url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Betinget_fengsel | 2023-02-04 | Betinget fengsel | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2021-11', 'Kategori:Snevre artikler', 'Kategori:Straffereaksjoner'] | Betinget fengsel følger i Norge av Straffeloven 2005 § 34:
§ 34.Fullbyrdingsutsettelse (betinget fengsel)
I dom på fengselsstraff kan retten bestemme at fullbyrdingen helt eller delvis utsettes i en prøvetid. Utsettes fullbyrdingen av deler av straffen (dels betinget, dels ubetinget fengsel), kan den ubetingede delen ikke settes lavere enn 14 dager.
Prøvetiden skal i alminnelighet være 2 år. Når vilkårene for straffskjerpelse ved gjentakelse er oppfylt, og i andre særlige tilfeller, kan det settes en lengre prøvetid, men ikke over 5 år. Prøvetiden regnes fra den dagen endelig dom er avsagt.
Fullbyrdingsutsettelse gis på det grunnvilkår at den domfelte ikke begår en ny straffbar handling i prøvetiden. I tillegg kan retten fastsette særvilkår etter §§ 35 til 37. Den siktede skal så vidt mulig få uttale seg om særvilkår før de fastsettesDet vil i Norge si at fullbyrdelsen av en dom på fengselsstraff helt eller delvis kan utsettes med en prøvetid (vanligvis 2 år eller mer).
For betinget fengselsstraff er det et krav om at personen som er domfelt ikke foretar en ny straffbar handling i løpet av prøvetiden. I tillegg til dette kan retten sette flere særvilkår som den domfelte må oppfylle i prøvetiden. Eksempler på dette er meldeplikt til politiet (etter straffeloven § 36), eller om å holde seg rusfri, holde seg unna spesielle personer/miljøer/steder, samtykke til narkotikaprogram, møte i konfliktråd, eller lignende (se straffeloven § 37).
Dersom den dømte overholder vilkårene i prøvetiden vil straffen anses som fullbyrdet. Bryter domfelte vilkårene, vil domfelte vanligvis få en advarsel, men ved gjentatte brudd vil saken bli vurdert på nytt av retten, som avgjør om hele eller deler av straffen må sones (gjøres om til ubetinget fengsel). Det samme vil være tilfelle der domfelte begår nye straffbare handlinger av samme art i prøvetiden. I slike tilfeller vil retten i samme sak som de nye forholdene blir pådømt, også vurdere om den gamle betingede dommen helt eller delvis skal omgjøres til ubetinget straff. Om dette gjøres eller ikke vil måtte avgjøres konkret ut fra omstendighetene, men ofte vil resultatet bli at deler av straffen blir omgjort til ubetinget fengsel. Den resterende betingede delen vil da få en ny prøvetid.
Det motsatte av betinget fengsel er ubetinget fengsel, som må sones i en anstalt hos Kriminalomsorgen. Dette kan være i et åpent eller lukket fengsel.
| Betinget fengsel følger i Norge av Straffeloven 2005 § 34:
§ 34.Fullbyrdingsutsettelse (betinget fengsel)
I dom på fengselsstraff kan retten bestemme at fullbyrdingen helt eller delvis utsettes i en prøvetid. Utsettes fullbyrdingen av deler av straffen (dels betinget, dels ubetinget fengsel), kan den ubetingede delen ikke settes lavere enn 14 dager.
Prøvetiden skal i alminnelighet være 2 år. Når vilkårene for straffskjerpelse ved gjentakelse er oppfylt, og i andre særlige tilfeller, kan det settes en lengre prøvetid, men ikke over 5 år. Prøvetiden regnes fra den dagen endelig dom er avsagt.
Fullbyrdingsutsettelse gis på det grunnvilkår at den domfelte ikke begår en ny straffbar handling i prøvetiden. I tillegg kan retten fastsette særvilkår etter §§ 35 til 37. Den siktede skal så vidt mulig få uttale seg om særvilkår før de fastsettesDet vil i Norge si at fullbyrdelsen av en dom på fengselsstraff helt eller delvis kan utsettes med en prøvetid (vanligvis 2 år eller mer).
For betinget fengselsstraff er det et krav om at personen som er domfelt ikke foretar en ny straffbar handling i løpet av prøvetiden. I tillegg til dette kan retten sette flere særvilkår som den domfelte må oppfylle i prøvetiden. Eksempler på dette er meldeplikt til politiet (etter straffeloven § 36), eller om å holde seg rusfri, holde seg unna spesielle personer/miljøer/steder, samtykke til narkotikaprogram, møte i konfliktråd, eller lignende (se straffeloven § 37).
Dersom den dømte overholder vilkårene i prøvetiden vil straffen anses som fullbyrdet. Bryter domfelte vilkårene, vil domfelte vanligvis få en advarsel, men ved gjentatte brudd vil saken bli vurdert på nytt av retten, som avgjør om hele eller deler av straffen må sones (gjøres om til ubetinget fengsel). Det samme vil være tilfelle der domfelte begår nye straffbare handlinger av samme art i prøvetiden. I slike tilfeller vil retten i samme sak som de nye forholdene blir pådømt, også vurdere om den gamle betingede dommen helt eller delvis skal omgjøres til ubetinget straff. Om dette gjøres eller ikke vil måtte avgjøres konkret ut fra omstendighetene, men ofte vil resultatet bli at deler av straffen blir omgjort til ubetinget fengsel. Den resterende betingede delen vil da få en ny prøvetid.
Det motsatte av betinget fengsel er ubetinget fengsel, som må sones i en anstalt hos Kriminalomsorgen. Dette kan være i et åpent eller lukket fengsel.
== Referanser == | Domen er et fjell vest for Bussesundet i Vardø kommune i Finnmark. Det har en høyde på 164 meter over havet. | 7,400 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bussesundet | 2023-02-04 | Bussesundet | ['Kategori:31°Ø', 'Kategori:70°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Sund i Troms og Finnmark', 'Kategori:Vardøs geografi'] | Bussesundet (trolig av busse (gammelnorsk) = et stort, bredt handelsskip) er et 1 700 meter bredt sund som går omtrent rett fra nord mot sør i Vardø kommune og som skiller Vardøya i øst fra fastlandet i vest.På fastlandet i Bussesundet finner man Svartnes havn. Under sundet går den 2 892 meter lange Vardøtunnelen. I den nordlige del av Bussesundet ligger Tyvholmen som har en liten sjøfuglkoloni.
| Bussesundet (trolig av busse (gammelnorsk) = et stort, bredt handelsskip) er et 1 700 meter bredt sund som går omtrent rett fra nord mot sør i Vardø kommune og som skiller Vardøya i øst fra fastlandet i vest.På fastlandet i Bussesundet finner man Svartnes havn. Under sundet går den 2 892 meter lange Vardøtunnelen. I den nordlige del av Bussesundet ligger Tyvholmen som har en liten sjøfuglkoloni.
== Referanser == | Bussesundet (trolig av busse (gammelnorsk) = et stort, bredt handelsskip) er et 1 700 meter bredt sund som går omtrent rett fra nord mot sør i Vardø kommune og som skiller Vardøya i øst fra fastlandet i vest.Bussesundet på Norgeskart. | 7,401 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vard%C3%B8ya | 2023-02-04 | Vardøya | ['Kategori:31°Ø', 'Kategori:70°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Vardø'] | For andre øyer med samme navn, se Vardøya (andre betydninger).Vardøya (trolig av Varg + øya) er ei øy i Vardø kommune i Troms og Finnmark og som er adskilt fra fastlandet av Bussesundet. Vardøya er sannsynligvis opprinnelig to tidligere øyer som i middelalderen er blitt forenet over et smalt eid som kalles Valen hvor bl.a. dagens rådhus ligger.
Vestøya er lengst og strekker seg fra Skagen i nord til Steilneset i sør, der Vardøtunnelen har sin åpning. På nordsiden av Valen ligger nordre våg med dampskipskaia og de to moloene, Festningsmoloen i vest og Vestervågsmoloen i øst. Sør for Valen finnes søndre våg der Vardøs forrige festning, Slottet, lå. Bare tuftene er igjen.
På den langt mindre Austøya ligger det lave Vårberget som siden 1950-tallet har huset Forsvarets anlegg, og derfor har vært forbudt område for de fleste innbyggerne i byen, tross sin vakre utsikt. Nordre del av Austøya kalles Vestervågen og søndre del av Austøya kalles naturligvis Østervågen. | For andre øyer med samme navn, se Vardøya (andre betydninger).Vardøya (trolig av Varg + øya) er ei øy i Vardø kommune i Troms og Finnmark og som er adskilt fra fastlandet av Bussesundet. Vardøya er sannsynligvis opprinnelig to tidligere øyer som i middelalderen er blitt forenet over et smalt eid som kalles Valen hvor bl.a. dagens rådhus ligger.
Vestøya er lengst og strekker seg fra Skagen i nord til Steilneset i sør, der Vardøtunnelen har sin åpning. På nordsiden av Valen ligger nordre våg med dampskipskaia og de to moloene, Festningsmoloen i vest og Vestervågsmoloen i øst. Sør for Valen finnes søndre våg der Vardøs forrige festning, Slottet, lå. Bare tuftene er igjen.
På den langt mindre Austøya ligger det lave Vårberget som siden 1950-tallet har huset Forsvarets anlegg, og derfor har vært forbudt område for de fleste innbyggerne i byen, tross sin vakre utsikt. Nordre del av Austøya kalles Vestervågen og søndre del av Austøya kalles naturligvis Østervågen. | Vardøya (trolig av Varg + øya) er ei øy i Vardø kommune i Troms og Finnmark og som er adskilt fra fastlandet av Bussesundet. Vardøya er sannsynligvis opprinnelig to tidligere øyer som i middelalderen er blitt forenet over et smalt eid som kalles Valen hvor bl. | 7,402 |
null | 2023-02-04 | Honningsvåg | null | null | null | | befolkningsår = | 7,403 |
null | 2023-02-04 | Telefoni | null | null | null | Telefoni (av tele – avstand, og foni – tale) er et begrep innen telekommunikasjon. Telefoni er bruk av utstyr for stemme-kommunikasjon over avstand. | 7,404 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fjernskriver | 2023-02-04 | Fjernskriver | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Radioteknikk', 'Kategori:Snevre artikler', 'Kategori:Telekommunikasjon'] | Fjernskriver ble brukt til overføring av tekst enten over radio eller telelinje. I den vestlige verden mistet den sin aktualitet med innføringen av Internett.
Telegrafen ble etter hvert avløst av teleks. Teleksnett ble første gang etablert i Tyskland i 1933 og fikk fotfeste av betydning i Norge først etter krigen. Teleks var en verdensomspennende telekommunikasjonstjeneste hvor man var tilknyttet via abonnement. Hvert abonnement hadde en fjernskriver og kunne kommunisere med andre teleksbrukere. Det på mange måter revolusjonerende med teleksen var at mottakeren ikke trengte å være til stede for å motta meldingen.
Den første sivile teleksforbindelse mellom Oslo og utlandet ble åpnet i 1946. Allerede under krigen hadde Wehrmacht og de sivile tyske myndigheter et teleksnett som dekket landet. Telegrafverket sørget også for forbindelser til skip i utenriksfart, både med telegraf, telefon og teleks.
I 1988 var det cirka 10 000 teleksabonnenter, mens globalt var cirka 1 500 000 brukere i over 200 land. Internett har overtatt funksjonen til teleks og Telenor la ned teleksnettet 1. juli 2000.
Fono-teleks var en videreutvikling av teleksen der man kunne skrive meldingene ved hjelp av en ordinær telefon til en sentral og dermed videre til teleksnettet og frem til mottakeren. Det er fortsatt muligheter for samtrafikk mellom e-post og teleks til eller fra land som fortsatt benytter teleks. | Fjernskriver ble brukt til overføring av tekst enten over radio eller telelinje. I den vestlige verden mistet den sin aktualitet med innføringen av Internett.
Telegrafen ble etter hvert avløst av teleks. Teleksnett ble første gang etablert i Tyskland i 1933 og fikk fotfeste av betydning i Norge først etter krigen. Teleks var en verdensomspennende telekommunikasjonstjeneste hvor man var tilknyttet via abonnement. Hvert abonnement hadde en fjernskriver og kunne kommunisere med andre teleksbrukere. Det på mange måter revolusjonerende med teleksen var at mottakeren ikke trengte å være til stede for å motta meldingen.
Den første sivile teleksforbindelse mellom Oslo og utlandet ble åpnet i 1946. Allerede under krigen hadde Wehrmacht og de sivile tyske myndigheter et teleksnett som dekket landet. Telegrafverket sørget også for forbindelser til skip i utenriksfart, både med telegraf, telefon og teleks.
I 1988 var det cirka 10 000 teleksabonnenter, mens globalt var cirka 1 500 000 brukere i over 200 land. Internett har overtatt funksjonen til teleks og Telenor la ned teleksnettet 1. juli 2000.
Fono-teleks var en videreutvikling av teleksen der man kunne skrive meldingene ved hjelp av en ordinær telefon til en sentral og dermed videre til teleksnettet og frem til mottakeren. Det er fortsatt muligheter for samtrafikk mellom e-post og teleks til eller fra land som fortsatt benytter teleks. | Fjernskriver ble brukt til overføring av tekst enten over radio eller telelinje. I den vestlige verden mistet den sin aktualitet med innføringen av Internett. | 7,405 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kunstig_satellitt | 2023-02-04 | Kunstig satellitt | ['Kategori:Artikler med astronomilenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Satellitter'] | Se også Satellitt.En kunstig satellitt er et romfartøy som kretser rundt en planet, og utfører en rekke forskjellige oppgaver. De fleste moderne satellitter har en levetid på 10 år eller mer.
De fleste bæreraketter som skytes opp i rommet har satellitter som nyttelast.
Det har vært skutt opp tusenvis av satellitter siden den første, Sputnik 1, som ble skutt opp av Sovjetunionen den 4. oktober 1957.
Den ble blant annet brukt til å samle informasjon om tettheten til de ytre delene av jordatmosfæren. Sputnik 1 var en metallkule som var 58 cm i diameter og som veide 84 kg.
De fleste satellittene som blir skutt opp nå for tiden er kommunikasjons- og kringkastingssatellitter, som eies av store, private selskaper. Offentlige organisasjoner som NASA eller ESA driver satellitter som brukes til forskningsformål og testing av ny teknologi.
Satellitter brukes også til forskning og overvåking av naturressurser eller etterretningsformål.
| Se også Satellitt.En kunstig satellitt er et romfartøy som kretser rundt en planet, og utfører en rekke forskjellige oppgaver. De fleste moderne satellitter har en levetid på 10 år eller mer.
De fleste bæreraketter som skytes opp i rommet har satellitter som nyttelast.
Det har vært skutt opp tusenvis av satellitter siden den første, Sputnik 1, som ble skutt opp av Sovjetunionen den 4. oktober 1957.
Den ble blant annet brukt til å samle informasjon om tettheten til de ytre delene av jordatmosfæren. Sputnik 1 var en metallkule som var 58 cm i diameter og som veide 84 kg.
De fleste satellittene som blir skutt opp nå for tiden er kommunikasjons- og kringkastingssatellitter, som eies av store, private selskaper. Offentlige organisasjoner som NASA eller ESA driver satellitter som brukes til forskningsformål og testing av ny teknologi.
Satellitter brukes også til forskning og overvåking av naturressurser eller etterretningsformål.
== Satellittbaner ==
Satellitter kretser i mange forskjellige baner. De vanligste er:
Lave baner (LEO), gjerne noen få hundre km høye. Et omløp rundt Jorden tar da 1,5 time. Romstasjoner og de aller fleste bemannede romfartøy som ikke har dratt til Månen kretser i lave baner.
Solsynkrone polbaner (SSO), gjerne 700–800 km høye. Passerer over nord- og sørpolen for hvert omløp, som varer i ca. 100 minutter. Baneplanet «vris» ca. 1 grad pr. døgn, slik at satellitter i SSO-baner passerer over et gitt sted på bakken til samme lokale soltid året rundt.
Geostasjonære baner (GEO). 36 000 km høye, over ekvator. Omløpstid 24 timer, hvilket vil si at satellitten er over samme punkt på jorden hele tiden. De fleste bæreraketter bringer da satellittene opp til geostasjonær overføringsbane (GTO), hvorfra satellittene bruker av eget drivstoff til å komme seg inn i geostasjonær bane.
Molnija-baner (oppkalt etter de russiske Molnija-kommunikasjonssatellittene): Meget avlange baner med omløpstid 12 timer. Høyeste punkt i banen (apogeum) ca. 40 000 km over den nordlige halvkulen (ved ca. 63 grader nordlig breddegrad). Laveste punkt (perigeum) noen få hundre km over 63 grader sør.
Tundra-baner: Som Molnija-baner, men perigeum på mange tusen km. Omløpstid 24 timer.
Middels høye baner (MEO): Banehøyder ca. 10 000-20 000 km. Brukes bl.a av GPS-satellittene og den ene oppskutte satellitten i det kansellerte mobiltelefonsystemet ICO.
== Kringkastingssatellitter ==
Kringkastingssatellitter, eller DBS-satellitter (Direct Broadcasting Satellite) sender TV-signaler direkte til hus med parabolantenne. Dette krever høyere sendestyrke eller mer konsentrerte «beams» enn kommunikasjonssatellittene. Det finnes flere titalls serier, f.eks.:
Thor
Astra
Eutelsat
DirecTVNesten alle kringkastingssatellitter eies av private selskap.
Svært mange av disse, som Inteltsat-satellittene fungerer som både kringkastings- og kommunikasjonssatellitter. «Rene» kringkastingssatellitter blir ofte feilaktig kalt kommunikasjonssatellitter. Enkelte indiske satellitter fungerer både som kommunikasjonssatellitter og værsatellitter. Alle kringkastingssatellitter, og de aller fleste kommunikasjonssatellitter, kretser i geostasjonær bane, slik at de tilsynelatende står stille på himmelen, sett fra bakken.
== Kommersielle jordovervåkningssatellitter ==
Kommersielle jordovervåkningssatellitter tar mer detaljerte bilder av bakken enn jordovervåkningssatellittene, men over mindre områder om gangen, i den hensikt å selge disse bildene. Bildene har en oppløsning på fra 0,6 til 2 meter. Eksempler på jordovervåkningssatellitter er:
OrbView, Ikonos, QuickBird (amerikanske)
Eros (israelsk)
Spin (russisk)
== Andre satellitter ==
Satellitter brukes også innen flere andre forskningsområder, f.eks:
Biologi (som russiske Bion, som har med seg dyr på ferder på 1-2 uker)
Observasjoner av Solen, bl. a for å varsle «solstormer» (f.eks. Europas SOHO og USAs Trace)
Observasjoner av strålingsbelter rundt Jorden (for eksempel ESAs Cluster-satellitter)
Testing av Albert Einsteins relativitetsteori (USAs Gravity Probe-B)
Testing av ny teknologi i rommet (f.eks. Europas Artemis, som tester laserkommunikasjon)
== Se også ==
Kesslersyndromet
== Eksterne lenker ==
(en) Satellites – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) kunstig satellitt i Unified Astronomy Thesaurus | Satellitt kan vise til: | 7,406 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tegneserie | 2023-02-04 | Tegneserie | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med seksjoner som behøver utvidelse', 'Kategori:Billedkunst', 'Kategori:Tegneserier'] | Tegneserie er en kunstart der en historie eller situasjon blir skildret gjennom flere tegninger eller bilderuter som er stilt etter hverandre i en rekkefølge eller serie. Tegneserier er vanligvis tegnet og utstyrt med korte tekster, gjerne i form av snakkebobler, men kan også bestå av for eksempel manipulerte fotografier og utelukkende grafiske symboler. Noen definerer tegneserier som en kommunikasjonsform der en forener billed- og fortellingskunst, mens andre betrakter tegneseriene som en selvstendig kunstart, en egen litterær sjanger og et eget massemedium på linje med film, avistegning, bildebøker og andre fortellende bildeuttrykk. Moderne tegneserier oppstod sist på 1800-tallet som magasinillustrasjoner der en kort, morsom historie eller episode ble oppdelt i flere småbilder for å vise et tidsforløp. Det har siden blitt laget en enorm mengde tegneserier med stor variasjon i innhold, form og stiluttrykk. Tegneserier kan omfatte alt fra korte vitsestriper i aviser og blader til kompliserte føljetonger i egne hefter og tykke bøker. Tegningene kan være enkle eller detaljerte, i farger eller svart-hvitt, være banale brukstegninger eller mer kunstnerisk utformet. Innholdet er først og fremst underholdende og oftest humoristisk eller spennende.
I løpet av 1900-tallet har tegneserien med sin lett tilgjengelige form blitt svært populær over store deler av verden, ikke minst blant barn og unge. Det er også blitt skapt et stort antall serier og tegneseriefigurer som har blitt kjent i populærkulturen, både internasjonalt og innen enkeltland.
Tegneserien fikk sitt store gjennombrudd på 1950-tallet, med krigs- og westernserier som de mest dominerende. På 1960-tallet var det superheltseriene som dominerte, mens 1970-tallet var albumenes gullalder og tegneserienes desiderte høydepunkt i Norge. På 1980-tallet begynte den stagnasjonen som har fortsatt siden. Serier med humor var de som klarte seg best på 1990-tallet.
| Tegneserie er en kunstart der en historie eller situasjon blir skildret gjennom flere tegninger eller bilderuter som er stilt etter hverandre i en rekkefølge eller serie. Tegneserier er vanligvis tegnet og utstyrt med korte tekster, gjerne i form av snakkebobler, men kan også bestå av for eksempel manipulerte fotografier og utelukkende grafiske symboler. Noen definerer tegneserier som en kommunikasjonsform der en forener billed- og fortellingskunst, mens andre betrakter tegneseriene som en selvstendig kunstart, en egen litterær sjanger og et eget massemedium på linje med film, avistegning, bildebøker og andre fortellende bildeuttrykk. Moderne tegneserier oppstod sist på 1800-tallet som magasinillustrasjoner der en kort, morsom historie eller episode ble oppdelt i flere småbilder for å vise et tidsforløp. Det har siden blitt laget en enorm mengde tegneserier med stor variasjon i innhold, form og stiluttrykk. Tegneserier kan omfatte alt fra korte vitsestriper i aviser og blader til kompliserte føljetonger i egne hefter og tykke bøker. Tegningene kan være enkle eller detaljerte, i farger eller svart-hvitt, være banale brukstegninger eller mer kunstnerisk utformet. Innholdet er først og fremst underholdende og oftest humoristisk eller spennende.
I løpet av 1900-tallet har tegneserien med sin lett tilgjengelige form blitt svært populær over store deler av verden, ikke minst blant barn og unge. Det er også blitt skapt et stort antall serier og tegneseriefigurer som har blitt kjent i populærkulturen, både internasjonalt og innen enkeltland.
Tegneserien fikk sitt store gjennombrudd på 1950-tallet, med krigs- og westernserier som de mest dominerende. På 1960-tallet var det superheltseriene som dominerte, mens 1970-tallet var albumenes gullalder og tegneserienes desiderte høydepunkt i Norge. På 1980-tallet begynte den stagnasjonen som har fortsatt siden. Serier med humor var de som klarte seg best på 1990-tallet.
== Kjennetegn ==
== Bakgrunn ==
== Tegneserier verden rundt ==
Det har tradisjonelt vært tre store skoler innen internasjonal seriekunst; USA, Japan og Frankrike/Belgia.
=== USA ===
I USA har stort sett den klassiske superhelttegneserien hatt et stort fotfeste. Det har tradisjonelt vært to store tegneserieforlag som har hatt det meste av markedet: Marvel Comics som gir ut Spider-Man, X-Men, Fantastic Four og Hulk, og DC Comics som har Supermann, Batman, Wonder Woman og Justice League. Begge to har spesialisert seg på den typen serier. Tegneserier om Walt Disneys figurer, som Donald Duck, Mikke Mus og de andre i Andeby-universet, har blitt veldig populære i Europa, men ikke like mye i hjemlandet.
På siden av det amerikanske stormarkedet har man hele tiden hatt flere smalere serier. Mange av disse har fått kultstatus, og noen har til og med blitt meget populære, både i hjemlandet og i resten av verden. Noen eksempler er Will Eisners album som ble gitt ut sent på 70-tallet og tidlig på 80-tallet, Neil Gaimans serier om The Sandman, Harvey Pekars American Splendor, Art Spiegelmans tidligere serier og noen humorstripeserier som Scott Adams' Dilbert.
=== Chile ===
Den chilenske tegneserieen om Condorito er populær over hele Latin-Amerika.
=== Japan ===
I Japan har tegneserier hatt en rimelig høy anerkjennelse, de har helt fra starten blitt betegnet som en egen kunstart. Der kalles kunstformen manga (japansk for tegneserier), i vesten har begrepet da naturlig nok fått betydningen japansk tegneserie (kan brukes både i entall og flertall) og skiller seg noe ut fra det man i den vestlige verden er vant til i tegnestil, fortellerteknikk og handling. Grunnen til dette er at japansk seriekunst i mange år levde et liv isolert fra både europeisk og amerikansk innflytelse. I mange japanske tegneserier leser man rutene fra høyre mot venstre, akkurat som i tradisjonell japansk håndskrift.
Den moderne manga-kunsten stammer fra 1960-tallet da Osamu Tezuka gav ut en serie ved navn Astro Boy. Noen av de viktigste seriene er Akira og Dragon Ball, Sailor Moon, Naruto, Dragon Ball, One Piece og Ranma 1/2.
=== Frankrike/Belgia ===
Utdypende artikkel: Fransk-belgiske tegneserier
Frankrike og Belgia, samt noen områder i nabolandene, har fransk som felles språk og er derfor et godt marked for tegneserier. En av de første som markerte seg som tegneserieskaper i denne regionen var den belgiske tegneren og avismannen Hergé som utga det første Tintin-albumet i 1930. Utover tredvetallet hadde området en høy import av amerikanske serier, noe som stoppet brått da andre verdenskrig satt inn for fullt i starten av førti-årene. Selv om det var vanskelig å importere amerikanske serier var det fortsatt et behov til stede fra leserne om noe serier. Det førte til at en rekke nye serieskapere, som for eksempel André Franquin, Peyo, Albert Uderzo, Willy Vandersteen, Jacques Martin, Edgar Pierre Jacobs, René Follet, Jacques Laudy og Raymond Reding.
Selv om flere hundre tegneserier har blitt laget i de to landene, så er noen mer sentrale enn andre:
Tintin av Hergé
Asterix av René Goscinny og Albert Uderzo
Viggo av André Franquin
Iznogood av René Goscinny og Jean Tabary
Blueberry av Jean-Michel Charlier og Jean Giraud
Lucky Luke av Morris og Goscinny
Smurfene av Peyo
Sprint av André Franquin, Jijé og andre
=== Skandinavia ===
==== Norge ====
Den første lengre norsk-skrevne tegneserie var «Kari, Per og Søren på bytur» (1912–1913) av Nanna With, men det var også tegneserier på trykk i norske blader og aviser før den tid. Et aktivt norsk tegneseriemiljø oppstod utover fra 1920-tallet med tegnere som Jan Lunde, Bjarne Restan og Rolf Kluge. Den absolutt store toppen kom på 1930- og 40-tallet da det var et meget godt marked for norske tegneserier. Dette miljøet har vært lite og fått lite oppmerksomhet. Det har i all hovedsak bestått av noen få ildsjeler og noen få forlag og blader. Ofte har alt arbeid blitt gjort på frivillig basis.
De store norske ukebladene hadde alle tegneserier, mange av dem importert og oversatt, men ut over Nils og Blåmann, var det Nynorsk Vekeblad, med Ingeniør Knut Berg på stadig nye eventyr, Jens R. Nilssens Vangsgutane og Smørbukk samt Magasinet for Alle (Arbeiderbladet) med Jens von Bustenskjold som holdt seg lengst. Alle seriene kom i tillegg som julehefter.
Markedsledende forlag i Norge er per i dag Egmont Serieforlaget og Schibsted Forlagene, som gjennom sitt distribusjonsnett hos Bladcentralen når ut til de fleste dagligvareforretninger, kiosker, bensinstasjoner og andre utsalgssteder. Det finnes i tillegg flere uavhengige serieforlag, for eksempel Seriehuset, Outland forlag, KickAss Comics, No Comprendo Press, Pokus forlag, Norsk Seriebyrå, Wildside Comix, Jippi forlag og Dongery. Disse forlagene distribuerer sine tegneserier gjennom spesialbutikker, bokhandlere og i enkelte tilfeller Narvesen.
Før 1960-årene utkom den norske tegneserien Smørbukk. På 1980- og 1990-tallet var bladet Pyton stort, og mange av dagens store norske tegnere, blant andre Frode Øverli og Arild Midthun, tegnet for dem. Bladet hadde et noe frynsete rykte og ble av mange sett på som en eksponent av «rumpehumor».
I dag er det de små vitsestripene som har lettest for å slå an, siden det er det formatet som passer avisene best. De fleste tegneserielesere leser tegneserier i nettopp aviser. I Norge har miljøet tatt seg opp betraktelig de siste årene, og fått en viss anerkjennelse utenfor selve miljøet. Stripeserier som Pondus og Nemi har blitt svært populære, og har dermed vist at det også er mulig å satse på norske serieskapere.
Noen av serieskaperne som er viktige i det norske miljøet i dag er Mads Eriksen, Anna Fiske, Flu Hartberg, Karine Haaland, Øyvind Sagåsen, Kim Holm, InkaLill, Jason, Steffen Kverneland, Lars Lauvik, Torbjørn Lien, Sigbjørn Lilleeng, Geir Moen, Arild Midthun, Lise Myhre, Christopher Nielsen, Knut Nærum, Øystein Runde, Tor Ærlig, Frode Øverli, Håkon Aasnes og Børge Lund.
Jevnlig gis det ut blader og magasiner om og med tegneserier. Som rene tegneserietidsskrifter finnes medlemsbladet Bobla fra Norsk Tegneserieforum, mens Serienett fungerer som et internettbasert tidsskrift om tegneserier. Det tidligere ledende tegneserietidsskiftet i landet, TEGN, ble nedlagt i 2005. Seriesamlern fra Egmont Serieforlaget ble lagt ned i 2008.
Årlig arrangeres tegneseriefestivalene Raptus i Bergen, Comnicon i Stavanger, Stribefeber i Kristiansand og Oslo Comics Expo. Raptus er Norges største og viktigste tegneseriefestival. Størrelser som Will Eisner, Don Rosa og Bud Grace har besøkt festivalen. Oslo Comics Expo er en mindre og smalere festival som i hovedsak fremmer alternative tegneserier.
I Norge er det flere organisasjoner som jobber for å fremme tegneserienteressen. Den eldste er Norsk Tegneserieforum (NTF), som blant annet gir ut fanzinet Bobla som eget medlemsblad. NTF har lokallag i Sarpsborg og Hadeland, og tidligere fantes også Oslo tegneserieforum. I tillegg til NTF finnes blant annet Tegneserieforeningen i Bergen, og i Trondheim har det vokst fram et miljø av serieskapere som blir kalt Trondheimstegnerne.
Norge har også et spesialbibliotek for tegneserier, Serieteket på Grünerløkka i Oslo, og et eget tegneseriemuseum i Brandbu.
==== Sverige ====
Av kjente svenske serier kan nevnes Rudolf Peterssons humoristiske soldatserie «91:an Karlsson» (1932–). Norske ”91 Stomperud” var det første året (1937) en ren gjengivelse av Peterssons arbeid. Nevnes bør også Rune Andréassons moralske barneserie «Bamse» (1966–), Charlie Christensens satiriske «Arne And» (1983–), Jonas Darnells «Herman Hedning» (1988–) og Martin Kellermans «Rocky» (1998–). Både «Bamse», «Herman Hedning» og «Rocky» blir utgitt som egne blader i Norge. Siden 1960-tallet har Sverige også hatt en egen lisensproduksjon av «Fantomet», og Fantomet-seriene som trykkes i de norske bladene kommer fra den svenske produksjonen.
Seriefrämjandet har gitt ut tegneserietidsskriftet Bild & Bubbla siden 1968, og i Stockholm har det eksistert et eget tegneseriebibliotek siden 1996.
==== Danmark ====
Humoristen Storm P. regnes som den danske tegneseriens far med avisseriene «De tre små mænd» (1913), «Nummermanden» (1913) og «Peter og Ping» (1922).
I perioden 1920-1940 ble det produsert tegnede fortellinger med tekst under rammene av den typen vi også kjenner fra Norge, samtidig som framveksten av en egen dansk tradisjon med humoristiske avisstriper startet. Henning Dahl-Mikkelsens «Ferd'nand» (i Norge kjent som «Ferdinand») og Jørgen Mogensen og Cosper Cornelius' «Alfredo» er eksempler på danske avisserier som også har gått i utenlandske aviser.
På 40- og 50-tallet ble det i Danmark produsert flere ypperlige episke eventyrserier. Disse ble publisert som føljetonger i aviser og tidsskrifter, og et avsluttet handlingsforløp kunne strekke seg over flere år. Norske gutter som vokste opp på denne tiden vil være velkjent med Harry Nielsens «Willy på eventyr» som også gikk i norske Allers. Serien ble tatt opp igjen 1956-1977 av Tage Andersen og rendyrket som science fiction-epos. Hvis Willy var Danmarks Lyn Gordon, så var Tage Andersen Danmarks Alex Raymond. Et annet eksempel fra 50-tallet er Willy Nielsens epos fra dansk oldtid, «Egene».
Etter 70-tallet har flere danske tegneseriekunstnere hatt suksess også utenfor landets grenser med serier i albumformat. Her kan nevnes Sussi Bech med sine humoristiske historiske serier «Nofret» fra oldtidens middelhavsområde og «Aida Nur» fra de arkeologiske utgravningene i Egypt anno 1920, Peter Madsens humorserie fra norrøn gudeverden «Valhall» og bibelhistorie i tegneserieformat «Menneskesønnen» samt Niels Rolands okkupasjonshistorie «Danmark besat».
==== Finland ====
Den internasjonalt sett mest framgangsrike finske tegneserien er Mummitrollet. I 1953 tok Associated Newspapers of London kontakt med Tove Jansson med en forespørsel om hun ville lage en tegneserie i stripform basert på Mummibøkene. Hun takket ja, og i 1954 ble «Moomin» publisert i verdens daværende største aftenavis, britiske Evening News. Noen år senere ble serien trykt i dagsaviser verden over og var oversatt til over 20 språk. I 1958 fant Tove Jansson ut at arbeidet med serien ble for tidskrevende, og overlot derfor forfatterarbeidet av seriene til sin bror Lars Jansson. I 1961 tok han også over tegningen og fortsatte til 1974.
Blant de finskspråklige seriene kan ellers blant andre B. Virtanen nevnes.
Italia
ZAGOR
== Produksjon ==
En tegneserie er som regel tegnet, det vil si produsert med samme verktøy som brukes til frittstående illustrasjoner og vitsetegninger (blyant, blekk, tusj, etc.). Den kan enten være utfført i svart/hvitt (med eller uten lavert gråskala, punktraster/linjeraster og skravering) eller i farge. Det finnes også serier illustrert med andre teknikker, som for eksempel akvarell. Opphavsmannen til en serie kalles vanligvis serieskaper, og mange ganger er arbeidet med serien oppdelt mellom manusforfatter og tegner. Spesielt i den amerikanske produksjonen har det siden slutten av 1900-tallet blitt stadig vanligere med store serietegnerstaber, der forskjellige personer står for skisse, tusj, fargelegging og teksting. Fremgangsrike serieskapere med høy produksjonshastighet setter dessuten ofte ut deler av sitt arbeid til ulike medarbeidere - studiotegnere - som får ansvar for å tegne bakgrunner, raster med mer.
Forlagene som produserer og distribuerer serier kalles vanligvis serieforlag.
== Format og sjangre ==
Tegneserier forekommer i flere ulike formater. En tidlig etablert form var seriestripen, som består av en horisontal rekke ruter, og vanligvis publiseres i dagsavisenes seriesider, en såkalt avistegneserie. Nært beslektet med seriestripen er søndagssiden, som er et opp til en side langt serieavsnitt, som regel publisert i dagsavisenes søndagsutgaver.
På 1930-tallet begynte rendyrkede tegneserieblader å slå igjennom i USA og deler av Europa og kom i de påfølgende tiårene til å vokse til en betydelig industri.
Det norske begrepet seriealbum brukes med ulike betydninger, men i sin bredeste forstand innebærer det all trykt serieutgivning som ikke er periodisk. Termen serieroman har til en viss grad erstattet "seriealbum", men tenderer til først og fremst å brukes for å markedsføre verk med en tydeligere voksen målgruppe.
Et serieformat av senere dato er nettserier.
Sjangermessig har man tradisjonelt hovedsakelig skilt mellom humorserier og eventyrserier. Begrepet komiske eventyrserier kombinerer elementer fra begge. To sjangre som er spesielt særpregende for seriemediet er fabeldyr og superhelter, og andra eksempler inkluderer fantasyserier, metaserier, pantomimeserier, selvbiografiske serier, og sportserier. Ut over underholdningsserier forekommer også tegneserier med informasjonsformål.
I den vestlige verden leses serier vanligvis fra venstre mot høyre, men i store deler av Asia, blant annet i Japan og Kina, leser man istedeet fra høyre mot venstre.
== Den moderne tidsalder ==
I dag er mulighetene for å få publisert sine egne striper større enn den noen gang har vært. Ved hjelp av internett, som flere og flere får tilgang til, er det blitt svært lett å publisere striper selv. Stadig flere har egne nettsider der de publiserer egne striper. Dette gjelder både etablerte serieskapere som legger ut en daglig stripe, eller amatører som får en mulighet til å vise hva de kan skape. Scott McCloud er en av de som virkelig har frontet tegneserier på internett. På nettstedet sitt har han flere artikler (i tegneserieformat) som forklarer de mulighetene internettformatet har ovenfor papirformatet, og hvordan forskjellige ting kan fikses rent praktisk. I tillegg har han egne striper liggende ute.
En av de mest populære tegneserier på nettet er User Friendly, en serie med datanerder som målgruppe. Serien tar for seg de ansatte ved en liten Linux-basert ISP og er sentrert rundt teknologihumor.
Flere kunstnere fra nyere tid har tatt i bruk elementer fra tegneseriekunsten og skapt arbeider der denne sammenhengen kan være tildels ganske tydelig, som i Op-Art og Pop Art, med navn som Roy Lichtenstein, Andy Warhol, Peter Saul, Jasper Johns, Philip Guston – og amerika-nordmannen E. C. Corbitt. Parallelt er en del striper inspirert av det som skjer på kunstfronten.
== Se også ==
Undergrunnstegneserier
Alternative tegneserier
Vitsetegning
Karikaturtegning
Vittighetsblader
Billedbok
Tegnefilm
Manga – japanske tegneserier
Manhua – kinesiske tegneserier
Manhwa – koreanske tegneserier
== Referanser ==
Scott McCloud
== Eksterne lenker ==
(en) Comics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Norsk artikkel med mange tegneseriedefinisjoner.
Artikkel om norsk tegneseriehistorie fra tegneserietidsskriftet Serienett.
Minetegneserier.no
Serienett
tegneserier.no
ComicWiki (på dansk)
Seriewikin (på svensk)
Lambiek Comiclopedia (på engelsk)
Pestus' Serieskaperskole
Utdrag fra faktaboka Tegneseriens triangel
Tegneserie; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)
Norsk tegneserieforum
Nettserier – portal med norske tegneserier | Valhall er en dansk tegneserie basert på mytene om gudene fra norrøn mytologi skapt av tegneren Peter Madsen og forfatterne Henning Kure og Hans Rancke-Madsen. Første album Ulven er løs utkom i 1979, og serien ble fullført album 15 Volvens syner i 2009. | 7,407 |
https://no.wikipedia.org/wiki/N%C3%B8dsamband | 2023-02-04 | Nødsamband | ['Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nødkommunikasjon', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Trenger oppdatering'] | Nødsamband er kommunikasjon med tekniske hjelpemidler (vanligvis telefon og radio) for å unngå skade for personer og verdier, og for å skaffe rask hjelp for å redde personer og verdier. Nødsambandet skal skje på den raskeste og beste måte. I nød kan man i prinsippet ta alle nødvendige ressurser i bruk for at liv ikke skal gå tapt. Det vil si at man i en nødsituasjon kan bruke en frekvens man normalt ikke har lov til å bruke, og det kan benyttes utstyr og frekvenser som normalt krever senderlisens for den som bruker utstyret og konsesjon for radiostasjonen. Det er straffbart å forstyrre nødsamtaler.
| Nødsamband er kommunikasjon med tekniske hjelpemidler (vanligvis telefon og radio) for å unngå skade for personer og verdier, og for å skaffe rask hjelp for å redde personer og verdier. Nødsambandet skal skje på den raskeste og beste måte. I nød kan man i prinsippet ta alle nødvendige ressurser i bruk for at liv ikke skal gå tapt. Det vil si at man i en nødsituasjon kan bruke en frekvens man normalt ikke har lov til å bruke, og det kan benyttes utstyr og frekvenser som normalt krever senderlisens for den som bruker utstyret og konsesjon for radiostasjonen. Det er straffbart å forstyrre nødsamtaler.
== Telefon og mobiltelefon ==
På vanlig telefon og mobiltelefon har en i mange land definert ett enkelt nødnummer for alle typer nød. Eksempler på dette er 112 i flere europeiske land og 911 i USA. I Norge kan en ringe 112 for å gi en nødmelding til politiet, 110 for melding til brannvesenet og 113 for melding til en Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral / AMK. Disse numrene kan man komme fram til med en vanlig GSM mobiltelefon selv om abonnementet er utgått eller om SIM-kortet i telefonen mangler.
Det går også an å sende SMS til 112.
== Kommunikasjonsradio ==
På radio finnes det ulike nødfrekvenser, avhengig av hvilke radiobånd man opererer på. Nødmeldingen bør innledes med et nødsignal. Det internasjonale er «MAYDAY» som gjentas 3 ganger. En slik melding er tegn til alle på sambandet om å slutte å bruke radioen så lenge de ikke kan bidra med hjelp. De aktuelle radiokanalene skal ikke benyttes for annen trafikk før nødsituasjonen er over.
== Ledelsesansvar ved nødsituasjoner ==
I Norge er det politiet og Hovedredningssentralen som har hovedansvaret for nødsituasjoner. I en del andre land er det brannvesenet som har koordineringsansvaret ved større ulykker og katastrofer. Politiet kan bruke frivillige styrker som hjelpekorps, radioamatører og NAKs Flytjeneste som støtte ved ekstra behov for nødsamband.
== Nødpeilesender ==
Nødpeilesendere er vanlig for skip og fly og blir stadig mer vanlig utrustning for småbåter og fotturister. Tidligere sendte nødpeilesenderne signal på flyradiobåndets nødfrekvens 121,500 MHz. De nye sender digitale signaler med GPS-referanse til redningssentralene via satellitter i Cospas-Sarsat systemet på 406 MHz.
== Redningskanalen ==
Politiet har frigitt en av politiets VHF-kanaler til bruk på et skadested mellom alle instanser som er med på redningsarbeidet. I politiets nett kalles den kanal 5. I helseradionettet kalles frekvensen «Redningskanalen». Dette er en en-frekvens kanal som fungerer som en felleskanal direkte mellom håndapparater og kjøretøymonterte mobilradioer. Dersom et skadested er utenfor rekkevidde av alle basestasjoner gir redningskanalen mulighet for samarbeide og kommunikasjon lokalt på skadestedet. Ofte kan politivakta ved politikammeret og AMK-sentralen ha en høytmontert antenne som kan bruke redningskanalen.
== Redningskanal 2 ==
Er en to frekvent kanal, også kalt tunnelredningskanalen. I flere riksveitunneler er det montert en antenne langs hele tunnelen som er koblet til en basestasjon. Håndapparatene sender ut på en frekvens som antennen og basestasjonen tar imot. Basestasjonen sender det samme signalet ut igjen på en frekvens som er 8 MHz høyere og taes imot av alle håndapparatene. Oftest går det fast oppkoblet linje fra basestasjonen til politikammeret som er med på kommunikasjonen.
Antennearrangementet gir radioforbindelse mellom alle radioene i tunnelen, utenfor tunnelen på begge sider og politivakta.
== Nødfrekvens på flyradio ==
Alle rutefly og alle flygelederarbeidsplasser har en mottaker som står på nødfrekvensene 121,500 MHz og 243 MHz. Disse frekvensene har normalt ikke annen bruk bortsett fra testing. De fleste nødpeilesenderene sender på disse frekvensene.
== Maritim VHF ==
Til sjøs er VHF det primære nødsambandet, hvilket er regulert gjennom GMDSS. Internasjonal nød- og kallekanal er kanal 16.
== Fiskeribølgen ==
er et frekvensbånd mellom kringkastingens mellombølge og tradisjonell kortbølge. Den har vært mye brukt av fiskebåter og av handelsflåten. Det har vært et stort antall kystradiostasjoner langs kysten. Mange av disse er nedlagt, men det er et stort antall basestasjoner som er fjernstyrt fra de gjenværende kystradiostasjonene.
Nødfrekvensen på fiskeribølgen er 2182 kHz
== Nødsamband for tog ==
Togene har tradisjonelt benyttet signaler med lys og faste telefonlinjer mellom stasjonene for samband. Togleder har også mulighet for å kutte kjørestrømmen på mange strekninger. De siste årene er det utbygget et eget tilpasset GSM-nett for jernbanen, kalt GSM-R. Som en reserveløsning er det benyttet vanlige mobiltelefoner.
Togene har manglet en enkel mulighet for oppkall til alle aktuelle trafikkledere og fartøysjefer som nødfrekvensene har gitt skipstrafikken og flyene. En enkel radio med antenne og egen nødfrekvens på fiskeribølgebåndet på lokomotiver og togledersentraler ville gitt mulighet for nødkommunikasjon som kunne hindret flere av de siste års togulykker i Norge. Rekkevidden for signaler i fiskeribølgebåndet er stor, over flere fylker, og signalene går ned i daler og fjorder.
== Nødnett ==
Nødnett er navnet på det nye, digitale radiosambandet for nød-og beredskapsetater i Norge. Det er bygget på den internasjonale TETRA-standarden, som tilbyr sikret, kryptert radiokommunikasjon, primært for tale. Frekvensområde 380-400 MHz er avsatt til nett for nødetatene i hele Europa, og Nødnett benytter dette båndet .
Utbyggingen av Nødnett har vært delt i to byggetrinn. 1. byggetrinn var ferdig i 2010, og 2.byggetrinn var ferdig i 2015 . Direktoratet for nødkommunikasjon (DNK) er ansvarlig for utrullingen av Nødnett og forvalter kontrakten med hovedleverandør Motorola på vegne av staten. Infrastrukturen i Nødnett består av basestasjoner med radioantenner, overføringslinjer og sentrale nettverkskomponenter.
Gjennom Nødnett-prosjektet leveres det radioterminaler (håndholdte og fastmontert i bil) og kommunikasjonsløsninger til nødetatenes sentraler, som omfatter politiets operasjonssentraler (112),
branns fag- eller alarmsentraler (110-sentraler), helsevesenets AMK-sentaler (113), akuttmottak og legevaktsentraler.
== Nødsamband opprettet av radioamatører ==
I flere politidistrikter er det opprettet samarbeide mellom de lokale avdelingene av Norsk Radio Relæ Liga og politiet. Radioamatørene har mulighet til å opprette samband på mange frekvenser som er velegnet til samband i vanskelig terreng og på lange avstander. Ved svikt i det offentlige telenettet kan forbindelse både opprettes mellom landsdeler og innen lokale områder som et mindre antall kommuner. Flere av radioamatørenes kortbølgebånd og kombinasjon av repeatere / frekvensomformere på VHF og UHF amatør-båndene kan gi forbindelse i områder uten dekning for mobiltelefoner og for nødetatenes interne VHF samband. I ubebodde daler og andre forsenkninger i terrenget kan kortbølgeradio være eneste mulighet for kommunikasjon med omverdenen, eventuelt unntatt satellitt-telefon.
== E-post over kortbølge som nødsamband ==
Det er mulig for radioamatørene å opprette digital forbindelse over kortbølge som kan gi e-postforbindelse for myndigheter i et område som har brudd i telenettet.
== Sporing ved redningsaksjoner ==
Radioamatørene har mulighet for å opprette sporing, slik at små enheter med satellittmottaker og sender på et amatørbånd, båret av søkemannskap, redningshunder, redningskøyter, snøscootere etc. kan gi sanntids oversikt på skjerm med kart i KO over hvor enheter i redningstjenesten befinner seg i øyeblikket. Dette kan være viktig for å kunne lede et søk mest mulig effektivt.
== Kommunikasjonssikkerhet med radio ==
Radiosamband er sårbart for usikker forbindelse på grunn av:
usikkert dekningsområde for aktuelle terreng, avstand, effekt og antennetyper.
mulighet for forstyrrelser fra andre sendere og annet elektronisk utstyr.
endret utbredelse av radiosignaler på grunn av solflekkaktivitet.
usikker kraftforsyning særlig ved bruk av batteri.Nødsamband som bør ha 100% sikker kommunikasjon bør derfor ha prosedyrer for radiosvikt og alternative kommunikasjonsmetoder. Ofte vil det være hensiktsmessig med to forskjellige radioforbindelser. Mange tjenester bruker vanlig mobiltelefon som reservesamband selv om dette kan være uegnet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Faktaark om nødnettet
Direktoratet for nødkommunikasjon | Nødsamband er kommunikasjon med tekniske hjelpemidler (vanligvis telefon og radio) for å unngå skade for personer og verdier, og for å skaffe rask hjelp for å redde personer og verdier. Nødsambandet skal skje på den raskeste og beste måte. | 7,408 |
null | 2023-02-04 | Watt | null | null | null | Watt er en avledet SI-enhet for effekt med symbolet W. Enheten er definert som | 7,409 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vannrensing | 2023-02-04 | Vannrensing | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Mikrobiologi', 'Kategori:Vannforvaltning'] | Vannrensing trengs til mange industrielle anvendelser, så vel som til drikkevann. Mennesker trenger vann uten for mye salt eller andre urenheter. Vanlige urenheter kan være kjemikalier eller sykdomsfremkallende mikroorganismer. Noen oppløste stoffer er akseptable og til og med ønskelige for å gi bedre smak. Vann som egner seg for å drikke betegnes som drikkevann.
Noen vanlige måter å rense vann på er:
Filtrering: Vann passerer gjennom et filter som fanger opp små partikler. Jo mindre porene er, jo mindre må partiklene være for å passere gjennom. Filtrering er i de fleste tilfeller ikke tilstrekkelig til å fjerne virus eller svært små partikler. I andre vannrensingsløsninger benyttes likevel filtrering for å fjerne partikler som ellers vil forstyrre de mer grundige rensemetodene.
Kullfilter: Kull, en form av karbon med høyt overflateareal, adsorberer mange kjemiske stoffer, også giftige. Vann filtreres gjennom aktivt kull for å fjerne slike stoffer. Metoden er utbredt til husholdningsfiltre og i akvarier.
Koking: Vann varmes til kokepunktet lenge nok til å ta livet av mikroorganismer som vanligvis lever i romtemperatur. I områder med hardt vann (vann med kalsiumsalter) vil kokingen føre til at noe av bikarbonat-ionene dekomponerer, slik at de feller ut. Denne ses som et hvitt lag som kan bygge seg opp i kjeler og lignende. Koking har den ulempen at den ikke fjerner stoffer med høyere kokepunkt enn vann, og faktisk oppkonsentrerer dem. Dette kommer av at noe av vannet fordamper ved koking.
Pasteurisering: Pasteurisering er oppvarming til en gitt temperatur fulgt av rask nedkjøling, og kan være et alternativ til koking dersom man har god kontroll på temperaturen. Målet med pasteurisering er ikke å drepe alle mikroorganismer, men redusere antallet skadelige patogener til et nivå som antas å ikke være skadelig.
Destillasjon: Destillasjon vil si å koke opp vannet slik at det fordamper og så kondensere dampen tilbake til vann, slik at de fleste oppløste stoffer blir igjen i kokekjelen. Selv destillasjon renser ikke vann fullstendig, fordi flyktige stoffer med kokepunkt nær eller lavere enn 100 °C også fordamper. Likevel blir vannet ca. 99,9% rent med denne metoden.
Omvendt osmose: Omvendt osmose vil si presse det urene vannet gjennom en membran som slipper gjennom vann og andre små molekyler, men holder større molekyler tilbake. I teorien er omvendt osmose den mest grundige form for storskala vannrensing, men det er vanskelig å produsere gode nok membraner. Metoden brukes blant annet til avsalting av vann.
Ionebytting: I dette tilfellet passerer vannet gjennom en kolonne med ionebytter-materiale som fanger opp metallioner kjemisk. Denne metoden brukes mye i laboratorier, fordi det raskt kan lage et stort volum av svært rent vann. Vann produsert på denne måten kalles avionisert vann.
Klorering, tilsetting av klorkjemikalier til drikkevann, for eksempel i form av natriumhypokloritt (klorin), for å hindre bakterievekst.
Fluorisering, tilsetting av fluorid til drikkevann for å bedre tannhelsen.
| Vannrensing trengs til mange industrielle anvendelser, så vel som til drikkevann. Mennesker trenger vann uten for mye salt eller andre urenheter. Vanlige urenheter kan være kjemikalier eller sykdomsfremkallende mikroorganismer. Noen oppløste stoffer er akseptable og til og med ønskelige for å gi bedre smak. Vann som egner seg for å drikke betegnes som drikkevann.
Noen vanlige måter å rense vann på er:
Filtrering: Vann passerer gjennom et filter som fanger opp små partikler. Jo mindre porene er, jo mindre må partiklene være for å passere gjennom. Filtrering er i de fleste tilfeller ikke tilstrekkelig til å fjerne virus eller svært små partikler. I andre vannrensingsløsninger benyttes likevel filtrering for å fjerne partikler som ellers vil forstyrre de mer grundige rensemetodene.
Kullfilter: Kull, en form av karbon med høyt overflateareal, adsorberer mange kjemiske stoffer, også giftige. Vann filtreres gjennom aktivt kull for å fjerne slike stoffer. Metoden er utbredt til husholdningsfiltre og i akvarier.
Koking: Vann varmes til kokepunktet lenge nok til å ta livet av mikroorganismer som vanligvis lever i romtemperatur. I områder med hardt vann (vann med kalsiumsalter) vil kokingen føre til at noe av bikarbonat-ionene dekomponerer, slik at de feller ut. Denne ses som et hvitt lag som kan bygge seg opp i kjeler og lignende. Koking har den ulempen at den ikke fjerner stoffer med høyere kokepunkt enn vann, og faktisk oppkonsentrerer dem. Dette kommer av at noe av vannet fordamper ved koking.
Pasteurisering: Pasteurisering er oppvarming til en gitt temperatur fulgt av rask nedkjøling, og kan være et alternativ til koking dersom man har god kontroll på temperaturen. Målet med pasteurisering er ikke å drepe alle mikroorganismer, men redusere antallet skadelige patogener til et nivå som antas å ikke være skadelig.
Destillasjon: Destillasjon vil si å koke opp vannet slik at det fordamper og så kondensere dampen tilbake til vann, slik at de fleste oppløste stoffer blir igjen i kokekjelen. Selv destillasjon renser ikke vann fullstendig, fordi flyktige stoffer med kokepunkt nær eller lavere enn 100 °C også fordamper. Likevel blir vannet ca. 99,9% rent med denne metoden.
Omvendt osmose: Omvendt osmose vil si presse det urene vannet gjennom en membran som slipper gjennom vann og andre små molekyler, men holder større molekyler tilbake. I teorien er omvendt osmose den mest grundige form for storskala vannrensing, men det er vanskelig å produsere gode nok membraner. Metoden brukes blant annet til avsalting av vann.
Ionebytting: I dette tilfellet passerer vannet gjennom en kolonne med ionebytter-materiale som fanger opp metallioner kjemisk. Denne metoden brukes mye i laboratorier, fordi det raskt kan lage et stort volum av svært rent vann. Vann produsert på denne måten kalles avionisert vann.
Klorering, tilsetting av klorkjemikalier til drikkevann, for eksempel i form av natriumhypokloritt (klorin), for å hindre bakterievekst.
Fluorisering, tilsetting av fluorid til drikkevann for å bedre tannhelsen.
== Se også ==
Egenberedskap, også kalt «prepping» | Vannrensing trengs til mange industrielle anvendelser, så vel som til drikkevann. Mennesker trenger vann uten for mye salt eller andre urenheter. | 7,410 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Metanol | 2023-02-04 | Metanol | ['Kategori:Alkoholer', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2020-03', 'Kategori:Brensel', 'Kategori:Gift'] | Metanol/metylalkohol (i folketale også betegnet tresprit) er en organisk forbindelse, mer presist det enkleste medlem av stoffgruppen som kalles alkoholer. Metanol er svært giftig, og selv små doser kan føre til blindhet eller død. Ved romtemperatur og atmosfærisk trykk er stoffet en farveløs, flyktig væske. Metanol har en karakteristisk alkohollukt, og det er derfor vanskelig å skille mellom metanol og etanol ved bare å vurdere utseende og lukt.
Stoffet kan brenne i den oksygenholdige, atmosfæriske luften og danner da karbondioksid og vann. Metanol brenner med en nesten usynlig flamme.
| Metanol/metylalkohol (i folketale også betegnet tresprit) er en organisk forbindelse, mer presist det enkleste medlem av stoffgruppen som kalles alkoholer. Metanol er svært giftig, og selv små doser kan føre til blindhet eller død. Ved romtemperatur og atmosfærisk trykk er stoffet en farveløs, flyktig væske. Metanol har en karakteristisk alkohollukt, og det er derfor vanskelig å skille mellom metanol og etanol ved bare å vurdere utseende og lukt.
Stoffet kan brenne i den oksygenholdige, atmosfæriske luften og danner da karbondioksid og vann. Metanol brenner med en nesten usynlig flamme.
== Fremstilling ==
Tidligere fremstilte man metanol ved tørrdestillasjon av tre, og den fikk derfor navnet tresprit. Nå fremstilles den syntetisk og hovedsakelig etter to metoder:
Hydrogenering av karbonmonoksid under høyt trykk i nærvær av katalysatorer («metanolsyntesen»)
Partiell oksidasjon av hydrokarboner fra naturgass. I Norge fremstilles metanol etter denne metoden ved metanolfabrikken på Tjeldbergodden, Møre og Romsdal.Ved moderate trykk på 10–20 atm og høye temperaturer (ca. 850 °C), reagerer metan med damp på en nikkelkatalysator og danner syngas ifølge reaksjonsligningen:
CH4 + H2O → CO + 3 H2Denne reaksjonen, ofte kalt damp-metan reforming eller SMR, er endoterm og begrensningene i varmetilførsel begrenser størrelse og trykk i de katalytiske reaktorene.
== Tekniske anvendelser ==
Metanol brukes som:
Frostvæske
Drivstoff, bl.a. i radiostyrte modellfly
Løsningsmiddel
Råstoff i produksjonen av andre kjemikalier, blant annet formaldehyd
== Giftighet ==
Metanol er ikke giftig i seg selv, men det nedbrytes i leveren via enzymet alkoholdehydrogenase til formaldehyd og videre til maursyre, som kan medføre blindhet og kan være dødelig. Metanol kan også være skadelig om man innånder dampen eller får den på huden. Utsettes man regelmessig for damper eller direkte hudkontakt med stoffet, akkumuleres det i kroppen til skadelige konsentrasjoner.
=== Symptomer ===
Den kliniske diagnosen er vanskelig, men synsforstyrrelser kombinert med hyperventilasjon er symptomer som bør vekke mistanke. Giftvirkningen inntrer først tidligst 15-20 timer etter inntak. Ved inntak samtidig med etanol vil metanolnedbrytingen hemmes da etanol har høyere affinitet for enzymet alkoholdehydrogenase. Dette gjør at metanol i større grad utskilles uomdannet i urin og utånding med halveringstid på drøye 40 timer. Pasienter har blitt behandlet for metanolforgiftning så sent som 5-7 dager etter siste inntak.
=== Behandling ===
Ved mistanke om metanolforgiftning er det viktig å starte behandling så tidlig som mulig. I behandlingen benyttes etanol og fomepizol parallelt med dialyse for å fjerne konsentrasjonen av metanol.
== Metanolfabrikker ==
Dyno eier 40 % av en metanolfabrikk i Delfzijl i Nederland som er basert på naturgass fra Ekofiskfeltet som ilandføres i Emden i Nord-Tyskland.
=== Norsk Industri ===
Equinor har bygd ut mottaksanlegg for naturgass fra Heidrunfeltet via transportrøret Haltenpipe på Tjeldbergodden. Naturgassen blir blant annet benyttet som råstoff i en metanolfabrikk. Det er også bygget et gasskraftverk på området som eies av Statnett og driftes av Equinor.
== Referanser == | Metanol/metylalkohol (i folketale også betegnet tresprit) er en organisk forbindelse, mer presist det enkleste medlem av stoffgruppen som kalles alkoholer. Metanol er svært giftig, og selv små doser kan føre til blindhet eller død. | 7,411 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sylvia_Saint | 2023-02-04 | Sylvia Saint | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Fødsler 12. februar', 'Kategori:Fødsler i 1976', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Pornofilmskuespillere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Sylvia Saint (født Silvie Tomčalová; 12. februar 1976) er en tsjekkisk tidligere pornoaktør. I den tsjekkiske utgaven av Penthouse ble hun kåret til «Pet of the Year» i 1996, 1997 og 1998. Mellom 1997 og 2001 spilte hun inn over 262 pornofilmer. Fra 2002 har hun kun deltatt i filmer med jenter og solo. Hun er fremdeles i bransjen, og har sin egen nettside som hun selv eier alle rettighetene til.
Hun er gift med en tsjekkisk mann, ikke «Mr. Marcus», som mange tror, til tross for at de hadde et langvarig forhold.
| Sylvia Saint (født Silvie Tomčalová; 12. februar 1976) er en tsjekkisk tidligere pornoaktør. I den tsjekkiske utgaven av Penthouse ble hun kåret til «Pet of the Year» i 1996, 1997 og 1998. Mellom 1997 og 2001 spilte hun inn over 262 pornofilmer. Fra 2002 har hun kun deltatt i filmer med jenter og solo. Hun er fremdeles i bransjen, og har sin egen nettside som hun selv eier alle rettighetene til.
Hun er gift med en tsjekkisk mann, ikke «Mr. Marcus», som mange tror, til tross for at de hadde et langvarig forhold.
== Data ==
Mål: 36C-23-35 (91-59-89 i cm)
Høyde: 165 cm
Vekt: 50 kg
Øyefarge: Brun
Hårfarge: Blond
== Filmografi ==
Euro Domination 3 (2004)
The Private Life of Silvia Saint (2001)
Rocco's Best Buttfucks 1 (2000)
Private Black Label: The Uranus Experiment 1 (1999)
North Pole 1 (1998)
Rocco's Private Fantasies 2 (1997)
North Pole 7 (1999)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Silvia Saint – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Silvia Saint – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Sylvia Saint på Internet Movie Database
(en) Sylvia Saint hos TV Guide
(en) Sylvia Saint hos The Movie Database
(en) Sylvia Saint på Adult Film Database
(en) Sylvia Saint på Internet Adult Film Database
Sylvia Saint på Twitter
Sylvia Saint på Instagram | Sylvia Saint (født Silvie Tomčalová; 12. februar 1976) er en tsjekkisk tidligere pornoaktør. | 7,412 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dinitrogenoksid | 2023-02-04 | Dinitrogenoksid | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Biokjemi', 'Kategori:Drivhusgasser', 'Kategori:Gasser', 'Kategori:Infoboks legemiddel med en uspesifisert ATC-kode', 'Kategori:Nitrogenforbindelser', 'Kategori:Oksider'] | Dinitrogenoksid (best kjent som «lystgass» eller «lattergass») er en fargeløs, ikke-brennbar gass ved romtemperatur og atmosfærisk trykk med en behagelig, lett søtlig lukt. Navnet «lattergass» skyldes virkningen den har på mennesker som inhalerer den, og den brukes også som beroligende middel, særlig av tannleger og på sykehus. Dinitrogenoksid er på Verdens helseorganisasjon sin liste over essensielle medisiner.
| Dinitrogenoksid (best kjent som «lystgass» eller «lattergass») er en fargeløs, ikke-brennbar gass ved romtemperatur og atmosfærisk trykk med en behagelig, lett søtlig lukt. Navnet «lattergass» skyldes virkningen den har på mennesker som inhalerer den, og den brukes også som beroligende middel, særlig av tannleger og på sykehus. Dinitrogenoksid er på Verdens helseorganisasjon sin liste over essensielle medisiner.
== Historie ==
Dinitrogenoksid ble oppdaget i 1772 av Joseph Priestley, og i 1790-årene eksperimenterte Humphry Davy sammen med noen venner (deriblant poetene Samuel Taylor Coleridge og Robert Southey) med å inhalere gassen. De oppdaget fort dinitrogenoksidets sløvende virkning på smertesansen uten at personen mister bevisstheten helt, og siden er stoffet blitt brukt som bedøvelsesmiddel.
== Tekniske anvendelser ==
Dinitrogenoksid brukes som
Bedøvelsesmiddel.
Drivgass til næringsmidler på sifonflaske, for eksempel fløtekrem.
Oksideringsmiddel for stempelmotorer. Dinitrogenoksid leverer mer oksygen til motorens forbrenning per volumenhet enn atmosfærisk luft.
Beskyttende atmosfære i potetgullposer.
== Virkning på kroppen ==
Ved innånding forårsaker dinitrogenoksid ufølsomhet overfor smerte, samt eufori, svimmelhet og i visse tilfeller en svakt afrodisisk virkning. Virkningen varer svært kort, opptil cirka fem minutter etter en inhalering. Større doser over kort tid kan dessuten medføre mild kvalme eller varig svimmelhet. Gassen i seg selv er ikke giftig, men kan fortrenge oksygenet i innåndingsluften og dermed føre til kvelning. Lengre tids bruk i større mengder er forbundet med symptomer som minner om mangel på B12-vitamin, blodmangel og skader på nervesystemet.
=== Dinitrogenoksid som rusmiddel ===
Dinitrogenoksid er et hallusinogent, mer presist et dissosiativt rusmiddel. Rusen kan gi en følese av avstand fra virkeligheten, milde synsforandringer, svimmelhet, latter og endringer i hørsel. Lyder blir ofte oppfattet som intense. Mange opplever at alt de hører blir forvrenget og overdøvet blant annet av pipelyder eller Hvit støy. Man kan også oppleve at lyder blir dempet. Lyder blir av mange oppfattet som å ha en metallisk klang.
=== I Norge ===
Det er ikke ulovlig å kjøpe, oppbevare eller å bruke dinitrogenoksid i Norge, men det er ulovlig å selge det til rusformål.
== Virkning i forbrenningsmotorer ==
Når dinitrogenoksid varmes opp til cirka 300 grader Celsius deler molekylet seg til oksygen og nitrogen. Ved injeksjon av dinitrogenoksid i en motor betyr dette at mer oksygen er tilgjengelig under forbrenningen. Fordi det nå finnes mer oksygen, kan det injiseres mer drivstoff, slik at den samme motoren nå produserer mer kraft. Lystgassinjeksjon er en av de enkleste metodene for å øke effekten i en bensinmotor.
Dinitrogenoksid har også en annen effekt som forbedrer ytelsen ytterligere. Når det fordamper, gir lystgass en betydelig avkjølende effekt på inntaksluften. Når temperaturen reduseres økes luftens tetthet, og dette resulterer i en større mengde oksygen inne i sylinderen.
Problemet med lystgass er at gasstanken krever mye plass, selv om det er komprimert til en væske, og motoren trenger mye av det. En motor med fem liter slagvolum som roterer med 4 000 omdreininger per minutt (r/min) forbruker ca. 10 000 liter luft per minutt. Dette betyr at det ville forbrukes en enorm mengde av lystgass for å kjøre en bil kontinuerlig over lang tid. Derfor bruker sjåføren det svært selektivt og i korte perioder ved å trykke på en knapp eller tilkoblet sensor på gasspedalen, slik at det kun er ved fullt gasspådrag det kobles inn.
== Referanser ==
== Se også ==
Psykoaktivt stoff | Dinitrogenoksid (best kjent som «lystgass» eller «lattergass») er en fargeløs, ikke-brennbar gass ved romtemperatur og atmosfærisk trykk med en behagelig, lett søtlig lukt. Navnet «lattergass» skyldes virkningen den har på mennesker som inhalerer den, og den brukes også som beroligende middel, særlig av tannleger og på sykehus. | 7,413 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8lvnitrat | 2023-02-04 | Sølvnitrat | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gift', 'Kategori:Nitrater', 'Kategori:Sølvforbindelser', 'Kategori:Uorganiske forbindelser'] | Sølvnitrat er en giftig og etsende kjemisk forbindelse av sølv, nitrogen og oksygen. I sin rene form ved romtemperatur og i atmosfærisk trykk opptrer stoffet som gjennomsiktige eller hvite krystaller.
| Sølvnitrat er en giftig og etsende kjemisk forbindelse av sølv, nitrogen og oksygen. I sin rene form ved romtemperatur og i atmosfærisk trykk opptrer stoffet som gjennomsiktige eller hvite krystaller.
== Tekniske anvendelser ==
Sølvnitrat brukes i fotografisk film og i fremstillingen av fargestoffer. Dessuten utgjør det "kilden" til sølv ved forsølving (blant annet forsølving av glassplater som dermed blir til speil).
== Giftighet ==
Sølvnitrat er giftig ved inntak eller inhalasjon. Ved kontakt med hud kan stoffet skape brune misfarginger, som gradvis blir svarte. Disse misfargningene kan ikke vaskes bort eller fjernes – har man først fått dem, må man vente på at huden slites bort, og ny flekkfri hud skapes innenfra.
Løsninger med lave konsentrasjoner (f.eks. 1 %) av sølvnitrat virker antiseptisk, og har tidligere (til 1984-85) vært anvendt som øyedråper på nyfødte. Fortsatt brukes lapisstift i noen grad i sårbehandling.Ved fjerning av virusvorter/fotvorter/verruca vulgaris vil etsing av sårbunnen en gang om dagen i noen dager med lapisstift redusere sannsynligheten for at vorten kommer igjen.
Sølvnitrat kan blandes med vann og salt i en blanding, for så å filteres. Legges det så i sollys, med en gjenstand over vil man se de kjemiske reaksjonene.
== Referanser == | Sølvnitrat er en giftig og etsende kjemisk forbindelse av sølv, nitrogen og oksygen. I sin rene form ved romtemperatur og i atmosfærisk trykk opptrer stoffet som gjennomsiktige eller hvite krystaller. | 7,414 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Metan | 2023-02-04 | Metan | ['Kategori:Alkaner', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Drivhusgasser', 'Kategori:Gasser'] | Metan er den enklest mulige av millioner av hydrokarboner – kjemiske forbindelser mellom karbon og hydrogen. Den har den kjemiske formelen CH4. Ved romtemperatur og atmosfærisk trykk er stoffet en gass.
Metan ble oppdaget og isolert av den italienske fysikeren Alessandro Volta mellom 1776 og 1778 da han studerte myrgasser fra innsjøen Maggioresjøen, som ligger ved grensa mellom Sveits og Italia.
| Metan er den enklest mulige av millioner av hydrokarboner – kjemiske forbindelser mellom karbon og hydrogen. Den har den kjemiske formelen CH4. Ved romtemperatur og atmosfærisk trykk er stoffet en gass.
Metan ble oppdaget og isolert av den italienske fysikeren Alessandro Volta mellom 1776 og 1778 da han studerte myrgasser fra innsjøen Maggioresjøen, som ligger ved grensa mellom Sveits og Italia.
== Miljøforhold ==
Metan dannes som et sluttprodukt fra anaerob nedbrytning av visse typer organisk materiale, og derfor kalles gassen også sumpgass og gruvegass.
Metanmolekylet (CH4) absorberer langbølget stråling sterkere enn et molekyl CO2, i tillegg til at det er aktivt i fotokjemiske prosesser. Imidlertid har metangass en oppholdstid i atmosfæren på mindre enn ti år. Det finnes naturlige utslippskilder som våtmarker og sjø, og menneskeskapte kilder er utslipp fra behandling av metangass i kjemi- og petroleumsindustrien, samt jordbruk. Typiske naturlige kilder kommer fra nedbryting av organisk materiale med lavt oksygentilfang. Naturlige nedbrytingsprosesser kan være fotokjemiske der OH-radikaler dannes. Andre naturlige nedbrytingsprosesser finnes, men er meget små.
== Tekniske anvendelser ==
Metan brukes som energikilde, ettersom den er den primære bestanddel i naturgass. Metangass lukter i seg selv ikke noe, så når gassen skal brukes som brennstoff, tilsetter man litt av en sterkt luktende svovelforbindelse, eksempelvis tetrahydrothiopen, så mennesker via deres luktesans blir advart i tide om lekkasjer.
Særlig i kullgruver er metan den viktigste årsaken til ulykker fordi den danner en eksplosiv blanding med oksygen. Metangassen siver ut ifra sprekker inne i gruvene, noe som utsetter gruvearbeidere i fare på grunn av denne blandingen av metan og oksygen. I Ukraina og Kina er det særlig mange ulykker på grunn av gruvegass, ofte med mange titalls omkomne.
== Kilder til metan ==
De viktigste kildene til utslipp av metan er:
Utslipp fra oppsamlinger av metan på havbunnen og fra mantelen i jordens indre, blant annet gjennom utslipp fra leirvulkaner
Utslipp av lagret metan fra smeltingen av tundraen i nordområdene
Utvinning fra fossilt brensel, først og fremst kullgruver
Utslipp fra dyrs prosesseringer av mat, først og fremst buskap, særlig klovdyr
Produksjon av bakterier ved dyrking av ris
Anaerob nedbrytning av organisk materiale
Utslipp fra industrien
Aldringsprosessen i vanlig asfaltMed industrialiseringen økte nivået av atmosfærisk CH4. Imidlertid har nivået siden 2000 sluttet å stige, men en stigning har blitt observert etter dette. Omstendighetene rundt dette er uklare. Klimapanelets femte hovedrapport anslår at det er «veldig stor» sannsynlighet for at stigningen siden industrialiseringen har menneskeskapte årsaker. Det anslås at de menneskeskapte kildene utgjør 50–65 % av de totale kildene.
Et stor naturlig lager av metan er nedfrosne hydrater (klarater) i havsedimenter og i kontinentalskråninger, samt jord i permafrost. Ved høyt trykk og lave temperaturer er disse stabile. Fremtidige temperatur eller trykkendringer kan frigjøre CH4 til overliggende sjø eller landjord, og videre til atmosfæren.Hvor mye metan som finnes bundet opp i form av metanklatrat i sedimentet på havbunnen er ukjent, men trolig handler det om store mengder. At store mengder av slikt metan blir sluppet fri til atmosfæren er en forklaringsmodell for økende global oppvarming tidligere i jordens fortid, eksempelvis for rundt 55 millioner år siden, noen som utgjør slutten av den geologiske epoken paleocen. Noen kilder mener det handler om titusen millioner tonn.
Om den globale oppvarmingen fører til at disse varmes opp tilstrekkelig vil disse metankildene raskt kunne slippes fri til atmosfæren. Ettersom metan er 21 ganger mer potent drivhusgass enn karbondioksid vil det føre til en kraftig økning av drivhuseffekten, og dermed til en betydelig oppheting av jordkloden.
Leirvulkaner finnes på havbunnen, ofte i områder hvor det finnes olje og der hvor fjellkjeder holder på å dannes. Når leirvulkaner får utbrudd slipper de fra seg store mengder gasser, hovedsakelig metan og annen hydrokarboner, men også helium. Trolig kommer disse gassene opp fra jordens mantel via dype forkastningssprekker. De mengder som slippes ut er altfor store til at de skal kunne tilhøre en lokal gassansamling og det vann som blir fraktet opp til overflaten ved utbrudd fører med seg emner som jod, brom og Bor (grunnstoff)|bor, noe som ikke kan komme fra lokalt sediment. Leirvulkaner finnes ofte i nærheten av lavavulkaner. Når det er tilfellet slipper leirvulkaner i nærheten av lavavulkaner ut ubrennbare gasser mens de som befinner seg lengre unna slipper ut metan.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Thomas F. Stocker, Dahe Qin, Gian-Kasper Plattner, Melinda M.B. Tignor, Simon K. Allen, Judith Boschung, Alexander Nauels, Yu Xia, Vincent Bex og Pauline M. Midgley (2013). Climate Change 2013, The Physical Science Basis – Working Group I. Contribution to the Fifth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change (PDF). Cambridge University Press, Cambridge, United Kingdom and New York, NY, USA. ISBN 978-1-107-66182-0. doi:10.1017/CBO9781107415324. Arkivert fra originalen (PDF) 25. august 2017. Besøkt 25. august 2017. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
== Eksterne lenker ==
(en) Methane – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Metanklatrat på havsbotten, artikkel i Forum för ekonomi och teknik
Brennende is er Norges ukjente formue – ABC Startsiden, 29. november 2011. | Metan er den enklest mulige av millioner av hydrokarboner – kjemiske forbindelser mellom karbon og hydrogen. Den har den kjemiske formelen CH4. | 7,415 |
https://no.wikipedia.org/wiki/N%C3%B8dsignal | 2023-02-04 | Nødsignal | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Nødkommunikasjon', 'Kategori:Trådløs kommunikasjon'] | Nødsignal er ethvert signal som kan brukes til å påkalle oppmerksomhet i forbindelse med nød og ved andre omstendigheter hvor oppmerksomhet er påkrevet.
| Nødsignal er ethvert signal som kan brukes til å påkalle oppmerksomhet i forbindelse med nød og ved andre omstendigheter hvor oppmerksomhet er påkrevet.
== Radiostasjon ==
På en radiostasjon er nødsignalet Mayday Mayday Mayday (korrekt uttale er Medé, av fransk m’aider).
Mayday relay er signalet for videresending av en nødmelding.
Maritim DSC Nødalarmering.
Maritim VHF: Kanal 16.
== Morsing ==
På telegrafi er nødsignalet «· · · − − − · · ·» (tre prikker, tre streker og tre prikker sendt som ett signal – ikke «SOS» som det ofte feilaktig omtales som, fordi det i nødsignalet ikke skal være mellomrom mellom strekene og prikkene slik det er mellom bokstaver).
== Flagg ==
Med signalflagg, semafor eller i morsealfabetet med lys er nødsignalet bokstavene «N» og «C».
== Automatiske systemer COSPAS-SARSAT ==
GMDSS Nød- og sikkerhetssystemet for maritim virksomhet.
SART og AIS-SART.
EPIRB og EPIRB-AIS.
VHF Nødpeilesender med DSC kanal 70.
Automatisk nødsignal utsendt på 121,5 MHz til bruk for Luftforsvarets redningstjeneste.
Et luftfartøy kan sende ut («squawke») IFF-koden koden 7700.
== Pyroteknikk ==
Nødbluss
Rødt Håndbluss
Oransje røykboks
Signalpenn
== Annet ==
Ethvert signal som er egnet til å påkalle oppmerksomhet for å varsle om nød benyttes.
== Se også ==
Jotron Peilesendere
Nødsamband
Nødmelding
Nødrop
== Eksterne lenker ==
Telenor Maritim Radio
Hansson PyroTech | Nødsignal er ethvert signal som kan brukes til å påkalle oppmerksomhet i forbindelse med nød og ved andre omstendigheter hvor oppmerksomhet er påkrevet. | 7,416 |
null | 2023-02-04 | Nødmelding | null | null | null | Nødmelding er en melding som sendes på radio, fortrinnsvis på en nødfrekvens, etter at nødsignal er sendt og som på en rask måte skal beskrive nødsituasjonen og hva slags hjelp som trenges. Nødmeldinger kan også innrapporteres til politiet på telefon. | 7,417 |
null | 2023-02-04 | Rosemarie Köhn | null | null | null | Rosemarie Köhn (født 20. oktober 1939, død 30. | 7,418 |
null | 2023-02-04 | Leah Rabin | null | null | null | Leah Rabin (født Leah Schlossberg; 28. april 1928, død 12. | 7,419 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Yitzhak_Rabin | 2023-02-04 | Yitzhak Rabin | ['Kategori:Ambassadører til USA', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 4. november', 'Kategori:Dødsfall i 1995', 'Kategori:Fødsler 1. mars', 'Kategori:Fødsler i 1922', 'Kategori:Israelske ambassadører', 'Kategori:Israelske nobelprisvinnere', 'Kategori:Israelske statsministre', 'Kategori:Israelske utdanningsministre', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Myrdede politikere', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Personer drept i attentat', 'Kategori:Personer drept med skytevåpen', 'Kategori:Personer fra Jerusalem', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Yitzhak Rabin (hebraisk: יִצְחָק רַבִּין; født 1. mars 1922 i Jerusalem, død 4. november 1995) var en israelsk politiker og general. Han var statsminister i Israel i to perioder: 1974–1977 og 1992–1995. I 1994 mottok Rabin Nobels fredspris sammen med Yasir Arafat og Shimon Peres. Prisen fikk de for fredsprosessen i Midtøsten, som ledet til Oslo-avtalen.
| Yitzhak Rabin (hebraisk: יִצְחָק רַבִּין; født 1. mars 1922 i Jerusalem, død 4. november 1995) var en israelsk politiker og general. Han var statsminister i Israel i to perioder: 1974–1977 og 1992–1995. I 1994 mottok Rabin Nobels fredspris sammen med Yasir Arafat og Shimon Peres. Prisen fikk de for fredsprosessen i Midtøsten, som ledet til Oslo-avtalen.
== Liv og virke ==
I 1941 vervet Rabin seg til militsen Palmach som var en del av den jødiske paramilitære organisasjonen Haganah.
I løpet av den arabisk-israelske krigen i 1948 var Rabin ansvarlig for flere israelske operasjoner i Jerusalem. Han kjempet mot den egyptiske hæren i Negev. I begynnelsen av 1949 var Rabin medlem av den israelske delegasjonen til samtalene mellom Israel og Egypt som ble avholdt på øya Rhodos. Etter avgangen fra Israels forsvar ble Rabin utnevnt til Israels ambassadør til USA i 1968, en stilling han holdt i fem år.Etter Golda Meir sin avgang som statsminister i 1974 beseiret Rabin Shimon Peres i valget om ny partileder i det israelske arbeiderpartiet. Rivaliseringen mellom Yitzhak Rabin og Shimon Peres forble hard, og de konkurrerte flere ganger om rollen som partileder i løpet av de neste to tiårene. Rabin etterfulgte Golda Meir som statsminister i Israel den 3. juni 1974. I Rabins første periode som statsminister ga han ordre til Operasjon Entebbe, der israelske militære gjennomførte en operasjon for å redde passasjerene på et passasjerfly som var kapret av Folkefronten for Palestinas frigjøring. Rabin ble etterfulgt som statsminister av Menachem Begin den 20. juni 1977.
13. juli 1992 ble Rabin innsatt som statsminister for andre gang. Rabin spilte en ledende rolle i prosessen som ledet til Oslo-avtalen som ga palestinske selvstyremyndigheter delvis kontroll over deler av Gazastripen og Vestbredden. Etter offentliggjøringen av Oslo-avtalen var det mange i Israel som motsatte seg denne avtalen. Etter hvert som disse protestene dro ut, insisterte Rabin at så lenge han hadde et flertall for avtalen i det israelske parlamentet ville han ignorere alle protester og demonstrasjoner.Om kvelden den 4. november 1995 ble Yitzhak Rabin myrdet av Yigal Amir, en radikal, høyreorientert, ortodoks jøde som var kraftig imot signeringen av Oslo-avtalen. Amir avfyrte tre skudd mot Rabin med en halvautomatisk pistol, hvorav to skudd traff Rabin, og den tredje traff en av Rabins livvakter som ble lettere skadet. Rabin ble kjørt til nærliggende sykehus hvor han døde på operasjonsbordet på grunn av stort blodtap og en punktert lunge. Amir ble snart arrestert av Rabins livvakter. Amir ble senere funnet skyldig og dømt til livsvarig fengsel. Shimon Peres, som hadde vært utenriksminister, ble innsatt som konstituert statsminister.
Rabins begravelse ble fulgt av mange statsledere fra andre land. Blant disse var USAs president Bill Clinton, Australias statsminister Paul Keating, Egypts president Hosni Mubarak og kong Hussein av Jordan.
Plassen hvor Rabin ble myrdet ble senere oppkalt etter ham. Mange andre gater og offentlige institusjoner i Israel ble i årenes løp oppkalt etter ham. Dagen for mordet på Rabin er helligdag til minne om ham.I november 2000 døde hans kone Leah, og hun ble begravet ved siden av ham.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nobels fredspris 1994 hos Nobelprize.org
(en) Yitzhak Rabin hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobels fredspris 1994
Videoopptak av mordet | Yitzhak Rabin (hebraisk: יִצְחָק רַבִּין; født 1. mars 1922 i Jerusalem, død 4. | 7,420 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98y | 2023-02-04 | Øy | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Øyer'] | Ei øy er et landområde som er helt omgitt av vann ved normal vannstand, og som er mindre enn et kontinent.
Kartverket har definert alle holmer med et areal på over ti kvadratmeter som øyer. Holmer med et areal på mellom fem og ti kvadratmeter er enten klassifisert som øyer eller skjær, ut fra formen på holmen. Ei øy som når såvidt over havoverflaten kalles et skjær, et noe større skjær kalles en holme.
FN definerer ei øy som «...et naturlig dannet landområde, omgitt av vann, som er over vannflaten ved høyvann. Skjær/holmer («rocks)» som ikke kan opprettholde menneskelig bosetning («habitation») eller økonomisk liv skal ikke ha rett til en eksklusiv økonomisk sone eller kontinentalsokkel.»Det største antallet øyer, som ofte er korallrev, finnes i Stillehavet. Sverige, Norge og Finland er de land i verden som har flest øyer. Norge hadde ved beregning i 2011 239 057 øyer totalt og 81 192 skjær. Andre øyrike land er Indonesia, Filippinene, Canada og Chile. Jordas samlede øyareal utgjør ca. 7 % av jordoverflaten.
Øyer av begrenset utstrekning har den fordelen at de lett lar seg forsvare militært, og har derfor gitt opphav til mange byer - særlig i Midtøsten og ved Middelhavet. I Europa har det også vært vanlig å anlegge byer på øyer i elver, av militære hensyn og for å lette kryssingen med broer. Mer isolerte øyer gir opphav til øysamfunn med sosiologiske kjennetegn - oftere en mer bevart eller arkaisk kultur og en mindre utviklet økonomi enn fastlandet.
| Ei øy er et landområde som er helt omgitt av vann ved normal vannstand, og som er mindre enn et kontinent.
Kartverket har definert alle holmer med et areal på over ti kvadratmeter som øyer. Holmer med et areal på mellom fem og ti kvadratmeter er enten klassifisert som øyer eller skjær, ut fra formen på holmen. Ei øy som når såvidt over havoverflaten kalles et skjær, et noe større skjær kalles en holme.
FN definerer ei øy som «...et naturlig dannet landområde, omgitt av vann, som er over vannflaten ved høyvann. Skjær/holmer («rocks)» som ikke kan opprettholde menneskelig bosetning («habitation») eller økonomisk liv skal ikke ha rett til en eksklusiv økonomisk sone eller kontinentalsokkel.»Det største antallet øyer, som ofte er korallrev, finnes i Stillehavet. Sverige, Norge og Finland er de land i verden som har flest øyer. Norge hadde ved beregning i 2011 239 057 øyer totalt og 81 192 skjær. Andre øyrike land er Indonesia, Filippinene, Canada og Chile. Jordas samlede øyareal utgjør ca. 7 % av jordoverflaten.
Øyer av begrenset utstrekning har den fordelen at de lett lar seg forsvare militært, og har derfor gitt opphav til mange byer - særlig i Midtøsten og ved Middelhavet. I Europa har det også vært vanlig å anlegge byer på øyer i elver, av militære hensyn og for å lette kryssingen med broer. Mer isolerte øyer gir opphav til øysamfunn med sosiologiske kjennetegn - oftere en mer bevart eller arkaisk kultur og en mindre utviklet økonomi enn fastlandet.
== Øysamfunn ==
Menneskesamfunn på bebodde øyer kalles øysamfunn, og har særegne sosiologiske karaktertrekk avhengig av øyens størrelse, kommunikasjoner og betydning. Ved Middelhavet og i tropene har øyer ofte gitt god militær beskyttelse, og naturlig befestning mot angrep utenfra. Noen av verdens første byer var øysamfunn eller ble av hensyn til forsvar anlagt på knapt landfaste halvøyer, som oldtidens Tyr, Alexandria, Cádiz, Pireus, Budva, Dubrovnik, Poreč, Venezia, Aquileia og Siracusa. I oldtidens Hellas var ofte hver øy selvstendig, og enkelte meget små øyer som Dilos opparbeidet en sterk økonomisk og strategisk posisjon basert på handel. Også i elver har man i Europa og Nord-Amerika foretrukket å anlegge sentrale byer på øyer av militære hensyn, dersom området hadde ytre fiender. Slike beskyttede byer på elveøyer har senere blitt noen av de mest vekstkraftige handelsbyer vi kjenner – Paris, Lübeck, Mexico by, Stockholm, Berlin, Moskva, New York, St. Petersburg, og Montréal.
I middelalderen utviklet den sjømilitære teknologien seg så raskt at stormakter kunne etablere og forsvare store øysamfunn av viktig strategisk betydning langt hjemmefra, som korsfarerstatene på Kypros, Rhodos og Malta, eller sjøfartskolonier langt borte som i Zanzibar, Bahrain, Macao, Amoy, Gibraltar, Goa, Diu, Cochin og Bombay. Med industrialderen utviklet Vesten et miliært overtak som gjorde det mulig å besitte relativt store øyer ved kysten av relativt sterke stater, med den forutsigbarhet dette ga for viktige handelssteder og strategiske brohoder - som i tilfellene Singapore, Penang og Hongkong.
Øysamfunn med beskjedent befolkningsgrunnlag eller uviktig strategisk plassering, har inntil nyere tid vært kostbare å befolke og har oppnådd lav økonomisk og kulturelle betydning. Ofte har fastlandet ansett små øysamfunn som tilbakestående, og mange lands vitser handler om beboerne i øysamfunn - danskenes molbohistorier om Mols og tyskernes vitser om østfriserne er eksempler på dette. Kostbar og lite hyppig kontakt har ført øysamfunn ut i ulik grad av isolasjon, som lenge har bevart en opprinnelig kultur, men også bremset befolkningens økonomiske utvikling sammenliknet med fastlandet (Ruhnu, Mols, Læsø, Helgoland, Kanariøyene).
==== Øybyer ====
Enkeltbyer anlagt på øyer oppstod trolig i Midtøsten (Tyr) og ble vanlig i Europa, og unntaksvis i Mesoamerika (Mexico by). Men selv om begrunnelsen er militær, er øybyer åpenbart også geokulturelt betinget: med unntak av Xiamen er ingen av de større kinesiske, koreanske eller japanske byene er grunnlagt på øyer, verken til havs eller i elver, selv om en rekke øyer alle stedene var tilgjengelige.
Verdens mest befolkede urbane øysamfunn, på mindre øyer som har bare en sentral by, omfatter:
== Øyer i hav ==
Øyer i hav omfatter kontinentale øyer og oseaniske øyer.
=== Kontinentale øyer ===
Dette er øyer som ligger på en kontinentalplate, og som geologisk er oppbygd på samme måte som kontinentene, som for eksempel de store øyene Irland og Storbritannia på Europas vestkyst og Newfoundland på Nord-Amerikas østkyst. Som regel ligger de på kontinentalsokkelen utenfor et kontinent. De kan dannes på ulike måter, for eksempel ved heving av havoverflaten. De kan også dannes ved forskyvninger i jordens tektoniske plater, eller ved erosjon. Øyer kan også dannes ved bølgenes innvirkning, eller av elver som fører sand og løsmasse ut i havet.
I noen tilfeller har kontinentaldriften ført små deler av en kontinentalplate langt bort fra andre kontinenter. Seychellene er et eksempel på et slikt mikrokontinent. Ny-Caledonia og New Zealand tilhører kontinentet Zealandia, som for det meste ligger under havets overflate.
Kontinentale øyer har omtrent de samme plante- og dyreartene som kontinentene de ligger ved, på grunn av at artene vandret inn før øya ble adskilt. Under de store istidene i pleistocen har havnivået vært omtrent 120 meter lavere enn i dag, og mange øyer ble landfaste. Det er likevel færre arter på øyene enn på fastlandet. Dette skyldes at øyene er mindre slik at det er færre tilgjengelige økologiske nisjer og større sjanse for at artene blir utryddet i kritiske perioder. Det finnes også eksempler på at arter som har overlevd på ei øy, men er utdødd på fastlandet. En slik art er skjermtre (Sciadopitys verticillata), som var vidt utbredt på den nordlige halvkule, men nå bare vokser på de tre sørlige japanske hovedøyene.
=== Oseaniske øyer ===
Oseaniske øyer ligger på oseaniske plater, og blir ikke så store som de største kontinentale øyene. De som er regel dannet av vulkansk aktivitet, men det finnes tilfeller der platetektonikken har hevet havbunnen over vannflata, for eksempel Macquarieøya.
I varme hav bygger ofte koraller et rev rundt vulkanen, og danner en type oseaniske øyer som bare indirekte er dannet av vulkansk aktivitet.
== Vulkanske øyer ==
En type vulkanske øyer blir dannet ved at de tektoniske platene glir fra hverandre. Det gir forholdsvis rolige utbrudd. Eksempler på dette er Island og Bouvetøya.
Andre blir til ved at de tektoniske platene kolliderer. Det gir mer eksplosjonsartede utbrudd. Eksempler på dette er de vulkanske øyene innenfor Ildringen i Stillehavet.
Et av de mest kjente utbruddene av denne typen skjedde på den indonesiske øya Krakatau i 1883.
