url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Icewind_Dale_(bokserie) | 2023-02-04 | Icewind Dale (bokserie) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fantasybøker', 'Kategori:Romanserier'] | Icewind Dale Trilogy (IDT) består av tre fantasy-romaner skrevet av R.A. Salvatore. Handlingen er lagt til Forgotten Realms-universet og handler om den gode svartalven Drizzt Do'Urden, som tross rasens ry som ondskapsfull, forsøker å finne seg til rette på overflaten blant verdens gode raser.
De tre bindene i serien er:
The Crystal Shard
Streams of Silver
The Halfling's GemIDT var den første trilogien om Drizzt Do'Urden som ble skrevet av Salvatore, og det var egentlig meningen at karakteren Wulfgar, en barbar fra tundraen i Icewind Dale, skulle være hovedpersonen. Etter noen få sider skjønte Salvatore at historien egentlig dreide seg om denne svartalven, som mot alt normalt viser seg å være tvers igjennom god. Etter denne trilogien har han gitt ut følgende bøker
Bøkene om Drizzt Do'Urden har etter hvert blitt mange, og består i dag av følgende verk:
The Dark Elf Trilogy –– foregår kronologisk før Icewind Dale Trilogy, men ble skrevet etter IDT.
The Icewind Dale Trilogy
Legacy of the Drow –– fire bøker
Paths of Darkness –– fem bøker
The Hunter's Blades TrilogyDen til nå siste boken om Drizzt ble gitt ut i oktober 2005 som siste del av Hunter's Blades Trilogy. | Icewind Dale Trilogy (IDT) består av tre fantasy-romaner skrevet av R.A. Salvatore. Handlingen er lagt til Forgotten Realms-universet og handler om den gode svartalven Drizzt Do'Urden, som tross rasens ry som ondskapsfull, forsøker å finne seg til rette på overflaten blant verdens gode raser.
De tre bindene i serien er:
The Crystal Shard
Streams of Silver
The Halfling's GemIDT var den første trilogien om Drizzt Do'Urden som ble skrevet av Salvatore, og det var egentlig meningen at karakteren Wulfgar, en barbar fra tundraen i Icewind Dale, skulle være hovedpersonen. Etter noen få sider skjønte Salvatore at historien egentlig dreide seg om denne svartalven, som mot alt normalt viser seg å være tvers igjennom god. Etter denne trilogien har han gitt ut følgende bøker
Bøkene om Drizzt Do'Urden har etter hvert blitt mange, og består i dag av følgende verk:
The Dark Elf Trilogy –– foregår kronologisk før Icewind Dale Trilogy, men ble skrevet etter IDT.
The Icewind Dale Trilogy
Legacy of the Drow –– fire bøker
Paths of Darkness –– fem bøker
The Hunter's Blades TrilogyDen til nå siste boken om Drizzt ble gitt ut i oktober 2005 som siste del av Hunter's Blades Trilogy. | Icewind Dale Trilogy (IDT) består av tre fantasy-romaner skrevet av R.A. | 7,000 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brus | 2023-02-04 | Brus | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Brus'] | Brus (forkortelse for «bruslimonade») er en kullsyreholdig alkoholfri leskedrikk laget av vann, søtstoffer og essenser. Den mest solgte brusen er Coca-Cola, mens det i Norge er Pepsi Max som er mest solgt. Brus inneholder stort sett svært mye sukker, som gir store helseproblemer ved jevnlig bruk. De som drikker brus er utsatt for overvekt, diabetes 2 og skader på tennene, i form av Karies. Helsefaglige råd er at man bør drikke minst mulig brus, og i stedet drikke vann.
| Brus (forkortelse for «bruslimonade») er en kullsyreholdig alkoholfri leskedrikk laget av vann, søtstoffer og essenser. Den mest solgte brusen er Coca-Cola, mens det i Norge er Pepsi Max som er mest solgt. Brus inneholder stort sett svært mye sukker, som gir store helseproblemer ved jevnlig bruk. De som drikker brus er utsatt for overvekt, diabetes 2 og skader på tennene, i form av Karies. Helsefaglige råd er at man bør drikke minst mulig brus, og i stedet drikke vann.
== Bakgrunn ==
Brus er opprinnelig den norske betegnelsen på kullsyreholdig limonade. Det er den boblende kullsyren som oppstår når flasken åpnes, som har gitt produktet sitt navn.
Etter hvert har brus blitt en fellesbetegnelse for de fleste alkoholfrie drikker som er tilsatt kullsyre. En del av brusen som selges er sukkerfri. Den er da oftest søtet med andre søtningsstoffer som f. eks. aspartam, cyklamat og sakkarin. De sukkerfrie variantene markedsføres gjerne med navn som «lett», «light», «zero» eller lignende.
For å kvalifisere for bruk av for eksempel betegnelsen appelsinbrus må råsaftinnholdet i det ferdige produktet være minst 8 % appelsin. Selv om appelsin er et hovedelement i navnet, er altså hele 92 % av innholdet vann og sukker. Merket «Solo» er en appelsinbrus laget for det norske markedet, og ble lansert i 1934 basert på 8 % råsaft fra appelsin. Appelsinbrusen har fortsatt 8% råsaft av appelsin. Mozell er en norsk brusvariant med 20 % råsaftinnhold. Den markedsføres som alkoholfri sider.
Dersom råsaftinnholdet er lavere enn 8 %, men inneholder naturlige smaksemner fra råsaft, kan produktet kalles «brus med appelsinsmak». Mange brustyper har kun 3 % råsaft i sin oppskrift og består således altså av 97 % vann, søtstoff og kullsyre.
Enkelte brustyper har smaker som er basert på naturlige smaksemner. De beskrives som brus med «naturlig aroma». Når produktet inneholder kunstige smaksemner brukes begrepet «aroma» alene i deklarasjonen. Ofte brukes også en rekke såkalte E-stoffer både for å gi smak og farge til disse produktene.
Det finnes også vann som ikke er tilsatt råsaft fra frukt, kunstige smaksemner eller søtningsstoffer, men bare kullsyre. Et eksempel på dette er vanlig Farris.
Tidenes mest solgte brus er Coca-Cola.
På svensk kalles brus «läsk» eller «läskedryck», på dansk for «sodavand» og på engelsk er det vanlig å bruke «soft drink» i Storbritannia og «soda» i USA.
== Helseproblemer ==
Brus inneholder stort sett svært mye sukker, som gir store helseproblemer ved jevnlig bruk. De som drikker brus er utsatt for overvekt, diabetes 2 og skader på tennene. Inntak av brus i Norge er høyt (kun Irland og USA har høyere inntak), og helsefaglige råd er at man bør drikke minst mulig brus, og i stedet drikke vann.
== Norske produsenter av brus ==
Aass Bryggeri, Drammen
Christianssands Bryggeri (CB), Kristiansand
Egersund Mineralvandfabrik (Berentsen), Egersund
Grans bryggeri, Sandefjord
Hansa bryggeri, Bergen
Oskar Sylte Mineralvannfabrikk, Molde
Ringnes, Oslo
Roma Mineralvannfabrikk, Lillestrøm
Mack bryggeri, Tromsø
== Tidligere norske produsenter av brus ==
Jarlsberg mineralvann – senere en del av Ringnes
Mineralvannfabrikken Nordstjernen, Stavanger
Nora mineralvann – senere en del av Ringnes
Rønnevigs bryggeri, Lillesand –
Stordalens Mineralvannfabrikk – lagt ned i august 2008
Tolskovens Mineralvandfabrik, Porsgrunn – etablert i 1894
Tou bryggeri – lagt ned i 2003
Tromi bryggeri – lagt ned i 1999
Trio Bryggeri, Skien – lagt ned i 2009, samtidig som Union Bryggeri ble opprettet
Nordmi Fabrikker – lagt ned i ??, Ålvundfjord, Sunndal
Brænne Mineralvatn, (Volda Mineralvatn) – lagt ned i oktober 2009
Juno Fabrikker
Gunnar Løviks Mineralvannsfabrikk – etablert 1900 i Kongsgata 26, Stavanger
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Soft drinks – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | [and glass of inca kola.jpg|miniatyr|upright|Inca kola er en brus fra Peru som er farge- og smaksatt med tartrazin] (E102). | 7,001 |
null | 2023-02-04 | Oslo universitetssykehus, Aker | null | null | null | Oslo universitetssykehus, Aker (ofte omtalt under kortformen Aker sykehus eller bare Aker) er den delen av Oslo universitetssykehus som ligger på sykehusområdet på det som tidligere var det selvstendige sykehuset Aker. | 7,002 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lidl | 2023-02-04 | Lidl | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor daglig leder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Detaljistselskaper', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Tyske selskaper'] | Lidl er en tysk lavpris-dagligvarekjede med om lag 10 000 butikker fordelt på over 25 land i Europa. Firmaets fulle navn er Lidl Stiftung & Co. KG.
Kjeden ble grunnlagt som Schwarz Lebensmittel-Sortimentsgroßhandlung i 1930-årene. De første moderne butikkene åpnet i 1973.
| Lidl er en tysk lavpris-dagligvarekjede med om lag 10 000 butikker fordelt på over 25 land i Europa. Firmaets fulle navn er Lidl Stiftung & Co. KG.
Kjeden ble grunnlagt som Schwarz Lebensmittel-Sortimentsgroßhandlung i 1930-årene. De første moderne butikkene åpnet i 1973.
== Lidl i Norge ==
23. september 2004 åpnet de ti første Lidl-butikkene i Norge. (Askim, Florø, Kristiansand, Larvik, Lier, Nordfjordeid i Eid, Os, Sarpsborg, Stord og Ålesund.) Per januar 2007 fantes det drøyt 50 Lidl-butikker i Norge. Med unntak av fire filialer (Grønland (Oslo) og Kalbakken og Grünerløkka i Oslo og Stavanger Stadion) var alle utsalgsstedene til kjeden identiske. Kjeden fører i hovedsak egne merkevarer (EMV), det vil si varer kun Lidl har. Grunnen er ifølge kjeden selv at disse varene er billigere enn kjente merkevarer, men likevel av god kvalitet.
Sentrallageret og hovedkontoret lå på Vinterbro sør for Oslo.
Lidl oppnådde ikke en markedsandel over 1–2 % og gav opp sin satsing i Norge. Den 14. mars 2008 signerte REMA 1000 en kontrakt som sikret Reitangruppen hele Lidls virksomhet i Norge.
I oktober 2009 ble det kjent at Reitangruppen betalte 1,918 milliarder kroner for alle eiendommer som Lidl Norge eide og samtlige av Lidls butikker, lager, hovedkontor og individuelle kontrakter mellom Lidl og ansatte.
== Land med Lidl-butikker ==
=== Nåværende ===
=== Tidligere ===
=== Kommende ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Lidl – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lidl – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Lidl er en tysk lavpris-dagligvarekjede med om lag butikker fordelt på over 25 land i Europa. Firmaets fulle navn er Lidl Stiftung & Co. | 7,003 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_fotball_1945 | 2023-02-04 | Norsk fotball 1945 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fotball i 1945', 'Kategori:Fotball i Norge etter år', 'Kategori:Sport i Norge i 1945'] | Resultater fra norsk fotball i 1945.
| Resultater fra norsk fotball i 1945.
== Norgesmesterskapet ==
=== Finale ===
14. oktober 1945: Fredrikstad – Lyn 1–1 eeo
Omkamp 28. oktober 1945: Fredrikstad – Lyn 1–1 eeo
Omkamp 4. november 1945: Lyn – Fredrikstad 4–0
== Landskamper ==
Utdypende artikkel: Norges landskamper i fotball 194526. august: Danmark - Norge 4-2, treningskamp
9. september: Norge - Danmark 1-5, treningskamp
21. oktober: Sverige - Norge 10-0, treningskamp | Resultater fra norsk fotball i 1945. | 7,004 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rigshospitalet | 2023-02-04 | Rigshospitalet | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:1750-årene i Danmark', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1757', 'Kategori:København', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sykehus i Danmark'] | Rigshospitalet er også en eldre skrivemåte for Rikshospitalet i Norge.Rigshospitalet er Danmarks eldste hospital. Det ble grunnlagt i 1757 som Det Kongelige Frederiks Hospital, og fikk dagens navn i 1910. I 1970 flyttet det inn i nye bygninger, kjent som «det nye Rigshospital». Siden 1995 har Rigshospitalet vært en del av Hovedstadens Sygehusfællesskab (H:S). Rigshospitalets kirke er sykehusets egen kirkesal.
Lars von Triers TV-serier Riget og Riget II foregår på nevrokirurgisk avdeling ved Rigshospitalet.
| Rigshospitalet er også en eldre skrivemåte for Rikshospitalet i Norge.Rigshospitalet er Danmarks eldste hospital. Det ble grunnlagt i 1757 som Det Kongelige Frederiks Hospital, og fikk dagens navn i 1910. I 1970 flyttet det inn i nye bygninger, kjent som «det nye Rigshospital». Siden 1995 har Rigshospitalet vært en del av Hovedstadens Sygehusfællesskab (H:S). Rigshospitalets kirke er sykehusets egen kirkesal.
Lars von Triers TV-serier Riget og Riget II foregår på nevrokirurgisk avdeling ved Rigshospitalet.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Rigshospitalet – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Rigshospitalet er Danmarks eldste hospital. Det ble grunnlagt i 1757 som Det Kongelige Frederiks Hospital, og fikk dagens navn i 1910. | 7,005 |
null | 2023-02-04 | Norsk fotball 1946 | null | null | null | Resultater fra norsk fotball i 1946. | 7,006 |
null | 2023-02-04 | Paul Foot | null | null | null | Paul Mackintosh Foot (født 8. november 1937 i Haifa i Palestinamandatet, død 18. | 7,007 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Senegal | 2023-02-04 | Senegal | ['Kategori:14°N', 'Kategori:14°V', 'Kategori:Afrikastubber', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med seksjoner som behøver utvidelse', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Senegal', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1960', 'Kategori:Statstubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Viktige stubber'] | Denne artikkelen er om landet Senegal. For artikkel om elven Senegal, se Senegal (elv).Senegal, offisielt Republikken Senegal, er et land sør for elven Senegal i det vestlige Afrika. Senegal grenser til Atlanterhavet i vest, Mauritania i nord, Mali i øst og Guinea og Guinea-Bissau i sør. Gambia ligger nesten helt inne i Senegal, omsluttet i nord, øst og sør, med Atlanterhavet i vest. Fra kysten følger Gambia Gambiaelven mer enn 300 km inn i kontinentet. Øyene Kapp Verde ligger omtrent 560 km fra Senegals kyst.
| Denne artikkelen er om landet Senegal. For artikkel om elven Senegal, se Senegal (elv).Senegal, offisielt Republikken Senegal, er et land sør for elven Senegal i det vestlige Afrika. Senegal grenser til Atlanterhavet i vest, Mauritania i nord, Mali i øst og Guinea og Guinea-Bissau i sør. Gambia ligger nesten helt inne i Senegal, omsluttet i nord, øst og sør, med Atlanterhavet i vest. Fra kysten følger Gambia Gambiaelven mer enn 300 km inn i kontinentet. Øyene Kapp Verde ligger omtrent 560 km fra Senegals kyst.
== Historie ==
Hovedartikkel: Senegals historieArkeologiske funn i området viser at Senegal har vært bebodd i forhistorisk tid. Islam, den dominerende religionen, kom til området først i det 11. århundre. I dag er omtrent 95 % av senegaleserne muslimer. I det 13. og 14. århundre kom området under innflytelse av Mandigo-rikene i øst. Jolof-riket i Senegal var også grunnlagt i denne perioden. Diverse europeiske makter kom til området fra det 15. århundre og framover, fram til Frankrike kom i besittelse av det som hadde blitt et viktig startpunkt for slavehandel. Landet fikk sin uavhengighet fra Frankrike 4. april 1960.
I januar 1959 gikk Senegal og Fransk Sudan sammen for å grunnlegge Føderasjonen Mali, som ble helt uavhengig 20. juni 1960, etter at en enighet med Frankrike om maktoverføring hadde blitt undertegnet 4. april 1960. På grunn av interne politiske problemer ble føderasjonen oppløst 20. august samme år. Senegal og Fransk Sudan (som senere endret navnet sitt til Republikken Mali) erklærte uavhengighet. Léopold Senghor ble valgt til Senegals første president i august 1960.
Etter oppløsningen av Føderasjonen Mali, styrte Léopold Senghor og statsministeren Mamadou Dia sammen under et parlamentarisk system. I desember 1962 ledet motsetninger mellom presidenten og statsminister til et kuppforsøk av Mamadou Dia. Selv om kuppforsøket ble stoppet uten blodsutgytelse, ble Mamadou Dia arrestert og fengslet, og Senegal innførte en ny grunnlov som forsterket presidentens makt. I 1980 bestemte presidenten seg for å trekke seg fra politikken, og han ga makten til hans håndplukkede etterfølger, Abdou Diouf.
Senegal slo seg sammen med Gambia for å danne den nominelle konføderasjonen Senegambia 1. februar 1982. Unionen ble imidlertid oppløst i 1989. Tross fredsforhandlinger hadde en separatistgruppe i Casamance-regionen flere steder støtt sammen med regjeringsstyrker siden 1982.
Abdou Diouf var president fram til 2000, og var president i fire perioder. Han oppmuntret til større politisk deltakelse, reduserte regjeringens involveringer i økonomien og utvidet Senegals diplomatiske deltakelser, spesielt med andre utviklingsland. Innenrikspolitikken har av og til resultert i gateslagsmål, høy spenning langs grensene og en voldelig separatistbevegelse i de sørlige regionene av Casamance. Likevel har Senegals forpliktelse til demokrati og menneskerettigheter blitt sterkere.
Under presidentvalget i 2000, vant Abdoulaye Wade over Diouf i et valg som ble sett på som et fritt og rettferdig valg av internasjonale observatører. Senegal opplevde dermed sitt andre fredelige maktovergang, og den første fra ett politisk parti til et annet. Den 30. desember 2004 erklærte Abdoulaye Wade at han ville undertegne en fredstraktat med separatistgruppen i Casamance-regionen.
== Politikk ==
=== Menneskerettigheter ===
Senegal har fengselsstraff inntil 5 år for homofili.
== Geografi ==
Senegal grenser til Mauritania i nord, Mali i øst, Guinea-Bissau og Guinea i sør. I tillegg er landet Gambia nesten fullstendig omringet av Senegal, og er dermed en enklave. Senegal består for det meste av tørre lavlandsørkener.
== Klima ==
Senegal har et tropisk klima med regntid fra juni til september og tørke resten av året. Temperaturene holder seg høye hele året, men blir litt lavere fra desember til april.
Regnmengdene øker fra nord til sør, og de nordlige områdene av landet er påvirket av den intertropiske konvergenssonen med skyer og regn mellom juni og september. I løpet av disse månedene regner det likevel bare 20-30 dager, og den årlige nedbørsnormalen er rundt 300–350 mm. I sør øker den årlige nedbøren til mellom 1000 og 1500 mm, og det regner om lag 60-90 dager i regntiden. Her strekker regntiden seg inn i oktober. Dakar mellom disse to områdene og har en årlig nedbørsnormal på 542 mm. De nordlige områdene av Senegal ligger i utkanten av Sahara, og er et tørt område.
I tørketiden blåser det stort sett en nordøstlig vind, kalt harmattan, og denne kan føre med seg sand og støv som senker sikten. I de indre områdene er fuktigheten mye lavere i denne perioden, og tempeaturene mye høyere enn ved kysten. Nattemperaturene er derimot lavere.
== Administrativ inndeling ==
Senegal er inndelt i 14 regioner som igjen er inndelt i 45 departementer.
== Økonomi ==
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Djoudj fuglereservat – trekkfuglhabitat
Øya Gorée – bygningsminner fra slavehandel
Øya Saint-Louis – tradisjonell koloniarkitektur
Niokolo-Koba nasjonalpark – faunavern
Senegambias steinsirkler (felles med Gambia) – forhistorisk gravfelt
Saloumdeltaet nasjonalpark – marint økosystem og kulturlandskap med tradisjonelle fiskerier
Bassarilandskapet – bassarifolkets, bedikfolkets og fulanifolkets kulturlandskapMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2003 – Ceebu Jën, en kulinarisk fiskerett fra Senegal
2013 – Xooy, spådomsseremoni
== Referanser ==
== Litteratur ==
Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 27. ISBN 8251607450.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Senegal – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Sénégal – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Senegal i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Senegal, offisielt Republikken Senegal, er et land sør for elven Senegal i det vestlige Afrika. Senegal grenser til Atlanterhavet i vest, Mauritania i nord, Mali i øst og Guinea og Guinea-Bissau i sør. | 7,008 |
null | 2023-02-04 | José Manuel Durão Barroso | null | null | null | José Manuel Durão Barroso (født 23. mars 1956 i Lisboa) er en portugisisk politiker. | 7,009 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_fotball_1947 | 2023-02-04 | Norsk fotball 1947 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotball i 1947', 'Kategori:Fotball i Norge etter år', 'Kategori:Sport i Norge i 1947'] | Resultater fra norsk fotball i 1947.
| Resultater fra norsk fotball i 1947.
== Norgesmesterskapet ==
=== Finale ===
19. oktober: Skeid-Viking 2-0
== Nordnorsk mesterskap ==
=== Finale ===
Mjølner - Bodø BK 2-0
== Landskamper ==
Utdypende artikkel: Norges landskamper i fotball 194711. juni: Norge - Polen 3-1, treningskamp
26. juni: Finland - Norge 1-2, treninskamp
28. juni: Sverige - Norge 5-1, treningskamp
24. juli: Island - Norge 2-4, treningskamp
7. september: Finland - Norge 3-3, treningskamp
21. september: Norge-Danmark 3-5, treningskamp
5. oktober: Sverige-Norge 4-1, treningskamp
== Referanser == | Resultater fra norsk fotball i 1947. | 7,010 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frode_%C3%98verli | 2023-02-04 | Frode Øverli | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 15. august', 'Kategori:Fødsler i 1968', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske illustratører', 'Kategori:Norske tegneserieskapere', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sproingvinnere', 'Kategori:Vinnere av Adamsonprisen'] | Frode Øverli (født 15. august 1968 i Bergen) er en norsk tegneserieskaper. Særlig med serien Pondus har han utmerket seg som en av Norges mest framgangsrike serieskapere.I forbindelse med 100-årsjubileet for tegneserier i Norge i 2011, var han en av fire tegneseriekunstnere som fikk sine arbeider gjengitt på et norsk frimerke; hans bidrag var Pondus.
| Frode Øverli (født 15. august 1968 i Bergen) er en norsk tegneserieskaper. Særlig med serien Pondus har han utmerket seg som en av Norges mest framgangsrike serieskapere.I forbindelse med 100-årsjubileet for tegneserier i Norge i 2011, var han en av fire tegneseriekunstnere som fikk sine arbeider gjengitt på et norsk frimerke; hans bidrag var Pondus.
== Karriere ==
Allerede som elev skulle en skoleoppgave føre ham hjem til tegneren Arild Midthun, som siden ble hans mentor. Øverli startet sin tegnekarriere som 17-åring i 1984, da han kom på trykk i Fantomet med en Fantomet-parodi. På den tiden var han fremdeles skoleelev, men tegnet flittig. Bare to år senere tegnet han fast for det nystartede humorbladet Pyton. I begynnelsen tegnet han etter manus skrevet av Dag Kolstad, John Kåre Raake og senere også Bjørn Ousland, men etter en stund måtte han selv begynne å skrive historiene da det var begrenset hva andre kunne skrive for ham. Hans mest kjente serier fra tiden i Pyton er Deep Shit Junkies og Birger og Egil. Pyton-perioden varte helt fram til 1996.
Da det ble klart at Pytons storhetstid var forbi, kontaktet han i 1995 Bladkompaniet med humorserien A-laget, som handlet om tre fotballsupportere. Den ble etter hvert utviklet til det vi i dag kjenner som Pondus, som debuterte i norske aviser den 28. oktober 1995. Våren 1996 ble Pondus fast innslag i bladet Ernie, hvor den raskt ble svært populær. Sommeren 2000 fikk Pondus sitt eget månedsblad.
Parallelt med Pondus tegner Øverli også serien Rutetid, og han står også bak serien Riskhospitalet. Med Pondus har Øverli vunnet Sproingprisen to ganger. I 1998 vant han den for det første Pondus-albumet, Alt for Norge. I 2003 vant han på nytt prisen for Pondus julespesial 2003. I 2006 mottok han Adamsonstatuetten som utdeles av Svenska Serieakademin .
== Bibliografi ==
=== Pondus ===
Det er utgitt atten Pondus-bøker. Disse samler stripene og søndags-halvsidene tilnærmet komplett og i kronologisk orden.
2001: Første omgang, ISBN 82-509-4551-4
2002: Andre omgang, ISBN 82-509-4788-6
2003: Hat trick, ISBN 82-509-4955-2
2004: Flat firer, ISBN 82-509-5204-9
2005: Fem Rette, ISBN 82-509-5409-2
2006: 0–6, ISBN 82-509-5592-7
2007: Sju lange og sju breie, ISBN 9788242931320
2008: 8. divisjon, ISBN 82-429-3697-8
2009: Nummer 9, ISBN 978-82-429-4059-9
2010: Ti tette og en badehette, ISBN 978-82-429-4198-5
2012: 11 i hatten, ISBN 9788242945785
2013: Den 12. mann, ISBN 9788242948656
2014: Tretten Pils og En Kebab, ISBN 9788242950628
2015: Fjorten av samme sorten, ISBN 9788242952653
2016: 15 Tenner i En pose, ISBN 9788242953483
2017: 17 i nøtten, ISBN 9788242959959
2018: Minus 18 på det ene øyet, ISBN 9788293718024Eliteserien der alle stripene fra dag én er samlet kom også ut i 2008.
Det er også gitt ut diverse album, blant annet et årlig julealbum. I julealbumet tegner Øverli gjerne historier som er lenger enn de han lager når han tegner i stripeformat.
=== Illustrasjoner for andre forfattere ===
Øverli har foruten å tegne tegneserier også illustrert flere bøker for andre forfattere:
1999: Du skjødded iggetigg! – allergikerens snørrete liv og historie; med allergisk-norsk ordbok – Hans-Petter Jørgensen / Olav Viksmo-Slettan, ISBN 82-7384-745-4
1999: GGG – Gyldendals gode gutteguide – Finn Bjelke / Yan Friis, ISBN 82-05-27776-1
2001: Røykehåndboka – en hjelp til forfulgte røykere – Arne Garvang, ISBN 82-516-1861-4
2002: Pappa for første gang – Finn Bjelke, ISBN 82-05-30282-0
2002: 144 ting du ikke trenger å vite om fotball – Atle Nielsen, ISBN 82-516-1960-2
2003: 144 ting du ikke trenger å vite om pop-musikk – Atle Nielsen, ISBN 82-516-2027-9
2003: Skilt mann – bruksanvisning for et brukbart samlivsbrudd – Erlend Eskeland / Jon Toset, ISBN 82-03-22799-6
2003: Verdens morsomste vitser – Redaksjon: Kristin Preus Efskin / Oliver Møystad / Sissel Viggen, ISBN 82-05-31492-6
2004: Småbarnspappa for første gang – Finn Bjelke, ISBN 82-05-32622-3
2004: 144 ting du ikke trenger å vite om film – Atle Nielsen, ISBN 82-516-2069-4
=== Annet ===
2004: Riskhospitalet, ISBN 82-509-5141-7
Det finnes per 2022 fem samlealbum av Rutetid.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Frode Øverli i BIBSYS
(no) Frode Øverli i Store norske leksikon
Pondus.no – Offisiell nettside for Pondus | Frode Øverli (født 15. august 1968 i Bergen) er en norsk tegneserieskaper. | 7,011 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_Norske_Advokatforening | 2023-02-04 | Den Norske Advokatforening | ['Kategori:1908 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1908', 'Kategori:Juridiske organisasjoner', 'Kategori:Norske yrkesorganisasjoner'] | Den Norske Advokatforening, også kjent som Advokatforeningen, er en profesjons- og interesseorganisasjon for advokater i Norge. Foreningen ble stiftet i 1908 under navnet Den Norske Sagførerforening. Foreningen har i dag en sentral ledelse med representantskap, hovedstyre, arbeidsutvalg, generalsekretær, faste utvalg, faggrupper og komiteer. Advokatforeningen er dessuten delt inn i 19 geografiske kretser med hvert sitt kretsstyre.
| Den Norske Advokatforening, også kjent som Advokatforeningen, er en profesjons- og interesseorganisasjon for advokater i Norge. Foreningen ble stiftet i 1908 under navnet Den Norske Sagførerforening. Foreningen har i dag en sentral ledelse med representantskap, hovedstyre, arbeidsutvalg, generalsekretær, faste utvalg, faggrupper og komiteer. Advokatforeningen er dessuten delt inn i 19 geografiske kretser med hvert sitt kretsstyre.
== Virksomhet ==
Foreningen har stor aktivitet som er rettet både innad overfor medlemmene og utad overfor en rekke andre personer, organisasjoner, institusjoner og offentlige myndigheter. Foreningen gir en del service til medlemmene, men stiller også krav til medlemmene om bl.a. faglig standard, god yrkesetikk («god advokatskikk») og årlig etterutdanning. Foreningens samfunnsengasjement viser seg blant annet i rettspolitikk og i arbeid med rettssikkerhet og gode rettsstatlige prinsipper. Den har samarbeid med internasjonale organisasjoner, rettshjelpsprosjekter og utenlandske advokatforeninger.
Advokatforeningen har en nettjeneste, advokatenhjelperdeg.no, som gir informasjon om den enkelte advokats registrerte kontaktinformasjon og spesialkompetanse. Nettjenesten har også informasjon om forholdet mellom advokat og dennes oppdragsgiver (klient), om forberedelse til første møte med advokat, om juridiske forhold som er viktige i hverdagen, og om hvordan man kan «måle sin juridiske risiko».
Advokatforeningen har en egen ordning for klage på advokaters opptreden. Foreningen har et «disiplinærutvalg» som tar imot klager, som kan gjelde at en advokat har opptrådt i strid med foreningens «Regler for god advokatskikk», eller at en advokat krever for høy betaling (salær).Advokatforeningen utgir Advokatbladet, som utkommer 9 ganger i året i et opplag på ca. 10 000.
== Medlemmer ==
Advokatforeningen har om lag 10 000 medlemmer, hvorav ca. 5 500 er privatpraktiserende advokater, 1 300 er internadvokater, 500 er organisasjonsadvokater og 1700 er advokatfullmektiger. Om lag 90 % av alle advokater i Norge, er medlemmer i Advokatforeningen. Generalsekretær er Merete Smith.
== Politisk aksjon i 2021–2022 ==
I 2021 innledet Advokatforeningen en politisk aksjon – beskrevet av foreningen som en streik og av justisministeren som en boikott – for å få økt rettshjelpssats og få forhandlingsrett om rettshjelpssatsen. Aksjonen innebærer at foreningens medlemmer nekter å ta straffesaker i Norges Høyesterett.
== Ledere ==
Hovedstyrets ledere har vært
1894–1898 A. C. Bonnevie
1898–1899 H. S. Dahl
1899–1900 Fr. Stang Lund
1900–1903 Carl Unger
1903–1904 Johan Bredal
1904–1907 Harald Nørregaard
1907–1908 Harald Mortensen
1908–1916 Karl Lous
1916–1922 Fr. Stang Lund
1922–1926 Johan Bredal
1926–1930 Carl Lundh
1930–1933 Arthur Skjelderup
1934–1938 Gustav Heiberg
1938–1941 Valentin Voss
1941 og 1945–1947 Henning Bødtker
1947–1951 Christian L. Jensen
1951–1955 Einar Grette
1955–1959 Finn Arnesen
1959–1961 Sven Arntzen
1961–1965: Eiliv Fougner
1965–1968: J. C. Mellbye
1968–1971: H. E. Helliesen
1971–1973: Kjell Haavind
1973–1976: Trond Buttingsrud
1976–1979: Per Brunsvig
1979–1982: Johan Hjort
1982–1985: Jan Villum
1985–1988: Hans Stenberg-Nilsen
1988–1991: Pål Lorentzen
1991–1994: Helge Jakob Kolrud
1994–1997: Bjørg Ven
1997–2000: Atle Helljesen
2000–2003: Helge Aarseth
2003–2008: Anders Ryssdal
2008–2012: Berit Reiss-Andersen
2012–2016: Erik Keiserud
2016–2020: Jens Johan Hjort
2020–: Jon Wessel-Aas
== Advokatforeningens talentpris ==
Talentprisen er en er en årlig pris for advokatbransjen som er blitt utdelt siden 2012. Tidligere gikk prisen til advokatfirmaer, men siden 2021 hedrer den individuelle medarbeidere. Per 2022 var tingrettsdommer Ingebjørg Tønnessen juryleder.
== Se også ==
Advokatbevillingsnemnden
Disiplinærnemnden for advokater
Tilsynsrådet for advokatvirksomhet
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Advokatenhjelperdeg.no | Den Norske Advokatforening, også kjent som Advokatforeningen, er en profesjons- og interesseorganisasjon for advokater i Norge. Foreningen ble stiftet i 1908 under navnet Den Norske Sagførerforening. Foreningen har i dag en sentral ledelse med representantskap, hovedstyre, arbeidsutvalg, generalsekretær, faste utvalg, faggrupper og komiteer. Advokatforeningen er dessuten delt inn i 19 geografiske kretser med hvert sitt kretsstyre. | 7,012 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Battlefield_1942 | 2023-02-04 | Battlefield 1942 | ['Kategori:Artikler hvor distributør hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor plattform hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med spill-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Battlefield', 'Kategori:D.I.C.E. Awards-vinnere', 'Kategori:Golden Joystick Awards-vinnere', 'Kategori:Gullstikka-vinnere', 'Kategori:Mac OS-spill', 'Kategori:Videospill fra 2002', 'Kategori:Videospill utviklet i Sverige', 'Kategori:Windows-spill'] | Battlefield 1942 er et svensk-amerikansk førstepersonsskytespill til PC, utviklet av Digital Illusions CE og utgitt høsten 2002. Spillet kan spilles i enspillermodus mot roboter, eller i flerspillermodus mot andre spillere via LAN eller internett. Spillet har lagt handlingen til kjente slagmarker fra andre verdenskrig. Det er lagt større vekt på spillbarhet enn på realistisk handling, men spillområdene er basert på virkelige steder.
Under spillet velger man mellom fem forskjellige roller som infanterist, og man kan bemanne alt fra jagerfly og bombefly, til store krigsskip, hangarskip og kystartilleri. Man kan kjøre pansrede personellkjøretøyer, stridsvogner, jeeper og man kan kontrollere stasjonære våpen.
Det er gitt ut fem oppfølgere: Battlefield Vietnam, som foregår under Vietnamkrigen, Battlefield 2, som omhandler mer moderne krigføring, Battlefield 2142 med handling fra framtiden, Battlefield 3 som i likhet med Battlefield 2 er situert i moderne krigføring og Battlefield 4 som er i omtrent det samme som Battlefield 3. Battlefield 3 var også første spill i Battlefield-serien med en lineær Campaign-modus for singleplayer-modus.
| Battlefield 1942 er et svensk-amerikansk førstepersonsskytespill til PC, utviklet av Digital Illusions CE og utgitt høsten 2002. Spillet kan spilles i enspillermodus mot roboter, eller i flerspillermodus mot andre spillere via LAN eller internett. Spillet har lagt handlingen til kjente slagmarker fra andre verdenskrig. Det er lagt større vekt på spillbarhet enn på realistisk handling, men spillområdene er basert på virkelige steder.
Under spillet velger man mellom fem forskjellige roller som infanterist, og man kan bemanne alt fra jagerfly og bombefly, til store krigsskip, hangarskip og kystartilleri. Man kan kjøre pansrede personellkjøretøyer, stridsvogner, jeeper og man kan kontrollere stasjonære våpen.
Det er gitt ut fem oppfølgere: Battlefield Vietnam, som foregår under Vietnamkrigen, Battlefield 2, som omhandler mer moderne krigføring, Battlefield 2142 med handling fra framtiden, Battlefield 3 som i likhet med Battlefield 2 er situert i moderne krigføring og Battlefield 4 som er i omtrent det samme som Battlefield 3. Battlefield 3 var også første spill i Battlefield-serien med en lineær Campaign-modus for singleplayer-modus.
== Oppbygging ==
=== Lag ===
Spillerne velger om de ønsker å spille for de allierte eller for aksemaktene. Avhengig av hvilket kart som benyttes, er de allierte Canada, Sovjetunionen, Storbritannia eller USA, mens aksemaktene er Japan eller Tyskland. Soldatene har våpen og krigsutstyr ettersom hvilket land de er fra. I klankamper (forhåndsarrangerte kamper mellom spillere på faste lag) er det vanlig at det spilles to runder på hvert lag, så begge lagene får spille både som aksemakt og som alliert.
=== Klasse ===
Når en runde i spillet starter, eller en spiller spawner, må spilleren ha valgt en klasse. Det er fem forskjellige klasser å velge mellom:
Active Scout (engelsk for speider); også populært kalt sniper blant spillere. Scout er utstyrt med en rifle som hovedvåpen, lik den som er brukt av ingeniør-soldater (unntak for kart fra Stillehavet, hvor ingeniør-soldatene er utstyrt med halvautomatiske rifler), med påmontert kikkertsikte. Dette gir scoutene en fordel når fienden er langt unna, men gjør den tilsvarende svakere i nærkamp. Scoutene er i tillegg utstyrt med en håndholdt pistol, håndgranater, kniv og en kikkert som kan brukes for å angi mål for artilleri under spillet.
Active Assault (engelsk for infanteri/angrepssoldat). Disse er utstyrt med en tyngre automatrifle som hovedvåpen. De er i tillegg utstyrt med håndholdt pistol, håndgranater og en kniv.
Active Antitank er utstyrt med panservern som hovedvåpen. Denne klassen er sterk mot stridsvogner, men svak mot andre infanterister. Panservern-soldater er også utstyrt med håndholdt pistol, granater og en kniv.
Active Medic (engelsk for sanitetssoldat) er svært mye brukt i klankamper og «public» (servere åpen for alle som følger serverens regler). Medicens hovedvåpen er makinpistol. Denne er noe svakere enn automatriflene som assaultene er utstyrt med, spesielt på avstand, men er noe lettere å håndtere (rekyl er lagt inn i spillet). Det som gjør denne så populær, er at det følger med en anvendelig medicpakke (førstehjelpsskrin). Denne healer (reparerer helsen) til soldatene. Den healer først medspillere som mangler helse, før den healer helsen på medicsoldaten selv. På grunn av spillets konsept med å erobre og forsvare flaggposter, er sanitets-soldatene anvendelig for å oppnå progresjon mot konseptet med å erobre flagg. Sanitets-soldaten er også utstyrt med håndholdt pistol, håndgranater og en kniv.
Active Engineer (ingeniørsoldat) er også en mye brukt klasse. Ingeniør-soldaten er utstyrt med en rifle som hovedvåpen. På kartene fra Stillehavet er riflen halvautomatisk, det vil si at man kan tømme magasinet raskt. På alle andre kart er riflen manuell, den får et lite opphold mellom hvert avfyrt skudd. Det er imidlertid ikke Ingeniør-soldatens hovedvåpen som utgjør dens styrke. Den er utstyrt med landminer, som effektivt kan ta ut hvilket som helst kjøretøy som måtte komme for nær. Landminene kan monteres og forlates, eller kastes direkte på et kjøretøy. Ingeniøren er også utstyrt med en skiftenøkkel som gjør at den kan reparere skadde kjøretøy. Man kan imidlertid ikke sitte inni kjøretøyet når det repareres, og det er begrensning for hvor mye man kan reparere et kjøretøy. På grunn av evnen til å reparere kjøretøy, er engeneer ofte foretrukket for spillere som foretrekker å bruke stridsvogner eller fly i spillet. Ingeniør-soldaten er også utsyrt med ex-pack (ligner på bunter med dynamitt i spillet), som kan plasseres og avfyres når et kjøretøy eller infanterisoldater kommer nær nok. Ingeniørsoldaten er også utstyrt med håndholdt pistol og en kniv, men er den eneste klassen som ikke er utstyrt med håndgranater.
== Kart ==
Kartene i Battlefield 1942 er inspirert på virkelige slag fra Stillehavet, Øst-Europa, Vest-Europa og Nord-Afrika. Noen av de nyeste kartene har lagt tyngre vekt på spillbarhet enn historiske hendelser. I tillegg til originalkart og kart som følger med nyere offisielle patcher, er det laget en rekke kart av spillere, med mer eller mindre suksess. Enkelte av originalkartene finnes også i flere versjoner tilpasset turneringer.
I tillegg til kartene laget for «vanilla», er det laget en rekke egne kart til forskjellige moder. Enkelte av modiene har imidlertid tilpasset enkelte av originalkartene.
== Tilleggspakker ==
Det er gitt ut to tilleggspakker til Battlefield 1942: Battlefield 1942: Road to Rome og Battlefield 1942: Secret Weapons of WWII.
Begge tilfører spillet nye våpen, kjøretøy og kart. Road to Rome fokuserer på kamper i Italia, og Secret Weapons fokuserer på kamper med sjeldne prototypevåpen.
== Eksterne lenker ==
(en) Battlefield 1942 hos MobyGames
(en) Battlefield 1942 hos MobyGames
(en) Battlefield 1942 på Metacritic
(en) Battlefield 1942 på Internet Movie Database
(en) Battlefield 1942 på Behind The Voice Actors
(en) Battlefield 1942 hos Internet Game Database
(en) Battlefield 1942 hos GameSpot
(en) Battlefield 1942 hos IGN
(en) Battlefield 1942 hos GameFAQs
Battlefield 1942 hos Electronic Arts
Battlefield 1942 hos DICE
Norsk side om Battlefield og andre skytespill | | systemkrav = PC: 500 MHz prosessor, 128 MB RAM, 32 MB grafikkort.Mac: 700 MHz PowerPC-prosessor, 256 MB RAM, 32 MB grafikkort. | 7,013 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Clara_Schumann | 2023-02-04 | Clara Schumann | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor referanser mangler oversettelse', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 20. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1896', 'Kategori:Fødsler 13. september', 'Kategori:Fødsler i 1819', 'Kategori:Kvinnelige komponister', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Leipzig', 'Kategori:Personer rundt Johannes Brahms', 'Kategori:Romantiske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske komponister'] | Clara Josephine Wieck Schumann (1819–1896) var en tysk pianovirtuos og komponist fra romantikken.
Sammen med navn som Franz Liszt, Frédéric Chopin og Anton Rubinstein hører Clara Schumann til 1800-tallets beste pianister. Hun reformerte klaverspillet ved å kreve at man spilte absolutt notetro, og hun medvirket dermed sterkt til det som i dag er fortolkningspraksis.
I løpet av sin 61 år lange karriere endret Clara Schumann pianokonsertens format og repertoar. De gikk fra å være en plattform for framvisning av virtuositet til en kanonisert og standardisert konserttype, basert på verk fra den klassisk-romantiske perioden. I prosessen endret hun publikums smak.
Clara Schumann bidro i betydelig grad til å gjøre ektefellen Robert Schumanns musikk kjent og akseptert i Europa, både gjennom sin konsertvirksomhet og ved å redigere og utgi verkene hans. Hennes egne komposisjoner er først i senere tid blitt viet oppmerksomhet.
| Clara Josephine Wieck Schumann (1819–1896) var en tysk pianovirtuos og komponist fra romantikken.
Sammen med navn som Franz Liszt, Frédéric Chopin og Anton Rubinstein hører Clara Schumann til 1800-tallets beste pianister. Hun reformerte klaverspillet ved å kreve at man spilte absolutt notetro, og hun medvirket dermed sterkt til det som i dag er fortolkningspraksis.
I løpet av sin 61 år lange karriere endret Clara Schumann pianokonsertens format og repertoar. De gikk fra å være en plattform for framvisning av virtuositet til en kanonisert og standardisert konserttype, basert på verk fra den klassisk-romantiske perioden. I prosessen endret hun publikums smak.
Clara Schumann bidro i betydelig grad til å gjøre ektefellen Robert Schumanns musikk kjent og akseptert i Europa, både gjennom sin konsertvirksomhet og ved å redigere og utgi verkene hans. Hennes egne komposisjoner er først i senere tid blitt viet oppmerksomhet.
== Liv og karriere ==
=== Oppvekstår ===
Clara Wieck var datter av Friedrich Wieck og Mariane Tromlitz. Faren var teolog- og klaverutdannet, moren sanger og pianist. Foreldrene ble skilt mens Clara var liten og hun vokste opp hos faren. Fra Clara var rundt fem år fikk hun klaverundervisning lagt opp etter en klaverpedagogisk metode utviklet av faren. I metoden inngikk en mengde elementer. Det dreide seg om blant annet en målrettet anslagsskolering, gehørutvikling, partiturstudium, improvisasjon, samspill, analyse, fortolknings- og repertoarstudier, satslære, kontrapunkt, fiolin og sang. Clara måtte også lære seg fransk og engelsk. Den yngre halvsøsteren Marie Wieck, som fikk samme skolering, ble en kjent pianist og sanger, men nådde aldri opp til Claras ry.
Claras utvikling var bemerkelsesverdig hurtig. Selv regnet hun en konsert 20. oktober 1828 som sin offentlige debut, og den markerte starten på en over 60 år lang strålende konsertkarrière. Hun begynte også å komponere i ung alder. Quatre Polonaises op. 1 ble publisert da hun var ti eller elleve år gammel. Snart fulgte Caprices en forme de Valse, Valses romantiques, Quatre Pièces Caractéristiques, Soirées Musicales, en klaverkonsert og mye annet.
Clara Wieck ble første gang kjent med Robert Schumann i 1828, da hun var åtte-ni år gammel. Fra oktober 1830 bodde han et års tid hos Wiecks for å få undervisning av Claras far. Mot slutten av 1835 utviklet det seg en romanse mellom Schumann og den 16 år gamle Clara. To år etter ba Schumann om Friedrich Wiecks samtykke til å ekte Clara. Til tross for at Robert var en lovende komponist og allerede en temmelig vellykket musikkredaktør, forbød Claras far enhver kontakt mellom dem. Faren hadde gjennom hele datterens oppvekst forsøkt å få full kontroll over henne, og denne hangen antok nå tyranniske dimensjoner. Han booket opp flere konsertturneer for å sikre at de ble holdt geografisk atskilt og overvåket henne nærmest døgnet rundt. En gang sendte han henne i 1837 til venner i Dresden. Akkurat denne taktikken slo feil da det viste seg at vennene tok stilling for det unge kjæresteparet. Brev Clara skrev til Robert i all hemmelighet tyder på at faren nektet henne tilgang til blekk:
«Ikke kritisér meg for at jeg skriver så fryktelig stygt, men forestill deg meg her jeg står og skriver med arket liggende på kommoden. Hver gang jeg skal stikke [pennesplitten] i blekkhuset må jeg løpe inn i den andre stuen.»Og en annen gang:
«Jeg ber deg, ikke vær sint på meg for at brevet blir så kort, men ta hensyn til at klokken er ti og jeg står i rommet mitt og skriver med hjertet fullt av angst»Clara og Robert gikk i september 1839 rettens vei for å få tillatelse til å gifte seg. Etter å ha holdt ut farens uthalingstaktikk, giftet de seg endelig 12. september 1840, dagen før Clara fylte 21 år og uansett nådde myndighetsalder.
=== Samliv med Robert Schumann ===
Clara og Robert Schumann fikk i årene 1841 til 1854 åtte barn, hvorav sju vokste opp. Yngstebarnet Eugenie (1851–1938) ble en kjent pianist og forfatter.
De første fire årene bodde ekteparet i dagens Schumann-Haus i Leipzig. Personer som Felix Mendelssohn Bartholdy, H.C. Andersen og Franz Liszt var hyppige gjester i hjemmet som hadde en egen sal der det ble arrangert konserter og opplesninger.
Samlivet med Robert ble ikke helt som Clara hadde forestilt seg. Hun var fri fra farens kontrollregime, men ektemannen var heller ikke helt fremmed for å kontrollere henne. Likevel kunne hun nå ta igjen det hun hadde mistet av allmenndanning under farens tyngende opplærings- og konsertprogram. Hun leste Goethe, Shakespeare og Jean Paul, og påvirket av mannen kunne hun konsentrere seg om musikken til tungvektere som Johann Sebastian Bach, Ludwig van Beethoven, Frédéric Chopin, og Robert Schumann selv.
De første årene unngikk Clara å reise på konsertturneer. Robert ville ha henne ved sin side, men forhindret samtidig at hun fikk øvet tilstrekkelig fordi spillet hennes forstyrret ham i hans eget arbeid. Han la seg også opp i komposisjonene hennes, vendte tommelen ned for konsertant virtuositet og bravur, og ville at hun skrev mer som han selv gjorde. De levde på en relativt høy fot, og det viste seg snart at uten de store inntektene fra konsertvirksomheten hennes, slet familien med å holde hodet over vannet. Tilslutt fikk hun gjennom sin vilje om å reise på konsertturneer igjen. Konsertene kom også ektemannen til gode ved at hun bidro til å gjøre musikken hans kjent i Europa, framfor alt etter hans død.I perioder hadde Robert Schumann problemer med den psykiske helsen og tumlet iblant med selvmordstanker. Fra tidlig 1854 forverret tilstanden seg alvorlig, og 4. mars 1854 ble han lagt inn på et psykiatrisk sykehus ved Bonn der han bodde fram til sin død drøyt to år seinere.
=== Joseph Joachim og Johannes Brahms ===
Clara og Robert møtte fiolinisten Joseph Joachim første gang i november 1844, han var da rundt 14 år. Clara og Joachim ble etterhvert gode venner og hun spilte flere konserter sammen med ham enn med noen annen. De ble spesielt kjente for sine framføringer av Beethovens sonater for fiolin og klaver.Våren 1853 kom den da ukjente 20 år gamle Johannes Brahms til Clara og Robert Schumanns hjem i Düsseldorf. Med seg hadde han et introduksjonsbrev fra Joseph Joachim. Brahms spilte noen av sine egne klaverstykker for dem, og dypt imponert skrev Clara i dagboka at Brahms var som gudesendt. Den 23. oktober 1854 framførte hun «Andante» og «Scherzo» fra Brahms' Pianosonate nr. 3 i f-moll, dette er den første kjente offentlige framføringen av Brahms-stykker. Senere urframførte hun enkelte andre av Brahms' verker, eksempelvis Variasjoner og fuge over et tema av Händel.Etter at Robert ble lagt inn på institusjon, bodde Brahms hos Clara Schumann og fulgte henne på konsertreiser. Alle nyere biografier om Clara Schumann stiller spørsmål om hva som egentlig skjedde mellom de to. Forholdet omtales i avsnittet «Dyrebareste venninne» i artikkelen om Johannes Brahms.
=== De siste årtiene ===
Etter ektemannens død sendte Clara fem av barna til oppfostring hos andre. Bare de to yngste, Eugenie og Felix, ble igjen hjemme hos henne. I oktober 1857 flyttet hun til Berlin, og i 1863 slo hun seg ned i Baden-Baden.
I Baden-Baden var hun i et års tid i et forhold med komponisten Theodor Kirchner. Han led av alvorlig spillavhengighet, og det slet såpass på forholdet at hun gjorde det slutt i 1864. Livet hennes ble på ny fylt av konsertreiser gjennom Europa, over alt ble hun feiret som en av Europas største pianister.
Revmatisme, artritt, og problemer med hørselen gjorde at hun begynte å trappe ned konsertene fra 1873 av. I 1874 tok hun en pause fra konsertvirksomheten og i 1875 gav hun bare konserter i Tyskland. Fra 1876 var hun regelmessig til London og i 1888 tok hun avskjed med det trofaste London-publikum med Robert Schumanns Carnaval. I 1878 ble hun klaverlærer («Ersten Klavierlehrerin») ved Dr. Hoch’s Konservatorium i Frankfurt am Main, en stilling hun hadde til 1892. Hun redigerte også Robert Schumanns komposisjoner og bidro til å få musikken hans utgitt på musikkforlaget Breitkopf & Härtel.
Sin siste konsert gav hun 12. mars 1891, i en alder av 71 år. Men hun fortsatte å undervise og spille til husbruk fram til sitt siste leveår. Den 26. mars 1896 ble Clara Schumann rammet av et slaganfall og døde få måneder seinere. Etter eget ønske ble hun bisatt ved siden av Robert Schumann på Alter Friedhof Bonn.
== Komponist ==
Faren sørget for at Clara fikk komposisjonsundervising allerede fra ung alder. Lærere var thomaskantoren Christian Theodor Weinlig og kapellmester Heinrich Dorn. Undervisningen var nok ikke spesielt grundig, spesielt i de første komposisjonene er det lett å spore mangelen på teoretisk skolering. Robert Schumann omgikk taktfullt denne svakheten i en omtale av hennes Soirées musicales op. 6 (1834–1836) i Neue Zeitschrift für Musik ved å karakterisere stykket som en «fremmedartet fantasi.»På Clara Schumanns tid ble komposisjoner skrevet av kvinner sett på som uvanlig. Da musikkritikeren Carl Ferdinand Becker omtalte Klaverkonsert i a-moll op. 7, skrev han at det naturligvis ikke kunne bli snakk om en seriøs kritikk siden det tross alt var snakk om et verk skrevet av en kvinne. At Clara skrev verket i fjorten-femten års alder ser ikke ut til å ha betydd mye for vurderingen. Clara Schumann skrev om Klavertrio op. 17 at stykket var blitt til tross svangerskap, økonomisk motgang og pianistiske fiaskoer, og «selvsagt er det fruentimmerarbeid, det mangler kraft, her og der også oppfinnsomhet.» Kritikerne holder likevel denne klavertrioen som hennes høydepunkt, i tillegg regnes tre lieder fra op. 12 og tre romanser for klaver og fiolin op. 22 blant det beste hun skrev. Robert Schumann gav lieder-syklusen op. 13 den største anerkjennelse, men skrev litt seinere om komposisjonene hennes:
«Klara har skrevet en rekke mindre stykker med en mer vàr og inderlig skaperkraft enn noensinne før. Men komposisjonsgjerningen går ikke i hop med å ha barn og en fantaserende mann. Hun mangler den vedvarende øvelsen, og dette berører meg ofte, for det går tapt så mange inderlige ideer som hun ikke makter å gi uttrykk for.»Til forskjell fra den engelske komponisten Ethel Smyth klarte ikke Clara Schumann å fri seg fra omgivelsenes vurdering. Kanskje var det derfor at hun ikke prioriterte komponistgjerningen. Mens ektemannen levde komponerte hun i hovedsak for å tekkes ham, etter hans død sluttet hun helt å komponere. Clara Schumanns verk er sjelden å høre i dag, men det betyr ikke at de er dårlige eller mindreverdige. Hun skrev for sine egne opptredener, og stykkene er akkurat så virtuose som publikum på 1800-tallet ville de skulle være.
== Klavervirtous ==
Tross åtte barnefødsler og en ikke alltid like samarbeidsvillig mann, var Clara Schumann i stand til å hevde seg i en mannsdominert verden. Hun ble feiret og vant æresbevisninger over hele Europa. Totalt holdt hun offentlige konserter i 160 ulike byer. Mest aktiv var hun i store byer, rundt 50 % ble holdt i de sju byene London, Leipzig, Wien, Berlin, Dresden, Hamburg og Frankfurt. Spesielt populær var hun i Hamburg, der hun opptrådte i alt nitten ganger fra og med den første opptredenen i 1835 til den siste i 1881.På første halvdel av 1800-tallet steg det fram flere virtuose solister som tok tidas publikum med storm. Av fiolinister var Niccolò Paganini, Joseph Joachim og Ole Bull særlig populære. Blant pianistene ble Clara Schumann, Franz Liszt, Frédéric Chopin, Sigismund Thalberg og Friedrich Kalkbrenner regnet til de beste. Det skjedde en rivende teknisk utvikling av klaveret de første tiårene av 1800-tallet, og nyvinningene inspirerte både komponister og pianister til å ta klaverkunsten til nye høyder.
Tidlig i karrieren var Clara Wiecks konsertrepertoar preget av den virtuositeten som publikum forventet seg. På programmet sto dagsaktuelle lettvektere som Friedrich Kalkbrenner, Camille Pleyel, Ignaz Moscheles og Henri Herz. Seinere i karrieren presenterte hun musikk av mer betydelige komponister som Mozart, Bach, Beethoven, Mendelssohn, Chopin, Brahms og ektefellen Robert Schumann.Faren og Clara var nøye med å samle på konsertprogrammene hennes, og originalprogrammer fra så godt som alle de offentlige konsertene hennes er bevart, 1 312 i tallet. En statistisk analyse viser at hun i høy grad satte sitt preg på det som er blitt en kanonisk og standardisert konsertform basert på verk fra den klassisk-romantiske perioden.
== Verk ==
=== Verk med opustall ===
=== Verk uten opustall ===
== Diskografi ==
Romance – The Piano Music of Clara Schumann. Isata Kanneh-Mason, piano. Decca 2019
Romance: The piano Music of Clara Schumann. Jennifer Goodenberger, piano. CD Baby 2016
Clara Schumann: Piano Music. Cristina Ortiz, piano. Carlton Classics 1996.
== Noter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Veronika Beci: Die andere Clara Schumann, Droste Verlag, 1997. ISBN 3-7700-1080-9
Wolfgang Held: Clara und Robert Schumann, Insel-Verlag, 2001. ISBN 3-458-34415-2
Dieter Kühn: Clara Schumann, Klavier – Ein Lebensbuch, Fischer Verlag, 1998. ISBN 3-596-14203-2
Berthold Litzmann: Clara Schumann: An Artist's Life based on Material found in Diaries and Letters, to bind. New York, Da Capo Press, 1979, ISBN 978-0-306-79582-4. Litzmann Press, 2007, ISBN 978-1-4067-5906-8.
Barbara Meier: Robert Schumann. Rowohlt, 3. opplag, Reinbek bei Hamburg, 2001, ISBN 3-499-50522-3.
Hans A. Neunzig; Johannes Brahms. Rowohlt, 19. opplag, Reinbek bei Hamburg 2002, ISBN 3-499-50613-0
Nancy B. Reich: Clara Schumann, the artist and the woman. Cornell Univ. Press, Ithaca/London 2001, ISBN 0-8014-8637-8, ISBN 0-8014-3740-7.
Monica Steegmann: Clara Schumann. Rowohlt, 2001. ISBN 3-499-50424-3
Eva Weissweiler: Clara Schumann: eine Biographie. 3. opplag. Hoffmann & Campe, 1991. ISBN 3-455-08332-3
Reinhard Kopiez, Andreas C. Lehmann, Janina Klassen: Clara Schumann’s collection of playbills: A historiometric analysis of life-span development, mobility, and repertoire canonization, Poetics 37 (2009), s. 64, fig. 7.
Clara Schumann geborene Wieck, schumann-portal.de
Clara Schumann (1819–1896), gmg-bw.de
Leksikonartikkel, Sophie Drinker Institut für musikwissenschaftliche Frauen- und Geschlechterforschung
Eva Rieger: Clara Schumann, fembio.org, Frauen-Biographieforschung (med litteraturangivelser og sitater).
(de) Marion Brück: «Schumann, Clara Josephine geborene Wieck.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 23, Duncker & Humblot, Berlin 2007, ISBN 978-3-428-11204-3, s. 746–749 (digitalisering).
(de) Carl Krebs: «Schumann, Clara». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 54, Duncker & Humblot, Leipzig 1908, s. 262–268.
== Eksterne lenker ==
(en) Clara Schumann – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Clara Schumann – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Clara Schumann på Internet Movie Database
(en) Clara Schumann på Discogs
(en) Clara Schumann på Discogs
(en) Clara Schumann på MusicBrainz
(en) Clara Schumann på Spotify
(en) Clara Schumann på AllMusic
(de) Verk av og om Clara Schumann i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(de) Verk av og om Clara Schumann i Deutsche Digitale Bibliothek
(de) Clara Schumann, Musik und Gender im Internet
(en) Fritt tilgjengelige noter av Clara Schumann i International Music Score Library Project
(de) Digitaliserte brev av Clara Schumann, Badische Landesbibliothek
(de) Digitaliserte brev av Clara Schumann, ULB Bonn | Clara Josephine Wieck Schumann (1819–1896) var en tysk pianovirtuos og komponist fra romantikken. | 7,014 |
https://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%B6hmerwald | 2023-02-04 | Böhmerwald | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Bayern', 'Kategori:Fjell i Østerrike', 'Kategori:Fjellkjeder i Europa', 'Kategori:Fjellkjeder i Tsjekkia'] | Denne artikkelen handler hovedsakelig om den bøhmiske siden av fjellområdet; for mer informasjon om den bayerske siden se Bayerischer Wald
Böhmerwald (tsjekkisk: Šumava) er en lav fjellkjede i Sentral-Europa. Den danner en naturlig grense mellom Tsjekkia i nordøst og Tyskland og Østerrike i sørvest.
| Denne artikkelen handler hovedsakelig om den bøhmiske siden av fjellområdet; for mer informasjon om den bayerske siden se Bayerischer Wald
Böhmerwald (tsjekkisk: Šumava) er en lav fjellkjede i Sentral-Europa. Den danner en naturlig grense mellom Tsjekkia i nordøst og Tyskland og Østerrike i sørvest.
== Navn ==
Av historiske årsaker har den bøhmiske og den tyske siden forskjellige navn. På tsjekkisk blir den bøhmiske siden kalt Šumava og den bayerske siden Zadní Bavorský les, mens den bøhmiske siden på tysk blir kalt Böhmerwald («Den bøhmiske skogen»), og Bayerischer Wald («Den bayerske skogen») på den bayerske siden. Tidligere ble hele fjellkjeden på tysk kalt Böhmerwald, både den tyske og tsjekkiske delen, mens Bayerischer Wald kun ble brukt om fjellene mellom elvene Regen og Donau. I Tsjekkia blir Šumava også brukt som navn på hele det omliggende område i Böhmen.
== Geografi og klima ==
Böhmerwald strekker seg fra forsenkningen Cham–Furth–Domažlice i nordvest, som skiller den fra Oberpfälzer Wald (tsjekkisk: Český les); også et grenseområde mellom de to landene. Mot sørøst, i Østerrike, regnes passene Kerschbaumer Sattel eller Hohenfurther Sattel som østligste utstrekning (definisjonen varierer).
Böhmerwald er et skogkledd fjellområde med en gjennomsnittshøyde på 800 til 1 400 meter. Den høyeste toppen er Großer Arber (1 456 m) på den bayerske siden. Den høyeste toppen på den bøhmiske sida er Plechý (Plöckenstein) (1 378 m). Fjellkjeden er en av de eldste i Europa, og fjellene er erodert til runde former med få steinete parti. Typisk Böhmerwald er et platå rundt 1 000 til 1 200 meter med relativt hardt klima og mange torvmyrer. Jezerní slať («myrsjøen») har den laveste normal- og minimumstemperaturen i Böhmen med en årlig gjennomsnittstemperatur på 2 °C og en maksimal minimumstemperatur på −41,6 °C i 1987.
== Vann ==
Böhmerwald er vannskillet mellom Svartehavet og Nordsjøen, der vannet renner ut i elvene Vltava, Otava og Úhlava, som alle har sitt utspring i Böhmerwald. Med kraftig nedbør (hovedsakelig som snø), torvmyrene og reservoaret Lipno, er Šumava-området en viktig vannkilde for Sentral-Europa. I tillegg har man flere vakre innsjøer i dalgrytene i området.
== Natur ==
Som grenseområde har Böhmerwald en komplisert historie. På 1900-tallet var den en del av Jernteppet, og store område ble tømt for bosetninger. Selv før denne perioden var det bare spredte bosetninger og veier, og i mange hundreår dominerte skogene. Jernteppet førte til at området ble værende urørt og økosystemet i skogene ble stort sett ikke påvirket av menneskelig aktivitet. På den andre siden så ble flere habitat som er avhengig av jordbruksaktivetet sakte omgjort til skog.
I Tsjekkia er de mest verdifulle områdene vernet som nasjonalparken Šumava og UNESCO-prosjektet Biosfærereservat. Deler av det tyske området er vernet som en del av Bayerischer Wald nasjonalpark. Böhmerwald er et populært feriested og har mange flotte turområder. Her er mer enn 500 kilometer med tur- og sykkelstier. Den økte turismen er derimot i ferd med å ødelegge de fredelige områdene i Šumava-området. Šumava nasjonalpark har også flere problemer knyttet til barkbiller, og det er hissige debatter om hvordan man skal løse disse problemene.
== Historie ==
Opphavet til navnet Böhmerwald går tilbake til 500-tallet f.Kr. Boier-folket spredte seg ut over Europa mellom 400 f.Kr. og 900 e.Kr. «Boier» er det romerske navnet på tre keltiske stammer som holdt til i Gallia (det moderne Frankrike), Gallia Cisalpina (Nord-Italia), og Böhmen, Mähren og vestlige deler av Slovakia. Böhmen har blant annet fått navnet sitt fra boierne.
Romerne kalte området Boiohaemum, som er latinsk og betyr «Boiernes hjem». I det 1. århundret var skogen bosatt av Gallo-romere i tillegg til germanske stammer i de nordlige områdene. Forfedrene til det tsjekkiske folket kom til området rundt 500-tallet, mens området fra 1200-tallet til 1945–1946 var bosatt av sudettyskere, mange av dem tømmermenn. Fjellene ble bare kalt Skogen i middelalderen. Det nåværende tsjekkiske navnet Šumava stammer fra sent på 1400-tallet fra Antonio Bonfini sitt verk Rerum unganicarum decades. Navnet stammer muligens fra det tsjekkiske ordet šuma, «tett skog».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Šumava – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Böhmerwald (tsjekkisk: Šumava) er en lav fjellkjede i Sentral-Europa. Den danner en naturlig grense mellom Tsjekkia i nordøst og Tyskland og Østerrike i sørvest. | 7,015 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Engelbert_Dollfu%C3%9F | 2023-02-04 | Engelbert Dollfuß | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1934', 'Kategori:Fascister', 'Kategori:Fødsler 4. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1892', 'Kategori:Krigsfanger under første verdenskrig', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Myrdede politikere', 'Kategori:Personer drept i attentat', 'Kategori:Personer fra Bezirk Melk', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Østerriksk-ungarere fra første verdenskrig', 'Kategori:Østerrikske forbundskanslere', 'Kategori:Østerrikske politikere'] | Engelbert Dollfuß (født 4. oktober 1892 i Texing i Niederösterreich i Østerrike-Ungarn, død 25. juli 1934 i Wien) var Østerrikes forbundskansler og senere diktator (1932–1934). Han ble født i Texing i Niederösterreich i 1892 og ble myrdet av østerrikske nazister i Wien i 1934.
| Engelbert Dollfuß (født 4. oktober 1892 i Texing i Niederösterreich i Østerrike-Ungarn, død 25. juli 1934 i Wien) var Østerrikes forbundskansler og senere diktator (1932–1934). Han ble født i Texing i Niederösterreich i 1892 og ble myrdet av østerrikske nazister i Wien i 1934.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Engelbert Dollfuß ble født utenfor ekteskap av bondedatteren Josepha Dollfuß. Han vokste opp i Kirnberg hos pleiefaren Leopold Schmutz.
Dollfuß skal allerede fra barnealder ha hatt et ønske om å bli katolsk prest. Etter anbefaling fra sogneprest Simon Veith overfor biskop Johann Baptist Schneider fikk han et stipend for das fürsterzbischöfliche Knabenseminar for erkebispedømmet Wien i Oberhollabrunn; der begynte han i 1904. I 1913 tok han matura. I noen få måneder studerte han så teologi ved Wiener Priesterseminar. Han gav opp dette studiet og begynte med rettsvitenskap ved universitetet i Wien. Dermed mistet han den kirkelige studiestøtte og hans økonomi ble svekket.
Dollfuß tok juraeksamen fra universitetet i Wien og bedrev studier i nasjonaløkonomi i Berlin. Han søkte verving innenfor det alpine Kaiserschützenregiment. Han kjempet med fremgang under første verdenskrig, skjønt han ble såret og holdt som krigsfange i Italia til 1918.
=== Politiker ===
I 1920-årene vendte han seg mot politikken og steg hurtig innenfor det regjerende partiet, Christlichsoziale Partei, for hvilket han ble utnevnt til en rekke poster. I 1930 ble han utnevnt til leder av det statlige østerrikske jernbaneselskapet, Österreichische Bundesbahnen (ÖBB), og inntrådte det følgende år i regjeringen som skogs- og landbruksminister.
=== Forbundskansler ===
Etter indre uroligheter som førte til Karl Bureschs avgang, tiltrådte Dollfuß 39 år gammel som forbundskansler for en svak majoritetsregjering bestående av Christlichsoziale Partei, Landbund samt det høyrerekstreme Heimwehr (sosialdemokratene hadde krevd nyvalg, noe som hadde risikert å berøve de konservative kanslerposten). Regjeringspartiene hadde kun 83 mandater av 165 i nasjonalrådet og var derfor avhengig av Dollfuß egen stemme for å sikre majoritet.Etter Adolf Hitlers maktovertagelse i Tyskland i januar 1933 kulminerte den politiske uroen, og det nasjonalsosialistiske partiet, Deutsche Nationalsozialistische Arbeiterpartei (DNSAP), krevde mer eller mindre åpent landets tilslutning til Tyskland. Etter at nasjonalrådets samtlige talsmenn ved en parlamentarisk krise i mars var avgått for å berøve regjeringens majoritet (manglen på talsmenn gjorde konstitusjonelt parlamentet maktesløst), lot Dollfuß med støtte fra president Wilhelm Miklas utforme et dekret som erklærte parlamentet som værende satt ut av spill, noe som ble fullbyrdet av politistyrker etter sesjonens avslutning.
I en tid med sterke pan-tyske strømninger, der mange ønsket at Østerrike skulle bli en del av Tyskland, forsøkte han å bevare Østerrikes uavhengighet. Hitler støttet åpent de østerrikske nasjonalsosialistene, og i mai 1933 prøvde han å tvinge Dollfuß-styret i kne ved å frata Østerrike de viktige inntektene fra turisme. Tyskere som ønsket å feriere i Østerrike, måtte betale en avgift på 1 000 mark. Dollfuß svarte med å arrestere en rekke nasjonalsosialister, og snart ble det østerrikske nasjonalsosialistiske partiet, Deutsche Nationalsozialistische Arbeiterpartei, forbudt.
=== Østerrikes diktator ===
Tre måneder etter demokratiets fall, i juni 1933, ble det utformet et regelrett forbud mot nazistpartiet. Sosialdemokratene, som hadde utrustet egne skytterenheter, ble knust under noen dagers kaotiske gatekamper ved Oppstanden i Wien i 1934 (også kalt Den østerrikske borgerkrig) i februar det påfølgende år, hvorpå Dollfuß etablerte et diktatur med støtte fra det fascistiske Italias diktator Benito Mussolini. Løftet om å bevare landets selvstendighet gjorde at opposisjonen forholdt seg passiv, ettersom alle de politiske partier erstattet med en av Dollfuß opprettet masseorganisasjon, Vaterländische Front (VF). Hitler roet seg nå etter å ha mottatt advarsler, ikke bare fra vestmaktene, men også fra Mussolini, som foretrakk å ha lille Østerrike som motspiller i problemet rundt Syd-Tirol, fremfor et digert Tyskland.Den 1. mai 1934 utformet Dollfuß' regjering en ny forfatning (Maiverfassung) som forvandlet landet til en Ständesstaat etter korporative og fascistiske forbilder, forent med autoritær katolisisme.
Den 25. juli samme år ble han skutt ned og dødelig såret i et nazistisk angrep på forbundskanselliet (Julikuppet). Han ble nektet legehjelp og blødde langsomt i hjel. Hans kone og barn var da på ferie hos Mussolinis familie, og det var Mussolini som måtte overbringe dem nyheten.Han ble etterfulgt noen dager senere av Kurt Schuschnigg etter at en forventet tysk invasjon var blitt forhindret, idet Mussolini truet med krig hvis Schuschnigg ble styrtet. Attentatsmennene, som etter den tyske invasjon i 1938 ble gjort til nazistiske martyrer, ble dømt til døden og henrettet ved hengning.
Engelbert Dollfuß var så kortvokst at østerrikerne spøkte med at frimerkene viste ham i full legemsstørrelse.
== Skrifter ==
Das Kammersystem in der Landwirtschaft Österreichs. Agrarverlag, Wien 1929.
Engelbert Dollfuß und Hans Walter: Die Altersfürsorgerente in der Land- u. Forstwirtschaft Österreichs. Eine Anleitung für Oberösterreich. Agrarverlag, Wien 1929.
Rudolf Mertha und Engelbert Dollfuß: Die Sozialversicherung in der Landwirtschaft Österreichs nach dem Stande von Ende März 1929. Agrarverlag, Wien 1929.
Der Führer Bundeskanzler Dr. Dollfuß zum Feste des Wiederaufbaues. 3 Reden. 1. Mai 1934. Österr. Bundespressedienst, Wien 1934.
Anton Tautscher (Hrsg.): So sprach der Kanzler. Dollfuß’ Vermächtnis. Aus seinen Reden. Baumgartner, Wien 1935.
Edmund Weber (Hrsg.): Dollfuß an Oesterreich. Eines Mannes Wort und Ziel. Reinhold, Wien 1935.
Wolfgang Maderthaner (Hrsg.): „Der Führer bin ich selbst.“ Engelbert Dollfuß – Benito Mussolini. Briefwechsel. Löcker, Wien 2004, ISBN 3-85409-393-4.
== Litteratur ==
Gordon Brook-Shephard: Dollfuß. Macmillan, London 1961.
Heinrich Bußhoff: Das Dollfuß-Regime in Österreich. Duncker & Humblot, Berlin 1968.
Eva Dollfuß: Mein Vater – Hitlers erstes Opfer. Amalthea, Wien 1994, ISBN 3-85002-354-0.
Lucile Dreidemy: Der Dollfuß-Mythos. Eine Biographie des Posthumen. Böhlau Verlag, Wien 2014, ISBN 978-3-205-79597-1.
Ulrich Eichstädt: Von Dollfuß zu Hitler – Geschichte des Anschlusses Österreichs 1933–1938. Steiner, Wiesbaden 1955.
(de) Florian Ganslmeier: «Engelbert Dollfuß» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 25, Nordhausen 2005, ISBN 3-88309-332-7, sp. 299–303.
(de) Ludwig Jedlicka: «Dollfuß, Engelbert.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 4, Duncker & Humblot, Berlin 1959, ISBN 3-428-00185-0, s. 62 f. (digitalisering).
Martin Luksan, Hermann Schlösser, Anton Szanya (Hrsg.): Heilige Scheine – Marco d’Aviano, Engelbert Dollfuß und der österreichische Katholizismus. Promedia, Wien 2007, ISBN 978-3-85371-275-7.
James William Miller: Engelbert Dollfuß als Agrarfachmann – eine Analyse bäuerlicher Führungsbegriffe und österreichischer Agrarpolitik (übersetzt von Barbara Bowlus). Böhlau, Wien 1989, ISBN 3-205-05141-6 (= Böhlaus zeitgeschichtliche Bibliothek, Band 10).
Stephan Neuhäuser (Hrsg.): „Wir werden ganze Arbeit leisten …“ – Der austrofaschistische Staatsstreich 1934. Books on Demand, Norderstedt 2004, ISBN 3-8334-0873-1.
Dieter Ross: Hitler und Dollfuß. Die deutsche Österreich-Politik 1933–1934. Leibniz, Hamburg 1966.
Hans Schafranek: „Sommerfest mit Preisschießen“. Die unbekannte Geschichte des NS-Putsches im Juli 1934. Czernin, Wien 2006, ISBN 3-7076-0081-5.
Franz Schausberger: Letzte Chance für die Demokratie. Böhlau, Wien 1993, ISBN 3-205-05141-6.
Emmerich Tálos, Wolfgang Neugebauer (Hrsg.): Austrofaschismus – Politik, Ökonomie, Kultur 1933–1938. 5. Aufl., Lit, Münster u. a. 2005, ISBN 3-8258-7712-4.
Gudula Walterskirchen: Engelbert Dollfuß – Arbeitermörder oder Heldenkanzler. Molden, Wien 2004, ISBN 3-85485-112-X.
«Dollfuß Engelbert». I Österreichisches Biographisches Lexikon 1815–1950 (ÖBL). Bind 1, Verlag der Österreichischen Akademie der Wissenschaften, Wien 1957, s. 192.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Engelbert Dollfuß – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Engelbert Dollfuß – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Engelbert Dollfuß (født 4. oktober 1892 i Texing i Niederösterreich i Østerrike-Ungarn, død 25. | 7,016 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98sterrike | 2023-02-04 | Østerrike | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med seksjoner som behøver utvidelse', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den europeiske unions medlemsland', 'Kategori:Forbundsstater', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1955', 'Kategori:Østerrike'] | Østerrike, offisielt Republikken Østerrike (tysk: Republik Österreich) er en forbundsstat i Sentral-Europa, og består av ni delstater, hvert med eget parlament og regjering. Østerrike er omgitt av land på alle sider, og grenser mot Liechtenstein og Sveits i vest, Italia og Slovenia i sør, Ungarn og Slovakia i øst, og Tyskland og Tsjekkia i nord. Hovedstaden er Wien. Østerrike har 8,7 millioner innbyggere, hvorav to tredeler tilhører den romersk-katolske tro. Det offisielle språket er tysk, som snakkes i dialektiske former. Ut over det er slovensk, kroatisk og ungarsk anerkjente minoritetsspråk.
Republikken Østerrike ble dannet av restene av det østerriksk-ungarske dobbeltmonarkiet etter første verdenskrig, og fikk sin statsforfatning i 1920. Denne ble videreført etter andre verdenskrig i 1945, hvor Den andre republikk ble dannet. Østerrike oppnådde full suverenitet med statstraktaten 15. mai 1955. Østerrike har en grunnlovsbestemt nøytralitet, og er sete for flere internasjonale organisasjoner, deriblant FN, OSSE og OPEC. Landets statsoverhode er forbundspresidenten. Forbundskansleren er regjeringssjef.
Nasjonalrådet, som har 183 medlemmer, er det direkte valgte parlamentskammer. Valgperioden er fem år. Stemmerettsalderen er 16 år, den laveste i Europa. Forbundsrådet er Østerrikes indirekte valgte parlamentskammer, hvor delstatenes lokale parlamenter, landdagene, utpeker 62 representanter. Forbundsrådet har absolutt veto i lover som griper inn i delstatenes anliggender og rettigheter.
Topografisk er Østerrike dominert av Alpene, som dekker 60 % av landet. Disse har stor betydning for Østerrikes turisme, hvor alpin skiidrett er en betydelig ervervsfaktor. Ut over dette er maskiner, kjemiske produkter, stål- og metallvarer og vin de viktigste produktene i Østerrikes samhandel med utlandet. Topografien har også hatt stor betydning for infrastrukturen, hvor bane- og veianlegg preges av det krevende terrenget ved mange broer og tunneler. Landets elver gir gode betingelser for vannkraft, som dekker to tredeler av landets energibehov. Østerrike har et rikt kulturliv, og har fostret store komponister som W.A. Mozart, Joseph Haydn, Franz Schubert, Johann Strauss og Gustav Mahler.
| Østerrike, offisielt Republikken Østerrike (tysk: Republik Österreich) er en forbundsstat i Sentral-Europa, og består av ni delstater, hvert med eget parlament og regjering. Østerrike er omgitt av land på alle sider, og grenser mot Liechtenstein og Sveits i vest, Italia og Slovenia i sør, Ungarn og Slovakia i øst, og Tyskland og Tsjekkia i nord. Hovedstaden er Wien. Østerrike har 8,7 millioner innbyggere, hvorav to tredeler tilhører den romersk-katolske tro. Det offisielle språket er tysk, som snakkes i dialektiske former. Ut over det er slovensk, kroatisk og ungarsk anerkjente minoritetsspråk.
Republikken Østerrike ble dannet av restene av det østerriksk-ungarske dobbeltmonarkiet etter første verdenskrig, og fikk sin statsforfatning i 1920. Denne ble videreført etter andre verdenskrig i 1945, hvor Den andre republikk ble dannet. Østerrike oppnådde full suverenitet med statstraktaten 15. mai 1955. Østerrike har en grunnlovsbestemt nøytralitet, og er sete for flere internasjonale organisasjoner, deriblant FN, OSSE og OPEC. Landets statsoverhode er forbundspresidenten. Forbundskansleren er regjeringssjef.
Nasjonalrådet, som har 183 medlemmer, er det direkte valgte parlamentskammer. Valgperioden er fem år. Stemmerettsalderen er 16 år, den laveste i Europa. Forbundsrådet er Østerrikes indirekte valgte parlamentskammer, hvor delstatenes lokale parlamenter, landdagene, utpeker 62 representanter. Forbundsrådet har absolutt veto i lover som griper inn i delstatenes anliggender og rettigheter.
Topografisk er Østerrike dominert av Alpene, som dekker 60 % av landet. Disse har stor betydning for Østerrikes turisme, hvor alpin skiidrett er en betydelig ervervsfaktor. Ut over dette er maskiner, kjemiske produkter, stål- og metallvarer og vin de viktigste produktene i Østerrikes samhandel med utlandet. Topografien har også hatt stor betydning for infrastrukturen, hvor bane- og veianlegg preges av det krevende terrenget ved mange broer og tunneler. Landets elver gir gode betingelser for vannkraft, som dekker to tredeler av landets energibehov. Østerrike har et rikt kulturliv, og har fostret store komponister som W.A. Mozart, Joseph Haydn, Franz Schubert, Johann Strauss og Gustav Mahler.
== Naturgeografi ==
Med sin posisjon i Alpene er Østerrikes vestlige og sydlige deler fjell, og Østerrike er et velkjent vintersportssted. Det høyeste fjellet er Grossglockner på 3 798 meter. Den nordlige og østlige del av landet er hovedsakelig kupert terreng. Klimaet er temperert, med kalde vintre og kjølige somre.
De viktigste byene er hovedstaden Wien, som ligger ved Donau, Salzburg, Innsbruck, Graz og Linz.
Den store fjellkjeden Alpene går igjennom Østerrike, og elven Donau renner gjennom.
== Demografi ==
Omkring ti prosent av østerrikerne er ikke av østerriksk opprinnelse, flesteparten av disse er fra de omkringliggende land. En stor gruppe gjestearbeidere er også til stede i landet. Det offisielle språket tysk tales av alle. Dialektene ligner på de tyske dialekter i den sydlige del av Tyskland. I Vorarlberg og små deler av Tirol tales alemannisk, mens befolkningen i alle andre delstater taler bairisk. Tilsammen syv millioner taler mellom- eller sydbairiske dialekter.
Mer enn ¾ av østerrikerne er romersk-katolske. Andre vesentlige konfesjoner og religioner er protestantismen og islam.
=== Befolkningsutvikling ===
Den første folketellingen som kan sammenlignes med metoder anvendt i dag, fant sted i Østerrike-Ungarn i 1869-70. Folketallet var stigende innenfor det nåværende Østerrikes geografiske område fram til 1913, og økningen skyldtes i første rekke gjennom innenlandske innvandrere fra de østerriksk-ungarske kronland. Etter 1. verdenskrig var det et kortvarig tilbakefall i befolkningstallet som følge av at mange embedsmenn flyttet tilbake til sine opprinnelsesland. Den siste folketellingen før 2. verdenskrig viste et innbyggertall på 6 653 000. Etter krigen hadde man i en årrekke tilbakegang i innbyggertallet.
Et høyt fødselsoverskudd vendte utviklingen fram til 1974, da det ble nådd et nytt høydepunkt med 7 599 000 innbyggere i Østerrike. Tallet lå noenlunde stabilt fram til 1987, da en ny befolkningsvekst begynte, noe som blant annet kan tilskrives økt innvandring. I 2007 var det 8 298 923 innbyggere i Østerrike, noe som tilsvarer 1,7 % av EUs befolkning. Den gjennomsnittlige forventede levetid for kvinner var i 2006 82,68 år, og for menn 77,13 år. Barnedødeligheten var 0,36 % i 2006.
== Historie ==
Etter å ha vært erobret av romerne, hunerne, lombardere,
ostrogoterne, bayrerne og frankerne, kom Østerrike under habsburgerne i det 13. århundre. Denne slekten fortsatte å regjere Østerrike inntil det 20. århundre.
Etter oppløsningen av Det tysk-romerske rike i 1806 ble Østerrike utropt som keiserrike, og den siste tysk-romerske keiser Franz II, som samtidig var erkehertug av Østerrike, konge av Böhmen, konge av Ungarn m.m., fortsatte således som keiser av dette. Østerrike kom formelt i en personalunion med kongedømmet Ungarn (som allerede hadde vært under habsburgsk styre i flere århundrer) i 1867, og unionen ble kjent som dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Denne staten ble oppdelt etter nederlaget i første verdenskrig. Ungarn trådte ut av unionen og det resterende tysktalende Østerrike ble en egen republikk, mellom 1918 og 1919 offisielt kjent Deutschösterreich. Etter at ententen gjennom Saint-Germain-traktaten nektet Østerrike å forenes med Tyskland, måtte Deutschösterreich avstå en rekke provinser, som Böhmen og Mähren, presset til å endre navnet sitt til bare Østerrike. Østerrike ble i 1938 en del av Tyskland som provinsen Ostmark, gjennom det såkalte Anschluss. Etter andre verdenskrig ble Østerrike gjenopprettet som egen stat, men var nøytralt, og tilhørte hverken øst- eller vestblokken.
Etter kommunismens sammenbrudd har Østerrike i økende grad engasjert seg i europeisk samarbeid. I 1995 ble Østerrike medlem av EU, og er fra og med 1999 også en del av den europeiske økonomiske og monetære union. Konservative politikere har fra tid til annen tatt til orde for NATO-medlemskap.
== Politikk og administrasjon ==
Østerrike er en demokratisk forbundsrepublikk med utstrakt selvstyre til delstatene. Den østerrikske grunnloven skriver seg fra like etter første verdenskrig i 1920, og med unntak av årene under det nasjonalsosialistiske Tyskland før og under annen verdenskrig og perioden under alliert okkupasjon etter krigen har Østerrike hatt samme politiske system siden grunnloven trådte i kraft.
=== Statsoverhode og regjering ===
Østerrikes statsoverhode er forbundspresidenten (tysk: Bundespräsident), som velges ved direkte valg hvert sjette år. Presidenten har etter grunnloven relativt store fullmakter, men vervet er likevel hovedsakelig seremonielt. Samme person kan kun sitte i to sammenhengende perioder.
Den østerrikske regjeringen ledes av en forbundskansler (Bundeskanzler), utpekt av presidenten. Det er i utgangspunktet intet krav at kansleren skal ha et flertall bak seg i parlamentet når han eller hun utnevnes, men siden Østerrike har et parlamentarisme kan parlamentet vedta å kaste kansleren (og dermed også regjeringen) på et senere tidspunkt. Fra 2008 til 2016 var Werner Faymann (SPÖ) forbundskansler, etterfulgt av Christian Kern (SPÖ) til 2017. Han ble avløst av Sebastian Kurz (ÖVP), som ble utnevnt til forbundskansler to ganger inntil nå (2021): 2017 og 2020. I 2019 var det var første gang i den østerrikske republikks historie at en regjering ble felt av et mistillitsvotum: Som resultatet av Ibiza-affæren ledes regjeringen få dager av den tidligere finansministeren Hartwig Löger. Deretter fulgte regjeringen Brigitte Bierlein som konstitusjonell midlertidig løsning frem til nyvalgene i september 2019. Regjeringsmedlemmene utpekes og eventuelt avsettes av presidenten på kanslerens anbefaling. Blant regjeringsmedlemmene er en visekansler, som er forbundskanslerens stedfortreder. Josef Pröll (ÖVP) har siden 2008 hatt dette embetet, ved siden av å også være finansminister. Dagens østerrikske regjering har sittet med makten siden desember 2008, og er en storkoalisjon mellom Sozialdemokratische Partei Österreichs (SPÖ) og Österreichische Volkspartei (ÖVP).
=== Parlament ===
Det østerrikske parlamentet har to kamre. Underhuset kalles Nasjonalrådet (tysk: Nationalrat), og velges hvert femte år i forholdstallsvalg. Det har 183 representanter. Siden 2007 har stemmerettsalderen vært 16 år. Østerrike har en sperregrense på fire prosent, selv om partier som kommer under denne likevel kan få inn representanter på direktemandat. Det østerrikske overhuset kalles Forbundsrådet (Bundesrat) og har 62 medlemmer. Representantene velges av delstatene, og sitter for perioder på fire til seks år. Av de to kamrene er Nasjonalrådet det med størst makt, og Forbundsrådet har kun utsettende veto.
=== Politiske partier ===
Se Valget i Østerrike 2019Østerrike har et flerpartisystem med et 700-talls registrerte partier. Siden 1980-tallet har det politiske livet i Østerrikes parlament blitt dominert av fire-fem partier. Sozialdemokratische Partei Österreichs (SPÖ) ble dannet i 1888. Partiet er et tradisjonelt sosialdemokratisk parti med sterke bånd til fagbevegelsen (Kammer für Arbeiter und Angestellte).
Høyresidens største parti er de kristendemokratiske Österreichische Volkspartei (ÖVP). ÖVP har sammen med SPÖ dominert østerriksk politikk siden annen verdenskrig.
Freiheitliche Partei Österreichs (FPÖ) er det største av de høyreradikale partiene i landet. Partiets kjernesaker er EU-motstand og en restriktiv asyl- og innvandringspolitikk.
Die Grünen – Die grüne Alternative er det minste partiet i Nasjonalrådet, og ledes av Werner Kogler. Dette partiet er venstreorientert med et spesielt fokus på miljøvern, samt minoritetsrettigheter og «økososiale» skattereformer.
