url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Hessel%C3%B8 | 2023-02-04 | Hesselø | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:56°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', "Kategori:Halsnæs' geografi", 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Kattegat', 'Kategori:Øyer i Region Hovedstaden'] | Hesselø er en liten øy i Kattegat. På øyen er der et fyrtårn og en værstasjon drevet av Danmarks Meteorologiske Institut.
Den er utpekt som EU-habitatområde.Øyen var gjenstand for en verbal krig mellom Danmark og Sverige i 1983, da Danmark ønsket å starte prøveboring i området.I oktober og november 2003 var Hesselø medieomtalt på grunn av en ikke-godkjent havneanleggelse foretatt av eieren Erik Tingleff Larsen, som er hovedaksjonær i Weibel Scientific.
| Hesselø er en liten øy i Kattegat. På øyen er der et fyrtårn og en værstasjon drevet av Danmarks Meteorologiske Institut.
Den er utpekt som EU-habitatområde.Øyen var gjenstand for en verbal krig mellom Danmark og Sverige i 1983, da Danmark ønsket å starte prøveboring i området.I oktober og november 2003 var Hesselø medieomtalt på grunn av en ikke-godkjent havneanleggelse foretatt av eieren Erik Tingleff Larsen, som er hovedaksjonær i Weibel Scientific.
== Referanser == | Hesselø er en liten øy i Kattegat. På øyen er der et fyrtårn og en værstasjon drevet av Danmarks Meteorologiske Institut. | 6,900 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jegind%C3%B8 | 2023-02-04 | Jegindø | ['Kategori:56°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Struers geografi', 'Kategori:Øyer i Limfjorden', 'Kategori:Øyer i Region Midtjylland'] | Jegindø er en liten dansk øy i den vestlige del av Limfjorden. Øya er en del av Struer kommune.
Selve øya er cirka 6 kilometer lang og 3 kilometer bred. Den har ingen høydepunkter, skoger, vannløp eller sjøer. Det samlede areal er på 7,91 km², og innbyggertallet ligger på cirka 500 innbyggere.
Øya har en kirke, en havn, en skole, et eldresenter, et misjonshus og enkelte butikker som bank og kjøpmann. Næringsmessig bedrives kun fiskeri og landbruk.
| Jegindø er en liten dansk øy i den vestlige del av Limfjorden. Øya er en del av Struer kommune.
Selve øya er cirka 6 kilometer lang og 3 kilometer bred. Den har ingen høydepunkter, skoger, vannløp eller sjøer. Det samlede areal er på 7,91 km², og innbyggertallet ligger på cirka 500 innbyggere.
Øya har en kirke, en havn, en skole, et eldresenter, et misjonshus og enkelte butikker som bank og kjøpmann. Næringsmessig bedrives kun fiskeri og landbruk.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Jegindø – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Jegindø er en liten dansk øy i den vestlige del av Limfjorden. Øya er en del av Struer kommune. | 6,901 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Limfjorden | 2023-02-04 | Limfjorden | ['Kategori:56°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Limfjorden', 'Kategori:Sider med kart'] | For Limfjorden i Kroatia, se: Limski kanal.Limfjorden er et sund i Jylland i Danmark som forbinder Nordsjøen med Kattegat. Limfjorden er 180 km lang og har mange små og store øyer, viker og sund. Det dypeste sted er i Hvalpsund, hvor det er 24 meter til bunnen. Landskapet er preget av bakker, kalkskrenter og enger, til dels med dyrebeite. Våtmarksområdet Vejlerne er Nordeuropas største fuglereservat.
De største byene langs Limfjorden er Aalborg, Skive, Thisted og Nykøbing. Ved den vestlige munningen ligger fiskerihavnen Thyborøn. Største øy er Mors. Det fins broer ved Oddesund, Sallingsund, Vilsund, Aggersund og i Aalborg, en demning ved Virksund, en motorveistunnel ved Aalborg samt flere små ferger.
Fisket i Limfjorden har gått meget tilbake, men ett viktig produkt er fremdeles muslinger som skrapes i fjorden og foredles i Glyngøre og Nykøbing.
I vikingtid og tidlig middelalder var det forbindelse midtfjords ut til Jammerbugt og Skagerrak, omtrent ved Aggersborg. Man kunne da altså seile inn i fjorden gjennom et sund mellom Hirtshals og Hanstholm. Denne forbindelsen (dagens våtmarksområde Vejlerne) ble derimot omdannet til land i senmiddelalderen da denne nordlige delen av Danmark hevet seg som senfølge av Istiden, og Limfjorden ble deretter en lukket, virkelig fjord. Men den 3. februar 1825 brøt en stormflo gjennom den smale landstripa i vest og dannet Agger kanal. Siden ble Thyborøn kanal åpnet. Og selv om Agger kanal senere ble stengt, har Limfjorden vært et sund mellom halvøya Jylland og øya Norrejyske ø siden 1825
| For Limfjorden i Kroatia, se: Limski kanal.Limfjorden er et sund i Jylland i Danmark som forbinder Nordsjøen med Kattegat. Limfjorden er 180 km lang og har mange små og store øyer, viker og sund. Det dypeste sted er i Hvalpsund, hvor det er 24 meter til bunnen. Landskapet er preget av bakker, kalkskrenter og enger, til dels med dyrebeite. Våtmarksområdet Vejlerne er Nordeuropas største fuglereservat.
De største byene langs Limfjorden er Aalborg, Skive, Thisted og Nykøbing. Ved den vestlige munningen ligger fiskerihavnen Thyborøn. Største øy er Mors. Det fins broer ved Oddesund, Sallingsund, Vilsund, Aggersund og i Aalborg, en demning ved Virksund, en motorveistunnel ved Aalborg samt flere små ferger.
Fisket i Limfjorden har gått meget tilbake, men ett viktig produkt er fremdeles muslinger som skrapes i fjorden og foredles i Glyngøre og Nykøbing.
I vikingtid og tidlig middelalder var det forbindelse midtfjords ut til Jammerbugt og Skagerrak, omtrent ved Aggersborg. Man kunne da altså seile inn i fjorden gjennom et sund mellom Hirtshals og Hanstholm. Denne forbindelsen (dagens våtmarksområde Vejlerne) ble derimot omdannet til land i senmiddelalderen da denne nordlige delen av Danmark hevet seg som senfølge av Istiden, og Limfjorden ble deretter en lukket, virkelig fjord. Men den 3. februar 1825 brøt en stormflo gjennom den smale landstripa i vest og dannet Agger kanal. Siden ble Thyborøn kanal åpnet. Og selv om Agger kanal senere ble stengt, har Limfjorden vært et sund mellom halvøya Jylland og øya Norrejyske ø siden 1825
== Eksterne lenker ==
(en) Limfjorden – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Limfjorden – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Limfjorden er et sund i Jylland i Danmark som forbinder Nordsjøen med Kattegat. Limfjorden er 180 km lang og har mange små og store øyer, viker og sund. | 6,902 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kattegat | 2023-02-04 | Kattegat | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:56°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kattegat', 'Kategori:Sider med kart'] | Kattegat er havområdet som ligger mellom Jylland i Danmark og den svenske vestkysten. I nord går Kattegat over i Skagerrak. På dansk side danner Grenen ved Skagen grensen mellom Kattegat og Skagerrak. Derfra trekkes grenselinjen østover til Marstrand i Sverige. I sør begrenses Kattegat av Øresund, Sjælland, Storebælt, Fyn og Lillebælt. Kattegat dekker et område på 22 000 km².
I Kattegat ligger blant annet øyene Læsø, Samsø, Anholt og Sejerø samt de små øyene Hesselø, Hjelm, Æbelø, Nekselø, Endelave og Tunø. Ved Göteborg ligger den store øya Hisingen.
I sangen «Ro, ro, ro din båt!», møter vi ordet Kattegat. Teksten går slik: «Ro, ro, ro din båt! Ta din åre fatt! Vuggende, vuggende, vuggende, vuggende, over Kattegat!» Vi møter også ordet Kattegat i sangen «Synger over Kattegat». Den sangen handler om svenskers, danskers og nordmenns samarbeid over havområdet Kattegat, og inneholder også vers på alle tre språk.
| Kattegat er havområdet som ligger mellom Jylland i Danmark og den svenske vestkysten. I nord går Kattegat over i Skagerrak. På dansk side danner Grenen ved Skagen grensen mellom Kattegat og Skagerrak. Derfra trekkes grenselinjen østover til Marstrand i Sverige. I sør begrenses Kattegat av Øresund, Sjælland, Storebælt, Fyn og Lillebælt. Kattegat dekker et område på 22 000 km².
I Kattegat ligger blant annet øyene Læsø, Samsø, Anholt og Sejerø samt de små øyene Hesselø, Hjelm, Æbelø, Nekselø, Endelave og Tunø. Ved Göteborg ligger den store øya Hisingen.
I sangen «Ro, ro, ro din båt!», møter vi ordet Kattegat. Teksten går slik: «Ro, ro, ro din båt! Ta din åre fatt! Vuggende, vuggende, vuggende, vuggende, over Kattegat!» Vi møter også ordet Kattegat i sangen «Synger over Kattegat». Den sangen handler om svenskers, danskers og nordmenns samarbeid over havområdet Kattegat, og inneholder også vers på alle tre språk.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kattegat – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kattegat – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Kattegat er havområdet som ligger mellom Jylland i Danmark og den svenske vestkysten. I nord går Kattegat over i Skagerrak. | 6,903 |
https://no.wikipedia.org/wiki/L%C3%A6s%C3%B8 | 2023-02-04 | Læsø | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:57°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Læsø kommune', 'Kategori:Ramsarområder i Danmark', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Kattegat', 'Kategori:Øyer i Region Nordjylland'] | Læsø er den største øya i Kattegat. Øya ligger cirka midtveis mellom Frederikshavn og Göteborg, ca. 19 km fra nordvestkysten av Jylland. Læsø er en kommune i Danmark. Øya og kommunen har et areal på 114 km² og 2058 innbyggere (i 2007). Senter på øya og i kommunen er byen Byrum.
Læsø er knyttet til fastlandet med ferge mellom Frederikshavn i Jylland og Vesterø Havn på Læsø. Øya har også en liten flyplass med forbindelse til Anholt og Roskilde samt til Sandefjord/Torp.
Sammen med Anholt tilhører Læsø det danske «ørkenbeltet». Om sommeren regner det så lite på øya at bekker og småvann delvis tørker inn.
På Læsø gikk gårdene før i tiden i arv til kvinnene, fordi mennene levde av å seile. Noe tilsvarende hadde man på øya Lésvos i Hellas.
| Læsø er den største øya i Kattegat. Øya ligger cirka midtveis mellom Frederikshavn og Göteborg, ca. 19 km fra nordvestkysten av Jylland. Læsø er en kommune i Danmark. Øya og kommunen har et areal på 114 km² og 2058 innbyggere (i 2007). Senter på øya og i kommunen er byen Byrum.
Læsø er knyttet til fastlandet med ferge mellom Frederikshavn i Jylland og Vesterø Havn på Læsø. Øya har også en liten flyplass med forbindelse til Anholt og Roskilde samt til Sandefjord/Torp.
Sammen med Anholt tilhører Læsø det danske «ørkenbeltet». Om sommeren regner det så lite på øya at bekker og småvann delvis tørker inn.
På Læsø gikk gårdene før i tiden i arv til kvinnene, fordi mennene levde av å seile. Noe tilsvarende hadde man på øya Lésvos i Hellas.
== Saltproduksjon ==
Grunnvannet på Læsø kan ha opptil 15 prosent salt som samler seg naturlig i flate salt-enger på varme sommerdager. Salt ble utvunnet ved damping i hundrevis av saltsyderier, med treverk som brensel. Trehogsten førte etter hvert til at øya ble avskoget. Sandstormer begravde landsbyer på øya, og saltutvinningen ble forbudt i 1652. Men siden slutten av 1980-tallet er den gjenopptatt i liten skala, som arkeologisk forskning og turistattraksjon. Saltet har blitt svært populært, og selges nå til høye priser.
== Tangtakene ==
Læsøs gamle gårder er kjent for sine særpregede tangtak. Mange er gått tapt, men noen finnes fremdeles bevart. Skikken oppstod fordi Læsø har dårlig jordsmonn og er lite egnet for korndyrking, slik at det var mangel på tradisjonelt materiale til taktekking. I stedet samlet man tang på stranden, når store nok mengder var skyllet opp. Tangen ble så fraktet til gården, der den skulle brukes, og lagt til tørk for ikke å råtne. Til gjengjeld måtte den vannes før og under selve tekkingen. Prosessen krevde opptil femti medvirkende. Kvinnene laget såkalte «vaskere» av tangen ved å samle en «pølse» av tang på en til tre meters lengde, avhengig av hvor på taket den skulle sitte. Denne «vaskeren» ble snodd mange ganger, til den ble fast og sammenhengende. Til slutt laget man med samme fremgangsmåte en rundt to meter lang «hale» på «vaskeren».
Taket ble lagt fra underkanten. Når vaskeren skulle legges, brukte man halen dens som feste. Et ferdigstilt tangtak hadde en tykkelse på mellom 1 og 1,5 meter, og som avslutning ble det lagt torv oppå tangen.
I 2015 ble det bevilget 19 millioner kroner til bevaring av tangtakene.
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Læsø – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Læsø er den største øya i Kattegat. Øya ligger cirka midtveis mellom Frederikshavn og Göteborg, ca. | 6,904 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sams%C3%B8 | 2023-02-04 | Samsø | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Samsø kommune', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Kattegat', 'Kategori:Øyer i Region Midtjylland'] | Samsø er en øy i Kattegat midt i Danmark. Øyen er en egen kommune, Samsø kommune, i Region Midtjylland (tidligere i Århus amt).
Flateinnholdet er 112 km², og de ca. 4 300 innbyggerne er bosatt i 22 landsbyer. De største tettstedene er kommunesenteret Traneberg, Onsbjerg, Kolby og Mårup.
Samsø er blant annet kjent for sine tidlige poteter.
Man antar at kong Angantyr døde i kamp på Samsø i 726.
I vikingtiden gravde man Kanhavekanalen tvers over øya.
| Samsø er en øy i Kattegat midt i Danmark. Øyen er en egen kommune, Samsø kommune, i Region Midtjylland (tidligere i Århus amt).
Flateinnholdet er 112 km², og de ca. 4 300 innbyggerne er bosatt i 22 landsbyer. De største tettstedene er kommunesenteret Traneberg, Onsbjerg, Kolby og Mårup.
Samsø er blant annet kjent for sine tidlige poteter.
Man antar at kong Angantyr døde i kamp på Samsø i 726.
I vikingtiden gravde man Kanhavekanalen tvers over øya.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Samsø – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Samsø er en øy i Kattegat midt i Danmark. Øyen er en egen kommune, Samsø kommune, i Region Midtjylland (tidligere i Århus amt). | 6,905 |
null | 2023-02-04 | Møn | null | null | null | Møn er en øy i Grønsund utenfor Sydsjællands kyst. Øya er kjent for sin naturskjønnhet, gode badestrender, kirker med kalkmalerier, og den er hjemsted for Møns Klint. | 6,906 |
null | 2023-02-04 | Ohms lov | null | null | null | thumb|[[Elektrisk spenning|Spenning V, strøm I, og motstand R er parametrene som inngår i Ohms lov. ]] | 6,907 |
null | 2023-02-04 | Georg Simon Ohm | null | null | null | Georg Simon Ohm (født 16. mars 1789 i Erlangen, død 6. | 6,908 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ohm | 2023-02-04 | Ohm | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Avledede SI-enheter', 'Kategori:Elektromagnetiske enheter'] | Ohm er en måleenhet for elektrisk resistans, som har symbolet R. Ohm er en avledet SI-enhet, og betegnes ofte med symbolet Ω.
Enheten ohm er avledet fra to andre størrelser:
elektrisk spenning U med benevnelsen V for volt (en avledet SI-enhet) og
elektrisk strøm I som benevnes med A for ampere (en SI grunnenhet)Sammenhengen er gitt av
i
=
u
/
r
{\displaystyle i=u/r}
Enheten ohm har fått navn etter den tyske fysikeren Georg Simon Ohm, som oppdaget at forholdet mellom spenning og strøm i metalliske ledere er en konstant for konstant temperatur (Ohms lov).
Impedans er en utvidelse av begrepet resistans og kan kalles vekselstrømsmotstand. En impedans er sammensatt av en resistans og en reaktans. Reaktansen kan være negativ eller positiv, og kalles da henholdsvis kapasitans og induktans, som igjen er virkningene av henholdsvis en kondensator (kapasitet) eller en spole (induktivitet).
Resistans, impedans, reaktans, kapasitans og induktans benevnes alle med enheten ohm eller Ω.
| Ohm er en måleenhet for elektrisk resistans, som har symbolet R. Ohm er en avledet SI-enhet, og betegnes ofte med symbolet Ω.
Enheten ohm er avledet fra to andre størrelser:
elektrisk spenning U med benevnelsen V for volt (en avledet SI-enhet) og
elektrisk strøm I som benevnes med A for ampere (en SI grunnenhet)Sammenhengen er gitt av
i
=
u
/
r
{\displaystyle i=u/r}
Enheten ohm har fått navn etter den tyske fysikeren Georg Simon Ohm, som oppdaget at forholdet mellom spenning og strøm i metalliske ledere er en konstant for konstant temperatur (Ohms lov).
Impedans er en utvidelse av begrepet resistans og kan kalles vekselstrømsmotstand. En impedans er sammensatt av en resistans og en reaktans. Reaktansen kan være negativ eller positiv, og kalles da henholdsvis kapasitans og induktans, som igjen er virkningene av henholdsvis en kondensator (kapasitet) eller en spole (induktivitet).
Resistans, impedans, reaktans, kapasitans og induktans benevnes alle med enheten ohm eller Ω.
== Se også ==
Ohms lov
Elektrisk konduktivitet
Elektrisk resistans
Siemens (enhet) | Ohm er en måleenhet for elektrisk resistans, som har symbolet R. Ohm er en avledet SI-enhet, og betegnes ofte med symbolet Ω. | 6,909 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Agers%C3%B8 | 2023-02-04 | Agersø | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Danmarkstubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Slagelses geografi', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Øyer i Region Sjælland', 'Kategori:Øyer i Storebælt'] | Agersø er en dansk øy mellom Storebælt og Smålandshavet. Øya har et areal på 6,84 km² og 245 beboere (2006). Ferjen til Agersø går fra ferjeleiet Stigsnæs på det vestlige Sjælland. Øya er en del av Slagelse kommune, og er eget kirkesogn: Agersø Sogn. Agersø kirke er anneks til Omø kirke, kirkene har felles prest.
Eneste by er Agersø.
| Agersø er en dansk øy mellom Storebælt og Smålandshavet. Øya har et areal på 6,84 km² og 245 beboere (2006). Ferjen til Agersø går fra ferjeleiet Stigsnæs på det vestlige Sjælland. Øya er en del av Slagelse kommune, og er eget kirkesogn: Agersø Sogn. Agersø kirke er anneks til Omø kirke, kirkene har felles prest.
Eneste by er Agersø.
== Eksterne lenker ==
(en) Agersø – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Bilder fra Agersø | Agersø er en dansk øy mellom Storebælt og Smålandshavet. Øya har et areal på og 245 beboere (2006). | 6,910 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ager%C3%B8 | 2023-02-04 | Agerø | ['Kategori:56°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Danmarkstubber', 'Kategori:Morsøs geografi', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-01', 'Kategori:Øyer i Limfjorden', 'Kategori:Øyer i Region Nordjylland'] | Agerø er en dansk øy i Morsø kommune mellom Mors og Thyholm i Limfjorden. Øya er på 3,7 km² og har ca. 40 innbyggere (2019).På Agerø ligger Agerø kirke fra 1908.Fugleværnsfonden eier et 27,5 hektar stort naturreservat på den nordvestlige delen av øya.
| Agerø er en dansk øy i Morsø kommune mellom Mors og Thyholm i Limfjorden. Øya er på 3,7 km² og har ca. 40 innbyggere (2019).På Agerø ligger Agerø kirke fra 1908.Fugleværnsfonden eier et 27,5 hektar stort naturreservat på den nordvestlige delen av øya.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Agerø – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | |land = Danmark | 6,911 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amager | 2023-02-04 | Amager | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Amager', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øresundsregionen'] | Amager (uttales på dansk som oftest: Ama’r) er en øy i Øresund på cirka 90 kvadratkilometer med 205.000 innbyggere, og ligger nær Sjællands østkyst. Den er Danmarks tettest befolkede øy - 2.135 innbyggere pr. kvadratkilometer.Øya er omkranset av sandstrender og består for øvrig mest av lavt, fruktbart land. Administrativt er øya delt mellom Københavns kommune, Dragør kommune og Tårnby kommune. En beboer på Amager kalles spøkefullt for en amagerkaner.
| Amager (uttales på dansk som oftest: Ama’r) er en øy i Øresund på cirka 90 kvadratkilometer med 205.000 innbyggere, og ligger nær Sjællands østkyst. Den er Danmarks tettest befolkede øy - 2.135 innbyggere pr. kvadratkilometer.Øya er omkranset av sandstrender og består for øvrig mest av lavt, fruktbart land. Administrativt er øya delt mellom Københavns kommune, Dragør kommune og Tårnby kommune. En beboer på Amager kalles spøkefullt for en amagerkaner.
== Historie ==
Hollendere ble invitert av Christian II til å dyrke grønnsaker på Amager i 1521. Dette for å kunne forsyne kongens familie og København med grønnsaker. Hollenderne har satt spor etter seg i form av farverike folkedrakter, men også i matretter som amagermad, krukkeerter og posegrøt. Nyere forskning (2013) hevder at nybyggerne ikke kom fra Holland i de daværende Nederlandene, men fra Flandern (i dag i Belgia).Amager var frem til om lag 1970, foruten mye annet, også stedet hvor københavnerne deponerte avfall og pudrett. Derfor blir øya til tider (på folkemunne), kalt for «lorteøen». Store dele af Amager er i det 20. århundre utvunnet fra Øresund, blant annet ved inndemming av Kalvebodene. I dag er det meste av Amager bymessig bebygget, selv om Dragør og Kastrup stadig har landbruk, skog og naturområder. I 2005 åpnet Amager Strandpark med broer, laguner og badestrender med utsikt til Øresundsbroen.
== Bydeler ==
Den københavnske del består av bydelene Christianshavn, Sundbyøster, Sundbyvester og Islands Brygge, en del av Vestamager og av Ørestad.
Amager er forbundet med Sjælland via broene Knippelsbro, Langebro, Sjællandsbroen og Kalvebodbroene. Dessuten er øya forbundet med Sverige via Øresundsbroen – fra Kastrup på Amager til Lernacken syd for Malmö.
== Lokaliteter og bygninger ==
På øya ligger blant annet:
Amager Bakke - kombinert forbrenningsanlegg og skibakke
Amager Fælled – grøntområde
Bella Center – Skandinavias største utstillings- og kongressenter
Bella Sky Comwell - Nordens største hotell
Christiania
Deler av Københavns Universitet. Blant annet Det humanistiske fakultet på Københavns Universitet Amager
Det Informationsvidenskabelige Akademi
Den Blå Planet – Danmarks Akvarium
DR Byen, Danmarks radios nye hovedsete med DR Koncerthuset
Ferring Pharmaceuticals – medicinalvirksomhetens danske domicil
Field's – Skandinavias største kjøpesenter
IT-Universitetet
Kastrup fort
Kastrup lufthavn
Kong Haakons kirke
Korsvejskirken
Kongelunden – Amagers eneste skog
Københavns lufthavn
Metroen har flere stasjoner på øya og hovedkvarteret ligger her
Radisson Blu Scandinavia Hotel
Store Magleby kirke
Tårnby kirke
Vor Frelsers kirke, kjent for sitt tvinnede spir
Ørestad – Amagers nye bydel
Øresundsforbindelsen
== Byer, landsbyer og tettsteder på Amager ==
Dragør
Kastrup
Maglebylille (finnes ikke mere)
Store Magleby
Søvang
Tårnby
Tømmerup
Ullerup
Viberup
== Lokale aviser ==
På Amager utgis det en rekke lokale gratisaviser:
=== Eksisterende ===
Amager Bladet: Hver tirsdag
Lokalavisen Amager: Hver torsdag
Amageravisen: Hver torsdag
Bryggebladet: Opprinnelig hver andre onsdag, men kommer litt sporadisk.
Christianshavneren: En gang om måneden (ikke i januar, juli og august)
Dragør Nyt: Hver tirsdag
Søndagsavisen (Region 7/Amager): Hver søndag.
Tårnby Bladet: Hver onsdag eller torsdag.
Ørestad Avis: Hver andre lørdag.
2770 Tårnby: Hver andre onsdag.
=== Lukkete ===
Dragør Avis (lukket): Hver tirsdag
2770 (avis) Lokalavisen 2770 (lukket): Hver tirsdag
== Uttrykk med 'Amager' ==
Amar! – en trylleformel om uskyld, en mild ed. Amager Fælled ble tidligere brukt som henrettelsessted.
Amagerbroderi – et broderi med flatsøm i kulørte farger.
Amagersyning (Amagersying) er hollandsk-inspirerte broderiteknikker.
Amagergarn – mercerisert bomullsbroderitråd (på tysk: de:Perlgarn).
Amagerhylde – Amager-hylle, en A-formet trekantet hylle for nips.
Amagermad – Amager-sandwich bestående av en skive rugbrød og en skive hvetebrød med smør imellom og eventuelt pålegg.
Amager-nummerplade (kjennemerke for motorkjøretøy fra Amager) betegner en tatovering på korsryggen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Amager – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Københavns Kommune Byens parker – Amager | |befolkningper = Januar 2019 | 6,912 |
null | 2023-02-04 | 2006 | null | null | null | 2006 (MMVI) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en søndag. I kinesisk astrologi var 2006 Hundens år,Pinyin. | 6,913 |
null | 2023-02-04 | 2007 | null | null | null | 2007 (MMVII) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en mandag. I kinesisk astrologi var 2007 grisens år. | 6,914 |
null | 2023-02-04 | 2008 | null | null | null | 2008 (MMVIII) i den gregorianske kalenderen var et skuddår som begynte på en tirsdag. I kinesisk astrologi er 2008 rottas år (fra 7. | 6,915 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bog%C3%B8 | 2023-02-04 | Bogø | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:54°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vordingborgs geografi', 'Kategori:Øyer i Region Sjælland'] | Bogø er en øy i Danmark, i Storstrømmen mellom Sjælland og Falster. Den har et areal på 13,07 km², og hadde 1 071 innbyggere i 2005. Høyeste punkt er Kathøj, 32 meter over havet.
Bogø er forbundet med Farø og Møn med to demninger, samt Sjælland og Falster via Farøbroene.
| Bogø er en øy i Danmark, i Storstrømmen mellom Sjælland og Falster. Den har et areal på 13,07 km², og hadde 1 071 innbyggere i 2005. Høyeste punkt er Kathøj, 32 meter over havet.
Bogø er forbundet med Farø og Møn med to demninger, samt Sjælland og Falster via Farøbroene.
== Historie ==
I 1769 kjøpte Bogøs beboere øyen av kongen for 18 456 riksdaler. For 61 riksdaler fikk de også møllen med på kjøpet.
== Eksterne lenker ==
(en) Bogø – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Indeks på dmoz: Bogø Arkivert 11. desember 2003 hos Wayback Machine. | Bogø er en øy i Danmark, i Storstrømmen mellom Sjælland og Falster. Den har et areal på 13,07 km², og hadde innbyggere i 2005. | 6,916 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bornholm | 2023-02-04 | Bornholm | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bornholm', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Øyer i Østersjøen'] | Bornholm (uttales på dansk med trykk på siste stavelse, Bornholm) er Danmarks østligste øy og kalles også for «solskinsøen» eller «klippeøen». Klipper er vanlige, og øyas høyeste punkt er Rytterknægten, 162 moh.
Øya hører inn under Bornholms regionskommune. Bornholm har et areal på 588,5 km² og har 39535 innbyggere i 2022.
| Bornholm (uttales på dansk med trykk på siste stavelse, Bornholm) er Danmarks østligste øy og kalles også for «solskinsøen» eller «klippeøen». Klipper er vanlige, og øyas høyeste punkt er Rytterknægten, 162 moh.
Øya hører inn under Bornholms regionskommune. Bornholm har et areal på 588,5 km² og har 39535 innbyggere i 2022.
== Geografi ==
Øya har form som en rombe eller firkant der hver side er ca. 30 km lang, noe som gjør den til et egnet utfluktsmål med sykkel. De tidligere bornholmske jernbaners gamle traséer er tilrettelagt som sykkelstier og snor seg gjennom terrenget med svake stigninger.
Alle større byer på øya ligger ved kysten og har en havn, med ett unntak: Aakirkeby. Den største byen på øya heter Rønne og ellers følger Hasle, Allinge, Sandvig, Gudhjem, Svaneke og Nexø.
Øyas høyeste punkt Rytterknægten er med sine 162 meter over havet Danmarks sjuende høyeste punkt.
== Historie ==
Bornholm ble frigjort og besatt av sovjetiske styrker i de siste dagene av andre verdenskrig. Sovjetiske styrker oppfordret 7. mai 1945 den tyske garnisonen på Bornholm om å overgi seg samtidig ble den tyske befestningen bombet fra luften. Da tyskerne ikke ville overgi seg bombet sovjetiske fly på nytt 8. mai, og 9. mai gikk en liten sovjetisk styrke i land for ta mot den tyske kapitulasjonen. Ifølge sovjetiske myndigheter ble Bornholm inntatt fordi den lå øst for delelinjen mellom Sovjetunionen og de vestlige allierte i Tyskland. Den sovjetiske kommandanten lovet danske myndigheter at de sovjetiske styrkene skulle trekkes ut så snart den militære situasjonen i Tyskland var avklart. Omkring 3000 hus i i Neksø og Rønne ble ødelagt under bombingen.Sovjetunionen ønsket at en felles dansk-sovjetisk kommisjon skulle administrere seilingsledene mellom Østersjøen og Nordsjøen (dette ble ikke noe av). Ved avslutningen av den sovjetiske okkupasjonen i 1946 la Sovjetunionen i en diplomatisk note til grunn at Bornholm bare skulle besettes av danske styrker. Sovjetunionen mente at Danmark med dette forpliktet seg til ikke å tillate fremmede styrker på Bornholm og heller ikke å la Bornholm inngå i allierte øvelser. De siste sovjetiske styrkene forlot Bornholm 4. april 1946 etter diplomatisk korrespondanse mellom danske og sovjetiske myndigheter. Under andre verdenskrig diskuterte den sovjetiske ledelsen muligheten for sovjetisk base på Bornholm.
== Næringsliv ==
Tidligere var fiske en viktig del av det bornholmske næringslivet, og røkt laks og røkt sild fra Østersjøen var nesten verdenskjente. Men forurensning i vannet har begrenset disse aktivitetene, selv om turister stadig kan smake ferske røkevarer fra havet i Allinge, Gudhjem (for eksempel Sol over Gudhjem), Svaneke, Aarsdale og Nexø.
Turisme utgjør en viktig del av inntekten i moderne tid, hvilket skyldes mange utfluktsmål, blant annet:
Hammershus
Skogen Almindingen med Rytterknægten, Ekkodalen og Rokkestenen
Stranden ved Dueodde
Klippepartier mellom Hasle og Hammershus, Jons Kapel
Rundkirkene i Østerlars kirke , Sankt Ols kirke, Nylars kirke og Ny kirke
14 visent nær Åkirkeby tiltrekker 100.000 besøkere årlig.
Hver sommer kommer det rundt 10-30.000 mennesker for å delta på Folkemøde. Selv om handelsstanden er positiv har det lagt enorme slitasjer på infrastrukturen på øyen og særlig rundt Allinge hvor hovedscenen er.Forfatteren Martin Andersen Nexø flyttet til Bornholm fra Sverige som barn, og maleren Oluf Høst er født på Bornholm.
== Byer ==
Borholms største byer sortert etter innbyggertall pr. 1. januar 2009:
== Befolkningsutvikling ==
Befolkningsutviklingen på Bornholm, fra 1850 til 2011.
== Se også ==
Bornholmsk
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bornholm – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Bornholms Regionskommune
Nettavisen Bornholm.nu
Kart over Bornholm | Bornholm (uttales på dansk med trykk på siste stavelse, Bornholm) er Danmarks østligste øy og kalles også for «solskinsøen» eller «klippeøen». Klipper er vanlige, og øyas høyeste punkt er Rytterknægten, 162 moh. | 6,917 |
null | 2023-02-04 | Tåsinge | null | null | null | Tåsinge er en øy i det Sydfynske Øhav, den er i nord forbundet med Svendborg via Svendborgsundbroen og i sør med en veidemning til Siø tett på Rudkøbing på Langeland. De største byer på Tåsinge er Vindeby og Troense. | 6,918 |
null | 2023-02-04 | Saltholm | null | null | null | Saltholm er Danmarks 21. største øy, beliggende i Øresund 5 kilometer øst for Amager og cirka 12 kilometer fra Rådhuspladsen i København. | 6,919 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gangster-rap | 2023-02-04 | Gangster-rap | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hiphopsjangre', 'Kategori:Hiphopstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Objektivitet', 'Kategori:Stubber 2021-10'] | Gangster-rap eller gangsta rap er en av hiphop-undersjangerne som startet på slutten av 1980-tallet, og var veldig populær på midten av 1990-tallet. Philadelphia artisten Schoolly D spilte inn den første gangster-rap-sang, «PSK (What Does It Mean?)» i 1985. Med denne sangen påvirket han Ice-T, som utgav den første Los Angeles gangster-rap-platen, kalt Six N the Mornin to år senere. Siden da har denne hiphop-stilen vært forbundet med Los Angeles og østkysten. Gangster-rap preges av hardcore-musikk og tekstene inneholder vanligvis temaer som narkotika, kriminalitet og prostituerte (Jírová, side 26). I boken Hip Hop Culture forklares gangster-rap som «hardcore-musikk påvirket av handlinger og livsstilen til gangstere» (Price III, side 319), men Nelson George nevner i sin bok at «ikke alle rappere som skriver voldelige tekster lever etter denne stilen» (George, side 46). De viktigste representantene for denne undersjangeren er Dr. Dre, N.W.A. og Ice-T (Jírová, side 26).
| Gangster-rap eller gangsta rap er en av hiphop-undersjangerne som startet på slutten av 1980-tallet, og var veldig populær på midten av 1990-tallet. Philadelphia artisten Schoolly D spilte inn den første gangster-rap-sang, «PSK (What Does It Mean?)» i 1985. Med denne sangen påvirket han Ice-T, som utgav den første Los Angeles gangster-rap-platen, kalt Six N the Mornin to år senere. Siden da har denne hiphop-stilen vært forbundet med Los Angeles og østkysten. Gangster-rap preges av hardcore-musikk og tekstene inneholder vanligvis temaer som narkotika, kriminalitet og prostituerte (Jírová, side 26). I boken Hip Hop Culture forklares gangster-rap som «hardcore-musikk påvirket av handlinger og livsstilen til gangstere» (Price III, side 319), men Nelson George nevner i sin bok at «ikke alle rappere som skriver voldelige tekster lever etter denne stilen» (George, side 46). De viktigste representantene for denne undersjangeren er Dr. Dre, N.W.A. og Ice-T (Jírová, side 26).
== Noen gangster-rappere ==
50 Cent
Big L
Big Pun
Bone Thugs n Harmony
Compton's Most Wanted
Coolio
Cypress Hill
Da Brat
Da Lench Mob
Delinquent Habits
DMX
Dr. Dre
Dj. Yella
Eazy E
Fat Joe
Game
Geto Boys
Ghostface Killah
Gza
Ice Cube
Ice T
Inspectah Deck
Jedi Mind Tricks
Just-Ice
King T
Kool G Rap
KRS-one
Lord Finesse
Manisk
Masta Killa
MC Ren
MC Eiht
Method Man
Nas
The Notorious B.I.G.
NWA
Obie Trice
Ol' Dirty Bastard
Psycho Realm
Raekwon
Rick Ross
Rza
Saigon
Schoolly D
Snoop Dogg
Too Short
2Pac
U-God
Wu-Tang Clan
== Litteratur ==
Nelson, George (1998). Hip hop America. London: Penguin Books Ltd.
Olga Jírová (2012). Hip hop in American Culture (PDF). Olomouc.
Price III, Emmett G. (2006). Hip hop Culture. Santa Barbara: ABC-CLIO. | | kulturisk_opprinnelse = Midten av 1980-tallet | 6,920 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Old_school_hiphop | 2023-02-04 | Old school hiphop | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Hiphopsjangre', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Stubber 2020-06', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Old school hiphop er den første typen hiphop som kom fra New York på 1970- og 80-tallet. Sammenlignet med new school har old school relativt enkle rytmer. | Old school hiphop er den første typen hiphop som kom fra New York på 1970- og 80-tallet. Sammenlignet med new school har old school relativt enkle rytmer. | Old school hiphop er den første typen hiphop som kom fra New York på 1970- og 80-tallet. Sammenlignet med new school har old school relativt enkle rytmer. | 6,921 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Islamsk_R%C3%A5d_Norge | 2023-02-04 | Islamsk Råd Norge | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1993', 'Kategori:Islam i Norge', 'Kategori:Norske religiøse organisasjoner'] | Islamsk Råd Norge (IRN) er en interesseorganisasjon for islamske trossamfunn og organisasjoner i Norge stiftet i 1993. Som en paraplyorganisasjon representerte IRN i begynnelsen av 2017 rundt som 82 000 muslimer gjennom 42 medlemsorganisasjoner over hele landet. Organisasjonen opplevde samme år en tillitskrise, og satt igjen med rundt 45 000 medlemmer etter at flere organisasjoner meldte seg ut i september-oktober 2017.Islamsk Råd Norge har som erklært formål å «arbeide for at muslimer kan leve i samsvar med islamsk lære i det norske samfunnet og bidra til å bygge opp en norsk-muslimsk identitet» og videre «fremme samhold blant muslimer i Norge og ivareta medlemsorganisasjonenes rettigheter og interesser». Dessuten har organisasjonen som mål å «være brobygger og dialogpartner som skaper gjensidig forståelse og respekt mellom muslimer og ikke-muslimer i Norge, med hensyn til religion, kultur og moralske verdier»
| Islamsk Råd Norge (IRN) er en interesseorganisasjon for islamske trossamfunn og organisasjoner i Norge stiftet i 1993. Som en paraplyorganisasjon representerte IRN i begynnelsen av 2017 rundt som 82 000 muslimer gjennom 42 medlemsorganisasjoner over hele landet. Organisasjonen opplevde samme år en tillitskrise, og satt igjen med rundt 45 000 medlemmer etter at flere organisasjoner meldte seg ut i september-oktober 2017.Islamsk Råd Norge har som erklært formål å «arbeide for at muslimer kan leve i samsvar med islamsk lære i det norske samfunnet og bidra til å bygge opp en norsk-muslimsk identitet» og videre «fremme samhold blant muslimer i Norge og ivareta medlemsorganisasjonenes rettigheter og interesser». Dessuten har organisasjonen som mål å «være brobygger og dialogpartner som skaper gjensidig forståelse og respekt mellom muslimer og ikke-muslimer i Norge, med hensyn til religion, kultur og moralske verdier»
== Historie ==
IRN ble dannet i 1991, men formelt stiftet 22. oktober 1993. Rådet består av representanter fra medlemsorganisasjonene og velger styre annethvert år. Rådets første leder var norsk-marokkaneren Mohammed Bouras, som ledet rådet i fem år.
I 1998 tok norsk-gambiske Kebba Secka over vervet. Secka trakk seg høsten 2000, og Lena Larsen ble valgt til styreleder. Hun ble en av de første kvinnelige ledere av en muslimsk sammenslutning. Hun trakk seg fra stillingen i 2003. Norsk-palestinske Mohammed Hamdan tok over vervet og stod som leder for rådet i fem år. I 2007 ble Senaid Kobilica, ledende imam for de bosniske muslimene i Norge, valgt til leder. Han satt til 2013 da Mohammad Bouras ble valgt til en ny leder-periode. I 2015 tok norsk-pakistanske Ghulam Abbas over.
Siden 2007 har organisasjonen hatt en fast ansatt generalsekretær. Mehtab Afsar, generalsekretær siden 2011, kom etterhvert i konflikt med styret ledet av Ghulam Abbas, som i 2016 fremmet forslag om å si ham opp fordi han ikke hadde levert resultater som ble avtalt i arbeidskontrakten og ikke vært tilgjengelig nok for mediene. Forslaget fikk imidlertid ikke flertall og styret gikk i stedet av. Et nytt styre ble valgt med Zaeem Shaukat som leder.Da IRN i mars 2017 ansatte nikab-bærende Leyla Hasic til å drive kommunikasjonsarbeid, innkalte kulturminister Linda Hofstad Helleland til møte fordi hun fryktet ansettelsen ville «skape større avstand og mindre forståelse». Tre måneder senere besluttet Kulturdepartementet å holde tilbake statsstøtte fordi de ikke hadde tilstrekkelig tillit til IRN som brobygger og dialogpartner. 29. september meldte fem store moskeer seg ut av organisasjonen, og 2. oktober ble det endelig klart at organisasjonen ikke fikk fornyet statsstøtte. Fem moskeer til meldte seg ut 9. oktober.I 2019 overtok Abdirahman Diriye som ny leder, og organisasjonen fikk sin første kvinnelige nestleder i Smaira Iqbal.
== Halal-sertifisering ==
Islamsk Råd Norge har hatt flere millioner kroner i årlige inntekter for å sertifisere at kjøtt er slaktet, velsignet og omsatt i henhold til retningslinjer for halal-kjøtt. For hvert kilo kjøtt har organisasjonen tatt en krone i vederlag fra kjøttprodusenter, hvorav Nortura betalte IRN 2,4 millioner kroner i 2016. Nortura sa opp avtalen 2. oktober 2017 etter at tilliten til IRN var betydelig svekket.
== Ledere ==
1991–1996 Mohammed Bouras
1998-2000 Kebba Secka
2000–2001 Lena Larsen
2001–2003 Lena Larsen
2003–2005 Mohammad Hamdan
2005–2007 Mohammad Hamdan
2007–2009 Senaid Kobilica
2009–2012 Senaid Kobilica
2013–2015 Mohammed Bouras
2015–2016 Ghulam Abbas
2016–2019 Zaeem Shaukat
2019– Abdirahman Diriye
== Generalsekretær ==
Islamsk Råd har hatt en ansatt generalsekretær fra og med 2007.
2007–2010 Shoaib Sultan
2011– feb 2018 Mehtab Afsar
2019–ubesatt
== Medlemsorganisasjoner ==
Abu-Baqr Moskeen
Anjuman Falah ul muslimeen
Anjuman-E-Hussaini
Anjuman-E-Islahul-Muslimeen of Oslo
Bergen Moske
Buskerud og Vestfold Muslimsk Trossamfunn
Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat
Central Jam-e-Mosque (World Islamic Mission, WIM)
Dar El Eman Islamic Centre
Darusalaam Islamic Centre
Den Afghanske Moskeen
Den Islamske Informasjonsforening
Det Islamske Kultursenter Samfunn i Norge
Det Muslimske samfunnet i Trondheim
Ghousia Muslim Society (Oslo)
Islamic Organisation Jamaate-Ahle Sunnat, Drammen
Islamsk Kultursenter Bodø
Islamsk Senter for Nord Norge
Lørenskog Muslim Center
Masjid – E Quba Ahl – E Sunnat Asker
Minhaj-ul-Quran
Muhiban-e-Ahlil Bait Center
Muslim Senter Furuset
Muslimsk Fellesråd i Rogaland (sju moskeer)
Muslimsk Kultur Senter Ski
Muslimsk Studentsamfunn
Muslimsk Union i Agder
På rett vei
Skedsmo Muslimkultur Senter
Søndre Nordstrand Muslimske Senter
Tauheed Islamic Centre
Tawfiiq Islamic Senter
Tyrkisk Islamsk Ungdomsforening
=== Tidligere medlemmer ===
al-Khidmat begravelsesbyrå (meldte seg ut oktober 2017)
Albansk Islamsk Kultursenter (meldte seg ut september 2017)
Center Rahma (meldte seg ut oktober 2017)
Det albanske kultur og trossamfunn i Norge (meldte seg ut september 2017)
Den Islamske Informasjonsforeningen (meldte seg ut september 2017)
Det Islamske Fellesskap Bosnia og Hercegovina (meldte seg ut september 2017)
Det Islamske Forbundet (meldte seg ut september 2017)
Imam Bediuzzaman Camii (meldte seg ut oktober 2017)
Peshava Tro og Kultursenter (meldte seg ut oktober 2017)
Islamic Cultural Centre Norway (meldte seg ut oktober 2017)Islamsk Råd Norge var medlem av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn frem til 2018.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Olav Elgvin «Between a Rock and a Hard Place. The Islamic Council of Norway and the Challenge of Representing Islam in Europe» ph.d.-avhandling i sammenlignende politikk 2020
== Eksterne lenker ==
Rådets nettside | Islamsk Råd Norge (IRN) er en interesseorganisasjon for islamske trossamfunn og organisasjoner i Norge stiftet i 1993. Som en paraplyorganisasjon representerte IRN i begynnelsen av 2017 rundt som muslimer gjennom 42 medlemsorganisasjoner over hele landet. | 6,922 |
null | 2023-02-04 | AP (andre betydninger) | null | null | null | AP, Ap, aP og ap kan bety: | 6,923 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Saint_Kitts_og_Nevis | 2023-02-04 | Saint Kitts og Nevis | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Forbundsstater', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:Monarkier', 'Kategori:Saint Kitts og Nevis', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1983'] | Føderasjonen Saint Kitts og Nevis er en øystat i Karibia. Den består av de to øyene Saint Kitts og Nevis. Befolkningen er 42 696, og hovedstaden er Basseterre. Landet er et konstitusjonelt monarki med konge Charles III som statsoverhode. Til daglig utøves funksjonene som statsoverhode av en generalguvernør, mens den utøvende makt ligger hos en regjering som utgår av parlamentet. Timothy Harris er statsminister i landet. Landet er formelt en føderasjon av Saint Kitts og Nevis, der Nevis har indre selvstyre med egen folkevalgt forsamling.
| Føderasjonen Saint Kitts og Nevis er en øystat i Karibia. Den består av de to øyene Saint Kitts og Nevis. Befolkningen er 42 696, og hovedstaden er Basseterre. Landet er et konstitusjonelt monarki med konge Charles III som statsoverhode. Til daglig utøves funksjonene som statsoverhode av en generalguvernør, mens den utøvende makt ligger hos en regjering som utgår av parlamentet. Timothy Harris er statsminister i landet. Landet er formelt en føderasjon av Saint Kitts og Nevis, der Nevis har indre selvstyre med egen folkevalgt forsamling.
== Geografi ==
Landet er består av to store øyer, Saint Kitts og Nevis. Det høyeste punktet er på fjellet Mount Liamuiga som er 1 156 meter over havet.
Øyene er av vulkansk opprinnelse med fjelltopper inne i jungelen. Det bor nesten ingen i de bratte skråningene rundt fjelltoppene, og mesteparten av befolkningen bor nær havet hvor terrenget flates ut. Det finnes en del elver som starter ved fjellene og gir befolkningen nede ved kysten ferskvann. Saint Kitts har også en veldig liten innsjø.
== Demografi ==
I 2018 var det 55 432 innbyggere i landet. Gjennomsnittlig levealder var 72,4 år. Det har alltid vært mye utvandring fra landet, og befolkningstallet har sunket med 25 prosent siden 1960 da det var omtrent 51 000 innbyggere.
Den etniske majoriteten i Saint Kitts og Nevis er folk med dominerende svart hud. Det finnes også noen hvite, mulatter og indere.
Saint Kitts og Nevis har en befolkningsvekst på 0,5 %.
Utvandring fra Saint Kitts og Nevis til USA:
1986-1990: 3 513
1991-1995: 2 730
1996-2000: 2 101
2001-2005: 1 756
=== Religion ===
Kristendommen er den største religionen, men det finnes også grupperinger av rastafarianere.
== Historie ==
Før den europeiske koloniseringen av øyene hadde Saint Kitts og Nevis i 5000 år vært befolket av innfødte stammer. Øyene ble oppdaget av spanjolene under Christofer Columbus' andre oppdagelsesreise i 1493. I 1538 etablerte franske hugenotter en bosetning på Saint Kitts, men bosetterne ble fort fordrevet av spanske styrker. I 1623 etablerte England en bosetning på Saint Kitts, fulgt av en ny fransk bosetning, og engelskmennene og franskmennene ble enig om å dele øya. I 1626 gikk de franske og engelske bosetterne sammen og massakrerte det innfødte Kalinago-folket.
Nevis ble kolonisert i 1628 av britiske bosettere fra Saint Kitts. Fra der ble Saint Kitts base for britisk og fransk ekspansjon i Karibia. En spansk straffeekspedisjon ble sendt for å støtte de spanske kravene til øyene og okkuperte begge øyene og deporterte bosetterne i 1629. De vendte imidlertid fort tilbake og reetablerte koloniene sine. I løpet av 1600- og tidlig 1700-tallet kjempet Storbritannia og Frankrike om herredømmet over Saint Kitts, frem til den ble britisk koloni i 1713 som følge av freden i Utrecht.
På tross av at øyene er små i størrelse og kun 2 km fra hverandre, ble de styrt som separate kolonier frem til sent på 1800-tallet da de ble slått sammen til en administrativ enhet sammen med Anguilla. Dette har gjort forholdet mellom de to øyene anspent, og innbyggerne på Nevis beskylder Saint Kitts for å neglisjere øya.
Saint Kitts og Nevis ble sammen med Anguilla en forent stat med eget selvstyre i 1967, men var fremdeles en britisk koloni. Anguillanerne gjorde opprør og ble skilt fra de andre øyene i 1971. Saint Kitts og Nevis ble selvstendige i 1983 og er den yngste suverene staten i Amerika.
I 1998 ble det gjennomført et valg på Nevis hvor det skulle bestemmes om Nevis skulle bli en egen stat og dermed skilt fra Saint Kitts, men det ble ikke oppnådd to tredjedels flertall som var nødvendig for at løsrivelsen skulle bli et faktum.
== Politikk ==
Saint Kitts og Nevis er et selvstendig samvelderike og har kong Charles III som sitt statsoverhode. Hennes representant i landet er generalguvernøren som handler etter råd fra statsministeren og kabinettet. Statsministeren er lederen av det største partiet i Huset og kabinettet tar seg av statens anliggende.
Landet har en nasjonalforsamling med ett kammer, som blir kalt National Assembly. Det består av 14 medlemmer hvor elleve av dem er folkevalgte. Tre av de elleve er fra Nevis mens resten er fra Saint Kitts. De resterende tre som ikke er folkevalgte, men blir utnevnt av generalguvernøren. Disse kalles senatorer. To av senatorene er utnevnt etter råd fra statsministeren, mens den tredje er utnevnt etter råd fra lederen av opposisjonen. Ulikt fra andre land så utgjør ikke senatorene et separat overhus eller senat, men sitter i National Assembly sammen med de folkevalgte representantene. Alle representanter blir valgt inn for en fem års periode. Statsministeren og kabinettet har ansvar ovenfor parlamentet.
Landet kalles formelt en føderasjon av to øyer, Saint Kitts og Nevis. Nevis har selvstyre med en egen folkevalgt forsamling og administrasjon. Tilsvarende institusjoner finnes ikke for Saint Kitts.
Saint Kitts og Nevis er medlem i CARICOM, Det karibiske fellesskapet og Organisasjonen for østkaribiske stater.
Se også: Liste over Nasjonalforsamlingens presidenter
=== Administrativ inndeling ===
Føderasjonen Saint Kitts og Nevis består av 14 parishes (distrikter): ni av dem på Saint Kitts og fem av dem på Nevis.
Christ Church Nichola Town (Saint Kitts)
Saint Anne Sandy Point (Saint Kitts)
Saint George Basseterre (Saint Kitts)
Saint George Gingerland (Nevis)
Saint James Windward (Nevis)
Saint John Capisterre (Saint Kitts)
Saint John Figtree (Nevis)
Saint Mary Cayon (Saint Kitts)
Saint Paul Capisterre (Saint Kitts)
Saint Paul Charlestown (Nevis)
Saint Peter Basseterre (Saint Kitts)
Saint Thomas Lowland (Nevis)
Saint Thomas Middle Island (Saint Kitts)
Trinity Palmetto Point (Saint Kitts)
=== Forsvars- og utenrikspolitikk ===
Landets forsvarsstyrke, Saint Kitts and Nevis Defence Force, trekker sin historie tilbake til 1896. I tillegg til oppgaven med å ivareta landets forsvar, skal forsvarsstyrken også bidra til indre sikkerhet og orden og bistå ved naturkatastrofer og krisesituasjoner.Saint Kitts and Nevis Defence Force består av en infanterikompani og en støttetropp, samt kystvakt. Til sammen disponerer forsvaret en styrke på 375 personer (2010).Saint Kitts og Nevis deltar i Regional Security System, et forsvarssamarbeid mellom sju østkaribiske stater.
=== Menneskerettigheter ===
Saint Kitts og Nevis har fengselsstraff inntil 10 år for homofili.
== Økonomi ==
Saint Kitts og Nevis' økonomi er dominert av turisme, jordbruk og lett industri. Sukker var hjørnesteinsnæringen fra 1640-årene og fremover, men økene produksjonskostnader, lav sukkerpris og myndighetenes innsats for å senke den økonomiske avhengigheten av sukker har ledet til et økt mangfold innen jordbruksnæringen. I 2005 ble det statlige eide sukkerselskapet lagt ned da det hadde gått med tap i lengre tid og representerte en stor utgiftspost for landet. Tidligere sukkerplantasjer dominerer fremdeles landskapet på Saint Kitts, men mange av sukkerrøråkrene har blitt fjernet for å gi rom til landutviklere.
Turisme er den næringen som bringer landet mest utenlandsk valuta. I 2009 mottok landet 587479 turister mot 379473 i 2007. I takt med turismen har også etterspørselen etter tomter vokst. Landet har også utviklet en tekstilindustri og har en av de største elektronikkindustriene i Karibia.
== Kultur ==
Landet er kjent for sine mange musikalske feiringer inkludert Karneval (17. desember til 3. januar på Saint Kitts. Den siste uka i juni blir Saint Kitts musikkfestival holdt, og på Nevis blir det holdt den ukelange festivalen Culturama fra slutten av juli til begynnelsen av august.
I tillegg til disse finnes det andre festivaler på øya Saint Kitts. Det er vanlig at festivalene inneholder parader, street dance og jazz, salsa, soca, calypso og steel-drum musikk.
== Oppføring på UNESCOs liste ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Brimstone Hill Fortress nasjonalpark
== Galleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Saint Kitts and Nevis – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Saint Kitts and Nevis – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Saint Kitts og Nevis i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Føderasjonen Saint Kitts og Nevis er en øystat i Karibia. Den består av de to øyene Saint Kitts og Nevis. | 6,924 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Basseterre | 2023-02-04 | Basseterre | ['Kategori:1627 i Nord-Amerika', 'Kategori:17°N', 'Kategori:62°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1627', 'Kategori:Byer på Saint Kitts og Nevis', 'Kategori:Hovedsteder i Nord-Amerika', 'Kategori:Sider med kart'] | Må ikke forveksles med Basse-Terre på Guadeloupe.Basseterre er hovedstaden på Saint Kitts og Nevis i De mindre antiller. Basseterre ligger på sørkysten av øya Saint Kitts, og har 15 500 innbyggere (2000). Det betyr at nesten halvparten av landets befolkning bor i hovedstaden. Byen er landets handelssentrum. Den har noen raffinerier for sukker.
Basseterre ble grunnlagt av franskmennene i 1627.
| Må ikke forveksles med Basse-Terre på Guadeloupe.Basseterre er hovedstaden på Saint Kitts og Nevis i De mindre antiller. Basseterre ligger på sørkysten av øya Saint Kitts, og har 15 500 innbyggere (2000). Det betyr at nesten halvparten av landets befolkning bor i hovedstaden. Byen er landets handelssentrum. Den har noen raffinerier for sukker.
Basseterre ble grunnlagt av franskmennene i 1627.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Basseterre – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Basseterre er hovedstaden på Saint Kitts og Nevis i De mindre antiller. Basseterre ligger på sørkysten av øya Saint Kitts, og har 15 500 innbyggere (2000). | 6,925 |
null | 2023-02-04 | Nairobi | null | null | null | Nairobi er hovedstaden i Kenya, og ligger i den sørlige delen av det sentrale høylandet, ca. 1800 meter over havet. | 6,926 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hollywood | 2023-02-04 | Hollywood | ['Kategori:118°V', 'Kategori:1853 i California', 'Kategori:34°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1853', 'Kategori:Film i USA', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Hollywood', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01'] | Hollywood er et distrikt i byen Los Angeles i California i USA.
Hollywood har siden tidlig 1900-tallet vært sentral i filmproduksjon, blant annet på grunn av gunstige lysforhold, bedre vær og et mer variert landskap (i forhold til New York). Hollywood er på grunn av dette et kjent sted over hele verden, og er omtrent synonymt med amerikansk filmproduksjon. Oscarutdelingen finner sted på Dolby Theatre ved Hollywood Boulevard, og man finner også Hollywood Walk of Fame der.
Det mest kjente landemerket er Hollywoodskiltet, et skilt med 9,4–11,9 meter brede og 13,7 meter høye bokstaver som danner ordet «Hollywood» (opprinnelig «Hollywoodland»).
| Hollywood er et distrikt i byen Los Angeles i California i USA.
Hollywood har siden tidlig 1900-tallet vært sentral i filmproduksjon, blant annet på grunn av gunstige lysforhold, bedre vær og et mer variert landskap (i forhold til New York). Hollywood er på grunn av dette et kjent sted over hele verden, og er omtrent synonymt med amerikansk filmproduksjon. Oscarutdelingen finner sted på Dolby Theatre ved Hollywood Boulevard, og man finner også Hollywood Walk of Fame der.
Det mest kjente landemerket er Hollywoodskiltet, et skilt med 9,4–11,9 meter brede og 13,7 meter høye bokstaver som danner ordet «Hollywood» (opprinnelig «Hollywoodland»).
== Se også ==
Lollywood
Bollywood
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hollywood – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Hollywood hos Wikivoyage | Hollywood er et distrikt i byen Los Angeles i California i USA. | 6,927 |
null | 2023-02-04 | Liter | null | null | null | ) or L | 6,928 |
null | 2023-02-04 | Saint Lucia | null | null | null | Saint Lucia er en øystat og monarki i Det karibiske hav som ligger nord for Saint Vincent og Grenadinene og sør for Martinique. Hovedstaden Castries er bygd opp rundt en naturlig havn. | 6,929 |
https://no.wikipedia.org/wiki/ShadowCon | 2023-02-04 | ShadowCon | ['Kategori:Festivaler i Oslo', 'Kategori:Science fiction-kongresser'] | ShadowCon var en science fiction-festival (eller kongress) som ble arrangert årlig fra 1996 til 2009. Festivalen sprang ut av entusiastmiljøet rundt TV-serien Babylon 5 og var oppkalt etter et av folkeslagene i seriens univers.
Blant aktiviteter på ShadowCon kan nevnes visning av filmer og TV-serier, foredrag, debatter, konkurranser, auksjoner og kostymeball. Arrangementet foregikk om sommeren på Helga Engs hus på Universitetet i Oslo.
Ved flere anledninger ble ShadowCon arrangert i samarbeid med den litteraturorienterte festivalen Norcon, under navnet Multicon (2000 og 2001), Intercon (2005) og Oslo Science Fiction Festival (2007, 2008 og 2009).
| ShadowCon var en science fiction-festival (eller kongress) som ble arrangert årlig fra 1996 til 2009. Festivalen sprang ut av entusiastmiljøet rundt TV-serien Babylon 5 og var oppkalt etter et av folkeslagene i seriens univers.
Blant aktiviteter på ShadowCon kan nevnes visning av filmer og TV-serier, foredrag, debatter, konkurranser, auksjoner og kostymeball. Arrangementet foregikk om sommeren på Helga Engs hus på Universitetet i Oslo.
Ved flere anledninger ble ShadowCon arrangert i samarbeid med den litteraturorienterte festivalen Norcon, under navnet Multicon (2000 og 2001), Intercon (2005) og Oslo Science Fiction Festival (2007, 2008 og 2009).
== Eksterne lenker ==
Festivalens webside
OSFF hjemmesider
Norcon | ShadowCon var en science fiction-festival (eller kongress) som ble arrangert årlig fra 1996 til 2009. Festivalen sprang ut av entusiastmiljøet rundt TV-serien Babylon 5 og var oppkalt etter et av folkeslagene i seriens univers. | 6,930 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rundballe | 2023-02-04 | Rundballe | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyrefôr', 'Kategori:Landbruk', 'Kategori:Landbrukstubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-01'] | Rundballe er en sylinderformet balle av komprimert gress eller halm.
Rundballen er en rasjonell og enkel, men kostbar metode for å konservere og lagre dyrefôr og strø på. Rundballene presses i rundballepresser, og ballene pakkes i plast for å konservere gresset (ensilering). Det finnes ulike størrelser, men de ligger vanligvis rundt 1,2 meter i diameter og 1,2 meter i bredde.
På 90-tallet ble rundballene på en humoristisk måte omtalt som "traktoregg."Det var den amerikanske professoren Wesley F. Buchele som hadde ideen, og hans student, Virgil D. Haverdink, som konstruerte den første maskinen som kunne presse gress i sylindrisk form. Den 20. oktober 1970 fikk de patent på en slik maskin. Forskjellige maskiner for samme formål var allerede på markedet.Det er få oppfinnelser som bøndene har tatt i bruk på så kort tid. Allerede på slutten av 1970-åra, var det 18 fabrikker som produserte slike maskiner i USA og Canada. Oppfinnelsen spredte seg raskt til Europa og kom tidlig til Norge.
