i jorda, noe som gjør at jordbruksproduksjonen i landet er svært begrensa. Det som dyrkes er taro, brødfrukt, papaya, bananer, skruepalmefrukter og kokosnøtter. Kopra (tørka kokoskjøtt) eksporteres, mens de øvrige produktene er til eget forbruk. Det holdes svin, høns og geiter på øyene.
Det er svært lite industri på Tuvalu; den består kun av produksjon av fletta håndverk, kopra og noe fiskeforedling.
=== Samferdsel ===
Funafuti internasjonale lufthavn er Tuvalus eneste flyplass. Air Pacific flyr til og fra Suva på Fiji to ganger i uka.Landets eneste dypvannshavn er på Fongafale. Transport mellom de forskjellige atollene og øyene foregår med mindre skip. Det er to statseide skip som knytter sammen de ulike atollene og øyene: «Manu Folau» og «Nivaga II». Disse går også tre–fire ganger årlig til og fra Suva på Fiji.Tuvalu har til sammen åtte kilometer asfaltert vei. Det fins motorsykler og minibusser på atollene.
=== Turisme ===
Turisme utgjør en viss inntektskilde, men er begrensa på grunn av landets vanskelige beliggenhet. Tuvalu ble besøkt av 1127 turister i 2007. De fleste var fra Fiji og andre oseaniske land, samt Japan. Det er ett hotell i landet, Vaiaku Lagi Hotel på Funafuti, og det er også flere gjestehus, restauranter og barer. Over halvparten av turistene i 2007 bodde på Vaiaku Lagi Hotel.
== Samfunn ==
=== Tradisjonell samfunnsstruktur ===
Det tradisjonelle samfunnssystemet har i stor grad overlevd på Tuvalu. Hver familie har sin egen oppgave, eller polaga, de skal utføre for samfunnet, som for eksempel å fiske, bygge hus, lage mat eller forsvare øya. Ferdighetene videreføres fra far til sønn og fra mor til datter. Det tuvalske samfunnet har tradisjonelt vært organisert rundt høvdinger, aliki, som i tillegg til å være religiøse og politiske ledere hadde som oppgave å ta vare på kulturen og mekle i tvister.Høvdingene bar spesielle halskjeder som symbol på statusen sin. De hadde også reservert plass i samfunnshuset og hadde rett på hodet til alle skilpadder som ble fanga. Søsterne og datterne til alikiene fungerte som ledere og rollemodeller for kvinnene. Det utvikla seg imidlertid aldri noe kastesystem. Høvdingrollen eksisterer fremdeles, men den er mindre viktig enn før. Den viktigste bygningen i hver landsby er maneapa, det tradisjonelle samfunnshuset, som alltid ligger i sentrum. Den brukes både til å diskutere viktige saker og til bryllupsseremonier og andre aktiviteter.
=== Kalender ===
Tuvalu benytter den gregorianske kalenderen. Nasjonaldagen er 1. oktober, til minne om frigjøringa fra Storbritannia. Også 2. oktober er offentlig høytidsdag. Andre offentlige høytidsdager er 1. nyttårsdag, samveldedagen (andre mandag i mars), langfredag, påskeaften, 1. påskedag, 2. påskedag, Te Aso eller Tala Lei (gospeldagen, mandagen etter andre søndag i mai), dronningas offisielle fødselsdag (andre lørdag i juni), barnas dag (første mandag i august), tronarvingens fødselsdag (andre mandag i november), 1. juledag og 2. juledag. I tillegg har de ulike atollene sine egne, lokale helligdager.
=== Utdanning ===
Skolesystemet består av 8-årig barneskole og 2-årig videregående skole fra 6- til 15-årsalderen. Alle de ti skoleåra er gratis og obligatoriske. De fins grunnskoler på alle atollene, mens den eneste videregående skolen, som ligger på Vaitupu, er felles for hele landet. De to eneste institusjonene for høyere utdanning på Tuvalu er en underavdeling av University of the South Pacific, som den tuvalske regjeringa er medeier av, og en maritim skole, begge på Funafuti. Annen høyere utdanning må tas i andre land, som oftest Fiji, på stipend.
Lesekyndigheten i landet er forholdsvis høy, med 92,4 % lesekyndige på landsbasis, og 98,8 % blant ungdom i alderen 15–25 år.
=== Massemedier ===
Tuvalu har pressefrihet, men markedet er svært lite. Myndighetene driver radiokanalen Radio Tuvalu gjennom Tuvalu Media Corporation. Den ble grunnlagt i 1975 og har sendinger både på tuvalsk og engelsk, og overfører fra britiske BBC utenom sin egen sendetid. Landet har ingen egen fjernsynskanal, men mange tuvalere får inn utenlandske kanaler via parabolantenne. Det fins rundt 4 000 radioer og 800 fjernsynsapparater i landet.Den eneste avisa i landet er den statlige Tuvalu Echoes (Sikuleo o Tuvalu), som kommer ut én gang i måneden i en engelsk og en tuvalsk utgave. Den har et opplag på 260. Det religiøse tidsskriftet Te Lama kommer også ut av og til.Tuvalu hadde om lag 4 300 internettbrukere, altså i underkant av halvparten av befolkninga, i juni 2010.
=== Helse og levekår ===
Det publiseres ingen HDI for Tuvalu, men landet står på FNs liste over minst utvikla land, sammen med 48 andre.Tuvalerne har en lav forventa levealder ved fødselen, på 63,0 år for menn og 67,3 år for kvinner. Dette plasserer landet på 168.-plass av 221. Spedbarnsdødeligheten er imidlertid på 33 per 1000 levendefødte, noe som er forholdsvis lavt på verdensbasis. Sammenligna med mange andre land er helsevesenet på Tuvalu høyt prioritert: rundt 10 % av landets bruttonasjonalprodukt brukes på helse, og det er 5,56 sykehussenger per 1000 innbyggere. Utgiftene til pasienter som må behandles i utlandet dekkes også av staten. Det fins ingen statistikk over utbredelsen av hiv/aids i landet.
=== Kjønnsroller ===
Det har vært og er et kjønnsskille i forhold til arbeidsoppgaver: Mennene utfører vanligvis arbeid som fisking på åpent hav, kokosnøtthøsting og krevende jordbruksoppgaver, mens kvinnene pleier å ta seg av fisking fra land, innhøsting, veving, matlaging og barnepass. I dagliglivet er kjønna forholdsvis likestilte, men kvinnene er underrepresenterte i politikken og i kirken.
== Kultur ==
Til tross for en høy grad av lesekyndighet har ikke Tuvalu sterke litterære tradisjoner. Afaese Manoa, som blant annet har skrevet nasjonalsangen «Tuvalu mo te Atua» er den mest kjente tuvalskspråklige forfatteren. Det produseres heller ikke mye billedkunst på Tuvalu, ut over dekorasjon av tepper, klesplagg og vifter. Viktige håndverk er hus- og kanobygging.
=== Musikk og dans ===
De viktigste kunstformene på Tuvalu er sang, dans og musikk. Den mest populære sangtypen kalles faatele, og går ut på at sittende vokalister synger samme vers om og om igjen, raskere og raskere, helt til de når et klimaks og plutselig stopper, mens dansere mimer sangteksten. Denne aktiviteten kan både være en selvstendig begivenhet eller være en del av en annen feiring. Den kan også fungere som en konkurranse. De utelukkende verbale kunstformene består av oratoriske opptredener, og er forbeholdt eldre menn. Vestlig musikk og dans, som popmusikk, er også utbredt i landet.
Tidligere var dansen fakanau svært populær, men den ble motarbeida av misjonærene på grunn av det de mente var seksuelle bevegelser, og praktiseres ikke lenger. Den ble utført både som underholdning og for å hedre en høvding eller andre personer som hadde utmerka seg med spesielle ferdigheter. En dans som sies å være like gammel, fakaneanea, praktiseres fremdeles av noen eldre, og utføres av to personer som danser til en rolig rytme. Den har ingen koreografi, og danserne står fritt til å uttrykke sangteksten gjennom bevegelsene sine. En tradisjonell sangsjanger som ikke lenger praktiseres er kopu, som var ment for å minnes det gode arbeidet til en avdød. Den minte om fakaseasea, men var akkompagnert av gråting. Det var viktig å utføre den bra for at den døde skulle bli tatt godt imot av gudene, hvis ikke kunne det føre til enda mer ulykke for den avdøde og familien dens.
=== Mat og drikke ===
De vanligste ingrediensene i tuvalske matretter er sjømat, kylling, egg, ris, frukt, rotfrukter (særlig taro) og grønnsaker. Fisk og kylling er de viktigste proteinkildene.Pulaka, en type taro, kokes, stekes eller brukes til pudding. Brødfrukt bakes, kokes med kokoskrem eller stekes i olje. Man steker også bananer. Svinekjøtt serveres ved spesielle anledninger, og det samme gjør søtpoteter. Andre tradisjonelle matretter er laulu eller lolo (taroblad i kokoskrem) og palusami (laulu, løk og fisk, vanligvis servert i et bretta palmeblad).Av drikke fins det blant annet kaffe, te, pi (kokosmelk), kaleve (søt kokostoddy) og kao (fermentert kaleve).
=== Idrett ===
Den mest populære idretten på Tuvalu er fotball, til tross for at rugby union er dominerende i de omkringliggende øystatene. Den nasjonale fotballigaen, Premier League, består av ni klubber, og sesongen varer fra februar til oktober. Tuvalus rugbylandslag ble starta opp så seint som i 2007. En tradisjonell idrett er kilikiti, en variant av cricket. Det praktiseres også en rekke andre idretter i landet. Landet har ett idrettsstadion, Tuvalu Sports Ground, som ligger i Vaiaku. Det avholdes et stort idrettsarrangement på nasjonaldagen 1. oktober.
Tuvalu ble medlem av IOC i 2007 og deltok i de olympiske leker for første gang i 2008, der de hadde med tre utøvere, to menn og éi kvinne, som deltok i vektløfting og friidrett. Fire år seinere, i Sommer-OL 2012, deltok også tre tuvalere: to 100 meter-løpere og én vektløfter. Landets første deltakelse i samveldelekene var i 1998, og det har deltatt i alle lekene siden. Tuvalu deltar også i stillehavslekene. Tuvalus fotballandslag er assosiert medlem av OFC, og deltar i oseaniamesterskapet. Fotballforbundet søker også om medlemskap i FIFA.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Dahl, Terje (1992). Paradiset jeg fant : nordmannen som slo seg ned på en sydhavsøy. Grøndahl Dreyer. ISBN 82-504-1918-9. (no)
Dahl, Terje (2009). Coco Loco. Flyt forlag. ISBN 978-82-92465-62-2. (no)
Faaniu, Simati og Hugh Laracy (1983). Tuvalu – A history. Fiji: Institute of Pacific Studies. s. 208. (en)
International Business Publications (2005). Tuvalu – A «spy» guide. International Business Publications. s. 372. ISBN 9780739753040. (en)
Barkås, Sandra Iren (2013) Alofa – Expressions of Love. Change and Continuity in Tuvalu. (PDF)
== Eksterne lenker ==
(en) Tuvalu – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Tuvalu – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Tuvalu i The Commonwealth Yearbook 2011, Commonwealth Secretariat
TuvaluIslands.com Arkivert 21. februar 2011 hos Wayback Machine.
Tuvalus statistikkbyrå
Offisielt turismenettsted
Nyheter fra Tuvalu Arkivert 20. november 2012 hos Wayback Machine.
Jane's Tuvalu Home Page Arkivert 27. april 2006 hos Wayback Machine.
Lenker til nettsteder om Tuvalu hos UCB Libraries
(no) Statistikk og andre data om Tuvalu i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Tuvalu er en øystat i Polynesia i Stillehavet. Landet har i overkant av 10 000 innbyggere, og er dermed den selvstendige staten i verden med tredje færrest innbyggere, etter Vatikanstaten og Nauru. | 7,373 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Usbekistan | 2023-02-04 | Usbekistan | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Samveldet av uavhengige stater', 'Kategori:Sentral-Asia', 'Kategori:TÜRKSOYs medlemsland', 'Kategori:Usbekistan'] | Republikken Usbekistan er et land i Sentral-Asia som grenser til Afghanistan, Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan og Turkmenistan. Viktige importvarer er maskiner, metallvarer, lette industriprodukter, matvarer og kjemikalier. Viktige handelspartnere er Russland, Kasakhstan, Turkmenistan og Ukraina.
Viktige eksportvarer er olje, gass, bomull og elektrisitet. Jernbanenettet har en total lengde på 3 380 km. Veinettet har en total lengde på 78 400 km, der 86 % er asfaltert. Det finnes også 9 flyplasser med regulær trafikk.
| Republikken Usbekistan er et land i Sentral-Asia som grenser til Afghanistan, Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan og Turkmenistan. Viktige importvarer er maskiner, metallvarer, lette industriprodukter, matvarer og kjemikalier. Viktige handelspartnere er Russland, Kasakhstan, Turkmenistan og Ukraina.
Viktige eksportvarer er olje, gass, bomull og elektrisitet. Jernbanenettet har en total lengde på 3 380 km. Veinettet har en total lengde på 78 400 km, der 86 % er asfaltert. Det finnes også 9 flyplasser med regulær trafikk.
== Naturgeografi ==
Usbekistan er et tørt land der 10 % av arealet består av tett kultiverte, irrigerte elvedaler. Det er ett av to dobbelt landlåste land i verden (landet grenser ikke til hav og har heller ikke naboland som grenser til hav), det andre er Liechtenstein. I Usbekistans tilfelle er ikke dette like selvsagt, siden det grenser til to land (Kasakhstan i nord og Turkmenistan i sør) som har grenser med det landlåste, men salte Kaspihavet fra hvor båter kan nå Azovhavet og dermed Svartehavet, Middelhavet og de øvrige verdenshavene.
== Demografi ==
Usbekistan har Sentral-Asias største befolkning med 25 millioner mennesker konsentrert i sør og øst i landet. Dette er nesten halvparten av regionens befolkning. Usbekistan var en av de fattigste republikkene i Sovjet, mye av befolkningen var opptatt med å dyrke bomull i små bondesamfunn. Befolkningen fortsetter å være hovedsakelig bondesamfunn og avhengig av landbruk for sitt levebrød.
=== Folkegrupper ===
Usbekere er med 80 % av befolkningen den dominerende etniske gruppen. Andre etniske grupper er russere 5,5 %, tadsjiker 5 %, kasakhstanere 3 %, karakalpakere 2,5 % og tatarer 1,5 %.
=== Språk ===
Usbekisk er det offisielle språket, men russisk er et uoffisielt språk for kommunikasjon på tvers av de etniske gruppene, dette inkluderer det daglige styret av landet og i forretningsbruk.
=== Religion ===
Nasjonen består av 88 % sunnimuslimer og 9 % østlige ortodokse.
== Historie ==
Den første befolkningen i det området som utgjør dagens Usbekistan var sogdiere, et indoeuropeisk folkeslag som ofte knyttes til skyterne. Tyrkiske folkegrupper ankom området ca. 200 e.Kr. fra Altai, en fjellkjede lenger nordøst. Tradisjonelt har det vært et skille mellom de fastboende og de nomadiske folkene i området, hvor en overvekt av bybefolkningen var persisktalende, mens de nomadiske gruppene hadde tyrkiske mål. Araberne invaderte landet på 700- og 800-tallet og innførte Islam. Djengis Khan erobret området på 1200-tallet og hans etterkommere skulle sitte med makten helt frem til 1350-tallet.
Amir Timur (ofte bedre kjent som Timur Lenk, eller Timur den halte på norsk) skulle da ved å hevde slektskap til Djengis Khan, erobre et enormt område fra sitt hovedsete i Samarkand. Men etter hans død i 1405 klarte ikke lenger det timuridske dynastiet å forsvare riket og ble således oppløst. Tiden under og etter Amir Timur var en blomstringstid for området som utgjør dagens Usbekistan, med en rekke vitenskapsmenn, kjente poeter og prinser. Amir Timurs rike strakte seg opp til Russlands grenser, ned til India, gjennom Persia og til Syria. I vesten har ofte Timur vært synonymt med orientalsk brutalitet og han har vært spesielt kjent for sin totale utslettelse av hele byer og store massakrer. I en rekke byer lot Timur bygge store monumenter som vitnet om hans regjering, da særlig i Samarkand (Registan-komplekset) og Shakrisabz ved syd-grensen av Usbekistan.
På slutten av 1400-tallet ble den timuridske dominansen brutt av en tyrkisk stammeføderasjon som erobret Transoxiana under ledelse av khanen Shaybani og etablerte usbekiske dynastier i Turkestan. Denne stammeføderasjonen, som hadde sitt hjemland lenger nordvest ved grensen mellom dagens vestlige Kasakhstan og Russland, ble kalt usbek og har gitt navn til de moderne usbekere.
=== Russlands erobring og kolonisering ===
Da tsarens tropper ankom på 1860-tallet var området delt inn i to khanater, Kokand og Khiva, og emiratet Bukhara. Da den såkalte silkeveien mistet sin viktige stilling etter at sjøveien til Asia hadde blitt oppdaget, ble Sentral-Asia en bakevje, lite eksponert for verden utenfor. En følge av dette var at områdets ulike riker utviklet seg lite. Den øverste leder var emiren eller khanen med bortimot ubegrenset makt. Han var igjen nært alliert med mullaene som, spesielt i Khiva og Bukhara, overvåket et strengt religiøst samfunn basert på en føydal samfunnsstruktur, med livegne og vasaller under emiren/khanen. Kulturelt har området vært et skjæringspunkt mellom den tyrkiske og den persiske verden. Over tid kom de tyrkiske gruppene i flertall, mens persisk forble likevel hoff- og administrasjonsspråk. Fra tiden rundt Amir Timur ble det tyrkiske skriftspråket Tsjagatai skapt, som fungerte som litteraturspråk helt frem til 1920. Ved russernes erobring bestod befolkningen i dagens Usbekistan hovedsakelig av tre hovedgrupper; den persisktalende befolkningen, etterkommerne av Shaybanis invasjon og den opprinnelige tyrkisktalende befolkningen (altså før Shaybanis invasjon). Både blant den fastboende og den nomadiske befolkningen eksisterte persisk og tyrkisktalende om hverandre og språk fungerte i liten grad som identitetsmarkør: Flerspråklighet var heller normen enn unntaket.
Fra kjerneområdet i det sentrale Russland var det det russiske imperiet fra middelalderen og frem til 1.verdenskrig i kontinuerlig vekst. I det 16. og 17-århundre ble området øst for Ural og helt til Stillehavet underlagt fyrsten i Moskva, området som oftest er kjent som Sibir. På 1700-tallet ble store deler av dagens Kasakhstan erobret. Men det var først i 1850-årene Russland så interesse i kontroll over det som i dag er Usbekistan. Bukhara og Khiva var et stort marked for russiske slaver tilfangetatt i området rundt Det kaspiske hav. Russland ønsket å frigjøre disse, samt stanse videre slavebinding av russere. Russerne så også med interesse på kontroll over handelen i byene i Bukhara og omegn, og spesielt mulige områder for bomullsproduksjon. Til slutt kom den spente situasjonen mellom England og Russland, blant annet materialisert gjennom Krimkrigen. Russland ville derfor underlegge seg Sentral-Asia både for å ha muligheten til å falle England i ryggen over britisk India samt hindre engelsk kolonisering i området. Den britisk-russiske kampen om kontroll over Sentral-Asia er i
engelsk litteratur kjent som «The Great Game». Wakhankorridoren, som med få kilometer skilte britisk India (i dag Pakistan) og russisk Sentral-Asia (i dag Tadsjikistan), er et resultat av denne konflikten, hvor korridoren hindret en felles grense mellom det russiske og det engelske imperiet over det nøytrale Afghanistan.
På 1870-tallet erobret tsarrussland khanatet Kokand (som ble innlemmet i oblasten Turkestan), mens de gjorde Bukhara og Khiva til protektorater. Området ble med tiden integrert i den russiske økonomien hvor spesielt bomullproduksjon ble fremmet. Bomullsproduksjonen forandret den tidligere samfunnsstrukturen radikalt, uten at det endret stillingen til khanene og emiren. Erobringen forenklet kontakten med andre muslimske folkeslag i tsarimperiet (spesielt med tatarene), som igjen gjorde området mer eksponert for verden utenfor. Når det gjaldt selve erobringen var det en rekke slag mellom emirens og tsarens tropper, og motstanden var til tider hard mot russerne. Til tross for at betegnelsen kolonial kan beskrive forholdet, må det sterke indre selvstyre fremheves. Russiske kolonimyndigheter blandet seg lite inn i innbyggernes liv, såfremt ro og orden var opprettholdt. Med erobringen fulgte også en større tilflytting av innbyggere fra resten av det russiske imperiet, spesielt slaviske folk, men også andre. Tilflyttingen var spesielt sterkt fra år 1900 og vedvarte også under kommuniststyret. I de ca. 50 årene med tsarstyre var det også en rekke opprør, for eksempel i Kokand i 1874, Andijan i 1898 og over hele Turkestan i 1916.
I 1924 ble Sentral-Asia delt opp i først to sovjetrepublikker, den turkmenske og den usbekiske (som frem til 1929 inkluderte det senere Tadsjikistan), senere til fem (den Kirgisiske republikk og Kasakhstan var først en enhet under RSFSR). Grensetrekkingen tok ingen hensyn til tidligere politiske grenser, men baserte seg på kulturelle og spesielt språklige kriterier. Tidligere har vestlige forskere kritisert bolsjevikene for med bruk av klassisk splitt-og-hersk-teknikk, å trekke opp kunstige grenser etter eget forgodtbefinnende. Senere års forskning har derimot vist at sentralasiatiske eliter var til dels medvirkende i denne prosessen. Det er allikevel liten tvil om at grensetrekkingen foregikk etter bolsjevikenes ønsker og at både realpolitiske og ideologiske årsaker lå til grunn.
Bolsjevikstyret førte til et enormt brudd med det gamle samfunnet. Frem til 1938 var den tidligere jadidisten Faizulla Khodjajev førstesekretær i Usbekistans kommunistparti (UzKP), men han ble skutt under terroren, anklaget for å være «trotskist» og «høyrevridd». I perioden 1959 til 1983 var Sjarof Rasjidov UzKPs førstesekretær og hans lange regjeringstid preget republikken på en rekke felter. Selv om en del av politikken ble styrt lokalt, var det i realiteten kadre sendt fra Moskva (slavere) som regjerte. Andresekretærer i parti og styre var som regel europeere, og så til at politikken var i tråd med Moskvas mål. Økonomisk speilet utviklingen i Den usbekiske sosialistiske sovjetrepublikk (Usbekiske SSR) den i Sovjetunionen. Jordbrukskollektiv (Kolkos) ble opprettet og spesielt ble bomullsproduksjon prioritert som igjen ble en enorm industri på bekostning av vanlig jordbruk. Til tross for de negative sidene ved det sovjetiske styret, medførte bolsjevikisk politikk en sterk modernisering av samfunnet. Den gjennomsnittlige levestandarden økte betraktelig. Det samme gjorde også lese- og skrivekunnskapene. Et utbredt kulturelt tilbud som tidsskrifter, teater, musikk etc. for hele befolkingen som kjennetegnet Sovjetunionen, gjorde seg også gjeldende i Den usbekiske sovjetrepublikken. Sovjetunionen la også sterk vekt på velferdstilbud slik at området hadde et utbredt helsetilbud, noe som igjen førte til at en sterk demografisk vekst.
=== Uavhengighet ===
1. september 1991 erklærte Usbekistan nølende uavhengighet. Mens de baltiske stater ledet kampen for uavhengighet, var Sentral-Asia redd for den. «Sentrifugal-kreftene som trekker unionen fra hverandre var svakest i Sentral-Asia. En god stund etter kuppforsøket i august 1991, trodde alle sentralasiatiske ledere at unionen på en eller annen måte kunne opprettholdes,» skrev Michel McFaul i Russia's Unfinished Revolution (Russlands uferdige revolusjon).
29. desember 1991 ble det holdt et omdiskutert presidentvalg og Islom Karimov vant med 86 % av stemmene. Han ble senere bekreftet i embedet med nye, like omstridte valg. I praksis var han en autokratisk hersker over Usbekistan.
Etter Karimovs død 2. september 2016 ble Sjavkat Mirzijajev utpekt til å lede begravelseskomiteen, et signal om at han var ønsket som Karimovs etterfølger. Han ble oppnevnt som interimspresident 8. september og valgt til president 4. desember 2016 med 88,6 % av stemmene.
== Politikk og administrasjon ==
Konstitusjonelt står regjeringen i Usbekistan for maktfordelingsprinsippet, ytringsfrihet og representativt styre. I virkeligheten holder den utøvende makten nesten all makt. Den dømmende makten mangler uavhengighet og den lovgivende, som bare møtes noen dager hvert år, har liten makt til å påvirke lovene.
Folkeavstemningen i 2002 inneholdt også en plan for å etablere et tokammers parlament. Bygningen som skal huse det nye parlamentet er for tiden under oppføring. Valget til det nye tokammers parlamentet ble holdt 26. desember 2002, men ingen reelle, uavhengige opposisjonskandidater eller partier fikk anledning til å delta. OSCEs begrensede observasjonsoppdrag konkluderte med at valgene var betydelig under OSCE-forpliktelser og andre internasjonale standarder for demokratiske valg.
Flere politiske partier har blitt grunnlagt med regjeringens godkjennelse, men har fremdeles ikke vist interesse for å stå for alternativer til regjeringens politikk. I tillegg har flere medier (radio, TV, aviser) blitt opprettet på lignende vis, men disse forblir enten under regjeringens kontroll, eller behandler bare sjelden politiske temaer. Uavhengige politiske partier har fått lov til å organisere seg, rekruttere medlemmer og holde konvensjoner og pressekonferanser, men har blitt nektet å registrere seg under restriktive registrerings-prosedyrer. Et bombeangrep 28. mars–1. april 2004 i Tasjkent og Bukhara ble utført av terrorister. Det er ikke klart hvem som utførte angrepene. Regjeringens reaksjon på angrepene har så langt vært begrensede.
=== Administrativ inndeling ===
Usbekistan er delt inn i 12 provinser (viloyatlar; entall – viloyat), 1 autonom republikk* (respublika), og 1 by** (shahar):
Andijon
Buxoro (Bukhara)
Farg`ona
Jizzax
Xorazm (Urganch)
Namangan
Navoiy
Qashqadaryo (Qarshi)
Qoraqalpog`iston* (Nukus)
Samarqand (Samarkand)
Sirdaryo (Guliston)
Surxondaryo (Termez)
Toshkent Shahar** (Tasjkent)
Toshkent (Tasjkent)merk:
Administrative inndelinger har samme navn som deres administrasjonssenter (unntak og forskjeller i staving har administrasjonssenteret i parentes)
=== Menneskerettigheter ===
Usbekistan er nominelt et demokrati, men har blitt beskrevet som en politistat. Flere prominente opponenter til regjeringen har flyktet, og andre har blitt arrestert. Regjeringen slår alvorlig ned på de som den mistenker for islamsk ekstremisme, særlig de som mistenkes for å være medlem av det forbudte Islamske Frigjøringspartiet (Hizb ut-Tahrir). Mellom 5300 og 5800 mistenkte ekstremister sitter i fengsel.
Storbritannias ambassadør til Usbekistan, Craig Murray, satte i 2003 frem påstander om at informasjon ble framskaffet fra arresterte under ekstrem tortur, og at informasjonen med ujevne mellomrom ble brukt av Storbritannia og andre vestlige demokratiske land som var mot bruk av tortur.
Murray uttalte senere at han følte at han tilfeldigvis hadde snublet over det han kalte «tortur ved hjelp av stedfortredere». Han trodde at vestlige land sendte folk til regimer og nasjoner der det var kjent at informasjon ville bli framskaffet ved tortur og bli gjort tilgjengelig for dem.
Anklagene førte ikke til at hans arbeidsgiver, Utenriks- og Samveldedepartementet, satte igang etterforskning, og Murray sa opp etter at disiplinære tiltak ble iverksatt mot ham i 2004. Det ble ikke påvist at han hadde misbrukt sin makt. Departementet blir selv etterforsket av det nasjonale etterforskningskontoret på grunn av anklager om trusler, mobbing og ofring av eget personell, slik det ble rapportert av Sunday Times (London) 20. mars 2005.