NEOS – Das Neue Österreich er et liberalt parti som i 2012 ble til som en sammenslåing av tidligere liberale partier i Østerrike. Partiet fikk 15 seter i parlamentet i 2019.
=== Administrativ inndeling ===
Østerrike er en forbundsrepublikk inndelt i 9 delstater (tysk: Bundesländer, entall: Bundesland). Disse delstatene deles igjen inn i distrikter (Bezirke) og statuarbyer (Statutarstädte). Distriktene er igjen delt inn i kommuner (Gemeinden). Statuarbyene er i en slags mellomposisjon mellom distriktene og kommunene, og har ansvarsområder fra begge. Delstatene har utbredt selvstyre, blant annet innenfor kulturpolitikk, helse- og sosialspørsmål, naturvern, og bygg- og planleggingspolitikk.
==== Delstater ====
=== Forsvars- og utenrikspolitikk ===
Det østerrikske forsvaret er basert på verneplikt for menn. Førstegangstjenesten er på seks måneder, fulgt av åtte år i reservestyrkene. Kvinner kan avtjene verneplikt på frivillig basis. Pasifister har anledning til å heller avtjene en siviltjeneste på ni måneder.
Det østerrikske forsvaret deles inn i Streitkräfteführungskommando, Einsatzunterstützung og Kommando Führungsunterstützung. Førstnevnte er den operative biten av forsvaret, og deles igjen inn i Landstreitkräfte (landsstridskreftene), Luftstreitkräfte (luftstridskreftene), Internationale Einsätze (internasjonale operasjoner) og Spezialeinsatzkräfte (spesialstyrkene). Siden Østerrike ikke har noen kystlinje har landet heller ikke noe sjøforsvar.
I 2004 var de østerrikske forsvarsutgiftene på omtrent 0,9 % av BNP. Samlet mannskapstall er på omtrent 45 000 mann, hvorav omtrent halvparten er vernepliktige. Den formelle øverstkommanderende er Østerrikes president, men i praksis tilfaller ansvaret for den politiske kontrollen over forsvaret til forsvarsministeren.
Den østerrikske statstraktat av 1955 gjorde slutt på den allierte okkupasjonen etter annen verdenskrig. Samme år vedtok den østerrikske forbundsforsamlingen en «evigvarende nøytralitet» der de i lovs form kunngjorde at «for all fremtid vil ikke Østerrike gå inn i noen militærallianse, og vil heller ikke tillate fremmede makter å opprette baser på østerriksk jord». Siden den tid har dette vedtaket vært hjørnesteinen i Østerrikes utenrikspolitikk.
Etter Sovjetunionens fall begynte Østerrike å myke noe opp på den strenge nøytralitetslinjen, og siden 1995 har landet deltatt i EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Til samme tid gikk landet inn i NATOs Partnership for Peace-program.
Østerrike spiller en aktiv rolle i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, og organisasjonens sekretariat ligger i Wien. Østerrike arbeider også aktivt innenfor Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling. Landet har vært medlem av De forente nasjoner siden desember 1955, og av Den europeiske union siden 1995. Landet tok del i eurosonen fra oppstarten i 1999.
== Næringsliv ==
Østerrike har en velutviklet markedsøkonomi og høy levestandard (ifølge en ny OECD-studie verdens 7.-rikeste land) og er nært knyttet til Den europeiske union, og da spesielt Tyskland. Medlemskapet i EU har tiltrukket utenlandske investorer, sammen med nærheten til de nye ansøkerland. Langsom økonomisk vekst i Tyskland og resten av verden har senket veksten til 1,2 % i 2001. For å møte stigende konkurranse fra både EU og de sentraleuropeiske land, vil Østerrike behøve å styrke sin kunnskapsintensive industrier, en fortsatt deregulering av servicesektoren og lavere skatt.
Østerrikes bruttonasjonalprodukt var i 2010 på 286,2 milliarder euro, noe som ga et BNP per capita på 34 120 euro.
=== Bergverksdrift ===
Bergverksdrift har i de siste årtier mistet en del av sin betydning. Utvinningen av bly i Bad Bleiberg i Kärnten, som kan spores helt tilbake til 800 f.Kr., er i dag nedlagt på samme måte som mange av jernmalm- og brunkullgruvene.
=== Land- og skogbruk ===
Østerrikes land- og skogbruk er kjennetegnet ved mange små bedrifter, særlig på grunn av de mange fjellbøndene. Siden 1960 er antallet bedrifter halvert, mens bedriftenes arealstørrelse i tilsvarende periode er fordoblet. Tendensen går dermed i retning av større bedrifter, men 61 % har fortsatt et dyrkingsareal på under 20 ha., mens kun 4 % har et dyrkingsareal på over 100 ha. I alt reduseres antallet bedrifter årlig med ca. 5000. Det er i dag omkring 190 000 land- og skogbruksbedrifter, hvorav knapt 40 % drives av fjellbønder.
Der er 1,38 millioner hektar dyrkbar mark i Østerrike, hvorav 56,3 % benyttes til kornproduksjon, 11 % til oljeplanter, 6,3 % til kløver og 1,6 % til poteter. Største kornproduserende delstat er Niederösterreich, som har 60 % av landets samlede areal for korn (ekskl. mais).
Der er drøyt 32 000 vinbønder i landet, som dyrker vindruer på 48 557 hektar hvorav 75 % går til hvitvin. Det største vinarealet ligger i Niederösterreich, som har 60 % av det samlede vindyrkningsarealet etterfulgt av Burgenland med 30 %. Vin er samtidig et viktig landbruksprodukt til eksport. Hovedimportører av vinen er med 2/3 Tyskland og deretter Sveits og USA.
Fruktproduksjonen består primært av epler, pærer, fersken, aprikos, plommer, kirsebær og valnøtter, som dyrkes på i alt 7 669 hektar. Steiermark er langt den største fruktprodusenten av delstatene.
Dyreproduksjonen består primært av svin, kveg, får og geiter. Svin står for 57 % av den samlede dyrebesetning i Østerrike, mens kveg står for 36 %.
På grunn av de små størrelsene på produsentene utsettes Østerrikes landbruk for stigende konkurransepress fra de nye EU-landene, og landet satser derfor i stigende omfang på kvalitetsprodukter, samt bio- og økologiprodukter. Med en samlet andel på knapt 10 % har Østerrike den største tetthet av økologisk drevne landbruk i EU.
Skogdrift er også en viktig næring på grunn av de store skogsarealene som leverer tre til foredling i tre- og papirindustrien. Tre eksporteres primært til det sydeuropeiske området.
=== Turisme ===
Østerrike har gode forutsetninger for turisme. Med Alpenes dominans i Østerrike er det tallrike muligheter for å dyrke alpin skiidrett. Særlig delstatene Vorarlberg, Tyrol og Salzburg tilbyr mange skiområder som er velutstyrt med gondolbaner, stol- og skiheiser. De store skiområdene i de Østerrikske alper råder over minst 50 forskjellige heisanlegg og opp til 100 km preparerte skibakker. Områdene er imidlertid ikke alltid sammenhengende, og det tilbys derfor busstransport mellom skistedene. Også i de østlige delstatene fins mange skiområder som ofte kombineres med andre vintersportsmuligheter, for eksempel med langrennsløyper, akebaner og spa. Den alpine skisporten er en viktig drivkraft for turismen i Østerrike og er en betydelig inntektskilde for landet.
For sommerturismen spiller fjellene også en stor rolle for aktiv ferie med fjellvandring og fjellklatring. Landskapet gir muligheter for andre villmarksopplevelser som rafting, rappellering, mountainbiking og paragliding. Det varme, stabile sommerværet i den sørlige og sørøstlige delen av landet gir også gode muligheter for badeferie ved de mange sjøene, f.eks. Neusiedler See og Ossiacher See. Mange sjøer oppnår ganske varme temperaturer på grunn av liten gjennomstrømning og intensiv solstråling. Også Bodensee i landets nordvestlige hjørne på grensen til Tyskland og Sveits er et populært mål for badeferie.
Storbyturismen omfatter primært Wien og de 8 delstatshovedstedene. Mer enn halvparten av storbyturistene besøker Wien, mens Salzburg og Innsbruck også er godt besøkte. Så følger Linz, Graz og Klagenfurt etterfulgt av de mindre byene Bregenz, St. Pölten og Eisenstadt. Østerrike tilbyr kulturmessig mange opplevelser på grunn av landets historisk betingede status som kulturtilbyder. En rekke musikkbegivenheter trekker hvert år et stort publikum til landet, f.eks. festspillene i Salzburg og Bregenz, som avholdes hvert år i juli og august, og Nyttårskonserten i Wiener Musikverein. Opera, klassisk musikk og kunstutstillinger utgjør en stor del av kulturtilbudet i Østerrike.
=== Virksomheter og handel ===
Østerrike har en av verdens største industrisektorer, og industrien er kjennetegnet ved å være moderne og produktiv. Virksomhetenes størrelse er primært små eller mellomstore. Virksomheter med under 10 ansatte utgjør omkring 40 %, mens virksomheter med under 100 ansatte utgjør knapt 80 %. Den største andelen av produksjonen skjer innenfor maskin- og stålindustri, bilproduksjon (for eksempel motorer og tilbehør), kjemisk industri, møbelproduksjon og til dels også elektro- og elektronikkindustrien. De gamle statlige industriene er stort sett privatisert.
Virksomheter innenfor servicesektoren utgjør i dag størstedelen av det Østerrikske næringslivet. Det er først og fremst turisme, handel og bankvirksomhet som er representert innenfor sektoren. De Østerrikske bankene nyter fortsatt fordel av den i Østerrike strenge bankkonfidensialiteten. Etter at landet ble med i EU ble anonymiteten ved alminnelige bankkonti opphevet, men det er fortsatt slik at myndigheder ikke kan få kontoopplysninger uten rettslig tillatelse.
=== Samhandel ===
Østerrikes handelsbalanseunderskudd har de siste årene blitt redusert, slik at landet i 2006 hadde et underskudd på 0,5 millioner euro. De største samhandelslandene er Tyskland, USA, Italia, Sveits, Frankrike, Tsjekkia og Ungarn, med Tyskland som det absolutt største samhandelsland. 30 % av Østerrikes samlede eksport går til Tyskland, mens 40 % av Østerrikes samlede import kommer fra nabolandet i nord.
Østerrikes samhandel med Norge er forholdsvis beskjeden. Østerrike eksporterte varer til Norge for 3 709 400 000 kr i 2010, noe som var en liten nedgang fra året før. Importen i samme periode hadde en verdi på 4 670 500 000 kr, en tredobling siden 2005. Tall fra 2008 viser at Østerrikes eksport til Norge bare sto for 1,8 % av den totale eksporten til land utenfor EU.I forhold til den samlede handel med utlandet er de største importgruppene målt i verdi maskiner og kjøretøy, olje og gass, kjemiske og medisinske produkter, stål- og metallvarer samt klær. De største eksportgruppene målt i verdi er stål- og metallvarer, maskiner og kjøretøy, kjemiske og medisinske produkter, drikkevarer og tre.
=== Arbeidsløshet ===
I siste kvartal 2011 var det 179 000 arbeidsledige i Østerrike, 4,2 % av arbeidsstyrken.
== Samfunn ==
=== Massemedia ===
Pressefrihetsindeks: Rangert som nr. 26 av 139 land.
=== Urbanitet ===
Østerrikes hovedstad og største by er Wien. Med 1,6 millioner innbyggere er denne helt klart dominerende blant østerrikske byer, og avstanden ned til Graz som nest største by med drøye 200 000 innbyggere er stor. Østerrike har totalt fem byer med mer enn 100 000 innbyggere.
I 2001 bodde omtrent 65 % av østerrikerne i urbane strøk. Det er stadig vekst i andelen østerrikere som bor i byområder, men forstedene vokser relativt sett mer enn selve byene.
== Kultur ==
Østerrikes kultur er omfangsrik og deres bidrag på europeisk kulturkrets er enorme. Særlig har Østerrike hatt stor betydning innen musikk, film og filosofi.
=== Musikk ===
Østerrikes storhetstid mellom midten av 1700-tallet og 1918 var med på å skape et sterkt musikalsk sentrum i Wien, noe som ga opphav til epoken Wienerklassisismen (ca. 1750–1820). Wienerklassisismen (også ofte omtalt som klassisismen) var særlig dominert særlig østerrikerne som Joseph Haydn, Michael Haydn, Wolfgang Amadeus Mozart (født i Salzburg, da del av Det tysk-romerske rike) og Franz Schubert, i tillegg til tyske Ludwig van Beethoven.
I romantisk musikk hadde Østerrike også flere kjente komponister, som Anton Bruckner, Johann Strauss d.e., Johann Strauss d.y., Franz Lehár og Gustav Mahler. Franz Liszt var ungarsk, men født innenfor det nåværende Østerrikes grenser.
Den tredje bølgen av østerrikske kompomister var forbundet med den andre wienerskole med moderne musikk fra sent 1800-tall til omtrent Anschluss. Komponister som Arnold Schönberg. Alban Berg og Anton Webern konsentrerte seg gjerne om tolvtonemusikk og atonal musikk.
I moderne tid har Østerrike i liten grad deltatt i like stor grad i populærmusikken. Imidlertid var den elektroniske keybordisten Joe Zawinul viktig i innen internasjonal jazz. På 1980-tallet hadde Østerrike en liten oppgang innen popmusikk med Falco og Opus. Østerrike har vunnet Eurovision Song Contest to ganger: i 1966 med Udo Jürgens og «Merci, Chérie», og i 2014 med Conchita Wurst og «Rise Like a Phoenix».
Østerrikes nasjonalsang, «Land der Berge, Land am Strome» («Landet ved fjellet, landet ved floden») er sannsynligvis komponet av Johann Holzer, om enn den ble funnet blant Mozarts etterlatte verk. Tidligere hadde Østerrike brukt «Gott erhalte Franz den Kaiser», komponert av Joseph Haydn, fram til 1938, om enn mellom 1918 og 1938 med annerledes tekst ettersom keiserriket var erstattet av republikk. Fra 1933 hadde Tyskland også benyttet seg av Haydns komposisjon under navnet Deutschlandlied. Dette er fortsatt (per 2014) Tysklands nasjonalsang.
=== Kunst ===
Innen kunst var Østerrike særlig store i sent 1800- og tidlig 1900-tall. Malere som Gustav Klimt, Oskar Kokoschka og Egon Schiele og arkitekten Friedensreich Hundertwasser har vært vikige innen østerriksk kunst.
=== Film ===
Østerrike har også en lang filmkultur. På 1920-tallet og fram til 1950-tallet hadde de navn som regissørene Fritz Lang, Josef von Sternberg, Fred Zinnemann og Billy Wilder og skuespilleren Peter Lorre.. Ettersom alle disse var jødiske (Langs mor hadde riktignok konvertert til katolisismen), dro samtlige fra Tyskland, der de ofte jobbet, til USA rundt 1933.
Siden denne tid har det med jevne mellomrom dukket opp anerkjente regissører og skuespillere fra Østerrike, inkludert Hedy Lamarr, Curd Jürgens, Arnold Schwarzenegger, Stefan Ruzowitzky og Christoph Waltz.
=== Vitenskap og humaniora ===
Andre kjente østerrikere inkluderer fysikerne Ludwig Boltzmann og Erwin Schrödinger, filosofen Ludwig Wittgenstein.
Av forfattere kan nevnes Thomas Bernhard, Elfriede Jelinek og Peter Handke og Stefan Zweig.
Den tyske diktatoren (og forfatter) Adolf Hitler var født i Østerrike.
=== Sport ===
Med sin plassering i Alpene har Østerrike fostret mange store alpinister, for eksempel Toni Sailer, Hermann Maier, Annemarie Moser-Pröll, Anita Wachter og Marcel Hirscher.
Østerrike er også med å arrangere Hoppuka hvert år.
== Oppføring på UNESCO sine lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCO sin verdensarvlist (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvstede.
Salzburg
Schönbrunn, palasset og parkene
Hallstatt, Hoher Dachstein, Salzkammergut, kulturlandskap
Semmeringbanen
Byen Graz
Wachau, kulturlandskap
Fertő/Neusiedler See, kulturlandskap
Wiens historiske sentrum
Europas store kurbadsteder – grenseoverskridende oppføring som omfatter Baden bei Wien i Østerrike sammen med Spa i Belgia, Vichy i Frankrike, Montecatini Terme i Italia, Bath i Storbritannia, Karlovy Vary, Františkovy Lázně og Mariánské Lázně i Tsjekkia og Bad Ems, Baden-Baden og Bad Kissingen i Tyskland – 2021Urbøkeskoger i Karpatene og andre regioner i Europa
Forhistoriske pæleboliger i Alpene
Romerrikets grenser – DonaulimesMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på Unesco sin liste (Intangible Cultural Heritage), knyttet til aktivt vern av immateriell kultur. Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2012 – Schemenlaufen, karnevalet i Imst
2015 – Spanish Ride School Wien
2016 – Falkoneri
2018 – Blaudruck/Modrotisk/Kékfestés/Modrotlač, farging/trykking med indigofarge
2019 – Transhumance, sesongmessig driving av husdyr rundt Middelhavet og i alpene
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Austria – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Österreich – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Østerrike i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Østerrikes forbundskansler er regjeringssjef i Østerrike. | 7,017 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henry_Kissinger | 2023-02-04 | Henry Kissinger | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:CS1-feil: kapittel ignorert', 'Kategori:Diplomater fra USA', 'Kategori:Fødsler 27. mai', 'Kategori:Fødsler i 1923', 'Kategori:Internasjonal politisk teori', 'Kategori:Karlsprisen', 'Kategori:Medlemmer av Den trilaterale kommisjon', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Migranter fra Nazi-Tyskland til USA', 'Kategori:Militærpersonell fra USA', 'Kategori:Militærpersonell fra andre verdenskrig', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Nobelprisvinnere fra USA', 'Kategori:Personer fra Fürth', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Personer fra USA født i Tyskland', 'Kategori:Personer fra USA under Vietnamkrigen', 'Kategori:Personer fra USA under andre verdenskrig', 'Kategori:Personer tilknyttet Harvard', 'Kategori:Presidentens Frihetsmedalje', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:USAs utenriksministre'] | Heinz «Henry» Alfred Kissinger (IPA: [ˈkɪsɪndʒər], født 27. mai 1923 i Fürth i Bayern) er en tyskfødt amerikansk diplomat, statsviter og republikansk politiker. Han spilte en viktig rolle i amerikansk utenrikspolitikk som nasjonal sikkerhetsrådgiver 1969–1975 og utenriksminister 1973–1977 under presidentene Richard Nixon og Gerald Ford. Etter at Kissinger gikk av, har både senere amerikanske presidenter og andre verdensledere søkt hans råd. Han er en sterk eksponent for realpolitisk tenkning i internasjonal politikk. I sine utøvende politiske roller mellom 1969 og 1977 var han med på å utforme avspenningspolitikken overfor Sovjetunionen, åpnet for diplomatiske forbindelser med Folkerepublikken Kina, og fremforhandlet fredsavtalen i Paris, som avsluttet det amerikanske engasjementet i Vietnamkrigen.
Kissinger ble tildelt Nobels fredspris i 1973, Presidentens frihetsmedalje i 1977 og i 1987 Karlsprisen. Han har samtidig blitt beskyldt for «krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og … handlinger i strid med gjeldende rett, sedvaneretten eller folkeretten».
| Heinz «Henry» Alfred Kissinger (IPA: [ˈkɪsɪndʒər], født 27. mai 1923 i Fürth i Bayern) er en tyskfødt amerikansk diplomat, statsviter og republikansk politiker. Han spilte en viktig rolle i amerikansk utenrikspolitikk som nasjonal sikkerhetsrådgiver 1969–1975 og utenriksminister 1973–1977 under presidentene Richard Nixon og Gerald Ford. Etter at Kissinger gikk av, har både senere amerikanske presidenter og andre verdensledere søkt hans råd. Han er en sterk eksponent for realpolitisk tenkning i internasjonal politikk. I sine utøvende politiske roller mellom 1969 og 1977 var han med på å utforme avspenningspolitikken overfor Sovjetunionen, åpnet for diplomatiske forbindelser med Folkerepublikken Kina, og fremforhandlet fredsavtalen i Paris, som avsluttet det amerikanske engasjementet i Vietnamkrigen.
Kissinger ble tildelt Nobels fredspris i 1973, Presidentens frihetsmedalje i 1977 og i 1987 Karlsprisen. Han har samtidig blitt beskyldt for «krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og … handlinger i strid med gjeldende rett, sedvaneretten eller folkeretten».
== Familiebakgrunn, militærtjeneste og utdannelse ==
Henry Kissinger ble født i landsbyen Fürth i den tyske delstaten Bayern under Weimarrepublikken. Familien var tyske jøder. Faren Louis Kissinger (1887–1982) var lærer, mens moren Paula Kissinger (født Stern) (1901–1998) var hjemmeværende husmor. Henry Kissinger har en yngre bror, Walter Kissinger. Tipptippoldefaren Meyer Löb tok slektsnavnet Kissinger etter den bayerske badestedet Bad Kissingen i 1817. Som unggutt spilte han fotball for favorittlaget sitt, SpVgg Fürth. I 1938 unnslapp familien nasjonalsosialistenes jødeforfølgelser ved å utvandre til London, senere til New York.
Familien bodde i Washington Heights på øvre Manhattan, hvor det fantes et tysk-jødisk innvandrermiljø. Skjønt Kissinger raskt ble assimilert inn i amerikansk kultur, har han aldri mistet sin tyske aksent, fordi han var sjenert og fåmælt som barn. Etter det første året ved George Washington High School begynte han å ta skolen som kveldskurs og arbeide på en børstefabrikk på dagtid. Han fortsatte å arbeide sideløpende med studier i regnskapsføring ved City College of New York, og utmerket seg faglig. Tidlig i 1943 ble han innrullert i United States Army og avbrøt studiene.Han fikk grunntrening ved Camp Croft i Spartanburg i Sør-Carolina, og ble sommeren 1943 naturalisert som amerikansk statsborger. Han kom i kontakt med en annen tysk innvandrer, som merket seg Kissingers tyskkunnskaper og intellekt. Kissinger ble således overflyttet til den militære etterretningstjenesten, og meldte seg frivillig til risikable etterretningsoppdrag under Ardenneroffensiven. Under den amerikanske innmarsjen i Tyskland fikk Kissinger ansvaret for å administrere byen Krefeld i Nordrhein-Westfalen, og klarte å etablere et sivilt styre innen åtte dager. For sin innsats i å spore opp Gestapo-offiserer og sabotører i Hannover, ble han tildelt Bronze Star Medal. I juni 1945 fikk han ansvaret for avnazifiseringen av byen Bensheim i Hessen. I 1946 underviste han i etterretning ved Camp King i Oberursel, nordvest for Frankfurt am Main.Kissinger fikk sin baccalaurusgrad summa cum laude fra Harvard i 1950. Han tok senere doktorgraden i historie i 1954, over temaet Metternich, Castlereagh og fredens problemer 1812–22. Det sies ofte at hans avhandling er en av de lengste ved Harvard.
Politisk ambisiøs pleiet han forbindelser med Nelson Rockefeller. Da det i 1968 ble klart at Richard Nixon ville bli valgt til president, ble Kissinger rådgiver for ham.
== Publikasjoner ==
Diplomacy (1994)
On China (2011)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Walter Isaacson: Kissinger. A biography. Simon & Schuster, 1992.
Holger Klitzing: The Nemesis of Stability. Henry A. Kissinger's Ambivalent Relationship with Germany. Trier: WVT, 2007. ISBN 3-88476-942-1.
David Andersson: Dr Kissinger och världshistorien. Stockholm: Bokförlaget Atlantis, 2012.
Niall Ferguson: Kissinger: 1923-1968: The Idealist. New York: Penguin Press, 2015. 978-1594206535
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Henry Kissinger – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Henry Kissinger – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Henry Kissinger på Internet Movie Database
(da) Henry Kissinger på Filmdatabasen
(da) Henry Kissinger på Scope
(fr) Henry Kissinger på Allociné
(en) Henry Kissinger hos The Movie Database
(en) Henry Kissinger på Discogs
(en) Henry Kissinger på MusicBrainz
(en) Henry Kissinger på AllMusic
(en) Henry Kissinger – Olympics.com
(en) Henry Kissinger – Olympic.org
(en) Henry Kissinger – Olympedia
(en) Nobels fredspris 1973 hos Nobelprize.org
(en) Henry Kissinger hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobels fredspris 1973 | Heinz «Henry» Alfred Kissinger (, født 27. mai 1923 i Fürth i Bayern) er en tyskfødt amerikansk diplomat, statsviter og republikansk politiker. | 7,018 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paul_Spiegel | 2023-02-04 | Paul Spiegel | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 30. april', 'Kategori:Dødsfall i 2006', 'Kategori:Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden', 'Kategori:Fødsler 31. desember', 'Kategori:Fødsler i 1937', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske journalister'] | Paul Spiegel (født 31. desember 1937 i Warendorf (Münsterland), død 30. april 2006 i Düsseldorf) var fra 2000 til sin død formann for Zentralrat der Juden in Deutschland, som organiserer rundt 100 000 av de tyske jødene som tilhører en synagoge.
| Paul Spiegel (født 31. desember 1937 i Warendorf (Münsterland), død 30. april 2006 i Düsseldorf) var fra 2000 til sin død formann for Zentralrat der Juden in Deutschland, som organiserer rundt 100 000 av de tyske jødene som tilhører en synagoge.
== Liv ==
Spiegel ble født i en westfalsk familie som drev med dyreoppdrett. Etter den nasjonalsosialistiske maktovertagelsen flyktet familien til Brussel, og ble senere holdt skjult av en bondefamilie i Flandern. Søsteren ble arrestert under en razzia og døde senere i konsentrasjonsleir, faren overlevet opphold i leirene Buchenwald, Auschwitz og Dachau. I 1945 reiste familien tilbake til Warendorf, hvor Paul Spiegel gjorde ferdig skolen. Han har skildret disse opplevelsene i boken Wieder zu Hause?.
I 1958 begynte han i lære i avisen Allgemeine Jüdische Wochenzeitung i Düsseldorf. Han arbeidet i denne avisen frem til 1965, bl.a. som redaktør. På 1960-tallet arbeidet han også for forskjellige andre aviser, bl.a. Montrealer Nachrichten, Nieuw Israelietisch Weekblad (Amsterdam), Neue Welt (Wien), Jüdische Rundschau Maccabi (Basel), Der Mittag (Düsseldorf), Neue Rhein Zeitung (Düsseldorf) og Westfälische Rundschau (Dortmund). I 1973 og 1974 var han sjefredaktør for tidsskriftet Mode und Wohnen. Deretter ledet han i tolv år offentlighetsarbeidet til Rheinischer Sparkassen- und Giroverband (RSGV) i Düsseldorf. I 1986 grunnla han sammen med TV-programlederen Hans Rosenthal et kunstner- og medieagentur.
Paul Spiegel var fra 1967 medlem av menighetsrådet i den jødiske menigheten i Düsseldorf. I 1978 ble han styremedlem og fra 1984 til 2002 var han formann for menigheten. I 1989 ble han innvalgt i direktoriet i Zentralrat der Juden in Deutschland, og ledet fra 1989 til 2000 rådets Zentralwohlfahrtsstelle. Han ble medlem av kringkastingsrådet for Westdeutscher Rundfunk i 1991. I 1993 ble han visepresident i Zentralrat der Juden og i 1995 leder for foreningen av jødiske menigheter i Nordrhein-Westfalen. 9. januar 2000 ble han valgt til etterfølger etter Ignatz Bubis som president for Zentralrat der Juden.
I hans presidentperiode ble det inngått en avtale med staten som gav de jødiske menighetene samme rettigheter som Den katolske kirke og de protestantiske kirkene.
Sosialdemokraten Spiegel ble i 2003 nevnt i spekulasjonene om hvem som skulle etterfølge Johannes Rau som Tysklands president, men avviste selv at han var aktuell som kandidat.
Spiegel mottok Nordrhein-Westfalens fortjenstorden i 1993, Bundesverdienstkreuz i 1997, ble utnevnt til æresborger av fødebyen Warendorf i 2001 og ble kreert til æresdoktor ved Heinrich-Heine-Universität i Düsseldorf 11. februar 2004.
Han ble gift med Gisèle Spatz i 1964 og hadde to døtre. Spiegel døde om morgenen den 30. april 2006 i Düsseldorf, etter en tids sykdom etter å ha fått et hjerteinfarkt og en lungepunktering tidligere samme år.
== Publikasjoner ==
Wieder zu Hause? Ullstein Verlag München 2003, ISBN 3-548-36395-4
Was ist koscher?, Ullstein Verlag München 2003, ISBN 3-548-36713-5
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Verk av og om Paul Spiegel i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket | Paul Spiegel (født 31. desember 1937 i Warendorf (Münsterland), død 30. | 7,019 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heinrich_Heine | 2023-02-04 | Heinrich Heine | ['Kategori:Alumni fra Humboldt-Universität zu Berlin', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1856', 'Kategori:Fødsler 13. desember', 'Kategori:Fødsler i 1797', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Düsseldorf', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyske forfattere av reiseskildringer', 'Kategori:Tyske lyrikere', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere'] | Christian Johann Heinrich Heine (1797–1856) var en av de mest betydelige tyske romantiske poeter.
Han ble født i en assimilert jødisk familie i Düsseldorf, og det jødiske navnet hans var Chaim Heine.
Faren var en handelsmann som under den franske okkupasjonen, og som resultat av opplysningstiden, hadde funnet nye muligheter som åpnet seg for jøder. Da faren gikk konkurs, ble Heinrich Heine sendt til Hamburg, hvor hans rike bankieronkel Salomon Heine oppmuntret ham til en kommersiell karrière. Heine trivdes imidlertid ikke som forretningsmann, og begynte å studere jus ved universitetene i Göttingen, Bonn og Berlin. Imidlertid fant han ut at han var mer interessert i litteratur enn jus, selv om han gjorde ferdig graden sin i 1825. Han konverterte til protestantismen samme år. (Like fullt ble hans verker senere svartelistet av nazistene, siden han var født som jøde.) Ett av hans kjente sitat viste seg profetisk: «Der man brenner bøker, vil man til slutt også brenne mennesker.»Heine er best kjent for sin lyriske poesi, meget av den ble satt musikk til av lieder-komponister som Franz Schubert og Robert Schumann, men også av Edvard Grieg.
Elisabeth av Bayern reiste et tempel over Heine ved sin villa på Korfu. Hun mente å være et medium, og at hennes egne vers ble diktert henne av Heine fra det hinsidige.Han ble begravet på Cimetière de Montmartre i Paris.
| Christian Johann Heinrich Heine (1797–1856) var en av de mest betydelige tyske romantiske poeter.
Han ble født i en assimilert jødisk familie i Düsseldorf, og det jødiske navnet hans var Chaim Heine.
Faren var en handelsmann som under den franske okkupasjonen, og som resultat av opplysningstiden, hadde funnet nye muligheter som åpnet seg for jøder. Da faren gikk konkurs, ble Heinrich Heine sendt til Hamburg, hvor hans rike bankieronkel Salomon Heine oppmuntret ham til en kommersiell karrière. Heine trivdes imidlertid ikke som forretningsmann, og begynte å studere jus ved universitetene i Göttingen, Bonn og Berlin. Imidlertid fant han ut at han var mer interessert i litteratur enn jus, selv om han gjorde ferdig graden sin i 1825. Han konverterte til protestantismen samme år. (Like fullt ble hans verker senere svartelistet av nazistene, siden han var født som jøde.) Ett av hans kjente sitat viste seg profetisk: «Der man brenner bøker, vil man til slutt også brenne mennesker.»Heine er best kjent for sin lyriske poesi, meget av den ble satt musikk til av lieder-komponister som Franz Schubert og Robert Schumann, men også av Edvard Grieg.
Elisabeth av Bayern reiste et tempel over Heine ved sin villa på Korfu. Hun mente å være et medium, og at hennes egne vers ble diktert henne av Heine fra det hinsidige.Han ble begravet på Cimetière de Montmartre i Paris.
== Verker ==
Gedichte, 1821
Tragödien, nebst einem lyrischen Intermezzo, 1823
William Ratcliff; norsk oversettelse 1864
Almansor
Lyrisches Intermezzo
Reisebilder. Erster Teil, 1826
Die Harzreise; norsk oversettelse 1993: Harzreisen ISBN 82-7488-023-4
Die Heimkehr
Die Nordsee. Erste Abteilung
Buch der Lieder, 1827; norsk gjendiktning ved Herman Wildenvey 1929: Sangenes bok
Reisebilder. Zweiter Teil
Die Nordsee. Zweite und dritte Abteilung
Das Buch Le Grand
Briefe aus Berlin
Reisebilder. Dritter Teil, 1830
Die Reise von München nach Genua
Die Bäder von Lucca
Reisebilder. Vierter Teil
Die Stadt Lucca
Englische Fragmente
Französische Zustände, 1832
Über den Denunzianten. Eine Vorrede zum dritten Teil des Salons, 1833
Der Salon. Erster Teil, 1834
Der Salon. Zweiter Teil, 1834
Zur Geschichte der Religion und Philosophie in Deutschland; norsk oversettelse 1891: Tro og tænkning i Tyskland
Neuer Frühling
Der Salon. Dritter Teil, 1836
Die romantische Schule, 1836
Der Schwabenspiegel, 1838
Shakespeares Mädchen und Frauen, 1839
Schriftstellernöten, 1839
Ludwig Börne. Eine Denkschrift, 1840
Der Salon. Vierter Teil, 1840
Neue Gedichte, 1844
Atta Troll. Ein Sommernachtstraum, 1847
Romanzero, 1851
Der Doktor Faust, 1851
Vermischte Schriften, 3 bd., 1854
Geständnisse
Die Götter im Exil
Die Göttin Diana
Ludwig Marcus
Gedichte 1853 und 1854
Lutetia
Tragödien, posthumt 1857
Letzte Gedichte und Gedanken, posthumt 1869
Memoiren, posthumt 1884Et utvalg av Heines prosa finnes på norsk i Heinrich Heine: Prosa, Oslo: Dreyer, 1977 ISBN 82-09-01535-4.
== Referanser ==
== Litteratur ==
(de) Eberhard Galley: «Heine, Christian Johann Heinrich.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 8, Duncker & Humblot, Berlin 1969, ISBN 3-428-00189-3, s. 286–291 (digitalisering).
== Eksterne lenker ==
(en) Heinrich Heine – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Heinrich Heine – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Heinrich Heine på Internet Movie Database
(sv) Heinrich Heine i Svensk Filmdatabas
(en) Heinrich Heine på AllMovie
(en) Heinrich Heine hos Internet Broadway Database
(en) Heinrich Heine på Apple Music
(en) Heinrich Heine på Discogs
(en) Heinrich Heine på MusicBrainz
(en) Heinrich Heine på Spotify
(de) Verk av og om Heinrich Heine i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(de) Verk av og om Heinrich Heine i Deutsche Digitale Bibliothek
(de) Verk av Heinrich Heine, zeno.org.
Verk av Heinrich Heine i Projekt Gutenberg-DE
(en) Verk av Heinrich Heine. I Project Gutenberg. Wikiquote: Heinrich Heine – sitater | Heinrich-Heine-Universität i Düsseldorf er oppstått fra universitetsklinikken i byen og er fremdeles nært forbundet med denne. Det ble etablert i 1966 og fikk sitt nåværende navn på 70-tallet etter den tyske forfatteren Heinrich Heine. | 7,020 |
https://no.wikipedia.org/wiki/R%C3%A5ttistock | 2023-02-04 | Råttistock | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkfestivaler i Trøndelag', 'Kategori:Overhalla', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1997'] | Råttistock er en musikkfestival som avholdes årlig på Skage i Overhalla på sommerstid, den nest siste helgen i juli, på initiativ fra lokale ungdommer.
Festivalen ble arrangert for første gang i 1997, da som et privat arrangement for en liten musikkinteressert vennekrets i området. Etter hvert har antall besøkende på festivalen økt, men de fleste besøkende har en eller annen personlig tilknytning til arrangørene. På grunn av at mange av de som opprinnelig stelte til arrangementet har flyttet ut av bygda, har det blitt en stadig større geografisk spredning på hvor besøkende reiser fra. Navnet kommer angivelig av at arrangørene ved opprigging til den første festivalen fant en gammel råtten stokk i bakken der de skulle sette opp scenen.
Festivalen baserer seg på dugnadsarbeid fra lokale krefter, og alle bandene spiller gratis. Noen av bandene som har spilt på råttistock er Null$katte$nylterne, Podium, NameUs, The Soulshake Express, Bare Eli Band, theReel, Harry Baba, Åggis, Hindenburg, Area 69, Opel og Jimbo Jones. | Råttistock er en musikkfestival som avholdes årlig på Skage i Overhalla på sommerstid, den nest siste helgen i juli, på initiativ fra lokale ungdommer.
Festivalen ble arrangert for første gang i 1997, da som et privat arrangement for en liten musikkinteressert vennekrets i området. Etter hvert har antall besøkende på festivalen økt, men de fleste besøkende har en eller annen personlig tilknytning til arrangørene. På grunn av at mange av de som opprinnelig stelte til arrangementet har flyttet ut av bygda, har det blitt en stadig større geografisk spredning på hvor besøkende reiser fra. Navnet kommer angivelig av at arrangørene ved opprigging til den første festivalen fant en gammel råtten stokk i bakken der de skulle sette opp scenen.
Festivalen baserer seg på dugnadsarbeid fra lokale krefter, og alle bandene spiller gratis. Noen av bandene som har spilt på råttistock er Null$katte$nylterne, Podium, NameUs, The Soulshake Express, Bare Eli Band, theReel, Harry Baba, Åggis, Hindenburg, Area 69, Opel og Jimbo Jones. | Råttistock er en musikkfestival som avholdes årlig på Skage i Overhalla på sommerstid, den nest siste helgen i juli, på initiativ fra lokale ungdommer. | 7,021 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Papua_Ny-Guinea | 2023-02-04 | Papua Ny-Guinea | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:Papua Ny-Guinea', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1975'] | Papua Ny-Guinea, offisielt Den uavhengige staten Papua Ny-Guinea, er et land i Oseania. Det ligger vest i Stillehavet, og omfatter den østlige delen av verdens nest største øy Ny-Guinea, samt en rekke mindre øyer. Den vestlige delen av Ny-Guinea tilhører Indonesia. Landet grenser til Indonesia i vest, og har maritime grenser mot Australia i sør og Salomonøyene i sørøst. Tidligere var den nordlige delen av øya tysk koloni, mens den sørlige var britisk og senere australsk koloni frem til 1975.
I Papua Ny-Guinea snakkes det over 850 ulike språk med tilsvarende kulturell variasjon. Rundt 12 prosent av alle verdens språk snakkes i Papua Ny-Guinea. Det er også et av verdens minst urbaniserte land; bare 18 prosent av innbyggerne bor i urbane områder. Det er fremdeles uutforskede områder i landet.
| Papua Ny-Guinea, offisielt Den uavhengige staten Papua Ny-Guinea, er et land i Oseania. Det ligger vest i Stillehavet, og omfatter den østlige delen av verdens nest største øy Ny-Guinea, samt en rekke mindre øyer. Den vestlige delen av Ny-Guinea tilhører Indonesia. Landet grenser til Indonesia i vest, og har maritime grenser mot Australia i sør og Salomonøyene i sørøst. Tidligere var den nordlige delen av øya tysk koloni, mens den sørlige var britisk og senere australsk koloni frem til 1975.
I Papua Ny-Guinea snakkes det over 850 ulike språk med tilsvarende kulturell variasjon. Rundt 12 prosent av alle verdens språk snakkes i Papua Ny-Guinea. Det er også et av verdens minst urbaniserte land; bare 18 prosent av innbyggerne bor i urbane områder. Det er fremdeles uutforskede områder i landet.
== Geografi ==
Med sine 462 840 km², er Papua Ny-Guinea verdens 54. største land. Inkludert alle øyer, ligger landet mellom breddegradene 0° og 12 ° S, og lengdegradene 140 ° og 160 ° Ø.
Landets geografi er mangfoldig, og på enkelte steder ekstremt robust. Fjellryggen Ny-Guineahøylandet, som går langs øya Ny-Guinea, danner det folkerike høylandet som for det meste er dekket av tropisk regnskog. Tett regnskog finnes i lavlandet og kystområder, samt svært store våtmarksområder rundt Sepik og Fly-elven. Dette terrenget har gjort det vanskelig for landet å utvikle infrastrukturen. I noen områder er fly det eneste transportmiddelet. Det høyeste fjellet er Mount Wilhelm på 4509 meter. Papua Ny-Guinea er omgitt av korallrev som er strengt vernet.
Landet ligger på Ildringen i Stillehavet, mellom flere tektoniske plater. Det finnes en rekke aktive vulkaner og utbrudd skjer hyppig. Jordskjelv er relativt vanlig, noen ganger ledsaget av tsunamier.
Fastlandsdelen av landet er den østlige halvdelen av Ny-Guinea, hvor de største byene også ligger, inkludert hovedstaden Port Moresby og Lae. Andre store øyer i Papua Ny-Guinea er New Ireland, New Britain, Manus og Bougainville.
Papua Ny-Guinea er et av de få områdene nær ekvator som opplever snøfall; det oppstår i de høyeste områdene på fastlandet.
=== Økologi ===
Papua Ny-Guinea er en del av den australasiske sone, som også inkluderer Australia, New Zealand, østlige Indonesia, og flere øygrupper i Stillehavet, inkludert Salomonøyene og Vanuatu.
Geologisk er øya Ny-Guinea en forlengelse nordover av den indoaustralske kontinentalplate, som utgjør en del av landmassen Australia-Ny-Guinea (også kalt Sahul eller Meganesia). Øya er koblet til den australske delen med en grunn kontinentalsokkel over Torresstredet, som i tidligere tider hadde ligget bar som en landbro – spesielt i istiden da havnivået var lavere enn i dag.
Følgelig finnes det mange arter av fugler og pattedyr på Ny-Guinea som har nære genetiske forbindelser med tilsvarende arter i Australia. Et viktig fellestrekk for de to landmasser er eksistensen av flere arter av pungdyr, inkludert noen kenguruer og klatrepungdyr, som ikke finnes andre steder. Mange av de andre øyene i PNGs territorium, inkludert New Britain, New Ireland, Bougainville, Admiralitetsøyene, Trobriandøyene og Louisiadeøyene, har aldri vært knyttet til Ny-Guinea med landbroer, og de har sin egen flora og fauna. Særlig mangler mange av de landpattedyr og flygeudyktige fugler som er felles for New Guinea og Australia.
Australia og New Guinea er deler av det gamle superkontinentet Gondwana, som begynte å bryte opp i mindre kontinenter i kritt-alderen, fra 65 til 130 millioner år siden. Australia brøt fri fra Antarktis ca. 45 millioner år siden. Alle landområder i Australasia hører hjemme i antarktisk flora, nedstammet fra flora fra det sørlige Gondwana, inkludert barskog som gultrær, skjellgran og sydbøk (Nothofagus). Disse plantefamiliene er fortsatt til stede på Papua Ny-Guinea.
Ettersom den indo-australske plate (som innbefatter landmassene til India, Australia og Indiahavets bunn i mellom) driver nordover og kolliderer med den eurasiske kontinentalplaten, fører kollisjonen mellom de to platene til at Himalaya, de indonesiske øyer og Ny-Guineas fjell presses opp. Fjellene på Ny-Guinea er mye yngre og høyere enn fjellene i Australia og så høye at det finnes isbreer her, noe som er svært sjelden rundt ekvator. Ny-Guinea er en del av de fuktige tropene og mange indomalayiske regnskogplanter er spredt over det smale stredet fra Asia, som blander sammen med gamle australske og antarktiske floraer.
Papua Ny-Guinea omfatter en rekke terrestriske økoregioner:
Regnskog på Admiralitetsøyenes lavland – skogkledde øyer nord for fastlandet, hjem til en svært spesiell flora.
Regnskog på Ny-Guineahøylandet
Regnskog i fjellene på Huonhalvøya
Regnskog på Louisiadeøyene
Regnskog i lavlandet på New Britain-New Ireland
Regnskog i fjellene på New Britain-New Ireland
Ny-Guineas mangrover
Det nordlige Ny-Guineas regn og ferskvannsumpskog
Salomonøyenes regnskog (inkludert Bougainville Island og Buka)
De Sørøst-papuanske regnskoger
Det sørlige Ny-Guineas ferskvann sumpskog
Det sørlige Ny-Guineas regnskoger
Trobriandøyenes regnskogerMed dagens avskoging, vil mer enn halvparten av landets skoger være tapt eller alvorlig skadet innen 2021, ifølge en ny satellittstudie av regionen. Nesten en fjerdedel av Papua Ny-Guineas regnskoger ble skadet eller ødelagt mellom 1972 og 2002.
=== Klima ===
Klimaet er tropisk, ofte varmt og fuktig. Siden landet er så stort og variert, er det vanskelig å gi en gjennomsnittstemperatur, men ved kysten er det som regel mellom 25 og 30 grader C. Når det gjelder nedbør så har for eksempel hovedstaden en årlig nedbørsmengde på 1000 mm, mens byen Lae har over 4500 mm og ekstreme West New Britain hele 6000 mm.
Det er generelt fuktigere fra desember til mars, mens det er tørrest fra mai til oktober. Passatvindene gjør klimaet på de ytre atollene behagelig, mens det kan bli svært kaldt i fjellområdene (Highlands).
== Befolkning ==
Beregnet folkemengde for 2013 var 7 398 500.
Papua Ny-Guinea er en av de mest heterogene nasjonene i verden. Det bor hundrevis av etniske grupper på Papua Ny-Guinea, hvor majoriteten representerer gruppen som kalles papuanere, som har levd der i titusener av år. Mange papuanske stammer som lever på avsidesliggende steder, har fortsatt kun marginal kontakt med omverdenen.
De andre er austronesere, som kom til regionen for mindre enn fire tusen år siden. Det finnes også mange mennesker fra andre deler av verden i landet, inkludert kinesere, europeere, australiere, filippinere, polynesierne og mikronesiere. Ved den papuanske uavhengighet i 1975 var det 40 000 utlendinger (hovedsakelig australske og kinesiske) i Papua Ny-Guinea.
=== Språk ===
Papua Ny-Guinea har flere språk enn noe annet land i verden, med over 820 stammespråk, som representerer tolv prosent av verdens totale antall språk. Språkene klassifiseres i to store grupper: austronesiske språk og ikke-austronesiske (eller papuanske) språk. Det er tre offisielle språk i Papua Ny-Guinea. Engelsk er offisielt språk og er språket som brukes av regjeringen og i utdanningssystemet, men det er ikke spesielt utbredt i befolkningen.
Arbeidsspråket i landet er tok pisin (melanesisk pidgin-engelsk) som brukes mye under debatter i parlamentet, i de fleste informasjonskampanjer og reklamer, og inntil nylig av den nasjonale avisen, Wantok. Det eneste området hvor tok pisin ikke er utbredt, er den sørlige regionen av Papua, der folk ofte bruker det tredje offisielle språket, hiri motu.
Selv om hovedstaden ligger i Papua-regionen, har Port Moresby en svært mangfoldig befolkning som hovedsakelig bruker tok pisin, og i mindre grad engelsk, med motu brukt som stammespråk i omliggende landsbyer. Med et gjennomsnitt på bare 7000 talere per språk, har Papua Ny-Guinea en større tetthet av språk enn noen annen nasjon på jorden, bortsett fra Vanuatu.
=== Religion ===
Domstolene og regjeringen har opprettholdt den grunnlovsfestede retten til ytringsfrihet, tanke og tro, og det er ikke vedtatt noen lovgivning for å dempe disse rettighetene. Derimot har den tidligere høyesterettsjustitiariusen på Papua Ny-Guinea og frittalende talsmannen for Pinsebevegelsen Arnold Amet, ofte oppfordret til lovendringer for å forhindre muslimsk misjonering i landet. Folketellingen i 2000 viste at 96% av innbyggerne er medlem av en kristen kirke, men mange borgere kombiner sin kristne tro med pre-kristne tradisjonelle stammereligioner.
Tellingen var som følger:.
Den katolske kirke (27,0%)
Den evangelisk lutherske kirke på Papua Ny-Guinea (19,5%)
United Church (11,5%)
Syvendedagsadventister (10,0%)
Pinsebevegelsen (8,6%)
Evangelikalisme (5,2%)
Anglikanske kirke på Papua Ny-Guinea (3,2%)
Baptisme (0,5%)
Kristi forsamlinger (0,4%)
Jehovas vitner (0,3%)
Frelsesarmeen (0,2%)
Andre kristne trossamfunn (8,0%)Mindre religioner er bahai (15.000 eller 0,3%) og islam (4000). Ikke-tradisjonelle kristne kirker og ikke-kristne religiøse grupper er aktive over hele landet. Papua Ny-Guineas kirkeråd har uttalt at både muslimske og konfusianske misjonærer er aktive, og utenlandsk misjonæraktivitet generelt er høy.
== Historie ==
Man tror i dag at øyene opprinnelig, for omtrent 50 000 år siden, ble befolket av folk fra Asia – at det muligens da ikke var noe hav som skilte ut øyene.
Den første europeer til å se øyene var portugisiske navigatøren Antonio d'Abreu i 1511, men den portugisiske oppdagelsesreisende Jorge de Meneses var antagelig den første europeer til å besøke øyene, i perioden 1526-27. Han kalte øyene Ilhas dos Papuas, som betyr «øyene til de med krøllete hår».
Spanske Inigo Ortix de Retses kalte noe seinere øyene for Ny-Guinea, for han mente menneskene der var av samme folkegruppe som de i Guinea i Afrika. En del andre oppdagelsesreisende, som James Cook, var innom øyene, men det var først i 1793 at hele hovedøya ble annektert til Storbritannia av East India Company. Nederland hadde også vært innom øyene og de var ikke enig i dette, så i 1828 gjorde VOC seg til eiere av den vestre delen av New Guinea.
Den nordøstre delen av Ny-Guinea, som ingen hadde gjort krav på, ble annektert av Tyskland i 1884. I det samme året ble den sørøstlige delen av øya overtatt av Storbritannia, men i 1906 ble delene overført til det nylig selvstendige landet Australia som en del av Papua. Under den første verdenskrig okkuperte styrker fra Australia den delen som tilhørte Tyskland, og fikk siden beholde landet av Folkeforbundet.
Under den andre verdenskrig ble New Guinea invadert av Japan fra nord. De holdt stand helt til slutten av krigen mange steder. I 1946 ble den østlige halvparten av øya New Guinea gitt til Australia, som da skulle administrere Territoriet Papua og Ny-Guinea. Indonesia tok kontroll over det som var Nederlandsk New Guinea, den andre halvparten av øya, i 1962 – og det er nå den indonesiske regionen Vest-Papua som kjemper for sin selvstendighet.
Papua Ny-Guinea (PNG) fikk selvråderett i 1973 og full uavhengighet i 1975. Papua Ny-Guinea ble medlem av FN i 1995 og er også medlem av Samveldet av nasjoner.
== Politikk ==
Papua Ny-Guineas statsoverhode er kong Charles III, som også er statsoverhode av 15 andre land, og leder av Samveldet av nasjoner, som Papua Ny-Guinea er medlem i.
Det ble forventet av grunnlovsforsamlingen, som utarbeidet utkast til ny grunnlov, og av Australia, at Papua Ny-Guinea ville velge å avvikle monarkiet. Det ble imidlertid opprettholdt. Monarken er representert ved en generalguvernør. På Papua Ny-Guinea og Salomonøyene blir, i motsetning til i andre samvelderiker, generalguvernør valgt av parlamentet, i stedet for av regjeringen.
Den utøvende makten ligger hos statsministeren, som leder regjeringen.
Nasjonalforsamlingen består av 111 representanter, hvorav 22 er besatt av guvernørene i provinsene og National Capital District (NCD). Kandidater til nasjonalforsamlingen blir valgt når statsministeren ber generalguvernøren om å skrive ut et nasjonalt valg, maksimalt fem år etter det forrige valget.
I de første årene etter uavhengigheten, førte uro til hyppige mistillitsforslag i parlamentet med påfølgende regjeringsavgang og nyvalg. I de senere årene har det ikke vært skrevet ut nyvalg tidligere enn 18 måneder etter det forrige valget. Dette har uten tvil ført til større stabilitet, men kanskje med kostnaden av redusert ansvarliggjøring av den sittende regjeringen.
Valgene i PNG tiltrekker seg et stort antall kandidater. Etter uavhengigheten i 1975 ble medlemmer valgt med alminnelig flertall, med vinnere som ofte fikk mindre enn 15% av stemmene. Valgreformen i 2001 innførte Limited Privilegerte Vote system (LPV), en versjon av Alternative Vote. Valget i 2007 var det hvor det ble benyttet LPV.
=== Administrativ inndeling ===
Papua Ny-Guinea er delt inn i fire regioner, som ikke har noen primær administrativ funksjon, men er ganske betydningsfull for det offentlige, bedrifter, idrett og andre aktiviteter.
Landet har 22 provinser: 20 integrerte provinser, den autonome regionen Bougainville og National Capital District. Hver provins er delt inn i ett eller flere distrikter, som igjen er delt inn i en eller flere kommuner.
Provinsene utgjør den primære administrative inndelingen av landet. Provinsregjeringene er grener av den nasjonale regjeringen – Papua Ny-Guinea er ikke en føderasjon av provinser. Provinsene er som følger:
Parlamentet godkjente opprettelsen av to ekstra provinser innen 2012: Hela Province, av deler av Southern Highlands-provins, og Jiwaka Province, før en del av Western Highlands Province.
=== Menneskerettigheter ===
Papua Ny-Guinea har fengselsstraff inntil 14 år for homofili.
== Økonomi ==
Papua Ny-Guinea er svært rikt på naturressurser, men utviklingen er holdt tilbake av krevende terreng, høye kostnader ved infrastrukturutvikling og sikkerhetsproblemer. Kopper, gull, sølv, olje, kaffe, kakao og tømmer er de største eksportartiklene. Mineraler og petroleum står for 72 % av eksportinntektene. Kopper var helt klart den største inntektskilden, men inntekten har sunket siden stengingen av gruvene på Bougainville 1989 på grunn av opprør som fortsatt er i gang. En styrking i råvareprisene for de viktigste eksportvarene har ført til vekst i økonomien etter finanskrisen.
Turisme har så smått begynt å bli en næringsvei, på tross av at landet har et rykte som usikkert å besøke. 85 % av befolkningen livnærer seg gjennom naturhusholdning. Særlig utenfor de største byene og på de ytre øyene.
=== Samferdsel ===
Samfedselssektoren på Papua Ny-Guinea er sterkt begrenset av landets fjellterreng. Port Moresby har ikke veiforbindelser med noen av de andre store byene, og mange avsidesliggende landsbyer kan bare nås med småfly eller til fots. Som et resultat er flytrafikken den viktigste formen for transport. I tillegg til to internasjonale flyplasser, har Papua Ny-Guinea 578 flystriper, hvorav de fleste ikke har fast dekke.
== Samfunn ==
== Utdanning ==
En stor andel av befolkningen er analfabeter. Spesielt kvinner er berørt. Mye av utdanningen i landet blir gitt av kirkens institusjoner. Dette inkluderer 500 skoler i Den evangelisk-lutherske kirke på Papua Ny-Guinea. Papua Ny-Guinea har seks universiteter, i tillegg til andre store tertiære institusjoner. De to opprinnelige universitetene er University of Papua New Guinea i National Capital District, og Papua New Guinea University of Technology utenfor Lae, i Morobe-provinsen.
De fire andre universitetene som tidligere var høyskoler, ble nylig opprettet etter å ha fått regjeringen godkjennelse. Disse er University of Goroka i Eastern Highlands provinsen, Divine Word University (drevet av den katolske kirke) i Madang provinsen, Vudal Agriculture University i East New Britain provinsen og Pacific Adventist University (drevet av Syvendedags Adventistsamfunnet) i National Capital District.
=== Helse ===
De offentlige helseutgifter var på 7,3% av BNP i 2006,. Landet hadde fem leger per 100.000 innbyggere tidlig på 2000-tallet. Malaria er den mest vanlige sykdoms og dødsårsaken i landet og i 2003 ble det rapportert om 70 226 tilfeller og 537 dødsfall av malaria. Det spekuleres i at det finnes 1 729 697 malariasmittede i landet.]
PNG har den høyeste forekomsten av hiv/aids i stillehavsregionen og er det fjerde landet i Asia/stillehavsregionen til å fylle kriteriene for en hiv/aids-epidemi. Mangelen på informasjon om hiv/aids er et stort problem, spesielt på landsbygda.
Forventet levealder for menn er 54 år, for kvinner er det 56 år.
== Kultur ==
Det er anslått at det eksisterer mer enn tusen forskjellige kulturelle grupper på Papua Ny-Guinea. På grunn av dette mangfoldet, har mange det utviklet seg mange forskjellige kulturelle stiler og hver gruppe har laget sine egne ekspressive former for kunst, dans, våpen, kostymer, sang, musikk og arkitektur. De fleste av disse ulike kulturelle gruppene har også sitt eget språk. Disse menneskene bor vanligvis i landsbyer som er avhengige av landbruk. I noen områder drives det også med jakt og innsamling av ville planter (som yam røtter).
På Sepik-elva, er det en tradisjon for treskjæring, ofte i form av planter eller dyr, som representerer forfedrenes ånder.
Skjell ble tidligere brukt som valuta i Papua Ny-Guinea, men ble avskaffet i 1933. Imidlertid brukes fortsatt skjell i enkelte kulturer, for å skaffe seg en brud, der brudgommen må betale et visst antall gullkantede muslinger som betaling for bruden. I andre regioner, blir bruden betalt med griser, kasuarer eller kontanter. Andre steder er det bruden som tradisjonelt må betale medgift.
=== Sport ===
Idrett er en viktig del av Papua Ny-Guineas kultur og rugby league er den desidert mest populære idretten. I et land hvor idrettsmiljøene er langt fra hverandre, og mange mennesker lever på et minimalt eksistensminimum, har rugby league blitt beskrevet som en erstatning for stammekrig, som en måte å forklare den lokale entusiasmen for spillet (et spørsmål om liv og død). Mange innbyggere har blitt kjendiser etter å ha representert landet sitt eller etter å ha spilt i en utenlandsk profesjonell liga. Selv australske rugby league-spillere, som har spilt i det årlige australske State of Origin-oppgjøret, blir feiret hvert år i PNG og er blant de mest kjente over hele nasjonen.
State of Origin er årets høydepunkt for de fleste i Papua Ny-Guinea, selv om engasjementet noen ganger er så lidenskapelig at mange mennesker har blitt drept i voldelige sammenstøter opp i gjennom årene. Papua Ny-Guinea herrelandslag i rugby league spiller vanligvis mot Australias herrelandslag i rugby league hvert år i Port Moresby.
Andre store idretter med en viktig rolle i Papua Ny-Guinea er: Australsk fotball, fotball, rugby union og i Øst-Papua, cricket.
== Oppføring på UNESCOs liste ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Høylandssumpen Kuk
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Ny-Guinea Statistikk og andre data om Papua Ny-Guinea i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Papua Ny-Guinea, offisielt Den uavhengige staten Papua Ny-Guinea, er et land i Oseania. Det ligger vest i Stillehavet, og omfatter den østlige delen av verdens nest største øy Ny-Guinea, samt en rekke mindre øyer. | 7,022 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Saint_Vincent_og_Grenadinene | 2023-02-04 | Saint Vincent og Grenadinene | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:Saint Vincent og Grenadinene', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1979'] | Saint Vincent og Grenadinene er en stat på 32 øyer i Karibia nord for Grenada, sør for Saint Lucia og vest for Barbados. Landet utgjøres av hovedøya Saint Vincent og den nordlige delen av øygruppa Grenadinene, som er delt mellom Saint Vincent og Grenadinene og Grenada. Samla areal er på 389 km². Landets hovedstad er Kingstown.
Viktige importvarer er diverse råvarer og en del ferdigvarer, næringsmidler, maskiner og kjemikalier. Viktige eksportvarer er blant annet bananer. Viktige handelspartnere er Trinidad og Tobago, USA og Storbritannia.
| Saint Vincent og Grenadinene er en stat på 32 øyer i Karibia nord for Grenada, sør for Saint Lucia og vest for Barbados. Landet utgjøres av hovedøya Saint Vincent og den nordlige delen av øygruppa Grenadinene, som er delt mellom Saint Vincent og Grenadinene og Grenada. Samla areal er på 389 km². Landets hovedstad er Kingstown.
Viktige importvarer er diverse råvarer og en del ferdigvarer, næringsmidler, maskiner og kjemikalier. Viktige eksportvarer er blant annet bananer. Viktige handelspartnere er Trinidad og Tobago, USA og Storbritannia.
== Navn ==
Landets navn er en kombinasjon av navnet på hovedøya, Saint Vincent, og navnet på den tilhørende gruppen av mindre øyer, Grenadinene.
Det har vært antatt at hovedøya fikk navnet Saint Vincent av Kristoffer Columbus, som man mente kom over øya på festdagen for helgenen Vincent av Zaragoza den 22. januar 1498. Imidlertid var Columbus i Spania på denne datoen. Han besøkte heller aldri Saint Vincent. Hairoun er det karibiske navnet for øya Saint Vincent.Grenadinene har navn etter øya Grenada. Spanjolene kalte småøyene nord for Grenada diminutivt Los Granadillos, som ble til fransk og engelsk Grenadines.Betegnelsen Saint Vincent har historisk også omfattet de mindre øyene. Ved selvstendigheten i 1979 antok staten navnet Saint Vincent og Grenadinene.På bokmål kalles staten Saint Vincent og Grenadinene eller St. Vincent og Grenadinene.
== Naturgeografi ==
Saint Vincent og Grenadinene ligger i Windwardøyene sør i De små Antiller i den østlige delen av Karibia.
Landet består av ei stor øy, Saint Vincent, og den nordre delen av Grenadinene (den sørlige tilhører nabolandet Grenada). Saint Vincent-stredet skiller hovedøya Saint Vincent fra naboøya Saint Lucia i nord. Hovedøya ligger 32 km sørvest av Saint Lucia, mens avstanden til Barbados i øst er 160 km.Øya Saint Vincent er 30 km lang og er 18 km på det bredeste. Skogdekte fjell som ligger i retning nord-sør preger øya. Mange elver og bekker strømmer fra det fjellrike indre av øya og ut mot kysten. Disse svulmer opp etter nedbør. Ingen av dem er farbare.
Fra øya Saint Vincent strekker landet seg sørover over Grenadinene til Martinique-stredet. Havstykket mellom Saint Vincent og den første av Grenadinene kalles Bequia-stredet. De største av landets øyer i Grenadinene er Bequia, Canouan, Mayreau, Mustique, Palm (Prune), Petit Saint Vincent og Union. Den sørligste øya er Petit Saint Vincent, like ved Petite Martinique, som tilhører Grenada. Mens hovedøya er fjellrik og får mye nedbør, er Grenadinene lavere og tørrere.Av et landareal på 389,3 km², utgjør hovedøya Saint Vincent 344 km² og øyene i Grenadinene til sammen 45,3 km². Landet har en økonomisk sone på 36 396 km². Sokkelen utgjør et område på 2 074 km².
Utenfor kysten av Saint Vincent og Grenadinene ligger det områder med korallrev. Til sammen utgjør dette 168 km². Her lever 413 arter fisk og fire arter havskilpadder. Videre finnes 28 km² med sjøgrasområder og 0,7 km² med mangrove. I tillegg til noen områder utenfor øya Saint Vincent, er det viktige sjøgrasfelter ved Tobago Cays, Union, Bequia, Mustique og Canouan. Det største området med mangrove finnes ved Ashton Harbor på Union, men det finnes også steder med mangrove på hovedøya, Isle A Quatre, Mustique, Canouan og Tobago Cays.Til sammen 35 områder er per 2016 vernet på grunn av naturen. Tobago Cays Marine Park er det største marine verneområdet med et 52 km² stort område som omfatter korallrev så vel som områder med sjøgras. Dette området er viktig oppvekstområde for fisk, skalldyr og suppeskilpadde. Union-Palm Island Marine Conservation Area utgjør 12,9 km², mens Canouan Marine Reserve verner et område på 11,8 km². Andre vernede områder er South Coast Marine Conservation Area, Bequia Marine Conservation Area, Isle a Quatre Marine Reserve, Mustique Marine Conservation Area, Petit St. Vincent Wildlife Reserve. La Soufrière National Park står sammen med Grenadinene på UNESCOs tentative verdensarvliste.
=== Geologi ===
Øya Saint Vincent ligger på den karibiske kontinentalplaten i subduksjonssonen der den karibiske platen møter den søramerikanske kontinentalplaten.Saint Vincent og Grenadinene er bygd opp av mange vulkanske bergtyper, akkurat som øyene i nærheten.
Hovedøya Saint Vincent er vulkansk. Den aktive stratovulkanen La Soufrière på nordenden av hovedøya er den yngste av øyas vulkaner, og den eneste som det anses sannsynlig vil kunne få utbrudd igjen. Det første historisk dokumenterte utbruddet fra La Soufrière fant sted i 1718. Vulkanen hadde et stort utbrudd i 1812 og et nytt i 1902. Utbruddet i 1902 ødela store deler av nordenden av øya. 1600 mennesker omkom. La Soufrière hadde utbrudd i 1979, men ingen mennesker mistet livet.Jordsmonnet er svært fruktbar og egner seg til dyrking av mange slags frukt og grønnsaker.
=== Fjell ===
Vulkanen La Soufrière nord på Saint Vincent er landets høyeste punkt med to topper på 1234 og 1178 meter. Det indre av hovedøya preges av fjell som deler øya på langs i retning nord-sør. Vestsiden av øya er oppbrutt i mange daler, mens landskapet på østsiden skråner svakere og flater mer gradvis ut.
Sør for La Soufrière ligger to fjell, Richmond Peak på 1074 meter i vest og Mount Brisbane på 932 meter i øst. Dette er restene etter det eroderte krateret eller kalderaen Morne Garu. Videre i retning sør ligger Hermitage. Deretter kommer Grand Bonhomme på 970 meter og Petit Bonhomme på 747 meter. Lengst i sør ligger fjellet Mount St. Andrews på 736 meter.
=== Klima ===
Klimaet er tropisk marint. Månedene fra januar til mai er den tørre årstiden, mens det fra juni til desember er mest nedbør. Det faller mer nedbør i høyere strøk enn i lavlandet. I fjellene midt på øya kommer det 3 800 mm nedbør om året. Ved kysten faller det fra 1 500 til 2 000 mm nedbør om året. Det faller mest nedbør på østsiden av hovedøya.I hovedstaden Kingstown varierer temperaturen mellom 18 og 32 °C.Saint Vincent og Grenadinene ligger i et område med nordøstlig passatvind. Landet kan rammes av orkaner. Ødeleggende orkaner rammet i 1780, 1898 og 1955. I 1980 rammet orkanen Allen, i 1986 Andrea og i 2004 Ivan.
=== Plante- og dyreliv ===
Det finnes rundt 12 700 hektar tropisk skog, inkludert opprinnelig regnskog så vel som sekundærregnskog, palmelunder, dvergskog og mangrove.Plantelivet omfatter 1 150 arter blomsterplanter. 16 av disse er endemiske. Det er fire endemiske arter blant de totalt 163 bregneartene. En av disse er trebregnen Cyathea tenera som vokser høyt oppe i regnskogen.Dyrelivet omfatter 17 pattedyrarter, hvorav 12 er flaggermus. Blant de 190 fugleartene er to endemiske: nasjonalfuglen, papegøyearten kongeamazon (Amazona guildingii) og crescendoparula (Catharopeza bishopi). Videre finnes to endemiske underarter, rødstrupesolitærtrost (Myadestes genibarbis) og hussmett (Troglodytes aedon). 14 fuglearter er endemiske i regionen.Det er fem endemiske arter blant de 21 reptilartene. Det gjelder tre øglearter som bare finnes på Bequia og Mustique (anolene Anolis griseus og Anolis trinitatus, gekkoen Sphaerodactylus kirbyi ) og én som bare finnes på Union (gekkoen Gonatodes daudini). Den femte endemiske reptilarten er snoken Chironius vincenti. Fire amfibiearter finnes, inkludert den endemiske Eleuthrodactylus shrevei eller Sankt Vincent-frosk. Blant krypdyrene er to arter introduserte, invaderende arter, mens det samme gjelder to amfibier. Insektartene går opp i et antall av 2 000. Det finnes 220 arter edderkoppdyr og 25 arter tusenbein. På land finnes det 35 arter krepsdyr og 75 arter bløtdyr.I havet omkring øyene lever det 450 arter fisk, samt tolv arter hval og delfiner. De fire havskilpaddeartene som finnes er glattkarett (Caretta caretta), havlærskilpadde (Dermochelys coraica), suppeskilpadde (Chelonia mydas) og karett (Eretmochelys imbricata). Korallartene går opp i et antall av 30 og det finnes 11 arter sjøgras. I havet lever det 800 bløtdyrarter.
=== Miljøtrusler ===
Kystområdene er truet av utbygging, forurensning, sedimentering, overfiske, korallbleking og ødeleggelse som følge av storm.Mangroven har flere steder blitt fjernet på grunn av anlegg av småbåthavner og annen utbygging. Omfattende korallbleking fant sted i 2005 og 2010. Havet rundt øyene invaderes av drakefisk (Pterois volitans). I 1983 ble sjøpiggsvinarten Diadema antillarum rammet av sykdom. Bestanden i hele Karibia ble redusert til 5 % av det opprinnelige.
== Demografi ==
Ved folketellingen i 2012 hadde landet et folketall på 109 991.Landet opplevde stor befolkningsvekst i 1940 og 1950-årene. I 1970-årene startet en ny periode med befolkningsvekst.Kvinneoverskuddet på 76 menn per 100 kvinner i 1921 var snudd til et mannsoverskudd på 105 menn per 100 kvinner i 2012.I 2012 bodde 90,6 av befolkningen på hovedøya Saint Vincent, mens 9,4 bodde på øyene i Grenadinene. Over halvparten av befolkningen (53,2%) bodde i 2012 sør på øya, i hovedstaden Kingstown med forsteder, Calliaqua og Marriaqua.
=== Folkegrupper ===
Ved folketellingen i 2012 var 93 % født i landet. 71,2 var av afrikansk avstamning, mens 23 % hadde blandet opphav. 3 % var kariber eller amerindianere, 1,1 % rapporterte å være indere, mens 0,8 % var hvite, 0,7 % portugisere og 0,2 % tilhørte andre etniske grupper.
=== Religion ===
Befolkningen er i hovedsak kristne. Den anglikanske kirke har tradisjonelt vært det dominerende kirkesamfunnet, men dette har endret seg. Ved folketellingen i 2012 var 82,3 % kristne. 7,5 % rapporterte å ikke ha eller tilhøre noen religion, 1,1 % tilhørte rastafaribevegelsen, 0,1 % var hinduer og 0,1 % muslimer, mens 4,3 % tilhørte andre religioner.Blant de kristne var pinsevennene den største gruppen ved folketellingen i 2012. 27,6 % av befolkningen tilhørte pinsekirker. 13,9 % var anglikanere, 11,6 % sjuendedagsadventister, 8,9 % spirituelle baptister, 8,7 % metodister, 6,3 % katolikker og 3,8 % evangelikalere.
=== Språk ===
Det offisielle språket er engelsk.I det daglige benyttes vinsentisk kreolsk, et engelskbasert kreolspråk. Selv om dette språket er utbredt i hele landet, har det ikke offisiell status. Det benyttes likevel i enkelte radio- og fjernsynssendinger. Vinsentisk kreolsk er i hovedsak et talespråk. I skrift er det benyttet for eksempel i folkepoesi.
== Historie ==
De karibiske indianerne gjorde hard motstand mot europeisk kolonialisering frem til 1700-tallet. Før den tid hadde øya fungert som skjulested for afrikanske slaver, som enten hadde rømt fra naboøyene eller havnet der som følge av skipbrudd. Disse ble kjent som garifuna, og ble ofte inngift med de lokale indianerne.
I 1719 begynte franskmenn med plantasjedrift på øya. I 1763 ble øya avstått til Storbritannia, men havnet under fransk styre igjen i 1779, før den igjen ble overtatt av Storbritannia som følge av Paristraktaten i 1783. Årene frem til 1796 ble preget av konflikter med den svarte indianerbefolkningen, mer enn 5 000 svarte indianere ble deportert til Roatán, en øy utenfor Honduras.
Slaveri ble avskaffet i 1834, og resulterte i immigrasjon av andre folkeslag, blant annet portugisere og asiater. Disse levde under dårlige forhold, på grunn av lave sukkerpriser.
== Politikk ==
Saint Vincent og Grenadinene er et samvelderike og har derfor kong Charles III som statsoverhode. Han er representert lokalt av en generalguvernør. I en folkeavstemning holdt 25. november 2009 avviste velgerne en ny grunnlov som ville gjort landet til republikk og erstattet monarken med en valgt president som statsoverhode. 55,6% av velgerne stemte mot grunnlovsforslaget, 43,1% for. Forslaget trengte to tredels flertall for å bli vedtatt.
Den utøvende makt ligger hos statsministeren og hans regjering. Statsministeren er normalt lederen av det største partiet i Saint Vincent og Grenadinenes parliament. Parlamentet er et ettkammersystem med 15 representanter.
Saint Vincent og Grenadinene er et demokrati med et topartisystem. Den nåværende statsministeren er Ralph Gonsalves fra Unity Labour Party.
Landet er medlem av Caribbean Community and Common Market, ALBA og Organisasjonen for østkaribiske stater.
=== Administrativ inndeling ===
Saint Vincent og Grenadinene er delt inn i seks parishes (distrikter, «prestegjeld»). Fem av dem ligger på St. Vincent, mens Grenadinene er samlet i et eget parish. Distriktene tjener i begrenset grad som administrative enheter for sentralregjeringen. De seks distriktene er:
Charlotte
Grenadines
Saint Andrew
Saint David
Saint George
Saint PatrickDet finnes ikke folkevalgt lokalt eller kommunalt selvstyre i landet, men det finnes 17 lokalenheter under ledelse av en administrator utnevnt av sentralregjeringen. Disse er ansvarlig for offentlige tjenester som lokale veger og gangstier, avløp og renovasjon, gravsteder og markedsplasser. Lokalenhetene krever inn eiendomsskatt på vegne av sentralregjeringen.I hovedstaden er lokalforvaltningen organisert i Kingstown Town Board. Ellers i landet er fem områder organisert med byråd (Barrouallie, Calliaqua, Chateaubelair, Georgetown og Layou), fem med distriktsråd (Biabou, Bequia, Lowmans, Park Hill og Union), to med landsbyråd (Marriaqua og Troumaca), mens fire områder er organisert som særlige områder for lokale tjenester (West St. George, North Windward, North Leeward og Canouan).
=== Forsvars- og utenrikspolitikk ===
Saint Vincent og Grenadinene har ikke egne militære styrker. Royal Saint Vincent and the Granadines Police Force, ble etablert i 1979. Politiet har en Special Service Unit og en Rapid Response Unit. Kystvakten er også en del av politiet. I tilfelle krig eller unntakstilstand erklært av myndighetene, kan landets politistyrke benyttes som forsvarsstyrke.Saint Vincent og Grenadinene er medlem i Regional Security System, et forsvarssamarbeid mellom sju østkaribiske stater.
=== Menneskerettigheter ===
Saint Vincent og Grenadinene har fengselsstraff inntil 10 år for homofili.
== Økonomi ==
== Samfunn ==
=== Høytider og fridager ===
De religiøse høytidsdagene langfredag og andre påskedag, andre pinsedag, første og andre juledag er offentlige fridager. Det gjelder også første nyttårsdag. I tillegg kommer en rekke andre offentlige fridager. 14. mars er nasjonalheltenes dag. 1. mai markeres som arbeidernes dag (påfølgende mandag er offentlig fridag dersom den 1. mai er en søndag). 1. august er frigjøringsdagen til minne om avskaffelsen av slaveriet. 27. oktober feires som selvstendighetsdagen.
Jul og karneval er de to viktigste høytidene. Før jul finner feiringen Nine Mornings sted med festligheter, musikk og dans tidlig på morgenen ni dager på rad. Etter initiativ fra regjeringen er karnevalet flyttet fra februar-mars til en lengre feiring senere på året. Karnevalet kalles Vincy Mas. Det lanseres i mai og strekker seg med arrangementer fra juni til begynnelsen av juli. Det avsluttes med to offentlige fridager i begynnelsen juli, en mandag og påfølgende tirsdag.
=== Utdanning ===
Skolesystemet i Saint Vincent og Grenadinene er ikke obligatorisk slik det er i mange andre land, men det er gratis. For dem som velger å gå på skolen begynner den når barna er 5 år gamle, og det er 7 år med skolegang. I tillegg varer den videregående skolen i 7 år til sammen. Av den voksne befolkningen er omtrent 18 % analfabeter.
=== Infrastruktur ===
Per 1000 innbyggere finnes det 50,2 personbiler, 156 TVer, 580,5 radioapparater, 151,5 telefoner og 0,4 leger. Det er også bygd 5 flyplasser med regulær trafikk.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Saint Vincent and the Grenadines – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Saint Vincent and the Grenadines – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Saint Vincent og Grenadinene i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Saint Vincent og Grenadinene er en stat på 32 øyer i Karibia nord for Grenada, sør for Saint Lucia og vest for Barbados. Landet utgjøres av hovedøya Saint Vincent og den nordlige delen av øygruppa Grenadinene, som er delt mellom Saint Vincent og Grenadinene og Grenada. | 7,023 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Canberra | 2023-02-04 | Canberra | ['Kategori:149°Ø', 'Kategori:1913 i Australia', 'Kategori:35°S', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Australiastubber', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1913', 'Kategori:Canberra', 'Kategori:Hovedsteder i Oseania', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Planlagte hovedsteder', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-10'] | Canberra (uttalt /ˈkæn.bɹə/) er hovedstaden i Australia. Byen ble reist midt mellom de to viktigste australske byene, Melbourne og Sydney. Canberra er den syvende største byen i Australia, med et innbyggertall på over 403 468.
Byen befinner seg i den nordre enden av Australian Capital Territory, sørvest for Sydney og nordøst for Melbourne. Canberra ble valgt som Australias hovedstad i 1908 som et kompromiss mellom Sydney og Melbourne, de to største byene. Dette er uvanlig blant australske byer, ettersom det er en planlagt by. Etter en internasjonal konkurranse om byens design, ble designet til Chicago-arkitektene Walter Burley Griffin og Marion Mahony Griffin valgt, og oppbygningen begynte i 1913. Byens utforming hadde betydelig innflytelse fra haveby-bevegelsen og inkorporerer områder med naturvegetasjon, som har gitt Canberra tittelen «buskhovedstaden».
| Canberra (uttalt /ˈkæn.bɹə/) er hovedstaden i Australia. Byen ble reist midt mellom de to viktigste australske byene, Melbourne og Sydney. Canberra er den syvende største byen i Australia, med et innbyggertall på over 403 468.
Byen befinner seg i den nordre enden av Australian Capital Territory, sørvest for Sydney og nordøst for Melbourne. Canberra ble valgt som Australias hovedstad i 1908 som et kompromiss mellom Sydney og Melbourne, de to største byene. Dette er uvanlig blant australske byer, ettersom det er en planlagt by. Etter en internasjonal konkurranse om byens design, ble designet til Chicago-arkitektene Walter Burley Griffin og Marion Mahony Griffin valgt, og oppbygningen begynte i 1913. Byens utforming hadde betydelig innflytelse fra haveby-bevegelsen og inkorporerer områder med naturvegetasjon, som har gitt Canberra tittelen «buskhovedstaden».
== Noter ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Canberra – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Canberra – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Canberra hos Wikivoyage (en) | Canberra (uttalt ). Den er også mindre kjent som eller . | 7,024 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Landmine | 2023-02-04 | Landmine | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Miner', 'Kategori:Norske oppfinnelser'] | En landmine er eksplosiver som plasseres på eller under bakken og som utløses av en tredjepart, som et menneske eller et kjøretøy uten at den som har plassert minen må foreta seg noe. Som militært våpen benyttes landminer for å nekte fiendtlige styrker adgang til et område, og det kan være en effektiv måte å kanalisere fiendtlige styrker inn i et mindre område der en organisert mindre styrke kan nedkjempe dem. Fordi landminer ikke kan skille mellom stridende og sivile bryter de med distinksjonsprinsippet i krigens folkerett. Antipersonellminer er totalforbudt under Minekonvensjonen.
Landminer i forskjellige former har sannsynligvis eksistert like lenge som eksplosiver. Fra 1700-tallet kjenner vi bombefeller kjent under den franske betegnelsen fougasse, senere videreutviklet under den amerikanske borgerkrigen. Den moderne landminen ble utviklet i årene fram mot første verdenskrig. Forskjellige modeller ble introdusert i flere land omtrent samtidig. En av landminens "fedre" var den norske oppfinneren Nils Waltersen Aasen.
Det finnes et utall utløsningsmekanismer for landminer. Den mest brukte er trykk, men det finnes også miner som reagerer på lyd, bevegelse, magnetisme og vibrasjon.
Den kinesiske Type 73 er antageligvis verdens mest brukte landmine. De koster omtrent 25 kr stykket bestilt i større kvanta og kan sprenge bort benet til den som tråkker på den. Siden landminer er såpass billige blir de ofte brukt i «lavkost» konflikter, slik som for eksempel borgerkriger.
Siden landminer ofte blir liggende igjen lenge etter at konflikten er over, blir de en vedvarende fare for sivilbefolkningen i landet flere år etter konflikten. I enkelte konflikter har også landminer blitt brukt som rene terrorvåpen mot sivilbefolkningen.
Minekonvensjonen (offisielt navn The 1997 Convention on the Prohibition of the Use, Stockpiling, Production and Transfer or Anti-Personnel Mines and on Their Destruction) av 3. desember 1997 forbyr de statene som har ratifisert den å bruke landminer. Avtalen er gjeldende folkerett fra mars 1999. Pr. august 2008 har avtalen 156 statsparter, deriblant Norge. 37 land har ikke undertegnet avtalen, deriblant Russland, USA, Finland og de fleste statene i Midtøsten.
Nobels fredspris 1997 ble tildelt Den internasjonale kampanjen mot landminer og dens leder Jody Williams, USA.
| En landmine er eksplosiver som plasseres på eller under bakken og som utløses av en tredjepart, som et menneske eller et kjøretøy uten at den som har plassert minen må foreta seg noe. Som militært våpen benyttes landminer for å nekte fiendtlige styrker adgang til et område, og det kan være en effektiv måte å kanalisere fiendtlige styrker inn i et mindre område der en organisert mindre styrke kan nedkjempe dem. Fordi landminer ikke kan skille mellom stridende og sivile bryter de med distinksjonsprinsippet i krigens folkerett. Antipersonellminer er totalforbudt under Minekonvensjonen.
Landminer i forskjellige former har sannsynligvis eksistert like lenge som eksplosiver. Fra 1700-tallet kjenner vi bombefeller kjent under den franske betegnelsen fougasse, senere videreutviklet under den amerikanske borgerkrigen. Den moderne landminen ble utviklet i årene fram mot første verdenskrig. Forskjellige modeller ble introdusert i flere land omtrent samtidig. En av landminens "fedre" var den norske oppfinneren Nils Waltersen Aasen.
Det finnes et utall utløsningsmekanismer for landminer. Den mest brukte er trykk, men det finnes også miner som reagerer på lyd, bevegelse, magnetisme og vibrasjon.
Den kinesiske Type 73 er antageligvis verdens mest brukte landmine. De koster omtrent 25 kr stykket bestilt i større kvanta og kan sprenge bort benet til den som tråkker på den. Siden landminer er såpass billige blir de ofte brukt i «lavkost» konflikter, slik som for eksempel borgerkriger.
Siden landminer ofte blir liggende igjen lenge etter at konflikten er over, blir de en vedvarende fare for sivilbefolkningen i landet flere år etter konflikten. I enkelte konflikter har også landminer blitt brukt som rene terrorvåpen mot sivilbefolkningen.
Minekonvensjonen (offisielt navn The 1997 Convention on the Prohibition of the Use, Stockpiling, Production and Transfer or Anti-Personnel Mines and on Their Destruction) av 3. desember 1997 forbyr de statene som har ratifisert den å bruke landminer. Avtalen er gjeldende folkerett fra mars 1999. Pr. august 2008 har avtalen 156 statsparter, deriblant Norge. 37 land har ikke undertegnet avtalen, deriblant Russland, USA, Finland og de fleste statene i Midtøsten.
Nobels fredspris 1997 ble tildelt Den internasjonale kampanjen mot landminer og dens leder Jody Williams, USA.
== Se også ==
Sektormine
Stridsvognmine
Antipersonellmine
== Eksterne lenker ==
FNs arbeid mot landminer | En landmine er eksplosiver som plasseres på eller under bakken og som utløses av en tredjepart, som et menneske eller et kjøretøy uten at den som har plassert minen må foreta seg noe. Som militært våpen benyttes landminer for å nekte fiendtlige styrker adgang til et område, og det kan være en effektiv måte å kanalisere fiendtlige styrker inn i et mindre område der en organisert mindre styrke kan nedkjempe dem. | 7,025 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85sne_Seierstad | 2023-02-04 | Åsne Seierstad | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 10. februar', 'Kategori:Fødsler i 1970', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:NRK-journalister', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Bokhandlerprisen'] | Åsne Guldahl Seierstad (født 10. februar 1970 i Oslo) er en norsk journalist og sakprosaforfatter. Hun er særlig kjent for dokumentariske bøker med skildringer av hverdagsliv i krigs- og konfliktområder.Seierstad er cand.mag. fra Universitetet i Oslo med fagene russisk, spansk og idéhistorie. Hun ble frilansjournalist for Arbeiderbladet mens hun studerte statsvitenskap ved Universitetet i Moskva.
Hun holdt til i Russland fra 1993 til 1996, hvor hun dekket krigen i Tsjetsjenia. I 1997 var hun reporter i Kina. Fra 1998 til 2000 arbeidet hun i Dagsrevyen i NRK, og dekket blant annet krigen i Kosovo. Senere har hun dekket både krigen i Afghanistan og krigen i Irak under den amerikanske invasjonen i 2003 for både norsk og svensk fjernsyn.
Som reporter er hun inspirert av den polske journalisten Ryszard Kapuściński.
| Åsne Guldahl Seierstad (født 10. februar 1970 i Oslo) er en norsk journalist og sakprosaforfatter. Hun er særlig kjent for dokumentariske bøker med skildringer av hverdagsliv i krigs- og konfliktområder.Seierstad er cand.mag. fra Universitetet i Oslo med fagene russisk, spansk og idéhistorie. Hun ble frilansjournalist for Arbeiderbladet mens hun studerte statsvitenskap ved Universitetet i Moskva.
Hun holdt til i Russland fra 1993 til 1996, hvor hun dekket krigen i Tsjetsjenia. I 1997 var hun reporter i Kina. Fra 1998 til 2000 arbeidet hun i Dagsrevyen i NRK, og dekket blant annet krigen i Kosovo. Senere har hun dekket både krigen i Afghanistan og krigen i Irak under den amerikanske invasjonen i 2003 for både norsk og svensk fjernsyn.
Som reporter er hun inspirert av den polske journalisten Ryszard Kapuściński.
== Forfatterskap ==
Bokhandleren i Kabul er en sakprosabok som er skrevet etter metoden «deltagende observerende intervju», og utgitt i 2002 på forlaget Cappelen Damm. Metoden gir dyp innsikt i intervjuobjektet. Metoden er ellers mest brukt av sosialantropologer. Metoden benyttet i boken reflekter ikke det etiske aspektet knyttet til metoden, da flere av intervjuobjektene blir utlevert i den grad at de er gjenkjennbare og dermed kan skape uheldige konsekvenser i lys av afghansk kultur. Dermed blir det misvisende å knytte teksten til metoden "deltagende observerende intervju". Boken har ligget i 41 sammenhengende uker på bestselgerlisten i The New York Times.
Seierstad er blitt kritisert for innholdet i boken, og den omtalte bokhandleren, Shah Mohammed Rais, saksøkte henne og forlaget for Oslo tingrett. I tingretten tapte forfatteren og forlaget, og de ble dømt til å betale bokhandlerens kone, Suraia Rais, en oppreisning på kr 125 000 hver. Retten mente boken krenker privatlivets fred og beskrev følelsene og tankene til bokhandleres kone uten å ha dekning for det. Videre skal Seierstad ikke ha handlet i god tro, og bokhandlerens kone er blitt krenket gjennom boken.Seierstad og forlaget anket dommen til Borgarting lagmannsrett der de ble frikjent i desember 2011. Saken ble anket til Høyesterett. Høyesterett ga Seierstad og forlaget medhold i mai 2015.I 2016 gav hun ut boka To søstre som handler om hvordan to søstre fra Bærum ble radikalisert og reiste til Syria for å slutte seg til terrororganisasjonen IS. Boka ble belønnet med Brageprisen i klassen for beste sakprosabok. Boka var tiårets tredje mest solgte sakprosabok i Norge.I oktober 2022 kom boka Afghanerne, også den nominert til Brageprisen. Juryen skrev: "Åsne Seierstad står frem som en modig fortolker av vår nærmeste samtid. Afghanerne blir stående som inngangsport til fortellingen om de menneskelige omkostningene i lys av NATOs engasjement og Norges rolle i Afghanistan."
== Familie ==
Hun er datter av amanuensis Dag Seierstad og lektor Frøydis Guldahl. Hun var tidligere samboer med musiker Trygve Seim som hun har to barn med.
