url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Kr%C3%B8sus | 2023-02-04 | Krøsus | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor referanser mangler oversettelse', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 546 f.Kr.', 'Kategori:Fødsler i 596 f.Kr.', 'Kategori:Herskere på 500-tallet f.Kr.', 'Kategori:Konger av Lydia', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra oldtiden', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Krøsus (gresk: Κροίσος, Kroisos) var konge i oldtidsriket Lydia i dagens Tyrkia. Han var Lydias siste konge, sønn av den tidligere konge Alyattes II, og han regjerte fra 560 til 546 f.Kr. da Lydia ble invadert av persiske og mediske styrker under kong Kyros den store. Han opparbeidet seg en enorm rikdom i løpet av sin regjeringstid, og Lydia var også det første riket, under kong Alyattes II, som preget metallmynter som betalingsmiddel.
| Krøsus (gresk: Κροίσος, Kroisos) var konge i oldtidsriket Lydia i dagens Tyrkia. Han var Lydias siste konge, sønn av den tidligere konge Alyattes II, og han regjerte fra 560 til 546 f.Kr. da Lydia ble invadert av persiske og mediske styrker under kong Kyros den store. Han opparbeidet seg en enorm rikdom i løpet av sin regjeringstid, og Lydia var også det første riket, under kong Alyattes II, som preget metallmynter som betalingsmiddel.
== Lydias fall ==
Fram mot 550 f.Kr. hadde Kyros den store etablert Perserriket som en regional maktfaktor ved å beseire medernes kong Astyages. Under de endrede maktforholdene gikk Krøsus til angrep på byen Pteria i Kappadokia. Kyros dro mot lyderne og et slag ved Pteria i 447 f.Kr. endte uavgjort. Krøsus trakk seg tilbake til sin hovedstad Sardis på høsten og regnet med at Kyros ikke ville angripe på vinteren. Kyros fulgte imidlertid etter og beleiret Krøsus i Sardis. Byen ble stormet og Krøsus tatt til fange.Det fortelles at da Kyros tok Krøsus til fange og ønsket å la ham lide døden, fortalte Krøsus at filosofen Solon hadde sagt til ham at en person ikke kan kalles lykkelig før han var død. Han hadde syntes den uttalelsen var foraktelig, men nå følte han at den var sann. Det gjorde inntrykk på Kyros, og han lot ham få leve og spise ved hans bord. Sannhetsgehalten i denne fortellingen forblir uviss.
Krøsus kan ha vært verdens rikeste person i sin samtid. Navnet hans har gått inn i språket som betegnelse for en «styrtrik person».
== Referanser ==
== Kilder ==
Herodot (1998). Herodots historie. Aschehoug i samarbeid med Fondet for Thorleif Dahls kulturbibliotek og Det norske akademi for sprog og litteratur. s. 25-27. ISBN 8203180337.
(no) Krøsus i Store norske leksikon | Krøsus (gresk: Κροίσος, Kroisos) var konge i oldtidsriket Lydia i dagens Tyrkia. Han var Lydias siste konge, sønn av den tidligere konge Alyattes II, og han regjerte fra 560 til 546 f. | 7,200 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lykia | 2023-02-04 | Lykia | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Landskap i antikkens Hellas', 'Kategori:Lilleasia', 'Kategori:Oldtidsriker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Lykia (lykisk: Trm̃mis; gresk: Λυκία) var en geografisk og politisk region i Anatolia i oldtiden og antikken i det som i dag er provinsene Antalya og Muğla på sørkysten av Tyrkia og provinsen Burdur i innlandet. Det er historiske opptegnelser om Lykia i oldtidens Egypt og i hettittenes rike i sen bronsealder. Landet var befolket av et folk tilhørende den luviske språkfamilien. Skriftlige nedtegnelser begynte med innrissinger i stein på lykisk språk (en senere form for luvisk) etter at Lykia frivillig hadde lagt seg inn under Akamenide-dynastiets Perserriket i jernalderen. På denne tiden (546 f.Kr.) var antallet som snakket luvisk allerede i nedgang, og det kom i tillegg en tilstrømning av folk som snakket iransk.
Lykia kjempet på persernes side i de gresk-persiske krigene, men da Akamenide-dynastiet led nederlag for grekerne, ble landet periodisk mer selvstendig. Etter et kort medlemskap i det athenske sjøforbundet, skilte det seg ut og ble uavhengig (dets avtale med Athen hadde utelatt den vanlige klausulen om ikke-utskillelse), og kom deretter inn under perserne igjen, gjorde opprør, ble erobret av Mausollos av Karia, vendte tilbake til perserne, og havnet deretter i under makedonerne da Aleksander den store beseiret Perserriket. Grunnet tilstrømningen av grekere og stadig minkende andelen av de som fortsatt snakket luvisk, ble Lykia helt og holdent hellenisert under makedonerne. Det lykiske språket forsvant fra inskripsjoner og mynter.
Etter at romerne hadde beseiret Antiokos III den store i Selevkideriket i 188 f.Kr., ble landet gitt videre til Rhodos for 20 år, og tok det tilbake i 168 f.Kr. I de siste stadiene av den romerske republikken kunne Lykia nyte friheten som en del av den romerske protektoratet. Romerne bekreftet offisielt hjemmestyre under den lykiske liga i 168 f.Kr. Dette selvstyret var en tidlig føderasjon med demokratiske prinsipper; disse prinsippene fikk senere oppmerksomhet og påvirket de som var med på å skrive USAs grunnlov på slutten av 1700-tallet.Til tross for hjemmestyre med demokratiske prinsipper var Lykia ikke en selvstendig stat, og hadde heller ikke vært det siden deres nederlag for Karia. I 43 e.Kr. oppløste den romerske keiseren Claudius ligaen. Lykia ble lagt inn under Romerriket med provinsstatus. Det ble et epark av Østromerriket (eller Det bysantinske rike), fortsatte å snakke gresk selv etter at tyrkere strømmet til. Etter at Østromerriket ble erobret av araberne på 1400-tallet kom det inn under det muslimske osmanske riket og ble arvet av den tyrkiske republikk da dette riket falt sammen på begynnelsen av 1920-tallet. Grekerne, som hadde bodd i området i over tusen år, ble sendt ut av området som en del av forhandlingene mellom Hellas og Tyrkia i 1923.
| Lykia (lykisk: Trm̃mis; gresk: Λυκία) var en geografisk og politisk region i Anatolia i oldtiden og antikken i det som i dag er provinsene Antalya og Muğla på sørkysten av Tyrkia og provinsen Burdur i innlandet. Det er historiske opptegnelser om Lykia i oldtidens Egypt og i hettittenes rike i sen bronsealder. Landet var befolket av et folk tilhørende den luviske språkfamilien. Skriftlige nedtegnelser begynte med innrissinger i stein på lykisk språk (en senere form for luvisk) etter at Lykia frivillig hadde lagt seg inn under Akamenide-dynastiets Perserriket i jernalderen. På denne tiden (546 f.Kr.) var antallet som snakket luvisk allerede i nedgang, og det kom i tillegg en tilstrømning av folk som snakket iransk.
Lykia kjempet på persernes side i de gresk-persiske krigene, men da Akamenide-dynastiet led nederlag for grekerne, ble landet periodisk mer selvstendig. Etter et kort medlemskap i det athenske sjøforbundet, skilte det seg ut og ble uavhengig (dets avtale med Athen hadde utelatt den vanlige klausulen om ikke-utskillelse), og kom deretter inn under perserne igjen, gjorde opprør, ble erobret av Mausollos av Karia, vendte tilbake til perserne, og havnet deretter i under makedonerne da Aleksander den store beseiret Perserriket. Grunnet tilstrømningen av grekere og stadig minkende andelen av de som fortsatt snakket luvisk, ble Lykia helt og holdent hellenisert under makedonerne. Det lykiske språket forsvant fra inskripsjoner og mynter.
Etter at romerne hadde beseiret Antiokos III den store i Selevkideriket i 188 f.Kr., ble landet gitt videre til Rhodos for 20 år, og tok det tilbake i 168 f.Kr. I de siste stadiene av den romerske republikken kunne Lykia nyte friheten som en del av den romerske protektoratet. Romerne bekreftet offisielt hjemmestyre under den lykiske liga i 168 f.Kr. Dette selvstyret var en tidlig føderasjon med demokratiske prinsipper; disse prinsippene fikk senere oppmerksomhet og påvirket de som var med på å skrive USAs grunnlov på slutten av 1700-tallet.Til tross for hjemmestyre med demokratiske prinsipper var Lykia ikke en selvstendig stat, og hadde heller ikke vært det siden deres nederlag for Karia. I 43 e.Kr. oppløste den romerske keiseren Claudius ligaen. Lykia ble lagt inn under Romerriket med provinsstatus. Det ble et epark av Østromerriket (eller Det bysantinske rike), fortsatte å snakke gresk selv etter at tyrkere strømmet til. Etter at Østromerriket ble erobret av araberne på 1400-tallet kom det inn under det muslimske osmanske riket og ble arvet av den tyrkiske republikk da dette riket falt sammen på begynnelsen av 1920-tallet. Grekerne, som hadde bodd i området i over tusen år, ble sendt ut av området som en del av forhandlingene mellom Hellas og Tyrkia i 1923.
== Geografi ==
Grensene til Lykia har vekslet i tidens løp, men dets senter var halvøya Teke i dagens sørvestlige Tyrkia som stikker ut i Middelhavet i en nord-sørlig retning. Det er grenset i vest av Fethiyebukta, og i øst av Antalyabukta. Lykia består av hva som i dag er den vestlige delen av provinsen Antalya, den østlige delen av provinsen Muğla, og den sørligste delen av provinsen Burdur. I antikken var områdene rundt (fra vest til øst): Karia, Pisidia og Paflagonia, alle gamle riker fra antikken som alle snakket hvert sitt anatoliske språk.
Navnet på halvøya Teke kommer fra det tidligere navnet på provinsen Antalya som var provinsen Teke, navngitt etter en tyrkisk stamme som hadde bosatt seg i regionen.
=== Fysisk geografi ===
Regionen er hovedsakelig fjellrike med bratte skråninger som ofte går rett ned i havet. Fire fjellrygger strekker seg fra nordøst til sørvest og dannet grovt sett den vestlige ytterpunktet av Taurusfjellene. Helt ytterst av de fire er fjellet Boncuk Dağlari som strekker seg rundt Altinyayla i Burdur, sørvest til rundt Oren nord for Fethiye. Dette er stort sett et lavt fjell som strekker seg til rundt 2340 meter. I vest er det bratte kløfter for elven Dalaman Çayi, i antikken kalt Indos, som utgjør den tradisjonelle grensen mellom Karia og Lykia. Elven som er 220 km lang går ut i Middelhavet vest for dagens by Dalaman. I motsatte ende er det demninger fire steder etter en opprinnelse i nærheten av Sarikavak i provinsen Denizli.
Den neste fjellryggen i øst er Akdağlari («Det hvite fjell») som strekker seg ut i rundt 150 km og hvor den største toppen er Uyluktepe, 3024 meter. Dette fjellpartiet kan være det som i antikken ble omtalt som Kragos. Langs dens vestlige side flyter elven Eşen Çayi, i antikken kalt Xanthos av grekerne, Arñna av de luvisktalende, og har sin opprinnelse i Boncukfjellene, flyter sørover og ut i en lang strand ved Patara.
Den neste fjellryggen i øst, Beydağlari, strekker seg opp 3086 meter ved Kizlarsevrisi, som er det høyeste punktet på halvøya Teke. Det er antagelig hva som ble omtalt som Masikytos i antikken. Byen Elmali, noe som betyr «Aplebyen», grunnet tettheten av frukttrær i området, ligger på rundt 1100 meter over havet.
Akçay («Den hvite elv») er antikkens Aedesa og fører med seg vann fra fjellene og ned på sletten hvor den samles i to innsjøer nedenfor byen, Karagöl og Avlangöl. I dag er de to innsjøene tørre da vannet blir vedvarende samlet inn og ført ut av irrigasjonssystemer for trærne. Aedesa ga i sin tid vann til sletten gjennom en kløft i øst, men flyter i dag utelukkende gjennom rørledninger som dekker den samme vegen, men munner ut i vannbassengene ved Arycanda og Arif. Det har vært noen anstrengelser for å restaurere en del av skogene med sedertrær som ble utrensket allerede i antikken.
Den østligste fjellryggen strekker seg langs østkysten av halvøya Teke og er generelt kalt for Tahtali Dağlari. Det høyeste punktet er Tahtali Dağ som strekker seg 2366 meter, også kalt for Olympos i antikken av grekerne som et minne om gudenes fjell Olympos i Hellas. Disse fjellene gir en kupert og ulent kystlinje som kalt for østlige Lyka av den britiske arkeologen Charles Fellows (1799–1860). Mye av det har blitt avsatt for et naturreservat, Olimpos Beydağlari Parki. Innenfor dette området på skråningene av Tahtali Dağ er det et frembrudd formet som en U kalt Yanartaş og hvor metangass lekker ut fra fjellet og hvor det brenner en evig ild. Det er lokaliseringen av antikken fjell Chimaera eller Chimaira.
Via blindgaten mellom Baydağlari og Tahtalidağlari dukker elven Alakir Çay (i antikken kalt for Limyra) som flyter sørover fra en bred dal under den store motorvegn D400 i nærheten av bykjerne av Kumluca og ut i Middelhavet. Dette opplegget helt moderne. Overfor er elven demmet opp bak Alakirdemningen for å danne et urbant vannforråd. Bak demningen er det et flettverk av elver som går sammen til enkeltstående smal kanal som strømmer gjennom vanningsrør. Den brede sengen gir en indikasjon på størrelsen av den tidligere elven. Antikkens vegrute til Antalya gikk opp dalen og over blindgaten da kysten i seg selv er umulig å gå, unntatt med skip, og dalen var i sin sete for stammen solymene i antikken, som hadde fått navn etter stammens mytiske stamfar Solymos.
=== Demografi ===
Antikke kilder nevner rundt 70 bosetninger i Lykia. Disse var lokalisert enten langs kyststripen i beskytende bukter eller i skråningene langs fjellkjedene. De var ofte vanskelig å komme til, noe som i antikken var et beskytende trekk. Den ulendte kystlinjen hadde godt beskyttende havner som i vanskelige tider lykiske pirater kunne søke beskyttelse.
De fremste byene i antikkens Lykia var Xanthos, Patara, Myra, Pinara, Tlos and Olympos (hver berettiget med tre stemmer i den lykiske liga) og Faselis. Byer som Telmessos og Krya var tidvis listet av klassiske forfattere som kariske og tidvis som lykiske.
== Steder av særlig interesse ==
Erōtes (latin: Amores, «Kjærlighet»), en gresk dialog fra 100-tallet e.Kr., beskrev byene i Lykia som «interessant mer for sin historie enn for sine monumenter ettersom de ikke har beholdt noe av sin tidlige prakt», men mange av levninger fra antikken er fortsatt synlige i dag, rundt 2000 år etter at den anonyme forfatteren ga sin bedømmelse. Blant det som gjenstår er særskilte graver, klippegraver som er hogd ut av fjellsiden, såkalte «husgraver» og høye sarkofager. Av disse er fortsatt et stort antall bevart. Blant de mer spektakulære er klippegravene i Myra, den såkalte «kongegraven» eller «løvegraven» i Kaş og flere gravmonument fra Xanthos som i dag finnes på British Museum i London. Helligdommen Letoon i nærheten av Xanthos, antikkens hovedstad i Lykia, var et viktig sted i hellenistisk tid for dyrkelsen av gudinnen Leto og hennes to barn, Apollon og Artemis. Stedet utgjør i dag en del av Verdensarven i UNESCOs liste.Tyrkias første enestående langdistanse gangsti, den såkalte lykiske veg, følger deler av kysten i regionen. Etableringen av gangstien er en fase i utviklingen av regionen som turist- og rekreasjonssenter. Det er del av hva som for tiden blir markedsført som den tyrkiske Riviera, eller Turkiskysten, med lange sandstrender ved klipper og bosetninger i beskyttende bukter som tiltrekker seg lystbåter og yachter.
== Oldtidsspråk ==
Den opprinnelige, stedegne befolkningen av Lykia, lykierne, snakket lykisk, et medlem av den luviske grenen av den anatoliske språkfamilien, en undergruppe av de indoeuropeiske språkene. Lykisk er dokumentert kun mellom rundt 500 f.Kr. og ikke senere enn 300 f.Kr. i et unik alfabet konstruert for denne hensikt fra det greske alfabet på Rhodos. Rundt 150 innskrifter fra 400- og 300-tallet f.Kr. skrevet med dette alfabetet er bevart, en del av dem også med greske parallelltekster. Imidlertid har de luviske språkene sin opprinnelse i Anatolia tilbake til 1000-tallet f.Kr. Landet var den gang kjent som Lukka, og var underlagt hettittisk styre. Forskjellen i dette tidsrommet må være i bruken av et skriftspråk.
En gang rundt 535 f.Kr., før den første dokumenterte opptreden av lukisk, erobret Akamenide-dynastiets Perserriket. Til tross for motstanden i Lykia, hvor befolkningsantall ble minsket, ble Lykia en del av Perserriket. De første myntene med lykiske bokstaver dukket opp ikke lenge før rundt 500 f.Kr. Lykia blomstret under en monarki satt opp av perserne. Deretter ble lykisk benyttet i innskrifter på stein i hensikten for å sette opp minnesmerker i form av historiske tekster fra myndighetene. Ikke alle disse kan i dag bli fullstendig forstått, grunnet mangelfull kunnskap i språket. Begrepet «dynastisk periode» er benyttet. Om myndighetene var en form for føderalt demokrati, hvilket det er ingen bevis om, slik begrepet «dynastisk» antyder.
Lykia hadde allerede tatt imot en liten enklave av doriske grekere som Doris (gresk: ἡ Δωρίς) for en del århundrer. Rhodos var også dorisk. Etter at grekerne beseiret perserne ble Lykia åpen for ytterligere gresk bosetning. Inskripsjoner i lykisk minsket mens de på gresk økte. Fullstendig tilpasning til gresk skjedde på 300-tallet f.Kr., særlig etter at Lykia hadde kommet inn under Aleksander den store og hans makedonske styre. Det er ingen enighet ennå hvilken lykisk inskripsjon som kan oppfattes som blant de siste. Ingen dato er senere enn rundt 300-tallet f.Kr. er betraktet som de aller siste.
Til sist ble de hellenistiske makedonerne beseiret av den romerske republikk, den nye supermakten i det østlige Middelhavet, og romerne aksepterte hjemmestyre for Lykia, inkludert å benytte deres eget språk som da var gresk. Lykia falt naturlig inn under de østlige riket da delingen av Romerriket skjedde, og det var fortsatt gresktalende da det østlige rike ble Det bysantinske rike. Fra og med 1000-tallet ble Anatolia invadert av tyrkisktalende bosettere, men disse var aldri tallrike i Lykia. Etter at Det bysantinske rike ble erobret av muslimene havnet Lykia inn under Det osmanske rike, og til tross for økt tyrkisk og muslimsk bosetning, fortsatte den gresk befolkningen å leve ved siden av, begge grupper talende sine egne. språk.
Alle gresktalende enklaver i Anatolia ble utvekslet med tyrkere i Hellas i løpet av den siste avtalene om grensesettingen mellom Tyrkia og Hellas i 1923. Tyrkerne hadde vunnet krigen med Hellas og Armenia i de foregående årene, og avgjort saken om kysten av Anatolia skulle bli gresk eller tyrkisk. Hensikten med Lausannetraktaten som ble undertegnet 24. juli 1923 var å definere grenser som ikke ville etterlate vesentlige befolkningsgrupper fra det ene landet innenfor grensene til det andre landet. En del flytting av befolkninger ble gjennomført med tvang. Tidligere greske landsbyer er fortsatt spøkelsesbyer i Lykia.
== Historie ==
=== Tidligste historie ===
Lykia har en tidlig historie som var lite kjent før hettittisk og gammelegyptisk ble tolket på 1800-tallet, og oppdagelsen av nedtegnelser fra myndighetene som angikk Lykia og dens befolkning. Nedtegnelsene er for stor del ikke av positiv art. De ble beskrevet som opprørere, pirater og røvere sett fra hettittisk synsvinkel, og tilsvarende oppfattende i oldtidens Egypt i de offisielle meddelelsene med lykerne på slutten av bronsealderen. Lykerne selv har ikke etterlatt noen skriftlige nedtegnelser om dem selv fra denne perioden, noe som antyder at de antagelig ikke hadde tatt i bruk et skriftspråk.
Egyptiske nedtegnelser beskrev lykerne som allierte med hettittene. Lykia kan ha vært en medlemsstat i forbundet Assuwa en gang rundt 1250 f.Kr. og da opptrådt som Lukka eller Luqqa. Etter at det hettittiske riket falt sammen, framsto Lykia som et uavhengig «nyhettittisk» kongedømme. Denne konvensjonelle betegnelsen er blitt benyttet på gjenværende stater som fortsatte og tidvis fikk en vekst i tiden etter at det hettittiske riket falt sammen.
=== Legendenes tidsalder ===
I denne perioden var det et generelt økonomisk og politisk sammenbrudd i sivilisasjonene i det østlige Middelhavet, noe som kalles for bronsealderens sammenbrudd. Det kom en periode av desentralisering, folkevandringer og indre og internasjonale kriger en gang i tiden etter 1200 f.Kr. Den lykiske førhistorie kom til en avslutning, og det er ingenting kjent i mellomrommet fra denne tiden og fram til historisk tid, legender unntatt, begynner med den klassiske greske historikeren Herodot som i stor utstrekning nevner lykerne. Fortellingene om de tidlige lykere ble fortalt av greske forfattere i den klassiske perioden. Det eksisterer tilstrekkelig med hull i deres kunnskap som kaster tvil om den historiske nøyaktigheten over det meste de forteller. De viste ingenting om det hettittiske rike eller om staten Lykia innenfor dette. All kunnskap om bronsealderen gresk skriftsystem linear B hadde gått tapt i den etter bronsealderens sammenbrudd. Grekerne viste lite eller ingenting om at i Anatolia ble det snakket språk innenfor den anatoliske språkgruppe, eller at lykerne hadde et slikt språk. Med unntak av noen få grunnleggende alminneligheter, slik som at lykerne antagelig kjempet i Trojakrigen, er ingenting som er nevnt i tekstene som ble skapt under navnet Homer, eller av andre greske poeter, eller noe som Herodot har fortalt om lykerne forut hans egen tid, er gitt noen historisk verdi av dagens historikere.
I fraværet av kunnskap som er tilgjengelig i dag, skrev fortidens historikere ofte om lykiske legender som om disse hadde et historisk grunnlag. Imidlertid er alle legender motstridende med den arkeologiske virkelighet. Det er eksempelvis usannsynlig at lykerne kom fra Kreta. De er kjent for å ha vært en luvisktalende folk, og det er ikke noe spor av at luverne noen gang levde på Kreta.
I henhold til Herodot, hadde Europa, en fønikisk kvinne i gresk mytologi, to sønner, Sarpedon og Minos. De utfordret kongedømmet på Kreta, som var deres opprinnelige land. Minos fordrev Sarpedon og hans folk, termilæ, i landflyktighet. De gikk i land på Milyas, som var det gamle navnet på dette landet som siden ble kjent som Lykia og som da var befolket av solymierne. Deretter bosatte Lykos, sønn av Pandion II, konge av Athen, drevet i landflyktighet av sin bror, kong Aigevs, seg sammen med termilene. De kalte landet Lykia etter ham. Herodot avsluttet denne fortellingen med observasjonen at lykerne var matrilineær, hvilket vil si at de regnet slekten etter moren.
Lykerne opptrer også andre steder i greske myter, som i fortellingen om Bellerofon som til sist etterfulgte trone etter den lykiske kong Iobates (eller Amfianax). Lykia er hyppig nevnt av Homer som en alliert av Troja. I Homers Iliaden er det sagt at krigerne fra Lykia ble ledet av to velrenommerte krigere: Sarpedon (sønn av Zevs og Laodamia) og hans fetter Glaukos.
=== Dynastiske periode ===
==== Overtatt av Kyros den store ====
Herodot skrev mer troverdig om samtidige hendelser, særlig de som angikk hans eget land. Anatolia hadde blitt delvis erobret av iranerne, noe som begynte med Skytia og fortsatte med Media. Sistnevnte ble beseiret av perserne som underla dem og deres land til det nye Perserriket. Kyros den store, grunnlegger av det persiske Akamenide-dynastiet, besluttet å fullføre erobringen av Anatolia som en innledning til hærtokt lengre vest, noe som ble utført av hans etterkommere. Han ga oppgaven til Harpagos, en medisk general, som fortsatte å underkaste ulike stater i Anatolia, den ene etter den andre, ved å overbevise dem om underkaste eller bli utryddet.
Harpagos ankom til den sørlige kysten av Anatolia i 546 f.Kr. med en hær som ikke møtte noen problemer med Karia og deres greske naboer som underkastet seg uten kamp. I dalføret ved Xanthos i Lykia dro en hær fra byen ut for å møte dem og som slåss bestemt, men i stort undertall. Drevet innenfor bymurene, de samlet all deres eiendommer, rikdommer og slaver i en sentral bygning og brant det opp. Deretter, etter å ha sverget på å ikke overgi seg, de døde i nærkamp med perserne, og kanskje satt et eksempel for persernes oppførsel i slaget ved Thermopylene noe få generasjoner senere. Arkeologi har avdekket at det har vært en betydelig brann i Xanthos' akropolis en gang på midten av 500-tallet f.Kr., men som Anthony Keen har pekt på, det er ingen måte å knytte denne brannen til de hendelser som Herodot har skrevet om. Det kan like gjerne ha vært en brann ved en annen anledning. Folket i byen Kaunos i Karia skal ifølge Herodot å fulgt dette eksempelet umiddelbart etter. Det var et forsøk for mange av bystatene i Lykia å samle sine styrker, hvilket skjedde i Hellas 50 år senere, men det er ingen nedtegnelse av det, noe som antyder at det ikke eksisterte noen form for sentral regjering eller ledelse. Hver stat måtte forholde seg til sin egen skjebne.
Herodot forteller også at 80 familier fra Xanthos var borte på denne tiden, kanskje kan man spekulere i at de passet sauer i fjellene, men uansett bidro de til å befolke stedet igjen. Imidlertid hevder Herodot at folket i Xanthos på hans tid nedstammet hovedsakelig fra andre folk. En tolkning av dette kan være at meningen var at Xanthos ble befolket fra andre steder i Lykia, i motsetningen til eksempelvis iranere eller andre utlendinger. Herodot forteller dog ingenting om resten av Lykia; antagelig har de underkastet seg uten ytterligere stridigheter. Lykia var godt befolket og blomstret som et persisk satrap, men befolkningen snakket hovedsakelig lykisk.
=== Det lykisk monarki ===
Akamenide-dynastiet lot Lykia ha selvstyre. Det var ikke en gang en satrap stasjonert i landet. Årsaken for denne toleransen etter en slik innledende motstandsvilje var at Perserriket benyttet seg av en annen form for kontroll: utplasseringen av aristokratiske persiske familier i regionen for å utøve antatt selvstyre. Det er en del bevis at befolkningene i Lykia ikke var så føyelige som den tilsynelatende persiske toleransen ville antyde. En seksjon av de administrative arkivene i Persepolis som angår omfordeling av varer og tjenester i Persepolis' palassøkonomi, nevner en del omfordelte krigsfanger, blant dem flertallstallsbetegnelsene Turmirla eller Turmirliya, «lykiere». De levde i tiden til Dareios I av Persia (522-486 f.Kr.), tavlene er datert til 509 f.Kr.For en tettere oppmerksomhet til deres erobrede, foretrakk de persiske myndighetene å etablere en klientstat ved å etablere et monarki under deres kontroll. Bruken av begrepet «dynasti» har blitt konvensjonelt i engelskspråklig litteratur, men det er ikke stedegent begrep. Lykiske inskripsjoner indikerer at monarkens tittel var xñtawati, mer fonetisk som khñtawati. De som holdt denne tittelen kan bli sporet tilbake på mynter, hvor de navngis som den som hadde retten å prege mynter. Lykia hadde et enkeltstående monarki som styrte landet fra et palass i Xanthos. Monarkiet var arvelig, derav betegnelsen «dynasti». Det var nyttegjort av Persia som en måte å gjennomføre persisk politikk og bestemmelser. Det må ha vært det lokale monarkiet som nedkjempet lokal motstand og som fraktet fanger til Persepolis, eller beordret dem transportert. En del medlemmer av dynastiet var iranere, men hovedsakelig var de innfødte lykere.
=== Den klassiske periode ===
Etter at perserne ble forvist, mens Athen og Sparta utkjempet Peloponneskrigene, misligholdt de fleste byer i Lykia det athenske sjøforbundet, unntatt Telmessos og Faselis.
I 429 f.Kr. sendte Athen et krigstog mot Lykia for å forsøke å tvinge regionen til igjen komme inn under forbundet. Det mislyktes da Lykias leder Gergis fra Xanthos beseiret general Melasander. Lykia havnet under Persia på nytt og ved 412 f.Kr. er Lykia dokumentert som kjempende på den vinnende siden av Persia. Persiske satraper ble innsatt på nytt, men (som myntene fra samtiden bevitner) tillot de lokale dynastier friheten til å styre. Persia holdt Lykia helt fram til landet ble erobret av Aleksander den store i tiden 334–333 f.Kr.
=== Den hellenistiske periode ===
Etter Aleksander den stores død i 324 f.Kr. utkjempet hans generaler strider mellom seg selv om etterfølgelsen. Lykia havnet på hendene til general Antigonos ved 304 f.Kr. I 301 f.Kr. ble Antigonos drept ved en allianse mellom andre etterfølgere av Aleksander, og Lykia ble en del av kongedømmet til Lysimakhos som styrte til han ble drept i et slag i 281 f.Kr. Ved 240 f.Kr. var Lykia blitt en del av Ptolemeerdynastiets Egypt, og forble i deres kontroll ut 200 f.Kr. Det var åpenbart havnet inn under Selevkideriket ved 190 f.Kr. inntil selevkidernes nederlag i slaget ved Magnesia førte til at Lykia ble gitt videre til Rhodos i fredsavtalen i Apamea 188 f.Kr. Det ble deretter gitt selvstyre som et romersk protektorat i 168 f.Kr. og forble så fram til det ble omgjort til en romersk provins i 43 f.Kr.
=== Det lykiske forbund ===
Det lykiske forbund (Lukiakou systema i Strabons greske omskrivning, en «stå sammen») er først kjent fra to inskripsjoner fra tidlig på 100-tallet f.Kr. hvor det ærer to borgere. Det er mulig at forbundet ble opprettet for å overbevise Roma om oppgi annekteringen av Lykia til Rhodos. Lykia hadde vært under Rhodos siden fredsavtalen i Apamea i 188 f.Kr. Et fragment fra Titus Livius nedtegner at et «jammerlige sendebud» i 178 f.Kr. kom fra Lykia til det romerske senatet for å klage over at lykerne ble behandlet som slaver. Pisking var opprettet som en kroppslig straff og kvinner og barn var blitt mishandlet. Romerne sendte tilbake streng advarsel for Rhodos som slo fast at de ikke hadde til hensikt å la lykerne eller noe annet folk født i frihet bli lagt i slaveri av Rhodos, og at deres oppdrag var kun et protektorat. Et fragment fra den greske historiker Polybios forteller en noe annen historie ved at romerne sendte legater til Rhodes for å fortelle at «lykerne ikke hadde blitt gitt til Rhodos som en gave, men for å bli behandlet som venner og allierte.» Rhodos sendte sitt sendebud som hevdet at lykerne hadde funnet på denne historien av egne grunner og de faktisk var en finansiell byrde for Rhodos.
Fortsettelsen av denne historien har ikke overlevd, men i 168 f.Kr. tok Roma Lykia fra Rhodos, og ga hjemmestyre til forbundet. Det var ikke et spørsmål om uavhengighet. Lykia var ikke et eget rike, men kunne styre seg selv under demokratiske prinsipper. Det kunne verken forhandle med utenlandske makter eller være ulydige mot det romerske senatet. De kunne dog prege sine egne mynter som en rett gitt av Roma.
I henhold til Strabon besto forbundet av rundt 23 kjente bystater. Lucius Licinius Murena (den eldre), en romersk konsul, la til ytterligere tre i 81 f.Kr. Strabon identifiserte de viktigste byene i forbundet som Xanthos, Patara, Pinara, Olympos, Myra, og Tlos, og med Patara som hovedstaden.
De 23 byene, og deretter 26 bystater, som gikk sammen i en form føderal regjering delte politiske og økonomiske ressurser. Et senat (gresk: συνέδριον, synedrion, «sitte sammen») innkalt ved en forhåndsbestemt enighet og hvert medlem hadde en, to eller tre stemmer, avhengig av byens størrelse. Forbundets regjering hadde forrang, men som med mange føderale systemer, saken ble ikke helt og holdent avgjort, og den påfølgende sivile konflikten førte til at forbundet gikk i oppløsning.
En inskripsjon fra Tyberissos har nedtegnet en avtale mellom Roma og det lykiske forbundet, noe som var en form av det som romerne kalte en foedus. Det ble mye benyttet mellom italienske byer og Roma, unntatt der deres avtaler innebar bidrag til Roma. De generelle utsagnene etablerte «fred, vennskap og lojal allianse... på land og på havet i all tid.» Fire klausulene skaffet Roma nøytralitet overfor forbundets fiender, nøytralitet for forbundet overfor Romas fiender, gjensidig støtte i tilfelle av en fiendes første aggresjon mot begge, og endring av avtalen kun ved felles enighet. Avtalen er skrevet som mellom uavhengige og likestilte stater, men begge sider visste at i dette tilfellet var det konvensjonell skinnhellighet. Det lykiske forbund var underlagt beslutningene i det romerske senatet og påbudene til de romerske keiserne.
=== Romersk tid ===
I 43 e.Kr. annekterte keiser Claudius (styrte 41-54 e.Kr.) Lykia og la det inn under Romerriket som en romersk provins. Keiser Vespasian (styrte 69-79 e.Kr.) opprettet Lycia et Pamphylia (Lykia og Pamfylia) som navnet på den romerske provinsen ved å slå Lykia sammen med Pamfylia, som da var en del av provinsen Galatia, til en enkel, administrativ enhet. Gaius Cæsar, arvingen til Augustus Octavius, ble drept her i år 4 e.Kr.
Under de administrative reformene til keiser Diokletian (styrte 284-305 e.Kr.) ble den felles provinsen igjen delt i to enheter som tilhørte bispedømmet Asiana, en del av praefectura praetorio Orientis, det østlige prefekturatet.
Før bysantinsk tid ble Lykia rammet av et stort jordskjelv i 141, og den 5. august 240 av ytterligere en. Etter denne tiden dukket det opp sjørøvere langs kysten og flere av de lykiske byene gikk under grunnet angrepene. Samtidig begynte kristendommen å gjøre seg gjeldende. I Myra, hvor sankt Nikolas på 300-tallet var erkebiskop, ble områdets fremste by. Dlere kristne klostre ble grunnlagt på denne tiden i Lykia.
=== Bysantinsk tid ===
Lykia ble under Det bysantinske riket omgjort til en provins, kalt for Theme av Cibyrrhaeots (gresk: θέμα Κιβυρραιωτῶν) som besto av den sørlige kysten av Lilleasia fra tidlig på 700-tallet og fram til slutten av 1100-tallet. Det var Det bysantinske riket viktigste flåteområde (gresk: θέμα ναυτικόν), og tjente hovedsakelig for å framskaffe skip og tropper for den bysantinske marinen. De lykiske byene fortsatte å eksistere under bysantinsk tid, men da araberne fra og med 700-tallet slo seg inn i Anatolia forsvant de en etter en.
=== Tyrkisk tid ===
Det ble erobret av muslimene og ble en del av Det osmanske rike og til sist en del av Tyrkia. Under osmanene mistet Lykia helt sin betydning og ble forvandlet til en avkrok med avtagende befolkningsvekst. Landet var bortimot ukjent i Europa før den engelske oldtidsforskeren Charles Fellows besøkte og utforsket traktene i løpet av to reiser i 1838 og 1840. Tre stykker fra nærmere vår tid som reiste rundt i Lykia og som skrev om sine opplevelser og ikke minst sine observasjoner var den britiske forskeren Freya Stark (1893-1993), den finske kunsthistorikeren Göran Schildt (1917-2009) og den finske sjøhistorikeren Christoffer H. Ericsson (1920-2009).Et betydelig kristent samfunn av grekere levde i Lykia fram til begynnelsen av 1920-tallet da de ble tvunget til å utvandre til Hellas under befolkningsutvekslingen mellom Hellas og Tyrkia som følge av avtalene etter den gresk-tyrkiske krigen 1919–1922. De forlatte greske landsbyene i regionen er påminnelse om denne utvandringen. Forlatte greske hus kan fortsatt bli sett i byene Demre, Kalkan, Kas og Kaya som er greske spøkelsesbyer. En mindre befolkning av tyrkiske bønder har flyttet inn i regionen etter at de greskspråklige ble tvunget ut. Regionen er i dag en av nøkkelområdene for innlands og utenlands turisme i Tyrkia.
== Lykiske gravmonument ==
Lykia er fylt av gravmonumenter. I landet finnes det fra antikk tid tusentalls graver bevart, hvilket har stor betydning for så vel kunsthistorien som arkeologien og arkitekturen da de var påvirket og innenfor den greske kultursfæren samtidig som de også er særskilt lykiske og bygde på en stedegen trearkitektur som siden for lengst har forsvunnet. Gravene er til dels hugd rett ut av fjellveggen, dels frittstående og kan fordeles i fire ulke hovedgrupper: tempelgraver, husgraver, sarkofager og søylegraver. Mange av dem er fra tiden før Aleksander den store, og er fortsatt i god stand, og det finnes også et stort antall graver fra hellenistisk tid, og framfor alt romersk tid.
=== Tempelgraver ===
Tempelgravene er ikke særskilt lykiske, men finnes også andre steder i Anatolia. De har tempelfasade med to søyler, vanligvis joniske, in antis, en arkitrav og en fronton. Bak søylene leder en port til gravkamrene hvor de døde ble lagt på steinbenker. Et av de beste eksemplene på disse gravene er uthogd på 300-tallet f.Kr. og i ligger i gjellet overfor Fethiye. I henhold til en inskripsjon tilhører graven Amyntas, sønn av Hermapias, men det er i dag ikke lenger kjent hvem denne var.
=== Husgraver ===
De lykiske husgravene finnes i to typer: innhogde i fjell og frittstående graver. Gravene etterligner hus bygd av tømmer, og er som regel bygd i en eller to etasjer; graver i tre etasjer har også blitt funnet, men er mer sjeldne. Vanligvis finnes det en rad av runde eller firekantede bjelkelag overfor døren og i senere graver kunne disse ta form av dentikkelfriser. I blant finnes det også en fronton overfor døren. Gravenes vegger og frontoner er ofte dekorerte med relieffer. Husgraver finnes i stort antall i Pinara, Tlos, Telmessos, Myra, Limyra, Antifellos og Theimussa. Fine eksempler på frittstående husgraver finnes i Fellos, Xanthos og Üçağiz.
=== Sarkofager ===
Sarkofager er en av de mest vanlige gravtyper i verden, men de lykiske er særegne. De er høye og består av tre deler: en grunnflate (basis), et gravkammer og et salformet lokk som minner om gotisk arkitektur. Basis fungerer ofte som et andre gravkammer (hyposorium) for slaver eller tjenere.
=== Søylegraver ===
Søylegraver er de mest uvanlige av de lykiske gravene og finnes kun i de vestlige delene av landet. Disse blir ansett for være blant de tidligste gravtypene og finnes blant annet i Apollonia, Isinda og Kyaneai. Søylegravene består av en rektangulær søyle overfor en basis, med gravkammer øverst oppe som dekket av en bred lokk av stein. De eneste utsmykningene på søylegravene finnes på selve gravkammeret øverst oppe. Den mest berømte er den åtte meter høye harpyegraven i Xanthos. Dens marmorrelieffer, som viser hvordan de døde ble fraktet til de lykksalige øyer av harpyer, ble tatt og fraktet til British Museum av Charles Fellows på 1840-tallet. I 1957 ble graven restaurert av tyrkiske myndigheter, som erstattet marmorrelieffene med kopier i betong.
=== Billedgalleri ===
== Referanser ==
== Litteratur ==
Akşit, İlhan (2010) (engelsk): Lycia: The Land of Light. Istanbul: Akşit Kültür ve Turizm Yayıncılık. ISBN 978-975-7039-11-2
Barnett, R. D. (1975): «The Sea Peoples» i: J. B. Bury: The Cambridge Ancient History. II, del 2. Cambridge: Cambridge University Press. s. 362–366. – Omtaler til mange ulike slag havfolk og deres kontakt med Egypt og Anatolia. Forteller også filistere i tiden til Ramses III.
Boardman, John (1980): The Greeks Overseas: Their Early Colonies and Trade. London: Thames and Hudson. Libris 4995977. ISBN 0-500-25069-3
Bryce, T. (1993): «Lukka Revisited» i: Journal of Near Eastern Studies 51 (2): 121–130. DOI:10.1086/373535. – Diskuterer Lukkas forhold til andre regioner (som Miletos) og hvor de var bosatt.
Bryce, T.; Zahle, J. (1986): The Lycians. 1. Copenhagen: Museum Tusculanum Press. – Dekker lykerne og hvor de levde, deres historie, kultur, kulter, og språk.
Drews, R. (1995): The End of the Bronze Age: Changes in Warfare and the Catastrophe CA. 1200 B.C. Princeton: Princeton University Press. – En beskrivelse av de egyptiske bevisene for havfolkene.
Ericsson, Christoffer H. (1994): Strövtåg i Anatoliens Hellas. Helsingfors: Konstsamfundet. ISBN 951-9114-47-5
Hill, George Francis (1897): «Catalogue of the Greek Coins of Lycia, Pamphylia, and Pisidia» i: A Catalogue of the Greek Coins in the British Museum. London: Trustees of the British Museum. – En presentasjon av historien til Lykia i løpet av tiden hvor det preget mynter og om selve myntene.
Keen, Anthony G. (1998) [1992]: Dynastic Lycia: A Political History of the Lycians & Their Relations with Foreign Powers, c. 545-362 BC. Mnemosyne: bibliotheca classica Batavia. Supplementum. Leiden; Boston; Köln: Brill.
Wikander, Ola (2008): Ett träd med vida grenar: de indoeuropeiska språkens historia. Stockholm: Prisma förlag. ISBN 978-91-5185139-6
== Eksterne lenker ==
Satyurek, Patty; Satyurek, Kemal: «Lycian Turkey». Lycianturkey.com.
Walker, Christopher; Anderson, Thorne (fotograf) (September/oktober 2007): «Splendid Ruins for an 'Excellent Republic'». Saudi Aramco World.
Kamiya, Takeo: «Lycian Influence to the Indian Cave Temples».Foss, Pedar W.: «Lycia». Encyclopedia of the Roman Provinces (ERP). | thumb|Kart over Anatolia, men henvisning til Lykia | 7,201 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Credokirken | 2023-02-04 | Credokirken | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Menigheter i Bergen', 'Kategori:Pinsebevegelsen i Norge', 'Kategori:Trosmenigheter'] | Credokirken er en norsk frimenighet som har blitt definert som megakirke, som holder til på Kråkenes i Bergen. «Credo» er latin og betyr «jeg tror». I sin form er Credokirken karismatisk og inspirert av Trosbevegelsen og pinsebevegelsen. Visjonen til menigheten er å være «et hjem hvor vi følger Jesus, og gjør Han synlig». I tillegg til det vanlige menighetsarbeidet driver Credokirken Kafé, bokbutikk, internasjonalt arbeid og nødhjelp. Credokirken driver Bergen kristne grunnskole og samarbeider om to bibelskoler:
Bibelskolen Substans sammen med Salt Bergenskirken og Pinsekirken Tabernaklet.
Bibelskolen Impact sammen med Jesusfelleskapet.Pastor er Olav Rønhovde.
| Credokirken er en norsk frimenighet som har blitt definert som megakirke, som holder til på Kråkenes i Bergen. «Credo» er latin og betyr «jeg tror». I sin form er Credokirken karismatisk og inspirert av Trosbevegelsen og pinsebevegelsen. Visjonen til menigheten er å være «et hjem hvor vi følger Jesus, og gjør Han synlig». I tillegg til det vanlige menighetsarbeidet driver Credokirken Kafé, bokbutikk, internasjonalt arbeid og nødhjelp. Credokirken driver Bergen kristne grunnskole og samarbeider om to bibelskoler:
Bibelskolen Substans sammen med Salt Bergenskirken og Pinsekirken Tabernaklet.
Bibelskolen Impact sammen med Jesusfelleskapet.Pastor er Olav Rønhovde.
== Historie og virksomhet ==
Menigheten het tidligere Levende Ord Bibelsenter Bergen, men byttet navn og profil i 2009. Levende Ord har sin bakgrunn i frimenigheter pastor Enevald Flåten etablerte på Jæren på 1980-tallet og en kristen grunnskole som startet der i 1990. Bibelsenteret i Bergen ble imidlertid dannet først da Enevald Flåten flyttet virksomheten og startet en ny menighet og grunnskole der i 1992.
I løpet av 2006 var menigheten preget av oppgjør med økonomisk uorden og lederstrid på grunn av dette. Dette førte til en nedgang i antall medlemmer. Enevald Flåten ble i slutten av november samme år sagt opp, etter at han og menigheten ble enige om en sluttpakke. Misjonsleder Olav Rønhovde overtok da midlertidig pastorstillingen ved Levende Ord Bibelsenter. I 2008 ble Rønhovde ny hovedpastor for menigheten.
Skolene som menigheten startet, følger vanlige læreplaner, men det kristne budskapet er sentralt i alle fag. Skolene er idag blitt et samarbeidsprosjekt mellom flere menigheter i Bergen, med styremedlemmer fra flere av disse. Man satser heretter på at skolene skal være «allkristne» friskoler, det vil si kristne skoler for alle.
Både menigheten og dets tidligere pastor Enevald Flåten var kjent for sitt konservative syn i saker om likestilling, homofili og konflikten mellom Israel og palestinerne. Dette var også bakgrunnen for at menigheten ble parodiert av den kontroversielle parodimenigheten Svevende ord bibelsenter, som Levende Ord flere ganger truet med politianmeldelse. Menigheten står ellers for en bibeltro, radikal kristendom med tradisjonell, bibelsk seksualmoral som også innebærer motstand mot fri abort. Menigheten har nå bestemt seg for å fokusere på forkynnelse av evangeliet og misjon.
Menigheten hadde 958 tilskuddstellende medlemmer i 2022, og et ukentlig antall besøk på cirka 2 000 mennesker i 2019.I 2012 hadde 1 395 medlemmer meldt seg ut av Credokirken sammenliknet med toppåret 2005. Medlemsnedgangen var på 55 prosent. Den skyldes blant annet konflikter i forsamlingen i 2006.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
Historikk
Vårt Land:«Levende Ord» er historie besøkt 30. juli 2009 | Credokirken er en norsk frimenighet som har blitt definert som megakirke, som holder til på Kråkenes i Bergen. «Credo» er latin og betyr «jeg tror». | 7,202 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mikroelektronikk | 2023-02-04 | Mikroelektronikk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Elektrostubber', 'Kategori:Halvlederkomponenter', 'Kategori:Stubber 2018-06', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Mikroelektronikk er en fellesbenevnelse på integrerte kretser konstruert på mikro- eller submikronivå, dvs. i en skala der lengden på den minste transistoren oppgis i mikrometer. Vanlig størrelse med dagens prosessteknologi ligger på 0,35 mikrometer eller mindre. | Mikroelektronikk er en fellesbenevnelse på integrerte kretser konstruert på mikro- eller submikronivå, dvs. i en skala der lengden på den minste transistoren oppgis i mikrometer. Vanlig størrelse med dagens prosessteknologi ligger på 0,35 mikrometer eller mindre. | Mikroelektronikk er en fellesbenevnelse på integrerte kretser konstruert på mikro- eller submikronivå, dvs. i en skala der lengden på den minste transistoren oppgis i mikrometer. | 7,203 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%89mile_Durkheim | 2023-02-04 | Émile Durkheim | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kjent for hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker for P373 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 15. november', 'Kategori:Dødsfall i 1917', 'Kategori:Franske sosiologer', 'Kategori:Fødsler 15. april', 'Kategori:Fødsler i 1858', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Épinal', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sosiologi'] | David Émile Durkheim (født 15. april 1858, død 15. november 1917) var en fransk vitenskapsmann, kjent som en av grunnleggerne av sosiologien. Han var empiriker, realist, positivist og metodologisk kollektivist. Arbeidet hans hadde stor betydning for utviklingen av strukturfunksjonalismen.
| David Émile Durkheim (født 15. april 1858, død 15. november 1917) var en fransk vitenskapsmann, kjent som en av grunnleggerne av sosiologien. Han var empiriker, realist, positivist og metodologisk kollektivist. Arbeidet hans hadde stor betydning for utviklingen av strukturfunksjonalismen.
== Biografi ==
Émile Durkheim ble født i byen Épinal i departementet Vosges og kom fra en jødisk familie der både hans far og bestefar hadde vært rabbinere. Durkheim selv førte et fullstendig sekulært liv, og i flere av arbeidene sine forsøkte han å vise at religiøse fenomener kommer av sosiale forhold.
Durkheim ble elev ved École normale supérieure i Paris etter gymnaset (lycée), og i 1882 tok han høyere lærereksamen (agrégation) i filosofi. Hans doktorgradsavhandling handlet om «Forholdet mellom individualisme og sosialisme» som ble et viktig forarbeid til hans senere verker. Han ble professor med ansvar for undervisning i samfunnsvitenskap og pedagogikk ved universitetet i Bordeaux fra 1887 og der skrev han tre av sine mest betydningsfulle verk, Om den sosiale arbeidsdelingen, Sosiologiens metoderegler og Selvmordet. I 1898 startet han tidsskriftet L'Année sociologique og samlet rundt seg en gruppe forskere som i ettertid har blitt kalt «Annéeskolen» i fransk sosiologi.
I 1902 ble han professor ved Sorbonne i Paris, men han måtte vente til 1912 før undervisningen hans også offisielt omfattet sosiologi. Durkheim ville tone ned at mye av arbeidet hans omfattet pedagogikk, og forelesningene hans i dette faget ble først utgitt etter hans død. Pedagogikkurset var det eneste ved Sorbonne som var obligatorisk for alle, og Durkheims idéer fikk således mye å si for kommende lærere i gymnas og i høyere utdanning.
Ved utbruddet av første verdenskrig i 1914 la han all sin energi inn i krigsinnsatsen, men to år senere ble han syk. Han ble forverret etter nyhetene om sin sønns død ved fronten i Bulgaria og døde 59 år gammel.
== Durkheims sosiologi ==
Durkheim søkte å få sosiologien anerkjent som en egen vitenskap, uavhengig av psykologien og biologien. Mange på Durkheims tid betvilte at dette kunne være en egen vitenskap, fordi samfunnet jo er bygd opp av individer og dette er psykologiens domene. Durkheim mente at når individer samhandler så skjer det noe nytt, som er helt annerledes enn hvert enkelt individ hver for seg, og det er disse fenomenene som sosiologien har til oppgave å undersøke.Han blir ofte omtalt som positivist, selv om han aldri har beskrevet seg selv som dette,, men mente at alle vitenskaper burde bruke samme metode og naturvitenskapens metode var det store idealet. Han var sterkt inspirert av de nye ideene om kausalitet som vokste frem i Europa etter Isaac Newton i opplysningstiden og ønsket å bruke samme empiriske metode for å avdekke sosiale fakta – altså lovmessige sammenhenger mellom sosiale fenomener. Han anerkjente at sosiologien ikke kunne bruke samme eksperimentelle metode som hadde vært så avgjørende for naturvitenskapens gjennombrudd, men mente at han kunne utelukke årsaksforklaringer ved å manipulere statistikk om sosiale fenomener og hans mest kjente bok Selvmordet var en pioner innen bruk av statistikk.
Durkheim var en metodologisk kollektivist som betyr at han mente at et sosialt fenomen alltid måtte forklares med et annet sosialt fenomen, og ikke av individuelle årsaker. I boka Selvmordet forklarer han for eksempel selvmordsratene i et samfunn med graden av sosial integrasjon. I boka Om den sosiale arbeidsdelingen forklarer han overgangen fra det tradisjonelle til det moderne samfunnet med befolkningskonsentrasjon og ny kommunikasjonsteknologi. Han mente at en som prøvde å forklare et sosialt fenomen ved å snakke om psykologiske årsaker alltid ville ta feil.Han så på sosiologiens oppgave å være en slags terapeut for samfunnet, og diagnostisere det, for å hjelpe det med å bli friskere. Han var svært skeptisk til David Humes skille mellom er og bør – Han sa blant annet «Jeg hadde ikke brukt én time på sosiologi om ikke jeg mente det skulle omsettes til praktiske resultater». For Durkheim skulle ikke vitenskapen bare forholde seg til fakta, men ta stilling til verdier, og om man bare undersøkte samfunnet godt nok så ville resultatene av seg selv si hva som er lurt å endre.
=== Sosiale fakta ===
Durkheim søkte å lage en vitenskap for den sosiale orden ved å studere denne som «… måter å handle på, å tenke og føle på, som er utenfor individet og som er gitt en ytre tvingende makt (pouvoir) og som i kraft av denne påtvinger seg individet». For Durkheim var det avgjørende at en skulle studere det sosiale fra en utside – som ting.
Durkheim var realist og for ham var fakta noe som eksisterer uavhengig av hva vi måtte mene eller tro om det,, og det er dette som da er poenget med vitenskapen: Å determinere disse faktaene. Ved å systematisk undersøke et fenomen vil man kunne oppdage at det ikke er slik det fremstår for oss umiddelbart, akkurat slik som naturvitenskapen overraskende hadde avslørt planetenes bane rundt Sola. Det var slike fakta han ønsket å finne, sosiale fakta, som vil gi oss en ny forståelse av samfunnet.
Sosiale fakta er altså noe som eksisterer uavhengig av oss, akkurat som fakta om naturen, men ikke nok med det, sosiale fakta er også noe som begrenser oss, som en kraft utenfra, akkurat slik som tyngdekraften og andre krefter i naturen.Sosiale fakta er noe som begrenser oss på to måter.
Ytre begrensninger – ved at samfunnet sanksjonerer mot oss når vi gjør noe uakseptabelt. Det kan være gjennom formelle lover, ved at vi får bøter, statens voldsmonopol, osv. eller gjennom sosiale sanksjoner, at folk ser stygt på deg om du snakker for høyt i telefonen på bussen feks.
Indre begrensninger – ved at samfunnets normer, verdier og roller er internalisert i oss og at vi lærer oss å kategorisere verden gjennom samfunnet.For Durkheim er likevel ikke det sosiale en overnaturlig kraft som eksistere uavhengig av alle menneskers, men det sosiale blir noe mer enn enkeltindividene hver for seg gjennom emergente prosesser. Likevel snakket han om sosiale fakta fordi han mente det var mulig å avdekke lovmessigheter i sosiale fenomener som eksisterte uavhengig av individet. I Selvmordet sammenligner han dette med at man ikke kan forklare mennesket ut ifra hvordan dets byggestener, cellene, fungerer, og derfor heller ikke kan forklare hvordan samfunnet (det sosiale) fungerer ved å snakke om dets byggestener, individene. Durkheims hadde et holistisk verdenssyn.
I boken Det religiøse livets elementære former framstiller Durkheim dette litt annerledes. Det sosiale framstår her som et kollektivt ideal: «Et samfunn kan verken skapes eller gjenskapes uten, på samme tid, skape et ideal» Dette tar form av en kollektiv bevissthet skapt gjennom en syntese av de enkelte bevissthetene, men denne syntesen har en særegen eksistens. En kan ikke gå fra de enkelte bevissthetene til den kollektive bevisstheten. Tvert om vil de enkelte bevissthetene ofte bare ytre seg som varianter av den kollektive bevisstheten.
=== Modernitetsteori ===
Han mente at det viktigste kjennetegnet ved det moderne samfunnet var arbeidsdeling og at jo mer spesialiserte jobbene våre blir, jo mer avhengig blir vi av hverandre. Derfor gjør det moderne samfunnet at vi blir mer individualistiske og uavhengige av hverandre samtidig som vi blir mer kollektive og avhengige av hverandre. Han mente at det kun er i et samfunn menneskene kan være et ekte individ.,, For Durkheim var det moderne samfunnet som en stor organisme hvor alle var en viktig unik del i en stor helhet.
I boka Om den sosiale arbeidsdelingen søkte Durkheim å forklare overganger fra det tradisjonelle til det moderne samfunn. For å forklare hvorfor samfunnet hadde utviklet seg bort fra det tradisjonelle bondesamfunnet måtte Durkheim ha sosiale forklaringer. Han pekte særlig på to faktorer:
Volum: Det ble flere mennesker på samme områder og dette satte ressursene under press. Ettersom det ble flere som konkurrerte om ressursene var det eneste rasjonelle for mange å spesialisere seg i noe for så heller å bytte til seg ressursene de trengte. Dermed begynte økonomien i samfunnet å bli differensiert, og etterhvert får vi flere og flere yrker som industriarbeidere, lærere, leger osv. De nye samfunnsinstitusjonene som skapes blir også med differensiert, fabrikker får mange spesialiserte oppgaver på samlebåndet, skolen får rektor, lærere og spesialpedagoger, sykehuset får spesialister innen hjertemedisin, kirurgi, øyesykdommer osv.
Tetthet: Ny transport- og kommunikasjonsteknologi, som bedre veier, jernbaner, dampbåter osv, gjorde at folk hadde mer kontakt med hverandre.Durkheim mente å finne korrelasjoner mellom hvor befolkningstettheten var størst og folk samhandlet mer med hverandre, og hvor fremveksten av moderne samfunn kom først. Ut fra denne forståelsen av årsakene til fremveksten av det moderne samfunnet utviklet han ideene sine om mekanisk og organisk solidaritet.
=== Mekanisk og organisk solidaritet ===
For Durkheim er solidaritet følelsen av samhold og enhet. For at folk skal føle solidaritet med hverandre er de avhengig av å ha tillit til at den andre kommer til å gjengjelde solidariteten, at de spiller etter samme moralske spilleregler som seg selv. Dette mente han hadde forskjellige mekanismer i tradisjonelle og moderne samfunn.
Han mente at tradisjonelle samfunn, som bondesamfunnet, var segmentert differensierte. Folk var splittet opp i storfamilier som var uavhengige av hverandre og ganske selvforsynte. De hadde hver sin flekk å dyrke mat på, hentet vann fra bekken, bygget sitt eget hus osv. Dette gjorde at folk hadde like arbeidsoppgaver, levde like liv, fikk samme erfaringer og de samme ideene og verdiene. Det var altså lite arbeidsdeling og familiene var ikke veldig avhengig av hverandre, men de lignet hverandre. I et slikt samfunn ville folk utvikle en mekanisk solidaritet – en solidaritet bygget på at man identifiserer seg med hverandre på grunn av likhet. Folk ville derfor ha en streng kollektiv bevissthet med sterk sosial kontroll, lite aksept for avvik og folk som brøt reglene ville bli straffet hardt. Dette kom blant annet til uttrykk i lovgivningen som besto av enkle regler som gjaldt for alle.
Konsekvensen av at befolkningstettheten etterhvert økte og at folk spesialiserte seg var funksjonell differensiering, altså høyere arbeidsdeling og større gjensidig avhengighet, og dette er for Durkheim det som kjennetegner det moderne samfunnet mest. Gjennom arbeidsdelingen blir individene ulike, vi får forskjellige arbeidsoppgaver, forskjellige erfaringer, lever forskjellige liv, utvikler forskjellig smak – vi får en individualitet – samtidig som vi blir mer avhengige av hverandre. Vi er avhengig av hverandre akkurat som forskjellige organer i en organisme, men samtidig er vi forskjellige, individuelle og uavhengige. Samfunnet får en mindre streng og konkret moral og man samles om mer abstrakte verdier. Det blir en svakere solidaritet innad i gruppen, samtidig som det blir større tillit til folk utenfra gruppen og mindre frykt for det fremmede. Dette resulterer i en ny type samfunnskontrakt: organisk solidaritet.
Dette kommer til uttrykk i samfunnets lover hovedsakelig på to måter:
De uformelle lovene handler i større grad om å behandle andre med respekt til tross for individuelle forskjeller og man blir mer opptatt av individets ukrenkelighet.
De formelle lovene utvikler kontraktsrett og erstatningsrett – regler som nettopp anerkjenner partenes ulike plikter. Mens strafferetten er repressiv og stiller alle likt, så er rettsreglene for den organiske solidariteten restitutive. Foremålet med dem er ikke straff, men å gjenopprette forholdene mellom borgerne slik at samfunnet kan fungere normalt.
=== Prekontraktuelle betingelser ===
Durkheims store oppgave blir nå å finne ut av hva det er som holder det moderne samfunnet sammen, hva bygger denne organiske solidariteten på? Ettersom folk i større grad har fått et individuelt særpreg så kan ikke solidariteten bygge på at folk er like og identifiserer seg med hverandre. En av Durkheims store skyteskiver i sin samtid, Herbert Spencer, mente at samfunnet var bygd opp av kontrakter mellom mennesker, rasjonelle individer som jobber for å maksimere sin egen lykke. Et syn som bygger på et utilitaristiske menneskesyn i tradisjon fra blant annet Adam Smith. Ifølge dette synet inngår mennesker frivillige kontrakter med hverandre (feks. arbeidsdeling gjennom handel) fordi det er noe alle vil tjene på. Dette var Durkheim uenig i.
Durkheim fremholdt at for å i det hele tatt kunne lage kontrakter så må man kunne stole på at de andre fyller sin del av avtalen. Om menneskene kun er rasjonelle vesener som prøver å maksimere sine egne interesser eller lykke må de anta at den andre parten de skal lage en avtale med også er det. Når en avtale skal inngås må de beregne hva de kan tape om den andre ikke fyller sin del av avtalen, eller hva de vinner om de ikke følger sine egne forpliktelser. Rasjonelt sett har man mest å vinne om man ikke følger opp sin del av avtalen, mens den andre gjør det: da vil man vinne noe uten å ha gitt noe selv. Med dette utgangspunktet blir det vanskelig å ha tillit til hverandre og i det hele tatt å lage avtaler. Med andre ord: hadde individene kun vært rasjonelle og tenkt på sine egne interesser ville ingen noen gang ha inngått en sosial kontrakt med hverandre og verden ville bestått av isolerte individer som var skeptiske til alle andre. Durkheim anerkjente at kontrakter var en viktig del av det moderne samfunnet, men mente at kontrakter er en institusjon som selv har samfunnet som betingelse. Kontrakter hviler altså på andre prekontraktuelle betingelser.Han mente at for at folk i det hele tatt skal kunne inngå kontrakter med hverandre så trengs det:
Kulturell regulering: At folk snakker samme språk og er enige om grunnleggende konsepter (som tid, hvordan man beregner verdier, hva slags penger som har verdi osv.)
Moralsk regulering:
Eksternt: At kontrakten anerkjennes av andre medlemmer i gruppen som vil hjelpe med å holde kontrakten gyldig.
Internt: At folk faktisk holder avtalene sine (ofrer egeninteresser for fellesinteresser – og dette krever altså at folk er sosialt integrert i gruppen sin og har internalisert gruppens verdier).Her er den interne reguleringen (internaliserte moral) den viktigste. Samfunnet kan ikke holdes sammen bare av at folk er redde for konsekvensene av å ikke følge samfunnets moral (ekstern regulering), men de må ville samfunnets moral. For Durkheim blir samfunnets moral internalisert gjennom ritualer. Durkheim har en bred definisjon av ritualer, hovedsakelig bygget på fire kriterier: fysisk tilstedeværelse mellom mennesker, felles fokus, felles føleleser/humør og felles symboler. Ved at man har et felles fokus sammen med andre mennesker, gjør det at man kan føle seg mer mektig enn man gjør hver for seg og man utvikler en gruppeidentitet som man ønsker å tilhøre fordi det tilfører individet energi og pågangsmot. Den felles solidariteten bygger altså på felles moral, men den kan ta flere forskjellige former og handler altså ikke om rasjonelle valg, men et irrasjonelt følelsesmessig ønske om å være en del av en gruppe.
Mens menneskene i bondesamfunnene har en mekanisk solidaritet hvor de har felles fokus fordi de er like hverandre, samles menneskene i det moderne samfunnet rundt mer abstrakte verdier som i hovedsak handler om individet. For Durkheim er selve individualismen i det moderne samfunn et resultat av sosial struktur. Våre ideer om individet, uavhengighet og mangfold er i seg selv en sosialt delt og standardisert ideologi. Vi har utviklet en moralsk individualisme, fordi det eneste vi alle i det moderne samfunnet kan være enige om at er hellig er individet.
=== Analyse av samtiden ===
Durkheim mente at sosiologens oppgave var å diagnostisere samfunnet. Ved å sammenligne statistikker fra mange land kunne han finne ut av om et samfunn hadde store avvik fra andre. Ved store avvik var samfunnet i en patologisk tilstand (et begrep hentet fra legevitenskapen), det var altså sykt. Feks. mente han at et visst antall selvmord i et samfunn var normal. Litt kriminalitet var også normalt, det var faktisk sunt: fordi det gjorde at samfunnet fikk en sterkere gruppefølelse i avsky fra de som brøt de moralske reglene for samfunnet.
I boka Selvmordet sammenligner han statistikk fra forskjellige land i Europa og prøver å finne sosiale årsaker selvmordsratene. Han finner ut av at selvmordsratene synker under revolusjoner og politiske kriser (feks. kriger), men at de øker under økonomiske svingninger: både oppgangstider og nedgangstider. Han sammenlignet også yrkesgrupper og kom frem til at folk som jobbet med handel var mest utsatt for selvmord. Videre mente han at folk som hadde store familier (mange barn) var mindre utsatt for selvmord.
Durkheim så på den økende selvmordsratene i det moderne samfunnet som et sykdomstegn og mente den kom av for lav sosial integrasjon – den organiske solidariteten i hans samtid ikke var blitt tilstrekkelig realisert. Dette skyldtes den uregulerte økonomien. Økonomien var preget av anomi (lovløshet) og dette skapte kriser, streiker og ustabile samfunn som igjen påvirket familiene.
Den eneste som kunne ta kontroll over økonomien var korporasjonene (yrkessammenslutninger). Han vurderte om familiene kunne gjøre det, men mente de var for små. Han var uenige med sosialistene i at staten var løsningen, fordi han mente den var for fjern fra vanlige folks liv. I korporasjonene ville folk utvikle en mekanisk solidaritet internt i gruppen, fordi folk jobber med like ting og identifiserte seg med hverandre, samtidig som de ville få en organisk solidaritet utad ved å se seg selv som en del av en større helhet. Durkheim mente også at samfunnet burde utvikle en høyere sosial mobilitet (han var for 100% arveavgift) og at skole burde undervises i sosiale fakta for at menneskene skulle få en bedre forståelse av seg selv.
=== Religion ===
I boka Det religiøse livets elementære former søker Durkheim å forklare hva religion er. Han går løs på oppgaven ved å sammenligne forskjellige religiøse former og finner ut av at religionene er svært ulike. De har forskjellig antall guder, måter å se gud på, og noen av dem har ikke en gang en guddommelighet, slik som i Buddhismen. Det mest karakteristiske for religion er altså ikke hva slags trossystem de promoterer, men hva slags handling de er.Han finner to grunnleggende karakteristikker for religion:
Tro – Verdens deles inn i to: ting som er hellige og ting som er profane (altså ikke-hellige).
Rite – Handlinger med et hellig aspekt, og som knytter oss til de hellige tingene.Videre går han inn på en nærmere studie av aboriginene i Australia. Han blir fascinert av hvordan de klarer å bevare samfunnet og religionen når menneskene er spredt over et utrolig stort landområde. Durkheim hadde et hierarkisk syn på samfunnsutvikling hvor samfunnet utvikles fra en lav form (samfunn med mekanisk solidaritet) til et høyere utviklingsstadium (samfunn med organisk solidaritet). Slik så han også på religionene, og plasserte aboriginenes religion nederst i utviklingsstigen, et stadium som andre religioner var utviklet fra. Ved å forstå aboriginenes religion bedre kunne vi altså forstå bedre hva fenomenet religion egentlig er.Aboriginene hadde totemiske religioner, det vil si at hver familie eller klan hadde et spesielt naturlig objekt knyttet til seg: en stein, en innsjø eller et dyr. Dette var et vesentlig poeng for Durkheim: at det overnaturlige var knyttet til ordinære ting. Det var objekter det egentlig ikke knyttet seg noe spesielt ved, men de ble behandlet med respekt på grunn av det de representerte. Hver klan hadde en Totem knyttet til seg, og de fungerte på mange måte som et flagg for gruppen.
Slik Durkheim så det så var religionen egentlig samfunnet som ser symbolsk på seg selv. Samfunnet skiller oss fra naturen, og dette tilsvarer religionens inndeling av hellige og profane objekter. Det man tilber er en anonym og upersonlig kraft, som ikke er dødelig slik som oss selv, men som også var en del av mennesket. Det gudommelige er noe vi er avhengig av, samtidig som det er uavhengig av oss, akkurat slik som samfunnet.
For Durkheim ble det meningsløst og lete etter psykologiske årsaker til religionen. Årsaken til at Aboriginene hadde en så enkelt form for religion var ikke at aboriginene var enkle mennesker, men det reflekterte den enkle sosiale organiseringen av samfunnet. Altså ville religionene blir mer komplekse etterhvert som den sosiale organiseringen ble mer kompleks. I moderne samfunn begynte religionene å miste kraften sin, men de ble altså erstattet av noe nytt som var like hellig: individene og vitenskapen.
Durkheim mente med dette ikke å si at religionen var gal, tvert imot så mente han at vitenskapen var en videreutvikling, en mer perfekt versjon, av religionene. Han mente at de i bunn og grunn hadde samme funksjon: å danne samfunn (gruppefølelse) og å hjelpe oss mennesker med å kategorisere verden. Religion og vitenskap var altså begge forklaringsmodeller som var vokst ut av sosiale strukturer, og dette mente Durkheim beviste at vi henter vår mest grunnleggende måter å kategorisere verden på, som feks. tid og rom og ideer om oss selv, fra samfunnsstrukturen vår.
== Virkninger av Durkheim ==
Innvirkningen til Durkheim både på sosiologiens utvikling og for fransk samfunnsliv har vært omfattende. Mange senere samfunnsforskere har bygget på arbeidene hans. Ikke minst gjelder dette funksjonalismen som retning innen sosiologien. Noen av de mest kjente videreutviklingene i dag er Talcott Parsons og hans sosiale systemteori og Pierre Bourdieus teori om sosiale felt.
I sin egen samtid var synspunktene til Durkheim og elevene hans svært omstridt blant andre samfunnsforskere som kritiserte ham for å legge for myke vekt på det kollektive nivået. I stede mente en at individene burde være startpunktet for alle samfunnsvitenskapelige analyser. Gabriel Tarde var en av de fremste kritikerne til Durkheim. Tarde og Durkheim var imidlertid enige om mange utgangspunkt, bl.a at kriminalitet er et resultat av hvordan samfunnet er organisert.
Boken Om den sosiale arbeidsdelingen hadde en omfattende politisk effekt i Frankrike i årene etter at den kom ut. Den ble tolket som et vitenskapelig grunnlag for solidarismen som var en viktig radikal politisk retning på 1890-tallet og hadde politikeren Léon Bourgeois som fremste leder. Denne perioden var preget av store streikebevegelser, den opprivende Dreyfus-affæren og konflikt mellom republikken og den katolske kirke. Denne konflikten førte til i skille mellom stat og kirke i 1905. De radikale som styrte staten i denne perioden, såg solidaritet som et nytt sekulært grunnlag for republikken. Den usikre situasjonen til republikken ville finne en løsning i den organiske solidariteten og den primære oppgaven til staten ble fra denne perioden å fremme denne sosiale samfølelsen.
== Kritikk av Durkheim ==
Flere har kritisert Durkheim for ikke å følge sin egen regel om å forklare sosiale fenomener ved hjelp av sosiale fenomener: Feks at han forklarer utviklingen av det moderne samfunnet med befolkningspress, som er en biologisk årsak sterkt inspirert av Charles Darwin. Flere ganger går han også ned på individnivå for å sannsynliggjøre tesene sine, og det kan virke som om han ikke helt tror på sine egen strenge metodologiske kollektivisme: Feks. forklarer han protestantenes selvmordtilbøyelighet ved at de har fått et mer individuelt forhold til Gud.
Han er blitt anklaget for tingliggjøring av det sosiale, altså at han beskriver det sosiale som noe uavhengig av menneskelig handling.
Av marxister blir han anklaget for å beskrive samfunnet for harmonisk, hvor alt, inkludert kriminalitet, har en funksjon, mens samfunnet egentlig er preget av maktkamp og motsetninger
== Av og om Durkheim ==
=== Sentrale bøker av Durkheim ===
De la division du travail social (Om den sosiale arbeidsdelingen) (1893)
Les règles de la méthode sociologique (Sosiologiens metoderegler) (1894)
Le suicide (Selvmordet) (1897)
Les formes élémentaires de la vie religieuse (Det religiøse livets elementære former) (1912).
=== Bøker av Durkheim på skandinaviske språk ===
Selvmordet ISBN 82-05-20191-9
Den sociologiske metode (dansk) ISBN 87-557-0253-8
Om den sociale arbejdsdeling (dansk) ISBN 87-412-2753-0
=== Bøker om Durkheim ===
Emile Durkheims samfunnslære av Dag Østerberg ISBN 82-530-1254-3
Émile Durkheim. His life and work av Steven Lukes ISBN 0-14-017220-3
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Émile Durkheim – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(de) Verk av og om Émile Durkheim i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(de) Verk av og om Émile Durkheim i Deutsche Digitale Bibliothek
Paul Carls: Oppføring i Internet Encyclopedia of Philosophy
(de) Janca Imwolde: Émile Durkheim. Livsløp på tabellform i LeMO (DHM og HdG)
Bibliografi
The Durkheim Pages
The Durkheim Page
Biografi over Durkheim Arkivert 19. februar 2006 hos Wayback Machine.
Durkeims Sosiologiske Selvmordsteori | David Émile Durkheim (født 15. april 1858, død 15. | 7,204 |
null | 2023-02-04 | Forsvarets Overkommando | null | null | null | Forsvarets overkommando (forkortet FO) var tidligere den samordnende kommandoen for militære styrker i Norge. Den ble lagt ned 1. | 7,205 |
null | 2023-02-04 | Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene | null | null | null | | valuta = Britisk pund | 7,206 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rage_Against_the_Machine | 2023-02-04 | Rage Against the Machine | ['Kategori:Alternativ metal-band fra USA', 'Kategori:Alternative rockegrupper', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1991', 'Kategori:Grammy Award-vinnere', 'Kategori:Rage Against the Machine', 'Kategori:Rap rock-band'] | Rage Against the Machine (forkortet RATM) er et amerikansk rap rock/alternativ metal-band med politiske tekster. Bandet ble stiftet 1991 og oppløst i 2000. 22. januar 2007 ble det bekreftet at Rage Against the Machine skulle gjenforenes for å holde en konsert på Coachella Valley Music and Arts Festival i 2007. I etterkant av denne konserten har bandet hatt flere opptredener. Rage Against the Machines største hit er sangen «Killing in the Name» fra deres selvtitulerte debutalbum.
Fra bandet ble stiftet og til de ble oppløst i 2000, ga bandet ut fire studioalbum. I 2001 dannet tre av medlemmene (Morello, Commerford og Wilk) sammen med tidligere Soundgarden-vokalist Chris Cornell bandet Audioslave.
| Rage Against the Machine (forkortet RATM) er et amerikansk rap rock/alternativ metal-band med politiske tekster. Bandet ble stiftet 1991 og oppløst i 2000. 22. januar 2007 ble det bekreftet at Rage Against the Machine skulle gjenforenes for å holde en konsert på Coachella Valley Music and Arts Festival i 2007. I etterkant av denne konserten har bandet hatt flere opptredener. Rage Against the Machines største hit er sangen «Killing in the Name» fra deres selvtitulerte debutalbum.
Fra bandet ble stiftet og til de ble oppløst i 2000, ga bandet ut fire studioalbum. I 2001 dannet tre av medlemmene (Morello, Commerford og Wilk) sammen med tidligere Soundgarden-vokalist Chris Cornell bandet Audioslave.
== Utgivelser ==
=== Rage Against the Machine ===
I 1992 ble bandets debutalbum, som også har blitt bandets best kjente album, Rage Against the Machine, gitt ut. Platen solgte til tre ganger platina av The RIAA. Debutsinglen, «Killing in the Name» ble en stor hit og har blitt en av RATMs mest kjente sanger. Den kom blant annet på 25.-plass på den britiske singellisten. På albumcoveret er det bilde av den vietnamesiske munken Thích Quảng Đức som er kjent for å ha satt fyr på seg selv i Saigon som en protest mot president Ngô Đình Diệm. Det ble gitt ut fire singler fra albumet; «Killing in the Name», «Bombtrack», «Bullet in the Head» og «Freedom».
=== Evil Empire ===
I 1996 ga RATM ut sitt andre studioalbum Evil Empire. Albumet inneholdt hitsinglen «Bulls on Parade».
=== The Battle of Los Angeles ===
The Battle of Los Angeles er Rage Against the Machines tredje studioalbum og kom ut i 1999. Albumet kom fort på 1.-plass på Billboard 200 og det inneholder singlen «Testify» som kom på 3.-plass på listen «Mainstream Rock Tracks» og 4.-plass på «Modern Rock Tracks»-listen. Sangen «Guerrilla Radio» vant en Grammy Award for Best Hard Rock Performance i 2001.
=== Renegades ===
Renegades var det fjerde studioalbumet til Rage Against the Machine og det ble gitt ut i 2000. Albumet inneholder coversanger fra forskjellige artister, deriblant artister som Bob Dylan og Bruce Springsteen. Det ble gitt ut i 2000, etter at vokalisten Zack de la Rocha hadde forlatt bandet, men det inneholder likevel hans vokal. Det kom ut to singler fra albumet «Renegades of Funk» og «How I Could Just Kill a Man».
== 2000–2007 ==
=== Audioslave ===
Etter at Renegades kom ut, sluttet De la Rocha i bandet for å jobbe med et soloprosjekt. Bandet tok da inn Chris Cornell, den tidligere vokalisten i det kjente grungebandet Soundgarden. Sammen dannet disse fire bandet Audioslave. Audioslave gav ut tre studioalbum. I 2007 forlot Cornell bandet for å jobbe med solostoff. De gjenværende medlemmene kom sammen med Zack de la Rocha, og Rage Against the Machine ble gjenforent.
=== Zack De la Rocha ===
De la Rocha forlot Rage Against the Machine for å jobbe med eget matriell. Dette er gitt ut med tittelen One Day As A Lion
=== The Nightwatchman ===
I 2003 begynte Tom Morello med sitt soloprosjekt som han kalte The Nightwatchman. Soloprosjektet hans ble kjent for politiske tekster. I 2006 kom platen One Mans Revolution ut, uten å oppnå et bra salg.
== Gjenforening ==
I januar 2007 begynte det å gå rykter om at Rage Against the Machine skulle holde en konsert sammen. 22. januar sa bandet at de skulle gjenforenes på en konsert fordi de ville bruke konserten til å protestere mot George W. Bush. Dette ble starten på omfattende turnévirksomhet.
Morello ble spurt om bandet skulle lage et nytt album sammen, og svarte:
There are no plans to do that… That's a whole other ball of wax right there. Writing and recording albums is a whole different thing than getting back on the bike (laughs), you know, and playing these songs. But I think that the one thing about the Rage catalog is that to me none of it feels dated. You know, it doesn't feel at all like a nostalgia show. It feels like these are songs that were born and bred to be played now.
== Diskografi ==
Studioalbum
Rage Against the Machine (1992)
Evil Empire (1996)
The Battle of Los Angeles (1999)
Renegades (2000)
== Referanser ==
== Kilder ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Rage Against the Machine – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Rage Against the Machine – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Rage Against the Machine på Internet Movie Database
(en) Rage Against the Machine på Apple Music
(en) Rage Against the Machine på Discogs
(en) Rage Against the Machine på MusicBrainz
(en) Rage Against the Machine på Spotify
(en) Rage Against the Machine på Songkick
(en) Rage Against the Machine på Last.fm
(en) Rage Against the Machine på Genius — sangtekster
(en) Rage Against the Machine på AllMusic
Rage Against the Machine på Twitter
Rage Against the Machine på Facebook
Rage Against the Machine på Instagram
Rage Against the Machine på YouTube
Rage Against the Machine på YouTube
Rage Against the Machine på Myspace
Rage Against the Machine på Tumblr | The Man Machine er et album av Kraftwerk fra 1978. Det ble utgitt på tysk som Die Mensch Maschine. | 7,207 |
null | 2023-02-04 | Mysia | null | null | null | thumb|Kart over Anatolia, inkludert anvisning av Mysia | 7,208 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alyattes_II_av_Lydia | 2023-02-04 | Alyattes II av Lydia | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor referanser mangler oversettelse', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 560 f.Kr.', 'Kategori:Fødsler i 640 f.Kr.', 'Kategori:Konger av Lydia', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra oldtiden', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Alyattes II var en konge av Lydia som regjerte 619–560 f.Kr. Han var sønn av Sadyattes og kom fra mermnadedynastiet som stammet fra kong Gyges.
| Alyattes II var en konge av Lydia som regjerte 619–560 f.Kr. Han var sønn av Sadyattes og kom fra mermnadedynastiet som stammet fra kong Gyges.
== Kongetid ==
Alyattes betraktes som den som grunnla det lydiske riket. I flere år fortsatte han krigen mot den greske bystaten Milet som hans far han startet, men ble til sist tvunget til å vende sin oppmerksomhet mot mederne og babylonerne lengre øst. Den 28. mai 585 f.Kr., under slaget ved Halys (ved dagens elv Kızılırmak), utkjempet mot Kyaxares av Media, skjedde det samtidig en solformørkelse (se filosofen Tales fra Milet), fiendtlighetene ble innstilt, fred ble inngått og elven Halys ble grensen mellom de to kongedømmene.
Alyattes fordrev kimmeriere fra Anatolia, underkastet karerne, og erobret flere joniske byer, inkludert Smyrna og Kolofon. Smyrna ble ødelagt og brent, i alle fall deler av den.
Han standardiserte myntvekten (1 stater motsvarte 168 hvetekorn). Myntene ble produsert ved å benytte en teknikk med ambolt og stempel hvor de fikk påtrykt et løvehode, mermnadedynastiets symbol.
Han ble etterfulgt av sin sønn Kroisos (bedre kjent i mytene som Krøsus). Hans datter Aryenis ble gift med Astyages, konge av Media.
Hans grav står fortsatt på et platå mellom innsjøen Gygaia og elven Hermos nord for Sardis. Det er en stor gravhaug med et underlag av store steiner. Den ble utgravd i 1854, ikke av profesjonelle arkeologer, men av Ludwig Peter Spiegelthal, prøyssisk konsul i Smyrna, som gravde en tunnel inn og fant et stor gravhvelv gjort av store marmorblokker med inngang ved passasje i samme stein fra sør. Sarkofagen og dens innhold hadde derimot blitt fjernet av tidligere gravplyndrere. Det som var igjen var en del ødelagte vaser i alabast, keramikk og trekull. På toppen av gravhaugen struttet en stor fallos av stein.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Settipani, Christian (1991): Nos ancêtres de l'Antiquité, s. 152
Lendering, Jona: «Alyattes of Lydia», Livius.org | Alyattes II var en konge av Lydia som regjerte 619–560 f.Kr. | 7,209 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kappadokia | 2023-02-04 | Kappadokia | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lilleasia', 'Kategori:Oldtidsriker', 'Kategori:Romerske provinser'] | Kappadokia (gresk: Kappadokia, latin: Cappadocia, gammelpersisk: Katpatuka) var et oldtidsrike og landskap i innlandet i det midtre og østlige Lilleasia (Tyrkia). Området ligger mellom svartehavskysten i nord og Taurus-fjellene i sør samt elvene Halys i vest og Eufrat i øst.
Navnet Kappadokia kommer opprinnelig fra gammelpersisk og betyr «landet med de vakre hestene». Det ble nevnt første gangen i det sjette århundre f.Kr. Tidligere var det et hettittisk rike rundt byen Hattusa og ble i hellenistisk tid et selvstendig rike. Fra år 17 e.Kr. var Kappadokia en provins i Romerriket. Kappadokia består for en stor del av fjell, hvor blant annet Argaios (i dag Erdjijas dag) og Antitaurus er de høyeste. Urbefolkningen ble kalt «hvite syrier» (leukosyroi) av Herodot. Peters første brev i Bibelen er stilet til blant annet menigheten i Kappadokia.
En del av Kappadokia tilhører storlandskapet Karamania. I Perserrikets tid var det store, utstrakte området delt i to høvdingdømmer (satrapier): Kappadokia ved Pontos samt det Indre eller Sørlige Kappadokia (også nevnt som Stor-Kappadokia). Navnet ble etter hvert innskrenket til å gjelde den sørlige delen, og i denne utstrekningen gjensto Kappadokia såvel som Aleksander den stores og Selevkidrikets område som tilsvarende innenfor Romerriket etter at det i mellomtiden hadde eksistert som et eget rike med egne konger.
Göreme nasjonalpark og formasjonene av tuffstein i Kappadokia, et slags trollslandskap, er i dag et populært turistmål. Den lille byen Göreme ligger midt i dette området og har mange hoteller. I det samme området finnes det mange hus og kirker som hugget ut av fjellet. Göreme Frilandsmuseum har en rekke kirker og dette området er opptatt i UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder for Europa.
Steinformasjoner i Kappadokia
| Kappadokia (gresk: Kappadokia, latin: Cappadocia, gammelpersisk: Katpatuka) var et oldtidsrike og landskap i innlandet i det midtre og østlige Lilleasia (Tyrkia). Området ligger mellom svartehavskysten i nord og Taurus-fjellene i sør samt elvene Halys i vest og Eufrat i øst.
Navnet Kappadokia kommer opprinnelig fra gammelpersisk og betyr «landet med de vakre hestene». Det ble nevnt første gangen i det sjette århundre f.Kr. Tidligere var det et hettittisk rike rundt byen Hattusa og ble i hellenistisk tid et selvstendig rike. Fra år 17 e.Kr. var Kappadokia en provins i Romerriket. Kappadokia består for en stor del av fjell, hvor blant annet Argaios (i dag Erdjijas dag) og Antitaurus er de høyeste. Urbefolkningen ble kalt «hvite syrier» (leukosyroi) av Herodot. Peters første brev i Bibelen er stilet til blant annet menigheten i Kappadokia.
En del av Kappadokia tilhører storlandskapet Karamania. I Perserrikets tid var det store, utstrakte området delt i to høvdingdømmer (satrapier): Kappadokia ved Pontos samt det Indre eller Sørlige Kappadokia (også nevnt som Stor-Kappadokia). Navnet ble etter hvert innskrenket til å gjelde den sørlige delen, og i denne utstrekningen gjensto Kappadokia såvel som Aleksander den stores og Selevkidrikets område som tilsvarende innenfor Romerriket etter at det i mellomtiden hadde eksistert som et eget rike med egne konger.
Göreme nasjonalpark og formasjonene av tuffstein i Kappadokia, et slags trollslandskap, er i dag et populært turistmål. Den lille byen Göreme ligger midt i dette området og har mange hoteller. I det samme området finnes det mange hus og kirker som hugget ut av fjellet. Göreme Frilandsmuseum har en rekke kirker og dette området er opptatt i UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder for Europa.
Steinformasjoner i Kappadokia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Om Kappadokia
Bilder fra Kappadokia
Bilder fra kirker og landskap
Kapadoky Arkivert 9. oktober 2011 hos Wayback Machine. | Kappadokia (gresk: Kappadokia, latin: Cappadocia, gammelpersisk: Katpatuka) var et oldtidsrike og landskap i innlandet i det midtre og østlige Lilleasia (Tyrkia). Området ligger mellom svartehavskysten i nord og Taurus-fjellene i sør samt elvene Halys i vest og Eufrat i øst. | 7,210 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kilikia | 2023-02-04 | Kilikia | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Lilleasia', 'Kategori:Oldtidsriker', 'Kategori:Romerske provinser', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Kilikia (gresk: Κιλικία; tyrkisk: Kilikya; armensk: Կիլիկիա, middelpersisk: klkyʾy; partisk: kylkyʾ) var den sørlige kystregionen av Anatolia (Lilleasia), sør for det sentrale anatoliske platå, i dagens Adana, Osmaniye og Mersin. Landområdet eksisterte som en politisk enhet fra hettittisk tid og fram til bysantinsk tid. Kilikia strakte seg innlands fra sørøstkysten av dagens Tyrkia og rett nord og nordøst for øya Kypros. Kilikia ble okkupert av Den romerske republikk i 102 f.Kr. og ble romersk provins i 63 f.Kr.
| Kilikia (gresk: Κιλικία; tyrkisk: Kilikya; armensk: Կիլիկիա, middelpersisk: klkyʾy; partisk: kylkyʾ) var den sørlige kystregionen av Anatolia (Lilleasia), sør for det sentrale anatoliske platå, i dagens Adana, Osmaniye og Mersin. Landområdet eksisterte som en politisk enhet fra hettittisk tid og fram til bysantinsk tid. Kilikia strakte seg innlands fra sørøstkysten av dagens Tyrkia og rett nord og nordøst for øya Kypros. Kilikia ble okkupert av Den romerske republikk i 102 f.Kr. og ble romersk provins i 63 f.Kr.
== Geografi ==
Kilikia strakte seg langs kysten av Middelhavet fra Pamfylia til fjellkjeden Nur Dağları (eller Nurfjellene, i antikken kalt for Amanos) som skilte landområdet fra Syria. Nord og øst for Kilikia lå de ulendte Taurusfjellene som skilte landområdet fra det høyereliggende platået i Anatolia, og som er gjennomhullet av en smal kløft som i antikken ble kalt for «den kilikanske port». Oldtidens Kilikia var naturlig delt i Kilikia Trakaea og Kilikia Pedias, skilt av Lamas Su. Byen på østkysten av Kypros, Salamis, var inkludert i dens administrative område. Grekerne oppfant for Kilikia en eponymisk gresk grunnlegger i den helt mytiske Kilix, men den historiske grunnleggeren av kongeslekten som hersket over Kilikia Pedias var Mopsos, identifisert i fønikiske kilder som Mpš, grunnlegger av Mopsuestia, som ga sitt navn til et orakel i nærheten. Homer nevner folket til Mopsos, identifisert som kilikere, som fra Troas i den lengst nordvestlige delen av halvøya.Kilikia Trachea («kuperte Kilikia» — gresk: Κιλικία Τραχεία; assyrisk: Khilakku eller Khilikku, tidvis også transkribert som Hilakku eller Hilikku, klassisk Cilicia) er et berglendt, kupert fjelldistrikt utgjorde forgreninger av Taurusfjellene, som ofte endte i berglendt høydeområdene i fjellene med små avsidesliggende havner, et trekk som i klassisk tid betydde at kysten var befengt med pirater og sjørøvere som herjet, men som i middelalderen førte til at det ble okkupert av handelsfolk fra Genova og Venezia. Distriktet fikk vann fra elven Kalykadnos, i dag hetende Göksu og ble dekket i antikk tid av skoger som ga tømmer til Fønikia og Egypt. Kilikia selv manglet større byer.
Kilikia Pedias («flate Kilikia» — gresk: Κιλικία Πεδιάς; assyrisk Kue) i øst omfattet de høye fjelltoppene av Taurusfjellene og et stort sletteområde langs kysten som hadde rik, leiret jordsmonn, kjente av grekerne som Xenophon, som passerte med sine 10 000 greske leiesoldater, for dets overflod (euthemia), fylt med sesam og hirse og oliven og beiteland hvor hester ble alet opp og som ble importert av kong Salomo i israelittenes rike. Flere av de høyereliggende stedene var besfestet. Sletten fikk vann fra tre store elver, Kydnos (Berdan Çayı eller Tarsus Çayı), Saros (Seyhan) og Pyramos (Ceyhan eller Jihun), hver av dem førte med seg mye silt fra de nedhogde skogene i innlandet og som førte til betydelige våtområder. Seyhanelven går i dag i havet bortimot rett sør for Tarsus, men det er klare indikasjoner på at i en periode gikk den sammen med Pyramus, og at de forente elvene gikk sjøen vest for Kara-tash. Gjennom de fruktbare slettene til Issus gikk den store handelsvegen som knyttet øst og vest sammen mellom byene Tarsus (Tarsa) ved Kydnos, Adana (Adanija) ved Saros, og Mopsuestia (Missis) ved Pyramus.
== Tidlig historie ==
Kilikia var bosatt fra steinalderen (neolittisk tid) og framover. Dateringen av oldtidens bosetninger i regionen fra neolittisk tid til bronsealderen er som følgende (i henhold til arkeologisk datering): Førkeramisk neolittisk A: 7000- og 6000-tallet f.Kr.; tidlig kobberalder (eller æneolitikum): 5800 f.Kr.; mellom-kobberalder (tilsvarer med Halaf- og Ubaid-utviklingene i øst ) ca. 5400-4500 f.Kr.; sen kobberalder: 4500- ca. 3400 f.Kr.; og tidlig bronsealder IA: 3400-3000 f.Kr.; tidlig bronsealder IB: 3000-2700 f.Kr.; tidlig bronsealder II: 2700-2400 f.Kr.; tidlig bronsealder III A-B: 2400-2000 f.Kr.Området har blitt kjent som Kizzuwatna i den tidlige hettittiske tid (1000-tallet f.Kr.). Regionen var delt i to deler. Uru Adaniya (Kilikia Pedias), vannrike sletteområdet, og Tarza (Kilikia Trachea) i de fjellrike vestlige delene.