Fengselsforholdene forblir dårlige, særlig for dem som er dømt for ekstremistisk aktivitet, og et antall slike fanger er antatt å ha mistet livet i løpet av de siste årene av fengselssykdommer og misbruk. Politistyrken og etterretningstjenesten bruker rutinemessig tortur som etterforskningsteknikk. Ingen uavhengige politiske partier har blitt registrert, selv om de for første gang kunne foreta grasrotsaktiviteter og organisere kongresser. Etter besøket til FNs spesialrapportør på tortur, laget Usbekistans regjering et forslag til handlingsplan for å gjennomføre spesialrapportørens anbefalinger.
I en rapport datert 21. mars 2005 sa Amnesty International at:
Tusenvis av mennesker har blitt holdt igjen og fengslet i Usbekistan på påstander om «religiøs ekstremisme». Blant disse er medlemmer og antatt medlemmer av uavhengige islamske retninger, medlemmer av forbudte islamistiske og sekulære opposisjonspartier og bevegelser, samt deres slektninger. Amnesty International har mottatt gjentatte påstander om at politiet har torturert mange av de arresterte for å skaffe seg «tilståelser». Strenge straffer, inkludert dødsstraffer, har blitt gjennomført etter rettssaker som virker å ha vært svært urettferdige.Usbekistan har fengselsstraff inntil tre år for homofili.
== Næringsliv ==
Usbekistan var et av de fattigste områdene av det tidligere Sovjetunionen, mer enn 60% av befolkningen lever i tett befolkede bondesamfunn. Usbekistan er nå verdens tredje største bomullseksportør, en betydelig produsent av gull og naturgass samt en betydelig regional produsent av kjemikalier og maskiner.
Etter uavhengigheten i desember 1991 forsøkte regjeringen å bygge opp sin sovjetiske kommandoøkonomi med subsidier og tett kontroll over produksjon og priser. Men i møtet med høy inflasjon, begynte regjeringen å reformere i midten av 1994 ved å innføre strengere pengepolitikk, utvide privatiseringen, en liten redusering i statens rolle på økonomien og forbedre miljøet for utenlandske investorer. Staten fortsetter å ha dominerende innflytelse på økonomien og reformer har så langt mislykkes i å få til strukturelle endringer. IMF suspenderte Usbekistans avtale om frysing av et lån på 185 millioner dollar på grunn av regjeringens steg som gjorde det mulig å oppfylle betingelsene til fondet umulig. Den asiatiske finanskrisen og Russlands finansielle krise har gjort at regjeringen i Usbekistan har valgt å styrke kontrollen over eksport og pengeenheten innenfor sin allerede stengte økonomi. Økonomisk politikk som har skremt vekk utenlandske investeringer er en betydelig faktor i økonomiens stagnasjon. En voksende gjeldsbyrde, fortsatt inflasjon og dårlig forretningsklima skygger for vekstmuligheter.
== Samfunn ==
=== Utdanning ===
Utdanningssystemet har oppnådd 97 % lesedyktighet, og den gjennomsnittlige skoletiden for både menn og kvinner er 11 år. Men på grunn av budsjett-problemer og andre overgangsproblemer etter kollapsen til Sovjet er tekster og annet læremateriell, læringsmetoder, læreplan og utdanningsinstitusjoner utgått på dato, upassende og dårlig vedlikeholdt. I tillegg har andelen av personer i skolealder som går på skole sunket. Selv om regjeringen er bekymret for dette, forblir budsjettene trange.
=== Helse ===
I helsesektoren er forventet levealder høy, men etter at Sovjet ble delt opp, har ressursene til helsesektoren blitt dårligere, kvaliteten, tilgjengeligheten og effektiviteten har sunket.
=== Urbanitet ===
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Itchan Kala i Khiva
Det historiske senteret i Bukhara
Det historiske senteret i Shakhrisabz
Samarkand – kulturblandingstedTien-ShanMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2001 – Kulturuttrykkene i Boysun
2003 – Shashmaqom-musikk (jødisk improvisasjonsmusikk)
2009 – Norouz.
2009 – Bakhshi kunst
2009 – Katta Ashula
2014 – Askiya, verbal folkekunst
2016 – Palov kultur og tradisjon
2019 – Khorazm-dans, Lazgi
2020 – Miniatyrkunst
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Uzbekistan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Oʻzbekiston – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Usbekistan i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Republikken Usbekistan er et land i Sentral-Asia som grenser til Afghanistan, Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan og Turkmenistan. Viktige importvarer er maskiner, metallvarer, lette industriprodukter, matvarer og kjemikalier. | 7,374 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vest-Sahara | 2023-02-04 | Vest-Sahara | ['Kategori:13°V', 'Kategori:24°N', 'Kategori:Afrikastubber', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Statstubber', 'Kategori:Stubber 2023-01', 'Kategori:Veldig store stubber', 'Kategori:Vest-Sahara', 'Kategori:Viktige stubber'] | Vest-Sahara er et omstridt territorium som både Marokko og Den saharawiske arabiske demokratiske republikk (SADR), ledet av frigjøringsbevegelsen Polisario, krever råderett over. Landområdet ligger mellom Marokko i nord, Algerie i nordøst, Mauritania i sør og øst, og Atlanterhavet i vest. Fra 1884 til 1975 var det et spansk protektorat kjent som Spansk Sahara. Idet Spania trakk seg ut i 1975/1976, tok Marokko og Mauritania kontroll over landområdet, og etter at Mauritania trakk seg ut igjen i 1979, sto Marokko igjen som de facto administrasjonsmakt.Etter geriljakrigen mellom Marokko og SADR fra 1975 til 1991 ble det forhandlet frem en våpenhvile der de to partene delte området. Siden da har tre firedeler av territoriet vært kontrollert av Marokko (kysten og de vestlige områdene), mens SADR i hvert fall delvis har kontrollert den resterende firedelen med ufruktbare ørkenområder i øst, den såkalte frisonen. Området er lite beboelig, og majoriteten av saharawiene, som SADR representerer, lever i de sahrawaiske flyktningleirene i Tindouf-provinsen sørvest i Algerie. Mange har levd der siden 1975/76.
Vest-Sahara er delt av en 2 700 km lang mur eller barriere som Marokko har bygget gjennom hele landet. Muren er nesten fire ganger lengre enn muren i Palestina og er beskyttet av noen av verdens største minefelt. Mellom hver femte og hver tiende kilometer er det en marokkansk militærpost som bevokter muren.
| Vest-Sahara er et omstridt territorium som både Marokko og Den saharawiske arabiske demokratiske republikk (SADR), ledet av frigjøringsbevegelsen Polisario, krever råderett over. Landområdet ligger mellom Marokko i nord, Algerie i nordøst, Mauritania i sør og øst, og Atlanterhavet i vest. Fra 1884 til 1975 var det et spansk protektorat kjent som Spansk Sahara. Idet Spania trakk seg ut i 1975/1976, tok Marokko og Mauritania kontroll over landområdet, og etter at Mauritania trakk seg ut igjen i 1979, sto Marokko igjen som de facto administrasjonsmakt.Etter geriljakrigen mellom Marokko og SADR fra 1975 til 1991 ble det forhandlet frem en våpenhvile der de to partene delte området. Siden da har tre firedeler av territoriet vært kontrollert av Marokko (kysten og de vestlige områdene), mens SADR i hvert fall delvis har kontrollert den resterende firedelen med ufruktbare ørkenområder i øst, den såkalte frisonen. Området er lite beboelig, og majoriteten av saharawiene, som SADR representerer, lever i de sahrawaiske flyktningleirene i Tindouf-provinsen sørvest i Algerie. Mange har levd der siden 1975/76.
Vest-Sahara er delt av en 2 700 km lang mur eller barriere som Marokko har bygget gjennom hele landet. Muren er nesten fire ganger lengre enn muren i Palestina og er beskyttet av noen av verdens største minefelt. Mellom hver femte og hver tiende kilometer er det en marokkansk militærpost som bevokter muren.
== FNs forhold til Vest-Sahara ==
FN definerte i 1963 Vest-Sahara som et såkalt ikke-selvstyrt område med Spania som administrator. Systemet med ikke-selvstyrte områder ble etablert gjennom FN-paktens artikkel 73 og 74 for å regulere forholdene for territorier som ikke hadde oppnådd selvstendighet, slik som kolonier og protektorater av ulike slag. FN har siden fastholdt at området er et ikke-selvstyrt område. Gjennom FN-operasjonen MINURSO har FN siden 1991 arbeidet for at det avholdes en folkeavstemning i Vest-Sahara for å avgjøre spørsmålet om uavhengighet.
== Norges forhold til Vest-Sahara ==
Norge anerkjenner ikke Marokkos suverenitet over Vest-Sahara, men har heller ikke anerkjent staten SADR. Mange av ungdomspartiene og noen av partiene i Norge har vedtatt at de ønsker anerkjennelse av SADR.
SADR er per 2021 anerkjent av 41 stater, samt av Den afrikanske union.Det norske Utenriksdepartementet (UD) fraråder norske selskaper å drive privat næringsvirksomhet i området. Dette begrunnes med at Haag-konvensjonen av 1907 setter klare begrensninger for ressursutnyttelse i okkuperte, ikke-selvstyrte eller andre ikke selvstendige områder. UD har blitt anklaget for å være så tvetydig i sin kritikk at norske selskaper ikke har kunnet vite hvordan de skulle tolke budskapet. Norwatch har kritisert en rekke norske selskaper for å bedrive virksomhet i Vest-Sahara.
Petroleumsfondets etiske råd rådet i 2005 Finansdepartementet til å trekke investeringer i selskapet Kerr-McGee på grunn av selskapets oljeletingsvirksomhet i farvannet utenfor Vest-Sahara på oppdrag fra marokkanske myndigheter. Rådet mente letingen bidro til å legitimere Marokkos krav på suverenitet over området. Finansdepartementet valgte å følge rådet, og utelukke selskapet fra Petroleumsfondet, men det ble tatt inn igjen i 2006 fordi letevirksomheten da hadde opphørt.
== Geografi ==
Vest-Sahara befinner seg i nordlige Afrika, og grenser i vest til Atlanterhavet, i nord til Marokko, i øst til Algerie og i sør til Mauritania. Landområdet har et areal på 266 060 km², og har 1 110 km kystlinje og 2 046 km grenser mot andre land. Territoriet består for det meste av stenørken og har generelt lite vegetasjon.
== Demografi ==
Den opprinnelige befolkningen i Vest-Sahara, saharawiene, er et nomadefolk som er å finne i Vest-Sahara, sørlige Marokko og nordlige Mauritania. Før den marokkanske okkupasjonen bestod befolkningen nesten utelukkende av saharawier. Da Marokko invaderte territoriet militært i november 1975, flyktet majoriteten av befolkningen til flyktningleirer i Algerie og bor der fremdeles. Marokko har etter den tid flyttet en stor settlerbefolkning inn i territoriet og utgjør i dag flertallet av befolkningen.
Majoriteten av den saharawiske befolkningen (mellom 120 000 og 170 000) bor i dag i de saharawiske flyktningleirene i Tindouf, Algerie. Den delen av befolkningen som bor i det okkuperte Vest-Sahara er i mindretall i sitt eget land på grunn av den store marokkanske settlerbefolkningen.
== Kultur ==
Det saharawiske folket er et nomadefolk som for det meste har drevet med kameldrift, geitedrift og fisk. Kamelkjøtt, fisk, geitemelk og te er de viktigste bestanddelene i klassisk saharawisk mat. Te har en svært viktig plass i saharawisk kultur. I løpet av en te-seremoni er det vanlig med tre glass te. Det første er bittert som livet, det andre søtt som kjærligheten og det tredje mildt som døden.
Saharawisk kultur er preget av relativt egalitære styreformer og har lang tradisjon for å ta avgjørelser gjennom representative råd. De har derfor aldri anerkjent en overmakt eller konge av noe slag og har aktiv kjempet mot franske, spanske og marokkanske koloniherrer.
På grunn av okkupasjonen er det vanskelig for den saharawiske befolkningen i flyktningleirene og umulig for befolkningen i det okkuperte Vest-Sahara å drive nomadekulturen videre. Enkelte av saharawiene i flyktningleirene drar fortsatt på sommeren ut i de frigjorte områdene i Vest-Sahara som nomader. Dette gjør de hovedsakelig i området rundt Tifariti i den nordligste delen av de frigjorte områdene.
== Økonomi ==
Til tross for at Vest-Sahara for det meste består av ørken og halvørken, er landområdet rikt på naturressurser. Befolkningen er tradisjonelt nomadiske. Vest-Sahara har blant verdens rikeste fiskeforekomster, og store fosfatgruver. Det er antatt at det befinner seg store olje- og gassreserver i havbunnen utenfor området. All økonomisk aktivitet i Vest-Sahara er kontrollert av den marokkanske regjeringen, som tilbyr skattelette og subsidier til marokkanske bosettere i de okkuperte områdene. Inntektene er likevel betraktelig lavere enn i Marokko.
== Historie ==
=== Antikken ===
I byen Tifariti, nordøst i Vest-Sahara er det funnet helleristninger, hulemalerier og andre tegn til bosettinger som er over 8000 år gamle. Langs kysten er det sannsynlig at det var bosetninger enda tidligere.
=== Kolonitiden ===
Brev fra 1500-tallet viser at Sultanen av Marokko ikke anså området som sitt eget territorium. Området ble i løpet av 1700-tallet, i likhet med store deler av Nordvest-Afrika, en fransk koloni. Vest-Sahara var en del av den franske kolonien Vest-Afrika frem til Berlin-konferansen i 1884, der området ble skilt ut som Spansk Sahara til Spania. Den saharawiske motstanden mot kolonimakten fortsatte også mot spanjolene. I 1960 vedtok FNs Generalforsamling at en rekke territorier, deriblant Vest-Sahara, hadde rett på selvbestemmelse. De ba også Spania starte en dekoloniseringsprosess.
=== Dekolonisering ===
I 1973 ble saharwienes frigjøringsorganisasjon Polisario stiftet, for å bekjempe kolonimakten militært. På grunn av stadig større militær aktivitet fra Polisario, ble kolonien mindre lønnsom. Dette kombinert med press fra FN gjorde at Franco-regimet ga etter og startet en dekolonieringsprosess i 1974. Starten av prosessen var å gjennomføre en folketelling for å kunne gjennomføre en folkeavstemning.
I 1975 ba Marokko og Mauritania FN om at dekoloniseringsprosessen ble stoppet, for de mente de hadde krav på området. FN stanset, for første gang i historien, en dekoloniseringsprosess, for at Marokko og Mauritania skulle få prøvd saken i Den internasjonale domstolen i Haag. Dommen var entydig på at, til tross for at det fantes visse historiske bånd, var dette ikke nok til at landene hadde krav på territoriet.
=== Invasjon og geriljakrig (1975–1991) ===
Selvbestemmelsesprosessen kom aldri igang igjen. Marokko og Mauritania hadde brukt månedene til å planlegge invasjon. I november 1975 invaderte Marokko territoriet fra nord og Mauritania fra sør og øst. Det sto på det tidspunktet fremdeles spanske styrker i Vest-Sahara, men de hindret ikke invasjonen. Spania trakk seg formelt ut 26. februar 1976, og den saharawiske frigjøringsbevegelsen Polisario erklærte dagen etter, 27. februar 1976, Den saharawiske arabiske demokratiske republikk (SADR). Dette er også republikkens nasjonaldag.
Marokkos militære strategi var å angripe den saharawiske sivilbefolkningen. Dette for at Polisario, som da hadde bygd seg opp til å være en betydelig militærstyrke, skulle være opptatt med å beskytte sivilbefolkningen, i stedet for å hindre invasjonen. En annen effekt av å angripe sivilbefolkningen var at de ble drevet på flukt, og dermed forsvant ut av territoriet. Spanske universiteter og advokater har åpnet folkemordeetterforskning mot Marokko for angrepene på sivilbefolkningen i begynnelsen av krigen. Ubevæpnede flyktningstrømmer ble blant annet bombet med napalm.
Samtidig som Marokko invaderte militært ganske langt inn i landet, gjennomførte de et propagandastunt ut ved kysten, der media og spanske styrker holdt til. Flere tusen ubevæpnede marokkanere kledt i grønt med store marokkanske flagg krysset grensen for å «ta tilbake» territoriet. Dette omtales som Den grønne marsjen. Samtidig var enorme saharawiske flyktningstrømmer på vei gjennom Saharaørkenen til Algerie. Dette omtales som Den sorte marsjen, og i løpet av de første månedene av krigen flyktet majoriteten av innbyggerne i landet til nabolandet Algerie. Der bor de og etterkommerne deres fortsatt i dag.
Mauritania hadde mindre suksess med sin invasjon. De invaderte fra sør og øst, men sto svakere militært enn Marokko. Samtidig utgjør saharawiene en betydelig folkegruppe i Mauritania, som hadde større sympati med Polisario enn sentralregjeringen. Til tross for at Mauritania klarte å drepe Polisario-lederen El-Ouali Mustapha Sayed i et slag 9. juni 1976, gikk det galt med felttoget. Etterhvert tok Polisario kontroll over store deler av Mauritania og i 1979 sto de utenfor hovedstaden Nouakchott. Regjeringen måtte gå av og den nye regjeringen inngikk fredsavtale med Polisario, anerkjente Den saharawiske arabiske demokratiske republikk og ga avkall på alle krav på Vest-Sahara.
Marokko slet også med sin krig mot Polisario. Til tross for at Marokko var totalt overlegen militært, slet i et terreng hvor Polsario var lommekjent. Samtidig var det stor forskjell på moralen i de to militærstyrkene. Polisario slåss for sin uavhengighet, mens de marokkanske soldatene sloss mot innbitt fiende i et fremmed land. Polisarios taktikk var en aggressiv form for geriljakrig, der de slo til mot marokkanske styrker med stor hurtighet, og forsvant igjen før de fikk forsterkninger. I begynnelsen gjorde de dette gjennom kavaleriangrep med kameler, men etterhvert tok de mer i bruk biler.
I tillegg til at de slet militært, var krigen veldig dyr for Marokko. Polisarios angrep på fosfatgruven i landet, førte til at eksporten var omtrent null. Krigen kosten veldig mye og satte press på Marokkos allerede anstrengte økonomi. Etterhvert endret Marokko strategi og begynte å bygge massive forsvarsvegger på begynnelsen av 1980-tallet. Først rundt «det nyttige trianglet» rundt El Aioun og fosfatgruven. Etter at de hadde fått kontroll over dette området, begynte de å bygge murer slik at de fikk kontroll over stadig større områder, mens Polisario slet med å få gjennomført sine hurtige geriljaangrep. Den siste forsvarmuren de bygde, hvor også stridsgrensa står i dag, er 2200 km lang og deler landet i to fra nord til sør.
Til tross for at forsvarmurene førte til at krigslykken snudde, hadde Marokko ikke råd til å opprettholde krigføringen på lang sikt. De ba derfor om fredsforhandlinger i 1988, men Polisario avviste dette. Gjentatte forsøk på å få til fredsforhandlinger lyktes ikke før i 1991, og da ble det inngått en våpenhvileavtale som innebar folkeavstemning om territoriets fremtid.
=== Videre utvikling i konflikten ===
Som en del av våpenhvileavtalen, ble det enighet om at en folkeavstemning skulle gjennomføres i 1992. Gjennom avstemningen skulle lokalbefolkningen få avgjøre hvorvidt de ønsket at området skulle bli selvstendig, eller innlemmes i Marokko. Til tross for at partene har blitt enige om at en avstemning skal avholdes, nekter nå Marokko for at den skal finne sted.
I 2004 ble Western Sahara Resource Watch (WSRW) etablert. WSRW består av organisasjoner og privatpersoner fra nesten 40 land. Organisasjonen undersøker og utfører kampanjer rundt utenlandske selskaper som er involvert i handelsaktivitet i Vest-Sahara.
== Vest-Sahara og Øst-Timor ==
Vest-Sahara og Øst-Timor blir ofte kalt søsterkonflikter. De er svært like og ganske unike konflikter. De var henholdsvis spansk og portugisisk koloni og var begge i en dekoloniseringsprosess styrt av FN på begynnelsen av 1970-tallet. Samtidig som arbeidet med dekolonisering gikk sin gang, var det naboer som gjorde krav på territoriene. Marokko og Mauritania gjorde krav på Vest-Sahara og Indonesia gjorde krav på Øst-Timor. Den internasjonale domstolen i Haag avviste Marokkos og Mauritanias krav, men de invaderte likevel Vest-Sahara i november 1975. Bare noen uker senere invaderte Indonesia Øst-Timor. FN fordømte begge invasjonene, men det internasjonale samfunnet gjorde ingenting. Det har i ettertid kommet frem at Henry Kissinger hadde «godkjent» begge invasjonene på vegne av USA. På demonstrasjoner i både Øst-Timor og Vest-Sahara var det gjennom okkupasjonstiden vanlig å rope «Fritt Øst-Timor! – Fritt Vest-Sahara!». Da Øst-Timor ble selvstendig 20. mars 2002, var den første offisielle handlingen til republikken å anerkjenne den Vest-Sahara-republikken.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 13. ISBN 8251607450.
Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 35. ISBN 8254002312.
== Eksterne lenker ==
(en) Western Sahara – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) صحراء غربية - Sahara Occidental – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.no(no) Statistikk og andre data om Vest-Sahara i FN-sambandets nettsted Globalis.novest-sahara.no Støttekomiteen for Vest-Sahara
Sahara Update Nyhetsside, engelsk
arso.org Nyhetsside, fransk | | norsknavn = Vest-Sahara | 7,375 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vanuatu | 2023-02-04 | Vanuatu | ['Kategori:1980 i Oseania', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1980', 'Kategori:Vanuatu', 'Kategori:Øyer i Oseania', 'Kategori:Øystater'] | Vanuatu er et land i den sørlige delen av Stillehavet. Vanuatu består av en rekke mindre øyer som ligger ca. 1750 km øst for Australia, 500 km nordøst for Ny-Caledonia, vest for Fiji og sør for Salomonøyene. Koloninavnet var Ny-Hebridene. Dette navnet er ikke lenger i bruk unntatt til historisk bruk.
Viktige eksportvarer er fisk, kjøttvarer, kakao og trevarer. Viktige importvarer er maskiner, transportutstyr, matvarer, levende dyr, drikkevarer og tobakk. Viktige handelspartnere er Australia, Japan og New Zealand.
| Vanuatu er et land i den sørlige delen av Stillehavet. Vanuatu består av en rekke mindre øyer som ligger ca. 1750 km øst for Australia, 500 km nordøst for Ny-Caledonia, vest for Fiji og sør for Salomonøyene. Koloninavnet var Ny-Hebridene. Dette navnet er ikke lenger i bruk unntatt til historisk bruk.
Viktige eksportvarer er fisk, kjøttvarer, kakao og trevarer. Viktige importvarer er maskiner, transportutstyr, matvarer, levende dyr, drikkevarer og tobakk. Viktige handelspartnere er Australia, Japan og New Zealand.
== Naturgeografi ==
Landet dekker en flate på 12 281 km².Vanuatu består av 83 øyer. To av disse, Matthew og Hunter, blir gjort krav på av Frankrike som del av det oversjøiske landet Ny-Caledonia. De fleste av øyene er fjellaktige og vulkanske av opprinnelse, og har et tropisk eller subtropisk klima. Vanuatu ligger som de andre vestlige stillehavsøyene på grensen av en jordplate, og er følgelig hyppig hjemsøkt av jordskjelv. Et kraftig skjelv 20. august 2011 målte 7,5 på Richters skala.
=== Økologi ===
Karakteristisk for Vanuatu er et økosystem som går under navnet Vanuatus regnskog. Vanuatu er en del av den australasiatiske økosonen som også inkluderer nabolandene Ny-Caledonia og Salomonøyene, samt Australia, Ny-Guinea og New Zealand.
== Demografi ==
Beregnet folkemengde for 2013 var 264 700.Folketallet ble beregnet til 202 609 i (juli 2004), og befolkningsveksten var på 2,6 % fra 1991 til 1996. Landet har en svært ung befolkning, 49 % av befolkningen er under 15 år, noe som har medvirket til høye fødselstall. Andelen innbyggere under 15 år er imidlertid synkende.
Nærmere 70 % av befolkningen er sysselsatt i jordbruk og fiske som i stor grad drives med tanke på lokalt forbruk. Det eksporteres landbruksprodukter (særlig kokosprodukter) og fisk, men den viktigste inntektskilden er turistnæringen. I 1996 ble Vanuatu besøkt av nærmere 46 000 turister. I tillegg kommer det mellom 50 000 og 60 000 med cruiseskip. Over halvparten av turistene kommer tradisjonelt fra Australia.
De fleste av Vanuatus innbyggere (95 %) er melanesiere, eller Ni-Vanuatu – resten er europeere, asiater og diverse andre stillehavsbefolkninger som er bosatt der. Det er tre offisielle språk: engelsk, fransk og bislama (et kreolspråk med basis i engelsk). I tillegg blir det snakket over hundre lokale språk rundt omkring på øyene, et språklig mangfold som bare kan sammenlignes med det i Papua Ny-Guinea – bortsett fra at samtlige språk i Vanuatu tilhører samme gruppe av austronesiske språk.
=== Religion ===
Kristendommen er den dominerende religionen i Vanuatu, og den har flere trosretninger. Den presbyterianske kirken er den største, med omtrent 28 % av befolkningen på Vanuatu i 2011 som medlemmer. Samme år tilhørte 15 % den anglikanske kirke, 12 % var sjuendedagsadventister og 12 % katolikker.
=== Største byer ===
Statens største by er hovedstaden Port Vila. Noen av de øvrige byene i Vanuatu er:
Isangel
Lakatoro
Longana
Luganville
Port Olry
Sola
== Historie ==
Mange av øyene i Vanuatu har vært bebodd i tusenvis av år, det eldste beviset på bosetning er datert til år 2200 f. kr. I 1606 ble den portugisisk-spanske oppdageren Pedro Fernández de Quiros den første europeeren til å sette sin fot på øyene i Vanuatu. Europeere begynte å bosette seg her sent på 1700-tallet, etter at den britiske oppdageren James Cook besøkte øyene på sin andre reise.
I 1906 ble Frankrike og Storbritannia enige om et britisk-fransk fellesstyre for Ny-Hebridene, som var Vanuatus navn på den tiden.
På 1960-tallet begynte folket en prosess for å kreve selvstyre og senere uavhengighet. Frankrike og Storbritannia godkjente Vanuatu som en selvstendig stat 30. juli 1980.
På 1990-tallet opplevde Vanuatu politisk ustabilitet. Dette førte til slutt til et mer desentralisert styre av staten.
Den 14. mars 2015 raserte syklonen Pam øystaten. Det ble meldt om total ødeleggelse og omkomne. Det ble erklært unntakstilstand i deler av landet. I hovedstaden Port Vila ble opptil 10 000 mennesker hjemløse. President Baldwin Lonsdale appellerte om internasjonal hjelp. I alt ble 22 øyer og 166 000 mennesker ble berørt. 16 personer omkom. 50–90 % av boligene ble ødelagt og 65 000 mennesker trengte et midlertidig sted å bo. Ødeleggelsene skapte problemer med forsyning av mat, vann og elektrisitet. 500 skoler ble ødelagt og 50–70 000 skolebarn trengte midlertidige lokaler.
== Politikk og administrasjon ==
Vanuatus parlament består av ett kammer med 52 medlemmer. Disse blir valgt hvert fjerde år. Lederen for det ledende partiet blir vanligvis også valgt til statsminister, og er dermed leder for regjeringen. Statsoverhodet på Vanuatu er presidenten som blir valgt hvert femte år av parlamentet og overhodene i de seks provinsrådene.
=== Administrativ inndeling ===
Vanuatu består av 6 provinser:
Malampa
Penama
Sanma
Shefa
Tafea
Torba
== Næringsliv ==
Økonomien er primært basert på eksistensen eller jordbruk i liten skala, som utgjør levebrødet for 65% av befolkningen.
Fiske, offshore finansielle tjenester og turisme (cirka 50 000 besøkende i 1997), er andre faktorer i økonomien.
Mineralforekomstene er minimale; landet har ingen kjente petroleumsforekomster. En liten industrisektor leverer mat og andre behov til det lokale markedet. Skatteinntektene kommer stort sett fra toll på importvarer.
