url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/68 | 2023-02-04 | 68 | ['Kategori:68'] | null |
== Begivenheter ==
Med Neros selvmord døde den juliske slekt ut. I løpet av 68-69 hadde Rommerriket ytterligere 4 keisere, Vitellius, Galba, Otho og Vespasian.
8. juni – Galba blir utropt til romersk keiser.
== Dødsfall ==
9. juni – Nero, romersk keiser (f. 37) | == Begivenheter == | 6,600 |
https://no.wikipedia.org/wiki/67 | 2023-02-04 | 67 | ['Kategori:67'] | null |
== Dødsfall ==
Apostelen Peter, en av Jesu 12 disipler (f. ca. ved Jesu fødsel) (d. år 64 eller 67)
Gnaeus Domitius Corbulo, romersk general (f. 7) | == Dødsfall == | 6,601 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Route_66 | 2023-02-04 | Route 66 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Historiske veier', 'Kategori:Transport i California', 'Kategori:Turisme i USA', 'Kategori:Veier i Arizona', 'Kategori:Veier i Illinois', 'Kategori:Veier i Kansas', 'Kategori:Veier i Missouri', 'Kategori:Veier i New Mexico', 'Kategori:Veier i Oklahoma', 'Kategori:Veier i Texas', 'Kategori:Veier i USA'] | Route 66, også kjent som U.S. Route 66, US 66, «The Mother Road» eller Will Rogers' Highway er eller rettere var, en hovedvei i USA. Veien var en del av U.S. Highway System. Den ble grunnlagt i 1926, og skilt ble satt opp i 1927. Veien begynte i Chicago, Illinois, gikk gjennom Missouri, Kansas, Oklahoma, Texas, New Mexico, Arizona og California frem til Los Angeles, hvor den sluttet. Veien hadde opprinnelig en samlet lengde på 3.939 km.
| Route 66, også kjent som U.S. Route 66, US 66, «The Mother Road» eller Will Rogers' Highway er eller rettere var, en hovedvei i USA. Veien var en del av U.S. Highway System. Den ble grunnlagt i 1926, og skilt ble satt opp i 1927. Veien begynte i Chicago, Illinois, gikk gjennom Missouri, Kansas, Oklahoma, Texas, New Mexico, Arizona og California frem til Los Angeles, hvor den sluttet. Veien hadde opprinnelig en samlet lengde på 3.939 km.
== Historie ==
I 1923 begynte man i USA å snakke om å etablere et nasjonalt hovedveissystem. Dette skulle ikke bygges fra grunnen av, men skulle settes sammen av allerede eksisterende veier, noen av disse skulle forbedres, og det skulle også bygges nye veier. I 1926 ble flere veier etablert, blant annet altså også US 66. I 1927 ble det satt opp skilt på veistrekningen fra Chicago til Los Angeles.
I 1928 ble det gjennomført et løp fra Los Angeles til New York City, og den første del av ruten, fra Los Angeles til Chicago, gikk på Route 66. På utvalgte steder langs Route 66 stod berømtheter, blant andre Will Rogers, klar til å hilse på løperne når de kom forbi.
Etter hvert vokste trafikken på veien, som de fleste steder var forholdsvis flat. Den ble derfor en yndet rute for lastebiler som fraktet gods mellom øst og vest. I 30-årene i den såkalte Dust Bowl (en lang tørkeperiode, som la mange landbrukseiendommer i Midtvesten øde), reiste mange bønder, ikke minst fra Oklahoma og Kansas, til California for å få jobb. De fleste av disse menneskene, som litt hånlig ble kalt for "oakies", reiste langs Route 66. Trafikken på veien medførte at mange små samfunn skjøt opp langs veien, og under depresjonen klarte noen av disse samfunn seg noe bedre enn andre småbyer i USA, da mange av beboerne levde av å handle med de reisende på veien. Bensinstasjoner, restauranter og moteller blomstret i disse små byer.
Store deler av den opprinnelige hovedveien var som alle andre tidlige hovedveier jord- eller grusdekket, men i 1938 ble Route 66 den første hovedvei som ble asfaltert i hele sin lengde. På tross av dette var mange strekninger på veien livsfarlige å kjøre, og økenavnet "Bloody 66" ble brukt om flere av disse strekningene. Særlig ga strekningen gjennom Black Mountains i Arizona anledning til problemer. Strekningen var fylt med skarpe hårnålssvinger og stigningene var de bratteste på hele ruten. Mange reisende var så redde for å kjøre denne strekningen at de leide lokale som veivisere.
Under 2. verdenskrig ble veien også flittig benyttet, da reiste enda flere mennesker mot vest for å arbeide for krigsindustrien i California. Veien, som allerede var populær, ble brukt av mange av de som tok turen mot vest, og også militæret benyttet Route 66 til transport av utstyr.
I 1950-årene ble veien primært brukt av de mange mennesker som etter hvert hadde fått mer fritid, og som reiste til Los Angeles på ferie. Painted Desert, Grand Canyon og det store meteorkrater, alle i Arizona var blant de attraksjoner som turistene stoppet ved langs eller i nærheten av veien. Turismen fikk også nye forretninger til å blomstre opp, blant annet isboder, nye moteller, butikker med indiansk kunsthåndverk og mye annet. Meramechulene nær St. Louis, Missouri, reklamerte langs vejen med at her kunne man se Jesse James sitt tilfluktssted, og i Springfield, Missouri oppstod verdens første "Drive Thru" restaurant: "Red's Giant Hamburgers". Route 66 ble simpelthen symbolet på et USA som ble bundet sammen av bilene.
I 1956 begynte nedturen for Route 66. Den daværende president, Dwight D. Eisenhower, skrev under et lovforslag som etablerte USA sitt nye motorveinett, "The Interstate Highway Act". Eisenhower var under 2. verdenskrig blitt imponert av Tysklands motorveier, og ønsket å etablere et tilsvarende veinett i USA. Etter hvert som nettet av Interstate Highways ble utbygget, forsvant betydningen av det gamle hovedveinettet, og det gikk også ut over Route 66. I dag forbinder Interstate Highway 80 (eller bare I-80) Chicago med San Francisco, fra Los Angeles til Chicago kommer man fortest ved å ta I-15 til Salt Lake City i Utah, hvor den møter I-80. Man kan også reise gjennom Colorado og Kansas til Missouri. Fra det sydlige California gjennom Arizona, New Mexico, Texas og Oklahoma går I-40, og gjennom Missouri og Illinois går I-44 og I-55. Turen fra Los Angeles til Chicago kan i dag gjøres på omkring 30 timer, mens det tok flere dager langs Route 66. Mange av de strekninger som i dag er Interstate Highways, var opprinnelig deler av Route 66 som ble bygget ut til motorveier.
På slutten av 1960-årene ble I-40 ferdig, og dermed flyttet nesten all trafikken vekk fra Route 66. Etter hvert som de forskjellige Interstatestrekninger ble ferdige, ble hovedveiskiltene fjernet fra de tilsvarende strekninger av Route 66. Det siste sted hvor veien ble nedlagt, var i Williams, Arizona i 1984. I 1985 ble Route 66 endelig tatt ut av hovedveisystemet, selv om den ikke ble erstattet av noen enkelt Interstate. Noen deler av Route 66 ble i stedet overtatt av delstatene som statsveier, noen deler ble lokale eller private veier, mens andre deler ble oppgitt helt og fikk lov til å forfalle.
=== Endringer av ruten ===
Allerede i 1930-årene ble Route 66 endret flere ganger, og senere har det skjedd ytterligere endringer. Blant annet er veien blitt ledet utenom flere større byer, for eksempel St. Louis, Missouri og Oklahoma City, Oklahoma. Veien ble også forlenget slik at den sluttet i Santa Monica i stedet for Los Angeles, men den har aldri gått helt ut til Stillehavet, som mange ellers påstod. Den stanset noen kilometer før havet, noenlunde der hvor Olympic Boulevard i Santa Monica i dag krysser I-10.
== Veiens gjenoppstandelse ==
I dag er det ikke lenger mulig å kjøre Route 66 i hele sin utstrekning, som den opprinnelig hadde, men mer enn 80 % av veien eksisterer fortsatt, eller er blitt gjenoppbygget. Noen av de opprinnelige strekninger er vel bevart, mens andre ikke har blitt vedlikeholdt. I noen stater heter veien fortsatt nummer 66, men nå som statsvei, det gjelder blant annet en strekning i California. I 1990 oppstod forskjellige Route 66-foreninger i Arizona og Missouri, og senere kom foreninger i andre stater til. I 1990 erklærte staten Missouri Route 66 som "State Historic Route" og deler av veien i Arizona, New Mexico og Illinois er i dag erklært som "National Scenic Byway – Historic route 66" og nye skilt er satt opp langs disse veistrekningene. Strekningen mellem Kingman og Seligman i Arizona betraktes som den del av Route 66, hvor det meste av den originale veien og dens stemning er beholdt.
== Route 66 og den amerikanske popkultur ==
Route 66 har gitt navn til et firma, og oljeselskapet Phillips 66 fikk sitt navn på grunn av tilknytningen til veien. På en testkjøring, der et nytt bensinprodukt skulle prøves, kjørte man Route 66, og da man oppnådde den dengang forrykende topphastighet på 66 miles (106 km) i timen, kom dette tall til å inngå i selskapets navn. Veien er også udødeliggjort i litteratur, film, tv og musikk. I John Steinbecks romanVredens Druer som handler om bønder som reiste fra Oklahoma til California under Dust Bowl-tørken, bruker han et helt kapittel på å beskrive turen mot vest, herunder turen via Route 66, som han kalte "Mother Road", ett av de klengenavn som veien fortsatt har. Det faktum at Steinbeck vant en Pulitzerpris for romanen, var med på å øke veiens popularitet.
I 1946 skrev jazzkomponisten Bobby Troup sangen (Get Your Kicks On) Route 66, etter selv å ha kjørt på veien til California. Han gav sangen til Nat King Cole, som fikk sin karrieres største hit med den. Siden da har også hans datter Natalie Cole, og navn som Chuck Berry, Manhattan Transfer, Oscar Peterson, Depeche Mode, Van Morrison (med Them) og Rolling Stones laget sine versjoner av låten.
Også et TV-show, som simpelthen het Route 66, har sitt navn etter veien, og flere andre TV show er tatt opp på lokaliteter langs eller i nærheten av Route 66, samtidig som mange filmer benytter eller viser til veien, og U2 nevner den i sangen Heartland.
== Eksterne lenker ==
(en) U.S. Route 66 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Route 66 hos Wikivoyage
Historic Route 66 Bilder, kjøreveiledning m.m.
Offisielt nettsted for Historic Route 66 (National Scenic Byway) i Illinois
Route 66: In the beginning Historie
Highways-USA.com Guide til Route 66 på dansk, delstat for delstat | == Dødsfall == | 6,602 |
null | 2023-02-04 | 65 | null | null | null | == Begivenheter == | 6,603 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Commodore_64 | 2023-02-04 | Commodore 64 | ['Kategori:1982 i USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Commodore International', 'Kategori:Historiske datamaskiner', 'Kategori:IT-relaterte introduksjoner i 1982'] | Commodore 64 (C64, CBM 64) er en 8-biters datamaskin fra det amerikanske firmaet Commodore. Den ble lansert i 1982, og var en av de første personlige datamaskiner som var billig nok til at de ble allemannseie. Da Commodore Computers Norge halverte prisen på C64 høsten 1983 tok salget av for alvor i Norge. Commodore står også i en nostalgisk særstilling for hobby-programmerere og spillentusiaster verden over, og var for mange inngangsporten til «dataverdenen».
| Commodore 64 (C64, CBM 64) er en 8-biters datamaskin fra det amerikanske firmaet Commodore. Den ble lansert i 1982, og var en av de første personlige datamaskiner som var billig nok til at de ble allemannseie. Da Commodore Computers Norge halverte prisen på C64 høsten 1983 tok salget av for alvor i Norge. Commodore står også i en nostalgisk særstilling for hobby-programmerere og spillentusiaster verden over, og var for mange inngangsporten til «dataverdenen».
== Fakta om maskinen ==
Introdusert: januar 1982
Lansert: september 1982
Antall: Mer enn 17 millioner
Pris: cirka 6000 NOK 1982, 3300 NOK i november 1984, 3000 NOK i 1987
prosessor: MOS 6510, 1MHz
Lyd: SID 6581/8580, 3 kanaler
RAM: 64K (65 536 bytes).
Grafikk: 25 X 40 (tekst), 320 X 200, 16 farger (grafikk)
Tilkoplinger: TV, RGB og komposittvideo, 2 styrepinner, port for programvare, seriell utstyrsport
Tilleggsutstyr: kassettspiller, skriver, modem, diskettstasjon, monitor
Operativsystem: Commodore BASIC V2 (Man kunne også kjøpe GEOS, et grafisk brukergrensesnitt)
== Historie ==
MOS Technology, Inc. var et selskap som var kjøpt opp av Commodore Business Machines for å lage elektroniske datakomponenter. I 1981 hadde MOS Technology startet et prosjekt for å lage lyd- og grafikkbrikker for en nestegenerasjons spillkonsoll, etter at Atari på slutten av 1970-årene hadde hatt stor suksess med spillkonsollet Atari 2600. Jack Tramiel, daværende sjef for Commodore, var overbevist om at man heller burde burde satse på en ny maskin som kunne erstatte forgjengeren Commodore VIC-20. Tramiel ville ha en maskin med 64 kilobyte RAM, det dobbelte av hva som var vanlig på den tiden. Det ville bli dyrt med så mye minne, men Tramiel forstod at prisen på minne ville falle før maskinen kom i salg.
Prototypen av Commodore 64-maskinen ble lansert på messen "The Consumer Electronics Show" i januar 1982. Prisen var satt til 595 amerikanske dollar, og i august samme år kom maskinen i salg. Da denne hjemmedatamaskinen kom til Norge kostet den omtrent 6000 kroner i butikken. I begynnelsen av 1983 ble prisen senket til omtrent 4000 kroner, og i november 1984 kunne den kjøpes for 3300 kroner, inkludert trafo og norsk brukerveiledning. Prisen ble justert ned i alt fire ganger i løpet av tiden Commodore 64 var til salgs i norske butikker. Det skyldtes nok ikke dårlig prisfastsetting fra Commodore, men heller det faktum at maskinen overlevde et helt tiår i salg. Salget fortsatte frem til produksjonen stanset i 1992, like før Commodore Business Machines gikk konkurs.
== SX-64 Portabel ==
Commodore 64 kom også i en bærbar variant. Det var en kompakt boks med innebygget sekstommers fargeskjerm og en enkel diskettstasjon med kapasitet på 170 kilobyte. Modellen ble i november 1984 solgt i butikkene for 9996 kroner.
== Norsk programvare ==
ONLINE-64 var et kommunikasjonsprogram utgitt av Norbit Elektronikk i Steinkjer. På 80-tallet var dette programmet regnet som suverent i forhold til andre slike programmer fordi det hadde en lagringskapasitet på 32K hvor nedlastet data fra f.eks. Compuserve i USA kunne bli lest etter at man hadde koblet seg av telefonlinjen og dermed kunne spare penger i telefonutgifter. Et eksemplar av ONLINE-64 finnes selv idag, men da på kassett.
== Hobbyprogrammering ==
Hjemmedatamaskiner som Commodore 64 skilte seg ut fra spillkonsoller ved tastaturet som disse maskinene var utstyrt med. Dermed kunne en benytte disse maskinene også til andre ting enn bare spilling. Commodore 64 var utstyrt med programmeringspråket Commodore BASIC V2, som startet opp når maskinen ble slått på eller restartet. Med BASIC kunne en lage egne programmer som en kunne lagre på kassett/diskett til senere. Ulempen med programmer skrevet i BASIC var at det jobbet ganske tregt sammenlignet med programmer skrevet i ren maskinkode. BASIC kunne heller ikke bruke grafikk og lydegenskapene til Commodore 64 effektivt, selv med bruk av PEEK og POKE kommandoer, dermed foretrakk de fleste etter hvert å lære seg å programmere i Assembler.
Det fantes mange utviklingsprogrammer for C64, både fra Commodore selv og fra tredjepartsfirmaer. Det fantes kompilatorer for språk som BASIC, C, Pascal, og som nevnt assembler.
For brukere som ikke hadde noen kunnskaper om programmering kunne en likevel benytte såkalte "Construction Kit" for å lage spill. Det mest populære var Shoot'Em-Up Construction Kit, eller bare SEUCK. Andre programmer som ga lignende muligheter var f.eks. Gary Kitchen's Gamemaker og Arcade Game Construction Kit.
=== Piratkopiering av spill ===
Siden Commodore 64 maskinen benyttet seg av kassetter (senere ble også 5,25" disketter mye brukt), var det enkelt for hobbyprogrammerere å piratkopiere spill og spre dem til venner og kjente, via vanlige opptakskassetter. Den som laget kopiene la ofte inn signaturen sin som en kort programsnutt, en såkalt intro, før selve spillet begynte. Etter hvert ble det dannet organiserte grupper, der noen av medlemmene i gruppen konsentrerte seg om piratkopiering av spill (såkalt cracking), mens andre fungerte som kontakter som spredte spillene videre (såkalt swapping). Det gikk etter hvert sport i å bryte diverse kopieringsperrer som spillprodusentene etter hvert la inn for å hindre uautorisert bruk. Å være den første som brøt en ny type kopieringsperre ga respekt innen crackingmiljøet. Denne konkurransen førte selvsagt også til sterk rivalisering mellom noen av gruppene. I introen før spillet skrev crackeren som regel om hvem gruppen synes om og hvem de ikke hadde noe til overs for.
Norske grupper som gjorde seg bemerket innen crackingmiljøet var Telephone Crackers Norway (TCN), Thunderbolt Cracking Crew 1777 (TCC), Razor 1911, 1103, Shadows, Jazzcat, Stars, Norcopy, Newlook og Abnormal. Noen medlemmer i gruppen Abnormal dannet i 1989 gruppen Illusion sammen med medlemmer fra Future. Illusion ble lagt ned i 1990 da mange av medlemmene startet gruppen ENIGMA sammen med noen tyskere. Illusion gjennopsto i 1992, men ble lagt ned for godt i 1993.
Bruk av forskjellige typer "turbotaper", som komprimerte programmet på kassettbåndet og økte hastigheten på innlastingen , gjorde det mulig å legge flere spill på samme kassettbånd, og gjorde både kopiering og spredning enklere. Egne utvidelseskort som Final Cartridge III gjorde det mulig å "fryse" et program og lagre det som lå i minnet, noe som førte til utbredt kopiering av spill der alt ble lastet inn i en runde.
=== Tidlige tilfeller av hacking ===
Tidlig på 1980-tallet ble Norsk Datas system for Televerket i Steinkjer hacket av Commodore 64-entusiaster. De tok kontroll over hele datanettverket, og ordnet det slik at direktøren i Televerket fikk 1 krone i lønn, mens vaskehjelpen fikk lønnen til direktøren. Passord ble byttet, og Televerket på Steinkjer hadde plutselig ingen tilgang til sine egne servere.
Dagen etter skrev «Steinkjer Avisa» at det hadde oppstått en feil på datasystemet til Televerket. Tre dataentusiaster ringte da opp sjefen hos Televerket og fortalte at det ikke var noen datafeil, men at anlegget deres var hacket ved hjelp av en Commodore 64 og en VIC-20. Dagen etter ble systemet endret og sikret mot hacking ved bruk av metoden som hadde blitt brukt.
=== Demoprogrammering ===
Ut fra det ulovlige crackingmiljøet oppstod det et annet miljø som drev med mer lovlige saker. I 1984 begynte enkelte crackere å lage større programmer enn introene. Disse var ikke koblet sammen med spill slik som introer var, men meningen var i stedet å demonstrere for omverdenen hvilke kunnskaper en hadde som programmerer. Ettersom slik demoprogrammering ble mer og mer populært ble dette et eget undergrunnsmiljø, med mange bånd til crackingmiljøet, selv om det etter hvert ble dannet grupper som bare laget slike demoer.
Eksempler på norske grupper som kun konsentrerte seg om å lage demoer er Shape, også kjent som Shape Design (SHD), Panoramic Designs, ZCF, Abnormal, Hoaxers, Creators, Megastyle, The Shadows, Rawhead og The Troopers. Flere av disse er fremdeles aktive i dette miljøet i dag.
== Commodore 64 i moderne tid ==
Selv om denne datamaskinen er mer enn 35 år gammel, er miljøet rundt Commodore 64 fremdeles aktivt, om enn mindre enn tidligere. På diverse nettforum rundt i verden dyrkes miljøet videre av både hobbyprogrammerere og vanlige brukere.
Det blir faktisk fremdeles gitt ut ny programvare for Commodore 64. Stort sett er det private aktører som gir ut spill som public domain. Det blir også laget noen få kommersielle spill, blant annet fra det tyske firmaet Protovision som også har laget ny maskinvare til Commodore 64, som for eksempel Super CPU, en 20 MHz-prosessor som erstatter den originale prosessoren på 0,9 MHz
Da Commodore begynte å produsere datamaskinen regnet de selvsagt ikke med at disse maskinene fremdeles skulle være i bruk 35 år senere. Mange av maskinene er likevel nettopp det. Commodore 64 har blitt et samlerobjekt for nostalgikere som vil gjenoppleve fortiden. Man kan også benytte en emulator på en vanlig PC til å kjøre programvare og spill laget for Commodore 64.
I 2007 lanserte et nederlandsk selskap en forretningsidé om å produsere nye spillmaskiner med det opprinnelige designet til Commodore 64. Mange investorer satset med stor tro på at konseptet skulle bli en suksess, men selskapet floppet og året etter ble det slått konkurs. Selskapet hadde da opparbeidet seg en gjeld på 36 millioner euro som ikke kunne betjenes.
== Se også ==
Commodore 65
== Kilder ==
The C-64 Scene Database
=== Referanser ===
== Eksterne lenker ==
(en) Commodore 64 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Commodore 64 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
=== Emulatorer ===
VICE – Emulerer C64 og de fleste andre mikromaskinene fra Commodore, på en rekke plattformer (UNIX, BeOS, Windows, mm.)
Power 64 – C64 emulator for Mac OS X og OS 9 .
CCS64 – C64-emulator for Windows og Linux.
Hoxs64 – C64-emulator for Windows.
=== Arkiv ===
C64.COM – Side med intervju med kjente personer og spillutviklere, spill, demos med mer
www.c64.ch – Stort arkiv over C64 demoer
GameBase 64 – C64 programmvare arkiv
Lemon 64 – Populær side med mye generell informasjon, spillanmeldelser og et godt besøkt forum
C64.sk – C64 relaterte nyheter om demo miljøet.
Project 64 – Brukermanuler
=== Musikk ===
HVSC – High Voltage SID Collection – Stort arkiv over musikk som kan benyttes med SIDPLAY.
Press Play on Tape – Dansk 'C64 revival' band
Mr. Pacman – Amerikansk band som benytter SX-64 som synthesizer.
SLAY Radio – Internettradio med DJ-er som kun spiller musikk fra C64 spill og demoer.
remix.kwed.org – Remixa versjonar av C64 musikk.
Sidstation by Elektron – Sidstation er en svenskprodusert synthesizer som benytter C64 Sid-brikken.
Tree Wave – Amerikansk band som lager original musikk med Commodore 64 maskiner samt annet 8-bits utstyr, ofte for live opptredener.
C64Music!
HardSID – The SID 6581/8580 synthesizer – HardSID er en ungarskprodusert synthesizer som benytter C64 Sid-brikken. Den kan holde opp til fire Sid-brikker, og den koster bare om lag 2 000 NOK. Den kan kobles til C64 emulatorer eller MIDI slik at lyden ikke emuleres, men spilles fra ekte Sid-brikke.
=== Diverse ===
PROTOVISION – Creating the Future – Tyske entuisiaster som produserer spill og hardware for Commodore 64
$C000 og en nerdegenerasjon - En artikkel om hvordan Commodore 64 fikk forfatteren til å ta en utdannelse innen IT | == Dødsfall == | 6,604 |
https://no.wikipedia.org/wiki/63 | 2023-02-04 | 63 | ['Kategori:63', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 6,605 |
https://no.wikipedia.org/wiki/T-62 | 2023-02-04 | T-62 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stridsvogner'] | T-62 er en sovjetisk stridsvogn. Den er en videreutvikling av T-55. T-62 ble produsert mellom 1961 og 1975 og erstattet T-55 som hovedstridsvogn i den sovjetiske hæren. Sammen med T-55 utgjør den 85% av Russlands stridsvognsarsenal. De er nå kun i bruk hos reserveenheter og har blitt erstattet av T-64 og av et mindre antall T-80 og T-90.
T-62 hadde verdens første glattborede stridsvognskanon. Dette gav den et solid fortrinn mot de vestlige 90- og 105 mm kanonene.
| T-62 er en sovjetisk stridsvogn. Den er en videreutvikling av T-55. T-62 ble produsert mellom 1961 og 1975 og erstattet T-55 som hovedstridsvogn i den sovjetiske hæren. Sammen med T-55 utgjør den 85% av Russlands stridsvognsarsenal. De er nå kun i bruk hos reserveenheter og har blitt erstattet av T-64 og av et mindre antall T-80 og T-90.
T-62 hadde verdens første glattborede stridsvognskanon. Dette gav den et solid fortrinn mot de vestlige 90- og 105 mm kanonene.
== Historie og utvikling ==
T-62 ble tatt fram i Sovjetunionen som etterfølger til T-55. Et lite antall ble også bygget i Tsjekkoslovakia. I løpet av karrieren ble mange T-62 oppgradert med laser avstandsmåler og ekstra pansring.
== Teknisk ==
Vognføreren sitter foran på venstre side av skroget. Vognkommandøren og skytteren sitter på venstre side av tårnet, med laderen på høyre side.
T-62 har en 115 mm glattboret kanon. En 7,62 mm mitraljøse sitter koaksialt med kanonløpet, og på tårnet står en 12,7 mm mitraljøse, operert av laderen.
Motoren er en V-55-5 V-12 vannkjølt diesel som gir 580 hk ved 2 000 omdreininger. Diesel kan sprøytes inn i eksosen for å la vogna legge røykteppe.
== Varianter ==
T-62M
Noe annerledes tårn med luke for laderen med en 12,7 mm mitraljøse. Mange T-62 ble oppgradert til denne standarden.
T-62K
Kommandovogn med ekstra radioer.
T-62M1 og T-62MV
Disse er erklært i forbindelse med CFE-avtalen. T-62M1 er kanskje T-62M med ekstra pansring foran tårnkransen. T-62MV er kanskje T-62M med reaktivt panser.
T-62 med flammekaster
Flammekaster montert parallelt med kanonen.
== Kilder ==
Christopher F. Foss, Jane's AFV Recognition Handbook (1992) Coulsdon, Surrey, U.K. : Jane's Information group, ISBN 0-7106-1043-2
== Eksterne lenker ==
(en) T-62 tanks – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) T-62 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons FAS.org om T-62 (engelsk) | == Dødsfall == | 6,606 |
https://no.wikipedia.org/wiki/61 | 2023-02-04 | 61 | ['Kategori:61'] | null |
== Begivenheter ==
London ble plyndret og brent av ikenerne under dronning Boudicca. | == Begivenheter == | 6,607 |
null | 2023-02-04 | 60 | null | null | null | == Fødsler == | 6,608 |
null | 2023-02-04 | 59 | null | null | null | == Fødsler == | 6,609 |
https://no.wikipedia.org/wiki/58 | 2023-02-04 | 58 | ['Kategori:58', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 6,610 |
https://no.wikipedia.org/wiki/57 | 2023-02-04 | 57 | ['Kategori:57'] | null |
== Dødsfall ==
Quintus Veranius, romersk guvernør i Britannia (f. 12) | == Dødsfall == | 6,611 |
https://no.wikipedia.org/wiki/56 | 2023-02-04 | 56 | ['Kategori:56', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 6,612 |
https://no.wikipedia.org/wiki/T-55 | 2023-02-04 | T-55 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stridsvogner'] | T-54 og T-55 er en sovjetisk stridsvognserie, som er verdens mest produserte. Den ble laget etter andre verdenskrig for å ta over for T-34. Den er i bruk i flere land, blant annet tidligere sovjetiske klientstater. T-54- og T-55-seriene er vanskelig å skille og en del T-54 ble oppgradert til T-55-standard.
| T-54 og T-55 er en sovjetisk stridsvognserie, som er verdens mest produserte. Den ble laget etter andre verdenskrig for å ta over for T-34. Den er i bruk i flere land, blant annet tidligere sovjetiske klientstater. T-54- og T-55-seriene er vanskelig å skille og en del T-54 ble oppgradert til T-55-standard.
== Historie og utvikling ==
T-54 ble tatt fram på basis av T-44 som igjen var en videreutvikling av T-34. Den første prototypen sto klar i 1946, og de første produksjonsvognene kom i 1947.
Da T-54 begynte å bli produsert i 1947 var den bedre pansret og bevæpnet enn sine vestlige motstykker (den britiske Centurion og den amerikanske M26 Pershing). T-54 ble redesignet i 1958 som T-55 med bedre tårnpansring, kraftigere motor og ABC beskyttelse. Den ble produsert i Sovjetunionen frem til 1981. Den ble også produsert i Polen og Tsjekkoslovakia. I Kina ble den produsert under navnet Type 59 (senere forandret til Type 69). Kina eksporterte Type 69 i store mengder til både Irak og Iran under Irak-Irankrigen i 1980-årene.
Titusenvis av serien ble produsert i Sovjetunionen fram til så sent som i 1981 og sammen med T-62 var den hovedstridsvognen i sovjethæren frem til 1980-tallet. Den finnes nå mest i reserveavdelinger.
På tross av at den forlengst er utdatert er den fremdeles i bruk i en del land i den tredje verden, mest fordi den er billig og at det finnes en del oppgraderingsutstyr.
=== T-55 i israelsk tjeneste ===
Under seksdagerskrigen og Yom-Kippurkrigen tok Israel over tusen T-55 fra de egyptiske og syriske hærene og benyttet flere av dem i sin krigsoppsettning. Den sovjetiske kanonen og motoren ble erstattet med vestlig utstyr. Denne varianten av T-55 fikk navnet Tiran-5 og var i bruk i reserveenheter frem til 1990-årene, da mesteparten enten ble solgt til land i den tredje verden eller gjort om til pansret personellkjøretøy med navnet IDF Achzarit.
== Teknisk ==
Vognføreren sitter framme til venstre i skroget, med noe ammunisjon på sin høyre side. Vognkommandøren og skytteren sitter til venstre i tårnet, med laderen på høyre side.
Skroget er av sveiset stål, og pansringen har en maksimal tykkelse på 203 mm.
Hovedskytset er en 100 mm riflet kanon, som kan eleveres fra -4° til +17°. Den kan avfyre AP, APC-T, HE, HE-FRAG, HEAT-FS og HVAPDS-T med en midlere skuddtakt på fire skudd i minuttet. Ved laderens luke står en 12,7 mm mitraljøse. En 7,62 mm mitraljøse er montert koaksialt med hovedskytset, og et lignende våpen kan betjenes av vognføreren. T-54 kan legge sitt eget røykteppe ved å sprøyte inn diesel i eksosen.
Motoren i T-54 er en V-12 vannkjølt dieselmotor som yter 520 hk ved 2 000 omdreininger i minuttet. Den er montert sammen med girkassen bak i skroget. 812 liter diesel bæres ombord, og ekstra tanker kan monteres eksternt.
== Varianter ==
T-54 og T-55 finnes i et stort antall varianter, og listen under er ikke uttømmende:
T-54 Modell 1949
Den første produksjonsvarianten, hvor tårnet var skåret bak.
T-54 Modell 1951
Modifisert tårn som var basis for alle påfølgende produksjonskjøretøyer.
T-54B
Første variant med infrarødt nattsynsutrustning.
T-55M
580 hk motor, ingen kuppel over laderens luke, stabilisert kanon, mer ammunisjon ombord.
Kommandovogner
T-54-variantene heter T-54K, T-54BK, T-54MK. T-55-variantene heter T-55K, T-55AK, T-55MK og T-55MVK.
T-55-55AD
T-55 med beskyttelselag mot radioaktiv stråling og en ekstra sambandsradio.
T-55AM
T-55A med 12,7 mm luftvernsmitraljøse.
T-55AMD
T-55AM med ekstra radio.
T-55AM2B
T-55 med mange forbedringer, slik som digitalt ildledningssystem, belteskjørt, ekstra panser, røykgranatkastere, varmemuffe for kanonløpet. Noen har nye belter og kan avfyre 9M117 Bastion panservernmissil fra kanonløpet.
T-55 med eksplosivt reaktivt panser
Noen kjøretøyer har blitt observert med denne modifikasjonen.Det er mange varianter selv innenfor samme serien; for eksempel har polske vogner blitt observert med kurver på utsiden av tårnet. Mange har også i senere tid fått laseravstandsmåler over hovedskytset.
Etter den kalde krigen opphørte har mange selskaper tilbudt oppgraderingspakker for T-54/T-55.
=== Andre kjøretøyer basert på T-54/55-chassis ===
Mange varianter av både broleggere, ingeniørkjøretøyer og bergepansere er produsert.
== Kilder ==
Foss, Christopher; Jane's AFV Recognition Handbook, Jane's, ISBN 0-7106-1043-2
T-55 Arkivert 15. mai 2011 hos Wayback Machine.
== Eksterne lenker ==
(en) T-54/T-55 tanks – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) T-54/T-55 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | == Begivenheter == | 6,613 |
https://no.wikipedia.org/wiki/54 | 2023-02-04 | 54 | ['Kategori:54'] | null |
== Begivenheter ==
Nero etterfølger Claudius som romersk keiser.
Apostelen Paulus starter sin tredje misjonsreise.
== Dødsfall ==
13. oktober – Claudius, romersk keiser, forgiftet av sin hustru AgrippinaBan Biao, kinesisk historiker (f. 3) | == Begivenheter == | 6,614 |
https://no.wikipedia.org/wiki/53 | 2023-02-04 | 53 | ['Kategori:53'] | null |
== Fødsler ==
Taejo av Goguryeo, keiser av Goguryeo (d. 146)
Trajan, romersk keiser (d. 117)
== Dødsfall ==
Mobon av Goguryeo, keiser av Goguryeo (f. 30) | == Fødsler == | 6,615 |
null | 2023-02-04 | 52 | null | null | null | == Dødsfall == | 6,616 |
null | 2023-02-04 | 51 | null | null | null | == Begivenheter == | 6,617 |
https://no.wikipedia.org/wiki/50 | 2023-02-04 | 50 | ['Kategori:50', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
I slaget ved Caer Caradock i Wales slo romere under Publius Ostorius Scapula keltiske styrker under Caratacus.
== Fødsler ==
Cai Lun, kinesisk minister (født ca. 50) (d. ca. 121) | == Begivenheter == | 6,618 |
null | 2023-02-04 | 49 | null | null | null | == Begivenheter == | 6,619 |
https://no.wikipedia.org/wiki/48 | 2023-02-04 | 48 | ['Kategori:48'] | null |
== Dødsfall ==
Gaius Silius, romersk senator (f. 13) | == Dødsfall == | 6,620 |
https://no.wikipedia.org/wiki/AK-47 | 2023-02-04 | AK-47 | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Automatgeværer', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Eponymer', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber 7,62 mm', 'Kategori:Sovjetiske skytevåpen'] | Automat Kalasjnikova 1947 (russisk: Автомат Калашникова-47, norsk: Automat Kalasjnikov 1947), kjent under forkortelsen AK-47, er et automatgevær med flerskuddsfunksjon i 7,62 × 39 mm kaliber utviklet i 1947 av Mikhail Kalasjnikov og produsert av IZH. Den var mye brukt i Sovjetunionens militære styrker fra 1950-årene til 1970-årene.
Designet og filosofien bak AK-47 var preget av de sovjetiske styrkenes erfaringer fra andre verdenskrig. De fant ut at de fleste kamper ble utkjempet på rundt 300 meters avstand, derfor var det ikke behov for de langt mer nøyaktige og treffsikre sylinderlås og selvladende riflene (slik som Mosin Nagant og SVT-40). Man hadde heller behov for en rifle som var konstruert for å være treffsikker rundt denne avstanden, derfor er ikke AK-47 og flere av dens etterkommere kjent for å være særlig treffsikre over 500 meter.
AK-47 og dens etterkommere har blitt produsert i større antall enn noe annet automatgevær, og er fremdeles i produksjon. AK-47 er avbildet i Mosambiks flagg.
| Automat Kalasjnikova 1947 (russisk: Автомат Калашникова-47, norsk: Automat Kalasjnikov 1947), kjent under forkortelsen AK-47, er et automatgevær med flerskuddsfunksjon i 7,62 × 39 mm kaliber utviklet i 1947 av Mikhail Kalasjnikov og produsert av IZH. Den var mye brukt i Sovjetunionens militære styrker fra 1950-årene til 1970-årene.
Designet og filosofien bak AK-47 var preget av de sovjetiske styrkenes erfaringer fra andre verdenskrig. De fant ut at de fleste kamper ble utkjempet på rundt 300 meters avstand, derfor var det ikke behov for de langt mer nøyaktige og treffsikre sylinderlås og selvladende riflene (slik som Mosin Nagant og SVT-40). Man hadde heller behov for en rifle som var konstruert for å være treffsikker rundt denne avstanden, derfor er ikke AK-47 og flere av dens etterkommere kjent for å være særlig treffsikre over 500 meter.
AK-47 og dens etterkommere har blitt produsert i større antall enn noe annet automatgevær, og er fremdeles i produksjon. AK-47 er avbildet i Mosambiks flagg.
== Historie ==
=== Bakgrunnen for designet ===
Under andre verdenskrig hadde Tyskland utviklet konseptet automatgevær. Dette var grunnet i at de fleste trefninger i moderne krigføring skjedde på ganske nært hold, på rekkevidder under 100 meter. Datidens geværkalibre hadde forholdsvis lang rekkevidde, hvilket ble vurdert som unødvendig. Man søkte da å finne en kombinasjon av våpen og kaliber som ville gi fordelene til maskinpistolen (stor magasinkapasitet og helautomatisk ild) med en middels kraftig geværpatron som ville være effektiv til 300 meter. For å redusere produksjonskostnadene tok man en 8 mm Mauser-patron og kortet den ned til 33 mm samt en lettere kule.
Resultatet ble Sturmgewehr 44 (StG44). Det var ikke det første geværet av denne typen som ble laget, men det første som ble satt i tjeneste i stort nok antall til at man kunne trekke noen erfaringer av bruken. På Østfronten var våpenet i utstrakt bruk mot slutten av krigen og påvirket dermed den sovjetiske doktrinen etter krigen.
Mikhail Kalasjnikov begynte å konstruere våpen mens han lå på sykehuset etter å ha blitt såret under sovjeternes gjenerobring av Bryansk. Han var blitt informert om at et nytt våpen trengtes for 7,62×41 mm-patronen utviklet av Elisarov og Semin i 1943. Sudajevs PPSh43 maskinpistol ble den foretrukne, og Kalasjnikov redesignet våpenet sitt etter å ha undersøkt en tysk StG44 i 1946. Kalasjnikov ble så satt til å lede et designteam, muligens like mye på grunn av hans propagandaverdi som krigshelt som for hans tekniske kvalifikasjoner. Slikt hadde skjedd flere ganger i andre sovjetiske industriforetak.
=== Konseptet ===
Kalasjnikov selv benektet at geværet hans var en kopi av det tyske geværet, men teknisk sett viser det påvirkninger fra mange hold. Punkter som understøtter Kalasjnikovs påstand, er at en AK-47 ligner mer på amerikanske M1 Garand enn på tyske våpen. Doble låseklakker, utløsbart glidespor og avtrekksmekanisme har mye til felles med det amerikanske patentet. Bortsett fra disse elementene har AK-47 lånt konseptet med lett kaliber, betjeningshendler, gassystemet og produksjonsmetoder fra StG44. Sikringsmekanismen er svært lik John Brownings Remington Model 8.Det som var nytt med AK-47, var måten alle konseptene ble forent på, og hvordan det ble tilpasset masseproduksjon. Man tok det beste fra M1 Garand og det beste fra StG44 og produserte det med den beste prosessen som var tilgjengelig i Sovjetunionen på den tiden.
=== Utvikling av glidekassen ===
Da produksjonen ble satt i gang, støtte man på mange problemer. De første produksjonsmodellene hadde glidekasse av stanset stål. Det var problemer med å sveise inn styreskinnene og utkasterskinnene, noe som førte til mye vrak i produksjonen. I stedet for å avbryte produksjonen ble en tyngre, maskinert glidekasse satt inn i stedet for den stansede. Dette var en mer kostbar prosess, men det gjorde at man kunne ta i bruk verktøymaskiner fra produksjonen av det tidligere Mosin-Nagant-geværet, som også hadde en maskinert glidekasse. Delvis på grunn av dette var ikke Sovjetunionen i stand til å ta i bruk det nye geværet i stor skala før i 1956. I mellomtiden fortsatte produksjonen av mellomløsningen SKS.Da produksjonsproblemene var løst, kom en modifisert variant, kalt AKM (M for modernisert, eller oppgradert, på russisk: Автомат Калашникова модернизированный) i 1959. Denne modellen hadde en stanset glidekasse og en skråstilt rekyldemper på enden av løpet. I tillegg ble en ekstra sikring satt på hanen for å hindre at våpenet fyrte uten at sluttstykket var fullstendig låst under rask eller automatisk ild. Dette kalles noen ganger «skuddtaktbegrenseren», da den også reduserer skuddtakten noe under automatisk ild. AKM var også lettere enn forgjengeren, med en vekt på omtrent 2/3 av denne.Både lisensproduksjon og uautoriserte kopier av Kalashnikov-våpen produsert utenlands var som regel bygget på AKM, delvis på grunn av den enklere produksjonsprosessen. Dette er den varianten som oftest observeres, da den er produsert i overlegent størst antall. Alle geværer basert på Kalasjnikovs design kalles ofte AK-47 i Vesten, men dette er bare riktig da det refereres til geværer basert på Type 3 glidekasse. I tidligere østblokkland kalles den ofte bare «Kalasjnikov». Fotografiet på høyre side illustrerer forskjellen mellom maskinert Type 2-glidekasse og stanset Type 4-glidekasse. Man kan også se bruken av nagler i stedet for sveising på den stansede låskassa, og en liten grop over magasinbrønnen. Denne stabiliserer konstruksjonen.
I 1978 begynte Sovjetunionen å bytte ut sine AK-47 og AKM med en nyere utgave, kalt AK-74. Dette nye geværet og patronen hadde så vidt begynt å bli eksportert ut av Sovjetunionen da unionen kollapset, noe som satte ned produksjonstakten for dette og andre håndvåpen.
== Egenskaper ==
AK-47 er enkel, billig å produsere og lettvint å pusse og vedlikeholde. Dens robusthet og pålitelighet er legendarisk. Det store gasstempelet, store toleranser mellom bevegelige deler og koniske patronform gjør at den tåler store mengder skitt og støv uten feilfunksjoner (klikk). Påliteligheten går på bekostning av presisjonen, da større toleranser gjør at mekanisk presisjon er lavere enn hos mer presise skytevåpen. Den er skapt i henhold til sovjetisk infanteridoktrine, som på den tiden la vekt på rettet ild i stort volum, ikke presisjonsskyting på langt hold.
Skursiktet bak er justerbart i intervaller på hundre meter. Kornet framme er justerbart i høyde i felten. Sidejustering gjøres av børsemaker før geværet sendes ut. Innstillingen av siktet gjør at kula treffer noen få cm over eller under siktepunktet ut til rundt 250 meter. Dette gjør det lettvint å skyte på kort hold. Lengre sikteinnstillinger er beregnet for støtteild på lengre hold. Disse innstillingene tilsvarer de på tidligere Mosin-Nagant og SKS-geværer, noe som gjorde overgang til og trening på de nye våpnene lettere.
Løpet, kammeret, stempelet og gassylinderen er som regel forkrommet. Dette øker levetiden på disse komponentene, da de blir mer motstandsdyktige mot korrosjon og slitasje. Militær ammunisjon på 1900-tallet inneholdt også korrosivet knallkvikksølv i tennhetten, noe som krevde hyppig pussing for å forebygge skader. Forkromming av deler av skytevåpen har etter hvert blitt vanlig på mange moderne militære våpen også.
=== Virkemåte ===
Bruken av våpenet er svært enkel: Et ladd magasin settes i, sikringsfløyen slås ned til nedre stilling, ladearmen trekkes tilbake og slippes frem. Våpenet er nå ladd og avsikret, og press på avtrekkeren vil fyre av patronen i kammeret. I denne stillingen avfyrer våpenet et skudd per trekk i avtrekkeren. Hvis sikringsfløyen flyttes opp til midtre stilling, avfyrer våpenet en byge med skudd inntil avtrekkere slippes.
Når kula beveger seg nedover løpet, blir noe av kruttgassene ledet opp i gassylinderen, hvor de presser stempelet bakover. Stempelet beveger så sluttstykkebæreren bakover, og med denne følger sluttstykket. Sluttstykket kaster patronhylsen ut av kammeret, og går tilbake og klemmer sammen rekylfjæra. Fjæra skyver hele mekanismen framover igjen, og sluttstykket tar med seg en patron fra magasinet og skyver den inn i kammeret.
=== Demontering ===
For å demontere våpenet fjernes først magasinet ved å trykke frem magasinhendelen, som er foran avtrekkeren, mens man fører magasinet ned og frem. Ladearmen trekkes så tilbake til bakre stilling, og kammeret undersøkes for å forvisse seg om at det ikke inneholder en patron. Ladearmen slippes fram igjen, og en knapp bak på glidekassedekselet skyves inn og dekselet løftes opp. Rekylfjæren skyves fram og løftes opp, og tas ut av sluttstykkebæreren og løftes ut av låskassa. Sluttstykkebæreren tas så helt tilbake og løftes ut. Sluttstykket tas ut ved å skyve det i bakre stilling på sluttstykkebæreren, hvor det roteres før det løftes framover og ut. Våpenet pusses så, med spesiell vekt på løpet, sluttstykkets framre del og gasstempelet, før det oljes lett og settes sammen igjen.
=== Ballistikk ===
En standard AK-47 eller AKM bruker en 7,62×39 mm patron med en utgangshastighet på 710 m/s. Munningsenergien er 1990 joule. Lengden på patronhylsen er 38,6 mm og vekten er 18,21 gram. Prosjektilvekten er vanligvis 8 gram. Maksimal praktisk rekkevidde ligger på rundt 300 meter.
== Ulovlig handel ==
Rundt i verden er AK-47 med varianter sterkt representert blant den mengden med våpen som smugles og selges til både nasjonale og private aktører, lovlige og kriminelle, på et lite regulert marked. Dette markedet skaffer til veie billige våpen i store mengder til et stort antall konflikter. I noen land hvor de har hatt krig eller fremdeles er i krig er prisen på AK-varianter svært lav. I for eksempel Somalia, Mosambik, Kongo og Etiopia ligger prisene på mellom 30 og 125 amerikanske dollar (2006).
== Spor i kulturen ==
Under den kalde krigen leverte Sovjetunionen, Kina og USA våpen og opplæring til et stort antall allierte og opprørsbevegelser for å fremme sine interesser. I perioder leverte Sovjetunionen og Kina AK-er til pro-kommunistiske grupper slik som FSLN i Nicaragua og Viet Cong i Vietnam. AK-47 var til slutt i bruk i 55 forskjellige nasjonale militærvesen.Utbredelsen vises av mer enn kun tall. AK-47 er med i både flagget og våpenskjoldet til Mosambik, og i flagget til Hizbollah.
I amerikanske filmer bruker ofte terrorister og gjengmedlemmer AK-47, og moderne videospill og musikkvideoer viser våpenet. Leketøysfabrikanter og leverandører til airsoft-hobbyen lager etterligninger av AK-47, og alt i alt er det et av de lettest gjenkjennelige våpnene i dagens verden.
I Ural eksisterer det museum tilegnet Mikhail Kalasjnikov og hans design. I Russland selges det også forskjellige AK-47 souvenirer, blant annet en vodka i flasker formet som våpenet.
== Varianter ==
Kalashnikov-varianter inkluderer:
AK-47 1948–51, 7,62 × 39 mm
Den tidligste, nå sjeldne modellen med Type 1 stanset glidekasse.
AK-47 1952, 7,62 × 39 mm
Har frest glidekasse og kolbe og forskjefte av tre. Løpet og kammeret er forkrommet for å motstå korrosjon. Vekt 4,2 kg.
AKS-47
Med en foldbar kolbe av samme type som på den tyske MP40, for bruk i BMP-1 stormpanservogn.
RPK, 7,62 × 39 mm
Lett maskingevær med lengre løp og tofot.
AKM, 7,62 × 39 mm
En forenklet, lettere versjon av AK-47. Type 4 glidekasse av stanset og naglet stålplate. En skråstilt rekylbrems. Vekt 3,61 kg på grunn av lettere glidekasse.
AKMS, 7,62 × 39 mm
En versjon av AKM med foldbar kolbe for fallskjermstyrker. Kolben kan være enten side- eller underfolder.
AKMSU, 7,62 × 39 mm
Forkortet utgave av AKM med foldbar kolbe for bruk av fallskjermstyrker. Kolben foldes under og løpet er 35 cm langt.
AK-74 series, 5,45 x 39 mm
Se hovedartikkelen om denne.
AK-101-serien
Automatgevær bygd for eksportmarkedet. Benytter standard 5,56 × 45 mm NATO ammunisjon.
AK-103-serien
Moderne russiskbygd versjon av AKM. Benytter 7,62 × 39 mm. Kombinerer AKM og AK-74M med bruk av plast.
AK-107/108-serien
Varianter av AK-101/AK-74M serien. Forskjellen er at disse benytter BARS-systemet, basert på AL-7
AK-200-serien
Oppdatert versjon med foldbar kolbe, monteringsskinner og 60-skudds magasin. Skal testes ut under 2011.I 1978 begynte Sovjetunionen å bytte ut sine AKM-er med AK-74. Dette nye våpenet hadde så vidt begynt å bli eksportert da Sovjetunionen brøt sammen, noe som la en demper på produksjonstakten.
=== Produksjon utenfor Russland ===
Kun militære varianter. Hvis navnet ikke er en lenke så er navnet eneste forskjellen, og alle funksjoner og egenskaper er like de sovjetiske modellene (i parentes). Oppsummering av Poyers The AK-47 and AK-74 Kalashnikov Rifles and Their Variations.
Andre varianter har vært i produksjon gjennom tidene, men listen over viser de største produsentene og variantene. En oppdatert AKM produseres fremdeles i Russland.
Andre geværer har også vært utviklet med utgangspunkt i AK-47. Eksempler inkluderer finske Valmet 62/76, israelske Galil, indiske INSAS og den jugoslaviske Zastava M76 og M77/82.
=== Lisenser ===
Russland har gjentatte ganger hevdet at de fleste av disse produsentene produserer våpnene uten ordentlig lisens fra IZH. IZH-fabrikken søkte om og fikk innvilget en patent i 1999, noe som i teorien blokkerer andre fra å produsere våpnene.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ezell, Edward Clinton (1986). The AK-47 Story: Evolution of the Kalashnikov Weapons. Mechanicsburg, PA: Stackpole Books. ISBN 0-8117-0916-7.
Poyer, Joe (2004). The AK-47 and AK-74 Kalashnikov Rifles and Their Variations (Paperback). Tustin, CA: North Cape Publications. ISBN 1-882391-33-0.
Ezell, Edward Clinton; R. Blake Stevens (2001). Kalashnikov: The Arms and the Man. Cobourg, ON: Collector Grade Publications. ISBN 0-88935-267-4. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Guinness World Records 2005. 2004. ISBN 1-892051-22-2.
== Eksterne lenker ==
(en) AK-47 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) AK-47 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Produsentens hjemmeside Arkivert 4. november 2005 hos Wayback Machine. (engelsk, russisk)
AK Site — Kalashnikov Home Page (engelsk)
AK-47 Assault Rifle (engelsk)
ControlArms AK price in Africa (engelsk)
Automat Kalaschnikow dokumentarfilm (engelsk)
Home of the AK-47 (engelsk)
AK-47 Assault rifle (SovietArmy.com) (engelsk)
AKM Assault Rifle Arkivert 16. mai 2006 hos Wayback Machine. (SovietArmy.com) (engelsk)
Animasjon
AK-47 Review – Review of the AK-47 Assault Rifle (engelsk)
The AK-47's historical and cultural impact. (engelsk)
=== Manualer ===
Nazarian's Gun's Recognition Guide (MANUAL) AK 47 Manual (.pdf) (engelsk)
US Army Operator's Manual for the AK-47 Assault Rifle (engelsk) | == Begivenheter == | 6,621 |
https://no.wikipedia.org/wiki/46 | 2023-02-04 | 46 | ['Kategori:46', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 6,622 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europavei_45 | 2023-02-04 | Europavei 45 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europaveier', 'Kategori:Europaveier i Danmark', 'Kategori:Europaveier i Finland', 'Kategori:Europaveier i Italia', 'Kategori:Europaveier i Norge', 'Kategori:Europaveier i Sverige', 'Kategori:Europaveier i Tyskland', 'Kategori:Referanser til E10', 'Kategori:Referanser til E12', 'Kategori:Referanser til E14', 'Kategori:Referanser til E18', 'Kategori:Referanser til E20', 'Kategori:Referanser til E22', 'Kategori:Referanser til E26', 'Kategori:Referanser til E30', 'Kategori:Referanser til E331', 'Kategori:Referanser til E35', 'Kategori:Referanser til E39', 'Kategori:Referanser til E40', 'Kategori:Referanser til E45', 'Kategori:Referanser til E50', 'Kategori:Referanser til E55', 'Kategori:Referanser til E6', 'Kategori:Referanser til E60', 'Kategori:Referanser til E70', 'Kategori:Referanser til E8', 'Kategori:Referanser til E80', 'Kategori:Referanser til E90', 'Kategori:Referanser til Rv92', 'Kategori:Referanser til europavei', 'Kategori:Referanser til riksvei', 'Kategori:Veier i Østerrike'] | Europavei 45 går mellom Alta i Norge og Gela i Italia og er 5190 km lang.
Trasé fastlagt av UNECE: Alta – Kautokeino – Hetta – Palojoensuu – Kaaresuvanto – Karesuando – Gällivare – Storuman – Östersund – Mora – Grums – Trollhättan – Göteborg … Frederikshavn – Aalborg – Århus – Vejle – Kolding – Frøslev – Flensburg – Hamburg – Hannover – Göttingen – Kassel – Fulda – Würzburg – Nürnberg – München – Rosenheim – Wörgl – Innsbruck – Brennerpasset – Franzenfeste – Bolzano – Trento – Verona – Modena – Bologna – Cesena – Perugia – Fiano (Roma) – S. Cesareo (Roma) – Napoli – Salerno – Sicignano – Cosenza – Villa S. Giovanni ... Messina – Catània – Siracusa – Gela.
| Europavei 45 går mellom Alta i Norge og Gela i Italia og er 5190 km lang.
Trasé fastlagt av UNECE: Alta – Kautokeino – Hetta – Palojoensuu – Kaaresuvanto – Karesuando – Gällivare – Storuman – Östersund – Mora – Grums – Trollhättan – Göteborg … Frederikshavn – Aalborg – Århus – Vejle – Kolding – Frøslev – Flensburg – Hamburg – Hannover – Göttingen – Kassel – Fulda – Würzburg – Nürnberg – München – Rosenheim – Wörgl – Innsbruck – Brennerpasset – Franzenfeste – Bolzano – Trento – Verona – Modena – Bologna – Cesena – Perugia – Fiano (Roma) – S. Cesareo (Roma) – Napoli – Salerno – Sicignano – Cosenza – Villa S. Giovanni ... Messina – Catània – Siracusa – Gela.
== Forlengelse ==
Den 24. november 2006 ble veien forlenget, med start i Karesuando (på den svenske siden) ved at den svenske riksvei 45 (Karesuando-Göteborg) ble oppgradert til europavei. Den ble da 4917 km lang. Før det gikk den Göteborg … Frederikshavn – Hamburg – München – Verona – Napoli – Gela og var 3230 km. Omskiltinga skjedde sommeren 2007.
Den 5. desember 2017 ble en forlengelse av E45 gjennom Finland og Norge, over Kautokeino (riksvei 93) gyldig, slik at veiens nordlige start er Alta.
Forslaget ble fremlagt særlig av lokale krefter i Nordfinland og i Finnmark. Daværende Samferdselsminister i Norge, Liv Signe Navarsete støttet forslaget i 2007, men presiserte at det ikke vil medføre ekstra bevilgninger til forbedring av veistandarden. I august 2016 har Norges og Finlands regjeringer ansøkt til UNECE om forlengelse Karesuando-Alta, og det ble godkjent i oktober 2016. Forlengelsen er 273 km lang. Det ble gyldig 5. desember 2017. Regjeringen har i søknaden lovet et veiprosjekt i Alta kommune.
== Knutepunkter ==
== Veialternativer ==
Det finnes alternative veier for å reise fra et sted langs veien til et annet.
Nürnberg-Göteborg: Europavei 51 / Europavei 55 / via Berlin-Helsingør, 90 km kortere, ferjer ikke medregnet.
Göteborg-Vänersborg: / via Uddevalla, motorvei nesten hele veien, 14 km lengre.
Göteborg-Mora: / via Mariestad, 1 km kortere
Mora-Östersund: / / / via Los, 18 km kortere.
Göteborg-Karesuando: / / / / / / via Västerås-Luleå-Pajala, 48 km kortere.
E45 kan brukes som et alternativ til E6 for reiser mellom Oslo og Finnmark.
For å reise mellom Oslo og E45 finnes det noen alternativer:
Oslo – Nybergsund – Särna – Sveg – Östersund, 575 km
Oslo – Nybergsund – Särna – Lofsdalen – Östersund, 577 km
Oslo – Nybergsund – Särna – Tännäs – Östersund, 596 km
Oslo – Kongsvinger – Torsby – Los – Östersund, 637 km. Det er 18 km kortere å kjøre via Los enn å kjøre E45 via Sveg.Avstand til Nord-Norge via Särna-Sveg-Östersund-Karesuando:
Oslo – Östersund – Tromsø, 1736 km (1619 km via E6)
Oslo – Östersund – Alta, 1740 km (1879 km via E6)
Oslo – Östersund – Karasjok, 1740 km (2077 km via E6)
== Se også ==
Europavei 45 (Danmark)
Europavei 45 (Sverige)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
European Agreement on Main International Traffic Arteries (AGR) 14 mars 2008 (PDF, offisiell E-veiliste begynner på s. 14)
UNECEs oversiktskart over alle europaveieneStena Line
Forslag å forlenge E45 i Sverige | == Fødsler == | 6,623 |
https://no.wikipedia.org/wiki/44 | 2023-02-04 | 44 | ['Kategori:44'] | null |
== Begivenheter ==
Keiser Claudius ledet et felttog til De britiske øyer og opprettet provinsen Britannia.
== Dødsfall ==
Apostelen Jakob, også kalt Jakob den store eller Jakob den eldre (antatt død år 44), var sønn av Sebedeus og Salome og bror til Johannes. Han var en av Jesu disipler.
Daemusin av Goguryeo, konge av Goguryeo (f. 4) | == Begivenheter == | 6,624 |
https://no.wikipedia.org/wiki/43 | 2023-02-04 | 43 | ['Kategori:43'] | null |
== Begivenheter ==
Keiser Claudius invaderte De britiske øyer, og opprettet provinsen Britannia.
Aulus Plautius ble første guvernør i romersk Britannia.
London ble antagelig grunnlagt dette året.
Vardanes I av Partia slo ned et opprør som har vart i syv år i byen Selevkia.
== Dødsfall ==
Togodumnus av britene
== Referanser == | == Begivenheter == | 6,625 |
https://no.wikipedia.org/wiki/ATR_42 | 2023-02-04 | ATR 42 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Luftfartøy produsert i Frankrike', 'Kategori:Passasjerfly', 'Kategori:Tomotors propelldrevne luftfartøy'] | ATR 42 er et tomotors turbopropfly som produseres av den fransk/italienske flyprodusenten Aerei da Trasporto Regionale eller Avions de Transport Régional (ATR). Dette selskapet ble dannet i 1981. ATR 72 er en lengre utgave av flyet.
I Norge brukes flyet av selskapene Danish Air Transport og Helitrans. Coast Air opererte også denne flytypen.
| ATR 42 er et tomotors turbopropfly som produseres av den fransk/italienske flyprodusenten Aerei da Trasporto Regionale eller Avions de Transport Régional (ATR). Dette selskapet ble dannet i 1981. ATR 72 er en lengre utgave av flyet.
I Norge brukes flyet av selskapene Danish Air Transport og Helitrans. Coast Air opererte også denne flytypen.
== Varianter ==
=== ATR 42-200/300 ===
ATR 42-200/300 var den første versjonen av ATR 42, produsert til 1996. Flyet hadde to Pratt & Whitney PW120-motorer.
=== ATR 42-320 ===
ATR 42-320 var en oppgradert versjon av ATR 42-300.
=== ATR 42-500 ===
ATR 42-500 er en ytterligere oppgradert versjon, produsert fra 1995. Den har nye PW127E motorer, nye propellerer, en nydesignet kabin og tillater mer last.
=== ATR 42-600 ===
Har sterkere motorer, ny cockpit, lettere, mer komfortable seter, produsert fra 2007.
=== ATR 42-600S ===
En variant tilpasset for kortbaneflyplasser med 800 meter rullebane. Leveres fra 2023.
== Litteratur ==
Jackson, Paul. Jane's All The World's Aircraft 2003–2004. Coulsdon, UK: Jane's Information Group, 2003. ISBN 0-7106-2537-5.
Taylor, Michael J. H. Brassey's World Aircraft & Systems Directory 1999/2000. London: Brassey's, 1999. ISBN 1-85753-245-7.
== Eksterne lenker ==
ATR 42 | == Begivenheter == | 6,626 |
null | 2023-02-04 | 41 | null | null | null | == Begivenheter == | 6,627 |
null | 2023-02-04 | 40 | null | null | null | == Begivenheter == | 6,628 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europavei_39 | 2023-02-04 | Europavei 39 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europavei 39', 'Kategori:Europaveier i Danmark', 'Kategori:Europaveier i Norge', 'Kategori:Referanser til E16', 'Kategori:Referanser til E18', 'Kategori:Referanser til E39', 'Kategori:Referanser til E45', 'Kategori:Referanser til E6', 'Kategori:Referanser til Ev39', 'Kategori:Referanser til Rv13', 'Kategori:Referanser til Rv15', 'Kategori:Referanser til Rv5', 'Kategori:Referanser til Rv555', 'Kategori:Referanser til Rv70', 'Kategori:Referanser til Rv9', 'Kategori:Referanser til europavei', 'Kategori:Veier i Agder', 'Kategori:Veier i Møre og Romsdal', 'Kategori:Veier i Rogaland', 'Kategori:Veier i Trøndelag', 'Kategori:Veier i Vestland'] | E39 omdirigeres hit, for bilen se BMW E39.Europavei 39 er en europavei som går mellom Klett i Norge og Aalborg i Danmark. Veiens lengde er rundt 1 360 kilometer, inkludert ferjer. Veien starter i nord ved Klettkrysset, sør for Trondheim, der den møter europavei 6. Fra Klett løper den vestover gjennom Møre og Romsdal, Vestland og Rogaland til den, på norsk jord, ender i Kristiansand. I Danmark fortsetter den fra Hirtshals via Hjørring til Aalborg, der den møter europavei 45. Europavei 39 har åtte ferjeoverfarter langs strekningen, flest av alle veier i Europa.
Trasé fastlagt av UNECE: Trondheim – Ålesund – Bergen – Stavanger – Kristiansand … Hirtshals – Hjørring – Nørresundby – Aalborg. I Trondheim er E39 ikke skiltet mellom sentrum og Klettkrysset. Etter det gamle nummersystemet fra 1950 gikk E39 mellom Antwerpen og Aachen.
| E39 omdirigeres hit, for bilen se BMW E39.Europavei 39 er en europavei som går mellom Klett i Norge og Aalborg i Danmark. Veiens lengde er rundt 1 360 kilometer, inkludert ferjer. Veien starter i nord ved Klettkrysset, sør for Trondheim, der den møter europavei 6. Fra Klett løper den vestover gjennom Møre og Romsdal, Vestland og Rogaland til den, på norsk jord, ender i Kristiansand. I Danmark fortsetter den fra Hirtshals via Hjørring til Aalborg, der den møter europavei 45. Europavei 39 har åtte ferjeoverfarter langs strekningen, flest av alle veier i Europa.
Trasé fastlagt av UNECE: Trondheim – Ålesund – Bergen – Stavanger – Kristiansand … Hirtshals – Hjørring – Nørresundby – Aalborg. I Trondheim er E39 ikke skiltet mellom sentrum og Klettkrysset. Etter det gamle nummersystemet fra 1950 gikk E39 mellom Antwerpen og Aachen.
== Historikk ==
Strekningen Trondheim – Ålesund – Bergen – Stavanger – Kristiansand ble skiltet E39 i 2000. I perioden 1992–2000 var strekningen Kristiansund – Ålesund – Bergen – Stavanger riksvei 1 og strekningen Stavanger – Kristiansand var E18. Før 1992 var strekningen Ålesund – Bergen – Stavanger skiltet riksvei 14. Den danske veien mellom Hirtshals og Ålborg ble skiltet E39 i 1992 og var vei A14 før det. Det var tolv ferjer på strekningen i 1990, ni i 2000 og åtte i 2018.
== Standard ==
=== Norge ===
I Norge har E39 varierende standard og bredde. Fra Klett og vestover mot Orkdal er veien motortrafikkvei, men ellers landevei mot grensen til Møre og Romsdal. Gjennom vestlandsfylkene til Bergen har veien varierende standard, og mangler flere steder gul midtstripe på grunn av smal bredde. Mellom Trondheim og Bergen er det fem ferjestrekninger.
Mellom Bergen og Stavanger har veien gul midtstripe, og det er to ferjeforbindelser på denne strekningen. Det er motorvei på strekningene Bergen–Os, Stavanger–Sandnes og Mandal–Kristiansand. Ellers er det tofelts landevei på strekningen mellom Os og Kristiansand.
=== Danmark ===
Det er ferjeforbindelse mellom Kristiansand i Norge og Hirtshals i Danmark. I Danmark ble hele E39-strekningen mellom Hirtshals og Aalborg bygget ut til motorvei i perioden 1996–2004. Unntaket er en kortere avkjørselsfri strekning i havneområdet gjennom Hirtshals.
== Utbyggingsplaner i Norge ==
I Norge jobber Nye Veger og Statens vegvesen med å ruste opp og bygge om deler av den norske strekningen. Blant annet skal det bygges motorvei på strekningen mellom Mandal og Sandnes, samt strekningene Stavanger–Bergen og Ålesund–Molde. I tillegg jobber Statens vegvesen per 2022 flere steder på Vestlandet og Trøndelag med å utvide veien til to kjørefelt. Det pågår også et omfattende planleggingsarbeid – Ferjefri E39 – for å se på mulighetene for å fjerne de gjenværende ferjestrekningene på Vestlandet.
=== Kristiansand–Sandnes ===
Strekningen Kristiansand–Mandal er firefelts motorvei. Byggingen av parsellen Kristiansand vest–Mandal øst ble påbegynt i oktober 2018, mens strekningen videre til Mandal by startet høsten 2019. Sistnevnte åpnet for trafikk 22. desember 2021, mens Kristiansand vest–Mandal øst åpnet 24. november 2022.Det pågår plan- og byggearbeid på strekningen videre fra Mandal til Lyngdal vest. Strekningen Lyngdal øst–Lyngdal vest ble påbegynt i 2021 og skal åpne for trafikk sommeren 2025. Strekningen mellom Mandal og Lyngdal er delt i to parseller, der den østligste parsellen etter planen skal lyses ut på anbud i 2023. Videre fremdrift for den vestlige delen er fortsatt ikke klart.
På strekningen mellom Lyngdal og Sandnes har Statens vegvesen gjennomført planarbeidet for strekningen, mens Nye Veier har ansvaret for utbyggingen.Strekningen vestover til Sandnes planlegges utbygget som firefelts motorvei i løpet av 2020- og 2030-årene. Med fullførelsen av Rogfast og et par kortere strekninger i Stavanger-området, vil det være firefelts motorvei fra Kristiansand til Bokn, like sørøst for Haugesund.
=== Stavanger–Bergen ===
Ny tunnel under Boknafjorden, kalt Boknafjordtunnelen. Den blir 26,7 kilometer lang og 392 meter dyp, og den klart lengste undersjøiske veitunnelen i verden. Tunnelen er en del av Rogfast-prosjektet. Prosjektet er under bygging med estimert åpning i 2031.
=== Ferjefri E39 ===
Prosjektet Ferjefri E39 har som mål å erstatte samtlige syv ferjesamband på strekningen med broer og tunneler. En eventuell gjennomføring vil omfatte en rekke store og teknologisk krevende fjordkryssinger. Samlet kostnad ble i 2013 anslått til 150 milliarder kroner, senere anslag er på 340 milliarder. Med unntak av Rogfast er ingen av delprosjektene vedtatt av Stortinget.
Ferjefri E39 innebærer å erstatte alle ferjeforbindelser på Europavei 39 unntatt Skagerrak med bro eller tunnel. Det inkluderer:
Bru over Halsafjorden (Halsa/Tingvoll). Det foreslås en lang og avansert flytebru.
Tunnel under Romsdalsfjorden ved Molde eller ved Midsund.
Mellom Ålesund–Ørsta planlegges en bru over Sulafjorden, over 3 km lang flytebru.
E39 flyttes fra dagens trasé via Anda–Lote til konsept K10 som innebærer bygging av tunnel under Utvikfjellet og bru over Nordfjorden mellom Svarstad og Frøholm med vei videre til Hornindal og Volda via Kvivsvegen.
Ny vei mellom Bergen og Stord, kalt Hordfast. Hovedalternativet er verdens lengste flytebru over Bjørnafjorden og en av verdens lengste hengebruspenn over Langenuen.
== Knutepunkter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Color Line
European Agreement on Main International Traffic Arteries (AGR) 14 mars 2008 (PDF, offisiell E-veiliste begynner på s. 14)
UNECEs oversiktskart over alle europaveiene | == Fødsler == | 6,629 |
https://no.wikipedia.org/wiki/38 | 2023-02-04 | 38 | ['Kategori:38'] | null |
== Dødsfall ==
Artabanes II, konge av Partia
Tiberius Gemellus, romersk keiserlig (død 37 eller 38) (f. 19) | == Dødsfall == | 6,630 |
null | 2023-02-04 | 37 | null | null | null | == Begivenheter == | 6,631 |
https://no.wikipedia.org/wiki/36 | 2023-02-04 | 36 | ['Kategori:36'] | null |
== Begivenheter ==
Tiridates III flykter fra tronen i Partia til Syria | == Begivenheter == | 6,632 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lockheed_Martin_F-35_Lightning_II | 2023-02-04 | Lockheed Martin F-35 Lightning II | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:BAE Systems', 'Kategori:Enmotors jetdrevne luftfartøy', 'Kategori:Jagerfly fra USA', 'Kategori:Lockheed Martin', 'Kategori:Northrop Grumman-luftfartøy', 'Kategori:Stealthfly', 'Kategori:Utstyr brukt av Luftforsvaret'] | Lockheed Martin F-35 Lightning II (tidligere kalt Joint Strike Fighter, JSF) er et multirolle, femtegenerasjons stealth-kampfly utviklet av USA og Storbritannia, med mindre deltakelse fra en rekke partnerland. Flyet finnes i tre varianter; én variant for vanlig takeoff og landing, én STOVL-variant, og én variant tilpasset bruk fra hangarskip. De første flyene ble levert til U.S. Air Force 14. juli 2011. Flyet ble første gang benyttet i strid i mai 2018 av Israels flyvåpen.JSF-programmet ble opprettet for å bytte ut eksisterende flytyper samtidig som man holdt kostnadene nede. Dette medførte at flere forskjellige flytyper skal byttes ut, og store kvanta av JSF produseres. Det er per høsten 2009 blitt skissert bestillinger på 3 206 maskiner; USA vil ha ca. 2 443 av disse. Man håper imidlertid å selge til flere land etter hvert, slik det skjedde med F-16-programmet. Dersom dette oppnås kan rundt 5 000 fly bli produsert.
Flyet er én-seters, én-motors og har stealth-egenskaper. Det var planlagt å la to separate flymotorprodusenter utvikle motorer til flyet, men i 2011 ble det besluttet å kun bruke Pratt & Whitneys F135-motor for å kutte kostnader (ombygget Pratt & Whitney F119 fra F-22 Raptor).