En tredje type er øyer som er dannet av vulkanske varmepunkt ("hot spots"), altså steder inne på en tektonisk plate med vulkansk aktivitet. Eksempler på det siste er Hawaii, Kanariøyene og Maskarenene.
== Koralløyer og atoller ==
Koralløyer består for det meste av koraller, og er bygd opp over lang tid.
En atoll er et sirkulært korallrev med øyer som omgir en lagune.
En atoll blir dannet når et korallrev vokser opp rundt en vulkansk øy som senere synker eller forsvinner på grunn av heving av havoverflaten.
== Sandbanker og barriereøyer ==
En sandbanke er en ansamling av sand eller grus i ei elv, kystsone eller elveutløp. Når den ligger ved ei strand, kan den kalles en lido. Banken kan være med eller uten vegetasjon, og ofte vandrer den slik at den eroderes på en side og bygges ut på andre siden. Størrelsen kan variere fra noen meter til flere kilometer som barriereøyer langs hele kystlinjen. Sjøkart markerer slike landformer som grunner, men de er ofte vanskelige å lokalisere siden de flytter seg.
Sandbanker dannes av tidevann, bølger eller strømning av vann fra elver.
Ei barriereøy er ei lang og relativt smal øy som ligger parallelt ved kysten. Den er bygd opp av sedimenter, hovedsakelig sand. Bak barriereøya, dvs mellom øya og fastlandet, ligger en lagune hvor vi finner mer finkornet materiale. Øya virker som et skjold som beskytter fastlandet mot å eroderes på grunn av store bølger.
Barriereøyer består av sand eller av annen kornet materie som vannet kan flytte på, for eksempel jord, slam, grus, singel eller stein.
== Øyer i ferskvann ==
Det finnes også øyer i innsjøer, for eksempel Helgøya i Mjøsa, og i elver.
Øyer i ferskvann kan deles i to grupper, fluviale og litorale. Fluviale øyer befinner seg midt i elvestrømmen og endrer ofte form og størrelse, mens de litorale øyene befinner seg ved bredden av en elv, en innsjø eller en elvemunning.
Marajó i Brasil er den største øya i verden som er fullstendig omsluttet av ferskvann. Den ligger ved munningen av elva Amazonas.
Manitoulinøya i Huronsjøen i Canada er den største øya i verden som ligger i en ferskvannsinnsjø. Soisalo i innsjøen Saimen i Finland er Europas største ferskvannsøy.
== Verdens største øyer ==
Dette er en liste over verdens største øyer. (Australia og Antarktis regnes som kontinenter, ikke som øyer).
== Europas største øyer ==
Dette er en liste over de største øyene i Europa:
== Norges største øyer ==
Dette er en liste over de største øyene i Norge med tilhørighet (fylke). Den inkluderer også Svalbard og Jan Mayen.
== Største øyer i hvert enkelt fylke ==
Dette er en liste over de største øyene i hvert enkelt fylke i Norge.
== Se også ==
Liste over norske øyer
Liste over øyer etter befolkning
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
World Islands Info | Ei øy er et landområde som er helt omgitt av vann ved normal vannstand, og som er mindre enn et kontinent. | 7,421 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jacob_van_Campen | 2023-02-04 | Jacob van Campen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kjent for hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1657', 'Kategori:Fødsler i 1596', 'Kategori:Medlemmer av Sint-Lucasgildet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlandske arkitekter', 'Kategori:Nederlandske malere', 'Kategori:Personer fra Haarlem'] | Jacob van Campen (født 2. februar 1596, død 13. september 1657) var en nederlandsk arkitekt og kunstmaler.
Han er mest kjent for Mauritshuis i Haag. Bygningen ble bygget for prins Johan Maurits van Nassau-Siegen og har i dag adresse Korte Vijverberg 8 (i sentrum av byen). Mauritshuis ble åpnet som museum i 1822.Ved siden av Mauritshuis ligger statsministerens arbeidskvarterer «het Torentje», og en kunstig innsjø kalt «Hofvijver».
Han er også kjent for å ha tegnet Rådhuset i Amsterdam som i dag er det kongelige slott (Paleis op de Dam).
Van Campen ble inspirasjonskilde for flere andre arkitekter, blant annet Louis Le Vau og François Mansart, mens han selv hadde latt seg inspirere av Andrea Palladio.
Han ble medlem av Sint-Lucasgildet i Haarlem i 1614.
| Jacob van Campen (født 2. februar 1596, død 13. september 1657) var en nederlandsk arkitekt og kunstmaler.
Han er mest kjent for Mauritshuis i Haag. Bygningen ble bygget for prins Johan Maurits van Nassau-Siegen og har i dag adresse Korte Vijverberg 8 (i sentrum av byen). Mauritshuis ble åpnet som museum i 1822.Ved siden av Mauritshuis ligger statsministerens arbeidskvarterer «het Torentje», og en kunstig innsjø kalt «Hofvijver».
Han er også kjent for å ha tegnet Rådhuset i Amsterdam som i dag er det kongelige slott (Paleis op de Dam).
Van Campen ble inspirasjonskilde for flere andre arkitekter, blant annet Louis Le Vau og François Mansart, mens han selv hadde latt seg inspirere av Andrea Palladio.
Han ble medlem av Sint-Lucasgildet i Haarlem i 1614.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jacob van Campen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jacob van Campen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | | fsted = Haarlem | 7,422 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rotterdam | 2023-02-04 | Rotterdam | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Zuid-Holland', 'Kategori:Byer ved Rhinen', 'Kategori:Europeiske kulturhovedsteder', 'Kategori:Havnebyer i Nederland', 'Kategori:Havnebyer ved Nordsjøen', 'Kategori:Rotterdam', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Rotterdam er den nest største byen i Nederland, med 607 460 innbyggere.
Byen ligger i provinsen Sør-Holland i den vestlige delen av landet. Rotterdam utgjør den sørlige delen av Randstad-området, et av Europas største bymessige områder med ca. 7,1 mill innbyggere.Havnen i Rotterdam er den største i Europa og var verdens travleste havn fra 1962 til 2004, da Shanghai overtok denne posisjonen. Rotterdam ligger på begge sider av elven Nieuwe Maas (nye Maas), en av kanalene i det store deltaet ved utløpet av elvene Rhinen, Maas og Schelde. Elva deler byen i to, Nord-Rotterdam og Sør-Rotterdam. Navnet Rotterdam kommer fra en demning (dam) i elven Rotte.
| Rotterdam er den nest største byen i Nederland, med 607 460 innbyggere.
Byen ligger i provinsen Sør-Holland i den vestlige delen av landet. Rotterdam utgjør den sørlige delen av Randstad-området, et av Europas største bymessige områder med ca. 7,1 mill innbyggere.Havnen i Rotterdam er den største i Europa og var verdens travleste havn fra 1962 til 2004, da Shanghai overtok denne posisjonen. Rotterdam ligger på begge sider av elven Nieuwe Maas (nye Maas), en av kanalene i det store deltaet ved utløpet av elvene Rhinen, Maas og Schelde. Elva deler byen i to, Nord-Rotterdam og Sør-Rotterdam. Navnet Rotterdam kommer fra en demning (dam) i elven Rotte.
== Nyere historie ==
Tyskland invaderte Nederland 10. mai 1940. Tyskerne hadde planlagt å erobre landet i løpet av én dag, men møtte uventet hard motstand. De tvang likevel Nederland til å kapitulere den 14. mai 1940 ved å bombe Rotterdam og true med å bombe andre byer. Bykjernen ble nesten fullstendig ødelagt av det tyske Luftwaffe, og 800 mennesker ble drept og omtrent 80 000 ble gjort hjemløse.Fra 1950-årene til 1970-årene ble byen gjenoppbygget. Sentrum var fortsatt åpent og vindfullt, inntil byrådet i 80-årene startet en aktiv byplanleggingspolitikk. Dristige og nye former for leiligheter, kontorer og rekreasjonsområder gjorde bysentrum mer bovennlig. På 90-tallet ble forretningsområdet Kop van Zuid bygget på sydsiden av elven.
== Severdigheter ==
Rotterdam Zoo – en stor dyrepark midt i byen der man kan se flere sjeldne dyr som indisk fiskerkatt, taki, asiatisk løve, lundefugl, havoter, og vanligere dyr som sjiraff, elefant, tiger, pingvin, gorilla, sjøløve, flamingo, hyene, rød panda og dvergflodhest.
Euromast
Maeslantkering (ved Hoek van Holland)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nl) Offisielt nettsted
(en) Rotterdam – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Rotterdam – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Rotterdam er den nest største byen i Nederland, med 607 460 innbyggere. | 7,423 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Warszawapakten | 2023-02-04 | Warszawapakten | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den kalde krigen', 'Kategori:Historiestubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Warszawapakten'] | Warszawapakten (offisielt kalt Traktaten for vennskap, samarbeid og gjensidig assistanse) var under den kalde krigen en militærallianse mellom Sovjetunionen og land i den tidligere østblokken i Europa. Den bestod både av reelt uavhengige stater og stater som til tross for formell selvstendighet de facto var styrt fra Sovjetunionen. Forsøk på å bryte ut av pakten ble brutalt slått ned ved hjelp av sovjetiske militærmakt.Traktaten ble etablert som forsvarspakt rettet mot NATO, som hadde blitt etablert i 1949. En viktig begivenhet som førte til dannelsen av Warszawapakten var (Vest-)Tysklands gjenopprustning og NATO-medlemskap. Pakten ble underskrevet i Warszawa 14. mai 1955, og trådte i kraft 5. juni 1955. Sovjetunionen hadde på forhånd inngått bilaterale forsvarsavtaler med de fleste av medlemslandene i Warszawapakten. Endringen til en multilateral avtale bidro til å øke Sovjetunionens prestisje som en supermakt internasjonalt.3. november 1956 erklærte Ungarns nye statsminister Imre Nagy at Ungarn ville trekke seg fra Warszawapakten. 4. november ble landet invadert av Sovjetunionen. Omtrent 30 000 ungarere ble drept, flere tusen fengslet og omtrent 200 000 flyktet.Natten mellom 20. og 21. august 1968 invaderte Warszawapakten Tsjekkoslovakia for å knuse det nye og mer liberale styret til Alexander Dubček.. Det var den eneste felles militæroperasjonen Warszawapakten foretok.
Den bestod til den kalde krigen var over, og medlemslandene begynte å trekke seg i 1991. DDRs medlemskap opphørte i september 1990, rett før landet sluttet å eksistere, og pakten ble offisielt oppløst den 1. juli 1991.
| Warszawapakten (offisielt kalt Traktaten for vennskap, samarbeid og gjensidig assistanse) var under den kalde krigen en militærallianse mellom Sovjetunionen og land i den tidligere østblokken i Europa. Den bestod både av reelt uavhengige stater og stater som til tross for formell selvstendighet de facto var styrt fra Sovjetunionen. Forsøk på å bryte ut av pakten ble brutalt slått ned ved hjelp av sovjetiske militærmakt.Traktaten ble etablert som forsvarspakt rettet mot NATO, som hadde blitt etablert i 1949. En viktig begivenhet som førte til dannelsen av Warszawapakten var (Vest-)Tysklands gjenopprustning og NATO-medlemskap. Pakten ble underskrevet i Warszawa 14. mai 1955, og trådte i kraft 5. juni 1955. Sovjetunionen hadde på forhånd inngått bilaterale forsvarsavtaler med de fleste av medlemslandene i Warszawapakten. Endringen til en multilateral avtale bidro til å øke Sovjetunionens prestisje som en supermakt internasjonalt.3. november 1956 erklærte Ungarns nye statsminister Imre Nagy at Ungarn ville trekke seg fra Warszawapakten. 4. november ble landet invadert av Sovjetunionen. Omtrent 30 000 ungarere ble drept, flere tusen fengslet og omtrent 200 000 flyktet.Natten mellom 20. og 21. august 1968 invaderte Warszawapakten Tsjekkoslovakia for å knuse det nye og mer liberale styret til Alexander Dubček.. Det var den eneste felles militæroperasjonen Warszawapakten foretok.
Den bestod til den kalde krigen var over, og medlemslandene begynte å trekke seg i 1991. DDRs medlemskap opphørte i september 1990, rett før landet sluttet å eksistere, og pakten ble offisielt oppløst den 1. juli 1991.
== Medlemmer ==
Sovjetunionen
Albania (til 13. september 1968)
Bulgaria
Romania
Tsjekkoslovakia
Folkerepublikken Polen (til 1. januar 1990)
Ungarn
Den tyske demokratiske republikk (til september 1990)Albania trakk seg ut av alliansen i 1961 som følge av uenighetene mellom Folkerepublikken Kina og Sovjetunionen etter at Sovjetunionen hadde fordømt Josef Stalin og gjennomgått en avstalinisering. Albania fortsatte således med stalindyrkelsen.
== Se også ==
Østblokken
NATO
Vestblokken
Syv dager til elven Rhinen
== Referanser == | Warszawapakten (offisielt kalt Traktaten for vennskap, samarbeid og gjensidig assistanse) var under den kalde krigen en militærallianse mellom Sovjetunionen og land i den tidligere østblokken i Europa. Den bestod både av reelt uavhengige stater og stater som til tross for formell selvstendighet de facto var styrt fra Sovjetunionen. | 7,424 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thomas_Gainsborough | 2023-02-04 | Thomas Gainsborough | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. august', 'Kategori:Dødsfall i 1788', 'Kategori:Engelske malere', 'Kategori:Fødsler 14. mai', 'Kategori:Fødsler i 1727', 'Kategori:Landskapsmalere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra distriktet Babergh', 'Kategori:Portrettmalere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Thomas Gainsborough (døpt 14. mai 1727, død 2. august 1788) var en engelsk maler. Han var en av sin tids mest kjente landskaps- og portrettmalere.
Gainsborough ble født i 1727 i Sudbury, Suffolk, England, som sønn av en lærer. Da han var fjorten imponerte han faren så mye med sine tegneferdigheter at han fikk lov til å reise til London for å studere kunst.
I 1740-årene giftet han seg med Margaret Burr, en ikke-ektefødt datter av Hertugen av Beaufort, som gav dem £200 årlig.
| Thomas Gainsborough (døpt 14. mai 1727, død 2. august 1788) var en engelsk maler. Han var en av sin tids mest kjente landskaps- og portrettmalere.
Gainsborough ble født i 1727 i Sudbury, Suffolk, England, som sønn av en lærer. Da han var fjorten imponerte han faren så mye med sine tegneferdigheter at han fikk lov til å reise til London for å studere kunst.
I 1740-årene giftet han seg med Margaret Burr, en ikke-ektefødt datter av Hertugen av Beaufort, som gav dem £200 årlig.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Thomas Gainsborough – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Thomas Gainsborough – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Thomas Gainsborough (døpt 14. mai 1727, død 2. | 7,425 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skrik | 2023-02-04 | Skrik | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Ekeberg', 'Kategori:Malerier av Edvard Munch', 'Kategori:Malerier fra 1900-tallet', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | For den amerikanske skrekkfilmen fra 1996, se Skrik (film)«Skrik» er et av Edvard Munchs mest berømte bilder, og en av Norges sentrale kunstskatter. Teknikken er fettstift på papp, og bildet er datert til 1893. Bildet finnes i fire originalversjoner, hvorav to tilhører Munchmuseet og ett Nasjonalgalleriet.
| For den amerikanske skrekkfilmen fra 1996, se Skrik (film)«Skrik» er et av Edvard Munchs mest berømte bilder, og en av Norges sentrale kunstskatter. Teknikken er fettstift på papp, og bildet er datert til 1893. Bildet finnes i fire originalversjoner, hvorav to tilhører Munchmuseet og ett Nasjonalgalleriet.
== Historikk ==
Den norske ekspresjonistiske maleren Edvard Munch (1863–1944) laget bildet etter en angstfylt naturopplevelse han fikk mens han gikk fra Ekeberg i Oslo, og han skriver i sin dagbok datert Nice 22. januar 1892:
Jeg gik bortover veien med to venner – solen gik ned – Jeg følte som et pust av vemod – Himmelen ble plutselig blodig rød – Jeg stanset, lænede meg til gjerdet mat til døden – så ut over de flammende skyerne som blod og sværd over den blåsvarte fjord og by – Mine venner gik videre – jeg sto der skjælvende av angst – og følte et stort uendelig skrik gjennom naturen.
Tre amerikanske astronomer har satt Munchs valg av rød himmel i bildet i sammenheng med at et vulkanutbrudd i Indonesia forårsaket sterkt rødfarget himmel ved soloppgang og solnedgang i Europa fra november 1883 til februar 1884.
=== Tyverier av «Skrik» ===
Nasjonalgalleriets versjon ble stjålet 12. februar 1994, samtidig med åpningsseremonien under Lillehammer-OL. Bildet kom til rette i Åsgårdstrand i mai og Leif Einar Plahter og Knut Berg anså det for lite skadet.22. august 2004 ble ett av Munch-museets eksemplarer stjålet av bevæpnede menn. Dette bildet kom til rette 31. august 2006.
=== Salg av «Skrik» ===
Den eneste privateide originalversjonen av bildet ble solgt 3. mai 2012 på auksjon hos det amerikanske auksjonsfirmaet Sotheby's for 119,9 millioner amerikanske dollar, hvorav 107 millioner i salgssum med 12,9 millioner i kommisjon. Dette tilsvarer 687 millioner norske kroner.
== Versjoner ==
== Ikonisk motiv ==
«Skrik» er et av verdens mest kjente bilder og har blitt et ikon i den internasjonale populærkulturen der det gjengis i stadig nye varianter og versjoner i vitsetegninger, reklame og annet.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Poul Erik Tøjner, Bjarne Riiser Gundersen Skrik. Historien om et bilde Forlaget Press 2013 ISBN 9788275473200
Gerd Presler, The scream - End of an error, Karlsruhe 2015
== Eksterne lenker ==
(en) The Scream by Edvard Munch – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Skrik i gigapixeloppløsning fra Google Art Project
Skrik på DigitaltMuseum
Skisse til Skrik på DigitaltMuseum
Utviklingen av motivet Skrik (fra Digitalt fortalt)
ibiblio.org Gjengivelse av «Skrik»
ibiblio.org Gjengivelse av «Skrik» og andre av Munchs bilder | «Skrik» er et av Edvard Munchs mest berømte bilder, og en av Norges sentrale kunstskatter. Teknikken er fettstift på papp, og bildet er datert til 1893. | 7,426 |
null | 2023-02-04 | AK | null | null | null | AK, Ak, aK og ak kan bety: | 7,427 |
null | 2023-02-04 | Privatradio | null | null | null | Privatradio (PR eller PR27) er et fribånd, et sett med radiofrekvenser som det ikke kreves noen form for lisens for å bruke.Forskrift om generelle tillatelser til bruk av frekvenser (fribruksforskriften) Lisenskravet forsvant med innføring av CEPT i 1984. | 7,428 |
null | 2023-02-04 | Radiostasjon | null | null | null | Radiostasjon er en person eller annen instans som ved bruk av en radiosender utsender radiosignaler i form av tale eller musikk. | 7,429 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Assyria | 2023-02-04 | Assyria | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Assyria', 'Kategori:Levanten'] | Assyria (gammelsyrisk: ܐܬܘܖ) var i oldtiden betegnelsen på området ved Tigris hvor oldtidens assyriske folk bodde. Oldtidens assyrere gjorde seg gjeldende som en sterk politisk makt i området og dannet et rike som mange regner for å være det første virkelige verdensriket.
| Assyria (gammelsyrisk: ܐܬܘܖ) var i oldtiden betegnelsen på området ved Tigris hvor oldtidens assyriske folk bodde. Oldtidens assyrere gjorde seg gjeldende som en sterk politisk makt i området og dannet et rike som mange regner for å være det første virkelige verdensriket.
== Assyrerne ==
Assyrernes kjerneområde var det trekantede området mellom elvene Tigris og Lille Zab. Her lå de viktigste av deres byer, deriblant Assur, som sannsynligvis var rikets første hovedstad, og Ninive. Deres landområde ble utvidet mot sør da de fikk overtaket på babylonerne, mens Babylonia ble utvidet mot nord da babylonerne fikk overtaket.
Assyrerne og babylonerne talte to dialekter av det semittiske språket akkadisk. De skrev med kileskrift. På et senere tidspunkt brukte de arameisk i utstrakt grad.
I dag brukes betegnelsen assyrere om en innfødt befolkning i Irak, Iran, Tyrkia, Syria og i tillegg har flere emigrert til Europa, Amerika og Australia. De hevder å være etterkommere av oldtidens assyrere og snakker et språk som står arameisk nær, men som inneholder visse påvirkninger fra fortidens assyriske språk. De fleste av dem tilhører Den assyriske kirke i øst.
Assyrerne var en stor militærmakt. De førte mange felttog; iblant la de vekt på å føre ett i året. Ved flere anledninger deporterte de folk fra visse landområder og hentet folk fra andre steder så de kunne bosette seg der. Dessuten brukte assyrerne ikke sjelden kyniske og grusomme metoder for å skremme og undertvinge folk de kjempet mot. For eksempel kunne fanger få stukket øynene ut eller få kroppsdeler avhugd. Assyrerne lå stadig i krig med arameerne og elamittene. I løpet av sin storhetstid møtte riket også en utfordring i landet Urartu i nord, som befant seg i det som nå er Armenia. Dette riket, som de stadig kriget mot, utgjorde en svekkende kraft.
Assyrerne gjorde seg gjeldende innen oldtidens kunst og arkitektur. Innen byggekunst og fremstilling av statuer viste de stor oppfinnsomhet. Assyrerne oppførte imponerende bygninger, og dessuten utviklet de vanningssystemer med store akvedukter. Kunstnere laget statuer av både stein og metall. I palassene ble veggene utsmykket med relieffer som skildret scener fra krig og fred.
== Historieskrivning ==
Assyria nevnes i Bibelen som et av de rikene som hadde kontakt med Israel. Assyrernes historie var trolig godt kjent blant antikkens skribenter, ikke minst grekerne. Herodot skrev en assyrisk historie som nå er gått tapt. I etterfølgende tider var store deler av historien lite kjent og ble først gjenoppdaget på 1800-tallet, da arkeologer for alvor begynte å undersøke ruinene av fortidens byer og å lese de gamle tekstene. Ikke minst de britiske forskerne Henry Layard og Henry Rawlinson var viktige i så måte. Man finner mange opplysninger om felttog og andre begivenheter fra assyrernes egne leirtavler og innskrifter. Til tross for overdrevne lovprisninger av kongenes gjerninger, utgjør tekstene en uvurderlig kilde til kunnskap om riket. Særlig interessante er kongelistene, hvorav flere ble skrevet etter assyrerrikets fall. Derfor har man etter hvert fått et godt bilde av de viktigste trekkene i Assyrias historie.
== Assyrerrikets historie ==
Assyrerriket var i begynnelsen konsentrert rundt byen Assur. Riket fikk trolig ikke noen endelig form før 1400-tallet f.Kr. Det nyassyriske riket ble et imperium som strakte seg over store deler av Midtøsten og Orienten. Assyria og Babylonia hadde et varierende forhold; noen ganger støttet rikene hverandre, og noen ganger var det krig mellom dem. Det var til slutt babylonerne som gav assyrerriket dødsstøtet.
=== Gammelassyrisk tid ===
De assyriske dokumentene omtaler de første kongene som "konger som bodde i telt". Disse mytiske regentene blir også nevnt som forfedre til den babylonske kong Hammurabi. Assyriske konger blir omtalt i gamle kongelister og kan dateres tilbake til omkring 2000 f.Kr.
Assur, Ninive og Arbela var viktige byer, og antagelig bystater, i det nordlige Mesopotamia. De befant seg i det området som dannet grunnlaget for assyrerriket. Assyrerne rådde over handelsstasjoner og handelskolonier flere steder i Mesopotamia og Anatolia på denne tiden. En av de første viktige erobrerkongene var Shamshi-Adad I (1800-tallet f.Kr.) Han var opprinnelig en amoritt, men klarte å vinne makten i Assyria gjennom sine erobringer. Etter hvert la han under seg en rekke bystater (Mari, Terqa, Sjubat-Enlil, Ekallate, Ninive, Karana) og hadde til slutt kontrollen over hele det nordlige Mesopotamia. Hans sønn Ishme-Dagan I ble imidlertid beseiret og riket ble underlagt Hammurabi. Babylonernes storhetstid etter Hammurabi ble dog kortvarig.
I tiden som fulgte hadde Mitanni-riket en glansperiode.
=== Mellomassyrisk tid ===
Assyrerne kom sterkt tilbake under Assur-Uballit I og hans etterfølgere. Amarnabrevene vitner om Assur-uballits diplomatiske forbindelser med Egypt. En viktig konge i den følgende tid var Salmanassar I (1200-tallet). Hans sønn og etterfølger var Tukulti-Ninurta I (ca. 1244-ca. 1208), som bygde assyriske militærforlegninger langs hele grensen mot Eufrat og slo hettittene i flere slag i nordvest. Imidlertid ble han drept under en oppstand i hjemlandet.
Deretter gjennomgikk riket en lang skiftende periode med folkevandringer og stridigheter, men også noen fremgangsrike regenter, som Tiglat-Pileser I (ca. 1100). Tiglat-Pileser I gjennomførte en rekke vellykkede felttog bl.a. i fjellområdene i nord for å sikre råvarer og handelsveier og å avskrekke de arameiske stammene, og vestover til Middelhavet. På sørfronten hadde han mindre hell og tapte et slag mot babylonerkongen Nebukadnesar I.
Fra og med denne tiden har man funnet årstekster, hvor assyrerne gjengir viktige hendelser. På denne tiden laget assyrerne også en lovsamling, som blant annet satte strenge regler for hvordan kvinner skulle gå kledd når de gikk omkring utendørs og som foreskrev forskjellige fysiske avstraffelser for en rekke lovbrudd.
=== Det nyassyriske riket ===
Den nyassyriske tid var en tid med fremgang for riket. På denne tiden utviklet Assyria seg antagelig til det mektigste riket i verden i sin samtid. Adad-Nirari II og Tukulti-Ninurta II kjempet mot arameerne og sørget for at babylonerne tapte et stort territorium. Det ble allikevel stiftet fredsavtaler mellom assyrerne og babylonerne som skulle vare i en periode fremover. Kong Asurnasirpal II (800-tallet f.kr.) førte en rekke kriger. Mange innskrifter forteller om hans gjerninger og den grusomme behandlingen han gav fienden. Han gjorde Kala til sin hovedstad. Hans sønn og etterfølger Salmanassar III fortsatte krigene og gjorde flere riker tributtpliktige. Han kjempet mye mot arameerne og kongene Ben Hadad II og Hasael. Han hevder i en innskrift å ha mottatt en tributt fra kong Jehu i nordriket i Israel. Salmanassar inngikk også en traktat med Babylonia.
Etter ham fulgte hans sønn Shamshi-Adad V. Da Shamshi-Adad døde, virket hans kone Shammu-Ramat som regent i en periode fordi sønnen Adad-Nirari III fortsatt var veldig ung. Adad-Nirari rettet i sin regjeringstid et angrep mot Damaskus og gjorde Syria tributtpliktig. Han ble etterfulgt av tre sønner i tur og orden, Salmanassar IV, Assur-Dan III og Assur-Nirari V. I deres regjeringstid måtte assyrerne hanskes med indre stridigheter.
Assyrerne kom sterkt tilbake igjen under Tiglat-Pileser III. Både han og hans etterfølger Salmanassar V kontrollerte store landområder og spilte en viktig rolle i begivenheter i området. I denne tidsperioden ødela assyrerne nordriket i Israel.Deretter fulgte Sargon II og hans etterkommere. Sargon hadde vekslende hell med sin krigføring, men han klarte i høy grad å holde tilbake trusselen fra Urartu. Han fikk endog perserne til å betale tributt. Med tiden kontrollerte han så å si hele Midtøsten. Den babylonske kong Merodak-Baladan II kjempet imot assyrerne på denne tiden.
Sargon ble etterfulgt av sønnen Sankerib. Sankerib gjorde mye for å opprettholde det riket hans far hadde grunnlagt. Han utkjempet en rekke kriger, også mot Egypt. Bibelen forteller om det angrepet Sankerib rettet mot sørrikets konge Hiskia. Sankerib sørget for at Merodak-Baladan til sist ble sendt i landflyktighet.
Sankerib ble til sist myrdet og etterfulgt av sønnen Asarhaddon. Asarhaddon var mye plaget av sykdom, men han utførte viktige ting i løpet av sin regjeringstid. Han sørget for å gjenoppbygge Babylon. Han bekjempet skyterne i øst og kimmerne i nord. Han oppnådde også å få innflytelse over Egypt.
Asarhaddon døde mens han var på reise og sønnen Assurbanipal etterfulgte ham. Assurbanipal regnes for den største av assyrerkongene. Selv holdt han seg stort sett i ro hjemme, mens han ledet operasjoner rundt omkring i riket. Han hadde kontakt med Lydias konge Gyges. Da Gyges allierte seg med egypterne mot Assyria, trakk Assurbanipal støtten tilbake, og Lydia ble invadert av kimmererne.Sent på 600-tallet f.Kr., da Assurbanipal var død, begynte riket å gå i oppløsning. Hans to tvillingsønner etterfulgte ham i tur og orden som konger, samtidig som det oppstod stridigheter om makten. Til sist ble Assyria angrepet av hærene til babylonernes konge Nabopolassar og medernes konge Kyaxares, som inntok, plyndret og la de mektige assyrerbyene Assur, Kalhu og Ninive i aske. Assur-Uballit II gjorde et forsøk på å fortsette rikets styre fra Karan, men tapte makten etter ganske kort tid.
== Se også ==
Assyro-babylonsk litteratur
== Referanser ==
== Litteratur ==
Larsen, Mogens Trolle (1997): Gudens skygge, Gyldendal
Leick, Gwendolyn (2003): Mesopotamia – The Inventor of the City, Penguin Books
Nemet-Nejat, Karen Rhea (2002): Daily Life in Ancient Mesopotamia, Hendrickson Publishers | Assyria (gammelsyrisk: ܐܬܘܖ) var i oldtiden betegnelsen på området ved Tigris hvor oldtidens assyriske folk bodde. Oldtidens assyrere gjorde seg gjeldende som en sterk politisk makt i området og dannet et rike som mange regner for å være det første virkelige verdensriket. | 7,430 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zambezi | 2023-02-04 | Zambezi | ['Kategori:11°S', 'Kategori:18°S', 'Kategori:24°Ø', 'Kategori:36°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Angola', 'Kategori:Elver i Botswana', 'Kategori:Elver i Mosambik', 'Kategori:Elver i Namibia', 'Kategori:Elver i Zambia', 'Kategori:Elver i Zimbabwe', 'Kategori:Matabeleland North', 'Kategori:Zambezi', 'Kategori:Zambezis vassdragsområde'] | Zambezi er Afrikas fjerde lengste elv og går fra vest mot øst i det sørlige Afrika.
Kildene ligger i Zambia ved grensen til Den demokratiske republikken Kongo og Angola. Elven strekker seg over i alt 2574 km. På veien mot havet drenerer en rekke andre store elvesystemer til Zambezi, blant annet Luangwafloden og Kafuefloden.
Det mest iøynefallende naturfenomenet ved Zambezi er verdens bredeste fossefall Victoriafallene, som ligger ved grensebyen Livingstone mellom Zambia og Zimbabwe.
Elven flyter igjennom landene Zambia, Angola og Mosambik, hvor den munner ut i et 880 km² stort delta i Det indiske hav. Zambezielven danner også grensen mellom Zambia og Zimbabwe, samt Zambia og Namibia.
Store demninger skaffer energi til vannkraftverkene Kariba og Cahora Bassa, som leverer elektrisitet til Sør-Afrika.
| Zambezi er Afrikas fjerde lengste elv og går fra vest mot øst i det sørlige Afrika.
Kildene ligger i Zambia ved grensen til Den demokratiske republikken Kongo og Angola. Elven strekker seg over i alt 2574 km. På veien mot havet drenerer en rekke andre store elvesystemer til Zambezi, blant annet Luangwafloden og Kafuefloden.
Det mest iøynefallende naturfenomenet ved Zambezi er verdens bredeste fossefall Victoriafallene, som ligger ved grensebyen Livingstone mellom Zambia og Zimbabwe.
Elven flyter igjennom landene Zambia, Angola og Mosambik, hvor den munner ut i et 880 km² stort delta i Det indiske hav. Zambezielven danner også grensen mellom Zambia og Zimbabwe, samt Zambia og Namibia.
Store demninger skaffer energi til vannkraftverkene Kariba og Cahora Bassa, som leverer elektrisitet til Sør-Afrika.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Zambezi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Zambezi – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | | bilde = Lower Zambezi, Zambia (2518076209).jpg | 7,431 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peptid | 2023-02-04 | Peptid | ['Kategori:Aminosyrer', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kjemiske forbindelser', 'Kategori:Peptider', 'Kategori:Proteinkjemi'] | Et peptid er en kjede av aminosyrer som er bundet sammen. Peptider produseres av ribosomene i cellene på bakgrunn av RNA som er transkribert fra cellekjernens DNA. Peptidene foldes og bindes sammen og blir proteiner. Når proteiner brytes ned, dannes også peptider. Kort sagt kan man si at forskjellen på peptider og proteiner er at peptidene er kjeder uten noen spesiell struktur, mens proteinene er komplette strukturer med en bestemt funksjon. Noen hormoner (f.eks. insulin) og neurotransmittorer er peptider.
Peptidene deles grovt sett inn i oligopeptider, som består av et fåtall aminosyrer, og polypeptider, som består av mange aminosyrer. Grensen settes ofte ved ca. 50 aminosyrer, eller en molekylvekt på ca. 5000. Polypeptider med flere enn 100 aminosyrer eller en molekylvekt på ca. 10000 kalles oftest for proteiner. Blant oligopeptidene betegnes noen ganger de med svært få aminosyrer etter det nøyaktige antallet – for eksempel inneholder di-, tri-, tetra- og pentapeptider hhv. 2, 3, 4 og 5 aminosyrer. Denne terminologien brukes sjelden for peptider med flere enn 10-12 aminosyrer.
I fordøyelsessystemet dannes peptider når enzymer spalter proteinene i maten. Hvis man har en enzymdefekt, det vil si at et av fordøyelsesenzymene mangler eller ikke fungerer, kan man bli ute av stand til å bryte ned visse peptider. Disse kan skade tarmen, for eksempel ved cøliaki, eller tas opp i blodet og skape diverse problemer. Slike tilstander kalles matintoleranse, i motsetning til allergi som er et immunologisk fenomen.
| Et peptid er en kjede av aminosyrer som er bundet sammen. Peptider produseres av ribosomene i cellene på bakgrunn av RNA som er transkribert fra cellekjernens DNA. Peptidene foldes og bindes sammen og blir proteiner. Når proteiner brytes ned, dannes også peptider. Kort sagt kan man si at forskjellen på peptider og proteiner er at peptidene er kjeder uten noen spesiell struktur, mens proteinene er komplette strukturer med en bestemt funksjon. Noen hormoner (f.eks. insulin) og neurotransmittorer er peptider.
Peptidene deles grovt sett inn i oligopeptider, som består av et fåtall aminosyrer, og polypeptider, som består av mange aminosyrer. Grensen settes ofte ved ca. 50 aminosyrer, eller en molekylvekt på ca. 5000. Polypeptider med flere enn 100 aminosyrer eller en molekylvekt på ca. 10000 kalles oftest for proteiner. Blant oligopeptidene betegnes noen ganger de med svært få aminosyrer etter det nøyaktige antallet – for eksempel inneholder di-, tri-, tetra- og pentapeptider hhv. 2, 3, 4 og 5 aminosyrer. Denne terminologien brukes sjelden for peptider med flere enn 10-12 aminosyrer.
I fordøyelsessystemet dannes peptider når enzymer spalter proteinene i maten. Hvis man har en enzymdefekt, det vil si at et av fordøyelsesenzymene mangler eller ikke fungerer, kan man bli ute av stand til å bryte ned visse peptider. Disse kan skade tarmen, for eksempel ved cøliaki, eller tas opp i blodet og skape diverse problemer. Slike tilstander kalles matintoleranse, i motsetning til allergi som er et immunologisk fenomen.
== Nevropeptid ==
Nevropeptid er et lite protein som består av en antall aminosyrer knyttet til nervesystemet. Det finnes flere typer, men alle er relatert til blærer (vesikler) i nervecellernes endestykker (axonterminaler, se nervecelle), der de sammen med nevrotransmittere (signalstoffer) bidrar i signaloverførselen fra én nervecelle til en annen.Et eksempel på et nevropeptid er kalsitonin gen-relateret protein, som gjerne forkortes CGRP (av eng. calcitonin gene-related peptide).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Peptides – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Et peptid er en kjede av aminosyrer som er bundet sammen. Peptider produseres av ribosomene i cellene på bakgrunn av RNA som er transkribert fra cellekjernens DNA. | 7,432 |
null | 2023-02-04 | Råholt | null | null | null | Ullensaker: | 7,433 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tettsted | 2023-02-04 | Tettsted | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bebyggelsestyper', 'Kategori:Byer', 'Kategori:Bygeografi', 'Kategori:Geografiske inndelinger', 'Kategori:Samfunn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tettsteder'] | Et tettsted er et tettbebygd område; et byområde, en by, et bebyggelsestyngdepunkt, for eksempel et industristed, fiskevær, bygdesentrum eller kommunikasjonsknutepunkt. Tettstedsbegrepet ble introdusert i norsk språk på 1950-tallet som et geografisk begrep for et bymessig område med sammenhengende tett bebyggelse i motsetning til landsbygd med spredt bebyggelse. Begrepet var allerede da internasjonalt, og tatt i bruk blant annet for å bestemme byers folketall. I 1960 vedtok de nordiske land å bruke en felles definisjon for byområder eller tettsteder. Den nordiske definisjonen avviker noe fra det som brukes ellers i Europa og andre deler av verden.
2007 var året da urbaniseringen i verden var kommet så langt at halvparten av jordas beboere bodde i samfunn som kan defineres som urbane. Statistikk over befolkning i urbane samfunn (tettsteder) versus rurale samfunn fra tilnærmet alle land er grunnlaget for at dette kunne stadfestes. 82,41 % av Norges befolkning bor nå (2021) i tettsteder. På begynnelsen av 1940-tallet bodde ca. 50 % i tettsteder.
| Et tettsted er et tettbebygd område; et byområde, en by, et bebyggelsestyngdepunkt, for eksempel et industristed, fiskevær, bygdesentrum eller kommunikasjonsknutepunkt. Tettstedsbegrepet ble introdusert i norsk språk på 1950-tallet som et geografisk begrep for et bymessig område med sammenhengende tett bebyggelse i motsetning til landsbygd med spredt bebyggelse. Begrepet var allerede da internasjonalt, og tatt i bruk blant annet for å bestemme byers folketall. I 1960 vedtok de nordiske land å bruke en felles definisjon for byområder eller tettsteder. Den nordiske definisjonen avviker noe fra det som brukes ellers i Europa og andre deler av verden.
2007 var året da urbaniseringen i verden var kommet så langt at halvparten av jordas beboere bodde i samfunn som kan defineres som urbane. Statistikk over befolkning i urbane samfunn (tettsteder) versus rurale samfunn fra tilnærmet alle land er grunnlaget for at dette kunne stadfestes. 82,41 % av Norges befolkning bor nå (2021) i tettsteder. På begynnelsen av 1940-tallet bodde ca. 50 % i tettsteder.
== Begrepet tettsted - en oversikt ==
Den eneste stedsenheten i Norge som er entydig definert, og som det er knyttet statistikk til, er tettstedet.
Tettstedbegrepet kan karakteriseres som et dynamisk statistisk bybegrep. Begrepet er i dag et internasjonalt verktøy for å måle urbaniseringsgraden i kommuner, regioner og nasjoner, og det finnes i mange språk. I engelsk språk brukes begrepet urban area og på dansk byområde.
Et tettsted er et område med en større tetthet av menneskeskapte strukturer i kulturlandskapet sammenliknet med omliggende områder.
Et tettsted defineres som et sammenhengende bebygd område, uavhengig av administrative grenser. Definisjonene som brukes i ulike land omfatter bestemmelser om en minstegrense for folketall og en maksimal avstand mellom husene.Tettsteder skapes og videreutvikles av urbaniseringsprosessen. Deres yttergrenser flyttes stadig. Urbaniseringen er en prosess, og som samfunnsborgere deltar vi alle i prosessen hver gang vi bestemmer hvor vi vil bo. Rent fysisk er denne prosessen synlig i landskapet ved at ny bebyggelse kommer til over tid og utvider og fortetter det urbane kulturlandskapet. Tettstedsbegrepet er dynamisk, det vil si at grensene for et tettsted flyttes etter hvert som tettstedet utvides med ny bebyggelse.
Folketall for byer oppgis gjerne for tettsteder, for en byregion eller for de administrative områdene. En byregion (metropolitan area) er mer omfattende enn et tettsted, og inkluderer såvel tettstedet, satellittbyer og landlige områder som har dagpendling til bysenteret. Dette gjør at byregioner kan omfatte store landlige arealer, og de er mindre relevante for å beregne befolkningstetthet. En liste over verdens storbyer blir vesentlig annerledes etter som en tar utgangspunkt i de administrative enhetene, i tettstedene eller i storbyregionene. De administrative enhetene er ofte tilfeldige (de har historiske årsaker) i forhold til utbredelsen av den sammenhengende tettbebyggelsen. En by kan ha store landbruksarealer innenfor grensene, og det tettbebygde arealet kan gå langt utenfor bygrensene.
Det statistiske bybegrepet har betydning for oss alle når vi leser norsk og internasjonal statistikk om byer, deres folketall og arealer. Grensene mellom tettstedene har betydning hver gang Kommune-Norge omstruktureres. Økonomer foretrekker å forholde seg til regioner eller byregioner.
=== Tettstedets sentrumsområder ===
Innenfor et tettsted opererer Statistisk sentralbyrå med begrepene sentrumskjerne og sentrumssone. En sentrumssone er i denne sammenhengen definert som et område satt sammen av en eller flere sentrumskjerner og en sone på 100 meter rundt. En sentrumskjerne er definert som et område med mer enn tre ulike hovednæringsgrupper med sentrumsfunksjoner. I tillegg til detaljvarehandel, må offentlig administrasjon eller helse- og sosialtjenester eller andre sosiale og personlige tjenester være representert. Avstanden mellom virksomhetene skal ikke være mer enn 50 meter. Statistisk sentralbyrå avgrenser sentrumssoner årlig i forbindelse med oppdateringen av de norske tettstedskartene som legges ut på byråets nettsider.
== Tettstedet Tønsberg - et eksempel ==
Ulikhetene mellom tettstedet, kommunen og byen Tønsberg viser hvorfor man trenger et statistisk dynamisk by-begrep. Det sammenhengende tettbebygde området i Tønsberg-området er delt av en kommunegrense. Byfjorden og Kanalen var lenge en viktig kommunikasjonsåre gjennom bybebyggelsen som på 1800-tallet utviklet seg også på øya Nøtterøy, og på 1900-tallet også i nabokommunen Sem, en kommune som hadde Tønsberg by som sit administrative og kommunikasjonsmessige sentrum. I 1988 ble kommunene Tønberg og Sem slått sammen.
Når vi leter etter byen Tønsbergs folketall – er det identisk med folketallet i kommunen Tønsberg eller tettstedet Tønsberg? Det finnes også et tredje statistisk alternativ: Den del av tettstedet Tønsberg som er innenfor kommunen Tønsbergs grenser.
Kommunen Tønsberg har store jordbruksarealer og en stor andel spredt bebyggelse og flere mindre tettsteder, samtidig som nesten halvparten av tettstedet Tønsberg ligger i nabokommunen Færder. Den administrative grensen mellom Tønsberg og Færder er tilfeldig trukket i forhold til utviklingen av tettbebyggelsen, og folketallet i den del av tettstedet Tønsberg som ligger innenfor Tønsberg kommunes grenser blir derfor uinteressant som mål på hvor stor byen Tønsberg er. Tønsberg ble ca. 1875 tillagt den del av øya Nøtterøy som vendte mot Kanalen. Seinere har den bymessige bebyggelse strukket seg lenger og lenger sørover på Nøtterøy, slik at kommunesenteret i Færder kommune, Borgheim, nå ligger innenfor tettstedet Tønsberg. I Tønsberg-distriktet har det vært en stadig tilbakevendende debatt om sammenslåing av kommunene. Kommunereformen endte for Tønsbergs vedkommende med at Tønsberg og Re ble slått sammen. Tønsberg kommune ble en stor jordbrukskommune allerede ved sammenslåingen med Sem, og dette ble ytterligere forsterket ved sammenslåing med Re. Tettstedet Tønsberg fortsatt forblir delt mellom kommunene Tønsberg og Færder. Disse to kommunene samarbeider på mange måter, bl.a. med felles bibliotek og brannvesen.
Den geografiske byen Tønsberg er selvfølgelig mest å sammenlikne med tettstedet Tønsberg selv om dette stadig er delt mellom to kommuner.
== Bygde-Norges tettsteder ==
I daglig bruk anvendes ordet tettsted om en tettbebyggelse som ikke er stor eller betydningsfull nok til å kalles by, men som likevel klart skiller seg ut fra landsbygda som en tettbebyggelse. I dagligspråket er verken avstanden mellom husene eller det nøyaktige innbyggertallet avgjørende for hva som kalles et tettsted. En har naturligvis heller ikke alltid klart for seg om SSB regner et sted som et selvstendig tettsted, som del av et større tettsted, som et tidligere tettsted, eller et sted som er i ferd med å vokse til et tettsted.
Det typiske tettstedet i Bygde-Norge består av butikker og andre servicebedrifter, samt boliger og kanskje hotell og industribygg. Tettstedet kan være kommunesenter med kommunale institusjoner som aldershjem, helsesenter og herredshus. I større tettsteder finner man også statlige institusjoner som sykehus, politi og domstoler. Et større tettsted med et sentralt forretningsstrøk vil vanligvis kalles en by.
Mange typiske tettsteder i Norge ble til på 1800-tallet. Det er flere historiske årsaker, og den viktigste var at det ble lovlig å drive handel og håndverk utenfor byene. Landhandelen, og etter hvert flere butikker, ble lokalisert til veikrysset, kirkestedet, strandstedet med den nye dampskipsbrygga eller i stasjonsbyen rundt jernbanestasjonen. På 1900-tallet opprettet kommunene serviceinstitusjoner. På slutten av 1900-tallet var biltrafikken i ferd med å kvele mange små tettsteder, og i mange tilfelle er hovedveien lagt utenom tettstedet.
I 1950-åra manglet det norske språk et felles begrep for alle disse små urbane stedene – bygdebyer og strandsteder – sentra som likevel ikke var store nok til å kalles byer. I forbindelse med folketellingen 1960 ble begrepet tettsted velkjent. Begrepet ble straks en del av det vanlige norske språk som et begrep for en tettbebyggelse med et urbant preg der det likevel ville falle unaturlig å bruke begrepet by. Denne alternative forståelsen av begrepet har – for folk flest – blitt den mest vanlige betydningen av begrepet.
== Internasjonale begrep ==
=== Tettsteder, byregioner og administrative enheter ===
Det er forskjeller fra land til land i definisjonene på hva som konstituerer en by, og hvilke metoder som brukes til å avgrense byer statistisk og geografisk.
Derfor byr det på problemer å sammenlikne byer og byområder ulike steder i verden.
I statistikk over byer og deres folketall og arealer støter man oftest på tre ulike definisjoner av fenomenet by.
Begrepet tettsted, på engelsk urban area eller urban agglomeration, er basert på byens mest iøynefallende egenskap, tett bebyggelse, et sammenhengende bebygd område, medregnet forsteder. Den vanligste tillatte maksimale avstand mellom bygninger er 200 meter (Norge: 50 m.). Man kan også bruke begrepet agglomeration som betyr et utvidet byområde. Administrative grenser tas ikke hensyn til. I prinsippet er definisjonen av det norske begrepet tettsted i full overensstemmelse med urban area. I praksis vil definisjonens ulike parametere variere noe, avhengig av forhold i de enkelte land. Dette gjelder bl.a. tillatte avstander mellom bygninger og tillatte avstand mellom husklynger. Minimum befolkning for å oppnå status som tettsted varierer mye fra land til land (Norge: 200). Tettstedene Torvikbukt i Gjemnes kommune med om lag 230 innbyggere og Oslo tilfredsstiller begge den norske tettstedsdefinisjonen.
Begepet metropolitan area er ikke basert på byens tettbebygde form, men på byens funksjon i forhold til et større område, det vi på norsk vanligvis kaller en byregion eller storbyregion. Pendling til og fra bysenteret, byens pendler-omland, er ofte definisjonsgrunnlaget for å avgrense den funksjonelle byregionen. Satellitter regnes med i en byregion. I norske undersøkelser av byregioner avgrenses regionene på kommunenivå. Statistikk som gjør det mulig å trekke mer nøyaktige grenser finnes ikke. Stor-Osloregionen hvor Drammen og Moss inngår er et eksempel på en storbyregion i Norge. Begrepet byregion brukes vanligvis først når regionene har en viss størrelse.
De administrative geografiske enhetene, vanligvis kommuner, brukes også til å definere byer, og dette var langt mer vanlig tidligere. I noen tilfeller kan byen defineres som en gruppe kommuner under en regional administrasjon. Det er lett å skaffe data for administrative områder, men det er ofte slik at de ikke er i overensstemmelse med det tettbygde området eller den fysiske utstrekningen på byen.
=== Felles nordisk tettstedsdefinisjon ===
I 1960 ble man i de nordiske land enige om følgende definisjon som statistisk bybegrep:
Som tätbebyggt område räknas alla hussamlingar med minst 200 invånare, såvida avståndet mellan husen normalt icke överstiger 200 meter. Avståndet kan dock tillåtas överstiga 200 meter när det gäller hussamlingar inom en större orts influensområde. Å andra sidan bör maximigränsen mellan husen sättas lägre än 200 meter, der bebyggelsens karaktär så påkallar, nämligen då i små tätorter ingen tydlig tätortskärna (centrum, city) framträder och i de fall, då gränsen mellan tätort og landsbygd är diffus, med andra ord då bebyggelsen i tätorten icke framstår som avsevärt tätare än inom övriga närliggande bebyggda områden.
Vid avgränsningen av tätbebyggda områden medreäknas också obebodda hus, inräknat hus som uteslutande används som arbetsplats. Som hus tilhörande
tätortsbebyggelse betraktas dock ej jordbrukets ekonomibyggnader, såvida dessa är frittliggande i förhållande till huvudegendomen.
Frågan huruvida sommarbebyggelse skall inräknas eller ej hänskjutes till de enskilda ländernas avgjörande. (I Sverige räknas ej ren sommarbebyggelse som
tätort. Det krävs att minst hälften av husen har permanentboende.) Anstalter o d, som är belägna utanför tätbebyggt område, räknas som tätort så vida
anstaltens bofasta personal med familjer osv, men utan patienter, utgjör minst 200 personer.
Även om avståndet mellan husen överstiger 200 meter, skal det inte betraktas som avbrott i bebyggelsen, när det mellan husen belägna området utnyttjas til allmännyttiga ändmål såsom vägar, parkeringsplatser, parker, idrottsplatser och kyrkogårdar; detsamma gäller sådana obebyggda områden som lagerplatser, järnvägslinjer och kajer.
Uppdelingen i tätbebyggda och glesbebyggda områden företages oberoende av den administrativa indelningen. Hussamlingar som utgjör en direkt fortsättning av ett tätbebyggt område i en grannkommun, inräknas sålunda i detta området vid tätortsredovisningen.
De ulike landene har valgt noe forskjellige måter å bruke definisjonen.
Minimum folketall for et tettsted er i de nordiske landene satt til 200 innbyggere, noe som er svært lavt, sammenliknet med andre land. De fleste andre land har en nedre grense på 1000 eller 1500 innbyggere. Norges mangel på landsbyer var argumentasjon for at tettstedsgrensen kunne settes så lavt som 200 mennesker. En tettbebyggelse av denne størrelse hadde i Norge midt på 1900-tallet urbane funksjoner.
=== Norge ===
Statistikk fra Statistisk sentralbyrå viser at i 2016 økte menneskemengden i norske tettsteder med 53000, eller 1,3 %.Antall tettsteder i Norge pr. 1.1.2013 er 963.
En stadig større del av Norges befolkning bor i tettsteder; i 1990 var tallet 70 %, i 2000 76 % og i 2011 79,5 %. I 2013 (pr. 1.1.2013) bodde 4 050 638 mennesker i norske tettsteder; disse utgjør mer enn 80 % av landets befolkning.De mest urbaniserte fylkene er Akershus, der nærmere 90 % av befolkningen bodde i tettsteder, og Oslo der tallet er 99,7 %. Hedmark fremsto i 2009 som det minst urbaniserte fylket i Norge, med kun 55,5 % av befolkningen bosatt i tettsteder.
De største tettstedene vokser hurtigst, og en stor andel av landets bybefolkning bor her.
Kun ett tettsted i Norge har mer enn 1 000 000 innbyggere; Tettstedet Oslo hadde 1 064 235 innbyggere per 1. januar 2022. To andre tettsteder har mer enn 200 000 innbyggere; det er Bergen og Stavanger/Sandnes. Tre tettsteder har mer enn 100 000 bosatte: Trondheim, Fredrikstad/Sarpsborg og Drammen.
Folketallet i disse seks tettstedene økte med 57 000 personer fra 2009 til 2011, og representerer 48 prosent av veksten i alle landets tettsteder. Befolkningen i disse seks tettstedene økte med 23 prosent i perioden 2002-2011, mens arealene økte med 20 prosent.
==== Et nytt by-begrep ====
Begrepet tettsted ble utviklet som et alternativ til det administrative bybegrep som var rådende i første halvdel av 1900-tallet. Byer, kjøpsteder og ladesteder, ble da definert ut fra sine administrative grenser og formelle rettigheter. De gamle byene hadde gjerne det vi kaller trange grenser. Disse byene var skapt i en tid da folk beveget seg til fots. I 1950-årene hadde mange gamle byer vokst langt ut over sine administrative grenser. Samtidig hadde mange nye tettbebyggelser oppstått der det før var landsbygd. De sammenhengende tettbebygde områder fulgte ikke nødvendigvis de administrative grenser. Det var vanskelig å skaffe statistikk for å studere urbaniseringsprosessen, som var en viktig del av samfunnsutviklingen.
Midt på 1900-tallet manglet norsk språk et felles begrep for slike urbane områder. Begrepet by var nært knyttet til de gamle byene og passet ikke like godt til de nye. En viktig hensikt var å kunne sammenlikne ulike kommuner, regioner og land med hensyn til deres grad av urbanitet. På 1950-tallet tok Statistisk sentralbyrå i bruk geografisk ekspertise som tegnet tettstedsgrenser ut på kart. Ved å bruke de samme definisjoner gjennomgående ble bruken av tettstedsbegrepet likeartet over hele landet.
Som tettbebygd område regnes i Norge alle husgrupper med minst 200 innbyggere, dersom avstanden mellom husene normalt ikke overstiger 50 meter. Skjønnsmessig tillates det at avstanden er større når det gjelder husgrupper innen et større tettsteds influensområde. Likevel tillates naturlige gap i bebyggelsen i forbindelse med parker, veier, dyrket jord m.m. Ubebodde hus som benyttes av næringslivet regnes med i tettstedene.
Avgrensingen av tettsteder gjøres helt uavhengig av de administrative kommune- eller fylkesgrenser. Hussamlinger som er en direkte fortsettelse av en tettbebyggelse i nabokommunen regnes sammen med denne i tettstedsavgrensingen. Et tettsted kan også gå over fylkesgrensen; tettstedet Oslo går inn i Viken fylke.
==== Hallstein Myklebost og begrepet "tettsted" ====
Begrepet tettsted er innført i norsk språk av geografen Hallstein Myklebost i 1950-årene som ledd i arbeidet med å studere urbaniseringsprosessen. Begrepet er en fornorskning av det svenske tätort som allerede var tatt i bruk.
==== Myklebosts definisjon ====
Myklebosts definisjon satte krav til befolkningens størrelse, bebyggelsens form og et bymessig næringsliv; i hvilken grad forsteder som lå i noe adskilt skulle tas med måtte vurderes.
Befolkningens minimums størrelse: 200 mennesker
Bebyggelsens form: maksimum avstand mellom husene 50 meter
Bymessig næringsliv: sysselsatte i jordbruk: maksimum 40 %.
Atskilte forsteder: Regnes til tettstedet dersom 30% av yrkesbefolkningen pendler til dette.Myklebost diskuterer alle disse faktorene. 200 kan synes å være en liten befolkning, men også norske historikere har forsvart oppfatningen av at en slik folkemengde kan være urban i Norge. Svenske geografer hadde allerede valgt 200 som sin minimumsgrense. 50 meter mellom husene er kortere enn tettstedsdefinisjoner i andre land, også Sverige. Denne avstanden ble valgt av Myklebost etter praktiske forsøk på uttegning av tettstedsgrenser. Spredt gårdsbebyggelse i Norge kan ligge ganske tett, og med kortere avstand enn 200 meter. Et tettsted skal ha bymessig næringsliv og derfor tillates kun opptil 40% av de yrkesaktive å tilhøre jordbruksnæringen. Myklebost hadde funnet husklynger som tilfredsstilte tettstedskravet til folketall og form, men der flertallet yrkesaktive var i jordbruk. Slike steder skulle ikke defineres som tettsted. Fiskeri som hovedyrke er en næring som bidrar til tettbebyggelse, og fiskevær skulle falle innenfor definisjonen. Forsteder som bebyggelsesmessig er sammenhengende med tettstedet hører naturligvis med til dette. Atskilte forsteder, tettbebyggelser (eller agglomerasjoner) som ligger i noe avstand til tettstedet, skulle regnes til dette dersom mer enn 30% av de yrkesaktive pendler til dette. Forstedene kunne være boligområder hvorfra en stor del av yrkesbefolkningen pendlet til sentrum, eller industriområder som arbeidere pendlet til. Slike områder hørte til tettstedet.
==== Statistisk sentralbyrå og tettsteder ====
Statistisk sentralbyrå har ansvaret for den formelle definisjon av begrepet tettsted og bruker denne i sin statistikk over temaet byer og tettsteder. Det brukes i dag digitale tettstedsgrenser og SSB kan produsere tettstedskart basert på matrikkelen og Det sentrale folkeregister. Metodene for avgrensing av tettsteder er dokumentert i SSBs publikasjon fra 2014, Margrete Steinnes: Justert tettstedsavgrensing. Dokumentasjon av metode Fram til 1995 utarbeidet kommunene selv forslag til tettstedsgrenser basert på lokalkunnskap, flyfoto og SSBs definisjon og kriterier. Automatiske digitale tettstedsgrenser har sin styrke i at de bygger på strengt objektive kriterier.
SSB innførte i 2013 ytterligere automatisering i tettstedsavgrensingen . Avstanden mellom tettstedene og omkringliggende «satellitter» var tidligere basert på en viss skjønnsmessig vurdering. Reglene er ikke endret, men de praktiseres fra 2013 ensartet over hele landet. Flere store husklynger, tidligere definert som såkalte «satellitter», er nå definert som egne tettsteder. I noen tilfelle er større tettsteder av denne grunnen blitt redusert. Såkalte "randsoner" tas ikke lenger med, og dette har betydning for tettstedenes arealstørrelse, som har blitt mindre, særlig for mindre tettsteder. Tettstedsstatistikken for 2013 kan derfor ikke helt uten videre sammenliknes med tidligere år. Utslaget er særlig stort for tettstedet Tromsø, som fra 2013 er oppdelt, slik at tre nye tettsteder må defineres.
Norge er et land med godt fungerende folkeregister, boligregistre, kartverk og eiendomsregistre. I andre land er statistikk som gjelder innbyggertall og urbanisering langt mer usikker.
==== Agglomerasjoner - eller adskilte forsteder ====
Agglomerasjoner har blitt en aktuell problemstilling etter at SSB i 2013 innførte datamaskinsstyrt inndeling av tettsteder på grunnlag av matrikkelen og folkeregistrene. I 2023 har dette ført til kiving mellom Tromsø og Bodø fordi Bodø har blitt Nord-Norges største tettsted etter at tettstedet Tromsø ble splittet opp i Tromsdalen, Kvaløysletta og Tromsø. Dette fryder man seg over i Bodø, og noen morer seg over at professor Myklebost, han var bodøværing!
SSB har fra folketellingen 1970 kun brukt to kriterier fra Myklebosts definisjon, nemlig folketall og avstand mellom husene. Å bestemme hvilke andel av de yrkesaktive i en tettbebyggelse som pendler krever flere kilder og har i stor grad blitt skjønnsmessig vurdert. Fram til 2013 har kommunene hatt et ord med i laget når tettstedsgrensene skulle settes, slik at det ble brukt skjønn på å vurdere de naturlige sperrer for bebyggelsesutvikling i landskapet. Kvaløysletta og Tromsdalen har da blitt sett på som en naturlig utvidelse av tettstedet Tromsø, akkurat som Lommedalen var en naturlig del av tettstedet Oslo.
==== Norge versus Norden ====
Man har en noe nær felles definisjon i hele Norden av begrepet tettsted eller tettbebygd område. Forskjellen består i at den maksimale tillatte avstanden mellom husene er 50 meter i Norge og 200 meter ellers i Norden. Bruk av 200 meter i Norge ville føre til at store deler av landsbygda ville bli definert som tettsted fordi gårdene i Norge i mange bygder lå tett. En grense på 50 meter gjør det enklere å bruke automatiske metoder som ikke i tilstrekkelig grad klarer å holde jordbruksbebyggelsen utenfor tettstedene. Den norske definisjonen avviker noe fra tilsvarende definisjoner i land som Sverige, Danmark og Finland. Dette gjør det vanskelig å trekke direkte sammenligninger mellom urbaniseringsutviklingen. SSB mener likevel at tettsteder, slik de defineres av SSB, kan sammenliknes med de andre nordiske land.Også i statistisk sammenheng anvendes begrepet tettsted på en måte som likner den dagligdagse. Begrepet tettsted brukes da til å karakterisere urbaniseringsgrad på en skala. Dersom bostedstyper skal klassifiseres kan de ulike kategoriene være: Storby, by, tettsted og spredtbygd strøk.
=== Sverige ===
Også i Sverige var det slik at i de opprinnelige, gamle byene var det overensstemmelse mellom byens bebyggelse og byens grenser. På 1800-tallet
vokste det fram en rekke tettbebyggelser på landsbygda, uten administrativ bystatus. Enkelte ble definert som municipalsamhälle eller köping (ladested), mens andre forble landsbygd, formelt sett. I statistisk sammenheng i folketellingene ble det derfor nødvendig å skape begrep som definerte tettbebyggelse i motsetning til spredt bebyggelse, helt uavhengig av kommunale grenser eller kommunal status. År 1900 ble det for første gang innhentet opplysninger om köpingsliknande samhällen som 1910 skiftet navn til tättbebyggda samhällen på landsbygden.
Fra 1920 til 1945 ble hele befolkningen i de formelle bykommunene
regnet som tettstedbeboere, og i tillegg telte man befolkningsagglomerationer med minst 200 innbyggere i landkommunene. Det neste skritt var å dele også bykommunene inn i områder med tettbebyggelse og spredt bebyggelse. I 1930 ble begrepet tätort tatt i bruk.
Fra 1965 brukes et tettstedsbegrep som tilsvarer vårt norske, men man holder seg strengt til den felles nordiske definisjon med en minstegrense på 200 meter mellom husene. Fra 1971 opphørte særskilt lovgivning for bykommunene i Sverige, og dermed ble alle kommuner likestilte.
I 1990 ble et nytt begrep tatt i bruk, småort, for steder med 50–199 innbyggere.
=== Finland ===
Finland bruker også den felles nordiske definisjonen for tettsted. Finske kommuner klassifiseres i tre grupper: Urbane kommuner, tettstedkommuner og landsbygdskommuner. I urbane kommuner bor minst 90 % av befolkningen i tettsteder og befolkningen i det største tettstedet er større enn 15 000. I tettstedskommunene bor mellom 60 og 90 % i tettsteder, og det største tettstedet i kommunen har et folketall mellom 4 000 og 15 000.
=== Danmark ===
Danmark bruker begrepet byområde som begrep for tettbebygde områder. Danmarks Statistik har en formell definisjon på et byområde som en bebyggelse eller husgruppe med minst 200 innbyggere og en maksimumgrense på 200 meter mellom husene.
=== Frankrike ===
Landets by-begrep til statistisk bruk er unité urbaine. Det kreves minimum 2 000 innbyggere og en maksimum avstand mellom bygningene på 200 meter.
Frankrike har et forvaltningssystem med små kommuner, og en unité urbaine defineres uavhengig av kommunegrenser.
=== Storbritannia ===
I likhet med andre land, kreves det en maksimum avstand mellom bygningene i et tettsted på 200 meter. Urban area ble brukt som begrep før 2013; da ble built-up-areas innført. . Den nedre grensen for befolkning er 1500. Greater London Built-up area med nærmere 9,8 millioner mennesker er landets største tettsted.
== Bruk ved tettstedsutforming ==
Begrepet tettsted omfatter alle tettbygde steder inkludert små og store byer uten sammenfall med de administrative grensene. I forbindelse med interessen for tettstedsutforming i 1990-årene har enkelte omdefinert begrepet til å betegne tettbygde steder som er blitt til i vår tid. Det som karakteriserer denne gruppen tettsteder er ikke tett bebyggelse, de har heller mer spredt bebyggelse, og årsaken er at de er blitt til i en tid med bilen som dominerende transportmiddel. Bilbyer er trolig et bedre begrep for å karakterisere slike tettsteder.
== Bruk ved kommuneklassifisering ==
Statistisk sentralbyrå klassifiserer norske kommuner etter deres sentralitet, dvs om de ligger innenfor pendlingsomlandet til et tettsted av en viss størrelse. Kommuner med høyest sentraliseringsnivå ligger innenfor pendlingsomlandet til hovedstaden, landsdelshovedstedene eller et annet tettsted med mer enn 50.000 innbyggere. Innbyggerne i disse kommunene antas å ha gode muligheter på arbeidsmarkedet.
== Bruk ved kommunesammenslåing ==
Det er et ønske at tettsteder ikke skal deles av kommunegrenser. Definisjon av tettsteder og tettstedsgrenser brukes som et aktivt hjelpemiddel ved strukturering av Kommune-Norge. Dette gjelder både ved kommunesammenslåinger, og ved andre justeringer av kommunegrenser.
== Aspekter ved begrepet tettsted ==
=== Kommuner og tettsteder ===
Tettsteder må ikke forveksles med kommuner med samme navn. Tettstedene kan være større enn kommunen, eller mindre. To gode eksempler er Oslo og Molde. Tettstedet Molde er bare en mindre del av kommunen Molde, og kommunen Molde har også flere mindre tettsteder. I oppslaget Molde finnes liste over disse.
Tettstedet Oslo strekker seg langt utover kommunen Oslo og har et langt større folketall. Tettstedet Oslo har tatt opp i seg tidligere mindre byområder rundt hovedstaden: Sandvika, Asker og Lillestrøm er de største, men tettstedet Oslo strekker seg helt inn i Sørum kommune.
=== By og tettsted ===
I Statistisk sentralbyrås statistiske tettstedsdefinisjon er det ingen øvre grense for størrelse på et tettsted. Alle norske byer er også tettsteder, eller de kan være en del av et større tettsted.
I norsk daglig tale er begrepet by knyttet til tettsteder av en viss alder, med klare bymessige funksjoner og formelle kjøpstadsrettigheter gitt lokalsamfunnet av kongen eller statlige myndigheter. Begrepet by brukes helst om byenes sentrale strøk, med gater og forretninger.
=== Ingen spesiell bykommune-statistikk ===
Norsk statistikk for bymessige strøk lages kun med bakgrunn i SSBs statistikk over tettsteder. SSB fører ingen statistikk over norske byer eller bykommuner.
Men begrepet by er vanskelig å legge bak seg, også for SSB. Derfor kaller SSB sin tettstedstatistikk for Folketall og areal for byer og tettsteder. (Kanskje vi på norsk unngikk en del misforståelser om SSB istedenfor tettsted brukte det danske begrepet byområde, som også er i overensstemmelse med det engelske urban area?). Geografiske områder det lages statistikk for i Norge er kommuner, fylker og tettsteder. I Miljøverndepartementets veilder for stedsanalyse fremholdes det at den eneste stedsenheten i Norge som er entydig definert, og som det er knyttet statistikk til, er tettstedet.
=== Dobbeltbyer og konurbasjoner ===
1900-tallets urbaniseringsprosess har ført til at flere av de gamle byene har vokst sammen til nye større sammenhengende tettsteder, som danner sentrum i større byregioner, konurbasjoner eller på norsk flerkjernebyregioner.
I mange tilfelle kan vi kalle dem dobbeltbyer. De norske dobbeltbyene er Stavanger/Sandnes, Fredrikstad/Sarpsborg og Skien/Porsgrunn. For lokalpatrioter kan dette være vanskelig å akseptere. Disse dobbeltbyene utgjør en sammenhengende tettbebyggelse, de er på mange måter funksjonelle enheter, men de har stadig hvert sitt bysenter og de er hver sin kommune.
At tettsteder vokser sammen til dobbeltbyer er ikke noe nytt. Mest vanlig har det vært med elvebyer. To byer vokste fram på hver sin side av elva, og vokste sammen til en by. Ladestedene Strømsø og Bragernes på hver sin side av elva ble for 200 år siden til Drammen. I mer urbane land enn Norge er det mange eksempler, og begrepet dobbeltby brukes f.eks. om storbyer som Dallas-Fort Worth i Texas og Minneapolis-Saint Paul i Minnesota, eller om små landsbyer som har vokst sammen til et sammenhengende tettsted, for eksempel Idar-Oberstein i Moseldalen i Tyskland. På engelsk brukes begrepet "twin towns".
Tidligere var det vanlig fra rikspolitisk hold å se Oslo, Bergen, Stavanger, Trondheim, Tromsø og delvis Kristiansand, Ålesund og Bodø som landets storbyer basert på kommunestørrelse og byenes funksjon som landsdelshovedsteder. I senere år har det blitt mer vanlig å inkludere Porsgrunn/Skien, Drammen og Fredrikstad/Sarpsborg i storbygruppen fordi dette i realiteten er storbyer i kraft av innbyggertall på rundt 100 000 i tettstedet og mange av de samme samferdselsutfordringer og sosiale utfordringer som de andre storbyene, selv om ingen enkeltkommuner har like mange innbyggere som eksempelvis Kristiansand. Om dobbeltbyene teller som et stort tettsted eller som to mindre byer, har stor betydning for rangering av byer etter folketall. Kristiansand blir nummer åtte på listen over Norges største tettsteder – om derimot byene rangeres hver for seg er hovedstaden i landets minste landsdel landets femte største by.
=== Tettsted og jordbruksnæring ===
Begrepet tettsted er utviklet som redskap for å måle graden av urbanisering i et område, f.eks. en nasjonalstat. Derfor tilfredsstiller ikke tettbebyggelser der det er høy sysselsetting i jordbruk definisjonen av et tettsted, selv om antall innbyggere og avstanden mellom husene er innenfor reglene.
Tett sammenhengende gårdsbebyggelse, som i en tradisjonell europeisk landsby, vil derfor ikke falle innenfor definisjonen. Men landsbyen kan endre seg over tid. En landsby kan urbaniseres; stedet utvikles til et servicesentrum for området, bebyggelsen fortettes og får nye funksjoner. Befolkningen forlater jordbruksnæringen og får nye yrker, de kan f.eks. bli pendlere til nærmeste by. Bebyggelsen har da fysisk form som en landsby, men funksjon som et urbant boligområde, og faller dermed innenfor tettstedsdefinisjonen. Tilsvarende endringer foregår på den norske landsbygda.
Tettsted kan altså ikke oversettes til village, dorf eller liknende begreper som er knyttet til tett jordbruksbebyggelse. Heller ikke det svenske by må brukes, da det betyr landsby.
For å unngå landbruksbebyggelse varierer minstegrensen folketall i et tettsted fra land til land.
Norge som ikke har landsbyer kan ha en lav grense, mens land med landsbyer har en langt høyere grense. Som et klart motstykke til byen og tettstedet står i vårt land jordbruksbygder med spredt gårdsbosetting. Det norske klyngetunet fikk sjelden en slik størrelse at det kunne forveksles med et tettsted i folketall.
== Historisk perspektiv ==
Geografen Myklebust leverer i sin avhandling der begrepet tettsted presenteres et historisk verk om urbaniseringsprosessen i Norge gjennom den tiden det har eksistert statistikk som kan brukes til formålet. Et stort materiale presenteres, og fylkesvis ser forfatteren på urbaniseringsprosessen fram til 1950-årene.
Norske byhistorikere har i hovedsak sluttet seg til den offisielle norske tettstedsdefinisjonen når et historisk materiale skal vurderes.
Historikeren Finn Einar Eliassen diskuterer i standardverket om norsk byutvikling initialstadiet for de mange småbyene i enevoldstidens Norge, og mener det er snakk om to etableringsfaser. Første fase besto av enkelte spredte hus, f.eks. I Arendal på begynnelsen av 1500-tallet, i Grimstad og Drøbak på begynnelsen av 1600-tallet. Andre fase går ut på at bebyggelsen fortettes. Dette skjer ofte flere ti-år seinere. I 1620-årene nådde eksempelvis Bragernes, Sandefjord, Porsgrunn, Kragerø, Risør og Molde dette avgjørende stadiet. I 1660-årene hadde en rekke slike steder nådd det avgjørende nivået for å betraktes som byer: Bragernes og Strømsø som sammen hadde 2400 innbyggere, Moss (700), Larvik (500-600), Halden (500-1000), Molde (500), Porsgrunn (400), kragerø (400), Risør (350).
Eliassen gjør bruk av en kilde fra 1656 som forteller om kjøpsteder og ladesteder i samtidens Norge. Det var 11 kjøpsteder i Norge (derav 3 i Bohuslen), og 12 ladesteder. Disse 12 ladestedene kan – etter den samtidige forfatterens mening - sammenliknes med kjøpsteder, det vil si at de var små byer: Bragernes, Langesund, Larvik, Moss, Halden, Drøbak, Holmestrand, Kragerø, Risør, Arendal og Flekkerøy. Det er interessant at forfatteren på 1600-tallet gjorde en vurdering av byene ut fra realiteter (befolkning, bebyggelse og funksjoner) og ikke bare på formaliteter. (kjøpstadsprivilegier).
Middelalderhistorikere bruker gjerne tre ulike definisjoner på en by
En juridisk definisjon sier at en by er et tettsted som er skilt ut fra landet omkring ved at det har en egen jurisdiksjon.
En økonomisk definisjon sier at en by er et tettsted der menneskene lever av andres jordbruksproduksjon, befolkningen hadde ikke jordbruk som hovedbeskjeftigelse.
En topografisk definisjon sier at en by er et område der bebyggelsen er tettere enn i landet omkring.
== Urbaniseringen av Norge ==
Norske byer og tettsteder har en historie som går nærmere 1200 år bakover i tid, og den samlede fortellingen om dette kan vi kalle urbaniseringen av Norge. Kaupang i Skiringsal er den eldste kjente byen i det som i dag er Norge. Trondheim er trolig den eldste byen som stadig eksisterer, mens Oslo, Bergen og Tønsberg er noe yngre. Middelalderbyenes historie må hovedsakelig baseres på arkeologiske metoder. Disse byene var tette og relativt små i et ellers landlig landskap. Det var også flere urbane samfunn i middelalderen, som f.eks. Veøykaupangen, og Vågan i Lofoten. En skal heller ikke uteglemme byene Konghelle og Oddevoll i Bohuslän som i dag ligger i Sverige; i middelalderen var dette norske byer.
Skipstrafikken i Skagerrak skapte en ny type tettsted, nemlig uthavnene. De var seilskutetrafikkens servicestasjoner langs kysten. Byen Risør har sin opprinnelse som en uthavn. I dansketiden ble mange nye kjøpsteder og ladesteder etablert i takt med utvikling av handel og næringsliv i Norge. I denne tiden var byens privilegier viktige; det var nemlig slik at handel og håndverk kun var lovlig innenfor bygrensene. Innen et slikt rammeverk var bystatus viktig.
På landet fikk man kun unntaksvis drive håndverk i dansketiden. På 1800-tallet fikk liberalismen innpass. Det ble lovlig å drive handel og håndverk i forsteder og på landsbygda. Næringslivet på landsbygda fikk utvikle seg.
I stor grad var handel og bysamfunn knyttet til sjøen som transportvei. Nye dampskipsruter forsterket dette mønsteret og relasjonen mellom byer som allerede eksisterte, men nå kom også noe nytt til: Jernbane og etter hvert stadig bedre veier.
Nye typer tettsteder så dagens lys. Jernbanestasjonen ble et møtepunkt i bygda, og bygdas servicebedrifter etablerte seg her. Vi fikk stasjonsbyer. Der lokalbåten fikk anløp utviklet det seg et strandsted. Bygdesentrene fikk utviklingsmuligheter, og mange av dem ble etter hvert større tettsteder og byer. Med veiutbygging, rutebiler og privatbilisme på 1900-tallet har urbaniseringen av den norske landsbygda skutt ytterligere fart.
Ved slutten av 1900-tallet bor flere mennesker i norske byer enn noen gang før. Ved årsskiftet 2019-2020 bor 82 % av befolkningen i tettsteder . De største byene er de tettstedene som vokser mest. I de sentrale områdene vokser byer, som tidligere var klart atskilte, sammen. De mindre tettstedene som vokser mest er de som ligger innen pendlingsomlandet til de største byene.
== Norske tettsteder ==
Tettsteder i Viken
Tettsteder i Agder
Tettsteder i Innlandet
Tettsteder i Møre og Romsdal
Tettsteder i Nordland
Tettsteder i Rogaland
Tettsteder i Vestland
Tettsteder i Vestfold og Telemark
Tettsteder i Troms og Finnmark
Tettsteder i Trøndelag
Tettstedet Oslo
== Se også ==
Liste over Norges største tettsteder
Liste over norske tettsteder
Liste over norske byer regnet etter grunnleggelse
Liste over norske byer
Liste over norske kommuner
Liste over norske kommunenummer
Ladested
Fiskevær
Strandsted
Stasjonsby
Uthavn
Landsby
Landsbygd
By
Byområde
Bystatus
Kjøpstad
Hovedstad
Bergstad
Urbanitet
Tettbebyggelse
== Referanser ==
== Litteratur ==
Engelien, Erik og Steinnes, Margrete: Utprøving av nordisk tettstedsdefinisjon i Norge – Metode og resultater pdf SSB 1994. ISBN 82-537-6608-4
Helle, Knut, Eliassen, Finn-Einar, Myhre, Jan Eivind og Stugu, Ola Svein; Norsk byhistorie, urbanisering gjennom 1300 år, Oslo 2006 ISBN 82-530-2882-2
Langdalen, Erik, Arealplanlegging, form, funksjon fellesskap, Oslo 1994, ISBN 82-00-21791-4
Myklebost, Hallstein, Norges tettbygde steder 1875 – 1950, Oslo 1960. I bokhylla.no
St meld nr 32 (1994–95) Kommune- og fylkesinndelingen vedlegg 4,
Ot.prp. nr. 41 (2000–2001) Om lov om fastsetjing og endring av kommune- og fylkesgrenser (inndelingslova) kapittel 2.
Aage Aagesen: "Befolkningen" (Niels Nielsen (red.): Atlas over Danmark. serie I, bind 2; Det Kongelige Danske Geografiske Selskab, København 1961)
Eino Jutikkala: "Finland. Städernas tillväxt och näringsstruktur" (Urbaniseringsprocessen i Norden, Del 3: Industrialiseringens første fase; Universitetsforlaget Oslo-Bergen-Tromsø 1977, s. 95-125)
Jan Eivind Myhre: "By", "Tettsted", "Urbanisering" – En innledning (Urbaniseringsprocessen i Norden, Del 3: Industrialiseringens første fase; Universitetsforlaget Oslo-Bergen-Tromsø 1977, s. 9-12)
Maurice Yeates & Barry Garner: The North American City (3 udgave, 1980)
Bo Öhngren: "Urbaniseringen i Sverige 1840-1920", i: Grethe Authén Blom (red.): Urbaniseringsprosessen i Norden 3: Industrialiseringens første fase; Universitetsforlaget Oslo-Bergen-Tromsø; ISBN 82-00-01666-8 (svensk)
Eesti A&O (Tallinn 1993)
== Eksterne lenker ==
SSB: Befolkning og areal i tettsteder
SSB: Befolkning og areal i tettsteder - arkiv
Kva er byar og tettstader?
Margrete Steinnes: Justert tettstedsavgrensing Dokumentasjon av metode
Utprøving av nordisk tettstedsdefinisjon i Norge (SSB)
Svenske tätorter 2005, SCB
Ulike nasjonale definisjoner av urban
Steder der vi bor (urbane miljøer i verden) Arkivert 3. mars 2020 hos Wayback Machine. | Et tettsted er et tettbebygd område; et byområde, en by, et bebyggelsestyngdepunkt, for eksempel et industristed, fiskevær, bygdesentrum eller kommunikasjonsknutepunkt. Tettstedsbegrepet ble introdusert i norsk språk på 1950-tallet som et geografisk begrep for et bymessig område med sammenhengende tett bebyggelse i motsetning til landsbygd med spredt bebyggelse. | 7,434 |
null | 2023-02-04 | Tistedalen | null | null | null | [fremstillet i Tegninger - no-nb digibok 2008112511001-243.jpg|thumb|Tistedalen i Norge fremstillet i Tegninger fra 1848. | 7,435 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dalsland | 2023-02-04 | Dalsland | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dalsland', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01', 'Kategori:Sverigestubber'] | Dalsland er et historisk landskap i Västra Götalands län i Sverige. Gjennom Dalsland går Dalslandsbanen og Dalslands kanal.
Landskapet grenser til Värmland i nord, Västergötland i sørøst, Bohuslän i vest og Norge i nordvest.
Landskapet har lav folketetthet, omkring 14 innbyggere per kvadratkilometer, og bare en større by, Åmål. Totalt bor det omkring 50.000 innbyggere i landskapet. De øde områdene er preget av tette skoger i de høyereliggende områdene i nordvest og innsjøer i øst.
| Dalsland er et historisk landskap i Västra Götalands län i Sverige. Gjennom Dalsland går Dalslandsbanen og Dalslands kanal.
Landskapet grenser til Värmland i nord, Västergötland i sørøst, Bohuslän i vest og Norge i nordvest.
Landskapet har lav folketetthet, omkring 14 innbyggere per kvadratkilometer, og bare en større by, Åmål. Totalt bor det omkring 50.000 innbyggere i landskapet. De øde områdene er preget av tette skoger i de høyereliggende områdene i nordvest og innsjøer i øst.
== Kjente personer fra Dalsland ==
Sofie Johannesdotter, giftmorderske (Ärtemark sogn)
Mathias Fredriksson, skiløper
Thobias Fredriksson, skiløper
Anders Piltz, katolsk prest, professor og forfatter
== Kilder ==
(no) Dalsland i Store norske leksikon | Dalsland er et historisk landskap i Västra Götalands län i Sverige. Gjennom Dalsland går Dalslandsbanen og Dalslands kanal. | 7,436 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Genetisk_kode | 2023-02-04 | Genetisk kode | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Genetikk', 'Kategori:Genetikkstubber', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01'] | Den genetiske koden er i hovedsak bygget opp av de samme stoffene i alt liv på jorden. Bare bakterier og arkebakterier har mindre avvik. Denne koden bestemmer hvordan proteiner skal bygges opp på grunnlag av RNA-molekyler som igjen er "avtrykk" av DNA-molekylene. DNA kan bestå av to tråder med komplementære baser, hvor den ene koder for genet (templattråd) og den andre kalles den kodende tråden. Templatet utgjør grunnlaget for produksjon av mRNA, som igjen translateres (oversettes) til proteiner.
Basene leses tre og tre, og hver triplettkombinasjon, såkalte kodon, koder for en bestemt aminosyre. Tre av kombinasjonene koder ikke for noen aminosyre, men gir et brudd i aminosyrekjeden. Aminosyrekjeden kalles et peptid. Det er fire typer baser i RNA-molekylet som forkortes U, C, A og G. U, eller uracil, erstatter tymin (T) fra DNA. Dette gir 64 mulige triplettkombinasjoner. Kombinasjonen AUG leses som startpunkt i begynnelsen av en sekvens, men som metionin (Met) inne i en sekvens.
| Den genetiske koden er i hovedsak bygget opp av de samme stoffene i alt liv på jorden. Bare bakterier og arkebakterier har mindre avvik. Denne koden bestemmer hvordan proteiner skal bygges opp på grunnlag av RNA-molekyler som igjen er "avtrykk" av DNA-molekylene. DNA kan bestå av to tråder med komplementære baser, hvor den ene koder for genet (templattråd) og den andre kalles den kodende tråden. Templatet utgjør grunnlaget for produksjon av mRNA, som igjen translateres (oversettes) til proteiner.
Basene leses tre og tre, og hver triplettkombinasjon, såkalte kodon, koder for en bestemt aminosyre. Tre av kombinasjonene koder ikke for noen aminosyre, men gir et brudd i aminosyrekjeden. Aminosyrekjeden kalles et peptid. Det er fire typer baser i RNA-molekylet som forkortes U, C, A og G. U, eller uracil, erstatter tymin (T) fra DNA. Dette gir 64 mulige triplettkombinasjoner. Kombinasjonen AUG leses som startpunkt i begynnelsen av en sekvens, men som metionin (Met) inne i en sekvens.
== RNA ==
=== Basene i RNA ===
U = Uracil
C = Cytosin
A = Adenin
G = Guanin
=== Tabell over genetiske koder i RNA ===
A Codonet AUG koder både for methionin og som startsignal: ved den første AUG i en mRNAs kodende region begynner translationen.
== DNA ==
=== Basene i DNA ===
T = Tymin
C = Cytosin
A = Adenin
G = Guanin
=== Tabell over genetiske koder i DNA ===
== Se også ==
DNA | Den genetiske koden er i hovedsak bygget opp av de samme stoffene i alt liv på jorden. Bare bakterier og arkebakterier har mindre avvik. | 7,437 |
null | 2023-02-04 | Sean Connery | null | null | null | Thomas Sean Connery (født 25. august 1930 i Edinburgh, død 31. oktober 2020 i Nassau på Bahamas) var en Oscar-vinnende britisk skuespiller som spilte i mange Hollywood-produksjoner. Han var den første som spilte James Bond på film. | 7,438 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aminosyre | 2023-02-04 | Aminosyre | ['Kategori:Aminosyrer', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biomolekyler', 'Kategori:Genetikk', 'Kategori:Proteiner', 'Kategori:Proteinkjemi'] | En aminosyre er en organisk syre med kjemisk formel NH2-CHR-COOH, der sidegruppen R varierer. Aminosyrer er byggesteiner i proteiner, som består av lange kjeder aminosyrer. Kortere kjeder kalles peptider. Aminosyrene hektes sammen ved at NH2-gruppen (aminogruppen) reagerer med COOH-gruppen (syregruppen). CHR-gruppen reagerer ikke med noen av dem, og fungerer som ekstra binding av NH2-gruppen og COOH-gruppen
Hvilken rekkefølge aminosyrene skal ha i peptidet, avgjøres av RNA-molekylene som leses av i ribosomene. Det finnes en nesten universell genetisk kode som knytter aminosyrene til bestemte kombinasjoner av baser i RNA-molekylet (tre baser etter hverandre bestemmer en aminosyre).
RNA koder for 20 aminosyrer direkte, pluss at det finnes noen modifiserte utgaver av enkelte aminosyrer (som selencystein og pyrrolysin). Vi deler dem gjerne inn i essensielle og ikke-essensielle aminosyrer. De essensielle er de som mennesker må ha tilført gjennom kostholdet og ikke kan produsere selv. De ikke-essensielle kan kroppen normalt per definisjon lage selv.Å skrive hele navnet på aminosyrene er upraktisk, særlig dersom man skal gjengi proteinsekvenser på flere hundre aminosyrer. Derfor har det blitt utviklet et system av enkeltbokstaver for hver aminosyre, i tillegg til forkortelser på tre bokstaver. For de vanligste aminosyrene er forbokstaven brukt. For de av syrene med lik forbokstav er som regel en bokstav som står i nærheten i alfabetet brukt. Forkortelsene er gjengitt etter det fulle navnet under.
| En aminosyre er en organisk syre med kjemisk formel NH2-CHR-COOH, der sidegruppen R varierer. Aminosyrer er byggesteiner i proteiner, som består av lange kjeder aminosyrer. Kortere kjeder kalles peptider. Aminosyrene hektes sammen ved at NH2-gruppen (aminogruppen) reagerer med COOH-gruppen (syregruppen). CHR-gruppen reagerer ikke med noen av dem, og fungerer som ekstra binding av NH2-gruppen og COOH-gruppen
Hvilken rekkefølge aminosyrene skal ha i peptidet, avgjøres av RNA-molekylene som leses av i ribosomene. Det finnes en nesten universell genetisk kode som knytter aminosyrene til bestemte kombinasjoner av baser i RNA-molekylet (tre baser etter hverandre bestemmer en aminosyre).
RNA koder for 20 aminosyrer direkte, pluss at det finnes noen modifiserte utgaver av enkelte aminosyrer (som selencystein og pyrrolysin). Vi deler dem gjerne inn i essensielle og ikke-essensielle aminosyrer. De essensielle er de som mennesker må ha tilført gjennom kostholdet og ikke kan produsere selv. De ikke-essensielle kan kroppen normalt per definisjon lage selv.Å skrive hele navnet på aminosyrene er upraktisk, særlig dersom man skal gjengi proteinsekvenser på flere hundre aminosyrer. Derfor har det blitt utviklet et system av enkeltbokstaver for hver aminosyre, i tillegg til forkortelser på tre bokstaver. For de vanligste aminosyrene er forbokstaven brukt. For de av syrene med lik forbokstav er som regel en bokstav som står i nærheten i alfabetet brukt. Forkortelsene er gjengitt etter det fulle navnet under.
== Essensielle aminosyrer ==
Arginin – Arg – R
Fenylalanin – Phe – F
Histidin – His – H
Isoleucin – Ile – i
Leucin – Leu – L
Lysin – Lys – K
Metionin – Met – M
Treonin – Thr – T
Tryptofan – Trp – W
Valin – Val – V
Arginin og histidin regnes ofte som halvveis/betinget essenielle (de er essensielle for barn).
== Ikke-essensielle aminosyrer ==
Alanin – Ala – A
Asparagin – Asn – N
Asparaginsyre – Asp – D
Cystein – Cys – C
Glutamin – GIn – Q
Glutaminsyre/glutamat – Glu – E
Glycin – Gly – G
Prolin – Pro – P
Serin – Ser – S
Tyrosin – Tyr – Y
== Referanser ==
== Litteratur ==
Madigan, Michael T.; Martinko, John M.; Stahl, David A.; Clark, David P.; Brock, Thomas D. (2012). Brock Biology of Microorganisms (13 utg.). Boston, Mass. Pearson. ISBN 032173551X.
Alberts, Bruce (2014). Essential Cell Biology (4 utg.). New York. Garland Science. ISBN 9780815344551.
Alberts, Bruce; Wilson, John H.; Hunt, Tim (2015). Molecular biology of the cell (6 utg.). New York. Garland Science.
Sadava, David E. (2008). Life : The Science of Biology (8 utg.). Sunderland, Mass. Sinauer Associates.
Klein, David R. (2012). Organic Chemistry. Hoboken, N.J. John Wiley. ISBN 9780471756149.
Bruice, Paula Yurkanis (2010). Essential Organic Chemistry (2 utg.). Boston. Prentice Hall. ISBN 9780321644169.
McMurry, John; McMurry, Susan (2012). Organic Chemistry (8 utg.). Belmont, CA. Brooks/Cole. ISBN 0840054556.
Chang, Raymond (2008). General chemistry : the essential concepts (5 utg.). Boston. McGraw-Hill. ISBN 9780071102261.
Chang, Raymond; Goldsby, Kenneth A. (2014). General chemistry : the essential concepts (7 utg.). New York. McGraw-Hill. ISBN 9781259060427.
Guimmayen, Delos Santos; Khimberly (2017). Nurse chemistry.
== Eksterne lenker ==
Nettside om aminosyrer | En aminosyre er en organisk syre med kjemisk formel NH2-CHR-COOH, der sidegruppen R varierer. Aminosyrer er byggesteiner i proteiner, som består av lange kjeder aminosyrer. | 7,439 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tenerife | 2023-02-04 | Tenerife | ['Kategori:16°V', 'Kategori:28°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tenerife', 'Kategori:Øyer i Spania'] | Tenerife (uttales [teneˈɾife], siste e ikke stum) er den største av de åtte bebodde Kanariøyene og med 2 034 km² er Tenerife Spanias nest største øy. Den tilhører provinsen Santa Cruz de Tenerife og er den mest folkerike øya på Kanariøyene og i Spania, med om lag 900 000 fastboende. De andre større øyene i provinsen er La Gomera, Hierro og La Palma. Næringslivet er basert på turisme og jordbruk.
| Tenerife (uttales [teneˈɾife], siste e ikke stum) er den største av de åtte bebodde Kanariøyene og med 2 034 km² er Tenerife Spanias nest største øy. Den tilhører provinsen Santa Cruz de Tenerife og er den mest folkerike øya på Kanariøyene og i Spania, med om lag 900 000 fastboende. De andre større øyene i provinsen er La Gomera, Hierro og La Palma. Næringslivet er basert på turisme og jordbruk.
== Geografi ==
Øya ligger i Atlanterhavet nærmere 300 kilometer fra den afrikanske nordvestkysten, og er av vulkansk opprinnelse. På Tenerife ligger vulkanen Pico del Teide (3718 moh.), som er Spanias høyeste fjell. Pico del Teide er også verdens tredje største vulkan. Landskapet rundt vulkankjeglen er stedvis preget av fortsatt vulkansk aktivitet.