Økonomisk utvikling er hindret av avhengigheten av eksporten til relativt få varer, sårbarheten for naturkatastrofer og store avstander mellom markedet og mellom landets øyer. Et alvorlig jordskjelv i november 1999, fulgt av en tsunami gjorde omfattende ødeleggelser på den nordligste øyen Pentecote, tusenvis ble hjemløse. Et annet kraftig jordskjelv i Januar 2002 gjorde også omfattende ødeleggelser i hovedstaden, Port Vila og de omkringliggende områdene, også dette jordskjelvet ble etterfulgt av en tsunami.
BNP vokste med mindre enn 3% i snitt på 1990-tallet. På grunn av internasjonale bekymringer har staten lovet å stramme inn reguleringene som gir bedrifter muligheten til å bruke Vanuatu som skatteparadis. I midten av 2002 økte regjeringen sine forsøk på å få flere turister til landet. Australia og New Zealand er de viktigste bidragsyterne til Vanuatus utenlandshjelp.
Vanuatu er et skatteparadis som ikke leverer fra seg kontoinformasjon til andre land eller myndigheter. I Vanuatu er det ingen inntektsskatt, forskuddsskatt, gevinstskatt, arveskatt, og ingen valutavekslings kontroller.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Vanuatu – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vanuatu – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Vanuatu Online
Vanuatus Nasjonale Turistkontor Arkivert 4. november 2008 hos Wayback Machine.
Interaktive kart over Vanuatu
Jane's Vanuatu Hjemmeside Arkivert 23. mars 2005 hos Wayback Machine.
Oppdag Vanuatu med seilskipet Søren Larsen
(no) Statistikk og andre data om Vanuatu i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Vanuatu er et land i den sørlige delen av Stillehavet. Vanuatu består av en rekke mindre øyer som ligger ca. | 7,376 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Robert_Baden-Powell | 2023-02-04 | Robert Baden-Powell | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Britiske generaler', 'Kategori:Dødsfall 8. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1941', 'Kategori:Engelske baroner og baronesser', 'Kategori:Engelske forfattere', 'Kategori:Fødsler 22. februar', 'Kategori:Fødsler i 1857', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Offiserer i British Army', 'Kategori:Order of Merit', 'Kategori:Personer fra Godalming', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Speiderbevegelsen'] | Robert Stephenson Smyth Baden-Powell, 1. baron Baden-Powell, også kjent som B-P eller lord Baden-Powell, (født 22. februar 1857 i Paddington i London, død 8. januar 1941 i Nyeri i Kenya) var generalløytnant i den britiske hæren, forfatter og grunnlegger av speiderbevegelsen.
Etter utdannelse ved Charterhouse School tjenestegjorde Baden-Powell i den britiske hær fra 1876 til 1910 i India og Afrika. I 1899, under den andre boerkrigen i Sydafrika, ledet Baden-Powell forsvaret under Beleiringen av Mafikeng.
Mange av hans bøker, skrevet for militær oppklaring under hans år i Afrika, ble også lest av unge gutter. Med utgangspunkt i disse tidlige bøkene skrev han senere Scouting for Boys (Speiderguttboka). Denne ble utgitt i 1908 av Arthur Pearson. Mens han arbeidet med denne boka testet han teoriene på en leir fra 1. august 1907 på Brownsea Island med deltakere fra det lokale Boys' Brigade og sønner av sine venner. Denne datoen er ansett som begynnelsen til speiderbevegelsen.
Etter å ha inngått ekteskap med Olave St Clair Soames arbeidet Baden-Powell, hans søster Agnes Baden-Powell og hans kone for speiderbevegelsen. Etter kort tid tok de også opp speiding for jenter.
Baden-Powell levde sine siste år i Nyeri i Kenya hvor han ble gravlagt i 1941.
| Robert Stephenson Smyth Baden-Powell, 1. baron Baden-Powell, også kjent som B-P eller lord Baden-Powell, (født 22. februar 1857 i Paddington i London, død 8. januar 1941 i Nyeri i Kenya) var generalløytnant i den britiske hæren, forfatter og grunnlegger av speiderbevegelsen.
Etter utdannelse ved Charterhouse School tjenestegjorde Baden-Powell i den britiske hær fra 1876 til 1910 i India og Afrika. I 1899, under den andre boerkrigen i Sydafrika, ledet Baden-Powell forsvaret under Beleiringen av Mafikeng.
Mange av hans bøker, skrevet for militær oppklaring under hans år i Afrika, ble også lest av unge gutter. Med utgangspunkt i disse tidlige bøkene skrev han senere Scouting for Boys (Speiderguttboka). Denne ble utgitt i 1908 av Arthur Pearson. Mens han arbeidet med denne boka testet han teoriene på en leir fra 1. august 1907 på Brownsea Island med deltakere fra det lokale Boys' Brigade og sønner av sine venner. Denne datoen er ansett som begynnelsen til speiderbevegelsen.
Etter å ha inngått ekteskap med Olave St Clair Soames arbeidet Baden-Powell, hans søster Agnes Baden-Powell og hans kone for speiderbevegelsen. Etter kort tid tok de også opp speiding for jenter.
Baden-Powell levde sine siste år i Nyeri i Kenya hvor han ble gravlagt i 1941.
== Barndom ==
Robert Baden-Powell ble født 22. februar 1857 i London. Han var bare tre år gammel da faren,
professor Baden Powell (Oxford University), døde og moren ble alene med en stor barneflokk.
Han gikk på skole i London til han var 11 år gammel. Senere fikk han tilbud om stipend ved to skoler, og valgte Charterhouse slik at unge Robert – eller Ste som han kaltes hjemme – kunne få videre skolegang på kostskole. Skolen lå på den tiden i det sentrale London, men flyttet i 1872 til Godalming som lå ca.40 km utenfor London, Surrey, hvor den lå rett ved en stor, flott skog. Her streifet Ste ofte omkring, sporet vilt, fanget kaniner og stekte dem på spidd. Samtidig lærte han å kamuflere seg og lage røykfri ild, for skogen var forbudt område for elevene.
== Militær karrière ==
Moren hadde nok håp om en akademisk karriere for unge Ste, men noe skolelys var han ikke. Det gikk ikke på hjernekapasitèt, men Ste kunne ikke fordra å sitte stille i et kjedelig klasserom. Dermed strøk han da også ved opptaksprøve til Oxford. Utpå sommeren så han så en annonse hvor hæren utlyste opptaksprøver. Han meldte seg der og fikk svært gode resultater i tegning, observasjon osv. Robert Baden-Powell ble så innrullert i hæren i 13. Hussars Regiment som da var stasjonert i India. I oktober 1876 kom han til India med båten Serapis, hvor 13. Hussars Regiment var stasjonert. De åtte første månedene gjennomgikk han et kurs i kartlesing der.
Baden-Powell hadde ei fin tid i India. Han lekte ofte med barna han møtte, så flere av kollegene hans syntes han manglet noe av verdigheten en britisk offiser skulle ha. Ofte dro han ut i jungelen og la seg i skjul for å iaktta ville dyr.
Ei natt brøt en voldsom storm løs. Hestene slet seg av skrekk, men det lyktes snart å fange alle – unntatt regimentets beste! Baden-Powell dro ut for å lete på egen hånd. Etter å ha lett i lengre tid, fant han endelig spor etter hesten. Han fulgte sporene på den steinete grunnen, fant hesten og fikk den tilbake til leiren.
I det hele kom Baden-Powells dyktighet som militærspeider regimentet til gode. Han kunne ofte lure seg helt inn i fiendens leir uten å bli oppdaget, og han klarte å finne snarveier i vanskelig terreng.
Da han var 26 år gammel ble Baden-Powell forfremmet til kaptein. Så fulgte noen år hvor Baden-Powell var stasjonert vekselvis i Afrika, England og India, og han fikk etter hvert rykte som en dyktig militær leder. Særlig under boerkrigen i Sør-Afrika omkring 1900 ble han berømt hjemme i England. I den lille byen Mafeking i Bechuanaland ble han beleiret av 9000 boere, og hadde 1000 mann til forsvaret. Baden-Powell administrerte både det sivile og det militære forsvaret, og brukte et slags speiderkorps av gutter blant annet til ordonanstjeneste.
Jubelen i England over det vellykkede forsvaret var så stor at verbet «To mafeking» kom inn i ordbøkene om å juble. Det skjedde etter at beleiringen var brutt den 17. mai 1900.
== Speiderarbeidet startes ==
Baden-Powell hadde mange hobbyer som engasjerte han sterkt. Tegning og modellering drev han det langt i, men det var interessen for oppdragelse som kom til å bli viktigst i årene framover.
Tanken om å lage et program for oppdragelse av unge gutter kom til å bli satt ut i livet i 1907. Den sommeren arrangerte Robert Baden-Powell den første speiderleiren på Brownsea Island (en liten øy utenfor Poole i Sør-England).
Deltagerne var både gutter fra fattige familier og gutter fra rike familier. Robert mente at her i speideren er alle like. Ved leirbålene om kvelden fortalte Baden-Powell om sine opplevelser i fremmede verdensdeler, og neste dag prøvde guttene i lek og øvelser å gjennomføre noe av det de hadde hørt om. I 1920 fikk han tittelen Chief Scout of the World. Kallenavnet var B-P.
== Baron Baden-Powell av Gilwell ==
I nyttårslisten for 1921 ble Baden-Powell adlet som baronett. Ved den 3. World Scout Jamboree (også kalt «Coming of Age Jamboree») i Arrowe Park i Birkenhead i Liverpool i 1929 ble Baden-Powell gjort til baron av den britiske kongen. Han fikk da tittelen «Baron Baden-Powell, of Gilwell, in the County of Essex». Som baron ble han omtalt som «Lord Baden-Powell». Ved en seremoni under jamboreen ble en stridsøks begravd, og Baden-Powell sa: «Fra nå er speidernes fredssymbol denne gylne pilen. Før den langt ut, så folkeslagene må lære verdensbrorskapet å kjenne».
Få mennesker på den tida reiste så mye som Baden-Powell. Hvor som helst han kom – i Europa, Amerika, Afrika – fikk han stormende velkomst. Gutter fra alle nasjoner så opp til ham som sitt ideal. I Australia mislyktes han en gang i å tenne et bål med bare to fyrstikker. En avis skrev da: «Han prøvde ikke å unnskylde seg med at andre hadde lagt bålet til rette og at veden var våt».
== Slutten ==
De siste årene av sitt liv bodde Baden-Powell i Pax Lodge, Nyeri,Kenya. Fra Pax Lodge sitt dro han ofte ut for å tegne fugler og andre dyr, og de ble brukt i to av de tre siste bøkene han skrev .
Tankene hans var likevel alltid hos all verdens speidere, og Baden-Powell skrev en mengde brev til speidervenner fra fjern og nær.
Den 8. januar 1941 døde Robert Stephenson Smyth Baden-Powell. Krigen gjorde det umulig å sende legemet av Baden-Powell til England. Derfor ble han gravlagt i Kenya, og speidere og soldater førte ham til graven like ved Mount Kenya. På gravstenen hans står speidernes sportegn: «Jeg har gått hjem» – en sirkel med en prikk i midten.
Til St. Georgsdagen (23. april) 1946 ble det satt opp en minneplate over Baden-Powell i Westminster Abbey, hvor flere av Englands største personer ligger begravd.
Hans kone, World Chief Guide Lady Olave Baden-Powell ble gravlagt ved siden av sin mann i 1977.
== Verdensspeidersjefens siste hilsen ==
Funnet blant hans personlige papirer etter hans død 8. januar 1941, oversatt av Johan Saastad i 1952:
«Kjære speidere!Hvis dere noen gang har sett skuespillet Peter Pan, husker dere hvordan sjørøverhøvdingen stadig kom med dødstalen sin da han var redd for at han ikke skulle få tid til det når den tiden kom at han skulle dø. Omtrent slik er det med meg også, og derfor vil jeg gjerne sende dere et siste avskjedsbudskap, selv om jeg ikke ligger på det siste for øyeblikket, for det kan ikke vare så lenge før jeg går bort.Husk på at dette er det siste dere noen gang vil få høre fra meg så dere bør tenke over det.Jeg har levd et meget lykkelig liv, og jeg ville gjerne at hver enkelt av dere måtte kunne leve like lykkelig.Jeg tror at Gud har satt oss i denne trivelige verden for at vi skal være lykkelige og glede oss over livet. Lykken kommer ikke av det å være rik, heller ikke av å ha bare hell med seg på livsveien, og ikke av personlige nytelser. Ett skritt mot lykken er at du gjør deg frisk og sterk mens du er gutt så at du kan bli til nytte og på den måten glede deg over livet når du blir voksen.Studium av naturen vil vise deg hvor full av vakre og vidunderlige ting Gud har laget verden, for at du skal kunne glede deg over den. Vær tifreds med det du har, og gjør det best mulige ut av det. Enhver ting har to sider. Se på den lyse, og stirr deg ikke blind på den mørke.Men den virkelige veien til lykke er å dele ut lykke til andre mennesker. Prøv å forlate denne verden litt bedre enn du fant den, så at du når du engang skal dø, kan dø lykkelig i følelsen av at du i hvert fall ikke har kastet bort tiden, men har gjort ditt beste. Vær beredt på denne måten til å leve lykkelig og dø lykkelig – hold alltid fast ved speiderløftet du har gitt, selv etter at du ikke lenger er gutt.Måtte Gud hjelpe deg til det!Din venn
Baden-Powell av Gilwell»
== Bibliografi ==
=== Militærbøker ===
1884: Reconnaissance and Scouting
1885: Cavalry Instruction
1889: Pigsticking or Hoghunting
1896: The Downfall of Prempeh
1897: The Matabele Campaign
1899: Aids to Scouting for N.-C.Os and Men
1900: Sport in War
1901: Notes and Instructions for the South African Constabulary
1914: Quick Training for War
=== Speiderbøker ===
1908: Scouting for Boys
1909: Yarns for Boy Scouts
1912: Handbook for Girl Guides (medforfatter: Agnes Baden-Powell)
1913: Boy Scouts Beyond The Sea: My World Tour
1916: The Wolf Cub's handbook
1918: Girl Guiding
1919: Aids To Scoutmastership
1921: What Scouts Can Do: More Yarns
=== Andre bøker ===
1905: Ambidexterity (medforfatter: John Jackson)
1915: Indian Memories
1915: My Adventures as a Spy
1916: Young Knights of the Empire: Their Code, and Further Scout Yarns
1921: An Old Wolf's Favourites
1927: Life's Snags and How to Meet Them
1933: Lessons From the Varsity of Life
1934: Adventures and Accidents
1936: Adventuring to Manhood
1937: African Adventures
1938: Birds and beasts of Africa
1939: Paddle Your Own Canoe
1940: More Sketches Of Kenya
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Robert Baden-Powell hos Hansards parlamentsdebatter
(en) Robert Baden-Powell hos The Peerage
(en) Verker av Robert Baden-Powell i Prosjekt Gutenberg
What would Baden-Powell do? | Robert Stephenson Smyth Baden-Powell, 1. baron Baden-Powell, også kjent som B-P eller lord Baden-Powell, (født 22. | 7,377 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_geografiske_navn | 2023-02-04 | Liste over geografiske navn | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Geografiske lister'] | Det følgende er en liste over geografiske navn og skrivemåten for personnevninger til navn på ulike områder.
Merknader:
(1) Militærregimet har innført et alternativt navn på Burma: Myanmar.
| Det følgende er en liste over geografiske navn og skrivemåten for personnevninger til navn på ulike områder.
Merknader:
(1) Militærregimet har innført et alternativt navn på Burma: Myanmar.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Språkrådet: Geografiske navn
Språkrådet: Skrivemåten for historiske navn
Regjeringen.no: Statsnavn, hovedsteder og nasjonaldager
Søk i Bokmålsordboka og Nynorskordboka | Det følgende er en liste over geografiske navn og skrivemåten for personnevninger til navn på ulike områder. | 7,378 |
null | 2023-02-04 | Folkeavstemninger i Norge | null | null | null | Folkeavstemninger i Norge er ikke noen juridisk institusjon ettersom det ikke er beskrevet i grunnloven, slik at ingen form for avgjørelse eller lovendring krever at en folkeavstemning finner sted. Det er likevel avholdt seks landsomfattende rådgivende folkeavstemninger om politiske enkeltsaker, som Stortinget har vurdert som så viktige at de selv ikke kunne avgjøre dette på vegne av folket. | 7,379 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Internettleverand%C3%B8r | 2023-02-04 | Internettleverandør | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Internett', 'Kategori:Opplysninger som trenger oppdatering', 'Kategori:Tjenesteselskaper'] | En internettleverandør (forkortes ofte ISP fra det engelske Internet service provider) er et selskap som tilbyr privatpersoner eller selskaper tilgang til å leie Internetttjenester og andre relaterte tjenester, som for eksempel oppbygging av websider og e-postkontoer på sin server.
| En internettleverandør (forkortes ofte ISP fra det engelske Internet service provider) er et selskap som tilbyr privatpersoner eller selskaper tilgang til å leie Internetttjenester og andre relaterte tjenester, som for eksempel oppbygging av websider og e-postkontoer på sin server.
== Norge ==
Tjenestene leveres fra Norwegian Internet eXchange (NIX) og frem til kunden. En internettleverandør kan enten ha en egen NIX-tilknytning og et eget IP-nett mellom sine servere og aksessnodene, eller leie tilknytning og IP-transport av en annen leverandør.
=== Tilbydere av fast bredbånd ===
Ved utgangen av første halvår i 2012 var det 153 operative tilbydere av fast bredbånd i Norge.[trenger oppdatering]. Selskapene med størst markedsandel var:
Telenor inkl. Canal Digital (46,7%)
Get (11,1%)
Nextgentel (10,2%)
GlobalConnect (4,3%)
Lyse (3,1%)
Resterende selskaper (24,6%)
=== Tilbydere av mobilt bredbånd ===
Ved utgangen av første halvår i 2012 var det 21 operative tilbydere av mobildata i Norge.[trenger oppdatering] Selskapene med størst markedsandel var:
Telenor (58,4 %)
TeliaSonera/Telia (19,6 %)
Ice (12,7 %)
TDC Norge (1,8 %)
Tele2 (1,7 %)
Network Norway (1,2 %)
Resterende selskaper (1,1 %)
== Se også ==
Teleselskap
== Referanser == | En internettleverandør (forkortes ofte ISP fra det engelske Internet service provider) er et selskap som tilbyr privatpersoner eller selskaper tilgang til å leie Internetttjenester og andre relaterte tjenester, som for eksempel oppbygging av websider og e-postkontoer på sin server. | 7,380 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vibeke_Kruse | 2023-02-04 | Vibeke Kruse | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dansker', 'Kategori:Dødsdato ukjent', 'Kategori:Dødsfall 27. april', 'Kategori:Dødsfall i 1648', 'Kategori:Fødselsår ukjent', 'Kategori:Fødsler i 1609', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Maitresser', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Vibeke Kruse (død 1648 i København) var kammerpike for Christian IVs hustru Kirsten Munk. Etter at Kirsten Munk ble utstøtt på grunn av antatt utroskap, innledet kongen et forhold med Kruse i 1629, et forhold som kom til å vare til hans død i 1648.
Christian IV satte sannsynligvis pris på henne. Blant annet fikk hun en livsvarig ytelse på 500 riksdaler i året og senere et gods i Holsten samt en gård i København.
Vibeke Kruse fikk to barn med Christian IV; Ulrik Christian Gyldenløve i 1630 og Elisabeth Sophie Gyldenløve i 1633.
Da Christian døde på Rosenborg slott lå hun selv alvorlig syk i rommet ved siden av. Corfitz Ulfeldt fikk henne egenhendig kastet ut og hun døde kort tid etter for så å bli begravet ved den nå forsvunne kirke ved Nørre Farimagsgade utenfor vollene. Sønnen fikk senere lov til å flytte kisten med sin mor til Kølstrup kirke på Fyn.
| Vibeke Kruse (død 1648 i København) var kammerpike for Christian IVs hustru Kirsten Munk. Etter at Kirsten Munk ble utstøtt på grunn av antatt utroskap, innledet kongen et forhold med Kruse i 1629, et forhold som kom til å vare til hans død i 1648.
Christian IV satte sannsynligvis pris på henne. Blant annet fikk hun en livsvarig ytelse på 500 riksdaler i året og senere et gods i Holsten samt en gård i København.
Vibeke Kruse fikk to barn med Christian IV; Ulrik Christian Gyldenløve i 1630 og Elisabeth Sophie Gyldenløve i 1633.
Da Christian døde på Rosenborg slott lå hun selv alvorlig syk i rommet ved siden av. Corfitz Ulfeldt fikk henne egenhendig kastet ut og hun døde kort tid etter for så å bli begravet ved den nå forsvunne kirke ved Nørre Farimagsgade utenfor vollene. Sønnen fikk senere lov til å flytte kisten med sin mor til Kølstrup kirke på Fyn.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Biografi – Kvinfo | Vibeke Kruse (død 1648 i København) var kammerpike for Christian IVs hustru Kirsten Munk. Etter at Kirsten Munk ble utstøtt på grunn av antatt utroskap, innledet kongen et forhold med Kruse i 1629, et forhold som kom til å vare til hans død i 1648. | 7,381 |
https://no.wikipedia.org/wiki/ISP | 2023-02-04 | ISP | ['Kategori:Pekere', 'Kategori:Trebokstavsord'] | ISP kan vise til:
Internettleverandør (engelsk: internet service provider)
Inspektionen för strategiska produkter | ISP kan vise til:
Internettleverandør (engelsk: internet service provider)
Inspektionen för strategiska produkter | ISP kan vise til: | 7,382 |
null | 2023-02-04 | Selvstendig næringsdrivende | null | null | null | Selvstendig næringsdrivende er en person som ikke er ansatt i et firma eid av andre, men som livnærer seg på egen hånd. En selvstendig næringsdrivende i Norge kan være registrert med enkeltpersonforetak eller et annet personlig foretak. | 7,383 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Enkeltpersonforetak | 2023-02-04 | Enkeltpersonforetak | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske selskapsformer'] | Enkeltpersonforetak (ENK), tidligere enkeltmannsforetak, er en betegnelse som brukes om næringsvirksomhet drevet for en enkeltpersons regning og risiko. Enkeltpersonforetak er ikke innenfor definisjonen av et selskap, men innehaveren plikter å registrere foretaket i Foretaksregisteret i Brønnøysund dersom visse forutsetninger (for eksempel størrelse) er oppfylt. Enkeltpersonsforetak kan registreres i Enhetsregisteret, og må det for å få et organisasjonsnummer. Et enkeltpersonforetaks foretaksnavn må inneholde eierens slektsnavn (etternavn) i tillegg til en navnedel for profilering.
Innehaveren administrerer foretaket basert på lover om regnskap, arbeidsmiljø og andre relevante lover og forskrifter. Innehaveren av foretaket er fullt ut ansvarlig for dets forpliktelser, også med sin private formue. Det gjelder visse krav dersom foretaket har over 30 ansatte, blant annet under hensyn til representasjon for de ansatte i foretakets ledelse.
| Enkeltpersonforetak (ENK), tidligere enkeltmannsforetak, er en betegnelse som brukes om næringsvirksomhet drevet for en enkeltpersons regning og risiko. Enkeltpersonforetak er ikke innenfor definisjonen av et selskap, men innehaveren plikter å registrere foretaket i Foretaksregisteret i Brønnøysund dersom visse forutsetninger (for eksempel størrelse) er oppfylt. Enkeltpersonsforetak kan registreres i Enhetsregisteret, og må det for å få et organisasjonsnummer. Et enkeltpersonforetaks foretaksnavn må inneholde eierens slektsnavn (etternavn) i tillegg til en navnedel for profilering.
Innehaveren administrerer foretaket basert på lover om regnskap, arbeidsmiljø og andre relevante lover og forskrifter. Innehaveren av foretaket er fullt ut ansvarlig for dets forpliktelser, også med sin private formue. Det gjelder visse krav dersom foretaket har over 30 ansatte, blant annet under hensyn til representasjon for de ansatte i foretakets ledelse.
== Eksterne lenker ==
Enkeltpersonforetak – Starte og drive bedrift – Altinn
Elektronisk skjema for registrering av enkeltpersonforetak i Enhetsregisteret – Altinn
Søk etter foretak i Enhetsregisteret – Brønnøysundregistrene
Søk i kunngjøringer om foretak – Brønnøysundregistrene | Enkeltpersonforetak (ENK), tidligere enkeltmannsforetak, er en betegnelse som brukes om næringsvirksomhet drevet for en enkeltpersons regning og risiko. Enkeltpersonforetak er ikke innenfor definisjonen av et selskap, men innehaveren plikter å registrere foretaket i Foretaksregisteret i Brønnøysund dersom visse forutsetninger (for eksempel størrelse) er oppfylt. | 7,384 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Foretaksnavn | 2023-02-04 | Foretaksnavn | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bedriftsøkonomi', 'Kategori:Immaterialrett', 'Kategori:Norsk selskapsrett'] | Foretaksnavn i Norge er det offisielle navnet på en næringsdrivende juridisk person, mest praktisk et selskap. Regler om foretaksnavn finnes i norsk rett i foretaksnavneloven fra 1985. Foretaksnavn kan registreres i Foretaksregisteret, og registreringen innebærer en enerett til dette navnet, samt et vern mot at andre registrerer eller bruker navn som er egnet til forveksling. I tillegg til registrering kan vern også oppnås ved at navnet rent faktisk tas i bruk.
Det finnes visse restriksjoner på hva slags foretaksnavn som kan benyttes. Et foretaksnavn må ikke «være egnet til å villede» eller «stride mot lov eller være egnet til å vekke forargelse», se §§ 2-3 og 2-5.
Foretaksnavnet skal opplyse om hva slags selskap det er snakk om. Dette bl.a. for å gjøre kreditorer og andre som kan tenkes å gjøre forretninger med selskapet oppmerksom på deltakernes ansvarsforhold. Aksjeselskap inneholde forkortelsen AS, ansvarlig selskap inneholde forkortelsen ANS eller DA osv. For enkeltpersonforetak er det et krav at innehaverens slektsnavn gjøres til del av foretaksnavnet.
| Foretaksnavn i Norge er det offisielle navnet på en næringsdrivende juridisk person, mest praktisk et selskap. Regler om foretaksnavn finnes i norsk rett i foretaksnavneloven fra 1985. Foretaksnavn kan registreres i Foretaksregisteret, og registreringen innebærer en enerett til dette navnet, samt et vern mot at andre registrerer eller bruker navn som er egnet til forveksling. I tillegg til registrering kan vern også oppnås ved at navnet rent faktisk tas i bruk.
Det finnes visse restriksjoner på hva slags foretaksnavn som kan benyttes. Et foretaksnavn må ikke «være egnet til å villede» eller «stride mot lov eller være egnet til å vekke forargelse», se §§ 2-3 og 2-5.
Foretaksnavnet skal opplyse om hva slags selskap det er snakk om. Dette bl.a. for å gjøre kreditorer og andre som kan tenkes å gjøre forretninger med selskapet oppmerksom på deltakernes ansvarsforhold. Aksjeselskap inneholde forkortelsen AS, ansvarlig selskap inneholde forkortelsen ANS eller DA osv. For enkeltpersonforetak er det et krav at innehaverens slektsnavn gjøres til del av foretaksnavnet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
navnesok.no samsøk for å sjekke om foretaksnavn, varemerke og domenenavn er ledig i Norge
altinn.no Altinn - Starte og drive bedrift | Foretaksnavn i Norge er det offisielle navnet på en næringsdrivende juridisk person, mest praktisk et selskap. Regler om foretaksnavn finnes i norsk rett i foretaksnavneloven fra 1985. | 7,385 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Walt_Disney | 2023-02-04 | Walt Disney | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Animatører fra USA', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 15. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1966', 'Kategori:Filmprodusenter fra USA', 'Kategori:Forretningsfolk fra USA', 'Kategori:Fødsler 5. desember', 'Kategori:Fødsler i 1901', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Manusforfattere fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Personer fra Chariton County i Missouri', 'Kategori:Personer fra Chicago', 'Kategori:Personer fra Kansas City i Missouri', 'Kategori:Personer fra Linn County i Missouri', 'Kategori:Personer fra Los Angeles', 'Kategori:Personer fra USA av canadisk opphav', 'Kategori:Personer fra USA av irsk opphav', 'Kategori:Personer fra USA av tysk opphav', 'Kategori:Presidentens Frihetsmedalje', 'Kategori:Regissører fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stemmeskuespillere fra USA', 'Kategori:TV-personligheter fra USA', 'Kategori:Tegnefilmskapere fra USA', 'Kategori:Tegneserieskapere fra USA', 'Kategori:The Walt Disney Company'] | Walter «Walt» Elias Disney (født 5. desember 1901, død 15. desember 1966) var en amerikansk entreprenør, animatør, skuespiller og filmprodusent. En pioner i den amerikanske animasjons industrien han flere utviklingen i produksjon av tegneserier. Som filmprodusent holder Disney rekorden for flest Oscar med en total av 22 Oscar av 59 nominasjoner. Han vant også to Golden Globe og en Emmy Award, og mange andre æresbevisninger. Flere av hans filmer er inkludert i National Film Registry av kongressbiblioteket.