En ny motor er under utvikling, og konstruksjon er forventet å være klar ca. 2020. Denne motoren har hovedfokus på å forbedre drivstoffbruken og høyere topphastighet.I begynnelsen av januar 2015 hadde testversjonene og de første produksjonsversjonene av flyet vært i luften over 25 000 timer. Maksimalhastigheten til flyet med full intern våpenlast er mach 1,6 og den ble oppnådd for første gang 25. oktober 2011. I juli 2015 kunngjorde Lockheed Martin at F-35B-versjonen er stridsklar og den 2. august 2016 ble F-35A erklært stridsklar. I april 2019 anvendte flyet våpen mot IS. F-35C skal være stridsklart i 2018.
| Lockheed Martin F-35 Lightning II (tidligere kalt Joint Strike Fighter, JSF) er et multirolle, femtegenerasjons stealth-kampfly utviklet av USA og Storbritannia, med mindre deltakelse fra en rekke partnerland. Flyet finnes i tre varianter; én variant for vanlig takeoff og landing, én STOVL-variant, og én variant tilpasset bruk fra hangarskip. De første flyene ble levert til U.S. Air Force 14. juli 2011. Flyet ble første gang benyttet i strid i mai 2018 av Israels flyvåpen.JSF-programmet ble opprettet for å bytte ut eksisterende flytyper samtidig som man holdt kostnadene nede. Dette medførte at flere forskjellige flytyper skal byttes ut, og store kvanta av JSF produseres. Det er per høsten 2009 blitt skissert bestillinger på 3 206 maskiner; USA vil ha ca. 2 443 av disse. Man håper imidlertid å selge til flere land etter hvert, slik det skjedde med F-16-programmet. Dersom dette oppnås kan rundt 5 000 fly bli produsert.
Flyet er én-seters, én-motors og har stealth-egenskaper. Det var planlagt å la to separate flymotorprodusenter utvikle motorer til flyet, men i 2011 ble det besluttet å kun bruke Pratt & Whitneys F135-motor for å kutte kostnader (ombygget Pratt & Whitney F119 fra F-22 Raptor).
En ny motor er under utvikling, og konstruksjon er forventet å være klar ca. 2020. Denne motoren har hovedfokus på å forbedre drivstoffbruken og høyere topphastighet.I begynnelsen av januar 2015 hadde testversjonene og de første produksjonsversjonene av flyet vært i luften over 25 000 timer. Maksimalhastigheten til flyet med full intern våpenlast er mach 1,6 og den ble oppnådd for første gang 25. oktober 2011. I juli 2015 kunngjorde Lockheed Martin at F-35B-versjonen er stridsklar og den 2. august 2016 ble F-35A erklært stridsklar. I april 2019 anvendte flyet våpen mot IS. F-35C skal være stridsklart i 2018.
== Varianter ==
F-35 kommer i tre forskjellige varianter og en spesialversjon, som har 80% av delene felles.
F-35A
Vanlig CTOL-variant (Conventional Take Off and Landing). Basert på rollen F-16 har i dag. Den eneste varianten med innebygget 25 mm gatling. Dette er varianten som Norge har bestemt seg for å kjøpe. Anbefalt rullebanelengde er 2440 m, men det er mulig å ta av og lande på kortere rullebaner dersom flyet bærer mindre drivstoff og nyttelast. Det norske forsvaret og enkelte andre land har tatt i bruk bremseskjermer for landing på korte baner med is.
F-35B
STOVL-variant (Short Take Off, Vertical Landing) som skal brukes på blant annet amfibiekrigsskip/små hangarskip hvor det tas av fra svært kort rullebane. I tillegg kan F-35B lande vertikalt. Basert på rollen Harrier-flyene har i dag. Denne versjonen har en dreibar eksos, 2 steering nozzle's en i hver vinge, og en såkalt LiftFan bak cockpit. F-35B skal kunne ta av fra en rullebane i størrelsesordenen 180 m (flat) eller 140 m (med skihopp).
F-35C
Hangarskip CATOBAR (Carrier Version)-variant. Basert på rollen F-18 har i dag. Denne versjonen har blant annet større vingeoverflate som gjør at den kan ta av / lande ved lavere hastigheter på store hangarskip. Sammen med økt drivstoffkapasitet gir dette vesentlig større aksjonsradius. F-35C, som alle andre CATOBAR opererende fly har en Tailhook som gjør at flyet kan lande på veldig kort rullebane. F-35C skal kunne ta av fra en 400 m lang rullebane uten katapult.
F-35I
F-35A med israelske modifikasjoner. En senior i det israelske luftforsvaret uttalte offisielt «at flyene vil bli kalt F-35I da det vil være unike israelske funksjoner installert i dem». USA vil ikke tillate integrering av Israels egne elektroniske krigføringssystemer i flyets innebygde elektronisk system, men en «plug and play»-funksjon til hovedsystemet vil tillate bruk av israelsk teknologi i tillegg til basisfunksjonaliteten. Israel vil kunne plassere egen, ekstern jammingpod og planlegger å installere egne luft-til-luft-raketter og bomber i F-35s interne våpenlagre.
== Partnerland og utviklingskostnad ==
Utviklingskostnadene alene er beregnet til 40 milliarder amerikanske dollar. Den desidert største delen av dette vil bli betalt av USA, som både skal ha og produsere flest fly. De åtte partnerne i JSF-programmet er; (utviklingsdonasjon i parentes – alle tall i amerikanske dollar)
Hovedutvikler: USA
Nivå 1 partner: Storbritannia (2 milliarder dollar)
Nivå 2 partner: Italia (1 milliard dollar) og Nederland (800 millioner dollar)
Nivå 3 partner: Tyrkia (175 millioner dollar), Australia (144 millioner dollar), Norge (130 millioner dollar), Danmark (110 millioner dollar) og Canada (100 millioner dollar)I tillegg er Israel og Singapore med som Security Cooperative Participants.
Tyrkia ble utestengt fra F-35-programmet i 2019.
== Utskiftninger ==
Mange forskjellige fly i de åtte nasjonene var planlagt skiftet ut da man startet prosjektet. Enkelte av flytypene nevnt her kan bli / har blitt vraket allerede før de mottar sine F-35.
USA
F-35A For å bytte ut U.S. Air Force (USAF) F-16 Fighting Falcon og A-10 Thunderbolt.
F-35B for å bytte ut U.S. Marine Corps (USMC) AV-8 Harrier II.
F-35C for å bytte ut U.S. Navy (USN) og USMC F/A-18 Hornet (kun A/B/C/D versjonene).Storbritannia
Opprinnelig var det planlagt å anskaffe F-35B til Royal Air Force (RAF) for å bytte ut Harrier GR7/9 og til Royal Navy (RN) for å erstatte Sea Harrier. Det britiske forsvarsdepartementet hadde kortvarig planer om å utstyre det kommende hangarskipet med katapulter og bremsewire, og ville derfor anskaffe F-35C. Da det ville fordyre bygningen av Queen Elizabeth-klassen, ble resultatet til slutt F-35B .Italia
F-35A for å bytte ut Italias luftforsvars Panavia Tornado, AMX International AMX og deres innleide F-16.
F-35B for deres planlagte hangarskip.Nederland
F-35A for å skifte ut deres F-16.Tyrkia
F-35A for å skifte ut deres F-16.Australia
F-35A for å skifte ut F-18 og F-111.
Norge
F-35A for å skifte ut F-16.Danmark
F-35A for å skifte ut F-16AM.Canada
CF-35A for CF-18. Uttalte imidlertid at de var mest i prosjektet av hensyn til egen flyindustri og at flyene deres kunne holdt en stund til.Polen
F-35A for å skifte ut MiG-29, SU-22.Tyskland
Tysklands forbundskansler Olaf Scholz kunngjorde 27. februar 2022 at landet søkte en etterfølger for Panavia Tornado. F-35 kunne da komme i betraktning for å gjøre det mulig for Tysklands forsvar å bruke atomvåpen.
Den 14. mars opplyste Tysklands forsvarsdepartement at det ønsket å kjøpe inn F-35. Det var aktuelt å kjøpe til sammen 35 maskiner av typen F-35A, i tillegg til 15 Eurofighter av typen ECR.
== Planlagte innkjøp ==
* Se eget punkt vedrørende Norges antall.Singapore, Hellas, Spania og Finland er også potensielle kunder. Disse landene har som utviklerlandene F-16 eller F-18 i dag.
USA har utestengt Tyrkia fra F-35-programmet etter at Erdogan kjøpte luftvernmissilet S-400 fra Russland.
== Danske forhold ==
Tre aktstykker fra Folketingets finanskomité beskriver Danmarks involvering i F-35-programmet:
1997: Ved aktstykke 342 9/9 1997 tiltrådte finanskomiteen at Danmark inntrådte i programmets kravspesifikasjonsfase med en bevilgning på 70 millioner kroner.
2002: Ved aktstykke 142 22/5 2002 tiltrådte finanskomiteen at Danmark kunne anvende 892,5 millioner kroner i programmets utviklings- og demonstrasjonsfase. 110 millioner kroner av disse utgiftene var forventet å bli dekket av forleggelsen av et dansk F-16 til testflyvninger i F-35-programmet. Dansk industri aksepterte etter avtale med regjeringen å bidra med 74 millioner kroner av utgiftene.
2007: Ved aktstykke 79 8/2 2007 tiltrådte finanskomiteen at Danmark inntrådte i prosjektets produksjons-, vedlikeholds- og videreutviklingsfase med en bevilgning over 45 år på tilsammen ca. 2 milliarder kroner, tilsvarende ca. 1,5 prosent av de samlede utgiftene i denne fasen.Danmarks deltagelse i F-35-programmet forpliktet ikke Danmark til å kjøpe flyene.
== Norske forhold ==
Den konvensjonelle F-35A-varianten er valgt til å erstatte Norges F-16-fly. Regjeringen foreslo opprinnelig å kjøpe 48 fly, men dette tallet er nå 52 fordi USA ikke kommer til å ha kapasitet til å låne/leie bort treningsfly til Norge. 48 av disse skal være operative, mens fire skal bli brukt utelukkende til trening og utdannelse.
Forsvaret har beregnet at disse vil koste 69,7 milliarder 2016-kroner i innkjøp. Levetidsomkostningene for flyene, som dekker innkjøp og driftsomkostninger i 30 år, samt utbygging av basen på Ørland, beregner Forsvaret nå til å bli på 261,3 milliarder kroner eller drøyt fem milliarder kroner pr. fly. Utbygging av Evenes, som fremskutt base, kommer på toppen av dette.
Fra 10. november 2015 til 29. juni 2017 ble Luftforsvarets første syv fly levert til Luke Air Force Base i Arizona for opplæring og trening av norske piloter.
10. november 2017 foregikk den offisielle overleveringen av de tre første flyene levert direkte til Norge. Disse flyene landet på Ørland hovedflystasjon 3. november 2017 rett før kl. 16.00 (norsk tid) mens det fremdeles var dagslys. De tok av i mørke fra Fort Worth i Texas kl. 06.35 (norsk tid, kl. 23.35 lokal tid dagen før), (9 timer og 24 minutter flytid, 7569 km i direkte luftlinje, gjennomsnittsfart: 815 km/t) og fløy non-stop med flere lufttankinger underveis. Flyene hadde amerikanske merker og ble fløyet av amerikanske piloter. De tre flyene var nummer 5148, 5149 og 5150.På Evenes flystasjon er to F-35 fly til enhver tid på Quick Reaction Alert for å identifisere, og eventuelt avskjære, ukjente luftfartøy som nærmer seg norsk luftrom.
== Pris ==
Prisen på hvert enkelt fly synes uavklart, den norske avtalen har ikke vært klar på dette. Kilder som Dagbladet og Aftenposten har tidligere meldt at sjefen for utviklingen av kampflyet JSF tror prislappen per fly vil bli på USD 80 millioner, rundt 460 millioner norske kroner eller rundt en halv milliard norske kroner per fly, alt etter dollarkurs, og vist til at dette er 50 prosent mer enn norske myndigheters anslag. Til sammenligning lå prisen på hvert F16 kampfly på rundt 120 millioner norske kroner, dog i datidens verdi (ca. 1980.)
Den amerikanske Government Accountability Office estimerte i 2011 utviklings- og innkjøpskostnadene for de 2 457 flyene USA har planlagt å anskaffe til USD 382 milliarder. Dette gir en gjennomsnittspris på USD 156 millioner for ett fly.Pris er åpenbart et politisk spørsmål. "Kostnadsestimatene for anskaffelsesfasen er nå beregnet til 61,2 milliarder kroner, opplyste Anders Melheim", som da var programdirektør i det norske Kampflyprogrammet, i desember 2012. Dette skulle således tilsvare 1 093 millioner kroner for hvert av de 56 flyene Norge skal skaffe, bortimot 3 ganger mer enn norske myndigheters anslag i 2009.
Det norske Kampflyprogrammet på sin side viser til at prisen på rundt 80 millioner er stykkprisen en forventer når flyet er i full produksjon rundt 2019. Inntil da vil prisen synke gradvis år for år ettersom produksjonen øker. Norge har heller ikke tegnet en enkelt kontrakt for F-35, og er del av de årlige kontraktsforhandlingene mellom det flernasjonale programkontoret JPO (Joint Program Office) og Lockheed Martin og Pratt & Whitney. Den amerikanske snittprisen for flyene er heller ikke representativ for Norge, da denne regnes ut basert på produksjonen av fly for USA produsert mellom 2010 og sent på 2030-tallet, og inkluderer også alle utviklingskostnadene. Norge skal på sin side kun anskaffe fly i en 8-års periode, og betaler da prisen for flyene disse årene, og dekker bare en mindre del av utviklingskostnadene. Den norske snittprisen vil derfor være en annen enn for USA. De norske kostnadsestimatene for F-35, som i 2015-verdi (oppdatert for inflasjon) er på 67,9 milliarder kroner, omfatter også mye mer enn bare 52 fly, og skal også dekke utvikling og anskaffelse av våpen, simulatorer, deler og innledende trening for F-35. Av de norske kostnadene utgjøres derfor bare rundt 60% selve flykostnaden.
Endringene siden 2009 må også sees i lys av at programmet den gang oppgav kostnadene i såkalt "nåverdi", mens senere estimater er oppgitt i reelle kroner. Kampflyprogrammet hevder at om alle kostnadene regnes om i sammenlignbare verdier så er de bare økt med i underkant av 6%, og da grunnet en ny norsk tidsplan, og nye kostnader for JSM.
== Spesifikasjoner ==
=== Generelle egenskaper ===
=== Bevæpning ===
== Se også ==
Lockheed Martin X-35
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Lockheed Martin F-35 Lightning II – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lockheed Martin F-35 Lightning II – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Luftforsvarets F-35 side Arkivert 13. februar 2016 hos Wayback Machine.
Hjemmeside for Kampflyprogrammet, som leder den norske anskaffelsen av F-35
Team JSF
RAF sin JSF-side Arkivert 28. september 2007 hos Wayback Machine.
Global security org sin JSF-side
Joint Strike Fighter svarer deg – spørsmål og svar i Dagbladet | == Begivenheter == | 6,633 |
https://no.wikipedia.org/wiki/T-34 | 2023-02-04 | T-34 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Koreakrigen', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stridsvogner fra andre verdenskrig'] | T-34 var en sovjetisk stridsvogn som hovedsakelig ble brukt under andre verdenskrig. Den ble produsert mellom 1940 og 1958. Vogna ble ansett for å være en svært god modell på det tidspunktet Sovjetunionen kom med i krigen, og dens effektive og formålstjenlige konstruksjon hadde stor innflytelse på stridsvognutviklingen. T-34 ble først og fremst bygget ved ChPZ-fabrikken i Kharkov i nåværende Ukraina, og utgjorde kjernen i sovjetiske panserstyrker under krigen. Etter krigen ble modellen en eksportsuksess, og i tillegg til å være den mest produserte krigsvognmodellen under andre verdenskrig ble den også historiens nest mest produserte totalt, bare overgått av sin etterfølger T-54/55. T-34 var så sent som i 1996 i tjeneste i 27 land.
T-34 ble utviklet fra BT-serien, og det var tenkt at den skulle erstatte denne, samt T-26, i tjeneste. Da den ble introdusert hadde den en god balanse av ildkraft, mobilitet og beskyttelse, selv om den i begynnelsen var hemmet av begrensnigner i ergonomi, mangelen på sambandsradio og den dårlige taktiske utnyttelsen av vognen.
Mot slutten av 1943 kom den forbedrede T-34-85, som var utrustet med en kraftigere kanon og større tårn. Designet og konstruksjonen ble forbedret gradvis under krigen, både for å øke effektiviteten og for å senke produksjonskostnadene. Som en følge av dette steg produksjonen kontinuerlig under krigen. Ved krigens slutt i 1945 hadde T-34 erstattet mange lette og tunge stridsvogner i tjeneste og utgjorde hoveddelen av den sovjetiske stridsvognproduksjonen. Den hadde stor innflytelse på konseptet med middelstunge stridsvogner, hvor én og samme vogn løste oppgavene til både tunge og lette stridsvogner på slagmarken.
| T-34 var en sovjetisk stridsvogn som hovedsakelig ble brukt under andre verdenskrig. Den ble produsert mellom 1940 og 1958. Vogna ble ansett for å være en svært god modell på det tidspunktet Sovjetunionen kom med i krigen, og dens effektive og formålstjenlige konstruksjon hadde stor innflytelse på stridsvognutviklingen. T-34 ble først og fremst bygget ved ChPZ-fabrikken i Kharkov i nåværende Ukraina, og utgjorde kjernen i sovjetiske panserstyrker under krigen. Etter krigen ble modellen en eksportsuksess, og i tillegg til å være den mest produserte krigsvognmodellen under andre verdenskrig ble den også historiens nest mest produserte totalt, bare overgått av sin etterfølger T-54/55. T-34 var så sent som i 1996 i tjeneste i 27 land.
T-34 ble utviklet fra BT-serien, og det var tenkt at den skulle erstatte denne, samt T-26, i tjeneste. Da den ble introdusert hadde den en god balanse av ildkraft, mobilitet og beskyttelse, selv om den i begynnelsen var hemmet av begrensnigner i ergonomi, mangelen på sambandsradio og den dårlige taktiske utnyttelsen av vognen.
Mot slutten av 1943 kom den forbedrede T-34-85, som var utrustet med en kraftigere kanon og større tårn. Designet og konstruksjonen ble forbedret gradvis under krigen, både for å øke effektiviteten og for å senke produksjonskostnadene. Som en følge av dette steg produksjonen kontinuerlig under krigen. Ved krigens slutt i 1945 hadde T-34 erstattet mange lette og tunge stridsvogner i tjeneste og utgjorde hoveddelen av den sovjetiske stridsvognproduksjonen. Den hadde stor innflytelse på konseptet med middelstunge stridsvogner, hvor én og samme vogn løste oppgavene til både tunge og lette stridsvogner på slagmarken.
== Historie og utvikling ==
=== Revolusjonerende nykonstruksjon ===
Før krigsutbruddet i 1939 var stridsvognen T-26 og BT-serien de vanligste modellene i det sovjetiske panservåpenet. T-26 var en langsom vogn som skulle støtte infanteriet, og hastigheten var tilpasset dette. BT-vognene var raskere, såkalte kavalerivogner, og var også lettere, men var ikke egnet til å bekjempe infanteri. Begge typene hadde tynt panser som beskyttet mot håndvåpenild, men ikke mot panserverngevær og 37 mm panservernkanoner. Bensinmotorene de benyttet hadde også lett for å ta fyr.Ingeniøren Michail Kosjkin fikk i 1937 i oppdrag av Den røde armé å konstruere en etterfølger til BT-vognene. Den skulle produseres ved Kharkovs lokomotivfabrikk (KhPz) i Kharkov. Prototypen, kalt A-20, ble utrustet med 20 mm panser, en 45 mm kanon og ingeniør Aleksandr Morozovs nye "V-2" dieselmotor (merk at motoren, tross typebetegnelsen, var en V12-konfigurasjon.) Fra BT-vognen hadde den egenskapen at den kunne drives framover på hjul i tillegg til belter. Dette var en tilpasning til 1930-årenes dårlige beltedriftsystemer, og skulle bidra til å redusere vedlikeholdet og forlenge levetiden. I strid var derimot ikke hjul noen fordel, selv om det tillot en hastighet på 100 km/t på vei. Konstruktørene kom til slutt fram til at hjuldriften var en dårlig utnyttelse av volumet i vognen, og ga unødvendig mye ekstravekt.
Kosjkin overtalte den sovjetiske lederen Josef Stalin til å la ham utvikle en annen prototyp, en bedre pansret og bestykket «universalstridsvogn» som skulle erstatte både T-26 og BT-vognene. Den andre prototypen, som kaltes A-30, men snart ble omdøpt til T-32, hadde 30 mm panser, en 76 mm kanon og samme V-2 dieselmotor. Begge prototypene ble testet ved Kubinka i 1939, og det viste seg at den tyngre T-32 var like mobil som A-20. De dårlige prestasjonene til de sovjetiske stridsvognene i vinterkrigen mot Finland og tyske erfaringer fra slaget om Frankrike gjorde at militærledelsens skepsis og redsel for høye kostnader ble satt til side. En enda tyngre versjon av T-32, men med 45 mm frontpanser og bredere belter ble utviklet, og den ble satt i produksjon med navnet T-34.
To prototyper av T-34 ble ferdigstilt i februar 1940 og tilbakela en 2 000 km lang testtur fra Kharkov til Moskva, Smolensk, Kyiv og tilbake til Kharkov i april og mai. Noen feil ved motoren ble tydelige på den strabasiøse turen, og ble rettet. De første serieproduserte vognene ble ferdige i september 1940 og kom til helt å erstatte T-26, BT og T-28. Kosjkin døde av lungebetennelse i slutten av måneden og arbeidet med å utvikle T-34s motor ble gitt til Aleksandr Morozov. Han fikk også stillingen som sjefsutvikler ved KhPZ.
T-34 hadde et hjuloppheng av Christie-typen, det samme som BT-vognene, men uten muligheten for hjuldrift. Den hadde sterkt skrånende panser, kraftig motor og brede belter. Den første hadde en 76,2 mm kanon, og ble senere kalt T-34/76, en sedvane som stammer fra tysk etterretning fra krigen. Sent i 1943 kom produksjonen av den andre hovedtypen, T-34-85 (eventuelt T-34/85) som hadde et større tårn og en større 85 mm kanon.
=== Innledning og opprettholdelse av produksjonen ===
Den nye stridsvognen stilte sovjetisk industri ovenfor nye utfordringer. En rekke mindre monteringsfabrikker ble opprettet: Kharkovs dieselfabrikk nr. 75 monterte V-2-motoren, Kirovfabrikken nr. 185 i Leningrad produserte den opprinnelige L-11-kanonen og Dynamofabrikken i Moskva produserte elektriske komponenter. Vognene ble opprinnelig montert ved ChPZ nr. 183 og ved Stalingrads traktorfabrikk (STZ), og senere ved Krasnoje Sormovofabrikken nr. 112 i Gorkij. Man hadde dog visse problemer med defekte panserplater. På grunn av mangelen på den på den tiden nye V-2-motoren ble mange vogner i første omgang i 1940 levert med BT-vognenes konverterte flymotor, en løsning som hadde dårligere ytelse, girkasse og kobling (clutch). Man kunne bare utruste eskadronsjefenes vogner med radioapparater. L-11-kanonen oppfylte ikke forventningene, og Grabins designbyrå ved Gorkijfabrikken nr. 92 lagde en overlegen F-34 76,2 mm kanon. Byråkratene nektet i utgangspunktet produksjonsløyve til den nye kanonen, men Gorkij og ChPZ iverksatte produksjon uten lov, og Stalins statlige forsvarkomité ga offisiell tillatelse etter at styrker i felten hadde lovpriset den nye kanonen.Konservative politikere la press på hæren for å få bygget de eldre stridsvognene T-26 og BT på bekostning av T-34 mens man ventet på de mer avanserte T-34M-vognene. Det tyske overraskelsesangrepet på Sovjetunionen 22. juni 1941 gjorde det plutselig tvingende nødvendig å fryse utviklingen og øyeblikkelig starte produksjonen av stridsvogner.
Tysklands raske fremganger tvang sovjeterne å flytte fabrikkene sine øst for Uralfjellene, en monumental oppgave. KhPZ ble gjenopplivet rundt Dzjerzjinski Urals jernbanefabrikk i Nizjnij Tagil. Fabrikken ble omdøpt til Stalins Ural stridsvognfabrikk nr. 183. Kirovfabrikken ble evakuert bare uker før Leningrad ble omringet, og ble flyttet sammen med Kharkovs dieselfabrikk til Stalins traktorfabrikk i Tjeljabinsk. Etter hvert gikk byen under navnet Tankograd. Vorosijilovs stridsvognfabrikk nr. 174 fra Leningrad ble innlemmet i Uralfabrikken og den nye Omskfabrikken nr. 174. Ordsjonikidze Urals tunge verktøysmaskinfabrikk (UZTM) i Sverdlovsk tok opp i seg flere mindre fabrikker. Mens disse fabrikkene ble flyttet i rekordfart ble Stalingrads traktorfabrikk hovedkilden for T-34, og produserte 40 % av alle disse vognene fram til den ble helt omringet i slaget om Stalingrad høsten 1942.Bortsett fra dette avbruddet ble bare mindre endringer tillatt i produksjonen. Disse var ofte for å gjøre vognene enklere og billigere å produsere. Nye metoder ble utviklet av professor Jevgenij Paton for automatisk herding og sveising av plater. Kanonmodellen 76,2 mm F-34 modell 1941 ble redusert fra forgjengerens 861 til 614 deler.. I de to neste årene ble produksjonskostnadene for hver stridsvogn redusert fra 269 500 rubler i 1941, til 193 000 og senere til 135 000. Produksjonstiden ble halvert på slutten av 1942 til tross for at majoriteten av de erfarne fabrikksarbeiderne var blitt sendt til fronten. Deres erstattere var 50% kvinner, 15% gutter og 15% invalider og gamle mann. Samtidig gikk T-34 fra å være produsert med en finish tilsvarende vesteuropeiske og amerikanske stridsvogner til å bli et mer grovhugget produkt. Det ble dog ikke firt på den mekaniske påliteligheten.
=== Evolusjonær utvikling ===
I 1942 begynte arbeidet med å utvikle et nytt tårn, tatt fra det forlatte T-34M-prosjektet. Det ble bedre plass i vognen og en ny luke for vognkommandøren ga han bedre utsyn. På grunn av begrensede strategiske lager av gummi så ble det innført stålhjul. En ny clutch ble innført, noe som gjorde at motoren og girkassen med 5 trinn virket bedre sammen.
I 1942 og 1943 støtte sovjetiske styrker på de nye tyske stridsvognene Tiger I og Panther. Med erfaringer fra slaget ved Kursk og forespørsler fra fronten om mer ildkraft og lengre rekkevidde foretok sovjetiske militære myndigheter det vanskelige valget å bygge om fabrikkene for å produsere en ny modell som hadde større tårnkrans (fra 1 425 mm til 1 600 mm). Dette tillot at man kunne sette inn et større tårn, og med det en større kanon. T-34-85 sin nye 85 mm kanon var overlegen den gamle, og man flyttet radioen opp fra skroget til det nye tremannstårnet. Nå kunne vognkommandøren lede striden, og la laderen og skytteren skjøtte kanonen.
=== Kostnadseffektivitet ===
Kostnaden for å produsere en T-34-85 stridsvogn var 164 000 rubel, hvilket i begynnelsen var rundt 30 % høyere enn for enn tilsvarende modell 1943, men innen 1945 hadde prisen gått ned til 142 000 rubler. Under krigens gang hadde prisen for en T-34 nesten blitt halvert. Samtidig var mobiliteten nesten den samme, på tross av at den både hadde fått kraftigere bestykning og tykkere panser.
Ved slutten av 1945 var mer enn 57 000 T-34 blitt bygget. Av disse var 34 780 eksemplarer av den opprinnelige modellen, bygget fram til 1944, og ytterligere 22 559 av modellen T-34-85 bygget mellom 1944–45. Etter krigen ble storskalaproduksjonen avsluttet i Sovjetunionen. I 1946 ble for eksempel bare 2 701 eksemplarer produsert. Produksjonen ble gjenopptatt i 1951 i Polen og Tsjekkoslovakia, der respektive 1 380 og 3 185 T-34-85 ble produsert fram til 1956. Sent i 1960-årene gjennomgikk sovjetiske T-34-85 et moderniseringsprogram for eksporterte eksemplarer og reservestridsvogner. Den ble da hetende T-34-85M. Oppgraderingen besto i ny motor fra T-54/55-serien, noe som kan tas som et bevis på hvor langt sovjetmyndighetene var villige til å gå for å standardisere komponenter.
Til sammen regner man at det er produsert så mange som 84 070 eksemplarer av T-34, pluss opp til 13 170 selvdrevne artillerivogner på T-34s chassis. Vognen dukket opp her og der i konflikter under den kalde krigen.
=== Kamphistorie ===
T-34 brukes ofte som et symbol for det sovjetisk motangrepets framgang mot tyskerne. Det første møtet med T-34 sommeren 1941 var et psykologisk sjokk for de tyske soldatene: de hadde forberedt seg på å møte en underlegen motstander. Dette illustreres blant annet av Alfred Jodls dagbok, der han tilsynelatende virker overrasket over at T-34 dukket opp i Riga. T-34 kunne effektivt bekjempe alle modeller av tyske stridsvogner som var i bruk i 1941. De første vognene led dog av alvorlige mekaniske feil og mangler, spesielt med hensyn på kraftoverføring og kobling - minst 50 % av den sommerens tap av vognene kom av mekaniske problemer og ikke av tysk ildkraft.. De sovjetiske styrkene manglet berge- og reparasjonsressurser, og det var ikke uvanlig at T-34 gikk i strid med en reservegirkasse på motordekket. De mekaniske problemene ble løst med tiden.
I løpet av vinteren 1941-1942 dominerte T-34 igjen slagmarken, da tyske stridsvogner ikke kunne bevege seg i dyp gjørme og snø på samme måte med sine smale belter, men i stedet ofte ble sittende fast. Terrengegenskapene til T-34 var ganske enkelt overlegne. Det tyske infanteriet, som på dette tidspunktet for det meste var utrustet med tauede panservernkanoner av typene 37 mm PaK 35/36 og 50 mm PaK 38, hadde store problemer med å stanse de sovjetiske vognene. Bare de sovjetiske soldatenes mangelfulle utdannelse og den sovjetiske ledelsens sviktende kompetanse hindret at avdelinger med T-34 hadde noen større framgang.
Hovedsatsingen innen Den røde armé i 1942-43 besto i å gjenoppbygge det som hadde gått tapt i 1941, og å forbedre taktikken. Produksjonen av T-34 steg raskt, men all videreutvikling hadde blitt «fryst»; bare forbedringer som ga høyere produksjonstakt ble tatt med. De sovjetiske konstruktørene var klar over behovet for å rette visse mangler i konstruksjonen, men dette ville koste med hensyn på antall vogner som kunne bli produsert, og saken ble foreløpig liggende. Midt i 1943 kom T-34-produksjonen opp i rundt 1 000 vogner i måneden, mye høyere enn den tyske produksjonen. Tapene på sovjetisk side var dog høyere på grunn av den stadige tyske taktiske overlegenheten.
Tyskerne fant raskt ut at det eneste virkelige effektive våpenet de hadde til å bekjempe T-34 med, også på lang avstand, var luftvernkanoner, da spesielt 8,8 cm FlaK. I stor hast ble også fronten forsynt med nye panservernkanoner av type 75mm PaK 40, som fantes både i tauede og selvdrevne versjoner. På kjøretøysiden erstattet tyskerne i mars 1942 den korte 75 mm kanonen, StuK 37, i stormkanonen Sturmgeschütz III, med den lengre og forbedrede 75mm StuK 40 L/43, og på høsten med den enda mer effektive L/48. Disse kanonene ga granaten høyere utgangshastighet og bedre gjennomslagskraft, med betydelig høyere virkning på pansrede kjøretøy, og StüG III fikk med ett rollen som kanonpanserjager. Denne vognen hadde stor betydning på østfronten, og det er antatt at den allerede våren 1944 hadde slått ut ikke mindre enn 20 000 stridsvogner. Også de vanlige panserstyrkenes arbeidsjern, Panzer IV, fikk sommeren 1942 en lengre kanon, 75mm KwK 40 L/43, og i løpet av våren 1943 en L/48. Det kraftigste motmiddelet var uansett den helt nye Panzer V/Tiger I, som ble satt inn i kampene mot slutten av 1942. I 1943, da tyskerne innførte den middelstunge Panther-stridsvognen, kunne man se mange trekk fra T-34, og Sovjetunionen møtte nå en jevnbyrdig stridsvogn på slagmarken. Sovjetiske tap økte etter dette.
Da krigen brøt ut besto det sovjetiske stridsvognarsenalet av bare omtrent 4 % T-34, men da krigen var over utgjorde de minst 55 % av Sovjetunionens enorme produksjon av stridsvogner. Der hvor tyskerne bygde flere forskjellige og mer teknisk avanserte stridsvogner, og et stort antall undervarianter, satset Sovjetunionen på å masseprodusere én enkelt modell, som ble gradvis forbedret gjennom krigen for å møte utviklingen i stridsvogn-design. Dette kan sammenliknes med USAs satsing på M4 Sherman.
==== Etter andre verdenskrig ====
Etter andre verdenskrig ble T-34-85 brukt i mange land som var i sovjetisk interessesfære. Den nordkoreanske invasjonen av Sør-Korea i 1950 ble ledet av en brigade utrustet med rundt 120 T-34-85. De møtte amerikanske stridsvogner av type M24 Chaffee, M4 Sherman og M26 Pershing. Den nordkoreanske 105te panserbrigaden hadde noen tidlige framskritt mot det sydkoreanske infanteriet og lette stridsvogner av typen M24, men mistet momentet da de møtte amerikanske middelstunge stridsvogner av typen M26 og infanteri satt opp med panservernvåpen. Etter de første månedene av krigen støtte man sjelden på nordkoreansk panser.T-34 utgjorde hovedstyrken i flere væpnede styrker innenfor Warszawapakten, og ble brukt mot det ungarske opprøret som ble slått ned i 1956 De ble også brukt i Midtøsten, i Vietnamkrigen og også så sent som krigen i Bosnia i 1990-årene. Kroatia arvet 25 eller 30 vogner fra Jugoslavia, men har nå tatt dem ut av tjeneste. T-34 ble sporadisk brukt i Afghanistan, men det er ikke kjent at de har blitt brukt mot koalisjonsstyrker. I Irak var T-34 i tjeneste så sent som tidlig i 1990-årene. Flere afrikanske stater, blant annet Angola og Somalia har brukt T-34-85 i nyere tid. Kubanske T-34-85 har også blitt brukt i Afrika.
Kina produserte T-34 under navnet Type 58. Produksjonen stoppet dog da Type 59 ble tilgjengelig. Et lite antall T-34 ble også i Kina bygget om til brannslukkingskjøretøy.
Totalt er T-34 blitt brukt i følgende 39 land, hvorav 27 brukte den så sent som i 1996 (disse er merket med asterisk (*)):
=== Bruk i Finland ===
==== T-34 i finsk tjeneste ====
I noen bøker er det opplysninger om at en og annen T-34-prototoyp skulle ha blitt testet i vinterkrigen 1939-1940, men dette er sannsynligvis en feilidentifisering. Den første gangen finnene støtte på T-34 var i begynnelsen av fortsettelseskrigen. Finnene klarte å erobre to stykker høsten 1941 ved Svirkraftverket, og tok dem umiddelbart i bruk. De hadde blitt bygget ved traktorfabrikken i Stalingrad og lokomotivfabrikken i Karkov. De fikk straks kallenavnene sotka (dykkand) på grunn av profilen. Ytterligere én vogn ble erobret på våren 1942 og en sommeren 1943. Man hadde nå fire i tjeneste, og de ble nyttet under hele krigen. Sommeren 1944 lovte tyskerne å sende ni erobrede og reparerte T-34 til finnene, men det ble bare levert tre. I månedsskiftet juni/juli erobret de ytterligere to vogner, og de hadde da til sammen ni T-34 av den eldre modellen i tjeneste da krigen tok slutt. Finnene brukte senere disse vognene mot tyskerne i Lappland. Én ble skadet av en tysk mine, men ble reparert. Ikke én eneste T-34 ble helt ødelagt i krigen. Etter krigen ble de ansett for å være landets beste stridsvogner, sammen med stormkanonen StuG III og Panzer IV. T-34 forble i tjeneste i Finland fram til 1961, da de ble pensjonert.
==== T-34-85 i finsk tjeneste ====
T-34-85 var en oppgradert modell av T-34 med tremannstårn og en 85 mm kanon utviklet fra en luftvernskanon. Panseret var opp til 110 mm i fronten og 75 mm på sidene. Disse stridsvognene ble benyttet i Karelen på sommeren 1944. På tross av at finnene trakk seg tilbake klarte de å erobre ni vogner av modell T-34-85. De fleste av disse ble erobret når den sovjetiske offensiven dabbet av og finnene klarte å gjenopprette linjene sine til en viss grad. Finnene tok umiddelbart syv av dem i bruk. De gjenstående to ble reparert og var klare til strid når krigen mellom Finland og Sovjetunionen tok slutt.
Etter fortsettelseskrigen vurderte man å erstatte 85 mm-kanonen med en 75 mm som også StuG III bruke, på grunn av mangel på ammunisjon til 85 mm-kanonene og de tyske kanonenes ellers gode egenskaper. Én stridsvogn ble bygget opp, men senere på vinteren 1944–1945 fikk den tilbake 85 mm-kanonen. Alle ni T-34-85 overlevde andre verdenskrig, og de var i bruk fram til 1962. De var meget populære blant mannskapene.
=== Symbolsk betydning ===
Hundrevis av T-34 ble benyttet som krigsminnesmerker i Sovjetunionen og de nye satellittstatene. Et eksempel er det sovjetiske krigsminnesmerket i Tiegarten i Berlin der en statue av en rødearmist er flankert av to T-34 stridsvogner.
Minst ett av disse monumentene var gjenstand for stor kontrovers. Dette var montert i Praha, på et monument over sovjetiske stridsvognmannskaper. Monumentet var tenkt å representere løytnant I.G. Gontjarenkos T-34-85, den første sovjetiske stridsvognen som kjørte inn i Praha i mai 1945, men vognen på toppen var en tung stridsvogn av typen JS-2m. For mange i Praha var dette monumentet også en påminnelse om den sovjetiske invasjonen som slo ned Prahavåren 1968. Stridsvognen ble malt rosa av kunstneren David Černý i 1991, men dette avstedkom en offisiell protest fra den russiske regjeringen. Černý ble arrestert, vogna ble malt grønn igjen. Dette resulterte i demonstrasjoner i gatene, og stridsvogna ble igjen malt rosa, denne gangen av femten parlamentsmedlemmer. Vogna ble etter dette omplassert på et militærmuseum.En annen rosa T-34 er den såkalte Mandela Way Tank i London.
Fire stridsvognmannskaper og en hund (Czterej pancerni i pies) var en populær polsk TV-serie som ble sendt i 1960-årene, hvor en T-34 med taktisk merking 102 ble et popikon i Polen. Serien ble også vist i andre land bak jernteppet, hvor den også ble populær.
=== Betydning ===
T-34 var blant de viktigste våpensystemene i Den røde armé under andre verdenskrig. Det at østfronten utgjorde det avgjørende operasjonsområdet under krigen gjør at T-34s betydning ikke bør undervurderes. Når den først kom i tjeneste i 1940 var den den beste stridsvognkonstruksjonen i verden. I midten av krigen var den ikke lenger overlegen sine motstandere, men den var fortsatt bedre enn de fleste og var tilgjengelig i enormt antall.
Den forbedrede T-34-85 forble standard stridsvogn for Sovjetunionen med en uavbrutt produksjonsserie fram til slutten av krigen. Tyskerne svarte på T-34 ved å lage nye, svært dyre og komplekse andre generasjons stridsvogner, hvilket senket tempoet i stridsvognproduksjonen deres og førte til en vesentlig tallmessig overlegenhet på sovjetisk side. T-34 erstattet de fleste lette, middelstunge og tunge stridsvogner i sovjetisk tjeneste. Videreutviklingen av vogna ledet fram til T-44 og T-54/55, som ble bygget fram til 1981 og fremdeles er i tjeneste.
T-34s effektivitet som stridsvogn i mobile, samvirkende operasjoner viste seg å ha betydning for videre utvikling av pansret strid. Infanteristridsvognen viste seg å være et foreldet konsept, og ble forlatt av alle nasjoner ved slutten på krigen. Mens mere økonomiske modeller av andre kjøretøyer kom til å overta de forskjellige støtterollene stridsvognene hadde hatt, kom balanserte stridsvognkonstruksjoner til å bli mer spesialiserte og optimaliserte for deres spesielle rolle i mekanisert strid. Den middelstunge stridsvognens potensial, demonstrert til fulle av T-34, ledet til det moderne konseptet med en enhetlig stridsvognpark (main battle tank (MBT) på engelsk).
== Varianter ==
=== Tabell over stridsvognmodeller ===
Å identifisere ulike versjoner av T-34 kan være komplisert. Tårnstøp og ytre detaljer varierte mellom de forskjellige fabrikkene. Nye detaljer ble innført midt i en produksjonsserie eller ettermontert på eldre vogner. Skadede stridsvogner ble reparert, og i noen tilfeller brukte man komponenter fra nyere modeller, også hele tårn. Visse modeller fikk nytt panser improvisert fra vrakstål i forskjellig tykkelse. Dette ble sveiset fast i skroget og i noen tilfeller tårnet. Disse siste stridsvognene ble kalt s jekranami («med skjermer»).
==== Modellbetegnelser ====
Den tyske etterettnignstjenesten under andre verdenskrig kalte de to hovedproduksjonsmodellene for T-34/76 og T-34/85, der mindre modellserier fikk bokstavsbetegnelser som T34/76A. Disse navnene ble også senere brukt i Vesten, spesielt innen populærlitteratur. Siden 1980-tallet har mange akademikere, blant annet stridsvogneksperten Steven Zaloga, brukt de sovjetiske betegnelsene: T-34 og T-34-85, hvor mindre modellserier ble identifisert med år: T-34 modell 1940. Dette systemet er også i bruk i denne artikkelen.
Ifølge kilder som ble offentliggjort etter Sovjetunionens fall kaltes alle T-34 med originaltårnet og F-34-kanonen, altså konvensjonelt kjent som Modell 1941 og 1942, offisielt for Modell 1941 og versjonen med det sekskantede tårnet, Modell 1943, offisielt for Modell 1942.Erobrede T-34 i tysk tjeneste ble kalt Panzerkampfwagen T-34(r), hvor r sto for Russland.
Finnene kalte T-34 for Sotka, som betyr and, siden profilen minner litt omm en kvinand. Dette ifølge det finske stridsvognesset Lauri Heino. T-34-85 ble kalt for pitkäputkinen Sotka, «langpipet and».
==== Stridsvognmodeller ====
T-34 (tysk betegnelse: T-34/76) var den opprinnelige stridsvognen med en 76,2 mm kanon.
modell 1940 (T-34/76A)
Tidlig produksjonsserie med en eldre 76,2 mm kanon i et tomannstårn, med BT-vognenes gamle bensingmotor og clutch.
modell 1941 (T-34/76B)
Den viktigste produksjonsserien med tykkere panser og den bedre 76,2 mm F-34-kanonen og dieselmotor.
modell 1942 (T-34/76C)
Mange mindre forbedringer i produksjonsprosessen.
modell 1943 (T-34/76D, E og F)
Med nytt støpt sekskantet tårn, ble kalt Micky Maus på grunn av utseendet når de to runde tårnlukene sto oppe. Hovedproduksjonsserien hadde en ny kuppel for vognføreren.
T-34/57
Færre en 324 T-34 ble utrustet med 57 mm ZiS-4- eller ZiS-4M-kanon med høy munningshastighet i årene 1941 og 1943–44 og benyttet som panserjagere. Noen av disse deltok i slaget om Moskva.T-34-85 var en større forbedring med et tremannstårn og en 85 mm kanon med langt løp.
modell 1943
Kortvarig produksjonsserie (februar–mars 1944), bestykket med 85 mm D-5T-kanonen.
modell 1944
Hovedproduksjonsserie med den enklere 85 mm ZiS-S-53-kanonen. Radioen var flyttet fra skroget til tårnet, som igjen var innredet mer hensiktsmessig og hadde et nytt sikte for skytteren.Man fortsatte å gjøre diverse forbedringer på T-34-85, blant annet et større restaureringsprogram i 1960 og 1969. Alle T-34-85-modeller var svært like utvendig.
Utviklingen av den mer avanserte T-34M, som hadde ligget brakk siden før krigen, ble tatt opp igjen i 1944, og dette ledet til stridsvognen T-44. Den nye vognen hadde en tårnkonstruksjon som var basert på T-34-85, men hadde et nytt skrog, med torsjonsstaver og tverrstilt motor. Den hadde en lavere profil enn T-34-85, og var enklere å produsere. Mellom 150 og 200 av denne modellen ble produsert før krigen var slutt. Etter en viss modifikasjon på motoren og et nytt tårn, ble den døpt T-54, og ble satt i produksjon fra 1947.
==== Øvrige kampkjøretøyer ====
Flammekastervogn
OT-34 og OT-34-85 med en internt montert flammekaster som erstattet baugmitraljøsen.
PT-34
Minerydder, de fleste ble bygget på skrogene til T-34 modell 1943 eller T-34-85.
Selvdrevet artilleri
Skroget til T-34 ble basis for en rekke selvdrevne artillerivogner: SU-122, SU-85 og SU-100Etter andre verdenskrigen ble forskjellige egyptiske og syriske T-34 bygget om med 122 mm haubitser.
==== Støttekjøretøyer ====
Mange støttekjøretøyer og til og med sivile traktorer ble bygget på skroget til T-34, fra krigens dager til inn i 1990-årene. De fleste kjøretøyer som ble bygget om var enten skadede stridsvogner eller selvdrevet artilleri.
Broleggere
Gamle stridsvogner ble bygget om i felt eller på verksteder. De ble ganske enkelt kjørt ned i vannet, hvorpå andre kjøretøyer passerte over vognens bro, og så ble broleggeren berget.
Bergepansere
Eldre stridsvogner ble under krigen bygget om til bergepansere gjennom at man tok bort tårnet, la en plate over hullet og laget en påbygg. Etter krigen ble dette kilden til et utvidet program med mer avanserte modeller.
== Stridseffektivitet ==
Stridseffektiviteten til tidlige T-34 kan best sammenlignes i form av «harde» faktorer – pansring, ildkraft og mobilitet – og «myke» faktorer, slik som ergonomi, brukervennlighet, anordninger for utsyn, innredningen ellers og så videre. T-34 var overlegen på de harde faktorene og svak på de myke.
De tre viktigste egenskapene ved stridsvogndesign har alltid vært pansring, ildkraft og mobilitet. T-34 var en utmerket balanse mellom alle tre under hele andre verdenskrig. I 1941 kunne det tykke, skrånende panseret stopp alle tyske panservernkanoner på normale avstander. T-34 kunne bare slås ut av den tauede luftvernkanonen 88 mm FlaK eller på nært hold av 50 mm og 75 mm kortløpede stridsvognkanoner. De fleste tyske stridsvogner på dette tidspunkt hadde ikke 75 mm kanoner, derimot var 37 mm mer vanlig. I midten av 1942 var T-34 sårbar mot forbedrede tyske våpen og forble det til krigens slutt. Pansringen var dog sammenlignbar med den amerikanske M4 Sherman og den tyske Panzer IV.
Ildkraften var ivaretatt i 1941 ved at T-34s 76 mm kanon med letthet kunne slå ut samtlige tyske stridsvogner. I 1943 ble denne utklasset av Panthers lange 75 mm og Tigers lange 88 mm. Innføringen av den sovjetiske 85 mm i 1944 gjorde ikke at T-345 ble likeverdig i ildkraft, men denne kanonen kunne fremdeles penetrere både Panther og Tiger på midlere avstander.
På mobilitetssiden bidro T-34 brede belter, gode hjuloppheng og store motor til å gi vogna en overlegen terrengmobilitet. Første generasjonens tyske stridsvogner hang ganske enkelt ikke med.
I sammendrag var T-34s harde faktorer en trendsetter internasjonalt innenfor stridsvognutvikling under krigens første år.
Ergonomisk sett var T-34 svak, selv om man gjorde visse forbedringer under krigen. Alle versjoner som var utrustet med 76 mm kanon led under det trange mannskapsrommet i tårnet, som var konstruert for to mann. Vognkommandørens sikte var dårlig, og luken som kunne åpnes framover tvang han til å observere slagmarken gjennom en liten observasjonsspalte og et nedsenkbart periskop. Han var også nødt til å avfyre kanonen. Til sammenligning hadde vanlige tyske, britiske og amerikanske stridsvogner bedre plass for mannskapene, men rom for tre personer i tårnet; nemlig vognkommandør, skytter og lader. Dette opplegget gjorde at vognkommandøren bedre kunne konsentrere seg på sin oppgave, nemlig å lede sine menn og koordinere med andre vogner i avdelingen, uten å for eksempel måtte gjøre ting som å rette inn og avfyre kanonen. Fra og med T-34-85 ble problemet, som man hadde observert allerede før krigen, korrigert.
Utsynet fra vognførerens plass var også dårlig. Noen vognførere rapporterte at deres optikk var så dårlig at de var nødt å kjøre med luken sin på gløtt, også i strid. Dårlig utsyn gjorde det også vanskeligere å utnytte terrenget til sine fordel. Taktisk var det også en ulempe, da andre stridsvogner hadde bedre utsyn.
Laderen hadde også en tung jobb, da det ikke fantes noen tårnkurv (en roterende gulvplate som følger med tårnet rundt). Dette problemet delte T-34 med mange andre stridsvogner, for eksempel den amerikanske M3 Stuart. Gulvet besto av ammunisjon, lagret i små metallkasser og dekket av en gummimatte. Ni granater var tilgjengelige fra stridsrommet, klare til bruk. Når disse ni var brukt opp var besetningen nødt til å ta fram flere granater fra kassene i gulvet, noe som gjorde at gulvet etter hvert ble strødd med åpne ekser og biter av gummimatten. Dette distraherte besetningen og forverret deres stridsevne.Andre faktorer som minskede T-34 virkning på slagmarken i begynnelsen var det dårlige lederskapet, taktiske ferdighetene og mannskapenes utdannelse, en konsekvens av Stalins utrenskninger av det sovjetiske offiserskorpset på slutten av 1930-årene. Dette ble forsterket av tapet av de beste mannskapene under de katastrofale hendelsene i 1941. Mange mannskaper ble sendt i strid med bare grunnleggende militær utdannelse pluss 72 timers instruksjon i klasserom. Sammen med T-34s mangel på sambandsradio gjorde det at det var nesten umulig å koordinere stridsvognavdelinger i strid. Tyske pansertropper fant at de sovjetiske panserstyrkene angrep i tette formasjoner og dro lite, om ingen, nytte av terrenget. Mot årsskiftet 1943-1944 hadde det blitt bedre, men de sovjetiske stridsvognmannskapene nådde aldri helt opp til de tyske på utdannelsessiden.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Chant, Christopher (1994 [1996]). World Encyclopedia of the Tank: An International History of the Armoured Fighting Machine, Somerset: Patrick Stephens (Haynes). ISBN 1-85260-114-0.
Harrison, Mark (2002). Accounting for War: Soviet Production, Employment, and the Defence Burden, 1940–1945, Cambridge University Press. ISBN 0-521-89424-7.
Liddell Hart, Basil (1951 [1999]). The other side of the hill: Germany's generals, their rise and fall, with their own account of military events, 1939-1945, London: Cassell. ISBN 0-330-37324-2.
Von Mellenthin, Major General F. W. (1956). Panzer Battles: A Study of the Employment of Armor in the Second World War, First Ballantine Books Edition, 1971. New York: Ballantine Books. ISBN 0-345-24440-0.
Milsom, John (1975). Russian Tanks, 1900-1970: The Complete Illustrated History of Soviet Armoured Theory and Design, New York: Galahad Books. ISBN 0-88365-052-5.
Muikku, Esa och Purhonen, Jukka: Suomalaiset panssarivaunut 1918-1997, Apali (1998) ISBN 952-5026-09-4.
Para, Carl (April 2002). "Military Heritage feature on the T-34" i Military Heritage vol. 3, nr. 5, ss. 18-20, 22-23.
Perrett, Bryan (1987). Soviet Armour Since 1945, London: Blandford. ISBN 0-7137-1735-1.
Russian Battlefield (1998a). "T-34: Development History" The Russian Battlefield, URL lest den 27. desember, 2005.
Russian Battlefield (1998b). "T-34-85: Development History" Arkivert 7. juni 2007 hos Wayback Machine. The Russian Battlefield, URL lest den 27. desember, 2005.
Sewell, Stephen ‘Cookie’ (1998). "Why Three Tanks?" i Armor vol. 108, nr. 4, s. 21. Fort Knox, KY: US Army Armor Center. ISSN 0004-2420. – beskriver politikken rundt T-34s introduksjon (PDF-format)
Wachowski, Tomasz (2004). "Nieznani T-34" (Den okända T-34:an) i Nowa Technika Wojskowa (Ny militær utrustning) 11/2004, s. 53. Warszawa: Magnum-X. ISSN 1230-1655.
Wright, Patrick (2001). Tank: The Progress of a Monstrous War Machine. Viking Adult. ISBN 0-670-03070-8.
Zaloga, Steven J., James Grandsen (1983). T-34 in Action, Carrollton, Texas: Squadron/Signal. ISBN 0-89747-112-1. – her finnes mange fotografier og tegninger som viser detaljert forskjellene mellom de ulike modellene
Zaloga, Steven J., James Grandsen (1984). Soviet Tanks and Combat Vehicles of World War Two, London: Arms and Armour Press. ISBN 0-85368-606-8.
Zaloga, Steven J., Jim Kinnear (1996 [2004]). T-34-85 Medium Tank 1944–94, Oxford: Osprey Publishing. ISBN 1-85532-535-7.
Zaloga, Steven J., Jim Kinnear, Andrey Aksenov & Aleksandr Koshchavtsev (1997). Soviet Tanks in Combat 1941-45: The T-28, T-34, T-34-85, and T-44 Medium Tanks, Hong Kong: Concord Publication. ISBN 962-361-615-5.
Zaloga, Steven J., Peter Sarson (1994). T-34 Medium Tank 1941–45, Oxford: Osprey Publishing. ISBN 1-85532-382-6.
Zheltov, I., M. Pavlov, I. Pavlov (2001). Neizvestnij T-34 (Den okända T-34:an). Moskva: Eksprint. ISBN 5-94038-013-1
== Eksterne lenker ==
(en) T-34 tanks – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) T-34 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Vurdering av T-34 og KV på Aberdeen testområde i USA (illustrert versjon på battlefield.rucachekopi fra internettarkivet)
Middelstunge stridsvagner hos battlefield.ru
T34 og T34/85 hos WWIIvehicles.com
T-34-85 i andre verdenskrig: en mærtere – detaljert utgreining om T-34-85
Panzerkampfwagen T-34(r): Sovjetiske T-34er i tysk tjeneste hos Achtung Panzer!
En historie om T-34, fra Battlefront Metal and Resin Miniatures
T-34 Arkivert 13. mai 2011 hos Wayback Machine.(del II, del III) | == Fødsler == | 6,634 |
https://no.wikipedia.org/wiki/33 | 2023-02-04 | 33 | ['Kategori:33', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | For hotellet i Oslo med samme navn, se Quality Hotel 33
| For hotellet i Oslo med samme navn, se Quality Hotel 33
== Fødsler == | == Fødsler == | 6,635 |
https://no.wikipedia.org/wiki/32 | 2023-02-04 | 32 | ['Kategori:32', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | Denne artikkelen omhandler årstallet 32. For tallet 32, se 32 (tall).
| Denne artikkelen omhandler årstallet 32. For tallet 32, se 32 (tall).
== Begivenheter ==
Det var en solformørkelse i påsken dette året.
== Fødsler ==
25. april – Otho, romersk keiser (d. 69)Ban Chao, kinesisk general (d. 102)
Ban Gu, kinesisk historiker (d. 92)
== Dødsfall ==
Jesus fra Nasaret(?)
Lucius Calpurnius Pis, romersk konsul under Julius Cæsar | == Begivenheter == | 6,636 |
https://no.wikipedia.org/wiki/31._januar | 2023-02-04 | 31. januar | ['Kategori:Dager i januar'] | 31. januar er den 31. dagen i året. Det er 334 dager igjen av året (335 i skuddår).
| 31. januar er den 31. dagen i året. Det er 334 dager igjen av året (335 i skuddår).
== Navnedag ==
Idun, Ivar
== Historie ==
1504 – Frankrike avstår Napoli til Aragón.
1876 – USA beordrer alle indianere til å flytte i reservater.
1915 – Første verdenskrig: Tyskland bruker giftgass mot russerne.
1917 – Første verdenskrig: Tyskland kunngjør at de vil begynne å bruke ubåter aktivt i krigføringen.
1929 – Sovjetunionen landsforviser Lev Trotskij.
1942 – Andre verdenskrig: Den 15. japanske armé erobrer Moulmein under sin fremrykning i Burma. De siste britiske styrker forlater Malaya til fordel for Singapore.
1945 – Eddie Slovik blir henrettet – den første amerikanske soldaten henrettettet for desertering siden borgerkrigen.
1946 – Jugoslavias nye grunnlov, laget etter sovjetisk modell, konstituerer seks republikker: Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Makedonia, Montenegro, Serbia og Slovenia.
1950 – USAs president Harry S. Truman annonserer et program for å utvikle hydrogenbomben.
1953 – 130 mennesker omkommer da fergen «Princess Victoria» synker i Irskesjøen.
1956 – Guy Mollet blir fransk statsminister.
1958 – Den første amerikanske satellitten, Explorer I, blir skutt opp og påviser eksistensen av Van Allen-beltene rundt Jorden.
1968 – Vietnamkrigen: Tết-offensiven:Viet Cong angriper den amerikanske ambassaden i Saigon.
1968 – Nauru erklærer seg uavhengig fra Australia.
1971 – Apollo-programmet: Apollo 14 blir skutt opp; ferden går til Månen.
1990 – Den første McDonald's-restauranten åpner i Moskva.
1996 – En lastebil fylt med eksplosiver kjører inn i sentralbanken i Colombo i Sri Lanka. Minst 86 mennesker omkommer og 1 400 blir skadd.
2000 – Et Alaska Airlines MD-83 styrter i Stillehavet utenfor kysten av Malibu i California. 88 mennesker omkommer.
=== Norsk historie ===
1913 – Gunnar Knudsen (Venstre) danner sin annen regjering.
1965 – Fiskefartøy «Boye Nilsen» var på vei fra Myre til fiskefeltet på Svensgrunnen da det forsvinner på Fugløybanken utenfor Troms. 14 omkommer.
1977 – Fiskefartøy «Tulipan» forsvinner utenfor Finnmark. Fem omkommer.
== Fødsler ==
Se flere som er født 31. januar i Kategori:Fødsler 31. januar.
1797 – Franz Schubert, østerriksk komponist (d. 1828)
1799 – Rodolphe Töpffer, sveitsisk maler, forfatter og en av de første tegneserieskaperne (d. 1846)
1830 – James G. Blaine, amerikansk advokat og politiker (d. 1893)
1854 – Stefan Stambolov, bulgarsk statsminister (d. 1895)
1884 – Theodor Heuss, tysk politiker (d. 1963)
1913 – Margit Johnsen, «Malta-Margit», høyt dekorert norsk krigsseiler (d. 1987)
1914 – Jersey Joe Walcott, amerikansk bokser (d. 1994)
1915 – Andreas Cappelen, norsk politiker og statsråd (d. 2008)
1915 – Håkan Lidman, svensk friidrettsutøver (d. 2000)
1915 – Alan Lomax, amerikansk folklorist (d. 2002)
1919 – Claus Helberg, norsk krigshelt (d. 2003)
1923 – Norman Mailer, amerikansk forfatter og journalist (d. 2007)
1923 – Jorge María Mejía, argentinsk kardinal (d. 2014)
1923 – Maurice Michael Otunga, kenyansk kardinal (d. 2003)
1926 – Johannes Joachim Degenhardt, tysk kardinal (d. 2002)
1931 – Ole Gabriel Ueland, norsk politiker (d. 2009)
1933 – Bernardo Provenzano, italiensk mafiamedlem (d. 2016)
1935 – Kenzaburo Oe, japansk forfatter og nobelprisvinner (litteratur)
1936 – Nils Aaness, norsk skøyteløper
1937 – Philip Glass, amerikansk musiker og komponist
1938 – Dronning Beatrix av Nederland
1942 – Mette Newth, norsk forfatter
1943 – Ragnhild Nilstun, norsk forfatter
1946 – Knut Lystad, norsk skuespiller
1948 – Per Bjørang, norsk skøyteløper
1950 – Odd-Tore Fygle, norsk ordfører
1950 – Nikolaj Kruglov, sovjetisk skiskytter
1952 – Bård Langsåvold, norsk ordfører
1954 – Michael Melchior, dansk–norsk rabbiner og israelsk politiker
1960 – Øyvind Korsberg, norsk politiker
1963 – Manuela Di Centa, italiensk langrennsløper
1968 – May-Helen Molvær Grimstad, norsk politiker
1979 – Jenny Wolf, tysk skøyteløper
1981 – Justin Timberlake, amerikansk musiker
1984 – Jeremy Wariner, amerikansk friidrettsutøver
== Dødsfall ==
Se flere som døde 31. januar i Kategori:Dødsfall 31. januar.
1882 – James Spriggs Payne, liberisk president (f. 1819)
1892 – Charles Spurgeon, britisk predikant (f. 1834)
1900 – John Sholto Douglas, 9. marki av Queensberry (f. 1844)
1901 – Peter Andreas Blix, norsk arkitekt (f. 1831)
1933 – John Galsworthy, britisk forfatter (f. 1867)
1956 – A. A. Milne, britisk forfatter (Ole Brumm) (f. 1882)
1972 – Mahendra Bir Bikram Shah, nepalsk konge (f. 1920)
1976 – Evert Taube, svensk forfatter, visesanger og komponist (f. 1890)
2001 – Gordon R. Dickson, canadisk forfatter (f. 1923)
2002 – Jens P. Flå, norsk politiker (f. 1923)
2008 – David Kimutai Too, kenyansk politiker (f. 1968)
2009 – Dewey Martin, amerikansk musiker (f. 1940)
2010 – Thorleif Karlsen, norsk politimann (f. 1909)
2012 – Anthony Joseph Bevilacqua, amerikansk erkebiskop (f. 1923)
2012 – Anders Eikås, norsk musiker (f. 1992)
2012 – Mike Kelley, amerikansk musiker (f. 1954)
== Helligdager ==
Nauru – Uavhengighetsdag | == Fødsler == | 6,637 |
null | 2023-02-04 | 30 | null | null | null | == Fødsler == | 6,638 |
null | 2023-02-04 | 29 | null | null | null | == Begivenheter == | 6,639 |
https://no.wikipedia.org/wiki/28._januar | 2023-02-04 | 28. januar | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dager i januar'] | 28. januar er den 28. dagen i året. Det er 337 dager igjen av året (338 i skuddår).
| 28. januar er den 28. dagen i året. Det er 337 dager igjen av året (338 i skuddår).
== Navnedag ==
Karl, Karoline
== Historie ==
1547 – Edward VI blir konge, og første protestantiske overhode, i England.
1871 – Frankrike kapitulerer til Prøysen.
1884 – Det sosialliberale Venstre, Norges eldste politiske parti, stiftet.
1887 – Ved en snøstorm i Fort Keogh, Montana, USA, blir verdens største snøflak rapportert; de største er 38 cm. brede og 20 cm. tykke.
1918 – Den finske borgerkrigen begynner.
1932 – Andre verdenskrig: Japan erobrer Shanghai, Kina.
1935 – Island blir det første landet som legaliserer abort.
1942 – Andre verdenskrig: Pansergruppe Afrika under ledelse av Rommel erobrer Benghazi.
1944 – Andre verdenskrig: Sovjetiske styrker erobrer Svenigorodka og omringer to tyske armékorps på tilsammen 50 000 mann.
1945 – Andre verdenskrig: Forsyninger når Kina via den nylig opprettede Burmaveien.
1958 – Lego får patent på byggeklosser for barn.
1971 – Etter 9 års forhandlinger om en dansk-tysk-nederlandsk avgrensning av kontinentalsokkelen i Nordsjøen, ble det i København underskrevet en overenskomst.
1986 – Romfergen «Challenger» eksploderer like etter å ha blitt skutt opp. Alle de sju astronautene ombord mister livet.
1998 – Ford Motor Company kjøper Volvo Personvagnar for 6,45 milliarder dollar.
1998 – Bevæpnede holder minst 400 barn og lærere som gisler i flere timer på en skole i Manila, Filippinene.
2002 – Et ecuadoriansk Boeing 727-100 styrter i Andesfjellene i det sørlige Colombia. 92 mennesker omkommer.
2006 – Shaw Clifton overtar etter John Larsson som general for Frelsesarmeen.
=== Norsk historie ===
1857 – Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab (NFDS) blir stiftet i Trondheim
1884 – Partiet Venstre stiftes.
1928 – Christopher Hornsrud danner Norges første Arbeiderparti-regjering, og blir utnevnt til Norges statsminister.
1951 – Hjalmar «Hjallis» Andersen blir allround europamester på skøyter i Oslo.
1985 – For første gang i Norge innføres det gebyr på bankgiroer og sjekker.
1989 – Sjarken «Sektor» går ned i Gratangen. Tre personer omkommer.
== Fødsler ==
Se flere som er født 28. januar i Kategori:Fødsler 28. januar.
1600 – Pave Klemens IX (d. 1669)
1611 – Johannes Hevelius, astronom (d. 1687)
1818 – George S. Boutwell, amerikansk advokat, forfatter og politiker (d. 1905)
1831 – Zeferino González y Díaz Tuñón, spansk katolsk kardinal (d. 1894)
1834 – Christian Hulbert Hielm, norsk offiser, jernbanemann og politiker (d. 1902)
1841 – Henry Morton Stanley, britisk oppdager og journalist (d. 1904)
1853 – José Martí, cubansk revolusjonær (d. 1895)
1853 – Vladimir Solovjov, russisk filosof (d. 1900)
1887 – Arthur Rubinstein, polsk pianist og dirigent (d. 1982)
1902 – John Savio, samisk bildekunstner (d. 1938)
1904 – Hans Heiberg, norsk kritiker, forfatter og teatersjef (d. 1978)
1912 – Jackson Pollock, amerikansk maler (d. 1956)
1913 – Ernst Cramer, tysk journalist (d. 2010)
1922 – Jan Herman Linge, norsk ingeniør og båtkonstruktør (d. 2007)
1923 – Erling Lorentzen, norsk skipsreder og industrigründer (d. 2021)
1930 – Kurt Biedenkopf, tysk politiker (d. 2021)
1932 – Parry O'Brien, amerikansk friidrettsutøver (d. 2007)
1935 – Reimund Kvideland, norsk folklorist (d. 2006)
1936 – Alan Alda, amerikansk skuespiller, forfatter og regissør
1936 – Ismail Kadare, albansk forfatter
1940 – Carlos Slim Helú, mexicansk forretningsmann
1943 – Håkon Steinar Giil, norsk politiker
1945 – Hallgrim Berg, norsk politiker
1948 – Charles Taylor, liberisk president
1950 – Hamad ibn Isa al-Khalifah av Bahrain, konge av Bahrain
1950 – Gro Anita Schønn, norsk sanger og skuespiller (d. 2001)
1955 – Nicolas Sarkozy, fransk politiker
1974 – Kari Traa, norsk freestyler
1978 – Jamie Carragher, engelsk fotballspiller
1978 – Gianluigi Buffon, italiensk fotballspiller
1981 – Elijah Wood, amerikansk skuespiller
1990 – Ingvar Olsen, norsk sanger
== Dødsfall ==
Se flere som døde 28. januar i Kategori:Dødsfall 28. januar.
814 – Karl den store (f. 742)
1547 – Kong Henrik VIII av England (f. 1491)
1596 – Francis Drake, engelsk oppdager og soldat (f. ca. 1540)
1621 – Pave Paul V (f. 1550)
1687 – Johannes Hevelius, astronom (f. 1611)
1754 – Ludvig Holberg, norsk-dansk dramatiker, historiker og forfatter (f. 1684)
1895 – François Certain de Canrobert, fransk marskalk (f. 1809)
1895 – Nicolai H. Knudtzon, norsk kjøpmann, skipsreder og politiker (f. 1816)
1908 – Josef Freinademetz, østerriksk misjonær (f. 1852)
1908 – Ragnhild Jølsen, norsk forfatter (f. 1875)
1908 – François-Marie-Benjamin Richard de la Vergne, fransk katolsk kardinal (f. 1844)
1939 – William Butler Yeats, irsk forfatter (f. 1865)
1953 – Derek Bentley, brite utsatt for justismord (f. 1933)
1955 – August Jacobsen, norsk kunstmaler (f. 1868)
1975 – Ola Raknes, norsk filolog og psykolog (f. 1887)
1979 – Hans Scherfig, dansk forfatter og billedkunstner (f. 1905)
1993 – Timothy Ward, engelsk fotballspiller og trener (f. 1917)
1996 – Joseph Brodsky, russisk-amerikansk dikter (f. 1940)
2002 – Astrid Lindgren, svensk forfatter (f. 1907)
2007 – Robert Drinan, amerikansk representant, katolsk prest og jesuitt (f. 1920)
2007 – Karel Svoboda, tsjekkisk komponist (f. 1938)
2008 – Dagfinn Grønoset, norsk forfatter og journalist (f. 1920)
2008 – Marie Takvam, norsk forfatter og skuespiller (f. 1926)
2009 – Glenn Davis, amerikansk friidrettsutøver (f. 1934)
2009 – Billy Powell, amerikansk keyboardspiller (f. 1952)
2010 – Larbi Belkheir, algerisk politiker (f. 1938)
2011 – Kari Werner Øfsti, NRK-medarbeider (f. 1940)
2023 – Odd Børre, norsk sanger (f. 1939) | == Fødsler == | 6,640 |
https://no.wikipedia.org/wiki/27._januar | 2023-02-04 | 27. januar | ['Kategori:Dager i januar'] | 27. januar er den 27. dagen i året. Det er 338 dager igjen av året (339 i skuddår).
| 27. januar er den 27. dagen i året. Det er 338 dager igjen av året (339 i skuddår).
== Navnedag ==
Gaute, Gurli, Gry
== Historie ==
847 – Leo IV blir valgt til pave samme dag som Sergius II dør.
1820 – Fabian Gottlieb von Bellingshausen oppdager det antarktiske fastland.
1880 – Thomas Edison søker om patent på sin elektriske glødelampe.
1915 – Amerikanske marinesoldater okkuperer Haiti.
1926 – John Logie Baird demonstrerer den første TV-en.
1943 – Andre verdenskrig: 50 amerikanske bombefly angriper tyske mål for første gang (Wilhelmshaven).
1944 – Andre verdenskrig: Den to år lange tyske beleiringen av Leningrad blir avsluttet.
1945 – Andre verdenskrig: Den røde armé invaderer Auschwitz og Birkenau i Polen og finner nazistiske konsentrasjonsleirer.
1967 – En brann i Apollo 1 dreper alle de tre astronautene ombord.
1967 – Mer enn 60 land signerer en avtale som forbyr utplassering av atomvåpen i verdensrommet.
1990 – Kommunistpartiet i Polen (PZPR) oppløses.
1996 – Nigers første lovlig valgte president, Mahamane Ousmane, blir avsatt av oberst Ibrahim Bare Mainassara i et militærkupp.
2001 – Et Beechcraft King Air 200 styrter etter avgang fra Boulder i USA. 10 mennesker omkommer.
2002 – Flere eksplosjoner i et militært ammunisjonslager i Lagos, Nigeria, tar livet av mer enn 1 000 mennesker.
2010 – iPad blir lansert i USA.
=== Norsk historie ===
1884 – Kraftigste registrerte lavtrykk i Norge: 939.8 hPa i Bergen.
1909 – Unge Venstre blir stiftet, med Anders Kirkhusmo som første leder.
1995 – Kystfiskebåten «Tronbuen» grunnstøter ved Hjelmsøya i Finnmark. En omkommer.