I Norge blir gresset presset sammen, og etterpå pakket i et lufttett plastbelegg for ensilering ute på jordet i stedet for å kjøre det til fjøset for å lagre det i en silo der. Fordelen med metoden er at ballene kan lagres nært slåttemarken og kjøres til fjøset når det passer for bonden. For å sikre god kvalitet blir det ofte tilsatt 3–4 liter syre per storballe på 700–800 kg.
Metoden for å konservere graset med syre for å lage «surfor» i siloer ble funnet opp av den finske professoren i kjemi, A. I. Virtanen, som i 1932 fikk patent på metoden. Metoden som fikk navnet AIV-metoden var så viktig for jordbruket at professor Virtanen fikk Nobelprisen i kjemi i 1945. Tidligere måtte bøndene tørke graset på bakken når det var sol eller hesje graset når det var regn. Etter at det er blitt praksis med høsting av graset i storballer eller bygging av gropsiloer i enden av husdyrrommene, er det slutt på bygging av de tradisjonelle runde siloer og driftsbygninger med plass til høyet over husdyrrommet.
Utover 10-tallet, og særlig fra 2017 har plastbruken fått økt fokus, og landbruksplast er en av kildene til plastavfall.
I 2016 ble det brukt 13 795 tonn plast i landbruket og 13 454 tonn ble gjenvunnet. Det betyr at 341 tonn ikke ble gjenvunnet.Det finnes ca. 230 leveringssteder for landbruksplast som er organisert lokalt av bønder i samarbeid med renovsjonsselskapene.
| Rundballe er en sylinderformet balle av komprimert gress eller halm.
Rundballen er en rasjonell og enkel, men kostbar metode for å konservere og lagre dyrefôr og strø på. Rundballene presses i rundballepresser, og ballene pakkes i plast for å konservere gresset (ensilering). Det finnes ulike størrelser, men de ligger vanligvis rundt 1,2 meter i diameter og 1,2 meter i bredde.
På 90-tallet ble rundballene på en humoristisk måte omtalt som "traktoregg."Det var den amerikanske professoren Wesley F. Buchele som hadde ideen, og hans student, Virgil D. Haverdink, som konstruerte den første maskinen som kunne presse gress i sylindrisk form. Den 20. oktober 1970 fikk de patent på en slik maskin. Forskjellige maskiner for samme formål var allerede på markedet.Det er få oppfinnelser som bøndene har tatt i bruk på så kort tid. Allerede på slutten av 1970-åra, var det 18 fabrikker som produserte slike maskiner i USA og Canada. Oppfinnelsen spredte seg raskt til Europa og kom tidlig til Norge.
I Norge blir gresset presset sammen, og etterpå pakket i et lufttett plastbelegg for ensilering ute på jordet i stedet for å kjøre det til fjøset for å lagre det i en silo der. Fordelen med metoden er at ballene kan lagres nært slåttemarken og kjøres til fjøset når det passer for bonden. For å sikre god kvalitet blir det ofte tilsatt 3–4 liter syre per storballe på 700–800 kg.
Metoden for å konservere graset med syre for å lage «surfor» i siloer ble funnet opp av den finske professoren i kjemi, A. I. Virtanen, som i 1932 fikk patent på metoden. Metoden som fikk navnet AIV-metoden var så viktig for jordbruket at professor Virtanen fikk Nobelprisen i kjemi i 1945. Tidligere måtte bøndene tørke graset på bakken når det var sol eller hesje graset når det var regn. Etter at det er blitt praksis med høsting av graset i storballer eller bygging av gropsiloer i enden av husdyrrommene, er det slutt på bygging av de tradisjonelle runde siloer og driftsbygninger med plass til høyet over husdyrrommet.
Utover 10-tallet, og særlig fra 2017 har plastbruken fått økt fokus, og landbruksplast er en av kildene til plastavfall.
I 2016 ble det brukt 13 795 tonn plast i landbruket og 13 454 tonn ble gjenvunnet. Det betyr at 341 tonn ikke ble gjenvunnet.Det finnes ca. 230 leveringssteder for landbruksplast som er organisert lokalt av bønder i samarbeid med renovsjonsselskapene.
== Referanser ==
== Se også ==
Halm
Rundballepakker
Silofôr
Ensilering
== Eksterne lenker ==
(en) Round bales – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Rundballe er en sylinderformet balle av komprimert gress eller halm. | 6,931 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sid_Meier%E2%80%99s_Civilization_IV | 2023-02-04 | Sid Meier’s Civilization IV | ['Kategori:Artikler hvor distributør hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med spill-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Civilization', 'Kategori:D.I.C.E. Awards-vinnere', 'Kategori:Gullstikka-vinnere', 'Kategori:Mac OS-spill', 'Kategori:Videospill fra 2005', 'Kategori:Videospill utviklet av Firaxis Games', 'Kategori:Videospill utviklet i USA', 'Kategori:Windows-spill'] | Sid Meier's Civilization IV er et Gullstikka-belønnet turbasert strategispill utviklet av Firaxis Games, utgitt til PC høsten 2005 og senere til Macintosh.
| Sid Meier's Civilization IV er et Gullstikka-belønnet turbasert strategispill utviklet av Firaxis Games, utgitt til PC høsten 2005 og senere til Macintosh.
== Oversikt ==
I Civilization IV blir spilleren plassert i rollen som lederen for en sivilisasjon, vanligvis i år 4000 f.Kr.. Spilleren må bygge nye byer, utvide grensene og bedre forholdende i byene sine for at de skal vokse. Spilleren oppnår kontakt med andre sivilisasjoner, og kan for eksempel danne allianser eller handle med dem. En viktig del av spillet er krig mot andre sivilisasjoner, men spillet kan vinnes også med fredelige metoder: som i de foregående spillene i serien er en av metodene å bygge et romskip som skal nå stjernen Alpha Centauri.
Spillet kan spilles både mot datamaskinen og over Internett, og dessuten mot en annen person på samme datamaskin («hotseat»). I alle tilfeller kan man velge et standard spill, hvor man velger parametre for hva slags verden man vil spille i, hvilke motstandere man vil ha og lignende, eller et forhåndslagd scenario, som i mange tilfeller er tatt fra historiske hendelser. Det fulgte flere scenarier med spillet, men mange kan også lastes ned fra Internett.
== Forskjeller fra tidligere spill ==
Den mest tydelige forskjellen mellom Civilization IV og de tidligere spillene i Civilization-serien er at spillet foregår i 3D. Den høyst modifiserbare Gamebryo-motoren, som også brukes i blant annet Elder Scrolls III og IV, gir i Civilization IV muligheten til å zoome helt ut til en oversikt over hele planeten spillet foregår på, og helt inn i de forskjellige byene.«Store personer» («Great people») vil nå dukke opp. De deles i fem kategorier: kunstnere, handelsfolk, profeter, ingeniører og vitenskapsfolk. Disse kan brukes til å oppnå forskjellige bonuser.Religion vil nå spre seg til byer, og spilleren kan bestemme en statsreligion for landet sitt.Man kan ikke lenger flytte tropper innenfor andre sivilisasjoners grenser og håpe på at det blir tolerert. En krenking av grensene blir nå regnet som en erklæring av krig. Man kan imidlertid ha åpne grenser med land.
== Utvidelser ==
Sid Meier's Civilization IV: Warlords ble utgitt 24. juli 2006. Utvidelsespakken inneholder åtte nye scenarier, seks nye sivilisasjoner, ti nye ledere, tre nye underverker og nye ressurser, bygninger og stridsenheter. I tillegg åpnet den for vasallstater. En av de nye sivilisasjonene er vikingene. Denne sivilisasjonen var å finne i Sid Meier's Civilization II, men ikke i Sid Meier's Civilization III. Da ble imidlertid også sivilisasjonen lagt til i en utvidelse, Sid Meier's Civilization III: Play the world.
Sid Meier's Civilization IV: Beyond the Sword ble utgitt i juli 2007.
=== Modifikasjoner ===
Muligheten til å endre Civilization IV har skapt mange populære uoffisielle versjoner. Utvidelsen Fall from Heaven II, koordinert av brukeren "Kael" (Derek Paxton), har vært lastet ned over 600.000 ganger. Fall from Heaven II endrer spillverdenen til en magisk verden der trollmenn kan bruke mana til å lage mostre eller magiske våpen.
== Oppdateringer ==
1.09-oppdateringen ble utgitt 23. november 2005. Den rettet noen feil i spillet, men fokuserte på å endre parametre til bygninger og enheter.
1.52 ble utgitt 22. desember 2005, og var en omfattende oppdatering som rettet opp flere tekniske problemer i spillet .
1.61 er den nåværende versjonen, og ble utgitt 13. april 2006. Dette var også en omfattende oppdatering, som ordnet de fleste større problemene i spillet, og la til nye spillalternativer og scenarier.
== Mottagelse ==
Spillet ble svært godt mottatt, og vant en rekke priser. Spillet hadde (pr 2017) 94% på Metacritic og 93% på Gamerankings.com
Spillet vant blant annet IGN's pris for "årets spill i 2005", GameSpy's "årets spill 2005" og Gamespot's "beste PC spill i 2005".
== Læringsverktøy ==
Civilization IV har vært brukt i forskning på læring ved bruk av videospill. Lærere ved Nordahl Grieg Videregående skole i Bergen vant både Gullepleprisen og en Innovasjonspris i 2015 for sin bruk av blant annet Civilization IV til kreativ læring av IKT.
Pedagogiske studier har vært gjort, med Civilization IV som utgangspunkt, blant annet i India og USA .
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sid Meier's Civilization IV på Steam
(en) Sid Meier's Civilization IV på GOG.com
(en) Sid Meier's Civilization IV hos MobyGames
(en) Sid Meier's Civilization IV hos MobyGames
(en) Sid Meier's Civilization IV hos MobyGames
(en) Sid Meier's Civilization IV hos MobyGames
(en) Sid Meier's Civilization IV på Metacritic
(en) Sid Meier's Civilization IV på Internet Movie Database
(en) Sid Meier's Civilization IV hos Giant Bomb
(en) Sid Meier's Civilization IV hos Internet Game Database
Side om Civilization IV til Macintosh
CivFanatics – tilhengerside
Civilization IV-wiki
PC.no om Civilization IV
Gamer.no om Warlords Arkivert 24. mai 2006 hos Wayback Machine. | Civilization er en serie med rundebaserte strategispill hvor spillerne prøver å bygge opp en sivilisasjon ved hjelp av forskning, krig, handel og forhandlinger med andre spillere. Sid Meiers serie med videospill begynte i 1991 med Sid Meier's Civilization og er blitt en av spillhistoriens mestselgende titler med over 31 millioner solgte spill. | 6,932 |
null | 2023-02-04 | Truck driving country | null | null | null | Truck driving country er en blanding av honky tonk, country-rock og Bakersfield country, med en takt tatt rett fra country-rock og følelsen av honky-tonk. Ofte handler disse sangene om å kjøre lastebiler og om kjærlighetssorg. | 6,933 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Teenpop | 2023-02-04 | Teenpop | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Popmusikksjangre', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-04', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Teenpop (fra eng. Teen pop) en sub-sjanger av popmusikk som er laget, markedsført og orientert mot barn og tenåringer (aldersgruppen 10 til 20 år). Teenpop kopierer sjangre og stiler slik som pop-, danse-, elektronisk musikk, R&B, hiphop, country og rock.
| Teenpop (fra eng. Teen pop) en sub-sjanger av popmusikk som er laget, markedsført og orientert mot barn og tenåringer (aldersgruppen 10 til 20 år). Teenpop kopierer sjangre og stiler slik som pop-, danse-, elektronisk musikk, R&B, hiphop, country og rock.
== Referanser == | Teenpop (fra eng. Teen pop) en sub-sjanger av popmusikk som er laget, markedsført og orientert mot barn og tenåringer (aldersgruppen 10 til 20 år). | 6,934 |
null | 2023-02-04 | Kristenrock | null | null | null | Kristenrock er en form for rockemusikk som har kristne tekster og/eller framføres i en kristen kontekst, ofte med fokus på Jesus og ofte framført av selvproklamerte kristne. Mange grupper som framfører kristenrock har bånd til kristne plateselskap, kristne distribusjonnettverk og kristne festivaler, mens andre band er uavhengige. | 6,935 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marcus_Gj%C3%B8e_Rosenkrantz | 2023-02-04 | Marcus Gjøe Rosenkrantz | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 11. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1838', 'Kategori:Fylkesmenn i Østfold', 'Kategori:Fødsler 25. januar', 'Kategori:Fødsler i 1762', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske amtmenn', 'Kategori:Norske kammerherrer', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Kristiansand kommune', 'Kategori:Rosenkrantz-slekten', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stormannsmøtet på Eidsvoll', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1818–1820', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1824–1826', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1827–1829', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Fredrikshald', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Smaalenenes amt'] | Marcus Gjøe Rosenkrantz (født 25. januar 1762 på Vigvoll i Tveit ved Kristiansand, død 11. mai 1838 i Christiania) var en dansk-norsk politiker, jurist, embetsmann og godseier.
| Marcus Gjøe Rosenkrantz (født 25. januar 1762 på Vigvoll i Tveit ved Kristiansand, død 11. mai 1838 i Christiania) var en dansk-norsk politiker, jurist, embetsmann og godseier.
== Bakgrunn og utdannelse ==
Han var sønn av Otto Christian Rosenkrantz (1723–85), som etter en karriere som offiser ved forskjellige norske regimenter ble kommandant på Vardøhus festning i 1780. I sitt andre ekteskap med Karen Johanne, født Rønning, hadde Otto Christian Rosenkrantz tre sønner, hvorav Marcus Gjøe ble født på gården Vigvold i Tveit ved Kristiansand. Familien tilhørte adelsslekten Rosenkrantz, men foreldrene var uformuende. Marcus Gjøe Rosenkrantz gikk 1776-1780 på den kongelige militære matematiske skole i Christiania, og ble i 1781, etter at en slektning hjalp ham økonomisk, student ved Københavns Universitet. Der avla han juridisk embetseksamen i 1784.
== Karriere som dansk-norsk embetsmann ==
Rosenkrantz virket noen år som assessor ved Overhoffretten og senere Stiftsoverretten i Christiania. I 1786 kjøpte han en dansk herregård, Lerbæk ved Frederikshavn, for midler han arvet etter en fjern slektning, og flyttet dit i 1790. Han giftet seg med i 1791 med Amalia Tugendreich Barner (1768–1792), men hun døde i barselseng allerede året etter. I 1794 solgte han herregården og flyttet tilbake til Christiania og en stilling som magistratpresident i byen. I 1796 giftet han seg på ny, denne gang med Maren Juel (1749–1815). Han kom slik til å bli storgodseier (blant annet Ljan, Borregaard og Hafslund) og en av landets største trelasteksportører. I 1797 sa han opp embetet som magistratspresident for å konsentrere seg fullt om handelsvirksomheten.
I 1804 ble Rosenkrantz på nytt embetsmann, da han ble han utnevnt til amtmann i Smaalenenes amt. I 1807 ble han medlem av Regjeringskommisjonen for Norge, sammen med blant andre prins Christian August. Han nedla der et stort arbeid, særlig med spørsmål om offentlige finanser, idet han var sjef for kassedireksjonen. Han arbeidet videre med planer for offentlige låneordninger, og inntil disse gikk i orden, opptrådte han tidvis som privat långiver for forretningsfolk. Han var med å stifte Selskapet for Norges Vel. Han ble også medlem av Overkriminalretten i Christiania, en midlertidig norsk ankedomstol, da landet lenge var avskåret fra Danmark og Højesterett der.
I 1810 ble Rosenkrantz utnevnt til stiftamtmann i Akershus. Han var da en av initiativtakerne og bidragsyterne til et norsk universitet. 11. januar 1813 ble han enedirektør for Rigsbankens nyopprettete norske avdeling, og etter Kielfreden bli han medlem av den midlertidige regjeringskommisjonen.
Rosenkrantz var en av de 41 ledende norske borgere som bidro til å gjøre opprettelsen av Det Kongelige Frederiks Universitet (Universitetet i Oslo) mulig gjennom donasjoner.
== 1814 ==
Rosenkrantz deltok ved stormannsmøtet på Eidsvoll (ofte kalt Notabelmøtet) den 16. februar 1814 med henblikk på etablering av en norsk forfatning. Den 2. mars 1814 oppnevnte Christian Frederik sitt regjeringsråd, og her ble Rosenkrantz medlem og sjef for Riksbanken. Etter at Grunnloven var vedtatt og regjeringsrådet ble omgjort til statsråd, ble han medlem av komiteen for opplysningsvesenet som var en forløper for det senere Departementet for kirke- og undervisningsvesenet.
Etter inngåelsen av unionen med Sverige fortsatte han som riksbanksjef og det fremste medlemmet av statsrådet, inntil han søkte avskjed 12. januar 1815.
== Senere karriere ==
Rosenkrantz var medlem av Stortinget for Smaalenenes amt i 1818 og i 1824, og senere for Fredrikshald i 1827. Han var i flere perioder president i Lagtinget.
Da Maren Juel døde i 1815, fikk han økonomiske problemer. Han arvet ingen penger, men kunne få overta Hafslund mot å løse ut andre arvinger med 10000 pund sterling. Dette var midler han ikke hadde. Samtidig gikk handelen dårlig, og han opparbeidet seg stadig mer gjeld. Det lyktes ham ikke å selge godset tross flere forsøk. I 1830 så han seg nødt til å søke om pensjon av statskassen, noe som ble innvilget.
Rosenkrantz ble i 1804 utnevnt til kammerherre av danskekongen, en tittel han sjelden benyttet. Rosenkrantz ble den 5. september 1818 utnevnt til ridder av den svenske Serafimerordenen og hans ridderplate med slektsvåpenet henger i Riddarholmskyrkan, Stockholm.Han var bror av Niels Rosenkrantz, som var dansk-norsk (senere kun dansk) utenriksminister fra 1810.
Rosenkrantz' gate i Oslo er oppkalt etter Marcus Gjøe Rosenkrantz.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Weidling, Tor, Eneveldets menn i Norge. sivile sentralorganer og embetsmenn 1660-1814, Oslo 2000, s. 276-277.
== Eksterne lenker ==
(no) Marcus Gjøe Rosenkrantz hos Norsk senter for forskningsdata | }} | 6,936 |
null | 2023-02-04 | Kampsport | null | null | null | [nelly chacin.jpg|mini|Taekwondo]utøvaren Maria Nelly Chacin. | 6,937 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_fotball_1938 | 2023-02-04 | Norsk fotball 1938 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotball i 1938', 'Kategori:Fotball i Norge etter år', 'Kategori:Sport i Norge i 1938'] | Resultater fra norsk fotball i 1938.
| Resultater fra norsk fotball i 1938.
== Norgesserien 1937/38 ==
=== Finale ===
3. juli: Lyn – Fredrikstad 0-0 eeo
Omkamp 28. august: Fredrikstad – Lyn 4-0
=== Opprykk ===
Fjell, Holmestrand, Nordlandet, Sandefjord, Skeid, Skiens Grane, Skreia, Strømsgodset, Tistedalen, Verdal, Voss, Ålgård
== Norgesmesterskapet ==
=== Finale ===
16. oktober: Fredrikstad – Mjøndalen 3-2 eeo
== Nordnorsk mesterskap ==
=== Finale ===
Harstad - Narvik/Nor 2-1
== Arbeidermesterskapet ==
=== Finale ===
16. oktober: Sparta – Rapid 3-0
== Landskamper ==
Utdypende artikkel: Norges landskamper i fotball 193831. mai: Norge – Estland 1-0, Treningskamp
5. juni: Italia – Norge 2-1, Åttendedelsfinale VM
17. juni: Norge – Finland 9-0, Treningskamp
4. september: Norge – Sverige 2-1, Treningskamp
18. september: Norge – Danmark 1-1, Treningskamp
2. oktober: Sverige – Norge 2-3, Treningskamp
23. oktober: Polen – Norge 2-2, Treningskamp
9. november: England – Norge 4-0, Treningskamp
== Referanser == | Resultater fra norsk fotball i 1938. | 6,938 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rock | 2023-02-04 | Rock | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkterminologi', 'Kategori:Rock', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Rock er en sjanger av populærmusikk som oppsto som rock and roll i 1950-årenes Amerika og utviklet seg til en rekke ulike stiler i 1960-årene og senere, spesielt i Storbritannia og USA. Det har sine røtter i 1940- og 1950-årenes rock and roll og rockabilly, som igjen var sterkt påvirket av rhythm and blues og country. Rock var også sterkt påvirket av en rekke andre sjangre som blues og folkemusikk, og en del påvirkning fra jazz, klassisk og andre musikalske kilder. Ifølge Allmusic «har den reneste formen for rock ’n’ roll tre akkorder, et sterkt, stødig etterslag (backbeat) og en fengende melodi. Tidlig rock ’n’ roll var inspirert av flere musikkstiler, hovedsakelig blues, R&B, og country, men også gospel, tradisjonell pop, jazz og folkemusikk. Alle disse ble kombinert til en enkel, bluesbasert sangstruktur som var rask, fengende og mulig å danse til.»Sjangeren er en type populærmusikk som ofte bruker sang, elektrisk gitar og slagverk. Andre instrumenter, som saksofon, kan være vanlig i noen typer rock. Rock som sjanger er veldig bred, og det kan være vanskelig å definere grensene til andre sjangre.
Som de fleste musikksjangre er det vanskelig å si hva som er den første sangen i en sjanger. Ifølge musikkhistorikeren Peter Guralnick var den første rock and roll-sangen «Rocket 88» (1951) av Jackie Brenston and his Delta Cats. Litt senere laget Bill Haley and His Comets, bestående av hvite amerikanere, en coverversjon av «Rocket 88» og etter 1952 spilte de inn sangen «Rock Around the Clock». Sammen med Chuck Berrys «Maybellene» [1955) bredte rocken seg over USA. En annen artist som ville bli stor i sjangren var rock and roll-stjernen Elvis Presley. I 1954 spilte Elvis Presley inn sangen «That's All Right (Mama)», som ifølge Rolling Stone Magazine var den første rock and roll-sangen.Etter at rock and roll slo gjennom for fullt i 1950-årene, viste 1960-årene seg å gi rocken enda flere tilhengere og mange nye sjangre. Rocken har siden utviklet seg i mange ulike og høyst varierende retninger, og blitt populær på store deler av kloden. De mest betydningsfulle videreutviklingene av rocken er heavy metal, hard rock, punk rock og indie rock som igjen har skapt nye sjangre. I dag er rock den bredeste musikksjangeren vi har, med flest utgivelser, artister, band og musikalske milepæler.
| Rock er en sjanger av populærmusikk som oppsto som rock and roll i 1950-årenes Amerika og utviklet seg til en rekke ulike stiler i 1960-årene og senere, spesielt i Storbritannia og USA. Det har sine røtter i 1940- og 1950-årenes rock and roll og rockabilly, som igjen var sterkt påvirket av rhythm and blues og country. Rock var også sterkt påvirket av en rekke andre sjangre som blues og folkemusikk, og en del påvirkning fra jazz, klassisk og andre musikalske kilder. Ifølge Allmusic «har den reneste formen for rock ’n’ roll tre akkorder, et sterkt, stødig etterslag (backbeat) og en fengende melodi. Tidlig rock ’n’ roll var inspirert av flere musikkstiler, hovedsakelig blues, R&B, og country, men også gospel, tradisjonell pop, jazz og folkemusikk. Alle disse ble kombinert til en enkel, bluesbasert sangstruktur som var rask, fengende og mulig å danse til.»Sjangeren er en type populærmusikk som ofte bruker sang, elektrisk gitar og slagverk. Andre instrumenter, som saksofon, kan være vanlig i noen typer rock. Rock som sjanger er veldig bred, og det kan være vanskelig å definere grensene til andre sjangre.
Som de fleste musikksjangre er det vanskelig å si hva som er den første sangen i en sjanger. Ifølge musikkhistorikeren Peter Guralnick var den første rock and roll-sangen «Rocket 88» (1951) av Jackie Brenston and his Delta Cats. Litt senere laget Bill Haley and His Comets, bestående av hvite amerikanere, en coverversjon av «Rocket 88» og etter 1952 spilte de inn sangen «Rock Around the Clock». Sammen med Chuck Berrys «Maybellene» [1955) bredte rocken seg over USA. En annen artist som ville bli stor i sjangren var rock and roll-stjernen Elvis Presley. I 1954 spilte Elvis Presley inn sangen «That's All Right (Mama)», som ifølge Rolling Stone Magazine var den første rock and roll-sangen.Etter at rock and roll slo gjennom for fullt i 1950-årene, viste 1960-årene seg å gi rocken enda flere tilhengere og mange nye sjangre. Rocken har siden utviklet seg i mange ulike og høyst varierende retninger, og blitt populær på store deler av kloden. De mest betydningsfulle videreutviklingene av rocken er heavy metal, hard rock, punk rock og indie rock som igjen har skapt nye sjangre. I dag er rock den bredeste musikksjangeren vi har, med flest utgivelser, artister, band og musikalske milepæler.
== Opprinnelsen ==
=== Rock ’n’ roll ===
Rock ’n’ roll utviklet seg i USA sent i 1940-årene og tidlig i 1950-årene og det har en stor innflytelse fra Blues, spredte seg raskt til resten av verden. Opphavet var en blanding av forskjellige musikkformer på denne tiden som rhythm and blues, gospel og country and western. I 1951 spilte DJen Alan Freed fra Cleveland i Ohio rhythm and blues-musikk for både hvit og afroamerikansk ungdom og har fått æren for å være den første som brukte uttrykket «rock ’n’ roll» til å beskrive musikken.
Det er omdiskutert hva som blir regnet som den første rock ’n’ roll-låten. Kanskje var det «Rocket 88» av Jackie Brenston and his Delta Cats (som egentlig var Ike Turner og bandet hans The Kings of Rhythm), spilt inn av Sam Phillips for Sun Records i 1951. Fire år senere ble Bill Haleys «Rock Around the Clock» (1955) den første rock ’n’ roll-sangen som toppet den amerikanske salgslisten og åpnet dørene for den nye musikkstilen verden over. Musikkmagasinet Rolling Stone hevdet i 2004 at «That's All Right (Mama)» (1954), den første singelen Elvis Presley spilte inn for Sun Records i Memphis, var den første rock ’n’ roll-platen. Men samtidig lå allerede Big Joe Turners «Shake, Rattle & Roll», som senere ble spilt av Haley, på toppen av Billboards R&B-liste. Andre artister som hadde tidlige rock ’n’ roll-hitter var Chuck Berry, Bo Diddley, Fats Domino, Little Richard, Jerry Lee Lewis og Gene Vincent.
I 1950-årene ble den elektriske gitaren mer populær og det ble utviklet nye særegne rock ’n’ roll-stiler av artister som Chuck Berry, Link Wray og Scotty Moore. Det ble også utviklet nye innspillingsteknikker, som flersporsinnspilling utviklet av Les Paul, og elektronisk håndtering av lyd av innovatører som Joe Meek. Alt dette var med på utviklingen som skulle føre til rock.
Den samfunnsmessige innvirkningen rock ’n’ roll hadde var verdensomspennende og massiv. Rock ’n’ roll dreide seg om langt mer enn musikkstil, og påvirket livsstil, mote, holdninger og språk. I tillegg kan rock ’n’ roll ha hjulpet borgerrettsbevegelser siden både afroamerikanske og hvite amerikanske tenåringer kom sammen for å lytte til den nye musikken. Tidlig i 1960-årene hadde derimot mye av den opprinnelige musikalske drivkraften og den samfunnsmessige innvirkningen rock ’n’ roll hadde i starten forsvunnet, og det ble lagt mer vekt på tenåringsidoler, dansing og utvikling av lett tenåringspop.
=== Tidlig britisk rock ===
I Storbritannia begynte tradisjonelle jazzbevegelser å invitere bluesmusikere til landet. Lonnie Donegans «Rock Island Line» hadde stor innvirkning på utviklingen av rock ’n’ roll i Storbritannia og det oppstod mange skifflegrupper i hele landet, inkludert John Lennons band The Quarrymen. Storbritannia utviklet seg til et stort senter for rock ’n’ roll uten raseskillelinjene som holdt «rase-plater» eller rhythm and blues adskilt i USA.
Cliff Richard hadde den første britiske rock ’n’ roll-hitten med «Move It» og satte effektivt lydbildet i britisk rock på plass. På starten av 1960-årene gjorde bandet hans The Shadows stor suksess med instrumental surfemusikk, og mens rock ’n’ roll gradvis gled over i lett pop og sentimentale ballader, spilte britiske rockeband på lokale klubber, kraftig påvirket av bluesrockpionerer som Alexis Korner. Disse bandene begynte å spille med en intensitet og driv som man sjelden fant hos de amerikanske gruppene på denne tiden.
Mot slutten av 1962 hadde den britiske rockebevegelsen startet med grupper som The Beatles, som var påvirket av amerikanske musikkstiler som soul, rhythm and blues og surfemusikk. I starten gjorde de sine egne tolkinger av amerikanske standardsanger. Etter hvert blandet de inn sine egne originale sanger med stadig mer avanserte musikalske ideer og et særegent lydbilde.
I midten av 1962 startet The Rolling Stones og var en av flere grupper som viste økende påvirkning fra blues, sammen med band som The Animals og The Yardbirds. Sent i 1964 representerte The Kinks, The Who og The Pretty Things den nye modstilen. Mot slutten av tiåret begynte britiske rockegrupper å utforske psykedelisk musikk med referanser til narkotika.
=== Surfemusikk ===
Rockabilly påvirket en vill, hovedsakelig instrumental, stil kalt surfemusikk. Surfekulturen selv så ikke på seg selv som en del av rockebevegelsen, men som en konkurrerende ungdomskultur til rock 'n' roll. Som rockabilly ble surfemusikk gjerne spilt i høyt tempo. Enkelte melodier var tatt fra rockabilly-, country- eller folk-repertoaret, men med nytt arrangement eller ny tekst, ofte med innovativ perkusjon og elektriske gitarer med mye klang og ekko. Dick Dale regnes som pioneren. Tidlige surfgrupper var The Surfaris og Mike Adams & The Red Jackets i USA, og i Storbritannia The Shadows. Vestkystband, som The Beach Boys og Jan & Dean, la til fyldige harmonivokaler (tidligere kjent fra gospel-bluegrass-grupper som The Lewis Family). Denne stilen ble kjent som «the California Sound».
== Gullalderen ==
Viktige undersjangre av rock, som oppsto frem til slutten av 1960-årene var blant annet hybridene blues rock, folkrock, country rock, raga rock, jazzrock og psykedelisk rock; Epoken kalles gullalderen eller klassisk rock-perioden.
=== Den britiske invasjonen - og Garage rock ===
Den britiske invasjonen førte til en bølge av etterligninger som spilte for et lokalt publikum og som lagde billige innspillinger. Denne bevegelsen har senere blitt kalt garage rock. En del av disse innspillingene er i dag å finne på samleplater. Av de mer kjente gruppene fra denne sjangeren er The Sonics, Question Mark & the Mysterians og The Standells.
=== Pop-rock ===
Begrepet pop har vært i bruk siden tidlig på 1900-tallet, i betydningen «populær musikk, generelt sett» - men fra midten av 1950-årene begynte begrepet å bli brukt om en sjanger, rettet mot ungdom, som ofte ble oppfattet som et alternativt som var mindre hardt, enn rock'n'roll. I etterkant av den britiske invasjonen fra omtrent 1967, var begrepet brukt som en motvekt mot begrepet rockemusikk - for å beskrive en form som var mere kommersiell, forbigående og tilgjengelig. Som en kontrast ble rockemusikk ansett for å fokusere på utvidete verker - særlig albumer, og var ofte assossiert med særskilte subkulturer (som for eksempel motkulturen i 1960-årene), der man la vekt på kunstneriske verdier og «autentisitet», live-fremføringer og viruositet med instrument eller stemme, og ble ofte ansett for å omfavne progressive utvikling, i stedet for kun å vise frem tidens mote innen musikk.Mye av pop- og rockemusikk har vært ganske likt med hensyn til lyd, instrumentering og tekst. Begrepene «pop-rock» og «power pop» har vært brukt for å beskrive musikk med mye kommersiell suksess - som bruker elementer fra, eller formen til, rock.Pop-rock kan defineres som en «upbeat form av rock, eksemplifisert av artister som Elton John, Paul McCartney, the Everly Brothers, Rod Stewart, Chicago og Peter Frampton».Begrepet powerpop stammer fra Pete Townshend fra gruppa The Who i 1966, men begrepet var knapt i bruk før den ble brukt om grupper som Badfinger i 1970-årene som var blant de som hadde mest suksess da.
=== Folkrock ===
Folkemusikkbevegelsen bestod av personer som særlig likte akustiske instrumenter, tradisjonelle sanger og blues med samfunnsrelaterte tekster. Den store pioneren for folkevisesjangeren var Woody Guthrie. Bob Dylan ble senere en frontfigur for bevegelsen og hittene hans som «Blowin' in the Wind» og «Masters of War» førte «protestsangene» til et bredere publikum.
The Byrds spilte Bob Dylans «Mr. Tambourine Man» og dette blir regnet som starten på folkrock som musikksjanger. Dette medvirket også til utviklingen av psykedelisk rock. Dylan tok det videre og sangen «Like a Rolling Stone» ble en stor hit i USA. Neil Youngs innovative tekster og skrikende elektriske gitar dannet en annen variant av folkrock. Andre folkrockartister er Simon & Garfunkel, Joan Baez, The Mamas & the Papas, Joni Mitchell, Bobby Darin og The Band.
I Storbritannia begynte Fairport Convention å benytte rocketeknikker på tradisjonell britisk folkemusikk og andre grupper som Steeleye Span, Lindisfarne, Pentangle og Trees fulgte etter. Alan Stivell i Bretagne gjorde mye av det samme her.
=== Psykedelisk rock ===
Psykedelisk musikk startet ut fra folkemusikkbevegelsen og The Holy Modal Rounders populariserte uttrykket i 1964. Med bakgrunn i folk- og jugbandmusikk ble band som The Grateful Dead og Big Brother & The Holding Company to store band innen sjangeren i USA.
The Fillmore var et fast konsertsted for andre tidligere jugband som Country Joe and the Fish og Jefferson Airplane. Andre steder hadde The Byrds en hit med «Eight Miles High». 13th Floor Elevators ga ut albumet The Psychedelic Sounds of the 13th Floor Elevators. Musikken ble i økende grad assosiert med motstand mot Vietnamkrigen.
I England startet Pink Floyd utviklingen av den psykedeliske rockebevegelsen i 1965. I 1966 hadde bandet Soft Machine oppstått. Donovan hadde en folkemusikkpåvirket hit med «Sunshine Superman», en av de tidligere psykedeliske popsangene. I august 1966 ga The Beatles ut albumet Revolver som inneholdt den psykedeliske «Tomorrow Never Knows», og «Yellow Submarine». The Beach Boys svarte med å gi ut Pet Sounds i USA. Med bakgrunn i bluesrock debuterte den britiske supergruppen Cream i desember samme år og Jimi Hendrix ble populær i Storbritannia før han reiste tilbake til USA.
I 1967 ble det utgitt flere banebrytende album innen psykedelis rock, som det første albumet til The Doors og Jefferson Airplanes populære Surrealistic Pillow. The Beatles ga ut Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band i juni og mot slutten av året kom Pink Floyd med The Piper at the Gates of Dawn, Cream med Disraeli Gears og selv The Rolling Stones med Their Satanic Majesties Request. Summer of Love nådde toppen med Monterey Pop Festival med band som Jefferson Airplane og Janis Joplin og Jimi Hendrix ble introdusert for et større publikum.
Rock 'n' Roll som en samlende samfunnsbevegelse nådde et toppunkt med de store rockefestivalene på slutten av 1960-årene. Den mest kjente av disse var Woodstock i 1969 som startet som en tre dager lang kunst- og musikkfestival og endte som en «happening» med mange hundre tusen ungdommer til stede. Sent i 1960-årene blandet Led Zeppelin psykedelia sammen med tradisjonelle bluessanger.
Psykedelisk rock fikk et lite oppsving i midten av 1980-årene med band som Echo & The Bunnymen og R.E.M., som benyttet ideer fra band som The Doors og The Byrds i den blomstrende postpønk-bevegelsen. I tillegg brukte band fra Los Angeles, en bevegelse kalt Paisley Underground, psykedelia og folkrock fra 1960-årene i amerikansk New Wave.
=== Rock som motkulturbevegelse ===
Sent i 1950-årene ble den amerikanske motkulturen kalt beatnik assosisert med antikrigsbevegelser som var mot atombomber, som CND i Storbritannia. Begge var assosiert med jazzbevegelsen og den stadig voksende folkevisebevegelsen.
== Videreutvikling ==
=== Glamrock ===
Glamrock oppsto fra den engelske psykedelia- og kunstrockbevegelsen sent i 1960-årene med artister som T. Rex, Roxy Music, Steve Harley & Cockney Rebel og David Bowie. Disse hadde også opphav i teatralske grupper som The Cockettes, kunstnere som Lindsay Kemp og artister som Syd Barrett fra Pink Floyd (David Bowie spilte blant annet «See Emily Play») og Eddie Cochran (T. Rex) spilte blant annet «Summertime Blues»). Opphavet til glamrock blir ofte regnet som da frontmann og sanger i Tyrannosaurus Rex - et band produsert av Tony Visconti og hyllet av John Peel - endret bandnavnet til T. Rex og ga ut singelen «Ride a White Swan» i desember 1970. Singelen gikk til topps i Storbritannia og gjorde glamrocken og bandet populært. Andre artister som Slade og Roxy Music fulgte raskt etter og etter hvert dukket Ziggy Stardust-personen til David Bowie opp. I USA kastet artister som Lou Reed, Iggy Pop, New York Dolls, Jobriath og Alice Cooper seg på glamrockbølgen.
Det var likevel i Storbritannia at glamrock for alvor ble et kulturfenomen og stjernene her var av de største stjernene innen popkulturen fra 1971 til rundt 1974. Glamstilen var i seg selv en nostalgisk blanding av forskjellige stilarter, både visuell kunst og musikk, fra Hollywoodglamor i 1930-årene, erotisk pin-up og tenåringsopprøret i forbindelse med rock 'n' roll i 1950-årene, førkrigs kabaretteater, viktoriansk litteratur og symbolisme, til gammel og okkult mystisisme og mytologi (som Bowies referanser til Aleister Crowley til «Starman» i sangen med samme navn og T. Rexs «Cosmic Dancer»). Glamrock er kanskje mest kjent for den seksuelle og kjønnslige flertydigheten og androgyniteten, samt bruken av teatralske virkemidler.
Utover i glamrockperioden tok mange tyggegummiartister som Elton John, Slade, Gary Glitter og Alvin Stardust opp en råere og mer seksuell glamstil. Andre tidligere kjente artister, som The Rolling Stones og Lou Reed, kastet seg på glamrockbølgen og spilte inn flere av sine mest kjente sanger (som Reeds eneste hitsingel, «Walk on the Wild Side»). Glamrocken ble ikke like populær i Amerika, der de store massene hadde problemer med å forstå den hybride og kunstneriske stilen som konkurrerte med mindre krevende artister som Led Zeppelin og Tony Orlando (på hver sin ende av skalaen), og artister som T. Rex og Roxy Music fikk bare en brøkdel av suksessen de hadde i Storbritannia.
Glamrock påvirket derimot mange andre sjangre som pønk, new wave, goth, jangle pop, college-rock og grunge, og artister så forskjellige som Siouxsie Sioux, Steve Kilbey, Johnny Rotten, Billy Corgan, Peter Murphy (bandet hans Bauhaus spilte T. Rex sin «Telegram Sam» og Bowies «Ziggy Stardust») og Adam Ant nevnte glamartister som sine viktigste innflytelser. Glam har i ettertid hatt moderat suksess med band som Chainsaw Kittens og Louis XIV.
=== Progressiv rock ===
Progressive rockeband gikk bort fra de etablerte og vanlige normene for hvordan rock skulle høres ut og eksperimenterte med forskjellige instrumenter, sangtyper og musikalske former. Enkelte band, som Eric Burdon & The Animals, Pink Floyd, The Moody Blues, Procol Harum, The Who og Deep Purple, eksperimenterte med nye instrumenter, som blåseinstrumenter, strykere og fulle orkester. Mange av disse bandene lagde sanger som flyttet seg langt fra de tre minutt lange rockesangene til lengre, stadig mer sofistikerte sanger og strukturer. Bandet og albumet som definerte sjangeren var britiske King Crimson med In the Court of the Crimson King fra 1969. Progressive rockeband lånte musikalske ideer fra klassisk musikk, jazz, elektronisk og eksperimentell musikk. Progressive rockesanger kunne variere fra svulstige, vakre sanger til atonale, disharmoniske og kompliserte sanger. Få av dem klarte å oppnå stor suksess, men mange hadde en stor tilhengerskare som fulgte seg. Pink Floyd, Yes, Marillion, Rush, Jethro Tull, Genesis og et par andre var blant de få bandene innen sjangeren som klarte å skape hitsingler og nå ut til de store massene.
Sent i 1960-årene begynte det tyske publikumet å lytte til progressive rockeband fra Storbritannia og USA. I denne perioden spilte avantgardmusikere i Tyskland elektonisk klassisk musikk. Disse tyske avantgardmusikerne tilpasset de elektriske instrumentene sine og dannet en musikkstil som var en blanding av psykedelisk og progressive rock. Tidlig i 1970-årene blandet tysk progressiv rock (senere kalt krautrock) jazz (Can) og asiatisk musikk (Popol Vuh). Musikken fra band som Kraftwerk påvirket etter hvert utviklingen av techno og andre tilknytte sjangrer.
I Italia var også progressiv rock populært i 1970-årene. Av italienske progrockband verdt å nevne er Premiata Forneria Marconi, Le Orme, Banco del Mutuo Soccorso og Area International Popular Group.
Norge hadde også et progressivt rockemiljø som startet i 1971 med albumet Friendship av Junipher Greene. Andre progressive band var Folque som blandet rock med norsk folkemusikk, og band som Ruphus, Aunt Mary, Popol Vuh, Prudence og Høst.
Rocken kom først til Russland på 1970- og 1980-årene, hovedsakelig som progressiv rock. I Sovjetunionen var det offisielt forbud mot rock, siden den kom fra Vesten, så det var ingen rockeband som ga ut offisielle album. Det var derimot mange undergrunnsband som holdt konserter i leiligheter, «hvertirniks». Populære band som Akvarium og Kino var pionerer innen russisk rock. De inkluderte ofte fløyte, klarinett, cello, fiolin, saksofon og andre instrumenter som ikke var så vanlig å høre i progressiv rock. I 1986 ble albumet Red Wave gitt ut i USA med de fire populære russiske rockebandene Kino, Akvarium, Alisa og Strange Games.
=== Softrock ===
Rockemusikk hadde en kortvarig «tyggegummipop»-periode med band som The Partridge Family, The Cowsills, The Osmonds og The Archies. Andre band eller artister la til mer instrumentering og dannet en populær sjanger kalt softrock. Blant artister innen denne sjangeren er Barry Manilow, Neil Diamond, Olivia Newton-John, Elton John, Billy Joel, Gerry Rafferty og Eric Carmen og band som Bread, The Carpenters, Electric Light Orchestra, Fleetwood Mac, The Eagles, England Dan & John Ford Coley, Chicago og Tina Turner.
== Andre halvdel av 1970-årene ==
=== Hardrock og heavy metal ===
En ny bølge med britiske og amerikanske rockeband ble populære tidlig i 1970-årene. Band som Grand Funk Railroad, The Rolling Stones, Led Zeppelin, Deep Purple, Queen, Alice Cooper, Iron Maiden, Judas Priest, Status Quo, Aerosmith, Black Sabbath, The Who og Uriah Heep spilte forsterket, gitarbasert hardrock.
Hardrock ble en karikatur av seg selv sent i 1970-årene der mange av artister ga ut album som var nærmere progressiv rock eller disco. Noen få band som Kiss, Black Sabbath, Queen, AC/DC, Led Zeppelin, Aerosmith og Rush klarte å opprettholde en stor tilhengerskare og innimellom klarte enkelte sanger å nå toppen av listene, som Blue Öyster Cults «(Don't Fear) The Reaper». Musikkritikerne mislikte sjangeren. Dette begynte å endre seg i 1978 da Van Halen ga ut det selvtitulerte debutalbumet sitt. Albumet førte til en større kommersialisering av sjangeren med base i Los Angeles i California. Etter at glam-siden av metal-rocken gikk mot slutten tok band som Metallica, Megadeth, Slayer og Anthrax over den opprinnelige metalbevegelsen.
=== Stadionrock ===
The Beatles, The Rolling Stones, Grand Funk Railroad og The Who begynte å spille for store publikum på stadioner og arenaer. Den økende populariteten til metall- og progressive rockeband førte til at flere band klarte å selge ut store konsertsteder. Underholdningsselskaper markedsførte en rekke stadionrockband som Journey, Boston, Styx, REO Speedwagon, Heart og Foreigner sent i 1970-årene. Denne musikkstilen blir noen ganger også kalt «klassisk rock» eller «gitarrock».
Flere band var med på å drive frem ny teknologi for å avholde store konserter. Dette var band som The Who, Led Zeppelin, Peter Frampton, Pink Floyd og Queen.
Et annet stadionrockband er U2, som la ut på en av de mer overdådige stadionrockturneene gjennom tidene med Zoo TV Tour, som bestod av den nyeste teknologien som var tilgjengelig i tidlig 1990-årene med mange store TV-skjermer.
=== Pønkrock ===
Pønkrock startet som en reaksjon på svulstig, produsentdrevet disco og kommersialiseringen av hardrock og stadionrock. Tidlig pønk lånte mye fra garageband-tida, der bandene ikke trengte å være eksperter på instrumentene sine. Pønk var forenklet musikk med tre akkorder som var lett å spille. Mange av bandene hadde også som mål og sjokkere samfunnet. Ramones har ofte blitt regnet som det første pønkbandet, men det var mange band som startet opp samtidig med dem i New York. Artister som Patti Smith, The Heartbreakers og Television spilte den samme kjappe, enkle formen for rock og holdt ofte konserter sammen med the Ramones på klubben CBGB. Den tidlige pønkbevegelsen hørtes noe annerledes ut enn senere pønkband og Velvet Underground var en stor inspirasjonskilde.
I 1976 reiste the Ramones, sammen med det britiske pønkbandet Sex Pistols, på turne i Storbritannia. Turneen har fått æren for å inspirere til starten på den første bølgen av engelske pønkband som The Clash, The Damned og The Buzzcocks. I England ble musikken mer voldelig med et politisk uttrykk, noe som var representert med de to første singlene til Sex Pistols, «Anarchy in the U.K.» og «God Save the Queen». Til tross for at de ble bannlyst på BBC klatret platene raskt til toppen av salgslistene i Storbritannia. Mange i pønkmiljøet var kritiske til at pønkrocken skulle toppe listene og dermed ble kommersialisert, og dette var opphavet til uttryket «Punk's Not Dead». The Exploited skrev en sang med denne tittelen og hevdet at nå som om pønkrock ble mer populært skulle hardcore punk oppstå med et nytt aggresjonsnivå og ta musikkstilen til undergrunnsmiljøet igjen. Andre band som The Clash var ikke like nihilistiskf og var mer åpent politiske og idealistiske.
Da Sex Pistols turnerte i Amerika spredte de musikken sin til vestkysten. Før dette hadde pønk stort sett vært et østkystfenomen i USA. Sent i 1970-årene startet en pønkbevegelse i California med band som Dead Kennedys, X, Fear, the Germs, Circle Jerks og Black Flag.
Pønk utviklet seg i undergrunnsbevegelsen til hardcore pønk, en undersjanger som startet i Nord-Amerika rundt 1980. Lydbildet var generelt tykkere, tyngre og raskere enn tidligere pønkrock. kjente band innen denne sjangeren var Black Flag, Minor Threat og Bad Brains. Sangene var vanligvis korte, raske og larmende med tema som apati, kedsomhet, politikk, personlig frindh, vold, krig og underkulturen i seg selv. Hardcore pønk spredte seg videre til andre undersjangre som skate punk, melodisk hardcore og metalcore.
=== New Wave ===
Punkrock tiltrakk seg mange fra kunst- og studentverden og etter hvert dukket det opp band med en noe mer kunstnerisk tilnærming til musikkstilen, som Talking Heads og Devo. Enkelte begynte å skildre disse lettere pønkbandene som New Wave for å skille dem fra de tyngre pønkebandene.
Om pønkrock var et samfunns- og musikalt fenomen ble dette ikke reflektert i platesalget og små selskaper som spesialiserte seg på pønk, som Stiff Records, hadde gitt ut det meste av pønkmusikken. Musikken ble heller ikke mye spilt på radio, som fremdeles var dominert av disco og albumrock. Platedirektørene som ikke hadde hoppet på pønkbevegelsen så derimot et potensial i de mer tilgjengelige new wave-bandene og begynte og gi kontrakter og markedsføre alle band som kunne knyttes til pønk eller New Wave. Mange av disse bandene, som The Cars og The Go-Go's var i hovedsak popband kledd opp som New Wave-band. Andre, som The Police og The Pretenders, klarte å dra nytte av den økende populariteten til New Wave-bevegelsen og skapte seg langvarige og kritikerroste karrierer.
Mellom 1982 og 1985 tok band påvirket av Kraftwerk, David Bowie og Gary Numan new wave i nye retninger som new romantic med band som Duran Duran, A Flock of Seagulls, Culture Club, Talk Talk og the Eurythmics. Noen av disse bandene lot synthesizer erstatte alle andre instrumenter. Denne perioden oppstod samtidig med at MTV ble dannet og førte til at denne musikkstilen ble mye markedsført og fikk stempelet synthpop. Enkelte rockeband endret musikalsk retning og fikk også mye spilletid på MTV, som for eksempel Golden Earring som opplevde ny suksess med sangen «Twilight Zone», men i hovedsak var tiden for gitarbasert rock over. Selv om mange «new wave-samlinger» inneholder sanger fra denne perioden omfatter new wave egentlig tidligere band som the Knack eller Blondie.
=== Post-pønk ===
I lag med New Wave utviklet post-pønk seg ut fra pønkrock. New Wave og post-pønk blir innimellom brukt om hverandre, men post-pønk var typisk mer utfordrende, kunstnerisk og slitende. Bevegelsen startet med bandene Public Image Ltd., The Psychedelic Furs og Joy Division og flere band som Siouxsie & the Banshees, The Fall, Gang of Four og Echo & The Bunnymen fulgte snart etter. Dette var hovedsakelig et britisk fenomen, men det mest suksessfulle bandet som dukket opp fra post-pønk var irske U2, som sent i 1980-årene hadde blitt et av de største bandene i verden.
== 1980-årene ==
I 1980-årene ble rock stadig mer variert og mangfoldig. I denne perioden kom «the New Wave of British Heavy Metal» med band som Iron Maiden og Def Leppard. Tidlig i 1980-årene spilte Eddie Van Halen gitar på innovative måter, mens vokalister som David Lee Roth (fra Van Halen) og Freddie Mercury (fra Queen, som han hadde gjort gjennom 1970-årene) nesten hadde gjort rollen som frontmann om til en kunstform. New Wave-bandene var populære og artister som Billy Idol og The Go-Go's ble mer kjent. Amerikansk heartland rock fikk mange tilhengere med artister som Bruce Springsteen, Bob Seger, Donnie Iris, John Mellencamp og andre. Med den amerikanske folkartisten Paul Simon og den britiske, tidligere progrockstjernen Peter Gabriel i spissen ble rock blandet med folkemusikk fra andre steder i verden. Denne blandingen fikk navnet «verdensmusikk» og inkluderte stilarter som aboriginerrock. Samtidig begynte mer ekstreme former for rock å ta form. Tidlig i 1980-årene dukket den rå og aggressive musikkstilen thrash metal opp i undergrunnsmiljø og noen få band, som Metallica og Megadeth, fikk etter hvert stor suksess.
=== Glam metal ===
En sjanger som var populær i 1980-årene var glam metal, stundom uformelt kalt puddelrock. Stilen var påvirket av artister som Aerosmith, Queen, Kiss, Alice Cooper, Sweet og the New York Dolls, og de første kjente glam metal-bandene var mellom annet Mötley Crüe, W.A.S.P., Ratt og Quiet Riot. De ble kjent for sin utsvevende livsførsel, permanent i håret, bruk av sminke og klær. Sangene var bombastiske og ofte macho med tekster som fokuserte på sex, drikking, narkotika og det okkulte.
I 1986 kom en ny, mer kommersialisert bølge med glam metal-band, ledet av gjennombruddet til Bon Jovi og band som Poison og Cinderella. Et par år senere kom gjennombruddet til en noe tyngre (og ofte pønk-inspirert) undergenre, ofte kalt «Sleaze Glam». Band som Guns N' Roses, Skid Row, Dangerous Toys og Faster Pussycat hører til i denne genren.
=== Instrumentalrock ===
Instrumental rock ble også populært i denne perioden med albumet Surfing with the Alien av Joe Satriani. Mange gitarister som følte seg hemmet av å spille sammen med sine respektive band begynte å gi ut soloalbum som viste hvor dyktige de var på gitar. Blant disse artistene er Steve Vai, Paul Gilbert, Vinnie Moore, Tony MacAlpine, Eric Johnson, Yngwie Malmsteen, Buckethead og Steve Morse.
=== Alternativ rock og indiebevegelsen ===
Uttrykket alternativ rock dukket opp tidlig i 1980-årene for å skildre rockeartister som ikke passet inn i de andre sjangrene som fantes på denne tiden. Band som ble kalt «alternative» kunne ha en nesten hvilken stil som helst så lenge den ikke var vanlig å høre på radio. De fleste alternative rockebandene var likevel påvirket av pønkrockbevegelsen. Viktige band som hørte til denne sjangeren i 1980-årene var R.E.M., Sonic Youth, The Smiths, the Pixies, Hüsker Dü, The Cure og mange andre. Artistene ble stort sett gitt ut på selvstendige plateselskaper og bygde opp en stor tilhengerskare i undergrunnsmiljø gjennom studentradio, fanmagasiner og turnering. Selv om disse gruppene ikke oppnådde store salgstall påvirket de generasjonen av musikere som dukket opp i 1980-årene og flere endte opp med stor suksess i 1990-årene. Av undersjangre som hører til alternativ rock i 1980-årene er jangle pop, gothrock, studentrock og indiepop. Det neste tiåret skulle alternativ rock komme frem i lyset med grunge i USA og britpop i Storbritannia.
== Alternativt blir mainstream (1990–1995) ==
=== Grunge ===
I starten av 1990-årene var rock dominert av glatt og kommersiell glammetal, puddelrock og stadionrock. MTV hadde dukket opp og markedsførte det overdrevne fokuset på image og stil. Utilfreds med dette begynte band i staten Washington, og særlig rundt Seattle, å utvikle en ny rockesjanger som sto i sterk kontrast til den kommersielle rocken på denne tida.
Sjangeren fikk etter hvert navnet grunge, som betyr «skitt» eller «møkk». Uttrykket virket kanskje passende på grunn av den skitne lyden og den lurvete fremferden til de fleste musikerne. Grunge blandet elementer fra hardcore pønk og heavy metal til et eget lydbilde og brukte mye gitar med forvrenging, fuzz og feedback. Tekstene var typisk apatiske og fylt med angst, og omfattet tema som fremmedgjøring og følelsen av å være innesperret, men de var også kjent for svart humor og parodier på kommersiell rock.
Band som Green River, Soundgarden, the Pixies, the Melvins og Skin Yard var pionerer innen sjangeren, med Mudhoney som det mest suksessfulle bandet på slutten av tiåret. Grunge var likevel nesten bare et lokalt fenomen frem til 1991 da Pearl Jam ga ut albumet Ten og Nirvana kort tid etter kom med Nevermind, som ble en enda større suksess. Begge bandene var mer melodiske enn sine forgjengere og ble raskt en stor suksess over hele verden. De nektet likevel å la seg selge av rockeindustriens markedsføring. I 1991 og 1992 fikk også andre grungeband som Soundgarden, Alice in Chains og Candlebox et større publikum. Kommersiell rock og metal forsvant nesten helt i denne perioden.
Mens grunge i seg selv var noe avgrenset ble påvirkningen sjangeren fikk langt større. Mange artister som følte misnøye med den kommersielle rockemusikken fant nå plateselskap og publikum som var villige til å lytte, og slik oppstod mange alternative rockeband fra undergrunnen. Dette banet veg for band som the Smashing Pumpkins og Stone Temple Pilots som først ble stemplet som grunge, men som senere fikk stor suksess som selvstendige band utenfor denne sjangeren.
Tidlig i april 1994 endret populariteten til grunge seg brått da frontmann i Nirvana, Kurt Cobain, døde. Da Alice in Chains' frontmann, Layne Staley døde i 2002, var dette stort sett slutten på grungebevegelsen. Mot slutten av 1990-årene hadde mange av grungebandene gått i oppløsning eller de hadde endret musikalsk retning.
=== Britpop ===
Mens rockeindustrien i Amerika fokuserte på grunge, post-grunge og hiphop ga mange britiske grupper seg ut på en ny bølge av musikk inspirert av 1960-årene, ofte kalt britpop, med band som Suede, Oasis, Supergrass, Manic Street Preachers, Pulp og Blur. Disse gruppene baserte seg på mange stilarter fra undergrunnsbevegelsen i Storbritannia i 1980-årene, inkludert twee pop, shoegazing og space rock, samt tradisjonell britiske gitarbasert rock som the Beatles og glam rock. En periode var rivaliseringen mellom Oasis og Blur på samme nivå som the Beatles vs Rolling Stones-striden i 1960-årene eller Nirvana-Pearl Jam-rivaliseringen i Amerika. Mens band som Blur gikk i fotsporene til Small Faces og The Kinks, blandet Oasis holdningene til the Rolling Stones med melodiene til the Beatles. The Verve og Radiohead, som ikke var britpop, men som tok del i den nye britiske rockebølgen, fant inspirasjon i artister som Elvis Costello, Pink Floyd og R.E.M., noe som ga utslag i det mest kritikerroste albumet til Radiohead, OK Computer. Mange av disse bandene ble svært populære (men bare for en kort periode i USA) og på et tidspunkt ble Oasis utropt til «det største bandet i verden» på grunn av albumet (What's the Story) Morning Glory? som solgte 19 millioner eksemplarer verden over. Flere av bandene ble likevel oppløst etter noen år og sjangeren ble gradvis mindre populær. Radiohead har i ettertid vært mer eksperimentelle og mindre radiovennlige, noe som startet med det kritikerroste albumet Kid A. Noen britpopband, som Manic Street Preachers, Oasis og Supergrass, er fremdeles aktive.
=== Indierock ===
Fra midten av 1900-tallet hadde uttrykket «alternativ musikk» mistet mye av den opprinnelige betydningen siden radioer og platekjøpere fattet interesse i stadig økende grad, og dette gjorde musikken både kommersialisert og sterkt markedsført. Mot slutten av tiåret hadde hiphop presset mye av den alternative rocken bort fra hovedstrømmen og det meste av rocken som var igjen var pop-punk eller glatte versjoner av grunge- og rockblandinger.
Mange artister ble værende utenfor den kommersielle musikkindustrien, enten fordi de ikke kom inn eller fordi de hadde valgt det selv. Disse ble en del av indierockbevegelsen. Indierockband tok totalt kontroll over sin egen musikk og karrière og ga ofte ut album på sine egne selvstendige plateselskap, og støttet seg til turnering, at musikken spredte seg mellom venner og på selvstendige radioer eller studentradioer for markedsføring. Indierockbevegelsen hadde mer felles etos enn musikalske likheter som fellesnevner og musikkstilen varierte fra harde, grunge-liknende band som The Cranberries, Superchunk til eksperimentelle band som Pavement og pønk-folkesangerer som Ani DiFranco.
Mange land har et omfattende lokalt indierockmiljø som til tider kan være mer populære enn kommersielle grupper, men de er ofte helt ukjente utenfor landegrensene.
== Blandingssjangre ==
=== Pop-pønk ===
Et resultat av pønkeksplosjonen i 1970-årene var pop-pønk. Med band som Buzzcocks og the Ramones ble ikke sjangeren like kommersielt suksessfull som navnet kanskje skulle tilsi, men de påvirker fremdeles mange artister som opptrer i dag. Blandingen av popmelodier, raske toner og rå tekster, samt lyden av pønkrock er merkbar hos alt fra Nirvana til Oasis.
I dag blir begrepet pop-pønk brukt for å skildre moderne rockeband med sterkt pop-preget musikk som Green Day og The Offspring, mens Blink-182 og Sum 41 førte undersjangeren til nye høyder sent i 1990-årene og tidlig 2000-årene.
=== Post-grunge ===
Etter Kurt Cobain døde dukket en ny stil kalt post-grunge opp. På samme måte som forholdet mellom pop-pønk og pønkrock, er post-grunge forskjellig fra vanlig grunge ved at den er mer radiovennlig og poporientert. Etter at Silverchair fra Australia fikk internasjonal suksess med debutalbumet Frogstomp begynte plateselskaper aktivt å lete etter «det nye Nirvana». Tidligere Nirvana-trommis Dave Grohls nye band Foo Fighters hjalp til å gjøre sjangeren populær og andre band som Bush, Seether, Creed, Collective Soul, Everclear og Live gjorde post-grunge til en av de mest kommersielle og levedyktige undersjangrene sent i 1990-årene.
Den kvinnelige soloartisten Alanis Morissette oppnådde også suksess og ble stemplet som post-grunge. I 1995 ble albumet hennes Jagged Little Pill en stor hit med direkte, avslørende sanger som «You Oughta Know». Med ærlige, selvsentrerte tekster, som for eksempel Tori Amos', blandet med en post-grunge, gitarbasert stil, klarte produsent Glen Ballard å ta selvinnsikten som hadde vært vanlig i grungetekster til de store massene. Suksessen med Jagged Little Pill påvirket mer pop-orienterte kvinnelige artister i 1990-årene, som Fiona Apple, Jewel og Liz Phair.