Født i Chicago i 1901 utviklet Disney en tidlig interesse for tegning. Han tok kunstklasser som en gutt og jobbet som kommersiell illustratør i en alder av 18 år. Han flyttet til California tidlig i 1920-årene og satte opp Disney Brothers Studios (senere The Walt Disney Company heller Disney) med sin bror Roy. Med Ub Iwerks utviklet Walt karakteren Mikke Mus i 1928, sin første svært populære suksess; Han sørget også for stemmen til hans skapelse i de tidlige årene. Etter hvert som studioet vokste, ble Disney brødrene mer eventyrlysten, de introduserte synkronisert lyd, fullfarget tre-stripe Technicolor, tegneserier med funksjonslengde og teknisk utvikling i kameraer. Resultatene, sett i funksjoner som Snehvit og de syv dvergene (1937), Pinocchio, Fantasia (begge 1940), Dumbo (1941) og Bambi (1942). Nye animerte og live-action filmer fulgt etter andre verdenskrig, inkludert den kritisk vellykkede Askepott (1950) og Mary Poppins (1964), sistnevnte mottok fem Oscar.
I 1950-årene utvidet Disney seg inn i fornøyelsesparker, og i 1955 åpnet han Disneyland. For å finansiere dette prosjektet solgte han seg inn til TV-industrien, som Walt Disney's Disneyland og The Mickey Mouse Club. Han var også involvert i å planlegge 1959 Moskva Fair, 1960 Vinter-OL, og 1964 New York World's Fair. I 1965 begynte han å utvikle en annen fornøyelsespark, Disney World. Disney var en stor røyker gjennom hele sitt liv, og døde av lungekreft i desember 1966 før parken ble fullført.
Privat var Disney sjenert og usikker, men han bestrebet seg på å fremstå utad som en varm og utadvendt person. Han hadde høye krav og høye forventninger til sine medarbeidere. Selv om det har blitt fremmet anklager om at han var rasistisk og antisemittisk, har disse påstandene blitt avvist av mange som kjente ham. Hans rykte endret seg i årene etter hans død, fra en leverandør av hjemlige patriotiske verdier til en representant for amerikansk imperialisme. Han er likevel en viktig figur i animasjonshistorien og i USAs kulturhistorie, hvor han regnes som et nasjonalt kulturelt ikon. Filmene hans blir fortsatt vist, og det blir laget oppfølgere og nye filmer i samme tradisjon som han skapte. Disney-studioet produserer fortsatt filmer og serier av høy kvalitet, og Disney-fornøyelsesparkene blir både større og flere, rundt om i verden.
| Walter «Walt» Elias Disney (født 5. desember 1901, død 15. desember 1966) var en amerikansk entreprenør, animatør, skuespiller og filmprodusent. En pioner i den amerikanske animasjons industrien han flere utviklingen i produksjon av tegneserier. Som filmprodusent holder Disney rekorden for flest Oscar med en total av 22 Oscar av 59 nominasjoner. Han vant også to Golden Globe og en Emmy Award, og mange andre æresbevisninger. Flere av hans filmer er inkludert i National Film Registry av kongressbiblioteket.
Født i Chicago i 1901 utviklet Disney en tidlig interesse for tegning. Han tok kunstklasser som en gutt og jobbet som kommersiell illustratør i en alder av 18 år. Han flyttet til California tidlig i 1920-årene og satte opp Disney Brothers Studios (senere The Walt Disney Company heller Disney) med sin bror Roy. Med Ub Iwerks utviklet Walt karakteren Mikke Mus i 1928, sin første svært populære suksess; Han sørget også for stemmen til hans skapelse i de tidlige årene. Etter hvert som studioet vokste, ble Disney brødrene mer eventyrlysten, de introduserte synkronisert lyd, fullfarget tre-stripe Technicolor, tegneserier med funksjonslengde og teknisk utvikling i kameraer. Resultatene, sett i funksjoner som Snehvit og de syv dvergene (1937), Pinocchio, Fantasia (begge 1940), Dumbo (1941) og Bambi (1942). Nye animerte og live-action filmer fulgt etter andre verdenskrig, inkludert den kritisk vellykkede Askepott (1950) og Mary Poppins (1964), sistnevnte mottok fem Oscar.
I 1950-årene utvidet Disney seg inn i fornøyelsesparker, og i 1955 åpnet han Disneyland. For å finansiere dette prosjektet solgte han seg inn til TV-industrien, som Walt Disney's Disneyland og The Mickey Mouse Club. Han var også involvert i å planlegge 1959 Moskva Fair, 1960 Vinter-OL, og 1964 New York World's Fair. I 1965 begynte han å utvikle en annen fornøyelsespark, Disney World. Disney var en stor røyker gjennom hele sitt liv, og døde av lungekreft i desember 1966 før parken ble fullført.
Privat var Disney sjenert og usikker, men han bestrebet seg på å fremstå utad som en varm og utadvendt person. Han hadde høye krav og høye forventninger til sine medarbeidere. Selv om det har blitt fremmet anklager om at han var rasistisk og antisemittisk, har disse påstandene blitt avvist av mange som kjente ham. Hans rykte endret seg i årene etter hans død, fra en leverandør av hjemlige patriotiske verdier til en representant for amerikansk imperialisme. Han er likevel en viktig figur i animasjonshistorien og i USAs kulturhistorie, hvor han regnes som et nasjonalt kulturelt ikon. Filmene hans blir fortsatt vist, og det blir laget oppfølgere og nye filmer i samme tradisjon som han skapte. Disney-studioet produserer fortsatt filmer og serier av høy kvalitet, og Disney-fornøyelsesparkene blir både større og flere, rundt om i verden.
== Bakgrunn ==
Walt Disney ville delta i kampen mot tyskerne under første verdenskrig, men ble avvist fordi han var for ung. Ved å forfalske fødselsdatoen i passet sitt klarte han likevel å verve seg til tjeneste i Røde Kors sommeren 1918. Han ble sendt til Frankrike som ambulansesjåfør, men da han kom frem i november var krigen over.
Walt reiste fra Kansas til Hollywood i 1923, ettersom broren Roy var på rekonvalesens der etter å ha pådratt seg tuberkulose. De to brødrene grunnla et filmstudio i sin onkels garasje, og lagde en tegnefilmserie om «Alice i eventyrland», hvor Alice spilles av virkelige skuespillere, mot en tegnet bakgrunn og figurer. I 1924 sendte Walt bud etter sin gamle venn, tegneren Ub Iwerks. Iwerks første oppgave ble å skape en ny figur som avløser for Alice-ideen, som ikke lenger kunne gjenbrukes mer. Resultatet ble «Kaninen Oswald» (engelsk: Oswald the Lucky Rabbit) som ganske fort ble en populær figur, om ikke annet enn for nyhetens interesse.
Walt Disney giftet seg med Lillian Bounds i 1925.
== 1901–1923 ==
Walt Disney ble født den 5. desember 1901, på adressen 1249 Tripp Avenue, i bydelen Hermosa i Chicago. Foreldrene het Flora (født Call) og Elias Disney. Faren var født i 1858 i Canada, som den gang var en britisk provins. Moren var født i 1868 i Steuben, Ohio. Walt hadde fire søsken; de tre eldre brødrene Herbert, Raymond og Roy samt den yngre søsteren Ruth. I 1906, da Disney var fire, flyttet familien til en gård i Marceline, Missouri, hvor hans onkel Robert nylig hadde kjøpt land. Årsaken til flyttingen var Elias' frykt for at barna hans skulle bli påvirket av tidens kriminalitet og korrupsjon. Gården i Marceline skulle få stor betydning for Walt, både for ham personlig og som inspirasjonskilde for hans senere arbeid. I Marceline utviklet Walt sin interesse for tegning da en pensjonert lege i nabolaget betalte ham for å tegne hester. Også andre i nabolaget oppmuntret ham til å tegne. Disneys eldste brødre Herbert og Raymond flyttet fra gården etter omtrent to år (sannsynligvis høsten 1908). En natt snek de seg ut et vindu og dro tilbake til Chicago. Mot slutten av 1909 begynte Walt og hans to år yngre søster Ruth på skolen; de ble da innskrevet på Park School i Marceline.
Elias ble etter hvert syk, og ute av stand til å drive gården i Marceline. I 1911 flyttet familien derfor til Kansas City i Missouri. Der begynte Walt på Benton Grammar School. På denne skolen ble han kjent med Walter Pfeiffer, som kom fra en familie som var glødende interessert i teater. Klassekameraten introduserte Walt Disney for vaudeville og for filmmediet, og snart var Walt oftere hjemme hos Pfeiffer-familien enn i sitt eget hjem.
For å skaffe familien et utkomme i Kansas City hadde Elias kjøpt en avisrute; det vil si at han kjøpte rettighetene til å levere avisene The Kansas City Star og Kansas City Times til abonnenter hver dag. Walt og broren Roy stod opp klokken 04.30 hver morgen for å levere Times før skolen, og etter skolen gikk de samme rute på nytt for å levere Kansas City Star. Det innebar at Walt ofte fikk dårlige karakterer fordi han sovnet i timene, men han fortsatte som avisbud i over seks år. På lørdager gikk Walt på kurs ved Kansas City Art Institute, og i tillegg tok han brevkurs for å lære å lage tegneserier.
I 1917 kjøpte Elias aksjer i en geléfabrikk i Chicago som het O-Zell Company, og flyttet tilbake til Chicago sammen med sin kone Flora og deres yngste datter Ruth. Walt Disney var da uteksaminert fra Benton School, men fortsatte å bo i familiens hjem i Kansas sammen med sine to eldre brødre Herbert og Roy. Disney fikk jobb som «news butcher» på togene gjennom Kansas City. Men da sommeren stod på hell skyldte han penger til sjefen sin, og han flyttet til Chicago for å bo hos sine foreldre. Her leide han en liten leilighet, og startet på McKinsey High School. Han fikk jobb i geléfabrikken som faren hadde aksjer i, og tok også kveldstimer ved Chicago Academy of Fine Arts. Han lagde også tegneserier for skoleavisen The Voice, og presenterte teaterstykker ved lokale amatørteatre.
Fra juli til september 1918 jobbet Disney på ett lokalt postkontor om morgenen, og et annet på kvelden. Han forsøkte å verve seg til hæren, men ble avvist fordi han var for ung. Da forfalsket ha fødselsattesten sin, og klarte i september 1918 å bli ambulansesjåfør i Røde Kors. Han ble sendt til Frankrike bare 16 år gammel, men kom frem etter fredsslutningen 11. november 1918. Han returnerte deretter til Kansas City, der Herbert og Roy fortsatt bodde.Mot slutten av 1919 fikk Walt Disney jobb i Pesmen-Rubin Commercial Art Studio, og der ble han kjent med Ub Iwerks. Men allerede i januar 1920 måtte Pesmen-Rubin si opp folk fordi forretningene gikk dårlig. Både Disney og Iwerks ble sagt opp, og de bestemte seg for å starte virksomhet sammen. Foretaket fikk navnet Iwerks-Disney. Etter en tid godtok Disney et jobbtilbud fra Kansas City Slide Company, som senere skiftet navn til Kansas City Film Ad Company; dette ble starten på Disneys filmkarriere. Med et lånt kamera begynte Disney å eksperimentere. I mars 1921 hadde debutfilmen Newman Laugh-O-Gram kinopremiere.Han sluttet i Film Ad i 1922, og leide en butikk som senere ble arbeidsplassen for ham selv og Fred Harman. Iwerks ble senere med, og sammen laget de flere filmer, men de klarte ikke å tjene penger på virksomheten. Etter å ha brukt alle sparepengene sine og tatt opp flere små lån, gikk de konkurs i 1923.Disney flyttet deretter til Hollywood, og startet å oppsøke de ulike filmskapernes studioer; han fikk ingen jobb, men observerte og studerte tekniske detaljer og situasjoner. Nøkkelfiguren innen animerte stumfilmer, Margaret J. Winkler, trengte på dette tidspunktet en ny serie, og i oktober signerte hun og Disney en kontrakt for seks Alice-filmer. Den 16. oktober 1923 stiftet Walt og Roy animasjonsstudioet Disney Brothers Cartoon Studio, forløperen til dagens The Walt Disney Company. Et år senere ble Iwerks med i selskapet, og i 1925 ansatte de Lillian Bounds, som senere ble Disneys kone og mor til deres to barn.
== Kjente figurer ==
=== Mikke Mus ===
I 1928 viste det seg at kontrakten med distributøren Margaret J. Winkler Mintz var utformet på en slik måte at Mintz faktisk eide rettigheterne til kaninen Oswald. Steamboat Willie, den tredje filmen med Mikke Mus, var dessuten en av de første lydfilmene.
Dette er hvordan Mikke Mus ble født: På et togtur etter ett mindre enn fruktbart forretningsmøte i 1928 skisserte Walt Disney en mus. Walt kalte musen «Mortimer Mouse», og viste den til sin kone Lily. Hun synes navnet var litt rart, så hun foreslo navnet «Mickey Mouse». Walt var enig med henne, og musen ble hetende «Mickey Mouse»; «Mikke Mus» på norsk.
Den første tegnefilmen med Mikke Mus heter Plane Crazy; den er seks minutter lang og hadde premiere i 1928
=== Donald Duck ===
I Norge er Disneys definitivt mest kjente figur Donald Duck.
=== Andre figurer ===
Disney-selskapet har produsert noen av verdens mest populære tegnefilmer: Askepott, Bambi, Dumbo og ikke minst Snehvit og de syv dvergene
== The Walt Disney Company ==
Virksomheten som Walt Disney grunnla fikk etterhvert navnet The Walt Disney Company. Foretaket produserer film, TV og andre underholdningsprodukter. I 1954 grunnla han fornøyelsesparken Disneyland i Los Angeles, og Disneyworld i Florida. Senere har Disney-konsernet etablert temaparker også utenfor USA; i Japan, Shanghai og Frankrike (Disneyland Resort Paris, også kalt Euro-Disney).
== Utmerkelser og æresbevisninger ==
Walt Disney regnes ofte som en av de viktigste personene i underholdningsbransjen i nyere tid. Som filmprodusent ble Walt Disney 59 ganger nominert til Oscar for beste filmproduksjon. Han vant prisen 22 ganger, og har dermed gått over i historien som den personen som har vunnet flest Oscar-statuetter. Han vant dessuten to Golden Globe Awards og én Emmy. Flere av filmene hans er inkludert i Library of Congress' National Film Registry.
Walt Disney har fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame, og figurene Donald Duck og Mikke Mus har også fått hver sin stjerne. I 1964 ble han tildelt Presidentens frihetsmedalje av president Lyndon B. Johnson.
== Personlighet ==
Så langt det lot seg gjøre førte Walt Disney et vanlig middelklasseliv; han gikk i vanlige konfeksjonsklær, likte enkel mat og kjørte en standard bil langt ut i sin karriere. I likhet med sin far var Walt Disney en person som ikke vek tilbake for å satse alt på risikable prosjekter. Han jobbet hardt gjennom hele sitt liv, hadde et enormt mot og var svært sta; en av hans kjerneverdier var at man skulle aldri gi opp, selv når ting så ut til å gå helt galt. Med lite erfaring, begrenset akademisk kunnskap og lite kapital hoppet han uredd ut i nye prosjekter.
== Død ==
Walt Disney hadde vært storrøyker i hele sitt voksne liv, og den 2. november 1966 fikk han konstatert lungekreft, som tilfeldigvis ble oppdaget på røntgen rett før han skulle gjennom en nakkeoperasjon for gammel poloskade. Fem dager senere ble hele den venstre lungen hans fjernet, og han ble fortalt at han hadde mellom seks måneder og ett år igjen å leve. Den 30. november kollapset han imidlertid som følge av komplikasjoner og ble innlagt på sykehus, hvor han døde den 15. desember, ti dager etter at han fylte 65 år. Jungelboken, som var den siste animasjonsfilmen som Disney selv hadde arbeidet med, hadde premiere året etter hans død.
Asken hans ligger sammen med hustruens og datteren Diane Maries på familiegravstedet på Forest Lawn-kirkegården i Glendale, California, der det også finnes en kopi av Edvard Eriksens skulptur Den lille Havfrue.Philip Glass skrev operaen The Perfect American om Disneys siste tid. Her fremstilles Disney som en rasistisk, stormannsgal kvinnehater.Det oppstod et rykte om at Disney lot seg fryse ned i håp om gjenoppliving i en tid da lungekreft kunne helbredes. Men den første som har latt seg nedfryse etter sin død, var professor James Hiram Bedford i januar 1967, en måned etter Disneys død.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Walt Disney – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Walt Disney – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Walt Disney på Internet Movie Database
(sv) Walt Disney i Svensk Filmdatabas
(da) Walt Disney på Filmdatabasen
(da) Walt Disney på Scope
(fr) Walt Disney på Allociné
(en) Walt Disney på AllMovie
(en) Walt Disney hos Rotten Tomatoes
(en) Walt Disney hos The Movie Database
(en) Walt Disney hos Internet Broadway Database
(en) Walt Disney hos Behind The Voice Actors
(en) Walt Disney på Discogs
(en) Walt Disney på MusicBrainz
(en) Walt Disney på Songkick
(en) Walt Disney hos American National Biography
(no) «Disneys tapte barndom» Aftenposten 4. august 2007 | Walter «Walt» Elias Disney (født 5. desember 1901, død 15. | 7,386 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Walt_Disney | 2023-02-04 | Walt Disney | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Animatører fra USA', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 15. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1966', 'Kategori:Filmprodusenter fra USA', 'Kategori:Forretningsfolk fra USA', 'Kategori:Fødsler 5. desember', 'Kategori:Fødsler i 1901', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Manusforfattere fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Personer fra Chariton County i Missouri', 'Kategori:Personer fra Chicago', 'Kategori:Personer fra Kansas City i Missouri', 'Kategori:Personer fra Linn County i Missouri', 'Kategori:Personer fra Los Angeles', 'Kategori:Personer fra USA av canadisk opphav', 'Kategori:Personer fra USA av irsk opphav', 'Kategori:Personer fra USA av tysk opphav', 'Kategori:Presidentens Frihetsmedalje', 'Kategori:Regissører fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stemmeskuespillere fra USA', 'Kategori:TV-personligheter fra USA', 'Kategori:Tegnefilmskapere fra USA', 'Kategori:Tegneserieskapere fra USA', 'Kategori:The Walt Disney Company'] | Walter «Walt» Elias Disney (født 5. desember 1901, død 15. desember 1966) var en amerikansk entreprenør, animatør, skuespiller og filmprodusent. En pioner i den amerikanske animasjons industrien han flere utviklingen i produksjon av tegneserier. Som filmprodusent holder Disney rekorden for flest Oscar med en total av 22 Oscar av 59 nominasjoner. Han vant også to Golden Globe og en Emmy Award, og mange andre æresbevisninger. Flere av hans filmer er inkludert i National Film Registry av kongressbiblioteket.
Født i Chicago i 1901 utviklet Disney en tidlig interesse for tegning. Han tok kunstklasser som en gutt og jobbet som kommersiell illustratør i en alder av 18 år. Han flyttet til California tidlig i 1920-årene og satte opp Disney Brothers Studios (senere The Walt Disney Company heller Disney) med sin bror Roy. Med Ub Iwerks utviklet Walt karakteren Mikke Mus i 1928, sin første svært populære suksess; Han sørget også for stemmen til hans skapelse i de tidlige årene. Etter hvert som studioet vokste, ble Disney brødrene mer eventyrlysten, de introduserte synkronisert lyd, fullfarget tre-stripe Technicolor, tegneserier med funksjonslengde og teknisk utvikling i kameraer. Resultatene, sett i funksjoner som Snehvit og de syv dvergene (1937), Pinocchio, Fantasia (begge 1940), Dumbo (1941) og Bambi (1942). Nye animerte og live-action filmer fulgt etter andre verdenskrig, inkludert den kritisk vellykkede Askepott (1950) og Mary Poppins (1964), sistnevnte mottok fem Oscar.
I 1950-årene utvidet Disney seg inn i fornøyelsesparker, og i 1955 åpnet han Disneyland. For å finansiere dette prosjektet solgte han seg inn til TV-industrien, som Walt Disney's Disneyland og The Mickey Mouse Club. Han var også involvert i å planlegge 1959 Moskva Fair, 1960 Vinter-OL, og 1964 New York World's Fair. I 1965 begynte han å utvikle en annen fornøyelsespark, Disney World. Disney var en stor røyker gjennom hele sitt liv, og døde av lungekreft i desember 1966 før parken ble fullført.
Privat var Disney sjenert og usikker, men han bestrebet seg på å fremstå utad som en varm og utadvendt person. Han hadde høye krav og høye forventninger til sine medarbeidere. Selv om det har blitt fremmet anklager om at han var rasistisk og antisemittisk, har disse påstandene blitt avvist av mange som kjente ham. Hans rykte endret seg i årene etter hans død, fra en leverandør av hjemlige patriotiske verdier til en representant for amerikansk imperialisme. Han er likevel en viktig figur i animasjonshistorien og i USAs kulturhistorie, hvor han regnes som et nasjonalt kulturelt ikon. Filmene hans blir fortsatt vist, og det blir laget oppfølgere og nye filmer i samme tradisjon som han skapte. Disney-studioet produserer fortsatt filmer og serier av høy kvalitet, og Disney-fornøyelsesparkene blir både større og flere, rundt om i verden.
| Walter «Walt» Elias Disney (født 5. desember 1901, død 15. desember 1966) var en amerikansk entreprenør, animatør, skuespiller og filmprodusent. En pioner i den amerikanske animasjons industrien han flere utviklingen i produksjon av tegneserier. Som filmprodusent holder Disney rekorden for flest Oscar med en total av 22 Oscar av 59 nominasjoner. Han vant også to Golden Globe og en Emmy Award, og mange andre æresbevisninger. Flere av hans filmer er inkludert i National Film Registry av kongressbiblioteket.
Født i Chicago i 1901 utviklet Disney en tidlig interesse for tegning. Han tok kunstklasser som en gutt og jobbet som kommersiell illustratør i en alder av 18 år. Han flyttet til California tidlig i 1920-årene og satte opp Disney Brothers Studios (senere The Walt Disney Company heller Disney) med sin bror Roy. Med Ub Iwerks utviklet Walt karakteren Mikke Mus i 1928, sin første svært populære suksess; Han sørget også for stemmen til hans skapelse i de tidlige årene. Etter hvert som studioet vokste, ble Disney brødrene mer eventyrlysten, de introduserte synkronisert lyd, fullfarget tre-stripe Technicolor, tegneserier med funksjonslengde og teknisk utvikling i kameraer. Resultatene, sett i funksjoner som Snehvit og de syv dvergene (1937), Pinocchio, Fantasia (begge 1940), Dumbo (1941) og Bambi (1942). Nye animerte og live-action filmer fulgt etter andre verdenskrig, inkludert den kritisk vellykkede Askepott (1950) og Mary Poppins (1964), sistnevnte mottok fem Oscar.
I 1950-årene utvidet Disney seg inn i fornøyelsesparker, og i 1955 åpnet han Disneyland. For å finansiere dette prosjektet solgte han seg inn til TV-industrien, som Walt Disney's Disneyland og The Mickey Mouse Club. Han var også involvert i å planlegge 1959 Moskva Fair, 1960 Vinter-OL, og 1964 New York World's Fair. I 1965 begynte han å utvikle en annen fornøyelsespark, Disney World. Disney var en stor røyker gjennom hele sitt liv, og døde av lungekreft i desember 1966 før parken ble fullført.
Privat var Disney sjenert og usikker, men han bestrebet seg på å fremstå utad som en varm og utadvendt person. Han hadde høye krav og høye forventninger til sine medarbeidere. Selv om det har blitt fremmet anklager om at han var rasistisk og antisemittisk, har disse påstandene blitt avvist av mange som kjente ham. Hans rykte endret seg i årene etter hans død, fra en leverandør av hjemlige patriotiske verdier til en representant for amerikansk imperialisme. Han er likevel en viktig figur i animasjonshistorien og i USAs kulturhistorie, hvor han regnes som et nasjonalt kulturelt ikon. Filmene hans blir fortsatt vist, og det blir laget oppfølgere og nye filmer i samme tradisjon som han skapte. Disney-studioet produserer fortsatt filmer og serier av høy kvalitet, og Disney-fornøyelsesparkene blir både større og flere, rundt om i verden.
== Bakgrunn ==
Walt Disney ville delta i kampen mot tyskerne under første verdenskrig, men ble avvist fordi han var for ung. Ved å forfalske fødselsdatoen i passet sitt klarte han likevel å verve seg til tjeneste i Røde Kors sommeren 1918. Han ble sendt til Frankrike som ambulansesjåfør, men da han kom frem i november var krigen over.
Walt reiste fra Kansas til Hollywood i 1923, ettersom broren Roy var på rekonvalesens der etter å ha pådratt seg tuberkulose. De to brødrene grunnla et filmstudio i sin onkels garasje, og lagde en tegnefilmserie om «Alice i eventyrland», hvor Alice spilles av virkelige skuespillere, mot en tegnet bakgrunn og figurer. I 1924 sendte Walt bud etter sin gamle venn, tegneren Ub Iwerks. Iwerks første oppgave ble å skape en ny figur som avløser for Alice-ideen, som ikke lenger kunne gjenbrukes mer. Resultatet ble «Kaninen Oswald» (engelsk: Oswald the Lucky Rabbit) som ganske fort ble en populær figur, om ikke annet enn for nyhetens interesse.
Walt Disney giftet seg med Lillian Bounds i 1925.
== 1901–1923 ==
Walt Disney ble født den 5. desember 1901, på adressen 1249 Tripp Avenue, i bydelen Hermosa i Chicago. Foreldrene het Flora (født Call) og Elias Disney. Faren var født i 1858 i Canada, som den gang var en britisk provins. Moren var født i 1868 i Steuben, Ohio. Walt hadde fire søsken; de tre eldre brødrene Herbert, Raymond og Roy samt den yngre søsteren Ruth. I 1906, da Disney var fire, flyttet familien til en gård i Marceline, Missouri, hvor hans onkel Robert nylig hadde kjøpt land. Årsaken til flyttingen var Elias' frykt for at barna hans skulle bli påvirket av tidens kriminalitet og korrupsjon. Gården i Marceline skulle få stor betydning for Walt, både for ham personlig og som inspirasjonskilde for hans senere arbeid. I Marceline utviklet Walt sin interesse for tegning da en pensjonert lege i nabolaget betalte ham for å tegne hester. Også andre i nabolaget oppmuntret ham til å tegne. Disneys eldste brødre Herbert og Raymond flyttet fra gården etter omtrent to år (sannsynligvis høsten 1908). En natt snek de seg ut et vindu og dro tilbake til Chicago. Mot slutten av 1909 begynte Walt og hans to år yngre søster Ruth på skolen; de ble da innskrevet på Park School i Marceline.
Elias ble etter hvert syk, og ute av stand til å drive gården i Marceline. I 1911 flyttet familien derfor til Kansas City i Missouri. Der begynte Walt på Benton Grammar School. På denne skolen ble han kjent med Walter Pfeiffer, som kom fra en familie som var glødende interessert i teater. Klassekameraten introduserte Walt Disney for vaudeville og for filmmediet, og snart var Walt oftere hjemme hos Pfeiffer-familien enn i sitt eget hjem.
For å skaffe familien et utkomme i Kansas City hadde Elias kjøpt en avisrute; det vil si at han kjøpte rettighetene til å levere avisene The Kansas City Star og Kansas City Times til abonnenter hver dag. Walt og broren Roy stod opp klokken 04.30 hver morgen for å levere Times før skolen, og etter skolen gikk de samme rute på nytt for å levere Kansas City Star. Det innebar at Walt ofte fikk dårlige karakterer fordi han sovnet i timene, men han fortsatte som avisbud i over seks år. På lørdager gikk Walt på kurs ved Kansas City Art Institute, og i tillegg tok han brevkurs for å lære å lage tegneserier.