1981 – Bjørg Eva Jensen blir juniorverdensmester på skøyter i Assen i Nederland.
2013 – Stein Reinertsen ble vigslet i Kristiansand domkirke som den første biskop i Den norske kirke valgt av kirken selv siden reformasjonen.
2014 – En stor brann i Flatanger over 15 km² ødela 55 bygninger, bl.a. i Hasvåg og Småværet.
== Fødsler ==
Se flere som er født 27. januar i Kategori:Fødsler 27. januar.
1756 – Wolfgang Amadeus Mozart, østerriksk komponist (d. 1791)
1812 – Andreas Grimelund, norsk bonde og prest (d. 1896)
1813 – Heinrich von Friedberg, tysk jurist og politiker (d. 1895)
1832 – Lewis Carroll, britisk forfatter (d. 1898)
1839 – Nikolaj Bobrikov, russisk offiser og politiker (d. 1904)
1857 – Adelaide Johannesen, norsk skuespillerinne (d. 1906)
1859 – Keiser Wilhelm II av Tyskland (d. 1941)
1888 – Victor Goldschmidt, norsk kjemiker (d. 1947)
1912 – Arne Næss, norsk filosof (d. 2009)
1916 – Helmut Hirsch, tysk opposisjonell (d. 1937)
1921 – Donna Reed, amerikansk skuespiller (d. 1986)
1930 – Aloysius Matthew Ambrozic, slovensk–canadisk kardinal (d. 2011)
1930 – Bobby Bland, amerikansk musiker (d. 2013)
1944 – Mairead Corrigan, irsk aktivist og vinner av Nobels fredspris i 1976
1944 – Nick Mason, britisk musiker
1947 – Björn Afzelius, svensk musiker (d. 1999)
1948 – Mikhail Barysjnikov, sovjetisk–amerikansk danser og skuespiller
1949 – Galina Stepanskaja, sovjetisk skøyteløper
1950 – Francine av Montenegro, montenegrinsk prinsesse og fransk moteskaper (d. 2008)
1950 – Pedro Juan Gutiérrez, cubansk forfatter
1951 – Ingvild Sælid Gilhus, norsk professor i religionshistorie
1952 – Asma Jahangir, pakistansk menneskerettighetsaktivist (d. 2018)
1955 – John Roberts, amerikansk dommer
1964 – Per Dybvig, norsk tegner og illustratør
1966 – Edel Therese Høiseth, norsk skøyteløper
1974 – Ole Einar Bjørndalen, norsk skiskytter
== Dødsfall ==
Se flere som døde 27. januar i Kategori:Dødsfall 27. januar.
98 – Nerva, romersk keiser (f. 30)
1893 – James G. Blaine, amerikansk advokat og politiker (f. 1830)
1901 – Giuseppe Verdi, italiensk komponist (f. 1813)
1905 – Hjalmar Stolpe, svensk entomolog, arkeolog og etnolog (f. 1841)
1951 – Carl Gustaf Mannerheim, finsk offiser og politiker (f. 1867)
1967 – Edward H. White II, amerikansk astronaut (f. 1930)
1971 – Jacobo Arbenz Guzmán, guatemalansk president (f. 1913)
1983 – Louis de Funès, fransk skuespiller og komiker (f. 1914)
1989 – Thomas Sopwith, britisk luftfartspionér (f. 1888)
1993 – Andre the Giant, fransk fribryter og skuespiller (f. 1946)
1998 – Ragnar Edenman, svensk politiker (f. 1914)
2000 – Hallstein Myklebost, norsk professor i geografi (f. 1923)
2006 – Johannes Rau, tysk president (f. 1931)
2007 – Henry Valen, norsk statsviter (f. 1924)
2008 – Botho Prinz zu Sayn-Wittgenstein-Hohenstein, tysk politiker (f. 1927)
2008 – Suharto, indonesisk president (f. 1921)
2009 – John Updike, amerikansk forfatter (f. 1932)
2009 – Ramaswamy Venkataraman, president i Inida (f. 1910)
2010 – Zelda Rubinstein, amerikansk skuespiller (f. 1933)
2010 – J.D. Salinger, amerikansk forfatter (f. 1919)
2010 – Howard Zinn, amerikansk historiker og statsviter (f. 1922)
2011 – Svein Mathisen, norsk fotballspiller (f. 1952)
2011 – Tøger Seidenfaden, dansk journalist (f. 1957)
== Helligdager og merkedager ==
Den internasjonale holocaustdagen – FNs internasjonale minnedag for ofrene for holocaust | == Fødsler == | 6,641 |
https://no.wikipedia.org/wiki/26._januar | 2023-02-04 | 26. januar | ['Kategori:Dager i januar'] | 26. januar er den 26. dagen i året. Det er 339 dager igjen av året (340 i skuddår).
| 26. januar er den 26. dagen i året. Det er 339 dager igjen av året (340 i skuddår).
== Navnedag ==
Øystein, Esten
== Historie ==
1340 – Kong Edvard III av England blir proklamert som konge av Frankrike.
1500 – Vicente Yáñez Pinzón blir den første europeer som oppdager Brasil.
1531 – Et jordskjelv rammer Lisboa i Portugal. Flere tusen mennesker omkommer.
1700 – Et jordskjelv med en styrke på 8,7–9,2 finner sted utenfor kysten nordvest i USA.
1736 – Stanislaw I av Polen abdiserer.
1785 – Benjamin Franklin skriver et brev til sin datter hvor han beklager bruken av ørnen i det amerikanske symbolet; han ville heller hatt en kalkun.
1788 – Britene etablerer den første permanente europeiske bosetningen i Botany Bay i Australia, rett utenfor Sydney.
1837 – Michigan blir USAs 26. delstat.
1841 – Storbritannia erobrer Hongkong.
1886 – Den tyske ingeniøren Carl Benz får patent på verdens første kjørbare bil.
1939 – Den spanske borgerkrigen: Francisco Francos tropper (støttet av italienerne) erobrer Barcelona.
1942 – Andre verdenskrig: De første amerikanske styrkene når Europa og går i land i Nord-Irland.
1943 – Andre verdenskrig: Frie franske styrker under ledelse av general Leclerc når Tripoli i Libya etter en 1500 kilometer lang marsj, og slutter seg til allierte styrker.
1946 – Félix Gouin blir statsminister i Frankrike.
1950 – India forandrer styreform fra monarki til republikk, og Rajendra Prasad blir den første indiske presidenten.
1956 – De 7. olympiske vinterleker åpner i Cortina d'Ampezzo, Italia.
1960 – USA, De 8. olympiske vinterleker avholdes i Squaw Valley.
1965 – Hindi blir det offisielle språket i India.
1970 – Duoen Simon and Garfunkel slipper det velkjente albumet Bridge Over Troubled Water.
1980 – Israel og Egypt etablerer diplomatiske forbindelser.
1992 – Boris Jeltsin annonserer at Russland ikke lenger skal la landets atomvåpen være innstilt mot amerikanske byer.
1993 – Václav Havel blir tsjekkisk president.
2001 – Et Douglas DC-3 styrter i nærheten av Ciudad Bolívar i Venezuela. 24 mennesker omkommer.
2001 – Et jordskjelv rammer Gujarat, India. Mer enn 20 000 mennesker omkommer.
2005 – Et selvmordsforsøk ender i en større togkollisjon i Los Angeles, USA. Minst elleve personer omkommer, og over 180 blir skadet.
=== Norsk historie ===
1914 – Tryggve Gran krysser Nordsjøen med fly (fra Skottland til Norge)
1930 – Ivar Ballangrud blir allroundeuropamester på skøyter i Trondheim, Norge.
1936 – Ivar Ballangrud blir allroundeuropamester på skøyter i Oslo, Norge.
1950 – Uvær i Nord-Norge. Motorkutteren «Harmon» forliser på Nygrunnen utenfor Nord-Troms. Ti omkommer. Kutteren «Brodd I» forsvinner utenfor Makkaur i Finnmark. Seks omkommer.
1952 – De 6. olympiske vinterleker avholdes i Oslo.
1957 – Snurper «Yukon» fra Ålesund er ferdig lastet opp på storsildfeltet vest for Harøyfallene og klar til å gå til lands, da den overraskes av storm og brekkes ned av brottsjø. Besetningen redder seg i doryene.
1977 – Fiskefartøy «Tulipan» forsvinner utenfor Finnmark. Fem omkommer.
2001 – 15 år gamle Benjamin Hermansen blir knivdrept av nazister på Holmlia.
2010 – Hønefoss kirke brenner ned.
== Fødsler ==
Se flere som er født 26. januar i Kategori:Fødsler 26. januar.
1716 – George Germain, britisk utenriksminister for Amerika (d. 1785)
1763 – Jean Baptiste Jules Bernadotte, fransk general under Napoléon Bonaparte, og kjent som kong Karl III Johan av Sverige-Norge (d. 1844)
1781 – Ludwig Achim von Arnim, tysk dikter og forfatter (d. 1831)
1816 – Nicolai H. Knudtzon, norsk kjøpmann, skipsreder og politiker (d. 1895)
1830 – Oluf Andreas Løwold, norsk forfatter (d. 1899)
1852 – Pierre Savorgnan de Brazza, fransk-italiensk oppdager og koloniadministrator (d. 1905)
1865 – Sabino Arana, baskisk politiker og forfatter (d. 1903)
1880 – Douglas MacArthur, amerikansk general (d. 1964)
1908 – Stéphane Grappelli, fransk-italiensk jazzfiolinist (d. 1997)
1915 – Maxine Rodinson, fransk historiker og sosiolog (d. 2004)
1918 – Nicolae Ceauşescu, rumensk diktator (d. 1989)
1919 – Valentino Mazzola, italiensk fotballspiller (d. 1949)
1924 – Alice Babs, svensk jazzmusiker (d. 2014)
1925 – Paul Newman, amerikansk skuespiller og regissør (d. 2008)
1926 – Youssef Chahine, egyptisk regissør (d. 2008)
1931 – Bernard Panafieu, fransk kardinal (d. 2017)
1933 – Javier Lozano Barragán, mexicansk kardinal (d. 2022)
1936 – Gerhard Bjelland, norsk skuespiller
1948 – Sven-Åke Lundbäck, svensk langrennsløper
1950 – Jörg Haider, østerriksk politiker (d. 2008)
1953 – Anders Fogh Rasmussen, dansk statsminister
1955 – Eddie Van Halen, amerikansk musiker (d. 2020)
1961 – Wayne Gretzky, canadisk ishockeyspiller
1963 – José Mourinho, portugisisk fotballtrener
1973 – Brendan Rodgers, nordirsk fotballspiller og manager
1974 – Geir Jordet, norsk assisterende professor. Den yngste med doktorgrad fra Norges idrettshøgskole.
1990 – Sergio Pérez, mexicansk formel 1-fører
== Dødsfall ==
Se flere som døde 26. januar i Kategori:Dødsfall 26. januar.
1947 – Prins Gustav Adolf av Sverige (f. 1906)
1962 – Lucky Luciano, italiensk-amerikansk gangster (f. 1897)
1970 – Fredrik Vogt, ingeniør, forsker, professor, rektor ved NTH og generaldirektør i NVE (f. 1892)
1979 – Nelson Rockefeller, USAs 41. visepresident (f. 1908)
1983 – Hermund Eian, norsk politiker (f. 1927)
1992 – José Ferrer, puerto-ricansk skuespiller og regissør (f. 1912)
1993 – Axel von dem Bussche, tysk offiser og diplomat (f. 1919)
2001 – Benjamin Hermansen, norsk drapsoffer (f. 1985)
2003 – Valerij Brumel, sovjetisk friidrettsutøver (f. 1942)
2008 – Christian Brando, amerikansk kriminell og sønn av Marlon Brando (f. 1958)
2008 – George Habash, palestinske politisk leder og generalsekretær for den palestinske organisasjonen Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP) (f. 1926)
2010 – Dag Frøland, norsk revyartist (f. 1945)
2020 – Kobe Bryant, amerikansk basketballspiller (f. 1978)
== Referanser == | == Begivenheter == | 6,642 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jakob_Alexander_Jakobsen_Wallin | 2023-02-04 | Jakob Alexander Jakobsen Wallin | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1876', 'Kategori:Fødsler 9. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1820', 'Kategori:Henrettede nordmenn (før 1900-tallet)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn dømt for drap (før 1900-tallet)', 'Kategori:Personer fra Älvdalens kommun', 'Kategori:Personer henrettet ved halshogging', 'Kategori:Romani'] | Jakob Alexander Jakobsen Wallin (født 9. oktober 1820 i Särna i Dalarna i Sverige, død 25. januar 1876 i Bergen i Norge) var den tredje siste personen som ble henrettet i Norge for forbrytelser begått i fredstid, for drapet på Erik Madsen Hammer.
| Jakob Alexander Jakobsen Wallin (født 9. oktober 1820 i Särna i Dalarna i Sverige, død 25. januar 1876 i Bergen i Norge) var den tredje siste personen som ble henrettet i Norge for forbrytelser begått i fredstid, for drapet på Erik Madsen Hammer.
== Bakgrunn og virke ==
Wallin var født i Sverige av en norsk omstreiferfamilie, som vandret i området mellom Finnskog, Drevsjø og svenskegrensetraktene. Hans far het Jakob Andersen Wahlgren, skal ha vært født i Lesja i Gudbrandsdalen og var «tater» og omstreifer. Moren het Anna Johansdatter og var husmannsdatter. Ettersom foreldrene var norske, mens han var født i Sverige, oppstod det spørsmål om hans nasjonalitet. Wallin hadde ikke gode barndomsminner, moren døde da han var liten gutt, og faren skal ha vært en tyrann. Allerede som fjortenåring flyktet sønnen fra faren, og begynte å streife rundt i de samme traktene på begge sider av landegrensen. Han vandret mye alene, og arbeidet både som kopper- og blikkenslager.Wallin var en omstreifer og tater, og fikk en lang kriminell historie. Gjennom hele sitt liv gikk han inn og ut av fengsel for tyverier og voldsepisoder. Han kalte seg med andre navn, men ble gjenkjent på sine arr. I Kristiania kom han i konflikt med både voktere og medfanger, og det toppet seg en jul da han fikk tak i alkohol så både han og medfangene ble fulle, la for store vedskier i ovnen, og cellen tok fyr. Wallin ble i januar 1864 dømt for uforsiktig omgang med ild, men frikjent for tyveriet han faktisk satt inne for. Men til sist gjorde Kristiania en avtale med Bergen tukthus om å få sende fem av sine verste fanger vestover. I 1871 kom Wallin dermed til Bergen og ble pent behandlet i fengselet der, men han slet med både utlagt tarm og med innsnevringer i halsen etter å ha fått i seg salpetersyre, og klaget uansett over behandlingen - ikke minst fordi tukthusledelsen nektet ham tobakk, så han var nødt til å tigge medfanger om røyk. Det kom til flere fangeopprør mens han satt i Bergen, og noen ganger måtte vokterne ta i bruk vannkanon mot Wallin.I rettsdokumentene står det at «selv andre omstreifere og tatere var redde for Wallin og hans kniv. Han ble lett sint og voldelig, men kunne ellers være veltalende...Wallin bar nag til alt og alle som hadde med fengsler å gjøre, og det ble ikke bedre da han ble straffet en gang med «vandstraalen» eller «morderslangen» som Wallin kalt denne...Søndag morgen 2. mai 1875 var Wallin til lufting på gårdsplassen ved tukthuset – dvs. på plassen ved Manufakturhuset ved dagens rådhus. Han var sint, og kranglet med oppsynsfolket. Det ble bestemt at han skulle settes i arrestrommet ved tukthuset på mandag. Mens Wallin var på gårdsplassen mandag, gikk underinspektør Hammer bort til ham for å få han inn i prestestuen ved siden av arresten. Wallin ble sint og trakk fram en kniv, og stakk Hammer i underlivet. Erik Madsen Hammer døde dagen etterpå.»
== Tiltale, dom og henrettelse ==
Wallin ble tiltalt for å ha brukt kniv mot underinspektør Hammer slik at det forvoldte hans død, og dessuten kastet stein mot overinspektøren, kaptein Angell, og oppsynsbetjent Elias Tjønneland. Det var byfogden i Bergen, med meddomsmenn, som avsa dommen 29. juni 1875, der Wallin ble for «Forbrydelse mod Kr(iminal)l(ovens)l.s Kap. 14 §1 og 3 jfr. §5 og Kap. 3 §1, dømt til at have sit Liv forbrudt og til at give Erik Madsen Hammers Enke Erstatning efter uvillige Mænds Skjøn…» Wallin ble dømt for overlagt knivdrap på underinspektør Erik Hammer i Bergen tukthus. Saken gikk helt til Høyesterett som avslo benådning. Kongen undertegnet dødsdommen. Erik Hammer etterlot seg kone og syv barn. Wallin angret på drapet, og ga det fineste han eide, et verktøyskrin, til Hammers eldste sønn Hans Gudbrand Hammer.
Wallin ble offentlig halshugget på Nordnes i Bergen, kl 9:45 om formiddagen den 25. januar 1876. Motstandere av dødsstraff hadde rykket inn en annonse i Bergens Tidende der de oppfordret folk å til å holde seg borte fra henrettelsen, men rundt 5 000 var likevel møtt frem ved retterstedet.På henrettelsesdagen kunne bergensere kjøpe skillingsvisen «En ny og sandfærdig Beretning og Vise om den grusomme Morder Wallin.»
Presten leste Fadervår da øksen falt. Den døde ble lastet over i likvognen og kjørte til Møllendal gravplass der presten foretok jordpåkastelse, og klokker Grung sang et par salmer før graven ble lukket. Skarpretteren, Theodor Larsen, måtte straks tilbake til hovedstaden Christiania for å forberede neste henrettelse, i Fredrikshald, vel to uker senere, da den svenske giftmordersken Sofie Johannesdatter Heffermehl fikk bøte med livet for å ha myrdet blant annet sine arbeidsgivere med arsenikk. Tre uker senere ble «Svartbækken» halshogd (Kristoffer Nilsen Grindalen) i Hedmark, den siste henrettelsen i Norge i fredstid.Henrettelsen er malerisk skildret i boken Paa Vandring (1882) av den bergenske forfatteren John Paulsen (1851–1924):
…Fra det tidligste Morgengry, medens det endnu var halvmørkt, begyndte Folkevandringen udover til Exekutionsstedet paa 'Nordnæs'. Ældgamle hexeagtige paa Stokke humpende Koner med tændte Lygter i Haanden, 'Signekjærringer', der vilde have fat i den Dødes Blod for dermed at gjøre Underkure, vaklende, affældige Mænd, sælsomme Væsner, der ellers aldrig viser sig for Dagens Lys, og hvis ydre og Dragt henviser dem til Fattighuset, Hospitalet eller Bordellet, var de Første, der med megen Iver indfandt sig. Maaske frygtede de for, at senere hen skulde de ingen Plads finde til sig og sine Krykker, eller finder Udsigten spærret til det blodige Folkeskuespil, som nu Guskjelov i 50 Aar ej har været opført i Bergen. Derfor maatte de være om sig i tide, ligesom man ved et sjelden Theaterforestilling, hvor Alverden strømmer til, indfinder sig længe før det berammede Klokkeslet.
Senere, da det lysnede noget, kom et stort, larmende Optog af Arbeidere, Sjovere, Læredrænge, Gadegutter, Tjenestejenter, Kurvekoner, offentlige Fruentimmer, kort sagt den laveste Almue, isprængt med megen Pøbel. Man opdagede i denne Flok de ejendommeligste Dragter, de besynderligste Fysiognomier, udprægede Kjæltring- og Idiotfjæs, rige studier for en Lavater…
Næste Morgen fandtes Wallins Grav halvt skjult af Blomster, sjeldne og kostbare nu ved Vintertid. Sortklædte tæt tilslørede Damer, efter Sigende af den bedre Stand, havde om Natten listet seg derop til den fjerne, ¼ Mil fra bergen beliggende Kirkegaard for at nedlæge disse Blomster som Bevis paa deres Sorg og Sympathi. Ved denne offentlige, opsigtsvækkende Henrettelse havde Øvrigheden altsaa kun udrettet, at Publikum paa en almindelig Forbryders Pande satte – en Martyr-Krans.
== Referanser == | == Dødsfall == | 6,643 |
null | 2023-02-04 | 24 | null | null | null | == Dødsfall == | 6,644 |
https://no.wikipedia.org/wiki/23._januar | 2023-02-04 | 23. januar | ['Kategori:Dager i januar'] | 23. januar er den 23. dagen i året. Det er 342 dager igjen av året (343 i skuddår).
| 23. januar er den 23. dagen i året. Det er 342 dager igjen av året (343 i skuddår).
== Navnedag ==
Emil, Emilie, Emma, Emily
== Historie ==
1571 – The Royal Exchange, børsen i London, åpner.
1579 – Unionen i Utrecht skaper en protestantisk republikk i Nederland.
1719 – Fyrstedømmet Liechtenstein blir skapt som len i Det tysk-romerske riket.
1793 – Polens tre delinger: Russland og Preussen delte Polen mellom seg.
1920 – Nederland nekter å overgi den avsatte keiser Wilhelm II av Tyskland til de allierte.
1941 – Charles Lindbergh forklarer seg for den amerikanske kongressen og anbefaler at USA inngår en nøytralitetspakt med Adolf Hitler.
1943 – Andre verdenskrig: britiske styrker erobrer Tripoli i Libya.
1943 – Andre verdenskrig: Australske og amerikanske styrker nedkjemper til slutt den japanske hæren ved Papua. Dette slaget markerer begynnelsen på slutten for Japan.
1950 – Knesset vedtar en resolusjon som sier at Jerusalem er hovedstaden i Israel.
1960 – Jacques Piccard og Don Walsh i batyskafen Trieste når bunnen av Challenger-dypet i Marianegropen i Stillehavet (10 750 meter dypt)
1968 – Nord-Korea tar kontroll over USS «Pueblo», som de hevder driver med spionasje.
1973 – USAs president Richard Nixon annonserer at man har kommet frem til en avtale om fred i Vietnam
1973 – Vulkanutbrudd på Vestmannaeyjar på Island
1978 – Sverige blir det første landet i verden som forbyr aerosole sprayer som man tror skader ozonlaget.
1984 – Brunei blir selvstendig.
1997 – Madeleine Albright blir første kvinnelige amerikanske utenriksminister.
2005 – Viktor Jusjtsjenko blir tatt i ed som Ukrainas nye president.
=== Norsk historie ===
1903 – Trøndernes Fagforening blir stiftet av Karl Sørvik.
1904 – Ålesund brenner ned. 10 000 blir hjemløse.
1907 – Kraftigste registrerte høytrykk i Norge: 1060.9 hPa i Mandal.
== Fødsler ==
Se flere som er født 23. januar i Kategori:Fødsler 23. januar.
1745 – William Jessop, britisk ingeniør (d. 1814)
1783 – Stendhal, fransk forfatter (d. 1842)
1813 – Camilla Collett, norsk forfatter og kvinnesaksforkjemper (d. 1895)
1822 – Heinrich Brunn, tysk arkeolog og kunsthistoriker (d. 1894)
1822 – Regine Olsen, dansk kvinne forlovet med Søren Kierkegaard (d. 1904)
1832 – Édouard Manet, fransk maler (d. 1883)
1862 – David Hilbert, tysk matematiker (d. 1943)
1907 – Hideki Yukawa, japansk fysiker og vinner av nobelprisen i fysikk i 1949 (d. 1981)
1910 – Django Reinhardt, fransk gitarist (d. 1953)
1915 – Aage Samuelsen, norsk predikant (d. 1987)
1919 – Bob Paisley, engelsk fotballspiller og trener (d. 1996)
1921 – Sergio Leone, italiensk regissør (d. 1989)
1923 – Chang Do-yong, sørkoreansk offiser og statsviter (d. 2012)
1930 – Derek Walcott, sanktlusiansk forfatter og vinner av nobelprisen i litteratur i 1992 (d. 2017)
1930 – Teresa Żylis-Gara, polsk operasanger (d. 2021)
1936 – Jon Østeng Hov, norsk fotograf og forfatter (d. 2019)
1941 – Erik Egeberg, norsk professor i russisk litteratur
1942 – Salim Ahmed Salim, tanzaniansk statsminister og diplomat
1951 – Dan Børge Akerø, norsk programleder
1954 – Rune J. Skjælaaen, norsk politiker
1957 – Prinsesse Caroline av Monaco
1962 – Svein og Egil Nyhus, norske tegnere
1964 – Mariska Hargitay, amerikansk skuespiller
1967 – Magdalena Andersson, svensk statsminister
1969 – Andrej Kantsjelskis, russisk fotballspiller
1973 – Eivind Gulliksen, norsk illustratør
1984 – Arjen Robben, nederlandsk fotballspiller
1986 – José Enrique, spansk fotballspiller
1998 – XXXTentacion, amerikansk rapper (d. 2018)
== Dødsfall ==
Se flere som døde 23. januar i Kategori:Dødsfall 23. januar.
1866 – Peter Joseph Lenné, tysk landskapsarkitekt (f. 1789)
1891 – János Simor, ungarsk katolsk kardinal (f. 1813)
1893 – Phillips Brooks, amerikansk prest og forfatter (f. 1835)
1893 – Joseph-Alfred Foulon, fransk katolsk kardinal (f. 1823)
1894 – Kong Lobengula (f. 1833)
1898 – Otto Benjamin Andreas Aubert, norsk embetsmann (f. 1841)
1908 – Vilhelm Dons, norsk jurist (f. 1868)
1931 – Anna Pavlova, russisk ballettdanser (f. 1881)
1835 – Phillips Brooks, amerikansk prest og forfatter (f. 1835)
1944 – Edvard Munch, norsk maler (f. 1863)
1963 – Józef Gosławski, polsk billedhugger og gravør (f. 1908)
1974 – Olaf Hillestad, norsk prest og salmedikter (f. 1923)
1976 – Paul Robeson, amerikansk skuespiller, sanger og sosialist (f. 1898)
1983 – George Cukor, amerikansk regissør (f. 1899)
1989 – Salvador Dalí, spansk maler (f. 1904)
1998 – Hilla Limann, ghanesisk president (f. 1934)
2002 – Pierre Bourdieu, fransk sosiolog (f. 1930)
2005 – Johnny Carson, amerikansk talkshow-vert (f. 1925)
2006 – Olga Marie Mikalsen, norsk sanger (f. 1915)
2006 – Tore Gjelsvik, norsk motstandsmann, direktør Norsk polarinstitutt (f. 1917)
2007 – Ryszard Kapuściński, polsk journalist og forfatter (f. 1932)
2008 – Stein Rønning, norsk karateutøver (f. 1965)
2010 – Oleg Velyky, tysk håndballspiller (f. 1977)
2011 – Ole Kopreitan, norsk aktivist (f. 1937) | == Begivenheter == | 6,645 |
https://no.wikipedia.org/wiki/22._januar | 2023-02-04 | 22. januar | ['Kategori:Dager i januar'] | 22. januar er den 22. dagen i året. Det er 343 dager igjen av året (344 i skuddår).
| 22. januar er den 22. dagen i året. Det er 343 dager igjen av året (344 i skuddår).
== Navnedag ==
Ivan, Vanja
== Historie ==
1506 – Sveitsergarden ankom til Roma.
1771 – Spania avstår Port Egmont på Falklandsøyene til Storbritannia.
1824 – Ashanti knuser de britiske styrkene på Gullkysten.
1840 – Britiske kolonister når New Zealand.
1863 – Januaropprøret bryter ut i Polen, Litauen og Hviterussland; målet er å gjenetablere den gamle polsk-litauiske føderasjonen.
1879 – Zulustyrker massakrerer britiske styrker ved Isandhlwana.
1888 – Frelsesarmeen kommer til Norge.
1899 – Lederne av seks australske kolonier møtes i Melbourne for å diskutere en konføderasjon.
1901 – Edward VII blir konge etter at hans mor, dronning Victoria av Storbritannia, dør.
1905 – Den blodige søndagen i St. Petersburg under 1905-revolusjonen i Russland. (9. januar etter den julianske kalender som var i bruk i Russland)
1924 – Ramsay MacDonald blir den første britiske statsministeren fra Arbeiderpartiet.
1941 – Andre verdenskrig: Storbritannia erobrer Tobruk i Libya.
1944 – Andre verdenskrig: De allierte innleder operasjon Shingle (landgangen i Anzio i Italia).
1947 – Paul Ramadier blir fransk statsminister.
1957 – Israel trekker seg tilbake fra Sinaihalvøya (de invaderte Egypt 29. oktober 1956).
1963 – Élysée-avtalen om politisk samarbeid mellom Tyskland og Frankrike, inngås.
1973 – En Boeing 707 eksploderer under landing på Kano lufthavn i Nigeria. 176 mennesker omkommer.
1980 – Den sovjetiske vitenskapsmannen og nobelprisvinneren Andrej Sakharov blir arrestert i Moskva.
1983 – Björn Borg trekker seg tilbake fra tennisen etter å ha vunnet Wimbledon-turneringen fem ganger på rad.
1987 – Den amerikanske politikeren Budd Dwyer begår selvmord på direktesendt TV.
1992 – Roberta Bondar blir den første canadiske kvinnen i verdensrommet.
2003 – Nederland holder et nytt parlamentsvalg; det forrige parlamentet hadde bare sittet i 86 dager.
2003 – Siste kontakt med romsonden Pioneer 10.
2006 – Evo Morales innsettes som president i Bolivia.
2012 – Kroatia sier i en folkeavstemning ja til medlemskap i EU.
2019 – Frankrike og Tyskland inngikk vennskapsavtalen Aachentraktaten, på dagen 56 år etter at de underskrev Élysée-avtalen.
2021 – Traktaten om forbud mot kjernevåpen trådte i kraft.
=== Norsk historie ===
1855 – Kirkens Bymisjon grunnlegges i Christiania.
1993 – Tv-serien Mot i brøstet hadde premiere på TV 2.
2015 – Martin Ødegaard signerer for Real Madrid.
2019 – Erna Solbergs regjering ble utvidet med Kristelig Folkeparti som fikk tre statsråder: Olaug Bollestad, Kjell Ingolf Ropstad og Dag Inge Ulstein.
== Fødsler ==
Se flere som er født 22. januar i Kategori:Fødsler 22. januar.
1561 – Francis Bacon, britisk filosof (d. 1626)
1645 – William Kidd, skotsk pirat (d. 1701)
1729 – Gotthold Ephraim Lessing, tysk forfatter og filosof (d. 1781)
1788 – Lord Byron (George Gordon), britisk dikter (d. 1824)
1817 – Johan Frederik Schlegel, dansk advokat og embetsmann (d. 1896)
1849 – August Strindberg, svensk forfatter (d. 1912)
1853 – Francis Hagerup, norsk politiker (d. 1921)
1878 – Constance Collier, britisk-amerikansk skuespiller og skuespillerinstruktør (d. 1955)
1887 – Belgrave Edward Sutton Ninnis, australsk polfarer (d. 1912)
1898 – Sergei Eisenstein, russisk regissør (d. 1948)
1909 – U Thant, FNs tredje generalsekretær (d. 1974)
1911 – Bruno Kreisky, østerriksk statsminister (d 1990)
1913 – William John Conway, irsk kardinal (d. 1977)
1920 – Alf Ramsey, engelsk fotballspiller og trener (d. 1999)
1924 – Ján Chryzostom Korec, slovakisk kardinal (d. 2015)
1925 – Reidar Warme, norsk danser og koreograf (d. 2007)
1931 – Sam Cooke, amerikansk sanger (d. 1964)
1932 – Berthold Grünfeld, norsk lege (d. 2007)
1942 – Steinar Maribo, norsk politiker
1944 – Oddbjørn Jonstad, norsk politiker
1944 – Angela Winkler, tysk skuespiller
1945 – Vibeke Løkkeberg, norsk filmkunstner
1945 – Christoph Schönborn, østerriksk kardinal
1945 – Christopher Stensaker, norsk politiker (d. 2018)
1947 – Vladimir Oravsky, svensk forfatter
1948 – George Foreman, amerikansk bokser
1950 – Tomm Kristiansen, norsk journalist (d. 2022)
1951 – Cajus Julius Caesar, tysk politiker
1954 – Rita Tveiten, norsk politiker
1960 – Lars Fredrik Beckstrøm, norsk musiker
1968 – Nicole Neschitsch, tysk prinsesse
1976 – Sivert Høyem, norsk musiker
1979 – Ailo Mikkelsen Gaup, norsk freestyle motocrosskjører
1987 – Astrid Uhrenholdt Jacobsen, norsk langrennsløper
1988 – Holder da Silva, bissauguineansk friidrettsutøver
1989 – Mette Brandt Bjerknæs, norsk båtracefører
1992 – Vincent Aboubakar, kamerunsk fotballspiller
== Dødsfall ==
Se flere som døde 22. januar i Kategori:Dødsfall 22. januar.
1536 – Jan van Leiden, tysk predikant (f. 1509)
1583 – Antoinette de Bourbon, fransk adelskvinne (f. 1494)
1895 – Elise Wærenskjold, norsk-amerikansk redaktør og forfatter (f. 1815)
1897 – Angelo Bianchi, italiensk katolsk kardinal (f. 1817)
1901 – Dronning Victoria I av Storbritannia (f. 1819)
1973 – Lyndon B. Johnson, amerikansk president (f. 1908)
1982 – Arne Lie, norsk skuespiller (f. 1921)
1992 – Undis Blikken, norsk skøyteløper (f. 1914)
1995 – Rose Kennedy, overhode i Kennedyfamilien (f. 1890)
2007 – Abbé Pierre, fransk katolsk prest (f. 1912)
2008 – Heath Ledger, amerikansk Oscar-nominert skuespiller (f. 1979)
2008 – Claude Piron, sveitsisk psykolog, lingvist, oversetter og forfatter (f. 1931)
2010 – Jean Simmons, britiskfødt amerikansk skuespiller (f. 1929)
2012 – Claes Egnell, svensk utøver av moderne femkamp (f. 1916)
== Referanser == | . | 6,646 |
https://no.wikipedia.org/wiki/20 | 2023-02-04 | 20 | ['Kategori:20', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 6,647 |
null | 2023-02-04 | 19 | null | null | null | == Begivenheter == | 6,648 |
null | 2023-02-04 | 18 | null | null | null | == Begivenheter == | 6,649 |
https://no.wikipedia.org/wiki/17._mai_(grunnlovsdag) | 2023-02-04 | 17. mai (grunnlovsdag) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Norges nasjonaldag', 'Kategori:Norske merkedager'] | 17. mai er Norges grunnlovsdag og feires som nasjonaldag; begge betegnelser brukes om dagen. Dagen er blitt feiret siden 1820-årene, og fra 1823 ble datoen i avisene omtalt som «grunnlovsdagen». Den første offisielle feiringen var i 1827. Dagen ble feiret fullt ut etter kong Karl Johans død i 1844. Det er fastsatt i lov av 26. april 1947 at 1. og 17. mai er nasjonale høytidsdager. Den samiske nasjonaldagen er 6. februar.På denne dagen i 1814 ble Norges Grunnlov datert og undertegnet av presidentskapet i Riksforsamlingen på Eidsvoll. Forsamlingen valgte deretter enstemmig regenten, prins Christian Frederik, til konge av et uavhengig Norge. Senere samme dag mottok han en deputasjon av representanter, ledet av president Georg Sverdrup, som meddelte ham valget og overrakte ham et renskrevet eksemplar av Grunnloven.
De øvrige representantene underskrev og beseglet Grunnloven 18. mai. 19. mai møtte Christian Frederik i Rikssalen og bekreftet at han mottok kongevalget som en gave fra folket, og han sverget å regjere i overensstemmelse med Grunnloven.
Dette innledet en kort periode for Norge som uavhengig stat, før landet etter en kortvarig krig med Sverige måtte inngå våpenhvile gjennom Mossekonvensjonen. Denne avtalen innebar at Norge godtok en personalunion med Sverige, men beholdt Grunnloven med de endringer som unionsinngåelsen gjorde nødvendige. Det medførte blant annet at ordet «uafhængigt» i § 1 i den reviderte Grunnloven av 4. november 1814 ble erstattet med ordet «selvstændigt». Innenfor unionen beholdt Norge selvstendighet og separate statlige institusjoner, bortsett fra kongen og utenrikstjenesten.
Fra 1947 er 17. mai en offisiell flaggdag og offentlig høytidsdag med arbeidsfri i Norge. Barn og voksne har siden slutten av 1800-tallet feiret dagen blant annet med barnetog. I Frankrike feires nasjonaldagen siden 1880-årene med store militærparader i gatene. Feiringen av 17. mai i Norge er en av de mest populære nasjonaldagsfeiringene i Europa. Spørreundersøkelser rundt år 2000 tyder på at 70 til 80 % av alle innbyggerne deltar i feiringen. Den norske nasjonaldagen har langt mer folkelig oppslutning enn de tilsvarende i Sverige og Danmark.
| 17. mai er Norges grunnlovsdag og feires som nasjonaldag; begge betegnelser brukes om dagen. Dagen er blitt feiret siden 1820-årene, og fra 1823 ble datoen i avisene omtalt som «grunnlovsdagen». Den første offisielle feiringen var i 1827. Dagen ble feiret fullt ut etter kong Karl Johans død i 1844. Det er fastsatt i lov av 26. april 1947 at 1. og 17. mai er nasjonale høytidsdager. Den samiske nasjonaldagen er 6. februar.På denne dagen i 1814 ble Norges Grunnlov datert og undertegnet av presidentskapet i Riksforsamlingen på Eidsvoll. Forsamlingen valgte deretter enstemmig regenten, prins Christian Frederik, til konge av et uavhengig Norge. Senere samme dag mottok han en deputasjon av representanter, ledet av president Georg Sverdrup, som meddelte ham valget og overrakte ham et renskrevet eksemplar av Grunnloven.
De øvrige representantene underskrev og beseglet Grunnloven 18. mai. 19. mai møtte Christian Frederik i Rikssalen og bekreftet at han mottok kongevalget som en gave fra folket, og han sverget å regjere i overensstemmelse med Grunnloven.
Dette innledet en kort periode for Norge som uavhengig stat, før landet etter en kortvarig krig med Sverige måtte inngå våpenhvile gjennom Mossekonvensjonen. Denne avtalen innebar at Norge godtok en personalunion med Sverige, men beholdt Grunnloven med de endringer som unionsinngåelsen gjorde nødvendige. Det medførte blant annet at ordet «uafhængigt» i § 1 i den reviderte Grunnloven av 4. november 1814 ble erstattet med ordet «selvstændigt». Innenfor unionen beholdt Norge selvstendighet og separate statlige institusjoner, bortsett fra kongen og utenrikstjenesten.
Fra 1947 er 17. mai en offisiell flaggdag og offentlig høytidsdag med arbeidsfri i Norge. Barn og voksne har siden slutten av 1800-tallet feiret dagen blant annet med barnetog. I Frankrike feires nasjonaldagen siden 1880-årene med store militærparader i gatene. Feiringen av 17. mai i Norge er en av de mest populære nasjonaldagsfeiringene i Europa. Spørreundersøkelser rundt år 2000 tyder på at 70 til 80 % av alle innbyggerne deltar i feiringen. Den norske nasjonaldagen har langt mer folkelig oppslutning enn de tilsvarende i Sverige og Danmark.
== Feiring og tradisjoner ==
=== Historikk ===
=== I dag ===
Den norske feiringen er i dag sterkt preget av tradisjoner og markerer Norge som en selvstendig rettsstat med demokratiske rettigheter for alle. Den utstrakte bruken av bunader (og i varierende grad også andre nasjonaldrakter) gjør også 17. mai-feiringen til en markering av nasjonal enhet. Hovedarrangementene organiseres ofte av 17. mai-komiteer som oppnevnes i hver kommune.
I motsetning til enkelte utenlandske nasjonaldager feires ikke 17. mai med militærparader, men med lokale barnetog der musikkorps og skolebarn marsjerer sammen. Det er også vanlig å arrangere leker for barna på skolene etter toget, og gi dem iskrem, pølser og annet godt å spise. Den norske grunnlovsdagen kalles derfor av mange «barnas dag». Dagen er ellers en folkelig festdag med norske flagg og festkledte gamle og unge, svært mange kledd i bunad. De samles utendørs i godt eller dårlig vårvær, særlig for å se på formiddagens barnetog. 17. mai preges også av hurrarop fra marsjerende barn, lyden av rangler, leketrompeter, gassdrevne bilhorn, marsjer og korpsmusikk.
Russefeiringen har hatt en plass i 17. mai-feiringen siden tidlig i det 20. århundre, og protester mot russens «tøylesløse» feiring er nesten like gamle. I senere år er grunnlovsdagens (og -nattens) lydbilde i økende grad preget av høy musikk fra forsterkeranlegg på busser og lastebiler fulle av feststemt russ.
=== Barnetog ===
Barnetog på 17. mai er lokale parader av marsjerende musikkorps og festkledte skolebarn med håndholdte norske flagg. Slike parader eller prosesjoner arrangeres i dag i alle norske kommuner og også i enkelte norske miljøer i utlandet. Togene varierer i størrelse fra noen titalls personer i bygdene til flere titalls tusen deltakere i Oslo. Barnetoget i Oslo går blant annet forbi Det kongelige slott, hvor store deler av kongefamilien står og vinker fra slottsbalkongen. Oslotoget blir anført av Forsvarets Stabsmusikkorps. I alt 69 000 barn og voksne i tilsammen 1700 korps over hele Norge spiller 17. mai.
Marsjen følger bestemte ruter i sentrale tettsteder og er organisert slik at barna går klassevis bak sin skolefane. Mange klasser har også egne, mer hjemmelagde faner. Tidligere var deltakelse i toget obligatorisk for elever og klassestyrere i grunnskolen. Nå er deltakelse frivillig, og foreldre har delvis overtatt lærernes vaktrolle. Flere steder er også barnehager med i toget. Det samme gjelder enkelte elever fra videregående skoler, deriblant russ. Ellers deltar musikkorps, kommunestyrer, speidere, gjerne med flaggborg, og andre. Toget avsluttes ved at barn og voksne samles på en større plass der det er taler for dagen. Mange slutter seg til toget bakerst på vei til samlingsplassen. Flere steder er det også egne borgertog eller folketog der alle kan delta.
Det største 17. mai-toget i utlandet, med flere tusen deltagere hvert år, finner sted i København, hvor det organiseres av den norske Sjømannskirken.
=== Konflikter ===
Det har i flere perioder vært sterk strid rundt 17. mai-feiringen i Norge. De politiske motsetningene mellom venstrebevegelsen og de konservative satte sitt preg på feiringen fra omkring 1870. I 1872 sto konservative samfunnsstøtter i Kristiania bak en endring av borgertogets marsjrute så det omgikk Stortinget (som var dominert av Venstre og bondepolitikere) på avstand. Dette ble oppfattet som sjikanering av Stortinget og førte blant annet til en større oppvask i Det Norske Studentersamfund.
17. mai 1881, da Bjørnstjerne Bjørnson skulle innvie Wergelandsstatuen i Studenterlunden, ble striden enda sterkere, og to konservative medlemmer av innsamlingskomiteen for statuen gikk av i protest. Morgenbladet startet en massiv protest mot Bjørnson, og «det toneangivende Kristiania» boikottet folketoget. Samtidig ble det mobilisert mange tusen bønder, som under ledelse av bondehøvdingene Ole Møystad og Helge Væringsåsen reiste inn til Oslo for å delta i toget det året. Med 10 000 deltagere ble dette det største landet inntil da hadde sett. Utover i 1880-årene opprettet Venstre sitt eget tog i Kristiania, i protest mot byens konservative krefter. Etter hvert fikk toget et stadig mer politisk preg, og i Kristiania ble 17. mai i økende grad brukt som anledning for å markere protest fra den fremvoksende arbeiderbevegelsen, kvinnebevegelsen, avholdsbevegelsen og senere målfolket.
Mange andre steder i landet hadde Venstre nærmest monopol på 17. mai-feiringen. I 1890-årene ble flaggstriden det dominerende temaet, og Venstre tok i bruk det «rene» flagg (ikke det offisielle unionsflagget med «sildesalaten»). Først i årene etter unionsoppløsningen i 1905 la stridighetene seg en stund, selv om deler av arbeiderbevegelsen i mange år forholdt seg skeptiske til feiringen.I 1940 bestemte Administrasjonsrådet at nasjonaldagensferingen ble avlyst i den tyskokkuperte delen av Norge og at dagen skulle anses som en vanlig arbeidsdag. Under Andre verdenskrig ble 17. mai-feiringen forbudt av okkupasjonsmakten, men det ble likevel gjennomført forskjellige former for markering av dagen i protest. I 1941 ble det for eksempel lagt blomster på Wergelandsstatuen hele dagen, til tross for massiv tilstedeværelse av hird og politistyrker og gjentatte arrestasjoner. Det ble også hengt blomster i Wergelandsveien på skiltene som bar veiens navn. Disse hadde hirden ikke fantasi til å gjennomskue protesten i.Også etter krigen har det i perioder stått strid om 17. mai-feiringen. I 1970-årene ble den angrepet av de mer radikale delene av venstrefløyen. Siden 1980-årene har stridighetene etter hvert kommet til å dreie seg mest om de tradisjoner som etniske minoriteter og personer med innvandrerbakgrunn har i Norge. Enkelte kommuner har for eksempel nedlagt forbud mot bruk av ikke-norske flagg. I Sandefjord forsøkte demokratenes bystyrerepresentant å nedlegge forbud mot bruk av indisk fest-sari i 17. mai-komiteenes tradisjonelt bunadskledte gruppe i 2006. Etter heftige diskusjoner ble det tillatt å bruke samiske flagg i barnetoget i Oslo i 2007. Også i 2008 var det stor uenighet om bruken av utenlandske flagg i barnetoget i Oslo.
Våren 2015 var trusselberedskapen i Norge hevet, hvilket innebar at uniformert politi måtte bære ladd våpen til enhver tid. Under feiringen i 2015 var derfor politiet for første gang i fredstid bevæpnet under paradene. Også dette skapte negative reaksjoner.
=== Musikk ===
Det er flere tradisjonsrike sanger som synges 17. mai, og som spilles av landets orkestre og musikkorps. Blant disse er Norges nasjonalsang fra 1864, Ja, vi elsker dette landet, og det som for mange er den uoffisielle nasjonalsang nummer to, Norge i rødt, hvitt og blått, med to vers skrevet i 1941 og sluttverset tilføyd i 1945.
==== Kjente sanger og musikkstykker ====
Ja, vi elsker dette landet
Norge i rødt, hvitt og blått
Kongesangen
Gud signe vårt dyre fedreland
Gammel jegermarsj
Vi ere en nasjon vi med (Smaagutternes Nationalsang)
Vi vil eie dette landet
Her kommer vi unge i flokk
Syttende mai er jeg så glad i
Tenk at nå er dagen her
Nordmannen
=== Leker for barna ===
Etter barnetoget, ofte tidlig på ettermiddag, arrangeres det leker på de lokale skolene der barn og foresatte samles ute i vårværet. Foreldrene er som regel de ansvarlige gjennom deltakelse i de kommunale 17. mai-komiteene og FAU (Foreldrenes arbeidsutvalg ved skolene). Aktivitetene omfatter sekkeløp, potetløp, trehjulsykling, ballkast og annet. Ofte er det gratis smågevinster, for eksempel billige plastleker og reklamemateriell, til alle som deltar. Det er samtidig salg av is, pølser og kaker på skoleområdet. Det er vanlig å pynte skolegårder og anlegg med bjørkeris, faner og norske flagg.
=== Matskikker på nasjonaldagen ===
17. mai blir ofte forbundet med pølser, brus og is. Rundt omkring i landet er det etablerte skikker for hva man gjerne spiser denne dagen. Oftest samles man til middag etter de offentlige seremoniene er vel overstått, dvs at middagen nytes ganske sent på dagen. Hva man spiser, avhenger av hvor i landet man befinner seg; i nærheten av sjø og elver er laks eller ørret en slager. Men i innlandet og i fjellbygdene er det rømmegrøt og spekemat som er gjengangeren. Til fisken serveres gjerne agurksalat, rømme og nykokte poteter. Fisken serveres gjerne avkokt, dvs at den er posjert dagen i forveien og serveres kald. Grunnlovsdessert er en dessert som er i ferd med å gå i glemmeboka. Eggedosis er (var) et fast innslag på 17. mai, de voksne fikk gjerne en skvett cognac i sin.
=== Russ ===
Se utdypende artikkel om russefeiringI alt omkring 42 000 avgangselever ved videregående skoler kalles russ og kan markere det ved å gå med russeluer og følge andre tradisjoner, særlig om våren. Tradisjonelt begynte russetiden 17. mai og varte til Sankthans, men omkring 1980 ble det vanlig å begynne russetiden 1. mai og avslutte 17. mai. Mange er slitne etter festing i dagevis på forhånd og særlig kvelden før, og de tar det derfor roligere på nasjonaldagen. Likevel er dagen preget av feststemte rød- eller blåkledte russ, russerop, russebusser, russeaviser og russekort. Flere deltar også i barnetoget. Mange steder arrangeres det om ettermiddagen egne russetog, det vil si uhøytidelige parader av russ. Uker med russefeiring avsluttes gjerne etter 17. mai.
=== Lokale tradisjoner ===
I Bergen er buekorpsene et viktig lokalt element under 17. mai-feiringen. Dagen starter med salutt 07.00 og morgenprosesjonen som går gjennom byen. I den deltar 17. mai-komiteen, borgere, musikkorps og russ. Flaggtoget og hovedprosesjonen går samtidig mot hverandre, på hver side av gaten. Flaggtoget er et barnetog med skoler, musikkorps, speidere og buekorps. I hovedprosesjonen går borgere, noen militære, veteraner, idrettslag, studenter og deres organisasjoner, bondeungdomslag, etc., og det avsluttes med russ. Sentralt i feiringen er et pyntet Vikingskip på Festplassen, der taler for dagen avholdes. Dagen avsluttes med fakkeltog og festfyrverkeri.
I Stavanger starter dagen med salutt klokka 7, senere er det barnetog, russetog og til slutt folketog. Den britiske skolen har siden 1970-årene, senere også den nederlandske, den amerikanske og nå den internasjonale skolen, gått med flagg i barnetoget fra en rekke land i verden. Det arrangeres også internasjonal festdag i Bjerkstedparken hver 17. mai.
== 17. mai utenfor Norge ==
Mange nordmenn i utlandet og mennesker med norske røtter feirer Norges grunnlovsdag også der. Flere steder markeres dagen med barne- eller flaggtog om ettermiddagen eller andre større eller mindre arrangementer, ofte for den norske befolkningen i enkelte byer. Arrangørerer er særlig de norske ambassadene, sjømannskirker, studentorganisasjoner og andre norske institusjoner i utlandet.
I Sverige har det i mange år vært tradisjonell norsk 17. mai-feiring i Stockholm. 17. mai-toget i Stockholm starter fra Engelbrektplan og går gjennom Stockholms gater før det ender opp på Skansen, der det er taler og feiring med over ti tusen nordmenn og svensker. Det er ofte også 17. mai-program i andre svenske byer, deriblant Göteborg, Luleå og Lund.
I New York feires 17. mai den nærmest påfølgende søndag med parader gjennom det tradisjonelt norsk-amerikanske området Bay Ridge i Brooklyn. Det er vanlig med hornprydete vikinghjelmer, cowboyhatter med norske flagg, lusekofter og hjemmelagde bunader.
I bydelen Ballard i Seattle feires 17. mai med et stort 17. mai-tog hvert år. Nordmenn har feiret 17. mai i Seattle siden 1889. I 2008 var Hanne Krogh «Grand Marshal» i toget.
Også i Singapore blir 17. mai feiret hvert år.
I den norske paviljongen i Epcot, Florida, feirer mange norsk-amerikanere og de norske ungdommene 17. mai.
I Brisbane i Australia markeres dagen stort ved Queensland University of Technology med politieskortert parade gjennom byens gater før paraden returnerer til universitetet. Der er det underholdning for store og små, med god mat og drikke. Dagen arrangeres av Norsk studentorganisajosn ved universitetet. Folk kommer fra forskjellige nærliggende byer for å ta del i feiringen.
I Riga i Latvia blir dagen markert med tog i gamlebyen og en sammenkomst mellom NCCL, Den norske ambassaden, og Association of Norwegian Students Abroad.
I Toulouse i Frankrike organiseres tradisjonelt 17. mai feiringen av ANSA med flaggheising ved universitetet INSA Toulouse, mottakelse ved rådhuset, tog og norsk lunsj. Arrangementet er åpent for alle og mange studenter og andre deltar.
=== Andre markeringer 17. mai ===
Se også 17. mai for historiske hendelser denne datoen, med fyldigere internasjonalt innhold på tilsvarende wikipediasider på andre språk17. mai er også Naurus grunnlovsdag (men ikke nasjonaldag).
17. mai hvert år er dessuten den internasjonale dagen mot homofobi
17. mai er også FNs internasjonale telekommunikasjonsdag
== Se også ==
Norges Grunnlov
Riksforsamlingen på Eidsvoll
Russefeiring
Inneklemt arbeidsdag
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Constitution Day in Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Norwegian Constitution Day – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Deichmanske biblioteks 17. mai-lenker
(no) NRKs side om 17. mai
(no) Ressursside om Grunnlovsjubileet 1814-2014 hos Nasjonalbiblioteket | == Begivenheter == | 6,650 |
https://no.wikipedia.org/wiki/General_Dynamics_F-16_Fighting_Falcon | 2023-02-04 | General Dynamics F-16 Fighting Falcon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Enmotors jetdrevne luftfartøy', 'Kategori:Jagerfly', 'Kategori:Lockheed Martin', 'Kategori:Utstyr brukt av Luftforsvaret'] | General Dynamics F-16 Fighting Falcon er et amerikansk jagerfly som kan utfylle flere roller i en konflikt.
Flyet ble konstruert av General Dynamics som et forholdsvis lite og forholdsvis billig jagerfly, og har siden hatt stor suksess i roller mot både luft- og bakkemål. I 1993 solgte General Dynamics flyproduksjonen sin til Lockheed Corporation, som senere ble en del av Lockheed Martin.
F-16s muligheter til å utføre en rekke forskjellige oppgaver og politiske faktorer er de viktigste årsakene til at flyet har blitt en suksess i eksportmarkedet, med eksport til så mange som 25 land.F-16 er det mest tallrike nåværende vestlige kampflyet, med over 4 500 eksemplarer produsert siden 1976. Selv om det ikke lenger produseres for det amerikanske luftforsvaret blir det fremdeles produsert for eksportmarkedet.Flyet er regnet som godt egnet til luftkamp, og det var også det første amerikanske kampflyet som var i stand til å utføre ni g manøver.Første prototypen, YF-16, fløy i 1974. Flyet ble bestemt innkjøpt til det norske Luftforsvaret i 1975, og det første flyet ankom Rygge flystasjon 15. januar 1980. Det ble først anskaffet 60 F-16A (én-setere) og 12 F-16B (to-setere). Senere ble det anskaffet ytterligere to F-16B.
| General Dynamics F-16 Fighting Falcon er et amerikansk jagerfly som kan utfylle flere roller i en konflikt.
Flyet ble konstruert av General Dynamics som et forholdsvis lite og forholdsvis billig jagerfly, og har siden hatt stor suksess i roller mot både luft- og bakkemål. I 1993 solgte General Dynamics flyproduksjonen sin til Lockheed Corporation, som senere ble en del av Lockheed Martin.
F-16s muligheter til å utføre en rekke forskjellige oppgaver og politiske faktorer er de viktigste årsakene til at flyet har blitt en suksess i eksportmarkedet, med eksport til så mange som 25 land.F-16 er det mest tallrike nåværende vestlige kampflyet, med over 4 500 eksemplarer produsert siden 1976. Selv om det ikke lenger produseres for det amerikanske luftforsvaret blir det fremdeles produsert for eksportmarkedet.Flyet er regnet som godt egnet til luftkamp, og det var også det første amerikanske kampflyet som var i stand til å utføre ni g manøver.Første prototypen, YF-16, fløy i 1974. Flyet ble bestemt innkjøpt til det norske Luftforsvaret i 1975, og det første flyet ankom Rygge flystasjon 15. januar 1980. Det ble først anskaffet 60 F-16A (én-setere) og 12 F-16B (to-setere). Senere ble det anskaffet ytterligere to F-16B.
== Brukerland ==
== Deltakelse i kamp ==
På grunn av at F-16 er så utbredt som kampfly har det også deltatt i mange konflikter, spesielt i Midtøsten.
I 1981 deltok 6 israelske F-16 i bombingen av Osirak, en irakisk atomreaktor som lå nær Bagdad. Det første fly skutt ned av en F-16 var et syrisk Mi-8 helikopter og et MiG-21 jagerfly, begge skutt ned av israelske F-16 samme år. Det påfølgende året, under Israels invasjon av Libanon, var israelske F-16 igjen ved flere anledninger involvert i luftkamp mot syriske fly med stor suksess. Israelerne brukte også i samme tidsrom flytypen til å angripe bakkemål i Libanon.
Under den sovjetiske krigføringen i Afghanistan på 1980-tallet skjøt F-16 fra det pakistanske luftforsvaret ned minst syv afghanske og et sovjetisk fly. I samme perioden ble også det første F-16 skutt ned. Flyet ble skutt ned av et annet pakistansk fly, og årsaken ble senere sporet tilbake til et luft-til-luft missil som var defekt.
Under Gulfkrigen i 1991 fløy 249 amerikanske F-16 mer enn 13 000 oppdrag mot irakiske styrker, det meste av noen flytype under krigen. De amerikanske styrkene mistet fem F-16 – 3 ble skutt ned av bakke-til-luft missiler, én ble ødelagt da en bombe eksploderte for tidlig, og én ble ødelagt etter at motoren tok fyr. F-16 var tilbake i regionen i 1998, da det igjen gjennomførte bombetokt mot Irak. I tillegg var de involvert i invasjonen av Irak i 2003, der de ble brukt til angrep mot bakke-til-luft installasjoner.
F-16 ble også benyttet av NATO i Bosnia fra 1994–95 (et nederlandsk F-16 ble skutt ned av et bakke-til-luft missil), i Jugoslavia i 1999 (et fly ble også skutt ned av luftvern), og av USA i Afghanistan siden 2001. F-16 fly skjøt ned flere fly i disse konfliktene. F-16 er også en del av de amerikanske styrkene i Irak.
7. juni 2006 utførte to amerikanske F-16 et bombetokt mot et hus som Al-Qaida lederen i Irak, Abu Musab al-Zarqawi, befant seg i. Flyene slapp to 500 punds bomber som drepte alle i huset, inkludert Al-Zarqawi. Israelske F-16 var trolig også involvert i den væpnede konflikten mellom Israel og Libanon som begynte i juli 2006.
== Designkarakteristikker ==
F-16 er et enmotors multirolle jagerfly. Det er utstyrt med en M61 Vulcan gatlingkanon i forkant av venstre vinge, og kan i tillegg utstyres med luft-til-luft missiler og en lang rekke bomber og missiler mot skip og bakkemål.
Helt fra starten av har F-16 vært beregnet på å være en kostnadseffektiv "arbeidshest" som kunne utføre et bredt spekter av oppdrag, og være klar til bruk dag og natt. Flyet er mindre kompleks og lettere enn sine forgjengere, men benytter likevel avansert aerodynamikk og flyinstrumenter, inkludert fly-by-wire, for forbedret ytelse.
=== Ergonomi og utsikt ===
Piloten sitter tilbakelent 30 grader i et sete som sitter høyt i cockpiten og gir en god utsikt ut cockpithooden. Det tilbakelente setet gjør det lettere for piloten å håndtere høye g-kreftene, som oppstår ved brå manøvre i høy hastighet. Kontrollstikken befinner seg på høyre armlene istedenfor mellom benene til piloten som har vært den tradisjonelle plasseringen, og gasshåndtaket som styrer motoren sitter på venstre side. Dette gir piloten bedre manøvreringsmuligheter ved høy g-belastning. I tillegg befinner det seg et «Heads-Up Display» (HUD) foran piloten, som gjør det lettere å følge med på viktig informasjon under manøvrering, og hindrer piloten i å bli distrahert av «kontorarbeid», dvs. å måtte se ned på instrumenter hele tiden.
=== Det første flyet med fly-by-wire kontrollsystem ===
F-16 opptil blokk 40/42 benytter seg av et analogt elektrisk kontrollsystem og har ingen mekanisk kobling mellom kontrollstikken i cockpiten, og kontrolloverflatene rundt om på flyet. Flyet har et aerodynamisk ustabilt design for å gjøre det mer manøvrerbart, og stabiliteten kontrolleres og justeres kontinuerlig av en datamaskin. F-16 blokk 40/42 og seinere har et digital kontrollsystem som utfører de samme funksjonene.
Denne mangelen på mekanisk kobling mellom kontrollstikke og ror førte opprinnelig til en noe uvanlig designløsning der kontrollstikken ikke beveget seg, men i stedet reagerer på styrken piloten dytter på stikka med. Dette medførte forøvrig ubehag for pilotene og var vanskelig å bli vant med, så det ble siden endret slik at stikken beveger seg litt i hver retning, men likevel mindre enn en centimeter.
Datamaskinen ombord utfører tusenvis av beregninger og korreksjoner hvert sekund for å holde flyet stabilt, noe som gir pilotene bedre mulighet til å konsentrere seg om andre oppgaver. Datamaskinen sørger også for å holde piloten i sjakk, slik at flyet for eksempel ikke kan svinge så krapt at det går i oppløsning. I tillegg justeres flaps og slats automatisk, også under flyvning i f.eks. en sving, for å minske svingradius. Dette gjør at F-16 er svært manøvrerbart i en luftkamp, og kan manøvreres i svært krappe svinger.
== F-16 i Norge ==
Etter lange militære og politiske diskusjoner, der kampen til slutt sto mellom F-16, Saab Viggen og Dassault Mirage F1, ble F-16 bestilt i 1975. Norge hadde en flåte av amerikanske F-5 og F-104 jagerfly som nærmet seg utrangering, og i februar 1975 skrev Forsvarets forskningsinstitutt en analyse som konkluderte med at 20-30 ulike væpnede fly ville finnes i markedet for kjøp omkring 1980. Norge hadde på det tidspunkt allerede medlemskap i konsortiet som skulle utviklet 350 kampfly av typen F-16, men vurderte også aktivt de svenske og franske alternativene. Saab Viggen ble trukket fram som «fremragende» og kunne lande på svært korte rullebaner. Regjeringen opprettet imidlertid en offentlig forsvarskommisjon ledet av Odvar Nordli, til å utrede hele forsvarsbehovet før flytype ble valgt.På denne bakgrunn bestemte utenriksminister Henry Kissinger, forsvarsminister James Schlesinger, og ambassadør Thomas Byrne seg for å legge et betydelig press på statsminister Trygve Bratteli for å trumfe igjennom kjøp av amerikanske fly straks. Ambassadøren truet med «straff», «alvorlige» konsekvenser og tap av «svært omfattende fordeler» dersom man ventet med kjøpet.
Den norske forsvarsminister Alv Jakob Fostervoll hadde allerede uttrykt sterk støtte til amerikanske fly, og hans mostand mot særlig det svenske flyet var «emosjonell, ekstremt negativ og inneholdt nedsettende og skarpe referanser til svensk nøytralitet og dertil hørende upålitelighet», ifølge ambassadens rapport til Kissinger i november 1974. Fostervoll møtte USAs ambassadør etter Bratteli-møtet, og bare en uke etter møtet kunne Aftenposten 22. mars melde om at den norske regjeringen hadde bestemt seg for amerikanske F-16, uavhengig av hvilke fly de andre nordeuropeiske NATO-landene ville velge.
Nederland, Belgia, Danmark og Norge gikk til slutt alle inn i det samme flyprogrammet.
Flyene ble montert hos Fokker i Nederland og SABCA i Belgia. Major Steinar Berg fløy det første flyet fra Nederland til Rygge. Leveringen av de 72 bestilte flyene fant sted fra januar 1980 til juni 1984. I tillegg ble to erstatningsfly levert i 1989. Det første flyet ble levert til 332 skvadron, men også 331-, 334- og 338 skvadron var operative med F-16. Også 336 skvadron var i en svært kort periode oppsatt med F-16, men deres fly ble etter kort tid overført til 338-skvadronen.
Siden innføringen av F-16 i Luftforsvaret, har 17 fly gått tapt, med tap av 6 flyvere. Den første alvorlige hendelsen med F-16 i Norge inntraff 2. juni 1981 da løytnant Morten Køpke kolliderte med en trane. Køpke klarte å skyte seg ut, men flyet gikk i bakken ved Tunhovdfjorden i Buskerud. Den siste ulykken med F-16 med tap av menneskeliv inntraff 5. april 1989 da to fly (294 og 297 tilhørende 338 skv.) kolliderte i lufta ved Sula. Flyveren i det ene flyet fikk ikke skutt seg ut, og omkom. Siste tap av fly inntraff i 2001, da en to-seter (som var det ene av de to flyene som ble levert i 1989) fra 331 skvadron styrtet ved Landegode utenfor Bodø. Begge ombord fikk skutt seg ut.
De første 72 flyene var satt sammen ved Fokker i Nederland, mens de to erstatningsflyene kom fra General Dynamics. 60 av disse var F-16A, altså en-setersvarianten, mens 14 var F16B, to-setere. Av de sytten som har gått tapt, var 13 F-16A og 4 F-16B.
Norges F-16-fly ble tatt ut av bruk ved årsskiftet 2021-2022, med avtale om salg av 32 maskiner til Romania for rundt 4 milliarder kroner. Norges luftforsvar gikk da over til F-35.
== Varianter ==
F-16 varianter bruker et sekvensielt «Block» nummer for å indikere hvilke oppgradering som har blitt utført. Et komplisert program kalt «Multinational Staged Improvement Program» (MSIP), multinasjonalt stegvis forbedringsprogram, ble innført for stegvis å oppgradere F-16 og retroaktivt forbedre allerede leverte F-16.
=== F-16 A/B ===
F-16 A/B var opprinnelig utstyrt med en Westinghouse AN/APG-66 Pulse-doppler radar, Pratt & Whitney F100-PW-200 turbofanmotor med en kraft på 64,9 kN (160,0 kN med etterbrenner). USAF kjøpte 674 F-16A og 121 F-16Bs. Disse var ferdig levert i mars 1985.
Blokk 1 – Tidlige varianter (Blokk 1/5/10) hadde bare små forskjeller. De fleste ble siden oppgradert til Blokk 10 konfigurasjon tidlig på 80-tallet. Det ble produsert 94 Blokk 1, 197 Blokk 5 og 312 Blokk 10 varianter. Block 1 er den første produksjonsmodellen, og den har en nese som er malt sort.
Blokk 5 – Det ble etter hvert åpenbart at den sorte nesen på Blokk 1 var lett å identifisere på langt hold, så fargen ble endret for Blokk 5 til en gråfarge som var langt vanskeligere å legge merke til. Etter introduksjonen av Blokk 1 ble det oppdaget at flyskroget hadde lett for å samle regnvann enkelte steder. Blokk 5 fikk derfor installert enkelte dreneringshull foran i flyskroget og i området rundt haleroret.
Blokk 10 – Sovjetunionen reduserte kraftig eksporten av titan på slutten av 1970-tallet, så produsenter av F-16 brukte i stedet aluminium. Nye produksjonsteknikker ble også benyttet på Blokk 10.
Blokk 15 – Dette var den første store oppgradering av F-16. Den hadde større høyderor, 2 nye våpenfester til luftinntaket, forbedret AN/APG-66 radar og forbedret kapasitet på våpenfestene under vingene. F-16 fikk også en ny UHF radio for kryptert radiokommunikasjon. Dette er den mest populære varianten med 983 fly produsert. Det siste ble levert til Thailand i 1996.
Blokk 15 OCU – Fra 1987 ble Blokk 15 flyene levert som Blokk 15 OCU oppgradering, der OCU sto for «Operational Capability Upgrade». Den hadde mulighet til å avfyre AGM-65 Maverick missiler, AMRAAM-missiler og Penguin-missiler. I tillegg hadde den også fått installert Chaff og Flare som mottiltak mot henholdsvis radarsøkende og varmesøkende missiler. Cockpiten ble også oppgradert, og i tillegg ble det installert forbedringer på datamaskinen og nettverket ombord. Takeoffvekten ble øket til 17 000 kg. 214 fly fikk denne oppgraderingen, og i tillegg ble noen Blokk 10 fly utstyr med den samme oppgraderingen.
Blokk 20 – 150 Blokk 15 OCU ble produsert for Taiwan. Denne varianten hadde det meste som senere ble standard i F-16 C og D variantene, slik som mulighet til å bevæpnes med AGM-45 Shrike, AGM-84 Harpoon, AGM-88 HARM, og mulighet til å ha installert LANTIRN som er et system for forbedret målsøking og flyging i dårlig vær og om natten. Datamaskinen ombord fikk en betraktelig oppgradering i forhold til tidligere varianter, og den ble i stand til å utføre 740 ganger flere beregninger per sekund enn tidligere varianter. Datamaskinen fikk også 180 ganger større minneplass.
=== F-16 C/D ===
Blokk 25 – F-16C Blokk 25 fløy første gang i juni 1984 og ble operativ i USAF i september samme år. Flyene var utstyrt med den nye AN/APG-68 radaren, mulighet til presisjonsangrep i mørket, og de var utstyrt med en Pratt & Whitney F100-PW-220E turbofanmotor med digitalt kontrollsystem. «Air National Guard», som er flyhjemmevernet i USA, er den eneste brukeren av denne varianten, med totalt 209 fly levert.
Blokk 30/32 – Dette var den første varianten som hadde mulighet til å bruke en alternativ motor, General Electric F110. Fra og med Blokk 30/32 betydde navngivingen følgende: Blokk som slutter på 0 bruker GE sin motor, mens Blokk som slutter på 2 benytter seg av en Pratt & Whitney motor. Den første F-16 Blokk 30 kom i operativ drift i 1987. Nye egenskaper verdt å merke seg var muligheten til å bli bevæpnet med AGM-45 Shrike og AGM-88 missiler. Fra og med Blokk 30D ble alle fly utstyr med større luftinntak for bedre å kunne håndtere den kraftigere GE motoren. Blokk 32 ble ikke modifisert på samme vis. 733 Blokk 30/32 ble levert til 6 forskjellige land. Blokk 32H/J ble brukt som basis for USAF Thunderbirds, det amerikanske luftforsvarets luftakrobatikkgruppe. Disse flyene ble bygget i 1986 og -87, og er noen av de eldste F-16 i drift i det amerikanske luftforsvaret. Blokk 30 variantene ble siden kraftig oppgradert for å kunne ta nytte av satellittnavigasjon, og forbedre nøyaktigheten av bombing. Denne varianten har ofte blitt omtalt som F-16C++.
Blokk 40/42 (F-16 CG/DG) – Denne varianten kom i aktiv tjeneste i 1988 og inkluderer en variant av LANTIRN som har kan brukes i allslags vær og om natten. De har ofte blitt omtalt som «Night Falcons». Understellet ble også styrket og forlenget, radaren forbedret, og det ble lagt til en GPS-mottaker. Fra 2002 fikk Block 40/42 forbedret den tilgjengelig våpenrekkevidden. Det var også en del andre forbedringer for denne varianten, og det ble totalt levert 615 fly til 5 land.
Blokk 50/52 (F-16 CJ/DJ) – Denne varianten, først levert sent i 1991, var utstyrt med forbedret satellittnavigasjonsutstyr. Varianten kunne bevæpnes med flere våpen. Blokk 50 ble utstyrt med GE F110-GE-129, mens Blokk 52 ble utstyrt med Pratt & Whitney F100-PW-229.
Blokk 50/52 Plus (F-16U) – Denne varianten ble bestilt av det polske luftforsvaret, og var utstyrt med det siste i flyinstrumenter. I tillegg bestilte det greske luftforsvaret denne varianten med enda flere forbedringer. Alle toseters variantene av Blokk 50/52 Plus hadde fått lagt til flere instrumenter, tilsvarende 850 liter, i flyskroget, med minimal reduksjon av ytelsen. Singapore bestilte også to-seters varianten av Blokk 52+. Disse flyene ble også utstyrt med store forbedringer i forhold til standard Blokk 52+.
F-16I – Dette var en variant av Blokk 50/52 spesielt beregnet på det israelske luftforsvaret IAF. Varianten inkluderte blant annet en god del instrumenter som var israelskprodusert. Flyet har også et siktemiddel montert på pilotens hjelm. Nye driftstofftanker ble i tillegg lagt til.