=== Nu metal og rap-rock ===
I 1990 oppnådde Faith No More suksess med singelen «Epic», som kombinerte heavy metal med rap. Dette banet veg for band som Rage Against the Machine og senere Limp Bizkit, Korn, System of a Down og Slipknot. Kombinasjonen av rap og rock ble en suksess. Senere kom blandinger av grunge, metal og hiphop, mer kjent som rap-rock og dette skapte en ny bølge med suksessrike band som Linkin Park og P.O.D.. Mange av disse bandene ser også på seg selv som en del av den beslektet sjangeren nu metal.
== 2000-tallet ==
=== Internett ===
Tidlig i 2000-årene ble hele musikkindustrien rystet etter påstander om massive brudd på musikkrettighetene ved hjelp av fildelingstjeneseter som Napster. Dette førte til flere søksmål mot private fildelere av plateselskapenes interesseorganisasjon RIAA.
Albumsalget har gått nedover for de fleste musikksjangre gjennom 2000-tallet. Den største medvirkende faktoren til dette er digitale nedlastinger. Mange kjøper kun de sangene de vil ha, og ikke alltid hele album.
=== Garagerock revival ===
Etter å ha eksistert i undergrunnen i alle år ble garage rock brått populært igjen med garage rock revival. Band som The White Stripes, The Strokes, The Vines og The Hives ga alle ut suksessrike singler og album. Denne bølgen blir noen ganger kalt back-to-basics rock («tilbake til det grunnleggende») på grunn av det upolerte lydbildet.
=== Post-pønk revival ===
Retrotrenden har ført til en post-pønk revival med band som The Hives, The Libertines, The Killers, Bloc Party, Franz Ferdinand, Interpol og Editors, som ofte er påvirket av band fra 1990-årene som Radiohead og Nirvana, samt pønksjangeren og post-pønk-band som Joy Division.
=== Metalcore ===
Metalcore utviklet seg tidlig i 1990-årene, men ble først populært i 2000-årene da musikkvideoer av band som Bullet for My Valentine, Killswitch Engage, Atreyu og Avenged Sevenfold ble vist på TV. Metalcore kom til som en blanding av hardcore pønk og post-hardcore med metal. Påverkning fra tidlig emocore og screamo er også vanlig.
== Norge ==
Filmen Blackboard Jungle hadde premiere i Norge i november 1955 (med norsk tittel, Vend dem ikke ryggen). I filmen spilles sangen «Rock Around the Clock», sammen med rulleteksten på begynnelsen av filmen.
Den 20. september 1956 var det rockeopptøyer i Oslo. Den samme kvelden hadde filmen Rock Around the Clock blitt vist på kino. I 1958 ga Rocke-Pelle ut en plate. Samme år fantes det såkalte «Rocketeltet» utenfor Akershus festning i Oslo, der Kjell Karlsens orkester spilte.
== Se også ==
Popmusikk
Rock and roll
Hard rock
Heavy metal
Punk rock
Hardcore Punk
Progressiv rock
Art Rock
Rock City
Rockheim
The History Of Rock (40 album)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Løland, Lene (Høsten 2007): Unge rebeller i rock´n´roll-rus. En studie av norske avisers omtale av rock og ungdomskultur 1955-1960 Arkivert 28. august 2017 hos Wayback Machine. (PDF), Masteroppgave i Historie, Universitetet i Bergen
== Eksterne lenker ==
Rockheim – Det nasjonale opplevelsessenteret for pop og rock
Rockipedia | Rock er en sjanger av populærmusikk som oppsto som rock and roll i 1950-årenes Amerika og utviklet seg til en rekke ulike stiler i 1960-årene og senere, spesielt i Storbritannia og USA. Det har sine røtter i 1940- og 1950-årenes rock and roll og rockabilly, som igjen var sterkt påvirket av rhythm and blues og country. | 6,939 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wilhelmus | 2023-02-04 | Wilhelmus | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Nasjonalsanger'] | «Wilhelmus» er Nederlands nasjonalsang. Hele tittelen er «Wilhelmus van Nassouwe», oftest omtalt som «Het Wilhelmus».
| «Wilhelmus» er Nederlands nasjonalsang. Hele tittelen er «Wilhelmus van Nassouwe», oftest omtalt som «Het Wilhelmus».
== Om Wilhelmus ==
Det antas at sangen ble skrevet mellom juni 1568 og april 1572, dette på grunn av de historiske begivenhetene som nevnes i sangen. Wilhelmus er en opprørssang (ned. Geuzenlied) og de fleste slike sanger var anonyme fordi det på den tiden var dødsstraff for å lage slike sanger.
Den har femten vers som sammen danner et akrostikon, det vil si at den første bokstaven i hvert vers av den opprinnelige teksten sammen former navnet Willem van Nassov. Melodien er fra en gammel fransk soldatsang.
Wilhelmus er den eldste nasjonalsangen vi kjenner. Selv om sangen var svært populær ble den ikke valgt som nasjonalsang da Nederland ble kongerike i 1815, teksten var ikke tilstrekkelig politisk nøytral. Offisiell nasjonalhymne er den siden 10. mai 1932 da den kom i stedet for Wien Neerlands bloed.
Man synger som regel første vers, av og til fulgt av det sjette, som var veldig populært under andre verdenskrig.
Sangen er skrevet i jeg-form. Innholdsmessig er den skrevet som en sang sunget av Willem I av Oranje, greve av Nassau, men man vet ikke om han noen gang har sunget den. Sangen gjenspeiler hans rådløshet, hvor Willem I av Oranje på ene siden vil være trofast mot den Spanske kongen; men på andre siden er han fremfor alt trofast mot det Nederlandske folk. Sangen ble til under det hollandske opprøret mot Spania som utløste uavhengighetskrigen (åttiårskrigen).
Man anser det som mulig at Wilhelmus opprinnelig ble skrevet på tysk av nederlandske flyktninger som på denne måten prøvde å finne støtte for Nederland hos de tyske fyrstene. Tekstens opprinnelse er ikke klarlagt og flere teorier kan nevnes. For eksempel blir det sagt at Coornhert skal ha skrevet den, en annen teori sier at den ble skrevet av en ukjent dikter og bearbeidet av Marnix van Sint-Aldegonde, mens en atter en annen teori fra begynnelsen av det 17. århundre utpeker Marnix van Sint-Aldegonde som forfatter. Da han var en profesjonell forfatter, tviler man på at han virkelig har skrevet den, da rimskjemaet har feil. For eksempel settes dood (død) som rim for bloed (blod) i første vers.
I 2004 oppsto det en politisk og samfunnskritisk diskusjon rundt bruken av Wilhelmus. Det ble kjent at Wilhelmus siden 1986 bare ble brukt dersom det var et medlem av det nederlandske kongehus til stede. Journalister i avisen «De Volkskrant» påsto at dronning Beatrix hadde krevd rettigheten til sangen og nedlagt forbud mot å synge den dersom hun ikke var til stede; dette ble benektet av kongehuset. Likevel ble det bekreftet at kongehusets protokoll siden 1986 foreskrev at dersom statsrådene mottar utenlandske gjester, skal «Den Unge Prinsen Av Frieslands marsj» (ned. De Mars van de Jonge Prins van Friesland) spilles istedenfor Wilhelmus, dersom intet medlem av kongehuset er til stede.
=== Teksten ===
=== Oversettelse ===
1. Vers:
Wilhelmus av Nassau
Er jeg, av tysk blod,
Trofast mot fedrelandet
Blir jeg inntil døden.
En Prins av Orangen
Er jeg, fri, ganske uredd,
Kongen av Spania
Har jeg alltid æret.6. vers:
Mitt skjold og min hengivenhet
Er Du, min Herre Gud.
På Deg vil jeg bygge
Forlat meg aldri mer.
At jeg må forbli from
Din tjener for alltid,
Fordrive tyranniet
Som har såret mitt hjerte.
=== Tolking ===
De siste to linjene i første vers er ofte tolket som om lederen av det nederlandske opprøret mot Spania ikke hadde noen problemer med Spanias konge, men heller med hans utsendinger til Nederlandene; men det kan også være ren og skjær sarkasme.
Meningen av "Duytschen bloedt" i den andre setningen blir fortsatt livlig debattert. Det faktum at Willem av Nassau var født i Dillenburg, i grevskapet Nassau (som nå ligger i Tyskland), kan tyde på at ordene refererer til hans tyske avstamming. En annen tolkning går ut på at 'Duytsch' er en spellingsvariant av 'Dietsch' som i sin tid betydde mennesker fra Holland og Tyskland. Først i moderne nederlandsk har "Duits" betydningen "Tysk". Den siste tolkningen ble nok foretrukket av mange nederlendere, ettersom man i skolen lærte å uttale ordet som 'Diets'. | «Wilhelmus» er Nederlands nasjonalsang. Hele tittelen er «Wilhelmus van Nassouwe», oftest omtalt som «Het Wilhelmus». | 6,940 |
null | 2023-02-04 | Foo Fighters (album) | null | null | null | lenke | 6,941 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Colour_and_the_Shape | 2023-02-04 | The Colour and the Shape | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Foo Fighters-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 1997', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-04'] | The Colour and the Shape er Foo Fighters' andre musikkalbum, utgitt i 1997.
| The Colour and the Shape er Foo Fighters' andre musikkalbum, utgitt i 1997.
== Sporliste ==
«Doll»
«Monkey Wrench»
«Hey, Johnny Park»
«My Poor Brain»
«Wind Up»
«Up In Arms»
«My Hero»
«See You»
«Enough Space»
«February Stars»
«Everlong»
«Walking After You»
«New Way Home»
== Eksterne lenker ==
Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata
(en) The Colour and the Shape på Discogs
(en) The Colour and the Shape på MusicBrainz
(en) The Colour and the Shape på Spotify
(en) The Colour and the Shape på AllMusic | lenke | 6,942 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kirsten_Flagstad | 2023-02-04 | Kirsten Flagstad | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Dødsfall 7. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1962', 'Kategori:Fødsler 12. juli', 'Kategori:Fødsler i 1895', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Nordmenn fra andre verdenskrig', 'Kategori:Norske operasangere', 'Kategori:Personer avbildet på norske pengesedler', 'Kategori:Personer fra Hamar kommune', 'Kategori:Personer tilknyttet Den Norske Opera & Ballett', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sopraner', 'Kategori:St. Olavs Orden'] | Kirsten Malfrid Flagstad (født 12. juli 1895 i Hamar, død 7. desember 1962 i Oslo) var Norges største dramatiske sopran, av mange betraktet som verdens største, og en av Norges internasjonalt best kjente kvinner.
| Kirsten Malfrid Flagstad (født 12. juli 1895 i Hamar, død 7. desember 1962 i Oslo) var Norges største dramatiske sopran, av mange betraktet som verdens største, og en av Norges internasjonalt best kjente kvinner.
== Liv og virke ==
Flagstad ble født på Hamar, men vokste opp i Kristiania. Hun bodde aldri på Hamar slik mange tror. Faren, Michael Flagstad, var fiolinist og orkesterleder mens moren, Maja Flagstad, var repetitør/pianist. Hun ble Kirstens første lærer. Siden studerte Kirsten under Ellen Schytte-Jacobsen og Albert Westvang i Oslo og under dr. Gillis Bratt i Stockholm.
Flagstad debuterte som operasanger på Nationaltheatret i 1913, som Nuri i d'Alberts Tiefland. Johan Halvorsen dirigerte oppsetningen og Vilhelm Herold hadde rollen som Pedro. Da Opera Comique åpnet i Kristiania i 1918, hadde hun mange store roller der, før driften ble lagt ned i 1921. Hun sang så ved Casino, Mayol og Nationaltheatret, før hun ble engasjert til flere store operaoppsetninger i Göteborg. Hun ble kalt til Richard Wagners Bayreuth i Tyskland og sang ved festspillene der i 1933 og 1934, før hun året etter, 2. februar 1935, gjorde sin sensasjonelle debut på Metropolitan Opera i New York som Sieglinde. Den i verdenssammenheng ennå ukjente, dramatiske sopranen Kirsten Flagstad var i løpet av en lørdag formiddag blitt verdens største stjerne og hadde reddet «The Met» fra å gå konkurs.
Kirsten Flagstad ble særlig berømt for sine tolkninger av Richard Wagners musikk, men har også sunget operaer av Verdi, Puccini, Mozart, Beethoven, Bizet, Gluck, Händel, Gounod og mange andre. Flagstad var fast engasjert ved The Metropolitan i New York fra 1935 til 1941, da hun reiste hjem til Norge for å kunne forenes med sin mann Henry Johansen. Ektemannen var medlem av Nasjonal Samling. Etter påtrykk fra stedatteren og Kirsten Flagstad formådde hun å få ektemannen til å melde seg ut av partiet og frasi seg sine offentlige verv. Etter krigen ble hennes mann arrestert som krigsprofitør. Henry Johansen døde i 1946.
Dette forhold og den kjensgjerning at hun reiste hjem til det okkuperte Norge, gjorde henne upopulær i Norge og de andre allierte land. Ektemannens formue var beslaglagt i påvente av landssviksaken mot Johansen og hans firmaer. Kirsten fikk ikke nytt pass idet myndighetene fryktet at hun skulle forlate Norge før saken kom opp til doms. Myndighetene betraktet henne som et viktig vitne. Til tross for at hun under krigen bare hadde opptrådt i land som ikke var okkupert av tyskerne, som Sverige og Sveits og nektet å opptre på arrangementer i regi av okkupasjonsmakten eller Nasjonal Samling, ble hun bebreidet for unasjonal holdning. Flagstad var aldri medlem av NS og gikk aldri fienden til hånde. Likevel klebet ryktene om tyskvennlighet ved hennes navn i mange år etter frigjøringen i 1945. Under de første Festspillene i Bergen nektet kong Haakon VII å være til stede ved åpningsseremonien og åpningskonserten hvis Flagstad ble invitert.
Det har i senere tid vist seg at det Norske utenriksdepartement, med Wilhelm von Munthe af Morgenstierne i spissen, bedrev en større svartmalingskampanje mot Kirsten Flagstad.Etter den andre verdenskrig var hun fra 1949 til 1952 tilbake ved Metropolitan og fortsatte som tidligere sine turneer rundt i verden, på det nordamerikanske kontinent, Sør- og Mellom-Amerika, Australia og ved de store europeiske konsert- og operascener. Hennes tolkninger av operalitteraturens kvinneskikkelser, ikke minst hos Wagner og Beethoven, satte dype spor, reddet Metropolitan-operaens økonomi og ga henne en berømmelse som varer. Hun ble betegnet som «Århundrets stemme».
Kirsten Flagstad var Den Norske Operas første sjef, i perioden 1958–60. I denne perioden arbeidet hun uten å heve lønn, og bidro med meget betydelige, private midler for å kunne engasjere en håndfull unge, lovende sangere som stipendiater. Av egne midler bidro hun også til at Operaorkestret kunne mønstre 35 musikere fra starten i stedet for de 28 som var til rådighet i grunnstammen fra Nationaltheatrets orkester.
== Død og ettermæle ==
Kirsten Flagstad døde på Rikshospitalet i Oslo 7. desember 1962, 67 år gammel. Hun ble tildelt flere store utmerkelser, blant andre St. Olavs Orden. Hun var tidligere avbildet på den norske hundrekroneseddelen, på norske frimerker og har fått en stjerne med sitt navn på Hollywood Walk of Fame. Som eneste nordmann er Flagstad æret med minneplakett i Metropolitan Opera House samt i Carnegie Hall i New York.
I 1985 ble hun æret ved et symposium i New York, femti år etter at hun debuterte ved Metropolitan Opera i 1935. Ranveig Eckhoff og Kåre Bjørkøy sang ved dette arrangementet.
Plassen det nye operahuset i Oslo ligger ved er oppkalt etter Kirsten Flagstad. En statue av henne ble flyttet fra den gamle operaen og satt opp her i samband med det nye operahusets åpning i 2008.
I Hamar finner du Strandstuen som nå er Kirsten Flagstad museum, hennes fars barndomshjem og hennes eget fødehjem. I Kristiansand er huset Amalienborg nå kontorer med et minnerom om Kirsten Flagstad. I Bergen er en gate oppkalt etter henne. Det er også en gate oppkalt etter henne i Vågsbygd.
På Hamar er det hvert år en festival til minne for Kirsten Flagstad: Kirsten Flagstad Festival
Kirsten Flagstad er hedret med gate- og stedsnavn i flere norske kommuner.
== Referanser ==
== Litteratur (utvalg) ==
1981: H.C. Sanner: Kirsten Flagstad Discography
2003: Ingeborg Solbrekken: Stemmen (Genesis)
2007: Ingeborg Solbrekken: Galskap og rettergang. Landssviksaken mot Kirsten Flagstad og Henry Johansen (Transit)
2008: Eve-Marie Lund: La meg være i fred (Arneberg forlag)
2008: Heidi Merete Wold: Jenta som ville synge. Fortellingen om Kirsten Flagstad (Gyldendal)
2013: Trond Olav Svendsen: Et kunstnerliv
2015: Ingeborg Solbrekken: Landsviksoppgjørets hemmelige historie
2016: Ingeborg Solbrekken: Konspirasjonen mot Kirsten Flagstad. Den norske stats forfølgelse av en verdensstjerne (Opera forlag)
== Eksterne lenker ==
(en) Kirsten Flagstad på Internet Movie Database
(no) Kirsten Flagstad hos Nationaltheatret
(en) Kirsten Flagstad hos The Movie Database
(en) Kirsten Flagstad på Discogs
(en) Kirsten Flagstad på MusicBrainz
(en) Kirsten Flagstad på Spotify
(en) Kirsten Flagstad på AllMusic
Kirsten Flagstad
Kirsten Flagstadmuseet på DigitaltMuseum
Hun hadde «århundrets stemme»
Kirsten Flagstad museum | Kirsten Malfrid Flagstad (født 12. juli 1895 i Hamar, død 7. | 6,943 |
https://no.wikipedia.org/wiki/There_Is_Nothing_Left_to_Lose | 2023-02-04 | There Is Nothing Left to Lose | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Foo Fighters-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 1999', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-04'] | There Is Nothing Left to Lose er det tredje albumet fra Foo Fighters, utgitt i 1999. I 2001 vant albumet Grammy for «Beste rockealbum».
| There Is Nothing Left to Lose er det tredje albumet fra Foo Fighters, utgitt i 1999. I 2001 vant albumet Grammy for «Beste rockealbum».
== Sporliste ==
«Stacked Actors»
«Breakout»
«Learn To Fly»
«Gimme Stitches»
«Generator»
«Aurora»
«Live-In Skin»
«Next Year»
«Headwires»
«Ain't It The Life»
«M.I.A»
== Eksterne lenker ==
(en) There Is Nothing Left to Lose på Discogs
(en) There Is Nothing Left to Lose på MusicBrainz
(en) There Is Nothing Left to Lose på Spotify
(en) There Is Nothing Left to Lose på AllMusic | lenke | 6,944 |
null | 2023-02-04 | One by One (album) | null | null | null | lenke | 6,945 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%B8rpeland | 2023-02-04 | Jørpeland | ['Kategori:59,0°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bosetninger i Strand', 'Kategori:Byer i Rogaland', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Rogaland'] | Jørpeland er en by og administrasjonssenter i Strand kommune i Rogaland. Byen er et viktig handels- og servicesentrum for det sørlige Ryfylke. Det bor 7 414 innbyggere på Jørpeland per 1. januar 2022. Jørpeland har hatt bystatus siden 1. april 1998.
Byen har lange tradisjoner som industristed. Det startet med møbelproduksjon på 1880-tallet. Virkelig stor vekst fikk stedet først da stålverket Stavanger Electro Staalverk A/S ble etablert i 1910.
| Jørpeland er en by og administrasjonssenter i Strand kommune i Rogaland. Byen er et viktig handels- og servicesentrum for det sørlige Ryfylke. Det bor 7 414 innbyggere på Jørpeland per 1. januar 2022. Jørpeland har hatt bystatus siden 1. april 1998.
Byen har lange tradisjoner som industristed. Det startet med møbelproduksjon på 1880-tallet. Virkelig stor vekst fikk stedet først da stålverket Stavanger Electro Staalverk A/S ble etablert i 1910.
== Kultur og fritid ==
Jørpeland har turistkontor, vinmonopol, kulturbygg med kino, småbåthavn med strandpromenade, ulike spisesteder samt golfbane og campingplass.
=== Kulturhuset Jørpelands Brug ===
Innerst i Vågen i Jørpeland ligger Jørpelands Brug, et bygg fra 1891 som er Jørpelands eldste industribygg. Opprinnelig huset bygningen en møbel- og trevarefabrikk. I dag fungerer stedet som «de frivillige organisasjoners hus». Strand og Jørpeland Speidergruppe, Strand og Forsand turlag og Strand Veteranforening har tilholdssted her i dag. Bygget ble renovert i perioden 2018–2020 gjennom en omfattende dugnad.
=== Turområder ===
Fjellsholmen og Jørpelandsholmen ligger sør utenfor byen, og badeplassen Barkavika ligger rett vest for byen. På Jørpelandsholmen er det opparbeidet tursti, og det er bygget bro over fra fastlandet for enklere adgang. Vest for Jørpelandsholmen ligger Klungholmen.
=== Skulpturen «Solspeilet» ===
På Klungholmen finner man Solspeilet, et kunstverk i rustfritt stål som skal gjengi solens gang over himmelhvelvingen. Kunstverket er laget av Stian Heimlund Skjæveland; det er 8 meter høgt og rager 14 meter over havet. Solspeilet er dekorert med historiske symboler, runer og ornamenter fra blant annet Osebergskipet.
=== Strandadagene ===
Festivalen Strandadagene blir arrangert hvert år første helg i juni. Festivalen er familievennlig; blant annet etableres det temporære is- og leketøyskiosker i sentrum og arrangeres aktiviteter for de minste barna.
=== Idrett ===
Jørpeland stadion er ett av kommunens to idrettsanlegg. Anlegget består av fire fotballbaner, hvorav tre er kunstgress og én naturgress. I tillegg er det friidrettsfasiliteter på anlegget, som ble oppgradert med kunststoffdekke i 2022. Byens lokale fotballag Staal Jørpeland spilte i 3. divisjon sammenhengende i 23 år, frem til 2021-sesongen da klubben rykket opp i 2. divisjon og norsk toppfotball.
Jørpeland har også en nihulls golfbane, frisbeegolfbane på Jørpelandsholmen, idrettshallen Strandahallen, svømmebasseng samt flere fotball- og basketballbaner. I 2021 ble også Jørpeland Flerbrukshall ferdigstilt. Bygget er tilknyttet Strandahallen med ei gangbro, og rommer to håndballbaner, kampsportsenter, buldrerom, rom for e-sport og kafeteria.
== Transport ==
Jørpeland har godt samband til Solbakk med buss videre gjennom Ryfylketunnellen (Ryfast) til Stavanger. Det er og bussavganger til Preikestolen fjellstue.
== Fjell ==
Heiahornet (774 moh.)
Hamrane (401 moh.)
Langaberg (455 moh.)
Gramsfjellet (505 moh.)
Krokarfjellet (466 moh.)
Førlandsåsen (520 moh.)
Tunglandsfjellet (388 moh.)
Barkafjellet (419 moh.)
Øykjafjellet (492 moh.)
== Kjente personer fra Jørpeland ==
Trygve Holst (1907–1945), reklamesjef og motstandsmann
Birger Kaada (1918–2000), professor (nevrofysiologi) ved UiO
Torstein Jøssang (1933–), professor (fysikk) ved UiO
Jon Gjedebo (1945–), oppfinner og forretningsmann
Ludvig Nessa (1949–), tidl. prest, aktivist mot selvbestemt abort
Tor Reidar Brekke (1955-), fotballspiller som spilte for Viking, Vålerenga, Staal Jørpeland
Olaug Vervik Bollestad (1961–), statsråd (fra 2019), nestleder i KrF
Helge Steinsvåg (1970–), ordfører 2007-2015
Stian Heimlund Skjæveland (1973–), kunstner og skulptør
Espen Fiveland (1974–), TV 2-journalist
Silje Vige (1976–), artist
Hugo Mikal Skår (1978-), norsk skuespiller
Mathias Bringaker (1997–), norsk fotballspiller
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Jørpeland hos ryfylke.com | | kommune = Strand | 6,946 |
null | 2023-02-04 | Tau (tettsted) | null | null | null | | befolkning = | 6,947 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_Folkehjelp | 2023-02-04 | Norsk Folkehjelp | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2016-02', 'Kategori:Etableringer i 1939', 'Kategori:Norsk Folkehjelp', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2022-09', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Norsk Folkehjelp, internasjonalt mest kjent under det engelske navnet Norwegian People's Aid (NPA), er fagbevegelsens humanitære solidaritetsorganisasjon. Organisasjonen er medlemsstyrt og har ca. 14 000 medlemmer, og nærmere 2 200 ansatte som jobber i 33 land. Generalsekretær i Norsk Folkehjelp er Henriette Killi Westhrin og styreleder er Gerd Kristiansen. Norsk Folkehjelp ble tildelt TV-aksjonen 2011.
Norsk Folkehjelps visjon er: «Solidaritet i praksis». Organisasjonens arbeid er konsentrert om to kjerneområder, «rettferdig fordeling av makt og ressurser» og «vern om liv og helse». I Norge er Norsk Folkehjelp engasjert i blant annet ulykkesforebygging, førstehjelp og redningstjeneste, inkludering og anti-rasisme, og drift av asylmottak. Internasjonalt driver organisasjonen med fjerning av miner og eksplosiver, samt prosjekter rettet mot demokratisering, urfolks rettigheter, likestilling, og rettferdig fordeling av land og ressurser.
Norsk Folkehjelp er aktiv i mer enn 30 land. Lokal forankring er nøkkelen til levedyktige prosjekter, og derfor arbeider organisasjonen alltid gjennom lokale samarbeidspartnere og lokale myndigheter. Norsk Folkehjelp er en av verdens fremste organisasjoner på humanitær minerydding, og har arbeidet aktivt i Norge og internasjonalt for et forbud mot landminer. Organisasjonens engasjement er samlet omkring to strategiske områder:
Rettferdig fordeling av makt og ressurser
Vern om liv og helse
| Norsk Folkehjelp, internasjonalt mest kjent under det engelske navnet Norwegian People's Aid (NPA), er fagbevegelsens humanitære solidaritetsorganisasjon. Organisasjonen er medlemsstyrt og har ca. 14 000 medlemmer, og nærmere 2 200 ansatte som jobber i 33 land. Generalsekretær i Norsk Folkehjelp er Henriette Killi Westhrin og styreleder er Gerd Kristiansen. Norsk Folkehjelp ble tildelt TV-aksjonen 2011.
Norsk Folkehjelps visjon er: «Solidaritet i praksis». Organisasjonens arbeid er konsentrert om to kjerneområder, «rettferdig fordeling av makt og ressurser» og «vern om liv og helse». I Norge er Norsk Folkehjelp engasjert i blant annet ulykkesforebygging, førstehjelp og redningstjeneste, inkludering og anti-rasisme, og drift av asylmottak. Internasjonalt driver organisasjonen med fjerning av miner og eksplosiver, samt prosjekter rettet mot demokratisering, urfolks rettigheter, likestilling, og rettferdig fordeling av land og ressurser.
Norsk Folkehjelp er aktiv i mer enn 30 land. Lokal forankring er nøkkelen til levedyktige prosjekter, og derfor arbeider organisasjonen alltid gjennom lokale samarbeidspartnere og lokale myndigheter. Norsk Folkehjelp er en av verdens fremste organisasjoner på humanitær minerydding, og har arbeidet aktivt i Norge og internasjonalt for et forbud mot landminer. Organisasjonens engasjement er samlet omkring to strategiske områder:
Rettferdig fordeling av makt og ressurser
Vern om liv og helse
== Norsk Folkehjelps fire hovedaktiviteter ==
Langsiktig utviklings- og demokratiarbeid
Humanitær nedrustning
Sanitet og redningstjeneste
Flyktning, asyl og integreringsarbeid
== Historikk ==
Norsk Folkehjelp ble formelt stiftet i 1939, som en naturlig videreføring av det arbeid flere organisasjoner og aksjoner da hadde utført; internasjonalt i det borgerkrigsrammede Spania og i det okkuperte Finland gjennom Spaniakomitéen og Finlandshjelpen, og nasjonalt med helsefremmende arbeid gjennom Arbeidersaniteten.
Etter den spanske borgerkrigen innledet Karl Evang, på vegne av Spaniahjelpen, et initiativ overfor LO at det skulle etableres en helseorganisasjon som skulle jobbe med helsearbeid i Norge, og kunne tre inn når befolkningen i Norge eller andre land er truet av nød. Sekretariatet i LO vedtok opprettelsen av Norsk Folkehjelp høsten 1939. Stiftelsesmøte var planlagt til februar 1940, men da Finlandskrigen brøt ut i november 1939 ble stiftelsen fremskyndet til 7. desember 1939.
=== Norsk Folkehjelp i 1930-åra ===
Fascismen vant fram i Europa, med borgerkrig mellom republikanere og fascister i Spania, og verdenskrig i september 1939. I november 1939 ble Finland angrepet av Sovjetunionen, og vinterkrigen brøt ut. Mot denne bakgrunn ble Norsk Folkehjelp etablert i desember 1939, og tok aktivt del i støtten til det spanske og det finske folk.
I løpet av vinteren 1939-1940 samlet Norsk Folkehjelp inn 1,7 millioner kroner til Finlandshjelpen.
=== Norsk Folkehjelp i 1940-åra ===
Under krigen mobiliserte Norsk Folkehjelp sanitetsarbeid over hele landet. Arbeidersaniteten stilte med 14 000 førstehjelpere. Rundskriv datert 5. august 1941 fra innenriksdepartementet til samtlige fylkesmenn i Norge gjorde kjent at «kommunene ikke har adgang til å bevilge bidrag i noensomhelst form til Norsk Folkehjelps virksomhet». Tyskerne beslagla Norsk Folkehjelps formue og stengte i september 1941 virksomheten. Organisasjonen gikk i eksil og fortsatte arbeidet fra Sverige.
Etter andre verdenskrig tok Norsk Folkehjelp aktivt del i gjenoppbyggingen av Norge, særlig innen helsetjenesten. De krevde blant annet etablering av offentlige badstuer i Norge, og lanserte ferier for slitne husmødre. I 1940 fikk 160 barn og 72 husmødre et 14 dagers opphold på Sørmarka. Organisasjonen sto også bak etableringen av helsestasjoner og bedriftshelsetjenester over hele landet.
Yrkesbedriften A/S Millimek ble etablert for å sysselsette yrkesuføre og folk på attføring.
Internasjonalt deltok de særlig i det humanitære hjelpearbeidet for flyktninger. I samarbeid med Røde Kors ble arbeidet i 1946 utvidet til å omfatte hele Europa i form av Europahjelpen.
=== Norsk Folkehjelp i 1950-åra ===
Helsearbeid kommer enda mer enn før i fokus. Det arrangeres husmorferier og feriekolonier for barn.
Europahjelpen ble nedlagt og det norske Flyktningråd opprettet. Organisasjonen var et samarbeid mellom blant annet Norsk Folkehjelp, Røde Kors, Kirkens Nødhjelp og Redd Barna.
=== Norsk Folkehjelp i 1960-åra ===
Yrkesvalghemmede får tilbud om arbeid på Løren i Oslo, der Norsk Folkehjelp åpner industribygg og hybelhus for uføre, som også får tilbud om feriereiser. De første aksjonene mot drukningsulykker og hjemmeulykker avholdes, for senere å bli årvisse foreteelser, helt fram til i dag.
Ferietilbud til funksjonshemmede ble etablert med ”De vanføres ferietog” i 1961. Organisasjonen kjøpte i 1963 Kure Gård og åpnet pleiehjem for epileptikere. Samme år organiserte organisasjonen hjelpearbeidet etter jordskjelvet i Skopje.
Sanitets- og ungdomsutvalget ble etablert på slutten av 60-tallet for å trekke flere ungdommer til saniteten. Det ble også drevet utlånsstasjoner av sykemateriell for funksjonshemmede.
=== Norsk Folkehjelp i 1970-åra ===
Opplysningssentralen mot drukningsulykker ble opprettet. Medlemstallet i Norsk Folkehjelps Sanitet passerte to tusen, og aktiviteten, blant annet påskeberedskapen i fjellet, økete. I 1972 tok Norsk Folkehjelp Sanitet for første gang ansvar for feltsykehuset og sanitetsberedskapen på Norway Cup, arbeidet har fortsatt til den dag i dag.
LO ba på slutten av 70-tallet Norsk Folkehjelp om å påta seg oppgaven med å øke det internasjonale engasjementet i arbeiderbevegelsen. Norsk Folkehjelp fikk en egen internasjonal avdeling og engasjerte seg i frigjøringen i Zimbabwe, Sør-Afrika og Namibia. Det ble også sendt hjelp, blant annet i form av Trysilhus, til jordskjelvrammede i Jugoslavia.
=== Norsk Folkehjelp i 1980-åra ===
TV-innsamlingen i 1983 – «Aksjon Menneskeverd» – ga ny næring til Norsk Folkehjelps internasjonale arbeid, med styrket innsats først og fremst i det sørlige Afrika og Latin-Amerika. Aksjonen fokuserte på informasjon i stedet for sultne barn.
Matvarer for 40 millioner kroner – 1 200 tonn – ble samlet inn og sendt til Polen under matvarekrisen i landet. Arbeidet i Midtøsten og i Sør-Sudan ble påbeynt. I Norge opprettet Norsk Folkehjelp sitt første asylmottak. Mottaket ble opprettet på Klemetsrud i 1988.
=== Norsk Folkehjelp i 1990-åra ===
Utviklingen i det østlige Europa stilte Norsk Folkehjelp overfor nye oppgaver. I det nye Sør-Afrika var Norsk Folkehjelp på plass som en av de aller første utenlandske organisasjoner. Minerydding på oppdrag for FN, blant annet i Kambodsja og Mosambik, ble en ny stor oppgave, sammen med forbedring og bevaring av det ytre miljø. Norsk Folkehjelp svarte på denne utfordringen blant annet gjennom å opprette miljøberedskapsgrupper og delta i Miljøheimevernet.
Til innsatsen i 90-åra hører også arbeid for å minske kløften mellom generasjonene, og gjenoppbygging av de sosiale sikkerhetsnett i lokalsamfunnet. Arbeidet for eldre ble styrket, samtidig som ungdom fikk tilbud om aktiviteter og opplæring i et sunt miljø. Frivillighetssentraler ble etablert rundt om i hele landet.
”Fellesaksjonen mot rasisme” ble etablert på midten av 90-tallet i samarbeid med LO. Norsk Folkehjelp etablerte også en vergeordning for enslige mindreårige asylsøkere.
== Norsk Folkehjelp i dag ==
Kampen mot landminer og eksplosiver fortsetter. Norsk Folkehjelp driver i dag mine- og eksplosivarbeid i 23 land. Organisasjonen sto sentralt da det internasjonale forbudet mot klasevåpen ble signert i Oslo 3. desember 2008. Norsk Folkehjelp er representert i styret til ICAN, som vant fredsprisen i 2017 for sitt arbeid for å få på plass et forbud mot atomvåpen.
Av andre internasjonale prosjekter er Norsk Folkehjelp i dag også engasjert i kampen for urfolk, kvinners rettigheter og likestilling, demokratisering og rett til land og ressurser. Organisasjonen har ansatte i over 30 land.
I mars 2019 avviklet Norsk Folkehjelp sitt siste asylmottak, men de fortsetter å engasjere seg for antirasisme og integrering gjennom prosjekter som menneskebiblioteket, diskriminering i arbeidslivet, KvinnerKan-kurs og folkevennprosjektet.
Norsk Folkehjelps sanitet driver dessuten førstehjelp, frivillig redningstjeneste og frivillig ambulansetjeneste. Organisasjonen driver også forebyggende ulykkesarbeid. Sanitetspersonell fra Norsk Folkehjelp var til stede på AUFs sommerleir på Utøya under terrorangrepet 22. juli 2011. De ga førstehjelp til skadde ungdommer og organiserte et tilfluktssted for til sammen 47 personer i skolestua på øya. Hanne Anette Balch Fjalestad fra Norsk Folkehjelp ble drept under angrepet.
Utenriksdepartementet fant i 2013 misbruk av norske bistandsmidler i Norsk Folkehjelps prosjekter i Angola, Burma, Palestina, Sudan, Sør-Afrika og Sør-Sudan. Norsk Folkehjelp måtte tilbakebetale midler til Staten.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Norsk Folkehjelp (Norwegian People's Aid) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Norsk Folkehjelp på Facebook
Norsk Folkehjelp på Flickr | Norsk Folkehjelp, internasjonalt mest kjent under det engelske navnet Norwegian People's Aid (NPA), er fagbevegelsens humanitære solidaritetsorganisasjon. Organisasjonen er medlemsstyrt og har ca. | 6,948 |
null | 2023-02-04 | Osvaldo Ardiles | null | null | null | | år5 = 1982–1983 | 6,949 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Adams | 2023-02-04 | John Adams | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1826', 'Kategori:Fødsler 19. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1735', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Opplysningstidens representanter', 'Kategori:Personer fra Quincy', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:USAs presidenter', 'Kategori:USAs uavhengighetserklæring', 'Kategori:USAs visepresidenter'] | John Adams (født 19. oktoberjul./ 30. oktober 1735greg., død 4. juli 1826) var USAs første visepresident (1789–1797) og andre president (1797–1801). Hans sønn John Quincy Adams ble valgt til USAs 6. president.
Adams var den første presidenten som bodde i Det hvite hus i Washington.
| John Adams (født 19. oktoberjul./ 30. oktober 1735greg., død 4. juli 1826) var USAs første visepresident (1789–1797) og andre president (1797–1801). Hans sønn John Quincy Adams ble valgt til USAs 6. president.
Adams var den første presidenten som bodde i Det hvite hus i Washington.
== Biografi ==
Adams ble født 30. oktober 1735 i Braintree i Massachusetts. Hans fødselssted er nå en nasjonalpark. Hans far, en jordbruker som også het John, var fjerdegenerasjons etterkommer av Henry Adams som emigrerte fra Devon i England til Massachusetts rundt 1636. Hans mor var Susanna Boylston Adams.
Unge Adams utdannet seg ved Harvard College i 1755 og var for en tid lærer i Worchester og studerte jus i kontoret til James Putnam. I 1758 ble han tatt inn som rettsadvokat. Fra tidlig alder utviklet han vanen med å lage beskrivelser av hendelser og inntrykk av menn. De tidligste av disse er hans rapport fra uenigheten i 1761 om James Otis i høyesterett i Massachusetts over lovligheten av arrestordrer uten tidsbegrensning. Otis' argumenter inspirerte Adams med fanatisme for de amerikanske kolonienes sak. År senere, da han var en gammel mann, satte Adams i gang med å skrive ut, i full lengde, det han husket av denne scenen.
I 1764 giftet Adams seg med Abigail Smith (1744–1818), datteren til en kongregasjonell pastor i Weymouth. Deres barn var Abigail Amelia (1765–1813), fremtidig president John Quincy (1767–1848), Susanna Boylston (1768–1770), Charles (1770–1800), Thomas Boylston (1772–1832) og en datter (1777).
Adams hadde ingen av kvalitetene i det populære lederskapet til sin tremenning, Samuel Adams. I stedet steg hans innflytelse gjennom hans arbeid som konstitusjonell advokat. Utålmodig, intens og ofte med styrke, fant Adams ofte sin medfødte villighet til å krangle som et handikap i hans politiske karriere. Disse kvalitetene ble særlig til uttrykk i senere tid, for eksempel i hans tid som president.
== Politikk ==
Adams fikk først innflytelse som leder for Massachusetts Whig-partiet i diskusjoner som hadde med stempelloven av 1765. Det året skrev han et utkast til instruksjoner som ble sendt ut til Braintree til dens representanter i lovforsamlingen i Massachusetts som tjente som modell for andre byer i å skrive instruksjoner til deres representanter. I august 1765 bidro han anonymt til fire betydelige artikler i Boston Gazette (gjendistribuert separat i London i 1768 som A Dissertation on the Canon and Feudal Law), hvor han argumenterte for at motstanden til koloniene mot stempelloven var del av en kamp som aldri ville ta slutt mellom individualisme og korporat autoritet. I desember 1765 gav han en tale foran guvernøren og rådet der han erklærte stempelloven ulovlig på grunnlag av at Massachusetts, som var uten representanter i parlamentet, ikke hadde godkjent den.
I 1768 flyttet Adams til Boston. Etter Bostonmassakren i 1770 ble flere britiske soldater arrestert og anklaget for mordet på fem kolonister, og Adams sluttet seg til Josiah Quincy Jr. i forsvaret av dem. Rettssaken endte i frifinnelse av offiseren som ledet avdelingen og de fleste soldatene, men to soldater ble funnet skyldig i drap. Disse dro fordel av å være geistlige og ble brennemerket i hånden og sluppet fri. Adams moralske oppførsel i å ta denne upopulære siden i saken resulterte i hans etterfølgende valg til Massachusetts representantsforsamling gjennom en avstemning på 418 mot 118.
Adams ble medlem av den kontinentale kongress fra 1774 til 1778. I juni 1775 støttet han nominasjonen av George Washington som øverstkommanderende av hæren med synet om å løfte frem foreningen av koloniene. Hans innflytelse i kongressen var stor, og han var utålmodig nesten fra begynnelsen for å separere koloniene fra Storbritannia. 5. oktober 1775 opprettet kongressen den første av en rekke komitéer for å studere marinesaker. Fra den tiden av, kjempet Adams for opprettelsen og styrkingen av en amerikansk marine og blir ofte henvist til som far av Amerikas forente staters marine.
7. juni 1776 støttet Adams resolusjonen introdusert av Richard Henry Lee som sa at «disse koloniene er, og har rett til å være, frie og uavhengige stater», og fungerte som forkjemper for disse resolusjonene i kongressen til de ble vedtatt 2. juli 1776.
8. juni 1776 ble han utnevnt til en komité sammen med Thomas Jefferson, Benjamin Franklin, Robert R. Livingston og Roger Sherman til å skrive et utkast til uavhengighetserklæringen. Selv om dokumentet var skrevet av Jefferson på oppfordring fra komitéen, okkuperte John Adams fremste linje i debatten om dens innføring. Før dette spørsmålet ble avklart, ble Adams plassert som leder for styret for krig og forsyninger og deltok i mange andre viktige komitéer.
== Etter den kontinentale kongress ==
Adams seilte til Frankrike for å overta for Silas Deane i 1778 i den amerikanske kommisjonen der. Men så snart han steg i land, fullførte kommisjonen den ønskede allianse-avtalen og han reiste tilbake tidsnok til å bli valgt som medlem i konvensjonen som la rammeverket for grunnloven til Massachusetts i 1780. Han skrev det første utkastet sammen med James Bowdoin og Samuel Adams.
Før dette arbeidet hadde blitt fullført ble han valgt som minister med utstrakte fullmakter til å forhandle en fredsavtale og handelsavtale med Storbritannia og ble igjen sendt til Europa i september 1779. Den franske regjeringen likte derimot ikke utnevnelsen av Adams, og etterpå ble Thomas Jefferson, John Jay og Henry Laurens utnevnt til å samarbeide med Adams på Charles Gravier, Comte de Vergennes sin oppfordring. Siden Jefferson ikke forlot USA for dette oppdraget og Laurens spilte en mindre rolle, var det Jay, Adams og Franklin som spilte de viktigste rollene i forhandlingene. Mot Frankrikes vilje valgte Jay og Adams å bryte instruksjonene de hadde fått, som krevde av dem å «gjøre mest mulig skjult konfidensiell kommunikasjon i alle emner med ministrene av vår generøse allierte, kongen av Frankrike, ikke sette i gang noe i fredsforhandlingene eller våpenstillstand uten deres kjennskap eller samtykke og først og fremst styre dere selv gjennom deres råd og meninger.» I stedet forholdt de seg direkte til de britiske kommisjonærene uten å konsultere de franske ministrene.
Gjennom forhandlingene var Adams særlig bestemt på at retten til USA til fiske langs den britisk-amerikanske kysten skulle anerkjennes. Til slutt klarte de amerikanske forhandlerne å sikre en fordelaktig avtale som ble signert 30. november 1782. Før disse forhandlingene begynte, hadde Adams tilbrakt noe tid i Nederland. I juli 1780 hadde han blitt autorisert til å utføre pliktene som tidligere ble gitt Laurens. Med hjelp av den nederlandske patriotiske lederen Joan van der Capellen tot den Pol, sikret Adams anerkjennelse av USA som en uavhengig styresmakt ved Haag 19. april 1782. På denne reisen forhandlet han også frem et lån og i oktober 1782 en vennskaps og handelsavtale, den første av slike avtaler mellom USA og fremmede makter etter den franske i februar 1778.
I 1785 ble John Adams utnevnt til den første amerikanske utsendingen til hoffet i St. James's. Da han ble presentert for sitt tidligere overhode, Georg III, antydet kongen at han kjente til Adams' manglende tro på den franske regjeringen. Adams innrømmet dette og sa at «jeg må innrømme for Deres majestet at jeg har ingen forpliktelser for andre enn mitt eget land.» Mens han var i London, publiserte Adams et arbeid kalt A Defence of the Constitutions of Government of the United States (1787) hvor han gjentok synet til Turgot og andre europeiske forfattere om manglene i rammeverket av statlige styresmakter. I dette verket gjorde han den kontroversielle uttalelsen at «de rike, de velfødte og de dyktige» burde skilles ut fra andre menn i et senat.
Delvis på grunn av dette fikk Adams bare 34 av de 69 stemmene i presidentvalget i 1789. Da dette var det nest største antallet, ble han utropt til visepresident. Hans tid som visepresident ble farget av mistro blant mange av hans kolleger, særlig av dannelsen av to veldefinerte politiske grupper, federalistene (som Adams ledet sammen med Alexander Hamilton), og demokratisk-republikanerne.
== President ==
Etter at Washington nektet å søke en nye periode i 1796, ble Adams valgt til president og beseiret Thomas Jefferson. Selv om Alexander Hamilton og andre føderalister hadde bedt om like stemmer skulle gis i valgmannsforsamlingen for Adams og Thomas Pinckney, delvis for å hindre Jefferson i å bli visepresident, klarte Jefferson faktisk å bli nummer to og ble visepresident. Dette var første gang at presidenten og visepresidenten var medlemmer i motstående politiske partier. Den eneste andre gangen dette har skjedd var da Abraham Lincoln, en republikaner, nominerte Andrew Johnson, en demokrat, som sin visepresident i 1864.
Adams fire år som president (1797–1801) ble markert av gjennomføringen av loven om fremmede og oppvigleri som gjorde føderalistpartiet upopulært og førte til fraksjoner innenfor selve partiet. Adams og Hamilton ble fremmedgjort for hverandre og medlemmer i Adams regjering begynte å se til Hamilton fremfor presidenten som deres politiske sjef. På den tiden var USA trukket inn i europeiske militære affærer som XYZ-affæren. Adams forpliktet seg på å utsette krig med Frankrike i stedet for å bøye seg for den militante ånden som ble ført frem av disse hendelsene, mot viljen til Hamilton og hans tilhørere, som til slutt ble utspilt i kvasikrigen.
Adams stilte igjen som føderalistpartiets presidentkandidat i 1800, men mistro til ham i hans eget parti, den populære motstanden mot loven om fremmede og oppvigleri og populariteten til hans motstander, Thomas Jefferson, førte til hans nederlag. Han trakk seg så tilbake til sitt privatliv.
=== Regjeringen ===
=== Utnevnelser til høyesterett ===
Adams utnevnte de følgende dommerne til høyesterett:
Bushrod Washington 1799
Alfred Moore 1800
John Marshall Chief Justice 1801En av disse utnevnelsene, den til John Marshall, ble gjort i siste liten da Adams allerede visste at han hadde tapt presidentvalget i 1800. Der var betydelig friksjon mellom Jefferson, den neste presidenten, og Marshall.
=== Betydelige lover gjennomført av presidenten ===
Signerte loven om fremmede og oppvigleri av 1798
Signerte loven om statsborgerskap
=== Stater innlemmet i unionen ===
Ingen
== Død ==
Adams døde i Quincy 4. juli 1826, på 50-årsdagen for uavhengighetserklæringen, etter å ha sagt de kjente siste ordene «Thomas Jefferson lever fortsatt.» Uten at Adams visste det, døde Jefferson noen få timer tidligere. Hans grav ligger ved United First Parish Church (også kjente som Church of the Presidents) i Quincy. Frem til hans rekord ble slått av Ronald Reagan i 2001 var han nasjonens lengstlevende president (90 år og 247 dager). Til tross for dette var Adams kjent som hypokonder som konstant følte at han var i ferd med å få en eller annen sykdom.
== Referanser ==
== Litteratur ==
John Adams: Letters from the Hon. John Adams, to the Hon. Wm. Tudor, and others, on the events of the American Revolution. Quincy MA, 1818? (digitalisering)
Ralph Adams Brown: The Presidency of John Adams. University Press of Kansas, Lawrence 1975.
Gilbert Chinard: Honest John Adams. Little Brown, Boston 1933.
John P. Diggins: John Adams. Times Books, New York 2003.
Joseph J. Ellis: Passionate Sage: The Character and Legacy of John Adams. Norton, New York 1993.
John E. Ferling: John Adams: A Life. University of Tennessee Press, Knoxville 1992.
David McCullough: John Adams. Simon & Schuster, New York 2001
Irving Stone: Those Who Love. Doubleday & Co., New York 1965)
== Eksterne lenker ==
(en) John Adams – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) John Adams – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) John Adams på Internet Movie Database
(en) John Adams hos Amerikas forente staters kongress' biografiske kartotek
(en) John Adams hos American National Biography
(en) John Adams hos The Peerage
(de) Verk av og om John Adams i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
John Adams: A Resource Guide. Library of Congress
American President: John Adams (1735–1826). I Miller Center of Public Affairs, University of Virginia
(en) Verker av John Adams i Prosjekt Gutenberg | John Adams (født , død 4. juli 1826) var USAs første visepresident (1789–1797) og andre president (1797–1801). | 6,950 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thomas_Jefferson | 2023-02-04 | Thomas Jefferson | ['Kategori:Ambassadører fra USA', 'Kategori:Arkeologer fra USA', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bønder', 'Kategori:Dødsfall 4. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1826', 'Kategori:Fødsler 2. april', 'Kategori:Fødsler i 1743', 'Kategori:Gartnere', 'Kategori:Guvernører i Virginia', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Opplysningstidens representanter', 'Kategori:Personer fra Charlottesville', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:USAs ambassadører til Frankrike', 'Kategori:USAs presidenter', 'Kategori:USAs uavhengighetserklæring', 'Kategori:USAs utenriksministre', 'Kategori:USAs visepresidenter'] | Thomas Jefferson (født 2. apriljul./ 13. april 1743greg., død 4. juli 1826) var USAs tredje president (1801–1809), andre visepresident (1797–1801) og en amerikansk statsmann. Han var minister i Frankrike, politisk filosof, revolusjonær, jordbruker, gartner, landeier, arkitekt, arkeolog, slaveeier (han forsøkte i hele sin embetstid å oppheve eller redusere slaveriet), forfatter, oppfinner og grunnlegger av University of Virginia. Jefferson var en av de viktigste personene bak USAs uavhengighetserklæring.
President John F. Kennedy tok imot 49 nobelprisvinnere til Det hvite hus i 1962 med å si at «jeg tror dette er den mest ekstraordinære samlingen av talenter av menneskelig kunnskap som noen gang har vært samlet i Det hvite hus, muligens med unntak av da Thomas Jefferson spiste middag alene.» Bedriftene fra hans tid som president inkluderer Louisiana-kjøpet og Lewis og Clark-ekspedisjonen.
| Thomas Jefferson (født 2. apriljul./ 13. april 1743greg., død 4. juli 1826) var USAs tredje president (1801–1809), andre visepresident (1797–1801) og en amerikansk statsmann. Han var minister i Frankrike, politisk filosof, revolusjonær, jordbruker, gartner, landeier, arkitekt, arkeolog, slaveeier (han forsøkte i hele sin embetstid å oppheve eller redusere slaveriet), forfatter, oppfinner og grunnlegger av University of Virginia. Jefferson var en av de viktigste personene bak USAs uavhengighetserklæring.
President John F. Kennedy tok imot 49 nobelprisvinnere til Det hvite hus i 1962 med å si at «jeg tror dette er den mest ekstraordinære samlingen av talenter av menneskelig kunnskap som noen gang har vært samlet i Det hvite hus, muligens med unntak av da Thomas Jefferson spiste middag alene.» Bedriftene fra hans tid som president inkluderer Louisiana-kjøpet og Lewis og Clark-ekspedisjonen.
== Biografisk informasjon ==
Jeffersons foreldre var Peter Jefferson (29. mars 1708–17. august 1757) og Jane Randolph (20. februar 1720–31. mars 1776), begge fra familier som hadde slått seg ned i Virginia flere generasjoner tidligere. Han gikk på og forsøkte så å innføre mange reformer ved College of William & Mary før han grunnla sin egen visjon om høyere utdanning, University of Virginia.
Jefferson var den primære forfatteren av uavhengighetserklæringen og kilde til mange andre bidrag til amerikansk politisk og sivil kultur. Den kontinentale kongress gav oppgaven med å skrive erklæringen til en komité som inkluderte Jefferson, John Adams, Benjamin Franklin, Roger Sherman og Robert R. Livingston. Komitéen møttes og bestemte enstemmig at Jefferson skulle forberede utkastet til erklæringen alene.
Kongressbiblioteket ble grunnlagt fra salget av hans samling av bøker. Biblioteket ble grunnlagt i 1800 og Jefferson solgte sitt tredje bibliotek til kongressen i 1815. Jefferson tegnet selv sitt berømte hus, Monticello, nær Charlottesville, Virginia. Det inkluderte automatiske dører, den første svingstolen og andre behagelige konstruksjoner oppfunnet av Jefferson. I nærheten ligger University of Virginia, der Jefferson tegnet den opprinnelige arkitekturen og satte sammen utdanningstilbudet.
Jeffersons interesser inkluderte arkeologi, en disiplin som da var i sin spede begynnelse. Han er noen ganger blitt kalt «arkeologiens far» i anerkjennelse av hans rolle i å utvikle utgravningsteknikker. Da han utforsket en indiansk gravhaug på eiendommen sin i Virginia i 1784, unngikk han den vanlige praksisen med å grave nedover til noe dukket opp. I stedet skar han en kile ut av haugen slik at han kunne gå inn i den, se på lagene i den og trekke konklusjoner fra dette.
Jefferson var også vinkjenner og flink som gourmet. I hans tid som minister i Frankrike (1784–1789) foretok han betydelige reiser rundt i Frankrike og andre europeiske vinregioner og sendte de beste tilbake til Det hvite hus. Han er kjent for det modige utsagnet: «Vi kunne lage en like stor variasjon av viner i USA som de som lages i Europa, ikke nøyaktig de samme, men uten tvil like gode.» Det var vidstrakte vinmarker på Monticello, der store arealer var beplantet med den europeiske vindruen Vitis vinifera som imidlertid ikke overlevde de mange vindruesykdommene som fantes i Amerika.
Jeffersons idé for USA var en landbruksnasjon av selveiende bønder, i motsetning til visjonen til Alexander Hamilton, som så for seg en nasjon av handel og videreforedling. Jefferson hadde stor tiltro til det unike ved USA og det potensialet landet har og han blir ofte regnet som faren av amerikansk eksepsjonalisme.
Jefferson var den første utenriksministeren i USA og tjente fra 1789 til 1795. Han var også den andre visepresidenten av USA, under John Adams fra 1797 til 1801. Han fikk denne posisjonen etter å ha fått andreplass i presidentvalget i 1796.
Jefferson stilte til valg mot sittende president John Adams med sin tidligere motstander Aaron Burr som visepresidentkandidat og vant overbevisende i valget som også har fått tilnavnet Revolusjonen av 1800. Thomas Jefferson vant ni delstater mot Adams syv delstater, til tross for at han fikk 41 583 stemmer mot Adams 8,623 stemmer. Hermed var Føderalistenes tid for det meste forbi, mens det Demokratiske-Republikanske partiet til Burr og Jefferson skulle komme til dominere De forente stater i en generasjon fremover.
Jefferson døde 4. juli 1826, samme dag som John Adams. Han er gravlagt på sin eiendom Monticello. Hans gravskrift, skrevet av ham med instruksjoner om at bare hans ord og «ikke et ord mer» skulle skrives inn:
Her ble gravlagt
Thomas Jefferson
Forfatter av den amerikanske uavhengighetserklæringen
av statuttene til Virginia for religiøs frihet
& far av University of Virginia
== Presidentskap ==
Jeffersons presidentskap fra 1801 til 1809 var det første som startet og sluttet i Det hvite hus. Han var også den første president fra det Demokratisk-Republikanske partiet.
=== Edsavleggelsen ===
Thomas Jefferson, en mektig forkjemper for likhet og frihet, holdt sin innsettelsestale 4. mars 1801. Prinsippene i denne talen kan hovedsakelig kategoriseres som enhet og ekspansjon, men viktigst likhet. Landet var svært delt da Jefferson overtok som president, politisk hovedsakelig mellom føderalistene og demokrat-republikanerne (forløperen til dagens Demokratiske parti). Den andre presidenten, John Adams, var den eneste føderalisten som USA har hatt. Jefferson var den første republikanske presidenten. På dette tidspunktet ble det svært viktig å samle landet under felles mål og idéer.
I USAs uavhengighetserklæring og konstitusjonen var idéen om at majoriteten ikke kunne ha all makt, for å beskytte rettighetene til minoritetene, svært fremtredende. Jefferson gjentok stort sett disse idéene i sin tale. Han forklarte hvordan enhet var nødvendig for den umiddelbare ekspansjonen USA ville legge ut på.
Et annet av hans viktige punkter var at USA trengte å bli sterkt i øynene til utenlandske makter. Han innså implikasjonen av å bli sett ned på av det mektige England, i tillegg til andre land. Mangel på gode relasjoner ville begrense mye handel og kvele den økonomiske veksten, i tillegg til å gjøre USA til en svært svak politisk makt. Jefferson og hans parti var i hovedsak mer sympatisk innstilte overfor Frankrike, mens føderalistene generelt var pro-britiske.
Det siste punktet Jefferson tok opp var at amerikanske borgere ikke var amerikanske fra fødselen av, men fra å dele de samme idéene. Han sa dette ville gjøre USA til en stormakt. Han sa også at amerikanere var forent i en felles religion, med dette mente han antagelig identisk moral i likhet og frihet.
=== Hendelser i hans presidenttid ===
Louisiana-kjøpet (1803)
Ohio innlemmes i unionen 1803
Opprettelsen av Orleans Territoriet i 1804
Marbury mot Madison (1803)
Landloven av 1804
Det 12. tillegget i grunnloven blir ratifisert (1804)
Lewis og Clark-ekspedisjonen (1804–1806)
Opprettelsen av Louisiana-territoriet (senere omdøpt til Missouri-territoriet) i 1805
Splittelse i Det republikanske partiet
Embargoloven av 1807, et forsøk på å fremtvinge respekt for amerikansk nøytralitet ved å gjøre slutt på handelen med de stridende i Napoleonskrigene
Avskaffelse av ekstern slavehandel i 1808
=== Regjeringen ===
=== Utnevnelser til høyesterett ===
Jefferson utnevnte de følgende dommerne til høyesterett:
William Johnson – 1804
Henry Brockholst Livingston – 1807
Thomas Todd – 1807
=== Stater innlemmet i unionen ===
Ohio (1803)
== Jefferson og slaveriet ==
Til tross for at han stod for forbudet mot internasjonal slavehandel, eide Jefferson om lag 600 svarte slaver gjennom sitt voksne liv, og hadde minst seks barn med en av sine slaver, Sally Hemings, som var halvsøster til hans kone, Martha.
== Ettermæle ==
Jefferson ville ha klare rammer for USAs interesser og begrense USAs innblanding i resten av verden. Dette preger en hovedretning i amerikansk utenrikspolitisk tenkning og kalles derfor «jeffersonianisme».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Thomas Jefferson – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Thomas Jefferson – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Thomas Jefferson på Internet Movie Database
(en) Thomas Jefferson på Discogs
(en) Thomas Jefferson på MusicBrainz
(en) Thomas Jefferson på Songkick
(en) Thomas Jefferson hos Amerikas forente staters kongress' biografiske kartotek
(en) Thomas Jefferson hos American National Biography
(en) Thomas Jefferson hos The Peerage | Thomas Jefferson (født , død 4. juli 1826) var USAs tredje president (1801–1809), andre visepresident (1797–1801) og en amerikansk statsmann. | 6,951 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Samoa | 2023-02-04 | Samoa | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Monarkier', 'Kategori:Oseaniastubber', 'Kategori:Polynesia', 'Kategori:Samoa', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1962', 'Kategori:Statstubber', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Veldig store stubber', 'Kategori:Viktige stubber', 'Kategori:Øyer i Oseania'] | Samoa er en stat bestående av en øygruppe i den sørlige delen av Stillehavet. Staten består av de to øyene Savai'i og Upolu og mange småøyer. Hovedstaden er Apia. Samoa har 187 400 innbyggere (2013).
Viktige importvarer er industrivarer, mat, maskiner, forbruksvarer og transportutstyr. Viktige eksportvarer er kokosnøttkrem, sigaretter og drikkevarer. Viktige handelspartnere er Fiji, USA, Australia, Japan og New Zealand.
| Samoa er en stat bestående av en øygruppe i den sørlige delen av Stillehavet. Staten består av de to øyene Savai'i og Upolu og mange småøyer. Hovedstaden er Apia. Samoa har 187 400 innbyggere (2013).
Viktige importvarer er industrivarer, mat, maskiner, forbruksvarer og transportutstyr. Viktige eksportvarer er kokosnøttkrem, sigaretter og drikkevarer. Viktige handelspartnere er Fiji, USA, Australia, Japan og New Zealand.