Klimaet på Tenerife er ganske jevnt året rundt; På nordsiden kan temperaturen være litt lavere enn på sørsiden av øya. Nordsiden får også noe mere nedbør og har et naturlig skogsterreng som er naturreservat. I sør har jordbruket utnyttet at sypressbeltet i overgangen til lavlandet samler og drypper dogg på natten. Dette vannet brukes dels av trærne selv, eller det lages underjordiske vannløp. Vannet blir ledet til egne samledammer hvor det fordeles i rør som et tilskudd til kunstig vanning lenger nede i liene.
== Næringsliv ==
Tenerife besøkes årlig av over 5 millioner turister, øyas næringsliv og infrastruktur er tilpasset dette. De viktigste feriesentrene er Puerto de la Cruz i nord og Los Cristianos og Playa de las Américas i syd. I landbruket produseres bl.a. bananer, poteter, tomater, tidliggrønnsaker, tobakk, sukkerrør og vin. Tenerife er den eneste Kanariøya med to større flyplasser og to store havner, de andre øyene har bare en havn og en flyplass hver. Øya er den i øygruppen som mottar det største antallet passasjerer og turister fra forskjellige steder. Det er også en av de viktigste turistattraksjonene i Spania. Karnevalet på Tenerife er blant de 10 største i verden, men ikke så kjent som en del andre karneval for eksempel i Rio de Janeiro, New Orleans og Venezia.
=== Turistattraksjoner ===
Foruten sol og sjø, har øya en del spesielle attraksjoner, som serpentinveier i samme klasse som Trollstigveien, bare smalere (rundt Masca som ligger i kanten av et krater med sti ned til havet), og verdens største og sannsynligvis eldste drageblodstre. På grunn av høyden, er toppen av vulkanen Teide ofte snøkledt, og i perioder kan man gå på ski i terrenget over ca 1200 moh.
=== Klima ===
=== Jordbruk og fiske ===
Siden turisme dominerer økonomien på Tenerife, er servicesektoren den største, men industri og handel bidrar med 40 prosent av økonomien utenom turismen. Primærnæringene har mistet sin tradisjonelle betydning på øya til industri - og servicesektoren. Landbruket er sentrert på den nordlige delen av øya. Tomater og bananer dyrkes vanligvis på kysten, mens poteter, mais og tobakk dyrkes lengre inn på øya.
== Administrativ inndeling ==
== Galleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Tenerife hos Wikivoyage
Liste over alle plantearter på øya - Flora de Canarias | | befolkning = 894636 | 7,440 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Molotov%E2%80%93Ribbentrop-pakten | 2023-02-04 | Molotov–Ribbentrop-pakten | ['Kategori:Andre verdenskrig', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Internasjonale avtaler', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sovjetunionen under andre verdenskrig', 'Kategori:Tysklands historie (1933–1945)'] | Molotov–Ribbentrop-pakten, også kalt Hitler–Stalin-pakten, egentlig Den tysk-sovjetiske ikke–angrepspakten, var en ikke-angrepspakt mellom Tyskland og Sovjetunionen. Den ble undertegnet i Moskva den 23. august 1939, en uke før utbruddet av andre verdenskrig. Paktens navn viser til de sovjetiske og tyske utenriksministrene, Vjatsjeslav Molotov og Joachim von Ribbentrop, som undertegnet dokumentet. Sammen med den tyske invasjonsplanen "Weiss" mot Polen utarbeidet på Hitler-direktivet av 3.april 1939 dannet den grunnlag for det tyske angrepet på Polen 1.september og for sovjetisk innmarsj i Polen 17.september. Paktens hemmelige tillegg innebar at Tyskland og Sovjetunionen delte Polen, Baltikum og Finland mellom seg i respektive interessesfærer. Tyskland fikk store deler av Polen mens Sovjetunionen tok det daværende østlige Polen. Churchill og Roosevelt aksepterte at Sovjetunionen beholdt det erobrede territoriet etter andre verdenskrig. Ved oppløsningen av Sovjetunionen forble disse områdene del av de nye statene Ukraina og Belarus.Ifølge Sven G. Holtsmark antok Josef Stalin, Sovjetunionens leder, trolig at pakten kunne holde Sovjetunionen utenfor en kommende storkrig i Europa.
| Molotov–Ribbentrop-pakten, også kalt Hitler–Stalin-pakten, egentlig Den tysk-sovjetiske ikke–angrepspakten, var en ikke-angrepspakt mellom Tyskland og Sovjetunionen. Den ble undertegnet i Moskva den 23. august 1939, en uke før utbruddet av andre verdenskrig. Paktens navn viser til de sovjetiske og tyske utenriksministrene, Vjatsjeslav Molotov og Joachim von Ribbentrop, som undertegnet dokumentet. Sammen med den tyske invasjonsplanen "Weiss" mot Polen utarbeidet på Hitler-direktivet av 3.april 1939 dannet den grunnlag for det tyske angrepet på Polen 1.september og for sovjetisk innmarsj i Polen 17.september. Paktens hemmelige tillegg innebar at Tyskland og Sovjetunionen delte Polen, Baltikum og Finland mellom seg i respektive interessesfærer. Tyskland fikk store deler av Polen mens Sovjetunionen tok det daværende østlige Polen. Churchill og Roosevelt aksepterte at Sovjetunionen beholdt det erobrede territoriet etter andre verdenskrig. Ved oppløsningen av Sovjetunionen forble disse områdene del av de nye statene Ukraina og Belarus.Ifølge Sven G. Holtsmark antok Josef Stalin, Sovjetunionens leder, trolig at pakten kunne holde Sovjetunionen utenfor en kommende storkrig i Europa.
== Bakgrunn ==
Ribbentrop ønsket å danne en kontinental blokk, særlig gjennom allianse med Sovjetunionen, for å holde Storbritannia i sjakk. I mai 1939 ble Maksim Litvinov erstattet av Vjatsjeslav Molotov som Sovjetunionens utenrikskommissar. For Hitler var det vanskelig å forhandle med jødiske Litvinov.Sommeren 1939 holdt Stalin i gang sonderinger om militærallianser med både Tyskland og Storbritannia/Frankrike. Sovjetunionen hadde på denne tiden ingen allierte. Storbritannia og Frankrike ga sikkerhetsgarantier til Polen og forhandlet med Sovjetunionen våren og forsommeren 1939. Storbritannia og Frankrike kunne imidlertid ikke akseptere de sovjetiske kravene, som ifølge professor Rolf Hobson kunne ført til kommunistisk kontroll over Øst-Europa. For Hitler var det vesentlig å hindre disse samtalene, eller enda bedre å sikre seg sovjetisk nøytralitet i tilfelle krig med Polen. Ribbentrop var en tidlig pådriver for en hestehandel med Stalin. Forhandlinger om handelsavtale var allerede planlagt og Ernst von Weizsäcker, Ribbentrops statssekretær, sonderte med den sovjetisk legasjonen i Berlin. På grunn av sovjetisk motvilje stanset forhandlingen midtsommers, men ble tatt opp igjen i slutten av juli.
== Forhandling ==
Ribbentrop fremholdt 2. august, overfor den sovjetiske chargé d'affaires i Berlin, muligheten for en allianse. Ribbentrop forsøkte å få til forhandlinger direkte med Molotov. Molotov var på sin side bekymret for tysk støtte til Japan, som på den tiden fortsatt var i strid med sovjetiske styrker. Britiske og franske militærdelegasjoner skulle til Moskva 11. august for å fortsette samtalene. Hitler sendte 20. august et telegram til Stalin, hvor han ba Stalin om å motta Ribbentrop 22. eller senest 23. august. På forhånd fikk Hitler tilsendt Molotovs utkast til avtale. I avtalen tok Molotov forbehold om at det måtte utarbeides en særskilt protokoll, der det konkret ble beskrevet hvordan Øst-Europa skulle deles opp i tyske og sovjetiske sfærer. Ribbentrop fikk vide fullmakter til å fullføre hestehandelen da han reiste til Moskva 23. august. Ribbentrop, Stalin og Molotov diskuterte flere sider av verdenssituasjonen inkludert Japan, Italia, Tyrkia, Storbritannia og Frankrike samt antikominternpakten. For Ribbentrop var antikominternpakten, som han selv sto bak og med brodd mot Moskva, et vanskelig punkt. Hitler hadde det travelt med å få til en avtale med Stalin for å kunne invadere Polen før høstregnet begynte (26. august var opprinnelig planlagt dato for angrepet), Hitler var derfor villig til å strekke seg langt. Molotov var hovedmannen bak pakten på sovjetisk side.Ribbentrop innledet forhandlinger om en handelsavtale med Sovjetunionen. Senere i august 1939 fortsatte Ribbentrop forhandlingene og undertegnet den tysk-sovjetiske ikke-angrepspakten, også kalt Molotov–Ribbentrop-pakten. I Sovjetunionen hadde det tidligere på sommeren 1939 vært misnøye med at forhandlingene skjedde via underordnete diplomater. Hitler bestemte derfor den 14. august at Ribbentrop personlig skulle sluttføre forhandlingene med Molotov og Stalin. Fra 18. august var Ribbentrop i beredskap for å reise med fly til Moskva. Hitler hadde i utgangspunktet planlagt invasjon av Polen 26. august og avtalen med Moskva måtte være på plass før. Stalin oppfattet trolig Hitlers hastverk. Den hemmelige delen av avtalen omhandlet delingen av Polen og Baltikum. Hitler ønsket å trekke demarkasjonslinjen midt i Latvia langs elven Daugava. Stalin ønsket å få kontroll over de gamle russiske flåtehavnene Liepaja og Ventspils, og foreslo Litauens nordgrense som skillelinje mellom Tysklands og Sovjetunionens interessesfære. Områdene øst for Curzon-linjen kalles Kresy eller Kresy Wschodnie på polsk, og hadde like store andel minoriteter som etnisk polske. Ribbentrop kontaktet Hitler mens forhandlingene i Moskva pågikk og fikk straks ja til å oppgi Kurzeme og Zemgale. Den hemmelige delen omfattet videre delingen av Polen i sovjetisk og tysk del (langs elvene Pissa, Nemunas, Wisła og San), samt sovjetisk kontroll over Bessarabia, Estland, Latvia og Finland som sovjetisk interessesfærer. Den hemmelig delen var basert på et sovjetisk utkast av 19. august.Pakten var en stor overraskelse for opposisjonen i Tyskland inkludert general Ludwig Beck som hadde gått av i forbindelse med Tsjekkoslovakia i 1938. Beck og general Franz Halder fryktet at pakten ville åpne opp for sovjetisk ekspansjon til Baltikum og Østersjø-området. Denne bekymringen var utbredt også i utenriksdepartementet.
== Innhold ==
Pakten omfattet en hemmelig tilleggsprotokoll om deling av Sentral- og Øst-Europa i innflytelsessfærer for de to partene. Blant annet ble det avtalt at Estland og Latvia skulle tilfalle Sovjetunionen, mens Litauen skulle tilfalle Tyskland. Det daværende Polen ble forutsatt delt mellom landene etter en grense som fulgte elvene San, Wisła og Narew; Tyskland skulle overta de vestlige områdene, som i hovedtrekk hadde vært tyske eller østerrikske før første verdenskrig, og Sovjetunionen de østlige områdene som tidligere hadde tilhørt Russland. Grensen fulgte i hovedsak Curzon-linjen fra 1919.
Ikke-angrepspakten ga hver av partene «rett» til å angripe Polen og ta kontroll over sine respektive interessesfærer.
=== Vareleveranse ===
William L. Shirer skrev i dagboken sin 3. januar 1940 at han hadde skaffet seg rede på hva Russland etter avtalen hadde lovet å levere Tyskland i løpet av 1940:
En million tonn korn og dyrefõr.
500 000 tonn oljefrø
500 000 tonn sojabønner.
900 000 tonn olje.
15 000 tonn bomull, dvs. mer enn Russland hadde eksportert til hele verden i 1939.
For 3 millioner gullmark lær og skinn.Men snart kunne reisende fra Praha fortelle Shirer at de tsjekkiske produsentene av smør, mel og andre varer, forsynte varene med påskriften «Fremstilt i Russland» etter ordre fra Berlin, slik at tyskerne skulle tro at det alt kom hjelp fra Sovjetrussland.
== Virkninger ==
Umiddelbart etter at pakten ble inngått var Tyskland klar til å gå til angrep på Polen. Det skulle skje den 26. august, men kontraordre ble gitt aftenen før. Tyskland iverksatte angrep på Polen noen dager senere, den 1. september; og rykket raskt østover til tross for kraftig polsk motstand. Etter inngåelsen av pakten sendte den tyske regjeringen stadige oppfordringer til Moskva med ønske om sovjetisk styrkekonsentrasjon langs Polens østgrense. 17. september angrep også Sovjetunionen østfra, og i en tofrontskrig var det intet håp om at Polen kunne stå imot. Det tok tyskerne en måned å okkupere sin del av Polen. Hovedstaden Warszawa kapitulerte 28. september, og 6. oktober var de siste lommene av polsk motstand eliminert. Den polske regjering kapitulerte aldri, men klarte å flykte 17. september via Romania til eksil i Storbritannia.Etter Polens militære nederlag annekterte Sovjetunionen i henhold til tilleggsavtalen alt land øst for Curzonlinjen og dessuten Białystok og det østlige Galicia.
== Utvikling etter oppdelingen av Polen ==
Begge parter var oppriktige i sin forpliktelse til avtalen, og forholdet mellom landene var i tiden like etter svært godt. Mange konferanser og seremonier ble holdt sammen, og landene var de facto allierte. Stalin skal t.o.m ha uttalt: «Sovjetunionen vil ikke tillate at Tyskland blir kvalt».
Julen 1939 sendte Hitler telegram til Stalin: «De beste ønsker for Deres personlige velbefinnende, samt for en lykkelig fremtid for folket i den vennligsinnede Sovjetunionen.» Stalin svarte: «Vennskapet mellom Tyskland og Sovjetunionen, bekreftet i blod, har all mulig grunn til å forbli evig og fast.»Avtalen og tilliten begynte snart å svekkes, da status quo ble brutt av spesielt to hendelser:
Vinterkrigen (Sovjetunionens angrep på Finland) i 1939-40 viste hvor dårlig det stod til militært med Sovjetunionen. Hitler begynte etter dette å igjen vurdere å angripe Sovjetunionen.
Tysklands suksess i slaget om Frankrike våren 1940. Stalin hadde regnet med Tyskland ville forbli kun i Sentral-Europa (som avtalen ga til dem), og ville måtte kjempe lenge mot vestmaktene. I stedet hadde Hitler erobret store deler av Vest-Europa (Benelux-landene og Frankrike) og hadde kontroll over store deler av Nord-Europa (Danmark og Norge, sterkt diplomatisk press på Sverige) allerede i juni 1940. Hitler hadde nå hele Vestfronten fri, siden de allierte styrkene var isolert på den andre siden av Den engelske kanal.Stalin la nå mer vinn på å stå på god fot med Hitler, økte råvareforsyningene og hjalp tyskerne ytterligere militært. Men forholdet ble stadig dårligere, og pakten ble brutt i juni 1941 da Tyskland angrep Sovjetunionen i operasjon Barbarossa. Stalin skal ha blitt sjokkert, siden han trodde dette aldri ville skje. Han hadde sett for seg et oppgjør mellom de kapitalistiske statene. Sovjetunionen allierte seg da med statene som var i krig med Tyskland.
Østfronten ble så den største krigsskueplassen i historien, og er kjent for sine grusomheter og massive ødeleggelser, utført av begge de stridende partene.
== Sovjetisk hemmelighold ==
De sovjetiske myndighetene medga ikke offisielt før i 1989 at Sovjetunionen hadde inngått en slik avtale med Tyskland allerede før krigen begynte. Da dannet 2 millioner estere, latviere og litauere en over 600 km ubrutt menneskelenke på 50-årsmarkeringen, kalt den baltiske vei, i protest mot den russiske okkupasjonen av landet deres. I 2004, på 15-årsdagen for denne menneskelenken, uttalte Litauens parlamentsleder, Arturas Paulauskas, at dette var generalprøven for de baltiske lands frigjøring fra Sovjetunionen. Av de tre landene var Litauen det første til å erklære seg uavhengig litt over seks måneder senere.
== Referanser ==
== Kilder ==
David Fisher, Anthony Read: (1999). The Deadly Embrace: Hitler, Stalin, and the Nazi–Soviet Pact 1939–1941. W. W. Norton & Company.
Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
Izidors Vizulis: (1990). The Molotov–Ribbentrop Pact of 1939: The Baltic Case. Praeger Publishers. ISBN 0-275-93456-X
Richard M. Watt: (1979). Bitter Glory: Poland & Its Fate 1918–1939. Simon & Schuster, NY. ISBN 0-7818-0673-9
== Eksterne lenker ==
(en) Molotov-Ribbentrop Pact – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Molotov-Ribbentrop Pact – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
«Pakten mellan Stalin och Hitler 1939», fra Populär Historia (svensk)
Paktens innhold, fra Fordham University (engelsk)
International Conference and booklet on the Molotov–Ribbentrop Pact (engelsk) | Molotov–Ribbentrop-pakten, også kalt Hitler–Stalin-pakten, egentlig Den tysk-sovjetiske ikke–angrepspakten, var en ikke-angrepspakt mellom Tyskland og Sovjetunionen. History, Facts, & Significance|besøksdato=2020-02-12|språk=en|verk=Encyclopedia Britannica}} Den ble undertegnet i Moskva den 23. | 7,441 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Traktat | 2023-02-04 | Traktat | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Folkerett'] | «Konvensjon» omdirigeres hit. Konvensjon kan også bety sedvane
Traktat er en folkerettslig bindende avtale mellom to eller flere stater. Andre navn for en traktat er konvensjon, overenskomst, avtale, charter, pakt og protokoll.
De fleste traktater er skrevet ned og overvåket av et omfattende system av internasjonale rett, kodifisert i Wien-konvensjonen om traktatretten som omfatter regler for å opprette og tolke en traktat, samt regler for deltakere. Artikkel 2 a i Wienkonvensjonen av 1969 konstaterer at en traktat er en internasjonal nedskrevet avtale mellom stater og er stadfestet i internasjonale rett. Norge er – særlig på grunn av reglene om legitimasjon som anses av Norge å kunne være i strid med Grunnloven § 26 – ikke part til traktaten, men store deler av den anses likevel for kun å gi uttrykk for folkerettslig sedvanerett.Traktater er basis for de fleste system som omfatter menneskerettigheter. Traktater er uttrykk for hva stater har bundet seg til juridisk.
En traktat kan være bilateral (mellom to stater) eller multilateral (mellom flere stater). Men det er også mulig for en bilateral traktat å omfatter mer enn to stater: Eksempelvis kan man se på den bilaterale traktaten mellom Sveits og EU som ble opprettet etter at Sveits forkastet EØS-avtalen. Selv om avtalen mellom Sveits og EU omfatter flere stater, er de likevel bilaterale; traktaten fastsetter rettigheter og forpliktelser mellom Sveits og medlemslandende i EU, ikke rettigheter og forpliktelser mellom EU og medlemsstatene.
Traktater kan bli utvidet, oftest ved bruk av protokoller. Protokoller er traktater som omhandler et spesifikt tema og kan bli lagt i tillegg til en mer generell traktat. Stater som har ratifisert den tidligere traktaten, er ikke forpliktet til å binde seg til protokollen, som ofte kalles tilleggsprotokoll, særlig i tilfeller hvor stater bundet til den første traktaten ikke støtter protokollen. Eksempler på slike protokoller er [the abolition of the death penalty and the protocol on economic, social and cultural rights] som supplerer [the Inter-american Convention on Human Rights (1969)] og de to protokollene til FNs barnekonvensjon.
Før en traktat er juridisk bindende for en stat, må staten signere og ratifisere avtalen. Etter ratifisering er staten bundet moralsk, politisk og juridisk til traktaten og må deretter utføre eventuelle nødvendige handlinger for å oppfylle betingelseme for deltakelsen i traktaten. I noen tilfeller er ikke traktaten juridisk bindende etter ratifisering. En traktat fastsetter selv når den skal tre i kraft: noen traktater krever at et bestemt antall stater skal ha ratifisert før den trer i kraft.
Etter at en traktat har trådt i kraft, kan nye stater delta i avtalen ved å ratifisere traktaten; dette blir ofte kalt tiltredelse.
Hvis en stat senere vil ut av en traktat, kan man i de fleste tilfeller det. Men når det gjelder menneskerettighetskonvensjoner er det ikke teknisk mulig å senere trekke seg fra en avtale etter ratifisering. Dette kommer av at de grunnleggende menneskerettighetene krever at en state skal øke, ikke minske, beskyttelsen av innbyggerne i sin stat.
| «Konvensjon» omdirigeres hit. Konvensjon kan også bety sedvane
Traktat er en folkerettslig bindende avtale mellom to eller flere stater. Andre navn for en traktat er konvensjon, overenskomst, avtale, charter, pakt og protokoll.
De fleste traktater er skrevet ned og overvåket av et omfattende system av internasjonale rett, kodifisert i Wien-konvensjonen om traktatretten som omfatter regler for å opprette og tolke en traktat, samt regler for deltakere. Artikkel 2 a i Wienkonvensjonen av 1969 konstaterer at en traktat er en internasjonal nedskrevet avtale mellom stater og er stadfestet i internasjonale rett. Norge er – særlig på grunn av reglene om legitimasjon som anses av Norge å kunne være i strid med Grunnloven § 26 – ikke part til traktaten, men store deler av den anses likevel for kun å gi uttrykk for folkerettslig sedvanerett.Traktater er basis for de fleste system som omfatter menneskerettigheter. Traktater er uttrykk for hva stater har bundet seg til juridisk.
En traktat kan være bilateral (mellom to stater) eller multilateral (mellom flere stater). Men det er også mulig for en bilateral traktat å omfatter mer enn to stater: Eksempelvis kan man se på den bilaterale traktaten mellom Sveits og EU som ble opprettet etter at Sveits forkastet EØS-avtalen. Selv om avtalen mellom Sveits og EU omfatter flere stater, er de likevel bilaterale; traktaten fastsetter rettigheter og forpliktelser mellom Sveits og medlemslandende i EU, ikke rettigheter og forpliktelser mellom EU og medlemsstatene.
Traktater kan bli utvidet, oftest ved bruk av protokoller. Protokoller er traktater som omhandler et spesifikt tema og kan bli lagt i tillegg til en mer generell traktat. Stater som har ratifisert den tidligere traktaten, er ikke forpliktet til å binde seg til protokollen, som ofte kalles tilleggsprotokoll, særlig i tilfeller hvor stater bundet til den første traktaten ikke støtter protokollen. Eksempler på slike protokoller er [the abolition of the death penalty and the protocol on economic, social and cultural rights] som supplerer [the Inter-american Convention on Human Rights (1969)] og de to protokollene til FNs barnekonvensjon.
Før en traktat er juridisk bindende for en stat, må staten signere og ratifisere avtalen. Etter ratifisering er staten bundet moralsk, politisk og juridisk til traktaten og må deretter utføre eventuelle nødvendige handlinger for å oppfylle betingelseme for deltakelsen i traktaten. I noen tilfeller er ikke traktaten juridisk bindende etter ratifisering. En traktat fastsetter selv når den skal tre i kraft: noen traktater krever at et bestemt antall stater skal ha ratifisert før den trer i kraft.
Etter at en traktat har trådt i kraft, kan nye stater delta i avtalen ved å ratifisere traktaten; dette blir ofte kalt tiltredelse.
Hvis en stat senere vil ut av en traktat, kan man i de fleste tilfeller det. Men når det gjelder menneskerettighetskonvensjoner er det ikke teknisk mulig å senere trekke seg fra en avtale etter ratifisering. Dette kommer av at de grunnleggende menneskerettighetene krever at en state skal øke, ikke minske, beskyttelsen av innbyggerne i sin stat.
== Referanser == | Traktat er en folkerettslig bindende avtale mellom to eller flere stater. Andre navn for en traktat er konvensjon, overenskomst, avtale, charter, pakt og protokoll. | 7,442 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Land_(andre_betydninger) | 2023-02-04 | Land (andre betydninger) | ['Kategori:Pekere'] | Land har flere betydninger:
Land (Innlandet), et distrikt i Innlandet og en tidligere herredskommune i tidligere Kristians amt (Oppland fylke).
Territorium, landområde
Jord (i motsetning til sjø eller hav)
Uavhengig stat
Delstat
Nasjon
Rike | Land har flere betydninger:
Land (Innlandet), et distrikt i Innlandet og en tidligere herredskommune i tidligere Kristians amt (Oppland fylke).
Territorium, landområde
Jord (i motsetning til sjø eller hav)
Uavhengig stat
Delstat
Nasjon
Rike | Land har flere betydninger: | 7,443 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Niue | 2023-02-04 | Niue | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Assosierte stater', 'Kategori:Mikrostater', 'Kategori:Niue', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1974', 'Kategori:Øyer i Oseania', 'Kategori:Øyer i Stillehavet'] | Niue er ei øy i det sørlige Stillehavet. Den er en assosiert stat fritt tilknyttet New Zealand og en del av Kongeriket New Zealand. Beregnet folkemengde for 2018 var 1 520.Niue ligger 2 400 km nordøst for Auckland og 3 900 km nordøst for Sydney i et triangel mellom Tonga, Samoa og Cookøyene. Landet dekker en flate på 259 km². Øya omtales også som «Polynesias klippe».
| Niue er ei øy i det sørlige Stillehavet. Den er en assosiert stat fritt tilknyttet New Zealand og en del av Kongeriket New Zealand. Beregnet folkemengde for 2018 var 1 520.Niue ligger 2 400 km nordøst for Auckland og 3 900 km nordøst for Sydney i et triangel mellom Tonga, Samoa og Cookøyene. Landet dekker en flate på 259 km². Øya omtales også som «Polynesias klippe».
== Geografi ==
Niue er ei øy med tropisk klima. Øya befinner seg i det sørlige Stillehavet, øst for Tonga. Den er verdens største korallatoll over vann. Terrenget består av bratte kalksteinsklipper langs kysten, med ett sentralt platå. Det meste av regnet som faller her kommer mellom november og april.
== Befolkning ==
Folkemengden lå fra 1900 og til midten av 1930-tallet på mellom 3 800 og 4 000. Folketallet økte så inntil det i 1966 nådde 5 194, det høyeste innbyggertallet som er registrert på øya. Deretter har folketallet sunket som følge av utvandring. Mellom 1971 og 1974 gikk folketallet ned med 1 000 personer.Siden 2006 har utvandringen ligget på i gjennomsnitt 43 personer hvert år. Det er i hovedsak yngre som utvandrer og Niue har derfor en befolkning med høy gjennomsnittsalder, 32,8 år i 2011. Forventet levealder ved fødselen er 75,2 år for kvinner og 72,5 år for menn. Folketellingen i 2011 viste en folkemengde på 1 611.
=== Landsbyer ===
I alt 39,7 % av befolkningen bor i to landsbyer som utgjør hovedstaden Alofi. Alofi sør hadde 424 innbyggere, mens Alofi nord hadde 215. Andre større landsbyer er Tamakautoga med 157 innbyggere, Avatele med 139, Hakupu med 129, Tuapa med 97 og Mutalau med 94 innbyggere i 2011.
=== Etnisitet ===
Ved folketellingen i 2011 hadde 66,5 % av folket niuisk bakgrunn, mens 13,4 hadde delvis niuisk bakgrunn. Av de 20,1 % med annen bakgrunn utgjorde personer fra andre stillehavsland, i hovedsak personer fra Tonga, Fiji, Tuvalu og Samoa, 8 % av folketallet. De resterende 12 % hadde europeisk eller asiatisk bakgrunn.
=== Religion ===
Folket er for det meste kristne. Ekalesia Kerisiano Niue er det største kirkesamfunnet. 67 % av befolkningen tilhørte i 2011 denne kirken. 10 % tilhørte Den katolske kirke og 10 % Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige.
== Historie ==
Hovedartikkel: Niues historie
Europeerne begynte først å involvere seg i Niue i 1774 da Kaptein James Cook så (de ble nektet landgang) det han kalte Savage Island.
Den neste store ankomsten var London Missionary Society i 1846. Niue var en kort stund et britisk protektorat, inntil britenes interesser ble overført til New Zealand i 1901 da disse annekterte øya. Uavhengighet i form av indre selvstyre ble gitt av New Zealands parlament i 1974 i form av Niues grunnlov.
I januar 2004 ble øya truffet av syklonen Heta, som drepte to mennesker og gjorde omfattende skade på hele øya. Skadene beløp seg til 37,7 millioner nyzealandske dollar, tilsvarende tre ganger landets bruttonasjonalprodukt. Hovedstaden Alofi ble særlig hardt rammet. Offentlige kontorer, forretningsbygninger og bolighus ble ødelagt, sammen med infrastruktur. 200 innbyggere ble fordrevet fra sine hjem.
== Politikk og administrasjon ==
Niue ble i 1974 en assosiert stat tilknyttet New Zealand. Sammen med New Zealand og Cookøyene er Niue en del av kongeriket New Zealand. New Zealands konge er statsoverhode.Innbyggerne har nyzealandsk statsborgerskap og kan fritt bosette seg i New Zealand.Det politiske systemet defineres av grunnloven fra 1974. Grunnloven legger opp til en tredeling av statsmakten i utøvende, lovgivende og dømmende makt.
=== Regjeringen ===
Regjeringen består av en førsteminister og tre statsråder. Førsteministeren og regjeringsmedlemmene må være valgt til Niues forsamling. Førsteministeren velges av et flertall i forsamlingen. Regjeringsmedlemmene utnevnes av forsamlingspresidenten, etter forslag fra førsteministeren. Forsamlingen kan kaste førsteministeren ved mistillitsvotum. Fire forsamlingsmedlemmer kan kreve at det holdes mistillitsvotum. Regjeringen er kollektivt ansvarlig overfor forsamlingen.Regjeringssekretæren har møte- og talerett i regjeringsmøtene, men har ikke stemmerett.
=== Niues forsamling ===
Niues forsamling (niuisk: Niue Fono Ekepule) er landets folkevalgte, lovgivende forsamling. Den består av en forsamlingspresident og 20 medlemmer. 14 medlemmer velges fra valgkretser som utgjøres av landsbyene. Fordi landsbyene varierer i innbyggertall og noen av dem er små, velges de resterende seks forsamlingsmedlemmene en felles valgkrets for hele øya.Forsamlingspresidenten velges separat og alle som er valgbare til forsamlingen kan stille til valgt til denne posten. Forsamlingspresidenten har ikke stemmerett i forsamlingen, men må sanksjonere lovvedtak for at lover skal bli gyldige.Bortsett fra Niue People's Action Party, dannet i 1990 og omdøpt til Niue Action Party i 1993, har Niue ikke politiske partier. Partiet var ledet av Sani Lakatani, førsteminister fra 1999 til 2002. Etter at Lakatani gikk av fra statsministerposten forsvant partiet. Kandidater stiller til forsamlingsvalg som uavhengige. Det er helst eldre landsbyledere som velges til forsamlingsmedlemmer.
=== Domstolene ===
Domstolsvesenet består av Court of Appeal, som er høyeste instans, og High Court.
High Court med avdelinger for sivile saker, straffesaker og eiendomssaker. Justitiarius og øvrige dommere utnevnes av generalguvernøren etter forslag fra regjeringen. Dommerne hentes fra New Zealand.
=== Forvaltningen ===
Forvaltningen ledes av en regjeringssekretær.Niue Public Service Commission holdt opprinnelig til i Wellington i New Zealand, men har flyttet til Alofi og medlemmene utnevnes av Niues regjering.
=== Forsvars- og utenrikspolitikk ===
New Zealand har ansvar for militært forsvar av landet. Dette ansvaret blir kun iverksatt etter forespørsel fra Niues regjering. New Zealand er ellers uten kontroll over Niue. Niue har ingen stående militær styrke.
Niue har gradvis tatt større hånd om utenrikspolitikken. Landet har diplomatiske forbindelser med flere andre stater.
I 1988 erklærte New Zealand at landet for framtiden ikke ville inngå internasjonale avtaler med virkning for Niue. FNs sekretariat har siden 1994 anerkjent at Niue selv kan inngå internasjonale avtaler. Niue har undertegnet Havrettskonvensjonen, Cotonou-avtalen og Kjemivåpenkonvensjonen. Landet er medlem av noen internasjonale organisasjoner, blant annet FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon (UNESCO), Verdens helseorganisasjon (WHO) og FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO), samt regionale organisasjoner som Pacific Community og Pacific Islands Forum.Niue sender en høykommissær til New Zealand, som for sin del er representert i Niue med en høykommisjon i Alofi. I 2007 inngikk Niue diplomatiske forbindelser med Kina. Diplomatiske forbindelser med India og Singapore ble etablert i 2012. Det er også diplomatiske forbindelser med Cookøyene.
=== Forholdet til Norge ===
Niue og Norge undertegnet i september 2013 en avtale om utveksling av opplysninger i skattesaker.
== Økonomi og næringsliv ==
=== Skatteparadis 1994–2006 ===
I 1994 ble det vedtatt lovgiving som skulle gjøre det mulig for Niue å etablere seg som internasjonalt offshore finanssenter. Det ble etablert ved hjelp av en utenlandsk partner, det panamanske advokatfirmaet Mossack Fonseca, som fikk 20 års monopol på registrering av internasjonale selskaper. Niue kopierte Cookøyenes lovgivning på feltet. Avgiften for å registrere et utenlandsfirma var 150 dollar. Registreringsdokumentene kunne også utferdiges med kinesiske tegn, eller ved bruk av arabisk eller kyrillisk alfabet. Et annet selskap fikk i 1997 rettighetene til registrering av banker. Fem banklisenser ble utstedt.Utviklingen førte til kritikk fra utlandet. Niue ble i 1998 kritisert ved en høring i Representantenes hus i USA, spesielt muligheten for å etablere banker. Det var bekymring for at disse kunne benyttes til hvitvasking av penger fra russiske og kinesiske kriminelle. USAs utenriksdepartement kritiserte i 1999 Niue for å gjøre lite for å bekjempe hvitvasking. I 2001 kom det anklager i USAs senat om hvitvasking av narkotikapenger og svindel og samme år sluttet de amerikanske bankene JPMorgan Chase og Bank of New York å gjøre forretninger med Niue. Kritikken ble fulgt opp internasjonalt i 2000. Financial Stability Forum (FSF) vurderte Niue som å tilhøre gruppen av offshore finanssentre med så dårlig kvalitet at det kunne true det internasjonale finanssystemet. Niue havnet på svartelistene til Financial Action Task Force (FATF) og Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD).På grunn av det internasjonale presset, og etter regjeringsskifte, ble ordningene avviklet. Virksomheten hadde da også vist seg å gi lavere inntekter til staten enn forventet. I 2002 ble det slutt på registrering av banker. Dermed ble landet strøket fra FATFs svarteliste. I 2002 forpliktet Niue seg også til internasjonale standarder for åpenhet og utveksling av informasjon i skattesaker. I august 2004 bestemte regjeringen seg for å avvikle hele sektoren i 2006. Rundt 10 000 internasjonale selskaper ble dermed oppløst. Niue har inngått avtaler med flere land om deling av opplysninger i skattesaker.En OECD-rapport fra mars 2016 vurderte det slik at landet ikke hadde noe internasjonalt offshore finanssenter og at det heller ikke hadde kapasitet til å etablere noe slikt.
== Utdanning ==
Skolevesenet ble mellom 1950- og 1970-tallet utbygd med grunnskoler i landsbyene. På grunn av synkende elevtall og antall lærere, ble de åtte grunnskolene i 1989 slått sammen og samlet i en felles grunnskole. Undervisningen skjer på niuisk og engelsk. Grunnskolen følger nyzealandske læreplaner.Øya har én offentlig videregående skole. Også den følger nyzealandske læreplaner, slik at elevene kan kvalifisere seg for videre studier i New Zealand. I 2010 hadde den videregående skolen et elevtall på 175.University of the South Pacific har et senter på Niue og legger til rette for fjernundervisning. Det private St. Clements University ble etablert i 2005. En del studerer videre i New Zealand, Fiji og andre land i regionen. Regjeringen gir stipend for studier i utlandet.
== Samferdsel ==
Niue internasjonale lufthavn sør for Alofi har en ukentlig rute til Auckland i New Zealand.
Rederiet Matson South Pacific seiler med gods til Niue fra New Zealand.
== Se også ==
Liste over byer på Niue
== Referanser ==
== Kilder ==
OECD: Global Forum on Transparency and Exchange of Information for Tax Purposes Peer Reviews: Niue 2016: Phase 2: Implementation of the Standard in Practice, OECD Publishing, 2016
Sharman, J.C: «South Pacific tax havens: From leaders in the race to the bottom to laggards in the race to the top?», Accounting Forum, bind 29, nr. 3, 2005, s. 311-323. doi:10.1016/j.accfor.2005.03.006
Takelesi, Hima: «Niue», i Stephen Levine (red.): Pacific Ways. Government and Politics in the Pacific Islands, Wellington: Victoria University Press, 2009, s. 151–160
van Fossen, Anthony B.: «Money Laundering, Global Financial Instability, and Tax Havens in the Pacific Islands», The Contemporary Pacific, bind 15, nr. 2, 2003, s. 237-275
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Niue – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Niue i FN-sambandets nettsted Globalis.noRegister article which mentions the impact of the cyclone | Niue er ei øy i det sørlige Stillehavet. Den er en assosiert stat fritt tilknyttet New Zealand og en del av Kongeriket New Zealand. | 7,444 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skjerm_(monitor) | 2023-02-04 | Skjerm (monitor) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Datastubber', 'Kategori:Elektronikk', 'Kategori:Elektrostubber', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2022-07', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-07', 'Kategori:Viktige stubber'] | En skjerm eller også dataskjerm er et apparat som fremstiller visuell informasjon på en flate. Informasjonen overføres til skjermen i form av elektroniske signaler. Eksempler på slike skjermer er fjernsyns- og dataskjermer. Det finnes elektroniske skjermer i en mengde forskjellige størrelser og teknologiske konstruksjoner, alt fra bilderør med skjermer av glass til LCD-skjermer beregnet for digitale TV-signaler, monokrome radarskjermer, små displayer på mobiltelefoner og lommeregnere og projektorer som viser informasjonen på et lerret.
En skjerms størrelse kan oppgis presist med areal og høyde-bredde-forholdet, men blir ofte forenklet beskrevet ved hjelp av skjermdiagonalen. Skjermdiagonalen måles fra mellom to diagonale hjørner, og oppgis vanligvis i tommer. CRT-skjermer og TV-er har tradisjonelt sett blitt oppgitt i nominelle klasser, det vil si at den oppgitte størrelsen er noe større enn det adersserbare rasteret på skjermen. CRT-dataskjermer er vanligvis rundt 1" mindre enn størrelsesklassen. Nøyaktige dimensjoner på bilderør, samt synlig diagonalt område, finnes alltid i databladet til monitoren, som ofte finnes på nett. Grunnen til at det er vanlig å oppgi diagonalstørrelse slik, er fordi størrelsen på gamle sort/hvitt-bilderør ble oppgitt fra kant til kant på det runde bilderøret, mens selve fjernsynsprodusenten bygget apparatet med en ramme rundt bilderøret for å holde det på plass. En sideeffekt av dette var at denne rektangulære rammen gjorde at man fikk utnyttet en mindre del av fosforen og rasteret på bilderøret.
En fargeskjerm danner farger ved å blande de tre grunnfargene rød, grønn og blå.
| En skjerm eller også dataskjerm er et apparat som fremstiller visuell informasjon på en flate. Informasjonen overføres til skjermen i form av elektroniske signaler. Eksempler på slike skjermer er fjernsyns- og dataskjermer. Det finnes elektroniske skjermer i en mengde forskjellige størrelser og teknologiske konstruksjoner, alt fra bilderør med skjermer av glass til LCD-skjermer beregnet for digitale TV-signaler, monokrome radarskjermer, små displayer på mobiltelefoner og lommeregnere og projektorer som viser informasjonen på et lerret.
En skjerms størrelse kan oppgis presist med areal og høyde-bredde-forholdet, men blir ofte forenklet beskrevet ved hjelp av skjermdiagonalen. Skjermdiagonalen måles fra mellom to diagonale hjørner, og oppgis vanligvis i tommer. CRT-skjermer og TV-er har tradisjonelt sett blitt oppgitt i nominelle klasser, det vil si at den oppgitte størrelsen er noe større enn det adersserbare rasteret på skjermen. CRT-dataskjermer er vanligvis rundt 1" mindre enn størrelsesklassen. Nøyaktige dimensjoner på bilderør, samt synlig diagonalt område, finnes alltid i databladet til monitoren, som ofte finnes på nett. Grunnen til at det er vanlig å oppgi diagonalstørrelse slik, er fordi størrelsen på gamle sort/hvitt-bilderør ble oppgitt fra kant til kant på det runde bilderøret, mens selve fjernsynsprodusenten bygget apparatet med en ramme rundt bilderøret for å holde det på plass. En sideeffekt av dette var at denne rektangulære rammen gjorde at man fikk utnyttet en mindre del av fosforen og rasteret på bilderøret.
En fargeskjerm danner farger ved å blande de tre grunnfargene rød, grønn og blå.
== Skjerm til datamaskin ==
Når man snakker om skjermer til datamaskiner, bruker man av og til det engelske ordet monitor, da det historisk har vært stor forskjell på skjermer for fjernsyn og skjermer til datamaskiner. Den viktigste forskjellen på et fjernsynsapparat og en monitor er at fjernsynsapparatet har inngang for antennekabel.
Noen vanlige oppløsninger er:
320*128
320*240
640*360
640*480
800*600
1024*576
1024*768
1280*1024
1280*720 (720p)
1600*1200
1920*1080 (1080p, full HD)
1920*1200
2560*1440
3840*2160 (UHD)
4096*2160 (4K)For å vise den informasjon som går fra datamaskinen til skjermen, går dataene gjennem et grafikkort som behandler disse data og sender dem til skjermen på en måte den kan forstå/omsette til bilder. Disse signalene sendes til skjermen via et analogt eller digitalt grensesnitt. Videosignaler med høyere oppløsning setter høyere krav til båndbredde, spesielt i digitale systemer med begrenset bitdybde.
Noen skjermer har en skjermsparefunksjon som gjør at skjermen blir helt mørk etter en tid, og bilde kommer opp på skjermen igjen når man får et signal. På denne måten brenner ikke bildet seg fast. VESA-standarden støtter flere typer skjermsparing. En av de består av å skru av defleksjon og høyspent i bilderøret, men fortsatt holde varmeelementet til bilderørskatodene påslått, for å kunne gjenoppta bruk av skjermen kjapt. Denne funksjonen var aldri støttet av skjermkort eller Windows, så denne strømsparingsmetoden ble svært sjeldent brukt.
== Skjermtyper ==
Katodestrålerør (CRT)
LCD og LED-belyst LCD (Engelsk: Liquid Crystal Display)
Plasmaskjerm
Projektor (CRT-projektor, DLP, LCD, d-ILA)
Laser-monitor, laser-skjerm
OLED-skjerm
== Se også ==
VESA-feste, festestandard for stativ og oppheng til skjermer
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Computer displays – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Computer display – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | En skjerm er en gjenstand eller innretning som har en flate som beskytter, dekker eller viser noe. Begrepet skjerm kan vise til | 7,445 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Python | 2023-02-04 | Python | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kryssplattform programvare', 'Kategori:Programmeringsspråk', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Se også: Pyton.Python er et programmeringsspråk startet på av Guido van Rossum i 1989. Van Rossum valgte navnet «Python» fordi han var i et lekent humør da han skulle finne på navn, og fordi han er fan av Monty Python,Python var opprinnelig et skriptspråk for det distribuerte operativsystemet Amoeba 809 for å lage systemendringer. Perl, Ruby, Tcl, Scheme og tildels Java blir ofte sett på som alternativer til Python. Mange ser på Python som en nyere, men strengere og en mer striglet versjon av Perl. Python er utviklet som et fri programvare-prosjekt.
Python har en lettlest og klar syntaks. I motsetning til andre populære programmeringsspråk deles kodeblokker i Python opp etter innrykk. Ikke etter spesialtegn som { og } eller BEGIN og END som i de andre. Uansett språk er det skikk og bruk å benytte innrykk i kode, på det viset kan spesialtegn for å markere begynnelse og slutt anses som unødvendige, så isteden er innrykksreglene gjort påkrevet i Python, ikke valgfrie. Dette er trekk ved språket som mange mener gjør det raskere å skrive og lese programmer.
Fra ca. 2016 var Python oftest å finne blant de fem øverste i kåringer over verdens mest brukte programmeringsspråk. Det har hos en del universiteter og andre undervisningsinstitusjoner erstattet Java som det programmeringsspråket de fleste studenter kommer i kontakt med.
wxPython er et wrapper-bibliotek som gjør det mulig å programmere med wxWidgets i Python. Som wxWidgets er wxPython gratis programvare.
| Se også: Pyton.Python er et programmeringsspråk startet på av Guido van Rossum i 1989. Van Rossum valgte navnet «Python» fordi han var i et lekent humør da han skulle finne på navn, og fordi han er fan av Monty Python,Python var opprinnelig et skriptspråk for det distribuerte operativsystemet Amoeba 809 for å lage systemendringer. Perl, Ruby, Tcl, Scheme og tildels Java blir ofte sett på som alternativer til Python. Mange ser på Python som en nyere, men strengere og en mer striglet versjon av Perl. Python er utviklet som et fri programvare-prosjekt.
Python har en lettlest og klar syntaks. I motsetning til andre populære programmeringsspråk deles kodeblokker i Python opp etter innrykk. Ikke etter spesialtegn som { og } eller BEGIN og END som i de andre. Uansett språk er det skikk og bruk å benytte innrykk i kode, på det viset kan spesialtegn for å markere begynnelse og slutt anses som unødvendige, så isteden er innrykksreglene gjort påkrevet i Python, ikke valgfrie. Dette er trekk ved språket som mange mener gjør det raskere å skrive og lese programmer.
Fra ca. 2016 var Python oftest å finne blant de fem øverste i kåringer over verdens mest brukte programmeringsspråk. Det har hos en del universiteter og andre undervisningsinstitusjoner erstattet Java som det programmeringsspråket de fleste studenter kommer i kontakt med.
wxPython er et wrapper-bibliotek som gjør det mulig å programmere med wxWidgets i Python. Som wxWidgets er wxPython gratis programvare.
== Objektorientert programmering ==
Python er et objektorientert programmeringsspråk, og tillater for eksempel polymorfisme. I motsetning til mange andre objektorienterte språk, som for eksempel Java og Smalltalk, er det allikevel fullt mulig å skrive et prosedyre-drevet program.
== Eksempler ==
=== Hello, world ===
Fra og med Python 3 må print skrives slik: print("Hello, world!"). Tidligere kunne man skrive print "Hello, world!".
=== Variabler ===
=== Enkel bruk av en liste (matrise) ===
Dette enkle programmet demonstrerer bruken av liste-datatypen og innrykk.
=== Bruk av klasse og objekt ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Python (programming language) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Python (programming language) – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Introduksjon til programmering i Python
«"Foreword to 'Programming Python'"». Besøkt 2. august 2013. | Python er et programmeringsspråk startet på av Guido van Rossum i 1989. Van Rossum valgte navnet «Python» fordi han var i et lekent humør da han skulle finne på navn, og fordi han er fan av Monty Python,Van Rossum i forordet til «Programming Python» på Pythons offisielle nettsted | 7,446 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85pen_kildekode | 2023-02-04 | Åpen kildekode | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Informatikk og samfunn', 'Kategori:Opphavsrett', 'Kategori:Programmering', 'Kategori:Programvare'] | Åpen kildekode (engelsk: open source code) brukes om allment tilgjengelig kildekode til dataprogrammer. Koden er som oftest tilgjengelig på Internett. Det finnes mange forskjellige lisenser for åpen kildekode, men den mest brukte er GNU General Public License (GPL). Mange programvareselskaper lager seg sine egne spesialtilpassede åpne lisenser. Organisasjonen Open Source Initiative (OSI) har en godkjenning hvor lisenser som følger deres definisjon av åpen kildekode får betegnelsen OSI approved.
Man skiller ofte mellom åpen programvare og fri programvare. Fri programvare, slik den er definert av Free Software Foundation, krever i tillegg til at kildekoden er åpen tilgjengelig, at den kan redistribueres kommersielt. Enkelte kommersielle aktører mener at begrepet «åpen kildekode» er forvirrende og bør unngås.
Åpen kildekode betyr at kodingen i programmet er tilgjengelig for alle å se. Det er ingen skjulte koder, og følgelig kan alle som besitter den nødvendige kompetansen se akkurat hva et dataprogram i åpen kildekode gjør, og hvordan det gjør det.
GNU General Public License er en måte å beskytte disse kodene. En slik lisens hindrer andre å bruke kodene videre uten å videreføre lisensen. Det betyr at alle kan kopiere og videreutvikle programmer i åpen kildekode, så lenge de beholder koden åpen og tilgjengelig for hvem som helst andre som ønsker å se nærmere på oppbyggingen av programmet.
Utviklingen av åpen kildekode bygger blant annet på et ønske om at alle skal ha tilgang på de samme ressursene og mulighetene i livet, uavhengig av personlig økonomi og begrensede midler. Derfor utvikles det mange kontorprogrammer, skoleprogrammer, utviklingsverktøy og operativsystemer i åpen kildekode. Åpen kildekode tilhører ingen bestemt person eller organisasjon, og utvikles som regel av frivillige programmerere fra ulike land. I en del tilfeller mottar programmererne økonomiske bidrag fra personer og sammenslutninger som ønsker å gjøre det mulig for utviklerne å sette av tid til utviklingsarbeidet, samt betale for eventuelle driftskostnader.
Noen velkjente eksempler på programvare med åpen kildekode er Apache, PHP, Mozilla og Linux, og forsåvidt MediaWiki, programvaren som driver Wikipedia.
Android OS er et kjent linux-basert operativsystem for mobiltelefoner, som i utgangspunktet er åpen kildekode. Mange utviklere er imidlertid skeptiske til å referere til Android OS som åpen kildekode, fordi Android implementeres og leveres til forbrukeren med proprietær programvare, som Google Play. Bruken av dette operativsystemet innebærer med andre ord for det meste også bruk av lukket kildekode.
Det har imidlertid blitt utviklet flere varianter av Android som gjør det mulig å drifte mobiltelefoner med operativsystemer som er fullt ut basert på åpen kildekode. Eksempler på dette er for eksempel det Android-baserte operativsystemet LineageOS, som er svært likt det mer tradisjonelle Android-operativsystemet.
| Åpen kildekode (engelsk: open source code) brukes om allment tilgjengelig kildekode til dataprogrammer. Koden er som oftest tilgjengelig på Internett. Det finnes mange forskjellige lisenser for åpen kildekode, men den mest brukte er GNU General Public License (GPL). Mange programvareselskaper lager seg sine egne spesialtilpassede åpne lisenser. Organisasjonen Open Source Initiative (OSI) har en godkjenning hvor lisenser som følger deres definisjon av åpen kildekode får betegnelsen OSI approved.
Man skiller ofte mellom åpen programvare og fri programvare. Fri programvare, slik den er definert av Free Software Foundation, krever i tillegg til at kildekoden er åpen tilgjengelig, at den kan redistribueres kommersielt. Enkelte kommersielle aktører mener at begrepet «åpen kildekode» er forvirrende og bør unngås.
Åpen kildekode betyr at kodingen i programmet er tilgjengelig for alle å se. Det er ingen skjulte koder, og følgelig kan alle som besitter den nødvendige kompetansen se akkurat hva et dataprogram i åpen kildekode gjør, og hvordan det gjør det.
GNU General Public License er en måte å beskytte disse kodene. En slik lisens hindrer andre å bruke kodene videre uten å videreføre lisensen. Det betyr at alle kan kopiere og videreutvikle programmer i åpen kildekode, så lenge de beholder koden åpen og tilgjengelig for hvem som helst andre som ønsker å se nærmere på oppbyggingen av programmet.
Utviklingen av åpen kildekode bygger blant annet på et ønske om at alle skal ha tilgang på de samme ressursene og mulighetene i livet, uavhengig av personlig økonomi og begrensede midler. Derfor utvikles det mange kontorprogrammer, skoleprogrammer, utviklingsverktøy og operativsystemer i åpen kildekode. Åpen kildekode tilhører ingen bestemt person eller organisasjon, og utvikles som regel av frivillige programmerere fra ulike land. I en del tilfeller mottar programmererne økonomiske bidrag fra personer og sammenslutninger som ønsker å gjøre det mulig for utviklerne å sette av tid til utviklingsarbeidet, samt betale for eventuelle driftskostnader.
Noen velkjente eksempler på programvare med åpen kildekode er Apache, PHP, Mozilla og Linux, og forsåvidt MediaWiki, programvaren som driver Wikipedia.
Android OS er et kjent linux-basert operativsystem for mobiltelefoner, som i utgangspunktet er åpen kildekode. Mange utviklere er imidlertid skeptiske til å referere til Android OS som åpen kildekode, fordi Android implementeres og leveres til forbrukeren med proprietær programvare, som Google Play. Bruken av dette operativsystemet innebærer med andre ord for det meste også bruk av lukket kildekode.
Det har imidlertid blitt utviklet flere varianter av Android som gjør det mulig å drifte mobiltelefoner med operativsystemer som er fullt ut basert på åpen kildekode. Eksempler på dette er for eksempel det Android-baserte operativsystemet LineageOS, som er svært likt det mer tradisjonelle Android-operativsystemet.
== Se også ==
Delt kildekode
Proprietær programvare
Fri programvare
Gjørokrati
== Eksterne lenker ==
Open Source Initiative
TheOpenCD
Slipp programvaren fri – Artikkel i Aftenposten om IT-aktivisten Richard Stallman
Digital Tipping Point: The Culture of Freedom in Cyberspace Åpent samarbeidsprosjekt for å lage en videofilm om åpen kildekode / fri kultur | Åpen kildekode (engelsk: open source code) brukes om allment tilgjengelig kildekode til dataprogrammer. Koden er som oftest tilgjengelig på Internett. | 7,447 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Westland_Sea_King | 2023-02-04 | Westland Sea King | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Introduksjoner i 1969', 'Kategori:Luftfartøy produsert i Storbritannia', 'Kategori:Militærhelikoptre', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utstyr brukt av Luftforsvaret'] | «Sea King» omdirigeres hit; se også den originale modellen Sikorsky SH-3 Sea KingWestland Sea King er en lisensbygd versjon av det amerikanske Sikorsky SH-3 Sea King-helikopteret, levert av den britiske flyprodusenten Westland Helicopters. Det britiske helikopteret skiller seg fra den amerikanske versjonen ved at den bruker Rolls-Royce Gnome-motorer. Helikopteret har i tillegg et britiskprodusert anti-ubåtsystem og et fullstendig datastyrt kontrollsystem.
Sea King ble primært konstruert for antiubåtkrigføring, men har av de fleste brukerland (deriblant Norge) blitt benyttet som redningshelikopter. En Sea King-variant ble tilpasset av Westland for å kunne brukes til troppetransport og ble kalt Commando. I britisk tjeneste har helikopteret deltatt i en rekke kriger, blant annet Falklandskrigen, Gulfkrigen, Jugoslavia-krigene, Irak-krigen og Krigen i Afghanistan.
I 2014 var Sea King fortsatt i aktiv tjeneste i Egypt, India, Norge, Storbritannia og Tyskland. Maskinen er ikke lenger i produksjon. Flere av landene har planer om å bytte ut Sea King med nyere helikoptre, som NH90 og AgustaWestland AW101.Sea King har en maksimal fart på ca. 230 km/t, maksimal flyhøyde på ca. 10 000 fot og maksimal flytid på 5½ time.
| «Sea King» omdirigeres hit; se også den originale modellen Sikorsky SH-3 Sea KingWestland Sea King er en lisensbygd versjon av det amerikanske Sikorsky SH-3 Sea King-helikopteret, levert av den britiske flyprodusenten Westland Helicopters. Det britiske helikopteret skiller seg fra den amerikanske versjonen ved at den bruker Rolls-Royce Gnome-motorer. Helikopteret har i tillegg et britiskprodusert anti-ubåtsystem og et fullstendig datastyrt kontrollsystem.
Sea King ble primært konstruert for antiubåtkrigføring, men har av de fleste brukerland (deriblant Norge) blitt benyttet som redningshelikopter. En Sea King-variant ble tilpasset av Westland for å kunne brukes til troppetransport og ble kalt Commando. I britisk tjeneste har helikopteret deltatt i en rekke kriger, blant annet Falklandskrigen, Gulfkrigen, Jugoslavia-krigene, Irak-krigen og Krigen i Afghanistan.
I 2014 var Sea King fortsatt i aktiv tjeneste i Egypt, India, Norge, Storbritannia og Tyskland. Maskinen er ikke lenger i produksjon. Flere av landene har planer om å bytte ut Sea King med nyere helikoptre, som NH90 og AgustaWestland AW101.Sea King har en maksimal fart på ca. 230 km/t, maksimal flyhøyde på ca. 10 000 fot og maksimal flytid på 5½ time.
== Design og utvikling ==
=== Opprinnelse ===
Westland Helicopters hadde en langvarig lisensavtale med Sikorsky om å bygge Sikorsky-helikoptre. Denne avtalen ble utvidet til også å dekke Sikorsky SH-3 Sea King, kort tid etter at dette helikopteret hadde hatt sin første flytur i 1959. Westland fortsatte å utvikle Sea King på selvstendig basis og gjorde store endringer. Helikopteret ble utstyrt med mange komponenter fra britiske leverandører, blant annet Rolls-Royce Gnome turboshaft-motorer. Helikopteret fikk også et fullstendig datastyrt kontrollsystem. Forfatterne Jim Thorn og Gerald Frawley uttalte at «til tross for utseendet, er Westland Sea King et svært annerledes helikopter enn Sikorskys».
Mange av forskjellene mellom det Westland-produserte Sea King og det opprinnelige helikopteret var et resultat av helikopteret var tiltenkt nye roller. Mens den amerikanske marinens Sea King var ment å være under taktisk kontroll fra basen, var Royal Navys helikoptre ment å være mer selvstendige og være i stand til å operere alene, eller koordinere med andre fly og overflatefartøy. Dette resulterte i et annet behov for mannskap, og mange av operasjonene ble styrt av en observatør i stedet for piloten. De britiske utgavene ble også utstyrt med en egen søkeradar ombord.Royal Navy valgte Sea King-helikoptrene for å møte behovet for et ASW-helikopter som kunne erstatte Westland Wessex. De bestilte 60 Sea King SH-3D fra Westland i juni 1966. Prototypen og tre testhelikoptre ble bygget av Sikorsky i Stratford, Connecticut, og sendt til Storbritannia for å være forsøkshelikoptre. Det første SH-3D var i utgangspunktet utstyrt med General Electric T58-motorer. Det ble sendt fra USA og ble fløyet fra kaia på Avonmouth til Yeovil flyplass i oktober 1966. De tre andre ble transportert langs veien fra Avonmouth til Yeovil, der de ble ferdigstilt med britiske systemer og Rolls-Royce Gnome-motorer. Det første Westland-bygde helikopteret, med typenavnet Sea King HAS1, hadde sin første flyvning 7. mai 1969 i Yeovil. De to første helikoptrene ble brukt til forsøk og evaluering av Westland og Aeroplane and Armament Experimental Establishment. Deretter startet produksjonen av Sea King-helikoptrene som skulle leveres til 700 Naval Air Squadron i Royal Navy fra august 1969 og utover.I 1979 hadde Royal Navy bestilt 56 HAS1 og 21 HAS2. Disse skulle brukes til antiubåtkrigføring, men ble også konfigurert for å kunne brukes til anti-overflatekrigføring. Westland Sea King ble senere oppgradert og tilpasset for flere roller, som førte til at modellene HAS2, HAS5 og HAS6 ble utviklet. De største endringene var en utvidelse av kabinen og oppgraderte motorer.
=== Commando og videre utvikling ===
En av de mest modifiserte versjonene var Westland Commando, som ble bygget for Royal Navy. Commando hadde kapasitet til å ha 28 fullt utstyrte soldater om bord og ble opprinnelig utviklet for Egypts luftforsvar. Sea King HC4 som ble bygget for Royal Navy, ble utviklet fra en commandoversjon utviklet for det egyptiske luftforsvaret, men med blant annet foldbare rotorblader. HC4 hadde sin første flyvning 26. september 1979. Commando hadde en operativ rekkevidde på opptil 600 nautiske mil og var derfor et viktig våpen i amfibisk krigføring og for å transportere soldater. Flere britiske skvadroner har operert Commando-varianten, for eksempel 845 Naval Air Squadron, 846 Naval Air Squadron og 848 Naval Air Squadron. I britisk tjeneste har Sea King HC4 blitt brukt under operasjoner i krigene på Falklandsøyene, Balkan, begge Gulfkrigene, Sierra Leone, Libanon og Afghanistan. De siste årene før de ble pensjonert, ble flere HAS6 ombygd for å brukes til troppetransport, der ASW-utstyret ble fjernet. I 2010 ble det siste av disse tatt ut av tjeneste.På 1970-tallet gjennomførte Westland British Experimental Rotor Program (BERP) i samråd med Royal Aircraft Establishment. Programmet ble utviklet med bakgrunn i erfaringene med Sea King og førte til nyvinninger i bruk av komposittmaterialer og nytt design til helikopterrotoren. Innledende studier ble utført på aktive Sea King-helikoptre og fant flere fordeler med BERP-rotor som ga lengre levetid og forbedrede aerodynamiske egenskaper. Senere Westland-helikoptre, som for eksempel Lynx og AgustaWestland AW101 Merlin, bruker BERP-rotorer med større ytelse. Westland utstyrte deretter alle nye Sea King-helikoptre med nye komposittrotorer.Westland har produsert totalt 330 Sea King-helikoptre, og mange har blitt solgt til andre nasjoner. Foruten det norske Luftforsvaret har maskinen blitt kjøpt inn til Indias marine, Deutsche Marine og Royal Australian Navy. Det siste av ASW Sea King-helikoptrene kjøpt inn av Royal Navy ble pensjonert i 2003 og erstattet av AgustaWestland Merlin HM1. Sea King Airborne Surveillance and Control (ASAC)-varianten skal erstattes når de to nye hangarskipene i Queen Elizabeth-klassen innfases. Storbritannia har også planer om å pensjonere HC4 og redningshelikoptrene.
=== Redningstjeneste ===
Det første spesialiserte redningshelikopteret, HAR3, ble utviklet for RAF Search and Rescue Force. Det ble satt i tjeneste i 1978 som erstatning for Westland Whirlwind HAR.10. Storbritannia hadde opprinnelig bestilt 15 eksemplarer, men et 16. helikopter ble bestilt kort tid etter jomfruturen. Etter Falklandskrigen i 1982 ble det ble bestilt ytterligere tre eksemplarer som skulle brukes som redningshelikopter på øyene. De ble i første omgang stasjonert på Navy Point på nordsiden av havna i Stanley og senere på RAF Mount Pleasant. I 1992 ble ytterligere seks helikoptre bestilt for å erstatte de siste gjenværende Westland Wessex-helikoptrene. De ble satt i tjeneste i 1996. Disse seks Sea King HAR3A var utstyrt med oppdaterte systemer som digitalt navigasjonssystem og moderne avionikk.Westland produserte også redningshelikoptre for det norske Luftforsvaret, den tyske marinen og det belgiske luftforsvaret. På redningshelikoptrene ble kabinen utvidet med ekstra lengde bak døra. Helikoptrene hadde også oppblåsbare flyteposer, plassert inne i flyets sponsoner, som skulle sørge for bedre flyteevne ved en landing på vann. Det ble også gjort oppgraderinger som tillot bruk av radarvarslere og lastekrok, samt en ny cockpit som var tilrettelagt for bruk av nattbriller.
== Sea King i tjeneste ==
=== Storbritannia ===
==== Falklandskrigen ====
Sea King ble mye brukt under Falklandskrigen. En rekke helikoptre ble fraktet til kampsonen og opererte fra ulike skip, blant annet HMS «Fearless». De utførte et bredt spekter av oppdrag, alt fra anti-ubåtpatruljer og rekognoseringsflyvninger til transportoppdrag og transport av spesialstyrker. Transporten av soldater og forsyninger, som ble utført med Sea King, har blitt sett på som avgjørende for at den britiske operasjonen ble vellykket. Sea King-helikoptre ble også benyttet til å beskytte den britiske flåten, ved å opptre som lokkeduer mot innkommende Exocet-raketter.Sea King-helikoptrene som ble brukt som anti-ubåtpatruljer i 820 Naval Air Squadron ble utplassert på HMS «Invincible». Med 11 Sea King HAS., opererte skvadronen som anti-ubåtpatruljer og deltok i redningsoperasjoner, der ett helikopter alltid var i luften for å søke i havoverflaten. 14. juni ble et Sea King HAS.5-helikopter brukt til å fly generalmajor Jeremy Moore til Port Stanley for å godta overgivelsen av argentinske tropper på øya. Skvadronen var ute på tokt 1 650 ganger i løpet av den ti uker lange krigen.
To Sea King HAS.2A fra 824 Naval Air Squadron ble stasjonert på RFA «Olmeda» for å brukes til å fly forsyninger til andre skip på vei sørover og senere til anti-ubåtpatruljering. Det ble også utplassert tre Sea King HAS.2A på RFA «Fort Grange», som ble brukt til å transportere til sammen 2000 tonn forsyninger.
825 Naval Air Squadron ble opprettet i forbindelse med krigen og hadde da 10 Sea King HAS.2, som var modifisert for å kunne yte støtte til bakkestyrkene. Anti-ubåtutstyret ble fjernet og helikoptrene ble utstyrt med vanlige seter for å kunne transportere soldater. To helikoptre ble utstasjonert på RMS «Queen Elizabeth 2» og ble senere brukt for å flytte tropper fra «QE2» til andre skip. Resten ble brukt for å flytte soldater rundt på de forskjellige øyene. Ni helikoptre fra 826 Naval Air Squadron ble stasjonert ut på HMS «Hermes» for å utføre kontinuerlige anti-ubåtpatruljer. Fra det tidspunkt «Hermes» forlot Ascension i april og fram til den argentinske overgivelse, hadde skvadronen minst tre helikoptre kontinuerlig i luften for å beskytte flåten.23. april 1982 måtte et Sea King HC4, som var stasjonert på HMS '«Hermes», nødlande under en forsyningstransport. 12. mai styrtet en Sea King som var stasjonert på samme sted i havet på grunn av en defekt høydemåler; hele mannskapet ble reddet. 19. mai 1982 styrtet et Sea King da det var i ferd med å lande på HMS «Intrepid», under en transport av SAS-soldater. Tjueto personer ble drept og ni overlevde. Fuglefjær ble senere funnet i vraket, noe som tyder at en fuglekollisjon var årsak til ulykken. Årsaken ble aldri formelt bekreftet. SAS mistet 18 soldater i ulykken, som er det høyeste antall drepte på én dag siden andre verdenskrig.
==== Golfkrigen ====
Under Gulfkrigen i 1991 ble Sea King fra koalisjonsstyrkene Canada, Storbritannia og USA brukt mot Saddam Husseins regime i Irak. På grunn av trusselen om mulig bruk av eventuelle irakiske masseødeleggelsesvåpen, var det vanlig praksis for mannskapene om bord å bruk helt lukkede ABC-drakter. Britiske Sea King helikoptre ble primært brukt til transportoppdrag mellom forskjellige skip. Seks Sea King Mk4-helikoptre fra 845 Naval Air Squadron og seks fra 848-skvadronen ble brukt for å støtte bakkestyrkene og hadde tidligere blitt ombygd til formålet.Etter at kampene var slutt forble Sea King-helikoptrene utstasjonert i området for å hjelpe til å flytte flyktninger ut av konfliktområdet og til flyktningleirene, samt å fly personer fra nærområdet til sine hjemsteder.
==== Jugoslavia-krigene ====
Sea King ble brukt aktivt under FNs intervensjon i Bosnia. Sea King-helikoptre fra 845 Naval Air Squadron ble sendt til regionen mot slutten av 1992 som svar på den økte spenningen i regionen. De utførte ulike logistikk- og transportoppdrag, som reposisjonering av L118 Light Gun rundt i regionen og i evakueringen av sårede. 24. mars 1993 ble franske Aerospatiale Puma og Sea King HC4-helikoptre beskutt under en flytur etter at de hadde tatt av fra en improvisert landingssone og forsøkte å etablere en luftevakueringsrute til en FN-erklært sikker sone. Ytterligere to Sea King ankom området for å evakuere skadde FN-soldater for å fly disse til den bosniske byen Tuzla, der de igjen ble beskutt mens de losset av skadde.Under NATOs intervensjon i Kosovo ble Sea King-helikoptre fra 814 Naval Air Squadron brukt til patruljering i Adriaterhavet og var stasjonert på blant annet hangarskipet HMS «Invincible». Sea King ble også mye brukt til transportoppdrag under forberedelsene til bakkeinvasjonen i Kosovo.
==== 2000-tallet ====
I 2000 deltok Sea King HC.4 fra 846 NAS under Operation Palliser i Sierra Leone.Under invasjonen av Irak i 2003 ble flere Sea King ASaC7 fra 849 NAS operert fra HMS «Ark Royal». 22. mars 2003 kolliderte to AEW Sea King fra 849 NAS over Persiabukta, noe som førte til at syv personer omkom. En rapport fra kollisjonen førte til at Sea King-helikoptre fra da av ble utstyrt med nattbriller, bedre sikkerhetsutstyr ombord og endringer i prosedyrer for bruk av radar i mørket.I juli 2006 ble Sea King HC.4-helikoptre utstasjonert på RNAS Yeovilton, midlertidig utplassert til Kypros for å bistå i Operation Highbrow og evakueringen av britiske borgere fra Libanon.Fram til oktober 2011 ble Sea King benyttet i krigen i Afghanistan, før den ble erstattet av AgustaWestland AW101 Merlin. Der ble den benyttet som transporthelikopter for ISAF-styrkene. Mellom april 2009 og juli 2011 utførte Sea King-helikoptre stasjonert ved Camp Bastion over 1000 operative oppdrag.
==== RAF Search and Rescue ====
Per 2006 var opp til 12 HAR3/3As spredt over hele Storbritannia, mens ytterligere to HAR3s var stasjonert på Falklandsøyene med 24-timers beredskap. Noen av HAS5 ASW-variantene til Royal Navy ble ombygd til redningshelikoptre og ble satt i tjeneste hos 771 Naval Air Squadron, RNAS Culdrose og HMS Gannet SAR Flight på Glasgow Prestwick lufthavn i Skottland. Per 2009 er de forventet å forbli i tjeneste frem til 2018. Både Prins Andrew og Prins William av Storbritannia har tjenestegjort i Sea King-redningshelikoptre.
==== Airborne early warning ====
Royal Navys airborne early warning (AEW)-evne ble kraftig svekket etter at flyet Fairey Gannet ble pensjonert i 1978. Under Falklandskrigen førte mangelen av et AEW-system til at en rekke krigsskip ble senket og at mange liv gikk tapt. Den foreslåtte flåtedekningen til RAF Shackleton AEW.2 var for passiv og for langt unna til å være anvendelig. Følgelig ble to Sea King HAS2 bygget om i 1982, med en Thorn-EMI ARI 5930/3-vannsøkeradar festet til skroget på en svingarm og beskyttet av en oppblåsbar kuppel. Denne kunne senke radaren under flyging og heve den før landing. Prototypene, kalt HAR2 (AEW), var begge klare til å fly på 11 uker og ble stasjonert på HMS «Illustrious», som tjenestegjorde på Falklandsøyene etter de verste kamphandlingene. Ytterligere syv HAS2s ble modifisert og omdøpt til AEW2. Disse ble satt i operativ tjeneste i 1985 og ble utstasjonert i 849 Naval Air Squadron. Fire Sea King HAS5 ble senere omgjort til AEW-helikoptre som AEW5, slik at det totalt var 13 AEW Sea King.Oppgraderingsprogrammet Prosjekt Cerberus førte til en ombygging av Sea King AEW-flåten fra 2002 med et nytt oppdragssystem, basert på den forbedrede vannsøkeradaren 2000AEW. Denne versjonen ble først kalt Sea King AEW7, men ble senere omdøpt til ASaC7 (Airborne Surveillance and Control Mk.7). Sea King ASaC7 skulle påvise lavtflyvende jagerfly, i tillegg til å bidra med avskjærings- og angrepskontroll. Sammenlignet med tidligere versjoner gjorde den nye radaren ASaC7 det mulig å spore opptil 400 mål samtidig, i stedet for den tidligere grensen på 250 mål. Effektiviteten til AEW7 økte kraftig etter at datalinken Link 16 ble satt på, noe som medførte at innsamlet radarinformasjon kunne analyseres og sendes videre til flere andre i det samme området.ASaC7 vil forbli i tjeneste inntil de erstattes som en del av FOAEW-programmet, som vil utstasjoneres på Storbritannias fremtidige hangarskip i Queen Elizabeth-klassen.
=== Australia ===
I 1974 kjøpte Australia inn 12 Westland Sea King Mk 50-helkoptere som skulle fungere som en anti-ubåtressurs. Sea King-helikoptrene erstattet i det påfølgende året Westland Wessex HAS31 som var stasjonert på hangarskipet HMAS «Melbourne». I starten var de australske Sea King-helikoptrene plaget av en rekke ulykker. I perioden oktober 1975 til mai 1979 havarerte fire helikoptre, de fleste på grunn av oljelekkasje i hovedgirkassen.De australske Sea King-helikoptrene hadde lignende avionikk som Sea King HAS.1, og samme ARI 5995-søkeradar. De hadde derimot amerikansk Bendix AN/ASQ-13A-dippingsonar i stedet for Plessey-sonaren, som de britiske Sea King-helikoptrene bruker. De hadde også kraftigere motorer som ga forbedret hoverytelse i høy temperatur. Australias Sea King-helikoptre tilhørte 817 Squadron på HMAS «Melbourne», før hangarskipet ble pensjonert og tatt ut av tjeneste. Ettersom Sea King var for stor til å operere ut fra fregattene i Adelaide-klassen, ble 817 Squadron deretter tvunget til å operere fra baser på land. Australia sluttet å bruke Sea King til anti-ubåtoppdrag i 1990.I løpet av Irak-krigen i 2003 ble Sea King mye brukt til logistikkoppdrag, som for eksempel den første levering av humanitær hjelp til den irakiske hovedstaden, Bagdad. I kjølvannet av jordskjelvet og tsunamien i Indiahavet 2004 spilte australske Sea King-helikoptre en stor rolle i nødhjelpsarbeidet i Aceh-provinsen i Indonesia, og leverte medisinsk personell og forsyninger fra den australske marinens skip. Det siste store oppdraget som ble gjennomført før helikoptrene ble pensjonert var under flommen i Australia desember 2010 og januar 2011, der Sea King ble benyttet som redningshelikopter i regionen og til nødhjelpsleveranser til de oversvømte områdene.Utskifting av Sea King-flåten til Fleet Air Arm ble gjennomført raskere enn opprinnelig planlagt etter at et Sea King-helikopter styrtet under et humanitært hjelpeoppdrag i Indonesia i april 2005, der ni personer omkom. Undersøkelser avdekket alvorlige feil i Sea King-helikopterets mekaniske kontrollsystem som følge av manglende vedlikehold. I mai 2007 ble de seks gjenværende Sea King-helikoptrene satt på bakken i to måneder på grunn av manglende reservedeler.1. september 2011 kunngjorde den australske forsvarsmateriellministeren Jason Clare at Sea King-helikoptrene ville bli pensjonert i desember 2011, etter å ha fløyet i overkant av 60 000 timer. Avskjedsferden ble gjennomført 15. desember 2011, da tre Sea Kings fløy over Sydney Harbour, videre til Canberra og passerte over Lake Burley Griffin og Australian War Memorial, før de landet på Nowra. Den 16. desember 2011 ledet sjefen for det australske sjøforsvaret den seremonielle nedleggelsen av 817-skvadronen NAS Nowra. Fem av de pensjonerte helikoptrene ble lagt ut for salg. Sea King ble erstattet med MRH 90.
=== India ===
Etter den indisk-pakistanske krigen i 1965 kjøpte Pakistan større og moderne ubåter med langtrekkende torpedoer. Som svar på dette valgte India å anskaffe seks Sea King-helikoptre av typen MK42 fra Storbritannia i 1969. Kjøpet omfattet også levering av torpedoer som kan slippes fra lufta til bruk mot ubåter. Leveringen av helikoptrene begynte noen måneder før den den indisk-pakistanske krigen i 1971. På grunn av manglende trening på de nye helikoptrene, ble Sea King lite brukt under krigen. I november 1971 hadde flybesetningen fått nok erfaring til at helikoptrene kunne brukes anti-ubåtoperasjoner. Hangarskipet INS «Vikrant» ble ombygd i årene 1972–1974 for å tilpasses Sea King-operasjoner, som ble skipets primære anti-ubåthelikopter.Tidlig på 1960-tallet ble India og Storbritannia enige om produksjonen av fregatter i Leander-klassen. Fregattene, som i India ble hetende Nilgiri-klassen, ble i utgangspunktet utstyrt med Aerospatiale Alouette III-helikoptre. Dette helikopteret hadde mye dårligere anti-ubåtkapasitet sammenlignet med Sea King. Nilgiri-klassefregattene ble derfor utstyrt med Sea King-helikoptre, etter at Canada tidligere hadde utstasjonert Sikorsky CH-124 Sea King på tilsvarende store fregatter. Det viste seg etter hvert å fungere dårlig å betjene Sea King fra umodifiserte fregatter, noe som førte til at de to siste skipene i Nilgiri-klassen ble utstyrt med et forstørret helikopterdekk og hangar. Dette krevde at skipets Limbo anti-ubåtbombekastere måtte fjernes. Utover de opprinnelige seks helikoptrene som ble kjøpt i 1971, valgte India å kjøpe ytterligere seks Mk42 i 1974, og tre nye i 1980. Disse tre hadde blitt særskilt modifisert for å operere fra dekket av de ombygde fregattene i Nilgiri-klassen og fikk modellkoden Mk42A.For å erstatte fregattene i Nilgiri-klassen, startet India utviklingen av en ny fregatt basert på Leander/Nilgiri, bare større. Det resulterte i Godavari-klassen, også kjent som Prosjekt 16, som kunne operere to Sea King-helikoptre samtidig.I 1982 undertegnet India en kontrakt om å kjøpe flere Sea King Mk42B, en oppgradert variant for å utføre allsidige sjømåls- og anti-ubåtoppdrag, etter en anbudskonkurranse mot Aerospatiale Super Puma. Disse helikoptrene skulle opereres fra fregattene i Godavari-klassen og erstatte de eksisterende Sea King-helikoptrene. En gruppe indiske ingeniører ble sendt til Storbritannia for å bidra til å utvikle avionikken i Mk42B. Det ble gjort store endringer, slik som en helt ny avionikk, bruk av komposittmaterialer i hele skroget og i rotorbladene, samt integrering av Sea Eagle-missilet, som hadde blitt kjøpt fra Storbritannia i 1983. Mellom 1988 og 1992 ble det levert totalt 20 Sea King Mk42B til den indiske marinen.Seks Sea King Mk42C, beregnet for troppetransport, ble også anskaffet i 1987. Den indiske marinen vurderte egentlig å skaffe seg nye AEW Sea King, med modellkoden Mk42D. Dette ble imidlertid ansett for å være for dyrt, og India kjøpte i stedet inn russiske Kamov Ka-31. Det indiskproduserte HAL Dhruv var opprinnelig tiltenkt å erstatte Sea King som ASW-helikopter, men ble i 2000 vurdert som uegnet til oppgaven. Den indiske marinen var misfornøyd med utformingen av mekanismen til de sammenleggbare rotorbladene og med vedlikeholdsprogrammet til Dhruv.I mai 1998 vedtok USA sanksjoner mot India, som en del av den internasjonale reaksjonen mot en rekke atomprøvesprengninger som India gjennomførte. I 2009 førte disse sanksjonene til at Indias Sea King-helikoptre ble satt på bakken, fordi India ikke kunne kjøpe noen USA-produserte reservedeler til helikoptrene. Westland overholdt også sanksjonene ved å nekte å vedlikeholde noen amerikanskproduserte komponenter. Et begrenset antall Sea King-helikoptre ble holdt i drift ved å ta deler fra andre eksemplarer og produksjon av enkelte komponenter fra Hindustan Aeronautics Limited (HAL). I desember 2000 opphevet president Bill Clinton noen av sanksjonene. På slutten av 2000-tallet undertegnet HAL og AgustaWestland en avtale om å felles opprettholde og utføre oppgraderinger til Indias flåte av Sea King-helikoptre.
=== Norge ===
Justisdepartementet eier 12 Mk43B Sea King-helikoptre, som opereres av Luftforsvarets 330 skvadron. Helikoptrene brukes til rednings- og luftambulanseoppdrag og styres av Hovedredningssentralen.
Norge vedtok å anskaffe redningshelikoptre etter at danskebåten MF «Skagerak» forliste på tur mellom Kristiansand og Hirtshals i 1966. Norge hadde da ikke redningshelikoptre og måtte få bistand fra et dansk Sikorsky S61A-helikopter som Danmark hadde kjøpt året før. Redningshelikopteret ble sett på som uvurderlig i redningsarbeidet og alle de 144 om bord ble berget. Daværende sjef for Luftforsvaret, Wilhelm Mohr, fikk på bakgrunn av ulykken ansvaret for å anskaffe redningshelikoptre til Luftforsvaret av forsvarsminister Otto Grieg Tidemand. Kravet til det nye redningshelikopteret var det det måtte kunne fly i 110 knop, ha plass til 20 personer og kunne nå 300 nm ut fra land. Redningshelikoptertjenesten skulle fordeles på fire baser.
10 stk Westland Sea King MK43B-helikoptre ble så anskaffet i 1972. To skrog gikk siden tapt, og ble erstattet i 1978 og 1992. Ytterligere to stk ble kjøpt inn i 1996, så totalantallet siden da har vært 12.
Sea King ble tatt i bruk i redningshelikoptertjenesten i mai 1973 og var opprinnelig stasjonert på Bodø hovedflystasjon, Ørland hovedflystasjon, Sola flystasjon og Stasjonsgruppe Banak. I 1997 gjennomførte skvadronen 237 redningsoppdrag og 747 luftambulanseoppdrag. Fra 1995 til 1998 var ett helikopter stasjonert på Ålesund lufthavn, Vigra, og siden 1999 har ett vært stasjonert på Rygge flystasjon.
Ett helikopter har også vært stasjonert på Florø lufthavn siden 2009.Etter planen utarbeidet av NAWSARH-prosjektet skal Sea King erstattes av AgustaWestland AW101 Merlin, i Norge døpt SAR Queen. Helikopteret vant anbudet på inntil 16 helikoptre foran NHIndustries NH-90, Eurocopter EC225 og Sikorsky S-92. Det første av de nye helikoptrene ble levert i 2017 som planlagt, og leveranse og innfasing av helikoptrene skjer fortløpende, om noe forsinket fra opprinnelig plan. Fordi Justisdepartementet sa fra seg en opsjon på NH-90 til redningshelikoptertjeneste allerede i 2007, har tjenesten unngått de problemene rundt leveranse av nye helikoptre som Luftforsvaret fikk og som betyr at Norge står uten militære maritime helikoptre i lengre tid framover.
=== Tyskland ===
Den tyske marinen bestilte 22 Sea King Mk.41 20. juni 1969 for å erstatte flybåten Grumman Albatross som redningsfarkost. Dette var det første Sea King-helikopteret som ble solgt til et annet land enn Storbritannia og var det første dedikerte redningshelikopteret, med en forstørret kabin og drivstofftank. De tyske Sea King-helikoptrene hadde samme radar og navigasjonsutstyr som HAS.1, men ble ikke utstyrt med sonar. De 22 helikoptrene ble levert mellom april 1973 og september 1974, og ble en del av Marinefliegergeschwader 5 (MFG 5) (Den marine luftvinge 5). Et ekstra Sea King ble levert i april 1975 som erstatning for et helikopter som ble ødelagt i storm. De gjenværende helikoptrene ble oppgradert mellom 1986 og 1988 med en Ferranti Seaspray-radar i nesekuppelen, for å gjøre dem i stand til å frakte Sea Skua-sjømålsmissiler.De 21 gjenværende helikoptrene skulle gjøre oppdrag som redningsarbeid, transport, katastrofehjelp, taktisk land-sjøtransport, evakuering, overvåking, rekognosering og marin støtte. Hovedbasen er på Kiel lufthavn, men det er også helikoptre fast stasjonert på flyplassene i Rostock og på Helgoland, samt enkelte ganger i Borkum. Helikoptrene skal etter planen erstattes av NH-90.
=== Andre land ===
Egypt er også en stor operatør av Sea King, med mange ulike varianter som brukes til en lang rekke formål. I tillegg til å operere ASW Sea King som brukes til å patruljere kystnære områder, har Egypt anskaffet en transportversjon av Sea King, markedsført av Westland som Commando. De har i tillegg en VIP-variant. Landet har også kjøpt inn en versjon tilpasset elektronisk krigføring med sofistikerte jammingsystemer ombord. Per 2011 er 23 Sea King- og Commando-helikoptre i tjeneste i Egypt.Qatars luftforsvar opererer også Sea King Commando som er utstyrt for å transportere bakkestyrker. De har også et helikopter som er utstyrt for VIP-transport. Noen av Qatars Sea King-helikoptre fungerer som anti-overflatehelikoptre og kan utstyres med to Exocet sjømålsmissiler.Pakistans marine fikk levert seks Sea King Mk.45 i 1975, en variant basert på den britiske marines Sea King HAS.1. Den tjenestegjorde i en kombinert anti-ubåt- og anti-overflaterolle, og var utstyrt med Exocet-missiler, som et alternativ til den vanlige antiubåtvåpenutrustningen med fire Mark 44 eller Mark 46 torpedoer. Ett av Pakistans Sea King-helikoptre styrtet i en ulykke i februar 1986, og ble erstattet av en HAS.5, med typenavn Mk.45C, som ble kjøpt av Storbritannia i januar 1989. Pakistans Sea King-helikoptre ble pensjonert i desember 2011.Belgias luftforsvar kjøpte inn fem Sea King-helikoptre som skulle fungere som redningshelikoptre og som ble levert i 1976.
== Versjoner ==
Sea King HAS.1
Den første anti-ubåtversjonen laget for den britiske marinen, med Gnome H.1400-motorer, en fem-bladers halerotor, en Plessey Type 195-sonar og en MEL ARI 5995-radar i ryggradomen. Westland Sea King HAS.1 fløy for første gang 7. mai 1969. Det ble bygget 56 eksemplarer, hvorav mange senere ble konvertert til HAS.2.
Sea King HAS.2
Oppgradert anti-ubåtversjon laget for den britiske marinen, som er basert på den australske Mk 50. Den har kraftigere Gnome H.1400-1-motorer, seksbladers halerotor og oppgradert avionikk, med nye Type 2069-sonarer, og forbedret navigasjon- og kommunikasjonsutstyr. Det ble bygget 21 helikoptre, i tillegg til at noen ble konvertert fra HAS.1. Noen ble senere konvertert til AEW-bruk.
Sea King AEW.2
Versjonen består av eksemplarer som er konvertert fra Sea King HAS.1 eller HAS.2, og ble konvertert etter at britene oppdaget at de manglet AEW-evne under Falklandskrigen. Utstyrt med Thorn EMI-vannsøkeradar i oppblåsbar radom, men er uten sonar. AEW.2 hadde normalt et mannskap på tre person (pilot og to observatører), i stedet for ASW Sea King, som hadde et mannskap på fire personer. Ni helikoptre ble konvertert til AEW.2.
Sea King HAR.3
Redningshelikopter bygget for det britiske luftforsvaret. Den er bygget med større og lengre kabin, ekstra drivstoffkapasitet og flere observasjonsvinduer. 19 eksemplarer ble bygd.
Sea King HAR.3A
Forbedret redningsversjon av Sea King HAR.3 bygget for det britiske luftforsvaret. Utstyrt med oppgradert avionikk. Seks bygget.
Sea King HC.4 / Westland Commando
Commando angreps- og nyttetransportversjon som er bygd for den britiske marinen, med forenklet understell og forlenget kabin. Har kapasitet til å transportere 28 fullt utstyrte soldater. 42 bygget.
Sea King HC.4X
Ett helikopter bygget, som hadde sin første flygning 10. april 1989 for Empire Test Pilots' School.
Sea King Mk.4X
To helikoptre basert på HC.4 for forsøks- og testindivider ved Royal Aircraft Establishment på Farnborough. Utstyrt med ulike nese- og/eller ryggsensorinstallasjoner.
Sea King HAS.5
Oppgradert versjon beregnet for antiubåtkrigføring, som er bygd for den britiske marinen. Versjonen har MEL Super-søkeradar med lengre rekkevidde, forstørret ryggradom og ny AQS902-akustisk behandlingssystem som kan bruke sonarbøyer. Den ble satt i tjeneste i juni 1981. Det ble bygd 30 helikoptre, i tillegg til at om lag 55 eksemplarer ble konvertert fra tidligere versjoner. Noen ble senere konvertert til HAR.5-redningshelikoptre.
Sea King HAR.5
Konvertert versjon av HAS.5 til bruk som redningshelikopter, som ble bygd for den britiske marinen. Versjonen er utstyrt med sjøsøkeradar, men har ikke ASW-utstyr.
Sea King AEW.5
Fire Sea King HAS.5 ble konvertert til AEW-helikoptre for den britiske marinen.
Sea King HU.5
HAS.5 ASW-helikoptre som var til overs og konvertert for å brukes som transporthelikoptre av for den britiske marinen.
Sea King HAS.6
Oppgradert anti-ubåtversjon bygget for den britiske marinen. Den er utstyrt med forbedret avionikk, med ny sonarprosessor, bedre taktiske skjermer og bedre kommunikasjonsutstyr. Det ble bygd fem eksemplarer, i tillegg til at noen ble konvertert fra andre versjoner.
Sea King HAS.6(CR)
Fem HAS.6 ASW-helikoptre ombygd for å brukes til transportoppdrag for den britiske marinen. Den siste av marinens HAS.6 (CR)-helikoptre ble pensjonert fra 846 NAS, 31. mars 2010.
Sea King ASaC7
Oppgradert AEW2/5 for den britiske marinen med Searchwater 2000AEW, for å erstatte den originale vannsøkeradaren.
Sea King Mk.41
Redningshelikopterversjon av Sea King HAS.1 bygget for den tyske marinen, med lengre kabin. Det ble bygd 23 individer, som ble levert mellom 1973 og 1975. Totalt 20 ble oppgradert fra 1986 og utover, med ekstra Ferranti Seaspray-radar i nesen og ble utrustet med fire Sea Skua-sjømålsmissiler.
Sea King Mk.42
Anti-ubåtversjon av Sea King HAS.1 bygget for den indiske marinen. 12 bygd.
Sea King Mk.42A
Anti-ubåtversjon av Sea King HAS.2 bygget for den indiske marinen, utstyrt med haul-downsystem for å kunne opereres fra små skip. Tre bygd.
Sea King Mk.42B
Flerbruksversjon som ble bygd for den indiske marinen. Den er utstyrt for anti-ubåtkrigføring, med sonar og avansert avionikk, og med to Sea Eagle-raketter. 21 bygget (ett styrtet før levering).
Sea King Mk.42C
Rednings- og transportversjon bygd for den indiske marinen med Bendix-søkeradar montert i nesen. Seks bygget.
Sea King Mk.43
Redningshelikopter basert på Sea King HAS.1, som ble bygget for Luftforsvaret, med forlenget kabin. 10 bygd.
Sea King Mk.43A
Oppgradert versjon av Sea King Mk.43 bygd for Luftforsvaret, med flyskroget til Mk.2 og med samme motorer som Mk.1. Et eneste eksemplar bygd.
Sea King Mk.43B
Oppgradert versjon av Sea King Mk.43 bygd for Luftforsvaret. Oppgradert med ny avionikk, som MEL-sjøsøkeradar, værradar i nesen og FLIR-turret under nesen. Tre nybygd, pluss noen oppgraderte individer av gjenværende Mk.43- og Mk.43A-helikoptre.
Sea King Mk.45
Anti-ubåt og anti-skipsversjon av Sea King HAS.1 bygd for den pakistanske marinen. Bygd for å kunne utrustes med Exocet-sjømålsmissil. Seks bygget.
Sea King Mk.45A
Et tidligere Sea King HAS.5-helikopter fra den britiske marinen, som ble solgt til Pakistan.
Sea King Mk.47
Anti-ubåtversjon av Sea King HAS.2 bygd for den egyptiske marinen. Seks eksemplarer bygd.
Sea King Mk.48
Redningshelikopter bygd for det belgiske luftforsvaret. Flyskroget et likt HAS.2, men har en utvidet kabin. Fem eksemplarer bygd og levert 1976.
Sea King Mk.50
Multirolleversjon bygget for den australske marinen, og er lik HAS.2. 10 eksemplarer bygd.
Sea King Mk.50A
To forbedrede Sea King-helikoptre ble solgt til den australske marinen som en del av en ekstra bestilling i 1981.
Sea King Mk.50B
Oppgradert multirolleversjon bygget for den australske marinen.
Commando Mk.1
Minimum endret angreps- og nyttetransportversjon, som er bygd for det egyptiske luftforsvaret. Den har forlenget kabin, men med samme sponsoner med flyteredskaper; fem bygget.
Commando Mk.2
Forbedret angreps- og nyttetransportversjon bygd for det egyptiske flyvåpenet. Den er utstyrt med kraftigere motorer, ikke-sammenleggbare rotorer, men uten understellsponsoner og flyteredskaper. 17 bygd.