== Hedersbevisninger ==
1999: Gullruten
2001: Fritt Ords honnør
2002: Årets frilanser
2002: Bokhandlerprisen
2003: Den store journalistprisen
2003: Årets Peer Gynt
2004: EMMA (Ethnic Multicultural Media award)
2004: Prix de Libraires
2016: Brageprisen i klassen for beste sakprosabok for «To søstre»
2016: Neshornet, Klassekampens kulturpris
== Bibliografi ==
2000 Med ryggen mot verden: Portretter fra Serbia
2002 Bokhandleren i Kabul
2003 Hundre og en dag
2007 De krenkede
2013 En av oss : En fortelling om Norge
2016 To søstre
2022: Afghanerne
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Åsne Seierstad – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Åsne Seierstad på Internet Movie Database
(en) Åsne Seierstad på Twitter
(no) Åsne Seierstad i Store norske leksikon
(no) Åsne Seierstad i Cappelen Damm Forlag
(no) Åsne Seierstad i NRK Forfatter | Åsne Guldahl Seierstad (født 10. februar 1970 i Oslo) er en norsk journalist og sakprosaforfatter. | 7,026 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Linn_Ullmann | 2023-02-04 | Linn Ullmann | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler 9. august', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Litteraturstubber', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Vinnere av Amalie Skram-prisen', 'Kategori:Vinnere av Den norske leserprisen', 'Kategori:Vinnere av Doblougprisen', 'Kategori:Vinnere av P2-lytternes romanpris'] | Linn Ullmann (født 9. august 1966 i Oslo) er en norsk forfatter og journalist.
| Linn Ullmann (født 9. august 1966 i Oslo) er en norsk forfatter og journalist.
== Forfatterskap ==
Hun er utdannet ved New York University der hun studerte engelsk litteratur. Da hun debuterte med romanen Før du sovner i 1998, var hun allerede etablert som kritiker og kulturjournalist i Norge. Hennes andre roman Når jeg er hos deg ble utgitt i 2001, fulgt opp av romanen Nåde i 2002 . For Nåde ble Linn Ullmann tildelt Den norske leserprisen, boken ble også kåret til en av årets ti beste romaner av danske Weekendavisen. I 2007 ble Nåde nominert til The Independent Foreign Fiction Prize i Storbritannia, og i mars 2007 hadde Riksteatret premiere på den dramatiserte versjonen av romanen.Linn Ullmanns fjerde roman Et velsignet barn utkom høsten 2005, og ble nominert til Brageprisen. Et velsignet barn ble kåret til beste oversatte roman i avisa The Independent i 2008, og året etter ble romanen nominert til The Independent Foreign Fiction Prize og til irske International IMPAC Dublin Literary Award. I 2007 mottok hun Amalie Skram-prisen for sitt forfatterskap. Alle Linn Ullmanns romaner er utgitt i store deler av Europa og i USA. 24. november 2011 utkom Linn Ullmanns femte roman Det dyrebare.
== Annet kunstnerisk ==
I 2009 var Linn Ullmann med på å stifte kunstnersenteret Bergmangårdarna på Fårö, hvor hun også var kunstnerisk leder i oppstartsfasen. Linn Ullmann arbeider som journalist og kommentator i Aftenposten, og mottok i 2007 Gullpennen for sin journalistiske virksomhet der.
I 2011 satt Linn Ullmann i hovedjuryen på Filmfestivalen i Cannes sammen med blant andre Robert De Niro, Jude Law og Uma Thurman.
== Familie ==
Linn Ullmann er datter av skuespiller og regissør Liv Ullmann og regissør Ingmar Bergman. Hun er gift med forfatteren Niels Fredrik Dahl.
Se Ullmann for mer om slekta.
== Bibliografi ==
Før du sovner (1998)
Når jeg er hos deg (2000)
Nåde (2002)
Et velsignet barn (2005)
Det dyrebare (2011)
De urolige (2015)
Jente, 1983 (2021)
== Priser (utvalg) ==
Doblougprisen (2017)
P2-lytternes romanpris (2015)
Gullpennen (2007)
Amalie Skram-prisen (2007)
Den norske leserprisen (2002)
TCO:s litteraturpris (1999)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Linn Ullmann – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Linn Ullmann på Internet Movie Database
(sv) Linn Ullmann i Svensk Filmdatabas
(fr) Linn Ullmann på Allociné
(en) Linn Ullmann på AllMovie
(en) Linn Ullmann hos The Peerage
(no) Linn Ullmann i Oktober forlag
(no) Linn Ullmann i NRK Forfatter
(no) Linn Ullmann i Dagbladet Forfatter | Linn Ullmann (født 9. august 1966 i Oslo) er en norsk forfatter og journalist. | 7,027 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Klemens_von_Metternich | 2023-02-04 | Klemens von Metternich | ['Kategori:Adelen Metternich', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 11. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1859', 'Kategori:Elefantordenen', 'Kategori:Fødsler 15. mai', 'Kategori:Fødsler i 1773', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Koblenz', 'Kategori:Personer fra Strasbourg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Østerrikske politikere'] | Klemens Wenzel (eller Clemens Wenceslaus) Nepomuk Lothar von Metternich (født 15. mai 1773 i Koblenz i Tyskland, død 11. juni 1859 i Wien), greve av Königswart, siden 1813 fyrste av Metternich-Winneburg-Beilstein, siden 1818 hertug av Portella, var en østerriksk statsmann, som initierte restaurasjonen etter seieren over Frankrikes diktator Napoléon Bonaparte.
Metternich regnes som en av de viktigste diplomater og politikere under restaurasjonstiden, og spilte en ledende rolle i utformingen av Den hellige allianse mellom de gamle monarkier i Østerrike, Russland og Preussen. Metternich stod for et monarkistisk prinsipp og bekjempet de nasjonale og liberale bevegelsene.
| Klemens Wenzel (eller Clemens Wenceslaus) Nepomuk Lothar von Metternich (født 15. mai 1773 i Koblenz i Tyskland, død 11. juni 1859 i Wien), greve av Königswart, siden 1813 fyrste av Metternich-Winneburg-Beilstein, siden 1818 hertug av Portella, var en østerriksk statsmann, som initierte restaurasjonen etter seieren over Frankrikes diktator Napoléon Bonaparte.
Metternich regnes som en av de viktigste diplomater og politikere under restaurasjonstiden, og spilte en ledende rolle i utformingen av Den hellige allianse mellom de gamle monarkier i Østerrike, Russland og Preussen. Metternich stod for et monarkistisk prinsipp og bekjempet de nasjonale og liberale bevegelsene.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Han ble født i Koblenz i fyrsterkebispedømmet Trier (nå i Rheinland-Pfalz i Tyskland). Faren, fyrst Franz Georg Karl von Metternich, var diplomat i tjeneste hos kurfyrsten av Trier, og ble senere minister i De østerrikske Nederlandene.
Metternich studerte ved Universitetet i Strasbourg og Mainz.
=== Karriere ===
I 1809 ble han østerriksk utenriksminister, og fra 1813 stod han frem som en av Europas ledende statsmenn. Han spilte den førende rolle under Wienerkongressen (1814-1815), fredsforhandlingene etter Napoleonskrigene.
Hver kveld ble der avholdt middag på palasset Hofburg. Herutover arrangerte kongressens leder, fyrst Metternich en lang rekke av festligheter, banketter, baller, konserter, teaterforestillinger, jaktturer og så videre, især for representanter for de mindre stater – herunder Danmark. Det lyktes Metternich å blokkere de russiske planer om å annektere hele Polen og Preussens forsøk på å innlemme Sachsen. Det lyktes ham også å danne en tysk samling under østerriksk ledelse.
Etter kongressen spilte fyrsten en sentral rolle i den europeiske stormaktspolitikk frem til revolusjonene i 1848. Metternich var imot liberalisme, nasjonalisme, demokrati og revolusjon. Han var for konservatisme. Da den østerrikske regjering falt i 1848, flyktet han til England. I 1851 trakk han seg tilbake til sitt slott Johannesberg ved Rhinen. Han døde den 11. juni 1859.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Berglar, Peter: Metternich. Kutscher Europas – Arzt der Revolutionen, Zürich/Frankfurt 1973.
Palmer, Alan: Metternich, (London 1972, engelsk) tysk utgave: Claassen 1977 ISBN 3-546-47346-9.
== Eksterne lenker ==
Wikiquote: Klemens von Metternich – sitater
Artikel im Österreich-Lexikon aeiou | Klemens Wenzel (eller Clemens Wenceslaus) Nepomuk Lothar von Metternich (født 15. mai 1773 i Koblenz i Tyskland, død 11. | 7,028 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_fotball_1948 | 2023-02-04 | Norsk fotball 1948 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotball i 1948', 'Kategori:Fotball i Norge etter år', 'Kategori:Sport i Norge i 1948'] | Resultater fra norsk fotball i 1948.
| Resultater fra norsk fotball i 1948.
== Norgesserien 1947-48 ==
=== Finale ===
9. juli: Freidig - Sparta 2-1
== Norgesmesterskapet ==
=== Finale ===
17. oktober: Sarpsborg – Fredrikstad 1-0
== Nordnorsk mesterskap ==
=== Finale ===
Mjølner - Narvik/Nor 3-1
== Landskamper ==
Utdypende artikkel: Norges landskamper i fotball 194826. mai: Norge - Nederland 1-2, treningskamp
12. juni: Danmark - Norge 1-2, treningskamp
6. august: Norge - USA 11-0, treningskamp
5. september: Norge - Finland 2-0, treningskamp
19. september: Norge - Sverige 3-5, treningskamp
24. desember: Egypt - Norge 1-1, treningskamp
== Referanser == | Resultater fra norsk fotball i 1948. | 7,029 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%A1gat | 2023-02-04 | Ságat | ['Kategori:1956 i Norge', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1956', 'Kategori:Aviser i Troms og Finnmark', 'Kategori:Avisstubber', 'Kategori:Kultur i Porsanger', 'Kategori:Norske riksdekkende aviser', 'Kategori:Næringsliv i Porsanger', 'Kategori:Samiske aviser', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2021-10'] | Ságat («nyheter») er en norskspråklig samisk avis som utgis i Finnmark.
Avisen ble etablert i Vadsø i 1956, men flyttet i 1981 til Lakselv, hvor hovedkontoret er i dag. Avisen dekker en rekke kommuner i de samiske områdene i Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark.
| Ságat («nyheter») er en norskspråklig samisk avis som utgis i Finnmark.
Avisen ble etablert i Vadsø i 1956, men flyttet i 1981 til Lakselv, hvor hovedkontoret er i dag. Avisen dekker en rekke kommuner i de samiske områdene i Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark.
== Historie ==
Finnmark fylkesting satte ned «Utvalget for samisk avis» i april 1955, og dette bestod av sorenskriver Dag Tønder fra Vardø, programsekretær i NRK, Thor Frette, Vadsø, gårdbruker Ole Andreas Olsen, Bonakas, og samekonsulent Hans J. Henriksen, Vadsø. Utvalgets arbeid resulterte i andelslaget «Sámiid Aviisa OS (Samisk Avis AL)» med en målsetning om minst en avisutgivelse i måneden fra Vadsø. Det var to aktuelle avisnavn å velge, Ságat («Nyheter») eller Sádni Doalvo («Budbringeren»). Ságat ble valgt som navn.
Den første avisen kom i desember 1956 og en tok sikte på ukentlig utgivelse den første tiden. Etter et halvt års drift måtte driften innstille grunnet økonomiske problemer. Tilbakemelding fra Kirke- og undervisningsdepartementet om offentlig tilskudd lot vente på seg og høsten 1958 var avisen tilbake som månedsavis med et mindre sidetall. I 1959 kom det første statstilskuddet til avisen.
Økende abonnementstall for avisen som fram til da var redigert på samisk førte til økende utgivelsesfrekvens. Fra 1962 kom Ságat ut annenhver torsdag både på samisk og norsk. I 1966 hadde ikke styret bare problemer med å finne en ny redaktør, men også å opprettholde utgivelsesfrekvensen. En nedleggelse ble diskutert flere ganger mot slutten av 1960-tallet men hver gang avvist.
I 1972 ble det nedsatt et utvalg for å vurdere avisas framtid. Den konkluderte med at Ságat skulle komme i tabloidformat og at det skulle arbeides for å skaffe flere abonnenter. Abonnementstallet steg fra ca. 400 i august 1972 til ca. 1 950 ved utgangen av februar 1973. Økt annonsemengde og statstilskudd bidro til å styrke økonomien i avisa.
1. september 1975 kom Ságat som ukeavis og avisen ble i 1977 medlem av Norske Avisers Landsforbund, noe som særlig var en anerkjennelse av at Ságat var en virkelig avis.
På generalforsamlingen i 1977 kom det til en konflikt om hvilket språk avisa skulle redigeres på, og et forslag om at samisk skulle være hovedspråket med innslag på norsk ble nedstemt. Mangeårig redaktør Geir Wulff ble ansatt ved årsskiftet 1977/78 som landets yngste redaktør. I 1978 ble Ságat aksjeselskap og i 1979 fikk avisen konkurranse av den nyetablerte Sámi Áigi. I 1981 flyttet avisa fra Vadsø til Lakselv, noe som innebar at avisa etablerte seg i et sentralt samisk bosettingsområde.
I 1983 og 1985 ble det etablert to distriktskontorer i henholdsvis Tana og Evenes. Senere er det etablert nye underkontor i Karasjok, Nordre Troms, Snåsa og Sør-Norge.
Fra 1. januar 1997 begynte Ságat å komme ut 3 ganger pr. uke. Den 4. april 2008 ble utgiverhyppigheten utvida til 4 utgaver per uke. Ságat ble 1. oktober 2008 dagsavis, med fem ukentlige utgaver (tirsdag, onsdag, torsdag, fredag og lørdag).
Opplagstallet var i 2015 på 2563(kilde medienorgeuib.no). Avisen er tilgjengelig med en nettutgave som kun er åpen mot betaling. Avisens mottar nær 10 mill. NOK i årlig i offentlig støtte til driften.
== Eiere ==
Samisk avis AS/Sámiid áviisa AS er et aksjeselskap. 51 nordnorske kommuner og fylkeskommuner eier tilsammen ca. 47 %, samiske kulturorganisasjoner ca. 10 %, mens de øvrige 43 % eies av tilsammen ca. 600 småaksjonærer deriblant lokale bondelag, sauealslag, fiskarlag og de fleste politiske partier. Den største aksjeeier er Porsanger kommune som eier 40 %, deretter Samenes landsforbund som eier 6 % og Sámi Dálulaččaid Searvi med 4 %.
== Redaktører ==
Kristian Olsen 1956–57
Hans J. Henriksen og Thor Frette 1958–61
Hans J. Henriksen 1961–64
Nils Jernsletten 1964–66
Isak Østmo 1966–66
Hans J. Henriksen 1966–67
Albert Johansen 1967–68
Odd Mathis Hætta 1968–74
Peder Andreas Varsi, Johan Store og Arne Wulff 1974–75
Geir Wulff 1976
Bjarne Store-Jakobsen 1976–78
Geir Wulff 1978–
== Opplag ==
Kilder dersom ikke annet er nevnt: Aviskatalogen.
== Se også ==
Aviser i Finnmark
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Ságat | Ságat («nyheter») er en norskspråklig samisk avis som utgis i Finnmark. | 7,030 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Min_%C3%81igi | 2023-02-04 | Min Áigi | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1993', 'Kategori:Aviser nedlagt i 2008', 'Kategori:Avisstubber', 'Kategori:Kultur i Karasjok', 'Kategori:Nedlagte aviser i Finnmark', 'Kategori:Nedlagte samiske aviser', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2021-10'] | Min Áigi var en samiskspråklig avis med redaksjon i Karasjok. Den dekte samisk språk, kultur og samfunnsliv. Min Àigi hadde lokalkontor i Tana, Kautokeino og Jokkmokk, samt markedsavdeling i Lakselv.
Avisen ble etablert i 1993, og hadde en målsetting om å utgi en fri og uavhengig avis for den samiske befolkningen. Første nummer utkom 22. mai 1993. Siden kom avisa i hovedsak ut to ganger i uken. Min Áigi hadde som visjon å bli en «allsamisk» avis som dekte hele det samiske bosettingsområdet, uavhengig av rikenes grenser.
Finnmark Dagblad i Hammerfest var hovedeier gjennom eierselskapet Min Áigi AS. Blant de andre eierne var Karasjok kommune, Norske Samers Riksforbund (NSR), Samenes Landsforbund (SLF) og Davvi Girji. Den siste ansvarlige redaktøren var Svein Nordsletta.
Fra og med 6. februar 2008 ble Min Áigi sammen med Áššu en del av den nye samiske dagsavisa Ávvir.
| Min Áigi var en samiskspråklig avis med redaksjon i Karasjok. Den dekte samisk språk, kultur og samfunnsliv. Min Àigi hadde lokalkontor i Tana, Kautokeino og Jokkmokk, samt markedsavdeling i Lakselv.
Avisen ble etablert i 1993, og hadde en målsetting om å utgi en fri og uavhengig avis for den samiske befolkningen. Første nummer utkom 22. mai 1993. Siden kom avisa i hovedsak ut to ganger i uken. Min Áigi hadde som visjon å bli en «allsamisk» avis som dekte hele det samiske bosettingsområdet, uavhengig av rikenes grenser.
Finnmark Dagblad i Hammerfest var hovedeier gjennom eierselskapet Min Áigi AS. Blant de andre eierne var Karasjok kommune, Norske Samers Riksforbund (NSR), Samenes Landsforbund (SLF) og Davvi Girji. Den siste ansvarlige redaktøren var Svein Nordsletta.
Fra og med 6. februar 2008 ble Min Áigi sammen med Áššu en del av den nye samiske dagsavisa Ávvir.
== Opplag ==
2002: 1 197
2003: 1 072
2004: 1 211
2005: 1 179
2006: 1 177
2007: 1 104:
== Se også ==
Liste over nedlagte norske aviser
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Min Áigi | Min Áigi var en samiskspråklig avis med redaksjon i Karasjok. Den dekte samisk språk, kultur og samfunnsliv. | 7,031 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%81%C5%A1%C5%A1u | 2023-02-04 | Áššu | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1993', 'Kategori:Aviser nedlagt i 2008', 'Kategori:Avisstubber', 'Kategori:Kultur i Kautokeino', 'Kategori:Nedlagte aviser i Finnmark', 'Kategori:Nedlagte samiske aviser', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09'] | Áššu var en samiskspråklig avis som ble utgitt to ganger i uka, tirsdag og fredag. Avisa ble etablert i 1993 og ble utgitt i Kautokeino. Dekningsområdet var hele det samiske området i Norge, Sverige og Finland. Redaksjonelt søkte Áššu sine nyheter og bakgrunnsstoff på tvers av grenser og politiske skillelinjer. Avisa ble utgitt av Sami Aviisa AS, som eies av Nordavis AS (35,0 %), Norske Samers Riksforbund (32,5 %) og Norske Reindriftssamers Landsforbund (32,5 %). Den siste ansvarlige redaktøren var Anders J. Bals.
Fra og med 6. februar 2008 er Áššu sammen med Min Áigi en del av den nye samiske dagsavisa Ávvir.
| Áššu var en samiskspråklig avis som ble utgitt to ganger i uka, tirsdag og fredag. Avisa ble etablert i 1993 og ble utgitt i Kautokeino. Dekningsområdet var hele det samiske området i Norge, Sverige og Finland. Redaksjonelt søkte Áššu sine nyheter og bakgrunnsstoff på tvers av grenser og politiske skillelinjer. Avisa ble utgitt av Sami Aviisa AS, som eies av Nordavis AS (35,0 %), Norske Samers Riksforbund (32,5 %) og Norske Reindriftssamers Landsforbund (32,5 %). Den siste ansvarlige redaktøren var Anders J. Bals.
Fra og med 6. februar 2008 er Áššu sammen med Min Áigi en del av den nye samiske dagsavisa Ávvir.
== Opplag ==
2002: 1 129
2003: 1 117
2004: 1 084
2005: 1 021
2006: 975
2007: 1 008:
== Se også ==
Liste over nedlagte norske aviser
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Áššu | Áššu var en samiskspråklig avis som ble utgitt to ganger i uka, tirsdag og fredag. Avisa ble etablert i 1993 og ble utgitt i Kautokeino. | 7,032 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jernkorset | 2023-02-04 | Jernkorset | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Jernkorset', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1813'] | Jernkorset (Eisernes Kreuz) er dels et symbol og dels en tysk militær utmerkelse. Jernkorset har sin opprinnelse som symbol for Den tyske orden i middelalderen og ble tatt i bruk som prøyssisk nasjonalsymbol og militær utmerkelse under Napoleonskrigene. Jernkorset, som er formet som et mantuansk kors (Tatzenkreuz) fra riddertiden, brukes i dag i en stilisert variant, Balkenkreuz, som symbol for det tyske forsvaret, Bundeswehr.
Som militær utmerkelse ble Jernkorset innstiftet i 1813 under Napoleonskrigene av kong Fredrik Vilhelm III i Preussen; den første som mottok Jernkorset var en kvinne, da avdøde dronning Louise (bl.a. tippoldemor til kong Haakon VII av Norge), som fikk utmerkelsen for sin innsats under Napoleonskrigene. Jernkorset skulle gjennom sitt enkle materialvalg uttrykke nøkternhet og egalitære verdier, og utmerkelsen kunne tildeles uavhengig av sosial klasse. Jernkorset var opprinnelig en prøyssisk utmerkelse, men ble etter Tysklands samling i praksis en tysk nasjonal utmerkelse under første verdenskrig. Utmerkelsen har bare blitt tildelt i krig, dvs. at det finnes Jernkors fra 1813 (Napoleonskrigene), 1870 (den fransk-prøyssiske krig), 1914 (første verdenskrig) og 1939 (andre verdenskrig). Utmerkelsen har formelt blitt innstiftet på nytt ved hver krig, slik at ett av disse fire årstallene er innskrevet på nedre korsarm. Jernkorset er beskyttet ved lov i Tyskland, og det er forbudt å bære utmerkelsen uten å være rettmessig tildelt den.
Jernkorset ble brukt som symbol for den tyske hæren fra 1871 til 1915. Under den første verdenskrigen ble jernkorset for første gang tatt i bruk som et nasjonalt militært symbol for hele de tyske stridskreftene, og fikk i denne forbindelse en forenklet form. I 1956 ble jernkorset tatt i bruk i opprinnelig design som symbol for det daværende vesttyske forsvaret Bundeswehr.
| Jernkorset (Eisernes Kreuz) er dels et symbol og dels en tysk militær utmerkelse. Jernkorset har sin opprinnelse som symbol for Den tyske orden i middelalderen og ble tatt i bruk som prøyssisk nasjonalsymbol og militær utmerkelse under Napoleonskrigene. Jernkorset, som er formet som et mantuansk kors (Tatzenkreuz) fra riddertiden, brukes i dag i en stilisert variant, Balkenkreuz, som symbol for det tyske forsvaret, Bundeswehr.
Som militær utmerkelse ble Jernkorset innstiftet i 1813 under Napoleonskrigene av kong Fredrik Vilhelm III i Preussen; den første som mottok Jernkorset var en kvinne, da avdøde dronning Louise (bl.a. tippoldemor til kong Haakon VII av Norge), som fikk utmerkelsen for sin innsats under Napoleonskrigene. Jernkorset skulle gjennom sitt enkle materialvalg uttrykke nøkternhet og egalitære verdier, og utmerkelsen kunne tildeles uavhengig av sosial klasse. Jernkorset var opprinnelig en prøyssisk utmerkelse, men ble etter Tysklands samling i praksis en tysk nasjonal utmerkelse under første verdenskrig. Utmerkelsen har bare blitt tildelt i krig, dvs. at det finnes Jernkors fra 1813 (Napoleonskrigene), 1870 (den fransk-prøyssiske krig), 1914 (første verdenskrig) og 1939 (andre verdenskrig). Utmerkelsen har formelt blitt innstiftet på nytt ved hver krig, slik at ett av disse fire årstallene er innskrevet på nedre korsarm. Jernkorset er beskyttet ved lov i Tyskland, og det er forbudt å bære utmerkelsen uten å være rettmessig tildelt den.
Jernkorset ble brukt som symbol for den tyske hæren fra 1871 til 1915. Under den første verdenskrigen ble jernkorset for første gang tatt i bruk som et nasjonalt militært symbol for hele de tyske stridskreftene, og fikk i denne forbindelse en forenklet form. I 1956 ble jernkorset tatt i bruk i opprinnelig design som symbol for det daværende vesttyske forsvaret Bundeswehr.
== Historie ==
Det svarte korset i ulike utforminger stammer fra korstogstiden og har lang tradisjon som symbol for både Den tyske orden (1190–1806) og prøyssiske og tyske stridskrefter. Som militær utmerkelse og prøyssisk nasjonalsymbol ble Jernkorset tegnet av arkitekten Karl Friedrich Schinkel etter frihetskrigen mot Napoleon, med Malteserkorset som forbilde. Jernkorset var den første tyske utmerkelse som kunne tildeles enhver uansett stand og stilling. Valget av svart støpejern som materiale var et symbolsk uttrykk for den nøkternhet som var en dyd av nødvendighet for den hardt pressede prøyssiske stat, og en selvfølge for den enkle, men ridderlige soldat.
Utgaven fra 1813 hadde kongens kronede monogram i øvre korsarm og stilisert eikeløv i midten av korset. Utgavene fra 1870 og 1914 hadde kongekronen (ikke keiserkronen) alene øverst, og kongens (keiserens) monogram W i midten. I 1939-utgaven var monogrammet erstattet av et hakekors. Denne utgaven ble levert av flere produsenter, og den finnes derfor i flere varianter. Opprinnelig var ordensbåndet svart med to hvite striper, Preussens nasjonalfarger og flaggfarger. I utgaven fra 1939 ble midtre svarte stripe forandret fra svart til rød, slik at båndet fikk de tyske flaggfargene etter 1870 – svart, hvitt og rødt.
Til tross for at 1939-utgaven inneholder et hakekors, ble den ikke forbudt å bære etter andre verdenskrig, selv om hakekorset ble forbudt ellers i det tyske samfunnet. Dette forandret seg i 1957, da den tyske forbundsrepublikk erstattet hakekorset med eikeløv som i den opprinnelige utgaven fra 1813. Alle som hadde mottatt jernkors med hakekors fikk da nye med eikeløv. Lov om titler, ordener og utmerkelser (1957) bestemte at krigsveteraner som kunne dokumentere at de var blitt tildelt Jernkorset, kunne bære den nye utgaven med eikeløv. Jernkorset er beskyttet av samme lov, slik at det ikke er lov å bære utmerkelsen uten å være rettmessig tildelt den.
Jernkorset ble innført som et nasjonalt symbol første gang i forbindelse med den første verdenskrigen. En stilisert versjon brukes også i dag som symbol i det tyske forsvaret.
== Grader ==
Ordenen inndeles i flere grader, og man må først ha fått en lavere grad før man kan få en høyere:
Jernkorsets storkors* (Großkreuz des Eisernen Kreuzes)
Jernkorsets ridderkors med eikeløv i gull, sverd og briljanter** (Ritterkreuz des Eisernen Kreuzes mit Goldenem Eichenlaub, Schwertern und Brillanten)
Jernkorsets ridderkors med eikeløv, sverd og briljanter (Ritterkreuz des Eisernen Kreuzes mit Eichenlaub, Schwertern und Brillanten)
Jernkorsets ridderkors med eikeløv og sverd (Ritterkreuz des Eisernen Kreuzes mit Eichenlaub und Schwertern)
Jernkorsets ridderkors med eikeløv (Ritterkreuz des Eisernen Kreuzes mit Eichenlaub)
Jernkorsets ridderkors (Ritterkreuz des Eisernen Kreuzes – RK)
Jernkorset av 1. klasse (Eisernes Kreuz 1. Klasse – EK1)
Jernkorset av 2. klasse (Eisernes Kreuz 2. Klasse – EK2)* Ble kun utdelt én gang under andre verdenskrig da Hermann Göring ble utnevnt til Reichsmarschall 19. juli 1940.
** Ble kun utdelt én gang – til Hans-Ulrich Rudel, oberst i Luftwaffe
== Bæring ==
Under andre verdenskrig gjaldt følgene regler for bæring av Jernkorset på uniform:
Jernkorsets storkors og ridderkors skulle bæres i bånd rundt halsen
Jernkorset klasse 1 var festet på venstre brystlommen med nålen på baksiden
Jernkorset klasse 2 var kun båndet festet på uniformen i andre knappehullTil de eldre utgavene av storkorset hørte også en krasjan med korset i midten. Etter midten av 1800-tallet ble den komplette Jernkorset av 2. klasse bare båret ved tildelingen eller ved særlige anledninger.
De som ble tildelt 1939-utgaven og hadde fått 1914-utgaven tidligere, fikk en spenne med riksørnen og tallet 1939 under. Denne ble festet på båndet til 2. klasse og over 1. klasse-medaljen på brystlommen.
== Diskusjon om gjeninnføring ==
Jernkorset har ikke blitt utdelt som utmerkelse siden mai 1945, men det har flere ganger vært foreslått å utdele det for fortjenester under internasjonale operasjoner i regi av NATO, EU eller FN som Tyskland deltar i. I mai 2007 ble det innlevert et forslag til Forbundsdagen om å gjeninnstifte Jernkorset som utmerkelse. Forbundsdagen oversendte forslaget til Forsvarsdepartementetet. Presidenten i Reservistforeningen, Ernst-Reinhard Beck (CDU), støttet forslaget og begrunnet det med at Jernkorset brukes på alle militære fartøy og er et symbol på håp, hjelp og solidaritet i kriseregioner. I 2008 undertegnet president Horst Köhler en lov om opprettelse av Ehrenkreuz der Bundeswehr für Tapferkeit som den høyeste utmerkelse for tapperhet i det tyske militære.
== Sivile innehavere ==
Jernkorset var normalt en ren militær dekorasjon, men har i noen tilfeller vært utdelt til sivile som utførte militære funksjoner. F.eks. ble korset tildelt de to pilotene Hanna Reitsch og Melitta Schenk von Stauffenberg.
== Norske innehavere ==
Jernkorset er også blitt tildelt nordmenn, i hovedsak frontkjempere under andre verdenskrig. Litt over 300 frontkjempere ble mottakere av Jernkorset av andre klasse, og man er sikre på at minst 34 nordmenn ble mottakere av Jernkorset av første klasse.Kjente norske innehavere av Jernkorset av første klasse: Jonas Lie, Fredrik Jensen, Bjørn Østring, Per Imerslund, Olaf T. Lindvig, Johan Petter Balstad og Felix Thoresen.
Norske innehavere av Jernkorset av 2. klasse, er Arild Hamsun, Finn Kaas og Henry Rinnan, med flere.
== Bilder ==
== Se også ==
Liste over tyske militære utmerkelser 1933-1945
Krigsordenen av det tyske kors
== Litteratur ==
Gordon Williamson: Iron Cross of 1939, R James Bender 2002, ISBN 0912138866
Dietrich Maerz: The Knights Cross of the Iron Cross, B&D Publishing 2007, ISBN 0979796903
Dietrich Maerz: The Iron Cross 1. Class, B&D Publishing 2010 ISBN 0979796970
Gordon Williamson: Knights of the Iron Cross: A History, 1939-45, Blandford 1987, ISBN 9780713718201
W-P Fellgiebel: Elite of the Third Reich: The Recipients of the Knight's Cross of the Iron Cross 1939-1945, Helion & Company 2003, ISBN 1874622469
Stephen Thomas Previtera: The Iron Time: A History of the Iron Cross, Winidore Pubns 2000, ISBN 0967307007
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Iron Cross – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Iron Cross – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Eisernes Kreuz (Jernkorset) - Introduksjon på Samlerforumet.net (no)
Wehrmacht Awards - The Iron Cross (en)
Wehrmacht Awards - Iron Cross Spange (en)
Lexicon der Wehrmacht - Eisernes Kreuz (de)
Lexicon der Wehrmacht - Ritterkreuz des Eisernen Kreuzes (de) | | dato = 10. mars 1813 | 7,033 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Croix_de_guerre_1939%E2%80%931945 | 2023-02-04 | Croix de guerre 1939–1945 | ['Kategori:1939 i Frankrike', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Croix de Guerre (Frankrike)', 'Kategori:Frankrikes forsvar', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1939'] | Croix de guerre 1939–1945 (norsk: Krigskorset 1939–1945) er en fransk militær dekorasjon, innstiftet den 26. september 1939. Medaljen ble tildelt for utmerket innsats under andre verdenskrig. Den ble tildelt militære på alle nivåer, samt militæravdelinger, og kunne også tildeles sivile, bysamfunn og kommuner. Croix de guerre 1939–1945 ble også tildelt utlendinger.
Utmerkelsen er en etterfølger etter Croix de guerre 1914–1918, som ble innstiftet for innsats i første verdenskrig. For innsats i kriger utenfor Europa ble det i 1921 innstiftet et Croix de guerre des Théâtres d'opérations extérieures.
| Croix de guerre 1939–1945 (norsk: Krigskorset 1939–1945) er en fransk militær dekorasjon, innstiftet den 26. september 1939. Medaljen ble tildelt for utmerket innsats under andre verdenskrig. Den ble tildelt militære på alle nivåer, samt militæravdelinger, og kunne også tildeles sivile, bysamfunn og kommuner. Croix de guerre 1939–1945 ble også tildelt utlendinger.
Utmerkelsen er en etterfølger etter Croix de guerre 1914–1918, som ble innstiftet for innsats i første verdenskrig. For innsats i kriger utenfor Europa ble det i 1921 innstiftet et Croix de guerre des Théâtres d'opérations extérieures.
== Utforming ==
Croix de guerre 1939–1945 er i utforming lik Croix de guerre 1914–1918 og Croix de guerre des Théâtres d'opérations extérieures, bortsett fra at årstall på revers og medaljebåndet er forskjellig. Utmerkelsen består av et bronsekors med utbøyde armer. Korset er lagt på krysslagte sverd. Midtmedaljongen bærer en avbildning av republikkens kvinnefigur, en høyrevendt byste der figuren er iført frygisk lue og laurbærkrans. Medaljongen er omgitt av en bord med innskriften «RÉPUBLIQUE FRANÇAISE». På revers står årstallene «1939» eller «1939–1945» avhengig av tildelingstidspunkt.Utmerkelsen er basert på modellen utformet av billedhoggeren Paul-Albert Bartholomé.Medaljen er opphengt i et rødt bånd med fire grønne striper i midten. Fargene i båndet er lik de som keiser Napoléon III fastsatte for St. Helena-medaljen, som ble tildelt det første keiserrikets veteraner.
Medaljebåndet kan utstyres med tilleggsutmerkelser. Anførsel på hærens dagsordre er markert med en palmegren i bronse, fem slike med en palmegren i sølv. Stjerner i bronse indikerer anførsel på dagsordren til regiment eller brigade, i sølv på dagsordren til divisjoner og forgylt på dagsordren til armékorps.
Avdelinger som utmerket seg gjentatte ganger, fikk etter andre og tredje tildeling av Croix de guerre 1939–1945, båndet utstyrt med snor. Denne kunne alle tjenestegjørende i avdelingen bære.
== Rivaliserende utmerkelser ==
Den tyskvennlige Vichy-regjeringen under ledelse av marskalk Philippe Pétain bestemte i et dekret datert 28. mars 1941 å oppheve utmerkelsen og erstatte den med en egen variant. Denne hadde krigskorset med årstallene «1939–1940» på revers og et grønt bånd med smale svarte striper.I Alger i 1943 tok general Giraud til å tildele krigskorset i båndet til Croix de guerre 1914–1918. Medaljen hadde korslagte franske flagg på advers og årstallet «1943» på revers.De frie franske styrker fortsatte tildeling av utmerkelsen slik den ble innstiftet i 1939. I 1944 erklærte De frie franske styrker at dette skulle være den eneste anerkjente versjon av utmerkelsen.
== Tildeling ==
Croix de guerre 1939–1945 ble tildelt den som ved sin innsats på slagmarken har gjort seg bemerket på en slik måte at vedkommende er blitt nedtegnet i avdelingens dagsordre. Den kunne tildeles personell av enhver rang, samt militære avdelinger, bysamfunn og sivilpersoner. Medaljen ble også tildelt utenlandske soldater.
Flygeren Pierre Clostermann mottok Croix de guerre 1939–1945 med 27 palmer.Totalt ble 1585 byer og kommuner tildelt Croix de guerre 1939–1945.
== Referanser ==
== Kilder ==
Battini, Jean og Witold Zaniewicki: Guide pratique des décorations françaises actuelles, Panazol: Lavauzelle, 2006, s. 65–68
Décorations officielles françaises, Paris: Administration des monnaies et médailles, 1956, s. 52–56 og 181
Hieronymussen, Poul Ohm og Jørgen Lundø: Europæiske ordner i farver, København: Politikens forlag, 1966, s. 136 | | lavere = Médaille de la Résistance | 7,034 |
https://no.wikipedia.org/wiki/K%C3%B6niglicher_Hausorden_von_Hohenzollern | 2023-02-04 | Königlicher Hausorden von Hohenzollern | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Tyske militære utmerkelser', 'Kategori:Tyske ordener', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1841'] | Königliche Hausorden von Hohenzollern er en orden som ble innstiftet den 5. desember 1841, i tilsammen 3 klasser, av kong Friedrich Wilhelm IV. Det var ikke en ren militærorden, og kunne dermed også tildeles sivile som utmerket seg overfor huset Hohenzollern.
I krigstid ble ordenen utelukkende tildelt offiserer som hadde gjort fedrelandet særlig store tjenester og utvist usedvanlig tapperhet.
Det kompliserte ordensystemet i Det tyske rike sørget for at ingen fikk samme orden to ganger for samme fortjeneste. En offiser som allerede hadde fått Jernkorset første klasse, fikk for fortsatte fremragende tjenester denne husordenen. Den var dermed et mellomnivå før Pour le Mérite.
Den kongelige husordenen var under første verdenskrig en svært viktig utmerkelse, som ble tildelt tilsammen 8291 personer.
Etter 1918 ble den ikke lenger utdelt som statlig orden, men en dynastisk orden innenfor Huset Hohenzollern til medlemmer av familien og personer som utmerket seg i tjeneste for familiens interesser.. | Königliche Hausorden von Hohenzollern er en orden som ble innstiftet den 5. desember 1841, i tilsammen 3 klasser, av kong Friedrich Wilhelm IV. Det var ikke en ren militærorden, og kunne dermed også tildeles sivile som utmerket seg overfor huset Hohenzollern.
I krigstid ble ordenen utelukkende tildelt offiserer som hadde gjort fedrelandet særlig store tjenester og utvist usedvanlig tapperhet.
Det kompliserte ordensystemet i Det tyske rike sørget for at ingen fikk samme orden to ganger for samme fortjeneste. En offiser som allerede hadde fått Jernkorset første klasse, fikk for fortsatte fremragende tjenester denne husordenen. Den var dermed et mellomnivå før Pour le Mérite.
Den kongelige husordenen var under første verdenskrig en svært viktig utmerkelse, som ble tildelt tilsammen 8291 personer.
Etter 1918 ble den ikke lenger utdelt som statlig orden, men en dynastisk orden innenfor Huset Hohenzollern til medlemmer av familien og personer som utmerket seg i tjeneste for familiens interesser.. | Königliche Hausorden von Hohenzollern er en orden som ble innstiftet den 5. desember 1841, i tilsammen 3 klasser, av kong Friedrich Wilhelm IV. | 7,035 |
null | 2023-02-04 | Erich Kästner | null | null | null | Erich Kästner (født 23. februar 1899 i Dresden i Kongeriket Sachsen, død 29. | 7,036 |
null | 2023-02-04 | Hans-Ulrich Rudel | null | null | null | Oberst Hans-Ulrich Rudel (født 2. juli 1916 i Konradswaldau i Kreis Landeshut i Tyskland, død 18. | 7,037 |
null | 2023-02-04 | Hofburg | null | null | null | Hofburg er et slott og borg i Wien og er den tidligere keiserlige østerrikske residensen. Fra 1438 til omkring 1580 var den residens for keiseren av det tysk-romerske rike, senere residens for keiseren av Østerrike frem til 1918. | 7,038 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Juan_Per%C3%B3n | 2023-02-04 | Juan Perón | ['Kategori:Argentinske presidenter', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1974', 'Kategori:Fødsler 8. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1895', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Lobos', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Juan Domingo Perón Sosa (født 8. oktober 1895 i Lobos i Argentina, død 1. juli 1974 i Buenos Aires) var en argentinsk general, politiker og to ganger landets president.
Juan Perón var grunnlegger og forgrunnsfigur for den peronistiske bevegelsen og ideologien, en slags fagforeningsorientert populisme som oppstod i 1940-årene. Da Peróns parti Partido Justicialista vant valget i Argentina i 1946, ble Perón president. Han avskaffet parlamentarisk demokrati. Peron ble styrtet av et militærkupp i 1955 hvorpå fagforeningene og nasjonalsyndikalistene ble undertrykt. Peron vant på nytt et valg i 1973, og dro tilbake fra eksil i Spania hvorpå han styrte Argentina i ett år før han døde.
Han var gift tre ganger, blant annet med Eva Perón og senere med Isabel Perón. Musikalen og filmen Evita bygger på historien om forholdet mellom Eva og Juan Perón.
| Juan Domingo Perón Sosa (født 8. oktober 1895 i Lobos i Argentina, død 1. juli 1974 i Buenos Aires) var en argentinsk general, politiker og to ganger landets president.
Juan Perón var grunnlegger og forgrunnsfigur for den peronistiske bevegelsen og ideologien, en slags fagforeningsorientert populisme som oppstod i 1940-årene. Da Peróns parti Partido Justicialista vant valget i Argentina i 1946, ble Perón president. Han avskaffet parlamentarisk demokrati. Peron ble styrtet av et militærkupp i 1955 hvorpå fagforeningene og nasjonalsyndikalistene ble undertrykt. Peron vant på nytt et valg i 1973, og dro tilbake fra eksil i Spania hvorpå han styrte Argentina i ett år før han døde.
Han var gift tre ganger, blant annet med Eva Perón og senere med Isabel Perón. Musikalen og filmen Evita bygger på historien om forholdet mellom Eva og Juan Perón.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Perón var sønn av en funksjonær som etterhvert valgte å flytte til landet for å holde kveg. Perón var født utenfor ekteskap, men han holdt dette forhold skjult. På landet opplevde han bøndenes nød.
Som tiåring flyttet han bort fra sine foreldre og inn til sin onkel i Buenos Aires. Som 16-årig tok han videre til et militærakademi. Perón hadde aldri sterke bånd til sin familie.
Den 5. januar 1929 giftet han seg med Aurelia Tizón, men hun døde av kreft i 1938. Fra 1945 til 1952 var han gift med Eva Perón, bedre kjent som Evita. Hun døde også av kreft. I 1961, mens han stod uten makt, ble han gift med Maria Estela «Isabelita» Martinez. Ekteskapet holdt til Peróns død i 1974.
=== Veien til makten ===
Som 16-åring ble Perón opptatt på et militærakademi. I militæret hadde han fremgang, og han steg hurtig i gradene. I mellomtiden skrev han bøker om lederskap og politikk. I 1938 ble han sendt til Europa, hvor han særlig fikk inspirasjon fra Mussolinis Italia. Da han kom hjem til Argentina, ble han utnevnt til løytnant.
I militærkuppet i 1943, som Edelmiro Farrell stod i spissen for, var Perón en av de viktigste personer. Han ble utnevnt til visepresident i 1944, men motstandere i militæret arresterte ham i 1945. Dette vakte vrede og demonstrasjoner. Presset fra befolkningen fikk regjeringen til å gi Perón sin plass tilbake.
Innen valget i 1946 hadde Perón dannet et politisk parti, Arbeiderpartiet. Han fikk stort flertall og kunne nå utforme det meste av politikken selv. I 1949 utarbeidet Perón en ny forfatning som reelt gjorde styret til et diktatur. Folkets demokratiske rettigheter ble beskåret. Etter den medfølgende motstand forfulgtes kritikere og opposisjonen.
=== Ideologi ===
Perón trodde verken på kommunisme eller kapitalisme. Han ville ikke gå ut fra en bestemt ideologi, men han ville handle etter hva som var best i situasjonen. Klassekamper skulle opphøre og alle interne konflikter måtte løses fredelig, så det var best for landet. Derfor måtte man ha en sterk stat med en maktfull leder som kunne skjære igjennom. Ettersom han var valgt av befolkningen, så han seg selv som demokrat, selv om beslutningene sjelden var demokratisk fattet. Hans politikk endte å at bli omskiftende.
=== Utenrikspolitikk ===
Perón hadde ikke lyst til å velge side i den kalde krigen. Han ville stå som den alternative løsning som ikke var fastlåst av ideologier. Det hjalp på å legitimere styret, da man nå ikke kunne anklage politikken.
=== Fallet i 1955 ===
Årene forut for 1955 fikk Perón innført noen reformer som kirken var meget utilfreds med. De mistet blant annet kontroll over skolen, og skilsmisser og prostitusjon ble legalisert. Voldsomt opprør i landet endte med at Perón ble avsatt ved et militærkupp i 1955.
Han flyktet til Paraguay, senere til Venezuela og Den dominikanske republikk. I 1960 flyttet han til Spania, der han ble til sin gjeninnsettelse i 1973. Han holdt hele tiden kontakt med sitt parti, Arbeiderpartiet.
=== Gjeninnsettelse i 1973 ===
I perioden 1955-1973 var Argentina et politisk rot med skiftende regjeringer og militærkupp. Et kupp i 1971 fikk gjennomtrumfet konstitusjonelt demokrati. Valget ble imidlertid først holdt i 1973. Arbeiderpartiet stilte opp under nytt navn (Frente Justicialista de Liberación) med Héctor Cámpora som toppkandidat. Han var imidlertid kun tiltenkt en midlertidig rolle, fordi Perón ikke selv kunne stille opp. Da Peróns parti igjen fikk makten, bestemte de at Perón gjerne kunne stille opp ved valg, og utskrev deretter nyvalg. Peron vant. Hans kone Isabel Perón ble visepresident.
=== Død ===
Perón døde under ett år etter han ble president for annen gang. Den 1. juli 1974 falt han om av hjertestopp. Isabel Peron ble ny president og videreførte et terrorregime som kun holdt i 21 måneder.
== Se også ==
Peronisme
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Juan Domingo Perón – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Juan Perón – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Juan Perón på Internet Movie Database | Juan Domingo Perón Sosa (født 8. oktober 1895 i Lobos i Argentina, død 1. | 7,039 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arnold_Schwarzenegger | 2023-02-04 | Arnold Schwarzenegger | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 30. juli', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Guvernører i California', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Kroppsbyggere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Bezirk Graz-Umgebung', 'Kategori:Personer fra USA født i Østerrike', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA'] | Arnold Alois Schwarzenegger (født 30. juli 1947 i Thal ved Graz i Steiermark i Østerrike) er en østerrikskfødt amerikansk kroppsbygger, skuespiller og politiker som var guvernør i California fra 2003 til 2011.
Schwarzenegger oppnådde verdensberømmelse som stjerne i en rekke amerikanske Hollywood-actionfilmer (blant annet Terminator og Total Recall). Han har en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Schwarzenegger har 14 titler som kroppsbygger, og vant Mr. Olympia syv ganger.
Han har både østerriksk og amerikansk statsborgerskap.
| Arnold Alois Schwarzenegger (født 30. juli 1947 i Thal ved Graz i Steiermark i Østerrike) er en østerrikskfødt amerikansk kroppsbygger, skuespiller og politiker som var guvernør i California fra 2003 til 2011.
Schwarzenegger oppnådde verdensberømmelse som stjerne i en rekke amerikanske Hollywood-actionfilmer (blant annet Terminator og Total Recall). Han har en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Schwarzenegger har 14 titler som kroppsbygger, og vant Mr. Olympia syv ganger.
Han har både østerriksk og amerikansk statsborgerskap.
== Guvernør ==
Arnold Schwarzenegger ble valgt til guvernør i California den 8. oktober 2003 etter at et opprop mot den sittende guvernøren Gray Davis skaffet nok underskrifter til å skrive ut nyvalg, et tilbakekallingsvalg. Schwarzenegger stilte til valg som republikaner. Resultatet ble at 55,4 % av velgerne stemte for å kaste Davis, og at 48,6 % stemte for at Schwarzenegger skulle erstatte ham.
Som guvernør kom Schwarzenegger i konflikt med Californias delstatsforsamling som hadde overvekt av demokrater i begge kamre, blant annet kalte han de demokratiske politikerne for «girlie men» («jenteaktige menn»). I 2005 gikk Schwarzenegger på et nederlag da fire lovforslag fra ham var oppe til folkeavstemning og alle fire ble nedstemt. Etter dette nederlaget beveget Schwarzenegger seg inn mot det politiske sentrum og la seg på en ny linje med mindre konfrontasjon ovenfor delstatsforsamlingen. Han ansatte en demokrat, Susan Kennedy, som leder for sin stab. Ved det ordinære guvernørvalget i november 2006 hadde Schwarzenegger gjenvunnet mye av tilliten blant velgerne og han slo motkandidaten, Californias finansminister Phil Angelides, med 56 % av stemmene.
Schwarzenegger regnes til den liberale fløyen blant republikanerne, og har som guvernør engasjert seg sterkt for miljøvern og reduksjon i klimautslipp.
Det har blitt spekulert i av noen om at republikanerne vil ha Schwarzenegger som en fremtidig presidentkandidat, men da kreves det en grunnlovsendring, siden Schwarzenegger ikke er født i USA. Han er både østerriksk og amerikansk statsborger, det amerikanske statsborgerskapet fikk han i 1983. I 2008 var han aktiv i valgkampen for republikanernes presidentkandidat John McCain.
== Karriere som kroppsbygger ==
Vunnet Mr. Universe totalt fire ganger: én gang som amatør 1967, og tre ganger som "Pro" 1968–1970
Vunnet Mr. Olympia totalt syv ganger: seks ganger kontinuerlig i årene 1970-1975, og én gang i (1980)
== Privatliv ==
Schwarzeneggers far, Gustav Schwarzenegger, var politisjef (gendarmerikommandant).
26. april 1986 giftet Schwarzenegger seg med TV-journalisten Maria Shriver, niese av tidligere president i USA John F. Kennedy i Hyannis i Massachusetts. Presten Rev. John Baptist Riordan foretok vielsen i St. Francis Xavier Roman Catholic Church.Paret har fire barn:
Katherine Eunice Schwarzenegger, født 13. desember 1989
Christina Maria Aurelia Schwarzenegger, født 23. juli 1991
Patrick Arnold Schwarzenegger, født 18. september 1993
Christopher Sargent Shriver Schwarzenegger, født 27. september 1997Schwarzenegger har også et barn, Joseph Baena, fra et utenomekteskapelig forhold med familiens vaskehjelp. Baena ble født tre uker før Schwarzeneggers yngste sønn Christopher. Først da Baena var ti år ble det offentlig kjent. Heller ikke Schwarzeneggers ektefelle kjente til Baena. Og dette var den direkte årsaken til ekteparets skilsmisse kort tid senere.Under Russlands invasjon av Ukraina 2022 lagde han en videofilm med budskap til russiske soldater, hvor han blant annet sa at «deres liv, deres lemmer og deres framtid blir ofret for en meningsløs krig som er fordømt av hele verden».
== Filmkarriere ==
Actionlegendens første film var den kritiker- og publikumshatede Hercules in New York (1969), hvor han ble kreditert med kroppsbyggernavnet sitt, Arnold Strong 'Mr. Universe'. I tidligere versjoner av filmen ble stemmen hans dubbet, men det har blitt gitt ut DVD-versjoner senere med stemmen til Schwarzenegger også. I 1976 vant han sin første Golden Globe for dramakomedien Treningshunger, i kategorien beste debut i en film.
Han fikk sitt virkelige gjennombrudd seks år senere, i filmen Conan the Barbarian (1982), hvor han spiller en slave på jakt etter hevn mot krigsgeneralen som drepte stammen hans. Han gjentok rollen to år senere i Conan the Destroyer fra 1984.
Samme år kom spilte han den rollen som har gjort ham virkelig berømt – som Terminator i The Terminator, hvor han spiller en maskin som har i oppdrag å drepe hovedpersonen Sarah Connor. Denne filmen fikk strålende kritikker, fremfor alt grunnet Schwarzeneggers innsats. Han ble 1980-årenes store actionhelt, og medvirket i filmer som Red Sonja (1985), Commando (1985), Rått parti (1986), Predator (1987), The Running Man (1987) og Red Heat (1988), i tillegg til komedien Twins (1988).
I 1990 spilte han enda en rolle som han gjerne blir husket for på folkemunne, nemlig den tilsynelatende normale Douglas Quaid i Total Recall (1990). Her har karakteren hans en drøm om å dra til planeten Mars, og det gjør han – spørsmålet er om det som skjer er virkelig eller ikke. Samme år spilte han i komedien Førskolepurk, og to år senere gjentok han rollen som Terminator i Terminator II – Dommens dag, bare at han nå beskytter Sarahs sønn John fra å bli drept av en mer kraftfull og avansert Terminator. Filmen fikk enda mer strålende kritikker enn den første, og Schwarzenegger er på toppen av karrieren.
I 1993 spilte han i en ny actionfilm, Den siste actionhelten, hvor en gutt er en stor fan av Schwarzenegger, men som plutselig blir kastet ut i en av filmene hans og får føle hvor virkelig filmen er. Året etter spilte han hovedrollen i en ny storfilm, James Camerons Sanne løgner, hvor han spiller mot Jamie Lee Curtis. Her er han en hemmelig spion som oppdager at kona muligens er utro, og prøver å finne ut sannheten, samtidig som han må nedkjempe terrorister.
For komedien Junior (1994) ble han nominert for Golden Globe for beste skuespiller i en komedie/musikal, i en film hvor han melder seg frivillig til å bli gravid i forbindelse med et forskningsprosjekt. I 1996 spilte han i to filmer, actionfilmen Eraser og komedien Jingle All the Way. I 1997 prøvde han seg med en superskurkrolle i Batman & Robin, men filmen ble totalslaktet, og Schwarzenegger fikk heller ikke altfor gode kritikker for sin tolkning av Mr. Freeze. Han rundet av årtusenet med å spille i End of Days (1999), og startet det nye med en ny actionfilm, Den sjette dagen (2000).
I 2002 fortsatte han med en ny actionfilm, denne gangen Collateral Damage. Deretter gjentok han rollen som Terminator igjen i Terminator 3: Rise of the Machines (2003), hvor han nok en gang må beskytte John Connor fra å bli drept av en nyere og mer moderne Terminator. Denne filmen fikk imidlertid ikke så god kritikk som de to første.
Så spilte han en heller liten rolle i Jorden rundt på 80 dager (2004) før han trakk seg tilbake fra skuespill for å bli guvernør i California. Han vendte tilbake for å spille en liten cameorolle i The Expendables (2010), og den rollen utvides i oppfølgeren The Expendables 2 i 2012, nå som han ikke har guvernørrollen å tenke på lenger. I disse filmene forenes han for aller første gang med sine med-actionlegender og venner, Sylvester Stallone og Bruce Willis. Han skal også spille i Last Stand i 2013, og det ryktes at han har enda flere filmer på plakaten i det vel omtalte comebacket – de fleste er i actionsjangeren, selv om han for lengst har passert 60.
== Filmografi ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Arnold Schwarzenegger – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Arnold Schwarzenegger – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Guvernørens offisielle side
Valgkampside
(en) Arnold Schwarzenegger på Internet Movie Database
(sv) Arnold Schwarzenegger i Svensk Filmdatabas
(da) Arnold Schwarzenegger på Filmdatabasen
(da) Arnold Schwarzenegger på Scope
(fr) Arnold Schwarzenegger på Allociné
(en) Arnold Schwarzenegger på AllMovie
(en) Arnold Schwarzenegger hos Turner Classic Movies
(en) Arnold Schwarzenegger hos Rotten Tomatoes
(en) Arnold Schwarzenegger hos TV Guide
(en) Arnold Schwarzenegger hos The Movie Database
Tale til Det republikanske partikonvent 1994 - YouTube. Del 2. Wikiquote: Arnold Schwarzenegger – sitater | Arnold Alois Schwarzenegger (født 30. juli 1947 i Thal ved Graz i Steiermark i Østerrike) er en østerrikskfødt amerikansk kroppsbygger, skuespiller og politiker som var guvernør i California fra 2003 til 2011. | 7,040 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Philipp_Scheidemann | 2023-02-04 | Philipp Scheidemann | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 29. november', 'Kategori:Dødsfall i 1939', 'Kategori:Fødsler 26. juli', 'Kategori:Fødsler i 1865', 'Kategori:Medlemmer av Nasjonalforsamlingen i Weimar', 'Kategori:Medlemmer av Riksdagen (Weimarrepublikken)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kassel', 'Kategori:SPD-politikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske finansministre', 'Kategori:Tyske kanslere'] | Philipp Scheidemann (født 26. juli 1865 i Kassel, død 29. november 1939 i København) var en tysk politiker (SPD) som var ansvarlig for proklamasjonen av republikken den 9. november 1918, og ble den første regjeringssjefen under Weimarrepublikken. Den regjering han ledet bestod av den såkalte Weimarkoalisjonen.
| Philipp Scheidemann (født 26. juli 1865 i Kassel, død 29. november 1939 i København) var en tysk politiker (SPD) som var ansvarlig for proklamasjonen av republikken den 9. november 1918, og ble den første regjeringssjefen under Weimarrepublikken. Den regjering han ledet bestod av den såkalte Weimarkoalisjonen.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Scheidemann gikk i lære som boktrykker i Kassel. Hans familie levde i fattigdom etter hans fars død, og som 18-åring gikk han inn i fagforeningen og den hemmelige sosialdemokratiske partiorganisasjonen.
I 1895 ble han redaktør av Mitteldt. Sonntagszeitung i Gießen og senere for en rekke partiutgivelser i Nürnberg.
=== Politiker ===
Han ble i 1903 medlem av Riksdagen for det sosialdemokratiske partiet, og ble hurtig en av partiets ledende politikere. Under første verdenskrig var Scheidemann sammen med Friedrich Ebert leder av partiets majoritetsfraksjon, som gikk inn for å gi regjeringen krigsbevilgninger, samtidig som den oppfordret til forhandling om en kompromissfred. Da det sosialdemokratiske partiet for første gang fikk plass i en føderal regjering under prins Maximilian av Baden i oktober 1918, ble Scheidemann medlem av regjeringen som minister (Staatsekretär) uten portefølje.Etter keiserens abdikasjon den 9. november trakk prins Maximilian seg som kansler til fordel for Ebert. Selv om den nye regjeringen ønsket å støtte et konstitusjonelt monarki, trolig under en av keiserens sønnesønner, var Scheidemann bekymret for en mulig arbeiderrevolusjon i Berlin og proklamerte derfor at landet var republikk fra balkongen på Riksdagsbygningen, uten å konsultere andre medlemmer av kabinettet. Denne beslutningen viste seg å være ugjenkallelig.
=== Statsminister ===
Scheidemann fortsatte å være medlem av den provisoriske regjeringen de neste seks månedene, og etter at Ebert ble valgt til president av den forfatningsgivende forsamlingen i Weimar i februar 1919, ble Scheidemann hans etterfølger som regjeringssjef, i koalisjon med Deutsche Demokratische Partei og Det katolske sentrumspartiet. Han hadde tittelen statsminister (Ministerpräsident) i motsetning til den tradisjonelle kansler-tittelen. Scheidemann trakk seg i juni sammen med DDPs statsråder i protest mot Versaillestraktaten, og ble aldri igjen medlem av regjeringen.
=== Senere virke ===
Han var overborgermester i Kassel fra 1920 til 1925, og deretter igjen riksdagsmann. Etter den nasjonalsosialistiske maktovertagelsen i 1933 dro han i eksil, og døde i Danmark kort etter utbruddet av annen verdenskrig.
Philip Scheidemann døde i København, men hans jordiske levninger ble i 1954 overført til en æresgrav i den gamle delen av Kassels hovedkirkegård (ty: Hauptfriedhof).
== Se også ==
Philipp Scheidemanns regjering
== Referanser == | Philipp Scheidemann (født 26. juli 1865 i Kassel, død 29. | 7,041 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_Tysklands_koloniministre | 2023-02-04 | Liste over Tysklands koloniministre | ['Kategori:Lister over tyske politikere', 'Kategori:Tysklands kolonihistorie'] | Liste over Tysklands koloniministre er en oversikt over koloniministre i det keiserlige Tyskland fra 1890 til 1919. Med tapet av Tysklands kolonier i Versaillestraktaten etter første verdenskrig ble ministerposten avskaffet.
| Liste over Tysklands koloniministre er en oversikt over koloniministre i det keiserlige Tyskland fra 1890 til 1919. Med tapet av Tysklands kolonier i Versaillestraktaten etter første verdenskrig ble ministerposten avskaffet.
== Direktører for koloniavdelingen i utenriksdepartementet, 1890-1907 ==
Friedrich Richard Krauel 1890
Paul Kayser 1890-1896
Baron Oswald von Richthofen 1896-1898
Gerhard von Buchka 1898-1900
Oscar Wilhelm Stübel 1900-1905
Prins Ernst zu Hohenlohe-Langenburg 1905-1906
Bernhard Dernburg 1906-1907
== Statssekretærer for koloniene, 1907-1918 ==
Bernhard Dernburg 1907-1910
Friedrich von Lindequist 1910-1911
Wilhelm Heinrich Solf 1911-1918
Philipp Scheidemann 1918-1919
== Koloniminister ==
Johannes Bell 1919–1920
== Se også ==
Liste over tidligere tyske kolonier
== Referanser == | Liste over Tysklands koloniministre er en oversikt over koloniministre i det keiserlige Tyskland fra 1890 til 1919. Med tapet av Tysklands kolonier i Versaillestraktaten etter første verdenskrig ble ministerposten avskaffet. | 7,042 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hilde_Domin | 2023-02-04 | Hilde Domin | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 22. februar', 'Kategori:Dødsfall i 2006', 'Kategori:Fødsler 27. juli', 'Kategori:Fødsler i 1909', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Köln', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyske lyrikere', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere'] | Hilde Domin, egentlig Hilde Palm (opprinnelig Hilde Löwenstein; født 27. juli 1909 i Köln i keiserriket Tyskland, død 22. februar 2006 i Heidelberg) var en tysk dikter og forfatter. Hun hørte til de mest betydelige tyskspråklige diktere i sin tid.
| Hilde Domin, egentlig Hilde Palm (opprinnelig Hilde Löwenstein; født 27. juli 1909 i Köln i keiserriket Tyskland, død 22. februar 2006 i Heidelberg) var en tysk dikter og forfatter. Hun hørte til de mest betydelige tyskspråklige diktere i sin tid.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Hun ble født i Köln som Hilde Löwenstein og var datter av en jødisk advokat, Eugen Siegfried Löwenstein (1871–1942), og hans hustru Paula, født Trier. I 1929 tok hun sin abitur ved et humanistisk gymnaset i Köln. Hun ble også mer politisk engasjert og meldte seg inn i Sozialdemokratische Partei Deutschlands i Köln. Mellom 1929 og 1932 studerte hun i Heidelberg, Köln, Bonn og Berlin. Hun studerte først jus, men begynte senere å studere nasjonaløkonomisk teori, sosiologi og filosofi. Til hennes forelesere hørte Karl Jaspers og Karl Mannheim.
I Berlin vinteren 1930/1931 begynte en mer aktiv politisk kamp, i universitetets forgård kom det til sammenstøt mellom partiene. I Berlin hørte Hilde Löwenstein den 4. desember 1930 Adolf Hitlers viktige tale på Hasenheide. Hun og hennes studiekamerater hadde da lest Mein Kampf, og hun kom til den innsikt «det Hitler hadde beskrevet i Mein Kampf, aktet han også å utføre».
=== Karriere ===
På grunn av den politiske situasjonen emigrerte hun i oktober 1932 med den jødiske vennen og filologi- og arkeologistudenten Erwin Walter Palm til Roma. I 1935 ble hun dr. rer. pol. i Firenze og arbeidet som lærer i språk i Roma frem til 1939. Hun giftet seg med Palm den 31. oktober 1936 i Palazzo dei Conservatori i Roma.
I 1939 flyktet ekteparet til Storbritannia. Det var Hitlers besøk til Roma sammen med den stadig mer opphissede atmosfære som Mussolini nørte opp om, som utøste beslutningen. Hun underviste i språk til 1940 ved St. Aldyn's College. De reiste da til Den dominikanske republikk. I hovedstaden Santo Domingo, der de bodde i 14 år, arbeidet hun som oversetter og arkitekturfotograf. Fra 1947 til 1952 var hun dosent i tysk ved universitetet i Santo Domingo.
I 1954 flyttet hun med mannen hjem til Vest-Tyskland. I 1957 begynte hun å offentliggjøre dikt i tidsskrifter, og fra 1961 virket hun som forfatter og skrev lyrikk og prosa mot opportunisme, dogmatisme og konformisme. Hun begynte etter morens død å dikte under psevdonymet «Domin». Det var etter Den dominikanske republikk, der hun bodde da hun så smått hadde innledet sitt forfatterskap. Hun bodde i Heidelberg frem til sin død.
Domin var en nær venninne av Nelly Sachs, som mottok Nobelprisen i litteratur i 1966. Fra 1960 til 1967 korresponderte de intenst. Hun var også en venn av Hans-Georg Gadamer.
I 1968 offentliggjorde hun Das zweite Paradies, hennes første prosaverk, og en kritisk kjærlighetshistorie som handler om opplevelsen av eksil og hjem.
Hennes selvbiografi beskjeftiger seg med temaer som tap, mot, med håpet og tilegnelsen av noe nytt. Ikke bitter vendte hun tilbake til Tyskland. hennes dikt taler av menneskelighet, roper på fred og appellerer til en rettferdig verden. Hennes verker er oversatt til 21 språk.
== Enkelte verker ==
Nur eine Rose als Stütze ( 1959 )
Rückkehr der Schiffe ( 1962 )
Hier ( 1964 ), Höhlenbilder ( 1968 )
Von der Natur nicht vorgesehen. ( Selvbiografisk, 1974 )
== Utmerkelser ==
1968 Ida-Dehmel-Literaturpreis, GEDOK –
1971 Meersburger Droste-Preis –
1972 Heine-Medaille –
1976 Rilke-Preis –
1983 Nelly-Sachs-Preis –
1992 Friedrich-Hölderlin-Preis –
1992 Heidelberger Preis für Exilliteratur –
1992 Carl-Zuckmayer-Medaille –
1993 Hermann-Sinsheimer-Preis der Stadt Freinsheim –
1995 Literaturpreis der Konrad-Adenauer-Stiftung
1999 Jakob-Wassermann-Literaturpreis –
1999 Staatspreis des Landes Nordrhein-Westfalen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hilde Domin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Hilde Domin på Internet Movie Database
(fr) Hilde Domin på Allociné
(en) Hilde Domin på Discogs | Hilde Domin, egentlig Hilde Palm (opprinnelig Hilde Löwenstein; født 27. juli 1909 i Köln i keiserriket Tyskland, død 22. | 7,043 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Venezia | 2023-02-04 | Venezia | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:45°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor provins hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Veneto', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Italiastubber', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stubber 2022-11', 'Kategori:Veldig store stubber', 'Kategori:Venezia', 'Kategori:Verdensarven i Italia'] | Venezia (tysk, dansk, svensk og foreldet norsk navn Venedig) er en italiensk by som ligger innerst i Adriaterhavet.
Venezia ble opprinnelig grunnlagt som en serie på 118 øyer atskilt av kanaler med 400 broer som forbinder dem.Venezia er kjent for sine kanaler, sin arkitektur og sin historie. Noen av de mest kjente landemerkene i Venezia er Dogepalasset, Rialtobroen, Sukkenes bro og Markusplassen.
| Venezia (tysk, dansk, svensk og foreldet norsk navn Venedig) er en italiensk by som ligger innerst i Adriaterhavet.
Venezia ble opprinnelig grunnlagt som en serie på 118 øyer atskilt av kanaler med 400 broer som forbinder dem.Venezia er kjent for sine kanaler, sin arkitektur og sin historie. Noen av de mest kjente landemerkene i Venezia er Dogepalasset, Rialtobroen, Sukkenes bro og Markusplassen.
== Navn ==
Byens navn kommer fra de latinske navnene Venetia og Venetiae, som sannsynligvis er hentet fra Venetia et Histria – det romerske navnet på Regio X i Romerrikets Italia – men og brukt om regionens kystområder som forble del av Østromerriket, og ikke underlagt gotisk, langobardisk eller frankisk kontroll. Navnet «Venezia» kommer av det romerske navnet på folket kjent som veneti – et folk som var kjent som eneti (Ἐνετοί) for grekerne. Ordets betydning er usikker, selv om det finnes andre indoeuropeiske stammer med like navn, som de keltiske veneti, de baltiske veneti og de slaviske venderne. Språkvitere har foreslått at navnet er basert på en indoeuropeisk rot *wen («kjærlighet»), og dermed vil *wenetoi bety «elsket», «kjærlig», «elskelig» eller «vennlig». En kobling til det latinske ordet venetus («sjøblå») er også mulig.
Angivelige koblinger mellom Venetia og det latinske verbet venire («å komme»), som Marin Sanudos veni etiam («enda har jeg kommet!») – det angivelige utropet eksklamert av de første flyktningene som ankom den venetianske lagune fra fastlandet, eller til og med venia («tilgivelse»), anses som folkeetymologi. Den alternative utdaterte formen er Vinegia (venetiansk: Venèxia; latin: Venetiae; slovensk: Benetke). Navnet på tysk er Venedig, som også er byens navn på dansk og svensk; dette var òg navnet på byen på norsk tidligere, men i dag er det foreldet.
== Historie ==
Byen oppsto trolig over tid som følge av at befolkningen flyktet til de ugjestmilde myr- og øyområdene da Nord-Italia ble plaget av invasjoner fra gotere og senere hunnerne ledet av Attila. Venezia fikk bystatus 25. mars 421. Venezia var under eksarkatet Ravenna da doge-tittelen (fra det latinske «dux», leder for Bysants) først ble brukt på byens overhode. Ifølge offisiell historie og tradisjon var den første dogen i Venezia Paolo Lucio Anafesto, som ble valgt i 697.
Det bysantiske styret i Italia mistet gradvis innflytelse. Venezia lyktes stå imot invasjonsforsøk fra frankernes konge Pipin den yngre, og i en fredsavtale («Pax Nicephori») med sønnen Karl den store i 811 får bystaten i praksis en sterk selvstendig rolle som skiller republikken fra resten av Italia. Doge Agnello Particiaco (811-827) flyttet byens administrasjon fra Malamocco til den tryggere Rialto-øya, der byen ligger i dag.
Klosteret i St. Zacharias, det første doge-palasset med basilikaen St. Markus og byens forsvarsmur (civitatis murus) mellom Olivolo og Rialto satte fart på byutviklingen. I 828 økte byens prestisje etter at liket til helgenen Markus (gresk: Markos) var blitt røvet og lagt i den nye basilikaen.
Gradvis framsto Venezia som både sterk og uavhengig. Gjennom den formelle koplingen til Bysants slapp de mye av den føydale slitasjen som preget fastlandet, og den geografiske beliggenheten skjermet byen for militære invasjoner. Republikken varte i 1000 år, noe som i seg selv vitner om et slitesterkt politisk regime. Bystaten strakk seg på det meste over store landområder i to verdensdeler, og dominerte Middelhavet. Sjøfart og handel mellom øst og vest skapte enorm velstand og gjorde Venezia til den eneste italienske bystaten som ikke ble invadert, plyndret eller ødelagt. Det vil si, ikke før Napoleon invaderte Nord-Italia mistet byen sin uavhengighet og republikken ble oppløst i 1797.
Etter Napoleons fall tilhørte Venezia Østerrike. Et kort opprør i 1848 ble gjennomført av personer som ville gjenopprette republikken. Byen og tilhørende områder ble en del av Italia i 1866 etter at Østerrike hadde tapt den østerriksk-prøyssiske krigen, fordi seierherren Preussen hadde lovet bort byen til Kongeriket Italia.
Venezia var tidlig ute med smittetiltak og begynte allerede i 1347 å iverksatte tiltak mot pest for å hindre smitte fra skip og mannskap som kom fra andre havner. Karantene (40 dager) skulle både hindre at byens befolkning ble smittet, og hindre spredning til andre steder. Skipene ble holdt i karantene i en isolert havn på en av øyene, der mennesker kunne isoleres på lasarett eller innesperret i en bygning om de ble syke.
== Flom ==
For å skape øyene i den venetianske lagunen egnet for beboelse, trengte Venezias tidlige nybyggere å drenere områder av lagunen, slå ned påler, grave kanaler og støtte opp bredden. På toppen av disse pålene plasserte de treplattformer og deretter stein, og det er dette bygningene i Venezia er bygget på.Fra høsten og til tidlig på våren er byen ofte truet av flomvann som kommer inn fra Adriaterhavet. Landbruket og industrien har ført til at det blir mye mudder i området og at Venezia synker. Studier indikerer at byen nå synke med en relativt lav hastighet på 1–2 mm per år. Ikke bare synker den, men den vipper også mot øst.
13. november 2019 ble Venezia oversvømmet da vannet nådde 1,87 m, det høyeste tidevannet siden 1966 (1,94 m). Mer enn 80 % av byen var dekket av vann, noe som skadet kulturminner, inkludert mer enn 50 kirker, og førte til at turister avlyste besøkene.
I mai 2003 satte Italias statsminister Silvio Berlusconi i gang MOSE-prosjektet (Modulo Sperimentale Elettromeccanico), en serie med 78 hule pontonger festet til havbunnen på tvers av de tre inngangene til lagunen. Når tidevann antas å stige over 110 cm, vil pontongene fylles med luft, slik at de flyter og blokkerer det innkommende vannet fra Adriaterhavet. Det skulle være ferdig innen 2018. 3. oktober 2020 ble MOSE aktivert for første gang. Det svarte til forventningene og forhindret de lavtliggende delene av byen fra å komme under vann.
MOSE-prosjektet skulle ha kostet € 800 millioner, men kommer til å koste minst € 7 milliarder. Flomnivået for aktivering av MOSE er omdiskutert fordi systemet hindrer cruiseskip fra å entre havna og legge til kai når det er aktivt.
== Kulturliv ==
Karnevalet i Venezia har vært arrangert siden 1268. Det varer i tre uker fra den andre uka i februar. Arrangementet tiltrekker seg turister fra hele verden, og er et av verdens mest kjente karnevaler. Her blir de kjente venetianske maskene brukt.
Venezia arrangerer hvert år kulturfestivalen La Biennale di Venezia, som annethvert år alternerer mellom arkitektur (La Biennale di Architettura di Venezia) og kunst (La Biennale d'Arte di Venezia). Hoveddelen av festivalen foregår i Biennalehagene, et enormt parkanlegg i Castello bygget etter ordre fra Napoelon Bonaparte på 1800-tallet. Ellers anholdes arrangementer tilhørende biennalen over hele byen, omfattende teater, musikk, og dans. Byens verdenskjente filmfestival avholdes hvert år som del av Biennalen, på Lido di Venezia, sandbanken like utenfor byen.Ellers huser byen et svært stort antall kunstmuseer, der Gallerie Dell'Accademia og The Peggy Guggenheim Collection kan sies å være blant de mest kjente.
== Glassindustrien ==
Venezia er kjent for sitt utsmykkede glassarbeid, kjent som venetiansk glass, og er verdenskjent for å være fargerikt, forseggjort og dyktig laget. Mange av de viktige egenskapene til disse gjenstandene ble utviklet på 1200-tallet. Mot slutten av det århundret flyttet den venetianske glassindustrien til Murano, en av naboøyene til Venezia. Glasset som er laget der er kjent som Murano-glass.
== Universiteter og studentliv ==
Venezia har ca. 28.000 studenter fordelt på flere universiteter. Byens to største ligger i bydelen Dorsoduro, som ofte omtales som Venezias studentkvarter.
Università Ca' Foscari Venezia, byens hoveduniversitet med ca. 23.000 studenter
Venice International University, tverrfaglig institutt for internasjonale studier
Istituto Universitario di Architettura di Venezia, IUAV, byens universitet for arkitektur og byplanlegging, ca. 5.500 studenter
L'Accademia di Belle Arti, byens høyere skole for musikk og kunst
Francesco Morrosoni Naval Military School, høyere utdanningsinstitusjon for Italias marine
== Bilder ==
== Se også ==
Døden i Venedig
Kjøpmannen i Venedig
Venezia-biennalen
Arsenale di Venezia
Aqua Alta
== Referanser ==
== Litteratur ==
Norwich, John Julius. A History of Venice. London: Penguin Books, 1989. ISBN 0-14-101383-4
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Venice – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Venezia – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Venezia hos Wikivoyage
Byens offisielle nettside (engelsk) | Venezia (tysk, dansk, svensk og foreldet norsk navn Venedig) er en italiensk by som ligger innerst i Adriaterhavet. | 7,044 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Broadway_%26_52nd | 2023-02-04 | Broadway & 52nd | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1997', 'Kategori:Us3-album'] | Broadway & 52nd er Us3s andre album og er et forsøk om å fusjonere jazz og hiphop. Platens navn er hentet fra et berømt gatekryss i New York hvor den berømte jazzklubben Birdland en gang lå. På denne platen hadde produsent Geoff Wilkinson brukt mindre sampler og flere musikere enn på forrige plate Hand on the Torch.
| Broadway & 52nd er Us3s andre album og er et forsøk om å fusjonere jazz og hiphop. Platens navn er hentet fra et berømt gatekryss i New York hvor den berømte jazzklubben Birdland en gang lå. På denne platen hadde produsent Geoff Wilkinson brukt mindre sampler og flere musikere enn på forrige plate Hand on the Torch.
== Sporliste ==
«Intro»
«Come on Everybody (Get Down)»
«Caught Up in a Struggle»
«True to the Game»
«Snakes»
«I'm Thinking About Your Body»
«Grand Groove»
«Nowadays»
«Sheep»
«Doin' a Crime»
«Recognise and Realise»
«Time and Space»
«Soul Brother»
«Hymn for Her»
== Kilder ==
(en) Broadway & 52nd på Discogs
== Eksterne lenker ==
(en) Broadway & 52nd på Discogs
(en) Broadway & 52nd på MusicBrainz | Broadway & 52nd er Us3s andre album og er et forsøk om å fusjonere jazz og hiphop. Platens navn er hentet fra et berømt gatekryss i New York hvor den berømte jazzklubben Birdland en gang lå. | 7,045 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Salomon%C3%B8yene | 2023-02-04 | Salomonøyene | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Monarkier', 'Kategori:Salomonøyene', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1978', 'Kategori:Øyer i Oseania', 'Kategori:Øystater'] | Salomonøyene (engelsk: Solomon Islands) er en stat i det vestlige Stillehavet, øst for Papua Ny-Guinea og nordøst for Australia. Den er en del av Samveldet av nasjoner. Salomonøyene blei selvstendig stat i 1978. Nasjonen består av mer enn 990 øyer, som samla utgjør et areal på 28 400 kvadratkilometer, dvs. på størrelse med Hedmark. Inkluderer man havarealet, er størrelsen imidlertid over 800 000 kvadratkilometer, cirka 2,5 ganger Norges landareal. Avstanden fra det vestligste til det østligste punktet er rundt 1 500 km. Santa Cruz-øyene er de mest avsidesliggende, mer enn 200 km fra de øvrige øyene.
Det høyeste punktet er Mount Popomanaseu, 2 381 meter over havet. Fjellet ligger på Guadalcanal, som er den største av Salomonøyene med sine 5 336 kvadratkilometer. Her ligger også hovedstaden Honiara.
Bougainville er geografisk sett en del av Salomonøyene, men øya tilhører staten Papua Ny-Guinea.
| Salomonøyene (engelsk: Solomon Islands) er en stat i det vestlige Stillehavet, øst for Papua Ny-Guinea og nordøst for Australia. Den er en del av Samveldet av nasjoner. Salomonøyene blei selvstendig stat i 1978. Nasjonen består av mer enn 990 øyer, som samla utgjør et areal på 28 400 kvadratkilometer, dvs. på størrelse med Hedmark. Inkluderer man havarealet, er størrelsen imidlertid over 800 000 kvadratkilometer, cirka 2,5 ganger Norges landareal. Avstanden fra det vestligste til det østligste punktet er rundt 1 500 km. Santa Cruz-øyene er de mest avsidesliggende, mer enn 200 km fra de øvrige øyene.
Det høyeste punktet er Mount Popomanaseu, 2 381 meter over havet. Fjellet ligger på Guadalcanal, som er den største av Salomonøyene med sine 5 336 kvadratkilometer. Her ligger også hovedstaden Honiara.
Bougainville er geografisk sett en del av Salomonøyene, men øya tilhører staten Papua Ny-Guinea.
== Folketall ==
Beregna folkemengde for 2013 var 610 800.Salomonøyene har fra 1970-tallet hatt svært kraftig befolkningsvekst. Siste tilgjengelige opplysninger (2004) viste en økning på 2,8 prosent årlig. Tallet har de siste tiåra vært så høyt som 3,7 prosent.
Omtrentlig folketall for nasjonen:
1970: 160 000
1976 (uavhengighetsåret): i underkant av 200 000
1986: 285 000
1991: 328 723
1996: 367 400
1999: 409 042 (folketelling gjennomført under vanskelige forhold; begynnelsen av borgerkrigen)
2001: over 432 000
2007: 566 842 (estimat fra CIA World Factbook)27 prosent av befolkninga var under 20 år ved siste folketelling. I 2007 anslo CIA 41 prosent til å være under 14 år. Forventa levealder økte fra 57 år på 1980-tallet til 67 år i 1999 ifølge offisiell statistikk. CIA World Fact Book har et 2007-estimat på 73 år.
== Historie ==
Se også spesialartikkelen Salomonøyenes historie.
=== Tidlig bosetting ===
Det er vanskelig å si sikkert hvor lenge det har vært bosetting på Salomonøyene. Forskere mener at det kan ha skjedd flyttinger fra det som nå er Papua Ny-Guinea, og ut på nærliggende øyer for rundt 30 000 år sia, men det er uklart hvor langt østover disse kom. Arkeologiske og lingvistiske tegn tyder på at Salomonøyene blei befolka av austronesisk-talende folk for 4000-6000 år sia. Det er videre funnet rester av keramikk fra Lapita-kulturen. Disse dateres til mellom 2000 og 1600 før vår tidsregning. Innvandring fra Polynesia har skjedd seinere, fra ca. 1200 e.Kr.
=== De første europeerne ===
Den spanske visekongen Lope García de Castro sendte i 1557 ut en ekspedisjon for å finne et omtalt kontinent vest i Stillehavet. Leder for ekspedisjonen var den 25 år gamle Álvaro de Mendaña y Neyra. De forlot Lima 19. november og seilte i 58 dager uten landkjenning, før de så Tuvalu. Sytten dager seinere så de sannsynligvis Ontong Java, den nordligste atollen i Salomonøyene. 7. februar 1568 gikk de så, som de første europeerne, i land på ei øy, som de gav navnet Santa Isabel.
Mendaña reiste en periode rundt og utforska øyene, men etter hvert kom det til sammenstøt med lokalbefolkninga, som de først hadde hatt et godt forhold til. Trefningene endte med at spanjolene rana ei rekke landsbyer og brente dem ned. 11. august forlot ekspedisjonen Salomonøyene.
De neste 40 åra var det ytterligere to ekspedisjoner fra Sør-Amerika til Salomonøyene. Begge var relativt mislykka. Etter dette er det ikke kjent europeiske besøk på Salomonøyene før midten av 1700-tallet.
=== Gjenoppdagelse og tidlig handel ===
Neste kjente europeere på stedet er den britiske kaptein Philip Cartaret og hans besetning, som i 1767 ganske tilfeldig kom til Santa Cruz. På denne tida hadde både England og Frankrike flere ekspedisjoner for å kartlegge stillehavsområdet, noe som førte til tidvise besøk også til Salomonøyene. Rundt 1800 begynte også handelsskip å passere området, gjerne undervegs mellom Europa/USA og Kina/Australia. I første halvdel av 1800-tallet foregikk det også hvalfangst i området. Det var etter hvert ikke uvanlig at salomonere lot seg rekruttere til disse skipa. Slik knytta lokalbefolkninga kontakter med utenverdenen, noe som også førte med seg til da ukjente sjukdommer.
Etter hvert kom også kristne misjonærer til Salomonøyene. Den første var muligens katolikken Jean-Baptiste Epalle, som ankom Santa Isabel i 1845. Han blei godt mottatt her, men ved et seinere stopp blei følget angrepet og Epalle drept. Anglikanerne hadde en annen innfallsvinkel: De tok med seg unggutter fra øyene til New Zealand og gav dem opplæring, og noen av disse vendte så tilbake som misjonærer. Det er ukjent hvor frivillig disse reisene var.
Fra 1863 pågikk en til dels aggressiv form for rekruttering av arbeidskraft (blackbirding) til sukker- og bomullsplantasjer i Australia og på Fiji. Fram til århundreskiftet omfatta dette om lag 29 000 salomonere. Blant annet dette førte mange steder til ei svært negativ holdning til besøk av hvite, og Salomonøyene hadde i andre halvdel av 1800-tallet et rykte som et farlig sted med fiendtlig befolkning.
=== Kolonitida ===
For å beskytte handelen tok Storbritannia etter hvert kontroll over deler av Salomonøyene. Fra 1877 hadde den britiske høykommissæren på Fiji en viss myndighet over øyene, men i hovedsak over britiske borgere. I 1886 vedtok Storbritannia, Tyskland og Frankrike å fordele øyene i det sørlige Stillehavet mellom seg. Frankrike fikk Selskapsøyene, Ny-Caledonia og Ny-Hebridene. Tyskland fikk Samoa og Ny-Guinea, pluss øyene Bougainville, Choiseul og Santa Isabel. Britene fikk resten av Salomonøyene. I 1893 blei dette området erklært som britisk protektorat. Mye av det tyske området blei etter få år overført til britisk herredømme, og i 1900 hadde British Solomon Islands Protectorate omtrent samme utstrekning som dagens Salomonøyene.
I perioden fra 1896 til 1915 var Charles Morris Woodford den første stedlige kommissæren. Da han tiltrådte, hadde området ca. 100 000 innbyggere, hvorav 50 europeere, av dem igjen 33 briter. Et av Woodfords tidlige prosjekter var å kartlegge eiendomsforholda på øyene. Store områder blei kategorisert som «ødeland» (wasteland), som kunne selges (og til en viss grad blei solgt) av administrasjonen. Kartlegginga forholdt seg stort sett til eiendomsbegrepet slik det var etablert i Vest-Europa.
Salget av land har ført til mye strid i ettertid. Helt fram til i dag har det vært rettssaker om eiendomsforhold, og spørsmålet er en av de store utfordringene for nasjonen. En del australske firmaer kjøpte opp store landområder og oppretta plantasjer på øyene.
=== Andre verdenskrig ===
Salomonøyene blei direkte involvert i verdenskrigen da Japan invaderte Shortland-øyene i april 1942, og etter hvert også andre øyer. Det blei satt i gang arbeid med å bygge en større flybase på Guadalcanal i juni. I august satte USA i gang en motoffensiv med store styrker. De lyktes raskt å ta flybasen, men led store tap til sjøs. I det heile tatt var denne delen av Stillehavskrigen svært kostbar for begge sider. USA mista mer 7000 mann, mens de japanske tapene var på rundt 40 000.
De allierte erobra i løpet av 1943 alle øyene, bortsett fra Choiseul og Shortland-øyene, som forblei under japansk herredømme til kapitulasjonen i 1945. Et av slagene under erobringen var slaget ved Wickham Anchorage.
Salomonøyene blei hardt prega av krigen. Den sivile økonomien var lagt i ruiner. Krigsmateriell lå igjen over alt. Hovedstaden Tulagi var så ødelagt at en valgte å gjøre Honiara til ny hovedstad.
=== Nasjonal frigjøringskamp ===
En uavhengighetsbevegelse, Marching Rule, var virksom mellom 1943 og 1953.
Uavhengighet
Salomonøyene ble sjølstyrt i 1976, og egen stat innenfor Commonwealth 7. juli 1978.
2000-tallet
I 2003 sendte Australia politifolk til øygruppa etter omfattende uroligheter, der flere hundre blei drept og mange tusen gjort hjemløse. I april 2006 brøt det igjen ut uro, og Australia blei bedt om å sende soldater til øygruppa for å stabilisere.
== Administrativ inndeling ==
Landet har ei administrativ inndeling på ni provinser pluss hovedstaden:
Sentralprovinsen, som består av Russell-øyene og Florida-øyene
Choiseul, som består av øya Choiseul, samt de mindre øyene Taro, Vaghena og Rob Roy
Guadalcanal, som består av øya Guadalcanal
Isabel, som består av øya Santa Isabel og nærliggende småøyer
Makira-Ulawa, som består blant annet av øyene Makira (tidligere San Cristobal), Ulawa, Uki Ni Masi, Owaraha (Santa Ana), Owariki (Santa Catalina)
Malaita, som består av blant annet øyene Malaita og Lille Malaita og atollene Sikaiana og Ontong Java
Rennell og Bellona, som består av de to atollene med samme navn
Temotu, som består av Anuta, Fatutaka, Duff-øyene (Taumako), Santa Cruz-øyene, Reef-øyene og Tikopia
Vestprovinsen, som består av blant annet Shortland-øyene og Ny-Georgia-øyene
Honiara (hovedstaden)
== Økonomi ==
GenereltMed BNP per innbygger på $600 (estimat for 2005) regnes Salomonøyene som en lite utvikla nasjon. Over 75% av arbeidsstokken er sjølforsynt eller driver med fiske. Det meste av foredla varer og petroleumsprodukter må importeres.