== Geografi ==
Samoa består totalt av ti øyer som alle ligger sør for ekvator. De to største er Savai'i med 1 700 km² og Upolu med 1 110 km². I tillegg til disse, er to andre øyer befolket: Manono og Apolima. Nu'utele, Nu'ulua, Nu'usafe, Nu'ulopa og Fanuatapu er ubebodde. Namu'a var også ubebodd, men er utbygd med anlegg for turister.
Samoaøyene er dannet fra vulkansk aktivitet. Savai'i og Upolu er høye og bratte. Fra en smal, flat kyststripe reiser Savai'i seg til 1 859 moh og Upolu til 1 100 moh. Høyeste punkt er fjelltoppen Silisili på Savai'i. De to øyene har fruktbare daler og har rik vegetasjon med regnskog.To av de andre øyene er store korallrev som så vidt stikker opp fra havet. Resten av øyene er småøyer mellom Savaii og Upolu. Vegetasjonen på øyene er frodig og tropisk. Den mineralrike asken fra vulkanene gjør vegetasjonen ekstra tett. Det finnes ingen større pattedyr på øynene. De største dyrene er slanger og fugler.
Landet dekker en flate på 2 934 km².
=== Klima ===
Samoa har tropisk klima, med høy luftfuktighet og mye nedbør, i gjennomsnitt 2 880 mm årlig. Temperaturen varierer mellom 22 og 30 grader celsius. Perioden fra november til og med april er regntid, mens månedene fra mai til oktober er tørrere og med passatvind.
== Befolkning ==
Beregnet folkemengde for 2013 var 187 400.Den første folketellingen ble gjennomført i 1902. Det ble da talt 32 612 innbyggere. Samoa ble i 1918 hardt rammet av spanskesyken og folketallet gikk ned. Samoa opplevde så befolkningsvekst med en tilvekst på 4,1 % i 1951 som høyeste noterte økning. Årlig befolkningsvekst avtok senere, særlig fra 1970-årene, da årlig befolkningstilvekst har ligget på under 1 %. Samoa har hatt utvandring, særlig til New Zealand, Australia og Amerikansk Samoa.I 2011 var 38,3 % av befolkningen 14 år eller yngre. Befolkningens gjennomsnittsalder var 20,7 år.Ved folketellingen i 2011 hadde Samoa en befolkningstetthet på 67 personer per km². Befolkningstettheten var størst i hovedstadsregionen, med 612 personer per km² og lavest på Savai'i med 26 personer per km².19,6 % av befolkningen bodde i 2011 i urbane strøk, det vil si i hovedstadsområdet i og omkring Apia.
=== Religion ===
Samoanerne er for det meste kristne. Kongregasjonalistisk protestantisme har stått sterkt, men har opplevd fallende oppslutning. Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige på Samoa og Assemblies of God har opplevd vekst.Ved folketellingen i 2011 tilhørte 31,8 % av befolkningen over fem år Ekalesia Faapotopotoga Kerisiano Samoa (EFKS) (engelsk: Congregational Christian Church of Samoa). 19,4 % tilhørte Den katolske kirke, 13,7 % var metodister, 15,1 % var mormoner, 8 % tilhørte Assemblies of God, 3,9 % var sjuendedagsadventister og 7,9 % tilhørte andre trossamfunn.
== Historie ==
De første menneskene kom til Samoa via Indonesia, Filippinene og Malaysia. Lokalbefolkningen levde da isolert fra resten av verden til 1722 da nederlenderen Jakob Roggeveen kom til øyene. Etter hans besøk kom det mange besøkende til øyene, for det meste pirater, rømte forbrytere og hvalfangere. Dette førte til konflikter med lokalbefolkningen, og av de første misjonærene ble noen til og med utsatt for kannibalisme. Fram til begynnelsen av første verdenskrig tilhørte Samoa Tyskland, men under krigen ble Samoa okkupert av New Zealand og styringsformen ble endret. I 1961 gjorde lokalbefolkningen opprør, og landet oppnådde full selvstendighet fra 1. januar 1962 som den første øygruppen i Polynesia. Staten het opprinnelig Vest-Samoa, men endret i 1997 navnet til Samoa (formelt Den uavhengige staten Samoa).
== Kultur og samfunn ==
Trygdesystemet på Samoa omfatter alderstrygd, uføretrygd og trygd ved yrkesskade. Mangelen på leger er stor, det finnes bare én lege per 3180 innbyggere, og sykehus-dekningen er på omtrent samme nivå. Barnedødeligheten ligger på cirka 60 per 1000 barn. Lungebetennelse og hjerte-sykdommer er noen av de vanligste årsakene til at innbyggerne dør.
Grunnskolen består av syv-årig skolegang. Den er obligatorisk og begynner når barna er 7 år gamle. Det første universitetet i Samoa ble åpnet i 1988.
Det er to aviser som kommer ut hver dag, og det er to andre aviser som kommer ut en gang i uka. Det finnes en radiokanal som er statlig, og på den snakkes det både samoansk og en del engelsk. Denne kanalen er delvis finansiert av reklame. En privat radiokanal ble også opprettet i 1989. Det finnes også et statlig fjernsynsselskap som åpnet i 1993.
=== Menneskerettigheter ===
Samoa har fengselsstraff inntil 5 år for homofili.
== Økonomi ==
== Se også ==
Amerikansk Samoa
Samoansk mytologi
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Statistikk og andre data om Samoa i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Samoa er en stat bestående av en øygruppe i den sørlige delen av Stillehavet. Staten består av de to øyene Savai'i og Upolu og mange småøyer. | 6,952 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ekstrem_programmering | 2023-02-04 | Ekstrem programmering | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Programvareutvikling'] | Ekstrem programmering (engelsk: extreme programming, forkortet XP) er en systemutviklingsmetode som er utformet for å
være så fleksibel som mulig. I tradisjonell systemutvikling (for eksempel fossefallmodellen) setter
man gjerne kravspesifikasjoner og lignende grunnlag på forhånd, og dermed blir også utgiftene store når en mot slutten av arbeidsfasen blir nødt til å mer eller mindre starte på nytt fordi noen av systemkravene er blitt endret.
Metoden ble først formulert av Kent Beck, Ward Cunningham og Ron Jeffries, og den første boken om metoden var Extreme Programming Explained av Kent Beck, ble publisert i 1999.
| Ekstrem programmering (engelsk: extreme programming, forkortet XP) er en systemutviklingsmetode som er utformet for å
være så fleksibel som mulig. I tradisjonell systemutvikling (for eksempel fossefallmodellen) setter
man gjerne kravspesifikasjoner og lignende grunnlag på forhånd, og dermed blir også utgiftene store når en mot slutten av arbeidsfasen blir nødt til å mer eller mindre starte på nytt fordi noen av systemkravene er blitt endret.
Metoden ble først formulert av Kent Beck, Ward Cunningham og Ron Jeffries, og den første boken om metoden var Extreme Programming Explained av Kent Beck, ble publisert i 1999.
== Verdier ==
XP baserer seg på fem «verdier» som de ansatte må holde seg til og jobbe opp mot. Disse verdiene er:
Kommunikasjon
Enkelhet
Tilbakemelding
Mot
RespektI utgangspunktet var det fire verdier, men respekt ble ført på listen i en senere utgave. Kommunikasjon og tilbakemeldinger er uunnværlige som hovedverdier i XP, og en viktig del av fremgangsmetoden er testing. Intensiv testing av produktet blir gjort kontinuerlig hele veien gjennom prosjektet, og tilbakemeldingene derfra blir kontinuerlig ført tilbake til programmererne.
== Egenskaper ==
En av de mer spesielle aspektene ved XP er at utviklerne hele tiden skal være åpne for å endre på produktet. Kunden er konstant i dialog med utviklerne og kan komme med endringskrav når som helst. XP kan ofte virke mindre strukturert enn tradisjonelle systemutviklingsmetoder, siden XP-utviklere setter i gang med programmeringen fra dag 1, der hvor man inne i andre utviklingsmiljøer først legger opp en «businessmodell» og planlegger hele arbeidsprosessen i alle ledd.
== Prototyping i XP ==
Prototyper benyttes for å redusere risker og for å få en bedre forståelse av produktet og kravene til produktet. I XP bruker man prototyping på en annen måte enn i andre utviklingsmetoder. I stedet for å bruke uker på å lage en «Ferdig» prototyp med brukergrensesnitt, bruker man heller en dag eller to på å lage en enkel prototyp som en går gjennom sammen med kunde/interessent, som da kan komme med endringsforslag og sammen med utvikleren jobbe frem det ferdige produktet.
== Architectural spike / spike solution ==
Lag flere enkle program (spikes) når du møter et teknisk problem, der hver av «spike»-ene skal være en mulig løsning på problemet for å utforske mulige løsninger på problemet. De fleste «spikes» er som regel for dårlige til å bli beholdt som en permanent del av systemet. Målet med en «spike» er å redusere risikoen for feil, ved å fokusere på et problem om gangen. Hver ny «spike» setter i gang en ny utviklersyklus, som i grove trekk består av:
Spike → implementasjon → testing → godkjenning av kunde → utgivelse.
== Arbeidsflyt ved hjelp av XP ==
Dette diagrammet beskriver hva som skjer i «Gjentagelse»-steget i forrige diagram:
Viktige elementer i XP er:
Inkrementell og iterativ utvikling – gjentatte små forbedringer.
Kontinuerlig og ofte gjentatt automatisk enhetstesting.
Parprogrammering.
Brukerinteraksjon under utviklingen.
Refaktorering av kode.
Delt eierskap av kode.
Enkelhet.
Testing
Tilbakemeldinger.
Organisering av systemet etter en metafor. | Ekstrem programmering (engelsk: extreme programming, forkortet XP) er en systemutviklingsmetode som er utformet for å | 6,953 |
https://no.wikipedia.org/wiki/James_Madison | 2023-02-04 | James Madison | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 28. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1836', 'Kategori:Fødsler 16. mars', 'Kategori:Fødsler i 1751', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Opplysningstidens representanter', 'Kategori:Personer fra King George County i Virginia', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:USAs presidenter', 'Kategori:USAs utenriksministre'] | James Madison (født 5. mars 1750jul./ 16. mars 1751greg., død 26. juni 1836) var USAs fjerde president. Han satt som president i to perioder, fra 1809 til 1817. Han er regnet som den viktigste forfatteren av USAs grunnlov. Han var også medforfatter sammen med John Jay og Alexander Hamilton av «Federalist Papers».
| James Madison (født 5. mars 1750jul./ 16. mars 1751greg., død 26. juni 1836) var USAs fjerde president. Han satt som president i to perioder, fra 1809 til 1817. Han er regnet som den viktigste forfatteren av USAs grunnlov. Han var også medforfatter sammen med John Jay og Alexander Hamilton av «Federalist Papers».
== Biografi ==
Madison ble født i King George County i Virginia. Hans foreldre oberst James Madison sr (27. mars 1723 – 27. februar 1801) og Eleanor Rose «Nellie» Conway (9. januar 1731 – 11. februar 1829) var de velstående eierne av tobakkplantasjen i Orange County i Virginia, der Madison tilbrakte mesteparten av barneårene. I 1769 forlot han plantasjen for å studere på Princeton University (som het College of New Jersey frem til 1896). Han fullførte sin fireårs utdannelse på to år, men ble utmattet av arbeidspresset i prosessen. Da han ble frisk igjen, ble han protesjeen til Thomas Jefferson. I kraft av denne stillingen ble han en prominent figur i statspolitikken i Virginia, hjalp til med å skrive et utkast til deres religiøse frihetserklæring og overtalte Virginia til å gi sine nordvestlige territorier (som bestod hovedsakelig av dagens Ohio, Kentucky og Tennessee) til den kontinentale kongress.
Madison var 163 cm høy og veide 45 kg. Han var nasjonens korteste president og jevnlig syk. I 1794 giftet han seg med Dolley Payne Todd som gikk for å være like attraktiv og livlig som han var syk og asosial. Det var Dolley som er sterkest kreditert for rollen som førstedamen som en politisk alliert av presidenten.
== Konstitusjons-konvensjonen ==
I 1780-årene hjalp Madison til med å overbevise de politiske lederne på den tiden om å sammenkalle en konvensjon for å erstatte de ineffektive konføderasjons-artiklene. Madison var den best forberedte delegaten ved konstitusjons-konvensjonen og hans innflytelse i Philadelphia i 1787 har fått noen historikere til å kalle ham «konstitusjonens far». Madison oppfordret til en sterk sentralisert styresmakt med en tokammers lovgivende forsamling. Da saken om hvordan statene skulle representeres i den nye kongressen kom opp, var Madison en av de sterkeste forkjemperne for statsrepresentasjon på grunnlag av befolkningsmengde. Hans notater fra konstitusjons-kongressen er de best dokumententerte nedtegnelsene vi har av tenkningen til det som Thomas Jefferson (som var i Frankrike på den tiden) kalte en «samling av semiguder».
== De føderalistiske papirene ==
For å støtte ratifiseringen av konstitusjonen i delstaten New York, la Madison til side sine motforestillinger om å arbeide sammen med Alexander Hamilton og John Jay for å skrive de føderalistiske papirene som er regnet som samtidens kommentar på USAs konstitusjon. Madisons argumenter var sterkt påvirket av den politiske tankegangen til Charles de Secondat, baron de Montesquieu.
Madison skrev 30 av de 85 essayene som utgjør de føderalistiske papirene, inkludert kanskje de to mest kjente, nummer ti og nummer femtien. Hans mest kjente del var i nummer femtien:
«Dersom menn var engler, ville ingen styresmakt være nødvendig. Dersom engler skulle styre menn, ville hverken ekstern eller intern kontroll av styresmakten være nødvendig. I å skape en styresmakt som skal administrere menn over menn, ligger den store vanskeligheten i dette: Du må først opprette styresmakt til å kontrollere de styrte, og i neste fase kreve at den skal kontrollere seg selv.»I 1801, i sin første tiltredelsestale, uttrykte Thomas Jefferson en lignende tanke:
«Noen ganger sies det at mannen ikke kan betros med styringen av ham selv. Kan han så betros med makt til å styre over andre? Eller har vi funnet engler i kongers form til å styre ham? La historien svare på dette spørsmålet.»
== Kongress-årene ==
Da konstitusjonen ble ratifisert, ble Madison valgt til Representantenes hus fra sin hjemstat Virginia og tjente fra den første til den fjerde kongressen og var medlem av det demokratisk-republikanske partiet i sin siste periode i kongressen. I 1789 foreslo han en pakke med tolv tillegg til konstitusjonen basert på et tidligere arbeid av George Mason. Tilleggene ble vedtatt 15. desember 1791. De siste ti tilleggene er kjent som Bill of Rights. Av de to første forslagene som ikke ble ratifisert i 1791, ble det andre etterhvert det 27. tillegget mer enn 200 år senere, i 1992.
Madisons tid i Kongressen ble preget av hans ønske om å begrense makten til den føderale styresmakten. En hendelse som demonstrerer dette ønsket, er debatten om den første banken av De forente stater, hvor Madison og andre tilhengere av Thomas Jefferson tilbakeviste at den føderale styresmakten hadde makt til å danne sin egen bank.
Debatten om de føderale myndighetenes makt i forhold til delstatenes, førte til dannelsen av de første amerikanske politiske partiene. Madison var viktig i dannelsen av det demokratisk-republikanske partiet. Medlemmene der støttet Jefferson og hadde sterk tro på begrenset sentralisert makt. Motstanderne til demokrat-republikanerne var føderalistpartiet som fulgte Hamilton og trodde på en sterk sentral makt.
Madison forlot kongressen i 1797 og ble Jeffersons utenriksminister i 1801.
== Presidentskapet ==
Madison stilte til presidentvalget i 1808 på egen hånd og vant, stort sett på sin styrke i utenrikssaker i en tid da både Storbritannia og Frankrike stod på kanten av krig med USA. Begge landene blokkerte havnene til den andre og hindret handel med begge. I 1810 vedtok Kongressen å bryte relasjonene med land som ikke fjernet blokaden. Frankrike fjernet blokaden, Storbritannia gjorde ikke det.
I den påfølgende 1812-krigen vant britene tallrike seiere, inkludert en midlertidig okkupasjon av Washington, D.C. som tvang Madison til å flykte fra byen. Britene væpnet også indianere i vest, blant andre tilhengerne av Tecumseh. Ingen av sidene var særlig entusiastiske for krigen, men britene hadde lite å vinne, og i USA truet føderalistene i New England med å gå ut av unionen dersom krigen ikke tok slutt. I 1814 kom freden med Gent-traktaten. Slaget om New Orleans, hvor Andrew Jackson utmerket seg, ble utkjempet 15 dager etter at traktaten ble signert. Nyhetene nådde ikke Louisiana tidsnok fra Belgia. Den viktigste varige effekten for landets politiske ansikt var slutten på føderalist-partiet som ble regnet som forrædere da de motsatte seg krigen.
Det siste Madison gjorde før han gikk av som president, var å legge ned veto mot et vedtak om «interne forbedringer», inkludert veier, broer og kanaler:
«Etter å ha vurdert forslaget…er jeg begrenset av de store vanskelighetene jeg føler i å forene forslaget med Amerikas forente staters konstitusjon…Den lovgivende makten som ligger i kongressen er spesifisert…i…konstitusjonen, og det virker ikke som at makten som er foreslått utøvd er blant den opplistede makten…»Madison avslo synet til Kongressen om at den generelle velferdsklausulen rettferdiggjorde forslaget ved å si at:
«Et slikt syn på konstitusjonen ville gi kongressen en generell makt over lovgivningen i stedet for den definerte og begrensede makten som tilhører dem, begrepet 'felles forsvar og generell velferd' omfatter alle objekter og vedtak innenfor rekkevidden til en lovgivende samling.»Til tross for Madisons «siste kamp», ble såkalt valgflesk snart vanlig i USA.
Det skal sies at selv om Madison kun ville støtte interne forbedringsplaner gjennom konstitusjonelle tillegg, oppfordret han til varierte tiltak som han følte var «best utført under nasjonal autoritet,» inkludert føderal støtte for veier og kanaler som ville «binde de forskjellige delene av vår utvidede konføderasjon tettere sammen.»
=== Regjeringen ===
=== Utnevnelser til høyesterett ===
Madison utnevnte de følgende dommerne til høyesterett:
Gabriel Duvall — 1811
Joseph Story — 1812
=== Delstater innlemmet i unionen ===
Louisiana – 30. april 1812
Indiana – 11. desember 1816
== Senere liv ==
Etter at han forlot embedet, trakk Madison tilbake til Montpelier, gården hans i Virginia. Han var for en tid rektor ved Jeffersons University of Virginia, men tilbrakte mesteparten av dagene sine med å drive gården. Han døde 28. juni 1836 av revmatisme og hjertestans.
Madison var den første presidenten av American Colonization Society, som kjøpte reisen for frie svarte amerikanere til selskapets koloni i Vest-Afrika, Liberia. Etter betingelsene i hans testament, ble 2000 dollar gitt til ACS gjennom deres agent Ralph Randolph Gurley.
Madisons portrett var på den amerikanske seddelen verdt 5000 dollar. Der var rundt tjue forskjellige varianter av 5000-dollarsedler som ble gitt ut mellom 1861 og 1846, og alle unntatt tre hadde James Madison.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) James Madison – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) James Madison – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) James Madison hos Amerikas forente staters kongress' biografiske kartotek
(en) James Madison hos American National Biography
(en) James Madison hos The Peerage Wikiquote: James Madison – sitater | James Madison (født , død 26. juni 1836Library of Congress, American Memory, Today in Histoy: March 16) var USAs fjerde president. | 6,954 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marilyn_Monroe | 2023-02-04 | Marilyn Monroe | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 5. august', 'Kategori:Dødsfall i 1962', 'Kategori:Fødsler 1. juni', 'Kategori:Fødsler i 1926', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Modeller fra USA', 'Kategori:Personer fra Hawthorne', 'Kategori:Personer fra Los Angeles', 'Kategori:Personer fra USA av norsk opphav', 'Kategori:Personer fra USA av skotsk opphav', 'Kategori:Pinup', 'Kategori:Playboy', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Marilyn Monroe (født Norma Jeane Mortenson 1. juni 1926, død 4. august 1962, døpt Norma Jeane Baker) var en amerikansk skuespillerinne, sangerinne, filmprodusent og modell.
Etter å ha tilbragt mesteparten av barndommen i fosterhjem, giftet hun seg som 16-åring med James Dougherty. Hun begynte å jobbe som modell, noe som førte til hennes første filmkontrakt i 1946. De første rollene hennes var små, men hun spilte blant annet i de kritikerroste filmene Asfaltjungelen og Alt om Eva (begge fra 1950). Gjennombruddet kom i filmen Niagara i 1953. Hun fikk ros for sitt komiske talent i filmer som Herrer liker blonde piker (1953), Gift med en millionær (1953) og Gresskar i nød (1955), og ble en av de mest populære filmstjernene i Hollywood. Et ekteskap og påfølgende skilsmisse fra den tidligere baseballspilleren Joe DiMaggio økte også hennes kjendisstatus.
Monroe var misfornøyd med å stadig måtte spille rollen som «dum blondine» og startet sitt eget produksjonsselskap, Marilyn Monroe Productions, for å få større kontroll over sin egen karriere. Hun giftet seg også med forfatteren og dramatikeren Arthur Miller. Hennes kritikerroste rolletolkning i filmen Bus Stop (1956) fikk henne nominert til Golden Globe. Hun vant denne prisen for sin rolletolkning i filmen Noen har det hett (1959).
De siste årene av livet hennes var preget av sykdom, personlige problemer og et rykte for å være upålitelig og vanskelig å jobbe sammen med. Omstendighetene rundt hennes død som følge av en overdose sovemedisin har vært preget av manglende beviser. Dødsårsaken ble satt til «sannsynlig selvmord», men muligheten for en uforskyldt overdose har ikke blitt utelukket. I tillegg går en rekke konspirasjonsteorier ut på at hun ble myrdet.
Som en av de mest kjente kulturpersonlighetene i det 20. århundre blir Monroe ofte imitert og referert til i populærkulturen. I 1999 ble hun kåret til tidenes sjette største kvinnelige filmlegende av Det amerikanske filminstituttet.
| Marilyn Monroe (født Norma Jeane Mortenson 1. juni 1926, død 4. august 1962, døpt Norma Jeane Baker) var en amerikansk skuespillerinne, sangerinne, filmprodusent og modell.
Etter å ha tilbragt mesteparten av barndommen i fosterhjem, giftet hun seg som 16-åring med James Dougherty. Hun begynte å jobbe som modell, noe som førte til hennes første filmkontrakt i 1946. De første rollene hennes var små, men hun spilte blant annet i de kritikerroste filmene Asfaltjungelen og Alt om Eva (begge fra 1950). Gjennombruddet kom i filmen Niagara i 1953. Hun fikk ros for sitt komiske talent i filmer som Herrer liker blonde piker (1953), Gift med en millionær (1953) og Gresskar i nød (1955), og ble en av de mest populære filmstjernene i Hollywood. Et ekteskap og påfølgende skilsmisse fra den tidligere baseballspilleren Joe DiMaggio økte også hennes kjendisstatus.
Monroe var misfornøyd med å stadig måtte spille rollen som «dum blondine» og startet sitt eget produksjonsselskap, Marilyn Monroe Productions, for å få større kontroll over sin egen karriere. Hun giftet seg også med forfatteren og dramatikeren Arthur Miller. Hennes kritikerroste rolletolkning i filmen Bus Stop (1956) fikk henne nominert til Golden Globe. Hun vant denne prisen for sin rolletolkning i filmen Noen har det hett (1959).
De siste årene av livet hennes var preget av sykdom, personlige problemer og et rykte for å være upålitelig og vanskelig å jobbe sammen med. Omstendighetene rundt hennes død som følge av en overdose sovemedisin har vært preget av manglende beviser. Dødsårsaken ble satt til «sannsynlig selvmord», men muligheten for en uforskyldt overdose har ikke blitt utelukket. I tillegg går en rekke konspirasjonsteorier ut på at hun ble myrdet.
Som en av de mest kjente kulturpersonlighetene i det 20. århundre blir Monroe ofte imitert og referert til i populærkulturen. I 1999 ble hun kåret til tidenes sjette største kvinnelige filmlegende av Det amerikanske filminstituttet.
== Barndom ==
Marilyn Monroe ble født Norma Jeane Mortenson 1. juni 1926 på Los Angeles General Hospital. Ved dåpen 6. desember samme år hadde hun imidlertid etternavnet Baker, ettersom hennes mor ønsket at alle de tre barna hennes skulle ha samme etternavn. I 1946 begynte hun å bruke artistnavnet Marilyn Monroe, men hun endret ikke navnet sitt offisielt før ti år senere.
=== Hennes mor ===
Gladys Pearl Monroe ble født 27. mai 1902 i Porfirio Diaz (nå Piedras Negras) i Mexico, som datter av skotskfødte Otis Elmer Monroe og hans kone Della Mae Monroe. Året etter flyttet familien til Los Angeles, der sønnen Marion Otis Elmer Monroe ble født to år senere. I 1908 ble Otis' helsetilstand raskt forverret, og han døde året etter på et psykiatrisk sykehus av syfilis i hjernen. Hans kone trodde at han hadde blitt gal, noe hun også fortalte deres to barn. Flere år senere fikk Della en hjertelidelse og hadde i tillegg store humørsvingninger. I august 1927 ble også hun innlagt på psykiatrisk sykehus med diagnosen manisk-depressiv psykose. Hun døde på sykehuset samme måneden.I 1917 giftet Gladys seg med Jasper Baker fra Kentucky og fikk to barn, Robert Kermit «Jackie» Baker (født 24. januar 1918) og Berniece Inez Gladys Baker (født 30. juli 1919). Begge barna ble født i Los Angeles, men etter foreldrenes skilsmisse kidnappet faren barna og flyttet til Kentucky. Etter en rekke alvorlige ulykker døde «Jackie» som 14-åring av nyresvikt. Monroe visste ikke at hun hadde en halvsøster før hun var 12 år gammel. De to halvsøstrene møttes for første gang i 1944.
=== Hennes far ===
Den 11. oktober 1924 giftet Monroes mor seg med halvt norske Martin Edward Mortensen (født i 1897 i California i USA). Fire måneder senere hadde de flyttet fra hverandre, men skilsmissen ble ikke fullført før 15. august 1928. Etter separasjonen hadde Gladys et forhold til sin kollega fra Consolidated Film Industries, Charles Stanley Gifford. Hun førte imidlertid opp Mortensen som far på Monroes fødselsattest. Etter Mortensens død ble det funnet vielses- og skilsmissepapirer for han og Gladys, samt fødselsattesten til Monroe, blant hans eiendeler. Det er likevel mange som tviler på at Mortensen faktisk var faren hennes. I flere biografier om Monroe spekuleres det om hennes mor brukte navnet hans for å forhindre at datteren ble et barn født utenfor ekteskap. Selv nektet Monroe for at Mortensen var hennes far. Gladys skal ha insistert på at Gifford var den eneste som kunne være faren. Ifølge Monroes første ektemann, James Dougherty, var Monroe lenge usikker på hvem som var hennes far, men hun fant etterhvert ut at det var Gifford. Han hevdet også at hun i løpet av deres ekteskap ringte Gifford, men at han avviste henne. Ifølge Monroes halvsøster, Berniece Baker Miracle, møtte Monroe faren for første gang da han besøkte henne på sykehuset i 1961, men hun ønsket ikke at hans identitet skulle avsløres.
=== Fosterhjem ===
Monroes mor, Gladys, hadde dårlig råd og var ute av stand til å ta seg av henne. Monroe ble derfor plassert hos fosterforeldrene Albert Wayne og Ida Bolender i Hawthorne i California. Gladys betalte dem 25 dollar i måneden for å ta vare på datteren. Hun kom også på besøk i helgene, men disse visittene ble stadig sjeldnere. Monroe trodde at ekteparet Bolender var hennes foreldre, helt til Ida fortalte henne at dette ikke var riktig. Fosterforeldrene hennes var strengt religiøse og lærte henne at å gå på kino var en synd, i likhet med alkohol, tobakk, dansing og kortspill. Monroe hadde et nært vennskap med fosterbroren sin, Lester, som lignet så mye på henne at de ble kalt «tvillingene». Da ekteparet Bolender adopterte Lester ønsket de å gjøre det samme med Monroe, men dette nektet hennes mor å gå med på.Da Monroe var sju år gammel kjøpte hennes mor et hus i nærheten av Hollywood Bowl, som hun og datteren flyttet inn i. Hun leide ut hele huset til et engelsk ektepar, og leide selv to rom fra dem. I Monroes nye hjem gjorde de voksne alle de tingene hun tidligere hadde blitt fortalt var synd, og hun ble selv tatt med på kino hver uke. Hun uttalte senere at hun var overbevist om at de kom til helvete og tilbragte flere timer i bønn for dem. I januar 1934 fikk Gladys et mentalt sammenbrudd, og ble tvangsinnlagt på sykehus med diagnosen paranoid schizofreni. Gjennom mesteparten av dette året bodde Monroe hos det engelske ekteparet, som fikk hjelp av hennes mors beste venninne, Grace McKee, til å ta vare på henne. McKee beundret skuespillerinnen Jean Harlow, og var overbevist om at også Monroe kom til å bli en filmstjerne en dag.Da det engelske ekteparet skulle flytte tilbake til hjemlandet, søkte McKee om å bli Monroes verge. Monroe bodde en kort periode hos familien Giffen, som var naboer av McKee. De tilbudte seg å adoptere henne, men hennes mor ønsket fortsatt ikke dette. Våren 1935 flyttet hun inn hos McKees mor, mens McKee ble oppnevnt som Gladys' verge. Da McKee giftet seg med Erwin «Doc» Goddard noen måneder senere flyttet Monroe inn sammen med dem. Familien hadde imidlertid ikke råd til å ta vare på henne, og 13. september ble hun derfor plassert på barnehjemmet Los Angeles Orphans Home (senere omdøpt Hollygrove). Våren 1937 ble Grace Goddard til slutt oppnevnt som Monroes verge, og hun flyttet tilbake til familien Goddard i juni samme året. I november måtte Monroe imidlertid flytte til grandtanten sin og hennes familie i Compton, som hun bodde hos frem til august året etter.Monroe flyttet deretter til Grace Goddards 58 år gamle tante, Ana Lower. Senere uttalte hun om Lower: «Hun endret livet mitt. Hun var det første mennesket i verden jeg virkelig var glad i, og hun var glad i meg.» Monroe begynte også å praktisere Lowers religion, kristen vitenskap. I 1940 måtte hun flytte tilbake til familien Goddard grunnet Lowers sviktende helse. «Doc» Goddards datter, Eleanor Bebe Goddard, bodde også sammen med dem. Hun hadde, grunnet en psykisk syk mor, vokst opp i et dusin ulike fosterhjem og utsatt for både vold og matmangel. Etter at Monroe ble kjent brukte hun deler av fostersøsterens bakgrunnshistorie som sin egen. Da familien Goddard flyttet til Vest-Virginia i 1942 ble Monroe igjen i California, og flyttet tilbake til Lower. Grace Goddard var imidlertid bekymret for tantens helse, og redd for at Monroe skulle havne tilbake på barnehjem. Hun oppfordret derfor Monroe til å gifte seg med den eldre nabogutten James Dougherty. De giftet seg noen uker etter at hun fylte 16 år.
== Karriere ==
=== Begynnelsen ===
Da Dougherty var i den amerikanske handelsflåten under andre verdenskrig, flyttet Monroe inn med sine svigerforeldre og begynte å jobbe på fabrikken Radioplane Munitions Factory, hvor hun sprayet flydeler med et brannsikkert stoff og inspiserte fallskjermer. Hun ble tilfeldig oppdaget av militærfotografen David Conover, som kom til fabrikken for å ta bilder for militærbladet Yank. Dette ledet til flere modelloppdrag med andre fotografer. Hun tjente etterhvert nok penger til å slutte på fabrikken, og flyttet tilbake til Ana Lower. Monroe oppsøkte deretter Emmeline Snively, eieren av modellbyrået Blue Book Modeling Agency. Hun meldte seg på modellbyråets tremånederskurs og avtalte å betale for det ved hjelp av modelloppdrag som Snively skaffet henne. Snively rådet henne til å bleke og rette ut det krøllete, mørk blonde håret sitt. Monroe bestemte seg for å satse på modellkarrieren og søkte om skilsmisse fra ektemannen i mai 1946.
Senere samme år kom hun i kontakt med den tidligere skuespilleren Ben Lyon, som jobbet for filmselskapet 20th Century Fox. Han arrangerte en prøvespilling med henne og uttalte etterpå at «det er Jean Harlow på nytt». I august 1946 ble Monroe tilbudt en standard seksmånederskontrakt med en begynnerlønn på 75 dollar i uken. Siden hun ifølge amerikansk lov var mindreårig da kontrakten ble signert, måtte også hennes verge, Grace Goddard, signere.Navnet hennes ble ikke ansett som kommersielt nok, så det ble bestemt at det måtte endres. Lyon mente at hun minnet om skuespillerinnen Marilyn Miller og foreslo derfor fornavnet Marilyn. Som etternavn brukte hun morens pikenavn, Monroe. Hun fikk undervisning i skuespill, dans, musikk og tale hos filmselskapet. I tillegg flyttet hun for seg selv for første gang. Hun fikk ingen jobber av filmselskapet det første halvåret, men kontrakten hennes ble likevel fornyet. I 1947 spilte hun mindre roller i filmene Dangerous Years (regissert av norskfødte Arthur Pierson) og Scudda Hoo! Scudda Hay!, men Fox valgte å ikke fornye kontrakten hennes.Gjennom hele 1947 studerte Monroe skuespill på Actors Lab, hos Morris Carnovsky og hans kone Phoebe Brand. Hun uttalte senere at dette hadde vært hennes første møte med ekte skuespill. I oktober 1947 fikk hun spille en av birollene i teaterstykket Glamour Preferred på Bliss-Hayden Miniature Theater.Den 9. mars 1948 skrev Monroe en seksmånederskontrakt med Columbia Pictures, med en lønn på 125 dollar i uken. Hun ble introdusert for filmselskapets fremste skuespillerinstruktør, Natasha Lytess, som endte opp med å bli hennes instruktør i mange år. I slutten av april begynte innspillingen av lavbudsjett musikalen Ladies of the Chorus, der Monroe spilte sin første hovedrolle. Til tross for at forhåndsvisningen av filmen ble godt mottatt, ble ikke kontrakten hennes fornyet.I slutten av 1948 møtte Monroe agenten Johnny Hyde, visepresidenten i William Morris Agency, som oppfordret henne til å fortsette skuespillerkarrieren. Monroe uttalte senere: «Første gang jeg nevnte skuespillerdrømmene mine til Johnny Hyde, smilte han ikke. Han lyttet henført og sa: ‘Selvsagt kan du bli en skuespillerinne!’ Han var den første som tok ambisjonene mine på alvor og på grunn av dette er jeg han evig takknemlig.»I 1949 skaffet Hyde henne en liten rolle i Brødrene Marx-filmen Sardinmysteriet. Hun imponerte produsentene så mye at de sendte henne på en promoteringsturne der første stopp var New York. Monroe ble imidlertid utslitt og valgte å avbryte reisen da hun hadde kommet til Chicago. Hun mente at hun ble behandlet som et sexobjekt og ikke en skuespillerinne.Senere samme året prøvespilte hun for John Huston for en rolle som den unge elskerinnen til en aldrende, korrupt advokat i Metro-Goldwyn-Mayer-filmen Asfaltjungelen. Hun fikk rollen og mottok gode kritikker for sin rolletolkning. Manusforfatteren og regissøren Joseph L. Mankiewicz hadde sett henne i filmen og fulgte Hydes forslag om å gi henne en rolle i Fox-filmen Alt om Eva. Hun spilte en håpefull skuespillerinne som ble beskrevet av en av de andre rollefigurene «som en uteksaminert student fra The Copacabana School of Dramatic Art». Mankiewicz kommenterte senere at han så en uskyld i henne som appellerte, og at dette bekreftet hans tro på at hun var passende for rollen.Som følge av Monroes suksess forhandlet Hyde frem en ny kontrakt med Fox for henne, kort tid før hans død i desember 1950. Den 11. mai 1951 signerte hun en sjuårskontrakt med filmselskapet. Begynnerlønnen var 500 dollar i uken, og ville øke årlig til en maksimumslønn på 3500 dollar i uken det sjuende året.Monroe ble immatrikulert på University of California, Los Angeles, for å studere litteratur. Hun hadde også biroller i komedier som Presidenten kommer, Love Nest og Let's Make It Legal. I mars 1951 delte hun ut en pris under den 23. Oscar-utdelingen.
Etter råd fra Natasha Lytess og skuespilleren Jack Palance begynte Monroe å studere skuespill hos Michael Tsjekhov. Hun fortalte ham at hun var lei av å stadig måtte spille rollen som «dum blondine». Han mente at grunnen til at hun fikk disse rollene var de seksuelle vibrasjonene som hun sendte ut. Dette forsterket viljen hennes til å bli ansett som en kunstner og ikke «en erotisk vanskapning».
=== Gjennombruddet ===
I mars 1952 dukket nakenbiler av Monroe tatt i 1949 opp, publisert i en pinupkalender, og hun stod ovenfor en mulig skandale. Pressen spekulerte i identiteten til den anonyme modellen som tydelig lignet Monroe. Mens filmselskapet diskuterte hvordan de skulle håndtere problemet foreslo Monroe at hun kunne innrømme å ha stilt opp på bildene, men påpeke at hun hadde gjort det fordi hun ikke hadde penger til husleien. Hun mente at historien ville være en passende oppfølger til bakgrunnshistorien som hun allerede hadde sluppet. Hun gav et intervju der hun diskuterte omstendighetene som førte til at hun stilte opp på bildene. Den påfølgende omtalen bar preg av en viss sympati for hennes harde kamp som skuespillerinne. Ikke lenge etter ble det kjent at Monroe ikke var foreldreløs, slik som hun tidligere hadde hevdet. Hun gav da et intervju der hun hevdet at hennes mor hadde vært ukjent for henne som barn fordi moren hadde tilbrakt mange år på sykehus som invalid.Monroe dukket for første gang opp på forsiden av Life i april 1952 der hun ble beskrevet som «Den store snakkisen i Hollywood». Historiene om barndommen og oppveksten hennes portretterte henne på en sympatisk måte. Forsiden av mai 1952-utgaven av bladet True Experiences hadde et bilde av en smilende Monroe ved siden av teksten: «Ser jeg lykkelig ut? – Det burde jeg for jeg var et uønsket barn. En ensom jente med en drøm – som våknet opp og fant ut at drømmen hadde gått i oppfyllelse. Jeg er Marilyn Monroe. Les min askepotthistorie». Det var også på dette tidspunktet hun ble kjæreste med den tidligere baseballspilleren Joe DiMaggio. Et bilde av DiMaggio som besøkte henne på Fox-studioet ble publisert i aviser over hele USA og ryktene om en romanse mellom de to førte til økende interesse for Monroe.
De neste fire månedene ble det sluppet fire filmer som hun spilte i. Hun hadde blitt utlånt til RKO for å spille i filmen Utladning. Barbara Stanwyck spilte hovedrollen i denne dramafilmen som var regissert av Fritz Lang. Den var populær blant publikum da den ble sluppet i juni 1952 og mye av suksessen var på grunn av nysgjerrigheten overfor Monroe. Hun fikk for det meste gode kritikker for sin innsats i filmen. To nye filmer ble slupper i juli, komedien Vi er ikke gifte!, og dramafilmen Farlig kvinne. I Vi er ikke gifte! spilte hun en kvinne som stiller opp i skjønnhetskonkurranser. Selv om underholdningsavisen Variety beskrev filmen som en lettvekter, ble det også kommentert at Monroe fikk vist seg skikkelig frem i badedrakt, men at noen av scenene hennes var en anelse spekulative. I Farlig kvinne spilte hun sin første hovedrolle for Fox som en mentalt forstyrret barnevakt som truer med å skade barnet som hun skal passe på. Filmen ble dårlig mottatt blant kritikerne, men Monroe selv uttalte at den inneholdt noen av hennes beste dramatiske prestasjoner. Anne Bancroft, som hadde sin spillefilmdebut i filmen, uttalte senere at å spille mot Monroe hadde vært «en bemerkelsesverdig opplevelse [...] som bare finner sted når man jobber med gode skuespillere. Det var så ekte, og jeg responderte. Jeg reagerte virkelig på henne». I september ble komedien Apestreker sluppet. Cary Grant og Ginger Rogers spilte hovedrollene i filmen som var regissert av Howard Hawks. Til tross for at den ble dårlig mottatt av kritikerne hadde den gode besøkstall.
Darryl F. Zanuck mente at Monroe hadde et potensial som det var verdt å utvikle og gav henne hovedrollen i filmen Niagara. Hun spilte en manipulerende kvinne med planer om å drepe ektemannen sin, spilt av Joseph Cotten. Under innspillingen av filmen la makeupartisten hennes, Allan «Whitey» Snyder, merke til sceneskrekken hennes, et problem som hun hadde gjennom hele karrieren. Han fikk i oppgave av regissøren å tilbringe flere timer sammen med Monroe for å forberede henne før scener skulle spilles inn.Innspillingen ble midlertidig avbrutt 26. juni 1952, ettersom Monroe var innkalt som vitne i en rettssak mot to menn som var tiltalt for å ha prøvd og selge nakenbilder, som de feilaktig hevdet var av henne. Etter at dommeren hadde hørt vitnemålet hennes, ble de tiltalte funnet skyldige.Mye av kritikken mot filmen pekte på Monroes åpne og direkte seksuelle fremtoning. Spesielt en scene som viser Monroe bakfra, mens hun går mot Niagarafallene, ble brukt som et eksempel på dette. Skuespillerinnen Constance Bennett skal angivelig ha uttalt, etter å ha sett filmen: «Det der er en dame med fremtiden bak seg.» Ifølge Snyder var det i denne filmen som Monroe, etter mye eksperimentering, fant frem til det utseende og stilen som hun ble mest kjent for.Mens filmen var en suksess og Monroes prestasjoner fikk gode kritikker, skapte hennes fremtoning på promoteringsarrangmenter en del negativ omtale. Hennes tettsittende og utringete gullkjole, som hun brukte på banketten til Photoplay, ble spesielt kritisert. I et intervju noen dager senere uttalte skuespillerinnen Joan Crawford: «Det var som en burleskforestilling. Noen burde åpne øynene hennes; Hun burde bli fortalt at folk liker utfordrende kvinnelige personligheter, men de liker også å vite at under alt dette er skuespillerinnene raffinerte damer.» Hun fikk også kritikk for en meget utringet kjole hun hadde på seg på Miss America-paraden i 1952. Et bilde fra dette arrangementet ble brukt på forsiden av det første nummeret av Playboy i desember 1953. Det samme nummeret hadde også et nakenbilde av Monroe, tatt i 1949, på trykk.
=== Verdensstjerne ===
Hennes neste film var Herrer liker blonde piker fra 1953, der hun spilte mot Jane Russell. Filmen ble regissert av Howard Hawks. Monroes rolle som Lorelei Lee, en diamantelskende showgirl, krevde at hun både sang og danset. Hun ble venner med Russell, som senere beskrev Monroe som veldig sjenert og veldig søt og mye mer intelligent enn det folk mente. Russell fortalte også at Monroe pleide å øve på dansenumrene hver kveld etter at de fleste andre hadde gått hjem, men at hun stadig kom for sent på settet da filmingen skulle begynne. Da Russell oppdaget at Monroe begynte å bli igjen i garderoben grunnet sin sceneskrekk, samtidig som Hawks ble mer og mer utålmodig, begynte hun å følge Monroe til filmsettet.I forbindelse med filmens premiere i Los Angeles ble Monroe og Russells hånd- og fotavtrykk plassert i sementen utenfor Grauman's Chinese Theatre. Filmen spilte inn mer enn det dobbelte av produksjonskostnadene og Monroe fikk positive kritikker for sin innsats. Sangnummeret «Diamonds Are a Girl's Best Friend» som Monroe fremførte i filmen ble forbundet med henne.
Gift med en millionær var en komedie om tre modeller som prøver å tiltrekke seg en rik ektemann, der Monroe spilte sammen med Lauren Bacall og Betty Grable. Filmen ble regissert av Jean Negulesco. Produsenten og manusforfatteren, Nunnally Johnson, uttalte at dette var den første filmen hvor publikummet «likte Marilyn for den hun var [og at] hun forklarte årsaken til dette på en ganske finurlig måte. Hun mente dette var den eneste filmen som hun hadde vært med i hvor hun hadde en anelse beskjedenhet [...] overfor sitt eget utseende.»
Monroes filmer i denne perioden etablerte hennes «dum blondine»-stempel og bidro til hennes popularitet. I 1953 og 1954 ble hun ført opp på Quigleys årlige Top Ten Money Making Stars Poll, en liste som baserer seg på stemmene til kinosjefer rundt omkring i USA over de filmstjernene som har trukket mest publikum til kinoene deres det siste året. Monroe brukte også kjendisstatusen sin til å hjelpe Ella Fitzgerald med å få fart på karrieren ved å sikre henne en spillejobb på den populære nattklubben Mocambo.Monroe snakket også på denne tiden om sine videre skuespillerambisjoner, og hun fortalte The New York Times: «Jeg ønsker å utvikle meg til å spille dramatiske roller. Min dramainstruktør, Natasha Lytess, forteller til alle at jeg har sjel, men så langt er det ingen som er interessert i den». Hun så en mulighet i Fox sin kommende film, Egypteren Sinuhe, men Darryl F. Zanuck nektet å prøvefilme henne.Monroe ble i stedet knyttet til westernfilmen De fortaptes elv, der hun spilte mot Robert Mitchum. Regissøren Otto Preminger mislikte sterkt Monroes avhengighet av Natasha Lytess, som instruerte henne og bedømmet etter hver scene. Monroe selv hatet filmen som hun mente var en dårlig cowboyfilm, der skuespillet ble fullstendig overskygget av omgivelsene og CinemaScope.
Mot slutten av 1953 annonserte Fox at Monroe skulle spille i The Girl in the Pink Tights med Frank Sinatra. Hun krevde å få lese manuset først, men Fox nektet å gå med på dette og truet med å suspendere henne. I tillegg fant hun ut at Sinatra skulle tjene 5000 dollar i uken for filmen, mens hun selv fikk 1500 dollar. Da innspillingen skulle begynne 15. desember møtte hun ikke opp. I stedet reiste hun til San Francisco med Joe DiMaggio. En stund senere sendte Fox manuset til henne, men etter å ha lest det ble hun bare enda mer bestemt på at hun ikke ønsket å spille i filmen. Den 4. januar 1954 ble hun suspendert uten lønn.Monroe og DiMaggio giftet seg 14. januar. To dager senere valgte Fox å gjeninnsette henne, og krevde at hun skulle møte på jobb igjen 20. januar. Dette gjorde hun imidlertid ikke. I februar reiste hun til Japan sammen med DiMaggio, og kombinerte bryllupsreisen med en forretningsreise som han allerede hadde planlagt. Den 16. februar reiste Monroe så til Korea, og i løpet av fire dager opptrådte hun foran over 100 000 amerikanske soldater. Den siste dagen holdt hun en tale der hun fortalte at hun aldri hadde følt seg som en filmstjerne før turen til Korea. I tillegg uttalte hun: «Nå skal jeg fly tilbake til det viktigste i livet mitt – Joe. Og jeg vil stifte familie. En familie er viktigere enn karriere.»Da Monroe returnerte til Hollywood i mars 1954 endte hun feiden med Fox, og ble med i filmmusikalen Show business. Filmen fikk dårlig mottakelse og klarte ikke å tjene inn produksjonskostnadene. Ed Sullivan beskrev Monroes fremføring av låten «Heat Wave» som «en av de mest åpenbare overgrepene på god smak» han hadde sett. Time sammenlignet henne på en nedsettende måte med motspiller Ethel Merman, mens The New York Times skrev at Mitzi Gaynor hadde overgått Monroes flaue fremføring. Alle anmeldelsene reflekterte Monroes egen oppfatning av filmen. Hun hadde gått med på å gjøre den motvillig, med lovnaden om at hun skulle få hovedrollen i Gresskar i nød, filmversjonen av Broadway-hiten Gressenkemannen.Tidlig om morgenen 15. september 1954 filmet Monroe en av hovedscenene til Gresskar i nød, i New York: Hun stod sammen med medspiller Tom Ewell mens luften fra en t-banerist blåste kjolen over hodet hennes. En stor folkemengde fulgte med mens regissør Billy Wilder ba om at scenen ble filmet igjen og igjen. En av de som sto og så på var Joe DiMaggio, som angivelig skal ha blitt forbannet over hele spetakkelet. Etter en opprivende krangel mellom Monroe og DiMaggio stod ikke ekteskapet til å redde. Den 4. oktober ble det annonsert til pressen at de hadde tatt ut separasjon. Skilsmissen ble godkjent i oktober samme år.Filmingen av Gresskar i nød ble sluttført tidlig i 1955, og etter å ha takket nei til, det Monroe anså som små roller, i Den store kandidat og To piker på galeien, bestemte hun seg for å forlate Hollywood etter råd fra fotografen Milton H. Greene.
=== Actors Studio og Marilyn Monroe Productions ===
Monroe møtte Milton H. Greene for første gang da han tok bilder av henne for Look i 1953. Mens mange fotografer forsøkte å fremheve hennes sexy image, presenterte Greene henne i en mer moderat positur, noe hun selv var fornøyd med. De to utviklet et vennskap og Monroe klaget over kontrakten hennes med Fox og rolletilbudene som hun fikk fra dem. Hun fortalte også at hun ikke fikk høy nok lønn. I Herrer liker blonde piker fikk Monroe utbetalt 18 000 dollar, mens motspiller Jane Russell, som ikke var tilknyttet et filmselskap, fikk betalt mer enn 100 000 dollar.Greene var enig i at hun kunne tjene langt mer hvis hun forlot Fox. Han lot Monroe flytte inn sammen med sin familie i Connecticut, mens de planla hennes fremtid. Veldig få personer hadde blitt informert om hvor hun befant seg, og Fox insisterte på at hun fortsatt var bosatt i California. I desember 1954 startet Monroe sitt eget produksjonsselskap, Marilyn Monroe Productions, sammen med Greene. Den 7. januar 1955 ble det arrangert en pressekonferanse der en ny og seriøs Monroe ble presentert.Forfatteren Truman Capote introduserte Monroe til Constance Collier, som ga henne skuespillertimer. Hun mente at Monroe ikke passet til å spille på teaterscenen, men hadde et «fantastisk talent» som var «så skjørt og subtilt at kun et kamera kunne fange det opp». Etter bare noen uker med timer, døde imidlertid Collier.
Monroe hadde møtt Paula Strasberg og datteren hennes Susan på settet til Show business, og uttalte at hun hadde likt å studere hos Lee Strasberg på Actors Studio. I mars 1955 møtte Monroe Cheryl Crawford, en av grunnleggerne av Actors Studio, og overbeviste henne om å bli introdusert for Lee Strasberg. Han intervjuet Monroe dagen etter og tok henne imot som sin student. Som en del av studiene begynte Monroe også i terapi for å få en innsikt i sine egne følelser.I mai 1955 innledet Monroe et forhold til forfatteren og dramatikeren Arthur Miller. De møttes først i Hollywood i 1951, og da Miller oppdaget at hun var i New York, fikk han en felles venn til å reintrodusere dem.Den 1. juni 1955, Monroes bursdag, fulgte Joe DiMaggio henne til premieren til Gresskar i nød i New York. Han arrangerte senere en bursdagsfest for henne, men kvelden endte med en offentlig krangel og Monroe forlot festen uten ham. Etter dette hadde de ikke kontakt på lang tid.Gjennom hele 1955 studerte Monroe på Actors Studio, hvor hun oppdaget at en av hennes største hinder var sceneskrekken. Hun ble venner med skuespillerne Kevin McCarthy og Eli Wallach, som begge husker Monroe som ivrig og oppriktig overfor studiene sine. I tillegg la de merke til at hun prøvde å unngå for mye oppmerksomhet ved å sitte stille bakerst i klasserommet. Da Strasberg følte at hun var klar for å spille foran sine medstudenter, valgte Monroe og Maureen Stapleton åpningsscenen fra Eugene O'Neills Anna Christie. Selv om hun hadde slitt på øvelsene, klarte Monroe å fullføre fremføringen uten å glemme noen replikker. Monroes opptreden resulterte i spontanapplaus, noe som aldri før hadde skjedd på Actors Studio. Mens Monroe var student uttalte Strasberg: «Jeg har jobbet med hundrevis av forskjellige skuespillere, og det er bare to som hever seg over alle andre. Nummer én er Marlon Brando og nummer to er Marilyn Monroe.»Gresskar i nød ble sluppet i 1955 og ble en suksess med omtrent åtte millioner dollar inntjent. Monroe fikk gode anmeldelser for sin prestasjon, og var i en god posisjon for å reforhandle med Fox. På nyttårsaften i 1955 signerte hun en ny kontrakt med Fox, der hun forpliktet seg til å spille inn fire filmer for filmselskapet over en periode på sju år. Hun skulle få utbetalt 100 000 dollar per film, i tillegg til en årlig utbetaling på 100 000 dollar til henne og 75 000 dollar gjennom Marilyn Monroe Productions. Kontrakten gav også Monroe muligheten til å spille for andre filmselskaper, samt å godkjenne hvilke regissører hun ville ha. Til tross for at hun fikk langt større kontroll på karrieren sin, anså Monroe likevel den nye kontrakten som et kompromiss og uttalte: «Jeg kan ikke godkjenne manus, men jeg kan godkjenne regissør. Det er viktig. Jeg har noen regissører som jeg vil jobbe med, som jeg stoler på og vil gjøre nesten alt som de sier. Jeg vet at de ikke vil la meg spille i en dårlig film.»
Den første filmen Monroe spilte inn etter å ha signert den nye kontrakten, var dramafilmen Bus Stop i 1956. Hun spilte en lite talentfull barsangerinne som vinner hjertet til en cowboy. Alle kostymene, sminken og hårfrisyrene reflekterte en rollefigur som manglet raffinement, og Monroe måtte fremføre et ganske middelmådig sangnummer. Filmkritikeren Bosley Crowther i The New York Times proklamerte: «Hold på stolene, folkens, og gjør dere klare for en rystende overraskelse. Marilyn Monroe har endelig vist seg som en skuespillerinne.» Joshua Logan, som regisserte filmen, beskrev henne som «så nær genial som enhver skuespillerinne jeg kjenner til. Hun er en kunstner hinsides kunsten.» Han var en av de mange som prøvde å få Monroe Oscar-nominert for hennes rolle i filmen, og fortsatte å rose hennes talent og profesjonalitet helt frem til sin død. Monroe var på sin side skuffet over at hun ikke ble nominert til Oscar, men hun fikk en Golden Globe-nominasjon. Logan ble også skuffet og uttalte senere: «Det er en sykdom i vårt yrke at vi tror at en kvinne som er fysisk tiltalende ikke har talent. Rolletolkningen hennes det året var bedre enn noen andre.»På denne tiden hadde forholdet mellom Monroe og Miller utviklet seg. Selv om de klarte å holde det hemmelig i nesten ett år, begynte pressen etterhvert å skrive om dem som et par. Rapportene om deres romanse ble snart overskygget av nyheten om at Miller hadde blitt kalt inn til Representantenes hus' komité for uamerikanske aktiviteter, for å forklare sin angivelige kommunistiske tilknytning. Miller ble bedt om å identifisere kommunister han kjente, men nektet og ble siktet for å ha vist forakt overfor Kongressen. Han ble frikjent etter å ha anket. Underveis i etterforskningen ble Monroe oppfordret av filmsjefer til å droppe Miller, i stedet for å risikere sin egen karriere. Hun nektet og omtalte de senere som «feiginger».Den 29. juni 1956, samme dag som Monroe og Miller skulle gifte seg, hadde de arrangert en pressekonferanse. Mens de var på vei, krasjet bilen bak dem inn i et tre og journalisten Mara Scherbatoff ble drept. Monroe ble sjokkert, og måtte bli forsikret om at det ikke var hennes feil. Pressekonferansen ble likevel gjennomført og senere på dagen giftet de seg.Den første og eneste uavhengige filmen som produksjonsselskapet hennes stod bak, var Prinsen og korpiken, der hun spilte mot britiske Laurence Olivier. Han hadde også regi på filmen. Olivier roste Monroe som «en brilliant komiker, som for meg også betyr at hun er en ekstremt dyktig spillerinne» før filmingen begynte. Under filminnspillingen foraktet han imidlertid Monroes avhengighet av hennes skuespillerinstruktør Paula Strasberg. Olivier så på Strasberg som intet annet enn en bedrager, hvis eneste talent var at hun klarte å «smøre Marilyn». Han erindret blant annet en situasjon der han forsøkte å forklare en scene til Monroe, bare for å høre Strasberg bryte inn med: «Bare tenk på Coca-Cola og Frank Sinatra». Monroe og Olivier hadde også sine krangler, men han uttalte senere at hun i filmen var «helt vidunderlig, den beste av alle». Monroe ble også rost av kritikerne, spesielt i Europa, og vant både David di Donatello, den italienske versjonen av Oscar, og Étoile de Cristal, den franske versjonen av Oscar. I tillegg ble hun nominert til britiske BAFTA.
Våren 1957 valgte Monroe, etter råd fra Miller, å avslutte samarbeidet med Greene og kjøpte ham ut av Marilyn Monroe Productions.
=== De siste årene ===
Etter innspillingen av Prinsen og korpiken var fullført tok Monroe en pause fra filminnspillinger i over et år. I løpet av denne tiden bodde hun sammen med Arthur Miller i Amagansett i Long Island. Hun ble også gravid, men svangerskapet måtte avbrytes etter seks uker fordi graviditeten var utenfor livmoren. Etter oppmuntring fra Miller returnerte hun til Hollywood i august 1958 for å begynne innspillingen av Noen har det hett. Komedien var regissert av Billy Wilder, og hadde Tony Curtis og Jack Lemmon i de mannlige hovedrollene. Selv om Wilder hadde erfaring med Monroes forsinkelser, sceneskrekk og manglende evne til å huske replikker fra innspillingen av Gresskar i nød, var oppførselen hennes denne gangen mer fiendtlig. Hun kunne nekte å delta under innspillingen, og til tider få utbrudd der hun brukte banneord. Hun nektet stadig å følge Wilders regi, og insisterte på en rekke filminger av enkle scener helt til hun ble fornøyd. Hun kom godt overens med Lemmon, men mislikte Curtis, som uttalte at å kysse Monroe var «som å kysse Hitler». Monroe fikk bekreftet at hun var gravid i slutten av oktober, men spontanaborterte noen uker etter at innspillingen var fullført i november 1958.Filmen ble en stor suksess og ble nominert til fem Oscar. Monroe fikk ros for sin rolletolkning og vant en Golden Globe. Wilder uttalte at filmen var den mest suksessfulle som han hadde vært tilknyttet til. Han diskuterte også problemene under innspillingen og uttalte: «Marilyn var så vanskelig på grunn av at hun var fullstendig uforutsigbar. Jeg visste aldri hvilken dag det kom til å bli [...] kom hun til å være samarbeidsvillig eller hindrende?» Wilder hadde blitt syk under innspillingen av filmen og uttalte: «Vi var midtveis i flyturen – og det var en galning ombord på flyet.» På spørsmål om han kunne tenke seg å spille inn flere filmer med Monroe svarte han: «Vel, jeg har diskutert dette prosjektet med legen min og psykiateren min, og de sier at jeg er for gammel og for rik til å gå gjennom dette igjen.» Senere uttalte han seg mer positivt om Monroe, og mente at hun hadde en «udefinerbar magi» og var «et geni som skuspillerinne i komedier». Etter at innspillingen av Noen har det hett var fullført, diskuterte han også andre prosjekter med henne, inkludert Irma la Douce, der han endte opp med å bruke Shirley MacLaine.På dette tidspunktet hadde Monroe bare fullført én film, Bus Stop, av de fire filmene som hun var forpliktet til av Fox. Hun gikk med på å spille i Hurra for kjærligheten!, som skulle regisseres av George Cukor. Hun var imidlertid ikke fornøyd med manuset og fikk Arthur Miller til å skrive det om. Dette førte til at Gregory Peck, som opprinnelig skulle ha den mannlige hoverollen i filmen, trakk seg. Cary Grant, Charlton Heston og Rock Hudson takket også nei til rollen, som til slutt gikk til Yves Montand. Monroe og Miller ble gode venner med Montand og hans kone, skuespillerinnen Simone Signoret. Da Miller måtte på forretningsreise og Signoret returnerte til Europa for å spille inn en film, innledet Monroe og Montand, ifølge ryktene, et kortvarig forhold som tok slutt da innspillingen var fullført. I selvbiografien sin, Nostalgia Isn't What It Used To Be, kritiserte Signoret pressen for å ha blåst opp hendelsen. Hun påpekte også at bare de fire som var involvert visste hva som egentlig hadde skjedd. Monroes halvsøster Berniece Baker Miracle hevdet at det angivelige forholdet bare var et PR-stunt for å fremme interessen for filmen. Hurra for kjærligheten! ble ingen suksess, hverken blant kritikerne eller kommersielt.