Kilikianerne opptrer som Khilikku i assyriske inskripsjoner, og i den tidligste delen av 1000-tallet f.Kr. var de den ene av fire makter i vestlige Asia. Homer nevner sletten som «aleiansletten» (i dag Çukurova) hvor Bellerofon vandret, men han forflyttet kilikianerne langt vest og nord og gjorde dem til allierte av Troja. Byene i Kilikia som var ukjente for Homer og bar allerede førgreske navn: Tarzu (Tarsus), Ingira (Anchiale), Danuna-Adana, som har beholdt sine oldtidsnavn, Pahri (kanskje dagens Misis), Kundu (Kyinda, deretter Anazarba) og Karatepe (Karatepe-Arslantaş).Det eksisterer bevis for at en gang rundt 1650 f.Kr. at begge de hettittiske kongene Hattusili I og Mursili I utøvde sterk kontroll over Kilikia i sine kriger med Syria. Etter at Mursili var død en gang rundt 1595 f.Kr., tok hurrittene kontrollen fra hettittene, og Kilikia var frie i to århundrer. Den første kongen av det uavhengige Kilikia, Isputahsu, sønn av Pariyawatri, var nedtegnet som en «stor konge» i både kileskrift og hettittiske hieroglyfer. En annen nedtegnelse av hettittisk opprinnelse, en avtale mellom Ishputahshu og Telepinu, konge av hettittene, er nedtegnet både på hettittisk og akkadisk.I det neste århundret sluttforhandlet kong Pilliya av Kilikia avtaler med både kong Zidanta II av hettittene og Idrimi av bystaten Alalakh, hvor Idrimi nevner at han har angrepet flere militære mål over hele østlige Kilikia. Niqmepa, som etterfulgte Idrimi som konge av Alalakh, dro så langt som å be om hjelp fra en hurrittisk rival, Shaushtatar av Mitanni, i håp om å få redusert Kilikias makt i regionen. Det ble dog åpenbart at den voksende hettittisk makten snart førte til at Niqmepas astrengelser var nytteløse da byen Kizzuwatna ble erobret av hettittene og de truet deretter Kilikia. Kong Sunassura II ble deretter tvunget til å akseptere underkastelse som vasall for hettittene, og ble den siste kongen av oldtidens Kilikia.På 1200-tallet f.Kr. skjedde det et betydelig befolkningsskifte ved at de såkalte havfolkene, kalt så av egypterne, overfalt og la Kilikia øde. Hurrittene som var der forlot området og flyttet nordøstover mot Taurusfjellene hvor de bosatte seg området Kappadokia.På 700-tallet f.Kr. ble regionen forent under styret til kongeslekten til Mukšuš, som grekerne kalte for Mopsos og som er kreditert som grunnleggeren av Mopsuestia, skjønt dets hovedstad var Adana. Dets multikulturelle karakter er reflektert i de tospråklige inskripsjonene fra 800- og 700-tallet f.Kr., begge skrevet i indoeuropeiske luviske hieroglyfer og med vestsemittisk fønikisk språk. På 800-tallet begynte Assyria å erobre regionen, og det ble en del av det assyriske riket fram til slutten av 600-tallet f.Kr.
== Det persiske rike ==
Under Persia ble Kilikia tilsynelatende styrt av skattskyldig, underordnete innfødte konger som hadde en hellenisert navn eller tittelen som «syennesis»; men landet var offisielt inkludert i det fjerde satrapi (persisk provins) av Dareios. Den greske historikeren Xenofon fant en dronning med makten, og ingen opposisjon ble ført mot hærtokten til Kyros den yngre.
Den store handelsvegen fra vest eksisterte lenge før Kyros erobret Kilikia. Langs dens lange, barske nedstigning fra det anatoliske platået til Tarsus, gikk den gjennom en smal kløft mellom fjellene som ble kalt for «den kilikanske port». Etter å ha krysset de lave høydene øst for elven Pyramos gikk den gjennom en annen kilikanske port bygd av murstein, Demir Kapu, og kom deretter på slettet ved Issos. Fra her gikk en veg sørover gjennom en annen mursteinsport, her syrisk, og til byen Alexandretta, og derfra krysset den fjellet Amanos, en fjellrekke i sørlige Tyrkia som i dag er kjent som Nur Dağları («lysets fjell»), ved en annen syriske port, Belenpasset, til sist til Antiokia og Syria; og en annen veg gikk nordover gjennom Den amanske port, også i murstein, sør for Toprak Kale, og krysset Amanos ved den armensk porten, Baghchepasset, til nordlige Syria og Eufrat. Det siste passet, som åpenbart var ukjent for Aleksander den store, krysset Dareios fjellene foregående for slaget ved Issos mot Aleksander. Begge passene er korte og lette og knyttet Kilikia Pedias geografisk og politisk med Syria framfor med Lilleasia.
== Aleksander den store ==
Aleksander krysset elven Halys sommeren 333 f.Kr. og endte opp ved grensen av sørøstlige Frygia og Kilikia. Han kjente godt til skriftene til den før nevnte Xenofon, og hvordan den kilikanske porten hadde vært «ufremkommelig om hindret av fienden». Aleksander bestemte seg for at ved makt alene kunne han skremme forsvarerne og bryte igjennom. Han samlet sine menn og i dekke av natten angrep grekerne, skremte vaktene og sendte dem og deres satrap på full flukt og som satte grøden i brann mens de flyktet mot Tarsus. Hellet fulgte Aleksander og hans hær da de gikk uhindret gjennom porten og inn i Kilikia.Etter Aleksanders død, oppsto det langvarige stridigheter om Kilikia mellom de rivaliserende hellenistiske generalene og kongedømmene, og for en tid falt landet inn under Ptolemeerdynastiets Egypt, men til sist havnet de inn under en annen hellenistisk makt, Selevkideriket, men som aldri holdt landet effektivt mer enn den østlige halvdelen.
== Romerske Kilikia ==
Kilikia Trachea var hjemsøkt av pirater som beseirete av Pompeius i 67 f.Kr. etter et sjøslag ved Korakesion (dagens Alanya). Det var en hovedhendelse i hans forsøk på å renske området for sjørøvere etter flere mindre trefninger. Tarsus ble gjort til hovedstaden i den romerske provinsen Kilikia. Den andre delen, Kilikia Pedias, ble romersk område i 103 f.Kr. etter først ha blitt erobret av Marcus Antonius Orator (bestefar til den mer kjente Marcus Antonius) i hans hærtokt mot pirater i området, og hvor Lucius Sulla fungerende som den første guvernør, forpurret en invasjon av Mitridates II av Partia, og det hele ble organisert av Pompeius i 64 f.Kr. til en provins som, for en kortere tid, strakte seg til og omfattet en del av Frygia. Det ble omorganisert av Julius Cæsar i 47 f.Kr. og en gang rundt 27 f.Kr. ble det en del av provinsen Syria-Kilikia-Fønikia (Syria-Cilicia Phoenice). I begynnelsen var det vestlige distriktet etterlatt uavhengig under egne konger, eller prestekonger, og et lite kongedømme, under en Tarcondimotus ble etterlatt i øst, men disse delene ble til sist forent til provinsen av keiser Vespasian i år 72 e.Kr. Det hadde blitt bedømt viktig nok til å bli styrt av prokonsol og inneholdt 47 kjente byer.Under keiser Diokletian tetrarkiet i tiden rundt 297 e.Kr. ble Kilikia styrt av en consularis; med Isauria og de syriske, mesopotamiske, egyptiske og libyske provinsene, som dannet Diocesis Orientis, det østlige bispedømme (i slutten av 300-tallet ble den afrikanske komponenten utskilt som bispedømmet Egypt), del av det pretorianske prefekturet som også ble kalt for Oriens («Øst»), hvilket også omfattet bispedømmene Dioecesis Asiana og Dioecesis Pontica, begge i Anatolia, og Dioecesis Thraciae på Balkan), den rike andelen av den østlige delen av Romerriket.
Kilikia hadde tallrike kristne samfunn, og etter at kristendommen ble den offisielle religionen i Romerriket på 300-tallet ble det inkludert i områdene til patriarkatet til Antiokia ved Orontes. Regionen ble delt i to kirkelige provinser: Kilikia Prima, med et metropolitisk bispedømme ved Tarsus og underbispedømmer ved Pompeiopolis, Sebaste, Augusta, Korykos, Adana, Mallos og Zephyrium; og Kilikia Secunda, med et metropolitisk bispedømme ved Anazarbus underbispedømmer ved Mopsuestia, Aegae, Epiphania, Irenopolis, Flavias, Castabala, Alexandria, Citidiopolis og Rhosus. Biskopene fra de ulike bispedømmene i Kilikia var godt representert i konsilet i Nikea i 325 og ved senere økumenisk møter.På 600-tallet ble Kilikia invadert av muslimske arabere. Araberne greide ikke endelig å fordrive bysantinerne før tidlig på 700-tallet og da ble Kilikia omformet til befestet grensesone (thughur) av kalifatet. Muslimene holdt landet helt det ble frigjort av den bysantinske keiseren Nikeforos II i 965.
Romerske Kilikia eksporterte klede gjort av geitehår som ble kalt for cilicium, og av disse ble det produsert telt. Tarsus var også fødestedet for den tidlige kristne misjonæren og skribenten Paulus i Det nye testamente.
== Armenske kongedømme ==
Se hovedartikkel, Det armenske kongedømmet Kilikia
På tiden hvor korstogene skjedde, var området kontrollert av det armenske kongedømmet Kilikia. Seljuktyrkiske invasjoner av Armenia ble etterfulgt av etnisk rensning eller forvisning av armenere som utvandret til Det bysantinske rike, og i 1080 grunnla Ruben I av Armenia, en slektning av den siste kongen av Ani (en bystat i den som i dag er den tyrkiske provinsen Kars), i hjertet av kilikiske Taurus et lite fyrstedømme som gradvis ekspanderte til det armenske kongedømmet Kilikia. Denne kristne staten, omgitt av muslimske stater som var fiendtlig til dens blotte eksistens, en stridfylt historie i rundt 300 år, ga verdifull støtte til vestlige korsfarere, og hadde handel med de store kommersielle byene i Italia.
Gosdantin (1095–1100) ga støtte til korsfarerne på deres marsj til Antiokia, og ble gjort ridder og marki. Thoros I (1100–1123), i allianse med de kristne fyrstene i Syria, dro med hell i kriger mot både bysantinerne og seljuktyrkerne. Levond den store (styrte 1187-1219) utvidet riket til bortenfor Taurusfjellene og etablerte hovedstaden i Sis. Han støttet også korsfarerne, ble kronet til konge av erkebiskopen av Mainz, og giftet seg med en av huset Lusignan fra korsfarerkongedømmet Kypros.
Hetoum I (styrte 1226-1270) inngikk allianse med mongolene, sendte sin bror Sempad til det mongolske hoffet for å underkaste seg personlig. Mongolene ga deretter sitt støtte til å beskytte Kilikia fra de muslimske mamelukkene i Egypt, inntil mongolene selv konverterte til islam. Da Levond V døde i 1342, Johannes av Lusignan kronet til konge som Gosdantin IV; men både han og hans etterfølgere støtte fra seg de innfødte armenerne ved å forsøke å få dem til å underkaste seg den romerske kirke, og istedenfor å bygge på intern enighet mot utenlandske fiender, falt riket fra hverandre på grunn av indre strid og kom til sist de egyptiske mamelukkene i 1375.
Kilikia Trachea ble erobret av osmanene på 1400-tallet, mens Kilikia Pedias forble uavhengig fram til 1515.
== Det osmanske rike ==
Se hovedartikkel, Det osmanske rike
På 1400-tallet falt Kilikia under dominansen til de muslimske osmanene og ble offisielt omgjort til den osmanske provinsen Adana Vilayet. Kilikia ble en av de viktigste regionene for armenerne innenfor Det osmanske rike. Høylandet i Kilikia var tett befolket av armenske bønder i små, men blomstrende byer og landsbyer som Hadjin og Zeitun, to fjellrike områder som klarte å beholde et visst selvstyre helt fram til 1800-tallet.
I byene på sletten ved Adana var handelen og industrien bortimot fullstendig på armenske hender og det forble slik grunnet tilstrømning av armenere fra høylandene. Deres befolkning fortsatte å øke i antall i Kilikia i motsetningen til andre deler av Det osmanske rike hvor det siden 1878 hadde gått tilbake grunnet undertrykkelse. Det skjedde til tross for at i 1909 skjedde Adanamassakeren (armensk: Ադանայի կոտորած), en brutal tyrkisk svar på armenske opprør i byen av samme navn (Adana) den 13. april 1909. Det er beregnet at mellom 15 000-30 000 armenere og omtrent 1 900 tyrkere skal ha omkommet på grunn av disse hendelsene. Motsetningene i Det osmanske riket førte til at det noen år senere, i år 1915, kulminerte med en tvungen flytting av armenere hvor et omdiskutert antall armenere døde i det som også er kjent som Folkemordet på armenerne. Det totale antallet av de armenske drapene er generelt blitt vurdert til mellom 400.000 og 1,5 millioner mennesker,.
I den samme tiden som tvangsflyttingen i 1915 hadde armenerne i Zeitun med hell organisert motstand mot de tyrkiske stormangrepene. For å endelig underkaste Zeitun hadde tyrkerne hengitt seg til svik ved å tvinge en armensk delegasjon fra Marash om å be armenerne i Zeitun om legge ned våpnene. Både den armenske delegasjonen og senere innbyggerne av Zeitun var i realiteten uten valg.Fra desember 1918 til oktober 1921, etter at Det osmanske rike ble beseiret i den første verdenskrigen, kontrollerte Frankrike Kilikia. I henhold til freden i Sèvres signert i 1920, skulle Kilikia bli en uavhengig armensk stat under fransk autoritet. Avtalen kom dog aldri i kraft grunnet den tyrkiske frigjøringskrigen. Det ble tatt grep for å befolke regionen på nytt med armenere. Mer enn 170 000 flyktninger, flertallet fra Kilikia, ble tatt fra deres hjem av franskmennene og britene . Armenerne dannet «Armensk nasjonale forbund» som fungerte som en uoffisiell armensk regjering sammensatt av de fire største partiene og tre armenske, religiøse grupper. Imidlertid førte rivalisering mellom franskmennene og britene samt angrep fra kemalistene, de tyrkiske tilhengerne av Mustafa Kemal Atatürk, knuste de armenske forhåpningene om et selvstyrt Kilikia. Den 21. oktober 1921 signerte Frankrike avtalen i Ankara med kemalistene og ga makten over Kilikia til den nye staten Tyrkia.
== Republikken Tyrkia ==
Etter den fransk-tyrkiske krig og de påfølgende slagene under den tyrkiske frigjøringskrigen, ble regionen Kilikia en del av republikken Tyrkia i 1921 i overensstemmelse med Lausannetraktaten. Kilikia-området utgjøres idag av de tyrkiske provinsene Mersin, Adana, og Osmaniye.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bulletin of the American Schools of Oriental Research, No. 282/283, Symposium: Chalcolithic Cyprus. s. 167–175.
Engels, David (2008): «Cicéron comme proconsul en Cilicie et la guerre contre les Parthes» i: Revue Belge de Philologie et d'Histoire 86, s. 23–45.
Pilhofer, Susanne (2006): «Romanisierung in Kilikien? Das Zeugnis der Inschriften» i: Quellen und Forschungen zur Antiken Welt 46. München: Herbert Utz Verlag.
== Eksterne lenker ==
Ancient Cilicia, tekster, fotografier, kart og inskripsjoner
Lendering, Jona: «Ancient Cilicia» Arkivert 28. juli 2014 hos Wayback Machine.
«Cilicia»
«Armenian Kingdom in Cilicia»
Pilgrimages to Historic Armenia and Cilicia
«Antalya, Turkey», WorldStatesmen | Kilikia (gresk: Κιλικία; tyrkisk: Kilikya; armensk: Կիլիկիա, middelpersisk: klkyʾy; partisk: kylkyʾ) var den sørlige kystregionen av Anatolia (Lilleasia), sør for det sentrale anatoliske platå, i dagens Adana, Osmaniye og Mersin. Landområdet eksisterte som en politisk enhet fra hettittisk tid og fram til bysantinsk tid. | 7,211 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Agle | 2023-02-04 | Agle | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:64°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Bosetninger i Snåsa', 'Kategori:Bygder og grender i Trøndelag', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel'] | Agle er en grend i Snåsa kommune. Det ligger ca. 8 km nordøst for Snåsa sentrum, nær Andorfjellet og Lurudalen, og omtales lokalt som «Øverbygda». Grenda er noenlunde sammenfallende med grunnkretsen «Bøgseth/Agle/Myrseth», mens den tidligere skolekretsen omfattet flere grunnkretser. Navnet kan komme av sørsamisk Aagkele, "Mellomgolv".Fra Agle går det en vei til Gressåmoen fjellgård og inn i Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark.Agle har et grendehus som heter «Bergkollen». Snåsa Montessoriskole og Snåsa Montessoribarnehage holder til på Agle. Snåsa skiskytterstadion ligger i Agle sentrum. Agle hadde tidligere samvirkelag (etablert 1950) og bensinstasjon. Agle stasjon på Nordlandsbanen ble åpnet i 1929 og automatisert i 1985.
| Agle er en grend i Snåsa kommune. Det ligger ca. 8 km nordøst for Snåsa sentrum, nær Andorfjellet og Lurudalen, og omtales lokalt som «Øverbygda». Grenda er noenlunde sammenfallende med grunnkretsen «Bøgseth/Agle/Myrseth», mens den tidligere skolekretsen omfattet flere grunnkretser. Navnet kan komme av sørsamisk Aagkele, "Mellomgolv".Fra Agle går det en vei til Gressåmoen fjellgård og inn i Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark.Agle har et grendehus som heter «Bergkollen». Snåsa Montessoriskole og Snåsa Montessoribarnehage holder til på Agle. Snåsa skiskytterstadion ligger i Agle sentrum. Agle hadde tidligere samvirkelag (etablert 1950) og bensinstasjon. Agle stasjon på Nordlandsbanen ble åpnet i 1929 og automatisert i 1985.
== Referanser == | Agle er en grend i Snåsa kommune. Det ligger ca. | 7,212 |
null | 2023-02-04 | Stavne | null | null | null | Stavne er en bydel i Trondheim. Den ligger på sletta langs vestbredden av Nidelva, sør for Ila. | 7,213 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Franklin | 2023-02-04 | John Franklin | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske oppdagere', 'Kategori:Dødsfall 11. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1847', 'Kategori:Fødsler 16. april', 'Kategori:Fødsler i 1786', 'Kategori:Kannibalisme', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra distriktet East Lindsey', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | John Franklin (født 16. april 1786, død 11. juni 1847) var en britisk kontreadmiral og oppdager. Han ledet flere ekspedisjoner til de nordligste delene av Nord-Amerika, spesielt områdene langs Nordvestpassasjen. Den siste av disse startet i 1845 med et stort mannskap ombord på krigsskipene HMS «Erebus» og HMS «Terror». Målet var å finne en vei gjennom Nordvestpassasjen, men ekspedisjonen forsvant og det ble satt igang mange leteekspedisjoner etter den. Først flere år senere fant man ut at alle om bord hadde omkommet.
Franklin kartla nesten to tredjedeler av den nordligste kysten av Nord-Amerika. I tillegg var han guvernør på Tasmania.
| John Franklin (født 16. april 1786, død 11. juni 1847) var en britisk kontreadmiral og oppdager. Han ledet flere ekspedisjoner til de nordligste delene av Nord-Amerika, spesielt områdene langs Nordvestpassasjen. Den siste av disse startet i 1845 med et stort mannskap ombord på krigsskipene HMS «Erebus» og HMS «Terror». Målet var å finne en vei gjennom Nordvestpassasjen, men ekspedisjonen forsvant og det ble satt igang mange leteekspedisjoner etter den. Først flere år senere fant man ut at alle om bord hadde omkommet.
Franklin kartla nesten to tredjedeler av den nordligste kysten av Nord-Amerika. I tillegg var han guvernør på Tasmania.
== Bakgrunn ==
Franklin ble født i Spilsby i Lincolnshire. Han var et av tolv barn i en velstående handelsfamilie. Da han var fjorten år gammel gikk han inn i den britiske marinen. Han deltok ved angrepet på Københavns red i 1801 og slaget ved Trafalgar i 1805, der han tjenestegjorde ombord på HMS Bellerophon. I 1818 var han kaptein på en av båtene til David Buchan, som gjorde et mislykket forsøk på å seile til Nordpolen fra Svalbard.
Franklin var en beskjeden, overvektig, religiøs og svært sjarmerende mann, og populær som leder. Dessuten var han delvis døv etter Slaget ved Trafalgar.
== 1819-1822: Franklins første egne ekspedisjon ==
I 1819 ble Franklin sendt av det britiske admiralitetet for å utforske nordkysten av Canada. Planen var å ta seg frem over land til Coppermine-elven, følge den ned til kysten og så bevege seg enten øst- eller vestover. Ekspedisjonen var dårlig planlagt, den var avhengig av å få forsyninger fra handelskompanier underveis og Franklin var fysisk lite egnet til denne type strabaser.
Etter en hard tur gjennom villmarken nådde ekspedisjonen området rundt kildene til Coppermine sommeren 1820. Franklin bygget et vinterkvarter der, Fort Enterprise, bestående at et par tømmerhytter. Sommeren 1821 fortsatte man ned Coppermine, og seilte så 800 kilometer østover langs kysten i tre kanoer. Maten begynte å ta slutt, og 22. august startet man å gå over land tilbake til Fort Enterprise. Det var umulig å skaffe proviant underveis, og flere døde av sult. En av deltagerne drepte fire av de andre, og delvis spiste dem før han selv ble drept. Alt i alt døde elleve av tyve deltagere, før ekspedisjonen ble reddet av indianere 7. november. For å overleve hadde deltagerne bl.a. måttet spise reservestøvlene sine, og det blir påstått at flere enn ovennevnte henfalt til kannibalisme.Selv om ekspedisjonen hadde utviklet seg til en katastrofe fordi Franklin presset den for langt uten nødvendige forsyninger, ble han en helt da han kom tilbake til England. Han fikk tilnavnet «mannen som spiste støvlene sine», og ble forfremmet til kommandør.
== 1825-1827: Mackenzie-ekspedisjonen ==
I 1823 giftet han seg med poeten Eleanor Porden, det var ikke et vellykket ekteskap. Allerede i 1824 ble det oppdaget at hun hadde tuberkulose.
Franklins neste ekspedisjon gikk ned Mackenzie-elven. Han hadde lært av den forrige ekspedisjonen, denne gangen var alt planlagt og forberedt på forhånd. Proviant og forsyninger skulle skaffes direkte, uten å være avhengig av handelskompaniene. Ekspedisjonen forlot England 16. februar 1825, det var da klart at Eleanor var døende, men hun overtalte sin mann til å fortsette. Hun døde seks dager etter at han dro.
Reisen frem til utløpet av Mackenzie forløp uten særlige problemer, helt ulikt Franklins forrige ekspedisjon. Deretter dro følget opp til Store Bjørnesjø, hvor det ble anlagt vinterkvarter. Året etter seilte ekspedisjonen på nytt ned Mackenzie, ved utløpet delte den seg i en gruppe som dro østover og en vestover. Dette ble en suksess, og en stor del av Canadas nordkyst ble kartlagt. Igjen tilbragte Franklin påfølgende vinter ved Store Bjørnesjø, og kom tilbake til England 1. september 1827.
Som belønning for den vel gjennomførte ekspedisjonen ble Franklin i 1828 adlet av kong George IV av Storbritannia. Samme år giftet han seg med Jane Giffin (deretter omtalt offentlig som Lady Franklin), en venninne av hans første kone.
== 1836-1843: Guvernør på Tasmania ==
Det inntraff nå en viss stillstand i admiralitetets etterspørsel etter Franklins ekspedisjonserfaringer, og han måtte finne noe annet å gjøre.Han ble utnevnt til viseguvernør på Tasmania (Van Diemen's Land) i 1836, som da var en straffekoloni. Dette ble ikke noen lykkelig periode for Franklin, hans liberale og vennlige vesen passet ikke til innbyggerne. I tillegg ble den aktive og intelligente Lady Franklin (hun prøvde bl.a. å starte et universitet) upopulær blant de relativt snevre fruene i kolonien. Noe som forverret situasjonen ytterligere var at han kom i krangel med sekretæren sin, John Montagu. Montagu sto på god fot med kolonistene, men hadde en tvilsom personlighet. Det endte med at Franklin sparket Montagu og sendte ham hjem, men da Montagu kom til London fikk han overtalt Edward Smith-Stanley (som var koloniminister) at Franklin var udugelig. Stanley ga Franklin sparken som guvernør på en svært ufin måte, Franklin leste om avskjeden i avisen lenge før den kom på offisiell vei.
Den 12. januar 1844 forlot herr og fru Franklin Tasmania, han var blitt arbeidsløs.
== 1845-: Franklin-ekspedisjonen til Nordvestpassasjen ==
Fortsatt var det 500 km av Nordvestpassasjen som ikke var utforsket, og i 1845 sendte admiralitetet ut en stor ekspedisjon som skulle kartlegge den siste delen. I tillegg skulle den bedrive vitenskapelige studier av jordmagnetismen nær den magnetiske nordpol. Ekspedisjonen besto av 129 mann fordelt på to sterke og velegnede bombarderfartøyer, HMS «Terror» og HMS «Erebus», begge var tidligere brukt av James Clark Ross i utforskningen av Antarktis. Franklin ble utpekt som øverstkommanderende for hele ekspedisjonen, mens Francis Crozier ble kaptein på «Terror» og James Fitzjames på «Erebus».
De to skipene dro ut Themsen 19. mai 1845. De ble siste gang sett av andre europeere 26. juli, ved innløpet til Nordvestpassasjen, etter det forsvant alle spor.
I 1848 ble admiralitetet tvunget til å sende ut tre ekspedisjoner for å finne Franklin og hans følge, alle var mislykkede. Etter dette mistet det mye av interessen, og satte isteden opp en pengebelønning for å få andre til å gjøre jobben. Franklins kone, Lady Jane Franklin, arbeidet iherdig for å få sendt ut flere letepartier. I slutten av august 1850 begynte man endelig å finne spor, på øya Beechey Island ble Franklin vinterkvarter fra 1845 oppdaget, sammen med gravene til tre av besetningsmedlemmene.
Det endelige gjennombruddet i etterforskningen kom i 1853, da John Rae dro over land til King William Island. Der fortalte inuittene at de hadde møtt 40 europeere som hadde dratt en lettbåt sydover vinteren 1849-1850, og som siden hadde omkommet. De hvite hadde forklart med tegnspråk at båtene deres var blitt skrudd ned av isen. Senere fant inuittene 35 av dem døde på fastlandet, noen av dem hadde tydd til kannibalisme i sin desperasjon.
I 1859 fant Francis Leopold McClintock rester etter Franklinekspedisjonen på vestkysten av King William Island, innbefattet tre lik og en beskjed i en varde. Den fortalte at Franklin hadde dødd 11. juni 1847, at de overlevende hadde overgitt skipene 22. april 1848 og begitt seg sydover.
Det finnes en del teorier om hva som skjedde med ekspedisjonen. Franklin var av en egen type engelske offiserer som mente at naturen var underlagt sivilisasjonen, derfor hadde han med seg blant annet sølvdekketøy og andre unyttige ting på ekspedisjon. Dette gjorde at det ble mindre plass til nødvendige forsyninger. Det har også blitt foreslått at mannskapet døde av blyforgifting ifra den hermetiserte maten de hadde med seg.
Franklin ble i 1852 posthumt forfremmet til kontreadmiral.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Fleming, Fergus. Barrow's Boys. London: Granta Books, 1998. ISBN 1-86207-502-6
Lambert, Andrew. Franklin, Tragic Hero of Polar Navigation. London: Faber and Faber Limited, 2009. ISBN 978-0-571-23160-7 | John Franklin (født 16. april 1786, død 11. | 7,214 |
https://no.wikipedia.org/wiki/President | 2023-02-04 | President | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ledertitler', 'Kategori:Politiske beskjeftigelser', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Usorterte stubber'] | President er egentlig en leder for et presidium, et styre. Ordet brukes i politikken oftest om statssjefen i en republikk, men også om styreledere.
I Norge har man stortingspresident og sametingspresident, tidligere også lagtingspresident og odelstingspresident.
I noen selskaper og foreninger og organisasjoner brukes også tittelen president om ledervervet.
Presidentens stedfortreder kalles i mange land, deriblant USA, for visepresident.
| President er egentlig en leder for et presidium, et styre. Ordet brukes i politikken oftest om statssjefen i en republikk, men også om styreledere.
I Norge har man stortingspresident og sametingspresident, tidligere også lagtingspresident og odelstingspresident.
I noen selskaper og foreninger og organisasjoner brukes også tittelen president om ledervervet.
Presidentens stedfortreder kalles i mange land, deriblant USA, for visepresident.
== Referanser == | President er egentlig en leder for et presidium, et styre. Ordet brukes i politikken oftest om statssjefen i en republikk, men også om styreledere. | 7,215 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skall | 2023-02-04 | Skall | ['Kategori:Pekere'] | Skall kan referere til:
Bløtdyrskall
Muslingskall
Konkylie
Sneglehus
Skall (botanikk)
Skall (matlaging)
Skall (programvare)
Kommandolinje
Unix-skall
Elektronskall
| Skall kan referere til:
Bløtdyrskall
Muslingskall
Konkylie
Sneglehus
Skall (botanikk)
Skall (matlaging)
Skall (programvare)
Kommandolinje
Unix-skall
Elektronskall
== Se også ==
Skjell (peker)
Skalle, kranium
Kule (geometri) | Et skall (engelsk: shell) er en fellesbetegnelse på kommando-tolker i en rekke operativsystemer. Et effektivt, tekstorientert grensesnitt mellom operativsystemet og brukeren, typisk med mulighet for å utføre 'kommandofiler', tekstfiler som inneholder kommandoer. | 7,216 |
null | 2023-02-04 | Særskriving | null | null | null | Særskriving vil si deling av flerleddede, faste uttrykk i enkeltord i skriftlig fremstilling på norsk.Vinje, Finn-Erik, s. | 7,217 |
null | 2023-02-04 | Lektor | null | null | null | Lektor (fra latin lector, foreleser) er i flere land tittelen på en person med høyere universitetsutdannelse (minst mastergrad eller tilsvarende) som underviser, tradisjonelt innen høyere utdannelse og høyere skoler (gymnasium, videregående skoler og tilsvarende). I alle de skandinaviske landene er tittelen lektor den høyeste yrkestittelen for lærere ved gymnasene og videregående skoler. | 7,218 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kari_Bremnes | 2023-02-04 | Kari Bremnes | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Deltakere i Melodi Grand Prix', 'Kategori:Fødsler 9. desember', 'Kategori:Fødsler i 1956', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Musikere tilknyttet Kirkelig Kulturverksted', 'Kategori:Norske låtskrivere', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Norske sangtekstforfattere', 'Kategori:Personer fra Vågan kommune', 'Kategori:Rockheim Hall of Fame', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen i klassen viser'] | Kari Bremnes (født 9. desember 1956 i Svolvær i Lofoten) er en norsk musiker, låtskriver, tekstforfatter og skuespiller.
| Kari Bremnes (født 9. desember 1956 i Svolvær i Lofoten) er en norsk musiker, låtskriver, tekstforfatter og skuespiller.
== Bakgrunn ==
Via storebroren Ola Bremnes ble hun tidlig kjent med musikken til artister som Joni Mitchell, Frank Zappa, Donovan, Leonard Cohen, Bob Dylan, Simon and Garfunkel, The Beatles, Led Zeppelin og Pink Floyd. Hun satset til å begynne med ikke på musikk, før hun som 20-åring reiste til Oslo i 1977. Her begynte hun å lese med en skuespiller og jobbet på et psykiatrisk sykehus.
Kari Bremnes debuterte som plateartist med utgivelsen Folk i husan i 1980 sammen med broren Ola Bremnes. Hun medvirket også i Melodi Grand Prix 1982 med låten Romantikk. På denne tiden jobbet Kari Bremnes som journalist i Nationen og etter hvert i Aftenpostens kulturavdeling.
Det store gjennombruddet kom i 1987, med albumet Mitt ville hjerte, som også var hennes første soloalbum, hvor hun sang dikt av Tove Ditlevsen, akkompagnert av musikk komponert av Petter Henriksen og hvor Erik Hillestad og Kirkelig kulturverksted sto for utgivelsen. Mitt ville hjerte mottok Spellemannprisen samme året. Etter dette bestemte Kari Bremnes seg for å satse for fullt på musikken og det neste albumet, Blå krukke, kom i 1989. Dette albumet besto av egne tekster og var særlig preget av at Bremnes på denne tiden var gravid. Erik Hillestad sto igjen for utgivelsen.
Siden har Bremnes gitt ut en rekke album, både alene og i samarbeid med andre artister som søskene Ola og Lars Bremnes, Lars Klevstrand, Ole Paus og Mari Boine. Hun har vunnet en rekke priser og har blant annet mottatt Spellemannprisen tre ganger og vært nominert til ytterligere seks Spellemannpriser. I 2018 ble hun innlemmet i Rockheim Hall of Fame etter å ha blitt nominert fire ganger. Kari Bremnes har turnert i Japan, Tyskland, Frankrike og Østerrike, og har blitt spesielt godt mottatt i Tyskland.
Kari Bremnes har med tiden blitt godt etablert som en av landets fremste kvinnelige sangere, tekstforfattere og melodiskapere.Sangen «Københavnerkneipe», som kom ut på albumet Spor fra 1991 regnes idag som en av de mest kjente sangene av Kari Bremnes. Sangen er også den første Bremnes selv skrev. Den handler om et møte med en ung jente i København. I 2012 utga den svenske hiphop-artisten Timbuktu en egen versjon av låten i programmet Cover Me på TV 2. Og Kari Bremnes fremførte en norsk versjon av Timbuktus hitlåt, «Alla vill till himlen men ingen vill dø».
I en dokumentar på TV 2 høsten 2013 fortalte Bremnes at hun har hatt kreft i 20 år og at hun lever med frykten for at sykdommen skal blusse opp. I dokumentaren «Dokument 2: Mitt hjerte» kom det frem at kreften sitter i både ryggrad og lever, skyldes sykdom i immunsystemet.Bremnes er cand.mag. i nordisk språk og litteratur, historie og teatervitenskap fra Universitetet i Oslo.
Hun er datter av dikteren Ole H. Bremnes.
== Diskografi ==
=== Egne album ===
1987: Mitt ville hjerte
1989: Blå krukke
1991: Spor
1994: Gåte ved Gåte
1995: Erindring (samleplate)
1997: Månestein
1998: Svarta Bjørn
2000: Norwegian Mood
2002: 11 ubesvarte anrop
2003: You'd Have to Be Here
2005: Over en by
2007: Kari Bremnes live
2007: Reise, gitt ut i Tyskland
2009: Ly
2010: Fantastisk allerede (samleplate)
2012: Og så kom resten av livet
2017: Det vi har
2019: Tre sanger (EP)
=== Album sammen med andre artister ===
1980: Folk i husan – med Ola Bremnes
1981: Stiftelsens fristelser – med diverse artister
1983: Tid å hausta inn (ny utgivelse 2001) – med Lars Klevstrand
1984: Mit navn er Petter Dass – med Ola Bremnes
1987: Våre beste barnesanger
1991: Salmer på veien hjem – med Ole Paus og Mari Boine Persen
1992: Ord fra en fjord – med Ola og Lars Bremnes
1993: Folk i husan – med Ola Bremnes og Stiftelsen (samleplate)
1993: Hadde månen en søster – Cohen på norsk – med diverse artister
1993: Løsrivelse – med Ketil Bjørnstad
1999: Himmelrand – med Ketil Bjørnstad
1999: The Man From God Knows Where – med Tom Russell og andre
2000: Soløye – med Ola og Lars Bremnes
2001: The Immortal Ibsen – med Ragnar Bjerkreim
2001: Desemberbarn – med Rikard Wolff
2003: Voggesanger fra ondskapens akse – med Eva Dahlgren og Annisette Koppel
2004: Lullabies From the Axis of Evil – med diverse artister
2008: Barnesangskatten – med diverse artister
2008: Sorgen og gleden – H.K.H. Kronprinsesse Mette-Marits utvalgte salmer – med diverse artister
== Sceneoppsetninger ==
1998: Kabareten Svarta Bjørn – bestillingsverk for Festspillene i Nord-Norge
2015: Konsertforestillingen Når du kommer dit – bestillingsverk for Hålogaland Teater og Nordland Teater
== Filmografi ==
2016: Mitt hjerte (biografisk film)
2017: Kings Bay (spillefilm) i rollen som journalist Harrieth Hansen
== Bibliografi ==
1996: En rød for alt det søte – med Liv Andrea Mosdøl (illustratør)
== Priser og utmerkelser ==
Nominert til Spellemannprisen 1980 i klassen viser for Folk i husan sammen med Ola Bremnes
Spellemannprisen 1987 i klassen visesang for Mitt ville hjerte
Nominert til Spellemannprisen 1989 i klassen visesang for Blå krukke
Gammleng-prisen i 1990 i klassen vise
Spellemannprisen 1991 i klassen visesang for Spor
Nominert til Spellemannprisen 1994 i klassen kvinnelige artist for Gåte ved Gåte
Nominert til Spellemannprisen 1994 i klassen årets album for Gåte ved Gåte
NOPA-prisen Årets verk i 1995 for «Gåte ved Gåte»
Nordland fylkes kulturpris i 1997 sammen med søskene Lars og Ola Bremnes
Nominert til Spellemannprisen 1998 i klassen viser/viserock for Svarta Bjørn
Telenors internasjonale kulturpris, Grenseløs kommunikasjon, i 1999
Spellemannprisen 2000 i klassen viser og viserock for Soløye sammen med Lars og Ola Bremnes
Nominert til Spellemannprisen 2000 i klassen viser for 11 ubesvarte anrop
Nominert til Spellemannprisen 2005 i klassen viser for Over en by
Edvard-prisen 2010 i klassen tekst til musikk for Ly
Nominert til Spellemannprisen 2012 i klassen viser for Og så kom resten av livet
Tekstforfatterfondets ærespris 2013
Vidar Sandbecks kulturpris 2016
Nominert til Spellemannprisen 2017 i klassen viser for Det vi har
Anders Jahres kulturpris 2018
Rockheim Hall of Fame 2018
Skjæraasenprisen 2018
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kari Bremnes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kari Bremnes på Internet Movie Database
(en) Kari Bremnes hos The Movie Database
(en) Kari Bremnes på Discogs
(en) Kari Bremnes på MusicBrainz
(en) Kari Bremnes på Spotify
(en) Kari Bremnes på Songkick
(en) Kari Bremnes på Last.fm
(en) Kari Bremnes på Genius — sangtekster
(en) Kari Bremnes på AllMusic
Kari Bremnes på Twitter
Kari Bremnes på Facebook
Kari Bremnes på Instagram
Kari Bremnes på YouTube
Kari Bremnes på Myspace
Kari Bremnes på Vimeo | Karia var et oldtidsrike lengst sørvest i Anatolia – det nåværende Tyrkia. Ifølge noen forklaringer var landet opprinnelig kalt Fønikia fordi en fønikisk koloni tidligere bosatte seg her. | 7,219 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Agnete_Saba | 2023-02-04 | Agnete Saba | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i Eurovision Song Contest 2016', 'Kategori:Deltakere i Stjernekamp', 'Kategori:Fødsler 4. juli', 'Kategori:Fødsler i 1994', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske rockemusikere', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Personer fra Nesseby kommune', 'Kategori:Samiske musikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skal vi danse-deltakere', 'Kategori:Vinnere av Melodi Grand Prix', 'Kategori:Vinnere av Melodi Grand Prix Junior'] | Agnete Kristin Johnsen Saba (født 4. juli 1994 i Nesseby) er en norsk og nordsamisk musiker og vokalist fra Reahpen i Finnmark. Hun var frontfigur i gruppa The BlackSheeps, og har siden brukt artistnavnene Aggie og Agnete. Hun representerte Norge i Eurovision Song Contest 2016.
| Agnete Kristin Johnsen Saba (født 4. juli 1994 i Nesseby) er en norsk og nordsamisk musiker og vokalist fra Reahpen i Finnmark. Hun var frontfigur i gruppa The BlackSheeps, og har siden brukt artistnavnene Aggie og Agnete. Hun representerte Norge i Eurovision Song Contest 2016.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Agnete Saba, opprinnelig Agnete Johnsen, er datter av den samiske barnebokforfatteren Signe Iversen og Arild Johnsen, og tok i 2020 mormorens pikenavn Saba som etternavn.Saba vokste opp på Reahpen i Finnmark.
=== Vokalist i The BlackSheeps ===
I 2008 var hun vokalist i bandet The BlackSheeps, som vant både den norske og den nordiske finalen i Melodi Grand Prix junior 2008 med den nordsamisk-norske sangen «Oro jaska beana». I 2011 deltok bandet i Melodi Grand Prix. De nådde finalen der de til slutt endte på en andreplass.
=== Soloartist ===
I 2013 ble hun tatt ut som en av deltakerne i andre sesong av Stjernekamp på NRK1. Der ble hun nummer 2, slått av Silya Nymoen.
I 2014 ble hun den yngste vinneren av TV2-programmet Skal vi danse sammen med dansepartner Egor Filipenko. Dette var en rekord som imidlertid ble slått av Adelén bare ett år senere.
=== Eurovision Song Contest ===
I 2016 vant hun Melodi Grand Prix med sangen «Icebreaker». Hun ble dermed den første som har vunnet både Melodi Grand Prix jr. og Melodi Grand Prix.I Eurovision Song Contest i Stockholm var hun nummer 15 ut på scenen i semifinale 2, etter den endelige vinneren Ukraina, og før Georgia. Det norske bidraget ble til slutt nummer 13 av 18 i semifinalen, og kvalifiserte seg ikke til finalen.
I 2016 ble hun tildelt Åpenhetsprisen med begrunnelsen: «Agnete Johnsen viser mot ved å være åpen om sine psykiske utfordringer og snakke om det som er vondt mens det er vondt».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Agnete Johnsen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Agnete Saba på Discogs
(en) Agnete Saba på MusicBrainz
(en) Agnete Saba på SoundCloud
(en) Agnete Saba på Spotify
(en) Agnete Saba på Last.fm
(en) Agnete Saba på Internet Movie Database
Agnete Saba på Facebook
Agnete Saba på Instagram
Agnete Saba på YouTube
Nettside for The BlackSheeps | Saba (ge'ez: ሳባ, Saba, arabisk: سبأ, Sabāʾ, sørarabisk 13px13px13px, hebraisk: שבא, Šeḇā) , på norsk også omtalt som Seba, var et sagnomsust oldtidsrike. Plasseringen er usikker, en del kilder viser til at det lå i det som i dag er det nordlige Etiopia og Eritrea, andre at det lå i det nåværende Jemen og Saudi-Arabia. | 7,220 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gilgamesj | 2023-02-04 | Gilgamesj | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde fra Wikidata også brukes utenfor infoboks', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Assyriologi', 'Kategori:Bokserien Verdens hellige skrifter', 'Kategori:Episk litteratur', 'Kategori:Kileskrift', 'Kategori:Litteraturhistorie', 'Kategori:Mesopotamisk mytologi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Denne artikkelen gjelder eposet, se også Gilgamesj (konge)Gilgamesj er et sumerisk og babylonsk epos som handler om den legendariske kong Gilgamesj av Uruk. Eposet ble nedskrevet rundt år 2000 f.Kr, omtrent 800 år etter kong Gilgamesjs regjeringstid. Bare deler av eposet er bevart og ble funnet på leirtavler i ruinbyen Ninive. Det er skrevet dels på sumerisk og dels på akkadisk.
Sin-leqi-unninni, en prest som levde i Babylonia omtrent 1400 f.Kr., er forfatteren til den best bevarte versjonen av Gilgamesj-eposet. Han er dermed den eldste episke forfatteren som er kjent ved navn.
| Denne artikkelen gjelder eposet, se også Gilgamesj (konge)Gilgamesj er et sumerisk og babylonsk epos som handler om den legendariske kong Gilgamesj av Uruk. Eposet ble nedskrevet rundt år 2000 f.Kr, omtrent 800 år etter kong Gilgamesjs regjeringstid. Bare deler av eposet er bevart og ble funnet på leirtavler i ruinbyen Ninive. Det er skrevet dels på sumerisk og dels på akkadisk.
Sin-leqi-unninni, en prest som levde i Babylonia omtrent 1400 f.Kr., er forfatteren til den best bevarte versjonen av Gilgamesj-eposet. Han er dermed den eldste episke forfatteren som er kjent ved navn.
== Det første skjønnlitterære verket ==
Historien om Gilgamesj var opprinnelig muntlige fortellinger som oppsto på samme tid som verdens første skriftspråk, kileskriften, ble til omkring år 3400 f.Kr i Mesopotamia. Men allikevel ble ikke historien om Gilgamesj nedskrevet før rundt 1800 f.Kr., noe som gjorde at Gilgamesj-eposet ble det første nedskrevne skjønnlitterære verket i historien (før 1800 f.Kr. ble skriftspråket brukt til merkantile formål og matematiske nedtegninger).
Eposet fikk stor betydning for andre senere nedskrevne verker. Mange av de sumeriske gudene har hatt innflytelse på fremstillingen av de greske gudene. Den mest kjente er Ishtar, som har mange likhetstrekk med den greske kjærlighets- og fruktbarhetsgudinnen Afrodite. Gilgamesj-eposet er et meget god kilde til hva slags samfunn Sumer besto av. I tillegg til dette er Gilgamesj-eposet startskuddet for utviklingen av heltebegrepet, der heltene gradvis mistet de guddommelige sider ved seg. I eposet møter man både helter (Gilgamesj og Enkidu) og en heltinne (Sjamhat).
Skildringen av oversvømmelsen har likhetstrekk med det babylonsk-akkadiske eposet Atrahasis, som ble nedskrevet ca. 1700 f.Kr., og som har preg av å være eldre enn Gilgamesjeposet.
== Utnapisjti og den store syndfloden ==
I Gilgamesj får man opplysninger om en tidligere hendelse som skjedde lenge før historien om Gilgamesj. Den historien er kjent som historien om den store syndfloden, der man hører om Utnapisjti (han som redder liv). Han overlever den store syndfloden gjennom å bli advart av guden Ea som ba ham om å bygge en båt til seg, sin familie og sine venner. Etter syndfloden blir han alle menneskers stamfar og senere guddommeliggjort. Historien om Utnapisjti finner man igjen i mange andre litterære verker. Den mest kjente er historien fra Bibelen om Noahs ark, der historien om Noah ligner betydelig på historien om Utnapisjti.
Mange geologer tror at bakgrunnen til alle historiene om syndfloden skyldes en dramatisk oversvømmelse av Svartehavet rundt ca. 5600 f.Kr. De to som har forsket mest på dette, var de amerikanske geologene William Ryan og Walter Pitman. I deres bok Noah's Flood presenterer de en teori om at Svartehavet og Det kaspiske hav (som da var ferskvann) ble oversvømt av saltvann da en gigantbølge kom over Bosporos (som da var en fjellpassasje) og dannet sprekken mellom Europa og Asia. I 2002 ble det gjennomført en ekspedisjon under ledelse av Robert D. Ballard, som rester etter bosetningsområder og et skip som kan bevise at Ryan-Pitman teorien kan være korrekt. Etter oversvømmelsen kan deler av befolkningen ha emigrert ned til Mesopotamiaområdet og fortalt deres historie videre der. På denne måten tror man syndflodmyten har oppstått.
== Handling ==
Eposet starter med at kong Gilgamesj av Uruk, to tredjedeler gud og en tredjedel menneske, undertrykker sine egne undersåtter, som klager. Himmelguden Anu hører klagene og ber Aruru – «gudenes jordmor» som skapte menneskene – om å skape en make til Gilgamesj. Aruru forstår hva han mener og skaper i leire den veldige Enkidu, som hun plasserer i villmarken. Enkidu skapes uvitende som et barn og finner en gaselleflokk å løpe sammen med. Han befrir dem fra feller og vokter dem mot rovdyr.
Etter en jegers klagemål sender Gilgamesj ut tempelprostituerte Sjamhat til villmarken for å forføre Enkidu så han skal miste dyrenes tillit. Hun legger seg til rette med åpent skjød der hun vet Enkidu er på vei. Planen fungerer utmerket, villmannen har sex med henne i en uke. Han avvises deretter av sin flokk, han mister noe av sin ekstreme hastighet og han er «gitt fornuften og en bredere forståelse». Sjamhat tar ham med seg og lærer ham å spise og drikke menneskeføde. Hun har lært villmannen flere nye ting om det å være et menneske og sivilisert ham. Sjamhat forteller Enkidu at Gilgamesj har drømt om hans komme. Enkidu oppsøker kongen i Uruk, og får han til å begynne å behandle folket bedre, uvitende om at det er denne rollen som gudene har skapt ham til.
Et av mytens hovedtemaer er menneskets angst for å opphøre å eksistere og jakten på evig liv som følge av dette. Først dreper Gilgamesj og Enkidu i fellesskap Sedertreskogens veldige vokter Humbaba, så Gilgamesjs navn «skal leve evig blant menneskene». Når de kommer hjem til byen igjen i seiersrus, får gudinnen Ishtar øye på Gilgamesj. Hun blir så betatt av ham at hun umiddelbart vil ha ham til husbond, til gjengjeld lover hun å gjøre ham til verdens største konge. Han sier nei og spotter henne i stedet – hun ødelegger alle hun elsker sier han og gir eksempler. Med dette har helten skaffet seg en mektig fiende og hun snur de andre gudene mot ham. Konflikten eskalerer og gudenes råd avgjør til sist at Enkidu og Gilgamesjs hybris er så stort at en av dem må straffes med døden – det blir Enkidu, etter et kort sykeleie dør han og blir igjen til leire.
Gilgamesj rammes av dyp sorg over sin venn. Han innser også at han selv en dag må dø, noe som gjør ham livredd. Han legger nå ut på en reise for å forsøke å oppnå udødelighet. På sin vandring møter Gilgamesj den udødelige Utnapisjti som reddet dyr og mennesker i en syndflod som minner svært mye om Bibelens - gudene straffet menneskene for deres ondskap. Gilgamesj klarer ikke Utnapisjtis prøve for å bli udødelig. Etter litt om og men, får Gilgamesj endelig tak i en sjøplante som gir ungdommen tilbake til den som spiser den. En slange stikker imidlertid av med planten mens han bader, før han får sjansen til å prøve den. Han vender slukøret tilbake til Uruk. Til slutt avsløres det at det er Gilgamesj som er fortelleren av eposet. Han priser byen Uruk for dens skjønnhet.
== Tolkning ==
En måte å tolke eposet på er å se på Gilgamesjs personlighet. Han er som kjent to tredjedeler gud og en tredjedel menneske. Hans guddommelige deler vil gi ham en tørst etter å bli udødelig, mens hans menneskelige del vil gjøre at han aldri oppnår udødelighet. Eposet er dermed betegnet som en belærende tekst der man fortalte om forskjellene mellom gudene og menneskene og menneskenes begrensinger.
== Viktige figurer ==
== Tekster som antas er påvirket av Gilgamesj-eposet ==
== Norske utgaver av Gilgamesj ==
I Norge ble verket utgitt første gang Cappelen forlag i 1967, i Per Seyersteds oversettelse og med forord av Arvid S. Kapelrud. Denne utgaven er gjenutgitt flere ganger, sist i 2008, med tittelen Gilgamesj, han som så alt. ISBN 978-82-02-28188-5
En utgave i serien Verdens hellige skrifter i 2001, med Gilgamesh og Atrahasis, inneholdt en ny oversettelse av Jens Braarvig og Tor Åge Bringsværd. Denne utgaven er oversatt etter sumeriske og akkadiske skrifter. ISBN 82-525-4106-2 – en utvidet og revidert oversettelse av denne utgaven ble utgitt i 2004, og har kommet i flere opplag, også i serien Verdensbiblioteket. ISBN 978-82-525-7057-1
Utdrag fra eposet om «Bilgamesh», som sumererne kalte ham, finnes også i antologien Sumeriske skrifter, 2006
En teaterforestilling basert på eposet er skrevet av Rolf Losnegård og hadde urpremiere på Agder teater i 2001.
== Litteratur ==
S. M. Maul: Das Gilgamesch-Epos, München 2005, ISBN 3-406-52870-8.
== Eksterne lenker ==
(en) Epic of Gilgamesh – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
The Epic of Gilgamesh; fra The Digital Library Book, presented by Poznan Supercomputing and Networking Center
Hva er Gilgamesh-eposet? Religionsoraklene. https://religionsoraklene.no/hva-er-gilgamesh-eposet/ | Gilgamesj (kileskrift: 𒄑𒂆𒈦, Gilgameš, opprinnelig kileskrift: 𒄑𒉈𒂵𒈩, Bilgamesj, «stamfar er en ung mann»,Hayes, J.L. | 7,221 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gilgamesj | 2023-02-04 | Gilgamesj | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde fra Wikidata også brukes utenfor infoboks', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Assyriologi', 'Kategori:Bokserien Verdens hellige skrifter', 'Kategori:Episk litteratur', 'Kategori:Kileskrift', 'Kategori:Litteraturhistorie', 'Kategori:Mesopotamisk mytologi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Denne artikkelen gjelder eposet, se også Gilgamesj (konge)Gilgamesj er et sumerisk og babylonsk epos som handler om den legendariske kong Gilgamesj av Uruk. Eposet ble nedskrevet rundt år 2000 f.Kr, omtrent 800 år etter kong Gilgamesjs regjeringstid. Bare deler av eposet er bevart og ble funnet på leirtavler i ruinbyen Ninive. Det er skrevet dels på sumerisk og dels på akkadisk.
Sin-leqi-unninni, en prest som levde i Babylonia omtrent 1400 f.Kr., er forfatteren til den best bevarte versjonen av Gilgamesj-eposet. Han er dermed den eldste episke forfatteren som er kjent ved navn.
| Denne artikkelen gjelder eposet, se også Gilgamesj (konge)Gilgamesj er et sumerisk og babylonsk epos som handler om den legendariske kong Gilgamesj av Uruk. Eposet ble nedskrevet rundt år 2000 f.Kr, omtrent 800 år etter kong Gilgamesjs regjeringstid. Bare deler av eposet er bevart og ble funnet på leirtavler i ruinbyen Ninive. Det er skrevet dels på sumerisk og dels på akkadisk.
Sin-leqi-unninni, en prest som levde i Babylonia omtrent 1400 f.Kr., er forfatteren til den best bevarte versjonen av Gilgamesj-eposet. Han er dermed den eldste episke forfatteren som er kjent ved navn.
== Det første skjønnlitterære verket ==
Historien om Gilgamesj var opprinnelig muntlige fortellinger som oppsto på samme tid som verdens første skriftspråk, kileskriften, ble til omkring år 3400 f.Kr i Mesopotamia. Men allikevel ble ikke historien om Gilgamesj nedskrevet før rundt 1800 f.Kr., noe som gjorde at Gilgamesj-eposet ble det første nedskrevne skjønnlitterære verket i historien (før 1800 f.Kr. ble skriftspråket brukt til merkantile formål og matematiske nedtegninger).
Eposet fikk stor betydning for andre senere nedskrevne verker. Mange av de sumeriske gudene har hatt innflytelse på fremstillingen av de greske gudene. Den mest kjente er Ishtar, som har mange likhetstrekk med den greske kjærlighets- og fruktbarhetsgudinnen Afrodite. Gilgamesj-eposet er et meget god kilde til hva slags samfunn Sumer besto av. I tillegg til dette er Gilgamesj-eposet startskuddet for utviklingen av heltebegrepet, der heltene gradvis mistet de guddommelige sider ved seg. I eposet møter man både helter (Gilgamesj og Enkidu) og en heltinne (Sjamhat).
Skildringen av oversvømmelsen har likhetstrekk med det babylonsk-akkadiske eposet Atrahasis, som ble nedskrevet ca. 1700 f.Kr., og som har preg av å være eldre enn Gilgamesjeposet.
== Utnapisjti og den store syndfloden ==
I Gilgamesj får man opplysninger om en tidligere hendelse som skjedde lenge før historien om Gilgamesj. Den historien er kjent som historien om den store syndfloden, der man hører om Utnapisjti (han som redder liv). Han overlever den store syndfloden gjennom å bli advart av guden Ea som ba ham om å bygge en båt til seg, sin familie og sine venner. Etter syndfloden blir han alle menneskers stamfar og senere guddommeliggjort. Historien om Utnapisjti finner man igjen i mange andre litterære verker. Den mest kjente er historien fra Bibelen om Noahs ark, der historien om Noah ligner betydelig på historien om Utnapisjti.
Mange geologer tror at bakgrunnen til alle historiene om syndfloden skyldes en dramatisk oversvømmelse av Svartehavet rundt ca. 5600 f.Kr. De to som har forsket mest på dette, var de amerikanske geologene William Ryan og Walter Pitman. I deres bok Noah's Flood presenterer de en teori om at Svartehavet og Det kaspiske hav (som da var ferskvann) ble oversvømt av saltvann da en gigantbølge kom over Bosporos (som da var en fjellpassasje) og dannet sprekken mellom Europa og Asia. I 2002 ble det gjennomført en ekspedisjon under ledelse av Robert D. Ballard, som rester etter bosetningsområder og et skip som kan bevise at Ryan-Pitman teorien kan være korrekt. Etter oversvømmelsen kan deler av befolkningen ha emigrert ned til Mesopotamiaområdet og fortalt deres historie videre der. På denne måten tror man syndflodmyten har oppstått.
== Handling ==
Eposet starter med at kong Gilgamesj av Uruk, to tredjedeler gud og en tredjedel menneske, undertrykker sine egne undersåtter, som klager. Himmelguden Anu hører klagene og ber Aruru – «gudenes jordmor» som skapte menneskene – om å skape en make til Gilgamesj. Aruru forstår hva han mener og skaper i leire den veldige Enkidu, som hun plasserer i villmarken. Enkidu skapes uvitende som et barn og finner en gaselleflokk å løpe sammen med. Han befrir dem fra feller og vokter dem mot rovdyr.
Etter en jegers klagemål sender Gilgamesj ut tempelprostituerte Sjamhat til villmarken for å forføre Enkidu så han skal miste dyrenes tillit. Hun legger seg til rette med åpent skjød der hun vet Enkidu er på vei. Planen fungerer utmerket, villmannen har sex med henne i en uke. Han avvises deretter av sin flokk, han mister noe av sin ekstreme hastighet og han er «gitt fornuften og en bredere forståelse». Sjamhat tar ham med seg og lærer ham å spise og drikke menneskeføde. Hun har lært villmannen flere nye ting om det å være et menneske og sivilisert ham. Sjamhat forteller Enkidu at Gilgamesj har drømt om hans komme. Enkidu oppsøker kongen i Uruk, og får han til å begynne å behandle folket bedre, uvitende om at det er denne rollen som gudene har skapt ham til.
Et av mytens hovedtemaer er menneskets angst for å opphøre å eksistere og jakten på evig liv som følge av dette. Først dreper Gilgamesj og Enkidu i fellesskap Sedertreskogens veldige vokter Humbaba, så Gilgamesjs navn «skal leve evig blant menneskene». Når de kommer hjem til byen igjen i seiersrus, får gudinnen Ishtar øye på Gilgamesj. Hun blir så betatt av ham at hun umiddelbart vil ha ham til husbond, til gjengjeld lover hun å gjøre ham til verdens største konge. Han sier nei og spotter henne i stedet – hun ødelegger alle hun elsker sier han og gir eksempler. Med dette har helten skaffet seg en mektig fiende og hun snur de andre gudene mot ham. Konflikten eskalerer og gudenes råd avgjør til sist at Enkidu og Gilgamesjs hybris er så stort at en av dem må straffes med døden – det blir Enkidu, etter et kort sykeleie dør han og blir igjen til leire.
Gilgamesj rammes av dyp sorg over sin venn. Han innser også at han selv en dag må dø, noe som gjør ham livredd. Han legger nå ut på en reise for å forsøke å oppnå udødelighet. På sin vandring møter Gilgamesj den udødelige Utnapisjti som reddet dyr og mennesker i en syndflod som minner svært mye om Bibelens - gudene straffet menneskene for deres ondskap. Gilgamesj klarer ikke Utnapisjtis prøve for å bli udødelig. Etter litt om og men, får Gilgamesj endelig tak i en sjøplante som gir ungdommen tilbake til den som spiser den. En slange stikker imidlertid av med planten mens han bader, før han får sjansen til å prøve den. Han vender slukøret tilbake til Uruk. Til slutt avsløres det at det er Gilgamesj som er fortelleren av eposet. Han priser byen Uruk for dens skjønnhet.
== Tolkning ==
En måte å tolke eposet på er å se på Gilgamesjs personlighet. Han er som kjent to tredjedeler gud og en tredjedel menneske. Hans guddommelige deler vil gi ham en tørst etter å bli udødelig, mens hans menneskelige del vil gjøre at han aldri oppnår udødelighet. Eposet er dermed betegnet som en belærende tekst der man fortalte om forskjellene mellom gudene og menneskene og menneskenes begrensinger.
== Viktige figurer ==
== Tekster som antas er påvirket av Gilgamesj-eposet ==
== Norske utgaver av Gilgamesj ==
I Norge ble verket utgitt første gang Cappelen forlag i 1967, i Per Seyersteds oversettelse og med forord av Arvid S. Kapelrud. Denne utgaven er gjenutgitt flere ganger, sist i 2008, med tittelen Gilgamesj, han som så alt. ISBN 978-82-02-28188-5
En utgave i serien Verdens hellige skrifter i 2001, med Gilgamesh og Atrahasis, inneholdt en ny oversettelse av Jens Braarvig og Tor Åge Bringsværd. Denne utgaven er oversatt etter sumeriske og akkadiske skrifter. ISBN 82-525-4106-2 – en utvidet og revidert oversettelse av denne utgaven ble utgitt i 2004, og har kommet i flere opplag, også i serien Verdensbiblioteket. ISBN 978-82-525-7057-1
Utdrag fra eposet om «Bilgamesh», som sumererne kalte ham, finnes også i antologien Sumeriske skrifter, 2006
En teaterforestilling basert på eposet er skrevet av Rolf Losnegård og hadde urpremiere på Agder teater i 2001.
== Litteratur ==
S. M. Maul: Das Gilgamesch-Epos, München 2005, ISBN 3-406-52870-8.
== Eksterne lenker ==
(en) Epic of Gilgamesh – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
The Epic of Gilgamesh; fra The Digital Library Book, presented by Poznan Supercomputing and Networking Center
Hva er Gilgamesh-eposet? Religionsoraklene. https://religionsoraklene.no/hva-er-gilgamesh-eposet/ | Gilgamesj er et sumerisk og babylonsk epos som handler om den legendariske kong Gilgamesj av Uruk. Eposet ble nedskrevet rundt år 2000 f. | 7,222 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ny-Caledonia | 2023-02-04 | Ny-Caledonia | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Franske oversjøiske områder', 'Kategori:Melanesia', 'Kategori:Ny-Caledonia', 'Kategori:Øyer i Oseania'] | Ny-Caledonia (fransk: Nouvelle-Calédonie) er et fransk territorium i Stillehavet. I 2017 var innbyggertallet beregnet til 278 500. Hovedstaden heter Nouméa og hadde i 2014 99 926 innbyggere. To tredeler av befolkningen i Ny-Caledonia bor i Stor-Nouméa.
Ny-Caledonia tilhører Frankrike, men har omfattende indre selvstyre. Siden 1986 har FNs komité for avkolonisering inkludert Ny-Caledonia på FNs liste over ikke-selvstyrte områder. I folkeavstemninger 4. november 2018 og 4. oktober 2020 ble det flertall mot at Ny-Caledonia skulle bli en selvstendig stat.
Ny-Caledonia består av hovedøya Grande-Terre, Loyautéøyene og en rekke mindre øyer. Det har et landområde på til sammen på 18 576 km². Myntenheten er CFP-franc.
| Ny-Caledonia (fransk: Nouvelle-Calédonie) er et fransk territorium i Stillehavet. I 2017 var innbyggertallet beregnet til 278 500. Hovedstaden heter Nouméa og hadde i 2014 99 926 innbyggere. To tredeler av befolkningen i Ny-Caledonia bor i Stor-Nouméa.
Ny-Caledonia tilhører Frankrike, men har omfattende indre selvstyre. Siden 1986 har FNs komité for avkolonisering inkludert Ny-Caledonia på FNs liste over ikke-selvstyrte områder. I folkeavstemninger 4. november 2018 og 4. oktober 2020 ble det flertall mot at Ny-Caledonia skulle bli en selvstendig stat.
Ny-Caledonia består av hovedøya Grande-Terre, Loyautéøyene og en rekke mindre øyer. Det har et landområde på til sammen på 18 576 km². Myntenheten er CFP-franc.
== Geografi ==
Landet dekker en flate på 18 576 km².Etter fransk lov omfatter Ny-Caledonia øya Grande-Terre, île des Pins, Bélep-øyene, Huon og Surprise, Chesterfieldøyene og Bellone-revene, Loyautéøyene, Walpole, Astrolabe-revene, Matthew og Hunter. Vanuatu gjør også krav på Matthew og Hunter.
=== Geologi og landformer ===
Geologisk er Ny-Caledonia en del av Norfolkryggen.I Grande-Terres lengderetning går en fjellkjede. Høyeste punkt er Mont Panié i nord på 1628 moh. Andre fjelltopper i nord er Mont Colnett på 1505 m og Mont Ignambé på 1311 m. I sør er Mont Humboldt høyeste punkt med 1618 meters høyde. På østsiden av fjellkjeden er landskapet bratt opp mot fjellene. På vestsiden flater fjellene ut i sletter. Jordsmonnet er rikt på mineraler og er næringsfattig. Om lag en tredel av jorda er ultramafisk.Grand-Terre er rik på naturressurser. Det finnes store forekomster av nikkel. Forekomsten av garnieritt har et høyt nikkelinnhold på inntil 3 %. Ny-Caledonia har 16 % av verdens nikkelreserver. Det finnes også krom, jern, gull, kopper, bly, sink, sølv, mangan og kobolt.I forlengelsen av Grande-Terre ligger mindre øyer: île des Pins i sør og i nord Bélep-øyene og d'Entrecasteaux-revene. Øygruppen Loyautéøyene ligger øst for Grande-Terre. Disse koralløyene er opprinnelig vulkanske og et resultat av hevning. Øyene er en del av Loyautéryggen, som løper parallelt med nordenden av Norfolkryggen.
=== Klima ===
Landet har subtropisk klima, med en middeltemperatur på mellom 22 og 24 °C. Det er to årstider. Den varme årstiden varer fra midten av november til midten av april, mens den kalde årstiden strekker seg fra midten av mai til midten av september. I den varme årstiden ligger temperaturen på mellom 25 og 27 °C. Dette er også perioden for orkaner. I den kalde årstiden ligger temperaturen på mellom 20 og 23 °C.Årsnedbøren er på 1700 mm, med stor lokal variasjon. Det er fem ganger mer nedbør på østsiden enn på vestsiden.
=== Plante- og dyreliv ===
Ny-Caledonia har et distinkt plante- og dyreliv. Artsrikdommen, med endemiske og relikte arter, er særskilt stor for en øy av denne størrelsen. Ny-Caledonia er den minste enkeltstående globale biologiske hotspot.
Det biologiske mangfoldet er svært stort, både på land og i havet. Floraen har en av de høyeste andelene endemiske arter i verden. Plantemangfoldet er stort med 3 261 stedegne arter. Det finnes 106 endemiske reptilarter, blant annet Rhacodactylus leachianus, den største gekkoen i verden. Seks endemiske flaggermusarter finnes. 90 % av de 4 500 artene virvelløse dyr er endemiske. Blant de 23 endemiske fugleartene finnes den flygeudyktige kaguen (Rhynochetos jubatus) og goliatkeiserdue (Ducula goliath).Ny-Caledonia har vært isolert siden oppsplittingen av Gondwana for 80 millioner år siden. Tidligere ble artsmangfoldet med de mange endemiske og relikte artene forklart som et resultat av isolasjonen som fulgte ved oppsplittingen av Gondwana. Imidlertid lå Ny-Caledonia for mellom 65 og 45 millioner år siden under havnivå og relikte arter er ikke eldre enn 40 millioner år. Artene på Ny-Caledonia er spredt fra nærliggende områder, og har utviklet seg lokalt i et mangfoldig og spesielt miljø, med mulighet for at det kan ha eksistert refugier.Grande-Terre har både regnskog og tørr skog. Videre finnes det områder med krattskog (maki), mangrove og sump. Østsiden av Grande-Terre har et fuktig klima med regnskog, fra 300 meters høyde og oppover til de høyeste punktene. Regnskogen dekker 21 % av arealet.
Vestsiden av øya ligger i le for vinden og er tørrere enn østsiden. Opprinnelig vokste det her tørr skog fra havnivå opp mot 400 meters høyde. Denne typen skog har 262 endemiske plantearter. Treet som står som symbol for Ny-Caledonia, Melaleuca quinquenervia, hører hjemme på vestsiden. 60 plantearter finnes bare i disse skogsområdene. De tørre skogene er også habitat for særegne reptiler, virvelløse dyr og fugler. 33 sommerfuglarter lever kun i disse skogene. Den sklerofylliske skogen med eviggrønne trær på 10-15 meter er den mest truede vegetasjonstypen. Mye av den tørre skogen er erstattet av savanne med lave planter. Spredte områder av den tørre skogen er bevart, til sammen 50 km² fordelt på 253 steder.I krattskogen er 89 % av planteartene endemiske, mens andelen er 82 % i regnskogen og 57 % i sklerofyllskogen. På savannen er derimot 6 % av planteartene endemiske.Av 19 arter i apeskrekkslekten (Araucaria), er 13 endemiske på Ny-Caledonia. Amborella trichopoda er det eneste medlem av familien Amborellaceae, søstergruppen til alle resterende blomsterplanter.Mellom 150 og 200 km² av kysten er dekket av mangrove.
=== Livet i havet ===
Barriererevet er med 1 600 km verdens nest lengste. Revet omgir en lagune på 23 400 km². Barriererevet og lagunen inneholder til sammen 14 280 km² rev. En tredel av bunnen i lagunen er dekket av sjøgras. Barriererevet er siden 2008 et verdensarvområde.
Artsmangfoldet i havet er også stort, men andelen endemiske arter er mindre enn på land (5 %). En opptelling av livet i havet fant 15 000 arter, inkludert 1 950 fiskearter, 5 500 arter bløtdyr, 5 000 arter krepsdyr, 600 svampearter og 300 arter koralldyr.Det finnes omkring et dusin marine pattedyr. Blant disse er den truede dugong (Dugong dugon). Tre skilpaddearter yngler i Ny-Caledonia: suppeskilpadde (Chelonia mydas), karett (Eretmochelys imbricata) og glattkarett (Caretta caretta).
=== Miljøtrusler ===
Gruvedrift som miljøtrussel i form av forurensing og sedimentering. Dumping av masse fra nikkelgruvene har et sted skapt et 3 km bredt delta som strekker seg 300-400 meter ut i lagunen.På 1800-tallet ble store deler av landet avskoget på grunn av tømmerhogst, rydding av jordbruksland, dyrehold og skogbrann. Av den opprinnelige tørre skogen er rundt 1 % bevart.
Regnskogen på østsiden dekket opprinnelig 70 % av arealet, sammenlignet med 21 % i dag.Skogbrann, hovedsakelig skapt av mennesker, er den største trusselen mot vegetasjonen. Plante- og dyrelivet er under press fra invaderende arter, slik som hjort (Rusa timorensis), gris, hund, rotter og maur (Wasmania auropunctata). Invaderende plantearter som Lantana camara og guava (Psidium guajava) er også et problem. Maur introdusert i 1960 rammer både mennesker og dyr, samt leddyr på en måte som kan få følger for hele næringskjeden.Skogbrann, kvegdrift med nedbeiting og gruvedrift fører til erosjon og bidrar til sedimentering som truer lagunen og revene. Problemet forverres av tropiske stormer og er særlig merkbart på østkysten.Tropiske stormer påvirker korallene og livet ellers i lagunen. Hyppigere eller sterkere tropiske stormer kan få store konsekvenser for det marine miljøet. Stigende havnivå som følge av klimaendringer er en trussel for først og fremst for de lave øyene, slik som Ouvéa, men også for strender med yngleområder for skilpadder, elveutløp med mangrove og lave kystområder andre steder. Mangroveskogen er truet, særlig i sør ved Nouméa.Mange naturområder er vernet, men dette har hatt liten effekt i å beskytte planteartsmangfoldet.
== Demografi ==
Beregnet folketall for 1. januar 2017 var 278 500. Folketellingen i 2014 viste et innbyggertall på 268 767.To tredeler av landets befolkning bor i Stor-Nouméa, som i 2014 hadde en befolkning på 179 509. Hovedstaden Nouméa hadde samme år 99 926 innbyggere.
=== Etniske grupper ===
Kanakene er den opprinnelige befolkningen. Kolonisering med innvandring fra Frankrike og andre land har gjort at kanakene er i mindretall. Kanakene talte ved folketellingen i 2014 i alt 104 958 personer, en andel på 39,1 % av innbyggertallet. Europeerne talte 73 199 personer eller 27,2 %. Personer fra Wallis- og Futunaøyene utgjorde 8,2 % av befolkningen, franskpolynesiere 2,1 %, indonesiere 1,4 %, vanuatuere 1, % vietnamesere 0,9 %, asiater 0,4 % og andre 1,3 %. 8,6 % av befolkningen identifiserer seg som tilhørende mer enn én folkegruppe. 7,4 % oppga kaledonsk tilhørighet.Ved folketellingen i 2014 var 75 % av innbyggerne født i Ny-Caledonia, mens 16 % var født i Frankrike, inkludert oversjøiske departementer. 2,7 % var født i Wallis- og Futunaøyene og 1,5 % i Fransk Polynesia. 4,8 % var født i andre land. 90 % av de som ikke var født på Ny-Caledonia bodde i Stor-Nouméa.Kanakene er i mindretall i den folkerike provinsen Sud, der 33 % er europeere, 26 % kanaker og 11 % fra Wallis- og Futunaøyene. I provinsen Nord er kanakene i flertall (70 % kanaker, 12 % europeere). Andelen kanaker er 86 % i kommunene på østkysten av hovedøya, 53 % i kommunene på vestkysten. På Loyautéøyene utgjør kanakene 94 % av befolkningen.
=== Språk ===
Fransk er offisielt språk. Blant kanakene tales det 28 forskjellige språk.De kanakiske språkene tilhører den austronesiske språkfamilien og gruppen av oseaniske språk. Alle, bortsett fra ett språk, hører hjemme i undergruppen Ny-Caledonia og Loyautéøyene-språk. Unntaket er fagauvea, som tilhører den kjernepolynesiske undergruppen av polynesiske språk. Videre finnes det franskbaserte kreolspråket tayo.
Mange av de kanakiske språkene tales av få personer. UNESCO regnet i 2014 med at 16 av de kanakiske språkene er truet. Status for noen av språkene er usikker. Folketellingen i 2009 viste at 19 personer over 14 år talte språket sîshëê, men språket kan imidlertid faktisk være utdødd. Académie des langues kanak er et språkakademi som arbeider for å kodifisere og fremme kanakspråkene.
Kanakiske språk etter antall brukere over 14 år ifølge folketellingsdata fra 2009 er:
drehu: 15 586
paicî: 7 252
xârâcùù: 5 729
ajië: 5 356
iaai: 4 078
cèmuhî: 2 602
yuanga: 2 400
fagauvea: 2 219
numèè- kwênyii: 2 184
nyelâyu: 1 955
fwâi: 1 858
drubéa: 1 211
voh-koné-språk (bwatoo, haeke, haveke, hmwaveke, hmwaeke, vamale): 1 203
caac: 1 165
nêlêmwa/nixumwak: 1 090
jawe: 990
nemi: 908
nengone: 872
xârâgurè: 758
haméa-tîrî: 596
’ôrôê: 490
arhö: 349
pwaamei: 292
pije: 183
arhâ: 166
neku: 125
pwapwâ: 39
sîshëê: 19
=== Religion ===
Omkring 60 % av befolkningen er katolikker, mens 30 % er protestanter. Tradisjonell religion praktiseres også. Det er skille mellom kirke og stat. Staten er sekulær og det er ikke religionsundervisning i den offentlige skolen.Fra 1840 sendte London Missionary Society (LMS) protestantiske misjonærer fra Samoa. Fransk katolsk misjon tok til i 1843. Da Frankrike tok kontroll i 1853, ble virksomheten til LMS forbudt på Grande-Terre. Imidlertid fortsatte LMS sin aktivitet på Loyautéøyene. Det oppsto konflikt med franske katolske misjonærer og i 1895 ble den protestantiske virksomheten overtatt av den franske reformerte kirke.Den katolske kirke etablerte i 1847 et apostolisk vikariat. Dette ble i 1966 opphøyet til erkebispedømmet Nouméa. Fra 1946 har Den katolske kirke presteordinert kanaker.Etter andre verdenskrig ble den evangeliske kirke selvstendig fra den franske moderkirken og ble til Den evangeliske kirke på Ny-Caledonia. Kirken har også vært politisk aktiv. På 1950-tallet engasjerte yngre protestantiske prester seg for kanakenes selvbestemmelsesrett. I 1959 ledet dette til splittelse og Den frie evangeliske kirke i Ny-Caledonia ble grunnlagt.Da landet var straffekoloni kom det også muslimer fra Algerie. Omkring 2,5 % av befolkningen er muslimer. Da straffearbeidere ikke lenger var tilgjengelig, ble det lagt til rette for arbeidsinnvandring fra Vietnam og slik kom buddhismen til Ny-Caledonia.Sjuendedagsadventistene etablerte seg i 1925. Jehovas vitner begynte misjonsvirksomhet i 1950 og i 1961 ankom mormonene. I 1982 etablerte Den nyapostoliske kirke seg. Pinsebevegelsen, med Assemblees de Dieu, El Shaddai-forsamlingen og Neil Thomas Ministries, er også til stede og har opplevd vekst.
== Historie ==
Det vestlige Stillehavet ble først befolket av mennesker rundt 3000 år siden. Lapitafolket, som den gruppen mennesker som bosatte seg i den melanesiske skjærgården, ble kalt. De kom til øyene, som i dag utgjør Ny-Caledonia, rundt 1500 f.Kr. Lapitafolket var meget dyktige sjøfarere og navigatører, og i jordbruksfolk som hadde innflytelse over et stort område av Stillehavet.
Fra omkring det 1000-tallet kom også polynesiere og blandet seg med de opprinnelige beboerne av øygruppen. Europeerne oppdaget først Ny-Caledonia på slutten av det 1700-tallet. Den britiske oppdageren James Cook fikk øye på øya Grande-Terre i 1774 og kalte den Ny-Caledonia.
Britiske og amerikanske hvalfangere var de første kommersielle sjøfarerne som tok inn på øya, mens de opererte utenfor Ny-Caledonia på 1800-tallet. De ble etterfulgt av handelsmenn av sandeltre, som var de første til å påvirke øyboerne i noe grad. Da lageret av sandeltre begynte å minke, ble handelsmennenes holdning mer truende og arrogant. I tillegg brakte europeerne med seg nye sykdommer, som kopper, meslinger, dysenteri, influensa, syfilis, og spedalskhet. Mange mennesker døde som følge av disse sykdommene. Spenningene mellom øyboerne og handelsmennene utviklet seg til fiendtligheter, og i 1849 ble mannskapet på det amerikanske skipet «Cutter» drept og spist av Pouma-klanen.Ettersom handelen med sandeltre avtok, ble det erstattet av en ny form for handel, «blackbirding». Blackbirding var en engelsk eufemisme (forskjønnende omskrivning) for å lure og kidnappe folk til slaveri, blant annet fra Ny-Caledonia, for å arbeide på sukkerrørplantasjer. Slavehandelen opphørte på begynnelsen av det 1900-tallet. Ofrene for denne handelen ble kalt kanakas, likt som alle folkeslagene i Oseania ble kalt, etter det hawaiiske ordet for «menneske», «mann». Dette kallenavnet ble senere forkortet til kanak, og overtatt av lokalbefolkningen etter den franske anneksjonen, da landet ble en koloni under Frankrike.
Ny-Caledonia kom i fransk besittelse sent i 1853. Etter eksempelet satt av Storbritannia, sendte Frankrike til sammen 22 000 dømte forbrytere til straffarbeidkolonier langs sørvestkysten mellom 1864 og 1922. Dette tallet omfattet vanlige kriminelle så vel som politiske fanger. Mot slutten av epoken med straffekoloni, utgjorde frie europeiske nybyggere (inkludert tidligere straffanger) og asiatiske kontraktsarbeidere langt mer av befolkningen. Antallet kanaker falt drastisk i samme periode på grunn av sykdommer og en apartheid-lignende system kalt Code de l'Indigénat, som påla strenge begrensninger i hvilket arbeid de kunne ha, hvor de kunne bevege seg og eierskap til land.
Under den andre verdenskrig ble de franske koloniene i det sørlige Stillehavet en del av de frie franske styrker. Støttet av Australia ble disse koloniene viktig baser for de allierte. De amerikanske styrkene bygget opp en stor marinebase på Ny-Caledonia for å bekjempe Japan. Frykten var at om Ny-Caledonia ble etterlatt ville fortsatt japansk framgang og erobringer true med å kutte sjøforbindelsen mellom Nord-Amerika og Australia. Nouméa fungerte som hovedkvarter for den amerikanske marinen og hæren i Sør-Stillehavet. På grunn av nærheten til territoriets operasjoner, ble Nouméa også en reparasjonsbase for skadede amerikanske og allierte skip. Nouméa ble etter hvert mindre viktig som marine- og militærbase ettersom den amerikanske og allierte offensive linjen raskt flyttet seg nordover og over ekvator.
Etter krigen ble de alliertes militære hovedkvarter – et femkantet bygningskompleks – overtatt som hovedkontor for en ny regional mellomstatlig utviklingsorganisasjon: Kommisjonen for Sør-Stillehavet, senere kjent som Secretariat of the Pacific Community og Pacific Community.
Ny-Caledonia har vært på FNs liste over ikke-selvstyrte områder siden 1986. Kampen for å bli uavhengig stat begynte i 1985 ved Front de libération nationale kanak et socialiste (FLNKS). FLNKS, som ble ledet av Jean-Marie Tjibaou som ble myrdet i et attentat i 1989, tok til orde for opprettelsen av en uavhengig stat av kanaker. Problemene kulminerte i 1988 med et blodig gisseldrama på Ouvéa.
Uroen førte til en avtale om økt selvstyre i Matignon-avtalen fra 1988 og Nouméa-overenskomsten i 1998. Denne overenskomsten beskrev fristillingsprosessen som «ikke reverserbar» og skaffet til veie et lokalt ny-caledonsk statsborgerskap, egne offisielle symboler på ny-caledonsk identitet (som et nasjonalt flagg), samt få til en folkeavstemning om det omstridte spørsmålet om uavhengighet fra den franske republikk en gang etter 2014.
== Politikk og administrasjon ==
En høykommissær er representant for den franske stat.
Ny-Caledonias kongress er indirekte valgt og består av representanter valgt til provinsforsamlingene. Senatet består av representanter for kanakbefolkningen. Regjeringen, ledet av en president, utgår fra kongressen og er sammensatt av representanter for alle de største partiene.
Ny-Caledonia har to deputerte i Frankrikes nasjonalforsamling og to senatorer i Senatet.Velgerne er representert i Europaparlamentet ved den ene av tre seksjoner i valgkretsen for det oversjøiske Frankrike. Seksjonen består av Ny-Caledonia, Fransk Polynesia og Wallis- og Futunaøyene og har ett mandat. Ordningen med egne regionale seksjoner ble første gang benyttet ved valget i 2009. Tidligere stemte velgerne i alle franske oversjøiske områder sammen.
=== Administrativ inndeling ===
Landet er delt i tre provinser med folkevalgte forsamlinger og provinsregjeringer. De tre provinsene er Sud, Nord og Loyautéøyene. Provinsene er videre delt inn i 33 kommuner.
Parallelt med den administrative inndelingen i provinser og kommuner, er landet for kanakbefolkningen inndelt i tradisjonelle områder, som igjen er inndelt i tradisjonelle distrikter og stammer. Det er åtte tradisjonelle områder: Hoot Ma Whaap, Paicî-Cèmuhi, Ajië Aro, Xârâcùù, Drubea-Kapumë, Nengone, Drehu og Iaai.
=== Avkolonisering ===
Ny-Caledonia står på FNs liste over ikke-selvstyrte områder. FNs spesialkomité for avkolonisering overvåker implementeringen av Erklæringen om uavhengighet for koloniland og -folk og følger den politiske utviklingen. Frankrike er som administrasjonsmakt forpliktet til å rapportere til avkoloniseringskomiteen.
Generalsekretær Ban Ki-moon bekreftet i august 2013 FNs forpliktelse til arbeidet med å få slutt på kolonialisme og tok til orde for uavhengighet for de gjenværende ikke-selvstyrte områdene. Samtidig anerkjente han at folket i de ikke-selvstyrte områdene ikke nødvendigvis ønsker uavhengighet, men la vekt på at de må få et valg. FN anser retten til selvstyre folket i et område som Ny-Caledonia har for å være oppfylt dersom folket fritt kan velge mellom tre alternativer: 1) bli en selvstendig stat, 2) bli en assosiert stat i tilknytning til en annen uavhengig stat, eller 3) bli helt integrert i en annen uavhengig stat.
=== Folkeavstemninger om uavhengighet i 2018, 2020 og 2021 ===
Frankrikes statsminister Jean-Marc Ayrault gjentok i juli 2013 løftet om å holde folkeavstemning om uavhengighet for Ny-Caledonia. Datoen for folkeavstemningen ble senere satt til 4. november 2018. Det foreløpige valgresultatet viste at 56,4 % stemte nei til selvstendighet, mens 43,6 % stemte ja. Det var flertall for selvstendighet i de to provinsene Nord og Loyautéøyene, mens det var flertall mot uavhengighet i den folkerike provinsen Sud.Foreløpig resultat fra folkeavstemningen om uavhengighet 4. oktober 2020 viste at 53,26 % av velgerne stemte nei til selvstendighet, 46,74 % ja. Valgdeltakelsen var 85,64 %.
Den tredje og siste folkeavstemningen ble gjennomført 12. desember 2021. Da stemte 96,5% av velgerne nei uavhengighet fra Frankrike, med en valgdeltakelse på 43,9%. Kanakene ønsket å utsette avstemningen, da den ble gjennomført i den 12 måneder lange sørgeperioden til minne om ofrene for Koronapandemien. Da folkeavstemningen likevel ble gjennomført ble det oppfordret til boikott.
== Økonomi og næringsliv ==
=== Valuta ===
Stillehavsfranc (CFP-franc) er i bruk i Ny-Caledonia, samt også i Fransk Polynesia og på Wallis- og Futunaøyene. Stillehavsfrancen er bundet til euro med en kurs der 1 stillehavsfranc er verdt 0,00838 euro (eller 1000 stillehavsfranc = 8,38 euro).Sentralbanken er Institut d'émission d'Outre-Mer. Den har kontor i Nouméa.
=== Samferdsel ===
La Tontouta–Nouméa internasjonale lufthavn og Magenta lufthavn ligger begge ved hovedstaden Nouméa. Flyselskapet Aircalin flyr utenlandsruter, mens Air Calédonie har innenriksruter.
Inntil andre verdenskrigs slutt gikk det jernbanetrafikk mellom Nouméa og Païta.
== Samfunn ==
=== Utdanning ===
Université de la Nouvelle-Calédonie ble til i 1999, ved deling av fellesuniversitet for Ny-Caledonia og Fransk Polynesia, Université française du Pacifique.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) New Caledonia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Nouvelle-Calédonie – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Caledonia er det latinske navnet som ble gitt av Romerriket for den nordligste delen av Storbritannia. Bruken av navnet blir noen ganger benyttet spesielt til området nord for Den antoninske mur, men benyttes oftest som synonymt med det samme området som i dag representerer Skottland. | 7,223 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Piktere | 2023-02-04 | Piktere | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Pikterne', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Pikterne var et folkeslag som levde i det sentrale og nordlige Skottland fram til vikingtiden. Navnet fikk de kanskje av romerne fordi krigerne var tatovert eller malt. I romersk tid fantes to piktiske kongedømmer: et i sør, som stadig angrep Romerrikets nordgrense, og et i nord, som også omfattet Orknøyene og Shetland. Ca. 841 ble de forent med folket i Dalriada, som var av irsk avstamning, under kong Kenneth mac Alpin.
Pikterne kan ha vært en rest av en før-keltisk befolkning på De britiske øyer. De historiske kildene antyder at pikterne snakket et eget språk. Det har åpnet for akademisk diskusjon hvor det på den ene siden hevdes at det kan ha vært et særegent, kanskje et før-indoeuropeisk, språk, mens det på den andre siden hevdes at det kan ha vært et øykeltisk språk beslektet med sørlige brytoniske språk. Med tiden ble det språk de snakket uansett preget av og blandet med keltisk språk grunnet innvandring fra vest og sør. Lengst holdt piktisk språk og kultur stand i de nordligste delene av Skottland. Det piktiske språket døde trolig ut til fordel for norrønt på Shetland på 1100-tallet. Nordmennene kalte dem for petene.
| Pikterne var et folkeslag som levde i det sentrale og nordlige Skottland fram til vikingtiden. Navnet fikk de kanskje av romerne fordi krigerne var tatovert eller malt. I romersk tid fantes to piktiske kongedømmer: et i sør, som stadig angrep Romerrikets nordgrense, og et i nord, som også omfattet Orknøyene og Shetland. Ca. 841 ble de forent med folket i Dalriada, som var av irsk avstamning, under kong Kenneth mac Alpin.
Pikterne kan ha vært en rest av en før-keltisk befolkning på De britiske øyer. De historiske kildene antyder at pikterne snakket et eget språk. Det har åpnet for akademisk diskusjon hvor det på den ene siden hevdes at det kan ha vært et særegent, kanskje et før-indoeuropeisk, språk, mens det på den andre siden hevdes at det kan ha vært et øykeltisk språk beslektet med sørlige brytoniske språk. Med tiden ble det språk de snakket uansett preget av og blandet med keltisk språk grunnet innvandring fra vest og sør. Lengst holdt piktisk språk og kultur stand i de nordligste delene av Skottland. Det piktiske språket døde trolig ut til fordel for norrønt på Shetland på 1100-tallet. Nordmennene kalte dem for petene.
== Det piktiske problem ==
Piktiske steinmonumenter fanget oppmerksomheten og fascinasjonen til de første oldtidsforskere og antikvarer i Skottland på grunn av bautasteinenes unike symboler og andre karakteristiske trekk. Opp gjennom årene ble det skrevet mye om piktere, det folket som reiste disse steinene, men til tross for mengden av utgivelser har pikterne fått merkelapper som «gåtefull» og «et tapt folk» i henhold til de vage beskrivelsene i de antikke kildene. Pikternes gåtefulle status grunnes i de piktiske symboler, piktisk språk, piktisk matrilineær arvefølge (slektskapssystem som følger morens slekt i stedet for farens), pikternes barbariske vesen, mangelen på piktiske skriftlige kilder (med få unntak), og det faktum at de «forsvant».
På midten av 1950-tallet begynte forskningen å dra nytte av arkeologiske utgravninger. Et vendepunkt var en egen konferanse i Dundee i 1952 som førte til den første sammenhengende undersøkelse av piktisk arkeologi, utgitt i 1955 under den karakteristiske tittelen The Problem of the Picts (Problemet med pikterne).Tittelen reflekterte mangelen på analyser som viste at arkeologiske funn faktisk var piktiske. Tittelen ble således et utsagn som bekreftet den populære forestillingen om at pikterne var et gåtefullt og annerledes folk. Historikeren Edward J. Cowan spissformulerte det piktiske problem: «På Side Tre i bortimot hvilket som helst ettbindsverk om skotsk historie forsvant pikterne. Og det har alltid forbauset meg at ingen spurte om hva i all verden som skjedde med dem. Tross alt snakker vi om tre fjerdedeler av befolkningen i nordlige Britannia».Det er først i de senere år, fra 1980-tallet og framover, at forskerne har kunnet benytte seg av flere verktøy enn bare antikke kilder og diskutable kunsthistoriske analyser. De største framgangene kom kanskje med flyfoto som avdekket bosteder fra oldtiden som ellers var gått tapt gjennom moderne jordbruk. To framstående eksempler i nyere tid er oppdagelsen av Skottlands første vogngrav utenfor Edinburgh i 2001 og en «krigergrav» som ble avdekket i Alloa i 2003. Fortsatt gir de pågående utgravningene ved Cladh Hallan i South Uist og Old Scatness nye overraskelser.
Til tross for at mye arkeologisk arbeid fortsatt gjenstår, har vår forståelse av pikterne blitt komplementert av et helt annet og langt mer omfattende bilde enn for kun noen tiår tilbake.
== Kilder ==
Det er først og fremst arkeologiske utgravninger som har fortalt om piktisk historie, spesielt dens forhistoriske epoke. For den historiske epoke er det romerske kilder som gir de første skriftlige vitnemål om piktere, og de første historikere av skotsk historie, som William Forbes Skene, jobbet hovedsakelig med studiet av klassiske kilder. Den første autentiske redegjørelse om De britiske øyer og dens beboere synes å være gjort av en karthagener ved navn Hamilicar i det femte århundre f.Kr., sitert av den latinske forfatteren Avienus: Den største øya var bebodd av et folk kalt albiones. I en senere avhandling, tidligere feilaktig tilskrevet Aristoteles, nevnes innbyggerne også som albion, men når Julius Cæsar invaderer nevnes et tilsynelatende annet folk, britanni, noe som ga navn til Britannia.Den neste forfatteren som gir informasjon er Tacitus (død ca. 117) i dennes verk om sin svigerfar Julius Agricola som var guvernør i romersk Britannia fra 78 til 84, Vita Agricola (Livet til Agricola.) Ettersom Tacitus var historiker tillegges hans redegjørelse større vekt, og på Agricolas tid var det tre grupper: britanni, silurere og kaledoniere i Kaledonia, det vil si dagens Skottland. Førstnevnte var lik gallerne, men de to siste gruppene var ulik art. William F. Skene trekker den slutning at kaledoniere i nordlige Britannia var etterkommere av de tidligere albionere som tidligere hadde vært spredd over hele Britannia. Britanni og silurere må derfor ha innvandret senere. Albion ble senere til Alba, noe de irsk-gæliske benyttet som referanse på innbyggerne av Britannia, men som til slutt ble en referanse spesifikt for Skottland, se Opprinnelsen til kongedømmet Alba.