Commando Mk.2A
Angreps- og nyttetransportversjon bygd for Qatars luftforsvar og er nesten identisk med den egyptiske Mk.2. Tre bygd.
Commando Mk.2B
VIP-transportversjon av Commando Mk.2 bygd for det egyptiske luftforsvaret. To eksemplarer bygd.
Commando Mk.2C
VIP-transportversjon av Commando Mk.2A for Qatars luftforsvar. Ett eksemplar bygd.
Commando Mk.2E
Versjon for elektronisk krigføring bygd for det egyptiske luftforsvaret. Den er utstyrt med integrert ESM- og jammingsystem, med lukkede antenner på siden av skroget. Fire eksemplarer bygd.
Commando Mk.3
Versjon for anti-skipskrigføring bygget for Qatars luftforsvar, utstyrt med ryggradom og kan frakte to Exocet-raketter. Åtte eksemplarer bygd.
== Spesifikasjoner ==
Data hentet fra Omnifarious Sea King
Mannskap: To til fire, avhengig av oppdragstype
Lengde: 17,02 m
Rotordiameter: 18,90 m
Rotorflate: 280 m²
Høyde: 5,13 m
Vekt (tom): 6 387 kg
Maks startvekt: 9 707 kgYtelse
Motorer: 2 Rolls-Royce Gnome H1400-2 turboshaft, 1 660 hk (1 238 kW) hver
Propeller: Fembladers rotor
Toppfart: 208 km/t
Rekkevidde: 1 230 km
Klatreevne: 2 020 fot/min (10,3 m/s)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Allen, Patrick. Sea King. London: Airlife, 1993. ISBN 1-85310-324-1.
Armistead, Leigh and Edwin Armistead. Awacs and Hawkeyes: The Complete History of Airborne Early Warning Aircraft. St Paul, Minnesota: Zenith Imprint, 2002. ISBN 0-7603-1140-4.
Baker, A.D. The Naval Institute Guide to Combat Fleets of the World 1998–1999. Annapolis, Maryland, US: Naval Institute Press, 1998. ISBN 1-55750-111-4.
Bilgrami, S. J. R. Dynamics of Sanctions in World Affairs. Bourne, Lincolnshire, UK: Atlantic Publishers, 2004. ISBN 81-269-0313-9.
Bud, Robert and Philip Gummett. Cold War, Hot Science: Applied Research in Britain's Defence Laboratories, 1945–1990. London: NMSI Trading, 2002. ISBN 1-900747-47-2.
Burden, Rodney A., Michael A. Draper, Douglas A. Rough, Colin A. Smith and David Wilton. Falklands: The Air War. Twickenham, UK: British Aviation Research Group, 1986. ISBN 0-906339-05-7.
Byers, R.B. The Denuclearisation of the Oceans. London: Taylor & Francis, 1986. ISBN 0-7099-3936-1.
Carrara, Dino. «Sea Kings to the Rescue». Air International, Vol. 77, No. 6, December 2009, s. 78–82. ISSN 0306-5634.
Chant, Christopher. Air War in the Falklands 1982. Oxford, UK: Osprey Publishing, 2001. ISBN 1-84176-293-8.
Chant, Christopher. A Compendium of Armaments and Military Hardware. London: Routledge, 1988. ISBN 0-7102-0720-4.
Chartres, John. Westland Sea King: Modern Combat Aircraft 18. Surrey, UK: Ian Allen, 1984. ISBN 0-7110-1394-2.
Chesneau, Roger. Aeroguide 10: Westland Sea King HAR Mk 3. Essex, UK: Linewrights, 1985. ISBN 0-946958-09-2.
Donald, David., Christopher Chant. Air War in the Gulf 1991. Oxford, UK: Osprey Publishing, 2001. ISBN 1-84176-295-4.
The Encyclopedia of Modern Military Aircraft. London: Amber Books, 2004. ISBN 1-904687-84-9.
Ellis, Ken. Wrecks & Relics 22nd edition. Manchester, UK: Crecy Publishing, 2010. ISBN 978-0-85979-150-2.
Freedman, Lawrence. The Official History of the Falklands Campaign: War and diplomacy. London: Routledge, 2005. ISBN 0-7146-5207-5.
Fricker, John. «Pakistan's Naval Air Power». Air International, Vol. 40 No. 6. June 1991. s. 297–301. ISSN 0306-5634.
Gibbings, David. Sea King: 21 years Service with the Royal Navy. Yeovilton, Somerset, UK: Society of Friends of the Fleet Air Arm Museum, 1990. ISBN 0-9513139-1-6.
Gillett, Ross. Australia's Armed Forces of the Eighties. Brookvale, New South Wales, Australia: Child & Henry, 1986. ISBN 0-86777-081-3.
Hewish, Mark. Air Forces of the World: An Illustrated Directory of All the World's Military Air Powers. New York: Simon & Schuster, 1979. ISBN 0-671-25086-8.
Hiranandani, G.M. Transition to Eminence: The Indian Navy 1976–1990. New Delhi, India: Lancer Publishers, 2005. ISBN 81-7062-266-2.
Hiranandani, G.M. Transition to Guardianship: Indian Navy 1991–2000. New Delhi, India: Lancer Publishers, 2012. ISBN 1-935501-26-7.
Hoyle, Craig. «World Air Forces Directory». Flight International, Vol 180 no. 5321, 13–19 December 2011. s. 26–52. ISSN 0015-3710.
Howard, Lee, Mick Burrow and Eric Myall. Fleet Air Arm Helicopters since 1943. Staplefield, Sussex, UK: Air-Britain, 2011. ISBN 978-0-85130-304-8.
James, Derek N. Westland Aircraft since 1915. London: Putnam, 1991. ISBN 0-85177-847-X.
Lake, Jon. «Westland Sea King: Variant Briefing». World Airpower Journal, Volume 25, Summer 1996, s. 110–135. London: Aerospace Publishing. ISBN 978-1-87402-380-7. ISSN 0959-7050.
McGowen, Stanley S. Helicopters: An Illustrated History of their Impact. Santa Barbara, California: ABC-CLIO, 2005. ISBN 1-85109-468-7.
Ripley, Tim. Conflict in the Balkans, 1991–2000. Oxford, UK: Osprey Publishing, 2001. ISBN 1-84176-290-3.
The Royal Air Force Handbook: The Definitive MoD Guide. London: Conway, 2006. ISBN 1-85753-384-4.
Singh, Pushpindar. «Sealand to Bear-Foxtrot...The History of India's Naval Air Arm: Part Two». Air International, Vol. 40 No. 1, January 1991. s. 34–44. ISSN 0306-5634.
Thorn, Jim and Gerard Frawley. International Directory of Military Aircraft 1996–1997. Fyshwick, Australian Capital Territory, Australia: Aerospace Publications, 1996. ISBN 1-875671-20-X.
Uttley, Matthew. Westland and the British Helicopter Industry, 1945–1960: Licensed Production versus Indigenous Innovation. London: Routledge, 2001. ISBN 0-7146-5194-X.
«Westland's Multi-role Helicopter Family: Omnifarious Sea King». Air International, Vol. 20, No. 5, May 1981, s. 215–221, 251–252. ISSN 0306-5634.
== Eksterne lenker ==
(en) Westland Sea King – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
helis.com om Westland Sea King
Sea King Royal Navy Storbritannia
Royal Air Force Sea King Arkivert 5. august 2011 hos Wayback Machine.
forsvaret.no om Sea King | |utfaset= | 7,448 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lockheed_P-3_Orion | 2023-02-04 | Lockheed P-3 Orion | ['Kategori:Antiubåtfly', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Firemotors propelldrevne luftfartøy', 'Kategori:Fly fra Vietnamkrigen', 'Kategori:Lockheed-luftfartøy', 'Kategori:Maritime patruljefly', 'Kategori:Utstyr brukt av Luftforsvaret'] | Lockheed P-3 Orion er et militært maritimt overvåkningsfly.
| Lockheed P-3 Orion er et militært maritimt overvåkningsfly.
== Historie ==
P-3 Orion ble produsert av Lockheed Corporation etter å ha vunnet en konkurranse holdt i april 1958 av den amerikanske marine for å erstatte P-2 Neptune, også fra Lockheed. Den første produksjonmodellen fløy første gang 15. april 1961. Flytypen ble levert til den amerikanske marine med primæroppgave å spore opp og angripe undervannsbåter med synkeminer og torpedoer i samarbeid med havgående marinefartøy. Flyet har også blitt eksportert til andre land som Australia, New Zealand, Canada, Pakistan og Norge.
Orion ble designet med utgangspunkt i det sivile passasjerflyet Lockheed L-188 Electra. Lockheeds forslag beholdt Electraens grunnleggende flykropp, vinger, hale og fire turboprop-motorer. De fysiske endringene som ble gjort med Electra omfattet blant annet:
Ny neseform tilpasset en fremoverrettet søkeradar.
Ny haleform tilpasset en bakoverrettet søkeradar.
Forlenget flykropp foran vingene for å få plass til synkeminer og sonder.
Forlenget flykropp bak vingene for å få plass til sensorer som oppfatter endringer i magnetfelt.
== P-3 Orion i Norge ==
Det norske Luftforsvaret har 4 fly av typen P-3C, og 2 fly av typen P-3N. Begge flytypene er stasjonert i 333 skvadron på Andøya flystasjon på Andøya i Andøy kommune i Nordland fylke.
=== P-3B ===
Norge mottok P-3B i 1968-69, disse kom i tjeneste for 333 skvadron fra og med 1969. I 1989 mottok Norge nye P-3C (se under), i denne anledning ble de brukte P-3B solgt eller oppgradert. 5 stk P-3B solgt til Spania, mens 2 stk P-3B ble oppgradert og modifisert til P-3N ved NAS Jacksonville.
=== P-3C ===
Det norske luftforsvaret har 4 maritime overvåkningsfly av typen P-3C, som brukes til maritim overvåkning og antiubåtoperasjoner. Flyet ble innfaset i 1989 og er utstyrt med våpen og avanserte overvåkningssystemer for å rekognosere, lokalisere og angripe undervannsbåter. Flytypen opererer med Sjøforsvarets fregatter i forbindelse med ubåtkrigføring, overvåkning av overflatefartøyer og søk- og redningsoperasjoner. P-3C har lang rekkevidde og er viktig i fredstid for å hevde suverenitet og myndighetsutøvelse gjennom fysisk tilstedeværelse i norsk territorialfarvann og i luftrommet over norsk territorium.
=== P-3N ===
Den norske Kystvakten disponerer 2 maritime overvåkningsfly av typen P-3N fra luftforsvaret, som brukes til kystvaktoppdrag. Dette innebærer overvåkning og kontroll av fiskeriaktiviteten i Norges økonomiske sone, fiskerisonen ved Jan Mayen og fiskevernsonen ved Svalbard, som tilsammen er på 2,2 millioner kvadratkilometer (eller sju ganger Norges landareal). Denne flytypen er også utstyrt med miljøovervåkningsutstyr. I forbindelse med utfasingen av et av flyene i 2021 skrev forsvaret: «Det maritime overvåkningsflyet ble tatt i bruk i 1968, da som en P-3B. Senere ble flyet bygd om til en P-3N. 576 har vært med på oppdrag både innenlands og utenlands, men etter ombyggingen har det primært blitt brukt til kystvaktoppdrag og som treningsfly. Antiubåtkapasiteten som tidligere var ombord i flyet ble fjernet, noe som innebærer at flyet har hatt en litt annerledes konfigurasjon enn skvadronens gjenværende P-3C.»
== Varianter ==
YP3V: Prototype
P-3A: Maritimt overvåkingsfly for antiubåtkrigføring; 157 bygget
P-3A (CS): Ombygget P-3A med forbedret radar for bruk av US Customs (det amerikanske tollvesenet); 4 ombygget
CP-3A: Eldre P-3A ombygget til fraktfly; 30 ombygget
EP-3A: Ombygget P-3A til elektronisk overvåking
NP-3A: Testfly brukt av US Naval Research Laboratory
RP-3A: P-3A bygget om til rekognoseringfly for havområder, brukt av Oceanographic Development Squadron; 3 ombygget
TP-3A: Treningsfly basert på P-3A; 12 ombygget
UP-3A: Transportfly
VP-3A: VIP/mannskaps-transport, basert på P-3A eller WP-3A; 5 ombygget
WP-3A: P-3A ombygget for overvåking av vær; 4 ombygget
P-3B: Maritimt overvåkingsfly for antiubåtkrigføring med kraftigere motorer og i stand til å bære AGM-12 Bullpup-missiler; 125 bygget
EP-3B: P-3B ombygget til elektronisk overvåkning
NP-3B: Testfly brukt av US Naval Research Laboratory
P-3C: Maritim overvåkning og antiundervannsbåtoperasjoner. Denne versjonen har maks. fart ca. 765 km/t; maks. høyde ca. 30 000 ft; og maks flytid ca. 17 timer. Oppgradert elektronikk inkludert ny sentral enhet for dataprosessering og kameraer; 267 bygget
P-3C Update I: P-3C med oppgradert dataminne og forbedret navigasjonssystem; 31 bygget
P-3C Update II: P-3C oppgradert med infrarøde sensorer, sonarbøyer og mulighet for avfyring av Harpoon antiubåtmissiler; 44 bygget
P-3C Update II.5: P-3C med forbedret navigasjons- og kommunikasjonsutstyr; 24 bygget
P-3C Update III: P-3C oppdatert med blant annet forbedret system for prosessering av sonardata og ny mottaker for signaler fra sonarbøyer; 50 bygget
P-3C Update IV: Alle utgaver av P-3C Update II og P-3C II.5 ble utstyrt med ny radar og annet utstyr for detektering av ubåter.
EP-3C: Versjon for elektronisk overvåking bygget av Kawasaki Heavy Industries for den japanske marine.
NP-3C: Testfly brukt av US Naval Research Laboratory
RP-3C: Vitenskapelig utgave brukt av Oceanographic Development Squadron
UP-3C: Transportfly
RP-3D: P-3C modifisert for innsamling av atmosfæriske data; 1 ombygget
WP-3D: P-3C ombygget for bruk av National Oceanographic and Atmospheric Administration (NOAA) til overvåking av vær; 2 ombygget
EP-3E Aries: P-3 ombygget og utstyrt med radom og antenner for deteksjon og lokalisering av fiendtlige skip; 12 ombygget
EP-3E Aries II: P-3 ombygget og utstyrt med radom og antenner for deteksjon og lokalisering av fiendtlige skip og innsamling av overvåkingsdata; 12 ombygget
NP-3E: Testversjon for US Navy
P-3F: Versjon av P-3C bygget for Iran på slutten av 1970-tallet; 6 bygget
P-3G: Opprinnelig navn på Lockheed P-7, tenkt å erstatte P-3 men kansellert i 1990
P-3H: Foreslått oppgradert utgave av P-3C
P-3K: Versjon for New Zealand basert på P-3B; 5 bygget
P-3M: Version for Spania (brukt av Ejército del Aire). Spania kjøpte 5 stk P-3B brukt fra Norge i 1989, i forbindelse med at Norge mottok nye P-3C dette året. 4 stk P-3B ble oppgradert til P-3M, det siste flyet ble droppet av kostnadshensyn.
P-3N: Version for den norske Kystvakten basert på P-3B. 2 stk ble oppgradert fra P-3B til P-3N, de resterende P-3B ble solgt til Spania (se over).
P-3P: Version brukt av Portugal, basert på P-3B; 6 overført fra Australia
P-3W: Versjon basert på P-3C-II for Australske Flyvåpenet; 20 bygget
P-3AEW&C: P-3B utstyrt med roterende radar brukt av US Customs for overvåking av illegal narkotika-trafikk
CP-140 Aurora: Ombygget P-3C brukt av Canada; 18 ombygget
CP-140A Arcturus: CP-140 modifisert for overvåking av miljø og fiskeri; 3 modifisert
== Brukere ==
- Argentina: Comando de Aviación Naval
- Australia: Royal Australian Air Force
- Brasil: Força Aérea Brasileira
- Canada: Canadian Forces Air Command
- Chile: Armada de Chile
- Hellas
- Iran
- Japan
- New Zealand
- Norge
- USA
- Pakistan
- Portugal
- Spania
- Sør-Korea
- Thailand
- Tyskland
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Luftforsvarets egen informasjon om P-3C Orion | Lockheed P-3 Orion er et militært maritimt overvåkningsfly. | 7,449 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Westland_Lynx | 2023-02-04 | Westland Lynx | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Luftfartøy produsert i Storbritannia', 'Kategori:Militærhelikoptre', 'Kategori:Utstyr brukt av Luftforsvaret'] | Westland Lynx er et militært helikopter produsert av den britiske flyfabrikanten Westland Helicopters. Den er bygget i en marine- og en hærvariant. Det er totalt bygget rundt 430 eksemplar av Navy og Army Lynx.
| Westland Lynx er et militært helikopter produsert av den britiske flyfabrikanten Westland Helicopters. Den er bygget i en marine- og en hærvariant. Det er totalt bygget rundt 430 eksemplar av Navy og Army Lynx.
== Historie ==
I 1968 inngikk Storbritannia og Frankrike en avtale om å produsere tre typer helikoptre: Puma, Lynx og Gazelle. Den britiske fly- og helikopterprodusenten Westland Helicopters fikk oppgaven med å konstruere og bygge Lynx, med det franske konsernet Aérospatiale som leverandør av 30 % av delene. Aérospatiale fikk på sin side også bygge Puma og Gazelle.
Lynx skulle være et lett tomotors flerbruks-helikopter, og den første av 13 prototyper hadde sin jomfrutur i mars 1971.
11. august 1986 tok et modifisert Lynx fartsrekord på 400,87 km/t. Denne rekorden står fortsatt blant konvensjonelle helikopter.
== Future Lynx ==
Future Lynx var et tidlig navn på en variant under utvikling for Army Air Corps og Royal Navy. Senere, i 2009, ble typen omdøpt til AW159 Lynx Wildcat. Første flygning med en prototype fant sted i november 2009.Future Lynx har et re-designet skrog med bedre plass og bedre tilgang for vedlikehold. Den horisontale haleflaten som er plassert på undersiden av halebommen er gjort symmetrisk og utstyrt med vertikale finner for bedre flyegenskaper. Cockpiten er utstyrt med fire LCD-skjermer og de nye motorene er to LHTEC CTS800 gassturbiner på 1 014 kW hver.
== Norske forhold ==
Westland Lynx ble operativt for det Norske Luftforsvaret i 1983, og ble brukt av Kystvakten (men flydd og vedlikeholdt av Luftforsvaret), normalt fra kystvaktskip.
I 2001 ble det vedtatt å anskaffe åtte NH90 for å erstatte Luftforsvaret/Kystvaktens seks Lynx-maskiner.
Den 7. desember 2014 hadde Lynx-helikopteret sitt siste operative oppdrag med Kystvakten.
== Tekniske fakta ==
Lynx har 2 turbinmotorer; maks. fart ca. 305 km/t; maks. høyde 12 000 fot og maks. flytid ca. 2,4 timer (3,4 timer med ekstra drivstofftank). Lynx bruker ca. 300 kg fuel i timen. Fuel kapasitet er ca. 720 kg (300 kg ekstra med ekstra drivstofftank montert i kabinen.)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Westland Lynx – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Westland Lynx – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Luftforsvaret om Lynx | Westland Lynx er et militært helikopter produsert av den britiske flyfabrikanten Westland Helicopters. Den er bygget i en marine- og en hærvariant. | 7,450 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bell_412 | 2023-02-04 | Bell 412 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bell Helicopter', 'Kategori:Helikoptre', 'Kategori:Utstyr brukt av Luftforsvaret'] | Bell 412 er et helikopter produsert av Bell Helicopter Textron. Modellen er en videreutvikling av Bell 212, som igjen var basert på UH-1 helikopteret, også kalt Huey, som fløy for første gang allerede på slutten av 1950-tallet. Huey ble berømt gjennom sin fremtredende rolle under krigføringen i Vietnam på 1960- og 1970-tallet. Forskjellen fra Huey som er et enmotors helikopter, til Bell 212 er at den fikk to motorer. Forskjellen fra Bell 212 videre til Bell 412 er hovedsakelig en 4-blads hovedrotor i komposittmaterialer. Helikopteret er i utgangspunktet sivilt og er solgt til mange sivile operatører. Like fullt har også mange militære enheter anskaffet helikopteret.
Bell 412 kan ta inntil 13 passasjerer i tillegg til mannskapet.
| Bell 412 er et helikopter produsert av Bell Helicopter Textron. Modellen er en videreutvikling av Bell 212, som igjen var basert på UH-1 helikopteret, også kalt Huey, som fløy for første gang allerede på slutten av 1950-tallet. Huey ble berømt gjennom sin fremtredende rolle under krigføringen i Vietnam på 1960- og 1970-tallet. Forskjellen fra Huey som er et enmotors helikopter, til Bell 212 er at den fikk to motorer. Forskjellen fra Bell 212 videre til Bell 412 er hovedsakelig en 4-blads hovedrotor i komposittmaterialer. Helikopteret er i utgangspunktet sivilt og er solgt til mange sivile operatører. Like fullt har også mange militære enheter anskaffet helikopteret.
Bell 412 kan ta inntil 13 passasjerer i tillegg til mannskapet.
== Konstruksjon og utvikling ==
Grunnmodellen 412 ble utviklet videre til 412SP (Special Performance), som hadde større drivstoffkapasitet, større startmasse og flere muligheter for setekonfigurasjon. I 1991 kom 412HP (High Performance) modellen med blant annet forbedret hovedgirboks. Modellen som produseres nå er 412EP (Enhanced Performance), som blant annet er utstyrt med fullverdig autopilot.
== Norske forhold ==
Det norske Luftforsvaret har totalt mottatt 19 Bell 412SP Arapaho-maskiner fordelt på to skvadroner – 339 skvadron på Bardufoss (12 maskiner) og 720 skvadron på Rygge (6 maskiner). Et helikopter gikk tapt i 1988, CN:33130. I det norske Forsvaret brukes Bell 412 primært til taktisk transportstøtte til Hæren. Helikopteret brukes også til VIP- og ambulanseflyging, samt søk- og redningsoppdrag. Det norske Forsvaret opererer Bell 412 med en tomannsbesetning bestående av flyger og maskinist (som sitter i venstre sete i cockpit).
En Bell 412SP Arapaho-maskin (CN:33130) ble bygget hos Bell Helicopter Textron i Texas i 1987, mens 18 Bell 412SP (CN: 33139 – 33149 og 33161 – 33167) ble bygget av Helikopter Service på Sola ved Stavanger på lisens fra Bell Helicopter Textron for Luftforsvaret i perioden 1986 til 1990.
Det siste helikopteret ble overlevert til Luftforsvarets Forsyningskommando (LFK) den 29. oktober 1990. 6 Bell 412SP ble i 2010 modifisert til Bell 412HP standard.
De norske Bell 412-maskinene har deltatt i flere internasjonale operasjoner: FN i Bosnia, NATO i Kosovo (to ganger) og ISAF i Afghanistan, noe som gjør denne maskinen til det mest brukte norske luftfartøy i krigssituasjoner siden annen verdenskrig. Bell 412 er forøvrig det første norske helikopteret med bevæpning etter at helikoptre ble innført i Luftforsvaret i 1953.
Vedlikehold av de norske Bell 412-maskinene skjer på Bardufoss og Rygge.
Bell 412-helikoptrene har i nyere tid blitt utstyrt med M134 Minigun, et gatlingvåpen i kaliber 7,62 mm.
== Tekniske data ==
Bell 412 SP Arapaho
Motorer: 2 stk Pratt & Whitney PT6T-3B turboshaft-motorer på tilsammen 1 800 hestekrefter
Antall rotorblad: 4
Toppfart: 140 knop (259 km/t)
Marsjfart: 120 knop (222 km/t)
Maks flyhøyde: ca. 20 000 ft (6 100 m)
Tommasse: 3 079 kg
Maks startmasse: 5 397 kg
Maks. flytid: ca. 3 1/2 time. 4 1/2 time med ekstra drivstofftank.
== Modeller ==
Bell 412
Utstyrstransport-helikopter.
Bell 412EP
Modell med forbedret ytelse.
Bell 412HP
Modell med mer motorkraft.
Bell 412SP
Spesialversjon.
Military 412
Væpnet militær versjon.
CH-146 Griffon
Utstyrstransport-helikopter for det canadiske forsvar.
Bell Griffin HT1
Avansert treningshelikopter basert på 412EP Bell.
Bell Griffin HAR2
Søk- og redningshelikopter basert på 412EP Bell, som drives av 84 Squadron RAF siden 2003 på RAF Akrotiri i Kypros.
Agusta-Bell AB 412
Sivil nyttetransport-versjon, bygget på lisens i Italia av Agusta
Agusta-Bell AB 412EP
Italienskbygget versjon av Bell 412EP.
Agusta-Bell AB 412 Grifone
Militær transportmodell, bygget på lisens i Italia av Agusta.
Agusta-Bell AB 412 CRESO
Italienskbygget versjon, utstyrt med en bakkeovervåkningsradar.
NBell 412
IPTNs lisensierte utgave av Bell 412
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Bell 412 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bell 412 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Luftforsvarets faktaside
Faktaside på Forsvarets nye nettsider Arkivert 7. november 2016 hos Wayback Machine. | |type=Multirolle brukshelikopter | 7,451 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lockheed_C-130_Hercules | 2023-02-04 | Lockheed C-130 Hercules | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Firemotors propelldrevne luftfartøy', 'Kategori:Fly fra Vietnamkrigen', 'Kategori:Introduksjoner i 1957', 'Kategori:Lockheed-luftfartøy', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Tankfly', 'Kategori:Transportfly', 'Kategori:Utstyr brukt av Luftforsvaret'] | C-130 Hercules er et transportfly produsert av det amerikanske selskapet Lockheed og senere Lockheed Martin. Flyet har fire turbopropmotorer og en maksimal fart på rundt 610 km/t. Det kan fly i en høyde av 40 000 fot og kan være på vingene i opptil 15 timer.
C-130 Hercules fløy for første gang i 1954. En rekke videreutviklinger har gjort at det til nå er blitt bygget mer enn 2 200 fly, som er levert til mer enn 60 land. Dette gjør den til den lengste, aktive militære produksjonsserien i luftfartshistorien. Den varianten som er i produksjon nå kalles Lockheed Martin C-130J Super Hercules.
| C-130 Hercules er et transportfly produsert av det amerikanske selskapet Lockheed og senere Lockheed Martin. Flyet har fire turbopropmotorer og en maksimal fart på rundt 610 km/t. Det kan fly i en høyde av 40 000 fot og kan være på vingene i opptil 15 timer.
C-130 Hercules fløy for første gang i 1954. En rekke videreutviklinger har gjort at det til nå er blitt bygget mer enn 2 200 fly, som er levert til mer enn 60 land. Dette gjør den til den lengste, aktive militære produksjonsserien i luftfartshistorien. Den varianten som er i produksjon nå kalles Lockheed Martin C-130J Super Hercules.
== Norske forhold ==
Det norske Luftforsvaret opererte fram til våren 2008 en flåte med seks Hercules-fly – Odin, Tor, Balder, Frøy, Ty og Brage. Disse var av varianten C-130E/H og ble levert i 1969 til 135 Luftving/335 skvadron. Flyene var stasjonert på Gardermoen flystasjon. De hadde etter hvert nesten 40 år i tjeneste og ble tatt ut av operativ drift 15. mai 2008. Da hadde de samlet vært i luften i over 133 665 timer og fløyet en distanse som tilsvarer Jorden rundt 1 713 ganger.
Fem av de seks flyene ble langtidslagret på Davis-Monthan Air Force Base i Arizona. Etter over 11 år lagret i ørkenen fikk fem av flyene omsider ny eier i november 2019. Det sjette flyet er på Forsvarets flysamling ved Gardermoen.Tidlig på 2000-tallet ble de opprinnelige Hercules-maskinene fullt overhalt i Canada og oppgradert til ny drift, men allerede før de var returnert til Norge varslet regjeringen at den ønsket hastekjøp av nye maskiner fra US Air Force, ved å kjøpe noen av det amerikanske flyvåpenets bestilte maskiner ut av produksjonskøen og reservere dem for Norge. Den europeiske produsenten Airbus forsøkte forgjeves å få sitt militære lastefly vurdert, men Forsvarsdepartementet signerte hastekjøpet i Washington D.C. uten å vurdere det europeiske flyet. De seks C-130H Hercules ble dermed erstattet av fire Lockheed Martin C-130J Super Hercules.
== Spesifikasjoner (C-130H) ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Lockheed C-130 Hercules – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) C-130 Hercules – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Lockheed Martin C-130 infoside | | enhetspris = $67.3 millioner "FY 2014 Budget Estimates" , p. | 7,452 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dassault_Falcon_20 | 2023-02-04 | Dassault Falcon 20 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dassault-luftfartøy', 'Kategori:Fly brukt til elektronisk krigføring', 'Kategori:Tomotors jetdrevne luftfartøy', 'Kategori:Utstyr brukt av Luftforsvaret'] | Dassault Falcon 20 er et lite to-motors fly utviklet og bygget av den franske flyprodusenten Dassault. De vanligste bruksområdene har vært persontransport og varetransport, og varianter av flyet brukes også i militær øyemed.
| Dassault Falcon 20 er et lite to-motors fly utviklet og bygget av den franske flyprodusenten Dassault. De vanligste bruksområdene har vært persontransport og varetransport, og varianter av flyet brukes også i militær øyemed.
== Norge ==
Dassault Falcon 20 brukes i det norske Luftforsvaret hvor betegnelsen på flyene er DA-20. Luftforsvaret tok i bruk sitt første eksemplar i 1972.Disse flyene disponeres av 717 skvadron som er lokalisert på Gardermoen flystasjon. Bruksområdet i Luftforsvaret er elektronisk krigføring, kalibrering av navigasjons- og innflygningshjelpemidler, og persontransport. Serienumre på de norske flyene er 041, 053 og 125.
Det hvite DA-20-flyet (produsert i 1967, med serienummer 125) er mest kjent for VIP-transport, men slike oppdrag var i mindretall. Hovedjobben for flyet var å kalibrere militære navigasjons- og innflygningshjelpemidler og radarsystemer. Flyet ble tatt ut av tjeneste i slutten av 2017, mens de to andre flyene (produsert i 1966) ble tatt ut av tjeneste i september 2022.
== Tekniske data ==
Maks. fart ca. 450 knop (Mach 0,82), normal fart 420 KTAS (Mach 0,73).
Flyhøyde: 42 000 fot (12 700 meter). Maks. vekt ved avgang: 30 325 pounds (13 755 kg).
Rekkevidde: Normalt oppdrag: 1,5 – 3 timer. Maksimalt: 5 timer.
Bevæpning: Ingen. Men Luftforsvarets fly har chaff og flare til egenbeskyttelse.
Besetning: 2 piloter. Luftforsvaret har i tillegg 1 flymekaniker og 2-3 systemoperatører på sine fly for elektronisk krigføring.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
tu.no - DA-20 JET FALCON - Dette ble en av de siste turene med Kongeflyet (19.11.2017)
Dassault Falcon 20 | | utfaset = | 7,453 |
null | 2023-02-04 | Offiser | null | null | null | En offiser er en militær tjenestemann som utleder sin makt direkte fra en suveren myndighet, og således innehar en offisersfullmakt fra denne myndigheten. Offiserer er bemyndighet til å benytte dødelig makt for å fullbyrde lovlige ordre fra sin regjering, enten direkte eller gjennom ordre til menige personer. | 7,454 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ekte_gauper | 2023-02-04 | Ekte gauper | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Mindre kattedyr', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2019-10', 'Kategori:Zoologistubber'] | Lynx omdirigeres hit. For andre betydninger, se Lynx (andre betydninger).
Ekte gauper eller gaupeslekten (Lynx) er mellomstore rovpattedyr som hører hjemme i gruppen med mindre kattedyr, som er en av tre underfamilier i kattefamilien. Slekten består av fire nålevende arter og refereres også til som gaupelinjen.
| Lynx omdirigeres hit. For andre betydninger, se Lynx (andre betydninger).
Ekte gauper eller gaupeslekten (Lynx) er mellomstore rovpattedyr som hører hjemme i gruppen med mindre kattedyr, som er en av tre underfamilier i kattefamilien. Slekten består av fire nålevende arter og refereres også til som gaupelinjen.
== Beskrivelse ==
Ekte gauper kjennetegnes gjennom at artene i gaupeslekten har kort hale og karakteristiske hårdusker på øretuppene. Kroppen er relativt kvadratisk til katt å være og bakparten steil på grunn av ekstra lange bakbein. Også labbene er store i forhold til kroppen, noe som tilpasser artene til områder med snøfall.
== Utbredelse ==
To arter har tilhold i Nord-Amerika; kanadisk gaupe og rødgaupe. Av disse har rødgaupa størst spredning. Den er også den fysisk minste av de fire gaupeartene, og den har mindre labber i forhold til kroppen enn de andre. En art er endemisk for Den iberiske halvøya (der den tradisjonelt har hatt sitt tilhold i grensestrøkene mellom Spania og Portugal) i Europa; pantergaupe, mens vanlig gaupe finnes over store deler av det nordlige Eurasia. Sistnevnte er den fysisk største av gaupeartene. Pantergaupa finnes nå mer kun i to større populasjoner i Andalucía, Spania. Den er kritisk truet av utryddelse.
== Taksonomi ==
Den såkalte gaupelinjen oppsto sannsynligvis for omkring 7,2 millioner år siden, i Asia. Forfedrene til gaupene vandret imidlertid ut fra Eurasia og tok seg over til Nord-Amerika for omkring 5,5 millioner år siden, der slekten Lynx oppsto. Dannelsen førte fram til de to artene rødgaupe og kanadisk gaupe. Sistnevnte splittet seg imidlertid (for omkring 1,5 millioner år siden), og den ene parten av denne splittelsen vandret tilbake til Eurasia, der den etter hvert (for omkring 1 million år siden) førte til en ny splittelse, som ga opphav til dannelsen av de to artene gaupe og pantergaupe.Det har hersket en viss uenighet omkring hvorvidt gaupene skulle plasseres i slekten småkatter (Felis) eller ekte gauper (Lynx). Moderne forskning viser imidlertid at gauper skiller seg fra andre småkatter, slik at det nå er enighet om at Lynx er en unik slekt.
=== Fylogeni ===
Fylogeni etter Johnson m. fl., 2006.
=== Artene ===
Det finnes fire nålevende gaupearter. Tidligere regnet også noen med ørkengaupe (Caracal caracal) blant gaupene, men denne arten har siden blitt omklassifisert til slekten afrikanske småkatter, sammen med afrikagullkatt og serval.
Forskerne tror at Lynx issiodorensis, som fantes i Europa under pleistocen, kan være en slags progenitor for denne slekten. Arten kan ha oppstått i Afrika under sen pliocen, og døde trolig ut under siste istid. Fossile funn tyder på at denne katten må ha hatt kortere og mer robuste lemmer enn dagens gauper. Nakken kan ha vært noe lengre og hodet noe større. Disse anatomiske forskjellene gjorde den trolig mer lik andre katter enn gauper.
Fylogenien under er i henhold til Johnson m .fl., 2006. Den viser blant annet at gaupe og pantergaupe er søstertaxa.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) ekte gauper i Encyclopedia of Life
(en) ekte gauper i Global Biodiversity Information Facility
(no) ekte gauper hos Artsdatabanken
(sv) ekte gauper hos Dyntaxa
(en) ekte gauper hos Fauna Europaea
(en) ekte gauper hos Fossilworks
(en) ekte gauper hos ITIS
(en) ekte gauper hos NCBI
(en) Kategori:Lynx – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Lynx (genus) – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Lynx – detaljert informasjon på Wikispecies | Lynx er opprinnelig et biologisk slektsnavn for ekte gauper, men det kan også ha andre betydninger. | 7,455 |
null | 2023-02-04 | Herkules (film) | null | null | null | | forteller = Charlton Heston | 7,456 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norwegian_Advanced_Surface-to-Air_Missile_System | 2023-02-04 | Norwegian Advanced Surface-to-Air Missile System | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er ulik Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:CS1-feil: eksterne lenker', 'Kategori:Luftvernmissilsystemer', 'Kategori:Missiler brukt av Norges forsvar', 'Kategori:Utstyr brukt av Luftforsvaret'] | Norwegian Advanced Surface-to-Air Missile System, forkortet NASAMS, er et mobilt modulbasert mellomdistanse luftvernsystem utviklet av Kongsberg Gruppen i samarbeid med Raytheon.NASAMS er utviklet for å være et mobilt system. Alle modulene kan flyttes ved hjelp av kjøretøy
Systemet opereres i Norge av Luftvernbataljonen. Radarene plasseres rundt området systemet skal beskytte. Hver radar kobles til en kontrollvogn som samler og analyserer data fra radarene. Kontrollvognene kan kommunisere seg imellom med et trådløst kryptert nettverk. Når en trussel blir oppdaget vil en av de mange lette utskytningsrampene avfyre ett eller flere missil. AMRAAM-missilene har egne radarer for å finne og ødelegge målene og er ikke avhengige av resten av systemet etter utskyting.
| Norwegian Advanced Surface-to-Air Missile System, forkortet NASAMS, er et mobilt modulbasert mellomdistanse luftvernsystem utviklet av Kongsberg Gruppen i samarbeid med Raytheon.NASAMS er utviklet for å være et mobilt system. Alle modulene kan flyttes ved hjelp av kjøretøy
Systemet opereres i Norge av Luftvernbataljonen. Radarene plasseres rundt området systemet skal beskytte. Hver radar kobles til en kontrollvogn som samler og analyserer data fra radarene. Kontrollvognene kan kommunisere seg imellom med et trådløst kryptert nettverk. Når en trussel blir oppdaget vil en av de mange lette utskytningsrampene avfyre ett eller flere missil. AMRAAM-missilene har egne radarer for å finne og ødelegge målene og er ikke avhengige av resten av systemet etter utskyting.
== Bakgrunn og historie ==
Norwegian Adapted Hawk (NOAH) var en norsk utgave av det amerikanske, missilbaserte bakke-til-luftsystemet HAWK (Homing All the Way Killer). Det ble innført Norge i 1986 og tatt ut av operativ bruk i 1995, for å bli erstattet NASAMS, som delvis er en videreutvikling av NOAH. Norge fikk først tilbud om å motta det originale HAWK-systemet som amerikansk våpenhjelp i 1959, men takket nei. På 70-tallet reiste NATO krav om at de norske flyplassene som skulle motta allierte forsterkninger i krig måtte få en bedre beskyttelse mot flyangrep. En rekke missilsystemer – blant annet det franske Crotale og det tyske Roland ble vurdert. Valget falt opprinnelig på Crotale, men da det ble avdekket at deler til dette systemet ble produsert i det daværende apartheidlandet Sør-Afrika ble denne løsningen politisk umulig. Det ble i stedet bestemt å utvikle et eget norsk missilsystem, NASAMS, og leie amerikansk HAWK-utstyr i utviklingsperioden. Dette la grunnlaget for NORSOL-løsningen.
NOAH var ment for bekjemping av middels- og lavtflygende mål i nærheten av norske militære flyplasser. Systemet ble i perioden 1987 til 1989 utplassert ved de militære flyplassene Bodø, Evenes, Bardufoss, Andøya, Værnes og Ørlandet. NOAH ble utviklet ved HKV, et selskap eid i fellesskap av Raytheon Company (tidligere Hughes Aircraft Company) og Kongsberg Defence & Aerospace (tidligere Norsk Forsvarsteknologi). Selve missilet var basert på amerikanske Improved HAWK (I-HAWK, MIM-23B).
=== Tidslinje og oppdateringer ===
NASAMS 1 startet i Norge i 1994, operativ fra 1998
NASAMS 2 ble operativ i 2007
NASAMS 3 ble operativ i 2019
=== Operativ historie ===
Etter Russlands invasjon av Ukraina i 2022 ønsket Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj under en tale til Stortinget NASAMS som våpenhjelp i forsvaret av landet og USA bekreftet 1. juli 2022 at de ville donere to NASAMS-systemer til Ukraina.
16. november 2022 uttalte Pentagon at NASAMS hadde en suksessrate på 100% under et russisk missilangrep mot Ukraina, og president Zelenskyj sa at systemet skjøt ned ti av ti missiler som var målsatt. På nyttårsaften 2022 skjøt NASAMS ned 45 av 45 russiske angrepsdroner ifølge det ukrainske luftforsvaret.
== NASAMS 1 ==
Et fullt oppsatt NASAMS-batteri bestod av ni utskytningsramper (LCHR) hver med seks AMRAAM-missiler, fire radarer (LASR), fire kontrollsentre (FDC), fire elektro-optiske kameraer (NTAS-N) og et ledelseselement (GBADOC: Ground Based Air Defence Operations Centre). NASAMS 2 er senere blitt innført (se under), og NTAS-N er byttet ut med en ny multisensor.
== NASAMS 2 ==
NASAMS 2 er en oppdatering av systemet som ble operativt i 2007. Det var per 1. august 2014 oppsatt ved luftvernbataljonen på Ørland. Systemet har mange oppdateringer i forhold til forgjengeren.
Et fullt oppsatt NASAMS2-batteri består av inntil tolv utskytningsramper (LCHR) hver med inntil 6 AMRAAM-missiler, inntil åtte radarer (MPQ-64 Sentinel), inntil fire kontrollsentre (FDC), fire elektro-optiske kameraer (MSP500) og en TCC (Tactical Control Cell / Taktisk Kontroll Celle).
Utover dette består oppgraderingene i hovedsak i:
Fire Distribution Center (FDC) i original NASAMS er erstattet av en mindre Common Tactical Operation Center (CTOC) montert på Forsvarets feltkjøretøy. Denne kan operere enten i modus som Senior FDC, FDC eller Tactical Control Cell (TCC).Radarene har blitt oppgradert og er montert på Forsvarets BV-206 eller feltkjøretøy. De har eget aggregat og prosesserer måldata selv før den distribuerer. Tilkobles trådløst med radiolinje, med feltkabel, over Multirolleradio eller gjennom TADKOM.Radarene har fått variabel rotasjonshastighet og økt måloppdagelses- og målfølgekapasitetSamtlige moduler er utstyrt med northfinder og GPS, så posisjonering er automatisk.Kontrollsentrene er montert på Forsvarets feltvognerMSP500 Elektro-optisk-sensor er utstyrt med laser avstandsmåler og TV-kamera samt et IR-kamera. Ved bruk av LINK-11/TADIL-A eller LINK-16/TADIL-J kan systemet engasjere mål som ikke sees av egne radarer.Kontrollsentrene kan trekkes bort fra sensorene for å være mindre synlig.
== NASAMS 3 ==
Våren 2019 ble systemet oppgradert i det norske forsvaret og skiftet navn til NASAMS III. Det betyr enda større fleksibilitet, lettere utstyr og bedre kommunikasjon mellom enhetene.
Tredje generasjon består blant annet av ny radarprogramvare, oppgraderinger av kommandosentralen og av gamle «canister launchere» og et helt nytt kommunikasjonssystem.
I Nasams er vanligvis fire systemer bundet sammen i ett nettverk som deler sensorinformasjon i sanntid, reduserer forsinkelse, korrigerer sensortrack og sørger for mest mulig effektiv leveranse av missilene. I den nye kommunikasjonsløsningen benyttes fortsatt radio, men dette er løftet over på ip-teknologi.
Tidligere måtte de enkelte Nasams-enhetene koble seg rett inn i ildledningssentralen. Det endrer seg med det nye utstyret for sikker ip-kommunikasjon, der det altså etableres logisk forbindelse i stedet for fysisk. Det blir langt mer fleksibelt, der de enkelte komponentene kan plasseres hvor som helst i teigen.Luftvernbataljonen oppgraderte fra NASAMS II i april, og skarpskjøt med NASAMS III for første gang i mai 2019.I desember 2022 ble det kjent at de elektrooptiske sensorene i systemet, som er plassert på et terrengkjøretøy og ser etter fiendtlige trusler i lufta og på bakken, skal oppgraderes. Forsvarsmateriell inngikk en avtale med Rheinmetall verdt 190 millioner kroner med å oppgradere fra analogt til digitalt sensorsystem, hvis formål er å gjøre det lettere å identifisere potensielle trusler, samtidig som det blir enklere å dele informasjon med beslutningstakere.
== High Mobility Launcher ==
Et «underprosjekt» av NASAMS 3-programmet er High Mobility Launcher (HML). Det er en ny type missilutskytingsramper som Luftforsvaret etter planen skal ta i bruk fra 2018. HML står plassert på lasteplanet til et Humvee-kjøretøy, noe som gjør det langt mer mobilt enn tradisjonelt NASAMS / NASAMS 2. I tillegg kan det på grunn av den mindre størrelsen kjøre rett om bord i Hercules-transportfly, mens vanlig NASAMS må fraktes med lastebil.Tre HML-er er levert til Kampluftvernbatteriet i Hæren, mens Luftforsvaret også har fått tre stk.
== Kortholdsversjon ==
En versjon av NASAMS kan leveres med AIM-9X Sidewinder block II missiler, for å gi luftvern på kortere hold.
Dette missilet ble for første gang skutt fra en Nasams-utskytningsplattform på Andøya Space Center i mai 2019.
== Brukerland ==
NASAMS har per november 2022 følgende brukerland:
Norge Norge (Utviklerland)
Spania Spania Anskaffet i 2003. Deployerte NASAMS til Latvia i juni 2022 i forbindelse med Russlands invasjon av Ukraina.
USA USA Utplassert i Washington D.C siden 2005. Bestilte i 2022 ytterligere seks systemer fra Raytheon, der kontrakten tilsier leveranse innen august 2024.
Nederland Nederland Anskaffet i 2006
Finland Finland Anskaffet i 2009
Chile Chile Uoffisiell. Bestilte i 2011
Oman Oman Bestilte i 2014
Litauen Litauen Bestilte i 2017
Indonesia Bestilte i 2017
Ukraina Ukraina I november 2022 kunngjorde Ukrainas forsvarminister Oleksii Reznikov at de hadde mottat NASAMS.Kommende brukere:
Australia Australia Bestilte i 2019
Qatar Qatar Bestilte i 2019
Ungarn Ungarn Direktekjøp fra USA, godkjent mai 2020, planlagt levert 2023Potensielle brukere:
India Direktekjøp fra USA godkjent. Det indiske luftforsvaret har uttalt at ikke ønsker NASAMS, men vil heller utvikle eget nasjonalt missilforsvar.
Kuwait Direktekjøp fra USA godkjent i oktober 2022. Landet har bedt om å få kjøpe syv AN/MPQ-64FI Sentinel-radarer, tilhørende kommando- og kontrollsentraler (FDC), utskytningsramper («canister launcher») og missiler: 63 eksemplarer hver av AIM-120C8 Amraam, Amraam-ER og AIM-9X Sidewinder Block 2.Kun kontrollsystemet (Command & Control):
Hellas Hellas
Tyrkia Tyrkia
Sverige Sverige (Leasing-avtale gjennom mange år. Ikke lenger i bruk f.o.m 2021)
Polen Polen (Brukt som kontrollsystem for NSM-missiler)Norge inngikk i 2003 en intensjonsavtale med Nederland om å overta 18 Panzerhaubitze 2000 fra dem i bytte mot NASAMS. Dette prosjektet ble skrinlagt av Norge i 2004 etter en nøyere vurdering av kostnadene. Nederland valgte likevel å kjøpe NASAMS. Det eneste NASAMS-salget basert på gjenkjøp er dermed Spania, som kjøpte inn NASAMS etter at Fridtjof Nansen-klassen ble produsert på et spansk verft.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) NASAMS – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Luftforsvarets side om NASAMS II Arkivert 3. februar 2016 hos Wayback Machine.
TU.no - En av Norges største eksportsuksesser: Nå er ny versjon klar (03.02.2016)
kongsberg.com - NASAMS - Surface Launched AMRAAM | Norwegian Advanced Surface-to-Air Missile System, forkortet NASAMS, er et mobilt modulbasert mellomdistanse luftvernsystem utviklet av Kongsberg Gruppen i samarbeid med Raytheon. | 7,457 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Redakt%C3%B8r | 2023-02-04 | Redaktør | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lederyrker', 'Kategori:Medieyrker'] | En redaktør er en person som er leder eller avdelingsleder med ansvar for innhold i et redaksjonelt eller skjønnlitterært verk, en publikasjon eller et annet medium.
Noen publikasjoner har separate redaktører for printutgave og nettutgave.
| En redaktør er en person som er leder eller avdelingsleder med ansvar for innhold i et redaksjonelt eller skjønnlitterært verk, en publikasjon eller et annet medium.
Noen publikasjoner har separate redaktører for printutgave og nettutgave.
== Norge ==
I Norge ligger det endelige ansvaret for et mediums innhold hos ansvarlig redaktør. I straffeloven fra 2005 (trådte i kraft 1. oktober 2015) er det i kapittel 24 som omhandler redaktøransvaret. § 270 forutsetter at et "blad eller tidsskrift" skal ha en redaktør. § 269 definerer redaktør som den som "treffer avgjørelser om innhold" i trykte skrifter og kringkasting.
== Referanser == | Redaktør er i Norge en stillingsbenevnelse for en person som er leder eller avdelingsleder med ansvar for innhold i et redaksjonelt eller skjønnlitterært verk, en publikasjon eller et annet medium. | 7,458 |
null | 2023-02-04 | Spiere-Helkijn | null | null | null | | provins = Vest-Flandern | 7,459 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Menen | 2023-02-04 | Menen | ['Kategori:3°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Flandern', 'Kategori:Kommuner i Vest-Flandern', 'Kategori:Sider med kart'] | For distriktet i Nauru, se Meneng.Menen er en kommune og en by i den belgiske provinsen Vest-Flandern. En tysk krigskirkegård, Deutscher Soldatenfriedhof Menen, ligger ved byen. Dette er den største krigskirkegården i Flandern.
| For distriktet i Nauru, se Meneng.Menen er en kommune og en by i den belgiske provinsen Vest-Flandern. En tysk krigskirkegård, Deutscher Soldatenfriedhof Menen, ligger ved byen. Dette er den største krigskirkegården i Flandern.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nl) Offisielt nettsted
(en) Menen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Vest-Flandern | 7,460 |
https://no.wikipedia.org/wiki/SV_Zulte_Waregem | 2023-02-04 | SV Zulte Waregem | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1950', 'Kategori:Fotballag i Belgia', 'Kategori:Sport i Belgia i 1950'] | Sportvereniging Zulte Waregem, forkortet til Zulte Waregem er en belgisk fotballklubb som spiller i toppdivisjonen Jupiler League. Klubben ble stiftet i 1950, og spiller sine hjemmekamper på Regenboogstadion i byen Waregem.
Zulte Waregem vant den belgiske cupen i 2006.
| Sportvereniging Zulte Waregem, forkortet til Zulte Waregem er en belgisk fotballklubb som spiller i toppdivisjonen Jupiler League. Klubben ble stiftet i 1950, og spiller sine hjemmekamper på Regenboogstadion i byen Waregem.
Zulte Waregem vant den belgiske cupen i 2006.
== Spillerstall ==
Oppdatert 30. mars 2022.
=== Utlånte spillere ===
== Kjente spillere med en fortid i klubben ==
Pieter Merlier
Salou Ibrahim
Dragan Mrđa
Juan Diego González-Vigil
Thorgan Hazard
Bernard Malanda-Adje
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nl) Offisielt nettsted
(en) SV Zulte Waregem – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Vest-Flandern | 7,461 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wevelgem | 2023-02-04 | Wevelgem | ['Kategori:3°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Vest-Flandern', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Wevelgem er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Den er delt i selve Wevelgem, Moorsele og Gullegem.
| Wevelgem er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Den er delt i selve Wevelgem, Moorsele og Gullegem.
== Historie ==
Første historiske kilde som nevner stedet er fra 1197. I Wevelgem var på 1200- og 1300-tallet et cistercienserkloster, abbediet Guldenberg, som eide kornmøller forskjellige steder. Fra ca 1278 til 1310, vbar det ledet av abeddissen Ida, skjønt Marc Brion opplister det blant et mannskloster.Elven De Leie var tidligere meget viktig for Wevelgem. Her bløytet man linflass før det ble bearbeidet ved en av de mange linfaktorier i Wevelgem. Det er også årsaken til at elven fikk tilnavnet den gyldne elv, fra linets farve. Lin var en tøyvare som gav gode inntekter, og den ble en viktig næringsvei i manmge generasjoner. Selv om den ikke er så viktig i moderne tid, er det fortsatt noen linfabrikker i byen.
Under første verdenskrig anla tyskerne en flyplass her. Den benyttes nå for privatfly. Belgias største tyske soldatgravlund likker for det i Wevelgem og dildels i nabokommunen. På baksiden av gravfeltet ble det anlagt en (falsk) flyplass for å forvirre eventuelle fiender; restene av dette anlegget er fortsatt synlige.
Broen som knytter Lauwe til Wevelgem ble ødelagt under annen verdenskrig men ble senere gjenoppbygd.
== Tysk krigskirkegård ==
I Wevelgem finner man den tyske soldatgravlund Menen med falne fra første verdenskrig. Den ligger ved slutten av Kruisstraat ved grensen til Menen. 47.864 soldaten ble gravlagt der.
== Billedgalleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nl) Offisielt nettsted
(en) Wevelgem – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Vest-Flandern | 7,462 |
null | 2023-02-04 | Zwevegem | null | null | null | | provins = Vest-Flandern | 7,463 |
null | 2023-02-04 | Guy Verhofstadt | null | null | null | Guy Verhofstadt (født 11. april 1953 i Dendermonde) er en belgisk liberal politiker som var statsminister i Belgia fra 12. | 7,464 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Holland_(andre_betydninger) | 2023-02-04 | Holland (andre betydninger) | ['Kategori:Pekere'] | Holland kan vise til:
Et eldre navn på Nederland
Grevskapet Holland, en av de sytten nederlandske provinsene i middelalderen – idag de to provinsene Noord-Holland og Zuid-Holland
Holland (Michigan), en by i USA
Holland (Texas), en by i USA | Holland kan vise til:
Et eldre navn på Nederland
Grevskapet Holland, en av de sytten nederlandske provinsene i middelalderen – idag de to provinsene Noord-Holland og Zuid-Holland
Holland (Michigan), en by i USA
Holland (Texas), en by i USA | Holland kan vise til: | 7,465 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dante_Alighieri | 2023-02-04 | Dante Alighieri | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 14. september', 'Kategori:Dødsfall i 1321', 'Kategori:Fødsler i 1265', 'Kategori:Italienske forfattere', 'Kategori:Italienskspråklige forfattere', 'Kategori:Latinspråklige forfattere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Firenze', 'Kategori:Religiøse lærere og filosofer representert i bokserien Verdens hellige skrifter', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Dante Alighieri, fullstendig navn Durante di Alighiero degli Alighieri (født mai/juni 1265, død 14. september 1321), var en italiensk forfatter og poet i middelalderen, kjent for Den guddommelige komedie (La Divina Commedia), det fremste litterære verk på italiensk språk og et av verdenslitteraturens høydepunkter.I Italia er Dante kalt for il Sommo Poeta («Den høyeste poeten») eller ganske enkelt il Poeta («Poeten»). Sammen med Petrarca og Boccaccio utgjør Dante «de tre kilder» og «de tre kroner». Han er også blitt kalt for «det italienske språks far». Den guddommelige komedie ble starten på fortrengelsen av latin til fordel for folkespråket italiensk som litterært språk, og dens handling fornyet fortellerkunsten. For ettertiden gir verket også innblikk i datidens verdensbilde. Dante Alighieri regnes som den opprinnelige inspirasjonskilden for Auguste Rodin da han lagde sin berømte skulptur «Tenkeren».
| Dante Alighieri, fullstendig navn Durante di Alighiero degli Alighieri (født mai/juni 1265, død 14. september 1321), var en italiensk forfatter og poet i middelalderen, kjent for Den guddommelige komedie (La Divina Commedia), det fremste litterære verk på italiensk språk og et av verdenslitteraturens høydepunkter.I Italia er Dante kalt for il Sommo Poeta («Den høyeste poeten») eller ganske enkelt il Poeta («Poeten»). Sammen med Petrarca og Boccaccio utgjør Dante «de tre kilder» og «de tre kroner». Han er også blitt kalt for «det italienske språks far». Den guddommelige komedie ble starten på fortrengelsen av latin til fordel for folkespråket italiensk som litterært språk, og dens handling fornyet fortellerkunsten. For ettertiden gir verket også innblikk i datidens verdensbilde. Dante Alighieri regnes som den opprinnelige inspirasjonskilden for Auguste Rodin da han lagde sin berømte skulptur «Tenkeren».
== Liv og virke ==
=== Tidligste år og bakgrunn ===
Dante Alighieri ble født i bydelen San Pier Maggiore i Firenze i 1265. Fødselsdatoen er usikker, men det er antatt å ha skjedd en gang rundt 1265. Det kan utledes av selvbiografiske hentydninger i Den guddommelige komedie. I dens første seksjon, i Inferno, som begynner Nel mezzo del cammin di nostra vita («Halvveis gjennom livets reise»), noe som antyder at Dante var rundt 35 år gammel ettersom det gjennomsnittlige livsløp i Bibelen (Salmenes bok, 89:10, Vulgata) er 70 år gammel; og ettersom han imaginære reise til underverdenen skjer i 1300, var han mest sannsynlig født rundt 1265. En del vers i seksjonen Paradiso (XXII 151–154) gir også mulige hentydninger om at han var født i tvillingenes tegn. I 1265 var solen i tvillingenes tegn omtrentlig 11. mai og 11. juni.Faren var notar. Begge foreldre døde tidlig, mens stemoren overlevde Dante. Hans ene søster ble gift med en offentlig utroper, en annen søster med en pengeutlåner, et yrke Dante ikke hadde noe til overs for. I Paradiso, XV, 135 forteller han om sin tippoldefar som ble slått til ridder av keiseren og falt i andre korstog, Cacciaguida degli Elisei (ca 1098 - ca 1148 i Palestina). Dante hevdet at hans familie nedstammet fra antikkens romere (Inferno, XV, 76). Hans far, Alaghiero eller Alighiero di Bellincione, var en hvit guelfer som ikke opplevde represalier etter at ghibellinerne vant slaget ved Montaperti på midten av 1200-tallet. Det tyder på at Alighiero og hans familie har hatt en prestisje og status som beskyttet dem.
Dantes familie var lojal mot guelferne, en politisk allianse som støttet pavedømmet og var involvert i et komplekst motsetningsforhold til ghibellinerne, som var støttet av den tysk-romerske keiser. Hans mor var Berta eller Bella, antagelig et medlem av Abati-familien. Hun døde før Dante var fylt ti, og Alighiero giftet seg snart på nytt, ettersom en enkemann var sosialt begrenset. Den nye hustruen fødte ham to barn, Dantes halvbror Francesco og halvsøsteren Tana (Gaetana). Han ble døpt Durante etter sin morfar, Durante degli Abati, Dante var et kallenavn han selv antok. Som tolvåring ble han lovt bort i ekteskap til Gemma di Manetto Donati, datteren av Manetto Donati, et medlem av den mektige Donati-familien. Kontraktekteskap ved tidlig alder var svært vanlig og involverte en formell seremoni, inkludert kontrakter som ble signert hos en notar. Men på denne tiden var Dante blitt forelsket i annen, Beatrice Portinari (også kjent som Bice), som han første gang hadde møtt da han var kun ni år gammel. Året etter at han var blitt gift med Gemma, hevdet han å ha møtt Beatrice igjen; han skrev flere sonetter til Beatrice, men nevnte aldri Gemma i noen av sine dikt. Den nøyaktige datoen for hans ekteskap er ikke kjent; den eneste sikre informasjonen er at han før sin landflyktighet i 1301 hadde tre barn: Pietro, Jacopo og Antonia.Dante kjempet med guelfernes kavaleri i slaget ved Campaldino den 11. juni 1289. Denne seieren medførte en reform av republikken Firenzes grunnlov. På 1200-tallet hadde Firenze rundt 100 000 innbyggere, og var den største i Italia, større enn Roma og Milano. Byens vekst skyldtes håndverksindustri og handel. Næringslivets vekst og organisering hadde skapt sosiale motsetninger og konflikter. Håndverkslaugene hadde blitt så mektig at alle som ville delta i politikken måtte tilhøre et laug. Dante gikk inn apotekerlauget. I de påfølgende årene er hans navn tidvis nedtegnet for at han har stemt eller talt i ulike råd i republikken. En betydelig del av møtereferatenen for årene 1298–1300 gikk tapt under andre verdenskrig, slik at Dantes deltagelse i byrådene er i dag vanskelig å bedømme.
Gemma fødte flere barn. Skjønt flere andre er siden hevdet å være hans avkom, er det sannsynlig at kun Jacopo, Pietro, Giovanni og Antonia var hans faktiske barn. Antonia ble senere en nonne i Ravenna som tok navnet søster Beatrice. To av sønnene, Jacopo og Pietro, skulle senere oppnå en viss berømmelse for sine kommentarer til farens verk.
=== Utdannelse og poesi ===
Ikke mye er kjent om Dantes utdannelse; han studerte antagelig hjemme eller i en friskole tilknyttet en kirke eller kloster i Firenze. Det er kjent at han studerte toskansk poesi på en tid da «den sicilianske skole» (Scuola poetica Siciliana), en kulturell gruppe fra Sicilia, var blitt kjent i Toscana. Han oppdaget den oksitanske poesi fremført av trubadurene i Provence, slike som Arnaut Daniel, og de latinske forfatterne fra antikken, inkludert Cicero, Ovid og særlig Vergil, som den gang nøt en enorm prestisje. Ved å tolke hans Fjerde ekloge som en forutsigelse av Messias, ble Vergil regnet blant profetene, og hans visdom ansett som uendelig. I Inferno kaller Dante ham «mitt visdomshav». For Dante var Vergil et symbol på at fornuft og filosofi kan hjelpe sjelen til frelse.Dante beskrev seg selv om «lettrørt og omskiftelig på alle måter». Da den franske prinsen Karl Martel av Anjou oppholdt seg i Firenze en stund i 1294, ble de to venner. Det er bevart rundt 130 dikt fra Dantes ungdom. 30 av disse, til og om Beatrice, samlet han siden i en diktsamling og utga med tittelen Vita Nuova (Nytt liv), dedisert til vennen Guido Cavalcanti, som en gang hadde bebreidet ham for å ha endret seg og føre et liv i «rått og simpelt selskap». Kommentarene på prosa er fylt av omskrivninger, allegorier, tallsymbolikk og astronomi. I Paradiso møter Dante siden igjen den franske prinsen og Piccarda, søsteren til Corso Donati som fikk Piccarda bortført fra Santa Chiara nonnekloster der hun hadde bosatt seg, slik at han kunne gifte henne bort til sin venn, den velstående Rossellino della Tosa.Dante har selv sagt at han møtte Beatrice Portinari, datter av Folco Portinari, da han var ni år gammel og hun åtte. Han hevdet at han forelsket seg i henne «ved første øyekast», tilsynelatende uten noen gang å ha snakket med henne. Han så henne jevnlig etter at han fylte atten år, utvekslet hilsener når han møtte henne på gaten, men kjente henne aldri godt. Han var således et godt eksempel på høvisk kjærlighet, et fenomen utviklet i Frankrike og i provençalsk poesi i århundret forut. Dantes erfaring med denne kjærligheten var typisk, men hans uttrykk for den var særegen. Det var i denne kjærlighetens navn at Dante forlot dolce stil novo («den søte nye stil», et begrep som han selv oppfant), og i stedet fulgte samtidige poeter og forfattere i behandlingen av emnet kjærlighet (amore). I den provençalske elskovslyrikk skulle dikteren velge en høytstående, gjerne gift kvinne, og synge om henne under et oppdiktet navn. I hvilken grad Beatrice allerede i Vita Nuova, Dantes ungdomsverk, foruten å være en kvinne, var et symbol, er diskutabelt, men i Den guddommelige komedie er hun en hovedperson mens Vergil er et redskap. Hun kommer til Vergil i Limbo: «Jeg er Beatrice, som sender deg. Kjærligheten driver meg. Hjelp ham med din vise tale, til trøst for meg.»
Kjærligheten til Beatrice (slik Petrarca viste for Laura, om enn noe annerledes) ble - sammen med hans politiske interesse - kilden til Dantes forfatterskap. Den kjærligheten han følte for henne, forble åndelig, av typen som Thomas Aquinas kalte amor amicitiae, kjærlighet for kjærlighetens egen skyld; ren, enkel og opphøyd. I mange av hans dikt er hun avbildet som en halvgud, hans muse, som vokter jevnlig over ham og gir ham åndelig inspirasjon eller instruksjon, tidvis strengt. Beatrice ble giftet bort til en bankfunksjonær ved navn Simone dei Bardi, og da hun døde i 1290, søkte den 25 år gamle Dante tilflukt og trøst i latinsk litteratur. Convivio nevner at han leste Boëthius' Consolatio Philosophiæ og Ciceros Laelius de Amicitia. Han viet seg deretter til filosofiske studier ved religiøse skoler, som dominikanerordenens i Santa Maria Novella. Han deltok i diskusjonene om de to fremste klosterordenene (fransiskanerne og dominikanerne) offentlig eller indirekte holdt i Firenze, den førstnevnte forklarte Bonaventuras lære og mystikk, og den sistnevnte Thomas Aquinas' lære.
Da Dante var atten år gammel, møtte han Guido Cavalcanti, Lapo Gianni, Cino da Pistoia og snart etter også Brunetto Latini; i fellesskap ble de ledere av dolce stil novo. Brunetto nevnes særskilt i Den guddommelige komedie (Inferno, XV, 28) for det han hadde lært Dante. Rundt femti poetiske kommentarer av Dante er kjent, de såkalte Le Rime, aldri samlet av ham selv, men ordnet av litteraturforskere senere. Det var dikt av ulik stil og innhold som han skrev livet igjennom. En del ble senere inkludert i den senere Vita Nuova og Convivio. En del viser overgangen mellom den høviske kjærlighetspoesien til Vita Nuova og det religiøse temaet i Den guddommelige komedie.
=== Firenze og politikk ===
Dante, som de fleste florentinere i hans tid, var involvert i konflikten mellom ghibellinerne og guelferne. Han kjempet i slaget ved Campaldino den 11. juni 1289 med florentinske guelferne mot ghibellinerne fra Arezzo; deretter i 1294 da han var blant de som støttet Karl Martel av Anjou (sønnesønn av Karl I av Napoli) mens han var i Firenze. For å fremme sin politiske karriere ble Dante apoteker, ikke for å praktisere, men en lov fra 1295 krevde tilslutning til et laug, Corporazioni delle Arti e dei Mestieri, for å kunne inneha et offentlig verv. Dante stod i apotekernes laug. Denne profesjonen var ikke upassende ettersom på denne tiden ble bøker solgt fra apotekernes butikker. Som politiker oppnådde han lite, men hadde ulike verv i flere år i en by plaget av politisk uro.
Etter å ha beseiret ghibellinerne, delte guelferne seg i to fraksjoner: «de hvite guelfere» (Guelfi Bianchi), som Dante tilhørte, og ledet av Vieri dei Cerchi, — og «de svarte guelfere» (Guelfi Neri), ledet av Corso Donati. De hvite styrte svakt og vaklende uten en sterk og hensynsløs leder som Donati. Selv om skillet først og fremst fulgte familielinjer, ble striden ideologisk etter hvert, basert på motstående oppfatninger av synet på pavens rolle i Firenzes affærer, hvor de svarte støttet paven og de hvite ønsket å frigjøre seg fra Roma. De hvite tok makten først og forviste de svarte. Som reaksjon planla pave Bonifatius VIII å okkupere Firenze militært. I 1301 ble Karl av Valois, bror av kong Filip IV av Frankrike, forventet til byen ettersom paven hadde utnevnt ham til fredsmegler for hele Toscana. Men byens myndigheter hadde behandlet pavens sendebud svært dårlig noen tidligere da de aktet å frigjøre seg fra pavens innflytelse. Det er antatt at Karl av Valois hadde mottatt egne instruksjoner under bordet, og rådet sendte en delegasjon til Roma for å klargjøre pavens intensjoner. Dante var en av delegatene.
=== Landflyktighet og død ===
Pave Bonifatius lot de andre delegatene gå og ba Dante alene om å bli igjen i Roma. På samme tid, den 1. november 1301, gikk Karl av Valois inn Firenze med de svarte guelfere. I løpet av de neste seks dagene ble det meste av byen herjet og mange av deres fiender ble myrdet. En ny, «svart» regjering ble opprettet, og Cante de' Gabrielli da Gubbio ble utnevnt som podestà av byen. Dante var dømt til landsforvisning for to år og beordret til å betale en stor bot. Poeten var fortsatt i Roma hvor paven hadde «foreslått» at han holdt seg, og ble derfor betraktet som en overløper av sine egne. Han fikk erfare det som han siden lot en sjel i paradiset uttrykke i form av en spådom: «Du skal få kjenne hvor tung vei det er å vandre opp og ned ad andres trapper.» Han betalte ikke boten, delvis ettersom han mente at han ikke var skyldig, og delvis ettersom de svarte guelfere hadde tatt alle hans eiendeler i Firenze. Han ble dømt til evig landflyktighet, og han vendte tilbake til Firenze uten først å ha betalt boten ville han bli brent på bålet. (Firenzes byråd vedtok i juni 2008 å trekke tilbake dommen over Dante).Dante deltok i flere av de hvite guelfernes forsøk på gjenerobre makten, men alle mislyktes grunnet indre strid og forræderi. Dante, bitter på behandlingen han fikk fra sine fiender, følte også vemmelse over intrigene og mangelen på effektivitet hos sine tidligere allierte, og trakk seg ut. Han dro til Verona som gjest hos Bartolomeo della Scala, og dro deretter til Sarzana i Liguria. Senere er det antatt at han bodde i Lucca sammen med en kvinne ved navn Gentucca som gjorde hans opphold behagelig (og ble senere nevnt med takknemlighet i Purgatorio, XXIV, 37). Hos della Scala og andre fyrstehus han besøkte, betalte Dante for seg ved sekretærarbeid, deltok i diplomatiske reiser og annen konsulentvirksomhet. En del spekulative kilder hevder at han besøkte Paris mellom 1308 og 1310, og andre kilder har faktisk sendt ham helt til Oxford: disse påstandene som først dukket opp i Boccaccios bok om Dante flere tiår senere, synes å være inspirert av poetens omfattende lesning og kunnskap. Antagelig kunne Dante fordype seg i lesningen og egenstudier i en tid hvor han ikke hadde store daglige gjøremål, men det er ingen bevis på at noen gang reiste ut av Italia. Dantes Immensa Dei dilectione testante til Henrik VII av Luxembourg bekrefter hos opphold «nedenunder kildene til Arno, i nærheten av Toscana» i mars 1311.
I 1310 marsjerte Henrik VII, som tysk-romersk keiser, inn i Italia i spissen for 5000 soldater. Dante så i ham en ny Karl den store som kunne gjenopprette Romerrikets storhet og fravriste de svarte guelferne deres makt i Firenze. Han skrev til Henrik VII og flere italienske fyrster med krav om at de svarte guelferne måtte bekjempes. Ved å blande religion og private anliggender i skrifter, manet han fram Guds verste raseri mot sin hjemby og foreslo flere særskilte mål på sine personlige fiender. Det var i løpet av den samme tiden hvor han skrev De Monarchia, som fremmet et universalt monarki under Henrik VII. Her vil Dante først bevise at verden trenger å stå under en hersker som skaffer fred, deretter vil han påvise at da Romerriket vant over alle sine fiender, var det for at Gud ville i keiseren skaffe verden en slik hersker.Ved et tidspunkt under hans landflyktighet, avlet han Den guddommelige komedie, nøyaktig når er uklart. Verket er langt mer selvsikkert utført og i en langt større skala enn noen annet han hadd skrevet i Firenze; det er sannsynlig at han begynte med slikt omfattende diktverk etter at han innså at hans politiske ambisjoner, som hadde vært sentralt for ham fram til forvisningen, hadde stoppet opp, muligens for alltid. Det er også bemerkelsesverdig at han vendte tilbake til sin lengsler etter Beatrice med fornyet kraft og med en langt større mening enn i Vita Nuova; i Convivio (skrevet ca.1304–1307) hadde han erklært at minnet om denne ungdommelige romansen tilhørte fortiden.
En tidlig ytre indikasjon på at diktverket var underveis er en notis av Francesco da Barberino, stukket unna i hans Documenti d'Amore («Kjærlighetens lekse»), skrevet antagelig i 1314 eller tidlig i 1315. I omtale av Vergil, bemerker Francesco i anerkjennende ord at Dante fulgte de romerske klassikerne i et dikt kalt «Komedie» og at lokaliseringen av diktet (eller deler av det) var i underverden, det vil si i helvete. Dette korte notatet gir intet ubestridelige indikasjon om han selv hadde sett eller lest Inferno, eller om deler av det hadde blitt utgitt, men det indikerer at diktverket er underveis og at skissene til diktverket må ha skjedd en del år i forveien. Det har blitt foreslått at kunnskapen om Dantes verk også ligger under en del av illustrasjonene i Francesco da Barberinos tidligere Officiolum, ca. 1305–1308, et manuskript som ble gjenfunnet først i 2003. Inferno ble publisert i 1317, det er etablert ved siterte linjer innfelt i margene på samtidige daterte nedtegnelser fra Bologna, men det er ingen sikkerhet om alle de tre delene av diktverket ble publisert i helhet eller utgitt som en del cantoer om gangen. Paradiso synes å ha blitt utgitt posthumt.
I Firenze benådet Baldo d'Aguglione de fleste av de landflyktige hvite guelferne og lot dem å komme tilbake til byen. Imidlertid hadde Dante gått altfor langt i sine hatske brev til Arrigo (Henrik VII), så benådningen omfattet ikke ham.
I 1312 angrep Henrik VII byen og beseiret de svarte guelfere, men det er ingen bevis for at Dante var involvert. En del sier at han nektet å delta i angrepet på sin hjemby av en utlending, andre antyder at han hadde blitt upopulær også hos de hvite guelfere, og at ethvert spor av hans ankomst var blitt fjernet. Henrik VII døde fra feber allerede i 1313, og med ham død ethvert håp om at Dante kunne se Firenze igjen. Han reiste til Verona hvor Alberto Canfrancesco «Cangrande» della Scala lot ham leve i en viss sikkerhet, og antagelig også i en rimelig grad av velstand. della Scala slapp iallfall inn i Dantes paradis (Paradiso, XVII, 76).
I 1315 ble Firenze tvunget av Uguccione della Faggiuola (militæroffiseren som kontrollerte byen) å gi amnesti til de landflyktige, inkludert Dante, men for dette krevde byen en offentlig botsøving i form av en stor bot. Dante nektet og foretrakk å forbli i eksil. Da Uguccione beseiret Firenze, ble Dantes dødsdom bekreftet og utvidet til hans sønner. Han håpet fortsatt sent i livet at han kunne bli invitert tilbake til Firenze under betingelser som var ærverdige. For Dante var landsforvisning så nært opp til døden som han kunne komme, og fjernet det meste av hans identitet og hans arv. Han skrev om sin smerte og sin forvisning i Paradiso, XVII (55–60), hvor Cacciaguida, hans tippoldefar, advarte ham om hva han kunne forvente.
Fyrst Guido Novello da Polenta inviterte ham til Ravenna i 1318, og Dante aksepterte. Han gjorde ferdig Paradiso og døde i 1321, 56 år gammel. Det skjedde på tilbakereise til Ravenna fra en diplomatisk tur til Venezia, muligens var han blitt smittet av malaria der. Han ble gravlagt i Ravenna ved kirken San Pier Maggiore (senere kalt for San Francesco). Bernardo Bembo, pretor av Venezia, reiste en grav for ham i 1483. På graven står en del vers av Bernardo Canaccio, en venn av Dante, dedisert til Firenze:
parvi Florentia mater amoris
«Florence, mother of little love»Firenze kom til sist til å angre på Dantes forvisning, og byen gjorde gjentatte forespørsler om å få utlevert dikterens levninger. Ravenna nektet og ved et tidspunkt gikk de så langt som å skjule hans levninger bak en falsk vegg i klosteret. Uansett ble en grav reiste for ham i Firenze i 1829 i basilikaen til Santa Croce. Graven har stått tom siden da ettersom hans levninger fortsatt er i Ravenna, langt fra det land som han elsket. Fronten på graven i Firenze har følgende tekst: Onorate l'altissimo poeta, hvilket betyr «Æres den mest opphøyde poet», et sitat fra fjerde canto av Inferno, om Vergils velkomst da han gjenforenes med de store antikke dikterne som tilbringer evigheten i limbo. Den påfølgende linjen, L'ombra sua torna, ch'era dipartita («hans ånd, som hadde forlatt oss, er tilbake»), er påfallende nok ikke gjentatt på den tomme graven.
I 2007 ble Dantes ansiktstrekk rekonstruert som et fellesprosjekt. Kunstnere fra universitetet i Pisa og ingeniører fra universitetet i Bologna ved Forli konturerte en modell som framstilte Dantes trekk som noe annerledes enn man tidligere forestilte seg.
== Forfatterskap ==
Den guddommelige komedie (La Divina Commedia) beskriver Dantes reise gjennom helvete (Inferno), skjærsilden (Purgatorio), og paradiset (Paradiso), ledet av den romerske poeten Vergil, og deretter av Beatrice, målet for hans kjærlighet og i et annet av hans verker, La Vita Nuova. Mens visjonen av helvete (Inferno) er levende for moderne lesere, krever de teologiske spissfindigheter presentert i de andre delene en større andel tålmodighet og kunnskap for å komme til sin rett. Mens skjærsilden (Purgatorio) er den mest lyriske og menneskelige av de tre delene, er paradiset (Paradiso) den mest tyngste teologiske delen, men samtidig også de vakreste og mest ekstatisk-mystisk avsnitt hvor Dante forsøker å beskrive hva han bekjenner er hva han ikke kan videreformidle; det vil si når Dante ser ansiktet til Gud: «all'alta fantasia qui mancò possa» — «ved dette storslåtte øyeblikk, evnen til å beskrive sviktet meg».Den guddommelige komedie ble snart en hjørnestein i utviklingen av italiensk som et etablert litterært språk. Dante var mer oppmerksom enn de fleste tidlige italienske forfattere på Italias dialektmangfold og behovet for å skape en litteratur og et forent litterært språk hinsides begrensningene i latin. Slik sitt er han en forløper for renessansen med dens anstrengelser for å skape en litteratur på folkespråket som kunne hevde seg overfor tidligere klassiske forfattere. Dante hadde en grundig og dyptgående kunnskap (innenfor begrensningen av sin tid) av den romerske antikken, og hans åpenbare beundring for en del aspekter av det førkristne Roma, noe som også peker framover mot 1400-tallet. Ironisk nok, mens han ble omfattende beundret i århundrene etter sin død, gikk Den guddommelige komedie ut av moten blant litteratene: for middelaldersk, for grovt og tragisk, og ikke stilistisk forfinet nok i henhold til de krav som høyrenessansen og senrenessansen krevde av litteraturen.
=== Morsmålets diktning ===
Dante skrev Den guddommelige komedie i et språk han kalte for «italiensk», i en betydning var det et sammenslått litterært språk som hovedsakelig basert på den regionale dialekten i Toscana, men med en del elementer fra latin og fra andre regionale dialekter. Han forsøkte bevisst å nå et mulig publikum over hele Italia, inkludert legmenn, prester og andre poeter. Ved å frambringe et dikt med episk struktur og filosofisk hensikt, etablerte han italiensk som velegnet for det fremste skjønnlitterære uttrykk. På fransk er italiensk tidvis omtalt som «la langue de Dante», «Dantes språk». Både Dante og hans samtid kalte latin for grammatica, i motsetningen til folkespråket eller dialektene som ble kalt for latium vulgare. En sammenligning med innledningsverset av Komedien:
Nel mezzo del cammin di nostra vita/ mi ritrovai per una selva oscuraOm Dante hadde skrevet det samme på latin ville det ha vært:
In medio cursu vitae nostrae/ eram in silva obscuraVed å skrive på morsmålet markerte Dante seg som en av de aller første (blant andre som Chaucer og Boccaccio) som brøt fri fra den gjengse standarden om å publisere på bare latin (språket for liturgi, historie og vitenskapelige avhandlinger generelt, men ofte også lyrisk poesi). Dette bruddet satte en presedens og gjorde det mulig at mer litteratur ble publisert for et bredere publikum, og satte scenen for framtidens større litterære nivåer.
Å dikte på morsmålet framfor latin var såpass nytt i Italia at Dante stadig kretset om emnet. I Vita nuova (Nytt liv) går tilegnelsen til Cavalcanti ut på at begge er enige om å dikte på morsmålet. Nesten hele første del av Convivio (Gjestebudet) er et forsvar for denne posisjonen. Samtidig skrev han nær samtidig et lærd verk, paradoksalt på latin, om det samme, De vulgari eloquentia (Om å dikte på folkespråket). Sistnevnte begynte som en språkhistorie: Språket er Guds gave til menneskene, først til Adam. Mennesker kan snakke, dyr ikke. Alle språk er like bra, «skjønt det finnes ikke noe bedre sted i verden enn Firenze». Språkforvirringen i Babel ble reddet av latinen, men som er et uforanderlig kunstspråk. Ettersom latinen ikke er et folkelig språk, er det ikke et direkte opphav til de romanske språkene. Av dem kjente Dante til tre som han innovativt inndelte etter ordet for «ja», si-språket var italiensk, oc-språket provençalsk, oil-språket fransk. Resten av de europeiske språkene slo han sammen til en språkgruppe: «Slavere, ungarere, tyskere, saksere, englendere, og mange andre folk.» Deretter diskuterte Dante hvilke av de italienske dialektene som egnet seg best for diktning. Det rene toskanske, som sto latinen nærmest, eget seg godt for de lavere sjangre, som sonetten og ballataen som hos Dante og Petrarca innebar et lyrisk, erotisk dikt. For den høyeste stilen som canzonen krevde var det ingen dialekt som dekket kravet. Til det var det behov for et foredlet kunstspråk, et italiensk bygd på toskansk med innslag fra latin, provençalsk, fransk og siciliansk. Det var i realiteten en beskrivelse av Dantes eget litterære språk, og hans betydning førte til at språkutviklingen fulgte den linjen han selv trakk opp. Verket avsluttes med en poetikk. Poesi står over prosa, og canzonen er den edleste diktform. Det er tre sjangre eller stiler: tragedie (høy stil), komedie (mellomstil), og elegi (lav stil).
=== Allegorier ===
Visjonsdiktning var velkjent i middelalderen. Apostelen Paulus' syn i Apostlenes gjerninger og Gregor den stores Dialoger til den hellige Birgitta er eksempler. Norske Draumkvedet er et annet eksempel. Dante var innforstått med mye av denne diktningen og lot seg blant annet inspirere av Albrekt av Monte Cassinos visjoner av is og kulde som straffemidler i helvete. Men Dantes Komedie er ingen egentlig visjonsdiktning der han faller i søvn og avsluttes ved at han våkner. Den er ikke mystisk diktning, men en intellektuell konstruksjon. Et episk forbilde har han hatt i Æneas' nedstigning til underverdenen i Vergils Æneiden. Nettopp Vergil valgte han som en av sine veivisere til samme sted. Den andre var Beatrice. Symbolsk sett var han selv, Dante, å oppfatte som symbol på menneskeheten, Vergil som fornuften og Beatrice som troen.Tallmystikk er en del av Dantes intellektuelle konstruksjon. I skjærsilden skal de som lutres tre ganger tre, derfra svever Dante og Beatrice opp i paradiset med dets tre ganger tre gjennomsiktige himmelsfærer. Vandringen varer i 3 + 3 + 3 døgn. Underveis treffer Dante over tusen personer, hvorav over 200 italienere. Verket er oppdelt i 100 sanger (33 + 33 + 33): en prolog pluss 33 sanger om helvete, 33 om skjærsilden, 33 om paradis. Hver sang er på ca 150 verslinjer, og formen er hans egen litterære konstruksjon, terziner med rim som forbinder den ene trelinjete strofen med den neste.At tallet tre har noe med treenigheten å gjøre, er nokså sikkert. Tallet går igjen i mange sammenhenger; Lucifers tre ansikter er treenighetens antitese. I hans erotisk-religiøse Vita nuova (Nytt liv) er det særlig tallet ni som gis mystisk kraft: han møtte Beatrice da de var ni år, ni år senere møtte han henne igjen. Hun døde den niende dagen i den niende måneden i det niende tiåret (1290), og hennes 9-tall svarer til de ni himlene og til tre ganger treenigheten: «Hun var et nitall, det vil si et under.»
=== Tilgjengelighet ===
I motsetningen til Boccaccio, Milton eller Ariosto ble ikke Dante en anerkjent forfatter før i romantikken. For romantikerne var Dante, i likhet med Homer og Shakespeare, det fremste eksempelet på de «originale genier» som satte sine egne regler, skapte figurer av overveldende statur og dybde, og gikk langt utover noen etterligning av tidligere mesteres mønstre, og av samme grunn aldri selv kan bli etterlignet. Gjennom hele 1800-tallet vokste Dantes omdømme. Ved jubileet for hans fødsel i 1865 hadde han etablert som en av de aller største litterære ikoner i Vesten.
Dantes første store verk, Vita nuova, som består av rundt tretti ungdomsdikt, som foruten en ballade og fire canzoner, er utelukkende sonetter, knyttet sammen med kommenterende prosatekst. Mange av diktene er ytterst vanskelige å tolke, og dikterens egne analyserende kommentarer gjør det ikke lettere. Dantes skolastiske spissfindigheter er anstrengende for moderne lesere. Deres tilgjengelighet hindrer ikke å oppleve dem som kunstverk av usedvanlig styrke og skjønnhet som knapt noen oversettelse klarer å formidle.Leserne av i dag blir forvirret over at et slikt alvorlig verk kan bli kalt for en «komedie». I Dantes tid ble alle seriøse og lærde verker skrevet på latin, en tradisjon som vedvarte i flere hundre år inntil opplysningstiden, og verker på andre språk ble lett forbigått. I tillegg refererte begrepet «komedie» i klassisk forståelse til verker som reflekterte tro på et ordnet univers hvor hendelser søker mot en lykkelig eller underholdende avslutning, men også påvirkes av en skjebnebestemt vilje som ordnet alle ting til det beste. I samtiden kunne både komedie og tragedie benyttes på fortellende diktning, og ikke nødvendigvis drama. Komedier kunne ende godt, tragedier ille. Ved denne meningen av ordet, som Dante selv skrev om i et brev til Cangrande della Scala, var utviklingen av pilegrimsreisen fra helvete til paradiset komediens uttrykk i form av et paradigme ettersom verket begynner med pilegrimens moralske forvirring og ender med visjonen om Gud. «For hvis vi ser på emnet,» skrev Dante, «så er det i begynnelsen avskyelig og fælt, nemlig helvete, men slutten er det lykkelige, ettertraktelsesverdige og vennlig, nemlig paradiset.» Tillegget med komediens «guddommelige» stammer imidlertid ikke fra Dante selv, men ble lansert først ved den trykte utgaven fra Venezia i 1555, og har siden vært alminnelig i bruk.
=== Andre verker ===
Blant Dantes andre verker er Convivio (Gjestebudet), en samling av hans lengste dikt med (uferdige) allegoriske kommentarer; Monarchia, en kortfattet avhandling av politisk filosofi på latin som ble fordømt og offentlig brent etter Dantes død av pavens legat Bertrando del Poggetto. Verket argumenterte for nødvendigheten av en universalt eller globalt monarki for å sikre universal fred i verden, med den romersk-katolske kirke som veileder; De vulgari eloquentia (Om å dikte på folkespråket), om diktning på morsmålet, delvis inspirert av katalanske trubaduren Raimon Vidal de Bezauduns verk Razos de trobar, en poetisk avhandling om det romanske språket oksitansk; og La Vita Nuova (Nytt liv), fortellingen om hans kjærlighet til Beatrice, som også tjente som hans endelige symbol på frelse i Komedien. Ved hennes død bekjenner han at han kun vil dikte om henne:
«Til høye himlers endeløse sfærer
nå stiger sukket fra mitt tunge sinn.» Vita Nuova inneholdt også mange av Dantes kjærlighetsdikt på toskansk dialekt. Morsmål var også tidligere blitt benyttet i lyrikk. Imidlertid er Dantes kommentarer i sitt eget verk også på morsmålet, både i Vita Nuova og i Convivio, framfor latin.
== Ettermæle ==
Petrarca var ikke begeistret for Dantes verk, og humanistene syntes Komedien var uklar og smakløs, «passende lesning for skomakere og bakere». For den katolske kirken var Komedien kjettersk og ble omgående plassert i Index librorum prohibitorum. Horace Walpole skrev at Dante var «absurd» og «motbydelig», og fremstod som en «metodistprest i dårekiste». Først med romantikerne endret synet seg. William Blake og Chateaubriand, Rilke og T.S. Eliot fant noe hos Dante, og Liszt og Tsjaikovskij skapte orkesterverk med stemninger hentet fra florentineren. Tordenskjold som ellers var lite lesende, hadde Komedien i bokhyllen sin. Andreas Munch skrev et hyllingsdikt til Dante ved 600-årsjubileet, og Hans E. Kinck anså Dante for selve kraften bak det folkelige gjennombruddet, tvers gjennom den døde klassiske arven. Bjørnstjerne Bjørnson bruker et sted «Dantes helved'» som bilde på Romsdalsfjellene, og Arne Garborg lar Komedien smelte sammen med Draumkvedet i I Helheim, mens A.O. Vinje opplevde Dante som «tilskapad og unaturleg». Helge Krog lar i skuespillet Opbrudd en revolverkule smadre en byste av Dante, mannen som er selve symbolet på hvordan «kristendommen skjendet erotikken»: «Ingen har elsket en kvinne mindre enn Dante elsket Beatrice!»Olaf Bull skriver likevel om Dante at han hvisket «Bice» i Firenzes vårvind,
inntil hans skjelvende sinn, vendt vekk,
angst for å blindes i ve og vekhet,
fant under hvelvene Herrens trekk
bakom en kvinne strålende blekhet!
== Bibliografi ==
Vita nuova (Nytt liv), ca. 1295
Convivio (Gjestebudet), 1304-07
De vulgari eloquentia (Om å dikte på folkespråket), ca. 1305
De Monarchia libri tres (Tre bøker om monarkiet)
La Divina commedia (Den guddommelige komedie), 1307-21
Eclogae, 1319-20
Quaestio de situ et forma aquae et terrae (Undersøkelse om jordas og vannets stilling og form), 1320
== Referanser ==
== Litteratur ==
Gardner, Edmund Garratt (1921): Dante. London: Oxford University Press. OCLC 690699123.
Hede, Jesper (2007): Reading Dante: The Pursuit of Meaning. Lanham: Lexington Books. ISBN 9780739121962.
Lagercrantz, Olof (1964): Från helvetet till paradiset : en bok om Dante och hans komedi, Wahlström & Widstrand
Miles, Thomas (2008): «Dante: Tours of Hell: Mapping the Landscape of Sin and Despair» i: Stewart, Jon: Kierkegaard and the Patristic and Medieval Traditions. Ashgate. ISBN 9780754663911. s. 223–236.
Raffa, Guy P. (2009): The Complete Danteworlds: A Reader's Guide to the Divine Comedy. Chicago: University of Chicago Press. ISBN 9780226702704.
Scartazzini, Giovanni Andrea (1874–1890): La Divina Commedia riveduta e commentata (4 bind). OCLC 558999245.
Scartazzini, Giovanni Andrea (1896–1898): Enciclopedia dantesca: dizionario critico e ragionato di quanto concerne la vita e le opere di Dante Alighieri (2 bind). OCLC 12202483.
Scott, John A. (1996): Dante's Political Purgatory. Philadelphia: University of Pennsylvania Press. ISBN 9780585127248.
Seung, T. K. (1962): The Fragile Leaves of the Sibyl: Dante's Master Plan. Westminster, MD: Newman Press. OCLC 1426455.
Toynbee, Paget (1898): A Dictionary of the Proper Names and Notable Matters in the Works of Dante. London: The Clarendon Press. OCLC 343895.
Whiting, Mary Bradford (1922): Dante the Man and the Poet. Cambridge: W. Heffer & Sons. OCLC 224789.
== Eksterne lenker ==
(en) Dante Alighieri – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Dante Alighieri – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Dante Alighieri på Internet Movie Database
(en) Dante Alighieri hos The Movie Database
(en) Dante Alighieri på Discogs
(en) Dante Alighieri på MusicBrainz
(en) Dante Alighieri på Last.fm
(en) Dante Alighieri på AllMusic
(no) Sørensen, Irene Berg (4. februar 2011): «Filosofien bak språket», Forskning.no
(en) World of Dante, multimedia, tekster, kart, billedgalleri, søkbar database, musikk, ressurser, tidslinje
(en) Dartmouth Dante Project, søkbar database med kommentarer
(en) Lenkesamling hos The Guardian | Dante Alighieri, fullstendig navn Durante di Alighiero degli Alighieri (født mai/juni 1265, død 14. september 1321), var en italiensk forfatter og poet i middelalderen, kjent for Den guddommelige komedie (La Divina Commedia), det fremste litterære verk på italiensk språk og et av verdenslitteraturens høydepunkter. | 7,466 |
null | 2023-02-04 | Den guddommelige komedie | null | null | null | Den guddommelige komedie (italiensk: La Divina commedia), skrevet av florentineren Dante Alighieri mellom 1308 og hans død i 1321, regnes som det viktigste epos i italiensk litteratur såvel som et av de mest betydningsfulle verker i verdenslitteraturen. Det medvirket til at Dantes toskanske dialekt satte standard for moderne italiensk. | 7,467 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liturgi | 2023-02-04 | Liturgi | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Greske ord og uttrykk', 'Kategori:Liturgi', 'Kategori:Praktisk teologi'] | Liturgi, fra gresk leitourgia (λειτουργία), «offentlig arbeid», er den i vestlige språk vanligste betegnelse for gudstjeneste og religiøse seremonier.
| Liturgi, fra gresk leitourgia (λειτουργία), «offentlig arbeid», er den i vestlige språk vanligste betegnelse for gudstjeneste og religiøse seremonier.