Monroes helsetilstand ble forverret i denne perioden, og hun begynte å gå til behandling hos psykiateren dr. Ralph Greenson. Han uttalte senere at hun stadig hadde klaget over søvnløshet. I tillegg hadde hun oppsøkt flere leger for å få utskrevet det, som etter Greensons mening, var en overdreven mengde medisiner. Han konkluderte med at hun var i ferd med å utvikle en avhengighet, men bemerket også at hun kunne gå uten medisiner i lengre perioder uten symptomer på abstinens. Ifølge Greenson var Monroes ekteskap med Miller anstrengt. Han mente at Miller så ut til å oppriktig bry seg om henne og være villig til å hjelpe, men at Monroe avslo hans forsøk, samtidig som hun klaget over at han ikke gjorde mer for å hjelpe henne. Greenson uttalte at hans fremste målsetting på dette tidspunktet var å redusere Monroes inntak av medisiner.I 1956 bodde Arthur Miller en kort periode i Nevada og skrev en novelle om noen av menneskene som han hadde møtt der; En skilt kvinne og noen aldrende cowboyer. I 1960 skrev han novellen om til et filmmanus som han mente ville være passende for Monroe. Uten feste, som ble regissert av John Huston, skulle vise seg å bli Monroes siste fullførte film. I de andre hovedrollene spilte Clark Gable, Montgomery Clift og Thelma Ritter. Innspillingen av filmen begynte i juli 1960, og foregikk for det meste i og i områdene rundt Reno i Nevada. Monroe var ofte syk og ute av stand til å jobbe. Hun var også uten Greensons veiledning og gjenopptok forbruket av sovemedisiner og alkohol. Susan Strasberg besøkte settet og beskrev senere Monroe som «dødelig skadet på en eller annen måte». I august ble Monroe i all hast innlagt på sykehus der hun ble i ti dager. Pressen rapporterte at hun hadde vært døden nær, til tross for at grunnen til innleggelsen ikke ble gjort kjent. Louella Parsons skrev i avisspalten sin at Monroe var «en veldig syk jente, mye sykere enn tidligere var antatt», og avslørte at hun ble behandlet av en psykiater.Monroe returnerte til Nevada og fullførte innspillingen av filmen, men var fiendtlig innstilt mot Miller, og pressen omtalte offentlige krangler mellom dem. Innspillingen av filmen hadde vist seg å bli en prøvelse for skuespillerne. I tillegg til Monroes innleggelse hadde Montgomery Clift ofte vært ute av stand til å jobbe grunnet sykdom og Thelma Ritter ble innlagt på sykehus grunnet utmattelse. Clark Gable klaget over at han følte seg uvel, og deltok ikke på festen som markerte at filmingen var avsluttet. Monroe og Miller returnerte til New York på separate fly.
Ti dager senere hadde Monroe annonsert separasjonen fra Miller, og Gable hadde dødd som følge av et hjerteinfarkt. Gables enke, Kay, uttalte til Louella Parsons at det hadde vært den «endeløse ventingen» på settet som hadde ført til hans død. Selv om hun ikke nevnte Monroe ble hun likevel anklaget for å ha vært ansvarlig for Gables død. Monroe deltok imidlertid i dåpen til Gables sønn, John Clark Gable, etter å ha blitt invitert av Kay Gable.Uten feste fikk middelmådige kritikker, og ble ingen kommersiell suksess, selv om noen hyllet Monroe og Gable for deres innsats. John Huston uttalte senere at Monroes prestasjon ikke var skuespill i ordets rette forstand, men at hun heller hentet inspirasjon fra sine egne erfaringer for å vise frem seg selv, i motsetning til en rollefigur; «Hun hadde ingen teknikk. Det var den fulle sannheten. Det var bare Marilyn».De følgende månedene begynte Monroes avhengighet av alkohol og reseptbelagte medisiner å gå ut over helsen hennes. Skilsmissen fra Arthur Miller ble fullført i januar 1961, og i februar ble hun frivillig innlagt på Payne Whitney Psychiatric Clinic. Senere beskrev hun opplevelsen som et «mareritt», men mens hun var innlagt fikk hun ringt Joe DiMaggio som straks reiste fra Florida til New York. Han fikk henne overført til Columbia Presbyterian Medical Center, der hun var innlagt i tre uker. Sykdom forhindret henne i å jobbe resten av året. I mai ble hun operert for en fortetting i egglederne, og måneden etter ble hun operert i galleblæren.I august 1961 flyttet Monroe fra New York tilbake til Los Angeles. Noen måneder senere ansatte hun den middelaldrende Eunice Murray som hushjelp og sjåfør på oppfordring fra psykiateren hennes, dr. Ralph Greenson. Murray og Greenson var gamle kjente som hadde møttes da hun hadde solgt huset sitt til han. Monroe hadde også planer om å kjøpe hus og Murray fikk i oppgave å hjelpe henne. I januar 1962 oppdaget Murray et passende hus på 12305 Fifth Helena Drive i Brentwood. Etter å ha konsultert med Joe DiMaggio bestemte Monroe seg for å kjøpe huset.
I april 1962 begynte Monroe innspillingen av Something's Got to Give, som den tredje av de fire hun var kontraktforpliktet til å spille inn for Fox. Komedien skulle regisseres av George Cukor, med Dean Martin og Cyd Charisse i de andre hovedrollene. Monroe var misfornøyd med manuset og likte heller ikke at innspillingen skulle begynne mens det fortsatt ble arbeidet med et forbedret manus. I tillegg likte hun dårlig at Elizabeth Taylor tjente ti ganger mer enn henne for innsatsen i Cleopatra. Monroe hadde influensa da innspillingen begynte, og slet med høy feber. Etterhvert fikk hun også bihulebetennelse. Ved en anledning nektet hun å spille mot Martin da han var forkjølet og hadde feber, i frykt for å bli smittet. Produsenten Henry T. Weinstein erindrer at han ved flere anledninger så henne fysisk syk, mens hun forberedte seg til tagninger, og mente dette hang sammen med sceneskrekken. Han uttalte: «Veldig få mennesker opplever frykt. Vi opplever alle usikkerhet, misnøye og hjertesorg, men dette var ren og skjær frykt.»Den 19. mai 1962 deltok hun på president John F. Kennedys bursdagsfeiring i Madison Square Garden, etter å ha blitt invitert av Kennedy selv. Hun sang «Happy Birthday, Mr. President». I sangen var det også lagt til et spesialskrevet vers basert på Bob Hopes «Thanks for the Memory». Etter sangen uttalte Kennedy: «Jeg kan nå gi meg som politiker etter å ha fått sunget ‘Happy Birthday’ til meg på en så sjarmerende og frisk måte.»Monroe fortsatte innspillingen av Something's Got to Give, og spilte inn en scene der hun svømte naken i et svømmebasseng. Hun uttalte at hun ønsket å få fjernet Elizabeth Taylor fra forsiden av bladene, og tillot derfor bilder fra denne scenen å bli publisert i Life. Etter å bare ha jobbet 12 av 35 innspillingsdager fikk Monroe til slutt sparken. Fox saksøkte henne for en halv million dollar, og filmselskapets visepresident Peter Levathes kom med uttalelsen: «Stjernehysteriet har kommet utav kontroll. Vi lar de ‘innsatte’ styre ‘galehusene’ og de har mer eller mindre ødelagt det.» Monroe ble erstattet av Lee Remick, og da Dean Martin nektet å spille inn filmen med noen andre enn Monroe, ble også han truet med søksmål.Etter å ha fått sparken skapte Monroe mye publisitet rundt seg selv. Hun poserte for fotografen Bert Stern på det som skulle bli en av hennes siste profesjonelle fotoseanser. Bildene ble tatt for Vogue, og har etter hennes død blitt kjent som «The Last Sitting». Deretter poserte hun for fotografen George Barris for Cosmopolitan, og ble avbildet utenfor Peter Lawfords strandhus mens hun drakk champagne og gikk tur på stranden. Hun hadde også et lengre intervju med Richard Meryman for Life, der hun reflekterte rundt hennes forhold til fansen, og hennes usikkerhet rundt det å identifisere seg med merkelapper som «stjerne» og «sexsymbol». Hun snakket også om kommunistanklagene mot Arthur Miller i 1956, og om at filmselskapet hadde advart henne om at hun var ferdig dersom hun offentlig støttet ham. Hun uttalte også: «Du må begynne helt på nytt igjen. Men jeg mener at man alltid er like god som sitt potensial. Jeg lever nå i jobben min og har noen få forhold til mennesker jeg kan stole på. Berømmelse vil komme og gå; Ha det bra, berømmelse, jeg har hatt deg. Hvis det forsvinner har jeg alltid visst at det var svikefullt. I det minste er det noe jeg har opplevd, men det er ikke der jeg lever.»De siste ukene av livet sitt diskuterte Monroe flere kommende filmprosjekter; Hun vurderte å spille i en biografisk film om Jean Harlow, og var også aktuell i hovedrollen i Irma la Douce, regissert av Billy Wilder, og Hvor skal dette ende?. Shirley MacLaine endte til slutt opp med hovedrollen i begge filmene. Kim Novak erstattet Monroe i Kyss meg, tosken, en komedie der hun skulle spille mot Dean Martin. En filmatisering av Broadway-musikalen A Tree Grows in Brooklyn, og en musikal med Gene Kelly der handlingen foregikk under første verdenskrig ble også diskutert. Uoverensstemmelsen med Fox ble løst og filmingen av Something's Got to Give skulle gjenopptas i løpet av året. Monroe planla også å søke om offisielt medlemskap i Actors Studio. Makeupartisten hennes, Allan «Whitey» Snyder, møtte Monroe den siste uken hun var i live og uttalte at hun var fornøyd med mulighetene som var tilgjengelige for henne, og at hun «aldri hadde sett bedre ut [og] var i strålende humør».
== Død ==
Den 5. august 1962, klokken 04.25 på morgen fikk politibetjent Jack Clemmons i Los Angeles Police Department en telefonsamtale om at Monroe var død etter å ha begått selvmord. Han var den første fra politiet som ankom hjemmet hennes i Brentwood rundt ti minutter senere.Mange spørsmål er fremdeles ubesvart når det gjelder omstendighetene rundt Monroes død. Obduksjonen, som ble utført av dr. Thomas Noguchi, avslørte at hun hadde 8 milligram kloralhydrat og 4,5 milligram Nembutal i blodet, og 13 milligram Nembutal i leveren, men ingen medisinrester i magen. Dødsårsaken ble satt til «sannsynlig selvmord».Dette har imidlertid ikke stoppet Monroes død fra å bli en av de mest debatterte konspirasjonsteoriene i det 20. århundre.Den 8. august 1962 ble Marilyn Monroe begravet i krypt nummer 24 i Corridor of Memories på Westwood Village Memorial Park Cemetery i Los Angeles.
== Ekteskap og forhold ==
=== James Dougherty ===
I desember 1941 arrangerte bedriften som Monroes fosterfar, Erwin «Doc» Goddard, jobbet i en juledans. Goddards kone og Monroes fostermor, Grace, mente at James Dougherty burde følge Monroe på dansen. Han nølte på grunn av hennes unge alder, men gikk likevel med på det. Etter dette hadde de et par uforpliktende stevnemøter.Da familien Goddard flyttet til Vest-Virginia i 1942 ble Monroe igjen i California, og flyttet inn hos Grace Goddards tante, Ana Lower. Goddard var imidlertid bekymret for tantens høye alder, og redd for at Monroe skulle havne tilbake på barnehjem. Hun fant derfor ut, sammen med Doughertys mor, at et ekteskap mellom Dougherty og Monroe ville løse problemet. Han gikk med på dette, men fortsatte likevel å treffe andre jenter i flere uker etterpå.De giftet seg 19. juni 1942, noen uker etter at hun fylte 16 år. Ifølge Dougherty gikk ekteskapet bra så lenge hun var avhengig av han. Under andre verdenskrig tjenestegjorde Dougherty i den amerikanske handelsflåten og Monroe begynte å jobbe som modell. Monroe brukte opp alle pengene, som både hun selv og Dougherty tjente, på modellkarrieren sin. I begynnelsen av 1946 ba han henne velge mellom han og modellkarrieren. Monroe flyttet midlertidig til Grace Goddards tante, Minnie Willette, i Las Vegas og søkte om skilsmisse. Den 13. september 1946 ble de offisielt skilt. Dougherty giftet seg på nytt i 1947, og begynte å jobbe hos Los Angeles Police Department. Han var en av politimennene som passet på publikum under premieren til Monroes film Asfaltjungelen i 1950.Doughertys søster hevdet i en artikkel i Modern Screen i 1952 at Dougherty var Monroes «første og kanskje største kjærlighet». Året etter skrev Dougherty en artikkel for Photoplay, der han beskrev ekteskapet med Monroe som lykkelig. Dougherty hevdet imidlertid at han var glad for at han ikke hadde endt opp som «herr Monroe», men i stedet var i et ekteskap der han var «kapteinen» og hans kone var «styrmannen». I bøkene The Secret Happiness of Marilyn Monroe og To Norma Jeane with Love, Jimmie hevdet Dougherty at han og Monroe var forelsket, men drømmen om stjernestatus lokket henne bort.
Etter å ha blitt informert om Monroes død 5. august 1962 av Los Angeles Police Department-kollegaen Jack Clemmons, sa Dougherty til konen sin: «Be en bønn. Norma Jeane er død.»
=== Joe DiMaggio ===
I 1951 så den tidligere baseballspilleren Joe DiMaggio et bilde av Monroe sammen med noen Chicago White Sox-spillere, men fikk ikke arrangert et stevnemøte før i 1952. Monroe var opprinnelig skeptisk til å møte ham fordi hun fryktet at han var en stereotypisk brautende idrettsmann. De giftet seg 14. januar 1954 i San Francisco, med et fåtall av DiMaggios familie og venner til stede. Bryllupsreisen gikk til Japan. Monroe reiste også innom Korea, der hun underholdt soldatene, en avgjørelse som DiMaggio ikke var fornøyd med. Han ønsket at hun skulle pensjonere seg som skuespillerinne, noe hun ikke var villig til. Senere uttalte Monroe: «Jeg har altfor mange fantasier til å være en husmor.»DiMaggios sjalusi skapte problemer i ekteskapet og den legendariske scenen fra Gresskar i nød, der kjolen hennes blåser opp, var den siste dråpen. Etter innspillingen av denne scenen hadde de en opprivende krangel der DiMaggio skal ha brukt vold mot henne. To uker senere søkte Monroe om skilsmisse, som hun fikk innvilget 27. oktober 1954. De beholdt imidlertid vennskapet, noe som førte til rykter om at de hadde gitt forholdet en ny sjanse, men som Monroe avviste.Etter at Monroe innledet et forhold til forfatteren og dramatikeren Arthur Miller i 1955, ble kontakten mellom dem brutt. Da ekteskapet mellom Monroe og Miller tok slutt i 1960 tok DiMaggio opp kontakten med henne igjen. DiMaggio skal ha blitt bekymret for Monroe og sluttet derfor i jobben sin 1. august 1962 for å flytte tilbake til California. Han skal angivelig hatt planer om å fri til henne på nytt. Monroe-biografen Donald Spoto og DiMaggio-biografen Richard Ben Cramer hevder imidlertid at DiMaggio fridde og fikk ja sommeren 1962, og at vielsen skulle finne sted 8. august 1962.Etter at Monroe døde var DiMaggio med på å arrangere begravelsen hennes. I 20 år etter hennes død fikk han ukentlig levert roser på graven hennes. I motsetning til Monroes to andre ektemenn giftet DiMaggio seg aldri på nytt, uttalte seg aldri offentlig om henne eller skrev noe om deres forhold.
=== Arthur Miller ===
Monroe møtte forfatteren og dramatikeren Arthur Miller for første gang i Hollywood i 1951, men de innledet ikke et forhold før i 1955. Den 29. juni 1956 giftet de seg; Først i en borgerlig seremoni i White Plains i New York, og deretter i en jødisk seremoni noen dager senere. Siden Miller var jøde konverterte hun til jødedommen før de giftet seg. Mens han reflektere over sitt forhold til Monroe, skrev Miller: «Hun var et skinnende lys for meg den gang: Motsigende og mystisk. Tøff det ene øyeblikket, mens hun hadde en lyrisk og poetisk sensitivitet få beholder utover barndommen i det neste.»I løpet av ekteskapet deres fikk Miller ofte rollen som megler for Monroe. Han måtte overvåke hennes inntak av medisiner, og prøve å glatte over effekten av disse på hennes karriere og forhold. Han skrev manus til filmen Uten feste som en kjærlighetsgave til henne, men det var under innspillingen av denne filmen ekteskapet deres tok slutt. Den 20. januar 1961 var de offisielt skilt. Miller giftet seg på nytt 17. februar 1962 med Inge Morath, en av Magnum-fotografene som hadde tatt bilder under innspillingen av Uten feste.
I januar 1964 hadde Millers teaterstykke Efter syndefallet premiere, med en vakker kvinne kalt Maggie i en av rollene. Miller fikk kritikk for å angivelig ha basert rollen på Monroe. Dette nektet imidlertid Miller for, både i intervjuer og sin selvbiografi. Han la imidlertid ikke skjul på at hans siste teaterstykke, Finishing the Picture, var basert på produksjonen av Uten feste.
Et intervju med han ble brukt i dokumentaren The Century of the Self, hvor han var kritisk til den psykiatriske behandlingen Monroe hadde fått før hennes død.
=== Kennedy-brødrene ===
Monroe ble introdusert for president John F. Kennedy og broren, justisminister Robert Kennedy, gjennom deres søster Patricia Kennedy Lawford og hennes ektemann, skuespilleren Peter Lawford. Det ryktes at hun hadde et forhold til dem begge. Robert Slatzer, som hevdet at han var gift med Monroe i 1952, har påstått dette. Det samme har skuespillerinnen Jeanne Carmen, som hevdet å være en nær venninne av Monroe. I 1973 uttalte Monroes psykiater, dr. Ralph Greenson, til forfatteren Maurice Zolotow at Monroe ikke var «særlig involvert» med Kennedy-brødrene. Peter Lawford har nektet for at Monroe hadde et forhold til noen av Kennedy-brødrene. Både hans andre og tredje kone, Mary Rowan og Deborah Gould, har imidlertid hevdet at han betrodde det motsatte til dem.Ifølge Monroes massør og nære venn, Ralph Roberts, var hun bare intim med John F. Kennedy ved én anledning, uten at det betydde noe stort for noen av dem. Venninnen hennes, Susan Strasberg, har også hevdet at hun ikke ønsket et seriøst forhold med ham. Monroe skal ha informert Roberts og den tidligere pressesekretæren sin, Rupert Allan, at ryktene om et forhold med Robert Kennedy ikke stemte. Flere av Peter Lawfords nære venner, inkludert William Asher, Milton Ebbins og Joseph Naar, har også hevdet at Monroe og Robert Kennedy ikke var intime. Monroes makeupartist og nære venn fra 1946 og frem til hennes død, Allan «Whitey» Snyder, har uttalt at 90 prosent av det som har blitt sagt om Monroe og Kennedy-brødrene etter hans mening ikke er sant. Mona Rae Miracle har hevdet at tanten hennes ikke var imtim med noen av Kennedy-brødrene.
== Ettermæle ==
=== Administrering av dødsboet ===
Da Monroe døde hadde hun rundt 4000 dollar på kontoen. I testamentet sitt hadde hun ført opp pengegaver til familie, venner og ansatte, men på grunn av gjeld, skatt og advokatutgifter var det ikke nok penger til å utbetale disse før på 1970-tallet.Lee Strasberg arvet alle hennes klær og personlige eiendeler, som han ifølge testamentet kunne fordele til hennes venner, kollegaer og andre som stod henne nær. Etter Strasbergs død i 1982 arvet hans tredje kone, Anna, det som var igjen. I oktober 1999 auksjonerte hun en rekke av disse eiendelene bort gjennom en stor auksjon på Christie's. Den totale inntjente summen ble 13 405 785 dollar. Den spesialdesignede Jean Louis-kjolen, som Monroe hadde på seg da hun sang «Happy Birthday, Mr. President» på bursdagsfesten til president John F. Kennedy, ble solgt for rekordhøye 1,26 millioner dollar.I tillegg til å arve alle hennes klær og eiendeler, fikk også Anna Strasberg kontrollen over publiseringsrettighetene og lisensieringen av Monroes bilde. Strasberg startet å selge lisenser til bruk av Monroe-fotografier i 1982, sammen med Los Angeles-advokaten Roger Richman, til alt fra t-skjorter, kaffekopper og dukker. Etter flere år med suksess og stor inntjening, avsluttet Strasberg samarbeidet med Richman i 1996. I stedet ansatte hun Mark Roeslers selskap, CMG Worldwide, til å håndtere Monroes publiseringsrettigheter. I 2000 startet så Strasberg selskapet Marilyn Monroe LLC, som på dette tidspunktet eide alle publiseringsrettighetene til Monroe.Striden om hvem som egentlig har rettighetene til å selge og tjene penger på fotografier av Monroe pågikk i flere år. Strasberg var i rettslig strid med barna til fire fotografer som tok bilder av Monroe mens hun levde. Barna hevdet å ha rett til å lisensiere Monroe-fotografier, og at dette ikke falt eksklusivt til Marilyn Monroe LLC ettersom Monroe var en innbygger i delstaten New York da hun døde. Strasberg og CMG hevdet på sin side at hun var en innbygger tilhørende i California. Forskjellen ligger i at en persons publiseringsrettigheter opphøres etter vedkommende død i New York, mens lovene i California opprettholder disse rettighetene. Sistnevnte gir muligheten for avdødes etterlatte til å tjene penger på lisensavtaler.Barna til den avdøde fotografen Sam Shaw, som selger lisenser til bildene av flere kjendiser gjennom selskapet The Shaw Family Archives Ltd., ble i 2005 saksøkt av Strasberg fordi de hadde solgt et bilde av Monroe til kommersielt bruk. Den 2. mai 2007 avgjorde en dommer i New York i Shaws etterkommeres favør. Det ble slått fast at Monroe ikke la ned krav om publiseringsrettighetene til Shaws bilder mens hun levde, og det var heller ikke spesifisert noe i hennes testamentet om dette. I tillegg ble det poengtert at Monroe døde som en innbygger i New York, og derfor var den statens lover gjeldende.I en separat, men relatert sak, tapte også Strasberg og CMG mot Legends Licensing LLC, et selskap som selger lisenser til Monroe-bildene tatt av fotografene Milton H. Greene, Harold Lloyd og Tom Kelley. Dommen, som ble avgitt 17. mars 2008 i California, påpekte at CMG og Marilyn Monroe LLC ikke eier publiseringsrettighetene til Monroe. Dermed står både Legends Licensing LLC og The Shaw Family Archives Ltd. fritt til å selge lisenser av sine Monroe-bilder.I midten av januar 2011 ble det annonsert at Strasberg hadde solgt Marilyn Monroe LLC til Jamie Salters selskap, Authentic Brands Group.
=== I populærkulturen ===
Som en av de mest kjente kulturpersonlighetene i det det 20. århundre blir Monroe ofte imitert og referert til i populærkulturen. Hun regnes som både et symbol på femininitet, glamour og sex. Historien hennes kan regnes som et symbol for USA i seg selv, ettersom hun både representerer den amerikanske drømmen og den fortapte lille foreldreløse jenta. Hun kan også regnes som et symbol på Hollywood, ettersom hun både representerer glamouren og fallgruvene i filmbyen. Selv om hun også er et symbol på 1950-tallet, er hun ikke fastlåst i dette tiåret. Billy Wilder, som regisserte henne i Gresskar i nød og Noen har det hett, har uttalt: «Unik er et oppbrukt ord, men i hennes tilfelle gjelder det. Det kommer aldri til å komme noen annen som henne, og gudene vet at det har vært mange imitatorer.»Bilde av Monroes ansikt har blitt brukt på frimerker i land som USA, Den demokratiske republikken Kongo, Mali, Tanzania, Montserrat, Gambia og Madagaskar. Det amerikanske frimerket ble utgitt i 1995 og er per 1999 det nest mest solgte minnefrimerket, med bilde av en person, etter at Elvis Presley ble avbildet i 1993. I 1998 ble Monroe kåret til århundrets mest sexy kvinnelige stjerne av Playboy. Året etter ble hun kåret til en av de 100 viktigste menneskene i det 20. århundre av Time og til tidenes sjette største kvinnelige filmlegende av Det amerikanske filminstituttet. I 2005 ble hun kåret til en av århundrets ti største ikoner av Variety. I 2009 ble hun kåret til en av de 40 største filmgudinnene av den britiske utgaven av Glamour. Magasinet beskrev henne som «den ultimate filmgudinnen» og «sannsynligvis verdens mest ikoniske kvinne». Monroe var også den eneste kvinnen på Forbes' topp 13-liste over mesttjenende avdøde kjendiser fra 2001 til 2008.
== Verk ==
=== Filmografi ===
=== Sanger ===
I Ladies of the Chorus (1948) sang hun «The Ladies of the Chorus», «Every Baby Needs a Da Da Daddy» og «Anyone Can Tell I Love You».
I Første tog til Tomahawk (1950) sang hun «Oh! What a Forward Young Man You Are».
I Niagara (1953) sang hun «Kiss».
I Herrer liker blonde piker (1953) sang hun «Two Little Girls from Little Rock», «Bye Bye Baby», «When Love Goes Wrong» og «Diamonds Are a Girl's Best Friend».
I 1953 spilte hun inn «Do It Again».
I De fortaptes elv (1954) sang hun «One Silver Dollar», «Down in the Meadow», «I'm Gonna File My Claim» og «River of No Return».
I Show business (1954) sang hun «After You Get What You Want You Don't Want It», «Heat Wave» og «Lazy».
I 1954 spilte hun inn sangene «A Fine Romance», «She Acts Like a Woman Should» og «You'd Be Surprised» for plateselskapet RCA Records.
I Bus Stop (1956) sang hun «That Old Black Magic».
I Prinsen og korpiken (1957) sang hun «I Found a Dream».
I Noen har det hett (1959) sang hun «Runnin' Wild», «I Wanna Be Loved by You» og «I'm Thru with Love».
I Hurra for kjærligheten! (1960), sang hun «My Heart Belongs to Daddy», «Specialization», «Incurably Romantic» og «Let's Make Love».
I 1962 sang hun «Happy Birthday, Mr. President».
== Priser og nominasjoner ==
== Fotnoter ==
== Referanser ==
=== Litteraturreferanser ===
=== Øvrige referanser ===
== Litteratur ==
Baty, S. Paige (1995). American Monroe: The Making of a Body Politic. University of California Press. ISBN 978-0520088061.
Buskin, Richard (2001). Blonde Heat: The Sizzling Screen Career of Marilyn Monroe. Billboard Books. ISBN 978-0823084142.
Churchwell, Sarah (2004). The Many Lives of Marilyn Monroe. Metropolitan Books. ISBN 978-0805078183.
Conover, David (1981). Finding Marilyn: A Romance. Grosset & Dunlap. ISBN 978-0448120201.
Cramer, Richard Ben (2000). Joe DiMaggio: The Hero's Life. Simon & Schuster. ISBN 978-0684853918.
Doll, Susan (1991). Marilyn: Her Life & Legend. Publications International. ISBN 978-0881768251.
Dougherty, Jim; Van Savage, LC (2001). To Norma Jeane with Love, Jimmie. Beachhouse Books. ISBN 978-1888725513.
Evans, Mike (2004). Marilyn Handbook. M Q Publications. ISBN 978-1840726749.
Goode, James (1986). The Making of The Misfits. Limelight Editions. ISBN 978-0879100650.
Guiles, Fred Lawrence (1969). Norma Jean: The Life of Marilyn Monroe. McGraw-Hill.
Guiles, Fred Lawrence (1984). Legend: The Life and Death of Marilyn Monroe. Stein & Day Pub. ISBN 978-0812829839.
Kotsilibas-Davis, James; Greene, Joshua (2001). Milton's Marilyn. Schirmer/Mosel. ISBN 978-3888148262.
Miller, Arthur (1987). Timebends: A Life. Grove Press. ISBN 978-0802100153.
Miracle, Berniece Baker; Miracle, Mona Rae (1994). My Sister Marilyn. Algonquin Books. ISBN 978-1565120709.
Morgan, Michelle (2007). Marilyn Monroe: Private and Undisclosed. Constable. ISBN 978-1845295240.
Olivier, Laurence (1982). Confessions Of an Actor. Simon and Schuster. ISBN 0-14-006888-0.
Riese, Randall; Hitchens, Neal (1988). The Unabridged Marilyn: Her Life from A to Z. Congdon & Weed, Inc. ISBN 978-0517650752.
Russell, Jane (1986). An Autobiography. Arrow Books, London. ISBN 0-09-949590-2.
Spoto, Donald (1993). Marilyn Monroe: The Biography. HarperCollins. ISBN 978-0060179878.
Staggs, Sam (2000). All About "All About Eve". St. Martin's Press. ISBN 978-0312252687.
Strasberg, Susan (1992). Marilyn and Me: Sisters, Rivals, Friends. Doubleday & Co. ISBN 978-0385403306.
Summers, Anthony (1985). Goddess: The Secret Lives Of Marilyn Monroe. MacMillan. ISBN 978-0026154604.
Taraborrelli, J. Randy (2009). The Secret Life of Marilyn Monroe. Sidgwick & Jackson. ISBN 978-0283070686.
Victor, Adam (1999). The Marilyn Encyclopedia. The Overlook Press. ISBN 978-0879517182.
Vitacco-Robles, Gary (2000). Cursum Perficio: Marilyn Monroe's Brentwood Hacienda. Writers Club Press. ISBN 978-0595749805.
Zolotow, Maurice (1960). Marilyn Monroe. Harcourt Brace & Company.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Marilyn Monroe – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Marilyn Monroe – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Marilyn Monroe på Internet Movie Database
(no) Marilyn Monroe hos Filmfront
(sv) Marilyn Monroe i Svensk Filmdatabas
(da) Marilyn Monroe på Filmdatabasen
(da) Marilyn Monroe på Scope
(fr) Marilyn Monroe på Allociné
(en) Marilyn Monroe på AllMovie
(en) Marilyn Monroe hos Rotten Tomatoes
(en) Marilyn Monroe hos TV Guide
(en) Marilyn Monroe hos The Movie Database
(en) Marilyn Monroe på Apple Music
(en) Marilyn Monroe på Boomplay
(en) Marilyn Monroe på Discogs
(en) Marilyn Monroe på MusicBrainz
(en) Marilyn Monroe på SoundCloud
(en) Marilyn Monroe på Spotify
(en) Marilyn Monroe på Last.fm
(en) Marilyn Monroe på Genius — sangtekster
(en) Marilyn Monroe på AllMusic | James Monroe (født 28. april 1758, død 4. | 6,955 |
https://no.wikipedia.org/wiki/PCB | 2023-02-04 | PCB | ['Kategori:Pekere'] | PCB kan vise til:
PCB – forkortelse for polyklorerte bifenyler, en gruppe industrikjemikalier
PCB – forkortelse for Printed Circuit Board, engelsk for kretskort | PCB kan vise til:
PCB – forkortelse for polyklorerte bifenyler, en gruppe industrikjemikalier
PCB – forkortelse for Printed Circuit Board, engelsk for kretskort | PCB kan vise til: | 6,956 |
null | 2023-02-04 | Ostrakisme | null | null | null | Ostrakisme (gresk: ὀστρακισμός, ostrakismos, fra ostrakon, potteskår) er en tradisjon athenerne brukte når de skulle kvitte seg med en borger som ble ansett som en fare for byens sikkerhet. | 6,957 |
null | 2023-02-04 | Allehelgensaften | null | null | null | thumb|Allehelgensaften er en kristen [[høytid kvelden før allehelgensdag, helgemessen til minne om helgener, martyrer og avdøde. Den norske kirke legger dagen til første søndag i november, mens den ikke-religiøse engelsk-amerikanske varianten av allehelgensaften, halloween, som har røtter i den keltiske høsttakkefesten samhain, feires 31. | 6,958 |
null | 2023-02-04 | Mandag | null | null | null | Mandag er ifølge den internasjonale standarden ISO 8601 den første dagen i uka. På estisk, latvisk, litauisk og kinesisk heter dagen «førstedag». | 6,959 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maniok | 2023-02-04 | Maniok | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Grønnsaker', 'Kategori:Hvite blomster', 'Kategori:Kulturplanter', 'Kategori:Ord og uttrykk fra tupianske språk', 'Kategori:Røde blomster', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2020-04', 'Kategori:Sør-Amerikas flora', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Vortemelkfamilien'] | Maniok (Manihot esculenta) eller kassava er en buskvekst i vortemelkfamilien som kan bli opp til 5 meter høy. Roten er rik på stivelse, og brukes mye i matlaging. Arten kommer opprinnelig fra Sør-Amerika, men har blitt svært populær også i Afrika, og idag er Nigeria verdens største produsent.
Maniok krever lite av jorden den gror i, og kan dyrkes i områder mange andre planter ikke klarer seg. Den holder seg lenge, og bønder beholder gjerne maniokbusker som en sikkerhet mot tørke og matvareknapphet. Tørket maniokrot inneholder 73–85 % karbohydrater, og på verdensbasis er maniokrot den tredje viktigste kilden til karbohydrater.
| Maniok (Manihot esculenta) eller kassava er en buskvekst i vortemelkfamilien som kan bli opp til 5 meter høy. Roten er rik på stivelse, og brukes mye i matlaging. Arten kommer opprinnelig fra Sør-Amerika, men har blitt svært populær også i Afrika, og idag er Nigeria verdens største produsent.
Maniok krever lite av jorden den gror i, og kan dyrkes i områder mange andre planter ikke klarer seg. Den holder seg lenge, og bønder beholder gjerne maniokbusker som en sikkerhet mot tørke og matvareknapphet. Tørket maniokrot inneholder 73–85 % karbohydrater, og på verdensbasis er maniokrot den tredje viktigste kilden til karbohydrater.
== Giftighet ==
Verken bladene eller roten til maniokbusken bør spises rå, fordi de inneholder to cyanogene glykosider: linamarin og lotaustralin. Disse dekomponeres ved hjelp av enzymet linamarase, som også finnes i maniok, og frigjør blåsyre (HCN).
Maniok med toksiske nivå av cyanogeniske glykosider refereres til som bitter, mens maniok med ikke-toksiske nivå refereres til som søt. Denne klassifiseringen er utbredt, selv om forskning ikke har klart å finne en korrelasjon mellom opplevd smak og nivå av toksiner. Variasjonene i toksiner er imidlertid stor. Mens det fra søt maniok kan produseres så lite som 20 milligram cyanid per kilo rot, kan det fra bitter produseres mer enn 50 ganger så mye (1 g/kg). Maniok som har vokst i tørketid er spesielt rik på toksiner.
== Bruksområder ==
=== Matlaging ===
Akkurat som poteten er maniokroten rik på stivelse, uspiselig som rå, og har en mild smak når den er kokt. Som matingrediens kan roten i mange tilfeller erstatte poteten, og den kan både kokes, moses, friteres, bakes, males til mel, og så videre. Og akkurat som det går an å lage potetsprit av poteter, går det an å lage manioksprit av maniokrøtter.
Maniokbladene kan også spises, og har en smak som kan minne om spinat.
=== Bioetanol ===
Flere land, deriblant Thailand og Kina, undersøker potensialet i å bruke maniok som råvare for bioetanol, blant annet fordi busken kan gro i skrinn jord og krever lite næring.
== Se også ==
Kinako
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) maniok i Encyclopedia of Life
(en) maniok i Global Biodiversity Information Facility
(en) maniok hos ITIS
(en) maniok hos NCBI
(en) maniok hos The International Plant Names Index
(en) maniok hos Tropicos
(en) Kategori:Manihot esculenta – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Manihot esculenta – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Manihot esculenta – detaljert informasjon på Wikispecies | thumb|Manihot esculenta | 6,960 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ukedager | 2023-02-04 | Ukedager | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Tid'] | Uken har syv ukedager. De syv ukedagene finnes på mange språk, og navnene har ulik betydning, basert på landenes kulturer og tradisjoner. Man er ikke sikker på hvem som opprinnelig bestemte ukedagenes navn. Det er lett å observere hvordan hedenske navn har påvirket de tidlige kristne. Majoriteten av kristne i verden betrakter søndag som første dagen i uken, mens minoriteten ser lørdagen som hviledagen, etter den mosaiske loven.
I dag, fredag 3. februar 2023 (2023-W05-5), er det uke nummer 5 ifølge ISO 8601, som vi benytter i Norge.
Den moderne uken med syv ukedager kommer opprinnelig fra Kaldea/Babylon (Irak/Iran) eller Egypt, der det fantes religiøse forestillinger om at syv himmellegemer kunne ses røre seg over himmelen som guder som hersket over ulike dager og timer på døgnet. De nåværende ukedagenes navn og ordning kan utledes fra dette. Tallet 7 har sannsynligvis en mytologisk/religiøs opprinnelse eller forestillinger om ulike talls magiske karakter, snarere enn at ukens lengde skulle være en omtrentlig inndeling av måneden i fire deler. Selve ordet «uke» er trolig av gotisk opprinnelse og har ingen direkte astronomisk kopling.
Rekkefølgen på ukedagene fremkommer ved å ordne himmellegemene i rekkefølge etter observert frekvens. Først kommer da månen som bruker litt over 27 dager. Deretter følger Merkur (88 dager), Venus (225 dager), Solen (1 år), Mars (2 år), Jupiter (12 år) og Saturn (30 år). Grekerne tenkte seg at hver time var under innflytelse av sin stjerne, og at hver dag skulle oppkalles etter den stjerne som innledet døgnet. Vi begynner med solen som gir navn til Søndag. Solen hersker da over første, åttende, femtende og toogtyvende time. Nest etter solen kommer Venus i den treogtyvende time, Merkur får den firogtyvende time. Månen hersker da over den femogtyvende time og innleder derfor neste dag. Fortsetter vi slik får vi et heptagram som gir rekkefølgen til våre ukedager. I Norden brukes navnene til de norrøne gudene som har noenlunde samme egenskaper som de gamle greske gudene.
| Uken har syv ukedager. De syv ukedagene finnes på mange språk, og navnene har ulik betydning, basert på landenes kulturer og tradisjoner. Man er ikke sikker på hvem som opprinnelig bestemte ukedagenes navn. Det er lett å observere hvordan hedenske navn har påvirket de tidlige kristne. Majoriteten av kristne i verden betrakter søndag som første dagen i uken, mens minoriteten ser lørdagen som hviledagen, etter den mosaiske loven.
I dag, fredag 3. februar 2023 (2023-W05-5), er det uke nummer 5 ifølge ISO 8601, som vi benytter i Norge.
Den moderne uken med syv ukedager kommer opprinnelig fra Kaldea/Babylon (Irak/Iran) eller Egypt, der det fantes religiøse forestillinger om at syv himmellegemer kunne ses røre seg over himmelen som guder som hersket over ulike dager og timer på døgnet. De nåværende ukedagenes navn og ordning kan utledes fra dette. Tallet 7 har sannsynligvis en mytologisk/religiøs opprinnelse eller forestillinger om ulike talls magiske karakter, snarere enn at ukens lengde skulle være en omtrentlig inndeling av måneden i fire deler. Selve ordet «uke» er trolig av gotisk opprinnelse og har ingen direkte astronomisk kopling.
Rekkefølgen på ukedagene fremkommer ved å ordne himmellegemene i rekkefølge etter observert frekvens. Først kommer da månen som bruker litt over 27 dager. Deretter følger Merkur (88 dager), Venus (225 dager), Solen (1 år), Mars (2 år), Jupiter (12 år) og Saturn (30 år). Grekerne tenkte seg at hver time var under innflytelse av sin stjerne, og at hver dag skulle oppkalles etter den stjerne som innledet døgnet. Vi begynner med solen som gir navn til Søndag. Solen hersker da over første, åttende, femtende og toogtyvende time. Nest etter solen kommer Venus i den treogtyvende time, Merkur får den firogtyvende time. Månen hersker da over den femogtyvende time og innleder derfor neste dag. Fortsetter vi slik får vi et heptagram som gir rekkefølgen til våre ukedager. I Norden brukes navnene til de norrøne gudene som har noenlunde samme egenskaper som de gamle greske gudene.
== Enkel utregning av ukedag ==
Et år som følger etter et normalår (52 uker og én dag), begynner alltid én ukedag senere enn normalåret gjorde.
Et år som følger etter et skuddår (52 uker og to dager), begynner alltid to ukedager senere enn skuddåret gjorde.Ukedagene kan enkelt beregnes (basert på Augustus De Morgans regel):
Ukedagsnr. i den gregorianske kalenderen, udnrg = (døgnnr + år + (år − 1) div 4 − (år − 1) div 100 + (år − 1) div 400 − 2) mod 7 + 1
Ukedagsnr. i den julianske kalenderen (år ≥ 5), udnrj = (døgnnr + år + (år − 1) div 4 + 3) mod 7 + 1
hvor
døgnnr = 1 → 365/366, år er et årstall, div betyr heltallsdivisjon (dvs. at resten etter en divisjon tas ikke med) og mod gir resten etter en heltallsdivisjon.
Ved bruk av serienumre for datoer (bl.a. i regneark) er døgnnr = serienr. for en dato − serienr. for 31/12 året før (eller serienr. for 1/1 samme år + 1).
Begge formlene er enkle å huske når man kjenner skuddårsreglene.
For å finne døgnnr når serienumre ikke brukes, kan en av tabellene under være til hjelp.
eller
eller
Ukedagsnumrene 1, …, 7 tilsvarer henholdsvis ukedagene mandag, …, søndag (som i ISO 8601).
Eksempel: Finn ukedagen for 16. desember 1770 (i den gregorianske kalenderen):
udnrg = ((30,4 × (12 − 1) − (14 − 12) div 7 + 16) + 1770 + (1770 − 1) div 4 + (1770 − 1) div 400 − (1770 − 1) div 100 − 2) mod 7 + 1
udnrg = ((334 − 0 + 16) + 1770 + 1769 div 4 + 1769 div 400 − 1769 div 100 − 2) mod 7 + 1
udnrg = (350 + 1770 + 442 + 4 − 17 − 2) mod 7 + 1
udnrg = (2566 − 19) mod 7 + 1
udnrg = 2547 mod 7 + 1
udnrg = 6 + 1 = 7.
udnrg = ((98967 − 98617) + 1770 + (1770 − 1) div 4 + (1770 − 1) div 400 − (1770 − 1) div 100 − 2) mod 7 + 1
udnrg = (350 + 1770 + 1769 div 4 + 1769 div 400 − 1769 div 100 − 2) mod 7 + 1
udnrg = (350 + 1770 + 442 + 4 − 17 − 2) mod 7 + 1
udnrg = (2566 − 19) mod 7 + 1
udnrg = 2547 mod 7 + 1
udnrg = 6 + 1 = 7.
Så Ludwig van Beethoven ble født søndag 16. desember 1770 (3. søndag i advent).
== Ukedager på ulike språk ==
Liste over ukedager på ulike språk:
== Når uken begynner ==
Se også «Andre systemer» i «Ukenummer».
== Referanser ==
== Se også ==
Ukenummer (for å se ukedager i starten og slutten av et år)
ISO 8601
Søndagsbokstav
Påskeformelen
Solsyklus
Gyldentall | Uken har syv ukedager. De syv ukedagene finnes på mange språk, og navnene har ulik betydning, basert på landenes kulturer og tradisjoner. | 6,961 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bischofshofen | 2023-02-04 | Bischofshofen | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:47°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Salzburg', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-06', 'Kategori:Østerrikestubber'] | Bischofshofen er en by med ca. 10 000 innbyggere i den østerrikske delstaten Salzburg. Den er hovedstad i distriktet St. Johann (regionen Pongau), og ligger 547 moh.
| Bischofshofen er en by med ca. 10 000 innbyggere i den østerrikske delstaten Salzburg. Den er hovedstad i distriktet St. Johann (regionen Pongau), og ligger 547 moh.
== Historie ==
På begynnelsen av 700-tallet e.Kr. ble det anlagt et kloster her av Rupert, biskopen av Worms. Derav første del av navnet på byen. I år 1151 dukker første gang betegnelsen "hofen" opp.
== Severdigheter ==
I dag er Bischofshofen mest kjent som et av stedene som arrangerer den tysk-østerrikske hoppuka.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Bischofshofen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Turistinformasjon | Bischofshofen er en by med ca. 10 000 innbyggere i den østerrikske delstaten Salzburg. | 6,962 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vanlig_nepe | 2023-02-04 | Vanlig nepe | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Grønnsaker', 'Kategori:Korsblomstfamilien', 'Kategori:Kulturplanter', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-03'] | Vanlig nepe (Brassica rapa ssp. rapa) er en underart av bondekål og tilhører korsblomstfamilien. Nepe eller matnepe brukes som regel som betegnelse om de varianter som spises av mennesker. De som dyrkes for å brukes som dyrefôr kalles turnips.
I Norge dyrkes neper i hele landet. I Nord-Norge brukes gjerne den gule målselvnepe, mens man andre steder bruker sorter som er helt hvite. | Vanlig nepe (Brassica rapa ssp. rapa) er en underart av bondekål og tilhører korsblomstfamilien. Nepe eller matnepe brukes som regel som betegnelse om de varianter som spises av mennesker. De som dyrkes for å brukes som dyrefôr kalles turnips.
I Norge dyrkes neper i hele landet. I Nord-Norge brukes gjerne den gule målselvnepe, mens man andre steder bruker sorter som er helt hvite. | Vanlig nepe (Brassica rapa ssp. rapa) er en underart av bondekål og tilhører korsblomstfamilien. | 6,963 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tirsdag | 2023-02-04 | Tirsdag | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Dager i uken'] | Tirsdag er den andre dagen i arbeidsuka, mellom mandag og onsdag, ifølge ISO 8601, den internasjonale standarden for skrivemåte og utveksling av data om dato og tid. På estisk, latvisk, litauisk, ungarsk, kinesisk og alle slaviske språk heter dagen «andredag».
I enkelte land, deriblant USA, regnes tirsdag som den tredje dagen i uka. Det samme var tilfelle i Norge fram til 1973 da kalenderen begynte å følge arbeidsuka med mandag som første dag i uka og søndag som siste dag. Også i henhold til hebraisk og muslimsk kalender er tirsdag den tredje ukedagen. Navnet for tirsdag på bl.a. hebraisk, arabisk, gresk, portugisisk og islandsk er «tredjedag».
I den romerske kalenderen ble tirsdagen kalt diēs Mārtis på latin, «(den romerske krigsguden) Mars' dag», og det heter den fremdeles på nesten alle de språkene som stammer fra latin: martedì, mardi, dimarts, martes, marți, margis, merdi, osv. Betegnelsen ble også lånt inn i albansk (e martë) og de keltiske språkene (f.eks. walisisk dydd Mawrth og skotsk-gælisk Dimàirt). Krigsguden Mars ble oversatt til krigsguden Ty, hvorav bokmål og dansk tirsdag, nynorsk tysdag, færøysk týsdagur, svensk tisdag og engelsk Tuesday. Denne betegnelsen ble lånt inn i en rekke uralske språk, jf. kvensk og finsk tiistai, sørsamisk dæjsta, umesamisk dïjstahkka, pitesamisk dijstak, lulesamisk dijstahka og nordsamisk disdat (ved siden av maŋŋebárga).
| Tirsdag er den andre dagen i arbeidsuka, mellom mandag og onsdag, ifølge ISO 8601, den internasjonale standarden for skrivemåte og utveksling av data om dato og tid. På estisk, latvisk, litauisk, ungarsk, kinesisk og alle slaviske språk heter dagen «andredag».
I enkelte land, deriblant USA, regnes tirsdag som den tredje dagen i uka. Det samme var tilfelle i Norge fram til 1973 da kalenderen begynte å følge arbeidsuka med mandag som første dag i uka og søndag som siste dag. Også i henhold til hebraisk og muslimsk kalender er tirsdag den tredje ukedagen. Navnet for tirsdag på bl.a. hebraisk, arabisk, gresk, portugisisk og islandsk er «tredjedag».
I den romerske kalenderen ble tirsdagen kalt diēs Mārtis på latin, «(den romerske krigsguden) Mars' dag», og det heter den fremdeles på nesten alle de språkene som stammer fra latin: martedì, mardi, dimarts, martes, marți, margis, merdi, osv. Betegnelsen ble også lånt inn i albansk (e martë) og de keltiske språkene (f.eks. walisisk dydd Mawrth og skotsk-gælisk Dimàirt). Krigsguden Mars ble oversatt til krigsguden Ty, hvorav bokmål og dansk tirsdag, nynorsk tysdag, færøysk týsdagur, svensk tisdag og engelsk Tuesday. Denne betegnelsen ble lånt inn i en rekke uralske språk, jf. kvensk og finsk tiistai, sørsamisk dæjsta, umesamisk dïjstahkka, pitesamisk dijstak, lulesamisk dijstahka og nordsamisk disdat (ved siden av maŋŋebárga).
== Se også ==
Feitetirsdag
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Tuesday – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Tirsdag er den andre dagen i arbeidsuka, mellom mandag og onsdag, ifølge ISO 8601, den internasjonale standarden for skrivemåte og utveksling av data om dato og tid. På estisk, latvisk, litauisk, ungarsk, kinesisk og alle slaviske språk heter dagen «andredag». | 6,964 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Onsdag | 2023-02-04 | Onsdag | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dager i uken'] | Onsdag (norrønt: óðinsdagr, «Odins dag») er ukas tredje dag i land som regner mandag som ukens første dag. Norge har onsdag vært ukas tredje dag siden 1. januar 1973, og den er ifølge den internasjonale standarden ISO 8601 ukas tredje dag.
I norsk, svensk, dansk, engelsk og nederlandsk har dagen navn etter den norrøne guden Odin, Odins dag. På de fleste språk som stammer fra latin har dagen oppkalt etter dies Mercurii, «Merkurs dag», som henviser til den romerske guden Merkur. På tysk heter dagen «Mittwoch», som direkte oversatt betyr midtuke eller midt i uka. Dette erstattet i middelalderen Wodenstag som var oppkalt etter Odin. Tilsvarende betegnelse brukes også på islandsk, «miðvikudagur», og færøysk, «mikudagur». I de fleste slaviske språk har dagen navn som henviser til at dagen er "i midten", for eksempel russisk среда sredá. På arabisk, hebraisk, persisk, gresk og portugisisk (quarta-feira) er onsdag oppkalt etter «den fjerde». I estisk, latvisk og litauisk er dagen oppkalt etter dag nummer tre, noe som også gjelder kinesisk 星期三 (xīngqīsān).
Dagen blir også kalt lillelørdag. Tidligere var det vanlig at tjenestefolk fikk fri onsdagskvelden som kompensasjon for arbeid i helgene. Da arrangerte herskapet gjerne middagsselskap som krevde at tjenestefolkene var til stede. Onsdag ble dermed dagen tjenestefolk kunne gå på dans, kafé og treffe andre i hyggelig samvær, aktiviteter man gjerne forbinder med lørdagskvelden. Derav navnet lillelørdag. Den samme betegnelsen brukes også i Sverige (svensk: lillördag) og i Finland (finsk: pikkulauantai). På dansk brukes «Lille lille fredag» eller «Lille torsdag» som betegnelse for en festlig onsdag.
| Onsdag (norrønt: óðinsdagr, «Odins dag») er ukas tredje dag i land som regner mandag som ukens første dag. Norge har onsdag vært ukas tredje dag siden 1. januar 1973, og den er ifølge den internasjonale standarden ISO 8601 ukas tredje dag.
I norsk, svensk, dansk, engelsk og nederlandsk har dagen navn etter den norrøne guden Odin, Odins dag. På de fleste språk som stammer fra latin har dagen oppkalt etter dies Mercurii, «Merkurs dag», som henviser til den romerske guden Merkur. På tysk heter dagen «Mittwoch», som direkte oversatt betyr midtuke eller midt i uka. Dette erstattet i middelalderen Wodenstag som var oppkalt etter Odin. Tilsvarende betegnelse brukes også på islandsk, «miðvikudagur», og færøysk, «mikudagur». I de fleste slaviske språk har dagen navn som henviser til at dagen er "i midten", for eksempel russisk среда sredá. På arabisk, hebraisk, persisk, gresk og portugisisk (quarta-feira) er onsdag oppkalt etter «den fjerde». I estisk, latvisk og litauisk er dagen oppkalt etter dag nummer tre, noe som også gjelder kinesisk 星期三 (xīngqīsān).
Dagen blir også kalt lillelørdag. Tidligere var det vanlig at tjenestefolk fikk fri onsdagskvelden som kompensasjon for arbeid i helgene. Da arrangerte herskapet gjerne middagsselskap som krevde at tjenestefolkene var til stede. Onsdag ble dermed dagen tjenestefolk kunne gå på dans, kafé og treffe andre i hyggelig samvær, aktiviteter man gjerne forbinder med lørdagskvelden. Derav navnet lillelørdag. Den samme betegnelsen brukes også i Sverige (svensk: lillördag) og i Finland (finsk: pikkulauantai). På dansk brukes «Lille lille fredag» eller «Lille torsdag» som betegnelse for en festlig onsdag.
== Symbolsk betydning ==
I kristen tradisjon er onsdagen forbundet med forrådelsen av Jesus Kristus. Derfor er dagen i mange kristne kirker, for eksempel den ortodokse kirke, regnet som fastedag.
I astrologisk overtro står onsdagen i planeten Merkurs tegn og har symbol ☿ (latin: dies Mercurii).
== Referanser == | Onsdag (norrønt: óðinsdagr, «Odins dag»)«onsdag», Bokmålsordboka er ukas tredje dag i land som regner mandag som ukens første dag. Norge har onsdag vært ukas tredje dag siden 1. | 6,965 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Torsdag | 2023-02-04 | Torsdag | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dager i uken'] | Torsdag er i Norge ukas fjerde dag (etter endring fra 1. januar 1973), og oppkalt etter den norrøne guden Tor. Ifølge romersk kalender er torsdagen dies Jovis, oppkalt etter Jupiter.
Ifølge europeisk standard (ISO 8601) er det årets torsdager som avgjør ukenummeret: uke 1 blir definert som uka som inneholder årets første torsdag, og så videre.
Etter folketradisjonen skulle torsdagen være en dag da skjulte makter var særlig nær menneskenes verden. Mange slags arbeid kunne ikke gjøres på torsdag, for eksempel å spinne. Samtidig kunne torsdagen brukes til å komme i kontakt med det overnaturlige og dermed øke menneskenes krefter. I En natt i Nordmarken gjenforteller Peter Chr. Asbjørnsen tre sagn om skjulte skatter som kan oppdages når en graver en torsdagsnatt.
| Torsdag er i Norge ukas fjerde dag (etter endring fra 1. januar 1973), og oppkalt etter den norrøne guden Tor. Ifølge romersk kalender er torsdagen dies Jovis, oppkalt etter Jupiter.
Ifølge europeisk standard (ISO 8601) er det årets torsdager som avgjør ukenummeret: uke 1 blir definert som uka som inneholder årets første torsdag, og så videre.
Etter folketradisjonen skulle torsdagen være en dag da skjulte makter var særlig nær menneskenes verden. Mange slags arbeid kunne ikke gjøres på torsdag, for eksempel å spinne. Samtidig kunne torsdagen brukes til å komme i kontakt med det overnaturlige og dermed øke menneskenes krefter. I En natt i Nordmarken gjenforteller Peter Chr. Asbjørnsen tre sagn om skjulte skatter som kan oppdages når en graver en torsdagsnatt.
== Referanser == | Torsdag er i Norge ukas fjerde dag (etter endring fra 1. januar 1973)Forskning. | 6,966 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fredag | 2023-02-04 | Fredag | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dager i uken'] | Fredag er dagen som kommer etter torsdag og før lørdag. I de land som etter den internasjonale standarden ISO 8601 har innført mandag som første dag i uka, er dagen den femte i uka. I slaviske språk kalles fredag derfor «femtedagen» (kroatisk petak, slovakisk piatok, lånord i ungarsk som pentek).Fredag er den sjette dagen i de landene som etter abrahamittisk tradisjon har søndag som ukas første dag. I mange land er det den siste dagen i en normal skole- og arbeidsuke.
Fredag blir regnet for å være oppkalt etter Frigg, Odins hustru og mor til Balder, alternativt Frøya eller Frøy. Ordet kom alt på 300-tallet inn i germanske språk som et lånord fra latin dies Veneris.Inspirert av gresk «Afrodites dag» ble fredag i den romerske kalenderen «Venus' dag», dies Veneris, som er lett gjenkjennelig i moderne romanske språk som fransk vendredi og italiensk venerdí - mens portugisisk danner unntak ved å kalle fredag sexta-feira (= sjettedagen, dvs. sjette dag med liturgisk feiring).
I kristen tradisjon er fredagen forbundet med Kristi korsfestelse på langfredag. Derfor var fredagen i katolsk tid en fastedag, og denne betegnelsen har overlevd på Island, der fredag fremdeles kalles föstudagur.I eldre norsk folketro var fredag en ulykkesdag. I nyere tid er spesielt fredag den 13. knyttet til overtro og frykt for uhell og ulykker. Forsikringsselskapenes statistikk avkrefter imidlertid at det er noe hold i dette.
| Fredag er dagen som kommer etter torsdag og før lørdag. I de land som etter den internasjonale standarden ISO 8601 har innført mandag som første dag i uka, er dagen den femte i uka. I slaviske språk kalles fredag derfor «femtedagen» (kroatisk petak, slovakisk piatok, lånord i ungarsk som pentek).Fredag er den sjette dagen i de landene som etter abrahamittisk tradisjon har søndag som ukas første dag. I mange land er det den siste dagen i en normal skole- og arbeidsuke.
Fredag blir regnet for å være oppkalt etter Frigg, Odins hustru og mor til Balder, alternativt Frøya eller Frøy. Ordet kom alt på 300-tallet inn i germanske språk som et lånord fra latin dies Veneris.Inspirert av gresk «Afrodites dag» ble fredag i den romerske kalenderen «Venus' dag», dies Veneris, som er lett gjenkjennelig i moderne romanske språk som fransk vendredi og italiensk venerdí - mens portugisisk danner unntak ved å kalle fredag sexta-feira (= sjettedagen, dvs. sjette dag med liturgisk feiring).
I kristen tradisjon er fredagen forbundet med Kristi korsfestelse på langfredag. Derfor var fredagen i katolsk tid en fastedag, og denne betegnelsen har overlevd på Island, der fredag fremdeles kalles föstudagur.I eldre norsk folketro var fredag en ulykkesdag. I nyere tid er spesielt fredag den 13. knyttet til overtro og frykt for uhell og ulykker. Forsikringsselskapenes statistikk avkrefter imidlertid at det er noe hold i dette.
== Se også ==
Fredag den 13.
== Referanser == | Fredag er dagen som kommer etter torsdag og før lørdag. I de land som etter den internasjonale standarden ISO 8601 har innført mandag som første dag i uka, er dagen den femte i uka. | 6,967 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Manchester_United | 2023-02-04 | Manchester United | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1878', 'Kategori:Manchester United', 'Kategori:Mesterliga-vinnere', 'Kategori:Sport i England i 1878', 'Kategori:WDL error'] | Manchester United Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Premier League. Klubben ble stiftet i 1878, under navnet Newton Heath LYR Football Club, og ble valgt inn i The Football League i 1892. I 1902 fikk klubben sitt nåværende navn. «The Red Devils», som er kallenavnet til Manchester United, har siden 1910 spilt hjemmekampene sine på Old Trafford i Manchester.
Manchester United er en av de mestvinnende klubbene i England, med i alt 66 trofeer. De har flest ligamesterskap i den engelske ligaen med 20 titler. De har vunnet FA-cupen 12 ganger, ligacupen fem ganger og de har også rekorden for vunnede FA Community Shield med 21 seire, inkludert delinger. Klubben har vunnet Mesterligaen tre ganger, kun slått av Liverpool FC i England og av seks øvrige europeiske lag. I tillegg har de vunnet Europaligaen, Cupvinnercupen, UEFA Super Cup, Intercontinental Cup og VM i fotball for klubblag en gang. I 1999 ble Manchester United den første engelske klubben som vant The Treble – Premier League, FA-cupen og Mesterligaen i samme sesong.
1958 krevde München-ulykken livet av åtte av spillerne i Manchester United. I 1968 ble klubben, under manager Matt Busbys ledelse, den første engelske fotballklubben til å vinne Serievinnercupen. Manageren fra november 1986 til juli 2013, Alex Ferguson, vant 38 titler med klubben. Klubben ble under Alex Fergusons managertid et av Englands mestvinnende fotballag.
Manchester United er en av de rikeste og mest populære klubbene i verden. Klubben var i juli 2011, rangert i Forbes som verdens mest verdifulle sportsklubb, med en estimert verdi på 1,86 milliarder USD (10,88 milliarder NOK). Klubben kom på tredje plass i Forbes oversikt for klubbinntekter i 2018 med en inntekt på 6,5 milliarder kroner. Klubben ble introdusert på London Stock Exchange i 1991, men ble kjøpt opp av Malcolm Glazer i mai 2005 i en handel som verdsatte klubben til nesten 800 millioner GBP (7,29 milliarder NOK).
For 2017-18 sesongen hadde Manchester United Europas høyeste totale tilskuertall på hjemmekamper i ligaen med 1 424 544. Gjennomsnittlig kom 74 976 på hver hjemmekamp; det tredje høyeste snittet i Europa bak Borussia Dortmund og Bayern München.
| Manchester United Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Premier League. Klubben ble stiftet i 1878, under navnet Newton Heath LYR Football Club, og ble valgt inn i The Football League i 1892. I 1902 fikk klubben sitt nåværende navn. «The Red Devils», som er kallenavnet til Manchester United, har siden 1910 spilt hjemmekampene sine på Old Trafford i Manchester.
Manchester United er en av de mestvinnende klubbene i England, med i alt 66 trofeer. De har flest ligamesterskap i den engelske ligaen med 20 titler. De har vunnet FA-cupen 12 ganger, ligacupen fem ganger og de har også rekorden for vunnede FA Community Shield med 21 seire, inkludert delinger. Klubben har vunnet Mesterligaen tre ganger, kun slått av Liverpool FC i England og av seks øvrige europeiske lag. I tillegg har de vunnet Europaligaen, Cupvinnercupen, UEFA Super Cup, Intercontinental Cup og VM i fotball for klubblag en gang. I 1999 ble Manchester United den første engelske klubben som vant The Treble – Premier League, FA-cupen og Mesterligaen i samme sesong.