TømmerTømmer har tradisjonelt vært en viktig vare for Salomonøyene. Kommersiell tømmerhogst starta på 1920-tallet. Det australsk-eide selskapet Vanikoro Kauri Timber Company tok ut kauri-tømmer fra 1926 til 1964. Disse la imidlertid ned virksomheten sin på grunn av for høye kostnader knytta til hogst og transport.Uttak av tømmer i større skala begynte ikke før i 1963, myndighetene lisensierte bort rettigheter til å ta ut tømmer fra statseide områder. Etter hvert dreide denne virksomheten mer over på private områder også, og særlig asiatiske selskaper var tungt inne i denne industrien. Samtidig økte uttaket veldig; i 1989 blei det tatt ut 300 000 m³ tømmer, mens uttaket i 1993 og 1996 var hhv. 700 000 og 800 000 m³. Dette var langt over det som er bærekraftig, noe som har ført til bekymring for at øyene skal bli avskoga.
Tømmer var i denne perioden Salomonøyenes viktigste eksportartikkel. Fra 1997 falt imidlertid uttaket og produksjonen drastisk, grunna den økonomiske krisa i Asia og fallet i markedet for tømmer. Salomonøyene hadde Asia som sitt dominerende eksportmarked, derfor blei de spesielt hardt ramma. Uttaket falt fra 811 000 m³ i 1996 til 637 000 m³ i 1997. Dette var imidlertid fortsatt langt over det som var drivverdig; 220 000 m³. Salomonøyene hadde også gjort seg økonomisk svært avhengig av sin tømmerindustri; i 1990 utgjorde tømmer 34,5% av eksportverdien. Dette økte til over 50% i 1993 og 1994. Med fallende volum og priser falt eksportverdien fra 290,7 millioner salomonske dollar i 1997 til 196,3 millioner i 1998.
Andre eksportvarerSalomonøyene hadde også andre varer å eksportere; fortsatt var både gull, palmeolje og kokos større, målt i eksportverdi, enn tømmer. I 1988 begynte selskapet Ross Mining of Australia gullproduksjon i Gold Ridge ved Guadalcanal. Det blei også lett etter mineraler i andre områder. I kjølvannet av de etniske konfliktene som blussa opp i juni 2000, stansa eksporten av palmeolje og gull, og eksporten av tømmer falt. Salomonøyene er rike på uutvikla mineralressurser som bly, sink, nikkel og gull.
Salomonøyenes fiskerier har gode muligheter for både eksport og økt omfang. Men det japanske joint venture-selakspet Solomon Taiyo Ltd. (STL) som dreiv den eneste hermetikkfabrikken som behandla fiskemat, blei lagt ned på midten av 2000-tallet. Denne fabrikken lå ved Noro, og produserte nesten en million bokser tunfisk i 1999. Den andre store fiskefabrikken, National Fisheries Development (NFD) blei lagt ned allerede i slutten av 1999. Selv om begge fabrikkene har gjenåpna, har eksporten av tunfisk ikke tatt seg tilsvarende opp igjen. Solomon Taiyo Ltd heter i dag Soltai Fishing and Processing Limited (SFPL). Det pågår også forhandlinger om å gjenåpne gullgruva i Gold Ridge og den største plantasjen med palmer for palmeoljeproduksjon.
Turisme, særlig dykking, er en viktig næring for Salomonøyene. Veksten hemmes imidlertid av mangelfull infrastruktur og transportmuligheter. Antall besøkende til Salomonøyene økte med 19,6 % til 15 167 personer i 2007.
RAMSIRegjeringa på Salomonøyene gikk konkurs i 2002. 24. juli 2003 ble derfor RAMSI etablert; et samarbeid mellom regjeringa og 15 andre land i stillehavsregionen for å gjenvinne ro og orden, styrke regjeringsinstitusjonene, redusere korrupsjon og få orden på økonomien igjen.
Etter dette har regjeringa gjort om budsjettene sine og gjort klare prioriteringer. De har fått konsolidert og reforhandla vilkåra for noe av utenlandsgjelda si og har også fått økonomisk støtte fra både RAMSI-land som Australia og New Zealand og andre regioner som EU, Japan og Kina.
Økonomien i dagSalomonøyenes sentralbank meldte i sin rapport for 2007 om en økonomi i vekst, i likhet med de siste fire åra. Realveksten i BNP var på 10,3 %, den høyeste vekstraten her sia 1992. Alle sektorer unntatt fiskerisektoren hadde økonomisk vekst i 2007. Fiskerisektoren sank med 28 % målt i forhold til BNP, mens jordbruk vokste med 21 %
Sentralbanken oppgav flere årsaker til dette; bedre lov og orden, større tillit hos investorer, bedre vilkår for å drive forretning, regjeringas reformer, økonomisk støtte fra andre land og ei positiv utvikling i handelspartnernes økonomi. Mange av handelspartnerne er i Asia, en region som hadde en økonomisk vekst på 9,7% i 2007, ifølge årsrapporten.
Statsbudsjettet gikk med et overskudd på 10,6 millioner SI-dollar, mot 26,9 millioner i 2006, og handelsbalansen overfor utlandet blei også positiv, med et overskudd på 127,6 millioner SI-dollar. Dette skyldes vekst i eksporten av både tømmer (+33,3 %), palmeolje, kokos og kokoskjerner.
Inflasjonen var på 10 % i 2007, marginalt lavere enn i 2006, da de hadde 10,3 %. Vare- og tjenestekurven som utgjør basisen for måling av konsumprisindeksen, blei omdefinert i 2005. Denne kurven kalles Honiara Retail Price Index (HRPI).
Selv om den økonomiske veksten er høy, og det genereres mange nye arbeidsplasser, er fødselsratene høye, og store deler av industrien importerer arbeidskraft der det trengs faglært arbeidskraft. Dette gjør at arbeidsledigheten fortsatt er høy og stigende.
For 2008 estimerte sentralbanken en økonomisk vekst på 6 %. Inflasjonen var forventa fortsatt like høy i 2008, men noe lavere i 2009.
== Religion ==
Flere kristne retninger fikk innpass på Salomonøyene mot slutten av 1800-tallet, og under det britiske protektoratet var det misjonsstasjonene som stod for det meste av offentlig utdanning og helsestell. I dag regner mellom 90 og 95 prosent av befolkninga seg som kristne.
34 prosent tilhører den anglikanske Church of Melanesia, 19 prosent er romersk-katolske, 17 prosent tilhører South Sea Evangelical Church, 11 prosent United Church (tidligere metodister), mens 10 prosent er sjuendedagsadventister. De ulike retningene har hver sine geografiske tyngdepunkt, og det er vanlig at alle i en landsby tilhører samme menighet. Det er ikke uvanlig at menige kirkemedlemmer blander inn tradisjonelle før-kristne oppfatninger i de kristne læresetningene.
På de største øyene kan en ennå finne samfunn som holder seg helt til før-kristen religion. På Malaita gjelder dette spesielt i områdene til kwaio- og 'are'are-folket. Moro-bevegelsen på Guadalcanal blei i si tid stifta av tidligere katolikker, som valgte å gå tilbake til tradisjonell tro.
Kirkesamfunna spiller en viktig rolle i samfunnslivet. Ved politiske valg er kandidatenes religiøse tilhørighet ofte avgjørende. Som nevnt er menighetene viktige for helse og skole. I den seinere tid har de også involvert seg på andre områder, f.eks. med å ta initiativ til mer miljøvennlige former for skogsdrift som alternativ til storselskapas flatehogst.
I de senere år, har baha'i-trua hatt en viss vekst på Malaita. Noen innbyggere har konvertert til islam.
=== Menneskerettigheter ===
Salomonøyene har fengselsstraff inntil 14 år for homofili.
== Klima ==
Salomonøyene har tropisk klima, men nærheten til havet gjør at temperaturene sjelden blir ekstreme. Det er ingen store årstidsvariasjoner. Ved kysten er dagtemperaturen vanligvis mellom 22 og 31 ℃. På natta kan det bli 3-4 ℃ kjøligere. I innlandet kan temperaturen komme opp i 35 ℃ i lavlandet.
Gjennomsnittlig årsnedbør er ca. 3500 mm (til sammenlikning: Bergen har 2250 mm). Det er imidlertid store regionale variasjoner, og noen steder har nærmere 6000 mm som normal. På sørsida av Guadalcanal har en målt opp i 12500 mm på et enkelt år. Tørketida er vanligvis fra slutten av mai til begynnelsen av desember. Sommeren fra januar til mars er den mest typiske regntida med monsunvind inn fra vest/nordvest.
Øyene rammes i snitt av én tropisk syklon i året. Dette fører til store skader på skog og avlinger, og ikke minst på landsbybebyggelse av det enkle slaget. I mai 1986 ble 140 mennesker drept av syklonen Namu. I mars 2015 blei landet ramma av syklonen Pam. Det gikk hardt ut over de østligste delene av landet, særlig øyene Tikopia og Anuta.
== Språk ==
Engelsk er offisielt språk på Salomonøyene.
Det er for øvrig mer enn åtti språk i bruk på øyene. De fleste tilhører den austronesiske språkgruppa, og de første antas å ha kommet til øyene rundt 2000 år før vår tidsregning. Noen språk virker å stamme fra tidligere bosetting. De er papuanske og forekommer i hovedsak på Vella Lavella, Rendova, Ny-Georgia-øyene, Savo (Salomonøyene) og Santa Cruz-øyene. Et av språkene engdewu, også kalt nanggu, snakkes av ikke mer enn 200 mennesker og står i fare for å dø ut. Universitetet i Oslo har et prosjekt fra 2011 på å dokumentere og bidra til at språkets leveevne kan styrkes.På Malaita går språkskillene stort sett i band tvers over øya. Det vil – underlig nok – si at kyst- og innlandssamfunn, som ellers har lite med hverandre å gjøre, kan snakke samme språk, mens kystbyer som samhandler mye, har ulike språk. Også andre steder kan det være relativt lite samsvar mellom språk og andre samfunnsmessige forhold.
== Oppføring på UNESCOs liste ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Østre del av øya Rennell med Teganosjøen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Solomon Islands – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
BBC sin side om historie for Salomonøyene (engelsk tekst)
Verdens meteorologiorganisasjons klimaside for Salomonøyene(no) Statistikk og andre data om Salomonøyene i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Salomonøyene (engelsk: Solomon Islands) er en stat i det vestlige Stillehavet, øst for Papua Ny-Guinea og nordøst for Australia. Den er en del av Samveldet av nasjoner. | 7,046 |
null | 2023-02-04 | Honiara | null | null | null | Honiara er hovedstaden på Salomonøyene, en øystat i det sørlige Stillehavet. | 7,047 |
null | 2023-02-04 | Salvador Allende | null | null | null | Salvador Guillermo Allende Gossens (født 26. juni 1908 i Santiago de Chile, død 11. | 7,048 |
null | 2023-02-04 | Lokalavisa NordSalten | null | null | null | Lokalavisa NordSalten (med det lulesamiske navnet Bájkkeavijssa NuorttaSáltto) er en lokalavis som dekker Steigen, Hamarøy og Tysfjord kommuner i Nordland. Avisen ble grunnlagt i 1996 og den første utgaven kom ut den 5. | 7,049 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Augusto_Pinochet | 2023-02-04 | Augusto Pinochet | ['Kategori:1970-årene i Chile', 'Kategori:1980-årene i Chile', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Chilenske presidenter', 'Kategori:Dødsfall 10. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2006', 'Kategori:Fødsler 25. november', 'Kategori:Fødsler i 1915', 'Kategori:Høyreekstremisme', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Valparaiso', 'Kategori:Personer fra den kalde krigen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Augusto José Ramón Pinochet Ugarte (født 25. november 1915, død 10. desember 2006) var en chilensk general og statsleder. Han styrte Chile fra et statskupp i 1973 og frem til 1990. Han var også forsvarssjef i Chile fra 1973 til 1998.
Pinochet ble utnevnt til forsvarssjef av daværende president Salvador Allende i 1973. 11. september 1973 begikk hæren under ledelse av Pinochet et militærkupp med hjelp av USA (CIA), hvor Allendes lovlig valgte regjering ble styrtet og Pinochet tok makten. Som diktator stod han bak brutal undertrykkelse av opposisjonelle, og er blitt anklaget for statsterrorisme. Rundt 30 000 mennesker ble torturert under Pinochet-regimet. Pinochet drev en nyliberalistisk politikk under innflytelse av en gruppe økonomer som var inspirert av Milton Friedman, kjent som «the Chicago Boys». Chile, som var i en økonomisk krise da Pinochet tok makten, opplevde sterk økonomisk vekst under Pinochet, selv om de sosiale skillene også økte. Friedman kalte den økonomiske politikken under Pinochet for «Chiles mirakel». Friedman reiste til Chile og møtte Pinochet, som fra Friedman fikk høre at den eneste løsningen for Chile var den sjokkbehandlingen som «Chicago Boys» foreslo. Det var primært Friedmans studenter som var forbindelsen til Pinochet, ikke Friedman selv. Friedman besøkte Chile to ganger og hadde møte på 45 minutter med Pinochet. Friedrich Hayek skal ha vært positiv til Pinochet og uttalt at han foretrakk en diktator med en liberalistisk økonomisk politikk fremfor en demokratisk regjering uten. I 1978 skrev Hayek i The Times at under visse historiske betingelser er en autoritær regjering å foretrekke for å bevare friheten på lang sikt (« may prove especially conducive to the long-run preservation of liberty»).I 1980 ble en ny grunnlov vedtatt etter en folkeavstemning som senere er blitt anklaget for omfattende forfalskning og valgfusk. Denne grunnloven gjelder fortsatt i dag. I 1988 ble det holdt en folkeavstemning om hvorvidt Pinochet skulle fortsette som president. 55,99% stemte for at Pinochet ikke skulle fortsette som president. Valg ble holdt 14. desember 1989, og Pinochet gikk av som president 11. mars 1990, etter valget av etterfølgeren Patricio Aylwin. Han fortsatte som forsvarssjef til han gikk av med pensjon i 1998, og ble i tråd med grunnloven da utnevnt til senator på livstid. Han forlot senatet i 2002.
Pinochet drev utenrikspolitikk en svært vestlig orientert politikk. Han fikk støtte fra USA og andre vestlige land for sin motstand mot kommunisme og sosialisme. Den tidligere britiske statsministeren Margaret Thatcher takket Pinochet «for å bringe demokrati til Chile».
Spørreundersøkelser viser at et flertall av Chiles folk har et negativt syn på Pinochet. I 2013 viste en spørreundersøkelse at 55% anså Pinochets regime som «bare dårlig», mens kun 9% så på det som «bare bra».Pinochets regjeringstid var preget av omfattende brudd på menneskerettigheter. Politiske motstandere ble torturert, børtfort og drept.
Deler av høyresiden i Chile har imidlertid fortsatt et positivt syn på Pinochet. De gir ham anerkjennelse for å ha bidratt til økonomisk utvikling. Siden høyresiden ikke likte Chiles utvikling i sosialistisk retning under Allende, gir høyresiden ham også anerkjennelse for å ha avbrutt denne utviklingen.
Noen mener at Pinochets regime kan beskrives som fascistisk, mens andre mener at Pinochets liberalistiske økonomiske politikk gjør at regimet ikke kan defineres som fascistisk.
Den 20. januar 2006 avgjorde appellretten i Santiago at Pinochet kunne tiltales for 59 tilfeller av tortur og kidnapping. Det manglet bare én kjennelse i chilensk høyesterett før den gamle eks-presidenten kunne stilles for retten. Pinochet hadde som Chiles tidligere leder rettslig immunitet, men hadde tidligere mistet denne i til sammen fem ulike rettskjennelser, de fleste i saker knyttet til alvorlige brudd på menneskerettighetene under hans regime. Han ble også siktet for skatteunndragelse og underslag både under sitt regime og etterpå. Han ble siktet for å skaffet seg minst 28 millioner dollar på korrupt vis.
Pinochet døde søndag 10. desember 2006 etter et hjerteinfarkt. Han ble 91 år gammel. Han rakk aldri å bli dømt for anklagene mot ham.
| Augusto José Ramón Pinochet Ugarte (født 25. november 1915, død 10. desember 2006) var en chilensk general og statsleder. Han styrte Chile fra et statskupp i 1973 og frem til 1990. Han var også forsvarssjef i Chile fra 1973 til 1998.
Pinochet ble utnevnt til forsvarssjef av daværende president Salvador Allende i 1973. 11. september 1973 begikk hæren under ledelse av Pinochet et militærkupp med hjelp av USA (CIA), hvor Allendes lovlig valgte regjering ble styrtet og Pinochet tok makten. Som diktator stod han bak brutal undertrykkelse av opposisjonelle, og er blitt anklaget for statsterrorisme. Rundt 30 000 mennesker ble torturert under Pinochet-regimet. Pinochet drev en nyliberalistisk politikk under innflytelse av en gruppe økonomer som var inspirert av Milton Friedman, kjent som «the Chicago Boys». Chile, som var i en økonomisk krise da Pinochet tok makten, opplevde sterk økonomisk vekst under Pinochet, selv om de sosiale skillene også økte. Friedman kalte den økonomiske politikken under Pinochet for «Chiles mirakel». Friedman reiste til Chile og møtte Pinochet, som fra Friedman fikk høre at den eneste løsningen for Chile var den sjokkbehandlingen som «Chicago Boys» foreslo. Det var primært Friedmans studenter som var forbindelsen til Pinochet, ikke Friedman selv. Friedman besøkte Chile to ganger og hadde møte på 45 minutter med Pinochet. Friedrich Hayek skal ha vært positiv til Pinochet og uttalt at han foretrakk en diktator med en liberalistisk økonomisk politikk fremfor en demokratisk regjering uten. I 1978 skrev Hayek i The Times at under visse historiske betingelser er en autoritær regjering å foretrekke for å bevare friheten på lang sikt (« may prove especially conducive to the long-run preservation of liberty»).I 1980 ble en ny grunnlov vedtatt etter en folkeavstemning som senere er blitt anklaget for omfattende forfalskning og valgfusk. Denne grunnloven gjelder fortsatt i dag. I 1988 ble det holdt en folkeavstemning om hvorvidt Pinochet skulle fortsette som president. 55,99% stemte for at Pinochet ikke skulle fortsette som president. Valg ble holdt 14. desember 1989, og Pinochet gikk av som president 11. mars 1990, etter valget av etterfølgeren Patricio Aylwin. Han fortsatte som forsvarssjef til han gikk av med pensjon i 1998, og ble i tråd med grunnloven da utnevnt til senator på livstid. Han forlot senatet i 2002.
Pinochet drev utenrikspolitikk en svært vestlig orientert politikk. Han fikk støtte fra USA og andre vestlige land for sin motstand mot kommunisme og sosialisme. Den tidligere britiske statsministeren Margaret Thatcher takket Pinochet «for å bringe demokrati til Chile».
Spørreundersøkelser viser at et flertall av Chiles folk har et negativt syn på Pinochet. I 2013 viste en spørreundersøkelse at 55% anså Pinochets regime som «bare dårlig», mens kun 9% så på det som «bare bra».Pinochets regjeringstid var preget av omfattende brudd på menneskerettigheter. Politiske motstandere ble torturert, børtfort og drept.
Deler av høyresiden i Chile har imidlertid fortsatt et positivt syn på Pinochet. De gir ham anerkjennelse for å ha bidratt til økonomisk utvikling. Siden høyresiden ikke likte Chiles utvikling i sosialistisk retning under Allende, gir høyresiden ham også anerkjennelse for å ha avbrutt denne utviklingen.
Noen mener at Pinochets regime kan beskrives som fascistisk, mens andre mener at Pinochets liberalistiske økonomiske politikk gjør at regimet ikke kan defineres som fascistisk.
Den 20. januar 2006 avgjorde appellretten i Santiago at Pinochet kunne tiltales for 59 tilfeller av tortur og kidnapping. Det manglet bare én kjennelse i chilensk høyesterett før den gamle eks-presidenten kunne stilles for retten. Pinochet hadde som Chiles tidligere leder rettslig immunitet, men hadde tidligere mistet denne i til sammen fem ulike rettskjennelser, de fleste i saker knyttet til alvorlige brudd på menneskerettighetene under hans regime. Han ble også siktet for skatteunndragelse og underslag både under sitt regime og etterpå. Han ble siktet for å skaffet seg minst 28 millioner dollar på korrupt vis.
Pinochet døde søndag 10. desember 2006 etter et hjerteinfarkt. Han ble 91 år gammel. Han rakk aldri å bli dømt for anklagene mot ham.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Augusto Pinochet – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Augusto Pinochet – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Augusto Pinochet på Internet Movie Database
(fr) Augusto Pinochet på Allociné
(en) Augusto Pinochet hos The Movie Database
(en) Augusto Pinochet på Discogs
Nekrolog i VG
Diktatoren i Santiago Aftenposten
Artikkel i Liberaleren om Pinochets død. | Augusto José Ramón Pinochet Ugarte (født 25. november 1915, død 10. | 7,050 |
https://no.wikipedia.org/wiki/An_Ordinary_Day_in_an_Unusual_Place | 2023-02-04 | An Ordinary Day in an Unusual Place | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1997', 'Kategori:Us3-album'] | An Ordinary Day in an Unusual Place er Us3s tredje album og kom ut i 1997. Albumet er veldig forskjellig fra de andre albumene som gruppen har gitt ut, antagelig på grunn av at mange av de rapperne og musikerne som var med på de tidligere platene ikke er med på denne. På denne platen viser gruppen seg fra sin samfunnsengasjerte side, både gjennom musikken og collagen i coverbladet.
| An Ordinary Day in an Unusual Place er Us3s tredje album og kom ut i 1997. Albumet er veldig forskjellig fra de andre albumene som gruppen har gitt ut, antagelig på grunn av at mange av de rapperne og musikerne som var med på de tidligere platene ikke er med på denne. På denne platen viser gruppen seg fra sin samfunnsengasjerte side, både gjennom musikken og collagen i coverbladet.
== Sporliste ==
«An Ordinary Day in an Unusual Place (Part 1)»
«Get Out»
«You Can't Hold me Down»
«Let my Dreams come true»
«India»
«Sittin' on my Park Bench»
«Dead End Street»
«Enough»
«Enough (Bonus Beats)»
«World No More»
«Pay Attention»
«Sugar Sugar (She She Wah Wah)»
«Why?»
«Shady People»
«An Ordinary Day in an Unusual Place (Part 2)»
== Eksterne lenker ==
(en) An Ordinary Day in an Unusual Place på Discogs
(en) An Ordinary Day in an Unusual Place på MusicBrainz | An Ordinary Day in an Unusual Place er Us3s tredje album og kom ut i 1997. Albumet er veldig forskjellig fra de andre albumene som gruppen har gitt ut, antagelig på grunn av at mange av de rapperne og musikerne som var med på de tidligere platene ikke er med på denne. | 7,051 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Iddefjordsgranitt | 2023-02-04 | Iddefjordsgranitt | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Magmatiske bergarter', 'Kategori:Vikens geologi'] | Iddefjordsgranitt er granitt fra Iddefjorden ved Halden, og kalles også østfoldgranitt eller haldengranitt. Den er valgt som fylkesstein (fylkesbergart) for Østfold. Den er middels kornet, hovedsakelig gråhvit og med noen korn i svart og grått. Iddefjordsgranitten er en spesielt finkornet og jevn variant av denne granitten og brukes derfor til bygningsstein.
| Iddefjordsgranitt er granitt fra Iddefjorden ved Halden, og kalles også østfoldgranitt eller haldengranitt. Den er valgt som fylkesstein (fylkesbergart) for Østfold. Den er middels kornet, hovedsakelig gråhvit og med noen korn i svart og grått. Iddefjordsgranitten er en spesielt finkornet og jevn variant av denne granitten og brukes derfor til bygningsstein.
== Bruksområder ==
Den norske grå granitten brukes mest som bygningssten, både som gatestein, kantstein, trapper, fasader, gulvflis og finstein/skulptur.
Grå granitt som brukes til produksjon av gravminner i Norge, kommer fra Finland.
== Anvendelse i bygg og anlegg ==
Gustav Vigeland brukte mye iddefjordsgranitt i skulpturparken, Vigelandsanlegget, i Frognerparken. Monolitten er hogd ut av ei stor steinblokk fra Iddefjorden.
Arkitekt Bredo Greve brukte råkopp av iddefjordsgranitt i nord-, øst- og vestfasaden på Hovedbygningen til Norges tekniske høgskole, nå Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, som ble innviet i 1910.
== Egenskaper ==
En spesiell egenskap ved granitt er at den har gode spalteegenskaper. Den lar lar seg ganske lett dele i tre retninger, men betraktes likevel som anisotrop.
== Galleri ==
== Se også ==
Liste over bergarter
== Eksterne lenker ==
Halden Historiske Samlinger | Iddefjordsgranitt er granitt fra Iddefjorden ved Halden, og kalles også østfoldgranitt eller haldengranitt. Den er valgt som fylkesstein (fylkesbergart) for Østfold. | 7,052 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Granitt | 2023-02-04 | Granitt | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Magmatiske bergarter'] | Granitt er en magmatisk bergart som består av mer enn 40 % alkalifeltspat, mer enn 15 % kvarts, og mindre enn 35 % plagioklas. Andre bergartsdannende mineraler i granitt er glimmer (biotitt og muskovitt) og amfibol. I tillegg til hovedkomponentene kan granitt inneholde mindre mengder (0–5 %) av mineraler som magnetitt, ilmenitt, apatitt, pyritt, zirkon, allanitt og flere andre. Granitt dannes kun i kontinentskorpen og ikke i havbunnskorpen - bergarten er således et tegn på at funnstedet var fast land da granitten ble dannet.
Granitt er en massiv bergart (det vil si at den ikke har en systematisk fordeling av mineraler), som vanligvis er grovkornet, middelskornet eller porfyrisk. Fargen er vanligvis rødlig på grunn av det høye innholdet av alkalifeltspat. Krystallformen til alkalifeltspat er gjerne delvis til godt utviklet, plagioklas og kvarts har vanligvis noe dårligere utviklet krystallform.
Granitt er en magmatiske bergart, og er en dypbergart. Dette betyr at den har krystallisert (størknet) sakte nede i jordskorpen, slik at krystallene har fått lang tid til å vokse. Dette gjør at bergarten er middels- til grovkornet. En smelte med granittisk sammensetning som kommer til overflaten under et vulkanutbrudd vil størkne raskt, og bli til dagbergarten ryolitt. Magma med granittisk sammensetning kan dannes ved delvis oppsmelting av kontinentalskorpe (dette vil produsere smelter som er rike i kalium, silisium og natrium, eller ved fraksjonell krystallisasjon av en smelte med høyere innhold av komponenter (jern, magnesium, kalsium) som kan krystallisere og danne mineraler som amfibol og pyroksen. Når disse komponentene fjernes fra smelten, vil smelten bli relativt anriket i K, Na og Si, og man kan få en granittisk smelte.
| Granitt er en magmatisk bergart som består av mer enn 40 % alkalifeltspat, mer enn 15 % kvarts, og mindre enn 35 % plagioklas. Andre bergartsdannende mineraler i granitt er glimmer (biotitt og muskovitt) og amfibol. I tillegg til hovedkomponentene kan granitt inneholde mindre mengder (0–5 %) av mineraler som magnetitt, ilmenitt, apatitt, pyritt, zirkon, allanitt og flere andre. Granitt dannes kun i kontinentskorpen og ikke i havbunnskorpen - bergarten er således et tegn på at funnstedet var fast land da granitten ble dannet.
Granitt er en massiv bergart (det vil si at den ikke har en systematisk fordeling av mineraler), som vanligvis er grovkornet, middelskornet eller porfyrisk. Fargen er vanligvis rødlig på grunn av det høye innholdet av alkalifeltspat. Krystallformen til alkalifeltspat er gjerne delvis til godt utviklet, plagioklas og kvarts har vanligvis noe dårligere utviklet krystallform.
Granitt er en magmatiske bergart, og er en dypbergart. Dette betyr at den har krystallisert (størknet) sakte nede i jordskorpen, slik at krystallene har fått lang tid til å vokse. Dette gjør at bergarten er middels- til grovkornet. En smelte med granittisk sammensetning som kommer til overflaten under et vulkanutbrudd vil størkne raskt, og bli til dagbergarten ryolitt. Magma med granittisk sammensetning kan dannes ved delvis oppsmelting av kontinentalskorpe (dette vil produsere smelter som er rike i kalium, silisium og natrium, eller ved fraksjonell krystallisasjon av en smelte med høyere innhold av komponenter (jern, magnesium, kalsium) som kan krystallisere og danne mineraler som amfibol og pyroksen. Når disse komponentene fjernes fra smelten, vil smelten bli relativt anriket i K, Na og Si, og man kan få en granittisk smelte.
== Granittisk gneis ==
En granitt som gjennomgår omdanning (metamorfose) på grunn av endring i trykk, temperatur og differensielt stress vil først og fremst bli foliert, en slik bergart kalles en granittisk gneis. Folierte bergarter har en planstruktur, det vil si at flate mineraler (som glimmer) er parallellstilt. Dette gir bergarten et mer "stripete" utseende. På grunn av at mineralsammensetningen i granitt er stabil over et stort trykk- og temperaturintervall, vil ikke den endres betraktelig.
== Bruk ==
Siden granitt er en massiv bergart, har den ikke kløv slik som skifer. Den er allikevel mye brukt som bygningsstein og fasadestein, dette er på grunn av de gode kløvegenskapene til alkalifeltspat og plagioklas.
== Noen norske granitter ==
Østfoldgranitten finnes ved riksgrensen mot Sverige, Iddefjorden, ved Fredrikstad, Sarpsborg og på Hvalerøyene. En del av denne granitten har en rødlig farge, men mye har en grå farge, og kalles grå granitt. Den grå granitten tas særlig ut i Iddefjorden, og kalles iddefjordsgranitt, og er middelskornet, gråhvit og med noen korn i svart og grått. Den norske grå granitten brukes mest til bygningssten. Monolitten, i Vigelandsanlegget (Oslo) er laget i granitt fra Østfold.
Drammensgranitten er rød, ganske grovkornet og er den viktigste granitten i Oslofeltet. Den har handelsnavnet røykengranitt og er en rødbrun granitt. Den er relativt grovkornet, ofte med hvite eller grønne krystaller, og brukes mest til bygningsstein, men også til gravminner.
Fjæregranitt er grovkornet og har en forholdsvis kraftig rød farge. Utvinnes i tidligere Fjære kommune i Grimstad.
Røde granitter. Sørvest i Sverige finnes flere gode kvaliteter av rød granitt. Mest kjent er nok granitten fra Vånga og Bohuslän.
Hvit granitt er ikke en granitt, men en dioritt. Den markedføres gjerne under handelsnavnet hvit granitt og finnes ved Støren og Tolga.
Svart granitt Bergarten med handelsnavnet svart granitt er ingen granitt i geologisk forstand, men bergarter som gabbro, diabas og basalt blir gjerne markedsført som svart granitt.
== Bildegalleri ==
Et lite utvalg av granitter. De fleste har en polert og blank overflate. Klikk på bildet for å se det større.
== Se også ==
Liste over bergarter
Bryllupsdager | Granitt er en magmatisk bergart som består av mer enn 40 % alkalifeltspat, mer enn 15 % kvarts, og mindre enn 35 % plagioklas. Andre bergartsdannende mineraler i granitt er glimmer (biotitt og muskovitt) og amfibol. | 7,053 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Datavitenskap | 2023-02-04 | Datavitenskap | ['Kategori:Dataanalyse', 'Kategori:Informasjonsvitenskap'] | Datavitenskap er et tverrfaglig felt som bruker statistikk, vitenskapelige metoder, prosesser, algoritmer og systemer for å generere kunnskap og innsikt fra støyete, strukturerte og ustrukturerte data. Datavitenskap er relatert til datautvinning, maskinlæring og stordata.
Datavitenskap er et har blitt beskrevet som et konsept for å forene statistikk, dataanalyse, informatikk og deres relaterte metoder for å forstå og analysere faktiske fenomen med data. Det tas i bruk teknikker og teori fra felt som matematikk, statistikk, datateknikk, informatikk, informasjonsvitenskap og domenekunnskap. Datavitenskap er imidlertid forskjellig fra datateknikk (computer science) og informasjonsvitenskap. Turing-prisvinneren Jim Gray så for seg datavitenskap som et et fjerde paradigme av vitenskap (empirisk, teoretisk, beregnet, og nå datadrevet), og hevdet at alt om vitenskap endrer seg på grunn av innvirkningen fra informasjonsteknologi og informasjonseksplosjonen.En dataviter er en person som lager programmeringskode og kombinerer den med statistisk kunnskap for å skape innsikt fra data.Det er fortsatt ingen konsensus om definisjonen av datavitenskap, og det anses av noen å være en moteord. Stordata er et relatert markedsføringsbegrep. Datavitere er ansvarlige for å bryte ned stordata til brukbar informasjon og lage programvare og algoritmer som hjelper selskaper og organisasjoner med å styre driften optimalt.
| Datavitenskap er et tverrfaglig felt som bruker statistikk, vitenskapelige metoder, prosesser, algoritmer og systemer for å generere kunnskap og innsikt fra støyete, strukturerte og ustrukturerte data. Datavitenskap er relatert til datautvinning, maskinlæring og stordata.
Datavitenskap er et har blitt beskrevet som et konsept for å forene statistikk, dataanalyse, informatikk og deres relaterte metoder for å forstå og analysere faktiske fenomen med data. Det tas i bruk teknikker og teori fra felt som matematikk, statistikk, datateknikk, informatikk, informasjonsvitenskap og domenekunnskap. Datavitenskap er imidlertid forskjellig fra datateknikk (computer science) og informasjonsvitenskap. Turing-prisvinneren Jim Gray så for seg datavitenskap som et et fjerde paradigme av vitenskap (empirisk, teoretisk, beregnet, og nå datadrevet), og hevdet at alt om vitenskap endrer seg på grunn av innvirkningen fra informasjonsteknologi og informasjonseksplosjonen.En dataviter er en person som lager programmeringskode og kombinerer den med statistisk kunnskap for å skape innsikt fra data.Det er fortsatt ingen konsensus om definisjonen av datavitenskap, og det anses av noen å være en moteord. Stordata er et relatert markedsføringsbegrep. Datavitere er ansvarlige for å bryte ned stordata til brukbar informasjon og lage programvare og algoritmer som hjelper selskaper og organisasjoner med å styre driften optimalt.
== Se også ==
Maskinlæring
Stordata
== Referanser == | Datavitenskap er et tverrfaglig felt som bruker statistikk, vitenskapelige metoder, prosesser, algoritmer og systemer for å generere kunnskap og innsikt fra støyete, strukturerte og ustrukturerte data. Datavitenskap er relatert til datautvinning, maskinlæring og stordata. | 7,054 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Iddefjorden | 2023-02-04 | Iddefjorden | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:59,0°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den norske riksgrensen', 'Kategori:Fjorder i Sverige', 'Kategori:Fjorder i Viken', 'Kategori:Haldens geografi', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Strömstad kommune', 'Kategori:Västra Götalands läns geografi'] | Iddefjorden er en grensefjord mellom Norge og Sverige. Den strekker seg fra herregården Berby i sør til Halden i nord, der den går over i Ringdalsfjorden.
Ringdalsfjorden og Iddefjorden utgjør egentlig bare en enkelt fjord, som er en sidefjord til Oslofjorden. Fjorden heter Ringdalsfjorden inn til Halden, der den skifter navn til Iddefjorden. Årsaken til at navnet på fjorden er todelt er sannsynligvis at det er haldenserne som har gitt fjorden navn, og sett fra Halden kan man snakke om to fjorder, en utover mot sjøen (Ringdalsfjorden), og en innover i landet (Iddefjorden, navn fra Idd). Dette er gjenspeilet i for eksempel det svenske språket, der fjorden heter Idefjorden i hele sin lengde.
Elvene Tista og lakseelva Enningdalselva har utløp i Iddefjorden. I tillegg til en del mindre holmer og skjær, så finner en to større øyer i fjorden, Sauøya med Norske Skogs utskipingshavn, og Brattøya som er naturreservat. Lenger opp i fjorden ligger Skriverøya, ei halvøy med kulturminner fra jernalderen, den store nordiske krigen og stenhoggernes glansdager.
Iddefjorden har gjennom mange år blitt sterkt forurensa av utslipp fra Saugbrugsforeningen (Norske Skog) i Halden. Fjorden var i 1970-årene biologisk død. Effektive rensetiltak ble først satt i gang i 1980-årene, og livet har siden vendt tilbake.
Iddefjorden har fortsatt mye ubebygd strandlinje. Denne er nå utsatt for sterkt press fra ulike utbyggingsprosjekter.
| Iddefjorden er en grensefjord mellom Norge og Sverige. Den strekker seg fra herregården Berby i sør til Halden i nord, der den går over i Ringdalsfjorden.
Ringdalsfjorden og Iddefjorden utgjør egentlig bare en enkelt fjord, som er en sidefjord til Oslofjorden. Fjorden heter Ringdalsfjorden inn til Halden, der den skifter navn til Iddefjorden. Årsaken til at navnet på fjorden er todelt er sannsynligvis at det er haldenserne som har gitt fjorden navn, og sett fra Halden kan man snakke om to fjorder, en utover mot sjøen (Ringdalsfjorden), og en innover i landet (Iddefjorden, navn fra Idd). Dette er gjenspeilet i for eksempel det svenske språket, der fjorden heter Idefjorden i hele sin lengde.
Elvene Tista og lakseelva Enningdalselva har utløp i Iddefjorden. I tillegg til en del mindre holmer og skjær, så finner en to større øyer i fjorden, Sauøya med Norske Skogs utskipingshavn, og Brattøya som er naturreservat. Lenger opp i fjorden ligger Skriverøya, ei halvøy med kulturminner fra jernalderen, den store nordiske krigen og stenhoggernes glansdager.
Iddefjorden har gjennom mange år blitt sterkt forurensa av utslipp fra Saugbrugsforeningen (Norske Skog) i Halden. Fjorden var i 1970-årene biologisk død. Effektive rensetiltak ble først satt i gang i 1980-årene, og livet har siden vendt tilbake.
Iddefjorden har fortsatt mye ubebygd strandlinje. Denne er nå utsatt for sterkt press fra ulike utbyggingsprosjekter.
== Eksterne lenker ==
Iddefjorden.no | Iddefjorden er en grensefjord mellom Norge og Sverige. Den strekker seg fra herregården Berby i sør til Halden i nord, der den går over i Ringdalsfjorden. | 7,055 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Milj%C3%B8partiet_De_Gr%C3%B8nne | 2023-02-04 | Miljøpartiet De Grønne | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Miljøpartiet De Grønne', 'Kategori:Sider som bruker Timeline'] | Miljøpartiet De Grønne (MDG) (nynorsk: Miljøpartiet Dei Grøne, nordsamisk: Birasbellodat Ruonát) er et grønt norsk politisk parti som mener skillet mellom «grønt og grått» er viktigere enn skillet mellom «rødt og blått». Partiet ble stiftet den 29. oktober 1988 etter forbilde av Die Grünen i Tyskland og er tilsluttet Det europeiske grønne partiet og Global Greens. Ved stortingsvalget 13. september 2021 oppnådde MDG 3,94 % av stemmene og fikk inn tre representanter på Stortinget i perioden 2021–2025. MDG er også representert i flere kommunestyrer og fylkesting. Partiet har hatt like stor oppslutning i tettbygde strøk som i distriktene. Partiet har hatt størst oppslutning blant unge velgere.
| Miljøpartiet De Grønne (MDG) (nynorsk: Miljøpartiet Dei Grøne, nordsamisk: Birasbellodat Ruonát) er et grønt norsk politisk parti som mener skillet mellom «grønt og grått» er viktigere enn skillet mellom «rødt og blått». Partiet ble stiftet den 29. oktober 1988 etter forbilde av Die Grünen i Tyskland og er tilsluttet Det europeiske grønne partiet og Global Greens. Ved stortingsvalget 13. september 2021 oppnådde MDG 3,94 % av stemmene og fikk inn tre representanter på Stortinget i perioden 2021–2025. MDG er også representert i flere kommunestyrer og fylkesting. Partiet har hatt like stor oppslutning i tettbygde strøk som i distriktene. Partiet har hatt størst oppslutning blant unge velgere.
== Historie ==
=== Bakgrunn ===
Det vesttyske partiet Die Grünen ble grunnlagt i 1980, med utgangspunkt i miljøbevegelsen og med tilsig fra både den moderate venstresiden og miljøbevisste liberale og konservative. Partiet fikk sitt gjennombrudd i 1983, da det rykket inn i Forbundsdagen med 27 representanter, og ble en inspirasjon for en rekke andre partier i Europa som tok samme navn og baserte seg på samme grønne ideologi, kollektivt omtalt som grønne partier. Allerede i 1981 ble det svenske Miljöpartiet de gröna dannet, hovedsakelig av en miljøbevisst utbrytergruppe fra det liberale Folkpartiet.
Det første initiativet til å etablere et grønt parti i Norge kom da Ove Braaten fra Stavanger i mars 1985 foreslo å omdanne Framtiden i våre hender til et grønt politisk parti, som kunne ivareta Erik Dammans ideer om redusert forbruk for å berge livsmiljøet, og samtidig arbeide for økt menneskelig lykke og fred. Forslaget sto på trykk i medlemsbladet, og selv om Framtiden i våre hender gikk mot forslaget, fikk Braaten mange brev fra folk som var enige i forslaget. Våren 1985 utarbeidet derfor Olav Benestad og Ove Braaten et 14-punkts politisk program, som nøkkelpersoner fra hele landet diskuterte på gamle Ullevål kino i Oslo. Formålet var å utvikle et politisk prinsipprogram, samle nødvendige underskrifter, registrere, stifte og organisere partiet. Ove Braaten ble «hovedkoordinator» for programkomiteen, men det ble vedtatt en flat organisasjonsstruktur uten bruk av begrepet partileder. Diskusjoner og seminarer om politikk, partinavn og organisering pågikk i Oslo og i andre deler av landet fra 1985 til 1987.Flere lokale miljølister stilte til valg allerede i 1987, selv om det nasjonale partiet ikke var stiftet. I Halden hadde De Grønne, under ledelse av Håkon Stang, fått valgt inn fire representanter i bystyret i 1987. I Kristiansand hadde By- og Miljøvern-listen fått valgt inn seks. Bymiljølista i Fredrikstad hadde fire mandater, og De Grønne i Akershus hadde ett mandat i fylkestinget.
=== Stiftelse ===
Landsstyret besluttet å stifte partiet og våren 1988 var 5000 underskrifter samlet inn. Partiet ble den 29. oktober 1988 registrert som «De Grønne», som senere ble endret til «Miljøpartiet De Grønne». Partiets første prinsipprogram ble ferdig sommeren 1988, og selve stiftelsen skjedde på Rondetunet Turistgård i oktober, av 38 personer med bakgrunn fra miljøbevegelsen, fredsbevegelsen, Framtiden i våre hender og kvinnebevegelsen. Første program ble vedtatt på første landsmøte i Bø i Telemark i februar 1989.
MDG stilte lister over hele landet i 1989, men oppnådde bare 0,5 % av stemmene og ingen mandater. Bymiljølista forlot partiet i 1990. Ved lokalvalgene i 1991 gikk partiet tilbake i Halden og Kristiansand, men fikk nye mandater bl.a. i Trondheim og på Nesodden. Disse stedene har partiet beholdt representasjonen siden, og har også mer kortvarig hatt plasser i andre kommunestyrer og fylkesting. Etter en lengre periode med synkende medlemstall og lav oppslutning, fikk partiet etter valget i 2003 plass i den nye rødgrønne styringskoalisjonen i Trondheim. Etter å ha hatt en viss framgang i 2007, økte partiet for første gang til over én prosents oppslutning ved valget i 2011, og kom inn i flere nye kommunestyrer og Hordaland fylkesting.
=== Vekst ===
Antallet medlemmer i partiet vokste i begynnelsen sterkt, men da flere nøkkelpersoner døde fra 1989 og framover, ble partiets fremdrift alvorlig svekket. Særlig tungt var tapet av Torstein W. Tengelsen (redaktør av avisen Framtid i Nord) og Olav Benestad. Partiet var i 1995 det første norske politiske partiet med egen nettside. Etter 2005 har partiet hatt en sterk vekst i antall medlemmer, og mange har meldt overgang fra andre partier, herunder tillitsvalgte og folkevalgte som tidligere har representert SV, Venstre, KrF og Høyre. Ved Stortingsvalget 2013 oppnådde MDG 2,8 % av stemmene, og fikk ett Oslo-mandat (Rasmus Hansson) på Stortinget. Ved Stortingsvalget 2017 økte oppslutningen til 3,2 %, og partiet fikk også denne gang én representant, Une Bastholm, innvalgt fra Oslo.
Fire døgn etter at FNs klimapanel la fram 2021-rapporten, hadde partiet fått 2000 nye innmeldinger. Partiets målsetting var 7 % i stortingsvalget 2021, og vekslet i meningsmålingene på å være over og under sperregrensen. Partiet endte under med 3,94 % og fikk inn tre representanter. Resultatet er det nærmeste et parti har vært sperregrensen uten å nå den i norsk historie.
== Partiledelse ==
MDG har inntil 2020 hatt talspersoner istedenfor partiledere. Man startet med én talsperson, fra 1996 var det to. På landsmøtet 2020 gikk man bort fra denne ordningen og har istedenfor en partileder og to nesteledere.
=== Talspersoner ===
=== Partiledere fra 2020 ===
== Ideologi ==
Miljøpartiet De Grønnes mål og prinsipper er ifølge partiets vedtekter «et medmenneskelig samfunn i økologisk balanse. Økonomien skal underordnes sunne økologiske prinsipper og fremme fred og rettferdighet både lokalt og globalt. Livskraftige lokalsamfunn basert på lokale ressurser er en forutsetning for å nå målet.»Miljøpartiet de grønne bygger på grønn ideologi og tre solidaritetsprinsipper:
Solidaritet med andre mennesker.
Solidaritet med framtidige generasjoner.
Solidaritet med dyr og natur.Den grønne ideologien og bevegelsen som Miljøpartiet De Grønne er en del av oppstod i løpet av 1970-årene med utgangspunkt i datidens miljø- og anti-atomkraft-bevegelse og ulike nye sosiale bevegelser, og med tilsig fra flere ulike politiske miljøer, både fra den nye venstresiden som stilte seg kritisk til kommunismen, og fra liberale og konservative som var opptatt av miljø og bærekraft. De grønne partiene har hatt og har nær tilknytning til miljøbevegelsen, men grønn politikk omfatter mer enn bare tradisjonell natur- og miljøvern. Sekstiåras anti-autoritære strømninger er en viktig del av de grønne partienes forhistorie, men den grønne ideologien, og de grønne partiene som vokste frem i løpet av 1980-årene, innebar et brudd med flere tidligere politiske ideologier. Både Arne Næss' økosofi og Mahatma Gandhis ikkevolds-tenkning har vært viktige inspirasjonskilder for grønn tenkning. Siden 1980-tallet har de grønne partiene i Europa i hovedsak hatt et progressivt sosialliberalt ståsted i tillegg til sitt fokus på miljø og bærekraft.
I Norge definerer Miljøpartiet De Grønne seg som et blokkuavhengig parti som hverken tilhører venstresiden eller høyresiden, og har uttalt at det er åpent for samarbeid med alle partier unntatt Fremskrittspartiet. Ifølge en undersøkelse fra 2014 av Miljøpartiet De Grønnes stemmegivning i kommunestyrer og fylkesting utført av tankesmien Civita, har partiet stemt for venstresidens (herunder Arbeiderpartiet) ordførerkandidater og budsjettforslag 15 av 16 kommuner de er representert i. Ifølge Civitas oversikt var en samarbeidsavtale mellom MDG og borgerlige partier Halden fra 2011 til 2013 eneste moteksempel mot at MDG tilhørte venstresiden i lokalpolitikk. MDGs søsterparti og forbilde Bündnis 90/Die Grünen har imidlertid deltatt i flere regjeringer også sammen med konservative CDU og liberale FDP.
I Europa er de grønne partiene, særlig i de landene hvor partiene er størst, i hovedsak sterke tilhengere av europeisk integrasjon. Miljøpartiet De Grønne er for folkeavstemning i spørsmålet om EU-medlemskap.
Erik Solheim har tidligere hatt en uformell rolle som ressursperson for MDGs partiledelse. I 2021 åpnet han for at MDG kan velge Høyre som regjeringspartner, og sa at «MDG må ta mål av seg til å bli et sterkt, grønt folkeparti etter tysk modell. Min ambisjon er å hjelpe MDG til å bli et bredt folkeparti som de tyske grønne. Når de kan få 33 prosent i Baden-Württemberg, midt i tysk bil-land og senteret for Mercedes og Porsche, kan MDG få 33 prosent i Norge også». Solheim fremhevet også betydningen av næringslivet.
== Partistruktur ==
MDG hadde før 2020 ikke den tradisjonelle partistrukturen med partileder og nestleder. Partiet ble ledet i stedet av et sentralstyre på elleve personer, der to av medlemmene (en mann og en kvinne) er talspersoner for partiet. Sammen med de nitten fylkesledere utgjorde de to talspersonene, en representant for Grønn Ungdom, en for Grønne Studenter og leder av Grønt Kvinnenettverk et landsstyre, som er partiets høyeste organ mellom landsmøtene. Talspersonene og partisekretæren utgjorde partiets arbeidsutvalg. Videre har partiet en egen paragraf som hindrer de aktive i å sitte for lenge i samme verv og det benyttes aktiv kjønnskvotering til vervene.Det ble endret under landsstyremøtet 2020 og partiet fikk en leder og to nestledere. Sammen med partisekretæren utgjør de partiets arbeidsutvalg.
=== Sentralstyre ===
Valgt på MDGs landsmøte 8. mai 2022:
Leder: Une Bastholm
Nestleder: Arild Hermstad
Nestleder: Ingrid Liland
Partisekretær: Torkil Vederhus
Medlemmer: Thor Haakon Bakke, Vestland; Tore Dyrendahl, Trøndelag, Lan Marie Berg, Oslo, Toine Sannes, Nordland, Jens Ulltveit-Moe, Viken
Medlem og internasjonal kontakt: Paal Frisvold
== Valgresultater ==
== Nasjonalt ==
Partiet har vært landsdekkende siden 29. oktober 1988 og har stilt i alle stortingsvalg siden da, fra 1997 for første gang med lister i alle fylker. Før 2013 hadde partiet fått ubetydelig oppslutning ved stortingsvalg, og hadde bare oppnådd mer enn 10 000 stemmer i 1989, og ved lokalvalgene i 2007 og 2011. I 2013 ble Rasmus Hansson valgt inn på Stortinget for Oslo som partiets første stortingsrepresentant noensinne. Partiet beholdt mandatet ved valget i 2017, denne gang representert ved Une Aina Bastholm. Per Espen Stoknes var møtende vara vinter/vår 2018 mens Bastholm var i fødselspermisjon. MDG har erklært at de ikke vil delta i et regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet.Ved stortingsvalget 2021 fik MDG 3,94 % og fikk inn tre representanter, to fra Oslo, Lan Marie Berg og Rasmus Hansson og en fra Akershus, Une Bastholm
== Lokalt ==
Miljøpartiet De Grønne hadde representanter i kommunestyrene i Kristiansand og Halden i 1987, og i Trondheim og på Nesodden første gang i 1991. I andre kommuner og flere fylkesting oppnådde partiet mer kortvarig representasjon. I Trondheim deltok MDG i 2003 i en flertallskoalisjon sammen med Ap, Sp og SV. Koalisjonen ble i 2011 utvidet med KrF, og fra 2015 med Venstre og Pensjonistpartiet).
MDG stilte i 2011 liste i 55 kommuner, 18 fylker foruten alle Oslos 15 bydeler. Partiet beholdt sine representanter i kommunene Halden, Kristiansand og Trondheim, og økte med ett mandat på Nesodden. I tillegg fikk partiet nye representanter i tolv kommuner der partiet ikke tidligere har vært representert, herunder Oslo, Bergen, Stavanger og Tromsø, og en representant på fylkestinget i Hordaland. Størst oppslutning fikk partiet i Aurland i Sogn og Fjordane med 6,5 %. Partiet var representert i 16 kommunestyrer med totalt 18 representanter. Med dette ble MDG for første gang etablert som landsdekkende parti.
Lokalvalgene i 2015 ga partiet et nasjonalt gjennombrudd. 4,2 % av stemmene ved kommunevalget og 5 % ved fylkestingsvalgene ga partiet representasjon i nesten 200 kommuner og i samtlige 19 fylkesting. Partiet ble med i det nye byrådet i Oslo med byrådene Lan Marie Berg og Hanna Elise Marcussen, i Trondheim ble Hilde Opoku varaordfører og i Moss og Lørenskog fikk MDG varaordførervervet.
Etter valget i 2019 fikk MDG sin første ordfører da Ørjan Jensen ble ordfører i Vardø.
== Internasjonalt medlemskap ==
Miljøpartiet De Grønne har 36 søsterpartier i Europa, og var med å opprette sammenslutningen Federation of European Greens. Denne føderasjonen ble i 2004 omdannet til ett parti (i tråd med EUs omlegging av nasjonal politikk) og omdøpt til European Greens, en av føderasjonene i Global Greens. European Greens har vært fjerde største parti i EU-parlamentet. På nasjonalt plan er det særlig i Sverige og Tyskland partiet har oppnådd stor oppslutning, med over 12 % av stemmene i europaparlamentsvalg.
== Ungdomsorganisasjon ==
Miljøpartiet De Grønnes ungdomsorganisasjon heter Grønn Ungdom. Grønn Ungdom i Oslo ble stiftet i 1987, men en landsdekkende organisasjon ble ikke formelt dannet før i 1996. Grønn Ungdom ledes av et landsstyre, tilsvarende Miljøpartiet De Grønne, og et sentralstyre. I dette sitter talspersoner, generalsekretær, internasjonal kontakt og vanlige medlemmer. Nåværende talspersoner er Teodor Bruu og Hulda Holtvedt, mens Miriam Langmoen er generalsekretær. Ungdomsorganisasjonen har, som moderpartiet, landsmøte hvert år.
== Studentorganisasjon ==
Partiets studentorganisasjon heter Grønne Studenter. Oslo Grønne Studenter ble stiftet 8. mai 1989, men organisasjonen har flere ganger vært nær ved å opphøre. I mars 2015 var Grønne Studenter representert ved åtte lokallag.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Miljøpartiet De Grønne – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Grønn Ungdom, offisielt nettsted
Grønne Studenter, offisielt nettsted
Miljøpartiet De Grønne på Twitter
Miljøpartiet De Grønne på Facebook
Miljøpartiet De Grønne på Instagram
Miljøpartiet De Grønne på YouTube
Miljøpartiet De Grønne på Flickr | | navn = Miljøpartiet De Grønne | 7,056 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Huset_Oldenburg | 2023-02-04 | Huset Oldenburg | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Huset Oldenburg'] | Huset Oldenburg er en nordtysk fyrsteslekt som stammer fra det såkalte Osnabrücker Nordland. Den nevnes første gang med Egilmar I omkring 1100.
Borgen Aldenburg, som slekten har sitt navn etter, lå ved Hunte og ble først nevnt 1108. Den tjente grevene som residens fra midten av det 12. århundre.
Slekten kom i 1448 på den danske tronen, den norske i 1450 og den svenske i 1457 med kong Christian I, som var eldste sønn av grev Dietrich av Oldenburg (død 1440). Den grevelige linjen (utdødd 1667) stammer fra hans yngre bror, Gerhard IV. Den kongelig-danske linjen delte seg i linjen Slesvig-Holsten-Gottorp og Slesvig-Holsten-Sønderborg.
I 1751 kom Adolf Fredrik av den gottorpske linjen på den svenske tronen gjennom ekteskap. Huset Vasa hadde da sittet på tronen i et lengre tidsrom. Denne linjen var på den svenske tronen til 1809 og døde ut i 1877. Med Friedrich August (1711–1785) fikk en bror av Adolf Friedrich av Sverige i 1773 grevskapet Oldenburg og ble 1777 opphøyet til hertug. Fra ham stammer storhertugene (fra 1815) som regjerte Oldenburg frem til Tyskland ble republikk i 1918.
Sønderborg-linjen delte seg i tallrike grener. Linjen Schleswig-Holstein-Sonderburg-Augustenburg døde ut i 1931. En annen linje, Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg kom i 1863 på den danske tronen med Christian IX, etter at den eldre, oldenburgske, kongelige linjen døde ut. Hans sønn ble samme år som Georg I konge av Hellas, mens barnebarnet, Carl, ble valgt til konge av Norge under navnet Haakon VII i 1905.
I 1762 hadde slekten også via ekteskap kommet på den russiske tronen med Peter III, sønn av Carl Frederik av Slesvig-Holsten-Gottorp. Under navnet Romanov-Holstein-Gottorp satt oldenburgerne på Russlands trone frem til revolusjonen i 1917.
Dronning Elisabeth II av Storbritannias ektemann Philip var et annet kjent medlem av slekten. Med hans sønn eller annen etterkommer vil slekten kunne komme på den britiske tronen, som nå innehas av dronning Elisabeths slekt, den albertinske linje av Wettin-dynastiet, kjent som Sachsen-Coburg-Gotha. Det britiske kongehuset bærer navnet Windsor og vil trolig bære samme navn når/hvis Elisabeths etterkommer blir hennes etterfølger.
Hovedlinje
Konger av Danmark (1448–1863)
Konger Norge (1450–1814)
Konger av Sverige (1457–1464, 1497–1501 og 1520–1521)
Hertuger av Slesvig og grever av Holstein (1460–1544)
Hertuger av Slesvig og Holstein regjerte kun i deler av hertugdømmene (1544–1721/1773)
Hertuger av Slesvig (1721–1864) regjerte i hele hertugdømmet
Hertuger av Holstein (1773–1864) regjerte i hele hertugdømmet
Holstein-Gottorp
Hertuger av Holstein-Gottorp (1544–1739)Holstein-Gottorp-Romanov (vanligvis bare kalt Romanov)
Hertuger av Holstein-Gottorp (1739–1773)
Tsar av Russland (1762 and 1796–1917)
Holstein-Gottorp svensk gren
Konger av Sverige (1751–1818)
Konge av Norge (1814–1818)
Holstein-Gottorp storhertuggren
Hertuger og storhertuger av Oldenburg i Oldenburg (1773–1918)
Huset Slesvig-Holstein-Sonderburg-Augustenburg, utdødd
Huset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg
Hertug av Schleswig-Holstein
Monarker av Danmark (siden 1863)
Konge av Island (1918–1944)
Konger av Norge siden 1905
Konger av Hellas (1863–1924, 1935–1973)
| Huset Oldenburg er en nordtysk fyrsteslekt som stammer fra det såkalte Osnabrücker Nordland. Den nevnes første gang med Egilmar I omkring 1100.
Borgen Aldenburg, som slekten har sitt navn etter, lå ved Hunte og ble først nevnt 1108. Den tjente grevene som residens fra midten av det 12. århundre.
Slekten kom i 1448 på den danske tronen, den norske i 1450 og den svenske i 1457 med kong Christian I, som var eldste sønn av grev Dietrich av Oldenburg (død 1440). Den grevelige linjen (utdødd 1667) stammer fra hans yngre bror, Gerhard IV. Den kongelig-danske linjen delte seg i linjen Slesvig-Holsten-Gottorp og Slesvig-Holsten-Sønderborg.
I 1751 kom Adolf Fredrik av den gottorpske linjen på den svenske tronen gjennom ekteskap. Huset Vasa hadde da sittet på tronen i et lengre tidsrom. Denne linjen var på den svenske tronen til 1809 og døde ut i 1877. Med Friedrich August (1711–1785) fikk en bror av Adolf Friedrich av Sverige i 1773 grevskapet Oldenburg og ble 1777 opphøyet til hertug. Fra ham stammer storhertugene (fra 1815) som regjerte Oldenburg frem til Tyskland ble republikk i 1918.
Sønderborg-linjen delte seg i tallrike grener. Linjen Schleswig-Holstein-Sonderburg-Augustenburg døde ut i 1931. En annen linje, Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg kom i 1863 på den danske tronen med Christian IX, etter at den eldre, oldenburgske, kongelige linjen døde ut. Hans sønn ble samme år som Georg I konge av Hellas, mens barnebarnet, Carl, ble valgt til konge av Norge under navnet Haakon VII i 1905.
I 1762 hadde slekten også via ekteskap kommet på den russiske tronen med Peter III, sønn av Carl Frederik av Slesvig-Holsten-Gottorp. Under navnet Romanov-Holstein-Gottorp satt oldenburgerne på Russlands trone frem til revolusjonen i 1917.
Dronning Elisabeth II av Storbritannias ektemann Philip var et annet kjent medlem av slekten. Med hans sønn eller annen etterkommer vil slekten kunne komme på den britiske tronen, som nå innehas av dronning Elisabeths slekt, den albertinske linje av Wettin-dynastiet, kjent som Sachsen-Coburg-Gotha. Det britiske kongehuset bærer navnet Windsor og vil trolig bære samme navn når/hvis Elisabeths etterkommer blir hennes etterfølger.
Hovedlinje
Konger av Danmark (1448–1863)
Konger Norge (1450–1814)
Konger av Sverige (1457–1464, 1497–1501 og 1520–1521)
Hertuger av Slesvig og grever av Holstein (1460–1544)
Hertuger av Slesvig og Holstein regjerte kun i deler av hertugdømmene (1544–1721/1773)
Hertuger av Slesvig (1721–1864) regjerte i hele hertugdømmet
Hertuger av Holstein (1773–1864) regjerte i hele hertugdømmet
Holstein-Gottorp
Hertuger av Holstein-Gottorp (1544–1739)Holstein-Gottorp-Romanov (vanligvis bare kalt Romanov)
Hertuger av Holstein-Gottorp (1739–1773)
Tsar av Russland (1762 and 1796–1917)
Holstein-Gottorp svensk gren
Konger av Sverige (1751–1818)
Konge av Norge (1814–1818)
Holstein-Gottorp storhertuggren
Hertuger og storhertuger av Oldenburg i Oldenburg (1773–1918)
Huset Slesvig-Holstein-Sonderburg-Augustenburg, utdødd
Huset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg
Hertug av Schleswig-Holstein
Monarker av Danmark (siden 1863)
Konge av Island (1918–1944)
Konger av Norge siden 1905
Konger av Hellas (1863–1924, 1935–1973)
== Eksterne lenker ==
Oldenborgernes stamtre | Huset Oldenburg er en nordtysk fyrsteslekt som stammer fra det såkalte Osnabrücker Nordland. Den nevnes første gang med Egilmar I omkring 1100. | 7,057 |
null | 2023-02-04 | Seoul | null | null | null | | ordførerparti = Enhetspartiet | 7,058 |
null | 2023-02-04 | Mumbai | null | null | null | Mumbai (Marathi: मुंबई), tidligere kjent som Bombay, er delstatshovedstad i Maharashtra, og den mest befolkningsrike byen i India med en anslått befolkning i 2007 på ca. 19 millioner. | 7,059 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jakarta | 2023-02-04 | Jakarta | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:106°Ø', 'Kategori:6°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst', 'Kategori:Jakarta', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart'] | «Batavia» (byens historiske navn) leder hit. For andre betydninger, se Batavia (andre betydninger)Jakarta, offisielt kjent som Den spesielle hovedstadsregionen Jakarta (indonesisk: Daerah Khusus Ibu Kota Jakarta), er hovedstad og største by i Indonesia.
Byen ligger på den nordvestlige kysten av øya Java og er landets økonomiske, kulturelle og politiske sentrum. Med en befolkning på 10 187 595 i november 2011
er den Indonesias og Sørøst-Asias største by og i, og den trettende mest befolkede byen i verden. Det offisielle storbyområdet, kjent som Jabodetabek (et navn dannet ved å kombinere de første stavelsene i Jakarta, Bogor, Depok, Tangerang og Bekasi), er det nest største i verden, og forstedene fortsetter også utover det offisielt definerte området. Jakarta er oppført som en verdensby i Globalization and World Cities Study Group and Networks (GaWC) lister fra 2008.
og dekker et område på 661 km². Dette området har befolkning på godt over 28 millioner , noe som gjør det til et av verdens tettest befolkede områder.
I 2011 ble Jakarta rangert på 17.-plass blant verdens 200 største byer, et hopp fra 171.-plassen i 2007. Jakarta har dermed vokst raskere enn Kuala Lumpur, Beijing og Bangkok.Etter grunnleggelsen på 300-tallet ble Jakarta en viktig havne- og handelsby for kongeriket Sunda. Som «Batavia» vokste den seg stor som hovedstaden for Nederlandsk Østindia. Byen fikk navnet Jakarta i 1942 under den japanske okkupasjonen av Java, og ble hovedstad i Indonesia da landet ble selvstendig etter andre verdenskrig.
Byen er sete for ASEAN-sekretariatet.
| «Batavia» (byens historiske navn) leder hit. For andre betydninger, se Batavia (andre betydninger)Jakarta, offisielt kjent som Den spesielle hovedstadsregionen Jakarta (indonesisk: Daerah Khusus Ibu Kota Jakarta), er hovedstad og største by i Indonesia.
Byen ligger på den nordvestlige kysten av øya Java og er landets økonomiske, kulturelle og politiske sentrum. Med en befolkning på 10 187 595 i november 2011
er den Indonesias og Sørøst-Asias største by og i, og den trettende mest befolkede byen i verden. Det offisielle storbyområdet, kjent som Jabodetabek (et navn dannet ved å kombinere de første stavelsene i Jakarta, Bogor, Depok, Tangerang og Bekasi), er det nest største i verden, og forstedene fortsetter også utover det offisielt definerte området. Jakarta er oppført som en verdensby i Globalization and World Cities Study Group and Networks (GaWC) lister fra 2008.
og dekker et område på 661 km². Dette området har befolkning på godt over 28 millioner , noe som gjør det til et av verdens tettest befolkede områder.
I 2011 ble Jakarta rangert på 17.-plass blant verdens 200 største byer, et hopp fra 171.-plassen i 2007. Jakarta har dermed vokst raskere enn Kuala Lumpur, Beijing og Bangkok.Etter grunnleggelsen på 300-tallet ble Jakarta en viktig havne- og handelsby for kongeriket Sunda. Som «Batavia» vokste den seg stor som hovedstaden for Nederlandsk Østindia. Byen fikk navnet Jakarta i 1942 under den japanske okkupasjonen av Java, og ble hovedstad i Indonesia da landet ble selvstendig etter andre verdenskrig.
Byen er sete for ASEAN-sekretariatet.
== Etymologi ==
Området som i dag heter Jakarta, har tidligere hatt en rekke navn: Sunda Kelapa (397–1527), Jayakarta (1527–1619), Batavia (1619–1949) og Djakarta (1949–1972).
Det nåværende navnet kommer fra ordet Jayakarta, som stammer fra gammeljavanesisk og dermed til slutt fra sanskrit. Jayakarta oversettes som «seirende gjerning», komplett handling«» eller «full seier».
Jakarta blir kalt for «Big Durian», fordi byen sees på som det indonesiske motsvaret til New York («The Big Apple»).
== Geografi ==
Jakarta ligger på nordvestkysten av Java, ved munningen av Ciliwungelva i Jakartabukta, som er et inntak fra Javasjøen. Den nordlige delen av Jakarta ligger på sletteland, på omtrent åtte meter over havet. Dette bidrar til jevnlig flom. De sørlige delene av byen er preget av åser. Det er om lag tretten elver som flyter gjennom Jakarta, der de fleste flyter fra åslandskapet i den sørlige delen nordover mot Javasjøen. Den viktigste elva er Ciliwungelva som deler byen i vestlige og østlige administrative områder. Byen grenser mot provinsen Vest-Java i øst og provinsen Banten i vest.
De tusen øyene, som administrativt er en del av Jakarta, ligger i Jakartabukta nord for byen.
=== Status som hovedstad skal opphøre ===
Den 26. august 2019 kunngjorde president Jokowi (Joko Widodo) at Jakarta skal miste sin rolle som Indonesias hovedstad og at den nye hovedstad planlegger å skulle ligge slik at den både innen North Penajam Paser Regency og Kutai Kartanegara Regency, hegge i Kalimantan Timur (Øst-Kalimantan). Dette er på øya Borneo. For at beslutningen skal bli offisiels trenges første godkjennelse i parlamentet.
=== Klima ===
Jakarta har et varmt og fuktig ekvatorialt/tropisk klima (Af) etter Köppens klimaklassifisering. Plasseringen i den vestlige delen av Indonesia gjør at toppen av regntiden er i januar, med en gjennomsnittlig nedbørsnormal på 350 mm, og de laveste nedbørsmengdene får de i august med et månedlig gjennomsnitt på 60 mm.
Byen er fuktig gjennom året med daglige temperaturer mellom 25° og 38 °C.
== Demografi ==
Folketellingen i 2010 registrerte rundt 9,58 millioner mennesker, godt over alle offentlige anslag. Området Jakarta dekker 662,33 km2, noe som gir en befolkningstetthet på 14 464 personer/km2 og den niende største urbane befolkningstetthet i verden. Tilflytting fra distriktene rundt opphever i stor grad virkningen av familieplanleggingsprogrammene. Befolkningen økte fra 1,2 millioner i 1960 til 8,8 millioner i 2004, og dette tallet dekker bare byens lovlige innbyggere.
Befolkningen i storbyområdet Jakarta er 28 019 545. Definisjonen av storbyområdet Jakarta er riktignok utdatert siden Indonesias president Yudhoyono vurderer å utvide den til å omfatte områder som Purwakarta og Sukabumi, sammen med en mulig flytting av statlige funksjoner til områder hvor tettheten er lavere, og dermed bedre samordningen av offentlige etater i hovedstadsregionen. Med en slik definisjon overgår befolkningen lett 30 millioner basert på tallene fra folketellingen i 2010.
== Administrasjon ==
=== Kota eller kotamadya (byer) og distrikter i Jakarta ===
Offisielt er Jakarta ikke en by, men en provins med spesiell status som hovedstad i Indonesia. Den har en guvernør (istedenfor en ordfører), og er delt inn i flere regioner (byer) med egne administrative systemer. Som en provins er det offisielle navnet på Jakarta Daerah Khusus Ibukota Jakarta («Den spesielle hovedstadsregionen Jakarta»), som på indonesisk forkortes til DKI Jakarta.
Jakarta er delt inn i fem kota eller kotamadya («byer» - tidligere kommuner), hver ledet av en ordfører - og et distrikt (kabupaten) ledet av en regent. I august 2007 holdt Jakarta sitt første valg til guvernørstolen, tidligere ble byens guvernører utnevnt av det lokale bystyret. Dette var en del av et landsomfattende desentraliseringsinitiativ, noe som skal åpne for direkte lokalvalg i flere områder.Byene / kommunene i Jakarta er:
Sentral-Jakarta (Jakarta Pusat) er Jakartas minste by og hjem til det meste av Jakartas administrative og politiske sentrum. Det er preget av store parker og nederlandske koloniale bygninger. Landemerker som Nasjonalmonumentet (Monas), Istiqlalmoskéen, Jakarta katedral og flere museum.
Vest-Jakarta (Jakarta Barat) har den høyeste konsentrasjonen av småskala bedrifter i Jakarta. Området omfatter Jakartas Chinatown og landemerker fra den nederlandske kolonitiden som den kinesiske Langgam bygningen og Toko Merah. Vest-Jakarta inneholder en del av Jakartas gamleby.
Sør-Jakarta (Jakarta Selatan), opprinnelig planlagt som en drabantby, er nå området for store eksklusive kjøpesentre og velstående boligområder. Jakarta Selatan fungerer som Jakartas grunnvannsbuffer, men nylig har de grønne områdene blitt truet av nye utbygginger.
Øst-Jakarta (Jakarta Timur) er preget av flere industrisektorer. Det er også fortsatt noen områder av sumper og rismarker i denne byen..
Nord-Jakarta (Jakarta Utara) er den eneste byen i Jakarta som er avgrenset av sjøen (Javasjøen). Nord-Jakarta inneholder en del av Jakartas gamleby, tidligere kjent som Batavia siden det 17. århundre, og var et senter for VOCs handelsaktivitet i Nederlandsk Østindia. De best tilrettelagte områdene for turister ligger i Nord-Jakarta.Den eneste distriktet (kabupaten) i Jakarta er:
De tusen øyene (Kepulauan Seribu), tidligere et underdistrikt av Nord-Jakarta, er en samling av 105 små øyer som ligger i Javasjøen. Den har en høy verneverdi på grunn av sine unike og spesielle økosystemer. Marin turisme, som dykking, vannsykkel og vindsurfing, er den viktigste aktiviteten for turister i dette området. Den viktigste transporten mellom disse øyene er hurtigbåt eller små ferger.
== Økonomi ==
Økonomien er nært knyttet til finansiell tjenesteyting, handel og industriproduksjon. Industriproduksjonen er spredt over flere felter, med større sektorer innen produksjon av elektronikk, biler, kjemikalier, maskinteknikk og bioteknologi. Jakarta er den mest luksuriøse og travleste byen i Indonesia, og i 2009 hadde 13 % av befolkningen i Jakarta en inntekt per hode på mer enn 108 000 000 rupiyah (10 000 US-dollar).Samtidig er Jakarta en by med store kontraster og store forskjeller mellom fattig og rik. En ny lov fra 2007 forbyr å gi penger til tiggere, gatemusikanter og gateselgere, det ble forbudt å sette opp bosetninger på elvebredder og langs motorveier, og spytting og røyking på offentlig transport kan resultere i bøter. Rengjøring av frontruter og tips for å dirigere trafikk i veikryss vil også bli straffet. Kritikere av den nye lovgivningen hevder at slike lover vil være vanskelig å håndheve og de har en tendens til å overse den desperate fattigdommen for mange av hovedstadens innbyggere.Etter en idé implementert i Singapores Orchard Road i 2011 sa Jakartas administrasjon at de ville begrense parkering på gaten på Jl Hayam Wuruk (Haram Wuruk St) og Jl Gajah Mada i Sentral-Jakarta. De sa også at de ville fjerne ulovlige selgere og tiggere fra fortau og gater i området. I praksis har disse tiltakene bare vært delvis vellykket.
=== Turisme ===
De fleste av de besøkende til Jakarta er innenlandske turister fra hele Indonesia. Som inngangsporten til Indonesia, fungerer Jakarta ofte som stop-over for utenlandske besøkende på vei til populære indonesiske turistmål som Bali og Yogyakarta.
I tillegg til monumenter, landemerker og museer rundt Medan Merdeka og Jakartas gamleby, inkluderer turistattraksjonene Taman Mini Indonesia Indah, Ragunan Zoo, det gamle havneområdet Sunda Kelapa og Ancol Dreamland-komplekset i Jakartabukta.
== Samferdsel ==
Som en av de mest befolkede byene i verden, sliter Jakarta med transportproblemer.
=== Veitransport ===
Til tross for at det finnes flere brede veier sliter Jakarta med trafikkorker på grunn av tung trafikk, særlig i det sentrale forretningsstrøket. Mye av årsaken ligger i at utbedringer i veinettet tidligere i stor grad ble utført med tanke på privatbilisme. For å redusere tallet på trafikkorker, har noen av de største veiene i Jakarta en 'tre i en' regel i rushtiden. Denne regelen ble introdusert i 1992, og la ned forbud mot å ha færre enn tre passasjerer i hver bil på visse veier til visse tider.
Tuktuker, kalt bajaj, sørger for lokal transport i bakgatene i noen deler av byen. Fra tidlig på 1940-tallet til 1991 var de en vanlig form for lokal transport i byen. I 1966 ble det estimert at det opererte 160 000 rickshawer i byen; så mye som 15% av Jakartas arbeidstakere holdt på med rickshawkjøring. I 1971 ble rickshawer forbudt på hovedveiene, og kort tid senere prøvde styresmaktene å gjennomføre et totalforbud. Dette reduserte antallet vesentlig, men fjernet dem ikke helt fra trafikkbildet. En særlig aggressiv kampanje for å fjerne dem i 1990 og 1991 var vellykket, men under den økonomiske krisen i 1998 returnerte noen da kontrollforsøkene fra styresmaktene ble mindre effektive.Selv om motorsykkeltaxier, kalt ojeks, ikke er en offisiell form for offentlig transport kan de bli funnet i hele Indonesia og i Jakarta. De er spesielt nyttige på overfylte urbane veier og i trange smug hvor andre biler ikke kommer fram. I november 2011 ble Taxijek lansert i Jakarta. Det er i hovedsak en taxi, men med en motorsykkel istedenfor en bil. Foruten taksameter og selskapets identitetskort, har passasjeren tilgang til en hjelm, engangshårnett til å bruke under hjelmen og en ekstra regnfrakk. I motsetning til vanlige ojeker er har taxijeks lov til å gå inn inngjerede kvartaler og de krever vanligvis en lavere pris.
=== Jernbane og vannveier ===
Flere jernbanelinjer betjener Jakarta og kobler byen til naboregionene; Depok og Bogor i sør, Tangerang og Serpong i vest, og Bekasi, Karawang, og Cikampek i øst. I rushtiden overstiger tallet på passasjerer systemets kapasitet kraftig og opphoping er vanlig.
Det ble planlagt en énskinnebane gjennom byen, og en del av det var allerede under bygging, da prosjektet stoppet i 2004. Det ble offisielt gitt opp i 2008, hovedsakelig på grunn av mangel på investorer til å finansiere det hele. Hvis det hadde blitt gjennomført ville monorailen ha bestått av to linjer.
Et tolinjers metrosystem er foreslått, med en nord-sør linje mellom Kota og Lebak Bulus, uten forbindelser til de kansellerte monoraillinjene, og en øst-vest linje, som vil kobles til nord-sør linjen på Sawah Besar Station. Når det står ferdig vil det være en kombinasjon av t-bane og forhøyede spor. Byggingen startet i april 2012 og de første 15,2 kilometrene mellom Hotel Indonesia og Lebak Bulus og nord-sør linjen er planlagt å være operativt innen 2016.Den 6. juni 2007 åpnet Vannveien, en ny båttjeneste langs Ciliwungelva. På grunn av den store mengden flytende søppel som satte seg fast propellen er den ikke lenger i drift. Varierende vannstand i den tørre og den våte årstiden var også en medvirkende faktor til nedleggelse.
=== Lufttransport ===
Soekarno-Hatta internasjonale flyplass (CGK) er den viktigste flyplassen i Jakarta, og Indonesias hovedport til omverden. Den blir benyttet av både private og kommersielle flyfraktere og kopler Jakarta med andre indonesiske byer og internasjonale reisemål. Den er Indonesias travleste flyplass med over 47 millioner passasjerer årlig. Den andre flyplassen, Halim Perdanakusuma internasjonale flyplass (HLP) betjener mest private flygninger samt fly med regjeringsmedlemmer og presidenten.
== Vennskapsbyer ==
Jakarta har flere vennskapsbyer rundt om i verden:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Jakarta – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Jakarta, offisielt kjent som Den spesielle hovedstadsregionen Jakarta (indonesisk: Daerah Khusus Ibu Kota Jakarta), er hovedstad og største by i Indonesia. | 7,060 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Forsvaret | 2023-02-04 | Forsvaret | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Militærvesen', 'Kategori:Norges forsvar', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato'] | Forsvaret er den militære delen av den norske statsmakten. Forsvaret er organisert som en etat under ledelse av Forsvarsdepartementet. Etaten ledes av en forsvarssjef med ansvar for det militære kommandoapparatet, de militære styrkene og støtten av disse.
I 2020 brukte Norge 2 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) på forsvarsbudsjettet. NATOs medlemmer avtalte i 2014 at landene skulle jobbe mot 2 prosent av BNP innen 2024 samt bruke 20 prosent av forsvarsbudsjettet på investeringer. I 2020 var Forsvarets styrke i fred 16 221 personer, inkludert befal og sivilt ansatte. Ved full mobilisering er det rundt 70 000 totalt personell med nåværende militære, vernepliktige og Heimevernet.
| Forsvaret er den militære delen av den norske statsmakten. Forsvaret er organisert som en etat under ledelse av Forsvarsdepartementet. Etaten ledes av en forsvarssjef med ansvar for det militære kommandoapparatet, de militære styrkene og støtten av disse.
I 2020 brukte Norge 2 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) på forsvarsbudsjettet. NATOs medlemmer avtalte i 2014 at landene skulle jobbe mot 2 prosent av BNP innen 2024 samt bruke 20 prosent av forsvarsbudsjettet på investeringer. I 2020 var Forsvarets styrke i fred 16 221 personer, inkludert befal og sivilt ansatte. Ved full mobilisering er det rundt 70 000 totalt personell med nåværende militære, vernepliktige og Heimevernet.
== Organisasjon ==
Forsvarets organisasjon består av Forsvarsstaben, Militærmisjonen i Brussel og 13 driftsenheter direkte underlagt forsvarssjefen:
I august 2016 ble det gjort en omorganisering av driftsenhetene slik at disse ble redusert fra 21 til 15. Fra 1. august ble Forsvarets lønnsadministrasjon en del av Forsvarets personell- og vernepliktssenter, og fra 2. august ble Forsvaret kommunikasjon, Forsvarets avdeling for kultur og tradisjon, Forsvarets sikkerhetsavdeling, Forsvarets forum, tros- og livsynskorpset og Forsvarets regnskapsadministrasjon samlet i driftsenheten Forsvarets fellestjenester.
== Forsvarets oppdrag ==
Forsvaret skal bidra til å oppfylle Norges sikkerhets- og forsvarspolitiske mål. Forsvarets oppgaver er delt inn i nasjonale oppgaver, oppgaver som løses i samarbeid med allierte og eventuelt andre samarbeidspartnere, og andre relevante oppgaver.
Avkledt all retorikk er det norske forsvarets strategiske rolle å gjøre en norsk-russisk konflikt til et spørsmål om allierte og spesielt amerikanske sikkerhetsgarantiers troverdighet.
=== Grunnloven ===
Ifølge Grunnloven § 26 har Kongen rett til å kalle sammen tropper, starte krig til landets forsvar samt slutte fred. Grunnloven setter også begrensning gjennom § 101 for bruk av militær makt mot norske borgere.
Det nærmeste styresmaktene har vært å sette militære styrker inn mot norske borgere var under Menstadslaget i 1931, hvor det ble mobilisert et kompani fra Garden og fire marinefartøyer.
Alminnelig verneplikt for menn fastslått i § 119, og det finnes mer detaljerte regler om verneplikten i forsvarsloven av 2016.
=== Sivil kontroll ===
Prinsippet om sivil styring av den militære forsvarsmakten er grunnleggende i Norge. Forsvarsministeren representerer den sivile politiske ledelsen og har ansvaret for utforming, styring og kontroll av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk.
=== Forsvarspolitiske mål ===
Forsvaret innrettes slik at det er et mest mulig relevant og effektivt verktøy til å nå Norges overordnende sikkerhetspolitiske målsettinger. Forsvaret skal derfor, innenfor sitt ansvarsområde og gjennom et samarbeid med andre nasjoner, der dette er naturlig, kunne:
Alene og sammen med allierte sikre norsk suverenitet, norske rettigheter, interesser og verdier samt bevare norsk handlefrihet mot militært og annet press.
Gjennom deltakelse i flernasjonale fredsoperasjoner forankret i et klart og utvetydig folkerettslig grunnlag og internasjonalt forsvarssamarbeid, bidra til fred, stabilitet, håndhevelse av internasjonal rett og respekt for menneskerettighetene, samt forebygge bruk av makt fra stater og ikke-statlige aktører mot norsk og internasjonal sikkerhet.
Sammen med allierte bidra til kollektivt forsvar av Norge og andre allierte i henhold til våre allianseforpliktelser, og til å møte ulike typer anslag og angrep for å sikre norsk og kollektiv sikkerhet
Bidra til å ivareta norsk samfunnssikkerhet, redde liv og begrense konsekvenser av ulykker, katastrofer, anslag og angrep fra statlige og ikke-statlige aktører.
== Historie ==
Se utdypende artikkel: Norsk forsvarshistorie
Organisert militærvesen i Norge kan spores tilbake til kongehirden og leidangen. Tidligere ble væpnede styrker satt opp vilkårlig, men i 954 vant Håkon den gode over Eirikssønnene og deres allierte, i et slag som sto ved Avaldsnes på Karmøy. Heimskringla forteller at Håkon skrev i loven at over hele landet langs sjøen, og så langt opp i elvene som laksen gikk, så skulle landet deles inn etter «skipreider». Bøndene i et skipreide måtte bygge og utruste et seilskip.
I Norge var det 270 slike skipreider i 1277. Skipsreien skulle sendes ut da det var allmenning. Allmenning skulle sendes ut da det var fiendtlige styrker i landet. På 1000-tallet er jarler nevnt som høvdinger i leidangen. På 1100-tallet ble biskopene sjef for leidangsflåten.
Det siste toktet til leidangen vi hører om er da dronning Margrete kaller ut leidangen i 1393 i noen bygder på Østlandet. Det var for å forsvare landet mot styrker fra den tyske Hansaen, som på det tidspunktet var i strid med Danmark-Norge.
De fleste trefninger fra vikingtiden og opp gjennom middelalderen vi har historiske nedtegnelser om foregikk på landjorden, selv om norsk militærmakt var bygget opp rundt skip og sjø. På et par viktige punkter hang dog ikke norske styrker med i den teknologiske utviklingen. Det ene gjaldt kavaleri. På kontinentet var pansret kavaleri kjernen i de militære organisasjonene, og selv om det fantes enkelte rustede riddere i Norge også, hører vi lite om dem. Terrenget i Norge sammenlignet med resten av Europa kan være en av forklaringene her. Det andre feltet er befestninger og beleiringer. I Norge eksisterte det ikke store festningsverker rundt byer, selv om både Stockholm og København hadde bymurer.
Den norske hæren ble opprettet ved en krigsordinans fra Christian IV 18. januar 1628. Den var bygget på legdsinndeling. Det betød at gårdene ble samlet i legder som skulle stille en soldat hver. Ved enkelte avdelinger stilte man også vervede (gevorbne) soldater. Etter 1641 var hovedtyngden i hæren seks infanteriregimenter.
Christians hovedmotivasjon var krig mot erkefienden Sverige. I 1611 hadde han startet Kalmarkrigen. I Danmark var krigslykken på kongens side, og hans trente leiesoldater gjorde en effektiv jobb. I Norge, derimot, nektet de norske bondesoldatene å gå inn i Sverige. De var bare innstilt på en defensiv krig. I Norge eksisterte det så å si ikke noen ordentlig hær.
I de første årene, som i nyere tid, tjenestegjorde en stor andel av Hærens soldater utenlands. Tyske offiserer tjenestegjorde i Norge, spesielt på 1600-tallet, og kommandospråket var tysk fram til 1772.
Under sjuårskrigen (1756 til 1763) ble omtrent halvparten av den norske hæren sendt ut av landet. De var grensevakter i hertugdømmene Slesvig og Holsten. Dette var en kostbar affære for den norske staten: Mellom 1760 og 1779 gikk omtrent 77 % av utgiftene på statsbudsjettet til Forsvaret. Det må nevnes at på den tiden hadde staten mye mindre sosiale utgifter enn i dag.
I 1808 kom Norge i krig igjen. Danmark-Norge lå mellom Frankrike og Storbritannia i Napoleonskrigene, og endte opp i krig på Napoleons side. Svenske styrker rykket inn i Østfold og Østerdalen, men en norsk hær under prins Kristian August drev dem tilbake. Britiske skip blokkerte Norge, og sult og nød ble resultatet. Norske skip langs kysten ble oppbragt, og mannskapene endte opp i britisk krigsfangenskap. Av og til kunne norske skjærgårdsbåter med lette kanoner gjøre alvorlig motstand, men stort sett var den britiske sjøkrigsmakten fullstendig overlegen. For å erstatte de utrangerte skjærgårdsbåtene og galeiene, ble det satset på å bygge opp kanonbåter i to klasser: En for sjalupper opp til 60–70 fot og med et mannskap på 60–70 mann, og en for joller på inntil 45 fot og med 20–25 manns besetning. Henrik Ibsens episke dikt Terje Vigen omhandler nøden i denne perioden.
I perioden fram til 1814 ble det bygget over 50 av hver skipstype, og samtidig ble festningsverkene utbedret. Dette ansporet også norsk våpenindustri. Kanoner ble produsert på norske jernverk, og i Bergen, Oslo og Kongsberg ble det produsert krutt.
Etter Napoleons katastrofale felttog i Russland i 1812, mistet han nær 400 000 mann. Året etter kom flere nederlag på slagmarken, og etter Napoleonskrigenes slutt krevde den nye svenske kronprinsen Karl Johan Norge som krigserstatning. Ett av punktene i fredsavtalen var at Norge skulle ha sitt eget forsvar. Dette hadde dog lav prioritet de første årene. Én grunn var at krigsfaren ble ansett for liten, og en annen grunn var at Stortinget fryktet at svenskekongen kunne bruke den norske militærmakten for å tvinge gjennom viljen sin.
Paragraf 109 i Grunnloven sier «Enhver Statens Borger er i Almindelighed lige forpligtet, i en vis Tid at værne om sit Fædreland, uden Hensyn til Fødsel eller Formue.» I 1816 kom et utskrivningssystem som lignet det gamle, men man kunne kjøpe seg fri fra verneplikten. Denne siste retten hadde man fram til 1876. Hæren i 1814 var på 25 000 mann, hvorav 4 000 var vervet. I 1817 ble dette redusert til henholdsvis 12 000 og 2 000 mann. Denne styrken ble kalt linjen, og var den egentlige stående hæren. Linjen drev våpentrening, eksersis og tok i mot utskrevne rekrutter. Som et komplement fantes landvernet. Landvernet ble bare mobilisert hvis landet ble angrepet, men lå i motsetning til linjen 100 % under norske myndigheter. Landvernet ble ikke øvet i fredstid, og ordningen var sovende under mesteparten av 1800-tallet.