I 1917 kjøpte Elias aksjer i en geléfabrikk i Chicago som het O-Zell Company, og flyttet tilbake til Chicago sammen med sin kone Flora og deres yngste datter Ruth. Walt Disney var da uteksaminert fra Benton School, men fortsatte å bo i familiens hjem i Kansas sammen med sine to eldre brødre Herbert og Roy. Disney fikk jobb som «news butcher» på togene gjennom Kansas City. Men da sommeren stod på hell skyldte han penger til sjefen sin, og han flyttet til Chicago for å bo hos sine foreldre. Her leide han en liten leilighet, og startet på McKinsey High School. Han fikk jobb i geléfabrikken som faren hadde aksjer i, og tok også kveldstimer ved Chicago Academy of Fine Arts. Han lagde også tegneserier for skoleavisen The Voice, og presenterte teaterstykker ved lokale amatørteatre.
Fra juli til september 1918 jobbet Disney på ett lokalt postkontor om morgenen, og et annet på kvelden. Han forsøkte å verve seg til hæren, men ble avvist fordi han var for ung. Da forfalsket ha fødselsattesten sin, og klarte i september 1918 å bli ambulansesjåfør i Røde Kors. Han ble sendt til Frankrike bare 16 år gammel, men kom frem etter fredsslutningen 11. november 1918. Han returnerte deretter til Kansas City, der Herbert og Roy fortsatt bodde.Mot slutten av 1919 fikk Walt Disney jobb i Pesmen-Rubin Commercial Art Studio, og der ble han kjent med Ub Iwerks. Men allerede i januar 1920 måtte Pesmen-Rubin si opp folk fordi forretningene gikk dårlig. Både Disney og Iwerks ble sagt opp, og de bestemte seg for å starte virksomhet sammen. Foretaket fikk navnet Iwerks-Disney. Etter en tid godtok Disney et jobbtilbud fra Kansas City Slide Company, som senere skiftet navn til Kansas City Film Ad Company; dette ble starten på Disneys filmkarriere. Med et lånt kamera begynte Disney å eksperimentere. I mars 1921 hadde debutfilmen Newman Laugh-O-Gram kinopremiere.Han sluttet i Film Ad i 1922, og leide en butikk som senere ble arbeidsplassen for ham selv og Fred Harman. Iwerks ble senere med, og sammen laget de flere filmer, men de klarte ikke å tjene penger på virksomheten. Etter å ha brukt alle sparepengene sine og tatt opp flere små lån, gikk de konkurs i 1923.Disney flyttet deretter til Hollywood, og startet å oppsøke de ulike filmskapernes studioer; han fikk ingen jobb, men observerte og studerte tekniske detaljer og situasjoner. Nøkkelfiguren innen animerte stumfilmer, Margaret J. Winkler, trengte på dette tidspunktet en ny serie, og i oktober signerte hun og Disney en kontrakt for seks Alice-filmer. Den 16. oktober 1923 stiftet Walt og Roy animasjonsstudioet Disney Brothers Cartoon Studio, forløperen til dagens The Walt Disney Company. Et år senere ble Iwerks med i selskapet, og i 1925 ansatte de Lillian Bounds, som senere ble Disneys kone og mor til deres to barn.
== Kjente figurer ==
=== Mikke Mus ===
I 1928 viste det seg at kontrakten med distributøren Margaret J. Winkler Mintz var utformet på en slik måte at Mintz faktisk eide rettigheterne til kaninen Oswald. Steamboat Willie, den tredje filmen med Mikke Mus, var dessuten en av de første lydfilmene.
Dette er hvordan Mikke Mus ble født: På et togtur etter ett mindre enn fruktbart forretningsmøte i 1928 skisserte Walt Disney en mus. Walt kalte musen «Mortimer Mouse», og viste den til sin kone Lily. Hun synes navnet var litt rart, så hun foreslo navnet «Mickey Mouse». Walt var enig med henne, og musen ble hetende «Mickey Mouse»; «Mikke Mus» på norsk.
Den første tegnefilmen med Mikke Mus heter Plane Crazy; den er seks minutter lang og hadde premiere i 1928
=== Donald Duck ===
I Norge er Disneys definitivt mest kjente figur Donald Duck.
=== Andre figurer ===
Disney-selskapet har produsert noen av verdens mest populære tegnefilmer: Askepott, Bambi, Dumbo og ikke minst Snehvit og de syv dvergene
== The Walt Disney Company ==
Virksomheten som Walt Disney grunnla fikk etterhvert navnet The Walt Disney Company. Foretaket produserer film, TV og andre underholdningsprodukter. I 1954 grunnla han fornøyelsesparken Disneyland i Los Angeles, og Disneyworld i Florida. Senere har Disney-konsernet etablert temaparker også utenfor USA; i Japan, Shanghai og Frankrike (Disneyland Resort Paris, også kalt Euro-Disney).
== Utmerkelser og æresbevisninger ==
Walt Disney regnes ofte som en av de viktigste personene i underholdningsbransjen i nyere tid. Som filmprodusent ble Walt Disney 59 ganger nominert til Oscar for beste filmproduksjon. Han vant prisen 22 ganger, og har dermed gått over i historien som den personen som har vunnet flest Oscar-statuetter. Han vant dessuten to Golden Globe Awards og én Emmy. Flere av filmene hans er inkludert i Library of Congress' National Film Registry.
Walt Disney har fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame, og figurene Donald Duck og Mikke Mus har også fått hver sin stjerne. I 1964 ble han tildelt Presidentens frihetsmedalje av president Lyndon B. Johnson.
== Personlighet ==
Så langt det lot seg gjøre førte Walt Disney et vanlig middelklasseliv; han gikk i vanlige konfeksjonsklær, likte enkel mat og kjørte en standard bil langt ut i sin karriere. I likhet med sin far var Walt Disney en person som ikke vek tilbake for å satse alt på risikable prosjekter. Han jobbet hardt gjennom hele sitt liv, hadde et enormt mot og var svært sta; en av hans kjerneverdier var at man skulle aldri gi opp, selv når ting så ut til å gå helt galt. Med lite erfaring, begrenset akademisk kunnskap og lite kapital hoppet han uredd ut i nye prosjekter.
== Død ==
Walt Disney hadde vært storrøyker i hele sitt voksne liv, og den 2. november 1966 fikk han konstatert lungekreft, som tilfeldigvis ble oppdaget på røntgen rett før han skulle gjennom en nakkeoperasjon for gammel poloskade. Fem dager senere ble hele den venstre lungen hans fjernet, og han ble fortalt at han hadde mellom seks måneder og ett år igjen å leve. Den 30. november kollapset han imidlertid som følge av komplikasjoner og ble innlagt på sykehus, hvor han døde den 15. desember, ti dager etter at han fylte 65 år. Jungelboken, som var den siste animasjonsfilmen som Disney selv hadde arbeidet med, hadde premiere året etter hans død.
Asken hans ligger sammen med hustruens og datteren Diane Maries på familiegravstedet på Forest Lawn-kirkegården i Glendale, California, der det også finnes en kopi av Edvard Eriksens skulptur Den lille Havfrue.Philip Glass skrev operaen The Perfect American om Disneys siste tid. Her fremstilles Disney som en rasistisk, stormannsgal kvinnehater.Det oppstod et rykte om at Disney lot seg fryse ned i håp om gjenoppliving i en tid da lungekreft kunne helbredes. Men den første som har latt seg nedfryse etter sin død, var professor James Hiram Bedford i januar 1967, en måned etter Disneys død.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Walt Disney – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Walt Disney – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Walt Disney på Internet Movie Database
(sv) Walt Disney i Svensk Filmdatabas
(da) Walt Disney på Filmdatabasen
(da) Walt Disney på Scope
(fr) Walt Disney på Allociné
(en) Walt Disney på AllMovie
(en) Walt Disney hos Rotten Tomatoes
(en) Walt Disney hos The Movie Database
(en) Walt Disney hos Internet Broadway Database
(en) Walt Disney hos Behind The Voice Actors
(en) Walt Disney på Discogs
(en) Walt Disney på MusicBrainz
(en) Walt Disney på Songkick
(en) Walt Disney hos American National Biography
(no) «Disneys tapte barndom» Aftenposten 4. august 2007 | The Walt Disney Company (som regel forkortet til Disney) er et av verdens største medie- og underholdningskonsern. Det ble grunnlagt som et animasjonsstudio i 1923 av Walt Disney og hans bror Roy Oliver Disney. | 7,387 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christopher_Nielsen | 2023-02-04 | Christopher Nielsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 20. april', 'Kategori:Fødsler i 1963', 'Kategori:Ibsenprisen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske dramatikere', 'Kategori:Norske kunstnere', 'Kategori:Norske tegneserieskapere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sproingvinnere', 'Kategori:Undergrunnstegnere', 'Kategori:Vinnere av Heddaprisen'] | Christopher Nielsen (født 20. april 1963 i Oslo) er en norsk tegneserieskaper, dramatiker og animasjonsfilmskaper.
I forbindelse med 100-årsjubileet for tegneserier i Norge i 2011, var han en av fire tegneseriekunstnere som fikk sine arbeider gjengitt på et norsk frimerke; hans bidrag var Hold Brillan.Han er bror til musikeren Joachim «Jokke» Nielsen (1964–2000).
| Christopher Nielsen (født 20. april 1963 i Oslo) er en norsk tegneserieskaper, dramatiker og animasjonsfilmskaper.
I forbindelse med 100-årsjubileet for tegneserier i Norge i 2011, var han en av fire tegneseriekunstnere som fikk sine arbeider gjengitt på et norsk frimerke; hans bidrag var Hold Brillan.Han er bror til musikeren Joachim «Jokke» Nielsen (1964–2000).
== Karriere ==
=== Tegneserier ===
Christopher Nielsen er en av pionerene innen norske undergrunnstegneserier. Han fikk sin første serie på trykk i 1980. Dette var en ensider som var sendt inn til en konkurranse i Gateavisa. Allerede i 1983 utga han et eget hefte; Fedme. Dette hefte ble i hovedsak solgt av vennene hans, men også noen bokkafeer tok det inn. I slutten av 1980-årene fikk han to hefter utgitt på Semic forlag. Det var heftene En fettsugers bekjennelser og Jazzbazillen.
I 1990 var Christopher Nielsen med å starte opp Fidus som ble utgitt på No Comprendo Press. Siden det ikke var mange andre steder å få publisert serier på den tiden ble Fidus et viktig blad for Christopher Nielsen. I 1984 utgav han på eget forlag bladet Rummpfftillfftooo? Bladet kom ut med tre nummer som inneholdt et utvalg av Nielsens egne serier. Senere har han gitt ut flere solohefter på No Comprendo Press, blant annet To trøtte typer og åtte nummer av bladet Weltschmerz. Disse heftene solgte mye bedre enn Fidus. I 2000 kom samlealbumet Homo Norvegicus, som samlet To trøtte typer, Gutta fra Calcutta og Hold Brillan. Boken ble en suksess og er nå ute i andre opplag. I 2001 kom boken Propaganda ut. I denne boken samles diverse tegneserienoveller av Nielsen, stort sett fra Weltschmerz. Uflaks kom i 2005.
Et særtrekk ved Nielsens fortellermåte er at historien kommer i forgrunnen. Han har selv uttalt at han skriver teksten i rutene før han tegner handlingen, så han vet at han har plass til dialogen. Tegningene er grove og forvridde karikaturer av vår verden, og mange anmeldere har kommentert spydig at Nielsen slett ikke kan tegne. Stilmessig kan Nielsens tegneserier deles inn i to hovedgrupper:
Den «folkelige» Nielsen finner vi blant annet i seriene om To trøtte Typer, Narverne, Hold Brillan og i albumet Jazzbasillen. Her forteller Nielsen historier fra det illegale rusmiljøet i Oslo og fra den trønderske bygda Lefsvika. De fleste av disse seriene er samlet i boka Homo NorvegicusDen «vanskelige» Nielsen finner vi stort sett i bladene Rummpfftillfftooo? og Weltschmerz. Her lager han noveller i tegneserieform. Humoren her er om mulig enda mørkere en hos den folkelige Nielsen. Et godt eksempel her er Tiu Diodiecaa Scribajo som gikk som føljetong i Weltschmerz 5–8 og forteller om korstogene til en religion basert på Walt Disneys univers. Nielsen selv hevder at denne serien ble overført fra fremtiden gjennom automatskrift. Noen av Nielsens noveller ble i 2001 samlet i boken Propaganda.
=== Film/animasjon ===
I 2000 gikk den animerte serien To trøtte typer på NRK. Tegnefilmserien besto av hele 13 episoder, hver på 10 minutter. Det var Christopher selv som skrev konseptet om fra tegneserie til tegnefilm.
Fra 2000 arbeidet Christopher Nielsen med animasjonsfilmen Slipp Jimmy fri, som hadde premiere 21. april 2006. Denne bygger videre på figurene fra hans kjente tegneserier. Filmen er per 2006 tidenes dyreste i Norge med et budsjett på rundt 100 millioner kroner. Filmen ble tildelt Amandaprisen i 2006 i kategorien Beste film.
=== Teater ===
"Det er mye lettere å lage teaterstykker. Jeg bare rister dem ut av ermet ... Å tegne er mye mer tidkrevende". Christopher Nielsen.
Nielsen står også bak manus til stykket Jokkes verdiløse menn som er en musikal/kabaret som bygger på broren Joachim Nielsens sanger. Stykket hadde urpremiere på Torshovteateret 5. mars 2008, men ble flyttet til Nationaltheatrets hovedscene på grunn av stor publikumstilstrømning. Nielsen ble tildelt Ibsenprisen 2009 for dette stykket. I juryens begrunnelse heter det
I stykket Verdiløse menn skildrer Christopher Nielsen samfunnets utstøtte med svart humor og stor omsorg. I en sosialt engasjert cabaret-tradisjon, som her i Norge kan spores tilbake til Jens Bjørneboes Til lykke med dagen, gir Christopher Nielsen et fint utsnitt av fire mennesker på bunnen av den sosiale rangstigen. Slik kompletterer han de allerede kjente sangene som forestillingen er bygget rundt. Sangene er ført i pennen av hans bror, rockemusikeren Joachim Nielsen, som levde fra 1964 til 2000.
19. januar 2010 hadde hans teaterstykke Hustyrannen premiere på Nationaltheatrets Amfiscene. 8. februar 2013 hadde siste stykke i Stafylokokk-trilogien, Holocaustmusikalen, premiere på Torshovteateret.
=== Musikk ===
Nielsen spilte i en kort periode (1983) banjo i Ym:stammen.
== Produksjon ==
=== Tegneseriealbum med egne serier ===
1988: En fettsugers bekjennelser
1990: Jazzbasillen
1990: Fümms bö – Samlede serier
1991: Blitztours : och andra berättelser
1993: To trøtte typer spessial!
1994: Weltschmerz . 1
1994: Weltschmerz . 2
1995: To trøtte typer extra narver spessial
1995: Weltschmerz . 3
1996: Weltschmerz . 4
1997: To trøtte typer julespessial!
1997: Weltschmerz . 5
1997: Weltschmerz . 6
1998: Jazzbasillen
1998: Weltschmerz . 7
2000: Homo Norvegicus
2001: Propaganda! : Christopher Nielsens noveller i utvalg
2001: To trøtte typer tv-spessial : tv-serie i 13 episoder
2001: Weltschmerz . 8
2005: Uflaks
2008: Mens vi venter på dommedag bind I
2008: Hold Brillan 1: Bygdegutar
2015: Hold Brillan 2: Da Pønken kom til Lefsevika
=== Manus og regi til animasjonsfilmer ===
1996: Narverfredag ; Bare en lek ; Biedermeier – tegnede kortfilmer, VHS
2000: To trøtte typer : TV-spessial – TV-serie
2001: To trøtte typer : TV-spessial . Ener'n – VHS
2001: To trøtte typer : TV-spessial . Toer'n – VHS
2003: To trøtte typer : TV-spessial – hele greia – DVD
2006: To trøtte typer ; + Jimmy spessial! – DVD
2006: Slipp Jimmy fri – kinofilm, DVD
=== Teater/Forestillinger ===
Verdiløse menn, en «mussikal», Nationaltheatret premiere 5. mars 2008
Hustyrannen, Nationaltheatret, premiere 19. januar 2010
Jimmy Polaris (i samarbeid med bandet Masselys), urfremføring på Henie Onstad Kunstsenter 8. mai 2011
=== Prosa ===
Metamorfose, roman (No Comprendo Press 2014, ISBN 9788282550307)
== Priser ==
SPROING-prisen for beste norske serie tre ganger:
1989 – En fettsugers bekjennelser
1990 – "UR" i Rummpfftillfftooo? nr. 3
2005 – Uflaks
2006 – Amandaprisen for Slipp Jimmy fri
2008 – Heddaprisen som beste debutant for Jokkes verdiløse menn
2009 – Tildelt Ibsenprisen for Jokkes verdiløse mennChristopher Nielsen ble tildelt Oslo bys kunstnerpris for 2007 6. mai 2008.
Nielsen har tegnet platecovere til broren Joachim Nielsens rockeband Jokke & Valentinerne. Etter at broren døde i 2000 har storebroren stått fram offentlig til støtte for omsorgen av rusmiddelbrukere.
== Diskografi ==
AlbumEnfant Terrible Vol. 1 (2017)
=== The Popcorn Explosion ===
AlbumHunger After Dinner (1989)SinglerWho of Us Is Me?/I Don't Love You (1988)
=== Deltar på ===
Jokke & Valentinerne: Alt kan repareres (1986)
Jokke & Valentinerne: 2 fulle menn (1987)
Jokke & Valentinerne: Et hundeliv (1987)
Electrobugs: Om 100 år er allting glemt (1988)
Bodø Rockeklubb: Sinus 1. og 2. september 1989 (1990)
Jokke & Valentinerne: III (1990)
Jokke & Valentinerne: Frelst! (1991)
Jokke & Valentinerne: Alt kan repeteres (1994)
Jokke & Valentinerne: Spenn! (1995)
Thulsa Doom: She Fucks Me (2000)
Jokke & Valentinerne med Tourettes: Prisen for popen (2002)
Haggis: Stormtroopers of Hate (2003)
Joachim Nielsen-hyllest: Det beste til meg og mine venner (2005)
Jokke & Valentinerne: Levende (så lenge det varer)... (2009)
Masselys: Jimmy Polaris (2011)
Prisma Records: I Want The Beatles to Play at My Art Center! (2012)
Jokke & Valentinerne: Stopp! (Siste skive fra graven) (2014)
Raga Rockers-hyllest: Sannhet på boks – en hyllest til Raga Rockers (2015)
Astroburger: Rock Office (2016)
The Tables: Wonderland – The Greatest Adventures 1988–2003 (2016)
Masselys: High Fantasy Low Fantasy (2017)
== Se også ==
To trøtte typer
Slipp Jimmy Fri
Jokkes verdiløse menn
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Christopher Nielsen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Christopher Nielsen på Internet Movie Database
(no) Christopher Nielsen hos Nationaltheatret
(no) Christopher Nielsen hos Sceneweb
(sv) Christopher Nielsen i Svensk Filmdatabas
(da) Christopher Nielsen på Filmdatabasen
(da) Christopher Nielsen på Scope
(fr) Christopher Nielsen på Allociné
(en) Christopher Nielsen på AllMovie
(en) Christopher Nielsen hos The Movie Database
(no) Uttalelse fra Juryen for Ibsenprisen Arkivert 5. mars 2016 hos Wayback Machine.
(no) Nationaltheatrets omtale av Hustyrannen
(no) Henie Onstad Kunstsenters presentasjon av forestillingen Jimmy Polaris | Christopher Nielsen (født 20. april 1963 i Oslo) er en norsk tegneserieskaper, dramatiker og animasjonsfilmskaper. | 7,388 |
null | 2023-02-04 | Tista | null | null | null | | fjerneste_kilde = Nord for Flolangen | 7,389 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Will_Eisner | 2023-02-04 | Will Eisner | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2005', 'Kategori:Fødsler 6. mars', 'Kategori:Fødsler i 1917', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2022-02', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Personer fra USA av østerriksk opphav', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tegneserieskapere fra USA', 'Kategori:Vinnere av Adamsonprisen'] | Will Eisner (født 6. mars 1917, død 3. januar 2005) var en amerikansk tegneserieskaper som blir sett på som en av de viktigste bidragsyterne til mediet. Fra starten av tegneserien The Spirit i 1940, eksperimenterte han med tegneseriemediets formale og innholdsmessige muligheter inntil han i 1970-årene begynte å lage tegneserieromaner. Hans En kontrakt med Gud regnes av mange som en av de første moderne tegneserieromaner i USA. Hans bok Comics and Sequential Art blir sett på som en av de beste bøkene om tegneserieteori.
The Spirit ble utgitt i et eget bilag i søndagsaviser mellom 1940 og 1952. Eisners maskerte helt og hans nitide, detaljerte skildringer av storbylivet (basert på hans egen jødiske oppvekst i New York) påvirket noir-stilen i både film og fiksjon på 1940-tallet.
Tegneserien er spesiell på minst tre andre områder. For det første var det historier om folk, ofte var det de små personene som vanligvis ble oversett i storbyens larm. I mange av episodene til The Spirit gjør helten en kort og gjerne tilfeldig inntreden, mens selve handlingen fokuseres på det ekte dramaet som foregår i gatene, i falleferdige bygninger og røykfylte bakrom.
For det andre, i tillegg til vold og patos, levde The Spirit på humor. Han ble skutt med maskinpistol, slått i svime, laget blåveiser på, ofte overrasket til paralyselignende tilstander og konstant lurt av kvinner.
En annen viktig ting er at Eisners arbeidsrom var startskuddet for flere senere serieillustratører som Wallace Wood og Jules Feiffer, som lærte tegning og fortellerkunst fra mesterens hender.
Etter han sluttet å lage The Spirit jobbet Eisner mange år med å lage illustrerte instruksjonsbøker for det amerikanske militæret. Siden tilbakevendelsen til det sivile liv på slutten av 1970-tallet har han laget en serie med tegneserieromaner om New Yorks innvandrergrupper, spesielt det jødiske. Denne serien inneholder titler som En kontrakt med Gud (1978), The Building (1987), Dropsie Avenue (1995) og To the Heart of the Storm (1991), Invisible People (1993), A Family Matter (1998) Minor Miracles (2000) og The Name of the Game (2003).
I de siste årene arbeidet han med å gjenfortelle en rekke kjente romaner og myter i tegneserieform, som Moby Dick. I 2002, i en alder av 85 år, gav han ut Sundiata, basert på delvis historiske, delvis mytiske historien om den vestafrikanske kongen, The Lion of Mali. I tillegg gav han ut den selvbiografiske Last Day in Vietnam (2003) der han beretter om sin befatning med det amerikanske forsvaret under Vietnamkrigen, og den Dickens-inspirerte Fagin the Jew (2003) I 2005 utkom hans siste tegneserie The Plot: The Secret History of the Protocols of the Elders of Zion, en dokumentarisk beretning om Sions vises protokoller.
I 1988 ble Will Eisner Awards, også kjent som The Eisners, opprettet av tegneseriemiljøet som en hyllest til Eisner.
| Will Eisner (født 6. mars 1917, død 3. januar 2005) var en amerikansk tegneserieskaper som blir sett på som en av de viktigste bidragsyterne til mediet. Fra starten av tegneserien The Spirit i 1940, eksperimenterte han med tegneseriemediets formale og innholdsmessige muligheter inntil han i 1970-årene begynte å lage tegneserieromaner. Hans En kontrakt med Gud regnes av mange som en av de første moderne tegneserieromaner i USA. Hans bok Comics and Sequential Art blir sett på som en av de beste bøkene om tegneserieteori.
The Spirit ble utgitt i et eget bilag i søndagsaviser mellom 1940 og 1952. Eisners maskerte helt og hans nitide, detaljerte skildringer av storbylivet (basert på hans egen jødiske oppvekst i New York) påvirket noir-stilen i både film og fiksjon på 1940-tallet.
Tegneserien er spesiell på minst tre andre områder. For det første var det historier om folk, ofte var det de små personene som vanligvis ble oversett i storbyens larm. I mange av episodene til The Spirit gjør helten en kort og gjerne tilfeldig inntreden, mens selve handlingen fokuseres på det ekte dramaet som foregår i gatene, i falleferdige bygninger og røykfylte bakrom.
For det andre, i tillegg til vold og patos, levde The Spirit på humor. Han ble skutt med maskinpistol, slått i svime, laget blåveiser på, ofte overrasket til paralyselignende tilstander og konstant lurt av kvinner.
En annen viktig ting er at Eisners arbeidsrom var startskuddet for flere senere serieillustratører som Wallace Wood og Jules Feiffer, som lærte tegning og fortellerkunst fra mesterens hender.
Etter han sluttet å lage The Spirit jobbet Eisner mange år med å lage illustrerte instruksjonsbøker for det amerikanske militæret. Siden tilbakevendelsen til det sivile liv på slutten av 1970-tallet har han laget en serie med tegneserieromaner om New Yorks innvandrergrupper, spesielt det jødiske. Denne serien inneholder titler som En kontrakt med Gud (1978), The Building (1987), Dropsie Avenue (1995) og To the Heart of the Storm (1991), Invisible People (1993), A Family Matter (1998) Minor Miracles (2000) og The Name of the Game (2003).
I de siste årene arbeidet han med å gjenfortelle en rekke kjente romaner og myter i tegneserieform, som Moby Dick. I 2002, i en alder av 85 år, gav han ut Sundiata, basert på delvis historiske, delvis mytiske historien om den vestafrikanske kongen, The Lion of Mali. I tillegg gav han ut den selvbiografiske Last Day in Vietnam (2003) der han beretter om sin befatning med det amerikanske forsvaret under Vietnamkrigen, og den Dickens-inspirerte Fagin the Jew (2003) I 2005 utkom hans siste tegneserie The Plot: The Secret History of the Protocols of the Elders of Zion, en dokumentarisk beretning om Sions vises protokoller.
I 1988 ble Will Eisner Awards, også kjent som The Eisners, opprettet av tegneseriemiljøet som en hyllest til Eisner.
== Priser (Utvalg) ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Will Eisner – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Will Eisner på Internet Movie Database
(sv) Will Eisner i Svensk Filmdatabas
(en) Will Eisner på AllMovie
(en) Will Eisner hos The Movie Database
(en) Will Eisner hos American National Biography
(en) The Amazing Adventures of Will Eisner | Will Eisner (født 6. mars 1917, død 3. | 7,390 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Herg%C3%A9 | 2023-02-04 | Hergé | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske tegneserieskapere', 'Kategori:Dødsfall 3. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1983', 'Kategori:Fødsler 22. mai', 'Kategori:Fødsler i 1907', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Etterbeek', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tintin', 'Kategori:Vinnere av Adamsonprisen'] | Hergé (født 22. mai 1907, død 3. mars 1983) var psevdonym for den belgiske tegneserietegneren Georges Remi. Pseudonymet ble til ved at hans initialer, G.R., ble satt i omvendt rekkefølge, altså R.G. På fransk blir det Hergé om de uttales i ett som ett ord. Hergé er mest kjent som skaperen av Tintin, som han tegnet fra 1929 og til sin død i 1983, til sammen 24 album, hvorav ett uferdig. Han betegnes å være den fremste i tegnestilen «den rene linje» (ligne claire).
Merkbare kvaliteter i tegneseriene om Tintin er dens livfulle humanisme, og en realistisk følelse som kom av Hergés nitide bakgrunnsstudier. Bakgrunnsstudiene førte også til at han tegnet flere album på nytt flere år senere. Voksne lesere nyter de mange satiriske referanser til historie og politikk fra første halvdel av 1900-tallet. Tegneseriealbumet Den blå lotus var inspirert av Mukden-hendelsen som førte til den første kinesisk-japanske krig i 1934. Albumet Kong Ottokars septer kan bli lest på bakgrunnen av Hitlers Anschluss (Tysklands annektering av Østerrike i 1938), mens hans senere album som Det hemmelige våpenet kan bli lest som en allegori på den kalde krigen. Hergé har blitt en av verdens mest berømte belgiere, og Tintin er fortsatt en internasjonal suksess.