På 200-tallet e.Kr. besto Kaledonia av hele tretten stammer, noe den greske forfatteren og geografen Klaudios Ptolemaios (død 168) gir navn og posisjoner for. Den romerske historikeren Dio Cassius (død etter 229) gjør det klart at det eksisterte kun en nasjon i de uerobrede områdene i nord, bestående av to formidable stammer ved navn maeatae og caledonii. Likevel forsvinner disse ut av historien til fordel for et nytt navn, picti, og dette navnet blir stående på folket i den nordlige delen av Britannia. Den første forfatteren som nevner piktere ved navn er en romersk retoriker ved navn Eumenius som vi ellers vet svært lite om. Her nevnes «kaledoniere og andre piktere». Kaledoniere og piktere synes derfor å være ulike navn på det samme folket i Pictavia, og som Skene hevder, etterkommere av albionere.Den andre klassen med skriftlige kilder er fra middelalderen. Selv om svært lite av piktiske skrifter er blitt bevart, er piktisk historie siden 500-tallet kjent fra en rekke kilder, inkludert Bedas geistlige historieverk Historia ecclesiastica gentis Anglorum, helgenbiografier som Adomnáns om Columba av Iona, og fra flere irske annaler (krøniker): Ulster-annalene, Tigernach-annalene, Inisfallen-annalene, Annalene av de fire mesterne, Clonmacnoise-krøniken som alle rapporterte hendelser i Skottland, noen frekvenser i Lebor Bretnach, skotske revisjoner av Nennius' Historia Brittonum, og fortsettelsen av Bedas verk med Symeon av Durhams Historia Regum Anglorum, Annales Cambriae (Annalene fra Wales) og andre.
Piktere blir også nevnt i en norrøn kilde, Historia Norvegiæ, som er en kort latinsk krønike om hovedsakelig norsk historie. Den ble skrevet av en ukjent norsk munk på slutten av 1100-tallet og siden gjenfunnet i Skottland i 1849 i en kopi avskrevet på 1400-tallet. Historia Norvegiæ inneholder også en del unike etnografiske detaljer, blant annet «peti», det vil si piktere, som bodde på Orknøyene da nordmennene kom dit:
Disse landene var først bebodd av piktere (Peti) og irske munker (Papae). Av disse, den ene rasen, pikterne, små menn i legning, de gjorde underverk om morgenen og om kvelden i å bygge (stein) byer, men midt på dagen mistet de fullstendig alle sine krefter, og lurte rundt i frykt i sine små hus under jorda. Men på den tiden var øyene ikke kalt Orknøyene (Orchades), men Piktland (terra Petorum).
== Etymologi ==
Det navnet som pikterne selv benyttet for å beskrive seg er ukjent. Det greske ordet Πικτοί, latinsk Picti, opptrer første gang i et panegyrisk skrift av Eumenius i år 297 f.Kr. og er blitt oppfattet som å bety «malte» eller «tatovert folk» (latin pingere, «malt»), men det vet man ikke med sikkerhet. Det kan også referere til de uthogde billedsteinene som folkeslaget har etterlatt seg. Begrepet kan også være en romersk forvansking av en lokal betegnelse.
Gælerne fra Irland og det skotske kongedømmet Dalriada kalte folket for cruithne (på gammelirsk cru(i)then-túath, basert på en gammel-irsk rotord cruth). Det var også folk referert til som Cruithne i Ulster, spesielt kongene av Dál nAraidi (Dalaradia, ikke til å forveksles med Dalriada). Britonene, senere waliserne og korniske folk, i sør kjente til dem i P-keltiske formen for «Cruithne», som Prydyn. Keltere i det nåværende England, Britannia, omtalte dem også som prydyn (tidlig walisisk *kwriteno-teutā eller det mer moderne pryd). Deres gammelengelske navn ga den moderne skotske formen pechts.
== Historie ==
=== Skottlands urbefolkning ===
Gjennom alle tider har befolkningsgrupper vandret, flyttet seg fra et sted til et annet av ulike årsaker; strid med naboer, utarming av jorda, sult, klimatiske endringer og bevegelser knyttet til handel. Historisk sett har intet landområde hatt en statisk og uforanderlig befolkning. Skottlands befolkning fra de eldste tider har vært preget av mindre innvandringer sørfra og nordfra i små puljer som har kommet i perioder, men arkeologiske utgravninger har ikke avdekket en stor innvandring som har erstattet den innfødte befolkningen med en ny. Isteden har mindre grupper av enkeltindivider og stammer kommet og blitt en del av den opprinnelige befolkningen på samme måte som denne har flyttet på seg innenfor det landområdet som vi i dag kaller for Skottland.
I to nyere bøker har Bryan Sykes og Stephen Oppenheimer argumentert for at hoveddelen av dagens britiske befolkning som helhet nedstammer fra innvandrere fra Den iberiske halvøy som kom til øyene i den mesolittiske tidsalderen og, om enn i mindre grad, i de neolittiske tidsaldrene. Oppenheimer fremmer at geologi og klima har påvirket britenes genetikk og kultur på grunn av endringer i kystlinjene. Disse genetiske og kulturelle endringene stammer fra to hovedsoner med kontakt:
Den atlantiske gruppe, hovedsakelig fra Spania og Portugal, til de vestlige britiske øyer.
Nordlige Europa, opprinnelig over Doggerland til østlige England og fra Norge til nordlige Skottland.Vi kjenner ikke til hva disse opprinnelige innfødte innbyggerne i Skottland kalte seg selv, men de var forfedrene til pikterne: «Deres ytterste forfedre var det folket som bygde de store steinsirkler som Callanish på Lewis (Hebridene) i det tredje tusenåret f.Kr. i neolittisk tid, og rundhusene i den tidlige jernalder fra omtrent 600 f.Kr. og til 200 e.Kr. Vi har ingen bevis på noen betydelige invasjoner av Skottland etter den innledende bosetningen av bondefolk kort etter 4000 f.Kr. – det synes å ha vært svært lite friskt blod som kom i løpet av bronsealderen», slår historikeren Anna Ritchie fast. Romerne kalte deres land for Kaledonia etter en stamme ved navn caledonii, og et fellesnavn for de ulike stammene har også vært kaledoniere. Historikeren Peter Salway, spesialist på romersk Britannia, betrakter kaledoniere som bestående av innfødte piktiske stammer og antagelig også av brytonisktalende britonske flyktninger fra sør. I denne forstand har pikterne «alltid» vært i Skottland fra før de blir nevnt med navn i de historiske kildene. Ved å se på den skotske førhistoriske epoken fra før pikterne kommer inn i de skriftlige kildene, er det også mulig å danne et inntrykk av og en bakgrunn for den piktiske kulturen.
Det har bodd mennesker i Skottland siden 7500 f.Kr., først som jegere og samlere og fra rundt 4000 f.Kr. tilpasset de seg til jordbruk i liten skala og begynte å bygge store graver og rituelle monumenter. Skogene ble ryddet da befolkningen vokste, ny teknologi som keramikk, og senere bronse, ble innført. Ved rundt 1000 f.Kr. var Skottland et befolket område hvor landskapet var blitt endret etter 2000 år med jordbruk, spredt med dommerringer (steinsettinger) og gravsteder.
Steinalderen, bronsealderen og jernalderen er hendige begreper for å datere fortidsgjenstander, spesielt i museer, og er mer eller mindre dekkende da disse periodene opptrer til forskjellige tider ved ulike steder i Europa. Skottlands forhistorie kan inndeles i følgende tidsforløp uten at datoene skal bli sett på som annet enn en indikasjon:
1200–700 f.Kr.: den sene bronsealder
700–500 f.Kr.: innledende jernalder
500 f.Kr.–84 e.Kr.: tidlige historiske epoke
84–400 e.Kr.: romersk tidsepoke
400–900 e.Kr.: piktisk tid eller tidlig middelalder
=== Bronsealderen ===
Den skotske førhistoriske tiden var alt annet enn statisk. Den er karakterisert av markante endringer over tid og ved ulike steder i landet. Endringene var heller ikke lineære i en rett linje mot et sentralisert førmoderne samfunn. Isteden var det ulike epoker av stabilitet og fred, og ustabilitet og ufred, samhold og fragmentering. Den keltiske romantikken som hovedsakelig ble oppfunnet på 1800-tallet, og som fortsatt preger populære forestillinger av den skotske historien, har fremmet en lettforståelig, definerbar og tidløs keltisk fortid, men den blir i liten grad bekreftet av arkeologiske spor.Den sene bronsealderen i Skottland og Storbritannia så en slutt på de store monumentale byggverk i den neolittisk tidsepoken. Fra en tid hvor religiøse ledere synes å ha tilhørt samfunnets elite, synes det som om småkonger og en form for aristokrati vokste fram. Ved Cairnpapple Hill ble steinsirklene revet og gjenbrukt for å bygge en cairn, en gravrøys, for å markere en individuell grav (gravmarkering).
Bronsealderen synes å fremme mindre enheter, dominert av krigergrupper i befestede områder. Med bronsen ble et omfattende handelsnettverk etablert, som ikke bare spredte og utvekslet gjenstander, men også kultur og mennesker, over store avstander. En del av de prestisjefylte gjenstandene ble muligens spredt som sosial markering framfor som en del av en økonomisk handel, det vil si som gaver assosiert med allianser og ekteskap.En type europisk bronsesverd, huggert, fra tiden rundt 1200 f.Kr., var en kostbar og prestisjefylt gjenstand som viser til omfattende internasjonale kontakter. I Skottland er det mengder av disse langs elvedalene i øst og nord for Edinburgh, men de er også funnet over resten av landet. Med dette sosiale og økonomiske internasjonale nettverket ble antagelig også språk spredt. Det er mulig at keltisk var et felles handelsspråk, et lingua franca, som etter hvert blandet seg med innfødte språk og skapte dialekter og nye språk. Hvilket språk de førhistoriske beboerne av Skottland snakket er ukjent, men det var antagelig preget av keltisk innflytelse.
=== Jernalderen ===
Rundt 700 f.Kr. begynte de europeiske nettverkene å kollapse. Grunnen var jern som det nye metallet for våpen og redskaper. Jernmalm var mindre sjeldent, og bronsehandelen brøt sammen. De små stammesamfunnene i Skottland synes å ha blitt mer innadvendte og selvberget, noe som fremmet regionale kulturer. Enorme anstrengelser og ressurser gikk med til å bygge monumentale hus og festningsverker, mens ofringer til guder synes å svinne hen eller hadde allerede vært forsvunnet i flere århundrer. Bronsealderens preg av språklig og kulturell utveksling hadde uansett en effekt da Romerriket invaderte Britannia og siden Skottland, ved at stammene, til tross for deres fragmentering, var like nok for romerne til at de betraktet dem som ett felles folk.Et stort antall store og små festningsverker ble spredt over nordlige Skottland på bakker og høydedrag i løpet av jernalderen. Området mellom Forth og Tyne har de fleste, nær 90 prosent. Historikerne mente lenge at festningsbygningen opphørte med romertiden da pax romana tillot bønder i sørlige Skottland å leve relativt uforstyrret for krigergrupper, skjønt radiokarbonsk datering tyder på at utviklingen med å bygge festninger stoppet opp før romerne angrep Skottland. De stadige angrepene mot de romerske befestningene viser at det var en krigsadel som hadde sin makt ved å kontrollere folk, land og jordbruk.
I mange områder synes det som om landeiende familier eller stammer stort sett var uavhengige, noe som er uttrykt ved bygging av crannóg og atlantiske rundhus. Lokale tradisjoner ble utviklet, dialekter oppsto, og kulturelle forskjeller ble etablert. Samtidig virker det som om en økt sentralisering var i anmarsj da noen stammer organiserte seg for større prosjekter som å etablere grenser og kultivere større skogområder. Da den romerske historikeren Dio Cassius skrev fordomsfullt rundt 220 e.Kr. at de nordlige stammene ikke hadde «kultivert land, men levde av husdyrhold og jakt og av visse former for bær», og la til at de levde nakne, uten skotøy og bodde i telt, blir denne beskrivelsen motsagt av arkeologi.
Den er få bevarte gravplasser som kan gi informasjon om jernalderens folk, isteden kan man se på den neolittiske graven ved Isbister på Orknøyene: gjennomsnittlig høyde var 170 cm for menn og 163 for kvinner. Alle var kraftig bygd, men viste slitasje fra hardt arbeid fra barndommen av. Kvinnene hadde merker på skallene fra å ha slept last med bånd rundt pannen. Det synes som fødselsdødeligheten var høy og levealderen kort, med få eldre medlemmer. Det er statistiske likheter mellom dette samfunnet og senere samfunn på Hebridene.En annen beskrivelse som angår deres etterkommere, kommer fra Tacitus tusen år senere, som nevner at kaledoniere hadde rødt hår og store lemmer (Agricola, 11), noe som sammenfaller med Ammianus Marcellinus' beskrivelse av gallere som «Bortimot alle gallere er høye og har lys hud med rødt hår». Et halv århundre senere refererer norrøne kilder (se over) at et karakteristisk trekk for befolkningen på Orknøyene var at de var småvokste. Det er vanskelig på disse generelle opplysningene å trekke ut troverdige etniske trekk for Skottlands førhistoriske befolkning.
=== Romerriket: Mons Graupius ===
Etter noen innledende forsøk invaderte Romerriket ved keiser Claudius i år 43 e.Kr. og provinsen Romersk Britannia ble formelt opprettet, men det tok romerne rundt førti år med gradvis framgang for å få total kontroll. Ved år 79 var hele nåværende England og Wales erobret, kun den nordlige delen lå igjen. For romerne var det ukjente landet terrae incognitae befolket av ville, grusomme barbarere. I henhold til romerske kilder var det tre stammer i det skotske lavlandet; votadiniene i øst i Lothian, novantaere i sørvest (Dumfries og Galloway), og mellom disse selgovaere, men lenger nord lå det ytterligere stammer, blant annet de som Tacitus refererte kollektivt til som caledonii, kaledoniere.
I år 80 dro den romerske guvernøren Julius Agricola på et omfattende felttog nordover. Med seg hadde han sin svigersønn Tacitus, som i år 98 skulle utgi sin beretning om felttoget i boken Livet til Agricola. Antagelig hadde stammene i nord lenge hørt om romerne, blant annet fra britonere i landflyktighet, men de kunne neppe forestille seg den romerske krigsmaskinens velde. Agricola sendte niende legion opp mot votadiniene, mens tyvende legion bevegde seg på vestsiden av Annandale til de møttes ved Firth of Forth og marsjerte opp til Firth of Tay. Ved år 82 var novantaene underlagt, avtaler og allianser var blitt inngått og det romerske grepet festet med å bygge en rekke festninger mellom Clyde og Forth.
Agricola overvintret i Tay med tre legioner, og om våren fortsatte hæren videre nordover, overmannet alle innfødte bosetninger og bygde en rekke midlertidige borger. Agricolas strategi var å tvinge kaledonierne til åpen kamp. De ulike stammene samlet seg under én leder, Calgacus (muligens avledet fra et gæliske ordet calgath som betyr «sverdmann»), og som i Tacitus’ litterære retorikk ga følgende tale til sine menn før slaget ved Mons Graupius: «...om deres fiende har rikdom, har de grådighet; om han er fattig, er de ambisiøse; verken Øst eller Vest kan stagge deres appetitt… Å plyndre, slakte, stjele – disse tingene som de feilaktig kaller et ‘imperium’: de skaper en ørken og kaller det for fred!»Det deltok hele 15 000 av de innfødte ved Mons Graupius i henhold til romerske kilder, noe som sannsynligvis er en grov overdrivelse for å fremheve den romerske hærens tapperhet. Tacitus ga grunnene til kaledoniernes nederlag: til tross for én valgt leder kjempet de nordlige stammene hver for seg uten disiplin under tallrike høvdinger, og benyttet stridsvogner for å skremme motstanderen. Deres nedslakting og knusende nederlag var gitt, men selv om kaledonierne ble beseiret var de ikke knekt. Agricolas tid som guvernør var snart ute og han ble kalt tilbake til Roma. Det ble intet nytt romersk forsøk på å ta høylandet. I år 87 begynte de å trekke seg tilbake, konstant angrepet av de lokale stammene, og ved år 105 hadde romerne trukket forsvarslinjen mellom Solway og Tyne.
=== Conspiratio barbarica ===
Den langvarige effekten av Agricolas invasjon var imidlertid ubetydelig. Arbeidet med en betydelig romersk festning av jord og tømmer i Inchtuthill ved elven Tay i østlige Skottland som en base for 5 000 soldater ble oppgitt før den ble ferdig, og soldatene ble trukket tilbake sørover.I år 122 besluttet keiser Hadrian å forsegle grensen mot de nordlige stammene og fikk bygget Hadrians mur som strakte seg fra kyst til kyst mellom Wallsend og Solway Firth, 117 km lang. Det var den første formelle deling av Britannia. Tyve år senere forsøkte romerne igjen å trenge inn på piktisk område og bygde Den antoninske mur mellom fjordarmene Clyde og Forth. Byggingen startet i 142, og var fullført i 144. Muren var 60 km lang og var ment å erstatte Hadrians mur som lå 160 km lenger sør. Den var befestet i førti år før romerne ga den opp, frustrert av det ugjestmilde terrenget, og trakk seg tilbake til Hadrians mur i år 164. Istedenfor å legge Piktland under seg endret de politikk til å holde pikterne ute. Etter en serie angrep i 197 besøkte keiser Septimius Severus provinsen i 208 og fikk reparert deler av muren i forbindelse med et felttog i de nordlige delene av Britannia.
Pikterne fortsatte å angripe romerske bosetninger. Ved år 306 var angrepene mer enhetlige og bedre organisert, og passerte Hadrians mur og trengte sørover. Motivasjonen for angrepene synes å være å skaffe seg utbytte i form av rikdommer. Keiser Konstantius I ble tvunget til å beskytte nordgrensen med ytterligere ressurser. Ved flere fronter over Europa støtte romerne på problemer. Mens romersk makt ble stadig svekket, ble pikterne stadig modigere og piktiske krigsbander herjet sør for Hadrians mur i 342, 360 og 365.
Pikterne slo seg sammen med keltere fra Irland i et koordinert angrep i 367 som romerne kalte for conspiratio barbarica, «barbarenes konspirasjon» ved at saksere fra Germania angrep Britannia i vest, og det var samtidig mytteri i romernes egne rekker. Romerne slo tilbake, og ved slutten av året var barbarene drevet tilbake, mytteristene henrettet, og Hadrians mur gjenerobret. Romerne angrep selv nord for muren i 369 og 384, men det var kortlivet suksess. Romerne forlot Britannia i 410 for aldri å vende tilbake. På 400-tallet falt Romerriket sammen. Betaling og forsterkning opphørte å komme til nordgrensen. Romerske soldater, mange tropper fra andre land, mange med hustru og familie i Britannia, forlot sine poster.
=== Piktland ===
«De lever i hytter, går nakne og uten sko. De har stort sett et demokratisk styresett, og er meget tilbøyelig til tyveri. De kan bære sult og kulde og alle former for besværligheter; de vil trekke seg tilbake til sine myrland og holde ut i dagevis med kun hodet stikkende opp over vannet, og i skogene vil de ernære seg på bark og røtter,» skrev Dio Cassius nedlatende om pikterne i en blanding av frykt og beundring.Piktland hadde tidligere blitt beskrevet av antikke kilder som området til en stamme ved navn Caledonii.
Andre stammer som også er sagt å ha eksistert i det samme omtrentlige området omfatter Verturiones, Taexali og Venicones.
Med unntak av kaledonerne kan navnene være andre- eller kanskje tredjehåndskilder, kanskje også rapportert til romerne av kilder som snakket brytoniske eller galliske språk.
Pikternes skriftlige historie begynner i tidlig middelalder. Det virker ikke som om de var en dominerende makt i nordlige Storbritannia i løpet av hele perioden. Først dominerte gælerne av Dalriada-regionen, men som gikk på en rekke tap i kamper i løpet av begynnelsen av 600-tallet ved Degsastan i det første tiåret av århundret og flere ganger under Domnall Brecc i de tredje og fjerde tiårene. Anglerne av Bernicia overkjørte de tilstøtende kongedømmene og nabokongedømmet Deira (Bernicia og Deira ble senere kollektivt til Northumbria) ble det mektigste kongedømmet på De britiske øyer.
Pikterne ble sannsynligvis skattskyldig til Northumbria fram til regimet til Bridei mac Beli, konge av Fortriu og overkonge av pikterne mellom 671 og til hans død i 693, da anglerne gikk på et nederlag i slaget ved Dunnichen. Tapet bremset anglernes utvidelser nordover. Northumbrianerne fortsatte likevel å dominere det sørlige Skottland i resten av den piktiske perioden.
I løpet av kongedømmet til kong Óengus, sønn av Fergus (729–761) var Dalriada underlagt og styrt av en piktisk konge, og selv om Dalriada hadde sine egne konger fra 760-tallet synes det likevel ikke som om de kom tilbake til fordums makt. En senere piktisk konge, Caustantín mac Fergusa (793–820), fikk plassert sin sønn Domnall på Dalriadas trone (811–835). Et piktisk forsøk på oppnå samme dominans over britonene i Alt Clut (Dumbarton) var derimot ikke like suksessfullt.
Vikingtiden brakte med seg større endringer til Storbritannia og Irland, og ikke mindre i Skottland enn andre steder. Kongedømmet Dalriada ble knust, i det minste på midten av 800-tallet da Kjetil Flatnese etter sigende skal ha grunnlagt et kongedømme på de ytre øyene. Mektige Northumbria underkastet seg også for de norrøne mennene fra Norge (og etter hvert også fra Danmark), som dannet kongedømmet Jorvik, og kongedømmet Strathclyde ble også meget påvirket. Kongen av Fortriu, Eogán mac Óengusa, kongen av Dalriada, Áed mac Boanta, og mange andre ble drept i et mektig slag mot vikingene i 839.
Ulster-annalene forteller for samme år: «De (vikingene) vant et slag mot mennene fra Fortriu, og Eóganán, sønn av Aengus, Bran, sønn av Óengus, Aed, sønn av Boanta, og andre bortimot talløse falt her». I kjølvannet av denne katastrofen kom Cínaed mac Ailpín (Kenneth MacAlpin) i løpet av 840-tallet og fylte tomrommet, brakte makt til sin familie som siden ville presidere over de siste dagene til det piktiske kongedømmet. Fra restene av det tidligere kongedømmet Dalriada og det piktiske kongedømmet ble det nye kongedømmet Alba dannet, skjønt Cínaed mac Ailpín selv ble aldri mer enn konge av pikterne.
Tilstedeværelsen av norrøne vikinger, dansker som nordmenn, kan ikke undervurderes i den tidlige middelalder: De samlet de angelsaksiske kongedømmene til ett og således fremmet England som en nasjon. De fremmet irsk nasjonalisme mot de fremmede og bidro til å forsone Piktland og Dalriada i Skottland mot en felles fiende.
Under kongedømmet til Cínaeds sønnesønn, Caustantín mac Áeda (900–943), ble pikternes kongedømme til Alba. Endringen fra Piktland til Alba kan kanskje ikke ha vært merkbart i begynnelsen, da vi ikke kjenner til det piktiske navnet for deres land trenger det ikke å ha vært en endring i det hele tatt. Pikterne, sammen med deres språk, forsvant ikke plutselig. Forvandlingsprosessen som smeltet pikterne og gælerne sammen til ett folk kan ha begynt noen generasjoner tidligere, fortsatte under Caustantín og hans etterfølgere. Samtlige innbyggerne av Alba ble til «skotter» sannsynligvis i løpet av 1000-tallet og pikterne synes deretter å ha blitt glemt, men forble tilstedeværende i myter og sagn.
== Konger og kongedømmer ==
Se også: Liste over pikternes konger
Piktlands tidligste historie er, som tidligere nevnt, uklar. I senere perioder har det eksistert flere konger som har styrt adskilte kongedømmer, med en konge, stundom to, og mer eller mindre dominert deres mindre naboer. De Situ Albanie, et senere dokument, Den piktiske krønike, Duan Albanach, sammen med irske legender, har blitt benyttet for å argumentere for at det har eksistert syv piktiske kongedømmer. Disse er som følgende, de i halvfet er kjent for å ha hatt konger, eller er på andre måter attestert i den piktiske perioden:
Cait, liggende i dagens Caithness og Sutherland
Ce, liggende i dagens Mar and Buchan
Circinn, kanskje liggende i dagens Angus og Mearns
Fib, dagens sted Fife, kjent til denne dag som «kongedømmet Fife»
Fidach, sted ukjent
Fotla, dagens Atholl (Ath-Fotla)
Fortriu, beslektet med verturionene til romerne; nylig påvist å ha sin beliggenhet i dagens Moray.Det kan ha eksistert andre og mindre kongedømmer. Noen bevis hentyder at et piktisk kongedømme eller høvdingdømme kan ha eksistert på Orknøyene. De Situ Albanie er ikke en spesielt pålitelig kilde, og antallet kongedømmer, et for hver av sønnene til Cruithne, den mytiske kongen som skal ha grunnlagt pikterne, blir som regel lest med skepsis. Det man kan slå fast, uansett antallet store og små kongedømmer, var at Piktland ikke var et forent samfunn eller nasjon.
I løpet av den historiske epoken og pikternes skrevne historie synes det som om kongedømmet Fortriu har vært dominerende, såpass mye at kongen av Fortriu og kongen av pikterne kan ha hatt samme betydning i annalene. Dette var tidligere antatt å ligge i området rundt Perth og sørlige Strathearn, men nyere forskning har overbevisende plassert kjerneområdet for Fortriu i Moray (et område som omfattet et langt større område i høymiddelalderen enn dagens skotske fylke Moray).
Det har blitt hevdet at pikterne praktiserte matrilineær arv basert på irske legender og et utsagn i Bedas historie. Det Beda faktisk sier er at pikterne benyttet matrilineær arverekkefølge i unntakssituasjoner. Pikternes konger da Beda skrev var Bridei og Nechtan, sønner av en kvinne ved navn Der-Ilei, datter av en tidligere piktisk konge, og disse brødrene krevde hver for seg tronen ved deres mor.I Irland var konger forventet å komme fra de som hadde en oldefar som hadde vært konge. Kongelige fedre ble ikke ofte etterfulgt av sine sønner, ikke av den grunn at pikterne praktiserte matrilineær arv, men antagelig ettersom de ofte ble etterfulgt av deres bror eller fetter ved at disse sannsynlig var å betrakte som erfarne menn med autoritet og derfor hadde den nødvendige støtte for å bli konge.Kongeverdighetens vesen endret betydelig i løpet av århundrene i piktisk historie. Mens kongene måtte være dyktige krigsledere for å opprettholde deres autoritet, ble kongeverdigheten etter hvert mindre personlig og mer institusjonalisert. Byråkratiske kongedømmer lå fortsatt i framtiden da Piktland ble til Alba, men kirkens støtte og den tilsynelatende evnen til et lite antall familiemedlemmer å kontrollere kongedømmet det meste av tiden etter 600-tallet og framover bidro til å skaffe en betydelig grad av stabilitet. I det meste av den samme perioden møtte pikternes naboer i Dalriada og Northumbria betydelige vanskeligheter med arveetterfølgen og styret.De senere mormaer er antatt å ha hatt sin opprinnelse i piktiske tider, og for å ha blitt etterlignet, eller inspirert av northumbrianske forbilder, Det er uklart om mormaer var opprinnelig tidligere konger, kongelige embetsmenn eller lokale adelige, eller en slags kombinasjon av disse. Likeledes, piktiske shire (grevskap, fylke) og thanage (herredømme styrt av thane), spor av hva som er blitt funnet i senere tider, er antatt å ha blitt tatt opp fra pikternes sørlige naboer,
== Samfunn ==
Arkeologiske utgravninger og forskning gir ikke støtte til en matrilineær (slektskapssystem som følger morens slekt og ikke farens) kultur i Piktland, men forteller tvert imot om et samfunn som ikke skiller seg nevneverdig fra tilsvarende gæliske eller kontinentale samfunn, heller ikke spesielt forskjellig fra angelsaksere i sør.Selv om analogier og kunnskap om andre «keltiske» samfunn kan være nyttige, strekker disse seg over et meget stort geografisk område, og å støtte seg på kunnskap om førromerske Gallia eller Irland på 1200-tallet som veiledning i forståelse av det piktiske samfunnet på 500-tallet, kan bli svært misvisende om analogiene strekkes for langt. I det hele tatt å karakterisere jernalderens pikterne som «keltiske» er i seg selv misvisende da begrepet keltisk er både vagt og assosiert med mystikk. «Keltisk» er derfor et begrep som moderne arkeologer forsøker å unngå.Som med de fleste folkegrupper i nordlige Europa i løpet av senantikken, var pikterne bønder som levde i små samfunn. Tamfe og hester var et synlig tegn på rikdom og prestisje, sauer og griser ble holdt i store antall, og stedsnavn tyder på at sesongpreget gårdsarbeid som seterdrift var vanlig. Dyrene var av mindre størrelse enn de som ble avlet fram senere, skjønt det ble fraktet inn hester som avlsdyr fra Britannia til Irland for å øke størrelsen på de innfødte hestene. Irske kilder antyder at en elite var opptatt av å konkurrere på størrelsen til husdyrene, og dette kan også ha skjedd i Piktland. Piktiske steinutskjæringer viser bilder av jakt med hunder, men tilsynelatende ikke med falker som i Irland.
Avlingen besto av hvete, bygg, havre og rug. Grønnsaker omfattet grønnkål, kål, løk, purre, erter, bønner, turnips og gulrot, og noen sorter som ikke lenger er vanlige som kulturplanter, eksempelvis søtkjeks (sium sisarum). Planter som villøk, nesle og brønnkarse kan også ha blitt samlet i ødemarken av kvinnene. Gårdsdriften skaffet også hud og lær, men ull var den viktigste kilden for klær. Også lin var vanlig, skjønt det er ikke klart om det ble dyrket for fibrene, oljen eller som mat. I Norge hadde eksempelvis lin en sakral betydning i det førkristne samfunnet. Fisk, skalldyr, sel og hval ble fanget langs kysten og elvene. Viktigheten av tamdyr tyder på at kjøtt og melkeprodukter utgjorde en betydelig andel av kostholdet.Det finnes ingen piktisk motpart til områder av fortettet bosetning rundt viktige festningsanlegg som i Gallia og sørlige Britannia, og heller ikke noen form for betydningsfulle urbane bosetninger er kjente. Større, men ikke store, bosetninger eksisterte rundt kongelige festninger, slik som ved Burghead, eller tilknyttet religiøse hus som klostre. Byer i moderne forstand oppsto ikke i Skottland før på 1100-tallet.Dagliglivets teknologi er ikke godt dokumentert, men arkeologiske spor synes å være tilsvarende de i Irland og i det angelsaksiske England. Nyere forskning har funnet vannmøller i Piktland. Tørkeovner ble benyttet for å tørke hvete- eller byggkjerner, noe som ellers ikke er lett i et skiftende, temperert klima.De tidlige piktere ble knyttet til piratvirksomhet og herjingstokter langs kysten av romerske Britannia. Selv i senmiddelalderen var forskjellen mellom handelsfolk og pirater stundom uklar, tilsvarende som med norrøne vikinger, slik at piktiske pirater var sannsynligvis like gjerne handelsmenn ved enkelte anledninger. Det er antatt at handelen brøt sammen da romerne trakk seg ut av Britannia på 400-tallet, men graden er sannsynligvis overdrevet. Det er kun begrenset bevis for handel over lange distanser med Piktland, men glass og porselen, som handelsfartøyer fra Gallia sannsynligvis har fraktet opp til Irskesjøen, har blitt avdekket. Denne handelen kan ha blitt kontrollert fra Dunadd i Dalriada hvor luksusvarer synes å ha vært vanlig. Det var samtidig en hyppig handel over Nordsjøen fra Norge, Danmark og Friesland lenge før vikingtiden begynte med angrepet på klosteret Lindisfarne i 793. Handel over distanser var dog ikke uvanlig i piktiske tider, men ikke etablert, og det bevitnes også i fortellinger om misjonærer, reisende prester og landflyktige.
Broch er en betegnelse på en hustype fra jernalderen bestående av steingjerder eller steinvegger som er kun funnet i Skottland. Broch tilhører den arkeologiske klassifikasjon av komplekse atlantiske rundhus som vanligvis er assosiert med pikterne. Selv om disse ble bygget før jernalderen med konstruksjoner som ebbet ut rundt 100 f.Kr. forble de i bruk også etter den piktiske epoken. En trehuskonstruksjon, kalt crannóg, har opprinnelse tilbake til kanskje neolittisk tid, men kan også ha blitt bygget og var i bruk i piktisk tid. De mest vanlige bygningene var en form for rundhus med rektangulære tømmerhaller. Mest karakteristisk ble disse rundhusene reist på en plattform av tømmer på en øy eller stolper i en innsjø, knyttet til fast land med en gangveg av tre. Tilknytningen til vann kan ha vært grunnet i fiske. Et eksempel på en rekonstruert crannóg finnes ved Scottish Crannóg Centre ved Loch Tay. Mens mange kirker ble bygget i tre, synes det som om pikterne begynte å reise kirkebygg i stein først fra og med 700-tallet.På grunn av navnet har det vært foreslått at pikterne tatoverte seg selv, men det er begrensete bevis for at dette var tilfelle. Det er ikke utenkelig at de enkelte stammer malte seg i bestemte symboler eller farger for å identifisere seg, noe Julius Cæsar bekrefter i boken De Bello Gallico (Gallerkrigen) om gallere. Naturalistiske avbildninger av høytstående piktere, jegere og krigere, mannlige og kvinnelige, uten opplagte tatoveringer er funnet på piktiske steinmonumenter. Disse steinene har også inskripsjoner på latin og ogham, men ikke alle disse har blitt tolket. De velkjente piktiske symbolene som er funnet på steinene og andre materialer er uklare i sin mening. En rekke esoteriske forklaringer har blitt gitt på disse symbolene, men den enkleste forklaringen er at de representerer navnene på de som reiste steinene, eller som minne over bestemte personer.
== Religion ==
Førkristen piktisk religion er antatt å ligne på keltisk eller germansk polyteisme, troen på flere guder, skjønt kun stedsnavn gjenstår fra den førkristne tiden. Vi bør ikke ta Klaudios Ptolemaios’ navn på innfødte stammer i Britannia altfor bokstavelig da disse er knyttet til stor usikkerhet, men det har blitt foreslått at de stammenavnene som han nedtegnet antyder at piktiske stammer identifiserte seg med bestemte dyr: epdidii (hester) i Kintyre, caereni (sauer) og lugi (ravner) i Sutherland mens orcas (Orknøyene) var avledet fra «orci» (griser eller villsvin). Sammen med avbildninger av dyr og fabeldyr kan dette indikere en form for totemisk identifikasjon.Når den piktiske eliten ble konvertert til kristendommen er uklart, men det er tradisjoner som plasserer sankt Palladius i Piktland etter at han forlot Irland, og Abernethy er forbundet med sankt Brigid av Kildare. Sankt Patrick viser til «frafalne piktere» mens diktet Y Gododdin ikke bemerker at pikterne er hedninger. Om man søker en dato kan Bridei mac Maelchu, død ca. 585, konge over iallfall de nordligste pikterne, være en indikasjon. Han var den piktiske kongen som skal ha møtt den irske misjonæren Columba av Iona. En del piktiske steiner som ble reist i samme område mangler helt kristen ikonografi og kan ha vært en hedensk reaksjon på den nye troen som kom til landet.Men Columba var ikke den første som brakte kristendommen til Piktland. Beda den ærverdige skrev at sankt Ninian (ca. 360 – 432, også kalt Nynia), hadde konvertert de sørlige piktere. Svært lite er kjent om denne misjonæren, men det synes som om han ble sendt til bispesetet i Whithorn i Galloway for en kristen handelsbosetning som hadde utviklet seg der fra slutten av den romersk perioden. Ninian skal ha vært aktiv nordover opp til Den antoninske mur. En del stedsnavn gir indikasjoner på hans tilstedeværelse. Nyere arkeologiske utgravninger ved Portmahomack plasserer grunnleggelsen av klosteret der, et område en gang antatt å være det siste som ble konvertert, til slutten av 500-tallet. Dette er samtidig med Bridei og Columba, men prosessen med å etablere kristendommen gjennom hele Piktland må ha strukket seg over en mye lengre periode.
Piktland ble ikke alene påvirket av Iona og Irland, men hadde også bånd knyttet til kirkene i Northumbria, noe som kan bli sett under kongedømmet til Nechtan mac Der-Ilei. Da ble det rapportert at munker fra Iona og andre geistlige ble drevet ut av Nechtan i 717, noe som kan ha vært relatert til striden med dateringen av påsken. Dateringen av påsken var en dyptgripende strid mellom den keltiske kirke og den romersk-katolske kirke som førstnevnte tapte. Nechtan kan da ha gitt sin støtte til den romersk-katolske, men det kan like gjerne ha vært et forsøk på å legge kirken inn under kongedømmet. Likevel telte Cáin Adomnáin (Lex Innocentium, Adomnáns lov) i 697 Nechtans bror Bridei blant dens garantister.
Klostrene i Piktland hadde kanskje ikke den samme betydning som i Irland. I områder som har blitt studert, som Strathspey og Perthshire, synes det som om sognestrukturen i høymiddelalderen gikk tilbake til tidlig middelalder. Blant de betydelige religiøse sentra i østlige Piktland omfattet Portmahomack, Cennrígmonaid (det senere St. Andrews), Dunkeld, Abernethy og Rosemarkie. Det synes som om disse var knyttet til piktiske konger, noe som gir støtte for et syn for en betydelig grad av kongelig beskyttelse og kontroll av kirken.Helgenkulten var, som ved alle kristne steder i middelalderen, av stor betydning i senere Piktland. Mens kongene støttet store helgener, som sankt Peter i henhold til Nechtan, og muligens sankt Andreas i henhold til den andre Óengus mac Fergusa, var mange andre og mindre helgener, i dag dunkle og nærmest ukjente, også viktige. Den piktiske sankt Drostan synes å ha hatt en utstrakt tilhengerskare i nord i tidligere tider, men var bortimot helt glemt i løpet av 1100-tallet. Sankt Serf av Culross var assosiert med Nechtans bror Bridei. Det synes som adelens slekter hadde deres egne skytshelgener samt deres egne kirker eller klostre, noe som ble bevitnet i senere tider,En del førkristne eller hedenske trekk ble videreført inn i den lokale, piktiske og senere skotske kristendommen. Selv om kirken fordømte vold og krig ble noen helgener, Columba spesielt, utviklet til en kult knyttet til deres makt som seirende i strid og krig. De oppfylte en tidligere hedensk rolle som krigsguder. Columba kom selv fra en krigerslekt, og hadde også en voldelig fortid som hadde gitt ham et «livaktig arr» i ansiktet. Femti år etter helgenens død var det en utbredt tro på at han ga sine tilhengere seier i krig, og relikvier av ham ble brakt med i kampen for å gi hell, blant annet så sent som i det store skotske slaget ved Bannockburn i 1314. I senere tider kom Gall Gaidel eller norrøn-gælere innbyggerne i vestlige Skottland til å se på Columba som deres spesielle beskytter og ga ham noen av de samme kvaliteter som den norrøne guden Odin hadde hatt,
== Kunst ==
Piktisk kunst finnes på steiner, metallarbeid og små objekter av stein og bein. Det har likheter med nabokulturer som angelsaksisk og irsk. Det er hovedsakelig piktisk kunst som er funnet på de mange steinmonumenter som er lokalisert over hele Piktland fra Inverness til Lanarkshire, men i liten eller ingen grad utenfor Piktland. En illustrert katalog av disse steinene ble produsert for boken The Early Church Monuments of Scotland (Tidlige kristne monumenter i Skottland, 1903) med lister av deres symboler og mønstre, klassifisert i et tredelt system som fortsatt gjelder. Symbolene består av abstrakte og konkrete figurer som reelle dyr og fabeldyr, av objekter som speil og kam, halvmåner, og annet. Mønstrene er krumlinjet med flettverk. Betydningen av symbolene ligger i et dunkelt mørke og deres mening kan kun spekuleres.
Spor fra piktisk metallarbeid er funnet over hele Piktland, men også lengre sør. Gjenstander funnet i sør består av tunge sølvlenker som er over en halv meter lange, og kan ha vært gaver eller fraktet av sted av røvere. Spesialiserte håndverkere synes å ha vært hovedsakelig tilknyttet steder av høy status som kongelige eller adelen. Fra Dunadd er det bevis på smeltedigler for gull og sølv, og støpeformer for fabrikkering av den berømte Tara-brosjen. Den tilsvarende Hunterston-brystnålen, datert til tidlig på 800-tallet, er funnet i Ayrshire. Dens rike og detaljerte motiver, som bærer arv fra henholdsvis keltisk kunst i formen og angelsaksisk kunst i stilen, viser at håndverkstradisjonene i Piktland ikke sto tilbake fra sine naboer. Disse brystnålene var statussymboler, og avbildninger på stein viser at kvinner bar dem på brystet og menn på skulderen, muligens et lån fra romerne.
== Språk ==
Det faktum at sankt Columba måtte ha en oversetter da han kom til Piktland, kan tyde på at piktisk språk var annerledes enn det irsk-gæliske språket som Columba selv snakket. Beda forteller at pikterne hadde et eget språk lik irene hadde sitt, men som alle folk ble de forent i latin, kirkens språk.
Tilstedeværelsen av Romerriket var en katalyse for nye kongedømmer og nye identiteter, men tilsynelatende skapte det ikke en universell «keltiskhet», hevder historikeren Ian Armit. Selv om de brytonske kongedømmene Strathclyde, Gododdin og Rheged synes å ha anerkjent en form for slektskap med deres samtidige i Cumbria og Wales synes det ikke som om det var noen tilsvarende form for identitet med deres piktiske naboer.
Piktisk språk har ikke overlevd og bevis er begrenset til stednavn og til navn på mennesker funnet på monumenter, kongelister og i samtidige nedtegnelser. I tillegg til inskripsjoner er den viktigste kilden til piktisk personnavn Den piktiske krønike som muligens dateres fra 700-tallet, men den eneste tilgjengelige utgaven er nedskrevet på 900-tallet. Denne gir navnene på piktiske konger, noen av disse er betraktet å være med piktisk ortografi, som Urguist, Ciniod, mens andre er gjengitt med gælisk ortografi, som Fergus, Cinaed.
Mangelen på informasjon om det utdødde språket har åpnet for spekulasjoner i begge retninger. Den ene ytterpunktet er at piktisk var et ukjent før-indoeuropeisk språk, og den andre ytterpunktet er at det faktisk var et øykeltisk språk beslektet med sørlige brytoniske språk, gjerne forsøkt bevist i tilstedeværelsen av stedsnavn. Et antall inskripsjoner har blitt argumentert ved at de ikke var keltisk, og av den grunn har det blitt foreslått at ikke-keltiske språk var i bruk. Hensikten her er ikke å slå fast hverken det ene eller det andre, annet enn å peke på at vi ikke vet med sikkerhet hvilket språk pikterne snakket.
Mangelen på bevarte skriftlig materiale på piktisk betyr ikke at det var et førlitterært samfunn. Kirken krevde skrivekunnskaper og kunne ikke fungere uten skrivere for å produsere liturgiske dokumenter. Piktisk ikonografi viser at bøker ble lest, skjønt lese- og skrivekunnskap var ikke utbredt, unntatt for geistligheten og i klostrene.Stedsnavn gir muligheten å dedusere eksistensen av historiske piktiske bosetninger i Skottland. De med forstavelsen «Aber-», «Lhan-», eller «Pit-» indikerer områder bebodd av piktere, eksempelvis Aberdeen, Lhanbryde, Pitmedden, Pittodrie etc. Noen av disse, slik som «Pit-» (i betydningen andel, part) ble dannet etter piktisk tid og kan referere til tidligere navn for «shire» (fylke) eller thane-dømmer.Stedsnavn kan også avsløre framgangen av gælisk inn i Piktland. Atholl, som antagelig betyr «Ny-Irland», er attestert fra tidlig på 700-tallet. Dette kan være en indikasjon på gælisk framgang og spredning. Fortriu har også stedsnavn som antyder gælisk bosetning eller innflytelse. Introduksjonen og til slutt dominansen av gælisk i Piktland var langvarig og kompleks, men gælisk hadde den fordelen at det sannsynligvis også var et handelsspråk, et lingua franca rundt Irskesjøen, som både piktere som norrøne etterhvert behersket, først som andrespråk og sannsynligvis etter et par generasjoner også som førstespråk i en variant eller dialekt.
== I populærlitteraturen ==
Mange forfattere har blitt tiltrukket av ideen om pikterne og skapte fiktive fortellinger og mytologi om dem i fraværet av reell informasjon. Dette romantiske synet tenderer til å portrettere det forhistoriske folket i Skottland som edle ville, ganske likt det skjønnlitterære synet som også ble gitt av europeerne på indianere i Nord-Amerika.
Robert E. Howard (1906–1936), en amerikansk forfatter av triviallitteratur på 1930-tallet, særlig innenfor sjangeren av heroisk fantasilitteratur, var opptatt av piktere. Disse dukket opp i flere av Howards fortellinger, de fleste innenfor den fiktive verden til hans heroiske figur Conan, men han skrev også fortellinger om den siste piktiske konge, den fiktive Bran Mak Morn, plassert i en tilsynelatende historisk fortid i hans kamp mot sin fiende Cormac mac Art.
Terry Pratchett, en engelsk forfatter innenfor humoristisk fantasy eller fabelprosa, har i romanserien Discworld skrevet om et piktisklignende folk kalt «pictsies» som egentlig er en form for alver, blant annet ved at de er kun rundt 16 cm høy. Den piktiske gjenkjennelsen er at deres hud er blå fra tatovering og maling, og de har alle rødt hår.
I John Cowper Powys' arthurianske roman Porius (1951) er hans piktere referert til som «Gwyddyl-Ffichti» ved at de er alliert med et irsk folk kalt «Gwyddylaid».Juliet Marillier har en romanserie i sjangeren fabelprosa om den faktiske piktiske kongen Bridei (egentlig én av flere med dette navnet), kalt for The Bridei Chronicles, og som begynner med romanen The Dark Mirror (2004).
Det er utgitt en fransk tegneserie med tittel «Asterix hos pikterne».
== Referanser ==
== Litteratur ==
Forskningslitteratur
Armit, Ian: Celtic Scotland. Batsford Ltd, 1997
Armit, Ian, Towers In The North: The Brochs Of Scotland Tempus, Stroud, 2002. ISBN 0-7524-1932-3
Byrne, Francis John: Irish Kings and High-Kings. Batsford, London, 1973. ISBN 0-7134-5882-8
Campbell, Ewan: Saints and Sea-kings: The First Kingdom of the Scots. Canongate, Edinburgh, 1999. ISBN 0-86241-874-7
Cummins, W. A.: The Age of the Picts. Sutton, Stroud, 1998. ISBN 0-7509-1608-7
Dyer, Christopher, Making a Living in the Middle Ages: The People of Britain 850–1520. Penguin, London, 2003. ISBN 0-14-025951-1
Forsyth, Katherine: Language in Pictland : the case against 'non-Indo-European Pictish' (Studia Hameliana no. 2). De Keltische Draak, Utrecht, 1997. ISBN 90-802785-5-6
Foster, Sally M.: Picts, Gaels, and Scots: Early Historic Scotland. Batsford, London, 2004. ISBN 0-7134-8874-3
Geary, Patrick J.: Before France and Germany: The creation and transformation of the Merovingian World. Oxford U.P., Oxford, 1988. ISBN 0-19-504457-6
Haywood, John: Dark Age Naval Power. Anglo-Saxon Books, Hockwold-cum-Wilton, 1999. ISBN 1-898281-22-X
Higham, N. J.: The Kingdom of Northumbria AD 350–1100. Sutton, Stroud, 1993. ISBN 0-86299-730-5
Laing, Lloyd & Jenny Lloyd: The Picts and the Scots. Sutton, Stroud, 2001. ISBN 0-7509-2873-5
Lowe, Chris: Angels, Fools and Tyrants: Britons and Angles in Southern Scotland. Canongate, Edinburgh, 1999. ISBN 0-86241-875-5
Lynch, Michael (red.): The Oxford Companion to Scottish History. Oxford UP, Oxford, 2001. ISBN 0-19-211696-7
Moffat, Alistair (2005): Before Scotland: The Story of Scotland Before History. London. Thames & Hudson. ISBN 050005133X.
Nicolaisen, W.F.H.: Scottish Place-Names. John Donald, Edinburgh, 2001. ISBN 0-85976-556-3
Ó Cróinín, Dáibhí: Early Medieval Ireland: 400–1200. Longman, London, 1995. ISBN 0-582-01565-0
Oram, Richard: «Rural society: medieval» i Lynch (2001).
Pryor, Francis: Britain A.D. Harper Perennial, London, 2005.ISBN 0-00-718187-6
Rodger, N.A.M.: The Safeguard of the Sea. A Naval History of Great Britain, volume one 660–1649. Harper Collins, London, 1997. ISBN 0-00-638840-X
Skene, William F. (1836): The Highlanders of Scotland
Smyth, Alfred P., Warlords and Holy Men: Scotland AD 80–1000. Edinburgh UP, Edinburgh, 1984. ISBN 0-7486-0100-7
Snyder, Christopher A. (2003): The Britons. Blackwell Publishing. ISBN 0-631-22260-X.
Watson, W.J.: The History of the Celtic Place-names of Scotland. Birlinn Ltd, 2004 ISBN 1-841583235
Yorke, Barbara: The Conversion of Britain: Religion, Politics and Society c.600–800. Longman, London, 2006. ISBN 0-582-77292-3Forskningsartikler
Bannerman, John: «The Scottish Takeover of Pictland and the relics of Columba» i Dauvit Broun & Thomas Owen Clancy (red.), Spes Scotorum: Hope of Scots. Saint Columba, Iona and the Scotland. T. & T. Clark, Edinburgh, 1999. ISBN 0-567-08682-8
Barrow, G. W. S.: «Pre-feudal Scotland: shires and thanes» i The Kingdom of the Scots. Edinburgh UP, Edinburgh, 2003. ISBN 0-7486-1803-1
Broun, Dauvit: "Dál Riata" in Lynch (2001).
Broun, Dauvit: «Dunkeld and the origin of Scottish identity» i Broun & Clancy (1999).
Broun, Dauvit: «National identity: early medieval and the formation of Alba» i Lynch (2001).
Broun, Dauvit, «Pictish Kings 761–839: Integration with Dál Riata or Separate Development» i Sally M. Foster (red.), The St Andrews Sarcophagus: A Pictish masterpiece and its international connections. Four Courts, Dublin, 1998. ISBN 1-85182-414-6
Broun, Dauvit: «The Seven Kingdoms in De situ Albanie: A Record of Pictish political geography or imaginary map of ancient Alba» i E.J. Cowan & R. Andrew McDonald (red.), Alba: Celtic Scotland in the Medieval Era. John Donald, Edinburgh, 2005. ISBN 0-85976-608-X
Bruford, Alan: «What happened to the Caledonians?» i Cowan & McDonald (2005).
Clancy, Thomas Owen: «Church institutions: early medieval» in Lynch (2001).
Clancy, Thomas Owen: «Ireland: to 1100» in Lynch (2001).
Clancy, Thomas Owen: «Nechtan son of Derile» i Lynch (2001).
Clancy, Thomas Owen: «Scotland, the 'Nennian' Recension of the Historia Brittonum and the Libor Bretnach» i Simon Taylor (red.), Kings, clerics and chronicles in Scotland 500–1297. Fourt Courts, Dublin, 2000. ISBN 1-85182-516-9
Clancy, Thomas Owen: «Columba, Adomnán and the Cult of Saints in Scotland» i Broun & Clancy (1999).
Cowan, E. J.: «Economy: to 1100» i Lynch (2001).
Cowan, E. J.: «The Invention of Celtic Scotland» i Cowan & McDonald (2005).
Crone, B. A.: «Crannogs and Chronologies», PSAS, vol. 123 (1993), ss. 245–254.
Dennison, Patricia: «Urban settlement: to 1750» i Lynch (2001).
Driscoll, Stephen T.: «Burghead» i Lynch (2001).
Forsyth, Katherine: «Literacy in Pictland» i Huw Pryce (red.), Literacy in Medieval Celtic Societies. Cambridge UP, Cambridge, 1998.
Forsyth, Katherine: «Evidence of a lost Pictish Source in the Historia Regum Anglorum of Symeon of Durham», med et appendiks av John T. Koch, i Taylor (2000).
Forsyth, Katherine: «Picts» i Lynch (2001).
Forsyth, Katherine: «Origins: Scotland to 1100» i Jenny Wormald (red.), Scotland: A History, Oxford UP, Oxford, 2005. ISBN 0-19-820615-1
Hanson, W.: «North England and southern Scotland: Roman occupation» i Lynch (2001).
Henderson, Isabel: «Primus inter pares: the St Andrews Sarcophagus and Pictish Sculpture» in Foster (1999).
Jackson, Kenneth H.: «The Pictish Language» i F.T. Wainwright (red.), The Problem of the Picts. Nelson, Edinburgh, 1955. Gjenutgitt av Melven Press, Perth, 1980. ISBN 0-906664-07-1
Markus, Fr. Gilbert, O.P.: «Religious life: early medieval» i Lynch (2001).
Markus, Fr. Gilbert, O.P.: «Conversion to Christianity» i Lynch (2001).
Price, Glanville: «Pictish» in Glanville Price (red.), Languages in Britain & Ireland. Blackwell, Oxford, 2000. ISBN 0-631-21581-6
Ritchie, Anna: «Culture: Picto-Celtic» i Lynch (2001).
Sellar, W.D.H.: «Gaelic laws and institutions» i Lynch (2001).
Sharpe, Richard: «The thriving of Dalriada» i Taylor (2000).
Taylor, Simon: «Place names» i Lynch (2001).
Taylor, Simon: «Seventh-century Iona abbots in Scottish place-names» i Broun & Clancy (1999).
Woolf, Alex: «Dun Nechtain, Fortriu and the Geography of the Picts» i The Scottish Historical Review, Volume 85, Number 2. Edinburgh: Edinburgh University Press, 2006. ISSN 0036-9241
Woolf, Alex: «Nobility: early medieval» i Lynch (2001).
Woolf, Alex: «Ungus (Onuist) son of Uurgust» i Lynch (2001).Originalkilder
Adomnán: Life of St Columba, overs. & red. Richard Sharpe. Penguin, London, 1995. ISBN 0-14-044462-9
== Eksterne lenker ==
(en) Picts – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Glasgow University ePrints, inkludert Katherine Forsyths
Language in Pictland (pdf) og
Literacy in Pictland (pdf)
CELT: Corpus of Electronic Texts hos University College Cork
Corpus of Electronic Texts (CELT) inkluderer middelaldermanuskriptene Annals of Ulster, Tigernach, the Four Masters og Innisfallen, Chronicon Scotorum, Lebor Bretnach, slektslister og en rekke helgenbiografier. De fleste er oversatt til engelsk, eller oversettelse er på gang.
The Pictish Chronicle
Scotland Royalty Arkivert 27. mars 2020 hos Wayback Machine.
The Chronicle of the Kings of Alba
Annals of Clonmacnoise hos Cornell
Bede's Ecclesiastical History og dennes fortsettelse (pdf), hos CCEL, oversatt av A. M. Sellar.
Annales Cambriae (oversatt) hos Internet Medieval Sourcebook.
Proceedings hos Society of Antiquaries of Scotland (PSAS) i 1999 (pdf).
Tarbat Discovery Programme med rapporter av utgravninger i Portmahomack.
The Birth of Scotland
Woad and its mis-association with Pictish BodyArt | Pikterne var et folkeslag som levde i det sentrale og nordlige Skottland fram til vikingtiden. Navnet fikk de kanskje av romerne fordi krigerne var tatovert eller malt. | 7,224 |
https://no.wikipedia.org/wiki/American_National_Standards_Institute | 2023-02-04 | American National Standards Institute | ['Kategori:1918 i USA', 'Kategori:American National Standards Institute', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1918', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | American National Standards Institute (ANSI) er en ideell organisasjon og hovedorganisasjonen for etablering og utvikling av standarder i USA. Organisasjonen ble grunnlagt 19. oktober 1918. ANSI er også medlem av den internasjonale standardiseringsorganisasjonen ISO som har tilhold i Genève i Sveits, og de var også blant stifterne av denne organisasjonen i 1947.
ANSI har blant annet gitt navn til flere tegnsett for datasystemer. Flere av disse baserer seg på ASCII-tegnsettet. ASCII er et akronym for American Standard Code for Information Interchange og tegnsettet ble introdusert så tidlig som 1963. Det ble ANSI standard først i 1967, da under navnet ANSI X3.4 og definerer 128 tegn. Det tegnsettet som oftest kalles ANSI er også blitt en internasjonal standard og heter da ISO 8859. Dette blir av mange feilaktig omtalt som ASCII.
ACiD Productions har benyttet tegnsettet til kunstverk.
| American National Standards Institute (ANSI) er en ideell organisasjon og hovedorganisasjonen for etablering og utvikling av standarder i USA. Organisasjonen ble grunnlagt 19. oktober 1918. ANSI er også medlem av den internasjonale standardiseringsorganisasjonen ISO som har tilhold i Genève i Sveits, og de var også blant stifterne av denne organisasjonen i 1947.
ANSI har blant annet gitt navn til flere tegnsett for datasystemer. Flere av disse baserer seg på ASCII-tegnsettet. ASCII er et akronym for American Standard Code for Information Interchange og tegnsettet ble introdusert så tidlig som 1963. Det ble ANSI standard først i 1967, da under navnet ANSI X3.4 og definerer 128 tegn. Det tegnsettet som oftest kalles ANSI er også blitt en internasjonal standard og heter da ISO 8859. Dette blir av mange feilaktig omtalt som ASCII.
ACiD Productions har benyttet tegnsettet til kunstverk.
== Referanser ==
== Se også ==
ASCII
ANSI C
ANSI-SPARC
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Offisiell blogg
(en) ANSI standards – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | American National Standards Institute (ANSI) er en ideell organisasjon og hovedorganisasjonen for etablering og utvikling av standarder i USA. Organisasjonen ble grunnlagt 19. | 7,225 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Elling | 2023-02-04 | Lars Elling | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor felt mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 30. juli', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske barnebokforfattere', 'Kategori:Norske illustratører', 'Kategori:Norske malere', 'Kategori:Norske tegnere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av kulturdepartementets barnebokpriser'] | Lars Knotterud Elling (født 30. juli 1966 i Oslo) er en norsk billedkunstner, tegner, illustratør og forfatter.
Lars Elling er utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen, avdeling for grafikk, der han tok hovedfagseksamen i 1992. Han debuterte som maler i 1997 med «Velkommen til speilet», en utstilling med apeportretter.
Lars Elling arbeidet lenge som avistegner og bokillustratør, og utgav blant annet tre bildebøker om kunst i samarbeid med Bjørn Sortland, flere bøker sammen med Thor Edvin Dahl, et par bildebøker for voksne sammen med Gro Dahle og to små, romantiske bildebøker med egen tekst. Elling har mottatt en rekke priser for disse bøkene, blant annet gull i Årets vakreste bøker to ganger.
Fra omkring 2003 har Elling gått over til å male eggoljetemperamalerier på full tid, og har hatt separatutstillinger i Oslo, New York og Trondheim. Ellings bilder har ofte fotografiske og filmatiske elementer, kombinert med dramatisk handling. Maleriene kan leses som arrangerte enaktere med mange løse tråder.
| Lars Knotterud Elling (født 30. juli 1966 i Oslo) er en norsk billedkunstner, tegner, illustratør og forfatter.
Lars Elling er utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen, avdeling for grafikk, der han tok hovedfagseksamen i 1992. Han debuterte som maler i 1997 med «Velkommen til speilet», en utstilling med apeportretter.
Lars Elling arbeidet lenge som avistegner og bokillustratør, og utgav blant annet tre bildebøker om kunst i samarbeid med Bjørn Sortland, flere bøker sammen med Thor Edvin Dahl, et par bildebøker for voksne sammen med Gro Dahle og to små, romantiske bildebøker med egen tekst. Elling har mottatt en rekke priser for disse bøkene, blant annet gull i Årets vakreste bøker to ganger.
Fra omkring 2003 har Elling gått over til å male eggoljetemperamalerier på full tid, og har hatt separatutstillinger i Oslo, New York og Trondheim. Ellings bilder har ofte fotografiske og filmatiske elementer, kombinert med dramatisk handling. Maleriene kan leses som arrangerte enaktere med mange løse tråder.
== Separatutstillinger (utvalg) ==
2011: Thomas Williams, London
2010: Galleri Brandstrup, Oslo
2009: Kunstnerforbundet
2008: Bærum Kunstforening
2008: Lillesand Kunstforening (med Frank Brunner)
2005: Bodø Kunstforening
2003–2004: : Briggs Robinson Gallery, New York
2004: Galleri Norske Grafikere, Oslo
2003: Galleri Brandstrup, Oslo
2002; 2004: 2006: : Galleri Ismene, Trondheim
2002: Hå gamle prestegård, Jæren
1999: Festspillene i Bergen (med Gro Dahle)
1999: Festivalutstiller, Hemingway Centennial, Chicago
1997; 1999; 2001: : Galleri Steen, Oslo
== Kollektivutstillinger (utvalg) ==
2010: Konsum, Galleri Ismene, Trondheim
2007: Art Chicago
2007: Frieze Art Fair, London
2007–2008: : Copenhagen Art Fair
2007: Galleri Ismene, Trondheim
2002: "Contents" Briggs Robinson Gallery, New York
2002–2008: "Norske bilder", Galleri Brandstrup, Oslo
1999–2003; 2007–2008: Gamle Ormelet, Tjøme
1995–1996: Høstutstillingen
1993: Tegnernes høstutstilling
== Offentlige innkjøp ==
2010: Nasjonalbiblioteket
2010: Trondhjem Kunstmuseum
2000: Nord-Trøndelag fylkeskommune
1998: Europakommisjonen
1998: Nasjonalgalleriet
1998: Norsk kulturråd
== Offentlig utsmykning ==
1998: Den nye rikshospitalet
== Bokutgivelser (utvalg) ==
Monografier2010: Joshua Ferris: Palimpsest – monografi utgitt på forlaget Press
1993: David Shapiro: Malerier – monografi utgitt på forlaget PressBildebøker og annet med egen tekst1997: To og to - bildebok med egen tekst, utgitt på Cappelen forlag
2002: Havet og kjærligheten - bildebok for voksne, Cappelen
2001: Tor Edvin Dahl/Lars Elling: Amalie av Ternevåg- bokutgivelse av hørespill for barn, Solum
2003: Tor Edvin Dahl/Lars Elling: En fremmed i huset – bokutgivelse av hørespill, Cappelen
2006: Malerier – utgitt på Press forlag
2022: Fyrstene av Finntjern - roman, Forlaget OktoberIllustrasjonsarbeider1993: Baard Enoksen: Dårenes formynder – tegneserie for voksen ungdom utgitt på Cappelen
1993: Bjørn Sortland: Raudt, blått og litt gult – bildebok utgitt på Samlaget
1994: Rønnaug Kleiva: Eg greier meg – Samlaget
1994: Bjørn Sortland: Forteljinga om jakta på forteljinga- Samlaget
1995: Arild Nyquist: Knapphuset. Arild – barnebok, Aschehoug
1995: Tor Edvin Dahl: Den siste telefonsamtalen – utgitt av Norsk Telemuseum
1996: Tor Edvin Dahl: Gullhamsteren, grevlingen og de tre studine – en annerledes og spennende bok om telekommunikasjon for barn mellom 6 og 9 år – utgitt av Norsk Telemuseum
1997: Gro Dahle: Velkommen til speilet – illustrasjoner til korttekster, Cappelen
1997: Ernest Hemingway: Den trofaste oksen – Cappelen
1999: Gro Dahle: Album – korttekster til Ellings malerier, Cappelen
1999: Bjørn Sortland: 24 i sekundet - bildebok
2000: Tor Edvin Dahl: Den store festen – utgitt i anledning Oslos 1000-årsjubileumHørespill2007: Nattmannen: Hørespill i fire episoder, NRK Radioteatret, sammen med Tor Edvin Dahl
== Priser og stipender (utvalg) ==
1994: Melsomprisen (sammen med Bjørn Sortland)
1994: Prix Octogon – fransk
1994: Gull i Årets Vakreste Bøker
1994: Ragnvald Blix' Legat – dansk
1994: Kulturdepartementets illustrasjonspris for Eg greier meg skrevet av Rønnaug Kleiva
1996: Det østerrikske kulturdepartementets pris (1996)
1996: Deutscher Jugendliteraturpreis for Rødt, blått og litt gult (sammen med Bjørn Sortland)
1997: Federhasen Award – Østerrike
1997: Gull i Årets Vakreste Bøker
1997: Kulturdepartementets bildebokpris for To og to
2005–2009 NBKs ett-årige arbeidsstipend
== Diskografi ==
AlbumAmalie av Ternevåg (2001), med Tor Edvin Dahl
=== The Cheatingpopes ===
Placebo Love (2012)
Perfect Night for a Daydream (2015)
=== De nærmeste pårørende ===
AlbumKom hit/Exit deg (2018)SinglerKom hit (2018)Deltar påToini & the Tomcats: Awake at Night (1994)
Mats Eilertsen: Short Stories (2007)
deLillos: Huskeglemme (2009)
deLillos: Ingenting/Jordens folk (2009)
Sondre Lerche: Please (2014)
Kirsti Huke, Ola Kvernberg & Erik Nylander: Rags & Silks (2015)
Vamp: Populas (2015)
Johan Jørgensen: Hvis blikk kunne drepe (2016)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kunstnerens egen nettside
Lars Elling i listen.no - bilder og utstillingshistorikk
Bibliografi og priser
Grafikk og biografi hos Gulden kunstverk
(no) Publikasjoner av Lars Elling i BIBSYS | Lars Knotterud Elling (født 30. juli 1966 i Oslo) er en norsk billedkunstner, tegner, illustratør og forfatter. | 7,226 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordisk_mobiltelefonsystem_(NMT) | 2023-02-04 | Nordisk mobiltelefonsystem (NMT) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Mobiltelekommunikasjonsstandarder', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Trådløs kommunikasjon'] | Nordisk mobiltelefonsystem (NMT) var verdens første helautomatiske mobiltelefonisystem. Systemet hadde analog taleoverføring og digital signalering, FFSK (Fast Frequency Shift Keying) fra 600 til 1200 bits per sekund. Dette kunne kort høres under samtalen når telefonen byttet fra en basestasjon til en annen, da signaleringen og talen gikk på samme frekvens. Systemet regnes som førstegenerasjons (1G) mobilsystem. NMT ble tatt i bruk i 1981 som erstatning for de manuelle mobiltelefonisystemene ARP (150 MHz) i Finland, MTD (450 MHz) i Sverige og OLT i Norge.
Det fantes to forskjellige nett, NMT-450 og NMT-900, som brukte henholdsvis 450 MHz og 900 MHz. NMT-900 ble innført i 1986 og kunne håndtere flere kanaler enn det eldre NMT-450-nettet. Likevel forble NMT-450 populært på grunn av den større rekkevidden som fulgte med bruk av en lavere frekvens. Den store rekkevidden gjorde også at NMT-450 forble en nisje lenge etter at det nyere GSM-nettet hadde tatt over.
I Norge ble NMT-900 nedlagt 1. mars 2001, og NMT-450 3. januar 2005. I Danmark ble systemet lagt ned 1. mars 2002, mens det ble beholdt på Grønland frem til 31. mai 2007. I Finland ble det lagt ned ved utgangen av 2002, og i Sverige ble NMT-450 lagt ned i desember 2007.
| Nordisk mobiltelefonsystem (NMT) var verdens første helautomatiske mobiltelefonisystem. Systemet hadde analog taleoverføring og digital signalering, FFSK (Fast Frequency Shift Keying) fra 600 til 1200 bits per sekund. Dette kunne kort høres under samtalen når telefonen byttet fra en basestasjon til en annen, da signaleringen og talen gikk på samme frekvens. Systemet regnes som førstegenerasjons (1G) mobilsystem. NMT ble tatt i bruk i 1981 som erstatning for de manuelle mobiltelefonisystemene ARP (150 MHz) i Finland, MTD (450 MHz) i Sverige og OLT i Norge.
Det fantes to forskjellige nett, NMT-450 og NMT-900, som brukte henholdsvis 450 MHz og 900 MHz. NMT-900 ble innført i 1986 og kunne håndtere flere kanaler enn det eldre NMT-450-nettet. Likevel forble NMT-450 populært på grunn av den større rekkevidden som fulgte med bruk av en lavere frekvens. Den store rekkevidden gjorde også at NMT-450 forble en nisje lenge etter at det nyere GSM-nettet hadde tatt over.
I Norge ble NMT-900 nedlagt 1. mars 2001, og NMT-450 3. januar 2005. I Danmark ble systemet lagt ned 1. mars 2002, mens det ble beholdt på Grønland frem til 31. mai 2007. I Finland ble det lagt ned ved utgangen av 2002, og i Sverige ble NMT-450 lagt ned i desember 2007.
== Historie ==
Sommeren 1969 møttes samarbeidsorganet Nordisk Telekonferanse i Kabelvåg i Lofoten, inkludert de fem nordiske generaldirektørene. Det ble her besluttet å bygge et nordisk mobilnett. Forslaget kom fra Carl-Gásta Åsdal, sjef for svenske Televerket Radio. I det svenske televerket foregikk allerede et utviklingsarbeid på området med Östen Mäkitalo som pådriver, og året etter forelå den første rapporten fra den nordiske NMT-gruppen som anbefalte utvikling av et fellesnordisk mobiltelefonisystem. Gruppen antok at det ville ta rundt ti år å utvikle dette.
Første nett ble åpnet 1. september 1981 i Saudi Arabia, deretter Sverige i oktober 1981, i Norge 10. november 1981, Danmark i januar 1982 og Finland i mars 1982. De nordiske landene innførte roaming over landegrensene fra september 1982, som første mobilsystem i verden. Apparatene hadde egen bryter for å stille inn etter hvilke av de nordiske landene man oppholdt seg i. NMT-spesifikasjonene, som ble definert av de nordiske televerkene, var åpne og gratis tilgjengelig, noe som senket terskelen for produksjon av NMT-teknologi. De første NMT-telefonene var utviklet for montering i bil, mens mer bærbare utgaver kom senere på 1980-tallet.
Ved åpningen av NMT hadde Norge 30 000 mobiltelefonabonnenter på det manuelle OLT-systemet. Etterspørselen etter NMT-450 var etter hvert så stor at nettene ble overbelastet. Det var vanlig å få meldingen «midlertidig overbelasting, vennligst forsøk senere», særlig mellom klokken 14 og 16. Basestasjonene var ofte høyt plassert og dekket et meget stort geografisk område. Siden NMT-450 kun hadde 180 kanaler (463.500-467.500 MHz) til rådighet, var det omtrent umulig å komme gjennom ved høy trafikk som i Oslo. Høyeste sender i Oslo var på et tidlig tidspunkt på Tryvannstårnet, før den ble flyttet til Postgirobygget for å minske nedslagsfeltet til senderen.
I 1985 var trafikken på NMT-450-nettet i Oslo-området i gjennomsnitt 22 000 samtaler daglig. Televerket ba sine kunder om å være tålmodige i og med at det nye NMT-900 ville innebære bortimot tredobling av kapasiteten. I mange år på 80- og 90-tallet var NMT-450-nettet det med best geografisk dekning utenom tettbygde strøk og i fjellet i Norge.
Allerede i 1983 startet utviklingen av NMT-900, som ble åpnet i alle de nordiske land i desember 1986. Fra 2. halvår 1986, dekket det norske NMT-900-nettet byene, tettstedene og hovedveiene i Akershus, Østfold, Vestfold samt Oslo. Resten av Østlandsområdet, Stavanger, Haugesund, Bergen og Trondheim, samt hovedveiene mellom disse byene og Oslo, ble dekket i løpet av 1987.
Syd-Sverige fikk dekning i løpet av 1987. I Danmark ble systemet landsdekkende i 1988.
30 land innførte etter hvert NMT-450, drøyt ti land fikk også NMT-900.
Senere ble det utviklet SMS (Short Message Services) for NMT, men dette ble ikke implementert i Norge.
I Norge ble NMT-450 lagt ned 31. desember 2004 og NMT-900 ble lagt ned 1. mars 2001.
Selskapet Nordisk Mobiltelefon Norge AS (nå kjent som Ice) fikk lisens i 2004 og åpnet sitt nett basert på CDMA2000 teknologi i 450 MHz-frekvensene 20. juni 2006.
== Referanser ==
== Se også ==
Mobiltelefonsatellitter
Mobiltelefoni i Norge
== Eksterne lenker ==
30 år siden mobileventyret startet – Telenor 5. januar 2012 | thumb|150px|Mobira Cityman 150, Nokias NMT-900 mobiltelefon fra 1989 (left), sammenlignet med GSM-telefonen [[Nokia 1100 fra 2003.]] | 7,227 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Unicode | 2023-02-04 | Unicode | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Unicode'] | Unicode er et tegnsett som har som formål å skape et standard tegnsett for alle datamaskiner som støtter alle språk som er i praktisk bruk. Unicode blir utviklet av en privat organisasjon kalt Unicode Consortium. Organisasjonen ble stiftet i 1991 og utga i oktober dette året Unicode-standardversjon 1.0.0 med 7161 tegnkoder. Standarden er senere blitt utvidet, i mai 2019 utkom versjon 12.1 som omfatter 137 994 tegnkoder.
Unicode bruker forskjellige metoder for å representere tegnene i filer. I UTF-32 brukes 32 bit per tegn for å representere hele dagens Unicode-tegnsett, mens i UTF-16, som brukes i nyere versjoner av Windows, deles tegnene opp i porsjoner på 16 bit. UTF-8 bruker sekvenser på 8 bit, og er gjort bakoverkompatibelt med 7-biters ASCII tegnsettet som brukes i en stor andel av verdens datasystemer, slik at det enkelt kan benyttes i en rekke operativsystemer og kommunikasjon over Internett.
Fordelen med Unicode er at det tillater flerspråklig kommunikasjon. Mens ASCII-baserte tegnsett hindrer brukeren i å skrive på flere språk innenfor ett og samme dokument, støtter Unicode de fleste språk en innenfor rimelighetens grenser kan tenkes å bruke i et datasystem. Dermed gjør Unicode det mulig å enkelt representere flerspråklig data elektronisk. For mange språk er det uten Unicode vanskelig eller umulig å finne applikasjoner som støtter det.
| Unicode er et tegnsett som har som formål å skape et standard tegnsett for alle datamaskiner som støtter alle språk som er i praktisk bruk. Unicode blir utviklet av en privat organisasjon kalt Unicode Consortium. Organisasjonen ble stiftet i 1991 og utga i oktober dette året Unicode-standardversjon 1.0.0 med 7161 tegnkoder. Standarden er senere blitt utvidet, i mai 2019 utkom versjon 12.1 som omfatter 137 994 tegnkoder.
Unicode bruker forskjellige metoder for å representere tegnene i filer. I UTF-32 brukes 32 bit per tegn for å representere hele dagens Unicode-tegnsett, mens i UTF-16, som brukes i nyere versjoner av Windows, deles tegnene opp i porsjoner på 16 bit. UTF-8 bruker sekvenser på 8 bit, og er gjort bakoverkompatibelt med 7-biters ASCII tegnsettet som brukes i en stor andel av verdens datasystemer, slik at det enkelt kan benyttes i en rekke operativsystemer og kommunikasjon over Internett.
Fordelen med Unicode er at det tillater flerspråklig kommunikasjon. Mens ASCII-baserte tegnsett hindrer brukeren i å skrive på flere språk innenfor ett og samme dokument, støtter Unicode de fleste språk en innenfor rimelighetens grenser kan tenkes å bruke i et datasystem. Dermed gjør Unicode det mulig å enkelt representere flerspråklig data elektronisk. For mange språk er det uten Unicode vanskelig eller umulig å finne applikasjoner som støtter det.
== Historie ==
Opprinnelsen til Unicode dateres til 1987. Det er på denne tiden Joe Becker fra Xerox sammen med Lee Collins og Mark Davis fra Apple, begynte å utforske mulighetene for etablering av et universelt tegnsett.
Etter innspill fra Peter Fenwick og Dave Opstad, publiserte Joe Becker et utkast av et internasjonalt tegnsett system i august 1988 ved navnet Unicode. Han mente at navnet “Unicode” betyr et unikt, enhetlig og universelt tegnsett koding.
I dokumentet Unicode 88, presenterte Becker en 16-bit tegnsett modell. Unicode ble skapt for å imøtekomme behovet for en brukervennlig og pålitelig koding av verdenstekst. Unicode kan omtrent beskrives som "wide body ASCII" som har blitt strukket til 16 bit for å omfatte tegn fra alle verdens språk (16 bit per tegn var mer enn tilstrekkelig for dette formålet). Den originale versjonen med 16 bit per tegn ble basert på antagelsen at kun tegn som er i bruk på verdens basis bør kunne kodes. Historiske språk ble ikke tatt med i vurderingen.
I begynnelsen av 1989, ble teamet som jobbet med Unicode utvidet med nye medlemmer som Ken Whistler og Mike Kernaghan fra Metaphor, Karen Smith-Yoshimura og Joan Aliprand fra RLG, og Glenn Wright fra Sun Microsystems. Senere I 1990 ble også Michel Suignard og Asmus Freytag fra Microsoft og Rick McGowan fra NeXT en del av arbeidsgruppen. Mot slutten av 1990 var mesteparten av arbeidet med å kartlegge eksisterende tegnsett fullført, og et endelig utkast av Unicode var klart.
Unicode Consortium ble etablert i California, 3. januar 1991, og i oktober 1991 ble den første versjonen av Unicode som standard publisert. Den andre versjonen, som dekker også Han-ideografier, ble utgitt i juni 1992.
I 1996 ble en ny tegn-teknikk implementert i Unicode 2.0, slik at Unicode ikke lenger var begrenset til 16 bit per tegn. Dette økte Unicode-kodearealet til over en million kodepunkter, noe som tillot koding av mange historiske tegn (f.eks. egyptiske hieroglyfer) og tusenvis av sjelden brukte eller foreldede kinesiske tegn som opprinnelig ble utelukket fra Unicode.
Microsoft TrueType-spesifikasjonen versjon 1.0 fra 1992 brukte navnet Apple Unicode i stedet for Unicode som plattform-ID.
== Kritikk ==
Unicode har mottatt en del kritikk for sin implementasjon av kinesiske tegn. Tegnene har varierende utseende i forskjellige asiatiske skriftspråk, mens Unicode har gitt samme kode til flere av disse variantene. Samtidig inkluderer Unicode flere tegn som ser relativt like ut på flere plasser, for å bevare kompatibilitet med eldre tegnsett. Eldre versjoner av Unicode manglet også en del kinesiske tegn, men dette har blitt korrigert i senere revisjoner. Kina har sågar brukt Unicode som basis for sitt nye nasjonale tegnsett GB18030, som kombinerer det eldre kinesiske tegnsettet GB2312 med Unicode. GB18030 kan anses å være en kinesisk ekvivalent av UTF-8.
== Tastatur ==
Ulike operativsystemer gir på ulike måter adgang til å finne de ulike tegnsettene og deres assosierte koder.
Operativsystemet Mac OS X gir enkel adgang til dette med tastekombinasjonen ⌘⌥T, mens Microsoft Windows har «Tegnkart» under tilbehørsmenyen. I Ubuntu trykker man CTRL+SHIFT+u og deretter koden. Flere linuxdistribusjoner er basert på UTF-8 fra filsystemet og oppover, mens mulighetene for å skrive det varierer.
== Se også ==
Unicode, 0-1023
UTF-8
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Unicode – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Unicode – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
A Programmer’s Introduction to Unicode
DecodeUnicode – Unicode WIKI, 50 000 gifs | Unicode er et tegnsett som har som formål å skape et standard tegnsett for alle datamaskiner som støtter alle språk som er i praktisk bruk. Unicode blir utviklet av en privat organisasjon kalt Unicode Consortium. | 7,228 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tactical_air_navigation_system | 2023-02-04 | Tactical air navigation system | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske ord og uttrykk', 'Kategori:Lufttrafikktjeneste', 'Kategori:Radionavigasjon'] | Tactical air navigation system (TACAN) er et navigasjonssystem for militære fly i NATO. Det gir brukeren avstand og retning til en bakkestasjon. Det er en mer nøyaktig versjon av VHF omnidirectional range / distance measuring equipment (VOR/DME)-system, som gir avstands- og retningsinformasjon for sivil luftfart. Ved VORTAC-anlegg er DME-delen av TACAN tilgjengelig for sivil bruk.
| Tactical air navigation system (TACAN) er et navigasjonssystem for militære fly i NATO. Det gir brukeren avstand og retning til en bakkestasjon. Det er en mer nøyaktig versjon av VHF omnidirectional range / distance measuring equipment (VOR/DME)-system, som gir avstands- og retningsinformasjon for sivil luftfart. Ved VORTAC-anlegg er DME-delen av TACAN tilgjengelig for sivil bruk.
== Beskrivelse ==
TACAN kan generelt sies å være en militær versjon av VOR/DME-systemet, og opererer i frekvensbåndet 960-1215 MHz. Retningsinformasjonen i TACAN er mer nøyaktig enn standard VOR, siden TACAN bruker et to-frekvens prinsipp, med en 15 Hz overlagret med en 135 HZ komponent.
Avstandsdelen av TACAN opererer med samme spesifikasjoner som sivile DME-anlegg. For å redusere antallet anlegg, er TACAN-stasjoner ofte samlokalisert med VOR-anlegg. Disse samlokaliserte anleggene betegnes som VORTAC. Dette er en stasjon komponert av VOR for sivil retningsinformasjon, og en TACAN for militær retningsinformasjon, og militær/sivil avstandsinformasjon. TACAN-transponderen utfører funksjonen til DME, uten å måtte ha en separat, koallokert DME.
== Nøyaktighet ==
Teoretisk skulle TACAN gi 9 ganger forbedrelse i nøyaktighet, sammenlignet med VOR. Operativ bruk har kun vist at forbedringen ikker er mer enn 1,5 til 2 ganger. Nøyaktigheten med 135 Hz modulasjon ±1° eller ±63 m ved 3,47 km avstand. Nøyaktigheten på DME-delen er 185 m (±0.1 nautisk mil).
== Fordeler ==
Fordi retnings- og avstandsinformasjon er kombinert i ett system, gir det en enklere installasjon. Det kreves mindre plass, i motsetning til en VOR, som består av ett stort stort, komplekst antennesystem. Et TACAN-system kan teoretisk plasseres på en bygning, lastebil, ett fly eller skip, og være operativ i løpet av kort tid.
TACAN brukes f.eks. på tankfly.
== Ulemper ==
For militær bruk er ulempen mangelen på mulighet til å kontrollere RF-stråling (EMCON) og stealth. Maritime TACAN-operasjoner formet, slik at fly kan finne skipet, og land. Det er ingen kryptering, og fienden kan enkelt bruke avstands- og retningsinformasjon til å angripe et skip med TACAN.
Noen eldre bakkestasjoner i verden har mekanisk roterende antenne. Siden TACAN-stasjoner er i drift 24 timer i døgnet, blir disse upålitelige, sammenlignet med moderne stasjoner, som har elektronisk roterende antenne, uten bevegelige deler.
== Antenner ==
Det er to hovedtyper antenner for bakkestasjoner, mekanisk og elektronisk roterende. I et system med mekanisk rotasjon roterer antennen med 900 omdr./min., mens med elektronisk rotasjon, skapes strålingsdiagrammet ved å bruke flere antenneelementer i ring. Ett elektronisk system har ingen mekanisk slitasje på deler, krever mindre vedlikehold og er betydelig mer driftssikkert. Dersom antennen feiler, vil TACAN degraderes til kun DME-mode.
== Fremtiden ==
Som andre typer flynavigasjonsutstyr, kan TACAN erstattes av satellittbaserte navigasjonssystemer. Av sikkerhetsmessige årsaker vil TACAN fortsatt brukes, og det er ingen erstatninger i overskuelig fremtid.
== Se også ==
Global Positioning System
Wide Area Augmentation System
== Eksterne lenker ==
Aeronautical Information Manual – Navigation Aids
Thales ATM – Tactical Air Navigation System
Rantec Microwave Systems – Manufacturer of non-rotating TACAN antennas – Complete with antenna internal photos and specs | Tactical air navigation system (TACAN) er et navigasjonssystem for militære fly i NATO. Det gir brukeren avstand og retning til en bakkestasjon. | 7,229 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_romerske_keiserriket | 2023-02-04 | Det romerske keiserriket | ['Kategori:Antikkens Roma', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Oldtidsriker', 'Kategori:Romerske provinser', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Det romerske keiserriket (latin: Imperium Romanum, gresk: Βασιλεία Ῥωμαίων) var et av de største og viktigste av alle oldtidsriker. Keiserriket ble grunnlagt av Augustus i tiden mellom 31 f.Kr. og 27 f.Kr. Keiserriket hadde sin storhetstid i 200 år, fra år 0 til ca. 200. Da ble riket offer for anarki, økonomisk krise og store invasjoner av germanske stammer. Disse urolighetene kulminerte i delingen mellom det Østromerske og det Vestromerske riket i 395. Enden på keiserriket, og Romerriket, er ofte knyttet til det vestromerske rikes nedgang i 476 (480). Det østlige riket, eller det bysantinske som det senere ble kalt, holdt seg relativt stabilt til 1453, da det ble erstattet av Det osmanske riket.
Ved rikets absolutte høydepunkt, rundt 110, var dets omfang rundt 5,9 millioner kvadratkilometer, av det 2,3 millioner kvadratkilometer fastland. Bare det kinesiske Han-dynastiet kunne komme opp mot en slik størrelse på den tiden.
I århundrene før Augustus’ tiltredelse som keiser hadde Roma allerede tilegnet seg store områder rundt Middelhavet. Denne artikkelen skal ta for seg keiserriket og dets utvikling fra Augustus, til oppdelingen mellom det vestlige og det østlige riket. (For å lese om rikets tidligere historie, se Den romerske republikk og Det romerske kongedømme.)
| Det romerske keiserriket (latin: Imperium Romanum, gresk: Βασιλεία Ῥωμαίων) var et av de største og viktigste av alle oldtidsriker. Keiserriket ble grunnlagt av Augustus i tiden mellom 31 f.Kr. og 27 f.Kr. Keiserriket hadde sin storhetstid i 200 år, fra år 0 til ca. 200. Da ble riket offer for anarki, økonomisk krise og store invasjoner av germanske stammer. Disse urolighetene kulminerte i delingen mellom det Østromerske og det Vestromerske riket i 395. Enden på keiserriket, og Romerriket, er ofte knyttet til det vestromerske rikes nedgang i 476 (480). Det østlige riket, eller det bysantinske som det senere ble kalt, holdt seg relativt stabilt til 1453, da det ble erstattet av Det osmanske riket.
Ved rikets absolutte høydepunkt, rundt 110, var dets omfang rundt 5,9 millioner kvadratkilometer, av det 2,3 millioner kvadratkilometer fastland. Bare det kinesiske Han-dynastiet kunne komme opp mot en slik størrelse på den tiden.
I århundrene før Augustus’ tiltredelse som keiser hadde Roma allerede tilegnet seg store områder rundt Middelhavet. Denne artikkelen skal ta for seg keiserriket og dets utvikling fra Augustus, til oppdelingen mellom det vestlige og det østlige riket. (For å lese om rikets tidligere historie, se Den romerske republikk og Det romerske kongedømme.)
== Periodeinndeling ==
Cæsars diktatorstyre varte bare en kort periode, og han skapte ikke en styreform som andre kunne overta etter ham. Augustus, derimot, gjorde keiserstyret til institusjon som andre kunne overta uten militær konflikt. Det er derfor Augustus, og ikke Cæsar, er regnet som den første keiseren. Det er vanlig å kalle den første perioden i keisertiden for principatet, etter princeps, som var betegnelsen på ledende menn i republikken. Det betyr at keiserne styrte i republikkens navn. Under principatet gikk tronfølgingen uten altfor store problemer. Den neste perioden, anarkiet, er preget av blodige kamper om keisertittelen. Perioden etter 284 blir kalt dominatet fordi keiseren begynte å opptre mer som en dominus, herre, og keiserstyret ble ikke lenger skjult bak republikkens fasade.
== Navn, titler, betydninger og moderne oversettelser ==
Oversettelser av klassisk latin må bli gjort svært forsiktig, da ordenes betydning har forandret seg med tidens gang. Cæsar var opprinnelig et familienavn. Octavian arvet navnet fra sin adoptivfar Julius Cæsar, som et ledd i å øke sin personlige anseelse. Denne trenden fortsatte med Octavians arvtagere, og navnet forandret seg til en tittel Cæsar, tilsvarende dagens keiser. Derfor ble Octavian, som er kjent for å være den første keiseren, i antikken anerkjent som den «andre» Cæsar. Senere ble tittelen omgjort til Kaiser (tysk) og tsar (russisk). Augustus var en tittel som ble gitt Octavian av Senatet. I dag er Octavian stort sett kjent som Augustus, mens det i antikken ikke var et navn som ble brukt. Tittelen Augustus ble benyttet av alle etterfølgende keisere. Imperator var opprinnelig en tittel gitt til seirende militære kommandanter. Denne tittelen ble også brukt av keiserne, og utviklet seg til slutt til den engelske betegnelsen emperor. Imperium betydde opprinnelig «makt» i antikkens Roma, senere ble det ordet til det engelske empire. Imperium var et ord som ble brukt under republikken, og hadde egentlig ingen «imperial» betydning.
== Ekspansjon, geografi og grenseland ==
På sitt territorielle høydepunkt, under Trajan, strakte riket seg fra Den iberiske halvøy og De britiske øyer i vest, til Mesopotamia i øst. Riket kontrollerte et landområde på ca. 5 900 000 km², og var det største av alle riker i den klassiske antikken. Riket kontrollerte middelhavslandene rundt Middelhavet, som ofte ble kalt Mare Nostrum («Vårt hav») av romerne. Disse områdene utgjorde majoriteten og det rikeste av det romerske territoriet, kjent for sitt tempererte klima, ideelt for jordbruk.
Selv om rikets territoriale besetninger varierte gjennom historien, forble hovedgrensene relativt statiske. Majoriteten av disse grensene var basert på naturlige, lett forsvarlige grenseområder, der de romerske legionene var stasjonert for å beskytte riket mot barbariske invasjoner. Disse grensene ble av romerne kalt Limes Romanus. I nordvest var Hadrians mur limes mot de barbariske caledonerne. I nord, nordøst, beskyttet Limes Germanicus, bak Donau og Rhinen, riket mot de germanske stammene. I sør var Sahara en gigantisk og trolig en uoverstigelig, naturlig grense mot invasjoner fra afrikanske stammer. I øst manglet en slik naturlig grense, og det var der Romas største fiender, Det parthiske riket, og Det sassanidiske riket, skulle reise seg.
Romerne og Parthia hadde kontinuerlige stridigheter om Armenia. Romerne klarte stort sett å seire over partherne, men ble hindret i å få fullstendig herredømme over området fordi Parthia rett og slett var for langt unna. Partherne kunne bare trekke seg tilbake lenger øst, reorganisere seg, og sette i gang et nytt angrep.
== Institusjoner og administrasjon ==
Styreformen i Romerriket var diktatur, der statsoverhodet var keiseren. I begynnelsen av keiserperioden er styret kjent som principatet, en styringsform som vokste ut av senrepublikken. Provinsene og byene var stort sett uavhengige under principatet, og keiserriket var generelt ganske desentralisert. I den neste perioden, anarkiet og krisen i det tredje århundre, begynte keiseren å tilegne seg mer makt, og byer begynte å miste sin uavhengighet, stort sett på grunn av fraflytting.
Den første keiseren, Augustus, navnga sin stilling som princeps (primus inter pares), først blant likemenn, i senatet. Dette gav en illusjon om at republikken fortsatt stod ved like, men all makt lå i realiteten hos den romerske hæren, som keiseren hadde absolutt kontroll over på denne tiden. Princepstittelen var for Augustus å vinne gunst hos senatet, og forhindre at han gikk sin grandonkels, Julius Cæsar, skjebne i møte. Imperialstatens hovedansvar lå i hæren, og det var der Augustus’ maktbase lå. Hæren var en enormt kostbar institusjon, så mye av statsadministrasjonens oppgave lå i å skattlegge befolkningen for å dekke militærutgiftene. De mest suksessrike keiserne var de som klarte å opprettholde lojaliteten og disiplinen hos legionærene. De dårligere stilte keiserne måtte blidgjøre hæren gjennom bestikkelser, noe som ofte var en dårlig garanti.
Enden på principatet var ganske lik enden på republikken, da keiserens generaler oppnådde personlige bånd og lojalitet blant sine tropper, noe de mest ambisiøse utnyttet. Styringsformen forandret seg til slutt til dominatet. Denne nye styringsformen vokste ut av krisen i det tredje århundret, og spesielt borgerkrigene som kjennetegnet krisen. Keiserne i denne perioden var stort sett generaler, og de kom til makten ved hjelp av krigføring.
I teorien måtte senatet velge den nye keiseren, i praksis var suksesjonen dynastisk, der mannlige arvinger ble valgt som keisere. Bare det nerva-antoninske dynasti var et unntak, der arvingene ikke var biologiske, men adopterte sønner. Dette kan komme av at det var mangel på mannlige arvinger, men det kan også være det at keiserne valgte ut arvinger de mente ville gjøre en bedre jobb. Resultatet ble imidlertid De fem store keiserne, og romersk storhetstid. Ironisk nok endte denne stabile perioden med at en såkalt «stor» keiser valgte sinn sønn som arving, noe som ledet til borgerkrig. Under disse borgerkrigene var det den sterkeste som ville ta kontrollen, og ofte var det flere keisere som krevde sin plass på tronen. Dynastiene i Romerriket kom stadig i interne stridigheter, der mektige generaler kjempet om makt.