Den første norske generalstaben ble opprettet 22. mai 1814 og opprettholdt videre under hærordningsplanen av 1817. Etter unionen med Sverige ble generalstaben fram til 1853 ledet av generaladjutanten for Den norske armé. Senere overtok Armékommandoen. Generalstaben hadde senere en rekke forskjellige organisasjonsmønster. I 1940 opphørte generalstaben å eksistere. Senere overtok Forsvarets overkommando oppgavene.
I tiårene etter 1850 ble spørsmålet om Forsvarets, og spesielt Hærens, organisering en viktig sak i det norske politiske landskapet. De unionsvennlige ønsket å styrke linjen og øve den sammen med svenske styrker. Unionsmotstanderne var skeptiske til dette og pekte på at linjehæren faktisk kunnet tas ut av landet hvis kongen ønsket det. I 1885 ble det avgjort at alle vernepliktige som ikke var sjøfarende skulle høre til linjen, landvernet eller landstormen. Samlet endte dette opp i en hær på nærmere 80 000 mann. Alle menn mellom 18 og 50 år var i tillegg pliktige til å forsvare landet i tilfelle krig. I 1897 gjaldt verneplikten også for Nord-Norge.
Det sjøforsvaret som var under norsk kontroll i 1814 var ti større havgående fartøyer og rundt 100 kanonbåter til bruk i kystnære farvann. Først mot slutten av 1820-årene ble det skaffet nye havgående fartøyer. Dette var fregatter med 50 kanoner og 350 manns besetning og korvetter med 20 kanoner og 150 manns besetning. I 1836 kom et vedtak om å bygge Marinen videre ut.
Trusselbildet unionforsvaret var innrettet mot var et russisk angrep mot Sverige over Østersjøen. I et slikt tilfelle skulle det norske og svenske linjeforsvaret samles i Midt-Sverige for å slåss mot invasjonsstyrkene derifra. Denne tanken måtte forlates etter som ny marineteknologi gjorde det mulig å angripe alle kystområder. Den tenkte russiske trusselen førte også til en sterk fornorskningspolitikk i nordområdene.
I 1895 hadde forholdet mellom Sverige og Norge tilspisset seg etter at Stortinget i lengre tid hadde presset på for å få mer innflytelse over utenrikspolitikken. I juni 1905 brøt Norge ut av unionen, og mens det ble mobilisert styrker på begge sider ble det også ført forhandlinger om vilkårene for unionsoppløsning. Det kom aldri til kamp, da man kom til en minnelig ordning. Sverige krevde dog at Norge skulle bygge ned grensefestningene. Sverige som krigstrussel forsvant nærmest de første årene etter unionsoppløsning, men samtidig så rustet stormaktene på kontinentet opp, og en verdenskrig var i oppseiling. Norge valgte å holde seg nøytralt.
Den norske marinen ble i sin helhet mobilisert, sammen med noen kystbefestninger og elementer fra Hæren. Gjennom hele krigsforløpet holdt Norge en strengt nøytral linje, hvor Marinen tok hovedtyngden av håndheving på norsk territorium. Etter krigen var over var både personell og materiell i Marinen utslitt, og samtidig ble forsvaret som helhet i etterkrigstiden bygget ned. Samtidig kom en ny forsvarsgren til, etter som flyteknologien for alvor ble tatt i bruk. Først ble flyene disponert under Hæren flyvåpen og Marinens flyvåpen, men etter hvert ble det et felles luftforsvar.
I 1933 ble invasjonsforsvaret bygget ned til en nøytralitetsvakt. Tanken var at man skulle bygge opp igjen Forsvaret om det kom tegn til krig i Europa. I andre halvdel av tiåret ble dette satt i gang, men man kom for sent i gang for å stå i mot den tyske invasjonen i 1940.
Det norske forsvaret ble nedkjempet i løpet av et par måneder i 1940, til tross for noe allierte forsterkninger. Landets politiske og militære ledelse flyktet til Storbritannia, og forsvaret ble gjenoppbygget der. Samtidig foregikk det militær motstandskamp, det meste under Milorg, i det okkuperte Norge. Da freden kom i 1945 ble norske styrker satt inn i Norge igjen, hovedsakelig for å avvæpne tyske soldater og sikre krigsfangene.
Etter krigen var forsvarsviljen stor, og «Aldri mer 9. april!» ble et slagord. Norge forlot sin nøytrale linje og søkte inn i den nyopprettede NATO-alliansen. Det norske forsvaret kom også mye tettere opp til USA, spesielt gjennom mottak av store mengder forsvarsmateriell gjennom avtalen mellom Norge og USA om gjensidig hjelp på forsvarets område. Den store militære trusselen var Sovjetunionen, og Norge fikk på nytt et invasjonsforsvar. Norske politikere måtte sjonglere forholdet til Sovjetunionen som nærmeste nabo sammen med forpliktelsene i NATO-samarbeidet. Blant annet valgte Norge å ikke ha utplassert atomvåpen på norsk jord, og å drive en basepolitikk som var innrettet på å ikke irritere sovjeterne. Begge deler var en belastning overfor landets allierte. En ny våpengren kom også til som følge av erfaringene med motstandskampen, nemlig Heimevernet. Målet var å ha en raskt mobiliserbar styrke som skulle sikre viktige samfunnsfunksjoner samt mobiliseringen av Hæren.
Fram mot rundt 1970 var de tre sjefene i de tradisjonelle våpengrenene til stor grad enerådende innenfor sine fagfelt. På denne tiden ble de forskjellige stabene samlokalisert, også sammen med Forsvarsdepartementet, på Huseby ved Oslo. En sterkere politisk styring gjorde seg gjeldende, også etter at Forsvarsdepartementet av praktiske hensyn flyttet tilbake til Oslo sentrum igjen etter noen år.
Etter Sovjetunionens og Warszawapaktens oppløsning rundt 1990 ble Forsvaret bygget kraftig ned. En ubalanse mellom mål og tildelte midler hadde blitt stadig tydeligere, og fra 1990-årene ble antallet soldater betydelig redusert. Tidlig i 2000-årene ble også territorialansvaret overført fra Hæren til Heimevernet. Forsvarsreform etter den kalde krigen var drevet frem av flere forhold. Sikkerhetssituasjonen var endret og det var en viss usikkerhet knyttet til hvordan Norge skulle forholde seg til Russland. Videre var det problemer med utstyrsparken til mobiliseringshæren. Denne var i stor grad basert på materiell overført fra amerikanerne og britene i 1950- og 1960-årene. Budsjettene i 1990-årene reflekterte også nye prioriteringer for politisk nivå. Disse faktorene medførte at reformbehovet ble følt gjennom organisasjonen. Arbeid med reform ble planlagt gjennom flere forsvarskommisjoner og rapporter. I grove trekk gikk anbefalingene ut på å redusere størrelse, men å beholde oppgavene med invasjonsforsvar. Debatten gjennom 1990-årene handlet om denne rollen var riktig kurs videre. Først på slutten av tiåret, etter at Forsvarsstudie 2000 ledet av Sverre Diesen, slo fast at reform var nødvendig, begynte arbeidet.Norge deltok i 23 operasjoner i løpet av 1990-årene. Perioden karakteriseres av overgangen fra fredsbevarende til fredsopprettende oppdrag. Fredsbevarende oppdrag var typisk for Norske utenlandsoppdrag før nittitallet og krever mindre av troppene hva angår trening. Fredsopprettende oppdrag fordrer større treningsmengde og at styrkene må være forberedt på skarpe operasjoner. Til tross for manglende politisk og faglig vilje til å modernisere Forsvaret, var Norge, sammen med blant annet Danmark, et av de ledende land innen bidrag til internasjonale operasjoner i regi av FN. Operasjoner utenfor det tradisjonelle ansvarsområdet var i starten av perioden blant mange ansett å være utenfor ansvarsområdet til Forsvaret.
Norges første større bidrag kom i Somalia i 1992. Her deltok rundt 40 000 FN-soldater til UNOSOM I og II. Dette bidraget varte i flere år og tok slutt etter at 18 amerikanske soldater mistet livet i slaget om Mogadishu.Jugoslaviakrigene tok til i 1992. Ved oppløsningen av føderasjonen, begynte statene prosesser for å bli uavhengige. Kort fortalt er dette problematisk fordi regionen er et lappeteppe av forskjellige nasjonaliteter. Konfliktene sprang ut av dette. Norge bidro i løpet av 1990-årene med flere bidrag, både skarpe og støttefunksjoner. Utover i 1990-årene utviklet krisen seg i slik grad at NATO overtok ledelsen fra FN.I etterkrigsårene har også Forsvaret hatt styrker utplassert i flere deler av verden, spesielt i FN-regi. Tysklandsbrigaden var norsk bidrag til okkupasjon av Tyskland. Senere deltok Forsvaret i krigsoperasjoner, blant annet i Libanon, Bosnia og Afghanistan.
== Militærordningen ==
Militærordningen er Forsvarets personellstruktur for militært tilsatte. Den ble behandlet av Kongen i statsråd 24. april 2015 og av Stortinget 12. juni 2015. Ordningen er tilpasset NATOs personellstruktur med et offiserskorps (OF) og et spesialistkorps (OR).Med militærordningen har personellkategorien offiser erstattet kategorien yrkesbefal; befal erstattet de tidligere kategoriene avdelingsbefal og kontraktsbefal; og grenaderer og konstabler erstattet vervede mannskaper.
Offiserskorps (OF)
Offiserer (OF 1–9)
Spesialistkorps (OR)
Befal (OR 5–9)
Grenaderer og konstabler (OR 2–4)
Menige soldater (OR 1)
Sivilt personell (CIV)
Vervet/Sjt/Tilsvarende (COR 3--5)
Fenr/Oberst/gen/tilsvarende(CIV 1--8)Ordningen innebærer at Forsvaret har to militære tilsettingsforhold: T‑35 (tilsetting til 35 år) og T‑60 (tilsetting til 60 år), men ordningen stiller ikke krav om befals- eller offisersutdanning for å bli tilsatt i T‑60. De som tar krigsskole tilsettes til pensjonsalder.
== Norske styrker i utlandet ==
Personell fra Forsvaret var i 2022 engasjert i følgende oppdrag utenlands:
=== NATOs stående maritime styrker ===
Høsten 2022 deltar Norge med logistikk- og forsyningsfartøyet KNM «Maud» og fregatten KNM «Roald Amundsen» i NATOs stående maritime styrke 1.
=== Egypt ===
Det norske bidraget til den fredsbevarende styrken i Egypt, Multinational Force and Observers (MFO), er stasjonert i South Camp og består av en offiser som er rådgiver for styrkesjefen i MFO, en offiser i planavdelingen og en liaisonoffiser.
=== Mali ===
Norge har siden 2013 støttet myndighetene i Mali ved å delta i FN-operasjonen MINUSMA. I 2022 stiller Norge med vakt- og sikringspersonell, leirpersonell og stabsoffiserer.
=== Midtøsten ===
I Midtøsten tjenestegjørper 2021 11 norske offiserer i UNTSO. Én offiser tjenestegjør ved UNTSOs hovedkvarter i Jerusalem, mens de andre offiserene jobber som FN-observatører og tjenestegjør i Israel, Syria og Libanon.
=== Irak/Kuwait/Quatar/Jordan ===
Per 2021 bidrar Norge med et styrkebidrag fra Hæren i Irak. Det norske bidraget er en del av den internasjonale koalisjonen Operation Inherent Resolve.Styrkebidraget fra Hæren har som oppgave å rådgi og trene irakiske sikkerhetstyrker i Anbar-provinsen. Norge bidrar også med stabsoffiserer ved Ain al-Asad flybase i Anbar-provinsen og Bagdad i Irak, samt Kuwait som en del av Operation Inherent Resolve.I tillegg har Norge personell på plass i Jordan som sørger for forsyninger til styrken i Irak, samt en offiser til CENTCOM Partnership Integration Enterprise (CPIE) i Qatar.
=== Sør-Sudan ===
Siden 2011 har Norge bidratt med militært personell i Sør-Sudan gjennom FN-styrken United Nations Mission in South Sudan (UNMISS). Per 2021 stiller Forsvaret med til sammen 17 stabsoffiserer.
De fleste av offiserene jobber ved FN-operasjonens hovedkvarter i Juba mens de resterende er stasjonert ved operasjonens sektorhovedkvarter.
=== Litauen ===
Norge har høsten 2022 et mekanisert kompani på rundt 200 soldater på plass i den tysk-ledede stridsgruppen NATOs operasjonen Enhanced Forward Presence i Litauen. Styrken som Norge inngår i, holder til i en litauisk garnison i Rukla, omtrent ni mil utenfor hovedstaden Vilnius.
Nordmennene trener og øver sammen med soldater fra Belgia, Island, Tsjekkia, Nederland, Tyskland samt vertslandet Litauen. Bidraget går på rotasjon mellom alliansens medlemsland.
=== Israel/Syria/Libanon ===
FNs aller første fredsbevarende operasjon, United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO) ble etablert i 1948. Norge har stilt med personell der siden 1956.
12 norske offiserer tjenestegjør i dag i UNTSO. Én offiser tjenestegjør ved UNTSOs hovedkvarter i Jerusalem, én offiser er liaisonoffiser for UNTSO i Damaskus, mens de andre offiserene jobber som FN-observatører og tjenestegjør i Israel og Libanon.
=== Bahrain ===
Norge har siden 2013 hatt én stabsoffiser i Combined Maritime Forces i Bahrain. I tillegg til å være norsk Senior National Representative (SNR) ved den amerikanske marinebasen National Support Activity Bahrain, har den norske representanten en sentral stilling i organisasjonens hovedkvarter som sjef for «Engagement and Regional Cooperation».
== Utrustning ==
Militær utrustning i Norge er stort sett fra andre vestlige land. Norges egen forsvarsindustri bidrar med enkelte nisjeprodukter, men de fleste anskaffelser går til utlandet, ofte med en gjenkjøpsavtale som betingelse. I etterkrigstiden har store mengder av materiellet kommet fra USA, fram til 1970-årene enten gratis eller til redusert pris, som en del av avtalen mellom Norge og USA om gjensidig hjelp på forsvarets område (ofte feilaktig blanda med den sivile Marshallhjelpen). Etter den kalde krigen opphørte har anskaffelsene dreiet seg om mindre mengder utrustning, men av høyere kvalitet.
Norsk utrustning er også tilpasset samarbeid med og etterforsyning fra NATO-styrker.
Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) leverer logistikktjenester til Forsvaret og forsvarssektoren i fred, krise, konflikt og krig. Organisasjonen har rundt 6 500 medarbeidere, og finnes over hele landet. Den er en sammenslåing av flere individuelle forsyningsorganisasjoner, og ble etablert i 2000.
Forsvarsmateriell (FMA) har hovedansvaret for materiellinvesteringer og materiellforvaltning i forsvarssektoren. FMA ble opprettet 1. januar 2016 og ble etablert ved at kapasitetsdivisjonene, investeringsstaben og deler av staben fra Forsvarets logistikkorganisasjon ble utskilt fra FLO.
=== Individuell utrustning ===
Fram til 2008 var standardgeværet i det norske Forsvaret en norsk produsert utgave av det tyske automatgeværet G3, i Norge betegnet som AG-3, men dette våpenet er nå erstattet med Heckler & Koch HK416. Samtidig skiftes maskinpistolen Heckler & Koch MP5 ut med Heckler & Koch MP7. Standard pistol er P80.
Fram til 1990-årene brukte Forsvaret stort sett personlig utrustning etter eldre amerikansk modell. Et program kalt Soldat 2000 tok fram mer moderne alternativer, og i dag har de fleste norske soldater utdelt splintvest, stridsvest, hjelm i komposittmateriale, beskyttelsebriller, ullundertøy, termos og andre ting fra dette programmet. Alle soldater har arbeids- og feltuniform i den særegne norske kamuflasjen, i tillegg til annen vanlig utrustning. Etter 2006 har norske soldater også vært utrustet med feltuniformer i membramstoff liknende det mer kjente Gore-Tex. Parallelt med den norske deltakelsen i operasjoner som ISAF i Afghanistan og FN oppdrag i Tsjad har soldatutrustningen stadig utviklet seg, og inkluderer en rekke uniformseffekter, beskyttelses-og kommunikasjonsutstyr som er tilpasset tjeneste i varmt og tørt klima. Tilleggsutstyret som utleveres før tjeneste i ørkenliknende områder omtales som ørkenssats.
=== Tyngre våpen ===
De vanligste lags- og støttevåpnene inkluderer MG3, FN MAG og M2 Browning maskingevær, panservernvåpen av ulike typer som Javelin, M72 og Carl Gustav RFK, skarpskyttervåpen av typen Barrett M82, Heckler & Koch HK417 og Barrett MRAD.
Det lette 5.56x45mm maskingeværet FN Minimi ble innfaset i 2014, primært for å gi jegeravdelinger større ildkraft ved ivaretakelse av egen beskyttelse. MG3 er planlagt erstattet med FN Minimi 7,62.Pansrede avdelinger er i hovedsak oppsatt på pansrede beltekjøretøy av M-113-familien. Det finnes en rekke spesialutgaver basert på denne vogntypen. Kampavdelingene benytter tyskproduserte stridsvogner av typen Leopard 2A4 og svenskproduserte stormpanservogner av typen CV9030N. Både Leopard 2A4 og CV9030-N er godt pansret, har stor mobilitet også i vanskelig terreng sommer som vinter og er utstyrt med moderne ildledningssystemer som gjør dem i stand til å levere presisjonsild på lange hold uavhengig av vær- og lysforhold.
Artilleristøtte besørges av M109 selvdrevet 155 mm felthaubits K9 Thunder.
Luftvernet består av Luftforsvarets NASAMS og Hærens kampluftvern.
Norge er part i Minekonvensjonen og bruker derfor ikke antipersonellminer.
=== Kjøretøy ===
Som administrative kjøretøyer bruker alle forsvarsgrenene varianter av Mercedes-Benz Geländewagen og Scania lastebiler samt Hägglunds Bv206, sekshjulinger og snøscootere i vanskelig terreng. En rekke forskjellige sivile kjøretøyer nyttes også i leir og ved installasjoner.
Av pansrede kjøretøyer er de viktigste stridsvognen Leopard 2A4NO og stormpanservognen CV9030N. Lettere pansrede kjøretøyer inkluderer M113, Sisu XA-serien, Dingo 2 og Iveco LMV.
=== Luftfartøy ===
Luftforsvaret er satt opp med Lockheed Martin F-35 Lightning II kampfly, Lockheed Martin C-130 Hercules transportfly. Boeing P-8 Poseidon og Lockheed P-3 Orion maritime patruljefly. Av helikoptre finnes Bell 412 lette transporthelikoptre samt AgustaWestland AW101 SAR Queen og Westland Sea King redningshelikoptre. Et lite antall Saab Safari skolefly brukes også.
=== Sjøfartøy ===
Marinen er satt opp med fregatter i Fridtjof Nansen-klassen samt seks fartøyer av Skjold-klassen.
Ubåtvåpenet er satt opp med ubåter av Ula-klassen.
Minevåpenet er satt opp med Oksøy-klassen og Alta-klassen for henholdsvis minejakt og minesveip.
Kystjegerkommandoen er satt opp med Stridsbåt 90N samt en rekke mindre RIB og gummibåter.
I tillegg finnes en del støttefartøy, slepefartøy samt mindre fartøyer.
Kystvaktens fartøyer inngår også i Sjøforsvarets organisasjon, men er skilt fra Marinen som er omtalt over.
== Innenrikspolitisk rolle ==
=== Verneplikt ===
Norge har allmenn verneplikt som innebærer at kvinner og menn har de samme plikter og retter innen verneplikten. I Norge er verneplikten fastslått i Norges Grunnlovs § 109, og det finnes mer detaljerte regler om verneplikten i vernepliktsloven 1953. Forsvarets organ for organisering av vernepliktsforvaltningen heter Vernepliktsverket, og deres arbeidsoppgaver inkluderer sesjon, fordeling, og innkalling til førstegangstjeneste og repetisjonstjeneste, rulleføring, mobilisering – kort sagt alt som har med verneplikt å gjøre.
I Norge inntrer alminnelig verneplikt det år man fyller 19 år, og varer ut det år man fyller 44 år. I krig eller når krig truer, kan det settes opp en krigsforsterkning som omfatter tjenestedyktige personer opp til 55 år.
I tillegg til militært tjenestepliktige, utskrives årlig omkring 1000 personer til pliktig tjeneste i Sivilforsvaret. Disse består hovedsakelig av menn som er fritatt for militær tjenesteplikt eller sivilt vernepliktige. I denne gruppen utskrevne inngår også en andel kvinner mellom 18 og 40 år.
Fra 1985 ble det innført frivillig førstegangstjeneste for kvinner, tidligere var det kun for menn. Spørsmålet om også kvinner skal ha verneplikt har lenge vært oppe til diskusjon. Forsvarssjefens militærfaglige utredning fra 2003 foreslo tvungen sesjonsplikt også for kvinner, men at avtjening av førstegangstjenesten fortsatt skulle være frivillig. Kvinner kunne dog bli innkalt til avtjening av plikttjeneste i Sivilforsvaret«Kvinner i Sivilforsvaret». Sivilforsvaret. 19. desember 2005. Arkivert fra originalen 28. september 2007. Besøkt 21. desember 2019. Fra 2007 ble kvinner invitert til frivillig sesjon. I Jens Stoltenbergs andre regjering sitt «Forslag til endringer i vernepliktsloven» fra oktober 2008, ble det foreslått sesjonsplikt for kvinner. Dette ble innført fra 1. januar 2015.
== Utdanning i Forsvaret ==
I løpet av førstegangstjenesten får alle innkalte en grunnleggende militær utdannelse (rekruttutdanning). Hærens avdelinger har felles rekruttskole ved Hærens skole for rekrutt- og fagutdanning på Terningmoen, mens Sjø- og Luftforsvaret har felles rekruttskole på Madla.
I Forsvaret finnes det muligheter for å utdanne seg som spesialist, befal eller offiser.
=== Spesialistutdanning ===
Spesialister er fagpersoner som utøver håndverket innen soldatyrket. Spesialistutdanning i Hæren starter med Lagførerskolen på Hærens skole for rekrutt- og fagutdanning. Dette er et kurs på 14 uker og fullført og bestått kurs kvalifiserer for fast tilsetting som lagfører i Hæren (OR 4). Etter gjennomført lagførerkurs følger en fagutdanningsperiode på 10–20 uker, avhengig av hvilke fagfelt du skal jobbe innenfor.
=== Befalsutdanning ===
De tidligere befalsskolene er slått sammen til én felles befalsskole på Sessvollmoen, og det er ikke lengre mulig å søke seg direkte til en skoleplass. Utdanningen varer i 12 uker, med tre gjennomføringer årlig. Etter endt utdanning er elevene kvalifisert for å jobbe som sersjant (OR 5) i Forsvaret. Det kvalifiserer også for karriere- og utdanningsmuligheter på høyere nivå i Forsvaret, som blant annet videregående befalsutdanning.
=== Offisersutdanning ===
For å bli offiser må du bli tatt opp ved en av de tre krigsskolene: Krigsskolen, Sjøkrigsskolen eller Luftkrigsskolen. Deretter følger tre år med utdanning etterfulgt av tre års praksis i avdeling. Etter praksisperioden er du sikret fast jobb i Forsvaret frem til du er 60 år, såkalt yrkestilsetning.
Man kan ta en offisersutdanning ved Forsvarets høgskole uten å ha noe tidligere militær erfaring. Utdanningen fører til en bachelorgrad på 180 studiepoeng, og holder samme akademiske kvalitet som andre akkrediterte høgskoler.
=== Lærling ===
Ulike faggrupper har også mulighet for å benytte seg av Forsvarets lærlingeordning. Forsvaret har om lag 30 ulike lærefag som varierer fra år til år. Første år av læretiden avtjenes førstegangstjenesten parallelt med fagutdanning, mens andre år av læretiden vil fokuset primært være på fagopplæring i lærefaget.
=== Høyere utdanning ===
Høyere utdannelse på bachelornivå tilbys på Forsvarets ingeniørhøgskole og Etterretningstjenestens våpenskole.
Alle våpengrenene tilbyr befalsskole. Som regel innebærer dette ett års utdanning og ett års plikttjeneste.
Krigsskolene tilbyr høyere militær utdanning. Det finnes både tre- og fireårige løp, det korteste er for de som har befalsutdanning fra før. Bestått eksamen resulterer i en bachelorgrad i militært lederskap eller videre militære studier.
== Forsvaret og likestilling ==
Det er full yrkesmessig likestilling mellom menn og kvinner i Forsvaret.
Norge er ett av få land i den vestlige verden som tillater kvinner i all slags stridende tjeneste.
Kvinner i Forsvaret har samme tjeneste- og avansementsvilkår som menn. Det innebærer at de kan gjennomføre førstegangstjeneste, befalsskole samt krigsskole på lik linje med mennene.
Ingen kvinner hadde per 30. april 2010 greid opptakskriteriene til spesialstyrkene. Siden er dette endret og flere kvinner har fullført jegertropputdannelse i Forsvarets spesialkommando.Kvinner er pålagt allmenn verneplikt. Tidligere måtte kvinner som ønsket å gjennomføre førstegangstjeneste eller befalsskole underskrive på en villighetserklæring. Etter at villighetserklæringen var underskrevet var kvinnene pålagt de samme rettighetene og plikter som mannlige vernepliktige. Det betyr dessuten at de måtte møte til eventuell repetisjonsøvelse samt mobilisering i krig. Villighetserklæringen skulle ikke bli underskrevet før innrykk fant sted. Den ble underskrevet senest tre måneder etter innrykk.
== Kritikk ==
Det kommer fra flere hold stadig kritikk mot forsvaret om at det er altfor lite samt at antall nedleggelser og omstrukturering har vært svært ødeleggende på forsvarsevnen. Spesielt gjelder dette hæren. Samtidig som det tradisjonelle fiendebildet fra Russland er sterkt endret de siste 20 årene vil det likevel være behov for et forsvar med en viss tyngde når det gjelder kvantitet både i personell og fartøyer. Dette kan sees i sammenheng med Norges geostrategiske posisjon og Russlands militære opprustning de siste årene.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(no) Offisielt nettsted
(en) Military of Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Forsvarsdepartementet | Forsvaret kommunikasjon, forkortet FKOM, er en enhet i det norske forsvaret med hovedansvar for Forsvarets kommunikasjon innen omdømme, PR, markedsføring og rekruttering. FKOM forvalter Forsvarets mediearkiv, Forsvarets intranett, Forsvaret. | 7,061 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vindusbehandler | 2023-02-04 | Vindusbehandler | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Vindusbehandlere'] | En vindusbehandlers (engelsk window manager) oppgave i operativsystemet er å holde orden på og behandle vinduene på skjermen. De fleste operativsystemer har en eller annen form for vindusbehandler, men det er stor forskjell på hvilke funksjoner de har og hvordan de oppfører seg. Noen vindusbehandlere er minimalistiske og utelater alt som kan minne om dekorasjoner rundt vinduene, et godt eksempel er Ratpoison, hvor det ikke finnes noe slikt; mens andre gjerne også har som mål at det skal være pent å se på skjermen. Et annet skille er mellom vindusbehandlere på Microsoft Windows-systemer, hvor det bare finnes en vindusbehandler som ikke kan byttes ut, og på Unix-systemer, hvor det finnes flere hundre med hver sine spesialfelt som man kan velge i mellom.
Det er viktig å skille mellom vindusbehandlere og skrivebordsmiljøer.
| En vindusbehandlers (engelsk window manager) oppgave i operativsystemet er å holde orden på og behandle vinduene på skjermen. De fleste operativsystemer har en eller annen form for vindusbehandler, men det er stor forskjell på hvilke funksjoner de har og hvordan de oppfører seg. Noen vindusbehandlere er minimalistiske og utelater alt som kan minne om dekorasjoner rundt vinduene, et godt eksempel er Ratpoison, hvor det ikke finnes noe slikt; mens andre gjerne også har som mål at det skal være pent å se på skjermen. Et annet skille er mellom vindusbehandlere på Microsoft Windows-systemer, hvor det bare finnes en vindusbehandler som ikke kan byttes ut, og på Unix-systemer, hvor det finnes flere hundre med hver sine spesialfelt som man kan velge i mellom.
Det er viktig å skille mellom vindusbehandlere og skrivebordsmiljøer.
== Konsepter ==
De fleste vindusbehandlere dekorerer vinduene med en tittellinje man kan bruke for å flytte vinduet rundt på skjermen med, og en knapp til å lukke vinduet, en knapp til minimering og i de fleste tilfeller en statuslinje. I tillegg finnes det flere konsepter for hvordan vindusbehandleren behandler vinduene og hvordan de blir organisert, som ikke er like mye brukt.
=== Vindusbehandlere med arkfaner ===
Vindusbehandlere med arkfaner gjør at man kan gruppere flere forskjellige programvinduer i det samme vinduet. I de fleste vindusbehandlere som benytter seg av denne teknikken er det mulig å skifte mellom de forskjellige programmene ved å trykke på faner i tittellinjen, og å gruppere vinduer ved å dra tittellinjen til det ene vinduet over i tittellinjen på det andre. Tuomo Valkonens PWM var den første vindusbehandleren som benyttet seg av konseptet. I ettertid har Fluxbox og Pekwm også benyttet seg av det.
=== Rutebaserte vindusbehandlere ===
De såkalte rutebaserte vindusbehandlerne er det også den samme finnen, Valkonen, som har vært med å bidra til oppmerksomhet med sin andre vindusbehandler Ion som opprinnelig var en videreutvikling av PWM. Men den originale vindusbehandleren som benyttet seg av det var Siemens RTL Tiled Window Manager. Konseptet går ut på at ingen vinduer overlapper hverandre, men derimot blir plassert i ruter ved siden av hverandre. Programmene tar plassen i hele denne ruten og slik får man utnyttet absolutt all plassen på skjermen. Det er som oftest mulig å ha flere vinduer i samme rute med et lignende konsept som de tabulerte vindusbehandlerne bruker.
Formålet med å organisere vinduene på denne måten er hovedsakelig to ting. For det første er det mye lettere å navigere et slikt system med tastaturet enn hva et vanlig design er, rutebaserte vindusbehandlere er myntet på tastaturbrukere. Den andre grunnen er tanken om at det er vindusbehandleren sin jobb å organisere hvor de forskjellige vinduene skal være på skjermen. I Ion er det for eksempel mulig å konfigurere hvilke ruter de forskjellige vinduene skal dukke opp i, slik at man slipper å flytte om på vinduene manuelt, fordi de plasserer seg der de skal.
Vindusbehandlere som benytter seg av dette konseptet er for eksempel det tidligere nevnte Ion og Siemens RTL Tiled Window Manager, i tillegg har man Window Manager Improved, TrsWM og FvwmPartition som lager en lignende funksjonalitet til Fvwm. Larswm har også benyttet seg av et lignende konsept. I Larswm er skjermen usynlig delt opp i to områder på 60% og 40%. Det programmet man bruker blir plassert i det største området, mens de andre blir tilsidesatt. Larswm bruker flytende vinduer og blir således en mellomting mellom en rutebasert vindusbehandler og det tradisjonelle designet.
=== Virtuelle skrivebord ===
Virtuelle skrivebord er noe de fleste vindusbehandlere til vindussystemet X støtter i dag. Denne funksjonen lager en illusjon av at man har flere forskjellige skrivebord man kan plassere programmene sine på. Dette virker noe lignende som når man bruker flere enn en skjerm, bortsett fra at man bare kan se en av gangen.
== Vindusbehandlere ==
3Dwm
9wm
aewm
aewm++
AfterStep
Amiwm
Beryl
Blackbox
Compiz
Compiz Fusion
cwm
Eclipse
Enlightenment
EvilWM
Fluxbox
FVWM
Golem
Hackedbox
IceWM
Ion
Kahakai
KWin
kwm
Larswm
Metacity
NeXTStep
Openbox
OpenStep
Pek Window Manager
PWM
Ratpoison
Sawfish
Screen
Siemens RTL Tiled Window Manager
TrsWM
twm
W9WM
Window Maker
Window manager improved
wm
Xfwm
== Se også ==
Grafisk brukergrensesnitt
ICCCM
Skrivebordsmiljø
Vindussystemet X
== Eksterne lenker ==
The Other Window Managers
An Overview of X Window Managers
Window Managers for X | En vindusbehandlers (engelsk window manager) oppgave i operativsystemet er å holde orden på og behandle vinduene på skjermen. De fleste operativsystemer har en eller annen form for vindusbehandler, men det er stor forskjell på hvilke funksjoner de har og hvordan de oppfører seg. | 7,062 |
null | 2023-02-04 | Istanbul | null | null | null | Istanbul (tyrkisk: İstanbul, tidligere Konstantinopel, tyrkisk: Konstantiniyye) er med sine ca. 15 millioner innbyggere (medregnet forstedene) den største byen i Tyrkia. | 7,063 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%A3o_Tom%C3%A9_og_Pr%C3%ADncipe | 2023-02-04 | São Tomé og Príncipe | ['Kategori:0°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:São Tomé og Príncipe', 'Kategori:Tidligere portugisiske kolonier', 'Kategori:Øygrupper i Afrika', 'Kategori:Øystater'] | Den demokratiske republikk São Tomé og Príncipe er en øystat i Guineabukta vest for det afrikanske fastlandet. Landet, som er det nest minste i Afrika, består av to vulkanske øyer, Príncipe og São Tomé, som ligger omtrent 140 km fra hverandre. Hovedstaden er byen São Tomé. Landet var portugisisk koloni fra slutten av 1400-tallet til 1975.
| Den demokratiske republikk São Tomé og Príncipe er en øystat i Guineabukta vest for det afrikanske fastlandet. Landet, som er det nest minste i Afrika, består av to vulkanske øyer, Príncipe og São Tomé, som ligger omtrent 140 km fra hverandre. Hovedstaden er byen São Tomé. Landet var portugisisk koloni fra slutten av 1400-tallet til 1975.
== Navn ==
Landet har navn etter de to øyene. São Tomé er oppkalt etter apostelen Tomas fordi portugiserne oppdaget øya på denne helgenens festdag, 21. desember, i 1471. Portugiserne kalte først naboøya Santo Antaõ. Den ble senere omdøpt til Príncipe til ære for prins Johan, som senere ble kong Johan III (regjerte 1521–1557). «Príncipe» er portugisisk for «prins». Prinsen fikk en tidel av inntektene fra øyas sukkerproduksjon.Statens offisielle navn er República Democrática de São Tomé e Príncipe. På bokmål er statens formelle navn Den demokratiske republikk São Tomé og Príncipe, mens kortnavnet er São Tomé og Príncipe.
== Naturgeografi ==
Landet omfatter de to øyene São Tomé og Príncipe i Atlanterhavet sør for Nigeria, utenfor kysten av Ekvatorial-Guinea og Gabon i Sentral-Afrika. De to øyene ligger mellom Bioko og Annobón, som begge tilhører Ekvatorial-Guinea. Ekvatorlinjen går 2 km sør for São Tomé over den lille øya Rolas. I tillegg til de to hovedøyene finnes det 16 småøyer. Ved São Tomé ligger Santana, Sete Pedras og, lengst sør, Rolas. Bombom, Caroço, Bjoné de Jockey og Pedras Tinhosas med Tinhosa Grande og Tinhosa Pequena ligger ved Príncipe.São Tomé og Príncipe er en fortsettelse av den vulkanske Kamerunlinjen på det afrikanske fastlandet. En kjede av øyer strekker seg videre fra Kamerunfjellet på fastlandet og ut i havet i sørvestlig retning til Bioko og videre til Príncipe, São Tomé og til slutt Annobón. Príncipe og São Tomé er oseanisk øyer, det vil si vulkaner som stiger bratt opp fra havbunnen, og er omgitt av dypt hav. Øyene ble dannet fra midten til slutten av tertiær. Príncipe er 31 millioner år gammel, mens São Tomé 15,7 millioner år.Øyene er bratte, med en flatere lavlandssone. I sør og vest er det høye fjell av vulkansk opprinnelse, mens landskapet flater ut på nordenden. Fjellene er sterkt erodert. Jorda, med basalt og fonolitt, er relativ fruktbar. Pico de São Tomé, på São Tomé, er landets høyeste punkt med 2024 moh. Andre fjell på øya er Pico Ana de Chaves på 1635 meter, Pinheiro på 1612 meter og Calvaro på 1600 meter. Fjellene er kraftig erodert med dype daler. Her og der står det igjen vulkansk plugger sør på São Tomé, blant annet Cão Grande og Cão Pequeno. Cão Grande når en høyde på 663 meter. Høyeste punkt på Príncipe er Pico de Príncipe på 948 moh., mens Mencorne når en høyde på 925 meter.
=== Klima ===
Øyene ligger i det våte tropiske beltet. Temperaturen varierer fra et minimum på 18–21 °C til et maksimum på 30–33 °C. På grunn av fjellene og den sørvestlige vinden faller det mest nedbør sør og sørvest på øyene. Nord på São Tomé er klimaet tørrere på det savanneliknende landskapet. På São Tomé faller det 1 000 mm nedbør i nordøst og 4 000 mm i sørvest.Årstidene styres av skiftningene i den intertropiske konvergenssonen. Det er to regntider, sammenfallende med jevndøgn i mars og september. Mellom disse ligger vindmånedene fra mai til august og hetemånedene fra desember til februar. Den lange tørre årstiden er mest markant i nord og øst og kan i sørvest være fraværende enkelte år.Bosettingsmønsteret har påvirket klima og vegetasjon. Dette skjedde først da sukkerplantasjene ble anlagt og skogen nord på øya ble ryddet. Her har områder blitt uttørket, slik at det bare vokser gras og baobabtrær.
=== Plante- og dyreliv ===
Øyene ligger i en biodiversitetshotspot og sammen med de andre øyene i Guineabukta er São Tomé og Príncipe preget av høy endemisme. Det spesielle plante- og dyrelivet gjør at øyene sammenliknes med Galápagosøyene og Hawaiiøyene.Før europeerne kom, var trolig hele São Tomé skogdekt. De første europeerne merket seg særlig de store oca-trærne. I den første koloniseringsperioden ble skogen ryddet for å skaffe jord til sukkerplantasjene. Senere ble skogen i lavlandet ryddet til kakaoplantasjer og fjellskogen ble hugget for å gi plass til kaffeplantasjer. Imidlertid ble en del av de store trærne spart, for å skaffe skygge til kaffebuskene og kakaotrærne. Lavlandsskog er bevart i sørvest og sentralt på øya. På São Tomé er det bevart 240 km² med urskog, mens Príncipe har rundt 40 km².Det finnes mange endemiske arter på øyene, på grunn av deres relativ isolerte beliggenhet. Det er registrert mellom 100 og 200 endmeiske plantearter. Det finnes også flere titalls endemiske krypdyr, insekter og fugler. Derimot er det kun registrert tre endemiske pattedyrarter – to flaggermusarter, og én spissmusart (Myonycteris brachycephala, Chaerephon tomensis, Crocidura thomensis), og et par endemiske amfibier (frosker).
== Demografi ==
Ved folketellingen i 2012 hadde landet en befolkning på 178 739. Langt de fleste av innbyggerne bor på São Tomé. Príncipe hadde i 2012 en befolkning på 7 344.
=== Folkegrupper ===
Landet har en kreolsk befolkning med grupper av ulikt opphav. Den største gruppen kalles forros (ofte forklart som å komme fra forro, «fri mann», men også forklart som å stamme fra carta de alforria, «fribrev») og består av kreolske etterkommerne etter portugisiske kolonister og afrikanske slaver. Gruppen har vært katolsk og hatt portugisisk som språk. Inntil 1850 eide medlemmer av denne gruppen det meste av jorda, og dominerte både kirken og lokalpolitikken, men tapte deretter kontroll over landeiendom i forbindelse med etablering av nye plantasjer og ble før uavhengigheten fortrengt av portugisere i styre og stell.Etter at slaveriet ble opphevet i 1875 rekrutterte portugiserne kontraktsarbeidere for å arbeide på plantasjene, fram til 1920 på betingelser som lignet mye på slaveri. Kontraktsarbeidere ble hentet fra Angola og Mosambik og etterhvert også Kapp Verde. Dette var utgangspunktet for gruppen som kalles serviçais, som i 1920 utgjorde 60 % av folketallet. Gruppens andel av befolkningen var falt til omkring 22 % i 1974. Etterkommere av kontraktsarbeidere kalles tongas.Angolares er en liten gruppe som bor sør ved São João-bukta sørøst på São Tomé. Gruppen er ment å være etterkommere etter angolanere som overlevde da et slaveskip forliste i 1544, men dette er fiksjon fordi angolarene har sitt opphav i rømte slaver. Tradisjonelt har gruppen livnært seg av fiske.
=== Språk ===
Ved folketellingen i 2012 talte 98,4 % portugisisk. I tillegg finnes det flere portugisiskbaserte kreolspråk. I 2012 talte 36,2 % saotomesisk (forro), 6,6 % talte angolar og 1 % lunguyè (principense).8,5 % kunne i 2012 kappverdekreolsk, 6,8 % fransk og 4,9 % engelsk.
=== Religion ===
Befolkningen har tradisjonelt for det meste vært katolikker. Ved siden av katolisisme har elementer av afrikansk religion overlevd og skapt synkretiske uttrykk der tro på hekseri og seerevne er utbredt.Ved folketellingen i 2012 tilhørte 55,7 % av befolkningen Den katolske kirke. 4 % var adventister, 3,4 % tilhørte Assembléia de Deus, 2,9 % tilhørte Den nyapostoliske kirke, 2,3 % tilhørte Maná-kirken, 2 % Igreja Universal do Reino de Deus og 0,8 % Deus é Amor. 1,2 % var Jehovas vitner. 5 % oppga å tilhøre andre trossamfunn og 21,2 % oppga å ikke ha noen religion.
== Historie ==
Øyene i Guineabukta ble kolonisert av Portugal sist på 1400-tallet. São Tomé og Príncipe opplevde to koloniseringsperioder og to kortvarige velstandsperioder basert på plantasjeøkonomi: den første på 1500-tallet basert på sukkerproduksjon, den andre sist på 1800-tallet basert på kakaoproduksjon. Begge perioder ble fulgt av nedgangstider. I mellomtiden var landet dominert av den lokale kreolske samfunnsgruppen. Den siste koloniseringen førte til at denne gruppen ble fordrevet fra jorda de hadde kontrollert.
=== Første kolonisering ===
De to øyene var ubebodde da portugiserne fant dem i 1470-årene. Trolig ble São Tomé oppdaget 21. desember 1471 av João de Santarém og Pedro Escobar, mens Príncipe ble oppdaget 17. januar 1472. Annobón lengst ute i Guineabukta ble oppdaget 1. januar 1471. Fernando Póo nærmest fastlandet ble oppdaget i 1472, som den eneste befolkede av øyene.Da Portugal etablerte kontakt med Kongo-riket i 1482 fikk São Tomé strategisk betydning. Portugiserne håpet å etablere en nybyggerkoloni som kunne produsere sukker, forsyne fortet São Jorge da Mina på Gullkysten med matvarer og ellers være en trygg havn for skip på veg til og fra India. Det siste ble det ikke noe av, siden øyene lå utenfor de viktigste skipsrutene. Etter at egnede avlinger var introdusert, kunne kolonien i 1510-årene forsyne São Jorge da Mina med matvarer.For å få etablert en koloni utstedte kronen i 1485 privilegier til en donatário. Forholdene var imidlertid vanskelige, siden europeiske vekster ikke trivdes i klimaet og det heller ikke fantes tropiske nyttevekster. Malaria var utbredt. Koloniseringsforsøk i 1486 og 1490 mislyktes. Den første varige bosettingen ble grunnlagt i 1493 av Álvaro da Caminha.I 1500 ble det gitt privilegier for kolonisering av Príncipe. São Tomé gikk tilbake til kronen i 1522, mens Príncipe forble under Carneiro-familien til 1753. Fram til 1586 var kronen representert på São Tomé ved en kaptein-general, deretter av en guvernør.De første årene var det vanskelig å holde kolonien i live. Dødeligheten blant europeerne var høy. Mange av nybyggerne var fanger som ble forvist til øyene. I 1490 deporterte kong Johan II flere hundre tvangsdøpte barn av jødiske familier til øyene. I tillegg til portugisere, deltok spaniere, franskmenn og genovesere i koloniseringen. Blant de første nybyggerne var det også hvite slaver og minst én fri svart. De fleste nybyggerne var deporterte fanger.
Portugisiske kolonister ble oppfordret til å få barn med afrikanske slaver og det vokste raskt fram en gruppe mulatter. Frigivelse av slaver var vanlig. Det første fribrevet er kjent fra 1499. I 1515 ga et kongelig dekret frihet til de hvite nybyggernes afrikanske koner. Politikken med å frigi slaver var et forsøk på å sikre koloniens videre eksistens. De frigitte afrikanske slavene og mulattene førte samme livsstil som de hvite og ble opphavet til de kreolske forroene. Noen mulatter ble plantasjeeiere: Den første slike er dokumentert i 1521. På 1500-tallet fantes det også kvinner blant de velstående mulattene. Forroene, som etterhvert ble stadig mer afrikanske, ble den dominerende befolkningsgruppen. Blant de frie forroene fantes det også slaveeiere.Mulattene fikk i 1520 kongelig godkjennelse til å inneha lokale offentlige embeter. I 1546 ble de likestilt med hvite nybyggere, de fikk stemmerett og rett til å sitte i byrådet. São Tomé hadde fått byrettigheter i 1535. Det var de samme rettigheter som andre portugisiske byer hadde, med et eget byråd som fikk myndighet over hele øya. Byrådet ble dominert av velstående plantasjeeiere. Fra 1548 til 1770 hadde byrådet rett til å utøve guvernørens myndighet i dennes fravær. Etter dette ble guvernørfunksjonen ofte utøvd av kreoler.På 1500- og 1600-tallet var kolonien utsatt for angrep fra franskmenn og nederlendere. Vestindisk kompani fra Nederland okkuperte byen São Tomé med havn og fort fra 1641 til 1649.
==== Kirken ====
Den katolske kirken fulgte med de første kolonistene. Innen 1504 fantes det to kirker, en katolsk skole og Santa Casa de Misericórdia var til stede med et hospital. Utover første del av 1500-tallet ble ni prestegjeld opprettet, hvorav et på Príncipe. Prestene drev også handel, inkludert slavehandel, eide jord og var involvert i konflikter med de politiske myndighetene. São Tomé bispedømme ble grunnlagt i 1534 som det nest eldste i Afrika, men den første biskopen ankom først i 1554. Bispedømmet var underlagt Funchal bispedømme på Madeira til 1597, deretter Lisboa. Fra 1677 til 1844 var det underlagt Bahia erkebispedømme i Brasil. Mange forroer utdannet seg til prest i Bahia. Det utviklet seg et saotomesisk presteskap, som også satt sitt preg på domkapittelet. Ofte var domkapittelet i konflikt med den europeiske biskopen.
==== Sukkerplantasjer og slavehandel ====
Da kolonien ble etablert fikk saotomeserne rett til å drive handel på kysten av Afrika og de ble dominerende i slavehandelen. Fra 1490-årene var São Tomé og Príncipe et viktig marked for slaver fra Slavekysten, Nigerdeltaet og Fernando Póo.På Madeira tok dyrking av sukkerrør til i 1420. Produksjon av det samme ble satt i gang på São Tomé. Det ble etablert sukkerplantasjer og det var stort behov for arbeidskraft. São Tomé ble i tillegg transittsted for slaver til de spanske koloniene i Amerika. Fra 1530-årene ble området slavene ble tatt fra utvidet med strekningen fra Kongo til Angola. I tillegg til Spansk Vestindia og Brasil, ble det også solgt slaver til det portugisiske fortet São Jorge da Mina på Gullkysten og til Europa. São Tomés rolle som viktig transitthavn for slaver varte til begynnelsen av 1700-tallet.São Tomé fikk tropekolonienes første plantasjeøkonomi. Kolonien utviklet seg til slavesamfunn før den transatlantiske slavehandelen tok til og sto som modell for plantasjeøkonomiene som ble etablert i den nye verden.Rundt 1520 ble det etablert sukkerproduksjon i stor skala basert på plantasjer med slavearbeidskraft. Sukkerproduksjonen hadde først et kraftig oppsving som nådde en topp midt på 1500-tallet, for deretter å avta. Plantasjene, kalt roças, ble anlagt nord og nordøst på São Tomé og dekket på det meste en tredel av øya. Sukkerrørene ble bearbeidet i møller anlagt ved elver og bekker. Midt på 1500-tallet fantes det 60 sukkermøller, et tall som var steget til rundt 120 i 1600. Det ble også anlagt plantasjer på Príncipe, men disse var mindre enn på naboøya. På grunn av høy luftfuktighet var sukkeret som ble produsert på øyene av lav kvalitet.Antallet slaver er beregnet til mellom 9 000 og 12 000 på høyden av perioden med sukkerproduksjon. Det første slaveopprøret fant sted i 1517. Det største slaveopprøret fant sted i juli 1595 da lederen Amador samlet 5 000 slaver som angrep byen, ødela sukkermøller og raidet plantasjer. Opprøret ble nedkjempet av nybyggerne og den lokale militsen. Amador og andre opprørsledere ble henrettet, mens flertallet av de vanlige opprørerne fikk amnesti. Det var nye slaveopprør i 1617 og 1709.Mellom 1514 og 1527 ble det registrert import av 12 904 slaver. 5 % av disse rømte. Rømte slaver etablerte samfunn, macambos, i det indre av São Tomé. I 1530-årene gjennomførte disse angrep på plantasjene og i 1533 begynte myndighetene en langvarig og kostbar kamp mot angriperne. Soldater og våpen måtte skaffes fra Portugal. Den siste store militæroperasjonen fant sted i 1693 og etter dette avtok angrepene.Det selvstyrte samfunnet av rømte slaver fortsatte å eksistere sør på São Tomé til 1878 da kolonimyndighetene tok kontroll. Folket som levde der var da blitt kjent som angolares.
Antallet europeiske hvite i den første koloniseringsperioden var trolig aldri over 1000. I 1600 var det rundt 200 igjen. På 1700-tallet ble i stedet andre grupper sosialt og politisk dominerende: brancos de terra, mulatter og afrikanere som hevdet samme status som de hvite europeerne hadde gjort, og afro-portugisiske mestiços.Slavene bodde i landsbyer i tilknytning til plantasjen, der det også fantes et større hovedhus for plantasjeherren og hans familie. Slavene ble ikke gitt kost og losji, men fikk et jordstykke der de kunne dyrke avlinger til eget forbruk. Typisk ble det dyrket søtpotet og mais og holdt gris. Slavene bygde hus av tre på peler, en byggeskikk som holdt seg.Fra slutten av 1500-tallet var São Tomé utgangspunkt for kontakt og handel med Ndongo. Bortsett fra slavehandelen og sukkerindustrien, var São Tomé ikke viktig som handelssted.Plantasjeøkonomien brøt sammen etter 70 år med velstand. Båndene til Europa ble svekket og Brasil ble viktigere. Nedgangen i sukkerindustrien fra 1580 skyldtes både utpining av jorda og skadedyr, men også nederlandske angrep. Samtidig møtte saotomesisk sukker økt konkurranse fra Brasil og Vest-India. Politisk ustabile forhold, med konflikt mellom den lokale eliten, portugisiske embetsmenn og kirken, samt slaveopprør og angrep fra rømte slaver, bidro også til å gjøre forholdene vanskelige.
Levekårene på plantasjene ble dårligere. På 1600- og 1700-tallet opplevde øyene økonomiske nedgangstider. Forbudet som kom i 1614 mot å handle med Kongo, ble også et økonomisk tilbakeslag. I 1736 var det bare sju sukkermøller igjen. Noen plantasjer la om til selvbergingsjordbruk, med noe produksjon av sukker, bomull, ris og ingefær. Det ble produsert maniokmel, palmeolje, kokosnøtt og frukt, samt holdt gris og høns. Slaveriet fortsatte, men mange slaveeiere var svarte.På 1700-tallet flyttet det økonomiske fokuset til Príncipe, som opplevde befolkningsøkning. I 1753 ble hovedstaden flyttet fra São Tomé til Santo António på Príncipe. Leveforholdene i den nye hovedstaden var dårlige. Det fantes ikke renovasjons- eller kloakksystem, drikkevannet ble hentet fra forurenset elvevann og i utkanten av byen fantes det permanent oversvømte områder. På grunn av dette led befolkningen av feber og vannbårne sykdommer. Hovedstaden forble på Príncipe til 1852.
==== Fernando Póo, Annobón og Ajudá ====
Portugal gjorde formelt krav på Fernando Póo innerst i Guineabukta. Kolonien omfattet i tillegg Annobón, der det ble gjort forsøk på å anlegge plantasjer. Plantasjene ble imidlertid oppgitt og overlatt til slavenes etterkommere. Folk fra São Tomé dro til Annobón for å fiske.Fernando Póo og Annobón ble forvaltet som en del av kolonien sammen med São Tomé og Príncipe. Portugal avsto Annobón og Fernando Póo til Spania ved Sankt Ildefonso-traktaten i 1777 og El Pardo-traktaten i 1778.I tillegg omfattet kolonien fra 1721 også fortet Ajudá i dagens Ouidah i Benin. Fortet ble etablert i kongeriket Dahomey ved det som var et knutepunkt for slavehandelen. På 1800-tallet var fortet kontrollert av Sousa-familien, en kreolsk familien av brasiliansk opphav. Frankrike tok kontroll over Dahomey i 1886, men fortet fortsatte under portugisisk herredømme til 1961, da Dahomey ble selvstendig og fortet ble annektert etter at Portugal nektet å oppgi det.
=== Andre kolonisering ===
Fram til midten av 1800-tallet ble kolonien i stor grad overlatt til seg selv. Det var urolige tider i Portugal. I 1844 hadde kolonien en befolkning på 7 054 kreoler, 5 514 slaver og 185 hvite.
Båndene til Bahia ble brutt da Brasil ble selvstendig. I 1858 var det 11 katolske prester i kolonien, alle kreoler. Med rekoloniseringen og den nye plantasjeøkonomien fulgte også en religiøs nykolonisering. I 1878 etablerte Real Colégio das Missões Ultramarinas de Cernache de Bonjardim seg for å drive arbeid blant forroene. Imidlertid ble forroene ikke lenger ansett som egnet til prestetjeneste og utdannelsen av kreoler til dette stanset.Brasils selvstendighet i 1822 og slavehandelens opphevelse i 1836 fikk konsekvenser for kolonien. Kapital som var opptjent på slavehandelen med Brasil ble investert i plantasjer på São Tomé og Príncipe.Kaffe var innført i 1787 og i 1822 kom kakao. Dette ble produkter for en ny plantasjeøkonomi. Kakao ble først innført til Príncipe som prydtre, men i 1855 begynte João Maria de Sousa e Almeida, som kom fra en mulattfamilie fra Bahia, produksjon av kakao i stor skala på São Tomé. Fra São Tomé ble kakao brakt til Fernando Póo og derfra i 1879 videre til Gullkysten, som skulle bli en viktig konkurrent. Sammenlignet med kaffe var kakao best egnet til dyrking med ufaglært arbeidskraft. Gode priser på verdensmarkedet stimulerte til satsing. Innen 1890 ble det produsert mer kakao enn kaffe.
Plantasjene utgjorde selvstendige samfunn med egen infrastruktur. Da plantasjen til baron João Maria de Sousa e Almeida ble overtatt av Banco Nacional Ultramarino utgjorde den 80 km², med en jernbane på 50 km og med 2 500 angolanske kontraktsarbeidere og 50 europeiske ansatte. Plantasjedriften førte til at flere portugisere kom til kolonien og i 1881 hadde den hvite befolkning økt til 526 menn og 46 kvinner, hvorav rundt halvparten var fanger eller deporterte.Utviklingen av den nye plantasjeøkonomien førte til at forroene ble presset bort fra jorda de til da hadde kontrollert. Jordeiendommer ble kjøpt opp, men det ble også brukt tvang og bedrag i prosessen der 90 % av landbruksarealet gikk over på portugisiske hender fram til 1898. Dette skapte en varig bitterhet hos forroene. Gruppen gikk over til å besette stillinger på lavere nivå i offentlig tjeneste.I tillegg til eksisterende jordbruksområder, ble nytt land dyrket opp slik at det meste av São Tomé ble dekket av plantasjer. Området der angolarene bodde ble i 1878 også tatt til plantasjedrift. I 1913 ble det dyrket kakao på 62 500 hektar på Säo Tomé og 10 000 hektar på Príncipe.Kakaoproduksjonen nådde en topp i 1909. Deretter avtok produksjonen, både på grunn av skadedyr, økt konkurranse og fallende priser. Fra 1930 var plantasjedriften lite effektiv og det var problemer med lønnsomheten. Arealet som ble benyttet til kakaoproduksjon var i 1975 falt til 25 000 hektar.
==== Slaveriet oppheves, kontraktarbeid innføres ====
I 1875 ga guvernøren frihet til de 7 500 slavene. Dette skapte problemer for plantasjedriften. Plantasjene var arbeidsintensive og det var stadig mangel på arbeidskraft. De frigitte slavene ville ikke arbeide på plantasjene og verken forroene eller angolarene var villig til å ta manuelt plantasjearbeid.
I 1875 etablerte myndighetene Curadoria Geral dos Indígenas for å rekruttere kontraktsarbeidere, kalt serviçais, fra det afrikanske fastlandet. Fra 1876 til 1879 ble 10 341 kontraktsarbeidere brakt til øyene, rundt halvparten fra Angola, de resterende fra Gabon, Gullkysten og Liberia. Deretter ble arbeidere hentet fra de portugisiske koloniene. I tillegg til Angola, ble det fra 1903 rekruttert kontraktsarbeidere fra Kapp Verde og fra 1908 fra Mosambik. I 1895 ble det brakt inn 300 kinesere fra Macao.Kolonien hadde i 1900 en befolkning på 42 100, hvorav 19 430 var saotomesere, 21 510 kontraktsarbeidere og 1 190 hvite. Innen utgangen av tiåret var forholdet endret og kontraktsarbeiderne og deres etterkommere var i flertall. I 1909 bodde det 35 533 kontraktsarbeidere, 6 987 tongaer, 23 651 saotomesere, 2 000 europeere og 50 asiater i kolonien.
Mellom 1902 og 1928 ble det brakt inn 99 821 kontraktsarbeidere, fra 1928 til 1958 i alt 84 397. Kontraktsarbeidere forble en større gruppe enn de lokale kreolene fram til 1940.Kappverderne utgjorde et unntak ved at det som regel ble rekruttert ektepar, mens øvrige kontraktsarbeidere var menn. I motsetning til angolanerne og mosambikerne, ble kappverderne dessuten, som saotomeserne, klassifisert som statsborgere, mens angolanerne og mosambikerne ble klassifisert som indígenas, innfødte.Plantasjene ble stort sett eid av selskaper basert i Lisboa og med fraværende eiere. Plantasjene utviklet seg til adskilte samfunn der kontraktsarbeiderne bodde i brakker. Fram til 1950-årene kunne de heller ikke forlate plantasjene etter arbeidstid. Det eksisterte således både geografiske og sosiale skiller mellom kontraktsarbeiderne og kreolsamfunnet av forroer.Kontraktsarbeidere fikk treårskontrakter. Halvparten av lønnen ble holdt tilbake og skulle utbetales ved repatriering. Fram til 1909 var dette imidlertid bare en formalitet som ikke ble praktisert. Kontraktene ble dessuten ofte ensidig forlenget uten samtykke fra arbeiderne. Selv om det ikke var lov, ble det praktisert fysisk avstraffelse. Arbeidsforholdene førte til at britiske anti-slaveri-aktivister startet en kampanje som i 1909 ledet til boikott av saotomesisk kakao i Storbritannia og Tyskland.
Blant forroene hadde det utviklet seg en litteratur og det ble utgitt aviser. Det dannet seg også en gruppe intellektuelle og gruppen rekrutterte politikere. De mest velstående blant forroene sendte sine barn til Portugal, Angola eller Brasil for utdannelse. Gruppen hadde imidlertid tapt kontrollen over jorda til nye plantasjeeiere og tapt posisjoner i koloniadministrasjonen til portugisere. På 1900-tallet var gruppen i nedgang.Fra 1900 til 1993, da en jordreform ble iverksatt, tilhørte det meste av den dyrkbare jorda plantasjene. Rundt 5 % av jorda besto av småeiendommer, glebas. Dette var for det meste jordstykker nært hovedstaden eller andre byområder. Eiendommene kunne ha frukttrær, men spilte ellers ingen rolle i jordbruket. De var i stedet knyttet til forroenes status som frie og ble benyttet til å bygge hus på. Eiendomsgrensene ble markert av draketrær (Dracaena arborea) med hekker i mellom.Etter revolusjonen i Portugal i 1910 ble forholdene for kontraktsarbeiderne bedret og repatriering kom i gang. Nye reformer ble innført etter andre verdenskrig, med helsetjenester og krav om skolegang for arbeiderbarn, og i 1961, da kontraktsarbeiderne formelt fikk samme status som saotomeserne. Gruppene av serviçais og tongas var lenge uten utdannelse, bodde isolert og hadde begrenset tilgang til helsetjenester. Endringen av status hjalp imidlertid på sikt til med assimilering av kontraktsarbeiderne i gruppen av forroer.
==== Helse, utdanning og offentlige virksomhet ====
Fram til 1930-årene beholdt øyene sitt rykte for å være usunne for nyankomne. Levealderen var kort og dødeligheten høy. Feber, syfilis og skabb var utbredt. I 1861-62 og i 1877 rammet en koppeepidemi. Det var problemer med å skaffe rent drikkevann og vannbårne sykdommer som dysenteri og diare var utbredt. Malaria tok også mange liv, også i hovedstaden, på grunn av udrenerte våtmarksområder. I 1908 ble dødeligheten på plantasjene, der innkvarteringsforholdene var dårlige, beregnet til 100 per 1000. Tuberkulose og andre lungesykdommer spredte seg der raskt.
I 1820-årene spredte sovesyke seg til Príncipe og i andre halvdel av 1800-tallet førte den til stor dødelighet. Folketallet på øya var 1 122 i 1844. I 1912 var det 550 mennesker igjen. Utviklingen førte til at det ble satt i gang en stor kampanje for å forbedre forholdene, blant annet ved å utrydde smittebærende dyr, drenering av myrområder og ved å rydde vegetasjonen nær bosettinger. I 1914 vartsetsefluene utryddet og helseforholdene bedret seg.I 1919 besøkte en britisk ekspedisjon under ledelse av Arthur Eddington Príncipe for å benytte en total solformørkelse til å prøve Albert Einsteins teori om generell relativitet.Koloniadministrasjonen var ikke villig til å bruke offentlige midler for å forbedre forholdene for befolkningen og brukte først på 1900-tallet bare beskjedne beløp på utdanning og helse. Kommunikasjonene med omverdenen ble imidlertid forbedret: Det ble lagt telegraf- og telefonkabel til Europa og rederier ble subsidiert for å skaffe regelmessig skipsanløp. Mellom hovedstaden og Trinidade i innlandet ble det anlagt smalsporet jernbane.Skolevesenet var begrenset og utbygging av det gikk sakte. I 1952 åpnet den første videregående skolen. Det var få arbeidsmuligheter for folk med utdanning og de som hadde utdannelse søkte seg som oftest utenlands. Saotomesere kunne få arbeid på lavere trinn i offentlig forvaltning og som oppsynsmenn på plantasjene, men de fikk ikke ledende stillinger.
==== Under Estado Novo ====
I 1928 fikk kolonien et styre og stell bestemt av et eget carta orgânica. Guvernøren skulle etter dette oppnevnes for fire år. Et regjeringsråd med to valgte medlemmer skulle assistere guvernøren. Senere kom det et lovgivende råd der sju medlemmer var valgt. Mannlige statsborgere, menn som sto i spissen for husholdninger, skattebetalende kvinner og andre nærmere bestemte kategorier hadde stemmerett. Verken regjeringsrådet eller det lovgivende råd hadde noe å si i budsjettspørsmål. De to øyene utgjorde sammen én valgkrets ved valg til parlamentet i Lisboa. Elektoratet besto i 1967 av 5 085 velgere. Øyene ble inndelt i to områder med hvert sitt lokalråd. São Tomé ble videre inndelt i sogn.
Fra 1939 ble det innført fireårsplaner som fikk noe fart i offentlige bygge- og anleggsvirksomhet. Det ble bygget veier som forbandt det meste av São Tomé, bortsett fra sørvestdelen av øya, med hovedstaden.
Under Estado Novo holdt kakao seg som viktigste eksportprodukt og falt aldri til mindre enn 66 % av eksporten. Fram til 1947 gikk all utførsel av kakao til Portugal, deretter ble Nederland et viktig marked for rundt en tredel av kakaoproduksjonen. Mens kaffe fikk stadig mindre betydning, økte produksjon av palmekjerner, palmeolje og kopra i betydning. Det meste av importen kom fra Portugal, men andelen sank fra over 80 % i 1942, til rundt 75 % midt i 1960-årene og til rundt 50 % tidlig i 1970-årene.
==== Batepá-massakren og frigjøringstanker ====
Forholdet mellom forroene og de portugisiske myndighetene var preget av mistro og konflikt. I 1953 fant Batepá-massakren sted. Forsøk på å utkommandere forroer til offentlig arbeid førte til motstand. Guvernøren truet med tvangsrekruttering til arbeid på plantasjene. Forroene forsvarte sin posisjon som frie og motsatte seg forsøk på tvangsarbeid. Situasjonen utviklet seg til at medlemmer av sikkerhetsstyrkene ble drept og det ble utført represalier mot forroer.
Batepá-massakren ble et vendepunkt for forroenes politiske innstilling. Etter hendelsene i 1953 dannet det seg en politisk elite i eksil i Lisboa, der saotomesiske studenter også kom i kontakt med eksilmiljøer fra andre portugisiske kolonier. Flere fra denne gruppen ble ledende politikere etter uavhengigheten, som Miguel Trovoada, Manuel Pinto da Costa og Carlos Graça. Portugisiske myndigheter forsøkte aldri å inkludere gruppen av utdannede saotomesere i administrasjonen av kolonien og den ble i stedet inspirert av tanker om kolonifrigjøring og négritude. Nasjonalistene fikk sin politiske skolering i eksil i anti-imperialistiske miljøer. Eksilmiljøet var tallmessig lite og saotomesisk nasjonalisme fikk liten utbredelse på øyene.I 1960 dannet en liten gruppe studenter som var hjemme på São Tomé organisasjonen Comitê pela Libertação de São Tomé e Príncipe (CLSTP), men gruppen fikk ingen utbredelse lokalt. Den ble imidlertid med i Conferência das Organizações Nacionalistas das Colónias Portuguesas (CONCP), som samlet frigjøringsbevegelsene i de portugisiske koloniene og fikk gjennom dette en viss internasjonal status. I november 1962 fikk CLSTP for første gang legge sin sak fram for FNs fjerde komité. Da Organisasjonen for afrikansk enhet ble grunnlagt i 1963 fikk CLSTP observatørstatus.CLSTP-ledelsen var spredt på flere steder i utlandet. Etter å ha etablert seg i Conakry i Guinea i 1960, ble hovedkontoret året etter flyttet til Libreville i Gabon. Organisasjonen var preget av indre strid og i 1965 fantes det rivaliserende kontorer i Libreville så vel som i Accra i Ghana. Kontakten med øyene var minimal, og splittelsen gjorde at virksomheten i 1965 nærmest opphørte.Det kom nytt liv i nasjonalistbevegelsen i 1972 da Movimento de Libertação de São Tomé e Príncipe (MLSTP) ble dannet under ledelse av Manuel Pinto da Costa. Et eksilhovedkontor ble opprettet i Libreville. MLSTP ble anerkjent av Organisasjonen for afrikansk enhet som den eneste legitime representant for det saotomesiske folk..Den portugisiske sosialistlederen Mario Soares ble i 1970 sendt i åtte måneders eksil på São Tomé.Under Biafrakrigen fra 1967 til 1970 skaffet separatistene forsyninger av våpen og mat via kolonien. Det førte til et økonomisk oppsving. Utenlandske nødhjelpsorganisasjoner opprettet en luftbro og benyttet flyplassen på São Tomé for å fly nødhjelp til Biafra.
Politisk endret forholdene i kolonien seg lite. Det ble holdt valg til det lovgivende råd, men det var uten makt. Øyene valgte én representant til parlamentet i Lisboa. Valgene foregikk uten politisk konkurranse mellom kandidater eller partier. Før nellikrevolusjonen i Portugal 25. april 1974 drev ikke uavhengighetsbevegelsen politisk aktivitet på øyene. Organisasjonens ledere samlet seg i Libreville i Gabon. I motsetning til i de portugisiske koloniene på det afrikanske kontinentet, der det før uavhengigheten ble ført væpnet kamp mot kolonimakten, var forholdene på São Tomé og Príncipe fredelige. Selvstendigheten kom mest som en følge av omveltningen i Portugal.
=== Uavhengighet ===
Ved uavhengigheten i 1975 var São Tomé og Príncipe den minste av de portugisiske koloniene. Økonomien var avhengig av kakao, dyrket på plantasjer eid av portugisere, men med gammelt utstyr og produksjonsmetoder. Produksjonen hadde gått jevnt nedover siden 1925 og lå i 1974 på 7 400 tonn. De øverste stillingene i koloniadministrasjonen, politiet og militærvesenet, var besatt av portugisere, som også ledet driften av plantasjene. I 1974 talte den hvite befolkningen omkring 2 000 personer. Gruppen av serviçais og tongas utgjorde da færre enn 20 000 av en befolkning på i alt 90 000.Uavhengighetsbevegelsen ble først aktiv på øyene etter statskuppet i Lisboa i 1974. Nellikrevolusjonen i Portugal førte til politiske mobilisering mot kolonimakten på øyene. Den nye presidenten, António de Spínola, så for seg en føderalt løsning der koloniene etter folkeavstemninger beholdt sine bånd til moderlandet. På øyene dukket det opp partier som støttet denne tanken. I mai 1974 ble Frente Popular Livre (FPL) etablert på São Tomé. Organisasjonen gikk inn for økende selvstyre og føderasjon med Portugal. FLP fikk følge av Partido Liberal og Centro Democrático de São Tomé e Príncipe. En støttegruppe for MLSTP, Associação Cívica pro-MLSTP (Cívica), ble dannet og det kom studenter fra Portugal for å støtte mobiliseringen. Mens MLSTP-ledelsen holdt seg i eksil, mobiliserte Associação Cívica pro-MLSTP på øyene og holdt sin første demonstrasjon 29. juni 1974.I mai 1974 fant det første uformelle møtet mellom de nye makthaverne i Portugal og MLSTP sted i London. Etter at Vasco Gonçalves ble statsminister i en ny midlertidig regjering i juli 1974, ble kolonien innrømmet rett til selvstendighet.Det kom til økende sosial uro og streik. Streiker på plantasjene spredte seg til offentlig sektor. Økende bekymring blant de hvite kolonistene førte til at guvernøren ba om militære forsterkninger, noe som igjen førte til uro i flertallsbefolkningen. Soldater i det lokalt oppsatte infanterikompaniet forsynte seg av et våpenlager. Den 5. september 1974 holdt Associação Cívica pro-MLSTP en stor demonstrasjon der én person ble skutt og drept av militærpolitiet.I august besøkte både Cívica og FLP ledelsen i MLSTP i Gabon og FLP besluttet å oppløse seg selv og gå med i MLSTP.MLSTP og representanter for regjeringen i Lisboa møttes i Libreville i september og oktober. Portugal anerkjente da MLSTP som eneste legitime representant for det saotomesiske folk. Forhandlinger om uavhengighet startet i Algerie i november. Den 26. november kom partene til enighet og selvstendighetsprosessen og uavhengighetsdatoen ble satt til 12. juli 1975.Det ble avtalt at landet i mellomtiden skulle styres av en portugisisk høykommissær og en overgangsregjering ledet av en statsminister utnevnt av MLSTP. Overgangsregjeringen skulle ha både lovgivende og utøvende makt. Den fikk i oppdrag i forberede valg til en grunnlovgivende forsamling.
Overgangsregjeringen ble innsatt 21. desember 1974. MLSTPs visegeneralsekretær, Leonel Mário d'Alva, ble statsminister. Ytterligere én representant fra eksilbevegelsen ble minister, mens Associação Cívica pro-MLSTP fikk tre ministre og Portugal var representert med én. Overgangsregjeirngen var preget av indre splid og det var motsetninger i forholdet til høykommissæren, den tidligere guvernøren António Elísio Capelo Pires Veloso. I Associação Cívica fantes det radikale medlemmer, mens MLSTPs ledelse var preget av moderate krefter. Framtiden til det 250–300 mann sterke Companhia de Caçadores de São Tomé bestående av saotomesiske soldater skapte særlig strid, med krav fra MLSTP om at kompaniet skulle oppløses. Situasjonen roet seg etter at MLSTPs leder Manuel Pinto da Costa ankom São Tomé i midten av mars 1975. Striden mellom moderate og radikale i uavhengighetsbevegelsen endte med seier for de moderate med Manuel Pinto da Costa og Miguel Trovoada i spissen.I overgangsperioden forlot portugiserne kolonien i stort antall, noe som rammet plantasjene, næringsliv forøvrig og offentlig forvaltning. Portugisiske statstjenestemenn vendte tilbake til moderlandet og ble erstattet av saotomesere. Alle de omkring 2000 hvite forlot kolonien. Portugal fullførte tilbaketrekkingen av sine soldater 11. juli 1975.Det ble innført universell stemmerett og to tredeler av den voksne befolkningen registrerte seg for å stemme. MLSTP vant alle de 16 mandatene i den grunnlovgivende forsamlingen. Den 12. juli 1975 erklærte forsamlingen São Tomé og Príncipe som uavhengig og ga all makt til MLSTP, som ved sitt politbyrå valgte Manuel Pinto da Costa til landets president.Da São Tomé og Príncipe ble en selvstendig stat 12. juli 1975 avsluttet landet en av de lengste kolonihistoriene: Portugal hadde kontrollert øyene i 500 år. Landet var et av de første som ble kolonisert av en europeisk makt og et av de siste som fikk selvstendighet.
==== Ettpartistat ====
Økonomien i det nylig selvstendige landet var dominert av plantasjene, roças. I september 1975 ble plantasjene som var forlatt av de portugisiske eierne nasjonalisert. Da hadde plantasjearbeidere allerede ryddet jord i sekundærskog tilhørende eiendommene og etablert seg som småbrukere. Plantasjene ble forsøkt drevet som arbeiderstyrte kollektivbruk, men i 1978 tok myndighetene over og etablerte 15 statsbruk. Endringen førte til opprettelsen av mange nye stillinger i administrasjon og støtteapparat, mens det var vansker med å rekruttere arbeidskraft til manuelt arbeid. Kakaoproduksjonen tok seg ikke opp til nivået før selvstendigheten.Etter selvstendigheten inntok landet en alliansefri holdning i utenrikspolitikken. Landet fikk medlemskap i De forente nasjoner, ble med i den alliansefrie bevegelse og i Organisasjonen for afrikanske enhet. CONCP ble omgjort til en løs mellomstatlig gruppering, der utenriksministrene møttes første gang på São Tomé i 1976. Formelt støttet landet den tredje verdens saker og ønsket et mer rettferdig forhold mellom nord og sør. Det ble gitt militant støtte til frigjøring i det sørlige Afrika. Med unntak av nære bånd til Angola, var imidlertid forbindelsene til afrikanske land begrenset. Landet nærmet seg Sovjetunionen og østblokken.
I 1977 sluttet landet seg til Lomé-konvensjonen og fikk tilgang til økonomisk bistand fra EF. Landet ble medlem av Den afrikanske utviklingsbanken. I 1983 gikk det med i De sentralafrikanske staters økonomiske fellesskap. Fra midten av 1980-årene arbeidet myndighetene for å forbedre forholdet til vestlige land. Da søkte landet også å tiltrekke seg utenlandske investeringer i landbrukssektoren.Det geografisk isolerte, fattige og nylige selvstendige landet hadde begrensede midler til å etablere diplomatiske forbindelser med andre stater. I tillegg til ambassader i Lisboa, Brussel, Luanda og Libreville, ble det etablert ambassade i Moskva. Landet hadde en ambassade ved FN i New York og etablerte ambassade i Washington, D.C. i 1985. I 1980-årene var det bare Portugal som hadde en ambassadør fast stasjonert i São Tomé.Forbindelsene med Angola utviklet seg til å bli de tetteste. Regjeringen i São Tomé og Príncipe fryktet for sin egen makt og Angolas regjering fryktet at øyene skulle bli brukt som base for invasjon av angolansk territorium. I 1978 sendte Angola tropper til øyene og i april 1978 landene undertegnet en avtale om militærhjelp. Angola bisto også på andre måter. Saotomesiske fiskere fikk rettigheter i angolansk farvann, det ble gitt hjelp til rehabilitering av en av de største plantasjene og flyselskapet TAAG etablerte flyforbindelse. Fram til 1986 leverte Angola petroleumsprodukter på fordelaktige vilkår.Forholdet til Gabon var vanskeligere. Air Gabon hadde flyginger fra landet ble uavhengig til 1977. São Tomé og Príncipe søkte å forbedre forbindelsene og ved midten av 1980-årene bedret forholdet seg såpass at president Omar Bongo bestemte seg for å utvise medlemmer av Frente de Resistência Nacional de São Tomé e Príncipe (FRNST).Utenrikspolitisk nærmet landet seg Sovjetunionen og andre østblokkland. Sovjetunionen hadde ikke strategisk interesse av landet, men bidro med et fåtall pansrede personellkjøretøyer. I 1975 ble det undertegnet en avtale med Kina om økonomisk og teknisk samarbeid. Kina bidro blant annet med leger og i 1985 begynte byggingen av et stort folkepalass med en publikumskapasitet på 1 000. I 1983 ble det undertegnet en avtale med Cuba, som ga sivil bistand. Det var også samarbeid med Bulgaria og Jugoslavia. Mest omfattende ble samarbeidet med Den tyske demokratiske republikk (Øst-Tyskland), som ble en av landets viktigste handelspartnere. Øst-Tyskland kjøpte kakao til en pris som lå over verdensmarkedet, mot kjøp av østtyske varer og tjenester. Øst-Tyskland bidro med byggingen av et teglverk og et bryggeri.Etter selvstendigheten og orienteringen mot Angola og østblokklandene, forble forholdet til Portugal og andre vestlige land viktig. De tette økonomiske og sosiale forbindelsene til Portugal fortsatte og på uavhengighetsdagen undertegnet de to landene en samarbeidsavtale. Sammen med Portugal finansierte Algerie utvidelsen av rullebanen på landets internasjonale lufthavn, et arbeid som sto ferdig i 1984. Den forlengede rullebane muliggjorde bedre flyforbindelser til Portugal.
I håp om å tiltrekke seg mer bistand og økte utenlandsinvesteringer, gikk president Manuel Pinto da Costa fra 1985 i gang med å forbedre forholdet til vestlige land. Samtidig ble de igangsatt reformarbeid internt for å bedre økonomien. Vestlige land og internasjonale utviklingsorganisasjoner var den viktigste kilden til bistand. Nederland var en viktig avtaker av kakao. Frankrike bidro med landbruksbistand. USA bidro i 1986 med midler til opplæring av saotomesiske offiserer i USA.Til tross for utenlandsk bistand fortsatte den økonomiske tilbakegangen etter uavhengigheten. Fattigdommen økte. Korrupsjon grep om seg. De 15 årene med sosialistisk ettpartistyre var politisk kjennetegnet av autoritært styre og menneskerettighetsbrudd, økonomisk av rask nedgang og lederskapets misbruk av offentlige midler til egen fordel. Landet har vært kjennetegnet av politisk ustabile forhold.Etter ti års økonomisk nedgang hadde ettpartiregimet tapt sin legitimitet. Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet ble bedt om hjelp. Strukturtilpasningsprogrammet som kom ble fulgt av økonomisk liberalisering og større politisk frihet.
==== Demokratisering ====
Etter 15 års selvstendighet gjennomgikk landet en ny grunnleggende omveltning, med innføring av demokrati og markedsøkonomi. Landet var tidlig ute med demokratisering av ettpartistaten. Det var første land i Afrika som holdt en nasjonal demokratiseringskonferanse og andre land som holdt flerpartivalg.Konkurranse innad i den politiske eliten om kontroll med statens ressurser og utenlandske midler har ført til politisk ustabilitet også i det formelt demokratiske systemet der det avholdes frie valg og partiene veksler om makten.
== Politikk og administrasjon ==
Styret bygger på forfatningen fra 1990. Landet er en demokratisk republikk. Presidenten velges i allmenne valg for fem år med mulighet for ett gjenvalg. Nasjonalforsamlingen har 55 medlemmer, valgt for fire år. Regjeringen blir nominert av forsamlingen og utnevnes av presidenten. Príncipe fikk et visst utstrakt selvstyre i 1994, med en egen regjering og regional forsamling.
=== Administrativ inndeling ===
Landet er inndelt i sju distrikter, hvorav seks er på São Tomé og ett på Príncipe. Distriktene Água Grande, Cantagalo, Caué, Lembá, Lobata og Mé-Zóchi ligger på São Tomé, mens Pagué ligger på Príncipe. Distriktene har lokalt selvstyre og det velges distriktsråd for tre år om gangen.Distriktet Água Grande, der hovedstaden São Tomé ligger, er det mest folkerike, etterfulgt av nabodistriktet Mé-Zóchi.Príncipe utgjør siden 1995 en egen autonom region.
=== Forsvar ===
Presidenten er øverstkommanderende for landets forsvarsstyrker. Posten som forsvarsminister er kombinert med posten som minister for indre sikkerhet (Ministro da Defesa e Ordem Interna).
Forsvarsstyrkene, Forças Armadas de São Tomé e Príncipe, består av en hærkomponent (Exército), en marinekomponent eller kystvakt (Guarda Costeira de São Tomé e Príncipe), en presidentgarde (Guarda Presidencial) og en nasjonalgarde. Styrkene har sparsomt med ressurser og materiell.
Forsvaret besto opprinnelig bare av hærstyrker med opphav i kolonitidens Companhia de Caçadores. Etter omorganisering av forsvaret ved en ny lov av 2010 fikk landet også en sjøforsvarsstyrke i form av en kystvakt. I 2013 tilhørte omkring 100 av landets 800 mann under våpen kystvakten. Brasil har bistått landet med opplæring og noe materiell, donerte i 2014 en patruljebåt til kystvakten og har bistått med etableringen av marineinfanteri.Landet har hatt militærsamarbeid med Portugal, USA og Frankrike. Forsvarssamarbeidet med Angola har også vært tett, med angolanske styrker stasjonert i landet til 1991. Fram til 1990-årene ble landets militær utdannet i Sovjetunionen og andre østblokkland, særlig Øst-Tyskland og Cuba, et samarbeid som opphøre da Sovjetunionen gikk i oppløsning. Samarbeid med Russland for opplæring av personell ble gjenopptatt i 2013.Landets militære har flere ganger intervenert i politikken. Det var militærkupp i 1995 og 2003. Dårlige lønns- og arbeidsvilkår samt påstander om forfremmelser av offiserer gjennom nepotisme har skapt uro.
== Økonomi ==
São Tomé og Príncipe er et fattig land med en utenlandsgjeld på over 210 millioner amerikanske dollar (2013). Landet er avhengig av å importere det meste av forbruksvarer, drivstoff og en god del mat, mens det hovedsakelig eksporterer kakao, i tillegg til noe kaffe, kopra og palmeolje. De fleste arbeidsplassene finnes i jordbruket.
Landet har også naturressurser som fisk og vannkraft, og er i ferd med å utforske petroleumsressurser i sine territorialfarvann. Landets økonomiske sone grenser mot Ekvatorial-Guineas og Gabons. I nordvest overlapper den med Nigerias og i 2001 inngikk de to landene en avtale om en felles forvaltningssone for utnyttelse av ressursene som finnes der.Ellers er turismen en kommende vekstnæring. Flere europeiske selskaper etablerer seg her.
=== Sentralbank, valuta og bankvesen ===
Sentralbanken er Banco Central de São Tomé e Príncipe (BCSTP). Den har sine røtter i filialen Banco Nacional Ultramarino (BNU) etablerte i kolonitiden. Etter uavhengigheten ble den nasjonalisert og i 1976 omdøpt til Banco Nacional de São Tomé e Príncipe (BNSTP). Nasjonalbanken fungerte både som sentralbank, forretnings- og utviklingsbank. I 1992 ble banksektoren reformert og Banco Central de São Tomé e Príncipe ble etablert. Den tar seg av pengepolitikken, står for utgivelse av pengeenheten dobra (forkortet nDb, valutakode STN) og fører tilsyn med bank- og finanssektoren.Dobra ble innført som myntenhet etter uavhengigheten og erstattet escudo med kursen 1:1. I 2010 ble dobraen knyttet til euro med en kurs på 24 500 dobra for 1 euro. Den 1. januar 2018 trådte en pengereform i kraft der 1000 gamle dobra ble verdt 1 ny dobra. 1 euro ble da verdt 24,50 nye dobra.
I mai 2017 fantes det seks private banker. Banco Internacional de São Tomé e Príncipe (BISPT) ble etablert i 1993 ved reorganiseringen av BNSTP. Flere av de private bankene tilhører afrikanske bankgrupper. Afriland First Bank São Tomé e Príncipe er en del av Afriland First Bank med hovedkontor i Kamerun, Ecobank São Tomé e Príncipe tilhører Ecobank med sete i Togo og BGFI Bank STP er en del av BGFIBank Group fra Gabon. Energy Bank STP er en del av den vestafrikanske Energy Bank-gruppen med hovedkontor i Ghana. Gruppen eies av Global Fleet. Banco Privado São Tomé e Príncipe ble etablert i 2005 av kamerunske og andre internasjonale investorer.
== Samfunn ==
=== Høytider og fridager ===
Landet har åtte offentlige fridager. Årets første fridag er første nyttårsdag. 3. februar, dagen Batepá-massakren fant sted i 1953, er offentlig fridag til minne om uavhengighetsmartyrene. Videre er arbeidernes dag, 1. mai, offentlig fridag. Selvstendighetsdagen 12. juli er til minne om uavhengigheten i 1975. 6. september er de væpnede styrkers dag, mens 30. september er jordreformdagen. Festdagen for apostelen Tomas, 21. desember, er offentlig fridag. Det er også første juledag.
=== Utdanning ===
Da landet ble selvstendig i 1975 fantes det ikke høyere utdanningstilbud. I årene som fulgte dro saotomesere til Portugal eller til land i østblokken for universitetsstudier.
I 1994 ble et privat lærested for regnskap, administrasjon og informasjonsvitenskap, Instituto Universitário de Contabilidade, Administração e Informática (IUCAI), etablert. Det offentlige Instituto Superior Politécnico (ISP) ble grunnlagt i 1996 og åpnet dørene for studenter året etter. Her ble det tilbudt laveregradsstudier i blant annet matematikk, biologi, historie, portugisisk og fransk. I 2014 ble ISP slått sammen med institusjoner for landbruk, lærerutdanning og helsevitenskap til Universidade de São Tomé e Príncipe (USTP), landets første offentlige universitet.Portugisiske interesser etablerte i 2005 det private lærestedet Universidade Lusíada de São Tomé e Príncipe (ULSTP) som tilbyr studier i rettsvitenskap, bedriftsledelse og informasjonsvitenskap.
== Referanser ==
== Kilder ==
Disney, A.R. (2009): A History of Portugal and the Portuguese Empire. From Beginnings to 1807. Volume II: The Portuguese Empire, Cambridge: Cambridge University Press
Everett-Heath, John (2005): Concise Dictionary of World Place-Names, Oxford: Oxford University Press
Eyzaguirre, Pablo B. (1989): «The Independence of Sao Tome e Principe and Agrarian Reform», The Journal of Modern African Studies, årg. 27, nr. 4, s. 671–678
Fancisco, Albertino og Nujoma Agostinho (2011): Exorcising Devils from the Throne. São Tomé and Príncipe in the Chaos of Democratization, New York: Algora
Christy, Patrice (2001): «São Tomé and Príncipe», i M.I. Evans og L.D.C. Fishpool (red.): Important Bird Areas in Africa and Associated Islands: Priority Sites for Conservation, Cambridge: Birdlife International, s. 727–731
Gabriel, Bruno (2013a): «São Tomé e Príncipe e as Forças Armadas: da independência à actualidade», Janus, s. 96–97
Gabriel, Bruno (2013b): «As novas Forças Armadas de São Tomé e Príncipe», Janus, s. 98–99
Harris, D. James (2009): «São Tomé, Príncipe, and Annobon», i Rosemary Gillespie og David Clague (red.): Encyclopedia of Islands, Berkeley: University of California Press, s. 808–811
Henriques, Maria Helena og Keynesménio Neto (2015): «Geoheritage at the Equator: Selected Geosites of São Tomé Island (Cameron Line, Central Africa)», Sustainability, bd. 7, nr. 1, s. 648–667; doi:10.3390/su7010648
Hodges, Tony og Malyn Newitt (1988): São Tomé and Príncipe. From Plantation Colony to Microstate, Boulder: Westview Press. ISBN 0-8133-0380-X
Langa, Patrício Vitorino: Higher Education in Portuguese Speaking African Countries, Somerset West: African Minds, 2014, s. 87–93.