== Ordets opprinnelse ==
Ordet er en kombinasjon av leitos (offentlig) og ergo (å gjøre). Den tidligste bruken av ordet var i forbindelse med en særskatt som ble pålagt de rikeste borgerne i Athen, og som måtte finansiere et prosjekt til beste for hele byen.
== Gudstjenesteliturgi ==
I Septuaginta har ordet fått dagens betydning, rituelle religiøse handlinger, både i jødisk og kristen kontekst. Den eldre betydningen falt bort i senantikken eller tidlig middelalder.
Liturgi brukes også for å betegne spesielle former for religiøse handlinger, for eksempel «ortodoks liturgi» som betegnelse på ritualene i Den ortodokse kirke.
Forskrifter for liturgien i Den norske kirke finnes i Gudstjenestebok for Den norske kirke.
== Litteratur ==
Baldovin, John F., SJ (2008) Reforming the Liturgy: a Response to the Critics. The Liturgical Press
Bowker, John, ed. (1997) Oxford Dictionary of World Religions. Oxford University Press. ISBN 0-19-213965-7.
Bugnini, Annibale, (1990) The Reform of the Liturgy 1948–1975. The Liturgical Press
Dix, Dom Gregory (1945) The Shape of the Liturgy
Donghi, Antonio, (2009) Words and Gestures in the Liturgy. The Liturgical Press
Johnson, Lawrence J., (2009) Worship in the Early Church: an Anthology of Historical Sources. The Liturgical Press
Jones, Cheslyn, Geoffrey Wainwright, and Edward Yarnold, eds. (1978) The Study of Liturgy. London: SPCK.
Marini, Piero, (2007) A Challenging Reform: Realizing the Vision of the Liturgical Renewal. The Liturgical Press
Scotland, N. A. D. (1989). Eucharistic Consecration in the First Four Centuries and Its Implications for Liturgical Reform, in series, Latimer Studies, 31. Latimer House. ISBN 0-946307-30-X
"What Do Quakers Believe?". Quaker Information Center, Philadelphia, PA, 2004.
== Eksterne lenker ==
Den katolske messe og liturgiske ritualer | Liturgi, fra gresk leitourgia (λειτουργία), «offentlig arbeid», er den i vestlige språk vanligste betegnelse for gudstjeneste og religiøse seremonier. | 7,468 |
null | 2023-02-04 | Sex Pistols | null | null | null | Sex Pistols var et britisk punkrockband som ble startet i London i 1975. Bandet besto opprinnelig av vokalist Johnny Rotten, gitarist Steve Jones, trommeslager Paul Cook og bassist Glen Matlock. | 7,469 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Madchester | 2023-02-04 | Madchester | ['Kategori:Alternativ musikk', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikksjangre', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Madchester er en musikksjanger innen rock og kulturelt fenomen på slutten av 1980-tallet. Som navnet indikerer oppsto den i Manchester, England, da musikere smeltet sammen alternativ rock med acid house-kulturen og andre kilder, inkludert psykedelisk musikk og pop fra 1960-tallet.Betegnelsen «Madchester» ble popularisert av den britiske musikkpressen tidlig på 1990-tallet, og omfattet grupper som Happy Mondays, The Stone Roses, The Inspiral Carpets, Northside, 808 State, James og The Charlatans, og andre.
Madchester oppstod mot slutten av 1980-tallet og var en trend i britisk musikkliv til et stykke ut på 1990-tallet. Musikken var en blanding av veldig fengende indie pop, psykedelisk musikk og dance/acid house. Den var sterkt preget av være egnet til å danse til. Tidsepoken var også preget av rave-/house-partyer, og ecstasy var «det nye store». Den rave-påvirkede musikken er tungt påvirket av narkotiske stoffer, særlig ecstasy (MDMA). På denne tiden var nattklubben Haçienda i Manchester, medeid av medlemmer av New Order, en katalysator for den særskilte musikalske etos i byen som ble kalt for «Second Summer of Love» (Den andre kjærlighetssommeren), en referanse til hippienes flowerpower-periode i California på 1960-tallet. Madchester var også en inspirasjon for mange britpop-band.
| Madchester er en musikksjanger innen rock og kulturelt fenomen på slutten av 1980-tallet. Som navnet indikerer oppsto den i Manchester, England, da musikere smeltet sammen alternativ rock med acid house-kulturen og andre kilder, inkludert psykedelisk musikk og pop fra 1960-tallet.Betegnelsen «Madchester» ble popularisert av den britiske musikkpressen tidlig på 1990-tallet, og omfattet grupper som Happy Mondays, The Stone Roses, The Inspiral Carpets, Northside, 808 State, James og The Charlatans, og andre.
Madchester oppstod mot slutten av 1980-tallet og var en trend i britisk musikkliv til et stykke ut på 1990-tallet. Musikken var en blanding av veldig fengende indie pop, psykedelisk musikk og dance/acid house. Den var sterkt preget av være egnet til å danse til. Tidsepoken var også preget av rave-/house-partyer, og ecstasy var «det nye store». Den rave-påvirkede musikken er tungt påvirket av narkotiske stoffer, særlig ecstasy (MDMA). På denne tiden var nattklubben Haçienda i Manchester, medeid av medlemmer av New Order, en katalysator for den særskilte musikalske etos i byen som ble kalt for «Second Summer of Love» (Den andre kjærlighetssommeren), en referanse til hippienes flowerpower-periode i California på 1960-tallet. Madchester var også en inspirasjon for mange britpop-band.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Luck, Richard (2002): The Madchester Scene, Pocket Essentials, London, ISBN 1-903047-80-3
Wilson, Tony (2002): 24-hour Party People, Channel 4 Books, London, ISBN 0-7522-2025-X
McNichols, Conor, red. (2003): NME Originals: Madchester, IPC, London
Robb, John (2009): The North Will Rise Again: Manchester Music City 1976–1996, Aurum Press, London
== Eksterne lenker ==
Madchester, Pride of Manchester
Madchester Arkivert 4. juni 2016 hos Wayback Machine., av Jonathan Schofield | Madchester er en musikksjanger innen rock og kulturelt fenomen på slutten av 1980-tallet. Som navnet indikerer oppsto den i Manchester, England, da musikere smeltet sammen alternativ rock med acid house-kulturen og andre kilder, inkludert psykedelisk musikk og pop fra 1960-tallet. | 7,470 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mosj%C3%B8en | 2023-02-04 | Mosjøen | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:65°N', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Vefsn', 'Kategori:Fergesteder i Nordland', 'Kategori:Mosjøen', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tettsteder i Nordland'] | Mosjøen (sørsamisk: Mussere) er en by og et tidligere ladested i Vefsn kommune i Nordland. Byen er den eldste på Helgeland, og i fylket er det kun Bodø, som i 1816 ble kjøpstad, som er eldre. Mosjøen mottok i 1875 losse- og ladestedsrettigheter fra kong Oscar II, og i 1876 ble byen egen kommune. Mosjøen bykommune besto frem til 1961 og var fra 1962 igjen del av Vefsn kommune. Siden 1998 har byen moderne bystatus. Mosjøen har 9 794 innbyggere pr. 1. januar 2022.
Sammen med Mo i Rana og Narvik er Mosjøen en av industribyene i Nordland. Mosjøen Aluminiumsverk, som er blant de største i Europa, er tradisjonelt den fremste hjørnesteinsbedriften. Byen har dessuten et næringsliv som omfatter handel, håndverk, finans, transport og turisme.
Mosjøen er et kommunikasjonssentrum på Helgeland. Fra Mosjøen er det 71 kilometer til Sandnessjøen i vest, 87 kilometer til Mo i Rana i nord og 160 kilometer til Brønnøysund i sør. Veiavstanden til Bodø er 318 kilometer og 393 kilometer til Trondheim. Europavei 6 går gjennom byen. Fra byen er det daglige avganger med buss fra Mosjøen rutebilstasjon, med tog fra Mosjøen stasjon på Nordlandsbanen og med fly fra Mosjøen lufthavn sør for byen. Det går ferge til bygder langs Vefsnfjorden. Havnen er en av de største i Nord-Norge.
Som skoleby har Mosjøen både lokale og regionale funksjoner. Mosjøen videregående skole tar inn elever fra byen og omliggende distriktskommuner. I byen ligger Vefsn folkehøgskole og Folkeuniversitetet. Flere større arrangementer for barn og ungdommer avholdes i Mosjøen, blant andre Toppen Internasjonale Sommermusikkskole og Kippermocupen.
I byen ligger landskjente Sjøgata med trehus og -brygger fra 1800-tallet. Blant andre severdigheter er Dolstad kirke, Byparken, Helgelandstrappa, bystranda og aluminiumsverket.
| Mosjøen (sørsamisk: Mussere) er en by og et tidligere ladested i Vefsn kommune i Nordland. Byen er den eldste på Helgeland, og i fylket er det kun Bodø, som i 1816 ble kjøpstad, som er eldre. Mosjøen mottok i 1875 losse- og ladestedsrettigheter fra kong Oscar II, og i 1876 ble byen egen kommune. Mosjøen bykommune besto frem til 1961 og var fra 1962 igjen del av Vefsn kommune. Siden 1998 har byen moderne bystatus. Mosjøen har 9 794 innbyggere pr. 1. januar 2022.
Sammen med Mo i Rana og Narvik er Mosjøen en av industribyene i Nordland. Mosjøen Aluminiumsverk, som er blant de største i Europa, er tradisjonelt den fremste hjørnesteinsbedriften. Byen har dessuten et næringsliv som omfatter handel, håndverk, finans, transport og turisme.
Mosjøen er et kommunikasjonssentrum på Helgeland. Fra Mosjøen er det 71 kilometer til Sandnessjøen i vest, 87 kilometer til Mo i Rana i nord og 160 kilometer til Brønnøysund i sør. Veiavstanden til Bodø er 318 kilometer og 393 kilometer til Trondheim. Europavei 6 går gjennom byen. Fra byen er det daglige avganger med buss fra Mosjøen rutebilstasjon, med tog fra Mosjøen stasjon på Nordlandsbanen og med fly fra Mosjøen lufthavn sør for byen. Det går ferge til bygder langs Vefsnfjorden. Havnen er en av de største i Nord-Norge.
Som skoleby har Mosjøen både lokale og regionale funksjoner. Mosjøen videregående skole tar inn elever fra byen og omliggende distriktskommuner. I byen ligger Vefsn folkehøgskole og Folkeuniversitetet. Flere større arrangementer for barn og ungdommer avholdes i Mosjøen, blant andre Toppen Internasjonale Sommermusikkskole og Kippermocupen.
I byen ligger landskjente Sjøgata med trehus og -brygger fra 1800-tallet. Blant andre severdigheter er Dolstad kirke, Byparken, Helgelandstrappa, bystranda og aluminiumsverket.
== Historie ==
=== Eierforhold før og nå ===
Storgården Mo, og herunder Mosjøen, var i hovedsak eid av St. Olavs Stol, det vil si erkestolen i Nidaros. Gården nevnes i erkebiskop Aslak Bolts (r. 1428–50) jordebok, der det fremgår at en mann med navn Jon Einarsson hadde betalt åtte spann til erkestolen da Trond (r. 1371–81) var erkebiskop.
Ved Reformasjonen i 1536 ble kirkens eiendommer krongods og underlagt kongen i København. Dermed også Mo-gården. Slik forble det frem til 1666, da kong Frederik III overdro all offentlig eiendom i Nord-Norge til Joachim Irgens.. Dette var den største samlede eiendomstransaksjonen og -privatiseringen i Norden noensinne, og med på kjøpet var Mo-gården, som deretter var del av Irgensgodset. Etter Irgens' død i 1675 ble storgodset stykket opp i flere små. Mo-gården gikk over til Angellgodset, som tilhørte rådmann Lorentz Mortensen Angell i Trondheim. Gården ble i 1690 overtatt av fogd og senere lagmann Peter Lorentzen Angell, som selv hadde opphold der.
Utover 1800-tallet ble Mo-gården stykket opp og solgt, særlig på strandstedet og senere ladestedet Mosjøen, der grunnen ble delt opp i hundrevis av gater og tomter. Kirken (Opplysningsvesenets fond) er fortsatt en stor jordeier i byen. Blant annet eier de grunnen som aluminiumsverket står på.
=== Frem til 1866 ===
Storgården Mo er kjent siden etter svartedauden. Fra sent på 1500-tallet til 1820-årene var det Mo-ætta, etterkommere av Ingebrigt skipper på Mo, som styrte og stelte der. De var jordeiende bønder (i en fjerding der 95 prosent var leilendinger), og de drev også handel, jektefart og sagbruk.
Mosjøen var opprinnelig navnet på noen husmannsplasser som lå under Mo. I begynnelsen hadde dette strandstedet bare et lite antall husstander, samt naust og kirkeboder som tilhørte bønder i soknet. Med sin beliggenhet på en flat landtunge innerst i Vefsnfjorden, som dessuten er isfri, var stedet velegnet for å sjøsette båter, noe som særlig synte seg i forbindelse med den årlige utfarten til Lofotfisket, da hundrevis var samlet der. Andre forhold som gjorde Mosjøen sentralt var kirkestedet Dolstad og uttaket av tømmer fra skogene i Vefsn, og vår og høst kom øyværinger innover fjorden med fisk for å bytte til seg blant annet båter, tømmer og kornvarer.
Det vites at Mosjøen var bebygd allerede omkring 1600. Den tidligste kjente innbyggeren var Svein strandsitter, som sammen med kone og to døtre bodde der i 1660. I den andre halvdelen av 1600-tallet og på begynnelsen av 1700-tallet bodde det mange jemter på Mosjøen. På denne tiden opplevde Stor-Vefsn, det vil si dagens Vefsn, Grane og Hattfjelldal, nemlig stor tilflytting av folk fra Jemtland, særlig etter at dette landskapet i 1645 ble avstått til Sverige.
Mosjøen hadde på midten av 1700-tallet flere handelsknaper (nordnorske frihandlere), blant andre Sjur Bentsson fra Mo-ætta. Foruten handel hadde knapene ofte jekt, som de seilte til Bergen med. Stedet fikk sin første handelsmann (handelsmann med kongelig bevilling) med knapesønnen Erik Jørgen Sjursson fra Mo-ætta, som fra 1794 drev handel og gjestgiveri sør på strandstedet. Dessuten hadde stedet tolv år tidligere, i 1782, fått en handelsborger (handelsmann med borgerskap i Trondheim) med Peder Christian Bech fra det nærliggende borgerleiet Kulstadsjøen, som begynte med handel nord på strandstedet.
På 1800-tallet vokste Mosjøen til å bli et lite bysamfunn. De fleste som bodde der, var husfolk. De som ikke hadde et jordstykke å dyrke, måtte ofte gå i dagleie eller begynne som håndverkere. Slik ble det til at stedet fikk smeder, skomakere og andre yrkesutøvere. Stedet vokste sakte og jevnt til å få en småbyliknende bebyggelse med det nødvendigste av handel og håndverk. Frem til midten av 1800-tallet hadde stedet befestet sin stilling som distriktssentrum.
=== Den første industriperioden ===
Mosjøens utvikling fikk en brå oppgang i 1866, da Engelskbruket ble grunnlagt av tilflyttede engelskmenn som hadde kjøpt Vefsngodset, det vil si det meste av skogen i Stor-Vefsn. Etter noen år oppsto også Nes Trælastbrug, som hadde lokale eiere. Engelskbrukets tømmer- og sagbruksvirksomhet skapte det som betegnes som Klondyke-tilstander. Både folk fra Stor-Vefsn og søringer kom i flokk til strandstedet. Det var stort behov for arbeidskraft, og lønningene var etter datidens forhold meget gode.Innbyggertallet og bebyggelsen vokste. Sagbrukstiden var hovedårsaken til at Mosjøen, etter et knapt tiår, den 1. januar 1875 fikk losse- og ladestedsrettigheter. Den 1. januar 1876 ble Mosjøen utskilt fra Vefsn som egen bykommune. Dermed ble Mosjøen den første byen på Helgeland og etter Bodø. Med ladestedsrettigheter kunne Mosjøen blant annet eksportere varer direkte til utlandet.
I de første tiårene som ladested gikk Mosjøen gjennom store forandringer. Fra å være et strandsted med handelsmenn og håndverkere ble byen omformet til en moderne handels- og embetsby, til slutt også garnisonby. En rekke kommunale og statlige embeter ble lagt dit, blant andre fogd, magistrat, kommunekasserer og distriktslege.Fra denne tiden begynte også utviklingen av det bymessige næringslivet som Mosjøen i dag har. Byen fikk nye og fargerike innslag i form av bok- og papirforretninger, moteforretninger og spisesteder. På slutten av 1800-tallet hadde byen fått et vel av nye yrkesutøvere, blant andre apotekere, bladutgivere, fotografer, hattepyntersker og motehandlersker.Samtidig som byen hadde vokst i velstand og størrelse hadde sagbrukstiden skyggesider. Skogene i Stor-Vefsn bar tydelig preg av rovhugst og ødeleggelser av miljøet. Tømmeruttaket gjorde også at flere bønder valgte å oppgi eller lot seg friste til å selge sitt gårdsbruk og flyttet nedover til Mosjøen. Sagbrukstiden endte omkring 1899. Da lå Vefsn utarmet, men Mosjøen hadde vokst seg rikt på høykonjunkturen.
=== Utvikling av infrastruktur og kommunikasjon ===
På slutten av 1800-tallet og i de første tiårene på 1900-tallet sto utbygging av kommunal infrastruktur på dagsordenen. Blant annet ble det bygget elektrisitetsverk og vannforsyning. På det sosialpolitiske området var Mosjøen en nattvekterkommune. Enhver måtte klare seg selv, og kun noen eldre og syke fikk understøttelse fra kommunen.Kommunikasjon var et like viktig spørsmål. Mosjøen var opprinnelig et avsideliggende sted på Helgeland. Båt var det eneste motortransportmiddelet som kunne nå byen. Nordlandsveien sto ferdig i 1924. Da fikk Mosjøen veiforbindelse med ladestedet Steinkjer i Nord-Trøndelag og videre sørover til Trondheim og Oslo. Deretter fulgte Nordlandsbanen i 1940. I 1940-årene fikk byen også ny havn på Nervollan. Byens gamle havn ved Sjøgata var grunn og derfor vanskelig å anløpe etter hvert som dampskip erstattet seilskip, og frem til nyhavnen stod ferdig hadde dampskip måttet legge til på Halsøya nord for byen.
Telefon- og telegrafstasjonen i Mosjøen var et av de viktigste kommunikasjonsleddene mellom Nord- og Sør-Norge, og statsjonen hadde direkte forbindelse med Trondheim. Stasjonen hadde på det meste ca. 58 underordnede stasjoner.
Mosjøen postkontor hadde på det meste ca. tjue poståpnerier under seg.
=== Under krigen ===
Etter kamper sør for byen ble Mosjøen den 11. mai 1940 inntatt av tyske tropper, litt over en måned etter invasjonen den 9. april.
Tyskerne var opptatt av å sikre personell- og godstransporten for krigføring videre nordover. På kort tid ble søndersprengte broer i og utenfor byen satt i stand. Mosjøen stasjon, som Nordlandsbanen hadde nådd frem til lenge før tyskernes ankomst, ble den 5. juli åpnet av tyskerne med generaloberst von Falkenhorst til stede.
Som den største og viktigste byen på Helgeland ble Mosjøen tyskernes hovedkvarter. De bygget flere anlegg, blant annet en større militærleir på Olderskog, som da lå sør for byen. Mosjøen hadde en sentral rolle under evakueringen av Finnmark og Nord-Troms i 1944. De evakuerende kom med skip til byen, hvor noen ble fraktet videre og andre fikk opphold. Mosjøen var evakueringskontor, samt koordinerende samlested for den frivillige nødhjelpen.Mosjøen var en av de få byene i Nord-Norge som ikke ble utsatt for luftangrep.
=== Den andre industriperioden ===
Rett etter krigen kom den andre store bølgen av industrietablering. Nord-Norges Salgslag ble åpnet i 1946, og i 1953 startet Mosjøen Veveri og dagens Midt-Norsk Betong sine produksjoner. I 1950-årene var det klart at Elkem ønsket å bygge aluminiumsverk i Mosjøen. I sin industrifokuserte samtid var det planlagte verket noe som opptok hele landet og ikke minst riksavisene. Politisk var saken oppe på regjeringsnivå. Anleggsarbeidet begynte i 1956, og bare da var 1 100 mann sysselsatt. Da produksjonen gikk i gang hadde nesten like mange mennesker arbeid ved verket. Mosjøen Aluminiumsverk stod ferdig i 1958. Verket var den største industrietableringen noensinne i byen, samt en av de største i Norge.
Etter 2000 har Mosjøen mistet svært mye industri. Nord-Norges Salgslag ble flyttet ut av byen, og Mosjøen Veveri og Nes Trelastbruk ble avviklet. På den andre siden ble Mosjøen Anode opprettet i 2007. Denne fabrikken ble etablert for å produsere karbonanoder til aluminiumsindustrien i Norge og på Island.
=== Offisiell status ===
Mosjøen fikk den 1. januar 1875 losse- og ladestedsrettigheter. Allerede i 1868 henvendte Vefsn-ordfører Anders Persson Alsgaard seg til kongen, som da var Karl IV. Behandlingen av Lov om Losse- og Ladestedsrettigheder for Strandstedet Mosjøen i Nordlands Amt begynte tidlig i 1870-årene. Den 11. april 1874 ble loven undertegnet av Oscar II etter å ha blitt vedtatt av Lagtinget.Frem til kommunalreformen i 1960-årene var Mosjøen en av vel tjue ladestedskommuner i Norge. Med en grunnlovsforandring i 1952 forsvant det siste juridiske skillet mellom kjøp- og ladestedene på den ene siden og landherredene på den andre, og dermed gikk ordet ladested gradvis ut av praktisk bruk. Først i 1990-årene opphørte Mosjøen å være ladested, da loven fra 1874 ble opphevet.
Mosjøen gikk den 1. januar 1876 ut fra Vefsn som egen bykommune. Grunnen til at kommunestatusen kom ett år etter ladestedsrettighetene var at det først måtte avholdes valg. Mosjøen var da den første byen på Helgeland, og enestillingen som by kom den til å beholde i nesten et halvt hundreår inntil Brønnøysund og Mo i Rana i 1923 ble ladesteder. Mosjøens tid som bykommune endte den 31. desember 1961.Den 1. januar 1962 gikk byen tilbake til Vefsn kommune, som også kommunene Drevja og Elsfjord senere ble innlemmet i. Ved kongelig resolusjon av den 24. mai 1961 ble det fastsatt at «Mosjøen bykommune og Vefsn, Drevja og Elsfjord herredskommuner» skulle sammensluttes. Likevel beholdt Mosjøen noe av sitt særlige lovverk som by, nemlig håndverksloven av 1913, lærlingeloven av 1950, ildsfarlighetsloven av 1871 og brannloven av 1954.Siden 1998 har Mosjøen bystatus. Vedtaket fant sted den 10. mars i Vefsn kommunestyre.
=== Politikk ===
Som bykommune hadde Mosjøen borgerlig styre. I begynnelsen var byens ordførere partiuavhengige, men som handels- og embetsmenn hadde de likevel borgerlig samfunnsbakgrunn. Fra 1920-årene begynte Arbeiderpartiet gradvis å få innpass, men først i 1937-valget fikk de flertall.
=== Media ===
Gjennom tiden har byen hatt en rekke aviser. Byens første avis var Helgelands Tidende (1875–1936), et nyhets- og advertissementsblad som utviklet seg til å bli en Høyre-vennlig avis. Som motsvar oppstod Nordlands Folkeblad (1880–1955), som var en Venstre-vennlig avis. Andre aviser på denne tiden var Fjeldblomsten (kun i 1897) og Ansgar (1905). Langt senere kom Vefsna Arbeiderblad (1929), som i 1931 fikk navnet Helgeland Arbeiderblad, og i 2014 ble omdøpt til Helgelendingen. Andre aviser var Flodbølgen (kun i 1931) og Helgelandsposten (1930–1934). Under okkupasjonen gav tyskerne ut Helgeland Folkeblad (1942–1945). Som reaksjon mot Helgeland Arbeiderblads dominans kom Vefsn Tidende (kun i 1963), som var Høyre-vennlig. Det seneste tilskuddet var gratisavisen Avisa Mosjøen (2004–2006).
=== Samer ===
Sørsamer utgjør en del av Mosjøens historie. Årlig kom norske og svenske sørsamer nedover til strandstedet. De var kjent for sitt håndverk, duodji, og sine attraktive naturprodukter, som de omsatte på markedet. De kom også til Dolstad kirke for å døpe barn og inngå ekteskap. I tillegg til det sørsamiske navnet Mussere, har byen også et nordsamisk navn; Mussir.
En sameskole ble rundt 1720 opprettet i Mosjøen. Etter noen år ble skolen flyttet oppover til Hattfjelldal, for samene var mer tallrike der og i fjellområdene ved svenskegrensen.
== Demografi ==
=== Innbyggertall ===
Mosjøen har i nyere tid ikke opplevd betydelig tilflytting. I eldre dager vokste innbyggertallet jevnt. Mosjøens stilling gjorde byen aktuell som fylkeshovedstad i Helgeland fylke, som ble foreslått og drøftet i 1930-årene. Noen begivenheter som har ført til tilflytting er industrietableringene i 1860- og 1870-årene, bygrunnleggelsen i 1875, Nordlandsbanen i 1940 og industrietableringene i 1940- og 1950-årene. Også generell urbanisering og sentralisering av administrative funksjoner spiller inn.
=== Geografiske variasjoner ===
Innbyggerne i Mosjøen har forskjellig geografisk opphav. Mens mange mosjøværinger nedstammer fra bondefolk, samer eller begge deler i Stor-Vefsn, har byen alltid hatt vesentlig tilflytting av folk utenfra. På 1600-tallet og 1700-tallet kom mange mennesker flyttende fra Jemtland.
I senere tider er flere mosjøværinger etterkommere av folk som en gang kom til byen fra andre steder på Helgeland, samt fra Trøndelag, Bergen, Hertugdømmene og videre.
=== Sosiale variasjoner ===
Allerede før Mosjøen ble by hadde byen sosioøkonomiske variasjoner og klasseskiller. På den ene siden sto velstående handels- og embetsmenn, hvorav en stor del var trøndere. På den andre siden sto en bred gruppe av husmenn, arbeidere og håndverkere. Dette borgerskapet var ledende gjennom 1800-tallet og store deler av 1900-tallet, og de samarbeidet og inngikk ofte ekteskap med hverandre.
Det heter seg, halvt på skjemt og halvt alvorlig, at Mosjøen ble bygd av trøndere. Mange trøndere kom i den siste halvdelen av 1800-tallet nordover for å ta del i byveksten. Foruten de som slo seg opp som handelsmenn eller inntok embeter, kom også utøvere av teknisk avanserte profesjoner, blant andre byens første fotograf. Trøndere utgjorde dermed en betydelig del av byens borgerskap og øverste samfunnslag. Av byens handelsmenn i 1900 var de aller fleste fra Trøndelagsfylkene med Møre og Romsdal, og av samtlige var kun én født i Vefsn.Da Mosjøen Aluminiumsverk ble åpnet i 1958 inntok verksdirektøren stillingen som en av byens viktigste menn.Frem til 1980-årene var de fleste i Mosjøen arbeidstakere som tjente lite. Slik var forskjellene betraktelige mellom vanlige arbeidstakere og ledende personer og familier i byens næringsliv. Også dagens forskjeller går i stor grad på økonomi.
=== Politiske variasjoner ===
Mosjøen utgjør tre av Vefsn kommunes valgkretser: Mosjøen (krets 1), Olderskog (krets 2) og Halsøya (krets 4).
Ifølge resultatet av 2011-valget stemmer nærmere en av to velgere på Arbeiderpartiet (46 prosent), og deretter følger Fremskrittspartiet (14,5 prosent) på andreplass og Høyre (13 prosent) på tredjeplass.
=== Religiøse variasjoner ===
Mange kristne trosretninger er til stede i Mosjøen. Fremst er Den norske kirke, som etterfølges av blant andre Adventkirken, Frelsesarmeen (Mosjøen Korps), Normisjon, Misjonsforbundet, Pinsevennene og Den hellige Ånds kirke som tilhører den katolske kirke.
Av livssynsforeninger finnes Human-Etisk Forbund.
Den Norske Frimurerorden er representert med logene St. Johanneslogen St. Michael til den gyldne Stjerne og Kapittelogen Helgeland Stewardsloge, samt Helgeland kapittel broderforening. Begge er underlagt Trondhjems Provincialloge. Likeledes finnes Odd Fellow-losjen Øyfjell og rebekkalosjen Kilden.
=== Etniske variasjoner ===
Sørsamer og finner har lang tilstedeværelse i Mosjøen og utenfor.
Mange av dagens mosjøværinger levde opprinnelig i Vefsn, som tidligere også omfattet Grane og Hattfjelldal. Forsiktige anslag foreslår at hver 28. vefsning, og således litt færre mosjøværinger, har samisk opphav i en eller annen form. Det gjelder særlig de som har aner i skogene og fjellstrøkene på Helgeland.
== Samfunn ==
=== Offentlighet ===
Vefsn kommune har sin administrasjon i Mosjøen. En rekke fylkeskommunale og statlige etater har kontor i byen, blant annet Fylkesmannen i Nordland, Arbeidstilsynet, Mattilsynet, Statskog, Statens naturoppsyn, Statens vegvesen og Tolletaten.
Politimesteren på Helgeland hadde sete i Mosjøen fra 1910 frem til 2016. Alstahaug tingrett i Sandnessjøen og Hålogaland lagmannsrett i Tromsø gjennomfører rettsforhandlinger i byen. I byen sitter også Helgeland jordskifterett. Mosjøen fengsel ligger på Nyrud.
=== Samferdsel ===
Mosjøen er et kommunikasjonssentrum og et geografisk midtpunkt på Helgeland. Europavei 6 (tidligere Riksvei 50) går gjennom byen. Fra Mosjøen er det 71 kilometer til Sandnessjøen i vest, 87 kilometer til Mo i Rana i nord og 160 kilometer til Brønnøysund i sør. Det er 271 kilometer til Steinkjer og 389 kilometer til Trondheim sørover og 325 kilometer til Bodø nordover. Byen ligger omtrent midt mellom Oslo og Tromsø, da avstanden er henholdsvis 881 og 754 kilometer. For den som på kortest mulig tid skal kjøre til Finnmark er det vanligst å kjøre gjennom Sverige og Finland via Hattfjelldal sørøst for byen.
Bybussen har fire linjer: Mosjøen–Kulstadlia (nord), Mosjøen–Olderskog (sør), Mosjøen–Skjervengan (øst) og Mosjøen–Åsbyen (nordøst). Fra Mosjøen rutebilstasjon er det bussforbindelse med nabobyene Brønnøysund, Sandnessjøen og Mo i Rana, samt med distriktskommuner.
Mosjøen stasjon, åpnet i 1940, har daglige avganger på Nordlandsbanen sørover til Trondheim og nordover til Bodø.
Mosjøen lufthavn, Kjærstad, åpnet i 1987, ligger fem kilometer sør for byen. Denne kortbaneflyplassen betjenes daglig av Widerøe.
Fra Mosjøen havn er det fergeforbindelse med flere bygder langs Vefsnfjorden. Havnen er også anløpssted for gods- og frakteskip. Den har både offentlige og privateide kaier. Havnen er Nord-Norges største containerhavn, i tonnasje nesten dobbelt så stor som Bodøs, og derfra sendes skip til Island, kontinentale Europa og Sør-Amerika. Mosjøen Aluminiumsverk har egen havn. På Baustein finnes også småbåthavn med gjestebrygge. En flytebrygge for korttidsanløp ligger ved Sjøgata. Fru Haugans Hotel har egen brygge for sine gjester.
=== Barnehager og skoler ===
Mosjøen har pr. 2012 ti private og fire kommunale barnehager spredt over hele byen.Mosjøen har tre barneskoler: Mosjøen skole, som ligger på Byflata, Kulstad skole nord i byen og Olderskog skole sør i byen. Byen har også en ungdomsskole, Kippermoen ungdomsskole.
Mosjøen videregående skole omfatter tre avdelinger som tilbyr henholdsvis allmennfag og musikk, yrkesfag og landbruksfag. Disse avdelingene var opprinnelig egne skoler, nemlig Mosjøen videregående skole (Gymnaset) på Byflata og Vefsn videregående skole (Yrkesskolen) på Kippermoen, samt Vefsn landbruksskole i Marka, omtrent en mil øst for byen.
Frilynte Vefsn folkehøgskole ligger på Halsøytoppen. Folkeuniversitetet har avdeling i Mosjøen, som omfatter større deler av Helgeland. Byen har en kommunal musikkskole.
== Byområder ==
Mosjøens byområder har oppstått som følge av mange års vekst og utvidelser i byen. Mosjøen har ingen bydeler i storbyforstand.
Den første byutvidelsen skjedde i 1939. Da ble Vollan innlemmet. Senere fulgte blant andre Halsøya i nord og Olderskog i sør. Opprinnelig var det bare Byflata som var Mosjøen by.
=== Byflata ===
Byflata er selve hjertet av Mosjøen og svarer grovt sett til området som utgjorde Mosjøen bykommune i 1876. Byflata ligger på en flat landtunge mellom elvene Vefsna og Skjerva. De to elvene utgjør også Byflatas grenser i vest, nord og øst. Mathias Bruuns gate regnes tradisjonelt som grensen i sør.
Som tidligere by som har vokst uavbrutt siden 1800-tallet og som dessuten unngikk å bli bombet i 1940, har Byflata et bredt arkitektonisk spekter i sin bebyggelse. Ytterst på vestsiden av flaten finnes landskjente Sjøgata, som har Nord-Norges lengste sammenhengende bebyggelse av trehus og brygger fra 1800-tallet. Sentrum har en rekke bygg fra tiårene etter krigen, men også eldre hus. Videre østover er det hovedsakelig boligområder, hvor bebyggelsen varierer når det gjelder alder, størrelse og arkitektonisk stilart. Nordøst på flaten finnes Mosjøens villastrøk med byhus fra sent på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Flere av disse er rikt utsmykket med detaljer. Sørøst på flaten består bebyggelsen av blokker og rekkehus som opprinnelig ble bygget for å huse arbeidstakere. Byflata har dermed synlige spor etter fordums samfunnsforskjeller i byen.
=== Halsøya, Breimoen og Kulstadlia ===
Nord i byen ligger Halsøya. Dette området var tidligere en forstad til Mosjøen. Som følge av utvidet og tettere bebyggelse etter 1980-årene er Halsøya i dag en sammenhengende del av byen. Området har nesten bare dagligvareforretninger og forskjellige tjeneste- og håndverksbedrifter, herunder møbelforretning, ovnsforretning, frisør, kro, apotek og dyrlege. Halsøya betjener boligområdene Kulstadlia og Breimoen, samt folk som bor utenfor byen.
Halsøya var i sin tid et livlig handelssted, og der lå dessuten borgerleiet Kulstadsjøen, som ble drevet fra 1600-tallet og frem til etter 1900. Halsøya ligger ved storgårdene Kulstad og Hals og dessuten ikke langt fra den tidligere lensmannsgården Rynes. Før den store boligutbyggingen i 1970- og 1980-årene var det regnet som finere å bo på Halsøya, hvor godseier Brodtkorb, verftseier Skandfer, direktører, funksjonærer, handelsmenn og flere storbønder hadde sine hjem. Slik sto Halsøya i motsetningsforhold til blant annet Olderskog i sør, som etter krigen ble befolket av arbeidstakere.
Halsøya har sitt navn fra halvøya med det samme navnet. Denne halvøya har litt boligbebyggelse, og på dens topp, som heter Halsøytoppen (Toppen), ligger Vefsn folkehøgskole.
Ved Halsøya ligger boligområdene Kulstadlia (Lia) og Breimoen, hvor utbyggingen av boliger skjøt fart i 1970- og 1980-årene. Særegent ved Kulstadlia er det at nesten alle veier har navn etter fugler, herunder Falkvegen, Hubrovegen, Måsevegen, Svanevegen og Tjeldstia.
Bybussen har linje til Halsøya og Kulstadlia.
=== Mo, Nyrud, Kippermoen og Trudvang ===
Mo ligger sør for Byflata, og der finnes Helgelandssykehuset, avdeling Mosjøen og Elveparken.
Nyrud ligger sørøst for Byflata hvor det finnes nesten bare tyngre næringer og lettindustri.
Kippermoen ligger sørøst for Mo og Nyrud. Området er for det meste et boligområde, og der ligger Kippermoen ungdomsskole, Mosjøen videregående skole, avdeling Kippermoen og Kippermoen Idrettspark med Mosjøhallen.
Trudvang/Helvete ligger mellom Kippermoen og Olderskog.
=== Olderskog og Aspåsen ===
Sør i byen ligger Olderskog, som også kjennes som Gildevangen. Området var under den andre verdenskrig tilholdssted for en større tysk militærbase (hvorav områdets tilnavn Lille Berlin). Området ble deretter satt av til boligformål. Arbeidet med å reise boliger begynte, og det ble fart utbyggingen i forbindelse med anleggelsen av Mosjøen Aluminiumsverk i 1956. Arbeidstakere strømmet da til byen for å få ansettelse ved verket, og Olderskog, hvor det var blitt oppført rimelige og til dels dårlige boliger og rekkehus, ble raskt et arbeiderområde sør for Mosjøen.
Bybussen har linje til Olderskog.
=== Skjervengan ===
Skjervengan, som ligger på østsiden av elven Skjerva, er for det meste et boligområde. Også Skjervengan var opprinnelig et arbeiderstrøk. Bebyggelsen omfatter mange mindre hus og rekkehus, samt noen blokker. Vefsn Sanatorium ligger i området, og dette bygget huser i dag Helgelandssykehusets psykiatriske avdeling.
Bybussen har linje til Skjervengan.
=== Vollan, Nervollan og Baustein ===
Nord for Byflata, atskilt av elven Skjerva, ligger Vollan på østsiden og Nervollan på vestsiden av Nordlandsbanen.
På Vollan ligger Mosjøen stasjon, og derfra tar det omkring ti minutter å gå inn til sentrum. I området ligger også Dolstad kirke og Dolstad prestegård, samt kro, hoteller og en håndfull næringsvirksomheter. Utenom det er Vollan et boligområde.
Store deler av bebyggelsen på Nervollan ble i 1950-årene jevnet med jorden og flere gater forsvant for å gi plass til Mosjøen Aluminiumsverk. Verket dekker betydelige deler av området. Utenom det er Nervollan et boligområde. Mellom Nervollan og Baustein ligger Mosjøen havn.
På Baustein er det næringstomter, samt småbåthavn med gjestebrygge.
=== Øya ===
I motsetning til resten av byen ligger Øya på vestsiden av elven Vefsna. Som følge av politisk regulering har området nesten bare tyngre næringer og lettindustri. Området er tilknyttet resten av byen med to broer, som er Gamle Øybrua (i dag stengt for biltrafikk) og Nye Øybrua.
=== Åsbyen og Hals ===
I åssiden ovenfor Vollan ligger Åsbyen, som noen ganger bare kalles Åsen. Dette boligområdet ble utbygget med hus for direktører og funksjonærer ved Mosjøen Aluminiumsverk. Senere flyttet også arbeidstakere dit. Videre nordover og over en åskam kommer man over til Hals eller Halsåsen, som fra 1960-årene ble utbygget som boligområde. På Hals ser man ned mot Halsøya og utover Vefsnfjorden.
Bybussen har linje til Åsbyen og Hals.
=== Boligområder utenfor byen ===
De siste årene har det blitt populært å bo litt utenfor byen. Det gjelder først og fremst de bynære boligområdene Andås (en kilometer) og Søfting–Skaland (fem kilometer).
== Næringsliv og industri ==
Næringslivet i Mosjøen har et bredt utvalg av handel, kunst- og industrihåndverk, tjenester, fritidstilbud, finans, transport og turisme. Byen har det eldste bymessige næringslivet i landsdelen. Som handelsby tiltrekker Mosjøen seg forbrukere fra store deler av Helgeland, særlig ved Tiendebytte og juletider.
Mosjøen-regionen, det vil si Mosjøen, Vefsn, Grane og Hattfjelldal, er en av de mest lønnsomme regionene i Norge. Av Næringslivets Hovedorganisasjon rangeres regionen som den sjette mest lønnsomme i landet, rett bak oljebyen Stavanger, og i nærings-NM står regionen på 18.-plass av landets 83 regioner, noe som gjør Mosjøen til den ledende på Helgeland. Til sammenligning ligger Rana på 53.-plass.
Byen er kjent for å ha et større antall familier som i generasjoner har eid og drevet næringsforetak, såkalte familiebedrifter. Disse står bak vanlige kjøpmannsforretninger så vel som hoteller, industribedrifter og liknende. Flere har holdt på i over hundre år. Kanskje eldst er Fru Haugans Hotel, som er Nord-Norges eldste hotell og som har røtter tilbake til 1794.
Mosjøens bedrifter har ingen betydelig omsetning sammenlignet med næringslivet i større byer. De fleste omsetter fra én til tjue millioner kroner. Det er uvanlig at en bedrift omsetter for mer enn femti millioner kroner årlig, og disse har ofte regional utstrekning. I omsetning er Helgelandskraft overlegen med ca. 1,3 milliarder kroner. Alcoa Norway, som omsetter for ca. 5,7 milliarder kroner, har ikke forretningsadresse i Mosjøen, men en betydelig del av konsernets omsetning stammer fra aluminiums- og anodeproduksjonen i byen.
Regionalavisen Helgeland Arbeiderblad har sitt hovedkontor i Mosjøen. Avisen var tidligere et organ for Arbeiderpartiet og eies av A-pressen. En kjent og omtalt mosjøbedrift er Widerøe Internet.
Næringslivet, og særlig større bedrifter og industri, står for en stor andel av gavene til veldedighet, kultur og idrett i byen. Et kjent tilfelle er oppføringen av Mosjøhallen, som var avhengig av næringslivets støtte og som fikk pengebidrag på flere millioner kroner hovedsakelig fra et femtitalls større bedrifter. Storselskaper og industri gir mest, og ofte er de generalsponsorer for idrettslag. Likeledes har lokale prosjekter fått både små og store beløp fra Alcoa Foundation fordi byen har aluminiumsverket, blant annet 400.000 kroner til anleggelse av Marsøra-promenaden.Mosjøen Næringsforening, grunnlagt i 1882, er en interesseorganisasjon for over 150 medlemsbedrifter innenfor en rekke næringsgrener. Flere næringer, blant andre bilbransjen, har egne organisasjoner på lokalt og regionalt nivå.
Tidligere hadde Mosjøen ølmonopol i tillegg til vanlig vinmonopol. Det vil si at øl ble omsatt i egne forretninger som hadde slik tillatelse. Disse var kjent som ølutsalg eller ølagenturer. Etter vedtak i 2012 opphørte monopolet å eksistere den 1. januar 2013.
=== Finans ===
En rekke banker finnes i Mosjøen, og fremst er Helgeland Sparebank. Andre banker er DNB (tidligere Nordlandsbanken) og Sparebank1.
=== Industri ===
Tungindustrien i Mosjøen består i hovedsak av Mosjøen Aluminiumsverk og den tilhørende anodefabrikken Mosjøen Anode. Byen har også betongrørfabrikken Midt-Norsk Betong. Aluminiumsverket er vært avgjørende for Mosjøens utvikling etter den andre verdenskrig. Byen er fremdeles meget avhengig av verket, som direkte og indirekte sysselsetter flere hundre mennesker og som årlig overfører millioner til andre deler av samfunnet gjennom bestillinger, oppdrag, skatter og så videre. I tillegg har byen noe lettindustri.
Helgelandskraft har sitt hovedkontor i Mosjøen. ISS har base for industrielt vedlikehold i byen.
== Kultur ==
=== Navn ===
Mosjøen har sitt navn fra storgården Mo. Navnets betydning er «sjøen som ligger under Mo». Navnet er hankjønn. Det heter vanligvis på Mosjøen når det vises til det historiske strandstedet før 1875 og i Mosjøen om dagens by. Eldre stavemåter er Mosøen (1800-tallet) og Moesøen (1700-tallet). Nyere uttale er /'mo:sjøn/.
Mosjøens navn på sørsamisk er Mussere hvor u uttales kontinentalt, det vil si som norsk o.
=== Byvåpen ===
Mosjøens byvåpen er på sort bakgrunn en sølvfarget hane. Denne tegnes vanligvis med rødt nebb, skjegg, kam og klør. Hanen står for årvåkenhet og kamplyst. Dette våpenet har gitt navn til blant annet Haneprisen og Hanedagene, og øverst i Øyfjellet, som ruver over byen, er en større hanefigur malt på bergveggen.
Med 24 av 26 stemmer vedtok Mosjøens bystyre å anta hanevåpenet, og ved kongelig resolusjon av den 25. mars 1960 ble det godkjent. Da Mosjøen bykommune og senere kommunene Drevja og Elsfjord ble slått sammen med Vefsn overtok den nye storkommunen hanevåpenet i uforandret form. Det ble som sådant godkjent ved kronprinsregent Haralds resolusjon av den 13. september 1974. Våpenet var komponert av bildehugger Arthur Gustavsson.
=== Bysang ===
Mosjøens bysang er Mosjøsangen, som ble skrevet av Agathe Wibe og opprinnelig tonesatt av Johan Bech-Remnes.
=== Kino ===
Mosjøen Kino er en populær kulturinstitusjon. Den kommunale kinoen var opprinnelig eid og drevet av private. Forløperen til den permanente kinoen kom sent på 1800-tallet med omreisende lysbildefremvisere. En var tyskeren Paul Kräusslich.
=== Litteratur ===
Forfatteren Andreas Haukland (1873–1933) var fra byen. Det samme var Ragnhild Knagenhjelm (1916–1975), barnebokforfatter og vertinne i NRKs barnetime.
=== Musikk ===
Musikklivet i Mosjøen blir i hovedsak drevet av privat engasjement. På grunn av byens musikkliv ble Vefsn kommune i 2013 kåret til en av de beste musikkommunene i Norge.Helgeland Sinfonietta og distriktsmusikerne i Vefsn-ensemblet, samt ansatte ved Musikklinja ved Mosjøen videregående skole, er viktige pådrivere innenfor musikklivet. Hver sommer arrangeres Toppen Internasjonale Sommermusikkskole av Vefsn Unge Strykere, som er et ledende sommersymfonikurs for unge musikere fra hele landet.
Byen har fostret flere landskjente musikere. Mosjøens første popstjerne var Lise Botts, som hadde sin storhetstid i 1960-årene. Komponisten David Monrad Johansen (1888–1974) var født og oppvokst i byen.
Tremor er en svartmetallgruppe i byen.
=== Kunst ===
Byen har en kunstforening, Mosjøen Kunstforening. Foreningen regnes som konservativ.Frivillige står bak Galleria Kunstfestival, som er et utstillingstilbud med lav terskel og hvor både profesjonelle og amatørkunstnere viser frem sine arbeider i Sjøgata. Under Galleria arrangeres også filmfestivalen Filmeria.
Malerbrødrene Thorolf Holmboe (1866–1935) og Othar Holmboe (1868–1928) var tilknyttet byen. Maleren Nils Hyld Krantz (1886–1956) var født og oppvokst der.
I Elveparken finnes kunstverket Tre Éldar, del av Skulpturlandskap Nordland. I Byparken finnes en 22. juli-minnestein etter en byjente som mistet livet på Utøya.
Mosjøen er den første byen i Nord-Norge som får snublesteiner. Disse skal hedre minnet etter skinnhandler Moses Schapiro, arbeider Abraham Feidelmann og kjøpmann Isak Shotland, tre mosjøborgere som ble arrestert og deportert i 1942.
=== Arkitektur ===
Mosjøen er særlig kjent for den gamle og maleriske trehusbebyggelsen i Sjøgata. Dette er den lengste sammenhengende bebyggelsen av eldre trehus og -brygger i Nord-Norge. Arkitektonisk strekker byens bebyggelse seg ubrutt fra 1800-tallet og frem til i dag. En vesentlig grunn er at Mosjøen var en av få nordlandsbyer som ikke ble bombet under den andre verdenskrig. Dermed unngikk bebyggelse fra 1800-tallet og 1900-tallet å gå tapt.
Byparken ble anlagt i årene 1900–1905. Forandringer fulgte i 1925 og 1948. I årene etter 2000 er parken blitt restaurert slik at den viser elementer fra stilarten til hver av disse fire tidsepokene, og i 2010 ble den kåret til Årets grønne park.
Statusen som bykommune i 1876 og den forventede veksten i innbyggertall og bebyggelse gjorde det nødvendig med en reguleringsplan. Kontoret for private Opmaalinger i det Nordenfjeldske ble satt til å utarbeide denne. Reguleringsplanen fastsatte et gatenett som kan beskrives som et nett av rettvinklede ruter eller en kvadratur. Dette kom til å skape de velordnede gatene som byen er kjent for. Reguleringsplanen ble både i 1920-årene og senere forandret for å imøtekomme byens fortsatte vekst, men hadde likevel rukket å legge sterke føringer som har sørget for at bykjernen også i dag fremstår som velordnet.
=== Arrangementer ===
I februar hvert år arrangeres musikkfestivalen Sjøgata Live. Den arrangeres på serveringsstedene i vakre Sjøgata. Lokale musikere og band får vist seg frem for folket og her dukker stadig nye navn opp.
I mars arrangerer kinoen "Filmfråtsing", Nord-Norges største filmfest for barn og ungdom.
I april hvert år arrangeres Bysprinten. Norske og utenlandske profesjonelle langrennsutøvere deltar i skiløpet, som går gjennom bygatene. I tillegg er det barneskirenn og ungdomssprint for alle.
I juni hvert år arrangeres Hanedagene, som med torghandel, langåpne forretninger, en rekke musikk- og kulturarrangementer og andre festligheter tiltrekker seg nærmere 10 000 besøkende. Samtidig deltar rundt 5 000 på Kippermocupen.
I juli hvert år arrangeres Galleria Kunstfestival, hvor både amatører og profesjonelle stiller ut og selger kunst og håndverk. Dette skjer parallelt med Utflytterstevnet. Omtrent samtidig avholdes Toppen Internasjonale Sommermusikkskole, og filmfestivalen Filmeria. Festivaluka avsluttes med Byfesten der hele gata stenges og folket vandrer mellom serveringstedene og får med seg mange forskjellige band.
I september hvert år arrangeres Tiendebytte, som er et gammelt handelsmarked. Tiendebytte er en stor begivenhet både i byen og for folk som bor utenbys, og mange besøker byen mens markedet pågår. Tiendebytte byr på handel, kultur og tivoli. Sirkus Møller foregår i et stort sirkustelt hvor en kan oppleve nasjonale og internasjonale storheter innen musikk. Ofte arrangeres det andre arrangementer i tilslutning til Tiendebytte.
I samspill mellom kultur og næringsliv arrangeres hvert år Lydiadagen, som er et lokalt forankret samarbeidsarrangement med blant annet kjente foredragsholdere. Arrangementet har fått sitt navn etter forretningskvinnen og den kjente byprofilen Lydia Olsrud.
== Idrett og friluftsliv ==
=== Idrett ===
Mosjøen har tre idrettslag – Mosjøen IL, Halsøy IL nord i byen og Olderskog IL sør i byen – og en rekke foreninger, som blant annet omfatter boksing, golf, hundekjøring, håndball, kampidretter, klatring, petanque, ski, skyting, slalåm, sykling, tennis og volleyball.
Mosjøen IL spiller i 3. divisjon i herrefotball. Idrettslaget arrangerer årlig Kippermocupen for aldersbestemte lag. Rundt 5 000 spillere og trenere deltar.
I byen finnes en rekke parker og grønne områder, samt Kippermoen Idrettspark, som foruten Mosjøhallen rommer fotballbaner med både naturlig og kunstig gress, tennisbaner, løpebane og videre.
=== Friluftsliv ===
Byen har to offentlige parker, Elveparken og Byparken, og to promenader, Elvepromenaden langs Vefsna og Skjerva-promenaden. Ved bygrensen i vest begynner promenaden til Marsøra. Av private rekreasjonsområder nevnes Hotellhagen.
Byen har en rekke bynære friluftstilbud. Ved sørgrensen begynner det vidstrakte friluftsområdet Mosåsen. Ved østgrensen ligger Dolstadåsen med utsiktsposten Panorama, hvor man kan skue ut over store deler av byen. For erfarne folk er det mulig å gå opp Trongskardet og videre til Øyfjellet, som ligger vest for byen.
I tillegg finnes det tilbud et stykke utenfor byen, blant andre Helgeland Alpinsenter. Vefsn, Grane og Hattfjelldal, som er større enn Østfold og Vestfold fylker til sammen, har en rekke muligheter knyttet til fjell, skog og vann, herunder snøscooter, ski, tur, jakt og fiske. Vefsnfjorden åpner for båtliv.
== Geografi ==
=== Topografi ===
Mosjøens areal er i dag 6,40 km². Opprinnelig var arealet 0,83 km² og etter byutvidelsen i 1939 noe større.
Mosjøens byflate og de vestlige, sørlige, østlige og nordøstlige byområdene ligger i enden av Vefsndalføret. Elvene Vefsna og Skjerva løper gjennom byen, som ligger i bunnen av Vefsnfjorden. Fjorden er isfri. I øst reiser Øyfjellet seg rakt 818 meter over havet. Fjellet skjermer byen mot havvinder, men samtidig skaper det bratte fallet fare for sneskred, som flere ganger har rammet byen – med påfølgende tap av menneskeliv og ødeleggelse av bygg og båter. I sør ligger byen åpen for det skogrike dalføret i Vefsn. I øst ligger skogkledte Dolstadåsen og Andåsen. Denne åsen er kjent for sin rike flora og gråorskogen. Se Andås naturreservat.
Mosjøen var tidligere kjent som Norges flateste by og byen med to solnedganger, det sistnevnte fordi solen på ettermiddagen forsvinner bak Øyfjellet i vest for om kvelden å dukke opp igjen over Vefsnfjorden før den til slutt går ned bak Toven i nord. Med henvisning til byens geografiske plassering markedsføres Mosjøen i dag som byen midt i Norge.
=== Klima ===
Som innlandsby har Mosjøen kaldere vintre enn kyststrøk på Helgeland. Sommeren har mild temperatur. Sensommeren og høsten preges av nedbør.
== Vennskapsbyer ==
== Kjente personer født eller bosatt i Mosjøen ==
Se utfyllende artikkel: Kjente personer med tilknytning til Mosjøen
Christian Møinichen Havig (1825-1912), stortingsrepresentant (V) og ordfører
Andreas Bech Jürgensen (1840-1895), handelsmann, Mosjøens første ordfører
Thorolf Holmboe (1866-1935), kunstmaler og illustratør
Andreas Haukland (1879-1933), forfatter
Carl Gustav Fleischer (1883-1942), generalmajor
David Monrad Johansen (1885-1974). komponist
Kjell Eliassen (f. 1929), ambassadør, utenriksråd
Anette Sagen (f. 1985), skihopperSe også:
Kjente personer med tilknytning til Mosjøen
Kjente vefsninger
Personer fra Vefsn kommune
== Referanser ==
== Lenkesamling ==
OffentlighetVefsn kommuneMedia og guiderHelgeland Arbeiderblad
mosjoen.com - lokal portal for Mosjøen og Vefsn
Lokalhistoriewiki.no
Lokalmagasinet.no Arkivert 16. desember 2009 hos Wayback Machine.NæringslivMosjøen Næringsforening – Mosjøen og Omegn NæringsselskapSkole og utdannelseMosjøen skole – Kulstad skole – Olderskog skole
Kippermoen ungdomsskole Arkivert 6. mai 2021 hos Wayback Machine.
Mosjøen videregående skoleIdrettMosjøen IL – Halsøy IL – Olderskog ILKultur og lokalhistorieMosjøen Kino
SjøgataDemografi og genealogiske ressurserVefsn Slektshistorielag
Folketellinger: 1875 – 1885 – 1891 – 1900 – 1910 Folketellinger før 1875 hører under Vefsn.
Kirkebøker: 1880–1903 – 1917–1952 Kirkebøker før 1880 hører under Vefsn.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Mosjøen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Vefsn kommunes hjemmeside
Mosjøen - Store norske leksikon
Mosjøen - turistinformasjon - visithelgeland.com | | innbyggernavn = Mosjøværing | 7,471 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stokmarknes | 2023-02-04 | Stokmarknes | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Hadsel', 'Kategori:Byer i Nordland', 'Kategori:Hurtigrutens anløpssteder i Nordland', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Nordland', 'Kategori:Tidligere fergesteder i Nordland'] | Stokmarknes (nordsamisk: Njárga) er en by og administrasjonssenteret i Hadsel kommune i Nordland. Tettstedet Stokmarknes har 3 451 innbyggere per 1. januar 2022, og ligger på Hadseløya. Stokmarknes fikk bystatus ved nyttår 2000. Byen er en av de to eneste byer i Vesterålen (sammen med Sortland). Noen ganger regnes også Myre, Andenes og Lødingen med.
Byen er hurtigrutas hjemsted, og ved hurtigrutekaia ligger Hurtigrutemuseet. I tilknytning til museet ligger den gamle hurtigruta MS «Finnmarken» på land og utgjør et av flere landemerker
| Stokmarknes (nordsamisk: Njárga) er en by og administrasjonssenteret i Hadsel kommune i Nordland. Tettstedet Stokmarknes har 3 451 innbyggere per 1. januar 2022, og ligger på Hadseløya. Stokmarknes fikk bystatus ved nyttår 2000. Byen er en av de to eneste byer i Vesterålen (sammen med Sortland). Noen ganger regnes også Myre, Andenes og Lødingen med.
Byen er hurtigrutas hjemsted, og ved hurtigrutekaia ligger Hurtigrutemuseet. I tilknytning til museet ligger den gamle hurtigruta MS «Finnmarken» på land og utgjør et av flere landemerker
== Stedet ==
Fylkesvei 82 går forbi Stokmarknes mellom Melbu og Sortland. Den lille øya Børøya med boligområder og industri er knyttet til Stokmarknes med Børøybrua. Der har Nordlaks hovedkontor og oppdrettsanlegg. Vesterålen Hotel & Kongressenter (også kalt Vesterålen Kysthotell) holder også til her. Fra Børøya går fylkesveien videre over Hadselbrua til Langøya og mot Sortland.
Kommunens viktigste industriområde ligger på Børøya som henger sammen med Stokmarknes sentrum. Her arbeider om lag 500 mennesker fra 25 nasjoner. Hovednæringsvei er fiskeoppdrett og foredling av fisk. Det er også betydelig fiskeri-industri (Aker Seafoods) på Melbu, som ligger ca. 15 kilometer sør for Stokmarknes.
Folketallet har økt siden 2005. I Hadsel kommune har folketallet tidvis blitt redusert, men Stokmarknes inkl. Sandnes (som har samme postnummer 8450) har økt markert ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå våren 2007. Folketallet har ifølge SSB økt også i 2008. Denne økningen er tildels markert forskjellig fra liknende kystkommuner.
Hadsel kommune ledes politisk av ordfører Siv Dagny Aasvik (Ap) helt siden kommunevalget i 2015, da Kjell Børge Freiberg (FrP) gikk av.
På Stokmarknes utgis Vesteraalens Avis, den eldste avisa i Vesterålen og Nordland.
Hadsel er en av kommunene i regionen som har høyest andel innvandrere og i tillegg positiv befolkningsutvikling (Siste data 3 kvartal 2008). Sysselsettingsraten blant innvandrerbefolkningen var ifølge SSB 4. kvartal 2007 74 %. Dette er 4% høyere enn den øvrige befolkningen.
Stokmarknes lufthavn, Skagen ligger på Langøya, ca. 5 km nord for Stokmarknes. Dette er en av Norges mest brukte regionale lufthavner med om lag 100 000 passasjerer årlig.
Stokmarknes er delt inn i 5 deler, Tømmervika, Nesset (Sentrum), Søndre, Hauan (noen ganger Haugen) og Børøya. Fylkesvei 7634 går igjennom Nesset, litt av Hauan og Tømmervika. Der Tømmervika møter Bergvika, ligger det en pinsekirke. På sørsiden av veien finnes det en tursti som går fra en liten fotballbane til Bergvikvatnet og så ned til Bergvika. Her er det også en avstikker til Nilssvensktinden, som er et godt utgangspunkt for en Hadseløya-fjelltur. På Søndre har det tidligere vært dagligvarebutikk, men den har blitt lagt ned pga. lite nyttighet. Hovedsykehuset i Vesterålen ligger også på Søndre. Her finnes to idrettshaller og en stor fotballbane, samt en lysløype med tursti opp til Storheia og Ørnheia med Ørnheihytta. Herfra er det asfaltert vei ned til Melbu.
== Kjente personer fra Stokmarknes ==
Banana Airlines, showband
Trym Ivar Bergsmo, fotograf, bildekunstner
Guro Fjellanger, politiker
Dag Jostein Fjærvoll, politiker
Teresa Grøtan, forfatter
Olav Hoaas, lektor
Frode Jacobsen, bassist i Madrugada
Kai Kiil, musiker
Madrugada, rockeband
Richard With, hurtigrutens grunnlegger
Zoo, popgruppe
Børge Lund, tegneserieskaper
Kjell Børge Freiberg, politiker
Siv Dagny Aasvik, politiker
Tor-Håkon Gabriel Håvardsen, forfatter
== Se også ==
Hurtigrutemuseet
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
turliv.no - informasjon og bilder fra gjestehavna
Stokmarknes @ 1 gigapiksel | |befolkning = | 7,472 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svolv%C3%A6r | 2023-02-04 | Svolvær | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Vågan', 'Kategori:Byer i Nordland', 'Kategori:Fergesteder i Nordland', 'Kategori:Fiskevær i Nordland', 'Kategori:Hurtigrutens anløpssteder i Nordland', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1964', 'Kategori:Nordlandsekspressens anløpssteder', 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1918', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Nordland', 'Kategori:Tidligere kommuner i Nordland'] | Svolvær (lulesamisk: Spálavuolle, nordsamisk: Suolvearra = «Øy-været») er administrasjonssenteret i Vågan kommune i Nordland. Tettstedet Svolvær har 4 751 innbyggere per 1. januar 2022.
Svolvær var tidligere en bykommune, men ble slått sammen med Vågan og Gimsøy kommuner til Vågan kommune i 1964. Svolvær fikk tilbake sin bystatus 17. mai 1996.
| Svolvær (lulesamisk: Spálavuolle, nordsamisk: Suolvearra = «Øy-været») er administrasjonssenteret i Vågan kommune i Nordland. Tettstedet Svolvær har 4 751 innbyggere per 1. januar 2022.
Svolvær var tidligere en bykommune, men ble slått sammen med Vågan og Gimsøy kommuner til Vågan kommune i 1964. Svolvær fikk tilbake sin bystatus 17. mai 1996.
== Stedet ==
Byen har daglig anløp av Hurtigruten, og daglig avgang med hurtigbåt til Bodø og Hamarøy, tidligere også til Narvik. Den er nå erstattet av buss langs en ny vei som ble åpnet 1. desember 2007. Byen har også anløp til Hamarøy på sommeren.
Svolvær lufthavn, Helle har flere daglige avganger til Bodø og Oslo. Fra Bodø er det korresponderende flyavganger til resten av landet.
Svolvær er Lofotens største befolkningssted. Svolvær huser Lofoten tingrett. Samtidig er hele kommunen en av Nord-Norges viktigste kunstnerkommuner. I Kabelvåg finner vi Nordland kunst- og filmfagskole og flere gallerier og museer. Nordnorsk Kunstnersenter finner vi i Svolvær. Verkstedindustrien er den største i Nord-Norge. Vågan kommune er også en av Norges store oppdrettskommuner. Eksportverdi var på 550 millioner kroner i 1994.
En av de mest kjente fjelltoppene ved Svolvær er Svolværgeita, som er Svolværs kjennemerke og første gang ble besteget i 1910. Et annet fjell er Vågakallen, som ligger mellom Kabelvåg og Henningsvær, som med sine 942 moh. skuer ut over sitt rike, Lofoten og Lofothavet. Ifølge gamle sagn er Vågakallen den tidligere kongen i Lofoten, som ble til stein i møte med sola.
== Historie ==
Opphavet til stedsnavnet er ukjent. Etterstavelsen -vær betyr fangststed ved sjøen, mens det har vært fremsatt ulike forklaringer på forstavelsen svol-.Den eldste boplassen i Svolvær, Øvreværet, ligger ved foten av Svolværgeita og er fra tidlig bronsealderen. Boplasser i huler og hellere er typisk for området hvor jakt og fangst har vært hovednæring.
I skriftlige kilder er Svolvær omtalt første gang på midten av 1500-tallet, som en gård i Kongens eiendom. Tidlig på 1900-tallet gikk Svolvær fra å være et av mange fiskevær i Lofoten til å bli et tettsted med stor befolkningsvekst og sterk økonomisk vekst. I 1918 fikk Svolvær bystatus.
Svolvær ble skilt ut som egen kommune fra Vågan herred 1. juli 1918. Svolvær hadde da 2 429 innbyggere. 1. juli 1964 ble Svolvær igjen en del av en større kommune med navnet Vågan. Svolvær hadde da 3 952 innbyggere.
== Kjente personer fra Svolvær ==
Gunnar Berg (1863–1893), kunstmaler
Håkon Kyllingmark (1915–2002), politiker (H) og statsråd
Dagfinn Bakke (1933–2019), billedkunstner og illustratør var bosatt i Svolvær
Hans Chr. Alsvik (1936–2011), programleder (NRK) og filolog
Thor Listau (1938–2014), politiker (H) og statsråd
Jack Berntsen (1940–2010), visesanger
William Hakvaag (1948–), musiker og museumsgrunnlegger
Terje Nilsen (1951–2019), visesanger
Ola Bremnes (1955–), sanger og låtskriver
Kari Bremnes (1956–), sanger og låtskriver
Lars Bremnes (1964–), sanger og låtskriver
Marit Andreassen (1966–), skuespiller
Kriss Rokkan Iversen (1977–), Miljøpartiet De Grønne-politiker
Mathias Normann (1996–), fotballspiller
== Se også ==
Svolvær lufthavn, Helle
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
SvolværPortalen | |kommune = Vågan | 7,473 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leknes | 2023-02-04 | Leknes | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Vestvågøy', 'Kategori:Byer i Nordland', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Nordland'] | Denne artikkelen er om Leknes i Vestvågøy kommune. For Leknes i Leka kommune, se: Leknes (Leka). For Leknes i Lindås se: Leknes (Lindås)Leknes (samisk: Liehkke) er en by og administrasjonssenteret i Vestvågøy kommune i Nordland. Leknes fikk bystatus etter vedtak i kommunestyret 14. september 2002, og er nå sammen med Svolvær en av to byer i Lofoten. Tettstedet Leknes har 3 722 innbyggere per 1. januar 2022, og er tettstedet med størst befolkningsvekst i Lofoten og Vesterålen i perioden 2000 til 2008.
| Denne artikkelen er om Leknes i Vestvågøy kommune. For Leknes i Leka kommune, se: Leknes (Leka). For Leknes i Lindås se: Leknes (Lindås)Leknes (samisk: Liehkke) er en by og administrasjonssenteret i Vestvågøy kommune i Nordland. Leknes fikk bystatus etter vedtak i kommunestyret 14. september 2002, og er nå sammen med Svolvær en av to byer i Lofoten. Tettstedet Leknes har 3 722 innbyggere per 1. januar 2022, og er tettstedet med størst befolkningsvekst i Lofoten og Vesterålen i perioden 2000 til 2008.
== Geografi ==
Leknes ligger i et småkupert myrområde dypt inne i Buksnesfjorden i Vestvågøy kommune. Leknes er avgrenset i nordøst av Leknes lufthavn og store myrlandskaper, og i sør/sørøst av Europavei 10 og Buksnesfjorden. Men Leknes vokser stadig utover sine grenser (særlig mot øst og sør), og E10 er ikke lenger en like klar grense som den var tidligere.
Sammen med nabotettstedet Gravdal og stedet Fygle utgjør Leknes en nesten sammenhengende bebyggelse på 4 220 innbyggere per 1. januar 2009. Leknes og Fygle vokste sammen tidlig på 1980-tallet.
Berggrunnen tilhører Lofoten-eruptivene. På Leknes finnes også en suprakrustal serie som tilhører Leknes-gruppen og består av kvartsitt, glimmerskifer, amfibolitt og marmor.
Sola over horisonten og mulighet for midnattssol på Leknes fra soloppgang 26. mai til solnedgang 18. juli. Siste soloppgang før mørketida er 7. desember og første soloppgang etter mørketida er 5. januar.
== Samfunn ==
Leknes har mange sentrale funksjoner for Vestvågøy kommune og for Vest-Lofoten, som idretts- og svømmehall, videregående skole og lensmannskontor.
Leknes lufthavn er blant de mest trafikkerte kortbaneflyplassene i Norge med daglige avganger til Oslo, Bodø, Svolvær og Røst. Leknes fungerer også som et knutepunkt for bussruter i Lofoten. Havna ved Leknes er mye besøkt av cruiseskip, med over 60 anløp i 2008. E10, som er hovedferdselsåren i Lofoten, går like utenfor Leknes sentrum og knytter Leknes til resten av Lofoten og videre til det norske fastlandet.
Lokalavisa for Vest-Lofoten, Lofot-Tidende, holder til på Leknes. I tillegg har regionsavisene Avisa Nordland og Lofotposten kontor på Leknes.
Leknes har en adventistkirke, et forsamlingshus som tilhører den lokale pinsemenigheten, et forsamlingshus som tilhører den Læstadianske forsamlingen, og et menighetshus som tilhører Den norske kirke.
== Næringsliv ==
Leknes har et veldig bredt utvalg av butikker i forhold til innbyggertallet, og fungerer som handelssentrum for Vest-Lofoten. Lofotsenteret, som er et av Nord-Norges største kjøpesentre, ligger i Leknes sentrum.Viktige bedrifter i Leknes:
Lofotprodukt AS som produserer fiskemat.
Poseidon Simulation AS som spesialiserer seg på simulatorer for undervisning i maritime fag, brosimulator
Europharma AS og Nordly Holding AS som begge tilbyr tjenester og produkter internasjonalt.
== Historie ==
Leknes vokste fram som sentrum for Vestvågøys jordbruksbygder. Utviklingen skjøt fart først etter kommunesammenslåingen i 1963, der øyas daværende fire kommuner Buksnes, Hol, Valberg og Borge ble slått sammen til kommunen Vestvågøy. Leknes er dermed et av de få steder i Lofoten som ikke er basert på fiske, og som ikke har sentrum ved havet. På grunn av dette, og fordi stedet har opplevd sterk vekst de siste årene, har Leknes ikke den tradisjonelle arkitekturen med rorbuer som andre tettsteder i Lofoten.
På 60- og 70-tallet ble det bygd en del trebyginger med butikk i første etasje og bolig i andre etasje i Leknes sentrum. Disse bygningene blir nå gradvis erstattet av moderne næringsbygg, og Leknes er i ferd med å anta en mer bymessig struktur, med handel og forretninger i sentrum og boligområder utenfor sentrum.
== Kulturminner ==
Ved Leknes finnes restene av et stort hustuftanlegg, bebodd ca. 100-200 e.Kr. På Holsøya sør for Leknes er det funnet 60 jernaldergravrøyser av ulike typer, mange med bautasteiner. På Holsneset like ved finnes Nord-Norges største nausttuft, 44 m langt, fra vikingtiden.
== Kultur ==
I Lofothallen arrangeres det konserter med kjente norske og utenlandske artister. Årlige arrangement i Leknes er Lofoten Countryfestival og Høstvekka som arrangeres på høsten. I Leknes sentrum ligger Meieriet Kino og Meieriet Bibliotek. På Fygle, like utenfor Leknes, ligger bygdemuseet Vestvågøy museum.
Innbyggere fra Leknes kalles gjerne for Leknesværinger, og stedsnavnet uttales lokalt som "Lækk-nes".
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Webkamera fra Lofotposten
Oversiktsbilde over Leknes fra Guratinden - fra Vestvågøy "Ti på topp"
Underskriftskampanje fra 1913 om at Leknes skal få apotek – fra Riksarkivet.no | |befolkning = | 7,474 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sandnessj%C3%B8en | 2023-02-04 | Sandnessjøen | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:66°N', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Alstahaug', 'Kategori:Fergesteder i Nordland', 'Kategori:Hurtigrutens anløpssteder i Nordland', 'Kategori:Nordlandsekspressens anløpssteder', 'Kategori:Sandnessjøen', 'Kategori:Sider med kart'] | Sandnessjøen er en by i Nordland fylke. Byen er også Alstahaug kommunes administrasjonssenter. Per 1. januar 2022 har Sandnessjøen 5 956 innbyggere.
Foruten handel og tjenester består Sandnessjøens næringsliv av maritim virksomhet, verftsvirksomhet og i senere år oljevirksomhet. Sandnessjøen er ett viktig knutepunkt og handelssted for skipstrafikk og næringsliv for det tallrike øysamfunnet rundt Sandnessjøen by. Viktige bedrifter er hovedsykehuset Helgelandssykehuset, Helgelandske, og Slipen Mekaniske.
Sandnessjøens nabobyer er Mosjøen i sørøst og Brønnøysund i sør.
| Sandnessjøen er en by i Nordland fylke. Byen er også Alstahaug kommunes administrasjonssenter. Per 1. januar 2022 har Sandnessjøen 5 956 innbyggere.
Foruten handel og tjenester består Sandnessjøens næringsliv av maritim virksomhet, verftsvirksomhet og i senere år oljevirksomhet. Sandnessjøen er ett viktig knutepunkt og handelssted for skipstrafikk og næringsliv for det tallrike øysamfunnet rundt Sandnessjøen by. Viktige bedrifter er hovedsykehuset Helgelandssykehuset, Helgelandske, og Slipen Mekaniske.
Sandnessjøens nabobyer er Mosjøen i sørøst og Brønnøysund i sør.
== Historie ==
Sandnes var opprinnelig en av storgårdene i Nord-Norge. Gården er blant annet kjent fra Egils saga som høvdingen Torolv Kveldulvssons bosted.
Med sin beliggenhet var Sandnessjøen fra gammel tid sete for skippere. På 1600-tallet trer Sandnessjøen frem som borgerleie, som det fantes mange av langs Nord-Norges kyst. Den første kjente borgeren på Sandnessjøen var bergensborgeren og senere trondhjemsborgeren Peder Nielsen Aars, opprinnelig fra Århus i Danmark. Han ble etterfulgt av sin sønn, trondhjemsborgeren Hans Pedersen Aars, som straks gav borgerleiet videre til sin bror, Peder Pedersen Aars. Etter slekten Aars overtok omkring 1713 slekten Walnum på Sandnessjøen. I de kommende årene fulgte flere personer og familier, og etter 1875 også firmaer, som eiere av borgerleiet.
Fra 1850-årene hadde Sandnessjøen anløp av dampskip, og i 1867 begynte Det Helgelandske Dambskibsselskabs båter å legge til der.
Mellom 1899 og 1965 var Sandnessjøen egen kommune som bestod delvis av by og delvis av land. Stamnes kommune ble den 1. juli i 1899 utskilt fra Alstahaug kommune. Den 1. juli 1915 ble dagens Leirfjord kommune skilt ut fra Stamnes. Stamnes kommune endret i 1948 navn til Sandnessjøen kommune. Denne kommunen ble i 1965 sammen med Alstahaug og Tjøtta kommuner slått sammen til storkommunen Alstahaug. Sandnessjøen hadde aldri formell status som by/ladested, i motsetning til nabobyene Mosjøen og Brønnøysund. På den andre siden fikk Sandnessjøen i 1999 moderne bystatus etter vedtak i kommunestyret.
== Næringsliv og industri ==
Sandnessjøen betjenes av Stokka lufthavn. Med godt utbygget havn og lange kaier er byen et trafikknutepunkt for Ytre Helgeland. Sandnessjøen anløpes av Hurtigruten og er endeanløpssted for hurtigbåttjenesten Nordlandsekspressen. Det går båter sørover, til øyene og til Bodø. Det går buss til Mosjøen. Derfra går det tog fra Mosjøen stasjon på Nordlandsbanen.
Transportselskapet Helgelandske har sin hovedadministrasjon i Sandnessjøen. Sandnessjøens sykehus er del av Helgelandssykehuset. Med sine om lag 300 ansatte er sykehuset byens største arbeidsgiver. Ellers utgjør industrien en viktig del av byens sysselsetting. Sandnessjøen er den nærmeste byen og handelsstedet for kommuner som Herøy, Dønna og Leirfjord.
Lokalavisen Helgelands Blad har sete i Sandnessjøen.
== Kjente sandnessjøværinger ==
Torolv Kveldulvsson, høvding
Petter Dass (1647–1707), sogneprest, dikter
Mathias Bonsach Krogh (1754–1828), Nord-Norges første biskop
Andreas Christian Bech Jürgensen (1840–1895), handelsmann
Anton Jakhelln Prytz (1853–1937), prest, forfatter
Torolf Prytz (1858–1938), statsråd, president i Norges Røde Kors 1922-1930, gullsmed og innehaver av Oslo-firmaet J. Tostrup
Birger Brodtkorb (1891–1935), friidrettsutøver
Torvald A. Kibsgaard (1918–2012), krigsfange, politiker (Ap), ordfører i Alstahaug
Leif Lillegaard (1918–1994), journalist og forfatter
Per Øystein Grimstad (1934-2021), næringlivsleder, direktør for Norad og ambassadør
Gunnar Breimo (f. 1939), stortingsrepresentant (Ap) 1993-2001, ordfører i Alstahaug
Bjørn Jens (f. 1958), sanger
Bjørn Jacobsen (f. 1960), stortingsrepresentant (SV) 2001-2009
Arve Moen Bergset (f. 1972), sanger
Stian Lyngheim Theting (f. 1976), fotballspiller
Se ellers Personer fra Alstahaug kommune.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Alstahaug kommunes hjemmesie
Sandnessjøen - Store norske leksikon
Kommunefakta Alstahaug - Statistisk sentralbyrå
sandnessjoen.com - lokal portal for Sandnessjøen og Alstahaug
Alstahaug Næringsforening
Sandnessjøen - visithelgeland.com
Historiske opplevelser i Sandnessjøen - visithelgeland.com
Turliv.no: Båthavna i Sandnessjøen | |befolkning = | 7,475 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Br%C3%B8nn%C3%B8ysund | 2023-02-04 | Brønnøysund | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:65°N', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bosetninger i Brønnøy', 'Kategori:Byer i Nordland', 'Kategori:Fergesteder i Nordland', 'Kategori:Hurtigrutens anløpssteder i Nordland', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1964', 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1923', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Nordland', 'Kategori:Tidligere kommuner i Nordland'] | Brønnøysund er en by og administrasjonssenteret i Brønnøy kommune i Nordland. Byen ligger ved kysten og profileres som «Kystbyen midt i Norge». Brønnøysund er også regionsenter for Sør-Helgeland. Tettstedet Brønnøysund har 4 995 innbyggere per 1. januar 2022.
Brønnøysund fikk ladestedstatus i 1923 og var egen kommune fra 1. januar 1923 til 31. desember 1963. Fra 1. januar 1964 ble byen administrasjonssenter i den nye Brønnøy kommune, og mistet samtidig sin bystatus. Fra år 2000 har Brønnøysund igjen bystatus etter vedtak i kommunestyret.
Byen kan feire 100-årsjubileum i 2023.
Fra Brønnøysund sees byens kjente landemerke Torghatten. Byen er forøvrig kjent for å huse størsteparten av den statlige registeretaten Brønnøysundregistrene.
| Brønnøysund er en by og administrasjonssenteret i Brønnøy kommune i Nordland. Byen ligger ved kysten og profileres som «Kystbyen midt i Norge». Brønnøysund er også regionsenter for Sør-Helgeland. Tettstedet Brønnøysund har 4 995 innbyggere per 1. januar 2022.
Brønnøysund fikk ladestedstatus i 1923 og var egen kommune fra 1. januar 1923 til 31. desember 1963. Fra 1. januar 1964 ble byen administrasjonssenter i den nye Brønnøy kommune, og mistet samtidig sin bystatus. Fra år 2000 har Brønnøysund igjen bystatus etter vedtak i kommunestyret.
Byen kan feire 100-årsjubileum i 2023.
Fra Brønnøysund sees byens kjente landemerke Torghatten. Byen er forøvrig kjent for å huse størsteparten av den statlige registeretaten Brønnøysundregistrene.
== Etymologi ==
Brønnøysund er oppkalt etter øya Brønnøy, uttalt [brønn'øye] og [bryŋŋ'øya]. Navneformen Brunney er nedtegnet 1334, av gammelnorsk brunnr som betyr «oppkomme», «kilde». Navnet sikter til at sjøfarende kunne finne drikkevann på disse øyene. Det var altså opprinnelig navn på øya, hvor gården og kirkestedet Brønnøy senere ble lagt. Navneformene Brønnø og Brønnøy har blitt brukt uavbrutt fra formannskapslovens ikrafttreden i 1838 og fram til i dag. I en fortegnelse fra 1808 brukte postverket navnet Brønøe. Det var endret til Brønnø i portofortegnelsen fra 1889, og Brønnøy den 15. desember 1908.
== Beliggenhet ==
Brønnøysund ligger på strandflata vest i Brønnøy kommune på Sør-Helgeland i Nordland fylke. Midt i leia, midt i Norge, og med Norskehavet og Nord-Atlanteren rett utenfor døra, kan byen med rette kalles en kystby. Brønnøysund ligger på en langstrakt, smal og kronglete halvøy, med bukter, oser og viker. Beskyttet mot storhavet av utallige øyer, holmer og skjær, som danner større og mindre sund. Halvøya er til dels ganske lav, foruten enkelte høyder og åser slike som Flaggstanghaugen, Høgåsen, Flatåsen, Kirkhaugen, Schrøderhaugen, Babylonåsen og Valåsen.
Fra Brønnøysund går det en 550 meter lang bro, Brønnøysund bru, over til Hestøya med vei videre til Kvaløya og Torget. Kjører man videre langs fylkesvei 54 kommer man til fjellet Torghatten, som også kan ses fra selve byen.
Brønnøysund deles i tre ledd; «Brønn-øy-sund». Første ledd; «Brønn», kommer fra gamle dager da sjøfarende visste at her var det ferskvann. Øya med brønn fikk navnet Brønnøy; sundet ved øya fikk navn etter øya. Andre og tredje ledd; «øy-sund» kommer naturlig nok av stedets beliggenhet.
Brønnøysund er den sørligste byen i Nord-Norge.
== Kommunikasjoner ==
Byen har tre veiforbindelser til E6
Nordover langs fylkesvei 17 til Sandnessjøen via to fergesamband Horn – Andalsvåg og Forvik – Tjøtta og derfra østover, via fylkesvei 78 til Mosjøen.
Østover langs fylkesvei 76; langs Velfjorden og Tosenfjorden, gjennom Tosentunnelen, til Brenna i Grane kommune.
Sørover langs fylkesvei 17 til Høylandet via fergesambandet Vennesund – Holm og derfra østover over Gartland til Grong.Brønnøysund lufthavn betjenes av flyselskapet Widerøe med direkteavganger til Oslo, Trondheim, Bodø og Sandnessjøen.
Byen anløpes av Hurtigruten to ganger i døgnet, sørgående om ettermiddagen kl. 1600 og nordgående rett over midnatt.
Det er bussruter fra Brønnøysund til Grong jernbanestasjon, fra Høylandet bussforbindelse til Namsos. I tillegg er det også bussruter til Mosjøen og Sandnessjøen.
Det er hurtigbåtforbindelse fra Brønnøysund til Ylvingen og Vega samt ukentlig tur til Sandnessjøen.
Torghatten Midt opererer også mer lokale buss- og båtruter i distriktet med Brønnøysund som utgangspunkt.
== Tettstedet Brønnøysund ==
Tettbyggelsen i og omkring det tidligere ladestedet Brønnøysund er definert som et tettsted av Statistisk sentralbyrå. Tettstedet har 4 955 innbyggere ifølge Statistisk sentralbyrå. Tettstedet er et av de største i Nordland fylke.
== Områder og strøk i Brønnøysund ==
Sentrum
Frøkenosen
Flatåsen
Thomaslenninga
Flaggstanghaugen
Buneset
Salhus
Gårdsøya
Kløvermarka (tidligere Klauvmarka)
Mosheim (tidligere Mossem)
Sørbyen
Høgåsen
Stranda
Farmen
Svarthopen
Tautra
Laukholmen
Hestøya
Tverrøya
Nordhus
Toft
Hestvadet
== Opplevelser og turisme ==
=== Friluftsliv ===
For friluftsinteresserte er det mange muligheter. Brønnøysund og omegn byr på en vakker og spennende skjærgård med hundrevis av små og store øyer, holmer og skjær som er attraktive for småbåtfolk. Strandlinjen strekker seg kilometervis langs sjøen, inn bukter og viker, og her er det store muligheter for grilling og bading.
Brønnøysund og området rundt har flere muligheter for bading i sjø. I gangavstand fra sentrum, mot flyplassen, ligger Svarthopen friluftsområde. Svarthopen ligner på en liten innsjø, men gjennom en strøm fra osen Hestvadet blir det forbindelse med havet. Området byr blant annet på et stupetårn med 3 og 6 m høyde, flytebrygge, skille mellom dypt og grunt vann oppmerket med kabel og livredningsring. Ellers er det også benker og mulighet for grilling. Rundt Svarthopen er det opparbeidet en grussti for gåturer, jogging og sykling. Hvis man har bil, kan man ta turen ut til Torghatten for å bade. Torghatten Camping har opparbeidet en kunstig dam som fylles med saltvann gjennom en sluse. Her kan det bli behagelig badetemperatur. Ellers er det også andre strender rundt Torghatten. Det er også fint å sykle ut til Torghatten.
I grei kjøreavstand fra byen ligger det mange spennende fjelltopper med merkede løyper fra veien. Hvert år blir ti fjell valgt som mål i den såkalte «Fjelltrimmen».
Fjell som er enkle å komme seg til er for eksempel Tilremshatten, Mofjellet, Ramntind, Vikerfjellet og Torghatten. Disse toppene bruker man ikke mer enn en til to timer på å bestige. Om man vil ha lengre turer må man kjøre lengre inn i landet.
=== Attraksjoner ===
Rett utenfor byen ligger Skarsåsen, et gammelt kystfort fra andre verdenskrig, med blant annet en kanonstilling, lyskaster, løpegraver og tunneler. Området passer bra for den som vil oppleve både historie og friluftsliv.
På Tilrem, 7 km nord for sentrum ligger Hildurs Urterarium. Urterariet tilbyr gourmetmat med vekt på lokale råvarer. Kjøkkenet fokuserer på smaksopplevelser der råvaren står i sentrum. I tillegg serveres det egenprodusert vin basert på bær og urter. Senteret har en stor urtehage og tilbyr omvisning og servering for grupper. I sommersesongen har de også åpen kafé/ lunsj for individuelt besøkende og salgsutstilling med ulike kunstarter.Norsk Havbrukssenter er et besøks- og utviklingssenter for norsk havbruksnæring som ligger på Toft. På senteret kan man se et moderne oppdrettsanlegg med foringssystem, kontrollrom, undervannskameraer, lakseoppdrett og torskeoppdrett. Senteret tar imot turister, skoleklasser og fagpersoner. Flere vitenskapelige feltforsøk har vært gjort, og pågår, i anlegget i samarbeid med blant annet Norwegian Center of Expertise Aquaculture, Plastsveis AS og Teknologisk Institutt.Steinar Breiflabb av Erik Dietman er en skulptur som tilhører samlingen Skulpturlandskap Nordland. Skulpturen er sentralt plassert på ei lita øy midt i Brønnøysundet.
Brønnøy kirke, som står i Sørbyen, ble innviet i 1870, men stedets første kirke ble bygd på så tidlig som på slutten av 1100-tallet.
== Utdanning, kultur og idrett ==
=== Skoler ===
Byen har tre grunnskoler og en videregående skole:
Brønnøysund barne- og ungdomsskole (410 elever)
Salhus skole (454 elever)
Nordhus skole (98 elever)
Brønnøysund videregående skole.
=== Sang og musikk ===
Konsertlokaler er først og fremst Forsamlingslokalet og Samfunnshuset, men Tørrfiskbrygga og Brønnøyhallen benyttes også.
Kulturskolen i Brønnøy
Brønnøysund mannskor
Kor i øyan
Kor i lainnvind
Brønnøysund Musikkorps (BMK)
Publiners (band)
Canti Musika (barnekor)
=== Festivaler ===
Rootsfestivalen
Torghattfestivalen
=== Idrett ===
Brønnøysund Idrettslag
Tjalg Idrettslag
Brønnøysund Darts Club
Brønnøy Klatregruppe
Brønnøy Motorsportklubb
Brønnøysund Bowlingklubb
Brønnøysund Golfklubb
Brønnøysund Pistolklubb
Brønnøysund Skytterlag
Brønnøysund Styrkeløftklubb
Sør-Helgeland Modellflyklubb
Sport Torghatten
Brønnøy Innebandyklubb
Brønnøy sykkelklubb
== Virksomheter ==
Brønnøysundregistrene har om lag 575 ansatte og er en hjørnesteinsbedrift i området.
Torghatten ASA har også sin hovedadministrasjon i byen.
Brønnøysunds Avis er lokalavisen for byen og resten av kommunene på Sør-Helgeland.
I mer enn femti år har Gilde hatt virksomhet i Brønnøysund. Det tidligere Nord-Norges Salgslag holdt opprinnelig til på kaia. Men i 1963 flyttet virksomheten inn i nye lokaler utenfor sentrum. I 2008 ble mesteparten av virksomheten flyttet til en ny fabrikk på Bjerka i Hemnes kommune i Nordland.
== Tidligere kommune ==
Brønnøysund ble skilt ut som egen bykommune, med status som ladested, fra Brønnøy 1. januar 1923. 1. januar 1964 ble Brønnøysund, Brønnøy, Sømna, Velfjord og en del av Bindal slått sammen til nye Brønnøy kommune.
== Kjente brønnøyværinger ==
Sivert Andreas Nielsen (1823-1904), politiker (V) og stortingspresident
Kyrre Grepp (1879-1922), leder av Arbeiderpartiet 1918-1922
Skule Storheill (1907-1992), krigshelt og viseadmiral
Bodil Aakre (1922-2008), jurist og politiker (H)
Dag Skogheim (1928-2015), forfatter og kulturarbeider
Steinar Bastesen (1945), politiker, tidl. leder av Kystpartiet
Gunnar Pedersen (1950), musiker, mest kjent som gitarist i Sambandet
Ole Morten Vågan (1979), jazzmusiker
Publiners, rockeband fra Brønnøysund
Ulrik Saltnes, fotballspiller for fotballklubben Bodø/Glimt
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Brønnøysund turistinformasjon
Brønnøy kommune
bronnoysund.com - lokal portal for Brønnøysund og Brønnøy
Brønnøy Guiden Arkivert 4. februar 2013 hos Wayback Machine.
Biltur gjennom Brønnøysund sentrum (YouTube) | |befolkning = | 7,476 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sverre_Sigurdsson | 2023-02-04 | Sverre Sigurdsson | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Birkebeinere', 'Kategori:Birkebeinerkrigene', 'Kategori:Borgerkrigstiden', 'Kategori:Dødsfall 9. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1202', 'Kategori:Fødsler i 1150-årene', 'Kategori:Fødsler i 1151', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Personer bannlyst av pavekirken', 'Kategori:Personer fra Kirkjubøur', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | For fartøyet med samme navn, se «Kong Sverre» (fregatt)Sverre Sigurdsson eller kong Sverre (født ca. 1151, død 9. mars 1202) var konge av Norge i perioden 1177–1202.
| For fartøyet med samme navn, se «Kong Sverre» (fregatt)Sverre Sigurdsson eller kong Sverre (født ca. 1151, død 9. mars 1202) var konge av Norge i perioden 1177–1202.
== Biografi ==
Sverre ble født i Norge, men vokste opp i Kirkjubøur på Færøyene. Han må ha vært spesielt evnerik siden Roe, biskopen på Færøyene, satte ham i prestelære. Ifølge Sverres saga skal Sverre ha fått høre av sin mor, Gunnhild, at han var sønn av kong Sigurd Munn. Dette regnes i dag som lite troverdig. Statusen som «kongssønn» ga imidlertid Sverre legitimitet til et mer storstilt prosjekt enn en karriere innen kirken. Han tok kontakt med den ledende opprørsflokken i landet, birkebeinerne. Disse stod uten høvding etter at Øystein Møyla hadde falt i slaget på Re. De tok Sverre til høvding og han viste seg raskt som en taktisk dyktig hærfører.
I løpet av kort tid greide han å få seg selv hyllet som konge på Øyratinget, men det tok flere år før kongemakten endelig var sikret. De første årene var Sverre og birkebeinerne konstant i bevegelse. Flokken ble sett på som uromakere av allmuen og det var få som trodde de hadde noen sjanse til seier.
Motstanderen var kong Magnus Erlingsson og hans far, Erling Skakke. Magnus var dattersønn til Sigurd Jorsalfare og ble støttet av kirken, som ønsket en kontrollert arvefølge bygd på ektefødsler. Da Magnus døde i slaget ved Fimreite stod biskopene Nikolas Arnesson (Oslo) og Eirik Ivarsson (Stavanger, senere erkebiskop av Nidaros) fram som Sverres argeste motstandere. De reiste sin egen krigerflokk (baglerne) og greide å få paven til å lyse kong Sverre i bann i 1194.