En tegneserieoriginal fra albumet Tintin i Amerika (1932) ble 29. mars 2008 solgt for ca. 6 millioner norske kroner på auksjonsnettstedet artcurial.com.
| Hergé (født 22. mai 1907, død 3. mars 1983) var psevdonym for den belgiske tegneserietegneren Georges Remi. Pseudonymet ble til ved at hans initialer, G.R., ble satt i omvendt rekkefølge, altså R.G. På fransk blir det Hergé om de uttales i ett som ett ord. Hergé er mest kjent som skaperen av Tintin, som han tegnet fra 1929 og til sin død i 1983, til sammen 24 album, hvorav ett uferdig. Han betegnes å være den fremste i tegnestilen «den rene linje» (ligne claire).
Merkbare kvaliteter i tegneseriene om Tintin er dens livfulle humanisme, og en realistisk følelse som kom av Hergés nitide bakgrunnsstudier. Bakgrunnsstudiene førte også til at han tegnet flere album på nytt flere år senere. Voksne lesere nyter de mange satiriske referanser til historie og politikk fra første halvdel av 1900-tallet. Tegneseriealbumet Den blå lotus var inspirert av Mukden-hendelsen som førte til den første kinesisk-japanske krig i 1934. Albumet Kong Ottokars septer kan bli lest på bakgrunnen av Hitlers Anschluss (Tysklands annektering av Østerrike i 1938), mens hans senere album som Det hemmelige våpenet kan bli lest som en allegori på den kalde krigen. Hergé har blitt en av verdens mest berømte belgiere, og Tintin er fortsatt en internasjonal suksess.
En tegneserieoriginal fra albumet Tintin i Amerika (1932) ble 29. mars 2008 solgt for ca. 6 millioner norske kroner på auksjonsnettstedet artcurial.com.
== Tegnestil ==
Hergé er foruten Tintin også kjent som pioneren bak tegnestilen som i 1977 ble døpt ligne claire av Joost Swarte. Den kjennetegnes av at tegningene er bygget opp av rene og klare linjer i svart, som alle er av samme tykkelse og skaper tydelige konturer, mens elementer som skyggelegging og skravering er fraværende. Bakgrunn og forgrunn, som er like skarpt i fokus i samme bilde, samt objekter, er realistisk tegnet, selv om innbyggerne i tegneserien ikke nødvendigvis er like virkelighetstro. Når farger brukes, er disse i likhet med strekene som regel sterke og hver individuell farge i samme valør innenfor det område den dekker, og bidrar til å gi bildene et flatt preg. For å la detaljene i tegningene tre tydeligere frem, unngikk Hergé å bruke for mørke farger.
== Speiderbevegelsen ==
Georges Remi ble født i 1907 i Etterbeek i Brussel som barn av foreldre i middelklassen, Alexis og Elisabeth Remi. Georges hadde en fem år yngre bror som han selv har hevdet var inspirasjonen til figuren Tintin. Faren var ansatt i et firma som solgte barnetøy.
Fra 1914 og til 1918 gikk Georges i den kommunale skolen i Ixelles. Hans første skoleår falt sammen med den første verdenskrig (1914–1918) hvor Brussel ble okkupert av Tyskland. Georges, som tidlig viste en dragning til tegning, fylte margene på sine skolebøker med drodling av tyske soldater. Med unntak av noen få tegneleksjoner som han senere skulle ta ved Ecole Saint-Luc hadde han aldri noen formell kunstundervisning.
På grunn av press fra farens arbeidsgiver, en meget konservativ katolikk, ble Georges meldt ut av skolen og plassert på en strengt religiøs skole, collège Saint-Boniface. Han var en utmerket elev, nesten alltid best i klassen, bortsett fra i ett eneste emne, tegning, hvor han aldri fikk gode karakterer. Samtidig som han ble tatt ut av den «gudløse» skole måtte han også forlate speiderbevegelsen «Boy Scouts de Belgique» og isteden melde seg inn i «Fédération des Scouts Catholiques». Han har selv fortalt at det var vanskelige for ham å komme igjennom disse omveltningene, og at han følte seg forrådet og splittet.I 1920 begynte han å studere ved «collège Saint-Boniface», en videregående skole hvor hans lærere var katolske prester. Fortsatt var speiderbevegelsen ved skolen hans store lidenskap og hvor han fikk stammenavnet «Renard curieux» (Nysgjerrige rev). Hans første profesjonelle tegninger ble trykket i Jamais assez, skolens speideravis, og fra 1923 også i Le Boy-Scout Belge, speiderbevegelsen månedlige utgivelse for hele landet. Fra 1924 signerer han for første gang sine tegninger med den senere så berømte signaturen «Hergé». Hans første serie bar navnet Totor, den distré patruljelederen og handlet om en belgisk speiderpatrulje ute på eventyr. «Totor» var svært lik den senere Tintin, vel å merke en Tintin uten hårtufs og hund. Erfaringene fra speiderbevegelsen og dens etikk skulle bli en betydelig innflytelse på hans senere tegneserier.
Etter å ha fullført skolen i 1925 begynte Georges å arbeide for den katolske nyhetsavisen Le XXe Siècle (Det tjuende seklet), en «katolsk avis for nyheter og trosspørsmål». Under den strenge ledelsen til abbed Norbert Wallez fulgte avisen en meget kirkevennlig og nasjonalistisk linje. Ved siden av arbeidet fortsatte han med å tegne «Totor» for Le Boy-Scout Belge.
I 1926 gikk han inn i militæret. Han havnet i ett feltjegerregiment, var fra starten menig, men ble senere korporal, så sersjant og til slutt løytnant i reservestyrkene. Etter militærtjenesten vendte han tilbake til Le XXème Siécle, denne gang som repro- og fotograflærling, og som illustratør av spesialsider. Den energiske Abbed Wallez oppmuntret ham til å lese, skaffe seg kunnskap, kultivere seg, og ga ham også etter hvert større ansvar. Hergé har ved flere anledninger understrekt hvor viktig møtet med Wallez var.
Når Abbed Wallez bestemte seg for å lage et ukentlig barnebilag til Le XXème Siécle i 1928, fikk Hergé i oppgave å sette sammen innholdet med kortere reportasjer, fortellinger, bearbeidede referater av dagsaktuelle saker og tegneserien Flup, Nénnesse, Pousette et Cochonnet, en bildefortelling som ble skrevet av en journalist i avisens sportsredaksjon. Serien gikk bare i tre måneder før Hergé byttet den ut med en helt egen serie hvor han kunne dra fordel av en inspirasjon fra USA med snakkebobler som viste at ordene kom ut av figurenes munn. Valget av seriefigur kan neppe ha tatt særlig lang tid, Hergé tok nemlig opp «Totor» på nytt, endret noen bokstaver i navnet hans og gav han ett yrke som journalist som stemte bedre med hans nye omgivelser. «Totor», eller «Tintin» som han het nå, fikk tildelt en karakteristisk hårtufs (slik han kunne bli gjenkjent, ifølge Hergé selv) og en hund som følgesvenn. I 1929 ble det aller første Tintin-eventyret gitt ut i Le Petit Vingtième: Tintin i Sovjet.
== Tintin blir født ==
Tintin i Sovjetunionen av «Hergé» ble første gang trykket som føljetong i Le Petit Vingtième den 10. januar 1929 og gikk fram til 8. mai 1930. Tegneserien fortalte om eventyrene til den unge journalisten (som aldri ble sett foran en skrivemaskin) Tintin og hans lille hund, en kvikk foxterrier ved navn Terry (Milou), mens de reiste gjennom det kommunistiske Sovjetunionen. Figuren Tintin var, som nevnt innledningsvis, inspirert av Georges’ bror Paul Remi, da en offiser i den belgiske hær.
Tegneserien er ganske primitiv. Hergé dynger entusiastisk på med vitser og katastrofer om hverandre, uten å bekymre seg for hvordan historien skulle ende. Da tegneserien avsluttes får avisens sjefredaktør den idé at det skulle iscenesettes en stor mottagelse for Tintin i anledning hans hjemkomst fra Sovjet. Hergé har fortalt at «da dagen kom måtte jeg dra av sted med en gutt som var blitt valgt ut til å spille rollen som Tintin. Jeg hadde selv maskert og utstyrt ham med et russisklignende kostyme og et par flotte røde støvler, og for å gjøre det mer realistisk steg vi om bord i det toget som kom fra Köln, altså østfra, fra Russland. Den offisielle mottagelsen skulle finne sted i Brussel. Jeg var overbevist om at vi kom til å stige ut på en fullstendig tom jernbanestasjon, men til min store overraskelse var det stappfullt. Klynger med unger hang fast i den vognen som Tintins dobbeltgjenger kom i. Det var da det gikk opp for meg at Tintin kunne bli noe stort.»I januar 1930 introduserte Hergé tegneserien Quick & Flupke om to gategutter fra Brussel i Le Petit Vingtième. Hergé skulle tegne denne atskillig mindre kjente tegneserien i mange år, parallelt med Tintin. I juni begynte han med sitt andre Tintin-eventyr, Tintin i Kongo. Det afrikanske landet var den gang en belgisk koloni. Denne serien ble etterfulgt av Tintin i Amerika og Faraos sigarer.
Hergé giftet seg med Germaine Kieckens i 1932. Hun var sekretær hos direktøren av Le XXe Siècle. De fikk ingen barn og ble skilt i 1975.
De første Tintin-eventyrene tok bortimot et år å fullføre. Deretter ble de utgitt i bokform, i dag kalt tegneseriealbum, av forlagshuset Casterman. Hergé fortsatte å revidere disse fortellingene i senere utgaver, blant annet oppdatere tekniske gjenstander som skip og fly, men også ved å fargelegge dem. Senere uttrykte han forlegenhet over hvor dårlige informert og fordomsfull han var på de første albumene, spesielt Tintin i Sovjet og ikke minst Tintin i Kongo. Han vegret seg senere for å gjenutgi disse to albumene. Det er en beryktet scene i Tintin i Kongo hvor Tintin gir geografiundervisning til innfødte elever på en misjonsskole. «Mine kjære venner,» erklærer Tintin, «i dag skal jeg snakke om deres fedreland: Belgia!» I en senere utgave ble denne scenen endret til en time med undervisning matematikk. Til tross for det imperialistiske synet som denne serien forfekter har den i mange år vært spesielt populær i nettopp Kongo. En av grunnene til at albumet ble utgitt på nytt var på forespørsmål fra regjeringen i Kongo.
== Møtet med Tchang ==
Hergé nådde et vannskille med Den blå lotus, det femte Tintin-eventyret. På slutten av den foregående fortellingen, Faraos sigarer, nevnte han at Tintins neste eventyr ville sende ham til Kina. Fader Gosset, prest for de kinesiske studentene ved Universitetet i Leuven, skrev til Hergé og ba ham om å være forsiktig med hva han skrev og tegnet om Kina. Hergé var enig, og i løpet av våren 1934 introduserte Gosset ham til Tchang Tchong-Jen (Chang Chongren), en ung skulpturstudent ved Brussels Académie des Beaux-Arts. De to unge mennene ble raskt venner, og Chang introduserte Hergé til kinesisk historie, kultur og kinesisk kunst.
Som et resultat av denne kontakten etterstrebet Hergé i Den blå Lotus, og i de påfølgende tegneseriealbumene, å være pinlig nøyaktig i alle detaljer om de steder som Tintin besøkte. Som et tegn på sin takknemlighet overfor Chang introduserte han en fiktiv «Chang Chong-Chen» i Den blå Lotus. Det var en ung kinesisk gutt som møter og blir venner med Tintin. I fortellingen opptrer den fiktive Chang som en motsetning til mer overdrevne vestlige fabrikasjoner om kinesisk kultur.
Et annet resultat av hans vennskap med Tchang var at Hergé ble i økende grad oppmerksom på kolonialisme, spesielt Japans forhold til Kina. Den blå Lotus har et modig anti-imperialistisk budskap som sto i motsetning til det daværende synet i Europa, hvor man var sympatisk innstilt til Japan og landets kolonialistiske rolle. Som et resultat av albumets iboende budskap trakk det til seg en skarp kritikk fra ulikt hold, inkludert en protest fra den japanske ambassade til den belgiske utenriksminister. Tiden har imidlertid kommet Hergés radikale syn i møte.
Etter at Tchang tok eksamen i Brussel dro han tilbake til Kina. Hergé mistet kontakt med ham i løpet av den japanske invasjonen av Kina og den påfølgende borgerkrigen, men mer enn fire tiår senere kunne de to vennene igjen møtes.
== Den andre verdenskrig ==
Den andre verdenskrig brøt ut den 1. september 1939 da Nazi-Tyskland invaderte Polen. Hergé ble mobilisert, og arbeidet med Tintins eventyr ble avbrutt midt i albumet Det sorte gull. I løpet av sommeren 1940 var Belgia invadert sammen med resten av det kontinentale Europa.
Le Petit Vingtième som hadde utgitt Tintin-tegneserien ble nedlagt av den tyske okkupasjonsmakten. Den franskspråklige dagsavisen Le Soir i Brussel tilbød Hergé å fortsette serien og han aksepterte. Avisen ble betraktet som et talerør for den tyske okkupasjonsmakten, og Hergé kunne derfor ikke fortsette å tegne Det sorte gull på grunn av fortellingens anti-fascistiske undertoner. Han utga isteden Krabben med de gyldne klør, den første av i alt seks Tintin-serier som han gjorde ferdig i løpet av krigen.
I løpet av krigen var det to faktorer som kom til å føre til en omveltning i Hergés stil. Først, papirmangelen tvang Tintin-serien til å bli trykket i en daglig tre eller fire striper, i motsetning til den tidligere praksisen med to fulle sider ukentlig. For å kunne holde på spenningen i slutten av hver stripe ble Hergé nødt til å introdusere flere vitser og raskere handling. For det andre måtte Hergé på grunn av krigssensuren ikke kommentere i handlingen eller plassere Tintin i et land som kunne oppfattes som kritikk av den tyske okkupasjonsmakten. Isteden måtte han forholde seg til eskapistiske emner: en ekspedisjon til en meteoritt som falt ned i Arktis i albumet Den mystiske stjernen; en jakt på en sjørøverskatt i Enhjørningens hemmelighet; og en ekspedisjon til Sør-Amerika for å gjøre om på en inkaforbannelse i albumene De syv krystallkulene og Soltemplet.
I disse fortellingene plasserte Hergé mer vekt på karakterutvikling enn på selve handlingen, og spesielt på Tintins minneverdige følgesvenner, den iltre og drikkfeldige kaptein Haddock og den døve, distré, men geniale professor Tournesol, som ble introdusert på denne tiden og som med tiden bortimot skulle overskygge seriens egentlige helt. Haddock debuterte i Krabben med de gylne klørne og Tournesol i Rackham den Rødes skatt, og begge fulgte Tintin i hvert album siden. Det var ikke uten grunn. Disse historiene var blant best likte hos leserne.
I 1943 møtte Hergé den tidligere operasangeren Edgar Pierre Jacobs som hadde valgt å satse på tegneserier. Ettersom Jacobs tegnet i en ren stil ikke ulikt Hergé egen ble han ansatt for å revidere de første Tintin-albumene. Jacobs mest betydelige bidrag var hans nye tegninger for kostymer og uniformer og bakgrunnsdetaljene i den reviderte utgaven av Kong Ottokars septer. Han samarbeidet også med Hergé på et nytt Tintin-album, De syv krystallkulene.
== Etterkrigsproblemer ==
Okkupasjonen av Brussel tok slutt den 3. september 1944. Tintins eventyr ble avbrutt mot slutten av De syv krystallkuler da de allierte myndighetene stengte Le Soir. I løpet av den kaotiske tiden etter okkupasjonen ble Hergé arrestert fire ganger av ulike myndigheter. Han ble offentlig anklaget for å ha vært en nazisympatisør, en påstand som var uten grunnlag ettersom Tintin-eventyrene som ble utgitt i løpet av krigen var absolutt renset for politiske hentydninger.
De eneste spor av politikk var en episode i Den mystiske stjernen hvor et skip fra en rivaliserende vitenskapelig ekspedisjon seilte under det amerikanske flagget og ble økonomisk støttet av en mann med navnet «Blumenstein». På den annen side kan det også spores en antifascistisk tendens hvor spesielt albumet Kong Ottokars septer peker seg ut; her forsøkte Tintin å avverge et kupp som kan bli lest som en allegori på Anschluss. På tross av dette ble Hergé, på samme måte som andre ansatte i den tidligere nazikontrollerte pressen, forhindret fra å jobbe videre med avisarbeid. Han tilbrakte de neste to årene med å jobbe sammen med Jacobs; samtidig som en ny assistent, Alice Devos, la farger på de tidligere Tintin-tegneseriene.
Tintins eksil tok slutt den 6. september 1946 da utgiveren og den tidligere motstandsmannen Raymond Leblanc tilbød økonomisk støtte og sin anti-nazistiske troverdighet for å utgi et ukentlig Tintin-blad sammen med Hergé. Bladet hadde to helsider med Tintin-tegneserier og begynte med fortsettelsen av albumet De syv krystallkulene, foruten andre tegneserier og tilsvarende artikler. Det ble en stor salgssuksess med et opplag på over 100 000 hver uke.
Tintin hadde alltid blitt kreditert med kun «av Hergé», uten å nevne Edgar Pierre Jacobs og Hergés andre assistenter. Etter hvert som Jacobs bidrag til produksjonen økte, begynte han å kreve større anerkjennelse, men Hergé avviste kravet og deres svært fruktbare samarbeid ble dermed avsluttet. Jacobs etablerte seg for selv med sine egne tegneserier for Tintin-bladet, inkludert den høyt anerkjente tegneserien Blake og Mortimer.
== Personlig krise ==
Den stadig økende etterspørselen som det månedlige Tintin-bladet plasserte på Hergés skuldre begynte å slite ham ut i løpet av 1949, mens han begynte å jobbe med en ny versjon av Det sorte gull (den første utgaven var blitt liggende ufullført da den andre verdenskrigen brøt ut). Han fikk et nervøst sammenbrudd og ble tvunget til å ta en pause på fire måneder før han arbeidet videre. Tidlig i 1950 fikk han et nytt sammenbrudd mens han arbeidet med Månen tur retur (del 1).
For å kunne lette Hergés arbeidsmengde ble Hergé Studios grunnlagt den 6. april 1950. Studioet, eller tegneseriefabrikken, ansatte en rekke assistenter som hjalp Hergé å tegne og produsere Tintin-tegneserien. Den mest framtredende blant disse var tegneren Bob de Moor som skulle samarbeide med Hergé med de øvrige Tintin-albumene, fylle inn detaljer og bakgrunner som det spektakulære månelandskapet på dobbeltalbumet Månen tur retur. Med støtte fra studioet klarte Hergé å produsere albumet Det hemmelige våpenet, av mange anerkjent som hans mest polerte arbeid, i 1954, som ble etterfulgt av Koks i lasten i 1956.
I løpet av slutten av denne perioden fikk Hergé igjen personlige problemer. Hans ekteskap med Germaine brøt sammen etter 24 år. Han hadde forelsket seg i Fanny Vlaminck, en ung tegner som nylig hadde blitt ansatt i Hergé Studios. I tillegg ble han plaget med gjentagende mareritt fylt av hvithet. Han oppsøkte en sveitsisk psykoanalytiker som anbefalte ham å slutte å arbeide med Tintin. Isteden arbeidet han seg gjennom albumet Tintin i Tibet, hans kanskje mektigste Tintin-album, og kanskje på grunn av de psykologiske vanskelighetene han gjennomgikk i den samme perioden.
Fortellingen ble først trykket i Tintin-bladet fra september 1958 til november 1959. I Tintin i Tibet blir Tintin sendt til Himalaya for å lete etter Chang Chong-Chen, den kinesiske gutten han hadde blitt venner med i Den blå Lotus. Eventyret tillot Hergé, kanskje i utgangspunktet ubevisst, til å fylle heftet med hvite fjellandskaper, noe som ga fortellingen en mektig romfølelse. Den normale rikholdige figurbesetningen av følgesvenner ble redusert til et minimum: Tintin, kaptein Haddock og sherpaen Tcarcky, mens fortellingen i seg selv fokuserer på Tintins fortvilte søk etter Chang, og som i ettertid kan leses som et visuelt sinnbilde på Hergés vanskelige psyke på denne tiden.Hergé har selv, i de fåtallige intervjuer han har gitt, trukket fram dette albumet som en personlig renselse og som det mest personlig givende: «Det er det album som jeg har lagt mest av meg selv i». Albumet har karakter av djevelutdrivelse, noe som gir det en alvorstone som ingen av de andre når opp til. Også grafisk skjer det en streben etter enkelhet. Etter hvert som fortellingen blir fortalt er det som hvert bilde ribbes for mer og mer innhold inntil de kun rommer snø og hvithet. Hvert rom blir renere og renere, uten distraherende elementer og alt konsentreres om Tintins fortvilelse, inntil han kommer ut av krisen, sammen med tegneren selv og fargene etter hvert vender tilbake.
Også personlig ble albumet et vendepunkt for Hergé. Hans mareritt forsvinner. Han skiller seg fra Germaine i 1975 etter at de hadde vært separert siden 1960 og han kan endelig gifte seg med Fanny Vlaminck i 1977.
== De siste årene ==
De siste tre komplette Tintin-eventyrene ble tegnet under et mindre press. Castafiores juveler i 1961, Flight no. 714 til Sydney i 1966 og Tintin og picaroene først i 1976. Hvert eneste av disse albumene representerer, i henhold til forfatteren Benoit Peeters, en avstandtagen fra tegneseriens klassiske normer. På denne tiden hadde Tintin erobret andre media. Helt fra begynnelsen var figuren blitt brukt i reklame og merchandising. To spillefilmer med levende skuespillere ble produsert i 1961 og 1964, samt to helaftens tegnefilmer, Soltempelet i 1969 og Tintin og haisjøen i 1972. Tintin er verdenskjent og i sådan grad at det sies at general de Gaulle skal ha betrodd André Malraux at Tintin i grunnen var hans eneste rival i utlandet.
Hergé selv får andre interesser og begynner å studere moderne kunst, og han blir selv portrettert av Andy Warhol. Han reiser en del til de land som han tidligere kun hadde «besøkt» via Tintins reiser. Han besøker Italia, England, Sverige, Hellas og Danmark og i 1971 besøker han for første gang USA hvor han får møte siouxer i Pine Ridge i South Dakota. I kontrast til den baksnakking og mistenkeliggjøring han ble utsatt etter krigen blir han nå en nasjonalhelt i Belgia. Han mottar utallige priser og er æresgjest ved utallige festivaler. I 1979 feires Tintins fødselsdag i både Paris og Brussel med offentlig pomp og prakt samtidig som Tintin-utstillingen begynner sin europaturné.
En gang i 1976 lykkes han endelig å komme i kontakt med Tchang Tchong-Jen igjen, for første gang siden 1934. I mars lykkes det å få Tchang etter mange vanskeligheter til Belgia på et besøk. De to gamle vennenes gjensyn vekker stor offentlig oppmerksomhet og Tchang blir mottatt som et statsoverhode. Han hadde blitt redusert til gatefeier i løpet av kulturrevolusjonen, men blir i løpet av 1970-tallet leder for Kunstakademiet i Shanghai. Tschang bosatte seg senere i Paris og døde der i 1998.
Hergé dør den 3. mars 1983, 75 år gammel, av komplikasjoner på grunn av anemi, som han hadde lidd av i flere år.
Etter Hergés død ville en av hans medarbeidere tegne ferdig det siste ufullførte albumet om Tintin, men Fanny, Hergés hustru som eide rettighetene, ga ikke sin tillatelse.
== Liste over Tintinalbum ==
== Se også ==
Tegneserie
Tegneserieskaper
== Referanser ==
== Litteratur ==
Leve Tintin : til minne om Hergé. av Hergés venner. SEMIC/nordisk forlag, 1987. ISBN 82-535-0892-1
Tintin och de fyrtio tecknarna, ett hyllningsalbum till Hergé. Alvner mfl. Stockholm, Epix, 1989. ISBN 91-86300-30-X
Farr, Michael (2005): Tintin : en rejse genom Hergés univers. København, Carlsen. ISBN 87-626-7809-4
Sæther, Tor Aarnes (1998): Hergé moving pictures : Tintin og Brussel-skolen i tegneserier og på film. Hovedoppgave i filmvitenskap, NTNU
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Hergé – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Hergé på Internet Movie Database
(da) Hergé på Filmdatabasen
(en) Hergé hos The Movie Database
(en) Hergé på Discogs
(en) Hergé på MusicBrainz
(en) Intertintin : Tintin – Kuifje publications by country
(en) Comic Strips | Hergé (født 22. mai 1907, død 3. | 7,391 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kiberg | 2023-02-04 | Kiberg | ['Kategori:30°Ø', 'Kategori:70°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Vardø', 'Kategori:Bygder og grender i Troms og Finnmark', 'Kategori:Fiskevær i Troms og Finnmark', 'Kategori:Norge under andre verdenskrig', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tidligere tettsteder i Troms og Finnmark'] | Kiberg (nordsamisk: Biergi, kvensk: Kiiperi, russisk: Birka) er et tidligere tettsted i Vardø kommune i Finnmark. Befolkningstallet var sist over kriteriegrensen for tettstedsdefinisjonen i 2020. Kiberg ligger ca. 10 km sørvest for kommunesenteret Vardø og like sør for Kibergsneset, som er det østligste punktet på fastlandet i Norge.
Kiberg tilhørte inntil 1963 Båtsfjord kommune. 1. januar 1964 ble Kiberg og Indre Kiberg slått sammen med Vardø.Navnet kan ha sitt opphav i «kid» (geitekje) eller «kive» (en måkeart).Under andre verdenskrig deltok mange kibergværinger som partisaner på sovjetisk side i kampen mot tyskerne. Først i august 1992 ble kibergpartisanene rehabilitert av kong Harald. Kong Olav hadde i 1983 lagt ned en krans ved minnesmerket for partisanene.
| Kiberg (nordsamisk: Biergi, kvensk: Kiiperi, russisk: Birka) er et tidligere tettsted i Vardø kommune i Finnmark. Befolkningstallet var sist over kriteriegrensen for tettstedsdefinisjonen i 2020. Kiberg ligger ca. 10 km sørvest for kommunesenteret Vardø og like sør for Kibergsneset, som er det østligste punktet på fastlandet i Norge.
Kiberg tilhørte inntil 1963 Båtsfjord kommune. 1. januar 1964 ble Kiberg og Indre Kiberg slått sammen med Vardø.Navnet kan ha sitt opphav i «kid» (geitekje) eller «kive» (en måkeart).Under andre verdenskrig deltok mange kibergværinger som partisaner på sovjetisk side i kampen mot tyskerne. Først i august 1992 ble kibergpartisanene rehabilitert av kong Harald. Kong Olav hadde i 1983 lagt ned en krans ved minnesmerket for partisanene.
== Geografi ==
Bygda ligger på østsiden av Varangerhalvøya mot det åpne Østhavet. Det er 55 kilometer i luftdistanse til Vanja Guba på Fiskerhalvøya i Russland. Nærmeste by er Vardø. Fjellområdet mot vest ligger inn mot Varangerhalvøya nasjonalpark
=== Fjell ===
Høyeste fjellet i området er Storvarden med 166 m.o.h. og Kibergsfjellet med 109 m.o.h.
== Samferdsel og kommunikasjon ==
Europavei 75 går gjennom Kiberg, nordover kan man kjøre til Vardø og videre vestover til Hamningberg der E75 slutter. Sørover går E75 til Vadsø og videre vestover til Varangerbotn der den fortsetter inn på E6 mot Kirkenes eller videre sørover i Indre-Finnmark.
En havn med en molo inn mot Kibergselva og Sandenden ble mudret og ferdigbygd i 1929. Først i 1967 var ytre molo ferdig, den hadde da vært under bygging siden 1935. Deler av ytre molo ble ødelagt av en storm i 1970.
=== Internatskole ===
Det ble bygd en internatskole i mars 1932 som dekket kretsene. Det var 66 elever på internatet. Det var stor motstand i kommune og skolestyre mot en slik skole.
=== Kirke ===
Den siste kirken i Kiberg ble revet i 1746. Barokkaltertavlen fra denne kirken er nå plassert i Nesseby kirke. Kiberg bedehuskapell ble bygd i 1924. Vest for kapellet er det kirkegård.