Statsstyringen forandret seg utover i keiserriket. I starten var mye av arbeidet gjort av de samme magistratene av republikken. Etter som tiden gikk, ble mye av ansvaret overgitt til frigitte slaver, spesielt under keiser Claudius. Statsmakten ble sakte, men sikkert sentralisert gjennom Romerrikets historie. Til å begynne med, slik som i republikken, styrte byene og provinsene seg selv. Et av hovedaspektene med Pax Romana, den romerske fred, var at de fleste byer i riket sjeldent fikk besøk av hæren. Utover i keisertiden begynte befolkningen å flytte fra byene, noe som er kjennetegnet på senantikken. Dette, i tillegg til den stadig sterkere og mer sentraliserte keisermakten, førte til at byene mistet sitt selvstyre. Fraflyttingen fra byene hadde mange årsaker, men en av de viktigste var den økte lovløsheten som hjemsøkte keiserriket i krisetiden. Byene ble et lett bytte for de barbariske invasjonene, samt terroren de ble utsatt for fra sin egen hær. Mange byer ble forlatt. Bare keiseren og hans hær kunne opprettholde stabiliteten. Det økte behovet for militærhjelp, krevde økte skatter, noe som igjen krevde en sterk, sentralisert stat.
=== Opprør, og deres politiske konsekvenser ===
I fredstid var det relativt lett å styre riket fra dets hovedsete, Roma. Et eventuelt opprør var forventet, og skjedde ganske regelmessig opp gjennom historien: en general eller en guvernør ville opparbeide lojalitet fra sine undersåtter gjennom karisma, lovnader, og i enkelte tilfeller bestikkelser. Legionene var spredt rundt om i riket. Av den grunn hadde opprørslederen vanligvis en eller to legioner under seg. Etter hvert ville lojale legioner bli tilkalt, og opprørerne ville bli knust. Hvis ikke keiseren var svak, inkompetent eller hatet, ville disse opprørene være lokale og isolerte hendelser.
I krigstider kunne en general ha flere legioner under seg. Av den grunn var det vanlig at keiseren, av paranoide årsaker, holdt familiemedlemmer til generalen som gissel for å unngå at generalen skulle reise en opprørsk hær. Under Det store jødiske opprør i 66 holdt keiser Nero Vespasians sønn, Domitian, og svigersønn, Quintus Petillius Cerialis, som gisler for å være sikker på at han hadde generalens lojalitet. Ironisk nok endte Neros regjeringstid med et opprør av pretorianergarden, som hadde blitt bestukket av Galba.
Pretorianergarden var et svært viktig maktelement i keisertiden. Deres lojalitet ble ofte kjøpt, og de ble i økende grad mer grådige. Legionene ved grensene fulgte livgardens eksempel, og ble derfor viktige aktører i borgerkrigene. Dette var en farlig utvikling som svekket hele den romerske armé.
En av hovedfiendene i vest var de «barbariske» stammene på den andre siden av Rhinen og Donau. Octavian hadde prøvd å overvinne disse stammene, men måtte til slutt gi seg etter det fatale nederlaget i Teutoburg-skogen i år 9. De germanske stammene var et stadig uromoment, men de var for splittet og opptatt av interne kamper til at de utgjorde en alvorlig trussel mot riket. I øst var hovedfienden Partia, et rike som stadig prøvde å invadere Romerriket, men som romerne stort sett klarte å nøytralisere.
Under borgerkrigene utnyttet fiendene muligheten til å invadere det romerske territoriet. De to frontene, øst og vest, ble politisk viktig på grunn av alle legionene som var stasjonert der. Lokale generaler startet ofte opprør, som til slutt kulminerte med borgerkrig. Roma hadde få problemer med å kontrollere den vestlige grensen. Press fra begge frontene, derimot, skapte problemer. Hvis keiseren befant seg i øst var det store muligheter for en general å gjøre opprør i vest, og motsatt. Keiserne måtte befinne seg nær troppene for å få mest mulig kontroll, og på grunn av rikets enorme størrelse, var det umulig for en keiser å befinne seg nær to fronter samtidig. Dette var et stort problem for mange keisere, og en kilde til mange kriser i keisertiden.
== Økonomi ==
Republikkens erobringer frem til Augustus hadde skapt et stort indre marked som omfattet hele middelhavsområdet, Vest-Europa, og rikets grenseområder. De økonomiske forholdene, særlig de som omhandlet landbruket, varierte stort mellom de varme og tørre områdene i Nord-Afrika og Arabia, og de mer fruktbare og fuktige provinsene i Britannia, Gallia og Balkan. Middelhavet og de store elvene, Rhinen, Rhône og Donau, fungerte som handelsruter. Romerne er også kjent for sitt omfattende veisystem som strakk seg utover hele riket, til og med over de store fjellkjedene Alpene og Pyreneene, og som bidro til å effektivisere handel over lange avstander.
Bærebjelken til den romerske økonomien var alle byene, som var sentra for all industriell produksjon, handel og forbruk. Selv om all handel og produksjon foregikk i byene, var det på landet majoriteten av befolkningen holdt til, og det var jordbruket som var den dominerende sektoren i økonomien. De største urbane sentra var Roma, Alexandria, Antiokia, Karthago, Efesos, og i senantikken, Konstantinopel, alle med et innbyggertall mellom 100 000 og 1 million. Frem til det tredje århundre var de politisk-økonomiske forholdene gunstige. Riket var forent i ett valutaområde. Frem til krisen i det tredje århundre var det, bortsett fra grensekonflikter og lokale opprør, nesten universell fred innad i riket, (Pax Romana). Den store hæren, som var stasjonert langs grensene, var med på å muliggjøre og trygge produksjonen i provinsene. Mot slutten av det andre århundre begynte presset mot grensene å bli større, noe som førte med seg et større soldatbehov. Dette fikk mye å si for økonomien, for keiserne ble nødt til å øke skattene proporsjonalt med den økte soldatrekrutteringen. Etter 235 var den økonomiske krisen, kombinert med den militære, i ferd med å føre riket mot randen til undergang. Under det severanske dynasti begynte skattepresset å øke. Mangel på arbeidskraft, som kom av krigene og alle pestene, bidro også til nedgang og krise. Hvor alvorlige disse tilstandene var, er vanskelig å si, da det foreligger få pålitelige kilder fra denne perioden.
Provinsene ved Rhinen ble mest rammet av krisen i det tredje århundre. De ble offer for germanske invasjoner og et voksende gallisk rike. Andre regioner, som Egypt og Britannia, ble i mindre grad kriserammet. Mot slutten av det tredje århundret gikk riket inn i inflasjon, da allmuen stadig mer mistet tilliten til det allerede reduserte pengesystemet. Prisene gikk til himmels over store deler av riket.
== Religion ==
I republikken ble religionen organisert i et strengt system av prestekontor, som ble ledet av Pontifex Maximus, yppersteprest.
Den stadig økte kontakten med grekerne gjorde at de romerske gudene mer ble assosiert med de greske gudene. Jupiter ble for eksempel oppfattet som samme guddommelighet som Zevs, Mars ble assosiert med Ares, og Neptun med Poseidon. I det første århundre f.Kr. førte den stadige assimilasjonen med gresk mytologi til en nedgang i de romerske religiøse ritualene, selv om deres politiske karakter ble holdt relativt ved like. I keisertiden ble religion mer og mer knyttet til keiserens karakter, og mange keisere ble guddommeliggjort etter sin død.
I Romerriket ble flere utenlandske kulter mer populære, som for eksempel dyrkingen av den egyptiske Isis og den persiske Mithras. I det andre århundre begynte kristendommen å spre seg i riket, og dette ble den offisielle religionen i Roma under Konstantin den store (ca. 330). Forbud mot andre religioner enn kristendom ble innført i 391, av keiser Theodosius.
== Historie ==
=== Principatet ===
Principatet er betegnelsen på den første keiserperioden i Romerriket. Navnet kommer av det latinske ordet princeps, som betyr sjef, eller først. Principatet varte fra 27 f.Kr. til 284, da Diokletian ble keiser. I principatet oppnådde riket sin gullalder, Pax Romana (27 f.Kr.–180), eller Pax Augusta, som det også er kalt, og riket nådde sin maksimale utstrekning, etter keiser Trajans erobringer i øst.
==== Augustus ====
Imperium Romanum er det vanlige begrepet for å beskrive den romerske statsdannelsen i århundrene etter at den ble omorganisert av Keiser Augustus. Selv om Roma hadde en rekke lydriker i århundrene før Augustus, kalles tiden før Augustus Den romerske republikk. Forskjellen mellom Romerriket og Den romerske republikk ligger først og fremst i de styrende organer og deres forhold til hverandre.
Helt siden Sullas diktatur hadde Roma vært preget av borgerkriger og uro. Disse urolighetene kulminerte med krigen mellom Marcus Antonius og Octavian. Etter slaget ved Actium i 31 f.Kr. begynte Octavian å gjennomføre en rekke reformer som til slutt skulle gjøre ham til keiser og føre til at Romerriket skulle nå sin storhetstid.
Roma hadde vært republikk i flere hundre år, dermed var det også et sterkt ønske i befolkningen og senatet at republikken skulle holde stand. Fikk noen for mye makt, gjorde makthaverne sitt ytterste for at de ble fjernet (se Sulla og Julius Cæsar). Det som særpreget Octavian var at han ville gjeninnføre og styrke republikken, men samtidig som det skjedde ble makten i praksis gitt til ham. Republikkens institusjoner forsvant ikke under Octavian, men ble omdannet til redskaper for den keiserlige nåden. Å få medlemskap i senatet og i domstoler ble avhengig av keiserens velsignelse. I 27 f.Kr. gjennomførte Octavianus sine første reformer, og tok navnet Augustus.
===== Reformer =====
Her er noen reformer og bedrifter som Augustus gjennomførte, og som ville markere Romerriket i keisertiden:
Dannet et monarki basert på arverett, kjent som keiserriket
En betalt hær. Ikke lenger en hær av bønder, men yrkesmilitær. En forlengelse av reformene gjort av Gaius Marius
Dannelsen av Pretorianergarden, keiserens egen livgarde, og som skulle avsette og ansette keisere senere i keisertiden
Dannelsen av handelsruter til østen, Kina og India
==== Augustus’ arvinger ====
===== Tiberius =====
Augustus levde helt til 14 e.Kr., og hans lange keisertid la et godt fundament for keiserriket. Augustus valgte sin kones sønn, Tiberius, som sin etterfølger. Tiberius var en gammel og erfaren feltherre, noe som Augustus mente var viktig for å vinne folkets gunst. Tiberius hadde i tillegg vært konsul tre ganger. Tiberius hadde ikke et sterkt ønske om å bli keiser, men ble bønnfalt av senatet om å inntre i Augustus rolle.
Tiberius' felttog i Pannonia, Illyricum, Rhaetia og Germania la fundamentene for det nordlige grenseland. Han ble imidlertid kjent som en mørk, tilbaketrukket, og melankolsk hersker (tristissimus hominum, den mørkeste av alle), som egentlig ikke ønsket å bli keiser.Etter at Tiberius’ sønn, Drusus, døde i 23, falt hans styre sammen og endte i terror. I 26 gikk Tiberius i eksil og overlot administrasjonen til de hensynsløse pretorianer-praefectusene Lucius Aelius Sejanus og Quintus Naevius Macro.
===== Caligula =====
Da Tiberius døde var de fleste potensielle arvtakere drept. Den mest sannsynlige arvtakeren, og Tiberius’ eget valg, var hans grandnevø, Germanicus’ sønn Gaius, bedre kjent som Caligula. Caligula startet med å sette sluttstrek for alle forfølgelser, og ved å brenne notatene til sin onkel. Caligula synes å ha endret personlighet i 37, og kan ha vært utsatt for en eller annen form for mental lidelse. Moderne historikereMal:Hjvem har diagnostisert ham med lidelser som hjernebetennelse, som forårsaker mentale forstyrrelser, hypertyreoidisme, og til og med nervøst sammenbrudd.
===== Claudius =====
Etter at lederen for pretoriangarden hadde tatt livet av Caligula, stod det bare igjen ett medlem av keiserfamilien som kunne innta tronen, hans onkel Tiberius Claudius Drusus Nero Germanicus.
Claudius hadde, av sin familie lenge blitt sett på som en svekling og en tåpe. Han var uansett hverken paranoid, som sin onkel Tiberius, eller sinnssyk som nevøen Caligula. Han reformerte byråkratiet og strammet inn makten til byborgerskapet og senatorrollene. Han fortsatte også erobringen og koloniseringen av Britannia (i 43), i tillegg til å underlegge seg flere østlige provinser. Claudius startet byggingen av en vinterhavn i Ostia, som skulle sørge for tilførselen av korn til riket ved dårlig vær.
Hans kone Messalina var ham utro. Da han oppdaget hennes sidesprang, fikk han henne henrettet, og giftet seg med sin niese, Agrippa den yngre. Hun, sammen med flere av hans treller, hadde stor kontroll over ham, og var sannsynligvis medskyldig i hans død i 54. Claudius’ død banet veien for Agrippas egen sønn, den 16-årige Lucius Domitius Nero.
===== Nero =====
Til å begynne med overlot Nero styringen til sin mor og sine huslærere, spesielt Lucius Annaeus Seneca. Ettersom han ble eldre, økte hans maktbegjær, og hans paranoia ble etterhvert så sterk at han fikk sin mor og huslærere henrettet. I Neros regjeringstid ble riket rammet av en rekke opprør: I Britannia, Armenia, Partia, og Iudaea (Judea). Neros manglende evne til å håndtere opprørene, og hans generelle inkompetanse, ble klart ganske tidlig, og i 68 ble han fornektet av pretorianergarden. Nero er best kjent for å ha spilt harpe under den store bybrannen i Roma i 64. Nero er også kjent for sin gjenoppbygging av Roma etter brannen. Ved gjenoppbyggingen lot Nero oppføre sitt palass, Domus aurea ('det gylne hus'). Nero var en av de første som begynte å forfølge de kristne; han begikk selvmord i 69.
==== De fire keisere ====
Året 69 er kjent som året med de fire keiserne, med Galba, Otho, Vitellius, og Vespasian som keisere i raske og voldelige suksesjoner. Mot slutten av året klarte Vespasian å konsolidere sin makt som keiser av Roma.
==== Det flaviske dynasti ====
Til tross for at det var kortlivet hjalp Det flaviske dynasti til å gjenopprette stabiliteten i riket. Selv om alle tre keiserne er blitt kritisert, spesielt for sin sentraliserte styremåte, bidro deres reformer og effektive styre til et stabilt keiserrike som ville vare godt inn i det tredje århundre. De flaviske keisernes militære bakgrunn var med på å ytterligere undergrave senatet, og steget fra princeps, først blant likemenn, til imperator, eller keiser, ble fullført i denne perioden.
===== Vespasian =====
Vespasian var en svært suksessfull romersk general, som hadde fått kontrollen over store deler av den østlige delen av Romerriket. Etter Othos selvmord klarte Vespasian å kapre Romas vinterkornlager i Egypt, noe som førte til at han kom i en god posisjon i forhold til sin konkurrent, Vitellius. Den 20. desember 69, klarte noen av Vespasians partisaner å okkupere Roma. Vitellius ble drept av sine egne tropper, og dagen etter ble Vespasian akseptert som keiser av senatet. Han var 60 år, krigsforherdet, og en lite karismatisk keiser, men skulle likevel ble en utmerket hersker.
Vespasian klarte å frigjøre Roma fra de finansielle byrdene den hadde blitt utsatt for under Nero og borgerkrigene. Han økte ikke bare skattene, men dannet nye former for taksering. Gjennom sin makt som censor, klarte han å undersøke den skattemessige statusen for alle byer og provinser i riket. Gjennom dette skattesystemet, klarte han å erverve seg et overskudd i statskassen, noe som muliggjorde investeringer i offentlige byggeprosjekter. Det var Vespasian som først ga fullmakt til byggingen av Colosseum (Flaviske Amfiteater). Han bygde også et forum, der det i sentrum var et tempel for fred. I tillegg ga han betydelig økonomisk støtte til kulturvirksomhet.
===== Titus =====
Titus, Vespasians eldste sønn, hadde blitt oppdratt til å herske. Han hadde tjenestegjort som en effektiv general under sin far, og hjulpet til med å sikre den østlige delen av riket. Titus hadde hatt kommandoen over de romerske legionene i Syria og Iudaea, der han hadde knust det store jødeopprøret. Han hadde i flere år delt konsulatet med sin far, og mottatt gode kritikker.
Da Titus tok over makten i 79 brøt vulkanen Vesuv ut i Pompeii, og i 80 ble Roma nok en gang rammet av brann. I ettertiden ble Titus populær på grunn av sin storstilte gjenoppbygging av Roma, Colosseum ble som kjent fullført av Titus. Dette ble feiret med en storstilt fest som varte 100 dager, der 100 gladiatorer kjempet om ære og berømmelse. Titus døde i 81, i en alder av 41 år. Dødsårsaken skal ha vært sykdom, men det er hevdet at han ble forgiftet av sin bror Domitian, som ønsket å tiltre som keiser. Uansett dødsårsak, hans bortgang førte til landesorg og et stort savn blant borgerne i Roma.
===== Domitian =====
Alle de flaviske keiserne hadde, på grunn av deres autokratiske styremåte, et dårlig forhold til Senatet. Av disse var det bare Domitian som virkelig kom i trøbbel med senatorene. Hans kontinuerlige kontroll av konsul- og censorstolen, førte til at han ble upopulær i senatet. I tillegg opptrådte han som imperator i forhold til militæret, noe som motsa de prinsippene keiserne under principatet stod for. De skulle være princeps, først blant likemenn. Til tross for uoverensstemmelsene med senatet, var Domitian populær blant folket i Roma. Dette kom blant annet av at han donerte penger til hver bolig i Roma, i tillegg til de spektakulære showene han arrangerte i det nye Colosseum. Domitian hadde tilsynelatende de samme gode skattemessige talentene som sin far, Vespasian, for til tross for hans enorme pengebruk, kom hans etterfølgere til en godt utstyrt statskasse.
Mot slutten av sin regjeringstid ble Domitian svært paranoid, noe som kan ha sine røtter i behandlingen han fikk av sin far. Hans far gav ham store ansvarsområde, men han ble aldri satt til noe viktig uten overvåkning. Hans paranoia var antageligvis medskyldig i de nærmest sykelige ettervirkningene av Antonius Saturnius korte opprør i år 89. Domitian satte i gang massive arrestasjoner, henrettelser, og beslagleggelser av eiendom. Til slutt gikk det så langt at hans nærmeste familie, venner og rådgivere ikke lenger følte seg trygge, noe som førte til at han ble drept i 96. Mordet skal ha blitt arrangert av hans argeste motstandere i Senatet, Stephanus, medlemmer av pretorianergarden og keiserinnen Domitia Longina.
==== De fem gode keiserne ====
Det neste århundret skulle bli kjent som perioden for De fem store keiserne, der suksesjonene gikk fredelig for seg, og der riket blomstret. Keiserne av denne perioden var Nerva (96–98), Trajan (98–117), Hadrian (117–138), Antoninus Pius (138–161), og Marcus Aurelius (161–180), der alle ble adoptert av sin forgjenger. Deres valg av etterfølgere var basert på merittene de utvalgte hadde gjort. I denne forbindelsen er det argumentert for at adopsjonene heller kom av at ingen av keiserne hadde biologiske arvinger.
===== Nerva =====
Etter sin tiltredelse startet Nerva en restitusjon av riket. Han frigjorde dem som hans forgjenger hadde fengslet for forræderi, i tillegg til at han forbød all fremtidig forfølgelse av forræderi. Han gjenopprettet konfiskert eiendom, og involverte Senatet i sine avgjørelser. Mange av disse gjerningene ble trolig gjort for å oppnå et godt rykte, noe som likevel ikke ble tilfelle. Domitians tilhengere i hæren sto veldig sterkt, og i oktober 97 beleiret pretorianergarden Keiserpalasset på Palatinhøyden og tok Nerva som gissel. Keiseren ble tvunget til å gjennomføre beleirernes krav, som var å overgi de som sto bak mordet på Domitian.
Nerva adopterte Trajan som sin etterfølger, en kommandant ved fronten i Germania. Casperius Aelianus, pretorianergardens øverstkommanderende, som var ansvarlig for opprøret mot Nerva, ble senere henrettet under Trajan.
===== Trajan =====
I 113 f.Kr., provosert av Partias avgjørelse om å sette en uakseptabel konge på tronen i Armenia, marsjerte Trajan til krig mot partherne. Han marsjerte først inn i Armenia, der han avsatte kongen og annekterte kongeriket under Roma. Deretter satte han kursen mot selve Parthia, der han bekjempet byene Babylon, Selevkia, og til slutt hovedstaden Ktesifon i 116. Trajan fortsatte sørover mot Persiagulfen, hvorfra han erklærte Mesopotamia som en ny provins, og sørget over at han var for gammel til å følge i Aleksander den stores fotspor. Trajan ga seg imidlertid ikke. I 116 tok han den store byen Susa, avsatte den parthesiske kongen Osroes I og innsatte sin egen marionetthersker, Parthamaspates, på tronen. Aldri ville Romerriket komme lenger øst enn det var under Trajan, og aldri ville riket bli større.
===== Hadrian =====
Til tross for sine fremragende evner som militæradministrator, er Hadrians keisertid preget av fred. Han overga Trajans erobringer i Mesopotamia, som han mente var umulig å forsvare. Det ble nesten en krig med Parthia i 121, men trusselen ble avverget da Hadrian klarte å føre gjennom en fredsavtale. Hadrians hær klarte å knuse et massivt jødeopprør i Judea (132–135), anført av Bar Kokhba
===== Antoninus Pius =====
Antoninus Pius' keisertid er preget av fred. Det var flere militære opprør i riket på denne tiden, i Mauritania, Judea, og Britannia, men ingen av disse var av alvorlig karakter. Uroen i Britannia førte trolig til byggingen av den antoniske muren fra Forth til Clyde.
===== Marcus Aurelius =====
Marcus Aurelius hadde flere felttog mot opprørske stammer i Germania og Gallia. I Asia kjempet han, med hjelp fra sin medhersker, Verus, mot et gjenopplivet parthisk rike. Verus hadde såpass med autoritet at han fikk full støtte fra soldatene, men han hadde allerede så mye makt at han ikke hadde noen intensjoner om å styrte Marcus Aurelius. Verus forble lojal til sin død i 169.
===== Commodus =====
Perioden med de «fem store keiserne» ble avsluttet med Commodus' regjeringstid fra 180 til 192. Commodus var sønn av Marcus Aurelius, og ble den første keiseren som arvet keisertittelen på over hundre år, og brøt adoptivsystemet som hadde vært gjeldende under hans fem forgjengere. Han var med-keiser sammen med sin far fra 177. Da han ble enehersker etter sin fars død, ble han i første omgang hyllet av folket i riket. Commodus skulle imidlertid vise seg å bli en mindre vellykket keiser. Ifølge Edward Gibbons «The Decline and Fall of the Roman Empire», hersket Commodus til å begynne med bra. Etter et feilslått attentat mot ham som antageligvis var arrangert av medlemmer av hans familie, ble Commodus paranoid, og til slutt gal. Pax Romana, den romerske fred, endte med Commodus.
==== Severiske dynasti ====
Det severiske dynasti inkluderer de problemfylte herskerperiodene til Septimius Severus (193–211), Caracalla (211–217), Macrinus (217–218), Elagabalus (218–222), og Alexander Severus (222–235). Dynastiets stamfar, Lucius Septiumus Severus, kom fra en ledende innfødt familie i Leptis Magna i Afrika, og som allierte seg med en fremtredende syrisk familie ved å gifte seg med Julia Domna. Deres provinsielle bakgrunn og kosmopolitiske allianse førte til at Romerriket skulle bli hersket av keisere med syrisk herkomst. Septimus Severus var en vellykket hersker, som fikk hærens lojalitet ved å gi dem gode lønninger. Han satte riddere i viktige administrative stillinger, noe som førte til en ytterlige forsterket sentraladministrasjon.
Septiums Severus’ sønn, Marcus Aurelius Antonius, kalt Caracalla, fjernet alle lovmessige og politiske forskjeller mellom italienere og de som bodde i provinsene i sin Constitutio Antoniniana, som førte til at alle frie borgere innenfor rikets grenser fikk romersk borgerskap. Caracalla er også kjent for badehuset Caracallas termer i Roma, som i ettertiden fungerte som arkitektoniske modeller for monumentale bygninger. Caracalla ble utover sin herskerperiode stadig mer autokratisk og ustabil, som til slutt førte til at han ble drept av pretorianer-prefekten Macrinus i 217, som også ble hans etterfulgte. Macrinus ble den første keiseren som ikke var av senatorisk rank.
Rikets domstol var dominert av fremtredende kvinner, som kontrollerte tiltredelsene av keiserne Elagabalus i 218 og Aleksander Severus, den siste keiseren av dynastiet, i 222. I dynastiets siste fase var Senatets makt gjenopplivet, og en rekke skattemessige reformer ble vedtatt.
Til tross for suksess mot det sassanidiske riket i øst, førte Alexander Severus’ dårlige administrative evner til at hæren gjorde opprør og fikk ham drept i 235. Alexander Severus’ død sendte riket i hendene på en rekke soldatkeisere, og et halvt århundre med borgerkrig og ufred.
=== Anarki og økonomisk kollaps ===
I 258 brøt provinsene Gallia, Romersk Britannia og Hispania med Roma og dannet det galliske riket. To år senere skjedde det samme i øst, Syria, Palestina og Egypt dannet Det palmyrenske rike som ble støttet av sassanidene.
En storstilt gotisk invasjon ble slått tilbake ved Naissus i 268. Denne seieren var betydelig som krisens vendepunkt, en rekke energiske soldatkeisere tok nå makten. Keiser Claudius II Gothicus’ seirer de neste to årene drev alamannerne tilbake og gjenvant Hispania fra det galliske riket. Da Claudius døde i 270 ble han etterfulgt av Aurelian, som fortsatte gjenreisingen av riket.
Aurelian brakte riket gjennom den verste tiden av krisen (270-275) ved å angripe vandalene, vestgoterne, palymerene, perserne og til slutt restene av det galliske riket. Mot slutten av 274 var Romerriket igjen samlet og grensestasjonene nok en gang sikret. Det skulle gå mer enn hundre år før romerne igjen mistet overtaket over sine eksterne fiender.
Selv om Aurelian hadde spilt en betydelig rolle i å gjenopprette keiserrikets grenseforsvar mot eksterne trusler, gjensto fortsatt de fundamentale problemene som hadde ført til krisen. Lover om hvem som skulle ha retten til å etterfølge keiseren hadde aldri blitt klart definert, noe som resulterte i en rekke borgerkriger mellom de forskjellige faksjonene, senatet, militæret og andre, som alle støttet sin egen kandidat til tronen. Et annet problem var størrelsen på riket, som gjorde det vanskelig for en enkelt hersker å effektivt håndtere flere trusler samtidig. Disse problemene ble tatt hånd om av Diokletian, i hans radikale og omfattende reformer som skulle la Romerriket overleve minst hundre år til.
=== Dominatet ===
I 284 kom Diokletian til makten i keiserriket, han viste seg å være både en dyktig general og politiker. Han igangsatte en rekke reformer for å stabilisere riket etter den lange borgerkrigen. De siste restene av den gamle republikken ble nå ryddet bort. Principatsystemet, hvor keiserne så seg selv som «førsteborger», ble erstattet med et åpent monarki, Diokletian etablerte seg selv som dominus et deus (herre og gud). Diokletians reformer anleder den perioden av Romerrikets historie som blir kalt dominatet, etter keiserens tittel dominus.
==== Tetrarkiet ====
Ved å erobre så store og uregjerlige områder hadde Romerriket skaffet seg en svært lang nordgrense som var kostbar å forsvare mot stadige angrep. Grensen gikk fra Nordsjøen til Svartehavet, hovedsakelig langs de store elvene. Når folkevandringer østfra i tillegg skapte press mot østgrensen fra år 250, måtte romerne trekke seg tilbake fra Mesopotamia. Korrupsjon, politisk strid og Romas enorme forbruk av ressurser gjorde at riket begynte å forfalle.
Diokletians erfaringer gjennom sine første ni års reiser i riket for å møte de mange problemene det sto overfor brakte ham til den konklusjonen at keiserriket var for stort for én enkelt keiser. Det var for eksempel ikke mulig å svare på både germanernes landganger over Rhinen og opprøret i Egypt samtidig. Diokletians radikale løsning på problemet var å innføre et tetrarkisk system, hvor riket ble delt mellom fire keisere. Dette muliggjorde å styre riket på en fornuftig måte, i tillegg til at det inkluderte et system for arvefølgen, konstruert for å unngå at keiserriket skulle falle tilbake til borgerkrig etter Diokletians avgang. Samtidig som det økte keisernes mulighet til effektivt å styre riket, marginaliserte tetrarkiet senatet som forble i Roma, siden ingen av keiserne slo seg ned i den gamle hovedstaden.
I 305 abdiserte Diokletian og hans medkeiser Maximian, og systemet for arvefølgen ble testet. Det viste seg raskt at det ikke virket slik Diokletian hadde tenkt, raskt etter abdikasjonen gjenoppsto kaoset rundt hvem som skulle overta etter de sittende keiserne. Resultatet var en rekke nye borgerkriger som varte frem til 325 da Konstantin den store klarte å samle riket under seg.
==== Konstantinske dynasti ====
På 300-tallet ble presset fra folkevandringer så sterkt mot nordgrensen at hovedstaden ble flyttet til Bysants i år 330.
Forfallet akselererte på 300-tallet, særlig i vest og markedsøkonomien måtte vike til fordel for naturalhusholdning. Byene ble fraflyttet, og det ble vanskelig å forsyne hæren.
===== Konstantin den store =====
Konstantin var hedensk fra fødselen av. Han mente at guden Apollon beskyttet ham, noe man kan se på myntene utstedt i Konstantins regjeringstid. Moren Helena var imidlertid kristen, sannsynligvis fra fødselen av.
I 313 ble kristendommen legalisert i Romerriket, noe som banet vei for at den senere skulle bli statsreligion. Mange av kirkens senere funksjoner og institusjoner ble utviklet i løpet av Konstantins regjeringstid, bl.a. ble Konsilet i Nikea sammenkalt i 325. Konstantin selv ble ikke døpt før på sitt dødsleie i 337.
Etter at Konstantin hadde sikret sin makt, begynte han å bygge en ny hovedstad der den gamle greske byen Bysants lå. Han døpte byen Nova Roma, og utstyrte den med et senat og administrasjon slik som Roma. Den nye byen fikk både kristne kirker og tradisjonelle romerske templer tilegnet de romerske guder.
Etter Konstantins død fikk byen navnet Konstantinopolis (Konstantinopel), Konstantins by. Byen ble etter hvert stadig viktigere, og ble etterhvert rikets hovedstad.
==== Splittelsen mellom øst og vest ====
Hovedartikler: Vestromerriket og ØstromerriketGjennom sin historie kontrollerte Romerriket alle de greske statene som lå ved Middelhavet og de keltiske områdene av Vest-Europa. Administrasjonen av Romerriket utviklet seg mot separate østlige og vestlige halvdeler, mye på grunn av kulturforskjellen mellom det hellenistiske øst og romerske vest. I år 395 ble Romerriket delt i det vestromerske rike med Roma som hovedstad, og det østromerske eller bysantinske rike med Konstantinopel som hovedstad.
Vestromerriket falt raskt fra hverandre og omfattet i år 400 bare Italia. Utviklingen i vest gikk i retning av et stadig mer geistlig styre, og kirken fikk stadig mer makt. I år 476 ble Roma erobret av visigoterne, og Det vestromerske rike opphørte å eksistere. Østromerriket besto frem til år 1453 da Konstantinopel ble erobret av tyrkere.
== Romerske provinser ==
== Arvtakere ==
Romerrikets innflytelse på styresett, lovgivning, arkitektur og språk i den vestlige verden kan knapt overvurderes. Latin er stadig den katolske kirkes offisielle språk, og vår viktigste kilde til fremmedord.
Kroningen av Karl den store til romersk keiser av pave Leo III var ment som en gjenopprettelse av Vestromerriket. Det hellige romerske rike (det tysk-romerske rike) anså seg som den direkte fortsettelse av Romerriket. Dets keiser ble i mange hundre år kronet av paven i Roma, og er således den etterfølger med det sterkeste krav på å være romerrikets etterfølger.Det bysantinske riket ble i 1204 delt i tre riker som alle hevdet å være den rettmessige etterfølgeren av romerriket: Det latinske riket, Keiserriket Nikea og Keiserriket Trapisund. Keiseren av Nikea var den som etter hvert etablerte seg som keiser av Konstantinopel, og blir sett av historien som den rettmessige fortsettelsen av Østromerriket.Etter Det bysantinske rikets fall var det mange som snudde seg mot Moskva og Russland, hvor patriarken hadde brutt med patriarken i Konstantinopel. I 1547 tok Ivan IV tittelen tsar (царь, en russisk versjon av caesar), senere skulle Peter den store ta tittelen keiser (Император).Den bulgarske kirke var i 870 blitt uavhengig av Konstantinopel, og bulgarerne etablerte snart sitt eget keiserrike, et rike som med noen avbrudd varte til 1946.Den serbiske Stefan Dusan brukte også tittelen tsar (цар), men hans rike falt raskt fra hverandre etter hans død.Napoléon Bonapartes franske keiserrike ble sett på som et forsøk å gjenopprette det romerske riket. Det var av stor betydning for å få legitimitet for dette kravet for Bonaparte at han klarte å tvinge den tysk-romerske keiseren til å abdisere som romersk keiser i 1806.De østerrikske og senere de tyske monarkene tok tittelen keiser. Landenes heraldiske våpen er den romerske ørn.
== Utvalg av filmer som skildrer keisertidens Roma ==
1964 Romerrikets fall, en film som skildrer Commodus' tid som keiser. Den er ikke historisk korrekt.
1976 Jeg, Claudius, en BBC-serie av Robert Graves dramatisering av intriger i keiserhoffet fra Augustus til Claudius bygd på overleverte skriftlige kilder
2000 Gladiator, en spillefilm som finner sted i Commodus' regjeringstid.
2005 Rome, en tv-serie sentrert rundt to romerske soldaters liv i Julius Caesars år som diktator og i sesong 2 Octavians vei mot makten.
== Se også ==
Romerriket
Liste over romerske keisere
Liste over vestromerske keisere
Liste over østromerske keisere
== Referanser ==
== Litteratur ==
=== Norsk ===
Patrick Bruun: Asia møter Europa: 200 f. Kr-500 e.Kr. Aschehougs verdenshistorie bind 3. Verk fra 1980-tallet som forsøkte å sammenligne utviklingen i flere kulturkretser i Antikken uten å fremheve Romerriket som noe unikt. ISBN 82-03-22358-3
Jérôme Carcopino: Keisertidens Roma: daglig liv i det første århundre (La vie quotidienne à Rome à l'apogée de l'Empire, 1939) Klassisk fremstilling av kultur-, religions- og dagliglivshistorie basert på inngående kjennskap til litterære kilder. Er til tider naiv i kildekritikk, men ellers velskrevet og kildenær klassiker. ISBN 82-91004-59-5
Peter Connolly & Hazel Dodge: Antikkens storbyer: livet i det gamle Athen og Roma (The ancient city) Mesterlig grafisk rekonstruksjon av Roma og Athen i fargemalerier. ISBN 82-03-22267-6
Anne Eriksen: Minner fra den evige stad: skandinavers reiser til Roma 1850-1900 Ikke om romerriket i seg selv, men om 1800-tallets latinlærde nordmenns forestillinger om hvordan Romerriket hadde vært, før og etter dannelsesreise til Romas ruiner. Folkloristisk perspektiv på historien (historien er det som blir husket, ikke det som skjedde) ISBN 82-530-1908-4
Tore Janson: Latin : kulturen, historien, språket Om hvordan språket fra keisertidens Roma har preget 2000 års europeisk og norsk kultur. Den svenske originalen er omarbeidet til norske forhold Vibeke Roggen og Hilde Sejersted ISBN 82-530-2612-9
Jørgen Christian Meyer et. al: Antikkens historie : høvdingdømme, bystat, imperium ISBN 82-456-0143-8
Bjørn Qviller: Romersk politisk kultur og sosiologisk historie Romerske politikk forstås som en utslag patron- klientnettverk ISBN 82-456-0711-8
Johan Schreiner: Antikkens historie 1996 Tradisjonell fremstilling med vekt på politisk historie
=== Engelsk ===
Edward Gibbon, The History of the Decline and Fall of the Roman Empire, (1776–1788)
John Bagnell Bury, A History of the Roman Empire from its Foundation to the death of Marcus Aurelius, 1913
J. A. Crook, Law and Life of Rome, 90 BC–AD 212, 1967, ISBN 0-8014-9273-4
Suzanne Dixon, The Roman Family, 1992, ISBN 0-8018-4200-X
Donald R. Dudley, The Civilization of Rome, 2nd ed., 1985, ISBN 0-452-01016-0
A.H.M. Jones, The Later Roman Empire, 284–602, 1964, ISBN 0-8018-3285-3
Andrew Lintott, Imperium Romanum: Politics and administration, 1993, ISBN 0-415-09375-9
Ramsay Macmullen, Roman Social Relations, 50 BC to AD 284, 1981, ISBN 0-300-02702-8
Michael Rostovtzeff, The Social and Economic History of the Roman Empire 2nd ed., 1957
Ronald Syme, The Roman Revolution, 1939, ISBN 0-19-280320-4
Colin Wells, The Roman Empire, 2nd ed., 1992, ISBN 0-00-686252-7
== Eksterne lenker ==
(en) Roman Empire – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Atlas of Ancient Rome – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
=== Norsk ===
Krig og diplomati mellom romere og germanere, artikkel hos Norgeshistorie.no
Leiesoldaten og hærføreren, artikkel hos Norgeshistorie.no
=== Dansk ===
Fagenes Infoguide: Emner på tværs - Romerriget Arkivert 11. februar 2006 hos Wayback Machine.
Fagenes Infoguide: Ungdomsuddannelser - Romersk kultur
Links til Romerriget Arkivert 3. august 2003 hos Wayback Machine.
Romerriget, krige
Romersk historie
Annas Rom Guide
=== Engelsk ===
Google: Ancient Rome
Interactive Map of the Roman Empire from resourcesforhistory.com
The Tabula Peutingeriana, a Medieval copy of a Roman map of the Roman Empire
Rome Unleashed – Roman History Link
www.roman-empire.net An extensive site on the Roman Empire.
Grout, James, Encyclopaedia Romana
J. O'Donnell, Worlds of Late Antiquity website: links, bibliographies: Augustine, Boëthius, Cassiodorus etc.
Portrait gallery of Roman emperors Arkivert 2. september 2011 hos Wayback Machine.
The Roman Empire in the First Century from PBS. Resources about Emperors, poets and philosophers of Rome, life in the 1st Century AD, and an "Emperor of Rome" game
Rulers of ancient Rome a list of rulers in the Roman world from 753 BC – 476 AD
=== Fransk ===
Edward Gibbon : Histoire de la décadence et de la chute de l'Empire romain sur Gallica
Abrégé d'histoire romaine
Un site extrêmement complet sur les Empereurs romains, à lire toutefois avec précautions
La dynastie des Antonins
=== Finsk ===
Antiikin Rooma
Koulukanavan Rooma-sivusto, suunnattu peruskoululaisille
=== Tysk ===
Virtual Library Geschichte – Einzelprojekte: Die Römer in Deutschland (Ressourcen im Internet)
Link zu De Imperatoribus Romanis
LacusCurtius (Umfangreiche Informationen über das antike Rom)
Theodor Mommsens Römische Geschichte im Projekt Gutenberg
Projekt Imperium Romanum: Darstellung der römischen Welt auf über 1000 Seiten
Die Römer Online – Umfassende Informationen zu römischer Kultur
Römische Geschichte in annalistischer Darstellung
Imperium Romanum: ausführliche Seite zur römischen Geschichte
Geschichte des Römischen Imperium
=== Nederlandsk ===
Wikibooks: Geschiedenis van Rome | Det romerske keiserriket (latin: Imperium Romanum, gresk: Βασιλεία Ῥωμαίων) var et av de største og viktigste av alle oldtidsriker. Keiserriket ble grunnlagt av Augustus i tiden mellom 31 f. | 7,230 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Partall | 2023-02-04 | Partall | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Naturlige tall'] | Partall eller like tall er heltall som er delelige med 2:
… −6, −4, −2, 0, 2, 4, 6, 8 …
Ethvert partall kan skrives på formen
n
=
2
m
{\displaystyle n=2m}
hvor
m
{\displaystyle m}
er et heltall. En praktisk regel er at et heltall som ender på et siffer som er et partall selv, er et partall.
Partall multiplisert med heltall gir partall.
| Partall eller like tall er heltall som er delelige med 2:
… −6, −4, −2, 0, 2, 4, 6, 8 …
Ethvert partall kan skrives på formen
n
=
2
m
{\displaystyle n=2m}
hvor
m
{\displaystyle m}
er et heltall. En praktisk regel er at et heltall som ender på et siffer som er et partall selv, er et partall.
Partall multiplisert med heltall gir partall.
== Se også ==
Oddetall
== Eksterne lenker ==
«Hva er oddetall og partall?», fra nettstedet matematikk.org | Partall eller like tall er heltall som er delelige med 2: | 7,231 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paul_Adair | 2023-02-04 | Paul Adair | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Brannfolk', 'Kategori:Dødsfall 7. august', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Folk knyttet til petroleumsvirksomhet', 'Kategori:Fødsler 18. juni', 'Kategori:Fødsler i 1915', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Houston', 'Kategori:Personer fra USA av irsk opphav', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Paul Neil «Red» Adair (født 18. juni 1915 i Houston i Texas, død 7. august 2004 i Houston) var en ekspert på å kvele brønnbranner og stoppe utblåsninger på oljeinstallasjoner.
Adair stiftet selskapet Red Dair Wild Well Control i 1959. Han brukte sin ekspertise på å stanse oljebranner eller å få oljebrønner under kontroll. I løpet av karrieren temmet han 2 000 «ville» brønner. Adair vokste opp i fattige kår, og han lærte å stanse oljebranner hos Myron Kinley hvor han jobbet fra 1939 til 1959.
Han slukket blant annet oljebrannen «Djevelens sigarettenner» i Algerie som hadde pågått i seks måneder og forbrent 550 millioner kubikkfot (ca. 20 millioner m³) gass hver dag, en enorm oljebrann nær Rio de Janeiro, utblåsingen på Occidental Petroleum Companys Piper Alpha i Nordsjøen i 1988 hvor 167 mennesker omkom. I 1991 var hans selskap med på å slukke oljebrannene i Kuwait etter Gulfkrigen.I Norge ble Adair kjent da han stoppet den ukontrollerte oljeutblåsingen på Ekofisk Bravo-plattformen i Nordsjøen i 1977.Adair sovnet stille inn på et sykehus i Houston, 89 år gammel. Det er spilt inn en biografisk film om ham, Hellfighters, med John Wayne i hovedrollen.
| Paul Neil «Red» Adair (født 18. juni 1915 i Houston i Texas, død 7. august 2004 i Houston) var en ekspert på å kvele brønnbranner og stoppe utblåsninger på oljeinstallasjoner.
Adair stiftet selskapet Red Dair Wild Well Control i 1959. Han brukte sin ekspertise på å stanse oljebranner eller å få oljebrønner under kontroll. I løpet av karrieren temmet han 2 000 «ville» brønner. Adair vokste opp i fattige kår, og han lærte å stanse oljebranner hos Myron Kinley hvor han jobbet fra 1939 til 1959.
Han slukket blant annet oljebrannen «Djevelens sigarettenner» i Algerie som hadde pågått i seks måneder og forbrent 550 millioner kubikkfot (ca. 20 millioner m³) gass hver dag, en enorm oljebrann nær Rio de Janeiro, utblåsingen på Occidental Petroleum Companys Piper Alpha i Nordsjøen i 1988 hvor 167 mennesker omkom. I 1991 var hans selskap med på å slukke oljebrannene i Kuwait etter Gulfkrigen.I Norge ble Adair kjent da han stoppet den ukontrollerte oljeutblåsingen på Ekofisk Bravo-plattformen i Nordsjøen i 1977.Adair sovnet stille inn på et sykehus i Houston, 89 år gammel. Det er spilt inn en biografisk film om ham, Hellfighters, med John Wayne i hovedrollen.
== Se også ==
Bravo-utblåsningen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Red Adair – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Paul Adair på Internet Movie Database | Paul Neil «Red» Adair (født 18. juni 1915 i Houston i Texas, død 7. | 7,232 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Magne_Havnaa | 2023-02-04 | Magne Havnaa | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Boksere under Sommer-OL 1984', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1984', 'Kategori:Dødsfall 29. mai', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Fødsler 16. september', 'Kategori:Fødsler i 1963', 'Kategori:Kongepokalvinnere i boksing', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske boksere', 'Kategori:Norske kickboksere', 'Kategori:Omkomne i ulykker', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Sportsstubber', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Verdensmestere i boksing'] | Magne Havnaa (født 16. september 1963 i Arendal, død 29. mai 2004 i Lindgrov, Risør) var en norsk kickbokser og proffbokser. Han deltok i Sommer-OL 1984 og ble verdensmester (WBO) i vektklassen cruiservekt.
Han tok sort belte 1. grad i kickboksing i 1985. Som profesjonell bokser hadde han 19 seire og 3 tap, ble verdensmester (WBO) i vektklassen cruiservekt i mai 1990 og bokset sin siste kamp i 1992.
Han døde i 2004 i en båtulykke utenfor Risør. Han var bror til Erling Havnå og far til Kai Robin Havnaa.
| Magne Havnaa (født 16. september 1963 i Arendal, død 29. mai 2004 i Lindgrov, Risør) var en norsk kickbokser og proffbokser. Han deltok i Sommer-OL 1984 og ble verdensmester (WBO) i vektklassen cruiservekt.
Han tok sort belte 1. grad i kickboksing i 1985. Som profesjonell bokser hadde han 19 seire og 3 tap, ble verdensmester (WBO) i vektklassen cruiservekt i mai 1990 og bokset sin siste kamp i 1992.
Han døde i 2004 i en båtulykke utenfor Risør. Han var bror til Erling Havnå og far til Kai Robin Havnaa.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Magne Havnaa – Olympedia
(en) Magne Havnaa – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Magne Havnaa – BoxRec | Magne Havnaa (født 16. september 1963 i Arendal, død 29. | 7,233 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thurn_und_Taxis | 2023-02-04 | Thurn und Taxis | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Huset Thurn und Taxis', 'Kategori:Regensburg', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1608', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1806'] | Thurn und Taxis er en tysk fyrsteslekt.
På 1200-tallet holdt den opprinnelig lombardiske adelsslekten de la Torre (norsk: «fra tårnet») til i Bergamo i Italia. Tårnet (Torre) i familievåpenet ble til Thurn, dachsen (Tasso) ble til Taxis.
Familien ble betrodd befordringen av den keiserlige kurerposten i Det tysk-romerske riket, i Burgund og Nederlandene på 1400-tallet. Dette var begynnelsen på det internasjonale postvesenet. Tittelen Reichserbgeneralpostmeister gikk i arv i familien fra 1615, og slekten ble opphøyet i fyrstestanden i 1695.
I 1702 flyttet de til Frankfurt am Main, og siden 1743/48 har de hatt sin residens i Regensburg i Bayern. Slektens slott der er et av de største bebodde slott i Europa. Fra 1867 ble postrettighetene til familien mot erstatning nasjonalisert. Huset ledes i øyeblikket av fyrstinne Gloria von Thurn und Taxis, nominelt av hennes sønn fyrst Albert II (f. 1983).
Thurn und Taxis utga egne frimerker fra 1852 til 1866, som var i bruk i mange tyske småstater. Disse kom i parallelle serier med pålydende i henholdsvis groschen og kreuzer.
| Thurn und Taxis er en tysk fyrsteslekt.
På 1200-tallet holdt den opprinnelig lombardiske adelsslekten de la Torre (norsk: «fra tårnet») til i Bergamo i Italia. Tårnet (Torre) i familievåpenet ble til Thurn, dachsen (Tasso) ble til Taxis.
Familien ble betrodd befordringen av den keiserlige kurerposten i Det tysk-romerske riket, i Burgund og Nederlandene på 1400-tallet. Dette var begynnelsen på det internasjonale postvesenet. Tittelen Reichserbgeneralpostmeister gikk i arv i familien fra 1615, og slekten ble opphøyet i fyrstestanden i 1695.
I 1702 flyttet de til Frankfurt am Main, og siden 1743/48 har de hatt sin residens i Regensburg i Bayern. Slektens slott der er et av de største bebodde slott i Europa. Fra 1867 ble postrettighetene til familien mot erstatning nasjonalisert. Huset ledes i øyeblikket av fyrstinne Gloria von Thurn und Taxis, nominelt av hennes sønn fyrst Albert II (f. 1983).
Thurn und Taxis utga egne frimerker fra 1852 til 1866, som var i bruk i mange tyske småstater. Disse kom i parallelle serier med pålydende i henholdsvis groschen og kreuzer.
== Eksterne lenker ==
http://www.thurnundtaxis.de | Thurn und Taxis er en tysk fyrsteslekt. | 7,234 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vekter | 2023-02-04 | Vekter | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Beskjeftigelser', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2021-04', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Snevre artikler', 'Kategori:Vakthold'] | En vekter er en person som har ansvar for å passe på andre personers sikkerhet og/eller deres eiendom/eiendeler. Vektere er yrkesbetegnelsen på en ansatt i et offentlig godkjent vaktselskap. Vekteren har rettighetene til både en privatperson og til kunden (eierrett) som han opptrer på vegne av. Alle vekteroppgaver er regulert i lov om vaktvirksomhet av 2001.
| En vekter er en person som har ansvar for å passe på andre personers sikkerhet og/eller deres eiendom/eiendeler. Vektere er yrkesbetegnelsen på en ansatt i et offentlig godkjent vaktselskap. Vekteren har rettighetene til både en privatperson og til kunden (eierrett) som han opptrer på vegne av. Alle vekteroppgaver er regulert i lov om vaktvirksomhet av 2001.
== Vekter i eldre tid ==
Vekter i eldre tid var en offentlig vaktmann i byene. Han sørget for ro og orden om natta og fungerte som brannvarsler, meldte klokkeslett og vindretning samt passet gatelyktene.
== Tjenester ==
Vektere har gjerne hovedvekten av arbeidstiden på kveldstid og natt. Mange store bedrifter leier inn vektere på kort sikt, og på lange kontrakter. Vektertjenesten inkluderer blant annet:
Stasjonærtjeneste – service og sikkerhet for bedrifter, gjerne med adgangskontroll og alarmovervåking. Vekteren går regelmessige HMS-runder i bygget, utfører enkelt kontorarbeid og holder resepsjonen åpent for kunder etter normal arbeidstid.
Teknotjeneste – utfører teknisk service utenfor normal arbeidstid gjerne for å sikre kontinuitet i produksjon og/eller sikre verdier.
Sentertjeneste – forebygge nasking/tyveri og skade på verdier. Utrykninger ved alarm, samt være tilgjengelig for publikum med informasjon.
Mobilt vakthold – vekteren overvåker et større område for å forebygge uønskede hendelser og rykker ut ved alarm.
Verditransport – vektere har ofte ansvar for transport av store verdier som f.eks. penger og sensitive dokumenter. Sikkerheten rundt verditransporter er ekstrem høy. Av sikkerhetsmessige grunner er de fleste sikkerhetstiltak på verditransportbiler taushetsbelagt, men blant de mange sikkerhetstiltak finner man blant annet avanserte sporingssystemer for å finne igjen tapte verdier. Det er også vanlig at ingen, selv ikke vekteren, har tilgang til selve verdiene under transport.
Vektere utfører også sikkerhetskontroll ved norske flyplasser, heliports og utfører ISPS-tjeneste ved havnområder.
== Norge ==
Vekterbransjen i Norge er i dag preget av noen få store selskaper og en rekke små selskaper. Det er i dag cirka 14 000 ansatte i de ulike vaktselskapene. Bransjen blir ofte fokusert på av media for sine arbeidsoppgaver med vakthold som grenser mot politioppgaver, ellers er bransjens arbeidsoppgave spredt på servicefunksjoner, resepsjonstjeneste, ordenstjeneste i butikker, og forebyggende vakthold. Bedriftene, som står for 80 prosent av omsetningen i bransjen, er organisert av NHO Service. Dette er 177 virksomheter, med 8.040 årsverk og 6,9 milliarder kroner i omsetning i 2012.
== Litteratur ==
Kai Spurkland, Runa Bunæs og Tor-Geir Myhrer Juss for vektere, 2013 ISBN 9788215021089
== Eksterne lenker ==
Utdanning.no: Yrkesbeskrivelse av vekter
Vekterskolen
Tariff avtale for vektere, utarbeidet av NHO.
Sikkerhet – Bransjestatistikk 2010 (PDF), NHO Service.
Søkbar digitalkopi av Vekterfaget : VK II / opplæring i bedrift (2000) | thumb|Svensk vekter med hund | 7,235 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heidemarie_Wieczorek-Zeul | 2023-02-04 | Heidemarie Wieczorek-Zeul | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 21. november', 'Kategori:Fødsler i 1942', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medlemmer av Forbundsdagen', 'Kategori:Personer fra Frankfurt am Main', 'Kategori:SPD-politikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske føderale ministre', 'Kategori:Tyske ministre for økonomisk samarbeid'] | Heidemarie Wieczorek-Zeul (født 21. november 1942 i Frankfurt am Main) er en tysk politiker (SPD). Hun var Tysklands minister for økonomisk samarbeid og utvikling fra 1998 til 2009. I perioden 1974–1977 var hun leder av SPDs ungdomsorganisasjon Jusos.
| Heidemarie Wieczorek-Zeul (født 21. november 1942 i Frankfurt am Main) er en tysk politiker (SPD). Hun var Tysklands minister for økonomisk samarbeid og utvikling fra 1998 til 2009. I perioden 1974–1977 var hun leder av SPDs ungdomsorganisasjon Jusos.
== Utdannelse og yrke ==
Heidemarie Wieczorek-Zeul tok lærerutdannelse i Frankfurt med fagene engelsk og historie fra 1961 til 1965. Fra 1965 til 1974 og fra 1977 til 1978 arbeidet hun som lærer.
== Parti ==
I 1965 ble hun medlem av SPD. Fra 1974 til 1977 var hun leder for Jusos, og ble i denne perioden kjent som «røde Heidi». Hun har vært medlem av SPDs føderale styre siden 1984. Fra 1987 til 1999 var hun leder for SPDs lag i det sydlige Hessen. Hun stilte til valg som SPD-leder mot Rudolf Scharping og Gerhard Schröder, men ble ikke valgt. Fra 1993 til 2005 var hun nestleder i SPD.
== Parlamentsmedlem ==
Fra 1968 til 1972 var hun medlem av bystyret i Rüdelsheim. Ved det første valget til Europaparlamentet i 1979 ble hun europaparlamentariker. Hun var medlem av Europaparlamentet frem til hun i 1987 ble innvalgt i Forbundsdagen. Hun var europapolitisk talskvinne for SPD-fraksjonen fra 1987 til 1998.
== Offentlige verv ==
Den 27. oktober 1998 ble hun utnevnt til føderal minister for økonomisk samarbeid og utvikling i Gerhard Schröders kabinett.
Hun beholdt ministerposten i Angela Merkels første regjering fra 22. november 2005, men gikk av da Merkel dannet ny regjering i 2009.
== Politisk ståsted ==
Wieczorek-Zeul regnes til venstresiden i SPD. Sommeren 2004 kalte hun Irakkrigen «en virkelig forbrytelse». I juli 2006 kalte hun det israelske angrepet på Libanon for «folkerettslig fullstendig uakseptabelt».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Heidemarie Wieczorek-Zeul – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Heidemarie Wieczorek-Zeul – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Heidemarie Wieczorek-Zeul på Internet Movie Database
Heidemarie Wieczorek-Zeul på Facebook
(de) Heidemarie Wieczorek-Zeul hos Forbundsdagen
(en) Heidemarie Wieczorek-Zeul hos Europaparlamentet
Bundesministerium für wirtschaftliche Zusammenarbeit und Entwicklung
Heidemarie Wieczorek-Zeuls hjemmeside | Heidemarie Wieczorek-Zeul (født 21. november 1942 i Frankfurt am Main) er en tysk politiker (SPD). | 7,236 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ferdinand_Lassalle | 2023-02-04 | Ferdinand Lassalle | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 31. august', 'Kategori:Dødsfall i 1864', 'Kategori:Fødsler 11. april', 'Kategori:Fødsler i 1825', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Wrocław', 'Kategori:Personer i arbeiderbevegelsen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyske politikere', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere'] | Ferdinand Lassalle (født 11. april 1825 i Breslau, død 31. august 1864 i Genève) var en tysk politiker og forfatter. Han hørte til de første talsmenn til den tyske arbeiderbevegelsen. Lassalle grunnla i 1863 Allgemeiner Deutscher Arbeiterverein som i 1875 ble slått sammen med Sozialdemokratische Arbeiterpartei, stiftet 1869. Fra 1890 het partiet Sozialdemokratische Partei Deutschlands, SPD.
| Ferdinand Lassalle (født 11. april 1825 i Breslau, død 31. august 1864 i Genève) var en tysk politiker og forfatter. Han hørte til de første talsmenn til den tyske arbeiderbevegelsen. Lassalle grunnla i 1863 Allgemeiner Deutscher Arbeiterverein som i 1875 ble slått sammen med Sozialdemokratische Arbeiterpartei, stiftet 1869. Fra 1890 het partiet Sozialdemokratische Partei Deutschlands, SPD.
== Liv og virke ==
Han ble født i en jødisk familie i Breslau, og studerte historie og filosofi i Breslau og Berlin fra 1842 til 1846. Han gikk inn for allmene valg, og var i motsetning til Karl Marx, også tilhenger av et sosialt og demokratisk innrettet kongerike.
Ferdinand Lasalle representerte i en nesten tiårig skilsmisseprosess Sophie Josepha grevinne von Hatzfeld-Trachenberg og bodde 1850/51 i grevinnens byhus i Düsseldorf.
Han grunnla partiet Allgemeiner Deutscher Arbeiterverein (ADAV) den 23. mai 1863, som regnes som opprinnelsen til SPD.
Lassalle døde 39 år gammel, tre dager etter en duell med den rumenske adelsmannen Iancu Racoviță, forloveden til diplomatdatteren Helene von Dönniges, som Lassalle var forelsket i.Han ble begravet på den jødiske gravlunden («Jüdischer Friedhof») i Breslau.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ferdinand Lassalle – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ferdinand Lassalle – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
SPD Berlin: Lasalle, Ferdinand | Ferdinand Lassalle (født 11. april 1825 i Breslau, død 31. | 7,237 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gen%C3%A8ve | 2023-02-04 | Genève | ['Kategori:46°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Sveits', 'Kategori:Byer ved Rhône', 'Kategori:Genève', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Genève er en by i Sveits som ligger i den sørvestlige delen av landet, ved den vestre enden av Genfersjøen. Den er hovedstad i kantonen Genève og er, etter Zürich, den nest største byen i Sveits med 191 557 innbyggere (2013), (750 000 med forsteder). Byen ligger i den hovedsakelig franskspråklige delen av landet, Romandie.
Samfunnet (ville de Genève) har en befolkning per desember 2014 på 197 376 innbyggere, og kantonen, som i all vesentlighet er byen og dens forsteder i indre ring, har 482 543 innbyggere. I 2011 hadde den kompakte agglomération franco-valdo-genevoise («Stor-Genève» eller Grand Genève) hadde 915 000 innbyggere i både Sveits og Frankrike (<30 minutters distanse). Innenfor det sveitsiske området, kalt for Métropole lémanique, er det en befolkning på 1,25 millioner. Dette området er i all vesentlighet spredt østover fra Genève mot området Riviera (Vevey, Montreux) og nordøst mot Yverdon-les-Bains i nabokantoen Vaud (<60 minutters distanse).
Byen er blant annet kjent for Genèvekonvensjonene og som Jean-Jacques Rousseaus fødeby, samt som hjemsted for Jean Calvin. Røde Kors ble grunnlagt i Genève, og organisasjonen har sitt hovedkvarter der. Folkeforbundet hadde også sitt hovedkvarter i Genève, og idag ligger det et subsidiært hovedkvarter der. I tillegg er byen vertskap for en rekke FN-organisasjoners hovedkontorer (f. eks. UNHCR, WIPO og WMO)
I tillegg har Genève hovedkvarter for de to Røde Kors-institusjonene, ICRC og IFRC, samt Den permante kommissjon. Praktisk talt alle internasjonale humanitære organisasjoner er representert i bye.
Like utenfor Genève ligger dessuten den internasjonale forskningsinstitusjonen CERN, delvis i Frankrike og delvis i Sveits.
| Genève er en by i Sveits som ligger i den sørvestlige delen av landet, ved den vestre enden av Genfersjøen. Den er hovedstad i kantonen Genève og er, etter Zürich, den nest største byen i Sveits med 191 557 innbyggere (2013), (750 000 med forsteder). Byen ligger i den hovedsakelig franskspråklige delen av landet, Romandie.
Samfunnet (ville de Genève) har en befolkning per desember 2014 på 197 376 innbyggere, og kantonen, som i all vesentlighet er byen og dens forsteder i indre ring, har 482 543 innbyggere. I 2011 hadde den kompakte agglomération franco-valdo-genevoise («Stor-Genève» eller Grand Genève) hadde 915 000 innbyggere i både Sveits og Frankrike (<30 minutters distanse). Innenfor det sveitsiske området, kalt for Métropole lémanique, er det en befolkning på 1,25 millioner. Dette området er i all vesentlighet spredt østover fra Genève mot området Riviera (Vevey, Montreux) og nordøst mot Yverdon-les-Bains i nabokantoen Vaud (<60 minutters distanse).
Byen er blant annet kjent for Genèvekonvensjonene og som Jean-Jacques Rousseaus fødeby, samt som hjemsted for Jean Calvin. Røde Kors ble grunnlagt i Genève, og organisasjonen har sitt hovedkvarter der. Folkeforbundet hadde også sitt hovedkvarter i Genève, og idag ligger det et subsidiært hovedkvarter der. I tillegg er byen vertskap for en rekke FN-organisasjoners hovedkontorer (f. eks. UNHCR, WIPO og WMO)
I tillegg har Genève hovedkvarter for de to Røde Kors-institusjonene, ICRC og IFRC, samt Den permante kommissjon. Praktisk talt alle internasjonale humanitære organisasjoner er representert i bye.
Like utenfor Genève ligger dessuten den internasjonale forskningsinstitusjonen CERN, delvis i Frankrike og delvis i Sveits.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Geneva – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Genève – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Geneva Tourism: A brief history of Geneva Arkivert 18. april 2015 hos Wayback Machine.
Federal Department of Foreign Affairs (FDFA): The Red Cross
Federal Department of Foreign Affairs (FDFA): CERN – the largest laboratory in the world
UNOG - History: from the League of Nations to the United Nations | Genève er en by i Sveits som ligger i den sørvestlige delen av landet, ved den vestre enden av Genfersjøen. Den er hovedstad i kantonen Genève og er, etter Zürich, den nest største byen i Sveits med innbyggere (2013), ( med forsteder). | 7,238 |
null | 2023-02-04 | Sumer | null | null | null | Sumer (fra akkadisk Šumeru; sumerisk ki-en-ĝir 15, tilnærmet «landet til de innfødte herrer» eller «innfødt land»ki-en-ĝir 15 betyr «innfødt, lokal», i en del sammenhenger også «edel», jf. ĝir (native). | 7,239 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sumerisk | 2023-02-04 | Sumerisk | ['Kategori:Agglutinerende språk', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Isolerte språk', 'Kategori:Sumer', 'Kategori:Utdødde språk i Asia'] | «Sumerisk» kan også referere til Sumer og sumerere.Sumerisk (endonym: eme-ĝir) var et språk som ble talt av oldtidsfolket sumererne i det sørlige Mesopotamia (dagens Irak) siden det 4. årtusen f.Kr.
Man har ikke kunnet påvise noe slektskap med noe annet kjent språk, så sumerisk betraktes derfor som et isolert språk.
Sumerisk hadde få språklyder, bare 4 vokaler og 16 konsonanter. Til gjengjeld hadde det en rik grammatikk med kasus, tidsbøyning og agglutinering. Det er påvist flere dialekter av sumerisk.
Mange forsøk på å finne slektskap med andre språk har vært foretatt, men ingenting sikkert kan sies. En lang rekke språkgrupper har blitt holdt frem som muligheter. Noen har ment at språket kan være beslektet med kaukasiske språk. Andre har for eksempel fremholdt et mulig slektskap til dravidiske språk, og noen har snakket om at det kan være beslektet med austroasiatiske språk og austronesiske språk.
Sumererne opplevde stor innvandring av akkadere, og gradvis ble talespråket akkadisk. Da de sumeriske bystatene ble innlemmet i Babylonia, ble sumerisk bare brukt av skriftlærde. Selv om språket døde ut allerede 2000 f.Kr. eller ikke så lenge etterpå, foreligger mye litteratur på språket. En del av det er faktisk skrevet av babylonere lenge etter at sumerisk var utdødd som talespråk. I Assyria leste Assurbanipal litteratur på sumerisk så sent som 600-tallet f.Kr.
Sumerisk bestod hovedsakelig av enstavelsesord. Mange av tegnene i kileskrift er egentlig sumeriske ord der selve ordet var glemt, ettersom sumerisk ikke lenger ble talt. Tegnene levde likevel videre i kileskriften med den betydningen de hadde hatt på sumerisk, fordi de var kjappe å rable ned og sparte skriveren for den tiden han ville brukt på å skrive det mye lengre hettittiske eller akkadiske ordet. Slik ble sumeriske tegn til ideogrammer som tjente som en slags stenografi for kileskrift på andre oldtidsspråk.
| «Sumerisk» kan også referere til Sumer og sumerere.Sumerisk (endonym: eme-ĝir) var et språk som ble talt av oldtidsfolket sumererne i det sørlige Mesopotamia (dagens Irak) siden det 4. årtusen f.Kr.
Man har ikke kunnet påvise noe slektskap med noe annet kjent språk, så sumerisk betraktes derfor som et isolert språk.
Sumerisk hadde få språklyder, bare 4 vokaler og 16 konsonanter. Til gjengjeld hadde det en rik grammatikk med kasus, tidsbøyning og agglutinering. Det er påvist flere dialekter av sumerisk.
Mange forsøk på å finne slektskap med andre språk har vært foretatt, men ingenting sikkert kan sies. En lang rekke språkgrupper har blitt holdt frem som muligheter. Noen har ment at språket kan være beslektet med kaukasiske språk. Andre har for eksempel fremholdt et mulig slektskap til dravidiske språk, og noen har snakket om at det kan være beslektet med austroasiatiske språk og austronesiske språk.
Sumererne opplevde stor innvandring av akkadere, og gradvis ble talespråket akkadisk. Da de sumeriske bystatene ble innlemmet i Babylonia, ble sumerisk bare brukt av skriftlærde. Selv om språket døde ut allerede 2000 f.Kr. eller ikke så lenge etterpå, foreligger mye litteratur på språket. En del av det er faktisk skrevet av babylonere lenge etter at sumerisk var utdødd som talespråk. I Assyria leste Assurbanipal litteratur på sumerisk så sent som 600-tallet f.Kr.
Sumerisk bestod hovedsakelig av enstavelsesord. Mange av tegnene i kileskrift er egentlig sumeriske ord der selve ordet var glemt, ettersom sumerisk ikke lenger ble talt. Tegnene levde likevel videre i kileskriften med den betydningen de hadde hatt på sumerisk, fordi de var kjappe å rable ned og sparte skriveren for den tiden han ville brukt på å skrive det mye lengre hettittiske eller akkadiske ordet. Slik ble sumeriske tegn til ideogrammer som tjente som en slags stenografi for kileskrift på andre oldtidsspråk.
== Referanser == | Sumerisk (endonym: eme-ĝir) var et språk som ble talt av oldtidsfolket sumererne i det sørlige Mesopotamia (dagens Irak) siden det 4. årtusen f. | 7,240 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hurritter | 2023-02-04 | Hurritter | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hurritter', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Hurritter (kileskrift: Ḫu-ur-ri) var et oldtidsfolk som snakket et hurro-urartiske språk og levde i Midtøsten, Anatolia og nordlige Mesopotamia i løpet av bronsealderen. Den største og mest innflytelsesrike hurrittiske nasjonen var Mitanniriket, skjønt mitanniene var et indoeuropeisk talende hettittisk rike i Anatolia som til en stor grad besto av hurritter og hattitter. Det var en betydelig hurrittisk innflytelse i hettittisk religiøs mytologi. Ved tidlig jernalder hadde hurrittene i stor grad blitt assimilert med andre folk, kanskje bortsett fra kongedømmet Urartu på det armenske høylandet i østlige Anatolia, sentrert rundt de fjellkledde regionene ved Vansjøen. I henhold til hypotesene til russiske Igor M. Diakonoff og Sergej Starostin var hurrittiske, hattiske og urartiske språk beslektet med nordøstkaukasiske språk.
| Hurritter (kileskrift: Ḫu-ur-ri) var et oldtidsfolk som snakket et hurro-urartiske språk og levde i Midtøsten, Anatolia og nordlige Mesopotamia i løpet av bronsealderen. Den største og mest innflytelsesrike hurrittiske nasjonen var Mitanniriket, skjønt mitanniene var et indoeuropeisk talende hettittisk rike i Anatolia som til en stor grad besto av hurritter og hattitter. Det var en betydelig hurrittisk innflytelse i hettittisk religiøs mytologi. Ved tidlig jernalder hadde hurrittene i stor grad blitt assimilert med andre folk, kanskje bortsett fra kongedømmet Urartu på det armenske høylandet i østlige Anatolia, sentrert rundt de fjellkledde regionene ved Vansjøen. I henhold til hypotesene til russiske Igor M. Diakonoff og Sergej Starostin var hurrittiske, hattiske og urartiske språk beslektet med nordøstkaukasiske språk.
== Språk ==
Se hovedartikkel, hurrittisk språkHurrittene snakket et ergativt-agglutinerende språk, konvensjonelt kalt for hurrittisk (ubeslektet med de semittiske nabospråkene eller indoeuropeiske språk), som kan ha vært et isolert språk. Jernalderens urartiske språk er nært beslektet til eller en direkte etterkommer av hurrittisk. Flere kjente russiske lingvister, som blant annet Sergej Starostin og Vyacheslav Ivanov, har hevdet at hurrittisk og hattisk var beslektet med nordøstkaukasiske språk.Fra 2000-tallet f.Kr. og ut til slutten av 1700-tallet f.Kr. kontrollerte Assyria koloniene i Anatolia, og hurrittene, som hattierne, begynte å bruke assyrisk akkadisk kileskrift som deres eget skriftspråk fra 2000 f.Kr. Tekster i hurrittisk språk har blitt funnet ved Hattusa, Ugarit, foruten også et av de lengste amarnabrevene. Det ble skrevet av kong Tushratta av Mitanni til farao Amenhotep III. Det var den eneste lange teksten som var kjent inntil en litteratursamling av hurrittiske tekster med hettittisk oversettelse ble oppdaget i Hattusa i 1983.
== Historie ==
=== Mellombronsealder ===
Hurrittiske navn opptrer sporadisk i den nordvestlige delen av Mesopotamia og i området Kirkuk i moderne Irak ved mellombronsealderen. Deres tilstedeværelse er attestert ved Nuzi, Urkesj og andre steder. Med tiden gjennomsyret de og spredte seg over en bred bue av fruktbart jordbruksland som strakte seg fra elvedalen Khabur til foten av Zagrosfjellene. Assyrologene Ignace Gelb og Ephraim Avigdor Speiser mener at semittiske subartuere hadde vært det lingvistiske og etniske befolkningsunderlaget i nordlige Mesopotamia siden de tidligste tider mens hurrittene kom senere.
==== Urkesj ====
Elvedalen Khabur ble kjerneområdet for hurrittene i et millennium. Det første kjente hurrittiske kongedømmet oppsto rundt byen Urkesj (dagens Tell Mozan) i løpet av 2000-tallet f.Kr. Det er bevist at de var alliert med det akkadiske rike, noe som indikerer at de hadde et fast grep på området ved styret til Naram-Sin av Akkad (ca. 2254–2218 f.Kr.). Denne regionen hadde andre rike kulturer (Tell Halaf og Tell Brak). Bystaten Urkesj hadde en del mektige naboer. Ved et tidspunkt tidlig på 2000-tallet f.Kr. ble Urkesj underkastet av det amorittiske kongedømmet Mari. I de pågående maktstridene over Mesopotamia gjorde et annet amorittisk dynasti seg til herrer over Mari på 1700-tallet f.Kr. Shubat-Enlil (dagens Tell Leilan) var hovedstad i dette gammelassyriske kongerike og ble opprettet et stykke unna Urkesj ved en annen hurrittisk bosetning i elvedalen Khabur.
=== Sen bronsealder ===
==== Yamhad ====
Hurrittene migrerte også vestover i denne perioden. Ved 1725 f.Kr. oppholdt deres kultur i deler av nordvestlige Syria, som eksempelvis Alalakh. Det amorittiske-hurrittiske kongeriket Yamkhad er nedtegnet som kjempende for dette området med den tidlig hettittiske kong Hattusilis I en gang rundt 1600 f.Kr. Hurrittene bosatte seg også i kystregionen i Adaniya i landet Kizzuwatna. Yamkhad ble etterhvert svekket av de mektige hettittene, men det åpnet også Anatolia for hurrittisk kulturell innflytelse. Hettittene var påvirket av hurrittisk kultur i løpet av flere århundrer.
==== Mitanni ====
Se hovedartikkel, Mitanni og Det indoariske superstrat i MitanniHettittene fortsatte å ekspandere sørover etter Yamkhads nederlag. Hæren til den hettittiske kong Mursili I kom seg helt ned til Babylon og herjet byen. Ødeleggelsen av det babylonske kongedømme, foruten også kongedømmet i Yamkhad, bidro til framveksten av et annet hurrittisk dynasti. Den første herskeren var en legendarisk konge ved navn Kirta som grunnla kongeriket Mitanni en gang rundt 1500 f.Kr. Mitanniriket vokste gradvis fra regionen rundt dalen Khabur og ble et av de mektigste kongerikene i tiden rundt 1450-1350 f.Kr.
En del theonymer (navn som viser til en guddom), egennavn og annen terminologi til mitanniene viser en indoariske superstrat, noe som antyder at en indoariske overklasse påtvang sitt herredømme over den hurrittiske befolkningen i løpet av den indoariske ekspansjonen.
==== Arrapha ====
Andre hurrittisk kongedømmer dro også fordel av svekkelsen av den babylonske makten på 1500-tallet f.Kr. Hurrittene hadde bosatt seg i regionen nordøst for elven Tigris, rundt dagens Kirkuk. Dette var kongeriket Arrapha (Arrafa). Utgravninger ved Yorgan Tepe, oldtidens Nuzi, har vist seg å bli et av de viktigste stedene for kunnskap om hurrittene. Konger som Ithi-Teshup og Ithiya hersket over Arrapha, men ved midten av 1400-tallet f.Kr. var de blitt underlagt som vasaller av storkongen av Mitanni. Arrapha selv ble ødelagt av assyrerne på 1300-tallet f.Kr.
=== Sammenbruddet i bronsealderen ===
Se hovedartikkel, Bronsealderens sammenbruddPå 1200-tallet f.Kr. hadde alle de hurrittiske statene blitt overvunnet av andre folkeslag. Hjertet i de hurrittiske områdene, elvedalen Khabur, var blitt en assyrisk provins. Det er ikke klart hva som skjedde med det hurrittiske folket mot slutten av bronsealderen. En del forskere har forslått at hurrittene levde i landet Subartu nord for Assyria i løpet av den tidlig jernalder. Den hurrittiske befolkningen i Syria i de følgende århundrene synes å ha oppgitt deres gamle språk og gått over til den assyriske dialekten av akkadisk, eller kanskje mer sannsynlig arameisk. Det skjedde på omtrent samme tid da et aristokrati snakket urartisk, tilsvarende til gammelhurrittisk, og synes først ha påtvunget seg på befolkningen rundt Vansjøen og deretter opprettet kongeriket Urartu.
== Kultur og samfunn ==
Kunnskapen om hurrittisk kultur hviler seg på arkeologiske utgravninger på steder som Nuzi og Alalakh, foruten også på tavler med kileskrift, hovedsakelig fra Hattusa, hettittenes hovedstad. Kileskrift fra Nuzi, Alalakh, og andre steder med hurrittisk befolkninger (påvist ved personnavn) avslører hurrittisk kulturelle trekk selv om de ble skrevet på akkadisk. Hurrittiske sylindersegler ble omsorgfullt utskåret og viste ofte mytologiske motiver. De er en nøkkel til å forstå hurrittisk kultur og historie.
=== Keramikk ===
Hurrittene var dyktige keramikere. Deres keramikk er funnet i Mesopotamia og i landene vest for Eufrat. Det var meget verdsatt i fjerne Egypt på tiden av det nye rike. Arkeologer benytter begreper som Khaburkeramikk og Nuzikeramikk for to typer av steingods gjort på dreiehjul. Khabur er karakterisert av rødaktig malte linjer med geometriske triangulære mønstre og dotter, mens Nuzi har meget særskilte former og er malt i brunt eller svart.
=== Metallurgi ===
Hurrittene hadde et godt omdømme for sitt metallarbeid. Sumererne lånte deres kobberterminologi fra hurrittisk ordforråd. Kobber var handelsvare sør til Mesopotamia fra høylandene i Anatolia. Khaburdalen hadde en sentral posisjon i metallhandelen og kobber, sølv og selv tinn var tilgjengelig i hurrittiskdominerte land som Kizzuwatna og Ishuwa på det anatoliske høylandet. Gull var det knapphet på, og Amarnabrevene informerer at det ble anskaffet fra Egypt. Ikke mange eksempler på hurrittisk metallarbeid har overlevd, unntatt fra senere Urartu. En del små fine løvestatuetter ble oppdaget i Urkesj.
=== Hester ===
Mitanniriket var meget kjent for sine hester. Selv navnet på landet Ishuwa, som kan ha hatt en betydelig hurrittisk befolkning, betydde «hesteland». En tekst som ble avdekket i Hattusa handler om trening av hester. Mannen som var ansvarlig for treningen var en hurritt ved navn Kikkuli. Terminologien som ble betyttet i forbindelse med hester inneholdt mange indoariske lånord.
=== Musikk ===
Blant de hurrittiske tekstene fra Ugarit finnes også de eldste kjente eksemplene på skriftlig musikk, datert til rundt 1400 f.Kr. Blant disse fragmentene er det funnet navn på fire hurrittiske komponister, Tapšiẖuni, Puẖiya(na), Urẖiya, og Ammiya.
=== Religion ===
Hurrittisk kultur hadde stor innflytelse på religion til hettittene. Fra det hurrittiske kultsenteret ved Kummanni i Kizzuwatna, spredte hurrittiske religiøse forestillinger til hettittisk kultur. Synkretisme blandet gammelhettittiske og hurrittiske religioner. Hurrittisk religion spredte seg også til Syria hvor Baal ble en motpart til Teshub. De senere kongedømmene i Urartu høyaktet også guder av hurrittisk opprinnelse. Hurrittisk religion, i ulike former, påvirket hele Midtøsten, unntatt oldtidens Egypt og sørlige Mesopotamia.
De fremste guddommene i hurrittisk gudeverden var:
Teshub, Teshup; den mektige værguden.
Hebat, Hepa; hans hustru, modergudinne, sett på som en solgudinne blant hettittene. Trekk lånt fra den sumeriske gudinne Kubau, kjent som Hawwah, den bibelske חוה, også kjent som Eva blant arameere og andre kulturer.
Sharruma, eller Sarruma, Šarruma; deres sønn.
Kumarbi; den gamle far av Teshub; hans hjem er beskrevet i mytologien som byen Urkesj.
Shaushka, eller Shawushka, Šauska; var den hurrittiske motpart til den assyriske Ishtar, en gudinne for fruktbarhet, krig og helbredelse.
Shimegi, Šimegi; solguden.
Kushuh, Kušuh; måneguden. Symboler for solen og halvmånen opptrer sammen i hurrittisk ikonografi.
Nergal; an babylonsk guddom for underverden, men det hurrittiske navnet er ukjent.
Ea; var også opprinnelig en babylonsk guddom, og kan ha påvirket den kanaanittiske El, og dessuten ים Yam, gud av havet og elvene.Hurrittiske sylindersegler avbildet ofte mytologiske vesener som eksempelvis bevingede mennesker eller dyr, drager og andre monstre. Tolkningen av disse avbildningene av guder og antagelig demoner er usikker. De kan ha vært beskyttende og onde vesener. En del minner om assyriske Lamassu.
De hurrittiske guder synes ikke å ha hatt noe særskilt «hjemmetempel» som mesopotamisk religion og oldtidens egyptiske religion. En del betydningsfull kultsentre eksisterte i Kummanni i Kizzuwatna, og hettittiske Yazilikaya. Byen Harran ble minst senere et religiøst senter for måneguden, og Shauskha hadde et viktig tempel i Ninive i den tiden da byen var underlagt hurrittisk styre. Et tempel for Nergal ble bygd i Urkesj på slutten av 2000-tallet f.Kr. Byen Kahat (dagens Tell Barri i nordlige Syria) var et religiøst senter for Mitanniriket.
Den hurrittiske myten «Ullikummis sanger», bevart i hettittiske tekster, er en parallell til greske Hesiodos' Theogonien, kastrasjonen av Uranos kan ha vært avledet fra kastrasjonen av Anu av Kumarbi, mens Zevs opprør mot Kronos og Uranos, de svelgende guder, er som den hurrittiske myten om Teshub og Kumarbi. Den frygiske gudinne Kybele kan ha vært en motpart til den hurrittiske gudinne Hebat.
== Arkeologi ==
Hurrittiske bosetninger er spredt over tre moderne land, Irak, Syria og Tyrkia. Hovedområdet til den hurrittiske verden er snittet opp av dagens grense mellom Syria og Tyrkia. Flere steder ligger i selve grensesonen, noe som gjør tilgang til undersøkelser og utgravninger problematiske. En trussel mot oldtidens steder er de mange damprosjektene langs dalførene Eufrat, Tigris og Khabur. Flere redningsaksjoner har allerede blitt satt i gang da konstruksjoner av demninger har satt hele daler under vann.
Den første betydelig utgravning av hurrittiske steder i Irak og Syria begynte på 1920- og 1930-tallet. De ble ledet av den amerikanske arkeologen Edward Chiera ved Yorghan Tepe (Nuzi), og den britiske arkeologen Max Mallowan ved Chagar Bazar og Tell Brak. Nyere undersøkelser og utgravninger som er i gang er igangsatt av amerikanske, belgiske, danske, franske, tyske og italienske grupper av arkeologer, og med annen internasjonal deltagelse, men i samarbeid med syriske myndigheter. Tellene, eller byhaugene, har ofte avslørt en langvarig bosetning fra begynnelsen av neolittisk tid, og avsluttet i romersk tid eller noe senere. Den karakteristiske hurrittiske keramikken, Khabur-steingods, er nyttig for å bestemme de ulike arkeologiske lagene for bosetning innenfor haugene. Hurrittiske bosetninger er vanligvis identifisert fra midtre bronsealder til slutten av sen bronsealder, og med Tell Mozan (Urkesj) som det fremste unntaket.
=== Betydningsfull steder ===
Listen nedenfor omfatter en del betydningsfulle oldtidssteder fra områder dominert av hurrittisk kultur. Utgravningsrapporter og bilder funnet i nettstedene som er lenket. Som notert overfor, er viktige oppdagelser av hurrittisk kultur og historie også gjort ved Alalakh, Amarna, Hattusa og Ugarit.
Tell Mozan (oldtidens Urkesj)
Yorghan Tepe (oldtidens Nuzi)
Tell Brak (oldtidens Nagar)
Tell Leilan (oldtidens Shehna og Shubat-Enlil)
Tell Barri (oldtidens Kahat)
Tell Beydar (oldtidens Nabada)
Kenan Tepe
Tell Tuneinir
Umm el-Marra (oldtidens Tuba?)
Tell Chuera
Hammam al Turkman (oldtidens Zalpa?)
Tell Sabi Abyad
Hamoukar
Chagar Bazar
Tell el Fakhariya / Ras el Ayn (oldtidens Washukanni?)
Tell Hamidiya (oldtidens Taidu?)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Asimov, Isaac (1968): The Near East: 10,000 Years of History. Boston: Houghton Mifflin.
Chahin, M. (1987): The Kingdom of Armenia. London and New York: Croom Helm. Opptrykk 1991, New York: Dorset Press. Andre reviderte utgave 2001: The Kingdom of Armenia: A History. Richmond, Surrey: Curzon. ISBN 0-7007-1452-9
Diakonov, Igor M., & Sergei Starostin (1986): Hurro-Urartian as an Eastern Caucasian Language. Münchener Studien zur Sprachwissenschaft. Munich: R. Kitzinger. ISBN 3-920645-39-1
Duchesne-Guillemin, Marcelle (1984): A Hurrian Musical Score from Ugarit: The Discovery of Mesopotamian Music. Sources from the ancient near east, bind 2, fasc. 2. Malibu, CA: Undena Publications. ISBN 0-89003-158-4
Gelb, Ignace J. (1944): Hurrians and Subarians, Studies in Ancient Oriental Civilization No. 22. Chicago: University of Chicago Press.
Kurkjian, Vahan M. (1958): A History of Armenia. New York: Armenian General Benevolent Union.
Mayrhofer, Manfred (1974): Die Arier im Vorderen Orient—ein Mythos? Vienna: Verlag der Österreichischer Akademie der Wissenschaften.
Movsisyan, Artak Erjaniki (2004): The Sacred Highlands: Armenia in the Spiritual Geography of the Ancient Near East. Yerevan: Yerevan University Publishers. ISBN 5-8084-0586-6
Wilhelm, Gernot (1989): The Hurrians. Aris & Philips Warminster.
Wilhelm, Gernot (red.) (1999): Nuzi at seventy-five (Studies in the Civilization and Culture of Nuzi and the Hurrians). Bethesda: Capital Decisions, Ltd.
Wegner, Ilse (2007): Einführung in die hurritische Sprache, 2. überarbeitete Aufl. Wiesbaden: Harrassowitz. ISBN 3-447-05394-1
Wulstan, David ((1968): «The Tuning of the Babylonian Harp» i: Iraq 30, s. 215–28.
== Eksterne lenker ==
Vyacheslav V. Ivanov: «Comparative Notes on Hurro-Urartian, Indo-European, and Northern Caucasian» (PDF) diskuterer vanskeligheter og uenigheter i lingvistisk arbeid i dette området
The Indo-European Elements in Hurrian (PDF), indoeuropeiske elementer
A bibliography on Hurrian Arkivert 27. januar 2009 hos Wayback Machine., hurrittisk bibliografi
A bibliography on Urartian Arkivert 27. januar 2009 hos Wayback Machine., bibliografi for urartisk
Robert Antonio: The Rise of the Hurrians
Jeremiah Genest: The Hurrians and the Ancient Near East History
Vahan Kurkjian: «History of Armenia», Michigan, 1968, «The Hurri-Mitanni kingdom of Armenia» | Hurritter (kileskrift: Ḫu-ur-ri) var et oldtidsfolk som snakket et hurro-urartiske språk og levde i Midtøsten, Anatolia og nordlige Mesopotamia i løpet av bronsealderen. Den største og mest innflytelsesrike hurrittiske nasjonen var Mitanniriket, skjønt mitanniene var et indoeuropeisk talende hettittisk rike i Anatolia som til en stor grad besto av hurritter og hattitter. | 7,241 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hurrittisk | 2023-02-04 | Hurrittisk | ['Kategori:Agglutinerende språk', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hurritter', 'Kategori:Hurro-urartiske språk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utdødde språk i Asia'] | «Hurrittisk» kan også referere til hurritter.Hurrittisk språk, eller hurrisk språk, ble talt av oldtidsfolket hurrittere. Det var beslektet med urartisk. Hurritterne var et folk som gikk inn i nordlige Mesopotamia en gang rundt 2300 f.Kr. og hadde i stor grad forsvunnet i tiden rundt 1000 f.Kr.
Hurrittisk var språket til kongeriket Mitanni i nordlige Mesopotamia, og ble sannsynlig snakket i det minste i begynnelsen av de hurrittiske bosetningene i Syria. Det er antatt at de som opprinnelig snakket hurrittisk opprinnelig kom fra det armenske høylandet og spredte seg over sørøstlige Anatolia og nordlige Mesopotamia på begynnelsen av 2000-tallet f.Kr.Etter erobringen av Urartu-riket begynte språket å ta opp store mengder akkadiske ord, og senere ble hurrittisk blandet med et indoeuropeisk språk. Resultatet ble et blandingsspråk av hurrittisk, akkadisk og indoeuropeisk. Dette utviklet seg til armensk som fortsatt har en stor andel hurrittiske ord og språkelementer.
| «Hurrittisk» kan også referere til hurritter.Hurrittisk språk, eller hurrisk språk, ble talt av oldtidsfolket hurrittere. Det var beslektet med urartisk. Hurritterne var et folk som gikk inn i nordlige Mesopotamia en gang rundt 2300 f.Kr. og hadde i stor grad forsvunnet i tiden rundt 1000 f.Kr.
Hurrittisk var språket til kongeriket Mitanni i nordlige Mesopotamia, og ble sannsynlig snakket i det minste i begynnelsen av de hurrittiske bosetningene i Syria. Det er antatt at de som opprinnelig snakket hurrittisk opprinnelig kom fra det armenske høylandet og spredte seg over sørøstlige Anatolia og nordlige Mesopotamia på begynnelsen av 2000-tallet f.Kr.Etter erobringen av Urartu-riket begynte språket å ta opp store mengder akkadiske ord, og senere ble hurrittisk blandet med et indoeuropeisk språk. Resultatet ble et blandingsspråk av hurrittisk, akkadisk og indoeuropeisk. Dette utviklet seg til armensk som fortsatt har en stor andel hurrittiske ord og språkelementer.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Speiser, E. A. (1941): Introduction to Hurrian. New Haven: American schools of Oriental research under the Jane Dows Nies publication fund.
Wegner, I. (2000): Hurritisch, eine Einführung, Harassowitz, ISBN 3-447-04262-1.
== Eksterne lenker ==
«Hurrian basic lexicon», grunnleggende hurrittisk ordbok, Global Lexicostatistical Database | Hurrittisk språk, eller hurrisk språk, ble talt av oldtidsfolket hurrittere. Det var beslektet med urartisk. | 7,242 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nova_Scotia | 2023-02-04 | Nova Scotia | ['Kategori:45°N', 'Kategori:63°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Nova Scotia', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1867', 'Kategori:Tidligere britiske kolonier'] | Nova Scotia er en provins på østkysten av Canada. Den ligger ut mot Atlanterhavet i øst og grenser i vest til provinsen New Brunswick. Den største byen er hovedstaden, Halifax.
Nova Scotia er en av Canadas maritime (atlantiske) provinser. Den omfatter Nova Scotia-halvøya og øya Cape Breton. I folketall er Nova Scotia den sjuende største av Canadas ti provinser. I areal er provinsen nest minst, foran øyprovinsen Prince Edward Island.
| Nova Scotia er en provins på østkysten av Canada. Den ligger ut mot Atlanterhavet i øst og grenser i vest til provinsen New Brunswick. Den største byen er hovedstaden, Halifax.
Nova Scotia er en av Canadas maritime (atlantiske) provinser. Den omfatter Nova Scotia-halvøya og øya Cape Breton. I folketall er Nova Scotia den sjuende største av Canadas ti provinser. I areal er provinsen nest minst, foran øyprovinsen Prince Edward Island.
== Geografi ==
Geografisk omfatter provinsen ei halvøy som stikker ut i Atlanterhavet mellom Northumberlandstredet i nord og Fundybukta i sørvest. Nord for halvøya ligger øya Cape Breton, som også er en del av provinsen. Provinsen dekker et areal på 55 284 km².Atlanterhavskysten preges av bukter og viker. Fundybukta på vestsiden av halvøya er kjent for å ha verdens største tidevannsforskjell (16,3 meter).Nova Scotia-halvøya er knyttet til resten av Canada ved et smalt eid ved nordenden av Fundybukta. De sørlige og sentrale delene av halvøya domineres av Southern Upland, som strekker seg fra atlanterhavskysten til 180–210 meters høyde i innlandet. Southern Upland begrenses av South Mountain som strekker seg fra Annapolis-bassenget innenfor kysten av Fundybukta til Mount Uniacke. North Mountain strekker seg parallelt med South Mountain langs Fundybukta fra Cape Blomidon ved Minas-bassenget til Brier Island. Mellom de to ligger det fruktbare daler, Annapolis-dalen med elva Annapolis og Cornwallis-dalen med elva Cornwallis. Sør på den delen av halvøya som strekker seg mot fastlands-Canada går Cobequid Mountains fra Cape Chignecto ut mot Fundybukta og østover til Pictou County.
Cape Breton Highlands nordøst på øya Cape Breton er, som de øvrige fjellområdene, en utløper av Appalachene. Her ligger provinsens høyeste punkt, White Hill på 535 moh. Nordenden av øya ble i 1936 erklært som Cape Breton Highlands National Park med et område på 948 km². Her finnes den eneste gjenværende opprinnelige skogsvegetasjonen i provinsen.
Rundt 29 % av arealet er egnet til jordbruk. Jordbrukslandet er for det meste å finne rundt Fundybukta og ut mot Northumberlandstredet. Der er det også marskland som fra tidlig kolonitid er utnyttet til landbruk.
Det finnes over 3000 innsjøer i provinsen. Bras d'Or på Cape Breton regnes med sine 1099 km² som den største, men er egentlig en fjordarm forbundet med Atlanterhavet i nord og en kunstig kanal i sør. Lake Rossignol er største innsjø på Nova Scotia-halvøya.
=== Klima ===
Klimaet påvirkes av Golfstrømmen og Labradorstrømmen. Mens Golfstrømmen bringer varmt vann fra sør, bringer Labradorstrømmen med seg kaldt vann fra nord. Labradorstrømmens kalde vann og is resulterer i sen vår. Sommertemperaturen ligger på mellom 20 og 25 °C og vintertemperaturen på mellom 0 og -15°C ved atlanterhavskysten.
== Demografi ==
Nova Scotia har 953 900 innbyggere (2017). I folketall er Nova Scotia den sjuende største av de ti provinsene i Canada.