1958 krevde München-ulykken livet av åtte av spillerne i Manchester United. I 1968 ble klubben, under manager Matt Busbys ledelse, den første engelske fotballklubben til å vinne Serievinnercupen. Manageren fra november 1986 til juli 2013, Alex Ferguson, vant 38 titler med klubben. Klubben ble under Alex Fergusons managertid et av Englands mestvinnende fotballag.
Manchester United er en av de rikeste og mest populære klubbene i verden. Klubben var i juli 2011, rangert i Forbes som verdens mest verdifulle sportsklubb, med en estimert verdi på 1,86 milliarder USD (10,88 milliarder NOK). Klubben kom på tredje plass i Forbes oversikt for klubbinntekter i 2018 med en inntekt på 6,5 milliarder kroner. Klubben ble introdusert på London Stock Exchange i 1991, men ble kjøpt opp av Malcolm Glazer i mai 2005 i en handel som verdsatte klubben til nesten 800 millioner GBP (7,29 milliarder NOK).
For 2017-18 sesongen hadde Manchester United Europas høyeste totale tilskuertall på hjemmekamper i ligaen med 1 424 544. Gjennomsnittlig kom 74 976 på hver hjemmekamp; det tredje høyeste snittet i Europa bak Borussia Dortmund og Bayern München.
== Historie ==
Tradisjonelt er United en av de største klubbene i England, og laget har hatt tre suksessrike perioder, under Ernest Mangnall i 1900-årene, i 1950- og 1960-årene under Matt Busby, og i 1990-årene var det Alex Ferguson. Bortsett fra disse suksessene, er den mest betydningsfulle hendelsen i klubbens historie flyulykken i München, hvor åtte av klubbens spillere døde og flere havnet på sykehus over lengre tid.Ferguson var manager fra 1986 til sommeren 2013, og klubben har siden 1990 dominert engelsk fotball med tolv seriemesterskap, fem FA-cupmesterskap, fire ligacupmesterskap og to Mesterliga-seiere i 1999 og i 2008. Klubbens mest suksessrike sesong var 1998/99, da de ble det første og eneste laget som har vunnet The Treble, som vil si å vinne FA Premier League, FA-cupen og Mesterligaen i samme sesong, takket være Ole Gunnar Solskjær og Teddy Sheringham som sikret seier mot Bayern München på overtid på Camp Nou I 2005 kvalifiserte Manchester United seg for gruppespill i Mesterligaen for tiende år på rad, og slo dermed rekorden som Rosenborg fra Norge tidligere holdt. Klubben har vært i finaler i de viktige europeiske turneringene fem ganger – i Serievinnercupen i 1968, Cupvinnercupen i 1991 og Mesterligaen i 1999, 2008, 2009 og 2011.
=== Tidlige år (1878–1945) ===
Klubben ble dannet som Newton Heath Lancashire & Yorkshire Railway Football Club (forkortet Newton Heath LYR FC) av en gruppe jernbanearbeidere i Manchester i 1878. Navnet ble snart forkortet til Newton Heath. De var grunnleggende medlemmer av Football Alliance i 1889 og sluttet seg til The Football League i 1892 da den slo seg sammen med Football Alliance.Klubben stod overfor konkurs i 1902, men ble reddet av John Henry Davies, som betalte klubbens gjeld. Samtidig forandret han klubbens farger fra gult og grønt til rødt og hvitt. 28. april 1902 omdøpte de nye eierne klubben til Manchester United Football Club, og Davies ble klubbpresident.
United vant ligaen i 1908 og 1911, samt FA-cupen i 1909, og med finansiell assistanse fra Davies flyttet de til et nytt stadion på Old Trafford i 1910.
Laget slet i mellomkrigstiden, og da andre verdenskrig begynte, hadde de 70 000 pund i gjeld.
=== Busby-årene (1945–1969) ===
Matt Busby ble utnevnt til manager i 1945 og tok da en helt ny innfallsvinkel til sin jobb. Han sluttet seg til spillerne på treningene i tillegg til å utføre administrative oppgaver. Han hadde umiddelbar suksess, da klubben endte på andreplass i ligaen i 1947 og vant FA-cupfinalen i 1948. Dette ble starten på en periode da laget holdt et stabilt, høyt nivå. Etter fire andreplasser og en fjerdeplass vant laget ligaen i 1951/52-sesongen, for første gang på 41 år.
Busby innførte en politikk som gikk ut på å hente inn spillere fra ungdomslaget så ofte som mulig, og laget vant ligaen i 1956 med en gjennomsnittsalder på bare 22. Det unge laget fikk kallenavnet Busby Babes, og året etter vant de ligaen igjen og nådde FA-cupfinalen, der de tapte for Aston Villa. De ble også det første engelske laget som deltok i Europacupen, der de kom til semifinalen.En tragedie knuste laget sesongen etterpå, da flyet som transporterte laget hjem fra en europacupkamp krasjet ved avgang etter å ha fylt drivstoff i München. Flyulykken i München 6. februar 1958 krevde livet til åtte spillere og femten andre passasjerer. Der var snakk om at klubben skulle trekke seg fra sesongens turneringer, men assistentmanager Jimmy Murphy tok over som manager mens Matt Busby ble behandlet for skadene han hadde fått i ulykken, og klubben fortsatte å spille med sitt reservelag. De nådde FA-cupfinalen igjen, hvor de tapte for Bolton Wanderers.
Busby bygget opp et nytt lag på begynnelsen av 1960-årene og hentet inn spillere som Denis Law og Pat Crerand. Laget vant FA-cupfinalen i 1963, og vant så ligaen i 1965 og 1967 og Europacupen i 1968. Dette laget var kjent for å inneholde tre fotballspillere som har blitt kåret til årets fotballspiller i Europa – Bobby Charlton, George Best, og Denis Law. Busby trakk seg som manager i 1969, og ble erstattet av reservelagstrener og tidligere United-spiller Wilf McGuinness.
=== 1969–1986 ===
United slet med å erstatte Busby, og laget hadde problemer under Wilf McGuiness og Frank O'Farrell før Tommy Docherty ble manager på slutten av 1972. Docherty, eller «the Doc», reddet United fra nedrykk den sesongen, men klubben rykket ned i 1974. De rykket imidlertid opp igjen på første forsøk, og nådde FA-cupfinalen i 1976, men ble slått av Southampton. De kom til finalen igjen i 1977 og slo Liverpool, og hindret sine motstandere fra å fullføre en «treble», som United klarte i 1999 som første engelske klubb. Til tross for denne suksessen, og hans popularitet blant supporterne, ble Docherty sparket kort tid etter finalen da det ble kjent at han hadde hatt en affære med fysioterapeutens kone.Dave Sexton erstattet Docherty som manager sommeren 1977, og fikk laget til å spille i en mer defensiv formasjon. Denne stilen var upopulær blant fansen, som var vant med angrepsfotballen som ble foretrukket av Docherty og Busby. Etter å ha mislykkes i å vinne ett eneste trofé, fikk Sexton sparken i 1981.Han ble erstattet av Ron Atkinson, som umiddelbart brøt den britiske overgangsrekorden ved å hente inn Bryan Robson fra West Bromwich Albion. Atkinson bygget et spennende lag med nye spillere som Jesper Olsen og Gordon Strachan, som spilte sammen med egne juniorspillere som Norman Whiteside og Mark Hughes. United vant FA-cupen i 1983 og 1985, og var store favoritter til å vinne ligaen i 1985/86-sesongen etter å ha vunnet sine ti første kamper. De ledet med ti poeng over sine rivaler så tidlig som i oktober. Laget kollapset imidlertid, og United endte på fjerdeplass. Den dårlige formen fortsatte inn i den neste sesongen, og med United på kanten av nedrykk fra toppdivisjonen, fikk Atkinson sparken.
=== Alex Ferguson-epoken (1986–2013) ===
==== 1986–1999 ====
Alex Ferguson erstattet Atkinson og ledet klubben til en 11.-plass i sin første sesong. Den påfølgende sesongen (1987/88), endte United på andreplass, da Brian McClair ble den første United-spilleren siden George Best til å score 20 ligamål i en sesong.
Men ting var i ferd med å gå forferdelig galt. Mange av Fergusons nye spillere nådde ikke forventningene til fansen, i tillegg til at Ferguson kvittet seg med populære spillere som Paul McGrath og Gordon Strachan, og United slet skikkelig gjennom 1989. Det ble spekulert i om at Ferguson ville få sparken i begynnelsen av 1990, men en seier i tredje runde i FA-cupen holdt sesongen i live og United gikk videre og vant hele turneringen, uten å spille en eneste hjemmekamp.United vant Cupvinnercupen i 1990/91, da de slo de spanske seriemesterne Barcelona i finalen. Den følgende sesongen var en skuffelse for United, da en svak avslutning gjorde at de tapte seriemesterskapet til Leeds United.
Ankomsten til Eric Cantona i november 1992 gav klubben en viktig vitamininnsprøytning, og de fullførte 1992/93-sesongen som mestere for første gang siden 1967. De vant «The Double» (ligaen og FA-cupen samme sesong) for første gang sesongen etterpå. Ligaen ble vunnet overlegent, med 92 poeng etter 42 kamper, mens Chelsea ble beseiret 4-0 i finalen i FA-cupen Den legendariske manageren og klubbpresidenten, Matt Busby, døde samme sesong, 20. januar 1994.
I 1994-95 fikk Cantona åtte måneders suspensjon for å ha sparket en tilskuer, og da de tapte sine to siste kamper, endte United på andreplass i ligaen,og de tapte også finalen i FA-cupen, 0-1 mot Everton. Ferguson gjorde så mange supportere rasende ved å selge nøkkelspillere som Paul Ince, Mark Hughes og Andrej Kantsjelskis og erstatte dem med spillere fra klubbens ungdomslag, de såkalte Fergies fledglings. De nye spillerne – deriblant fremtidige storspillere som David Beckham, Gary Neville, Paul Scholes og Nicky Butt – gjorde det overraskende godt, og den tidligere Liverpool-spilleren Alan Hansen måtte bite i seg kommentarene om at «man vinner ingenting med barn» da United vant «The Double» igjen i 1995/96. Serien ble vunnet med en grei margin etter at laget på et øyeblikk lå 12 poeng bak Newcastle United, som avsluttet sesongen på andreplass. Liverpool ble beseiret 1-0 i finalen i FA-cupen, etter et sent vinnermål av Eric Cantona.
United vant ligaen igjen i 1997, men Cantona sjokkerte igjen fansen ved å gi seg med fotball i en alder av 31 år, flere år tidligere enn spillere flest. De startet den følgende sesongen godt, men resultatene var preget av en rekke skader, og de endte sesongen på andreplass, ett poeng bak mestrene Arsenal. Mesterligaen gikk heller ikke så bra, og de røk ut i kvartfinalen mot AS Monaco fra Frankrike.
1998/99 var den mest suksessrike sesongen i klubbens historie, da United ble den første engelske klubben til å vinne «The Treble» – ligaen, FA-cupen og Mesterligaen i samme sesong. Finalen var spesiell da United lå under 1–0 med ett minutt igjen å spille, men to mål i tilleggstiden, inkludert seiersmålet av Ole Gunnar Solskjær, gav dem seieren over Bayern München. Solskjærs mål markerte høydepunktet i Uniteds historie. Ferguson ble adlet for sitt bidrag til britisk fotball etter dette.
==== Etter «The Treble» (1999–) ====
Manchester United vant ligaen med stor margin i 2000 og 2001, men pressen så disse sesongene som mislykkede da de ikke klarte å vinne europacupen. Ferguson adopterte mer defensive taktikker for å gjøre United vanskeligere å slå i Europa, men det var ikke vellykket, og United endte sesongen på tredjeplass i 2002. De vant ligaen igjen den etterfølgende sesongen (2002/03), og startet den følgende sesongen godt, men formen falt dramatisk da Rio Ferdinand fikk en åtte måneders suspensjon for å ha latt være å møte på en dopingkontroll.
Til tross for at klubben brukte millioner av pund på spissene Alan Smith, Wayne Rooney og Louis Saha, ble 2004/05-sesongen kjennetegnet av måltørke. En rekke 0–0-kamper etterlot tidlig United bak Arsenal og Chelsea, og de endte sesongen på tredjeplass. Skuffelsen ble enda større da United ble det første laget som har tapt en FA-cupfinale på straffespark, da Arsenal vant etter at kampen endte 0–0. At United nærmest utspilte Arsenal i hele kampen, gjorde tapet enda bitrere. Utenfor banen var saken det var mest snakk om, muligheten for at klubben kunne bli overtatt av amerikaneren Malcolm Glazer.2005/06-sesongen skulle bli nok en sesong hvor håpet om ligagull tidlig ble knust. En rekke dårlige opptredener på høsten førte til at Chelsea fikk et stort forsprang, og dette klarte United aldri å ta igjen. Laget tok seg riktig nok til finalen i Ligacupen, hvor Wigan ble slått 4-0. Midtveis i sesongen ble Nemanja Vidic og Patrice Evra kjøpt inn, men begge hadde tilpasningsproblemer. De skulle imidlertid snart vise seg å være gode investeringer. Slutten av sesongen huskes kanskje best for et stadig dårligere forhold mellom Ferguson og Ruud van Nistelrooy, som kulminerte med at sistnevnte ble solgt til Real Madrid sommeren 2006.
Etter salget av Ruud van Nistelrooy og kun Michael Carrick inn døra på Old Trafford, var det ikke mange som hadde trodd at Chelsea, med nyervervelsene Andrij Sjevtsjenko og Michael Ballack, skulle fravristes ligatittelen i 2006/2007 heller. United hadde imidlertid andre tanker, og viste gjennom stort sett hele sesongen glitrende form. Spesielt Cristiano Ronaldo utmerket som den største helten og drev mang et forsvar til vanvidd med sine finter, mål og målgivende pasninger. Sesongen kulminerte med ligagull, og en rekke minneverdige kamper. 7-1-seieren mot Roma i kvartfinalen i Mesterligaen vil for alltid stå som et skoleeksempel på hvordan United ønsker å spille fotball. Forøvrig tapte United FA-cupfinalen mot Chelsea etter ekstraomganger, mens AC Milan ble for sterke i semifinalen i Mesterligaen.
Manchester United var et av de ledende lagene i Europa i 2008. United vant Premier League i siste serierunde, og deretter Mesterligaen etter en forrykende 1-1 kamp mot Chelsea. Edwin van der Sar ble helten da han reddet Nicolas Anelkas skudd i straffesparkkonkurransen. En stor del av æren for den flotte sesongen skal Uniteds portugisiske diamant, Cristiano Ronaldo, ha. Dessuten var forsvaret til United nærmest prikkfritt denne sesongen, noe som har gjorde at United var den klubben som slapp inn færrest mål i ligaen.Sesongen 2008/2009 startet noe vaklende, men nok en gang skulle Uniteds forsvar, og ikke minst keeper van der Sar utgjøre den største forskjellen mellom topplagene. VM i fotball for klubblag ble vunnet i desember etter 1-0 seier mot LDU Quito fra Ecuador, og i ligaen holdt United buret rent i elleve kamper på rad, noe som er ny rekord i engelsk fotball. Til tross for at United tapte mange poeng mot de sterkeste utfordrerne, kunne ligaseier nummer 18 feires før siste kamp. Liverpool var sterke utfordrere, men spilte for mange uavgjorte kamper mot antatt svakere lag. Uniteds «reservelag» vant ligacupen, noe som gir håp om at det kan komme flere unge talenter opp fra egne rekker om ikke lenge. På slutten av sesongen kom 17-årige Federico Macheda i fokus da han ble matchvinner i to nøkkelkamper i ligaen mot Aston Villa og Sunderland. Cristiano Ronaldo var ikke like strålende som i sesongen før, og etterhvert ble det synlige gnisninger mellom portugiseren og manager Ferguson. I hjemmekampen mot Manchester City viste Ronaldo seg frem fra sin minst sympatiske side da han tydelig gestikulerte og ristet på hodet i protest mot at Ferguson byttet ham ut. Samtidig satte dette fart i ryktene om at Ronaldo allerede var på god vei til Real Madrid. I Mesterligaen tok United seg til finalen i Roma, men spilte adskillige hakk under pari og tapte fortjent mot Barcelona, som stilte med en Lionel Messi i storform.
=== Overtakelsen til Malcolm Glazer ===
14. juni 2005 øket Malcolm Glazer sin aksjeandel i klubben til 97,3 %, nok til full kontroll i tillegg til å ta den av børsen. 22. juni 2005 tok han klubben formelt av børsen. Klubben var regnet som den mest finansielt suksessrike i England, før deres nye amerikanske eier overførte enorm gjeld på klubben. 7. juni utnevnte han sine sønner Joel Glazer og Avram Glazer som ikke-utøvende direktører, samtidig som Roy Gardner trakk seg fra formannskapet. Hans sønner er forventet å bli involvert i driften av klubben.Grupper av United-fans har flere ganger protestert mot overtakelsen. En gruppe supportere har dannet en ny klubb kalt FC United of Manchester, som vil spille i North West Counties Leagues andre divisjon i 2005/06-sesongen. Shareholders United har valgt en annen strategi, og ønsker å danne et Phoenix-fond, der en samler midler for å overta klubben på et senere tidspunkt. De frykter at Glazer kun ønsker å tjene penger på klubben.Alex Ferguson ga seg som manager i 2013, etter at klubben hadde vunnet sitt 20. seriegull. Etter det gikk klubben gjennom en tyngre periode, med færre titler og hyppigere managerskifter. Louis van Gaal ble klubbens første utenlandske manager men måtte gå i 2016, tidligere Chelsea-trener José Mourinho ledet klubben til Europaliga-tittelen 2017, og Ole Gunnar Solskjær ble ansatt som midlertidig manager etter at Jose Mourinho ble sparket 19. desember 2018.
== Meritter ==
Manchester United har vunnet totalt 66 trofeer og har rekorden for flest vunnede engelske ligamesterskap med 20.
== Kjente spillere ==
Harry Stafford 1896–1903
Charlie Roberts 1903–1913
Alec Bell 1903–1913
Dick Duckworth 1903–1915
Billy Meredith 1906–1921
Jack Silcock 1916–1934
Alfred Steward 1920–1932
Johnny Carey 1936–1953
John Aston 1946–1954
Roger Byrne 1949–1958
Dennis Viollet 1950–1962
Duncan Edwards 1952–1958
Bill Foulkes 1952–1970
Tommy Taylor 1953–1958
Bobby Charlton 1956–1973
Shay Brennan 1957–1970
Noel Cantwell 1960–1967
Nobby Stiles 1960–1971
David Herd 1961–1968
Denis Law 1962–1973
David Sadler 1963–1968
Pat Crerand 1963–1972
George Best 1963–1974
Brian Kidd 1963–1974
John Aston jr. 1965–1972
Alex Stepney 1966–1978
Sammy McIlroy 1971–1982
Martin Buchan 1972–1983
Lou Macari 1973–1984
Steve Coppell 1975–1982
Gordon McQueen 1977–1985
Bryan Robson 1981–1994
Norman Whiteside 1983–1989
Gordon Strachan 1984–1989
Mark Hughes 1983–1995
Lee Martin 1987–1994
Steve Bruce 1987–1996
Brian McClair 1987–1998
Lee Sharpe 1988–1996
Paul Ince 1989–1995
Gary Pallister 1989–1998
Ryan Giggs 1990–2014
Denis Irwin 1990–2002
Andrej Kantsjelskis 1990–1995
Peter Schmeichel 1991–1999
Eric Cantona 1992–1997
Gary Neville 1992–2011
Roy Keane 1993–2006
David Beckham 1993–2003
Andy Cole 1994–2002
Paul Scholes 1994–2013
Phil Neville 1994–2005
Wes Brown 1996–2011
Ole Gunnar Solskjær 1996–2008
Teddy Sheringham 1997–2001
John O'Shea 1998–2011
Dwight Yorke 1998–2002
Jaap Stam 1998–2002
Fabien Barthez 2000–2004
Laurent Blanc 2001–2003
Juan Sebastián Verón 2001–2003
Ruud van Nistelrooy 2001–2006
Rio Ferdinand 2002–2014
Cristiano Ronaldo 2003–2009
Wayne Rooney 2004–2017
Edwin van der Sar 2005–2011
Nemanja Vidić 2006–2014
Patrice Evra 2006–2014
Dimitar Berbatov 2008–2012
Javier Hernández 2010–2015
David de Gea 2011-
Robin van Persie 2012–2015
Zlatan Ibrahimovic 2016–2018
Marcus Rashford 2015–
=== Norske spillere for Manchester United ===
Ronny Johnsen (1996–2002)
Ole Gunnar Solskjær (1996–2007)
Henning Berg (1997–2000)
Erik Nevland (1998–2000)
Magnus Wolff Eikrem (2006–2010)
Joshua King (2008–2013)
Etzaz Hussain (2009–2011)
Mats Møller Dæhli (2010–2013)
== Resultater, rekorder og kapteiner ==
Alle treningskamper på 1980-tallet, 1990-tallet, 2000-tallet
Manchester Uniteds lagkapteiner
Full oversikt over Manchester Uniteds rekorder.
== Resultater sesongene 1990/91–2020/21 ==
== Manchester Uniteds managere ==
Oppdatert per 9. mai 2021. Kun obligatoriske kamper.
Overskriftsforklaring - tabellNasjonalitet
Fra – Første år som Manchester United-manager.
Til – Siste år som Manchester United-manager.
K – Antall kamper som Manchester United-manager.
S – Antall seire som Manchester United-manager.
U – Antall uavgjorte kamper som Manchester United-manager.
T – Antall tap som Manchester United-manager.
MF – Antall mål for Manchester United med manageren.
MM – Antall mål mot Manchester United med manageren.
Seier% – Seiersprosent for Manchester United med manageren.
Trofeer – Trofeer vunnet av Manchester United med manageren.Forkortelser(n/a) = Informasjon ikke tilgjengeligNoter
=== Assisterende managere ===
== Spillerstall ==
Oppdatert 31. januar 2023
=== Utlånte spillere ===
== Referanser ==
David Moyes sin nye stab
== Litteraturliste ==
Hamil, Sean (2008). «Case 9: Manchester United: the Commercial Development of a Global Football Brand». I Chadwick, Simon; Arth, Dave. International Cases in the Business of Sport. Oxford: Butterworth-Heinemann. ISBN 978-0-7506-8543-6.
== Eksterne lenker ==
=== Offisielle ===
(ko) Offisielt nettsted
(en) Manchester United FC – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
United-forum
Den offisielle skandinaviske supporterklubben
Oversikt over spillere for United
=== Uavhengige medialenker ===
Manchester Evening News
Man. United på SportNetwork.net
Man. United på Football365
Man. United på 4thegame.com
Manchester United – Premierleague.com
klubbnyheter fra Carling.com
Alle målscorere, resultater, lagoppstillinger gjennom tidene
Komplett liste og illustrasjoner av alle draktene Man. United har benyttet | | styreleder = Joel og Avram Glazer| | 6,968 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_skandinaviske_myntunion | 2023-02-04 | Den skandinaviske myntunion | ['Kategori:1873 i Danmark', 'Kategori:1873 i Norge', 'Kategori:1873 i Sverige', 'Kategori:1875 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1873', 'Kategori:Internasjonalt samarbeid', 'Kategori:Politikk i 1873', 'Kategori:Skandinavia', 'Kategori:Valutaunioner'] | Den skandinaviske myntunion (SMU) (fra 1873 for Sverige og Danmark, 1875 for Norge, til 1914 reelt og 1972 formelt) var en monetær union mellom de tre skandinaviske landene, basert på gullstandard. Myntunionen innebar faste vekslingskurser mellom medlemslandenes valutaer, samt at hver av de tre valutaene var gyldig betalingsmiddel i alle tre landene. Både mynter og sedler var konvertible til gull i henhold til en gullmyntfot på 0,403 gram gull per krone.
| Den skandinaviske myntunion (SMU) (fra 1873 for Sverige og Danmark, 1875 for Norge, til 1914 reelt og 1972 formelt) var en monetær union mellom de tre skandinaviske landene, basert på gullstandard. Myntunionen innebar faste vekslingskurser mellom medlemslandenes valutaer, samt at hver av de tre valutaene var gyldig betalingsmiddel i alle tre landene. Både mynter og sedler var konvertible til gull i henhold til en gullmyntfot på 0,403 gram gull per krone.
== Overblikk ==
Konvensjonen om den skandinaviske myntunion ble uten særlig motstand vedtatt av den svenske og av den danske nasjonalforsamlingen, og trådte i kraft den 27. mai 1873.Den norske regjeringen ønsket at også Norge skulle tiltre unionen, men et knapt flertall i Stortinget avviste konvensjonen den 8. mai 1873. Norge var på den tiden i personalunion med Sverige, men hadde utstrakt indre selvstyre og derunder fulgte kontroll over egen valuta. Derfor kunne Stortinget avgjøre norsk medlemskap i myntunionen, til forskjell fra andre utenrikspolitiske anliggende. Først to år senere, den 16. oktober 1875, vedtok Stortinget at Norge skulle tiltre konvensjonen ved en tilleggskonvensjon.
Konvensjonen innebar en overgang fra sølvstandard og til gullstandard, og for Norges del et skifte i regnesystem: fra tolvtallsystemet til titallsystemet.
Før myntunionen hadde Sverige hatt riksdaler og skilling, som ble byttet ut med svenske kroner og øre. Danske kroner og øre erstattet rigsbankdaler og skilling. Da Norge ble med var norske kroner og øre allerede innført, men var kombinert i noen få år med speciedaler og skilling. Enkelte norske mynter var f.eks. pålydende 10 kr / 2½ SP, eller 1 kr / 30 Sk.
I 1905 ble unionen mellom Norge og Sverige oppløst, men dette hadde ingen innvirkning på samarbeidet i myntunionen. Det som veltet myntunionen var i stedet innføringen av papirmyntfot og trykking av danske og norske pengesedler under pari fra 1915, og utbruddet av den 1. verdenskrig med preging av danske og norske mynter i jern fra 1917. Jernmyntene ble riktignok fremstilt med hjemmel i en tilleggsbestemmelse til myntunionen, men ble fra 1924 ikke godtatt som betalingsmiddel i Sverige, som hadde en sterkere økonomi og gjenopprettet gullstandarden i 1924. Formelt sett ble myntunionen først opphevet i 1972.
Islandske kroner er en avledning av danske kroner, og ble innført etter at landet fikk suverenitet i 1918.
== Den internasjonale bakgrunnen for unionen ==
På midten av 1800-tallet var europeiske nasjonaløkonomer og politikere opptatt å fremme frihandel, og derfor lette de etter virkemidler innenfor pengepolitikken som kunne bidra til å lette verdenshandelen. Tre viktige eksempler på slike virkemidler var å opprette myntunioner og endre grunnlaget for regnesystem og metallstandard.
=== Regnesystem: fra tolvtall- til titallsystem ===
Utover 1800-tallet valgte stadig flere land å innføre titallsystemet som regnesystem, slik Frankrike hadde gjort allerede i 1799, i revolusjonsperioden. Dette skjedde parallelt med en økende standardisering av måleenheter for vekt og lengde.De europeiske valutaene brukte på dette tidspunktet en rekke forskjellige regnesystem. For eksempel var den norske spesiedaleren delt i fem ort, som igjen var delt i 24 skilling, mens den danske rigsdaleren var delt på følgende måte: 1 rigsdaler = 6 mark, 1 mark = 16 skilling, 1 skilling = 12 penning.
Titallssystem ble av dets tilhengere ansett for å være enklere å håndtere enn f.eks. tolvtallssystemet. Og ved en standardisering av regnesystem ønsket man å gjøre omregninger mellom ulike lands valutaer enklere.
=== Metallstandard: overgang til gull ===
Utover 1800-tallet endret stadig flere lands valutaer sin metallstandard fra sølv til gull.
Metallstandard innebar at man knyttet verdien av en valuta direkte til markedsverdien av ett eller flere typer metall, ved å la mynter inneholde en viss mengde metall som de seddelutgivende bankene forpliktet seg til å veksle sedler inn i. Dette ble vurdert som fordelaktig da prisene på edelmetall ble ansett for å være mer stabile enn prisene på andre typer varer. Denne antatte stabiliteten skulle bidra til å styrke folks tillit til penger.
Fram til starten av 1870-tallet var bare Storbritannia knyttet til gullstandarden, mens andre lands valutaer lå enten på sølvstandard eller bimetallisme (her: både gull og sølv). Utover på 1860-tallet ble det økende enighet blant nasjonaløkonomer om at en ren gullstandard hadde fordeler framfor alternativene. De mente at gullprisen holdt seg mer stabil enn sølvprisen, og at gullets høye verdi per mengde vekt bidro til lavere omkostninger ved pengeoverføringer.Da den tyske regjeringen etter samlingen i 1871 bestemte seg for å gå fra sølv- og over til gullstandard, opplevde myndighetene i de skandinaviske landene et press for å gjøre det samme. Økonomer i Skandinavia fryktet at sølvprisen ville synke idet tyskerne gikk over til gull, og de var redde for at man kunne tape store penger dersom de skandinaviske landene ikke gjennomførte overgangen så raskt som mulig.
=== Myntunioner ===
Et tredje virkemiddel for å bedre verdenshandelen var opprettelsen av myntunioner. På 1800-tallet kunne myntunioner etableres ved at deltakerlandene knyttet sine valutaer til samme regne- og metallsystem. Det var ikke nødvendig med et felles bank- og pengevesen.
Myntunioner ble ansett av økonomer for å være av stor nytte for internasjonal handel, da de i likhet med innføringen av gullstandard kunne redusere transaksjonskostnader. Tanker om myntunioner hadde vært luftet helt siden 1500-tallet, men fikk aktualitet først etter at Frankrike, sammen med Belgia, Italia og Sveits, dannet Den latinske myntunion (LMU) basert på francen i 1865.I forlengelse av LMU drøftet økonomer i flere land mulighetene for å opprette en universell myntunion. Mange mente at francen var et godt utgangspunkt for et slikt samarbeid. Den norske økonomen og politikeren Ole Jacob Broch var en av disse. Men drømmen om en verdensmynt fikk en alvorlig knekk med Frankrikes nederlag mot Preussen i 1871. Med fransk gull finansierte det nyopprettede tyske rike en overgang til gullstandard og samlet sine åtte ulike valutaer, men uten å sette forholdet mellom marken og gull slik at en lett kunne regne det om til franc. Dermed stod man i en situasjon hvor ingen av de store verdensvalutaene (dollaren, francen, marken og pundet) stod i et gunstig omregningsforhold til hverandre.
== Den skandinaviske bakgrunnen for unionen ==
== Stortingets nei til unionen i 1873 ==
== Skandinavismens betydning for opprettelsen av den skandinaviske myntunion ==
Den skandinaviske myntunionen blir ofte trukket fram som et eksempel på et av få konkrete resultater av det politiske samarbeidet i Skandinavia på 1800-tallet. Den svenske historikeren Krim Talia hevder skandinavismens betydning for opprettelsen av SMU er blitt overvurdert i litteraturen, og mener at opprettelsen av unionen først og fremst var knyttet til økonomiske argumenter. Talia skriver at selv om SMU ikke sprang ut fra skandinavismen som sådan, ble skandinavismen likevel brukt som et retorisk virkemiddel for opprettelsen av unionen av nasjonaløkonomer, som først og fremst anså unionen som et økonomisk gode.
== Se også ==
Myntsystem
Skandinavisme
Sølvskatten
Den latinske myntunion
Euroen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Om myntunionen fra Dokpro
Foredrag om myntunionen fra Norges Bank (død lenke)
Den pengepolitiske situasjonen i Skandinavia på 1800-tallet
Thomas Larson – Valutaunion | Den skandinaviske myntunion (SMU) (fra 1873 for Sverige og Danmark, 1875 for Norge, til 1914 reelt og 1972 formelt) var en monetær union mellom de tre skandinaviske landene, basert på gullstandard. Myntunionen innebar faste vekslingskurser mellom medlemslandenes valutaer, samt at hver av de tre valutaene var gyldig betalingsmiddel i alle tre landene. | 6,969 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Quincy_Adams | 2023-02-04 | John Quincy Adams | ['Kategori:Alumni fra Universitetet i Leiden', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Diplomater fra USA', 'Kategori:Dødsfall 23. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1848', 'Kategori:Fødsler 11. juli', 'Kategori:Fødsler i 1767', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Quincy', 'Kategori:Senatorer fra Massachusetts', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:USAs presidenter', 'Kategori:USAs utenriksministre'] | John Quincy Adams (født 11. juli 1767, død 23. februar 1848) var USAs sjette president (1825–1829). Han var sønn av John Adams, som var USAs andre president. Før han ble president var han minister i Russland og Storbritannia og utenriksminister under James Monroe. I 1831 ble han valgt inn i representantenes hus i Kongressen, til nå den eneste presidenten som har sittet der etter sin presidentperiode. Adams var også den første – og frem til George W. Bush 176 år senere den eneste – president som hadde en far som også hadde vært president.
| John Quincy Adams (født 11. juli 1767, død 23. februar 1848) var USAs sjette president (1825–1829). Han var sønn av John Adams, som var USAs andre president. Før han ble president var han minister i Russland og Storbritannia og utenriksminister under James Monroe. I 1831 ble han valgt inn i representantenes hus i Kongressen, til nå den eneste presidenten som har sittet der etter sin presidentperiode. Adams var også den første – og frem til George W. Bush 176 år senere den eneste – president som hadde en far som også hadde vært president.
== Tidlig karriere ==
Adams var født i Braintree i Massachusetts i en del av byen som etterhvert ble byen Quincy. John Quincy Adams' fødested, nå del av Adams National Historical Park, er åpen for publikum. Det er også nærliggende Abigail Adams Cairn, som markerer stedet hvor han sju år gammel så slaget ved Bunker Hill fra.
Som barn tilbrakte Adams mye tid i Europa, hvor han fikk sin grunnleggende utdannelse ved anerkjente institusjoner som universitetet i Leiden, mens han fulgte sin far som var amerikansk utsending i Frankrike (1778–79) og Nederland (1780). Han returnerte til Amerika og tok eksamen ved Harvard College i 1787. Han startet som skrankeadvokat og startet praksis i Boston. George Washington utnevnte ham som utsending til Nederland (1794–96) og Portugal (1796). Hans far utnevnte ham til utsending i Preussen (1797–1801). Mens han var i utlandet, giftet han seg med Louisa Catherine Johnson, datter av en amerikansk handelsmann.
Etter dette reiste Adams tilbake til Quincy. Han startet sin politiske karriere i 1802 da han ble valgt til senatet i Massachusetts. Adams lyktes ikke som føderalistenes kandidat til representantenes hus samme år. Han ble valgt til senatet som føderalist og satt der fra 4. mars 1803 til 8. juni 1808, brøt med føderalistene og ble republikaner.
Adams var utsending til Russland fra 1809 til 1814, på vei til St. Petersburg seilte skipet innom Norge og han møtte amerikanske skipsmannskap som var kapret av norske kaperbåter. Adams var rystet over forholdene for sine kaprede landsmenn i Christianssand. Han var hovedforhandler i den amerikanske delegasjonen ved Gent-traktaten i 1814 og utsending i Storbritannia fra 1815 til 1817.
Han ble så utenriksminister i president James Monroes regjering fra 1817 til 1825. Han hadde en sentral rolle i overtagelsen av Florida og i å hindre USA i å bli avhengig av England. Han ble til tider kalt «den ensomme ulv» siden han ofte gikk mot majoriteten. Men ofte valgte likevel Monroe å stole på Adams' råd. Som utenriksminister fremforhandlet han Adams-Onis-traktaten og hjalp til med å utvikle monroedoktrinen som advarte europeiske nasjoner mot å blande seg inn i saker på den vestlige halvkule.
== Valget i 1824 ==
Adams stilte mot tre andre i presidentvalget i 1824. Ingen hadde majoriteten av valgmannsstemmene. Representantenes hus droppet den med lavest antall stemmer, Henry Clay, som gav sin støtte til Adams. Adams utropte så Clay til utenriksminister, til sinte klager fra Andrew Jackson som beskyldte Adams for korrupte avtaler og sverget at han skulle stille mot ham i 1828.
== President 1825-1829 ==
=== Politikk ===
Adams var president fra 4. mars 1825 til 4. mars 1829. I løpet av denne tiden arbeidet han med å utvikle det amerikanske system som bestod av et føderalt system av veier, kanaler, broer, fyrtårn og universiteter. Han og Clay satte sammen et nytt parti, Det nasjonalrepublikanske partiet, men det slo aldri til i Statene. Han ble beseiret av Jackson i presidentvalget 1828.
De fleste av hans initiativer ble nedstemt i kongressen av tilhengere av Jackson som fremdeles var rasende for valget i 1824.
=== Regjeringen ===
=== Utnevnelser til høyesterett ===
Adams utnevnte ingen dommere til høyesteretten.
=== Nye stater ===
Ingen nye stater under Adams.
== Senere liv ==
Fremfor å pensjonere seg vant Adams valget som nasjonalistisk republikaner til representantenes hus der han satt fra 1831 til han døde. Han var styreformann i industrikomitéen (i de 22.-26., 28. og 29. kongressene), komitéen for indianske saker (i den 27. kongressen) og utenrikskomiteen (også den 27. kongressen).
Han klarte ikke å vinne valget til guvernør i Massachusetts i 1834. Adams representerte i 1841 Amistad-afrikanerne i høyesterett og lyktes i argumentasjonen om at afrikanerne som hadde tatt kontroll over et spansk skip hvor de ble holdt som ulovlige slaver, ikke skulle returneres til Spania, men sendes hjem som frie mennesker.
Adams' sønn, Charles Francis, hadde også en politisk karriere.
Adams døde av hemorrhagisk hjerneslag den 23. februar 1848 i Capitol-bygningen i Washington, D.C.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bemis, Samuel Flagg. John Quincy Adams and the Foundations of American Foreign Policy. vol 1 (1949), the standard biography
Bemis, Samuel Flagg. John Quincy Adams and the Union (1956), vol 2. Pulitzer prize.
Michael F. Holt; The Rise and Fall of the American Whig Party: Jacksonian Politics and the Onset of the Civil War. 1999
Nagel, Paul C. John Quincy Adams: A Public Life, a Private Life (1999)
Remini, Robert V. John Quincy Adams (2002) short
=== Primære kilder ===
Butterfield, L. H. et al., eds., The Adams Papers (1961- ). Multivolume letterpress edition of all letters to and from major members of the Adams family, plus their diaries; still incomplete.[1]
== Eksterne lenker ==
(en) John Quincy Adams – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) John Quincy Adams – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) John Quincy Adams hos Amerikas forente staters kongress' biografiske kartotek
(en) John Quincy Adams hos American National Biography
(en) John Quincy Adams hos The Peerage
(en) 4. juli 1821, tale på nasjonaldagen
(en) Tiltredelsestalen
(en) John Quincy Adams biografi
(en) Unitarian Universalist internettside – artikkel om John Quincy Adams
(en) Armigerous American Presidents Series
(en) Biografi fra Det hvite hus Arkivert 15. juni 2006 hos Wayback Machine. Wikiquote: John Quincy Adams – sitater | John Quincy Adams (født 11. juli 1767, død 23. | 6,970 |
https://no.wikipedia.org/wiki/L%C3%B8rdag | 2023-02-04 | Lørdag | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dager i uken'] | For Ian McEwans roman Lørdag, se Lørdag (roman).Lørdag er i Norge ukas sjette og nest siste dag (etter endring gjort fra den 1. januar 1973). Lørdagen inngår i helga, og ses derfor normalt på som en dag for avslapping.
Navnet «lørdag» kommer av det norrøne laugardagr («vaskedag» - der med vasking menes å bade i elv eller et vann), som også har gitt opphav til nynorsk laurdag, islandsk laugardagur og færøysk leygardagur. Det nordiske ordet for lørdag er også innlånt i flere uralske språk, jf. f.eks. kvensk lauvantai, finsk lauantai, sørsamisk laav(v)adahke, umesamisk lávvuodahkka, pitesamisk lávvodak, lulesamisk lávvodahka og nordsamisk lávvardat eller lávvordat.
I jødisk tradisjon er lørdagen kjent som ukas siste dag, og dagen for sabbat som betyr hvile. Sabbat går igjen i navnet for lørdag på en rekke språk, deriblant alle romanske språk (med former som sabato, sábado, sâmbătă, sabide, sada, sonda, samedi, dissabte, osv.) og alle slaviske språk (med former som sobota, subota, сабота, osv.), i tillegg til bl.a. østsamisk (sueʹvet), gresk (Σάββατο), ungarsk (szombat) og tysk (Samstag ved siden av Sonnabend). Fra gammelt av startet dagene ved solnedgang, da det ikke fantes klokker. Den jødiske sabbaten (hviledagen) regnes derfor fra solnedgang fredag kveld til solnedgang lørdag kveld.
Ifølge den romerske kalenderen er lørdagen Saturns dag (diēs Sāturnī), derav navnet på bl.a. engelsk (Saturday), nederlandsk (zaterdag), albansk (e shtunë) og alle keltiske språk (f.eks. skotsk-gælisk Disathairne og walisisk dydd Sadwrn).
| For Ian McEwans roman Lørdag, se Lørdag (roman).Lørdag er i Norge ukas sjette og nest siste dag (etter endring gjort fra den 1. januar 1973). Lørdagen inngår i helga, og ses derfor normalt på som en dag for avslapping.
Navnet «lørdag» kommer av det norrøne laugardagr («vaskedag» - der med vasking menes å bade i elv eller et vann), som også har gitt opphav til nynorsk laurdag, islandsk laugardagur og færøysk leygardagur. Det nordiske ordet for lørdag er også innlånt i flere uralske språk, jf. f.eks. kvensk lauvantai, finsk lauantai, sørsamisk laav(v)adahke, umesamisk lávvuodahkka, pitesamisk lávvodak, lulesamisk lávvodahka og nordsamisk lávvardat eller lávvordat.
I jødisk tradisjon er lørdagen kjent som ukas siste dag, og dagen for sabbat som betyr hvile. Sabbat går igjen i navnet for lørdag på en rekke språk, deriblant alle romanske språk (med former som sabato, sábado, sâmbătă, sabide, sada, sonda, samedi, dissabte, osv.) og alle slaviske språk (med former som sobota, subota, сабота, osv.), i tillegg til bl.a. østsamisk (sueʹvet), gresk (Σάββατο), ungarsk (szombat) og tysk (Samstag ved siden av Sonnabend). Fra gammelt av startet dagene ved solnedgang, da det ikke fantes klokker. Den jødiske sabbaten (hviledagen) regnes derfor fra solnedgang fredag kveld til solnedgang lørdag kveld.
Ifølge den romerske kalenderen er lørdagen Saturns dag (diēs Sāturnī), derav navnet på bl.a. engelsk (Saturday), nederlandsk (zaterdag), albansk (e shtunë) og alle keltiske språk (f.eks. skotsk-gælisk Disathairne og walisisk dydd Sadwrn).
== Referanser ==
== Litteratur ==
Johan Fritzner: «Om Lørdagshelg i Norge før og efter Reformationen», i Historisk Tidsskrift 1871. | Lørdag er i Norge ukas sjette og nest siste dag (etter endring gjort fra den 1. januar 1973). | 6,971 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8ndag | 2023-02-04 | Søndag | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dager i uken'] | Søndag er siden 1973 blitt regnet som den siste dagen i uken ifølge standarden ISO 8601, som også Norge har gjort til formell norm. Dette er den internasjonale sivile standarden. Likevel er søndagen alltid første dag i uken i ekklesiastisk sammenheng, det være seg i jødedommen, kristendommen eller islam. Likevel holder troende jøder sabbaten (lørdag) for å være den syvende dagen.
Ifølge kristen tradisjon og lov om helligdager og helligdagsfred er alle søndager helligdag i Norge og en dag for hvile. Den representerer Kristi oppstandelse på den tredje dagen (første påskedag) og er derfor den viktigste fest- og gudstjenestedagen i de fleste kristne kirker. Søndagen som helligdag eller festdag har rot tilbake til soldyrkelse som var vanlig i både babylonsk, egyptisk og senere romersk kultur. Søndag som en kristen høytid ble innført av den romersk-katolske kirke i år A.D. 336.
Under den pietistiske kong Christian 6. ble det på 1730-tallet innført kirketvang i Danmark-Norge på søn- og helligdager, og forbud mot teaterforestillinger.Navnet «søndag» kommer av norrønt sunnudagr («solens dag»), som også har gitt opphav til nynorsk sundag (ved siden av søndag) og islandsk/færøysk sunnudagur. Den germanske betegnelsen på søndag er lånt inn i finsk som sunnuntai, og er selv en oversettelse av det latinske diēs Sōlis. På vestgermanske språk finner vi former som Sunday, Sonntag, zondag, Sendai, söndai, saandi, osv. Den latinske betegnelsen er innlånt i de brittonske språkene, med former som walisisk dydd Sul (jf. haul «sol»). I de språkene som stammer fra latin, er imidlertid betegnelsen erstattet av «Herrens dag»: duminică, domenica, dumengia, domingo, diumenge, dimanche, osv.
En måned som har søndag som sin første ukedag, vil få en fredag den 13.
| Søndag er siden 1973 blitt regnet som den siste dagen i uken ifølge standarden ISO 8601, som også Norge har gjort til formell norm. Dette er den internasjonale sivile standarden. Likevel er søndagen alltid første dag i uken i ekklesiastisk sammenheng, det være seg i jødedommen, kristendommen eller islam. Likevel holder troende jøder sabbaten (lørdag) for å være den syvende dagen.
Ifølge kristen tradisjon og lov om helligdager og helligdagsfred er alle søndager helligdag i Norge og en dag for hvile. Den representerer Kristi oppstandelse på den tredje dagen (første påskedag) og er derfor den viktigste fest- og gudstjenestedagen i de fleste kristne kirker. Søndagen som helligdag eller festdag har rot tilbake til soldyrkelse som var vanlig i både babylonsk, egyptisk og senere romersk kultur. Søndag som en kristen høytid ble innført av den romersk-katolske kirke i år A.D. 336.
Under den pietistiske kong Christian 6. ble det på 1730-tallet innført kirketvang i Danmark-Norge på søn- og helligdager, og forbud mot teaterforestillinger.Navnet «søndag» kommer av norrønt sunnudagr («solens dag»), som også har gitt opphav til nynorsk sundag (ved siden av søndag) og islandsk/færøysk sunnudagur. Den germanske betegnelsen på søndag er lånt inn i finsk som sunnuntai, og er selv en oversettelse av det latinske diēs Sōlis. På vestgermanske språk finner vi former som Sunday, Sonntag, zondag, Sendai, söndai, saandi, osv. Den latinske betegnelsen er innlånt i de brittonske språkene, med former som walisisk dydd Sul (jf. haul «sol»). I de språkene som stammer fra latin, er imidlertid betegnelsen erstattet av «Herrens dag»: duminică, domenica, dumengia, domingo, diumenge, dimanche, osv.
En måned som har søndag som sin første ukedag, vil få en fredag den 13.
== Referanser ==
== Se også ==
Ukedager.
Ukenummer.
Søndagsbokstav. | Søndag er siden 1973 blitt regnet som den siste dagen i uken ifølge standarden ISO 8601, som også Norge har gjort til formell norm. Dette er den internasjonale sivile standarden. | 6,972 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Martin_Van_Buren | 2023-02-04 | Martin Van Buren | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 24. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1862', 'Kategori:Fødsler 5. desember', 'Kategori:Fødsler i 1782', 'Kategori:Guvernører i New York', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Columbia County i New York', 'Kategori:Personer fra USA av nederlandsk opphav', 'Kategori:Senatorer fra New York', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:USAs presidenter', 'Kategori:USAs utenriksministre', 'Kategori:USAs visepresidenter'] | Martin Van Buren (korrekt nederlandsk skrivemåte egentlig Martin van Buren) (født 5. desember 1782, død 24. juli 1862) var USAs åttende president. Han var den første presidenten som ble født etter at uavhengighetserklæringen ble underskrevet, den første uten engelsk bakgrunn, og den eneste president som ikke har hatt engelsk som morsmål.
| Martin Van Buren (korrekt nederlandsk skrivemåte egentlig Martin van Buren) (født 5. desember 1782, død 24. juli 1862) var USAs åttende president. Han var den første presidenten som ble født etter at uavhengighetserklæringen ble underskrevet, den første uten engelsk bakgrunn, og den eneste president som ikke har hatt engelsk som morsmål.
== Biografi ==
Van Buren ble født i Kinderhook, New York, 30 km sør for Albany, delstatshovedstaden. Hans tipp-tipp-oldefar Cornelis kom til den nye verden i 1631 fra Nederland. Martins far var Abraham Van Buren (17. februar 1737–8. april 1817), bonde og populær vertshuseier. Hans mor var Maria Hoes (27. februar 1743–16. februar 1817) som også hadde barn fra et tidligere ekteskap.
Van Buren gikk på offentlige skoler og Kinderhook Academy. I 1796 startet han jusstudiene og fullførte sine forberedelser i 1802 i New York hvor han studerte under William Peter van Ness. I 1803 startet han som skrankeadvokat og fortsatte en aktiv og vellykket praksis i 25 år.
Advokatpraksisen hans gjorde ham finansielt uavhengig og la veien åpen for hans politiske engasjement. Politikken i New York var spesielt bitter og personlig etter 1800, året da Thomas Jefferson ble valgt, og føderalistpartiet falt. Republikanerne var delt i tre fraksjoner: tilhengere av George Clinton (og senere hans nevø De Witt Clinton), Robert R. Livingston og Aaron Burr. Føderalistenes kontroll etter 1799 var avhengig av koalisjon med en av disse gruppene. Van Buren allierte seg med Clinton-fraksjonen og var varamann fra Columbia County fra 1808 til 1813 da han ble fjernet. I 1812 gikk han inn i statssenatet og ble medlem av retten for oppretting av feil, den høyeste domstolen i New York før 1847.
== Tidlig politisk karriere ==
=== Staten New York ===
Hans karriere i senatet i New York dekket to perioder (1812–1820). I 1815 ble han statens justisminister, et embete han hadde mens han fremdeles var medlem av senatet (frem til 1819). Da ble han erstattet for å gjøre plass for en føderalist. Han hadde allerede i 1808 flyttet fra Kinderhook til Hudson og i 1816 flyttet han videre til Albany hvor han fortsatt bodde da han gikk inn i regjeringen til Jackson i 1829.
Som medlem av statens senat støttet han den britisk-amerikanske krig i 1812 og skrev forslaget til klassifiseringsvedtaket for innrullering av frivillige. Han brøt med De Witt Clinton i 1813, men var likefullt for Clintons plan i 1817 for Erie-kanalen. Hans holdning mot slaveri viste seg gjennom en resolusjon i januar 1820 som gikk mot at Missouri skulle innlemmes som slavestat. Samme år ble han valgt til valgmann til presidentvalget. Det er på dette tidspunktet at Van Burens forbindelse med den såkalte «maskinpolitikken» begynte. Han var et ledende medlem av «Albany-regentene», en gruppe politikere som i mer enn en generasjon kontrollerte politikken i New York og som med sin store makt påvirket den nasjonale politikken, og som gjorde mer enn andre grupperinger til å gjøre «bytte-systemet» til en anerkjent prosedyre i nasjonale, statlige og lokale affærer. Van Buren stod ikke bak systemet, men fikk kallenavnet «Little Magician» (den lille magiker) for den dyktige måten han brukte det på. Han var også som medlem i den statlige lovforsamlingen hvor han motsatte seg allmenn stemmerett.
=== Senatet ===
I februar 1821 ble Van Buren valgt til Senatet. I begynnelsen foretrakk han interne forbedringer og forslo i 1824 et grunnlovstillegg for å autorisere slike tiltak, men det neste året motsatte han seg dem. Han stemte for tollen av 1824, men forlot gradvis den proteksjonistiske linjen.
I presidentvalget i 1824 deltok han som sterk tilhenger av William H. Crawford og fikk valgmannsstemmene fra Georgia som visepresident, men han holdt seg unna den bitre kontroversen som fulgte valget av John Quincy Adams til president. Han så tidlig potensialet til Andrew Jackson som presidentkandidat.
Etter valget forsøkte Van Buren å forene tilhengerne til Crawford og Jackson og styrket sin kontroll som leder i Senatet. Han var alltid høflig i sin behandling av motstandere og viste ingen bitterhet mot hverken Adams eller Henry Clay og stemte for Clays godkjenning som utenriksminister, til tross for anklagene om den «korrupte avtalen». Samtidig motsatte han seg planene til Adams-Clay for interne forbedringer og nektet å støtte forslaget for en Panama-kongress. Som leder av justiskomiteen førte han frem en rekke tiltak for forbedring av den juridisk prosedyre, og i mai 1826 sluttet han seg til Thomas Hart Benton i presentasjonen av en rapport om utøvende aristokrati. Han deltok ikke i debatten om «Tollavtalen av 1828», men stemte for tiltaket etter instruksjoner fra forsamlingen i New York, en handling som ble brukt mot ham så sent som i presidentvalget i 1844.
Van Buren var ingen taler, men hans viktigste taler viser nøye forberedelser og at hans meninger bar tyngde. Den ofte gjentatte anklagen om at han avstod fra å erklære hva han mente i avgjørende spørsmål er ikke basert på studier av hans karriere som senator. I februar 1827 ble han gjenvalgt til senatet med stor margin. Han var nå en av de anerkjente lederne av Jackson-kampanjen, og en rundreise i Virginia, North og Sør-Carolina samt Georgia våren 1827 vant støtte for Jackson fra Crawford.
=== Regjeringsmedlem ===
I 1828 ble Van Buren valgt til guvernør i New York for perioden som begynte 1. januar 1829, og han trakk seg fra setet i Senatet. 5. mars ble han utnevnt av president Jackson til utenriksminister, et embete som antagelig var lovet ham før valget, og han trakk seg som guvernør.
Som utenriksminister sørget Van Buren for å holde seg inne med «kjøkkenregjeringen», gruppen av politikere som fungerte som Jacksons rådgivere, og han vant Jacksons vedvarende respekt gjennom hans kurtise til fru John H. Eaton (Peggy Eaton), konen til marineministeren, som konene til regjeringsmedlemmene nektet å assosiere seg med. Han motsatte seg ikke Jackson i saker som hadde med fjerninger fra embeter å gjøre, men var ikke aktivt med på å fjerne kollegaer. Han unngikk med stor dyktighet innblanding i Jackson-Calhoun-krangelen. I mai 1829 gav Van Buren Philip Richard Fendall avskjed fra hans post som embetsmann i utenriksdepartementet, et tidlig eksempel avslutning av patronasje.
Ingen sensitive diplomatiske spørsmål dukket opp under Van Burens tjeneste som utenriksminister, men avtalen om lenge omstridte krav mot Frankrike ble forberedt, og handelen med Britisk Vest-India-koloniene ble åpnet. I kontroversen rundt Amerikas forente staters bank tok han parti med Jackson. Etter bruddet mellom Jackson og Calhoun var Van Buren klart den mest prominente kandidaten til visepresident.
Jackson hadde allerede i desember 1829 gjort det kjent at han ønsket Van Buren skulle nomineres. I april 1831 gikk Van Buren av, men han forlot ikke embetet før i juni. I august ble han utnevnt til utsending til England og ankom London i september. Han ble varmt mottatt, men i februar fikk han vite at nomineringen av ham ble forkastet av senatet 25. januar. Denne forkastelsen, hovedsakelig på grunn av Van Burens instruksjoner til Louis McLane, den amerikanske utsendingen til England, om åpningen av handelen til De vestindiske øyer, som ble henvist til i presidentvalget i 1828, var faktisk Calhouns verk. Og da det ble stemt avstod majoriteten fra å stemme, noe som skapte en uavgjort situasjon som gav Calhoun hans ønskede «hevn». Dette styrket Van Burens kandidatur til visepresident.
Etter en kort rundreise i Europa nådde Van Buren New York 5. juli. I mai hadde det demokratiske landsmøtet, det første som ble avholdt av partiet, nominert ham til visepresidentkandidat til å gå til valg sammen med Jackson, til tross for den sterke opposisjonen mot ham som eksisterte i mange stater. Ingen plattform var vedtatt. Man stolte alene på den utstrakte populariteten til Jackson for å vinne valget. Hans erklæringer under kampanjen var vage når det gjaldt tollsats-saken, og han var mot statsbanken og nullifikasjon, men han hadde allerede blidgjort sørstatene noe ved å nekte kongressen å oppheve slaveriet i distriktet Columbia uten godkjennelse fra slavestatene.
Under Van Burens presidentkampanje brukte demokratene hans kallenavn «Old Kinderhook» som ble forkortet «OK». Tilhengergrupper kjent som «OK Clubs» ble dannet. Dette er en mulig opprinnelse til uttrykket «ok», selv om der er mange andre mulige opprinnelser og emnet er omstridt.
I presidentvalget i 1832 fikk han 189 valgmannsstemmer, mens Jackson fikk 219 som president. Jackson var nå fast bestemt på å gjøre Van Buren til president i 1836 og brukte all sin energi i den retningen. I mai 1835 ble Van Buren enstemmig nominert på det demokratiske landsmøtet i Baltimore. Han uttrykte seg enkelt om spørsmål som slaveri og banken, samtidig som han stemte for en lov i 1836 for å legge abolisjonistisk litteratur i posten under lovene i flere stater. Van Burens seier i presidentvalget representerte mer en seier for Jackson og partiet.
== President 1837–1841 ==
=== Politikk ===
Van Buren annonserte sine intensjoner om «å følge i fotsporene til hans kjente forgjenger» og tok over hele Jacksons regjering med unntak av en minister. Van Buren hadde få økonomiske verktøy til å ta seg av den økonomiske krisen i 1837. Han lyktes i å sette opp et nasjonalt system av panteobligasjoner for den nasjonale gjelden. Partiet hans var så splittet at hans forslag i 1837 om et «uavhengig finanssystem» ikke gikk gjennom før i 1840. Det gav finansministeren kontroll over alle føderale midler. En lovklausul krevde at alle betalinger skulle foretas med statspapirer innen 1843 i stedet statsbankens sedler. Men vedtaket ble omgjort i 1841 og hadde aldri særlig innvirkning.
Utenrikspolitikken ble vanskelig da flere stater endret sine statsobligasjoner. London klaget ovet dette, og Washington forklarte at den ikke hadde ansvar for disse obligasjonene. Britiske forfattere som Charles Dickens avslørte så at amerikanerne ikke klarte å betale rettighetsavgifter, noe som førte til negativ omtale i Storbritannia rundt USAs finansielle ærlighet. Caroline-affæren involverte kanadiske opprørere som brukte baser i New York til å angripe styresmaktene i Canada. 29. desember 1837 krysset kanadiske styrker grensen og inn i USA og brente SS Caroline som opprørerne hadde brukt. En amerikaner ble drept, og et utbrudd av antibritiske følelser raste over USA. Van Buren sendte hæren til grensen og stengte opprørsbasene. Van Buren strevde med å gjennomføre nøytralitetslovene med makt, men den amerikanske opinionen støttet opprørerne. Grensedisputter i mai førte kanadiske og amerikanske tømmerhoggere ut i konflikt. Det kom aldri til blodsutgytelse i denne Aroostock-krigen, men den satte sinnene enda mer i kok på begge sider.
Van Buren fikk skylden for de harde tidene ettersom whigene latterliggjorde ham som Martin Van Ruin. Delstatsvalgene i 1837 og 1838 var katastrofale for demokratene, og den delvise økonomiske forbedringen i 1839 ble skjøvet bort av nok en kommersiell krise det samme året. Men Van Buren kontrollerte partiet sitt og ble enstemmig nominert igjen av demokratene i 1840. Opprøret mot demokratisk styre førte imidlertid til at valget ble vunnet av Harrison, whig-kandidaten.
=== Regjeringen ===
=== Utnevnelser til høyesterett ===
Van Buren utnevnte følgende dommere til Amerikas forente staters høyesterett:
John Catron – 1837
John McKinley – 1838
Peter Vivian Daniel – 1842
== Etter presidenttiden ==
Da perioden hans gikk ut, trakk Van Buren seg tilbake til sin eiendom, Lindenwald, i byen Kinderhook, hvor han planla å returnere til Det hvite hus. Han så ut til å ligge godt an til å sikre seg nominasjonen i 1844, men hans berømte brev datert 27. april 1844 der han gikk imot annekteringen av Texas som uten tvil bidro til hans nederlag, ble ikke offentliggjort før han følte seg helt sikker på å bli nominert. På demokratenes landsmøte fikk han ikke de to tredjedelene av stemmene han trengte, selv om han fikk majoriteten av stemmene. Etter åtte avstemninger ble navnet hans trukket. James K. Polk ble i stedet nominert.
I 1848 ble han nominert av to mindre partier, først av «låvebrennerne», en fraksjon av demokratene, deretter av fri jord-partiet. Han fikk ingen valgmannsstemmer. I valget i 1860 stemte han for samarbeidsgruppen som motsatte seg Abraham Lincoln, men han kunne ikke godta president Buchanans måte å takle nedgangstidene på og støttet til slutt Lincoln.
Etter at han ble sengeliggende med lungebetennelse høsten 1861, døde Van Buren av astma og hjertestans på sin eiendom i Kinderhook den 24. juli 1862. Han er gravlagt i Kinderhook.
== Referanser ==
== Kilder ==
=== Primære kilder ===
Van Buren, Martin. Autobiography (1918}
=== Sekundære kilder ===
Cole, Donald B. Martin Van Buren And The American Political System (1984)
Curtis, James C. The Fox at Bay: Martin Van Buren and the Presidency, 1837-1841 (1970).
Gammon, Samuel Rhea Gammon. The Presidential Campaign of 1832 (1922)
Niven, John. Martin Van Buren: The Romantic Age of American Politics (2000).
Remini, Robert V. Martin Van Buren and the Making of the Democratic Party (1959).