F-16 CCIP – Denne varianten forsøkte å standardisere alle F-16 Blokk 40/42/50/52 for å forenkle utdannelse og vedlikehold. Dette prosjektet kostet 2 milliarder dollar og ble påbegynt i september 2001. I tillegg vil denne varianten inneholde mulighet for å utveksle informasjon med andre fly.
=== F-16 E/F ===
Blokk 60 – Variant basert på F-16C/D, med forbedrede drivstofftanker, forbedret radar og forbedrede flyinstrumenter. Denne varianten har kun blitt solgt til De forente arabiske emirater. Motoren er en General Electric F110-132, og er en videreutvikling av -129 modellen. Den yter 144 kN. Den kanskje største forskjellen fra tidligere varianter er den nye radaren, AN/APG-80. Alle våpen som kunne brukes av Blokk 50/52 fly kan også brukes av Blokk 60. I tillegg kan Blokk 60 bevæpnes med ASRAAM og AGM-84E SLAM. Drivstofftanken har plass til 2 045 liter mer drivstoff, noe som forbedrer den operasjonelle ytelsen betraktelig. Nettverket ombord har også blitt oppgradert og er nå 1000 ganger raskere enn før.
En enseters variant av F-16XL som var ment å bli kalt F-16E, mens toseteren skulle bli kalt F-16F. Dette ble satt til side av USAF, som heller valgte F-15 til å fylle denne rollen.
=== Andre varianter ===
F-16/79 – Modifisert F-16A som var beregnet på bruk av den utdaterte General Electric J79 turbojetmotoren. Denne varianten ble utviklet etter den amerikanske presidenten Jimmy Carter kom med et direktiv som skulle begrense formidling av våpensystemer ved å selge disse med redusert ytelse. Det ble forøvrig gitt mange unntak til dette direktivet, og under Ronald Reagans presidentperiode ble direktivet fjernet. Ingen av disse flyene ble solgt.
F-16/101 – Modifisert F-16A som var konstruert for å bruke General Electric F101 turbofanmotoren som var installert på B-1A bombeflyet. GE forsøkte å gjøre motoren bedre egnet til bruk på jagerfly, men den ble aldri installert på F-16. Erfaringer fra dette prosjektet førte forøvrig til utviklingen av F110 turbofanmotoren.
F-16ADF – Dette var en oppgradert variant av Blokk 15 for den amerikanske Air National Guard, beregnet på avskjæringsoppdrag. ADF sto for «Air Defense Fighter». Prosjektet ble påbegynt i 1989 og 270 fly ble oppgradert til denne standarden. Instrumenteringen ble oppgradert (inkludert IFF – identifiseringssystem for vennligsinnede fly), og i tillegg ble en framoverpekende lyskaster installert for å lette identifisering av fly i mørket. Dette var den eneste amerikanske varianten som var utstyrt med AIM-7 Sparrow luft-til-luft missiler. I 1994 begynte arbeidet med å erstatte denne varianten med F-16C fly. Fra 2005 var denne varianten kun i bruk hos delstaten North Dakotas flyvåpen.
F-16A(R) – Noen få F-16A fly i det nederlandske luftforsvaret ble utstyrt for oppklaringsoppdrag. Disse ble kalt F-16A(R).
F-2A/B(FS-X) – Jagerfly produsert av Mitsubishi Heavy Industries, med hjelp fra Lockheed Martin, for det japanske luftforsvaret. Flyet er F-16 inspirert, ser nesten identisk ut, men er en tanke større og er hovedsakelig utstyrt med japanske flyinstrumenter.
F-16XL – En F-16 variant med en deltavinge, i bruk av NASA for forskning på aerodynamikk. Denne varianten ble på et tidspunkt også sett på som en potensiell kandidat for å fylle rollen som til slutt ble fylt av F-15. Hvis F-16XL hadde blitt satt i produksjon hadde den blitt kalt F-16E/F (enseter/toseter). To eksemplarer ble bygget, en énseter og en toseter.
RF-16C/F-16R – Dette er en oppklaringsvariant.
F-16A/B «Mid-life Update – MLU står for «Mid-life Update», og er en oppgradering av våpensystemene om bord til blokk 40/50 standarden. Jordan, Chile, Nederland, Belgia, Danmark og Norge har fått utført denne oppdatering på sine fly.
F-16N – 22 Blokk 30 varianter ble levert til den amerikanske marinen, US Navy, til bruk som simulerte fiendtlige fly. Disse flyene ble levert i 1987 og -88. På grunn av at denne varianten ble brukt så ofte og i luftkamptrening begynte det tidlig å utvikle seg sprekker i vingene, og F-16N ble tatt ut av tjeneste i 1994. Alle flyene ble sendt til flykirkegården AMARC i 1995. Som simulerte fiendefly ble de kjent for sin fargerike framtoning, ofte malt i interessante farger og mønster. I 2002 begynte den amerikanske marinen mottak av 14 F-16A/B varianter fra AMARC for samme formål.
TF-16N- Dette var en tosetersvariant som ble levert til US Navy for samme formål som F-16N. Kun 4 fly av denne varianten ble levert.
KF-16 – 120 fly av denne varianten ble bygget på lisens fra Lockheed Martin av Korean Aerospace Industries på 1990-tallet. Det er to varianter av KF-16, de første 12 som ble levert til det koreanske luftforsvaret i 1994 var basert på F-16C/D Blokk 32. Den andre varianten som ble introdusert i 1994 var en avansert videreutvikling av F-16C/D Blokk 52. Nesten 2 500 deler ble endret fra den opprinnelige F-16C/D. Den koreanskproduserte KAI T-50 Golden Eagle er også basert på F-16 teknologi.
AFTI/F-16
I tillegg så har den britiske konstruksjonen HS.1202-9 fra 1977 en slående likhet med en F-16 med to halefinner.
== Utskiftinger ==
I USA vil F-16 og en rekke andre andre fly bli byttet ut med F-35A.
I Norge vil også F-16 gradvis bli erstattet av F-35A, planlagt i perioden 2017 til 2022.
== Spesifikasjoner (F-16C Blokk 30/32) ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) F-16 Fighting Falcon – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) General Dynamics F-16 Fighting Falcon – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Luftforsvarets side om F-16
The ultimate F-16 reference (engelsk)
MILAVIA om F-16 | == Fødsler == | 6,651 |
https://no.wikipedia.org/wiki/15 | 2023-02-04 | 15 | ['Kategori:15'] | null |
== Fødsler ==
24. september – Vitellius, romersk keiser (d. 69) | == Fødsler == | 6,652 |
https://no.wikipedia.org/wiki/14 | 2023-02-04 | 14 | ['Kategori:14'] | null |
== Begivenheter ==
Tiberius etterfølger sin stefar Augustus som romersk keiser.
== Dødsfall ==
19. august – den romerske Keiser Augustus
Julia Caesaris, keiser Augustus' datter | == Begivenheter == | 6,653 |
https://no.wikipedia.org/wiki/13 | 2023-02-04 | 13 | ['Kategori:13', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
Abgarus av Edessa ble innsatt som konge i Osroene.
Det romerske senatet gav en senatus consultum som reduserte Vigintisexviri til Ordo Equester.
Tiberius feiret triumf i Roma etter en seier i Germania.
Strabo publiserte sin teori om jordens form.
== Fødsler ==
Gaius Silius, romersk senator (født ca. 13) (d. 48) | == Begivenheter == | 6,654 |
https://no.wikipedia.org/wiki/12 | 2023-02-04 | 12 | ['Kategori:12', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
Vonones I flyktet fra tronen i Partia til Armenia der han ble konge.
Annius Rufus ble prefekt i Judea.
Quirinius vendte tilbake fra Judea til Roma og ble rådgiver for Tiberius
== Fødsler ==
Caligula, keiser i Roma 37–41 (d. 41)
Quintus Veranius, guvernør i romersk Britannia (d. 57)
== Dødsfall == | == Begivenheter == | 6,655 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Terrorangrepene_11._september_2001 | 2023-02-04 | Terrorangrepene 11. september 2001 | ['Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Snevre artikler', 'Kategori:Terrorangrepet 11. september 2001', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider'] | Terrorangrepene 11. september 2001 var en rekke koordinerte terroranslag i USA.
Fire sivile fly ble kapret av terrorister fra al-Qaida på selvmordsoppdrag. To av dem ble med få minutters mellomrom styrtet inn i Verdens handelssenter (World Trade Center) i New York. Et tredje fly ble styrtet inn i forsvarsdepartementets hovedkvarter The Pentagon like utenfor Washington D.C. Det fjerde og siste flyet gikk i bakken i Pennsylvania.
| Terrorangrepene 11. september 2001 var en rekke koordinerte terroranslag i USA.
Fire sivile fly ble kapret av terrorister fra al-Qaida på selvmordsoppdrag. To av dem ble med få minutters mellomrom styrtet inn i Verdens handelssenter (World Trade Center) i New York. Et tredje fly ble styrtet inn i forsvarsdepartementets hovedkvarter The Pentagon like utenfor Washington D.C. Det fjerde og siste flyet gikk i bakken i Pennsylvania.
== Angrepet ==
Tirsdag den 11. september ble fire jetpassasjerfly kapret på vei til California fra flyplasser i USAs nordøst. Flyene var lastet med mellom 65 og 90 tonn med flydrivstoff (Jet A-1/Parafin).
Klokken 8:20:40 lokal tid (14:20:40 norsk tid) forsvant transpondersignalet fra American Airlines Flight 11; det var det første tegnet på at noe var galt, og man har senere beregnet at kapringen skjedde ca. kl. 8:15.
8:46:30 (14:46:30 norsk tid) fløy American Airlines Flight 11, en Boeing 767, inn i nordsiden av det nordligste hovedtårnet i Verdens Handelssenter med en hastighet på om lag 790 km/t. Flyet traff tårnet mellom 94 og 98 etasje, pløyde seg veg inn til bæresøylene i sentrum av bygningen, hvor flydrivstoffet (Jetfuel/Jet A-1/Parafin) ble antent og satte igang en intens brann.
9:03:11 fløy United Airlines Flight 175, Boeing 767, inn i sørsiden av det sørligste tårnet med en hastighet på om lag 980 km/t; dette ble sendt direkte på fjernsyn av fjernsynsselskapene, som hadde ankommet for å filme nordtårnet. Flyet traff tårnet mellom 78 og 84 etasje, hvor en intens brann startet, en av redningsveiene var intakte gjennom treffsonen.
9:37:46 (15:37:46 norsk tid) ble American Airlines Flight 77, en Boeing 757, fløyet inn i vestsiden av The Pentagon og startet en intens brann. Denne fløyen bestod for det meste av tomme kontorer som ennå ikke var blitt tatt i bruk etter oppussing. I tillegg til 64 personer i flyet, ble 125 ansatte i Pentagon drept.
9:59:04 kollapset det sørlige tårnet, ca. 55 minutter etter at det ble truffet av Flight 175. Hele området ble omgitt av en enorm gråhvit sky av pulverisert gips og betong.
10:03:11 styrtet United Airlines Flight 93, en Boeing 757, i en åker i det sørvestlige Pennsylvania, ca. 240 km nordvest for Washington D.C. Flyet styrtet antagelig etter at passasjerene prøvde å ta tilbake kontrollen over det kaprede flyet.
10:28:25 raste det nordlige tårnet sammen, ca. 1 time og 42 minutter etter at det ble truffet av det første flyet.
17:20 kollapset bygning 7 i Verdens handelssenter, bygningen ble skadet da hovedtårnene raste sammen og det oppsto også mindre branner i bygningen.Angrepet ble utført av 19 arabiske medlemmer av nettverket al-Qaida, ledet av ingeniøren Mohammed Atta. Forberedelsene til angrepet hadde foregått i flere år; blant annet hadde et tjuetalls medlemmer av al-Qaida studert ved amerikanske flyskoler.
=== Skader ===
Døde – I tillegg til de 19 kaprerne, døde 2 977 personer i terrorangrepet; alle 265 ombord på de fire flyene, 2 606 i tårnene og på bakken i Verdens Handelssenter og 125 i Pentagon. Blant de døde var 343 brannkonstabler og 71 politimenn.
Materielle skader – 25 bygninger på Manhattan ble skadet i forbindelse med angrepet, deriblant en kirke og to undergrunnsbanestasjoner. Alle syv bygninger som utgjorde Verdens Handelssenter kollapset i forbindelse med angrepet eller ble så hardt skadet at de måtte rives. Senere er det bestemt at ytterligere to bygninger skal rives. Ved angrepet på Pentagon ble en fløy av bygningen sterkt brannskadet og deler av den raste sammen.
=== Kaprerne ===
Det var nitten flykaprere, fem på hvert av flyene, unntatt det som styrtet i Pennsylvania som hadde fire. Blant kaprerne var det en i hver gruppe som hadde lært seg å fly nok til å styre flyet inn i en bygning. Femten av kaprerne var fra Saudi-Arabia, to fra Emiratene, en fra Egypt og en fra Libanon. I ettertid har det blitt hevdet at noen av kaprerne har blitt feilidentifisert, men så langt har disse påstandene blitt tilbakevist.
== Ansvar ==
Kaprerne ble identifisert i løpet av noen få timer, det var mulig fordi de fleste ikke hadde gjort noe forsøk på å skjule sin identitet, men den viktigste kilden til informasjon var lederen Mohammed Attas bagasje som skulle være med American Airlines Flight 11, men som ble feilsendt til en annen flyplass. Kofferten inneholdt identiteten til alle de 19 flykaprerne, og annen viktig informasjon om deres planer, motiver og bakgrunn.Ut fra kaprernes bakgrunn og annen informasjon var det naturlig å anta at islamske ekstremister sto bak angrepene, og terrornettverket al-Qaida ble utpekt til å være ansvarlige. Nettverkets leder Osama bin Laden gikk tidlig ut og benektet at de hadde hadde hatt noen befatning med angrepene, men innrømmet senere at det var en al-Qaida-aksjon.
== Konsekvenser ==
Tvillingtårnene i Verdens Handelssenter fikk skader av flykollisjonene, men skadene var ikke så store at bygningene ville kollapset på grunn av dette alene. National Institute of Standards and Technology (NIST) slår fast at hadde det brannhemmende materialet blitt sittende på sentrale bygningskomponenter, så hadde bygningene stått den dag i dag. Det var med andre ord de etterfølgende brannene som var hovedårsaken til tårnenes kollaps, ikke flykollisjonene i seg selv. Begge kollapset etter henholdsvis 56 minutter for sørtårnet (WTC 2) og 102 minutter for nordtårnet (WTC 1). Pentagon ble også alvorlig skadet.
Sent på ettermiddagen kollapset også WTC 7 i Verdens Handelssenter, uten at årsaken er endelig klarlagt.Tapstallene var 265 fra flyene, 2 606 i Verdens Handelssenter (inklusive 343 brannmenn som gikk inn i bygningene før de raste sammen) og 125 fra Pentagon. Tilsammen 2 996 døde som direkte følge av terrorangrepet, inkludert de 19 flykaprerne.Like etter terrorangrepet bestemte president George Bush at USA skulle angripe Afghanistan som et første trinn i krigen mot terrorisme. Denne første krigen førte til at Taliban-regimet ble fjernet. USAs neste krig i kampen mot terrorisme var krigen i Irak som ble innledet første halvår 2003.
== Galleri ==
== Se også ==
Bombingen av Verdens handelssenter i New York (1993)
Konspirasjonsteorier om 11. september
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) September 11 attacks – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
National September 11 Memorial & Museums offisielle nettsted
Se de nye 11. september-bildene – NRK.no, 11. februar 2010 (bilder tatt fra luften idet Verdens handelssenter raser sammen. Bildene ble frigitt i 2010) | == Begivenheter == | 6,656 |
null | 2023-02-04 | 10 | null | null | null | == Begivenheter == | 6,657 |
https://no.wikipedia.org/wiki/9 | 2023-02-04 | 9 | ['Kategori:9', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
Illyria ble en romersk provins.
Roma led et avgjørende nederlag mot germanske stammer i slaget i Teutoburgerskogen. Rhinen ble etablert som grense mellom den germansktalende og den latinsktalende verden.
Catuvellaunerne angrep trinovantene og erobret Camulodonum.
Den romerske loven lex Papia Poppaea forbød sølibat og barnløse forhold, for å øke antall barnefødsler.
På grunn av anstrengt statsøkonomi innførte romerne fem prosent arveavgift og en prosent salgsavgift.
Wang Mang grunnla Xin-dynastiet.
== Fødsler ==
18. november – Titus Flavius Vespasianus, romersk keiser (d. 79)
== Dødsfall ==
Publius Quinctilius Varus, romersk general | == Begivenheter == | 6,658 |
null | 2023-02-04 | 8 | null | null | null | == Begivenheter == | 6,659 |
https://no.wikipedia.org/wiki/7 | 2023-02-04 | 7 | ['Kategori:7', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
Illyrerne gjorde opprør mot romersk styre. Pannonierne og dalmaterne sluttet seg til opprøret.
Herodes Archelaus, etnarken i Judea, ble avsatt av Augustus.
Publius Quinctilius Varus ble guvernør i Germania.
Tiberius Quinctilius Varus utførte folketelling, krevde tributt og rekrutterte soldater i Germania mellom Rhinen og Elba, noe som skapte splid mellom germanerne.
Abgarus av Edessa ble avsatt som konge av Osroene.
== Fødsler ==
Drusus Caesar
Gnaeus Domitius Corbulo, romersk general (d. 67)
== Dødsfall ==
Athenodoros Kananites, stoiker | == Begivenheter == | 6,660 |
null | 2023-02-04 | 6 | null | null | null | == Begivenheter == | 6,661 |
https://no.wikipedia.org/wiki/5 | 2023-02-04 | 5 | ['Kategori:5'] | null |
== Begivenheter ==
Roma anerkjente Cunobelin av catuvellaunere som konge av Britannia.
Tiberius erobret Germania Inferior.
== Fødsler ==
Ruzi Ying, keiser i Han-dynastiet (d. 25)
Yin Luhia, kinesisk keiserinne (d. 64) | == Begivenheter == | 6,662 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cristiano_Ronaldo | 2023-02-04 | Cristiano Ronaldo | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med seksjoner som behøver utvidelse', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Portugal under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Fotballspillere for Al-Nassr FC', 'Kategori:Fotballspillere for Juventus FC', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Real Madrid CF', 'Kategori:Fotballspillere for Sporting Lisboa', 'Kategori:Fotballspillere under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Fødsler 5. februar', 'Kategori:Fødsler i 1985', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Madeira', 'Kategori:Portugisiske fotballspillere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i FIFA Confederations Cup 2017', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 2004', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 2008', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 2012', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 2016', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 2021', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 2006', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 2010', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 2014', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 2018', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 2022', 'Kategori:Vinnere av Mesterligaen i fotball for menn', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider'] | Cristiano Ronaldo dos Santos Aveiro (født 5. februar 1985) er en portugisisk fotballspiller som fra den 1. januar 2023 spiller for den saudiarabiske klubben Al-Nassr FC. Han er også kaptein for det portugisiske landslaget. Han spiller hovedsakelig midtspiss. Han har også til tider spilt sentralt som offensiv midtbanespiller eller hengende spiss eller ving. Han spilte for Sporting Clube de Portugal til 2003, for Manchester United 2003–2009 og for Real Madrid 2009–2018. Ronaldo regnes av mange som en av verdens beste spillere. Cristiano Ronaldo er tildelt Gullballen fem ganger (2008, 2013, 2014, 2016 og 2017) og er kåret til FIFA World Player of the Year de samme årene – i 2013 og 2014 var de to trofeene slått sammen. Begge tildeles Årets spiller i verden.
| Cristiano Ronaldo dos Santos Aveiro (født 5. februar 1985) er en portugisisk fotballspiller som fra den 1. januar 2023 spiller for den saudiarabiske klubben Al-Nassr FC. Han er også kaptein for det portugisiske landslaget. Han spiller hovedsakelig midtspiss. Han har også til tider spilt sentralt som offensiv midtbanespiller eller hengende spiss eller ving. Han spilte for Sporting Clube de Portugal til 2003, for Manchester United 2003–2009 og for Real Madrid 2009–2018. Ronaldo regnes av mange som en av verdens beste spillere. Cristiano Ronaldo er tildelt Gullballen fem ganger (2008, 2013, 2014, 2016 og 2017) og er kåret til FIFA World Player of the Year de samme årene – i 2013 og 2014 var de to trofeene slått sammen. Begge tildeles Årets spiller i verden.
== Bakgrunn ==
Ronaldo vokste opp i en fattig familie i Madeira. Moren jobbet på fabrikk og faren hadde alkoholproblemer, noe han døde av i senere tid. Familien hadde ikke råd til fotballsko da Ronaldo var barn, så han brukte gamle støvler han hadde arvet fra en av de andre guttene i familien sin, når han spilte fotball. Han likte heller ikke skolen og skulket mye i tillegg til å ikke alltid gjøre leksene sine. Han brukte også mye av barndommen sin på å spille fotball. Både skolen og foreldrene hans ble bekymret for at han ikke tok skolearbeidet på alvor. De mente at han ikke kunne leve av idretten, men i senere tid ble han en profesjonell fotballspiller.
== Klubbkarriere ==
=== Tiden som guttespiller ===
Ronaldo begynte å spille fotball som fireåring. Favorittlaget som gutt var Benfica, selv om han senere kom til å spille for hovedrivalen Sporting. Ronaldos første klubb var Andorinha, med faren José på sidelinjen. Allerede som tiåring hadde Ronaldo i 1995 fått rykte på seg i Portugal som en mulig kommende storspiller. De to lokale storklubbene CS Marítimo og CD Nacional ønsket derfor begge å knytte Ronaldo til seg. Marítimo var i utgangspunktet det største av de to, men etter at de misset et viktig møte med Andorinha-treneren ble det Nacional som ble Ronaldos nye klubb. Ronaldo gjorde det bra i Nacional, og ble invitert på prøvespill i Sporting. Prøvespillet gikk såpass bra at han ble kjøpt av hovedstadsklubben som trettenåring for en overgangssum på litt over 15 000 kroner.
=== Sporting Lisboa ===
Ungdomslaget til Sporting holdt til ved anlegget Alcochete, der Ronaldo fikk førsteklasses muligheter til å utvikle seg som fotballspiller. Likevel var den første tiden i Lisboa tung for unggutten, da Ronaldo ble mobbet av lagkameratene for Madeira-dialekten sin. Moren til Ronaldo måtte ved én anledning flys over fra Madeira for å bøte på hjemlengselen til Ronaldo. Ting gikk seg imidlertid til etterhvert som gutten ble eldre. Ronaldo gjorde det bra på U17-landslaget, og som 16-åring ble han den første spilleren i klubbens historie som i samme sesong spilte for både gutter-16, gutter-17, gutter-18, reservelaget og førstelaget. I september 2002 fikk han også sin debut i Mesterligaen i en kamp mot Inter Milano.Sommeren 2003 spilte Manchester United treningskamp mot Sporting Lisboa. Atten år gamle Ronaldo imponerte stort, og Uniteds spillere oppfordret manager Alex Ferguson til å kjøpe unggutten. Ferguson hadde fulgt Ronaldo i flere år, og etter David Beckhams overgang til Real Madrid trengte United en ny høyrekant. Andre storklubber som AC Milan og Juventus var også interessert i den talentfulle vingen, men United handlet raskest og fikk skaffet seg Ronaldos underskrift bare én uke senere. Ronaldo gikk da opp i lønn fra drøye 3000 kroner i uken i Portugal til over 300 000 i uken i Manchester. Overgangssummen var på ca. 135 millioner kroner.
=== Manchester United ===
==== De tre første årene ====
I Manchester United fikk Ronaldo drakt nummer syv av manager Ferguson, en trøye som tidligere hadde tilhørt United-helter som George Best, Bryan Robson, Eric Cantona og David Beckham. Ronaldo har senere avslørt at han egentlig ikke ønsket denne, men at han ikke turte å krangle med Ferguson om draktvalget.Ronaldo fikk sin debut i en hjemmekamp mot Bolton i august 2003 som innbytter i det sekstiende minutt, og imponerte raskt publikum på Old Trafford. I september møtte United Arsenal i Manchester, og i spillertunnelen kokte det over for flere spillere etter kampen i det som ble kjent som «slaget om Old Trafford». Ronaldo var innblandet i bråket, og ble bøtelagt 50 000 kroner av FA, og gitt en kraftig advarsel. Høstsesongen viste seg etter hvert å bli noe dårligere enn forventet, men Ronaldo fulgte opp den lovende debuten med en fantastisk vårsesong. I sin første sesong i Manchester scoret Ronaldo åtte mål på 39 kamper, inkludert åpningsmålet i FA-cupfinalen mot Millwall. Innsatsen gjorde at han ble kåret av klubben til sesongens beste spiller i 2003–2004.
2004/05-sesongen ble en nedtur for Ronaldo, men gode takter på slutten av sesongen gjorde at han endte opp med ni mål på 50 kamper. Blant høydepunktene var to mål i Uniteds sterke 4–2 seier borte mot Arsenal i februar, der han på egen hånd snudde kampen på fire minutter. Serien endte i skuffelse for Ronaldo og United, som havnet på tredjeplass hele 18 poeng bak gullvinner Chelsea. I FA-cupfinalen mot Arsenal spilte Ronaldo en god kamp og gjorde jobben sin i straffesparkkonkurransen, men på grunn av bommen til Paul Scholes trakk Londonlaget det lengste strået.
Neste sesong ble nok en gang en blandet opplevelse for Ronaldo. I oktober 2005 ble han arrestert av politiet, etter at en kvinne beskyldte ham å ha voldtatt henne på et hotellrom. Ronaldo nektet for anklagene, og fikk hele tiden full støtte fra klubben, spesielt av assistentmanager Carlos Queiroz. Måneden etter ble saken droppet, etter at Scotland Yards etterforskning konkluderte med at det ikke fantes bevis for voldtektsanklagelsen.Voldtekstanklagene i kombinasjon med farens død gjorde at Ronaldo hadde en tøff periode før jul 2005, men han slo tilbake med full kraft på nyåret 2006. I februar scoret Ronaldo seks mål på fem kamper, inkludert ett i Carling Cup-finalen. Ronaldos tredje sesong i Manchester endte med at han for første gang nådde et tosifret antall scoringer i løpet av en sesong i United-trøya, med totalt 12 mål. I 2005 kåret også fotballfans fra hele verden Ronaldo til FIFPro Special Young Player of the Year.
==== 2006/07: Ronaldos første seriemesterskap ====
Under fotball-VM sommeren 2006 bidro Ronaldo til at lagkameraten Wayne Rooney ble utvist i oppgjøret mellom England og Portugal. Dette gjorde Ronaldo til et hatobjekt i England, og det ble spekulert i om Ronaldo ville gå til en utenlandsk klubb. Ronaldo ønsket å forlate klubben, og den spanske klubben Valencia jaktet ham. Samtidig uttalte Ronaldo at han ønsket å spille for Real Madrid. Overgangsryktene løp imidlertid ut i sanden, og da Ronaldo spilte sin første kamp på engelsk jord igjen fikk han en varm velkomst av Manchester Uniteds tilhengere. Før første hjemmekamp på Old Trafford oppfordret også Rooney klubbens fans om å legge VM bak seg, og en Ronaldo i storform fikk fansens fulle støtte under 3–0-seieren mot Sevilla, der han scoret på et av sine karakteristiske frispark.Allerede i første seriekamp mot Fulham viste Ronaldo og United at de mente alvor med planene om å ta seriegull. Ronaldo scoret ett mål i en sterk 5–1-seier, og alt uvennskap mellom Rooney og Ronaldo var glemt da Rooney uttalte til mediene etter kampen at «folk sier så mye uten at de kjenner oss. Jeg mener Cristiano var briljant i dag, og han scoret et flott mål». Ronaldo var i god form utover høsten, og etter 3–0-seieren over Portsmouth i november fikk han kjempeskryt av Alex Ferguson etter frisparkperlen i kampen som markerte Fergusons tyveårsjubileum som United-manager. I slutten av november lå United omtrent likt med Chelsea i toppen av tabellen, og en selvsikker Ronaldo hadde stor tro på United-triumf. «Jeg tror faktisk vi er kapable til å vinne alt – både serien, FA-cupen og Mesterligaen» uttalte han til engelsk presse.I desember var Ronaldo innblandet i en kontrovers, etter at han gikk overende i straffefeltet uten at Middlesbrough-keeper Mark Schwarzer hadde vært nær ham. Alex Ferguson støttet Ronaldo og mente at straffen var klar, mens Middlesbroughs manager Gareth Southgate gikk langt i å antyde at Ronaldo hadde for vane å filme. Ronaldo fikk mye kritikk i pressen i dagene etter kampen, som endte i seier 2–1 til United. Tre dager senere gikk Ferguson til motangrep mot Ronaldos kritikere, og mente at anklagene om filming var en lenge planlagt kampanje fra avisenes side som hevn for hendelsen under VM.To mål av Ronaldo i seieren mot Aston Villa på lille julaften gjorde at United toppet tabellen før jul, og Ferguson uttalte etter kampen at «Ronaldo var fantastisk. Han har en strålende sesong». Ronaldo ble kåret til Premier Leagues beste spiller både i november og desember. Ronaldos storspill satte fart i overgangsryktene igjen, og Real Madrid var villig til å bla opp 330 millioner kroner for å sikre seg portugiserens underskrift. Juventus ville bytte bort Gianluigi Buffon for å få Ronaldo, samtidig som også Barcelona meldte at de ønsket ham. United-direktør David Gill var imidlertid klar på at Ronaldo ikke var til salgs.
Resten av sesongen var Ronaldo i svært god form. Etter at han hadde ledet United til seier 4–0 på White Hart Lane var det seks poeng ned til utfordrer Chelsea, og i slutten av februar økte forspranget til ni poeng etter at Ronaldo avgjorde kampen mot Fulham to minutter før full tid etter et fantastisk raid opp venstrekodanten. De siste månedene i sesongen 2006/07 var egentlig United aldri truet, og vant til slutt serien med seks poeng. Ronaldo hadde en god sesong med 17 ligamål, og ble første spiller siden Andy Gray i 1977 som ble kåret til både PFA Player of the Year og PFA Young Player of the Year i samme sesong.
==== 2007/08: Nytt seriemesterskap, Champions League-triumf og UEFAs gullstøvel ====
Sesongen 2007/08 startet svakt for United. I bortekampen mot Portsmouth ble Ronaldo utvist etter å ha skallet til vertenes Richard Hughes, noe som førte til at han ble utestengt i tre kamper. I september ble også en pinlig affære avslørt i sladrepressen, da fem luksusprostituerte solgte historien om hvordan de deltok i en orgie med Ronaldo og de to lagkameratene Nani og Anderson til den britiske avisen News of the World.Utover i 2007/08 tok spillet seg opp både for Ronaldo og United. Rundt årsskiftet kjempet United i toppen mot Arsenal, og hadde grep om ligaledelsen før møtet med West Ham. Ronaldo scoret 1–0-målet etter et kvarter, men ble syndebukk da han bommet på straffe i andre omgang slik at West-Ham kunne snu kampen til seier 2–1 i sluttminuttene. Ronaldo tok imidlertid hevn like etterpå, da han scoret hattrick hjemme mot Newcastle i en imponerende 6–0-seier. Dette var Ronaldos første hattrick i United, og førte United opp på tabelltopp igjen. Senere i januar avgjorde Ronaldo bortekampen mot Reading etter et raid fra midt på egen banehalvdel. Da var Ronaldo oppe i 23 mål i 2007/08-sesongen, og avisen begynte å spekulere i om 22-åringen kunne klare å slå Ruud van Nistelrooys United-rekord fra 2002/03 med 46 scoringer. Senere i januar sendte Ronaldo Tottenham ut av FA-cupen med to mål, før to mål mot Portsmouth gjorde at United gjenvant serieledelsen fra Arsenal. Ronaldos andre mål var på frispark fra 25 meter, og Ronaldo selv bare ristet på hodet da ballen føk inn. «Det må være det beste frisparket jeg har sett i eliteserien. Ingen keeper i verden hadde tatt den», sa manager Alex Ferguson etter kampen.I starten av mars sendte Ronaldo United videre til kvartfinalen i Mesterligaen etter å ha scoret kampens eneste mål hjemme mot Lyon. Få dager etterpå uttalte Ronaldo i media at United var kapable til å vinne både serie, FA-cup og europacup. Treble-drømmen ble imidlertid knust etter hjemmetapet mot Portsmouth i cupen. Ferguson var rasende på dommer Martin Atkinson etter det han mente var stygt spill mot Ronaldo. Ronaldo selv var enig med Ferguson. «Dommerne beskytter ikke spillere med ferdigheter. Når jeg tenker på hva som skjedde med Arsenal-spilleren blir jeg redd for å gjøre annerledes ting. Noen spillere gjør uforståelige forseelser og dommerne beskytter forsvarerne, ikke de med ferdigheter! Det er veldig skuffende og jeg tenker mye på å endre min spillestil», uttalte Ronaldo etter kampen, og refererte til hvordan Arsenals kroatiske spiller Eduardo da Silva tidligere i sesongen var blitt langtidsskadet etter en stygg takling. United var imidlertid fortsatt med i kampen om seriegullet, og i midten av mars tok igjen United serieledelsen fra Arsenal etter at Ronaldo reddet tre poeng i kampen mot Derby. Etter to Ronaldo-mål (deriblant en ny frispark-perle) mot Bolton uken etter fikk United en luke på tre poeng ned til Arsenal og fem poeng til Chelsea. Ronaldos scoringsform fortsatte med ett mål i 3–0-seieren mot Liverpool, mens han i neste runde åpnet scoringsballet med en hælspark-scoring mot Aston Villa i en kamp United vant 4–0. Ved inngangen til april lå United seks poeng foran Chelsea på annenplass.
I kvartfinalen i Mesterligaen åpnet United med seier 2–0 borte mot Roma, og med mål av Ronaldo og Wayne Rooney var United i praksis videre allerede etter første kamp. Ronaldo scoret Uniteds åpningsmål med hodet, og uttalte etter kampen at «jeg må se målet på TV, for jeg ble fortalt at det var bra. Jeg husker det ikke, og klarte ikke nyte det, siden jeg ble litt skadet da skjedde». «En fantastisk heading. Han minnet om meg. Jeg var jo spiss», spøkte en storfornøyd Ferguson på den påfølgende pressekonferansen. Ronaldo fikk imidlertid kritikk fra Roma-leiren etter kampen, og Roma-spilleren David Pizarro hevdet at «selv om han er en fantastisk spiller, er han arrogant. Han gjør mye ondskapsfullt på banen».I midten av april var det duket for et gigantoppgjør på Old Trafford da Arsenal kom på besøk. Arsenal tok ledelsen etter et mål av Emmanuel Adebayor, men United utlignet da Ronaldo scoret på straffespark etter en hands av William Gallas. 18 minutter før slutt fikk United frispark i en farlig situasjon, og mens Arsenal fokuserte på Ronaldo tok lagkamerat Owen Hargreaves frisparket og avgjorde kampen ved å sette det i mål.I Champions League-semifinalen åpnet United borte mot Barcelona. United fikk straffespark etter ett og et halvt minutt, men den vanligvis så sikre Ronaldo bommet. Bommen så imidlertid ikke ut til å ødelegge selvtilliten til Ronaldo, og han sa til Sky Sports etter kampen at «dette er ikke noe problem. Jeg scorer i Manchester i stedet». Ronaldo scoret ikke i returkampen i Manchester, men etter mål av Paul Scholes gikk United videre til finalen med 1–0 sammenlagt.Helgen før semifinaletriumfen tapte United mot Chelsea og ble satt under kraftig press i Premier League. Hjemme mot West Ham gjorde imidlertid United jobben etter Ronaldos 29. og 30. seriemål for sesongen, og med seier i siste kamp over Wigan ville United bli seriemestere. United motsto presset, og etter mål av Ronaldo og Ryan Giggs vant United 2–0. Ronaldo scoret sitt 31. ligamål i serieavslutningen, og ble dermed Premier Leagues toppscorer.I Mesterligafinalen mot Chelsea scoret Ronaldo Uniteds 1–0-mål med en heading da oppasseren Michael Essien stod og sov. London-laget slo tilbake med en scoring av Frank Lampard like før pause, og både annen omgang og ekstraomgangene ble målløse. Dermed var det duket for straffesparkkonkurranse. Etter at hvert lag hadde tatt to straffer hver var det Ronaldos tur, men skuddet endte med at Chelsea-keeper Petr Čech reddet. Ronaldo så derfor ut til å bli den store syndebukken, men da også Chelseas John Terry bommet på den femte og avgjørende straffen stod lagene igjen likt. Etter tilsammen 14 straffer kom avgjørelsen da United-keeper Edwin van der Sar reddet forsøket fra Nicolas Anelka, og United ble igjen mestere av Europa – ni år siden sist og 40 år siden første gang.Mot slutten av sesongen ble Ronaldo kåret til både PFA Player of the Year og Football Writers' Association Footballer of the Year. Begge prisene vant Ronaldo for andre år på rad. Ronaldo fikk også UEFAs gullstøvel for sine 31 seriemål. Prisutdelingen skjedde på Ronaldos hjemøy Madeira i Portugal, etter at Ronaldo hadde bedt om dette for å vise respekt for sin avdøde far, Diniz Aveiro.
==== Sommeren 2008 : Real Madrid på Ronaldo-jakt ====
Etter EM i fotball 2008 gikk Ronaldo ut og sa at han ønsket en overgang til den spanske storklubben Real Madrid. Ronaldo uttalte til en portugisisk avis at «sjansene [for en overgang] er store, men som jeg har sagt, så avhenger det ikke av meg». Manchester United gikk raskt ut og avviste en overgang, og skrev i en pressemelding på nettsidene sine at de ville avvise alle bud. Spekulasjoner om en overgangssum på 800 millioner kroner sirkulerte i mediene, men Real Madrid-president Ramon Calderon uttalte at slike beløp var totalt urealistisk. Ryktene om en rekordovergang fortsatte, og tidlig i juli gikk United nok en gang ut og sa at Ronaldo ikke var til salgs.Uken etter blandet FIFA-president Sepp Blatter seg inn i overgangssaken. Blatter uttalte at om Ronaldo ville til Real Madrid, så skulle han få lov til det. «I fotball er det altfor mye 'moderne slaveri' hvor man kjøper spillere her og der og sender dem et eller annet sted», sa han videre. Blatters utspill ble like etterpå slaktet av UEFAs kommunikasjonssjef William Gaillard. Blatters utspill fikk støtte fra Ronaldo selv, som uttalte at han var fullstendig enig med FIFA-presidenten. Flere andre fotball-managere gikk også ut mot Blatter, men Blatter uttalte at han ikke hadde planer om å trekke tilbake utsagnet. Overgangsfarsen gjorde også at Ronaldo gikk fra å være helt til syndebukk blant fansen, og i United-forumene på Internett oppfordret tusenvis av fans klubben til å kvitte seg med portugiseren. Også under Ole Gunnar Solskjærs debut som Uniteds reservelagstrener protesterte fansen, og hengte opp et banner med teksten «Ronaldo slave out».Kort tid etter gikk Ferguson nok en gang ut og sa at Ronaldo ble i United. Ramon Calderon i Real Madrid avviste Fergusons uttalelse og hevdet at den bare var er en del av et taktisk spill for å presse opp prisen på Ronaldo. Samtidig gikk Tottenham-styreformann Daniel Levy hardt ut mot Ferguson og anklaget ham for dobbeltmoral. Ferguson var nemlig på samme tid ute etter den bulgarske Tottenham-spissen Dimitar Berbatov, og hadde garantert at bulgareren ble United-spiller. Dette fikk Levy til å tenne på alle plugger, og i en pressemelding skrev han at Fergusons Berbatov-garanti var «mest sannsynlig en av de verste fornærmelsene fra en manager i Premier League til dags dato og helt utrolig hyklersk med tanke på hva han selv har sagt i forbindelse med Cristiano Ronaldo og Real Madrid».
==== 2008/09-sesongen ====
Cristiano Ronaldo vant Gullballen (Årets spiller i verden) for 2008 og ble dermed den fjerde Manchester United-spilleren som ble tildelt denne utmerkelsen – de tre første var Denis Law, Bobby Charlton og George Best.
=== Real Madrid ===
Den 10. juni 2009 ble klart at Manchester United hadde akseptert et tilbud fra Real Madrid på 80 millioner pund. Det var Alex Ferguson som hadde bestemt at de skulle takke ja til tilbudet selv.Cristiano Ronaldo spilte i Real Madrid fra 2009 til 2018 og vant 15 trofeer: To La Liga-mesterskap, to Copa del Rey, fire UEFA Champions League, to UEFA Super Cup og tre VM i fotball for klubblag. Ronaldo er mestscorende i Real Madrid gjennom alle tider med 450 mål i alle turneringer.
=== Juventus ===
Den 10. juli 2018 skrev han under en fireårskontrakt med den italienske klubben Juventus til 30. juni 2022.Den 27. august 2021 ble Manchester United og Juventus enige om en overgangssum for Cristiano Ronaldo. Personlig kontrakt og medisk test gjenstår før overgangen er offisiell.
=== Manchester United ===
Den 31. august 2021 ble det bekreftet at Ronaldo hadde inngått en toårskontrakt med sin gamle klubb Manchester United. Den 22. november 2022 forlot han Manchester United.
== Landslagskarriere ==
Ronaldo spilte på flere aldersbestemte landslag. Han deltok i U17-EM i 2002, og har også U18- og U21-kamper. Han fikk sin debut for seniorlandslaget i august 2003, da han kom på som innbytter i andre omgang mot Kasakhstan.
EM i fotball 2004 gikk på hjemmebane i Portugal. I EMs åpningkamp møtte Portugal de antatt svakere grekerne, men på tross av ett mål av Ronaldo tapte Portugal 2–1. Tapet var svært pinlig for portugiserne, og laget ble pepet av banen hjemme i Porto. Portugal gikk imidlertid videre etter seire mot Russland og Spania i de to neste kampene, etter at Ronaldo hadde gjort en svært god kamp i den avgjørende kampen mot spanjolene.I kvartfinalen møtte Portugal England. Ronaldo og kollega Luis Figo herjet tidvis med Englands høyreback Gary Neville, men etter ekstraomganger stod det 2–2. Etter bom av Darius Vassell og David Beckham i straffesparkkonkurransen gikk imidlertid Portugal videre. I semifinalen ventet Nederland. Ronaldo åpnet scoringsballet med en heading i det 26. minutt, i en kamp portugiserne vant 2–1. I finalen ventet sensasjonslaget Hellas, og portugiserne hadde mye å hevne etter det overraskende tapet i gruppespillet. Hellas rystet imidlertid fotball-Europa nok en gang, og vant 1–0. Ronaldo var oppløst i tårer etter kampen, og kritiserte måten Hellas vant på da han uttalte til pressen at «de spiller ikke fin fotball, og scoret mål på den eneste sjansen de hadde».Han ble tatt ut i Portugals EM-tropp til EM i Frankrike 2016 der Portugal vant.Han ble tatt ut i Portugals tropp til FIFA Confederations Cup 2017 i Russland.Han ble tatt ut i Portugals tropp til VM i fotball 2018 i Russland.Han ble tatt ut i Portugals EM-tropp til EM i fotball 2021. Dette er Ronaldos femte EM. Ronaldos scoring til 2–0 i åpningskampen mot Ungarn var Ronaldos tiende i EM-sluttspill, og Ronaldo var med det mestscorende i EM-historien. Han ble også EM 2021s toppscorer med 5 mål.Den 23. juni 2021 tangerte han Ali Daeis rekord for flest landslagsmål (109 mål).Han ble tatt ut i Sør-Koreas tropp til VM i fotball 2022 i Qatar.
== Utmerkelser ==
Ronaldo ble i 2004 utnevnt til offiser av Infante Dom Henriks orden. I januar 2014 ble han forfremmet til storoffiser.Han er kåret til verdens beste fotballspiller en rekke ganger. Han ble tildelt Gullballen for 2013, 2014, 2016 og 2017 og FIFA World Player of the Year for 2016 og 2017. I 2013 og 2014 var Gullballen og FIFA World Player of the Year slått sammen til ett trofé og utdelt av FIFA.
Sportsjournalister fra UEFAs 55 medlemsland kåret Ronaldo til Europas beste fotballspiller for sesongen 2015/16, en pris han også vant to år tidligere. Han mottok prisen i Monaco 25. august 2016 sammen med Ada Hegerberg som mottok prisen på kvinnesiden.
== Meritter ==
Manchester UnitedPremier League (3): 2006/2007, 2007/2008, 2008/2009
FA-cupen (1): 2003/2004
Den engelske ligacupen (2): 2005/2006, 2008/2009
FA Community Shield (1): 2007
UEFA Champions League (1): 2007/2008
VM i fotball for klubblag (1): 2008Real MadridPrimera División (2): 2011/2012, 2016/2017
Copa del Rey (2): 2010/2011, 2013/2014
Supercopa de España (2): 2012, 2017
UEFA Champions League (4): 2013/2014, 2015/2016, 2016/2017, 2017/2018
UEFA Super Cup (2): 2014, 2017
VM for klubblag (3): 2014, 2016, 2017JuventusSerie A (2): 2018/2019, 2019/2020
Coppa Italia (1): 2020/2021
Supercoppa Italiana (2): 2018, 2020PortugalFotball-EM (1): 2016
UEFA Nations League (1): 2018/2019
== Statistikk ==
Manchester United
Real Madrid
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Cristiano Ronaldo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(de) Cristiano Ronaldo – Munzinger Sportsarchiv
(en) Cristiano Ronaldo – Olympedia
(en) Cristiano Ronaldo – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Cristiano Ronaldo – FIFA
(en) Cristiano Ronaldo – UEFA
(fr) Cristiano Ronaldo – LÉquipe
(en) Cristiano Ronaldo – Transfermarkt
(en) Cristiano Ronaldo – national-football-teams.com
(en) Cristiano Ronaldo – WorldFootball.net
(en) Cristiano Ronaldo – Soccerbase.com
Cristiano Ronaldo på Twitter
Cristiano Ronaldo på Facebook
Cristiano Ronaldo på Instagram
(pt) Cristiano Ronaldo på FPFs offisielle hjemmeside | == Begivenheter == | 6,663 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leopard_2 | 2023-02-04 | Leopard 2 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kavaleriet i Norge', 'Kategori:Panserkjøretøyer brukt av Norges forsvar', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stridsvogner'] | Leopard 2 er en tysk stridsvogn med 120 mm kanon, produsert av Krauss-Maffei Wegmann (KMW) i München og Maschinenbau Kiel (MaK), i Kiel, Tyskland. Den er etterfølgeren til Leopard 1.
Det norske kavaleriet opererte i 2005 52 Leopard 2A4 kjøpt inn brukt fra Nederland.
| Leopard 2 er en tysk stridsvogn med 120 mm kanon, produsert av Krauss-Maffei Wegmann (KMW) i München og Maschinenbau Kiel (MaK), i Kiel, Tyskland. Den er etterfølgeren til Leopard 1.
Det norske kavaleriet opererte i 2005 52 Leopard 2A4 kjøpt inn brukt fra Nederland.
== Historie og utvikling ==
Leopard 2 kan spores tilbake til et prosjekt som startet på 1960-tallet. På denne tiden jobbet USA og Tyskland fremdeles sammen på MBT-70-programmet, så Tyskland kunne ikke ifølge kontrakten selv ha et nasjonalt stridsvognprogram. Da Leopard 1 kom i tjeneste i 1965, fikk Porsche en kontrakt for å forbedre vognen opp til MBT/PKz-70-standard. Da MBT-70-samarbeidet begynte å gå trått, fortsatte den tyske regjeringen dette arbeidet, etter hvert kalt Keiler (tysk: villsvin).
Krauss-Maffei ble hovedleverandør for det nye prosjektet, med Wegmann som underleverandør av tårn og Porsche som underleverandør av chassis. De første to prototypene, kalt ET 01 og ET 02, kom i 1969 og 1970. Da MBT-70-prosjektet ble skrinlagt, forsøkte det tyske forsvarets innkjøpsorganisasjon å integrere komponenter fra dette prosjektet inn i Keiler, men det kom aldri så langt som til prototypestadiet.
Da erfaringene fra Jom kippur-krigen ble kjent, mente analytikere at mye kraftigere pansring var nødvendig. Prosjektet ble oppgradert noen vektklasser for å tillate dette.
=== Brukerland ===
Leopard 2 ble produsert fra 1979 og er i bruk i Østerrike, Tyskland, Nederland, Norge, Spania, Sveits, Finland, Polen, Canada, Hellas og Sverige. Finland, Polen, Canada og Sverige har kjøpt brukte tyske Leopard 2A4. Dessuten har Hellas, Spania, Canada, Nederland og Tyskland gått til innkjøp av nye Leopard 2A6.
Sverige har 160 Leopard 2A4 (stridsvagn 121) og 120 modifiserte Leopard 2A5 (stridsvagn 122/122B). Stridsvogn 121-vognene er nå levert tilbake til Tyskland for mulig videre salg. Danmark skal oppgradere sine vogner fra A5 til A7 versjon.I januar 2023 ble det estimert at det var over 2000 Leopard 2 vogner i Europa, der mer enn halvparten var eldre A4 og A5 modeller.
== Norske forhold ==
Norge har 52 brukte vogner fra Nederland, som etter modifikasjoner ble levert Hæren fra 2002 som Leopard 2A4NO.Stridsvognene blir benyttet av Panserbataljonen, Porsanger bataljon og Telemark bataljon og er utstyrt med maskingeværet FN MAG som sekunderbevæpning.På bakgrunn av den russisk-ukrainske krigen bekreftet Regjeringen i januar 2023 at Norge vil donere Leopard 2 til Ukraina, sammen med andre land.I februar 2023 ble det kunngjort at Norge skal kjøpe inn 54 nye vogner av A7 modell, med opsjon på 18 til. Forventet levering er i 2026.
== Teknisk ==
Leopard 2 har et mannskap på fire. Vognføreren sitter framme i skroget på høyre side. Skytteren og vognkommandøren sitter i høyre side av tårnet, og laderen på venstre side.
Pansringen har blitt oppgradert flere ganger i løpet av tjenesten, og består på tårnet av en spesiell løsning med flere lag. Denne pansringen er spesielt effektiv mot hulladninger.
Leopard 2 har såkalt "Hunter-Killer"-kapasitet. Dette vil si at vognkommandøren har sitt eget uavhengige, gyrostabiliserte panoramaperiskop. Med dette periskopet kan man observere etter andre mål mens skytteren beskyter sitt opprinnelige mål. Idet vognkommandøren har funnet et nytt mål, legges siktekors over målet, og trykker så på en bryter som dreier tårnet mot målet. Målet kan da overføres til skytteren, eller kommandøren kan beskyte målet selv.
På Leopard 2A4 kalles dette periskopet PERI, og har kun en optisk kanal med to og åtte gangers forstørrelse. Fra og med A5 og oppover er PERI erstattet med TIM, som også har et termisk kamera og en laser avstandsmåler. TIM er også flyttet bak vognkommandørens luke for å bedre vognkommandørens utsyn når vedkommende har hodet over luken. Både PERI og TIM er dreibare 360 grader.
Leopard 2 tom. A5 har en 120 mm L44 fra Rheinmetall, mens A6 har en L55 kanon fra samme produsent. L44 var den kraftigste stridsvognkanonen i tjeneste da Leopard 2 kom i tjeneste i 1979.
Motoren er en MTU MB 873 Ka-501 vannkjølt 47,6 liter V12 dieselmotor med turbo som yter 1 104 kW (1 500 hk) ved 2 600 omdreininger i minuttet. Drivstofforbruket er ca 30 l/mil på vei og 50 l/mil i terreng. Vognen har drivstoffkapasitet på 1 200 liter og 24 volts elektrisk system. Girkassen er en automatisk Renk HSWL 354 med fire gir framover og to bakover.
== Varianter ==
Leopard 2A4
Produsert mellom 1985 og 1992, med vesentlige forbedringer på ildledning og brannslukking. Et bedre pansret tårn med titan- og wolfram-legeringer kom også på denne modellen, som ble tatt i utstrakt bruk. Er i bruk av Norge.
Leopard 2A5
Med vektbesparende hult panser for å virke mot hulladninger. Også bedre siktemidler og større utvalg ammunisjon for kanonen. Har en 120 mm L44 glattboret kanon produsert av Rheinmetall GmbH.
Leopard 2A6
120 mm L55 glattboret kanon produsert av Rheinmetall GmbH.
Leopard 2(S) (Strv 122)
Svensk variant for den svenske hæren, som er en oppgradert Leopard 2A5, levert av BAE Systems Hägglunds. Oppgraderingen er blant annet gjort i kommando- og kontrollsystemene og ny passiv pansring. Et visst antall Strv 122 har blitt oppgradert til Strv122b, oppgraderingen innebærer bl.a. bedre beskyttelse mot stridsvognsminer.
Pz87
Sveitsisk variant for den sveitsiske hæren, basert på A4. Har sveitsisk-produserte løsninger for mitraljøse og radio, og forbedret ABC-beskyttelse.
Leopard 2 PSO
PSO står for Peace Support Operations, altså fredsbevarende oppdrag. Tilpasninger inkluderer bedre pansring, to våpenstasjoner på tårntaket, søkelys og annet.
Leopard 2 A7+
Et konsept lansert på våpenmessen Eurosatory 2010. Forbedringer inkluderer bedre pansring og sensorer, samt en fjernstyrt våpenstasjon (Krauss-Maffei FLW 200) på tårntaket. 50 tyske vogner skal oppgraderes til denne standarden.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Foss, Christopher F. (1987): Jane's AFV Recognition Handbook, ISBN 0-7106-1043-2
Jerchel, Michael; Schnellbacher, Uwe (1998): Leopard 2 Main Battle Tank 1979–1998. London: Osprey Publishing. ISBN 978-1-85532-691-0. OCLC 40544103.
Krapke, Paul W. (2004): Leopard 2 sein Werden und seine Leistung. Books on Demand. ISBN 978-3-83341425-1.
Scheibert, Michael (1996): Leopard 2 A5 Euro-Leopard, Wölfersheim-Berstadt: Pudzun-Pallas-Verlag. ISBN 3-7909-0576-3.
== Eksterne lenker ==
(en) Leopard 2 tanks – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Leopard 2 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Armorsite
Army-Guide.com
Stridsvagn 122, Soldf.com
Army Technology: Leopard 2 Main Battle Tank | == Begivenheter == | 6,664 |
https://no.wikipedia.org/wiki/TV_2_Direkte | 2023-02-04 | TV 2 Direkte | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den europeiske kringkastingsunion', 'Kategori:Norske TV-kanaler', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil', 'Kategori:TV-kanaler etablert i 1992', 'Kategori:TV 2'] | TV 2 Direkte, opprinnelig bare TV 2, er en norsk reklamefinansiert tv-kanal som er eid av TV 2 Gruppen. Kanalen startet sine sendinger 5. september 1992. Kanalen driver kommersiell allmennkringkasting og sender nyheter, aktualitetsprogrammer, sport og underholdning.
TV 2 Direkte sender fra Media City Bergen med alle redaksjoner i tillegg til administrasjon. Kanalen har også avdelingskontorer i Tromsø, Bodø, Trondheim, Ålesund, Hamar, Oslo, Kristiansand (nedlagt i 2017) og Stavanger.Kanalen hadde en markedsandel på 18,3 prosent i 2016, en liten økning på 0,1 prosentpoeng fra året før.
| TV 2 Direkte, opprinnelig bare TV 2, er en norsk reklamefinansiert tv-kanal som er eid av TV 2 Gruppen. Kanalen startet sine sendinger 5. september 1992. Kanalen driver kommersiell allmennkringkasting og sender nyheter, aktualitetsprogrammer, sport og underholdning.
TV 2 Direkte sender fra Media City Bergen med alle redaksjoner i tillegg til administrasjon. Kanalen har også avdelingskontorer i Tromsø, Bodø, Trondheim, Ålesund, Hamar, Oslo, Kristiansand (nedlagt i 2017) og Stavanger.Kanalen hadde en markedsandel på 18,3 prosent i 2016, en liten økning på 0,1 prosentpoeng fra året før.
== Historie ==
=== 1991–1994 ===
==== Stortinget åpner for riksdekkende reklame-TV ====
Stortinget åpnet i 1990 opp for at det kunne etableres et reklamefinansiert alternativ til NRK. Konsesjonen ble utlyst 31. januar 1991, med krav om at ingen eiere kunne eie mer enn 20 prosent av aksjene i kanalen. Det var mange interessenter for konsesjonen, og blant andre Schibsted, Egmont, Orkla, en gruppering rundt Rolf Wesenlund og Arne Fjørtoft og en investorgruppe kalt NTN gikk med planer om å søke på konsesjonen. Konsesjonen ble vunnet av TV 2 AS i 1991. Selskapet var et konsortium eid av Schibsted, Vital Forsikring, Gutenberghus, NTN, Selvaag, Bergens Tidende og Sissel Ditlevsen.
==== Åpningen av kanalen ====
TV 2 hadde sin offisielle åpning 5. september 1992 med showet For første gang ledet av Dan Børge Akerø. Showet var en samsending med NRK, og ble sett av 1,7 millioner seere.Ordinære sendinger startet dagen etterpå med sending av en eliteseriekamp mellom Viking Fotballklubb og Rosenborg Ballklub, en konsert med Oslo Gospel Choir i tillegg til nyheter, sport og en dokumentar. I tillegg hadde de amerikanske seriene Flipper og Et vilt liv plass på sendeskjemaet.Den første uken på kanalen ga seerne premierer på kanalens egne produksjoner som VTV, Askeladden og Holmgang, i tillegg til utenlandske serier som Cheers, Den nakne pistol og Hverdagsliv.
== Dekningsgrad ==
Ved oppstarten i 1992 var dekningsgraden på rundt 60 prosent, noe som innebar et seerpotensial på opptil 2,5 millioner. I 1994 var dekningsgraden kommet opp i 90 prosent.
== Markedsandeler ==
I 2016 hadde TV 2 en markedsandel 18,3 prosent – opp 0,1 prosentpoeng fra 2015, men samtidig ned 2,9 prosentpoeng fra 2014.
== Eier ==
Den opprinnelige eierbegrensningen for TV 2 fra 1992 på 20 prosent ble senere opphevet, og TV 2 Gruppen AS eies fra januar 2012 hundre prosent av danske Egmont.
9. januar 2012 ble det offentliggjort at Egmont kjøpte A-pressens eierandel på 50 prosent for 2,1 milliarder kroner og dermed kom til å eie hundre prosent av TV 2. Etter 2000 lanserte TV 2 Gruppen flere søsterkanaler, og gruppen tilbyr flere separerte kanaler.
== Mest sett ==
Listen viser de mest sette premierevisningene (analoge visninger) av TV-programmer på TV 2s analoge kanaler (per 2017):
Håndball-VM 2011 for kvinner – finalekampen mellom Norge–Frankrike: 1 611 000 (18. desember 2011)
Farmen kjendis (Norge) sesong 1 (2017) – finalen: 1 500 000 (12. februar 2017)
Idol sesong 3 (2005) – finalen: 1 475 000 (20. mai 2005)
OL i Sotsji: Langrenn, stafett for menn: 1 451 000 (16. februar 2014)
World Idol: 1 407 000 (1. januar 2004)
Håndball-VM 1997 for kvinner – finalekampen mellom Norge og Danmark: 1 392 000 (14. desember 1997)
Fotball-EM: Norge–Slovenia: 1 356 000 (21. juni 2000)
Håndball-VM 1999 for kvinner – finalekampen mellom Norge og Frankrike: 1 337 000 (12. desember 1999)
Nyhetene 21:00: 1 305 000 (1. januar 2004)
Fotball: Polen–Norge: 1 302 000 (13. oktober 1993)
Farmen sesong 2 – finalen: 1 276 000 (2. november 2003)
Håndball-EM 2004 for kvinner – finalekampen mellom Norge og Danmark: 1 275 000 (19. desember 2004)
Nyhetene 21:00: 1 271 000 (5. april 1999)Kilde: MMI/Norsk TV-Meterpanel (1992–1999) og TNS Gallup (2000–2005).
== Kjente profiler ==
== Se også ==
Lister over norske TV-programmer
== Referanser ==
== Litteratur ==
Gøran Skaalmo og Bjørn Eckblad (2012). Se hva som skjedde : Historien om TV 2. Font forlag. ISBN 9788281691667.
Finn H. Andreassen (2004). Subjektivt kamera. Bak kulissene i mediehuset TV 2. Kagge. ISBN 82-489-0381-8
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) TV 2 (Norway) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) TV 2 Direkte på Facebook
TV 2 Direkte på YouTube
TV 2s konsesjonsvilkår 2003–2009 | == Begivenheter == | 6,665 |
https://no.wikipedia.org/wiki/F%C3%B8rste_verdenskrig | 2023-02-04 | Første verdenskrig | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Første verdenskrig', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Verdenskriger'] | Første verdenskrig var en global konflikt, utløst av skuddene i Sarajevo, med sentrum i Europa, som varte fra 1914 til 1918. Mer enn 70 millioner soldater ble mobilisert, over 9 millioner stridende og over 7 millioner sivile ble drept. Krigen omfattet datidens stormakter: Ententemaktene (opprinnelig Frankrike, Russland og Storbritannia, USA fra 1917) og sentralmaktene (Tyskland, Østerrike-Ungarn, kort etter krigsutbruddet det osmanske rike). Begge alliansegrupper forsøkte å mobilisere hele samfunnet i en total krig; særlig bidro kvinner til mye av arbeidet. Sentrale årsaker til krigen var de europeiske stormaktenes imperialisme og militarisme, drevet frem av rasisme og nasjonalisme, i land preget av klassemotsetninger og diskriminerende kjønnsroller.Den 28. juli 1914 erklærte Østerrike-Ungarn krig mot Serbia, mens dets alliansepartner Tyskland angrep Belgia og Frankrike i vest, og Russland angrep Tyskland i øst. Etter noen måneder låste kampene på vestfronten seg, og frem til våren 1918 ble frontlinjene ubetydelig endret. På østfronten var frontlinjene mer bevegelige, og krigen endte med sentralmaktenes seier etter de russiske revolusjonene i 1917. Kampene i Afrika brøt ut i august 1914, da konflikten ble spredd fra de imperialistiske statene i Europa til koloniene. Fra 1915 iverksatte Det osmanske rike folkemordet på armenerne. Etter Russlands kapitulasjon (nederlag) i 1918 konsentrerte Tyskland sine styrker på vestfronten, men den tyske våroffensiven stoppet etterhvert opp. Ententemaktenes hundredagersoffensiv presset den tyske hæren tilbake, og landet måtte undertegne våpenhvile den 11. november 1918.
Ved krigens avslutning ble mange lands grenser tegnet om, og nasjoner ble igjen selvstendige eller ble opprettet. Det osmanske rike ble oppløst. Østerrike-Ungarn ble erstattet av en mengde mindre sentraleuropeiske stater. Tyskland ble omformet fra keiserdømme til republikk. Under fredskonferansen i Paris i 1919 ble de fire stormaktene (Storbritannia, Frankrike, Italia og USA) enige om vilkår for de tapende nasjonene i en rekke avtaler (blant annet Versaillestraktaten), og Folkeforbundet ble opprettet. Begynnelsen til avkolonisering kobles av historikere til første verdenskrig, og dens ettervirkninger. Første verdenskrig avsluttet Europas århundrelange hegemoni over resten av verden. En rekke faktorer knyttet til følgene av første verdenskrig, som revolusjoner, store økonomiske svingninger (den store depresjonen), og tysk følelse av å ha blitt ydmyket (oppildnet av nasjonalistisk propaganda, som i dolkestøtlegenden), bidro til utbruddet av den andre verdenskrig.
| Første verdenskrig var en global konflikt, utløst av skuddene i Sarajevo, med sentrum i Europa, som varte fra 1914 til 1918. Mer enn 70 millioner soldater ble mobilisert, over 9 millioner stridende og over 7 millioner sivile ble drept. Krigen omfattet datidens stormakter: Ententemaktene (opprinnelig Frankrike, Russland og Storbritannia, USA fra 1917) og sentralmaktene (Tyskland, Østerrike-Ungarn, kort etter krigsutbruddet det osmanske rike). Begge alliansegrupper forsøkte å mobilisere hele samfunnet i en total krig; særlig bidro kvinner til mye av arbeidet. Sentrale årsaker til krigen var de europeiske stormaktenes imperialisme og militarisme, drevet frem av rasisme og nasjonalisme, i land preget av klassemotsetninger og diskriminerende kjønnsroller.Den 28. juli 1914 erklærte Østerrike-Ungarn krig mot Serbia, mens dets alliansepartner Tyskland angrep Belgia og Frankrike i vest, og Russland angrep Tyskland i øst. Etter noen måneder låste kampene på vestfronten seg, og frem til våren 1918 ble frontlinjene ubetydelig endret. På østfronten var frontlinjene mer bevegelige, og krigen endte med sentralmaktenes seier etter de russiske revolusjonene i 1917. Kampene i Afrika brøt ut i august 1914, da konflikten ble spredd fra de imperialistiske statene i Europa til koloniene. Fra 1915 iverksatte Det osmanske rike folkemordet på armenerne. Etter Russlands kapitulasjon (nederlag) i 1918 konsentrerte Tyskland sine styrker på vestfronten, men den tyske våroffensiven stoppet etterhvert opp. Ententemaktenes hundredagersoffensiv presset den tyske hæren tilbake, og landet måtte undertegne våpenhvile den 11. november 1918.
Ved krigens avslutning ble mange lands grenser tegnet om, og nasjoner ble igjen selvstendige eller ble opprettet. Det osmanske rike ble oppløst. Østerrike-Ungarn ble erstattet av en mengde mindre sentraleuropeiske stater. Tyskland ble omformet fra keiserdømme til republikk. Under fredskonferansen i Paris i 1919 ble de fire stormaktene (Storbritannia, Frankrike, Italia og USA) enige om vilkår for de tapende nasjonene i en rekke avtaler (blant annet Versaillestraktaten), og Folkeforbundet ble opprettet. Begynnelsen til avkolonisering kobles av historikere til første verdenskrig, og dens ettervirkninger. Første verdenskrig avsluttet Europas århundrelange hegemoni over resten av verden. En rekke faktorer knyttet til følgene av første verdenskrig, som revolusjoner, store økonomiske svingninger (den store depresjonen), og tysk følelse av å ha blitt ydmyket (oppildnet av nasjonalistisk propaganda, som i dolkestøtlegenden), bidro til utbruddet av den andre verdenskrig.
== Bakgrunn ==
=== Navn ===
Til tross for at krigen 1914–1918 omtales som «den første verdenskrigen», var det flere verdensomspennende kriger mellom europeiske makter før den tid; den første var syvårskrigen (1756–1763). Frem til andre verdenskrig brøt ut, ble første verdenskrig vanligvis bare omtalt som «Verdenskrigen» (engelsk: the Great War).
=== Stormakter i verden 1871–1914 ===
Etter Napoleonskrigene (1803–1815) var Tyskland delt opp i mange stater; de fleste var små, løst sammenknyttet i det tyske forbund. I 1860-årene var Preussen, under ledelse av rikskansler Otto von Bismarck den drivende kraft i arbeidet for en tysk samling, mot rivalen Keiserriket Østerrike. Preussen beseiret Danmark i andre slesvigske krig i 1864 og Østerrike i den østerriksk-prøyssiske krig i 1866–1867 i konflikter om landområder. Et tilnærmet samlet Tyskland beseiret Frankrike i den fransk-tyske krig i 1870. Alsace-Lorraine ble etablert som en prøyssisk provins (Reichsland Elsaß-Lothringen). Tysklands samling ble 18. januar 1871 proklamert i Speilsalen i Versailles. Dette skapte bitterhet og revansjisme – hevnlyst og krav om å få tilbake de avståtte områdene – i Frankrike. Med seieren ble også Tyskland den kontinentale stormakten i Europa. Tyskland ble både fryktet og en del av stormaktsspillet.De neste 19 årene, til 1890, ble dominert av Bismarcks diplomatiske system, der han fokuserte på å holde fred i Europa ved å holde Frankrike isolert politisk, og at Tyskland var på parti med minst to av de andre europeiske stormaktene. Ett av trekkene var å opprette trekeiserforbundet med Østerrike-Ungarn og Russland i 1873. I 1890 avsatte Wilhelm II av Tyskland Bismarck. Under Wilhelm II nedprioriterte rikskanslerne diplomatiske avtaler med Russland, som da gikk inn i forhandlinger med Frankrike og i 1894 inngikk en allianse. Dette var et problem både for Tyskland, som ble inneklemt, og Storbritannia, som var Frankrikes imperialistiske rival i Afrika og Russlands i Asia, i årene 1895–1905 var særlig Storbritannia isolert i Europa. En allianse mellom to av Storbritannias rivaler ville tidligere ført til en britisk-tysk allianse. At så ikke skjedde var dels grunnet britisk tilbakeholdenhet, dels amatørmessig tysk diplomati, men særlig den tyske flåteopprustningen.
Historien om tilbakeliggende land i det nittende og tyvende århundre er historien om forsøkene på å nå igjen de mer utviklede landene, ved å imitere de.
Ved århundreskiftet hadde Tyskland hjulpet Frankrike og Russland i Kina, mens britene hadde hindret dem. Forsøk på allianse, eller i det minste en overenskomst, mellom Storbritannia og Tyskland mislyktes. Først i 1904 kom en avgjørelse, da Storbritannia og Frankrike signerte Entente cordiale (en avtale, opprinnelig kun knyttet til grenser for landenes kolonier). Tyskland betvilte styrken til denne overenskomsten, og året etter reiste keiser Wilhelm II til Marokko for å støtte landets uavhengighet. Marokko var kontrollert av Frankrike, og Wilhelms besøk ble oppfattet av Frankrike som en provokasjon. Dette ble kjent som den første Marokkokrisen, og den endte i diplomatisk nederlag for Tyskland, mens ententen kom styrket ut. Også andre tyske fremstøt endte med å styrke ententen. I 1911 blusset det opp en konfrontasjon i Marokko, Agadirkrisen, og igjen kom Tyskland tapende ut.Gjennom store deler av 1800-tallet hadde Russland og Storbritannia vært rivaler i det store spillet (rivaliseringen mellom Russland og Storbritannia over Afghanistan og tilstøtende områder). Rivaliseringen ble avsluttet ved at Russland ble en del av ententen, nå kjent som trippelententen. Av de fem stormaktene var tre på samme side, og Tyskland og Østerrike-Ungarn var i mindretall. Både før og etter Balkankrigene (1912–1913) var det osmanske rike ute etter en sterk alliert. Tyskland hadde investert i jernbanen Berlin-Bagdad, og bisto med militær opplæring og rådgivning. Det osmanske rike hadde hatt en rekke kriger mot Russland, og ettersom Russland var alliert med Frankrike og Storbritannia, var det antirussiske alternativet gunstigst. Det var imidlertid ingen formell allianse med Tyskland – både Storbritannia og Frankrike hadde også militære rådgivere i landet.
=== Rasisme, imperialisme og rustningskappløpet ===
Bakgrunnen for første verdenskrig var en i hovedsak europeisk nasjonalisme, fundert på rasisme, som for de større nasjonene (særlig Storbritannia, Frankrike og Tyskland) førte til etablering av kolonier, eller rivalisering om dem. Fra 1880-årene var det en ny bølge av kolonisering, kjent som ny-imperialisme (engelsk: new imperialism) eller høyimperialisme. Ifølge historikeren John Morrow jr. kan første verdenskrig ikke forstås uten å se den i sammenheng med datidens imperialisme. Offisielt ble ekspansjonen forklart ved behov for råmaterialer og markeder, geopolitisk vinning ved kontroll av strategiske områder, økt nasjonal prestisje og for å sikre bosetning for hjemlandets overflødige befolkning. Ny-imperialismen spiret fra og forsterket den utbredte rasistiske nasjonalismen i Europa mot slutten av 1800-tallet, basert på sosialdarwinisme. Datidens rådende forståelse av sosialdarwinisme - at statene var dømt til å kjempe mot hverandre - spilte også en stor rolle for samtidens syn på krig.
Naturligvis må jeg ønske at vi seirer og håper på det ettersom vi er den sunnere, oppadstigende rasen. Dette viser seg ikke bare gjennom den bedre kroppslige kondisjonen, den større disiplinen og unektelig større påliteligheten hos tyskerne jevnført med franskmennene, men også gjennom deres bedre moralske tilstand.