5,7 % av befolkningen oppga i 2016 at de hadde urbefolkningsbakgrunn, de fleste var indianere (51,7 %) og métiser (46,7 %).56,6 % av befolkningen oppga i 2016 at de hadde britisk opphav, mens 45,2 % oppga annet nordamerikansk opphav, 22,4% annet europeisk opphav og 16,5 fransk opphav. I 2016 tilhørte 6,5 % av provinsbefolkningen det som i canadisk sammenheng kalles synlige minoriteter, det vil si en visuelt gjenkjennbar folkegruppe som verken har urfolksbakgrunn eller europeisk (kaukasoid) opphav. De største gruppene av synlige minoriteter var svarte, kinesere, arabere og sørasiater. Størstdelen av denne gruppen bor i Halifax, der 11,4 % tilhørte gruppen synlige minoriteter i 2016.
Hovedstaden Halifax hadde 316 701 innbyggere i 2016 og er provinsens desidert største by. Halifax Regional Municipality hadde samme år 403 131 innbyggere. Andre steder er langt mindre enn hovedstaden: Sydney (29 904), Truro (22 954), New Glasgow (18 665), Glace Bay (17 556), Sydney Mines (12 823) og Kentville (12 088) var byer med mer en 10 000 innbyggere i 2016.
=== Språk ===
Flertallet av innbyggerne er engelsktalende, men det finnes en tospråklig engelsk–fransk minoritet. I 2016 var 95 380 personer, tilsvarende 10,5 % av innbyggerne, tospråklige. Engelsk er de facto provinsens offisielle språk. I 1981 fikk de fransktalende akadierne rett til skolegang på eget språk. I domstolene kan straffesaker føres på fransk.
=== Religion ===
Ved folketellingen i 2011 var 76 % av befolkningen kristne. Den største befolkningsandelen, 33 %, tilhørte Den katolske kirke. 12 % tilhørte United Church of Canada og 11 % Den anglikanske kirke. Den største ikke-kristne gruppen var muslimer, som utgjorde rundt 1 % av befolkningen i 2011. 22 % oppga ingen religiøs tilhørighet ved folketellingen i 2011.
== Historie ==
Mikmaqene var de første som bosatte seg i området som nå er Nova Scotia. De var jegere, fiskere og handelsmenn. Spor etter mikmaqene går 10 000 år tilbake.Den første europeiske bosettingen, Port-Royal, ble opprettet i 1605 av franskmennene Pierre Dugua de Mons og Samuel de Champlain i 1605. Den ble utgangspunktet for den franske kolonien Acadia.
I 1621 ga kong Jakob I av England området navnet Ny-Skottland, eller Nova Scotia som det het i det offisielle dokumentet som ga den skotske nybyggeren William Alexander rett til landet. To skotske bosettinger ble etablert, samtidig som innvandringen fra Frankrike fortsatte.
De to europeiske maktene vekslet på kontrollen over området. Storbritannia ble vedkjent kontroll over kolonien i freden i Utrecht i 1713, men brydde seg liten med den før Halifax ble grunnlagt som garnisonsby og flåtehavn i 1749. Cape Breton ble værende fransk og i 1713 grunnla de byen Louisbourg. Frankrike anla en stor festning ved byen.Under sjuårskrigen forviste britene fra 1755 over 6 000 fransktalende innbyggere fra kolonien. Festningsbyen Louisbourg falt til britene i 1758 og ved freden i Paris i 1763 sikret britene seg Cape Breton. Etter sjuårskrigen ble kolonien befolket av innvandrere fra England, Skottland, Irland og Tyskland.
I 1867 ble Nova Scotia en av de fire provinsene som grunnla Canada.
== Økonomi ==
Økonomien har tradisjonelt vært basert på fiske.
== Se også ==
Eksplosjonen i Halifax
== Referanser == | Nova Scotia er en provins på østkysten av Canada. Den ligger ut mot Atlanterhavet i øst og grenser i vest til provinsen New Brunswick. | 7,243 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mona_Lisa | 2023-02-04 | Mona Lisa | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Malerier av Leonardo da Vinci', 'Kategori:Malerier fra 1500-årene', 'Kategori:Malerier fra 1510-årene', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | For filmen med samme navn se: Mona Lisa (film); for sangen med samme navn se: Mona Lisa (Nat King Cole-sang)«Mona Lisa» (italiensk: La Gioconda eller Monna Lisa; spansk: også La Gioconda; fransk: La Joconde eller Portrait de Lisa Gherardini, épouse de Francesco del Giocondo (Portrett av Lisa Gherardini, hustru av Francesco del Giocondo)), er et portrett malt av den italienske kunstneren Leonardo da Vinci, og er et av verdens mest kjente kunstverk. Det er malt i olje på poppeltavle i årene ca. 1503–1519 og kjøpt av kong Frans I av Frankrike. Det er i dag eid av den franske stat og er fast utstilt ved Musée du Louvre i Paris.
Maleriet er et halvlengdeportrett og viser en sittende kvinne, Lisa del Giocondo, hvis ansiktsuttrykk har blitt hyppig beskrevet som gåtefullt. Det tvetydige i subjektets uttrykk, den monumentale i komposisjonen, og den finurlige modelleringen av formene og atmosfærens illusjonisme var nyskapende kvaliteter som har bidratt til maleriets fortsatte fascinasjon og i studiet av verket. Særlig gjelder dette det gåtefulle og uutgrunnelige smil, om enn ikke unikt for nettopp dette bildet, men som går igjen i flere av Leonardos malerier ved at øyekrokene og munnviken er bevisst malt uklare i en teknikk som kalles sfumato. Bildet er betraktet og anerkjent, karikert og ettersøkt av besøkende ved Louvre som et av de mest berømte malerier i verden.Maleriet er ett av kun fire kvinneportretter malt av Leonardo, de andre er Damen med hermelinen, Ginevra de' Benci og La Belle Ferronière.
| For filmen med samme navn se: Mona Lisa (film); for sangen med samme navn se: Mona Lisa (Nat King Cole-sang)«Mona Lisa» (italiensk: La Gioconda eller Monna Lisa; spansk: også La Gioconda; fransk: La Joconde eller Portrait de Lisa Gherardini, épouse de Francesco del Giocondo (Portrett av Lisa Gherardini, hustru av Francesco del Giocondo)), er et portrett malt av den italienske kunstneren Leonardo da Vinci, og er et av verdens mest kjente kunstverk. Det er malt i olje på poppeltavle i årene ca. 1503–1519 og kjøpt av kong Frans I av Frankrike. Det er i dag eid av den franske stat og er fast utstilt ved Musée du Louvre i Paris.
Maleriet er et halvlengdeportrett og viser en sittende kvinne, Lisa del Giocondo, hvis ansiktsuttrykk har blitt hyppig beskrevet som gåtefullt. Det tvetydige i subjektets uttrykk, den monumentale i komposisjonen, og den finurlige modelleringen av formene og atmosfærens illusjonisme var nyskapende kvaliteter som har bidratt til maleriets fortsatte fascinasjon og i studiet av verket. Særlig gjelder dette det gåtefulle og uutgrunnelige smil, om enn ikke unikt for nettopp dette bildet, men som går igjen i flere av Leonardos malerier ved at øyekrokene og munnviken er bevisst malt uklare i en teknikk som kalles sfumato. Bildet er betraktet og anerkjent, karikert og ettersøkt av besøkende ved Louvre som et av de mest berømte malerier i verden.Maleriet er ett av kun fire kvinneportretter malt av Leonardo, de andre er Damen med hermelinen, Ginevra de' Benci og La Belle Ferronière.
== Bakgrunn ==
Leonardo da Vinci begynte å male Mona Lisa i 1503 eller 1504 i Firenze i Italia. I henhold til Da Vincis samtidige, Giorgio Vasari, «... etter at han hadde hengt nølende over det i fire år, forlot han det uferdig...» Det er velkjent at en slik oppførsel var vanlig for mange av maleriene til Leonardo, og senere i livet angret han på at «aldri hadde fullført et eneste verk».Leonardo er antatt å ha fortsatt å arbeide med Mona Lisa i ytterligere tre år etter at han flyttet til Frankrike og for å ha fullført det kort tid før han døde i 1519. Leonardo tok med seg maleriet fra Italia og til Frankrike i 1516 da kong Frans I inviterte maleren til å arbeide ved Clos Lucé i nærheten av kongens slott i Amboise. Mest sannsynlig er det gjennom arvingene til Leonardos assistent Salai, at kongen kjøpte maleriet for 4000 écus og oppbevarte det ved Château Fontainebleau hvor det ble værende inntil det ble gitt til kong Ludvig XIV. Kongen flyttet maleriet til slottet i Versailles. Etter den franske revolusjonen ble det flyttet til Louvre. Napoléon Bonaparte fikk det fraktet til sitt soverom i palasset i Tuileriene; senere ble det igjen levert tilbake til Louvre. Under den fransk-prøyssiske krig (1870–1871) ble det flyttet fra Louvre og til arsenal de Brest (et militæranlegg i Brest i Bretagne).Det har vært mye spekulasjon om maleriets modell og landskapet i bakgrunnen. For eksempel, at Leonardo antagelig gjenga sin modell korrekt, ettersom hennes skjønnhet ikke er slående, «hva enten den vurderes ut fra sen quattrocento (1400-tallet) eller standardene i det 21. århundre». En del kunsthistorikere med spesialisering i østlig eller asiatisk kunst, slik som Yukio Yashiro, har også hevdet at landskapet i bakgrunnen i bildet var påvirket av kinesisk billedkunst; skjønt det ikke finnes holdepunkter for noe slikt.Mona Lisa var faktisk ikke særlig godt kjent før på midten av 1800-tallet, da kunstnere fra den begynnende symbolisme-bevegelsen begynte å verdsette dets kvaliteter, og knyttet det til deres egne ideer om feminin mystikk. Kritikeren Walter Pater uttrykte i sitt essay fra 1867 om Leonardo dette synet ved å beskrive figuren i maleriet som en form for mystisk legemliggjøring av evig feminitet som er «eldre enn fjellet hun sitter ved», og «har vært død mange ganger og lært seg gravens hemmeligheter».
== Emne og tittel ==
Mona Lisa er navngitt etter Lisa del Giocondo, et medlem av familien Gherardini i Firenze og Toscana og hustru av den rike florentinske silkehandleren Francesco del Giocondo. Maleriet ble bestilt for deres nye hjem og for å feire fødselen til deres andre sønn Andrea. Modellens identitet ble fastlagt ved Universitetet i Heidelberg i 2005 av en bibliotekar som oppdaget en anmerkning i margen av en bok fra 1503 som var blitt skrevet av Agostino Vespucci.
Den første omtalen av bildet finnes hos den italienske kunsthistorikerens Giorgio Vasari, som i Delle Vite de' più eccellenti pittori, scultori, ed architettori (Om livet til de mest framstående malere, skulptører og arkitekter) fra 1568 beskriver et bilde som Leonardo da Vinci skulle ha malt av den florentinske adelsdamen Lisa Gherardini (Lisa del Giocondo). Vasari omtaler henne i høviske vendinger som «Madonna Lisa» (Fru Lisa), som seinere er blitt til Monna Lisa. Hun var gift med Francesco del Giocondo - derav det italienske navnet på bildet. Beskrivelsen stemmer dårlig overens med bildet, og enda Vasari ikke selv hadde sett maleriet, er det mulig at det er et annet portrett enn Mona Lisa han omtaler.
En teori framsatt av kunsthistorikeren Maike Vogt-Lüerssen er at bildet forestiller Isabella av Napoli (Isabella av Aragón), hertuginne av Milano. Leonardo var hoffmaler for hertugen av Milano i 11 år. Vogt-Lüerssen mener at mønsteret på modellens mørkegrønne drakt indikerer at hun var et medlem av huset Visconti-Sforza. Hun mener bildet var det første offisielle portrettet av den nye hertuginnen, og at det er malt i 1489 - og ikke 1503, som andre kilder hevder. Vogt-Lüerssen peker også på at det er en likhet mellom Mona Lisa og andre portretter av Isabella.
Maleriets tittel stammer fra en beskrivelse av Giorgio Vasari i hans biografi over Leonardo som ble utgitt i 1550, 31 år etter kunstnerens død. «Leonardo tok på seg å male, for Francesco del Giocondo, portrettet av Mona Lisa, hans hustru...» (en versjon på italiensk, Prese Lionardo a fare per Francesco del Giocondo il ritratto di mona Lisa sua moglie) På italiensk har ma donna betydningen min frue. Dette ble trukket sammen til madonna, og dens sammentrekning til mona. «Mona» er således en høflig tiltaleform, tilsvarende til engelske Ma’am, Madam, eller my lady. På moderne italiensk er kortformen av «modonna» ofte stavet «Monna», slik at tittelen tidvis bli gjengitt som «Monna Lisa», sjelden på engelsk eller norsk, men mer vanlig i romanske språk som fransk og italiensk.
Etter Leonardos død i 1525 ble hans assistent Salai eier av portrettet etter at det var blitt testamentert til ham. I Salais personlige papirer var det kalt for «la Gioconda». Det er italiensk for «munter», «glad» eller «jovial», Gioconda ble et kallenavn på modellen, et ordspill på den feminine formen av hennes gifte navn Giocondo og hennes sinnelag. På fransk har tittelen «La Joconde» den samme dobbelbetydning.
I årenes løp har det blitt fremmet flere alternative oppfatninger. En del forskere har argumentert for at Lisa del Giocondo var modell for et annet portrett, identifisert for minst fire andre malerier som «Mona Lisa» i henhold til Vasari. Flere andre mennesker har blitt foreslått som emne for maleriet. Sigmund Freud mente at det berømte halvsmilet var et gjenfunnet minne om Leonardos mor. Andre foreslått Leonardo's mor, Isabella av Napoli, Cecilia Gallerani, Costanza d'Avalos, Isabella d'Este, Pacifica Brandano eller Brandino, Isabela Gualanda, Caterina Sforza, og faktisk også Leonardo selv. I dag er det enighet blant kunsthistorikere at maleriet er en avbildning av Lisa del Giocondo, noe som også har vært det tradisjonelle synet.
== Estetikk ==
Da Vinci benyttet en pyramideform som kvinnen er plassert enkelt og rolig innenfor dennes rom i maleriet. Hennes hender former fronthjørnet av pyramiden. Hennes bryst, nakke og ansikt skinner i det samme lyset som modellerer hennes hender. Lyset gir et mangfold til overflaten av underliggende geometri av sfærer og sirkler. Da Vinci viser til et tilsynelatende enkelt skjema for sittende, kvinnelige figurer: bildet av den sittende Madonna som var utbredt på denne tiden. Han modifiserer effektivt dette skjemaet for å skape det visuelle inntrykket av distanse mellom modellen og tilskueren. Armlenet på stolen fungerer som et element som skiller Mona Lisa fra tilskueren.
Kvinnen sitter markert rett med armene foldet, noe som også er et tegn på hennes reserverte holdning. Kun hennes blikk er festet på tilskueren og synes å ønske den som er foran henne til en stille kommunikasjon. Ettersom det skinnende ansiktet er praktisk talt innrammet med ulike mørkere elementer, som hår, slør og skygger, blir tilskuerens tiltrekning til det gitt et større omfang. Kvinnen synes levende ved et uvanlig malerisk grep, som da Vinci oppnådde ved sin nye metode ved ikke å tegne omriss: «Når maleren ikke trekker konturene helt skarpt opp, når lys og skygge glir over i hverandre, vil inntrykket av tørrhet og stivhet forsvinne,» skrev den engelske kunsthistorikeren Ernst Gombrich. «Alle som har forsøkt å tegne et ansikt, vet at uttrykket stort sett konsentrer seg om to steder: munnvikene og øyenkrokene.» Da Vincis teknikk var å gjøre disse partiene av ansiktet uskarpe, og således overlate en del av oppfatningen til betrakteren. At disse partiene ligger i bløt skygge, er «grunnen til at vi aldri vet hvilken sinnsstemning Mona Lisa er i. Det er som om ansiktsuttrykket unnslipper oss.» Denne maleteknikken kalles sfumato og kan oversettes med noe sånt som «tåkete» eller «disig». Ordet er avledet fra det italienske fumo, som betyr «røyk». Leonardo da Vinci beskrev selv sfumato som «uten linjer eller kanter, på samme måte som røyk, eller bortenfor området for fokus.» Det er ingen antydning om en nær eller intim dialog mellom kvinnen og betrakteren, slik som i tilfellet med Portrettet av Baldassare Castiglione (også i Louvre), malt av Rafael rundt ti år senere, og uten tvil påvirket av Mona Lisa.
Maleriet av Mona Lisa var blant de første portretter som avbildet modellen sittende foran et fiktivt landskap, og da Vinci er blant de først malerne som benyttet seg av luftperspektiv. Den gåtefulle kvinnen er portrettert sittende i noe som synes å være en åpen loggia, en overbygget gang med mørke søyler som står på begge sider. Bak henne er det et utstrakt landskap som skråner mot isdekkede fjelltopper. Svingende stier og en fjern bro gir kun en liten antydning om menneskelig tilstedeværelse. Gombrich har i sin analyse av bildet gitt bakgrunnen samme betydning som effekten av sfumato i modellens ansikt. Kun en stor mester kunne ta samme risikoen som Leonardo ved å gjøre de to halvpartene av bakgrunnen på hver side av kvinnen ulike. Horisonten ser ut til å ligge adskillig lavere til venstre enn til høyre. «Når vi ser på venstre del av bildet, vil derfor figuren på en måte virke høyere og mer oppreist enn når vi ser på høyre del. Ansiktet synes også å forandre seg når vi flytter blikket. For heller ikke her er begge halvdeler nøyaktig like.»
Det drømmeaktige fantasilandskapet påvirker den psykologiske oppfatningen av kvinnen sentralt i bildet. De sensuelle kurvene i kvinnens hår og klær gjenspeiles i de bølgende dalene og elvene i landskapet. De uklare omrissene, den grasiøse figuren, den dramatiske kontrasten mellom lys og mørke, og den totale følelsen av ro er karakteristisk for da Vincis stil. Den ekspressive syntese som Leonardo da Vinci oppnådde mellom kvinnen og landskapet gjør det diskutabelt om Mona Lisa var ment som et tradisjonelt portrett, ettersom det representerer et ideal framfor en virkelig kvinne. Følelsen av harmoni som er oppnådd i maleriet, særlig i modellens svake, utydelige smil, reflekterer ideen om en forbindelse mellom menneskelighet og natur.
Mona Lisa har ingen klart synlige øyenbryn eller øyenvipper. En del forskere har hevdet at det var vanlig for fornemme kvinner for denne tiden å fjerne disse hårene som ble betraktet som skjemmende. I 2007 annonserte den franske ingeniøren Pascal Cotte at hans skanning av maleriet med ultrahøy oppløsning hadde avslørt at Mona Lisa opprinnelig ble malt med øyenvipper og langt mer synlige øyenbryn, men at disse gradvis forsvant over tid, kanskje som et resultat av for grundig rensning. For moderne øyne har de bortimot usynlige øyenbrynene bidratt til bildets semiabstrakte kvalitet.
== Utførelse ==
Mona Lisa er ikke malt på lerret, men på tynne bord av poppeltre, og utført i renessansens kjente sfumato-teknikk.
Kvinnen på bildet vises i halvfigur, med et fjernt landskap i bakgrunnen. På et tidspunkt etter Leonardos død ble bildet beskåret ved at et bord på hver side ble fjernet. Opprinnelig var Mona Lisa plassert mellom to søyler, som en kan se på tidlige kopier. Kanten av fundamentene er fortsatt synlig. Bildet er komponert over en pyramideform, der de foldede hendene danner det fremre hjørnet. Brystet, halsen og ansiktet gløder i det samme lyset som faller over hendene. Kvinnen i maleriet har ingen klare øyenbryn, dette forklares av forskere med at øyebryn på 1500-tallet ble sett på som skjemmende og stygt.Den gåtefulle kvinneskikkelsen ses sittende i en åpen loggia, selv om dette er blitt mindre tydelig etter at søylene på hver side ble fjernet en tid etter Leonardos død. Maleriet er et av de tidligste eksemplene på et portrett der et landskap danner bakgrunnen. Samspillet mellom kvinnens myke former og det øde landskapets slyngede veier skaper en særegen følelse av harmoni og enhet mellom menneske og natur.
Mona Lisa har vært analysert og restaurert flere ganger, og røntgenfotografier har avdekket tre tidligere versjoner under den foreliggende. I det siste har en registrert at treverket viser tegn til begynnende forfall, og museumskuratorene uttrykker bekymring for framtiden til kunstverket.
== Tyveri og vandalisme ==
=== Tyveriet i 1911 ===
Maleriet henger i Musée du Louvre i Paris. 21. august 1911 ble maleriet stjålet av en italiensk håndverker, Vincenzo Peruggia, kanskje med hjelp fra flere. Neste dag kom Louis Béroud, kjent for å male og selge kopier av berømte kunstverker, for å lage en kopi av Mona Lisa; men da han gikk inn i Salon Carré hvor maleriet hadde vært utstilt de siste fem årene, fant han bare fire jernkroker. Béroud alarmerte vaktene som lette i timevis ut fra en antagelse om at maleriet var lånt bort for rengjøring eller fotografering - inntil det endelig ble fastslått at maleriet var stjålet. Skandalen var enorm: Louvre var stengt en hel uke, museumsledelsen fikk sparken, den franske grensen ble stengt mens alle skip og tog ble gjennomsøkt, og en dusør på 25.000 francs ble utlovet for maleriet.Den franske poeten Guillaume Apollinaire som en gang hadde krevd at Louvre måtte bli «brent ned», ble mistenkt og satt en stund fengslet. Han var et hengivent medlem av Picassos modernistiske krets, kjent som la bande de Picasso og «de ville menn fra Paris». Politiet så på dem som en ring av kunsttyver, utspekulerte nok til å stjele Mona Lisa. Selv om hverken Apollinaire eller Picasso faktisk hadde kjennskap til tyveriet, hadde Picasso kjøpt to små stjålne iberiske skulpturer av Apollinaires sekretær Géry-Piéret. Denne hadde spurt Apllinaires venninne Marie Laurencin om hun «trengte noe fra Louvre». Marie svarte nei, men andre sa ja, og Géry-Piéret rappet de to små hodene som i 1907 havnet i Picassos atelier i Boulevard de Clichy nr 11. Den rå utformingen av disse hodene kom til å endre kunsthistorien ved å gi Picasso tiltro til sitt prosjekt Demoiselles d’Avignon. Géry-Piéret dro til USA, men i 1911 kom han blakk tilbake til Paris. Samme år ble Mona Lisa stjålet. Géry-Piéret på sin side hadde rappet en fønikisk statue fra museet. Han kontaktet en avis anonymt og tilbød å levere statuen tilbake mot løsepenger. Journalisten koblet raskt tyveriet til de stjålne hodene hos Picasso, og Apollinaire prøvde desperat å få tak i vennen, som imidlertid var reist sørpå med Georges Braque. Da Picasso kom tilbake, skal han og Apollinaire ha levert tilbake skulpturene med journalisten som mellommann.Apollinaire innrømmet alt i retten, mens Picasso som i panikk hadde vært på nippet til å kaste tyvegodset i Seinen, gråt og påstod hysterisk at han aldri hadde møtt Apollinaire. Overmannet av alle de selvmotsigende og meningsløse vitneutsagnene fikk dommer Henri Drioux nok av hele saken, og begge menn ble løslatt etter en streng formaning. Den virkelige tyven, Peruggia, var en italiensk patriot som mente at Leonardos maleri burde returneres til Italia og henge på et italiensk museum. Peruggia kan også ha blitt motivert av en venn som solgte kopier av maleriet. Disse ville steget i pris hvis originalen forsvant. Etter å ha holdt maleriet skjult i sin leilighet i to år, ble Peruggia utålmodig og forsøkte å selge det til direktørene av Uffiziene i Firenze; dermed ble han tatt. Maleriet ble imidlertid stilt ut over hele Italia før det ble levert tilbake til Louvre. Peruggia ble rost for sin patriotisme i hjemlandet. Forsvaret tilkalte en psykiater som vurderte at Perugia var «intellektuelt begrenset», og han fikk en redusert dom på syv måneder. Siden han alt hadde sittet i fengsel i nesten åtte måneder, ble han løslatt.13. desember 1913 kom maleriet igjen opp på veggen i Louvre etter to år på avveie. Theophile Gautier mente at «Mona Lisas smil nå hadde fått noe triumferende over seg». 11. juni 1939 ville russeren Stanislaus Bogousslasky stjele Mona Lisa. Men nå stod det alltid vakt ved maleriet, så i stedet tok han Watteaus Den indifferente. Han ble arrestert to måneder senere. Pga de to kunsttyveriene like før utbruddene av både første og andre verdenskrig, oppstod det en overtro om at et større tyveri fra Louvre innvarslet krig.
=== Utstilling og evakuering i 1939 ===
I 1939 ble det arrangert en stor da Vinci-utstilling i Milano, og kong George lånte ut 19 av sine Leonardo-tegninger, mens Victoria and Albert Museum sendte kunstnerens notatbøker. Frankrike lovet å låne ut Mona Lisa som del av en hemmelig avtale i håp om å unngå krig mellom de to landene. Men den politiske situasjonen forverret seg, og maleriet ble aldri sendt.Under andre verdenskrig ble maleriet brakt i sikkerhet. Direktøren for Louvre, Jacques Jaujard, ledet en hemmelig aksjon for å få så mange mesterverker som mulig i dekning. Det minnet om en militær operasjon, med hundrevis av arbeidere og frivillige som hjalp til med transporten. 25. august 1939, like før invasjonen av Polen, stengte Jaujard museet i tre dager. Han hevdet at det dreide seg om utbedringer. Første dagen ble de 800 kjenteste verkene tatt ned fra veggene, inkludert Mona Lisa. Neste dag var nesten 4.000 verker ferdig pakket og båret ut i ventende kjøretøyer - lastebiler, privatbiler, ambulanser og drosjer. - først til Château d'Amboise, deretter til klosteret Abbaye de Loc-Dieu i Aveyron og så til Château de Chambord, og til sist til Musée Ingres i Montauban. Da tyskerne flyktet, ble bildet evakuert til Montal i Sør-Frankrike i en konvoi med 65 lastebiler med kunstverk. 300 soldater fra SS-divisjon «Das Reich» hadde fått ordre om å utføre en hevnaksjon som straff for den franske motstandsbevegelsens angrep noen dager før. De vurderte å ødelegge kunstverkene fra Louvre, men museumsinspektøren fremholdt at den kunstinteresserte Göring ville bli rasende om så skjedde. Allierte soldater fant Mona Lisa i en etterlatt ambulanse, og derfra kom det tilbake til Louvre, hvor de Gaulle lot Winston Churchill få lov til å berøre det.
=== Etterkrigstiden ===
Etter krigen og tilbake i Louvre ble den nedre delen av maleriet hardt skadet i 1956 da en vandal kastet syre på det. Den 30. desember det samme året klarte en ung mann fra Bolivia ved navn Ugo Ungaza Villegas å gjøre skade på maleriet ved å kaste en stein på det. Det førte til tap av pigmenter i en flekk i nærheten av venstre albue, men dette ble senere restaurert.Hærverk er siden forhindret ved hjelp av skuddsikkert glass, men da bildet i april 1974 var utstilt på Tokyos nasjonalmuseum, sprøytet en ufør kvinne rød maling på det i protest mot museets behandling av uføre. Den 2. august 2009 kastet en russisk kvinne, rasende over ikke å få godkjent sin søknad om fransk statsborgerskap, en keramikkopp, kjøpt i museet, på maleriet i Louvre. Koppen ble knust mot det skuddsikre glasset. I begge tilfeller var maleriet uskadet.
== Konservering ==
Mona Lisa har overlevd i mer enn 500 år, og en internasjonal kommisjon sammenkalt i 1952 bemerket at «bildet er i en bemerkelsesverdig bevart tilstand.» Det skyldes delvis resultatet av en rekke behandlinger som har blitt utført på maleriet. Lag med lakk som har vært lagt på bildet har gjort det langt mørkere selv så tidlig som på 1500-tallet, og en aggressiv rensning i 1809 fjernet en del av den øverste malingslaget, noe som ga figurens ansikt et noe utvasket framtoning. Til tross for disse behandlingene er Mona Lisa likevel tatt relativt godt vare på i århundrenes løp, og selv om tavlens bøyning har gitt kuratorene «en del bekymringer», har den gruppen som gjennomførte restaureringer i 2004-2005 blitt optimistiske overfor verkets framtid.
=== Poppeltavle ===
På et tidspunkt i sin historie ble Mona Lisa fjernet fra sin opprinnelige ramme. Den ikke oppstrammende poppeltavlen fikk derfor lov til å bøye seg fritt med endringene i fuktighet og det har resultert i at en sprekk har utviklet seg i nærheten av toppen av tavlen. Sprekken strekker seg nedover til figurens hår. På midten av 1700- til begynnelsen av 1800-tallet ble det forsøkt å stabilisere sprekken ved å legge inn to sommerfuglformede seler av valnøtt på baksiden av tavlen i en dybde på rundt en tredjedel av tavlens tykkelse. Dette arbeidet har blitt nennsomt og dyktig utført, og har med hell stabilisert sprekken. En gang mellom 1888 og 1905, eller kanskje på et tidspunkt da bildet var stjålet, hadde den øvre støtten falt ut. En senere restaurering har limt og fôret den resulterende fatningen og sprekken med lerretstoff. En fleksibel ramme av eik (lagt til i 1951) og oppstiver i kryss (1970) har bidratt til at tavlen ikke har bøyd seg ytterligere.
Bildet er for tiden oppbevart under strengt klimakontrollerte forhold i sin kasse bak skuddsikkert glass. Fuktigheten er opprettholdet på 50% ±10%, og temperaturen er vedlikeholdt på mellom 18 og 21 °C. For å kompensere for svingninger i den relative fuktigheten, er kassen supplert med en seng av kiselgel behandlet for gi 55% relativ fuktighet.
=== Ramme ===
Ettersom Mona Lisas poppelstøtte både utvider seg og øker med endringer i fuktigheten, har bildet fått en del vridninger i årenes løp. Som svar på vridningen og svellingen som skjedde under lagringen i den andre verdenskrigen, og for å klargjøre bildet for en utstilling til ære for årsdagen for Leonardos 500. fødselsdag, ble Mona Lisa i 1951 plassert i en fleksibel ramme av eik med krysstøtte av bøk bak. Denne fleksible rammen, som er benyttet i tillegg til den ytre dekorative ramme beskrevet nedenfor, anvender trykket på tavlen til å forhindre det fra å vri seg ytterligere. I 1970 ble kryssrammen i bøk byttet med en tilsvarende i lønn etter at det ble oppdaget at treverket i bøk hadde blitt befengt med insekter. I 2004-2005 erstattet en gruppe som konserverte og undersøkte bildet kryssrammen i lønn med en ny ramme av platanlønn. De monterte i tillegg et kryss i metall for å kunne studere tavlens vridning.
Mona Lisa har hatt mange forskjellige dekorative rammer i sin historie. Endringene har kommet basert på forskjeller i smak og behag i årenes løp. I 1909 ga grevinne de Béhague portrettet dens nåværende ramme, et renessanseverk i overensstemmelse med Mona Lisas historiske opprinnelse. Hjørnene på maleriet har blitt nedskåret minst én gang i dets historie for å kunne tilpasse bildet til dets ulike rammer, men ingen deler av den opprinnelige malingslaget har blitt trimmet.
=== Rensing og utbedring ===
Den første og mest omfattende dokumenterte rensingen, klargjøringen og utbedringen av Mona Lisa skjedde i 1809 ved Jean-Marie Hooghstoel, som var ansvarlig for restaureringen av malerier for galleriene ved Musée Napoléon i Louvre. Arbeidet omfattet rensing med sprit, oppfriskning av fargene, og utbedringer. I 1906 utførte Louvres konservator Eugène Denizard retusjering med vannfarger på områder i malingslaget som var ødelagt av tavlens sprekk. Denizard retusjerte også kantene av bildet med lakk og ferniss for skjule områder som tidligere hadde vært dekket av en eldre ramme. I 1913, da maleriet var kommet tilbake etter tyveriet, ble Denizard igjen tilkalt for å utbedre. Han ble instruert om å rense bildet uten å benytte løsningsmidler og til å lett retusjere flere skrapninger i maleriet med vannfarger. I 1952 var fernisslaget over maleriets bakgrunn blitt jevnet ut. Etter et andre angrep i 1956 ble konservator Jean-Gabriel Goulinat instruert om å retusjere ødeleggelsen ved Mona Lisas venstre albu med vannfarger.I 1970 hadde et nytt insektangrep blitt oppdaget på baksiden av tavlene som et resultat av krysstøtten som var blitt satt inn for å hindre at maleriet bøyde seg. Dette ble behandlet med tetraklorkullstoff (koltetraklorid) og senere med en behandling bestående av etylenoksid. I 1985 ble stedet som var blitt angrepet igjen behandlet med tetraklor som et forebyggende middel.
=== Framvisning ===
Den 6. april 2005 — etter en periode av konservering og behandling, og vitenskapelige undersøkelser — ble bildet flyttet til en ny lokaliseringen innenfor museets Salle des États. Det er framvist i en spesialbygd klimakontrollert installasjon med skuddsikkert glass. Renovasjonen av galleriet hvor maleriet nå henger ble finansiert av det japanske TV-selskapet Nippon Television. Rundt 6 millioner mennesker ser maleriet i Louvre hvert eneste år.
== Pradokopien ==
I januar 2012 kunne Museo del Prado i Madrid annonsere at det hadde bortimot restaurert en kopi av maleriet som har blitt malt av en elev av Leonardo, meget mulig også malt samtidig med mesterens original. Kopien som har klarere farger gir en bedre indikasjon av hvordan portrettet kan ha sett ut på den tiden det ble malt, da fernissen som dekker originalen er krakelert og gulnet i årenes løp.
== Forskning og spekulasjon ==
Selv om modellen tradisjonelt har blitt identifisert som Lisa del Giocondo har mangelen på endelige bevis lenge gitt drivkrefter til alternative teorier, en del svært fantasifulle, inkludert at det skal ha vært en framstilling av Leonardos mor Caterina som framstillingen av et fjernt minne, og muligheten for at Leonardo har benyttet sin egen likhet. Andre aspekter av maleriet som har blitt spekulert over er den opprinnelige størrelsen av maleriet, om det er originalen, hvorfor det ble malte, og ulike spekulasjoner til effekten av det gåtefulle smilet og hvordan det ble oppnådd, inkludert teorier som står utenfor det kunsthistorisk meningsfulle å vurdere som om modellens særskilte smil skyldtes dårlige tenner.
En tegning av et berg som finnes i den britiske Royal Collection har gitt antydninger om muligheten til at kunstneren arbeidet lengre med portrettet enn de offisielle datoene som er oppgitt av Louvre. Det franske museet daterer Mona Lisa til 1503-06, men deler av bakgrunnen kan være basert på en tegning av et berg som Leonardo gjorde i 1510-15. Det førte til undersøkelser av Pradokopien som fikk sin bakgrunn overdekket med svart i løpet av den andre halvdelen av 1700-tallet. Denne overmalingen ble siden fjernet. Fjellformasjonen i Pradokopien kan ha vært basert på tegningen i London som er datert til 1510-15 på stilistiske grunner.
== Mona Lisa som referanse og ikon ==
Avant-gardens kunstverden har gjort bruk av det ubestridte fakta av Mona Lisas popularitet og status. Både dadister og surrealister har flere ganger gjort modifikasjoner og karikaturer av Mona Lisa. Allerede i 1883 ble Le rire («Latteren»), et bilde hvor Mona Lisa røkte på en pipe, gjort av Sapeck (Eugène Bataille), vist fram på utstillingen Arts Incohérents i Paris. I 1919 framstilte Marcel Duchamp, en av de mest innflytelsesrike modernistiske kunstnerne, L.H.O.O.Q., en karikatur og provokasjon av Lisa Mona ved å ta en billig reproduksjon som ble utstyrt med bart og fippskjegg foruten også å legge til en grov inskripsjon. Når denne ble lest høyt på fransk lød det som «Elle a chaud au cul» som bokstavelig kan oversettes som «Hun er heit i ræva». I begge tilfeller var det forsøk på å angripe Mona Lisas status i samtiden ved å gi henne absurde maskuline trekk, og i siste tilfelle også et forsøk på å redusere henne ved sexistiske virkemidler.
Salvador Dalí, berømt for sin surrealisme, malte Selvportrett som Mona Lisa i 1954. I 1963 som en følge av maleriets besøk til USA framstilte Andy Warhol en rekke silketrykk med flere Mona Lisa etter hverandre i grelle farger som han kalte Thirty are Better than One («Tretti er bedre enn én»). Denne framstillingen var også i forlengelsen av hans arbeid med Marilyn Monroe (Twenty-five Coloured Marilyns, 1962), Elvis Presley (1964) og Campbell's soup (1961–1962).Mona Lisa er kanskje det mest kjente portrettet i vestlig kunsthistorie. Det er blitt sitert og parodiert av en rekke kunstnere i flere kunstarter, og har fått ikonstatus i populærkultur og reklame. Portrettet av Mona Lisa er blitt industri, og dukker opp på alt fra kaffekopper til musematter. I litteraturen er Mona Lisa referert til i en uendelighet av sammenhenger. Hun ble blitt benyttet i bestselgeren Da Vinci-koden av Dan Brown som kom ut 2003, og som hevder teorien at Mona Lisa er en androgyn (tvekjønnet) skikkelse og navnet spiller på et anagram basert på den egyptiske fruktbarhetsguden Amon og den egyptiske gudinnen Isis, som igjen kaster lys over det tvekjønnede over kunstverket. Dette skjulte budskapet er også grunnen til at Mona Lisa smiler, ifølge teorien.
I populærmusikken er Mona Lisa blitt brukt i et utall sanger, som for eksempel:
Mona Lisa, en ballade sunget av Nat King Cole i 1950. Sangen ble skrevet av Jay Livingston og Ray Evans til filmen Captain Carey, USA, og ble belønnet med en Oscar. Den ble seinere brukt i filmen Mona Lisa fra 1986.
Mona Lisas and Mad Hatters av Elton John, på albumet Honky Chateau fra 1972.
Mona Lisa av Willie Nelson, på albumet Somewhere over the Rainbow fra 1981.
Mona Lisa av hiphop-artisten Slick Rick, på albumet The Great Adventures of Slick Rick fra 1988.
Mona Lisa av den tyske elektronikagruppa Unheilig, der det antydes at smilet skyldes sangerens hånd under skjørtet hennes.
The Ballad Of Mona Lisa av Panic! At The Disco, på albumet Vices & Virtues fra 2011.Det finnes flere filmer der varianter av Mona Lisa og La Gioconda forekommer i tittelen, for eksempel:
Mona Lisa, en komedie fra 1986.
Mona Lisa Smile med blant annet Julia Roberts, et drama om kvinner som lar seg inspirere av skikkelsen på bildet.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Kjørup, Søren (1995): Hvorfor smiler Mona Lisa?, Roskilde Universitets Forlag, ISBN 87-7867-000-4
Bartz, Gabriele (2001): Art and architecture, Louvre. Barnes & Noble Books. ISBN 9780760725771.
Bohm-Duchen, Monica (2001): The private life of a masterpiece. University of California Press. ISBN 9780520233782.
Farago, Claire J. (1999): Leonardo's projects, c. 1500–1519. Taylor & Francis. ISBN 9780815329350.
Kemp, Martin (2006): Leonardo da Vinci: the marvellous works of nature and man. Oxford University Press. ISBN 9780192807250.
Littlefield, Walter (1914): «The Two ‘Mona Lisas’». The Century: a popular quarterly 87. (Scribner & Co.)
Turudich, Daniela (2003): Plucked, Shaved & Braided: Medieval and Renaissance Beauty and Grooming Practices 1000–1600. Streamline Press. ISBN 193006408X
Vasari, Giorgio (1879): Le vite de' più eccellenti pittori, scultori ed architettori (bind 4). Florence: G.C. Sansoni
Wilson, Colin (2000): The Mammoth Encyclopedia of the Unsolved. Carroll & Graf Publishers. ISBN 0-7867-0793-3
== Eksterne lenker ==
(en) Mona Lisa – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Samtidig kopi av «Mona Lisa» funnet i kjeller, Dagbladet 1. februar 2012
The Mona Lisa with Professor Donald Sassoon podcast-intervju med Donald Sassoon på nettstedet til La Trobe University | «Mona Lisa» (italiensk: La Gioconda eller Monna Lisa; spansk: også La Gioconda; fransk: La Joconde eller Portrait de Lisa Gherardini, épouse de Francesco del Giocondo (Portrett av Lisa Gherardini, hustru av Francesco del Giocondo)), er et portrett malt av den italienske kunstneren Leonardo da Vinci, og er et av verdens mest kjente kunstverk. Det er malt i olje på poppeltavle i årene ca. | 7,244 |
https://no.wikipedia.org/wiki/George_W._Bush | 2023-02-04 | George W. Bush | ['Kategori:Alumni fra Harvard Business School', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bush-familien', 'Kategori:Fødsler 6. juli', 'Kategori:Fødsler i 1946', 'Kategori:George W. Bush', 'Kategori:Guvernører i Texas', 'Kategori:Medlemmer av Det republikanske parti (USA)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Houston', 'Kategori:Personer fra Midland i Texas', 'Kategori:Personer fra New Haven', 'Kategori:Personer fra krigen i Afghanistan (2001–2021)', 'Kategori:Personer fra krigen i Irak', 'Kategori:Personer fra krigen mot terror', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:USAs presidenter'] | George Walker Bush (født 6. juli 1946 i New Haven) er en amerikansk politiker og forretningsmann. Bush tjente som USAs 43. president fra 2001 til 2009, og var Texas' 46. guvernør fra 1995 til 2000. George Bush er eldste sønn av USAs tidligere president George H.W. Bush og førstedame Barbara Bush. Etter å ha gjennomført sin utdanning ved Yale University i 1968, etterfulgt av Harvard Business School i 1975, arbeidet Bush i oljeindustrien. Han giftet seg i 1977 med Laura Welch, og stilte til valg for Representantenes hus kort tid etter, uten å bli valgt inn. Bush ble senere medeier av baseballaget Texas Rangers, før han i 1994 slo ut Ann Richards i guvernørvalget i Texas. Bush ble valgt til president i 2000 etter et jevnt og kontroversielt valg, hvor han som fjerde president i USA gjennom tidene ble valgt inn med færre stemmer på landsbasis enn sin motkandidat. Bush er andre president i USA som er sønn av en tidligere president. George Bush er bror av Jeb Bush, tidligere guvernør i Florida.Den 11. september 2001, åtte måneder inn i Bushs første presidentperiode ble USA rammet av et omfattende terrorangrep. Bush erklærte krig mot terror, et internasjonalt felttog som inkluderte krigen i Afghanistan, som startet samme år som terrorangrepet, og som pågår fortsatt, samt Irak-krigen, som pågikk fra 2003 til 2010. I tillegg til en offensiv utenrikspolitikk for fremming av nasjonal sikkerhet, fremmet også Bush endringer innen økonomi, helse, utdanning og velferd, samt et forslag til tillegg til grunnloven for forbud mot likekjønnede ekteskap. Bush gjennomførte omfattende skattekutt, og signerte innføringen av PATRIOT Act, No Child Left Behind Act , Partial-Birth Abortion Ban Act, innførte dekning av medisinutgifter for seniorer omfattet av Medicare, samt finansiering av et program for bekjempelse av aids kjent som PEPFAR. Bush annonserte at USA ikke kom til å implementere Kyoto-avtalen til bekjempelse mot global oppvarming, framforhandlet av president Clintons regjering i 1997, hvor totalt 178 land var blitt enige, men hvor avtalen aldri ble ratifisert av USAs senat.
Den 20. januar 2009 gikk George W. Bush av som president, og ble etterfulgt av Barack Obama fra Det demokratiske parti.
| George Walker Bush (født 6. juli 1946 i New Haven) er en amerikansk politiker og forretningsmann. Bush tjente som USAs 43. president fra 2001 til 2009, og var Texas' 46. guvernør fra 1995 til 2000. George Bush er eldste sønn av USAs tidligere president George H.W. Bush og førstedame Barbara Bush. Etter å ha gjennomført sin utdanning ved Yale University i 1968, etterfulgt av Harvard Business School i 1975, arbeidet Bush i oljeindustrien. Han giftet seg i 1977 med Laura Welch, og stilte til valg for Representantenes hus kort tid etter, uten å bli valgt inn. Bush ble senere medeier av baseballaget Texas Rangers, før han i 1994 slo ut Ann Richards i guvernørvalget i Texas. Bush ble valgt til president i 2000 etter et jevnt og kontroversielt valg, hvor han som fjerde president i USA gjennom tidene ble valgt inn med færre stemmer på landsbasis enn sin motkandidat. Bush er andre president i USA som er sønn av en tidligere president. George Bush er bror av Jeb Bush, tidligere guvernør i Florida.Den 11. september 2001, åtte måneder inn i Bushs første presidentperiode ble USA rammet av et omfattende terrorangrep. Bush erklærte krig mot terror, et internasjonalt felttog som inkluderte krigen i Afghanistan, som startet samme år som terrorangrepet, og som pågår fortsatt, samt Irak-krigen, som pågikk fra 2003 til 2010. I tillegg til en offensiv utenrikspolitikk for fremming av nasjonal sikkerhet, fremmet også Bush endringer innen økonomi, helse, utdanning og velferd, samt et forslag til tillegg til grunnloven for forbud mot likekjønnede ekteskap. Bush gjennomførte omfattende skattekutt, og signerte innføringen av PATRIOT Act, No Child Left Behind Act , Partial-Birth Abortion Ban Act, innførte dekning av medisinutgifter for seniorer omfattet av Medicare, samt finansiering av et program for bekjempelse av aids kjent som PEPFAR. Bush annonserte at USA ikke kom til å implementere Kyoto-avtalen til bekjempelse mot global oppvarming, framforhandlet av president Clintons regjering i 1997, hvor totalt 178 land var blitt enige, men hvor avtalen aldri ble ratifisert av USAs senat.
Den 20. januar 2009 gikk George W. Bush av som president, og ble etterfulgt av Barack Obama fra Det demokratiske parti.
== Bakgrunn ==
Bush ble født i Connecticut, og vokste opp i Texas. Som ungdom gikk han på den private kostskolen Phillips Academy i Andover Massachusetts, samme skole som faren i sin tid hadde gått på. I 1968 tok Bush en bachelorgrad i historie fra Yale University. Professor Wolfgang Leonhard, en tidligere kommunist, skal ha hatt stor innflytelse på Bushs syn på tyranni og frihet. Bush tok graden Master of Business Administration (MBA) ved Harvard University.
Samtidig som han ble ferdig på Yale, gikk Bush inn i Texas Air National Guard. Her ble han fenrik, og i 1970 ble han godkjent som jagerflypilot. Han fløy da Convair F-102 Delta Dagger. I 1972 ble han satt på bakken etter å ha unnlatt å møte til en helsesjekk, og året etter gikk han ut av forsvaret. Bush forlot militæret 8 måneder for tidlig, for å begynne på Harvard University. Bushs militære karriere ble et tema i valgkampen både i 2000 og 2004.
Etter utdannelsen flyttet Bush tilbake til Texas der han gikk inn i oljebransjen og startet i 1976 sitt eget oljeselskap som han ga navnet «Arbusto», som er spansk for «Bush». Sammen med andre forretningsmenn kjøpte Bush baseball-laget Texas Rangers. Bush solgte seg ut i 1998 med en fortjeneste på 15 millioner dollar.
I 1978 vant Bush det republikanske primærvalget, men tapte valget til Representantenes hus for Demokraten Kent Hance i Texas' 19. distrikt. Han vurderte å stille som kandidat til guvernør i Texas i 1990, men ble sterkt frarådet av foreldrene som mente en guvernørstilling kunne komme i konflikt med farens presidentgjerning. Etter farens valgnederlag i 1992 stod George W. Bush fritt til å sikte mot guvernørstillingen på nytt. Med Karl Rove som leder av valgkampen vant han i 1994 guvernørvalget i Texas mot demokrat og sittende guvernør Ann Richards. Bush ble gjenvalgt som guvernør i 1998.
Bush er gift med Laura Bush, bibliotekar og lærer. De har to døtre, Jenna og Barbara.
Bush' IQ har blitt anslått til å være litt rundt 125, som er litt under gjennomsnittet for 42 amerikanske presidenter og over gjennomsnittet for amerikanske collegestudenter. Bush' IQ er ifølge dette anslaget i øvre 10 % av befolkningen. Ronald Reagans IQ ble i samme undersøkelse anslått til 130, mens Bill Clinton oppnådde nær 150. Personlighetstrekket åpenhet for erfaring (en del av femfaktormodellen) ble anslått på en skala fra 0 til 100, og Bush oppnådde der 0 (null) som er lavest for 42 amerikanske presidenter. Clinton er blant de høyeste med en skår på 82, Jefferson oppnådde 99 av 100.Bush har tilkjennegitt et kristent livssyn.
== Presidentvalget i 2000 ==
Bush vant presidentvalget i 2000 mot den demokratiske kandidaten Al Gore. Opptellingen av stemmene og utregningen av valgmenn viste seg å være så jevn at den kandidaten som vant Florida ville få flest valgmenn i valgmannskollegiet og dermed vinne presidentvalget. Resultatet etter første opptelling i Florida var så jevnt og stemmedifferansen så liten at ingen med sikkerhet kunne bli utropt til vinner av delstaten.
Striden om opptelling av stemmene i Florida endte til slutt i USAs høyesterett. Høyesterett besluttet, over en måned etter valget, at Floridas høyesterett hadde gått utover sine fullmakter ved å bestemme hvordan valgmennene fra Florida skulle velges, og at den uttrukne kontroll-tellingen av stemmene ikke kunne følge en konsistent standard. Høyesterettsdommernes votering, 5-4, korresponderte til det partiet presidenten som utnevnte dem, hadde tilhørt. Det endelige valgresultatet i Florida ga Bush 537 flere stemmer enn Gore. Denne forskjellen tilsvarte 0,009 prosent av stemmene.
Bush fikk en halv million færre stemmer enn motkandidaten Al Gore, tilsvarende 0,6 prosent av stemmene i landet. Han fikk likevel flest valgmenn, med 271 valgmenn mot Gores 266 (en valgmann i Washington, D.C. avstod fra å stemme på Gore).
== Første periode som president (2001–2005) ==
Tidlig i presidentkarrieren satte Bush igang omfattende skattelettelser (inspirert av Reaganomi), som lovet i valgkampen. Dette inneholdt nedsetting av den laveste skatteprosenten fra 15 % til 10 %, og fjerning av den samordnede inntektsskatten for ektepar som gjorde at de hadde høyere skatt. Kritikere mente at skattelettelsene var mest til gagn for de rike, og at det medførte store budsjettunderskudd. Forsvarere av denne skattepolitikken hevder at den ikke førte til en omfordeling fra fattige til rike, spesielt ettersom dette er nesten umulig når de nederste 43 millioner skattebetalere ikke betaler føderal inntektsskatt. Det er også blitt påpekt at en omfattende undersøkelse viste at 90% av underskuddet kommer fra økt forbruk, mens kun 10% kommer fra lavere skatteinntekter. I tillegg har flere kommentert hvordan underskuddet og statsgjelden ikke var særlig oppsiktsvekkende i en historisk sammenheng. Skattelettene ble også forsvart med at de ville stimulere økonomien og skape flere jobber. Eksempelvis så førte halveringen av utbytteskatten til en dobling av skatteinntekten.I mai 2001 mistet republikanerne sitt knappe flertall i senatet da Vermont-senatoren James Jeffords forlot Det republikanske parti og erklærte seg som uavhengig. Republikanerne vant flertallet tilbake i mellomvalget i november 2002.
Terrorangrepet 11. september 2001 var Bushs første store krise. Som en direkte følge av angrepet på USA fulgte en NATO-støttet invasjon av Afghanistan som startet 7. oktober 2001, der de fjernet Taliban-regimet og innsatte en regjering ledet av Hamid Karzai.
Bush er kjent for uttrykket «Axis of evil». Dette begrepet ble først brukt i en tale 29. januar 2002 for å beskrive «regimer som støtter terror». Landene som Bush trakk frem var Irak, Iran og Nord-Korea.
Bush igangsatte også en invasjon i Irak som startet 20. mars 2003, som felte Saddam Husseins diktatur. Den offisielle begrunnelsen for invasjonen var trusselen som Iraks angivelige masseødeleggelsesvåpen utgjorde, men per 2008 har ingen masseødeleggelsesvåpen blitt funnet. Store deler av det internasjonale samfunnet, inkludert FN, Frankrike, Russland og FNs våpeninspektører, trodde før krigen at Irak hadde slike våpen. Lederen av våpeninspektørene, Hans Blix, uttalte at man måtte anta at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen.1. mai 2003, ombord på hangarskipet USS Abraham Lincoln, erklærte Bush at de viktigste krigshandlingene i Irak var avsluttet. Men krigen i Irak ble etterhvert langt vanskeligere enn Bush-regjeringen hadde antatt på forhånd. Blant annet ble det avslørt at amerikanske soldater torturerte irakiske fanger i Abu Ghraib-fengslet.
Innenrikspolitisk hadde USA under George W. Bushs første regjering påført landet et moderat budsjettunderskudd, arbeidsledigheten hadde steget noe, og oppnådde et makspunkt på 6,2%, men sank igjen senere i perioden. Økonomien var til tross for dette sterk, Wall Street-børsen satte flere rekorder, og veksten i BNP var den største på 20 år.Enron-skandalen ble også en innenrikspolitisk skandale for Bush. 9. januar 2003 annonserer det amerikanske justisdepartementet en etterforskning av Enron. Enron var USAs største energiselskap og en betydelig politisk maktfaktor med nære bånd til president George W. Bush før selskapet gikk konkurs i desember 2001. Flere av sjefene i Enron ble dømt til lange fengselsstraffer i 2004–2005.
Bush ble gjenvalgt over den demokratiske utfordreren John Kerry i 2004. Det var spesielt i sydstatene (som Alabama og Georgia), fjellstatene (som Idaho og Wyoming) og slettestatene (som Nebraska og Kansas) at Bush vant. I nordøst (Massachusetts, med flere) vant imidlertid ikke Bush en eneste stat i 2004. Dette var imidlertid ikke uventet da demokratene tradisjonelt står meget sterkt i nordøst.
=== Presidentvalget i 2004 ===
2004-valgkampen mellom Bush og John Kerry ble bitter, ikke minst da Bushs rådgiver Karl Rove tidlig bestemte seg for å angripe Kerrys sterkeste punkt – hans heltedåder i Vietnamkrigen. Disse ble effektivt angrepet og stilt i tvil gjennom kampanjen «Swift-boat Veterans for Truth», hvor angivelige objektive og upartiske medsoldater satte spørsmålstegn ved Kerrys egentlige bragder. Reklamene angrep også Kerrys vitnemål mot tidligere soldaters overgrep i Vietnamkrigen. Sterkest effekt fikk derimot en improvisert reklame som harsellerte med Kerrys personlighet – han drev den «europeiske» sporten windsurfing og dette visste Bush-kampanjen å gjenta for at Kerry skulle framstå som en uamerikansk, elitistisk vinglepetter fjernt fra vanlige amerikaneres liv. Reklamen «kerry flip-flop» ble en stor suksess, mens «Wolves Ad» også slo hardt mot Kerry.
Swift Boat veterans for Truth 1 - 2004
Swift Boat veterans for Truth 2 - 2004
Bush - Kerry flip-flop - 2004
Bush - «Wolves Ad» mot Kerry - 2004
== Andre periode som president (2005–2009) ==
I sin andre periode måtte Bush forklare og avvise påstandene om amerikansk tortur ved Guantanamo. Bush-regjeringen måtte også forsvare at amerikanerne holdt store mengder fanger, uten hverken tiltale eller rettssak, ved marinebasen. Organisasjoner som FN og Amnesty International kritiserte USA for gjentatte brudd på Folkeretten og Menneskerettene.
I 2005 ble visepresident Dick Cheneys stabssjef «Scooter» Libby tiltalt for å ha avslørt CIA-agenten Valerie Plames identitet i et forsøk på å ramme hennes mann som hadde avslørt at president Bush snakket usant om at Irak hadde kjøpt uran i Niger.
29. august 2005 ble New Orleans rammet av Orkanen Katrina. Diket som omringer byen brast og store områder av byen ble lagt under vann, noe som førte til store materielle ødeleggelser og flere dødsfall i byen. President Bush ble utsatt for massiv kritikk på grunn av manglende føderal redningsinnsats. Bush ble også sterkt kritisert for å ha rost FEMAs sjef, Michael D. Brown; «Brownie, du gjør en helsikes god jobb». Brown trakk seg noe senere pga. kritikken.
I januar 2006 uttalte Arlen Specter, republikansk leder av Senatets justiskomite at president George W. Bush kunne bli stilt for riksrett for å ha spionert på amerikanske innbyggere. Dette ble gjentatt av Al Gore 16. januar 2006. Avlyttings-skandalen ble et faktum før jul 2005 da Bush innrømmet at han ved rekke anledninger har gitt NSA tillatelse til å avlytte internasjonale telefonsamtaler og e-post-trafikk uten å få godkjennelse fra en rettslig instans.
I hans andre periode fortsatte motstanden mot Irak-krigen å vokse. Amerikanske soldater ble mistenkt for å massakrere sivile irakere som hevn for militære aksjoner mot dem og torturen i Abu Ghraib-fengselet økte.
I mai 2006 ble det kjent gjennom artikler i USA Today at etterretningsorganisasjonen NSA blant annet har samlet inn flere titall millioner telefonregistre. Presidenten måtte forsvare det som enkelte mener er ulovlig overvåking av amerikanske borgere.
En ny undersøkelse utført ved Quinnipiac universitet publisert 1. juni 2006 viste at Bush er USAs minst likte president siden annen verdenskrig.
I en radiotale 3. juni 2006 oppfordret Bush Senatet til å vedta en endring av grunnloven og dermed forby homofilt ekteskap. Forslaget om en grunnlovsendring skulle behandles i Senatet innen 10. juni og ville etter presidentens plan beskytte ekteskapet fra å bli omdefinert. Forslaget kom som et resultat av at noen delstater tillater homofile ekteskap. Senatet avviste dette forslaget i en avstemning 7. juni.
== Popularitet ==
I USA fikk Bush de høyeste popularitetsmålingene av noen president noensinne etter terrorangrepene 11. september. Økonomiske problemer, og invasjonen i Irak trakk imidlertid ned på populariteten selv om Bush vant et flertall av stemmene i 2004. Responsen på orkanen Katrina i 2005 førte til at populariteten falt videre. I 2006 vant demokratene kontroll over kongressen, og Bushs lave anseelse straffet republikanerne. Før presidentvalget i 2008 var Bush den minst populære presidenten noensinne.I Europa har Bush blitt kritisert for alenegang, og upopulær for hans utenrikspolitikk inkludert avvisning av Kyoto-avtalen og bygging av rakettforsvar.I Afrika er Bush blant de mest populære presidentene noensinne, og langt mer respektert enn Clinton hvis ettermæle er skjemmet av unnfallenhet i Somalia og massakeren i Rwanda. Bushs innsats mot AIDS og malaria, og økning av u-hjelpen er høyt respektert, og har blant annet tiltrukket ros av Bob Geldof.Bush nyter også stor popularitet i Georgia, Kosovo, den kurdiske delen av Irak og Israel.
== I nyere tid ==
=== Bosted ===
Etter at Barack Obama ble innsatt som president reiste Bush og hans familie fra Andrews Air Force Base til Midland, Texas, før de vendte tilbake til ranchen i Crawford. De kjøpte et hus i bydelen Preston Hollow i Dallas, hvor de slo seg ned.Bush har deltatt i arrangementer i området Dallas/Fort Worth, som da han sto for myntkastet før åpningskampen da Dallas Cowboys spilte første kamp på lagets nye stadion i Arlington,
=== Samarbeidsprosjektet ===
På president Obamas forespørsel stiftet Bill Clinton og Bush Clinton Bush Haiti Fund, hvis formål var å samle inn penger til nødhjelp og gjenoppbygging etter jordskjelvet i Haiti 2010.Den 2. mai 2011 ringte president Obama til Bush, som var på restaurant med sin ektefelle, for å informere om at Osama bin Laden hadde blitt drept. Bush deltok sammen med president Obama da tiårsdagen for terrorangrepene 11. september 2001 ble markert i New York City. Ved minnesmerket på Ground Zero, leste Bush opp et brev president Abraham Lincoln skrev til en enke som mistet fem sønner under den amerikanske borgerkrigen.
== Se også ==
George W. Bush-senteret
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en-US) Offisielt nettsted
(en) George W. Bush – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) George W. Bush – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) George W. Bush på Internet Movie Database
(sv) George W. Bush i Svensk Filmdatabas
(da) George W. Bush på Filmdatabasen
(da) George W. Bush på danskfilmogtv.dk
(da) George W. Bush på Scope
(fr) George W. Bush på Allociné
(en) George W. Bush på AllMovie
(en) George W. Bush hos Rotten Tomatoes
(en) George W. Bush hos The Movie Database
(en) George W. Bush hos Behind The Voice Actors
(en) George W. Bush på Discogs
(en) George W. Bush på MusicBrainz
(en) George W. Bush hos The Peerage
(en) George W. Bush – Olympedia Wikiquote: George Walker Bush – sitater | George Herbert Walker Bush (født 12. juni 1924 i Milton i Massachusetts, død 30. | 7,245 |
null | 2023-02-04 | Hanna Kvanmo | null | null | null | Hanna Kristine Kvanmo (født Hansen 14. juni 1926, død 23. | 7,246 |
null | 2023-02-04 | Franz von Papen | null | null | null | Franz von Papen (født 29. oktober 1879 i Werl i provinsen Westfalen i kongeriket Preussen, død 2. | 7,247 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gerald_Ford | 2023-02-04 | Gerald Ford | ['Kategori:Adopterte fra USA', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste', 'Kategori:Dødsfall 26. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2006', 'Kategori:Fødsler 14. juli', 'Kategori:Fødsler i 1913', 'Kategori:Kongressrepresentanter fra Michigan', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Omaha', 'Kategori:Personer fra USA av engelsk opphav', 'Kategori:Personer fra USA under Vietnamkrigen', 'Kategori:Presidentens Frihetsmedalje', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:USAs presidenter', 'Kategori:USAs visepresidenter'] | Gerald Rudolph Ford jr. (1913–2006) var en amerikansk republikansk politiker. Han var republikanernes leder i Representantenes hus fra 1965 til 1973, USAs visepresident fra 1973 til 1974 og USAs president fra 1974 til 1977.
Gerald Ford kom fra Grand Rapids i Michigan og utdannet seg til jurist. Som ung var han også idrettsmann. Han satt i Representantenes hus i nesten 25 år og ble verdsatt som kompromissmaker. De republikanske lederne i Kongressen stilte seg derfor bak Ford da det måtte velges en ny visepresident etter Spiro Agnew i 1973. Ford var den første som ble valgt til visepresident på denne måten, som ble bestemt med det 25. tillegget til USAs grunnlov.
Ford ble president da Richard Nixon trakk seg som følge av Watergate-skandalen i 1974. Det gjør Ford til den eneste som har blitt president uten å ha stilt i et presidentvalg. Ford besluttet nokså raskt å benåde Nixon. Dette var svært omstridt. Til gjengjeld la han større bånd på presidentmakten.
Sammenlignet med sine forgjengere var Fords politikk mindre rettet mot Vietnamkrigen. Mens Ford satt som president trakk USA alle styrker ut av Vietnam. Han tok også viktige steg mot avspenningspolitikk og nedrustning under den kalde krigen. Samtidig led USAs økonomi under 1970-årenes «stagflasjon».
Ford vant presidentnominasjonen i Det republikanske parti i konkurranse mot Ronald Reagan i 1976, men tapte presidentvalget med knapp margin mot demokraten Jimmy Carter.
| Gerald Rudolph Ford jr. (1913–2006) var en amerikansk republikansk politiker. Han var republikanernes leder i Representantenes hus fra 1965 til 1973, USAs visepresident fra 1973 til 1974 og USAs president fra 1974 til 1977.
Gerald Ford kom fra Grand Rapids i Michigan og utdannet seg til jurist. Som ung var han også idrettsmann. Han satt i Representantenes hus i nesten 25 år og ble verdsatt som kompromissmaker. De republikanske lederne i Kongressen stilte seg derfor bak Ford da det måtte velges en ny visepresident etter Spiro Agnew i 1973. Ford var den første som ble valgt til visepresident på denne måten, som ble bestemt med det 25. tillegget til USAs grunnlov.
Ford ble president da Richard Nixon trakk seg som følge av Watergate-skandalen i 1974. Det gjør Ford til den eneste som har blitt president uten å ha stilt i et presidentvalg. Ford besluttet nokså raskt å benåde Nixon. Dette var svært omstridt. Til gjengjeld la han større bånd på presidentmakten.
Sammenlignet med sine forgjengere var Fords politikk mindre rettet mot Vietnamkrigen. Mens Ford satt som president trakk USA alle styrker ut av Vietnam. Han tok også viktige steg mot avspenningspolitikk og nedrustning under den kalde krigen. Samtidig led USAs økonomi under 1970-årenes «stagflasjon».
Ford vant presidentnominasjonen i Det republikanske parti i konkurranse mot Ronald Reagan i 1976, men tapte presidentvalget med knapp margin mot demokraten Jimmy Carter.
== Tidlig liv ==
=== Barndom ===
Ford ble født som Leslie Lynch King jr. den 14. juli 1913 i Omaha i Nebraska, hvor hans foreldre bodde sammen med farens foreldre. Barnefaren var ullhandler Leslie Lynch King sr., sønn av bankmannen Charles Henry og Martha King. Moren var Dorothy Ayer Gardner, som separerte seg fra sin alkoholiserte og voldelige ektemann seksten dager etter fødselen. Hun tok med seg sønnen til Oak Park i Illinois, hvor hennes søster, Tannisse, bodde sammen med sin ektemann, Clarence Haskins James. Videre flyttet hun til sine foreldre, Levi Addison og Adele Augusta Ayer, i Grand Rapids i Michigan. Det ble tatt ut en formell skilsmisse mellom Dorothy og Leslie King i desember 1913, og hun fikk eneansvaret for sønnen. Charles Henry King betalte barnebidrag frem til en gang i 1930, kort tid før sin død.
Ford sa senere at hans biologiske far hadde slått hans mor gjentatte ganger. James M. Cannon, som arbeidet i Fords stab, skrev i en biografi om Ford at skilsmissen mellom Dorothy og Leslie King sr. var utløst av en episode noen dager etter fødselen, da Leslie King truet Dorothy med en kjøttøks og truet med å drepe henne, barnet og barnepiken. Ford fortalte senere til sine mer betrodde at hans far hadde slått Dorothy for første gang på bryllupsreisen deres, for å ha smilt til en annen mann.Etter å ha bodd i to og et halvt år sammen med foreldrene sine, giftet Dorothy seg med Gerald Rudolff Ford den 1. februar 1916. Gerald Rudolff Ford var selger i et malings- og lakkfirma. Senere ble han direktør i firmaet. De kalte da sønnen hennes Gerald Rudolff Ford jr. Den fremtidige presidenten ble aldri formelt adoptert, og han foretok ikke formell navneendring før den 3. desember 1935. Han valgte å stave mellomnavnet som Rudolph. Han vokste opp i Grand Rapids sammen med sine tre halvbrødre fra morens andre ekteskap: Thomas Gardner Ford (1918–1995), Richard Addison Ford (1924–2015) og James Francis Ford (1927–2001).
Ford hadde også tre halvsøsken fra sin biologiske fars andre ekteskap: Marjorie King (1921–1993), Leslie Henry King (1923–1976) og Patricia Jane King (1925–1980). De traff aldri hverandre som barn, og han ble aldri kjent med dem. Ford var ikke klar over sin biologiske far før han var 17 år, da moren og stefaren fortalte han om omstendighetene rundt fødselen. Samme år tok Leslie King kontakt med Ford mens han serverte på en restaurant i Grand Rapids. De to hadde sporadisk kontakt frem til Leslie Kings død i 1941. Ford beskrev stefaren sin som «en enestående person» og moren som «like vidunderlig». Begge døde før han ble president.
Ford var aktiv innen speiderbevegelsen Boy Scouts of America, og oppnådde bevegelsens høyeste rang, Eagle Scout, «ørnespeider». Han anså alltid dette som en av sine stolteste utmerkelser, selv etter at han ble president.
=== Studier og idrett ===
På Grand Rapids South High School var han lagkaptein på skolens amerikanske fotballag. Selv om nivået på laget var varierende, var Ford, som ble kalt Jerry, lagets store stjerne.
Han gikk college ved University of Michigan og ble medlem av Delta Kappa Epsilon-broderskapet. Han tok oppvasken ved broderskapets hus for å finansiere studiene. Han fullførte college med en bachelorgrad i økonomi i 1935. Ford avslo tilbud fra Detroit Lions og Green Bay Packers om å spille for dem i National Football League for 200 dollar per kamp, fordi han ønsket å studere jus. Han fortsatte å være aktiv innen ball- og bokseidretten, og påtok seg jobben som hovedtrener for bokserne og assistenttrener for det amerikanske fotballaget ved Yale University i september 1935.Ford var student ved University of Michigan Law School sommeren 1937, fordi Yale ikke ville ta ham inn på grunn av trenerjobbene. Han ble tatt inn ved Yale Law School våren 1938. Hans politiske interesse ble vakt ved presidentvalget i 1940, da han bidro til Wendell Willkies kampanje. Ford ble uteksaminert med bachelorgrad i jus i 1941, som tilsvarte den senere kandidatgraden i jus (Juris Doctor), og åpnet et advokatfirma i Grand Rapids sammen med vennen Philip Butchen. Planene i Grand Rapids ble imidlertid avbrutt av angrepet på Pearl Harbor samme år, da Ford meldte seg frivillig til tjeneste for United States Navy.
== Død ==
Etter å hatt helseplager, og vært på sykehus fire ganger i 2006, døde Ford i sitt hjem i California den 26. desember samme år.
== Referanser ==
== Litteratur ==
PrimærlitteraturFord, Gerald R. (1994). Presidential Perspectives from the National Archives. ISBN 1-880875-04-7.
Ford, Gerald R. (1987). Humor and the Presidency. ISBN 0-87795-918-8.
Ford, Gerald R. (1979). A Time to Heal: The Autobiography of Gerald R. Ford. ISBN 0-06-011297-2.
Ford, Gerald R. (1973). Selected Speeches. ISBN 0-87948-029-7.
Ford, Gerald R. (1965). Portrait of the assassin (Lee Harvey Oswald). ASIN B0006BMZM4.
Ford, Betty (1978). The Times of My Life. ISBN 0-06-011298-0.
Casserly, John J. (1977). The Ford White House: Diary of a Speechwriter. ISBN 0-87081-106-1.
Coyne, John R. (1979). Fall in and Cheer. ISBN 0-385-11119-3.
DeFrank, Thomas. (2007). Write It When I'm Gone: Remarkable Off-the-Record Conversations with Gerald R. Ford. ISBN 0-399-15450-7.
Gergen, David. (2000). Eyewitness to Power: The Essence of Leadership. ISBN 0-684-82663-1.
Hartmann, Robert T. (1980). Palace Politics: An Insider's Account of the Ford Years. ISBN 0-07-026951-3.
Hersey, John (1980). Aspects of the Presidency: Truman and Ford in Office (The President: A Minute-by-Minute Account of a Week in the Life of Gerald Ford). ISBN 0-89919-012-X.
Kissinger, Henry A. (1999). Years of Renewal. ISBN 0-684-85572-0.
Thompson, Kenneth (ed.) (1980). The Ford Presidency: Twenty-Two Intimate Perspectives of Gerald Ford. ISBN 0-8191-6960-9. CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste (link)Øvrig litteraturBrinkley, Douglas (2007). Gerald R. Ford. ISBN 0-805-06909-7.
Cannon, James (1993). Time and Chance: Gerald R. Ford's Appointment with History. ISBN 0-472-08482-8.
Conley, Richard S. "Presidential Influence and Minority Party Liaison on Veto Overrides: New Evidence from the Ford Presidency." American Politics Research 2002 30(1): 34–65. Issn: 1532-673x Fulltext: in Swetswise
Firestone, Bernard J. and Alexej Ugrinsky (eds) (1992). Gerald R. Ford and the Politics of Post-Watergate America. ISBN 0-313-28009-6. CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste (link)
Greene, John Robert (1992). The Limits of Power: The Nixon and Ford Administrations. ISBN 0-253-32637-0.
Greene, John Robert (1995). The Presidency of Gerald R. Ford. ISBN 0-7006-0639-4.
Hult, Karen M. and Walcott, Charles E. Empowering the White House: Governance under Nixon, Ford, and Carter. U. Press of Kansas, 2004.
Jespersen, T. Christopher. "Kissinger, Ford, and Congress: the Very Bitter End in Vietnam." Pacific Historical Review 2002 71(3): 439–473. Issn: 0030-8684 Fulltext: in University of California; Swetswise; Jstor and Ebsco
Jespersen, T. Christopher. "The Bitter End and the Lost Chance in Vietnam: Congress, the Ford Administration, and the Battle over Vietnam, 1975–76." Diplomatic History 2000 24(2): 265–293. Issn: 0145-2096 Fulltext: in Swetswise, Ingenta, Ebsco
Maynard, Christopher A. "Manufacturing Voter Confidence: a Video Analysis of the American 1976 Presidential and Vice-presidential Debates." Historical Journal of Film, Radio and Television 1997 17(4): 523–562. Issn: 0143-9685 Fulltext: in Ingenta
Mieczkowski, Yanek (2005). Gerald Ford And The Challenges Of The 1970s. ISBN 0-8131-2349-6.
Werth, Barry (2006). 31 Days: The Crisis That Gave Us the Government We Have Today. ISBN 0-385-51380-1.
== Eksterne lenker ==
(en) Gerald Ford – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Gerald Ford – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Gerald Ford på Internet Movie Database
(fr) Gerald Ford på Allociné
(en) Gerald Ford på AllMovie
(en) Gerald Ford hos Rotten Tomatoes
(en) Gerald Ford hos The Movie Database
(en) Gerald Ford på Discogs
(en) Gerald Ford på MusicBrainz
(en) Gerald Ford hos Amerikas forente staters kongress' biografiske kartotek
(en) Gerald Ford hos American National Biography
(en) Gerald Ford hos The Peerage | Gerald Rudolph Ford jr. (1913–2006) var en amerikansk republikansk politiker. | 7,248 |
null | 2023-02-04 | Ulysses S. Grant | null | null | null | Ulysses S. Grant (født Hiram Ulysses Grant 27. | 7,249 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chester_A._Arthur | 2023-02-04 | Chester A. Arthur | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 18. november', 'Kategori:Dødsfall i 1886', 'Kategori:Fødsler 5. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1829', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Franklin County i Vermont', 'Kategori:Personer fra USA av skotsk opphav', 'Kategori:Personer fra Wyoming County i New York', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:USAs presidenter', 'Kategori:USAs visepresidenter'] | Chester Alan Arthur (født 5. oktober 1829 i Fairfield i Vermont i USA, død 18. november 1886 i New York City) var USAs president fra James Garfields død i 1881 til 1885. Arthur ble ikke selv valgt som president, men rykket opp fra visepresidentembetet etter bare seks måneder i den stillingen. Han jobbet som tolldirektør i New Yorks havn før han engasjerte seg i politikken.
Han underskrev Chinese Exclusion Act den 6. mai 1882.
| Chester Alan Arthur (født 5. oktober 1829 i Fairfield i Vermont i USA, død 18. november 1886 i New York City) var USAs president fra James Garfields død i 1881 til 1885. Arthur ble ikke selv valgt som president, men rykket opp fra visepresidentembetet etter bare seks måneder i den stillingen. Han jobbet som tolldirektør i New Yorks havn før han engasjerte seg i politikken.
Han underskrev Chinese Exclusion Act den 6. mai 1882.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn, utdannelse ===
Det ble fremkastet påstander om at Chester Arthur var født utenfor USA. Hadde dette vært riktig, kunne han ifølge grunnloven slik den da ble forstått ikke blitt verken visepresident eller president; for dette krevde loven at man måtte være en natural born citizen. Det var en politisk motstander av Arthur, New York-advokaten Arthur P. Hinman, som hevdet at han i virkeligheten var født i Irland. Da han ikke ble trodd på dette, lanserte Hinman Canada som Arthurs fødeland. Heller ikke dette ble tatt alvorlig i relevant utstrekning.
Chester Arthur var det femte av åtte barn til baptistpredikanten og den overbeviste abolisjonisten William Arthur (1796–1875) og hans hustru Malvina Stone (1802–1869). Han hadde seks søstre og en storebror. Faren fikk hyppig nye tjenester i delstatene New York og Vermont. Skolegangen fikk gutten i Greenwich i Washington County. Familien flyttet frem til Arthurs 14. leveår i alt seks ganger, men trass i dette fikk han en god skolegang.
I 1844 flyttet familien til Schenectady i New York, og her forberedte Arthur seg på å begynne på college. Ett år etter begynte han på Union College, fder han gjorde det godt, med en avslutning som gav ham rett til å bli lærer. Han gjorde også det, men studerte juss ved siden av.
=== Advokat ===
I 1853 skiftet han yrke, og fikk skrankebevilling i 1854. Han utøvet yrket ved et advokatkontor ledet av Erastus D. Culver. Arthur fikk raskt et godt renomme. Han ble offentlig kjent som svarer i saken Lemmon v. New York, som dreide seg om slaver som var flyktet fra Sørstatene. Han mente at disse måtte betraktes som fri menn i New York, og han fikk retten med seg, i strid med Fugitive Slave Law av 1850. I 1860 bekreftet New York Supreme Court dommen. Arthur kom ved denne saken i kontakt med abolisjonismebevegelsen og med Det republikanske parti.Fra1857 virket Arthur som advokat for Second Brigade av New York State Militia. I 1859 ble han forlovet med Ellen Lewis Herndon, datter av en marinehelt fra Virginia. De fikk tre barn. Ellen Arthur døde i 1880 av lungebetennelse, før mannen var blitt president.
=== Politikk ===
I 1860 begynte Arthur i politikken. Han støttet Edwin D. Morgans gjenvalg som guvernør av New York. Ved borgerkrigens utbrudd meldte han seg til tjeneste. Han fikk godt ry også i hæren, der han var ansvarlig for utdannelse av 120.000 soldater.
Etter borgerkrigen gikk Arthur tilbake til advokatkontoret som han nå ledet sammen med Henry C. Gardiner. Kontoret gikk godt og kunne ekspandere. Arthur fikk innpass i byens bedre kretser. I 1868 ustøttet han Ulysses S. Grants presidentvalgkamp; han ble formann for New York State Committees eksekutivkomite. Derfor ble han i 1871 tilbudt stillingen som tollsjef for New Yorks havn, som var høyt skattet og lønnet. Han ble i denne stillingen til 1878.
=== President ===
I gjennomførte partiene sine nominasjonsprosesser forut for det tilstundende presidentvalg. Republikanerne bestemte seg for James A. Garfield som ville videreføre reformarbeidet med regjeringsstrukturen, særlig med henblikk på skatt og toll. For å dempe spenninger i partiet ble den tidligere tolloppkreveren Arthur nominert til visepresident.
Garfield ble valgt, men den 19. september 1881 døde han som følge av et mordanslag. Da ble Arthur tatt i ed som president i sitt private hjem på Manhattan. To dager etter ble dette gjentatt i Washington, D.C.. Han ble for sin upåklagelige fremtoning snart gitt tilnavnene First Gentleman of the Land, Gentleman President og Prince Arthur. Politisk omgjorde han hele regjeringskabinettet, med unntak av at beholdt som krigsminister Robert Todd Lincoln, en sønn av Abraham Lincoln. Han innledet reformer av embedsverket for å bekjempe korrupsjon, og dette skaffet ham motstandere i New York. Der var de overrasket over at han gikk så sterkt ut. Dessuten moderniserte han marinen med nye skip, og la dermed grunnen til seier i den senere spansk-amerikanske krig. Presidenten undertegnet Chinese Exclusion Act den 6. mai 1882. Med den kunne USA hindre innvandringen fra Kina, og først trodde man det skulle gjelde i ti år. LMen loven stod, hent til den ble erstattet av Magnuson Act den 17. desember 1943.
Arthur led under nyrebesvær som han lenge klarte å holde skjult. Han stilte opp til nominasjon for nyvalg, men sykdommen gjorde at han ikke drev noen aktiv kampanje for seg selv. Partiet nominerte da etter flere avstemninger hans tidligere utenriksminister James G. Blaine som fikk noen få stemmer mer enn den sittende presidenten. Men ved selve presidentvalget den 4. november 1884 valgte folket demokraten Grover Cleveland. Han avløste Arthur den 4. mars 1885 i presidentembedet.
Chester A. Arthur døde av sine lidelser den 18. november 1886, uten å ha kommet til hektene.
Arthur County i Nebraska er oppkalt etter ham. Det er et av de counties i USA med færrest innbyggere.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Chester A. Arthur – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Chester A. Arthur – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Chester A. Arthur hos Amerikas forente staters kongress' biografiske kartotek
(en) Chester A. Arthur hos American National Biography
(en) Chester A. Arthur hos The Peerage | Chester Alan Arthur (født 5. oktober 1829 i Fairfield i Vermont i USA, død 18. | 7,250 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gluten | 2023-02-04 | Gluten | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Proteiner'] | Gluten er en blanding av de to proteinene gliadin og glutenin. Gluten gjør det mulig for gjærbakst å heve seg fordi gluten danner et nettverk av små vegger som holder gass og vanndamp innesperret i deigen. Gluten fungerer også som bindemiddel i deigen og gjør den lettere å jobbe med.
Gluten finnes i kornsortene hvete, bygg, rug, spelt, emmer, enkorn, og i noen andre plantearter i grasfamilien. Havre er i utgangspunktet glutenfritt, men kan bli forurenset gjennom landbruksproduksjonen som ved såing eller senere i produksjonsprosessen. Mel av mais, ris, hirse, teff og bokhvete inneholder ikke gluten.
| Gluten er en blanding av de to proteinene gliadin og glutenin. Gluten gjør det mulig for gjærbakst å heve seg fordi gluten danner et nettverk av små vegger som holder gass og vanndamp innesperret i deigen. Gluten fungerer også som bindemiddel i deigen og gjør den lettere å jobbe med.
Gluten finnes i kornsortene hvete, bygg, rug, spelt, emmer, enkorn, og i noen andre plantearter i grasfamilien. Havre er i utgangspunktet glutenfritt, men kan bli forurenset gjennom landbruksproduksjonen som ved såing eller senere i produksjonsprosessen. Mel av mais, ris, hirse, teff og bokhvete inneholder ikke gluten.
== Ekstrahering ==
Gluten kan bli adskilt fra mel ved utvasking. Ved å lage en deig av mel og vann som så skylles og eltes i nytt vann inntil skyllevannet blir farveløst, vil stivelsen bli vasket ut av melet. Skyllevannet inneholder stivelse som kan kokes til en geleaktig lim. Gluten er den gummilignenede massen som blir tilbake etter at man har skyllet ut stivelsen fra melet.
== Allergiske reaksjoner ==
Enkelte personer kan ha allergiske reaksjoner ved kontakt med gluten. Man kan få allergiske reaksjoner uten å være allergisk mot gluten.
=== Cøliaki ===
Mennesker med tarmsykdommen cøliaki kan ikke spise gluten ettersom tarmtottene ødelegges av peptider (proteinrester). Nyere forskning viser også at peptider fra gluten kan tas opp i blodet og gi plager hos enkelte disponerte personer.
=== Proteinintoleranse ===
Forskning gjort av blant andre Karl Ludvig Reichelt har antydet at proteinintoleranse som følge av intoleranse for gluten og kasein kan være relatert til en rekke lidelser som ADHD, epilepsi, dysleksi, lærevansker, angst, depresjoner, schizofreni og tarmproblemer. Senere forskning har tilbakevist at dette er tilfellet for autisme.
== Ord som kan bety at maten inneholder gluten ==
Matvarer og ingredienser som inneholder klart målbare mengder gluten:
Alle bakevarer som er bakt med:
Alle typer Hvete
Fullkornmel
Havregryn
Grynmel
Grahammel
Spelt
Dinkel
Rug
Bygg
Kli (av havre, rug, hvete eller bygg)
Triticale
Kamut
Gliadin
KruskablandingPasta i alle former (spagetti, makaroni, penne, nudler, osv.)
Semulegryn
Couscous
Kavring, strøkavring
Soyasaus (det finnes glutenfrie varianter (Tamari) eksempelvis merket «Sanchi» eller «Soy King» som selges i større daglivareforretninger, helsekostbutikker eller nettbutikker som har glutenfritt utvalg.)
Hvetesirup
Malt
Maltekstrakt
Maltsirup
Rugmalt
Puffet hvete
Puffet havre (ettersom havren males og det endelig produkt produseres i samme maskiner som hvete)
Ølgjær (etter at gjæren har blitt brukt til å behandle malt under produksjon av øl. Dette er tilfellet for ølgjær som selges som kosttilskudd.)Ingredienser som kan være problematiske for svært følsomme personer:
Personer med cøliaki tåler ofte matvarer med hvetestivelse og andre bearbeidede (spaltede) ingredienser som har hvete som utgangspunkt. En del personer med proteinintoleranse tåler ikke hvetestivelse. De øvrige ingrediensene som er presentert nedenfor, er uproblematiske for de fleste.
Noen mennesker er imidlertid ekstremt følsomme, slik at disse ingrediensene kan være mulige problemer de bør være oppmerksomme på:
Hvetestivelse (her er glutenproteinene tatt vekk og man bruker bare stivelsen fra hvetekornet. Mange personer med proteinintoleranse reagerer på dette. Dette deklareres ofte som glutenfritt dersom det inneholder mindre enn 20 ppm gluten.)
Kostfiber (avhengig av opprinnelse, sjekk med produsenten)
Puffet ris (produseres i samme maskiner som puffet hvete)
Hydrolisert vegetabilsk protein (HVP). Det lages fra hvete eller soya hvor proteinene brytes ned i små enheter (peptider). Råvaren i prosessen deklareres ikke på matvarene, og man bør derfor sjekke med hver enkelt produsent.
Maltodextrin. Det lages av mais eller hvetestivelse som spaltes til mindre enheter. Opprinnelsen deklareres ikke, og man må også her sjekke med hver enkelt produsent.
Glukose/dekstrose. Dette er enkle sukkerarter, men de kan i enkelte tilfeller ha opprinnelse i glutenholdige kornsorter. Sjekk med produsenten.
Maltitol og mannitol. Dette er sukkeralkoholer som er såkalte hydrolysater av mais- eller hvetestivelse. De antas å ha et innhold av hveteprotein på maksimum 100 ppm. Sjekk med produsenten.
== Litteratur ==
«Glutenintoleranse (cøliaki) og hveteallergi», Pasienthandboka.no
== Referanser == | Gluten er en blanding av de to proteinene gliadin og glutenin. Gluten gjør det mulig for gjærbakst å heve seg fordi gluten danner et nettverk av små vegger som holder gass og vanndamp innesperret i deigen. | 7,251 |
null | 2023-02-04 | Graben | null | null | null | En graben (tysk «grav») er en innsynkning mellom to forkastninger i jordskorpen. | 7,252 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grand_Canyon | 2023-02-04 | Grand Canyon | ['Kategori:Arizonas geografi', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Coconino County', 'Kategori:Juv', 'Kategori:Mohave County', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:USA-stubber', 'Kategori:Viktige stubber'] | Grand Canyon er en enorm kløft i det nordlige Arizona i USA, og den er en av USAs største turistattrakasjoner. Den har blitt skapt av Coloradoelven i løpet av flere millioner år. Grand Canyon er omtrent 446 km lang, varierer i bredde fra 0,5 til 29 km, og når et dyp på over
1 600 m fra topp til bunn. Grunnet denne dybden er det mulig å observere over 2 milliarder år med geologisk historie i lagene som er synlig.
Den første europeeren som kom til Grand Canyon var spanjolen García López de Cárdenas i 1540. Da hadde allerede amerikanske urfolk bodd i området i over 3 000 år.
Grand Canyon ligger innenfor Grand Canyon nasjonalpark, som er oppført på UNESCOs verdensarvliste. Parken hadde et besøkstall på 4.76 millioner mennesker i 2014.
| Grand Canyon er en enorm kløft i det nordlige Arizona i USA, og den er en av USAs største turistattrakasjoner. Den har blitt skapt av Coloradoelven i løpet av flere millioner år. Grand Canyon er omtrent 446 km lang, varierer i bredde fra 0,5 til 29 km, og når et dyp på over
1 600 m fra topp til bunn. Grunnet denne dybden er det mulig å observere over 2 milliarder år med geologisk historie i lagene som er synlig.
Den første europeeren som kom til Grand Canyon var spanjolen García López de Cárdenas i 1540. Da hadde allerede amerikanske urfolk bodd i området i over 3 000 år.
Grand Canyon ligger innenfor Grand Canyon nasjonalpark, som er oppført på UNESCOs verdensarvliste. Parken hadde et besøkstall på 4.76 millioner mennesker i 2014.
== Se også ==
Flykollisjonen over Grand Canyon i 1956
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Grand Canyon – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Grand Canyon – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Grand Canyon National Park (Park Service)
Grand Canyon hos Wikivoyage | En canyon er et stort gjel med steile sider som er oppstått ved at en elv har gravd seg ned gjennom hard berggrunn. | 7,253 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gjel | 2023-02-04 | Gjel | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landformer'] | Et gjel er en trang dal med bratte sider, som er oppstått ved at en elv har gravd seg ned i fast fjell.Ettersom et gjel dannes i fast berggrunn så vil erosjonen bare foregå i elvebunnen. Dette i motsetning til en V-dal eller en ravine, hvor løsmateriale fra sidene vil rase ned mot bunnen etter hvert som elva graver seg dypere.
Et stort gjel kalles gjerne en canyon mens et dypt gjel kalles et juv.
Kjente eller severdige gjel i Norge:
Helvete i Gausdal.
Bordalsgjelet, Voss
Gudbrandsjuvet i Valldal
Jutulhogget i Østerdalen
Jutulhogget i Rondane
Sautso i Altaelva
Tokagjelet i Kvam
| Et gjel er en trang dal med bratte sider, som er oppstått ved at en elv har gravd seg ned i fast fjell.Ettersom et gjel dannes i fast berggrunn så vil erosjonen bare foregå i elvebunnen. Dette i motsetning til en V-dal eller en ravine, hvor løsmateriale fra sidene vil rase ned mot bunnen etter hvert som elva graver seg dypere.
Et stort gjel kalles gjerne en canyon mens et dypt gjel kalles et juv.
Kjente eller severdige gjel i Norge:
Helvete i Gausdal.
Bordalsgjelet, Voss
Gudbrandsjuvet i Valldal
Jutulhogget i Østerdalen
Jutulhogget i Rondane
Sautso i Altaelva
Tokagjelet i Kvam
== Referanser == | Et gjel er en trang dal med bratte sider, som er oppstått ved at en elv har gravd seg ned i fast fjell. | 7,254 |
https://no.wikipedia.org/wiki/F%C3%B8n | 2023-02-04 | Føn | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Vind'] | Føn eller føhn er en spesielt varm, tørr vind som kommer ned fra en fjellkjede. Den oppstår når fuktig luft presses opp langs fjellkjeden, avgir det meste av fuktigheten som orografisk nedbør og kommer ned igjen på lesiden som tørr og relativt varm luft. Luft som har gjennomgått en slik prosess kan være 5 til 10 °C varmere.Stigningen i temperatur oppstår både fordi fuktigheten i lufta som kondenseres til regn avgir varme til lufta, og fordi luft som beveger seg nedover blir varmere med økende trykk og tetthet.
Som tommelfingerregel synker temperaturen i fuktig luft med 0,5 °C pr. 100 meter stigning, mens tilsvarende for tørr luft er 1,0 °C (adiabatiske temperaturendringer). Dermed blir luften på lesiden varmere enn på nedbørsiden. Føneffekten er kraftigere jo høyere fjellkjeden er.
| Føn eller føhn er en spesielt varm, tørr vind som kommer ned fra en fjellkjede. Den oppstår når fuktig luft presses opp langs fjellkjeden, avgir det meste av fuktigheten som orografisk nedbør og kommer ned igjen på lesiden som tørr og relativt varm luft. Luft som har gjennomgått en slik prosess kan være 5 til 10 °C varmere.Stigningen i temperatur oppstår både fordi fuktigheten i lufta som kondenseres til regn avgir varme til lufta, og fordi luft som beveger seg nedover blir varmere med økende trykk og tetthet.
Som tommelfingerregel synker temperaturen i fuktig luft med 0,5 °C pr. 100 meter stigning, mens tilsvarende for tørr luft er 1,0 °C (adiabatiske temperaturendringer). Dermed blir luften på lesiden varmere enn på nedbørsiden. Føneffekten er kraftigere jo høyere fjellkjeden er.
== Norge ==
I Norge oppstår fønvind på Østlandet når nordvestlige eller vestlige vinder strømmer mot Sør-Norge, og nedbøren faller vest for vannskillet. Østlandet ligger i regnskyggen og fønvind oppstår. På Vestlandet oppstår fønvind i forbindelse med østlige eller sørøstlige vinder. Da kan det regne østafjells mens det er vindfullt, varmt og solrikt i vest. På steder som Sunndalsøra og Tafjord kan en da oppleve sommertemperaturer midtvinters. Værstasjonene i Tafjord og på Sunndalsøra har norske temperaturekorder for november, desember, januar og februar, og disse rekordene blir ofte satt i forbindelse med fønvind. I Nord-Norge kan fønvind oppstå ved Lyngsalpene eller ved grensefjellene mot Sverige.
== Referanser == | Føn eller føhn er en spesielt varm, tørr vind som kommer ned fra en fjellkjede. Den oppstår når fuktig luft presses opp langs fjellkjeden, avgir det meste av fuktigheten som orografisk nedbør og kommer ned igjen på lesiden som tørr og relativt varm luft. | 7,255 |
null | 2023-02-04 | Beothuk | null | null | null | Beothuk var en First Nations-stamme på øya Newfoundland i Canada. På den tid de fikk kontakt med europeerne, i det 16. | 7,256 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kloster | 2023-02-04 | Kloster | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Klostre', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Et kloster (fra latin claustrum, «innhegnet sted») er et bygg eller kompleks hvor menn eller kvinner lever i henhold til religiøse løfter. Fenomenet er kjent fra flere religioner. Normalt lever menn og kvinner adskilt i forskjellige klostre, men det finnes også eksempler på dobbeltklostre, for eksempel i Vadstena kloster i Sverige.
| Et kloster (fra latin claustrum, «innhegnet sted») er et bygg eller kompleks hvor menn eller kvinner lever i henhold til religiøse løfter. Fenomenet er kjent fra flere religioner. Normalt lever menn og kvinner adskilt i forskjellige klostre, men det finnes også eksempler på dobbeltklostre, for eksempel i Vadstena kloster i Sverige.