== Historie ==
=== Tidlig moderne tid ===
Frem til 1576 var Vardøhus len underlagt Bergenhus hovedlen. I 1667 meldes at myndighetene i Bergen hadde sendt ti gutter nordover, og at borgerne i Kiberg hadde tatt beslag i seks gutter, og nå var arrestert fordi de ville beholde denne arbeidskraften. Det foreslås også at barn sendes nordover fra København om de har for mange av dem i Danmark. Også prostituerte var av interesse: «Her er hidkommen med Skipper Anders Hess fra Bergen 12 Drenge, som Bergens Borgere have sendt de 10 herop, som haver ingen Pas eller Besked havt med sig, og 2 drenge haver (amtmannen) Christopher Orning sendt herop, som bekjende at være udskreven i Kongens Tjeneste, og Orning skulde havde bedet dem løs, og ingen Pas eller Besked med sig, hvorfor jeg haver dem anskreven i Kongens Tjeneste til videre naadig Ordre, og Borgerne af Kiberg, som havde sex af samme Drenge, havde suppliceret til mig og vilde love for samme Drenge til jeg fik Ordre derom; det kunde jeg ikke bevilge, efterdi Drengene kunde og burde at gjøre Kongens Tjeneste. Da have Borgerne sendt Drengene mod Befaling til Kiberg. Borgerne haver jeg ladet arrestere til de skaffe Drengene hid igjen. Om de holder det ud, vil Tiden give; thi de agter ingen Befaling, hvorfor de skal tiltales for Retten, om Fiskalen vil ret omgaaes hermed, da falde de i høi Straf. Skipperen, som haver ført samme Drenge herop, haver forbrudt Skib og Gods...Skipperen kommer noch en Reise hid; findes han ikke her, saa findes han i Bergen, om han skal have Straf. Han undskylder sig, at han ikke vidste, hvad Folk han havde inden Skibsborde, før han kom i Søen. Dersom de havde formange Piger og Drenge i Tugthuset i Kjøbenhavn, da kunde vel nogle hidsendes; at Landet kunde blive bebygget og formeret, omendskjønt det var Horer eller andre, som ikke maatte blive i Danmark, at de kun maatte komme hidop, her skal de vel blive tæmmet.»Kiberg var tidligere et av de største fiskeværene ved Varangerfjorden. Det eldste skattemanntallet fra 1520 oppgir 12 skattemenn, tilsv. 60-70 innbyggere. Kiberg var kirkested frem til 1747. Fra midt på 1700-tallet spilte Kiberg en viktig rolle for russiske pomorer som drev fiske på Varangeren. I 1830 ble det vedtatt en lov, de såkalte «Kiberg-rettighetene», som regulerte russefisket. Båtlagene fikk fra nå av bare ha tilhold i seks navngitte fiskevær i Øst-Finnmark, deriblant Kiberg. Etter hvert konsentrerte russerne seg om Kiberg, De satte opp primitive boliger, lagre og rorbuer på stedet, og lot båtene ligge i vinteropplag der. Rundt 1880 drev 150-200 pomorer fiske fra Kiberg hvert år, fordelt på 35-50 båter. På denne tiden ble det opprettet en russisk Røde Kors-stasjon i fiskeværet for å bedre de sanitære forholdene. Russernes fiskerettigheter i Finnmark ble opphevet i 1913.
=== Krig og partisanvirksomhet ===
Bygda, som i alle år hadde hatt nær tilknytning til Russland, kom utover sommeren 1940 under tyske og norske nasjonalsosialisters særskilte oppsyn. Det ble derfor naturlig at folk reiste østover til den andre siden av Varangerfjorden. Det var kjent at i bygda Tsypnavolok på Fiskerhalvøya bodde det norske familier som snakket norsk og levde på gamlelandets minner, selv om de etter revolusjonen ikke hadde hatt kontakt vestover. Mange kiberginger reiste over til Fiskerhalvøya; høsten 1940 gikk den siste båten. Deretter gikk transportene videre til Murmansk. De som var villige til å kjempe for Sovjetunionen, ble sendt til Norge på spionasjeoppdrag, mens kvinnene og barna havnet i brakkeleirer og på gårdsbruk.
I alt 45 mann tjenestegjorde i Den røde hær. De ble sendt tilbake til Norge for å samle inn opplysninger om tyskernes aktiviteter i Finnmark og rapportere disse til Murmansk. I alt 80 tyske lasteskip ble dermed senket av sovjeterne. Bare 18 av de 45 som lot seg verve, overlevde krigen. En av disse ble værende i Murmansk, de andre 17 flyttet tilbake til Kiberg, som ble kalt «Lille Moskva». Mange av de overlevende ble mistenkeliggjort og overvåket i den kalde krigens Norge.I alt 26 personer fra Kiberg ble opplært til partisanoppdrag i Sovjetunionen. Av disse ble 15 mann drept.I mars 1945 fikk kibergværingene reise tilbake. Mange ble av Sovjetunionen høyt dekorert for sin innsats under krigen, og godt ivaretatt av de sovjetiske myndighetene. Ved jubileene i 1965 og 1985 fikk flere krigsdeltakere nye påskjønnelser gjennom den sovjetiske ambassaden i Oslo. Derimot følte mange seg stemoderlig behandlet av norske myndigheter. Flere følte seg overvåket og forfulgt, og emigrerte til Sovjetunionen. Noen av disse opplevde å motta Deltagermedaljen i posten så sent som på 1970-tallet.
På Kibergneset ble det under krigen oppført et tysk marinekystfort, MAB 3./513 Kiberg som var operativt fra midten av 1942 til det ble evakuert sent i 1944.
Så sent som i 1968 foretok overvåkningspolitiet undersøkelser og avhør av tidligere partisaner i Kiberg. I alt 11 personer ble tatt med til Vardø for avhør.
Kiberg ble ikke brent under tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms. Dette fordi størstedelen av Varangerhalvøya var forlatt av tyske styrker da nedbrenningsordren kom.
== Kultur ==
Varanger museum driver Partisanmuseet i Kiberg.
Kibergoddyseen ble urframført i Harstad i 2014. Initiativtaker Anne-Lise Berntsen fikk aldri oppleve urpremieren. Hun døde av kreft 3. november 2012.
=== Arkitektur ===
Hundsethgården fra 1870 er et fredet forretningsbygg og bolig. Gården ble bygd av russetømmer i 2 1/2 etasje og fredet i 1990.
=== Idrettslag ===
Idrettslaget Domen ble stiftet 19. juli 1935 under navnet Kiberg Arbeideridrettslag. Klubben er aktiv innen fotball, friidrett og ski, og har også drevet med boksing, bryting og volleyball. Hjemmebanen i fotball er Kiberg stadion (grus).
== Kjente folk fra Kiberg ==
Trygve Eriksen (1901-1987) Partisan
Gunnar Halvari (1927-2008) Partisan
Hans Kristian Eriksen (1933–2014), forfatter og grunnlegger av Nordnorsk Magasin.
Rakel Solstad (1945 – ), norsk forfatter.
Irene Ojala (1960 – ), stortingskvinne
Klaus Onni Jakobsen (1974–), tidligere politiker i Fremskrittspartiet og formann av Fremskrittspartiets Ungdoms Hovedorganisasjon (FpU).
Thomas Strige (1977 – ), Art Director og kreativ pådriver i den norske reklamebransje.
== Litteratur ==
Einar Niemi, : Partisanbygda Kiberg : fiskeværet mellom øst og vest 2007 ISBN 978-82-997598-0-9
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
NRK Gulls side om partisanene i Finnmark under annen verdenskrig
Kongehuset.no: H.M. Kongens tale ved partisanbautaen i Kiberg, 3. august 1992
Varanger Museum: Russefisket i Finnmark | Kiberg (nordsamisk: Biergi, kvensk: Kiiperi, russisk: Birka) er et tidligere tettsted i Vardø kommune i Finnmark. Befolkningstallet var sist over kriteriegrensen for tettstedsdefinisjonen i 2020. | 7,392 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Roman_Dirge | 2023-02-04 | Roman Dirge | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 29. april', 'Kategori:Fødsler i 1972', 'Kategori:Illusjonister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tegneserieskapere fra USA'] | Roman Dirge (født 29. april 1972) er en kunstner, tegneserieskaper og illusjonist. Han er mest kjent for tegneserien om «Lenore, den lille, søte, døde piken», som gikk som biserie i tegneseriebladet Nemi.
Dirge fikk høre fra sine kunstlærere at han aldri ville kunne gjøre suksess som kunstner på grunn av hans vulgære tegnestil. Heldigvis ignorerte ham dem og startet å tegne Lenore for Xenophobe Magazine.
Etter å ha forsøkt å livnære seg som illusjonist, hvor han blant annet klarte å sette fyr på seg selv, vendte han tilbake som serieskaper med en hel Lenore-bok utgitt av Slave Labor Graphics.
Han har også skrevet bøker som «Something At The Window Is Scratching», «The Monsters In My Tummy» og «The Cat With The Really Big Head, and One Other Story That Isn't as Good», i tillegg til et par episoder av Invader Zim, den tegnede fjernsynsserien til hans gode venn Jhonen Vasquez.
Dirge har mer enn 75 tatoveringer.
| Roman Dirge (født 29. april 1972) er en kunstner, tegneserieskaper og illusjonist. Han er mest kjent for tegneserien om «Lenore, den lille, søte, døde piken», som gikk som biserie i tegneseriebladet Nemi.
Dirge fikk høre fra sine kunstlærere at han aldri ville kunne gjøre suksess som kunstner på grunn av hans vulgære tegnestil. Heldigvis ignorerte ham dem og startet å tegne Lenore for Xenophobe Magazine.
Etter å ha forsøkt å livnære seg som illusjonist, hvor han blant annet klarte å sette fyr på seg selv, vendte han tilbake som serieskaper med en hel Lenore-bok utgitt av Slave Labor Graphics.
Han har også skrevet bøker som «Something At The Window Is Scratching», «The Monsters In My Tummy» og «The Cat With The Really Big Head, and One Other Story That Isn't as Good», i tillegg til et par episoder av Invader Zim, den tegnede fjernsynsserien til hans gode venn Jhonen Vasquez.
Dirge har mer enn 75 tatoveringer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Roman Dirge – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Roman Dirge på Internet Movie Database
(en) Roman Dirge på Myspace | Roman Dirge (født 29. april 1972) er en kunstner, tegneserieskaper og illusjonist. | 7,393 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lenore | 2023-02-04 | Lenore | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tegneserier fra USA'] | Lenore er en tegneserie og tegneseriefigur om en døde liten pike, bestående av svart humor. Den skapt, tegnet og skrevet av den amerikanske tegneserietegneren Roman Dirge. Serien har undertittelen Den søte lille døde piken (The Cute Little Dead Girl). Lenore er løselig inspirert av Edgar Allan Poes dikt Lenore og Raven. Lenore har dukket opp i flere av Dirges tegneseriebøker. I Norge har serien tidligere gått som biserie i det norske tegneseriebladet Nemi.
Figuren Lenore har sine døde venner som hun omgås, men hun kan samtidig gå til verden til de levende og treffe ikke-døde, levende mennesker. Om noen spøker med henne, tar hun det bokstavelig gravalvorlig, eksempelvis da en kvinne ville leke «ta nesen», men Lenore tok en kniv og skar av nesen. Humoren er mørk og makaber, samtidig som den er barnlig. I en fortelling ser man eksempelvis at Lenore dreper Påskeharen. Serien er hovedsakelig rettet mot ungdom og voksne. Flere andre serier av Dirge finnes også i Lenore-bladene, som Samurai Sloth, og korte selvbiografiske striper kalt Things Involving Me.
| Lenore er en tegneserie og tegneseriefigur om en døde liten pike, bestående av svart humor. Den skapt, tegnet og skrevet av den amerikanske tegneserietegneren Roman Dirge. Serien har undertittelen Den søte lille døde piken (The Cute Little Dead Girl). Lenore er løselig inspirert av Edgar Allan Poes dikt Lenore og Raven. Lenore har dukket opp i flere av Dirges tegneseriebøker. I Norge har serien tidligere gått som biserie i det norske tegneseriebladet Nemi.
Figuren Lenore har sine døde venner som hun omgås, men hun kan samtidig gå til verden til de levende og treffe ikke-døde, levende mennesker. Om noen spøker med henne, tar hun det bokstavelig gravalvorlig, eksempelvis da en kvinne ville leke «ta nesen», men Lenore tok en kniv og skar av nesen. Humoren er mørk og makaber, samtidig som den er barnlig. I en fortelling ser man eksempelvis at Lenore dreper Påskeharen. Serien er hovedsakelig rettet mot ungdom og voksne. Flere andre serier av Dirge finnes også i Lenore-bladene, som Samurai Sloth, og korte selvbiografiske striper kalt Things Involving Me.
== Figurer ==
=== Lenore ===
Lenore, hovedfiguren, er et 10 år gammelt gjenferd som lever i et spøkelsehus langt inni skogen, som er relativt avskjermet fra resten av verden.
Lenore framstilles som snill, men handlingene hennes har som regel mindre hyggelige konsekvenser, og ender gjerne i drap og lemlesting av dyr, mennesker og andre bisarre vesener. Lenore holder til stadighet teselskaper med vennene sine. Hun ser ut til å utelukkende «leve» av te og småkaker.
Selv om Lenore i teorien er over 100 år gammel, lever hun fortsatt som en 10-åring, både i språk og oppførsel. I sine første ti leveår levde hun som en vanlig jente med familien sin. Det er ukjent hvordan hun etter sin død endte opp i den bisarre skogen. Senere har hun igjen blitt rammet av en bisarr sykdom og dødd, men rømte da fra Helvete.
=== Ragamuffin ===
Ragamuffin bor sammen med Lenore. Han var opprinnelig en menneskeetende vampyr, som ble tryllet om til en dukke av en heks, etter at han drepte og fortærte heksens søster. Forhekselsen kunne bare bli brutt med en dråpe blod. Uheldigvis var det blodet til Lenore som opphevde magien, og som levende død hadde ikke bloddråpene ønsket effekt. Ragamuffin fikk ikke tilbake sin opprinnelige form, men ble dømt til å være en harmløs dukke til evig tid. Han kan bare spise kaker og peanøttsmør.
Han kan til tider være kald, men kan også være hjelpsom og assistere Lenore i hennes skrudde påfunn.
Man ser gjerne at Ragamuffin driver som detektiv, og løser saker som «Kitty#46» og «Kitty#52», uskyldige katter som Lenore ved uhell stadig tar livet av.
=== Mr. Gosh ===
Mr. Gosh er et lik med en strisekk over hodet der knapper er sydd på som øyne. Han er fanatisk forelsket i Lenore, og frir til henne minst en gang i uka. Lenore vil ikke gifte seg med ham, og kjører over ham med gressklipper, forgifter maten hans og stikker ham full av kjøkkenkniver. Selv etter å ha blitt drept flere ganger av Lenore kommer han tilbake fra graven og forteller at han tilgir henne, overbevist om at alle drapene bare var hendelige uhell.
=== Taxidermy ===
Taxidermy er en mystisk mann med et utstoppet hjortehode og en elegant, sort dress, som dukket opp for første gang da han ba Lenore om å passe på kjæledyret hans, Malakai. Taxidermy er Lenores nabo og bor langt inne i skogen. Vekker oppsikt på gata på grunn av sin kløvde mule, prangende T-Bird og nifse, nord-britiske aksent.
=== Kitty ===
Kitty er Lenores døde katt. Det er Lenore selv som har skylden for at den er død, men det var bare et uhell. Lenore har hatt flere katter som hun har drept. («Kitty#1», «Kitty#2», «Kitty#3», osv.) Men i seriene virker det som om hun ikke er klar over at den er død. «Kitty bare sliten», sier hun selv. Grunner til at de dør kan være drukning, at hun klemmer den ihjel, får den drept i en vifte (den skulle bare få litt vind), eller annet. I tegneseriene bærer hun den ofte rundt i armene, som om den fortsatt skulle vært levende.
=== Mr. Chippy ===
Mr. Chippy var i utgangspunktet en utstoppet gnager som prydet veggen i Lenores hus. Plutselig en dag ropte han om hjelp, og var opprørt over å oppdage at han hadde fått bakkroppen fjernet. Behjelpelig festet Lenore vesenet til underkroppen til en Barbiedukke. Barbiedukken våknet imidlertid da til live, svært sjokkert over å mangle nedre kroppsdeler, men den er aldri sett igjen senere). Han har ingen sentral plass i serien, men dukker gjerne opp i bakgrunnen.
=== Muffinmonsteret ===
Muffinmonsteret er en underlig, avlang skapning som er svært avhengig av sjokolademuffins (derav navnet). Han er ofte på besøk hos Lenore.
=== Herr Frosk ===
Herr Frosk (engelsk Bloaty The Frog) er en avdød amfibium som Lenore fant da hun var ute og lekte i sumpen. Hun ble svært skuffet da den ikke ville leve, og satte nesa i sky og forlot den. Men hun ombestemte seg og tok den med hjem, kledde den ut og tvangsforet den med kyllingsuppe. Taxidermy ble sjokkert da han oppdaget dette, og tok frosken med til legevakten. Siden har ingen sett Herr Frosk.
== Utgivelser ==
=== Blader ===
Lenore er utgitt som eget blad siden 1997, på forlaget Slave Labor Graphics. Siden dette har det blitt utgitt 15 blader. Historiene er også å finne i tre samlehefter:
Noogies (1999)
Wedgies (2000)
Cooties (2006)
=== Animerte filmer ===
Flere korte filmer er laget om Lenore av Dirge. Disse ble opprinnelig produsert for Sony sin nettside ScreenBlast, filmene dukker av og til opp på blant annet youtube.com.
The New Toy – Lenore drepe en kasse med hamstere mens hun leter etter en klemmeleke.
Ragamuffin – Lenore gjenoppliver Ragamuffin.
The Magician – Lenore myrder en magiker.
Bloaty The Frog – Lenore leker med en død frosk.
The Taxidermy – Lenore møter naboen sin, Taxidermy, som vil at hun skal passe på kjæledyret hans, Malakai.
The Return of Mr. Gosh – Lenore dreper beundreren sin... igjen.
Magic Muffin – Lenore møter en magisk muffins-alv.
A Walk In the City – Lenore slakter en fremmed mens hun er ute og går.
Lenore, Queen of the Fairy Gnomes – Lenore blir funnet av gnomer som hevder at hun er dronningen deres, som forsvant for lenge siden.
The Tea Party – Lenore inviterer venner på te.
Grave Error – Zombie-Lenore.
The Thing What Came From the Poopy Chair – Lenore slåss med et rensemiddel.
The Day Mr. Chippy Walked – Lenore hjelper et halvt ekorn.
Hairball – Lenore finner en levende hårklyse i badekaret.
Fugly Duckling – Lenore mobber den stygge andungen.
Kitty #46 & Kitty #53 – Noen av Lenores døde katter.
Insurrection of the Insects – Fluer slår tilbake mot en edderkopp, fortalt som et eventyr.
The Dream Catcher (Part 1) – Lenore har et tilbakevendende mareritt.
The Dream Catcher (Part 2) – Lenore møter "tannfeen".
Frito the Demon – Hvordan demonen Frito unnslapp helvete. Også fortalt som et eventyr..
The Last Dance of the Ladybug – Enda et eventyr, denne gang om en hevngjerrig marihøne.
Little Bunny Foo Foo – Lenore dreper små dyr og en fe. Parodi på en engelsk barneregle.
L'il Ballerina – Lenore danser ballett... i en begravelse.
Death Bed – Lenore møter kjæledyrene hun har drept.
Lenore's Last (Part 1) – Lenore går til legen.
Lenore's Last (Part 2) – Lenore dør... igjen.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
Nettsted for fan | Lenore er en tegneserie og tegneseriefigur om en døde liten pike, bestående av svart humor. Den skapt, tegnet og skrevet av den amerikanske tegneserietegneren Roman Dirge. | 7,394 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tintin | 2023-02-04 | Tintin | ['Kategori:Animerte figurer', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tegneseriefigurer', 'Kategori:Tintin'] | Tintin er en tegneseriehelt skapt av den belgiske serieskaperen Georges Remi under hans pseudonym Hergé. Tegneserien består av 23 album (det 24. ble utgitt selv om det aldri kom lenger enn til skissestadiet) og handler i første rekke om journalisten Tintin og hans trofaste følgesvenn Terry, samt – fra og med albumet Krabben med de gylne klør – også Tintins venn kaptein Haddock. I andre rekke er professor Tournesol og de to privatdetektivene Dupond og Dupont blant de mest sentrale i serien. Første historie om Tintin, Tintin i Sovjetunionen, ble trykket i den belgiske avisen Le Petit Vingtième fra 10. januar 1929 og ble utgitt som (verdens første) tegneseriealbum i 1930. Det siste ferdige albumet, Tintin og picaroene, kom i 1976, hele 47 år senere. Tintin og alfabet-kunsten ble ikke gjort ferdig før Hergés død i 1983, men innen den tid var Tintin-serien mer enn populær nok til at den ufullførte skisseversjonen kunne utgis som den var. Den kom ut i Frankrike i en luksusutgave i 1986.
| Tintin er en tegneseriehelt skapt av den belgiske serieskaperen Georges Remi under hans pseudonym Hergé. Tegneserien består av 23 album (det 24. ble utgitt selv om det aldri kom lenger enn til skissestadiet) og handler i første rekke om journalisten Tintin og hans trofaste følgesvenn Terry, samt – fra og med albumet Krabben med de gylne klør – også Tintins venn kaptein Haddock. I andre rekke er professor Tournesol og de to privatdetektivene Dupond og Dupont blant de mest sentrale i serien. Første historie om Tintin, Tintin i Sovjetunionen, ble trykket i den belgiske avisen Le Petit Vingtième fra 10. januar 1929 og ble utgitt som (verdens første) tegneseriealbum i 1930. Det siste ferdige albumet, Tintin og picaroene, kom i 1976, hele 47 år senere. Tintin og alfabet-kunsten ble ikke gjort ferdig før Hergés død i 1983, men innen den tid var Tintin-serien mer enn populær nok til at den ufullførte skisseversjonen kunne utgis som den var. Den kom ut i Frankrike i en luksusutgave i 1986.
== Tintin i Norge ==
Tintin dukker første gang opp i Norge under navnet Peik den 22. september 1953 som avisfølgetong i VG. Følgetongen brukte da historien Enhjørningens hemmelighet og Rackham den rødes skatt. Historien og karakterene ble i avisen kraftig fornorsket, hvor altså Tintin får navnet Peik og kommer fra Otta og kaptein Haddock fikk navnet kaptein Ulke. Andre karakterer som Tornesol fikk navnet Solsikke og Dupond og Dupont ble til Rask og Dvask. Følgetongen gikk sammenhengende frem til 25. november 1954.
I 1957 dukket Tintin opp igjen i bladet Alle Barns Blad, da også under navnet Peik. I 1967 får Tintin sitt opprinnelige navn "Tintin", men trykkes fortsatt som følgetong i seriebladet Tempo (nr 31). Første eget album med Tintin er Krabben med de gyldne klør, utgitt av Chr. Schibsteds Forlag i 1972, og gir ut tre påfølgende Tintin-album: Den mystiske stjerne, "Enhjørningen"s hemmelighet og Rackham den rødes skatt. Allers Forlag gir ut 11 Tintin-abum i 1978, hvor forlaget Semic overtar serien i 1984 og gir ut den komplette serien på 22 album. I dag er det Hjemmet/Egmont som har rettighetene til utgivelser av Tintin. Forlaget gir ut i 2004 Tintin i Sovietunionen og Tintin og alfabet-kunsten for første gang på norsk.
== Journalist uten skrivemaskin ==
Tintin er ung reisende reporter som stadig havner i halsbrekkende eventyr, ofte sammen med sin trofaste hund Terry, den alkoholiserte og lett krakilske kaptein Haddock, de samstemte, men forvirrede detektivene Dupond og Dupont, og den svært døve, svært distré og svært geniale professor Tournesol. Den eneste gangen Tintin er sett arbeidende på en skrivemaskin er i hefte nummer tre, Tintin i Amerika.
Tintin er en videreutvikling av Hergés første tegneseriefigur, speiderlederen Totor i den belgiske speideravisen Le Boy-Scout Belge i årene 1926 og 1929. På mange måter er Tintin fortsatt mer en speider enn journalist ettersom han "aldri" blir sett bak en skrivemaskin. Til gjengjeld kommer han seg mer ut i verden. I den grad en reporter er en som formidler, er Tintin formidleren av sine egne eventyr.
Navnet Tintin betyr ingenting, det er sammensatt av en enslydende stavelser i ekko. Noe etternavn har aldri blitt nevnt. Hans ansikt er like blekt: en rund sirkel, to prikker til øyne, en halvsirkel til nese og en liten munn. Det eneste som liver opp er en hårtust som går i en sving på toppen av hodet, «slik at man kan kjenne ham igjen,» som Hergé selv har sagt.
Kanskje nettopp i alt han ikke er – eller i det at han er en nøytral og ganske streit person uten markante, interessante personlighetstrekk som kan distrahere – ligger essensen i Tintins tidløse popularitet. Slik kunne han i årenes løp utvikle seg uten selvmotsigelser. Han er et speil for den tid han speiler og til enhver tid representerer. Samtidig er han lett for leseren å identifisere seg med, gammel som ung, gutt som pike.
Lik navnet er han plassert uten forhistorie fra første album, og like anonymt er han i de følgende album: Uten fortid (annet enn sine egne album), uten alder (verken voksen eller barn), uten kjæreste (til dels er han kjønnsløs), men ikke uten venner.
I kontrast til Tintins ekstremt nøytrale figur er hans venner særdeles fargerike og kontrastrike, men disse er da til gjengjeld en representant for en høyst særegen type, noe som gjør serien rikere og mer variert. På samme måte er alle gjenstander og omgivelser tegnet i en detaljert stil.
Et annet karakteristisk ytre trekk ved Tintin-figuren er de sporty eplenikkersene som var et moderne fritidsplagg da han fikk dem på 1930-tallet, De ble ikke skiftet ut før på midten av 1970-tallet i det siste fullførte albumet, Tintin og picaroene.
== Tegneserie i 200 millioner ==
Tegneserien begynte som en føljetong i ungdomsavisen Le Petit Vingtième i 1929, og ble året etter samlet i bokform, tegneseriealbum, det første med tittelen Tintin i Sovjet. Serien ble hurtig meget populær, og er fortsatt en av de mest populære av 1900-tallets europeiske tegneserier til tross for at den er svært tradisjonell, men det er kanskje også kjernen i dens appell: Tintin forener det beste i tegneseriemediet uten å bryte med hva som gjør tegneserien populær, eller sagt på en annen måte: Tintin er tegneseriemediets beste representant innenfor rammen av hva som gjør en tegneserie til en effektiv tegneserie. Over 200 millioner album er blitt solgt og den er oversatt til mer enn 50 språk. Med tiden tok tegneren selv lengre og lengre tid mellom hvert album. Mellom de to siste tok det hele åtte år mens han i begynnelsen tegnet ett i året.
Da Hergé døde i 1983 holdt han på med et 24. album, Tintin og alfabet-kunsten. Etter hans død ville hans medhjelper og viktigste samarbeidspartner, Bob de Moor, fullføre albumet, men Hergés enke, som arvet rettighetene, sa nei. Det finnes også et album basert på en tegnefilm, Tintin og haisjøen (1972), hvor Studios Hergé redigerte og la talebobler på stillbilder fra tegnefilmen. Hergé hadde liten eller ingen deltagelse i dette filmalbumet, selv om han overså produksjonen av selve tegnefilmen.
Tegneserien spenner over mange ulike genrer, morsomme sjørøverhistorier, fabelprosa eller fantasy, politisk spenningsfortelling, mysterier, ren actionkomedier og science fiction. Særlig de tre første mangler en klar historie, og har isteden en primitiv rød tråd som stadig brytes i bihistorier basert på action og slapstick. Den senere album er derimot svært bearbeidet og blander sofistikert humor og underliggende politiske kommentarer – vel å merke uten å gi helt slipp på den spontane, farseaktige slapstick- og situasjonskomedien.
== Seriens mottagelse ==
Tegneseriens rene, men uttrykksfulle tegnestil, «den rene linje» (ligne claire), har fått mange etterfølgere, akkurat som dens eventyrromantiske intriger og den nitid bakgrunnsforskningen som Hergé nedla som forberedelse for hvert album, spesielt de siste.