Imperialisme og demokratiDen kraftige styrkelsen av imperialismen (kjent som nyimperialismen) og militarismen mot slutten av 1800-tallet var ifølge professor Rolf Hobson nært knyttet til utstrakt demokratisering i europeiske land. Ved at større grupper av befolkningen fikk stemmerett, ble det også økt folkelig deltakelse i landenes utenrikspolitikk. De tidligere elitenes kontroll over statens mest sentrale saker ble utfordret av en nasjonalisme som omfattet stadig økende deler av innbyggerne. Krimkrigen, de tyske og italienske samlingskrigene oppsto dels og ble intensivert av nasjonale fiendebilder. Perioden er ifølge Hobson et eksempel på at demokratisering ikke nødvendigvis fører til en fredeligere verden.
Kulturen i perioden med ny-imperialisme var gjennomsyret av tanken på krig, den europeiske over- og middelklassens menn bokstavelig talt lengtet etter å utmerke seg i kamp. Ulike organisasjoner, fra speiderbevegelsen i Storbritannia, til wandervogel i Tyskland, skulle forberede ungdommen på krig. Imperialistisk tankegang preget europeernes syn på seg selv, og på andre europeere, til den grad at ulike nasjonaliteter ble oppfattet som forskjellige raser.
Imperialismen var til en stor del statlig organisert plyndring, muliggjort av overlegen militærmakt.
Under utenriksminister Bernhard von Bülow lanserte Tyskland mot slutten av 1890-årene en strategi de kalte Weltpolitik (global politikk). Bakgrunnen var innenrikspolitisk, men resultatet var et ønske om kolonier, og derved også en vesentlig større marine. Som følge av den tyske flåteutvidelsen vedtok Storbritannia å bygge opp, og konsentrere en stor flåte i Nordsjøen, med base i Skottland. Denne strategien ble støttet ved britiske avtaler med Frankrike, Japan og USA, hvor de tre sjømaktene påtok seg å dekke andre områder enn Nordsjøen. Erfaringene fra den russisk-japanske krig (1904–1905) ble studert av de europeiske stormaktene, den tyske generalstaben innså fordelen med skyttergraver og mobilt tungt artilleri.I årene rett før 1914 mente en del europeiske ledere, særlig i Tyskland og Frankrike, at en storkrig i Europa nærmest var uunngåelig Dette var et resultatet av endringene i maktbalansen, og de store militære opprustningene som startet med flåtekappløpet, maktbalansen ble militarisert. Tyskland var den største landmilitære makten, og hvis den store krigen var uunngåelig, var det mange tyske offiserer som hevdet at den burde komme raskt. De hadde ikke råd til å vente på resultatene av de store militære opprustningene i Frankrike og Russland. Andre ledere, spesielt i Storbritannia, mente at Europa var så sammenknyttet økonomisk at en storkrig i praksis var umulig. Det internasjonale finansmarkedet viste heller ingen særlig bekymring for krig før de siste dagene i juli 1914, først da begynte frykten for konflikt å vises i lavere priser på statsobligasjoner.
Det generaloppgjøret som brøt ut i 1914, var en nesten uunngåelig følge av nasjonalisme, imperialisme og rustningskappløp.
I årene fra 1908 til 1913 økte de europeiske maktenes militære utgifter med 50 %, rustningskappløpet, særlig det på land, var en hovedårsak til krigsutbruddet. Fra 1911 var det en kraftig økning av antallet soldater i de kontinentale stormaktenes arméer, i juli 1914 var 3,6 millioner menn i aktiv tjeneste, før selve mobiliseringen begynte. Østerrike-Ungarn var unntaket, de hadde en mobiliserbar styrke rundt halvparten av hva Tyskland eller Frankrike hadde.
=== Krigsplaner og tofrontskrig ===
Alle de europeiske maktene hadde utarbeidet krigsplaner før krigsutbruddet. Mens planer for én konkret krig er kjent allerede fra Aleksander den store (356–323 f. Kr), var generelle krigsplaner et produkt av 1800-tallet. Utbygging av jernbaner og etablering av militære stabsskoler la grunnlaget for detaljerte planverk for hvordan kriger kunne utkjempes. Mens stormaktenes krigsplaner var både offensive (angrep) og defensive (forsvar), var de mindre maktenes krigsplaner stort sett kun defensive, de var avhengig av hva stormaktene gjorde. De ulike lands hær- og marinestyrker la hver sine planer, og de ble sjelden samordnet. Statenes øverste ledelse var ofte ukjent med krigsplanene. Den tyske statsministeren Theobald von Bethmann Hollweg ble således ikke fortalt om landets krigsplan før i desember 1912, selv om planen hadde vært forberedt siden 1905. Tilsvarende ble øverstkommanderende for Italias marine, ikke på forhånd underrettet om hærens beslutning om å gå til krig mot Østerrike-Ungarn. Underretningen kom frem til admiralitetet samme dag som krigserklæringen ble avgitt. Overordnet de detaljerte krigsplanene lå hos begge alliansene en antagelse om en kort krig, avgjort ved offensiver rett etter krigsutbruddet, da en lengre krig av ulike grunner ble ansett som umulig.Det tyske keiserrikets krigsplan (ofte omtalt som Schlieffenplanen, mer korrekt Schlieffen-Moltkeplanen) forberedte en tofrontskrig, mot Russland i øst og Frankrike i vest. Ved mobilisering skulle fronten mot russerne forsvares med en mindre styrke, mens hovedstyrken angrep franskmennene. Siden festningene langs den tysk-franske grensen ble ansett som for sterke til å trenge igjennom, skulle det tyske angrepet gå gjennom det svakere Belgia, og deretter inn i Frankrike fra nord. Etter at Paris var inntatt og Frankrike var slått, skulle store deler av de tyske styrkene transporteres østover med jernbane for å avgjøre krigen mot russerne. Analyser etter krigen har vist at Schlieffen-Moltkeplanen var en logistisk umulighet.Den franske krigsplanen ble forandret fra århundreskiftet, og frem mot 1914. Fra et defensivt forsvar ved grensen, ble planen endret til angrep på Tyskland, og gjenerobring av Alsace-Lorraine. Mens en mindre styrke skulle beskytte grensen mot Belgia overfor et mulig angrep fra Tyskland, skulle den franske hovedstyrken angripe Tyskland i øst, og trenge frem mot Rhinen. Bakgrunnen for endringen fra defensiv til offensiv strid, var dels en utvidelse av den franske hæren, dels et ønske om å bidra så sterkt som mulig til å nedkjempe Tyskland, sammen med Frankrikes viktigste allierte, Russland. De fransk-russiske krigsplanene var basert på at krigen ville bli avgjort i løpet av de første seks ukene, derfor var rask innsats av store styrker fra begge land avgjørende.Den russiske krigsplanen var preget av landets store avstander og at styrkeoppbygging derfor ville ta tid. En mulig tofrontskrig mot Tyskland i vest og Østerrike-Ungarn i sørvest, var også en utfordring. Den russiske hæren ble stadig sterkere frem mot 1914, og i 1910 ble krigsplanen endret fra defensivt forsvar til å skulle angripe Tyskland. Den russiske overkommandoen anså et angrep på Tyskland som nødvendig for å hindre fransk isolasjon ved utbrudd av en krig.Østerrike-Ungarn var den svakeste av de europeiske stormaktene. Det anså seg truet av Serbia, som igjen var støttet av Russland. En konflikt ville derfor også for dem bli en tofrontskrig. Hæren skulle derfor deles i tre, den sterkeste gruppen skulle gå mot Russland i nordøst, en mindre del mot Serbia, mens en tredje gruppe skulle være reserve for begge frontavsnitt.Britiske krigsplaner skilte seg ut som følge av at Storbritannia var et øyrike, og i motsetning til andre europeiske land var marinen den primære forsvarsgrenen. Landet hadde små stående styrker, og i motsetning til alle andre europeiske land, hadde de ikke verneplikt. Uten å ha avgitt noen formell forpliktelse var landet åpent for å delta med en styrke (British Expeditionary Force, BEF) på fransk side. Den britiske marinens plan var fjernblokade (blokade hvor skip ble stoppet langt fra kysten) av Tyskland, defensive operasjoner og avskrekking.Belgias krigsplaner hadde Londontraktaten av 1839 som grunnlag. De belgiske styresmaktene var fast bestemt på å ikke binde seg til noe land, slik at deres egen nøytralitet ikke kunne bestrides av noen av landene som hadde signert traktaten. De belgiske styrkene skulle konsentreres sentralt i landet, med den befestede havnebyen Antwerpen i ryggen. I denne posisjonen kunne styrkene forsvare seg mot et angrep, enten det kom fra Tyskland, Frankrike eller Storbritannia.
=== Skuddene i Sarajevo og julikrisen ===
Striden mellom Serbia og Østerrike-Ungarn tilspisset seg da Østerrike-Ungarn formelt annekterte Bosnia-Hercegovina i 1908. Dette var et område Østerrike-Ungarn hadde okkupert siden 1878, da de erobret det fra Det osmanske rike. Mange av innbyggerne var serbere, men samlet var bosnjaker (stort sett bosniere med muslimsk bakgrunn) og kroater i flertall. Serbia ønsket å innlemme Bosnia-Hercegovina i en større sør-slavisk stat.Konfliktnivået var dermed allerede høyt da den østerrikske tronfølgeren Franz Ferdinand og hans kone Sophie besøkte Sarajevo, hovedstaden i Bosnia, den 28. juni 1914. Der ble begge myrdet i et politisk attentat, av den unge bosniske serberen Gavrilo Princip. Attentatet gikk over i historien under navnet «Skuddene i Sarajevo».
Vi var dømt til å dø. Vi kunne selv velge hvordan vi skulle dø, og vi valgte den verste måten.
«Den blanke sjekken»Tysklands ubegrensede støtte til Østerrike-Ungarn i begynnelsen av juli 1914 (omtalt som en blank sjekk, altså et verdipapir hvor verdien ikke er angitt) bidro til at krisen endte med krig, og er siden sterkt debattert blant historikere. Noen mener at det var et forsøk på å utvide en lokal konflikt til en europeisk storkrig, mens andre mener at det var et forsøk på å begrense konflikten. De fleste historikere anser at «den blanke sjekken» var en seier for de kreftene i Wien som ønsket krig mot Serbia.
Begivenhetene som fulgte er kjent som «julikrisen». I Tyskland erklærte kansler Theobald von Bethmann Hollweg at de ville støtte Østerrike-Ungarn militært hvis Russland blandet seg inn (i ettertid kjent som «den blanke sjekken»). Østerrike-Ungarn trodde derfor at Russland ville forholde seg nøytralt, og Bethmann Hollweg anså innledningsvis at krisen kunne begrenses til Balkan. Den 23. juli 1914 stilte Østerrike-Ungarn et ultimatum på ti punkter overfor Serbia med frist på 48 timer. Hvis ikke Serbia sørget for å slå ned på anti-østerrikske og nasjonalistiske strømninger, ville østerrikerne gå inn militært i Serbia. Serbia sendte 24. juli en appell til tsar Nikolaj II, og ba om hjelp da de anså kravene som nedverdigende og tidsfristen for kort. Tsaren svarte at ultimatumet var ydmykende for Serbia, og at Østerrike-Ungarn fremprovoserte en krig. Den 26. juli startet Russland mobiliseringen, selv om den offisielle mobiliseringsordren ikke ble gitt før 30. juli.Storbritannia ønsket i det lengste å løse krisen diplomatisk, og inviterte 26. juli Tyskland og Frankrike til å diskutere situasjonen. Tyskland avslo, og presset Østerrike-Ungarn med at invasjonen måtte komme raskt. Samtidig kom de første svake hentydningene fra Storbritannia om at de ville støtte Frankrike hvis Tyskland angrep. Den 25. juli brøt Østerrike-Ungarn samtalene med Serbia, og 28. juli kom krigserklæringen i form av et telegram. Da Tyskland 1. august 1914 kom med sin krigserklæring mot Russland, betydde dette i praksis også en krigserklæring mot Frankrike (de to land var i allianse). Lederne for de to alliansene fryktet at krig ikke ville bli akseptert av arbeiderklassen. Deler av sosialistbevegelsen mente det samme, men under trusselen av det de fleste oppfattet som forsvarskrig, forble sosialistene og arbeiderne lojale mot sine ulike land, og organisasjonen den andre internasjonalen ble splittet.Da Storbritannia 4. august erklærte krig, var den direkte årsak at Tyskland invaderte Belgia som et ledd i invasjonen av Frankrike. Storbritannia hadde i Londontraktaten av 1839 garantert for Belgias uavhengighet. En underliggende viktigere grunn var tysk kontroll over det kontinentale Europa, om Frankrike led nederlag, det ville ledet til at Storbritannias rivalisering med Russland og Frankrike om kolonier hadde fortsatt, og at landet måtte alliert seg med Tyskland. Av landene i de to alliansegruppene var det bare Italia som i første omgang holdt seg utenfor krigen. Ved krigens utbrudd hadde sentralmaktene (Tyskland og Østerrike-Ungarn) 136 divisjoner, mot ententens (Russland, Frankrike og Storbritannia) 182 divisjoner.
== Første verdenskrigs forløp ==
=== 1914: invasjon av Belgia, Frankrike og Tyskland ===
Hærstyrker i 1914De fleste soldater og offiserer var sivile som ble mobilisert ved krigsutbrudd, og så fraktet til grenseområdene med jernbane. Tyskland satte opp rundt 11 tusen togsett i mobiliseringsperioden, Frankrike rundt 7 tusen togsett.
Fra grenseområdene forflyttet infanterister (fotsoldater) seg stort sett til fots. Fremrykking skjedde med samme fart som under Napoléon Bonapartes eller Julius Cæsars tid. Med en oppakning på rundt 25 kilo var standard dagsmarsj rundt 20 km. Forsyninger og tyngre utstyr ble for det meste trukket av hester, forholdet hester og soldater var omtrent 1:3.I 1914 besto en tysk infanteridivisjon av 17 500 soldater og offiserer, og 72 kanoner, en fransk infanteridivisjon 15 000 soldater og offiserer, og 36 kanoner, mens en britisk infanteridivisjon hadde 18 073 soldater og offiserer og 76 kanoner. Alle tre lands divisjoner hadde 24 maskingeværer.
En armé (fra 50 til 250 tusen soldater) besto av to eller flere korps, som igjen vanligvis hadde to infanteridivisjoner. De var igjen inndelt i brigader (4-5 tusen mann), regimenter (2-3 tusen mann), bataljoner (600-1000 mann), kompanier (100-200 mann), tropper (30-50 mann), og lag (8-11 mann).
==== Uenighet om sentralmaktenes strategi ====
Sentralmaktenes strategi ved krigens start ble preget av manglende koordinering. Basert på Schlieffen-Moltkeplanen konsentrerte Tyskland først sine styrker for angrep mot Frankrike i vest. En mindre styrke skulle føre oppholdende strid mot Russland i øst. Tyskland hadde lovet å støtte Østerrike-Ungarns invasjon av Serbia, men de to landene hadde en sprikende forståelse av hva dette egentlig medførte.Lederne i Østerrike-Ungarn trodde at Tyskland ville bidra til å dekke deres nordlige flanke mot Russland, mens de angrep Serbia. Ledelsen i Tyskland så derimot for seg at mesteparten av de østerriksk-ungarske troppene ble satt inn mot Russland, mens Tyskland tok seg av Frankrike. Denne misforståelsen tvang Østerrike-Ungarn til å avsette større styrker for fronten mot Russland og mindre mot Serbia, enn det som var nødvendig for å slå Serbia.
==== Østerrike-Ungarns mislykkede felttog i Serbia ====
Østerrike-Ungarn invaderte Serbia og utkjempet slaget om Cer i august 1914. De serbiske styrkene var overlegne i antall, hadde krigserfaring og kjente det vanskelige terrenget. De østerriksk-ungarske styrkene var uerfarne, og ledelsen undervurderte motstanderne. I løpet av de neste to ukene ble de østerriksk-ungarske styrkene slått tilbake med store tap, og håpet om en rask seier over Serbia ble knust. Som et resultat måtte Østerrike-Ungarn holde store styrker på den serbiske fronten, noe som svekket keiserdømmets innsats mot Russland. Etter et serbisk motangrep inn i Bosnia-Hercegovina invaderte Østerrike-Ungarn på ny, og slaget om Kolubara ble utkjempet i november-desember 1914. De serbiske styrkene slo igjen tilbake invasjonen, og drev i desember 1914 nok en gang de østerriksk-ungarske styrkene ut av Serbia. De østerriksk-ungarske styrkene gikk brutalt frem mot den serbiske sivilbefolkningen under det korte felttoget, mellom 3500 og 4000 sivile ble massakrert.
==== Vestfronten, tysk invasjon av Frankrike og nederlag ved Marne ====
Det tyske hovedangrepet i vest hadde utgangspunkt i byer langs grensen mot Belgia, Luxembourg og Frankrike (som Aachen, Trier og Metz), hvor styrkene ankom med tog. Derfra måtte soldatene marsjere til fots, gjennom Belgia og Luxembourg mot Frankrike. Totalt utgjorde de tyske styrkene i vest, 78 infanteridivisjoner og 10 kavaleridivisjoner, fordelt på 7 arméer. De første troppene angrep Belgia 4. august 1914, og besto av tre arméer med totalt 16 korps. Tyskerne regnet med at belgierne ville akseptere de tyske styrkenes gjennommarsj, slik det hadde skjedd i Luxembourg. Men de belgiske styrkene motsatte seg invasjonen. Sterke belgiske fort i Liège og Namur forsinket den tyske fremrykkingen. Den tyske invasjonen av Belgia var ulovlig i henhold til internasjonal rett, og i tillegg brøt de tyske styrkene med folkeretten ved å summarisk skyte over fem tusen sivile, deportere rundt 13 tusen sivile til Tyskland, og ødelegge mellom 15–20 tusen bygninger. Invasjonen av et lite, nøytralt land, og de tyske soldatenes fremferd, ga det tyske keiserriket et omdømmetap det aldri klarte å rette opp.Mens de tyske styrkene rykket frem gjennom Belgia og Luxembourg i nord, angrep den franske styrken med 1. og 2. armé den 14. august 1914 Tyskland fra nordøst i Frankrike. Målet var å gjenvinne områdene i Alsace-Lorraine, som Frankrike hadde tapt under den fransk-prøyssiske krigen i 1870. Offensiven startet bra, og byen Mulhouse ble erobret. Kort tid etter gikk imidlertid de tyske 6. og 7. arméer til motangrep, og de franske styrkene ble slått tilbake i slutten av august 1914. De stridende motpartenes styrker ved vestfronten var omtrent like store, men de franske soldatene var dårligere trent og utstyrt enn de tyske.Den franske øverstkommanderende, general Joseph Joffre, ble nokså sent i august klar over at den tyske hovedstyrken rykket frem gjennom Belgia. Han begynte derfor å omdisponere styrker for å møte det tyske angrepet. Den franske 3. og 4. armé forsøkte 21.–23. august å angripe i slaget om Ardennene, men ble slått tilbake av angripende tyske styrker. Den franske femte armé ble slått og led store tap i slaget om Charleroi 21.–23. august. Etter harde kamper under slaget om Mons 23. august, trakk British Expeditionary Force (BEF) seg tilbake. Beleiringen av Liège ble avsluttet med tysk erobring den 16. august, mens fortene i Namur ble erobret den 24. august. Ved sin seier i det som senere ble kjent som slaget om grensene 21.–24. august, presset de tyske arméene seg inn i Frankrike fra nord.Den 23. august befant de franske og britiske styrkene seg i en sterkt presset situasjon. Dagen etter beordret general Joffre en generell retrett, senere kjent som den store retretten. De påfølgende ukene foretok de franske og britiske styrkene en massiv tilbaketrekning og marsjerte sørover, tett fulgt av tyske styrker. Parallelt med retretten ble store franske styrker overført fra den stabiliserte fronten i nordøst. Den 23. august sto 24 tyske divisjoner mot 17 franske og britiske ved fronten nær Paris. I begynnelsen av september 1914 var styrkeforholdet endret til 41 franske og britiske divisjoner, mot 27 tyske. Den tyske fremrykkingen var dårlig koordinert fra generalstaben, med lange forsyningslinjer. I tillegg ble styrken redusert. Ett korps ble avsatt til å dekke belgiske styrker i Antwerpen og to korps ble sendt til østfronten. Den tyske generalstaben var tvunget til å lede de fremrykkende styrkene uten effektiv etterretning og kommunikasjon. De franske forsvarerne kunne på sin side bruke landets telefon- og telegraflinjer.
Den 5. september ble den fransk-britiske retretten avsluttet, og de tyske styrkene ble angrepet i det som senere ble kjent som slaget ved Marne. Det var en rekke sammenhengende kamper over en frontlinje på om lag 160 km, hvor begge parter angrep og hvor mye av striden var i tysk favør. I tillegg til at de franske styrkene, støttet av britene, i antall var overlegne (25 tyske, mot 41 franske og britiske divisjoner), hadde den tyske 1. og 2. armé under generaloberstene Kluck og Karl von Bülow rykket frem i en retning som gjorde dem sårbare for angrep i flanken. Etter råd fra sin etterretningssjef oberstløytnant Richard Hentsch bestemte den tyske generalstabssjef (i praksis øverstkommanderende), generaloberst Helmuth von Moltke, at videre fremrykking var for risikabelt, og de tyske styrkene ble beordret til retrett. Det var et strategisk nederlag for Tyskland, planen om en rask seier i vest var uoppnåelig, og landet sto overfor en to-frontskrig som det ikke kunne vinne. Ved den tyske retretten gikk prosentandelen okkupert fransk land ned fra 7,5 % til 4 %, men med de viktige industriområdene i nord og malmfeltene i Lorraine under tysk okkupasjon.
De tyske styrkene trakk seg tilbake til høydedrag langs elven Aisne som ga gode forsvarsstillinger. Der gravde de skyttergraver for å møte franske angrep. De frigjorde dermed styrker som ble sendt mot nordvest, for å forsøke å omgå de allierte styrkene, det såkalte kappløpet mot havet. I ettertid har Erich von Falkenhayn, ny sjef for den tyske generalstaben, forsøkt å fremstille det som en sikring av flanken, med tanke på en langvarig krig. Historikeren Hew Strachan mener det er rasjonalisering av Falkenhayn, og at de tyske styrkene gjorde et siste forsøk på en rask seier i Frankrike. Ved den belgiske byen Ieper (fransk: Ypres) utkjempet de stridende det første slaget ved Ypres fra slutten av oktober til slutten av november. Men tross store tap klarte hverken tyskerne eller franskmennene og britene å få noe gjennombrudd. Mot slutten av 1914 var fronten i vest stabilisert fra den engelske kanal til Sveits, i en lengde av totalt 700 km.
==== Østfronten, Russlands invasjon av Tyskland og Østerrike-Ungarn, russisk nederlag ved Tannenberg, og fremgang i Galicja ====
Russland innledet angrepet i øst med to arméer mot Øst-Preussen i Tyskland, og fire arméer mot Galicja i Østerrike-Ungarn. De tyske styrkene var under halvparten av de russiske, og besto av ni infanteridivisjoner og tolv brigader med Landwehr (garnisonsenheter med menn som var for gamle, eller for dårlig trent for felthæren). Etter innledende motgang i slaget ved Stallupönen og slaget ved Gumbinnen ble den tyske øverstkommanderende skiftet ut til fordel for general Paul von Hindenburg og general Erich Ludendorff som hans stabssjef. I slaget ved Tannenberg (vanlig betegnelse for en serie kamper mellom 27. og 30. august), og slaget om de masuriske sjøer i begynnelsen av september, ble de russiske styrkene slått. De tyske styrkene seiret ved dels å utnytte sin lokalkunnskap om de masuriske sjøer, dels ved å forflytte styrker ved bruk av jernbane (såkalte interne linjer). De var derfor stort sett likeverdige eller overlegne i de enkelte slag. Dårlig planlegging fra den russiske overkommandoen (Stavka) bidro sterkt til tysk styrkeoverlegenhet i de enkelte slag.De russiske styrkene hadde også store interne problemer. Koordinering mellom de to armégruppene var nærmest ikke-eksisterende. De russiske tapene var store, men tyskerne tapte også mange mann. Den tyske seieren var en lokal suksess, men det skjedde intet strategisk gjennombrudd. Generalene Hindenburg og Ludendorff reddet Tyskland fra en russisk invasjon. Det ga dem et renommé som etterhvert etablerte landet som et tilnærmet militærdiktatur. Den russiske invasjonen av Øst-Preussen vekket sterke følelser i hele landet. I en kort periode var rundt to tredjedeler av provinsen besatt av russiske styrker. Nyheter om de russiske styrkenes harde fremferd og herjinger spredte seg over hele riket, gjorde et stort inntrykk på befolkningen, og levnet ingen tvil om hva som ville skje om Tyskland tapte krigen.
For Østerrike-Ungarn gikk det verre, keiserrikets hovedproblem var manglende koordinering med alliansepartneren Tyskland, og derved sprikende oppfatning av ansvarsområder. Som følge av dårlig planlegging og forvirringen med hensyn til fordeling av tropper mot henholdsvis Serbia og Russland, klarte de heller ikke å dra fordel av den antatt tregere russiske mobiliseringen. Fordelt på tre arméer hadde Østerrike-Ungarn etter fullført mobilisering og utplassering om lag 37 divisjoner i Galicja, mens Russland hadde 50 divisjoner fordelt på 4 arméer som rykket frem fra nord og øst. Hovedstyrken til Østerrike-Ungarn var plassert ved Lemberg (dagens Lviv i Ukraina) og til tross for sin underlegne posisjon angrep de i slutten av august 1914 russisk Polen. Angrepet gikk først med en viss suksess i det som senere ble kjent som slaget om Galicja. De ble deretter påført store tap av fremrykkende russiske styrker. Da trakk de østerriksk-ungarske styrkene seg tilbake, og oppga Lemberg uten kamp. Østerrike-Ungarn samlet deretter styrker ved beleiringen av Przemyśl. Det var krigens største og lengste beleiring, som endte med russisk erobring i mars 1915. I løpet av 4 måneders krig hadde Østerrike-Ungarn tapt rundt 950 tusen mann, sin status som stormakt, og var helt avhengig av Tyskland. De østerriksk-ungarske styrkene behandlet den rutenske sivilbefolkningen i det østre Galicja som fiender, og mellom 25–30 tusen rutenere ble myrdet i forbindelse med krigføringen høsten 1914. De russiske erobrerne på sin side var spesielt ute etter den jødiske delen av befolkningen, de ble plyndret, mange kvinner voldtatt og mange ble myrdet.I midten av september samlet russerne styrker sør for Warszawa. Planen var å invadere det tyske området Øvre Schlesien, som hadde mye industri og var dårlig forsvart. Tre tyske korps fra Øst-Preussen ble transportert sør til Kraków. Sammen med østerriksk-ungarske tropper angrep de de russiske styrkene fra månedsskiftet september-oktober, ved å gå over elven Weichsel (dagens Wisła), og kampene fortsatte ut oktober. Begge parter hadde store tap, russerne størst, men de tyske styrkene klarte ikke å stå mot de i antall overlegne russiske og trakk seg i slutten av oktober tilbake over elven Weichsel. Ved avlytting av russiske radiomeldinger ble de tyske styrkene klar over at russerne planla et nytt angrep inn i Tyskland. Tyske styrker ble fraktet med jernbane til Thorn (dagens Toruń), hvor de angrep russiske styrker den 11. november. I løpet av én uke tok tyskerne om lag 130 tusen russiske soldater som fanger, men fikk problemer med forsyninger etterhvert som de nærmet seg Łódź. De russiske forsvarerne hadde tilsvarende fordel av at Łódź var et forsyningsknutepunkt for den russiske hæren i russisk Polen. Etter overføring av ytterligere fire korps fra vestfronten, klarte tyskerne å erobre Łódź i begynnelsen av desember. Etter også å ha kjempet mot styrker fra Østerrike-Ungarn, først i slaget ved Kraków, og så i slaget ved Limanowa, ga de russiske styrkene opp angrepsplanene mot Tyskland, og inntok defensive stillinger vest for Warszawa.
==== Britisk/fransk overtak, Boeroppstand, tysk utholdende strid i Øst-Afrika ====
Første verdenskrig i Afrika var et resultat av spredning av konflikten fra sentrum til periferi, fra de imperialistiske statene i Europa til koloniene. Over 2 millioner afrikanere deltok (som soldater eller arbeidere, stort sett bærere) og mer enn ti prosent døde, tapstall som tilsvarer dem på vestfronten. I motsetning til i Europa var de største tapene under krigen i Afrika knyttet til sykdom.Kampene ble utkjempet rundt de spredte tyske koloniene: Tysk Kamerun (dagens Kamerun), Togoland (deler av det er dagens Togo, mens noe er del av Ghana), Tysk Sørvest-Afrika (dagens Namibia) og Tysk Øst-Afrika (dagens Tanzania). Styrkene var i hovedsak lokale soldater, samt en del indiske. Særlig Frankrike rekrutterte i tillegg soldater fra Afrika til kampene i Europa. De tyske koloniene var omringet av ententemaktens kolonier, og var avskåret fra forsyninger sjøveien da ententemaktene hadde herredømmet til sjøs. De tyske styrkene på alle frontavsnitt i Afrika led derfor under mangel på forsyninger, særlig våpen og ammunisjon. Både i Øst-Afrika og i Sørvest-Afrika angrep ententemaktene de tyske koloniene, og nådde sitt viktigste mål etter tre uker, erobring av radiostasjonen i Kamina i Togoland. Med det ble all tysk kommunikasjon med koloniene brutt. Mens britene satset på å kontrollere kysten med sine sjøstridskrefter, var den tyske strategien å trekke inn i landene. Der skulle de holde stand lengst mulig mot en overlegen motstander. Formålet var dels å fastholde kravet på landområdet etter krigen, dels å binde opp styrker for å forhindre at disse i stedet ble satt inn på vestfronten. Sistnevnte strategi lå til grunn i Øst-Afrika, hvor de tyske styrkene dels gikk seirende ut av kamper, og dels var de eneste tyske enhetene som klarte å flytte kamphandlingene inn på britisk kontrollert territorium. Ententens styrker i Øst-Afrika var i praksis mest lokale, og lite egnet for andre områder. Mens kampene de andre stedene i Afrika tok slutt relativt tidlig, varte kampene i Øst-Afrika hele krigen, den siste trefningen mellom tyske og britiske styrker fant sted 12. november 1918, og formell tysk kapitulasjon skjedde 25. november 1918.I Vest-Afrika ble Togoland inntatt av britiske styrker allerede 27. august 1914. Tysk Kamerun (et landområde på størrelse med Tyskland og Frankrike samlet) ble så angrepet både av britiske styrker fra Nigeria og franske fra Fransk Ekvatorial-Afrika. En britisk-fransk flåtestyrke angrep og erobret hovedstaden Douala i september 1914. Selv om ententens styrker var overlegne (ett tusen tyske soldater og tre tusen innfødte, mot ententens 25 tusen) tok erobringen av resten av landet tid. De tyske styrkene forskanset seg i det indre. De holdt ut til februar 1916, da hovedstyrken trakk seg tilbake til det nøytrale området Rio Muni (Spansk Guinea, dagens Ekvatorial-Guinea), og ble internert der.Tysk Sørvest-Afrika var stort (seks ganger Englands størrelse), men svært tynt befolket. Den tyske garnisonen besto av 3 tusen soldater, supplert av 7 tusen menn blant kolonistene. De britiske styrkene på totalt 60 tusen mann, angrep fra Sør-Afrika i sør, og fra Bechuanaland (dagens Botswana) i øst. Felttoget ble forsinket av et opprør i deler av den sørafrikanske styrken. Det var kun 12 år siden den andre boerkrigen. Tyskland hadde gitt boerne støtte, og boersoldatene hadde stor sympati for de tyske kolonistene. Først i januar 1915 var opprøret endelig slått ned, og de sørafrikanske styrkene kunne rykke frem. Hovedstaden Windhoek ble erobret i mai. De tyske styrkene var i en håpløs situasjon, og kapitulerte betingelsesløst 9. juli 1915.I Øst-Afrika vant de tyske styrkene under oberstløytnant Paul von Lettow-Vorbeck mot en overlegen britisk styrke i slaget ved Tanga (en havneby nord i dagens Tanzania) 5. november 1914. Våpnene og ammunisjonen som britene etterlot seg ved flukten, bidro til å støtte von Lettow-Vorbecks styrker i 1915. Det var ikke før 1916 at britene fikk etablert en styrke under general Jan Smuts for å slå ut Lettow-Vorbecks styrker. Gjennom 1916 brukte von Lettow-Vorbeck sine innfødte soldater til å bekjempe de større britiske styrkene med oppholdende strid, trakk seg tilbake når overmakten ble for stor, og ødela bruer og jernbanelinjer under retretten. De stridende partenes konfiskering av lokale matforsyninger førte til en utstrakt hungersnød, og rundt 300 000 sivile døde i de tysk-kontrollerte områdene.
==== Midtøsten, Osmanenes angrep i Kaukasus, nederlag og tap ====
Under julikrisen og utbruddet av krigen var styresmaktene i Det osmanske rike splittet, en del arbeidet for å holde landet nøytralt, mens andre støttet en allianse med sentralmaktene. Deler av statsledelsen inngikk en allianse med Tyskland 2. august 1914, men landet var ikke klart for krig, og begynte mobilisering mens det forsatte å være nøytralt. I slutten av oktober 1914 fremprovoserte osmanske sjøstridskrefter, hovedsakelig bestående av to forhenværende tyske kryssere (SMS «Goeben» og SMS «Breslau»), et brudd med ententemaktene ved å angripe russiske havner ved Svartehavet. Ententemaktene erklærte så Det osmanske rike krig, og det sluttet seg til sentralmaktene. Storbritannias mangeårige støtte til landet, for å demme opp for Russland, ble med det reversert. Et forsøk på å oppildne muslimer under britisk, fransk og russisk styre til å kjempe Jihad (hellig krig), fikk så godt som ingen oppslutning.Dels for å svekke Russland med en tofrontskrig, og dels med bakgrunn i turanisme (ideologi som legger til grunn et felles folkeopphav for de tyrkiske folk) angrep osmanske styrker først i øst, mot russiske styrker i Kaukasus. De osmanske styrkene var dårlig utrustet, og vinteren i fjellområdene var svært hard. Ved årsskiftet 1914–1915 måtte de trekke seg tilbake med store tap. Av en styrke på rundt 150 tusen mann var tapene 80–90 tusen mann. Den russiske seieren i det som senere ble kjent som slaget ved Sarıkamış var strategisk viktig, den stoppet osmansk fremrykking mot oljeforekomstene i Baku, og ga Det osmanske rike et negativt omdømme som senere seire ikke kunne endre.
==== Asia og Stillehavet, Japans seier og erobring av tyske kolonier ====
Kamphandlinger i Asia og Stillehavet under første verdenskrig var hovedsakelig erobringen av de tyske koloniene i Stillehavet og i Kina. Japan erklærte seg nøytral 4. august, en posisjon støttet av både Storbritannia og Kina, men Storbritannia endret kort etter standpunkt, ba om støtte fra Japan og den 15. august ga Japan et ultimatum til Tyskland. Den viktigste og største militære operasjonen var beleiringen av Tsingtao (dagens Qingdao), i dag en del av Kina. Japan sluttet seg til alliansepartneren Storbritannia, ikke ententen, og angrep den tyske befestningen med 60 tusen soldater. De tyske styrkene overga seg etter et par måneder, og Japan avsluttet sin aktive innsats med små tap. Sentralt for Japans deltakelse var muligheten for å bruke krigen til å overta deler av Tysklands kolonier i Asia, utvide sin innflytelse i Kina og få støtte innenlands for opprustning for å avskrekke Russland.Bortsett fra mindre kamper i slaget ved Bita Paka og beleiringen av Toma i Tysk Ny-Guinea, falt alle andre tyske og østerriksk-ungarske besittelser i området uten kamp. Ententemaktenes sjømilitære styrker dominerte Det indiske hav og Stillehavet, de støttet opp under invasjonene av tyske områder og ødela de tyske sjømilitære kreftene i området. I løpet av noen måneder hadde ententemaktene full kontroll i Asia.
==== Krigen til sjøs, sentralmaktenes underlegenhet, ubåtangrep på handelsskip, senkning av tyske kryssere ====
Sjøstridskrefter i 1914–1915Styrkemessig var ententemaktenes sjøstridskrefter overlegne. De hadde også fordel av å ha brutt tyske sjømilitære koder og visste stort sett hva planer tyske overflatestyrker hadde.
De tyske ubåtene var den største trusselen mot forsyninger til Storbritannia. Deres slagkraft ble de første månedene av krigen begrenset ved at de fulgte folkeretten, og varslet handelsfartøy før de torpederte dem.Fra februar 1915 erklærte tyskerne uinnskrenket ubåtkrig (ubåtene skjøt torpedoer fra undervannsstilling, uten å varsle handelsfartøyer), en fremgangsmåte som var et brudd på folkeretten. Begrunnelsen var ententemaktenes blokade av sentralmaktene, ifølge professor Rolf Hobson var den britiske blokaden et bevisst brudd på folkeretten.
Ved utbruddet av krigen beholdt det tyske keiserriket sin hovedstyrke av slagskip i tyske havner ved Nordsjøen. Strategien var å binde opp britiske styrker ved trusselen om et mulig utbrudd i Atlanterhavet. Raidene på Scarborough, Hartlepool og Whitby i desember 1914 var den eneste gangen under krigen hvor den tyske flåten hadde lokal overvekt, og hadde mulighet for å nærme seg likevekt ved å senke en del av den britiske flåten. En relativt beskjeden flåte av ubåter var tyskernes mest virkningsfulle våpen. Mens ententemaktenes sjøstridskrefter bidro til blokaden av sentralmaktene, var de tyske ubåtene aktive med å senke handelsfartøy for å begrense tilførslene til Storbritannia.
Det var liten trøst for herr Britling i tanken at britiske hjem, kvinner og barn, tross alt, kun gjennomgikk den samme slags opplevelse som våre skip har påført mange ganger tidligere på uskyldige mennesker i landsbyer i Afrika og Polynesia...
Et mindre antall tyske kryssere var ved krigens utbrudd stasjonert i ulike deler av verden. Noen av dem ble benyttet til å angripe ententemaktenes handelsfartøy. Grunnlaget for utplassering av kryssere var dels at det dro britiske fartøy vekk fra Nordsjøen, derved ble forholdet mellom tyske og britiske sjøstridskrefter der bedre for Tyskland. Britiske Royal Navy begynte en systematisk jakt for å spore dem opp og senke dem. De tyske fartøyene hadde en viss suksess i de første månedene. Krysseren SMS «Emden» klarte å senke eller overta 23 skip, blant de en russisk krysser og en fransk jager, før hun ble senket av HMAS «Sydney» i november 1914.Den tyske hovedstyrken i Øst-Asia utfordret de britiske styrkene. I slaget ved Coronel, ved kysten av Chile, ble to britiske kryssere senket. Det var det første britiske nederlag til sjøs siden Napoleonskrigene, og den tyske seieren vakte enorm oppmerksomhet i Storbritannia. Da den samme tyske styrken møtte britiske slagkryssere i slaget ved Falklandsøyene, var britene overlegne, og i alt ble seks tyske fartøy senket. Kun krysseren SMS «Dresden» unnslapp, den ble senket av egen besetning i mars 1915 ved Isla Robinson Crusoe vest av Chile.
=== 1915: Gallipolli, Gorlice-Tarnow, Isonzo og okkupasjonen av Serbia ===
==== Vestfronten, mislykket britisk og fransk angrep, bruk av stridsgass ====
Etter at det tyske angrepet høsten 1914 mislyktes i å slå ut Frankrike, var det i den tyske generalstaben heftige diskusjoner om hvor en skulle sette inn offensiver. Krigsminister Erich von Falkenhayn argumenterte for vestfronten, mens Hindenburg ville overføre styrker og angripe på østfronten. Hindenburgs syn vant frem, og mot slutten av 1914 ble de tyske styrkene på vestfronten reorganisert. Infanteridivisjonene i vest ble redusert fra fire til tre regimenter, og dette ga en strategisk reserve som kunne brukes på østfronten.Både franskmennene og britene anså det som viktig å gå til offensiv på vestfronten, og britene angrep først. Den 10. mars 1915 begynte den britiske offensiven med rundt 60 tusen mann, ved landsbyen Neuve Chapelle i regionen Artois i Frankrike. Etter intense britiske forberedelser (basert på etterretning og beregning av behovet for artilleri for å slå ut de tyske skyttergravene) gikk den første delen av angrepet bra. Etter et artilleribombardement rykket troppene frem, den fremste delen av den tyske frontlinjen ble erobret, men så stoppet det opp. Dårlig kommunikasjon på britisk side, og tysk motangrep fra forsterkninger i sikre områder, førte til at angrepet ble slått tilbake. Dette var et mønster som kom til å gjenta seg for begge sider, i løpet av de neste årene. Slaget ved Cambrai viste at det ved nøye forberedelse var mulig å ødelegge de fremste stillingene og rykke frem 1–2 kilometer, med begrensede tap. Men slaget viste også at om fiendens artilleri ikke var slått ut (noe som på dette tidspunkt ikke var mulig) så ville tapene øke i dagene som kom. Nok en lærdom var at kavaleri (soldater på hest) ikke hadde noe å gjøre på en moderne slagmark.Den 22. april 1915 gikk tyske styrker til en begrenset offensiv ved Ypres (senere kjent som det andre slaget ved Ypres). Formålet var dels å dekke over at de overførte styrker til østfronten for vårens og sommerens offensiver, dels å prøve ut et nytt våpen, stridsgass basert på klor. De franske og kanadiske styrkene var ikke forberedt på gass, og tyskerne hadde noe lokal fremgang, men en del tyske soldater døde også av manglende beskyttelse mot gassen. I mai gikk både britene og franskmennene til angrep i regionen Artois. De britiske styrkene angrep Aubershøyden (engelsk: Aubers Ridge), mens franskmennene rykket frem mot Vimyhøyden (engelsk: Vimy Ridge). Igjen hadde angriperne noe fremgang, men den stoppet opp som følge av dårlig kommunikasjon. Både britiske og franske styrker ble deretter presset tilbake med store tap som følge av motangrep fra tyske forsterkninger.Etter forberedelser gjennom hele sommeren, ble den franske og britiske offensiven gjenopptatt utpå høsten. De britiske styrkene angrep i slaget ved Loos 25. september 1915. Det franske angrepet som startet samme dag, ble kjent som det andre slaget om Champagne. Slaget ved Loos var første gang britene brukte stridsgass. Det var også det første slaget der større enheter av britiske frivillige deltok (den såkalte Kitchener's Army). De tyske forsvarerne var vel forberedt på angrepene, og mens frontlinjen knapt flyttet seg, ble tapene store. Da offensivene endte i slutten av oktober, hadde tyskerne tapt rundt 60 tusen soldater (døde, sårede og tatt som fanger). Britene og franskmennene tapte til sammen rundt 250 tusen soldater.
==== Østfronten, Østerrike-Ungarn unnsettes av Tyskland, strategisk russisk retrett ====
De tyske styrkene begynte en offensiv ved De masuriske sjøer i februar 1915. De russiske styrkene hadde dårlige forsvarsstillinger og ble overrumplet. I løpet av et par uker hadde de russiske styrkene store tap, og et armékorps overga seg. Etter et russisk motangrep den 22. februar stoppet den tyske fremrykkingen, men russiske styrker var for resten av krigen drevet ut av Tyskland. De østerriksk-ungarske styrkenes vinteroffensiv i Karpatene var derimot en katastrofe. Generalstabssjef Conrad von Hötzendorf angrep de russiske styrkene som hadde trengt inn i fjellpassene sør i Galicja. Bakgrunnen var dels å lette presset på den beleirede garnisonen i Przemyśl, dels å avskrekke Italia fra å gå inn i krigen på ententemaktenes side. De russiske styrkene sto imot offensiven, og gikk selv til motangrep. Resultatet var østerriksk-ungarske tap på rundt 800 tusen mann.Våren 1915 var tyskerne bekymret for at Østerrike-Ungarn skulle bryte sammen og eventuelt inngå separatfred med Russland. Tyskerne overførte derfor fire korps (åtte divisjoner) til Galicja for å støtte Østerrike-Ungarn. I Gorlice-Tarnow-offensiven, som begynte 2. mai, fikk tyskerne et stort gjennombrudd. Bakgrunnen for gjennombruddet var dels at de tyske styrkene benyttet en ny form for krigføring, især samvirke mellom infanteri og artilleri. De russiske styrkene ble drevet ut av Galicja, Przemyśl ble gjenerobret 3. juni og Lemberg ble gjenerobret den 22. juni ved slutten av det andre slaget om Lemberg. Ved fronten i nord gikk Hindenburgs styrker til angrep, og erobret store deler av Baltikum. Tyske styrker inntok Warszawa 5. august. De russiske styrkene trakk seg langt tilbake i en strategisk retrett hvor de forlot den polske lommen (den delen av Russland som lå klemt mellom Tyskland og Østerrike-Ungarn). Dermed forkortet russerne frontlinjen til nær det halve, og sparte tilsvarende med tropper. Først i september 1915 ble fronten stabilisert. Russerne hadde tapt rundt 1,4 millioner mann, over halvparten av dem krigsfanger. Den tyske offensiven for å støtte Østerrike-Ungarn, ble en av sentralmaktenes største suksesser under krigen. De sivile i og ved krigsområdet betalte en høy pris, mellom tre og ti millioner flyktet.For regimet i Russland ble Gorlice-Tarnow-offensiven og den store retretten begynnelsen på slutten, tsarveldet klarte aldri å virkelig reise seg etter dette tapet. For Østerrike-Ungarn betød seieren at keiserriket fikk nok tropper tilgjengelig og høynet moral, til å stå imot angrepet fra Italia.
==== Midtøsten, osmansk angrep på Suezkanalen slås tilbake, ententemaktenes tap ved Gallipoli ====
Osmanske styrker under tysk ledelse, forsøkte i januar 1915 et fremstøt mot den strategisk viktige Suezkanalen fra det sørlige Palestina. Angrepet på Suezkanalen ble imidlertid slått tilbake 4. februar av britiske styrker, uten store tap for britene. Dels var de osmanske styrkene underlegne (19 tusen osmanske soldater, mot 70 tusen britiske soldater), dels var forsyningslinjene lange og hadde begrenset kapasitet. For tyskerne var Suezkanalen målet, selv uten å lyktes ville det trekke britiske tropper fra andre frontavsnitt. Hvis angrepet lyktes, ville britisk handel rammes sterkt, følgelig var fremstøtet knyttet til den videre utvikling av krigen. For osmanerne var ønsket om å få tilbake tapte områder det sentrale, både Khedivatet Egypt, og Libya, sistnevnte ble tapt til Italia så sent som i 1912. For å lykkes var det osmanske angrepet avhengig av at innbyggerne i Egypt gjorde opprør, noe som heller ikke skjedde.I januar 1915 ba den russiske overkommandoen de andre ententemaktene om et avledende angrep for å lette presset på fronten i Kaukasus. Britene og franskmennene ble enige om å forsøke å trenge gjennom Dardanellene til Bosporus og Konstantinopel (dagens Istanbul) med sjøstridskrefter. Det var et smalt løp, minelagt, befestet med kystartilleri og forsvart av infanteri. Den 19. februar 1915 begynte en britisk-fransk flåtestyrke å beskyte osmanske kystartilleristillinger. Det ble snart klart at det var nødvendig å sette inn større styrker for å kunne trenge gjennom, og 18. mars forsøkte en flåte med blant annet tolv britiske og fire franske slagskip, støttet av mindre fartøy og minesveipere. Det begynte bra, men dels klarte ikke slagskipene å slå ut alt osmansk artilleri, dels ble flere av slagskipene minesprengt. Styrken måtte etterhvert trekke seg tilbake etter tapet av tre slagskip.Etter det mislykkede forsøket med sjøstridskrefter, ble det klart at en invasjon av halvøya var nødvendig, om ententemaktene skulle kunne seile inn Dardanellene til Konstantinopel. Den 25. april 1915 ble franske og britiske styrker (sistnevnte for det meste bestående av soldater fra Australia og New Zealand) satt i land. Terrenget på halvøya var krevende, og de osmanske forsvarerne hadde fordelen av å beherske høydene. I tillegg var de ledet av den dyktige generalen Mustafa Kemal (senere Tyrkias president, kjent som Atatürk). Han hadde den tyske generalen Otto Liman von Sanders som rådgiver. Ententestyrkene klarte ikke å trenge videre inn på halvøya. Utover sommeren og høsten fortsatte stillingskrigen med store tap. Mot slutten av desember begynte ententestyrkene evakueringen, og de siste forlot halvøya 8. januar 1916. Mens de osmanske styrkene tapte rundt 300 tusen (døde, sårede og savnede), var ententemaktens tap på rundt 265 tusen. Forholdsmessig hadde de australske og newzealandske styrkene svært store tap, og i ettertid har invasjonen den 25. april blitt markert i Australia og New Zealand som ANZAC-dagen.I oktober 1915 ble den tyske feltmarskalken Colmar von der Goltz gitt kommando over de osmanske styrkene i Mesopotamia. Irak og Persia skulle anses som ett frontavsnitt, og Persia skulle sikres for sentralmaktene, deretter skulle en krig mot Britisk India forberedes. I november 1915 forsøkte tyske agenter å gjennomføre et kupp i Persia, så regjeringen gikk over til å støtte sentralmaktene, men kuppforsøket mislyktes, og russerne og britene fortsatte sin de facto kontroll med landet.
==== Italia, angrep på Østerrike-Ungarn, minimal fremgang og store tap ====
Til tross for alliansen Italia hadde med Tyskland og Østerrike-Ungarn, avsto Italia fra å slutte seg til sentralmaktenes side ved krigsutbruddet. Etter fristende tilbud fra begge de krigførende koalisjonene valgte landet i stedet å erklære det hardt pressede Østerrike-Ungarn krig 23. mai 1915. Ved å slutte seg til ententemaktene håpet Italia (med bakgrunn i Irredentisme, det vil si samling av språkområder) å erobre provinsene Trentino, Sør-Tirol, Istria med havnebyen Trieste og Dalmatia. Italia satset på en overraskende innledende offensiv som skulle sikre de italienske målene.
Den italienske hæren var den dårligst utrustede og svakeste blant de større europeiske maktene. Grenseområdene mot Østerrike-Ungarn var dessuten blant de minst egnede for krigføring. Høye fjell ga gode forsvarsstillinger for de østerriksk-ungarske styrkene. Med små og improviserte avdelinger ble de italienske angrepene stoppet ved elven Isonzo. Deretter utviklet striden seg til en skyttergravskrig, ikke ulik den på vestfronten. Etter fire resultatløse angrep hadde de italienske styrkene ved utgangen av 1915 tapt 235 tusen mann, av dem 54 tusen døde.
==== Balkan, Nytt angrep på Serbia ====
De serbiske styrkene fikk nesten ett års pause etter å ha slått de østerriksk-ungarske angriperne. Den 5. oktober 1915 ble de på ny angrepet, denne gangen også av tyske og bulgarske styrker. Målet for sentralmaktenes felttog var å okkupere Serbia, for derved å åpne forbindelse til Konstantinopel via Beograd. De serbiske styrkene var underlegne både i antall og utstyr. De hadde 200 tusen soldater og 300 kanoner, mot sentralmaktenes 330 tusen soldater og 1200 kanoner. Under invasjonen ble sivilbefolkningen grusomt behandlet, særlig bulgarske styrker i Kosovo gikk hardt frem mot de serbiske og greske minoritetene.Sentralmaktenes offensiv ble ledet av den tyske generalfeltmarskalk August von Mackensen. Han forsøkte flere ganger å omringe den serbiske styrken. Serberne unnslapp og trakk seg ut av Serbia i vest, til Montenegro og Albania. Derfra ble de 140 tusen serbiske soldatene som hadde overlevd felttoget og retretten, evakuert videre med italienske skip til Korfu. Franske og britiske styrker forsøkte med utgangspunkt i Thessaloniki i Hellas å komme Serbia til unnsetning. De ble imidlertid slått tilbake av bulgarske styrker, og måtte trekke seg tilbake til Thessaloniki. Militært var det deretter lite behov for styrken, men av politiske og strategiske grunner bestemte franskmennene med støtte av britene, at styrken skulle holdes der. Frem mot 1918 økte den til om lag en halv million soldater.
=== 1916: slagene ved Verdun, Somme og Brusilov-offensiven ===
==== Vestfronten, tysk angrep ved Verdun, britisk/fransk angrep ved Somme, massive tap for alle ====
Generalenes brutalitetBåde under og etter krigen ble generalene kritisert for store tap, samtidig som de selv hadde et behagelig liv bak frontlinjene. Historikeren John Keegan hevder at kritikken dels er feil og dels misforstått. Feil, fordi forholdsmessig døde en god del flere generaler i første, enn i for eksempel andre verdenskrig. Misforstått, fordi styrkene var så store at de måtte styres fra hovedkvarteret et stykke fra frontlinjene.
Mens Wellington og Napoléon under slaget ved Waterloo hadde oversikt over det meste av slagfeltet og ledet styrkene fra frontlinjen, hadde en slik plassering under første verdenskrig gjort at øverstkommanderende ville ha mistet den lille oversikten han hadde.Samtidig hadde alle de krigførende landstyrkene det samme problemet med å kontrollere troppene så snart en offensiv ble satt igang eller de ble angrepet. Felttelefonlinjer ble brutt, ordonnanser brukte lang tid på å komme frem, om de ikke ble drept underveis. Særlig den viktige koordineringen mellom artilleri og infanteri ble på denne måten vanskeliggjort. At britene hadde mistet de fleste av sine soldater og i praksis satte inn en tilnærmet ny hær, ledet av offiserer forfremmet langt over sine kunnskaper, gjorde ikke oppgaven lettere.Det var først med utviklingen av mindre radiosett for fly, artilleri og infanteri, at man effektivt kunne kontrollere store troppestyrker. Men slikt utstyr ble ikke utviklet og tatt i bruk før under andre verdenskrig.
==== Vestfronten, tysk angrep ved Verdun, britisk/fransk angrep ved Somme, massive tap ====
Ententemaktene hadde sett hvordan tyskerne flyttet styrker mellom sine frontavsnitt ved bruk av interne linjer. Dette førte til at de for 1916 planla koordinerte offensiver, både på vestfronten, østfronten og i Italia. På vestfronten planla franskmennene og britene en offensiv ved Somme, samtidig som russerne skulle angripe i øst og italienerne mot Østerrike-Ungarn i sør.Ved årsskiftet 1915/1916 var den tyske generalstabssjefen Falkenhayn overbevist om at Russland var ute av stand til å starte en offensiv, og at tiden var inne for å rette et avgjørende slag mot Frankrike. Festningsbyen Verdun ble valgt som mål for det som i ettertid er kjent som slaget ved Verdun. De tyske styrkene gjorde hva de kunne for å skjule forberedelsene til angrep. Tropper og ammunisjon ble forflyttet om natten. Rundt 170 fly ga dem luftherredømme og forsøkte å hindre franske rekognoseringsfly i å avsløre oppbyggingen. Noen franske rekognoseringsfly klarte å ta bilder som viste forberedelsene til angrepet, dette ble også bekreftet av tyske desertører. Angrepet begynte 21. februar 1916. Noen historikere (som Hew Strachan) mener målet var å rykke frem så raskt og så langt som mulig. Andre (som John Keegan og David Stevenson) hevder at den tyske strategien var å påføre de franske styrkene størst mulig tap. Uansett tyskernes hensikt, så var ikke Verdun strategisk viktig for Frankrike, det var ingen vitale kommunikasjonslinjer eller fabrikker nær Verdun og åsene vest for byen ga gode stillinger for å stoppe videre tysk fremrykking.Etter et voldsomt innledende artilleribombardement hadde de tyske styrkene fremgang, og den 25. februar var Verdun truet. De franske styrkene valgte å forsvare byen, til tross for at de ved å trekke seg noe tilbake kunne fått bedre forsvarsstillinger. Kampene fortsatte gjennom sommeren, men selv om franskmennene hadde enorme tap holdt de Verdun. Samtidig hadde de tyske styrkene også store tap. Slaget om Verdun ble avsluttet i desember 1916, med tap for de tyske styrkene, deres første klare nederlag. De franske styrkene hadde da tapt rundt 377 tusen (av dem 162 tusen døde) og tyskerne rundt 337 tusen (av dem 143 tusen døde).Slaget ved Somme begynte 1. juli 1916 med det til da kraftigste britiske og franske artilleribombardement. De franske styrkene hadde noe fremgang, mens de britiske styrkene ikke klarte å rykke frem. Britene fikk sitt største tap på én dag noensinne, med nær 60 tusen døde og sårede. Noe av årsaken til katastrofen var de svært godt befestede tyske stillingene, som var de sterkeste på vestfronten. En annen grunn var at artilleribeskytningen som gikk foran de angripende styrkene, ikke var presis nok. Den viktigste årsaken til tap av soldater ved Somme (som ved de fleste slag på vestfronten), var at ubeskyttede soldater angrep en sterkt befestet fiendtlig stilling. En britisk forbedring under slaget ved Somme var fremrykking av infanteri tett bak artillerinedslag (engelsk creeping barrage). Det gjorde at forsvarerne ikke fikk tid til å komme seg ut av tilfluktsrom og bemanne stillinger, og ble etterhvert tatt i bruk over hele vestfronten.Slaget ved Somme fortsatte til november. Fremrykkingen var ubetydelig (3–4 kilometer), men tapene var enorme. Over 400 tusen mann for britene, rundt 200 tusen for franskmennene, og over 400 tusen for tyskerne. I desember 1916 ble den franske generalstabssjefen Joseph Joffre avsatt, grunnet stadig økende misnøye fra regjeringen etterhvert som tapstallene økte ved Verdun. Ny sjef ble general Robert Nivelle.
==== Østfronten, Russland mislykkes i nord, men får gjennombrudd i sør ====
Det russiske bidraget til den allierte krigsplanen for 1916 var hovedsakelig ment å være en offensiv ved innsjøen Narots, øst av dagens Vilnius. Byen skulle tas tilbake etter å ha blitt erobret av tyskerne året før. De russiske styrkene var overlegne både i soldater og artilleri da de angrep i midten av mars. Angrepet mislyktes, dels grunnet dårlig koordinering av artilleriet. Etter et motangrep i april tok de tyske styrkene tilbake det de hadde tapt. Mens de russiske styrkene mistet over 100 tusen mann, var de tyske tapene på rundt 20 tusen. Den russiske generalstaben, Stavka, var innstilt på et nytt angrep i nord, denne gang gjennom Pripjatmyrene, men kommandantene i nord var nølende. Den russiske generalen ansvarlig for fronten i sør, Aleksej Brusilov, mente derimot at et angrep i sør kunne lykkes, dersom det ble grundig forberedt.Den 4. juni 1916 begynte russiske styrker Brusilovoffensiven. Selv med en relativt beskjeden overvekt av soldater, klarte de å overraske og bryte igjennom de østerriksk-ungarske linjene. I løpet av den første uken tok de 200 tusen fanger. Den tyske generalstabssjefen Erich von Falkenhayn ble tvunget til å overføre fire divisjoner fra vestfronten. Den russiske seieren førte til at Erich von Falkenhayn ble avsatt som tysk generalstabssjef, og Paul von Hindenburg overtok stillingen. Seieren kostet Russland dyrt, rundt én million russiske soldater gikk tapt, mange av de som fanger eller desertører.
==== Italia, Østerrike-Ungarn angriper, nye italienske angrep ====
Den østerriksk-ungarske øverstkommanderende Conrad von Hötzendorf anså ved årsskiftet 1916 fronten mot Russland som stabilisert. Han flyttet styrker til fronten mot Italia for å gå til offensiv der. Av Østerrike-Ungarns totalt 65 divisjoner i 1916 var 35 ved fronten mot Italia. De holdt stand mot stadige italienske angrep ved Isonzo (fire i 1916), hvor de italienske styrkene hadde store tap og minimal fremgang. I mai 1916 gikk de også til angrep mot byen Asiago, og angrepet gikk i retning av de rike landbruks- og industriområdene på Posletten. Dette ble senere kjent som Trentino-offensiven. Til tross for kraftig artilleribeskytning holdt de italienske styrkene stand. De østerriksk-ungarske styrkenes fremrykkning på 10–15 kilometer, truet ikke den italienske hovedstyrken ved Isonzo med avskjæring. Brusilovoffensiven i juni tvang Østerrike-Ungarn til å flytte styrker til østfronten. De avbrøt Trentino-offensiven, og oppgav en del av områdene de hadde erobret, dette som følge av mangel på tropper til å holde dem. Brusilovoffensiven var andre gang i løpet av to år som østerriksk-ungarske styrker tapte hundretusener av soldater. Tyske offiserer som tjenestegjorde sammen med de anså at årsaken til de østerriksk-ungarske offiserenes inkompetanse var deres distanse, både psykologisk og fysisk, fra soldatene de var satt til å lede.
==== Balkan, Romania bytter side og blir angrepet og okkupert ====
De russiske styrkenes fremgang under Brusilovoffensiven bidro til å bringe Romania på ententemaktenes side i krigen i 1916. De angrep Transilvania i slutten av august 1916. Dette var en del av Østerrike-Ungarn som Romania lenge hadde ansett å høre til landet. Kort etter ble det satt i gang en felles tysk, østerriksk-ungarsk og bulgarsk offensiv mot Romania. I løpet av et raskt felttog ble 2/3 av landet erobret innen desember 1916. Med hjelp av den russiske hæren ble fronten stabilisert ved Moldova. Ententemaktenes forsøk på et angrep mot Bulgaria fra Thessaloniki–Monastiroffensiven, for derved å avlaste Romania, ga ingen videre fremgang. Deltakelsen i krigen ble en katastrofe for Romania. I løpet av noen måneder tapte de rundt 300 tusen mann (om lag halvparten som krigsfanger), og oljeforekomstene i Ploiești kom under tysk kontroll.
Midtøsten, britisk-indisk styrke overgir seg ved Kut, osmanene mislykkes igjen ved SuezVed beleiringen av Kut (også kjent som det første slaget om Kut) ble en britisk-indisk styrke som forsøkte å rykke frem mot Bagdad beleiret av osmanske styrker fra begynnelsen av desember 1915. Unnsetningsstyrker forsøkte i alt fire ganger å bryte beleiringen, uten å lykkes. Den britisk-indiske styrken overga seg 29. april 1916. Sammen med nederlaget i invasjonen ved Gallipoli vakte overgivelsen ved Kut sinne mot den britiske regjeringen. Statsminister Herbert Asquith måtte sette ned flere granskningskommisjoner, og de bidro til å ødelegge regjeringens allerede synkende tillit. Russiske styrker presset de osmanske styrkene ved fronten i Kaukasus, og fra februar til august rykket de frem til og inntok Trabzon.Et osmansk angrep mot Suezkanalen ble stoppet av britiske, australske og newzealandske styrker i august 1916 i slaget ved Romani. Ententestyrkene rykket så frem til grensen mot Palestina ved slutten av året. Ententemaktene fikk støtte gjennom det arabiske opprøret som brøt ut i de palestinske områdene i 1916, og varte ut resten av krigen.
==== Krigen til sjøs, britisk-tysk slag ved Jylland, britiske tap størst, tyske styrker fremdeles underlegne ====
Etter stort sett å ha vært uvirksom siden begynnelsen av krigen, bestemte den tyske marineledelsen i mai 1916 å forsøke å lokke den britiske flåten i en felle. Tyske slagkryssere skulle trekke til seg de britiske slagkrysserne så de kom innenfor rekkevidde av de sterkere (men ikke så raske) tyske slagskipene. Tyske ubåter skulle også benyttes for å forsøke å senke britiske fartøy. I det som senere ble kjent som Jyllandsslaget kjempet rundt 100 tusen mann i 250 skip fra 31. mai til 1. juni. Den tyske flåten hadde minst tap både av mannskap og skip, men den britiske flåten var, selv etter tap, totalt overlegen, og fortsatte å bidra til blokaden av Tyskland resten av krigen.Ententemaktenes blokade hadde siden krigsutbruddet vært negativt vurdert i USA. Motstanden økte så mye i 1916 at det truet med å føre til et brudd mellom Storbritannia og USA. Kongressen vedtok en kraftig utvidelse av US Navy som truet Royal Navys overlegenhet. I valgkampen brukte president Wilson det at han hadde holdt USA utenfor krigen som et argument for å gi ham fire nye år, i ettertid forstått som krigen i Europa, mens i samtiden var en mulig krig mot Mexico vel så relevant.
=== 1917: ubåtkrig, russisk revolusjon og USAs inntreden i krigen ===
==== Vestfronten, nye britiske og franske offensiver, minimal fremrykking, store tap og mytteri i franske styrker ====
USAs inntreden i krigen på ententemaktenes side i 1917 ga ingen umiddelbar økning av antallet soldater. Både amerikanerne selv og tyskerne anså at det ikke ville være nok amerikanske vernepliktige til å gi et avgjørende bidrag på vestfronten før tidligst 1919. At USA ble med var derimot avgjørende for ententemaktenes økonomi. De var svært avhengig av amerikanske leveranser, og ble reddet fra økonomisk krise av USAs inntreden.I motsetning til ved årsskiftet 1915/1916 hadde ikke ententemaktene en koordinert offensiv for 1917; hverken russerne eller italienerne kunne forplikte seg til større angrep på sine frontavsnitt. Den nye franske øverstkommanderende, general Robert Nivelle, hevdet at det var mulig å trenge gjennom de tyske linjene ved et massivt angrep. I mars 1917 foretok deler av de tyske styrkene en overraskende tilbaketrekning til en ny forsvarsstilling, Hindenburglinjen. De tyske styrkene som ble trukket tilbake, fikk bedre forsvarsstillinger. Forkorting av frontlinjen frigjorde rundt 13 divisjoner, som ble benyttet til en strategisk reserve. Den tyske tilbaketrekningen og manglende russisk offensiv hadde en negativ innvirkning på Nivelles planlagte offensiv.Nivelleoffensiven ble uansett innledet i midten av april 1917 med over 800 tusen soldater; mot dem sto rundt 500 tusen tyske soldater. Britiske, australske og kanadiske tropper begynte offensiven i slaget om Arras, hvor hovedmålet var å trekke tyske styrker vekk fra de franske styrkene som kort etter innledet det andre slaget ved Aisne. Slaget om Arras viste, etter vestfrontens standard, god fremgang for angriperne. I slaget om Vimyhøyden erobret de kanadiske styrkene et viktig høydedrag. Det gikk dårligere med de franske styrkene. Selv om de hadde en viss fremgang uteble Nivelles gjennombrudd. Mot slutten av april ble offensiven avblåst etter store tap, og kort etter tok general Philippe Pétain over som øverstkommanderende. Et resultat av Nivelleoffensiven var sterk økning av mytterier i den franske hæren. Den franske generalstaben under Pétain møtte til dels mytteriene med krigsrett, mange hundre ble dømt til døden, men de fleste ble benådet. Pétain valgte også å skrinlegge nye offensiver, samtidig som soldatene fikk mer hvile og flere permisjoner. Et annet resultat var redusert britisk tillit til de franske styrkene, og fortsatt motstand mot en enhetlig overkommando, noe som særlig fikk negative konsekvenser året etter under de siste store tyske offensivene på vestfronten.
Vi må vente på amerikanerne og stridsvognene.
I slaget ved Messines i mai–juni 1917 seiret britiske styrker mot underlegne tyske, og gjenerobret et viktig høydedrag. De britiske styrkene begynte en ny offensiv i månedsskiftet juli/august, da de satte inn rundt 50 divisjoner i slaget ved Passchendaele (også kalt det tredje slaget ved Ypres). Til tross for et innledende bombardement på rundt 4 millioner artillerigranater over to uker, ga angrepet lite fremgang. Begge sider led store tap, men de tyske forsvarerne holdt stand. Da offensiven ble avsluttet i november, hadde britene og deres allierte tapt rundt 275 tusen mann, av dem om lag 70 tusen døde. Tyskerne tapte rundt 200 tusen mann, av dem om lag 50 tusen døde. Slaget var omstridt på britisk side allerede mens det ble utkjempet. Det har i ettertid nærmest blitt symbolet på meningsløs nedslakting under første verdenskrig.Den siste offensiven på vestfronten i 1917 var britenes i slaget ved Cambrai, som begynte 20 november. Angrepet var det første hvor stridsvogner ble brukt i større omfang, og de britiske styrkene hadde en del fremgang de første dagene. Stridsvognene fikk dels tekniske problemer og brøt sammen, dels ble de ødelagt av tysk artilleri. De tyske styrkene organiserte et motangrep som presset de britiske styrkene tilbake. Britene tapte rundt 45 tusen soldater, omtrent samme tap som de tyske styrkene. Selv om britene ikke klarte å utnytte fremgangen var slaget ved Cambrai en milepæl i bruk av store grupper stridsvogner.
==== Østfronten, revolusjon i Russland, kort og mislykket russisk offensiv om sommeren ====
Omtrent samtidig som USA kom med i krigen i 1917, fjernet en revolusjon tsarstyret i Russland. I juli 1917 forsøkte de nye styresmaktene å angripe sentralmaktene, i det som senere ble kjent som Kerenskijoffensiven. Etter noe innledende fremgang ble det russiske angrepet slått tilbake og mislyktes, mye grunnet stadig økende oppløsning av de russiske styrkene. Offensiven ble avsluttet etter et par uker. De tyske og østerriks-ungarske styrkene gikk så til motoffensiv og rykket frem opp til 160 km. Med fremrykkingen var Galicja, og derved hele Østerrike-Ungarn, fritt for russiske tropper. I september gikk tyske styrker til angrep i nord, og etter seier i slaget om Riga ble byen inntatt av tyske styrker. Slaget ved Riga var det første hvor tyske styrker i stor målestokk brukte ny taktikk for infanteri og taktikk, i stor grad utviklet av oberst Georg Bruckmüller. Det var en suksess og ble deretter brukt både ved fronten mot Italia høsten samme år og på vestfronten våren 1918.
==== Balkan, stort sett uvirksom ententestyrke sterkt rammet av malaria ====
I 1917 ble Hellas med på ententens side. Til tross for at Hellas da var nøytralt, hadde ententemaktene siden 1915 hatt en større troppestyrke i og rundt byen Thessaloniki. De britiske og franske divisjonene var likevel stort sett uvirksomme. De var sterkt plaget av sykdom, særlig malaria, og hadde ingen større offensiver i 1917.
Italia, østerriksk-ungarske og tyske styrker til angrep, stor seier for sentralmaktene
De italienske styrkene angrep de østerriksk-ungarske styrkene både i mai og august 1917 (det tiende slaget ved Isonzo og det ellevte slaget ved Isonzo), med begrenset fremgang. I løpet av 27 måneder og elleve slag hadde ikke de italienske styrkene rykket frem mer enn om lag 10 km, og med store tap. I det ellevte slaget tapte de rundt 160 tusen soldater.
Tyske styrker ble høsten 1917 satt inn på dette frontavsnittet for å hjelpe sine østerriksk-ungarske allierte. Etter et kort innledende bombardement ble de italienske styrkene den 24. oktober 1917 drevet på flukt under det som ble kjent som Caporetto-offensiven. Sentralmaktenes gjennombrudd presset de italienske styrkene tilbake fra det nordøstre hjørnet av landet, helt til Piave-elven, ikke langt fra Venezia. På elleve dager måtte de trekke seg tilbake om lag 130 kilometer. De italienske styrkene brøt sammen, og tapte rundt 700 tusen soldater, av dem kun rundt 40 tusen drepte og sårede. Om lag 280 tusen italienske soldater ble tatt til fange mens rundt 350 tusen soldater deserterte. Caporetto var en stor seier for sentralmaktene, og et tilsvarende nederlag for Italia og ententemaktene. Nederlaget bidro til at ententemaktene etablerte et felles krigsråd i Versailles for å koordinere krigsinnsatsen.
==== Midtøsten, britiske offensiver tar Basra, Palestina og Jerusalem ====
Etter at den britiske styrken ved Kut kapitulerte året før, samlet britene utover høsten 1916 en ny styrke ved Basra. Den britiske offensiven begynte i desember 1916, med totalt 50 tusen mann, størsteparten var soldater fra Britisk India. Styrken rykket langsomt frem mot Bagdad langs elven Tigris, og erobringen av Bagdad fant sted i mars 1917.
I slaget ved Rafah i januar 1917 fikk de britiske styrkene endelig kontroll med Sinaihalvøya, og det var mulig å angripe Palestina. Det første slag om Gaza ble utkjempet mot slutten av mars 1917. De britiske styrkene hadde god fremgang, men frykt for en uoversiktelig situasjon ved mørkets frembrudd gjorde at de ble trukket tilbake og byen forble kontrollert av osmanske styrker. Under et nytt angrep i midten av april, kjent som det andre slag om Gaza, led de britiske styrkene igjen tap og måtte trekke seg tilbake.I oktober angrep de britiske styrkene igjen og vant i slaget ved Beersheba. Seieren åpnet for videre britisk fremrykking og fra november ble slaget om Jerusalem utkjempet. Jerusalem, og omliggende områder ble erobret innen utgangen av året. Relativt små arabiske opprørsstyrker - hvor blant annet Thomas Edward Lawrence deltok - spilte en viktig rolle ved å forstyrre osmanske forsyningslinjer, de bandt opp mellom 100 og 1000 så mange osmanske soldater som det var opprørere.