== Katolske og ortodokse klostre ==
Den første, primitive formen for kristent klosterliv er beskrevet i Apostlenes gjerninger, der det fortelles at en del av de første kristne ga bort alt de eide og levde i fellesskap. Disse menneskene levde dog i familier, og uten å ha noen andre regler eller løfter enn de som var gjeldende for alle kristne.
Fra det 3. århundre begynte framveksten av munkevesenet, i form av eneboere som slo seg ned i ørkenen og derfor ble kjent som «ørkenfedrene». I eller omkring år 271 la egypteren Antonius den store, også kjent som abbeden Antonius, grunnlaget for framveksten av en ny form for vigslet liv. Han hadde tidligere gitt bort alt han eide og bosatt seg som eneboer i ørkenen, men begynte så å samle flere eneboere i et løst sammenknyttet fellesskap som skulle bli kimen til det senere klostervesenet.
St. Antonius-klosteret 334 km sørøst for Kairo, og St. Katarina-klosteret i Sinai regnes som verdens eldste klostre. Omkring år 320 ble dette videreført av egypteren Pakhomios, som grunnla det «kenobittiske» klosterliv (fra gresk koinos og bios, «felles liv»). Munkene ble samlet i et kloster, og levde under en felles lov skrevet spesielt for formålet. Originalteksten til denne første klosterregelen er tapt, men en oversettelse til latin fra år 404 er bevart.
Den neste store utviklingen kom da Basilios den store sammen med Gregor av Nazianz skrev en mer omfattende klosterregel. Hovedpunktene er vektlegging av en kombinasjon mellom kroppslig arbeid og bønn, den enkeltes innordning i helheten, og muligheten for utadrettet arbeid som almissevesen, hospitaler og gjestehus. Basilios er på grunn av denne regelen kjent som det greske klostervesens far, og ortodokse klostre har fortsatt denne regelen som sitt grunnlag, selv om den er endret gjennom århundrene.
I vest ble klosterlivet kjent gjennom Athanasius av Alexandria (død 373), som blant annet hadde stor innflytelse på Augustin. Det var Augustin som skrev den første vestlige klosterregel, kjent som «Augustins regel». Eksisterende versjoner av denne er sterkt omarbeidet.
Den som skulle bli det vestlige klostervesenets mest innflytelsesrike person var Benedikt av Nursia (ca. 480 – 21. mars 547). Da han begynte sitt virke fantes en utbredt klosterregel, kjent som Regular Magistri, «Mesterens regel». Benedikt omarbeidet og fornyet denne, og skapte Regula Benedicti, «Benedikts regel», som sammen med «Augustins regel» har vært definerende for utviklingen av det vestlige klosterliv.
Utover i middelalderen forfalt klosterlivet, og i 910 kom en motreaksjon da klosteret i Cluny ble grunnlagt. Munkene derfra spredde sine reformtanker utover, og særlig fikk de stor innflytelse da Cluny-munken Hildebrand i 1073 ble valgt til pave under navnet Gregor VII. I 1098 ble et nytt reformkloster grunnlagt i Cîteaux (latin Cistercium), og bevegelsen fikk etter dette stedet navnet cistercienserne. De ble en ny orden, ved siden av de opprinnelige benediktinerne. Helt sentralt i deres liv sto en deling av tiden mellom Opus Dei («Guds verk», dvs. gudstjenester og tidebønnene), Lectio Divina («Guddommelig lesning», dvs. lesning av Bibelen og annen religiøs litteratur) og Labor manuum («hendenes arbeid», kroppslig arbeid).
De første klostrene i Norge var benediktinerklostrene på Selje (slutten av 1000-tallet), Nidarholm/Munkholmen (ca. 1100), og Munkeliv (ca. 1110). I tillegg fantes det i middelalderen cistercienserklostre, med Lyse kloster som det første (1146). I skyggen av Ekebergskrenten i Oslo ble det etablert et fransiskanerkloster i 1290, nærmere bestemt der Gamlebyen kirke og Oslo hospital ligger. Omtrent samtidig fikk Oslo også et dominikanerkloster. Det best bevarte klosteret i Norge er Utstein kloster.
I Danmark fikk klosterbevegelsen stort omfang, med like mange klostre som i de andre nordiske landene sammenlagt. Imidlertid var danske klostre små. I et av Danmarks rikeste klostre, cistercienserklosteret i Sorø, bodde bare 30 munker, og St Pederskloster i Lund bare tolv. Mange lekfolk ønsket å tilbringe sine siste dager i kloster, slik som Erik Lam, Asser Rig, Eskil, Erik Plogpennings døtre og mange andre.Klostrene i Norge og Danmark ble oppløst i forbindelse med reformasjonen. I moderne tid er det opprettet flere klostre, slik at det nå er flere ordener som er representert i Norge.
== Andre kristne klostre ==
Både innenfor den anglikanske kirke og enkelte lutherske kirker finner man klostre. De er basert på den vestlige klostertradisjon, med regler inspirert av Augustins eller Benedikts regel.
== Buddhistiske klostre ==
Det finnes buddhistiske klostre både for kvinner og menn. De forskjellige buddhistiske retninger har alle sitt særpregede klostervesen, men det er en rekke fellestrekk. Klosterlivet er kjennetegnet av bønn og meditasjon, et materielt sett enkelt liv, sølibat og studier. Tibet har tradisjonelt hatt et svært rikt klosterliv; før den kinesiske invasjonen på 1950-tallet var mer enn halvparten av den mannlige befolkningen ordinert.
== Islamske klostre ==
Enkelte brorskap innen sufismen har opprettet samfunn som tilsvarer klostre. De har dog ikke en så klar regel som de kristne eller buddhistiske klostrene, og blir derfor løsere sammenknyttet.
== Hinduistiske klostre ==
Det finnes ikke hinduistiske klostre i streng forstand, da hinduistiske «munker» (sadhu) legger vekt på individualitet. Det finnes allikevel steder der flere eneboere har samlet seg i en ashram, som ofte blir sammenlignet med et kloster, men som ikke har en felles regel.
== Referanser ==
== Se også ==
Katolske klostre i Norge | Et kloster (fra latin claustrum, «innhegnet sted») er et bygg eller kompleks hvor menn eller kvinner lever i henhold til religiøse løfter. Fenomenet er kjent fra flere religioner. | 7,257 |
https://no.wikipedia.org/wiki/USAs_flagg | 2023-02-04 | USAs flagg | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nordamerikanske flagg', 'Kategori:USA'] | USAs flagg er både nasjonalflagget og statsflagget til USA. Flagget kalles vanligvis Stars and Stripes (Stjernebanneret på norsk), men også Old Glory og The Star-Spangled Banner. Old Glory ble brukt på mynter i 1830-årene, og var særlig nyttet i forbindelse med 48-stjernersversjonen som ble brukt mellom 1912 og 1959.
Loven om et eget amerikansk flagg ble vedtatt den 14. juni 1777, og i perioden fra uavhengighetserklæring fra Storbritannia den 4. juli 1776 var det vanligste flagget det såkalte Grand Union Flag som bestod av de tretten stripene med det britiske Union Jack i øverste venstre felt. Dette flagget ble første gang brukt den 3. desember 1775 og kalles ofte det første amerikanske flagg.
Siden kom stjerneflaggene, først et med en ring med 13 stjerner som deretter ble videreutviklet til dagens versjon med 50 stjerner. De hvite og røde stripene i dagens flagg symboliserer de første tretten statene som dannet republikken. De femti stjernene symboliserer de femti statene i unionen, én stjerne for hver stat. Dagens versjon har vært brukt siden 1960 etter at staten Hawaii ble opptatt som landets 50. delstat den 21. august 1959. Det er ikke slik at noen bestemt stjerne representerer en bestemt stat. Dersom flere stater blir tatt opp, er det mulighet for å tilføye flere stjerner i flagget.
| USAs flagg er både nasjonalflagget og statsflagget til USA. Flagget kalles vanligvis Stars and Stripes (Stjernebanneret på norsk), men også Old Glory og The Star-Spangled Banner. Old Glory ble brukt på mynter i 1830-årene, og var særlig nyttet i forbindelse med 48-stjernersversjonen som ble brukt mellom 1912 og 1959.
Loven om et eget amerikansk flagg ble vedtatt den 14. juni 1777, og i perioden fra uavhengighetserklæring fra Storbritannia den 4. juli 1776 var det vanligste flagget det såkalte Grand Union Flag som bestod av de tretten stripene med det britiske Union Jack i øverste venstre felt. Dette flagget ble første gang brukt den 3. desember 1775 og kalles ofte det første amerikanske flagg.
Siden kom stjerneflaggene, først et med en ring med 13 stjerner som deretter ble videreutviklet til dagens versjon med 50 stjerner. De hvite og røde stripene i dagens flagg symboliserer de første tretten statene som dannet republikken. De femti stjernene symboliserer de femti statene i unionen, én stjerne for hver stat. Dagens versjon har vært brukt siden 1960 etter at staten Hawaii ble opptatt som landets 50. delstat den 21. august 1959. Det er ikke slik at noen bestemt stjerne representerer en bestemt stat. Dersom flere stater blir tatt opp, er det mulighet for å tilføye flere stjerner i flagget.
== Litteratur ==
Whitney Smith: Flags Through the Ages and Across the World, McGraw-Hill Book Company, Maidenhead 1975, side 190-199 | USAs flagg er både nasjonalflagget og statsflagget til USA. Flagget kalles vanligvis Stars and Stripes (Stjernebanneret på norsk), men også Old Glory og The Star-Spangled Banner. | 7,258 |
null | 2023-02-04 | Halifax (Nova Scotia) | null | null | null | | areal = 262.65 | 7,259 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Prest | 2023-02-04 | Prest | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Geistlighet', 'Kategori:Kirkelige stillinger', 'Kategori:Kirkelige titler', 'Kategori:Religiøse ledere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | En prest er en mann eller kvinne som har en spesifikk rolle i utføringen av en religions hellige handlinger. Ordet kommer fra gresk presbyter, som betyr eldste. Dette er den bibelske betegnelse, men i dagligtale overføres den også til andre religioner enn den jødisk-kristne. På enkelte språk forbeholdes det tilsvarende ordet (f.eks. engelsk priest) for de kirker som vektlegger at presten må være ordinert etter visse regler og at han eller hun innehar visse spesielle egenskaper som en følge av guddommelige nåde.
| En prest er en mann eller kvinne som har en spesifikk rolle i utføringen av en religions hellige handlinger. Ordet kommer fra gresk presbyter, som betyr eldste. Dette er den bibelske betegnelse, men i dagligtale overføres den også til andre religioner enn den jødisk-kristne. På enkelte språk forbeholdes det tilsvarende ordet (f.eks. engelsk priest) for de kirker som vektlegger at presten må være ordinert etter visse regler og at han eller hun innehar visse spesielle egenskaper som en følge av guddommelige nåde.
== Jødiske prester ==
Hovedartikkel: Kohen.
Innen jødedommen er Arons mannlige etterkommere regnet som prester (hebr. kohen, fl. kohanim) med arvelig embete. Utføringen av offerhandlinger er forbeholdt disse prester; etter Tempelets ødeleggelse har de ikke lenger noen sentral rolle, men tradisjonelt kalles de først fram for å lese fra toraen på sabbaten, og de leser visse foreskrevne bønner overfor menigheten. Rabbinere er ikke prester, da de ikke har spesielle rituelle plikter eller rettigheter.
== Katolske og ortodokse prester ==
Det katolske og ortodokse presteembetet er inspirert av den jødiske offerprest. Han må være ordinert av en biskop, og ordinasjonen regnes som et pregende sakrament hvor den som prestevies inngytes en karisme eller nådegave. Denne nådegaven er av objektiv natur og ikke avhengig av subjektive egenskaper hos den enkelte prest. Ordinasjonen er livsvarig, men under visse omstendigheter kan en prest løses fra sine prestelige fullmakter eller fratas dem, såkalt laisering. I den katolske kirke skjer det ofte at prester laiseres fordi de ønsker å gifte seg. Prestens mest sentrale funksjon er å forvalte sakramentene. I forhold til andre sakramenter har prestene også en spesiell stilling: Det skal ordinært være en prest som forretter ved dåp og sykesalving. I den ortodokse kirke kan kun en prest eller biskop forrette ved konfirmasjon (i den katolske kirke forretter normalt en biskop ved konfirmasjon, men biskopen kan under særlige omstendigheter gi denne fullmakten til en prest, og kun en prest eller biskop kan høre skriftemål. Ektevigsel er derimot et sakrament som forrettes av brudeparet selv, idet den sakramentale og ekteskapskonstituerende handling her består i det livslange løfte brud og brudgom gir hverandre. Prestens rolle er her som vigselsmann, men ektevigselen vil ofte også være ledsaget av en brudemesse, dvs en messe med nattverd.
Katolsk teologi har et tredelt embete: diakon, prest og biskop. For å bli prest må man først vigsles til diakon og for å bli biskop må man først være vigslet diakon og prest.
Det finnes også uavhengige kirker med et katolsk syn på presteembetet. Presteembetet er forbeholdt menn. I den ortodokse kirke og i de orientalske katolske kirker kan gifte menn prestevies, men ugifte menn som ordineres kan ikke gifte seg etter ordinasjonen (dette gjelder også de som blir enkemenn etter ordinasjonen). I den romersk-katolske kirke kan ordinært kun ugifte menn ordineres til prest. Unntak gis i enkelttilfeller for gifte menn som har vært prester i en ikke-katolsk kirke, men disse kan ikke bli sokneprester.
=== Sekular- og ordensprester ===
Det skilles mellom sekularprester, som har sin ordinasjon knyttet til et bestemt bispedømme og står under den lokale biskops tilsyn, og ordensprester som er tilknyttet munke-/ordensvesenet, og hvor tilsynet ligger hos den øverste ledelse i den enkelte orden.
=== Pregende sakrament ===
Presteordinasjonen regnes i Den katolske kirke som et pregende sakrament. Dette betyr at den ikke kan gjentas. En katolsk prest som fratas eller løses fra sine prestelige fullmakter, er følgelig fortsatt prest selv om han ikke praktiserer som det. Sakramenter som han forretter uten fullmakt vil like fullt være gyldige. Dersom en person som er i dødsfare ønsker å skrifte til en avsatt prest vil dette være både lovlig og gyldig etter katolsk kirkerett og teologi.
== Andre kristne prester ==
I den anglikanske kirke varierer synet på presteembetet fra å ligge svært tett opptil det katolske syn til å ligge nærmere et kalvinsk syn (se nedenfor). Kvinner kan prestevies, men den enkelte menighet har rett til å nekte å bli tildelt en kvinnelig sokneprest.
I de lutherske kirker har man beholdt presteordinasjonen. Den regnes dog ikke som et sakrament, men som en bekreftelse på at den ordinerte er kvalifisert til å fungere i sitt embete. Prestens rolle er i hovedsak de katolske og ortodokse presters, men lutherske legfolk og diakoner har rett til å utføre flere av de funksjoner som i den katolske og den ortodokse kirke er forbeholdt prester. Dersom en prest sier opp sin stilling i Den norske kirke, har vedkommende likevel tittelen prest.
I protestantiske frikirker, som i pinsebevegelsen, kalles presten ofte for forstander eller pastor.
Kalvinismen har et presteskap med fire nivåer. Presbyterne har som sin viktigste rolle å opprettholde disiplin i kirken gjennom sine prekener og annen katekese. Ordinasjonen er ikke sakramental.
I den kristne del av unitarismen kalles prestene oftest for pastor eller bare prest, men kan også i de sabbatarianske unitarmenighetene betegnes som rabbiner. Biskop eller superintendent-pastor kalles den unitarprest som av en synode er valgt til øverste leder for unitarmenighetene innenfor et større geografisk område, som for eksempel et land. Særlig amerikanskinspirerte unitarmenigheter omtaler prestene bare som minister. Unitarkirkene hadde kvinnelige prester allerede på midten av 1800-tallet, og har i dag en meget inkluderende og åpen holdning til homofile prester.
Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige har et særegent presteskap som alle døpte menn som finnes verdige kan bli innviet til. Innvielsen gir adgang til forskjellige embeder og oppgaver. Kirken skiller mellom to prestedømmer, som kalles Arons prestedømme og Melkizedeks prestedømme. Mannlige medlemmer blir innviet til det førstnevnte først og siden til sistnevnte.
Kvekerne har ikke noe presteembete, da de ikke har funksjoner som naturlig ville komme inn under embetet.
Frelsesarmeen har ikke noen prester, men kaller sine lederer offiser. Offiserene har en lederstilling i korpsene(menighetene).
Flere andre kristne samfunn har ikke prester, men kan isteden ha verv som kalles eldste, forstander, pastor eller annet.
== Andre former for presteskap ==
I gresk og romersk før-kristen religion fantes et presteskap med særlig ansvar for offerhandlinger og andre rituelle handlinger. Både menn og kvinner (kalt prestinner) kunne tilhøre presteskapet; normalt hadde en kvinnelig guddoms kult prestinner mens en mannlig guddoms hadde prester. Adgang til presteskapet var regulert og man måtte vie sitt liv til guddommen, det vil si at man hadde noe som minner om ordinasjon.
Innen nyhedendom, som Wicca og den lilianske tradisjon, finnes et presteskap for både menn og kvinner. Det er ikke noe regulært system for ordinasjon.
== Litteratur ==
Nils Gilje Prestene kapittel 16 i Profesjonshistorier Pax 2014 ISBN 9788253037523
== Eksterne lenker ==
Det teologiske fakultet Universitetet i Oslo
Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av prest
Den norske kirkes nettsted, kirken.no | En prest er en mann eller kvinne som har en spesifikk rolle i utføringen av en religions hellige handlinger. Ordet kommer fra gresk presbyter, som betyr eldste. | 7,260 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Iowa | 2023-02-04 | Iowa | ['Kategori:1846 i USA', 'Kategori:Artikler hvor hovedstad er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Iowa', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1846'] | Iowa er en delstat i USA. Den er en av statene i Midtvesten og grenser til Minnesota i nord, Wisconsin i nordøst, Illinois i øst, Missouri i sør og til Nebraska og Sør-Dakota i vest. Delstaten har tilnavnene The Hawkeye State og The Tall Corn State.
| Iowa er en delstat i USA. Den er en av statene i Midtvesten og grenser til Minnesota i nord, Wisconsin i nordøst, Illinois i øst, Missouri i sør og til Nebraska og Sør-Dakota i vest. Delstaten har tilnavnene The Hawkeye State og The Tall Corn State.
== Geografi ==
Området består i stor grad av sletter, med små bakker ved delstatens vestre grense. Iowa ligger mellom elvene Mississippi og Missouri og er USAs rikeste landbruksstat.
Iowa er delt inn i 99 counties (fylker).
== Befolkning ==
Folketallet på 3 046 355 gjør Iowa til USAs 30. mest folkerike stat. Den største byen er delstatshovedstaden Des Moines. En forholdsvis stor andel, 38,9 %, bodde i 2000 i områder som folketellingen betegner som bygdestrøk («rural»), men folketallet i disse områdene har vært fallende. En del vekst i byene gjør at Iowa har hatt en laber befolkningsvekst.
== Religion ==
De fleste innbyggere er protestantiske kristne, med lutherdommen som den største protestantiske enkeltkonfesjon, fulgt av Metodistkirken. Staten har USAs nest største befolkning av reformerte kristne, med både Reformed Church in America (RCA) og Christian Reformed Church in North America (CRC) representert.
Den største enkeltkonfesjon er Den katolske kirke, som har ett erkebispedømme og tre bispedømmer i delstaten.
En spørreundersøkelse i 2001 om hvor folk soknet til religiøst, gav det følgende resultat:
Kristne – 75%
Protestanter – 52%
Lutheranere – 16%
Metodister – 13%
Baptister – 5%
Presbyterianere – 3%
Pinsevenner – 2%
Kongregasjonalister/United Church of Christ – 2%
Andre protestantiske trosretninger, eller almenprotestanter – 11%
Katolikker – 23%
Andre kristne – 1%
Andre religioner – 6%
Ikke-religiøse – 13%
Ikke svar – 5%
== Økonomi ==
Jordbruk er stadig viktig i Iowa. De viktigste jordbruksvarene er soya og mais, havre, storfe, melk og gris. Iowa har også betydelig matforedlingsindustri, og det er en del verksted- og elektronikkindustri. Iowa har USAs største etanolproduksjon.
Kilde: The World Almanac 2008, side 45 og 555-587.
== Historie ==
=== Urfolk ===
De første menneskene som reiste gjennom Iowa var nok fra den opprinnelige urfolk i Amerika ca. 9500 – 11500 år siden ved slutten av istiden. Fra perioden 9500 7500 år siden er det arkeologiske tegn på en liten sesongsbosetting i Iowa. I perioden 4500 – 3000 år siden dukker det opp spor etter permanent bosetting og gravplasser.Før 1673 hadde området lenge vært hjem til urfolk fra mange ulike stammer – om lag 17 ulike stammer levde her i ulike perioder, bl.a. ioway (Báxoje), sauk (ozaakiiwaki), fox (meskwaki) sioux (dakota).
=== Europeernes ankomst ===
De første europeerne til Iowa var franske Louis Joliet og Jacques Marquette, som kom til Iowa etter å ha seilt nedover Mississippi-elven i 1673. De rapporterte at Iowa var svært fruktbar og egnet til jordbruk. I 1829 beordret de føderale myndighetene indianerne i Illinois over til Iowa, og da de gjorde motstand oppstod Black Hawk-krigen. Som straff for motstanden gjorde myndighetene krav på en om lag 80 km bred stripe av østre Iowa, noe som ble kalt Black Hawk-kjøpet.
De første hvite bosetningene ble etablert i 1833. Nykommerne fikk erfare at tømmer var en mangelvare ved de store slettene, selv om det var noe skog i øst og sørøst. Gressbranner var en lumsk fare. Likevel var jorden i stand til å produsere mye.
Opprinnelig var Mississippi-elven den viktigste transportåren, men i 1867 nådde jernbanen Council Bluffs. Fem jernbanelinjer ble bygget gjennom Iowa, noe som muliggjorde industrietablering også fjernere fra elven.
Iowa ble offisielt en delstat 28. desember 1846, den 29. i rekken. Kort tid etter brøt den amerikanske borgerkrigen ut. Ingen slag ble utkjempet i Iowa, men 13 001 soldater fra Iowa omkom i tjeneste for unionsstyrkene. Folketallet fortsatte å vokse i årene etter krigen.
I tillegg til jordbruket ble kullproduksjon en viktig industri rundt 1900. Spesielt italienere og svarte innflyttere fra sørstatene ble ansatt i kullgruveindustrien. De største europeiske gruppene som bosatte seg i Iowa var tyskere, tsjekkere, dansker, nordmenn, nederlendere og svensker.
Jordbrukssubsidier under første verdenskrig gjorde at jordbruket blomstret, men det ble fulgt av hardere tider ut på 1930-tallet. Variert industri tok til i Iowa i tiden etter andre verdenskrig.
== Politikk ==
Iowa har to plasser i senatet og fire plasser i representantenes hus, og dermed seks valgmenn i presidentvalg. I føderal politikk er Iowa en vippestat, som kan gå både til republikanerne og demokratene. Iowa var en av bare tre stater som skiftet parti mellom presidentvalgene i 2000 (da staten gikk til demokratiske Al Gore) og 2004 (da staten gikk til republikanske George W. Bush). Republikanerne har begge senatorene, mens demokratene har tre av de fire kongressplassene.
Selv om Iowa ikke har mange stemmer i presidentvalget, er Iowa en stat som tiltrekker mye oppmerksomhet i nominasjonsprosessen, fordi det er den første staten til å velge delegater til partienes nominasjonsmøter. Disse valgene avholdes i form av lokale partimøter, såkalte caucuses, allerede i januar eller februar i valgåret.
I delstatspolitikken har Iowa et eget senat med 50 medlemmer og et eget representantenes hus med 100 medlemmer. I senatet har republikanerne fra 2019 flertall med 32-18. I representantenes hus styrer de 54-46.
== Justis ==
Iowa la ned forbud mot dødsstraff i 1965
== Kjente personer ==
Buffalo Bill Cody
George Gallup
Herbert Hoover
Glenn Miller
Henry A. Wallace
John Wayne
Johnny Carson
Corey Taylor
Ashton Kutcher
Elijah Wood
== Fotnoter ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Iowa – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Side med Iowas historie (engelsk) | Iowa er en delstat i USA. Den er en av statene i Midtvesten og grenser til Minnesota i nord, Wisconsin i nordøst, Illinois i øst, Missouri i sør og til Nebraska og Sør-Dakota i vest. Delstaten har tilnavnene The Hawkeye State og The Tall Corn State. | 7,261 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Isaac_Asimov | 2023-02-04 | Isaac Asimov | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. april', 'Kategori:Dødsfall i 1992', 'Kategori:Engelskspråklige forfattere', 'Kategori:Fødsler 2. januar', 'Kategori:Fødsler i 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Novellister fra USA', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Personer fra Sjumjatsji rajon', 'Kategori:Personer fra USA født i Russland', 'Kategori:Romanforfattere fra USA', 'Kategori:Sakprosaforfattere fra USA', 'Kategori:Science Fiction Hall of Fame', 'Kategori:Science fiction-forfattere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Isaac Asimov (født ca. 2. januar 1920 i Petrovitsji i Smolensk oblast i Sovjetunionen, død 6. april 1992 i New York i USA), opprinnelig russisk navn Исаак Юдович Озимов – Isaak Judovitsj Ozimov – men nå kjent på russisk som Айзек Азимов – Ajzek Azimov, var en russiskfødt amerikansk forfatter og professor i biokjemi. Han er kjent for sin science fiction og sine populærvitenskapelige bøker.
Asimov skrev og redigerte over 500 bøker og har bøker i ni av ti hovedkategorier i Deweys desimalklassifikasjon (mangler kun 100-kategorien, «Filosofi»). Asimov er anerkjent som en mester av science fiction og var, sammen med Robert A. Heinlein og Arthur C. Clarke, ansett som en av de "Tre Store" science fiction-forfatterne mens han levde. Asimovs mest kjente bøker er Foundation-serien og Robot-serien. Han koblet disse og sin Galactic Empire-serie sammen i et forenet "fremtidig univers" på samme måte som Robert A. Heinlein og tidligere Cordwainer Smith og Poul Anderson. Asimov skrev mange noveller, blant dem Nightfall, som i 1964 ble utvalgt av Science Fiction Writers of America som den beste science fiction-novellen noensinne, en tittel mange fortsatt holder høyt. Asimov skrev også krimgåter, fantasy samt bøker for ungdom med Lucky Starr-serien under pseudonymet Paul French.
Mesteparten av Asimovs populærvitenskapelige bøker forklarer vitenskapelige konsepter på en historisk måte og går tilbake til en tid da den typen vitenskap var på det enkleste nivået. Han beskriver ofte nasjonalitet, fødselsdato og dødsdato for alle vitenskapsfolkene han nevner, så vel som etymologier og uttale for tekniske begreper. Eksempler er Asimov's Guide to Science, Understanding Physics, og Asimov's Chronology of Science and Discovery.
Asimov var i lengre tid medlem og visepresident av Mensa International, om enn noe motvillig; han beskrev noen av medlemmene av organisasjonen som «brain-proud and aggressive about their IQs». Han hadde mye større glede av å være president av American Humanist Association. Asteroiden 5020 Asimov, tidsskriftet Asimov's Science Fiction, og to forskjellige Isaac Asimov-priser er oppkalt til hans ære.
| Isaac Asimov (født ca. 2. januar 1920 i Petrovitsji i Smolensk oblast i Sovjetunionen, død 6. april 1992 i New York i USA), opprinnelig russisk navn Исаак Юдович Озимов – Isaak Judovitsj Ozimov – men nå kjent på russisk som Айзек Азимов – Ajzek Azimov, var en russiskfødt amerikansk forfatter og professor i biokjemi. Han er kjent for sin science fiction og sine populærvitenskapelige bøker.
Asimov skrev og redigerte over 500 bøker og har bøker i ni av ti hovedkategorier i Deweys desimalklassifikasjon (mangler kun 100-kategorien, «Filosofi»). Asimov er anerkjent som en mester av science fiction og var, sammen med Robert A. Heinlein og Arthur C. Clarke, ansett som en av de "Tre Store" science fiction-forfatterne mens han levde. Asimovs mest kjente bøker er Foundation-serien og Robot-serien. Han koblet disse og sin Galactic Empire-serie sammen i et forenet "fremtidig univers" på samme måte som Robert A. Heinlein og tidligere Cordwainer Smith og Poul Anderson. Asimov skrev mange noveller, blant dem Nightfall, som i 1964 ble utvalgt av Science Fiction Writers of America som den beste science fiction-novellen noensinne, en tittel mange fortsatt holder høyt. Asimov skrev også krimgåter, fantasy samt bøker for ungdom med Lucky Starr-serien under pseudonymet Paul French.
Mesteparten av Asimovs populærvitenskapelige bøker forklarer vitenskapelige konsepter på en historisk måte og går tilbake til en tid da den typen vitenskap var på det enkleste nivået. Han beskriver ofte nasjonalitet, fødselsdato og dødsdato for alle vitenskapsfolkene han nevner, så vel som etymologier og uttale for tekniske begreper. Eksempler er Asimov's Guide to Science, Understanding Physics, og Asimov's Chronology of Science and Discovery.
Asimov var i lengre tid medlem og visepresident av Mensa International, om enn noe motvillig; han beskrev noen av medlemmene av organisasjonen som «brain-proud and aggressive about their IQs». Han hadde mye større glede av å være president av American Humanist Association. Asteroiden 5020 Asimov, tidsskriftet Asimov's Science Fiction, og to forskjellige Isaac Asimov-priser er oppkalt til hans ære.
== Biografi ==
Asimov ble født på et tidspunkt mellom 4. oktober 1919 og 2. januar 1920 i Petrovichi shtetl i Smolensk oblast, Sovjet-Russland (nå Mahilyow Provins, Hviterussland). Foreldrene hans, Anna Rachel Berman Asimov og Judah Asimov, tilhørte en jødisk familie av møllere. Fødselsdagen hans er usikker på grunn av forskjellene mellom den gregorianske og jødiske kalenderen og mangel på offisielle dokumenter. Asimov feiret selv 2. januar. Familiens navn stammer fra озимые (ozimiye), et russisk ord for vinterkorn som hans tipp-oldefar handlet med. Familien hans utvandret til USA da han var tre år gammel. Fordi foreldrene hans alltid snakket jiddisch og engelsk med ham, lærte han aldri russisk. Asimov vokste opp i Brooklyn, New York og lærte seg selv å lese da han var fem år gammel. Foreldrene hans eide flere godteributikker og alle i familien arbeidet sammen i disse. Butikkene solgte science fiction ukeblader og Asimov leste dem. Da han var omkring elleve år gammel begynte han å skrive sine egne historier, og da han var 19 år solgte han dem til science fiction ukeblader. John W. Campbell, som da var redaktør for Astounding Science Fiction, var en stor innflytelse og ble senere en god venn.
Asimov fikk grunnutdannelsen i de offentlige skolene i New York City, inkludert Boys' High School, i Brooklyn, New York. Etter det studerte han ved Columbia University, og fikk bachelorgrad i 1939. Senere gjenopptok han studiene og fikk doktorgrad i biokjemi i 1948. I mellomtiden arbeidet han i tre år under andre verdenskrig som sivil ansatt ved Philadelphia Navy Yard Naval Air Experimental Station. Etter krigen ble han oppkalt til verneplikt i U.S. Army der han tjenestegjorde i ni måneder før han ble dimittert. I løpet av den korte tiden i militært ble han korporal på grunn av sine evner med skrivemaskinen og unngikk såvidt å delta i atombombeforsøkene i 1946 på Bikini Atollene.
Etter han ble ferdig med doktorgraden ble han ansatt på Boston University School of Medicine. Fra 1958 arbeidet han ikke lenger som instruktør i og med at han arbeidet som forfatter på heltid (inntektene fra bøkene hans var allerede høyere lønnen fra universitetet). Siden han hadde tenure, fikk han beholde tittelen som associate professor og i 1979 ble han forfremmet til full professor av biokjemi på grunn av sitt forfatterskap. Asimovs personlige papirer fra 1965 og fremover er arkivert hos universitetets Mugar Memorial Library. Han donerte alle dokumentene til biblioteket etter ønske av kurator(her: sjefsbibliotekar) Howard Gottlieb. Samlingen fyller 464 bokser på 71 meter med bokhylleplass.
Asimov giftet seg med Gertrude Blugerman (1917, Canada–1990, Boston) 26. juli 1942. De fikk to barn sammen, David (f. 1951) og Robyn Joan (f. 1955). De separerte seg i 1970 og skilte seg i 1973. Senere samme år giftet Asimov seg med Janet O. Jeppson.
Asimov var en claustrofil person; han likte små, stengte rom. I det første bindet av selvbiografien erindrer han et barndomsønske om å eie en kiosk i undergrunnsbanen i New York City der han kunne isolere seg fra omverdenen og lytte på togene som kjørte forbi mens han leste.
Asimov hadde flyskrekk og fløy kun to ganger i hele livet, en gang i forbindelse med en forretningsreise på grunn av arbeidet ved Naval Air Experimental Station, og en gang da han reiste hjem fra militærleiren i Oahu i 1946. Han reiste sjelden lange avstander, delvis på grunn av at flyskrekken gjorde lange reiser mer komplisert. Denne fobien var brukt i flere av bøkene hans, for eksempel «Wendell Urth mysteriene» og Robot-romanene med Elijah Baley.
Senere i livet fant han ut at han likte å reise på cruiseskip og ved flere anledninger ble han en del av «underholdningen» på disse, ved å holde flere vitenskapelige taler om skip som RMS Queen Elizabeth 2. Asimov var en veldig underholdende og populær taler. Han hadde en veldig god sans for tid; han brukte aldri en klokke, men for det meste talte han presis den tiden han var gitt. Asimov var en stamfigur ved science fiction-kongresser, hvor han var hyggelig og imøtekommende. Han svarte tålmodig på titusenvis av spørsmål og andre henvendelser i 9 000 postkort og likte å skrive autografer.
Han var gjennomsnittlig høy, kraftig bygd, med kinnskjegg og en distinkt Brooklyn-jiddisch dialekt. Hans fysiske kondisjon var veldig dårlig. Han lærte aldri å svømme eller sykle; men han lærte å kjøre bil etter at han flyttet til Boston. I humorboken Asimov Laughs Again, beskriver han trafikken i Boston som et "anarki på hjul." Han beskrev sin kjærlighet for bilkjøring i science fiction historien 'Sally' som handlet om robotbiler.
Asimov deltok i organisasjoner dedikert til operettene til Gilbert og Sullivan og i The Wolfe Pack [1], som er en gruppe fans av Nero Wolfe mysterier som ble skrevet av Rex Stout. Han var et ledende medlem av Baker Street Irregulars som er den ledende Sherlock Holmes fanklubben. Fra 1985 til han døde i 1992 var han president av American Humanist Association; han ble fulgt av vennen Kurt Vonnegut. Han var en nær venn av Gene Roddenberry som er mest kjent som skaperen av Star Trek og fikk screen credit i filmen Star Trek: The Motion Picture som takk for råd han ga under produksjonen av filmen.
Asimov døde 6. april 1992. Han etterlot sin andre kone, Janet, og to barn fra det første ekteskapet. Ti år etter hans død avslørte Janet Asimov i Asimovs selvbiorafi It's Been a Good Life, at han døde av aids. Han ble smittet med hiv av en blodoverføring han fikk under en hjerteoperasjon i desember 1983.
Dødsårsaken var hjertesvikt og nyresvikt i forbindelse med hiv-infeksjonen. Janet Asimov skrev i epilogen til It's Been a Good Life at Asimov ville avsløre dette for offentligheten, men legene hans overbeviste ham om at han måtte holde det hemmelig. Legene var bekymret for at fordommer mot aids ville skade Asimovs familie. Familien vurderte å offentliggjøre tilstanden hans etter hans død, men oppstyret etter at Arthur Ashe kunngjorde at han hadde aids, overbeviste dem at de burde holde det hemmelig. Ti år senere, etter at Asimovs leger var døde, ble Janet og Robyn enige om at sannheten skulle offentliggjøres.
== Robotikkens tre lover ==
Som barn var Asimov veldig fascinert av science-fiction-historier om roboter, men han klarte ikke å akseptere samtidens fremstillinger av metallmennene som destruktive monstre som til slutt tar livet av sine skapere. For Asimov var det langt mer interessant å fremstille sympatiske, mer menneskelige roboter.23. desember 1940 diskuterte Asimov sin idé for en historie om en tankelesende robot med sin utgiver John Campbell. Diskusjonen sporet inn på reglene som styrer robotenes adferd og oppførsel. Det stod klart for Asimov at robotene hadde innebygde sikkerhetsrutiner, og sammen med Campbell formulerte han det som har blitt kalt robotikkens tre lover (The Three Laws of Robotics):
En robot tillates ikke å skade et menneske eller passivt la et menneske komme til skade.
En robot må følge ordre gitt av mennesker bortsett fra når slike ordre kommer i konflikt med første lov.
En robot må verne om sin egen eksistens såfremt slikt vern ikke kommer i konflikt med første og andre lov.Robotikkens lover ble senere utvidet av roboten R. Daneel Olivaw som definerer den nullte loven ("Zeroth Law of Robotics"):
En robot tillates ikke å skade menneskeheten eller passivt la menneskeheten komme til skade.Denne utvidelsen av robotikkens tre lover gjør det mulig for R. Daneel Olivaw å manipulere menneskeheten til å opprette Galactic Empire og Gaia.
== Skjønnlitterær bibliografi ==
Asimov hadde som mål å skrive 500 bøker, og selv om han ikke nådde dette målet, publiserte han over 463 skrifter. Listen nedenfor tar bare for seg science fiction-tekstene hans, men merk at Asimov også skrev i andre sjangre og formater, deriblant en stor andel sakprosa.
=== «Greater Foundation»-serien ===
The Robot series var egentlig separat fra Foundation-serien, og Galactic Empire-bøkene ble opprinnelig publisert som frittstående historier. Senere sydde Asimov disse inn i én sammenhengende historikk i utvidelsen av Foundation-serien.
Roboten R. Daneel Olivaw er den sentrale figuren som binder seriene sammen.
The Robot series:
The Caves of Steel (1954), ISBN 0-553-29340-0 (første Elijah Baley science fiction krim-roman)
The Naked Sun (1957), ISBN 0-553-29339-7 (andre Elijah Baley science fiction krim-roman)
The Robots of Dawn (1983), ISBN 0-553-29949-2 (tredje Elijah Baley science fiction krim-roman)
Robots and Empire (1985) (sequel til Elijah Baley trilogien)
The Positronic Man (1993) (med Robert Silverberg, en bok basert på Asimovs novelle The Bicentennial Man)Galactic Empire-serien:
Pebble in the Sky (1950)
The Stars, Like Dust (1951)
The Currents of Space (1952)Den originale Foundation-trilogien:
Foundation (1951), ISBN 0-553-29335-4
Foundation and Empire (1952), ISBN 0-553-29337-0
Second Foundation (1953), ISBN 0-553-29336-2Den utvidede Foundation-serien:
Foundation's Edge (1982), ISBN 0-553-29338-9
Foundation and Earth (1986), ISBN 0-553-58757-9
Prelude to Foundation (1988), ISBN 0-553-27839-8
Forward the Foundation (1993), ISBN 0-385-24793-1 (hardcover), ISBN 0-553-40488-1 (paperback)
=== Frittstående bøker ===
Disse bøkene er først og fremst løsrevne, men noen av dem har likevel visse koblinger til Foundation-serien.
The End of Eternity (1955)
Fantastic Voyage (1966) (en bokadapsjon av filmen ved samme navn hvor amerikanske forskere reiser i menneskekroppen)
The Gods Themselves (1972)
Fantastic Voyage II: Destination Brain (1987) (ikke en oppfølger til Fantastic Voyage, men en lignende, frittstående historie)
Nemesis (1989)
Nightfall (1990) (med Robert Silverberg, basert på en tidligere novelle)
The Ugly Little Boy (1992) (med Robert Silverberg, basert på en tidligere novelle, publisert i Storbritannia under tittelen Child of Time)
=== Novellesamlinger ===
I, Robot (1950), ISBN 0-553-29438-5
The Martian Way and Other Stories (1955)
Earth Is Room Enough (1957)
Nine Tomorrows (1959)
The Rest of the Robots (1964)
Asimov's Mysteries (1968)
Nightfall and Other Stories (1969)
The Early Asimov (1972)
The Best of Isaac Asimov (1973)
Buy Jupiter and Other Stories (1975)
The Bicentennial Man and Other Stories (1976)
The Complete Robot (1982)
The Winds of Change and Other Stories (1983)
The Alternate Asimovs (1986)
The Best Science Fiction of Isaac Asimov (1986)
Robot Dreams (1986)
Azazel (1988)
Gold (1990)
Robot Visions (1990) ISBN 0-451-45064-7
Magic (1995)
== Asimov på norsk ==
=== Skjønnlitteratur ===
En klodes undergang, oversatt fra The current of space av Ernst Halmer (Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1954)
Naken sol, oversatt fra The naked sun av A. Beem (Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1971)
Keiserrikets fall, oversatt fra Foundation av Arne Treholt (Aventura, Oslo 1985) ISBN 8258803220
Erobreren, oversatt fra Foundation and empire av Per G. Olsen (Aventura, Oslo 1986) ISBN 8258804006
=== Sakprosa ===
Blodet - livets elv, oversatt fra The living river av Johannes Setekleiv (J.W. Cappelens forlag, Oslo 1965)
Om tall, oversatt fra Asimov on numbers av Åge A. Holter (Dreyers Forlag, Oslo 1980) ISBN 8209016881
Supernova! Universets hemmelighet, oversatt fra The exploding suns av Poul Henrik Poulsson (Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1986) ISBN 8205167583
Biologiens utvikling, oversatt fra A short history of biology av Brynjulf Valum (J.W. Cappelens forlag, Oslo 1966)
Halleys komet, oversatt fra Asimov's guide to Halley's comet av Svein Borgen (Dreyer 1985) ISBN 8209102354
=== Isaac Asimov's science fiction serie ===
Semic/Nordisk Forlag utga i årene 1978-1981 Isaac Asimov's science fiction serie i 13 nummererte pocketbind pluss et kalt "spesial" på ryggen og Isaac Asimov presenterer: Mot alle lange ledninger etter åpningsnovellen på tittelbladet. Hvert av de nummererte bindene var navngitt likedan på rygg og tittelblad. Serien er oversettelser fra magasinet Isaac Asimov's Science Fiction Magazine med George H. Scithers som redaktør. Hvert nummer åpner med en introduksjon av Asimov. Det amerikanske magasinet endret navn til Asimov's Science Fiction i 1992.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Isaac Asimov – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Isaac Asimov – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Isaac Asimov på Internet Movie Database
(en) Isaac Asimov hos The Movie Database
(en) Isaac Asimov på Discogs
(en) Isaac Asimov på MusicBrainz
(en) Isaac Asimov hos American National Biography | | påvirkninger = Clifford D. Simak, H. | 7,262 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fly | 2023-02-04 | Fly | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fly', 'Kategori:Konfigurasjoner av luftfartøy', 'Kategori:Oppfinnelser fra USA'] | For elva i Papua Ny-Guinea, se Fly (elv).
For fly, insekter i familien Noctuoidea, se Noctuoidea.
For animasjonsfilmen fra 2013, se Fly (film)Et fly (også kalt en flygemaskin, i flyets barndom et aeroplan) er et luftfartøy med faste vinger, som til forskjell fra for eksempel et helikopter i utgangspunktet ikke kan «stå stille» i luften. Alle fly har en viss minimumsfart som kalles steilehastighet. Ved lavere fart vil ikke flyet være i stand til å fly. Vingene utnytter «fartsvinden» til å skape løftekraften som skal til for å holde maskinen i luften, basert på prinsippet beskrevet i Newtons 3. lov. Flyets motorer virker på luften med en kraft, og samtidig virker luften tilbake på flyet med samme kraft, og skaper oppdrift.
| For elva i Papua Ny-Guinea, se Fly (elv).
For fly, insekter i familien Noctuoidea, se Noctuoidea.
For animasjonsfilmen fra 2013, se Fly (film)Et fly (også kalt en flygemaskin, i flyets barndom et aeroplan) er et luftfartøy med faste vinger, som til forskjell fra for eksempel et helikopter i utgangspunktet ikke kan «stå stille» i luften. Alle fly har en viss minimumsfart som kalles steilehastighet. Ved lavere fart vil ikke flyet være i stand til å fly. Vingene utnytter «fartsvinden» til å skape løftekraften som skal til for å holde maskinen i luften, basert på prinsippet beskrevet i Newtons 3. lov. Flyets motorer virker på luften med en kraft, og samtidig virker luften tilbake på flyet med samme kraft, og skaper oppdrift.
== Historie ==
Den 17. desember 1903 gjennomførte de amerikanske brødrene Wright (Wilbur og Orville Wright) historiens første bemannede flygning med en motorisert flygemaskin. Tidligere hadde pionerer som blant andre Otto Lilienthal eksperimentert med glidefly, og det var ved systematiske studier av flypionerenes resultater, at Wright-brødrenes fly ble en suksess.
Den første flygingen i Europa ble gjennomført av Alberto Santos-Dumont den 23. oktober 1906 da han fløy 60 meter med maskinen 14 Bis. Dette var også verdens første offentlige demonstrasjon av en flygning.
De første tjue årene hadde flyene alltid to eller flere sett med vinger (biplan og triplan).Men under 1. verdenskrig gjennomgikk teknologien en rivende utvikling med tanke på aerodynamikk og lette, men ytelsesdyktige motorer.
Under 2. verdenskrig ble flyvingens utvikling ytterligere presset frem. Da krigen startet hadde alle nasjoner fortsatt biplan i sine arsenaler, da krigen sluttet var jettjagere begynt å komme. Utviklingen av store bombefly lærte flyfabrikkene å «bygge stort». Med den nye kunnskapen og jetmotoren hadde fabrikkene redskapene til å skape de store passasjerjetflyene som ble grunnlaget for 60-tallets eksplosive vekst i den sivile luftfarten.
Det største passasjerflyet er Airbus A380. Verdens største fly er Antonov An-225.
== Sikkerhet ==
Se også Sikkerhetsteater
Se også: Lasere og flysikkerhet
Statistikk viser at risikoen for en flyulykke er svært liten. Faktisk er man mer utsatt for en ulykke i bilen på vei til eller fra en flyplass; i 2005 døde det tilsammen 1 059 mennesker av totalt over 2 milliarder reisende fordelt på 35 flyulykker (med fly som tar minst 14 passasjerer) iflg. den internasjonale organisasjonen for sivil luftfart (ICAO). 12 av ulykkene skjedde under avgang eller landing. I tillegg til de omkomne flypassasjerene, omkom 44 mennesker på bakken ifm. ulykkene. Tallet er høyere enn i 2004, da bare 426 mennesker omkom i flyulykker . Over en lengre periode viser det seg at av 568 flykrasj mellom 1983 og 2000 i USA, med tilsammen 53 487 mennesker ombord, overlevde 51 207, dvs. over 95% .Manges frykt for å fly har utgangspunkt i at når det først skjer en ulykke med et fly, så er det stor sannsynlighet at ulykken fører til at man omkommer. I tillegg får flyulykker nesten utelukkende stor mediadekning, ift. for eksempel bilulykker, slik at risikoen virker enda større.
Flesteparten av flyulykkene skyldes menneskelig feil, dvs. en feil begått av piloten(e) eller mannskap i lufttrafikktjenesten. Nest etter menneskelig feil kommer teknisk feil, som i mange tilfeller også kan skyldes en menneskelig feil, for eksempel ved dårlig design eller vedlikehold av flyet. Værforhold er den tredje største årsaken; ising på vingene, kraftige opp- eller nedgående luftstrømmer og dårlig sikt er de største værrelaterte årsakene.
I løpet av de siste årene har det i tillegg vært hendelser hvor flypassasjerer har prøvd å åpne døren mens flyet har vært i luften. Dette er fysisk umulig; nødutgangene og de vanlige utgangene kan kun åpnes i en nødsituasjon. Overtrykket i kabinen gjør at dørene presses inn mot flyskroget, slik at den på en måte blir stengt «som en propp».
== Flysertifikat ==
Se også FlygerDet skilles mellom tre hovedtyper sertifikat for fly: Mikrofly, seilfly og motorfly.
For å ta sertifikat for mikrofly må man være minst seksten år og sytten for å fly solo.
Sertifikatet krever at man har minst 75 prosent riktig på et antall teorieksamener, og har gjennomgått minst 25 flytimer. Man må også dokumentere god helse.
== Flytyper ==
Sivile flytyper har navn som ofte betår av fabrikantens navn, typebetegnelse og gjerne en versjonsbetegnelse. Det startet med Wright Flyer I, andre eksempler er Boeing 737-800 og Cessna 172S. I daglig bruk benyttes ofte bare nummeret, for eksempel 737 eller 172.
Militære flytyper har etter amerikansk skikk, som benyttes i Norge, et fabrikantnavn, en eller flere bokstaver som betegner bruk etterfulgt av et løpenummer, en bokstav som betegner versjon og et kallenavn. Eksmpler er Lockheed Martin F-35A Lightning II og Lockheed Martin C-130G Hercules. I daglig bruk benyttes kortversjoner som for eksempel F-35 eller Hercules.
Flytyper grupperes ofte i kategorier etter hovedegenskaper, bruk eller alder, som for eksempel:
Amfibiefly
Sykkelfly
Jetfly
Militærfly
Mikrofly
Passasjerfly
Propellfly
Sportsfly
Rakettfly
Seilfly
Sjøfly
Veteranfly
Ambulansefly
Modellfly
== Verdens største fly ==
Antonov An-225 Mriya, et transportfly utviklet og bygget av Antonov, var verdens største fly og var en forsterket versjon av transportflyet Antonov An-124. Mriya (Мрия) betyr «drøm» på ukrainsk. Flyet hadde en lengde på 84 meter, høyde på 18,1 meter og vingespenn på 88,4 meter. Det veide 285 tonn når det var tomt, og kunne ta av med en maksvekt på 640 tonn. Flyet var dermed også verdens tyngste fly. Flyet ble ødelagt under Russlands invasjon av Ukraina i 2022. Flyet ble laget for å transportere et romskip.
Scaled Composites Model 351 Stratolaunch, som fløy første gang 13. april 2019, er verdens bredeste fly med et vingespenn på 117,35 m.
== Referanser == | Et fly (også kalt en flygemaskin, i flyets barndom et aeroplan) er et luftfartøy med faste vinger, som til forskjell fra for eksempel et helikopter i utgangspunktet ikke kan «stå stille» i luften. Alle fly har en viss minimumsfart som kalles steilehastighet. | 7,263 |
null | 2023-02-04 | Helikopter | null | null | null | Et helikopter (av gresk helix, heliks, og pteron, vinge) er et motordrevet luftfartøy som er tyngre enn luft, og defineres som luftfartøy med roterende vinger benevnt rotor. I tillegg til hovedrotoren brukes en halerotor for å motvirke helikopterets rotasjon i motsatt retning av hovedrotoren, på grunn av motorens vridende kraft på rotoren, i henhold til Newtons tredje lov. | 7,264 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Klaus_Kinkel | 2023-02-04 | Klaus Kinkel | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 4. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2019', 'Kategori:FDP-politikere', 'Kategori:Fødsler 17. desember', 'Kategori:Fødsler i 1936', 'Kategori:Medlemmer av Forbundsdagen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Landkreis Reutlingen', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske justisministre', 'Kategori:Tyske utenriksministre', 'Kategori:Tyske visekanslere'] | Klaus Kinkel (født 17. desember 1936 i Metzingen i Baden-Württemberg i Tyskland, død 4. mars 2019 i Sankt Augustin) var en tysk politiker (FDP) og statstjenestemann. Han var justisminister, utenriksminister og visekansler i Helmut Kohls regjering.
Han beskrives som en politisk liberaler og sto som utenriksminister for en mer selvbevisst tysk holdning. Kinkel var en av Tysklands ledende politikere i forbindelse med innlemming av de østlige delstatene, krigen i Jugoslavia og utviklingen av EU på 1990-tallet. Kinkel ble partimedlem i 1991. Han trakk seg fra politikken i 2002.
| Klaus Kinkel (født 17. desember 1936 i Metzingen i Baden-Württemberg i Tyskland, død 4. mars 2019 i Sankt Augustin) var en tysk politiker (FDP) og statstjenestemann. Han var justisminister, utenriksminister og visekansler i Helmut Kohls regjering.
Han beskrives som en politisk liberaler og sto som utenriksminister for en mer selvbevisst tysk holdning. Kinkel var en av Tysklands ledende politikere i forbindelse med innlemming av de østlige delstatene, krigen i Jugoslavia og utviklingen av EU på 1990-tallet. Kinkel ble partimedlem i 1991. Han trakk seg fra politikken i 2002.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Kinkel ble født inn i en katolsk familie. Hans far, som i 1946 kom hjem fra sovjetisk krigsfangenskap, var indremedisiner og kardiolog.Kinkel tok sin abitur ved Staatliches Gymnasium Hechingen og studerte jus ved universitetene i Tübingen, Bonn og Köln. Han tok sin første juridiske statseksamen i Tübingen, den andre i Stuttgart og ble deretter dr. jur. i 1964. Han begynte som tjenestemann i delstaten Baden-Württemberg og gikk i 1968 over til Forbundsrepublikkens innenriksdepartement. Der ble han taleskriver for Hans-Dietrich Genscher som i mange år var hans politiske mentor.
=== Karriere ===
Fra 1979 til 1982 var han president for BND (etterretningstjenesten, Bundesnachrichtendienst). I oktober 1982 ble han under Hans A. Engelhard utnevnt til statssekretær i Tysklands justisdepartement. Etter forbundsdagsvalget i 1990 ble han den 18. januar 1991 justisminister, under forbundskansler Helmut Kohl. Det skjedde etter at FDP uventet hadde avvist Kohls nominasjon av Irmgard Schwaetzer.Han ble medlem av FDP i 1991 og var medlem av parlamentet fra 1994 til 2002.
Han forble justisminister til mai 1992. Som justisminister arbeidet han for å få hjemsendt fra Chile den tidligere østtyske lederen, Erich Honecker, slik at han kunne stilles for retten. Han engasjerte seg også i forhandlinger med terroristgruppen Rote Armé Fraktion, og lyktes i å få dem til å ta avstand fra voldsbruk.Kinkel ble deretter utenriksminister frem til regjeringen Kohl gikk av i 1998. Han var en nøkkelfigur ved opprettelsen av Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia og bidro vesentlig til utformingen av dets statutter. Han forsøkte også, uten hell, å få vedtatt en resolusjon under et møte for EFs utenriksministre om at hvert av medlemslandene skulle ta i mot flere flyktninger fra Balkan.Han ble også visekansler etter at Jürgen Möllemann gikk av i 1993.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Klaus Kinkel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Klaus Kinkel – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Klaus Kinkel (født 17. desember 1936 i Metzingen i Baden-Württemberg i Tyskland, død 4. | 7,265 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Novalis | 2023-02-04 | Novalis | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 25. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1801', 'Kategori:Fødsler 2. mai', 'Kategori:Fødsler i 1772', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Landkreis Mansfeld-Südharz', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyske lyrikere', 'Kategori:Tyske salmediktere', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere'] | Novalis, pseudonym for Friedrich Leopold von Hardenberg, friherre, (født 2. mai 1772 i Oberwiederstedt, Sachsen-Anhalt, død 25. mars 1801) var en tysk forfatter.
| Novalis, pseudonym for Friedrich Leopold von Hardenberg, friherre, (født 2. mai 1772 i Oberwiederstedt, Sachsen-Anhalt, død 25. mars 1801) var en tysk forfatter.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Friedrich von Hardenberg var sønn av Erasmus von Hardenberg, en tidligere bergverksmann som også var en from metodist. Moren het Augusta Bernhardine, født von Bölzig. Friedrich var nest eldst av elleve barn. Det ble sagt om gutten at han var innadvendt, med store drømmer, og at faren trodde han var noe tilbakestående. Faren var streng, og han holdt seg mest til moren.Da Friedrich var ni år ble han alvorlig syk, men etter dette tok han seg kraftig opp, og ble en ivrig leser. Moren ble syk i 1784, og kom seg aldri etter dette. Faren ville at Friedrich skulle studere for å bli prest, men selv ville han noe annet. Han fikk omsider støtte til dette, og kom med tiden til universitetet i Jena, der han skulle studere jus.
=== Studieår ===
Novalis studerte jus i Jena, og der møtte han andre unge diktere og filosofer, blant annet Friedrich Schiller. Senere studerte han i Leipzig og Wittenberg. Han var ferdig uteksaminert i 1794. Schiller ble en god venn for livet. Høsten 1794 ble han brått opptatt av Sophie von Kühn, en pur ung jente på tretten år. Dette møtet ble med tiden til et alvorlig svermeri, men ikke mer. Hun døde av sykdom høsten 1795, knapt 15 år gammel. Dette ble et vendepunkt for Friedrich von Hardenberg, som nå tok navnet Novalis, og startet sin diktergjerning. Novalis fortsatte sin utdannelse og drev studier ved bergakademiet i Freiberg.
=== Karriere ===
Han var tidlig kommet inn i Fichtes og Schlegels krets og debuterte med noen få Fragmente (1798), som ennå bærer preg av rokokko- og opplysningstiden. Men i de berømte Hymnen an die Nacht (offentliggjort i F. Schlegels Athenäum, 1800) fremtrer Novalis som romantiker. Hymnen an die Nacht er skrevet i rytmisk prosa og skildrer Novalis' egen opplevelse av kjærlighet og død. Kristendom og panteisme preger hans Geistliche Lieder.Novalis' ufullførte roman Heinrich von Ofterdingen (1802, norsk overs. 1992) er det mest typiske utslag av den tyske romantikkens naturfilosofi og poetiske livsinnstilling. Her inngår drøm og virkelighet i en intim forbindelse. I Heinrich von Ofterdingen møter man «die blaue Blume», symbolet på romantikkens evighetslengsler, og Novalis' ekte poetiske svermeri for middelalder og mystikk. Et lignende bilde får man i skriftet Die Christenheit oder Europa (1799).
== Referanser ==
== Litteratur ==
Leonardo V. Arena: La filosofia di Novalis, Milano: Franco Angeli 1987.
Fausto Cercignani: Novalis, Milano 2002.
William A. O’Brien: Novalis: Signs of Revolution. Durham: Duke University Press, 1995.
Wolfgang Hädecke: Novalis. Biographie. Hanser, München 2011.
Kristin Pfefferkorn, Novalis: A Romantic's Theory of Language and Poetry. New Haven: Yale University Press 1988.
Heinz Ritter-Schaumburg: Der unbekannte Novalis. Friedrich von Hardenberg im Spiegel seiner Dichtung. Sachse & Pohl, Göttingen 1967.
Gerhard Schulz: Novalis. Leben und Werk Friedrich von Hardenbergs. C. H. Beck, München 2011.
Herbert Uerlings: Friedrich von Hardenberg, genannt Novalis: Werk und Forschung. Metzler, Stuttgart 1991.
Mario Zanucchi: Novalis. Poesie und Geschichtlichkeit. Die Poetik Friedrich von Hardenbergs. Schöningh, Paderborn 2006. | Novalis, pseudonym for Friedrich Leopold von Hardenberg, friherre, (født 2. mai 1772 i Oberwiederstedt, Sachsen-Anhalt, død 25. | 7,266 |
https://no.wikipedia.org/wiki/SPD_(andre_betydninger) | 2023-02-04 | SPD (andre betydninger) | ['Kategori:Pekere', 'Kategori:Trebokstavsord'] | SPD kan vise til:
Sozialdemokratische Partei Deutschlands
Saidpur Airport (IATA-kode SPD)
speciedaler
Seattle Police Department
Sacramento Police Department | SPD kan vise til:
Sozialdemokratische Partei Deutschlands
Saidpur Airport (IATA-kode SPD)
speciedaler
Seattle Police Department
Sacramento Police Department | SPD kan vise til: | 7,267 |
null | 2023-02-04 | CSU (andre betydninger) | null | null | null | CSU kan vise til: | 7,268 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christlich_Demokratische_Union | 2023-02-04 | Christlich Demokratische Union | ['Kategori:1945 i Tyskland', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kristeligdemokratiske partier', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1945', 'Kategori:Politiske partier i Tyskland'] | Christlich Demokratische Union Deutschlands (IPA: [ˈkʁɪstlɪç ˌdemoˈkʁaːtɪʃə uˈni̯oːn ˈdɔʏtʃlants], «Tysklands kristendemokratiske union»), oftest bare Christlich Demokratische Union (CDU), er et kristendemokratisk og konservativt politisk parti i Tyskland, grunnlagt i 1945.
Formålet var å forene katolikker og protestanter i et felles kristelig parti og danne en større borgerlig allianse. I etterkrigstiden har partiet vært toneangivende i tysk politikk.
Partiet har røtter i politisk katolisisme, katolsk sosiallære, politisk protestantisme såvel som nyliberalisme, økonomisk liberalisme og nasjonalkonservatisme. CDU er tilhengere av en sosial markedsøkonomi innenfor rammene av en føderal rettsstat. Utenrikspolitisk arbeider partiet for europeisk integrasjon og transatlantisk samarbeid, og er tilhengere av EU- og NATO-medlemskap. I innenrikspolitikken ønsker partiet skattelettelser, regelforenkling, reduksjon av byråkrati, streng justispolitikk, restriktiv innvandringspolitikk og vern om kulturelle tradisjoner.
Partiet finnes over hele Tyskland, med unntak av delstaten Bayern, der Christlich-Soziale Union (CSU) er CDUs søsterparti. CDU og CSU har fraksjonsfellesskap i Forbundsdagen og en felles ungdomsorganisasjon, Junge Union. Friedrich Merz har vært partileder siden 2022.
| Christlich Demokratische Union Deutschlands (IPA: [ˈkʁɪstlɪç ˌdemoˈkʁaːtɪʃə uˈni̯oːn ˈdɔʏtʃlants], «Tysklands kristendemokratiske union»), oftest bare Christlich Demokratische Union (CDU), er et kristendemokratisk og konservativt politisk parti i Tyskland, grunnlagt i 1945.
Formålet var å forene katolikker og protestanter i et felles kristelig parti og danne en større borgerlig allianse. I etterkrigstiden har partiet vært toneangivende i tysk politikk.
Partiet har røtter i politisk katolisisme, katolsk sosiallære, politisk protestantisme såvel som nyliberalisme, økonomisk liberalisme og nasjonalkonservatisme. CDU er tilhengere av en sosial markedsøkonomi innenfor rammene av en føderal rettsstat. Utenrikspolitisk arbeider partiet for europeisk integrasjon og transatlantisk samarbeid, og er tilhengere av EU- og NATO-medlemskap. I innenrikspolitikken ønsker partiet skattelettelser, regelforenkling, reduksjon av byråkrati, streng justispolitikk, restriktiv innvandringspolitikk og vern om kulturelle tradisjoner.
Partiet finnes over hele Tyskland, med unntak av delstaten Bayern, der Christlich-Soziale Union (CSU) er CDUs søsterparti. CDU og CSU har fraksjonsfellesskap i Forbundsdagen og en felles ungdomsorganisasjon, Junge Union. Friedrich Merz har vært partileder siden 2022.
== Historie ==
Få uker etter avslutningen av andre verdenskrig, oppsto det kristen-demokratiske grupperinger over hele Tyskland, og som til slutt ble forent i dagens parti. Partiets historie knytter seg derfor ikke til en organisasjon med historiske røtter fra før andre verdenskrig, slik det for eksempel gjelder for SPD.
=== Fra kristelig sosialisme til sosial markedsøkonomi (1945-1949) ===
Köln-retningslinjene (Kölner Leitsätze) var et politisk program skrevet i forbindelse med etableringen av CDU i den britiske okkupasjonssonen, i juli 1945. Grunntonen var sosialistisk: Samfunnets eiendom skulle utvides så mye som fellesskapet hadde behov for. Post, jernbane og energiforsyning var i utgangspunktet et offentlig anliggende. Banker og forsikringsselskaper skulle ligge under statlig kontroll. Forfatterne av programmet var kristelige (katolske) fagforeningsfolk og medlemmer av partiet Zentrum.Retningslinjene fra Köln ble avløst av Neheim-Hüsten-programmet. Programmet ble vedtatt i under møtet avholdt fra 26. februar til 1. mars 1946 i nonneklosteret i Neheim-Hüsten. Dette var første gang Konrad Adenauer kom inn i programarbeidet. I dette programmet ble tidligere uttrykkelige henvisninger til Gud Fader og Kristus fjernet. Det samme gjaldt begrepet kristelig sosialisme, forøvrig under sterk motstand fra av blant andre Jacob Kaiser. Det samsvarte med Adenauers syn om at enkeltmenneskets verdighet og frihet var ukrenkelig, også med hensyn til samfunnets makt.I 1947 vedtok CDU Ahlen-programmet oppkalt etter byen Ahlen der møtet ble holdt. Programmet dreide igjen i mer sosialistisk retning, og det ble vedtatt statlig eierskap i Tysklands nøkkelindustri.Konrad Adenauer aksepterte Ahlen-programmet, sannsynligvis av strategiske grunner. Han ville vinne arbeiderne til CDU. Videre ville han at de sosialt innstilte katolske medlemmene av partiet, skulle akseptere ideene om den sosiale markedsøkonomien. Ideen om den sosiale markedsøkonomi var i praksis utviklet av Ludwig Erhard.Valutareformen i Tyskland 20. juni 1948 åpnet for en oppsving i den tyske økonomien. I juli 1949 vedtok CDU og CSU i fellesskap de såkalte Düsseldorf-retningslinjene (Düsseldorfer Leitsätze). I disse retningslinjene ble den sosiale markedsøkonomien programfestet.
=== Konrad Adenauer og Ludwig Erhard ===
I 1949 ble CDUs leder Konrad Adenauer, Tysklands forbundskansler som den første fra partiet. Han har blitt sett på som en landsfader på grunn av 1950-tallets Wirtschaftswunder og blir ofte forbundet med Tysklands gjenreisning fra ruinene etter andre verdenskrig. I 1963 gikk Adenauer av og ble etterfulgt av sin partikollega Ludwig Erhard.
=== Georg Kiesinger og den første storkoalisjon ===
I perioden 1966-1969 inngikk CDU som del av en storkoalisjon med SPD. Kurt Georg Kiesinger fra CDU ble forbundskansler. I 1969 tok en sosialliberal koalisjon mellom SPD og FDP over regjeringsmakten. Kurt Georg Kiesinger fortsatte som CDU-leder fram til 1971.
=== Helmut Kohl blir partileder og senere forbundskansler ===
Helmut Kohl ble valgt som partileder i 1973. Ved forbundsdagsvalget i 1976 stilte han for første gang opp som kanslerkandidat. CDU/CSU tapte knapt, med 48,6 % av stemmene.
I 1982 skiftet FDP koalisjonspartner og CDUs Helmut Kohl ble forbundskansler. Den sosialliberale koalisjonsregjeringen under Helmut Schmidt gikk av etter et mistillitsvotum. Etter gjenforeningen og valget i 1990, ble Kohl det gjenforente Tysklands første forbundskansler.
=== Opposisjon 1998-2005 ===
Ved valget i 1998 ble Kohl og CDU/CSU beseiret av den nye rødgrønne koalisjonen med SPD og De grønne. SPDs Gerhard Schröder overtok som forbundskansler.
Etter Kohls tid som forbundskansler ble en partiskandale nøstet opp og Kohl ble beskyldt for korrupsjon.
I april 2000 overtok Angela Merkel som partileder for CDU. I løpet av sine første år som partileder måtte hun stå i skyggen av andre politikere. I forbundsdagsdebattene mot forbundskansler Gerhard Schröder fikk Merkel lenge ikke være partiets fremste representant, da hun ikke var partiets gruppeleder i Forbundsdagen. Merkel ble heller ikke CDUs og CSUs kandidat til posten som forbundskansler foran forbundsdagsvalget i 2002; det var i stedet CSUs leder, Edmund Stoiber, som fikk denne rollen. I løpet av perioden 2002-2005 styrket imidlertid Merkel sin stilling betydelig og var stort sett uomstridt som kanslerkandidat foran valget i 2005.
=== Første kvinnelige kansler og andre store koalisjonsregjering 2005 - 2009 ===
CDU/CSU ble ved valget i 2005 den sterkeste fraksjon i forbundsdagen. De to partiene dannet sammen med SPD en storkoalisjon, som var den andre storkoalisjon mellom de to partiene etter koalisjonen 1966-1969. Angela Merkel ble som første kvinne valgt som forbundskansler. Hun ble dermed også den første kansler med bakgrunn fra det tidligere DDR.
=== Angela Merkel II - koalisjon med FDP ===
Etter valget til forbundsdagen i 2009 inngikk CDU i koalisjon med FDP som var ledet av Guido Westerwelle. Det var gjennom historien den fjerde koalisjon mellom de to partiene. Angela Merkel ble valgt til sin andre periode som forbundskansler.
== Foreninger og interesseorganisasjoner i partiet ==
En rekke foreninger og organisasjoner som representerer ulike grupper av interesser og velgere, danner en underskog i CDUs partiapparat. Det dreier seg om sammenslutninger bygget på yrke, andre sosiale kjennetegn som alder, kjønn, religion og etnisitet og seksuell orientering, eller de er inndelt i politikkområder. Organisasjonene finnes på nasjonalt plan og delstatsplan. Gjennom disse organisasjonene kanaliseres de politiske strømningene i partiet.Den såkalte Berliner Kreis (Berlin-kretsen) fra 2012 regnes som en konservativ gruppering. Til partiets venstreside hører tradisjonelt Christlich-Demokratische Arbeitnehmerschaft (CDA), mens de markedsliberalt innstilte medlemmer gjerne har sluttet seg til Mittelstands- und Wirtschaftsvereinigung (MIT).
== Forbundskanslere ==
Følgende forbundskanslere har kommet fra CDU:
1949–1963 Konrad Adenauer
1963–1966 Ludwig Erhard
1966–1969 Kurt Georg Kiesinger
1982–1998 Helmut Kohl
2005–2022 Angela Merkel
== Ledere av partiet ==
Konrad Adenauer (1950–1966)
Ludwig Erhard (1966–1967)
Kurt Georg Kiesinger (1967–1971)
Rainer Barzel (1971–1973)
Helmut Kohl (1973–1998)
Wolfgang Schäuble (1998–2000)
Angela Merkel (2000–2018)
Annegret Kramp-Karrenbauer (2018–2021)
Armin Laschet (2021–2022)
Friedrich Merz (2022–)
== Ledere av CDU/CSU-fraksjonen ==
Heinrich von Brentano di Tremezzo (1949–1955)
Heinrich Krone (1955–1961)
Heinrich von Brentano di Tremezzo (1961–1964)
Rainer Barzel (1964–1973)
Karl Carstens (1973–1976)
Helmut Kohl (1976–1982)
Alfred Dregger (1982–1991)
Wolfgang Schäuble (1991–2000)
Friedrich Merz (2000–2002)
Angela Merkel (2000–2005)
Volker Kauder (2005–2018)
Ralph Brinkhaus (2018–)
== Tysklands presidenter fra CDU ==
De nedenstående medlemmer av CDU har vært president i Tyskland. Medlemskapet stilles i bero så lenge presidentskapet varer.
Heinrich Lübke (1959–1969)
Karl Carstens (1979–1984)
Richard von Weizsäcker (1984–1994)
Roman Herzog (1994–1999)
Horst Köhler (2004–2010)
Christian Wulff (2010–2012)
== Se også ==
Tysklands politiske system
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Christlich Demokratische Union Deutschlands – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | CDU kan vise til: | 7,269 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Odd_Reinsfelt | 2023-02-04 | Odd Reinsfelt | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 16. august', 'Kategori:Dødsfall i 2022', 'Kategori:Fødsler 23. august', 'Kategori:Fødsler i 1941', 'Kategori:Høyre-ordførere i Akershus', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske meteorologer', 'Kategori:Ordførere i Bærum', 'Kategori:Personer fra Bærum kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Odd Reinsfelt (født 23. august 1941 i Bærum, død 16. august 2022 på Rykkinn) var en norsk politiker (H) som var ordfører i Bærum 1992–2011.
Han var utdannet meteorolog, og arbeidet med meteorologi og oseanografi som sjefsmeteorolog ved NATO-hovedkvarteret i Kolsås leir i 25 år. Før han ble politiker på heltid, var han direktør i arbeidsgiverforeningen for vernede bedrifter i Norge. Reinsfelt var bosatt på Rykkinn i Bærum.Hans første politiske verv var som formann i Grav krets av Bærum Høyre. Han var medlem av Bærum kommunestyre 1976–2011, medlem av formannskapet 1978–2011, varaordfører 1980–1991, leder av økonomiutvalget 1996–1999 og ordfører 1992–2011. Han er den lengst sittende ordføreren i kommunens historie.
| Odd Reinsfelt (født 23. august 1941 i Bærum, død 16. august 2022 på Rykkinn) var en norsk politiker (H) som var ordfører i Bærum 1992–2011.
Han var utdannet meteorolog, og arbeidet med meteorologi og oseanografi som sjefsmeteorolog ved NATO-hovedkvarteret i Kolsås leir i 25 år. Før han ble politiker på heltid, var han direktør i arbeidsgiverforeningen for vernede bedrifter i Norge. Reinsfelt var bosatt på Rykkinn i Bærum.Hans første politiske verv var som formann i Grav krets av Bærum Høyre. Han var medlem av Bærum kommunestyre 1976–2011, medlem av formannskapet 1978–2011, varaordfører 1980–1991, leder av økonomiutvalget 1996–1999 og ordfører 1992–2011. Han er den lengst sittende ordføreren i kommunens historie.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Odd Reinsfelt – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«Odd Reinsfelt». Budstikkas store Asker og Bærum-leksikon. Arkivert fra originalen 5. juli 2014. | Odd Reinsfelt (født 23. august 1941 i Bærum, død 16. | 7,270 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olympiske_sommerleker | 2023-02-04 | Olympiske sommerleker | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gode lister og portaler', 'Kategori:OL-relaterte lister', 'Kategori:Sommer-OL'] | De moderne olympiske sommerleker er en internasjonal multisportkonkurranse som avholdes hvert fjerde år. De olympiske sommerlekene regnes som det mest prestisjefylte sportsarrangementet i verden. Den internasjonale olympiske komité (IOK) er hovedansvarlig for organiseringen og arrangeringen av lekene.
De moderne olympiske sommerlekene ble for første gang avholdt i 1896 i Athen, Hellas. Lekene nummereres med romertall, der også avlyste leker inngår i nummereringen. Jubileumslekene i 1906 regnes ikke med i de offisielle IOK-statistikkene, men sportsstatistikere og andre interesserte tar de ofte med i sine statistikker. Lekene er medregnet i listene i denne artikkelen bortsett fra medaljestatistikken, som hovedsakelig baserer seg på IOKs offisielle medaljedatabase.
Ved de første moderne olympiske lekene i 1896 deltok fjorten nasjoner med totalt 241 utøvere, kun menn, der mesteparten var fra arrangørlandet Hellas. Et drøyt århundre senere, under OL 2008 i Beijing, var det over to hundre nasjoner, med nesten elleve tusen mannlige og kvinnelige utøvere som deltok. Antall øvelser er også betydelig utvidet i løpet av de moderne lekenes historie fra slutten av 1800-tallet til nå.
Det olympiske flagget, med de fem ringene i ulike farger som symboliserer verdens kontinenter, ble tatt i bruk første gang under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. Den olympiske ild ble første gang ført til olympiastadion i Berlin 1936. Ilden ble hentet i Olympia og fraktet til stadionet av sportsutøvere fra Hellas.
På grunn av krig har det ved tre OL-år ikke blitt avholdt leker. De første innstilte lekene var i 1916 under første verdenskrig, de skulle ha vært arrangert i Berlin. Under andre verdenskrig ble lekene i 1940 (Tokyo) og 1944 (London) avlyst. Tyskland og Japan fikk ikke lov å delta i lekene 1948 i London på grunn av sin rolle under andre verdenskrig.
Politikk har påvirket lekene også utenom utestengelsen i 1948. Sovjetunionens invasjon av Afghanistan resulterte i at mange nasjoner fra den vestlige delen av verden boikottet lekene 1980 i Moskva. Dette førte til en motreaksjon med boikott fra Sovjetunionen og en rekke østblokkland fire år senere under OL 1984 i Los Angeles.
Sommer-OL har blitt arrangert flest ganger i Europa, og det er flere byer som har stått som vert for lekene mer enn en gang: London, Paris, Los Angeles og Athen. Byer i Afrika har aldri stått som arrangør.
| De moderne olympiske sommerleker er en internasjonal multisportkonkurranse som avholdes hvert fjerde år. De olympiske sommerlekene regnes som det mest prestisjefylte sportsarrangementet i verden. Den internasjonale olympiske komité (IOK) er hovedansvarlig for organiseringen og arrangeringen av lekene.
De moderne olympiske sommerlekene ble for første gang avholdt i 1896 i Athen, Hellas. Lekene nummereres med romertall, der også avlyste leker inngår i nummereringen. Jubileumslekene i 1906 regnes ikke med i de offisielle IOK-statistikkene, men sportsstatistikere og andre interesserte tar de ofte med i sine statistikker. Lekene er medregnet i listene i denne artikkelen bortsett fra medaljestatistikken, som hovedsakelig baserer seg på IOKs offisielle medaljedatabase.
Ved de første moderne olympiske lekene i 1896 deltok fjorten nasjoner med totalt 241 utøvere, kun menn, der mesteparten var fra arrangørlandet Hellas. Et drøyt århundre senere, under OL 2008 i Beijing, var det over to hundre nasjoner, med nesten elleve tusen mannlige og kvinnelige utøvere som deltok. Antall øvelser er også betydelig utvidet i løpet av de moderne lekenes historie fra slutten av 1800-tallet til nå.
Det olympiske flagget, med de fem ringene i ulike farger som symboliserer verdens kontinenter, ble tatt i bruk første gang under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. Den olympiske ild ble første gang ført til olympiastadion i Berlin 1936. Ilden ble hentet i Olympia og fraktet til stadionet av sportsutøvere fra Hellas.
På grunn av krig har det ved tre OL-år ikke blitt avholdt leker. De første innstilte lekene var i 1916 under første verdenskrig, de skulle ha vært arrangert i Berlin. Under andre verdenskrig ble lekene i 1940 (Tokyo) og 1944 (London) avlyst. Tyskland og Japan fikk ikke lov å delta i lekene 1948 i London på grunn av sin rolle under andre verdenskrig.
Politikk har påvirket lekene også utenom utestengelsen i 1948. Sovjetunionens invasjon av Afghanistan resulterte i at mange nasjoner fra den vestlige delen av verden boikottet lekene 1980 i Moskva. Dette førte til en motreaksjon med boikott fra Sovjetunionen og en rekke østblokkland fire år senere under OL 1984 i Los Angeles.
Sommer-OL har blitt arrangert flest ganger i Europa, og det er flere byer som har stått som vert for lekene mer enn en gang: London, Paris, Los Angeles og Athen. Byer i Afrika har aldri stått som arrangør.
== Arrangørbyer ==
1 Lekene er ikke lenger anerkjent av IOK
2 Kun hestesportøvelsene ble arrangert i Stockholm, grunnet karantenebestemmelsene i Australia
3 Utsatt til 2021 på grunn av koronaviruspandemien i 2019–2020
== Idrettsgrener ==
Følgende idrettsgrener er for tiden på det offisielle olympiske programmet. Tallene i tabellen angir hvor mange øvelser innen idretten som var med i hvert OL. En stjerne i tabellen angir at grenen var demonstrasjonsidrett i de respektive lekene.
Fem av de 26 idrettsgrenene består av flere disipliner. Disipliner fra samme idrett har lik fargekode:
Vannsport — Padling — Sykling — Turn — Volleyball
=== Tidligere idrettsgrener ===
Følgende idrettsgrener har tidligere vært på det offisielle olympiske programmet. Tallene i tabellen angir hvor mange øvelser innen idretten som var med i hvert OL. En stjerne i tabellen angir at grenen var demonstrasjonsidrett i de respektive lekene.
== Medaljefordeling ==
Den internasjonale olympiske komité anerkjenner ingen nasjonsvis fordeling av medaljer, men tabellen er basert på og inneholder tall fra IOKs offisielle medaljedatabase. Kursiv skrift angir nasjoner som ikke lenger eksisterer.
Oppdatert per 28. januar 2022
== Fotnoter ==
== Se også ==
Liste over norske flaggbærere i De moderne olympiske sommerleker
Olympiske leker
Olympiske vinterleker
Ungdoms-OL
Vinter-OL for ungdom
Sommer-OL for ungdom
== Kilder ==
Olympic.org: Olympic Results - Official Records
== Eksterne lenker ==
Sommer-OL Arkivert 7. juli 2008 hos Wayback Machine. på sports-reference.com | De moderne olympiske sommerleker er en internasjonal multisportkonkurranse som avholdes hvert fjerde år. De olympiske sommerlekene regnes som det mest prestisjefylte sportsarrangementet i verden. | 7,271 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sommer-OL_2004 | 2023-02-04 | Sommer-OL 2004 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sommer-OL 2004'] | De 28. olympiske sommerleker ble arrangert i Athen i Hellas fra 13. til 29. august 2004. Det ble konkurrert i 301 medaljeøvelser i 28 forskjellige sportsgrener. Det var 11 099 utøvere fra 202 land.
| De 28. olympiske sommerleker ble arrangert i Athen i Hellas fra 13. til 29. august 2004. Det ble konkurrert i 301 medaljeøvelser i 28 forskjellige sportsgrener. Det var 11 099 utøvere fra 202 land.
== Valg av vertsby ==
Athen ble valgt ved avstemning under den internasjonale olympiske komités 106. sesjon i Lausanne i Sveits 5. september 1997.
== Medaljestatistikk ==
== Deltakelse ==
=== Deltakerland ===
=== Norske medaljer ===
==== Gull ====
Olaf Tufte, roing, singelsculler
Siren Sundby, seiling, europajolle
Eirik Verås Larsen, padling, K1 1000 m
Gunn-Rita Dahle, terrengsykling
Andreas Thorkildsen, friidrett, spydkast
==== Bronse ====
Erik Verås Larsen og Nils Olav Fjeldheim, padling, K2 1000 m
== Forberedelsene ==
Athen ble valgt som vertskapsby for lekene i 1997, etter at de til manges forundring ikke hadde blitt valgt som vertskapsby for Sommer-OL 1996. Da hadde Athens søknad i hovedsak vært basert på at det ville vært 100-årsjubileum for de moderne olympiske leker. Ved tildeling av Sommer-OL 2004 vant Athen over Roma i den siste avstemningen med 66 mot 41 stemmer. Før dette hadde Buenos Aires, Stockholm, Cape Town og San Juan allerede blitt slått ut.
På grunn av terrorangrepet mot USA den 11. september 2001, var frykten for terrorisme enorm. På grunnlag av det ble sikkerhetsbudsjettet for lekene økt til svimlende 970 millioner euro. Under lekene patruljerte omtrent 70 000 politimenn gatene og stadionanleggene. Også NATO og EU bidrog med hjelp etter at Athen hadde ytret et ønske om assistanse.
Da Den internasjonale olympiske komité uttrykte sin bekymring over framgangen i konstruksjonsarbeidet på de nye olympiske anleggene, ble en ny organisasjonskomité satt sammen, med OL-president Gianna Angelopoulos-Daskalaki som leder. Athen ble forandret til en by som bruker moderne teknologi i transport og byutvikling. Noen av de mest moderne sportsarenaer i verden ble bygget til sommer-OL 2004.
I slutten av mars 2004 var de fleste av forberedelsene til de olympiske lekene kraftig forsinket, så de greske myndighetene annonserte at man ville gå bort fra planen om å bygge tak over svømmeanlegget. Stadionanlegget sto ferdig kort tid før de olympiske lekene startet, senere enn noe OL tidligere.
19 personer døde under arbeidet med å få de olympiske stadionanleggene ferdig til åpningen.
Den olympiske ilden ble tent den 25. mars i Olympia. Deretter tok den fatt på en stafett rundt jorden, hvor den besøkte tidligere arrangørbyer, i tillegg til en del andre større byer.
Før lekene gikk de greske hotellarbeiderne ut i flere endagsstreiker om lønn under lekene. De hadde et ønske om en betydelig lønnsøkning under perioden. Også ambulansesjåførene og helsepersonellet hadde også protestert, da de ønsket samme kompensasjon som politi og militært personell.
== Maskoter ==
Siden Vinter-OL 1968 i Frankrike har det vært en tradisjon å ha maskoter for lekene. Maskotene for De olympiske leker i 2004 var søsknene Athiná and Phévos (Uttalt Athina og Fivos på gresk). De var inspirert av antikke, greske "dukker", som hadde religiøse aner.
== Åpningsseremonien ==
Åpningsseremonien, som ble avholdt 13. august 2004 startet med en tretti sekunders nedtelling med lyden av rytmiske hjerteslag som bakgrunnsmusikk. Når nedtellingen var fullført, ble fyrverkeri som lyste opp skyene skutt opp, samtidig som ild brøt ut fra et reflekterende basseng i midten av stadionet, som laget et brennende bilde av OL-ringene. Åpningsseremonien var en visning av gresk kultur og historie helt tilbake til den mytologiske begynnelsen. Programmet begynte med en ung gresk gutt som kom seilende inn på stadionet, viftende med det greske flagget. Siden kom flere kjente skikkelser fra de gamle greske mytene, fulgt av en parade som kronologisk oppsummerte gresk historie fra antikken og fram til de moderne tider.
Etter at det artistiske skuespillet var ferdig, kom paradene med alle deltagernasjonene. 10 500 atleter marsjerte under bannerene til 202 nasjoner. Basert på tilskuernes reaksjon, var det emosjonelle høydepunktet Afghanistans inntreden. Afghanistan har vært fra de olympiske leker for en stund, og hadde nå kvinnelige utøvere for første gang. Andre nasjoner som fikk oppmerksomhet var Irak, foruten Nord-Korea og Sør-Korea som på symbolsk vis marsjerte samlet bak det koreanske gjenforeningsflagget. Det ble senere musikk av den nederlandske artisten Tiësto, og den islandske artisten Björk sang.
Åpningsseremonien ble avsluttet med tenningen av den olympiske ilden, som skulle brenne under hele de olympiske lekene. Det var den 36 år gamle brettseileren Nikolaos Kaklamanakis som fikk æren av å tenne den olympiske ilden. Etter at ilden var tent, ble det atter en gang sendt opp spektakulært fyrverkeri.
== Medaljeøvelsene ==
De offisielle øvelsene er listet under. For første gang ble inneholdt de olympiske leker bryting for kvinner, og kvinnene fikk også kjempe i sabel i fekting for første gang. Amerikanske Kristin Heaston, som åpnet kvalifiseringsrunden i kulestøt for kvinner, ble første kvinne til å konkurrere på den gamle banen i Olympia, og kubaneren Yumileidi Cumba ble første kvinne til å vinne en gullmedalje der. Demonstrasjonsidretten rullestolkjøring markerte en forent OL/paralympics-øvelse ved å tillate en paralympics-gren i de olympiske lekene, og å åpne opp for rullestolkjøring i fremtiden for folk som ikke kan konkurrere i de paralympiske leker.
De paralympiske leker startet 17. september, og ble også avholdt i Athen.
De 29 sportsgrenene det ble konkurrert i var:
== Referanser ==
== Eksterne lenker == | |antall nasjoner=202 | 7,272 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Njord | 2023-02-04 | Njord | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019-07', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vaneguder'] | Njord (norrønt Njǫrðr, muligens fra urnordiske Nerthuz, oldgermansk *Nerþuz, således beslektet med navnet Njord, se Nerthus) er sjøfartens eller havets gud i norrøn mytologi. Han er guden som rår for vindens gang og kan stille storm og slukke ild. Han er guden man kan blote til for lykke på havet, for god eller trygg seilas, for godt fiske, for lykke på jakt, for rikdom til havs og lands og løsøre.
Njord er av vaneslekt og bodde opprinnelig på Vanaheim. Etter fredspakten med æsene (se vanekrigen), regnes han blant de ypperste av dem og bor så på Noatun (Nóatún) (som betyr skipstun, altså havn) som ligger ved sjøen. I innlandet i dagens Finnmark er det område som også heter Noatun, men det er av moderne opprinnelse.
Han er far til Frøy og Frøya som resultat av et mytologisk samliv med sin egen søster, som muligens også ble kalt Njord. Søster-bror-forbindelsen kan like gjerne være androgyn, at søster og bror er ett, tokjønnet. Njord vil da være både mor og far for sine barn. Njord blir deretter også gift med jotnedatteren og skigudinnen Skade (norrønt Skaði) via en munter feiltagelse.
| Njord (norrønt Njǫrðr, muligens fra urnordiske Nerthuz, oldgermansk *Nerþuz, således beslektet med navnet Njord, se Nerthus) er sjøfartens eller havets gud i norrøn mytologi. Han er guden som rår for vindens gang og kan stille storm og slukke ild. Han er guden man kan blote til for lykke på havet, for god eller trygg seilas, for godt fiske, for lykke på jakt, for rikdom til havs og lands og løsøre.
Njord er av vaneslekt og bodde opprinnelig på Vanaheim. Etter fredspakten med æsene (se vanekrigen), regnes han blant de ypperste av dem og bor så på Noatun (Nóatún) (som betyr skipstun, altså havn) som ligger ved sjøen. I innlandet i dagens Finnmark er det område som også heter Noatun, men det er av moderne opprinnelse.
Han er far til Frøy og Frøya som resultat av et mytologisk samliv med sin egen søster, som muligens også ble kalt Njord. Søster-bror-forbindelsen kan like gjerne være androgyn, at søster og bror er ett, tokjønnet. Njord vil da være både mor og far for sine barn. Njord blir deretter også gift med jotnedatteren og skigudinnen Skade (norrønt Skaði) via en munter feiltagelse.
== Ekteskapet med Skade ==
Mytene forteller at æsene hadde drept Skades far Tjatse (Thjazi). Væpnet dro Skade til Åsgard for å kreve bøter for drapet. Æsene ville tilby henne forlik ved å tilby henne et ekteskap med én av dem, men hun måtte selv velge ved kun å se føttene, mens gudenes ansikter var skjult. Hun velger et par vakre ben i den tro at det må være Balder, gudenes vakre yngling, men det er feil; hun har valgt Njord hvis bein var vasket rene av sjøen. Forpliktet til løftet blir Skade og Njord motvillige ektefeller.
Ekteskapet blir motsetningsfullt: Skade ville bo i Trymheim i Utgard, hvor hun kom fra, mens Njord ville fortsette å bo på Noatun. De ble da enige om et kompromiss: de skulle skiftvis bo sammen i ni dager og netter på hvert sitt sted, men likevel gikk det tungt for dem. Njord mistrivdes på fjellet. Ulvens tuting var fæl i kontrast til svanenes sang. Skade likte seg dårlig ved sjøen hvor sjøens brus og måkenes skrik ikke ga henne nattesøvn. Kvadet forteller at Njord sier:
Jeg er lei fjellet,
var ikke lenge der,
bare ni netter.
Ulvetutingen
ille låter
mot svanesangenOg Skade svarer:
Jeg fikk ikke sove
i seng ved sjøen
for fugleskriket.
Måken vekker meg
hver eneste morgen
kommer fra åpne havet.De ble således skilt, barnløse.
== Njord-kult ==
Han regnes som det opprinnelige mannlige motstykket til Jord. Havet som motsetning til landjorden tilsvarende motsetningen mann og kvinne. Njord er således en fruktbarhetsgud i sin alminnelighet, lik alle vanene. Mytene omtaler Njord som vanenes ætling, guden uten mén, man snakket om å være «rik som Njord», skaldene omskriver nirðir i betydningen å være «en mann», «en kriger». I blotene ble skålene til Njord og Frøy drukket etter Odins (jf. Håkon den godes saga). Det ble også gitt eder til Njord, Frøy og «den allmektige ås» (sannsynligvis Tor).
Stedsnavnene viser at dyrkingen av Njord var utbredt i Norden, men kanskje først og fremst på steder hvor sjøfart og fiske allerede var viktig: ved Nærøy, også kalt Njords øy i vikingtiden, står fremdeles gudehovet etter værguden. Den ble i senere tid bygget om til steinkirke da kristendommen kom til landet. Man kan fremdeles lese inskripsjonene av vikingene som var med å bygge gudehovet. Kirka er i dag en av Norges aller eldste kirker. Njord var en gud da hof-betegnelsen var i bruk. Anne Holtsmark nevner at på Ringerike har han hatt et hov, kalt Niarðarhof, nå Norderhov (‘v’ og ‘f’ var like lyder i norrøn tid, gjenspeiles i engelske ‘life’ and ‘alive’). Tysnesøya het tidligere Niarðarlog, tolket som «Njords lagdømme».[
Holtsmark (side 91) mener at Njord må ha tilhørt et eldre lag i fruktbarhetsdyrkingen og at hans funksjoner ble overtatt av Frøy og Frøya.
== Stamfar til de norske kongene ==
Den norske kongeslekten Ynglingeætten førte sine aner tilbake til Njord. I Ynglingatal som ble diktet sist på 800-tallet av skalden Tjodolv den kvinværske ble Harald Hårfagres ætt ført tilbake til Njords sønn Yngve-Frøy i 27 navngitte ættledd. Dette er også gjengitt i Snorre Sturlasons Ynglingesaga og i Historia Norvegiæ.