Silbey, Joel. Martin Van Buren and the Emergence of American Popular Politics (2002)
Wilson, Major L. The Presidency of Martin Van Buren (1984)
== Eksterne lenker ==
(en) Martin Van Buren – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Martin Van Buren – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Martin Van Buren hos Amerikas forente staters kongress' biografiske kartotek
(en) Martin Van Buren hos American National Biography
(en) Martin Van Buren hos The Peerage
American Political History Online Arkivert 1. august 2015 hos Wayback Machine.
White House-biografi Arkivert 19. oktober 2008 hos Wayback Machine.
Van Burens biografi fra Kinderhook Connection
Innsettelsestale
RootsWeb.com: van Buren-familien siden det 17.århundre
Første rikets tilstand-tale
Andre rikets tilstand-tale
Tredje rikets tilstand-tale
Fjerde rikets tilstand-tale
Martin van Buren National Historic Site (Lindenwald)
Martin van Buren medisinske historie og helse Wikiquote: Martin Van Buren – sitater | Martin Van Buren (korrekt nederlandsk skrivemåte egentlig Martin van Buren) (født 5. desember 1782, død 24. | 6,973 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Informatikk | 2023-02-04 | Informatikk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Informatikk'] | Informatikk er et fagfelt med røtter i matematisk logikk, lingvistikk og elektroingeniørfag. Feltets raske utvikling er tett forbundet med fremveksten av digitale datamaskiner. Informatikk er imidlertid ikke ansett for å være begrenset til studiet av datamaskiner. Begrepet om beregning er viktig for informatikere, og det er ikke uvanlig å se fagfeltet oppsummert som «studiet av beregninger».
De teoretiske delene av informatikk overlapper med matematikk, logikk og noe lingvistikk. De praktiske delene overlapper med forskjellige ingeniørfag som dataingeniør og elektroingeniør. I tillegg er det et visst overlapp med informasjonsvitenskap, som er et samfunnsfag til forskjell fra de øvrige (unntatt lingvistikk), som er regnet som matematisk-naturvitenskapelige fag og teknologifag.
| Informatikk er et fagfelt med røtter i matematisk logikk, lingvistikk og elektroingeniørfag. Feltets raske utvikling er tett forbundet med fremveksten av digitale datamaskiner. Informatikk er imidlertid ikke ansett for å være begrenset til studiet av datamaskiner. Begrepet om beregning er viktig for informatikere, og det er ikke uvanlig å se fagfeltet oppsummert som «studiet av beregninger».
De teoretiske delene av informatikk overlapper med matematikk, logikk og noe lingvistikk. De praktiske delene overlapper med forskjellige ingeniørfag som dataingeniør og elektroingeniør. I tillegg er det et visst overlapp med informasjonsvitenskap, som er et samfunnsfag til forskjell fra de øvrige (unntatt lingvistikk), som er regnet som matematisk-naturvitenskapelige fag og teknologifag.
== Forskningsfelter innenfor informatikk ==
Programutviklingsteori -- studiet av programmeringsspråk og -teknikker, algebra og logikk
Algoritmeteori og kompleksitetsteori -- studiet av konkrete fremgangsmåter for beregning
Kryptografi -- studiet av koding, skjuling og verifisering av informasjon
Optimering -- studiet av numeriske problemer løst ved bruk av datamaskiner
Bioinformatikk -- studiet av databehandlingsbehovene til moderne biologi og genforskning
Diskret matematikk -- studiet av ikke-kontinuerlige matematiske strukturer
Datastrukturer -- studiet av hvordan data effektivt kan lagres i datamaskiner
Menneske-maskin-interaksjon -- studiet av samspillet mellom brukere og datamaskiner
Kunstig intelligens -- studiet av intelligent atferd og produksjon av intelligente datasystemer
== Informatikk i Norge ==
I Norge kan man forske og studere innen informatikk ved:
Universitetet i Oslo (Institutt for Informatikk)
Oslomet – storbyuniversitetet
Handelshøgskolen i Bodø
Universitetet i Bergen
Universitetet i Sørøst-Norge
NTNU (Trondheim)
NTNU (Gjøvik)
Universitetet i Tromsø
Høgskolen i Østfold
Høyskolen KristianaVed Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) er det en rekke studier som inneholder informatikk, med sivilingeniørstudiet «datateknologi» og bachelor/master-studiet «informatikk» som de mest nevneverdige.
Ved det nyopprettede Universitetet i Stavanger (tidligere Høgskolen i Stavanger) kan man studere informatikk på et bachelor-program kalt «datateknikk» og master-programmer kalt «informasjonsteknologi». Man kan også studere elementer av informatikk ved noen av de statlige høyskolene som for eksempel Høgskolen i Bodø, og ved Norges informasjonsteknologiske høyskole (NITH), som er en privat høyskole.
Flere norske forskere har gjort internasjonalt viktige bidrag innen informatikk. Ved Institutt for Informatikk ved Universitetet i Oslo utviklet Ole-Johan Dahl og Kristen Nygaard på slutten av 1960-tallet Simula, verdens første objektorienterte programmeringsspråk, et programmeringsparadigme som idag står meget sterkt i næringslivet såvelsom i akademia. Trygve Reenskaug beskrev designmønsteret Model-View-Controller som er brukt i mange av de største rammeverkene for programvare applikasjoner i verden. Ernst S. Selmer gjorde viktige bidrag innen kryptografi, noe som fikk Norge til å bli en NATO supermakt i kryptografi. Håkon Wium Lie utviklet Cascading Style Sheets som er kjent for å være en av de tre søylene, sammen med HTML og Javascript, til World Wide Web.
== Kilder ==
(no) Informatikk i Store norske leksikon
== Eksterne lenker ==
(en) Computer science – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Informatikk er et fagfelt med røtter i matematisk logikk, lingvistikk og elektroingeniørfag. Feltets raske utvikling er tett forbundet med fremveksten av digitale datamaskiner. | 6,974 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_fotball_1939 | 2023-02-04 | Norsk fotball 1939 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fotball i 1939', 'Kategori:Fotball i Norge etter år', 'Kategori:Sport i Norge i 1939'] | Resultater fra norsk fotball i 1939.
| Resultater fra norsk fotball i 1939.
== Norgesserien 1938–39 ==
=== Finale ===
16. juli: Fredrikstad – Skeid 2-1
=== Opprykk ===
Briskebyen, Egersund, Kvik Trondheim, Mandalskameratene, Molde, Pallas, Selbak, Solberg, Tønsberg-Kameratene, Ulefoss, Vikersund
== Norgesmesterskapet ==
=== Finale ===
15. oktober: Sarpsborg – Skeid 2-1
== Nord-Norge Mesterskapet ==
Bodø/Glimt ble Nord-Norsk mester i fotball etter å ha slått Kirkenes 3-0 i finalen. Lag fra Nordland, Troms og Finnmark deltok hverken i Norgesserien eller i Norgesmesterskapet.
== Arbeidermesterskapet ==
=== Finale ===
22. oktober:
Birkebeineren – Sprint 1-0
== Landskamper ==
Utdypende artikkel: Norges landskamper i fotball 19392. juni: Sverige – Norge 3-2, treningskamp
14. juni: Norge – Sverige 1-0, treningskamp
18. juni: Danmark – Norge 6-3, treningskamp
22. juni: Norge – Tyskland 0-4, treningskamp
3. september: Finland – Norge 1-2, treningskamp
17. september: Norge – Sverige 2-3, treningskamp
22. oktober: Danmark – Norge 4-1, treningskamp | Resultater fra norsk fotball i 1939. | 6,975 |
https://no.wikipedia.org/wiki/William_Henry_Harrison | 2023-02-04 | William Henry Harrison | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. april', 'Kategori:Dødsfall i 1841', 'Kategori:Fødsler 9. februar', 'Kategori:Fødsler i 1773', 'Kategori:Guvernører i Missouri', 'Kategori:Kongressrepresentanter fra Ohio', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Charles City County i Virginia', 'Kategori:Senatorer fra Ohio', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:USAs presidenter'] | Wiliam Henry Harrison (født 9. februar 1773, død 4. april 1841) var den niende i rekken av amerikanske presidenter. Han ble innsatt i embetet 4. mars 1841, men døde en måned senere, 4. april 1841. Han er dermed den amerikanske presidenten som har sittet kortest, og den første som døde mens han fremdeles var president.Harrison holdt den lengste tiltredelsestalen noen gang; den varte én time og tre kvarter og ble holdt på en svært kald formiddag i mars. På slutten av dagen måtte Harrison legge seg med en alvorlig forkjølelse som snart utviklet seg til en tilstand man tolket som lungebetennelse, og som tok livet av ham. Den artet seg imidlertid atypisk, og kan ha vært tyfoidfeber.Med sin kone Anna Symmes (1775-1864), den første presidentfrue som aldri rakk å besøke Det hvite hus – fra Ohio kunne hun ikke en gang rekke frem til mannens begravelse – fikk Harrison ti barn. Hun var vant med å være vertskap hjemme i Ohio, blant annet for gjestende indianerhøvdinger.Visstnok fikk Harrison også seks barn med en av sine slavinner, Dilsia. Da han stilte til valg som president, tok det seg ikke ut å ha slavebarn rundt seg, så han ga fire av barna til sin bror, som solgte dem til en plantasje i Georgia. Gjennom denne grenen av familien ble Harrison oldefar til den kjente borgerrettsforkjemperen Walter Francis White, president i NAACP fra 1931 til 1955.William Henry Harrison var den siste presidenten som var født under britisk styre, og han var farfar til Benjamin Harrison, USAs 23. president.
| Wiliam Henry Harrison (født 9. februar 1773, død 4. april 1841) var den niende i rekken av amerikanske presidenter. Han ble innsatt i embetet 4. mars 1841, men døde en måned senere, 4. april 1841. Han er dermed den amerikanske presidenten som har sittet kortest, og den første som døde mens han fremdeles var president.Harrison holdt den lengste tiltredelsestalen noen gang; den varte én time og tre kvarter og ble holdt på en svært kald formiddag i mars. På slutten av dagen måtte Harrison legge seg med en alvorlig forkjølelse som snart utviklet seg til en tilstand man tolket som lungebetennelse, og som tok livet av ham. Den artet seg imidlertid atypisk, og kan ha vært tyfoidfeber.Med sin kone Anna Symmes (1775-1864), den første presidentfrue som aldri rakk å besøke Det hvite hus – fra Ohio kunne hun ikke en gang rekke frem til mannens begravelse – fikk Harrison ti barn. Hun var vant med å være vertskap hjemme i Ohio, blant annet for gjestende indianerhøvdinger.Visstnok fikk Harrison også seks barn med en av sine slavinner, Dilsia. Da han stilte til valg som president, tok det seg ikke ut å ha slavebarn rundt seg, så han ga fire av barna til sin bror, som solgte dem til en plantasje i Georgia. Gjennom denne grenen av familien ble Harrison oldefar til den kjente borgerrettsforkjemperen Walter Francis White, president i NAACP fra 1931 til 1955.William Henry Harrison var den siste presidenten som var født under britisk styre, og han var farfar til Benjamin Harrison, USAs 23. president.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) William Henry Harrison – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) William Henry Harrison – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) William Henry Harrison hos Amerikas forente staters kongress' biografiske kartotek
(en) William Henry Harrison hos American National Biography
(en) William Henry Harrison hos The Peerage | Wiliam Henry Harrison (født 9. februar 1773, død 4. | 6,976 |
null | 2023-02-04 | Herman Friele | null | null | null | Herman Friele er navnet på flere personer i den norske kjøpmannsfamilien Friele, blant andre: | 6,977 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Herman_Friele_(1943) | 2023-02-04 | Herman Friele (1943) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Fødsler 21. august', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Høyre-ordførere i Hordaland', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forretningsfolk', 'Kategori:Ordførere i Bergen', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Herman Friele (født 21. august 1943 i Bergen) er en norsk forretningsmann og politiker (H). Han var medlem av Bergen bystyre 2003–2007 og ordfører i samme periode. Friele er også kjent for å ha bygget opp Kaffehuset Friele til å bli landets ledende kaffebrenneri.
| Herman Friele (født 21. august 1943 i Bergen) er en norsk forretningsmann og politiker (H). Han var medlem av Bergen bystyre 2003–2007 og ordfører i samme periode. Friele er også kjent for å ha bygget opp Kaffehuset Friele til å bli landets ledende kaffebrenneri.
== Utdanning og arbeidsliv ==
Friele har studert språk, økonomi og ledelse ved Norges handelshøyskole i Bergen, ved Babson College utenfor Boston og i München. Videre har han studert kaffeindustri i Zürich, Hamburg, London, Colombia og Brasil. Hans yrkesbakgrunn er fra næringslivet med hovedområde dagligvarebransjen og kaffe. Han har også arbeidet innen finans og investeringer i bedrifter og eiendom. Friele har innehatt flere styreverv utover egne virksomheter, blant annet som styremedlem i Festspillene i Bergen, nestleder i styret i Vital Forsikring ASA og styremedlem i Hansa bryggeri AS.
Herman Friele har bygget opp Kaffehuset Friele til å bli det ledende kaffebrenneriet i Norge, og var administrerende direktør i kaffehuset 1980–2003. Han er nå styreformann i B. Friele & sønner. Herman Friele er 7. generasjon i bedriften, og datteren Birgitte Friele er nå gått inn i virksomheten.
Hans partipolitiske aktivitet før han ble ordfører, bestod i medlemskap i Unge Høyre i ungdomsårene. I 1965 var Friele formann i Fana Unge Høyre, hvor Terje Rød-Larsen var viseformann. Før han ble ordfører, var Friele også medlem av byrådsleder Anne-Grete Strøm-Erichsens kontaktutvalg for næringslivet.
== Personen Herman Friele ==
Herman Friele er en mann som er svært folkevennlig, og da han var ordfører gikk han rundt og hilste på sine innbyggere i bergensgatene. Han ønsket å være Bergens og alle bergensernes ordfører, eller som han selv sa det, byens «Borgermester». Før hvert bystyremøte møtte han folk på Torgallmenningen. Dette var en videreføring av ideene til tidligere ordfører Eilert Eilertsen, som satt på en benk i sentrum, og til tidligere politimester Rolf B. Wegner, som gikk tur i byen i uniform. Friele mener at det er viktig at byens ledelse er visuelt til stede i byen og at folk kan få kontakt med den.
En av hans siste oppgaver som ordfører var å ta imot spillerne fra Sportsklubben Brann på Festplassen i Bergen søndag 28. oktober, da de vant Tippeligaen 2007. Han hadde også gått i spissen for «gullmarsjen» til Brann Stadion før siste hjemmekamp, som var mot Viking Fotballklubb.
Gratulerer med en fantastisk jobb. Du kommer til å bli fire år eldre i stolen og føle deg ti år yngre.
Han har vært gift med billedkunstner Bodil Grønfur Olsen, og sammen har de datteren Birgitte Friele. Herman Friele og ektefellen flyttet fra hverandre sommeren 2008. Birgitte Friele ble vinteren 2012/2013 forlovet med Fabian Emil Stang, sønn av Oslo-ordfører Fabian Stang.
== Priser og hedersbevisninger ==
Han ble i 2003 årets bergenser i en kåring i regi av Bergensavisen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Pedersen, Kari; Røiseland, Marianne (2004). Herman Friele – brunt gull, blå vind. Oslo: Genesis. ISBN 82-476-0299-7. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
== Eksterne lenker ==
(en) Herman Friele – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Herman Friele på Internet Movie Database
(no) «Herman Friele». Norsk biografisk leksikon. | Herman Friele (født 21. august 1943 i Bergen) er en norsk forretningsmann og politiker (H). | 6,978 |
null | 2023-02-04 | Hanja | null | null | null | | hanja = }} | 6,979 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kanji | 2023-02-04 | Kanji | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Japansk skriftspråk', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Språkstubber', 'Kategori:Stubber 2018-11'] | Kanji (漢字 ) er ett av de tre japanske skriftspråkene, sammen med hiragana og katakana. Der de to sistnevntes tegn kun danner lyder, på samme måte som bokstaver, er kanji-tegnene meningsbærende i seg selv. I en vanlig, japansk tekst opptrer de tre skriftspråkene side om side. Kanji-tegnene kommer fra kinesisk, og inneholder både tradisjonelle tegn, forenklinger av disse, samt noen tegn som er skapt i Japan.De særegent japanske hiragana- og katakana-skrifttegnene brukes sammen med kanji for å uttrykke grammatiske endelser, enkelte navn, samt lånord fra en rekke språk.Hvert kanji-tegn har ofte flere ulike lesninger, avhengig av hvilken sammenheng det står i. On'yomi (音読み), eller lyd-lesning, er de uttalene som er lånt fra kinesisk. Det benyttes ofte flere forskjellige lesninger for ett tegn, fordi ord har blitt lånt fra forskjellige kinesiske tidsperioder og dialekter. Kun'yomi (訓読み) er uttaler som japanerne selv har gitt til tegnene, gjerne ved å assosiere stammene av japanske ord med ett eller flere tegn. Hvert tegn kan også ha flere kunyomi-lesninger.Forsøk har blitt gjort på å fjerne kanji helt og holdent fra det japanske språk. Blant annet ble det i det på 1900-tallet stiftet en rōmaji-forening, som ønsket å benytte det latinske alfabetet til å skrive japansk.
| Kanji (漢字 ) er ett av de tre japanske skriftspråkene, sammen med hiragana og katakana. Der de to sistnevntes tegn kun danner lyder, på samme måte som bokstaver, er kanji-tegnene meningsbærende i seg selv. I en vanlig, japansk tekst opptrer de tre skriftspråkene side om side. Kanji-tegnene kommer fra kinesisk, og inneholder både tradisjonelle tegn, forenklinger av disse, samt noen tegn som er skapt i Japan.De særegent japanske hiragana- og katakana-skrifttegnene brukes sammen med kanji for å uttrykke grammatiske endelser, enkelte navn, samt lånord fra en rekke språk.Hvert kanji-tegn har ofte flere ulike lesninger, avhengig av hvilken sammenheng det står i. On'yomi (音読み), eller lyd-lesning, er de uttalene som er lånt fra kinesisk. Det benyttes ofte flere forskjellige lesninger for ett tegn, fordi ord har blitt lånt fra forskjellige kinesiske tidsperioder og dialekter. Kun'yomi (訓読み) er uttaler som japanerne selv har gitt til tegnene, gjerne ved å assosiere stammene av japanske ord med ett eller flere tegn. Hvert tegn kan også ha flere kunyomi-lesninger.Forsøk har blitt gjort på å fjerne kanji helt og holdent fra det japanske språk. Blant annet ble det i det på 1900-tallet stiftet en rōmaji-forening, som ønsket å benytte det latinske alfabetet til å skrive japansk.
== Historie ==
Det eldste bevis for anvendelsen av kinesiske skrifttegn i Japan er graveringer på bronsesverd. Disse ble funnet i en gravrøys fra mellom det 3. og 5. århundre etter Kristus. Japan blir også nevnt i kinesiske kilder fra det 3. århundre. De eldste kinesiske skrifttegnene i Japan er fra år 57 på det gyldne seglet til Na-koku.
Enkelte forskere hevder at kinesisk litteratur allerede i det tredje århundre fant veien til Japan. Sikkert vet man at sent i det femte ble kanji importert fra ulike områder i Kina. De første tekstene i Japan ble altså skrevet på kinesisk, også av japanske lærde. Det japanske begrepet for klassisk kinesisk litteratur er Kanbun.
== Referanser == | Kanji () er ett av de tre japanske skriftspråkene, sammen med hiragana og katakana. Der de to sistnevntes tegn kun danner lyder, på samme måte som bokstaver, er kanji-tegnene meningsbærende i seg selv. | 6,980 |
null | 2023-02-04 | Kinesiske tegn | null | null | null | Kinesiske skrifttegn eller Hanzi (tradisjonell kinesisk: 漢字 forenklet kinesisk: 汉字, pinyin: Hànzì; Hàn-folkets skrifttegn, også kalt sinogrammer) er et sett på flere tusen fonetisk-piktografiske tegn som brukes for å skrive kinesisk, japansk, koreansk, og også eldre former for vietnamesisk. Tegnsettet er i Taiwan, Korea og Japan kjent som henholdsvis hancha, hanja, og kanji. | 6,981 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mj%C3%B8sa | 2023-02-04 | Mjøsa | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Drikkevannsreservoarer i Norge', 'Kategori:Innsjøer i Eidsvoll', 'Kategori:Innsjøer i Gjøvik', 'Kategori:Innsjøer i Hamar', 'Kategori:Innsjøer i Innlandet', 'Kategori:Innsjøer i Lillehammer', 'Kategori:Innsjøer i Ringsaker', 'Kategori:Innsjøer i Stange', 'Kategori:Innsjøer i Østre Toten', 'Kategori:Reservoarer i Innlandet', 'Kategori:Reservoarer i Viken', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vorma-Lågenvassdraget'] | Mjøsa (skogfinsk: Myösinjärvi) er en innsjø som ligger i Innlandet fylke og i Viken fylke.
Med et areal på 365 kvadratkilometer er den Norges største innsjø, og den 35. største i Europa, slått av Gardasjøen på 34.-plass. Den er også Norges og Europas fjerde dypeste innsjø med en største dybde på 453 meter. Av norske innsjøer er bare Hornindalsvatnet, Tinnsjå og Salvatnet dypere. Mjøsa ligger 123 moh. og er 117 km lang med største bredde 9 km. Den nordlige armen mellom Gjøvik og Lillehammer er jevnt om lag 2 km bred, den sørlige delen er 2–3 km bred. Mjøsa inneholder 56,2 km3. Reguleringsvolumet (mellom laveste og høyeste regulerte vannstand) er på 1312 millioner m3. Målt i luftlinje er innsjøen 89,7 km lang og på denne lengden krummer overflaten 158 meter. Sammen med Gudbrandsdalslågen og Vorma utgjør Mjøsa den vestlige delen av Glommavassdraget.
Byer ved Mjøsa er Lillehammer, Gjøvik, Moelv, Brumunddal og Hamar. Største øy i Mjøsa er Helgøya, som også er den største øya i Norge som ligger i en innsjø. Landskapet på begge sider av Mjøsa, kalt Toten og Hedmarken, domineres av Mjøsbygdene som er et av de mest fruktbare jordbruksdistrikter i Norge. Mjøsa er drikkevannskilde for 50 000 til 100 000 mennesker.I 1995 ble et kanadisk Handley Page Halifax bombefly hevet fra Mjøsa. Flyet er i dag restaurert og utstilt i Canada.
NVEs innsjødatabase angir Svartevjua på Jørstadmoen som Mjøsas nordligste punkt, og overgang mellom Lågen og Mjøsa ved Hovemoen. Kartverkets kart angir Lågen omtrent sør til Vingnesbrua og Mjøsa sør for brua. Sørligste punkt (utløp til Vorma) er angitt ved Minne og Minnesund jernbanebru.
| Mjøsa (skogfinsk: Myösinjärvi) er en innsjø som ligger i Innlandet fylke og i Viken fylke.
Med et areal på 365 kvadratkilometer er den Norges største innsjø, og den 35. største i Europa, slått av Gardasjøen på 34.-plass. Den er også Norges og Europas fjerde dypeste innsjø med en største dybde på 453 meter. Av norske innsjøer er bare Hornindalsvatnet, Tinnsjå og Salvatnet dypere. Mjøsa ligger 123 moh. og er 117 km lang med største bredde 9 km. Den nordlige armen mellom Gjøvik og Lillehammer er jevnt om lag 2 km bred, den sørlige delen er 2–3 km bred. Mjøsa inneholder 56,2 km3. Reguleringsvolumet (mellom laveste og høyeste regulerte vannstand) er på 1312 millioner m3. Målt i luftlinje er innsjøen 89,7 km lang og på denne lengden krummer overflaten 158 meter. Sammen med Gudbrandsdalslågen og Vorma utgjør Mjøsa den vestlige delen av Glommavassdraget.
Byer ved Mjøsa er Lillehammer, Gjøvik, Moelv, Brumunddal og Hamar. Største øy i Mjøsa er Helgøya, som også er den største øya i Norge som ligger i en innsjø. Landskapet på begge sider av Mjøsa, kalt Toten og Hedmarken, domineres av Mjøsbygdene som er et av de mest fruktbare jordbruksdistrikter i Norge. Mjøsa er drikkevannskilde for 50 000 til 100 000 mennesker.I 1995 ble et kanadisk Handley Page Halifax bombefly hevet fra Mjøsa. Flyet er i dag restaurert og utstilt i Canada.
NVEs innsjødatabase angir Svartevjua på Jørstadmoen som Mjøsas nordligste punkt, og overgang mellom Lågen og Mjøsa ved Hovemoen. Kartverkets kart angir Lågen omtrent sør til Vingnesbrua og Mjøsa sør for brua. Sørligste punkt (utløp til Vorma) er angitt ved Minne og Minnesund jernbanebru.
== Navn ==
Navnet Mjøsa kommer av norrønt Mjǫrs, med ukjent etymologi. Ett forslag til betydning er «den skinnende». Innsjøen Mjøsa omtales til daglig også som «fjorden». Den østlige armen som går mot nord mellom Hamar og Nes kalles Furnesfjorden.I diktet «Til Mjøs-Dampbaaden Jernbarden» omtalte Henrik Wergeland Mjøsa som fjord: «Held dig, Vidundersnekke paa Mjøsens stolte Fjord!»
== Geologi ==
Det særpregete geologiske området Oslofeltet går nord til Gjøvik og Brumunddal, det inkluderer deler av berggrunnen rundt Mjøsa.
Geologisk er Mjøsa et sammensatt område bestående av blant annet permiske dypbergarter, permisk sandstein (sparagmitt), gneis, granitt, skifer og kalkstein.Det er høy radonfare i deler av området. Alunskifer fra berggrunn og løsmasser er hovedkilde. Alunskiferen er dannet sen kambrium og tidlig ordovicium. Også uranrik granitt og granittiske gneiser er mulig kilde. I noen områder på begge sider av Mjøsa er rådet å utvise «Særlig høy aktsomhet»Mjøsa ligger i en dal som har blitt gravd ut av isen gjennom flere istider. Den geologiske prosessen som skapte det undersjøiske dalføret er den samme som for en fjord. En brearm grov ut masse og etterlot en bergterskel og et isfrontdelta som demmer opp innsjøen. Moreneavsetning fra brefronten på Mjøsbreen for 9200 år siden har dannet Minnesundtrinnet, et bredfrontdelta dannet av breelvene.. Mjøsa er en oversvømt, overfordypet U-dal. Overfordypet vil si at bunnen i den indre del av fjorden er dypere enn ved munningen. Mjøsa er en såkalt fjordsjøMjøsas største dybde er 453 meter, utenfor brattlendet Skreiaberget (Skreiafjellet). Bunnen er altså mer enn 300 m under havnivå. Årsaken ligger i at innsjøen er dannet ved breerosjon, som er den eneste erosjonsprosess som gjør at bunnen kan bli liggende under havnivå.Havets høyeste nivå etter siste istid, den marine grensen, er målt til 192 moh. ved Minnesund. Nordover i Mjøsa og i områder rundt Mjøsa som ligger under en beregnet marin grense er det «lite eller ingen marin påvirkning». Isfronten lå ved Minnesund og blokkerte for havet. Landhevningen var stor under isavsmeltingen. Når mjøsbassenget ble isfritt hadde landet steget så mye at havets strandlinje lå lavere enn Mjøsa. Området fra Minnesund sydover til havet er preget av marin påvirkning på områder som ligger under den marine grensen. Syd for Minnesund lå det som har blitt kalt «Romeriksfjorden», havet strakk inn til Mjøsbreen syd i Mjøsa og inn til nordenden av Hurdalsjøen.Litt nord for Minnesund er det smaragdgruver som ble drevet noen år omkring år 1900.
== Vannføring og vannstand ==
Gjennomsnittlig vannføring (målt 1931–1982) er 316 m3/s. Med gjennomsnittlig årlig avløp på 9 959 millioner m3 oppholder vannmassen seg teoretisk 5,6 år i innsjøen. Gudbrandsdalslågen er viktigste tilførsel med et nedbørsfelt på 11500 km2 av et samlet nedbørsfelt til utløpet på 16568 km2. Gudbrandsdalslågen drenerer en stor del av Jotunheimen (med Galdhøpiggen som høyeste punkt og gjennomsnittlig ligger nedbørsfeltet 950 m.o.h.) ved sideelvene Otta, Sjoa og Vinstra; mens Lesjaskogsvatnet regnes som hovedelvens begynnelse. Utløpet til Vorma har en middelvannføring på rundt 330 m3/s. Høyeste vannstand i Mjøsa er vanligvis i forbindelse med snøsmeltingen mai-juli; det forekommet høyere vannstand i forbindelse med kraftig regn om høsten. Reguleringstiltakene i vassdraget reduserte flomtoppen (ved flommene i 1995, 2013 og 2014) med 0,60 meter.I 1858 ble Sundfossdammen ved Eidsvoll ferdig og den hevet vannstanden i Vorma slik at dampbåtene kunne gå mellom Mjøsa og Eidsvoll. Mjøsas vannstand er regulert opp flere ganger (andre gang 1909) og i 1947 ble reguleringen overtatt av staten. Siden 1961 har Mjøsa hatt samme nivå som i dag. Reguleringen av Mjøsa skjer ved demningen og slusen ved Svanfossen før Vorma renner ut i Glomma. Mjøsa reguleres ved Svanfoss slik at Vorma ovenfor Svanfoss sammen med selve Mjøsa inngår i magasinet. I løpet av vinteren reduseres vannstanden så mye at de fleste småbåthavnene ikke kan benyttes, og Skibladner ikke kan bruke kaianlegg, før vårflommen og snøsmeltingen øker vannstanden igjen. I juli 1927 ble vannstanden målt til 125,89 moh.,, 24. juli 1789 (Storofsen) ble vannstanden målt til 127,79 moh., og 11. juli 1995 (Vesleofsen) ble vannstanden registrert til 125,63 moh. Flomtoppen 22. juni 1860 var bare et par centimeter under Storofsen og vannet sto i Storgata på Hamar. Mjøsa er Norges nest største reguleringsmagasin regnet etter volum mellom høyeste og laveste regulerte vannstand.
=== Temperatur ===
Høst og vår er vanntemperaturen nokså lik fra overflaten til bunnen, mens om sommeren stiger overflatetemperaturen til 13-16 °C og opp til 20 °C innerst i Furnesfjorden. Det relativt varme overflaten på 13-16 °C kan i august gå ned til omkring 10-15 meter dybde. Om sommeren kan vind og strøm føre til store forskjeller i overflatetemperature mellom ulike deler av Mjøsa slik at overflatetemperaturen ved Minnesund kan være under 10 °C samtidig som det er opp mot 20 °C i Furnesfjorden. Når innsjøen er islagt er vannmassene mer i ro og temperaturen stiger fra de laveste temperaturene rett under isen på overflaten til 3-4 °C i dypere vannmasser. Innerste delen av Furnesfjorden og Mjøsa nord for Vingrom fryser ofte til i desember (og der kan den bli liggende til mai). I januar blir normalt hele Furnesfjorden og Mjøsa sør til Helgøya blir islagt. I kalde vintre kan hele Mjøsa bli islagt i løpet av februar. Isløsningen ved Helgøya begynner normalt i april.
== Tilløp og utløp ==
Nedbørfeltets høyeste punkt er Galdhøpiggen og midlere felthøyde er 950 moh. Største elv som renner inn i Mjøsa er Gudbrandsdalslågen (nedbørfelt 11 500 km²), helt i nordenden av Mjøsa ved Hovemoen i Lillehammer. Lågen står for om lag 85 % av den totale tilførselen til Mjøsa, mens resterende kommer fra flere elver av ulik størrelse. Om lag tre fjerdedeler av tilsiget skriver seg fra det nordvestlige hjørnet av nedbørsfeltet (i og omkring Jotunheimen, Breheimen og Ottadalen). Lågendeltaet, Lågens utløp i Mjøsa, strekker seg om lag fra Gausas utløp til om lag Trossetsanden ovenfor Lillehammer bru. NVEs innsjødatabase angir Mjøsas nordgrense ved Moshølen mellom Hovemoen og Jørstadmoen. Hos Kartverket er Lågen avmerket til Lillehammer bru.Elver som renner inn i Mjøsa fra vest:
Rinda
Vismunda
Stokkeelva
Hunnselva
Heggshuselva
Lenaelva
Skulhuselva
BråstadelvaElver som renner inn i Mjøsa fra øst:
Mesna (Kartverkets kart angir at Mesna munner ut i Lågen)
Moelva
Brumunda til Furnesfjorden
Skanselva til Furnesfjorden
Svartelva og Flagstadelva renner ut i Åkersvika ved Hamar
Starelva ved Tangen
Vikselva ved TangenDen eneste elv som renner ut av Mjøsa er Vorma, helt sør i ved Minnesund. Total nedbørfelt ved utløpet er 16 568 km² og middel avrenning er 330 m3/s.
== Forurensningshistorie ==
I 1871 ble Hamar rammet av en tyfus-epidemi som varte i ti år. Den berodde på at kloakken ble sluppet ut for nær vanninntaket. I 1899 tok Hartvig Huitfeldt-Kaas de første vitenskapelige prøvene som dokumenterte at algeinnholdet i Mjøsa var for høyt. De ble først analysert i 1946. I 1931 ble Gjøvik rammet av en tyfusepidemi, som resulterte i at nitten mennesker mistet livet. Vannkilden ble mistenkt siden en fange i fengselet, som fikk vann og brød, også ble syk.
Fra slutten av 1940-årene, og frem mot de første virkingene av Mjøsaksjonen på slutten av 1970-tallet, var vannet så grumsete at guttene som stupte etter mynter som passasjerene på Skibladner kastet ut, måtte fange dem innen de falt i vannet og ble borte. Sent i 1960-årene, verst i 1969, var Mjøsa så full av blågrønnbakterier at en ikke så sine egne tær når en stod med vann til knærne. I begynnelsen av 1970-årene var siktedypet i vannet fem–seks meter. I perioden 2001–2008 var det gjennomsnittlig sju–ti meter.Vannkvaliteten har vært overvåket etter tiltak for å bedre vannkvaliteten fra omkring 1980. På 1970-tallet ble det registrert stor oppblomstring av alger og bakterier i fjorden på grunn av forurensing (overgjødsling).Kloakk og annet avløp fra omkring 200.000 mennesker havner i Lågen og Mjøsa. Også utslippene fra industri og fra jordbruk var en stor belastning. I 1970-årene var utslippene av fosfor på 460 tonn. I 2008 er de på 190 tonn hvert år. I 1970-årene var det tolv mikrogram fosfor per liter mjøsvann. I 2008 er det fire mikrogram. I gjennomsnitt er det i 2008 over åtti prosent mindre alger i Mjøsa enn det var i 1970-årene.
Offisielle data om norske innsjøer, elver og fjorder kan finnes i internett-tjenesten Vann-Nett, som eies av miljøforvaltningen og Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). I Vann-Nett finnes også oppdatert informasjon om miljøtilstanden i Mjøsa.
=== Drikkevann ===
Omkring 80.000 personer får sitt drikkevann fra Mjøsa. Lillehammer bruker grunnvann nær Lågens utløp og ved høye vannstander kommer også vann fra Mjøsa inn i løsmassene. Vannverkene i Mjøsa har inntak på 100 til 200 meters dyp. Nedenfor Minnesund er det i tillegg vannverk i Akershus og Østfold knyttet til vassdraget.
=== Miljøgifter som har blitt funnet i Mjøsa ===
Konsentrasjonen av kvikksølv i fisk har gått betydelig ned siden de høye nivåene på 1960- og 1970-tallet, men for ørret var det en viss økning i 2006–2011 sammenliknet med data fra de foregående ti år. For ørret er det overveiende sannsynlig at kvikksølvkonsentrasjonen overskrider omsetningsgrensen på 0,5 mg for fisk større enn 55 cm eller 1,9 kg.Siden midten av 2000-tallet har det vært en betydelig reduksjon i konsentrasjonene av de bromerte flammehemmere PBDE (Polybrominated diphenyl ethers) og HBCD (Hexabromocyclododecane) i fisk og dyreplankton i Mjøsa. Konsentrasjonene av PBDE i lagesild var i 2011 på omtrent samme nivå som i 1993 og 1995, dvs. før de store lokale utslippene startet, trolig fra Gudbrandsdalen Uldvarefabrikk på Lillehammer.Midlere konsentrasjon av dioksiner og dioksinliknende PCB i ørret (2,9 kg) var 2,7 pg TE/kg våtvekt, dvs. under omsetningsgrensen på 8 pg TE/kg våtvekt.Norsk institutt for vannforskning og Universitetet i Stockholm har påvist at to typer siloksaner (D5 og D6) hoper seg opp i fisk (ørret, lågåsild og krøkle) og dyreplankton i Mjøsa. Studien viser at nivåene av siloksaner i Mjøsa og Randsfjorden er mye høyere enn i Femunden, og at disse stoffene trolig kan finnes i de fleste innsjøer i folketette områder.
Perfluoroktylsulfonat
== Dyreliv i Mjøsa ==
Mjøsa er åsted for Norges største innlandsfiske og er også en av landets mest artsrike innsjøer. Noe arter som abbor og ørekyt er bentisk (lever nær bunnen eller i strandsonen), arter som lagesild og harr lever mest i de frie (pelagiske) vannmassene. Hver høst fanges lagesild langs de nordre deler av innsjøen, 150–200 tonn tas opp i det organiserte fisket hver sesong. Lagesild-fisket er omtalt så tidlig som i 1462. Det er flere stammer av storvokst ørret i Mjøsa, blant annet hunderørreten som vandrer opp i nedre del av Gudbrandsdalslågen for å gyte, og Brumundaørreten som gyter i Brumunda ved Brumunddal Mjøsørreten består av flere stammer som vandrer opp i sine elver og bekker for å gyte, men som bruker Mjøsa som oppvekstområde. De største ørretene bruker Lågen som gyteområde. Mjøsørretens særpreg skyldes at innsjøen er stor og dyp, at det finnes mange gode gyteelver og at det er godt beite på mindre fisk.Det er funnet 21 fiskearter i Mjøsa:
Abbor
Ørret
Lagesild
Sik
Harr
Gjedde
Lake
Mort
Karuss
Krøkle
Hork
Vederbuk
Nipigget stingsild
Hornulke
Brasme
Bekkeniøye
Gullbust
Elveniøye
Steinsmett (Steinulke)
Laue
ørekytDet er mange arter av planktoniske krepsdyr i Mjøsa. Vanlig arter er de calanoide hoppekrepsene Eudiaptomus gracilis, Limnocalanus macrurus og Heterocope appendiculata, de cyclopoide hoppekrepsene Cyclops lacustris, Thermocyclops oithonoides og Mesocyclops leuckarti, og vannloppene Daphnia galeata, Daphnia cristata, Bosmina longispina, Holopedium gibberum (gelekreps), Leptodora kindtii og Polyphemus pediculus.Noen dyrearter som er avhengig av kaldt vann, vandret inn i Mjøsa i perioden med store bredemte innsjøer rett etter istidens slutt. Det gjelder for de såkalte istidskrepsene: Mysis relicta, firetornet istidskreps, trollistidskreps og hoppekrepsen Limnocalanus macrurus. Til Mjøsa-Storsjø-fiskene som innvandret fra øst hører mort, krøkle, steinsmett, lagesild, vederbuk, brasme, gullbust, laue, hork, karuss, hornulke. Dypvannsfisken hornulke ble ikke oppdaget før i 1978. Røye finnes ikke i Mjøsa, selv om den forekommer i sammenlignbare innsjøer som Randsfjorden og Tyrifjorden. Det kan tenkes at den blir utkonkurrert av andre planktonetere som krøkle, sik og lagesild. Det ble satt ut ål omkring 1900, men det er ikke registrert fangst utenom ål som har blitt tatt i Gausa. Noen av tilløpselvene har kreps.Åkersvika er fredet som naturreservat.
== Samferdsel ==
Minnesundet, utløpet av Mjøsa til Vorma, krysses av tre broer, Minnesund jernbanebru, Minnesund bru (Nye Minnesundbrua, E6) og Langset bru (Gamle Minnesundbrua). Nessundet bru til Helgøya åpnet 1957. Framnesbrua krysser nordenden av Furnesfjorden. Ved Lågens utløp i nordenden av Mjøsa går Vingnesbrua og Lillehammer bru (E6) over sundet. E6 krysser også Mjøsa på Mjøsbrua.
=== Historie ===
Mjøsa har historisk sett vært en transport- og ferdselsåre, selv i islagt tilstand. I Sverres saga fortelles at kong Sverre trakk båter fra Randsfjorden over Einavatnet og langs Hunnselva til Mjøsa. Vindforholdene gjør seiling langsomt sammenlignet med på kysten, og de enkle råseilene kunne ikke brukes til kryssing. Varetransporten på innsjøen var trolig omfattende og godt organisert i vikingtiden og i Hamars storhetstid i høymiddelalderen. Føringsbåter på Mjøsa er kjent fra skriftlige kilder fra 1600-tallet og fremover. Båtene var trolig, som Torgunrudbåten, relativt flatbunnet for å kunne gå inntil de grunne strendene, men de hadde kjøl. Nordover gikk salt, korn (i dårlige år), jern, kaffe, sukker og tobakk; sørover gikk sprit, glass, malm, tømmer, ost, smør og i god år korn. «Dølvegen» var isvegen på langs av Mjøsa mellom Eidsvoll og Fåberg, navnet kommer av at trafikken var dominert av gudbrandsdøler som tok på seg dette som ekstraarbeid om vinteren. Trafikken på tvers av Mjøsa var mer dominert av persontransport – handelen mellom øst og vest var liten fordi det ble produsert nokså like varer, en situasjon som endret seg da Hamar ble kjøpstad i 1849 og leveringer til blant annet melkefabrikken tiltok. Kirker og større gårder på østsida hadde til dels eiendom og sæterretter på andre siden av innsjøen. Helt fra middelalderen av omfattet administrative inndelinger tildels områder på begge sider, for eksempel hørte Redalen (nå i Gjøvik) lenge til Ringsaker sogn.Før 1840 ble alle markedene i området holdt om vinteren for å kunne frakte varer på snøføre og is. Fra 1600-tallet var bøndene pliktig til å bygge, holde og føre båter for å transportere øvrighetspersoner. Trafikkene med disse såkalte kongsbåtene gikk særlig fra Eidsvoll og nordover til flere havner rundt Mjøsa. På begynnelsen av 1800-tallet kom føringsbåtene, som var åpne klinkbygde lastebåter (jakter) med stort råseil. Et eksempel på en slik båt er vraket av Torgunrudbåten, som ble gjenstand for flere marinarkeologiske undersøkelser i løpet av 1980-årene. Torgenrud-båten kunne frakte opp til 10 tonn jordbruksprodukter. Såkalte mjøsjakter var i bruk til tung varetransport også etter at dampbåtene kom rundt 1860. Mjøsjaktene var 15-20 meter lange klinkbygde seilbåter, de fleste hadde base i Totenvika.Lillehammer vokste frem som en markedsplass og omlastingsplass mellom dalstrøkene og Mjøsa. Lillehammer fikk bystatus i 1842. Hamar fikk bystatus i 1849 for å stimulere handelen Østerdalen-Hedmarken-Christiania.Etter anlegg av Hovedbanen ble det satt opp en reguleringsdam i Sundfossen nedenfor Eidsvoll, vannstanden i Vorma mellom Minne og Eidsvoll ble da hevet og dampbåtene kunne gå til Eidsvoll hele året. Det ble også bygget et sluseanlegg i Sundfossen slik at båtene kunne gå hele Vorma. Slusene ved Sundfossen ble revet da slusene i Svanfossen ble bygget i 1910.Det var ferjetrafikk over Vingnessundet og over Minnestryken, disse ble avløst av bruer. Over Nessundet var det også bilferje før den ble avløst av bru. Ferjetrafikken over Minnesundet ble nedlagt i 1925 da broen ble åpnet.Etter andre verdenskrig drev SAS forsøksvis direkterute mellom Lillehammer og København med flystripe på Mjøsisen.
==== Dampbåtene ====
I august 1840 ble Norges første jernskip, og Mjøsas første dampskip DS «Jernbarden» sjøsatt ved Eidsvoll. Dette skipet markerte et teknologisk løft som resulterte i økende transportvolum og hurtigere transport mellom havnene. «Jernbarden» gikk i rutefart to ganger i uken sommerhalvåret fra 1841. I 1847 ble dampskipet «Dronningen» satt i trafikk, den var spesielt innredet for passasjertrafikk med seks lugarer og større maskin. Både «Dronningen» og «Jernbarden» ble anskaffet av selskap dannet av bønder i Fåberg og handelsmenn på Lillehammer. Handelsmenn i Christiania hadde også interesser i dampskipene, planer om jernbane Hamar-Elverum gjorde at også østerdøler investerte i dampskip på Mjøsa. Brenneriene langs Mjøsa, som bøndene også investerte i for å sikre avsetning av varer, hadde stort transportbehov. I 1844 ble Minnesundet opprensket slik at dampskip kunne gå helt til Eidsvoll. «Dronningen» stakk ikke så dypt og gikk helt ned til Eidsvoll. Da Skibladner og Færdesmanden ble satt i trafikk høsten 1856 var en kommunikasjonsrevolusjon gjennomført i Mjøsdistriktet.Hovedbanen ble anlagt i 1854 for å knytte Christiania sammen med båttrafikken på Mjøsa. Bakgrunnen for dette var at vegene mellom Eidsvoll og hovedstaden var av dårlig forfatting, og ikke minst på grunn av næringslivet både i innlandet og hovedstaden var avhengig av å få transportert ut tømmer til eksport. Christiania var en direkte konkurrent til Sarpsborg og Fredrikstad, men manglet fordelen av en stor elv som kunne bringe store kvanta med tømmer fra Østlandet. Fra 1840 var det blitt oppgangstider for tømmernæringen hvor Stortinget senket eksportavgiften og hvor Storbritannia, som stod for 1/3 av den totale norske tømmereksporten, senket tollsatsene kraftig. En bedre transportåre mellom Mjøsa og hovedstaden var noe som hadde opptatt myndighetene fra århundreskiftet av. Blant annet hadde en kommisjon kommet med forslag i perioden 1805–1806 med å gjøre Glomma og Vorma farbar for større båter mellom Mjøsa og Øyeren, og bygge en kanal fra Nitelva til Maridalsvannet via Akerselva og ned til havna i hovedstaden.I 1861 tok det statseide Norsk Hoved-Jernbane over jernbanen og båtene fra engelske eiere. Jernbaneselskapet drev fra da av både Hovedbanen og båtene «Jernbarden», «Dronningen» og den nye «Kong Oscar» (1867). «Jernbarden» slepte også lektere med tunglast etter seg. I 1861 ble «Dalegudbrand» flyttet fra Losna (der den ikke var særlig egnet) ned til Mjøsa. I den spente tiden før unionsoppløsningen i 1905 ble det arbeidet med konkrete planer for utruste båtene på Mjøsa og Øyeren med kanoner i tilfelle svensk innmarsj.Dampbåten DS «Lillehammer» gikk fra 1. juni 1908 i trafikk mellom Lillehammer og Gjøvik.
Jernbarden selv kan syngesin egen Poesi,
som Bølgens hvide Tunge
skal højlydt stemme i.
Og alt som stærken Bølge
har sjunget ud sit Chor,
den i et Æresfølge
med Perler strøer hans Spor.
Da maae vel norske Hjerter
forene sig i Sang
til jublende Koncerter
med Vovers stærke Klang,
fra Minde, hvor nu Valen
er rød af Kløvrens Blod
til vi i Gudbrandsdalen
alt øine Dovres Fod?
Se, alt som Snekken higer,
som Fjernerne forgaae,
se gamle Kongeriger
i lange Omrids blaa!
Som Mjøsens Kongethrone
hist dukker Helgø frem.
O her lad Sangen tone
i Hjertet af vort Hjem!
==== Tømmerfløting ====
I løpet av 1600-tallet ble Mjøsa og hele Glommavassdraget tatt i bruk til tømmerfløting. Tømmeret ble stablet i bommer og seilt over innsjøen, bommene kan også ha blitt rodd i perioder med for lite vind. På 1850-tallet begynte «Færdesmanden» med trekking av tømmer. Tømmertrekkingen fikk stort omfang på 1870-tallet, tømmeret ble ført videre ned Vorma og Glomma. Særlig perioden 1900-1960 hadde denne virksomheten stort omfang på Mjøsa. Tømmerfløtinga på Mjøsa ble nedlagt i 1980, bl.a. fordi tømmeret ikke lenger skulle til Borregaard, men til Tofte og derfor kunne det ikke fløtes.
Fløtingen på Glomma ble nedlagt i 1985.
==== Jernbane ====
Vegen Christiania-Øyeren-Mjøsa var rundt 1850 landets mest trafikkerte. En jernbane, på planstadiet kalt Mjøsbanen, på bare 65 km fra Christiania til Eidsvoll knyttet dampbåtene på Mjøsa med hovedstaden og havet. I 1849 kom det også dampbåt på Losna med forbindelse til Ringebu, nesten halvveis fra Oslo til Trondheim. Med Hovedbanens ferdigstillelse ved Eidsvoll i 1854 var dampskipene på Mjøsa inne i en gullalder, med stiftelsen av Oplandske Dampskibsselskab og anskaffelsen av DS «Færdesmanden» og DS «Skibladner» i 1856. Vorma og Minnesundet ble rensket opp slik at dampskipene kunne gå ned til Eidsvoll der det ved Eidsvoll stasjon var direkte overgang mellom båt og tog.Med jernbane fra hovedstaden og dampskip på Mjøsa sank reisetiden betraktelig fra Kristiania og Mjøsbyene, samt foten av Gudbrandsdalen. Når så Hamar-Grundsetbanen stod ferdigstilt i 1862 ble reisetiden også forkortet mot Østerdalen, en trend som fortsatte helt til ferdigstillelsen av hele Rørosbanen frem til Trondheim i oktober 1877. Man kunne da bytte mellom tog og båt både på Eidsvoll og Hamar stasjoner med direkte tilknytting til havneanleggene. Også dampbåtbryggene på Gjøvik og Lillehammer ble drevet som jernbanestasjoner. Dampskipenes gullalder avtok med åpningen av Hedemarksbanen langs Mjøsa i 1880, da man for første gang fikk en sammenhengende jernbanestrekning helt frem til Trondheim, dog med sporbrudd på Hamar stasjon. Mot slutten av 1800-tallet var dampskipene i bruk som lokalrutebåter, før turismen begynte å sette sitt preg på begynnelsen av 1900-tallet. De første turistene var trolig engelske besøkende som fra 1850-tallet av med bane og båt kunne komme seg relativt raskt til Gudbrandsdalen og fjellene rundt.Etter åpning av Grundsetbanen (Hamar-Elverum) ble Hamar det nye handelssenteret og Lillehammer var avhengig av dampbåtene som ikke kunne gå de to månedene Mjøsa var islagt. Ved tilknytning mellom Grundsetbanen og Hovedbanen i 1880 overtok Hamar som omlastingsplass mellom båt og bane. Lillehammers situasjon endret seg i 1894 da byen fikk jernbaneforbindelse.
Gjøvik og Skreia fikk jernbaneforbindelse i 1902, og med Valdresbanen forsvant trafikken til Valdres og Lærdal om Mjøsa.
=== Biltrafikk, ferger og kjøreveier ===
I 1859 åpnet kjøreveien mellom Gjøvik og Odnes ved Randsfjorden med forbindelse videre til Lærdal. Etter dette gikk mye av trafikken mellom Christiania og Bergen om Mjøsa og Gjøvik. Jernbaneselskapet drev også kjøring med hest og vogn mellom Odnes og «Gjøvik Station» (dampbåtbrygga).På begynnelsen av 1900-tallet ble forbrenningsmotoren stadig vanligere, både i båt og i biler. I 1923 ble den første bilfergen, MF «Mjøsfærgen», satt inn i drift mellom Gjøvik, Mengshol og Smedstua (begge sistnevnte på Nes). Gjøvik-Mengshol var lenge en av de mest trafikkerte strekningene i landet. I 1984 fraktet Mjøsfærgen 335.485 kjøretøy og 742.000 personer, omtrent tre ganger så mange som i 1965. I 1955 ble det fraktet 28.800 kjøretøy, sammenlignet med 118.700 i 1965. Den siste ferga var «Mjøsfærgen V», som ble solgt ut av distriktet da Mjøsbrua ble åpnet i 1985.
I 1938 ble MF «Helgøya» satt i drift mellom Helgøya og Nes. Ferga var i drift fram til 1957, da det ble bygget bru over Nessundet. MF «Helgøya» gikk senere en tid i Tyrifjorden, og er nå utstilt i Mjøssamlingenes museum på Minnesund. I vinterhalvåret måtte fergen bryte råk gjennom isen.Ruten mellom Hamar og Kapp på Toten via Nes ble trafikkert av MF «Hamar-Kapp-Ferjen». Båten ble bygget ved Sterudodden i 1951 for Hamar og Nes Dampskibsselskap. I 1965 kolliderte ferga med brua over til Helgøya og fikk store skader.
I 1968 sank ferga ved kaia på Nes, og i 1972 gikk selskapet konkurs. Båten ble hevet, og i 1975 fikk den navnet «Opplandsfergen». I 1979 sank ferga igjen, denne gang ved Hamar. Den ble da rigget ned til lekter, og var som sådan i bruk ved byggingen av Mjøsbrua i 1983-85. I 1987 sank fartøyet atter en gang, og ble da aldri tatt i bruk igjen. Restene ble hogd opp i 1989.E6 (Riksvei 50 frem til 1965) gikk før ferdigstillelsen av Mjøsbrua på østsiden av Mjøsa mellom Moelv og Lillehammer, men siden 1985 har E6 krysset Mjøsa over Mjøsbrua mellom Moelv og Biri. Mellom Minnesund og Moelv går E6 på innsjøens østside, og mellom Biri og Lillehammer følger E6 innsjøens vestre bredd. Fra Mjøsbrua ved Biri går også Rv. 4 frem til Gjøvik langs Mjøsas vestre bredd.
Mellom Minnesund og Skaberud langs Mjøsas østre ble E6 utvidet i perioden 2012–2015 til firefelts motorveg, samtidig som det ble anlagt nytt dobbelspor for Dovrebane parallelt med denne vegen. Anleggsarbeidet omfatter blant annet mudring i strandsonen.Fylkesvei 33 går langs den vestlige bredden mellom Minnesund og Gjøvik, fra Gjøvik går riksvei 4 nordover til kryss med E6 ved Mjøsbrua.
==== Isveger ====
Ved spesielt gunstige isforhold vinterstid har man brøytet kjørbare isveier tvers over Mjøsa. Isveier var også utbredt fra tidlige tider, da også på langs med den såkalte «Dølavegen» mellom Eidsvoll og Fåberg. Isvegene var viktige, men lunefulle med tåke, råker og overvann. I 1952 gikk for eksempel en lastbil med levende okser gjennom isen. Isvegene overtok gjerne når båtene ikke kunne gå. Til langt inn på 1900-tallet hadde isvegene betydning for person- og godstransporten. I 1918 var det 19 fylkeskommunale isveger med samlet lengde 93 km på Mjøsa, kommuner og privat hadde ansvar ytterligere 196 km isveger. Etter 1900 tok jernbanen over nord-sør trafikken og isvegene fikk mindre betydning. Krysningene Nes-Hamar, Nes-Gjøvik og Moelv-Biri var særlig viktige. Isvegen mellom Moelv og Biri kunne brukes i 3-4 måneder hvert år og 2 måneder mellom Tingnes og Hamar, men det noen år ble ikke innsjøen islaget eller hadde ikke kjørbar is. For eksempel på 1930-tallet var innsjøen isfri mellom Gjøvik og Mengshol hele vinteren. Nord i Mjøsa er det nesten alltid is. Vanligvis legger isen seg midtvinters mellom 15. januar og 15. februar. I 2003 ble det brøytet veg mellom Hamar og Nes, Stange og Helgøya og Gjøvik og Mengshoel. På turen mellom Nes og Hamar gikk reisetiden ned fra 30 minutter til 5 minutter.Før bilens tid var isvegene mye trafikkert med hest og slede. Før kjøleskapets tid ble det også skåret is til kjøling om sommeren, og denne isdriften laget også huller i isen. I 1869 kom det en egen lov om «issvekking» som påla alle å merke råker og hull. Omkring 1900 var det ansatt egne isvegvoktere. I 1936 krevde Vegdirektoratet 35–40 cm is før lastebiler. På 1950-tallet ble det satt 35 km/t som høyeste fart på isveger, det var ikke tillatt å stoppe, isen måtte være 20–25 cm før det ble åpnet for trafikk og for lastebiler på 12 tonn måtte det være 60 cm stålis. For 1963 anslås trafikken mellom Hamar og Nes til 25.000 kjøretøy. Trafikken på isveger og med ferje illustrerte potensialet for bru.
=== Annen båttrafikk ===
Det er et antall båtforeninger, seilforeninger og organiserte båthavner rundt Mjøsa. I august 2006 er det opprettet basestasjon for Maritim VHF på Bangsberget ved Brumunddal. Den gir kontakt med Tjøme Radio på kanal 16, kanal 70 og med arbeidskanal 21. Dette er den første basestasjon for maritim VHF i innlandet i Norge. Redningsselskapet har siden 1994 hatt en egen redningsskøyte på Mjøsa, fra 2012 RS «Mjøsvekteren».
== Kulturminner ==
Mjøssamlingene er Mjøsas sjøfartsmuseum. Mjøskastellet var et kastell på øya Steinsholmen like sør for Moelv. På odder og nes i Mjøsa finnes det flere store gravhauger fra førhistorisk tid, gravhaugene ble trolig anlagt for å være godt synlige for reisende på innsjøen.DS «Skibladner» er fortsatt i trafikk på innsjøen.
== Galleri ==
== Se også ==
Mjøsaksjonen
Mjøsbyregionen
Mjøskastellet
Mjøsa rundt
Liste over innsjøer i Skandinavia
== Noter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Selstad, Tor (red.) og Stensrud, Arve (1983). Den Store Mjøsboka; Vannet - landet - folket. Ringsaker: Fagbokforlaget. ISBN 82-7322-154-7. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
== Eksterne lenker ==
(en) Mjøsa – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Dybdekart for Mjøsa, NVE, oppmålt i 1900.
ArtProjectMjøsa2008
NIVA: Mjøsa
Skøytearena på Mjøsa ved Hamar.
(en) Mjosen Hamar – Profil og resultatoversikt på SpeedSkatingNews.info.
Profil og resultatoversikt på SpeedSkatingStats.com en nl. for Mjøsen, Hamar
«Mjøsen» (engelsk). Skateresults.com. Arkivert fra originalen 19. juni 2007. Besøkt 12. februar 2015.
«Hamar M – Mjøsen» (engelsk). Skatebase.com. Arkivert fra originalen 6. april 2005. Besøkt 12. februar 2015.
Skøytearena på Mjøsa ved Lillehammer.
(en) Mjøsen Lillehammer – Profil og resultatoversikt på SpeedSkatingNews.info.
«Lillehammer M – Mjøsen (sjøis)» (engelsk). Skatebase.com. Arkivert fra originalen 6. april 2005. Besøkt 12. februar 2015.
Vannstand og temperatur i Mjøsa kan følges live på https://imjosa.no. | | magasinvolum = 1 312 | 6,982 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bromerte_flammehemmere | 2023-02-04 | Bromerte flammehemmere | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Kjemiske forbindelser', 'Kategori:Miljøgifter'] | Bromerte flammehemmere (BFH-ere) er en fellesbetegnelse på om lag 75 organiske stoffer, som brukes som brannhemmere. Det er organiske forbindelser som inneholder brom og kalles av den grunn flammehemmere ettersom innholdet av brom gjør det vanskelig for produktet å ta fyr og brenne. Grunnet stoffenes effekt som flammehemmere brukes de i mange forskjellige produkter og varer, deriblant elektriske og elektroniske produkter som kretskort i PC-er og TV-apparater. Vi finner også forbindelsene i tekstiler og isolasjonsmidler. Som regel brukes flammehemmere i isolasjonsmaterialer av plast basert på typen EPS og XPS. Bromerte flammehemmere brukes innenfor transport hvor stoffet er blandet inn i harde og myke plaster, slik at brannskadene skal reduseres ved en eventuell brann.
| Bromerte flammehemmere (BFH-ere) er en fellesbetegnelse på om lag 75 organiske stoffer, som brukes som brannhemmere. Det er organiske forbindelser som inneholder brom og kalles av den grunn flammehemmere ettersom innholdet av brom gjør det vanskelig for produktet å ta fyr og brenne. Grunnet stoffenes effekt som flammehemmere brukes de i mange forskjellige produkter og varer, deriblant elektriske og elektroniske produkter som kretskort i PC-er og TV-apparater. Vi finner også forbindelsene i tekstiler og isolasjonsmidler. Som regel brukes flammehemmere i isolasjonsmaterialer av plast basert på typen EPS og XPS. Bromerte flammehemmere brukes innenfor transport hvor stoffet er blandet inn i harde og myke plaster, slik at brannskadene skal reduseres ved en eventuell brann.