==== Krigen til sjøs, tysk uinnskrenket ubåtkrig fra første februar, 860 tusen tonn med skipstonnasje senket i april, britene begynner med konvoier ====
Til tross for frykt for USAs reaksjon, var det ved årsskiftet 1916/1917 sterke diskusjoner på tysk side om hvorvidt man igjen skulle gå til uinnskrenket krig med ubåter. Dette innebar i så fall at tyskerne torpederte handelsfartøyer fra undervannsstilling, uten å gi varsel. Den tyske marinestaben hevdet i desember 1916 at ved uinnskrenket ubåtkrig ville britenes forsyninger bli stoppet, og krigen ville vinnes innen høsten 1917. Tyskland erklærte uinnskrenket ubåtkrig fra 1. februar 1917. Det førte til at USA brøt de diplomatiske forbindelsene, og sammen med at Zimmermann-telegrammet ble kjent, bidro det til at USA erklærte sentralmaktene krig i april 1917. Det sentrale grunnlaget for at USA ble med i krigen var imidlertid et annet, nemlig ønsket om å kunne bidra til en bedre fredsavtale, med felles sikkerhetssystem (Folkeforbundet) demokrati og selvbestemmelsesrett for små nasjoner.Den tyske marinestaben hadde anslått at ved å senke rundt 600 tusen tonn i måneden, måtte britene gi seg i løpet av fem måneder. Med 520 tusen tonn i februar, 560 tusen tonn i mars og 860 tusen tonn i april, så det en stund ut som de rundt 100 tyske ubåtene skulle klare å tvinge Storbritannia til å gi opp. Mot slutten av april 1917 iverksatte det britiske admiralitetet bruk av konvoier, at mange handelsskip seilte sammen, vanligvis under beskyttelse av marinefartøyer. Konvoier hadde ikke vært i bruk siden Napoleonskrigene, og motstanden var stor. Den positive effekten for britene med konvoiseiling kom raskt, selv om tyske ubåter så sent som i august fremdeles senket 511 tusen tonn. At US Navy etter USAs inntreden i krigen kunne bidra med sine mange jagere, var avgjørende for konvoisystemets funksjon. Britene la også 70 tusen sjøminer mellom Skottland og Norge for å stenge tyske ubåter inne i Nordsjøen.
=== 1918: Frontlinjene i bevegelse, tysk nederlag ===
==== Vestfronten, tysk våroffensiv stoppet, ententemaktene til motangrep, tyskerne presset ut av Frankrike ====
Taktikk for angrepI 1914 hadde krigen låst seg i en skyttergravskrig. I løpet av 1917 og 1918 endret dette seg, først på østfronten og ved fronten i Italia, og fra våren 1918 ble ny taktikk også tatt i bruk på vestfronten. Tyskerne utdannet såkalte stormtropper. Godt utstyrt med våpen rykket de frem i tet, beskyttet både i front og på sidene (flankene) av sperreild fra artilleriet. Den nye tyske taktiske bruken av artilleri, utviklet av oberst Georg Bruchmüller, ble først prøvd i stor skala under angrepet på Riga i september 1917. Det var en suksess, og ble så brukt ved Caporetto-offensiven ved fronten mot Italia i oktober, igjen med suksess.Ententemaktene utviklet tilsvarende bruk av artilleriet, ga enhetene mer og tyngre våpen, og i tillegg hadde de under fremrykningene ettersommeren og høsten 1918 fordel av overvekt i antall og materiell. De gjorde også utstrakt bruk av artillerilydpeiling så plassering av tyske kanonbatterier kunne bestemmes så nøyaktig at mange kunne slås ut av artilleri. En forskjell i taktikk var støtte av artilleri etter gjennombrudd. Mens tyske stormtropper rykket langt frem, med lite eller ingen støtte av artilleri, stoppet ententemaktene sine angrep før de mistet dekning.
Etter at fredstraktaten med Russland (freden i Brest-Litovsk) var undertegnet i mars, kunne Tyskland frigjøre styrker fra østfronten. Rundt 50 divisjoner ble overført til vestfronten. Før offensiven i vest hadde tyskerne 192 divisjoner, mot ententens 178. Materielt var tyskerne underlegne, de hadde 3 700 fly mot ententens 4 500 fly, 14 tusen kanoner mot ententens 18 tusen kanoner og 10 stridsvogner mot ententens 800 stridsvogner. For å vinne var Tyskland avhengig av å slå de franske og britiske styrkene, før amerikanske styrker ankom i større antall.
Den tyske våroffensiven begynte 21. mars 1918. Den besto av fire angrep på ulike frontavsnitt, fra 21. mars til 17. juli. Hovedfremstøtet gikk mot de britiske troppene. Planen var å slå britene slik at de trakk seg ut av krigen. Etter dette håpet de tyske angriperne at de franske styrkene ville be om våpenhvile. I begynnelsen var den tyske fremgangen stor. De fremre enhetene i den britiske femte armé som dekket det første tyske angrepsfeltet bortimot kollapset. Den første dagen ble 21 tusen britiske soldater tatt til fange. Våroffensiven ga den største endringen av frontlinjene langs vestfronten, etter at de ble etablert høsten 1914.
Ententemaktene var under sterkt press, og et symbolsk viktig resultat var at general Ferdinand Foch ble utnevnt til alliert øverstkommanderende den 26. mars, noe britene i årene før sterkt hadde motarbeidet. Paris ble beskutt med langtrekkende tyske kanoner. Rundt én million sivile flyktet fra den franske hovedstaden, og den britiske regjeringen diskuterte i begynnelsen av juni om British Expeditionary Force (BEF) måtte evakueres fra Frankrike. Etterhvert som offensiven utviklet seg, førte en blanding av lange tyske forsyningslinjer, manglende støtte fra artilleri, innbitt motstand fra ententemaktene, og stadig økende tap til at den tyske offensiven ble bremset. Selv om situasjonen fremdeles fremsto som kritisk, var faren for et sammenbrudd for ententemaktene reelt sett over i midten av juni. Den tyske offensiven ble endelig avsluttet i midten av juli 1918. Etter fremrykkingen var over måtte de reduserte tyske styrkene holde en frontlinje som var dobbelt lengde av den de hadde i mars.Etter å ha stoppet de tyske angrepene, var ententemaktene klar for offensiv for å presse de tyske styrkene ut av de okkuperte delene av Frankrike og Belgia, og tvinge dem til å avslutte krigen. Den 8. august startet det som senere ble kjent som hundredagersoffensiven. Det var en serie med angrep (som Meuse-Argonne-offensiven) mot de tyske styrkene, hvorav den første var slaget om Amiens. I tillegg til overlegenhet i tropper hadde ententemaktene også et stort antall nyutviklede stridsvogner, og deres luftstyrker var overlegne. Gjennom fire års krigføring på vestfronten hadde de utviklet samvirket mellom artilleri og infanteri for å kunne trenge gjennom ved offensiver. Mens de tyske styrkene hadde hatt store tap under våroffensiven, tap de ikke kunne erstatte, og britene og franskmennene også hadde store tap, så kom det fra mai av hver måned over 200 tusen nye amerikanske soldater til Frankrike.I løpet av august, september og oktober ble de tyske styrkene tvunget ut av mesteparten av det nordvestlige Frankrike, tilbake til Hindenburglinjen, og videre, med en stadig dårligere moral som resultat. Mens tyskerne 1. april hadde 98 divisjoner fullt klar for strid, falt antallet til 47 den 1. september, 14 den 4. oktober og bare 4 divisjoner den 11. november (dagen for våpenhvile). I slutten av oktober trakk general Ludendorff seg fra generalstaben. Etter at Østerrike-Ungarn ved månedsskiftet oktober-november inngikk våpenhvileavtale, sto Tyskland alene mot Frankrike, Storbritannia og USA i vest. De tyske styrkene fortsatte å kjempe den første uken i november, men den 9. november ble det innledet forhandlinger om våpenhvile. Den tyske keiseren Vilhelm II ble tvunget til å abdisere, og han søkte politisk asyl i Nederland. Våpenhvilen som avsluttet første verdenskrig trådte i kraft klokken 11 den 11. november 1918.
==== Østfronten, tysk erobring, fredsavtale mellom Russland og sentralmaktene, osmansk fremrykking ====
De nye russiske makthaverne møtte representanter for sentralmaktene i Brest-Litovsk for fredsforhandlinger ved årsskiftet 1917/1918. De russiske forhandlerne trenerte forhandlingene, og sentralmaktenes forhandlere aksepterte det. De antok at jo lenger forhandlingene dro ut, jo flere russiske soldater ville desertere og dra hjem. Etter flere måneders russisk uthaling stilte sentralmaktene et ultimatum og gikk igjen til angrep i midten av februar 1918. I løpet av knappe to uker under offensiven Operation Faustschlag (også kjent som ellevedagerskrigen) erobret de store russiske områder, uten noen russisk motstand. De russiske forhandlerne ble derved presset til å akseptere sentralmaktenes krav, og undertegnet den 3. mars freden i Brest-Litovsk. Russland som stat var dermed ute av krigen.Ved den russiske revolusjonen ble det åpnet for uavhengighet for de landområder som ønsket det, og de baltiske statene Estland, Latvia og Litauen ble etablert som satellittstater under Tyskland. I Finland var det uenighet om tilknytningen til Tyskland, og det endte med at den finske borgerkrigen brøt ut i januar 1918. De revolusjonære styrkene, kjent som de røde var størst, med rundt 90 tusen mann. Mens den borgerlige styrken, kjent som de hvite, kun hadde rundt 40 tusen mann som besto de av en kjerne finske frivillige som hadde vært offiserer på tysk side. De hvite var ledet av den anerkjente generalen Carl Gustav Mannerheim. I tillegg gikk en tysk styrke i land i Hangö i april, og inntok Helsingfors kort etter. Innen midten av mai 1918 var de røde styrkene slått, russerne trakk sine siste styrker ut, slik at Finland ble en selvstendig nasjon. Landet måtte gi viktige konsesjoner til Tyskland med hensyn til økonomi, utenrikspolitikk og en tysk prins som regent (Kongeriket Finland).Mindre konflikter fortsatte, både som en del av borgerkrigen etter revolusjonen, og mot ulike ententemakter. Både sentralmaktene (ved tyskerne og osmanene) og britene var interessert i oljen i Baku i det som i dag er Aserbajdsjan. Lokale styrker støttet av britiske soldater kjempet i august og september 1918 mot osmanske styrker. De osmanske styrkene vant kontroll over byen, og i etterkant ble lokale armenere som hadde støttet britene massakrert.
==== Balkan: Bulgarias kapitulasjon og Serbias frigjørelse ====
I midten av september 1918 startet ententemaktene en offensiv med den multinasjonale hæren, kalt Orienthæren, fra dens base i Thessaloniki i Nord-Hellas. Sentralmaktene hadde gode forsvarsstillinger, men spesielt de bulgarske styrkene var demoralisert grunnet mangel på forsyninger. De tyske styrkene behandlet Bulgaria mer som et okkupert land enn som en alliert. Denne offensiven, i ettertid kjent som Vardaroffensiven, drev så Bulgaria til å inngå våpenstillstand. Ententestyrkene frigjorde deretter Serbia, og var kommet helt til grensen til Kongedømmet Ungarn i november 1918, da krigen sluttet.
===== Midtøsten, Damaskus' fall, våpenhvile undertegnet =====
Under slaget om Megiddo mot slutten av september 1918 kjempet ententestyrker bestående av britiske, indiske, australske og newzealandske soldater mot en osmansk armé ledet av den tyske generalen Liman von Sanders. Ententemaktene seiret med relativt små tap, og det åpnet for erobringen av Damaskus kort etter. Kampene i Midtøsten ble avsluttet ved en våpenhvileavtale i Moudros 30. oktober 1918, noe som medførte at Konstantinopel ble okkupert av britiske og franske styrker, og Det osmanske rike ble delt. Mellom 2,5 og 5 millioner militære og sivile døde i løpet av krigen i de områdene som Det osmanske rike omfattet.Våpenhvileavtalen ble avløst av en fredsavtale som ble undertegnet 10. august 1920, den såkalte freden i Sèvres. Denne fredsavtalen endret grensene i området i stor grad og Det osmanske riket ble oppløst. Denne fredsavtalen ble imidlertid aldri ratifisert på grunn av den etterfølgende tyrkiske frigjøringskrigen.
===== Italia, offensiv, våpenhvile tidlig i november =====
De østerriksk-ungarske styrkene hadde etter Russlands kapitulasjon overført styrker fra østfronten til fronten i Italia, og forsøkte en dobbelt offensiv i juni 1918. De ble raskt stoppet av italienske styrker, støttet av britiske og franske styrker. Igjen med støtte fra britiske og franske styrker, gikk Italia til en større motoffensiv i oktober 1918. Det avgjørende var slaget ved Vittorio Veneto. De østerriksk-ungarske styrkene holdt først stand. Etter noen dager brøt imidlertid ententestyrkene gjennom, da motstanderne deserterte og bega seg hjemover. Etter seieren ved Vittorio Veneto, tok Italia frem til våpenstillstanden 4. november, tilbake alle de områdene Østerrike-Ungarn hadde okkupert tidligere i krigen.
== Tematisk oversikt over verdenskrigen ==
=== Krigens generelle forløp ===
Første verdenskrig kan deles inn i tre hovedfaser, som dekker hovedområdene vestfronten og østfronten.
Den første hovedfasen begynte ved krigens utbrudd og varte et par måneder, omtrent ut september. Krigføringen var preget av mobilitet, og tapene på begge sider var store. Ingen av partene nådde sine mål. I vest klarte ikke tyskerne å tvinge franskmennene til å overgi seg, det tyske nederlaget i slaget ved Marne stoppet det tyske håpet om en rask seier. Franskmennene på sin side klarte ikke å motstå angrepet før de tyske styrkene hadde avansert langt inn i landet. De franske styrkene klarte heller ikke ta tilbake tyskokkuperte områder. I øst maktet ikke russiske styrker å invadere Tyskland, og ble drevet tilbake i slaget ved Tannenberg. Russland tok deler av Østerrike-Ungarn, men ikke nok til å få dobbeltmonarkiet ut av krigen.
Den andre hovedfasen begynte om lag i oktober 1914 og sluttet rundt mars 1917 med den russiske revolusjon. Krigføringen var stort sett statisk, og tapene var mindre (fordelt på antall måneder) enn i den første mobile fasen, men allikevel store. Med forsvarerne i skyttergraver var gjennombrudd, med noen få unntak, tilnærmet umulig. På vestfronten (bortsett fra den tyske retretten til Hindenburglinjen våren 1917) ble ikke frontlinjen flyttet mer enn om lag 8 km i hver retning før våren 1918. Kampene på østfronten var mer dynamiske, bakgrunnen var i hovedsak at området var større.Den tredje hovedfasen begynte våren 1917 med Russlands kapitulasjon og USAs inntreden i krigen, og varte frem til krigens slutt. Ved større styrker og bedre samordning av artilleri og infanteri, ble slagene etterhvert mer mobile. Sentralmaktene fikk overtaket i starten, med offensiver i Italia høsten 1917, og fredsavtale med Russland i mars 1918. På vestfronten erobret de under våroffensiven store områder våren og forsommeren 1918. Ententens ressurser var imidlertid for store til at sentralmaktene klarte å slå dem ut, og i juli 1918 gikk ententemaktene på offensiven. Denne, som i ettertid ble kjent som hundredagersoffensiven, vedvarte inntil først Bulgaria, deretter Det osmanske riket, Østerrike-Ungarn, så Tyskland, ga opp i henholdsvis september, oktober og november 1918.
=== Krigføringens strategi ===
==== 1914–1915, Schlieffen-Moltkeplanen mislykkes, sentralmaktene etablerer forbindelse til Konstantinopel, ny front ved Gallipoli ====
Den tyske strategien ved krigens start var basert på Schlieffen-Moltkeplanen. Planen gikk ut på å drive oppholdende strid med små styrker i øst for at russiske styrker skulle bremses, mens hovedstyrken i vest skulle slå ut Frankrike, deretter skulle styrkene sendes til øst for å slå Russland. Da de tyske styrkene ble stoppet i slaget ved Marne, og Helmuth von Molktke gikk av som sjef for generalstaben, tok Erich von Falkenhayn over. Falkenhayn var hovedansvarlig for tysk strategi, i praksis også for de andre landene i sentralmaktene (Østerrike-Ungarn, Det osmanske rike, og Bulgaria). Falkenhayn trodde ikke at Tyskland kunne vinne en tofrontskrig, og satset på å splitte ententen ved å få Russland til å inngå en separat fredsavtale. Under den østerriksk-ungarske krisen på østfronten vinteren og våren 1914–1915, overførte han nok styrker til at russerne kunne presses tilbake i Gorlice-Tarnow-offensiven, men avviste Paul von Hindenburgs og Erich Ludendorffs forslag om en stor knipetangmanøver for å ikke påføre russerne et fullstendig nederlag.En grunn til Falkenhayns relative forsiktighet med tysk fremrykking på østfronten var minnet om Napoleons felttog i Russland 1812, en annen var trusselen fra vestfronten. Seieren etter Gorlice-Tarnow-offensiven gjorde ikke russerne mer åpne for å diskutere fred. Tyskerne kunne derfor ikke konsentrere seg om vestfronten. Falkenhayns ønske om separat fred med Russland bidrar til å vise hvorfor han høsten 1915 åpnet for å angripe Serbia. Okkupasjon av Serbia ville, slik han så det, gi sentralmaktene jernbaneforbindelse til Konstantinopel, svekke russisk tro på at de kunne erobre byen, og dermed skape grunnlag for fredsforhandlinger.Den britiske forsvarsministeren Herbert Kitchener var hovedansvarlig for britisk strategi. Etter slaget ved Marne i september 1914 var han tilbakeholden med å sende flere britiske tropper til kontinentet. Kitchener mente krigen ville vare til 1917, og ønsket å spare britiske soldater til avgjørende slag da. Gorlice-Tarnow-offensiven fikk Kitchener til å endre mening og de første kontingenter med nye rekrutter ble overført til Frankrike. I Frankrike var øverstkommanderende Joseph Joffre ansvarlig for strategi. Han beordret flere store angrep som fra desember 1914 til november 1915 ga franske tap på nesten en halv million soldater. Strategien bak var dels at han antok at den franske befolkningens moral ville gå ned med et passivt forsvar med tyske styrker på fransk jord; at en stor fransk innsats ville gi en tilsvarende dominerende plass ved fredsforhandlinger var også et viktig moment. Ved det andre slaget om Artois ble det også viktig å hjelpe russerne som da utkjempet Gorlice-Tarnow-offensiven. Et større angrep på vestfronten ville påvirke hvor store styrker tyskerne kunne sette inn på østfronten. De franske og britiske offensivene våren og sommeren 1915 frigjorde kun ubetydelige områder, og klarte ikke å dra styrker fra Tysklands felttog på østfronten. En plan om et felles russisk, rumensk, serbisk og italiensk angrep på Østerrike-Ungarn våren 1915 mislyktes også. Av ulike politiske grunner angrep ikke de fire landene samlet, men hver for seg og Østerrike-Ungarn sto i mot angrepene, med assistanse fra Tyskland.Både franskmennene og britene så etter mulige angrepspunkter mot sentralmaktene utenfor vestfronten. Slaget om Gallipoli var et resultat av denne strategiske tankegangen, de fransk-britiske styrkene i Thessaloniki var et annet. Begge operasjonene feilet i å bryte gjennom, og var mer en byrde enn en hjelp for ententemaktene.
===== 1915–1916, ententen med koordinerte offensiver, tyskerne angriper Verdun for å slite ut den franske hæren =====
1915 var et dårlig år for ententen, mens det var sentralmaktenes beste år. Under en konferanse ved Joffres hovedkvarter i Château de Chantilly ble det i desember bestemt at ententens strategi for 1916 skulle være koordinerte angrep både på vestfronten, østfronten og italiafronten. Om sentralmaktene angrep en av dem skulle alle deltakerne i ententen bistå. Fra desember 1915 tok William Robertson over som sjef for imperiets generalstab, og som ansvarlig for britisk strategi. Robertson var tilhenger av konsentrasjon av britiske styrker mot tyske i Frankrike, selv om det førte til store tap. I begynnelsen av 1916 var det tyskernes strategi i slaget ved Verdun som dominerte krigen. Falkenhayns plan var å presse Frankrike ut av krigen ved å angripe dem et sted de av politiske årsaker ikke kunne trekke seg tilbake, og derved lide for store tap. Noen historikere (som Hew Strachan) mener målet var å rykke frem så raskt og så langt som mulig, at Falkenhayns plan var et forsøk på rasjonalisering når planen ikke lyktes. Andre (som John Keegan og David Stevenson) hevder at den tyske strategien var å påføre de franske styrkene størst mulig tap.Selv om de franske styrkene hadde store tap, så var de tyske nesten like store. De andre ententemaktene bidro til å avlaste franskmennene ved andre offensiver; slaget ved Somme, Brusilovoffensiven, det sjette slaget ved Isonzo, Monastiroffensiven, og Romanias angrep på Østerrike-Ungarn i Transilvania. Uten særlig koordinering med Tyskland forsøkte Østerrike-Ungarn et angrep inn i Italia, Trentino-offensiven, hvor de bygget opp styrker ved å overføre fra østfronten, noe som bidro til at de måtte trekke seg tilbake med store tap under Brusilovoffensiven.Både den tyske og de fransk-britiske offensivene på vestfronten i 1916 ga svært store tap for begge sider (størst for franskmennene og britene), ga beskjedne resultater, og fikk konsekvenser for lederne. Slaget ved Somme bidro til å avslutte den tyske offensiven ved Verdun og trekke styrker vekk derfra, men stoppet ikke tyskerne fra å sende forsterkninger til østfronten. Falkenhayn måtte gå av som tysk generalstabssjef, det samme skjedde med Joffre i Frankrike. Utviklingen i 1916 ødela Falkenhayns strategi og undergravde ententens. Hindenburg og Ludendorff overtok ledelsen i Tyskland, mens Robert Nivelle ble generalstabssjef i Frankrike. Hindenburg og Ludendorff tok grep for å løse den umiddelbare krisen (Somme, Brusilovoffensiven og Romanias invasjon), ved tilbaketrekning til Hindenburglinjen og andre tiltak frigjorde de 1,3 millioner mann. Men bortsett fra å satse på uinnskrenket ubåtkrig for å tvinge Storbritannia i kne, hadde de ingen strategisk ide for hvordan sentralmaktene med Tyskland i ledelsen skulle vinne krigen.
===== 1916–1917, ententens og sentralmaktenes strategi faller sammen, begge parter stadig mer presset =====
Ved en ny konferanse om ententens strategi i november 1916 ble det bestemt at man skulle fortsette med det samme i 1917 (hovedinnsats på vestfronten, støttet av Russland og Italia), samtidig som Nivelle lovet et gjennombrudd med nye metoder. Planen møtte stor motstand, både russerne og italienerne meldte ettervinteren 1917 at de måtte utsette angrepene grunnet for få og dårlige styrker. Kort etter brøt den russiske revolusjonen ut, tsaren ble avsatt og Russland var i praksis ute av krigen.Omtrent samtidig med Russlands de facto kapitulasjon erklærte USA krig mot Tyskland. Selv om USA hadde overlegne økonomiske ressurser og mer enn 90 millioner innbyggere så hadde de en ubetydelig hær. Det ville ta lang tid å trene opp store styrker amerikanske soldater som kunne settes inn i Europa. Den amerikanske presidenten Woodrow Wilson var overbevist om at Tyskland måtte gis en lærepenge. Samtidig anså han at ententen hadde et overtak på sentralmaktene, og at en fred måtte baseres på liberale prinsipper. USAs innledende strategi var derfor kun økonomisk og materiell hjelp til Storbritannia og Frankrike. Under oppbygging og utplassering av sine hærstyrker la USA stor vekt på at den amerikanske ekspedisjonsstyrken American Expeditionary Force (AEF) skulle opptre samlet, som en selvstendig amerikansk styrke, og ikke inngå som deler av britiske og franske styrker.Ententemaktenes generaler anså at de måtte fortsette med offensiver, en defensiv strategi ville la tyskerne konsentrere sine styrker i øst, vinne krigen der, for så å slå til på vestfronten. Den såkalte Nivelleoffensiven startet i april 1917, britene angrep ved Arras, mens det franske angrepet var ved Chemin des Dames. Begge mislyktes, med totale tap for ententen på over 300 tusen soldater. I den franske hæren førte det til passivitet, streiker og i noen tilfeller mytteri. I mai ble Nivelle erstattet med Philippe Pétain, han avsluttet offensiven og med dét var den allierte strategien om samordnede angrep på sentralmaktene også undergravd. Etter tre år var begge allianser preget av krigen, de hadde ingen strategi for å vinne, og spørsmålet var om å vinne i det hele hadde noen verdi.Bortsett fra begrenset italiensk fremgang i det ellevte slaget ved Isonzo var britiske styrker de eneste av ententens som kunne angripe sentralmaktene sommeren og høsten 1917. Britene hadde flere og bedre trente soldater og kanoner. Haig fortsatte å planlegge for et mulig gjennombrudd. Et angrep ved Ypres, med videre fremrykking, kunne føre til at tyske baser for ubåter og bombefly ble erobret. Deler av den britiske regjering, særlig statsminister David Lloyd George, var skeptisk til planene, med tanke på de store tapene ved Somme, men av en rekke grunner fikk Haig til slutt godkjent sine planer. Slaget ved Passchendaele (også kjent som det tredje slaget om Ypres) varte fra begynnelsen av august til begynnelsen av november. Det ga store britiske og tyske tap, og målet om gjennombrudd ble ikke nådd.
===== 1917–1918, Tyskland satser alt på våroffensiven =====
Etter revolusjonene i Russland var Tyskland og Østerrike-Ungarn først i hovedsak avventende, ved passivitet og fraternisering mellom soldatene håpet sentralmaktene at den russiske forsvarsevnen og -viljen skulle smuldre opp. Sentralmaktene stoppet og slo tilbake Kerenskijoffensiven sommeren 1917, og gikk deretter til offensiv nordover hvor de vant slaget om Riga, hensikten var å bidra til å øke presset på den russiske hovedstaden Petrograd. Caporetto-offensiven i oktober-november 1917 drev italienske styrker tilbake til elven Piave, var en stor seier for sentralmaktene, og stabiliserte fronten i Italia i om lag ett år. De tyske angrepene bidro til å tvinge russerne til å forhandle, og etter freden i Brest-Litovsk i mars 1918 iverksatte dels sentralmaktene sin plan om å dominere Øst-Europa under et dekke av selvstyre, dels overførte store styrker for en avgjørende offensiv og seier i krigen på vestfronten.Den tyske strategien for vestfronten i 1918 var et angrep mot britiske styrker, som de antok var de svakeste. Britenes ekspedisjonsstyrke (BEF) skulle tvinges til å evakuere til Storbritannia, deretter skulle de tyske styrkene slå franskmennene før amerikanske soldater ankom i stort antall. Ententemaktene på sin side ble ikke enig om en strategi, noe som skulle komme til å koste dem dyrt da det tyske angrepet kom i mars 1918. Det underliggende spørsmålet var om en skulle gå til offensiv i Frankrike (noe franskmennene og BEFs sjef Haig støttet), eller i stedet angripe sentralmaktene der de var svakere, som i Midtøsten (noe britenes statsminister Lloyd George ønsket). Mest omstridt var forslaget om en felles strategisk reserve, og derved en øverstkommanderende, i tilfelle et større tysk angrep. Britenes strategi la til grunn at krigen kunne vare inn i 1919, og at de mannskaper man hadde tilgjengelig måtte disponeres for utholdenhet, inntil amerikanske tropper i stort omfang ankom. Det tyske innledende angrepet i våroffensiven hadde stor fremgang, men klarte ikke å erobre viktige kommunikasjonsknutepunkt som Amiens og Arras, splitte de franske og britiske styrkene, eller presse britene til å evakuere BEF tilbake til Storbritannia. Parallelt med at det tyske angrepet var i ferd med å bremses opp samlet ententemaktene seg om Ferdinand Foch som ansvarlig for strategisk ledelse av militære operasjoner.Ententens militære ledelse med generalene Foch, Haig, Pétain og Pershing, ble i et møte den 24. juli 1918 enig om at vendepunktet var nådd. De hadde overtaket og skulle gå på offensiv inntil sentralmaktene var slått, noe Foch antok tidligst ville skje i 1919.Mot slutten av oktober 1918 planla den tyske marinen et siste utfall med overflatefartøyer, selv om krigen i praksis var tapt. Hensikten med angrepet var det samme som noen generaler forfektet (blant de Ludendorff og Hindenburg), at man måtte forberede seg på neste krig. Om overflatefartøyene ble overgitt uten kamp, antok de tyske admiralene at de ville få begrensede midler ved opprustning før en fremtidig krig. Da dette lekket ut til titusenvis av gaster og fyrbøtere, at de skulle dø i et siste selvmordsangrep, tok de saken i egne hender, gjorde mytteri, og bidro til å avslutte krigen ved å utløse novemberrevolusjonen.
=== Landstyrkenes taktikk ===
På vestfronten var første verdenskrig i hovedsak (bortsett fra de innledende og avsluttende månedene) en «stillestående» krig (også kjent som en skyttergravskrig). Med dette menes at den ikke hadde de bevegelige frontene som var vanlig i andre verdenskrig og i de fleste andre kriger. En om lag 760 km lang frontlinje som strakk seg fra den engelske kanal til Sveits beveget seg (bortsett fra tyskernes retrett i februar 1917 til Hindenburglinjen) ikke særlig mer enn 8 km i hver retning. Etter nederlaget i slaget ved Marne begynte de tyske styrkene å grave seg ned, kort etter gjorde ententestyrkene det samme, tett ved de tyske linjene. Krigen på østfronten var mer bevegelig fordi frontlinjen var dobbelt så lang, tynnere bemannet, og kommunikasjonslinjene (jernbane og veier) var dårligere, så forsterkninger brukte mer tid på å nå frem.Årsaken til den statiske krigføringen og skyttergravene under mesteparten av konflikten var dels at den militære taktikken under offensiv ikke hadde tatt innover seg den nye teknologien. Dette medførte at den til en hver tid forsvarende part stort sett hadde en klar fordel. Et annet problem som hindret begge siders offensiver var kommunikasjon og kontroll av de store hærstyrkene. Mens hertugen av Wellington kunne se hele slagfeltet og gi ordre direkte under slaget ved Waterloo, var styrkene og avstandene så store under første verdenskrig at hovedkvarterene lå langt unna selve slaget. Uten radiokommunikasjon ble kontakten med troppene besørget ved felttelefon, hvor linjene ofte ble brutt ved artillerinedslag, eller gjennom bud som løp frem og tilbake, noe som tok mange timer.Flere nye våpen ble utviklet for å forsøke å bryte gjennom linjene på vestfronten; flammekastere, stridsvogner og stridsgass. Flammekastere hadde svært begrenset betydning, stridsvogner ga særlig i 1918 en viss støtte for fremrykkende infanteri. Av de tre var stridsgass det mest effektive, men selv det hadde begrenset betydning, og av totale tap under krigen var kun 1,7 % forårsaket av stridsgass.Det viktigste våpenet for både angripere og forsvarere var artilleri, om lag 58 % av alle soldater som ble drept ble truffet av artillerigranater. Et angrep under første verdenskrig ble gjennomført ved at angriperen først satte igang et bombardement med artilleri, ofte med begrenset effekt fordi den forsvarende part da var i tilfluktsrommene. Etter timer med artilleriild stoppet beskytningen opp, tanken var så at infanteri og kavaleri til hest skulle angripe. Artilleriilden hadde ikke klart å drepe fienden, men dannet utallige granatkratere i terreng mellom frontlinjene. Dette medførte at hester og infanteri hadde problemer med å rykke frem hurtig. Den forsvarende part hadde imidlertid hatt tid til å gå ut av tilfluktsrommene og å bemanne maskingeværene. Dette nye våpenet gjorde det enkelt å slå tilbake et angrep uten stridsvogner, som ikke ble tatt i bruk før mot slutten av krigen. Først ved bruk av nok artilleri og riktig bruk, altså at beskytningen fulgte infanteriets fremrykking, var det mulig for et angrep å trenge gjennom, slik sentralmaktene og ententemaktene gjorde med stadig bedre resultat i 1917 og 1918.Den forsvarende parten hadde også en annen fordel. Hvis angriperne klarte å få et lite hull i frontlinjen, hadde ikke angriperne mulighet til å rykke frem på noen annen måte enn til fots. Dette medførte trege og langsomme fremrykninger. Angriperne måtte rykke frem over det sønderskutte ingenmannsland, noe som var vanskelig for kanoner og annet tyngre materiell. Den forsvarende part hadde et fungerende vei- og jernbanenett helt opp til fronten, slik at de hurtig kunne sette inn nye tropper og slå tilbake offensiven før hullet ble for stort.Denne mangelen på en fungerende offensiv taktikk medførte at første verdenskrig ble en utmattelseskrig, det vil si at hver side prøvde å vinne ved å få motstanderen til å bruke opp alle sine nasjonale ressurser; jordbruk, industri, personell. Denne utmattelsesstrategien ga ententemaktene en fordel fordi den hadde mulighet til råvare- og matforsyninger fra det britiske imperiet, i tillegg kunne den britiske marinen blokkere tysk import fra USA og Sør-Amerika. Ententemaktene hadde også en stor fordel i lån fra USA, selv før landet kom med i krigen. Utmattelsesstrategien førte til en meningsløs tilværelse for soldatene; de ble beordret til fremrykkinger som innebar at store frontavsnitt sprang opp fra skyttergravene bare for å bli meiet ned av fiendtlig mitraljøseild.
=== Soldater, medisin og moral ===
==== Menn ====
Det har blitt en etablert sannhet at de stridende forventet en kort krig. Dette var imidlertid langt fra tilfelle blant ledelsen av styrkene, mange av generalene i de krigførende landene anså at en stor konflikt i Europa kunne ta flere år. Av de som argumenterte for en kort krig ble problemet med å finansiere en stor konflikt gitt som hovedårsak, det ble antatt at det ikke var penger til å la krigen pågå over lengre tid. Blant de underordnede var forventningen om en kort krig reell nok, mange regnet med at den ville være over i løpet av én måned.Tyskland mobiliserte rundt 13 millioner mann under krigen, Russland om lag 15 millioner, Frankrike 8,4 millioner, og Storbritannia (unntatt Samveldet) 5,4 millioner. De to stridende gruppenes styrker økte inntil 1917, deretter stagnerte de og slagkraft i form av mer og kraftigere artilleri kompenserte for manglende soldater. Styrkene som deltok i krigen var basert på verneplikt. Unntaket var Storbritannia, hvor verneplikt ble innført i 1916, Canada, hvor det ble innført i 1918, mens Australia deltok kun med frivillige. I årene 1914 til 1918 var rundt 75 millioner mann i uniform.
==== Medisin ====
Bortsett fra den russisk-japanske krig, var første verdenskrig den første større konflikt hvor flere soldater døde i kamp enn ved sykdom. Sanitetstjenesten var best på vestfronten, og på østfronten bedre hos tyske og østerriksk-ungarske styrker enn hos russiske styrker. I Det osmanske rike døde syv ganger så mange soldater av sykdom som av krigshandlinger, tapstallene for ententetroppene ved Thessaloniki, og for styrker i Afrika var høyest for sykdom. For hele krigen ga allikevel krigshandlinger fem ganger så store tap som sykdom. For de som ble skadet betydde den medisinske utviklingen at de fleste kunne vende tilbake til krigstjeneste etter pleie. Total dødelighet (i prosent av alle sårede) var om lag 8 %, tilsvarende tall for Krimkrigen og den amerikanske borgerkrig var 20 % og 13,3 %. Av alle sårede vendte rundt 54 % av franske, 82 % av britiske og 75 % av tyske tilbake til tjeneste. Posttraumatisk stresslidelse ble diagnostisert i 1915, med betegnelsen granatsjokk (engelsk: shellshock), behandlingen var mindre effektiv enn for fysiske skader. Statistikk for britiske militærsykehus oppgir at 2–4 % av innleggelsene var knyttet til granatsjokk. Av flere grunner er det rimelig å anta at det var en betydelig underrapportering, og at antall soldater med psykiske problemer grunnet krigen var minst ti ganger så mange. De medisinske avdelingene i de væpnede styrkene hadde en kraftig økning, Storbritannias Royal Army Medical Corps hadde 20 tusen leger og sykepleiere i 1914, det hadde økt til 160 tusen i 1918.I 1918 brøt det ut en pandemi, senere kjent som spanskesyken, den påvirket alle de stridende partene. Av tyske soldater under våroffensiven hevdet general Ludendorff at mer enn 900 tusen soldater var syke og ute av stand til å delta. Tilsvarende registrerte den britiske overkommandoen rundt 1,2 millioner soldater midlertidig uskikket til tjeneste, av en styrke på rundt 2 millioner mann. I august 1918 døde rundt 43 tusen amerikanske soldater av sykdommen, og rundt 33 tusen franske soldater. Stort sett ble det ikke lagt noen begrensninger på reiser (som stenging av grenser), isolasjon av arbeidsplasser osv. og det ble begrunnet med de militæres behov for mobilitet. Rundt 90 % av de som omkom av sykdommen døde i månedene august til november 1918.
==== Moral ====
For både sentralmaktene og ententen var krigens fortsettelse avhengig av at ordre ble fulgt, og at soldatene ikke deserterte eller overga seg til fienden uten kamp. Det var også viktig å motvirke at soldatene unnlot å kjempe ved uoffisielle våpenhviler, som i julevåpenhvilen på vestfronten i 1914. Allerede i den midtre perioden av krigen (oktober 1914 til april 1917) ble alle tre metoder brukt av involverte styrker. Omfanget av utfordringen ble eksempelvis vist ved at over 300 tusen osmanske soldater hadde desertert frem til november 1917. Den russiske hæren mistet rundt én million mann til krigsfangenskap i 1915, mange av dem overga seg raskt. Mens de to sentralmaktene Tyskland og Østerrike-Ungarn hadde omtrent like store styrker på østfronten, overga rundt 2 millioner østerriksk-ungarske soldater seg, mot kun 167 tusen tyske soldater. På vestfronten var desertering og overgivelse begrenset. Gjennom hele krigen utgjorde tilfangetatte soldater 11,6 % av franske tap, 9 % av tyske og 6,7 % av britiske tap. Dette reflekterte delvis de fastlåste frontlinjene, der større forsøk på overgivelse løp høy risiko for å bli oppdaget av militærpolitiet. Mer vanlig var ukelange uformelle våpenhviler. I den britiske ekspedisjonsstyrken British Expeditionary Force (BEF) er det anslått at inntil en tredjedel av tjenestetiden ved frontlinjen var berørt av uformelle våpenhviler (engelsk: live and let live, norsk: leve og la leve). Styrkene til Det osmanske rike hadde en høy andel desertører, rundt 0,5 millioner mann, eller én av seks soldater.
Hva menes med soldatenes moral?Med moral menes her evnen som enkelte soldater eller grupper av soldater har til å utføre de ordrene som blir gitt av militære overordnede.Før første verdenskrigs utbrudd ble høy moral, som enheters evne til å fortsette angrep, selv om de har hatt store tap, sett som avgjørende for at krig skulle kunne vinnes, på tross av nye våpen som rifler, maskingeværer og langtrekkende artilleri. Erfaringene fra den russisk-japanske krig (1904–1905) ble tatt som bevis for det.Et vanlig tegn på dårlig moral blant soldater er utstrakt desertering, noe som skjedde blant annet under første verdenskrig i Russland i 1917.
Grunnet størrelsen på slagfelt og involverte styrker var første verdenskrig, mer enn i tidligere konflikter, avhengig av den enkelte soldats motivasjon for å kjempe. Fire forhold anses som vesentlige for soldatenes kampvilje; materielle forhold, tvangsmidler, gruppesamhold og ideologiske eller patriotiske forhold.
For å vedlikeholde kampviljen var det viktig at soldatene ikke var kontinuerlig i faresonen. Britiske soldater på vestfronten skiftet mellom tjeneste i skyttergravene og bak frontlinjene, tilsvarende rutiner hadde de fleste andre krigførende land. Mat var viktig, i tillegg til at det var nødvendig for at soldatene skulle kunne utføre tildels hardt fysisk arbeid, så hadde det en stor sosial funksjon. Kontakt med de hjemme var også svært viktig og store mengder post og pakker ble sendt til soldatene, BEF håndterte daglig 7 tusen sekker med brev. Den franske soldaten og forfatteren Henri Barbusse anså det å sende og motta brev som essensielt for å utholde prøvelsene ved fronten. Besøk hjem hadde også stor betydning, og manglende permisjon for å reise hjem var blant de viktigste grunnene nevnt ved mytteriene blant franske soldater i 1917.
Vedrørende tvangsmidler ble soldatenes tilværelse i stor grad forsøkt kontrollert. I tillegg til offiserer og underoffiserer var det også militærpoliti for å pågripe dem som eventuelt forsøkte å flykte fra et angrep. Tyske tropper ble noen ganger tvunget til å angripe av offiserer med pistol. I BEF ble antall militærpoliti, prosentmessig i forhold til den totale styrken, økt med en faktor på ti fra 1914 til 1917. I den italienske hæren ble 750 soldater skutt etter krigsrett, tilsvarende ble 700 franske soldater skutt, 346 britiske og 48 tyske. Tallene synes å bekrefte ordtaket om at den beste disiplinen er selvdisiplin.For gruppesamholdet var kameratskap mellom soldatene viktig, ønsket om ikke å miste ansikt ved å svikte dem man tjenestegjorde sammen med i laget, troppen og kompaniet. Underoffiserenes lederskap var også en sentral faktor, i det daglige var det sersjantene og fenrikene de fleste soldater hadde kontakt med.
Vedrørende ideologiske eller patriotiske forhold synes religion å ha betydd lite. Tro på nasjonen var mye viktigere, noe som klart ble vist når den var fraværende. Det store antall østerriksk-ungarske soldater som ble tatt til fange i løpet av krigen, kan knyttes til ineffektiv ledelse av hæren. Utover i 1916 og 1917 ble moralen merkbart dårligere i de fleste lands styrker, særlig gjaldt det den russiske, osmanske, østerriksk-ungarske og italienske, men også de franske og britiske styrkene var berørt. Kun de tyske styrkene synes å ha beholdt en eksepsjonell god disiplin.
=== Kvinners innsats og rolle ===
Under første verdenskrig var tjeneste ved fronten så godt som utelukkende forbeholdt menn. Kvinner spilte imidlertid en avgjørende, om enn lite synlig, rolle for begge de krigførende blokkene. Landbruket var lite mekanisert, og mobilisering av mange mannlige jorbruksarbeidere som soldater, var negativt for matproduksjonen. Mange kvinner tok derfor arbeid i jordbruket, som tidligere var forbeholdt menn. Det var også stor mangel på industriarbeidere, og millioner av kvinner arbeidet ved maskiner på fabrikker. De arbeidet også i transportsektoren, blant annet som lokomotivførere. Forsyningssituasjonen på sentralmaktenes side var, grunnet ententens blokade, vanskelig, og det ga mange kvinner en ekstra byrde. Mye tid ble brukt i køståing, ofte med magert resultat. I Russland trakk mange soldathustruer (såkalte soldatki) og flyktninger inn til byene for å søke arbeid og mat. De bidro etterhvert til protester mot krigen, først fra et økonomisk, etterhvert også et politisk grunnlag. Kvinner hvis menn ble mobilisert fikk raskt et månedlig tilskudd fra staten, det gjaldt for tilnærmet alle de krigførende landene. I tillegg til å kompensere for fravær av mannen som lønnsmottaker, ga tillegget også en slags betaling for omsorgsarbeid som tidligere hadde vært ulønnet.Kvinner var imidlertid ikke førstevalget for industrien, de forsøkte først å dekke behovet for arbeidere ved menn som enten var for unge eller for gamle til å gjøre militærtjeneste. Først da disse gruppene ikke var tilstrekkelig, ble det fra 1915 i stadig større grad rekruttert kvinner til fabrikkarbeid som før kun hadde blitt utført av menn. For det bestående samfunnet var kvinnenes innsats et tveegget sverd; nødvendig for krigsinnsatsen, men samtidig en potensielt farlig undergraving av tradisjonelle kjønnsroller i arbeidslivet. Kvinner som arbeidet i tidligere mannsdominerte stillinger i fabrikker, kunne tjene to til tre ganger mer enn i tradisjonelle kvinneyrker.Arbeidsforholdene i den tyske krigsindustrien var ikke forenlige med kvinnenes tradisjonelle rolle som husmor og mor. Arbeidstidsbestemmelsene ble opphevet allerede ved krigens start, og arbeidsdagen kunne være fra 10 til 12 timer. Arbeidet med våpen og ammunisjon kunne medføre direkte kontakt med livsfarlige stoffer, ikke sjelden med døden til følge. Da den tyske hærledelsen i 1916 foreslo en alminnelig verneplikt for kvinner, ble dette avslått av regjeringen, da kvinnenes tradisjonelle oppgaver i samfunnet ellers sto i fare for å bli forsømt. Samtidig står Tyskland frem med en relativ sett lavere andel kvinner i krigsrelatert arbeid, lønn kunne ikke kompensere for tidsbruk, som bedre ble anvendt på køståing, søk etter mat på landsbygden, og egen produksjon av mat (kjøkkenhager, kaniner og geiter).I Russland utgjorde kvinnene over 40 % av arbeidsstyrken i industrien i 1917. I Frankrike var en tredjedel av arbeidere i rustningsindustrien kvinner. I Storbritannia arbeidet over 5 millioner kvinner i ulike industrisektorer i 1918, men dette var kun én million flere kvinnelige sysselsatte enn ved utbruddet av krigen. Det var et skifte som var synlig i mange av de krigførende landene, at kvinnes yrkesdeltakelse ikke nødvendigvis økte voldsomt, men at de fikk innpass på arbeidsplasser de før krigen var utestengt fra. I Tyskland økte voksne kvinners relative deltakelse som arbeidskraft i industrien med 52 % fra 1913 til 1918. En konsekvens av kvinners overgang til industriarbeidsplasser i USA, hvor svarte kvinner gikk fra gårdsarbeid, var at de kom til å overta stillinger hvite kvinner hadde hatt før krigen.Grunnet mange sårede soldater, var behovet for sykepleiere stort, og en rekke kvinner meldte seg til pleieoppgaver, både bak og ved frontlinjene. En del kvinner tjenestegjorde også som leger ved fronten. Selv om sanitetspersonellet ikke var stridende, var de ikke skånet for krigshandlinger.I Tyskland endret krigen det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret. Da mennene reiste til fronten, overtok kvinnene nye posisjoner i samfunnet. Behovet ble varig, da mennene i et stort antall, vendte forkrøplet og hjelpeløse hjem. Likevel hevet sterke antifeministiske stemmer seg mot grunnleggende endringer. General Hindenburg skrev i oktober 1916 til rikskansler Bethmann Hollweg, og ba om at det ble satt en stopper for kvinnenes krav om likestilling i alle yrker. Det underliggende synspunkt var at når soldatene ved fronten risikerte sine liv, var det nettopp for å forsvare det tradisjonelle samfunnet. Feminismen ble tolket i lys av dolkestøtslegendens forklaring på krigens utfall. Påstanden var at soldatene ved fronten ble dolket i ryggen av noen der hjemme. De eneste som kunne bringe Tyskland videre etter krigen, ble det hevdet, var mennene ved fronten.Verdenskrigens betydning for tyske kvinner, ble i en viss utstrekning bestemt av deres sosiale tilhørighet. Enkelte kvinner, særlig de fra borgerskapet og med utdannelse, fikk delta på nye samfunnsområder. Noen oppnådde til og med ledende stillinger. For arbeiderkvinnene medførte krigen først og fremst dobbeltarbeid og forverrede kår. Barna ble overlatt til seg selv mens kvinnene var i arbeid, og de fattige arbeiderkvinnene manglet penger til å handle på svartebørsen. Kvinnenes og ungdommens protest ble en del av antikrigsbevegelsen i 1917/1918, som til slutt førte til keiserrikets fall.Fasiten for de tyske kvinnene etter første verdenskrig, var likevel at den hadde ført til en større og varig representasjon i arbeidslivet utenfor hjemmet. Holdningene til kvinner i arbeidslivet var også endret på en måte som ikke kunne gjøres om.Under krigen ble det diskutert hvordan kvinners innsats burde anerkjennes. Kvinners stemmerett ble et sentralt politisk krav i flere land, og at de måtte få delta på lik linje med menn. Før krigen brøt ut, var det knapt noen kvinner som hadde stemmerett. Etter fredsslutningen fikk kvinner i en rekke land anledning til å stemme, mye av bakgrunnen for at kvinner derved fikk større politisk innflytelse var deres innsats i krigsårene. Demobilisering av soldatene førte til at kvinnene stort sett ble kastet ut av stillingene de hadde gått inn i under krigen. En del av kvinnene gikk tilbake til tradisjonelle kvinneyrker, mens mange ble stilt helt utenfor arbeidsmarkedet.
=== Hjemmefrontenes politikk ===
Sentralt for å forstå hvordan første verdenskrig kunne utkjempes er støtten fra de ulike lands befolkning. De krigførende statene baserte støtten på patriotisme og ulike offentlige tiltak for å vedlikeholde den. Uten støtte fra de brede lag i befolkningen kunne ikke krigen vært utkjempet, noe revolusjonene i Russland i 1917 klart viste. Første verdenskrig var den første større konflikten hvor de som ikke var ved frontlinjen, ble regnet som en egen gruppe, omtalt som hjemmefronten (engelsk: home front), og innsatsen der avgjørende for at krigen kunne vinnes.
==== Krigsbegeistring, anti-krigs demonstrasjoner og pasifisme ====
Ved utbruddet av krigen viste de ulike lands befolkninger et stort spenn av reaksjoner, fra protest til fornektelse, sjokk, patriotisk begeistring og hysteri. Det var ingen generell entusiasme for krigen, men hverken arbeiderklassen eller bøndene var avvisende overfor krigen og konsekvent imot. Den motsatte påstanden, at det ikke fantes krigsentusiasme er heller ikke korrekt, særlig store deler av borgerskapet og akademikere var positive. I Tyskland reagerte det konservative borgerskapet på ultimatum og krigserklæring med patriotiske parader. Slik var det i bydelen Mitte i Berlin, hvor 30 tusen var samlet 25. juli 1914. I mindre byer, særlig i landlige områder, var stemningen mer trykket.
Det var demonstrasjonstog mot krigen i Tyskland, Storbritannia og Frankrike. Ifølge det tyske sosialdemokratiske partiet SPD, var det 288 samlinger og demonstrasjonstog i 160 byer, som i Mitte i Berlin den 28. juli 1914 med over 100 tusen mennesker. I Tyskland var vendepunktet til enighet om krigsinnsats nyheten om den russiske mobiliseringen 28. juli. Som arbeiderpartier i andre land sluttet de tyske sosialdemokratene opp om myndighetene. Felles for nesten alle de stridende land (Italia var et klart unntak) var at de så konflikten som en forsvarskrig, og som en kamp for ideer, noe befolkningene i stor grad sluttet opp om. Selv over ett år etter krigens utbrudd, var det ved utgangen av 1915 ingen vid opposisjon mot konflikten blant befolkningen i de land som var involvert. Pasifisme spilte en ubetydelig rolle. Storbritannia tillot at rekrutter kunne nekte militærtjeneste på et religiøst eller etisk grunnlag. Kun rundt 16 500 (om lag 0,33 % av de som ble rekruttert) nektet britisk militærtjeneste. I USA var det rundt 64 000 som krevde unntak fra militærtjeneste, rundt 58 000 ble godtatt (om lag 0,023 % av rekruttene).
==== Frankrike, nasjonal enhet, streik og mytterier ====
Av stormaktene var Frankrike det landet som hadde størst antall falne soldater. Før utbruddet av krigen var det kjent for store politiske splittelser og hyppig skifte av regjering. Til tross for dette ble det raskt etablert en nasjonal enhet (i Frankrike kjent som union sacrée). Grunnlaget for samholdet var at de fleste franskmenn anså det tyske angrepet og okkupasjon av fransk territorium som uholdbart. Regjeringen ble utvidet med representanter fra flere politiske partier. Etter å ha stoppet den tyske offensiven i slaget ved Marne hadde general Joseph Joffre stor støtte som øverstkommanderende. Pressen og andre publikasjoner ble sensurert, men ikke hardere enn at den krigskritiske og pasifistiske boken Le Feu (ilden) av Henri Barbusse ble utgitt, den ble en bestselger og vant Goncourtprisen. I 1916 førte økende politisk misnøye med Joffres ledelse av krigføringen til at han i desember ble erstattet av general Robert Nivelle.Etter Nivelles mislykkede offensiver våren 1917 ble union sacrée utfordret av streiker og mytterier blant soldatene. Bare i Paris-området var rundt 100 tusen i streik i mai–juni, om lag tre-fjerdedeler av dem var kvinner. Et betent spørsmål ble franske sosialisters deltakelse i den såkalte Stockholmskonferansen, en konferanse om krigen, foreslått arrangert av krefter fra Den andre internasjonalen. Regjeringen var først åpen for å gi delegatene pass, men snudde og nektet dem utreise da øverstkommanderende Philippe Pétain erklærte at han ikke kunne garantere for hærens disiplin dersom sosialistene reiste til konferansen. I november falt Paul Painlevés regjering, og det antas at president Raymond Poincaré måtte velge mellom Joseph Caillaux som var kjent for å ønske en fredsslutning, og Georges Clemenceau som ønsket å fortsette krigen inntil sentralmaktene var slått. Til tross for personlige motsetninger valgte Poincaré å be Clemenceau danne regjering. Krisen for ententen og Frankrike under tyskernes våroffensiv våren og sommeren 1918 førte til en markant økning av støtten til krigføringen og oppslutning om at krigen måtte føres inntil Tyskland var slått.
==== Motstandsvilje hos britene ====
Store politiske splittelser preget også Storbritannia ved første verdenskrigs start. Fremst av problemene var Irish Home Rule movement, men omfattende streiker og Suffragettenes kamp for kvinnelig stemmerett var også utfordringer for styresmaktene. I motsetning til Frankrike var det ingen tyske soldater på britisk jord, men beretninger om tysk opptreden mot sivile i det nøytrale Belgia opprørte mange. De 250 tusen belgiske flyktningene i Storbritannia var også et bevis på hvorfor det var viktig å utkjempe krigen. Den tyske Hochseeflottes beskytning av tre engelske kystbyer i desember 1914 (Raidene på Scarborough, Hartlepool og Whitby) hvor hundrevis av sivile døde, uinnskrenket ubåtkrig, og bruken av stridsgass i slaget ved Ypres våren 1915 viste at Tyskland hverken ville respektere sivile- eller krigens lover.
Hvor tungt Storbritannia skulle engasjere seg på kontinentet ble imidlertid vidt diskutert og førte til krise for regjeringen i mai 1915 og desember 1916. I motsetning til i Frankrike førte ikke den nasjonale oppslutningen om krigen umiddelbart til en utvidelse av regjeringen. Som i Frankrike ble pressen sensurert, men av den selv. Sensuren ble praktisert mildere enn i for eksempel Tyskland, og en ganske realistisk propagandafilm om slaget ved Somme ble sett av titalls millioner. Parlamentet ga regjeringen vide fullmakter ved Defence of the Realm Act 1914 (forkortet DORA), men i praksis ble den lite brukt og innbyggerne støttet stort sett frivillig opp under nødvendige tiltak. Påskeopprøret i Irland i 1916 var et brudd på den felles fronten, og både selve opprøret og måten det ble slått ned på, bidro til at politiske skillelinjer som var glattet over ved krigsutbruddet, igjen markerte seg.Mellom mars og mai 1917 streiket rundt 200 tusen britiske industriarbeidere, noe som i lys av utviklingen i Russland skremte regjeringen. Så godt som alle kravene ble imøtekommet, og streikene satte en grense for militariseringen av den britiske hjemmefronten. Også i Storbritannia ble spørsmålet om sosialistpartiet kunne og skulle sende delegater til Stockholmskonferansen en stor sak våren og sommeren 1917. Etter først å ha vurdert å la representanter for Labour reise for å beholde deres støtte, bestemte regjeringen seg etterhvert for å nekte utreise for delegatene. Det satte en stopper for hele konferansen. Krisen for ententen og Storbritannia under tyskernes våroffensiv våren og sommeren 1918, førte til en markant økning av støtten til krigføringen og oppslutning om at krigen måtte føres inntil Tyskland var slått.
==== Tysklands nasjonale enhet ved krigsutbruddet ====
Ved krigens begynnelse viste også Tyskland mye av den samme enhet som Frankrike og Storbritannia. Myndighetene hevdet overfor befolkningen at Tyskland hadde gått til krig i selvforsvar. Omstendighetene ved krigsutbruddet var såpass uklare at de fleste trodde det, særlig med bakgrunn i opprustningen og ententens omringing. Den øverste ledelsen med keiser Vilhelm II av Tyskland i spissen hadde også et klart flertall i Riksdagen, og det største opposisjonspartiet, Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD), støttet regjeringen. Ved krigsutbruddet eksisterte dermed en tilstand av borgfred (tysk: Burgfriedenspolitik) i landets politiske liv.
Den russiske invasjonen av Øst-Preussen i august og september, deretter i november 1914, vekket også sterke følelser, selv om de russiske styrkene relativt raskt ble drevet bort. I en kort periode var rundt to tredjedeler av provinsen besatt av russiske styrker. Nyheter om de russiske styrkenes harde fremferd og herjinger spredte seg over hele riket, gjorde et stort inntrykk på befolkningen, og levnet ingen tvil om hva som ville skje om Tyskland tapte krigen.I motsetning til i Storbritannia ble pressesensuren detaljstyrt av myndighetene, og var mer omfattende. Tapstall ble dekket over og inntil høsten 1918 ble det ikke meldt om nederlag i noe slag. Tapet i slaget ved Marne i 1914 ble eksempelvis dekket over som reposisjonering. Etterhvert som påkjenningene fra krigen ble stadig større, ble Tyskland polarisert på et nivå dets vestlige fiender ikke ble. Økonomien krympet, arbeiderklassen ble rammet av inflasjon og matmangel, det siste var svært negativt for moralen. Det var ikke hungersnød i Tyskland, men sykdommer og dødsfall knyttet til underernæring forekom. At byrdene med matmangel ikke synes å ha blitt likt fordelt ble også oppfattet særdeles negativt.
Tyskland skilte seg også ut fra Frankrike og Storbritannia over diskusjon om krigsmål. Grunnlaget for de politiske konfliktene om dette lå ved krigsutbruddet. SPD støttet i 1914 opp om borgfreden med basis i at landet kjempet en forsvarskrig, uten territoriale krav. Partiet håpet at ytterligere demokratisering skulle bli resultatet av deres samarbeid med regjeringen. Andre partier var derimot fast bestemt på at store landområder dels skulle innlemmes i Tyskland, og dels kontrolleres av landet, og at landets autoritære styreform skulle fortsette.
Vinteren 1916/1917 var hard for den tyske befolkningen, med mangel på både mat og kull for fyring. I april 1917 demonstrerte rundt 200 tusen arbeidere, minst halvparten av dem kvinner, mot den dårlige gjennomføringen av matvareforsyninger. Det sosialdemokratiske partiet SPD kom i en vanskelig posisjon med sin støtte til regjeringen, da en del av partiet brøt ut og dannet USPD til venstre for det. Kansler Theobald von Bethmann Hollweg anså at det var nødvendig for styresmaktene å gi innrømmelser, og fikk keiseren til å love utvidet stemmerett i et påskebudskap. Dette utspillet provoserte Ludendorff, som deretter fikk gjennom en skjerpelse av de tyske krigskrav. I juli 1917 vedtok riksdagen en fredsresolusjon med 212 stemmer for og 126 mot. Som en reaksjon på det ble Deutsche Vaterlandspartei (et nasjonalistisk, konservativt, antisemittisk parti, en forløper for NSDAP), med støtte av generalstaben og forretningsfolk, opprettet i september.Tyske arbeidere i Berlin gikk ut i streik vinteren 1918. I løpet av noen dager spredte streiken seg rundt i landet, og om lag 500 tusen arbeidere la ned arbeidet bare i Berlin. Det var en mer politisk streik enn den i Wien, og ble støttet først av USPD, så SPD. Arbeiderne hadde ikke lønnskrav, men krevde fred uten anneksjon av landområder eller krigserstatninger, utvidelse av stemmeretten, bedre mat, frigivelse av politiske fanger og en slutt på hærens utvidede fullmakter. I motsetning til i Wien gikk ikke de tyske myndighetene i forhandlinger med de streikende, men brøt opp streikemøter med makt, arresterte ledere, satte fabrikker under militær kontroll og tvang 50 tusen streikende soldater inn i arméen.Mot slutten av oktober 1918 planla den tyske marinen et siste utfall med overflatefartøyer, selv om krigen i praksis var tapt. Da titusenvis av gaster og fyrbøtere fikk nyss om at de skulle dø i et siste selvmordsangrep tok de saken i egne hender, gjorde mytteri, og bidro til å avslutte krigen ved å utløse novemberrevolusjonen.
==== Østerrike-Ungarn, autoritært styre og mindre egenmobilisering, indre uro og matmangel ====
Dobbeltmonarkiet var mer autoritært enn Storbritannia, Frankrike og Tyskland, befolkningen hadde også mindre egenmobilisering rundt krigen (den enkelte innbyggers aksept for at landet var i krig). Forskjellene mellom Østerrike og Ungarn var også store, sistnevnte var mer liberalt og stort sett fortsatte sivile myndigheter sitt virke. Unntaket var serbiskdominerte deler av Ungarn hvor det ble erklært unntakstilstand, og mange ble internert. I landområdene kontrollert av Østerrike ble det innført unntakstilstand, unntatt for de tyske og tsjekkiske områdene. Sensur ble innført i hele Østerrike-Ungarn. Utviklingen av krigen ble raskt negativ for landet, med store tap av soldater og deler av det okkupert. Uten det samlende momentet en forsvarskrig ga, og med en rekke ulike etniske grupper ble store deler av befolkningen tidlig negative til både krigen og styresmaktene.
At matforsyninger etterhvert ble svært begrenset, spesielt i Østerrike og særlig i Wien, var en ytterligere negativ faktor som bidro til å undergrave samholdet og moralen. I Tsjekkia vokste det frem en nasjonal uavhengighetsbevegelse, og etterhvert var det kun undertrykking som holdt Østerrike-Ungarn sammen. Overkommandoens (AOK) hårdhendte fremferd og mistro mot de ulike folkegruppene var så utpreget at historikeren Alexander Watson karakteriserte det som «den habsburgske hærens krig mot sin egen befolkning og sivile administrasjon». Overkommandoens paranoide frykt for de ulike befolkningsgruppene bidro til å ødelegge keiserdømmets legitimitet og undergravde krigsinnsatsen.Etter keiser Frans Josef Is død i november 1916 tok keiser Karl I over. Han forsøkte intern liberalisering for å demme opp mot misnøyen som krigstidens prøvelser hadde utløst. Fanger ble satt fri, sensuren ble mildere og riksrådet (tysk Reichsrat) ble innkalt. Disse velmente utspillene økte imidlertid bare problemene, nasjonale minoriteter som før krigsårenes undertrykking hadde større selvbestemmelse som mål, var nå tilhengere av full uavhengighet. Reallønningene sank til under halvparten av førkrigsnivå, matmangelen i byene var kritisk, og i mai 1917 gikk over 40 tusen metallarbeidere i området ved Wien ut i streik. Kravene var valg av formenn, komiteer for administrasjon av matrasjonene, og fred. Keiser Karl sendte ut fredsfølere gjennom en slektning, men de ble avvist av ententemaktene, det samme skjedde med hans utenriksminister Ottokar Czernins fredsutkast overfor tyskerne.I januar 1918 kunngjorde myndighetene kutt i rasjonene av brød og mel, det utløste en generalstreik for fred hvor rundt 750 tusen arbeidere i Wien-området deltok. De streikendes krav var bedre rasjoner, en slutt på den militære disiplinen i fabrikkene og en rask fremforhandlet fredsavtale ved forhandlingene i Brest-Litovsk. Myndighetene ga etter for arbeidernes krav, og streiken bidro til at Ukrainas krav ved fredsforhandlingene ble akseptert, noe som igjen undergravde Østerrike-Ungarn.
==== Italia, førte angrepskrig, indre problemer og streiker ====
Unikt for Italia blant de europeiske stormaktene var at landet kom senere med i krigen, og det valgte selv å gå til krig sommeren 1915 etter å ha fått tilbud fra både sentralmaktene og ententen. Overfor befolkningen hadde ikke styresmaktene forsvarskrig å vise til når tapene ble store og fremgangen minimal. Den italienske statsministeren Antonio Salandra utvidet ikke regjeringens plattform, men baserte seg på de politiske grupperingene som støttet landets erobringskrig. Til tross for pave Benedikt XVs åpne beklagelse av Italias erobringskrig var de fleste katolikker positive til krigen. Salandras regjering falt under krisen ved Trentino-offensiven i mai 1916, hvor styrker fra Østerrike-Ungarn gikk til motangrep inn på italiensk territorium. En samlingsregjering ble dannet under den konservative Paolo Boselli.
Det italienske sosialistpartiet stilte seg nøytralt til landets krigsinnsats under slagordet «Hverken støtte eller sabotasje». Etterhvert ble landet stadig mer preget av at det var ledet inn i krigen av landets aggressive elite, med begrenset støtte fra befolkningen. I tillegg var landet nylig samlet til en nasjon, slik at den nasjonale bevissthet var dårlig utviklet. Regjeringen styrte stort sett med dekret, og forsvaret hadde vide fullmakter, de sto blant annet for sensuren og drift av rustningsfabrikker. I 1916 utviklet det seg merkbar misnøye blant befolkningen, med streiker og demonstrasjoner, mange av dem ledet av kvinner.Utover i 1917 ble situasjonen i Italia stadig mer tilspisset. Paven kom med en fredsuttalelse hvor han beklaget den meningsløse nedslaktingen, den autoritære øverstkommanderende Cadorna bidro til å polarisere stemningen og førte til økende krav om politisk kontroll med hæren. I hundrevis av italienske småbyer var det uroligheter. I august var det store protester i Torini, bakgrunnen var brødmangel. Da politiet mistet kontroll over situasjonen, ble det satt inn militære som skjøt på demonstrantene. Etter fem dager var 35 demonstranter drept. I oktober 1917 begynte Østerrike-Ungarn og Tyskland Caporetto-offensiven. Ved at italienske styrker ble drevet langt tilbake bidro offensiven til å samle landet mot inntrengerne.
==== Russland, oppslutning om «forsvarskrig», uro og revolusjon ====
Ved krigsutbruddet var det stor støtte for krigen blant den russiske befolkningen, det var bare ytre venstre (med blant andre bolsjevikene) som protesterte. Den russisk-ortodokse kirken og de fleste av de ledende intellektuelle støttet også styresmaktene. I 1914 ble det produsert mye propaganda i form av postkort, aviser, film og teateroppsetninger for å støtte opp om befolkningens patriotisme, det meste laget på eget initiativ av privatpersoner. Ved den store retretten i 1915 forsvant det meste av den spontane støtten til krigen, med inntil 6 millioner interne flyktninger. Opinionen ble etterhvert delt i de som var for og de som var mot krigen, og begge grupper var negative til tsar Nikolaj IIs ledelse av krigføringen. Tsaren ignorerte regjeringen og statsdumaens råd, blant annet ved å innsette seg selv som øverstkommanderende i september 1915, etter han hadde avsatt storfyrst Nikolaj. Med tsaren ved fronten var hans hustru, dronning Alexandra, fri til å blande seg inn i statsforvaltningen, med råd fra Grigorij Rasputin, noe som sterkt undergravde regimets legitimitet. Utover i 1916 var det plakater, film og opptredener om krigens prøvelser som emne, og streikene økte. Det ble arrangert en rekke demonstrasjonstog mot økende priser, mange av dem ledet av soldatki (soldathustruer). Vinteren 1916/1917 sto Russland overfor en mer akutt krise enn noen av de andre krigførende landene.
Opprøret i Russland begynte 8. mars 1917 (23. februar etter gammel russisk kalender, den julianske kalenderen). Tusener av kvinner demonstrerte i Petrograd (dagens St. Petersburg) mot matmangel i forbindelse med den internasjonale kvinnedagen. I stedet for å slå ned opprøret, sluttet garnisonen i Petrograd seg til opprørerne den 12. mars. Den 12.–13. mars ble det dannet to separate maktsenter, Petrograd Sovjet, ledet av revolusjonære, og den provisoriske regjeringen bestående av representanter fra statsdumaen. Etter press fra statsdumaen og hæren abdiserte tsar Nikolaj II den 15. mars og Russland ble en republikk. Dagen før, den 14. mars, utstedte Petrograd Sovjet den såkalte ordre nummer 1, som erklærte at i alle politiske spørsmål var arméen underlagt Petrograd Sovjet. Den provisoriske regjeringen mislikte ordre nummer 1, men anså det umulig å ikke akseptere den. Ordren hadde en negativ effekt på arméen, og deserteringer økte.
==== USAs isolasjonisme og krigsvegring ====
Deler av president Woodrow Wilsons valgkampanje høsten 1916 fokuserte på at han hadde holdt USA utenfor krigen. Før årsskiftet 1916/1917 var det lite som tydet på at USA skulle gå med på ententemaktenes side; det var ingen stemning for krig i opinionen, i kongressen eller hos presidenten. Den amerikanske opinionen endret sin holdning til deltakelse i verdenskrigen ved Tysklands erklæring av uinnskrenket ubåtkrig fra 1. februar 1917, og offentliggjøringen av det såkalte Zimmermann-telegrammet i slutten av februar.
=== Okkupasjon ===
Det var i praksis stort sett bare sentralmaktene (særlig Tyskland og Østerrike-Ungarn) som okkuperte områder under første verdenskrig, og det skjedde som et biprodukt av selve krigføringen. Etter fiendtlig territorium hadde blitt erobret, ble det tatt i bruk for krigføringen. I hovedsak skjedde det på tre måter. De var et oppmarsjområde for okkupasjonsmaktens hærstyrker, deres ressurser, inkludert arbeidere, ble brukt for krigføringen, og på et symbolsk plan ble erobringene brukt for å oppildne befolkningen i landet som hadde okkupert. Etterhvert ble fortsatt kontroll av de okkuperte områdene inkludert i sentralmaktenes krigsmål, mens ententemaktenes mål ble å frigjøre de. Befolkningen i de okkuperte landene var overlatt til okkupasjonsmakten, og ble utsatt for direkte vold, utstrakt kontroll og utnytting til fordel for okkupanten.Det var store forskjeller mellom de okkuperte områdene. Mens den sivile administrasjonen i Belgia stort sett var intakt og ble styrt av tyskerne, hadde det meste av statsadministrasjonen i okkuperte områder i Øst-Europa flyktet. Mens områdene tett på fronten (på tysk omtalt som etappen) ble styrt direkte av styrkene i kamp, ble områdene lenger fra fronten kontrollert av egne militære administratorer. For okkupantmakten var det første målet å etablere orden, så et minimum av egne styrker ble brukt til å kontrollere området. Både Tyskland og Østerrike-Ungarn var ved krigens utbrudd opptatt av mulig sivil væpnet motstand (såkalte franktirører), men i praksis var det minimalt med det. Det var derimot en god del sivil motstand i form av illegale aviser, hjelp til å flykte for utskrevne til tvangsarbeid, mat og andre ressurser som ble skjult for okkupanten osv.Store befolkningsgrupper levde okkupert av en annen stat under hele eller deler av første verdenskrig. Ved slutten av 1915 var det rundt 19 millioner mennesker som levde under okkupasjon av styrker fra Tyskland, Østerrike-Ungarn eller Bulgaria. Etter Italias nederlag i Caporetto-offensiven høsten 1917 ble nesten 40 tusen kvadratkilometer av landet, med om lag 2 millioner innbyggere, okkupert av Østerrike-Ungarn. Tysklands fremferd i okkuperte områder de to første krigsårene ble forsøkt gjort i samsvar med Haag-konvensjonene, men etterhvert som krigen ble radikalisert gikk okkupantmakten hardere frem mot befolkningen, blant annet med tvangsarbeid og deportasjon.