Diktet Håleygjatal som ble diktet av skalden Øyvind Skaldespiller på oppdrag fra Håkon Ladejarl sist på 900-tallet om håløygjene og ladejarlene tilsvarer Ynglingatal ganske nøyaktig på den måten at det navngir herskerens stamfedre i 27 ledd tilbake til Odins sønn Sæming. Felles for disse diktene er at de ikke har rot i virkeligheten, men har en klar funksjon for å legitimere kongeverdigheten med at kongen nedstammer direkte fra gudene.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Gro Steinsland Norrøn religion - Myter, riter, samfunn Pax 2005 ISBN 978-82-530-2607-7
Anne Holtsmark (1970). Norrøn mytologi. Oslo: Samlaget.
== Eksterne lenker ==
Njord-Nerthus og fruktbarhetskultus, artikkel hos Norgeshistorie.no | Njord (norrønt Njǫrðr, muligens fra urnordiske Nerthuz, oldgermansk *Nerþuz, således beslektet med navnet Njord, se Nerthus) er sjøfartens eller havets gud i norrøn mytologi. Han er guden som rår for vindens gang og kan stille storm og slukke ild. | 7,273 |
null | 2023-02-04 | Frøy | null | null | null | Frøy (Freyr), også kjent under navnet Yngve eller Yngve-Frøy, er en norrøn fruktbarhetsgud av vaneætt. Etymologisk betyr Frøy «herre», og han var en av de viktigste gudene i før-kristen nordisk tro. | 7,274 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Midgard | 2023-02-04 | Midgard | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norrøn mytologi'] | Se også Midgard (Tolkien).
Midgard (norrønt Miðgarðr, «den inngjerda verden i midten») er i norrøn mytologi menneskenes boplass, et av de ni hjem. Midgard ligger utenfor Åsgard, mellom gudeheimen og jotneheimen. Midgard ligger i jordens midtre, Åsgard er plassert i sentrum av Midgard, og midt i Åsgard ligger en vidstrakt og herlige slette, Idavollen, hvor det i sentrum vokser det eviggrønne verdenstreet Yggdrasil. Treet får næring og styrke grunnet tre lange og dype røtter. En rot går under Åsgard hvor Urds brønn ligger, den andre roten går til Nivlheim, «Skoddeheimen», som før jorden ble skapt var den nordligste og kaldeste delen av Ginnungagap. Den tredje roten går gjennom Jotunheim, jotnenes rike, og fram til Mimes brønn som fylt med visdommens vann. Midgards grense utgjør av en stor mur som ble bygd av jotnen Ymes øyenbryn. Se også norrøn kosmologi.
| Se også Midgard (Tolkien).
Midgard (norrønt Miðgarðr, «den inngjerda verden i midten») er i norrøn mytologi menneskenes boplass, et av de ni hjem. Midgard ligger utenfor Åsgard, mellom gudeheimen og jotneheimen. Midgard ligger i jordens midtre, Åsgard er plassert i sentrum av Midgard, og midt i Åsgard ligger en vidstrakt og herlige slette, Idavollen, hvor det i sentrum vokser det eviggrønne verdenstreet Yggdrasil. Treet får næring og styrke grunnet tre lange og dype røtter. En rot går under Åsgard hvor Urds brønn ligger, den andre roten går til Nivlheim, «Skoddeheimen», som før jorden ble skapt var den nordligste og kaldeste delen av Ginnungagap. Den tredje roten går gjennom Jotunheim, jotnenes rike, og fram til Mimes brønn som fylt med visdommens vann. Midgards grense utgjør av en stor mur som ble bygd av jotnen Ymes øyenbryn. Se også norrøn kosmologi.
== Etymologi ==
Midgard er attestert i mange gamle germanske språk. På norrønt er det Miðgarðr, norsk Midgard eller Midgård. I det gammelhøytyske diktet Muspilli framstår det som Mittilagart. Den gotiske formen Midjungards er bevitnet i en gotisk oversettelse av Bibelens Evangeliet etter Lukas. Midjungards er valgt som en oversettelse av det greske ordet οἰκουμένη. Ordet Midgard er også tilstede i angelsaksisk epos og poesi som Middangeard; senere omformet til Middellærd eller Mittelerde («Mellom-jorden») i mellomengelsk litteratur. «Middle-earth» "«Mellom-jorden») er vanligvis unngått i moderne engelsk da det har for sterke assosiasjoner til J.R.R. Tolkiens moderne litterære begrep, se nedenfor.
Alle disse formene er avledet fra det antatt urgermanske ordet *medja-gardaz (*meddila-, *medjan-). Selv om de to begrepene er avledet fra urindoeuropeiske rotordene *medhyo («mellom/midtre») og *ghartos («inngjerding/gård/heim») eksisterer konstruksjonen kun i germanske språk. Det er mulig å spekulere om alderen til dette kosmologiske konseptet, men det kan være uheldig å spore det tilbake til germansk terminologi i felles indoeuropeisk.
Som nevnt er det danske og svenske formene Midgård eller Midgaard, den norske Midgard og/eller Midgård, foruten også islandske Miðgarður som alle er avledet fra nordiske språkenes felles norrøne opphav.
== Norrønt ==
Midgard er et rike i norrøn mytologi. Det er tenkt som plassert et sted i midten av Yggdrasil, Midgard er omgitt av en verden av vann, eller et hav, som er ufarbar for reisende. Havet er bebodd av den store sjøormen Jormundgand, men som helst kalles for Midgardsormen (norrønt Miðgarðsormr) for at den slynger seg rundt Midtgards omkrets og når sin egen hale. Konseptet tilsvarer det gamle symbolet Ouroboros.
I norrøn mytologi er Midgard også gjeldende for muren som går rundt verden og som gudene bygde av øyenbrynene til den enorme jotnen Yme som et forsvar mot de jotnene som levde i Jotunheim, vest for Mannheim, «menneskenes hjem», et ord som også er benyttet for å referere til hele den øvrige verden.
Midgard ble etter sigende formet og dannet fra kjøttet og blodet av Yme, hans kjøtt utgjorde landet og blodet havene, og ble forbundet til Åsgard ved broen Bifrost som ble voktet av guden Heimdall. I Midgard bor mennesker, men også æser, vaner og alver, foruten også dverger, men under jorda og nede i fjellet.
I henhold til Edda-diktningen vil Midgard bli ødelagt ved Ragnarok, det store slaget i endetiden. Midgardsormen vil stige opp fra havet, forgifte landet og havet med sin gift og få havet til storme opp i store bølger og slå mot landjorda. Det siste slaget vil foregå på sletten til Vigrid, og deretter vil Midgard og bortimot alt livet bli ødelagt ved at landjorda synker ned i havet.
Selv om de fleste bevarte tilfellene av ordet Midgard viser til åndelige saker kan det også være nevnt i mer verdslig tilfeller, noe et dikt på en svensk runestein (Sö 56) fra Södermanland fra vikingtiden har bevitnet:
== Angelsaksisk og mellomengelsk ==
Navnet middangeard opptrer rundt seks ganger i det angelsaksiske episke diktet Beowulf og tilsvarer ordet Midgard. Begrepet tilsvarer i mening det greske begrepet Oikoumene ved å referere til den kjente og befolkete verden.
Konseptet med Midgard opptrer flere ganger i mellomengelsk. I assosiasjon med jord, eorðe, i mellomengelske middellærd, middelerde er ved populær etymologi, fortsettelsen av geard, «inngjerding» (gard), er engelsk yard (gårdsplass og et ord for målenhet). Et tidlig eksempel for denne omformingen er fra Ormulum:
þatt ure Drihhtin wollde / ben borenn i þiss middellærdat vår Herre ønsket / å bli født i denne mellom-jord.Bruken av «Middle-earth» som et navn for setting og et sted for en litterær handling ble popularisert av forfatteren (og den angelsaksiske forskeren) J.R.R. Tolkien i hans bøker Ringenes herre. Tolkien var opprinnelig inspirert av referanser til middangeard og Éarendel i det angelsaksiske diktet Crist (Kristus) som ble bevart i Exeterboken.
== Referanser == | Midgard (norrønt Miðgarðr, «den inngjerda verden i midten»Lind, Idar: Norrøn mytologi frå A til Å, side 138) er i norrøn mytologi menneskenes boplass, et av de ni hjem. Midgard ligger utenfor Åsgard, mellom gudeheimen og jotneheimen. | 7,275 |
null | 2023-02-04 | Jotunheim | null | null | null | Jotunheim er jotnenes verden i den norrøne kosmologien, men inneholder et vell av vetter som ikke nødvendigvis bare er jotner. Flere av Edda-diktene (Voluspå, Skirnismål og Trymskvida) henviser til Jotunheim som jotnenes hjemsted. | 7,276 |
https://no.wikipedia.org/wiki/23._mai | 2023-02-04 | 23. mai | ['Kategori:Dager i mai'] | 23. mai er den 143. dagen i året, den 144. i skuddår. Det er 222 dager igjen av året.
| 23. mai er den 143. dagen i året, den 144. i skuddår. Det er 222 dager igjen av året.
== Navnedag ==
Oddleif, Oddlaug.
== Historie ==
1430 – Jeanne d’Arc blir tatt til fange av burgunderne på vei til å frigjøre Compiègne.
1498 – Girolamo Savonarola blir henrettet etter ordre fra pave Alexander VI.
1533 – Giftemålet mellom kong Henrik VIII og Katarina av Aragón blir kjent ugyldig.
1541 – Jacques Cartier legger ut fra Saint-Malo i Frankrike på sin tredje reise.
1555 – Paul IV blir pave.
1568 – Nederland erklærer seg uavhengige fra Spania.
1701 – Etter å ha blitt kjent skyldig i piratvirksomhet og mordet på William Moore, blir kaptein William Kidd hengt i London.
1788 – Sør-Carolina blir den 8. delstaten i USA som godkjenner den amerikanske konstitusjonen.
1813 – Den søramerikanske uavhengighetslederen Simón Bolívar går inn i Mérida i spissen for invasjonen av Venezuela.
1844 – Profeten Báb erklærer seg som Guds port i Persia; grunnleggelsen av babismen.
1863 – Den tyske politikeren Ferdinand Lassalle grunnlegger Allgemeiner Deutscher Arbeiterverein (ADAV), som regnes som forløperen til SPD.
1865 – Det blir holdt en parade i Washington, D.C. for å markere slutten på den amerikanske borgerkrigen.
1873 – Det canadiske parlamentet oppretter North West Mounted Police, forløperen til Royal Canadian Mounted Police.
1906 – Wright-brødrene får patent nr. 821 393 for sin «flyvende maskin».
1915 – Første verdenskrig: Italia blir med de allierte etter å ha erklært krig mot Østerrike-Ungarn.
1945 – Den tyske regjeringen, under ledelse av Karl Dönitz, blir tatt til fange av britene i Flensburg.
1945 – Andre verdenskrig: Heinrich Himmler, lederen av SS, begår selvmord mens han er i de alliertes varetekt.
1949 – Forbundsrepublikken Tyskland blir dannet.
1960 – Israels statsminister David Ben-Gurion forteller at krigsforbryteren og nazisten Adolf Eichmann er blitt pågrepet.
1967 – Egypt stenger Akababukta for israelske skip, og legger med dét grunnlaget for seksdagerskrigen.
1969 – Rockebandet The Who gir ut Tommy, den første rockeoperaen.
1979 – Karl Carstens blir valgt til den Vest-Tysklands femte president.
1994 – Roman Herzog blir valgt til Tysklands president.
1995 – Programmeringsspråket Java blir offisielt annonsert.
1997 – Mohammad Khatami blir valgt til president i Iran.
2004 – Horst Köhler blir valgt til Tysklands president.
2007 – UEFA Champions League 2006-07 finale i Aten i Hellas.
2008 – Den søramerikanske union etableres på et møte i Brasília.
2021 – Den regimekritiske, hviterussiske journalisten Raman Pratasievitsj ble arrestert etter at Ryanair-flyet på vei fra Aten til Vilnius som han var passasjer ombord i, ble tvunget til å lande i Minsk.
=== Norsk historie ===
1854 – Bybrann i Hønefoss. 20 bygninger brenner ned til grunnen.
1941 – Krigskorset blir innstiftet ved kongelig resolusjon.
== Fødsler ==
Se flere som er født 23. mai i Kategori:Fødsler 23. mai.
1707 – Carl von Linné, svensk botaniker (d. 1778)
1730 – Ferdinand av Preussen, prøyssisk general (d. 1813)
1818 – Alfred von Fabrice, saksisk general og politiker (d. 1891)
1827 – Henry Brougham Loch, britisk offiser (d. 1900)
1834 – Carl Bloch, dansk maler (d. 1890)
1844 – Àbdu'l-Bahá, Bahá'u'lláhs eldste sønn (d. 1921)
1844 – Henrik Brustad, norsk kjempe (d. 1899)
1848 – Otto Lilienthal, tysk oppfinner og flypioner (d. 1896)
1871 – Sigurd Lie, norsk komponist og dirigent (d. 1904)
1881 – Ludwig Kaas, tysk politiker og prest (d. 1952)
1881 – Augustin Bea, tysk kardinal (d. 1968)
1891 – Pär Lagerkvist, svensk forfatter, poet og vinner av nobelprisen i litteratur i 1951 (d. 1974)
1898 – Josef Terboven, tysk rikskommissær i Norge under andre verdenskrig (d. 1945)
1903 – Pablo Muñoz Vega, ecuadorianske kardinal (d. 1994)
1910 – Artie Shaw, amerikansk jazzmusiker (d. 2004)
1911 – Paul Augustin Mayer, tysk kardinal (d. 2010)
1922 – Edith Ranum, norsk forfatter og dramatiker (d. 2002)
1923 – Alicia de Larrocha, spansk pianist (d. 2009)
1925 – Randi Kolstad, norsk skuespiller (d. 1999)
1933 – Joan Collins, amerikansk skuespillerinne
1936 – Heribert Thallmair, tysk politiker
1939 – Gunnar Breimo, norsk politiker
1942 – Sandra Dee, amerikansk skuespiller og sanger (d. 2005)
1946 – Åge Starheim, norsk politiker
1946 – Svein Johansen, norsk maler
1949 – Thore A. Nistad, norsk politiker (FrP)
1949 – Alan García, peruansk president (d. 2019)
1951 – Anatolij Karpov, russisk sjakkspiller
1951 – Antonis Samaras, gresk statsminister
1956 – Antoinette Batumubwira, burundisk politiker
1956 – Ursula Plassnik, østerriksk utenriksminister
1957 – Lars Sponheim, norsk politiker (V)
1958 – Drew Carey, amerikansk komiker
1965 – Tom Tykwer, tysk filmregissør og produsent
1965 – Jon Inge Kjørum, norsk skihopper
1970 – Rune Skarsfjord, norsk fotballtrener og -spiller
1972 – Rubens Barrichello, brasiliansk Formel 1-fører
1977 – Kenneth Hætta, norsk–samisk journalist og fotograf
1980 – Fanis Gekas, gresk fotballspiller
1981 – Eirik Skadsdammen, norsk ishockeyspiller
1982 – Eirik Tage Johansen, norsk golfspiller
1983 – Heidi India Range, britisk Soul/R&B sanger
1984 – Hugo Almeida, portugisisk fotballspiller
1991 – Lena Meyer-Landrut, tysk eurovisionvinner
== Dødsfall ==
Se flere som døde 23. mai i Kategori:Dødsfall 23. mai.
1498 – Girolamo Savonarola, italiensk dominikanerpater, ordensreformator og botspredikant (f. 1452)
1886 – Leopold von Ranke, tysk historiker (f. 1795)
1887 – Ludvig Mathias Lindeman, norsk komponist og folkemusikksamler (f. 1812)
1898 – Holm Munthe, norsk arkitekt (f. 1848)
1902 – Erik Jonsen Nonstadplass, norsk tømmermann og kirkebygger (f. 1814)
1906 – Henrik Ibsen, norsk forfatter (f. 1828)
1923 – Otto Bahr Halvorsen, norsk statsminister (f. 1872)
1937 – John D. Rockefeller, amerikansk forretningsmann
1945 – Heinrich Himmler, tysk nazist (f. 1900)
1967 – Carl-Henrik Norin, svensk jazzmusiker (f. 1920)
1983 – Finn Mortensen, norsk komponist (f. 1922)
1992 – Giovanni Falcone, italiensk dommer (myrdet av mafiaen) (f. 1939)
1994 – Olav H. Hauge, norsk dikter (f. 1908)
2002 – Sam Snead, amerikansk golfspiller (f. 1912)
2004 – Tommy Rødningsby, norsk soldat (f. 1974)
2004 – Maxine Rodinson, fransk historiker og sosiolog (f. 1915)
2007 – Tron Øgrim, norsk journalist, forfatter og politiker (f. 1947)
2009 – Roh Moo-hyun, sørkoreansk politiker og president (f. 1946)
2011 – Xavier Tondó, spansk syklist (f. 1978)
2015 – John Forbes Nash jr., amerikansk matematiker (f. 1928)
2015 – Carl Nesjar, norsk maler og billedhugger (f. 1920)
2015 – Liv Marit Wedvik, norsk countryartist (f. 1970)
2015 – Anne Meara, amerikanske skuespiller (f. 1929)
== Markeringer ==
FNs internasjonale dag for fredsbevarende personell
== Referanser == | MAI var et norsk plateselskap stiftet av Oktober forlag og den radikale musikerforeningen Samspill i 1973 etter modell fra svenske plateselskaper som MNW og Silence Records. Frem til konkursen og nedleggelsen i 1983 ga selskapet ut 74 LPer og 16 singler. | 7,277 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kommunestruktur_i_Norge | 2023-02-04 | Kommunestruktur i Norge | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Norge', 'Kategori:Norsk lokalpolitikk'] | Kommunestruktur i Norge viser utviklingen i antall norske kommuner fra 396 kommuner ble opprettet som formannskapsdistrikter 1. januar 1838. Det generelle mønsteret kan beskrives ved at et stort antall kommunedelinger fram til 1930; fra 392 til 747. Fra 1930 har antall kommuner minsket gjennom kommunesammenslåinger slik at det pr. 1. januar 2020 er det 356 kommuner i Norge. Et annet generelt trekk er byene stadig blitt utvidet, dels ved at deler av nabokommunene er inkorporert i byene, dels ved kommunesammenslåinger.
| Kommunestruktur i Norge viser utviklingen i antall norske kommuner fra 396 kommuner ble opprettet som formannskapsdistrikter 1. januar 1838. Det generelle mønsteret kan beskrives ved at et stort antall kommunedelinger fram til 1930; fra 392 til 747. Fra 1930 har antall kommuner minsket gjennom kommunesammenslåinger slik at det pr. 1. januar 2020 er det 356 kommuner i Norge. Et annet generelt trekk er byene stadig blitt utvidet, dels ved at deler av nabokommunene er inkorporert i byene, dels ved kommunesammenslåinger.
== Kommunedelinger ==
Et trekk ved historien om norske kommuner er at det frem til omkring 1930 var svært mange kommunedelinger. Kommunene ble altså stadig mindre i geografisk utbredelse. Da formannskapslovene ble innført 1838, ble kommunene primært basert på inndelingen i prestegjeld. Norge ble delt inn i 396 kommuner, da kalt formannskapsdistrikter – 358 landdistrikt og 38 bydistrikt. Sammenlignet med for eksempel Sverige fikk Norge forholdsvis få og store kommuner. På slutten av 1800-tallet ønsket mange større deltakelse i det lokale politiske liv. Dette kunne skje ved kommuneoppdeling, og denne prosessen ble avsluttet midt på 1900-tallet. Resultatet ble at i 1930 var antall kommuner kommet opp i 747, en økning på nesten 90 % sammenlignet med 1837. Den siste ordinære kommunedelingen var utskillelsen av Fedje fra Austrheim fra 1. januar 1947.
Sognekommune var et administrativt nivå i Norge fra 1837 til 1947, basert på kirkesognene som geografiske enheter. De enkelte kommunene kunne opprette sognekommuner og delegere oppgaver til dem. De endringene i kommunestruktur i Norge som skjedde fra 1838 til 1930, skjedde hovedsakelig ved at større kommuner ble delt opp i samsvar med grensene for sognekommunene.Oppdelingen av kommunene skjedde i et samfunn basert på transport uten motorbåt og biltrafikk, og mange steder nesten uten veier. Langs kysten var det omkring år 1900 stadig sjøen og fjorden som var hovedveien, samferdselen var i stor grad basert på båttrafikk. Kommuneinndelingen var basert på at fjorden bandt sammen land på begge sider. I løpet av første halvdel av 1900-tallet skulle dette forandre seg; motorisert landverts kommunikasjon tok mer og mer over, og det ble lagt planer for en storstilt veibygging.
Omkring 1960 foretok Schei-komiteen en gjennomgang av Kommune-Norge. Resultatet var store endringer i kommunestrukturen. Sognekommunen som administrativt nivå ble opphevet.
Etter 1950 er det bare blitt opprettet/fradelt tre helt nye kommuner: Arna fra Haus i 1964, og Sula fra Ålesund og Sømna fra Brønnøy i 1977. I tillegg har en del kommuner som ble slått sammen på 1960-tallet igjen blitt selvstendige (se under).
== Bygrensejusteringer ==
I siste halvdel av 1800-tallet da urbaniseringsprosessen for alvor kom i gang i Norge utvidet byene seg geografisk. Større arealer fikk tettbebyggelse. Mange byer fikk justert sine grenser ved at en mindre del av nabokommunen ble tillagt byen.
== Norges første kommunesammenslåinger ==
Før 1940 var det svært få kommunesammenslåinger
1841 – Fjotland ble slått sammen med Kvinesdal (men den ble igjen egen kommune i 1858).
1844 – Strømsgodset ble slått sammen med Skoger.
1846 – Namdalseid ble slått sammen med Beitstad, og Sævik ble slått sammen med Overhalla.
1859 – Brekke ble slått sammen med Lavik (men den ble igjen egen kommune i 1905).
1860 – Eid ble slått sammen med Fjelberg.
1877 – Bergen landdistrikt ble slått sammen med Bergen. Landdistriktet hadde et areal på 4,74 km² og 4 875 innbyggere, og omfattet strøkene Møhlenpris, Nygård, Kalfaret, Sandviken og Ytre Sandviken. Byutvidelsen medførte at byens areal økte til 7,65 km², og folketallet økte til 39 263.
1902 – Sammenslåingen av Arendal og Barbu kommuner. Barbu ble slått sammen med Arendal. Spørsmålet om utvidelse av byen Arendal ble tatt opp flere ganger på 1800-tallet, fordi man konstaterte at det var lite plass for mer bebyggelse innenfor bygrensene. Barbu kommune omringet Arendal fra 1878, og i 1894 sendte denne forstadkommunen en henvendelse til Regjeringen om ikke 3 av 4 skolekretser i Barbu burde innlemmes i byen Arendal. Saken ble behandlet gjennom mer enn seks år av de involverte partene, og staten kom da fram til at det eneste rette var å slå de to kommunene sammen.
1916 – Årstad ble slått sammen med Bergen.
1948 – Aker ble innlemmet i Oslo 1. januar 1948. Aker kommune hadde ved sammenslåingen 130 976 innbyggere, og geografisk hadde Aker omsluttet Oslo kommune fullstendig.
== Schei-komiteen ==
Nye kommunikasjonsmønstre hadde stor betydning da arbeidet med å finne en mer hensiktsmessig inndeling av Kommune-Norge ble satt igang i 1950-åra. Schei-komitéen gikk gjennom alle kommunene og foreslo flere hundre sammenslåinger, og de fleste ble vedtatt gjennomført av Stortinget.1. januar 1957 hadde Norge 680 herredskommuner, 64 bykommuner og noen ladesteder og andre områder med spesiell status. Det var svært mange små og ineffektive kommuner, og den mest omfattende kommunesammenslåingsprosessen i historien ble gjennomført på 1960-tallet.
Nye transportmåter var en viktig premiss for Schei-komiteen. Overgangen fra sjø- til landeveistransport skjedde hurtig. Veier ble bygget, bussruter og fergesamband ble opprettet, mens mange lokalbåtruter ble lagt ned. Det var veiene som skulle binde kommunen sammen og de nye kommunegrensene ble ofte lagt midtfjords. Fjorden som før hadde bundet sammen og vært hovedtransportåre i kommunen ble nå det som skulle skille en kommune fra en annen.
Schei-komiteen slo ikke bare kommunene sammen. Noen kommuner ble stykket opp i biter og tillagt nabokommunene. Den mest omfattende oppdelingen var det Herdla herad i Nordhordland som fikk, ettersom den ble delt opp og tillaget ikke mindre enn fem nabokommuner. Stangvik på Nordmøre er et annet eksempel; dette var en kommune basert på fjorden som bindeledd; grenda Stangvik med Stangvik kirke var det naturlige sentrum i en stor fjordkommune, der alle hadde et naturlig samlingspunkt da de rodde og seilte. Med den nye tiden ble Stangvik kommune spittet mellom tre nabokommuner. Hoveddelen av kommunen med 1 386 innbyggere ble slått sammen med Åsskard og Surnadal til den nye Surnadal kommune. Ålvundfjord krets som hadde 508 innbyggere, ble slått sammen med Sunndal kommune. Åsprong-Sandnes krets med 26 innbyggere ble slått sammen med Tingvoll kommune.
Åmli kommune i Aust-Agder er et typisk eksempel på en norsk landkommunes oppdeling og sammenslåing. Kommunen ble i 1908 delt i tre: Åmli, Gjøvdal og Tovdal. 59 år seinere, i 1967, var de samme kommunene igjen slått sammen til Åmli kommune. På disse årene hadde veiene blitt forbedret vesentlig, bilen var blitt allemannseie og folketallet i utkantkommunene var gått sterkt tilbake.
I årene 1962 til 1967 var det svært mange sammenslåinger. Toppåret var 1964, da ca. en fjerdedel av Norges kommuner ble lagt ned.
En annet viktig trekk var at det ble skapt store bykommuner som slukte omkringliggende landkommuner, blant annet for å lette byenes vekst. En strøm av protester reiste seg, men kommunene ble likevel slått sammen. Etter at Ålen og Haltdalen var slått sammen til Holtålen var det pr. 1. januar 1972 tilsammen 444 kommuner i Norge.
På 70-tallet ble noen få kommuner delt opp igjen eller skilt ut: Tolga-Os delt i Tolga og Os, Fron delt i Nord-Fron og Sør-Fron, Hole fra Ringerike, Eidfjord fra Ullensvang, Hornindal fra Stryn, Ørskog delt i (nye) Ørskog, Stordal og Skodje, Sula fra Ålesund, Sømna fra Brønnøy og Flakstad fra Moskenes.
== Buvik-utvalget ==
På 1970-tallet var det få sammenslåinger, men på slutten av 80-tallet og tidlig på 90-tallet begynte man å slå sammen kommuner rundt de mellomstore byene. Buvik-utvalget la frem NOU 1986:7 med forslag til endringer i kommuneinndelingen for byområdene Horten, Tønsberg, og Larvik (Buvik I), og senere NOU 1989:16 om kommuneinndelingen for byområdene Sarpsborg, Fredrikstad, Arendal, Hamar og Hammerfest (Buvik II). Utredningene ble fulgt opp med flere stortingsvedtak om sammenslåing rundt byområder, til tross for massiv motstanden i flere av de involverte kommunene (se under). I etterkant av disse tvangsmessige sammenslåingene vedtok Stortinget i 1995 at kommuner ikke skal slåes sammen mot sin egen vilje.
Den økonomiske gevinsten var svært mager på kort sikt, så i tiden etter dette har det vært få sammenslåinger. Det ble diskutert i 2004 om en tredjedel av kommunene må slås sammen for å effektivisere driften, denne gangen basert på frivillighet.
== Kommunesammenslåinger 1988–2013 ==
Om slike sammenslåinger er det ellers å si at økonomisk gevinst er kun ett av mange mål på hvorvidt en sammenslåing er vellykket. Andre hensyn som spiller inn kan være ønske om en mer samordnet samferdselspolitikk i en verden hvor avstandene bare blir mindre og mindre. Mer samordnet praktisering av statlig initiert politikk kan også fremmes av sammenslåing. Det største problemet med sammenslåing synes å være folkelig motstand mot sammenslåing. Nordmenn er svært patriotisk innstilt til egen kommune og eget hjemsted.
1. januar 1988 ble Horten og Borre slått sammen til nye Borre kommune, med administrasjonsenteret i Horten. I ettertid ble det stor strid om kommunenavnet og krav om folkeavstemning. -Byen Horten var blitt slettet fra kartet. Den gav knapt flertall for Horten og fra 1. juni 2002 heter kommunen altså Horten.
1. januar 1988 ble Tønsberg og Sem slått sammen til nye Tønsberg kommune med administrasjonen i byen (Sem hadde også kommunehuset i Tønsberg!) Sammenslåingen skjedde uten konflikter.
1. januar 1988 ble Larvik slått sammen med Stavern, Tjølling, Brunlanes og Hedrum til nye Larvik storkommune, selv om kommunesammenslåingen var svært omstridt i omlandskommunene. Folkeavstemningen i Tjølling sa 16 % ja.
1. januar 1992 ble Sarpsborg slått sammen med Tune, Varteig og Skjeberg til nye Sarpsborg storkommune. Folkeavstemninger i de omliggende kommunene viste stor motstand: Tune 24,4 % ja, Varteig 11 % ja og Skjeberg 17 % ja. Det ble valgt en sentralstyrt kommuneorganisering (de omliggende kommunene ble 'slukt' av byen).
1. januar 1992 ble Hamar slått sammen med Vang i Hedmark, samt en mindre del av Ringsaker, til nye Hamar storkommune med administrasjonen i byen. Det var folkeavstemninger i omlandskommunene med stort flertall imot: Ringsaker 3,8 %ja, Vang 5 % ja og Løten 2,5 % ja. Vang ble likefullt innlemmet i storkommunen, mens Løten og det meste av Ringsaker forble selvstendige kommuner.
1. januar 1992 ble Arendal slått sammen med Moland, Øyestad, Tromøy og Hisøy til nye Arendal storkommune. Sammenslåingen ble vedtatt i Stortinget, selv om omlandskommunene hadde folkeavstemninger med klare nei-flertall: Øyestad 5,5 % ja, Moland 11 % ja og Tromøy 13,9 %ja.
1. januar 1992 slo Hammerfest og Sørøysund seg sammen etter folkeavstemning hvor 55,4 % stemte ja i Hammerfest og 41,8 %i Sørøysund, mens forslag om å også inkludere Kvalsund gav 37,5 % ja i Hammerfest og 10 % ja i Kvalsund. Sørøysund ble med i storkommunen, mens Kvalsund forble egen kommune. Den nye kommunen ble hetende Hammerfest, og administrasjonssenteret ligger i Hammerfest.
1. januar 1994 ble Fredrikstad slått sammen med Borge, Rolvsøy, Kråkerøy og Onsøy til nye Fredrikstad storkommune, til tross for knapt nei-flertall i Fredrikstad (48 %ja) og massiv motstand i omlandskommunene: Kråkerøy 7,3 % ja, Onsøy 2,3 prosemt ja, Rolvsøy 3,5 % ja og Borge 5,2 % ja. . For å ta hensyn til lokal tilhørighet bestemte at de tidligere kommunenavnene skulle representere kommunedeler i den nye storkommunen, og området som tidligere utgjorde Fredrikstad ble nå hetende kommunedel Sentrum. Ordningen med kommunedeler opphørte i 2001.
1. januar 2002 slo Våle og Ramnes seg sammen etter rådgivende folkeavstemning med 50,4 % ja i Våle og 79,3 % i Ramnes. Den nye kommunen heter Re kommune og har administrasjonssenter i Revetal.
1. januar 2005 ble Skjerstad innlemmet i Bodø etter to stemmers overvekt (50,2 % ja) i folkeavstemning i kommunen.
1. januar 2006 slo Ølen (overflyttet fra Hordaland i 2002) og Vindafjord på Haugalandet seg sammen til nye Vindafjord kommune etter folkeavstemning som gav 63,5 % ja i Ølen og 50,1 % i Vindafjord. Administrasjonssenteret ligger i Ølensjøen.
1. januar 2006 gikk Aure og Tustna på Nordmøre sammen etter folkeavstemning som gav 64,8 %ja i Aure og 52,7 % i Tustna. Store bruprosjekter har fjernet to fergestrekninger på riksvei 680 og knytter den nye kommunen sammen. Kommunen heter Aure, og administrasjonen ligger i Aure.
1. januar 2008 slo Kristiansund og Frei på Nordmøre seg sammen etter folkeavstemning med 95,5 % ja i Kristiansund og 51,5 % ja i Frei. Kommunen heter Kristiansund og administrasjonen ligger i byen.
1. januar 2012 slo Inderøy og Mosvik i Nord-Trøndelag seg sammen, etter at folkeavstemning i Mosvik gav 58,0 % ja. Kommunen heter Inderøy, og administrasjonen ligger på Straumen.
1. januar 2013 slo Harstad og Bjarkøy i Troms seg sammen, etter at folkeavstemning i Bjarkøy gav 90,1 % ja (forutsatt bygging av Bjarkøyforbindelsen som var planlagt ferdig i 2017). Kommunen heter Harstad, og administrasjonssenteret ligger i Harstad.
== Kommunereform fra 2014 ==
Etter kommunereformen på 1960-tallet som omfattet et stort flertall av kommunene i landet, var det ikke noen samlet revisjon av kommuneinndelingen i landet. De få kommunesammenslåingene siden den tid kom etter lokale vurderinger, og siden 1990-tallet basert på frivillighet. Erna Solbergs regjering hadde som mål å betydelig redusere antall kommuner i landet, tre av fire kommuner ble antydet, slik at totalantallet ville bli rundt 100.
I tilleggsproposisjonen for statsbudsjettet 2014 varslet regjeringen at arbeidet med en kommunereform ville starte i 2014. I november 2013 startet sonderinger med opposisjonspartiene, ettersom regjeringen ønsket et bredt politisk samarbeid om reformen. I januar 2014 nedsatte kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner et utvalg for kommunereformen.
Utvalgets leder Signy Vabo presenterte første delrapport den 31. mars 2014. Rapporten foreslo at norske kommuner bør ha minimum 15 000–20 000 innbyggere, og at antall kommuner bør reduseres fra 428 til omkring 100. Den 14. mai 2014 la kommunalministeren frem Kommuneproposisjonen 2015 i Stortinget: Landets kommuner ble gitt en frist frem til sommeren 2016 med å avklare sammenslåinger, med virkning fra 1. januar 2018. Den 1. desember 2014 leverte utvalget sin sluttrapport. Utvalget anbefalte fortsatt kommuner med minimum 15 000 – 20 000 innbyggere; I tillegg ble det foreslått å overføre ansvaret for rehabilitering og habilitering, hjelpemidler og barnevernet fra stat og fylke til de nye kommunene. For psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert behandling av rusavhengighet (TSB) ble det anbefalt en mellomløsning, med kommunal finansiering og ressursansvar og spesialist-tjenester fra regionale helseforetak og private aktører. Utvalget betraktet arbeidsmarkedstiltak og videregående opplæring som oppgaver som er for store for kommunene; derimot kan kommuner med mer enn 100 000 innbyggere få hovedansvaret for kollektivtrafikk og videregående skoler. I praksis betyr dette Oslo, Bergen, Stavanger, Trondheim og eventuelle fremtidige større kommuner.
== Kommunesammenslåinger i 2017 og 2018 ==
Den 1. januar 2017 slo Sandefjord, Andebu og Stokke seg sammen til nye Sandefjord kommune. Den delen av tettstedet Vear som lå i Stokke ble samtidig overført til Tønsberg. Per 1. januar 2017 var det i Norge 426 kommuner.
Vestfold: Larvik og Lardal kommuner sendte søknad om sammenslåing i november 2015. Regjeringen godkjente søknaden 5. februar 2016, og kommunesammenslåingen gjelder fra 1. januar 2018. Navnet på den nye kommunen er Larvik.
Vestfold: Nøtterøy og Tjøme vedtok 17. desember 2015 at den sammenslåtte kommunens navn blir Færder. Sammenslåingen skjedde 1. januar 2018.
Vestfold: Holmestrand og Hof vedtok 17. desember 2015 å sende søknad om sammenslåing. Sammenslåingen ble godkjent 18. mars 2016, og sammenslåingen skjedde 1. januar 2018. Kommunen heter Holmestrand. I ettertid har Sande kommune gitt en positiv innstilling om å være med i den nye kommunen. Denne sammenslåingen skjer i to prosesser, der Sande blir med fra 1. januar 2020.
Rissa i Sør-Trøndelag og Leksvik i Nord-Trøndelag vedtok 21. desember 2015 å sende søknad om sammenslåing under navnet Indre Fosen kommune med virkning fra 1. januar 2018. Dette ble godkjent 17. juni 2016.
Sør- og Nord-Trøndelag ble slått sammen til Trøndelag fylke fra 1. januar 2018.
Fra 2018 til 2020 besto Norge av 422 kommuner.
== Stortingsvedtak i 2017 ==
Den 8. juni 2017 vedtok Stortinget at antall kommuner skulle reduseres til 354. I desember 2017 vedtok Stortinget å oppheve ett av sammenslåingsvedtakene slik at antallet ville bli 356. Kommunesammenslåingene skulle være gjennomført senest 1. januar 2020.
=== Frivillige sammenslåinger ===
Kommuner som fattet kommunestyrevedtak om sammenslåing og som ble fulgt opp med vedtak i Stortinget 8. juni 2017 og sammenslåinger 1. januar 2020:
Moss og Rygge slo seg sammen til ny Moss kommune.
Aurskog-Høland og Rømskog slo seg sammen til ny Aurskog-Høland kommune.
Ski og Oppegård slo seg sammen til Nordre Follo kommune
Tønsberg og Re slo seg sammen fra 1. januar 2020 til ny Tønsberg kommune.
Hurum, Røyken og Asker slo seg sammen til ny Asker kommune.
Svelvik, Drammen, og Nedre Eiker slo seg sammen til ny Drammen kommune.
Bø og Sauherad slo seg sammen til Midt-Telemark kommune
Lyngdal og Audnedal slo seg sammen til ny Lyngdal kommune
Stavanger, Rennesøy og Finnøy slo seg sammen til ny Stavanger kommune
Os og Fusa slo seg sammen til Bjørnafjorden kommune.
Øygarden, Fjell og Sund slo seg sammen til ny Øygarden kommune
Lindås, Radøy og Meland slo seg sammen til Alver kommune.
Odda, Ullensvang og Jondal slo seg sammen til ny Ullensvang kommune
Voss og Granvin slo seg sammen til nytt Voss herad
Førde, Gaular, Naustdal og Jølster slo seg sammen til Sunnfjord kommune
Eid og Selje slo seg sammen til Stad kommune
Volda og Hornindal slo seg sammen til ny Volda kommune Kommunen blir tilhørende Møre og Romsdal.
Norddal og Stordal slo seg sammen til Fjord kommune.
Molde, Midsund og Nesset slo seg sammen til ny Molde kommune
Eide og Fræna slo seg sammen til Hustadvika kommune.
Hemne, Halsa og en del av Snillfjord (Vennastranda) slo seg sammen til Heim kommune.
Orkdal, Agdenes, Meldal og en del av Snillfjord (Krokstadøra) slo seg sammen til ny Orkland kommune.
Hitra og en del av Snillfjord (Sundan/Hemnskjela) slo seg sammen til Hitra kommune.
Trondheim og Klæbu slo seg sammen til ny Trondheim kommune
Roan og Åfjord slo seg sammen til ny Åfjord kommune.
Steinkjer og Verran slo seg sammen til ny Steinkjer kommune
Namsos, Fosnes og Namdalseid slo seg sammen til ny Namsos kommune.
Skånland og Tjeldsund slo seg sammen til ny Tjeldsund kommune Kommunen blir en del av Troms og Finnmark.
Hammerfest og Kvalsund slo seg sammen til ny Hammerfest kommune.
Sandnes og Forsand slo seg sammen til ny Sandnes kommune.
Vågsøy og Flora slo seg sammen til Kinn kommune.En kommune, Snillfjord, opphørte å eksistere ved å bli fordelt på tre andre kommuner.
Med disse vedtakene ble det færre kommuner enn ved opprettelsen av kommuner i 1837. Da var antall kommuner 392.
=== Tvangssammenslåinger ===
Stortinget vedtok 8. juni 2017 ti kommunesammenslåinger uten at alle kommunene hadde lokale vedtak om dette. Disse kommunenesammenslåingene skjedde også 1. januar 2020:
Hobøl, Askim, Spydeberg, Eidsberg og Trøgstad ble slått sammen til Indre Østfold kommune.
Tranøy, Lenvik, Torsken og Berg ble slått sammen til Senja kommune.
Bjugn og Ørland ble slått sammen til ny Ørland kommune.
Mandal, Marnardal og Lindesnes ble slått sammen til ny Lindesnes kommune.
Kristiansand, Søgne og Songdalen ble slått sammen til Kristiansand kommune.
Sogndal, Balestrand og Leikanger ble slått sammen til ny Sogndal kommune.
Tysfjord ble delt i to. Den nordøstre delen ble slått sammen med Narvik og Ballangen til ny Narvik kommune, resten med Hamarøy til ny Hamarøy kommune.
Skedsmo, Fet og Sørum ble slått sammen til den nye Lillestrøm kommune.
Ålesund, Sandøy, Skodje, Ørskog og Haram ble slått sammen til Ålesund kommune.
Vikna, Nærøy, Leka og Bindal ble vedtatt slått sammen. Dette vedtaket ble opphevet i desember 2017, slik at bare Vikna og Nærøy ble slått sammen til Nærøysund kommune.
== Stortingsvedtak i 2022 ==
Da Jonas Gahr Støres regjering tiltrådte høsten 2021, var de to regjeringspartiene Arbeiderpartiet og Senterpartiet i sin regjeringsplattform Hurdalsplattformen enige om at kommuner som var tvangssammenslått kunne søke om oppdeling igjen. Ålesund kommune søkte om at Haram kommune igjen skulle etableres som egen kommune, og dette ble vedtatt av Stortinget i juni 2022.
== Se også ==
Kommunereformen i Norge
== Referanser ==
== Litteratur ==
Kommune- og fylkesinndelingen i et Norge i forandring : Utredning fra et utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon av 18. april 1989 ; avgitt til Kommunaldepartementet 20. mai 1992. Oslo: Statens forvaltningstjeneste, Seksjon Statens trykking. 1992. ISBN 8258302612.
== Eksterne lenker ==
Endringer i kommuneinndelingen 1838–1996. Fra Statistisk sentralbyrå
#kommunebygger - bt.no
Kart med oppdatert status for kommunesammenslåing fra Kommunal Rapport. | Kommunestruktur i Norge viser utviklingen i antall norske kommuner fra 396 kommuner ble opprettet som formannskapsdistrikter 1. januar 1838. | 7,278 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Led_Zeppelin | 2023-02-04 | Led Zeppelin | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med brutte fillenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Band etablert i 1968', 'Kategori:Britiske rockegrupper', 'Kategori:Led Zeppelin', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame'] | Led Zeppelin var et bluesbasert hardrockband fra England som ble dannet i 1968. Bandet var et av verdens mest populære på 1970-tallet. Gruppen fikk sitt gjennombrudd i 1969 med debutalbumet Led Zeppelin. Bandet ble oppløst i 1980 etter trommeslager John Bonhams død. Led Zeppelin ga sjelden ut singler, og fokuserte på album (såkalt «album oriented rock»). Bandet regnes blant de viktigste pionerene innen hardrock og heavy metal.Led Zeppelin har solgt over 300 millioner plater verden over. Dette gjør bandet til det tredje mestselgende bandet i historien, bare slått av The Beatles og ABBA. Albumet Led Zeppelin IV, med sanger som «Black Dog», «When the Levee Breaks» og «Stairway to Heaven» er solgt i 22 millioner eksemplarer i USA alene.
| Led Zeppelin var et bluesbasert hardrockband fra England som ble dannet i 1968. Bandet var et av verdens mest populære på 1970-tallet. Gruppen fikk sitt gjennombrudd i 1969 med debutalbumet Led Zeppelin. Bandet ble oppløst i 1980 etter trommeslager John Bonhams død. Led Zeppelin ga sjelden ut singler, og fokuserte på album (såkalt «album oriented rock»). Bandet regnes blant de viktigste pionerene innen hardrock og heavy metal.Led Zeppelin har solgt over 300 millioner plater verden over. Dette gjør bandet til det tredje mestselgende bandet i historien, bare slått av The Beatles og ABBA. Albumet Led Zeppelin IV, med sanger som «Black Dog», «When the Levee Breaks» og «Stairway to Heaven» er solgt i 22 millioner eksemplarer i USA alene.
== Musikere ==
Led Zeppelin bestod av fire musikere. Alle bidro til låtskrivingen, men det var i hovedsak Jimmy Page og Robert Plant som skrev sangtekstene, mens Jimmy Page sto for det meste av musikken og produserte samtlige av deres album.
Robert Plant (vokal og munnspill)
Jimmy Page (elektriske og akustiske gitarer/mandolin/dulcimer)
John Paul Jones (bass/orgel/piano/mandolin/Mellotron/synthesizere)
John Bonham (trommer/perkusjon)
== Historie ==
=== Starten 1968–1971 ===
Bandet ble startet i 1968 i Birmingham i England, etter at The Yardbirds, et band som Jimmy Page spilte i, ble oppløst. Page fikk lov av de andre i The Yardbirds til å bruke navnet og spille ferdig resten av konsertene bandet var booket til i Skandinavia. Det var Page og bassisten Chris Dreja som skulle sette sammen et nytt band. Page ønsket å danne en gruppe med seg selv og Beck på gitar og The Whos trommeslager Keith Moon og bassist John Entwistle. Som vokalist var både Donovan, Steve Winwood og Steve Marriott i diskusjonen. Page ville først ha Terry Reid som vokalist, men han takket nei og foreslo i stedet Robert Plant. Senere fant de trommeslageren John Bonham. Bandet kalte seg The New Yardbirds og spilte noen konserter i Skandinavia som The Yardbirds ikke fikk spilt før de ble oppløst.
Bandet skiftet deretter navn til Led Zeppelin. I november 1968 inngikk manageren deres en avtale med Atlantic Records, den største av sitt slag for et nytt band. De hadde sin første opptreden på Brøndby Pop Club i København i Danmark, 7. september 1968, og spilte siden en rekke konserter i USA. I juli 1969 var Led Zeppelin et av hovedbandene på Schaefer Music Festival i New York Citys Central Park, sammen med blant andre Chuck Berry, Miles Davis, B.B. King, The Beach Boys og Frank Zappa.
==== Led Zeppelin ====
Ikke lenge etter turneen i USA ga bandet ut albumet Led Zeppelin, som kom i salg 12. januar 1969. Det var en blanding av blues, hard rock og folkrock.
Page sa senere i et intervju at albumet tok rundt 36 timer å spille inn, det var inkludert miksing. Peter Grant mener det kostet dem 1 750 britiske pund å produsere, det var med omslag på selve platen. I løpet av 1975 hadde albumet tjent inn over 7 000 000 dollar.
==== Led Zeppelin II ====
I det første året Led Zeppelin eksisterte fullførte bandet fire turneer i USA og fire i England samtidig som det utga sitt andre album, Led Zeppelin II. Nesten hele albumet ble spilt inn mens det var på turné i Nord-Amerika. Det ble en større suksess enn det første og kom opp til førsteplass på listene i USA og i England.
==== Led Zeppelin III ====
For å skrive det tredje albumet dro Jimmy Page og Robert Plant til Plants hytte «Bron-Yr-Aur» i 1970. Der var det ikke strøm, det er derfor albumet er mer akustisk enn tidligere utgivelser. Sangen «Bron-Y-Aur Stomp» var en coververson av Bert Janschs «The Waggoners Lad». Den var sterkt påvirket av folk og keltisk musikk.
=== 1970–1975 ===
I femårsperioden 1970–1975 ga bandet ut albumene som solgte mest.
==== Led Zeppelin IV ====
Led Zeppelins fjerde album ble utgitt 8. november 1971. På omslaget var det verken bandnavn eller tittel, men på innsiden av coveret var det noen symboler: Led Zeppelin IV. Albumet har ingen tittel, og blir som oftest kalt Led Zeppelin IV eller Four Symbols. I et intervju med bladet Rolling Stone kalte Plant det bare The Fourth Album.
Dette albumet var en blanding av hard rock, som sporet «Black Dog», og akustisk, som sporet «Going to California», som var en hyllest til Joni Mitchell. Sporet «Rock and Roll» var en hyllest til tidlig rock på 1950-tallet.
Albumet inneholder også «Stairway to Heaven», som ble en kjempehit på rockradiostasjoner, til tross for at sangen aldri ble utgitt på singel. I 2005 hadde bladet Guitar World en avstemning hvor leserne stemte frem «Stairway to Heaven» for å ha den beste gitarsoloen noensinne.
==== Houses of the Holy ====
Houses of the Holy ble utgitt i 1973. Dette albumet var mer eksperimentelt og hadde lengre spor med synthesizere og Mellotron. Sangen «Houses of the Holy» er ikke på dette albumet, til tross for at den ble spilt inn på samme tid. Den er å finne på Physical Graffiti.
Albumet toppet listene, og Led Zeppelin fulgte opp med en turné i USA der banet fylte opp store arenaer. I Tampa Stadium i Florida spilte det for 56 800, og slo dermed rekorden til The Beatles på Shea Stadium i New York i 1965. De fylte Madison Square Garden i New York tre ganger. Disse konsertene ble filmet, men filmen «The Song Remains the Same» ble utsatt til 1975.
I 1974 tok bandet en pause fra turneer og konserter og opprettet sitt eget plateselskap, Swan Song Records. Det fikk navnet etter en sang bandet lagde, men ikke ga ut.
==== Physical Graffiti ====
24. februar 1975 kom Led Zeppelins første og eneste dobbeltalbum, Physical Graffiti. Dette var det første albumet som ble gitt ut på plateselskapet Swan Song. Det inneholdt femten spor. Åtte av dem ble spilt inn på Headley Grange i 1974, de resterende sporene var spilt inn tidligere, men hadde ikke vært på noe album. Albumet har solgt over 16 millioner eksemplarer, noe som tilsvarer 16 x platina.
Etter at dette albumet var utgitt, dro bandet på turné. I mai 1975 spilte det fem utsolgte konserter på Earls Court Arena i London. Opptak fra disse konsertene kom ut på DVD-en Led Zeppelin DVD i 2003.
=== 1976–1980 ===
I 1976 hadde Led Zeppelin solgt mer enn noen band tidligere, inklusive The Rolling Stones. Konsertene inneholdt avanserte lysshow og større sceneplass. Men på tross av all suksess hadde gruppen også problemer, som for eksempel dødsfallet til Robert Plants sønn og heroin-misbruket til Jimmy Page. I 1980 døde John Bonham av det som er antatt å skyldes alkoholmisbruk, noe som betydde slutten på Led Zeppelin.
==== Presence ====
Etter de suksessfulle konsertene på Earls Court, tok bandet en ikke-planlagt pause fra turnélivet. I august 1975 var Robert Plant og hans kone Maureen involvert i en alvorlig bilulykke under en ferie på Rhodos, Hellas. Siden Plant derfor ikke kunne være med på turné, ble det en lengre pause enn forventet. I august og september var han på øya Jersey i Den engelske kanal, sammen med Bonham og Page. Bandet dro videre til Malibu i California. Det var der det meste av Presence ble skrevet.
Led Zeppelin utga albumet i mars 1976. Stilen var noe forandret til mer rett fram gitar-jams i stedet for akustiske ballader og innviklede arrangementer som på de foregående albumene. De fikk blandet tilbakemeldinger fra både fans og kritikere. Under innspillingen av Presence begynte Pages heroinmisbruk.
Til tross for variert tilbakemelding, mener Jimmy Page at Presence er hans favorittalbum, og åpningssporet «Achilles Last Stand» den beste låta til Led Zeppelin. Robert Plant mener også at Presence er det albumet som låter mest «Led Zeppelin» av alle deres album.
==== The Song Remains the Same ====
På grunn av Plants skade fra bilulykken i 1975, fikk ikke Led Zeppelin turnert i 1976, men fikk tid til å gjøre ferdig sin konsertfilm The Song Remains The Same og filmmusikken til den. Dette var de eneste filmopptakene av bandet som fantes fram til BBC Sessions i 1997. Det var film fra bandets tre konserter i Madison Square Garden i juli 1973 og resten av turneen i USA.
Filmen hadde premiere i New York 20. oktober 1976, men ble ikke godt tatt imot av kritikere eller fans. Den ble spesielt dårlig mottatt i England.
I 1977 var det planlagt en ny stor turné i Amerika, men den var plaget av diverse problemer. Under en konsert på Tampa Stadium 3. juni måtte de avbryte konserten på grunn av lyn og torden. Da ble det opptøyer blant publikum, flere ble skadet og arrestert. Politiet måtte bruke tåregass for å få kontroll over situasjonen.
Etter sin opptreden på «Days on the Green»-festivalen i Oakland, ble John Bonham og flere i bandets støtteapparat, inkludert manager Peter Grant, arrestert etter at en av medarbeiderne til promotøren Bill Grahams var blitt banket opp. Den andre konserten deres i Oakland skulle bli bandets siste opptreden i USA. Etter den konserten fikk de vite at Plants fem år gamle sønn var død av et magevirus, og resten av turneen ble avlyst.
==== In Through the Out Door ====
I desember 1978 var bandet i studioet igjen, denne gangen i Polar Studios i Stockholm, Sverige. Resultatet ble In Through the Out Door, som fikk ulike tilbakemeldinger fra kritikerne, men albumet kom fortsatt raskt opp på 1.-plass på de amerikanske og de britiske hitlistene. Etter to uker kom det inn på Billboards albumliste.
Robert Plant vurderte å forlate Led Zeppelin. Han ble overtalt til å bli av Peter Grant. De hadde en kort turné i Europa i juni og juli 1980. Dette var en strippet versjon av hva de pleide å holde, uten lange soloer og jams.
27. juni holdt bandet en konsert i Nürnberg i Tyskland, men denne konserten ble avbrutt midt i den tredje sangen da John Bonham kollapset på scenen og ble kjørt til sykehuset.
==== Bonhams død ====
24. september 1980 ble Bonham plukket opp av bandets assistent Rex King for å bli med på en øvelse før den kommende turneen i USA, den første siden 1977. På veien kjøpte Bonham vodka. Han fortsatte å drikke da de kom til studio. Etter øvelsen dro de tilbake til Pages hus, og etter midnatt sovnet Bonham. Dagen etter fant Benji LeFevre (som hadde tatt over rollen som turnémanager for Richard Cole) og John Paul Jones ham død. Bonham ble 32 år gammel. Dødsårsaken var at han ble kvalt av sitt egen oppkast. Det ble ikke funnet narkotiske stoffer i kroppen hans. Han hadde slitt med alkoholproblemer fra tidlig i karrièren. John Bonhams bisettelse fant sted den 10. oktober 1980 i kirken i Rushock i Worcestershire.
De gjenværende medlemmene bestemte seg for å legge ned Led Zeppelin.
== Navn ==
Navnet Led Zeppelin kommer angivelig fra en slengbemerkning fra The Who-trommeslager Keith Moon, som i en samtale med Page skal ha sagt: «You should call the band 'Lead Zeppelin', because it will go down like a lead balloon.» (Du bør kalle bandet 'Lead Zeppelin' (bly-luftskip), fordi det kommer til å gå i bakken som en blyballong.) Dette er senere tilbakevist av Page, som har presisert at det var bassist John Entwistle som uttalte dette. Page likte likevel dette navnet, men de endret stavemåten for å fjerne referansen til «lead», som kan bety «ledende», «lede» eller «bly», etter oppfordring fra deres manager Peter Grant.
== Gjenforeninger ==
=== 1985 ===
Page, Plant og Jones spilte sammen som Led Zeppelin under Live Aid 13. juli 1985 med Phil Collins og Tony Thompson på trommer. De spilte tre låter, «Rock and Roll», «Whole Lotta Love» og «Stairway to Heaven».
=== 1988 ===
14. mai 1988 spilte Page, Plant og Jones igjen sammen som Led Zeppelin. Med seg på trommer hadde de sønnen til John Bonham, Jason Bonham. Bandet spilte fem låter, «Kashmir», «Heartbreaker», «Whole Lotta Love», «Misty Mountain Hop» og «Stairway to Heaven».
=== 1995 ===
Page, Plant og Jones spilte sammen med blant andre Jason Bonham, Steven Tyler og Joe Perry fra Aerosmith samt Michael Lee og Neil Young da bandet ble tatt opp i Rock and Roll Hall of Fame i 1995, men dette var ikke annonsert eller ment som noen gjenforening av Led Zeppelin.
=== 2007 ===
12. september 2007 kunngjorde Led Zeppelin en gjenforening i forbindelse med en konsert for grunnleggeren av plateselskapet Atlantic Records, Ahmet Ertegün. De tre gjenlevende medlemmene spilte sammen som Led Zeppelin, og også denne gangen tok Jason Bonham farens plass bak trommene. Konserten ble avholdt på 02 Stadion i London og de nærmere 20 000 billettene ble utsolgt. Andre artister som deltok på konserten var Pete Townshend, Bill Wyman og Paolo Nutini.
== Utgivelser ==
=== Album ===
Led Zeppelin (12. januar 1969)
Led Zeppelin II (22. oktober 1969)
Led Zeppelin III (1970)
Led Zeppelin IV (1971)
Houses of the Holy (1973)
Physical Graffiti (24. februar 1975)
Presence (1976)
The Song Remains the Same (1976), live
In Through the Out Door (1979)
Coda (1982)
BBC Sessions (1997), live
How the West Was Won (2003), live
Mothership (2007)
Celebration Day (2012), live
=== Bootlegs ===
Live On Blueberry Hill – 1970
Burn Like A Candle – 1972
The Destroyer – 1977
Listen to This Eddie – 1977
For Badgeholders Only – 1977
=== Filmer ===
The Song Remains the Same (1976)
Led Zeppelin DVD (2003)
Celebration Day (2012)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Led Zeppelin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Led Zeppelin – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Led Zeppelin på Internet Movie Database
(da) Led Zeppelin på Filmdatabasen
(fr) Led Zeppelin på Allociné
(en) Led Zeppelin på AllMovie
(en) Led Zeppelin hos TV Guide
(en) Led Zeppelin på Apple Music
(en) Led Zeppelin på Discogs
(en) Led Zeppelin på MusicBrainz
(en) Led Zeppelin på SoundCloud
(en) Led Zeppelin på Spotify
(en) Led Zeppelin på Songkick
(en) Led Zeppelin på Last.fm
(en) Led Zeppelin på Genius — sangtekster
(en) Led Zeppelin på AllMusic
Led Zeppelin på Twitter
Led Zeppelin på Facebook
Led Zeppelin på Instagram
Led Zeppelin på YouTube
Led Zeppelin på Myspace
Led Zeppelin på TikTok
En side dedikert til Led Zeppelins slager «Stairway to heaven» | Led Zeppelin var et bluesbasert hardrockband fra England som ble dannet i 1968. Bandet var et av verdens mest populære på 1970-tallet. | 7,279 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Czes%C5%82aw_Mi%C5%82osz | 2023-02-04 | Czesław Miłosz | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den hvite ørns orden', 'Kategori:Dødsfall 14. august', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Fødsler 30. juni', 'Kategori:Fødsler i 1911', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (litteratur)', 'Kategori:Personer fra Kėdainiai kommune', 'Kategori:Polske diktere', 'Kategori:Polske forfattere', 'Kategori:Polske nobelprisvinnere', 'Kategori:Polskspråklige forfattere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Czesław Miłosz (født 30. juni 1911 i Šeteniai, Litauen, død 14. august 2004 i Kraków) var en polsk forfatter, som fikk Nobelprisen i litteratur i 1980.
Miłosz levde 30 år i politisk eksil i Frankrike og senere USA og skrev blant annet om menneskers vilkår under totalitære regimer. Han vendte tilbake til Polen i 1990 etter at kommunistregimet hadde falt.
På norsk finnes fem bøker av Miłosz, for en fullstendig bibliografi over hans arbeider, se den tyske eller den engelske artikkelen (lenke nede til venstre).
Issadalen. Aschehoug, 1981. Originaltittel: Dolina Issy, 195?
I løsildens æra. Dikt i utvalg ved Ole Michael Selberg ; norsk gjendiktning ved Paal Brekke. Aschehoug, 1981
Det trellbundne sinn. Aschehoug, 1981. Originaltittel: Zniewolony umysł, 1953
Erobringen av makten. Oktober forlag, 1983. Originaltittel: Zdobycie Władzy, 1953
Poesien som vitne, Charles Eliot Norton-forelesningene 1981-82. Document forlag, 1993Dessuten bidrag i antologien Polen forteller. Bokklubben, 1991Miłosz mottok i 1994 Den hvite ørns orden fra Polens president.
| Czesław Miłosz (født 30. juni 1911 i Šeteniai, Litauen, død 14. august 2004 i Kraków) var en polsk forfatter, som fikk Nobelprisen i litteratur i 1980.
Miłosz levde 30 år i politisk eksil i Frankrike og senere USA og skrev blant annet om menneskers vilkår under totalitære regimer. Han vendte tilbake til Polen i 1990 etter at kommunistregimet hadde falt.
På norsk finnes fem bøker av Miłosz, for en fullstendig bibliografi over hans arbeider, se den tyske eller den engelske artikkelen (lenke nede til venstre).
Issadalen. Aschehoug, 1981. Originaltittel: Dolina Issy, 195?
I løsildens æra. Dikt i utvalg ved Ole Michael Selberg ; norsk gjendiktning ved Paal Brekke. Aschehoug, 1981
Det trellbundne sinn. Aschehoug, 1981. Originaltittel: Zniewolony umysł, 1953
Erobringen av makten. Oktober forlag, 1983. Originaltittel: Zdobycie Władzy, 1953
Poesien som vitne, Charles Eliot Norton-forelesningene 1981-82. Document forlag, 1993Dessuten bidrag i antologien Polen forteller. Bokklubben, 1991Miłosz mottok i 1994 Den hvite ørns orden fra Polens president.
== Verker ==
Kompozycja (1930, ty. overs. Komposition)
Podróż (1930)
Poemat o czasie zastygłym (1933)
Trzy zimy (1936, ty. overs. Drei Winter)
Obrachunki
Wiersze (1940, ty. overs. Gedichte)
Pieśń niepodległa (1942)
Ocalenie (1945)
Traktat moralny (1947)
Zniewolony umysł (1953)
Zdobycie władzy (1953)
Światło dzienne (1953, ty. overs. Tageslicht)
Dolina Issy
Traktat poetycki (1957)
Rodzinna Europa (1958)
Kontynenty (1958)
Człowiek wśród skorpionów (1961, ty. overs. Mensch unter Skorpionen)
Król Popiel i inne wiersze (1961, ty. overs. König Popiel und andere Gedichte)
Gucio zaczarowany (1965)
Widzenia nad Zatoką San Francisco (1969)
Miasto bez imienia (1969, ty. overs. Stadt ohne Namen)
Prywatne obowiązki (1972, ty. overs. Private Verpflichtungen)
Gdzie słońce wschodzi i kędy zapada (1974, ty. overs. Wo die Sonne aufgeht und wann untergeht)
Ziemia Ulro (1977)
Ogród nauk (1979)
Hymn o perle (1982)
Nieobjęta ziemia (1984)
Kroniki (1987, ty. overs. Chroniken)
Dalsze okolice (1991, ty. overs. Weit entfernte Gegenden)
Zaczynając od moich ulic (1985)
Metafizyczna pauza (1989)
Poszukiwanie ojczyzny (1991, ty. overs. Suche nach der Heimat)
Rok myśliwego (1991, ty. overs. Jahr des Jägers)
Na brzegu rzeki (1994)
Szukanie ojczyzny (1992)
Legendy nowoczesności (1996)
Życie na wyspach (1997, ty. overs. Leben auf den Inseln)
Piesek przydrożny (1997)
Abecadło Miłosza (1997, ty. overs. Miłosz Alphabet)
Inne Abecadło (1998, ty. overs. Anderes Alphabet)
Wyprawa w dwudziestolecie (1999)
To (2000)
Orfeusz i Eurydyka (2003)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(pl) Offisielt nettsted
(en) Czesław Miłosz – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Czesław Miłosz – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Czesław Miłosz på Internet Movie Database
(en) Czesław Miłosz hos The Movie Database
(en) Czesław Miłosz på Discogs
(en) Czesław Miłosz på MusicBrainz
(en) Nobelprisen i litteratur 1980 hos Nobelprize.org
(en) Czesław Miłosz hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i litteratur 1980 | Czesław Miłosz (født 30. juni 1911 i Šeteniai, Litauen, død 14. | 7,280 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mobbing | 2023-02-04 | Mobbing | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Menneskelig atferd', 'Kategori:Mobbing'] | Mobbing defineres vanligvis som negativ eller ondsinnet atferd, som gjentas og foregår over tid, i en relasjon som er preget av ubalanse i styrkeforholdet mellom partene - det vil si at den som blir utsatt for plagingen har vanskelig for å forsvare seg. Mobbing regnes som et overgrep, og som en form for antisosial adferd.
| Mobbing defineres vanligvis som negativ eller ondsinnet atferd, som gjentas og foregår over tid, i en relasjon som er preget av ubalanse i styrkeforholdet mellom partene - det vil si at den som blir utsatt for plagingen har vanskelig for å forsvare seg. Mobbing regnes som et overgrep, og som en form for antisosial adferd.
== Faglig definisjon ==
Den svenske psykologen Dan Olweus, som er en sentral forsker på fenomenet mobbing, utdyper begrepet på følgende vis:
Ordet kommer fra den engelske ordstammen mob - hvilket antyder at det vanligvis er en stor (og anonym) gruppe som er den aktive parten. Men begrepet rommer også situasjoner der én enkelt person trakasserer og plager en annen (mobbeofferet).En person blir derfor mobbet når han eller hun, gjentatte ganger og over en viss tid, blir utsatt for negative handlinger fra én eller flere personer.Det å påføre, eller ha med hensikt å påføre, en annen person skade eller ubehag, regnes som en negativ eller aggressiv handling. Olweus definerer at slike negative handlinger kan forekomme i tre uttrykksformer:Verbale negative handlinger: det å fremsette trusler eller hånlige, stygge og ubehagelige uttalelser - med hensikt om å ramme en annen.
Fysiske negative handlinger: det å slå, skubbe, sparke, knipe eller holde noen fast mot deres vilje.
Negative handlinger uten bruk av ord og fysisk kontakt: det å vende ryggen til, eller vegre seg mot å etterkomme en annen person ønsker, når dette gjøres for å irritere eller såre den andre parten.For å defineres som mobbing, må det foreligge en ubalanse i maktforholdet mellom partene. Den som utsettes for de negative handlingene har vanligvis ikke så lett for å forsvare seg, og blir hjelpeløs i møte med disse. Situasjoner der to personer som er tilnærmet likeverdige psykisk og fysisk er i konflikt, krangler eller slåss, går ikke under definisjonen mobbing.Det er vanlig å skille mellom direkte og indirekte mobbing:
Direkte mobbing foregår åpenlyst og skjer under direkte mellom-menneskelig kontakt - med åpne og synlige overgrep mot offeret.
Indirekte mobbing omfatter atferd som ikke behøver å skje direkte mellom mobberen(e) og den som mobbes. Kan ta form av baksnakking og ryktespredning, sosial isolering og sosial manipulasjon med mål om å få andre marginalisert og/eller ekskludert fra enkelte grupper.Digital mobbing, det vil si mobbing via elektroniske medier, regnes nå som en tredje kategori.
== Aktører ==
Det er vanlig å dele de som er involvert i mobbing inn i tre grupper:
Mobbeoffer: personer som blir mobbet uten selv å mobbe andre.
Mobber: personer som mobber uten selv å bli mobbet.
Mobbeoffer-mobber: personer som både blir mobbet og som mobber andre.
== Motivasjon og årsak ==
Motivet for å utøve mobbeadferd mot andre, kan være å få makt over mobbeofferet, og/eller å føle tilhørighet med personer eller grupper man utøver mobbingen sammen med. Slik utadrettet aggresjon for å oppnå sosiale gevinster, kalles proaktiv aggresjon.Årsaken til at noen blir henholdsvis mobbere og mobbeofre, kan være sammensatt. Forskning viser at gruppedynamikk kan spille en særlig stor rolle. Sosial utrygghet, svakt samhold, hierarkier og klikkdannelser i grupper kan føre til mobbing. Dette gir seg særlig utslag blant barn på mellomtrinnet og ungdomsskolen, da disse er i en livsfase der identitetsmarkering og posisjon i de sosiale hierarkiene kan være av stor betydning.
== Digital mobbing ==
Digital mobbing er mobbing som utøves via internett på digitale arenaer, som for eksempel på sosiale medier og via ulike mobilapplikasjoner. I tillegg til det rent teknologiske aspektet, er det også andre aspekter ved digital mobbing som skiller seg fra den tradisjonell mobbingen. Forskning viser at de som bedriver digital mobbing også ofte blir utsatt for det selv. I tillegg har ofre for tradisjonell mobbing en økt sannsynlighet for å mobbe andre digitalt. Flere forskere forklarer dette med at det ofte foreligger et hevnmotiv ved digital mobbing - det kan være lettere å ta igjen når man er anonym. I tillegg er voksne i mindre grad til stede på digitale arenaer, sammenlignet med fysiske.
Det er vanskeligere å avgjøre avsenderens intensjon på digitale flater, da kroppsspråk og tonefall i mange tilfeller er fraværende. Dette gjør digital mobbing vanskeligere å identifisere enn mer tradisjonell mobbing. Avsenderes anonymitet og potensialet for stor digital spredning av mobbeaktiviteten, kan også medføre en økt følelse av avmakt og usikkerhet for ofre for digital mobbing sammenlignet med fysisk mobbing.
Det kan se ut til at digital mobbing forårsaker større grad av angst for offeret, mens tradisjonell mobbing gir økt risiko for depresjon.
== Mobbing blant barn og unge i Norge ==
Ifølge Folkehelseinstituttet var det per februar 2016 rundt 63 000 barn og unge som ble mobbet regelmessig i Norge. Tallet fremkommer fra undersøkelser blant elever i femte til tiende klasse, samt alle tre klassetrinn på videregående skole. Samme undersøkelse viser at rundt 80 000 (13,3 prosent) av elevene i grunnskolen er involvert i mobbing, om man inkluderer både mobbere og mobbeofre. Av disse er 50 000 (8,3 prosent) mobbeofre, mens 17 000 (2,8 prosent) er mobbere. 13 000 (2,2 prosent) er begge deler (mobbeoffer-mobber).Ifølge elevundersøkelsen 2019 oppga 6 prosent av norske elever at de ble mobbet. Disse oppga at de ble mobbet av medelever, av voksne eller digitalt av noen på skolen. Det var femteklassingene, som var de yngste deltakerne i undersøkelsen, som opplevde mest mobbing. Andelen som rapporterer om mobbing, avtok med alder og årstrinn. På 5. trinn meldte 8,5 prosent av jentene og 9,2 prosent av guttene at de ble mobbet. På 10. trinn var andelen litt over 4 prosent for begge kjønn, og på videregående var andelen rundt 2 prosent. Rundt 451 184 elever deltok i undersøkelsen - hvilket er det høyeste antallet noensinne.Ifølge Folkehelseinstituttet er risikoen for å bli et mobbeoffer høyest for de yngste elevene. En del av mobbingen mot disse blir også utført av elever på høyere klassetrinn.
Mobbing forekommer ikke bare på skolen, men også i barns nærområder, i forbindelse med fritidsaktiviteter, på fest eller digitalt.
I elevundersøkelsen 2017 oppga 40,5 prosent av barn som opplevde seg mobbet, at de voksne på skolen ikke kjente til mobbingen. 16 prosent oppga at skolen visste om mobbingen, men unnlot å foreta seg noe.
=== Forskjeller mellom kjønn ===
Når det gjelder kjønnsfordeling, er det nesten like mange mobbeofre blant jenter som blant gutter, mens det er flere gutter som mobber enn jenter. En del av mobberne opptrer i grupper på to eller tre - og gjerne med én person som leder an. Jenter som mobber, benytter i mindre grad fysisk vold enn det gutter gjør. Indirekte mobbing er omtrent like vanlig blant gutter som blant jenter.En forskningsrapport fra 2015 viser at utestenging og baksnakking blant gutter ofte ikke blir oppdaget. Forskerne bak rapporten mener dette kan skyldes en tradisjonell holdning om at gutter ordner opp selv, eller at voksne fokuserer mer på "jentedrama". Dette kan føre til at lærere i større grad overser eller bagatelliserer mobbingen som blir utført mot gutter. Ifølge rapporten blir gutter i større grad enn jenter utsatt for former for stille og skjult mobbing, som baksnakking, ryktespredning, utfrysing og «blikking» (å se stygt på noen for å markere at de er utenfor fellesskapet eller er mindre verdt). I tillegg er det mindre sannsynlig at gutter melder fra om at de blir mobbet. En forklaring kan være at jenter er flinkere enn gutter til å sette ord på det som skjer.
== Vern og tiltak - barn og unge ==
=== Norske skoleelevers vern i Opplæringsloven ===
Skoleelevers rett til et trygt og godt psykososialt miljø, er lovfestet i opplæringsloven. Lovens kapittel 9 A tar for seg elevenes skolemiljø. Sitater fra lovteksten:
§ 9 A-2. Retten til et trygt og godt skolemiljø. Alle elever har rett til et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, trivsel og læring.§ 9 A-3. Nulltoleranse og systematisk arbeid. Skolen skal ha nulltoleranse mot krenkelser som mobbing, vold, diskriminering og trakassering. Skolen skal arbeide kontinuerlig og systematisk for å fremme helsen, miljøet og tryggheten til elevene.§ 9 A-4. Aktivitetsplikt for å sikre at elever har et trygt og godt psykososialt skolemiljø. Alle som arbeider på skolen, skal følge med på om elevene har et trygt og godt skolemiljø, og gripe inn mot krenkelser som mobbing, vold, diskriminering og trakassering dersom det er mulig. Alle som arbeider på skolen, skal varsle rektor dersom de får mistanke om eller kjennskap til at en elev ikke har et trygt og godt skolemiljø.§ 9 A-5. Skjerpet aktivitetsplikt dersom en som arbeider på skolen krenker en elev. Dersom en som arbeider på skolen, får mistanke om eller kjennskap til at en annen som arbeider på skolen utsetter en elev for krenkelser som mobbing, vold, diskriminering og trakassering, skal vedkommende straks varsle rektor.§ 9 A-6. Fylkesmannens håndheving av aktivitetsplikten i enkeltsaker. Dersom en elev ikke har et trygt og godt skolemiljø, kan eleven eller foreldrene melde saken til Fylkesmannen etter at saken er tatt opp med rektor.Kapittel 9A ble innført i 2017. Lovendringen skal ha vært omstridt, og ifølge en undersøkelse utført av Klassekampen høsten 2019, mente 57 prosent av lærerne og 44 prosent av skolelederne at endringen hadde medført «at lærernes rettssikkerhet var blitt svekket». Begrunnelsen som ble oppgitt, var at visse elever mistolket grensesetting som krenkende. Noen lærere oppga at de «kviet seg for å være alene med elever av frykt for uriktig anklager om krenkelser». Trass i dette mente allikevel 83 prosent av skolelederne og 77 prosent av lærerne at innføringen av 9A først og fremst var er et positivt bidrag til å sikre elevenes rett til et trygt psykososialt skolemiljø.
=== Tiltak mot mobbing i skolen ===
Ifølge en studie utført av Velferdsforskningsinstituttet NOVA og Arbeidsforskningsinstituttet, er det særlig tre tiltak som er effektive for å forebygge mobbing på barne- og ungdomsskoler:
Adferdsregulering. Dette beskriver lærernes bruk av virkemidler med mål om en ønsket adferd fra elevene. For å lykkes med dette, trengs en tydelig klasseledelse i klasserommet og en synlig tilstedeværelse av lærere i friminuttene. Lærerne må praktisere «omsorgsfull kontroll», hvilket innebærer å gi både positiv og negativ anerkjennelse. Rent konkret innebærer dette at regelbrudd bør få konsekvenser, samtidig som adferdsreguleringen ikke blir for streng og kontrollerende.Relasjonsarbeid. Lærere må jobbe for å skape gode relasjoner til både elevene og deres foreldre. Jo sterkere relasjon mellom elev og lærer, desto større er sjansen for at læreren får med seg hva som skjer i og utenfor klasserommet. Dette fordrer at lærerne forsterker positiv atferd framfor å sanksjonere negativ atferd. I tillegg må foreldrene få informasjon fra skolen om hvordan man avdekker mobbing hos egne barn.Sosiale aktiviteter. Dette punktet beskriver lærerstyrte tiltak for å skape et godt klassemiljø. Eksempler på slike tiltak kan være aktiviteter i friminuttene, klasseturer, teateroppsetninger og lignende. Formålet med slike tiltak er å skape gode relasjoner mellom elevene, som igjen kan fremmer tilhørighet, inkludering, fellesskap og samhold. Ifølge forskerne bak undersøkelsen er det derimot en fare for at slike tiltak kan virke mot sin hensikt hvis miljøet i klassen er dårlig fra før.
==== Bruk av støttegrupper ====
En studie fra 2014 viser at bruk av støttegrupper kan være et effektivt tiltak for å få bukt med mobbing på skolen. I studien deltok 18 skolebarn i alderen 12–13 år ved to skoler på Østlandet. Elever som opplevde seg mobbet, fikk velge ut 5 til 7 medelever som kunne delta i gruppen sammen med helsesøster og en lærer.
Å ha en venn er en viktig beskyttelsesfaktor mot mobbing, og sosial støtte kan redusere mobbingen. Studien viste at mobbingen tok slutt ved bruk av støttegrupper. De som hadde opplevd å blitt mobbet, følte seg tryggere, gladere, mer inkludert og mer synlige. De fikk venner, ekskluderingen opphørte og de fikk økt mot til å stå opp mot mobberne.
Også de andre elevene i støttegruppen opplevde at deltakelsen var en positiv erfaring. Flere oppga at det var meningsfullt og gledelig å kunne hjelpe en medelev. Støttegruppene førte også et bedre klassemiljø.
Gruppene ble ledet med utgangspunkt i metoden LØFT (løsningsfokuserte samtaler), et samtaleverktøy hvor man legger vekt på løsninger og muligheter. Hensikten er å konkretisere håp og ønsker deltakerne har for egen fremtid, for så å fokusere på deres eksisterende ressurser og erfaringer som kan hjelpe dem å nå disse.
==== Mobbeombud ====
Mobbeombudet har som mandat å drive forebyggende arbeid, og samtidig være en uavhengig instans der foreldre og elever kan søke råd og veiledning. I 2013 ble det første mobbeombudet tilsatt ved Buskerud fylkeskommune. Høsten 2018 ble det innført en nasjonal ordning med mobbeombud for alle barnehagebarn og grunnskoleelever, i alle landets fylker. Ordningen var frivillig, men samtlige fylkeskommuner takket ja. Mobbeombudene skal samarbeide med elev- og lærlingeombudene om skolemiljøet i videregående opplæring. Ordningen er et ledd i regjeringens tiltak mot mobbing, og ombudene skal styrke det lokale arbeidet mot mobbing i barnehager og skoler. Et viktig formål er å sørge for at ofre for mobbing får raskere hjelp.Ifølge det nasjonale mandatet skal mobbeombudet ha følgende oppgaver:
Støtte og veilede barn, elever og foreldre i saker om psykososialt miljø
Jobbe forebyggende med informasjon til, og opplæring for, barn, elever og foreldre
Skape dialog og bidra til god tverrfaglig oppfølging etter at saker er håndtert
Bidra til dokumentasjon og erfaringsdeling i fylket og nasjonalt
Støtte elev- og lærlingeombudet i arbeid med psykososialt miljø
==== Evaluering av ordningen med mobbeombud ====
Samtidig med innføring av mobbeombud i alle fylker, satte regjeringen i gang en følgeevaluering. Denne skal brukes til å gi innspill til utforming av ordningen i de nye regionene fra 2020. Velferdsforskningsinstituttet NOVA har på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet evaluert ordningen med fylkesvise mobbeombud. Prosjektet pågikk fra 1. september 2018 til 15. juni 2020. I rapporten konkluderte forskerne med at mobbeombudene bidrar til at flere barn får det trygt og godt.
== Mobbing på arbeidsplassen ==
Ifølge Arbeidstilsynet kan mobbing på arbeidsplasser arte seg på følgende vis:
At en person blir utestengt fra det sosiale nettverket på arbeidsplassen
At en person blir systematisk forbigått eller oversett ved fordeling av arbeidsoppgaver
At en person bli uriktig eller overdrevet beskyldt for dårlig arbeid
At en person blir ertet, fleipet med og/eller latterliggjort.For at slike hendelser skal falle inn under begrepet mobbing, må disse skje gjentatte ganger og over tid.
Rundt 15 prosent av alle arbeidstakere på verdensbasis oppgir at de blir utsatt for mobbing.Høye jobbkrav, jobbusikkerhet, rollekonflikt og rolleuklarhet skal være faktorer som kan gi økt risiko for å oppleve mobbing. Ifølge Statens arbeidsmiljøinstitutt kan fokus på god ledelse, gode interne prosedyrer og retningslinjer og et godt klima for konflikthåndtering bidra til å forebygge og lette belastningen for arbeidstakere som er utsatt for mobbing.En norsk studie fra 2018 undersøkte destruktiv ledelse og mobbing blant 500 norske ansatte og deres ledere. Ifølge forskerne bak studien, kan ledere som utsetter sine ansatte for sinneutbrudd, ydmykelser, hån og forbigåelser karakteriseres som destruktive ledere. Resultatene av studien viste at relasjonen mellom den enkelte leder og ansatte var av stor betydning. I tilfeller der leder og ansatt hadde en god sosial relasjon, var lederen mer tilbøyelig til å tolererer lav innsats fra den ansatte. Hvis relasjonen derimot var dårlig, og lederen i tillegg anså at den ansatte presterte dårlig på jobb, økte risikoen for mobbeadferd fra leder og kolleger.
=== Mobbing på norske arbeidsplasser ===
Ifølge Statens arbeidsmiljøinstitutt opplever rundt fem prosent av norske arbeidstakere at de blir mobbet på jobben. Av de rundt 2,7 millioner norske arbeidstakerne utgjør dette rundt 135.000 personer. I tillegg oppgir rundt 15 prosent at de blir utsatt for systematisk trakassering i jobbsammenheng, uten at de nødvendigvis definerer adferden som mobbing. Mobbing er blant de viktigste risikofaktorene for helseplager og sykefravær i norsk arbeidsliv.
=== Norske arbeidstakeres vern i Arbeidsmiljøloven ===
I Norge er ikke begrepet «mobbing» spesifikt nevnt i Arbeidsmiljøloven, men denne forbyr «trakassering og annen utilbørlig opptreden» på arbeidsplassen. Sitat fra lovens § 4-3. Krav til det psykososiale arbeidsmiljøet:(1) Arbeidet skal legges til rette slik at arbeidstakers integritet og verdighet ivaretas.
(2) Arbeidet skal søkes utformet slik at det gir mulighet for kontakt og kommunikasjon med andre arbeidstakere i virksomheten.
(3) Arbeidstaker skal ikke utsettes for trakassering eller annen utilbørlig opptreden.
(4) Arbeidstaker skal, så langt det er mulig, beskyttes mot vold, trusler og uheldige belastninger som følge av kontakt med andre.
Alle virksomheter plikter å ha rutiner for rapportering av avvik - herunder mobbing. Rutinene skal være meddelt alle ansatte, med informasjon om hvordan og til hvem man skal gå frem for å melde fra om slike avvik. Dette gjøres som regel til nærmeste overordnede, til tillitsvalgte eller til bedriftens verneombud. Om man opplever å bli mobbet av nærmeste leder, skal avviket meldes til denne lederens overordnede (som i visse tilfeller vil si til virksomhetens styre).
Arbeidsgiver har ansvar for ivaretakelse av et forsvarlig arbeidsmiljø, og har dessuten undersøkelses- og aktivitets-plikt dersom arbeidsmiljøet ikke samsvarer med kravene i arbeidsmiljøloven. Påstander om mobbing skal undersøkes, og det skal iverksettes konkrete tiltak for å forhindre gjentakelser.
== Mobbing på norske universitet og høyskoler ==
=== Ansatte ===
I 2019 gjennomførte Universitetet i Agder, Universitetet i Oslo og Kunsthøgskolen i Oslo en spørreundersøkelse for å kartlegge mobbing og trakassering blant ansatte i universitets- og høyskolesektoren. Alle høgskoler og universiteter i Norge ble invitert til å delta, og 26 av dem svarte ja. Undersøkelsen ble sendt ut til 42 778 ansatte, og ble besvart av 17 984 respondenter (en responsrate på 42 prosent).Ifølge rapporten oppga 13 prosent at de hadde blitt mobbet eller trakassert på sin nåværende arbeidsplass i løpet av de siste 12 månedene. Flere eldre enn yngre oppga å ha blitt mobbet eller trakassert i løpet av perioden. I aldersgruppen 50 til 59 år oppga 15 prosent å ha blitt mobbet eller trakassert, det høyeste tallet blant alle alderskategoriene. Respondenter over 50 år utgjorde 40,7 prosent av respondentene, og denne gruppen meldte om 44,4 prosent av den totale innmeldte mobbingen og trakasseringen. Respondenter under 50 år utgjorde 59 prosent av respondentene, og disse meldte om 55,6 prosent av den totale mobbingen og trakasseringen.
=== Studenter ===
I 2017 gjennomførte Universitetet i Agder en undersøkelse om mobbing blant studenter ved tre norske universiteter og to høgskoler. Ifølge rapporten oppga ni prosent av de drøyt 3000 respondentene at de hadde blitt utsatt for mobbing ved studiestedet. Til sammenligning viste tall fra elevundersøkelsen fra året før at 6,3 prosent av alle grunnskoleelever rapporterte å ha blitt mobbet.De fleste av mobbeofrene oppga at mobbingen ble utført av medstudenter eller av lærere under forelesning. To tredjedeler av ofrene oppga å bli utsatt for psykisk mobbing, i form av å bli ignorert, vendt ryggen til og utestengt fra grupper og aktiviteter. Mange andre oppga at de ble utsatt for verbal mobbing, i form av stygge og negative kommentarer og utskjelling. Noen oppga å ha blitt utsatt for både psykisk og verbal mobbing. Svært få rapporterte om fysisk eller digital mobbing, hvilket er vanligere blant yngre elever.
==== Studenters vern i Universitets- og høyskoleloven ====
Norske studenters rett til et godt skolemiljø er sikret i Universitets- og høyskolelovens § 4-3. Læringsmiljø. Sitat fra lovteksten:§ 4-3. Læringsmiljø
(1) Styret har det overordnede ansvar for studentenes læringsmiljø. Styret skal, i samarbeid med studentsamskipnadene, legge forholdene til rette for et godt studiemiljø og arbeide for å bedre studentvelferden på lærestedet. Styret skal innenfor sitt ansvarsområde arbeide for å forebygge og forhindre trakassering og seksuell trakassering, jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 13.
(2) Styret har ansvar for at læringsmiljøet på institusjonen, herunder det fysiske og psykiske arbeidsmiljø, er fullt forsvarlig ut fra en samlet vurdering av hensynet til studentenes helse, sikkerhet og velferd. [...]
(3) Ved institusjonen skal det være et læringsmiljøutvalg som skal bidra til at bestemmelsene i første og annet ledd blir gjennomført. [...]
(4) Institusjonens arbeid med læringsmiljøet skal dokumenteres og inngå som en del av institusjonens interne system for kvalitetssikring etter § 1-6.
(5) Studenter med funksjonsnedsettelse og studenter med særskilte behov har rett til egnet individuell tilrettelegging [...].
(6) Arbeidstilsynet fører tilsyn med at kravene i annet ledd overholdes. Arbeidsmiljøloven kapittel 18 om tilsyn og tvangsmidler mv. gjelder tilsvarende så langt det passer.
== Virkninger av mobbing ==
=== Barn og ungdom ===
Barn og ungdom som blir utsatt for mobbing, har en betydelig økt risiko for å utvikle psykiske problemer. Risikoen er ofte dobbelt så høy eller mer blant mobbeofre enn blant de som ikke har vært mobbet. Risikoen øker når mobbingen er systematisk og langvarig.Det å bli utsatt for mobbing kan medføre psykiske problemer som depressivitet, angst, lav selvtillit, ensomhet, selvmordstanker og psykotiske symptomer. Mobbeofre kan også utvikle psykosomatiske plager som hodepine, magesmerter og søvnvansker.For mange mobbeofre varer de psykiske problemene livet ut. Ifølge en undersøkelse fra 2006 var snaut 50 prosent av voksne pasienter ved en psykiatrisk poliklinikk, hadde vært utsatt for mobbing i skolealder. Ifølge en meta-analyse fra 2011, hadde elever som ble mobbet på skolen dobbelt så stor risiko for depresjon og andre relaterte problem ved oppfølging syv år senere.I undersøkelsen Skammens rolle i forholdet mellom mobbing i barndom og psykososial tilpasning som ung voksen, utført av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (2018), undersøkte forskerne personer som var blitt utsatt for mobbing over lengre tid. Studien viste at de skadelige konsekvensene av mobbing varte lenge etter at mobbingen hadde opphørt, og at mobbeofre kan få problemer med å tilpasse seg voksenlivet. Langtidskonsekvensene av mobbing var tilsvarende som for ofre for alvorlige voldshandlinger. Studien viste at langsiktige negative konsekvenser av mobbing ikke var begrenset til psykiske helseproblemer, men også påvirket sosial tilpasning og funksjonsproblemer. Ofrenes grad av skam forbundet med mobbingen, så ut til å være særlig avgjørende for offerets videre utvikling.Mobbing kan også gi negative langtidskonsekvenser for personer som deltar i mobbingen. Ungdomsskolelever som mobber andre, har økt risiko for å utvise antisosial eller kriminell adferd senere i livet. Ifølge en norsk studie fra 2018 hadde videregående-elever som var involvert i mobbing, økt risiko for psykiske vansker og søvnvansker, sammenlignet med sine jevnaldrende. Disse hadde også flere depressive symptomer enn normalgruppen, men mindre enn mobbeofrene. Ifølge studien sov både mobberne og de mobbede betydelig mindre, og dårligere, enn sine jevnaldrende. Både mobberne og mobbeofrene hadde dårligere karakterer enn hele utvalgspopulasjonen sett under ett.
=== Voksne ===
Ifølge en studie fra 2016, innebærer mobbing på arbeidsplassen en signifikant forhøyet risiko for at offeret blir utstøtt fra i arbeidslivet. Ansatte som har blitt mobbet på arbeidsplassen, har en økt sannsynlighet for å bli uføretrygdet, delta i attføringstiltak eller for å gå arbeidsledig fem år etter at mobbingen fant sted. Studien viser også at mobbing på arbeidsplassen henger sammen med høyere grad av psykiske plager og sykefravær på kort sikt. I tilfeller der ekskludering og utfrysing inngår som en del av mobbingen, utviser offeret derimot høyere grad av psykiske plager, men tar samtidig ut færre sykedager. Ifølge studien er en mulig forklaring på dette at mobbeofre bevisst unnlater å bruke sykefraværsdager, da fravær ytterligere svekker offerets "sosiale posisjon og opplevde mulighet for re-inkludering".
== Forskning på mobbing i Norge ==
Det er en rekke norske institusjoner som forsker på barn og voksnes levevilkår og arbeidsmiljø, og herunder omfanget av mobbing. Blant disse er:
Regionalt kunnskapssenter for barn og unge
Velferdsforskningsinstituttet NOVA, ved OsloMet - storbyuniversitetet
Arbeidsforskningsinstituttet, ved OsloMet - storbyuniversitetet
Ungdata, ved OsloMet - storbyuniversitetet
UiA PULS, ved Universitetet i Agder
Statens arbeidsmiljøinstitutt
Statistisk sentralbyrå - Levekårsundersøkelsen
Fafo
Læringsmiljøsenteret, ved Universitetet i Stavanger
Norwegian Research Centre
== Se også ==
Manifest mot mobbing
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Om mobbing i Store norske leksikon
Rådet for psykisk helse - hjelpetelefoner og nettressurser
SnakkOmMobbing.no - Blå Kors
World Anti-Bullying Forum Arkivert 26. september 2020 hos Wayback Machine.
Arbeidstilsynets side om mobbing.
"Læringsmiljø og mobbing" - på regjeringen.no.
Utdanningsdirektoratets prosjekt Nullmobbing.no.
Evaluering av mobbeombudsordningen på OsloMet.no.
Rapport fra Elevundersøkelsen 2019.
Olweusprogrammet mot mobbing og antisosial atferd.
Ungsinn.no. Tidsskrift for virksomme tiltak for barn og unge.
Ungdata - kartlegging av barn og unges levevilkår
Digital mobbing. Kunnskapsoversikt over forskning på effekter av tiltak.
Om mobbing på Utdanningsforskning.no.
Lærerrommet podkast, episode 15. "Jentedrama - om mobbing".
Viten og snakkis podkast. "Dette gjør skolene som får bukt med mobbingen". | Mobbing defineres vanligvis som negativ eller ondsinnet atferd, som gjentas og foregår over tid, i en relasjon som er preget av ubalanse i styrkeforholdet mellom partene - det vil si at den som blir utsatt for plagingen har vanskelig for å forsvare seg. Mobbing regnes som et overgrep, og som en form for antisosial adferd. | 7,281 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Java_(%C3%B8y) | 2023-02-04 | Java (øy) | ['Kategori:110°Ø', 'Kategori:7°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Java', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Java er en av Indonesias hovedøyer. Java ligger syd for Borneo og øst for Sumatra. Øya har et areal på 132 090 km² og omkring 145 millioner innbyggere (2015). Java er dermed verdens mest befolkede øy, og med ca. 1 100 innbyggere per km² er den en av de tettest befolkede områdene i verden.
Java er en av De store Sundaøyene. Nesten hele øya er av vulkansk opprinnelse, og har ikke mindre enn 38 fjell med konisk form, noe som vitner om at det dreier seg om gamle vulkaner. Området er svært utsatt for jordskjelv, blant annet var det større jordskjelv på Vest-Java i 2009 og Sentral-Java i 2006. Javas høyeste fjell er vulkanen Semeru (3 676 m).
| Java er en av Indonesias hovedøyer. Java ligger syd for Borneo og øst for Sumatra. Øya har et areal på 132 090 km² og omkring 145 millioner innbyggere (2015). Java er dermed verdens mest befolkede øy, og med ca. 1 100 innbyggere per km² er den en av de tettest befolkede områdene i verden.