Striden med baglerne varte til Sverre døde på sotteseng i Bjørgvin (i dag Bergen) i 1202. Med en alder på om lag 50 år var han en av de norske kongene som levde lengst fram til da.
En minnestein er reist på stedet der Sverre først tok kongsnavn, i Munkedal kommune i Båhuslen. Den ble avduket i 1929.
== Sverres konflikt med paven og kirken ==
Allerede like etter at Sverre overtok som konge, begynte konfliktene med kirken. Erkebiskop Øystein hadde vært alliert med Sverres motstander Erling Skakke, og Sverre sørget for å oppheve mange av de rettighetene Erling hadde gitt kirken. Konflikten utartet såpass at Øystein til slutt måtte forlate landet.Da Eirik Ivarsson ble ny erkebiskop i 1188 brøt striden ut igjen. Sverre godkjente ikke Eiriks etterfølger som ny biskop i Stavanger, og Eirik nektet på sin side å krone kongen. I 1190 forlot Eirik Norge, mens de andre biskopene bøyde av for kong Sverre. I 1194 lot Sverre seg salve og krone til Norges konge, men til samme tid lyste Eirik med pave Innocens IIIs velsignelse kongen i bann. Senere bannlyste paven selv de biskopene som støttet Sverre, noe som gjorde at flere og flere av biskopene fulgte Eirik i landflyktighet.Sentralt i striden mellom Sverre og kirken var den såkalte jus patronatus (patronatsretten) de norske bøndene hadde over sine kirker. I Sverres saga heter det at:
Det var gammel lov og sedvane at kongen og bøndene måtte bygge kirke på gården sin på egen kostnad, om de ville, og da skulle de selv styre over kirken og ansette prest; men erkebispen la styresmakten sin på enhver kirke med det samme den var innviet, og på alle som han gav lov å holde messe i. Kongen krevde lov og rett i dette; men erkebiskopen bød av.
I Sverres kampskrift En tale mot biskopene argumenteres det for at kongen måtte ha en tilsvarende patronatsrett over kirker som kongemakten hadde bygget, og at biskoper dermed måtte anses som embedsmenn som skulle ansettes av kongen og tjene ham. Kirken selv ønsket imidlertid å være selvstyrt, og mente at de selv skulle forvalte kirker og tilhørende eiendommer samt ansette prester. Sistnevnte syn var også i tråd med hvordan ordningen var i ferd med å utvikle seg i Europa, ikke minst under Innocens III.Mot slutten av livet innså Sverre at det var nytteløst å kjempe mot den mektige pave Innocens III, og han rådet sønnen Håkon til å forsone seg med kirken. Etter Sverres død i 1202 klarte Håkon å komme til forlik med erkebiskopen og kirken, selv om striden mellom baglerne og birkebeinerne langt fra tok slutt med forliket. Striden om kirkelige ansettelser endte med at kirken selv fikk styre over eiendommene sine og fikk ansettelsesrett til kirkelige embeder, selv om aristokratiet og bøndene som et kompromiss fikk beholde patronatsretten sin.
== Varig innvirkning på norsk historie ==
Det kan hevdes at det militære talentet til Sverre bidro til å få slutt på borgerkrigene. Han bygde opp Birkebeinerne fra en sammenrasket krigerflokk til en effektiv elitestyrke som klarte å sikre makta for Sverres dynasti. Det kan med like stor rett hevdes at dette forlenget borgerkrigene med en mannsalder.
Sverre blir helst husket for å ha «talt Roma midt imot» (1194), slik det er fremstilt i andre verset av Ja vi elsker. Konflikten med pavekirken var imidlertid rent personlig og førte ikke til noen varig endring av maktforholdet mellom kirke og kongemakt. Sverre var ingen reformator.
Størst virkning hadde kanskje utslettingen av Erling Skakkes lendmannsparti. Etter at Sverre hadde nedkjempet de gamle stormannsættene, hadde Norge ingen livskraftig adel. På den ene side åpnet dette landet for senere dominans av dansk og svensk adel, men samtidig kan det ha bidratt til å skape den relativt egalitære norske kulturen.For å gi legitimitet til sitt eget kongedømme, måtte Sverre påstå at han hørte til Hårfagreætten. I virkeligheten grunnla han en ny kongeætt, Sverreætten, og det var den som regjerte i Norge fram til unionen med Sverige drøyt 100 år senere.
== Kilder til kong Sverres liv og historie ==
Kong Sverres liv og historie kjennes først og fremst fra den samtidige Sverresagaen som han selv delvis var med og dikterte. Denne finnes i flere sagaverk, deriblant Flatøybok. Bevart er også hans forsvarsskrift i striden mot pavekirken, En tale mot biskopene.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Torgrim Titlestad og Sverre Bagge (2018). Roma midt imot. Sagabok.
Claus Krag Sverre : Norges største middelalderkonge 2003 ISBN 978-82-03-23201-5
Kåre Lunden (1976). Norge under Sverreætten, 1177-1319. Cappelen.
Knut Helle (1974). Norge blir en stat. Universitetsforl.
== Eksterne lenker ==
Digitalt fortalt: «Kong Sverre Sigursson» (manus og idé Tove Søreide, NDR) (besøkt 16. februar 2012) | Sverre Sigurdsson eller kong Sverre (født ca. 1151, død 9. | 7,477 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sm%C3%A5f%C3%B8rstef%C3%B8dte | 2023-02-04 | Småførstefødte | ['Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Læstadianisme'] | Småførstefødte (eller Alta-retningen) er en gren av den konservative kristne retningen læstadianerne; denne grenen står sterkt særlig i Alta-området.
| Småførstefødte (eller Alta-retningen) er en gren av den konservative kristne retningen læstadianerne; denne grenen står sterkt særlig i Alta-området.
== Historikk ==
Denne grenen av læstadianerne oppstod som følge av en konflikt på 1930-tallet om hvordan de læstadianske menighetene i USA burde organiseres, og hva slags forhold det skulle være mellom dem og menighetene på Nordkalotten. Konflikten endte med at mindretallet ble utstøtt på et møte i Finland i 1934, og det var flertallet som deretter betegnet de utstøtte som «De småførstefødte». Flertallet ble kjent som «gammellæstadianerne».
== Forholdet til Den norske kirke ==
Medlemmene av denne grenen av læstadianerne er ofte kritiske til den liberale teologien som er kommet inn hos mange prester i Den norske kirke («statskirken»). Likevel får prestene stå for alt fra dåp til begravelse av de småførstefødte, som da deltar under vanlige gudstjenester sammen med resten av statskirkemenigheten.
Læstadianerne har vært trofaste mot statskirken og ikke ønsket å etablere seg som en frikirke. Med sin sterke lojalitet mot Luther og luthersk tro har de ansett seg som hjemmehørende i de lutherske kirkene på Nordkalotten.
For øvrig arrangerer de småførstefødte regelmessig større og mindre møter eller forsamlinger i Alta, Kvitfors, i Evenes, og andre steder i Finnmark. De småførstefødte har ingen egne prester eller hierarkisk ledelse, og møtene ledes gjerne av egne legpredikanter. Man har nær kontakt med trosbrødre og trossøstre i Nord-Sverige og Finland.
== Forholdet til syndsforlatelse ==
Det er meget viktig for de småførstefødte å regelmessig bekjenne sine synder for minst ett annet trosmedlem. Oppgjøret med synden (boten) har fått sin spesielle utforming i læstadianismen gjennom skriftemål og «bevegelse». Frelse formidles ved først å bekjenne sin synd. Deretter følger tilsigelsen av syndenes forlatelse fra en medkristen: «tro at dine synder er deg forlatt i Jesu navn og blod». Erfaringen av å ha fått sine synder tilgitt ble særlig i vekkelsens første tid så intens at en sterk uro bredte seg i forsamlingen når de troende bekjente sine synder for hverandre og fikk tilgivelse. På grunn av den nære forbindelse i luthersk teologi mellom syndstilgivelse og nattverd, førte vekkelsen til at antall nattverdgjester økte sterkt.
== Misjonsvirksomhet ==
De siste årene har de småførstefødte drevet misjon på Kolahalvøya og i Ingermanland i Russland. Retningen har også medlemmer i Amerikas forente stater.
== Tidsskrift ==
Den Læstadianske menighet har siden 1932 utgitt Sions Blad, som har redaksjon i Alta.
== Litteratur ==
Læstadianske prekensamlinger
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
troms.kulturnett: Nordnorsk læstadianisme
Apostolic Lutheran Church of America | Småførstefødte (eller Alta-retningen) er en gren av den konservative kristne retningen læstadianerne; denne grenen står sterkt særlig i Alta-området. | 7,478 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fotosyntese | 2023-02-04 | Fotosyntese | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biologiske prosesser', 'Kategori:Fotosyntese', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Fotosyntesen (fra gresk, φῶς [phōs], «lys», og σύνθεσις [syntese], «sette sammen») er en kjemisk prosess som bruker energi fra sollys til å omdanne karbondioksid til organiske forbindelser som for eksempel karbohydrater. Planter, alger og blågrønnbakterier kan fotosyntetisere. Hos disse organismene bruker fotosyntesen vann og karbondioksid, og avgir oksygen som et avfallsprodukt. Det finnes enkelte andre bakteriearter som ikke avgir oksygen i fotosyntesen (anoksygenisk fotosyntese). Samtidig er nesten alle organismer avhengige av fotosyntesen som en kilde til mat og energi, samt karbonet i organiske forbindelser. En organisme som kan utføre fotosyntese kalles fotoautotrof, i motsetning til kjemotrofe organismer, som er avhengige av å oksidere kjemiske forbindelser som energikilde. Det finnes også enkelte organismer som bruker organiske forbindelser istedenfor karbondioksid som karbonkilde i fotosyntesen. Disse sies å være fotohetrotrofe.
Det finnes mange varianter av fotosyntetiske prosesser, som varierer mellom ulike arter. Likevel er det en del elementer som går igjen. Lys absorberes i klorofyllholdige proteiner, fotosyntetiske reaksjonsentere. Hos planter finner man disse i kloroplasten, og hos bakterier finner man disse i cellemembranen. Lysenergien blir brukt til å redusere vann, og utnytte den frigjorte energien til å syntetisere ulike organiske forbindelser, som for eksempel adenosintrifosfat (fotofosforylering) og glyseraldehyd 3-fosfat (calvinsyklus).
| Fotosyntesen (fra gresk, φῶς [phōs], «lys», og σύνθεσις [syntese], «sette sammen») er en kjemisk prosess som bruker energi fra sollys til å omdanne karbondioksid til organiske forbindelser som for eksempel karbohydrater. Planter, alger og blågrønnbakterier kan fotosyntetisere. Hos disse organismene bruker fotosyntesen vann og karbondioksid, og avgir oksygen som et avfallsprodukt. Det finnes enkelte andre bakteriearter som ikke avgir oksygen i fotosyntesen (anoksygenisk fotosyntese). Samtidig er nesten alle organismer avhengige av fotosyntesen som en kilde til mat og energi, samt karbonet i organiske forbindelser. En organisme som kan utføre fotosyntese kalles fotoautotrof, i motsetning til kjemotrofe organismer, som er avhengige av å oksidere kjemiske forbindelser som energikilde. Det finnes også enkelte organismer som bruker organiske forbindelser istedenfor karbondioksid som karbonkilde i fotosyntesen. Disse sies å være fotohetrotrofe.
Det finnes mange varianter av fotosyntetiske prosesser, som varierer mellom ulike arter. Likevel er det en del elementer som går igjen. Lys absorberes i klorofyllholdige proteiner, fotosyntetiske reaksjonsentere. Hos planter finner man disse i kloroplasten, og hos bakterier finner man disse i cellemembranen. Lysenergien blir brukt til å redusere vann, og utnytte den frigjorte energien til å syntetisere ulike organiske forbindelser, som for eksempel adenosintrifosfat (fotofosforylering) og glyseraldehyd 3-fosfat (calvinsyklus).
== Oversikt ==
Fotosyntesen i planter, alger og blågrønnbakterier varierer noe, men det er mange elementer som går igjen. Reaksjonen kan deles inn i to deler, den lysavhengige reaksjonen og den lysuavhengige reaksjonen (mørkereaksjonen). Lysreaksjonen er avhengig av lys, mens mørkereaksjonen kan foregå i fravær av lys.
I lysreaksjonen blir vann oksidert til oksygen og protoner (hydrogenioner). Oksygen er et biprodukt og diffunderer ut av cellen. Elektronene fra det oksiderte vannmolekylet blir overført til et reaksjonssenter bestående av klorofyll og ulike proteiner (fotosystem II) som blir eksitert av lys. Elektronene blir så sendt videre til en rekke av proteiner (elektrontransportkjede) før de blir overført til enda et klorofyllholdig reaksjonsenter (fotosystem I). I dette reaksjonssenteret blir klorofyllet eksitert av lys og elektronene ført videre til diverse proteiner før de ender opp på ferredoksin. Ferredoksin kan gi elektronene videre til NADP reduktaase som katalyserer reaksjonen 2NADP+ + 2H ⇒ 2NADPH. Ferrodoksin kan også gi elektronene til elektrontransportkjeden mellom de to fotosystemene dersom det er et overskudd av NADPH i cellen (syklisk elektronflyt). ATP blir også dannet i lysreaksjonen ved at proteinene i elektrontransportkjeden danner en protongradient over membranen hvor reaksjonssentrene sitter. Denne gradienten blir brukt av enzymet ATP Synthease for å syntetisere ATP.
ATP og NADPH blir brukt i syntesedelen (Calvinsyklusen), som også blir referert til som mørkereaksjonene. I Calvinsyklusen katalyserer enzymet rubisco en reaksjon mellom karbondioksid og ribulose-1,5-bifosfat. Produktene fra kalvinsyklusen er viktige substrater i syntese av mange viktige forbindelser, som for eksempel glukose.
== Fotodelen (den lysavhengige delen) ==
Fotodelen foregår i kloroplastene i tylakoidmembranen som skiller stroma fra innsiden av tylakoiden ([lumen]). Prosessen starter når fotoner absorberes av fotosystem II som er et proteinkompleks forankret i thylakoidmembranen. Et fotosystem består av pigmenter, som klorofyll og betakaroten, organisert i en antennestruktur for bedre å kunne absorbere det innkommende lyset. Når fotoner treffer pigmentmolekylene slår de elektroner ut i et høyere energinivå, elektronene blir eksitert. Når elektronene vender tilbake til grunntilstanden avgis det energi som fanges opp av et annet pigment i nærheten. Denne energien går fra pigmenter som absorberer lys med korte bølgelengder til pigmenter som absorberer lys med lengre bølgelengder, inntil fotosystemets reaksjonssenter nås. Fotosystemets reaksjonssenter er en samling av klorofyll a. Det sentrale klorofyll a-molekylet absorberer lys med bølgelengde opptil 680 nm (i fotosystem II), og reaksjonssenteret kalles derfor P680. Klorofyll a-molekylet blir oksidert og ett elektron blir sendt gjennom en elektrontransportkjede. Fotosystem II, som nå mangler ett elektron, får tilført elektroner kontinuerlig fra vann (så lenge det er sollys til stedet), som oksideres av et vannsplittingskompleks:
H2O → 2e- + 2H+ + ½ O2Elektronet i det sentrale klorofyllmolekylet i P680 blir eksitert, og før det rekker å falle tilbake i sitt opprinnelige skall, blir elektronet overført til en elektronmottager (A)
Klorofyll-a + A → Klorofyll-a+ + A-Elektrontransporten skyldes en rekke redoksreaksjoner. Når elektronene fraktes til et protein i tylakoidmembranen, kalt Plastokinon (PQ), blir H+ bundet til PQ, og mens elektronene fraktes til Cytokromkomplekset blir H+ fraktet inn i lumen. Dette bidrar til en protongradient som forårsaker produksjon av ATP (se nedenfor). Elektrontransporten fortsetter til PC (Plastocyanin) og videre til Fotosystem I. Nå fungerer disse elektronene som en etterfyller av elektroner som blir eksitert av det sentrale klorofyll-a-molekylet i fotosystem I (FS I). Fotosystem I sitt reaksjonssenter eksiterer elektroner ved en bølgelengde opptil 700 nm, og blir derfor kalt P700.
Nå blir elektroner sendt til Fd (ferredoksin) og deretter til et enzym som katalyserer dannelsen av NADPH (NADH+-reduktase)
NADP+ + 2H+ → NADPH + H+Ved en overbelastning av elektrontransportkjeden i kloroplasten kan man få skader i proteinene i membranen, dette kalles fotoinhibering.
Energien fra elektronene som beveger seg mellom fotosystem II og I blir brukt til å pumpe H+ inn i thylakoiden. Dette, sammen med spaltingen av vann, skaper en kjemiosmotisk gradient over membranen. Det vil derfor være et overskudd av H+ i Lumen i forhold til Stroma.
Denne protongradienten gjør at H+ kan diffundere ut av thylakoiden gjennom et proteinkompleks, kalt ATP syntase. ATP syntase utnytter strømmen av H+ til å omdanne ADP + Pi til ATP og vil fortsette så lenge det er en protongradient over thylakoidmembranen.
ATP syntase er et stort proteinkompleks som ligger i membranen. På den delen som stikker ut mot stroma er det en topp bestående av 3 α-proteiner og 3 β-proteiner (enzymer). Det er på β-enzymene selve syntesen av ATP skjer.
For hver H+ som diffunderer ut av thylakoiden vil β-enzymene alternere mellom 3 former:
L-form(Loose): Her binder ADP + Pi seg løst til enzymet
T-form(Tight): Her skjer sammenkoblingen. ADP + Pi → ATP
O-form(Open): ATP slippes ut
(For hvert ATP molekyl som dannes, kreves det minst 3 H+)
== Syntesedelen (også kalt Calvin-syklusen) ==
NADPH og ATP som ble dannet av lysreaksjonene går videre til mørkereaksjonene som foregår i stroma inne i kloroplasten. I de fleste plantecellene blir disse reaksjonene samlet i calvinsyklusen. Det er calvinsyklusen som omdanner karbonet i CO2 til større organiske molekyler ved bruk av energien lagret i ATP og NADPH som ble dannet i lysreaksjonen. Selv om mørkereaksjonen (lysuavhengige reaksjonen) ikke direkte er avhengig av lys, er den likevel avhengig av produktene (ATP og NADPH) fra lysreaksjonene.
== Økologi og utvikling ==
De første fotosyntetiserende organismene utviklet seg sannsynligvis for 3500 millioner år siden, i en periode hvor atmosfæren inneholdt mye karbondioksid. Disse mikroorganismene brukte sannsynligvis hydrogen og hydrogensulfid som elektronkilde i stedet for vann. Blågrønnbakterier utviklet seg senere, for omtrent 3000 millioner år siden. For omtrent 2400 millioner år siden sørget fotosyntetiserende organismer for at jordens atmosfære ble veldig oksygenrik. Dette gjorde det mulig å utvikle mer komplekse former for liv (protister). Senere formet noen protister et symbiotisk forhold med blågrønnbakterier, som senere utviklet seg til planter og alger. Kloroplasten i moderne planter er etterkommere av disse symbiotiske blågrønnbakteriene.
== Se også ==
CAM-fotosyntese
== Litteratur ==
Purves, William K.; Sadava, David; Orians, Gordon H. og Heller, H. Craig (2006): Life, the Science of Biology, 8. utg., bind 1 ISBN 978-0-7167-7673-4
== Eksterne lenker ==
Textbook Reference – 8.1 What Is Photosynthesis?
Textbook Reference – 8.3 How Is Chemical Energy Used to Synthesize Carbohydrates? | Fotosyntesen (fra gresk, φῶς [phōs], «lys», og σύνθεσις [syntese], «sette sammen») er en kjemisk prosess som bruker energi fra sollys til å omdanne karbondioksid til organiske forbindelser som for eksempel karbohydrater. Planter, alger og blågrønnbakterier kan fotosyntetisere. | 7,479 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Shoegaze | 2023-02-04 | Shoegaze | ['Kategori:Alternativ rock', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | Shoegaze, eller shoegazing, er en musikksjanger innen alternativ rock som oppsto i Storbritannia på 1980-tallet. Navnet kommer rett og slett av å stirre sjenert på skoene sine – noe mange av shoegaze-bandene gjorde på scenen (begrepet ble opprinnelig brukt om country-shoegaze bandet Moose).
Shoegaze kjennetegnes av drivende, drømmende gitarer og trance-preget musikk. Shoegaze ble etter manges mening funnet opp av britisk-irske My Bloody Valentine i 1987, og hadde sin storhetstid i perioden 1988-1991. Andre store navn var Ride, Moose, Curve, Pale Saints, Lush, Chapterhouse, The Boo Radleys, Spacemen 3, Slowdive og Loop, og til en viss grad også tidlig Stereolab. The Jesus & Mary Chain og The Cocteau Twins, samt eksperimentelle 1960- og 1970-tallsgrupper som Velvet Underground og Neu!, kan ses på som forløpere til shoegazemusikken.
Ellers fikk shoegaze aldri den samme pressedekningen (og de samme salgstallene) som samtidige sjangere som grunge, hiphop, britpop og madchester, så de fleste gruppene forble kultband. Mange hadde også hengivne tilhengere i britisk musikkpresse. | Shoegaze, eller shoegazing, er en musikksjanger innen alternativ rock som oppsto i Storbritannia på 1980-tallet. Navnet kommer rett og slett av å stirre sjenert på skoene sine – noe mange av shoegaze-bandene gjorde på scenen (begrepet ble opprinnelig brukt om country-shoegaze bandet Moose).
Shoegaze kjennetegnes av drivende, drømmende gitarer og trance-preget musikk. Shoegaze ble etter manges mening funnet opp av britisk-irske My Bloody Valentine i 1987, og hadde sin storhetstid i perioden 1988-1991. Andre store navn var Ride, Moose, Curve, Pale Saints, Lush, Chapterhouse, The Boo Radleys, Spacemen 3, Slowdive og Loop, og til en viss grad også tidlig Stereolab. The Jesus & Mary Chain og The Cocteau Twins, samt eksperimentelle 1960- og 1970-tallsgrupper som Velvet Underground og Neu!, kan ses på som forløpere til shoegazemusikken.
Ellers fikk shoegaze aldri den samme pressedekningen (og de samme salgstallene) som samtidige sjangere som grunge, hiphop, britpop og madchester, så de fleste gruppene forble kultband. Mange hadde også hengivne tilhengere i britisk musikkpresse. | Shoegaze, eller shoegazing, er en musikksjanger innen alternativ rock som oppsto i Storbritannia på 1980-tallet. Navnet kommer rett og slett av å stirre sjenert på skoene sine – noe mange av shoegaze-bandene gjorde på scenen (begrepet ble opprinnelig brukt om country-shoegaze bandet Moose). | 7,480 |
https://no.wikipedia.org/wiki/My_Bloody_Valentine_(band) | 2023-02-04 | My Bloody Valentine (band) | ['Kategori:Alternative rockegrupper', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske rockegrupper', 'Kategori:Irske rockegrupper'] | For den kanadiske skrekkfilmen fra 1981 med samme tittel, se My Bloody Valentine (film)
My Bloody Valentine er et irsk-britisk rockeband, pionérer innen shoegaze-sjangeren. De ble startet i 1984 i Dublin av Kevin Shields (gitar, vokal og samples) og Colm O'Ciosoig (trommer og samples), samt vokalisten Dave Conway og en keyboardist ved navn Tina. I 1986 dro de til London og fikk med seg Debbie Googie (bass) og fra 1987 Bilinda Butcher (vokal og gitar). Conway og Tina forsvant snart ut av bandet.
De hadde debutert i 1985 med EP-en This is your Bloody Valentine, og ga ut flere EP-er de kommende årene. En av dem, Ecstacy fra 1987, regnes av mange som den første shoegaze-utgivelsen. I 1988 ga de ut albumet Isn't Anything til gode kritikker, og i 1991 albumet Loveless.
De dro i studio for å spille inn et nytt album i 1992, men opptakene ble forkastet. Bortsett fra noen sanger på noen samleplater har ikke My Bloody Valentine utgitt noe siden 1991, og har fra 1997 vært en duo med Shields og Butcher. Shields har spilt med Primal Scream siden 1997, og lagde litt originalmusikk til Sofia Coppola-filmen Lost in Translation i 2003.
| For den kanadiske skrekkfilmen fra 1981 med samme tittel, se My Bloody Valentine (film)
My Bloody Valentine er et irsk-britisk rockeband, pionérer innen shoegaze-sjangeren. De ble startet i 1984 i Dublin av Kevin Shields (gitar, vokal og samples) og Colm O'Ciosoig (trommer og samples), samt vokalisten Dave Conway og en keyboardist ved navn Tina. I 1986 dro de til London og fikk med seg Debbie Googie (bass) og fra 1987 Bilinda Butcher (vokal og gitar). Conway og Tina forsvant snart ut av bandet.
De hadde debutert i 1985 med EP-en This is your Bloody Valentine, og ga ut flere EP-er de kommende årene. En av dem, Ecstacy fra 1987, regnes av mange som den første shoegaze-utgivelsen. I 1988 ga de ut albumet Isn't Anything til gode kritikker, og i 1991 albumet Loveless.
De dro i studio for å spille inn et nytt album i 1992, men opptakene ble forkastet. Bortsett fra noen sanger på noen samleplater har ikke My Bloody Valentine utgitt noe siden 1991, og har fra 1997 vært en duo med Shields og Butcher. Shields har spilt med Primal Scream siden 1997, og lagde litt originalmusikk til Sofia Coppola-filmen Lost in Translation i 2003.
== Studioalbum ==
Isn't Anything (1988)
Loveless (1991)
m b v (2013)
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) My Bloody Valentine – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) My Bloody Valentine på Apple Music
(en) My Bloody Valentine på Discogs
(en) My Bloody Valentine på MusicBrainz
(en) My Bloody Valentine på SoundCloud
(en) My Bloody Valentine på Spotify
(en) My Bloody Valentine på Songkick
(en) My Bloody Valentine på Last.fm
(en) My Bloody Valentine på AllMusic | thumb|Bilinda Butcher under en My Bloody Valentine-konsert i 1989. | 7,481 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Koullouna_lilouataan_lil_oula_lil_alam | 2023-02-04 | Koullouna lilouataan lil oula lil alam | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Libanon', 'Kategori:Nasjonalsanger'] | «Koullouna lilouataan lil oula lil alam» er den libanesiske nasjonalsangen. Den er skrevet av Rachid Nakhlé og musikken er komponert av Wadih Sabra.
| «Koullouna lilouataan lil oula lil alam» er den libanesiske nasjonalsangen. Den er skrevet av Rachid Nakhlé og musikken er komponert av Wadih Sabra.
== Referanser == | «Koullouna lilouataan lil oula lil alam» er den libanesiske nasjonalsangen. Den er skrevet av Rachid Nakhlé og musikken er komponert av Wadih Sabra. | 7,482 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Septuaginta | 2023-02-04 | Septuaginta | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bibeloversettelser', 'Kategori:Det gamle testamente', 'Kategori:Jødedom', 'Kategori:Septuaginta'] | Septuaginta er en oversettelse av Det gamle testamente og noen beslektede skrifter til gresk, laget en gang mellom 200-tallet og 100-tallet f.Kr. i Alexandria. I teologisk litteratur forkortes tittelen ofte til romertallet LXX. Den nevnes først i «Aristeasbrevet». Brevet er en pseudepigraf, dvs. ikke skrevet av Aristeas selv eller på hans tid, og dateres ofte til andre århundret f. Kr.
| Septuaginta er en oversettelse av Det gamle testamente og noen beslektede skrifter til gresk, laget en gang mellom 200-tallet og 100-tallet f.Kr. i Alexandria. I teologisk litteratur forkortes tittelen ofte til romertallet LXX. Den nevnes først i «Aristeasbrevet». Brevet er en pseudepigraf, dvs. ikke skrevet av Aristeas selv eller på hans tid, og dateres ofte til andre århundret f. Kr.
== Historie ==
Navnet LXX skyldes en helt uhistorisk tradisjon i Aristeasbrevet, som forteller at den jødiske menigheten i Aleksandria henvendte sig til presteskapet i Jerusalem med anmodning om å få skriftlærde til Aleksandria for å oversette lovbøkene til gresk. Slik skulle 72 - seks fra hver av de tolv israelittiske stammene - palestinske skriftlærde i Aleksandria ha utarbeidet en oversettelse, der autoriteten fremgikk av at selv om så mange hadde arbeidet uavhengig av hverandre, viste det seg at de enkelte oversettelser stemte overens til punkt og prikke. Antallet 72 ble for enkelhets skyld forkortet til 70. Beretningen er et påfunn for å gi LXX autoritet blant jøder. Det er utenkelig at palestinske jøder ville medvirke til en gresk oversettelse. Ujevnheten i innholdet gjør det sannsynlig at den ble til gjennom et par hundre år. Det korrekte i opplysningene er trolig at oversettelsen i første omgang la vekt på Moseloven. Språkforskere finner også innslag fra egyptisk som ville høres fremmed for Palestina-jøder.Samlingen inneholder 46 gammeltestamentlige skriftene, dvs. de 39 bøkene i den jødiske kanon (i jødisk tradisjon deles disse opp i bare 24 bøker), samt de deuterokanoniske bøker. De sistnevnte, som det er syv av, utgjør en del av den katolske og den ortodokse Bibelen. I motsetning til en del moderne bibelutgaver der de deuterokanoniske bøker er tatt med, er disse ikke plassert i en egen del, men er satt mellom de andre bøkene i en forsøksvis kronologisk/tematisk orden. I tillegg til disse kommer fire skrifter og en salme som kun regnes som kanoniske i enkelte kirkesamfunn. Septuaginta er den offisielle versjonen av Det gamle testamente i Den ortodokse kirke, selv om enkelte bøker ikke regnes som kanoniske.
Der finnes en del ulikheter mellom Septuaginta og den masoretiske teksten (= den hebraiske teksten som er blitt overlevert gjennom den jødiske sekten masoretene). Den mest omtalte forskjellen er nok Esaias' bok 7:14, der i Septuaginta heter: «Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og hun skal gi ham navnet Immanuel», hvilket i Matteus 1:23 tolkes som en profeti om Jesu fødsel. LXX mistet raskt autoritet blant jødene, som kunne vise til at den var en dårlig og feilaktig oversettelse av den hebraiske teksten som sier: «Se, den unge kvinnen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel», der det hebraiske ordet som er brukt, er alma (עַלְמָה) med betydningen «ung kvinne», enten hun er gift eller ei - og ikke betula (בְּתוּלָ֕ה), som er hebraisk for «jomfru».LXX, mer enn den hebraiske kanon, ble kirkens hellige skrift i de første hundreårene. I Det Nye Testamente er sitatene fra GT i stor udstrekning tatt fra LXX fremfor masoretenes tekst. Derfor dannet LXX i starten også grunnlaget for andre oversettelser. De er årsak til at vi kjenner LXX i dag, for de eldste jødisk-greske håndskriftene er gått tapt. Vulgata, Hieronymus' senere latinske oversettelse av den masoretiske teksten, fortrengte med tiden Septuaginta i Vesteuropa, men Septuaginta brukes ennå i stort omfang i den gresk-ortodokse kirke.
== Den greske kanon ==
Første Mosebok
Andre Mosebok
Tredje Mosebok
Fjerde Mosebok
Femte Mosebok
Josva
Dommerne
Rut
Første Samuelsbok
Andre Samuelsbok
Første Kongebok
Andre Kongebok
Første Krønikebok
Andre Krønikebok
Esra
Nehemja
Ester
Job
Salmenes bok
Salomos ordspråk
Forkynneren
Høysangen
Jesaja
Jeremia
Klagesangene
Esekiel
Daniel
Hosea
Joel
Amos
Obadja
Jona
Mika
Nahum
Habakkuk
Sefanja
Haggai
Sakarja
Malaki
== De deuterokanoniske bøker ==
Tobit
Judit
Den greske Ester-boken (telles ikke som egen bok, men som tillegg til Esters bok)
Visdommens bok
Sirak
Baruk
Jeremias brev
Tillegg til Daniels bok (telles ikke som egen bok, men som tillegg til Daniels bok)
Første Makkabeerbok
Andre Makkabeerbok
== Tillegg ==
Manasses bønn
Tredje Esra (Første Esdras)
Fjerde Esra (Andre Esdras)
Salme 151
== Referanser == | Septuaginta er en oversettelse av Det gamle testamente og noen beslektede skrifter til gresk, laget en gang mellom 200-tallet og 100-tallet f.Kr. | 7,483 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Apokryfer | 2023-02-04 | Apokryfer | ['Kategori:Apokryfene', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Kristendom'] | Apokryfer (fra gresk απόκρυφος (apokryfos), «skjult», «kryptisk») er en betegnelse på religiøse tekster, spesielt innenfor de jødiske og kristne tradisjoner, som av religiøse autoriteter ikke regnes for å være guddommelig inspirerte eller som på annen måte trekkes i tvil. De står da i motsetning til Bibelens kanon. I vestlig kristendom brukes uttrykket Apokryfer oftest om de gammeltestamentlige apokryfer, bøker som er med i Den katolske kirkes versjon av Bibelen, men ikke i protestantiske versjoner.
| Apokryfer (fra gresk απόκρυφος (apokryfos), «skjult», «kryptisk») er en betegnelse på religiøse tekster, spesielt innenfor de jødiske og kristne tradisjoner, som av religiøse autoriteter ikke regnes for å være guddommelig inspirerte eller som på annen måte trekkes i tvil. De står da i motsetning til Bibelens kanon. I vestlig kristendom brukes uttrykket Apokryfer oftest om de gammeltestamentlige apokryfer, bøker som er med i Den katolske kirkes versjon av Bibelen, men ikke i protestantiske versjoner.
== Gammeltestamentlige apokryfer ==
De mest kjente av de gammeltestamentlige apokryfene er syv bøker og to tillegg til bøker som var med i den greske oversettelsen Septuaginta. Disse kalles i katolsk terminologi De deuterokanoniske bøker. De ble skrevet etter at den hebraiske kanon var fastlagt og blir dermed ikke regnet som autentiske av langt de fleste jøder. I oldkirken ble de etter hvert regnet med til Bibelens kanon, men ved reformasjonen definerte Martin Luther dem som ikke-inspirerte. De er fortsatt en del av den katolske og den den ortodokse kirkes utgaver av Bibelen.
I tillegg de deuterokanoniske bøkene fins det noen flere verk som har en bibelsk stil og som ofte skildrer hendelser som blir forbundet med personer i Bibelen. Disse kalles gjerne pseudepigrafiske bøker. Enoks bøker og Boken om Jubelårene hører til disse.
== Nytestamentlige apokryfer ==
De nytestamentlige apokryfer er bøker som foregir seg å ha tilknytning til Jesu og de første kristnes gjerninger. De inkluderer flere evangelier og skrifter om apostlene. Flere av dem ble skrevet av gnostikere og av andre grupper som sto utenfor den etablerte kirke. De aksepteres verken av ortodokse, katolske eller protestantiske kristne. Flere av skriftene ble oppdaget først i det 19. og 20. århundre og har skapt mye debatt. Spesielt Tomasevangeliet har fått stor utbredelse.
Flere kristne legender, som opplysningen om at apostelen Peter ble korsfestet oppned, er basert på opplysninger fra apokryfe skrifter. Det er ulike forståelser av apokryfenes funksjon; kritikere oppfatter dem som falske argumenter i en diskusjon om kirkens lære, mens andre oppfatter tekstene som «fan fiction» med færre teologiske ambisjoner.
Blant de oldkirkelige tekstene finnes også andre tidlige kirkelige skrifter, som i perioder ble regnet som inspirerte. Disse inkluderer Klemensbrevene, Hermas' hyrde og Didakhe. Disse har uansett blitt regnet som viktige skrifter av kirken og regnes gjerne som rettroende, men ikke inspirerte. Noen få kirkesamfunn, som den etiopiske ortodokse kirke, anerkjenner Klemensbrevene og Hermas' hyrde som autentiske, inspirerte skrifter og dermed som en del av kanon.
Martin Luther brukte også begrepet «apokryfer» om enkelte skrifter i Det nye testamente, spesielt Jakobs brev, men også Hebreerbrevet, Judas' brev og Åpenbaringen. Han flyttet dem til et tillegg etter de andre bøkene, og fortsatt er enkelte lutherske bibelutgaver satt opp med denne rekkefølgen.
== Norske utgaver ==
I Norge ble de gammeltestamentlige apokryfene først utgitt i 1891 i forbindelse med den første oversettelsen til norsk av hele Bibelen. De ble gjenutgitt på moderne norsk i 1988. Det Norske Bibelselskap utga i 1994 en utgave av Bibelen med de apokryfiske bøker.
Et utvalg av ni apokryfe evangelier og tre evangeliefragment ble utgitt i antologien Apokryfe evangelier i serien Verdens Hellige Skrifter i 2001. Tekstene er oversatt av Einar Thomassen og har en innledning av Halvor Moxnes. Utvalget omfatter flere typer apokryfe evangelier: samlinger av Jesus-ord, dialog-evangelier og skildringer av Jesu barndom og av Jesu nedfart til dødsriket.
Et utvalg av seks apostelgjerninger, fem brev og to åpenbaringer ble utgitt i antologien Tidligkristne apokryfer i serien Verdens Hellige Skrifter i 2011. Tekstene er utvalgt og med innledninger av Reidar Aasgaard.
== Andre betydninger ==
Apokryf brukes i andre sammenhenger ofte om enhver historie som er av usikkert opphav, spesielt om anekdoter om kjente personer.
Uttrykket kan også brukes om historier som ikke regnes som fiktiv kanon.
== Eksterne lenker ==
NT Apocrypha
Major collection of pseudepigrapha
Deuterocanonical books
«Gamle skrifter med alternative historier om Jesus», forskning.no, 11.9.2013
Hva er en apokryf? Religionsoraklene | De gammeltestamentlige apokryfer eller Deuterokanoniske bøker er en løst definert gruppe religiøse skrifter som er skrevet innenfor Det gamle testamentes tros- og tekstunivers, samt noen tillegg til gammeltestamentlige bøker som ble tatt med i den greske bibeloversettelsen Septuaginta. Verkene finnes ikke i Den hebraiske Bibelen, som er jødedommens standardutvalg av hellige tekster, eller i den delen av Bibelens kanon som det er allmenn enighet om mellom de ulike kirkesamfunnene. | 7,484 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Falkeh%C3%B8yden | 2023-02-04 | Falkehøyden | ['Kategori:33°N', 'Kategori:35°Ø', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Libanon', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:UNIFIL'] | Falkehøyden (arabisk: جبل قلعة جبّور – Jabal Qalaat Jabbour; «Festningsfjellet») ligger i Sør-Libanon. Den norske FN-bataljonen flyttet sitt hovedkvarter dit fra Ebel es-Saqi i 1991.
UNIFIL-ledelsen mente at sikkerheten for Norbatt-personellet ble bedre ivaretatt når de ble samlet innenfor et begrenset område. Bataljonsstaben og en del av stabskompaniet bodde i hus midt blant sivilbefolkningen i Ebel es-Saqi.
Dessuten flyttet et stort antall sivile tilbake til Ebel es-Saqi etter at situasjonen i Norbatt roet seg ned. De kom både fra Beirut og siden også fra Persiagulfen etter Gulfkrigen. De ville selvsagt ha tilbake husene sine. Norbatt disponerte tilsammen 34 sivile hus i byen, men etter ordre fra UNIFIL ble disse husene levert tilbake til de sivile.
| Falkehøyden (arabisk: جبل قلعة جبّور – Jabal Qalaat Jabbour; «Festningsfjellet») ligger i Sør-Libanon. Den norske FN-bataljonen flyttet sitt hovedkvarter dit fra Ebel es-Saqi i 1991.
UNIFIL-ledelsen mente at sikkerheten for Norbatt-personellet ble bedre ivaretatt når de ble samlet innenfor et begrenset område. Bataljonsstaben og en del av stabskompaniet bodde i hus midt blant sivilbefolkningen i Ebel es-Saqi.
Dessuten flyttet et stort antall sivile tilbake til Ebel es-Saqi etter at situasjonen i Norbatt roet seg ned. De kom både fra Beirut og siden også fra Persiagulfen etter Gulfkrigen. De ville selvsagt ha tilbake husene sine. Norbatt disponerte tilsammen 34 sivile hus i byen, men etter ordre fra UNIFIL ble disse husene levert tilbake til de sivile.
== Referanser == | جبل قلعة جبّور | 7,485 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karl_III_Johan | 2023-02-04 | Karl III Johan | ['Kategori:Adopterte', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Den sorte ørns orden', 'Kategori:Dødsfall 8. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1844', 'Kategori:Elefantordenen', 'Kategori:Franske generaler', 'Kategori:Fødsler 26. januar', 'Kategori:Fødsler i 1763', 'Kategori:Huset Bernadotte', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Jernkorsets storkors', 'Kategori:Norske frimurere', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Ordenen av det gyldne skinn', 'Kategori:Personer fra Napoleonskrigene', 'Kategori:Personer fra Pau', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Svenske monarker', 'Kategori:Æreslegionen'] | Karl III Johan i Norge, Karl XIV Johan i Sverige, opprinnelig Jean Baptiste Bernadotte (1763–1844) var en fransk soldat, offiser og senere konge av Sverige og Norge fra 1818 frem til sin død.
Bernadotte vervet seg som menig soldat i den franske hæren i 1780. Etter en lengre periode som underoffiser avanserte han raskt under den franske revolusjonen og ble general i 1794. Han utmerket seg ved flere slag og felttog og var i en kort periode også Frankrikes krigsminister. Etter flere års opposisjon mot Napoléon Bonaparte ble de i 1804 forsonet og Bernadotte ble utnevnt til marskalk, landets høyeste offiserstittel.
Bernadotte ble i 1810 valgt av Sveriges riksdag som svensk tronfølger, og under navnet Karl Johan tok han raskt over som reelt statsoverhode, da den regjerende kongen Karl XIIIs helse var dårlig. Karl Johan var valgt i håp om at han kunne styrke forbindelsene med Frankrike og gjenerobre Finland, som var avstått til Russland i 1809. Han la om den svenske utenrikspolitikken og ledet Sverige inn i allianse med Russland og Storbritannia mot Frankrike. Som belønning for å gå imot Napoléon Bonaparte fikk Sverige løfte om å få Norge som kompensasjon for tapet av Finland. I 1813 ledet Karl Johan koalisjonens nordarmé i den sjette koalisjonskrigen. Etter seier mot franske styrker i slaget ved Leipzig tvang han Danmark til å avstå Norge ved Kielfreden. Til tross for sin stilling som svensk tronarving arbeidet Karl Johan for og håpet på en rolle i Frankrike etter Napoléon Bonaparte, noe hverken det franske folk eller koalisjonspartnerne ønsket. Etter invasjon i Norge sensommeren 1814 inngikk partene våpenstillstand. I Mossekonvensjonen anerkjente Karl Johan den norske 17. mai-grunnloven, mens kong Christian Frederik godtok å abdisere og la landet gå inn i en personalunion med Sverige.
Ved Karl XIIIs død i februar 1818 ble Karl Johan konge av både Sverige og Norge. I Sverige arbeidet han for å bedre landets økonomi. Den ble fundert ved balansering av budsjett og nedbetaling av statens utenlandsgjeld, samtidig som store infrastrukturprosjekter som Göta kanal ble gjennomført. Overfor Norge forsøkte Karl Johan gjennom amalgamasjonspolitikken å få landet tettere knyttet til Sverige, men hans utspill ble i stor grad avvist av det norske Stortinget. Utenrikspolitisk forlot han «1812-års politikk» og sørget for at Sverige og Norge skulle være alliansefrie i fred og nøytrale i krig. Karl Johan styrte ganske egenrådig i Sverige, og utover i 1830-årene ble han sterkt kritisert av en liberal opposisjon. Mot slutten av sitt liv ga han mer etter for opposisjonens krav, og ved hans død ble det sørget både i Sverige og Norge.
| Karl III Johan i Norge, Karl XIV Johan i Sverige, opprinnelig Jean Baptiste Bernadotte (1763–1844) var en fransk soldat, offiser og senere konge av Sverige og Norge fra 1818 frem til sin død.
Bernadotte vervet seg som menig soldat i den franske hæren i 1780. Etter en lengre periode som underoffiser avanserte han raskt under den franske revolusjonen og ble general i 1794. Han utmerket seg ved flere slag og felttog og var i en kort periode også Frankrikes krigsminister. Etter flere års opposisjon mot Napoléon Bonaparte ble de i 1804 forsonet og Bernadotte ble utnevnt til marskalk, landets høyeste offiserstittel.
Bernadotte ble i 1810 valgt av Sveriges riksdag som svensk tronfølger, og under navnet Karl Johan tok han raskt over som reelt statsoverhode, da den regjerende kongen Karl XIIIs helse var dårlig. Karl Johan var valgt i håp om at han kunne styrke forbindelsene med Frankrike og gjenerobre Finland, som var avstått til Russland i 1809. Han la om den svenske utenrikspolitikken og ledet Sverige inn i allianse med Russland og Storbritannia mot Frankrike. Som belønning for å gå imot Napoléon Bonaparte fikk Sverige løfte om å få Norge som kompensasjon for tapet av Finland. I 1813 ledet Karl Johan koalisjonens nordarmé i den sjette koalisjonskrigen. Etter seier mot franske styrker i slaget ved Leipzig tvang han Danmark til å avstå Norge ved Kielfreden. Til tross for sin stilling som svensk tronarving arbeidet Karl Johan for og håpet på en rolle i Frankrike etter Napoléon Bonaparte, noe hverken det franske folk eller koalisjonspartnerne ønsket. Etter invasjon i Norge sensommeren 1814 inngikk partene våpenstillstand. I Mossekonvensjonen anerkjente Karl Johan den norske 17. mai-grunnloven, mens kong Christian Frederik godtok å abdisere og la landet gå inn i en personalunion med Sverige.
Ved Karl XIIIs død i februar 1818 ble Karl Johan konge av både Sverige og Norge. I Sverige arbeidet han for å bedre landets økonomi. Den ble fundert ved balansering av budsjett og nedbetaling av statens utenlandsgjeld, samtidig som store infrastrukturprosjekter som Göta kanal ble gjennomført. Overfor Norge forsøkte Karl Johan gjennom amalgamasjonspolitikken å få landet tettere knyttet til Sverige, men hans utspill ble i stor grad avvist av det norske Stortinget. Utenrikspolitisk forlot han «1812-års politikk» og sørget for at Sverige og Norge skulle være alliansefrie i fred og nøytrale i krig. Karl Johan styrte ganske egenrådig i Sverige, og utover i 1830-årene ble han sterkt kritisert av en liberal opposisjon. Mot slutten av sitt liv ga han mer etter for opposisjonens krav, og ved hans død ble det sørget både i Sverige og Norge.
== Bakgrunn og oppvekst ==
Jean-Baptiste Bernadotte ble født 26. januar 1763 i Pau, provinshovedstaden i den tidligere provinsen Béarn i den sydvestlige delen av Kongeriket Frankrike som yngst av fem søsken. Foreldrene var Jean Henri Bernadotte og Jeanne de Saint-Jean. Han ble født for tidlig, og foreldrene fikk ham derfor døpt allerede dagen etter. Han het opprinnelig Jean Bernadotte, men ble også kalt Baptiste siden han var oppkalt etter Johannes Døperen. Kort etter fødselen ble han sendt til en amme noen kilometer fra Pau og ble der i ett år. Bernadotte skal ha hatt et kjølig forhold til sin mor, og etter at han forlot barndomshjemmet for å bli soldat, besøkte han hjemstedet kun én gang.Faren Jean Henri Bernadotte var sakfører (fransk: procureur au sénéchal, anklager) ved en av domstolene i Béarn. Han hadde så dårlig betalt at han muligens ikke fikk råd til å gifte seg før han var 43 år gammel, og han døde rett etter Jean Baptiste hadde fylt 17 år.Jean Baptiste Bernadotte fikk antakelig undervisning i et lokalt benediktinerkloster, men en del av utdannelsen kan han også ha fått hjemme, noe som ikke var uvanlig på den tiden. Han begynte i 15-årsalderen som lærling med arbeid som skriver hos en ansett lokal jurist, Jean Pierre de Batsalle.
== Tidlig karrière ==
=== Menig og underoffiser ===
Jean Henri Bernadotte døde den 31. mars 1780 og etterlot familien i en anstrengt økonomisk situasjon. Den 3. september 1780 vervet Bernadotte seg som menig i regimentet Royal-La Marine. Styrken var spesielt beregnet for bruk i koloniene og ved havner. Grunnutdannelsen fikk han i Collioure i Roussillon, og han tilbrakte deretter halvannet år i tjeneste på Korsika. Etter et lengre opphold hjemme av helsemessige grunner fra høsten 1782 til våren 1784 fulgte han regimentet til nye garnisonsbyer – blant andre Besançon, Grenoble, Vienne, Marseille og Saint-Martin-de-Ré.Jean Baptiste Bernadotte avanserte fra grenader til korporal den 16. juni 1785 og ble sersjant samme høst. I 1784 fikk regimentet en ny oberst og øverstkommanderende, som merket seg Bernadotte og ga ham flere oppgaver. Han fikk blant annet ansvar for drilling av nye rekrutter, utlevering av uniformer og instruksjon i fekting.I 1788 var Bernadottes regiment stasjonert i Grenoble. Det ble utkommandert for å hindre protester på den såkalte taksteinsdagen 7. juni 1788. Bernadotte var nettopp blitt utnevnt til sergent-major (høyere underoffisersgrad), og dette var første gang han ledet en styrke i angrep. Opptøyene han befant seg i ble i ettertid vurdert som en av gnistene som førte til den franske revolusjon. Hans bataljon ble våren 1789 forflyttet først til Avignon, deretter sommeren 1789 til det urolige Marseille, landets tredje største by, som var preget av revolusjonær stemning.Bernadotte ble adjudant 7. februar 1790, på den tiden den høyeste underoffisersgraden i den franske hær. Der hadde hans videre avansement stoppet – han kunne maksimalt ha blitt kaptein – om ikke den franske revolusjonen hadde brutt ned skillet som i 1783 ble satt mellom underoffisers- og offisersgradene.I løpet av sin tjeneste som underoffiser hadde Jean Baptiste Bernadotte ved adskillige anledninger vist initiativ. Etter i 1790 å ha blitt stasjonert i Marseille, støttet han sin sjef, Louis de Merle, marki d'Ambert, i en konflikt med lokale myndigheter. Bernadotte reddet ham muligens fra en mobb. Under regimentets opphold i den lille byen Lambesc nær Marseille skal Bernadotte takket være sin veltalenhet ha klart å forhindre at soldatene gjorde mytteri. Hendelsen skal ha funnet sted i en nedlagt kirke, der noen kompanier hadde sitt losji; Bernadotte skal ha gått opp på prekestolen og holdt en straffepreken for oppviglerne, som deretter avbrøt mytteriforsøket. Episoden er uklar og omstridt, men det synes som Bernadottes regiment var mindre utsatt for desertering enn andre tilsvarende enheter i denne perioden.Sommeren 1790 ble Bernadottes regiment flyttet til Île d'Oléron utenfor byen Rochefort. I april 1791 ble bataljonen sendt videre til Île de Ré, hvor han tjenestegjorde ett år.
=== Offiserstiden ===
Jeg ropte til dem, forbannet dem, bønnfalt dem, befalte dem... Det ble hørt tusentalls geværskudd, av hvilke en del unngår meg kun gjennom at jeg slår unna geværpipene med min sabel. Min hest snublet, men jeg holdt meg fast i sadelen... 'Soldater, samles her. Trekk dere ikke lenger tilbake... Deres bajonetter og deres mot, hva mer behøver dere til forsvar. Om døden kommer til oss, la oss da dø med ropet «Leve republikken! Leve nasjonen!» på leppene. Om vi sammen rykker frem mot disse leiesoldatene, blir det ikke lett for dem å beseire oss.' Jeg stilte dem opp til strid. Jeg stoppet en panikk som kunne ha spredd seg til seks bataljoner... Alle offiserene berømmet min pliktfølelse og gratulerte meg med min triumf. Soldatene snakker om meg med henførelse.
I slutten av mars 1792, etter 12 års tjeneste i regimentet Royal-La Marine, ble Bernadotte utnevnt til løytnant og beordret til 36. regiment, stasjonert i Saint-Servan i Bretagne. Kort etter ble hans regiment beordret til den franske Rhin-arméen ved fronten i øst. Mens regimentet marsjerte østover gikk revolusjonen over i en ny fase, og politiske kommissærer ble utnevnt for å kontrollere armeen. Etter den franske seieren i slaget ved Valmy ble Bernadottes regiment stasjonert vinteren over i Bingen am Rhein. Våren 1793 gikk prøyssiske styrker på offensiven og krysset Rhinen, og de franske styrkene var hardt presset. Med Spanias inntreden i krigen fryktet Bernadotte for Pau og prøvde forgjeves gjennom broren å bli overflyttet til den franske Pyrené-armeen. I et brev til broren beskriver Bernadotte hvordan han avverget panikk blant frivillige ved et østerriksk motangrep ved Rülzheim, sør for Speyer i mai 1793.
Dette var den første av en rekke situasjoner hvor Bernadotte klarte å hindre panikk og oppildne troppene. Han utmerket seg i kampene og steg raskt i gradene. Etter kampene ved Speyer og Mainz ble han i juli 1793 utnevnt til kaptein, og i august tre uker senere ble han av soldatene i regimentet stemt frem til graden oberstløytnant. Avansementet ble først bekreftet av krigsministeriet året etter, og den 8. februar 1794 ble han bataljonssjef. Forfremmelsen skjedde mens Bernadottes 36. regiment var på marsj fra Rhinen mot kysten av Belgia. De kjempet mot britiske styrker ved Wervik og Menen og truet med å avskjære britene fra deres base ved Oostende.Bernadotte avanserte til oberst den 4. april 1794 og fikk kommando over 71. halvbrigade (fransk: demibrigade, en sammensatt brigade hvor halvparten var profesjonelle og halvparten frivillige), et resultat av krigsminister Lazare Carnots reformer. Bernadottes styrke ble overført til Sambre- og Meuse-arméen. De første trefningene gikk dårlig, og Bernadotte måtte oppildne sine menn da de begynte å flykte for fienden.
Bernadottes styrker utmerket seg særlig ved det avgjørende slaget ved Fleurus den 26. juni 1794, hvorpå han «for tapperhet og lysende bragder» på general Jean-Baptiste Klébers begjæring ble utnevnt til brigadegeneral. Etter beleiringen av Maastricht i oktober samme år og slaget ved Aldenhoven ble Bernadotte den 22. oktober 1794 utnevnt til divisjonsgeneral, den høyeste permanente grad i revolusjonsarméen. I motsetning til de fleste av datidens hærførere utmerket Bernadotte seg ved sin respekt og omtanke for sivilbefolkningen. Han holdt streng disiplin med sine styrker for å hindre plyndring.
Bernadottes korrespondanse fra felttoget i 1795 viser hans omsorg for soldatenes velferd, spesielt for matforsyningen, som tidvis var problematisk, men også for pleien av syke og sårede. Han ga blant annet detaljerte anvisninger for hvordan militærsykehusene skulle drives og hvordan pasientene skulle pleies – noe som var svært uvanlig for den tidens generaler.I 1795 deltok han i fortsatte operasjoner med Sambre- og Meuse-arméen. I desember 1795 inntok hans styrker Bad Kreuznach. Noen av soldatene forsøkte å plyndre, men Bernadotte holdt streng justis og sørget for at skyldige ble straffet og at hushold som ble plyndret fikk erstatning.Etter vinteropphold i Boppard gikk Bernadottes styrker den 11. juni 1796 over Rhinen ved Neuwied. Etter innledende østerriksk motstand rykket han frem til Darmstadt og Nürnberg. Ordren fra Jean-Baptiste Jourdan var å innta Regensburg. Styrkene befant seg ved Deining i Landkreis Neumarkt i Oberpfalz da de 22. august 1796 ble angrepet av overlegne østerrikske styrker og måtte trekke seg tilbake. Retretten med en opptil fire ganger så stor østerriksk styrke i hælene var Bernadottes første store strategiske utfordring, og han løste den med ubetydelige tap. Sammen med andre generaler var Bernadotte oppgitt over Jourdans mislykkede strategi. Da Jourdan presset frem et slag mot østerrikske styrker ved Würzburg 3. september 1796, meldte Bernadotte seg syk.
=== Italia ===
Etter retretten fra Bayern befant de franske styrkene seg på vestsiden av Rhinen. Mens Bernadotte høsten 1796 var guvernør i Koblenz, ble han av en fransk avis anklaget for å ha tillatt plyndring i Nürnberg under felttoget. Bernadotte ble rasende. Han var stolt av sin strenge disiplin og forlangte å bli fristilt så han kunne reise til Paris og møte anklagerne. Krigsminister Carnot ønsket ingen ilsk general i Paris, og samtidig trengte de franske styrkene i Italia forsterkning. Carnot løste derfor i begynnelsen av 1797 to problemer ved å beordre Bernadotte til å føre en armé mot Lombardia for å støtte Napoléon Bonaparte i felttoget mot østerrikerne.Med to divisjoner, totalt rundt 20 tusen mann, marsjerte Bernadottes styrke via Dijon, Lyon og Chambéry mot passet ved Mont Cenis, derfra til Susa i Piemonte og videre til Torino. Den store styrkens marsj gjennom Alpene midt på vinteren, i snøstorm, ble i ettertid ansett som en bemerkelsesverdig prestasjon. Den 22. februar 1797 nådde styrkene Milano, hvor de ble kjølig mottatt. Bernadotte ble så forarget over byens militærkommandant, oberst Dominique Dupuy, at han lot mannen arrestere for uforskammethet og ordrenekt. Det var et forståelig men uheldig trekk av Bernadotte, da Dupuy var en nær venn av Bonapartes stabssjef general Berthier.Napoléon Bonaparte tok allikevel vel imot Bernadotte og var imponert over troppenes holdning etter den lange og slitsomme marsjen. Bernadotte fikk kommando over 4. divisjon, som utgjorde arméens høyre flanke i fremrykkingen mot østerrikerne. Første ildprøve var krysning av elven Tagliamento, hvor Bernadotte ved en krigslist overrasket østerrikerne og imponerte Bonapartes adjutant. Den neste seieren i erobringen av grevskapet Görz og Gradisca kostet Bernadottes styrker dyrt. Ved et frontalangrep på Gradisca d'Isonzo mistet han 500 mann. Bonaparte anså tapet som unødvendig, mens Bernadotte mente at grunnen var uklare ordrer fra Bonaparte.Bernadotte forfulgte en kroatisk divisjon og inntok Postojna, hvor hans styrker nok en gang fikk heder fra innbyggerne for svært korrekt opptreden. Ved okkupasjonen av Krain fikk Bernadottes styrker kontroll over kvikksølvgruven i Idrija, som han konfiskerte etter ordre fra Bonaparte. Det gav Bonaparte en fjerdedel av 3 millioner franc, mens Bernadotte fikk 50 000 franc, begynnelsen på hans store private formue. Fra Laibach (dagens Ljubljana) via Klagenfurt fulgte Bernadotte etter Bonaparte inn i Steiermark. De møttes på Eggenberg slott ved Graz, hvor Bonaparte drev fredsforhandlinger. Bernadotte fikk der en første innføring i europeisk maktpolitikk. Etter en våpenhvile undertegnet 18. april 1797 begynte de franske styrkene å trekke seg ut av Steiermark, og Bernadotte ble utnevnt til guvernør i provinsen Friuli med hovedkvarter i Udine. Denne stillingen ga ham for første gang et utstrakt administrativt ansvar over både militære og sivile.
Min oppfatning stemmer ikke med deres. Republikaner både av prinsipp og overbevisning, vil jeg til min dødsstund bekjempe alle rojalister og fiender av direktoriet.
I august 1797 beordret Bonaparte Bernadotte til Paris. Den offisielle grunnen var å overlevere erobrede faner til direktoriet. Reelt var hensikten dels å smigre Bernadotte, dels å få en alt for selvstendig kommandant vekk fra sine tropper, men også å få rapporter om den politiske utviklingen. Støtte til det såkalte fructidorkuppet 4. september 1797 kan også ha vært en faktor. Bernadotte forholdt seg imidlertid avventende og støttet ikke kuppmakerne. Under sitt opphold i Paris ble Bernadotte introdusert for den politiske og sosiale eliten, blant dem Germaine de Staël, som han senere holdt tett kontakt med.Napoléon Bonaparte intrigerte for å unngå å få Bernadotte tilbake til Italia. Bernadotte ble utnevnt til øverstkommanderende i Sør-Frankrike, men han frasa seg stillingen og vendte i oktober tilbake til Udine. For å rådføre seg med Bernadotte inviterte Bonaparte ham og hans høyeste stabsoffiser, general Sarrazin, til middag i sitt hovedkvarter i Villa Manin 14. oktober 1797. Et utbrudd fra Bernadotte førte til at Bonaparte ydmyket ham i gjestenes påhør ved å beskylde ham for manglende klassisk militærkunnskap. Fornedrelsen gjorde et dypt inntrykk på Bernadotte og førte til at han utover vinteren leste mengder av bøker om krigsteori og historie. Hendelsen kan også ha bidratt til det varig anspente forholdet mellom Bernadotte og Bonaparte.Freden i Campo Formio 18. oktober 1797 avsluttet den første koalisjonskrigen, og Napoléon Bonaparte forlot Italia. Frankrike planla en invasjon av Storbritannia, og i den forbindelse ble styrken i Italia redusert. Bernadotte mistet deler av sin divisjon, noe han reagerte sterkt mot. Derfor forlangte han overføring til koloniene eller til en invasjon av India. Ved årsskiftet ble han av direktoriet utnevnt til øverstkommanderende på Korfu. Bernadotte begynte straks å forberede seg, men som følge av intrigene rundt Bonaparte ble beslutningen omgjort, og han ble i stedet utnevnt til øverstkommanderende i Italia. Bernadotte var selv meget fornøyd, men Bonaparte så seg ikke tjent med ham som sin etterfølger. Derfor rådet han utenriksminister Talleyrand til heller å utnevne Bernadotte til fransk ambassadør i Wien.
=== Diplomat eller provokatør? ===
Den 11. januar 1798 ble Bernadotte utnevnt til Frankrikes ambassadør i Wien, på den tiden det franske diplomatiets viktigste og høyest ansette post. Bernadotte anså utnevnelsen som en besynderlighet, grensende til en fornærmelse, men den bitre pille ble sukret med en høy lønn. Han fikk 144 tusen franc i årslønn og rundelig dekket reisen, med et slag ble formuen hans tredoblet. I Østerrike var bestyrtelsen over Bernadottes utnevnelse stor, og den franske utenriksminister Talleyrand mottok et protestbrev, men Bernadotte med følge var allerede ankommet Wien. Det var vanskelig å få leid et hus for ambassaden, men til sist fikk de Palais Caprara-Geymüller i Wallner Strasse 8. Den 2. mars 1798 var Bernadotte i audiens hos keiser Frans II og gjorde et godt inntrykk på det østerrikske hoffet.Østerrike hadde etter den franske revolusjonen vært Frankrikes bitreste fiende, og styresmaktene i Wien anså fredstilstanden kun som midlertidig. Den franske ambassadøren ble derfor nøye overvåket av Wiens politi. Bernadottes omgang var svært begrenset, det var mange franske rojalister i eksil som han ikke ønsket å møte, og bortsett fra rideturer i parken Prater holdt han seg stort sett i ambassaden. I sin stab hadde han fiolinisten Rodolphe Kreutzer; blant de få lokale besøkende var komponisten Johann Nepomuk Hummel og dennes venn, komponisten Ludwig van Beethoven.I tillegg til et fiendtlig vertsland var flere i ambassadens stab fanatiske republikanere, noe som begrenset Bernadottes handlingsrom. En i staben var også polsk, noe som var svært delikat og tildels utfordrende for vertslandet på grunn av Østerrikes medvirkning til delingen av Polen. Wienerpressen spekulerte også over at ambassadøren forbød personalet å bruke kokarde offentlig for å unngå å provosere, noe som kom direktoriet i Paris for øre. Utenriksminister Talleyrand sendte et brev som Bernadotte sannsynligvis tolket som en korreks. I tiden etter fruktidorkuppet med dens økte republikanske fanatisme kunne en mistanke om manglende revolusjonær glød være farlig, og Bernadotte svarte med et brev hvor han ba seg frabeordret fra posten som ambassadør.Sannsynligvis som følge av Talleyrands brev lot Bernadotte den 13. april 1798 heise det franske flagget fra ambassaden. Reaksjonen kom raskt, en mobb samlet seg og knuste ruter. Situasjonen utviklet seg til det verre da Bernadotte selv kom ut på gaten og på et for folkemassen uforståelig språk truet dem med sabel. Mobben ødela vogner, rev ned og brente flagget, og forsøkte også å trenge inn i ambassadebygningen. Det tok over 5 timer før østerrikske tropper ankom og orden kunne opprettes.Bernadotte avviste østerrikernes beklagelser og forlot byen to dager etter. Hans opphold i Wien og avreise ble ivrig kommentert, både av østerrikerne og deres allierte, spesielt britene. Den østerrikske diplomaten Franz Maria von Thugut så Bernadottes handling som en provokasjon for å innlede en ny krig. Bernadotte derimot anså Wien som en forvisning, samtidig som han var pålagt å gjennomføre en strikt iakttagelse av respekt for republikken og dens symboler. Det viktigste resultatet av Bernadottes flaggheising var kanskje den britiske ambassadørens rapport hjem. Den medførte at en britisk marinestyrke oppgav blokaden av Cádiz og seilte inn i Middelhavet, noe som i sin tur ledet til slaget på Nilen, som endte med britisk seier.
=== Administrasjon og politikk ===
Etter å ha kommet tilbake til Frankrike ble Bernadotte tilbudt en ny diplomatisk stilling som minister (sendemann) i Holland. Det var en svært viktig post, men Bernadotte avslo fordi han hadde fått nok av diplomatiet. Uten noen militær kommando holdt han seg en tid i ro. Han leide et hus i Sceaux om lag en mil sør for Paris, og med en liten stab fortsatte han å utdanne seg ved flittig lesing. Han tok turer inn til Paris og besøkte gjerne Joseph Bonaparte, som han var blitt kjent med i Italia. Han var også i kontakt hos direktoriet i Palais du Luxembourg.Hos Joseph Bonaparte møtte han Désirée Clary, en kjøpmannsdatter fra Marseille; hennes eldre søster Julie var gift med Joseph Bonaparte. Den 17. august 1798 giftet han seg med Désirée. Giftermålet skapte til en viss grad bånd mellom slektene Bonaparte og Bernadotte. I tillegg til å være politisk gunstig for Bernadotte hadde Désirée også en betydelig medgift. Désirée flyttet først inn i huset i Sceaux, men fant raskt ut at det var for langt fra sosietetslivet i Paris. Et par måneder etter flyttet paret Bonaparte til et lite hus på rue Cisalpine (i dag rue de Monceau), nær Josephs og Julies hus.Ved utløpet av Bernadottes permisjon i oktober 1798 ble han beordret til å ta kommando over en divisjon ved Gießen øst for Rhinen, hvor han igjen var nøye med å ikke pålegge sivilbefolkningen unødige byrder. Han viste også stor interesse for byens universitet og ble i takknemlighet tildelt et æresdoktorat fra Justus-Liebig-Universität Gießen. Bernadotte satte stor pris på denne for en general uvanlige utmerkelse, spesielt fordi han hele livet var svært interessert i vitenskapelige og kunstneriske institusjoner.Désirée var gravid og ble igjen i Paris, hvor hun fødte sønnen François-Joseph-Oscar. I november 1798 ble Bernadotte innkalt til Paris og tilbudt kommandoen over styrkene i Italia. Året før ville han ha takket ja, men nå var han mer forsiktig og satte opp en liste med de ekstra tropper og administrative rammer han mente var nødvendig for å løse oppgaven. Det endte med at krigsminister Schérer selv tok kommandoen, og Bernadotte ble sendt tilbake til Rhinområdet. Den 5. februar ble han sjef for observasjonsarméen, en styrke som skulle støtte Mainzarméen (senere kalt Donauarméen) under Jourdan og Helvetiaarméen under André Masséna.I mars 1799 brøt krigen igjen ut mellom Frankrike og den andre koalisjonen ved Rhinen. Med mangel på tropper og dårlig organisering fra direktoriet gikk krigen dårlig for Bernadotte, tillike ble han syk i begynnelsen av april. Etter noen ukers rekonvalesens i Tyskland returnerte han til Paris i juni 1799 midt i de politiske intrigene rundt direktoriet. Han ble av Paul Barras tilbudt kommando over alle væpnede styrker i Paris. På tross av at han ble rådet av sine adjutanter og Joseph Bonaparte til å støtte statsomveltningen, holdt Bernadotte seg utenfor kuppet 18. juni 1799, som han hadde gjort ved kuppet 4. september 1797.Etter kuppet kom Bernadottes grundige gjennomgang av styrkene i Italia til sin rett. Felttoget der under Schérer hadde gått elendig, og brødrene Bonaparte overtalte Emmanuel-Joseph Sieyès til å utnevne Bernadotte til krigsminister (minister for landstridskreftene). Etter sterke innledende protester aksepterte han og tiltrådte den 2. juli 1799. I praksis ble Bernadotte med denne stillingen øverstkommanderende for de franske styrkene. Bernadotte arbeidet energisk med å omorganisere arméen, som da hadde lidd flere nederlag. Blant tiltakene var utnevnelsen av generaler som var blitt avsatt som følge av politiske intriger. For å styrke stridsmoralen arbeidet han for at styrkene skulle få bedre mat og klær og regelmessig betaling av lønn, tiltak som han var vel kjent med fra sin egen tid som soldat. Han skrev entusiastiske innlegg i avisene, noe som også bidro til at mange veteraner meldte seg til ny tjeneste. Bernadotte viste også stor interesse for sanitetstjenesten og innførte en rekke tiltak for å forbedre den, som jevnlige inspeksjoner av militærsykehusene.Bernadotte hadde ofte et anstrengt forhold til de andre ministrene. En gang truet han finansministeren med sabel da han fikk høre at det ikke var penger til å betale lønninger og leverandører. Samtidig var flere av kollegene imponert over hvordan han behersket detaljer, og hvordan han fikk frem forsterkninger som gjorde at en britisk-russisk landstigning i Nederlandene ble slått tilbake. På denne tiden var det stor misnøye med det franske styret under direktoriet. Bernadotte var blant de skarpeste kritikerne, med sympati for de venstreekstreme nyjakobinerne. I det pågående politiske intrigespillet ble han avsatt fra embetet den 14. september samme år gjennom et listig trekk av Sieyès, som fryktet at Bernadotte var med og planla et nytt statskupp.
== Under Napoléon Bonaparte ==
=== 18 brumaire-kuppet ===
I oktober 1799 vendte Napoléon Bonaparte tilbake fra Egypt og ble entusiastisk mottatt av de fleste i Frankrike. Men Bernadotte var opprørt over at han hadde forlatt sin styrke uten en ordnet kommandooverføring til general Jean Baptiste Kléber. Han anså det som så klanderverdig at Bonaparte burde stilles for krigsrett og tok det opp med Barras, men ble avvist. Først ti dager etter Bonapartes ankomst dro Bernadotte, etter påtrykk fra Joseph og Désirée, til Bonapartes losji for et første treff etter leksjonen i Campo Formio. Møtet gikk dårlig, og i dagene fremover avviste Bernadotte følere fra Bonaparte om støtte ved et statskupp.I ettertid hevdet Germaine de Staël at den eneste som kunne ha reddet republikken var Bernadotte. Hverken fra direktoriet eller nasjonalforsamlingen fikk han noen oppfordring om å stoppe kuppmakerne. Han forholdt seg passiv da Bonaparte iverksatte kuppet den 18 brumaire år VIII (9. november 1799) og i praksis innsatte seg selv som diktator. Etter Bonapartes kupp fryktet Bernadotte for represalier, og sammen med Désirée søkte han derfor noen dager tilflukt hos general Sarrazin. Brumairekuppet markerte slutten på Bernadottes rolle som en faktor i fransk politikk, som fra da frem til 1814 ble kontrollert av Napoléon Bonaparte.
Det ser ut som om Bernadotte aldri i sitt hjerte kunne tilgi Bonaparte hans suksess. Og under konsulatet ble han en av de misnøyde som mukket over det som ble gjort, fordi han følte at han ikke hadde tordet gjøre det selv.
På tross av manglende støtte til kuppet lå det i Bonapartes interesse å stå på god fot med ledende menn fra ulike deler av landet, og Bernadottes militære og administrative kunnskaper ble derfor benyttet. Bernadotte ble i januar 1800 medlem av det nyskapte statsrådet (fransk: Conseil d'état), en stilling han aktivt fulgte opp i tre måneders tid. Før Bonapartes avreise i mai 1800 til det italienske felttoget ble Bernadotte 18. april 1800 utnevnt til sjef for vestarméen. Med hovedkvarter i Rennes var oppgaven å slå ned opprøret i Vendée og møte eventuelle britiske landstigninger. Bernadotte trodde ved utnevnelsen at oppdraget var viktig. Men selv om britene rett etter ankomsten faktisk forsøkte en landstigning, kom den daglige tjenesten til å bestå i å jage lokale rojalistiske opprørere, kalt «les Chouans». Sentralt sto brødrene Cottereau, og lederen Jean Cottereau fikk tilnavnet «Chouan», avledet av det bretonske ordet for nattugle. Bonaparte instruerte ved avreisen Bernadotte om å overta makten om han skulle falle under felttoget i Italia.
=== Vestarméen og fristilt ===
Formelt var Bernadotte kommandant over vestarméen til langt ut på våren 1802, men han tilbrakte lange perioder i Paris, der han fremdeles satt i statsrådet. I denne tiden ble det avdekket flere komplotter mot Bonaparte, som kunne synes å involvere Bernadotte. Han ble frikjent for mistanker, men mistanken og hans kritiske omtale av Napoléons styre bidro til at forholdet mellom dem tidvis var svært anstrengt. Den 30. oktober 1800 solgte paret Bernadotte huset i rue Cisalpine og kjøpte i stedet La Grange la Prévôte, 35 km sørøst for Paris, ved Savigny-le-Temple. Mens Désirée ofte foretrakk å bo hos sin mor eller søster i Paris, var herregården Bernadottes foretrukne oppholdssted når han var i Frankrike.Mot slutten av november 1800 blusset krigen igjen opp, og Bernadotte håpet å få en kommando. Men etter general Jean Victor Marie Moreaus seier den 3. desember 1800 i slaget ved Hohenlinden ble den andre koalisjonskrigen avsluttet med Freden i Lunéville. Blant de litterære salonger Bernadotte søkte når han var i Paris, var Juliette Récamiers. Da hennes far urettmessig ble anklaget for å spre rojalistpropaganda, bisto han ved å gå i forbønn hos Napoléon Bonaparte. I slutten av april 1801 var han endelig tilbake ved vestarméen; han håpet å lede en fransk invasjon av Storbritannia. Ryktene om det hadde også nådd London.Høsten 1801 ble det imidlertid klart at det ikke ble noen fransk invasjon av Storbritannia. I stedet fikk han tilbud om å bli ambassadør i Konstantinopel eller generalguvernør på Guadeloupe (De vestindiske øyer), noe han avviste. Misnøyen blant mange offiserer og politikere over Napoléon Bonapartes stadig mer dominerende stilling ble ikke mindre med hans forsoning med den katolske kirken ved konkordatet i 1801.Våren 1802 bodde han mye på herregården La Grange og reiste ofte inn til Paris. Det var en periode med politisk uro, og Bonaparte og hans støttespillere var usikre på Bernadottes lojalitet. Sammen med flere andre offiserer ble han nøye overvåket av det hemmelige politiet. Med andre høyere offiserer og politikere diskuterte Bernadotte mulige lovlige fremgangsmåter for å avsette Bonaparte. At Bernadotte ble knyttet til et komplott mot Bonaparte med utgangspunkt i Rennes (fransk: complot des libelles), satte ham i en vanskelig stilling. Bonaparte anså seg best tjent med å få Bernadotte vekk og tilbød han å bli generalguvernør i Fransk Louisiana. Etter å ha rådført seg med La Fayette, stilte Bernadotte som betingelse at han skulle få med tre tusen gode nybyggere og tilsvarende soldater, hvilket Bonaparte avviste.
I desember 1802 begynte Bonapartes irritasjon over Bernadotte å nå en grense, men utenriksminister Talleyrand tilbød Bernadotte å bli Frankrikes sendemann (ambassadør) i USA. Den offisielle utnevnelsen kom 21. januar 1803 med ordre om snarest å begi seg dit, men Bernadotte drøyde, noe som førte til at en rasende Bonaparte den 1. april instruerte Bernadotte om å avreise neste dag. Det drøyde imidlertid til begynnelsen av mai før paret Bernadotte var i havnebyen La Rochelle, og første skip med plass avseilte først to uker senere. I mellomtiden ble freden i Amiens brutt, og landet var igjen i krig med Storbritannia. Bernadotte skrev til Bonaparte at han i lys av omstendighetene ikke kunne reise og stilte seg til tjeneste for felttog.Bernadotte var deretter uten oppdrag på La Grange i nær et år. Bonaparte var forbitret over hva han anså som nonchalant håndtering av ambassadørposten i Washington. Da Lucien Bonaparte ble beordret i eksil, avla han Bernadotte et langt besøk før avreisen, så i april 1804 var Bernadotte fremdeles blant generalene som var kritiske til Bonaparte. I begynnelsen av mai 1804 ble imidlertid Bernadotte innkalt til Bonaparte. Han ankom med bange anelser, men Bonaparte ønsket å ha ham på sin side, noe Bernadotte gikk med på.Bernadotte aksepterte Bonapartes tilbud og underkastet seg. I et brev til Lucien skrev han at «noen annen ære enn hos ham, med ham, gjennom ham, og dessverre, for ham» ikke fantes. Bernadotte ble den 14. mai 1804 utnevnt til guvernør og øverstkommanderende i kurfyrstedømmet Hannover. Etter at Napoléon Bonaparte utnevnte seg selv til keiser, ble Bernadotte sammen med ni andre generaler utnevnt til marskalk av Frankrike.
=== Guvernør i Hannover ===
Bernadotte ankom Hannover den 17. juni 1804 og ble vel mottatt; ryktene hadde gått om ham og hans soldaters disiplinerte opptreden ved Rhinen. I løpet av få uker ga Bernadotte både lokal administrasjon og Universitetet i Göttingen klare tegn på en mer rettferdig forvaltning enn hva forgjengerne hadde stått for. Bernadottes gode omdømme må sees i lys av hans offiserskollegers fremferd, det var på denne tiden vanlig for franske generaler å berike seg på flere måter i okkuperte områder.
...men ved en samtale den 15. mars ble Patje av marskalkens utsagn overbevist om at han ventet en gave for sine anstrengelser for reduksjon av okkupasjonstroppene. Man besluttet også denne gangen å gi 100 000 franc (mellom 1,5-2 millioner norske kroner i 2014). Overleveringen skjedde på en svært taktfull måte. Bernadotte takket nei av hensyn til Hannovers fattigdom. Deputasjonen (Patje, Bremer og Brandes) la da vekslene på et bord og begynte å snakke om stendenes ønsker i visse spørsmål. Marskalken bifalt alt. Da deputasjonen tok avskjed, vegret han igjen å motta gaven, men hannoveranerne sto på sitt og tok avskjed med vekslene liggende igjen på bordet.
Den britiske kongen Georg III var også konge over Hannover. Britene fulgte derfor nøye med fra det nøytrale Hamburg, ved diplomaten George Rumbold. Bernadotte fikk ordre fra Napoléons politiminister Joseph Fouché om å pågripe Rumbold, da han var mistenkt for å være britenes spionleder i Tyskland. Det var en enkel operasjon for de franske styrkene, men vakte stor oppstandelse, og Rumbold ble senere satt fri etter prøyssisk påvirkning. I sin propaganda gikk britene hardt ut mot Bernadotte, men underhånden erkjente de at Rumbold var blitt behandlet hensynsfullt.I desember 1804 var Bernadotte i Paris for å delta ved kroningen av Napoléon som keiser. Bernadottes forsoning med Napoléon ga et rikt utbytte. I tillegg til økt lønn fikk paret Bernadotte overta huset til general Moreau i rue ďAnjou 28, etter at Moreau ble sendt i eksil. Bernadotte returnerte til Hannover i midten av februar 1805. Vinteren 1804 og våren 1805 lindret han en hungersnød ved organisering av kornimport. På forsommeren 1805 kom Désirée til sin mann i Hannover, hun likte seg der, men oppholdet ble kortvarig. I 1805 ansatte Bernadotte barndomsvennen Louis Marie de Camps som sin sekretær og fortrolige. Tiden i Hannover var en milepæl for Bernadotte, det var første gang han over lengre tid virket selvstendig for en større enhet og administrerte både militære og sivile.
=== Nye innsatser på slagmarken ===
I august 1805 oppgav Napoléon planene om invasjon av Storbritannia og sendte sin Grande Armée østover mot den tredje koalisjonen. Bernadotte ble den 29. august beordret til å føre 15 000 av sine soldater fra Hannover til Würzburg. Der skulle han møte hovedstyrken fra Frankrikes bayerske allierte med 20 000 soldater, og de to styrkene skulle danne I. korps med Bernadotte som sjef. I den franske fremrykkingen skulle Bernadottes I. korps danne venstre fløy og avskjære mulig retrett for den østerrikske hovedstyrken under general Mack, i det som senere ble kjent som Ulm-felttoget.Bernadottes styrker holdt god disiplin tross den slitsomme marsjen, 350 km på ti dager. Fra Würzburg gikk ferden via Ansbach til Eichstätt og Ingolstadt. Ansbach tilhørte det nøytrale Preussen, og den franske nøytralitetskrenkelsen ble av Bernadotte gjennomført med så lite belastning for lokalbefolkningen som mulig. Den 12. oktober gikk Bernadottes styrke inn i München, tok 1500 fanger og avventet et mulig angrep fra Mikhail Kutuzovs styrke for å unnsette Mack.Etter den franske seieren ved Ulm-felttoget ble Bernadottes styrker fra den 26. oktober 1805 sendt mot general Kutuzovs russiske armé. Den 30. oktober inntok de Salzburg. Hans korps ble deretter beordret nordover mot Melk, for der å krysse Donau og kjempe mot Mikhail Kutuzovs styrke. Det var umulig for Bernadotte å krysse Donau så raskt som Bonaparte forlangte, og Kutuzovs armé unnslapp. Det gjorde Bonaparte rasende. I et brev til broren Joseph skrev han: «Bernadotte har klart å miste en dag for meg, og på én dag henger verdens skjebne.»
Etter kryssingen av Donau drev Bernadotte sitt korps nordover og etablerte kvarter i Iglau, da det var klart at et avgjørende slag kom til å bli utkjempet i Mähren. Den 29. november 1805 ble den franske delen av hans korps beordret mot den lille byen Austerlitz. Bonapartes plan var å lokke fienden til å angripe noe de trodde var en mindre styrke. Bernadottes I. korps ble holdt tilbaketrukket, men gjorde en viktig innsats da de 2. desember 1805 ble satt inn i slaget ved Austerlitz. Napoléon var svært fornøyd med Bernadottes bidrag til seieren, og etter den fransk-østerrikske fredsavtalen i Pressburg ble han utnevnt til guvernør i Ansbach.I Ansbach gjorde Bernadotte igjen et bra inntrykk som rettferdig administrator. På denne tiden begynte Napoléon å dele ut landområder til slektninger og nære medarbeidere, og mange forventet at Bernadote skulle bli utnevnt til hertug av Ansbach. I stedet ble han den 6. juli 1806 utnevnt til fyrste av Pontecorvo i Italia. Paret Bernadotte besøkte aldri Pontecorvo, og inntektene derfra var såpass sparsomme at Bonaparte garanterte et visst tilskudd. Utnevnelsen vakte likevel misunnelse blant mange av Napoléons marskalker og generaler.Høsten 1806 brøt krigen igjen ut, og Bernadotte fikk på ny kommando over I. korps i felttoget mot Preussen. Han skulle samle sine 21 000 mann ved Nürnberg og derfra være fortropp i fremrykkingen mot Leipzig i Sachsen (Preussens allierte) og til sist Berlin. I midten av oktober 1806 tilbakela Bernadottes I. korps 120 km i vanskelig skogsterreng og var langt foran de andre styrkene, noe som ga ham en dårlig utgangsposisjon da Napoléon endret stridsplan. Det ble ikke bedre av at Napoléons stabssjef Berthier ga uklare ordrer og at forholdet mellom marskalkene Davout og Bernadotte, som opererte nær hverandre, ikke var det beste.Da kampene begynte den 14. oktober, valgte Bernadotte å forsøke å nå Napoléons styrke ved Jena i stedet for å støtte marskalk Louis Nicolas Davouts kamp mot overlegne prøyssiske styrker ved Auerstedt. Det førte til at Bernadottes I. korps uteble fra det som senere ble kjent som slaget ved Jena-Auerstedt eller «dobbeltslaget». Ifølge Napoléons memoarer undertegnet han rett etter slaget en ordre om krigsrett mot Bernadotte, men lot den ligge ved tanke på familiens, dvs Joseph, Julie og Désirées reaksjon, Bernadottes innsats de følgende dagene var også formildende. Mye tyder på at feilen lå hos Napoléon selv, planleggingen var svært sentralisert, og marskalkene hadde ikke selv oversikt over strategien. Når så Napoléon og hans stabssjef Berthiér hadde gjort en så alvorlig feil, var det viktig å finne en syndebukk, i dette tilfelle Bernadotte, så myten om Napoléons ufeilbarlighet kunne vedlikeholdes.Bernadotte opptok forfølgelsen av fienden, og tre dager senere lyktes det ham å overrumple de prøyssiske styrkene ved Halle. Den første uken etter dobbeltslaget tilbakela hans styrker 150 km i ilmarsj over slettene i Nord-Tyskland. Bernadottes I. korps gikk over Elben den 22. oktober, inntok Brandenburg tre dager etter, og stormet den 6. november Lübeck, der Gebhard Leberecht von Blücher dagen etter ble tvunget til å kapitulere og overga seg. De franske soldatenes herjing i det de antok var en fiendtlig by var fryktelig. Bernadotte tok grep om de styrker som var underlagt ham og beordret dødsstraff for plyndring, noe han i ettertid både ble takket og belønnet for av byens senat.Den 6. november 1806 kom Bernadotte for første gang i kontakt med svenske tropper. På elven Trave overrasket og tok han til fange en liten svensk styrke på rundt 1 000 mann, som etter retrett fra Lauenburg befant seg på vei hjem.
Ville det ikke vært mer naturlig for Norge å forenes med Sverige enn med Danmark?
Fangene ble behandlet vel og ble siden på den franske marskalkens ordre sendt videre til hjemlandet. De svenske soldatenes sjef, oberst Gustaf Fredrik Mörner, ble innkvartert hos Bernadotte i påvente av hjemsendelse, og marskalken var nysgjerrig på skandinaviske forhold. Den svenske styrken ble imponert av Bernadotte, etter god forpleining ble de hjemsendt til Östergötland. Ved hjemkomsten fortalte de hvor fornøyd de selv og innbyggerne av Lübeck var med fyrsten av Pontecorvo.Selv om Preussen var slått fortsatte Russland krigen, og Bernadotte fikk ordre om å forlate Lübeck med I. korps mot Thorn via Posen så snart som mulig. På tross av kraftig sludd marsjerte styrken 200 km på 35 timer. Ved ankomst til Thorn ble han velvillig mottatt av Napoléon og fikk kommando over den venstre flanken av la Grande Armée, med marskalkene Michel Ney og Jean-Baptiste Bessières under seg. I over to måneder kjempet Bernadottes styrker mot den tyske generalen Levin August von Bennigsen, som ledet de russiske styrkene, i et område som Bernadotte beskrev for sin svoger Joseph Bonaparte som «det verste i verden».Bernadottes styrker utmerket seg i stridigheter i desember 1806 langs veien mellom Thorn og Grodno, men det var dårlig med proviant, og Bernadotte presset på Napoléon for å få tillatelse til å gå i vinterkvarter. Bennigsens styrker fortsatte å kjempe tross vinteren og angrep overraskende ved Osterode. Kun en rask reaksjon fra Bernadotte gjorde det mulig for ham å slå Bennigsen i slaget ved Mohrungen den 25. januar 1807.I januar 1807 forsøkte Napoléon å lure Bennigsen i en felle, men de russiske styrkene fanget en rekke av de franske kurérene, og han trakk seg i stedet tilbake mot nordøst i retning Königsberg. Det førte til at Bernadottes I. korps var uten ordrer i en uke og derfor ikke ble satt inn i slaget ved Eylau. I ettertid ble Bernadotte klandret av Napoléon for at hans styrker ikke deltok. Under selve felttoget innså staben ved hovedkvarteret at Bernadotte ikke kunne lastes; feilen lå hos Berthier, som var uforsiktig med utsendelse av ordrer. Et par uker etter Eylau skrev Napoléon til Bernadotte og omtalte respektfullt hans omtanke for I. korps, og senere på vinteren ble Bernadotte meddelt at hans bror i Pau hadde fått en pensjon og blitt tildelt æreslegionen.
=== Guvernør i Hamburg ===
Bernadotte etablerte hovedkvarter på slottet Schlobitten i mars 1807, og uventet kom Désirée på besøk, en reise på 1300 km på dårlige vinterveier. I begynnelsen av juni angrep Bennigsens styrker Bernadottes I. korps ved Elbląg. Bernadotte skyndte seg til Spanden, hvor korpset 4. juni slo tilbake en rekke angrep fra prøyssiske tropper. Dagen etter, mens han oppildnet forsvarerne av det franske brohodet ved Spanden, ble han truffet av en kule i halsen og alvorlig såret. Han ble ført tilbake til Marienburg, og med pleie av leger og Désirée kom han på bedringens vei. Grunnet skaden var Bernadotte fremdeles syk under det avgjørende slaget ved Friedland, men ved festlighetene rundt markeringen av freden i Tilsit var Bernadotte såpass frisk at han kunne delta.Etter freden i Tilsit i juli 1807 ble han samme måned utnevnt til guvernør over hansabyene Hamburg, Bremen og Lübeck, med hovedkvarter i Hamburg. Napoléons ordre var å innordne Nord-Tyskland i kontinentalblokaden ved å sperre havnene for handel med Storbritannia og oppmuntre til handel med Frankrike. Bernadotte skulle hindre britene i å få fotfeste i Danmark og forberede en invasjon av Sverige om landet fikk ytterligere subsidier fra Storbritannia. Han forsto snart at en streng håndheving av blokaden ville bety økonomisk ruin for byene, og innbyggerne var svært takknemlige for hans fleksible praktisering av handelsforbudet. Danmark var et like følsomt spørsmål, det overraskende britiske angrepet på København og konfiskeringen av flåten fant sted knapt en måned etter Bernadottes ankomst til Hamburg. Han hadde hverken disponible tropper eller planer for assistanse til danskene. Etter Danmark-Norges allianse med Frankrike flyttet Bernadotte i oktober 1807 hollandske soldater til Jylland og spanske soldater til Fyn.I begynnelsen av februar 1808 var Bernadotte i posisjon for å invadere Skåne i Sverige med en kombinert spansk, hollandsk, dansk og fransk styrke. På tross av Napoléons løfte til tsar Alexander om støtte i Finskekrigen forholdt Napoléon seg passiv, han ønsket ikke en rask russisk seier. I brev til Napoléons stabssjef Berthier skrev Bernadotte at han var overbevist at han kunne ta seg over Øresund, erobre det sørlige Sverige og «kanskje til og med innta Stockholm». Samtidig var han lettet over å slippe, han var ikke sikker på de spanske styrkenes lojalitet, og byrden ved å okkupere nok et land med franske styrker var heller ikke fristende.
I tiden i Hamburg holdt Bernadotte seg godt orientert om svenske forhold, og han meldte til Napoléon at det var en innflytelsesrik gruppe innen den svenske adelen som var positive til Frankrike, men hatet Danmark. Han anså det derfor som en alvorlig feilbedømming å blande seg inn i skandinavisk politikk som danskenes beskyttere. Da troppene hans ble stasjonert i Danmark, bodde Bernadotte en periode i Odense og fikk besøk der i mars 1808 av Désirée og sønnen Oscar. Hun ble ikke lenge, da hun fant Odense kjedelig, men høsten 1808 besøkte hun og sønnen sammen Bernadotte i Hamburg og ble der vinteren over.Bernadotte selv var mismodig, på tross av inntekter fra gods han hadde fått av Napoléon i Polen, Westfalen og Hannover følte han seg tilsidesatt. Da over 9 tusen av hans spanske soldater i Danmark i august 1808 rømte med britiske skip for å slutte seg til den spanske selvstendighetskrigen, mistenkte han at det ble brukt av hans motstandere. De spanske troppenes flukt ble muliggjort ved Bonapartes direktiv om utplassering på de danske øyene. Bernadotte bar også et ansvar, siden han viste en svært stor tillit til styrkene og deres kommandant, general Pedro Caro y Sureda, marki av Romana.I februar 1809 ble Bernadotte igjen syk. Han spyttet blod, og Désirée fikk etterhvert overtalt ham til å holde sengen. Samtidig var det nye trusler om krig med Østerrike. Bernadotte fikk ordre om å marsjere til Hannover med general Dupas franske divisjon. Deretter skulle de rykke raskt frem til Dresden, hvor Bernadotte skulle ta kommando over den saksiske arméen. Sammen med Dupas' divisjon skulle det utgjøre IX. korps av la Grande Armée i Tyskland. Bernadotte protesterte, dels var helsen dårlig, og dels var han negativ til å ha ansvar for en tysk styrke etter misforståelsene som hadde hindret ham fire år tidligere.