Newitt, Malyn (2003): «São Tomé and Príncipe: decolonization and its legacy, 1974–90», i Antonio Costa Pinto og Stewart Lloyd-Jones (red.): The Last Empire. Thirty years of Portuguese Decolonisation, Bristol: Intellect
Resultados Nacionais do IV Recenseamento Geral da População e da Habitação 2012, Instituto Nacional de Estatística, 2013
Segura, Alonso (2006): WP/06/183 Management of Oil Wealth Under the Permanent Income Hypothesis: The Case of São Tomé and Príncipe, IMF Working Paper, WP/06/183
Seibert, Gerhard (2006): Comrades, Clients and Cousins. Colonialism, Socialism and Democratization in São Tomé and Príncipe, Leiden: Brill
Seibert, Gerhard (2013): «São Tomé and Príncipe: The first plantation economy in the tropics», i Robin Law, Suzanne Schwarz og Silke Strickrodt (red.): Commercial Agriculture, the Slave Trade and Slavery in Atlantic Africa, Woodbridge: James Currey, s. 54–78
Wirtz, Peter, Carlos Eduardo L. Ferreira, Sergio R. Floeter, Ronald Fricke, João Luiz Gasparini, Tomio Iwamoto, Luiz Rocha, Cláudio L. S. Sampaio og Ulrich K. Schliewen (2007): «Coastal Fishes of São Tomé and Príncipe islands, Gulf of Guinea (Eastern Atlantic Ocean) – an update», Zootaxa, nr. 1523, s. 1–48
== Litteratur ==
Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 43. ISBN 8251607450.
Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 62. ISBN 8254002312.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) São Tomé and Príncipe – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) São Tomé e Príncipe – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Norsk UD
CIA world factbook Arkivert 18. september 2015 hos Wayback Machine.
(no) Statistikk og andre data om São Tomé og Príncipe i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Den demokratiske republikk São Tomé og Príncipe er en øystat i Guineabukta vest for det afrikanske fastlandet. Landet, som er det nest minste i Afrika, består av to vulkanske øyer, Príncipe og São Tomé, som ligger omtrent 140 km fra hverandre. | 7,064 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sudetenland | 2023-02-04 | Sudetenland | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Böhmen', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sudetenland', 'Kategori:Tidligere omstridte områder'] | Sudetenland (eller Sudetland, Sudeterland) (tysk Sudetenland, tsjekkisk og slovakisk: Sudety, polsk Kraj Sudetów) er et historisk navn på en region i vestre og nordlige Böhmen og nordlige Mähren. I perioden som ledet opp til andre verdenskrig var de fleste innbyggerne etnisk tyske eller tyskspråklige, kalt sudettyskere. Regionen dekket tilsammen 22 586 km², og den største byen var Liberec (tysk: Reichenberg).
Det tyske navnet på regionen ble særlig brukt etter 1918, da Østerrike-Ungarn etter nederlaget i første verdenskrig ble delt opp i mindre land og republikkene Tsjekkoslovakia og Østerrike ble etablert. Tyske kulturområder i de tsjekkiske landområdene ble en del av den nye staten Tsjekkoslovakia, til motstand fra sudettyskerne. Sudetenland ble da ofte brukt om alle de tidligere tyskspråklige regionene i Nordøst- og Sør-Bøhmen, i Mähren og i østerriksk Schlesien. Regionen ble etter Münchenavtalen i 1938 annektert av Nazi-Tyskland, under navnet Sudetengau. Etter andre verdenskrig ble tysktalende innbyggere fordrevet, og regionen ble i 1945 tilbakeført til Tjekkoslovakia.
| Sudetenland (eller Sudetland, Sudeterland) (tysk Sudetenland, tsjekkisk og slovakisk: Sudety, polsk Kraj Sudetów) er et historisk navn på en region i vestre og nordlige Böhmen og nordlige Mähren. I perioden som ledet opp til andre verdenskrig var de fleste innbyggerne etnisk tyske eller tyskspråklige, kalt sudettyskere. Regionen dekket tilsammen 22 586 km², og den største byen var Liberec (tysk: Reichenberg).
Det tyske navnet på regionen ble særlig brukt etter 1918, da Østerrike-Ungarn etter nederlaget i første verdenskrig ble delt opp i mindre land og republikkene Tsjekkoslovakia og Østerrike ble etablert. Tyske kulturområder i de tsjekkiske landområdene ble en del av den nye staten Tsjekkoslovakia, til motstand fra sudettyskerne. Sudetenland ble da ofte brukt om alle de tidligere tyskspråklige regionene i Nordøst- og Sør-Bøhmen, i Mähren og i østerriksk Schlesien. Regionen ble etter Münchenavtalen i 1938 annektert av Nazi-Tyskland, under navnet Sudetengau. Etter andre verdenskrig ble tysktalende innbyggere fordrevet, og regionen ble i 1945 tilbakeført til Tjekkoslovakia.
== Navn ==
Landskapet var oppkalt etter Sudetene, en fjellstrekning mellom dagens Tsjekkia og Polen. Det tyske navnet skal ha blitt innført av Philipp Melanchthon
etter et gotisk ord «Suditha» som igjen har opphav i «syde, dampe», brukt om varme kilder.
Ulike navneformer på regionen har vært og er i bruk på norsk: Det tyske navnet Sudetenland er i vanlig bruk i norsk språk.
Bokmålsordboken oppgir Sudetland, og denne formen er anbefalt av Språkrådet.
Riksmålsordboken bruker Sudeterland. Mer sjelden er varianter som sudet-området og Sudetenområdet.
== Historie ==
Opprinnelig var dette området bebodd av slaviske folkeslag, men fra 11- og 1200-tallet kom etnisk tyske bosettere til området og slo seg i fjellområdene langs Bøhmens rand. Sammen med det øvrige Böhmen tilhørte det allerede på den tid Det tysk-romerske riket, og kom siden under habsburgerne. Det var en del av kongeriket Bøhmen som etterhvert ble en del av Østerrike-Ungarn.
Begrepet sudettyskere ble brukt om tyskere som inntil slutten av andre verdenskrig bodde i Böhmen og Mähren, også langt utenfor det egentlige Sudetenland. Mange etnisk tyske bosettere kom til området på invitasjon fra det přemyslidiske dynasti omkring år 1200, og mange sudettyskere kunne spore lokal familiehistorie tilbake til middelalderen. De hadde innvandret til området på 1400-tallet, og hadde dannet egne, faste samfunnsstrukturer. Innvandringen av etnisk tyske var en kilde til misnøye blant etniske tsjekkere. De etnisk tyske beholdt blant annet tysk språk og unngikk å bruke eller lære seg tsjekkisk. Ved folketellingene, også under østerriksk styre, ble etnisitet avgjort ved morsmål eller dagligspråk (tysk: Umgangssprache). Under østerriksk styre (før første verdenskrig) var det et visst press på etniske tsjekkere til å registrere seg som tysktalende. Ved folketellingen i 1921 talte den tysktalende befolkning 3 123 583 individer, hvilket utgjorde 23,4 % av den totale befolkningen. Før krigen var omkring 30 % av innbyggerne i Böhmen (tsjekkisk: Čechy) og Mähren (tsjekkisk: Morava) tysktalende. I mai 1945 var det 3,3-3,4 millioner tysktalende på Tsjekkoslovakias territorium (noen anslag på 4 millioner). Da Potsdamkonferansen begynte, hadde 700 000 til 800 000 allerede forlatt eller blitt fordrevet fra tsjekkoslovakisk territorium.Størstedelen av etnisk tyskere som på 1600-1700-tallet flyttet til det nordlige og vestlige Bøhmen, kom fra nærliggende tyske områder som Bayern, Thüringen, Sachsen og Schlesien. De fleste tysktalende innbyggerne i Bøhmen, Mähren og østerriksk Schlesien på 1700-tallet hadde opphav i folk som hadde bodd der i mange generasjoner. Områdene med overveiende tysktalende befolkning ble større på 1600-1700-tallet. De tysktalende i Reichenberg var adskilt fra hovedstaden Wien, som de tysktalende var politiske avhengig av, med et stort område tsjekkisktalende.Omkring år 1900 betraktet de etniske tyske seg som Deutschböhmen, Deutschmähren eller Deutschschlesier og det var lite felles idenitet på tvers av regionene. Etter 1918 ble det skapt en felles identitet som sudettyske. Denne utvikling ble støttet blant annet akademisk gjennom det tyske universitet i Praha. Blant annet Josef Pfitzner skrev i 1926 om den sudettyske oppvåkningen og trakk trådene til utviklingen på 1800-tallet. Pfitzner mente at etnisk tyske hadde befolket området før slaviske folkeslag innvandret rundt år 500. Etter første verdenskrig og etableringen av republikken Tsjekkoslovakia ble de tysktalende områdene liggende langs den nye statens grenser og adskilt fra de tysktalende områdene i Tyskland inkludert Schlesien og den nye staten Østerrike. Fellesbetegnelsen sudettysk for alle tysktalene i Böhmen og Mähren ble etterhvert tatt i bruk. Sudettyskerne aksepterte ikke sin status som minoritet og arbeidet for anerkjennelse som Staatsvolk (folkslag som konstituerte staten) eller for rett til selvstyre.
=== Etter første verdenskrig ===
Etter keiserdømmets oppløsning etter første verdenskrig ble de tyskspråklige områdene Nordøst-Böhmen, Nord-Mähren og Østerriksk Schlesien erklært som Deutschösterreichische Provinz Sudetenland samt Provinz Deutschböhmen, og sluttet seg til Deutschösterreich i november 1918. Fra slutten av samme måned rykket tsjekkoslovakiske tropper inn i området og avbrøt etableringen av en tysk-østerriksk forvaltning. I desember flyktet provinsregjeringene i provinsene Deutschböhmen og Sudetenland i eksil for å unngå å bli tatt til fange. I september 1919, ble Sudetenland tildelt Tsjekkoslovakia ved fredsslutningen med Østerrike, Saint-Germain-traktaten.
Da den tsjekkoslovakiske stat ble proklamert i 1918, skjedde det til motstand fra sudettyskerne. Disse ville ha en autonom, tysk region, lagt inn under Østerrike. Saint Germain-traktaten fra 1919 avsluttet denne diskusjonen, og den Tsjekkoslovakiske stat ble dannet. Landet var en skjør statsdannelse, særlig på grunn av et stort antall etniske tyskere i områdene nær grensen til Tyskland. Da Tsjekkoslovakia ble opprettet i 1918 bodde det tre millioner tysktalende og syv millioner tsjekkisktalende i Böhmen og Mähren. De to etniske gruppene levde i stor grad i parallelle og til dels separate samfunn. Tysk og tsjekkisk språk har lite til felles og markerte tydelig skillet mellom folkegruppene. Omkring 1900 rammet den økende tsjekkiske nasjonalismen de tysktalende. Blant tsjekkere er det en utbredt oppfatning at habsburgernes herredømme, fra slaget på Det hvite berg i november 1620 til 1918, ikke var legitimt.I 1918 var det flere tysktalende enn slovaker i landet, en del av de tysktalende var dessuten jøder. Det var over 100 000 jøder i landet i mellomkrigstiden. Vel en tredel av jødene regnet seg som etniske tyskere, mens nesten halvparten regnet seg som etniske tsjekkere, en liten andel regnet seg som etniske jøder. For eksempel regnet Hermann Kafka seg som tsjekker etter å ha vokst opp i overveiende tsjekkisk landsby, mens han kone og hennes familie i Praha var tysktalende, og de sendte sønnen Franz til tysk skole i Praha. I noen tilfeller ble Tsjekkoslovakias grenser trukket strategisk av seierherrene: For eksempel ble byen Gmünd på jernbanelinjen midt mellom Praha og Wien delt i en østerriksk og en tsjekkoslovakisk del (České Velenice).Den tsjekkiske grunnloven fra 1920 garanterte fulle borgerrettigheter for sudettyskerne, og gjennom 1920-tallet gjorde tyskerne seg sterkt gjeldende i politikken. Moderate tyske politiske krefter samarbeidet med de øvrige etniske gruppene. Det sosialdemokratiske tyske partiet fikk stor oppslutning i befolkningen, og i 1929 var dette partiet ledende i den tyske minoritet. Høyreradikale tyske partier sto derimot for en konfronterende politikk, og i 1933 ble Deutsche Nationalsozialistische Arbeiterpartei (DNSAP) forbudt av myndighetene, for å drive undergravende virksomhet.Den tysktalende minoriteten ønsket autonomi, og i mellomkrigstiden sendte de en rekke appeller til Folkeforbundet. De klaget blant annet over at tyskspråklige skoler ble stengt. Autonomi for Sudetenland var ikke akseptabelt for Tsjekkoslovakia, både fordi grenseområdene ble oppfattet som tradisjonelle deler av Böhmen og Mähren og fordi områdene var økonomisk og militært viktige. En del tyskdominerte landsbyer markerte sin misnøye med statsdannelsen ved å ikke feire republikkens dag 28. oktober. I Tsjekkoslovakia var det før krigen en utbredt oppfatning at sudettyskerne var farlige kolonister og en trussel mot den tsjekkoslovakiske staten: en nasjonal fiende. Tomáš Masaryk ga uttrykk for denne oppfatningen da han i 1918 omtalte sudettyskerne som «innvandrere og kolonister». Det var en utbredt oppfatning blant tsjekkiske politikere at den tsjekkoslovakiske staten sviktet før krigen fordi et stort antall innbyggere ikke var lojale.Motsetningene mellom tsjekkere og tyskere økte i løpet av 1930-årene. Den tysktalende befolkningen i Böhmen og Mähren utgjorde mot slutten av 1930-årene nærmere 25 %, og betegnelsen Sudetenland omfattet da både den tidligere provinsen med samme navn og den tidligere provinsen Deutschböhmen. Blant nasjonalistiske lederfigurer var den sudettyske nasjonalsosialisten Konrad Henlein. En annen viktig sudettysk politiker var sosialdemokraten Wenzel Jaksch.
=== Etnisitet ===
Da Tsjekkoslovakia ble et selvstendig land, var det etnisk og språklig mangfoldig. Befolkningen besto av tsjekkere (6,7 millioner eller 51 prosent), etniske slovaker (2 millioner eller 16 prosent), etniske tyskere (3,2 millioner eller 22 prosent), etniske ungarere (745 000 eller 5 prosent) og rutere / østslavere (fra blant annet Rutenia) (4 prosent). Minoritetene bodde hovedsakelig konsentrert i områder der de utgjorde flertallet. Etniske ungarere (madjarer) bodde hovedsakelig i Slovakia der de utgjorde en 22 % av befolkning og grenseområdene mot Ungarn var dominert av etniske ungarere. Etnisk tyske (tysktalende) dominerte grenseområdene mot Østerrike og Tyskland i det sørlige Mähren, Šumava (Böhmerwald), Chebsko (Egerland) og deler av Slezsko (Schlesien) - disse etnisk tyske gikk under fellesbetegnelsen sudettyskere og dominerte et område på 27 000 km2.
=== Valgene i Sudetenland ===
Konrad Henleins høyreradikale parti Sudetendeutsche Partei (SdP), fikk ved valget i 1935 to tredjedeler av sudettyskernes stemmer. SdP var i praksis en gren av Hitlers NSDAP som finansierte partiet i hemmelighet. SdP hadde som mål å undergrave den tsjekkoslovakiske republikken. Partiet fikk 85 % av de sudettyske stemmene ved lokalvalget i 1938. Etter 1935 ble frontene mellom etniske tyskere og etnisk tsjekkere tydelige, og mange sudettyskere viste tydelig at de ikke sluttet opp om republikken Tsjekkoslovakia. De så frem til å bli «befridd» av Tyskland. Sudettyske politikere agiterte på 1930-tallet for Heim ins Reich (at Sudetenland skulle slutte seg til Tyskland).
=== Münchenavtalen ===
Østerrikes Anschluss til Nazi-Tyskland styrket Konrad Heinleins posisjon, og han gikk inn for en sammenslåing av Sudetenland med Tyskland. Münchenavtalen ble inngått 30. september 1938 mellom Tyskland, Frankrike, Storbritannia og Italia. Avtalen medførte at Sudetenland med over 3,5 millioner innbyggere ble løsrevet fra Tsjekkoslovakia, under navnet Sudetengau. Tsjekkoslovakia og Sovjetunionen var ikke parter i avtalen. Ved denne avtalen ble oppdelingen av Tsjekkoslovakia godtatt av stormaktene, uten tsjekkoslovakiske myndigheters medvirkning. Avtalen medførte at Sudetenland med omkring 40 % av Böhmens og Mährens areal ble overtatt av Tyskland. Området som ble overført til Tyskland 2,8 millioner tysktalende og 700 000 tsjekkisktalende. Omkring 440 000 tysktalende befant seg i områdene som fortsatt ble kontrollert av Tsjekkoslovakias regjering.Sudettyskernes ledere ønsket okkupasjonen velkommen og mange etniske tyskere medvirket til okkupasjonsmaktens brutale styre. Et stort antall tysktalende tsjekkere (sudettyskere) ble rekruttert til Wehrmacht og Schutzstaffel (SS), og mange var involvert i overgrep mot befolkningen. Også andre tsjekkoslovakiske borgere gikk okkupasjonsmaktens ærend. Mange sudettyskeres støtte til okkupantene styrket tsjekkernes oppfatning om at sudettyskerne ikke hadde rett til å bo på tsjekkisk jord.
=== Riksprotektoratet Böhmen-Mähren ===
I 1939 tok Hitler kontroll over resten av Böhmen og Mähren, og opprettet et «riksprotektorat» for området. Et stort antall tysktalende tsjekkere (sudettyskere) ble rekruttert til Wehrmacht og Schutzstaffel (SS), og mange var involvert i overgrep mot befolkningen. Også andre tsjekkoslovakiske borgere gikk okkupasjonsmaktens ærend. Blant de sudettyske kollaboratørene var den anti-tsjekkiske Karl Hermann Frank. Den tsjekkoslovakiske motstandsbevegelsen rapporterte allerede i 1939 at tsjekkerne fikk et stadig mer radikalt syn på sudettyskerne og at «nasjonen bare overlever på håpet om hevn». Felles for de mange rapportene fra protektoratet til eksilregjeringen i London var at befolkningen hadde bygget opp et intenst hat mot alt og alle som var tysk, og befolkningen så frem til å drive tyskerne med makt ut av landet.Konflikten rundt Sudetenland begynte umiddelbart etter den tyske annekteringen av Østerrike. Den tyske regjeringen, sammen med sine allierte i Sudetenland, hevdet at sudettyskere ble mishandlet og undertrykt av den tsjekkoslovakiske staten og krevde at Sudetenland umiddelbart ble innlemmet i Tyskland.
Dette utløste Münchenavtalen der Tsjekkoslovakia måtte avstå Sudetenland til Tyskland. Dette var forsvarsmessig fallitt for Tsjekkoslovakia som hadde basert mye av forsvaret sitt rundt det fjellrike grenseområdet Sudetenland.
=== Etter andre verdenskrig ===
Etter andre verdenskrig ble Tsjekkoslovakia gjenopprettet, og Sudetenland ble igjen en del av republikken. Etter bestemmelsene fra Potsdamkonferansen ble alle tyskere og et stort antall av ungarere brutalt fordrevet, igangsatt av Stalins Røde armé og fullbyrdet av tsjekkoslovakene. Dette anses som et tilfelle av etnisk rensning. Mange sudettyskere og ungarere ble også satt i tsjekkoslovakiske konsentrasjonsleirer, hvor en regner med at store antall døde av mishandling. Etter folketellinger var antallet sudettyskere kort etter krigen redusert med ca. 200 000.
Ca. 2 millioner bøhmiske tyskere fra Sudetenland kom som flyktninger til Tyskland, hvorav størsteparten til Bayern, som har tatt på seg et særlig ansvar (Patenschaft) for dette folket. Andre reiste til Østerrike. Det finnes flere tyske og østerrikske organisasjoner som representerer sudettyskerne, den viktigste er Sudetendeutsche Landsmannschaft (SL) i Tyskland og Sudetendeutsche Landsmannschaft in Österreich (SLÖ). Sudentendeutsche Landsmannschaft hører til de tre største av alle de fordrevnes organisasjoner (sammen med Landsmannschaft Schlesien og Landsmannschaft Ostpreußen), og spiller en stor rolle i tysk, særlig bayersk, politikk, og er nært knyttet til CSU og søsterpartiet CDU. Formannen for SL er også medlem av bl.a. Europaparlamentet.
== Enkelte byer i det tidligere Sudetenland ==
== Se også ==
Anschluss
Fordrivelsen av tyskere fra Tsjekkoslovakia
Sudetenlandmedaljen
Tysklands historie (1933-1945)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sudetenland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Sudetendeutsche Landsmannschaft
Sudetendeutsches Archiv
Sudetendeutsche Landsmannschaft Bayern
«Heimatpflege der Sudetendeutschen» (tysk) | Sudetenland (eller Sudetland, Sudeterland) (tysk Sudetenland, tsjekkisk og slovakisk: Sudety, polsk Kraj Sudetów) er et historisk navn på en region i vestre og nordlige Böhmen og nordlige Mähren. I perioden som ledet opp til andre verdenskrig var de fleste innbyggerne etnisk tyske eller tyskspråklige, kalt sudettyskere. | 7,065 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Spanskesyken | 2023-02-04 | Spanskesyken | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Pandemier', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Spanskesyken', 'Kategori:Virale infeksjoner'] | Spanskesyken var en influensapandemi med svært høy dødelighet. Den kom i tre hovedbølger mellom januar 1918 og desember 1920, og smittet anslagsvis 500 millioner mennesker – rundt en fjerdedel av verdens befolkning den gangen. Antallet døde er anslått til mellom 17 og 50 millioner, og kanskje så høyt som 100 millioner, noe som gjør den til en av de verste pandemier i historien. Det antas at i Norge omkom 13 000–15 000 mennesker, de fleste av lungebetennelse eller lungekomplikasjoner.Pandemien brøt ut i sluttfasen av første verdenskrig. Smitten spredte seg til alle verdensdeler. De historiske og epidemiologiske dataene var lenge så ufullstendige, at det ikke var mulig å fastslå hvor og eksakt når sykdommen først oppsto.De fleste influensautbrudd er uforholdsmessig mer dødelige blant de aller yngste og de aller eldste, men spanskesyken hadde en uvanlig høy dødelighet blant unge voksne. Forskere har kommet med flere mulige forklaringer på hvorfor spanskesyken var så dødelig. Noen analyser har vist at influensaviruset utløser en såkalt cytokinstorm, som bryter ned det ellers sterke immunforsvaret hos unge voksne. Andre har vist at virusinfeksjonen ikke var mer aggressiv enn tidligere influensautbrudd. På slutten av verdenskrigen kan derimot feilernæring, overfylte feltlasaretter og sykehus samt dårlig hygiene ha forårsaket en bakteriell superinfeksjon. Superinfeksjonen drepte de fleste ofrene for pandemien, typisk etter et noe lengre sykeleie.Spanskesyken var den første av de to pandemiene forårsaket av H1N1-influensaviruset. Den andre var svineinfluensaen i 2009. Viruset kan også ha vært en fugleinfluensa, uten svin som mellomvert.
| Spanskesyken var en influensapandemi med svært høy dødelighet. Den kom i tre hovedbølger mellom januar 1918 og desember 1920, og smittet anslagsvis 500 millioner mennesker – rundt en fjerdedel av verdens befolkning den gangen. Antallet døde er anslått til mellom 17 og 50 millioner, og kanskje så høyt som 100 millioner, noe som gjør den til en av de verste pandemier i historien. Det antas at i Norge omkom 13 000–15 000 mennesker, de fleste av lungebetennelse eller lungekomplikasjoner.Pandemien brøt ut i sluttfasen av første verdenskrig. Smitten spredte seg til alle verdensdeler. De historiske og epidemiologiske dataene var lenge så ufullstendige, at det ikke var mulig å fastslå hvor og eksakt når sykdommen først oppsto.De fleste influensautbrudd er uforholdsmessig mer dødelige blant de aller yngste og de aller eldste, men spanskesyken hadde en uvanlig høy dødelighet blant unge voksne. Forskere har kommet med flere mulige forklaringer på hvorfor spanskesyken var så dødelig. Noen analyser har vist at influensaviruset utløser en såkalt cytokinstorm, som bryter ned det ellers sterke immunforsvaret hos unge voksne. Andre har vist at virusinfeksjonen ikke var mer aggressiv enn tidligere influensautbrudd. På slutten av verdenskrigen kan derimot feilernæring, overfylte feltlasaretter og sykehus samt dårlig hygiene ha forårsaket en bakteriell superinfeksjon. Superinfeksjonen drepte de fleste ofrene for pandemien, typisk etter et noe lengre sykeleie.Spanskesyken var den første av de to pandemiene forårsaket av H1N1-influensaviruset. Den andre var svineinfluensaen i 2009. Viruset kan også ha vært en fugleinfluensa, uten svin som mellomvert.
== Misforståelsen om influensabakterien - forårsaker ikke influensa ==
Man trodde til 1933 at bakterien Haemophilus influenzae var årsak til influensa og følgelig også av spanskesyken. Den vel ansette tyske bakteriologen Richard Pfeiffer hadde først funnet den i sputum hos pasienter som var blitt rammet av russisk snue; senere fant man den også i sputum og lungeprøver fra døde som hadde falt som offer for spanskesyken, så feiloppfatningen var dermed nærliggende. Tvil om dette oppstod i etterdønningene av spanskesyken, men først i 1933 fant man den virkelige årsaken. Influensa er en virussykdom (ikke bakteriell) i luftveiene og skal ikke forveksles med H. influenzae-infeksjon. Influensainfeksjon innebærer derimot en forhøyet risiko for sekundær bakterieinfeksjon, som for eksempel med H. influenzae.
På grunn av at H influenzae ofte kunne påvises i lungene hos personer som var dødd i samband med influensa, og idet man tidlig på 1900-tallet kunne dyrke frem bakteriene fra lungeprøver og deretter undersøke hvilke bakterier man hadde funnet, konkluderte man deretter at bakterien forårsaket influensa. Derigjennom fikk så bakterien sitt artsepitet.
== Navnet spanskesyken ==
Selv om pandemiens geografiske opprinnelse er ukjent, ble sykdommen kalt «spanskesyken» etter sin første bølge av utbredelse.Pandemien ble lagt merke til i Europa i sluttfasen av den første verdenskrig, men det tok tid før de brede lag av befolkningen fikk bevissthet om sykdommen. For ikke å svekke kampmoralen valgte nemlig avisene i Tyskland, Storbritannia, Frankrike og USA ikke å omtale den dødelige sykdommen. Spania var derimot ikke innblandet i krigen, og hadde forholdt seg nøytral. Landet hadde derfor ingen sensur som følge av den pågående krig. Avisene kunne derfor fritt rapportere om sykdomsutbruddene.
I mai 1918 ble det således meldt om rundt åtte millioner smittede i Spania. De som håndterte krigspropagandaen, prøvde å distansere seg fra sykdommen ved behendig å omtale sykdommen som «den spanske syke». Det fikk stor oppmerksomhet da kong Alfonso XIII ble syk, og nyhetsbyrået Reuters meldte dette den 27. mai 1918. Det spanske nyhetsbyrået Agencia Fabra hadde rapportert følgende beskjed til Reuters i London:
A Strange Form Of Disease Of Epidemic Character Has Appeared In Madrid. The Epidemic Is Of A Mild Nature, No Deaths Having Been Reported (Sitert fra Pete Davies: Catching Cold – The Hunt for a Killer Virus. s. 59 - en merkverdig sykdom med epidemisk karakter er dukket opp i Madrid. Denne epidemi forløper harmløst, ingen dødsfall er så langt blitt meldt.)Disse historiene skapte et falskt inntrykk av at Spania var et land som var spesielt hardt rammet. Dette falske inntrykket ble forsterket av at den spanske helsedirektøren Martín Salazar den 29. juni 1918 erklærte at han ikke hadde fått noen rapporter om en sammenlignbar sykdom i det øvrige Europa. Den internasjonale presse benyttet fra sent i juni 1918 i økende grad betegnelsen «spansk influensa». Dette passet de krigførende parter godt, da de ville legge lokk på utbredelsen i egne rekker.Andre navn ble også brukt om pandemien på denne tiden. I Spania ga man franske tilreisende skylden for smitten, og der ble sykdommen etterhvert kalt for «franskesyken». I Senegal ble den kalt for «den brasilianske influensa», i Brasil «den tyske influensa» og i Polen «den bolsjevikiske sykdom». I Spania ble sykdommen også kalt «soldaten fra Napoli». Dette navnet var hentet fra en zarzuela (en spansk operetteform) fra 1916, Sangen om å glemme (La canción del olvido), hvor en av librettistene i spillets mest populære musikkstykke (soldaten fra Napoli) ble rammet av influensa. I dagens Spania er «spanskesyken» (Gripe Española) det mest brukte navnet.Andre navn på sykdommen er «influensa-pandemien fra 1918», eller variasjoner av dette.
== De (tre) fire bølgene ==
Andre inndelinger opererer med tre bølger. Da er den fjerde medtatt i den tredje, eller den fjerde ikke med i det hele tatt.
=== Første bølge (vår og sommer 1918) ===
==== Utbrudd ====
Influensabølgen begynte sannsynligvis i Haskell County i delstaten Kansas i USA. Der behandlet legen Loring Miner tidlig i 1918 mange pasienter med meget sterke influensasymptomer. Sykdomsforløpet skildret han som rasende raskt, og av og til dødelig. I lokalbladet Santa Fe Monitor var det allerede i midten av februar tale om utbredte lungebetennelser, og få dager etter om at «nesten alle» hadde fått influensa eller lungebetennelse. Miner var så uroet at han meldte fra til United States Public Health Service (PHS), men de reagerte ikke på hans bønn om assistanse. Meldingen om en influensa med uvanlig heftig forløp ble likevel medtatt 5. april 1918 i Public Health Reports fra PHS: «Den 30. mars ble det rapportert fra Haskell i Kansas om forekomsten av 18 tilfeller av influensa av alvorlig type, som førte til tre dødsfall». Denne rapporten gjorde det mulig å konstruere et mulig smitteforløp. Det er antatt at minst tre menn ble innkalt fra Haskell County, sent i februar til US Armys utdannelsesleir Camp Funston i Kansas. Den 4. mars ble den militære kokken (mess sergeant) Albert Gitchell influensasyk; han hadde feber, og hals- og hodesmerter. Ytterligere hundre soldater hadde de samme symptomer, og kriselasarettet ble fullt i løpet av få timer. Gitchell var ikke den første pasienten med spanskesyke, men den første som ble registrert. Han regnes derfor som pasient null, selv om sykdommen da alt var nådd New York City.Tre uker senere ble det i militærleiren på ca. 56 000 rekrutter, registrert 1 100 svært syke og 38 dødsfall. Soldatene kalte den three-day fever eller knock-me-down fever. Fra denne leiren, som var underlagt Fort Riley, spredte sykdommen seg svært raskt. Den 18. mars ble det meldt om influensatilfeller i delstaten Georgia.
==== Spredning ====
I de tette kvarter i treningsleirene ble opptil 90 % av troppestyrkene syke. Sykdommen spredte seg til sivilbefolkningen. I Ford-fabrikkene i Detroit slo den tidvis ut inntil 1000 arbeidere. Av 1 900 fanger i California-fengselet San Quentin ble hver fjerde syk; tre fanger døde. I alt hadde 30 av USAs 50 største byer, hvorav de fleste lå nær militære treningsleirer, i april 1918 høyere dødstall enn vanlig. Dette var imidlertid ikke signifikant nok til at offentligheten eller helsemyndighetene lot seg merke av det. Det var først senere epidemiloger så hva det statistiske avviket innebar.
Fra sykdommen brøt ut i Kansas og til august 1918 kom det mer enn én million amerikanske soldater til Europa. En så stor folkeforflytning fra Den nye til Den gamle verden var ikke skjedd før i historien. Det var også slike troppetransporter fra britiske besittelser og til Europa. Første verdenskrig påskyndet slik den verdensvide smittespredning. I Europa bremset krigen mobiliteten av folk, og det gjaldt i særdeleshet mellom Frankrike og Tyskland. Men det gikk likevel raskt fra vest til øst. Mulige forklaringer er passasje gjennom de nøytrale land, særlig det etterhvert hardt rammede Sveits, og med krigsfanger og plyndringen av falne fienders klær og utstyr, eller med vindbåren smitte mellom skyttergravene over det smale ingenmannsland; noen steder var det bare noen få meter som skilte.Smitten kom til Frankrike med amerikanske troppeskip. Fra tidlig i april 1918 var det tilfeller av influensaen i den franske havneby Brest, og den spredte seg blant soldater og sivile. I de franske lasarettene ble de første influensarammede soldatene innlagt den 10. april. Sent i april hadde sykdomsbølgen nådd Paris. De to første uker i mai 1918 meldte Royal Navy om over 10.000 syke, og så seg ikke i stand til å gå ut av havn.I tyskspråklig område ble det rapportert om den nye sykdommen senest i mai 1918. I juni ble det registrert mange tilfeller i Britisk India, Kina, New Zealand og Filippinene. Også i keiserriket Tyskland var den første bølgens høydepunkt i juni. I Manilas havn ble to tredeler av havnearbeiderne syke, slik at skip ikke kunne losses. Den internasjonale utbredelsen ble akselerert av migrasjon, troppebevegelser, handelen og kolonialismen.Danmark og Norge ble særlig rammet i juli; Nederland og i Sverige i august. I Australia ble 30 prosent av Sydneys befolkning influensasyke i september.
Den 13. juli 1918 bragte den britiske medisinjournalen The Lancet en artikkel der tre leger spekulerte på om den pågående epidemien kanskje ikke var influensa, fordi forløpet var så raskt og det hyppig var store komplikasjoner. I slutten av mai 1918 døde nesten fem prosent av soldatene i en liten fransk militærleir av influensaen eller etterpå av følgesykdommer. Og i Louisville i Kentucky avtegnet det seg det mønster som i ettertid er blitt ett av de mest markante kjennetegn på spanskesyken: Over 40 prosent av dødsofrene var i aldersgruppen 20 til 35 år.
Sykdomsbølgen var riktig nok ikke avgjørende for krigens utfall, men at de tyske styrkene ble sykdomssvekket på toppen av andre problemer, kan ha påskyndet nederlaget. Den tyske våroffensiven i 1918 var mindre slagkraftig enn planlagt, og motangrepene kostet tyskerne meget. Den tyske general Erich Ludendorff skrev i sine krigserindringer om situasjonen den 13. juni 1918 at – ved siden av den vanskelige forsyningssituasjon – sykdomssvekkelsene reduserte troppestyrkene, og var et alvorlig problem. Den 3. oktober 1918, da de allierte var blitt tydelig sterkere og nederlaget avtegnet seg stadig klarere, meddelte han rikskansler Max von Baden (som kort etter også ble rammet av spanskesyken) at influensasykdomsbølgen svekket hans styrker både ved forsyningsvanskelighetene og ved fallende kampmoral. Selv om Ludendorff ville avlede fra resultatene av sine egne uheldige militære valg med å aksentuere disse faktorer, viser andre rapporter at selv om de tyske styrker var mindre sykdomsrammet enn for eksempel de amerikanske, så innvirket likevel spanskesyken sterkere på den tyske hærens stridsevne. Mellom 500.000 og 708.000 tyske soldater var blitt influensarammet. Historikere anmerker at blokaden av den tyske kyst faktisk dempet sykdommens forløp på tysk side av Vestfronten.I den allierte presse var det de som spekulerte om infeksjonen var blitt spredt fra tyske ubåter eller hadde tyske krigsfanger som kilde, eller kanskje var utløst av Tyskland som del av deres krigsplaner. Dette trodde man var støttet av sykdomsutbrudd i tyske ubåter som lå internert i spanske havner, som blant annet i Cartagena der SM U 39 lå. New York Times krevde at man skulle kalle pandemien den tyske syke. Ettersom Tyskland i 1915 hadde begynt med gasskrig ved fronten, så man det som svært tenkelig at tyskerne fortsatte i samme lei med en biologisk krig ved hjelp av «mikrober».
=== Andre bølge («Høstbølgen» 1918) ===
==== Utbrudd ====
Begynnelsen av «høstbølgen» tidfestes til annen halvdel av august 1918. Viruset hadde siden våren vært gjennom en liten men skjebnesvanger endring: Det var ikke lenger så godt tilpasset til fugler, men tydelig bedre til mennesker. Det er mulig at det første utbruddet av høstbølgen var på det norske passasjerskipet Bergensfjord, som den 12. august 1918 la til kai i Brooklyn med 200 syke blant dem ombord; under overfarten var allerede fire dødd og blitt bisatt til sjøs.Mer eller mindre samtidig traff bølgen fire andre havnebyer: Boston i USA, Brest (22. august) på den franske atlanterhavskyst, Dakar i Senegal og Freetown, hovedstaden i den britiske kolonien Sierra Leone i Vest-Afrika. Utbruddet i Freetown sammenfaller med anløpet av en britisk hjelpekrysser, det ombygde passasjerskipet HMS Mantua den 15. august. I Dakar passer utbruddet med anløpet av HMS Ebro den 19. august. På begge skipene var det før ankomst brutt ut influensa. Før utgangen av september var to tredeler av innbyggerne av Freetown blitt influensasyke. Det er beregnet at det per 100 syke endte med tre dødsfall.I Boston ble spanskesykens nå mer aggressive forløp første gang erkjent/mistenkt den 27. august. Der hadde man fått marinesoldater til behandling. Den første sivilist ble innbrakt den 3. september til Boston City Hospital. Godt dokumentert er sykdommens forløp på militærbasen Camp Devens, som lå bare tretti kilometer vest for Boston. Basen var beregnet for 35.000 soldater, men her befant det seg da 45.000 soldater - 5.000 soldater lå i en teltleir på området. Den 8. september ble den første soldaten så heftig syk at man først mente det måtte dreie seg om hjernehinnebetennelse. Allerede dagen etter var et dusin soldater også blitt rammet av det samme. Den 23. september var antallet syke på hele 12.604 soldater. Den dagen døde det 63 soldater. Forholdene som disse soldatene ble pleiet under, må kunne anses som typiske for utallige andre lasaretter og sykehus verden rundt på den tid spanskesyken herjet. Selv om USA var mindre rammet av følgene av verdenskrigen enn de europeiske stater var, led man veldig under mangelen på pleiepersonal. Man utnyttet ethvert tilgjengelig rom til sykesenger. Friskt sengetøy var mangelvare; mange syke lå i skitne og blodige laken. De døde ble stablet opp i korridorene i likhusene, og det var et strev å få tatt unna og gjennomført begravelser.
I et forsøk på å demme opp om sykdommen, forsøkte ledende militærleger å bevirke at bare de mest nødvendige skipsbevegelser fant sted. Før de forlot havnene skulle skipene ligge i karantene slik at de ikke hadde syke om bord på ferden. Men militærlegene klarte ikke å få dette drevet igjennom. De fikk ingen som helst form for støtte fra Surgeon General of the United States Rupert Blue, som ledet U.S. Public Health Service. Heller ikke fikk de støtte innad i egen organisasjon. Den amerikanske krigsmakt motsatte seg tiltaket, ettersom styrkene i Europa sårt trengte forsterkning. Denne beslutningen innebar en høy risiko for soldatene. Av 100 soldater om bord på troppetransporter på vei til Europa døde det nå i gjennomsnitt seks. Og av de øvrige var mange blitt svært sykdomssvekket. Dermed var letaliteten dobbelt så høy som den var blant dem som var på land.
Trass i de innledede karantenetiltak utbredte sykdommen seg svært raskt. Antall døde i USA som tilregnes denne andre bølgen, steg fra 2.800 i august til minst 12 000 døde i september. Legene i det rammede østlige Nord-Amerika sendte advarsler til sine kolleger vest i landet:
Dere må oppdrive enhver tilgjengelig snekker, og sette dem til å lage likkister. Så får dere gatearbeidere til å grave graver. Bare slik har dere noen sjanse til å hindre at antallet lik ikke vokser raskere enn man kan få dem lagt i grav. (Pete Davies: Catching Cold – The Hunt for a Killer Virus. s. 114)Etter mindre enn fire uker hadde sykdommen spredt seg til New Orleans, Seattle og San Francisco. Fra en militærbase i Georgia var det den ene dagen meldt om to som var blitt syke, og dagen etter var det hele 716. En av de hardest rammede byene var Philadelphia, der det på en eneste dag i oktober 1918 var 711 mennesker som ble sykdommens ofre. Ettersom byens likhus bare hadde beregnet plass til maksimalt 36 døde, måtte man legge likene i firdoble rekker i korridorene og i alle ledige rom. Høsten 1918 fant det sted en stor militærparade i Philadelphia, som lokket til seg mange borgere og folk fra omegnen til gater og plasser langs ruten. Innen en uke døde det nesten 5.000 mennesker i Philadelphia, etter seks uker var det 12.000, med dette mer enn åtte ganger så mange i det restriktive St. Louis. I St. Louis hadde myndighetene under helsekommisjonæren Max C. Starkloff innført strenge reguleringer, forbudt sammenkomster med mer enn tyve personer, forordnet det som senere er blitt kalt sosial distansering, og forordnet karantener. Skoler, kinoer, biblioteker og kirker var stengte. St. Louis' strategi er i ettertiden blitt kopiert med hell svært mange steder.I det kanadiske Montreal, der det den 21. oktober var 201 mennesker som ble offer for influensaen, administrerte katolske prester den siste olje på åpen gate.
Uken fra 17. til 23. oktober 1918 toppet dødeligheten seg i USA; 21.000 mennesker døde den uken av spanskesyken.I Tyskland ble det foretatt vesentlige innskrenkelser høsten 1918, som berørte postvesen, telegraf og nærttrafikk. «Grippeferien» (influensaferier) var utbredte på tyske skoler. Bergverk, fabrikker og landbruk ble innskrenket, men ansvaret for tiltak ble overlatt til lokalforvaltningene, ettersom det var stor forskjell på hvor sterkt de forskjellige regionene var rammet. I Det tyske rike ble verken forsamlinger, vertshusdrift eller gudstjenester forbudt.
==== Spredning ====
Som i Nord-Amerika spredte sykdommen seg i hele verden. Virkningene i Europa ble ikke i så stort monn et tema, for der var den offentlige oppmerksomhet som før rettet mot verdenskrigen. Det forhold at de fleste som hadde kommet seg etter den første bølgen var blitt immune, viste at det var den samme influensaen som den forrige bølgens.
Dette kan særlig dramatisk illustreres med eksempelet København, som kom fra det med en kombinert mortalitetsrate på bare 0,29% (0,02% i første bølge og 0,27% i den andre) på grunn av å ha blitt eksponert for den mindre dødelige første bølgen.For den befolkning som ikke hadde hatt noe møte med den første bølgen var den andre bølgen langt mer dødelig; de mest sårbare var likesom soldatene i skyttergravene: voksne som var unge og sunne.I Tyskland var det absolutt slik at andre sorger overskygget sykdommen. Krigen gikk ikke bra, styrkeforholdene på Vestfronten hadde utviklet seg massivt i landets disfavør. Spanskesyken ble som en annenrangs bekymring å regne, og konkurrerte i sinnene mot den dårlige forsyningssituasjon og den politiske usikkerhet. Tyske medisinere fastslo raskt at det var påfallende mange 20- til 40-årige som døde, selv om de var i relativt god form. Ut av dette oppstod det en hypotese at det slo inn en slags overreaksjon av immunforsvaret i denne i og for selv motstandssterke persongruppe, det som man i nyere tider kaller en «cytokinstorm». Denne overreaksjonen utløste ofte en rask kvelningsdød.Også sterkt rammet var Sør-Amerika, Asia, Afrika og stillehavsøyene.
Mer enn halvparten av sine ofre høstet spanskesyken i Asia. I India var letaliteten særlig høy, med anslagsvis fem døde per hundre syke. Antall døde i India anslås av noen som så høyt som 20 millioner mennesker. En forsterkende faktor var at India da også var rammet av hungersnød. Mange fra landet trakk inn til de større byer, men i de trange forhold der var smittefaren ekstra stor. I Kina kan man ha hatt mer ni millioner ofre.Den første verdenskrigs ledsagende kolonikriger svekket områder i det som senere ble til landene Tanzania, Zambia og Mosambik, og her herjet sykdommen særlig heftig.New Zealand ble hjemsøkt sterkest under Black November 1918, da de første troppestyrkene kom hjem fra krigen. I New Zealand døde det 8600 av spanskesyken, mer enn det dobbelte av antallet falne soldater. På ett tidspunkt var hele det offentlige liv lammet. Særlig hardt rammet var māoriene. Sykdommen traff mange av deres bosetninger, ofte helt uten forvarsel. Ofte var så mange rammet at ingen lenger kunne trå til for å pleie de syke eller begrave de døde. Det var omtrent like dramatisk på Samoa, der en femtedel av befolkningen, 7500 mennesker, døde. Samoaøyene ble interessante for ettertidens forskning, idet Vest-Samoa på få uker mistet 22 % av befolkningen, mens amerikansk Samoa 70 kilometer unna var så godt som sykdomsfri, vel takket være de rigide karantenetiltak der.
Også Amerikas urbefolkninger var hardt rammet. Her var det åpenbart befolkninger som var immunologisk enda dårligere bevæpnet enn de innvandrede fra Europa og deres etterkommere. Mexico skal ha mistet nesten 440.000 menneskeliv, i Britisk Guyana var det i første rekke indianerne som ble syke - og av dem døde 25 prosent. I Nord-Amerika rammet spanskesyken særlig inuittene i Alaska og Nord-Canada, og en fjerdedel av indianerne der ble syke, 25 prosent av dem døde. Mange inuittlandsbyer mistet sin voksne befolkning; man fant barn i armene til deres døde mødre. En enkelt person brakte med seg smitten til småstedet Wales, og en uke etter var 178 av dets 396 innbyggere døde. I mange landsbyer var 85 prosent av befolkningen døde, de overlevende var for det meste barn. I inuittbosetningen Cartwright i kanadiske Labrador led i slutten av oktober 1918 96 av de 100 personer som levde der av spanskesyken, og av dem døde 26. I mange familier var alle syke slik at ingen lenger var i stand til å lage mat eller passe ilden. I bosetningen Okak hadde bare 59 av de en gang 266 innbyggere overlevd. Misjonærer fant en åtte år gammel pike som skulle ha overlevd i fem uker ved siden av fire lik. Temperaturen var da −30 grader celsius; hun hadde smeltet snø med julelys for å få drikkevann.
=== Tredje bølge, 1919 ===
En tredje bølge av spanskesyken begynte i januar 1919 og varte til juni 1919. Den rammet særlig Spania, Serbia, Mexico og Storbritannia, og førte til hundretusener av dødsfall. Den var mindre heftig enn den andre bølgen, men klart mer dødelig enn den første.
=== Fjerde bølge, 1920 ===
Våren 1920 kom det en nokså beskjeden fjerde bølge i USA i noen isolerte områder, skjønt ett av dem var New York City, og i Storbritannia, Østerrike, Skandinavia og noen søramerikanske øyer. Mortalitetsratene var lave. Ettersom det særlig var yngre mennesker som døde, tilregnes denne bølgen spanskesyken.
Senere influensabølger – som i Tyskland vinteren 1932/33 – var mindre i omfang og preget av en annen alderssammensetning. Dermed betraktes de ikke som utløpere av spanskesyken.
== Spanskesyken i Norge ==
Det er anslått at i overkant av 1 million nordmenn ble smittet. Det antas at mellom 13 000 og 15 000 mistet livet av spanskesyken, de fleste av lungebetennelse eller lungekomplikasjoner. Dødeligheten var høyest blant samer, trolig på grunn av manglende opparbeidelse av immunitet fra tidligere pandemier. Spanskesyken opptrådte i tre bølger; sommeren 1918, høsten 1918 og vinteren 1918/1919.Det er noe uenighet om hvordan spanskesyken kom til Norge, og om hvilken del av landet som først ble rammet. Både Kristiania (Oslo) og Bergen har vært utpekt som utgangspunkt. Sannsynligvis var det Kristiania som var utgangspunktet for spredningen av spanskesyken i Norge. De første sykdomstilfellene oppstod i Kristiania 15. juni 1918, trolig etter smitteimport fra Skottland, mens det i Bergen og Arendal ikke ble rapportert om tilfeller før i slutten av juni. Dette ble starten på «sommerepidemien», et relativt mildt angrep. Den andre sykdomsbølgen, «høstepidemien», startet i september/oktober og kulminerte i november/desember. Dette var det mest alvorlige angrepet med høyest dødelighet. En ny bølge, «vinterepidemien», avløste høstepidemien i desember og varte utover våren 1919.Spanskesyken ble spredt utover hele landet med kommunikasjonsmidler som jernbane og båttrafikk. I Sør-Norge var jernbanen sentral for smittespredning, mens Hurtigruten var en viktig spredningsagent i Nord-Norge. I hovedsak var det slik at byer og større tettsteder fikk sykdommen først, fordi kommunikasjonsmidler gjorde disse mest eksponert for smitte. Epidemien ble derifra spredt til mindre steder.Sunnhetskommisjonen i Kristiania fikk høsten 1918 kritikk for at ikke skolene ble stengt, forsamlinger forbudt og sporveistrafikken redusert, slik det var gjort i andre byer. Kommisjonen svarte at slike tiltak ikke ville ha betydning i en storby, der mennesker har så mange nødvendige møtepunkter, og det å skulle stenge trikk, tog, verksteder og fabrikker, restauranter og spisesaler var helt urealistisk. Antall døde av spanskesyken var likevel lavere enn i landet som helhet, 0,4 % i Kristiania mot 0,6 % i landet. Ny forskning har avdekket at sykdommen rammet arbeiderklassestrøk hardest, og at antall rom i boligen hadde stor betydning. Å bo flere i ettroms leilighet var fortsatt vanlig.Aviser fra perioden viser at pandemien fikk påfallende liten omtale, til man leter opp dødsannonsene - side opp og side ned med pandemiens unge ofre.
== Spanskesyken i Sverige ==
I Sverige, hvis befolkning den gang var på knappe seks millioner, døde 37 573 personer av influensa i årene 1918–1920 ifølge offisiell statistikk. Men det kan sikkert tillegges et tusentall der denne influensaen også var den riktige dødsårsak. Da den svenske epidemien kulminerte i oktober og november 1918, hadde det månedsvise dødstallet (omregnet til årsbasis) steget fra det normale på om lag 15 per 1.000 innbyggere til 35 per 1.000. Spanskesyken drepte om lag 2 % av de diagnostiserte tilfeller i Sverige. Hardest rammet var Norrland, fremst innlandet, der for eksempel Jämtlands län var det län som hadde høyest andel døde, og Arjeplogs kommun hadde den største andelen døde i Sverige med ca 3 prosent av kommunens innbyggere.
== Statistiske anomalier ==
Betrakter man letaliteten av influensasyke som frekvensfordeling for deres levealder, får man vanligvis en «U-formet» graf, med maxima hos de ganske unge og de svært gamle. Men spanskesykens letalitet har en «W-formet» fordeling. Dette er en særegenhet man også kunne se i 1889/90-pandemien (den russiske snue, muligens grunnet A/H3N8. Det ekstra og utypiske maksimum ligger i området for de 20- til 40-årige. I alt utgjør de døde i denne aldersgruppen halvparten av alle de pandemidøde. Egenartig for spanskesyken er at letaliteten blant folk under 65 år var klart høyere enn hos de eldre; ca 99 % av de døde var i førstnevnte gruppe, mot 36 % og 48 % i pandemiene i 1957 (asiasyken fra H2N2 og 1968 (hongkongsyken av A/H3N2.Svaret på hvorfor har man særlig prøvd å finne i personers forutgående utsettelse for influensaer, og hvilke aldersgrupper dette tilsvarte i 1918-19. En mulig forklaring på anomalien er et virus som gikk før 1889 og som potensielt har etterlatt seg en delvis immunitet og infeksjonsforsterkende antilegemer. Men problemet er da at et virus som syntes å ha forsvunnet ca 1889 skulle ha dukket opp igjen nesten 30 år etter. Et annet forklaringsforsøk støtter seg til en forskningshypotese at immunsystemet kunne særlig effektivt svare overfor den første bølges virusvariant, men dermed slik at den var mindre tilpasset andre virusstammer. Dersom influensapandemien av 1889, som bølget til 1895, faktisk hadde vært fra virussubtype H3N8, og at mennesker som i 1918 var i aldersgruppen 20 til 40, da kom i berøring med den for første gang, da hadde de ikke noe adekvat immunitetsforsvar. Men de eldre hadde da kanskje en relativ beskyttelse, fordi de tidlig i livet var blitt utsatt av en eldre slektning av spanskesykens smittestoffer. Men der mangler det kunnskap som tillater entydige svar.Ifølge en artikkel i Spektrum der Wissenschaft av januar 2006 er det for den uvanlige aldersprofilen også relevant å tenke på den cytokinaktiviteten som viruset utløste med slik atypisk styrke. Immunsystemets overreaksjon i form av en cytokinstorm gjør at de avvergende celler går til angrep på lungevevet. Ettersom nettopp aldersgruppen 20- til 40-årige har et særlig sterkt immunsystem, blir også den feilrettede cytokinstormen særlig sterk.Her har vi et fenomen som kan sammenlignes med covid-19, som er like smittsom men (pr februar 2020) fortsatt et trinn lenger nede i klinisk vanskelighetsgrad enn spanskesyken er blitt beregnet å ha hatt. Senere har man kommet til at den kliniske vanskelighetsgrad har gått mot noe likeverdigere spanskesyken. Men covid-19 oppviser så langt, i motsetning til spanskesyken, ingen senket letalitet i de høyeste alderssegmenter; tvert i mot en tydelig høyere dødsrisiko.
== Trivia ==
Den hurtighet spanskesyken spredte seg med gir seg uttrykk i et barnerim som oppstod mens det hele stod på - «A Bird named Enza»:
I had a little bird,
Its name was Enza.
I opened the window,
And in-flu-enza.
== Referanser ==
== Litteratur ==
=== Monografier ===
John M. Barry: The Great Influenza. The Epic Story of the Deadliest Plague in History. Penguin Books, New York 2004, ISBN 0-670-89473-7.
Alfred W. Crosby: America’s Forgotten Pandemic. The Influenza of 1918. 2. Auflage. Cambridge University Press, Cambridge 2003, ISBN 978-0-521-54175-6.
Pete Davies: Catching Cold – The Hunt for a Killer Virus. Penguin Books, London 1999, ISBN 0-14-027627-0.
Marc Hieronimus: Krankheit und Tod 1918. Zum Umgang mit der Spanischen Grippe in Frankreich, England und in dem Deutschen Reich. Lit, Münster 2006, ISBN 978-3-8258-9988-2.
Niall Johnson: Britain and the 1918–19 Influenza Pandemic, A Dark Epilogue. Routledge, London/ New York 2006, ISBN 0-415-36560-0.
Gina Bari Kolata: Influenza. Die Jagd nach dem Virus (= Fischer. 15385). Fischer Taschenbuchverlag, Frankfurt am Main 2001, ISBN 3-596-15385-9.
David Rengeling: Vom geduldigen Ausharren zur allumfassenden Prävention. Grippe-Pandemien im Spiegel von Wissenschaft, Politik und Öffentlichkeit. Nomos, Baden-Baden 2017, ISBN 978-3-8487-4341-4. (doi:10.5771/9783845285658).
Harald Salfellner: Die Spanische Grippe. Eine Geschichte der Pandemie von 1918. Vitalis, Prag 2018, ISBN 978-3-89919-510-1. – Um Covid-19 ergänzte Neuausgabe: Vitalis, Prag 2020, ISBN 978-3-89919-794-5.
Franz Schausberger: Ähnlich und doch ganz anders. Spanische Grippe vor 100 Jahren und Corona heute (= Historisch-politische Kurzstudien. Band 2). pm Verlag. Salzburg 2020, ISBN 978-3-902557-21-6.
Laura Spinney: 1918 – Die Welt im Fieber. Wie die Spanische Grippe die Gesellschaft veränderte. Hanser, München 2018, ISBN 978-3-446-25848-8.
Manfred Vasold: Die Spanische Grippe. Die Seuche und der Erste Weltkrieg. Primus, Darmstadt 2009, ISBN 978-3-89678-394-3.
Stefan Winkle: Kulturgeschichte der Seuchen. Artemis & Winkler, Düsseldorf 1997, ISBN 3-933366-54-2, S. 1045 ff.
Wilfried Witte: Erklärungsnotstand. Die Grippe-Epidemie 1918–1920 in Deutschland unter besonderer Berücksichtigung Badens. Centaurus, Herbolzheim 2006, ISBN 3-8255-0641-X.
Wilfried Witte: Tollkirschen und Quarantäne. Die Geschichte der Spanischen Grippe. Wagenbach, Berlin 2008, ISBN 978-3-8031-2633-7.
Margareta Åman (1990): Spanska sjukan: Den svenska epidemin 1918–1920 och dess internationella bakgrund. Stockholm: Almqvist & Wiksell.
=== Artikler, avhandlinger ===
Jan Erik Hallström (2000): Spanska sjukan - influensans väg 1918. Socialmedicinsk Tidskrift, vol.77, nr.3, sid:259-72
Matthias Kordes: Die Spanische Grippe von 1918 und das Ende des Ersten Weltkrieges in Recklinghausen. In: Vestische Zeitschrift. Band 101, Nr. 07, 2006, ISSN 0344-1482, S. 119–126.
Svenn-Erik Mamelund (2004) Spanish influenza and beyond: the case of Norway (Doktorgradsavhandling, dr.polit.)
Eckard Michels: Die „Spanische Grippe“ 1918/19. Verlauf, Folgen und Deutungen in Deutschland im Kontext des Ersten Weltkriegs. In: Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte, Band 58, Nr. 1, 2010, S. 1–33 (PDF).
Howard Phillips, David Killingray (Hrsg.): The Spanish Influenza Pandemic of 1918–19. New Perspectives. In: Routledge Studies in the Social History of Medicine. Band 12. London / New York 2003, ISBN 0-415-23445-X.
Ann H. Reid, Thomas A. Janczewski, Raina M. Lourens et al.: 1918 Influenza Pandemic Caused by Highly Conserved Viruses with Two Receptor-Binding Variants. In: Emerging Infectious Diseases. Band 9, Nr. 10, 2003, ISSN 1080-6040, doi:10.3201/eid0910.020789.
Peter Schneider: „Ein unerwünschter spanischer Gast“ – Die Grippepandemie 1918/19 im Kreis Wittgenstein. In: Wittgenstein. Blätter des Wittgensteiner Heimatvereins e.V. Jahrgang 108, 2020, S. 88–108.
Dieter Simon: Die „Spanische Grippe“-Pandemie von 1918/19 im nördlichen Emsland und einigen umliegenden Regionen. In: Studiengesellschaft für Emsländische Regionalgeschichte (Hrsg.): Emsländische Geschichte. Band 13, Haselünne 2006, ISSN 0947-8582, S. 106–145.
Guido Steinberg: The Commemoration of the „Spanish Flu“ of 1918–1919 in the Arab East. In: Olaf Farschid, Manfred Kropp, Stephan Dähne (Hrsg.): The First World War as Remembered in the Countries of the Eastern Mediterranean (= Beiruter Texte und Studien. Band 99). Beirut 2006, ISBN 3-89913-514-8, S. 151–162.
Jeffery K. Taubenberger et al.: Initial Genetic Characterization of the 1918 „Spanish“ Influenza Virus. In: Science. Band 275, Nr. 5307, 1997, ISSN 0036-8075, S. 1793–1796, doi:10.1126/science.275.5307.1793.
Jefferey K. Taubenberger et al.: Characterization of the 1918 influenza virus polymerase genes. In: Nature. Band 437, 2005, ISSN 0028-0836, S. 889–893, doi:10.1038/nature04230.
Jeffery Taubenberger, Ann H. Reid, Thomas G. Fanning: Das Killervirus der Spanischen Grippe. In: Spektrum der Wissenschaft. Nr. 4, 2005, ISSN 0170-2971, S. 52–60.
Jefferey K. Taubenberger, David M. Morens: 1918 Influenza, the Mother of All Pandemics. Arkivert 20. januar 2021 hos Wayback Machine. In: Emerging Infectious Diseases. Band 12, Nr. 1, 2006, S. 15–22, ISSN 1080-6040 (PDF Arkivert 2. mai 2020 hos Wayback Machine..
Terrence M. Tumpey et al.: Characterization of the Reconstructed 1918 Spanish Influenza Pandemic Virus. In: Science. Band 310, Nr. 5745, 2005, ISSN 0036-8075, S. 77–80, doi:10.1126/science.1119392.
Wilfried Witte:
Die Grippe-Pandemie 1918–1920 in der medizinischen Debatte. In: Berichte zur Wissenschaftsgeschichte. Band 29, Nr. 1, 2006, ISSN 0170-6233, S. 5–20. (doi:10.1002/bewi.200501184).
Das Virus und die Toten – Zugangswege zur Geschichte der Spanischen Grippe. In: Schweizerische Ärztezeitung. Band 91, Nr. 21, 2010, S. 827–829, (PDF).
Die Spanische Grippe 1918 – 1920 in der Grafschaft Bentheim – Annäherungen an die Geschichte einer Seuche im ländlichen Raum. In: Heimatverein der Grafschaft Bentheim e.V. (Hrsg.) in Zusammenarbeit mit dem Landkreis Grafschaft Bentheim durch Eugen Kotte, Helmut Lensing: Die Grafschaft Bentheim im Ersten Weltkrieg – „Heimatfront“ an der deutsch-niederländischen Grenze (= Das Bentheimer Land. Band 222), Nordhorn 2018, S. 412–430.
Michael Worobey, Jim Cox, Douglas Gill: The origins of the great pandemic. In: Evolution, Medicine, and Public Health. Jahrgang 2019, Ausgabe 1, S. 18–25.
Todesfälle in der Schweiz auf Rekordniveau. Die Spanische Grippe von 1918. Bundesamt für Statistik.vom 22. November 2018 (PDF). | Spanskesyken var en influensapandemi med svært høy dødelighet. Den kom i tre hovedbølger mellom januar 1918 og desember 1920, og smittet anslagsvis 500 millioner mennesker – rundt en fjerdedel av verdens befolkning den gangen. | 7,066 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thomas_Aquinas | 2023-02-04 | Thomas Aquinas | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Aristoteliske filosofer', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 7. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1274', 'Kategori:Epistemologer', 'Kategori:Fødsler i 1225', 'Kategori:Italienske dominikanere', 'Kategori:Italienske filosofer', 'Kategori:Italienske helgener', 'Kategori:Italienske katolske prester', 'Kategori:Italienske katolske teologer', 'Kategori:Italienske salmediktere', 'Kategori:Kirkelærere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Middelalderfilosofer', 'Kategori:Personer fra provinsen Frosinone', 'Kategori:Politiske filosofer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skolastikere'] | Thomas Aquinas (1225–1274) var en katolsk filosof og teolog innenfor den skolastiske tradisjonen. Den katolske kirke anser ham som sin største teolog. 4. august 1879 erklærte pave Leo XIII at Thomas' teologiske system skulle være katolsk normalteologi.
| Thomas Aquinas (1225–1274) var en katolsk filosof og teolog innenfor den skolastiske tradisjonen. Den katolske kirke anser ham som sin største teolog. 4. august 1879 erklærte pave Leo XIII at Thomas' teologiske system skulle være katolsk normalteologi.
== Biografi ==
=== De tidlige år ===
Thomas Aquinas' historie forteller mye om sene middelalderens verden. Han ble født inn i en høytstående familie i det sydlige Italia. Gjennom sin mor, grevinne Theadora av Theate, hadde han slektsbånd like til Hohenstaufen-dynastiets tysk-romerske keisere. Fredrik Barbarossa var hans grandonkel. Trolig kom han til verden i sin far grev Landulfs slott Roccasecca i kongedømmet Napoli tidlig i år 1225. Landulfs bror, Sinibald, var abbed i det benediktinske klosteret på Monte Cassino, og familien ønsket at Thomas skulle følge i sin onkels fotspor. Dette ville ha vært en normal karriere for en yngre sønn av adelig byrd.
Som femåring ble han sendt til klosteret for å påbegynne sin utdannelse, men etter å ha studert ved universitetet i Napoli gikk Thomas inn i dominikanerordenen. Den representerte, sammen med fransiskanerne, et brudd med det veletablerte geistlige systemet i den tidlige middelalderen. Denne endringen i planene ble ikke vel mottatt av Thomas' familie; på vei til Roma ble han grepet av sine brødre og ført til sine foreldre i slottet San Giovanni. Her holdt de ham som fange i ett eller to år, i et forsøk på å få ham til å endre sin overbevisning. Ifølge hans tidlige biografer førte de sogar en prostituert til ham for å friste ham, men han drev henne bort.
=== Utdannelse ===
Til slutt ga familien opp, og dominikanerne sendte Thomas til Köln for å studere hos Albertus Magnus. Han ankom trolig Köln sent i år 1244. Han reiste med Albertus til universitetet i Paris i 1245, og ble der med sin læremester i tre år før han fulgte med ham tilbake til Köln i 1248. I flere år forble han så hos den berømte skolastiske filosofen, trolig i en rolle som lærer. Thomas var fåmælt, og kraftig av vekst, så studiekameratene gav ham kallenavnet «den stumme oksen». Albertus sa til dette: «Ja, dere kaller ham «den stumme oksen», men det sier jeg dere, at denne oksen kommer en dag til å brøle så høyt at det skal høres over hele verden!» Det lange forholdet mellom Thomas og Albertus var den viktigste påvirkningen i Thomas' utvikling; den ga ham en rik utdannelse og vant ham over til den aristotelske metode. Fra 1100-tallet var ellers ukjente skrifter av Aristoteles og muslimske kommentarer til dem i stor stil blitt oversatt fra gresk og arabisk til latin. Rent naturvitenskapelig var Aristoteles kommet til at verden måtte være evig og ikke «skapt», noe som var i strid med Bibelens ord. Følgelig ble det på 1200-tallet forbudt å studere tekstene hans, men det lyktes Thomas å definere forholdet mellom vitenskap og tro slik at det ble plass til begge deler. Thomas siterte fra muslimske tenkere som Avicenna og Averroës på linje med kristne autoriteter, slik at Aristoteles' syn kunne tjene kirken. Han kristnet «filosofen», som han kalte Aristoteles. Derimot tok han avstand fra Platon, idet Thomas hevder at vår kunnskap om tingene bygger på sanseerfaring, og ikke slik Platon hevder, på medfødte idéer om tingenes vesen. Både våre sanser og vårt intellekt er ifølge Thomas fullt rustet til å oppfatte verden og sannheten. Sannheten defineres som overensstemmelse mellom tingene og vårt intellekt. Aristoteles lærte at verden er evig og uskapt. Thomas bekjente seg til kristendommens lære om skapelsen, og la derfor større vekt på eksistensen. Alt som er skapt, har også en iboende mulighet i seg for å slutte å være til. Bare Gud er til i kraft av seg selv, og opprettholder alt det skapte ved en kontinuerlig skaperakt.
=== Karriere ===
I 1252 reiste Aquinas til Paris for å fullføre sin utdannelse. De etablerte professorer på universitetet var fiendtlig innstilt til de nye tiggerordnene, hvilket dominikanerordenen var en del av, og han møtte motstand i sine studier. Til slutt fikk han sin grad ved universitetet, og begynte som lærer i Paris i 1257. Han fungerte i denne rollen i flere år, og skrev samtidig noen av sine verk, og påbegynte flere andre. I 1259 deltok han i et viktig ordensmøte i Valenciennes. På pave Urban IVs befaling flyttet han til Roma, tidligst sent på året i 1261. I perioden 1269–71 var han igjen aktiv i Paris. I 1272 ble det bestemt av ordenen at han skulle skape et nytt studium generale på et sted han selv valgte, og han valgte Napoli.
Samtidige kilder beskriver Thomas som en storbygget mann, korpulent og svartmusket, med et stort hode og påbegynnende måne. I hans fremferd syntes det at han kom fra en fin familie; han blir beskrevet som forfinet, hyggelig og lett å like. I diskusjoner beholdt han selvkontrollen og nedkjempet sine motstandere med sin personlighet og gode utdannelse. Thomas hadde en enkel smak. Folk som kom i kontakt med ham ble imponert av Thomas' evne til å huske. Når han satt i dype tanker kunne han imidlertid totalt glemme sine omgivelser. Tankene han formulerte i disse konsentrerte periodene, kunne han beskrive for andre på en systematisk, klar og enkel måte.
== Teologi ==
Thomas' bevis for sjelens udødelighet er at sjelen er immateriell. Former som er bundet til kroppen, f.eks. dyrenes sjel, oppløses etter døden liksom dyrekroppen. Menneskesjelen derimot, forstår allmenne begreper utover enkelte ting og vesener, og må derfor ha en stoffløs eksistens. Dermed er den også hevet over den fysiske verden. Den kan ikke utslette seg selv, fordi dens vesen er uløselig knyttet til eksistens, slik at den ikke kan opphøre å være. I tillegg mener Thomas at sjelen har en iboende lengsel etter udødelighet, og ifølge Thomas kan en naturlig lengsel ikke forbli uoppfylt.Blant andre Origenes betvilte berettigelsen av en evig helvetesstraff, men Thomas forsvarte den med at dødssynd fortjener evig straff, fordi dødssynder er brudd på Guds lov, gjort med fullt overlegg og fri vilje. Desto høyere stilling i samfunnet den fornærmede part har, desto større er krenkelsen. Følgelig må det å krenke Gud selv innebære uendelig ondskap, og til denne uendelige skyld samsvarer en uendelig straff. Siden menneskekroppen ikke er i stand til å lide en uendelig intens smerte, må straffen være utstrakt over uendelig tid for at kravet om uendelighet kan oppfylles. Det onde øver en så sterk tiltrekning på menneskenaturen at ingen tidsbegrenset straff eller trussel om utslettelse vil kunne avskrekke den fra synd. Truer Gud med evig straff, må han også utøve den. Motstandere av dette dogmet anfører at den kristne gud er en barmhjertighetens gud. Men barmhjertigheten er forbeholdt denne verden, mens Gud i det hinsidige praktiserer absolutt rettferdighet.Ved oppstandelsen gjenskapes menneskekroppen av sine oppløste stoffer. Men hva hvis personen ernærte seg av andre menneskers kjøtt? Thomas klargjør problemet med kannibalisme med at det ikke består noen fare for at flere mennesker vil gjøre krav på de samme stoffene, siden en ganske liten stoffmengde som engang har tilhørt en kropp, er nok til at Gud i sin miskunn gjenskaper hele kroppen. I tilfellet med kannibalen er det nok med sæden han engang ble skapt av for å gjenskape hele kannibalen. Om også hans far var kannibal, vil likevel sæden gjenoppstå i det som ble skapt av denne sæden.Om barn som dør uten dåp, antar Thomas at de kommer til dommedag, ikke for å dømmes, men for å skue dommerens glorie. På spørsmål om ikke de frelste i paradis vil få gleden over sin frelse spolert av å se slekt og venner pines i helvete, svarer Thomas at de salige er fullkomment enige i Guds vilje, slik at de ikke lenger føler noen sorg over de fordømtes lidelser. Ikke minst er straffens grusomhet en evig ansporing for de frelste til å føle takknemlighet mot Gud, som i sin miskunn har spart dem selv for slik smerte.
== Død og helgenstatus ==
Tidlig i 1274 beordret paven Thomas å delta på det andre møtet i Lyon, og den da sykelige Thomas påbegynte reisen. På veien stoppet han over i et slott eid av en niese, og der ble han alvorlig syk. Han ønsket å ende sine dager i et kloster, men var ute av stand til å nå et av sin ordens klostre. Derfor ble han ført til en annen ordens kloster, Fossanuova, en mil fra Sonnino, og her døde han den 7. mars samme år. Munkene i Fossanuova var så redde for å gå glipp av den kostelige relikvien at de bokstavelig talt syltet ned den døde: Hodet hans ble løsnet fra kroppen, kokt og preparert.Aquinas gjorde sterkt inntrykk på alle som kjente ham. Han ble satt i samme kategori som helgnene Paulus og Augustin, og fikk tittelen doctor angelicus. I 1319 påbegynte den romersk katolske kirke de tidlige undersøkelsene som er nødvendige for en
kanonisering; og den 18. juli 1323 ble Thomas Aquinas erklært som helgen av pave Johannes XXII i Avignon. På konsilet i Trent ble kun to bøker plassert på alteret: Bibelen og St. Thomas Aquinas' Summa Theologica.
== Aquinas' filosofi ==
Aquinas jobbet med å lage et filosofisk system som samordnet den kristne doktrinen med elementer fra Aristoteles' filosofi. Generelt utvidet han den nyplatonske filosofien som, etter Augustin, hadde blitt veldig viktig for middelalderens filosofer. Til dette brukte han innsikter trukket fra Aristoteles. Det er diskutabelt i hvilken grad denne utvidelsen også er et skritt vekk fra nyplatonismen.
Thomas Aquinas' skrifter kan klassifiseres som:
(1) exegetikalske (forklarende), homiletikalske (prekener) og liturgiske;
(2) dogmatiske, apologetiske og etiske, og
(3) filosofiske.Kategori (1) inkluderer:
Kommentarer til Job (1261–65), Salmer i – li, og Jesaja;
Catena aurea (1475)- en løpende kommentar til de fire evangeliene, bygd på flere sitater fra kirkefedrene;
Kommentarer til Salomos høysang and Jeremia;
reportata, til Johannes, til Matteus, og til Paulus' brev, inklusiv, ifølge en kilde, brevet til hebreerne i-x.
Officium de corpora Christi (1264).
Flere andre verker er tilskrevet ham.
Kategori (2) inkluderer:
In quator sentenarium
Quaestiones disputatae
Quaestiones quodlibetales duodecium; Summa catholicae fidei contra gentiles (1261–64);
Summa theologica – St. Thomas Aquinas' magnum opusOgså: Exposito in librum beati Dionysii de divinis nominibus; Expositiones primoe et secundoe devretalis; In Boethii libros de hebdomadibus;
Proeclare quoestiones super librum Boethii de trinitate.
Kategori (3) inkluderer:
Tretten kommentarer til Aristoteles, og tallrike filosofiske opuscula av hvilke fjorten ansees som genuine.
== Skrifter av Aquinas ==
Summa contra Gentiles
Summa Theologica
De naturlige prinsipper
De Ente et Essentia
De Veritate
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Thomas Aquinas – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Thomas Aquinas i Store norske leksikon
Samtlige verker (latin) Arkivert 6. august 2004 hos Wayback Machine.
BBKL-biografi (tysk)
Thomas Institut (Köln)
Summa Theologica
Skrifter av Thomas Aquinas
Thomas Aquinas at Stanford Encyclopedia of Philosophy (engelsk)
«Thomas Aquinas», fra Internet Encyclopedia of Philosophy (engelsk)
St. Thomas Aquinas i Catholic Encyclopedia (engelsk)
Catechism of St. Thomas Aquinas (engelsk)
Bibliotheca Thomistica IntraText | Thomas Aquinas (1225–1274) var en katolsk filosof og teolog innenfor den skolastiske tradisjonen. Den katolske kirke anser ham som sin største teolog. | 7,067 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pinnekj%C3%B8tt | 2023-02-04 | Pinnekjøtt | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fåre- og lammekjøttretter', 'Kategori:Jul i Norge', 'Kategori:Julemat', 'Kategori:Norsk tradisjonsmat'] | Pinnekjøtt er en tradisjonell norsk matrett av saltet og tørket ribbe vanligvis av sau. Retten har særlig vært brukt som festmat til jul. Retten har i Norge flere andre navn blant annet julesteik, juleribbe, ribbesteik, pinnesteik, ribbe, saueribbe. På Vestlandet der retten opprinnelig var mest utbredt var betegnelsen saueribbe eller ribbe vanlig. Opphavet til navnet pinnekjøtt er uklart. Navnet kan komme av bjørkepinnene som brukes i den oppskriften som innebærer dampkoking.
Flere oppskrifter tilbereder pinnekjøttet uten bruk av dampkoking blant annet koking i vann eller melk og steking i ovn eller over glør. I Aust-Agder tilberedes stadig «pinnesteik» ved steking over glør og dette kan være en av de eldste måtene å tilberede pinnekjøtt.
Retten kan dokumenteres tilbake til 1700-tallet i Norge, men er trolig langt eldre. Tradisjonen med tørket og røykt sauekjøtt spredte seg trolig fra Fastlands-Norge til Færøyene og Island fra 1000-tallet.
| Pinnekjøtt er en tradisjonell norsk matrett av saltet og tørket ribbe vanligvis av sau. Retten har særlig vært brukt som festmat til jul. Retten har i Norge flere andre navn blant annet julesteik, juleribbe, ribbesteik, pinnesteik, ribbe, saueribbe. På Vestlandet der retten opprinnelig var mest utbredt var betegnelsen saueribbe eller ribbe vanlig. Opphavet til navnet pinnekjøtt er uklart. Navnet kan komme av bjørkepinnene som brukes i den oppskriften som innebærer dampkoking.
Flere oppskrifter tilbereder pinnekjøttet uten bruk av dampkoking blant annet koking i vann eller melk og steking i ovn eller over glør. I Aust-Agder tilberedes stadig «pinnesteik» ved steking over glør og dette kan være en av de eldste måtene å tilberede pinnekjøtt.
Retten kan dokumenteres tilbake til 1700-tallet i Norge, men er trolig langt eldre. Tradisjonen med tørket og røykt sauekjøtt spredte seg trolig fra Fastlands-Norge til Færøyene og Island fra 1000-tallet.
== Betegnelse ==
Retten har flere andre navn som julesteik, pinnesteik, julaftansteik eller joleftasteik, glosteik, juleribbe, ribbesteik, sidesteik, saueside, pinnesteik, ribbe, saueribbe, smaleribbe, fåreribbe, damparibbe eller saueribbe. På Vestlandet der retten opprinnelig var mest utbredt var betegnelsen saueribbe eller ribbe vanlig. Opphavet til navnet pinnekjøtt er uklart. Navnet kan komme av bjørkepinnene som brukes i oppskriften som innebærer dampkoking og kan komme av selve ribbebeina. Eksempelvis kommer navnet «julesteik» fra steking av ribbene på glør. Betegnelsen glosteik er kjent fra Setesdal og brukes om steiking av sidebein over glør ved at beina blir hengt på en pinne over glørne. Fra Vestlandet er betegnelsen pinnesteik/pinnasteik og joleftasteik kjent, også om varianten kokt med damp eller i vann.
== Opphav ==
Retten har sine røtter i det gamle norske bondesamfunnet der saltet og tørket kjøtt var en viktig del av kostholdet. Pinnekjøttet har sitt opphav i områder med stort sauehold, særlig på Vestlandet, men også i Nord-Norge, deler av Trøndelag og enkelte østlandsbygder. Status som fest- og julemat har sammenheng med at kjøttet har høyt fettinnhold og var dermed attraktivt. Når saueribbene ble saltet og tørket, og ikke spist ferskt som svineribbe, var det en konsekvens av naturlig tilgang på fôr og slaktetid. Retten kan dokumenteres tilbake til 1700-tallet i Norge, men er trolig langt eldre. På grunn av religiøse regler for bruk av kjøtt i adventstiden ble trolig ikke pinnekjøtt spist julaften før reformasjonen i Norge. Tradisjonen med tørket og røykt sauekjøtt spredte seg trolig fra Fastlands-Norge til Færøyene og Island fra 1000-tallet.Pinnekjøtt lages også av geit. Røyking av mat oppsto trolig i røykstuer eller årestuer der røyken fra ildstedet gikk rett ut i rommet der fisk og kjøtt hang til tørk. Olaus Magnus skrev på 1500-tallet at tørket, saltet og røykt mat var populært i Norden.
== Tilberedning ==
=== Forarbeid ===
Tradisjonelt begynte tilberedningen av pinnekjøtt med at de ferske sidene ble lagt i saltlake i omtrent to uker, alternativt kunne de også tørrsaltes i 1–2 dager. Deretter ble de hengt opp for å tørke på et tørt, luftig og kjølig sted i 4–8 uker, ofte lenger. Pinnekjøtt blir også røykt. Ifølge tradisjonen skal ikke kjøttet være magert, kjøtt av lam eller magre dyr blir tørt. Røykt pinnekjøtt har en rød-brun farge, mens urøykt har en mer grå farge.Når det var passe tørt, ble de hengt opp på stabburet. I tørket tilstand kunne ribbesidene holde seg godt i lang tid.
Selv om prosessen med salting og tørking i dag er industrialisert, er prinsippene fortsatt de samme, og man kan få kjøpt både hele sider og ferdig oppskårne ribbepinner. I industrien saltes pinnekjøttet aldri med lake. Man bruker en blanding av grovt og fint salt, og gnir sidene inn med salt for hånd. Dette for at de ytre muskelcellene skal brytes og saltet skal trenge hurtig inn. Så legges sidene lagvis i om lag åtte dager. Deretter spyles sidene godt og henges til tørking.
=== Oppskrifter ===
Dagen før servering ble ribbesiden skåret opp langs ribbenene, og lagt i kaldt vann i minst 8 timer.Det finnes flere ulike tilberedingsmetoder for kjøttet. Ved dampkokemetoden ble de utvannede ribbestykkene dampet i gryte på en rist av bjørkepinner. Både avbarkede bjørkepinner og pinner av ungbjørk med bark har vært brukt. Dernest skulle det smådampes sakte under lokk til det var mørt, i rundt 3–5 timer. Andre oppskrifter inkluderer koking, steking i ovn, koking etterfulgt av steking i ovn eller panne, eller grilling over glør. Det finnes også flere moderne alternativer, deriblant å bruke metallrist i stedet for bjørkepinner eller å la saueribbene trekke i en egen aromatisk buljong. Rask koking i trykkoker er også en mulighet.
==== Lokale varianter ====
Det finnes en rekke lokale variasjoner, eksempelvis har dampkoking over pinner vært vanlig i eksempelvis Bergen, mens ettersteking i ovn eller over glør har vært brukt i Møre og Romsdal, i Agder og i Rogaland. Koking i vann har vært brukt blant annet i Nordfjord. Ettersteking i gryte eller panne med smør, eget fett eller talg har vært brukt blant annet i Nordfjord og på Voss. På Nordfjordeid kommer en oppskrift med steking i talg eller smør i gryte der dampede kjøttet blir strødd med sukker og fløtet blir tilsatt under steking. Fra Nordfjord og Sunnfjord kommer det oppskrifter bare med steking eller grilling. Fra Nord-Trøndelag finnes oppskrifter med steking i panne. Ved steiking over åpne glør ble ribbene holdt i en lang pinne en såkalt steiketein, eller hele ribbesidene kunne henges i en krok i grua. Fett som dryppet av ribbene ble ofte samlet på flattbrød eller i en gryte. Steikte ribber blir ifølge noen oppskrifter strødd med sukker. Noen oppskrifter (blant annet fra Bjerkreim og Ulstein) nevner bare steiking på glør, ikke damping eller koking i vann. Fra Vik i Sogn nevnes tradisjon med å spise dampet saueribbe ettermiddagen julaften og med lutefisk senere på kvelden. Blant sørsamer har ribber av reinsdyr vært brukt i stedet for sauekjøtt.Noen oppskrifter tilbereder pinnekjøttet uten bruk av dampkoking blant annet koking i vann eller melk og steking i ovn eller over glør. Olga Ambjørnrud oppgir at «pinnesteik» tilberedt ved steking over glør trolig er den eldste måten å tilberede pinnekjøtt og at i Aust-Agder praktiseres denne metoden stadig.Ifølge Brunstad og Pettersen er det mange måter å tilberede julesteika/pinnekjøttet på: damping, koking (i vann eller melk), grilling og steiking, men nevner steiking over glør som den «opprinnelige» på Sunnmøre. Til steiking over glør ble det saueribbene holdt med en stor gaffelformet pinne (en neip, også kalt «julegeit») av bjørk. Neipen ble trukket i vann noen dager for at den ikke skulle ta fyr. Fett som dryppet av ribbene ble ofte fanget med et flatbrød. En variant er å steike kokte eller dampede ribber kort tid i steikeovn før servering eller å grille ribbene over glør etter at de er ferdigkokte. Kort sluttgrilling på 360℃ noen minutter i moderne elektrisk stekovn inngår i noen oppskrifter. «Trysilstek» lages ved å hogge opp saueribbene som kokes i vann til dette er fordampet og ribbene til slutt stekes i eget fett.
=== Kjemien bak pinnekjøttet ===
Saltingen av sauekjøttet binder til seg vann og trekker det ut av kjøttet, og det samme gjør lufttørking. Dette gjør kjøttet mer holdbart enn det opprinnelig var. Røyking i kombinasjon med salting og tørking gir kjøttet bedre holdbarhet. Røyken virker stort sett på overflaten av matvaren. Røyking forsinker harskning og i fuktig og i mildt klima beskytter røyking overflaten mot mikroorganismer. Røyken dreper en del bakterier på overflaten og røyking tørker ut overflaten som dermed gir mindre grunnlag for mugg og bakterier. Røyken inneholder syre som gjør overflaten mer sur noe som i seg selv har en viss konserverende effekt. Ved gløding av spon eller sagmugg ved ideell temperatur på 300–400℃ avgis mange konserverende stoffer av karbonforbindelser og fenoler. Harpiksholdig treverk av furu og gran avgir mye ugunstige tjærestoffer, mens lette løvetre som or og bøk regnes som gunstigst. Røyking tilfører antioksidanter og nitrogenforbindelser som hindrer botulismefremkallende bakterier å blomstre opp. Ferskt kjøtt ble tradisjonelt (før frysere ble tatt i bruk) spist i slaktetiden på høsten og resten av året var det stort sett saltet og tørket kjøtt. Røyking har særlig blitt brukt i kyststrøk med mildt, fuktig klima.At pinnekjøtt som kun er saltet og tørket er brunt mens det som er røkt er burgunderrødt skyldes at røykingen reduserer proteinet myoglobin til nitrosomyoglobin som har den karakteristiske rødfargen, mens myoglobin som eksponeres for luft blir til metmyoglobin som er brunt.
== Tilbehør ==
Pinnekjøtt er tradisjonelt brukt som julemat, også utenfor Vestlandet. Tilbehøret til pinnekjøtt kan være kålrotstappe, poteter og sjy fra dampeprosessen. Noen bruker også tyttebær, sennep og flatbrød som tilbehør. Surkål og rødkål er vanlig tilbehør på Sunnmøre og i Sogn og Fjordane. Enkelte tilbereder pinnekjøttet med potetstappe og kålrot i stedet for kålrotstappe og poteter. Kålroten blir da dampet under kjøttet, slik at kraften renner igjennom kålroten.
Det er heller ikke uvanlig for mange på Vestlandet å ha raspeballer og vossakorv til pinnekjøttet.
== Utbredelse ==
I Norge spiser omtrent en tredjedel av befolkningen pinnekjøtt på julaften, noe som gjør retten mest populær etter ribbe av svin. Andelen som serverer pinnekjøtt på julaften har økt og 70 % av befolkningen har det per 2013 på menyen i løpet av julematsesongen. Retten har blitt mer utbredt på Østlandet. Størst andel vestlendinger og nordlendinger (henholdsvis 75 og 47 prosent) som foretrekker det på julekvelden (per 2016).Siden oktober 2017 er «Pinnekjøtt fra Norge» en beskyttet geografisk betegnelse.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Pinnekjøtt – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Pinnekjøtt – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Oppskrift på pinnekjøtt fra matnyttig.no Arkivert 7. august 2004 hos Wayback Machine.
Matoppskrift
matprat
aperitif.no
NRK – Ingrid Espelid lærer deg å lage pinnekjøtt
Oppskrift fra dinmat.no | Pinnekjøtt er en tradisjonell norsk matrett av saltet og tørket ribbe vanligvis av sau. Retten har særlig vært brukt som festmat til jul. | 7,068 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Haldenvassdraget | 2023-02-04 | Haldenvassdraget | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:59,1°N', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Haldenkanalen', 'Kategori:Haldenvassdraget', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Vikens geografi'] | Haldenvassdraget er et vassdrag øst i Viken, nær grensa mot Sverige. Det består av en rekke avlange innsjøer forbundet av elver og kanaler. Det er det nest største vassdraget i Østfold etter Glomma. Øverste kilde ligger nord for Flolangen i Nes kommune, og hovedelva Tista munner ut i Iddefjorden i Halden. Haldenvassdraget har en lengde på 149,5 km, et nedbørfelt på 1 584,24 km² og middelvannføringen ved munningen er 22,34 m³/s.De fleste innsjøene i vassdraget er store og grunne. Fra nord mot sør heter sjøene Flolangen, Floen, Bjørkelangen, Botnersjøen, Fossersjøen, (sideinnsjøene Setten, Mjermen og Øgderen), Skulerudsjøen, Rødenessjøen, Øymarksjøen, Aremarksjøen, Aspern og Femsjøen. Sjøene er forbundet med korte elver. Vassdragets hovedstreng dannes av Haretonelva, Lierelva, Hølandselva, Ørjeelva, Strømselva, Skotsbergelva og Stenselva, og til slutt elva Tista, som renner fra Femsjøen og ut i Iddefjorden.
Vassdraget var tidligere en viktig ferdsels- og fløtningsvei. Flere sluser og kanaler er bygd for å lette transporten i vassdraget. I Stenselva mellom Aspern og Femsjøen ligger Brekke sluser, Nord-Europas høyeste, og de nå neddemte slusene ved Krappeto. Lenger nord ligger slusene ved Strømsfoss og Ørje. Den opparbeidede delen av Haldenvassdraget som er farbart med båt, hvor man kunne slepe tømmer mot Halden, og som idag fremstår som en rute for turistbåter, er kjent under navnet Haldenkanalen og ble konstruert av Engebret Soot.