=== Flyktninger ===
Sivile begynte å flykte fra grenseområder allerede i dagene før krigen brøt ut, og totalt var det rundt 10 millioner flyktninger under første verdenskrig, eller som hadde forlatt områder overtatt av en tredje nasjon, som Bruno Cabanes formulerer det. Så godt som alle flyktninger ble innkvartert i vanlige boliger og andre tilgjengelige hus, kun Nederland bygde særskilte leirer for belgiske flyktninger. Mens mange flyktet på eget initiativ, var det også store folkegrupper i ulike land, særlig Øst-Europa, som ble brutalt omplassert. Det var en praksis som pekte frem mot tilsvarende hendelser i større skala, beordret av diktatorene Adolf Hitler og Josef Stalin under andre verdenskrig.
==== Flyktninger på østfronten ====
Allerede i dagene før Tyskland erklærte Russland krig 1. august 1914 begynte tyske innbyggere i Øst-Preussen å flykte vestover, og antall flyktninger tiltok med krigserklæringen. I august og september 1914 flyktet rundt 800 tusen sivile vestover, om lag en tredjedel av alle innbyggere i Øst-Preussen. Ved den russiske fremrykkingen i november flyktet om lag 350 tusen sivile. Stort sett ble flyktningene tatt godt i mot der de kom, og fikk mye sympati og hjelp. Rundt 13 tusen tyske sivile ble tvangsdeportert til Russland, de ble svært dårlig tatt hånd om og nesten en tredjedel, rundt 4 tusen deporterte, døde grunnet de harde forholdene. I forbindelse med den russiske tilbaketreningen under Gorlice-Tarnow-offensiven ble rundt 3 millioner russiske sivile deportert østover av de russiske styrkene.Fra Galicja i den østlige delen av Østerrike-Ungarn var strømmen av flyktninger under den russiske invasjonen og okkupasjonen i 1914–1915 svært omfattende. Over én million mennesker flyktet, og ble plassert i ulike deler av keiserriket. I motsetning til Tyskland, hvor flyktningene bidro til å øke samholdet, bidro strømmen av relativt fattige mennesker fra keiserrikets østlige utkant til at de interne spenningene blant de mange folkegruppene økte. Under sentralmaktenes invasjon av Serbia vinteren 1915–1916 flyktet en halv million sivile sammen med de serbiske styrkene.
==== Flyktninger på vestfronten og Italia ====
Ved den tyske invasjonen av Belgia i august 1914 flyktet hundretusener av sivile. Mange kom seg til det nøytrale Nederland, mens mange andre flyktet til Frankrike, flere hundre tusen endte også opp i Storbritannia. Totalt flyktet rundt 1,5 millioner belgiere i løpet av krigen. I Frankrike var det flere bølger med flyktninger, den første ettersommeren 1914 med slaget om grensene. Etterhvert ble også rundt en halv million franske innbyggere fra de okkuperte områdene overført til Frankrike via det nøytrale Sveits. Samlet antall franske flyktninger var nær to millioner mennesker. Ved fronten mellom Italia og Østerrike-Ungarn ble det ved krigsutbruddet evakuert titusener fra begge siders grenseområder. Etter som krigen utviklet seg økte antall flyktninger, særlig ved store endringer av frontlinjen, som Caporetto-offensiven, hvor rundt 600 tusen sivile flyktet i november 1917. De krigførende landene hadde ikke forberedt seg på flyktninger, i Frankrike ble hærens offensive strategi sett som basis for at krigen ville bli ført på fiendens territorium. Mens flyktningene ble møtt med sympati høsten 1914 endret det seg etterhvert til et ofte nesten fiendtlig forhold mellom lokalbefolkning og flyktninger. Ulike kulturer og språkproblemer dannet noe av grunnlaget for motsetningene som utviklet seg.
==== Flyktninger i Det osmanske rike og Midt-Østen ====
Etter Det osmanske rike sluttet seg til sentralmaktene høsten 1914 stemplet regimet den armenske minoriteten som en trussel mot staten. Rundt 250 tusen osmanske armenere klarte å flykte til Russland i 1915. De tilhørte de heldige, mange av de som ble igjen ble myrdet i folkemordet på armenerne.
=== Ulike lands krigsmål ===
De ulike krigførende land hadde i større og mindre grad mål for krigen, men krigsmålene var ikke statiske. Etterhvert som krigshandlingene gikk dårligere eller bedre, ble målene endret. For begge stridende grupper medførte de stadig større tap på slagmarken at kravene til oppgjør etter krigens slutt ble skjerpet, noe annet anså opinionen ikke som akseptabelt. Målene ble utviklet først etter krigen hadde brutt ut, de forårsaket ikke krigen.
For Tyskland var, ifølge det tyske krigsrådets møte av 8. desember 1912, krigsmålet å utkjempe den uunngåelige krigen mot ententemaktene på et passende tidspunkt. Den tyske militære ledelsen anså at maktbalansen i Europa var under endring i tysk disfavør. Etter krigsutbruddet i 1914 og erobringene i vest, ble anneksjon av landområder i Vest- og Øst-Europa lagt til. Dette var for å sikre Tyskland hegemoni i Europa, som antydet i septemberprogrammet i 1914. Erobringskravene, som etterhvert stod i motstrid til den militære situasjonen, ble et avgjørende hinder for fredsforhandlinger. Hjørnestenen i planen for å sikre tysk hegemoni var opprettelsen av en sentraleuropeisk økonomisk samling (Mitteleuropa), i form av en tollunion dominert av Tyskland. Den skulle omfatte Østerrike-Ungarn, Frankrike, Belgia, Nederland, Polen og muligens Italia, Sverige og Norge. Et slikt «europeisk USA» under tysk kontroll ville sikre konkurranse på like vilkår med de andre store maktene; Storbritannia, USA og Russland.Østerrike-Ungarn hevdet å kjempe for sine interesser på Balkan, og for sin eksistens. I motsetning til datidens nasjonalistiske tendens, var Østerrike-Ungarn knyttet til en universell idé om keiserriket, og derved en multietnisk stat. Østerrike-Ungarns offisielle krigsmål var derfor basert på å opprettholde landet og styrke dets posisjon som en stormakt. Dette skulle skje også gjennom anneksjon av landområder. Østerrike-Ungarn ønsket å annektere Serbia, Montenegro og Romania, eller, i stedet for sistnevnte, den russiske delen av Polen.Frankrikes viktigste krigsmål var å få tilbake Alsace-Lorraine, som de måtte avstå til Tyskland etter nederlaget i den fransk-prøyssiske krig i 1871. Høsten 1915 kom flere franske krigsmål frem. Det dreide seg både om undertrykking av Tyskland ved anneksjon eller nøytralisering av Rhinland, og om økonomisk og militær anneksjon av Belgia og Luxembourg. Ifølge regjeringen Briands program i november 1916, burde Frankrike minst få tilbake grensene fra 1790 og derved Alsace-Lorraine og Saarland. I stedet for en permanent okkupasjon av Rhinland ble etableringen av to nøytrale, uavhengige bufferstater under fransk beskyttelse foretrukket. I denne planen skulle Belgia få beholde sin uavhengighet, i motsetning til hva den franske generalstaben ønsket.Russland så seg som den naturlige beskytteren av panslaviske drømmer på Balkan. Etter at Det osmanske rike kom med i krigen, håpet Russland å erobre Konstantinopel og stredet ut mot Middelhavet. De russiske krigsmålene inkluderte også Galicja og Øst-Preussen. I et program på 13 punkter fra 14. september 1914, så den russiske utenriksminister Sergej Sazonov for seg anneksjon av tyske områder. De ville annektere de nedre områdene av elven Nemunas (tysk: Memel), Memelland og den østre delen av Galicja. I tillegg ville de ta den østlige delen av provinsen Posen, Øvre Schlesien og den vestre delen av Galicja.Ved krigsutbruddet forlangte Storbritannia gjenopprettelse av selvstendigheten til de mindre europeiske statene, i særlig grad Belgia som hadde blitt angrepet av sentralmaktene. Tysklands invasjon av Belgia hadde gitt Storbritannia grunn til å delta i krigen. Målet med frigjøringen av Belgia var ødeleggelsen av prøyssisk militarisme. Den 20. mars 1917 beskrev den britiske statsminister David Lloyd George elimineringen av reaksjonære militærregjeringer og etablering av demokratisk valgte regjeringer som mål for krigen. Dette skulle bidra til etablering av internasjonal fred. Etterhvert fremkom også britiske ønsker om overtakelse av tyske kolonier og arabiske deler av Det osmanske rike. Russlands kapitulasjon og (i mindre grad) Frankrikes anneksjonsplaner, forstyrret det britiske konseptet for europeisk maktbalanse, selv med seier for ententemaktene. I øst burde en buffersone bli etablert, med stater avhengige av Frankrike og Storbritannia, som en motvekt til Tyskland. Under den interallierte økonomiske konferansen i Paris i juni 1917, ble det forhandlet, ikke minst på britisk initiativ, om en økonomisk etterkrigsorden hvor den tyske posisjonen i verdenshandelen skulle undertrykkes. Storbritannia var også spesielt interessert i ødeleggelse av Det osmanske rike og deling av de arabiske områdene. Sykes-Picot-avtalen av 16. mai 1916 regulerte britiske og franske interesser i Midtøsten. Storbritannia skulle okkupere den sørlige delen av Mesopotamia, mens Palestina skulle administreres internasjonalt. Storbritannia insisterte videre på at den tyske flåten skulle overgi seg i britisk havn, noe som også skjedde.Italias krigsmål var hovedsakelig anneksjon av italienskspråklige områder under Østerrike-Ungarn, dvs. såkalt irredentisme. Da Russland aksepterte Italias ønske om også å annektere slaviske områder, og derved etablere Adriaterhavet som et mare nostro, ble det inngått en hemmelig avtale mellom de allierte om dette i London, i april 1915.USAs krigsmål ble formulert i Wilsons 14 punkter av 8. januar 1918. De inneholdt fullstendig gjenopprettelse av Belgias selvstendighet, tilbakelevering av Alsace-Lorraine og etablering av Italias grenser langs språkgrenser. Østerrike-Ungarn skulle fortsatt eksistere som stat, men landets nasjoner skulle få utvikle seg fritt. Den Tyrkiske delen av Det osmanske rike ble gitt selvstendighet, men uten inklusjon av andre nasjonaliteter, og stredet mellom Middelhavet og Svartehavet (Bosporos og Dardanellene) skulle holdes åpent. Det ble også krevd en uavhengig polsk stat. I oktober 1918 supplerte og utvidet amerikanerne Wilsons 14 punkter. Italia skulle få Syd-Tirol og et protektorat over Albania. Alle slaviske folk styrt av Tyskland og Østerrike-Ungarn skulle frigjøres, og delingen av Midtøsten mellom Storbritannia og Frankrike ble anerkjent. Bakgrunnen for Wilsons 14 punkter bygde på Monroedoktrinen.
=== Staten, nasjonalforsamlinger og sivilsamfunnet ===
Utbruddet av krigen førte generelt til en sterk ekspansjon av staten for alle de krigførende landene. Spørsmålet om demokratier (som Frankrike, Storbritannia og USA) eller autokratier (som Tyskland, Østerrike-Ungarn og Russland) var best egnet til å føre denne typen totale krig var aktuelt, både for sam- og ettertiden. Konflikten førte til en stadig sterkere styring av interne forhold i de krigførende land, da krigen var over, var samtlige deltakende land i praksis planøkonomier, selv det liberale Storbritannia. Første verdenskrig var en total krig, der deltakende land tilnærmet innførte planøkonomi (kommandoøkonomi) hvor den siden med størst industriell kapasitet til sist vant.
==== Sivil-militære forhold ====
Mens tidligere kriger forenklet kan karakteriseres som ledet av fyrster som både var statsoverhoder og øverstkommanderende, var første verdenskrig et eksempel på en krig hvor sivile- og militære myndigheter måtte arbeide sammen. Krigen omfattet også større deler av samfunnet, og spørsmålet om hvem som skulle ha ledelsen tvang seg frem. De ekstreme motpolene i dette spørsmålet blant de krigførende nasjonenes ledere var den tyske generalen Erich Ludendorff og den franske statsministeren Georges Clemenceau. Ludendorff mistet all tillit til politikerne og anså at de kun sto i veien for Tysklands seier, mens Clemenceau alltid hadde vært skeptisk til de militære og var fast bestemt på å begrense deres innflytelse.
===== Frankrike =====
I 1914 var forholdet mellom de militære og de sivile i Frankrike fremdeles preget av Dreyfus-saken, landets største krise i årene mellom den fransk-tyske krigen (1870–1871) og første verdenskrig. Kort etter krigens utbrudd fikk øverstkommanderende, general Joseph Joffre gitt tilnærmet diktatoriske fullmakter av presidenten, mens parlamentet og regjeringen flyktet til Bordeaux. Etter at den tyske invasjonen ble stoppet i slaget ved Marne kom regjering og parlament tilbake til Paris, og hæren ble etterhvert utsatt for hard kritikk. Grunnet krisen våren og sommeren 1917 ble president Raymond Poincaré tvunget til å utnevne sin motstander Georges Clemenceau som statsminister. Han bidro til en økt nasjonal enhet, men også til at parlamentet og regjeringen fikk kontroll med de militære.
===== Storbritannia =====
Storbritannia hadde verdens største marine og en liten, men profesjonell hær ved krigsutbruddet. Med feltmarskalk Herbert Kitchener som forsvarsminister ble føringen av krigen i stor grad bestemt av de militære. Unntaket var slaget om Gallipoli, som flere av de sivile politikerne støttet, det endte med nederlag, marineminister Winston Churchill måtte gå og de militæres grep om krigføringen ble befestet. Grunnet samlingsregjeringen var det heller ingen utpreget kritikk av krigføringen i det britiske parlamentet. At statsminister David Lloyd George også tok posten som forsvarsminister etter Kitcheners død i 1916 førte ikke til større sivil kontroll. Av de større krigførende landene var Storbritannia det hvor de militære sto sterkest.
===== Italia =====
Formelt var Italia et konstitusjonelt monarki, men kong Viktor Emmanuel III hadde stor innflytelse, særlig når det gjaldt utenrikspolitikk. Sammen med statsminister Antonio Salandra og utenriksminister Sidney Sonnino arbeidet han for å få Italia inn i krigen på entenemaktenes side, for å høyne landets status ved fredsslutningen. Selv om det var stor motstand blant de folkevalgte endte det med at parlamentet ga etter og Italia erklærte Østerrike-Ungarn krig. De italienske styrkene ble ledet av general Luigi Cadorna og han motsatte seg sterkt enhver sivil innblanding. I en rekke offensiver - senere kjent som slagene ved Isonzo - hadde de italienske styrkene store tap og oppnådde minimalt. Ved det 12. slaget - også kjent som Caporetto-offensiven - gikk sentralmaktene Østerrike-Ungarn og Tyskland på offensiven, erobret store landområder og tok hundretusener av italienere som fanger. Nederlaget førte til at general Cadorna måtte gå av, og etterfølgeren Armando Diaz iverksatte i samråd med den nye statsministeren Vittorio Orlando en del reformer, Cadornas fall førte altså til en sterkere sivil kontroll med krigsinnsatsen.
===== Russland =====
Ved krigsutbruddet fikk den russiske generalstaben vide fullmakter, men med et tildels inkompetent offiserskorps fikk landet store tap, både av soldater, materiell og landområder. Etter det russiske nederlaget i Gorlice-Tarnow-offensiven tok tsar Nikolaj II over som øverstkommanderende, mot sin regjerings råd. Utover i 1916 ble situasjonen stadig mer uhåndterlig og den lovgivende forsamlingen statsdumaen gjorde forgjeves en rekke forsøk på å få gjennomført reformer og en slutt på de militæres despoti.
===== Japan =====
Japan var formelt et konstitusjonelt monarki, men reelt var keiseren i en meglerposisjon, om hans personlighet var i stand til å innta rollen. Som i flere andre stormakter på den tiden var det en intern kamp om ressurser mellom marinen og hæren. Japans reelle deltakelse i krigen var kort, men landets stadige press mot Kina skapte problemer både internt og eksternt. Ved de 21 krav i 19115 gikk sivile politikere støttet av de militære for langt, ble delvis presset til retrett av USA og selv om utfallet ble et skifte til en general som statsminister, så styrte han mer i samsvar med de ledende partiene i nasjonalforsamlingen.
===== USA =====
Da USA erklærte Tyskland krig i april 1917 hadde landet verdens nest største marine, men ubetydelige hærstyrker, og begge deler var under kontroll av den folkevalgte president Woodrow Wilson og nasjonalforsamlingen Kongressen. De amerikanske hærstyrkene i Frankrike var under kommando av general John J. Pershing, og de sivile myndigheter blandet seg ikke i hans daglige avgjørelser. Ansvaret for rekruttering og rustning i USA ble i stor grad lagt til sivile myndigheter, og målene for krigen ble bestemt av presidenten.
===== Det osmanske rike =====
Reformbevegelsen Ungtyrkerne tok makten i 1908, og under første verdenskrig lå makten i et triumvirat, med krigsminister og general İsmail Enver, general Ahmed Djemal og politikeren Mehmed Talat. Tyske rådgivere hadde også stor innflytelse over krigføringen.
===== Østerrike-Ungarn =====
Keiserriket var truet av indre oppløsning allerede før krigen, og dens påkjenninger førte til store interne problemer, som etterhvert særlig kom til syne ved lave matrasjoner og sult. Statsminister Karl Stürgkh støttet seg sterkt på hæren, og øverstkommanderende Franz Graf Conrad von Hötzendorf. Frem til den gamle keiseren Frans Josef I døde i 1916 var keiserriket nær ved å være et militærdiktatur med unntakstilstand og streng sensur av medier og brev. Den nye keiseren Karl I avsatte Franz Graf Conrad von Hötzendorf og sikret en sterkere sivil kontroll over styringen av keiserriket. I praksis var imidlertid Østerrike-Ungarn en lydrike under Tyskland fra 1916, og keiserrikets forsøk på separatfred ble stoppet av styresmaktene i Berlin.
===== Tyskland =====
Formelt hadde keiser Vilhelm II en viktig rolle. Reelt lå makten hos rikskansler Theobald von Bethmann Hollweg og sjefen for overkommandoen, general Helmuth Johannes Ludwig von Moltke, sistnevnte ble etter nederlaget i slaget ved Marne erstattet med Erich von Falkenhayn. Samtidig spilte Riksdagen en viktig rolle, selv om den støttet de militære og regjeringen så lenge det var en mulighet for tysk seier, og den tyske nasjonalforsamlingen var i virksomhet under hele krigen. Etterhvert som krigen utviklet seg ble spørsmålet om å satse på et gjennombrudd i vest eller øst et avgjørende stridspunkt, og generalene Paul von Hindenburg og Erich Ludendorff støttet offensiv mot Russland. Etter store tap og manglende gjennombrudd i slaget ved Verdun måtte Falkenhayn trekke seg til fordel for Hindenburg og Ludendorff, de to forskjøv balansen til fordel for de militære. Ett resultat av det var gjentatt uinnskrenket ubåtkrig fra februar 1917, et nederlag for Theobald von Bethmann Hollweg, og han avgikk som rikskansler. Etter store tap i våroffensiven i 1918 og fremgang for ententen i hundredagersoffensiven i andre halvdel av 1918 ble Ludendorff tvunget til å avgå og maktbalansen internt i Tyskland svingte over til de sivile og Riksdagen.
==== Krigsøkonomien - krig på kreditt ====
De sentrale problemene med krigsøkonomien for alle krigførende land var reguleringen av forholdet mellom staten og næringslivet; unngå streiker, utvidelse av rustningsproduksjonen, sikring av befolkningens konsumpsjon og finansiering av krigen. De økonomiske ressursene for sentralmaktene og ententemaktene var ulike allerede ved utbruddet av krigen. Sentralmaktenes befolkning var bare 46 % av ententemaktenes og deres produksjon 61 % av ententens. Mens mange europeiske ledere og bankmenn (som Jan Gotlib Bloch) før krigen anså at finansiering av en eventuell konflikt ville være den store utfordringen, viste det seg raskt at problemet lå i landenes ressurser (mat- og industriproduksjon osv). Ved krigsutbruddet stengte flere internasjonale børser, London Stock Exchange åpnet ikke før i januar 1915, mens New York Stock Exchange åpnet igjen 15. desember 1914.
==== Avvikling av gullstandarden, omlegging av produksjon til krig ====
Selv om mange forventet finansiell kollaps ved en europeisk storkrig, så var det ingen av de krigførende partene som ble hindret militært de første ukene av krigen på grunn av finansielle problemer. Ved utbruddet av krigen ble det i de krigførende landene handlet i samsvar med militær mobilisering og en kort krig. Eksport av viktige produkter ble forbudt, matvareimport ble forsøkt sikret, og det ble satt maksimumspriser på noen varer. De fleste av de krigførende lands økonomier var før krigsutbruddet basert på gullstandarden, men den ble vanskelig å videreføre. Unntaket var Storbritannia (USA beholdt også gullstandarden, men kom først med i 1917), økonomen John Maynard Keynes rådet finansdepartementet til å fortsette med å la det britiske pundet være konvertibelt, et råd som viste seg å være gunstig for landet. Den såkalte ammunisjonskrisen de krigførende landene opplevde vinteren 1914/1915, var et resultat av utfordringene ved omlegging til krigsøkonomi. Bakgrunnen for begrepet total krig som Ludendorff argumenterte for i 1935, og som senere ble tatt opp av nasjonalsosialistene, kan spores tilbake til krigsøkonomien under første verdenskrig. Etterhvert som krigen vedvarte ble alle de deltakende landenes økonomi lagt om til planøkonomi.Den industrielle krigføringen krevde til da ukjente mengder med våpen og ammunisjon, særlig artillerigranater. Allerede i september 1914 hadde fransk industri krav om levering av 100 tusen granater til hærens 75 mm kanon. Mellom mars 1917 og 1918 var gjennomsnittlig daglig produksjon av artillerigranater for Storbritannia og Frankrike rundt 500 tusen. Overgangen til krigsøkonomi ble motvirket av krigsrelaterte begrensninger. Frankrike mistet en del av sine industrielle ressurser grunnet Tysklands okkupasjon av den nordøstlige delen av landet. Russlands industri var ikke fullt utviklet og stort sett avskåret fra de andre ententemaktene da innseilingene til Svartehavet og Østersjøen var stengt eller sterkt begrenset. Storbritannias utenrikshandel ble kun virkelig truet av tyske ubåter i første halvdel av 1917. USA på sin side måtte ikke mobilisere økonomien på samme måte som de krigførende landene i Europa. I de krigførende statene økte det offentliges andel av økonomien kraftig i løpet av krigsårene; fra om lag 10 % til 50 % i Frankrike og Tyskland, fra 8 % til 35 % i Storbritannia, og fra 2 % til 17 % i USA.Bortsett fra rustningsindustrien gikk industriproduksjonen ned i mange av de krigførende landene. Den totale industrielle produksjonen i Tyskland falt til nesten halvparten av hva den var ved krigsutbruddet. I Storbritannia var nedgangen svakere, mens det knapt var noen nedgang i USA. Landbruksproduksjonen sank også i de fleste krigførende land, igjen unntatt Storbritannia og USA. En flaskehals i overgangen til krigsøkonomi var tilgang til råmaterialer, dels grunnet sjøblokade (sentralmaktene og Russland ble berørt), dels grunnet okkuperte områder, som i Østerrike-Ungarn, hvor oljefelt lå i det okkuperte Galicja. Et annet problem, spesielt for sentralmaktene og Frankrike, kom av konkurransen om arbeidskraft mellom forsvaret som trengte soldater, og industrien som behøvde fagarbeidere.For å unngå streiker ble disiplin og samarbeid anvendt på ulike måter. I Østerrike-Ungarn ble arbeidere i rustningsfabrikker pålagt å holde seg til arbeidsplassen og var underlagt militær kontroll og lovgivning. I Tyskland var det ingen militarisering av arbeidsforholdet, men en lov av desember 1916 påla arbeidstjeneste, mens reguleringer av arbeidslivet var avhengig av fagforeningenes godkjennelse. I Frankrike ble arbeidere som var fritatt for militærtjeneste, underlagt styring av forsvaret, i henhold til en lov av august 1915. I Storbritannia ble streikeretten og rustningsarbeideres bevegelsesfrihet begrenset. Det var ingen tilsvarende begrensninger i USA, selv om en lov av mai 1917 for å bygge opp forsvaret også kunne brukes for å styre arbeidere til rustningsindustrien.Til tross for de mange arbeidere som tjenestegjorde som soldater gikk antallet arbeidere i krigsøkonomien knapt ned, og i noen tilfelle økte det. Ved masseproduksjon og bruk av samlebånd ble det mulig å øke krigsproduksjonen betraktelig. I Tyskland økte antall ansatte i rustningsindustrien med 44 %, mens sivil industriproduksjon sank med 40 %. I varierende grad ble krigsfanger, arbeidere som ble beordret og fremmedarbeidere (mest fra koloniene) brukt. Samtidig ble kvinner og unge brukt, antallet yrkesarbeidende kvinner i Storbritannia økte med 23 % og i Tyskland med 17 %.Behovet for samordning av hele landets økonomi førte til at flere land etablerte nye organisasjoner for det formålet; i Tyskland ble Kriegsrohstoffabteilung (K.R.A.) opprettet etter initiativ av Walther Rathenau allerede i august 1914. Jernmalm var den viktigste importvaren for tysk rustningsindustri, den kom i hovedsak fra Sverige og okkuperte områder av Frankrike. For en langvarig krig syntes Tysklands mangel på råstoff til produksjon av sprengstoff som den viktigste utfordringen, men den ble løst ved utviklingen av Haber–Bosch-prosessen for produksjon av ammoniakk. Østerrike-Ungarn var i krigsårene kritisk avhengig av handel med Tyskland. Landet lå etter i opprustning før krigen, og klarte aldri å ta igjen etterslepet, Østerrike-Ungarn hadde også markant lavere produksjon av granater enn andre av de krigførende landene. Frankrike løste sine problemer med produksjon dels ved import, dels ved etablering av ny industri i de deler av landet som ikke var okkupert. Storbritannias problem var ikke råvarer, men at rustningsindustrien var bygget opp for å forsyne Royal Navy med skip, etter krigens utbrudd måtte utstyr til over én million soldater produseres. Landets rustningsproblemer vedvarte, ble mye omtalt i pressen, var en politisk belastning som førte til omdanning av regjeringen, og var fremdeles ikke tilfredsstillende løst så sent som ved slaget ved Somme i juli 1916. Først i 1918 hadde de britiske styrkene mer enn nok granater. Russlands industri var mindre utviklet enn de andre krigførende landene, og jernbanen hadde begrenset kapasitet, i tillegg til mangel på kanoner og granater hadde de russiske styrkene også stor mangel på geværer.
==== Skatt, forbruk, krigslån og gjeld ====
Privat forbruk, som var viktig for moralen på hjemmefronten, ble underordnet krigsøkonomien i alle krigførende land. Systemene for å distribuere de knappe godene rimelig rettferdig, eller i det minste gi inntrykk av det, varierte fra land til land. USA hadde knapt noen restriksjoner, mens i Storbritannia gikk privatforbruket ned med om lag 20 % mellom 1913 og 1918. I Frankrike ble ernæringen av befolkningen relativt godt ivaretatt, i samarbeid med de andre ententemaktene. Sentralmaktene hadde imidlertid omfattende problemer, ikke bare grunnet sjøblokaden, men også på grunn av statskontrollen med næringslivet fra 1914. Forsyningsproblemene, og ikke minst manglende rettferdighet ved distribusjon av mat, undergravde myndighetenes autoritet, og førte til uro. Det samme var tilfellet i Russland. Forsøk på å favorisere forbrukerne i byene og industriarbeiderne virket dårlig, var inkonsistent, og manglet tvangsmidler. Tsarregimet delte landet i forsyningsregioner, etter at bøndenes forsyninger til byene ble redusert.De krigførende landene finansierte krigen med skatter, obligasjoner og økt utstedelse av mynter og sedler. Offentlig sektor ble finansiert ved kortsiktig gjeld gjennom sentralbankene. Etter at pengene hadde sirkulert gjennom økonomien, ble deler av dem inndratt ved skatter og obligasjoner. Skatteøkninger ble av ulike grunner kun brukt i begrenset omfang. I Tyskland berodde dette på enighet (borgfred), og forøvrig var skattesystemene mindre effektive. Det var en generell tendens til at beskatningen ble endret til å beskatte fattigere hardere og rike lettere, det sistnevnte for å gjøre kapital tilgjengelig for utvidelse av krigsproduksjon, det førstnevnte for å redusere inflasjon. Mens skattlegging i Storbritannia og USA betalte under en fjerdedel av utgiftene med krigen, ble knapt noe av krigsutgiftene til Frankrike, Østerrike-Ungarn og Russland dekket av skatt.De krigførende statene baserte seg primært på lån (krigsobligasjoner). Tanken var dels at motstanderen skulle betale for lånene i form av krigserstatninger etter at krigen var vunnet, men vel så mye at lån fordelte belastningen over et lengre tidsrom, fred ville også gi et økonomisk oppsving som ble antatt å lette tilbakebetaling av krigslån. Særlig ententemaktene sto i gjeld til andre stater, mest av alt USA. Total gjeld mellom ententelandene var rundt 16,4 milliarder. Russland og Italia lånte av Frankrike og særlig Storbritannia, som igjen lånte av USA. I slutten av november 1916 kom Federal Reserve (USAs sentralbank) med en advarsel mot videre kjøp av utenlandske obligasjoner. Advarselen førte til at lån til ententen ble sterkt begrenset, og var kritisk for deres fortsatte krigføring. Tysklands gjenopptakelse av uinnskrenket ubåtkrig førte til at advarselen om lån ble fjernet, Tysklands strategiske feil bidro sterkt til ententens fortsatte krigføring og seier. Frem til 1917 kunne også sentralmaktene i teorien ta opp lån i det nøytrale USA, i praksis var de utestengt. Tyskland lånte mest av omliggende nøytrale land, fremst Nederland, så Sveits, Danmark og Sverige. Tyskland var igjen långiver for Østerrike-Ungarn, Det osmanske rike og Bulgaria.Krigen førte til en dramatisk økning av offentlige utgifter. I Storbritannia var det siste krigsbudsjettet 562 % høyere enn det første, i Tyskland var det 505 %, i Frankrike 448 % og i Russland (inntil 1916) var det 315 % høyere. Den totale kostnaden for krigen var rundt 209 milliarder US dollar (justert for inflasjon til prisnivå for 1913, var kostnaden 82 milliarder US dollar). Samtidig var det billigere å tape krigen, sammenliknet med utgiftene som var nødvendig for å vinne den. Ententemaktene bevilget i alt 147 milliarder dollar til krigføringen, mens sentralmaktene bevilget 62 milliarder dollar. Ententemaktenes tilgang til finansmarkedene er viktig for å forklare hvorfor krigen kostet så mye mer, de fikk lån, mens sentralmaktene stort sett ikke fikk det.Etter at krigen var over, hadde Tyskland en gjeld på 156 milliarder tyske mark (i 1914 var den på 5,4 milliarder mark), Storbritannias gjeld var på 5,8 milliarder pund (i 1914 var den på 0,6 milliarder pund). Den franske offentlige gjelden økte med 130 milliarder franske franc, og USAs offentlige gjeld økte med 24 milliarder dollar. Pengemengden i Storbritannia hadde økt med 111 %, mens den i Tyskland hadde økt med 285 %, noe som la grunnlaget for den tyske inflasjonen (hyperinflasjonen i Weimarrepublikken) inntil 1923.
==== Arbeidere og fagforeninger ====
Arbeidere og deres organisering er en dårlig utforsket del av første verdenskrigs historie, til tross for at arbeidernes produksjon av varer og tjenester var avgjørende for begge de to sidenes innsats. Endringene for arbeiderne i de krigførende land omtales som et sosialt jordskjelv, i en tidsalder av økonomisk tyranni, karakterisert av triangelet økonomisk nasjonalisering, og økt makt for bedrifts- og fagforeninger. Ved utbruddet av krigen ble spørsmålet om disponering av tilgjengelige menn - ved fronten eller i fabrikkene - raskt kritisk. Grunnet mobilisering av fagarbeidere fikk produksjon av krigmateriell snart problemer, og kort etter utbruddet ble hundretusener av soldater sendt tilbake til fabrikkene.I motsetning til de fleste andre krigførende landene hadde ikke Storbritannia verneplikt før krigsutbruddet, og hadde derfor ingen samlet oversikt over hvem som burde fritas for tjeneste ved fronten. Sammen med fagforeningenes sterke posisjon førte det til at den britiske regjeringen måtte gå frem forsiktig og pragmatisk. Da verneplikt ble innført i Storbritannia i 1916 fikk fagforeningene stor innflytelse på hvem som skulle fritas. Dette førte etterhvert til et stort antall fritak, og endte med en konflikt våren 1918 hvor rundt 200 tusen arbeidere streiket, uten at regjeringen ga etter, resultatet ble flere arbeidere mobilisert som soldater, men redusert produksjon.Alle de krigførende land manglet arbeidere, og dette ble forsøkt løst ved en blanding av å ta inn flere kvinner, arbeidstakere under 18, arbeidere fra andre land og krigsfanger. Den viktigste gruppen for ekstra arbeidskraft var kvinnene. De økte deltakelsen i arbeidslivet (prosentandel av total arbeidsstyrke) fra 20,6 (1913) til 35,6 % (1918) for Tyskland, 32,0 (1914) til 40,5 (1918) for Frankrike, 23,6 % (1914) til 37,7 % (1918) for Storbritannia, 31,8 % (1914) til 41,2 % (1918) for Russland. Økning i bruk av kvinner i rustningsindustrien var vesentlig høyere enn tallene over viser, da mange som allerede var i arbeid ble flyttet fra mindre krigsrelatert arbeid. I Tyskland var det f.eks over 400 tusen flere kvinner i mekanisk industri i 1918 enn i 1913, mens antallet i tekstilindustrien i samme periode ble redusert med om lag 200 tusen.Behovet for ekstrem økning i produksjon av krigsmateriell tvang frem effektivisering, hvor særlig Taylorisme ble tatt i bruk. Arbeidsoperasjonene ble så langt mulig delt opp så et minimum av opplæring var nødvendig, og de fleste arbeiderne gjorde et lite antall arbeidsoperasjoner. I Storbritannia sto fagforeningene sterkt og motsatte seg noe de oppfattet som undergraving av fagarbeidernes hardt fremkjempede privilegier. Samtidig ble arbeidstiden økt kraftig, i Wien opp mot 13 timer i døgnet, mens i noen britiske fabrikker var det 77 timers arbeidsuke. Mot slutten av krigen ble arbeidstiden redusert noe, da studier viste at produktiviteten gikk ned. De lange arbeidsdagene førte til dobling av antall ulykker i produksjonen.
==== By mot land ====
I de fleste av de krigførende landene oppsto det raskt motsetninger mellom byene og landområdene, knyttet til produksjon og rasjonering av mat. Reduksjon i matproduksjonen rammet særlig Tyskland og Østerrike-Ungarn grunnet ententemaktenes blokade av mat og gjødsel, men også ententemaktene Russland og Frankrike ble rammet. Gjensidig misnøye mellom byer og landsbygd var ofte stor. Bøndene anså statens sterke kontroll og tidvis direkte rekvisisjon av mat som et overgrep, mens mange innbyggere i byene mente at bøndene unnlot å levere mat, enten for å selge det på svartebørs, eller å beholde en uforholdsmessig stor andel selv. Etterhvert som krigen fortsatte ble matmangelen mer akutt, innbyggere i byer måtte stå timevis i kø for å få kjøpt noe. Både bøndene og innbyggerne i byene kunne ofte enes om at det også var mellommenn som spekulerte i matmangelen, gjerne antatt å være jøder. Russland var det av ententelandene som var dårligst til å organisere produksjon og fordeling av mat, noe som bidro til å utløse februarrevolusjonen i 1917. Storbritannia og USA var unntak, førstnevnte organiserte rasjonering godt og bøndene i USA fikk et solid oppsving i produksjon av mat for ententemaktene. Selv om bøndenes arbeid under krigen ble preget av leveringsplikt, mangel på arbeidskraft, gjødsel og hester, så fikk deler av landsbygda i europeiske krigførende land et økonomisk løft. Det ble vakt en interesse for politikk som etter krigen førte til vesentlig økt organisering for å fremføre bøndenes synspunkter og krav.
==== Ektepar, barn, familier og kjønnsroller ====
Stort sett var nær halvparten av soldatene gift når de meldte seg til tjeneste. De fleste av gifte soldater holdt tett kontakt med ektefellen ved brevskriving, ofte med brev hver dag. Brev fra fronten ble kontrollert av militær brevsensur, noe soldater og offiserer var klar over, og sensuren bidro ofte til at brevskriveren la bånd på det man fortalte om. Det er anslått at rundt 2 milliarder brev ble utvekslet mellom familiene hjemme og soldatene ved fronten.
Må barna krysse noen trikkespor på veien til skolen? Jeg håper ikke det, da jeg er veldig redd for trikker.
Over to millioner gifte soldater kom ikke tilbake til sine ektefeller. Rundt 600 tusen i Frankrike, nesten like mange i Tyskland, rundt 400 tusen i Østerrike-Ungarn, 239 tusen i Storbritannia og rundt 200 tusen i Italia. Over en tredjedel av krigsenkene i Tyskland og Frankrike giftet seg igjen. For de soldatene som vendte tilbake endte noen ekteskap med skilsmisse, men det store flertall fortsatte å holde sammen.Vanlig definisjon på datidens barn var fra 6 år til 13–14 år, datidens minimumsalder for arbeid. Selv om kun et mindretall av de krigførende lands barn befant seg i eller ved frontlinjen, ble alle berørt. Fedre ble mobilisert som soldater og reiste fra hjemmet, undervisningen i skolen ble lagt om i patriotisk og fremmedfiendtlig retning, og i Sentral- og Øst-Europa ble tilværelsen etterhvert preget av matmangel og kulde om vinteren. Svært mange barn bidro også i ulike former for frivillig innsats for å støtte nasjonens krigsinnsats. Samtidig ble kjønnsroller vedlikeholdt, mens pikene skulle vokse opp til å passe hjem og barn, var guttenes fremtidige plass ved fronten. Selv om barna som vokste opp under krigsårene opplevde de svært ulikt, delte så godt som alle erfaringen med kulturell mobilisering. På tross av de mange ulikhetene kan man derfor snakke om en krigsgenerasjon, som ikke bare hadde opplevd krigen, men også følte de hadde deltatt i den. Rundt ti millioner barn av soldater, mistet sin far i løpet av krigen.Rundt halvparten av familiene hvor mannen var soldat, opplevde enten at han ble drept, skadet, eller tatt som krigsfange.Første verdenskrig førte til en destabilisering av kjønnsrollene mens den pågikk, men etter krigsavslutningen forble i hovedsak rollefordelingen i samfunnet slik den hadde vært før 1914. Samtidig var definisjonen av maskulinitet og feminitet mer ladet, omdiskutert og politisert enn før konfliktens utbrudd.
==== Nasjonale minoriteter ====
Første verdenskrig ga en stor endring mellom minoriteter og majoritetsbefolkningen i Europa og andre verdensdeler. Etniske grupper før første verdenskrig kan deles i tre hovedgrupper, ifølge historikeren Panikos Panayi, spredte befolkningsgrupper (diaspora), lokale minoriteter og nylig ankomne migranter. I den førstnevnte gruppen kan regnes jøder, roma (også kjent som sigøynere), tyskere (tyske minoritetsgrupper særlig i Øst-Europa), muslimer, grekere og armenere. Lokale minoriteter var typisk polakker i Russland, italienere i Østerrike-Ungarn osv. Selv om hovedstrømmen av migrasjon på 1800-tallet gikk til USA, var det også betydelig migrasjon innad i Europa, polakker arbeidet i Tyskland, mens spaniere og italienere innvandret til Frankrike. I USA hadde over 10 millioner mennesker familiebånd til en av sentralmaktene.
Minoriteter som majoritetsbefolkningen anså å ha en tilknytning til fienden, fikk de største problemene når krigen brøt ut, men andre minoriteter ble også rammet. Kort etter krigsutbruddet i august 1914 ble for eksempel mennesker med tysk bakgrunn pålagt store restriksjoner i Storbritannia, og året etter ble de fleste internert, ialt rundt 30 tusen sivile. Etter krigen var over ble nær 2/3-deler deportert til Tyskland (fra 57 tusen i 1914 til 22 tusen i 1919). I USA ble mange tysk-amerikanere utsatt for kraftig diskriminering, grunnet sin tyske bakgrunn. Det osmanske rike var den av de krigførende statene som hadde de mest ekstreme tiltak mot sine minoriteter, det førte til folkemordene på armenere og assyrere, med anslått over én million døde. Verdenskrigen førte også til økt antisemittisme, med beskyldninger fra majoritetsbefolkningen i blant annet Tyskland at jødene unnlot å gjøre militærtjeneste (undersøkelser etter krigen synes å vise at jødene som et minimum gjorde tjeneste på linje med resten av befolkningen). De mest ekstreme eksemplene på overgrep mot jødene skjedde i Russland. Minoriteter ble også utnyttet, ententemaktene brukte rundt 650 tusen soldater fra koloniene på slagmarkene i Europa. I Tyskland ble rundt 300 tusen polske sesongarbeidere holdt igjen da krigen brøt ut, og ble tvunget til å fortsette å arbeide.
==== Rasisme ====
Samfunnene i begge de to stridende gruppene var sterkt preget av rasistiske holdninger. Det britiske imperiet og dets militære styrker var basert på en klar rangordning. Storbritannia og briter var øverst, deretter kom hvite tropper fra Australia, New Zealand, Sør-Afrika og Canada, med indiske tropper under de, og helt nederst svarte afrikanere.
Vi vil tilby sivilisasjon til de svarte. De vil måtte betale for det... Selv om jeg har uendelig respekt for disse modige svarte, vil jeg mye heller ha ti svarte drept enn én enkelt franskmann, for jeg mener at nok franskmenn er drept uansett og at vi bør ofre så få som mulig.
Den amerikanske presidenten Woodrow Wilsons politikk har i ettertid blitt regnet som rasistisk, med tanke på at han fikk gjennomført segregering i USAs statsapparat. Da USA kom med i krigen ba US Army franskmennene om å behandle fargede amerikanske tropper de hadde under sin kommando som underlegne, da en likeverdig behandling av fargede tropper ville skape problemer for USA. Nye baser for US Army i sørstatene ble bevisst oppkalt etter generaler fra opprørshæren i borgerkrigen.Krigspropaganda fra Tyskland forsøkte å fremstille ententemaktene som forrædere mot den hvite rasen fordi de brukte tropper fra koloniene, og fremhevet sentralmaktene som rasemessige homogene.
Her er en reservesoldat. For en enorm mann. Hva kan latinere, slavere, keltere, japser, negre, hinduer, ghurkaer, tyrkere og hva ellers de kalles, gjøre mot en slik stor og sterk gigant av ekte germansk slag? Hans trekk er gjennomført noble, og han synes fornøyd med dagens arbeid. Han angrer ikke at han har ofret sitt liv for Tysklands rettferdige sak.
Allerede fra høsten 1914 var tysk presse opprørt over britenes og franskmennenes bruk av fargede soldater, det ble påstått at det var et angrep mot sivilisasjonen. Sosiologen Max Weber raste mot ententemaktenes bruk av kolonisoldater etter fredsslutningen: «at Tyskland fortsetter å kjempe for sin eksistens mot en armé av negre, ghurkaer og diverse andre barbarer fra alle kriker og kroker av verden, som venter på å endre vårt land til en ørken.»Da krigen var over fortsatte rasismen i hvordan de døde ble minnet, flere hundre tusen ententesoldater med bakgrunn fra koloniene ble enten ikke minnet på linje med sine hvite våpenbrødre, eller overhodet ikke minnet. Ifølge en offisiell britisk undersøkelse fra Commonwealth War Graves Commission (CWGC) var de ofre for omfattende rasisme (engelsk: pervasive racism).
==== Internerte ====
Ved utbruddet av krigen ble ulike sivile og borgere tilhørende fienden i de fleste krigførende land samlet i konsentrasjonsleire. Russland internerte rundt 50 tusen i 1914, antallet sivile internert økte til 250 tusen i 1917. Land langt vekk fra Europa, som Australia og Canada, internerte også sivile man antok hadde tilknytning til sentralmaktene. En del protesterte, de anså seg ikke som tilhørende fienden, som ukrainske innvandrere fra områder i Galicja, del av Østerrike-Ungarn. I Frankrike var rundt 60 tusen sivile som ble knyttet til sentralmaktene internert, blant de Albert Schweitzer. Storbritannia internerte om lag 320 tusen utlendinger, blant de jøder som siden 1890-årene hadde innvandret fra Galicja. Mange av de armenske innbyggerne som det osmanske rike deporterte ble plassert i konsentrasjonsleire, under svært dårlige forhold, hvor de langsomt døde av sult og sykdom. Rundt ti prosent av den serbiske sivilbefolkningen ble deportert til konsentrasjonsleire i Ungarn, hvor tusener av de døde.
==== Tro og religion ====
Selv om en viss sekularisering (redusert gudstro) utviklet seg på 1800-tallet, sto religion fremdeles sterkt i alle de krigførende landene. Ved utbruddet av konflikten støttet så godt som samtlige trossamfunn deltakelse i krigen, på de ulike lands side. Mange trossamfunn så også krigen som en straff fra Gud, for materialisme og gudløshet. Selv om det var eksempler på trossamfunn og prester som demoniserte fienden, var det ikke entydig. Den britiske sykepleieren Edith Cavell som arbeidet i tyskokkupert Belgia var sterkt troende, og henrettelsen av henne for arbeid for fienden ble av ententemaktene brukt som et eksempel på tyskernes ugudelige fremferd. I november 1914 erklærte Essad Effendi, etter oppfordring fra osmanske myndigheter, en fatwa mot ententemaktene og påla alle muslimer å støtte Det osmanske rike i krigen. Den katolske kirkens overhode, pave Benedikt XV, var kritisk til krigen, foreslo allerede i 1914 en våpenhvile, og arbeidet for at Italia skulle forholde seg nøytralt.Hvor viktig religion var generelt for soldatene er vanskelig å si noe bestemt om av flere grunner; manglende kunnskap om soldatenes tro før krigen, varierende forhold under krigen, og kildenes partiskhet. Når det gjelder soldater fra Britisk India synes det som både muslimer og hinduer fant styrke i troen, ikke minst i at alt var forutbestemt gjennom skjebne. Datidens venstreorienterte og nåtidens historikere har sett religion i krigsårene hovedsakelig som et ledd i elitenes sosiale kontroll av massene. Det er et argument som ikke kan avvises, men det synes like tenkelig at religionen var et middel elitene brukte for å utholde det presset de var utsatt for.
=== Skyttergravskrig ===
Skyttergravskrig og stillingskrig anses som typisk og bestemmende for første verdenskrig, krigføring langs permanente, befestede frontlinjer. Skyttergravskrigen var kun karakteristisk for den rundt 700 kilometer lange vestlige frontlinjen mellom november 1914 og mars 1918, men tidvis og for situasjonen på østfronten og ved fronten i Italia. Alle stormaktene hadde forberedt seg på en bevegelig krig i sine planer inntil 1914. Etter at Schlieffen-Moltkeplanen mislyktes og kappløpet mot havet endte uavgjort, gravde de stridende arméene seg ned. Grunnlaget for befestningen av frontlinjen var den militærtekniske utviklingen som favoriserte forsvareren. I tillegg kom tap av kontroll over store hærstyrker og den relative styrkebalansen.I januar 1915 ga den tyske overkommandoen ordre om at frontlinjen på vestfronten skulle utvides i dybden så de kunne motstå angrep fra overlegne styrker. Stridserfaringene ledet til at hovedstyrken ble flyttet bakover til en andre linje, med tilfluktsrom. Fra 1916 introduserte de stridende partene tre linjer i mange områder. For å lykkes måtte angripende styrker planlegge nøye og ha lokal overlegenhet. I et angrep ble fiendens stillinger først kraftig beskutt med artilleri. I tillegg ble det brukt stridsgass, miner (underjordiske sprengladninger i tunneler), etterhvert også stridsvogner, granatkastere og maskinpistoler. Håndgranaten fikk en renessanse, mens bajonetten nesten mistet sin betydning, i de trange skyttergravene var feltspader ofte et bedre våpen. Mot slutten av krigen endret den tyske arméen sin taktikk og brukte i våroffensiven i 1918 såkalte stormtropper, godt utstyrte elitesoldater som rykket frem i front og forsøkte å ødelegge fiendens bakre infrastruktur med infiltrasjonstaktikk.Hverdagslivet til soldatene i skyttergravene ble preget av lange faser med inaktivitet, og hard kamp for overlevelse. Resultatet var at skyttergravene ofte var svært forseggjort, samtidig var soldatene utsatt for alvorlige krigsnevroser, eller inntil da ukjente angstreaksjoner som søvnredsel, som innebar redsel for å sovne og bli angrepet.
=== Bruk av stridsgass ===
Gass ble først brukt av franske styrker på vestfronten i august 1914. Gassgranatene ble brukt i et åpent område, hadde minimal effekt, men ble oppdaget av tyske styrker. Den tyske overkommandoen anså derfor at den sto fritt til å selv benytte gass, siden fienden hadde brukt det først. Den 22. april 1915 ble inntil 5 tusen ententesoldater drept eller skadet av et tysk angrep med klorgass ved Ypres. Denne datoen regnes som starttidspunkt for moderne masseødeleggelsesvåpen. Det var første tilfelle hvor gass ble brukt i stor målestokk, og dette endret ideen om krig som en ridderlig kamp. Introduksjon av gass var mer omstridt enn bruk av andre våpen. De tyske offiserene ble overrasket over suksessen, men klarte ikke å utnytte den, grunnet manglende reserver. Angriperne selv ble dessuten også påvirket av gassen. Ententemaktene anså bruken av dødelig gass som et klart brudd på Haagkonvensjonen om landkrigføring, og som et ytterligere bevis for hvor barbarisk tysk krigføring var, noe de brukte i propaganda både under og etter krigen. Selv om kjemiske våpen ikke var ukjent hadde til da kun irriterende gasser (som tåregass) blitt brukt, men de var langt mindre effektive.
Problemet med å trenge gjennom forsvarslinjene ved offensiver, den fastlåste skyttergravskrigen, og ammunisjonskrisen grunnet mangel på salpeter, samtidig som tysk kjemisk industri hadde ubrukt kapasitet, ledet til å bruke gass som våpen. Selv om deler av det tyske offiserskorpset var skeptisk, ble bruken av gass ansett som et nødvendig onde. Den 31. mai 1915 angrep tyske styrker ved Bolimów på østfronten. Her ble fosgengass brukt for første gang. Den 25. september 1915 var første gang britiske styrker brukte stridsgass i større skala, i slaget om Loos.De første gassmaskene ble tatt i bruk høsten 1915. De krigførende partene brukte etterhvert gassfylte granater, for å være mindre avhengige av gunstig vindretning. I juli 1917 ved Nieuwpoort ble det for første gang brukt gass som trengte gjennom filteret i gassmasken. Samtidig, eller kort etter, begynte bruken av irriterende gass sammen med giftgass. Den første gjorde at soldatene tok av seg maskene. Rett etter Nieuwpoort ble det ved Ypres brukt en ny gass, sennepsgass, som var etsende ved hudkontakt. I tillegg til å skade personell, bandt sennepsgassen opp store ressurser for å ta hånd om sårede.Totalt ble det brukt rundt 112 tusen tonn med giftgass i første verdenskrig, av dette kom 52 tusen tonn fra Tyskland. Nøyaktig antall forgiftet og døde av stridsgass er vanskelig å angi. Mange av soldatene døde etter lengre sykeleie. For vestfronten anslås rundt 500 tusen sårede og om lag 20 tusen døde. For hele krigen anslås tap etter gassangrep til rundt 1,2 millioner soldater, av dem om lag 90 tusen døde.
=== Luftkrig: fra eksperimentelle fly til flyvåpen ===
Ved utbruddet av krigen hadde de stridende land knapt mer enn 200–300 enkle fly tilgjengelig, og datidens mindre robuste fly ble stort sett brukt for rekognosering. Da den britiske ekspedisjonsstyrken British Expeditionary Force (BEF) ankom Frankrike i august 1914, hadde de kun 48 fly for rekognosering. De overvåket fronten og rapporterte fiendens bevegelser til overkommandoen. Det var flygere fra Royal Flying Corps (RFC) som først observerte at det var en stor luke mellom de fremrykkende tyske arméene, noe som bidro til det suksessfulle slaget ved Marne.
Flyrekognosering ble stadig viktigere, også ved flyfotografi, og da stillingskrigen begynte, ble fly også brukt for koordinering av artilleri. Fra 1915 begynte bruken av radiosett i fly for direkte kommunikasjon med bakken. Den viktigste funksjonen for flyene var etterhvert å bistå artilleriet.Den franske flypioneren Roland Garros var den første som utviklet et virkelig jagerfly. I 1915 monterte han et maskingevær i front av flyet. For å beskytte propellbladene forsterket han dem med stålplater. Noe senere konstruerte nederlenderen Anthony Fokker en synkroniseringsmekanisme for sitt Fokker E.III. Hvis propellen var i skuddlinjen ble skudd blokkert. De første suksessfulle pilotene med disse flyene var Max Immelmann og Oswald Boelcke. Inntil tidlig i 1916 var tyskerne dominerende i luften over vestfronten.Bombetokt var sjeldne, men økte utover i krigen. De første bombene ble droppet over Liège i Belgia av et tysk luftskip 6. august 1914. Et nytt tysk bombetokt fant sted 24. august 1914 over Antwerpen. I desember 1914 angrep tyske luftskip for første gang Storbritannia. Frem til 1917 ble tunge tyske luftangrep fløyet mot London. Senere ble luftskip, med sine store overflater og begrensede manøvrerbarhet ved angrep, erstattet med Gotha G.IV bombefly. Frem til 1918 drepte tyske luftskip og bombefly 1400 britiske sivile og skadet nesten 5 000. Britenes Royal Flying Corps konsentrerte sine angrep på industri i den vestlige delen av Tyskland og på Zeppelinwerke ved Bodensjøen. Den første verdenskrig var den første konflikten hvor bombefly ble brukt i stor målestokk.Utvikling av militære fly skjedde også til sjøs. Sjøfly, som kun hadde blitt benyttet for rekognosering, ble bevæpnet og benyttet mot havner og kystbefestninger. Første verdenskrig var også den første krigen hvor tidlige utgaver av hangarskip ble benyttet. Både britene og amerikanerne bygget om flere av sine krigsskip til hangarskip. Disse tidlige utgavene benyttet sjøfly som tok av fra dekket, landet nær hangarskipet og så ble heist om bord med kran.
Fra 1916 tapte tyskerne igjen sin overlegenhet i luften. Ententemaktene hadde reorganisert sine styrker og hadde noen svært solide fly, som Nieuport 11. Tyskerne reagerte ved å forsøke å ytterligere profesjonalisere sine flygere. Oswald Boelcke trente noen av de beste tyske flygerne i luftkamp. De tyske jagerskvadronene (forkortet til Jasta), særlig Jasta 11, ga ententens flystyrker store tap. Etter Boelckes død tidlig i 1917, ble Jasta 11 ledet av Manfred von Richthofen. Med sine flygere bidro han til blodige april, hvor 443 ententefly gikk tapt. Richthofen selv skjøt ned 20 fly i denne perioden, en annen pilot, Kurt Wolff, hadde 22 nedskytinger denne måneden.
Utover i 1918 ble ententen stadig mer dominerende i luften, grunnet sine større industrielle ressurser. Ved avslutningen av krigen i november 1918 hadde de krigførende lands flyvåpen økt til 2–3 tusen fly, på vestfronten alene var det rundt 8 tusen fly. Tapene var høye, britene tapte over 50 % av totalt 22 tusen britiske piloter, franskmennene tapte rundt 40 % av 18 tusen franske piloter, tyske piloter hadde sannsynligvis tilsvarende tap. Selv om fly ga et viktig bidrag, så var de ikke avgjørende, krigen ble tapt og vunnet på bakken.
==== Sjøkrig og blokade – slagskip og ubåter ====
Før 1914 var det antatt at sjøkrig ville spille en stor, muligens avgjørende, rolle. Jyllandsslaget i mai-juni 1916 var det til da største sjøslag (og muligens det største noensinne), men det var ikke avgjørende for krigen. Ved fredsslutningen i 1918 viste det seg at sjøkrigen ikke hadde vært avgjørende, i motsetning til Napoleonskrigene og andre verdenskrig, men allikevel hadde hatt en viktig indirekte effekt.
Blokade - eller stengte butikker?Mens mange historikere anser britiske Royal Navys blokade av særlig Tyskland som avgjørende for at ententemaktene vant første verdenskrig, mener den britiske historikeren Paul Kennedy at det er en fiksjon. Han hevder at selv om britene ikke hadde opprettholdt en blokade med marinefartøy, så hadde ikke sentralmaktene fått tak i noen varer, fordi de som hadde noe å selge formelt eller reelt var på ententemaktenes side. Og selv om de hadde hatt noe å selge, så hadde ikke sentralmaktene skip til å hente varene, mulighet for å få de forsikret, eller evne til å komme i kontakt med selgere, da sentralmaktenes telegrafkabler ble kuttet den 3. august 1914. Tilnærmet samme argumentasjon har historikeren Alan Kramer, som mener at det er umulig å unngå følgende konklusjon: «ikke blokaden, men å gå til krig mot sine hovedleverandører reduserte importen av mat drastisk.».
De ulike sjøområdene var dominert av forskjellige makter: Storbritannia dominerte Tyskland i Nordsjøen (Atlanterhavet hadde ikke sentralmaktene adgang til), Tyskland dominerte Russland i Østersjøen, Frankrike og Italia dominerte Østerrike-Ungarn i Middelhavet (bortsett fra Adriaterhavet), og Russland (fra slutten av 1915) dominerte Det osmanske rike i Svartehavet, mens det igjen kontrollerte Bosporosstredet. Ententemaktene brukte sjøen for transport av tropper og forsyninger, noe sentralmaktene stort sett var utestengt fra. Unntaket var Skandinavia og Nederland: Sverige eksporterte jernmalm, Norge nikkel og kobber, mens Danmark og Nederland leverte mat til Tyskland. Leveransene fra de nøytrale landene ble i mindre skala for sentralmaktene det USAs leveranser var for ententen. Følgelig prøvde ententen, ved Storbritannia, å presse de nøytrale landene til å stoppe eller begrense leveransene til Tyskland. Samtidig hadde ententen behov for varer fra disse landene, firmaet Norsk Hydro i Norge leverte i en periode 90 % av Frankrikes behov for nitrat til sprengstoffproduksjon.Ententemaktenes blokade av sentralmaktene, særlig med avstenging av Nordsjøen, bidro til å utarme sentralmaktene (ved matmangel og etterhvert underernæring), og til å radikalisere konflikten. Britenes blokade ble av noen land, særlig USA, ansett å være i strid med internasjonal rett, og gjorde at tyskerne anså seg berettiget til tilsvarende radikale tiltak, som uinnskrenket ubåtkrig (senking av handelsskip uten varsel). Det var først ved USAs inntreden i krigen i april 1917 at ententens blokade ble effektiv. Tilsvarende bidro sentralmaktenes blokade av Russland ved sperring av Østersjøen og Bosporousstredet til den russiske arméens nederlag. Den tyske flåten i Middelhavet bidro til å få Det osmanske rike med i krigen på sentralmaktenes side. Tysklands forsøk på krysserkrig hadde kun en begrenset effekt ved utbruddet av krigen.Overraskende for både ententen og sentralmaktene var det krigføring med ubåt som hadde størst effekt i sjøkrigen. Siden ubåten var undervurdert av begge sider, var krigføring både med og mot ubåt dårlig forberedt. Tyske ubåter ga uansett ententemaktene store problemer, spesielt i første halvdel av 1917. Samtidig bidro tysk uinnskrenket ubåtkrig til at USA ble med i krigen på ententemaktenes side, og førte derved til sentralmaktenes nederlag. Et tidlig eksempel på ubåtkrigens politiske dimensjoner var senkingen av RMS «Lusitania» i 1915, en liten taktisk suksess, men en gigantisk strategisk tysk feiltakelse. Tyske ubåtmannskaper var godt trenet, fikk god betaling og mye mat, men risikoen var stor. Rundt 5 tusen mann ble drept i tjeneste, om lag halvparten av alle som tjenestegjorde i ubåtvåpenet.I Tyskland ble flåten med større overflateskip holdt i beredskap helt til slutten av krigen, da ble det bestemt at den skulle seile ut for å angripe overlegne britiske flåtestyrker. De tyske mannskapene nektet å utføre ordre, mytteriene i marinebasen i Kiel bidro til å utløse den tyske novemberrevolusjonen.
=== Underernæring og sult i Sentral-Europa ===
En kombinasjon av blokade fra ententemaktene, dårlig administrasjon og mangel på landarbeidere - mange var utskrevet som soldater - førte kort etter krigens start til matmangel, rasjonering, etterhvert også underernæring og sult i Tyskland og Østerrike-Ungarn. Matmangelen ledet blant annet til voldsomme køer, for det meste kvinner som sto timevis i kø før butikker åpnet for å få tak i mat, selv med rasjoneringskort var man ikke garantert å få noe. I Wien, en av de hardest rammede byene, sto våren 1917 rundt en kvart million daglig i over 800 køer. Når det ble mangel på vanlige råvarer, ble maten laget med erstatningsstoff, som brød av poteter, i stedet for mel. Smaken av matvarer med erstatningsstoff var uvant, ofte lite appetittlig, matvaren inneholdt som regel mindre næring, og var noen ganger direkte helsefarlig. Befolkningen fikk følgelig både mindre, og dårligere mat.Fra 1916 økte salget av matvarer utenfor myndighetenes kontroll, såkalt svartebørs, i 1918 ble mellom en tredjedel og en femtedel av alle jordbruksvarer i Tyskland omsatt på denne måten. Knapt noen sultet ihjel, men underernæring bidro til svekket motstandskraft mot sykdom. I Tyskland ble det anslått en dødelighet blant sivile, over normalt nivå, på 424 tusen, tilsvarende for Østerrike-Ungarn var 467 tusen (i disse tallene er døde som ble rammet av spanskesyken ikke regnet med).Hverken store tap av soldater ved fronten, nye land som sluttet seg til ententemaktene eller diskusjonene om annektering av fiendeland, var så ødeleggende for Tyskland og Østerrike-Ungarns stabilitet som matmangelen. Den såkalte turnipsvinteren 1916–1917 var da tålmodigheten tok slutt for store deler av befolkningen i de to viktigste landene i sentralmaktene. Misnøyen med matmangelen førte til omfattende streiker, opptøyer og polarisering av politikk, som truet den såkalte borgfreden fra krigsutbruddet i 1914.Selv om britene ved krigsutbruddet etablerte en blokade av sentralmaktene virket den gradvis, det største problemet var mangel på trekkdyr, over en tredjedel av landets hester (datidens traktorer) gjorde tjeneste ved frontlinjene. Enda viktigere var mangelen på gjødsel, både kunstgjødsel og naturlig gjødsel. Allerede i fredstid var Tyskland avhengig av matimport, mens mye av importen forsvant så ble samtidig innenlandsk produksjon sterkt redusert, helt ned i 40 % av førkrigsnivå i 1918. Ententens blokade fungerte dels ved at skip fra nøytrale land ble stoppet av den britiske marinen, dels ved at britene kjøpte opp mat, så sentralmaktene ikke kunne få tak i den. I motsetning til Tyskland var Østerrike-Ungarn selvforsynt med mat før krigen, samtidig ble særlig Østerrike hardere rammet av matmangel enn Tyskland. Dels var grunnlaget tapet av, og ødeleggelsene i det viktige jordbruksområdet i Galicja etter den russiske invasjonen, dels gjaldt de samme grunnene som i Tyskland, mange bønder og hester måtte gjøre tjeneste for hæren, i stedet for å dyrke mat. Men særegent for Østerrike-Ungarn var det manglende samholdet, hvor Ungarn som var bedre forsynt med mat, holdt mye tilbake, fra resten av keiserriket.Mens anbefalt kaloribehov for en voksen mann er 2500 kalorier dagen, var den daglige rasjonen i Tyskland på 1985 kalorier, den ble raskt redusert til 1336, og sommeren 1917 til 1100 kalorier. I Ungarn fikk innbyggerne 1273 kalorier, mens i Østerrike begynte kalorianslaget på 1300 ved innføring av rasjonering, og var ved våpenhvilen nede i 830 kalorier. En ernæringsspesialist som forsøkte å leve kun på de tyske rasjonene mistet en fjerdedel av sin vekt på syv måneder.
=== Media, propaganda, litteratur og film ===
Kultur mot sivilisasjonBåde sentralmaktene og ententemaktene mobiliserte sine akademikere i kampen om å vinne frem med hvorfor krigen ble utkjempet. Sentralmaktene fremstilte konflikten som kultur mot britisk og fransk forfall, mens britene og franskmennene hevdet det dreide seg om sivilisasjon mot barbarisk lovløshet. En tidlig hendelse i krigen, som ble brukt som propaganda fra begge sider, var brannen i biblioteket i Louvain (flamsk Leuven) i Belgia i august 1914.
Verdenskjente tyske akademikere kom med et opprop i oktober 1914, «Manifestet fra de 93», som motsa det man mente var propaganda fra ententemaktene. Blant de som undertegnet var nobelprisvinnerne Max Planck, Fritz Haber og Wilhelm Röntgen. Oppropet var dels et tilsvar til et britisk opprop med 53 ledende forfattere, som argumenterte for å støtte ententemaktenes kamp med at det gjaldt sivilisasjon mot tysk militarisme. Blant de som undertegnet var Rudyard Kipling, Arthur Conan Doyle og H.G. Wells.
Første verdenskrig var første gang propaganda ble etablert som en systematisk statlig virksomhet. Den ble brukt både for å vedlikeholde motivasjonen for å tjenestegjøre i krigen, og for å underbygge krigsdeltakelse fra egen befolkning eller ønskede allierte, med bruk av fremmedfiendtlige fordommer og patriotiske symboler. Ententemaktene, særlig britene, var generelt dyktigere med propaganda enn sentralmaktene og tyskerne, et overtak som ga et viktig bidrag til ententens seier. Historikeren Niall Ferguson nevner som eksempel oppmerksomhet rundt amerikanske tap ved senkingen av RMS «Lusitania», mens britiske brudd på sjørett og utsulting ved blokade fikk liten oppmerksomhet. Bakgrunnen for at propaganda fikk slik gjennomslag, var at første verdenskrig var den første større konflikten hvor de fleste deltakerne kunne lese, et resultat av obligatorisk skolegang.Det var mindre direkte skremselspropaganda fra sentralmaktene, fordi knapt noe tysk område var okkupert, og få tyske sivile var derfor direkte utsatt for krigen. Først og fremst ble Russland (hæren og befolkningen) stemplet. Ententemaktenes bruk av fargede tropper fra koloniene på europeiske slagmarker ble dels fordømt som et brudd på kultur eller som amoralsk. Propaganda fra sentralmaktene tenderte til å degradere fiendens kampevne og til å lovprise egne soldaters styrke. For dette ble ulike foto distribuert som postkort som viste falne ententesoldater og tilhørende massegraver.
===== Tyskland =====
I Tyskland ble sentralkontoret for utenlandstjeneste (tysk: Zentralstelle für Auslandsdienst ) opprettet 5. oktober 1914, etterfulgt av militærkontoret i utenriksdepartementet (tysk: Militärische Stelle des Auswärtigen Amtes [MAA]) 1. juli 1916 og til sist kontoret for bilder og film (tysk: Bild- und Filmamt [BUFA]). Østerrike-Ungarn hadde allerede den 28. juli 1914 etablert det keiserlige krigspressekontor (k.u.k. Kriegspressequartier [KPQ]). På ententemaktenes side ble kontoret for pressen (fransk: Maison de la Presse) opprettet i Frankrike i februar 1916. Storbritannia etablerte byrået for krigspropaganda (engelsk: War Propaganda Bureau) i september 1914. I USA ble komitéen for offentlig informasjon (engelsk: Committee on Public Information) opprettet i april 1917 ved landets inntreden i krigen på ententemaktenes side. Velkjente overgrep i Franrike og Belgia som ble brukt i propaganda var henrettelse av sivile, og voldtekt, men også den angivelige korsfestelsen av nonner, eller påstanden om at tyske soldater hugget av barnehender.Den tyske seieren mot russiske invasjonsstyrker i Øst-Preussen var et eksempel på hvordan propaganda og media ble brukt for å fremme bestemte formål. For å vise at det var en oppreisning etter nederlaget i slaget ved Tannenberg i 1410, ble det etter forslag fra marskalk Paul von Hindenburg gitt samme navn. Endringen i holdning som det utløste i Tyskland skulle få omfattende følger. Mens det siden Carl von Clausewitz var anerkjent at Russland ikke kunne erobres i krig, anså man nå at en seier over Russland var mulig. Denne holdningsendringen førte til en drastisk utvidelse av offensiver, og pekte frem mot Tysklands invasjon av Sovjetunionen i 1941.
===== Ententelandene =====
Den britiske pressen var i økende grad positiv til Tyskland de siste årene før krigen og under julikrisen i 1914 ble først den russiske tsaren gitt skylden for opptrappingen. Dette endret seg med Tysklands ultimatum til Russland, og særlig med Tysklands invasjon av Belgia og Luxembourg. Videre utover i krigen ble Tyskland ikke bare stemplet som fiende og aggressor, men fremstilt som humanitetens fiende. Kun i begynnelsen av krigen ble det skilt mellom regjering og befolkning. Denne overdrevne fiendtlige propagandaen vanskeliggjorde fredsfølere og bidro til at forsoning var vanskelig etter krigen.Etter krigen var over og en rekke overdrivelser fra propaganda ble avdekket, ble befolkningens tillit til medier, særlig i ententelandene (Frankrike, Storbritannia og USA) svekket. Den anerkjente amerikanske forfatteren og journalisten Walter Lippmann oppsummerte erfaringene med propaganda og fremholdt at de viste at demokratiet måtte begrenses, da vanlige mennesker stort sett kun var opptatt med seg og sitt, en liten gruppe innsiktsfulle personer burde styre på vegne av de mange.
Solidaritet med imperiet ble et sentralt motiv i krigstidens propaganda og begge de to store imperiemaktene forventet at krigen for å gjøre verden sikker for demokratiet ville, paradoksalt, samtidig sikre overlevelsen av det udemokratiske imperiet.
Utbruddet av krigen førte til en veritabel flom av krigsrelaterte dikt og annen skjønnlitteratur, for det meste skrevet av sivile, mange av de kvinner. Det var så godt som uten unntak soldater tilhørende øvre middelklasse som skrev dikt og romaner basert på erfaring fra fronten, i engelsktalende land kjent som krigsdiktere (engelsk: war poets). Felles for mange krigsdiktere var et krav om å fortelle den virkelige historien om krigen, i motsetning til offisielle krigsreportere og pressen i hjemlandet, Wilfred Owens «Dulce Et Decorum Est» var typisk et svar på et dikt av den svært patriotiske Jessie Pope.Ved utbruddet av første verdenskrig blomstret filmindustrien både i Europa og USA, både almenheten og eliten benyttet kinoer som adspredelse. Filmaviser (engelsk: newsreel) med nyheter ble brukt av alle de krigførende maktene for å nå ut med informasjon og propaganda. Etterhvert fikk filmfotografer adgang til slagfeltene, men av flere grunner fikk de aldri dekke pågående kamper. I tillegg til produksjon av sensurert film for publikum ble det også tatt opp mye usensurert film for arkivformål, som dokumentasjon for ettertiden. Film produsert for publikum skulle oppmuntre befolkningen, og ved eksport også gi et fordelaktig inntrykk av landets forsvarskamp mot angriperne. Kinoforestillingene var svært populære, i Storbritannia var det f.eks rundt 20 millioner besøkende i uken i 1918. I en rekke filmer medvirket tidens mest kjente skuespillere, som Asta Nielsen og Henny Porten i tyske filmer, mens blant ententemaktene var amerikanske Mary Pickford og Charles Chaplin populære. Begge stridende parter etablerte etterhvert hundrevis av kinoer nær frontlinjen for soldatenes adspredelse. Slaget om Somme markerte et skille i bruk av film, britene la mye ressurser ned i produksjon av en film, The Battle of the Somme, da de regnet med et større gjennombrudd, tilsvarende kom tyskerne etterhvert ut med et tilsvar, Bei unseren Helden an der Somme.