=== Wagram og Antwerpen ===
Bernadottes innvendinger fikk ingen aksept i Paris, og i midten av mars 1809 hadde han frisknet såpass til at han begynte på reisen til Hannover og Sachsen. Da han ankom Sachsens hovedstad Dresden i slutten av mars, viste det seg at han ikke var ventet, og han ble rasende da han fant ut at ordre til han ble sendt via Davouts hovedkvarter. Bernadotte truet igjen med å trekke seg tilbake, men det ble ikke godtatt. Mer sårende enn intrigene rettet mot Bernadotte, var det at han ble mistenkt for å være en del av inkompetansen i den franske generalstaben. Et av mange eksempler var hvordan Dresden ble uten forsvar etter Bernadottes avmarsj med de saksiske troppene. En østerriksk styrke plyndret byen to uker senere. Da Bernadottes saksiske tropper fikk vite at deres hjemland ble plyndret, mens de var i felt for Frankrike, sank stridsmoralen.Bernadottes to saksiske divisjoner marsjerte fra Dresden den 16. april 1809. Etter stadig skiftende ordre fra Berthier var styrken ved Linz den 17. mai, og sammen med en annen tysk styrke under fransk kommando slo de tilbake et østerriksk angrep i slaget om Linz-Urfahr. Etter et par uker i Linz forflyttet styrken seg og hadde i tre uker før slaget hovedkvarter ved Sankt Pölten. Bernadottes klager ble etterhvert delvis fulgt opp, han ble tildelt general Dupas' divisjon som strategisk reserve og ble invitert til Napoléon som da residerte i slottet Schönbrunn.
Etter å ha ankommet Wien og tatt seg over pongtongbroen over Donau, nådde Bernadottes styrke den lille byen Aderklaa på ettermiddagen 5. juli 1809. Ved videre angrep mot de østerrikske stillingene ble de slått tilbake, og da Bernadotte ba om sin reserve, fikk han vite at den var avgitt til andre, noe han sterkt beklaget overfor en stabsoffiser. Han kritiserte også Napoléon for et hensiktsløst frontalangrep med tilsvarende store tap. Om morgenen den 6. juli forkortet Bernadotte frontlinjen ved en retrett fra Aderklaa, da han etter mange års erfaring med kamp mot østerrikerne regnet med at de ville gå til motangrep, noe som viste seg å stemme. Napoléons stab fikk imidlertid ikke beskjed om retretten, og Napoléon tolket det som at Bernadotte ikke fulgte ordre, noe som gjorde at forholdet dem imellom igjen ble forverret.Bernadottes saksiske styrker betalte en høy pris for den franske seieren i slaget om Wagram. Over en tredjedel av dem ble skadet eller drept, og han forsøkte i flere dager å få bedre pleie for de sårede. Ettersom Bernadotte anså at hans styrker urettmessig ble utelatt i Napoléons bulletin om slaget, skrev han en egen dagsordre hvor han hyllet deres innsats. Da Napoléon fikk kjennskap til dette, ble han så misfornøyd at Bernadotte uken etter ble gitt tillatelse til å vende hjem «grunnet helsen». I virkeligheten var han i dyp unåde hos keiseren.Han var tilbake hos Désirée og Oscar den 25. juli, uten oppdrag. Tre dager etter begynte britene et invasjonsforsøk av Walcheren med Antwerpen som første mål. Den 12. august fikk Bernadotte av politi- og innenriksminister Joseph Fouché, etter ordre fra Napoléon, oppdraget å lede forsvaret av keiserdømmet mot invasjonsstyrken. Situasjonen i den strategiske havnebyen Antwerpen var kaotisk ved Bernadottes ankomst den 15. august, og han organiserte omfattende forsvarsstillinger. Byen ble imidlertid aldri angrepet fordi invasjonsforsøket løp ut i sanden.Etterpå utstedte Bernadotte en ny dagsordre hvor han priset forsvarernes mot og patriotisme. Da Napoléon fikk høre om det, mistenkte han Bernadotte og Fouché for å konspirere mot seg, og han kalte Bernadotte til seg i Wien. Etter å ha brukt 9 dager på den 1350 km lange reisen var Bernadotte den 9. oktober 1809 igjen i Wien og hos Napoléon på Schönbrunn. En meget kjølig keiser utba seg forklaring, noe Bernadotte turnerte ved elskverdige og imøtekommende svar. Napoléon ønsket ham imidlertid vekk fra Paris og tilbød ham å bli generalguvernør i Roma. Bernadotte avviste ikke tilbudet, men ba om og fikk innvilget en tids sykepermisjon, som han ønsket å tilbringe ved et kursted. I åtte måneder etter tilbakekomsten fra Wien var han uten offisielle oppgaver og i halvveis unåde. Hans modus vivendi med Bonaparte fra 1804 hadde nådd sin grense.
== Bernadotte som svensk kronprins ==
=== Et overraskende valg ===
I 1809 gjorde svenske offiserer opprør mot kong Gustav IV Adolf etter nederlaget mot Russland i finskekrigen og tapet av Finland. Den avsatte kongens barnløse onkel, Karl XIII, ble valgt til ny svensk konge, og svensk utenrikspolitikk ble diametralt endret. Fra å være motstandere av Frankrike under Napoléon ble målet vennskapelige forbindelser med Europas dominerende hersker og makt. Tronfølgen ble sikret i 1810 ved at kongen adopterte en dansk prins, Christian August av Augustenborg. Christian August tok navnet Carl August som svensk kronprins, men døde brått i mai 1810, samme år som han kom til Sverige som tronarving.
Enskilda byrået og propagandaGrunnet Karl Johans manglende kunnskaper i svensk ble det kort etter hans ankomst til Sverige opprettet en egen organisasjon som eksisterte i hele hans levetid, benevnt som enskilda byrået (Konungens enskilda byrå). I tillegg til en omfattende oversettelsesvirksomhet av dokumenter mellom fransk og svensk drev Karl Johan gjennom enskilda byrået, men også gjennom andre kanaler, et bredt anlagt arbeide for å påvirke opinionen både innenlands og utenlands, da særlig i Frankrike.Karl Johans ungdomsvenn Louis Marie De Camps var etter ankomst til Sverige blant de sentrale tjenestemenn i enskilda byrået. På grunn av uregelmessig livsførsel ble han etterhvert mer perifer, og den norskfødte offiseren Johan Hübner von Holst ble sentral som Karl Johans adjutant og sekretær. Enskilda byrået holdt kontakt med og koordinerte Karl Johans kontakter innen pressen og blant forleggere, som Carl August Grevesmöhlen, Per Adam Wallmark og i Frankrike særlig Joseph Izarn.
Christian Augusts død skapte en vanskelig situasjon, og general Georg Adlersparre fryktet at de såkalte gustavianerne ville samle seg om den avsatte kongens sønn, prins Gustav, som ny kronprins. Adlersparre rådet Karl XIII og statsrådet til snarest å tilby tronen til den avdødes eldre bror, hertug Fredrik Kristian II av Holstein-Augustenburg og å få den franske keiser Napoléons godkjennelse. Det ble sendt to kurerer til Frankrike, den ene var friherre og løytnant Carl Otto Mörner. Mörner sympatiserte med en gruppe som anså at en fremstående franskmann kunne løfte Sverige ut av forfallet og lede en revansjekrig mot Russland.Mörner ankom Paris 20. juni 1810. Etter at kurérmeldingen var levert, begynte han å arbeide for sitt eget forslag. En fransk venn hjalp ham å få kontakt med Jean Baptiste Bernadotte, og de møttes hjemme hos Bernadotte den 25. juni 1810. Overfor Bernadotte hevdet Mörner at han talte på vegne av mange svensker da han spurte om den franske marskalken ville bli svensk kronprins. Bernadotte var reservert, men avviste ikke tilbudet. Mörner møtte deretter general Fabian Wrede, som befant seg i Paris, og klarte å vinne hans støtte for forslaget.
Dagen etter avla Wrede en visitt hos Bernadotte, som da viste klar interesse for tanken og anslo at Napoléon ikke ville motsette seg det. Med dette svaret, og et brev hvor general Wrede lovpriste Bernadotte, forlot Mörner Paris. Etter hjemkomsten til Stockholm den 12. juli oppsøkte Mörner utenriksminister Lars von Engeström samt hovkanslern, statsråd Gustaf af Wetterstedt, som «til sin store forbauselse» fikk informasjon om forslaget til ny kronprins. Sveriges minister i Paris, friherre Gustaf Lagerbielke, fikk først etter Mörners avreise kunnskap om Mörners egenrådige handling.
Det er bare i dagdrømmer, i eventyr og revolusjonstider at en sakførersønn fra Sør-Frankrike blir tilbudt en av Europas eldste troner, omkranset av ærerike minner. Og når Bernadotte svarte ja på tilbudet, er det vanskelig å finne hos ham annet enn personlige motiver. ( … ) Ubundet av nordisk tradisjon kom Carl Johan til sitt rike. Han kunne investere i Nordens fremtid alle sine personlige egenskaper, sine evner, sitt ry, sine franske forbindelser og sine penger. Dette var store aktiva i den forvirrede situasjon som rådde i Sverige i 1810.
Paret Bernadotte forlot Paris 26. juni for et tre ukers kuropphold i Plombières-les-Bains. Før avreisen sendte Bernadotte et brev til Napoléon om det svenske tilbudet. Keiseren var overrasket, dels hadde han ikke hørt noe annet fra den svenske ambassadøren enn at Sverige ønsket hertugen av Augustenborg, og dels mente han at andre franske marskalker var mer passende, som Eugène de Beauharnais, men han takket nei. I ukene ved kurbadet ble Bernadotte holdt godt orientert om forholdene i Sverige ved ekspresskurér, en hjelp han fikk fra takknemlige kjøpmenn i Hamburg.Den 21. juli var Bernadotte tilbake i Paris. Det var ennå ikke avklart hvem som skulle få den svenske tronen, og han innså at han trengte en støttespiller. Han kontaktet derfor en fransk kjøpmann, Jean Antoine Fournier, som hadde bodd seksten år i Sverige. Fournier fikk i oppdrag å reise til Sverige som Bernadottes talsmann, utstyrt med medaljonger med portrett av ekteparet Bernadotte og sønnen, han ble videre instruert om å nevne Bernadottes formue. Kampanjen for Bernadotte i Sverige ble etterhvert et slags parti. Napoléon avventet med å si hvem han ønsket som svensk tronfølger, og det bidro til å holde flere muligheter åpne.Grunnet den usikre situasjonen i Stockholm etter lynsjingen av Axel von Fersen ble Riksdagen åpnet i Örebro den 30. juli 1810. Den svenske regjeringen fastholdt etter noe nøling sitt første forslag. I stendenes hemliga utskottet var allerede den 8. august 11 av 12 representanter for hertugen av Augustenborg, kun Fabian Wrede var imot. Fourniers ankomst til Örebro og hans arbeide for Bernadottes kandidatur fikk imidlertid mange av riksdagsmennene til å endre oppfatning. At Napoléon tilbakekalte sin chargé d'affaires i Stockholm, Désaugiers, som hadde støttet Frederik VI, antydet for svenskene at Napoléon neppe ville være misfornøyd med valget av Jean Baptiste Bernadotte som svensk tronarving. En viktig faktor var også Bernadottes omfattende erfaring som leder, noe hertugen av Augustenborg manglet. Selv om eneveldet ble avskaffet i Sverige ved forfatningen av 1809, var staten fremdeles dominert av en sterk kongemakt, en rolle som den svekkede Karl XIII ikke kunne fylle.
Med valget av Bernadotte til tronfølger i Sverige innledes Norges nyere historie.
Det hemliga utskottet holdt den 16. august 1810 en ny votering, som med 10 mot 2 stemmer godkjente valget av den franske marskalken. Den 21. august ble han av stendene under stormende jubel valgt til kronprins. Den allmenne følelse av behovet for en sterk leder med tanke på de dårlige tidene, ulykkene året før og senest anarkiet ved Axel von Fersens død, medvirket vesentlig til valget av Bernadotte. Håpet om at Sverige med en fransk marskalk som leder og med Napoléons hjelp kunne gjenerobre Finland, var også en viktig faktor. Nølende gav Napoléon sitt samtykke, og den 23. september skrev han en fullmakt for Bernadotte til å ta tittel og rang som kronprins av Sverige.Bernadotte ble løst fra sine forpliktelser som fransk undersått og reiste fra Paris den 30. september 1810 med grev Mörner som følge. Han ankom Danmark i midten av oktober og antok den 19. oktober på det svenska konsulatet i Helsingør den lutherske tro i nærvær av erkebiskop Jakob Axelsson Lindblom, prostene Palm og Nordvall og noen svensker. Dagen etter, den 20. oktober, steg han i land i Helsingborg. Han ankom Drottningholm slott den 30. oktober 1810, hvor han for første gang møtte kong Karl XIII og dronning Hedvig Elisabeth. Kongen var avventende før møtet, men både han og dronningen ble raskt sjarmert og imponert av Bernadotte.Den 2. november holdt Jean Baptiste Bernadotte sitt høytidelige inntog i Stockholm og mottok den 5. november i rikssalen stendenes hyllest, etter å ha avlagt troskapsed til Karl XIII og av ham blitt adoptert under navnet Carl Johan. Den landflyktige franske offiseren Charles Jean-Baptiste de Suremain, da i svensk tjeneste, skrev i sine memoarer om Bernadottes ankomst til Stockholm: «Jeg for min del ble forbløffet over hvor vel en tidligere revolusjonssoldat falt inn i prinsrollen.».
Jeg har sett krigen på nært hold, jeg kjenner alle dens gisler, og det finnes ingen erobring som kan trøste fedrelandet for dets barns spilte blod på fremmed jord. Freden er en klok og opplyst regjerings eneste ærefulle mål. Det er ikke en stats utstrekning som utgjør dens styrke og selvstendighet, det er dens lover, dens handel, dens arbeidsmoral og fremfor alt dens nasjonalfølelse. Sverige har lidt store tap, men det svenske navnets ære har ikke lidt mén av det.
Selv enkedronning Sofia Magdalena, mor til den avsatte kong Gustav IV Adolf, omtalte den nye kronprinsen som «et lykkelig valg, en prins som er imøtekommende på alle sett». Désirée og Oscar forlot Paris i slutten av november og ankom Stockholm først den 6. januar 1811. For Désirée var byen og slottet en skuffelse, og den var gjensidig. I sin dagbok skrev dronning Hedvig Charlotta følgende: «Prinsessen er liten, ser ikke bra ut, og har ingen figur... Hennes sjenerthet gjør henne brysk... Et bortskjemt barn, men snill, vennlig og medfølende.»I juni reiste Désirée til kurstedet Plombières-les-Bains, og planen var å returnere til Stockholm så snart helsen var bedre. Det tok imidlertid tolv år før hun igjen var tilbake i Sverige. Fra kuroppholdet reiste hun først til La Grange, deretter til huset i rue ďAjou 28 i Paris.Karl Johan hadde gode talegaver, men lærte seg aldri å snakke svensk, noe han etterhvert angret dypt. Kongen fikk undervisning i svensk av bibliotekaren P.A. Wallmark i årene 1810–1813, men gjorde seg bare sporadisk nytte av det, og i korte perioder.Det svenske hoffet var ved Karl Johans ankomst preget av streng etikette, noe han endret i en mer uformell retning. Endringene besto særlig i at flere representanter for det fremvoksende borgerskapet ble invitert og involvert i møter ved slottet. Hensikten var å forsterke båndene mellom kongehuset og borgerskapet. I de 26 år han regjerte ga Karl Johan 20-25 tusen audienser, i tillegg kom de audienser han ga under opphold i Norge.
=== 1812-års politikk ===
Sentralt i hva som senere ble kjent som «1812-års politikk» var Karl Johans oppfatning at Sverige for å beskytte sine «naturlige grenser» på alle sider burde søke union med Norge. Deretter skulle Sverige-Norge unngå å dras inn i europeiske konflikter. Kronprins Karl Johan måtte snart tre inn som regent da Karl XIII fikk et slag mindre enn en måned etter hans ankomst til landet. Siden han var ukjent med svenske forhold og ikke kunne språket, måtte han støtte seg på dem innen samfunnslivet som behersket fransk flytende, blant dem grev Mörner, brødrene Gustaf Löwenhielm og Carl Axel Löwenhielm, hovkansleren Gustaf af Wetterstedt, general Carl Johan Adlercreutz, general Magnus Björnstjerna og general og diplomat Kurt von Stedingk.Når det gjaldt utenrikspolitikk, var Karl Johan derimot overlegen sine rådgivere, og helt fra sin første tid i Sverige bestemte han egenrådig og ofte uten å konsultere statsrådet. Med seg til Sverige tok Karl Johan sin tvil om Napoléons styre. Tvilen ble forsterket ved at Frankrike kort etter hans ankomst tvang Sverige til å overholde kontinentalblokaden og erklære krig mot Storbritannia. Napoléons krav satte Sverige og Karl Johan i en svært vanskelig situasjon, krigen mot Storbritannia ble derfor bare et spill for å tekkes Frankrike, og handelsforbindelsene med britene ble opprettholdt i smug. Karl Johan viste raskt interesse for ideen om å styrke Sverige ved å erobre Norge, mens han var kjølig overfor det allmenne svenske ønsket om å forsøke å gjenerobre Finland. For å lykkes som tronfølger måtte han enten vinne Finland eller Norge, for å vinne Norge måtte han stå på seierherrenes side etter Napoléonskrigene, og Danmark måtte være blant taperne.Kort etter sin ankomst til Sverige etablerte Karl Johan et hemmelig politisk politi. Bakgrunnen var dels hans erfaringer fra Frankrike, datidens mest utbygde politistat, dels Sveriges urolige historie med kongemord, statskupp og sist mordet på Axel von Fersen, men også basert på hans overutviklede mistenksomhet. En av dem som fikk unngjelde for dette, var generalmajor Gustaf Mauritz Armfelt, som urettmessig ble utvist fra landet.Fra sine år i Frankrike hadde Karl Johan kunnskap om bank- og finansvesen og var vel kjent med fordelene ved en stabil økonomisk politikk. Han arbeidet derfor for å stabilisere de svenske finansene ved å få balanse i statens utgifter. For å få bedre tilgang til kreditt tok han initiativ til opprettelse av sparebanker etter britisk mønster, og de første sparebankene ble opprettet i 1810. Karl Johan mente at den kraftige inflasjonen var forårsaket av spekulanter og fremmede lands agenter. Han drev derfor dels en proteksjonistisk politikk med begrensning av import, dels valutaspekulasjoner med egne og statens midler for å motvirke den svenske valutaens fall mot hamburger banco.Utover våren 1811 prøvde Karl Johan å få fransk støtte til tanken om svensk overtakelse av Norge. Napoléon var avvisende, men samtidig så interessert i Finland at Karl Johans utsending forsto at et fransk angrep på Russland ble forberedt.Uten foregående krigserklæring besatte franske styrker Svensk Pommern i slutten av januar 1812. Det gav Karl Johan hva han trengte: et argument mot den svenske opinionens dyrking av Napoléon og dens fiendtlighet mot Russland. Det ble raskt innledet forhandlinger mellom Sverige og Russland gjennom den russiske ambassadøren Jan Pieter van Suchtelen i Stockholm og Carl Axel Löwenhielm i St. Petersburg. Forhandlingene førte til at tsar Alexander i april 1812 lovet å støtte dansk avståelse av Norge til Sverige. Til gjengjeld måtte Sverige akseptere russisk kontroll av Finland og gå med i krigen mot Napoléon. Karl Johan forsøkte også å bearbeide den britiske envoyé (ambassadør) Edward Thornton for å få britisk støtte til kravet om Norge. Karl Johan lovet blant annet at Norge ikke skulle innlemmes i Sverige, «men få indre selvstyre med egen nasjonalforsamling og egne lover».Våren og sommeren 1812 var riksdagen igjen samlet i Örebro. Med en svært spent utenrikspolitisk situasjon fikk Karl Johan tilslutning til å opprette en vernepliktig armé, innkreve ekstra krigsskatter, øke apanasjeen og kontrollere pressen ved å innføre «indragningsmakten». Den ga myndighetene rett til å stanse en avis som kom med uønsket kritikk av den nye politikken. I teorien var indragningsmakten en kraftig begrensning av trykkefriheten, i praksis viste den seg mindre virkningsfull.
I den stund, da Russlands skjebne hang i vektskålen - til Åbo kom under selve møtet ulykkesbudet, at Napoléons seier ved Smolensk åpnet veien til Moskva for hans armé - søkte alle russeres enehersker, Katarina IIs sønnesønn, støtte og hjelp hos Sveriges nyvalgte kronprins, den forhenværende soldaten ved Royal-La Marine. På deres drøftelser hang for en vesentlig del tsarens beslutninger og krigens fortsettelse - og dermed Europas skjebne i overskuelig fremtid.
Blant de problemene Sverige sto overfor var finanskrise, med høy inflasjon og høy utenlandsgjeld. Utgiftene til finskekrigen belastet landets økonomi, og i 1809 ble Sveriges Riksbank tvunget til å forlate sølvmyntfoten. Under riksdagen i 1812 satte Karl Johan frem forslag om betalingsnekt til kreditorer i land under fransk kontroll. Forslaget var begrunnet med at Frankrike holdt tilbake svenske skip og fordringer. Dette vedtaket reduserte utenlandsgjelden fra rundt 11 millioner til om lag 4 millioner riksdaler. Under oppholdet i Örebro fikk Karl Johan vite om Napoléons invasjon av Russland. Det førte raskt til fredsslutning med Storbritannia. Storbritannia bidro også med økonomisk støtte for svensk opprustning, og det svenske kravet om Norge ble i prinsipp godtatt. I brev til Napoléon bekreftet Karl Johan Sveriges nøytralitet, det han kunne tilby tsar Alexander var en rekke brev med gode råd.Svensk-russisk forståelse og Karl Johans internasjonale prestisje ble ytterligere befestet i de siste dagene av august 1812 gjennom et møte i Åbo mellom Karl Johan og tsar Aleksander I. Tsaren var i en meget presset situasjon på grunn av Napoléons fremgang, og han søkte Karl Johans råd som forhenværende fransk marskalk. Han foreslo å gjøre Karl Johan til øverstkommanderende for de russiske styrkene. Ved en formell avtale undertegnet under møtet ble Sverige gitt frie hender overfor Danmark, så sant britene godtok det.Ved disse avtalene forpliktet Sverige seg til å delta i kampen mot Napoléon (senere kjent som den sjette koalisjonen), mot at Russland lovet å arbeide for at Sverige skulle få Norge. Dessuten ble det inngått en hemmelig såkalt familieavtale mellom de to fyrstene, hovedsakelig for å beskytte Karl Johans dynasti. Under møtet i Åbo antydet tsaren at Karl Johan burde bli Napoléons etterfølger, en mulighet som i det påfølgende felttoget kom til å komplisere Karl Johans strategi.
=== Fra nøytral til alliert ===
Utover høsten 1812 fortsatte Karl Johan å bearbeide britene, samtidig som han via svenske agenter forsøkte å påvirke opinionen i Norge for en sammenslutning med Sverige. I september 1812 kom Germaine de Staël og August Wilhelm von Schlegel til Stockholm og stilte seg til rådighet for Karl Johan og svensk diplomati. Selv om han hadde forutsett russisk seier, ble han overrasket over Napoléons katastrofale retrett fra Russland høsten 1812. Med et svekket Frankrike var det mulig at Russland og Storbritannia alene kunne vinne krigen, og uten svensk deltakelse ville kravet om Norge bli avvist.Storbritannia og Russland forsøkte å få Danmark til å bryte med Napoléon, men Karl Johan bidro til å stoppe dette ved å varsle sterke økonomiske og territoriale krav ved en allianseendring. Ved å anerkjenne den avsatte spanske kongen, fjernet Sverige ved Karl Johan seg ytterligere fra Frankrike, og svenske og franske diplomater ble gjensidig trukket tilbake.I begynnelsen av 1813 ble det tilnærming mellom Sverige og Preussen, som brøt alliansen med Frankrike. Og i mars inngikk Storbritannia og Sverige en formell allianse. Britene lovet Sverige subsidier på en million pund, og hjelp fra den britiske flåten for å ta Norge, mot at svenske styrker først ble overført til Pommern for innsats mot Napoléon. Danmark fikk imidlertid fremdeles støtte fra det innflytelsesrike Østerrike. Utenriksminister Metternich mislikte Karl Johan og så et svekket Danmark som uheldig for den fremtidige europeiske maktbalanse.Den 17. mars 1813 beordret Karl Johan svenske tropper til Stralsund og Rügen for å gjenerobre Svensk Pommern, en fortropp til styrken på 30 000 mann som Sverige hadde lovet å sette inn mot Napoléon. Den opprinnelige svenske planen om erobring av Norge allerede samme år måtte utsettes. Napoléon hadde samlet nye styrker, og i slaget ved Lützen den 2. mai 1813 var det kun mangel på kavaleri som hindret franskmennene i å påføre de russisk-tyske styrkene et avgjørende nederlag. Den 18. mai 1813 ankom Karl Johan Stralsund, mens hans hustru Désirée fremdeles oppholdt seg i Frankrike, hvor hun forsøkte å megle mellom Karl Johan og Napoléon. Han fikk også en offisiell henvendelse fra Napoléon om fortsatt nøytralitet, men begge ble avvist.Russlands og Preussens våpenhvile med Frankrike 4. juni 1813 kom svært overraskende på Karl Johan, og han var rasende overfor tsarens budbringer, general Pozzo di Borgo. Karl Johan mistenkte de to alliansepartnerne for å sammensverge seg mot ham. General Pozzo lyktes etterhvert å overbevise Karl Johan om at våpenhvilen kun var taktisk, hensikten var å gi Preussen tid til å bygge opp sine styrker og bearbeide Østerrike til å tre inn i alliansen mot Napoléon.Ved et møte i Trachenberg i Schlesien i juli mellom Karl Johan og Russlands og Preussens statsoverhoder ble strategien for den videre kampen mot Frankrike diskutert. Med sin bakgrunn som fransk marskalk var Karl Johan til stor nytte som bidragsyter til en plan for det kommende felttoget, av den britiske general William Cathcart omtalt som «kronprinsens plan». Hovedgrepet i planen var å la tre selvstendige arméer engasjere mindre franske styrker, men unngå Napoléon, inntil alle tre kunne samles mot ham. Karl Johan fikk kommando over nordarméen, bestående av svenskene sammen med omkring 95 000 prøyssere og russere. I alt ledet Karl Johan en hær på 158 000 soldater. I Sverige var alliansen med Russland svært upopulær. De fleste svensker holdt i 1813 fremdeles mest med Napoléon, noe som skapte en krevende situasjon for Karl Johan.Under felttoget var det en interessekonflikt internt i koalisjonen mellom de andre som ønsket å gjenerobre tapte områder, og Sverige som under fremrykkingen stadig fjernet seg fra målet om å erobre Norge. Karl Johan forsøkte å spare de svenske troppene foran oppgjøret med Danmark. Under Karl Johan forsvarte nordarméen Berlin mot franske angrep. I slaget ved Großbeeren den 23. august 1813 og i slaget ved Dennewitz 6. september 1813 fikk de prøyssiske troppene den tyngste byrden. Dennewitz var det første større slaget hvor svenske styrker i stor grad bidro til seier for koalisjonen, og svenskene hadde kun få sårede.Etter Dennewitz forholdt Karl Johan seg tilsynelatende passiv i ukevis i Zerbst, noe som bekymret alliansepartnerne Russland, Østerrike og Preussen. Først den 4. oktober beordret Karl Johan nordarméen til å gå over Elben og rykke forsiktig sørover gjennom Köthen mot Leipzig.
Under folkeslaget ved Leipzig fra 16. til 19. oktober ble de svenske styrkene igjen holdt som reserve og ble kun satt inn mot slutten. Den 18. ledet Karl Johan selv nordarméen i kamp. Flyveblad med propaganda, og Karl Johans gode rykte fra tidligere felttog i Tyskland, gjorde at en rekke tyske avdelinger i fransk tjeneste gikk over til nordarméen i selve slaget. Perioden fra møtet i Trachenberg til slaget ved Leipzig markerte høydepunktet for Karl Johans internasjonale betydning. I planleggingen av felttoget og i ledelsen av nordarméen ga han et stort bidrag til seieren over Napoléon. Østerrikes og andre lands inntreden i koalisjonen, Karl Johans forsiktige disposisjon av de svenske styrkene, sammen med fremrykkingen mot Danmark for å tvinge Norges avståelse, bidro til at hans posisjon i koalisjonen ble sterkt redusert etter slaget ved Leipzig.
=== Kielfreden ===
Etter koalisjonens seier over Napoléon i folkeslaget ved Leipzig hadde Karl Johan krasse diskusjoner med de andre statslederne om strategien videre. Mens de andre forfulgte Napoléons styrker inn i Frankrike, marsjerte Karl Johans styrker nordover. Fra slutten av oktober 1813 til midten av februar 1814 deltok Karl Johans hovedstyrke ikke i større operasjoner mot Napoléon. Formelt var hensikten med fremrykkingen nordover å støtte britene mot franske styrker i Hannover og Hamburg. Men Karl Johans reelle mål var å tvinge kong Frederik VI av Danmark-Norge til å kapitulere ved å angripe Holstein.Etter slaget ved Bornhøved 7. desember 1813, Christianspris' kapitulasjon 19. desember og overgivelsen av Glückstadt 4. januar 1814, var Danmark tvunget til å gi opp. Ved undertegningen av Kielfreden 14. januar 1814 ble kongeriket Norge avstått til kongen av Sverige, forent med Sverige i en personalunion. I Kiel mottok Karl Johan rapporter fra agentene han hadde i Norge om at den danske stattholderen i Norge, prins Christian Frederik, ville gripe makten om landet ble forsøkt innlemmet i Sverige.Etter traktaten i Kiel var det krav fra deler av svensk opinion om at kronprinsen skulle vende hjem. Samtidig ble Karl Johan advart av den britiske utenriksminister Castlereagh mot å trekke svenske styrker ut av koalisjonen før Napoléon var endelig avsatt. Fra Kiel førte Karl Johan sine styrker sørover, først til Köln, hvor han utstedte en proklamasjon til det franske folk. I proklamasjonen forsøkte han å forklare sin kamp for sitt nye fedreland Sverige, men den ble kjølig mottatt. Til tross for tsarens tilsynelatende støtte var Karl Johan på sidelinjen som kandidat til å bli Napoléons etterfølger.
Han trekker seg nå tilbake til Sverige, mislykket i alle sine foretak og fullstendig nedsunket i vanheder, til og med hos sin egen armé, som kjenner seg ydmyket av den uvirksomhet, som den har vært dømt til under hele felttoget.
Karl Johan fortsatte i slutten av februar 1814 med sin hovedstyrke til Liège i Belgia, hvor han stoppet videre fremrykking, dels på grunn av uenigheter med de allierte, dels av motvilje mot med militær makt å trenge inn i sitt gamle fedreland. I Liège ble Karl Johan oppsøkt av en budbringer fra Désirée og Napoléon, og han ble forespeilet at han ville bli foretrukket som Frankrikes nye statsoverhode om han som den første av de allierte lederne rykket inn i Paris. Karl Johan meddelte budbringeren at Napoléon burde abdisere, og selv ville han ikke gjøre noe som kunne fremkalle borgerkrig, men svare på enhver bønn fra en samlet nasjon. Karl Johan kom under oppholdet i Liège i stadig sterkere opposisjon til sine koalisjonspartnere og forsøkte forgjeves å spille en rolle i spørsmålene rundt Frankrikes kapitulasjon. Hans personlige ambisjoner ble møtt med mistro og tildels bitterhet av hans svenske stab. Hans holdning til koalisjonen og lange uvirksomhet i Liège satte unionen med Norge på spill. Fraværet fra Sverige og mangelen på initiativ for å realisere Kiel-traktatens bestemmelser ga prins Christian Frederik handlefrihet til å sette seg i spissen for norske motstandere av unionen med Sverige. Prinsen lot seg utrope til regent og utskrev valg til en grunnlovgivende forsamling som skulle tre sammen på Eidsvoll 10. april.
Russiske styrker inntok Paris 31. mars 1814, og som den første av de allierte statsledere kom tsar Alexander. De første dagene bodde han hos den forhenværende utenriksministeren Talleyrand og antydet for ham at Jean Baptiste Bernadotte (Karl Johan) kunne være et bedre alternativ for Frankrike enn Ludvig Bourbon, men Talleyrand var avvisende.Fra Liège flyttet Karl Johan sitt hovedkvarter til Brussel. Etter at Napoléon var styrtet og Huset Bourbon gjeninnsatt i Frankrike reiste han så til Paris, hvor han ankom 12. april 1814. Karl Johan forsøkte å balansere sin lojalitet til Sverige og Frankrike. Han støttet ikke de alliertes krav mot Frankrike, og det ble inngått en separatfred mellom de to landene. Hensikten med besøket i Paris var å være nær de andre allierte lederne for å kunne sikre unionen med Norge. Han hadde mottatt urovekkende rapporter fra sine agenter om norsk motstand og selvstendighetserklæring. Han hadde møter med tsaren, kong Fredrik Wilhelm av Preussen og Storbritannias utenriksminister Castlereagh. Sistnevnte lovet fortsatt britisk blokade av norske havner for å legge press på nordmennene. I midten av mai 1814 forlot Karl Johan Paris og Frankrike, det var siste gang han satte sin fot i Europa sør for Østersjøen.
=== Krig med Norge, fredsslutning i Moss ===
I slutten av mai 1814 var Karl Johan tilbake på svensk jord i Karlskrona, og den 10. juni ble han feiret i Stockholm. For Karl Johan var feiringen kortvarig. Unionen med Norge var ikke gjennomført, og på tross av sendebud fra koalisjonen i Christiania nektet nordmennene under kong Christian Frederik å godta en forening med Sverige. I motsetning til de fleste svensker tok Karl Johan den norske motstanden mot unionen alvorlig. For ham og Sverige var det avgjørende å få unionen på plass før fredskongressen i Wien skulle tre sammen høsten 1814. Norsk motstand gjorde en fredelig unionsinngåelse umulig, og begge parter innså i løpet av sommeren at en krig var uunngåelig. Men Karl Johan var også klar over at en svensk invasjon ikke måtte føre til varig fiendskap. Sverige måtte unngå å bli ansett som okkupasjonsmakt, og derfor måtte Norge tilbys en union som ga landet utstrakt selvstyre. Med tanke på opinionen i utlandet, og særlig i Frankrike, og en mulig posisjon for ham som statssjef der, var det også viktig at unionen med Norge måtte oppfattes som en forening mellom to likeverdige stater.
Viktigere enn noe annet er hvordan Deres foretagende i Norge forløper. (...) Jeg drister meg til å gjengi hva opplyste folk her mener. Man tror det ville være klokt av Dem ganske enkelt å godta den forfatning som nordmennene har gitt seg selv. Og ikke kreve annet enn at kongen av Sverige inntar Christian Frederiks plass.
Da Karl Johan gikk til angrep på Norge 26. juli 1814, trakk de norske styrkene i Østfold seg generelt tilbake uten kamp. På Kongsvinger-fronten ble invasjonen møtt med væpnet motstand, fremst ved Lier skanse og i Matrand 5. august. Samtidig var den svenske fremrykkingen forsiktig, og styrkene var nøye instruert om å respektere norske uniformerte soldater og privat eiendom. Ettertidens dom er at både Christian Frederik og Karl Johan handlet klokt i forhandlingene som fulgte og som resulterte i våpenstillstand 14. august ved Mossekonvensjonen. Christian Frederik aksepterte det uunngåelige - Norges union med Sverige og hans egen abdikasjon. Til gjengjeld godtok Karl Johan i hovedsak Norges Grunnlov og aksepterte at unionen skulle inngås på Mossekonvensjonens vilkår, ikke på Kiel-traktatens. Til tross for intern svensk motstand ga Karl Johan nordmennene så gode vilkår at de frivillig kunne gå i union med Sverige som selvstendig stat, ikke som erobret land.Sveriges stilling var således raskt endret siden bunnåret 1810. Karl Johan hadde bidratt til å løfte landet etter statskuppet mot Gustav IV Adolf, og tross alle vanskeligheter gjennomførte han sitt mål for 1812 års politikk, Norges union med Sverige.
=== Motvillig union ===
Etter våpenstillstanden 14. august 1814 oppholdt Karl Johan seg en tid i sitt hovedkvarter i Fredrikstad i påvente av at Christian Frederik skulle innkalle et overordentlig Storting for å revidere Norges Grunnlov i henholdt til Mossekonvensjonen. Grunnloven måtte få de forandringer som var nødvendige for å inngå i union med Sverige innen våpenstillstandens utløp 14 dager etter at Stortinget var trådt sammen. Christian Frederik overlot statsstyret til sin regjering og trakk seg tilbake til Bygdøy. Etter at Stortinget var åpnet, abdiserte han 10. oktober og forlot Norge. Stortinget drøftet grunnlovsrevisjonene og forhandlet med svenske kommissærer om formuleringer som begge parter kunne godta. Den 4. november ble Novembergrunnloven vedtatt, Karl XIII ble av stortingsmennene enstemmig valgt som norsk konge. Den 9. november ankom Karl Johan og sønnen Oscar for første gang Christiania med en eskorte av norske soldater, noe Karl Johan selv hadde insistert på. De besøkende ble innkvartert i Paléet, og dagen etter holdt Karl Johan hilsningstalen til Stortingets representanter og avla på den nye kongens vegne ed til Grunnloven.
Og den nye grunnloven som dere nå har vedtatt, i overensstemmelse med Kongens ønske, vil forbli en garanti for deres frihet, like som den er et bevis for resten av Europa på den liberale og moderate innstilling som deres Konge står for.
Til stillingen som norsk førsteminister i Stockholm valgte Karl Johan godseier Peder Anker, mens hans svigersønn Herman Wedel Jarlsberg fikk den viktige stillingen som norsk finansminister og reell leder for den norske regjeringen i Christiania. For å forsøke å styre opinionen i Norge prøvde Karl Johan å kontrollere hovedstadspressen, dels ved rene bestikkelser og dels ved å nekte portomoderasjon for kritiske publikasjoner. Karl Johan var skeptisk til den norske embetsmannsstandens lojalitet, og med god grunn, med studietid i København var mange av dem nært knyttet til Danmark.Karl Johan var av flere grunner bekymret over forhandlingene ved Wienerkongressen. Stortingets aksept av unionen forbedret hans og Sveriges stilling, men det var flere andre vanskelige spørsmål som måtte avklares, og over det hele lå Karl Johans frykt for å bli avsatt som tronfølger til fordel for prins Gustav av Wasa. Mens Wienerkongressen var samlet tok Napoléon igjen makten i Frankrike og beholdt den i «de hundre dagene» etter tilbakekomst fra eksil på Elba. Karl Johan tok formelt avstand fra Napoléon og han knesatte samtidig prinsippet om Sveriges og Norges nøytralitet. Karl Johan hadde på denne tiden ennå ikke oppgitt håpet om å bli kalt til å lede Frankrike, idet han anså seg som en kompromisskandidat mellom de for franskmenn forhatte Bourbonerne og den for stormaktene uspiselige Napoléon.
=== Svensk innenrikspolitikk og unionspolitikk ===
Samtidig som Karl Johan var overbevist om at Napoléons forsøk på revansj ikke ville føre frem, var han forferdet over skjebnen flere av hans gamle kamerater led etter Napoléons nederlag i slaget ved Waterloo. Det kan ha bidratt til at Sverige i årene etter ble et fristed for mange landflyktige politiske aktivister. Frankrike ved dets sendemann Rumigny antok at Karl Johan hadde sympati for sin gamle sjef Napoléon og tilsvarende antipati overfor det nye styret, noe som var gjensidig.
hans politiske filosofi synes ikke å være basert på noe som kan ligne et system. I det ene øyeblikket taler han som en absolutt hersker og despot, i det neste som en republikansk demagog.
På tross av Karl Johans bekymring kom Sverige og han selv stort sett godt ut av forhandlingene under Wienerkongressen. Grunnet oppgjøret etter krigen og avståelse av Svensk Pommern og Guadeloupe kunne landet og han selv innkassere solide summer i erstatning. Sverige var samtidig politisk ganske isolert. Av stormaktenes ledere kunne Karl Johan kun regne tsar Aleksander som støttespiller. I den politiske reaksjon etter Napoleonskrigene antok mange europeere at Karl Johans styre ville bli kortvarig. Den utenlandske skepsis til Karl Johan sto i sterk motstrid til holdningen i Sverige. Etter det vellykkede felttoget på kontinentet og inngåelsen av unionen med Norge var Karl Johan våren 1815 svært populær.Etter Napoleonskrigene vokste det etterhvert frem en for Karl Johan ganske besværlig opposisjon blant de svenske stendene. Ved riksdagen samling i 1815 hadde regjeringen i tilfredshet over forbedret økonomi, og tilsynelatende uten full innsikt om krisens omfang, unnlatt å ta nødvendige initiativer. I stedet ble det stendene med grev Fredrik Bogislaus von Schwerin i spissen som presset igjennom endringer i den økonomiske politikken.Riksdagens beslutning fremmet en proteksjonistisk økonomisk politikk, noe Karl Johan var mer åpen for enn sine rådgivere. Samtidig fortsatte han fra 1815 å forsøke å styre den svenske valutaens kurs og benyttet betydelige deler av egne midler. En politisk beslutning av stor økonomisk betydning som med Karl Johans medvirkning ble gjennomført i 1815, var nedbetalingen av gjenværende statsgjeld med pengene fra Svensk Guadeloupe, mot en årlig bevilgning til kongehuset.En sak som ikke ble løst ved Wienkongressen, var den andel av den dansk-norske statsgjelden som Sveriges konge på vegne av Norge hadde påtatt seg ved Kielfreden, i ettertid kjent som gjeldsoppgjøret med Danmark. Norges svake finansielle stilling gjorde det nødvendig at beløpet ble redusert. Under forhandlingene ble det fremmet flere motkrav og fra norsk side bedrevet uthaling for å nå dette mål.På grunn av den økonomiske krisen i Sverige etter Napoleonskrigen ble det innkalt en «urtima riksdag» (ekstraordinær) 1817–1818. Mot rådet fra en ekspertkomité arbeidet Karl Johan for en økning av seddelmengden (med tilsvarende fare for inflasjon), men fikk ikke støtte for det av riksdagen. Ettertidens økonomiske eksperter har og gitt en negativ vurdering av denne siden ved hans økonomiske politikk.I sine siste år som kronprins ble Karl Johan stadig mer urolig over sin stilling, etter restaurasjonen i Frankrike og den reaksjonære bølgen under den hellige allianse som fjernet andre av Napoléons menn. Ifølge en av hans motstandere var han «en stygg flekk på et Europa som igjen hadde blitt vakkert».
== Konge over to land ==
=== Kroning i Sverige og Norge ===
Da Karl II døde, ble Karl Johan dagen etter, den 6. februar 1818, utropt til konge. Den 11. mai ble han kronet i Storkyrkan i Stockholm og den 7. september i Nidarosdomen i Trondheim. Både i Sverige og Norge var begeistringen over kroningen stor, og Karl Johan ble lykkønsket av de europeiske stormaktene, noe som bidro til å minske hans bekymring over legitimiteten som tronfølger.En annen viktig sak for familien Bernadottes legitimitet var prins Oscars giftermål. Sommeren 1822 dro Oscar med følge på en europeisk reise for å møte mulige prinsesser. Valget falt på Josefine av Leuchtenberg, noe Karl Johan selv ivret for. Han mente at hennes tilknytning til både «de gamle og nye interessene», med en far som var Napoléons general og en mor som stammet fra flere betydelige tyske fyrsteslekter, var viktig. Til tross for at hun var blitt dronning av Sverige og Norge, holdt Désirée seg fremdeles i Frankrike under påskudd av dårlig helse. Dessverre for Karl Johan utviste hun stor interesse for hertugen av Richelieu, noe han fant høyst upassende for dronningen av Sverige og Norge. I forbindelse med kronprins Oscars forlovelse og giftermål valgte Désirée å returnere til Sverige i 1823 sammen med sin kommende svigerdatter.I 1819 begynte byggingen av det som skulle bli Karlsborgs festning, et enormt byggverk midt i Sverige. Det skulle være tilfluktssted for styresmaktene om Sverige ble angrepet. Bakgrunnen for bygget var tapet av Finland til Russland og den såkalte sentralforsvarstanken. Festningen lå nær Göta kanal og var planlagt sammen med kanalbygget. Etter Napoleonskrigene bygget Sverige delvis ned handelsbegrensninger mot utlandet og avskaffet produktplakatet. Arbeidet ble ledet av Carl David Skogman, men ble kun motstrebende akseptert av Karl Johan som sto for en mer proteksjonistisk linje i handelspolitikken.Grunnet manglende fremdrift i forhandlingene tok Danmark kontakt med stormaktene og ba om støtte for gjeldsoppgjøret med Norge. Fra kongressen i Aachen i 1818, hvor stormaktene påtok seg et slags formynderskap over de mindre europeiske statene, fikk Karl Johan kraftig press for å løse saken. Han lyktes å få Storbritannia til å megle, og det ledet til en avtale med Danmark. Den innebar at de opprinnelige fordringene på 6 millioner riksdaler hamburger banco ble redusert til 3 millioner med 10 års løpetid (nedbetalingstid). Gjeldsoppgjøret bidro for en tid til å kjøle ned forholdet til Russland, mens Storbritannias megling knyttet det nærmere til Sverige. Stormaktenes press næret også opp under Karl Johans bekymring for hans posisjon som valgt monark av Sverige og Norge.
Hvis dere vil vedbli å være uavhengige, så betal gjelden til Danmark. Hvis dere vil forenes med Sverige under den svenske forfatning, så betal ikke.
Stortinget var misfornøyd med avtalen om gjeldsoppgjøret og ville ved behandlingen i 1821 at Sverige skulle påta seg en del av gjelden, noe Karl Johan avviste. Blant midlene han åpnet for, var betaling av stortingsrepresentanter for å skifte standpunkt, altså bestikkelse. Da beløpet var avklart, forsøkte Karl Johan å bruke oppgjøret til å presse Norge til en tettere union, hvor kongen fikk en sterkere stilling. Saken endte med at Karl Johan samlet svenske og norske tropper på Etterstad utenfor Christiania og understreket at fortsatt vegring kunne sette Norges forfatning i fare, hvoretter Stortinget omsider ga etter i mai 1821.Et av de første stridsspørsmål mellom Karl Johan og Stortinget var spørsmålet om avskaffelse av adelen. Karl Johan så norsk adel som en viktig støtte for kongehuset i Norge. Adelen ble vedtatt avskaffet av Stortinget i 1815 og igjen i 1818, og i 1821 var saken oppe for tredje gang. Selv om Karl Johan bestred Stortingets begrensning av hans vetorett, valgte han å akseptere loven om adelens avskaffelse i 1821. Det var første gang kongens begrensede veto førte til at han ikke fikk sin vilje igjennom. Høsten 1814 hadde han gått med på § 79 i Grunnloven, som lar et tredje gangs stortingsvedtak bli lov uten kongens sanksjon.
Tiden skal gjøre det øvrige, men du bør aldri glemme det store målet, sammensmeltningen av de to folkene med felles representasjon, felles finanser, felles sivil- og straffelov. Men stunden er ennå ikke inne.
Karl III Johan ville knytte de to landene tettere sammen ved den såkalte amalgasjonspolitikken, men den norske Grunnloven var til hinder, og norske politikere, fremst blant dem Herman Wedel-Jarlsberg, var imot. Til Stortinget i 1824 kom han derfor med flere endringsforslag til Grunnloven. De ville medføre utvidet makt til kongen, som absolutt veto og oppløsningsrett. Dette ble avvist av Stortinget og medførte stridigheter. Karl Johan hadde heller ingen støtte fra datidens stormakter for en tettere union, og den russiske tsaren var spesielt negativ.En gammel grensetvist mellom Norge og Russland ble avklart i 1824 og en endelig grenseavtale undertegnet i 1826. Karl Johans gode forhold til tsaren bidro sannsynligvis til å få saken endelig løst. Mot slutten av Karl Johans regjering ble det nye problemer ved den norske Finnmarksgrensen mot Russland.Ved Stortingets samling i 1827 ble den såkalte Bodøsaken behandlet, og Stortinget stilte krav om at den norske statsministeren i Stockholm skulle ha innflytelse ved behandling av utenrikssaker som angikk Norge. Den første saken for riksrett ble også fremmet, bakgrunnen var kritikk mot regjeringens bruk av midler uten Stortingets godkjennelse, reelt en kritikk mot Karl Johan. Riksrettssaken var en kamp mellom Storting og regjering om forholdet mellom statsmaktene, og finansminister Jonas Collett ble til slutt dømt på mindre punkter. Karl Johan ble rasende og oppløste Stortinget før tiden, men oppnådde i praksis lite.
=== Norsk grunnlovsfeiring ===
Opposisjonen i Sverige ble styrket frem mot riksdagen i 1823, og det ble reist krav om økt næringsfrihet. Det ble igjen strid om finanspolitikken, og Karl Johan tapte også kampen om økt seddelmengde. Opposisjonen var ennå overveiende saklig, og kongens person ble som regel holdt utenfor den politiske kampen. Grev Carl Henrik Anckarswärds økte tyngde blant opposisjonens ledere bidro til å gi den en mer personlig karakter, og det var også tendenser til å minske bevilgningene til forsvaret.
Det oppsto konflikter i forbindelse med nordmennenes ønske om å markere Grunnloven ved å feire 17. mai. Den første større markering av dagen fant sted i 1824, da den ble feiret privat. I 1825 og 1826 ble dagen igjen markert privat, mens den i 1827 ble markert mer offisielt. Under Karl Johans besøk tolket den svenske stattholderen, Johan August Sandels, hans utsagn som at han ville «se gjennom fingrene» med feiring, noe som senere viste seg å være en misforståelse.I kampen for en tettere union grep Karl Johan, mot sin norske regjerings råd, til det drastiske tiltak å innkalle et ekstraordinært Storting. For å sikre seg støtte hos fra tsar Nikolaj I av Russland, informerte den svenske sendemannen i St. Petersburg om en mulig opphevelse av den norske Grunnloven. Slike tiltak ble til svenskenes store forbauselse sterkt frarådet av tsaren. Kongen var selv i Christiania under det ekstraordinære Stortinget i 1828, og han ga klar beskjed om at feiring av 17. mai var uønsket, noe som ble respektert.I 1829 var det også nedlagt forbud mot markering av dagen, men det passet slik at dampskipet med navnet «Constitutionen» anløp Christiania nettopp på dagen for konstitusjonen, altså Grunnloven. Det førte til jubelrop ved havnen, og etter hvert en ansamling av mennesker på Stortorget. Etter advarsler fra myndighetenes side ble mengden til slutt spredd av soldater, noe som senere ble kjent som Torgslaget. Torgslaget førte til sterke politiske protester i Norge, og stattholderen, grev von Platen, fikk hard kritikk. Etter hans død samme høst forble embetet ubesatt, noe som innebar en klar svekkelse av unionen. På tross av at en rekke av hans rådgivere og embetsmenn var sterkt upopulære og tildels forhatte i Norge, var Karl Johan selv svært populær, selv etter de sterke konfliktene i 1820-årene. Selv om det etterhvert ble tolerert å markere 17. mai, holdt kongen alltid et visst oppsyn med feiringen.
En hovedfaktor i datidens internasjonale politikk var rivaliseringen mellom Storbritannia og Russland. Ved en krig mellom de to land ville Sverige og Norge med lang kystlinje være særlig utsatt. På tross av flere spente situasjoner mellom de to stormaktene ble det ingen konflikt i Karl Johans levetid. Hans to riker unngikk en situasjon hvor landenes nøytralitet, som Karl Johans utenrikspolitikk bygde på, kunne settes i fare. Vennskapet mellom Karl Johan og Alexander I fortsatte stort sett til dennes død i 1825, og hans etterfølger Nikolaj I viste Karl Johan stor respekt (som ved hans uventede besøk i juni 1838). Karl Johan fikk kraftig russisk støtte i en for ham svært viktig sak, kravet om at den avsatte Gustav IV Adolfs sønn skulle slutte å kalle seg prins av Sverige.En ganske skarp konflikt med utlandet handlet om den såkalte «skeppshandelsfrågan». I hovedsak for å skaffe midler til fornyelse av den svenske marinen ble det i 1825 solgt flere eldre svenske krigsskip, først to og deretter ytterligere tre. Formelt var kjøperne engelske handelshus, men disse var bare mellommenn for Spanias amerikanske kolonier, nylig selvstendige, men ennå kun anerkjent av Storbritannia. For Sverige var transaksjonens politiske betydning også viktig, håpet var å øke handelen med de nye landene i Amerika.De andre stormaktene i den såkalte hellige alliansen betraktet disse statene som opprørsland og protesterte derfor mot salget av krigsskip. Den russiske keiser Alexander I truet til sist med å støtte spanske represalier mot svensk sjøfart, om ikke levering av de tre senest solgte fartøyene ble avlyst. Karl Johan sto lenge for at salget skulle gå sin gang, men ga til slutt etter for statsrådenes oppfordring om å stoppe salget. Det var for Karl Johan et tap av prestisje både nasjonalt og internasjonalt. Ifølge kontrakten var Sverige forpliktet til å betale erstatning, og i stedet for en gevinst endte affæren med tap, noe som førte til skarpe kommentarer fra statsrevisjonen (1827) og riksdagen (1828–1830).Ved riksdagen i årene 1828–1830 hadde regjeringen ved organisering av sine tilhengere ved friherre Carl Johan af Nordin og grev Magnus Brahe for det meste overtaket. Myntrealisationen (en form av devaluering ved overgang til sølvstandard) ble vedtatt gjennomført, mot av Karl Johans energiske protest. Det var hans kanskje største politiske nederlag i Sverige, men gjorde slutt på usikkerheten i finansvesenet, som hadde skadet landets økonomiske utvikling siden krisen etter Napoleonskrigen.Julirevolusjonen i Frankrike i 1830 kom svært overraskende på Karl Johan. Selv om han var kjølig, tidvis avvisende overfor den franske kongen Karl X, ga effekten i andre land, som ved den belgiske revolusjonen, grunnlag for bekymring overfor Norge. Opprøret ble da også en inspirasjon for unionsmotstanderne og brakte uro til det norske politiske liv. Under den polske frihetskrigen (1830–1831) var den svenske opposisjonen svært polskvennlig, noe som gjorde kongen bekymret. Hendelsene bidro til å underbygge hans konservatisme og mistenksomhet.
=== Opposisjonen i Sverige styrkes ===
1830-årene var et gjennombrudd for den svenske opposisjonen. Julirevolusjonen i Frankrike styrket liberale ideer over hele Europa. I Sverige ble den nye avisen Aftonbladet et talerør for opposisjonen. Avisens innflytelse overgikk snart den konservative pressens, og kongens gamle rådgivere ble eldre og mer negative overfor endringer. På grunn av hans manglende kunnskap i svensk språk var det vanskelig for Karl Johan å ta initiativ til reformer i forfatningen når politiske stridsspørsmål kom opp, som representasjonsspørsmålet (utvidet stemmerett), statsrådets organisering og rådgivernes forhold til kongen. Et av opposisjonens sentrale krav var en klarere parlamentarisme etter britisk modell, hvor statsrådene var ansvarlig overfor Riksdagen.Karl Johan var fremdeles opptatt av hva som skjedde i hans gamle hjemland Frankrike og forsøkte på flere vis å gi et positivt bilde av seg selv overfor fransk opinion. Dessverre for Karl Johan ble han ofte gjort narr av og til dels sett ned på som en forræder, som i en roman av den kjente franske forfatteren Honoré de Balzac.Karl Johans siste større strid med det norske Stortinget utspilte seg i 1836. Bakgrunnen var dels ønsket om økt kommunalt selvstyre ved formannskapslovene, men også norske prinsippsaker som et eget norsk handelsflagg, utforming av mynter og norske fremstøt for en mer likestilt union. Kongen irriterte seg også over utvidet norsk feiring av 17. mai, blant annet ved det nye nasjonale monumentet Krohgstøtten. Med påskudd om at Stortinget hadde sittet samlet ut over minimumsperioden, oppløste Karl Johan tinget. Det var en kraftig og svært uventet reaksjon, muligens knyttet til hans strid med opposisjonen i Sverige og hans bekymring for underdekningen i «kabinettskassan». Stortinget reagerte med en ny riksrettstiltale, denne gang mot den norske statsminister i Stockholm, Severin Løvenskjold. Karl Johan vurderte drastiske tiltak, i praksis statskupp. Uten støtte fra Russland valgte han etter riksrettsdommen å utsette punktene det var strid om. Samme år utnevnte Karl Johan grev Herman Wedel-Jarlsberg som ny stattholder i Christiania. Det var første gang en nordmann fikk stillingen. Embetet hadde vært ubesatt siden 1829, etter Baltzar von Platens død.
Man har gjort meg mistenksom hele livet, og jeg kommer nok alltid til å være slik - i min alder forandrer man seg ikke lenger. Men jeg håper at De klarer å forhindre at min sønn blir slik. De vet ikke hvor ulykkelig man er når man tror man ikke kan stole på noen!
Opposisjonelle skribenter som Magnus Jacob Crusenstolpe og Anders Lindeberg begynte etterhvert å rette sine angrep mot kongen personlig. Det såkalte enestyret (Svensk: allenastyrandet) og den sterke innflytelsen som hans favoritt grev Magnus Brahe ble antatt å utøve (Braheväldet) ved siden av hans egentlige rådgivere, ble kritisert. Riksdagen 1834-1835 ble vanskelig for regjeringen, som led adskillige nederlag takket være opposisjonens dominans i borger- og bondestanden og i «förstärkt statsutskott».I de følgende årene ble striden mot opposisjonen ytterligere skjerpet gjennom den kampen mot pressen, som den svenske regjeringen ved hovkansler August von Hartmansdorff førte med indragningsmakten som våpen. Domfellelsen av forfatteren Magnus Jacob Crusenstolpe for majestetsfornærmelse sommeren 1838 ledet til uroligheter i Stockholm. To mennesker døde i opptøyene, og tanken om republikk fikk en viss støtte. Mot slutten av året minsket spenningen noe, opposisjonen tok kontakt med kronprinsen og håpet på endring etter dennes tiltreden.Fra midten av 1830-årene vokste skandinavismen frem med en viss styrke i både Sverige og Norge, men spesielt i Danmark. Bevegelsen hadde brodd både mot Tyskland og Russland. Etter tysk misnøye og russisk press fordømte styresmaktene i Sverige ved Karl Johan skandinavismen i sterke ordelag i 1837.
Kilden til å begeistres for ham fløt også bestandig i mitt bryst, idet jeg elsket ham med et barns alltid friske kjærlighet... Og besynderlig nok, han stod herligst og elskverdigst for meg i vredens torden og lynild. Jeg var så viss på at solskinnet ville komme...
Karl Johan besøkte Norge for siste gang vinteren 1838-1839. Det var hans tiende som norsk og svensk konge, og han ble hilst begeistret velkommen på de stedene han besøkte. Han oppholdt seg i Christiania fra desember 1838 til mai 1839, og politisk var det en svært rolig tid. Det var ingen store konflikter med Stortinget, og kongens samtykke til «flaggets frigjøring» hadde styrket hans popularitet. Med bakgrunn i den politiske striden med den liberale opposisjonen i Stockholm var Karl Johan nærmest en «politisk rekonvalsent» i Norge.I 1839 ble den såkalte koalisjonen mellom en rad opposisjonsmenn i Sverige dannet, hensikten var å styrte det gamle systemet ved riksdagen 1840 og få kongen til å abdisere. Koalisjonen hadde støtte også blant statsrådene, noe som blant annet viste seg ved økende antall reservasjoner til statsrådets protokoll og regjeringens riksdagsforberedelser var svake og utilstrekkelige. Ved riksdagen fikk opposisjonen overtak ved valgene til utskottene (komiteene), men håpet om fullstendig seier brast da August von Hartmansdorff med flere lyktes i å reorganisere konservative majoriteter hos adelen og prestestanden. Deretter ble en stor del av opposisjonens angrepsplaner hemmet eller stemt ned. Karl Johan ga slipp på sine gamle rådgivere i samband med departementalstyrelsens innføring i 1840, men klarte også ved valget av nye rådgivere å holde opposisjonsmennene utenfor. De liberales kamp mot Karl Johan rant etterhvert ut i sanden.
=== De siste årene ===
Etter avslutningen av riksdagen i 1841 stilnet konfliktene rundt Karl Johans styre i Sverige. Da den 80-årige monarken i 1843 feiret sitt 25-årsjubileum som konge, fikk han varme lykkeønskninger fra hele riket. Man kunne ved slutten av hans regjeringstid peke på en rik og fredelig utvikling på ulike områder: en befolkning som nesten tilsvarte Sveriges og Finlands ved adskillelsen, en lav statsgjeld, nye samferdselsveier i form av kanaler (Göta kanal med flere) og veier, et sterkt voksende jordbruk, en mer enn fordoblet industri, et gjenopprettet bank- og myntvesen, reduserte skatter, men mangedoblede tollinntekter til tross for at tollsatsene på bestemte varer hadde blitt satt ned, med mer.
Karl Johans siste sykdomsperiode begynte i januar 1844 med koldbrann i en fot. På sin 81. fødselsdag, den 26. januar 1844 klokken 6 om morgenen, ble han plutselig syk og ble sengeliggende. Den 5. mars fikk han et slaganfall som ble etterfulgt av koma. Kongen døde etter 42 døgns sykdom klokken 15.30 den 8. mars 1844. Han våknet opp rett før han døde og hvisket sin sønn Oscars navn. «Ingen har fylt en bane tilsvarende min», kunne han med tyngde si under sin siste sykdom. Slik reflekterte han over endringene på Den skandinaviske halvøy som han hadde bidratt til i kriseårene 1810–1814.
Begravelsen i Riddarholmskyrkan fant sted den 26. april 1844. Jordfestelsen ble forrettet av erkebiskopen Carl Fredrik af Wingård. Karl Johan er stedt til hvile i Bernadottenes gravkammer.
== Ettermæle ==
I samsvar med 1812 års politikk førte Karl Johan, både som kronprins og som konge, en så fredelig politikk at Sverige ved hans død ikke tidligere hadde hatt en så lang fredsperiode. I motsetning til datidens andre europeiske kongehus kan Sverige og Norge under Karl Johan sees som unntak med sine konstitusjonelle begrensninger av kongemakten, som Karl Johan som realpolitiker forholdt seg til.Karl Johan var nøye med å understreke at han var valgt av de svenske stendene til å bli konge, hans stilling var derfor bygd på borgernes frie valg. Han hadde lest Montesquieu og var tilhenger av maktfordelingsprinsippet. I Frankrike ble Karl Johans ettermæle farget av Napoléons memoarer, den tidligere marskalken skal både ha hatt sin del av skylden for det katastrofale franske nederlag i Russland og for den sjette koalisjonens seier i folkeslaget ved Leipzig i 1813. I Norge var Karl Johan som person populær, men hans omdømme ble i ettertid tonet ned av hensyn til nasjonal kamp under og etter unionen med Sverige.Karl Johans død fjernet et usikkerhetsmoment i norsk politikk og førte til at arbeidet med en tettere union (amalgamasjon) for godt ble avsluttet. Av ulike grunner var det etter hans død hverken fra norsk eller svensk side ønskelig med en tettere union.Kong Karl Johan har satt flere spor etter seg i Norge. Han ga store pengegaver til opprettelse av såkalte barneasyler (i dag kjent som barnehager), som f.eks. Børneasylet i Drammen og til diverse kulturelle organisasjoner. Hans betydeligste prosjekt var byggingen av Det kongelige slott i Christiania. Karl Johan skal ha fått idéen ved en ridetur høsten 1822 og året etter engasjerte han den danske arkitekten Linstow til arbeidet.Det er en rekke monumenter over Karl Johan, foran slottet i Oslo står Karl Johan-monumentet med kongen til hest, det er også monumenter i Stockholm, Norrköping og Örebro. Forhenværende hovedbase for det norske sjøforsvaret, Karljohansvern, fikk navn til ære for han i 1854 som «Carljohansværn værft», i dag betegnes området ved Horten kun som Karljohansvern.
Den tyskfødte Friedrich August Reissiger komponerte «Requiem for kong Carl Johan» etter Karl Johans død. Rekviemet ble fremført første gang 30. mars 1844 i den katolske menighets lokaler i Oslo.
Bernadotte var utakknemlig mot meg, for jeg var jo opphavet til hans fremgang, men jeg kan ikke si at han svek meg. På sett og vis ble han svensk og lovet aldri noe han ikke hadde til hensikt å gjennomføre. Jeg kan anklage han for utakknemlighet, men ikke for forræderi.
Oslos paradegate Karl Johans gate fikk sitt navn i 1852, åtte år etter Karl Johans død. Gater oppkalt etter Karl Johan finnes også i Trondheim (Carl Johans gate) og i Halden og Sarpsborg. I Sverige har empirestilen blitt kalt Karl Johansstil, og soppen steinsopp har blitt kalt karljohanssvamp.
=== Dekorasjoner ===
Karl III Johan var innehaver av følgende ordener, medaljer og dekorasjoner.
Ordenen det gylne skinn (Spania, 1822 av Ferdinand VII)
Den sorte ørns orden
Sankt Georgsordenen
Æreslegionen
Elefantordenen
Jernkorset
=== Stamtavle ===
== Noter ==
== Referanser ==
== Kilder ==
Bjørgo, Rian og Kaartvedt: Selvstendighet og union: Fra middelalderen til 1905, Universitetsforlaget, Oslo, 1995. (Norsk utenrikspolitikks historie. Bind 1) ISBN 82-00-22393-0
Bjørnskau, Erik: Carl XIV Johan: En franskmann på Nordens trone, Cappelen, Oslo, 1999. ISBN 82-02-17638-7 (Ebok fra bokhylla.no)
Ekedalhl, Nils, red.: En dynasti blir til : Medier, myter och makt kring Karl XIV Johan och familien Bernadotte, Nordstedts Förlag, Stockholm, 2010. ISBN 978-91-1-302433-2
Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
Höjer, Torvald: Carl XIV Johan, 3 bind, Den franska tiden, Kronprinstiden og Konungatiden, Nordstedts Förlag, Stockholm, 1939–1960
Palmer, Alan: Bernadotte: Napoléons marskalk, Sveriges kung, Bonnier Alba, Stockholm, 1992. ISBN 91-34-51185-7
Sandin, Per: Ett kungahus i tiden, Uppsala universitet, Uppsala, 2011. ISBN 978-91-554-8033-2
Sejersted, Francis: Den vanskelige frihet: Norge 1814-1850, Pax forlag, 2001. ISBN 82-530-2338-3
Sjöström, Olof: Karl XIV Johan: Det moderna Sveriges grundare, Beijbom Books, Göteborg, 2009. ISBN 978-91-978267-92
Spørck, Nina: Carl Johan sett med samtidens øyne Solum Forlag, 1998. ISBN 82-560-1137-8
Steen, Sverre: 1814 Cappelen, 1951. ISBN 82-02-11935-9 (Ebok fra bokhylla.no)
Wig, Kjell Arnljot: Karl Johan. Konge og eventyrer, Schibsted, 1998. ISBN 82-516-1703-0 (Ebok fra bokhylla.no)
== Eksterne lenker ==
(en) Charles XIV John of Sweden – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Karl XIV Johan av Sverige – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Karl III Johan hos Norsk senter for forskningsdata
(en) Karl III Johan hos The Peerage
«Kong Carl Johan (1763 - 1844)», biografi fra nettstedet kongehuset.no
Publikasjoner om Karl III Johan i BIBSYS
Karl Johan, artikkel hos Store norske leksikon
Carl Johan og Norge, artikkel hos Norgeshistorie.no | Karl III Johan i Norge, Karl XIV Johan i Sverige, opprinnelig Jean Baptiste Bernadotte (1763–1844) var en fransk soldat, offiser og senere konge av Sverige og Norge fra 1818 frem til sin død. | 7,486 |
null | 2023-02-04 | Karl IV | null | null | null | Stockholms slott, Sverige | 7,487 |
null | 2023-02-04 | Raufoss | null | null | null | Gjøvik: | 7,488 |
https://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%B8verbru | 2023-02-04 | Bøverbru | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Vestre Toten', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Innlandet'] | Bøverbru er et tettsted i Vestre Toten kommune i Innlandet. Tettstedet har 741 innbyggere per 1. januar 2022, og ligger fire kilometer sørøst for Reinsvoll og 9,5 kilometer sørøst for kommunesenteret Raufoss.
| Bøverbru er et tettsted i Vestre Toten kommune i Innlandet. Tettstedet har 741 innbyggere per 1. januar 2022, og ligger fire kilometer sørøst for Reinsvoll og 9,5 kilometer sørøst for kommunesenteret Raufoss.
== Stedet ==
Tettstedet vokste fram rundt Bøverbru stasjon på Skreiabanen fra 1902. Samme år ble Bøverbru tatt i bruk som postadresse. Betegnelsen «Bøfr-Broen» på ei bru over elva Bøvra finnes i dokumenter fra 1700-tallet.
I første del av 1900-tallet var steinbrudd og kalkbrenning viktig næringsvirksomhet i Bøverbru-området. Toten Kjøtt AS, Sangnes Trevare og Corinor (kjøkken- og baderomsinnredning) er i dag tettstedets største produksjonsbedrifter.
Da Gjøvikbanen og riksvei 4 ikke går gjennom Bøverbru, i motsetning til kommunens andre tettsteder, ligger stedet litt avsides til. Dette preget ble forsterka da persontrafikken på Skreiabanen ble nedlagt i 1963, sjøl om godstrafikken ble opprettholdt til i 1987.
Bøverbru barneskole åpna i 1962, som erstatning for Nyhagen og Rud skoler. På Rud hadde det vært fast skole sia 1844. Rud skole er i dag en av Mjøsmuseets avdelinger.
== Kjente personer ==
Maren Lundby, skihopper
Anne Lindmo, programleder
Trond Markestad, lege og professor
Ingvar Heggsum, kunstmaler
Trond Amlie, musiker/humorist i Trøste & Bære
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Poststedsdatabasen: 2846 BØVERBRU (VESTRE TOTEN) | |befolkningsår = | 7,489 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gj%C3%B8vikbanen | 2023-02-04 | Gjøvikbanen | ['Kategori:1902 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Gjøvik', 'Kategori:Byggverk i Nittedal', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Gran', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Lunner', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Vestre Toten', 'Kategori:Jernbanestrekninger i Innlandet', 'Kategori:Jernbanestrekninger i Norge med persontrafikk', 'Kategori:Jernbanestrekninger i Oslo', 'Kategori:Jernbanestrekninger i Viken', 'Kategori:Jernbanestrekninger åpnet i 1902', 'Kategori:Referanser til Ev16', 'Kategori:Referanser til Ev6', 'Kategori:Referanser til Rv150', 'Kategori:Referanser til Rv162', 'Kategori:Referanser til Rv4', 'Kategori:Sider med kart'] | Gjøvikbanen er jernbanen mellom Oslo og Gjøvik. Banen ble opprinnelig kalt Nordbanen, som ble åpnet fra Grefsen til Røykenvik 18. desember 1900, og fra Jaren frem til Gjøvik og fra Christiania Østbanestasjon til Grefsen 26. november 1902. Det er dobbeltspor fra km 2,97 (innenfor stasjonsområdet Oslo S) til Grefsen, men ellers enkeltspor. (Mellom 1961 og 1997 var det dobbeltspor på hele strekningen mellom Oslo S og Grefsen.) Lenge gikk persontogene Oslo-Bergen på banen frem til Roa der disse togene kjørte videre på Roa–Hønefosslinjen på veien mot Bergen, men fra 1989 har de fleste tog Oslo-Bergen gått over Drammen til Hønefoss. I dag blir rutealternativet over Roa stort sett kun brukt av godstog mellom Oslo og Bergen, samt at det er en viktig beredskapslinje i tilfelle planlagt eller uplanlagt linjebrudd mellom Oslo og Drammen. Banen hadde tre sidelinjer: Røykenvikbanen (Jaren-Røykenvik), Valdresbanen (Eina-Fagernes) og Skreiabanen (Reinsvoll-Skreia). Alle er i dag nedlagt.
Etter krigen var det damplokomotiver av type 26, 30, 31 og 63 som ble brukt på banen. Etter elektrifiseringen til Jaren 01. februar 1961 og fram til Gjøvik 21. august 1963, ble type El 11 benyttet i de fleste togene. I 1990-årene ble El 17 og El 18 brukt. Senere kom også type 70 og type 69. Siden 9. september 2017 benyttes en blanding av type 69 og type 75.Jernbanestrekningen var den første jernbanestrekningen i Norge med kun tog dekorert i de nye VY-fargene.
| Gjøvikbanen er jernbanen mellom Oslo og Gjøvik. Banen ble opprinnelig kalt Nordbanen, som ble åpnet fra Grefsen til Røykenvik 18. desember 1900, og fra Jaren frem til Gjøvik og fra Christiania Østbanestasjon til Grefsen 26. november 1902. Det er dobbeltspor fra km 2,97 (innenfor stasjonsområdet Oslo S) til Grefsen, men ellers enkeltspor. (Mellom 1961 og 1997 var det dobbeltspor på hele strekningen mellom Oslo S og Grefsen.) Lenge gikk persontogene Oslo-Bergen på banen frem til Roa der disse togene kjørte videre på Roa–Hønefosslinjen på veien mot Bergen, men fra 1989 har de fleste tog Oslo-Bergen gått over Drammen til Hønefoss. I dag blir rutealternativet over Roa stort sett kun brukt av godstog mellom Oslo og Bergen, samt at det er en viktig beredskapslinje i tilfelle planlagt eller uplanlagt linjebrudd mellom Oslo og Drammen. Banen hadde tre sidelinjer: Røykenvikbanen (Jaren-Røykenvik), Valdresbanen (Eina-Fagernes) og Skreiabanen (Reinsvoll-Skreia). Alle er i dag nedlagt.
Etter krigen var det damplokomotiver av type 26, 30, 31 og 63 som ble brukt på banen. Etter elektrifiseringen til Jaren 01. februar 1961 og fram til Gjøvik 21. august 1963, ble type El 11 benyttet i de fleste togene. I 1990-årene ble El 17 og El 18 brukt. Senere kom også type 70 og type 69. Siden 9. september 2017 benyttes en blanding av type 69 og type 75.Jernbanestrekningen var den første jernbanestrekningen i Norge med kun tog dekorert i de nye VY-fargene.
== Dagens drift ==
Gjøvikbanen ble som første persontrafikkstrekning på jernbane i Norge satt ut på anbud i 2006. Gjøvikbanen ble valgt til å være et slags prøveprosjekt for denne organiseringsmåten, grunnet det relativt lave passasjerantallet. Strekningen betjenes i dag av Vy Gjøvikbanen AS (tidligere NSB Gjøvikbanen AS, først kjent som NSB Anbud AS), som skal betjene banen frem til 2016. I forbindelse med overtakelsen ble seks av stoppestedene langs banen nedlagt i juni 2006. Antall reisende og kundetilfredshet har økt mer enn de nasjonale trendene etter 2006.Gjøvikbanen er i dag mest brukt av pendlere. Reisetiden fra Nittedal stasjon til Oslo S er 30 minutter og fra Gran (omtrent halvveis på strekningen) ca. 65 minutter. Hele strekningen på 123 km mellom Oslo S og Gjøvik tar litt under 2 timer.
Raufoss stasjon ble høsten 2015 gjort om til holdeplass, og de enkle innkjørssignalene ble fjernet.
Passasjertallene på Gjøvikbanen har doblet seg på sju år, i perioden fra 2012 til 2019.
=== Langsiktige planer ===
Gjøvikbanens «problem» med tanke på den lave trafikken er at det ikke er mulighet for overgang til andre linjer (Roa-Hønefosslinjen har ikke regulær persontrafikk), og dermed blir det ikke gjennomgangstrafikk. I tillegg er alle sidebanene etter hvert blitt nedlagt (Røykenvikbanen, Skreiabanen og Valdresbanen). En mulig tilknytning kunne vært Dovrebanen, som i luftlinje befinner seg ca. 15 km nord for dagens endepunkt, men Gjøvikbanen er ikke blitt forlenget nordover slik det opprinnelig var planlagt (se Gjøvik-Lillehammerbanen). I okkupasjonsårene 1940-45 ble det planlagt en forlengelse av Gjøvikbanen til Lillehammer. Enkelte tenkte framtidige stasjonsbygg (som i dag er bolighus) ble også reist før kapitulasjonen i 1945. Siden har ideen om en videreføring av Gjøvikbanen til Dovrebanen ved Lillehammer blitt lansert, men planene har til nå ikke blitt gjennomført.
Pr 2015 skisseres det at på lang sikt vil strekningene nord og sør på Gjøvikbanen vil være annerledes enn i dag. I nord ser man nettopp på å koble banen til Dovrebanen for å få en rollefordeling hvor spesielt godstog bruker Gjøvikbanen i stedet for den fremtidig oppgraderte Dovrebanen. I sør skisseres Nittedalsbanen, hvor banen får ny trasé med dobbeltspor gjennom Nittedal og kobler seg på Hovedbanen ved Grorud jernbanestasjon (ca 15 km i luftlinje fra dagens Nittedal stasjon), noe som vil gjøre persontrafikken både raskere og hyppigere i sør. NRK skrev i januar 2015 at: «Dagens Gjøvikbane gjennom Nordmarka har begrensede utviklingsmuligheter. I en fersk rapport konstaterer Jernbaneverket at et helt ny trasé fra Grorud gjennom dalen i Nittedal er den eneste langsiktige løsningen som vil gi vesentlig bedre kapasitet både for gods- og persontrafikken på Gjøvikbanen.»
=== Andre idéer ===
Kværner stasjon ble fremmet og vedtatt som forslag av Bydelsutvalget Gamle Oslo og har også vært oppe i andre sammenhenger. Et gjenopprettet Kværner togstopp vil kunne øke passasjergrunnlaget på Gjøvikbanen i Oslo gjennom effektiv og miljøvennlig betjening av Kværnerbyen, søndre Vålerenga, Etterstad og den nye Jøtulbyen.
== Linjekart ==
== Kommuner ==
Gjøvikbanen betjener følgende kommuner:
== Referanser ==
== Litteratur ==
Nils Carl Aspenberg, Trond Børrehaug Hansen, Øyvind Reisegg (2009). Gjøvikbanen. Baneforlaget. ISBN 978-82-91448-48-0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Thor Bjerke, Finn Holom (2004). Banedata 2004. Hamar / Oslo: Norsk Jernbaneklubb/Norsk Jernbanemuseum. s. 144–149. ISBN 82-90286-28-7.
Aasmund Dahl, red. (1992). NSBs bygningsregistrering: Oslo distrikt: Gjøvikbanen. NSB Arkitektkontoret. [2 bind]
== Eksterne lenker ==
Gjøvikbanen i Norsk Jernbaneklubbs stasjonsdatabase
Oslo kommune, Byarkivet | Gjøvikbanen er jernbanen mellom Oslo og Gjøvik. Banen ble opprinnelig kalt Nordbanen, som ble åpnet fra Grefsen til Røykenvik 18. | 7,490 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Britpop | 2023-02-04 | Britpop | ['Kategori:Alternativ musikk', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britisk musikk', 'Kategori:Glamrock', 'Kategori:Grunge', 'Kategori:Popmusikksjangre', 'Kategori:Punk rock', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Britpop er en britisk musikk- og kulturbevegelse på midten av 1990-tallet som framhevet «det britiske», og frambrakte lys, fengende popmusikk som var delvis som en reaksjon på den amerikanskledende grungerocken, og Storbritannias egen shoegazing musikkmiljø. De mest vellykte bandene assosiert med britpop-bevegelsen er Oasis, Blur, Suede og Pulp; disse gruppene ble med tiden kjent som «de fire store». Britpops tidsforløp er generelt betraktet som å ha vart fra 1993 til 1997, og med 1994-1995 som episenteret med kampen om hitlistene mellom Blur og Oasis, kalt for «Battle of Britpop». Selv om musikken var det fremste fokuset, ble mote, kunst og politikk også involvert, som med kunstnere som Damien Hirst var involvert i gjøre videoer for Blur, og ble karakterisert som britkunst eller britpop-kunstnere, og Tony Blair og Det nye Labour likestilte seg med bevegelsen.Selv om britpop er vurdert som en form for markedsføring og kulturell epoke framfor en musikalsk stil eller musikksjanger, var det musikalske konvensjoner og påvirkninger som grupperte bandene sammen til et fellesskap. Blant disse påvirkningene var elementer fra britisk popmusikk fra 1960-tallet, glamrock og punkrock fra 1970-tallet, og indiepop fra 1980-tallet, foruten holdning og klesstil. En påvirkning som de i særdeleshet delte var inspirasjon fra Manchester-gruppa The Smiths. Britpop var et mediadrevet fokus på band som oppsto fra det uavhengige musikkmiljøet tidlig på 1990-tallet — og var assosiert med den britiske kulturelle bevegelsen eller fenomenet Cool Britannia på 1990-tallet som påkalte «Det svingende sekstitallet» og britisk gitarorientert popmusikk fra det samme tiåret.I kjølvannet av den musikalske invasjonen til Storbritannia fra amerikanske grunge-band, lanserte de nye britiske gruppene som Blur og Suede bevegelsen ved å posisjonere seg selv som annerledes og kontrasterende musikalske krefter ved å referere til historisk britisk gitarbasert musikk og ved å skrive om særskilte britiske emner og bekymringer. Disse bandene ble snart fulgt av andre tilsvarende grupper, som Oasis, Pulp, The Verve, Supergrass, Cast, Placebo, Space, Sleeper og Elastica.
Britpop-grupper brakte britisk alternativ rock opp i lyset og inn i mainstream, og dannet ryggraden av den større britiske kulturbevegelsen som ble kalt for Cool Britannia. «Battle of Britpop», da Blur og Oasis slåss om førsteplassen på hitlistene, førte britpop som fenomen på forsiden av britisk presse i 1995. Ved 1997 hadde imidlertid bevegelsen begynte å minske i kraft; mange av musikkgruppene hadde begynt å snuble og gå i oppløsning. Populariteten til rene popgrupper som Spice Girls «rev tidsalderens ånd vekk fra de ansvarlige for britpop.» Selv om dets mer populære band greide å gjenta kommersiell suksess i Amerika, særlig USA, hadde den britiske bevegelsen i stor grad falt fra hverandre ved slutten av tiåret. I årene etter dukket det opp nye band som så ble klassifisert som Post-britpop.
Da musikknettstedet Pitchfork kåret de 50 beste britpop-albumene, kom Pulp-albumet Different Class på første plass.
| Britpop er en britisk musikk- og kulturbevegelse på midten av 1990-tallet som framhevet «det britiske», og frambrakte lys, fengende popmusikk som var delvis som en reaksjon på den amerikanskledende grungerocken, og Storbritannias egen shoegazing musikkmiljø. De mest vellykte bandene assosiert med britpop-bevegelsen er Oasis, Blur, Suede og Pulp; disse gruppene ble med tiden kjent som «de fire store». Britpops tidsforløp er generelt betraktet som å ha vart fra 1993 til 1997, og med 1994-1995 som episenteret med kampen om hitlistene mellom Blur og Oasis, kalt for «Battle of Britpop». Selv om musikken var det fremste fokuset, ble mote, kunst og politikk også involvert, som med kunstnere som Damien Hirst var involvert i gjøre videoer for Blur, og ble karakterisert som britkunst eller britpop-kunstnere, og Tony Blair og Det nye Labour likestilte seg med bevegelsen.Selv om britpop er vurdert som en form for markedsføring og kulturell epoke framfor en musikalsk stil eller musikksjanger, var det musikalske konvensjoner og påvirkninger som grupperte bandene sammen til et fellesskap. Blant disse påvirkningene var elementer fra britisk popmusikk fra 1960-tallet, glamrock og punkrock fra 1970-tallet, og indiepop fra 1980-tallet, foruten holdning og klesstil. En påvirkning som de i særdeleshet delte var inspirasjon fra Manchester-gruppa The Smiths. Britpop var et mediadrevet fokus på band som oppsto fra det uavhengige musikkmiljøet tidlig på 1990-tallet — og var assosiert med den britiske kulturelle bevegelsen eller fenomenet Cool Britannia på 1990-tallet som påkalte «Det svingende sekstitallet» og britisk gitarorientert popmusikk fra det samme tiåret.I kjølvannet av den musikalske invasjonen til Storbritannia fra amerikanske grunge-band, lanserte de nye britiske gruppene som Blur og Suede bevegelsen ved å posisjonere seg selv som annerledes og kontrasterende musikalske krefter ved å referere til historisk britisk gitarbasert musikk og ved å skrive om særskilte britiske emner og bekymringer. Disse bandene ble snart fulgt av andre tilsvarende grupper, som Oasis, Pulp, The Verve, Supergrass, Cast, Placebo, Space, Sleeper og Elastica.
Britpop-grupper brakte britisk alternativ rock opp i lyset og inn i mainstream, og dannet ryggraden av den større britiske kulturbevegelsen som ble kalt for Cool Britannia. «Battle of Britpop», da Blur og Oasis slåss om førsteplassen på hitlistene, førte britpop som fenomen på forsiden av britisk presse i 1995. Ved 1997 hadde imidlertid bevegelsen begynte å minske i kraft; mange av musikkgruppene hadde begynt å snuble og gå i oppløsning. Populariteten til rene popgrupper som Spice Girls «rev tidsalderens ånd vekk fra de ansvarlige for britpop.» Selv om dets mer populære band greide å gjenta kommersiell suksess i Amerika, særlig USA, hadde den britiske bevegelsen i stor grad falt fra hverandre ved slutten av tiåret. I årene etter dukket det opp nye band som så ble klassifisert som Post-britpop.
Da musikknettstedet Pitchfork kåret de 50 beste britpop-albumene, kom Pulp-albumet Different Class på første plass.
== Band assosiert med britpop ==
AshAsh
Black Grape
Blur
The Boo Radleys
Cast
The Divine Comedy
Elastica
Kula Shaker
Oasis
Ocean Colour Scene
Pulp
Sleeper
Suede
Supergrass
The Verve
== Referanser ==
== Litteratur ==
Dower, John, regissert og skrevet (2003): Live Forever: The Rise and Fall of Brit Pop. Passion Pictures. Dokumentarfilm
Harris, John (2004): Britpop!: Cool Britannia and the Spectacular Demise of English Rock. Da Capo Press. ISBN 0-306-81367-X.
Harris, John (7. januar 1995): «Modern Life is Brilliant!», NME.
Till, Rupert (2010): «In my beautiful neighbourhood: local cults of popular music», Pop Cult. London: Continuum. | Britpop er en britisk musikk- og kulturbevegelse på midten av 1990-tallet som framhevet «det britiske», og frambrakte lys, fengende popmusikk som var delvis som en reaksjon på den amerikanskledende grungerocken, og Storbritannias egen shoegazing musikkmiljø. Youngs, Ian (15. august 2005): «Looking back at the birth of Britpop», BBC Scott, Derek B. (28. januar 2013): «The Britpop Sound» i: Britpop and the English Music Tradition. Ashgate Publishing, Ltd. s. 103. Hann, Michael (24. april 2014): «Britpop: a cultural abomination that set music back», The Guardian De mest vellykte bandene assosiert med britpop-bevegelsen er Oasis, Blur, Suede og Pulp; disse gruppene ble med tiden kjent som «de fire store».Hann, Michael (25. august 2013): «Suede – review», The Guardian Britpops tidsforløp er generelt betraktet som å ha vart fra 1993 til 1997, og med 1994-1995 som episenteret med kampen om hitlistene mellom Blur og Oasis, kalt for «Battle of Britpop».Gray, Chris (13. mai 2015): «A Brief Britpo | 7,491 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Psykopati | 2023-02-04 | Psykopati | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den mørke triaden', 'Kategori:Personlighetsforstyrrelser', 'Kategori:Psykiatri', 'Kategori:Psykologi', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker ugyldige parametre', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil'] | Psykopati er en personlighetsforstyrrelse som er kjennetegnet av affektive, mellommenneskelige og atferdsmessige symptomer.
Symptomene inkluderer egosentrert tankegang, manipulerende atferd, overfladisk følelsesliv, manglende empati og ansvarsfølelse og dårlig atferdskontroll.
Psykopati er i dag ikke en egen diagnose i diagnosesystemene ICD-10 eller DSM-IV, men brukes bredt i retts-psykiatriske/psykologiske sammenhenger.
| Psykopati er en personlighetsforstyrrelse som er kjennetegnet av affektive, mellommenneskelige og atferdsmessige symptomer.
Symptomene inkluderer egosentrert tankegang, manipulerende atferd, overfladisk følelsesliv, manglende empati og ansvarsfølelse og dårlig atferdskontroll.
Psykopati er i dag ikke en egen diagnose i diagnosesystemene ICD-10 eller DSM-IV, men brukes bredt i retts-psykiatriske/psykologiske sammenhenger.
== Historie ==
Psykopati som begrep har en lang historie. Ordet ”psykopati” er satt sammen av de greske ordene psyche (ψυχή), som betyr “sjel”, ”liv”, og pathos (πάθος) som betyr ”lidelse”, ”følelse”. En av de store pionérene i den moderne psykiatrien, Philippe Pinel (1754 – 1826), bidro til konseptualiseringen av psykopatibegrepet med sin beskrivelse av lidelsen som ”manie sans delir” (galskap uten delir) .
Den moderne forståelsen av psykopati er sterkt preget av utgivelsen av Harvey Cleckleys berømte bok ”Mask of sanity”, som først kom ut i 1941 .
Han lister opp 16 atferdsmessige symptomer som karakteriserer psykopatisk personlighet.
Disse 16 er:
Overflatisk sjarm og gode intellektuelle evner
Fravær av vrangforestillinger og andre tegn på irrasjonell tenkning
Fravær av nervøsitet eller psyko-nevrotiske tegn
Upålitelig
Løgnaktig og falsk
Mangler anger- og skamfølelse
Mangelfullt motivert antisosial atferd
Dårlig dømmekraft, og manglende evne til å lære av erfaring
Patologisk egosentrisitet og manglende evne til kjærlighet
Flatt og tynt følelsesliv
Manglende innsikt
Lite responsiv i mellommenneskelige relasjoner
Underlig og frastøtende oppførsel, både edru og i beruset tilstand
Gjennomfører sjelden trusler om selvmord
Upersonlig seksualliv
Manglende livsplanlegging
== Diagnostisering/vurderingsinstrumenter ==
=== PCL-R ===
Basert på Cleckleys beskrivelse av psykopati utviklet Robert D. Hare en symptomsjekkliste for måling og diagnostisering av psykopati. ”Hare Psychopathy Checklist - Revised” (PCL-R) er et valid og pålitelig kartleggingsinstrument for psykopatisk personlighet som ofte omtales som ”gullstandarden” innen feltet.
Instrumentet består av en 20-punkts sjekkliste for å beregne en poengscore på bakgrunn av et semi-strukturert intervju, observasjon, og gjennomgang av alle tilgjengelige arkivdata.
Hvert punkt i sjekklisten evalueres på en trepunkts skala fra 0 til 2 hvor 0 = trekket er ikke tilstede, 1 = trekket er kanskje/i noen grad til stede, 2 = trekket er definitivt til stede. Maksimum score blir da 40 og minimum 0. For å kunne kategorisere individer som psykopat–ikke psykopat benyttes ofte en ”cut-off” score. Denne blir ofte satt til 30 i USA og til 25 i Europa .
Bruken av en slik ”cut-off” er dog ikke uproblematisk, og nyere forskning viser at en dimensjonal tilnærming til psykopatibegrepet kan være mer hensiktsmessig .
En to-faktor modell for PCL-R har fått mye støtte i forskningen ,
men også tre-
og fire- fasett
modeller er blitt foreslått. Faktor 1 blir ofte kalt ”primær psykopati”, da denne faktoren innbefatter de mellommenneskelige og affektive kjernesymptomene. Faktor 2 inneholder de impulsive og atferdsmessige symptomene, og denne faktoren blir ofte kalt ”sekundær psykopati” De 20 punktene i PCL-R er :
Glatthet/overflatisk sjarm
Storhetsideer om egne evner og betydning
Behov for stimulering/lett for å kjede seg
Patologisk lyving
Bedragersk/manipulerende
Manglende anger eller skyldfølelse
Grunne affekter
Ufølsom/manglende empati
Parasittisk livsstil
Dårlig atferdskontroll
Promiskuøs seksuell atferd
Tidlig atferdsproblemer
Mangel på realistiske fremtidsplaner
Impulsivitet
Uansvarlig atferd
Tar ikke ansvar for egne handlinger
Mange kortvarige ekteskaps- eller samboerforhold
Ungdomskriminalitet
Vilkårsbrudd
Kriminell karriere med flere typer lovbrudd
=== CAPP ===
”Comprehensive Assessment of Psychopathic Personality” (CAPP) er et nytt kartleggingsinstrument for psykopati. I likhet med PCL-R skåres CAPP på bakgrunn av et semi-strukturert intervju, observasjon, pluss all tilgjengelig arkiv-informasjon. CAPP-modellen består av 6 domener som er ment å gi et mer helhetlig bilde av psykopatiske trekk. Disse 6 domenene er:
Tilknytningsdomenet
Atferdsdomenet
Kognitivt domene
Selvdomenet
Følelelsesdomenet
DominansedomenetEt av målene for utvikleren av CAPP var å minske vektleggingen av antisosial atferd. Et annet mål med instrumentet er å kunne fange opp endringer i personligheten, enten som følge av behandling, eller som følge av andre livshendelser. CAPP er et relativt nytt instrument og utprøving og valideringsstudier pågår, for mer informasjon se http://www.gcu.ac.uk/capp/index.html Arkivert 17. juni 2012 hos Wayback Machine..
=== Selvrapporteringsinstrumenter ===
Bruken av selvrapporteringsinstrumenter kan være svært tidsbesparende, og det er utviklet mange slike instrumenter som er ment å måle psykopatiske trekk. Eksempler på slike er: Levenson’s self-report psychopathy scale (LSRP),
Self-report psychopathy scale (SRP) , og Psychopathic personality inventory (PPI).