Haldenvassdraget ble i 1973 vernet mot videre kraftutbygging i Verneplan I for vassdrag.
| Haldenvassdraget er et vassdrag øst i Viken, nær grensa mot Sverige. Det består av en rekke avlange innsjøer forbundet av elver og kanaler. Det er det nest største vassdraget i Østfold etter Glomma. Øverste kilde ligger nord for Flolangen i Nes kommune, og hovedelva Tista munner ut i Iddefjorden i Halden. Haldenvassdraget har en lengde på 149,5 km, et nedbørfelt på 1 584,24 km² og middelvannføringen ved munningen er 22,34 m³/s.De fleste innsjøene i vassdraget er store og grunne. Fra nord mot sør heter sjøene Flolangen, Floen, Bjørkelangen, Botnersjøen, Fossersjøen, (sideinnsjøene Setten, Mjermen og Øgderen), Skulerudsjøen, Rødenessjøen, Øymarksjøen, Aremarksjøen, Aspern og Femsjøen. Sjøene er forbundet med korte elver. Vassdragets hovedstreng dannes av Haretonelva, Lierelva, Hølandselva, Ørjeelva, Strømselva, Skotsbergelva og Stenselva, og til slutt elva Tista, som renner fra Femsjøen og ut i Iddefjorden.
Vassdraget var tidligere en viktig ferdsels- og fløtningsvei. Flere sluser og kanaler er bygd for å lette transporten i vassdraget. I Stenselva mellom Aspern og Femsjøen ligger Brekke sluser, Nord-Europas høyeste, og de nå neddemte slusene ved Krappeto. Lenger nord ligger slusene ved Strømsfoss og Ørje. Den opparbeidede delen av Haldenvassdraget som er farbart med båt, hvor man kunne slepe tømmer mot Halden, og som idag fremstår som en rute for turistbåter, er kjent under navnet Haldenkanalen og ble konstruert av Engebret Soot.
Haldenvassdraget ble i 1973 vernet mot videre kraftutbygging i Verneplan I for vassdrag.
== Elver i Haldenvassdraget ==
Hver linje inneholder elvas navn og hvor den munner ut. Sideelver er innrykket i forhold til hovedelva. Sideelver er listet i den rekkefølge de munner ut i hovedelva, regnet fra munningen til kilden.
Tista – i Iddefjorden ved Halden
Rjørelva – i Femsjøen fra nord
Buneselva – i Bunessjøen fra øst
Rødselva – i Femsjøen fra nordøst
Ganerødelva – i Femsjøen fra sør, ved Brekke sluser
Stenselva – i Femsjøen fra øst, ved Brekke sluser
Gøtelielva – i Asprekfjorden, lengst vest i Aspern, fra sør
Svarelva – i Aspern fra sørøst
Skotsbergelva – i Aspern fra nord
Fossbyelva (Haugebyelva) – i Ara fra sørøst, ved Fossby
Strømselva – i Ara fra nord, ved Strømsfoss
Lielva – i Øymarksjøen fra vest, 1 km sørvest for Ørje
Bøenselva – i Øymarksjøen fra øst, 1 km sør for Ørje
Ørjeelva – i Øymarksjøen fra nord, ved Ørje
Engerelva – i Rødenessjøen fra øst, 1 km nordøst for Ørje
Østenbyelva – i Rødenessjøen fra vest, 6 km nord-nordvest for Ørje
Krokselva – i Rødenessjøen fra nordøst, ved Krok
Hølandselva – i Skulerudvannet fra nord, 1 km vest for Skulerud
Mjerma – 4 km sørøst for Hemnes, fra øst
Hvervselva – i Setten fra nordøst
Setta – i Setten fra nord
Korselva – 2 km øst for Hemnes, fra vest
Hafsteinelva – ved Hemnes, fra nord
Hemneselva – ved Hemnes, fra sør
Dalselva – i Øgderen fra nord, 2 km vest for Hemnes
Prestelva – ved Løken, fra vest
Lierelva – i Bjørkelangen fra nord
Eidsbekken – ved tettstedet Bjørkelangen fra øst
Børta – 3 km nord for Bjørkelangen, fra nord
Vestelva – 2 km nordøst for Aurskog, fra vest
Riserelva – ved Aurskog, fra sør
Finstadbekken – ved Aurskog, fra nordvest
Haretonelva – 2 km nordøst for Aurskog, fra nordøst
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
NVE om Haldenvassdraget
www.haldenvassdraget.com
En informativ oversikt over vassdraget sett i fløtnings-sammenheng, fra Kanalmuseet i Ørje
«Haldenvassdraget». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | | munning = Iddefjorden ved Halden | 7,069 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Window_Maker | 2023-02-04 | Window Maker | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fri programvare', 'Kategori:Linux-programmer', 'Kategori:Vindusbehandlere for vindussystemet X'] | Window Maker (tidligere WindowMaker) er en vindusbehandler for vindussystemet X og en av hjørnesteinene i GNUStep, et prosjekt som arbeider med å etterape NeXTs OpenStep brukergrensesnitt. Windowmaker har for det meste blitt skrevet av Alfredo Kojima (utviklingsleder siden 1997) og er utgitt under GNUs GPL lisens. Window Maker ble egentlig laget som en arvtager til AfterStep.
Windowmaker har rykte på seg å være mindre ressurskrevende enn andre vindusbehandlere av samme type, og brukes derfor både av personer som vil ha et raskt og effektivt brukergrensesnitt, personer som ønsker å jobbe i et lettkjørt miljø på grunn av lite maskinressurser, og personer som har et nostalgisk forhold til OpenStep-grensesnittet. En annen grunn til at mange brukere foretrekker Window Maker fremfor andre lette vindusbehandlere, som Fluxbox, Ion og Ratpoison er at Window Maker er laget slik at brukeren skal slippe å sette opp programmer gjennom arkaiske tekstfiler, men gjennom ett grafisk program kalt WPrefs.
| Window Maker (tidligere WindowMaker) er en vindusbehandler for vindussystemet X og en av hjørnesteinene i GNUStep, et prosjekt som arbeider med å etterape NeXTs OpenStep brukergrensesnitt. Windowmaker har for det meste blitt skrevet av Alfredo Kojima (utviklingsleder siden 1997) og er utgitt under GNUs GPL lisens. Window Maker ble egentlig laget som en arvtager til AfterStep.
Windowmaker har rykte på seg å være mindre ressurskrevende enn andre vindusbehandlere av samme type, og brukes derfor både av personer som vil ha et raskt og effektivt brukergrensesnitt, personer som ønsker å jobbe i et lettkjørt miljø på grunn av lite maskinressurser, og personer som har et nostalgisk forhold til OpenStep-grensesnittet. En annen grunn til at mange brukere foretrekker Window Maker fremfor andre lette vindusbehandlere, som Fluxbox, Ion og Ratpoison er at Window Maker er laget slik at brukeren skal slippe å sette opp programmer gjennom arkaiske tekstfiler, men gjennom ett grafisk program kalt WPrefs.
== Dockapper ==
Window Maker har blitt kjent for å ha støtte for dockapper, små dataprogrammer som låser seg på spesielle steder på skrivebordet. Disse programmene kan vise forskjellig informasjon, som hvor mye ressurser man bruker eller hva klokken er, eller de kan utføre spesielle oppgaver. To av de vanligste dockappene er wmcalclock (klokke) og wmxmms (styringsverktøy for Xmms).
== Navnet ==
Opprinnelig het programmet WindowMaker (uten mellomrom), men navnet ble skiftet etter en nettadresse-konflikt mellom windowmaker.org, eid av Window Maker-prosjektet og windowmaker.com, eid av Windowmaker Software Ltd., som produserer programvare for vinduer og dører.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Window Maker – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Largo's Window Maker Page
dockapps.org – Dockapper for Window Maker | Window Maker (tidligere WindowMaker) er en vindusbehandler for vindussystemet X og en av hjørnesteinene i GNUStep, et prosjekt som arbeider med å etterape NeXTs OpenStep brukergrensesnitt. Windowmaker har for det meste blitt skrevet av Alfredo Kojima (utviklingsleder siden 1997) og er utgitt under GNUs GPL lisens. | 7,070 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Francis_Crick | 2023-02-04 | Francis Crick | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske biologer', 'Kategori:Britiske nobelprisvinnere', 'Kategori:Dødsfall 28. juli', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Fødsler 8. juni', 'Kategori:Fødsler i 1916', 'Kategori:Genetikere', 'Kategori:Medlemmer av Det franske vitenskapsakademiet', 'Kategori:Medlemmer av Royal Society', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Molekylærbiologer', 'Kategori:Mottakere av Copleymedaljen', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fysiologi eller medisin)', 'Kategori:Order of Merit', 'Kategori:Personer fra Northampton', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Francis Harry Compton Crick (født 8. juni 1916 Weston Favell i Northamptonshire, død 28. juli 2004 i San Diego i California) var en britisk fysiker og biolog. Han er berømt for å ha bidratt til oppdagelsen av DNA-molekylets struktur.
Han begynte å studere fysikk ved University College London hvor han ble B.Sc. i 1937. Etter andre verdenskrig begynte han å studere biologi.
I 1951 begynte han å arbeide sammen med James Watson ved Cavendish Laboratory ved University of Cambridge. Ved å bygge videre på røntgenfotografier gjort av Rosalind Franklin, greide de i 1953 å utarbeide en teori for hvordan DNA-molekylet var oppbygd, noe de fikk nobelprisen i fysiologi eller medisin for i 1962.
I nyere tid har han vært en viktig drivkraft for nye oppdagelser innen molekylærbiologien. Dette inkluderer slikt som den genetiske koden og hvordan proteinsyntesen fungerer. Senere forlot han biologien til fordel for en annen interesse, bevissthet.
Han døde i San Diego av kreft.
| Francis Harry Compton Crick (født 8. juni 1916 Weston Favell i Northamptonshire, død 28. juli 2004 i San Diego i California) var en britisk fysiker og biolog. Han er berømt for å ha bidratt til oppdagelsen av DNA-molekylets struktur.
Han begynte å studere fysikk ved University College London hvor han ble B.Sc. i 1937. Etter andre verdenskrig begynte han å studere biologi.
I 1951 begynte han å arbeide sammen med James Watson ved Cavendish Laboratory ved University of Cambridge. Ved å bygge videre på røntgenfotografier gjort av Rosalind Franklin, greide de i 1953 å utarbeide en teori for hvordan DNA-molekylet var oppbygd, noe de fikk nobelprisen i fysiologi eller medisin for i 1962.
I nyere tid har han vært en viktig drivkraft for nye oppdagelser innen molekylærbiologien. Dette inkluderer slikt som den genetiske koden og hvordan proteinsyntesen fungerer. Senere forlot han biologien til fordel for en annen interesse, bevissthet.
Han døde i San Diego av kreft.
== Priser (utvalg) ==
1975 – Copleymedaljen
1962 – Nobelprisen i fysiologi eller medisin
1960 – Albert Lasker Basic Medical Research Award
== Bøker skrevet av Crick ==
Of Molecules and Men (Prometheus Books, 2004; original utgave 1967) ISBN 1-59102-185-5
What Mad Pursuit: A Personal View of Scientific Discovery (Basic Books reprint edition, 1990) ISBN 0-465-09138-5
The Astonishing Hypothesis: The Scientific Search For The Soul (Scribner reprint edition, 1995) ISBN 0-684-80158-2
== Bøker som omhandler Crick ==
James D. Watson, The Double Helix: A Personal Account of the Discovery of the Structure of DNA, Atheneum, 1980, ISBN 0-689-70602-2 (først utgitt i 1968) er en veldig grei førstehåndsintroduksjon til Crick og Watsons arbeider. Boken la også grunnlaget for TV-programmet Life Story av BBC Horizon.
Francis Crick and James Watson: Pioneers in DNA Research by John Bankston, Francis Crick and James D. Watson (Mitchell Lane Publishers, Inc., 2002) ISBN 1-58415-122-6
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nobelprisen i fysiologi eller medisin 1962 hos Nobelprize.org
(en) Francis Crick hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysiologi eller medisin 1962 | Francis Harry Compton Crick (født 8. juni 1916 Weston Favell i Northamptonshire, død 28. | 7,071 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paul_von_Hindenburg | 2023-02-04 | Paul von Hindenburg | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den sorte ørns orden', 'Kategori:Dødsfall 2. august', 'Kategori:Dødsfall i 1934', 'Kategori:Fødsler 2. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1847', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Militär-Max-Joseph-Orden', 'Kategori:Monarkister', 'Kategori:Mottakere av Jernkorsets storkors', 'Kategori:Personer fra Poznań', 'Kategori:Personer fra den fransk-tyske krig', 'Kategori:Pour le Mérite', 'Kategori:Prøyssisk militærpersonell', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske arméoffiserer', 'Kategori:Tyske generalfeltmarskalker', 'Kategori:Tyske presidenter', 'Kategori:Tyskere fra første verdenskrig'] | Paul Ludwig Hans Anton von Beneckendorff und von Hindenburg (født 2. oktober 1847 i Posen, død 2. august 1934 på godset Neudeck i Østpreussen) var en tysk generalfeltmarskalk og politiker. Han var Tysklands andre president (Reichspräsident).
| Paul Ludwig Hans Anton von Beneckendorff und von Hindenburg (født 2. oktober 1847 i Posen, død 2. august 1934 på godset Neudeck i Østpreussen) var en tysk generalfeltmarskalk og politiker. Han var Tysklands andre president (Reichspräsident).
== Biografi ==
=== Bakgrunn og tidlig virke ===
Han ble født i Posen som sønn av den uradelige prøyssiske offiseren og godseieren Robert von Beneckendorff und von Hindenburg og hans kone, legedatteren Luise f. Schwickart.
Etter utdannelse ved kadettskolene i dagens Legnickie i Polen og i Berlin, ble Hindenburg offiser i den prøyssiske hær. Som ung løytnant kjempet han i slaget ved Königgrätz i 1866 og deltok i den fransk-prøyssiske krig 1870–1871. I 1893 ble han regimentssjef, i 1897 generalmajor, 1900 generalløytnant og sjef for 28. infanterifordelningen i Karlsruhe, i ble han 1903 general og sjef for 4e armékorps i Magdeburg, og i 1905 general i infanteriet.
=== Første verdenskrig ===
Han pensjonerte seg fra hæren i 1911, men returnerte til aktiv tjeneste ved utbruddet av første verdenskrig i august 1914. Der ble han satt til å erstatte Max von Prittwitz som sjef for dem 8. armé som kjempet i Østpreussen. Som svar på telegrammet fra generalstaben om han ville gjeninntre i tjeneste sendte han bare ordene «Bin bereit» («Er beredt»); som stabssjef fikk han seg tildelt Erich Ludendorff.
De ankom tidsnok til den 8. armé til å føre den til seier i slaget ved Tannenberg og senere i slaget ved de masuriske sjøer 14. september 1914. Mye av æren for disse seirene tilskrives oberst Max Hoffmann, som innså viktigheten av et sammenbrudd i sikkerheten til den russiske hærens radiokommunikasjoner. Noe informasjon ble sendt åpent (fordi den kryptografiske planleggingen ikke overlevde kontakten med fienden), tilstrekkelig til at den tyske hæren i området, under Ludendorff og Hindenburg, visste hvor russerne ville være og når.
Men det var Hindenburg som ble nasjonalhelt. Han ble 27. august utnevnt til generaloberst, 1. november til øverstkommanderende over samtlige styrker på Østfronten, og 27. november 1914 til feltmarskalk. Ludendorff fikk han med seg som stabssjef. De dannet et virksomt par under krigen, der Ludendorff sto for idéene og Hindenburg for roen og ansvaret.
Etter å ha tilføyd russerne ytterligere et alvorlig nederlag i det såkalte vinterslaget i Masurene i februar 1915 og gjennombruddet ved Gorlice-Tarnów i mai 1915, ivret Hindenburg for en mer energisk krigføring mot russerne, men ble motarbeidet av den daværende generalstabssjefen Erich von Falkenhayn. Da sistnevnte etter Verdunoffensivens mislykkede og Romanias krigserklæring gikk av som generalstabssjef og sjef for Oberste Heeresleitung, ble Hindenburg den 29. august 1916 utnevnt til hans etterfølger med Ludendorff som første generalkvartermester.Fra da av styrte de Tyskland mer eller mindre eneveldig sammen med sin nestkommanderende Erich Ludendorff i krigens siste år. i denne perioden lyktes det dem å slutte separatfred med både Russland og Romania. Hindenburg ble imidlertid dominert av Ludendorffs tankegang, blant av hans ekstreme politiske tanker og av den etterhvert usannsynlige tanke at en total tysk seier var mulig.
Ved en forkortelse av fronten i mars 1917 kom den store franske offensiv under Robert Nivelle stort sett som et slag i luften, og Hindeburg klarte ved energiske tiltak i hjemlandet, kalt «Hindenburgprogrammet», å øke krigsproduksjonen og innføre allmenn verneplikt. Alt dette var ment som et krafttak for å sikre den endelige offensiven og den totale seieren.
Den 21. mars 1918 begynte offensiven, men trass i stor fremgang i begynnelsen nådde den ikke sine mål. Den 29. september 1918 krevde Hindeburg av regjeringen at det ble innledet våpenhvileforhandlinger. Etter at keiseren den 9. november hadde begitt seg til Nederland og våpenhvilen ble undertegnet 11. november, forble Hindenburg på sin post og gjennomførte den tyske arméens transport hjem og dens avmobilisering, og nedla sin kommando først etter undertegnelsen av fredsavtalen i Versailles 3. juli 1919. Deretter bosatte han seg i Hannover.
Hindenburg kom senere etter krigen å støtte den såkalte dolkestøtslegenden, som la et av grunnlagene for nasjonalsosialistenes tiltrekningskraft i Tyskland, i det at han anså at var blitt forrådt av sosialdemokratene i regjeringen.
=== Rikspresident ===
Etter Versaillesfreden pensjonerte Hindenburg seg igjen fra hæren, og begynte en politisk karrière.
Hindenburg etterfulgte Friedrich Ebert som president i Weimarrepublikken etter Eberts død i april 1925. Hindenburg var egentlig monarkist; innen han aksepterte nomineringen til presidentkandidat til valget i 1925, reiste han til Nederland for å få godkjennelse fra den tidligere keiseren Wilhelm II. Hindenburg tilhørte ikke noe parti, men får betraktes som uavhengig konservativ. Da han ble president ble han støttet av de konservative og de nasjonalistiske krefter i landet, som begge håpet på at Hindenburg ville gagne deres sak.
Trass i at Hindenburg var antidemokrat, anså han seg bundet av den ed han hadde avlagt om å følga Weimarforfatningen. Han forsøkte imidlertid i stor grad på sitt personlige vis å hevde sitt embetes rett til medinnflytelse. I samband med folkeavstemningen om konfiskeringen av fyrstenes formuer sommeren 1926, sendte Hindenburg en protest i form av et brev til Friedrich Wilhelm von Loebell, som på Hindeburgs oppfordring ble offentliggjort. Ved regjeringskrisene spilte Hindenburg ofte en betydelig rolle ved å fremtvinge løsninger som i det minste for en tid løste krisene. Dette var blant annet tilfellet ved tilkomsten av Wilhelm Marx 4. regjering årsskriftet 1926/27. Ved dannelsen av Hermann Müllers regjering 28. juni 1928 krevde Hindeburg å få rett til å egnethetsprøve medlemmene i regjeringen. Samarbeidet med sosialdemokratene fungerte imidlertid oppsiktsvekkende godt, og Hermann Müller var høyt skattet av Hindenburg. Også Gustav Stresemanns politikk fikk hans støtte. Under inntrykk fra den voksende nasjonalsosialistiske opposisjon fra høsten 1930 tilrådet Hindenburg den hardere kurs som ble fulgt av Heinrich Brünings regjering.
Da Hermann Müllers koalisjonsregjering gikk i oppløsning i 1930 innledet Hindenburg en periode der han styrte ved presidentdekreter og gikk utenom parlamentet. I juli 1930 oppløste han riksdagen og utnevnte Heinrich Brüning til kansler Brüning var den første av tre konservative regjeringssjefer som på autoritært vis lovet å gjenopprette Tysklands makt og prestisej.
Hindenburg ble gjenvalgt ved presidentvalget i april 1932 med 53 % av stemmene. Han var da vesentlig alderssvekket og hadde hukommelsesproblemer. Han måtte overtales til å stille, for han ble av mange ansett som den eneste som kunne beseire Hitler. Nå fikk Hindenburg først og fremst med sin støtte fra det politiske sentrum og av sosialdemokratene, som så den pliktbevisste gamle militæroffiser som en garant for republikkens fortsatte liv, mot de stadig sterkere partiene på ytterkantene, nasjonalsosialistene og kommunistene.
Hindenburg krevde at man i denne situasjon tilpasset politikken i en mer nasjonalistisk retning, noe som Heinrich Brüning ikke anså seg å kunne akseptere, og fratrådte. Han ble etterfulgt av Franz von Papen, som vurderte dette spørsmålet mer som Hindenburg.
Etter flere sammenbrutte tyske regjeringer utså Hindenburg under stor tvil NSDAP-lederen Adolf Hitler til rikskansler i 1933, selv om han kort før hadde sagt at han aldri ville gjøre det. Etter riksdagsbrannen oppløste Hindenburg, på Hitlers begjæring, riksdagen. Den nyvalgte riksdagen gav Hitler ekstraordinær makt i pakt med den nye fullmaktsloven, med støtte i artikkel 48 i Weimarforfatningen.
Seniliteten gjorde seg etterhvert sterkere og sterkere gjeldende. Da Adolf Hitler besøkte ham kort tid før hans død, var han ikke i stand til å kjenne ham igjen og trodde han snakket med keiseren, og tiltalte rikskansleren med ordene Min Keiser.
Hindenburg forble president frem til sin død den 2. august 1934 på sitt gods Neudeck i Østpreussen, nøyaktig to måneder før sin 87. fødselsdag. Da Paul von Hindenburg døde, avskaffet Hitler umiddelbart posten som rikspresident og utropte seg selv til Führer und Reichskanzler.
== Begravelse, gravmæle ==
Hindenburgs sarkofag ble plassert i et stort monument i Tannenberg i Østpreussen. Monumentet ble ødelagt av russerne i 1945. Men i mars 1945 var Hindenburgs og hans kones sarkofag blitt fraktet fra Königsberg til Kiel med den lette krysseren «Emden». Etter ankomsten i det vestlige Tyskland ble han begravet i Marburg an der Lahn, hvor han idag hviler i byens berømte protestantiske Elisabethkirche. Kirken ble bygget av Den tyske orden før den ble kalt til Preussen, og bærer høymesterens våpen på sin hovedportal.
== Annet ==
Zeppelineren «Hindenburg» var oppkalt til hans ære, og Æreskorset kalles populært for Hindenburgkorset.
Hindenburg-lyset oppkalt etter Hindenburg ble brukt i skyttergravene i første verdenskrig, og siden også i andre verdenskrig i beskyttelsesrom, ved strømbrudd, mørklegning eller som nødbelysning.
Hindenburg var gift i et lykkelig ekteskap med filantropen Gertrud von Sperling, og fikk en sønn, Oskar, og to døtre.
== Skrifter ==
Aus meinem Leben. Hirzel, Leipzig 1920.
Briefe, Reden, Berichte. Herausgegeben und eingeleitet von Fritz Endres. Langewiesche-Brandt, Ebenhausen 1934.
Geleitworte schrieb Hindenburg zu Heinrich Beenken (Hrsg.): Was wir verloren haben. Entrissenes doch nie vergessenes deutsches Land. Zillessen, Berlin 1920 und zu Gerhard Schultze-Pfaelzer: Von Spa nach Weimar. Die Geschichte der deutschen Zeitenwende. Grethlein & Co, Zürich 1929.
Hindenburgs Testament, Verlag von Hoursch & Bechstedt, Köln, o. J., Digitalisat
== Litteratur ==
Bernhard von Hindenburg: Paul von Hindenburg. Ein Lebensbild. Berlin 1915. Spätere Auflagen unter dem Titel Feldmarschall von Hindenburg.
Emil Ludwig: Hindenburg und – Die Sage von der deutschen Republik; Amsterdam: Querido Verlag, 1935.
Andreas Dorpalen: Hindenburg in der Geschichte der Weimarer Republik. Leber, Frankfurt am Main 1966.
Walther Hubatsch: Hindenburg und der Staat. Aus den Papieren des Generalfeldmarschalls und Reichspräsidenten von 1878 bis 1934. Muster-Schmidt, Göttingen 1966.
John Wheeler-Bennett: Der hölzerne Titan. Paul von Hindenburg. Wunderlich, Tübingen 1969.
Wolfgang Ruge: Hindenburg. Porträt eines Militaristen. Berlin (Ost) 1974.
Werner Maser: Hindenburg. Eine politische Biographie. Moewig, Rastatt 1989, ISBN 3-8118-1118-5.
Horst Mühleisen: Das Testament Hindenburgs vom 11. Mai 1934, i Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte, Band 44, Nr 3, 1996, Juli s. 355–371, ISSN=0042-5702 Online=online, PDF; 7 MB
Walter Rauscher: Hindenburg. Feldmarschall und Reichspräsident. Ueberreuter, Wien 1997, ISBN 3-8000-3657-6.
Harald Zaun: Paul von Hindenburg und die deutsche Außenpolitik 1925–1934. Böhlau (zugleich Dissertation, Köln 1998) Köln/Weimar/Wien 1999, ISBN 3-412-11198-8.
Albert Grzesinski: Im Kampf um die deutsche Republik. Erinnerungen eines Sozialdemokraten. Herausgegeben von Eberhard Kolb. Oldenbourg, München 2001. 2. Auflage 2009, ISBN 978-3-486-59074-6.(Schriftenreihe der Stiftung Reichspräsident-Friedrich-Ebert-Gedenkstätte. Band 9.)
Jesko von Hoegen: Der Held von Tannenberg. Genese und Funktion des Hindenburg-Mythos (1914–1934.) Böhlau, Köln 2007, ISBN 978-3-412-17006-6.
Wolfram Pyta: Hindenburg. Herrschaft zwischen Hohenzollern und Hitler. Siedler, München, 2007, ISBN 978-3-88680-865-6.
Anna von der Goltz: Hindenburg. Power, Myth, and the Rise of the Nazis. Oxford University Press, Oxford 2009, ISBN 978-0-19-957032-4 (Oxford Historical Monographs).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Paul von Hindenburg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Paul von Hindenburg – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Paul von Hindenburg på Internet Movie Database
(en) Paul von Hindenburg hos The Movie Database
(de) Paul von Hindenburg 1847-1934, Deutsches Historisches Museum i Berlin | Paul Ludwig Hans Anton von Beneckendorff und von Hindenburg (født 2. oktober 1847 i Posen, død 2. | 7,072 |
null | 2023-02-04 | Isabel Allende | null | null | null | Isabel Allende (født 2. august 1942 i Lima) er en chilensk forfatter. | 7,073 |
null | 2023-02-04 | Vy | null | null | null | Vygruppen AS, markedsført som Vy, tidligere Norges Statsbaner (NSB), er et norsk transportkonsern eid av staten ved Samferdselsdepartementet. Selskapet driver primært tog- og godstrafikk på jernbane og persontransport med buss. | 7,074 |
null | 2023-02-04 | Alexander von Humboldt | null | null | null | Friedrich Heinrich Alexander friherre von Humboldt (født 14. september 1769 i Berlin, død 6. | 7,075 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heinz_Guderian | 2023-02-04 | Heinz Guderian | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 14. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1954', 'Kategori:Fødsler 17. juni', 'Kategori:Fødsler i 1888', 'Kategori:Medlemmer av frikorps', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Jernkorset (1914)', 'Kategori:Mottakere av Jernkorsets ridderkors', 'Kategori:Personer fra Chełmno', 'Kategori:Personer tilknyttet det tredje rike', 'Kategori:Prøyssere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Keiserrike)', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Reichswehr)', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Wehrmacht)', 'Kategori:Tyske arméoffiserer', 'Kategori:Tyske generaler', 'Kategori:Tyske krigsfanger under andre verdenskrig', 'Kategori:Tyske sakprosaforfattere', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Tyskere fra første verdenskrig'] | Heinz Wilhelm Guderian (født 17. juni 1888 i Kulm i Vest-Preussen, død 14. mai 1954 i Schwangau ved Füssen i Bayern) var en tysk general i den tyske hæren under andre verdenskrig, og en av grunnleggerne av blitzkrieg-konseptet. Han ble kjent under kallenavnet «pansergeneralen». Han spilte en viktig rolle i utviklingen av tyske panserkjøretøyer i mellomkrigstiden og utviklet mange av grunnprinsippene for stridsvognkrigføring, blant annet i den kjente boken Achtung – Panzer! Guderian var også en blant de få som våget å ta til orde mot Adolf Hitler, men mot slutten av krigen ble han avsatt på grunn av dette. Han deltok også i første verdenskrig. Guderians memoarer Erinnerungen eines Soldaten handler om hans deltagelse i andre verdenskrig.
| Heinz Wilhelm Guderian (født 17. juni 1888 i Kulm i Vest-Preussen, død 14. mai 1954 i Schwangau ved Füssen i Bayern) var en tysk general i den tyske hæren under andre verdenskrig, og en av grunnleggerne av blitzkrieg-konseptet. Han ble kjent under kallenavnet «pansergeneralen». Han spilte en viktig rolle i utviklingen av tyske panserkjøretøyer i mellomkrigstiden og utviklet mange av grunnprinsippene for stridsvognkrigføring, blant annet i den kjente boken Achtung – Panzer! Guderian var også en blant de få som våget å ta til orde mot Adolf Hitler, men mot slutten av krigen ble han avsatt på grunn av dette. Han deltok også i første verdenskrig. Guderians memoarer Erinnerungen eines Soldaten handler om hans deltagelse i andre verdenskrig.
== Tidlig liv ==
Guderian kom fra en offisersslekt, og faren var prøyssisk general. Fra 1901 til 1907 studerte han ved forskjellige kadettskoler. Han sluttet seg til hæren i 1908 i den 10. hannoverske jegerbataljonen kommandert av hans far. I 1911 sluttet Guderian seg til den 3. telegrafbataljonen i hærens signalkorps.
I 1913 giftet han seg med Margarete Goerne. De fikk senere to sønner, hvorav den ene, Heinz Günther Guderian, senere ble general i Bundeswehr.
== Første verdenskrig og mellomkrigstiden ==
Under den første verdenskrig gjorde han tjeneste som signaloffiser og senere ved Tysklands generalstab. Erfaringene fra denne krigen var avgjørende for hans senere synspunkter, blant annet problemene ved statisk krigføring og fordelene med gode radiokommunikasjoner.
Etter krigen forble Guderian i den nylig omorganiserte tyske hæren Reichswehr som ble etablert som følge av Versaillestraktaten. Her spesialiserte han seg på motorisert krigføring. Guderian snakket flytende fransk og engelsk, og studerte blant andre de britiske teoretikerne innen manøverkrigføring, J.F.C. Fuller og B.H. Liddell Hart, som han oversatte til tysk. Guderian var også interessert i skriftene til den unge franske offiseren Charles de Gaulle. I løpet av denne tiden utviklet Guderian seg til en av Tysklands fremste teoretikere innen denne form for krigføring.
I årene 1936–37 skrev han boken Achtung – Panzer! hvor han forklarer sine teorier om hvilken rolle stridsvogner og fly skal kunne spille i moderne krigføring. De panserstyrkene han skapte, skulle bli kjernen i de tyske stridskreftene under andre verdenskrig og det sentrale element i den stridsformen som ble kjent som blitzkrieg. Fortsatt fram til vår tid er hans teoretiske bidrag på dette området, samt hans taktiske disposisjoner i felt, emner for studier ved høyere militær utdanning.
== Andre verdenskrig ==
Under andre verdenskrig tjente han først som sjef for XIX armékorps i den tyske og sovjetiske invasjonen av Polen i 1939 og slaget om Frankrike i 1940. Han ble forfremmet til generaloberst og kommanderte pansergruppe 2, som senere ble omdøpt til 2. panserarmé, under felttoget mot Sovjetunionen i 1941. Guderians fremragende kunnskaper i panserkrigføring var sterkt medvirkende til at invasjonen hadde stor fremgang i begynnelsen. Hans såkalte Panzerarmée Guderian avanserte så raskt mot Smolensk og Moskva at han ble kalt for «Schneller Heinz» («Raske Heinz»). Guderian hadde forhåpninger om å bli den som skulle innta Moskva, men styrkene hans ble stanset like foran bygrensen. Da sovjeterne satte inn en motoffensiv, tok Guderian til orde for en tysk retrett. En konflikt med Günther von Kluge førte til at Guderian ble fratatt sin kommando og overført til reserven ved Hærens overkommando (Oberkommando des Heeres).Den 1. mars 1943 kunne han igjen tre inn i de aktive offiserenes rekker, da han ble utnevnt til generalinspektør for panserstyrkene. Attentatet mot Hitler den 20. juli 1944 førte til store omrokeringer i generalstaben, foruten mange arrestasjoner. Hitler ønsket en generalstabssjef han visste ville vise ham betingelsesløs lojalitet, og utnevnte Guderian til stillingen den 21. juli. Guderian begynte sin gjerning med å kreve avskjedigelsen av enhver offiser som ikke helhjertet støttet nasjonalsosialismens idealer, og forlangte at hans kolleger i generalstaben skulle komme med lojalitetserklæringer overfor Hitler. Guderian satt dessuten i hærens æresdomstol, sammen med blant andre Gerd von Rundstedt og Wilhelm Keitel, som avskjediget hundrevis av offiserer som var mistenkt for å ha vært delaktige i attentatet og kuppforsøket mot Hitler. Dermed kunne offiserene overlates til Roland Freislers Volksgerichtshof, som deretter dømte de fleste av dem til døden.
Guderians utnevnelse til generalstabssjef ble mislikt av mange av hans generalstabskolleger, som mente at Guderian manglet forståelse for strategiske spørsmål, foruten at hans fokus var for ensidig rettet mot panservåpenets operasjoner. Deres frykt skulle vise seg ubegrunnet, for Guderian fikk i realiteten minimal innflytelse på taktiske og strategiske anliggender. Hans eneste ansvarsområde var også krigen på Østfronten. Han vant likevel ikke sine kollegers tillit, og det ble snart klart at han heller ikke hadde Hitlers tillit, noe som totalt sett betydde at han ikke kunne fungere som noen effektiv generalstabssjef.
Mot slutten av krigen kom Guderian alvorlig på kant med Hitler. Han ble fritatt for tjenesten den 28. mars 1945 etter en voldsom krangel med Hitler, hvor denne nektet Guderian å foreta en ønsket omgruppering for å sikre forsvaret av Berlin. Mot slutten av krigen hadde Guderian protestert stadig mer åpent og frittalende overfor det han kalte Hitlers «strutsestrategi». Særlig mislikte Guderian diktatorens fornektelse av realitetene på Østfronten, som stadig rykket nærmere hovedstaden.
Etter krigen ble det vurdert å reise krigsforbrytersak mot Guderian, på bakgrunn av polske og sovjetiske anklager om at han hadde truet med å skyte polske krigsfanger dersom de resterende polske styrkene ikke overga seg. Men dette ble ikke bevist, og saken mot ham ble avvist med den begrunnelse at hans handlinger under krigen var i overensstemmelse med en profesjonell soldats. Polens anmodning om å få ham utlevert ble følgelig også avvist.
Imidlertid hadde han 6. mars 1945 gått Joseph Goebbels' ærend og talt til innbudte tyske og utenlandske journalister om Den røde armés overgrep i øst. Guderian presenterte da to tyske offiserer som hadde kjempet seg tilbake fra det beleirede Poznań, og kunne fortelle hva de hadde sett på veien. Deretter leste han opp deler av en dagsordre fra marskalk Sjukov beregnet på å gjenopprette sviktende sovjetisk disiplin, og avsluttet med en uttalelse om oppslagene i verdenspressen om konsentrasjonsleirene Auschwitz og Majdanek: «Jeg har selv kjempet i Sovjetunionen, men aldri merket noen djevelovner, gasskamre eller lignende frembringelser av en syk fantasi.» – Han ble overhodet ikke trodd. Tjenestemannen Hans-Georg von Studnitz fra det tyske utenriksdepartementet noterte betenkt: «Inntrykket av denne redegjørelsen var ikke godt. Verden kjenner nå til fotografier, filmer og øyenvitneskildringer [fra] Majdanek, Auschwitz og lignende institusjoner i de tidligere okkuperte områdene. Det tyske folk vet riktignok ikke noe. Likevel bør man anta at Guderian er underrettet. Desto merkeligere fremstår det at han tar opp spørsmålet på denne måten (…) i et militært så viktig øyeblikk.»Guderian overga seg til amerikanske styrker 10. mai 1945 og var internert av amerikanerne som krigsfange i Allendorf og Neustadt i Hessen fram til juni 1948. Hans erindringer utkom i 1952. Han døde 14. mai 1954 i Schwangau bei Füssen,Vest-Tyskland.
== Personen Guderian ==
Heinz Guderian var en faglig dyktig offiser, men hadde et kraftig temperament som i blant kunne få ham i vanskeligheter. Tidlig i karrieren ble han dekket av sine overordnede, som så Guderians dyktighet og store potensial.
På den andre siden fremstod han som en av de mest Hitler-tro blant generalene, et faktum som han etter krigen delvis forsøkte å dekke over. Hans lojalitet gikk så langt, og var så velkjent, at hans kolleger ikke våget å kritisere Hitler i Guderians nærvær. De kunne ikke stole på at samtalen ville forbli fortrolig. Generalene i hærens overkommando kunne ellers lufte sin motvilje mot Hitler med hverandre på en forholdsvis fri måte.
Ikke desto mindre skulle han bli en av de få høyere offiserene som våget å motsi Hitler, selv om de store sammenstøtene først kom helt mot slutten av krigen. Da kom han også i krasse krangler med Hitler, noe som til slutt fikk ham avskjediget. Han viste seg som en nytenker og innovatør, og nøt stor popularitet, både som planlegger og som kommandant i felten. I sistnevnte posisjon likte han å være i fremste frontlinje sammen med sine soldater. Hans resultater kom som følge av grundig faglig kunnskap og analyse, i motsetning til den mer intuitive Erwin Rommel.
Guderians sønn Heinz Günther Guderian ble en prominent tysk general i Bundeswehr i etterkrigstiden som inspektør for panserstyrkene.
== Se også ==
Myten om det rene Wehrmacht
== Bibliografi ==
Die Panzertruppen und ihr Zusammenwirken mit den anderen Waffen, 1937
Achtung – Panzer! (1937) ISBN 0-304-35285-3
Erinnerungen eines Soldaten (1952) ISBN 0-306-81101-4
Kann Westeuropa verteidigt werden?, Plesse-Verlag, Götfingen, 1951
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Heinz Guderian – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Om Guderian (engelsk) | Tyske keiserriket til 1918 Weimarrepublikken til 1933 Tyskland til 1945 | 7,076 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heinz_Guderian | 2023-02-04 | Heinz Guderian | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 14. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1954', 'Kategori:Fødsler 17. juni', 'Kategori:Fødsler i 1888', 'Kategori:Medlemmer av frikorps', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Jernkorset (1914)', 'Kategori:Mottakere av Jernkorsets ridderkors', 'Kategori:Personer fra Chełmno', 'Kategori:Personer tilknyttet det tredje rike', 'Kategori:Prøyssere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Keiserrike)', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Reichswehr)', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Wehrmacht)', 'Kategori:Tyske arméoffiserer', 'Kategori:Tyske generaler', 'Kategori:Tyske krigsfanger under andre verdenskrig', 'Kategori:Tyske sakprosaforfattere', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Tyskere fra første verdenskrig'] | Heinz Wilhelm Guderian (født 17. juni 1888 i Kulm i Vest-Preussen, død 14. mai 1954 i Schwangau ved Füssen i Bayern) var en tysk general i den tyske hæren under andre verdenskrig, og en av grunnleggerne av blitzkrieg-konseptet. Han ble kjent under kallenavnet «pansergeneralen». Han spilte en viktig rolle i utviklingen av tyske panserkjøretøyer i mellomkrigstiden og utviklet mange av grunnprinsippene for stridsvognkrigføring, blant annet i den kjente boken Achtung – Panzer! Guderian var også en blant de få som våget å ta til orde mot Adolf Hitler, men mot slutten av krigen ble han avsatt på grunn av dette. Han deltok også i første verdenskrig. Guderians memoarer Erinnerungen eines Soldaten handler om hans deltagelse i andre verdenskrig.
| Heinz Wilhelm Guderian (født 17. juni 1888 i Kulm i Vest-Preussen, død 14. mai 1954 i Schwangau ved Füssen i Bayern) var en tysk general i den tyske hæren under andre verdenskrig, og en av grunnleggerne av blitzkrieg-konseptet. Han ble kjent under kallenavnet «pansergeneralen». Han spilte en viktig rolle i utviklingen av tyske panserkjøretøyer i mellomkrigstiden og utviklet mange av grunnprinsippene for stridsvognkrigføring, blant annet i den kjente boken Achtung – Panzer! Guderian var også en blant de få som våget å ta til orde mot Adolf Hitler, men mot slutten av krigen ble han avsatt på grunn av dette. Han deltok også i første verdenskrig. Guderians memoarer Erinnerungen eines Soldaten handler om hans deltagelse i andre verdenskrig.
== Tidlig liv ==
Guderian kom fra en offisersslekt, og faren var prøyssisk general. Fra 1901 til 1907 studerte han ved forskjellige kadettskoler. Han sluttet seg til hæren i 1908 i den 10. hannoverske jegerbataljonen kommandert av hans far. I 1911 sluttet Guderian seg til den 3. telegrafbataljonen i hærens signalkorps.
I 1913 giftet han seg med Margarete Goerne. De fikk senere to sønner, hvorav den ene, Heinz Günther Guderian, senere ble general i Bundeswehr.
== Første verdenskrig og mellomkrigstiden ==
Under den første verdenskrig gjorde han tjeneste som signaloffiser og senere ved Tysklands generalstab. Erfaringene fra denne krigen var avgjørende for hans senere synspunkter, blant annet problemene ved statisk krigføring og fordelene med gode radiokommunikasjoner.
Etter krigen forble Guderian i den nylig omorganiserte tyske hæren Reichswehr som ble etablert som følge av Versaillestraktaten. Her spesialiserte han seg på motorisert krigføring. Guderian snakket flytende fransk og engelsk, og studerte blant andre de britiske teoretikerne innen manøverkrigføring, J.F.C. Fuller og B.H. Liddell Hart, som han oversatte til tysk. Guderian var også interessert i skriftene til den unge franske offiseren Charles de Gaulle. I løpet av denne tiden utviklet Guderian seg til en av Tysklands fremste teoretikere innen denne form for krigføring.
I årene 1936–37 skrev han boken Achtung – Panzer! hvor han forklarer sine teorier om hvilken rolle stridsvogner og fly skal kunne spille i moderne krigføring. De panserstyrkene han skapte, skulle bli kjernen i de tyske stridskreftene under andre verdenskrig og det sentrale element i den stridsformen som ble kjent som blitzkrieg. Fortsatt fram til vår tid er hans teoretiske bidrag på dette området, samt hans taktiske disposisjoner i felt, emner for studier ved høyere militær utdanning.
== Andre verdenskrig ==
Under andre verdenskrig tjente han først som sjef for XIX armékorps i den tyske og sovjetiske invasjonen av Polen i 1939 og slaget om Frankrike i 1940. Han ble forfremmet til generaloberst og kommanderte pansergruppe 2, som senere ble omdøpt til 2. panserarmé, under felttoget mot Sovjetunionen i 1941. Guderians fremragende kunnskaper i panserkrigføring var sterkt medvirkende til at invasjonen hadde stor fremgang i begynnelsen. Hans såkalte Panzerarmée Guderian avanserte så raskt mot Smolensk og Moskva at han ble kalt for «Schneller Heinz» («Raske Heinz»). Guderian hadde forhåpninger om å bli den som skulle innta Moskva, men styrkene hans ble stanset like foran bygrensen. Da sovjeterne satte inn en motoffensiv, tok Guderian til orde for en tysk retrett. En konflikt med Günther von Kluge førte til at Guderian ble fratatt sin kommando og overført til reserven ved Hærens overkommando (Oberkommando des Heeres).Den 1. mars 1943 kunne han igjen tre inn i de aktive offiserenes rekker, da han ble utnevnt til generalinspektør for panserstyrkene. Attentatet mot Hitler den 20. juli 1944 førte til store omrokeringer i generalstaben, foruten mange arrestasjoner. Hitler ønsket en generalstabssjef han visste ville vise ham betingelsesløs lojalitet, og utnevnte Guderian til stillingen den 21. juli. Guderian begynte sin gjerning med å kreve avskjedigelsen av enhver offiser som ikke helhjertet støttet nasjonalsosialismens idealer, og forlangte at hans kolleger i generalstaben skulle komme med lojalitetserklæringer overfor Hitler. Guderian satt dessuten i hærens æresdomstol, sammen med blant andre Gerd von Rundstedt og Wilhelm Keitel, som avskjediget hundrevis av offiserer som var mistenkt for å ha vært delaktige i attentatet og kuppforsøket mot Hitler. Dermed kunne offiserene overlates til Roland Freislers Volksgerichtshof, som deretter dømte de fleste av dem til døden.
Guderians utnevnelse til generalstabssjef ble mislikt av mange av hans generalstabskolleger, som mente at Guderian manglet forståelse for strategiske spørsmål, foruten at hans fokus var for ensidig rettet mot panservåpenets operasjoner. Deres frykt skulle vise seg ubegrunnet, for Guderian fikk i realiteten minimal innflytelse på taktiske og strategiske anliggender. Hans eneste ansvarsområde var også krigen på Østfronten. Han vant likevel ikke sine kollegers tillit, og det ble snart klart at han heller ikke hadde Hitlers tillit, noe som totalt sett betydde at han ikke kunne fungere som noen effektiv generalstabssjef.
Mot slutten av krigen kom Guderian alvorlig på kant med Hitler. Han ble fritatt for tjenesten den 28. mars 1945 etter en voldsom krangel med Hitler, hvor denne nektet Guderian å foreta en ønsket omgruppering for å sikre forsvaret av Berlin. Mot slutten av krigen hadde Guderian protestert stadig mer åpent og frittalende overfor det han kalte Hitlers «strutsestrategi». Særlig mislikte Guderian diktatorens fornektelse av realitetene på Østfronten, som stadig rykket nærmere hovedstaden.
Etter krigen ble det vurdert å reise krigsforbrytersak mot Guderian, på bakgrunn av polske og sovjetiske anklager om at han hadde truet med å skyte polske krigsfanger dersom de resterende polske styrkene ikke overga seg. Men dette ble ikke bevist, og saken mot ham ble avvist med den begrunnelse at hans handlinger under krigen var i overensstemmelse med en profesjonell soldats. Polens anmodning om å få ham utlevert ble følgelig også avvist.
Imidlertid hadde han 6. mars 1945 gått Joseph Goebbels' ærend og talt til innbudte tyske og utenlandske journalister om Den røde armés overgrep i øst. Guderian presenterte da to tyske offiserer som hadde kjempet seg tilbake fra det beleirede Poznań, og kunne fortelle hva de hadde sett på veien. Deretter leste han opp deler av en dagsordre fra marskalk Sjukov beregnet på å gjenopprette sviktende sovjetisk disiplin, og avsluttet med en uttalelse om oppslagene i verdenspressen om konsentrasjonsleirene Auschwitz og Majdanek: «Jeg har selv kjempet i Sovjetunionen, men aldri merket noen djevelovner, gasskamre eller lignende frembringelser av en syk fantasi.» – Han ble overhodet ikke trodd. Tjenestemannen Hans-Georg von Studnitz fra det tyske utenriksdepartementet noterte betenkt: «Inntrykket av denne redegjørelsen var ikke godt. Verden kjenner nå til fotografier, filmer og øyenvitneskildringer [fra] Majdanek, Auschwitz og lignende institusjoner i de tidligere okkuperte områdene. Det tyske folk vet riktignok ikke noe. Likevel bør man anta at Guderian er underrettet. Desto merkeligere fremstår det at han tar opp spørsmålet på denne måten (…) i et militært så viktig øyeblikk.»Guderian overga seg til amerikanske styrker 10. mai 1945 og var internert av amerikanerne som krigsfange i Allendorf og Neustadt i Hessen fram til juni 1948. Hans erindringer utkom i 1952. Han døde 14. mai 1954 i Schwangau bei Füssen,Vest-Tyskland.
== Personen Guderian ==
Heinz Guderian var en faglig dyktig offiser, men hadde et kraftig temperament som i blant kunne få ham i vanskeligheter. Tidlig i karrieren ble han dekket av sine overordnede, som så Guderians dyktighet og store potensial.
På den andre siden fremstod han som en av de mest Hitler-tro blant generalene, et faktum som han etter krigen delvis forsøkte å dekke over. Hans lojalitet gikk så langt, og var så velkjent, at hans kolleger ikke våget å kritisere Hitler i Guderians nærvær. De kunne ikke stole på at samtalen ville forbli fortrolig. Generalene i hærens overkommando kunne ellers lufte sin motvilje mot Hitler med hverandre på en forholdsvis fri måte.
Ikke desto mindre skulle han bli en av de få høyere offiserene som våget å motsi Hitler, selv om de store sammenstøtene først kom helt mot slutten av krigen. Da kom han også i krasse krangler med Hitler, noe som til slutt fikk ham avskjediget. Han viste seg som en nytenker og innovatør, og nøt stor popularitet, både som planlegger og som kommandant i felten. I sistnevnte posisjon likte han å være i fremste frontlinje sammen med sine soldater. Hans resultater kom som følge av grundig faglig kunnskap og analyse, i motsetning til den mer intuitive Erwin Rommel.
Guderians sønn Heinz Günther Guderian ble en prominent tysk general i Bundeswehr i etterkrigstiden som inspektør for panserstyrkene.
== Se også ==
Myten om det rene Wehrmacht
== Bibliografi ==
Die Panzertruppen und ihr Zusammenwirken mit den anderen Waffen, 1937
Achtung – Panzer! (1937) ISBN 0-304-35285-3
Erinnerungen eines Soldaten (1952) ISBN 0-306-81101-4
Kann Westeuropa verteidigt werden?, Plesse-Verlag, Götfingen, 1951
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Heinz Guderian – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Om Guderian (engelsk) | Tyskland 1933–1945 Vest-Tyskland 1956–1974 | 7,077 |
null | 2023-02-04 | Gråkallbanen | null | null | null | thumb|Trikkenettet i Trondheim | 7,078 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vilhelm_II_av_Tyskland | 2023-02-04 | Vilhelm II av Tyskland | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Den røde ørns orden', 'Kategori:Dødsfall 4. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1941', 'Kategori:Fødsler 27. januar', 'Kategori:Fødsler i 1859', 'Kategori:Huset Hohenzollern', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Militär-Max-Joseph-Orden', 'Kategori:Mottakere av Jernkorsets storkors', 'Kategori:Prøyssiske kongelige', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Tyske keisere', 'Kategori:Tyskere fra første verdenskrig'] | Fredrik Vilhelm Victor Albert av Preussen (tysk: Friedrich Wilhelm Viktor Albert von Preußen) (født 27. januar 1859 i Berlin, død 4. juni 1941 i Doorn, Nederland) var konge av Preussen og keiser av Tyskland i 30 år i perioden 1888 til han måtte abdisere i 1918 etter nederlaget i første verdenskrig.
Han hadde arverett som konge av Preussen som etter Det tyske rikes forfatning av 1871 også ga arverett som tysk keiser. Han ble keiser 29 år gammel, og etterfulgte i realiteten sin farfar Vilhelm I da faren Fredrik III døde av kreft etter bare 99 dager på tronen og var syk i hele perioden. Han satt som tysk keiser i 30 år, men måtte abdisere etter nederlaget i første verdenskrig. Han gikk da i eksil i Nederland, hvor han levde i 23 år, fram til sin død.
Vilhelm var kjent som norgesvenn og besøkte Norge nesten hvert eneste år i en årrekke.
| Fredrik Vilhelm Victor Albert av Preussen (tysk: Friedrich Wilhelm Viktor Albert von Preußen) (født 27. januar 1859 i Berlin, død 4. juni 1941 i Doorn, Nederland) var konge av Preussen og keiser av Tyskland i 30 år i perioden 1888 til han måtte abdisere i 1918 etter nederlaget i første verdenskrig.
Han hadde arverett som konge av Preussen som etter Det tyske rikes forfatning av 1871 også ga arverett som tysk keiser. Han ble keiser 29 år gammel, og etterfulgte i realiteten sin farfar Vilhelm I da faren Fredrik III døde av kreft etter bare 99 dager på tronen og var syk i hele perioden. Han satt som tysk keiser i 30 år, men måtte abdisere etter nederlaget i første verdenskrig. Han gikk da i eksil i Nederland, hvor han levde i 23 år, fram til sin død.
Vilhelm var kjent som norgesvenn og besøkte Norge nesten hvert eneste år i en årrekke.
== Familiebakgrunn ==
Han var sønn av kronprins Fredrik og prinsesse Victoria av Storbritannia og Irland, av huset Sachsen-Coburg-Gotha. Hans mor var tante til Alexandra av Hessen, gift med tsar Nikolaj II (av huset Oldenburg) av Russland, og søster til kong Edward VII av Storbritannia. Han var eldste barnebarn av dronning Victoria av Storbritannia (av huset Hannover) og prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha. Han ble døpt med de tradisjonelle prøyssiske kongenavnene Fredrik og Vilhelm, og dessuten oppkalt etter sine besteforeldre i Storbritannia. Hans mor var den britiske dronningens eldste barn, og hadde ikke menn gått foran kvinner, ville han blitt britisk konge også.
Vilhelm hadde et nært, personlig vennskap med sine fettere, tsar Nikolaj II av Russland og kong Georg V av Storbritannia. Han prøvde ofte å erte og plage sine kongelige slektninger.Vilhelm ble i 1881 gift med prinsesse Augusta Viktoria av Schleswig-Holstein-Sonderburg-Augustenburg, og fikk syv barn. Etter hennes død ble han i 1922 gift med prinsesse Hermine Reuss av Greiz.
== Oppvekst ==
=== Medfødte fysiske skader ===
Vilhelm ble født med flere fysiske skader som følge av en komplisert setefødsel, blant annet var hans venstre arm rundt skulderen, noe som skadet nervene (Erbs parese) i den øvre del av armen slik at denne aldri vokste helt ut. Som voksen var derfor den venstre armen 13 cm kortere enn den høyre. Hans venstre hånd var omtrent halvparten så stor som hans høyre, og han holdt denne skjult på de fleste fotografier av ham. I tillegg var han plaget av nedsatt førlighet og kroniske øresmerter hele livet. Historikere har antatt at hans fysiske handikap påvirket hans emosjonelle utvikling.
=== Skolegang ===
Hans skolegang startet da han var seks år, under ledelse av den 39 år gamle huslæreren Georg Ernst Hinzpeter. Han var en humørløs kalvinist som sto for en streng og autoritær oppdragelse med 12 timers arbeidsdager.Til tross for sine fysiske handikap, fikk Vilhelm militær utdannelse i den keiserlige residensbyen Potsdam. Han studerte også ved Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität i Bonn blant konservative studenter fra den tyske eliten. Han hadde et kvikt hode og ble kunnskapsrik, men dette ble imidlertid ofte overskygget av hans heftige temperament.
=== Politisk brikke ===
Både gjennom sin utdannelse og miljø ble Vilhelm en ekte junker og prøysser, men dette i opposisjon til sine mer liberalt innstilte foreldre. Da han ble keiser etter at faren Fredrik døde av spiserørskreft etter bare tre måneder på tronen, brøt moren med sønnen.Vilhelm kom i konflikt mellom sin bakgrunn og Otto von Bismarcks ambisjoner på vegne av ham og for Tyskland. Begge sider av Vilhelms familie hadde hatt psykiske lidelser, og dette kan forklare hans ustabile emosjoner. Begge Vilhelms foreldre, Fredrik og Victoria, beundret prinsgemal-forholdet som Victorias far var i i forhold til dronning Victoria. De planla derfor å styre på samme måte som dronning Victoria og prins Albert i Storbritannia, og planla å reformere styreformen som Bismarck hadde innført for seg selv og balansere denne ved å gi Riksdagen større innflytelse ved at regjeringen skulle være ansvarlig over den i en parlamentarisme i stedet for å være ansvarlig overfor keiseren. Videre skulle regjeringens beslutninger bli tatt på grunnlag av konsensus slik at de sto ansvarlig overfor hverandre. Fredrik kalte Bismarcks konstitusjon for «genialt kaos».Kronprinsparet sto politisk nær Deutsche Fortschrittspartei, og Bismarck var svært redd for at om den da i 70-årene keiser Vilhelm I skulle dø, så ville en politiker fra Deutsche Fortschrittspartei bli kansler. Han sørget derfor for å holde kronprinsen unna all politisk innflytelse og prøvde å gjøre ham upopulær.Da Vilhelm var tidlig i 20-årene prøvde Bismarck, ganske vellykket, å skille ham fra sine liberale foreldre, og ønsket å bruke den unge prinsen som et politisk våpen mot foreldrene for å sikre sin egen politiske dominans. Vilhelm utviklet gjennom dette et dysfunksjonelt forhold til sine foreldre, særlig overfor sin engelske mor. I et utbrudd i april 1889, som keiserinne Victoria senere gjenga til sin mor, dronning Victoria, hadde Vilhelm rasende sagt at «en engelsk lege (Morell Mackenzie) drepte min far, og en engelsk lege ødela armen min – noe som er min mors feil» som ikke skulle ha tillatt noen tysk lege å behandle verken seg selv eller sin nærmeste familie.
== Som person og politisk syn ==
Vilhelm var veltalende og hadde sans for dramatiske effekter. Han var samtidens ubestridelige superkjendis og medieyndling, og er blitt kalt den første ukebladkongen, slik han fylte pressen med bilder og stoff fra sine reiser og arrangementer. Han var musikalsk og språkmektig, en svært god taler og hadde et utpreget sosialt vesen som satte pris på selskapsleker og slapstick-humor. Han var svært kunnskapsrik og kunne derfor konversere over et bredt felt.
Han er omtalt som talentfull, med en rask og noen ganger en helt fremragende forståelse, med sans for moderne, tekniske nyvinninger og industriutvikling. Men samtidig kunne han være overflatisk, forhastet, rastløs og mangle dypere forståelse, og ønske om å nå mål gjennom hardt arbeid eller nok driv til å se hvor arbeidet skal føre til. Han ville at dagene skulle være morsomme og koselige, samtidig som han søkte anerkjennelse fra omgivelsene.Samtidig hadde han et krevende gemytt, kunne være oppfarende og vanskelig for sine omgivelser. Han hadde vanskeligheter med å ta krevende beslutninger, og kunne bli hysterisk, deprimert og sengeliggende om det gikk galt.Politisk var han et produkt av sin tid, men var svært konservativ og lite fremtidsorientert. Men hans omskiftelige sinn, han ble i sin samtid kalt «Wilhelm der Plötzliche», gjorde at han plutselig kunne gå inn for en sak, uten at det standpunktet var en naturlig del av en politisk tenkning.Historikere diskuterer i hvilken grad sider ved hans lynne har hatt konsekvenser for særlig hans utenrikspolitikk. Han hadde tiltro til maktbruk og Survival of the fittest både i innenriks- og utenrikspolitikken. Samtidig kunne han skjule sin dype usikkerhet gjennom tøffe taleformer.
== Tid som keiser ==
=== Forholdet til Bismarck ===
Da Vilhelm ble keiser, ønsket han innledningsvis å samarbeide med Bismarck. Men Vilhelm var ærgjerrig og egenrådig. Bismarck var med årene blitt stadig steilere og mer despotisk, og uenighet og gjensidig irritasjon førte til krisen i 1890 da Bismarck måtte gå av. Bakgrunnen for konflikten var uenighet om både utenrikspolitikken og lovgivningen, herunder både den anti-sosialistiske loven og arbeidervernlovgivningen.
==== Uenighet om utenrikspolitikken ====
Motsetningene i utenrikspolitikken ble skjerpet særlig etter Vilhelms sterke antirussiske innstilling etter fetteren, tsar Nikolajs innblanding i de interne forholdende i Østerrike-Ungarn da han oppmuntret den sørslaviske befolkningen til å kreve likestilling med den tyske og ungarske befolkningen innen riket. Slik rokket han på Bismarcks fininnstilte, kompliserte og krevende utenrikspolitiske balansepolitikk, og det ble stadig vanskeligere å opprettholde dobbeltspillet overfor Russland.Videre var det uenighet mellom Bismarck og den unge keiseren om koloni-politikken, da Bismarck mislikte all form for kolonialisme. Keiseren ville gjøre Tyskland til en avgjørende faktor i stormaktspolitikken; og mente Tyskland hadde samme rett til et afrikansk kolonivelde som Frankrike, Belgia og Storbritannia. Vilhelm drømte om å skape et stort tysk imperium og slo inn på en aggressiv kolonipolitikk. Til tross for at Tyskland kom sent med i Kappløpet om Afrika, lyktes det å etablere tyske kolonier i Tysk Sørvest-Afrika, Tysk Østafrika, Tysk Kamerun og deler av dagens Togo.
==== Uenighet om Sosialistloven ====
Konfliktene knyttet til lovgivning var særlig i forbindelse med Bismarcks ønske om å gjøre Sosialistloven permanent. Bismarck hadde støtte fra de konservative og Nationalliberale Partei, bortsett fra bestemmelsen om at politiet kunne kaste sosialistiske agitatorer ut av deres hjem, en bestemmelse som hadde vært i hyppig bruk. Nationalliberale Partei kunne ikke gå med på denne bestemmelsen, mens de konservative og Bismarck ville ha lovgivningen igjennom samlet. Vilhelm hadde i mellomtiden engasjert seg i de sosiale forholdene for gruvearbeidere, som hadde vært i streik året før. Han blandet seg derfor inn i Bismarcks argumentasjon og ønsket en mer sosialt orientert politikk. I forhold til Sosialistloven, sto han på samme linje som Nationalliberale Partei, og nektet å legge ned det vetoet som Bismarck krevde da han ikke fikk hele lovgivningen samlet igjennom. Bismarck avslørte at hans hensikt var å provosere sosialistene fram til opprør, slik at de kunne knuses med makt, noe keiseren var sterkt i mot.
==== Endelig brudd ====
Keiserens sosialpolitiske engasjement gjorde at han ville avholde en internasjonal arbeiderkonferanse. Bismarck prøvde å torpedere dette, og prøvde å overtale den franske regjeringen til ikke å delta. Bismarck forbød ministrene å ha kontakt med keiseren uten Bismarcks tillatelse, i tråd med en glemt kabinettsordre fra 1852, siden han var redd for at de kunne prøve å komme frem til andre løsninger enn dem Bismarck ønsket. Keiseren klandret Bismarck for å sette opp barrierer mellom keiseren og ministrene, og for å diskutere allianser i Riksdagen med det katolske Deutsche Zentrumspartei uten keiserens viten. Han klandret også Bismarck for å ha latt være å informere ham om det vanskelige forholdet mellom Russland og Tyskland.
Dagen etter fikk Bismarck beskjed gjennom general Wilhelm von Hahnke, leder for det militære kabinettet, at keiseren forventet at Bismarck umiddelbart klargjorde at ministrene kunne ha direkte kontakt med keiseren uten Bismarcks godkjennelse. Både lederen for generalstaben, Alfred Graf von Waldersee og det militære kabinettet ba keiseren om å avskjedige Bismarck. Bismarck ventet imidlertid i fire dager før han 18. mars 1890 søkte om avskjed.
=== Gjennomslagskraft ===
Etter Bismarcks avgang, ønsket Vilhelm selv en sterkere innflytelse over politikken. Han utnevnte derfor svakere kanslere, men den omskiftelige Vilhelms skapte i stedet usikkerhet i statsledelsen. Umiddelbart etter Bismarck, ble Leo von Caprivi rikskansler, og han ble erstattet av Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst i 1894. Det er en debatt mellom historikere i hvilken utstrekning Vilhelm på denne tiden faktisk hadde et personlig styre, men det er klart at det var en helt annen dynamikk mellom keiseren og forvaltningens øverste leder, rikskansleren. Disse rikskanslerne var sentrale og erfarne embetsmenn, og ikke statsmenn som Bismarck.
Men da Hohenlohe ble skiftet ut i 1900, utnevnte han en han mente var «sin Bismarck», Bernhard von Bülow. På denne tiden fokuserte keiseren på sin viktigste agenda, oppbyggingen av Den keiserlige flåte som kunne balansere med den britiske, slik at Tyskland kunne få anerkjennelse som stormakt.
Etter hvert sank hans prestisje og han ble særlig utsatt for skarpe angrep fra sosialdemokratene i Sozialdemokratische Partei Deutschlands. Etter utbruddet av første verdenskrig i 1914 kom han i bakgrunnen.
=== Utenrikspolitikk ===
Vilhelm var særlig opptatt av utenriks- og kolonispørsmålene, hvor hans ambisjoner var å gjøre Tyskland til en sentral faktor i stormaktspolitikken. Han forlot Bismarcks forsiktige «kontinentalpolitikk» og fremmet i stedet en «verdenspolitikk».
Han ville skape et stort tysk imperium og slo inn på en aggressiv kolonipolitikk. For å fremme sine ærgjerrige planer styrket han Den keiserlige hæren og begynte en utstrakt oppbygging av Den tyske keiserlige flåte. Hans mer aggressive utenrikspolitikk førte til en tilnærming mellom Storbritannia, Frankrike og Russland, som Bismarcks politikk hadde tatt sikte på å unngå.
Etter at Vilhelm forlot Bismarcks forsiktig «kontinentalpolitikk» og i stedet slo inn på sin «verdenspolitikk», fantes det imidlertid ingen faste linjer i hans utenrikspolitikk.
=== Under første verdenskrig ===
Vilhelm var en nær venn av erkehertug Franz Ferdinand av Østerrike-Este og ble dypt sjokkert da han og hans ektefelle Sophie von Hohenberg ble drept ved skuddene i Sarajevo 28. juni 1914. Vilhelm støttet derfor alle forsøk på å slå ned Den svarte hånd i Serbia. Han ønsket å avlyse sitt årlige cruise til de norske fjordene og bli i Berlin til krisen var over, men ble overtalt til å reise, da en avlysning ville ha forsterket den allerede spente situasjonen. 6. juli forlot keiserfølget Tyskland, men visste ikke at keiser Frans Josef I av Østerrike-Ungarn på denne tiden allerede var overtalt til å skrive under en krigserklæring mot Serbia. Også andre i den tyske politiske ledelsen, som marineminister Tirpitz, sjefen for generalstaben Moltke, utenriksminister Jagow og rikskansler Theobald von Bethmann Hollweg var på ferie, sistnevnte riktignok med en spesialinstallert telefonlinje til Berlin.Vilhelm ble 19. juli underrettet om innholdet i det østerrikske ultimatumet til Serbia mens de lå ved Balestrand. Vilhelms reise langs norskekysten ble avbrutt 25. juli da krisen som følge av det østerriksk-ungarske ultimatum mot Serbia ble utløst, og 27. juli kom keiseryachten SMY «Hohenzollern» tilbake til Kiel.
==== Krigsmotstander ====
Den tyske militære ledelsen ønsket en krig med Russland som kunne svekke landet før det ble for sterkt og kunne true Tyskland. De måtte dermed slå ut Frankrike først, som var russisk alliert, og de regnet med at Storbritannia ville holde seg utenfor. Men da det ble klart at Tyskland ville kunne få den to-frontkrigen de hele tiden søkte å unngå, og at Storbritannia ville gå inn i krigen dersom Tyskland angrep Frankrike gjennom det nøytrale Belgia, fikk Vilhelm panikk og prøvde å omdirigere angrepsstyrken østover mot Russland. Helmuth Johannes Ludwig von Moltke, leder for generalstaben hadde tatt fram Schlieffenplanen utarbeidet av hans forgjenger Alfred Graf von Schlieffen i 1905, og forklarte keiseren at en slik omdirigering av en styrke på to millioner mann på det tidspunktet var umulig å gjennomføre. Vilhelm klarte å få Moltke til å ikke angripe Nederland.
Vilhelm angret på at han hadde forlatt Berlin i den kritiske perioden, og trodde han kunne ha forhindret krigen om han hadde vært til stede, da han hadde såpass mange kontakter i England som kunne avklare hvordan situasjonen ble vurdert på engelsk hold. At keiseren kunne ha bidratt til at krigen ble unngått, bestrides av historikere. Men de allierte hadde fanget opp keiserens krigsmotstand, da den franske ambassadøren 4. august skrev til sin britiske kollega at det bare var tre personer i Berlin den dagen som beklaget at krigen ikke lot seg stoppe, de to og den tyske keiseren.
==== Skygge-keiser ====
Da Vilhelm hørte at hans fetter Georg V hadde skiftet det britiske kongehusets navn fra Sachsen-Coburg-Gotha til Windsor, bemerket Vilhelm at han planla å se Shakespeares skuespill De lystige koner i Saxe-Coburg-Gotha (egentlig De lystige koner i Windsor).
Men Vilhelms rolle under krigen ble av stadig mindre betydning. Den militære overkommandoen videreførte sine planer selv om Schlieffenplanen hadde slått feil. Moltke fikk et nervøst sammenbrudd og Paul von Hindenburg og Erich Ludendorff overtok den overordnede militære ledelsen. Fra 1916 var Tyskland i realiteten et militærdiktatur under Hindenburg og Ludendorff.Stadig mer isolert fra begivenhetene, vaklet Vilhelm mellom motløshet og seiersdrømmer, avhengig av meldingene fra fronten. Men den stødige og tunge aldrende Hindenburg ga omgivelsene et inntrykk av at seieren var innen rekkevidde, selv etter at krigen var tapt på slagmarken.
Selv om Hindenburg hadde overtatt Vilhelms rolle som den militært øverstkommanderende, hadde Vilhelm fortsatt en innflytelse over politiske utnevnelser, da hans samtykke var nødvendig før større endringer også i den militære ledelsen kunne gjennomføres. Vilhelm støttet avsettelsen av Moltke i september 1914 og at Erich von Falkenhayn ble hans erstatter. I 1917 besluttet Hindenburg og Ludendorff at Bethman ikke lenger var akseptabel for dem som rikskansler, og ba Vilhelm om å utnevne en annen. Da de ble spurt om hvem de kunne akseptere, foreslo de Georg Michaelis, en relativ lav embetsmann som var ansvarlig for distribusjon av korn fra Preussen under krigen, og som hadde besøkt det militære hovedkvarter noen uker i forveien. Vilhelm kjente ham ikke, men aksepterte forslaget. Dette var på mange måter keiserdømmets sammenbrudd. Michaelis måtte gå av få måneder senere, da Riksdagen opplevde ham som en marionett for Hindenburg og Ludendorff. Keiserens støtte var helt smuldret bort mot slutten av krigen, både innen hæren, den sivile forvaltningen og i den tyske opinionen. Den amerikanske presidenten Woodrow Wilson gjorde det klart at keiseren ikke var en aktuell forhandlingsmotpart.
== Abdikasjon ==
Da første verdenskrig gikk mot slutten, befant Vilhelm seg i sitt krigshovedkvarter i Spa i Belgia. Han ble overrasket over uroen som brøt ut i Tyskland og ble ytterligere sjokkert over mytteriet i Kiel 3. november. Da novemberrevolusjonen fulgte etter mytteriet i Kiel, ble han usikker på hva han skulle gjøre og håpet han kunne beholde den prøyssiske kongetronen selv om han gikk av som tysk keiser.
Nederlaget i verdenskrigen kompromitterte imidlertid keiserdømmet, og Ententemaktene nektet å slutte fred med Vilhelm. Videre ble han informert av Wilhelm Groener om at de tyske troppene ikke ville kjempe for ham som keiser i en indre strid i Tyskland.
9. november 1918 annonserte den midlertidige rikskansleren Maximilian av Baden keiserens abdikasjon.
== Livet i eksil ==
Den 11. november ble våpenstillstanden i Compiègneskogen inngått, og krigen var over. Kort før, den 10. november krysset Wilhelm Hohenzollern, som en privatperson, grensen til Nederland med tog og søkte eksil der. Nederland hadde vært nøytralt i krigen. og var derfor ikke omfattet av Versaillestraktatens bestemmelser. Da denne ble inngått tidlig i 1919, ble det gjennom artikkel 227 bestemt straffeforfølgelse av den tidligere keiseren «for særlige forbrytelser mot den internasjonale moral og overholdelse av traktater». Den nederlandske dronningen Wilhelmina nektet imidlertid å utlevere ham, til tross for sterke henstillinger og begjæringer fra de allierte. Den britiske kong Georg V skrev at han anså fetteren «som den mest kriminelle i historien», men motsatte seg statsminister David Lloyd Georges forslag «Hang the Kaiser» («Heng keiseren»). Den amerikanske presidenten Woodrow Wilson motsatte seg utlevering av Vilhelm, og hevdet at å straffe ham for krigen ville destabilisere den internasjonale orden og sette freden i fare.Den tidligere keiseren ble innvilget politisk asyl i Nederland. Han kjøpte 16. august 1919 eiendommen Huis Doorn i Doorn hvor han og Auguste Viktoria flyttet inn 15. mai det følgende året, og dette ble hans hjem fram til hans død mer enn tyve år senere.
=== Forholdet til nasjonalsosialistene ===
Tidlig på 1930-tallet hadde Vilhelm tiltro til at framgangen til NSDAP i Tyskland kunne stimulere en ny interesse for det tyske monarkiet. Hans andre hustru, Hermine, hadde en aktiv korrespondanse på vegne av sin mann med de nasjonalsosialistiske myndighetene etter at de kom til makten i januar 1933. Men Adolf Hitler la ansvaret for det tyske nederlaget i første verdenskrig på keiseren, og dette var et element i Dolkestøtlegenden. Videre ønsket ikke Hitler noen som kunne komme i veien for ham, slik at Vilhelms muligheter for rehabilitering var nytteløs.
Selv om han hadde besøk av Hermann Göring i Doorn i hvert fall ved én anledning, ble han stadig mer skeptisk til Hitler. Da han hørte om De lange knivers natt 30. juni 1934, undret han seg over hva folket ville ha sagt om han hadde stått for noe lignende. og da han hørte om mordet på hustruen til rikskansler Schleicher mente han at Tyskland var blitt et lovløst samfunn og at alle måtte være forberedt på at nasjonalsosialistene ville kunne stille dem opp mot veggen.Han ble også forferdet over Krystallnatten 9.–10. november 1938, og sa: «Jeg har gjort mine standpunkter klare overfor Auwi (Vilhelms fjerde sønn) i nærværet av hans brødre, og han var freidig nok til å si at han var enig i pogromene mot jødene og forsto hvorfor de kom. Da jeg fortalte at ethvert anstendig menneske ville kalle disse handlingene for gangsterstyre, var han helt uberørt. Han er fullstendig tapt for familien ...» Han hevdet også: «For første gang skammer jeg meg over å være tysker».Etter det vellykkede tyske felttoget i Polen i 1939 skrev Vilhelms representant i Tyskland, general Wilhelm von Dommes på vegne av Vilhelm til Hitler og forsikret Huset Hohenzollerns lojalitet og påpekte at åtte prøyssiske prinser (en sønn og syv barnebarn) tjenestegjorde ved fronten. Vilhelm sto i hyppig kontakt med Hitler gjennom general Dommes, og var svært glad for den tyske militære framgangen tidlig i andre verdenskrig, og sendte et personlig gratulasjonstelegram etter at Paris falt, hvor han sier: «Gratulerer, du har vunnet ved å bruke mine styrker.» I et brev til datteren Viktoria Luise, hertuginnen av Braunschweig-Lüneburg skrev han triumferende at «slik ble onkel Edvard VIIs skadelige Entente cordiale nullet ut». Men etter den tyske erobringen og okkupasjonen av Nederland i 1940, trakk den aldrende Vilhelm seg fullstendig ut av det offentlige liv. I mai 1940, da Tyskland invaderte Nederland, avslo Vilhelm et tilbud fra Churchill om asyl i Storbritannia, og foretrakk å kunne dø i Huis Doorn.
=== Død ===
Han døde av lungeemboli på Huis Doorn 3. juli 1941, få uker før Tyskland iverksatte Operasjon Barbarossa. Hitler ble rasende da han fant ut at eiendommen hadde blitt voktet av tyske soldater etter den tyske okkupasjonen av Nederland fra 15. mai 1940. Selv om Hitler hadde mislikt Vilhelm, ville han bringe den døde Vilhelm tilbake til Tyskland for en statsbegravelse, for slik å markere forbindelsen mellom det tyske keiserriket og det tredje rike.Men Vilhelms ønske om ikke å returnere til Tyskland før monarkiet var gjenopprettet ble til slutt respektert, og han ble begravet i et lite mausoleum på eiendommen i Doorn. De tyske okkupasjonsmyndighetene organiserte en mindre begravelse med noen få hundre tilstedeværende gjester, blant dem August von Mackensen sammen med noen få andre militære rådgivere. Vilhelms ønske om at seremonien skulle være uten hakekors og andre nasjonalsosialistiske symboler ble imidlertid ikke respektert, og disse er medvirkende på de offisielle fotografiene fra begravelsen.
Mausoleet har siden blitt et valfartssted for tyske monarkister som årlig samles her på Vilhelms dødsdag.
== Norgesvenn ==
Vilhelm II var begeistret for Norge og norsk natur. I tiden før første verdenskrig reiste han hver sommer på det såkalte Nordlandfahrt, et tokt med keiseryachten SMY «Hohenzollern» til Vestlandet og de vestlandske fjordene. Totalt tilbrakte han mer enn fire år ombord i SMY «Hohenzollern».
Da Ålesund brant ned i 1904, organiserte keiseren hjelp og ga 12 000 kroner av egen lomme. Keiseren ga nødhjelp ved hjelp av forsyninger fra Kiel, den tyske marine. Han donerte to eller tre store glassmalerier til den nye og gjenoppbyggede Ålesund kirke. Det ble reist en statue av Wilhelm i 1910.I 1913 ga han Vangsnes ved Sognefjorden en kjempestatue av vikinghelten Fridtjof den frøkne. Han var selv romantisk fascinert av vikingtiden.
Vilhelm ble 1. august 1888 tildelt storkorset av St. Olavs Orden.
== Barn ==
Friedrich Wilhelm Victor August Ernst (6. mai 1882–20. juli 1951)
Eitel Friedrich (1883–1942)
Adalbert (1884–1948)
August Wilhelm (1887–1949)
Oskar (1888–1958)
Joachim (1890–1920)
Victoria Luise (13. september 1892–11. desember 1980)
== Stamtavle ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Macdonogh, Giles: The Last Kaiser: William the Impetuous, London: Weidenfeld & Nicolson, juni 2001. ISBN 978-18-421-2478-9Om keiser Vilhelm og Norge
Svein Skotheim: Keiser Wilhelm i Norge, Spartacus Forlag 2011 ISBN 978-82-430-0563-1 Forlagets nettside med mulighet til å lese bokens 24 første sider
== Eksterne lenker ==
(en) Wilhelm II of Germany – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Wilhelm II., Deutscher Kaiser – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vilhelm II av Tyskland på Internet Movie Database
(en) Vilhelm II av Tyskland hos The Movie Database
(en) Vilhelm II av Tyskland på Discogs
(en) Vilhelm II av Tyskland på MusicBrainz
(en) Vilhelm II av Tyskland hos The Peerage
(no) Omtale på Store norske leksikon
(no) NRK Sogn og Fjordane fylkesleksikon om Vilhelm II | Fredrik Vilhelm Victor Albert av Preussen (tysk: Friedrich Wilhelm Viktor Albert von Preußen) (født 27. januar 1859 i Berlin, død 4. | 7,079 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aim%C3%A9_Bonpland | 2023-02-04 | Aimé Bonpland | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1858', 'Kategori:Franske botanikere', 'Kategori:Franske oppdagere', 'Kategori:Fødsler 29. august', 'Kategori:Fødsler i 1773', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra La Rochelle', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Aimé Bonpland (født 29. august 1773, død 4. mai 1858) var en fransk oppdager og botaniker.
Etter å tjenestegjort som kirurg i den franske hæren deltok han i en ekspedisjon til Sør- og Mellom-Amerika sammen med Alexander von Humboldt.
Her samlet han inn og klassifiserte 6 000 planter, mesteparten av disse var inntil da totalt ukjent for europeere.
På en annen ekspedisjon til Sør-Amerika ble han arrestert av Paraguays diktator José Gaspar Rodríguez de Francia i 1821 og holdt fanget frem til 1831.
| Aimé Bonpland (født 29. august 1773, død 4. mai 1858) var en fransk oppdager og botaniker.
Etter å tjenestegjort som kirurg i den franske hæren deltok han i en ekspedisjon til Sør- og Mellom-Amerika sammen med Alexander von Humboldt.
Her samlet han inn og klassifiserte 6 000 planter, mesteparten av disse var inntil da totalt ukjent for europeere.
På en annen ekspedisjon til Sør-Amerika ble han arrestert av Paraguays diktator José Gaspar Rodríguez de Francia i 1821 og holdt fanget frem til 1831.
== Referanser == | Aimé Bonpland (født 29. august 1773, død 4. | 7,080 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Idris_Elba | 2023-02-04 | Idris Elba | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske skuespillere', 'Kategori:Fødsler 6. september', 'Kategori:Fødsler i 1972', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Order of the British Empire (OBE)', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Idrissa Akuna Elba (født 6. september 1972 i London) er en britisk skuespiller, kjent for sin rolle som Stringer Bell i HBO-serien The Wire og sin rolle som Heimdall i Thor.
| Idrissa Akuna Elba (født 6. september 1972 i London) er en britisk skuespiller, kjent for sin rolle som Stringer Bell i HBO-serien The Wire og sin rolle som Heimdall i Thor.
== Liv og virke ==
Det vakte oppmerksomhet da det ble kjent at mørkhudede Elba skulle spille tradisjonelt hvite Heimdall i Thor, men han fikk likevel mye skryt for sin tolkning av portvokteren i Åsgard.
Idris Elba har ellers spilt i filmer som RocknRolla, American Gangster, The Unborn, Takers og 28 Weeks Later. Av kommende filmer har han Ghost Rider: Spirit of Vengeance og Prometheus som sine mest kjente prosjekt.
Elba har vært gift med Kim Elba, men er nå skilt. De to fikk en datter, som bor hos moren i Atlanta.
== Utmerkelser ==
Elba ble i nyttårslisten for 2016 utnevnt til offiser (OBE) av Order of the British Empire.
== Utvalgt filmografi ==
2022: Beast ..... Dr. Nate Samuels
2022: Sonic The Hedgehog 2 ... Knuckles The Echidna
2021: The Suicide Squad ... Robert DuBois / Bloodsport
2016: Bastille Day ..... CIA-agent Sean Briar
2015: Beasts of No Nation ... Commandant
2013: Mandela - Veien til frihet (Long Walk to Freedom) ... Nelson Mandela
2012: Prometheus ... Janek
2012: Ghost Rider: Spirit of Vengeance ... ?
2011: Thor ... Heimdal
2010: Takers ... Gordon Cozier
2010: The Losers ... Roque
2009: Kontoret ... Charles Miner (7 episoder)
2009: Obsessed ... Derek Charles
2009: The Unborn ... Arthur Wyndham
2008: RocknRolla ... Mumbles
2008: Prom Night ... Detective Winn
2007: This Christmas ... Quentin Whitfield
2007: American Gangster ... Tango
2007: 28 Weeks Later ... Stone
2007: The Reaping – Dødens budbringer ... Ben
2002-2004: The Wire ... Russell 'Stringer' Bell (37 episoder)
2001: Buffalo Soldiers ... Kimborough
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Idris Elba – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Idris Elba på Internet Movie Database
(no) Idris Elba hos Filmfront
(sv) Idris Elba i Svensk Filmdatabas
(da) Idris Elba på Filmdatabasen
(da) Idris Elba på Scope
(fr) Idris Elba på Allociné
(en) Idris Elba på AllMovie
(en) Idris Elba hos Turner Classic Movies
(en) Idris Elba hos Rotten Tomatoes
(en) Idris Elba hos The Movie Database | Elba er en øy 20 km utenfor Toscana i Italia. Øya er kanskje mest kjent for sitt jern, og som stedet Napoleon I ble forvist til i 1814. | 7,081 |
https://no.wikipedia.org/wiki/St._Helena | 2023-02-04 | St. Helena | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i Øylekene', 'Kategori:St. Helena', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1659'] | Se også: Sankta Helena (helgen)St. Helena er en øy i Søratlanteren, og er en del av det britiske oversjøiske territoriet St. Helena, Ascension og Tristan da Cunha. Øya er 16 km bred og 8 km lang, og har en befolkning på 3 867 (2008). FN regner St. Helena som et ikke-selvstyrt område.
Da portugiserne oppdaget St. Helena i 1502 var øya ubebodd. Øya ble senere okkupert av både nederlendere og engelskmenn. I 1673 kom øya under Det engelske Ostindiske kompani, og i 1834 ble øya britisk kronkoloni.
St.Helena ble kjent som stedet hvor Napoléon Bonaparte ble deportert til av britene etter Frankrikes nederlag i slaget ved Waterloo i 1815. Napoleon levde på Longwood midt på øya til sin død i 1821. Kisten hans ble i 1840 ført til Paris og plassert i Invalidesdomen.Frem til åpningen av Suezkanalen i 1869 var øyas havn en viktig kullstasjon. Under boerkrigen ble flere tusen krigsfanger sendt til øya, i perioden 1900–1903.
| Se også: Sankta Helena (helgen)St. Helena er en øy i Søratlanteren, og er en del av det britiske oversjøiske territoriet St. Helena, Ascension og Tristan da Cunha. Øya er 16 km bred og 8 km lang, og har en befolkning på 3 867 (2008). FN regner St. Helena som et ikke-selvstyrt område.
Da portugiserne oppdaget St. Helena i 1502 var øya ubebodd. Øya ble senere okkupert av både nederlendere og engelskmenn. I 1673 kom øya under Det engelske Ostindiske kompani, og i 1834 ble øya britisk kronkoloni.
St.Helena ble kjent som stedet hvor Napoléon Bonaparte ble deportert til av britene etter Frankrikes nederlag i slaget ved Waterloo i 1815. Napoleon levde på Longwood midt på øya til sin død i 1821. Kisten hans ble i 1840 ført til Paris og plassert i Invalidesdomen.Frem til åpningen av Suezkanalen i 1869 var øyas havn en viktig kullstasjon. Under boerkrigen ble flere tusen krigsfanger sendt til øya, i perioden 1900–1903.
== Geografi ==
St. Helena er et av de mest isolerte stedene i verden, beliggende i Sør-Atlanteren med over 2 000 km til nærmeste land. Øya er administrativt tilknyttet to andre isolerte britiske øyer i Sør-Atlanteren, Ascension som ligger 1 300 km nordvest og Tristan da Cunha beliggende 2 430 km sør. St. Helena ligger i den vestlige hemisfære og har samme lengdegrad som Cornwall i Storbritannia.
Øya har et totalt areal på 122 km² og består hovedsakelig av kupert terreng av vulkansk opprinnelse. Øyas høyeste punkt er Diana's Peak på 818 moh, som i 1996 ble øyas første nasjonalpark. Det er flere holmer utenfor kysten av øya, inkludert Castle Rock, Speery Island, The Needle, Lower Black Rock, Upper Black Rock, Bird Island, Black Rock, Thompson's Valley Island, Peaked Island, Egg Island, Lady's Chair, Lighter Rock (West), Long Ledge, Shore Island, George Island, Rough Rock Island, Flat Rock, The Buoys, Sandy Bay Island, The Chimney, White Bird Island og Frightus Rock, som alle er innenfor én kilometer fra kysten.
=== Klima ===
St. Helena har et tropisk og mildt klima med sin beliggenhet i Benguelastrømmen, og har en konstant passatvind. Klimaet varierer på øya, hvor temperaturen i Jamestown på øyas nordlige leside er mellom 20–32 °C om sommeren (januar til april) og 15–26 °C resten av året. Temperaturene på øyas sentrum er i gjennomsnitt 5–6 °C lavere. Jamestown har i tillegg lite årlig nedbør, mens høyereliggende land og sørkysten har årlig nedbør på 750 – 1000 mm, og er langt mer skydekket.
=== Flora og fauna ===
St. Helena har minst 40 plantearter som er endemisk for øya. Øyas sentrum er dekket av skog, og deler av skogen er plantet og inngår i Millennium Forest project. Høylandsområdene på øya inkluderer det meste av øyas endemiske flora og fauna. Kyststripen er for det meste uten vegetasjon og består av vulkanske bergarter. Det finnes kun innførte pattedyr på øya, slik som kaniner, rotter, mus, samt ferale (forvillede) katter og hunder. Da øya ble befolket førte det raskt til at blant annet den endemiske kjempehærfuglen (Upupa antaios) ble utryddet.St. Helenas nasjonalfugl, Sankthelenalo (Charadrius sanctaehelenae) vises på våpenskjoldet og i flagget.
== Demografi ==
=== Befolkningssammensetning ===
St. Helena ble først bosatt av engelskmenn i 1659. Øya har en befolkning på 3 867 (2008), hovedsakelig personer nedstammet fra britiske bosettere og soldater, slaver og kinesere. Slavene ble bragt til øya fra starten av og kom hovedsakelig fra Afrika, blant annet fra Kapp Verde, Gullkysten og vestkysten av Afrika. Senere ble slaver fra India og Madagaskar bragt til øya. I 1792 ble antall slaver på øya ansett for å være for mange, og ingen ble importert etter dette.
I 1840 ble St. Helena en forsyningsbase for den britiske Vest-Afrika Skvadronen som skulle forhindre den atlantiske slavehandelen, hovedsakelig til Brasil, Vestindia og sørlige USA. Mange tusen slaver ble frigitt på øya, hvor ca. 500 ble boende mens resten reiste videre til Vestindia og Kappstaden og til slutt til Sierra Leone. De første importerte kinesiske arbeiderne ankom i 1810 og i 1818 nådde den kineske befolkningen en topp på 618. Etter at den britiske kronen overtok øya fra Det britiske ostindiske kompani i 1834, ble kun et fåtall eldre kinesiske menn værende igjen. Flertallet ble sendt tilbake til Kina, men noen kilder sier de ikke kom lengre enn til Kappstaden.