Java er en av De store Sundaøyene. Nesten hele øya er av vulkansk opprinnelse, og har ikke mindre enn 38 fjell med konisk form, noe som vitner om at det dreier seg om gamle vulkaner. Området er svært utsatt for jordskjelv, blant annet var det større jordskjelv på Vest-Java i 2009 og Sentral-Java i 2006. Javas høyeste fjell er vulkanen Semeru (3 676 m).
== Provinser ==
Java omfatter hovedstadsområdet Jakarta (8,2 mill.) og dessuten de følgende provinser, fra vest til øst:
Banten, ca. 8,6 mill. innbyggere
Jawa Barat, ca. 38,1 mill. innb.
Jawa Tengah, ca. 32,5 mill. innb.
Yogyakarta (sultanat-provins), ca. 3,2 mill. innb.
Jawa Timur, ca. 35,8 mill. innb.
== Millionbyer ==
Flere av Indonesias millionbyer ligger på Java:
Hovedstaden Jakarta, ca. 8,2 millioner innbyggere (11 mill. med forsteder)
Surabaya, ca. 2,4 mill.
Bandung, ca. 1,7 mill.
Bekasi, ca. 1,5 mill.
Tangerang, ca. 1,4 mill.
Semarang, ca. 1,3 mill.
Depok, ca. 1,2 mill.Befolkningsoverslagene er pr. 2005.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Java – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Java – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Jawa | 7,282 |
null | 2023-02-04 | Den katolske kirke | null | null | null | National Catholic Reporter|besøksdato=2016-08-13|verk=www.ncronline. | 7,283 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Os_(Innlandet) | 2023-02-04 | Os (Innlandet) | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Os i Hedmark', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Os er en kommune i Østerdalen i Innlandet. Den grenser i nord til Midtre Gauldal og Holtålen, i nordøst til Røros, i sørøst til Engerdal, i sørvest til Tolga og i vest til Tynset.
| Os er en kommune i Østerdalen i Innlandet. Den grenser i nord til Midtre Gauldal og Holtålen, i nordøst til Røros, i sørøst til Engerdal, i sørvest til Tolga og i vest til Tynset.
== Geografi ==
Kommunesenteret ligger på Os, ved Rørosbanen, Glåma og fylkesvei 30. Os ligger ca 15 km fra Røros lufthavn. Tettstedet Os har 663 innbyggere per 1. januar 2022. Nordover fortsetter veg og bane til Røros og Gauldalen. De østlige grendene i Os er Narjordet, Narbuvoll og Tufsingdalen. Vestover fra Os kommer en til Dalsbygda. Veien gjennom Dalsbygda fører til de fine natur og seterområdene i Kjurrudalen, Vangrøftdalen, Falken og Forollhogna. Forollhogna nasjonalpark ligger delvis i kommunen. Arealet er 1039 km², av dette er 63 % fjell. De høyeste fjelltoppene i kommunen er Sålekinna med 1595 moh og Gråhøgda, høyeste toppen på Håmmålsfjellet, med 1543 moh.
Glåma renner gjennom kommunen, og i Røstefoss kraftverk produserer Røros Elektrisitetsverk strøm. Det er to større sideelver til Glåma. Vangrøfta kommer fra Vangrøfdalen, renner gjennom Dalsbygda, og møter Glåma ved Oseng. Nøra renner ut i Glåma ved Nøra, og samler vann fra dalføret østover fra Os.
=== Klima ===
Os har innlandsklima med lite nedbør, kalde vintrer og relativt kjølige somrer grunnet kommunens høyde over havet. Det er betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor.
== Samfunn ==
Om lag halvparten av kommunens innbyggere bor i kommunesenteret Os. Landbruk, med hovedvekt på melk og kjøttproduksjon, har historisk sett vært den dominerende næringsveien i kommunen. Fortsatt er ca. 25 % prosent av befolkningen sysselsatt i landbruket.
Av større bedrifter kan Os ID (Skandinavias største produsent av husdyrmerker), Norshield og Os trekultur nevnes.
Det er flere kirkebygg i kommunen. Os kirke ligger høyt og fritt ved Osgardene. I tillegg er det Narbuvoll kirke, Dalsbygda kirke og Tufsingdalen kirke. I grenda Narjordet er det en
kirkegård med et lite klokketårn.
== Historikk ==
Os var del av Tolga formannskapsdistrikt fra 1837.
I 1926 ble Os skilt ut fra Tolga som egen kommune. Etter delingen hadde Os 1 936 innbyggere.
1. januar 1966 ble Tolga og Os kommuner slått sammen til den nye Tolga-Os kommune. Os hadde ved sammenslåingen 2 015 innbyggere.
1. januar 1976 ble Tolga-Os igjen delt i Tolga og Os kommuner. Os hadde et innbyggertall på 1 859 ved delingen.
Trefningen ved Os ble utkjempet mellom norske soldater, skytterlagskarer og svenske og finske frivillige og tyske styrker den 2. mai 1940. Det var den siste trefningen i Glåmdalføret og er en av de få kamphandlingene hvor svenske og finske frivillige deltok aktivt i kampene mot invasjonsstyrkene i 1940. Tyskerne brente til sammen åtte garder som represalier etter trefningen. Et større antall sivile menn ble også arrestert, men ble satt fri etter kort tid. Represaliene ble gjennomført fordi tyskerne mente det var irregulære styrker involvert i kampene. Det har vært en viss diskusjon om hvor mange tyskere som falt, det er sikker informasjon om at fem ble drept. Mange har ment at tallet var vesentlig større, blant annet på grunn av en innførsel i kirkeboka som angir et høyere tall.
Den svenske skuespilleren William Engeström var med i gruppen av frivillige. Han døde under trefningen og ligger begravet på Os kirkegård.
== Politikk ==
Kommunestyret har 15 representanter i perioden 2019−2023, to færre enn i perioden 2015−2019.
==== Kommunestyrevalget 2019 ====
== Kultur ==
Os mannskor ble stiftet i 1906.
Os idrettslag ble stiftet i 1899.
== Os museum ==
Os museum ble opprettet i 1983 og er et kulturhistorisk museum hvor objektene er bevart på sin opprinnelige plass. Museet eies og drives av Os kommune, og inngår i ansvarsområdet til Nordøsterdalsmuseet.
Oddentunet er hovedanlegget til Os museum, et godt bevart gardsanlegg som ligger på sitt opprinnelige sted i Narjordet.
Brofoss elektrisitetsverk ligger på Mosengen og utnytter et vannfall i Vangrøfta. Anlegget ble bygget av et interesseselskap, og ble tatt i bruk i 1916. Anlegget yder 30 000 kWh i året. Anlegget er ikke i drift, men er restaurert og drives av Nord-Østerdal kraftlag, men disponeres av Os museum.
Håmmålvoll stoppested er bygd i sveitserstil og ble reist i 1915.
Kvernhuset ved Røbekken i Narjordet er det eneste bevarte i kommunen. Huset ble satt opp i 1850-åra og ble benyttet av flere garder i Narjordet.
Narbuvoll skole ble bygd i 1876. Narbuvoll skole var skole for Narbuvollgrenda fra 1868 til 1955. Før dette stod huset i Sømådalen. Den 23. oktober 1995 ble skolen innviet som museum og er nå en del av Os museum. Kun små forandringer er gjort og mye av det gamle undervisningsmatriellet og gamle bøker er kommet på plass.
Holm gardsanlegg inngår også i Os museum.
== Kjente osinger ==
Annar Ryen (1909–1985), langrennsløper
Jarle Simensen (1937–), professor i historie
Egil Simensen (1940-), professor Norges veterinærhøgskole
Per Harald Grue (1943–), tidligere landbruksdirektør, departementsråd
Vidar Gynnild (1953-), professor i pedagogikk ved NTNU
Viggo Sundmoen, (1954–) fotballspiller
Randi Langøigjelten (1957-), friidrettsutøver, Kongepokal i 1981
Tor Inge Smedås (1957–), fotballspiller
Maj Helen Nymoen (1969–), langrennsløper
Therese Johaug (1988–), langrennsløper
Jon Aukrust Osmoen (1992-), EM-mester i orientering 2010
Ingeborg Østgård (2003-), friidrettsutøver
== Attraksjoner i naturen ==
Flygelen hoppbakke, kjent 60 meters hoppbakke i Nørdalen, nedlagt.
Milorghula ligger i et bekkefar med åpning mot nordvest, omtrent 200 meter fra gammelveien, ved gamle Flygelen hoppbakke.
Åbborpiggen. Lett tilgjengelig og spesiell moreneformasjon.
Mamre Lund. Ole Torgersen Skolmen og kona Caroline Mathilde Løkke Sandborg flyttet til Os i 1922 og begynte som bureiser i det de kalte Mamre Lund. De dyrket opp en del jord og bygde hus og fjøs, men de flyttet fra Os og til Nordre Land i 1927.
Gammel Anne-hiet. Tufter etter seter.
Putthølen ligger like ned for gangbrua litt nord for Strand. Historien forteller at Putt Anne, trolig født på Mosengen, drev med skjenking til lasskjørere som fulgte Glåma vinterstid. Hun hadde en boplass der Stormyra nå ligger, og en kan fortsatt se en fordypning der det er sagt at hun hadde geitfjøs. Under pløying kom Hans M Gjelten over sotbrente stener som trolig var brukt i en grue.
Gåstjønnåshytta. Skihytte med servering i vintersesongen. Lett tilgang og flott usikt.
Høsenfjellhytta. Skihytte med servering i vintersesongen. Lett tilgang og flott usikt.
Nansenhytta
Munkesletta
Setersjøen
Gråhøgda
== Referanser ==
== Litteratur ==
Spangen, Amund (2009): Seterliv og byggeskikk. Bruk, vern og vedlikehold av setrer i Os i Nord-Østerdalen. Hamar. ISBN 978-82-997184-1-7
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Os, Innlandet – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Os (Innlandet) i Store norske leksikon
(no) Kommunefakta Os (Innlandet) - Statistisk sentralbyrå
(no) Nasjonalparkstyret Forollhogna
(no) Velkommen til Dalsbygda
(no) Narbuvoll, bygda ved Narsjøen
(no) Narbuvoll skolemuseum, Os | Os, eller OS, kan vise til: | 7,284 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elveos | 2023-02-04 | Elveos | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Elver', 'Kategori:Fysisk geografi'] | En elveos eller munning er den delen av ei elv eller lignende, hvor den renner inn i ei anna elv, en innsjø, et vannreservoar eller hav. Ei elv transporterer store mengder materiale, dette blir avsatt ved og utenfor elveosen. Elveosene har vanligvis et allsidig dyreliv med høy produksjon av bunndyr og planter.
Området ved og rundt elveosen er populære fiskeplasser. Enkelte steder er det forbudt å fiske nærmere enn 100 meter fra elveosen.
Os forekommer i enkelte stedsnavn, som Nidaros, dvs. osen eller oset av Nidelva.
| En elveos eller munning er den delen av ei elv eller lignende, hvor den renner inn i ei anna elv, en innsjø, et vannreservoar eller hav. Ei elv transporterer store mengder materiale, dette blir avsatt ved og utenfor elveosen. Elveosene har vanligvis et allsidig dyreliv med høy produksjon av bunndyr og planter.
Området ved og rundt elveosen er populære fiskeplasser. Enkelte steder er det forbudt å fiske nærmere enn 100 meter fra elveosen.
Os forekommer i enkelte stedsnavn, som Nidaros, dvs. osen eller oset av Nidelva.
== Spesielle typer elvemunninger ==
Elvedelta
Estuar
Liman
== Se også ==
Samløp
== Kilder ==
NRK – Regler vedrørende fiske nær elveos i Østfold.
moreogromsdal.miljostatus.no Om elveos og elvedelta | En elveos eller munning er den delen av ei elv eller lignende, hvor den renner inn i ei anna elv, en innsjø, et vannreservoar eller hav. Ei elv transporterer store mengder materiale, dette blir avsatt ved og utenfor elveosen. | 7,285 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Universitetet_i_Stavanger | 2023-02-04 | Universitetet i Stavanger | ['Kategori:58°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med kart med nummererte markører', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Universitetet i Stavanger', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 2004'] | Universitetet i Stavanger (forkortet UiS) er Norges femte universitet, etablert 29. oktober 2004, da Høgskolen i Stavanger (HiS) fikk universitetsstatus etter vedtak i statsråd.
Universitetet har 12 617 studenter og 1 771 ansatte, og er organisert i seks fakulteter: Fakultet for utdanningsvitenskap og humaniora, Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Det teknisk-naturvitenskapelige fakultet, Handelshøgskolen ved UiS, fakultet for utøvende kunstfag og Det helsevitenskapelige fakultet. Arkeologisk museum er også en del av universitetet. Universitetet er også medeier i statsaksjeselskapet Norwegian Research Centre.
Universitetsområdet ligger på Ullandhaug i Stavanger og de fleste institutt og avdelinger er også plassert her. Rektor fra august 2019 er Klaus Mohn.
I 2018 var UiS Norges tredje høyest rangerte universitet i form av publiseringspoeng per faglig ansatt.
| Universitetet i Stavanger (forkortet UiS) er Norges femte universitet, etablert 29. oktober 2004, da Høgskolen i Stavanger (HiS) fikk universitetsstatus etter vedtak i statsråd.
Universitetet har 12 617 studenter og 1 771 ansatte, og er organisert i seks fakulteter: Fakultet for utdanningsvitenskap og humaniora, Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Det teknisk-naturvitenskapelige fakultet, Handelshøgskolen ved UiS, fakultet for utøvende kunstfag og Det helsevitenskapelige fakultet. Arkeologisk museum er også en del av universitetet. Universitetet er også medeier i statsaksjeselskapet Norwegian Research Centre.
Universitetsområdet ligger på Ullandhaug i Stavanger og de fleste institutt og avdelinger er også plassert her. Rektor fra august 2019 er Klaus Mohn.
I 2018 var UiS Norges tredje høyest rangerte universitet i form av publiseringspoeng per faglig ansatt.
== Historie ==
Rogaland distriktshøgskole ble opprettet i 1969. De første årene var undervisningen spredt i vanlige hus sentralt i Stavanger, men ca. 1975 ble de første moderne byggene åpnet på Ullandhaug.
Høgskolesenteret i Rogaland (HSR) ble opprettet i 1986 ved sammenslåing av RDH og Stavanger ingeniørhøgskole. Røde Kors sykepleierskole og Stavanger Sanitetsforenings sykepleierskole fusjonerte til Stavanger sykepleierhøgskole i 1988. Senere fusjonerte Stavanger sykepleierhøgskole med Sosialhøgskolen i Stavanger til en stor Avdeling for helse- og sosialfag i den nyopprettede Høgskolen i Stavanger (HiS).
Høgskolen i Stavanger (HiS), som var forløperen til universitet, ble formelt etablert 1. august 1994, da seks statlige og en privat høyskole i Stavanger fusjonerte til en institusjon. De syv institusjonene var Høgskolesenteret i Rogaland (tidligere Rogaland Distriktshøgskole og Stavanger Ingeniørhøgskole), Norsk Hotellhøgskole, Stavanger Lærerhøgskole, Rogaland Musikkonservatorium, Sosialhøgskolen i Stavanger, Stavanger Sykepleierhøgskole og Den norske kirkes menighetshøgskole.
I 2000 vedtok HiS en strategi med mål om å bli universitet i løpet av fire år. Ifølge retningslinjene til Mjøsutvalget (1997–2000) måtte et universitet kunne dele ut fire doktorgrader. HiS kunne alt gjøre dette innen petroleumsteknologi og offshoreteknologi og startet dermed arbeidet med å få godkjenning for ytterligere to. Juni 2003 fikk de retten til å dele ut doktorgrad innen spesialpedagogikk og risikostyring/samfunnsikkerhet. Samme måned sendte de inn søknad om å bli godkjent som universitet. I august 2004 godkjente NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) søknaden og oktober ble den formelt godkjent av Kongen i statsråd. 29. oktober 2004 holdt statsminister Kjell Magne Bondevik og utdanningsminister Kristin Clemet pressekonferanse på HiS, hvor de informerte om vedtaket, og at HiS fra 1. januar 2005 skulle bli Universitetet i Stavanger. 17. januar 2005 ble Universitetet i Stavanger offisielt åpnet av Kong Harald V.
Universitetet i Stavanger ble medlem av European Consortium of Innovative Universities (ECIU) i oktober 2012.
Marit Boyesen ble valgt som rektor i 2011 og gjenvalgt i 2016. Klaus Mohn ble i styremøte i desember 2018 ansatt som rektor for et åremål på fire år. Han tiltrådte1. august 2019.
== Rektorer ved HiS og UiS ==
1994-2000: Erik Leif Eriksen
2000-2003: Per Dahl
2003-2007: Ivar Langen (HiS til 2005)
Inge Særheim (prorektor)
2007-2011: Aslaug Mikkelsen
Egil Gabrielsen (prorektor)
2011- 2015: Marit Boyesen
Tor Hemmingen (prorektor)
2016-2019 Marit Boyesen (gjenvalgt)
Dag Husebø (prorektor)
2019 - Klaus Mohn
Merete Vadla Madland (prorektor for forskning)
Astrid Birgitte Eggen (prorektor for utdanning)
Rune Dahl Fitjar (prorektor for innovasjon og samfunn)
== Direktører ved HiS og UiS ==
1995-2005: Inger Østensjø
2005-2011: Per Ramvi
2011-2017: John Branem Møst
2017- : Ole Ringdal
== Forskning ==
Universitetet i Stavanger hadde i 2009 den største prosentvise økningen i publiseringspoeng av universitetene i Norge. UiS hadde i 2009 også størst økning i antall avlagte doktorgrader. 2009-tallene viser at antall publiseringspoeng i 2009 steg med 35,1 prosent sammenlignet med 2008, fra 343,8 poeng til 464,4 poeng.
Forskningen ved UiS foregår i tilknytning til doktorgradsprogrammer, forskningssentre, programområder for forskning og en rekke større og mindre forskningsprosjekter.
=== Forskningssentre ===
Læringsmiljøsenteret (Nasjonalt senter for læringsmiljø og atferdsforskning)
Lesesenteret (Nasjonalt senter for leseopplæring og leseforsking)
Nasjonalt senter for økt oljeutvinning (IOR-senteret)
SEROS – Senter for risikostyring og samfunnssikkerhet
CIAM – Senter for industriell teknologi og driftsledelse
CORE – Centre for Organelle Research/Senter for organelleforskning
Norsk senter for offshore vind energi (NORCOWE)
Presenter (forsker på sykefravær, inkludering og arbeidsrettet rehabilitering)
SAFER – Stavanger Acute medicine Foundation for Education and Research
Senter for bærekraftig energi (Cense)
Senter for innovasjonsforskning
Senter for økt oljeutvinning (Corec)
Senter for kvalitet og sikkerhet i helsetjenesten (SHARE)
Kunnskapssenteret
Greenhouse: Senter for miljøhumaniora
== Fakulteter og institutter ==
Universitetet består av seks fakulteter med underliggende institutt og sentre, og et museum.
Fakultet for utdanningsvitenskap og humaniora
Institutt for grunnskolelæreutdanning, idrett og spesialpedagogikk
Institutt for barnehagelærerutdanning
Institutt for kultur- og språkvitenskap
Lesesenteret (Nasjonalt senter for leseopplæring og leseforsking)
Læringsmiljøsenteret (Nasjonalt senter for læringsmiljø og atfedsforskning)
FILIORUM - Senter for barnehageforskning
Det samfunnsvitenskapelige fakultet
Institutt for sosialfag
Norsk hotellhøgskole
Institutt for medie- og samfunnsfag
Nettverk for kjønnsforskning
Det teknisk-naturvitenskapelige fakultet
Institutt for data- og elektroteknikk
Institutt for industriell økonomi, risikostyring og planlegging
Institutt for konstruksjons-teknikk og materialteknologi
Institutt for matematikk og naturvitskap
Institutt for petroleumsteknologi
Fakultet for utøvende kunstfag
Handelshøgskolen ved UiS
Det helsevitenskapelige fakultet
Avdeling for folkehelse
Avdeling for kvalitet og helseteknologi
Avdeling for omsorg og etikk
Arkeologisk museum
== UniverS ==
Er et tidsskrift ble utgitt i perioden 2004 - 2014. Det var en videreføring av tidligere tidsskrift med historie tilbake til 1987. Tidsskriftet ble laget av strategi- og kommunikasjonsavdelingen ved UiS, med Anne Iren Selnes som redaktør. Tidsskriftet dekket forskning, formidling, undervisning og samfunnskontakt. I 2009 hadde tidsskriftet et opplag på 9000.
Priser2008: Kommunikasjonsprisen: Andrepremie i klassen «Beste foto»
2005: Kommunikasjonsprisen: Førstepremie i klassen «Beste forside»
2004: Kommunikasjonsprisen: Andrepremie i klassen «Beste forside» (bladet Monitor)Tidligere navn1996–2004: Monitor
1993–1996: Nytt fra HIS : nytt fra høgskolene i Stavanger: Høgskolesenteret i Rogaland, Sosialhøgskolen, Stavanger lærarhøgskole, Stavanger sykepleierhøgskole, Norsk hotellhøgskole, Rogaland musikkonservatorium
1987–1993: Nytt fra HSR
1986–1987: Nytt fra Høgskolesenteret i Rogaland
1978–1986: Nytt fra Rogaland distriktshøgskole
== Se også ==
Norsk Hotellhøgskole
Rogaland Musikkonservatorium
Arkeologisk museum i Stavanger
Studentsamskipnaden i Stavanger
SmiS
Studentorganisasjonen StOr
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Universitetet i Stavangers hjemmeside
Bok om universitetsutviklingen Arkivert 16. desember 2011 hos Wayback Machine.
Dokumentarfilm om Universitetet i Stavanger
Universitetsmagasinet UniverS
Studentmediene i Stavanger | | ansatte = | 7,286 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Graz | 2023-02-04 | Graz | ['Kategori:15°Ø', 'Kategori:47°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Steiermark', 'Kategori:Europeiske kulturhovedsteder', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-06', 'Kategori:Verdensarven i Østerrike', 'Kategori:Østerrikestubber'] | Graz (slovensk Gradec) er Østerrikes nest største by og hovedstad i delstaten Steiermark. Elven Mur renner gjennom byen fra nord mot sør.
Grazområdet var under det romerske keiserriket et tett befolket landbruksområde. På 500-tallet ble det i det senere Graz opprettet en borg. Navnet Graz kommer også fra det slovenske ordet for borg, Grad – Gradec betyr en mindre borg.
I 1245 fikk Graz byvåpen og fra 1379 til 1619 var Graz en habsburgsk residensby som i perioden ble utsatt for en rekke angrep fra osmanene. Byen er bispesete for Graz-Seckau bispedømme.
I 2003 var Graz europeisk kulturhovedstad og i den forbindelsen laget Vito Acconci en gangbro med en flytende "øy", Murinsel, i elven midt i Mur.
Gamlebyen og Schloss Eggenberg utenfor sentrum, ble i 1999 satt på listen over Verdens kulturarv.
Graz har en lang historie som universitetsby og har nå seks universiteter med til sammen rundt 45 000 studenter. Her studerte blant annet Nikola Tesla, ved Technische Universität Graz og Alfred Wegner underviste ved Karl-Franzens-Universität. Den er fra mars 2011 med i Creative Cities Network som en UNESCO City of Design.
| Graz (slovensk Gradec) er Østerrikes nest største by og hovedstad i delstaten Steiermark. Elven Mur renner gjennom byen fra nord mot sør.
Grazområdet var under det romerske keiserriket et tett befolket landbruksområde. På 500-tallet ble det i det senere Graz opprettet en borg. Navnet Graz kommer også fra det slovenske ordet for borg, Grad – Gradec betyr en mindre borg.
I 1245 fikk Graz byvåpen og fra 1379 til 1619 var Graz en habsburgsk residensby som i perioden ble utsatt for en rekke angrep fra osmanene. Byen er bispesete for Graz-Seckau bispedømme.
I 2003 var Graz europeisk kulturhovedstad og i den forbindelsen laget Vito Acconci en gangbro med en flytende "øy", Murinsel, i elven midt i Mur.
Gamlebyen og Schloss Eggenberg utenfor sentrum, ble i 1999 satt på listen over Verdens kulturarv.
Graz har en lang historie som universitetsby og har nå seks universiteter med til sammen rundt 45 000 studenter. Her studerte blant annet Nikola Tesla, ved Technische Universität Graz og Alfred Wegner underviste ved Karl-Franzens-Universität. Den er fra mars 2011 med i Creative Cities Network som en UNESCO City of Design.
== Vennskapsbyer ==
Coventry (England)
Montclair (USA)
Groningen (Nederland)
Darmstadt (Tyskland)
Trondheim (Norge) – fra 1968
Pula (Kroatia)
Dubrovnik (Kroatia)
Trieste (Italia)
Maribor (Slovenia)
Pécs (Ungarn)
== Kjente personer født i Graz ==
Arnold Schwarzenegger, skuespiller og politiker
Armin Assinger, alpinist
Leopold Auenbrugger, lege
Martin Bartenstein, statsråd
Wolfgang Bauer, forfatter
Karl Böhm, dirigent
Fritz Eichler, arkeolog
Ferdinand II, tysk-romersk keiser 1619-1637
Ferdinand III, tysk-romersk keiser 1637-1657
Heinz Fischer, forbundspresident
Johann Bernhard Fischer von Erlach, arkitekt
Georg von Hauberrisser, arkitekt
Anselm Hüttenbrenner, komponist
Marisa Mell, skuespiller
Inge Morath, fotograf
Gerda Paumgarten, alpinist
Gerhard Roth, forfatter
Schiffkowitz, musiker
Peter Simonischek, skuespiller
Joseph Stammel, kunstner
Robert Stolz, komponist og dirigent
Roman Wallner, fotballspiller
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Graz – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Graz – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Karl-Franzens-Universität Graz | Graz (slovensk Gradec) er Østerrikes nest største by og hovedstad i delstaten Steiermark. Elven Mur renner gjennom byen fra nord mot sør. | 7,287 |
null | 2023-02-04 | Lego | null | null | null | thumb|Lego Duplo. | 7,288 |
null | 2023-02-04 | H.C. Andersen | null | null | null | Hans Christian Andersen (født 2. april 1805 i Odense, død 4. | 7,289 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Surinam | 2023-02-04 | Surinam | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:De søramerikanske lands union', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Surinam'] | Republikken Surinam er et land helt nord i Sør-Amerika, som grenser til Atlanterhavet i nord, Guyana i vest, Brasil i sør og Fransk Guyana i øst. Landet var tidligere nederlandsk koloni, men ble selvstendig stat i 1975. Surinam er medlem av CARICOM og regnes kulturelt som et karibisk land; det har sterke kulturelle og økonomiske bånd til andre karibiske nasjoner.
| Republikken Surinam er et land helt nord i Sør-Amerika, som grenser til Atlanterhavet i nord, Guyana i vest, Brasil i sør og Fransk Guyana i øst. Landet var tidligere nederlandsk koloni, men ble selvstendig stat i 1975. Surinam er medlem av CARICOM og regnes kulturelt som et karibisk land; det har sterke kulturelle og økonomiske bånd til andre karibiske nasjoner.
== Naturgeografi ==
Surinam er det minste selvstendige landet i Sør-Amerika. Det ligger på Guyana-platen, og det høyeste punktet er Julianatop (1 286 meter over havet). Landet kan grovt deles i to deler. Den nordre er dyrket mark og der de fleste menneskene i Surinam bor. Den søndre delen består dels av savanner og dels av tropisk regnskog.
Siden Surinam ligger nær ekvator er klimaet i landet tropisk, og temperaturene varierer lite gjennom året. Det er to regntider, fra desember til starten av februar og fra slutten av april til midten av august.
Nordøst i landet finner man Professor Doctor Engineer W.J. van Blommestein Meer, en stor innsjø som ble laget i 1964 da man bygde en demning.
== Demografi ==
Ifølge beregninger gjort av FN hadde hadde Surinam i 2018 en befolkning på 568 301 innbyggere.
Surinams befolkning var per 2018 fordelt på disse folkegruppene:
indere 37 %
Kreoler (europeisk-afrikanske) 30 %
Javanesere 15 %
afrikanere 10 % (afrikanske slaver ble importert til Surinam på 1600-tallet og 1700-tallet, og flere av disse rømte inn i landet og dannet egne samfunn)
kinesere 2 % (på attenhundretallet emigrerte en del indere, javanesere og kinesere til Surinam)
Amerikansk urbefolkning 2 %
europeere 2 %
andre folkegrupper 2 %
== Historie ==
Før europeerne kom til landet, bodde en rekke indianere i området; først og fremst arawakere og cariber. Kysten av Surinam ble først sett av europeere i 1498 under Christofer Columbus ekspedisjon, og i 1593 kom området offisielt under spansk herredømme; uten at Spania opprettet kolonier der. En rekke nederlandske handelsstasjoner ble opprettet langs kysten fra og med 1616, og i 1667 ble kolonien Nederlandsk Guyana opprettet.
Fra 1951 fikk kolonien stadig mer selvstyre, og 15. desember 1955 ble landet en autonom del av kongeriket Nederlandene.
Surinam ble selvstendig 25. november 1975.
== Politikk og administrasjon ==
Surinam er et demokrati som bygger på landets grunnlov fra 1987. Den lovgivende myndigheten kalles Nasjonalforsamlingen, og har 51 medlemmer. Disse velges hvert femte år.
Nasjonalforsamlingen velger leder for den utøvende myndigheten, presidenten, ved at det velges en kandidat som har ⅔ flertall. Om nasjonalforsamlingen ikke kommer fram til en kandidat med slikt flertall, velges presidenten av Folkeforsamlingen – som i tillegg til Nasjonalforsamlingens 51 medlemmer består Folkeforsamlingen av 289 regionale representanter.
Surinam er et fullt og deltagende medlem i CARICOM (Karibisk fellesskap og fellesmarked).
=== Administrativ inndeling ===
Surinam er delt inn i ti distrikter:
Brokopondo
Commewijne
Coronie
Marowijne
Nickerie
Para
Paramaribo
Saramacca
Sipaliwini
Wanica
== Næringsliv ==
Surinams økonomi domineres av bauxitt-industrien, som utgjør mer enn 15 prosent av landets BNP og nesten 70 prosent av eksportinntektene. Den nest viktigste eksportvaren er sukker. Surinam har noe olje- og gullreserver. Omtrent en fjerdedel av Surinams befolkning jobber i jordbrukssektoren. Surinams økonomi er veldig avhengig av handel med andre land, spesielt Nederland, USA og de karibiske landene.
== Kultur ==
=== UNESCOs verdensarvliste ===
To steder i Surinam er med på UNESCOs verdensarvliste: Sentrale Surinams naturreservat ble oppført på lista i 2000, og består blant annet av 1,6 millioner hektar tropisk regnskog. I 2002 ble den gamle, indre bebyggelsen i hovedstaden Paramaribo oppført på lista.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Suriname – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Suriname – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Surinam i FN-sambandets nettsted Globalis.noEngelskspråklig artikkel om Surinams historie
CIA World Factbooks artikkel om Surniame Arkivert 7. januar 2019 hos Wayback Machine. | Republikken Surinam er et land helt nord i Sør-Amerika, som grenser til Atlanterhavet i nord, Guyana i vest, Brasil i sør og Fransk Guyana i øst. Landet var tidligere nederlandsk koloni, men ble selvstendig stat i 1975. | 7,290 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vard%C3%B8 | 2023-02-04 | Vardø | ['Kategori:31°Ø', 'Kategori:70°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor våpenbilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vardø'] | Vardø (nordsamisk; Várggát, kvensk: Vuorea, finsk: Vuoreija, arkaisk russisk: Варгав (Vargav) eller Варгаев (Vargajev)) er en kommune i Finnmark som grenser mot Båtsfjord i nordvest og Vadsø i sørvest, og i sjøen mot Sør-Varanger i sør og Russland i sørøst (gorodskoje poselenije Petsjenga i Petsjenga rajon i Murmansk oblast).
Pr. 3. kvarta 2022 bodde det 1 900 innbyggere i Vardø kommune.Administrasjonssenteret i kommunen er Vardø, som ligger på Vardøya, og er det største tettstedet i kommunen med 1 690 innbyggere per 1. januar 2022. Andre befolkede grender inkluderer kommunens andre tettsted, Kiberg, Komagvær, Kramvik, Smelror, Svartnes og Persfjord.
Vardø er sammen med Hammerfest de eldste byene i Nord-Norge, ettersom de fikk bystatus samtidig i 1789. Vardø by er Finnmark fylkes tusenårssted, Finnmarks eldste fiskevær, og kjent som pomorhovedstaden, ettersom byen på 1700- og 1800-tallet var et sentrum for handel med Russland.
| Vardø (nordsamisk; Várggát, kvensk: Vuorea, finsk: Vuoreija, arkaisk russisk: Варгав (Vargav) eller Варгаев (Vargajev)) er en kommune i Finnmark som grenser mot Båtsfjord i nordvest og Vadsø i sørvest, og i sjøen mot Sør-Varanger i sør og Russland i sørøst (gorodskoje poselenije Petsjenga i Petsjenga rajon i Murmansk oblast).
Pr. 3. kvarta 2022 bodde det 1 900 innbyggere i Vardø kommune.Administrasjonssenteret i kommunen er Vardø, som ligger på Vardøya, og er det største tettstedet i kommunen med 1 690 innbyggere per 1. januar 2022. Andre befolkede grender inkluderer kommunens andre tettsted, Kiberg, Komagvær, Kramvik, Smelror, Svartnes og Persfjord.
Vardø er sammen med Hammerfest de eldste byene i Nord-Norge, ettersom de fikk bystatus samtidig i 1789. Vardø by er Finnmark fylkes tusenårssted, Finnmarks eldste fiskevær, og kjent som pomorhovedstaden, ettersom byen på 1700- og 1800-tallet var et sentrum for handel med Russland.
== Etymologi ==
I de eldste skriftlige omtalene av stedet fra 1300-tallet nevnes byen med navnet Vargøy, av norrønt vargr 'ulv, fredlaus mann; senere ble det nevnt som Vǫrð(u)øy, knyttet til det norrøne varði, 'varde'. På 1500-tallet ble byen kalt 'Vardeøen / Vaarødenn'. Den aktuelle varden har antagelig stått på Vårberget og kan ha tilknytning til Vardøhus festning.
== Klima ==
Den varmeste sommermåneden i Vardø, juli, har en middeltemperatur for årene 1961–1990 på +9,2 °C. Vardø har med andre ord et arktisk klima, og i så måte kan man peke på det faktum at Vardø ikke har trær (med unntak av et rognetre som pakkes mot kulden før hver vinter). Man kan også si at Vardø ikke har en klimatologisk definert sommer, men det betyr ikke at det ikke kan bli varmt der. I så måte ble maksimumstemperaturen i Vardø målt til +27 °C den 7. juli 1987.
Gjennomsnittstemperaturen er 1,3 °C.
== Historie ==
Vardøhus festning ble anlagt i løpet av midddelalderen, senest i 1307. Det finnes ingen synlige spor etter denne festningen, men en ny festning ble anlagt på 1400-tallet.
Tidlig på 1600-tallet utgjorde Vardø et tyngdepunkt for hekseprosessene. Fjellet Domen vest for det 1,7 km brede Bussesundet som skiller Vardøya fra fastlandet, var et kjent heksefjell på 1600-tallet. De lærde mente at nedgangen til helvete var i Domsholla nedenfor fjellet Domen. Hekseprosessene i Finnmark var ekstreme, sammenlignet med resten av Norge og Europa. Her bodde 0,8 prosent av befolkning, rundt 3000 innbyggere. Av disse ble 91 mennesker henrettet for trolldom på 1600-tallet. 77 kvinner og 14 menn ble drept, mange dømt til ild og bål på Vardøhus. I 2011 åpnet dronning Sonja et minnemonument over ofrene for hekseprosessene i Finnmark. En del av monumentet er laget av den verdensberømte kunstneren Louise Bourgeois, og utgjøres av en brennende stol med sju speil rundt. Arkitekt Peter Zumthor står bak en minnehall på over 100 meter, der alle 91 ofrene har fått et vindu med lys og en minnesplate hver. Minnesmerket er en del av prosjektet Nasjonale Turistveger og satt opp på Steilneset i Vardø.Kong Christian IV besøkte Vardø i 1599.
I 1734-1737 ble den nåværende festningen bygd, en mer moderne, stjerneformet skanse som skulle sikre Norges østgrense. Den ungarske astronomen og jesuitten Maximilian Hell observerte Venuspassasjen i 1769 fra Valen, eidet som binder vestre og østre del av Vardøya sammen, og var viktig for beregningen av avstanden mellom Jorden og Solen.
I 1789 fikk Vardø bystatus; den er sammen med Hammerfest den eldste byen i Nord-Norge. Pomorhandelen dannet mye av grunnlaget for byens vekst, og utover 1800-tallet utvidet byen sine handelsforbindelser med Russland, først og fremst med handelsbyen Arkhangelsk.
Formannskapsdistriktet Vardø (by og landdistrikt) ble opprettet i 1838 og omfattet dagens Vardø og Båtsfjord kommuner. For å etterleve formannskapslovenes skille mellom by og landdistrikt, ble Vardø i 1839 formelt delt i Vardø kjøpsted og Vardø landdistrikt, men pga. liten befolkning ble de i kommunal forstand først skilt ved kgl. resolusjon av 22. mai 1868, med virkning fra 1. januar 1869.
Ved delingen i 1839 hadde Vardø kjøpsted 193 innbyggere og besto bare av den bymessige bebyggelsen i tilknytning til Vardøhus festning (selve festningen medregnet) på Vestøya og Austøya (aka Vardøya) med et areal på ca 0,2 km², mens Vardø landdistrikt hadde 245 innbyggere og et areal på 2258 km². 1. januar 1874 ble resten av Vardøya med 48 innbyggere overført til Vardø by, hvis areal økte til 3,65 km². 1. januar 1964 ble den østlige tredjedelen av Båtsfjord (inntil 1955 Vardø landdistrikt) med 621 innbyggere overført til Vardø, som med dette fikk sitt nåværende flatemål.
== Annen verdenskrig ==
Byen ble sammen med resten av Finnmark okkupert av tyskerne i 1940 uten større ødeleggelser. Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen 22. juni 1941 ble byen bombet av sovjetiske fly allerede 24. juni 1941. Den 23. august 1944 ble byen bombet av sovjetiske fly, og deler av sentrum ødelag.. Etter tyskernes retrett fra Øst-Finnmark høsten 1944 ble byen inntatt av sovjetiske tropper 31. oktober 1944.
== Fiske og omstilling ==
Fiske har lenge vært hovedinntekten til Vardøsamfunnet. I etterkrigstiden betydde Forsvarets tilstedeværelse også mye for kommunen som på det meste i 1968–1969 hadde over 4 200 innbyggere. Byen er nå under omstilling, og sivil overvåking av havområdene utenfor ser ut til å bli et nytt satsingsområde i tillegg til utvikling av turismen. Vardø er meget attraktivt reisemål blant fuglekikkere. Byen er viden kjent for sitt rike sang og musikkliv, og har i alle år vært kjent som den «Muntre by ved Bussesund» Som seg hør og bør har også Vardø sanger tiltenkt byen, hele tre forskjellige er laget. «Vardøvær» «Vardøsangen» og «Århundredes Sagasky». Vardø har i alle år hatt en rikt revyliv, og kultur har alltid vært i høysete også på det idrettslige plan.
== Beliggenhet ==
Kibergsneset (Østkapp) ved Vardø er det østligste punktet på fastlandet i Norge. Her ligger rester av et tysk kystfort fra Andre verdenskrig. Vardø er den østligste byen i Norge og hele Vest-Europa. Byen ligger lenger øst enn St. Petersburg, Kiev, Odessa og de vestlige forstedene i Kairo. Det er bare en liten del av Sibir som ligger lenger nord enn Vardø. Vardø er i samme tidssone som resten av Norge. Plasseringen nesten 20 grader øst for Oslo tilsier en tidsforskjell på 1 time og 20 minutter. Når klokka er 15 i Oslo burde den være 16.20 i Vardø.
== Samferdsel og kommunikasjon ==
Vardøya er tilknyttet Europavei 75 gjennom den 2892 meter lange Vardøtunnelen under Bussesundet. Tunnelen som ble tatt i bruk 22. desember 1983 og offisielt åpnet av kong Olav V den 16. august 1984, var den første undersjøiske tunnelen i Norge. På fastlandssiden av Bussesundet, på Svartnes, er det bygget ei ny og moderne havn. Her ligger også Vardø lufthavn, Svartnes. Vardø by er anløpshavn for hurtigruten. På Vardøya ligger kystradiostasjonen Vardø radio.
== Næringsliv ==
Byen Vardø er bygget opp omkring fiske og fiskeforedling, og nedgangen i fiskerinæringen har medført at folketallet i kommunen har blitt nesten halvert de siste 40 årene (Vardø hadde 4 187 innbyggere i 1970, og 2 124 innbyggere i 2010). De siste årene har Lønnsgarantifondet og Kontoret for voldsoffererstatning (web) blitt flyttet til byen som kompensasjon for tap av andre statlige arbeidsplasser. Vardø er for tiden en omstillingskommune, med Vardø i Vekst som hovedorgan for omstillingen. Hovedsatsingsområdene er blant annet sjømat og reiseliv.
== Politikk ==
Se også utdypende artikkel Kommunestyrevalg i Vardø.
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
=
== Utdanning ==
I 1994 ble Vardø videregående skole og Statens fagskole for fiskeindustri slått sammen. Skolen har om lag 90 elever (2022) og holder til i de tidligere lokalene til Statens fagskole. Grunnskolen i kommunen (Vardø skole) har om lag 215 elever.
== Kultur og severdigheter ==
Vardø museum er en del av Varanger museum, som dekker kommunene Sør-Varanger, Vadsø og Vardø. Museet står for formidlingen av Vardø bys historie og Vardø som pomorhovedstad, grensefestningsby og fiskevær, og er også ansvarlig for formidlingen ved Steilneset minnested og Partisanmuseet i Kiberg.
Steilneset minnested i Vardø er reist til minne om de 91 ofrene for trolldomsprosessene. Historien formidles gjennom kunst og arkitektur, realisert i samarbeid mellom billedkunstneren Louise Bourgeois og arkitekten Peter Zumthor.
I juli 2012 arrangerte Pøbel, Komafest i Vardø, et stort gatekunstprosjekt som involverte 12 forskjellige gatekunstnere fra Europa og USA. Komafest gikk over tre uker, der kunstnerne kom puljevis og jobbet i ti dager hver.
Prosjektet var et samarbeid mellom Pøbel, Nordnorsk Kunstnersenter og KORO (Kunst i offentlig rom).
=== Arkitektur ===
Deler av bysentrum ble ødelagt av et stort bombeangrep fra sovjetiske fly den 22. august 1944. Dette førte til at også mange offentlige bygg ble ødelagt. I gjenreisningen etter andre verdenskrig ble det bygget nye bygg for kommunale og statlige institusjoner.I 1961 ble det bygget nytt postkontor tegnet av arkitekten Anton Poulsson. Nytt bygg for Norges banks avdelingskontor ble bygd i 1961.
== Forsvaret ==
Tidligere lå Luftforsvarets stasjon Vardø her, men den ble nedlagt og videreført under Luftforsvarets stasjon Sørreisa. Etterretningstjenesten har en stasjon på Vårberget i Vardø, FSTV, der Globus II-radaren står.
Det er fremdeles et mindre, militært kommandantskap på Vardøhus festning. Det er Norges østligste og verdens nordligste festning; og ble bygget av kong Håkon V Magnusson omkring år 1300.
Vardøhus har også en aktiv venneforening som bistår med guiding i turistsesongen, og spesielt for hurtigrutens passasjerer som kommer fra alle kanter av verden. Vardøhus Festningens venner har også tilført festningen over mange år ekstra tiltrengte midler til forskjønnelse. Venneforeningen har støttemedlemmer rundt omkring i hele verden og har eksistert i over 20 år.
== Vennskapsbyer ==
Arkhangelsk
Kemijärvi
== Kjente vardøværinger ==
Anna Mathisen (1881-1966) kvinnesakskvinne og politiker
Peder Holt (1899–1963) politiker (Ap) ordfører, fylkesmann, statsråd.
Richard Bodin, (1901–1958), redaktør, politiker (NKP)
Hjalmar Halvorsen, politiker (Ap) ordfører1968-79, utrettelig forkjemper for Vardøtunnelen
Valter Gabrielsen (1921-1999) stortingsrepresentant (Ap)
Ulf Dreyer (1924-2010), billedkunstner
Alfred Næss (1927-1997), revyforfatter
Leif T. Eldring (1933-1994), jurist, sysselmann på Svalbard, departementsråd/Justisdepartementet
Tor Andreas Kofoed (1936–1997), politiker (Ap), ordfører (Ap) i Vardø i 14 år
Yngve Hågensen, (1938–), tidl. LO-leder
Bengt Martin Olsen (1943-) ordfører (Ap) i Bergen 1989–1995 (Ap)
Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (1959–), stortingsrepresentant (Ap) 1985-2009, statsråd 1996-97, 2000-01, 2009-13
John Norum (1964–), gitarist i Europe
Ove Jørstad (1970–2008), fotballspiller
Tomas Norvoll (1972-), stortingsrepresentant (Ap) 1993-2001 fylkesrådsleder
Stefan Johansen (1991–), fotballspiller
== Se også ==
Oversikt over norske geografiske ytterpunkter
Yukigassen
Okkupasjonsmaktens fangeleirer i Norge
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Vardø – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vardø – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Kommunefakta Vardø - Statistisk sentralbyrå
(no) Visit Vardø - turistinformasjon
(no) Vardø i Store norske leksikon
(no) Riksantikvaren - Vardøhus festning
(no) Varanger museum - Pomormuseet
(no) Krigsdagbok for andre verdenskrig i Vardø | Luftforsvarets stasjon Vardø var en kontroll- og varslingsstasjon som ble opprettet på Vårberget i Vardø i mars 1952. LSTN Vardø var da den ble nedlagt i 1994 den østligste avdeling i Luftforsvaret. | 7,291 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jon_Skolmen | 2023-02-04 | Jon Skolmen | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2019', 'Kategori:Fødsler 1. november', 'Kategori:Fødsler i 1940', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske komikere', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Programledere for NRK', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som inneholder lenker som krever abonnement'] | Jon Skolmen (født 1. november 1940, død 28. mars 2019) var en norsk underholdningsartist, programleder og skuespiller.
| Jon Skolmen (født 1. november 1940, død 28. mars 2019) var en norsk underholdningsartist, programleder og skuespiller.
== Bakgrunn ==
Jon Skolmen var etter skolegang og studier i en kort tid hjelpelærer og gymnastikklærer. Jon Skolmen var onkel til Hege Schøyen og Anne Ryg og far til Christian Skolmen og Tine Skolmen. Han var barnebarn av lærer og maleren Kristian Skolmen.
== Liv og virke ==
Han var ansatt i NRK fra 1963 til 1981, der han blant annet hadde barneprogrammet Jon med skrivemaskinen. Han var også med i Lekestue. I 1976 vant Trond Kirkvaag og Skolmen både Gullrosen, Chaplin-prisen og presseprisen under underholdningsfestivalen i Montreux for Rundkast om kringkasting, et humoristisk program om kringkastingens historie i Norge. I 1977 vant han nok en gang Chaplin-prisen i Montreux, da med bidraget Toget, som han regisserte sammen med Johnny Bergh. Han hadde i 1986 en rolle i filmen Plastposen.
Jon Skolmen deltok også i flere av Kirkvaag, Lystad og Mjøens (KLM) sketsjer, blant annet som pilot i "Luftens helter" på NRK i 2007. I 1997 hadde han en mindre rolle i komiserien Tre på Toppen på TVNorge. Han hadde også rollen som Mjøltyt i Jul i Blåfjell, som ble sendt på NRK i 1999.Skolmen fikk et stort publikum også i Sverige i filmkomedien Selskapsreisen og i dens fire oppfølgere der han spilte Ole Bramserud, den norske kameraten til hovedskikkelsen Stig Helmer-Olsson (den svenske skuespilleren Lasse Åberg). I 1980-årene var han også med i det svenske sketsj-komedieshowet Nöjesmassakern, og var med i Dizzie Tunes-showet i Sverige og i Norge.
I 2007 mottok Skolmen Norsk revyforfatterforenings revypris Leonardstatuetten. Han ble tildelt «Hedersprisen» under Komiprisen 2009. Skolmen sa i 2015 at han ikke ville stå på scenen igjen.
== Filmografi (utvalg) ==
1980 – Selskapsreisen
1981 – Sølvmunn
1984 – … men Olsenbanden var ikke død!
1985 – Selskapsreisen 2
1986 – Plastposen
1988 – S. O. S. Selskapsreisen 3
1991 – Selskapsgolferen
1993 – Hodet over vannet
1999 – Helsereisen – En smal film av stor vekt
2007 – 5 løgner
2009 – Göta kanal 3 – Kanalkungens hemlighet
2011 – UMEÅ4ever
2011 – The Stig-Helmer Story
=== Fjernsyn ===
1976 – Rundkast om kringkasting
1978 – Julkalendern
1984 – Zvampen
1985 – Nöjesmassakern
1996 – Fortuna
1996–1997 – D'ække bare, bare Bernt
1998 – Skolmenholmen
1999 – Jul i Blåfjell
2007 – Luftens Helter
2011 – Koselig med peis
2012 – Julekongen
== Diskografi ==
AlbumJon Skolmen + barn (1977)
Talltull med Jon Skolmen & Jon Eikemo (1980), med Jon Eikemo
Asbjørnsen & Moe eventyr 6 (2016)Deltar på
Polydor: Barnas 16 favoritter (1979)
Trond-Viggo Torgersen: Bare barn er barn (Men alle er vi barnebarn) (1979)
Trygg Trafikk: Helikopter Jon (1984)
Sven Melander: Full rulle med Sven Melander (1986)
Sven Melander: Full rulle igen (1986)
Thorbjørn Egner: Folk og røvere i Kardemomme by (1988)
New Music: En kassett full med humor (1989)
New Music: Humor (1990)
Rolv Wesenlund: Jubileumskavalkade (1996)
Sven Melander: Sven Melander & co's bästa (1998)
Universal: Nordmenn er gale! (1999)
Talent: Det var en gang – fra Asbjørnsen & Moes eventyrlige verden (2003)
Platinum Entertainment: Barnas kuleste sanger! (2004)
Universal: Tidenes beste barneplate 3 (2007)
Universal: Våre beste for barn 3 (2007)
Universal: Alle tiders barnesanger (2015)
Talent: Asbjørnsen & Moes Askeladden (2017)
Talent: Sommer for store og små (2017)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jon Skolmen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jon Skolmen på Internet Movie Database
(no) Jon Skolmen hos Sceneweb
(sv) Jon Skolmen i Svensk Filmdatabas
(da) Jon Skolmen på Filmdatabasen
(da) Jon Skolmen på Scope
(en) Jon Skolmen hos The Movie Database
(no) Jon Skolmen i Norsk biografisk leksikon
Jon Skolmen hos Sceneweb
Minneside for Jon Skolmen | thumb|Lasse Åberg og Jon Skolmen under innspillingen av The Stig-Helmer Story i 2010. Fotograf: Kim Metso. | 7,292 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bratislava | 2023-02-04 | Bratislava | ['Kategori:17°Ø', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bratislava', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1291', 'Kategori:Byer ved Donau', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl.', 'Kategori:Hovedsteder i Europa', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler uten URL'] | For regionen, se Bratislava (region)Bratislava (tysk: Pressburg; ungarsk: Pozsony) er hovedstaden i Slovakia, og med sine 430 000 innbyggere også landets største by. Byen ligger helt vest i landet, rett ved grensen til Østerrike og Ungarn. Byen er delt i to av elven Donau.
Bratislava er Slovakias politiske, kulturelle og økonomiske sentrum. Det er sete til den slovakiske presidenten, parlamentet og regjeringen. Byen er også hjemsted for flere universiteter, museer, teatre, gallerier og andre viktige økonomiske, kulturelle og utdanningsmessige institusjoner. Hovedkvarterene for mange av Slovakias større virksomheter og finansielle institusjoner ligger også i Bratislava.
Byens historie er blitt kraftig påvirket av forskjellige folkeslag, inkludert østerrikere, tsjekkere, tyskere, ungarere, jøder og slovaker. Pressburg/Pozsony var en del av Ungarn fra 907 til 1918. Den var Kongedømmet Ungarns hovedstad fra 1536 til 1784, og en del av det habsburgske monarkiet fra 1526 til slutten av første verdenskrig. Den var ungarsk kroningsby mellom 1563 og 1830, og sete for den ungarske riksdagen fra 1542 til 1848. I 1919 ble byen en del av Tsjekkoslovakia, og dagens navn ble innført. Mellom 1939 og 1945 var den hovedstad i staten Slovakia, som ble opprettet på tysk initiativ i 1938. Deretter ble den igjen tsjekkoslovakisk, før den igjen ble hovedstad i Slovakia i 1993.
Presidentpalasset i Bratislava er blant byens største attraksjoner. Men det mest dominerende bygget er uten tvil Bratislavsky Hrad – Bratislava slott – som ligger på en høyde med utsikt over hele byen. Bratislava har en malerisk gamleby med mange kulturelle institusjoner. Den er preget av en rekke folkeslag, ungarere, tyskere (østerrikere) og slovaker, foruten av sine mange sigøynere.
| For regionen, se Bratislava (region)Bratislava (tysk: Pressburg; ungarsk: Pozsony) er hovedstaden i Slovakia, og med sine 430 000 innbyggere også landets største by. Byen ligger helt vest i landet, rett ved grensen til Østerrike og Ungarn. Byen er delt i to av elven Donau.
Bratislava er Slovakias politiske, kulturelle og økonomiske sentrum. Det er sete til den slovakiske presidenten, parlamentet og regjeringen. Byen er også hjemsted for flere universiteter, museer, teatre, gallerier og andre viktige økonomiske, kulturelle og utdanningsmessige institusjoner. Hovedkvarterene for mange av Slovakias større virksomheter og finansielle institusjoner ligger også i Bratislava.
Byens historie er blitt kraftig påvirket av forskjellige folkeslag, inkludert østerrikere, tsjekkere, tyskere, ungarere, jøder og slovaker. Pressburg/Pozsony var en del av Ungarn fra 907 til 1918. Den var Kongedømmet Ungarns hovedstad fra 1536 til 1784, og en del av det habsburgske monarkiet fra 1526 til slutten av første verdenskrig. Den var ungarsk kroningsby mellom 1563 og 1830, og sete for den ungarske riksdagen fra 1542 til 1848. I 1919 ble byen en del av Tsjekkoslovakia, og dagens navn ble innført. Mellom 1939 og 1945 var den hovedstad i staten Slovakia, som ble opprettet på tysk initiativ i 1938. Deretter ble den igjen tsjekkoslovakisk, før den igjen ble hovedstad i Slovakia i 1993.
Presidentpalasset i Bratislava er blant byens største attraksjoner. Men det mest dominerende bygget er uten tvil Bratislavsky Hrad – Bratislava slott – som ligger på en høyde med utsikt over hele byen. Bratislava har en malerisk gamleby med mange kulturelle institusjoner. Den er preget av en rekke folkeslag, ungarere, tyskere (østerrikere) og slovaker, foruten av sine mange sigøynere.
== Navn og etymologi ==
De første nedskrevne referansene om byens navn (som Brezalauspurc, en annen variant er Preslavaspurc) kommer fra Salzburg-annalene, i sammenheng med kamper mellom bayere og ungarere, utkjempet foran Bratislava slotts murer i 907. Slottet ble sannsynligvis navngitt etter Predslav, kong Svätopluk Is tredje sønn; Brezalauspurc betyr likevel direkte oversatt «Braslavs slott», og derfor er byen sannsynligvis oppkalt etter Braslav, den siste militære lederen av Pannonia. Dette gamle navnet går igjen i variantene Braslava og Preslava på mynter laget av Kong Stefan I av Ungarn, datert til rundt 1000. Senere i middelalderen ble navnet utviklet til det det er i dag, i det tyske navnet Pressburg og det slovakiske navnet Prešporok, som ble utledet av det tyske. Pressburg ble brukt om byen av de fleste engelsktalende forfattere frem til 1919, og brukes fortsatt av og til i dag. Ungarerne brukte Pozsony (stavet Posony før det 19. århundre) og dette navnet er fortsatt i bruk blant ungarere. Det latinske navnet Posonium er utledet fra det ungarske. Det ungarske og latinske navn stammer kanskje fra det ungarske navnet Poson, eller fra navnet Božaň, som ble brukt om Bratislava slott i perioden 1053–99. Udover disse navne kalte renessansedokumenter den for Istropolis, som betyr «Donaubyen» på gammelgresk (for eksempel, se Universitas Istropolitana).
Byens nåværende navn, Bratislava, har sitt utspring fra 1837, da den slaviske lærde Pavel Jozef Šafárik rekonstruerte en variant av det, Břetislaw, fra gamle navn som han trodde var utviklet fra den bøhmiske herskeren Bretislav I. Navnet ble brukt for første gang av medlemmer av den slovakiske bevegelsen i 1844 som Bratislav. Etter første verdenskrig forsøkte ikke-slovakiske representanter å omdøpe byen til «Wilson City» etter den amerikanske presidenten Woodrow Wilson som en del av forsøket på å gjøre byen fri fra Tsjekkoslovakia. Forsøket ble avvist, og det offisielle navnet på byen ble endret til Bratislava i mars 1919, da byen ble en del av Tsjekkoslovakia.
== Historie ==
Den første kjente permanente bebyggelsen av området begynte med den båndkeramiske kulturen i det 5. årtusen f.Kr., i yngre steinalder. Rundt 200 f.Kr. grunnla keltiske boierne den første større bosetningen, en befestet by kjent som en oppidum. De etablerte også et myntverk hvor det ble produsert sølvmynter, kjent som biatecer.
Området var under romersk innflytelse fra det 1. århundre til det 4. århundre, og utgjorde en del av Limes Romanus, det romerske grenseforsvarssystemet. Romerne introduserte vinavl til området og startet en tradisjon innen vinproduksjon, som fortsatt finnes i dag.De moderne slovakenes slaviske forfedre ankom mellom det 5. og 6. århundre, i folkevandringstiden. Som et svar på et voldsomt angrep fra avarene etablerte de slaviske stammene Samos rike (623–658), den første kjente slaviske politiske enheten. I det 9. århundre var slottene ved Bratislava og Devín viktige sentre for de slaviske statene fyrstedømmet Nitra og Stormähren. De første skriftlige kildene til byen dateres tilbake til 907 og er relatert til Stormährens fall under angrepene fra ungarerne.
I det 10. århundre ble Bratislavaområdet (som senere kom til å bli Pressburg) en del av Ungarn (kalt «Kongedømmet Ungarn» fra 1000), og et nøkkeløkonomisk og administrativt senter på kongedømmets grense. Denne strategiske posisjonen gjorde byen til et naturlig angrepsmål for fiender, men førte også med seg økonomisk utvikling og høy politisk status. Bratislava (den gang Pressburg) ble gitt sine første kjente byprivilegier i 1291 av Andreas III, og ble erklært som fri kongelig by i 1405 av kong Sigismund av Luxemburg, som også ga byen lov til å benytte sitt eget byvåpen i 1436.Kongedømmet Ungarn ble beseiret av osmanerne i slaget ved Mohács i 1526. Deretter beleiret og delvis ødela tyrkerne Bratislava, men mislykkes i å erobre byen.
Fordi osmanerne rykket frem på ungarske områder, utpekte man byen til Ungarns nye hovedstad i 1536, og den ble dermed en del av det habsburgske monarkiet. Dette markerte begynnelsen på en ny periode. Byen ble kroningsby og sete for konger, erkebiskoper, adelen og alle større organisasjoner og kontorer. Mellom 1536 og 1830 ble 11 konger og dronninger kronet i St. Martins katedral. Til tross for dette ble det 17. århundre kjennetegnet av den anti-habsburgske bevegelsen, kamper mot tyrkerne, oversvømmelser, plager og andre katastrofer.
Reformasjonen ble betydningsfull i byen i andre halvdel av det 16. århundre, og de som støttet denne, var primært byborgere. Som et resultat av jevnlige opprør mot katolske habsburgere ble forstedene herjet. Byen og slottet ble erobret flere ganger av opprørere, for å så bli gjenerobret av kongelige tropper. Denne perioden, preget av opprør, ble avsluttet i 1711 ved at partene skrev under på freden i Szatmár.
Bratislava blomstret opp i det 18. århundre, da Maria Teresia av Østerrike styrte, og byen ble den største og mest innflytelsesrike byen i det området som i dag utgjør Slovakia og Ungarn.
Innbyggertallet ble tredoblet, og mange nye palasser, klostre, herregårder og gater ble bygd. Byen ble et senter for det sosiale og kulturelle livet i området.
Men allerede under styre til Maria Theresias sønn, Josef II, ble byen svekket, spesielt i 1783, da Stefanskronen ble flyttet til Wien, i et forsøk på å styrke båndet mellom Østerrike og Ungarn. Mange sentrale funksjoner ble etter det flyttet til Buda, og en del av adelen flyttet derfor også.
De første avisene i Ungarn og Slovakia ble utgitt her, først Magyar hírmondó i 1780 og deretter Presspurske Nowiny i 1783.
I løpet av det 18. århundre ble byen også et senter for den slovakiske nasjonalbevegelsen.
For byen var det 19. århundrets historie tett forbundet med de store begivenhetene i Europa. Freden i Pressburg mellom Østerrike og Frankrike ble underskrevet i Bratislava i 1805.Theben slott ble ødelagt av Napoleons franske tropper i 1809, og deretter ble også Bratislava slott ødelagt av en brann i 1811.
I 1843 ble ungarsk utropt til det offisielle språket innen lovgivning, offentlig administrasjon og utdannelse av kongressen i Bratislava. Som en reaksjon på Den ungarske revolusjonen skrev Ferdinand I de såkalte aprillovene (også kalt marslovene), som førte til avskaffelsen av livegenskapet på Primaciálny palass.
Byen valgte den revolusjonære ungarske siden, men ble erobret av østerrikerne i desember 1848. Industrien vokste raskt i det 19. århundre. Den første hestetrukne sporvogna i Kongedømmet Ungarn
fra Bratislava til Svätý Jur (Szentgyörgy) ble bygd i 1840.
En ny linje til Wien, som brukte damplokomotiver, ble åpnet i 1848, og en linje til Pest i 1850.
Mange nye industrielle, finansielle og andre institusjoner ble grunnlagt; for eksempel ble den første banken i det nåværende Slovakia grunnlagt i 1842.
Byens første permanente bro over Donau, Starý most, ble bygd i 1891.
Etter første verdenskrig og opprettelsen av Tsjekkoslovakia den 28. oktober 1918, ble byen en del av den nye staten, til tross for representantenes motvilje.
Den dominerende ungarske og tyske befolkning forsøkte å forhindre annektering av byen til Tsjekkoslovakia, og erklærte at det var en fri by. De tsjekkoslovakiske legioner okkuperte byen den 1. januar 1919, hvorpå den ble en del av Tsjekkoslovakia. Byen ble sete for Slovakias politiske organer og organisasjoner, og ble Slovakias hovedstad den 4.–5. februar.
Den 27. mars 1919 ble navnet Bratislava offisielt brukt for første gang.
Som et resultat av den tsjekkoslovakiske uavhengigheten, ble mange ungarske regjeringsmedarbeidere overflyttet til Ungarn, og tsjekkere og slovaker overtok deres plasser og flyttet til Bratislava. Utdannelse i ungarsk og tysk ble markant redusert.
I Tsjekkoslovakias folketelling i 1930 var den samlede ungarske og tyske befolkning i Bratislava falt til 44 % fra 83 % i 1910.
I 1938 ble Det tredje rike tilknyttet nabolandet Østerrike ved Anschluss; senere samme år ble det også tilknyttet de stadig uavhengige bydelene Petržalka og Devín med henvisning til etnisk opprinnelse.
Bratislava ble erklært hovedstad i det første uavhengige Slovakia den 4. mars 1939, men den nye staten ble utsatt for nazistisk innflytelse. I 1941–1942 og 1944–1945 utviste den nye slovakiske regjeringen de fleste av Bratislavas ca. 15 000 jøder.
Bratislava ble bombet av De allierte, besatt av tyske tropper i 1944, og til slutt overtatt av Sovjets Røde hær den 4. april 1945.
På slutten av andre verdenskrig ble de fleste tyskerne i Bratislava evakuert av tyske myndigheter; noen få vendte tilbake etter krigen, men ble bortvist uten sine eiendommer i henhold til Beneš-dekretene.
Etter det kommunistiske partiets maktovertakelse i Tsjekkoslovakia i februar 1948, ble landet og dermed byen en del av Østblokken. Byen ble tilknyttet nye områder, og befolkningen steg som følge av dette betydelig, og andelen slovaker vokste til 90 %. Store boligområder bestående av høytragende ferdigfabrikerte panelák (en type boligblokker) bygd. Den kommunistiske regjeringen bygde også flere nye storslåtte bygninger, slik som Nový Most-broa og slovakisk radios hovedkvarter, noen ganger på bekostning av den historiske byen.
I 1968, etter at det tsjekkoslovakiske forsøket på å liberalisere det kommunistiske partiet hadde slått feil, måtte byen lide under besettelsen av tropper fra medlemsland av Warszawapakten. Kort etter ble byen hovedstad i Den slovakiske sosialistiske republikk i 1968, en av de to sentrene for Fløyelsrevolusjonen i 1989.I 1993 ble byen hovedstad for den nydannede slovakiske republikken, som fulgte umiddelbart etter oppløsningen av Tsjekkoslovakia.
I 1990-årene og det tidlige 21. århundre blomstret byens økonomi på grunn av utenlandske investeringer. Byen har også vært viktig innen mange kulturelle og politiske begivenheter, inkludert toppmøtet i Slovakia 2005 mellom George W. Bush og Vladimir Putin.
== Demografi ==
Fra byens begynnelse til det 19. århundre var tyskerne den dominerende etniske gruppen i Bratislava. Etter Det østerriksk-ungarske kompromisset i 1867 begynte likevel en aktiv magyarisering, og ved starten av første verdenskrig hadde 40 % av innbyggerne i Pressburg ungarsk som morsmål, mens 42 % hadde tysk og 15 % slovakisk. Etter dannelsen av Tsjekkoslovakia i 1918 forble Bratislava en multietnisk by, men med en annerledes demografisk trend. Andelen av slovaker og tsjekkere økte, mens andelen av tyskere og ungarere sank. I 1938 var 59 % av befolkningen slovaker eller tsjekkere, mens tyskere utgjorde kun 23 % og ungarere 13 %. Dannelsen av den første slovakiske republikk i 1939 førte til mange endringer, mest nevneverdig er fordrivelsen av mange tsjekkere og jøder. I 1945 ble mange tyskere evakuert eller flyttet fra byen etter gjenoppbyggingen av Tsjekkoslovakia. Det samme skjedde med mange ungarere, som ble beskyldt for å samarbeide med nazistene (Beneš-dekretene, delvis opphevet i 1948).
.
Dette førte til at byens multikulturelle karakter ble kraftig forminsket, og byen fikk en klarere slovakisk karakter. Hundrevis av innbyggere ble utvist under kommunistenes undertrykkelse av folket i 1950-årene, hvor målet var å skifte ut «reaksjonære» mennesker med proletarer. Siden 1950-årene har slovaker vært den dominerende etniske gruppa i byen, ettersom den utgjør oppimot 90 % av innbyggerne.
== Økonomi ==
Regionen Bratislava er den mest velhavende og økonomisk høytstående regionen i Slovakia pr. 2007, til tross for at det er den minste regionen arealmessig og innbyggermessig. Den bidrar med rundt 26 % av Slovakias BNP. BNP per innbygger (KPP) er satt til €33–124 (2005), hvilket er indeks 147,9 i EU og vurdert som det nest høyeste nivået i de nye medlemsstatene etter Praha.Arbeidsløsheten i Bratislava var på 1,83 % i desember 2007. Mange offentlige institusjoner og private selskap har sitt hovedkvarter i byen. Mer enn 75 % av Bratislavas innbyggere arbeider i serviceytende selskaper, primært innen finans, IT, telekommunikasjon og turisme. Bratislava Stock Exchange (BSSE) administrerer aksjehandelen, og ble grunnlagt den 15. mars 1991.Bilfabrikanten Volkswagen bygde en fabrikk i Bratislava i 1991, og har utvidet siden da. I dag er fabrikkens produksjon fokusert på SUV-ere, hvorav 68 % av produksjonen ligger. VW Touareg blir produsert i Bratislava og Porsche Cayenne, samt at Audi Q7 delvis bygges i byen.De siste årene har flere virksomheter innen servicesektoren og høyteknologiindustrien skutt opp i Bratislava. Mange globale virksomheter, inkludert IBM, Dell, Lenovo, AT&T, SAP og Accenture, har outsourcet til byen og bygget servicesentre. Grunner til at så mange multinasjonale selskaper etablerer i Bratislava kan være, bortsett fra at det ligger nær Vest-Europa, at det finnes velutdannet arbeidskraft, samt mange universiteter og forskningsfasiliteter her.Andre store virksomheder og arbeidsgivere med hovedkvarter i Bratislava er Slovak Telekom, Orange Slovensko, Slovenská sporiteľňa, Tatra banka, Doprastav, Hewlett-Packard Slovakia, Slovnaft, Henkel Slovensko, Slovenský plynárenský priemysel, Kraft Foods Slovakia, Whirlpool Slovakia, Železnice Slovenskej republiky og Tesco Stores Slovak Republic.
Den enorme veksten i Slovakias økonomi i 2000-årene førte til at byggeindustrien blomstret, samt at mange andre store prosjekter enten ble utført eller planlagt i Bratislava. Områdene rundt Donaus bredder er blant de som tiltrekker seg utvikling; to prosjekter er allerede under utvikling: River Park i den eldste bydelen og Eurovea nær Apollo-broen. Andre områder under utvikling er områdene rundt den sentrale jernbane- og busstasjonen,, i nærheten av den tidligere industrisonen ved gamlebyen og i bydelene kalt Petržalka, Nové Město og Ružinov. Man forventer at investorer vil investere €1,2 milliarder i nye prosjekter innen 2010.
Byen har et budsjett på nesten seks milliarder koruna (€182 millioner i 2007), hvorav en femtedel ble brukt til investeringer. Bratislava har aksjer i 17 virksomheter, blant annet i det offentlige transportsselskapet (Dopravný podnik Bratislava), avfallsselskapet og vannverket. Byen administrerer også kommunale organisasjoner, slik som byens politi (Mestská polícia), Bratislava bys museum og ZOO Bratislava.
== Kultur ==
Bratislava er Slovakias kulturelle sentrum. På grunn av byens historiske multikulturelle karakter er den lokale kulturen påvirket av forskjellige etniske grupper, blant annet tyskere, slovaker, ungarere og jøder. Det er i tillegg talløse teatre, museer, gallerier, konserthaller, kinoer, filmklubber og fremmedkulturelle institusjoner i byen.
=== Scenekunst ===
Bratislava er hjemsted for Det slovakiske nasjonalteateret, som holder til i to bygninger. Den første er en teaterbygning oppført i neo-renessanse-stil, som ligger i den eldste bydelen ved enden av Hviezdoslavovo námestie. Den nye bygningen, som ble åpnet for publikum 2007, er plassert ved elvebredden. Teatret har tre ensembler: opera, ballet og drama. Det er også flere mindre teatre i byen, blant annet Bratislava dukketeater, Astorka Korzo '90-teater, Arena teater, L+S Studio og Radošina Naive Teater.
Musikken blomstret i detn 18. århundre i Bratislava, og var tett forbundet med det wienske musikklivet. Mozart besøkte byen i en alder av seks år. Blant andre kjente komponister som også har besøkt byen, er Haydn, Liszt, Bartók og Beethoven, som fremførte sin Missa Solemnis for første gang i Bratislava. Byen er også fødestedet til komponisten Johann Nepomuk Hummel. Bratislava huser Slovenská filharmónia. Byen er vert for flere årlige festivaler, blant annet Bratislava Music Festival og Bratislava Jazz Days. Wilsonic Festival, avholdt årlig siden 2000, fører mange opptredende innen musikk til byen hvert år. I løpet av sommeren gjennomføres flere musikale hendelser som en del av Bratislavas kulturelle sommer. Utover musikkfestivalene er det også mulig å høre andre musikksjangre, fra underground til velkjente popstjerner.
=== Museer og gallerier ===
Det slovakiske nasjonalmuseet (Slovenské národné múzeum), grunnlagt i 1961, har sitt hovedkvarter i Bratislava ved elvebredden i gamlebyen, sammen Naturhistorisk museum, som er en av dets underavdelinger. Det er det største museet og den største kulturelle institusjonen i Slovakia. Museet administrerer 16 spesialiserte museer i Bratislava og omegn. Bratislava bymuseum (Múzeum mesta Bratislavy), grunnlagt i 1868, er det eldste museet i Slovakia som fortsatt eksisterer. Dets primære mål er å vise Bratislavas historie i forskjellige former, fra de tidligste periodene til det 20. århundre, ved bruk av historiske og arkeologiske samlinger. Museet tilbyr permanent fremvisning i 8 spesialiserende museer.
Det slovakiske nasjonalgalleriet, grunnlagt i 1948, tilbyr det mest omfattende nettverket av gallerier i Slovakia. To utstillinger i Bratislava ligger ved siden av hverandre ved Esterházy palass (Esterházyho palác) og vannbarrikadene (Vodné kasárne) ved bredden av Donau i gamlebyen. Bratislava bygalleri, grunnlagt i 1961, er det nest største slovakiske galleri av denne typen. Galleriet har en permanent utstilling på Johann Pálffy palass (Pálffyho palác) og Mirbach palass (Mirbachov palác) i gamlebyen. Danubiana kunstmuseum, et av de nyeste kunstmuseene i Europa, ligger nær Čunovo vannverker.
=== Medier ===
Som landets hovedstad er Bratislava hjemsted for nasjonale og også mange lokale medier. Nevneverdige tv-stasjoner som har hovedkvarter i byen er Slovenská televízia (Slovakisk fjernsyn), Markíza, JOJ og TA3. Slovenský rozhlas (Slovakisk radio) har sitt hovedkvarter i byens sentrum, og mange slovakiske kommersielle radiostasjoner har likeledes sin base i byen. De nasjonale avisene SME, Pravda, Nový čas, Hospodárske noviny og den engelskspråklige The Slovak Spectator har også sine hovedkvarter i byen. To nyhetsbyråer har hovedsete i byen: Republikken Slovakias nyhetsbyrå (TASR) og Det slovakiske nyhetsbyrå (SITA).
=== Sport ===
Ulike sportsgrener og sportsklubber har en lang tradisjon i Bratislava, med mange lag og individuelle sportsutøvere, som konkurrerer i slovakiske og internasjonale ligaer og konkurranser.
Byen er representert innen fotball ved to klubber som spiller i den øverste slovakiske fotballigaen, Corgoň liga. ŠK Slovan Bratislava, grunnlagt i 1919, har sin hjemmebane på stadionet Tehelné pole. ŠK Slovan er den mest suksessrike fotballklubben i slovakisk historie, ettersom det er den eneste klubben fra det tidligere Tsjekkoslovakia som har vunnet den europeiske fotballkonkurransen Cupvinnercupen, i 1969.FC Artmedia Bratislava er den eldste av Bratislavas fotballklubber, grunnlagt i 1898, og har hjemmebane på Štadión Petržalka i Petržalka.
Bratislava er hjemstedet til tre vintersportstadioner: Ondrej Nepela, Vladimír Dzurilla og Dúbravka. Ishockeyklubben HC Slovan Bratislava representerer Bratislava i Slovakias øverste ishockeyliga, Slovakisk Extraliga. Samsung Arena, en del av Ondrej Nepela vintersportstadion, er hjemmebane for HC Slovan. VM i ishockey i 1959 og 1992 ble spilt i Bratislava, og turneringen i 2011 kommer til å bli avholdt i Bratislava og Košice. Dette er det planlagt en ny arena til.Čunovo Vannsportssenter er et kanoslalom- og raftingområde i nærheten av Gabčíkovo kraftverk. Sentrum huser flere internasjonale og nasjonale kano- og kajakkonkurranser årlig.
Det nasjonale tennissenter, som inkluderer Sibamac Arena, er vert for forskjellige kulturelle, sportslige og sosiale hendelser. Flere Davis Cup-kamper er blitt spilt der, inkludert finalen i 2005. Byen blir representert i den øverste slovakiske ligaen innen basketball på både kvinne- og herresiden; kvinnehåndball og -volleyball, samt vannpolo for herrer. Devín–Bratislava Nationa-løpet er den eldste atletiske begivenheten i Slovakia, og Bratislava City Marathon har blitt avholdt årlig siden 2006. En veddeløpsbane ligger i Petržalka, hvor heste- og hundeveddeløp avholdes jevnlig.
== Administrasjon ==
Bratislava er sete for det slovakiske parlamentet, presidenten, ministerne, høyesterett og nasjonalbanken. Byen er sete for regionen Bratislava og har siden 2002 vært sete for Bratislavas selvstyrende region. Det er dessuten mange utenlandske ambassader og konsulater i byen.
Den nåværende strukturen for lokalstyret (Mestská samospráva) har vært i bruk siden 1990. Den består av en borgermester (primátor), et bystyre (Mestská rada), et byråd (Mestské zastupiteľstvo), bykommision (Komisie mestského zastupiteľstva) og et bymagistrat (Magistrát).
Borgermesteren, med sete på Primats palass, er byens øverste leder og er valgt for en fireårsperiode. Den nåværende borgermesteren er Andrej Ďurkovský, som vant valget i 2006 som kandidat for KDH–SDKÚ-koalisjonen og er i sin andre periode som borgmester. Byrådet er byens lovgivende organ, som er ansvarlig for bl.a. budsjettet, byplanleggingen, vedlikeholding av veinettet, utdannelse og kultur. Rådet møtes vanligvis en gang i måneden og består av 80 medlemmer valgt for fire år av gangen i samme periode som borgermesteren. Mange av rådets beslutninger blir utført av kommisjonen etter rådets retningslinjer. Byens styre består av 28 medlemmer, herunder borgermesteren og hans parlamentsmedlemmer, bydelsborgermestre og oppimot 10 byrådsmedlemmer. Styret er en ledende og overvåkende enhet av byrådet, og spiller rollen som borgermesterens rådgiver.
Administrativt er Bratislava oppdelt i fem distrikter: Bratislava I (bysentrum), Bratislava II (østlige deler), Bratislava III (nordøstlige deler), Bratislava IV (vestlige og nordlige deler) og Bratislava V (sørlige deler på, høyre for Donau).
Byen er inndelt i 17 bydeler, som hver har sin egen borgermester (starosta) og råd. Antallet rådsmedlemmer i hver bydel avhenger av størrelsen og innbyggertallet. Hver bydel svarer til byens 20 matrikkelområder unntatt to tilfeller: Nové Město er ytterligere inndelt i Nové Město og Vinohrady matrikelområder, og Ružinov er inndelt i Ružinov, Nivy og Trnávka. Der er ytterligere uoffisielle inndelinger, som gjelder for spesifikke kvarterer og områder i byen.
== Geografi ==
Bratislava ligger i det sørvestlige Slovakia, i regionen Bratislava. Plasseringen ved grensene til Østerrike og Ungarn gjør den til den eneste hovedstaden med grenser til to land. Den ligger dessuten kun 62 km fra grensen til Tsjekkia, og 60 km fra den østerrikske hovedstaden Wien.
Byen har et totalt areal på 367 58 km², hvilket gjør den til den nest største byen i Slovakia, etter Vysoké Tatry, målt i areal. Bratislava ligger på begge breddene av Donau, som renner gjennom byen fra vest til sørøst.
=== Klima ===
Bratislava ligger i den nordlige tempererte sonen, og har kontinentalklima med fire adskilte årstider. Det blåser ofte, og det er en markant forskjell mellom varme somre og kalde, våte vintre. Byen ligger i et av de varmeste og tørreste områdene av Slovakia. De siste årene har skiftet mellom sommer og vinter vært raskere enn tidligere, med korte høst- og vårperioder. Snø forekommer også sjeldnere enn tidligere. Noen deler av Bratislava, spesielt Devín og Devínska Nová Ves, er i risikosonen for oversvømmelser fra elvene Donau og Morava, Det blir bygget nye diker på begge bredder.
== Bylandskap og arkitektur ==
Bratislavas bylandskap er karakterisert av middelalderlige tårn og storslåtte bygninger fra det 20. århundre, men har undergått store forandringer i en byggeboom i starten av det 21. århundre.
=== Byen ===
De fleste historiske bygninger er konsentrert i den eldste delen av Bratislava. Det gamle rådhus er et kompleks av tre bygninger reist i det 14. og 15. århundre, og huser i dag Bratislava bymuseum. Michaels port er den eneste porten som er blitt bevart fra de middelalderlige festningsverkene, og er blant de eldste bygningene i byen. Like i nærheten ligger Europas minste hus. Universitetsbibliotekets bygning, reist i 1756, ble brukt av Diet (parlamentet) for Kongeriket Ungarn fra 1802 til 1848. En stor del av den viktige lovgivningen fra Den ungarske reformen (slik som avskaffelse av livegenskap og stiftelse av Det ungarske vitenskaplige akademi ble vedtatt der.Det historiske sentrumet kjennetegnes av mange palasser fra barokken. Grassalkovich-slottet, bygget rundt 1760, er i dag residens for den slovakiske presidenten, og det slovakiske perlamentet har nå sete i det tidligere sommerpalasset til erkebiskopen. I 1805 skrev diplomater fra keiserne Napoleon og Franz II under på den fjerde Freden i Pressburg på Primats palass, etter Napoleons seier i slaget ved Austerlitz. Noen mindre hus er viktige historisk. Komponisten Johann Nepomuk Hummel ble født i et 1700-tallshus i den gamle delen av byen.
Viktige katedraler og kirker inkluderer den gotiske St. Martins katedral, bygget mellom det 13. århundre og 16. århundre, og som var kroningskirke for Kongeriket Ungarn mellom 1563 og 1830. Fransiskanerkirken, som kan dateres tilbake til det 13. århundre, har vært brukt til ridderslåingsseremonier og er den eldste bevarte hellige bygningen i byen. St. Elisabeth-kirken, bedre kjent som Den blå kirke på grunn av kirkens farge, er bygget utelukkende i art nouveau-stil.
=== Bratislava slott ===
En av de mest markante bygningene i byen er Bratislava slott, som ligger på et platå 85 m over Donau. Slottsbakken har vært bebodd siden overgangstiden mellom steinalderen og bronsealderen, og har vært akropolis for en keltisk by, som var en del av Romerrikets Limes Romanus, en enorm slavisk befestet bebyggelse og et politisk, militært og religiøst senter for Stormähren. Et steinslott ble ikke bygd før i det 10. århundre, da området var del av Kongedømmet Ungarn. Slottet ble ombygd til et gotisk anti-hussiter-fort under Sigismund av Luxemburg i 1430, og det ble et renessanseslott i 1562, og ble igjen ombygd i 1649, denne gang i barokkstil. Under dronning Maria Theresia ble slottet et prestisjefylt rojalt sete. I 1811 ble slottet ødelagt ved brann, og lå i ruiner inntil 1950-årene, da det nesten ble fullt gjenoppbygget i dets tidligere theresiske stil.
=== Devín slott ===
Det ødelagte, men nylig renoverte Devín slott, ligger i Devín på toppen av en klippe, på stedet der elva Morava, som danner grensen mellom Østerrike og Slovakia flyter inn i Donau. Det er et av de viktigste slovakiske arkeologiske stedene, og omfatter blant annet et museum dedikert til landets historie. På grunn av dets strategiske beliggenhet var Devín slott et meget viktig grenseslott for Stormähren og den tidlige ungarske staten. Det ble ødelagt av Napoleons tropper i 1809 og er nå et viktig symbol på slovakisk og slavisk historie.
=== Rusovský kaštieľ ===
Herregården Rusovský kaštieľ, med dets engelske parker, ligger i bydelen Rusovce. Huset ble opprinnelig bygd i det 17. århundre, og ble endret til en herregård i engelsk nygotisk stil i 1841–1844. Bydelen er også kjent for dens ruiner fra den romerske militærbasen Gerulata, del av Limes Romanus, et grenseforsvarssystem. Gerulata ble bygd og brukt mellom det første og fjerde århundre e.Kr.
=== Parker og elver ===
På grunn av sin beliggenhet ved foten av Lillekarpatene og flommarksskogsmarkene ved Donaus elvesletter, vokser det skog nær Bratislavas sentrum. Til sammen utgjør de offentlige grønne områdene 46,8 kvadratkilometer, eller 110 kvadratmeter pr. innbygger.Den største byparken er Horský park (bokstavelig oversatt fjellparken) i den gamle bydelen. Bratislavský lesný park (Bratislava skogpark) ligger i Lillekarpatene og omfatter mange opplevelser som er populære blant de besøkende, blant annet Železná studienka og Koliba. Skogparken dekker et område på 27,3 km², hvorav 96 % er skogkledde og inneholder opprinnelig flora og fauna, slik som grevlinger, rødrever og muffloner. På Donaus høyre bredde, i Petržalka, ligger Janko Kráľ park, grunnlagt i 1774–76. En ny bypark er planlagt i Petržalka mellom Malý Draždiak- og Veľký Draždiak-elvene.Bratislavas zoologiske park ligger i Mlynská Dolina, nær hovedkvarteret for Slovenská televízia. Den zoologiske parken, som ble grunnlagt i 1960, huser i øyeblikket 152 dyrearter, inkludert de sjeldne artene hvit løve og hvit tiger. Den botaniske hagen som hører til Comenius Universitet Bratislava, kan ses fra Donaus bredde, og huser mer enn 120 arter av innenlandsk, utenlandsk og eksotisk opprinnelse.Byen har en rekke naturlige og kunstige sjøer, hvorav de fleste blir brukt til rekreasjon. Eksempler på dette er Štrkovec sjø i Ružinov, Kuchajda i Nové Město, Zlaté Piesky- og Vajnory-sjøene i nordøst samt Rusovce sjø i sør, som er populær blant nudister.
== Utdanning, forskning og vitenskap ==
Det første universitet i Bratislava og også det første i området som nå utgjør Slovakia, Universitas Istropolitana, ble grunnlagt i 1465 av kong Matthias Corvinus. Det ble stengt i 1490, etter hans død.Bratislava er sete for det største universitetet, Comenius universitet, med 27 771 studenter, det største tekniske universitet, Det slovakiske universitet for teknologi med 18 473 studenter, og de eldste kunstskolene, Vysoká škola múzických umení v Bratislave og Vysoká škola výtvarných umení v Bratislave, i Slovakia. I tillegg ligger flere institusjoner for høyere utdannelse her, som det offentlige Universitetet for økonomi og det første private universitet i Slovakia, Seattle byuniversitet. Til sammen er det rundt 56 000 som studerer ved universiteter i Bratislava.
Der er 65 offentlige grunnskoler, ni private grunnskoler og ti religiøse grunnskoler i Bratislava. Til sammen er det rundt 25 821 innskrevne elever. Byens system for videregående utdanning består av 39 videregående skoler med 16 048 elever, 37 spesialiserende videregående skoler med 10 373 elever og 27 yrkesskoler med 8 863 elever (data fra 2007).Det slovakiske vitenskapsakademiet ligger også i Bratislava. Byen er imidlertid en av de få europeiske hovedstedene som hverken har et observatorium eller et planetarium. Det nærmeste observatoriet ligger i Modra, 30 km unna, og det nærmeste planetariet er i Hlohovec, 70 km unna. CEPIT, Sentraleuropeiske Park For Innovativ Teknologi i Vajnory, blir i øyeblikket utviklet, så parken kommer til å kombinere privat og offentlig forskning og utdannelsesinstitusjoner. Utbygningen forventes å være påbegynt i 2008.
== Transport ==
Bratislavas geografiske plassering i Sentral-Europa har i lang tid gjort byen til en naturlig passasje for internasjonal handel.
Offentlig transport i Bratislava er administrert av Dopravný podnik Bratislava, som eies av byen. Transportsystemet er kjent som Mestská hromadná doprava, og består av busser, sporvogner og trolleybusser. Det finnes dessuten en ekstra servicetjeneste kalt Bratislavská integrovaná doprava (Bratislava Integreret Transport), som forbinder byen via tog og buss med destinasjoner rundt byen.
Som nåværende trafikknutepunkt har byen direkte forbindelser til Østerrike, Ungarn, Tsjekkia og resten av Slovakia. Motorveisystemet har direkte forbindelse med Brno i Tsjekkia, Trnava og andre steder i Slovakia, samt Budapest i Ungarn. A6-motorveien mellom Bratislava og Wien ble åpnet i november 2007. Bratislava Havn gir adgang til Svartehavet via Donau og til Nordsjøen gjennom Main-Donau-kanalen. M. R. Štefánik lufthavn ligger 9 km nordøst for byens sentrum. Lufthavnen betjente i 2007 2 024 000 passasjerer.
== Severdigheter ==
Borgen i Bratislava
Devín
Domkirken St. Martin
Michaelsporten
Det gamle rådhus i Bratislava
Primaciálny Palác
Det slovakiske nasjonalteater
Det slovakiske nasjonalgalleri
Nový Most (den nye Donaubro)
Starý Most (den gamle Donaubro)
Slavín (sovjetisk krigskirkegård)
== Vennskapsbyer ==
Wien
Kraków
Ljubljana.
Ulm
Perugia – Dette samarbeidet begynte i juni 1962, og byen er Bratislavas eldste vennskapsby.
Praha
Kiev
Åbo
Cleveland
Rotterdam
== Kjente personer fra Bratislava ==
Herta Däubler-Gmelin (1943–), tidligere [tysk justisminister
Stephan Ladislaus Endlicher (1804–1849), østerriksk botaniker
Berthold Grünfeld (1932–2007), norsk lege og professor
Johann Nepomuk Hummel (1778–1837), østerriksk komponist og pianist
Gustáv Husák (1913–1991), slovakisk politiker
Juraj Lehotský (1975-), slovakisk filmregissør
Philipp Lenard (1862–1947), tysk fysiker
Veronika Zuzulová (1984–), slovakisk alpinist
== Se også ==
Freden i Pressburg (1805)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(sk) Offisielt nettsted
(en) Bratislava – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bratislava – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bratislava hos Wikivoyage
Bratislava Guide | | status = Hovedstad, by og kommune | 7,293 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leiravis | 2023-02-04 | Leiravis | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Aviser', 'Kategori:Militærvesen'] | Leiravis er en regelmessig utkommende publikasjon som utgis i en militær leir eller avdeling. Leiravisen sirkulerer vanligvis kun internt i leiren på tilsvarende måte som en firmaavis.
Hvert år deles Albertprisen ut til Norges beste leiravis.
| Leiravis er en regelmessig utkommende publikasjon som utgis i en militær leir eller avdeling. Leiravisen sirkulerer vanligvis kun internt i leiren på tilsvarende måte som en firmaavis.
Hvert år deles Albertprisen ut til Norges beste leiravis.
== Se også ==
Forsvaret | Leiravis er en regelmessig utkommende publikasjon som utgis i en militær leir eller avdeling. Leiravisen sirkulerer vanligvis kun internt i leiren på tilsvarende måte som en firmaavis. | 7,294 |
null | 2023-02-04 | Stormposten | null | null | null | Stormposten var leiravisen ved Luftforsvarets stasjon Vardø. Den utkom første gang i 1962 i stensilert utgave. | 7,295 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kontroll-_og_varslingsstasjon | 2023-02-04 | Kontroll- og varslingsstasjon | ['Kategori:Luftforsvaret'] | En kontroll- og varslingsstasjon (K&V) er en militær avdeling i Luftforsvaret som ved hjelp av radar sørger for å overvåke luftrommet over norsk territorium, og er en del av Natos luftvarslingstjeneste. K&V kan etter behov også levere radarbilde til sivile institusjoner som Hovedredningssentralen og Avinor.
Luftforsvaret har i dag disse kontroll- og varslingsstasjonene:
Luftforsvarets stasjon Sørreisa som har radarhoder bl.a. i Vardø, Honningsvåg og Kautokeino.
Luftforsvarets stasjon Måkerø med radarhoder bl.a. på Gråkallen og Linderud.
| En kontroll- og varslingsstasjon (K&V) er en militær avdeling i Luftforsvaret som ved hjelp av radar sørger for å overvåke luftrommet over norsk territorium, og er en del av Natos luftvarslingstjeneste. K&V kan etter behov også levere radarbilde til sivile institusjoner som Hovedredningssentralen og Avinor.
Luftforsvaret har i dag disse kontroll- og varslingsstasjonene:
Luftforsvarets stasjon Sørreisa som har radarhoder bl.a. i Vardø, Honningsvåg og Kautokeino.
Luftforsvarets stasjon Måkerø med radarhoder bl.a. på Gråkallen og Linderud.
== Nedlagte kontroll- og varslingsstasjoner ==
Luftforsvarets stasjon Vardø
Luftforsvarets stasjon Honningsvåg
Luftforsvarets stasjon Kautokeino
Luftforsvarets stasjon Gråkallen
Luftforsvarets stasjon Linderud
== Eksterne lenker ==
K & V-systemets historie | En kontroll- og varslingsstasjon (K&V) er en militær avdeling i Luftforsvaret som ved hjelp av radar sørger for å overvåke luftrommet over norsk territorium, og er en del av Natos luftvarslingstjeneste. K&V kan etter behov også levere radarbilde til sivile institusjoner som Hovedredningssentralen og Avinor. | 7,296 |
null | 2023-02-04 | Liste over paver | null | null | null | Listen over paver er en liste over de personer som har bekledt embetet som pave, det vil si som Den katolske kirkes overhode, opp gjennom historien. Paverekken regnes tilbake til St. | 7,297 |
null | 2023-02-04 | Sonja Henie | null | null | null | Sonja Henie (1912–1969) var en norsk kunstløper, OL-vinner, filmskuespiller og kunstmesén. Hun vant gull i tre OL. | 7,298 |
null | 2023-02-04 | Normaintcoy | null | null | null | Normaintcoy var den engelske betegnelsen på Det norske Verkstedskompaniet i UNIFIL. Det var gjennom de fleste årene Norge hadde styrker i Libanon forlagt nær den mer urolige, vestlige delen av UNIFILs operasjonsområde, ved byen Tibnin. | 7,299 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.