Studier har vist at flere av selvrapportene korrelerer med PCL-R, men de viser også at ikke alle dimensjoner av psykopatibegrepet blir like godt fanget opp.
Spesielt ser det ut til at de mellommenneskelige og affektive symptomene er vanskeligere å måle ved hjelp av selvrapportering.
== Kriminalitet ==
Selv om ikke alle personer med psykopatiske trekk kommer i kontakt med rettsvesenet, er størstedelen av forskningen på psykopati blitt gjort på kriminelle, og man vet derfor mindre om psykopatiske trekk hos ikke-kriminelle enn hos kriminelle. Amerikanske og internasjonale studier har vist at ca. 15 -20 % av fengselsinnsatte oppfyller kriteriene for psykopati.
Høy PCL-R score er også forbundet med høy gjentagelsesfare,
og da spesielt for voldelig kriminalitet. Selv om psykopati er blitt knyttet til høy grad av voldelig kriminalitet, er dette først og fremst snakk om instrumentell vold, altså sjeldnere vold begått i affekt.
== Nevrobiologi ==
Studier har vist at individer med psykopatiske trekk lærer dårligere av straff og at de har en lavere aktivering av det autonome nervesystemet mens de venter på smertefulle støt . Hjernebildestudier (fMRI) har vist forskjeller mellom høyt- og lavtskårende på PCL-R i hjerneområdene amygdala, hippocampus, cingulate cortex, insula og temporale og frontale cortex . Dette er områder som også er kjent for å være involvert i emosjonell prosessering .
== Genetikk ==
Der er økende støtte for at genetiske faktorer spiller en rolle i utviklingen av psykopatiske trekk. Spesielt emosjonell avflatning og antisosiale tendenser ser ut til være sterkt genetisk influert .
== Behandling ==
Individer med psykopatiske trekk er tradisjonelt sett på som resistente mot behandling. Noen har også hevdet at psykopater kan bli flinkere til å manipulere og bedra som følge av tradisjonell terapi, men den eneste studien som har vist en slik forverring har flere store metodologiske svakheter, og omhandlet en meget spesiell terapiform som blant annet inkluderte administrering av LSD.
Andre studier har vist relativt optimistiske resultater .
Selv om forskning kan tyde på at kjernetrekkene forbundet med primær psykopati kan være vanskelige å behandle, kan det se ut som trekkene forbundet med sekundær psykopati kan være mer mottakelige for behandling.
== Referanser ==
== Se også ==
Antisosial personlighetsforstyrrelse
Dyssosial personlighetsforstyrrelse
Narsissistisk personlighetsforstyrrelse | Psykopati er en personlighetsforstyrrelse som er kjennetegnet av affektive, mellommenneskelige og atferdsmessige symptomer. | 7,492 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dyssosial_personlighetsforstyrrelse | 2023-02-04 | Dyssosial personlighetsforstyrrelse | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Personlighetsforstyrrelser'] | Dyssosial personlighetsforstyrrelse, eller antisosial personlighetsforstyrrelse, er en tilstand og personlighetsforstyrrelse med avvikende adferd, tanker og følelser. Tilstanden har gjennom mange år vært et sentralt tema innenfor psykologien, og det er uenighet om hvorvidt terapi har en effekt på pasienter med tilstanden.
Dyssosial personlighetsforstyrrelse blir antatt å være en kronisk lidelse, og blir karakterisert ved sosialt uansvarlig, eksplosiv og manglende samvittighetsfull atferd. Manipulasjon, bedrageri og problemer med å knytte mellommenneskelige relasjoner går også igjen i denne pasientgruppen. Det er anslått at personlighetsforstyrrelsen forekommer hos 2 til 4 prosent av menn, og 0,5 til 1 prosent hos kvinner. Personer med lidelsen har ofte hatt en livslang historie med antisosial atferd, og en fellesnevner synes å være problematisk oppvekst med lite tilfredsstillende familiære relasjoner. 80 prosent av pasientene anslås å være i fengsel. Pasientgruppen består av individer som er spesielt vanskelig å håndtere, og søken etter en effektiv behandling, både på et medisinsk og psykologisk plan, har vist seg å være en utfordring.
| Dyssosial personlighetsforstyrrelse, eller antisosial personlighetsforstyrrelse, er en tilstand og personlighetsforstyrrelse med avvikende adferd, tanker og følelser. Tilstanden har gjennom mange år vært et sentralt tema innenfor psykologien, og det er uenighet om hvorvidt terapi har en effekt på pasienter med tilstanden.
Dyssosial personlighetsforstyrrelse blir antatt å være en kronisk lidelse, og blir karakterisert ved sosialt uansvarlig, eksplosiv og manglende samvittighetsfull atferd. Manipulasjon, bedrageri og problemer med å knytte mellommenneskelige relasjoner går også igjen i denne pasientgruppen. Det er anslått at personlighetsforstyrrelsen forekommer hos 2 til 4 prosent av menn, og 0,5 til 1 prosent hos kvinner. Personer med lidelsen har ofte hatt en livslang historie med antisosial atferd, og en fellesnevner synes å være problematisk oppvekst med lite tilfredsstillende familiære relasjoner. 80 prosent av pasientene anslås å være i fengsel. Pasientgruppen består av individer som er spesielt vanskelig å håndtere, og søken etter en effektiv behandling, både på et medisinsk og psykologisk plan, har vist seg å være en utfordring.
== ICD-10-definisjon ==
Tilstanden defineres som en personlighetsforstyrrelse i det internasjonale diagnosesystemet ICD-10, som er det offisielle diagnosesystemet som benyttes i Norge. Dyssosial personlighetsforstyrrelse er en diagnose i ICD-10-systemet og har svært mye til felles med diagnosen antisosial personlighetsforstyrrelse i DSM-IV som er det amerikanske diagnosesystemet. Kriteriene i de to diagnosesystemene er ikke helt overlappende, slik at en person som tilfredsstiller kriteriene i DSM-IV ikke nødvendigvis gjør det i ICD-10. Selv om det er en betydelig overlapping i symptomer skiller både diagnosene dyssosial personlighetsforstyrrelse og antisosial personlighetsforstyrrelse seg fra det gamle psykopati-begrepet.
== DSM-IV-definisjon ==
Som en diagnose ut ifra det amerikanske diagnosesystemet DSM-IV består den i hovedsak av antisosiale adferdsmessige trekk og er ikke det samme som psykopati.
== Symptomer ==
For å oppfylle kriteriene for en dyssosial personlighetsforstyrrelse skal man i tillegg til de generelle kriterier for personlighetsforstyrrelse ha minst tre av følgende personlighetstrekk stabilt vedvarende over tid:
Utvise kald likegyldighet overfor andres følelser, manglende empati.
Uansvarlighet og manglende ansvarsfølelse og respekt for sosiale normer, regler og/eller forpliktelser.
Mangle evner til å opprettholde/forbli i relasjoner med andre mennesker, men uten vansker med å etablere nye relasjoner.
Har lav frustrasjonstoleranse eller en lav aggresjonsterskel eller begge, inkludert voldelig adferd.
Manglende evne til å føle skyld eller til å lære av erfaringer eller straff.
Har tendens til å komme med bortforklaringer og til å være projiserende, dvs. til å gi andre skylden for sine egne negative sider.
== Årsaker ==
Man vet ikke nøyaktig hva som er årsaken til at noen mennesker utvikler patologiske dyssosiale personlighetstrekk. Som ved andre personlighetsforstyrrelser handler dette om et komplisert samspill mellom arvbarhet og miljøpåvirkninger. Man antar at dyssosial personlighetsforstyrrelse er en av de personlighetsforstyrrelsene som har en forholdsvis sterk arvelig komponent, og man ser ofte betydelige atferdsvansker hos disse personene i ung alder. Samtidig vil forskjellige miljøpåvirkninger kunne styrke eller svekke en utvikling mot dyssosiale personlighetstrekk.
== Behandling ==
Det kan være vanskelig å få individer med dyssosial personlighetsforstyrrelse til å delta i behandling. De opplever ofte et manglende ønske om endring, og kan legge skylden til problemer over på andre.
Ut fra det kognitive perspektivet antas personlighetsforstyrrelser å være et resultat av lite tilpassede skjemaer. Et kognitivt skjema kan beskrives som mentale representasjoner som er et resultat av hukommelse, persepsjon og tenkning. Det kan for eksempel være et skjema som representerer normer, korrekt atferd i en gitt situasjon, eller et skjema for mellommenneskelige relasjoner. I kognitiv behandling siktes det mot å redusere problematisk atferd og dysfunksjonell tankegang. I en pilotstudie ble pasienter bedt om å kartlegge egen dysfunksjonell atferd mot dem selv og andre ut fra et baseline AB design. Det ble deretter benyttet Dialektisk atferdsterapi (DBT). Dysfunksjonelle meninger om seg selv og om andre ble ansett å ha vært adaptive i personens individuelle oppvekstmiljø. Anvendelse av disse i voksen alder fører imidlertid til problemer. Det går utover mellommenneskelige relasjoner i de mange og varierte situasjonene som krever korrekt atferd. I behandling rettes det størst fokus mot den atferden som blir ansett for å være mest alvorlig. Behandlingen innebærer at pasienten prøver ut alternative atferdsformer som skal utfordre deres nåværende og lite funksjonelle tankesett. Det øves på psykososiale ferdigheter for å redusere impulsiv atferd og for økt emosjonell kontroll. Det terapeutiske forholdet anses å være svært viktig. Terapeuten bør sørge for opprettholdelse av en konsekvent og positiv holdning, mens relasjonen alltid holdes innenfor grensene til den terapeutiske alliansen.Studier viser at kognitiv terapi kan forbedre forståelse og forhold til andre mennesker, bidra til utvikling av et mer adaptivt adferdsmønster og endre holdninger.
Involvering av signifikante andre, for eksempel en ektefelle eller samboer, viser seg å være en viktig faktor for forbedring i terapi. Personer som kjenner pasienten kan bidra med informasjon og på denne måten underbygge evidens om effekt av terapien.På den annen side mener Yochelson og Samenow at nesten ingen metoder for behandling av dyssosiale pasienter er vellykkede.Når man bruker selvrapportering i kognitiv terapi kan dette være en kilde til feilrapportering. Dette kan skyldes manglende selvinnsikt eller et ønske om at behandlingen har fungert bedre enn det som er tilfellet. I tillegg kan ektefeller rapportere om bedringer som skyldes et sterkt ønske om forbedring.Det vil også være individuelle forskjeller i hvordan pasienter, terapeuter og signifikante andre tolker atferd og vurderer hvorvidt den er korrekt i en gitt situasjon. Disse kvalitative forskjellene kan bidra til å gi feilaktige resultater.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Helsebibliotekets sider om personlighetsforstyrrelser | Dyssosial personlighetsforstyrrelse, eller antisosial personlighetsforstyrrelse, er en tilstand og personlighetsforstyrrelse med avvikende adferd, tanker og følelser. Tilstanden har gjennom mange år vært et sentralt tema innenfor psykologien, og det er uenighet om hvorvidt terapi har en effekt på pasienter med tilstanden. | 7,493 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Barnevern_i_Norge | 2023-02-04 | Barnevern i Norge | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Barnevern', 'Kategori:Barnevern i Norge', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2022-08', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Barnevern i Norge er tjenester som i hovedsak utføres av kommunene. Bufetat står for den statlige delen av barnevernet.
Barnevernets arbeid har sitt hjemmelsgrunnlag i barnevernloven, som skal sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid. Loven skal bidra til at barn og unge møtes med trygghet, kjærlighet og forståelse og at alle barn og unge får gode og trygge oppvekstvilkår er å sikre barns og unges oppvekstvilkår.
Barnevernet har en rekke ulike tiltak å sette inn ved behov. De fleste av dem frivillige hjelpetiltak i familien. Barnevernet kan imidlertid også, ved rettslig avgjørelse, bli tilkjent omsorgen for barn.
| Barnevern i Norge er tjenester som i hovedsak utføres av kommunene. Bufetat står for den statlige delen av barnevernet.
Barnevernets arbeid har sitt hjemmelsgrunnlag i barnevernloven, som skal sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid. Loven skal bidra til at barn og unge møtes med trygghet, kjærlighet og forståelse og at alle barn og unge får gode og trygge oppvekstvilkår er å sikre barns og unges oppvekstvilkår.
Barnevernet har en rekke ulike tiltak å sette inn ved behov. De fleste av dem frivillige hjelpetiltak i familien. Barnevernet kan imidlertid også, ved rettslig avgjørelse, bli tilkjent omsorgen for barn.
== Barnevernloven ==
Lov om barneverntjenester (Barnevernloven) tar i sin formålsparagraf utgangspunkt i at barn og unge har rett til en god oppvekst og til å bli tatt vare på: «Loven skal sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid. Loven skal bidra til at barn og unge møtes med trygghet, kjærlighet og forståelse og at alle barn og unge får gode og trygge oppvekstvilkår.»
Etter en lovendring fra 2018 slås det i § 1-5 fast at barn har rett til nødvendige tiltak etter loven når vilkårene for tiltak er oppfylt. Bestemmelsen gir et tydelig signal om at barnet er hovedpersonen i en barnevernssak, og den innebærer en rettighetsfesting av forsvarlige tiltak som er til barnets beste. Lovendringen bygger på Prop. 169 L (2016–2017) Endringer i barnevernloven mv. (bedre rettssikkerhet for barn og foreldre).Barnevernloven står i relasjon til både konvensjonsfestede og grunnlovsfestede rettigheter. Oppsummert er det vanlig å forstå barnevernets arbeid som forankret i følgende grunnleggende prinsipper; legalitetsprinsippet, prinsippet om forsvarlig saksbehandling, det biologiske prinsipp, det minste inngreps prinsipp, hensynet til barnets rett til medvirkning og hensynet til barnets beste.
== Prosessen i en barnevernsak ==
En barnevernsak kan starte med at barnevernet i kommunen/bydelen mottar en bekymringsmelding. En barnevernsak kan også starte med at den/de som saken gjelder selv tar kontakt fordi de ønsker bistand fra barnevernet.
I de tilfellene en barnevernsak starter med en melding, er vanligste melder politi eller barnevernvakt. Også barnet selv, familie, venner og naboer, eller offentlige institusjoner som skole, helsestasjon og barnehagen melder saker. Alle kan melde saker etter barnevernloven. Noen grupper av offentlige ansatte er pliktige til å melde når det er sannsynlig at det foreligger brudd på omsorgsplikten. For eksempel har ansatte i skolen plikt til å melde ved kjennskap til, eller mistanke om, forhold som er til skade for barnets helse og utvikling etter opplæringsloven § 15-3.Når barnevernet mottar en bekymringsmelding startes en undersøkelse, som så langt som mulig skal avdekke de faktiske forhold i familien det er sendt bekymringsmelding om. Undersøkelsen består vanligvis av hjemmebesøk, kontorsamtaler og innhenting av informasjon fra instanser med antatt kjennskap til barnet og/eller foreldrene. Omfanget av undersøkelsen vil variere alt etter meldingens alvorlighet eller barnevernets grad av bekymring. Undersøkelsen skal avsluttes etter tidsfrister fastsatt i barnevernloven.
Når undersøkelsen er over skjer ett av følgende:
Saken henlegges.
Det fattes vedtak om frivillige hjelpetiltak.
Saken legges frem for fylkesnemnda med forslag om tvangstiltak.
Saken avsluttes fordi det ikke var grunn til bekymring, bekymringsmelding var falsk, eller det ikke lenger er grunn bekymring.I litt over halvparten av sakene (2004: 53 %) konkluderer barnevernet med tiltak etter barnevernlovens § 4-4. Hjelpetiltak for barn og barnefamilier. Tvangstiltak, dvs. tiltak som gjøres uten enten foreldrenes eller andre personer med foreldreansvar eller barnets samtykke, med forbehold i barneloven § 31-33, må forelegges Fylkesnemnda for vedtak etter §§ 4-4, 4-10, 4-11, 4-12 eller 4-24.
I de aller fleste sakene kommer barnevernets tiltak til å dreie seg om frivillig hjelp til familien, såkalte hjelpetiltak. Hjelpetiltak skal ha som formål å bidra til positiv endring hos barnet eller i familien. I de fleste tilfellene vil det bli gitt en eller annen form for råd og veiledning til familien. Videre er det vanlig med tiltak i form av bistand til barnehage-/SFO-plass, organisering og betaling av støttekontakt, organisering og betaling av fritidsaktiviteter. Også mer faglige tiltak som familieveiledning eller terapeutisk hjelp til foreldre og/eller barn og støtte til strukturering av familiens liv er vanlig.
Barnevernet kan, om nødvendig, føre sak for fylkesnemnda for iverksettelse av tiltakene etter barnevernlovens § 4-4. I saker hvor tiltak etter § 4-4 ikke er tilstrekkelig, eller på annen måte ikke fører frem, kan sak fremmes for fylkesnemnda etter barnevernloven § 4-12. Vedtak om å overta omsorgen for et barn.
== Fylkesnemnda ==
Fylkesnemnda er et statlig organ oppnevnt av Barne- og familiedepartementet og ledes av en jurist, som er dommer, med både fagpersoner og lekfolk blant de øvrige medlemmer.
Saker som behandles av fylkesnemnda er saker om midlertidige vedtak i akuttsituasjoner, saker om omsorgsovertakelse, saker om fratakelse av foreldreansvar og adopsjon og saker om tvangsmessig insitusjonsplassering av barn med alvorlige atferdsvansker.
Barnevernet kan også fremme sak for fylkesnemnda om tvangsbehandling av ungdommer med atferdsproblemer, jf. barnevernloven § 4-24.
== Omsorgsovertagelser ==
Barnevernet i Norge hadde i 2010 totalt omsorgen for 6 980 barn og unge mellom 0 og 18 år.Det er blitt vanskeligere å finne egnede fosterhjem, spesielt fordi det er blitt færre som ønsker å ta i mot fosterbarn. Så i praksis er det slik at en del større barn og ungdommer tilbringer tiden frem til de er myndige på institusjon (18 ). De aller fleste barn blir boende på en barneverninstitusjon i kortere eller lengre tid etter at omsorgen er fratatt foreldrene.
=== Akuttplasseringer ===
I enkelte saker gjør Barnevernet vedtak om akuttplassering. Dette skjer når barnet er utsatt for overgrep (4%), eller fordi foreldrene for øyeblikket er ute av stand til å ta seg av barnet på grunn av rus eller andre omstendigheter. Dette skjer oftest etter melding fra lærere, politi eller barnevernvakt. Tiltaket hjemles i barnevernloven § 4-6. Midlertidige vedtak i akuttsituasjoner.
Akuttplasseringer etter barnevernloven må behandles av Fylkesnemnda i etterkant, for stadfestelse eller opphevelse.
== Barns rett til å bli hørt ==
Barnets rettigheter reguleres av barnevernloven § 6-3. Barns rettigheter under saksbehandlingen: «Et barn skal informeres og tas med på råd når barnets utvikling, modning og sakens art tilsier det. Er barnet fylt 12 år, skal det alltid få si sin mening før det blir truffet vedtak om plassering i fosterhjem, institusjon, eller om senere flytting. Det skal legges vekt på hva barnet mener.
Et barn kan opptre som part i en sak og gjøre partsrettigheter gjeldende dersom det har fylt 15 år og forstår hva saken gjelder. Fylkesnemnda kan innvilge et barn under 15 år partsrettigheter i særskilte tilfeller. I sak som gjelder tiltak for barn med atferdsvansker, skal barnet alltid regnes som part.»
== Foreldrenes opplevelse av barnevernet ==
Undersøkelser har vist at foreldrenes opplevelse av barnevernet varierer og at det er svært personavhengig om samarbeidet mellom barnevern og foreldre er vellykket. Foreldrenes beretninger tyder på at opplevelse av barnevernet kan gripe inn i foreldrenes selvoppfatning og redusere selvfølelsen.
Foreldrenes erfaringer med de ulike fosterhjemmene er både positive og negative. Felles er beskrivelsen av bekymring når de ikke har kunnskap om hvordan barna har det. Tilstrekkelig informasjon om barnas hverdag, er ett gjennomgående behov hos alle foreldre i undersøkelsen - foreldrene vil trygges på at barna har det bra. Det er grunn til å tro at bedre informasjon vil øke de biologiske foreldrenes tillit ovenfor fosterforeldrene.
== Historie ==
Barnevern er i Norge i første rekke et etterkrigsfenomen, og et resultat av velferdsstatens utvikling. Før vergerådsloven kom var offentlig barnevern et lite koordinert fagfelt gjennom bestemmelser i kriminal-, fattig- og skolelovgivningen. Og kunne like gjerne omfatte tukthus, som bortsetting til det som ble oppfattet å være gode hjem. I 1841 kom redningsanstaltbevegelsen da «Rednings-, forbedrings- eller forsørgelsesanstalt fornemlig for forladte, forsømte eller vanartede ældre børn» ble åpnet i Urtegata på Grønland i Oslo. Formålet med denne institusjonen – og med redningsanstaltbevegelsen i det hele – var å «redde fattige, forladte Børn, redde Sjele, bedrage Galge og Tukthuse for så mange Kandidater som muligt». Denne første anstalten fikk snart avleggere flere steder, og i 1874 kom det en endring i kriminalloven som åpnet for at barn mellom 10 og 14 år kunne dømmes til opphold på redningsanstalt som alternativ til fengselsstraff. Den 6. juni 1896 ble den kriminelle lavalder hevet fra 10 til 14 år. Samme år ble vergerådsloven – eller Lov om behandling av forsømte børn som den egentlig het – vedtatt i Stortinget. Denne loven som trådte i kraft 1. januar 1900, var den første barnevernlov både nasjonalt og internasjonalt. Den ble utarbeidet av riksadvokat Bernhard Getz på hans eget initiativ.
Vergerådet skulle bestå av syv medlemmer, der kommunens sorenskriver og en prest var faste medlemmer. Fem representanter skulle oppnevnes av kommunestyret, hvorav en skulle være lege og helst en eller to skulle være kvinner. Rådet konstituerte seg selv.
Hovedoppgaven til vergerådet var å ivareta oppvekstforholdene for barn under 16 år: Kriminelle barn, barn som ble ansett å være i fare for å bli «sædelig forkomne» på grunn av «lastefulle foreldre», barn som levde i fare for å bli sedelig fordervet, eller viste slik atferd at hjem og skole ikke rådde med dem. De tiltakene vergerådet kunne ta i bruk var alvorlig påtale og formaning til barn og foreldre; gi foresatte i hjem eller skole pålegg om refselse av barnet – dog innenfor lovens rammer. Vergerådet var også gitt myndighet til å ta barnet ut av hjemmet for plassering i en «pålidelig og hæderlig Familie»; i et barnehjem eller et skolehjem. Vergerådet kunne fradømme en eller begge foreldrene råderett over barnet.
Vergerådsloven var et epokegjørende verk, ikke minst ved at oppdragelse og opplæring var hovedtiltakene i loven, og ved at forvaltningen av loven ble lagt inn under skolemyndighetene.
I 1935 var imidlertid bare halvparten av vergerådene i virksomhet. Mange vergeråd hadde ikke hatt saker på mange år. Likevel var tallet på barn under offentlig omsorg høyere enn dagens. I 1926 var 2873 barn bortsatt av fattigstyrene, 3308 av vergerådene. Til sammen 6181 barn (i 2004 hadde barnevernet i Norge totalt omsorgen for 5623 barn). I 1949 var tallene henholdsvis 3631 barn under fattigstyrets omsorg, 2293 barn under vergerådets (i alt 5924 barn). Landets befolkning har økt med en drøy million siden den gang.
Fattigstyrets og vergerådets oppgaver gikk til dels i hverandre, og rådene var både samarbeidspartnere og konkurrenter på det samme fagfeltet. Vergerådet grep inn ved barns kriminalitet eller atferdsvansker. Rådet fikk flest henvendelser fra påtalemyndighet eller skole. Vergerådet grep også inn overfor foreldre eller foresatt som forsømte sine omsorgs- og oppdragelsesoppgaver eller som mishandlet sine barn. Fattigstyrets ansvar var primært de barn hvis familier fikk fattighjelp.
I 1947 ble det satt ned en barnevernkomité. Den skulle foreta en omfattende barnelovrevisjon. Barnevernkomiteen leverte i alt 6 innstillinger til Stortinget, hvorav den første var Lov om barnevern, som ble vedtatt 17. juli 1953. Denne loven koordinerte bestemmelsene nedfelt i vergerådsloven, forsorgsstyreloven (tidligere fattigstyret), helserådsloven og skoleloven. Det nye lovforslaget samlet bestemmelsene i én lov. Loven ble iverksatt den 1. juli 1954.
Barnevernloven av 1953 tok utgangspunkt i at det er foreldrene som har ansvar for barnet, og som skal sørge for at det får den omsorg det har behov for. Loven la hovedvekt på forebygging, sosial service og hjelpetiltak. Tvangstiltakene skulle bare benyttes når de rene hjelpetilbudene ikke førte frem. Svakhetene med denne loven var at barnevernet kom i en rollekonflikt med seg selv. Det skulle være et hjelpeorgan, samtidig som det skulle være et organ som forberedte og avgjorde tvangssaker. Og lovbestemmelsene som hjemlet tvangsinngrep ble kritisert fordi kriteriene ikke var formulert presist nok i lovteksten.
Den 17. juni 1992 vedtok derfor Stortinget en ny barnevernlov som tydeliggjorde rollefordelingen mellom stat, fylkeskommune og kommune. Loven la også avgjørelsesmyndigheten i tvangssaker til et organ utenfor og uavhengig av barnevernet. Denne loven ble igjen endret i et stortingsvedtak 21. desember 2000. Den viktigste forskjellen mellom loven av 1992 og endringene fra 2000, er at større vekt er lagt på barnevernets rolle som forebygger, og at hjelpetiltak skal være forsøkt i lengre tid før man har hjemmel for å sette inn tvangstiltak. Resultatene av disse tiltakene ble undersøkt av Lars B. Kristoffersen- NIBR, Norsk Institutt for Regionsforskning og strakte seg fra 1990 til 2002.Barnevernet har blitt kritisert for å foreta for mange omsorgsovertakelser, dette har også blitt omtalt i internasjonale media, som BBC.
Dette viser at det er noe galt med det norske barnevernet. Kvaliteten er ikke er god nok når vi ser en så grunnleggende svikt.
Våren 2022 ble det etter en landsomfattende undersøkelse av Statens helsetilsyn avdekket at de fleste av de kommunale barneverntjenestene som ble undersøkt, brøt loven. Helsetilsynet har aldri tidligere sett en så stor andel lovbrudd ved landsomfattende helsetilsyn. Leder av Barneombudet, Inga Bejer Engh, uttrykte bekymring over det som fremkom i undersøkelsen, og uttalte at resultatene fra undersøkelsen var i samsvar med en lang rekke rapporter og tilsyn, som over år har vist grunnleggende svikt i mange barneverntjenester.
== Barnevernets forvaltningsnivåer ==
Stat, fylkeskommune og kommune har i fellesskap ansvaret for å forvalte barnevernloven, og å utøve det praktiske arbeid i den forbindelse.
Staten har et overordnet ansvar for barnevernet, og ivaretar dette gjennom Barne- og familiedepartementet (BFD) og fylkesmannsembedene. BFD har ansvar for at lover og forskrifter praktiseres riktig og på en måte som fremmer lovens formål. Departementet skal sørge for at erfaringer med loven blir evaluert og for at endringer i regelverket utføres med bakgrunn i disse evalueringer. Dessuten skal departementet initiere forskning på fagfeltet og utarbeide informasjonsmateriell for barneverntjenesten.Statsforvalteren (som tidligere het Fylkesmannen) skal føre tilsyn med både det fylkeskommunale og det kommunale barnevernets virksomhet. Fylkesmannen har både en kontrollfunksjon og en råd- og veiledningsfunksjon. Fylkesmannen skal også føre tilsyn med både offentlige og private barneverninstitusjoner. Fylkesmannen er klageinstans for vedtak fattet i barnevernet, som ikke hører inn under Fylkesnemndas myndighetsområde.Statens helsetilsyn er overordnet tilsynsmyndighet for barnevernet og styrer fylkesmennenes tilsyn og klagebehandling. Etter landsomfattende tilsyn utgir Helsetilsynet oppsummeringsrapporter.Fylkesnemnda har ansvar for å fatte vedtak om en rekke tiltak etter barnevernloven. I første rekke der barnevernet går inn med tvang. Det er imidlertid verdt å merke seg at Fylkesnemnda også fatter vedtak der alle parter er enige om avgjørelsen. Fylkesnemnda er et uavhengig, statlig forvaltningsorgan som stort sett følger de samme saksbehandlingsregler som de som gjelder for alminnelige domstoler. Nemnda er satt sammen av en leder, som er jurist, to medlemmer fra et utvalg av sakkyndige og to medlemmer fra et utvalg av legfolk. Medlemmene oppnevnes av Barne- og likestillingsdepartementet.Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) har ansvar for barneverninstitusjoner, rekruttere og formidler fosterhjem, sentre for foreldre og barn, omsorgssentre for enslige, mindreårige asylsøkere og flyktninger og ulike støttetiltak til kommunenes barneverntjeneste.Kommunen er ansvarlig for alle oppgaver gitt i barnevernloven, som ikke er lagt til et statlig eller til et fylkeskommunalt organ. Dermed er det vesentligste av barnevernets oppgaver et kommunalt ansvar. Kommunen skal igangsette undersøkelser i familier de får kjennskap til, som kan omfattes av barnevernloven, den skal følge opp undersøkelsene med råd og veiledning der dette er nødvendig, og kommunen skal iverksette tiltak der vedtaksmyndigheten ikke er lagt til Fylkesnemnda. Dette betyr at det kommunale barnevernet bare fatter vedtak om frivillige hjelpetiltak. Unntaket er akuttplasseringer (se over). Kommunen har ansvar for saksforberedelse og for forslag til vedtak for saker til Fylkesnemnda. Etter at vedtak er fattet i Fylkesnemnda har kommunen ansvaret for å iverksette vedtaket og å følge opp barn og familie. Kommunen har også ansvar for å godkjenne fosterhjem. Denne godkjenningen gis av barneverntjenesten i den kommunen hvor fosterhjemmet fysisk befinner seg. Alle kommuner skal ha en administrasjon med en leder, som har ansvar for de lovpålagte oppgavene etter barnevernloven. Kommunen står fritt om et folkevalgt organ skal ha ansvar for oppgaver etter loven. Dersom kommunen ønsker å oppnevne et slikt organ for behandling av klientsaker, skal dette ha fem medlemmer. Videre har kommunen ansvar for å drive generell forebyggende virksomhet. Ifølge barnevernlovens § 3-1 første ledd skal kommunen følge nøye med på de forhold som barn vokser opp under, og har ansvar for å finne tiltak som kan forebygge omsorgssvikt og atferdsproblemer. I henhold til lovens § 3-1 annet ledd, har barneverntjenesten et spesielt ansvar for å avdekke omsorgssvikt, atferds-, sosiale og emosjonelle problemer og sette inn tiltak i forhold til dette.
== Se også ==
Nasjonalt bibliotek for barnevern og familievern
== Referanser ==
== Litteratur ==
Knut Lindboe Barnevernrett, 6. utg 2012 ISBN 9788215020556
== Eksterne lenker ==
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir)
Landsforeningen for barnevernsbarn
Bufdirs nettbibliotek, finn kunnskap om barnevnern og familievern, oppvekst, likestilling og ikke-diskriminering
NOU 2000:12: Barnevernet i Norge
Tilsynsmelding. Årlig publikasjon fra Statens helsetilsyn med artikler om funn i tilsynet og statistikk over tilsyn og klagebehandling (besøkt 6. mars 2014)
Vil sette incest på timeplanen | Barnevern i Norge er tjenester som i hovedsak utføres av kommunene. Bufetat står for den statlige delen av barnevernet. | 7,494 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aker_Brygge | 2023-02-04 | Aker Brygge | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Aker Brygge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Strøk i Oslo'] | Aker brygge er et område og et kjøpesenter i bydel Frogner i Oslo. Om lag 6 000 personer arbeider på Aker brygge til daglig, og rundt 900 har sin bolig her.
| Aker brygge er et område og et kjøpesenter i bydel Frogner i Oslo. Om lag 6 000 personer arbeider på Aker brygge til daglig, og rundt 900 har sin bolig her.
== Avgrensning ==
Aker Brygge ligger på vestsiden av Pipervika, en arm av Oslofjorden. Strøket har klare gategrenser: Dokkveien i øst, Munkedamsveien (som Ring 1) i nord, og den navnløse veien til Filipstadkaia i vest. Dermed grenser Aker Brygge til Vika i øst og nord, Filipstad i vest (for Aker Brygges nordlige del), Tjuvholmen i sørvest, og Oslofjorden i sør.
== Historie og utvikling ==
Aker Brygge ligger på det tidligere verftsområdet til Akers mekaniske verksted, som ble nedlagt i 1982. Før verkstedet etablerte seg her i 1854, ble området kalt Holmen. Det var en gammel løkke hvor noen industribedrifter etablerte seg og en forstadsbebyggelse vokste fram tidlig på 1800-tallet.
Utbyggingen av Aker Brygge ble gjennomført i fire trinn av eiendomsselskapet Aker Eiendom AS. En del gamle industribygninger ble revet, mens flere av de store verkstedshallene ble ombygget til forretningslokaler. Første byggetrinn sto ferdig i 1986 med Telje-Torp-Aasen som arkitekter. Fjerde og siste byggetrinn, forsikringsselskapet Storebrands nybygg mot Munkedamsveien, sto ferdig i 1998.
Norwegian Property er største eier på Aker Brygge og pusset opp store deler av både bygg og uteområder for over 2 milliarder kroner i perioden mellom 2010 og 2015.
Det er også ca. 400 boliger på Aker Brygge, og er registrert av Oslo kommune at det bor 433 mennesker her (rodens grenser er identiske med strøket).
=== Severdigheter ===
I Terminalbygget henger kunstverket Sundial for Spatial Echoes av arkitekt og kunstner, Tomás Saraceno. På Bryggetorget står kunstverket South Oslo av Jacqueline Donachie. Skulpturen er oppvarmet og ment som en møteplass eller oppholdssted for folk i området. I tillegg, langs Holmens gate og i Grundingen er det ulike messingskilt nedfelt i steinhellene. De representerer ulike verktøy og maskiner brukt på Akers Mekaniske verksted og har ulike navn, oppkalt etter ulike arbeideres kallenavn.
== Dagens situasjon ==
Aker Brygge er en betydelig møteplass med shopping, servering og underholdning. Området, som hvert år besøkes av nærmere 12 millioner mennesker, består av 41 butikker og kaféer samt 27 serveringssteder. Latter/Stand Up Norge, kontorlokaler og leiligheter finnes også. Hele eiendomsmassen er på 260 000 m².
Trikklinje 12 har holdeplass her, bussholdeplasser, Nasjonalteateret jernbane- og t-banestasjon og båtterminal finnes innenfor en gangavstand på 1-5 min. Aker Brygge p-hus (Europark) med 907 P-plasser inkl. elbil-plasser. På utsiden finner man Nordens største elbilparkering. I tillegg finnes det en småbåthavn, Aker Brygge Marina, og terminal for Nesoddbåtene på området.
Gatene på Aker Brygge er Beddingen, Bryggegata, Bryggegangen, Dokkveien, Fjordalleen, Grundingen, Holmens gate, Koøyet, Riggergangen, Sjøgata, Stranden og Støperigata. Kaien langs Pipervika heter Tingvallakaia (etter de tidlige amerikabåtene i Thingvalla-linjen). Mot Tjuvholmen ligger Bryggetorget og bak Terminalbygget Ragnar Kalheims plass.
Aker Brygge inngår i planene for Havnepromenaden, som ble vedtatt i 2008. Promenaden vil gå over broen fra Tjuvholmen og langs Stranden og videre til Rådhusplassen.
== Galleri ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Pia Brodahl: Aker Brygge 1985-1990. Byminner, 3/2008, side 50-59
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Aker Brygge – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Guide til Aker Brygge | En brygge er en installasjon i sjøkanten der båter kan legges til land og fortøyes, og der lasting og lossing kan foregå. En brygge står gjerne vinkelrett på land, men begrepet brukes også om installasjoner langs land, og om konstruksjoner som kan kalles kai. | 7,495 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pulp_Fiction | 2023-02-04 | Pulp Fiction | ['Kategori:Antologifilmer', 'Kategori:Artikler hvor elementer mangler oversatte etiketter via wd-norsk test', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dramakomedier fra USA', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 1994', 'Kategori:Filmer regissert av Quentin Tarantino', 'Kategori:Gullpalmen-vinnere', 'Kategori:Kriminalfilmer fra USA'] | Pulp Fiction er en amerikansk film fra 1994 og var det store gjennombruddet for regissør og manusforfatter Quentin Tarantino. Den vant i 1994 Gullpalmen ved Cannes filmfestival, og i 1995 Oscar for beste manus. Filmen var også nominert til en rekke andre Oscar-priser, deriblant beste film.
Hele handlingen i Pulp Fiction foregår i Los Angeles. Historien dreier seg rundt flere forskjellige historier som til slutt vikler seg sammen. Filmen hopper også flere ganger fram og tilbake i tid. Tematikken er blant annet stoffmisbruk og svindel i kriminelle miljøer.
Et annet særtrekk ved Pulp Fiction, som er veldig typisk for Tarantinos filmer, er de mange diskusjonene mellom personene om trivialiteter – som for eksempel hvorfor en «quarter pounder»-burger kalles «royale» i Frankrike, eller hvorvidt hunden er et skittent dyr eller ikke.
Tittelen «Pulp Fiction» kan best oversettes til Kiosklitteratur; fortellingene i filmen er inspirert av det trivielle lesestoffet man finner i såkalte pulp magazines, billige blader trykket på papir av dårlig kvalitet med romaner og noveller skrevet av lavt betalte forfattere.
| Pulp Fiction er en amerikansk film fra 1994 og var det store gjennombruddet for regissør og manusforfatter Quentin Tarantino. Den vant i 1994 Gullpalmen ved Cannes filmfestival, og i 1995 Oscar for beste manus. Filmen var også nominert til en rekke andre Oscar-priser, deriblant beste film.
Hele handlingen i Pulp Fiction foregår i Los Angeles. Historien dreier seg rundt flere forskjellige historier som til slutt vikler seg sammen. Filmen hopper også flere ganger fram og tilbake i tid. Tematikken er blant annet stoffmisbruk og svindel i kriminelle miljøer.
Et annet særtrekk ved Pulp Fiction, som er veldig typisk for Tarantinos filmer, er de mange diskusjonene mellom personene om trivialiteter – som for eksempel hvorfor en «quarter pounder»-burger kalles «royale» i Frankrike, eller hvorvidt hunden er et skittent dyr eller ikke.
Tittelen «Pulp Fiction» kan best oversettes til Kiosklitteratur; fortellingene i filmen er inspirert av det trivielle lesestoffet man finner i såkalte pulp magazines, billige blader trykket på papir av dårlig kvalitet med romaner og noveller skrevet av lavt betalte forfattere.
== Rolleliste ==
== Handling ==
=== Pumpkin og Honey Bunny ===
Filmen starter med det småkriminelle paret Ringo (Pumpkin) og Yolanda ('Honey Bunny) som spiser frokost på en restaurant, og bestemmer seg for å rane den. Scenen avsluttes idet de går til aksjon. Deretter kommer åpningssekvensen, og handlingen skifter til neste historie.
=== Jules og Vincent ===
Handlingen skifter til leiemorderne Jules og Vincent, som diskuterer hamburgere og kulturforskjeller mens de er på vei til å hente en stjålet koffert på vegne av gangsterbossen Marsellus Wallace. Jules og Vincent finner og dreper de stakkars tullingene som har forsøkt å svindle Marsellus, etter at Jules har sitert Esekiel 25:17. På et senere tidspunkt kommer en av personene ut av toalettet, og skyter på Jules og Vincent på kloss hold, men klarer utrolig nok å bomme, og blir deretter selv skutt. Etter dette blir Jules overbevist om at han har vært vitne til et mirakel, og bestemmer seg for å starte et nytt og bedre liv. Vincent er likevel mer skeptisk til det og tror det bare var flaks eller skjebnen som brøt inn.
=== Vincent og Mia ===
Etter dette går handlingen et stykke framover i tid, hvor Marsellus Wallace forklarer den avdankede bokseren Butch Coolidge at han skal tape en fikset boksekamp. Deretter ber Marsellus Vincent om å ta hans kone Mia med på byen, mens han selv er utenbys. Vincent gjør som han har blitt fortalt, og Vincent og Mia havner på en 50-tallsrestaurant hvor de blant annet fremfører et dansenummer, som er en av de mest kjente scenene fra filmen. Etter at de har kommet hjem, oppdager Mia en pose heroin i Vincents jakke, mens Vincent er på toalettet. Hun tror pulveret er kokain, og er døden nær etter å ha tatt en overdose når Vincent kommer ned igjen. Vincent tar umiddelbart med seg Mia til sin narkotikalanger Lance, hvor de får gjenopplivet henne med en adrenalininnsprøytning. De blir begge enige om å aldri fortelle denne historien til Marsellus.
=== Butch og Marsellus ===
I den neste historien, skifter handlingen tilbake til den avdankede bokseren Butch. Historien starter med et tilbakeblikk til da Butch var en liten gutt, og fikk høre hvilke lidelser hans far (som døde i Vietnam) måtte gå gjennom for å berge en klokke han hadde arvet etter sin far. Deretter hopper handlingen til etter boksekampen, hvor Butch ikke bare har svindlet Marsellus og vunnet kampen, men også tatt livet av sin motstander. Han drar rett tilbake til motellet hvor han bor sammen med sin kjæreste Fabienne. De har tenkt å flykte fra byen neste morgen, men den planen må endres når det viser seg at Fabienne har glemt å pakke ned klokken. Butch nekter å forlate byen uten klokken, og drar, med livet som innsats, tilbake til sin gamle leilighet for å finne den.
Butch finner klokken ganske kjapt. Han finner også en maskinpistol på kjøkkenet, som har blitt forlatt av Vincent, som (nok en gang) er på toalettet. Butch skyter Vincent og legger på flukt. Tilfeldigvis støter han på ingen ringere enn Marsellus når han er på vei tilbake til motellet, og de begynner å slåss på en army shop. Innehaveren henter fram et gevær og slår begge i svime. Når Butch og Marsellus våkner er de bundet fast til hver sin stol i butikkens kjeller. Like etterpå ankommer butikkinnehaveren og hans venn Zed. De tar Marsellus med på bakrommet og voldtar ham. I mellomtiden klarer Butch å komme seg løs, og tenker først på å stikke av; men når han finner et samuraisverd i butikklokalet, drar han ned i kjelleren igjen, og dreper butikkinnehaveren, og utfordrer Zed til å prøve seg. Marsellus skyter Zed i skrittet, og sverger på å torturere ham med middelaldermetoder resten av hans korte liv. Marsellus viser sin takknemlighet overfor Butch ved å sette en strek over svindelen, mot at Butch forlater Los Angeles for alltid og mister alle sine privilegier der.
=== Bonnie-situasjonen ===
Handlingen skifter tilbake til Jules og Vincent, like etter massakren tidligere i filmen. De er på vei tilbake til Marsellus' hovedkvarter, og har Marvin, den eneste overlevende fra leiligheten, med seg i bilen. Bilen treffer imidlertid et hull i asfalten, og Vincents pistol går av og skyter Marvin. Dermed må Jules og Vincent komme seg vekk fra hovedveien i full fart. De drar hjem til Jules' venn Jimmie, som bor like i nærheten. Jimmie er selvsagt ikke glad for å få en bil med et blodig lik i baksetet i sin garasje – spesielt med tanke på at hans kone Bonnie snart kommer hjem fra nattskift – og de får to timer på seg til å få bilen og liket vekk. Jules ringer Marsellus, som igjen ringer rengjøreren Winston Wolf, og med hans hjelp klarer Jules og Vincent å kvitte seg med både bilen og liket, og forsvinne fra Jimmies hus før Bonnie kommer hjem.
=== Frokosten ===
Etter å ha blitt kvitt liket og bilen, drar Jules og Vincent på en restaurant for å spise frokost. Etter å ha diskutert mirakelet som skjedde tidligere på dagen, må Vincent (enda en gang) på toalettet. Mens han er på toalettet, blir restauranten ranet av Ringo og Yalanda som har sittet ved et annet bord. «Beklager å ødelegge egotrippen din, men dette er ikke første gang jeg ser inn i løpet på en pistol,» sier Jules når Ringo kommer for å rane ham. Jules tar kontroll over situasjonen, og historien ender med at Ringo og Yolanda er glade for å komme seg ut fra restauranten i live. Deretter bestemmer Jules og Vincent seg for at det kanskje er best at de også stikker fra restauranten.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Pulp Fiction (1994) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Pulp Fiction på Internet Movie Database
(no) Pulp Fiction hos Filmfront
(no) Pulp Fiction på NRK TV
(sv) Pulp Fiction i Svensk Filmdatabas
(da) Pulp Fiction i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Pulp Fiction på Allociné
(nl) Pulp Fiction på MovieMeter
(en) Pulp Fiction på AllMovie
(en) Pulp Fiction på Turner Classic Movies
(en) Pulp Fiction på Rotten Tomatoes | Pulp er et britisk band som ble startet allerede i 1978, men de fleste forbinder bandet med britpop-bølgen midt på 1990-tallet. Pulp tok pause på ubestemt tid i 2001. | 7,496 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vulkan | 2023-02-04 | Vulkan | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:3°Ø', 'Kategori:54°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Geologiske prosesser', 'Kategori:Naturkatastrofer', 'Kategori:Vulkaner'] | Se Vulkan (Oslo) for industriområdet i Oslo som ble gentrifisert på 2000-tallet. Se Vulkan (API) for IT-grensesnittet.
En vulkan er en geologisk formasjon, som dannes når magma (flytende masse på 700–1350 °C fra en planets indre) nærmer seg overflaten, danner et magmakammer, og til slutt bryter gjennom overflaten. Magmaen kan så flyte nedover fjellsiden som lava – eller sendes ut som aske, faste eller delvis smeltede steinblokker («bomber»), og/eller pyroklastiske strømmer («glødende skyer»). På jorda dannes vulkaner ofte ved kontinentalplategrensene der platene dras fra hverandre eller møter hverandre. En midthavsrygg, for eksempel Den midtatlantiske ryggen, kan ha vulkaner som skapes når de tektoniske platene dras fra hverandre. Ildringen i Stillehavet er et eksempel på vulkaner skapt i subduksjonssoner når plater møtes. Vulkaner kan også dannes der jordskorpa blir strukket eller tynnet ut, slik som Riftdalen i Afrika og Rio Grande-riften i Nord-Amerika. Vulkaner dannes vanligvis ikke der to tektoniske plater glir på langs av hverandre. Utenom plategrensene forekommer vulkaner som antas å skyldes varmepunkter i jordskorpen.
| Se Vulkan (Oslo) for industriområdet i Oslo som ble gentrifisert på 2000-tallet. Se Vulkan (API) for IT-grensesnittet.
En vulkan er en geologisk formasjon, som dannes når magma (flytende masse på 700–1350 °C fra en planets indre) nærmer seg overflaten, danner et magmakammer, og til slutt bryter gjennom overflaten. Magmaen kan så flyte nedover fjellsiden som lava – eller sendes ut som aske, faste eller delvis smeltede steinblokker («bomber»), og/eller pyroklastiske strømmer («glødende skyer»). På jorda dannes vulkaner ofte ved kontinentalplategrensene der platene dras fra hverandre eller møter hverandre. En midthavsrygg, for eksempel Den midtatlantiske ryggen, kan ha vulkaner som skapes når de tektoniske platene dras fra hverandre. Ildringen i Stillehavet er et eksempel på vulkaner skapt i subduksjonssoner når plater møtes. Vulkaner kan også dannes der jordskorpa blir strukket eller tynnet ut, slik som Riftdalen i Afrika og Rio Grande-riften i Nord-Amerika. Vulkaner dannes vanligvis ikke der to tektoniske plater glir på langs av hverandre. Utenom plategrensene forekommer vulkaner som antas å skyldes varmepunkter i jordskorpen.
== Etymologi ==
Ordet vulkan er avledet fra navnet på den italienske øya Vulcano. Ifølge den romerske mytologi er øya smien til ildguden Vulcanus. Læren om vulkaner kalles vulkanologi.
== Platetektonikk ==
=== Divergerende plategrenser ===
På midthavsrygger driver to tektoniske plater fra hverandre. Ny havbunnsskorpe dannes av varm, smeltet stein som sakte avkjøles og størkner. Skorpen er svært tynn på midthavsrygger siden platene drar i hver sin retning. Trykket frigjøres på grunn av den tynne skorpen og fører til adiabatisk utvidelse og delvis smelting av mantelen. Denne smeltingen fører til vulkanisme og danner ny havbunnsskorpe. De fleste divergente plategrensene fins på havbunnen, og derfor skjer mesteparten av vulkanaktiviteten under sjøen. Black smoker eller svartrøykarer er eksempel på denne typen vulkansk aktivitet. Der midthavsryggen kommer over havnivå blir det dannet vulkanske øyer, som Island.
=== Konvergente plategrenser ===
Subduksjonssoner er steder der to plater, vanligvis en havplate og en kontinentalplate, kolliderer. I dette tilfellet forsvinner havplaten under kontinentalplaten og danner en dyp havgrøft like utenfor kysten. Skorpen vil da smelte på grunn av varmen fra mantelen og bli til magma. Dette kommer av at vanninnholdet fører til lavere smeltepunkt. Magmaen som dannes her er ofte veldig viskøs (tyktflytende) på grunn av det store innholdet av silikater og kommer sjelden til overflaten, men kjøles ned i dypet. Hvis den kommer til overflaten dannes det en vulkan. Typiske eksempler på denne typen vulkaner er Etna og vulkanene i Ildringen i Stillehavet.
=== Varmepunkt ===
Varmepunkter ligger vanligvis ikke på ryggene til jordskorpeplatene, men over mantelplummer, der konveksjon i jordas mantel danner søyler med varmt stoff som stiger til de møter jordskorpen, som har en tendens til å være tynnere enn andre steder på Jorda. Temperaturen i plummen får skorpen til å smelte og danne kanaler der magmaen kan trenge gjennom. Siden jordskorpeplatene flytter seg mens mantelplummane er stasjonære, vil hver vulkan etter hvert bli inaktiv og en ny vulkan dannes der jordskorpen flytter seg over søylestrømmen. Det foreligger teorier om at øyene Hawaii har blitt dannet på denne måten.
== Vulkantyper ==
Den vanligste oppfatningen av en vulkan er et kjegleformet fjell som spyr ut lava og giftige gasser fra et krater på toppen.
Kjeglevulkaner er vulkaner med bratte skråninger, 33 graders helning eller mer. De blir maks 300 meter høye og er den minste av de tre vulkantypene. De andre typene er skjoldvulkan og sammensatt vulkan.Dette beskriver bare en av mange typer vulkaner, og egenskapene til vulkaner er langt mer kompliserte. Oppbyggingen og atferden til vulkaner er avhengig av mange faktorer. Noen vulkaner har kuperte topper formet av lavadomer i stedet for et krater på toppen, mens andre vulkaner har landskap som massive platåer. Ventiler som støter ut vulkansk materiale (lava, som er navnet til magma som har kommet opp på overflaten, og aske) og gasser (hovedsakelig damp og magmatiske gasser) fins hvor som helst på vulkanen. Mange av disse ventilene danner mindre kjegler som den i Pu'u 'Ō'ō på den ene siden av Kīlauea på Hawaii.
Type vulkan avhenger blant annet av magmaens sammensetning og vulkanens plassering i forhold til kontinentalplatene. Der hvor kontinentalplatene glir fra hverandre, dannes gjerne vulkaner med lettflytende lava. Disse har gjerne relativt rolige utbrudd, men lavaen renner fort og kan derfor være farlig. Eksempler kan være vulkanene i Riftdalen i Øst-Afrika eller Beerenberg på Jan Mayen. En annen type forekommer der hvor kontinentalplater kolliderer. Disse har gjerne tyktflytende lava som danner propper i krateret som sperrer trykket inne. Resultatet er eksplosjonsartede utbrudd, som i Mount St. Helens i USA, vulkanene i Karibia, Vesuv i Italia og Krakatau i Indonesia. Muddervulkaner, som er formasjoner som ofte ikke er assosiert med magmatisk aktivitet, har ofte lavere temperaturer enn ildvulkaner, bortsett fra når de egentlig er ventiler på en ildvulkan.
Verdens høyeste aktive vulkan i dag er sannsynligvis Ojos del Salado som ligger på grensen mellom Chile og Argentina og har en høyde på 6 891 moh. Den har riktignok bare vist mindre tegn til aktivitet i den senere tid. Andre meget høye aktive vulkaner er Llullaillaco (også på grensen mellom Chile og Argentina) og Cotopaxi (Ecuador).
=== Veldig variasjon i eksplosivitet ===
Eksplosiviteten eller energiutfoldelsen i et utbrudd varierer innen vide grenser. De voldsomste utbruddene er hundrevis av millioner ganger så energirike som de «svakeste». Som mål på energimengden i et utbrudd brukes vanligvis mengden utstøtt materiale (ejekta), hvor 10-logaritmen av dette volumet uttrykkes på VEI-skalaen (vulkaneksposivitetsindeksen). En økning på én VEI-enhet tilsvarer altså en tidobling av utstøtte masse. De «svakeste» utbruddene har en VEI på 0. Ved det eksplosive utbruddet i 1980 utstøtte Mount St. Helens ca. 1 km³ masse og hadde VEI 5, Pinatubo i 1991 hadde VEI 6; en supervulkan slipper ut minst 1000 km³ masse og har en VEI på minst 8.
=== Vulkaner andre steder i solsystemet ===
Av slike vulkaner kan nevnes de fire store vulkanene på Mars, hvorav Olympus Mons er den største, som med sin over 20 000 meters høyde er solsystemets høyeste kjente fjell. På overflaten til Venus finner man også flere formasjoner av vulkansk opprinnelse. Man har imidlertid ikke påvist noen vulkansk aktivitet på Venus og Mars i vår tid. Området med flest vulkaner i hele solsystemet er Jupiters måne Io med kontinuerlig og voldsom vulkansk aktivitet. Kryovulkaner (eller isvulkaner) er særlig vanlig på noen måner av Jupiter, Saturn og Neptun
=== Skjoldvulkaner ===
Hawaii og Island er eksempler på steder der vulkaner støter ut store mengder basaltisk lava i ikke-eksplosive utbrudd som gradvis bygger opp vide fjell med en skjoldlignende profil. Lavaen deres er generelt svært varm og flytende og kan derfor strømme over lange avstander. Den største skjoldvulkanen på Jorda, Mauna Loa, stiger over 9 000 m opp fra havbunnen, er 120 km i diameter og danner en del av selve øya Hawaii, sammen med andre skjoldvulkaner som Mauna Kea og Kīlauea. Olympus Mons på Mars er den største skjoldvulkanen i solsystemet. Mindre utgaver av skjoldvulkaner er lavakjegler og lavahauger.
=== Sinderkjegler ===
Vulkankjegler eller sinderkjegler oppstår i forbindelse med utbrudd som stort sett kaster ut små biter av slagg eller pyroklastisk stein (begge ser ut som slagg eller sinder, derav navnet på vulkantypen), som bygger seg opp rundt åpningen. Disse utbruddene kan være forholdsvis kortvarige og produsere kjegleformede åser med høyder på 30 til 400 meter. De fleste sinderkjeglene har bare ett utbrudd. Sinderkjegler kan dannes som sideventiler til større vulkaner eller oppstå på egen hånd. Paricutín i Mexico og Sunset Crater i Arizona er eksempler på sinderkjegler.
=== Stratovulkaner ===
Stratovulkaner er høye, kjegleformede fjell som består av lavastrømmer og annet som er kastet ut av vulkanen i forskjellige lag. Det er de forskjellige lagene (stratum) som har gitt navn til denne typen vulkaner. Stratovulkaner blir også kalt komposittvulkaner. Klassiske eksempler er Fuji-fjellet i Japan, Mayon på Filippinene og Vesuv og Stromboli i Italia.
=== Supervulkaner ===
Supervulkan er et populært uttrykk for en vulkan som har hatt minst ett ekstremt voldsomt utbrudd (superutbrudd). Den har vanligvis en større kaldera. Et superutbrudd kan skape katastrofer på enorm, av og til kontinental eller global, skala. Slike utbrudd kan føre til lavere global temperatur i mange år etter utbruddet på grunn av de store mengdene med svovel og aske som kastes ut. Dette er den farligste av alle vulkantyper. Eksempler på denne typen vulkaner er Yellowstone-vulkanen i Yellowstone nasjonalpark vest i USA, Lake Taupo i New Zealand og Tobasjøen på Sumatra i Indonesia. Det sier noe om voldsomheten at Tobasjøen (kalderaen etter superutbruddet for ca. 74 000 år siden) måler ca. 95x28 km, mens krateret etter Mount St. Helens-utbruddet måler ca. 2x3 km.
Supervulkaner er vanskelige å identifisere på grunn av de store områdene de dekker, og fordi superutbrudd er svært sjeldne. Det hittil siste var Taupo for ca. 26 000 år siden. Store vulkanområder blir også regnet som supervulkaner på grunn av de store mengdene basaltisk lava som blir kastet ut.
=== Undersjøiske vulkaner ===
Undersjøiske vulkaner er vanlige på havbunnen. Noen er aktive og i grunt vann kan de kaste ut damp og stein høyt over havoverflaten. Mange andre ligger på så store dyp at den enorme vekten av alt vannet over dem hindrer eksplosive utbrudd av damp og gasser, men de kan oppdages med hydrofoner og ved misfarging av vannet på grunn av vulkanske gasser. Selv store undersjøiske utbrudd kan oppstå uten at det merkes på overflaten. Som følge av rask avkjøling i vann sammenlignet med luft og økt oppdrift danner undersjøiske utbrudd ofte bratte søyler over vulkanventilene sine sammenlignet med vulkaner på landoverflaten. De kan bli så høye at de bryter havoverflaten og danner nye øyer. Putelava er vanlig i forbindelse med undersjøiske vulkaner.
=== Subglasiale vulkaner ===
Subglasiale vulkaner oppstår under en iskalott. De består av flat lavautstrømning på toppen av utstrakt putelava og palagonitt. Når iskalotten smelter kollapser lavaen på toppen og danner fjell med flate topper. Så kollapser putelavaen og gir en fjellside med helling på 37,5°. Disse vulkanene blir også kalt platåfjell, tuya eller (mer sjelden) moberg. Gode eksempler på denne typen vulkaner finnes på Island og i Britisk Columbia. Opphavet til uttrykket kommer fra Tuya Butte, som er en av flere tuyaer i området ved Tuyaelva og Tuyafjellene nord i British Columbia. Tuya Butte var den første av denne typen vulkaner som ble analysert og navnet har derfor siden blitt brukt om alle vulkanformasjoner av denne typen.
== Vulkansk aktivitet ==
En måte å klassifisere vulkaner er hyppigheten av vulkanutbrudd. Jevnlige utbrudd forekommer fra en aktiv vulkan, en sovende vulkan har sjeldne utbrudd, mens en utslukket vulkan ikke har hatt historisk kjente utbrudd. Slik klassifikasjon brukes for turister, men siden vulkaner har flere millioner års levetid blir enkeltstående hendelser som disse av liten betydning for vulkanologisk klassifisering.
Det fins egentlig ikke en konsensus hos vulkanologer om hvordan man skal definere en «aktiv» vulkan. Levetiden til en vulkan kan variere fra måneder til flere millioner år og slike karakteristikker kan oppfattes som meningsløse sammenlignet med levetiden til menneske eller til og med sivilisasjoner. For eksempel har mange av Jordas vulkaner hatt mange utbrudd de siste par tusen årene, men mange viser ikke for tiden tegn på utbrudd. Med tanke på den lange levetiden til slike vulkaner er de svært aktive. I løpet av et menneskeliv er de derimot ikke særlig aktive.
Forskere regner vanligvis en vulkan som aktiv om den er i utbrudd eller viser tegn på uro, som uvanlig jordskjelvaktivitet eller vesentlige gassutslipp. Mange forskere regner også en vulkan som aktiv om den har hatt utbrudd i historisk tid. Det er viktig å merke seg at lengden på historisk tid varierer fra region til region, i middelhavsområdet mer enn 3000 år bakover i tid, men på Hawaii bare litt mer enn 200 år. Smithsonian Global Volcanism Programs definisjon for en aktiv vulkan er at den har hatt utbrudd i løpet av de siste 10 000 år.
Sovende vulkaner er de som ikke er aktive nå for tiden (som definert over), men kan bli aktive eller få nye utbrudd igjen. Det hender likevel ofte at vulkaner som forskere regner som aktive blir omtalt som sovende av ikke-fagpersoner eller i media.
Utdødde vulkaner er de som forskerne ikke regner med vil få utbrudd igjen. Om en vulkan virkelig er utdødd eller ikke er ofte vanskelig å avgjøre. Siden kalderaen til «supervulkaner» kan ha en utbruddssyklus på millioner av år kan en kaldera som ikke har hatt utbrudd på titusenvis av år regnes som sovende og ikke utdødd. Yellowstone Caldera i Yellowstone nasjonalpark er minst to millioner år gammel, men har ikke hatt kraftige utbrudd på rundt 640 000 år, selv om det har vært noe aktivitet i nyere tid. Det har vært hydrotermale utbrudd for mindre enn 10 000 år siden og lavastrømmer for om lag 70 000 år siden. På grunn av dette regnes ikke Yellowstone Caldera som utdødd. Faktisk produserer kalderaen ofte jordskjelv, har et særs aktivt geotermisk system og fører til at jordoverflaten hever seg.
== Vulkansk materiale ==
=== Lavasamansetning ===
En annen måte å klassifisere vulkaner på er etter hva slags sammensetning lavaen som velter ut har, siden dette påvirker formen til vulkanen. Lava kan generelt klassifiseres i fire forskjellige grupper (Cas & Wright, 1987):
Om magmaen inneholder mye (>63 %) silikat blir lavaen kalt felsisk.
Felsisk lava (eller rhyolitter) er ofte svært viskøs (renner sakte) og blir kastet ut som kupler eller eller korte, avgrensede strømmer. Viskøs lava danner som regel stratovulkaner eller lavadomer. Lassen Peak i California er et eksempel på en vulkan dannet av felsisk lava og er egentlig en stor lavadom.
Siden silikatmagma er så viskøs fanger den ofte flyktige gasser, som kan føre til katastrofale utbrudd og etter hvert danne stratovulkaner. Pyroklastiske strømmer (ignimbritter) er særs farlige produkter av slike vulkaner, siden de består av smeltet vulkansk aske som er for tung til å gå opp i atmosfæren slik at de i stedet raser ned fjellsiden og kan fare langt unna ventilene under store utbrudd. Det er registrert temperaturer opp til 1 200 °C i pyroklastiske strømmer, noe som vil sette fyr på alt som kommer i veien og ofte kan dekke et område med flere meter med aske. I Alaska ligger Valley of Ten Thousand Smokes, som ble skapt av utbruddet til Novarupta nær Katmai i 1912 og er et eksempel på avleiring etter en tykk pyroklastisk strøm eller ignimbrittavleiringer. Vulkansk aske som er lett nok til å kastes opp i atmosfæren kan fare mange kilometer før den faller til bakken som tuff.
Om magmaen inneholder 52–63 % silikat, har lavaen en intermediær sammensetning.
Disse «andesittiske» vulkanene oppstår generelt bare over subduksjonssoner (for eksempel Merapi i Indonesia).
Om magmaen inneholder mellom 52 % og 45 % silikat kalles den mafisk (fordi den inneholder større mengder magnesium (Mg) og jern (Fe) eller basalter. Denne typen lava er vanligvis mye mindre viskøs enn rhyolittisk lava etter hvilken temperatur de har under utbruddet. De er også som regel varmere enn felsisk lava. Mafisk lava oppstår mange steder:
Midthavsrygger, der to havplater drar fra hverandre og basaltisk lava presser seg opp som lavaputer mellom dem for å fylle gapet.
Skjoldvulkaner (for eksempel Hawaii, inkludert Mauna Loa og Kīlauea), både på land og i havet.
Som kontinentale flodbasalter.
Magma med mindre enn 45 % silikat produserer ultramafisk lava. Ultramafiske strømmer, også kalt komatiitter, er svært sjeldne, og svært få har faktisk hatt utbrudd på jordoverflaten siden proterozoikum da varmen fra jorda var kraftigere. De er (eller var) den varmeste typen lava og trolig mer flytende enn vanlig mafisk lava.
=== Lavastruktur ===
To typer lava har fått navn etter overflatestrukturen deres: ʻAʻa (uttale [ʔaʔa]) og pāhoehoe (uttalt [paːho͡eːho͡eː]). Begge ordene har opphav fra Hawaii. ʻAʻa har en ru og klinkeaktig overflate, og de fleste typer viskøs og varm lava ser slik ut. Selv basaltisk eller mafisk strøm kan ha lavastruktur som ʻAʻa, særlig i utbrudd der mye masse blir kastet ut på en gang og fjellsiden er bratt. Pāhoehoe er lava med glatt og ofte trådaktig eller rynktete overflate og oppstår vanligvis fra mer flytende lava. Vanligvis er det bare mafiske strømmer som danner pāhoehoe siden de ofte har utbrudd med høyere temperaturer eller har den rette kjemiske blandingen som gjør at de er tynnere.
== Konsekvenser av vulkanutbrudd ==
Det er fem forskjellige vulkanske utslipp som er veldig skadelige og som gjør mest skade på mennesker, dyr og landskap. Disse er:
Lavastrøm
Gjørmestrøm
Pyroklastisk strøm
Askenedfall
UtbruddssøyleI tillegg kan vulkanutbrudd skape
Tsunamier.
Flom, f.eks. ved utbrudd under isbreer.
Global nedkjøling, vesentlig etter de voldsomte utbruddene, særlig fra supervulkaner.Det er mange forskjellige former for vulkansk aktivitet og utbrudd, som freatisk utbrudd (dampgenererete utbrudd), eksplosive utbrudd med høysilikatlava (for eksempel rhyolitt), utstrømmende og rolige utbrudd av lavsikilatlava (for eksempel basalt), pyroklastisk strøm, lahar (gravitasjonsstrøm) og karbondioksidutslipp. Alle disse aktivitetene kan utgjøre fare for mennesker. Jordskjelv, varme kilder, fumaroler, gjørmehull og geysirer er ofte tilknyttet vulkansk aktivitet.
Konsentrasjonen av forskjellige vulkanske gasser kan varierer stort fra en vulkan til en annen. Vanndamp utgjør vanligvis den største delen av vulkanske gasser, etterfulgt av karbondioksid og svoveldioksid. Andre viktige vulkanske gasser er hydrogensulfid, hydrogenklorid og flussyre. Mange andre mindre spor av andre gasser er også en del av vulkanutbrudd, som hydrogen, karbonmonoksid, halokarboner, organiske stoff og flyktig metallklorid.
Store, eksplosive vulkanske utbrudd sprøyter vanndamp, karbondioksid, svoveldioksid, hydrogenklorid, flussyre og aske (pulverisert stein og pimpstein) inn i stratosfæren til høyder omkring 16-32 km over jordoverflaten. Den viktigste innvirkningen av disse injeksjonene er omdanningen av svoveldioksid til svovelsyre, som raskt kondenserer i stratosfæren til ørsmå sulfataerosoler. Aerosolene øker albedoen til Jorda, altså refleksjonen av solstrålene tilbake til verdsrommet, og på den måten blir den nedre delen av jordatmosfæren eller troposfæren nedkjølt. På den andre siden absorberer de også varmestråling fra jordoverflata slik at stratosfæren varmes opp. Flere utbrudd de siste hundreårene har ført til et fall i den gjennomsnittlige temperaturen på jordoverflata i perioder på ett til tre år. Sulfataerosolene skaper også kompliserte kjemiske forhold på overflaten sin som endrer de kjemiske klor- og nitogenstoffene i stratosfæren. Denne effekten, sammen med økt stratosfærisk klornivå fra KFK-forurensning, skaper klormonoksid som ødelegger ozon. Når aerosolene vokser og koagulerer faller de ned i den øvre troposfæren der de fungerer som kondensasjonskjerner for cirrusskyer og slik påvirker strålingsbalansen til Jorda. Det meste av hydrogenkloriden og flussyren blir løst opp i vanndråpene og faller ned til overflaten som sur nedbør. Den injiserte asken faller også gradvis fra stratosfæren og det meste av denne er borte i løpet av noen dager eller et par uker. I tillegg til alt dette sprøyter vulkaner ut drivhusgassen karbondioksid og er slik en kilde til karbon i biogeokjemiske sykluser.
Gassutslipp fra vulkaner er en naturlig medvirkning til sur nedbør. Vulkaner slipper ut om lag 130 til 230 teragram karbondioksid hvert år. Vulkanutbrudd kan sprøyte ut store mengder aerosoler i jordatmosfæren. Store utslipp kan skape visuelle effekter som uvanlig fargerike solnedganger og påvirke det globale klimaet ved nedkjøling. Vulkanutbrudd kan også være nyttige ved at de tilfører næringsstoffer til jordsmonnet via forvitring av vulkansk stein. Dette frodige jordsmonnet gir gode vekstvilkår for planter og forskjellige avlinger. Vulkanutbrudd kan også skape nye øyer da magmaen blir avkjølt når det kommer i kontakt med vann.
== Kjente vulkaner ==
Beerenberg på Jan Mayen (Norges eneste aktive vulkan)
Bulusan på Filippinene
Etna på Sicilia, Italia
Stromboli i Italia
Vesuv ved Napoli, Italia
Fujiyama i Japan
Hekla og Katla på Island
Krakatau i Indonesia
Mount St. Helens i Washington, USA
Olympus Mons på planeten Mars
Paricutín i Mexico
Popocatépetl i Mexico
Mauna Loa på Hawaii
Piton de la fournaise på øya Réunion i Indiahavet
Montserrat i Det karibiske hav
Teide på Tenerife
== Historiske vulkanutbrudd ==
For 27,8 mill. år siden skjedde det antakelig største vulkanutbrudd i jordens historie. I «Fish-Canyon-Tuff»-hendelsen i Colorado ble 5 000 km³ lava kastet ut av en supervulkan.
74 000 f. Kr. brøt supervulkanen Toba på Sumatra ut og kastet 3 000 km³ materiale opp i atmosfæren. Den vulkanske vinteren senket jordens gjennomsnittstemperatur med rundt 5 °C, noe som førte til at Homo sapiens nesten døde ut.
79 e.Kr. brøt Vesuv ut. Pompeii, Herculaneum og Stabiae ble ødelagt av pyroklastiske strømmer og askenedfall.
1815 brøt vulkanen Tambora i Indonesia ut med en kraft som tilsvarte omtrent 170 000 Hiroshima-bomber. Følgen var året uten sommer, 1816, med frost i juli, uår og hungersnød.
1883 brøt Krakatau i Indonesia ut, 35 000 mennesker omkom. For første gang ble en katastrofe en mediehendelse. Undersjøiske telegrafkabler hadde blitt lagt, nyhetene kunne bre seg raskt rundt i hele verden.
8. mai 1902, etter flere uker med mindre utbrudd, fikk Montagne Pelée et VEI 4-utbrudd. En pyroklastisk strøm traff byen Saint-Pierre. Bare to av 30 000 innbyggere overlevde i den mest dødbringende vulkankatastrofe på 1900-tallet.
== Vulkanutbrudd i nyere tid ==
18. mai 1980 Mount St. Helens i Washington, USA, eksplosjonen blåste overende alle trærne innen et område på 400 kvadratkilometer. 59 mennesker omkom, og en mengde på 3-4 km³ med tefra ble sluppet ut.
5. november 1985 Nevado del Ruiz i Colombia i Sør-Amerika. Utbruddet var lite (VEI 3, men førte til snesmelting, flom og slamstrømmer som begravde byen Armero med dens 21 000 innbyggere.
21. august 1986 i Kamerun i Vest-Afrika, mer enn 1700 mennesker og en mengde dyr ble drept. Karbondioksidgass hadde samlet seg på bunnen av en kratersjø i en av Kameruns mange 'sovende' vulkaner, som vellet opp av sjøen.
Juni 1991 Pinatubo på Filippinene.
Eyjafjallajökulls vulkanutbrudd 2010
== Vulkanske bergarter i Norge ==
Det finnes ingen aktive vulkaner på Norges fastland, men i Norges berggrunn finnes rikelig med vulkanske bergarter. Mest kjent er permtiden i Oslofeltet, der rombeporfyr og kalderaer er kjente spor etter vulkansk aktivitet.
På Jan Mayen ligger verdens nordligste aktive vulkan, Beerenberg, som med sine 2277 meter også er et av Norges høyeste fjell. Andre norske vulkaner er Bouvetøya, Peter 1.s øy og Håkon Mosby (Undersjøisk leirevulkan mellom Tromsø og Bjørnøya).
== Vulkaner på andre himmellegemer ==
Månen til Jorda har ingen store vulkaner og ingen nåværende vulkansk aktivitet, men det er spor her som tyder på at den fremdeles har en delvis smeltet kjerne. Månen har derimot mange vulkanske kjennetegn som månehav (de mørkere feltene som kan ses på overflaten), kanaler og noe som kan være skjoldvulkaner.
Venus har en overflate som består av 90 % basalt, noe som indikerer at vulkanisme spilte en stor rolle i utformingen av overflaten. Planeten kan ha hatt store vulkanske utbrudd for om lag 500 millioner år siden ut fra det forskerne kan si om tettheten av nedslagskrater på overflata. Lavastrømmene er omfattende og former for vulkanisme som en ikke ser på Jorda kan også oppstå. Endringer i planetens atmosfære og observasjoner av lynnedslag kan tyde på vulkansk aktivitet, men det er ikke stadfestet at Venus er vulkansk aktiv. Radarbilder av Magellansonden viste at det nylig hadde vært vulkansk aktivitet fra den høyeste vulkanen på Venus, Maat Mons, i form av askestrømmer nær toppen og på nordsiden.
Det er flere utdødde vulkaner på Mars. Fire av disse er enorme skjoldvulkaner som er langt større enn de man finner på Jorda. Disse er Arsia Mons, Ascraeus Mons, Hecates Tholus, Olympus Mons og Pavonis Mons. Disse vulkanene har vært utdødde i mange millioner år, men den europeiske Mars Express har funnet spor etter mulig vulkansk aktivitet på Mars i nyere tid.Jupiters måne Io er det mest vulkansk aktive legemet i solsystemet på grunn av tidevannskreftene fra Jupiter. Den er dekket med vulkaner som spyr ut svovel, svoveldioksid og silikatsteiner og som følge av dette endrer Io overflate konstant. Lavaen her er den varmaste man kjenner til i hele solsystemet med temperaturer over 1500 °C. I februar 2001 oppstod det største vulkanske utbruddet i solsystemet på Io. Europa, den minste av de fire store Jupitermånene ser også ut til å ha et aktivt vulkansystem, bortsett fra at vulkanaktiviteten bare består av vann, som fryser til is på den iskalde overflaten. Denne prosessen kalles kryovulkanisme og er tilsynelatende mest vanlig på de ytre planetene i solsystemet.
I 1989 observerte romsonden Voyager 2 kryovulkaner (isvulkaner) på Triton, en av Neptuns måner og i 2005 fotograferte sonden Cassini-Huygens utbrudd av ispartikler fra Enceladus, en av Saturns måner. Utslippet bestod av vann, flytende nitrogen, støv og metansammensetninger. Cassini-Huygens fant også bevis for en kryovulkan som slapp ut metan på Saturnmånen Titan, og man mener at dette er en av de viktigaste kildene for at det fins metan i atmosfæren til månen. Det fins også en teori om at det er kryovulkanisme på Kuiperbeltelegemet Quaoar.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Forskning.no – Hva er en vulkan ?
Vulkanmoro - artikkel fra forskning.no 13.7.03
Vulkaner.no
Vulkan-monitor Arkivert 20. februar 2005 hos Wayback Machine. (tysk)
USGS – Volcano Hazards Program (engelsk)
BBC-animasjon om vulkaner (engelsk) | En vulkan er en geologisk formasjon, som dannes når magma (flytende masse på 700–1350 °CDr. G. | 7,497 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Xploding_Plastix | 2023-02-04 | Xploding Plastix | ['Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske musikkgrupper', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen'] | Xploding Plastix er et norsk tomannsband som spiller electrofunk/big beat-musikk med innslag av jazz.
| Xploding Plastix er et norsk tomannsband som spiller electrofunk/big beat-musikk med innslag av jazz.
== Biografi ==
Jens Petter Nilsen og Hallvard Wennersberg Hagen (tidligere kjent fra black metal-bandet Kvist) dannet Xploding Plastix tidlig i 1999, og leverte fra seg sin første demotape i 2000. Sangen «Treat Me Mean, I need the Reputation» ble umiddelbart en klassiker da den ble utgitt som en 7" på Beatservice Records i 2000. Den ble gitt ut på ny i 2002 på Hospital Records og promotert av LTJ Bukem, Coldcut og Grooverider. Deres første album, Amateur Girlfriends Go Proskirt Agents, ble utgitt i 2001 på Beatservice, og relansert i 2004 av Palm Pictures. Albumet ble nominert til Spellemannprisen 2001 i klassen elektronika.
I 2003 ga de ut albumet The Donca Matic Singalongs. For albumet fikk de Spellemannprisen 2003 i klassen elektronika. Etter utgivelsen var bandet opptatt med å skrive musikk til kortfilmer, filmer, TV- og radioproduksjoner. De har også samarbeidet med amerikanske Kronos Quartet som har fremført deres komposisjon i tre satser, The Order of Things: Music for the Kronos Quartet. De har også arbeidet i samarbeidsprosjektet Piston Ltd som ga ut albumet Domestic Engine høsten 2007. I tillegg har bandmedlemmene et sideprosjekt som kalles The Electones.Xploding Plastix ga ut et nytt album i september 2008 kalt Treated Timber Resists Rot på Beatservice Records. Dette ble fulgt opp av en gjenutgivelse av The Donca Matic Singalongs som ikke ble distribuert originalt utenfor Skandinavia, og en ny EP kalt Devious Dan med sanger fra tidligere musikkvideoer.
== Utgivelser ==
2000 Treat me mean, I need the reputation 7"
2001 Doubletalk EP 12"
2001 Behind the Eightball EP
2001 Amateur Girlfriends go Proskirt Agents CD/LP
2002 Plastic Surgery LP 3 Sampler side A 12" (på Hospital Records NHS42)
2003 The Benevolent Volume Lurkings EP
2003 The Donca Matic Singalongs CD/LP
2004 The Rebop By Proxy EP
2008 Treated Timber Resists Rot CD/LP
2010 Devious Dan EP
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Xploding Plastix på Discogs
(en) Xploding Plastix på MusicBrainz
(en) Xploding Plastix på Spotify
(en) Xploding Plastix på Songkick
(en) Xploding Plastix på Last.fm
(en) Xploding Plastix på AllMusic | Xploding Plastix er et norsk tomannsband som spiller electrofunk/big beat-musikk med innslag av jazz. | 7,498 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_speiderforbund | 2023-02-04 | Norges speiderforbund | ['Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-feil: usynlige tegn', 'Kategori:Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner', 'Kategori:Norske friluftslivsorganisasjoner', 'Kategori:Norske ungdomsorganisasjoner', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1978', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Speiderbevegelsen'] | Norges speiderforbund (NSF) er en barne- og ungdomsorganisasjon grunnlagt i 1978 ved sammenslåingen av Norsk Speidergutt-Forbund (NSF, grunnlagt 1911) og Norsk Speiderpikeforbund (NSPF, grunnlagt 1921).
Pr. 2018 hadde Norges speiderforbund rundt 19 000 medlemmer fordelt på ca. 400 lokale speidergrupper.
| Norges speiderforbund (NSF) er en barne- og ungdomsorganisasjon grunnlagt i 1978 ved sammenslåingen av Norsk Speidergutt-Forbund (NSF, grunnlagt 1911) og Norsk Speiderpikeforbund (NSPF, grunnlagt 1921).
Pr. 2018 hadde Norges speiderforbund rundt 19 000 medlemmer fordelt på ca. 400 lokale speidergrupper.
== Formål, program og aktiviteter ==
=== Formål ===
Speidingens formål er å utvikle medlemmene til å bli «selvstendige og ansvarsbevisste mennesker». En stor oppgave som løses blant annet gjennom å benytte et variert program med mange frilufts- og praktiske aktiviteter, ved å bruke teamarbeid i små grupper (patruljesystemet), og gjennom å aktivt bruke «learning by doing» som metode.
Forbundsparagrafen fra 2008 lyder: «Norges speiderforbunds formål er å utvikle mennesker til selvstendighet og til å ta aktivt ansvar i samfunnet i samsvar med idealene fra speiderløftet og speiderloven.»
=== Program ===
Programmet i Norges speiderforbund er bygget opp i fem tema:
Friluftsliv
Kreativitet
Vennskap
Samfunnsengasjement
LivskvalitetProgrammet er lagt opp for å gi medlemmene progresjon, for stadig å møte nye utfordringer.
For å være tilpasset det enkelte medlems utviklingsnivå, er programmet er delt opp i aldersgrupper etter klassetrinn (med lokale variasjoner):
Bevere: 1. og 2.klasse
Småspeidere: 3. og 4.klasse
Stifinnere: 5. til 7.klasse
Vandrere: 8. til 10.klasse
Rovere: Videregående og oppover
=== Aktiviteter ===
De viktigste aktivitetene i Norges speiderforbund foregår i arbeidsenhetene (se aldersgrupper over) i speidergruppene. Her er det møter med jevne mellomrom, for mange vil det si ukentlig, og flere turer i året. Speding i Norge er for de fleste speidergruppers del sterkt influert av friluftsliv, med aktiviteter som naturkunnskap, orientering, førstehjelp og primitiv matlaging, med mål om å kunne klarte seg selv. De fleste speidergrupper arrangerer en ukes leir hver sommer.
NSF har også en del arrangementer på krets- og forbundsnivå. På forbundsnivå er det største landsleir, som arrangeres hvert fjerde år (se egen seksjon lengre ned).
Av konkurranser har kretsene kretskonkurranser, hvor patruljene konkurrerer i speiderferdigheter. De beste patruljene i hver krets kvalifiserer seg til NM i speiding. Hvert NM i speiding og kretsbannerkonkurransene varer en helg. Typiske øvelser under disse arrangementene er blant annet orientering, pionering, rundløype med naturkjennskap, samfunnskunskap og førstehjelp.
Som en del av Norges speiderforbunds samfunnsengasjement, har Speideraksjonen blitt arrangert hvert år siden 2004. Dette er en innsamlingsaksjon som går til Flyktninghjelpens prosjekter. Speiderne i Norge har tradisjon for å samle inn til liknende formål praktisk talt siden oppstarten av speiderarbeidet i 1911, men under ulike navn. Speideraksjonen het tidligere Speiderjobben.
== Historie ==
=== Starten på guttespeiding ===
Speiding i Norge startet tidlig takket være de tette økonomiske og konstitusjonelle båndene mellom Norge og Storbritannia. Den tidligste speideraktiviteten begynte 1909, bare et år etter utgivelsen av Baden-Powells bok Scouting for Boys. «Centralforeningen for utbredelse av idræt» utarbeidet en norsk versjon, men allerede i 1910 ble gruppen 1. Christiania startet i Oslo av Christian Dons som hadde kommet i kontakt med speirdarbeidet i England, og på nyåret 1920 ble 2. Christinaia stiftet.
Disse to første speidergruppene dannet sammen Norsk Speidergutt-Forbund samme år, som markerer den offisielle starten på speiderbevegelsen i Norge. Stiftelsesdatoen ble valgt i ettertid og er lagt til speiderleder Dons' fødselsdag. Mange av de tidligere gruppene fra Centralforeningen gikk inn i Speidergutt-Forbundet.
=== Pikespeidere i Norge ===
I forbindelse med guttespeidertroppene begynte jenter å danne egne speidergrupper. En artikkel i Stavanger Aftenblad i 1910 skrev at speiding nå hadde spredt seg til jentene. Dronning Maud inviterte i 1916 lederen for det nystiftede Danske Pigespejderkorps til å holde et foredrag i Oslo om speiding for jenter. I etterkant av foredraget ble det opprettet en arbeidskomite, men det ble ikke dannet noe nytt forbund. Den norske avdelingen av KFUK hadde imidlertid tatt opp arbeidet med speiding, og startet flere speidergrupper for jenter. 3. november 1920 slo mange av disse seg sammen og dannet Norges KFUK-speidere. Den eldste gruppen i forbundet var Trondheim 1, som ble startet helt tilbake i 1915.
De uavhengige speiderpikegruppene som ikke var knyttet til KFUK-systemet dannet etter hvert Norsk Speiderpikeforbund som en søsterorganisasjon til Norsk Speidergutt-Forbund. Den offisielle startdatoen ble satt til 1. juli 1921.
=== Senere utvikling ===
I 1922 ble de norske speiderorganisasjonene med i Verdensorganisasjonen for speiderbevegelsen og anerkjent som medgrunnleggere av speiderbevegelsen. Gjennom hele den tidlige perioden var det strid mellom den religøse og militære tradisjonen innen speiderbevegelsen i Norge. Flere religiøse grupper, som KFUM, Metodistkirken og Frelsesarmeen startet sine egne speidergrupper. Arbeiderbevegelsen startet også sitt eget Norges Røde Speiderforbund i 1922 for å motvirke det de så som en konservativ ungdomsbevegelse.Under okkupasjonen av Norge under 2. verdenskrig ble speiderbevegelsen forbudt. Komissarstatsrådene fryktet av speiderbevegelsen med sitt internasjonale nettverk og militære ferdigheter ville kunne bli et senter for motstandsbevegelsen. Statsråd Axel Stang sendte ut ordre om at alle speidergrupper måtte sende inn sitt utstyr, uniformeffekter, merker, bannere og kassabeholdninger i september 1941. Speidere og speiderledere reddet unna det de kunne, men mange grupper mistet mesteparten av sitt utstyr. Ungdomspartiet til Nasjonal Samling, Unghirden, var den eneste gruppen som fikk lov å fortsette med speideraktiviteter. Etter krigen ble speiderbevegelsen fort startet igjen.
Den 14. Verdensspeiderleiren ble avholdt i Norge i 1975.
23. april 1978 slo Norsk Speidergutt-Forbund (NSF) og Norsk Speiderpikeforbund (NSPF) seg sammen til Norges speiderforbund (NSF) for både jenter og gutter. KFUK/KFUM, metodistspeiderne og Frelsesarmeens speidergrupper valgte å stå utenfor, selv om de ofte samarbeidet med NSF-grupper og var med på deres speiderleire.
I 1985 ble den mangeårige lederen for NSF, Gisle Johnson tildelt «Bronseulven», den eneste distinksjonen som gis ut av Komiteen for verdensspeiding i World Organization of the Scout Movement for sin arbeid for internasjonalt speiderarbeid.
=== Endringer av det religiøse aspektet ===
I sin originale form var kristendom en sentral del av speiderbevegelsens virke. Både speiderloven og speiderløftet har dette som første punkt. Alle medlemmer av World Organization of the Scout Movement er forpliktet til å ha et spirituelt aspekt ved sitt arbeide. Speiderbevegelsen selv har tradisjonelt sett på seg selv som en kristen organisasjon basert på kristne verdier, og flere ikke-religiøse grupper som har søkt om medlemskap har blitt avvist.Med en økende sekularisering av samfunnet i etterkrigstiden, og stadig flere unge med innvandrerbakgrunn med andre religiøse tradisjoner, har den kristne tradisjonen blitt et stridstema. Ved sammenslåingen i 1978 ble den første paragrafen i speiderloven endret fra å være spesifikk kristen til «En speider er åpen for Gud og hans ord». Basert på endringer i speiderloven hos det britiske speiderpikeforbundet noen år tidligere, ble paragrafen endret igjen i 2016 til «En speider søker sin tro og respekterer andres». I 2018 ble speiderløftet endret av speidertinget til å samsvare med speiderloven.
== Speiderløftet ==
Fra 2018 lyder speiderløftet slik på norsk bokmål:«Jeg lover etter beste evne å søke mitt livssyn, hjelpe andre og leve etter speiderloven.»
== Betegnelser fra Jungelboken ==
Da speiderbevegelsen var kjønnsdelt ble de yngste speiderguttene kalt «ulvunger», og troppslederen – som tradisjonelt er en kvinne – ble kalt «Akela». Dette er navnet på ulvemoren som beskytter menneskebarnet Mowgli i boken Jungelboken av Rudyard Kipling. De yngste speiderpikene ble kalt «meiser». Betegnelsen «ulvunger» og «Akela» går tilbake til 1914.
== Organisasjon ==
=== Kretser ===
NSF er delt opp i 25 kretser. Grupper i samme område er medlem av samme krets. Kretsene er bindeleddet mellom forbundet og gruppene.
Aust-Agder krets
Follo krets
Fredrikstad krets
Grenland krets
Gudbrandsdal krets
Hedmark krets
Hordaland krins
Hålogaland krets
Nord-Troms krets
Oslospeiderne
Romerike krets
Romsdal og Nordmøre krets
Ryvarden krets
Salten og Helgeland krets
Sogn og Fjordane krets
Sunnmøre krets
Sørlandet krets
Tele-Busk krets
Trøndelag krets
Vesterlen krets
Vestfold krets
Vestmarka krets
Vestoppland krets
Østre Østfold krets
Øvre Buskerud krets
=== Landsleirer ===
Hvert fjerde år arrangeres en ukeslang landsleir for alle NSFs medlemmer, og vanligvis også deltagere fra andre nasjoner. Mellom landsleirene er det vanligvis kretsleir hvert fjerde år, og gruppeleirer hvert annet år. Følgende landsleirer er hittil avholdt:
===== Norsk Speidergutt-Forbund (NSF) =====
1914 Christiania (Oslo)
1916 Bergen
1920 Trondheim
1924 Hamar
1928 Åndalsnes
1932 Mandal
1936 Jeløya
1948 Mandal
1952 Verdal
1956 Voss
1960 Brunlanes
1964 Bodø
1968 Lillehammer
1972 Røros
1976 Åndalsnes
===== Norsk Speiderpikeforbund (NSPF) =====
1923 Brandbu
1925 Stabekk
1929 Steinkjersannan
1933 Jørstadmoen
1937: Mandal
1948: Borre
1953: Olberg
1957: Rømoen
1961: Ringerike
1965: Følling
1969: Kongsted (i Fredrikstad)
1973: Alvdal
1978: Ulven i Os
===== Norges speiderforbund (NSF) =====
1981: Åsnes
1985: Notodden
1989: Skaugum
1993: Eidskog (Ingelsrud)
1997: Austrått (ved Austråttborgen)
2001: Urban 2001 (Fredrikstad)
2005: Fri:05 (Ingelsrud/Eidskog)
2009: Utopia (Åndalsnes)
2013: Stavanger 2013 (Stavanger/Hafrsfjord)
2017: Nord 2017 (Bodø)
2021: Agenda 2021 (Hele landet)
=== Speidersjefer ===
Følgende har vært speidersjef – øverste valgte leder – i Norsk Speidergutt-Forbund før fusjonen i 1978:
Christian Dons (1911–1920)
Hans Møller Gasmann (1920–1945)
Birger L. D. Brekke (1945–1956)
Bernhard Mûller (1956–1968)
Knut Enger (1968–1976)
Kjell Melhus (1976–1978)Følgende har vært speidersjef – øverste valgte leder – i Norsk Speiderpikeforbund før fusjonen i 1978:
Brit Taraldset (1921–1922)
Marcella Bøe (1922–1925)
Hildur Ulleberg (1925–1927)
Kari Aas (1927–1935)
Dagmar Maalstad (1935–1948)
Gunvor Lykken 1948-1953)
Signe Christie (1953–1965)
Aud Mork Knutsen (1965–1978)Følgende har vært speidersjef – øverste valgte leder – i Norges speiderforbund siden fusjonen i 1978:
Kjell Melhus (1978–1982)
Gisle Johnson (1982–1986)
Torunn Reinertsen (1986–1988)
Alf Runar Bakke (1988–1992)
Stein Løvold (1992–1996)
Eli Gullichsen (1996–2002)
Carsten Henrik Pihl (2002–2006)
Lars Atle Andersen (2006–2010)
Solveig Schytz (2010–2012)
Knut Slettebak (2012–2014)
May-Britt Præsttun Roald (2014–2018)
Håvard Djupvik (2018–2022)
Peer-Johan Ødegaard (2022-)
=== Studentspeiding ===
Det er studentspeidergruppe i Trondheim, TSSG.
Tidligere fantes også studentspeidergruppene OSSG i Oslo, BSSG i Bergen, ÅSSG i Ås og NoSSG på Notodden. Studentspeidergruppene har vært tilknyttet alle speiderorganisasjonene i Norge gjennom en felles paraply Studentspeiderrådet.
=== Internasjonalt ===
Norges speiderforbund er gjennom Speidernes fellesorganisasjon (Spf) medlem av WOSM (World Organisation of the Scout Movement) og WAGGGS (World Association of Girl Guides and Girl Scouts). Norges speiderforbund har også et langvarig og forpliktende samarbeid med speiderforbundene i enkelte utviklingsland.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Norges speiderforbund
Speiderbasen
Offisiell nettbutikk
Speidermuseet i Norge
St. Georgsgildene i Norge | Norges speiderforbund (NSF) er en barne- og ungdomsorganisasjon grunnlagt i 1978 ved sammenslåingen av Norsk Speidergutt-Forbund (NSF, grunnlagt 1911) og Norsk Speiderpikeforbund (NSPF, grunnlagt 1921). | 7,499 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.