Befolkningen på St. Helena innehar statsborgerskap i De britiske oversjøiske territorier og 21. mai 2002 fikk de også tilbake fullverdig britisk statsborgerskap i loven British Overseas Territories Act 2002, etter å ha blitt fratatt dette i 1981.Under perioder med arbeidsledighet har det vært et mønster med utvandring fra øya siden begynnelsen på 1800-tallet. De fleste utvandret til Storbritannia, Sør-Afrika, og i de første årene til Australia. Befolkningen har vært synkende siden slutten av 1980-tallet, og har falt fra 4 916 i 1998 til 3 867 i 2008. I nyere tid har utvandringen vært preget av unge enslige som har fått langsiktige arbeidskontrakter på Ascension og Falklandsøyene, men siden retildelingen av britisk statsborgerskap i 2002 har utvandringen til Storbritannia økt på bakgrunn av utsikter til høyere lønn.
St. Helena er en av de få områdene i verden som aldri har hatt registrerte tilfeller av Hiv / Aids.Antall barn i aldersgruppen 0-15 år falt fra 1 176 i 1998 til 680 i 2008, en nedgang på 496 barn. Aldersgruppens andel av den totale befolkningen sank fra 23,7% i 1998 til 16,2% i 2008. Andelen av eldre økte fra 11,3% til 17,8% i samme periode, og utgjør nå 745 personer, en økning på 183 personer.
=== Religion ===
Majoriteten av folket tilhører Den anglikanske kirke (81% av befolkningen) og er medlem av Det anglikanske bispedømmet Saint Helena, som inkluderer Ascension. Bispedømmet har egen biskop som er bosatt på St. Helena. 150-årsjubileet for bispedømmet ble feiret i juni 2009, og bispedømmet er det fjerde eldste i Den anglikanske kirken i det sørlige Afrika. Frem til 1960-tallet inkluderte bispedømmet også Tristan da Cunha, men øya ble overført til Kappstaden bispedømme. St James' kirke i Jamestown er den eldste anglikanske kirke i den sørlige hemisfære og ble reist i 1772. Domkirken er St. Pauls katedral som stod ferdig i 1851.Andre kristne trossamfunn på øya inkluderer Den katolske kirke (siden 1852), Frelsesarmeen (siden 1886), baptister (siden 1845, 3% av befolkningen), og i nyere tid, Syvendedagsadventister (siden 1949), Den nyapostoliske kirke og Jehovas vitner (6% av befolkningen). Hver 33. innbygger på øya er et Jehovas vitne, noe som er den høyeste andelen i verden. Bahai har også vært representert på øya siden 1954.
== Historie ==
=== Oppdagelsen av øya ===
De fleste historiske beretninger forteller at øya ble oppdaget 21. mai 1502 av den galisiske navigatøren João da Nova som seilte i tjeneste for den portugisiske kronen, og at han kalte den «Santa Helena» etter Helena av Konstantinopel. En annen teori er at øya som João da Nova oppdaget var Tristan da Cunha 2 430 km lengre sør, og at St. Helena ble oppdaget av noen av skipene i skvadron ekspedisjonen til Estêvão da Gama 30. juli 1503 (som fortalt i beretningen til Thomé Lopes).Portugiserne fant øya ubebodd med en overflod av trær og ferskvann. De importerte husdyr, frukttrær og grønnsaker, og bygget et kapell og ett eller to hus. Selv om de ikke etablerte noen permanent bosetning, var øya et viktig møtested og matkilde for skip på reise fra Asia til Europa.
Engelskmannen Sir Francis Drake fant sannsynligvis øya på sin siste jordomseiling (1577–1580). Videre besøk av andre engelske oppdagelsesreisende fulgte, og når St. Helenas beliggenhet var mer allment kjent, begynte engelsk krigsskip å ligge på lur i området for å angripe karakker fra Portugisisk India på vei hjem. Under etableringen av den nederlandske Fjerne østen-handel begynte også nederlenderne å besøke øya hyppig. Portugiserne og spanjolene ga snart opp å anløpe øya regelmessig, delvis fordi de brukte havner langs den vestafrikanske kysten, men også på grunn av angrep på skip, skjending av deres kapell og religiøse ikoner, ødeleggelse av buskapen og plantasjer av nederlandske og engelske sjømenn.
De forente Nederlandene gjorde et formelt krav på St. Helena i 1633, men det er ingen bevis for at de noensinne okkuperte, koloniserte eller befestet den. Innen 1651 hadde nederlanderne i hovedsak forlatt øya i favør av sin kolonien ved Kapp det gode håp.
=== Det engelske Ostindiske kompani koloniserer øya ===
I 1657 ga Oliver Cromwell Det engelske Ostindiske kompani tillatelse til å styre St. Helena, og året etter befestet selskapet øya og koloniserte den med plantasjeeiere. Den første guvernøren, kaptein John Dutton, kom i 1659, og fra denne datoen ble St. Helena Storbritannias nest eldste koloni (etter Bermuda). Et fort og et hus ble bygget. Etter gjenopprettelsen av det engelske monarkiet i 1660 mottok Det engelske Ostindiske kompani et Royal Charter som ga dem enerett til å befeste og kolonisere øya. Fortet ble omdøpt til James Fort, og byen til Jamestown, til ære for hertugen av York, senere Jakob II av England (James II på engelsk).
Det nederlandske ostindiske kompani tok over øya med makt i januar 1673, men engelske forsterkninger ble sendt, og i mai samme år var øya igjen under kontroll av Det engelske Ostindiske kompani. Selskapet opplevde vanskeligheter med å tiltrekke seg nye bosettere, og uro og opprør oppstod blant innbyggerne. Økologiske problemer, inkludert avskoging, jorderosjon, skadedyr og tørke, førte til at guvernør Isaac Pyke i 1715 foreslo at befolkningen ble flyttet til Mauritius. Forslaget ble ikke tatt til følge, og selskapet fortsatte å subsidiere øya på grunn av dens strategiske beliggenhet. En folketelling i 1723 registrerte 1 110 mennesker, inkludert 610 slaver.
Guvernørene på 1700-tallet prøvde å løse St. Helenas problemer ved å utvide treplantasjer, forbedre festningene, eliminere korrupsjon, bygge et sykehus, håndtere forsømmelse av avlinger og buskap, kontrollere forbruket av alkohol og innføre lovreformer. Fra omkring 1770 nøt øya en lang periode med velstand. Kaptein James Cook besøkte St. Helena i 1775 på den siste etappen av hans andre jordomseiling. St. Jameskirken ble reist i Jamestown i 1774 og i 1791-2 ble Plantation House bygget, og har siden vært den offisielle residensen til guvernøren.
Edmond Halley besøkte St. Helena etter uteksamineringen på University of Oxford i 1676, og satte opp et observatorium med et 7,3 meter langt teleskop, hvor han studerte stjernene fra den sørlige halvkule. To år senere ble 22-årige Edmond Halley berømt ved å utgi en katalog over posisjonene for 381 av sørhimmelens stjerner, som han hadde målt under sitt opphold på øya.Innførsel av slaver til øya ble ulovlig i 1792. Guvernør Robert Patton (1802–1807) anbefalte at Det britiske ostindiske kompani begynte å importere kinesisk arbeidskraft for å supplere den landlige arbeidsstokken. Arbeiderne kom i 1810, og i løpet av 8 år bodde det 600 kinesere på St. Helena. Mange fikk lov til å bosette seg fast på øya, og deres etterkommere ble integrert i befolkningen. En folketelling i 1814 registrerte 3 507 mennesker på øya.
=== Napoleons sendes i eksil til St. Helena ===
Napoleon rykket inn med 125 000 mann i Belgia, hvor slaget ved Waterloo 18. juni 1815 satte endelig sluttstrek for Napoleonskrigene. Det var britene, under ledelse av Wellington, og prøysserne, under ledelse av Blücher, som der påførte Napoléon Bonaparte det avgjørende nederlaget. 22. juni abdiserte Napoleon for andre gang, og 9. juli gikk han ombord i en britisk krysser for å bli deportert til St. Helena. Han ankom øya i oktober 1815 og bodde mesteparten av tiden på Longwood. Her dikterte han sine memoarer, hvor han fremstiller seg som revolusjonens sønn og frihetens forkjemper. Han døde av magekreft 5. mai 1821. I løpet av denne perioden forble St. Helena i Det britiske ostindiske kompanis besittelse, men den britiske regjeringen betalte merkostnadene som følge av bevoktning av Napoleon. St. Helena var da sterkt bevoktet med britiske tropper og med marineskip patruljerende rundt øya. I 1840 ble Napoleons kiste ført til Paris og bisatt i Invalidesdomen.
I 1858 kjøpte den franske keiseren Napoleon III på vegne av den franske stat Longwood House og området rundt. Eiendommen er fremdeles eid av den franske stat, og administreres av en fransk representant underlagt det franske utenriksdepartementet.
I 1817 viste folketellingen 821 hvite innbyggere, en garnison på 820 menn, 618 kinesiske gjestearbeidere, 500 frigjorte svarte og 1 540 slaver. I 1818 tok guvernør Hudson Lowe initiativet til frigjøring av slavene.
=== Øya blir kronkoloni ===
Under bestemmelsene i «Saint Helena Act» fra 1833 ble kontrollen over øya, med tilhørende befestninger, fabrikker, offentlige bygninger og eiendommer, overført fra Det britiske ostindiske kompani til å bli en britisk kronkoloni. Påfølgende kostnadsreduksjoner utløste starten på en langsiktig befolkningsnedgang, hvor de som hadde råd, forlot øya for å oppnå bedre muligheter andre steder. I siste halvdel av 1800-tallet ble dampskip som ikke var avhengig av passatvindene, introdusert, og åpningen av Suezkanalen medførte at antall skipsanløp til øya gikk ned fra 1100 i 1855 til 288 i 1889. I 1840 ble det på øya opprettet en britisk marinebase for å kontrollere forbudet mot slavehandel.
En lokal industriproduksjon av fiber av den newzealandske planten phormium ble startet opp igjen i 1907, og genererte betydelige inntekter under første verdenskrig.
Ascension ble underlagt St. Helena i 1922, og Tristan da Cunha fulgte i 1938. Under andre verdenskrig bygde USA flybasen Wideawake Field på Ascension i 1942, men på St. Helena var det ingen militær aktivitet.
=== Endring i statsborgerskap ===
British Nationality Act fra 1981 omklassifiserte St. Helena og andre kronkolonier til å være britiske avhengige områder. Øybeboerne mistet sin status som «statusborgere i Storbritannia og koloniene», og dermed mistet de retten til arbeidsopphold i Storbritannia. De neste 20 årene kunne mange kun finne lavtlønnet arbeid for øymyndighetene, og den eneste tilgjengelige oversjøiske arbeidsmuligheten de hadde var på Falklandsøyene og Ascension. I 2002 gjenopprettet British Overseas Territories Act statsborgerskapet til øybeboerne, og endret navnet på de avhengige områdene til Britisk oversjøisk territorium.
== Politikk og administrasjon ==
=== Administrativ inndeling ===
St. Helena er delt inn i åtte distrikter, alle med egne samfunnshus. Distriktene fungerer som valgkretser, hvor de fire mest befolkede har to representanter hver til den rådgivende forsamlingen, og de resterende distriktene har en representant hver.
St. Helenas åtte distrikter:
=== Avkolonisering ===
St. Helena står på FNs liste over ikke-selvstyrte områder.FNs spesialkomité for avkolonisering overvåker implementeringen av Erklæringen om uavhengighet for koloniland og -folk og følger den politiske utviklingen i St. Helena. Storbritannia er som administrasjonsmakt forpliktet til å rapportere til avkoloniseringskomiteen. Storbritannia argumenterte i 2012 for at FNs spesialkomite for avkolonisering ikke lenger fylte noen relevant rolle for de britiske oversjøiske territoriene, som den britiske regjeringen viser til har indre selvstyre og burde vært fjernet fra listen over ikke-selvstyrte områder. Samtidig anerkjente Storbritannia territorienes rett til selv å bestemme sin framtid. Regjeringssjefene i de britiske oversjøiske territoriene ble i desember 2012 enig om en felleserklæring som ba avkoloniseringskomiteen stryke de territoriene som ønsket det av listen over ikke-selvstyrte områder.Generalsekretær Ban Ki-moon bekreftet i august 2013 FNs forpliktelse til arbeidet med å få slutt på kolonialisme og tok til orde for uavhengighet for de gjenværende ikke-selvstyrte områdene. Samtidig anerkjente han at folket i de ikke-selvstyrte områdene ikke nødvendigvis ønsker uavhengighet, men la vekt på at de må få et valg. FN anser retten til selvstyre folket i et område som St. Helena har, for å være oppfylt dersom folket fritt kan velge mellom tre alternativer: 1) bli en selvstendig stat, 2) bli en assosiert stat i tilknytning til en annen uavhengig stat, eller 3) bli helt integrert i en annen, uavhengig stat.
== Næringsliv ==
St. Helena har sin egen valuta, sankthelensk pund, som er i paritet med britisk pund. Myndighetene på St. Helena produserer sine egne mynter og sedler, som i utformingen er lik sine britiske motstykker, men har lokale illustrasjonsbilder. Steder som aksepterer kredittkort og debetkort, er begrenset, men mange utsalgssteder aksepterer britisk pund.Øyas eneste kommersielle bank er Bank of Saint Helena, som ble etablert i 2003 ved Bank of St. Helena Ordinance. 1. april 2004 var banken i drift. Banken har filialer i Jamestown på St. Helena og Georgetown på Ascension og banken tok over virksomhetene til St. Helena government savings bank og Ascension Island Savings Bank, som deretter opphørte. På St. Helena finnes det ingen minibanker og Bank of St. Helena tilbyr ikke nettbank til sine kunder.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 100. ISBN 8254002312.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Saint Helena Island – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
The Saint Helena Virtual Library and Archive
Saint Helena Island Information website | St. Helena er en øy i Søratlanteren, og er en del av det britiske oversjøiske territoriet St. | 7,082 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Victoria_av_Storbritannia | 2023-02-04 | Victoria av Storbritannia | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Britisk India', 'Kategori:Britiske monarker', 'Kategori:Dødsfall 22. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1901', 'Kategori:Fødsler 24. mai', 'Kategori:Fødsler i 1819', 'Kategori:Huset Hannover', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Kvinner i historien', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Se også prinsesse Victoria av StorbritanniaVictoria (født 24. mai 1819, død 22. januar 1901) var regjerende dronning av Det forente kongerike Storbritannia og Irland i fra 20. juni 1837 til sin død. I 1877 lot den konservative statsministeren Benjamin Disraeli henne også utropes som keiserinne av India, skjønt India hadde vært under britisk kontroll siden 1858.Victoria ble født som datter av Edward August av Hannover, hertugen av Kent, og prinsesse Victoria av Sachsen-Coburg-Saalfeld, og døpt som Alexandrina Victoria. Fra morens første ekteskap hadde hun en bror, fyrst Karl zu Leiningen (1804–1856), og en søster, fyrstinne Anna Feodora Augusta av Leiningen (1807–1872), gift fyrstinne av Hohenlohe-Langenburg.
Til hun var tre år snakket hun bare tysk, som da var hennes morsmål. Hun ble deretter av sin tyskfødte mor plassert i en streng skole kalt «Kensingtonsystemet» (etter prinsessens residens, Kensington Palace), hvor hun ble holdt isolert fra andre barn. Victoria ble flytende i både engelsk og tysk, og lærte seg også å snakke fransk, italiensk og latin.Victoria arvet tronen da hun var 18 år gammel etter at farens tre eldre brødre alle hadde dødd uten å etterlate seg overlevende og legitime barn. Storbritannia var allerede et etablert konstitusjonelt monarki hvor monarken hadde begrenset eller relativ liten direkte politisk makt. Privat forsøkte Victoria å påvirke regjeringens politikk og utnevnelser av ministere. Offentlig ble hun et nasjonalt ikon som ble identifisert med strenge standarder av personlig moral. Tiden og dens ånd fikk navn etter henne: Viktoriatiden.Victoria giftet seg med sitt søskenbarn prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha i 1840. Deres ni barn, som ble født over en periode på 17 år, giftet seg inn i kongelige og adelige familier over hele Europa, noe som knyttet dem sammen og ga Victoria tilnavnet «Europas bestemor». Etter Alberts død i 1861, havnet Victoria i dyp sorg og unngikk offentlig opptreden. Som et resultat av at hun trakk seg tilbake fikk republikanisme en tid vekst, men i den siste halvdelen av hennes tid som dronning fikk hun økt popularitet. Hennes gull- og diamantjubileer ble utgangspunkt for store feiringer og mange steder ble oppkalt eller endret navn etter henne.
Hennes styre på 63 år og sju måneder var lengre enn noen av forgjengerne. Det var en periode preget av endringer og vekst innen industri, kultur, politikk, vitenskap og militært i Storbritannia. Det ble også preget av en stor utvidelse av det britiske imperiet. Hun var den siste britiske monarken av huset Hannover. Hennes sønn og etterfølger, Edvard VII, gikk fra 1901 over til Sachsen-Coburg-Gotha som dynastisk navn (mens Wettin var de kongeliges personlige navn). Det ble endret av Georg V til Windsor i 1917 grunnet tysk upopularitet på grunn av den første verdenskrig.
| Se også prinsesse Victoria av StorbritanniaVictoria (født 24. mai 1819, død 22. januar 1901) var regjerende dronning av Det forente kongerike Storbritannia og Irland i fra 20. juni 1837 til sin død. I 1877 lot den konservative statsministeren Benjamin Disraeli henne også utropes som keiserinne av India, skjønt India hadde vært under britisk kontroll siden 1858.Victoria ble født som datter av Edward August av Hannover, hertugen av Kent, og prinsesse Victoria av Sachsen-Coburg-Saalfeld, og døpt som Alexandrina Victoria. Fra morens første ekteskap hadde hun en bror, fyrst Karl zu Leiningen (1804–1856), og en søster, fyrstinne Anna Feodora Augusta av Leiningen (1807–1872), gift fyrstinne av Hohenlohe-Langenburg.
Til hun var tre år snakket hun bare tysk, som da var hennes morsmål. Hun ble deretter av sin tyskfødte mor plassert i en streng skole kalt «Kensingtonsystemet» (etter prinsessens residens, Kensington Palace), hvor hun ble holdt isolert fra andre barn. Victoria ble flytende i både engelsk og tysk, og lærte seg også å snakke fransk, italiensk og latin.Victoria arvet tronen da hun var 18 år gammel etter at farens tre eldre brødre alle hadde dødd uten å etterlate seg overlevende og legitime barn. Storbritannia var allerede et etablert konstitusjonelt monarki hvor monarken hadde begrenset eller relativ liten direkte politisk makt. Privat forsøkte Victoria å påvirke regjeringens politikk og utnevnelser av ministere. Offentlig ble hun et nasjonalt ikon som ble identifisert med strenge standarder av personlig moral. Tiden og dens ånd fikk navn etter henne: Viktoriatiden.Victoria giftet seg med sitt søskenbarn prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha i 1840. Deres ni barn, som ble født over en periode på 17 år, giftet seg inn i kongelige og adelige familier over hele Europa, noe som knyttet dem sammen og ga Victoria tilnavnet «Europas bestemor». Etter Alberts død i 1861, havnet Victoria i dyp sorg og unngikk offentlig opptreden. Som et resultat av at hun trakk seg tilbake fikk republikanisme en tid vekst, men i den siste halvdelen av hennes tid som dronning fikk hun økt popularitet. Hennes gull- og diamantjubileer ble utgangspunkt for store feiringer og mange steder ble oppkalt eller endret navn etter henne.
Hennes styre på 63 år og sju måneder var lengre enn noen av forgjengerne. Det var en periode preget av endringer og vekst innen industri, kultur, politikk, vitenskap og militært i Storbritannia. Det ble også preget av en stor utvidelse av det britiske imperiet. Hun var den siste britiske monarken av huset Hannover. Hennes sønn og etterfølger, Edvard VII, gikk fra 1901 over til Sachsen-Coburg-Gotha som dynastisk navn (mens Wettin var de kongeliges personlige navn). Det ble endret av Georg V til Windsor i 1917 grunnet tysk upopularitet på grunn av den første verdenskrig.
== Tronarving ==
Da Victoria var ti år gammel døde hennes onkel, kong Georg IV, barnløs. Hans bror Vilhelm etterfulgte ham på tronen, som Vilhelm IV, men da han heller ikke hadde arvinger, ble Victoria tronarving. Moren fryktet at noen skulle forsøke å forgifte eller drepe Victoria, som var først i arvefølgerekken, og sørget for at Victoria aldri gikk noe sted uten livvakt, og flyttet datterens seng inn til sitt eget soverom for å passe på at ingen forsøkte å drepe henne om natten.
Som attenåring besteg Victoria tronen, etter at onkelen døde, den 20. juni 1837.
== Ekteskap ==
Victoria møtte sin fetter prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha da hun var seksten år gammel. I tillegg til at de var i familie hadde de begge kommet til verden ved hjelp av samme lege, Regina von Siebold. Hun fridde til Albert (fordi hun var dronning, kunne ikke han spørre henne), og bryllupet fant sted den 10. februar 1840. Victoria fikk det borgerlige navnet Wettin, da hennes ektemann tilhørte Wettin-grenen i huset Sachsen-Coburg-Gotha. Det er liten tvil om at de hadde et lykkelig ekteskap, noe ikke minst den store barneflokken tyder på. Victoria selv skal ha vært sikker på hun kom til å dø hver gang terminen nærmet seg, og hun skal heller ikke ha vært spesielt glad i barn. Prins Albert døde allerede i 1862, bare 42 år gammel.
== Enken i Windsor ==
Etter Alberts død gikk Victoria kledd i svart resten av livet. Hun var enke i nesten 40 år.
Det fortelles at da hennes politiske yndling Benjamin Disraeli lå for døden, ønsket dronningen å besøke ham. Disraeli skal ifølge fortellingen ha bedt henne la være og skal ha sagt: «Hun ville vel bare be meg ta med en hilsen til Albert.» Det er imidlertid uvisst om denne historien er sann.Det var Disraeli som fikk igjennom at den britiske monarken også skulle ha tittelen «keiser/keiserinne av India». Med sine 63 år, 7 måneder og 2 dager på tronen var hun inntil 2015 den monark som har regjert lengst i britisk historie, og var lenge den lengst regjerende kvinnelige monarken i verden. Da det britiske imperiet var på sitt største, var en fjerdedel av jordens landareal og 500 000 000 mennesker underlagt henne, som konstitusjonelt statsoverhode. Hun har gitt navn til viktorianske tiden, som betegner kulturelle og politiske strømninger i hennes regjeringstid.
== Victorias arv ==
Viktoriakorset ble introdusert i 1856 som belønning og anerkjenning av tapre handlinger under krimkrigen, og er fortsatt den høyeste prisen for tapperhet i Storbritannia, Australia, Canada og New Zealand.
== Barn ==
Dronning Victoria og prins Albert fikk ni barn:
== Stamtavle ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Herrmann, Richard (1989). Victoria - en dronning for sin tid. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202120004.
== Eksterne lenker ==
(en) Victoria of the United Kingdom – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Victoria of the United Kingdom – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Victoria av Storbritannia på Internet Movie Database
(en) Victoria av Storbritannia hos The Movie Database
(en) Victoria av Storbritannia hos The Peerage | Victoria (født 24. mai 1819, død 22. | 7,083 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Victoria_av_Storbritannia | 2023-02-04 | Victoria av Storbritannia | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Britisk India', 'Kategori:Britiske monarker', 'Kategori:Dødsfall 22. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1901', 'Kategori:Fødsler 24. mai', 'Kategori:Fødsler i 1819', 'Kategori:Huset Hannover', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Kvinner i historien', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Se også prinsesse Victoria av StorbritanniaVictoria (født 24. mai 1819, død 22. januar 1901) var regjerende dronning av Det forente kongerike Storbritannia og Irland i fra 20. juni 1837 til sin død. I 1877 lot den konservative statsministeren Benjamin Disraeli henne også utropes som keiserinne av India, skjønt India hadde vært under britisk kontroll siden 1858.Victoria ble født som datter av Edward August av Hannover, hertugen av Kent, og prinsesse Victoria av Sachsen-Coburg-Saalfeld, og døpt som Alexandrina Victoria. Fra morens første ekteskap hadde hun en bror, fyrst Karl zu Leiningen (1804–1856), og en søster, fyrstinne Anna Feodora Augusta av Leiningen (1807–1872), gift fyrstinne av Hohenlohe-Langenburg.
Til hun var tre år snakket hun bare tysk, som da var hennes morsmål. Hun ble deretter av sin tyskfødte mor plassert i en streng skole kalt «Kensingtonsystemet» (etter prinsessens residens, Kensington Palace), hvor hun ble holdt isolert fra andre barn. Victoria ble flytende i både engelsk og tysk, og lærte seg også å snakke fransk, italiensk og latin.Victoria arvet tronen da hun var 18 år gammel etter at farens tre eldre brødre alle hadde dødd uten å etterlate seg overlevende og legitime barn. Storbritannia var allerede et etablert konstitusjonelt monarki hvor monarken hadde begrenset eller relativ liten direkte politisk makt. Privat forsøkte Victoria å påvirke regjeringens politikk og utnevnelser av ministere. Offentlig ble hun et nasjonalt ikon som ble identifisert med strenge standarder av personlig moral. Tiden og dens ånd fikk navn etter henne: Viktoriatiden.Victoria giftet seg med sitt søskenbarn prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha i 1840. Deres ni barn, som ble født over en periode på 17 år, giftet seg inn i kongelige og adelige familier over hele Europa, noe som knyttet dem sammen og ga Victoria tilnavnet «Europas bestemor». Etter Alberts død i 1861, havnet Victoria i dyp sorg og unngikk offentlig opptreden. Som et resultat av at hun trakk seg tilbake fikk republikanisme en tid vekst, men i den siste halvdelen av hennes tid som dronning fikk hun økt popularitet. Hennes gull- og diamantjubileer ble utgangspunkt for store feiringer og mange steder ble oppkalt eller endret navn etter henne.
Hennes styre på 63 år og sju måneder var lengre enn noen av forgjengerne. Det var en periode preget av endringer og vekst innen industri, kultur, politikk, vitenskap og militært i Storbritannia. Det ble også preget av en stor utvidelse av det britiske imperiet. Hun var den siste britiske monarken av huset Hannover. Hennes sønn og etterfølger, Edvard VII, gikk fra 1901 over til Sachsen-Coburg-Gotha som dynastisk navn (mens Wettin var de kongeliges personlige navn). Det ble endret av Georg V til Windsor i 1917 grunnet tysk upopularitet på grunn av den første verdenskrig.
| Se også prinsesse Victoria av StorbritanniaVictoria (født 24. mai 1819, død 22. januar 1901) var regjerende dronning av Det forente kongerike Storbritannia og Irland i fra 20. juni 1837 til sin død. I 1877 lot den konservative statsministeren Benjamin Disraeli henne også utropes som keiserinne av India, skjønt India hadde vært under britisk kontroll siden 1858.Victoria ble født som datter av Edward August av Hannover, hertugen av Kent, og prinsesse Victoria av Sachsen-Coburg-Saalfeld, og døpt som Alexandrina Victoria. Fra morens første ekteskap hadde hun en bror, fyrst Karl zu Leiningen (1804–1856), og en søster, fyrstinne Anna Feodora Augusta av Leiningen (1807–1872), gift fyrstinne av Hohenlohe-Langenburg.
Til hun var tre år snakket hun bare tysk, som da var hennes morsmål. Hun ble deretter av sin tyskfødte mor plassert i en streng skole kalt «Kensingtonsystemet» (etter prinsessens residens, Kensington Palace), hvor hun ble holdt isolert fra andre barn. Victoria ble flytende i både engelsk og tysk, og lærte seg også å snakke fransk, italiensk og latin.Victoria arvet tronen da hun var 18 år gammel etter at farens tre eldre brødre alle hadde dødd uten å etterlate seg overlevende og legitime barn. Storbritannia var allerede et etablert konstitusjonelt monarki hvor monarken hadde begrenset eller relativ liten direkte politisk makt. Privat forsøkte Victoria å påvirke regjeringens politikk og utnevnelser av ministere. Offentlig ble hun et nasjonalt ikon som ble identifisert med strenge standarder av personlig moral. Tiden og dens ånd fikk navn etter henne: Viktoriatiden.Victoria giftet seg med sitt søskenbarn prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha i 1840. Deres ni barn, som ble født over en periode på 17 år, giftet seg inn i kongelige og adelige familier over hele Europa, noe som knyttet dem sammen og ga Victoria tilnavnet «Europas bestemor». Etter Alberts død i 1861, havnet Victoria i dyp sorg og unngikk offentlig opptreden. Som et resultat av at hun trakk seg tilbake fikk republikanisme en tid vekst, men i den siste halvdelen av hennes tid som dronning fikk hun økt popularitet. Hennes gull- og diamantjubileer ble utgangspunkt for store feiringer og mange steder ble oppkalt eller endret navn etter henne.
Hennes styre på 63 år og sju måneder var lengre enn noen av forgjengerne. Det var en periode preget av endringer og vekst innen industri, kultur, politikk, vitenskap og militært i Storbritannia. Det ble også preget av en stor utvidelse av det britiske imperiet. Hun var den siste britiske monarken av huset Hannover. Hennes sønn og etterfølger, Edvard VII, gikk fra 1901 over til Sachsen-Coburg-Gotha som dynastisk navn (mens Wettin var de kongeliges personlige navn). Det ble endret av Georg V til Windsor i 1917 grunnet tysk upopularitet på grunn av den første verdenskrig.
== Tronarving ==
Da Victoria var ti år gammel døde hennes onkel, kong Georg IV, barnløs. Hans bror Vilhelm etterfulgte ham på tronen, som Vilhelm IV, men da han heller ikke hadde arvinger, ble Victoria tronarving. Moren fryktet at noen skulle forsøke å forgifte eller drepe Victoria, som var først i arvefølgerekken, og sørget for at Victoria aldri gikk noe sted uten livvakt, og flyttet datterens seng inn til sitt eget soverom for å passe på at ingen forsøkte å drepe henne om natten.
Som attenåring besteg Victoria tronen, etter at onkelen døde, den 20. juni 1837.
== Ekteskap ==
Victoria møtte sin fetter prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha da hun var seksten år gammel. I tillegg til at de var i familie hadde de begge kommet til verden ved hjelp av samme lege, Regina von Siebold. Hun fridde til Albert (fordi hun var dronning, kunne ikke han spørre henne), og bryllupet fant sted den 10. februar 1840. Victoria fikk det borgerlige navnet Wettin, da hennes ektemann tilhørte Wettin-grenen i huset Sachsen-Coburg-Gotha. Det er liten tvil om at de hadde et lykkelig ekteskap, noe ikke minst den store barneflokken tyder på. Victoria selv skal ha vært sikker på hun kom til å dø hver gang terminen nærmet seg, og hun skal heller ikke ha vært spesielt glad i barn. Prins Albert døde allerede i 1862, bare 42 år gammel.
== Enken i Windsor ==
Etter Alberts død gikk Victoria kledd i svart resten av livet. Hun var enke i nesten 40 år.
Det fortelles at da hennes politiske yndling Benjamin Disraeli lå for døden, ønsket dronningen å besøke ham. Disraeli skal ifølge fortellingen ha bedt henne la være og skal ha sagt: «Hun ville vel bare be meg ta med en hilsen til Albert.» Det er imidlertid uvisst om denne historien er sann.Det var Disraeli som fikk igjennom at den britiske monarken også skulle ha tittelen «keiser/keiserinne av India». Med sine 63 år, 7 måneder og 2 dager på tronen var hun inntil 2015 den monark som har regjert lengst i britisk historie, og var lenge den lengst regjerende kvinnelige monarken i verden. Da det britiske imperiet var på sitt største, var en fjerdedel av jordens landareal og 500 000 000 mennesker underlagt henne, som konstitusjonelt statsoverhode. Hun har gitt navn til viktorianske tiden, som betegner kulturelle og politiske strømninger i hennes regjeringstid.
== Victorias arv ==
Viktoriakorset ble introdusert i 1856 som belønning og anerkjenning av tapre handlinger under krimkrigen, og er fortsatt den høyeste prisen for tapperhet i Storbritannia, Australia, Canada og New Zealand.
== Barn ==
Dronning Victoria og prins Albert fikk ni barn:
== Stamtavle ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Herrmann, Richard (1989). Victoria - en dronning for sin tid. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202120004.
== Eksterne lenker ==
(en) Victoria of the United Kingdom – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Victoria of the United Kingdom – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Victoria av Storbritannia på Internet Movie Database
(en) Victoria av Storbritannia hos The Movie Database
(en) Victoria av Storbritannia hos The Peerage | Victoria eller Viktoria har flere betydninger: | 7,084 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Suezkanalen | 2023-02-04 | Suezkanalen | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:30°N', 'Kategori:32°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk fullført i 1869', 'Kategori:Egypts geografi', 'Kategori:Egypts økonomi', 'Kategori:Guvernementet Ismailia', 'Kategori:Guvernementet Port Said', 'Kategori:Guvernementet Suez', 'Kategori:Kanaler', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Transportbyggverk i Egypt', 'Kategori:Viktige stubber'] | Suezkanalen (arabisk: قناة السويس, Qanāt as-Suwais) er en 193 km lang kanal i Egypt som forbinder Middelhavet og Rødehavet. Kanalen ble åpnet 17. november 1869 som et alternativ til silkeveien og den mye lengre skipsruta rundt Afrikas kyst og Kapp det gode håp. Den har siden vært en sentral handelsåre mellom Asia og Europa. Kanalen ble kraftig oppgradert i 2015.
| Suezkanalen (arabisk: قناة السويس, Qanāt as-Suwais) er en 193 km lang kanal i Egypt som forbinder Middelhavet og Rødehavet. Kanalen ble åpnet 17. november 1869 som et alternativ til silkeveien og den mye lengre skipsruta rundt Afrikas kyst og Kapp det gode håp. Den har siden vært en sentral handelsåre mellom Asia og Europa. Kanalen ble kraftig oppgradert i 2015.
== Beskrivelse ==
Suezkanalen har ingen sluser og har derfor ikke begrensninger på skipslengde på samme måte som Panamakanalen. Dybde, bredde og høyde (sistnevnte pga. Suezkanalbroen) er imidlertid begrenset. De største skipene som kan passere kanalen har betegnelsen Suezmax, men betegnelsen er ikke nødvendigvis presis fordi kanalen har gjennomgått flere oppgraderinger slik at skip som tidligere var for store til å gå gjennom kanalen kan gjøre det i dag. Opprinnelig hadde kanalen en seilingsdybde på 8 meter, som gradvis har blitt økt til dagens 24 meter.
== Historie ==
Kanalen ble bygget under ledelse av Ferdinand de Lesseps mellom 1859 og 1869. Etter ferdigstillelsen eide Frankrike og Egypt selskapet som drev kanalen. I 1875 kjøpte Storbritannia 45 % av kanalselskapet og inngikk en avtale med Egypt om at det skulle tilbakeføres til Egypt i 1968.
I 1956 nasjonaliserte den egyptiske president Gamal Abdel Nasser kanalen, noe som førte til Suezkrisen.
=== Den nye Suezkanalen ===
Sommeren 2014, rett etter at han overtok som Egypts president, beordret Abdel Fattah al-Sisi en oppgradering av kanalen med mål om å doble kanalens kapasitet fra 49 til 97 skip om dagen. Prosjektet «Den nye Suezkanalen» ble ferdigstilt i august 2015 og førte til at et sentralt strekk på 72 km ble oppgradert slik at motgående skip kan passere hverandre. For omtrent halvparten av strekket (35 km) ble det gravd ut et nytt, parallelt løp, mens resten ble mudret og utvidet. Seilingsdybden ble økt fra 20 til 24 meter, og i passeringsområdet Ballah ble bredden utvidet fra 61 meter til 312 meter.Prosjektet ble fullført på ett år med en arbeidsstyrke på 43 000 arbeidere.
=== Grunnstøtinger ===
I en femårsperiode til mars 2021 grunnstøtte minst 23 skip i Suezkanalen. Den 23. mars 2021 grunnstøtte det 400 meter lange, panamaregistrerte konteinerskipet «Ever Given» og ble stående og sperre hele kanalen. Ved hjelp av gravemaskiner, taubåter og høyt tidevann på grunn av supermåne lyktes det å få skipet løs etter seks dager, og kanalen kunne åpnes igjen. 400 skip hadde blitt forsinket.
== Konkurranse ==
Kina og Israel skrev i 2014 under en avtale om å bygge en jernbanelinje mellom Eilat og Ashdod som et alternativ til skipsruta gjennom Suezkanalen. Jernbanelinjen som går under det foreløpige navnet Red-Med var planlagt fullført i 2019, men prosjektet ble i 2019 utsatt på ubestemt tid.
== Se også ==
Bittersjøene
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Suez Canal – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Suez Canal – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Lethsuez – nettsted for transitt manager for kanalen (engelsk) | Suezkanalen (arabisk: قناة السويس, Qanāt as-Suwais) er en 193 km lang kanal i Egypt som forbinder Middelhavet og Rødehavet. Kanalen ble åpnet 17. | 7,085 |
null | 2023-02-04 | Ferdinand de Lesseps | null | null | null | Ferdinand Marie de Lesseps (født 19. november 1805 i Versailles i Frankrike, død 7. | 7,086 |
null | 2023-02-04 | Daniel Cohn-Bendit | null | null | null | thumb|Daniel Cohn-Bendit (1968) | 7,087 |
null | 2023-02-04 | Skrivebordsmiljø | null | null | null | Et skrivebordsmiljø (engelsk desktop environment) er et komplett sett med programmer som filbehandlere, paneler, ikoner og en vindusbehandler. Mange skrivebordsmiljøer, spesielt i Unix-liknende systemer, er modulbaserte, slik at man enkelt kan bytte ut elementer som for eksempel vindusbehandleren. | 7,088 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Berg_(%C3%98stfold) | 2023-02-04 | Berg (Østfold) | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:59,1°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Bosetninger i Halden', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1967', 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1838', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-07', 'Kategori:Tidligere kommuner i Østfold', 'Kategori:Vikenstubber'] | Berg var et prestegjeld og en kommune i Østfold, fra 1967 en del av storkommunen Halden. Berg er nå et kirkesogn i Sarpsborg prosti.
Berg kommune (formannskapsdistrikt) ble opprettet da formannskapslovene trådte i kraft 1. januar 1838. Flere ganger ble deler av Berg overført til Halden kommune:
1. januar 1864, del med 550 innbyggere
1. januar 1909, del med 55 innbyggere
1936, del med 218 innbyggere
1950, del med 277 innbyggere1. januar 1967 ble både Berg og Idd kommuner, med henholdsvis 9673 og 7213 innbyggere, innlemmet i Halden kommune.
| Berg var et prestegjeld og en kommune i Østfold, fra 1967 en del av storkommunen Halden. Berg er nå et kirkesogn i Sarpsborg prosti.
Berg kommune (formannskapsdistrikt) ble opprettet da formannskapslovene trådte i kraft 1. januar 1838. Flere ganger ble deler av Berg overført til Halden kommune:
1. januar 1864, del med 550 innbyggere
1. januar 1909, del med 55 innbyggere
1936, del med 218 innbyggere
1950, del med 277 innbyggere1. januar 1967 ble både Berg og Idd kommuner, med henholdsvis 9673 og 7213 innbyggere, innlemmet i Halden kommune.
== Kilder ==
Dag Juvkam: Historisk oversikt over endringer i kommune- og fylkesinndelingen. Statistisk sentralbyrå 1999. ISBN 82-537-4684-9
== Eksterne lenker ==
Gamle postkort fra Berg Arkivert 29. juni 2009 hos Wayback Machine. | Berg var et prestegjeld og en kommune i Østfold, fra 1967 en del av storkommunen Halden. Berg er nå et kirkesogn i Sarpsborg prosti. | 7,089 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vikingtiden | 2023-02-04 | Vikingtiden | ['Kategori:Arkeologiske perioder', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Historiestubber', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-11', 'Kategori:Vikingtiden', 'Kategori:Viktige stubber'] | Vikingtiden er en epoke i nordeuropeisk historie og arkeologi som strekker seg fra ca. 790 e.kr til ca. 1066 e.kr.
| Vikingtiden er en epoke i nordeuropeisk historie og arkeologi som strekker seg fra ca. 790 e.kr til ca. 1066 e.kr.
== Avgrensning av vikingtiden ==
Den angelsaksiske krønike nevner et mulig vikingtokt i Dorset i 787 e.Kr., men tradisjonelt sett er det angrepet på klosteret på Lindisfarne i 793 som har vært regnet som starten på vikingtiden. Arkeologiske kilder antyder imidlertid at nordboere drev handel og kanskje også plyndring i Europa også før denne tiden. Utvikling av seilskip og handelsnettverk foregikk allerede tidlig på 700-tallet. Det viser seg at mange av de levninger som har vært definert som vikingtidsfunn faktisk strekker seg et godt stykke ned mot midten av 700-tallet. En del arkeologer vil derfor være tilbøyelige til å sette skillet omkring 750, andre holder fortsatt på 790.
Såvel i norske som engelske fremstillinger blir slaget ved Stamford Bridge og slaget ved Hastings i 1066 sett på som en avslutning av vikingtiden. I dansk og svensk historieframstilling er årstallet rundet mer av, men er ikke prinsipielt forskjellig. Arkeologisk sett kan definisjonen være noe mer flytende. Noen mener vikingtiden sluttet cirka 1100 og noen mener vikingtiden sluttet etter kristendommen var definitivt innført i daværende Norge, og rikssamlingen er fullført etter Harald Hardrådes undertvingelse av Opplandene.
== Tidslinje ==
== Mulige grunner for ekspansjon i vikingtiden ==
Visse områder med noe mildere lokalt klima bidro til at de kunne befolkes, blant annet på Grønland. Bosetninger ble etablert i avskjermete fjorder i sydlige og vestlige kystområder. Det gjaldt tre områder på omkring 650km av vestkysten. Selv om det var en barskt tillot mikroklima langs noen fjorder dyrking av mindre områder på samme måte som på Island før klimaet endret seg i den lille istiden.
Befolkningsøkning i Skandinavia. Dette legges det nå mindre vekt på ettersom Skandinavia (med unntak av vestlandet) ikke hadde noen spesiell mangel på land.
Økning i handelen mellom England og Europa.
Teknologisk utvikling.
Kongenes økende makt og enevelde.
Økende misjonsvirksomhet fra kontinentet.
Svar på et trusselbilde, sett i lys av Karl den stores kamper mot sakserne.
Sikring av handelsrutene mellom Skandinavia, Friesland og England.
== Arkeologiske kilder ==
Oseberghaugen anlagt 834
Gokstadhaugen anlagt 901
Kaupangen i Skiringssal (fra ca. 700)
== Se også ==
Viking
Vikingtiden i Norge
== Referanser ==
== Litteratur ==
Jon Vidar Sigurdsson, Norsk historie 800-1300. Det norske samlaget, Oslo 1999
Krag, Claus, Norges historie fram til 1319. Universitetsforlaget, Oslo 2000
== Eksterne lenker ==
Vikingtid Arkivert 16. oktober 2017 hos Wayback Machine., temaside hos Norgeshistorie.no | Vikingtiden er en epoke i nordeuropeisk historie og arkeologi som strekker seg fra ca. 790 e. | 7,090 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oseberghaugen | 2023-02-04 | Oseberghaugen | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,3°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Tønsberg', 'Kategori:Gravhauger i Norge', 'Kategori:Kultur i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Kulturminner i Tønsberg', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tønsbergs historie', 'Kategori:Vestfolds historie', 'Kategori:Vikingtiden i Norge'] | Oseberghaugen er en gravhaug fra vikingtida som ligger i Slagendalen i tidligere Sem kommune (nå Tønsberg) i Vestfold. Haugen ble gravd ut i 1904 av arkeologen Gabriel Gustafson. Utgravningene avdekket en skipsgrav fra første del av 800-tallet med to ukjente kvinnelik og et rikt gravgods, deriblant det verdensberømte «Osebergskipet». Funnene fra utgravningene er i dag utstilt i Vikingskipshuset i Oslo.
| Oseberghaugen er en gravhaug fra vikingtida som ligger i Slagendalen i tidligere Sem kommune (nå Tønsberg) i Vestfold. Haugen ble gravd ut i 1904 av arkeologen Gabriel Gustafson. Utgravningene avdekket en skipsgrav fra første del av 800-tallet med to ukjente kvinnelik og et rikt gravgods, deriblant det verdensberømte «Osebergskipet». Funnene fra utgravningene er i dag utstilt i Vikingskipshuset i Oslo.
== Gravfunnet ==
Haugen ble før utgravningen i 1904 kalt «Revehaugen». Den skal opprinnelig ha målt rundt 40 m i tverrmål og ha vært over 4 m høy.
=== Levninger og gravgods ===
Graven inneholdt levningene av to kvinner; én yngre (50 år) og én eldre (ca. 70 år) kvinne. Gravgodset er det rikeste som er funnet i noen enkeltgrav i Norden. Det omfatter blant annet det rikt dekorerte vikingskipet, et tømret gravkammer, en praktvogn, billedvever, syv senger, fire sleder, 15 hester, fire hunder, én okse og en rekke andre gjenstander. Osebergskipet var mellom 14 og 19 år gammelt da det ble plassert i haugen.
=== Gravleggelsen ===
Dendrokronologisk datering av tømmer i gravkammeret viser at graven er anlagt i år 834. Gravleggelsen strakte seg over fire måneder i sommerhalvåret. 70 kubikkmeter steinblokker ble lagt i skipet før haugen ble lukket ved stabling av torv. Kort tid etter ble haugen åpnet igjen. Det kan ha vært gravrøveri eller del av døderitualer i samtiden. Innbruddsgangen går inn fra syd i to-tre meters bredde, ti meters lengde og gjennomsnittlig dybde på to meter.
=== Utgravning og gjenbegraving ===
Oseberghaugen ble gravd ut i 1904 under ledelse av professor Gabriel Gustafson ved Universitetets Oldsaksamling. Etter utgravningene ble haugen liggende åpen frem til 1948. Haugen ble da rekonstruert av arkeolog Anton Wilhelm Brøgger. Levningene av de to kvinnene som var gravlagt ble lagt tilbake i haugen i en aluminiumskiste som igjen ble satt ned i en granittsarkofag.
=== Sikring av skjelettene ===
I 2007 ble sarkofagen med kisten hentet ut igjen av Oseberghaugen, da det var fare for at knoklene skulle ødelegges. Knoklene oppbevares ved Anatomisk institutt, Universitetet i Oslo.
== Søkes inn på UNESCOs verdensarvliste ==
Regjeringen ønsker å få Oseberghaugen, Gokstadhaugen, Borrehaugene og kvernsteinsbruddet i Hyllestad i Sogn inn på UNESCOs verdensarvliste. Søknaden ble innsendt i januar 2014. Verdensarvkomiteen fatter sin avgjørelse sommeren 2015.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Oseberghaugen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Oseberghaugen - Kulturarv i Vestfold
Tv-serien ARVEN om Osebergfunnet
Gravhaugen og Osebergfunnet beskrevet i Sem og Slagen bygdebok fra 1959
Kulturarv i Vestfold fylkeskommune: Vikingtid som verdensarv
«Oseberghaugen». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | Oseberghaugen er en gravhaug fra vikingtida som ligger i Slagendalen i tidligere Sem kommune (nå Tønsberg) i Vestfold. Haugen ble gravd ut i 1904 av arkeologen Gabriel Gustafson. | 7,091 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ion | 2023-02-04 | Ion | ['Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ioner', 'Kategori:Kjemistubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01'] | Et ion (gresk: ἰόν, «en som går») er et elektrisk ladd atom. Et positivt ladd ion, kation, oppstår når et atom har underskudd på elektroner, mens et negativt ladd ion, anion, oppstår når et atom har overskudd på elektroner. Ioner med motsatte ladninger tiltrekker hverandre og kan danne ionebindinger. Metaller danner positivt ladde ioner, altså kationer. Danningen av ioner blir kalt ionisering.
Et samlet ion som ikke er i løsning, eller en gass med et visst antall ladde partikler, blir kalt plasma. Dette blir sett på som den fjerde aggregattilstanden fordi den oppfører seg svært ulikt fra andre gasser, væsker eller faste stoffer.
| Et ion (gresk: ἰόν, «en som går») er et elektrisk ladd atom. Et positivt ladd ion, kation, oppstår når et atom har underskudd på elektroner, mens et negativt ladd ion, anion, oppstår når et atom har overskudd på elektroner. Ioner med motsatte ladninger tiltrekker hverandre og kan danne ionebindinger. Metaller danner positivt ladde ioner, altså kationer. Danningen av ioner blir kalt ionisering.
Et samlet ion som ikke er i løsning, eller en gass med et visst antall ladde partikler, blir kalt plasma. Dette blir sett på som den fjerde aggregattilstanden fordi den oppfører seg svært ulikt fra andre gasser, væsker eller faste stoffer.
== Ulike typer ioner ==
I et nøytralt atom er tallet på protoner og elektroner likt. Dersom et ion har flere protoner enn elektroner har det positiv ladning og er et kation. Dersom det har flere elektron enn proton er ladningen negativ og ionet er et anion.
Ioner kan lages av et enkelt atom (for eksempel klorid, Cl-) eller av molekyler som sammensatte ioner. For ioner dannet av ett atom, er ioneradiusen til anionet større enn atomradiusen til grunnstoffet. Ioneradiusen til kationet mindre enn atomradiusen.
=== Eksempler ===
Eksempler på metalliske kationer:
Cu2+ (kobberion)
Fe2+ (toverdig jernion)
Na+ (natriumion)Andre kationer:
H+ (hydrogenion – alle syrer er karakterisert ved at de avgir H+-ioner)
NH4+ (ammoniumion)Eksempler på anioner:
Cl÷ (klorid)
I÷ (jodid)
SO42÷ (sulfat)
CO32÷ (karbonat)
== Formler for ion ==
I kjemi uttrykkes ladningen til et ion ved hjelp av et hevet pluss- eller minustegn etter formelen for ionet, med et tall foran ladningen dersom den er større enn en. Det enkle hydrogenionet skrives for eksempel som H+, mens sulfat blir skrevet SO42-.
== Biologisk betydning ==
Ioner er viktige for alt liv. For eksempel har ion av natrium, kalsium og kalium flere oppgaver i cellene, spesielt i cellemembranen.
Planter tar opp mineraler i ioneform. Ettersom de må bruke energi for å flytte de elektrisk ladde partiklene inn i roten, har de en rekke ionepumper der kationer de trenger blir byttet mot positive hydrogenioner, mens anion blir byttet mot negative hydroksidioner. Ettersom planter som regel tar opp flere kationer enn anioner, vil jorda rundt rotnettet etter en tid bli sur.
== Historie ==
Michael Faraday var den første som omtalte ion rundt 1830 for å snakke om de delene av molekylet som enten gikk til en negativt ladd anode eller til en positivt ladd katode. Han brukte det greske ordet ἰόν, 'en som går'. Anion betyd da «noe som går opp» mens kation betyr «noe som går ned».
Det var likevel først i 1884 at mekanismene bak det som skjedde i Faradays elektrolyse ble forklart av Svante Arrhenius i hans doktoravhandling. Da teorien til slutt ble godtatt, ble han tildelt nobelprisen i kjemi i 1903.
== Se også ==
Ioniserende stråling
Elektrolyse
Salter
== Kilder ==
(no) Ion i Store norske leksikon | Ion er en rutebasert vindusbehandler laget av finnen Tuomo Valkonen, som også laget PWM, den første vindusbehandleren som benytter seg av tabulerte vinduer. Den er designet med tastaturbrukere i minnet, og er derfor designet slik at man lett skal kunne navigere mellom de forskjellige programvinduene med hjelp av forskjellige hurtigtaster som brukeren definerer selv. | 7,092 |
null | 2023-02-04 | Jernbaneverket | null | null | null | }} | 7,093 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%60Abdu%E2%80%99l-Bah%C3%A1 | 2023-02-04 | `Abdu’l-Bahá | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bahai', 'Kategori:Dødsfall 28. november', 'Kategori:Dødsfall i 1921', 'Kategori:Fødsler 23. mai', 'Kategori:Fødsler i 1844', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Religiøse lærere og filosofer representert i bokserien Verdens hellige skrifter', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | `Abdu'l-Bahá eller 'Abbás Effendi (1844–1921) var eldste sønn av bahaitroens grunnlegger Bahá’u’lláh, og etterfulgte faren som bahai-leder fra farens død i 1892 til sin egen død i 1921. I den norske boka Bahai-troens skrifter skriver redaktør Arne Ruste «På forskjellig vis ble `Abdu'l-Bahá den som mønstergyldig omsatte i praksis Bahá'u'lláhs lære og forordninger. Han forestod oppføringen av bygningene på Karmel som skulle romme mausoleet for Bábs levninger og være et møtested for troende, og han førte verdensomspennende korrespondanser vedrørende troen.»
| `Abdu'l-Bahá eller 'Abbás Effendi (1844–1921) var eldste sønn av bahaitroens grunnlegger Bahá’u’lláh, og etterfulgte faren som bahai-leder fra farens død i 1892 til sin egen død i 1921. I den norske boka Bahai-troens skrifter skriver redaktør Arne Ruste «På forskjellig vis ble `Abdu'l-Bahá den som mønstergyldig omsatte i praksis Bahá'u'lláhs lære og forordninger. Han forestod oppføringen av bygningene på Karmel som skulle romme mausoleet for Bábs levninger og være et møtested for troende, og han førte verdensomspennende korrespondanser vedrørende troen.»
== Liv og virke ==
Han ble født natten til 23. mai 1844, samme døgn som religionstifteren Báb forkynte sitt budskap om en «ny tidsepoke for menneskeheten». Som åtteåring fikk han møte sin far, Bahá'u'lláh, i fengsel, og forsto da – ifølge hans tilhengere – at hans far var den utlovede, Guds budbærer for vår tid. Dette ble starten på 'Abdu'l-Bahás førtiårige profetiske karriere, som var preget av prøvelser, forfølgelser, landsforvisning og fangenskap. Han var sin fars mest trofaste ledsager og beskytter.Under påfølgende landsforvisninger og i tiden i Adrianopel ble han kjent som «Mesteren». I fangebyen `Akká kom en mengde søkere og troende for å treffe Bahá'u'lláh. Abdu'l-Bahá tok imot de besøkende. Bahá'u'lláh døde i 1892, og testamentet hans utpekte sønnen `Abdu'l-Bahá som «paktens midtpunkt», «troens sanne eksempel» og «lærens eneste fortolker».
Ved ungtyrkernes revolusjon i 1908 satt `Abdu'l-Bahá i fengsel. Da ungtyrkerne kom til makten løslot de alle politiske fanger, og dermed ble også `Abdu'l-Bahá løslatt i september 1908. Kort tid etterpå flyttet han fra `Akká till Haifa, slik at han kunne bo i nærheten av stedet der Bab var gravlagt. Ved bahai-nyåret den 21. mars 1909 gravla han Bábs jordiske rester på det stedet Bahá'u'lláh hadde anvist på Karmelfjellet for at det i fremtiden skulle kunne tjene som gravmæle og helligdom. I 1910 reiste han til Alexandria i Egypt, og derfra la han ut på en forkynnelsesturné som bragte ham rundt i Afrika, Europa og Amerika. På sine reiser talte han til ulike foreninger, i kirker, synagoger og i andre forsamlinger. Hans budskap inneholdt alltid prinsippet om «Guds enhet, profetenes enhet, religionens enhet og menneskehetens enhet».
Hans forfatterskap er omfattende; det meste er basert på hans brev og taler. Han skrev flere offentlige brev, stilet til statsledere som dronning Victoria, den russiske tsaren, paven, USAs president, den persiske shahen og den tyske keiseren. I 1919 henvendte han seg også til den kortlivede The Central Organization for a Durable Peace, i et brev som bahaier omtaler som «The tablet of peace» / «Tavlen til Haag».I sitt testament utpekte han sin eldste dattersønn Shoghi Effendi til «Troens Beskytter» og til ny leder for bahai-samfunnet.
== Tekster på norsk ==
`Abdu'l-Bahá. Abdull-Baha's visdom, taler holdt av Abdull Baha i Paris og London 1911-13. Utgitt av Nasjonalt åndelig råd. Oslo, 1974Bahai-troens skrifter. Utvalg og innledende essay av Arne Ruste ; oversatt av Arne Ruste og Nasjonalt åndelig råd for bahaier i Norge. Bokklubben, 2007. XLVII, 324 s. (Verdens hellige skrifter; 43). ISBN 978-82-525-6347-4. Av Abdu'l-Bahá i denne boka: Kunngjøringen om universell fred; De elleve prinsipper i Bahá'u'lláhs lære
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 'Abdu'l-Bahá – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | `Abdu'l-Bahá eller 'Abbás Effendi (1844–1921) var eldste sønn av bahaitroens grunnlegger Bahá’u’lláh, og etterfulgte faren som bahai-leder fra farens død i 1892 til sin egen død i 1921. I den norske boka Bahai-troens skrifter skriver redaktør Arne Ruste «På forskjellig vis ble `Abdu'l-Bahá den som mønstergyldig omsatte i praksis Bahá'u'lláhs lære og forordninger. | 7,094 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Linx | 2023-02-04 | Linx | ['Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Svenske jernbaneselskaper', 'Kategori:Tidligere norske jernbaneselskaper', 'Kategori:Vy'] | Linx AB var et felles datterselskap under norske NSB og svenske SJ. Selskapet trafikkerte rutene Oslo-Göteborg-København og Oslo-Stockholm, og hovedkontoret lå i Göteborg med lokalkontorer i Oslo og Karlstad. Selskapets slagord var «Grenslöst resande».
Kjøringen var forutsatt utført med oppussede svenske togsett av typen X2, men i en overgangsperiode, mens togsettene var inne til oppussing og ombygging, ble det brukt svenske Rc6-lok og åttitallsvogner Oslo-Göteborg. I begynnelsen av 2003 ble alle hurtigtogene på linjene erstattet av nye Linx-tog «med høy komfort og kortere reisetider».Personalet ble dels rekruttert fra både NSB og SJ, dels nyrekkruttert, og var stasjonert både i Oslo og i Sverige. Selskapet hadde totalt nesten 200 ansatte, hvorav rundt 160 jobbet om bord på togene.Styret besluttet å legge ned selskapet i mai 2004 pga. dårlig lønnsomhet, og trafikken ble avviklet ved utgangen av 2004. Nedleggelsen medførte at NSB forlenget sitt regiontogtilbud Oslo-Halden til Göteborg med tre daglige avganger hver vei hverdager samt to i helgene fra 5. januar 2005. Selskapets underskudd skal i 2004 ha vært på flere millioner kroner.En stund fryktet man at det ikke lengre ville gå tog mellom Oslo og Stockholm, men etter blant annet politisk press ble et tilbud mellom de to hovedstedene gjenopprettet i 2005. Feiringen av unionsoppløsningen var en sterk faktor til at togtilbudet ble delvis gjenopprettet. I 2007 ble daglige avganger igjen kjørt av SJ.
| Linx AB var et felles datterselskap under norske NSB og svenske SJ. Selskapet trafikkerte rutene Oslo-Göteborg-København og Oslo-Stockholm, og hovedkontoret lå i Göteborg med lokalkontorer i Oslo og Karlstad. Selskapets slagord var «Grenslöst resande».
Kjøringen var forutsatt utført med oppussede svenske togsett av typen X2, men i en overgangsperiode, mens togsettene var inne til oppussing og ombygging, ble det brukt svenske Rc6-lok og åttitallsvogner Oslo-Göteborg. I begynnelsen av 2003 ble alle hurtigtogene på linjene erstattet av nye Linx-tog «med høy komfort og kortere reisetider».Personalet ble dels rekruttert fra både NSB og SJ, dels nyrekkruttert, og var stasjonert både i Oslo og i Sverige. Selskapet hadde totalt nesten 200 ansatte, hvorav rundt 160 jobbet om bord på togene.Styret besluttet å legge ned selskapet i mai 2004 pga. dårlig lønnsomhet, og trafikken ble avviklet ved utgangen av 2004. Nedleggelsen medførte at NSB forlenget sitt regiontogtilbud Oslo-Halden til Göteborg med tre daglige avganger hver vei hverdager samt to i helgene fra 5. januar 2005. Selskapets underskudd skal i 2004 ha vært på flere millioner kroner.En stund fryktet man at det ikke lengre ville gå tog mellom Oslo og Stockholm, men etter blant annet politisk press ble et tilbud mellom de to hovedstedene gjenopprettet i 2005. Feiringen av unionsoppløsningen var en sterk faktor til at togtilbudet ble delvis gjenopprettet. I 2007 ble daglige avganger igjen kjørt av SJ.
== Referanser == | Linx AB var et felles datterselskap under norske NSB og svenske SJ. Selskapet trafikkerte rutene Oslo-Göteborg-København og Oslo-Stockholm, og hovedkontoret lå i Göteborg med lokalkontorer i Oslo og Karlstad. | 7,095 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Microsoft | 2023-02-04 | Microsoft | ['Kategori:122°V', 'Kategori:1975 i USA', 'Kategori:47°N', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor daglig leder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst', 'Kategori:Microsoft', 'Kategori:Selskaper etablert i 1975', 'Kategori:Selskaper notert på NASDAQ', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Microsoft Corporation (NASDAQ: MSFT) er et amerikansk multinasjonalt teknologiselskap som produserer programvare, forbrukerelektronikk, datamaskiner og andre relaterte tjenester. Det etablert i 1975 av Bill Gates og Paul Allen, med hovedkontor i Redmond, Washington. Selskapets mest kjente produkter er operativsystemene Microsoft Windows, MS-DOS og kontorpakken Microsoft Office.
Selskapets administrerende direktør (CEO og president) er Satya Nadella, mens grunnlegger og tidligere leder Bill Gates har trukket seg ut, og fungerer som rådgiver.
Etter en sped start med programmeringsspråk og operativsystemer for mikrodatamaskiner på 1970-tallet, har Microsoft utvidet sin markedsdekning enormt. Først ved å gå inn i kontorautomasjons-markedet med Office-pakken (1990), senere med spill, brett og digitale tjenester i konsument-markedet, samt en rekke software-løsninger for det profesjonelle markedet. Videospillet Xbox og dets etterfølgere Xbox 360 og Xbox One, smarttelefoner og nettbrett-serien Surface er eksempler. En rekke produkter har kommet og gått, for eksempel Zune, MSN og Windows Phone OS, mens mange andre er blitt varige suksesser.
Selskapets suksess og raske vekst etter børsnoteringen i 1986 sørget for at 3 ansatte ble millardærer og anslagsvis 12 000 ble millionærer (i US dollar). Veksten fortsatte, både organisk og gjennom utallige oppkjøp - med overtagelsen av Skype Communications (mai 2011 for 8,5 milliarder dollar) og LinkedIn (desember 2016 for 26,2 milliarder dollar) som de største. Med overtagelsen av Skype ble Microsoft en betydelig aktør i det raskt voksende markedet for Internett-basert telefoni.
På 1990-tallet ble Microsoft hyppig kritisert og etterforsket for misbruk av markedsposisjon, monopolistisk forretningspraksis og konkurransehemmende strategier. Urimelige restriksjoner i bruken av selskapets programvare, unødig hemmelighold av programmeringsgrensesnitt og bruk av tvangsmidler overfor forhandlere var blant anklage-punktene. Både det amerikanske justisdepartementet og Europakommisjonen fant selskapet skyldig i brudd på konkurranse-lovgivningen på en rekke punkter.
| Microsoft Corporation (NASDAQ: MSFT) er et amerikansk multinasjonalt teknologiselskap som produserer programvare, forbrukerelektronikk, datamaskiner og andre relaterte tjenester. Det etablert i 1975 av Bill Gates og Paul Allen, med hovedkontor i Redmond, Washington. Selskapets mest kjente produkter er operativsystemene Microsoft Windows, MS-DOS og kontorpakken Microsoft Office.
Selskapets administrerende direktør (CEO og president) er Satya Nadella, mens grunnlegger og tidligere leder Bill Gates har trukket seg ut, og fungerer som rådgiver.
Etter en sped start med programmeringsspråk og operativsystemer for mikrodatamaskiner på 1970-tallet, har Microsoft utvidet sin markedsdekning enormt. Først ved å gå inn i kontorautomasjons-markedet med Office-pakken (1990), senere med spill, brett og digitale tjenester i konsument-markedet, samt en rekke software-løsninger for det profesjonelle markedet. Videospillet Xbox og dets etterfølgere Xbox 360 og Xbox One, smarttelefoner og nettbrett-serien Surface er eksempler. En rekke produkter har kommet og gått, for eksempel Zune, MSN og Windows Phone OS, mens mange andre er blitt varige suksesser.
Selskapets suksess og raske vekst etter børsnoteringen i 1986 sørget for at 3 ansatte ble millardærer og anslagsvis 12 000 ble millionærer (i US dollar). Veksten fortsatte, både organisk og gjennom utallige oppkjøp - med overtagelsen av Skype Communications (mai 2011 for 8,5 milliarder dollar) og LinkedIn (desember 2016 for 26,2 milliarder dollar) som de største. Med overtagelsen av Skype ble Microsoft en betydelig aktør i det raskt voksende markedet for Internett-basert telefoni.
På 1990-tallet ble Microsoft hyppig kritisert og etterforsket for misbruk av markedsposisjon, monopolistisk forretningspraksis og konkurransehemmende strategier. Urimelige restriksjoner i bruken av selskapets programvare, unødig hemmelighold av programmeringsgrensesnitt og bruk av tvangsmidler overfor forhandlere var blant anklage-punktene. Både det amerikanske justisdepartementet og Europakommisjonen fant selskapet skyldig i brudd på konkurranse-lovgivningen på en rekke punkter.
== Historie ==
=== Tidlig historie ===
Paul Allen og Bill Gates, barndomsvenner med en lidenskap for programmering av datamaskiner, søkte å gjøre forretning ved å utnytte deres felles dyktighet. I januarutgaven av Popular Electronics skrev om Micro Instrumentation and Telemetry Systems' (MITS) Altair 8800 mikrodatamaskin. Allen merket seg at de kunne programmere en BASIC-fortolker for denne. Etter en telefonsamtale fra Gates som hevdet å ha fungerende fortolker, krevde MITS en demonstrasjon. Ettersom de to egentlig ikke hadde en Altair 8800 tilgjengelig, arbeidet Allen på en simulator av mikrodatamaskin mens Gates arbeidet med fortolkeren. Til tross for at de utviklet fortolkeren på en simulator og ikke den egentlige maskinen, virket den uten feil da de demonstrerte fortolkeren for MITS i Albuquerque i New Mexico i mars 1975. MITS ble enig om å distribuere den og markedsførte den som Altair BASIC. De to etablerte offisielt Microsoft som selskap den 4. april 1975 med Gates som administrerende direktør. Det var Allen lanserte det opprinnelige navnet «Micro-Soft», som fortalt av magasinet Fortune i en artikkel i 1995. I august 1977 inngikk Microsoft en avtale med ASCII Magazine i Japan, som resulterte i deres første internasjonale kontor, «ASCII Microsoft». Selskapet flyttet til nye lokaler i Bellevue i delstaten Washington i januar 1979.Microsofts første satsing innen operativsystemer var Unix-basert og fikk navnet Xenix. Gates og Allen oppfattet Unix som en kraftig plattform for den nye generasjonen av 16 bits mikroprosessorer på markedet, fra Intel, Zilog, Motorola og flere. Xenix fikk relativt stor spredning, men Microsofts fokus endret seg da IBM engasjerte selskapet til utvikling operativsystem for sin første PC, som ikke hadde egenskaper tilpasset Xenix.
IBM forsøkte først å lisensiere operativsystemet CP/M fra selskapet Digital Research for sin kommende IBM Personal Computer. Da forhandlingene strandet i november 1980, tok IBM kontakt med Microsoft. Microsoft hadde ikke et slikt system, men forsto hva som sto på spill og inngikk avtale med IBM. For å komme raskt i gang, kjøpte Microsoft en klone (etterligning) av CP/M som først het QDOS («Quick and Dirty Operating System») og deretter 86-DOS fra Tim Paterson ved Seattle Computer Products for USD 50 000. Microsoft døpte operativsystemet om til MS-DOS og som IBM kalte for PC-DOS. Etter at IBMs PC ble tilgjengelig i august 1981 beholdt Microsoft eierskap til MS-DOS som de fortsatte å videreutvikle. Ettersom IBM hadde opphavsrett på BIOS til IBM PC-en måtte andre selskap drive omvendt konstruksjon (reverse engineering) for å finne ut hvordan datamaskiner som ikke var produsert av IBM kunne bli kompatible med PC-DOS og IBM PC. Således kunne Microsoft helt lovlig selge MS-DOS til andre datamaskinprodusenter, som Compaq, som produserte etterligninger av IBMs datamaskin, og Microsoft ble således markedsledende innenfor sitt segment av dataindustrien. Gjennom hissig markedsføring overfor klone-produsentene, vokste selskapet fra en beskjeden start til en av de største leverandørene av programvare i verden. Selskapet utvidet til nye markeder ved å utvikle Microsoft Mouse, et pekeredskap for datamaskiner, i 1983, hvilket var selskapets første hardwareprodukt, foruten også å starte et forlag, Microsoft Press. Paul Allen ble diagnostisert med Hodgkins lymfom i 1982, og han ble erklært frisk etter flere måneder med strålebehandling. I 2000 sa han imidlertid opp sin stilling hos Microsoft.
=== 1984–1994: Windows og Office ===
Samtidig som Microsoft hadde en avtale med IBM i 1984 om sammen å utvikle et nytt operativsystem, OS/2, utga Microsoft et produkt som ble hetende Microsoft Windows, en grafisk utvidelse av MS-DOS, den 20. november samme år. Den første utgaven av denne utvidelsen, Windows 1.0, som ble kjørt på toppen av operativsystemet MS-DOS var ganske enkelt, og så ikke ut til å være noen konkurrent til verken OS/2 eller det grafiske brukergrensesnittet til Apple Macintosh.
Microsoft flyttet sitt hovedkvarter til Redmond i delstaten Washington den 26. februar 1986. Den 13. mars samme år gikk selskapet på børs, og fikk inn 61 millioner dollar med en aksjepris på 21 dollar. På slutten av dagen hadde prisen steget til 28 dollar. Partnerskapet med IBM bidro til at amerikanske myndigheter fulgte nøye med på Microsoft på grunn av faren for hemmelige avtaler, og det var begynnelsen på over et tiår med juridiske sammenstøt og strid med de amerikanske myndighetene.Microsoft annonserte utgivelsen av sin egen versjon av OS/2 den 2. april 1987, men samtidig arbeidet selskapet på en 32-bits-utgave av et nytt operativsystem, Microsoft Windows NT, ved å benytte utviklingen og ideene fra OS/2. 16. mai 1991 erklærte Bill Gates til Microsoft-ansatte at samarbeidet om OS/2 var over, og at selskapet heretter kom til å konsentrere seg om Windows og Windows NT. Nyheten ble mottatt med overraskelse, og utenfor selskapet ble det fremmet anklager om at Microsoft med vilje hadde villedet markedet. Windows NT ble utgitt den 21. juli 1993 med en ny modulær kjerne og et programmeringsgrensesnitt (API) for programmere Win32-programmer, noe som gjorde det lettere å overføre tidligere 16-bits Windows-programmer som var basert på MS-DOS. Straks Microsoft informerte IBM om Windows NT var partnerskapet for å frambringe OS/2 i praksis over. I følgende år ble OS/2, som IBM utviklet alene, mindre og mindre populært, og forsvant til sist helt. Microsoft Windows hadde helt og holdent overtatt PC-plattformen.
Microsoft introduserte sin pakke med kontorprogrammer, Microsoft Office, i 1990. Office kombinerte tekstbehandling og regneark, henholdsvis Microsoft Word og Microsoft Excel, i én pakke, noe som viste seg å være en nærmest uslåelig kombinasjon. Den 22. mai lanserte Microsoft Windows 3.0 med et strømlinjeformet brukergrensesnitt og forbedret beskyttet modus for Intel 386-prosessoreren. Både kontorpakken Office og operativsystemet Windows ble dominerende i deres respektive områder. Konkurrentenes tilsvarende programmer som hadde vært ledende på MS-DOS plattformen, for eksempel WordPerfect, døde i praksis ut i løpet av få år. Office-pakken har siden den ble lansert vært en pengemaskin for Microsoft. Novell, som hadde overtatt WordPerfect, saksøkte flere år senere Microsoft for misbruk av markedsposisjon og monopolistisk adferd. Påstanden var at selskapet hadde latt deler av Windows' APIer være udokumenterte for å gi Microsofts egne produkter en konkurransefordel.Novells anklager bidro til at det amerikanske justisdepartementets monopolforebyggende avdeling i juli 1994 tok ut anklage mot Microsoft for ulovlig utnyttelse av sin dominerende posisjon: «Begynnende i 1988 og fortsatte fram til 15. juli 1994 har Microsoft innført mange OEM for å effektuere konkurransehindrene lisenser «per prosessor». Under en lisens per prosessor vil en OEM betale Microsoft en provisjon for hver datamaskin den selger som inneholder en særskilt mikroprosessor, enten OEM selger datamaskinen med et operativsystem fra Microsoft eller et annet operativsystem som ikke kommer fra Microsoft. Virkningen er at avgiftbetalingen til Microsoft når datamaskinen selges med et annet operativsystem enn Microsoft er at avgiften fungerer som en straff eller skatt på OEMs bruk av konkurrerende operativsystem. Siden 1988 har Microsofts bruk av lisens per prosessor økt.»
=== 1995–2005: Internett og 32-bit ===
Som en følge av Bill Gates' interne notat «Internet Tidal Wave», Internetts tidevannsbølge, den 26. mai 1995 begynte Microsoft å redefinere sine tilbud og utvide sitt produktaspekter til nettverk og World Wide Web. Selskapet utga Windows 95 den 24. august 1995 og som hadde delvis multitasking (flerkjøring), et helt nytt brukergrensesnitt og med en uvanlig startknapp, og 32-bit kompatibilitet, tilsvarende til Windows NT og ga støtte til Win32 API. Windows 95 kom ferdigpakket med onlinetjenesten MSN, og med nettleseren Internet Explorer. Sistnevnte var ikke pakket med i separate salget av Windows 95 i esker ettersom disse eskene var allerede trykket før det ble bestemt å fullføre nettleseren. Den ble isteden lagt ved i en ekstrapakke som måtte skaffet for seg, Windows 95 Plus! pack. Ved å gå inn i nye markeder i 1996 utviklet Microsoft og mediaselskapet NBC Universal en ny 24 timers nyhetsstasjon på TV, MSNBC. Samtidig utviklet Microsoft Windows CE 1.0, et nytt operativsystem formet for svært små datamaskiner med litte minne og andre begrensninger, eksempelvis såkalte digitale assistenter. I oktober 1997 saksøkte det amerikanske justisdepartementet Microsoft for brudd på en avtale som hadde blitt signert i 1994, og ba domstolen om forhindre Microsoft å pakke Internet Explorer sammen med operativsystemet Windows.Bill Gates overga posisjonen som administrerende direktør den 13. januar 2000 til Steve Ballmer, en gammel venn fra college og ansatt i selskapet siden 1980. Isteden opprettet han en ny posisjon for seg selv som sjef for programvarearkitektur. Ulike selskaper, blant annet Microsoft, opprettet Trusted Computing Platform Alliance, allianse for tiltrodd plattformkomputing, i 1999, senere endret navn til Trusted Computing Group (TCG), som var et kontroversielt initiativ ledet av AMD, Hewlett-Packard, IBM, Infineon, Intel, Lenovo, Sun Microsystems, og Microsoft. Blant andre ting var hensikt å øke sikkerheten og beskyttelse av opphavsrettigheter gjennom å identifisere endringer i maskinvare og programvare, og hvordan datamaskinene oppførte seg. Kritikere hevdet at alliansen var en måte å gjennomtvinge tilfeldig restriksjoner over hvordan forbrukerne benyttet programvaren de hadde kjøpt, og hvordan de også benyttet datamaskinene. Et skremmescenario med en form for håndtering av digitale rettigheter var hvor en datamaskin ikke var sikret av sin produsent, men også mot den som hadde kjøpt den og eide den. Selskapet utga Xbox senere det samme året, og gikk dermed inn på spillmarkedet som tidligere hadde vært dominert av Sony og Nintendo.Den 3. april 2000 ble kjennelse gitt i saken USA mot Microsoft, som kalte selskapet et «grovt monopol», og selskapet inngikk en avtale med justisdepartementet i 2004. Den 25. oktober 2001 lansert Microsoft en ny banebrytende utgave av sitt operativsystem, Windows XP, som forente Windows-utgavene og NT-utgavene under en felles kodebase. I mars 2004 saksøkte Den europeiske union Microsoft for monopolvirksomhet, og siterte selskapets dominans med operativsystemet Windows, og det resulterte i en dom på €497 millioner (tilsvarende $613 millioner) og til å produsere nye versjoner av Windows XP uten Windows Media Player, Windows XP Home Edition N og Windows XP Professional N.
=== 2006–til idag: Windows Vista og Nettskyen ===
Den neste versjonen av Windows, Windows Vista, ble lansert januar 2007, og fokuserte på funksjoner, sikkerhet og et nyformet brukergrensesnitt som ble kalt for Aero. Microsoft Office 2007, utgitt på samme tid, hadde fått en ny ikonrad øverst kalt for «ordensbånd», og fjernet samtidig nedtrekksmenyer, en betydelig endring fra tidligere utgaver og svært uvant for brukerne. Relativt sterkt salg av begge produktene bidro til å skape en rekordresultat for 2007.Den 27. februar 2008 ila Den europeiske union selskapet en bot på €899 millioner for manglende etterlevelse av dommen fra mars 2004, og hevdet at Microsoft tok urimelige priser fra andre selskaper for informasjon om grensesnitt til selskapets server-progamvare, inklusive SQLserver og BackOffice. Microsoft hevdet på sin side å ha etterkommet påleggene «disse bøtene gjelder saker fra fortiden som er blitt løst.»Bill Gates gikk av som sjef for programvarearkitektur den 27. juni 2008, men beholdt andre posisjoner knyttet til selskapet foruten å være rådgiver i nøkkelprosjekter. Tjenesteplattformen Azure, selskapet inntreden til nettskyen (servere tilknyttet Internett), var et nytt satsingsområde for Microsoft, og ble lansert den 27. oktober 2008. Den 12. februar 2009 annonserte selskapet intensjoner om å åpne en kjede av egne butikker etter samme modell som Apple lanserte i 2001. Den første Microsoftbutikken åpnet den 22. oktober 2009 i Scottsdale i Arizona. Samme dagen ble Windows 7 offisielt lansert. Windows 7 hadde som fokus å forbedre Windows Vista, som ikke hadde fått gjennomslag i markedet. Fiaskoen med Windows Vista fikk Microsoft til å forlenge levetiden (support) for Windows XP med 6 måneder fra oktober 2008.Lanseringen av Apples iPhone i 2007 satte for alvor fart i markedet for smarttelefoner, en endring Microsoft var lite forberedt på. I et forsøk på å redusere forspranget til Apple og Google, gjorde Microsoft raske tilpasninger i Windows Mobile, sitt aldrende operativsystem for mobiltelefoner, og omdøpte systemet til Windows Phone 7 i 2010. Samtidig presenterte selskapet en ny strategi for telefonibransjen, og startet et nært samarbeid med flere produsenter av smarttelefoner, blant annet Nokia. Målet var å utvikle en konsistent brukeropplevelse på tvers av alle smarttelefoner som benytter Microsofts Windows Phone OS. Samarbeidet med Nokia, som også hadde utfordringer med å finne seg til rette i smarttelefon-markedet, ble tettere, og Microsoft overtok Nokias mobiltelefon-divisjon (devices and services) i september 2013 for 5,4 milliarder euro. Overtagelsen fikk imidlertid ikke fart i salget av Nokia-baserte smarttelefoner, og Microsoft innrømmet allerede i juni 2015 at overtagelsen var en fiasko. I oktober 2017 ble Microsofts smarttelefon-satsing og Windows Phone offisielt erklært 'døde'.Microsoft er en av grunnleggerne og medlemmene av Open Networking Foundation som begynte den 23. mars 2011 og som har til hensikt å bedre kommunikasjonsnettverk via nettverksprogramvare. De andre selskapene er Google, Hewlett-Packard, Yahoo, Verizon, Deutsche Telekom og 17 andre selskaper. Den ideelle organisasjonen er fokusert på å støtte et nytt initiativ for nettskyen kalt for softwaredefinert nettverk. Initiativet er ment å øke innovasjon via enkle programvareendringer i telekommunikasjonsnettverk, trådløse nettverk, datasentre og andre nettverksområder.Den neste enheten Microsoft gir ut heter Surface - en bærbar pc med touchskjerm. Den har ikke noe innebygd tastatur. Et tastatur kan bli festet til den på en enkel og rask måte. Surface sitt OS kalles Windows 8. Operativsystemet er en forbedret versjon av Windows 7.
=== Microsoft Norge ===
Microsoft i Norge er et datterselskap av Microsoft Europe, registrert i Irland. Selskapet driver salg overfor detaljvarekjeder og storkunder, men har ikke egen teknologisk utvikling i Norge.
Administrerende direktør er Michael Jacobs, han overtok etter Hege Skryseth (2010–2013). Direktør for jus og samfunnskontakt var Grete Faremo fram til 2008. Microsoft kjøpte i 2008 det norske selskapet FAST, og i september 2008 kunngjorde direktør Steve Ballmer at selskapets hovedkvarter for utvikling innen søk og søkemotorer vil ligge i Norge. Microsoft har i dag fire kontorer i Norge.
== Produktdivisjoner ==
For skatteåret 2010 hadde Microsoft fem produktdivisjoner: Windows & Windows Live, Server og verktøy, Onlinetjenester, Microsoft forretning, og Underholdning og innretninger.
=== Forretningsavdelingen ===
Forretningsavdelingen star bak kontorpakken Microsoft Office som inneholder Word (teksbehandling), Access (database), Excel (regneark), Outlook (e-post og avtale), PowerPoint (presentasjon), og Publisher (layout). Et antall programmer er enten lagt til eller trukket fra kontorpakken, alt etter hvilken lisens som kjøpes
=== Underholdning og innretninger ===
Avdelingen for underholdning og innretninger produserer operativssytemer for smarttelefoner og andre tekniske systemer, blant annet innretninger som ikke nødvendigvis er synbar for brukeren, blant annet i biler. Avdelingen har også en spilldivisjon kalt Microsoft Game Studios som produserer videospill som går på datamaskiner med Windows, men for egne spillkonsoler som Xbox. Blant de mest kjente spilltitlene er Age of Empires, Halo, Forza og Microsoft Flight Simulator. Avdelingen huser også Microsofts forretningsenhet som produserer programvare som Microsoft Office for Apples operativsystem, Mac OS. Avdelingen er også ansvarlig for konsumentelektronikk som Xbox 360, den håndholdte mediaspilleren Microsoft Zune og fjernsynsenheten over Internett kalt MSN TV. Microsoft produserer også en del maskinvare som mus, tastatur og annet for hjemmemarkedet for datamaskiner.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Allan, Roy A. (2001): A History of the Personal Computer. Allan Publishing. ISBN 0-9689108-0-7.
Blaxill, Mark; Eckardt, Ralph (5. mars 2009): The Invisible Edge: Taking Your Strategy to the Next Level Using Intellectual Property. Portfolio Hardcover. ISBN 1591842379.
Pietrek, Matt (Mars 1996): Windows 95 Programming Secrets, (PDF). IDG. ISBN 1-56884-318-6.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Offisiell blogg
(en) Microsoft – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Microsoft – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Microsoft Corporation () er et amerikansk multinasjonalt teknologiselskap som produserer programvare, forbrukerelektronikk, datamaskiner og andre relaterte tjenester. Det etablert i 1975 av Bill Gates og Paul Allen, med hovedkontor i Redmond, Washington. | 7,096 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Journalist | 2023-02-04 | Journalist | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Journalister', 'Kategori:Medieyrker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | En journalist er en person som utøver journalistikk, det vil si å samle opplysninger og formidle disse i form av tekst, lyd, bilder mv. gjennom ulike massemedier som aviser på papir og nett, ukeblader og tidsskrifter, nyhetsbyråer, fjernsyn og radio. Selve ordet journalist er avledet fra det franske ordet for avis, journal.
| En journalist er en person som utøver journalistikk, det vil si å samle opplysninger og formidle disse i form av tekst, lyd, bilder mv. gjennom ulike massemedier som aviser på papir og nett, ukeblader og tidsskrifter, nyhetsbyråer, fjernsyn og radio. Selve ordet journalist er avledet fra det franske ordet for avis, journal.
== Journalistrollen ==
Yrkesbetegnelsen journalist er ikke en beskyttet tittel, noe som gjør at hvem som helst kan kalle seg det. For utøvende journalister har det derfor vært viktig å definere journalistrollen, noe som blant annet er nedfelt i Vær Varsom-plakaten. Til daglig arbeider pressens organisasjoner og bedrifter med presseetiske spørsmål i hovedsak gjennom fellesorganisasjonen Norsk Presseforbund, der blant annet Norsk Journalistlag, Norsk Redaktørforening, Mediebedriftenes Landsforening, NRK og TV 2, samt åtte andre organisasjoner og bedrifter er medlemmer. Norsk Presseforbund utsteder medlemskort (også kalt for pressekort) gjennom Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening.
== Journalistutdanning i Norge ==
Yrkesutdanning i journalistikk så sin spede start i USA i 1860-årene. Den første journalistutdanning i Norge ble starta av målmannen Hans Aarnes i Bergen i 1919. Under navnet Norsk Bladmannaskule gav den utdannelse til journalister i nynorskpressa og var inspirert av Aarnes impulser fra studieopphold USA. Bladmannaskulen holdt det gående i to år før den ble omdannet til brevkurs. Aarnes skrev også flere bøker om journalistikk og bladdrift. Den neste journalistutdanning i Norge, Journalistakademiet, ble etablert i 1951, som ettårig utdanning, senere utvidet til to år. Journalistakademiet skiftet senere navn til Norsk journalisthøgskole, som i 1994 ble en del av Høgskolen i Oslo.
Journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo innførte høsten 2009 nettjournalistikk som en egen spesialisering på linje med papir, TV og radio. Alt i 1971 ble det opprettet ei medialinje ved Møre og Romsdal Distriktshøgskule i Volda, hvor det også ble utdannet journalister, spesielt retta mot radio og fjernsyn. Siden 1994 har utdanningen vært en del av Høgskulen i Volda, da ble også journalistutdanningen omdannet til et bachelor-studium. Siden 1989 har skolen også tilbudt et påbygningsstudium i dokumentarfilm. Høsten 2012 ble de første studentene tatt opp på masterstudiet i Dokumentar og Journalistikk, som Høgskulen i Volda er alene om å tilby. I dag tilbys grunnutdanning i journalistikk også ved Universitetet i Stavanger, Høgskolen i Bodø, Universitetet i Bergen, Samisk høgskole, samt Mediehøgskolen Gimlekollen. Institusjonene tilbyr nå også et tredje påbygningsår som til sammen gir en bachelorgrad i journalistikk. Masterutdanning i journalistikk tilbys dessuten av Universitetet i Oslo.
Medielinjer med varierende grad av journalistutdanning finnes ved en rekke folkehøgskoler.
Videreutdanning for arbeidende journalister foregår blant annet ved Institutt for Journalistikk (IJ) i Fredrikstad.
== Objektivitet ==
Objektivitet (som også kan inngå i begrepene saklig og upartisk) er et mål for en journalists arbeid i ulike sammenhenger. Formålet er å kunne framstå nøytral og upartisk i sin yrkesutøvelse, og derigjennom kunne oppnå troverdighet overfor lesere og aktører.
I Norge ligger de presseetiske normene slik de er nedfelt i Vær Varsom-plakaten og Tekstreklameplakaten til grunn for arbeidet med å kunne oppnå objektivitet i yrkesutøvelsen.
== Utmerkelser ==
Mediepriser omtalt på Wikipedia
== Litteratur ==
norskBrynjulf Handgaard, Anne Hege Simonsen, Steen Steensen Journalistikk : en innføring Gyldendal akademisk 2013 ISBN 978-82-05-43004-4
Martin Eide Hva er journalistikk Universitetsforlaget 2011 ISBN 978-82-15-01746-4
Magne Lindholm Journalistene kapittel 9 i Profesjonshistorier Pax 2014 ISBN 9788253037523engelskMindich, David T. Z. (1998): Just the Facts: How «Objectivity» Came to Define American Journalism. New York: New York University Press.
Schudson, Michael (1978): Discovering the News: A Social History of American Newspapers. New York: Basic Books.
== Eksterne lenker ==
(en) Journalists – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av journalist
Norsk Journalistlag | En journalist er en person som utøver journalistikk, det vil si å samle opplysninger og formidle disse i form av tekst, lyd, bilder mv. gjennom ulike massemedier som aviser på papir og nett, ukeblader og tidsskrifter, nyhetsbyråer, fjernsyn og radio. | 7,097 |
null | 2023-02-04 | Vy Buss | null | null | null | Vy Buss AS, tidligere Nettbuss AS, er et norsk busskonsern eid av Samferdselsdepartementet gjennom Vy. Nettbuss ble til den 10. | 7,098 |
null | 2023-02-04 | Andrew Carnegie | null | null | null | Andrew Carnegie (født 25. november 1835 i Dunfermline i Skottland, død 11. | 7,099 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.