== Miljøskader ==
Enkelte av de bromerte flammehemmerne er lite nedbrytbare og er forbudt i Norge. Det er mistanke om at BFHer har en negativ effekt på både naturmiljø og helse. De brytes svært sakte ned i miljøet, og kan derfor akkumuleres og gi høye konsentrasjoner på toppen av næringskjeden.Bromerte flammehemmere har blitt påvist i blodprøver siden 1980-tallet. I undersøkelser fra 2005 -2007 er lave konsentrasjoner påvist i blodprøver fra gravide kvinner i Bodø og i Russland. Ifølge Folkehelseinstituttet økte nivået av bromerte flammehemmere i norsk morsmelk betraktelig fra 1986 til 2001. Undersøkelser fra 2005 tyder på at nivåene blir lavere.Tidligere var utslippet og forekomsten av bromerte flammehemmere særdeles liten og stoffet ble aldri sett på som miljøfiendtlig siden konsentrasjonene var såpass lave. Nyere undersøkelser viser at konsentrasjonen av disse giftstoffene har økt og nivået er urovekkende høyt i ferskvann, Mjøsa er en innsjø hvor konsentrasjonen fortsatt er høy, dog synkende.Det er også funnet høye konsentrasjoner i torskelever ifra undersøkte områder langs norskekysten, fra Færder i Oslofjorden til Varangerfjorden. Fisk ifra Drammensfjorden inneholder også bromerte flammehemmere, de er også påvist i fisk ifra Bjørnøya. En undersøkelse fra 2011 gjort av svenske Naturskyddsföreningen, basert på stikkprøver, viste at norsk oppdrettslaks hadde et innhold av bromerte flammehemmere på 0,98 μg/kg w/w, cirka 60 ganger mer enn EUs foreslåtte grenseverdi på 0,016 μg/kg w/wKonsentrasjonen av bromerte flammehemmere har også økt hos den norske befolkning; blodprøver har vist at konsentrasjonen av økt i tidsperspektivet 1977 og 1999. Morsmelkprøver ifra 1986 og 2001 viser også at konsentrasjonen av bromerte flammehemmere også har økt i morsmelken.
== Bromerte flammehemmere i miljøet ==
Det finnes en enorm mengde ulike kjemiske stoffer og mange av dem finnes i produkter som menneskene bruker daglig. Noen av disse er konstatert som farlige for helse og miljø, mens andre er det ikke bevist eller kun mistenkes skadevirkninger. Myndighetene jobber hele tiden med å vurdere hvordan kjemiske stoffer påvirker helsa vår og miljøet. De farligste stoffene blir forbudt eller bruken av dem blir strengt regulert gjennom lovverket. I små mengder er ikke nødvendigvis stoffene farlige, men om de opphopes i miljøet vil de være en risiko for menneskers og dyrs helse. Enkelte bromerte flammehemmere er akutt giftige for livet i vann, og flere av stoffene brytes svært sakte ned i naturen. Noen av de bromerte flammehemmerne kan føre til leverskade, og noen kan være hormonforstyrrende, fruktbarhetsreduserende, fosterskadelige og kan gi skader på nervesystemet. For stoffenes langtidseffekter er det fortsatt liten kunnskap.
== Stoffer i gruppen ==
Både i Norge og internasjonalt har det vært mest fokus på de fem farligste bromerte flammehemmerne:
Tetrabrombisfenol A (TBBPA) er klassifisert som miljøskadelig og var den mest brukte bromerte flammehemmeren i Norge i 2004.
Pentabromdifenyleter (Penta-BDE) er svært vedvarende, og når det gjelder potensial for biomagnifisering sammenlignes det gjerne med PCB. Penta-BDE er klassifisert som helseskadelig ved lengre tids påvirkning, og som miljøskadelig.
Oktabromdifenyleter (Okta-BDE) er klassifisert som fruktbarhetsreduserende og fosterskadelig.
Decabromodifenyleter (Deka-BDE) kan gi skade på nervesystemet og tas opp i organismer. Stoffet kan brytes ned til mer giftige og bioakkumulerende forbindelser, for eksempel okta-BDE.
Heksabromsyklododekan (HBCDD) er vedvarende og svært bioakkumulerende. HBCDD er også svært giftig for vannlevende organismer. Stoffet er klassifisert som miljøskadelig og er foreslått klassifisert som reproduksjonsskadelig (mulig fare for skade på forplantingsevnen).
== Virkning på kroppen ==
Enkelte bromerte flammehemmere er svært skadelige for vannlevende organismer. Noen av de bromerte flammehemmerne kan føre til leverskade, og noen kan være hormonforstyrrende, reproduksjonsskadelige, og dessuten skade foster og nervesystem. Når det gjelder langtidsvirkningen og hvordan den påvirker menneskekroppen, mangler det ennå kunnskap.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Miljøstatus i Norge: Bromerte flammehemmere
MPI Milebrome - Brominated Flame Retardants
European Brominated Flame Retardant Industry Panel
Current State of Knowledge and Monitoring requirements: Emerging «new» Brominated flame retardants in flame retarded products and the environment, Miljødirektoratet (tidligere SFT, Statens forurensningstilsyn), TA-2462/2008
H. Fromme, G. Becher, B. Hilger, W. Völkel (2016). «Brominated flame retardants – Exposure and risk assessment for the general population». International Journal of Hygiene and Environmental Health. 219 (1): 1–23. PMID 26412400. doi:10.1016/j.ijheh.2015.08.004. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) | Bromerte flammehemmere (BFH-ere) er en fellesbetegnelse på om lag 75 organiske stoffer,«Bromerte flammehemmere» , Miljøstatus.no som brukes som brannhemmere. | 6,983 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Milj%C3%B8gift | 2023-02-04 | Miljøgift | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Miljøvern'] | Miljøgifter er kjemiske forbindelser som er lite nedbrytbare (persistente), kan hope seg opp i levende organismer/næringskjeden (bioakkumulere) og er giftige.
Stoffer som er svært lite nedbrytbare og svært lett hoper seg opp i levende organismer, regnes som miljøgifter – selv om de ikke har kjente giftvirkninger.
| Miljøgifter er kjemiske forbindelser som er lite nedbrytbare (persistente), kan hope seg opp i levende organismer/næringskjeden (bioakkumulere) og er giftige.
Stoffer som er svært lite nedbrytbare og svært lett hoper seg opp i levende organismer, regnes som miljøgifter – selv om de ikke har kjente giftvirkninger.
== Helse- og miljøeffekter ==
En miljøgift kan være akutt giftig, eller den kan være skadelig på sikt og føre til for eksempel kreft, reproduksjonsskader (skade forplantningsevnen) og arvestoffskader.
Mennesker tåler som regel små doser kjemiske stoffer uten å ta skade av dem fordi kroppen har mekanismer for å bryte dem ned, skille dem ut eller reparere skadene som de forårsaker. I større mengder og over tid, kan imidlertid kjemiske stoffer skade helsa vår. Og for enkelte dyr eller små organismer, kan selv ørsmå mengder være svært farlige.
Selv om man kjenner egenskapene til en rekke kjemiske stoffer, vet forskerne fremdeles lite om cocktaileffekten av ulike helse- og miljøskadelige stoffer – det vil si hvordan stoffene i kombinasjon med hverandre, påvirker mennesker og miljø. Dette er en av årsakene til at det benyttes sikkerhetsmarginer når det settes grenseverdier for tillate nivåer.
== Farlig avfall ==
Produkter som inneholder miljøgifter skal klassifiseres som farlig avfall ut fra visse kriterier og grenseverdier. Farlig avfall som ikke samles inn og håndteres forsvarlig, kan føre til at miljøgifter spres og hoper seg opp i naturen.
== Spredning ==
Organiske miljøgifter blir spredd via luft og havstrømmer og lander i Arktis. De blir lagret i fett i små sjødyr, blir langsomt brutt ned og blir konsentrert oppover i næringskjeden. En har påvist at barn på Færøyene har fått redusert finmotorikk grunnet høyt kvikksølvinntak gjennom hvalspekk. En har dessuten påvist urovekkende høye mengder miljøgift i isbjørner, fjellrever, seler samt polarmåker, som topper næringskjeden.
== Prioritetsliste ==
I Norge er det et nasjonalt mål å stanse utslipp og bruk av de farligste miljøgiftene innen 2020. Miljødirektoratet har utarbeidet kriteriesettet som definerer hvilke stoffer omfattes av målet. Hittil er rundt 30 miljøgifter prioritert og ført opp på prioritetslisten.
== Uorganiske miljøgifter, metaller – eksempler ==
Arsen
Bly
Kadmium
Krom
Kvikksølv
== Organiske miljøgifter – eksempler ==
Bisfenol A (BPA)
Bromerte flammehemmere
DDT
Dioksiner
Ftalat (DEHP)
Klorparafiner (SCCP og MCCP)
Muskxylen
Nonylfenol
Oktylfenol
Perfluoroktansyre (PFOA)
Perfluoroktylsulfonat (PFOS)
Polyklorerte bifenyler (PCB)
Polyaromatiske hydrokarboner (PAH)
Siloksan (D5)
Tensider (DTDMAC, DSDMAC, DHTMAC)
Trikloreten (TRI)
Triklosan
== Se også ==
Farlig avfall
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Miljøstatus i Norge: Miljøgifter
Miljøstatus i Norge: Prioriterte miljøgifter
Miljøstatus i Norge: Farlige stoffer i Produkter
Miljødirektoratet: Kjemikalier
Miljøgifter i vann: NIVAs arbeid med miljøgifter | [for kjemiske stoff som er farlige for miljøet.] | 6,984 |
https://no.wikipedia.org/wiki/William_Bruce | 2023-02-04 | William Bruce | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske oppdagere', 'Kategori:Britiske oseanografer', 'Kategori:Dødsfall 28. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1921', 'Kategori:Fødsler 1. august', 'Kategori:Fødsler i 1867', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Polarforskere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skotter'] | William Speirs Bruce (født 1. august 1867 i London, død 28. oktober 1921 i Edinburgh) var en skotsk naturforsker, polarforsker og oseanograf som organiserte og ledet Scotia-ekspedisjonen 1902–04 (Scottish National Antarctic Expedition, SNAE) til Sør-Orknøyene og Weddellhavet. Blant ekspedisjonens meritter var etableringen av den første permanent bemannede værstasjonen i Antarktis, Orcadas. Bruce grunnla senere Scottish Oceanographical Laboratory, men hans planer om en kryssing av det antarktiske kontinent strandet på grunn av manglende offentlig og økonomisk støtte.
I 1892 avbrøt Bruce sine medisinstudier ved University of Edinburgh og deltok i Dundee-ekspedisjonen 1892–93 til Antarktis som vitenskapelig assistent. Dette ble etterfulgt av ekspedisjoner til Novaja Semlja, Svalbard og Frans Josefs land. I 1899 var Bruce blitt Storbritannias mest erfarne polarforsker, og han søkte om å få delta på Robert F. Scotts Discovery-ekspedisjon til Rosshavet. Forsinkelser og uoverensstemmelser med president Clements Markham i Royal Geographical Society (RGS) førte imidlertid til at han begynte å planlegge en egen ekspedisjon, noe som ledet til varig fordømmelse fra det etablerte britiske geografimiljøet. Til tross for at Bruce mottok en rekke priser for sitt arbeid, ble verken han eller noen andre av deltakerne på Scotia-ekspedisjonen tildelt den prestisjefylte Polarmedaljen.
Mellom 1907 og 1920 foretokk Bruce mange reiser til arktiske strøk, både i vitenskapelig og kommersiell øyemed. Hans manglende evne til å iverksette større ekspedisjoner etter SNAE tilskrives normalt hans manglende evne til å skape publikumskontakt, hans mektige fiender og hans glødende skotske nasjonalisme. I 1919 var helsen sviktende, og han var gjennom flere sykehusinnleggelser før han døde i 1921. Etter sin død gikk hans minne nærmest i glemmeboken. I senere år, i kjølvannet av hundreårsjubileet for Scotia-ekspedisjonen, har det vært gjort en innsats for å få anerkjent hans rolle i polarhistorien.
| William Speirs Bruce (født 1. august 1867 i London, død 28. oktober 1921 i Edinburgh) var en skotsk naturforsker, polarforsker og oseanograf som organiserte og ledet Scotia-ekspedisjonen 1902–04 (Scottish National Antarctic Expedition, SNAE) til Sør-Orknøyene og Weddellhavet. Blant ekspedisjonens meritter var etableringen av den første permanent bemannede værstasjonen i Antarktis, Orcadas. Bruce grunnla senere Scottish Oceanographical Laboratory, men hans planer om en kryssing av det antarktiske kontinent strandet på grunn av manglende offentlig og økonomisk støtte.
I 1892 avbrøt Bruce sine medisinstudier ved University of Edinburgh og deltok i Dundee-ekspedisjonen 1892–93 til Antarktis som vitenskapelig assistent. Dette ble etterfulgt av ekspedisjoner til Novaja Semlja, Svalbard og Frans Josefs land. I 1899 var Bruce blitt Storbritannias mest erfarne polarforsker, og han søkte om å få delta på Robert F. Scotts Discovery-ekspedisjon til Rosshavet. Forsinkelser og uoverensstemmelser med president Clements Markham i Royal Geographical Society (RGS) førte imidlertid til at han begynte å planlegge en egen ekspedisjon, noe som ledet til varig fordømmelse fra det etablerte britiske geografimiljøet. Til tross for at Bruce mottok en rekke priser for sitt arbeid, ble verken han eller noen andre av deltakerne på Scotia-ekspedisjonen tildelt den prestisjefylte Polarmedaljen.
Mellom 1907 og 1920 foretokk Bruce mange reiser til arktiske strøk, både i vitenskapelig og kommersiell øyemed. Hans manglende evne til å iverksette større ekspedisjoner etter SNAE tilskrives normalt hans manglende evne til å skape publikumskontakt, hans mektige fiender og hans glødende skotske nasjonalisme. I 1919 var helsen sviktende, og han var gjennom flere sykehusinnleggelser før han døde i 1921. Etter sin død gikk hans minne nærmest i glemmeboken. I senere år, i kjølvannet av hundreårsjubileet for Scotia-ekspedisjonen, har det vært gjort en innsats for å få anerkjent hans rolle i polarhistorien.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«William S Bruce 1867–1921». www.south-pole.com. Besøkt 1. februar 2011.
Goodlad, James (2003). «Scotland and the Antarctic». Glasgow Digital Laboratory. Besøkt 1. februar 2011. | William Speirs Bruce (født 1. august 1867 i London, død 28. | 6,985 |
null | 2023-02-04 | Robert Falcon Scott | null | null | null | Robert Falcon Scott (født 6. juni 1868 i Plymouth i Devon, død ca. | 6,986 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Petter_Wavold | 2023-02-04 | Petter Wavold | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 7. november', 'Kategori:Fødsler i 1965', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske gitarister', 'Kategori:Norske låtskrivere', 'Kategori:Norske plateprodusenter', 'Kategori:Norske programledere', 'Kategori:Norske rockemusikere', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Petter Wavold (født 7. november 1965 i Trondheim) er en norsk rockemusiker. Han har vært vokalist i gruppene Stratos, Charm og Army, samt gitarist i Dag Ingebrigtsens The Grønne Glitrende 3 og Dag. Som soloartist har Wavold utgitt åtte soloalbum, to samlealbum, to konsertalbum og flere singler. Blant Wavolds mest kjente låter er «Æ længte hjæm», «Bruan e brent», «Koffor det?» og «Gammel kjærlighet ruste aldri». Han har flere topplasseringer på Norsktoppen og andre Norske hitlister. Han utgir låter på engelsk under navnet «Peter Wave».
| Petter Wavold (født 7. november 1965 i Trondheim) er en norsk rockemusiker. Han har vært vokalist i gruppene Stratos, Charm og Army, samt gitarist i Dag Ingebrigtsens The Grønne Glitrende 3 og Dag. Som soloartist har Wavold utgitt åtte soloalbum, to samlealbum, to konsertalbum og flere singler. Blant Wavolds mest kjente låter er «Æ længte hjæm», «Bruan e brent», «Koffor det?» og «Gammel kjærlighet ruste aldri». Han har flere topplasseringer på Norsktoppen og andre Norske hitlister. Han utgir låter på engelsk under navnet «Peter Wave».
== Biografi ==
Petter Wavold begynte som musiker sent i 1970-årene, da han blant annet opptrådte i Halvsju. Etter at han hadde deltatt i flere rockeband i 1980-årene, skjøt solokarrieren for alvor fart med låten «Æ længte hjæm», som ble utgitt i 1990. Arbeider-Avisa kåret ham til «årets trønder-rocker» det året. Wavold delte også førsteplassen i Robert Aschbergs alternative Melodi Grand Prix-finale på TV3 tidlig i 1990-årene.
Wavold har deltatt i flere TV-program som Casino, Good morning Scandinavia, Reisesjekken, Tore på sporet og Du skal høre mye. Videre skrev og fremførte han RBK sin offisielle cupfinalesang «Vi e stolt» i 2003, Rosenborgs 75-årsjubileumssang «Rosenborg e laget mitt» i 1991 og Rosenborgs 90-årsjubileumssang «Om vi tape så vinn vi læll».
På Trønder-TV er Wavold talkshow-vert i programmet Petters popshow.
== Diskografi ==
=== Studioalbum ===
Petter Wavold (EP) (1990)
Signatur (1991)
Koffor det? (1994)
Æ lengte hjæm (1997)
Smil (2005)
Stæm (2008)
En aften i Olavshallen (2009)
Fordi (2016)
=== Samlealbum ===
Gammel kjærlighet (2004)
Petters topp 20 (2009)
=== Livealbum ===
En aften i Olavshallen (2009)
Live in Sweden (2018)
=== Solosingler ===
«Flytt te månen / Søte kløe» (1990)
«Æ længte hjæm / flytt te månen» (1990)
«Bruan e brent» (1991)
«Æ længte hjæm til Ullevål/Gammel kjærlighet» (1991)
«Rosenborg e laget mitt» (1992)
«Koffor det?» (1994)
«Sommer igjen» (1995)
«Æ længte hjæm» (1997)
«Gull og folkefæst» (2006)
«Rosenborg e laget mitt» (2007)
«Vi e stolt» (2003)
«Om vi tape så vinn vi læll» (2007)
«Bli med mæ te Liverpool» (2011)
«Bart» (2012)
«Julebord» (2013)
«Julebord» (2014)
«God natt mitt land» (2016)
«Fordi» (2016)
«Engel`n & Jævel`n » (2017)
«I 40 år» (2019)
=== Andre deltagelser ===
The Grønne Glitrende 3 og Dag: Grønne Glitrende 3 & Dag (1986)
Army: Waiting around (1983/2013)
Charm: Håpe æ får kom te himmelen (1986)
Charm: Billy the Kid (1988)
Charm: Hot Love (1988)
The Swings: Heng med i svingan (1989)
På vei te Ullevål (1991)
Sunshine Radio (1991)
Radio-video (1991)
Mini kassetten '91 - Æ længte hjæm (1991)
Mitt hjerte banker for Rosenborg (1992)
Vi ska' slukke Brann (1995)
Terje Mårstad: Kjærlighet til hverandre (1995)
Postens landeplager 1995 (1995)
Listetoppen 97 (1997)
Æ e trønder æ (2000)
Danseløvens utvalgte (2003)
Vi e' stolt - RBK-historien i lyd (2007)
20 år Too Far Gone
We don't remember the Lyrics Peter Wave (2020)
When Caroline Cries Peter Wave (2020)
Scandinavian Girl Peter Wave (2021)
Raise Your glasses Peter Wave (2022)
Hei kjære Trondheim Musikalfabrikken (2022)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Petter Wavold (født 7. november 1965 i Trondheim) er en norsk rockemusiker. | 6,987 |
null | 2023-02-04 | Norsk fotball 1940 | null | null | null | Resultater fra norsk fotball i 1940. | 6,988 |
null | 2023-02-04 | Draksten | null | null | null | Draksten er ei grend i Selbu kommune beliggende på nordsida av Selbusjøen ca. 30 km fra Trondheim. | 6,989 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eple | 2023-02-04 | Eple | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Arter formelt beskrevet i 1803', 'Kategori:Arter som tidligere har stått på Norsk svarteliste', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Epler', 'Kategori:Maleae'] | Epletre (Malus domestica, ofte kalt Malus pumila, på norsk også apal) er et løvfellende tre i rosefamilien. Den store, søtlige kjernefrukten heter eple og er den mest dyrkede fruktsorten i tempererte strøk.
| Epletre (Malus domestica, ofte kalt Malus pumila, på norsk også apal) er et løvfellende tre i rosefamilien. Den store, søtlige kjernefrukten heter eple og er den mest dyrkede fruktsorten i tempererte strøk.
== Beskrivelse og bruk ==
Modne epler kan være røde, gule eller grønne. Epler blir ofte spist rå som frukt, men kan også brukes i matlaging, i retter som eplepai, eplekake og eplemos, som blant kan annet anvendes som pålegg. Eplene kan også presses og saften kan brukes i drikker, som eplemost, sider, calvados og juice.
Eplets smak og aroma varierer fra sort til sort. For eksempel er Golden Delicious og Red Delicious-epler milde og søte, mens Pippin og Granny Smith er friske og syrlige.
Eple blir blant annet spist med honning under rosj hasjaná, den jødiske nyttårsfeiringen, som symbol på et søtt nytt år.
== Navnet ==
Ordet eple kommer over urgermansk *ap(a)laz fra urindoeuropeisk *ab(e)l-. Kognater finnes på andre indoeuropeiske språk som gammelirsk ubull, litauisk obuolys og gammelkirkeslavisk jabloko. Ordet mangler i de østlige indoeuropeiske språkene, som gresk, anatolisk og indoiransk, og -b- inne i et ord er en sjelden lyd i urindoeuropeisk. Noen lingvister mener derfor at eple er et eldgammelt lånord fra et forsvunnet europeisk språk. På latin heter eple malum og epletre malus. Disse ordene kommer fra en annen indoeuropeisk rot *mal-, sammenlign gresk melon («frukt»), hettittisk mahlas («vinmark») og slavisk malina («bringebær»).Ordet apal for epletre kommer fra norrønt apaldr og har samme opprinnelse som eple.Jordeple er et annet navn for potet, og appelsin betyr «kinesisk eple». Ordet finnes også i navnet til mange andre frukter for eksempel granateple.
== Historie ==
Forskerne trodde tidligere at de over 7000 kultivarene av eple stammet fra den europeiske arten villeple (Malus sylvestris). Ny forskning viser at eplets primære stamfar er den sentralasiatiske arten Malus sieversii. Man vet ikke når eplet kom til Europa, det er mulig at det kom langs handelsveiene, sannsynligvis opprinnelig fra Asia, allerede i tidlige tider ble frukten betraktet som et legemiddel som kunne forlenge livet.
== Fremmed art ==
Eple finnes forvillet i Norge nordover til Troms. Den utgjør en økologisk risiko ettersom den fører til genetisk forurensning av bestandene med villeple. I Norsk svarteliste 2012 hadde derfor arten status som svært høy risiko. I Fremmedartslista 2018 er eple ikke vurdert på grunn av at den er en tradisjonell produksjonsart, som var i utstrakt bruk før 1700.
== Mytologi, eventyr og historier ==
I tillegg til å skildre eplefrukten, har ordet «eple» også blitt brukt om alle slags frukter på flere europeiske språk. Dette har ført til at man har flere epler i historiene våre enn vi strengt tatt har dekning for. Den forbudte frukten som Adam og Eva spiste av kaller man idag gjerne et eple, og den gule kveden som sådde splid mellom vakre greske gudinner er også blitt til et stridens eple.
I norrøn mytologi voktet Idunn et antall epler som gudene spiste av for å holde seg unge. Epler går også igjen som legende eller drepende frukter blant annet i C.S. Lewis' roman Drømmen om Narnia og eventyret om Snøhvit. Wilhelm Tell er kjent for å skutt et eple plassert på sønnens hode i to med en pil fra armbrøsten sin. Vitenskapsmannen Isaac Newton skal ha utviklet teorien sin om tyngdekraften fordi han så et eple falle fra et tre.
En nyere historie forteller om Johnny Appleseed (eg. John Chapman), som i 1800-tallets USA gikk barføtt gjennom 160 000 km² og plantet epletrær, som ga mat og levebrød til flere generasjoner nybyggere.
== Næringsinnhold ==
Næringsinnhold i et middels stort eple (ca. 140 gram)
Kalorier 73 kcal
Protein 0,36 g
Karbohydrat 19,33 g
Kostfiber 3,40 g
Sukkerarter 14,55 g
Fett 0,24 g
Hvorav mettete fettsyrer 0,0039 g
Vann 115,82 gVitaminer og mineraler:
Vitamin C 6,4 mg
Tiamin 0,024 mg
Riboflavin 0,036 mg
Vitamin B6 0,057 mg
Folat 4 mg
Vitamin A 76 IU
Vitamin E 0,25 mg
Vitamin K 3,1 mg
Kalsium (Ca) 8 mg
Jern (Fe) 0,17 mg
Magnesium (Mg) 7 mg
Fosfor (P) 15 mg
Kalium (K) 150 mg
Natrium (Na) 1 mg
Sink (Zn) 0,06 mg
Kobber (Cu) 0,038 mg
Mangan (Mn) 0,049 mg
Selen (Se) 0 mg
== Sorter ==
Av sortene avbildet under er Åkerø, Rød gravenstein, Gul gravenstein, Summerred, Aroma, Lobo, Discovery og James Grieve vanlige norske sorter (andre er rød torstein, rød prins, Sävstaholm, Transparent Blanche).
Trøkhals
== Litteratur ==
Norsk pomologi. Grøndahl. 1943.
Stedje, Per (1947). Norsk pomologi. Gyldendal.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kategori:Apples – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Apple – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Epletre (Malus domestica, ofte kalt Malus pumila, på norsk også apal) er et løvfellende tre i rosefamilien. Den store, søtlige kjernefrukten heter eple og er den mest dyrkede fruktsorten i tempererte strøk. | 6,990 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gulfkrigen | 2023-02-04 | Gulfkrigen | ['Kategori:1990 i Irak', 'Kategori:1990 i Kuwait', 'Kategori:1990 i Saudi-Arabia', 'Kategori:1990 i Sovjetunionen', 'Kategori:1990 i USA', 'Kategori:1991 i Irak', 'Kategori:1991 i Kuwait', 'Kategori:1991 i Saudi-Arabia', 'Kategori:1991 i Sovjetunionen', 'Kategori:1991 i USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gulfkrigen', 'Kategori:Hendelser i 1991', 'Kategori:Konflikter i 1990', 'Kategori:Konflikter i 1991', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Argentina', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Australia', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Bahrain', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Bangladesh', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Belgia', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Canada', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Danmark', 'Kategori:Kriger med deltagelse av De forente arabiske emirater', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Egypt', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Frankrike', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Hellas', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Irak', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Italia', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Kuwait', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Marokko', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Nederland', 'Kategori:Kriger med deltagelse av New Zealand', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Niger', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Norge', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Oman', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Pakistan', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Polen', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Qatar', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Saudi-Arabia', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Senegal', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Sovjetunionen', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Spania', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Storbritannia', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Sverige', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Syria', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Sør-Korea', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Tsjekkoslovakia', 'Kategori:Kriger med deltagelse av USA', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Ungarn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Gulfkrigen var en FN-autorisert krig mellom Irak og en USA-ledet koalisjonsstyrke fra 34 land. Mandatet var å presse ut irakiske styrker fra Kuwait som Irak, under ledelse av Saddam Hussein, hadde okkupert og annektert i august 1990. Majoriteten av koalisjonsstyrkene kom fra USA og Storbritannia. Krigen varte fra 2. august 1990 til 28. februar 1991. USA iverksatte angrepet mot Irak og irakiske styrker den 17. januar 1991.
Iraks invasjon av Kuwait førte til massiv internasjonal fordømmelse - og økonomiske sanksjoner ble relativt raskt iverksatt fra flere medlemmer i FNs sikkerhetsråd. I tillegg forberedte USA og Storbritannia seg på å benytte makt for å presse Irak ut. Da ikkevoldelige virkemidler ikke så ut til å hjelpe ble det stadig klarere at militære virkemidler måtte brukes. En koalisjon med USA i spissen ble derfor dannet i løpet av høsten 1990. Sovjetunionen la ikke ned veto mot dette.
Angrepet og utkastelsen av irakiske styrker begynte da den USA-ledede koalisjonen iverksatte Operation Desert Storm den 17. januar. Den massive operasjonen ble i hovedsak ført med flyvåpen og missiler - og foregikk både i Kuwait og inne på irakisk territorium. Etter få uker hadde koalisjonen vunnet en overlegen seier.
Luft- og bakkekrigen ble ført i Irak, Kuwait og grenseområdene i Saudi-Arabia. Irak sendte SCUD-missiler mot Saudi-Arabia og Israel. Det har blitt antatt at angrepet på Israel var et forsøk på å trekke Israel inn i krigen, slik at koalisjonen skulle sprekke. Koalisjonen bestod av en rekke land som hadde et anspent forhold til Israel, og hvis Israel blandet seg inn fryktet mange at konflikten skulle forandre seg til et åpent oppgjør mellom Israel og araberlandene.Gulfkrigen ble i stor grad fremstilt som en høyteknologisk krig i mediene. Denne fremstillingen ble kritisert av flere og enkelte mente de sammenlignet den med et videospill.
| Gulfkrigen var en FN-autorisert krig mellom Irak og en USA-ledet koalisjonsstyrke fra 34 land. Mandatet var å presse ut irakiske styrker fra Kuwait som Irak, under ledelse av Saddam Hussein, hadde okkupert og annektert i august 1990. Majoriteten av koalisjonsstyrkene kom fra USA og Storbritannia. Krigen varte fra 2. august 1990 til 28. februar 1991. USA iverksatte angrepet mot Irak og irakiske styrker den 17. januar 1991.
Iraks invasjon av Kuwait førte til massiv internasjonal fordømmelse - og økonomiske sanksjoner ble relativt raskt iverksatt fra flere medlemmer i FNs sikkerhetsråd. I tillegg forberedte USA og Storbritannia seg på å benytte makt for å presse Irak ut. Da ikkevoldelige virkemidler ikke så ut til å hjelpe ble det stadig klarere at militære virkemidler måtte brukes. En koalisjon med USA i spissen ble derfor dannet i løpet av høsten 1990. Sovjetunionen la ikke ned veto mot dette.
Angrepet og utkastelsen av irakiske styrker begynte da den USA-ledede koalisjonen iverksatte Operation Desert Storm den 17. januar. Den massive operasjonen ble i hovedsak ført med flyvåpen og missiler - og foregikk både i Kuwait og inne på irakisk territorium. Etter få uker hadde koalisjonen vunnet en overlegen seier.
Luft- og bakkekrigen ble ført i Irak, Kuwait og grenseområdene i Saudi-Arabia. Irak sendte SCUD-missiler mot Saudi-Arabia og Israel. Det har blitt antatt at angrepet på Israel var et forsøk på å trekke Israel inn i krigen, slik at koalisjonen skulle sprekke. Koalisjonen bestod av en rekke land som hadde et anspent forhold til Israel, og hvis Israel blandet seg inn fryktet mange at konflikten skulle forandre seg til et åpent oppgjør mellom Israel og araberlandene.Gulfkrigen ble i stor grad fremstilt som en høyteknologisk krig i mediene. Denne fremstillingen ble kritisert av flere og enkelte mente de sammenlignet den med et videospill.
== Bakgrunn ==
=== Det økonomiske forspill ===
Etter Irak-Iran-krigen satt Irak tilbake med en enorm utenlandsgjeld, minst 80 milliarder US$. Men som oljestat ville Iran kunne betale gjeld og gjenoppbygging med oljepenger, om oljeprisen holdt seg på 18 US$ pr fat, OPECs pris fra 1986/87. I stedet begynte Kuwait å oversvømme verden med olje så prisen gikk ned med en tredjedel. Kuwait avviste også å gi Irak nye lån, eller avskrive gjeld som krigen mot Iran hadde påført Irak. Irak oppfattet dette som en provokasjon fra emiratet, og saken ble tatt opp i den arabiske liga, uten resultat. Kuwait hadde 700.000 innbyggere og minst 220 milliarder US$ investert utenlands, mens Irak manglet penger til matvareimport. Saddam Hussein snakket åpent om å innta Kuwait, for Irak hadde kriget mot Iran på vegne av alle Gulfstatene, med store tap av irakske liv, og stod nå alene med regningen. OPEC var splittet, siden Saudi-Arabia og Kuwait hadde store oljereserver og ønsket å selge billig, så ikke olje ville forbli verdens foretrukne energikilde. Irak, Iran og Libya trengte derimot inntekter og ønsket 25 US$ pr fat. I november 1990 skrev tidsskriftet Jeune Afrique om et hemmelig samarbeid mellom Kuwait og USAs etterretning. Under Irak-Iran-krigen hadde Iran angrepet kuwaiternes tankskip fordi de visste at Kuwaits oljesalg fylte Iraks krigskasse. Kuwaiterne ba USA om hjelp, men først da kuwaiterne truet med å frakte oljen under sovjetisk flagg, ble dette innvilget. I juli 1987 kunne de heise det amerikanske flagget på tankskipene sine, mens fartøyer fra US Navy beskyttet dem mot iranske angrep. Nå ventet de å bli beskyttet mot Irak. Da Saddam likevel gikk inn i Kuwait, sa en amerikansk diplomat: «Løven var sulten, og dere matet den ikke.»
=== Iraks invasjon i Kuwait ===
2. august 1990 invaderte Irak Kuwait, og Kuwaits emir flyktet til Saudi-Arabia. Irak argumenterte for at Kuwait skulle være Iraks 19. provins, men FNs sikkerhetsråd fordømte invasjonen og krevde at Irak skulle trekke seg ut. Irak rettet seg ikke etter dette, og 6. august vedtok sikkerhetsrådet en omfattende handelsboikott av Irak i en ny resolusjon. 8. august annekterte Irak formelt Kuwait.
=== Saudi-Arabia: Operation Desert Shield ===
Det oppstod nå frykt for at Irak skulle fortsette å ekspandere, og invadere de oljerike områdene i Saudi-Arabia. 10. august ble derfor 12 arabiske regjeringssjefer enige om å opprette en panarabisk styrke for å forsvare Saudi-Arabia. Allerede dagen etter kom de første soldatene fra Egypt.
Samtidig begynte USA å bli bekymret, og sendte styrker til Den persiske gulf og Saudi-Arabia, i det som ble kalt Operation Desert Shield; forsvaret av Saudi-Arabia f.o.m de første amerikanske styrkenes ankomst 7. august.
== Koalisjonen angriper: Operation Desert Storm ==
Koalisjonens kampanje ble innledet med en omfattende luftoffensiv som startet torsdag natt den 17. januar kl 00:30 (norsk tid). Irak svarte umiddelbart med å avfyre Scud-missiler mot Israel og Saudi-Arabia, og den 29. januar invaderte de den saudiske byen Khafji (se Slaget ved Khafji). De irakiske styrkene ble omsider presset tilbake til grensa to dager senere. Mellom den 24. og den 28. februar ble Kuwait frigjort av allierte styrker, som også sveipte over store deler av det sørlige Irak og raskt omringet de irakiske styrkene. Bakkekampanjen avgjorde krigen i løpet av hundre timer, og den 28. februar erklærte USAs president George H.W. Bush krigen over og annonserte en våpenhvile.
== Land i koalisjonsstyrkene ==
Landene i koalisjonen inkluderte bl.a. Argentina, Australia, Bahrain, Bangladesh, Belgia, Canada, Tsjekkoslovakia, Danmark, Egypt, Frankrike, Tyskland, Hellas, Italia, Japan, Kuwait, Marokko, Nederland, New Zealand, Niger, Norge, Oman, Pakistan, Polen, Portugal, Qatar, Saudi-Arabia, Senegal, Sør-Korea, Spania, Syria, Tyrkia, De forente arabiske emirater, Storbritannia og USA. Tyskland og Japan stod kun for økonomisk støtte, i stedet for militær bistand. USA ba Israel om ikke å delta i krigen, trass i rakettangrepene fra Irak mot Israel. India var ikke en del av koalisjonen, men bidro med militær støtte til USA, i form av lokaliteter for «refuelling».
Norge var et av landene som deltok i koalisjonsstyrkene, og sendte bl.a. kystvaktskipet KV «Andenes». Skipet var et støttefartøy for den danske korvetten "Olfert Fischer" i forbindelse med FN-blokaden av Irak. Området som Andenes opererte i ble betegnet som forholdsvis rolig. På land bidro Norge med et feltsykehus.
== Nyhetsdekningen ==
Krigen fikk massiv dekning i nyhetsmediene. Det var særlig TV som brakte folk siste nytt, og den amerikanske nyhetskanalen CNN fikk sitt store gjennombrudd som global nyhetsformidler i forbindelse med denne krigen. For første gang i historien kunne man følge en krig på direkten fra TV-stolen i stuen. Det var i særdeleshet Peter Arnetts reportasjer som vakte stor oppmerksomhet. Han var en av få pressefolk som fikk tillatelse til å oppholde seg i Bagdad under bombingen av byen. Arnett og CNN fikk mye ros for sin kritiske dekning, men ikke alle var like glade for hans forsøk på å skildre andre sider ved krigen enn det som var strengt regulert av USAs militære. Blant annet så kalte general Norman Schwarzkopf ham for landsforræder og mente videre at CNN hjalp fienden.For de fleste ble krigen en forbløffende demonstrasjon av en høyteknologisk krig med kryssermissiler som fulgte terrenget i tretopp-høyde hundrevis av kilometer - og med laserstyrte missiler som tilsynelatende kunne treffe sine mål meget presist. Fly som var usynlig for radaren var også noe teknologisk nytt. Dermed ble også nyhetsdekningen på TV raskt kritisert for å fremstille krigen som et videospill, samt skape inntrykk av en steril krig uten menneskelige ofre.
== Referanser == | Koalisjonen: | 6,991 |
https://no.wikipedia.org/wiki/RTFM | 2023-02-04 | RTFM | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Datakultur', 'Kategori:Dataterminologi'] | RTFM er et uttrykk som brukes mye i datamiljøer og på internett. Det er en forkortelse for Read The Fucking Manual eller Les den jævla manualen. Uttrykket brukes når man mener en som stiller et spørsmål ikke har drevet nok oppsøking på egen hånd. Uttrykket blir ofte forfinet til varianter som for eksempel Read The Fine Material. | RTFM er et uttrykk som brukes mye i datamiljøer og på internett. Det er en forkortelse for Read The Fucking Manual eller Les den jævla manualen. Uttrykket brukes når man mener en som stiller et spørsmål ikke har drevet nok oppsøking på egen hånd. Uttrykket blir ofte forfinet til varianter som for eksempel Read The Fine Material. | RTFM er et uttrykk som brukes mye i datamiljøer og på internett. Det er en forkortelse for Read The Fucking Manual eller Les den jævla manualen. | 6,992 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rikshospitalet | 2023-02-04 | Rikshospitalet | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019-06', 'Kategori:Etableringer i 1826', 'Kategori:Gaustad', 'Kategori:Karl Grevstad', 'Kategori:Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sykehus i Oslo', 'Kategori:Thøger Binneballe', 'Kategori:Tidligere norske helseforetak'] | Rikshospitalet er et av de tre store behandlingsstedene ved Oslo universitetssykehus, og var tidligere et selvstendig sykehus. Sykehuset ble etablert i 1826 som Norges nasjonale hovedsykehus og undervisningssykehus. Det har vært tilknyttet Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo siden etableringen i 1826.
| Rikshospitalet er et av de tre store behandlingsstedene ved Oslo universitetssykehus, og var tidligere et selvstendig sykehus. Sykehuset ble etablert i 1826 som Norges nasjonale hovedsykehus og undervisningssykehus. Det har vært tilknyttet Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo siden etableringen i 1826.
== Historie ==
Rikshospitalet (skrevet Rigshospitalet til 1907) ble etablert som Norges nasjonale undervisningssykehus tilknyttet Det Kongelige Frederiks Universitet i 1826, hovedsakelig på grunnlag av det tidligere Militærhospitalet som hadde blitt etablert under Napoleonskrigene i 1807. Akershus Amts Sygehus, etablert i 1756, ble også innlemmet i Rikshospitalet. Sykehusets akademiske tradisjon går tilbake til etableringen av Det medisinske fakultet i 1814. Fra slutten av 1800-tallet ble Rikshospitalet betydelig utvidet etter at Stortinget hadde besluttet at det skulle bli et «mønstersykehus», et sykehus som kunne måle seg med de beste sykehusene i verden. Som følge av dette ble Rikshospitalet også en stor forskningsinstitusjon og involvert i utprøving av nye behandlingsmetoder.
Fra etableringen holdt Rikshospitalet til i Militærhospitalets bygning fra 1807, som hadde blitt ominnredet for formålet, og i nye bygninger i det daværende Empirekvartalet, tegnet av Christian H. Grosch. I 1883 flyttet Rikshospitalet til nye bygninger i Pilestredet, og i 2000 videre inn i nytt bygg på Gaustad, kjent som «Nye Rikshospitalet». Det nyeste anlegget er tegnet av Medplan Arkitekter.
Mange tidligere spesialsykehus har blitt innlemmet i Rikshospitalet: Kronprinsesse Märthas Institutt (1995), Sophies Minde (1995), Oslo Sanitetsforenings Revmatismesykehus (1995), Spesialsykehuset for epilepsi, Spesialsykehuset for rehabilitering, Hjertesenteret i Oslo (2003) og Det norske Radiumhospital (2005).
Fra 2002 var Rikshospitalet en del av Helse Sør, og fra 2007 en del av Helse Sør-Øst.
I 2002 ble de tidligere kommunale hovedsykehusene i Oslo, Ullevål universitetssykehus og Aker universitetssykehus, overtatt av staten, og 1. januar 2009 fusjonerte Rikshospitalet med disse til Oslo universitetssykehus. Av fusjonspartnerne var Ullevål størst, fulgt av Rikshospitalet og Aker. Etter fusjonen ble sykehusene organisatorisk integrert på tvers av behandlingsstedene, slik at Rikshospitalet ikke lenger er en administrativ enhet. Rikshospitalet brukes siden som en geografisk betegnelse på det behandlingsstedet som ligger på Gaustad.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Rikshospitalet
Oslo universitetssykehus
Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo
Kunstvandring på Rikshospitalet | Rikshospitalet er et av de tre store behandlingsstedene ved Oslo universitetssykehus, og var tidligere et selvstendig sykehus. Sykehuset ble etablert i 1826 som Norges nasjonale hovedsykehus og undervisningssykehus. | 6,993 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oslo_universitetssykehus,_Ullev%C3%A5l | 2023-02-04 | Oslo universitetssykehus, Ullevål | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bydel St. Hanshaugen', 'Kategori:Etableringer i 1887', 'Kategori:Heinrich Ernst Schirmer', 'Kategori:Kulturminner i bydel St. Hanshaugen', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Sykehus i Oslo', 'Kategori:Tidligere norske helseforetak', 'Kategori:Ullevål universitetssykehus'] | Oslo universitetssykehus, Ullevål (ofte omtalt som Ullevål sykehus eller bare Ullevål) er den delen av Oslo universitetssykehus som ligger på sykehusområdet på Ullevål i dagens Bydel St. Hanshaugen. Det var et selvstendig sykehus fra 1887 til 2008, under navnet Ullevål sykehus og senere Ullevål universitetssykehus (UUS). Etter fusjonen med Rikshospitalet og Aker universitetssykehus i 2009 utgjør det ikke lenger noen administrativ enhet, men er en ren fysisk-geografisk betegnelse på en del av virksomheten og bygningsmassen til Oslo universitetssykehus. Sykehusvirksomheten på Ullevål omfatter medisinsk behandling, forskning, undervisning og administrasjon. Bygg 1 ved Ullevål sykehus er i dag hovedadministrasjonsbygning for Oslo universitetssykehus. Ullevål sykehus ble etablert som epidemilasarett i 1887, med adskilte paviljonger for å forhindre smitte.
| Oslo universitetssykehus, Ullevål (ofte omtalt som Ullevål sykehus eller bare Ullevål) er den delen av Oslo universitetssykehus som ligger på sykehusområdet på Ullevål i dagens Bydel St. Hanshaugen. Det var et selvstendig sykehus fra 1887 til 2008, under navnet Ullevål sykehus og senere Ullevål universitetssykehus (UUS). Etter fusjonen med Rikshospitalet og Aker universitetssykehus i 2009 utgjør det ikke lenger noen administrativ enhet, men er en ren fysisk-geografisk betegnelse på en del av virksomheten og bygningsmassen til Oslo universitetssykehus. Sykehusvirksomheten på Ullevål omfatter medisinsk behandling, forskning, undervisning og administrasjon. Bygg 1 ved Ullevål sykehus er i dag hovedadministrasjonsbygning for Oslo universitetssykehus. Ullevål sykehus ble etablert som epidemilasarett i 1887, med adskilte paviljonger for å forhindre smitte.
== Historie ==
Ullevål sykehus ble etablert av Christiania kommune som epidemisykehus i 1887. Det var tilknyttet Det medisinske fakultet ved Universitetet som undervisningssykehus allerede fra de første årene, og sykehusets status som universitetssykehus ble formalisert på begynnelsen av 1900-tallet. På 1900-tallet ble sykehuset Oslos kommunale hovedsykehus, et av de største sykehusene i Skandinavia med en kapasitet på rundt 2 000 senger og Norges viktigste akademiske sykehus etter det statlige Rikshospitalet.
Sykehuset har navn etter Ullevålgårdene, og avgrenses av Kirkeveien, Tåsenveien, Spångbergveien, Jutulveien, Akersborg terrasse, Ullevålsalléen og Sognsveien. Christiania kommune kjøpte gården Lille Ullevål på 134 dekar i 1884 for å bygge det opprinnelige epidemisykehuset. Epidemisykehuset startet virksomheten i 1887 med én overlege og to assistentleger. Gjennom kjøpet av Store Ullevål i 1909 ble ytterligere 133 mål disponert til sykehuset. Sykehuset ble kraftig utvidet gjennom byggevirksomhet frem til 1926. Etter 1926 ble det ikke foretatt større utvidelser før i etterkrigstiden. Fra 1950-årene ble det oppført en rekke nye bygninger, herunder avdeling for geriatri (1952), Thulstrupfløyen (1957), ny nordfløy til kirurgisk blokk (1964, rehabilitert 1998/99), Midtblokken med røntgenavdeling (1971), laboratoriebygget (1977), nytt hovedkjøkken (1985), Sentralblokken (1995), barnesenteret (1998), pasienthotellet (2002), parkeringshus med helikopterplattform (2006) og kreft- og isolatsenteret (2006).
Under helsereformen ble eierskapet fra 1. januar 2002 overført til staten ved Helse Øst. Samtidig ble navnet endret fra Ullevål sykehus til Ullevål universitetssykehus som ble etablert som et eget helseforetak. Den 1. juni 2007 ble Helse Øst slått sammen med Helse Sør til Helse Sør-Øst.
Ullevål universitetssykehus var sentralsykehus for hele hovedstaden og regionsykehus for Helse Sør-Øst, samt nivå I-traumesenter for halvparten av landets befolkning.
Den 1. januar 2009 ble Ullevål universitetssykehus fusjonert med Rikshospitalet og Aker universitetssykehus til Oslo universitetssykehus. Fra det tidspunktet er ikke sykehuset lenger et selvstendig helseforetak og heller ikke noen administrativ enhet innen Oslo universitetssykehus, men navnet Ullevål sykehus brukes fortsatt uformelt for å betegne Oslo universitetssykehus' bygninger og virksomhet på Ullevål. Sykehuskomplekset på Ullevål betegnes formelt som Oslo universitetssykehus, Ullevål.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Ullevål universitetssykehus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ullevål universitetssykehus – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Oslo universitetssykehus
Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo
«Oslo universitetssykehus, Ullevål». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
Historisk turtips på Ullevål sykehus | thumb|Bygg 1 ved Ullevål sykehus, som i dag er hovedadministrasjonsbygning for Oslo universitetssykehus | 6,994 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Akershus_universitetssykehus | 2023-02-04 | Akershus universitetssykehus | ['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:1961 i Norge', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1961', 'Kategori:Forbedringspotensial', 'Kategori:Helse Sør-Øst', 'Kategori:Norske helseforetak', 'Kategori:Ole Øvergaard', 'Kategori:Opprydning 2023-02', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Snevre artikler', 'Kategori:Sykehus i Viken', 'Kategori:Trenger oppdatering'] | Akershus universitetssykehus HF (Ahus) er et universitetssykehus i Norge, som ligger i Lørenskog i Akershus, like øst for Oslo. Sykehuset har rundt 12 000 ansatte og en kapasitet på nærmere 1 000 senger. Det er ett av to universitetssykehus tilknyttet Universitetet i Oslo, ved siden av Oslo universitetssykehus.
Sykehuset ble etablert under navnet Sentralsykehuset i Akershus (SiA) i 1961. I forbindelse med at det fikk status som universitetssykehus endret det navn til Akershus universitetssykehus i 2001. Sykehuset er lokal- og områdesykehus for ca. 600 000 innbyggere. Hovedoppgavene er pasientbehandling, forskning, undervisning og pasientopplæring. Sykehuset har pasienttilbud innen somatikk, psykisk helsevern og rusbehandling.
Ahus har ansvar for innbyggerne i Follo og Romerike samt Kongsvinger, Grue, Nord-Odal, Sør-Odal og Eidskog i Innlandet. I tillegg er Rømskog kommune i Østfold og de tre nordligste bydelene i Oslo; Alna, Grorud og Stovner, en del av sykehusområdet. Virksomheten foregår på Nordbyhagen i Lørenskog, Ski, Kongsvinger og ved ulike behandlingssteder for psykisk helsevern og rusbehandling.
| Akershus universitetssykehus HF (Ahus) er et universitetssykehus i Norge, som ligger i Lørenskog i Akershus, like øst for Oslo. Sykehuset har rundt 12 000 ansatte og en kapasitet på nærmere 1 000 senger. Det er ett av to universitetssykehus tilknyttet Universitetet i Oslo, ved siden av Oslo universitetssykehus.
Sykehuset ble etablert under navnet Sentralsykehuset i Akershus (SiA) i 1961. I forbindelse med at det fikk status som universitetssykehus endret det navn til Akershus universitetssykehus i 2001. Sykehuset er lokal- og områdesykehus for ca. 600 000 innbyggere. Hovedoppgavene er pasientbehandling, forskning, undervisning og pasientopplæring. Sykehuset har pasienttilbud innen somatikk, psykisk helsevern og rusbehandling.
Ahus har ansvar for innbyggerne i Follo og Romerike samt Kongsvinger, Grue, Nord-Odal, Sør-Odal og Eidskog i Innlandet. I tillegg er Rømskog kommune i Østfold og de tre nordligste bydelene i Oslo; Alna, Grorud og Stovner, en del av sykehusområdet. Virksomheten foregår på Nordbyhagen i Lørenskog, Ski, Kongsvinger og ved ulike behandlingssteder for psykisk helsevern og rusbehandling.
== Historisk bakgrunn ==
=== Mellomkrigstiden ===
I mellomkrigstiden hadde ikke Akershus fylke et eget fylkessykehus; det var kommunale sykehus i Aker (før dette ble en del av Oslo), i Bærum og på Eidsvoll. Øvrige sykehusplasser ble kjøpt i Oslo – hovedsakelig på Rikshospitalet. Befolkningen i Akershus økte kraftig i første del av forrige århundre, og i mellomkrigstiden kom planene om et eget fylkessykehus. Den første komiteen for å utrede et nytt sykehus ble nedsatt i 1920, men fylkestinget utsatte saken en rekke ganger frem til 1934. Da man i stedet besluttet å gjøre avtale med Rikshospitalet om at Akershus skulle disponere 300 plasser i sykehuset. Planene om et eget sykehus ble lagt på is.
=== Etterkrigstiden ===
Akershus fylke overtok i 1946 sykehuset svenske Røde Kors hadde drevet på Midtstuen i Oslo under krigen. Slik gikk det til at Akershus sitt første fylkessykehus var plassert like ved Holmenkollen. Midtstuen skulle være en midlertidig løsning frem til fylket fikk reist sitt eget sykehus. Selv om det formelt var fylkets oppgave å etablere nye sykehusplasser, var det også en annen aktør som ønsket å ha et ord med i laget. Det var det statlige Helsedirektoratet, med den handlekraftige og meningssterke Karl Evang på toppen. Evang var tilhenger av plan- og sentraliseringspolitikken, som Arbeiderpartiet stod for i etterkrigstiden. Han ønsket derfor at staten ved Helsedirektoratet skulle ha mest mulig innflytelse over nye sykehusbygg, og at de skulle etableres etter to hovedkriterier: Sentralisering av medisinsk kompetanse og ekspertstyring; styrt av leger etter retningslinjer fra nasjonale helsemyndigheter – ikke lokalpolitikere eller andre interessegrupper.
Etter påtrykk fra Evang ble en sykehuskomité nedsatt av fylkesutvalget i 1946. I Evangs ånd var dette i høy grad en fagkomité, bestående av fire leger, tre lokalpolitikere, en arkitekt og en sykepleier. Komiteen hadde til oppgave å besvare tre spørsmål:
Hva skal dekningsområdet være? Komiteen besluttet at det skulle bygges sykehus for å dekke områdene Romerike og Follo. Om en tok hensyn til fremtidig befolkningsvekst burde det bygges sykehusplasser nok til å dekke en befolkning på 140 tusen, og da var det nødvendig med 600 sykehusplasser. (Til sammenligning skal Nye Ahus dekke en befolkning på 340 tusen med 570 plasser).
Skulle de nye plassene samles eller spres på flere sykehus? Karl Evang hadde selv introdusert sentralsykehus med alle spesialiteter samlet i samme sykehus, som den fremtidige løsning for norsk sykehusvesen. Det var også sentraliseringsprinsippet som vant frem i komiteen.
Hvor skulle det nye sykehuset plasseres? Fagpersonene i komiteen mente faktisk at sentralsykehuset i Akershus burde plasseres i Oslo. Både fordi byen var et naturlig knutepunkt, men ikke minst fordi det ville bli vanskelig å få godt kvalifiserte leger til å flytte ut av byen. Dette var imidlertid det eneste spørsmålet hvor lokalpolitikerne vant frem, og komiteen kom frem til at en plassering rundt Lillestrøm kunne være et godt kompromiss.
=== Lokaliseringsdebatt ===
Lørenskogs ordfører Bjarne Haugen var styret til Akershus fylkessykehus Midtstuen, og hadde fått førstehåndskunnskap til sykehusdrift, og forståelse for hvilken betydning en slik institusjon ville få for lokalsamfunnet. Han hadde allerede før sykehuskomiteens beslutning sett etter en passende tomt i Lørenskog. Da det var besluttet at et sykehus skulle reises i traktene omkring Lillestrøm, hadde han et forslag klart for formannskapet om en tomt som burde tilbys.
Forslaget var den 570 mål store tomten Nordby gård. Her bodde de eldre søsknene Johan, Martin og Anne Nordby. Det var ikke livsarvinger til gården. Området lå åpnet og fritt til, nær flere kommunikasjonsårer. Formannskapet støttet forslaget, og søsknene Nordby avsto mer enn gjerne gårdsbruket til det gode formål – mot en kompensasjon fra kommunen. Nordby gård var imidlertid ikke det eneste forslaget. I utgangspunktet hadde Nordbyhagen tre konkurrerende tomter: ved Strømmen stasjon, i Lillestrøm sentrum og Huseby gård ved Skedsmokorset. De to første falt bort fordi tomten på Strømmen var for dyr og den i Lillestrøm for liten. I diskusjonen mellom Huseby og Nordby var det imidlertid bare representanter fra Follo, som støttet Lørenskog.
Etter vedtaket om nye utredninger ble fylkesmann Carl Platou møtt med kraftig kritikk fra det byggfaglige miljøet, blant annet Norske arkitekters landsforbund. De mente at tomtespørsmålet måtte avgjøres raskt, for ikke å forsinke prosjektet ytterligere. Platou var nå i tvil, men i stedet for å ta saken tilbake til Fylkestinget valgte han å koble inn Helsedirektoratet, som fagkyndig instans. Dermed var saken nok en gang løftet opp på statlig nivå, og dette representerte noe nytt innen sykehusutbygging i Norge. Ikke bare hadde statlige organer tatt initiativ til saken og fått legge hovedpremissene. Nå fikk de også innflytelse i den lokalpolitiske lokaliseringsdebatten. Karl Evang utpekte sin nestkommanderende i Helsedirektoratet; medisinalråd John Caspersen til å lede gruppen av sakkyndige, som skulle gi Helsetilsynets anbefaling i tomtesaken. De kom på befaring i midten av juli 1946.
Helsetilsynets sakkyndige konkluderte med at til tross for at Huseby hadde en vakrere beliggenhet, var infrastrukturen bedre ivaretatt på Nordby. I tillegg var tomtens plassering mer sentral i forhold til Oslo, Lillestrøm og sydlige deler av Akershus. Etter at statens organ hadde sagt sitt, snudde lokalpolitikerne. Det ble samme høst besluttet at Sentralsykehuset i Akershus skulle plasseres på Nordbyhagen i Lørenskog, og at det burde stå ferdig i løpet av fire år; innen 1950.
=== Knapphet på materialer og arbeidskraft ===
Arkitekt Ole Øvergaard vant i 1948 arkitektkonkurransen med et utkast der sykehuset ble planlagt som et 13 etasjers høybygg i syd-nord, med et sentralt trappe- og heistårn, som ga direkte adkomst til avdelingene. Selv om hovedideen ble beholdt, måtte arkitekten ta flere runder med byggekomiteen, som hadde blitt nedsatt for å gjennomføre planene. De endelige tegningene ble godkjent året etter; juli 1949, og nå skulle egentlig alt være klart for bygging av det nye sykehuset. I etterkrigstiden var imidlertid landet preget av stort behov for byggevarer til bruk i gjenreisingen etter krigen, og det var mangel på slike varer i hele Europa. Videre var det vanskelig å få tak i kvalifisert arbeidskraft og riktig utstyr. Dette var det lite man kunne få gjort noe med, og i påvente av tilstrekkelige ressurser måtte man bare ta tiden til hjelp.
Det var imidlertid ikke knappheten på varer og arbeidsfolk, som skapte problemer. En annen og minst like viktig årsak til at byggestarten lot vente på seg, lå på det politiske og administrative plan. I 1948 ble Aker kommune (i dag nordøstlige bydeler i Oslo) skilt ut fra Akershus og ble en del av Oslo. Noe som førte til nye diskusjoner knyttet til sykehusets størrelse og finansieringsgrunnlag.
Arbeidet med råbygget startet i 1955, og snart ble hele området forvandlet. I tillegg til sykehuset, ble det også reist sykepleierhøgskole og hele 285 boenheter for ansatte. Byggingen ble avsluttet i 1959. Det nye bygget stod klar til bruk, men det var likevel ikke klart for drift; det manglet både utstyr og personell. Først kom det store mengder med utstyr, som ble lagret på sykehuset våren 1960, og sommeren samme år kom det første personellet. Morgenen 6. oktober 1960 gikk det en kortesje av ambulanser og drosjer mot Lørenskog, og selv om dette var en stor begivenhet hadde ikke sykehusledelsen noe ønske om publisitet.
Den anonyme starten ble likevel oppveid av stor festivitas den 15. mai 1961, da Sentralsykehuset i Akershus ble offisielt åpnet. Da var Kong Olav og statsminister Einar Gerhardsen til stede.
=== Siden 1960-tallet ===
== Litteratur ==
Historien om Lørenskog – Myter og mennesker 1900 til 1990, av Ola Alsvik, 1998. ISBN 82-992856-3-1, ib.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Akershus University Hospital – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Fakultetsdivisjon Akershus universitetssykehus, Universitetet i Oslo
Nye Ahus | Akershus universitetssykehus HF (Ahus) er et universitetssykehus i Norge, som ligger i Lørenskog i Akershus, like øst for Oslo. Sykehuset har rundt 12 000 ansatte og en kapasitet på nærmere 1 000 senger. | 6,995 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_norske_sykehus | 2023-02-04 | Liste over norske sykehus | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norges-relaterte lister', 'Kategori:Sykehus i Norge'] | Liste over norske sykehus er en oversikt over alle sykehus i Norge. Tabellen lister sykehus med fødeavdeling og akuttfunksjoner etter pasientgrunnlag (folketall) for lokalsykehustilbudet. Under tabellen nevnes private og øvrige, mindre sykehus uten lokalsykehusfunksjon og/eller fødeavdeling og akuttmottak.
| Liste over norske sykehus er en oversikt over alle sykehus i Norge. Tabellen lister sykehus med fødeavdeling og akuttfunksjoner etter pasientgrunnlag (folketall) for lokalsykehustilbudet. Under tabellen nevnes private og øvrige, mindre sykehus uten lokalsykehusfunksjon og/eller fødeavdeling og akuttmottak.
== Liste ==
== Mindre sykehus etter landsdel ==
Sørøstlandet: Moss sykehus, Diakonhjemmet sykehus, Lovisenberg diakonale sykehus, Lillehammer sanitetsforenings revmatismesykehus, Rjukan sykehus, Notodden sykehus, Tynset sykehus, Granheim lungesykehus, Sandefjord sykehus, Larvik sykehus, Hallingdal sjukestugu, Sunnaas sykehus, Ski sykehus, Mandal sykehusVestlandet: Odda sykehus, Valen sjukehus, Haraldsplass diakonale sykehus, Betanien sykehus, Lærdal sjukehus, Nordfjord sjukehus, Kysthospitalet i HagevikTrøndelag: Orkdal sjukehusNord-Norge: Longyearbyen sykehus, Mosjøen sykehus
== Private sykehus uten lokalsykehusfunksjon ==
Aleris
Drammen Private Sykehus
Feiringklinikken
Glittreklinikken
Hjertesenteret i Oslo
Kolibri Medical
Medi 3
Oseberg Medisinske Klinikk
Sykehus og spesialistklinikk
Volvat Medisinske Senter
Haugesund Sanitetsforenings Revmatismesykehus
== Referanser ==
== Kilder ==
Frittsykehusvalg.no
St.meld. nr. 43 (1999-2000)
Helsedepartementets sykehusliste | Liste over norske sykehus er en oversikt over alle sykehus i Norge. Tabellen lister sykehus med fødeavdeling og akuttfunksjoner etter pasientgrunnlag (folketall) for lokalsykehustilbudet. | 6,996 |
null | 2023-02-04 | Alf Prøysen | null | null | null | Alf Prøysen (23. juli 1914 i Ringsaker–23. | 6,997 |
null | 2023-02-04 | Icewind Dale (videospill) | null | null | null | Icewind Dale er et videospill under kategorien rollespill. Det er oppkalt etter den arktiske regionen av Fâerun, der spillet foregår. | 6,998 |
null | 2023-02-04 | Icewind Dale | null | null | null | Icewind Dale kan sikte til flere ting: | 6,999 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.