De aller første albumene har blitt kritisert for sine rasistiske og kolonialistiske innslag, inklusivt de nærmest karikaturaktige skildringen av ikke-europeere, spesielt i det andre albumet Tintin i Kongo (1930). Også det første albumet, Tintin i Sovjet, var svært fordomsfullt skildret. Hergé har senere fortalt at det berodde på at han selv var svært ung og i tillegg ikke hadde brukt bakgrunnsforskning, men støttet seg på det lille han hadde lest i en bok. Han var også dominert av den konservative og ideologiske redaktøren av nyhetsavisen Le Petit Vingtième, abbed Wallez, som insisterte at Tintin skulle dra til Kongo mens Hergé selv ville sende ham til Nord-Amerika. Det siste skjedde først året etter i tredje album, Tintin i Amerika.
Det første albumet som Hergé gjorde nitid bakgrunnsforskning for var Den blå lotus som har handling i Kina under den daværende krigen mellom Kina og Japan. Albumet har en iboende kritikk av Europas nøytrale forhold til Japans imperialistiske krig mot Kina, og bidro til fjerne mange av de mytene som europeere hadde om Kina, skjønt albumet videreførte også mange stereotypiske skildringer av japanere. Under arbeidet med albumet hadde Hergé stor hjelp av en ung kinesisk skulpturstudent, Tchang Tchong-Yen, som blant annet bidro til alle de kinesiske skilttegningene som finnes i albumet. Tchang fikk også selv plass i albumet som en fiktiv figur som ble Tintins venn.
== Andre sentrale figurer ==
Kaptein Archibald Haddock er Tintins beste venn. Når vi møter ham for første gang i Krabben med de gyldne klør (1941) er det som en melankolsk, alkoholisert og ensom sjømann. I de påfølgende albumene fremstår karakteren stadig mer som en hissig og rå sjøulk som alltid går i ullgenser, konstant har pipe i munnen og gjerne drikker en flaske whisky eller to når anledningen byr seg. Haddocks rå menneskelige sider kontrasteres mot Tintins idealiserende optimisme. Hans uuttømmelige ordforråd av eder og besvergelser stiller i en særegen klasse, og som raskt når toppen når noe går ham i mot eller whiskyen uteblir. Han bor (etterhvert) på slottet Moulinsart som en gang tilhørte hans stamfar François Haddoque (og som han i heftet Rachamn den rødes skatt ved en tilfeldighet får rå til å kjøpe, blant annet med professor Tournesols hjelp. Hans engelske navn «Haddock» er også det engelske navnet på fiskearten som heter hyse/kolje på norsk.
Detektivene Dupond og Dupont er like som to dråper vann. De er ikke tvillinger og det eneste som skiller dem på papiret er d og t i navnene i tillegg til bartene som er ørlite forskjellig tegnet. Disse står for mye av seriens rene slapstick-humor. Deres inkompetanse går like mye ut på at de hele tiden forsøker å gripe feil person, til tider slipper ikke engang Tintin unna deres kraftige mistenksomhet. På engelsk går de under navnet Thomson and Thompson og The Thompson Twins.
Bianca Castafiore er kanskje kaptein Haddocks største antagonist, noe damen selv kanskje er medvitende om. Den store operadivaen synes ikke å forstyrre Tintin, men professor Tournesol er nokså betatt av hennes spesielle «sjarm». Hun representerer dessuten den eneste viktige kvinnerollen i et mannsdominert univers, og hun er nok mer en representant for divaen enn kvinnen i så måte.
Professor Tryphon Tournesol, (på svensk professor Kalkyl) bidrar som Dupond og Dupont med mye ekstra til historienes komiske situasjoner gjennom sin tunghørthet, og ikke minst irritasjonen hos kapteinen ettersom Tournesol ikke selv er villig til å innse dette. Han er imidlertid en meget begavet og internasjonalt anerkjent vitenskapsmann og bidrar med mange oppfinnelser, noe som har betydning for handlingen i mange album, spesielt i albumene Månen tur returI og II, hvor han konstruerer en kraftfull månerakett månerakett.
Terry, Tintins hvite foxterrier, (på engelsk Snowy og på fransk Milou, som betyr «hvit») redder Tintin ut av vanskelige situasjoner like ofte som det er omvendt. Tintins nærmeste venn frem til kaptein Haddock kommer inn i serien, og også etterpå en viktig bifigur.
Max Hansen, En innpåsliten, irriterende og morsom (synes han selv), forsikringsagent som dukker opp på de merkeligste steder. Han klarer alltid å hisse på seg kapteinen, noe Hansen sjelden tar alvorlig siden han er selger av natur og avfeier kritikk og protester med en latter. Han dukket første gang opp i Det hemmelige våpenet.
Nestor, kaptein Haddocks butler på Møllenborg i samtlige historier fra Rackham den rødes skatt. Nestor var også ansatt hos bandittparet brødrene Fugl som holdt til på Møllenborg før kapteinen kjøpte slottet (Enhjørningens hemmelighet, men han var likevel en ærlig mann og fikk lov til å fortsette som butler, noe han gjør i alle albumene.
== Liste over Tintin-album ==
Albumene er sortert etter opprinnelig utgivelse.
Boksen Tintins opplevelser fra 2004 har ISBN 82-429-2193-8.
== Filmatiseringer ==
Det er laget flere tegnefilmer basert på tegneseriene om Tintin samt en TV-serie. Det er også laget en realfilm. I 2011 kom Steven Spielbergs 3D-animasjon På eventyr med Tintin: Enhjørningens hemmelighet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(mul) Offisielt nettsted
(en) Tintin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Intertintin : Tintin – Kuifje publications by country.
Eventyrlig 80-årsjubilant Nrk.no | Tintin er en tegneseriehelt skapt av den belgiske serieskaperen Georges Remi under hans pseudonym Hergé. Tegneserien består av 23 album (det 24. | 7,395 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eddiksyre | 2023-02-04 | Eddiksyre | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:E-stoffer', 'Kategori:Karboksylsyrer', 'Kategori:Kjemistubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-10'] | Eddiksyre (CH3COOH), etansyre, er en svak syre som man finner i mat og drikke, men også i andre ting. Den er en klar lettflytende væske med en stikkende lukt. Eddiken man kjøper i butikken, mateddik, består av 5 – 7 % eddiksyre, resten er vann. En del dagligvareforretninger selger også produktet eddikessens, som inneholder 35 % eddiksyre. Finere eddik finnes i industrien og lages blant annet av vin (vineddik). Når vin utsettes for luft blir den sur, vinen invaderes av bakterier som puster luft og bakteriene ’oksiderer’ alkoholen til eddiksyre. Denne eddiken heter vineddik. Eddik på fransk heter «vinaigre» og betyr ’sur vin’. Ren konsentrert eddiksyre kalles også iseddik fordi smeltepunktet for dette molekylet ligger på 16,6 °C, slik at det kan dannes krystaller i ren eddiksyre i et kjølig rom.
| Eddiksyre (CH3COOH), etansyre, er en svak syre som man finner i mat og drikke, men også i andre ting. Den er en klar lettflytende væske med en stikkende lukt. Eddiken man kjøper i butikken, mateddik, består av 5 – 7 % eddiksyre, resten er vann. En del dagligvareforretninger selger også produktet eddikessens, som inneholder 35 % eddiksyre. Finere eddik finnes i industrien og lages blant annet av vin (vineddik). Når vin utsettes for luft blir den sur, vinen invaderes av bakterier som puster luft og bakteriene ’oksiderer’ alkoholen til eddiksyre. Denne eddiken heter vineddik. Eddik på fransk heter «vinaigre» og betyr ’sur vin’. Ren konsentrert eddiksyre kalles også iseddik fordi smeltepunktet for dette molekylet ligger på 16,6 °C, slik at det kan dannes krystaller i ren eddiksyre i et kjølig rom.
== Anvendelser ==
Som surhetsregulerende middel i næringsmidler
Som avkalkningsmiddel
Som oppløsningsmiddel i kjemisk syntese
== Referanser == | Eddiksyre (CH3COOH), etansyre, er en svak syre som man finner i mat og drikke, men også i andre ting. Den er en klar lettflytende væske med en stikkende lukt. | 7,396 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vard%C3%B8hus_festning | 2023-02-04 | Vardøhus festning | ['Kategori:31°Ø', 'Kategori:70°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Borger i Norge', 'Kategori:Byggverk i Vardø', 'Kategori:Festninger i Norge', 'Kategori:Festningsverk i Troms og Finnmark', 'Kategori:Fredete byggverk i Troms og Finnmark', 'Kategori:Kultur i Troms og Finnmark', 'Kategori:Kulturminner i Vardø', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Norge under andre verdenskrig', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Vardøhus festning (norrønt: Vargeyjarhús) er Norges østligste og nordligste festning og ligger i Vardø i Øst-Finnmark. Den ble beordret bygget av kong Håkon V Magnusson og stod ferdig omkring 1300 som forsvar mot folkene lenger øst. De åttekantete festningsvollene ble bygget mellom 1734 og 1738. Vardøhus festning er verdens nordligste festning.
| Vardøhus festning (norrønt: Vargeyjarhús) er Norges østligste og nordligste festning og ligger i Vardø i Øst-Finnmark. Den ble beordret bygget av kong Håkon V Magnusson og stod ferdig omkring 1300 som forsvar mot folkene lenger øst. De åttekantete festningsvollene ble bygget mellom 1734 og 1738. Vardøhus festning er verdens nordligste festning.
== Historie ==
Den første befestningen i Vardø ble bygget i første halvdel av 1300-tallet, sannsynligvis i 1307. Norge Norge lå da i konflikt med den russiske republikken Novgorod. Navnet Vardø ble første gang nevnt i 1307 de islandske annaler. Kong Håkon V Magnusson beordret da erkebiskop Jørund av Nidaros om å reise til Vardø for å innvie det som er den første kjente kirken i Vardø. Festningsverket var bygget for å beskytte denne kirken.
Dette anlegget var en firkantet ringmursborg med murer på 30x40 meters lengde, høyde på fire meter og bredde på to meter. Inne på det befestede området var det en rekke bygninger, samt en brønn.
Steilneset minnested («Heksemonumentet») i nærheten av festningen er et minne om de 91 trolldomsdømte under hekseprosessene i Finnmark i årene 1600-92.
I 1599 foretok kong Christian 4. under benevnelsen «generalkaptein Kristian Fredriksen» en seilas til Finnmark. Etter fredsavtalen mellom Russland og Sverige fire år tidligere hadde svenskene fått rett til å kreve skatt av samene fra Malangen til Varanger, og snart hevdet de at også Troms og Finnmark var deres. Kong Christian avla besøk også på Vardøhus, «det usle fort og en trekirke som vår barber trodde var et reinsdyr».Den nåværende festningen har åttekantet stjerneform og sto ferdig i 1738. Innenfor festningsmurene finnes en rekke bygninger som alle er bygd før 1825.
I 1769 foretok den østerrikske jesuittpateren Maximilian Hell meget vellykkede astronomiske observasjoner av Venuspassasjen fra et observatorium han bygget opp på festningen. Etter noen år ble byggverket fjernet, og ingenting av det har overlevd for ettertiden.
Kommandantbolig, arrest, slaveri, magasin, brønnhus, ladetøyhus, krutthus, bombehus, saluttbatterier og vollkanoner var i kamp våren og sommeren 1940, og berget den viktige kystradiostasjonen Vardø radio fra å bli bombet og ødelagt. Festningen var det året den siste militære avdelingen på fastlandet i Norge som brukte det frie norske flagget. Selv etter kapitulasjonen våget det norske festningsmannskapet, etter at tyskerne hadde forlatt øya, å fire hakekorsflagget og igjen heise det norske flagget. Dette gjentok seg flere ganger, hver gang med norske bortforklaringer og unnskyldninger, før tyskernes tålmodighet var oppbrukt.
Rikskommissær Josef Terboven reiste personlig til Vardø for å arrestere kommandant Roald Rye Rynning, og først 1. november 1940 ble det norske flagget firt for å bli erstattet av hakekorsflagget. Den 31. oktober 1944 var det norske flagget tilbake etter at tyskerne var blitt drevet vestover av russiske styrker.
== Kommandoforhold ==
Festningen er underlagt Forsvarets kommandantskap. Kommandanten har underlagt seg fire utskrevne vernepliktige. Festningen har saluttplikt, og som eneste festning avfyrer den to skudd når hele solskiven er synlig fra festningsvollene. Det skal egentlig skje 21. januar, men iblant først i februar. I Vardø ble brann varslet med to skudd fra festningen, men da øya fikk lagt vann fra fastlandet og eget brannkorps, falt dette med brannskudd bort, og i stedet oppsto «solsalutten» rundt år 1900. Da får alle skolebarn i Vardø skolefri resten av dagen.
== Venneforeningen ==
Festningens venneforening driver festningsmuseet, som er åpent ved hurtigruteanløp i sommersesongen. Museet rommer Kongestokken som flere norske konger har innrisset sitt navnetrekk på. Den siste kongelige som gjorde det var dronning Sonja, som satte sitt navnetrekk på stokken 23. juni 2011. Foreningen driver også restaureringsarbeid i samråd med festningskommandanten.
I forbindelse med hurtigrutens anløp stiller venneforeningen opp med innleide guider som møter opp på kaien for å hilse hurtigruten velkommen.
== Festningens rogn ==
Tidligere stod Vardøs eneste tre, ei rogn, bevart på festningen. Treet som ble plantet av en soldat på 1950-tallet, er sagt å ha vært det best bevoktede og mest fotograferte tre i Norge. Rognetreet ble forsvarlig innpakket om vinteren. I dag er det plantet flere trær på Vardøya. De står alle i private hager og blir på samme måte passet på i de meget værharde vintermånedene. Det berømte rognetreet på festningen ble hugget i 2002, da det ikke lenger taklet de værharde vintermånedene. Det ble plantet en ny rogn i 2004 av barnehagebarn.
== Forvaltning ==
Anlegget forvaltes av Forsvarsbygg.
== Kommandanter ==
Dagens festning er den tredje festningen, og den første festningen med en militær kommandant. På festning 1 og 2 var det en liten militær styrke på 8 – 10 mann under ledelse av lensherren/amtmannen.
Utnevnte kommandanter ved Vardøhus festning:
Oberstløytnant Carl Albert von Passow 1739-1755
Major Peter Hanson With (Huid) 1755-1757
Jørgen Rosenkrantz 1757-1759
Major Conrad Henrich Ecklef 1759-1780
Major Otto Christian Rosenkrantz 1780-1785
Major Hartvig Segelcke 1786-1787
Major Hans Friderich Gemtze (Giemtze) 1788-1793
Ingen kommandant fra 1793 til 1800.
Kaptein Edvard Hammer 1800-1802
Kaptein Hans Jørgen Jacob Trost 1803-1807
Kaptein Ole Christopher Broch (Brock) 1808-1812
Kaptein Christian Andreas Hiorth 1812-1814
Kaptein Joen Audensen (Andersen) Frey 1814-1818
Premierløytnant Gottfried Pleym 1818-1823
Premierløytnant Hermann Nicolai Scharfenberg 1823-1829
Premierløytnant Haldor Lykke 1829-1830
Premierløytnant Eilert Hegrem 1830-1832
Premierløytnant Reinert Ulfers 1832-1833
Premierløytnant Petter Heiberg Ross 1833-1838
Kaptein Paul Holst Conradi 1839-1852
Kaptein Christian Fredrik Wilhelm Scharffenberg 1853-1859
Kaptein Nicolai Beichmann 1859-1865
Premierløytnant Hans Juell Borchgrevink 1865-1866
Kaptein J. A. William. T. Apenes 1866-1868
Kaptein Carl Schulz 1868-1890
Kaptein V. Graf Lonnevig 1890-1894
Major Mauric. Cock Arnesen 1894-1914
Kaptein Olav Sivertsen 1914-1915
Major Axsel Fredrik Holter 1915-1934
Kaptein Johan B. Basilier 1935-1940
Major Erik Presterud 1947-1955
Major H. Willoch 1955-1957
Major (Orlogskaptein) K. Munck 1959-1970
Orlogskaptein A.J. Toreid 1970
Kommandørkaptein J. R. Nordli 1971-1974
Orlogskaptein P. M. Jakobsen 1974-1980
Orlogskaptein Per Evensen 1980-1987
Orlogskaptein Finn T. Erichsen 1987-1988
Orlogskaptein Aslak Hallaren 1988-1991
Orlogskaptein Svein H. Kristiansen 1991-1993
Orlogskaptein Rasmus Sindre Kvien 1993-1999
Orlogskaptein Ivar Olav Halse 1999-2003
Orlogskaptein Lasse Haughom 2003-2005
Orlogskaptein Lars Andreas Rognan 2005-2008
Major Tor Arild Melby 2008-2010
Kommandørkaptein Åge Leif Godø 2010-2011
Major Elisabeth Eikeland 2011-2014
Major (P) Tor Arild Melby 2014-2015
Orlogskaptein Odd Inge Haravik 2015-2020
Orlogskaptein Roger Hoel. 2020-
== Litteratur ==
Vardøhus festning (1960). Vardøhus festning 650 år: jubileumsskrift. [S.l.]: Generalinspektøren for Kystvernartilleriet.
Grepstad, Ottar og Kirsti Mathilde Thorheim (2005): Fotefar mot nord.Bodø. ISBN 82-7547-214-8
Vaupell, Otto (1872). Den Danske Hærs Historie til Nutiden og den Norske Hærs Historie indtil 1814. 1. Kjøbenhavn: Kjøbenhavn : Gyldendal, 1872-1876.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vardøhus festning Arkivert 28. juli 2012 hos Wayback Machine.
Om Vardøhus festning i 1940
https://web.archive.org/web/20050212161008/http://www.forsvarsbygg.no/newsread/news.asp?N=5166&L=1
http://www.forsvarsbygg.no/spesial/verneplaner/Landsverneplanen/Katalogdeler/200201%20Vardohus.pdf
Forsvarets avdeling for kultur og tradisjon – Vardøhus
Kystfort.com
Tyske kystfort i Norge
Verneplaner med liste over alle kommandanter
«Vardøhus festning». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | Vardøhus festning (norrønt: Vargeyjarhús) er Norges østligste og nordligste festning og ligger i Vardø i Øst-Finnmark. Den ble beordret bygget av kong Håkon V Magnusson og stod ferdig omkring 1300 som forsvar mot folkene lenger øst. | 7,397 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A5kon_V_Magnusson | 2023-02-04 | Håkon V Magnusson | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 8. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1319', 'Kategori:Fødselsdato ukjent', 'Kategori:Fødsler 10. april', 'Kategori:Fødsler i 1270', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn fra middelalderen', 'Kategori:Nordmenn fra norrøn tid', 'Kategori:Nordmenn på 1200-tallet', 'Kategori:Nordmenn på 1300-tallet', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Personer fra Tønsberg kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Håkon V Magnusson (norrønt: Hákon háleggr Magnússun) (1270–1319) var Norges konge mellom 1299 og 1319. Fra 1284 til 1299 var han hertug over Oslo, Oplandene, Færøyene, Ryfylke og Hjaltland med uinnskrenket rådevelde. Håkon er for øvrig kjent for byggingen av Akershus festning, Vardøhus festning og Båhus festning, og for at han gjorde Oslo til Norges rikshovedstad i 1314. Han ble omtalt som Hákon Háleggr (den høye) på norrønt (i Flateyjarbók), og Håkon Langben på dansk.
| Håkon V Magnusson (norrønt: Hákon háleggr Magnússun) (1270–1319) var Norges konge mellom 1299 og 1319. Fra 1284 til 1299 var han hertug over Oslo, Oplandene, Færøyene, Ryfylke og Hjaltland med uinnskrenket rådevelde. Håkon er for øvrig kjent for byggingen av Akershus festning, Vardøhus festning og Båhus festning, og for at han gjorde Oslo til Norges rikshovedstad i 1314. Han ble omtalt som Hákon Háleggr (den høye) på norrønt (i Flateyjarbók), og Håkon Langben på dansk.
== Biografi ==
Håkon var sønn av Magnus VI Haakonsson Lagabøte og Ingeborg Eriksdatter av Danmark. Magnus Lagabøte delte kongeriket mellom sine to sønner Eirik og Håkon. Erik som var eldst, ble konge i 1280, mens den yngre broren, Håkon, fikk hertugtittel allerede i 1273. Håkons hertugvelde var formynderstyrt fram til 1284 da den 14 år gamle Håkon fikk regjeringsmakt. Hertug Håkon utviklet Oslo betydelig. Det gamle Oslos sentrum ble utvidet på sørøstsida av Alna da fransiskanerne, etter invitasjon fra hertugen, etablerte kloster på sørøstsida av Alna, i skyggen av Ekebergskrenten. Visstnok skal det allerede ha ligget en kirke i området som Fransiskanerne overtok. Grunnsteinen til Akershus festning ble lagt noe senere på 1290-tallet.
Da broren, kong Eirik II Magnusson, døde og Håkon overtok kongemakten over hele Norgesveldet 1. november 1299, overtok Oslo som kongssete etter Bergen. I 1314 ble også det politiske tyngdepunktet flyttet til Oslo i og med at Håkon gav prosten i Mariakirken rikets segl til evig tid. Oslo var nå blitt Norgesveldets nye rikshovedstad. Sammen med dronning Eufemia av Rügen fikk han datteren Ingebjørg Håkonsdatter, født 1301, gift i 1312 med Erik Magnusson av Södermanland. Hans eldste datter, Agnes Håkonsdatter (1290–1319), var hans uekte barn som giftet seg i 1302 med lendmannen Havtore Jonsson til Sudrheim og Borregård (1275–1320), og deres to sønner Jon og Sigurd ble senere sentrale i norsk politikk.
Håkon regjerte landet til sin død på Tunsberghus 8. mai 1319. Han ble begravet i Mariakirken i Oslo. Graven er markert med en steinplate.
Med Håkon døde Sverre-ætten ut på mannssiden, og Eriks og Ingebjørgs sønn Magnus ble i 1319 konge både i Norge og Sverige.
== Gravsted ==
I 1624 ble Oslos befolkning tvangsflyttet til området rundt Akershus festning, og hus og kirker i gamle Oslo jevnet med jorden. Også Mariakirken ble brukt som steinbrudd, og først i 1868 ble det utgravd. Dessverre tok arkeologen bare vare på ett eneste fullstendig skjelett, i tillegg 19 kranier til de anatomiske samlingene i Kristiania universitet. 1961-63 pågikk nye utgravninger, og i murte hvelvgraver under kirkekoret fant man levningene etter kong Håkon, dronning Eufemia og hennes far kong Witzlav, som døde i Oslo i julen 1302 på besøk hos sin datter. De ble identifisert av dr.med. Per Holck ved aldersbestemmelse av tennene. Ett av kraniene stemte overens med kong Håkons alder, likeså ble dronning Eufemias hodeskalle identifisert. Det ble vurdert å gravlegge dem i Nidarosdomen, men i samråd med kong Olav ble levningene overført til slottskirken på Akerhus, festningen som kong Håkon selv lot bygge, der man mente at også Sigurd Jorsalfare lå. 29. september 1982 ble det holdt en seremoni på Akerhus slott, med kong Olav og kronprinsparet til stede.
== «Hellig Haakon» ==
Håkon V Magnusson så sin kongsgjerning i et kristent perspektiv. Han gikk til daglig enkelt kledd, ga strenge påbud til sine sysselmenn om rettferdig behandling av sine undersåtter og straffet strengt overgrep som ble begått. Han ga påbud om å lage overnattingssteder for pilegrimer på vei til Nidaros, stimulerte misjonsarbeidet og glemte aldri å regulere arbeidsfolkets lønninger. Han ga store gaver til kirkene og bygde Mariakirken i Oslo. Samtidig var han europeisk orientert, og særlig gjennom dronning Eufemia hadde hoffet nær kontakt med europeisk kultur- og åndsliv.
Det fortelles at hele Oslo sørget da han døde, og at det skal ha skjedd flere mirakler ved hans båre. I Mariakirken fantes et Håkons-alter, og det fortelles at kongen helt frem til reformasjonen ble holdt for å være hellig. Et diplom fra 1424 omtaler «de hellige Konger Magnus og Haakon» som lovgivere, og to andre forteller at Henrik Krummedike hadde skjenket gods til den hellige Håkons alter i Mariakirken i Oslo. Christian II søkte pave Leo X om at to helgener, «Hellig Eler og Hellig Hogen», ble kanonisert. Så sent som i 1521 ble Håkon V da beatifisert av Leo X, noe som innebar at paven tillot slik dyrkelse som tilkommer en helgen, men begrenset kun til den kirken hvor vedkommende er gravlagt. Leo X ga tillatelse til at kong Håkon ble skrinlagt i Mariakirken, og at kirkens prester holdt messe for ham og helligholdt hans dødsdag. I testamentet sitt påbød Håkon V selv at hans dødsdag skulle feires med almisser og mat til byens fattige. Dyrkelsen av ham opphørte etter reformasjonen i 1537.
At Håkon V Magnusson ble æret som helgen, ikke bare i Oslo og på Østlandet, men også utenlands, viser denne folkevisen:
Der kom Bud for Oslo ind
og ingen Mand dem kjende:
død var hellig Haakon Konning
Sankt Olaf Kongens Frende.
Død var hellig Haakon Konning
og Gud kaldte ham af dage:
han blev ført i Oslo ind,
i Mariekirke lagdes han i Graven.(Dansk håndskrift fra ca. 1560)
== Etterkommere ==
I en liste over oldsaker i Bergen Stift fra 1600-tallet nevnes at det i en forfallen og senere forsvunnet steinkirke på gården Qvale (Hvål) i Sogndal prestegjeld skulle ha vært en gravstein med en innskrift som anga den gravlagte som «tredie Mand fra hellig Kong Haagen». Beskrivelsen passet på Håkons datterdatters sønn, oldebarnet Håkon Jonssøn, som nettopp var eier av gården Hvaal. Kong Håkons datter Ingebjørg var i andre ekteskap gift med Knut Porse, hertug av Samsø, Halland og dansk Estland. De fikk sønnene Håkan og Knut, som begge døde i svartedøden, og datteren Birgitta, som giftet seg med Jon Havtoresson, Agnes Håkonsdatters sønn. De fikk blant andre sønnen Håkon Jonssøn (1345-91). Han skal dermed ha vært dattersønn av begge Håkons døtre, Ingebjørg og Agnes, og dermed «tredje mann fra kong Håkon» dobbelt opp.
Blant Håkons etterkommere var 4 x tippoldesønnen Knut Alvsson, som ble gravlagt i Mariakirken i Oslo flere år etter sin død.
== Stamtavle ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Utdypende artikkel på SNL
Digitalt fortalt: «Kong Haakon den femte» (manus og idé Tove Søreide, NDR) (besøkt 16. februar 2012) | Håkon V Magnusson (norrønt: Hákon háleggr Magnússun) (1270–1319) var Norges konge mellom 1299 og 1319. Fra 1284 til 1299 var han hertug over Oslo, Oplandene, Færøyene, Ryfylke og Hjaltland med uinnskrenket rådevelde. | 7,398 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Urhunden | 2023-02-04 | Urhunden | ['Kategori:1987 i Sverige', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1987', 'Kategori:Svenske utmerkelser', 'Kategori:Tegneseriepriser'] | Urhunden er en svensk tegneseriepris.
Seriefrämjandets pris Urhunden er blitt delt ut årlig siden 1987 til foregående års beste svenske respektive oversatte seriealbum. Prisen er uppkalt etter en klassisk svensk seriefigur (en krysning mellom hund og dinosaurus) fra århundrskiftet 1800/1900 av Oskar Andersson, signaturen OA.
Siden 1994 er det også blitt delt ut en egen pris, Unghunden, til den eller de som har gjort en innsats för barne- og ungdomsserier i Sverige.
| Urhunden er en svensk tegneseriepris.
Seriefrämjandets pris Urhunden er blitt delt ut årlig siden 1987 til foregående års beste svenske respektive oversatte seriealbum. Prisen er uppkalt etter en klassisk svensk seriefigur (en krysning mellom hund og dinosaurus) fra århundrskiftet 1800/1900 av Oskar Andersson, signaturen OA.
Siden 1994 er det også blitt delt ut en egen pris, Unghunden, til den eller de som har gjort en innsats för barne- og ungdomsserier i Sverige.
== 2005 ==
Beste svenske serie: Mats Jonsson for Pojken i skogen
Beste oversatte serie: Alan Moore og David Lloyd for V for vendetta
Unghunden: Helena Magnusson | Urhunden er en svensk tegneseriepris. | 7,399 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.