=== Våpenteknisk utvikling ===
Første verdenskrig endret våpenteknologi på mange måter. For infanterister ga krigen det endelige gjennombrudd for kamuflasje og stålhjelmer. Soldatenes rifler var stort sett likeverdige, kun den britiske Lee-Enfield hadde et overtak med stor skuddhastighet, og førte særlig i Flandern til store tyske tap. Skyttergravskrigen førte til en renessanse for håndgranaten, som kun sentralmaktene hadde nok av ved krigens utbrudd. Maskingeværet ble ytterligere utviklet, fra tyngre (MG08, 30–40 kg), til lette transportable modeller (MG 08/15, ca. 14 kg), og den første virkelige maskinpistol, MP18, ble tatt i bruk sammen med ny infanteritaktikk (stormtropper).Maskingeværer, og etterhvert stridsvogner, bidro til å gjøre det opprinnelige kavaleriet avleggs (soldater på hest). Det mistet sin status og ble kun brukt for perifere oppdrag og spesielle områder, som deler av østfronten og Midtøsten. Fra den første, moderat suksessfulle stridsvognen Mark I, utviklet ententemaktene den forbedrede Mark IV og Renault FT-17, forløperen for dagens stridsvogner. Tyskland utviklet og produserte knapt noen stridsvogner. 20 tyske A7V mot 1 220 Mark IV, 2 700 Renault FT og om lag 2 000 andre pansrede kjøretøy viser også ententemaktenes materielle overlegenhet det siste krigsåret.
Artilleriets begrensning ledet til utviklingen av bombefly. Tungt tysk artilleri som Tjukke Bertha, som hadde suksess mot festninger ved innledningen av krigen, hadde en rekke svakheter (begrenset bevegelighet, høy slitasje, moderat nøyaktighet). Den teknisk avanserte Pariskanonen (tysk: Paris-Geschütz) hadde ingen militær verdi, grunnet liten nøyaktighet, og var kun et terrorvåpen mot sivile mål. Den lette og portable franske Canon de 75 revolusjonerte artilleriet før krigen. Den viste i begynnelsen av første verdenskrig sin kapasitet mot tyske angrep, men ble etterhvert for lett for stillings- og skyttergravskrig. Forholdstallet mellom lette og tunge kanoner skiftet i løpet av stillingskrigen fra 11:2 i begynnelsen til 9:7 mot slutten av krigen.Ved improvisasjon ble det første standardiserte jagerflyet utviklet (Fokker E.I). Det ble også utviklet bombefly, som det britiske Handley Page Type O og det tyske Gotha G.I, som etterhvert erstattet tyske luftskip. Første verdenskrig var også begynnelsen for flyradio, noe som ga flyrekognosering nye muligheter.
Undervannsbåten ble i beste fall ansett som et støttevåpen før krigen, men ble det viktigste offensive våpenet i sjøkrigen. Storbritannias overlegne etterretning ved Room 40 var et stort hinder for bruken av den tyske slagskipsflåten, og etter Jyllandsslaget oppga tyskerne helt offensive operasjoner. Tilsvarende var Royal Navy forsiktig i bruk av sin slagskipsflåte, grunnet trusselen fra tyske undervannsbåter.
Bortsett fra mobilisering av alle reserver i krigsøkonomien, ble den industrielle krigen preget av avstandsvåpens dominans: artilleri forårsaket om lag 75 % av alle skader, infanterivåpen rundt 16 %, håndgranater 1–2 % og giftgass nesten 1,7 %. Tradisjonelle våpen som sabel og bajonett forårsaket kun 0,1 % av skadene. I motsetning til tidligere kriger, døde mindre enn en tiendel av tyske, en sjettedel av østerriksk-ungarske og en femtedel av franske soldater på grunn av sykdom. Rundt 850 millioner artillerigranater ble avfyrt av de stridende partene.
=== Industriell krigføring og logistikk ===
Stormaktene som deltok i første verdenskrig kan for logistikk deles i to grupper, kontinentale og ekstra-kontinentale. De førstnevnte kunne utplassere og etterforsyne sine styrker med jernbane eller veier og omfattet Frankrike, Tyskland, Østerrike-Ungarn, Italia og Russland, mens de sistnevnte måtte bruke skip, og omfattet Storbritannia, Japan og USA. For ententemaktene betød det et stort behov for sjøveis transport, noe Storbritannia med 45 % av verdens større dampskip (total tonnasje rundt 20 millioner tonn) kunne besørge. Med andre allierte skip kontrollerte ententemaktene rundt 80 % av verdens tonnasje av handelsskip.Helt fra åpningen av krigshandlingene spilte jernbaner en svært viktig rolle for utplassering av tropper, den største seksjonen i den tyske generalstaben var typisk jernbaneseksjonen. Under det tyske angrepet på vestfronten i august-september 1914 var jernbanetransport avgjørende for seieren i slaget ved Marne. På seks dager ble fire korps flyttet, hvert korps trengte 118 tog, noe som viste Frankrikes fordel med interne linjer for effektiv logistikk. Ved siden av transport med jernbane og dampskip var vogner trukket av hester fremdeles slik det meste av gods på vei ble fraktet. Totalt hadde den britiske hæren over 800 tusen hester, av de 450 tusen i Frankrike og britene skipet i løpet av krigen over 3 millioner tonn havre og rundt 2,7 millioner tonn høy som fôr til hestene. Mot slutten av krigen tok særlig ententemaktene Frankrike, Storbritannia og USA i bruk stadig flere motoriserte kjøretøy. I 1918 hadde det amerikanske ekspedisjonskorpset AEF rundt 270 tusen kjøretøy, mens britene hadde noe under 60 tusen kjøretøy i Frankrike (av de 27 tusen lastebiler), og 24 tusen kjøretøy (av de 6 tusen lastebiler) i andre krigsområder.
=== Fronterfaringer ===
Med store slag og omfattende bruk av tungt materiell brakte første verdenskrig en markert endring i synet på soldater og deres selvforståelse. Før første verdenskrig var den generelle ideen om krig fremdeles preget av slag hvor soldaten modig og ridderlig skulle beseire fienden. De fleste tyskeres forståelse av krig hang igjen fra den fransk-prøyssiske krig som ble avsluttet i 1871. Tilsvarende ble krigen sett som en åpen, ærlig kamp hvor deltakerne fikk utløp for sin eventyrlyst og sitt heltemot. Erfaringene og kravene fra stillingskrigen ødela disse forestillingene. Krigen ga soldatene den ødeleggende erfaringen av fullstendig degradering av individet til et forsvarsløst objekt utsatt for en upersonlig industriell krigsmaskin.Sentralt var den nesten uopphørlige artilleribeskytning, som førte til over halvparten av ofrene for krigen. Soldatens eneste mulige reaksjon overfor dette våpenet, var å vente nesten hjelpeløs på nedslaget, som kom med tilsynelatende ukontrollerbar styrke: «Krigsmaskinen synes å ha blitt allmektig og påførte sine avgjørelser på de som deltok i dens fordekte bevegelser». Tilsvarende oppsto bildet av en ny soldat. Den stemningsfylte, spontane og lojale ungdom forsvant og ble erstattet av soldaten fra Verdun, en veltrent, kald, aggressiv, isolert og godt teknisk utstyrt lederfigur. Stålhjelmen var symbolet på soldaten, den representerte det moderne, tekniske og funksjonelle ved krigen.Paradoksalt bidro skyttergravkrigens statiske natur til at krigshandlinger ble redusert, så lenge soldatene på begge sider vedlikeholdt status quo. Det var vanligvis tilfellet, bortsett fra ved store offensiver. For å bryte opp denne statiske situasjonen, benyttet kommandantene spesialister, på den britiske siden særlig skarpskyttere, på tysk og østerriksk-ungarsk side stormtropper. Disse elitestyrkene hadde høy individuell motivasjon for å kjempe, noe som for vanlige tropper var upopulært. Disse spesielle enhetene oppfattet seg selv som voldsutøvere: «Det er derfor ingen tilfeldighet at de tyske stormtroppene og de italienske eliteenhetene (Arditi) har en direkte linje til fascistenes estetisering av voldsbruk i mellomkrigstiden», noe som kan underbygges av psykologiske og kulturelle studier.
=== Diplomati ===
De to stridende gruppene, ententen og sentralmaktene, brukte diplomati og propaganda for å støtte opp under egen side, eller undergrave motparten. Stort sett fokuserte krigstidens diplomati på fire saker: propagandakampanjer; definering eller omdefinering av krigsmålene, som ble hardere jo lenger krigen pågikk; lokke nøytrale land inn i striden (Det osmanske rike, Italia, Bulgaria og Romania) ved å tilby landområder; og støtte til nasjonale minoriteter innenfor fiendens område. Nøytrale land la frem flere fredsforslag, men ingen av dem fikk noe særlig støtte. Etter det russiske nederlaget i 1915 (som førte til den store retretten), la Tyskland frem forslag om en gunstig fredsløsning for Russland, men det tyske utspillet ble avvist av tsarregimet. Det viktigste fredsforslaget under krigsårene kom fra USAs president Woodrow Wilson i desember 1916, men det ble avvist av begge de stridende alliansene. Begge sider var lenge forsiktig med å åpent spille på selvbestemmelsesrett for nasjonale minoriteter, av en rekke grunner. Sentralmaktene ved Tyskland ønsket primært en separatfred med Russland, og frem til 1916 ble det sett som lite tjenlig å oppmuntre til separatisme. Ententemaktene inkluderte Russland til 1917, en oppfordring til oppløsning av f.eks Østerrike-Ungarn, ville slå tilbake på alliansen. Først mot slutten av 1916 støttet sentralmaktene etableringen av nye stater, av Russland, og ententemaktene støttet ikke selvbestemmelsesrett før i 1918.Våren 1917 forsøkte Østerrike-Ungarns nye keiser Karl I å sende ut fredsfølere gjennom en slektning, prins Sixtus av Bourbon-Parma, men de ble avvist av ententemaktene. Hans utenriksminister Ottokar Czernin prøvde å få tyskerne til å redusere sine krigsmål. Han argumenterte med at Østerrike-Ungarn var så nedkjørt at en revolusjon, tilsvarende den som nylig hadde funnet sted i Russland, også kunne skje i Wien, men dette ble avvist av tyskerne. Etter å ha overtatt som tysk utenriksminister i august 1917, forsøkte Richard von Kühlmann å se om det var mulig å oppnå separatfred med en av ententemaktene, og slik splitte dem. Da det mislyktes, erklærte han i oktober i riksdagen at Tyskland aldri ville oppgi Alsace-Lorraine. Etter at den britiske statsministeren David Lloyd George erklærte at Storbritannia ikke ville gi opp før Frankrike hadde fått tilbake sine tapte områder, var døren lukket for en forhandlingsfred i vest.I november 1917 sendte den britiske utenriksministeren Arthur Balfour et åpent brev til den britiske bankieren Walter Rothschild, senere kjent som Balfourerklæringen. I brevet ga den britiske regjeringen sin støtte til et «nasjonalt hjem for den jødiske befolkningen». Erklæringen ble vedtatt etter uker med debatt i regjeringen. Bakgrunnen for at brevet ble sendt, var blant annet at Storbritannia var i posisjon til å gi et løfte, siden de var i ferd med å erobre Jerusalem. Viktigere var effekten det var påtenkt overfor USA. I tillegg ble det antatt at jødiske innvandrere ville være pro-britiske og derved støtte Storbritannias imperialistiske ambisjoner i Midtøsten.
Den 3. desember 1917 begynte forhandlinger om våpenhvile mellom sentralmaktene og representantene for Russlands bolsjevikstyre i Brest-Litovsk (dagens Brest i Belarus). De russiske forhandlernes situasjon var at de ikke kunne forsvare landet, mens sentralmaktenes forhandlere ønsket å avslutte krigen i øst så de kunne konsentrere seg om vestfronten. Russerne krevde en tre måneders våpenhvile, sentralmaktene gikk med på én måned, automatisk forlenget, den kunne sies opp med én ukes frist. Fredsforhandlinger begynte 22. desember, Tyskland ble representert av utenriksminister Richard von Kühlmann, Østerrike-Ungarn av utenriksminister Ottokar Czernin mens Adolf Ioffe ledet den russiske delegasjonen. Ved forhandlingsstart sto partene langt fra hverandre. Den russiske delegasjonen krevde en fred uten anneksjoner, og respekt for nasjoners selvbestemmelsesrett, de håpet snarlige revolusjoner skulle støtte dem i forhandlingene. Sentralmaktene fremsto relativt velvillige ved forhandlingenes start, men avviste tilbaketrekning fra russiske områder de hadde okkupert. I begynnelsen av januar 1918 tok Lev Trotskij over som russisk forhandlingsleder, han ønsket å dra ut forhandlingene så lenge som mulig, så revolusjonær propaganda fikk tid til å virke utenfor Russland. I januar sluttet representanter for Ukraina seg til forhandlingene.Forhandlingene i Brest-Litovsk påvirket befolkningene i begge alliansene mens de pågikk. Den 8. januar 1918 kunngjorde USAs president sine 14 punkter. Utspillet var ment å gi både innenriks- og utenrikspolitisk virkning, og det tok særlig sikte på å møte utfordringen fra det nye sovjetstyret i Russland. Punktene var derfor også rettet mot opposisjonen i sentralmaktene, og venstresiden i ententemaktene. Flere av punktene var i motstrid til krav fra britiske, franske og italienske styresmakter, og mottakelsen ble deretter. Den største umiddelbare effekten fikk punktene overfor sentralmaktene. Den tyske rikskansleren Georg von Hertling godtok motstrebende punktene, men ga ingen konkrete forslag vedrørende tysk tilbaketrening. Den østerriksk-ungarske utenriksministeren Czernin var mer positiv og oppfordret Wilson til å ta initiativ til fredsforhandlinger.Etter en pause i forhandlingene fra den 18. januar, diskuterte bolsjevikene som ledet Russland sentralmaktenes forslag. Vladimir Lenin gikk inn for å godta sentralmaktenes krav, da han anså Russlands posisjon som svært svak. Trotskijs forslag om hverken fred eller krig som en avvisning av sentralmaktenes krav, var imidlertid det som ble vedtatt. Målet var å fryse situasjonen, mens revolusjonær propaganda fortsatte mot sentralmaktenes soldater for å vinne deres støtte. Den 9. februar sluttet sentralmaktene fred med representanter for Ukraina. Blant betingelsene var store kornforsyninger til sentralmaktene, mens den nye staten fikk overdratt et område rundt det som i dag er Chełm i Polen (Guvernementet Kholm). Østerrike-Ungarn anså avtalen som svært viktig, da landet var på kanten av opprør grunnet matmangel, men avståelsen av områdene ved Chełm viste seg raskt å være en stor diplomatisk feil. Ved å underbygge polsk nasjonalisme bidro den til å bryte opp keiserdømmet. Dagen etter, den 10. februar, avbrøt Trotskij forhandlingene.Sentralmaktenes styrker gikk til offensiv den 17. februar, og uten noen fungerende russisk hær erobret sentralmaktenes styrker raskt enorme områder. Bolsjevikene gav etter og aksepterte de harde tyske kravene. I praksis førte det til tysk dominans fra Arktis til Svartehavet, og Russland mistet om lag en tredjedel av sin befolkning. Formelt utvidet hverken Østerrike-Ungarn eller Tyskland sitt territorium, mens reelt ble en rekke tyskdominerte bufferstater etablert langs Russlands vestlige grense. Avtalen ble undertegnet den 3. mars. Fredsavtalen i Brest-Litovsk styrket begge de krigførende alliansenes vilje til fortsatt krigføring; sentralmaktene fordi de ikke lenger utkjempet en tofrontskrig, ententemaktene fordi avtalen viste hva de hadde i vente fra sentralmaktene, dersom de ga opp.
=== Nøytralitet og nøytrale land ===
Mens første verdenskrig begynte med at flertallet av verdens land var nøytrale, sluttet de fleste land seg etterhvert til de krigførende, og størstedelen valgte ententemaktene. Tre hovedårsaker kan gis for at nøytrale land etterhvert ble med i krigen. Den første gruppen omfattet land hvor en fryktet at nøytralitet ville begrense landets muligheter, særlig med tanke på erobring av landområder, og omfattet Italia, Romania, Bulgaria og Hellas. For den andre gruppen var erkjennelsen av at nøytralitet ville avskjære landet fra å ha innflytelse over utviklingen etter krigen, blant de regnes Det osmanske riket, USA og Kina. Den tredje gruppen så en umiddelbar økonomisk trussel mot landet om det ikke sluttet seg til en av de krigførende partene, av de var Portugal og Brasil.En tilsvarende tredeling knyttet til eksterne forhold, som styrte hvilke muligheter land hadde for å holde seg nøytrale, peker på geografi, konfliktens natur og det internasjonale systemet. Land som Belgia og Luxembourg var med sin geografiske posisjon utsatt, da Tyskland bestemte seg for å angripe Frankrike. Samtidig var Nederland, på tross av felles grenser med Tyskland, viktigere som nøytralt enn krigførende, særlig for Tyskland, men også for Storbritannia. Samme gjaldt for Danmark og Sverige, mens Norge etterhvert ble utsatt for et sterkt britisk press og i praksis ble alliert med ententemaktene. USAs geografiske plassering ga landet stort handlerom til å selv bestemme sin politikk, og det forholdt seg nøytralt inntil våren 1917.
Konfliktens natur som bestemmende for nøytralitet kan knyttes til en påtatt likegyldighet, for å skjule hvor utsatt et land var for press eller invasjon, særlig Sveits, Nederland og Danmark spilte på dette for å bevare nøytraliteten. Det tredje forholdet var ulike lands samhold om nøytralitetspolitikken, hvis politiske fraksjoner forsøkte å alliere seg med en av de krigførende partene ble det vanskeligere for en stat å holde seg nøytral. Mens slike indre forhold bidro til å trekke Albania og Hellas inn i krigen, førte de for Mexicos del til at både USA, Storbritannia og Tyskland støttet ulike politiske fraksjoner.
=== Europas tapte anseelse ===
==== Indisk deltakelse i ententen ====
Ved utbruddet av krigen forsøkte Tyskland å bruke indisk nasjonalisme og pan-islamisme til sin fordel. De prøvde å få til opprør mot britisk styre i Britisk India, og sendte en delegasjon til Afghanistan som oppfordret landet til å delta på sentralmaktenes side. Til tross for britenes bekymring for et opprør i India, førte krigsutbruddet til enestående utbrudd av lojalitet og støtte til Storbritannia, nesten alle de ledende indiske politikerne støttet britenes rekruttering, blant de også Mahatma Gandhi.
Om vi lider nederlag denne gangen, vil vi muligens ha bedre hell neste gang. For meg er den nåværende krigen utvilsomt bare begynnelsen på en lang historisk utvikling, ved hvis ende Storbritannia lider nederlag som dominerende i verden. Kjennetegnet på det tyvende århundre må bli opprøret til de fargede rasene mot Europas koloniale imperialisme.
Indiske politiske ledere fra Kongresspartiet, og andre grupper, var ivrige etter å støtte Storbritannias krigsinnsats, da de trodde at det ville fremme selvstyre etter krigen, slik de «hvite» koloniene (Canada, Australia, New Zealand og Sør-Afrika) allerede hadde fått.Ved utbruddet av krigen var den indiske hæren tallmessig større enn den britiske. Rundt 1,3 millioner indiske soldater og arbeidere tjenestegjorde i Europa, Afrika og Midtøsten, mens den sentrale indiske regjeringen og fyrstestatene sendte store forsyninger med mat, penger og ammunisjon. Totalt 140 000 mann tjenestegjorde på vestfronten og nesten 700 000 i Midtøsten. Tapstallene for indiske soldater under første verdenskrig var totalt 47 746 drept og 65 126 sårede. Tropper fra Britisk India var særlig viktig høsten 1914 og våren 1915, da franske og britiske styrker på vestfronten var sterkt presset. Samtidig var det en bekymring i deler av den britiske hæren over hvilke konsekvenser det ville ha at indiske soldater kjempet sammen med britiske på europeisk jord, det kunne undergrave britenes krav på rasemessig overlegenhet og herredømmet over India.Prøvelsene under krigen, så vel som den britiske regjeringens manglende oppfølging av hva mange indere oppfattet som et løfte om selvstyre, brakte misnøye og bidro til at kampen for full uavhengighet fikk støtte etter krigen.
==== Soldater og sivile fra koloniene i fransk tjeneste ====
I den franske hæren medvirket fra koloniene: 200 000 fra Algerie, 100 000 fra Tunis, 40 000 fra Marokko, 100 000 fra Vest-Afrika. Totalt tjenestegjorde om lag 600 tusen soldater fra koloniene for Frankrike under første verdenskrig, mens titusener rømte for å unngå å bli rekruttert. Lokale rekrutterere gikk svært hardt frem mot lokalbefolkningen, noe som førte til stor motstand, etterhvert også opprør. Bruk av fargede soldater fra koloniene ble dels ansett som å oppveie for Tysklands større befolkning, men forkjempere for slike soldater, som Charles Mangin, hevdet også at de grunnet sin primitive kultur var bedre soldater enn de rasemessig overlegne europeerne. På tysk side var det voldsom motstand overfor bruk av soldater fra andre kontinent, i Europa, det ble brukt massivt i tysk propaganda og tyske diplomater protesterte overfor ententemaktene og hevdet at slik bruk av soldater fra koloniene var en krigsforbrytelse. Blant tyske intellektuelle som sterkt motsatte seg bruk av tropper fra koloniene var Max Weber.Til tross for at asiatiske og afrikanske soldater og arbeidere kom til Europa for å bidra i krigen, ble de utsatt for rasisme mens de tjenestegjorde i Frankrike.
==== Japans ekspansjon i Kina ====
Japan brukte første verdenskrig for å utvide sin kontroll over kinesiske områder. I 1915 fremmet Japan en note til den kinesiske regjering, i ettertid kjent som de 21 krav. De mest ekstreme delene av noten ville gjort Kina til et lydrike under Japan. Ved blant annet britisk og amerikansk press ble de mest vidtgående delene av noten trukket tilbake. Den japaske noten førte til omfattende diskusjoner i Kina og ledet til at landet sluttet seg til ententen i 1917, for å få en plass ved forhandlingene ved fredsslutningen.
==== Latin-Amerika ====
En gjennomgående strømning i Latin-Amerika var at Europa hadde sviktet ved å starte krigen, en oppfatning som en rekke intellektuelle sto for, som argentineren José Ingenieros, mexicaneren Manuel Gamio og brasilianeren José Bento Monteiro Mombato.
==== Delegitimering av imperiene ====
Fra at imperialisme var en ubestridt og sentral del av noen få europeiske land før krigens utbrudd, førte krigen til at imperiene ble delegitimert, og prosessen med kolonienes selvstendighet begynte for alvor. Utbruddet av første verdenskrig avsluttet en århundrelang europeisk dominans av resten av verden.Bruken av fargede tropper fra koloniene mot hvite soldater i Europa, bidro til å undergrave imperiemaktenes legitimitet. Ved fredsslutningen ga ententemaktene kun selvstyre til land styrt av hvite, som Canada, Australia, New Zealand og Sør-Afrika, mens Wilsons 14 punkter hadde vekket håpet om selvstyre i mange andre land. India hadde bidratt med om lag 1,5 millioner mann i militærtjeneste, men i stedet for selvstyre ble undertrykkingen skjerpet, som ved Amritsar-massakren i 1919. Selv om første verdenskrig på kort sikt bidro til å befeste kolonimaktenes herredømme, bidro konflikten til å svekke deres legitimitet, og begynnelsen på imperienes avvikling kan settes til 1919.
=== Krigens rett ===
I årene før utbruddet av første verdenskrig ble en rekke internasjonale traktater vedtatt, som dels anga hvordan uenigheter mellom stater kunne løses, og dels ga regler for hvordan krig skulle føres - og ikke føres - om den allikevel brøt ut. Det var ikke mangel på lovverk som gjorde at krigen brøt ut. Ideelt sett var det tenkt at væpnet konflikt mellom stater skulle avverges ved megling, og Den faste voldgiftsdomstolen ble opprettet for det formålet i 1899. Etter krigen var over ble det forsøkt gjennomført et rettsoppgjør. Knapt noen ble dømt, men det var første gang etter en krig at noen ble forsøkt dømt for å ha overtrådt internasjonalt anerkjente regler for krigføring.
==== Krigsforbrytelser ====
En rekke hendelser under første verdenskrig kan betegnes som krigsforbrytelser, det vil si brudd på internasjonalt anerkjente lover på det tidspunktet hendelsen fant sted. Både sentralmaktene og entententemaktene utførte handlinger som anses som krigsforbrytelser, men knapt noen ble dømt for det. Etterhvert som konflikten utviklet seg økte ofte antallet av brudd mot krigens rett, egne brudd ble forsvart med at fienden hadde gjort det først. Tilsvarende ble ytterligere eskalering, for eksempel i dårlig behandling av krigsfanger, begrenset av frykt for hva fienden kunne gjøre. En særlig sak var den asymmetriske situasjonen ved bruk av tropper fra andre kontinenter, som Afrika og Sentral-Asia, Tyskland anså det som barbarisk og brudd på krigens rett. På tross av krigsforbrytelser på begge sider ble krigens folkerett stort sett fulgt under første verdenskrig. Mye av bakgrunn for hard fremferd mot sivile fra tyske, østerriksk-ungarske og russiske styrker var en overdreven frykt for motstand fra sivile.
===== Tyske styrker i Belgia =====
De tyske invasjonsstyrkene anså all motstand, som sabotasje av jernbanelinjer, som illegal og umoralsk. De skjøt belgiere som utførte slike handlinger og brente bygninger som hevn. I tillegg antok de at de fleste sivile var potensielle franktirører, og tok derfor gisler fra befolkningen som noen ganger ble drept. Den tyske armeen henrettet over 6 500 belgiske og franske sivile mellom august og november 1914. Ofte skjedde det i tilfeldige henrettelser av grupper av sivile, beordret av tyske offiserer på lavere nivå. Den tyske hæren ødela 15–20 000 bygninger, mest kjent var universitetsbiblioteket i Leuven (fransk: Louvain), og skapte en bølge av flyktninger på rundt én million mennesker. Over halvparten av tyske regimenter i Belgia var involvert i større hendelser. Tusener av belgiske arbeidere ble sendt til Tyskland for å arbeide i fabrikker. Britisk propaganda dramatiserte «voldtekten av Belgia», og det fikk mye oppmerksomhet i USA, mens tyskerne hevdet at det både var i henhold til krigens lover og grunnet franktirører, som under den fransk-tyske krigen i 1870.
===== Østerriksk-ungarske styrker i Serbia og Galicja =====
De østerriksk-ungarske styrkene i Serbia gikk hardt frem mot den serbiske sivilbefolkningen under invasjonen i 1914, i løpet av et par uker ble mellom 3 500 og 4 000 sivile massakrert. De østerriksk-ungarske styrkene behandlet sivilbefolkningen i Galicja som fiender, spesielt rutenere (den ukrainskspråklig minoriteten i det østre Galicja) ble hardt rammet, begrunnet med antatt sympati for Russland. Mellom 25–30 tusen ble myrdet i forbindelse med krigføringen høsten 1914.
===== Russiske styrker i Øst-Preussen =====
De russiske styrkene som invaderte Øst-Preussen i august 1914 fòr hardt frem. Sett i forhold til områdets mindre befolkning var ødeleggelsene og sivile tap på linje med de tyske styrkenes fremferd i Belgia, som både i datiden og for ettertiden er kjent i et helt annet omfang. Rundt 100 000 bygninger ble skadet eller ødelagt, over halvparten av mindre byer ble rammet og mer enn en fjerdedel av landsbyer og bondegårder ble skadet eller ødelagt. Om lag 1 500 sivile ble drept, mange ved kollektiv avstraffelse, og hundrevis av kvinner ble voldtatt.
===== Russiske styrker i Galicja =====
De russiske erobrerne i Galicja var spesielt ute etter den jødiske delen av befolkningen. Den ble plyndret, mange kvinner voldtatt og mange ble myrdet. Under Gorlice-Tarnow-offensiven i 1915, hvor tyske og østerriksk-ungarske styrker stort sett drev russiske styrker ut av Galicja og de polske delene av Russland, ble 3,3 millioner sivile deportert østover av russiske styrker under retretten.
===== Italienske styrker i Libya =====
Under italiensk offensiv i Libya i 1917 ble sivilbefolkningen bombet, angrepet med stridsgass, og sultet ut ved blokade. De sivile tapene ved massakrene var svært store.
===== Osmanske styrker i Mesopotamia =====
Etter det britiske nederlaget ved beleiringen av Kut i 1916 ble de fleste overlevende soldatene (rundt 10 000 mann) sendt ut på en marsj i ørkenen som få av de overlevde.
===== Baralonghendelsen =====
Den 19. august 1915 ble den tyske ubåten «U-27» senket av det britiske Q-skipet HMS «Baralong», og alle tyske overlevende ble skutt av «Baralong»s besetning etter ordre fra skipssjefen Godfrey Herbert. Mordene ble rapporter til media av amerikanske borgere som var om bord på «Nicosia», et britisk lastefartøy med krigsforsyninger, som ble stoppet av «U-27» kun minutter før hendelsen.
Torpederingen av HMHS «Llandovery Castle»Det kanadiske hospitalskipet HMHS «Llandovery Castle» ble torpedert av den tyske ubåten SM «U-86» til tross for at det var beskyttet av Genèvekonvensjonene. Kun 24 av totalt 258 av medisinsk stab, pasienter og besetning, overlevde. Overlevende rapporterte at ubåten gikk til overflaten, seilte på livbåter, og brukte maskingeværer på overlevende i sjøen. Ubåtens skipssjef, Helmut Patzig, ble anklaget for krigsforbrytelser etter krigen, men unngikk rettsforfølgelse ved å flykte til fristaden Danzig, hvor tysk lov ikke var gjeldende.
===== Bruk av kjemiske våpen =====
Den første vellykkede bruken av giftgass fant sted ved det andre slaget ved Ypres 22. april til 25. mai 1915. Gass ble deretter brukt av alle de krigførende nasjonene under første verdenskrig. Det er anslått at kjemiske våpen forårsaket totalt 1,2 millioner tap (døde og sårede). Britenes tap omfattet rundt 180 tusen grunnet kjemiske våpen og de forårsaket om lag en tredjedel av amerikanske tap. Den russiske armeen anslås å ha tapt rundt 500 000 mann ved kjemiske våpen under første verdenskrig. Bruken av kjemiske våpen var et klart brudd med Haag-konvensjonene av 1899 og 1907, som forbød bruk av slike våpen.Virkningen av giftgass var ikke begrenset til de stridende. Sivile var utsatt for gass, da vinden blåste gassen til bebodde områder, og de fikk sjelden noe forhåndsvarsel. Sivile hadde som regel heller ikke tilgang til gassmasker. Mellom 100 000 og 260 000 sivile ble utsatt for giftgass under krigen, og titusener av dem døde, enten under eller etter krigen, av skadene giftgassen hadde forårsaket. Hærførere på begge sider visste at giftgass ville skade sivile, men fortsatte allikevel å bruke det. Den britiske feltmarskalken Douglas Haig skrev i sin dagbok: «Mine offiserer og jeg var klar over at slike våpen ville skade kvinner og barn i nærliggende byer, da sterke vinder var vanlig ved fronten. Men siden våpenet skulle brukes mot fienden, var ingen av oss særlig bekymret».
===== Russland =====
Etter den russiske revolusjon og under den russiske borgerkrigen ble mellom 60 000 og 200 000 sivile jøder myrdet, de fleste i det jødiske bosetningsområdet i Tsar-Russland, stort sett dagens Ukraina.
=== Folkemord og etnisk rensing ===
Den etniske rensningen av Det osmanske rikes armenske innbyggere, inkludert massedeportasjon og massakrer under første verdenskrig, anses som folkemord. De osmanske styrkene utførte organiserte og systematiske massakrer på den armenske befolkningen, og brukte eksempler på armensk motstand for å rettferdiggjøre ytterlige utryddelser. Tidlig i 1915 meldte en del armenere seg som frivillige til tjeneste i russiske styrker, og den osmanske regjeringen brukte dette som et påskudd for å utstede en lov om deportasjon. Den åpnet for å deportere armenere fra de østlige provinsene av Det osmanske rike til Syria. Armenerne ble med hensikt marsjert til de døde, og en del ble angrepet av osmanske bander.Det nøyaktige antallet døde er ukjent, men The International Association of Genocide Scholars (IAGS) anslår at 1,5 millioner armenere døde. Tyrkiske styresmakter har benektet at det fant sted et folkemord, og hevder at de som døde var offer for rivalisering mellom folkegrupper, hungersnød eller sykdom. Disse påstandene blir avvist av de fleste historikere. Tilsvarende ble andre etniske grupper angrepet av Det osmanske rike i denne perioden, blant dem assyrere og grekere, og noen eksperter anser disse hendelsene for å tilhøre samme politikk for utryddelser.I deler av de franske områdene i Vest-Afrika (det som i dag er Burkina Faso) ble det opprør mot hardhendt rekruttering av soldater, det ble slått ned av franskmennene, og senere kjent som Volta-Bani krigen. Antall døde av lokalbefolkningen var minst 30 tusen og kan ved hvordan det rammet kvinner og barn sies å være i grenseland for folkemord.Russiske områder i Sentral-Asia var også i opprør i 1916 (i ettertid lokalt kjent som Urkun) grunnet rekruttering, muslimer i det som i dag er Kirgisistan aksepterte ikke å bli mobilisert. De russiske styrkene gikk, selv etter deres målestokk, svært hardhendt frem, og over 100 tusen av lokalbefolkningen døde som et resultat.
=== Krigsfanger ===
Om lag 8-9 millioner soldater overga seg og ble holdt som krigsfanger, mange av de i krigsfangeleirer under første verdenskrig. Alle de krigførende landene (bortsett fra Serbia og Montenegro hadde undertegnet Haag-konvensjonene av 1899 og 1907 vedrørende behandling av krigsfanger, og overlevelsesraten var generelt mye høyere enn for soldater ved fronten. At enkeltsoldater overgav seg var uvanlig, det vanlige var at større avdelinger sammen la ned våpnene. Etter slaget ved Tannenberg i månedsskiftet august-september 1914 kapitulerte om lag 90 tusen russiske soldater. Ved beleiringen av Maubeuge i september 1914 var det rundt 40 tusen franske soldater som overgav seg, og ved Brusilovoffensiven sommeren 1916 overgav mellom 325 og 415 tusen tyske og østerriksk-ungarske soldater seg.
Mellom 25 og 31 % av tap Russland hadde under første verdenskrig (prosentandel av dem tatt til fange, såret eller drept) var krigsfanger. Tilsvarende for Østerrike-Ungarn var 32 %, for Italia var det 26 %, for Frankrike 12 %, for Tyskland 9 %, og for Storbritannia 7 %. Totalt var rundt 1,4 millioner mann fra ententemaktene krigsfanger (ikke inkludert Russland, som tapte 2,5–3,5 millioner mann til krigsfangenskap). Av sentralmaktenes soldater ble rundt 3,3 millioner menn krigsfanger, flesteparten overgav seg til russiske styrker. Tyskland holdt om lag 2,5 millioner krigsfanger, Russland holdt 2,2–2,9 millioner, mens Frankrike og Storbritannia holdt rundt 720 tusen. USA holdt 48 tusen krigsfanger.
For soldatene var overgivelsen det farligste, noen ganger ble de skutt etter å ha lagt ned våpnene. Så snart fangene nådde en fangeleir, var forholdene i Vest- og Sentral-Europa relativt akseptable, dels takket være Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) og inspeksjon fra nøytrale nasjoner. Forholdene i Russland var elendige, det var vanlig at krigsfangene sultet, mellom 15 og 20 % av fangene i Russland døde. I Tyskland var tilgangen til mat også begrenset, men kun rundt 5 % av fangene døde. Historikeren Alexander Watson anslo at 140 tusen krigsfanger døde i Tyskland, mens om lag 230 tusen døde i Østerrike-Ungarn. Ententemaktenes blokade ble brukt som begrunnelse av tyske styresmakter for å gi krigsfanger mindre mat enn de hadde krav på, i henhold til Haag-konvensjonene av 1899 og 1907.Det osmanske rike behandlet også krigsfanger dårlig. Etter det britiske nederlaget ved beleiringen av Kut i 1916, ble rundt 12 tusen britiske soldater krigsfanger, av dem døde 4 250 i fangenskap. Selv om mange var i dårlig forfatning da de ble tatt til fange, ble de tvunget til å marsjere 1100 kilometer til Anatolia. De overlevende ble deretter tvunget til å bygge en jernbane gjennom Taurusfjellene.
Mens offiserer stort sett var unntatt arbeid, måtte vanlige soldater arbeide for landet som hadde tatt de til fange. Krigsfangene ble brukt som arbeidskraft i landbruket, industrien, og en del ble også brukt nær fronten. I tillegg til mat fra landet de var fanget av fikk krigsfangene stort sett motta pakker fra hjemlandet. Særlig for ententesoldater i fangenskap hos sentralmaktene var det til stor hjelp, da rasjonene de fikk var tilsvarende hva sivile ble tildelt, og svært beskjedne, grunnet blokaden.Mens soldatene til den seirende ententen raskt ble sendt hjem fra sentralmaktene, var dette ikke tilfellet for soldater fra de tapende sentralmaktene. Mange ble holdt som tvangsarbeidere i Frankrike frem til 1920, og ble kun frigitt etter mange henvendelser til det allierte krigsrådet (engelsk: Supreme War Council) fra Røde Kors. Tyske fanger ble fremdeles holdt i Russland så sent som i 1924.
=== Tysk behov for våpenhvile ===
Så sent som i september 1918 forventet både ententemaktene og Tyskland, som på dette tidspunktet i praksis dominerte sentralmaktene, at kampene ville fortsette. Den tyske regjeringen og generalstaben (ved Paul von Hindenburg og Erich Ludendorff), anså at en ny seier i vest var nødvendig for å få en bedre forhandlingsposisjon, og at hæren kunne holde ut ved seig defensiv kamp.Situasjonen ble brått endret den 28. september, ved nyheten om Bulgarias bønn til ententemaktene om våpenhvile. Ludendorff fikk et sammenbrudd og krevde at Tyskland umiddelbart måtte be om våpenhvile med basis i president Wilsons 14 punkter. Ludendorff anså de 14 punktene som såpass vage at Tyskland kunne endre dem til sin fordel, og om ententens krav var urimelige kunne de tyske styrkene fortsette å kjempe etter å ha styrket seg under våpenhvilen. Ententens press langs vestfronten var det underliggende problemet, som tvang Ludendorff og Hindenburg til å innse at Tyskland var i ferd med å bli slått. Andre forhold var at antall soldater gikk drastisk ned, mye grunnet tap, sykdom, tilfangetatte og deserteringer, samt sviktende kampvilje. Ludendorff la skylden for sammenbruddet på de tyske politikerne, særlig venstresiden, og anså at ved våpenhvileforhandlinger kunne de selv overta det problemet han mente de hadde ansvaret for. Utenriksminister Paul von Hintze var enig med Ludendorff og Hindenburg om at våpenhvile måtte inngås. Etter en omdannelse av regjeringen ble det sendt et telegram til USAs president Woodrow Wilson den 4. oktober, hvor den tyske regjering erklærte at den ønsket umiddelbar våpenhvile og fredsforhandlinger, basert på hans 14 punkter.Det tyske ønsket om våpenhvile var ett av mange forsøk på å splitte ententemaktene, ved å rette det til USA håpet de å unngå antatt strengere krav fra Storbritannia og Frankrike. Fra 4. til 23. oktober utvekslet Tyskland og USA en rekke forslag i offentlighet, mens kampene fortsatte, og de andre deltakerne i ententen var på sidelinjen. Ved utvekslingen av krav til våpenhvilen tok USAs president Wilson rollen som både krigførende og forhandler, da han etter å ha forhandlet en avtale med tyskerne vendte seg til Storbritannia, Frankrike og Italia for å få deres aksept. Av flere grunner (ikke minst økt krigsvilje i USA) skjerpet Wilson etterhvert kravene til våpenhvile. Det førte til at den tyske generalstaben endret standpunkt og ønsket å fortsette krigen. Det ble en åpen konflikt mellom regjeringen, som holdt fast ved at våpenhvile var nødvendig, og generalstaben. Resultatet ble at Ludendorff ble tvunget til å gå av 26. oktober, og generalstaben mistet sitt veto over tysk politikk.Paradoksalt nok hadde USA, landet som kom sist inn i krigen, blitt en dialogpartner med tyskerne, mens Storbritannia, Frankrike og Italia som hadde kjempet lengst og tapt mest, sto på sidelinjen. Diskusjon mellom USA og de tre partnerne foregikk ved to konferanser i Paris (den siste og avgjørende fra 29. oktober til 4. november). Selv om både regjeringene i Storbritannia og Frankrike var fortørnet over USAs alenegang, var de åpne for våpenhvile, om betingelsene var gode nok. I tillegg til evakuering av alt okkupert område ønsket Frankrike å få tilbake Alsace-Lorraine. De ville også at tyske styrker skulle trekke seg tilbake til øst for elven Rhinen og ha en okkupasjonsstyrke i Rhinland.Britene stilte mindre harde krav enn franskmennene, de var imponert over tysk motstand og så for seg at en for streng våpenhvile kunne bidra til fortsatt tysk kamp. Grunnet reduksjon i egne styrker anså de også at franskmennene og amerikanerne var i ferd med å få en sterkere posisjon i krigføringen, som igjen ville gi dem en bedre posisjon under selve fredsforhandlingene. For britene var en rask våpenhvile derfor en fordel. Ententens konferanse i månedsskiftet oktober-november førte til at Storbritannia, Frankrike og Italia godtok Wilsons 14 punkter som grunnlag for våpenhvile og de kommende fredsforhandlingene. Godkjennelsen var med viktige forbehold, som førte til at kravene ble vesentlig skjerpet. Av kravene som ble stilt var i tillegg til tysk retrett til øst for Rhinen, også overlevering av store mengder våpen (artilleri, maskingevær, internering av krigsskip) og tysk tilbaketrekning i øst til grensen av 1914. Mens det opprinnelige tyske utspillet delvis gikk ut fra at de 14 punktene kunne endres i deres favør, ble det motsatte resultatet av ententemaktenes forhandlinger i Paris.Mens dialogen og diskusjonene om våpenhvile pågikk ble over en halv million soldater drept eller såret, storparten på vestfronten, og ententemaktenes offensiv fortsatte. Etter Bulgarias og Det osmanske rikes kapitulasjon, og med den akselererende oppløsningen av Østerrike-Ungarn utover i oktober, samt novemberrevolusjonen fra 3. november, så den tyske regjeringen ingen annen mulighet enn å akseptere ententens krav til våpenhvile. Keiser Vilhelm II nektet først å akseptere regjeringens beslutning, men den 9. november ble han overbevist av generalstaben at videre kamp var umulig og at han måtte abdisere. Dagen etter dro Vilhelm over grensen til Nederland og søkte politisk asyl, mens kampene på vestfronten sluttet den 11. november, klokken 11.
== Etterspill ==
=== Døde, sårede og materielle tap ===
Over 9 millioner soldater ble drept i første verdenskrig, og det antas at minst 6 millioner sivile døde som en følge av krigen. Særlig blant soldatene var mange av dem som døde unge. I tillegg til familie og venners sorg, betydde det tapt arbeidskraft for de berørte landene. Samlet reduksjon i Europas befolkning som følge av krigen, og den påfølgende influensaepidemien spanskesyken (som antas å ha slått ekstra hardt ut på grunn av svekkede befolkninger) kan ha vært opp mot 60 millioner mennesker.
Rundt 7 millioner soldater ble skadet for livet, og om lag 15 millioner ble alvorlig skadet. Tyskland mistet 15 % av sin mannlige befolkning, Østerrike-Ungarn mistet 17 % og Frankrike 10,5 %. I Tyskland var det rundt 474 tusen flere sivile døde enn i fredstid. Dette er antatt å skyldes matmangel og feil ernæring, noe som igjen ledet til dårligere motstandsdyktighet mot sykdom. Ved krigens slutt hadde hungersnød ført til om lag 500 tusen døde i østlige deler av Det osmanske rike, av dem mellom 100 og 200 tusen dødsfall i det som i dag er Libanon. Rundt 5 millioner døde i hungersnøden i Russland 1921–1922. I 1922 var det mellom 4,5 og 7 millioner hjemløse barn i Sovjetunionen (Russland), etter årene med krig, revolusjon, borgerkrig og hungersnød.Under og etter krigen etablerte de ulike krigførende statene medisinsk hjelp i form av blant annet proteser, for å bistå soldater som hadde mistet armer eller ben. Sentralt for kriginvalide var at grunnet innsatsen for staten skulle de ikke være avhengig av veldedighet, de hadde krav på en pensjon de kunne overleve på.
=== Tap og sorg ===
Det er svært sannsynlig at de fleste husstander i krigførende land i Europa hadde mistet en slektning eller en venn i løpet av krigsårene. Mens sorg etter dødsfall i fred hadde faste rutiner i ulike samfunn, så endret krigen det drastisk. Grunnet de enorme tapstallene ble de fleste begravd nær der de falt, om det var mulig å identifisere de, så sørgende familie og venner hadde som regel ingen mulighet for å delta. En transnasjonal gruppe av sørgende preget tiårene etter krigens slutt. Hvor de døde skulle begraves ble raskt omstridt; mens Storbritannia bestemte at alle døde skulle begraves nær der de falt, var det opp til familien i andre land, som Frankrike og USA.Etter fredsslutningen ble det reist monumenter for de dødes minne, i tusenvis av byer og mindre steder, til støtte for de sørgende og for å vise at tapet ikke hadde vært forgjeves. Hundretusener av etterlatte besøkte også slagmarkene hvor familie eller venner lå begravet, for å se områdene de kjempet og døde i, som et ledd i å forsone seg med tapet.
=== Europas reduserte makt ===
Før krigens utbrudd i 1914 var Europa senter for verdens økonomiske makt og utvikling, verdensdelen var også ledende i forskning og vitenskap. Selv om det var kritiske røster overfor europeiske lands koloniherredømme var det lite som tilsa at dette ville endres innen overskuelig tid. Ved fredsslutningen i 1918 hadde de krigførende europeiske landene store økonomiske problemer, mens Japan styrket sin stilling og USA sto frem som verdensøkonomiens ledende nasjon. Selv om krigen ikke førte til stor avkolonisering (det britiske imperiet økte noe i utstrekning) så viste krigen og dens ettervirkninger, særlig den russiske revolusjon, hvor utsatt den europeiske imperialismen var. Mens Europa, og særlig Tyskland var ledende innenfor vitenskap frem til 1914, tok USA over i mellomkrigstiden.
=== Fredskonferansen i Paris ===
Etter at sentralmaktene aksepterte våpenhvilebetingelsene og kamphandlingene opphørte i november 1918 innkalte de seirende ententemaktene til fredsforhandlinger i Paris i januar 1919. Alle seiersmaktene stilte til konferansen, mens selve forhandlingene foregikk mellom Frankrike, Storbritannia, USA, Italia og Japan. De tapende sentralmaktene var ikke invitert, ei heller Russland som hadde trukket seg fra krigen etter fredsavtalen i Brest-Litovsk i mars 1918. Etter store menneskelige og økonomiske tap anså seierherrene at de hadde både rett og plikt til å etablere en ny rettsorden og kreve krigsskadeserstatninger.
Samholdet mellom ententemaktene som hadde bidratt til seieren ble redusert ved krigens opphør, de ulike landene hadde tildels motstridende interesser. USA hadde Wilsons 14 punkter som grunnlag, og opprettelsen av Folkeforbundet var høyt prioritert, mens landet hadde begrensede økonomiske og ingen territoriale krav. Japan søkte større innflytelse i Kina og overtakelse av tidligere tyske kolonier i Asia. I tillegg krevde Japan likeverdig behandling med vestlige borgere, et krav som ble støttet av Kina.Italia krevde landområder i Tirol for å sikre grensen mot Østerrike, i tillegg til landområder langs kysten av Dalmatia og byen Fiume (dagens Rijeka i Kroatia). Storbritannia krevde både økonomisk erstatning og landområder i form av tyske kolonier, mens Frankrike i tillegg også krevde deler av Tyskland. Både Storbritannia og Frankrike krevde landområder i Midt-Østen som før krigen hadde vært en del av Det osmanske rike. En viktig side ved ententemaktenes støtte til nye stater i Øst-Europa var å danne et beskyttende område, et Cordon sanitaire, mot revolusjonær påvirkning fra de revolusjonære strømningene i Russland.Japans krav om rasemessig likestilling ble avvist av vestmaktene, men etter mye diskusjon fikk Japan i praksis overdratt de tyske områdene i Kina. Japans overtakelse av den tyske kolonien Tsingtao (dagens Qingdao) førte til omfattende opptøyer i Kina (det såkalte Shandongproblemet) og etableringen av 4. mai-bevegelsen, som det kinesiske kommunistpartiet anser som en sentral hendelse i Kinas frigjøring fra vestlig innflytelse. Kina var også den eneste deltakende nasjon på fredskonferansen som nektet å undertegne avtalen. Amerikansk presse var også negativ til avgjørelsen, og bidro til at USAs senat nektet å godkjenne fredstraktatene fra Paris.
Fredsavtalen med Tyskland (Versaillestraktaten) ble forhandlet frem av USA, Storbritannia og Frankrike. Blokaden av Tyskland ble opprettholdt mens forhandlingene pågikk, og kan ha ført til ytterligere rundt en kvart million sivile døde. Mens Frankrike hevdet at Tyskland fremdeles utgjorde en trussel, var Storbritannia mer bekymret for oppløsing og mulig kommunistisk revolusjon i landet. Begge de to var imidlertid for å pålegge Tyskland store erstatningskrav, noe de amerikanske forhandlerne var skeptisk til. Med tanke på europeisk gjenoppbygging basert på privat amerikansk kapital mente amerikanerne at store krav mot Tyskland ville gi en usikkerhet som ville hemme gjenreisningen.Andre sentrale deler av Versaillestraktaten var begrensning av Tysklands militære styrker, demilitarisering av Rhinland, og midlertidig okkupasjon av vestbredden av Rhinen og de viktigste brohodene ved elven. Videre skulle Frankrike drive kullfeltene i Saarland. Mindre tyske områder ble overført til Belgia. Alsace-Lorraine som Frankrike måtte avgi i 1871 ble tilbakeført. Det skjedde uten avstemning, selv om flertallet av innbyggerne var tysktalende, et brudd på Wilsons prinsipp om selvbestemmelsesrett. Tilsvarende ble Østerrike og Tyskland nektet å slå seg sammen. De tysktalende områdene i Sudetenland, tidligere en del av Østerrike-Ungarn, ble en del av den nye staten Tsjekkoslovakia. Tyskland måtte også avgi områder til Polen, Litauen og Danmark og mistet 13 % av landområder og 10 % av befolkningen i Europa ved fredsavtalen. Mesteparten av befolkningen Tyskland mistet var ikke etniske tyskere. Tyskland mistet også sine kolonier, men de ble ikke fullstendig underlagt andre kolonimakter, i stedet insisterte amerikanerne på at de skulle være såkalte mandatområder underlagt Folkeforbundet.Versaillestraktaten med Tyskland var den første av ialt fem traktater som ble forhandlet frem, og den la malen for traktatene med de andre sentralmaktene. I det forhenværende Østerrike-Ungarn forble grensene stort sett slik de var ved splittelsen i 1918. Ved Saint-Germain-traktaten måtte Østerrike betale krigsskadeserstatning, hæren ble begrenset til 30 tusen mann og landet fikk ikke slå seg sammen med Tyskland. Bulgaria ble pålagt sterke begrensninger i hærens størrelse, måtte avgi land både til Jugoslavia og Hellas, som resultat av det siste mistet Bulgaria tilgang til Egeerhavet. Under Trianon-traktaten mistet Ungarn 2/3-deler av området kontrollert av Kongedømmet Ungarn før 1918.I Midt-Østen hadde Storbritannia og Frankrike til dels motstridende interesser, begge ønsket å kontrollere Syria. USA sendte en delegasjon for å undersøke hva innbyggerne i området ønsket. King-Crane-kommisjonen fant at innbyggerne i Syria ønsket selvstyre og at motstanden mot innvandring av jøder var stor i Palestina. Storbritannia ga etter, overlot Syria til Frankrike, og fikk kontroll over det nyopprettede Irak og Palestina. Ententemaktene ønsket også å ytterlig dele opp og kontrollere Det osmanske rike, blant annet skulle de tyrkiske stredene (Bosporos, Marmarahavet og Dardanellene) og landet på hver side stå under kontroll av Folkeforbundet. Freden i Sèvres ble møtt med opprør og den tyrkiske frigjøringskrigen, resultatet ble en ny fredsavtale for Tyrkia ved Lausannetraktaten i 1923.
Dette er ikke en fred. Det er en våpenhvile for tyve år.
Fredskonferansen i Paris ble sterkt kritisert i ettertid, av samtidige var økonomen John Maynard Keynes svært kritisk. Historikeren Eric Hobsbawm anså at en ny krig nærmest var garantert.I Tyskland var misnøyen stor, særlig reagerte mange over at landet gjennom artikkel 231 ble pålagt skylden for krigen. Landet anså Versaillestraktaten som et diktat, og at den amerikanske president Wilsons 14 punkter ble praktisert ulikt. Mens den tyske kritikken fikk en del støtte både i Storbritannia og USA, var det mange i Frankrike som mente Tyskland hadde kommet for lett fra krigen. Uansett uenighet la Versaillestraktaten et solid grunnlag for å hindre en ny krig utløst av Tyskland, om den hadde blitt fulgt opp. Selv om Tyskland forsøkte å omgå begrensningene i avtalen, så var de tyske militære bevilgningene under én prosent av landets nasjonalinntekt da Adolf Hitler kom til makten i 1933.Konferansen sådde også håp om selvbestemmelse fra innbyggere i de mange europeiske koloniene, en av de som forgjeves forsøkte å få et møte med president Wilson var en ung sous-chef ved hotellet Ritz, vietnameseren Hồ Chí Minh. Ved å ignorere krav om selvbestemmelse og likebehandling ble mange som hadde store forhåpninger til Wilsons punkter skuffet, og bidro til å bygge opp under nasjonalisme og kommunisme i Asia.
=== Fredsavtaler og nye stater ===
Krigen ble avsluttet på alle fronter i løpet av 1918. Sentralmaktene vant på østfronten, noe som gikk tydelig frem ved freden i Brest-Litovsk (Russland trakk seg ut) og freden i București (Romania trakk seg ut) fra første halvdel av 1918, mens de allierte vant på alle de andre frontene og vant krigen totalt sett. Traktatene fra Brest-Litovsk og București ble opphevet, men de nye statene som Brest-Litovsk-traktaten ga liv til, ble ikke fjernet av den grunn. Det oppstod dermed mange nye stater i Sentral- og Øst-Europa, alle fra de fire tidligere keiserdømmene, inkludert fra områder som tidligere tilhørte Det russiske keiserdømmet. I kronologisk rekkefølge ble det da:
Freden i Brest-Litovsk (3. mars 1918) bekreftet uavhengighet til Finland, Estland, Latvia, Litauen, Belarus og Ukraina, områder som alle lå under Russland før krigen. Formelt sett førte ikke fredsavtalen til at sentralmaktene utvidet sine landområder, reelt sett ble de nye uavhengige landene satellittstater under Tyskland.
Ententemaktene vant så krigen, og Wilsons 14 punkter fikk mye gjennomslag i de påfølgende fredsavtalene med sentralmaktene med tanke på nye land:
Versaillestraktaten (18. januar 1919): Polen gjenoppsto fra områder under tysk kontroll i det den andre polske republikk ble opprettet. Før krigen var dette områder som lå under Keiserriket Tyskland, Russland og Østerrike-Ungarn. Tyskland mistet om lag 13 % av sitt areal og 10 % av sin befolkning i Europa. Mesteparten av befolkningen Tyskland mistet var ikke etniske tyskere. Landet mistet også sine kolonier.
Saint-Germain-traktaten (2. september 1919): Østerrike-Ungarn ble delt i de tre statene Østerrike, Ungarn og Tsjekkoslovakia. I tillegg ble det overført land til Polen, Romania, Italia, og det nye Kongeriket av serbere, kroater og slovenere (senere omdøpt til Jugoslavia) som tilhørte Østerrike-Ungarn før krigen.
Trianon-traktaten (4. juni 1920): Fredsavtale mellom ententemaktene og Kongedømmet Ungarn. Det reduserte landet til 28 % av størrelsen og 36 % av befolkningen før krigen.
Freden i Sèvres (10. august 1920) delte opp Det osmanske rike. Selv om man ved Lausannetraktaten – en revidering 3 år senere – fikk tilbake Anatolia-delen, og dermed fikk det moderne Tyrkias grenser, mistet Tyrkia nesten alt øvrig land i Midtøsten. Dette var områder som senere ble til Irak, Syria, Libanon, Saudi-Arabia og Israel/Palestina.Av land og regimer som forsvant som følge av disse fredsavtalene går de fire keiserdømmene igjen på nytt: Samtlige av dem ble oppløst, og endte opp som republikker, noe de har vært for ettertiden. Det ble også noen navneskifter:
Tyskland het fremdeles «Det tyske riket» (frem til 1945), men ble ikke lenger omtalt som «Keiserriket Tyskland», men som Weimarrepublikken
Østerrike var en skygge av det gamle imperiet og kalte seg «Republikken Østerrike»
Russland ble styrt av bolsjevikene fra oktober 1917. Det het offisielt Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk, ofte bare omtalt som «Sovjet-Russland», og ble i 1922 den viktigste delrepublikken i det Sovjetunionen ble opprettet. Hovedstaden ble også flyttet fra Petrograd til Moskva.
Osmanrikets etterfølger i dets kjerneområde Anatolia kalte seg fra 1923 for Tyrkia, og var en republikk fremfor et sultanat, som dets forgjenger var. Ved våpenstillstanden i Mudros 30. oktober 1918 måtte Det osmanske riket trekke seg tilbake fra alle sine besittelser utenfor Anatolia. Det måtte godta alliert okkupasjon av hovedstaden Konstantinopel, og byen İzmir (Smyrna). Som vilkår for fred måtte osmanene godta en oppdeling av riket ved freden i Sèvres av 10. august 1920. Ifølge denne skulle Italia og Hellas få overta store deler av Anatolias kyst, Armenias selvstendighet skulle anerkjennes, og hele Midtøsten skulle deles mellom Storbritannia og Frankrike.Det eneste landet (ikke medregnet kolonier) som forsvant etter krigen var Montenegro som gikk inn i Kongeriket av serbere, kroater og slovenere.
=== Kolonibytter ===
I henhold til Versaillestraktaten artikkel 22 skulle Tyskland miste alle sine kolonier. Disse var beliggende i Afrika, Stillehavet og Kina. Formelt var det Folkeforbundet som delte ut områdene som mandatområder, men alle områdene gikk til seiersmaktene. Det britiske imperiet og Frankrike fikk mye i Afrika, mens de tidligere tyske koloniene i Stillehavet og Kina gikk til Japan nord for ekvator, og til det britiske imperiet sør for ekvator. Selv om mandatområdene skulle hjelpes frem mot større selvstendighet, var de i praksis kolonier.
=== Krigene etter krigen ===
Første verdenskrig anses avsluttet i 1918, men stridighetene den hadde utløst var ikke over, i årene etter døde over 4 millioner i et titalls konflikter knyttet til den. Mens kampene i Vest-Europa stort sett ble avsluttet ved våpenhvilen 11. november, fortsatte stridighetene i øst, fra Estland og Sovjet i nord, til Latvia, Litauen, Polen, Ukraina, Tyskland, Østerrike, Ungarn, landene på Balkan, Tyrkia og Midtøsten. Der selve første verdenskrig ble utkjempet med regulære hærer, ble konfliktene som fulgte ofte utkjempet av militser og mange var borgerkriger eller opprør. Den dominerende konflikten var den russiske borgerkrigen, den var usedvanlig hensynsløs og rammet i stor grad sivile. I tillegg ble jødene av mange sett som ansvarlige for revolusjonen, dermed ble over 100 tusen jøder myrdet i pogromer i Russland og Ukraina. Krigen og den påfølgende borgerkrigen la også grunnlaget for hungersnøden i Russland 1921–1922, hvor rundt 5 millioner døde. Blant de viktigste årsakene til konfliktene, var revolusjonære stemninger, både i Sovjet og andre land, reaksjoner mot revolusjon, og nye staters problemer med å bli enige om grenser.Av europeiske land som kjempet for å definere sine grenser, var Polen særlig utsatt. Etter at landet fikk selvstendighet ved det polske opprøret (desember 1918 – juni 1919), utkjempet landet i årene 1918–1921 fire kriger: den polsk-sovjetiske krig (februar 1919 til mars 1921), den polsk-tsjekkoslovakiske krigen i januar 1919, den polsk-litauiske krig (1919–1920), og den polsk-ukrainske krigen (november 1918 – juli 1919). Sørøst i Europa var den gresk-tyrkiske krigen 1919–1922 den dominerende konflikten. Et nasjonalistisk dominert Hellas forsøkte ved en invasjon av Tyrkia å utvide sitt territorium. Det endte med totalt gresk nederlag og en av de største utvekslingene av befolkninger før andre verdenskrig. Rundt 2 millioner mennesker (om lag 0,9 millioner grekere i Tyrkia og 0,4 millioner muslimer i Hellas) ble tvangsforflyttet til henholdsvis Hellas og Tyrkia.At Vest-Europa, bortsett fra Irland, ikke opplevde væpnede konflikter utkjempet av paramilitære i årene etter 1918 skyldes ifølge historikeren Robert Gerwarth tre forhold. For det første revolusjonen i Russland, og tilliggende lands reaksjon på forsøkene på å utvide revolusjonen. For det andre ønske om revansj fra de som mente de hadde tapt krigen. For det tredje, utfordringen med å etablere etnisk homogene stater etter språkgrenser.
=== Flyktninger og deporterte ===
Europa og deler av Midt-Østen hadde store utfordringer med flyktninger og deportere da krigen var over. Mange av flyktningene klarte å ta seg tilbake til sine hjem på egen hånd, men særlig i Øst-Europa var det store utfordringer med nye statsdannelser og fortsatte krigshandlinger.
Tyrkia og HellasDe to landene Tyrkia og Hellas gjennomførte utskifting av befolkningsgrupper etter den gresk-tyrkiske krigen 1919–1922, over én million ble overført til Hellas, mens over 300 tusen ble overført til Tyrkia.
=== Mellomkrigstiden ===
Europeisk politikk og diplomati var i tiårene etter første verdenskrig dominert av det økonomiske og diplomatiske oppgjøret etter konflikten. Tyskland forsøkte å uthule Versaillestraktaten, seierherrene ble splittet, og kravene til Tyskland ble stadig redusert. USAs manglende signering av fredsavtalen gjorde at Frankrike og Storbritannia sto igjen som garantister. Årene 1919–1923 ble preget av den tysk-franske konflikten som kulminerte med okkupasjonen av Ruhrområdet. Fra 1924 og frem til 1929 ble spenningen lavere, og okkupasjonen av Ruhr ble avsluttet ved inngåelsen av Dawesplanen, i den inngikk at Tyskland ved hjelp av amerikanske lån skulle betale reduserte krigsskadeserstatninger. I 1929 ble Youngplanen lagt frem, den endelige tyske gjelden ble fastsatt, og ententemaktene skulle trekke seg ut av Rhinland, fem år før fastsatt i Versaillestraktaten. Tilbaketrekningen førte til at fred i Europa ble avhengig av tysk velvilje. Briand-Kellogg-pakten i 1929 var, sammen med Briandplanen om et tettere europeisk samarbeid, både høydepunktet for fredsskapende diplomati i mellomkrigstiden og tegn på hvor mye europeisk politikk hadde endret seg siden 1914.
Solidaritet med imperiet ble et sentralt motiv i krigstidens propaganda og begge de to store imperiemaktene forventet at krigen for å gjøre verden sikker for demokratiet ville, paradoksalt, samtidig sikre overlevelsen av det udemokratiske imperiet. Dette paradokset er sentralt for å forstå dilemmaet alle imperiemakter møtte etter 1918; det bidrar også til å forklare imperialismens rolle i å generere en ny stor krig tyve år etter.
Første verdenskrig bidro til at perioden frem til utbruddet av andre verdenskrig (den såkalte mellomkrigstiden, 1918–1939) var preget av en oppvekst av ekstreme politiske bevegelser i flere europeiske land. Kommunistene i Sovjetunionen, nazistene i Tyskland og fascistene i Italia og Spania var de med størst påvirkning. Det førte til etnisk konflikt med ekstrem voldsanvendelse, med holocaust (utryddelsen av jødene) under andre verdenskrig som det mest ekstreme resultatet. Historikeren Niall Ferguson har foreslått økonomisk volatilitet som del av en forklaring på hvorfor dette ble så ekstremt akkurat i denne perioden. En del historikere, som Eric Hobsbawm, ser perioden på 30 år fra 1914 til 1945 som én sammenhengende epoke med krig, mens andre, som Norman Davies, antyder at 1914 til avslutningen av den kalde krigen i 1989 kan anses som én sammenhengende 75 år lang europeisk krigsperiode.I begynnelsen av 1920-årene førte utstrakt inflasjon i flere mellomeuropeiske land, spesielt Tyskland (hyperinflasjonen i Weimarrepublikken), til at middelklassen mistet oppsparte verdier. Det bidro til å legge grunnlaget for fascismen. Etter noen år med økonomisk vekst kom så den store depresjonen fra 1929, en kraftig økonomisk nedgangsperiode over hele verden, i et omfang ingen før hadde opplevd. Som for hyperinflasjonen lå mye av årsakene til den store depresjonen i de økonomiske ubalansene krigen og fredsoppgjøret hadde skapt.
Bortsett fra krig har arbeidsledighet vært det mest omfattende, undergravende og ødeleggende problem i vår generasjon, det er den viktigste sosiale sykdom i vestlig sivilisasjon i vår tid.
Traumet med økonomisk nedgang og arbeidsløshet ble stilt i perspektiv ved at ett stort land unnslapp. Sovjetunionens brudd med kapitalismen og landets bruk av planøkonomi vakte oppsikt, og gjorde at selv unge konservative, som den fremtidige britiske statsminister Harold Macmillan, ble talsmenn for tilsvarende styring av økonomien. Adolf Hitlers maktovertakelse i Tyskland i 1933 var nært knyttet til ettervirkningene av første verdenskrig og den økonomiske nedgangen, men særlig til utstrakte nasjonalistiske bevegelser (blant de Stahlhelm) som brukte erfaringene fra fronten i sin agitasjon. Den tyske, italienske og japanske ekspansjonistiske strategien - erobring av landområder for å sikre råstoffer og egen økonomi - var som før første verdenskrig inspirert særlig av Storbritannias globale imperium.Den tyske innmarsj av militære styrker og remilitarisering av Rhinland i 1936 regnes av flere historikere som den siste mulighet Frankrike og Storbritannia hadde for å stoppe Tyskland, før en ny europeisk storkrig brøt ut. At de to landene ikke grep inn var mye basert på erfaringene fra, og ettervirkningene etter første verdenskrig.Selv etter utbruddet av andre verdenskrig hadde den foregående krigen en stor innvirkning, spesielt på høyere offiserer, hvorav de fleste hadde deltatt i den. Etter krigsutbruddet i 1939 foretok ikke de allierte noen offensiv under Phony War (liksomkrigen, 1939–1940), i klar motsetning til den innledende franske offensiven i 1914. Etter de alliertes raske og uventede nederlag i slaget om Frankrike i 1940 var noe av kritikken at de franske styrkenes reaksjon hang igjen i tankegangen fra første verdenskrig. Da USA kom med i krigen var det viktig for Roosevelt å unngå at tyskerne kunne inngå fred uten å bli endelig slått, som i 1918. Under Casablancakonferansen i 1943 satte de allierte derfor som krav at aksemaktene skulle kapitulere betingelsesløst. På tysk side var første verdenskrig en viktig inspirasjon, både på taktisk og strategisk nivå, det ble for eksempel sørget for bedre matforsyninger til befolkningen så den ikke skulle gjøre opprør. Samme kunne observeres i den sovjetiske ledelsen. Det er og en forbindelse mellom første verdenskrigs Ober Ost (den tyske overkommandoen på østfronten og områdene den kontrollerte) og andre verdenskrigs Generalplan Ost (Hitlers plan for Øst-Europa, som blant annet inkluderte omfattende etnisk rensning).
== Krigsminner ==
=== Krigens generelle betydning ===
Den første verdenskrig omtales som en epokegjørende terskel, en banebrytende katastrofe og et politisk-kulturelt endringsrom, som ble ledsaget av en delegitimering av gamle og muliggjøring av nye samfunnsformer. Krigen førte til en endring i internasjonale relasjoner, fremveksten av Sovjetunionens og USAs dominans, og reduksjonen av Europa som en dominerende verdensdel. Det er en utbredt enighet i forskningen om at første verdenskrig – som den amerikanske diplomaten og historikeren George F. Kennan sa – politisk var den «opprinnelige katastrofen i det 20. århundre». Det var en hendelse som påvirket Europas videre historie: oktoberrevolusjonen, stalinisme, fascisme, nazisme, og til slutt den andre verdenskrig. Alt dette er utenkelig uten sjokket fra første verdenskrig, samtidig som første verdenskrig ikke uomgjengelig førte til andre verdenskrig. Noen historikere oppsummerer årene fra 1914 til 1945 som den andre tredveårskrigen og beskriver tiden med verdenskrig som katastrofeperioden i tysk historie. Den tsjekkiske filosofen Jan Patočka mente første verdenskrig var det 20. århundres avgjørende begivenhet, grunnet utkjempingen av konflikten som en total krig.Krigen er også sett på som en politisk, økonomisk og strukturell kollaps av det tidligere Europa: «Med dette mener vi svikt i funksjonaliteten til stormaktenes system, svikt i deres utenrikspolitiske samspill, som var basis for deres internasjonale betydning. Noen ser denne feilen allerede ved krigsutbruddet, andre ser feilen som Europas manglende evne til å avslutte krigen innen rimelig tid og uten ekstern hjelp». I 1913 sto Europa for 43 % av verdens produksjon, ti år senere, i 1923, var andelen redusert til 34 %. Videre nevnes de alvorlige innenlandske, sosiale og (ytterligere) økonomiske konsekvenser, samt «åndelige» og sosialkulturelle endringer. Krigen ødela eller endret eksisterende sosiale normer og regler, endog politiske konsepter. Historikere er imidlertid uenige om hvorvidt krigen åpnet for helt nye utviklinger eller bare intensiverte allerede eksisterende.Med første verdenskrig ble, ifølge mange forskere, en æra avsluttet. Det lange 1800-tallet, som det ofte kalles, som begynte med den franske revolusjonen (1789), og ofte omtales som den «borgerlige tidsalder». Andre forskere betviler dette, og hevder krigen bare var en innadvendt pause i en epoke den drev, i stedet for at den forstyrret forandringsprosessene som oppsto i det nittende århundre. Krigen i denne konteksten tilskrives funksjonen til en katalysator, som forsterket allerede igangsatt utvikling, eller at den bidro til gjennombrudd. For eksempel var viktige ideer, kunststrømmer og momenter av det moderne massesamfunnet til stede allerede før 1914. En vanlig oppdeling og betegnelse på perioden som begynte med utbruddet av første verdenskrig er det korte tyvende århundre, hvor det ble avsluttet med Sovjetunionens sammenbrudd i 1991.
=== Diskusjonen om skyld ===
Som følge av forutsetningen i Versaillestraktaten (artikkel 231), om at Det tyske keiserrike alene var skyld i at krigen brøt ut, oppsto det under Weimarrepublikken en omfattende publisering av unnskyldende (apologetiske) skrifter, som forsvar mot «løgnen om krigens skyld» (tysk: Kriegsschuldlüge). Det parlamentariske undersøkelsesutvalget (parlamentarischen Untersuchungsausschusses) ble opprettet av Riksdagen i august 1919 for å utpeke de ansvarlige for krigens utbrudd. Videre skulle dens varighet, nederlaget og at den slo feil undersøkes. Historikere i de seirende statene i mellomkrigstiden var splittet i synet på skyld. Mens en ledende fransk historiker mente krigen skyldtes Det tyske keiserrike og dets allierte Østerrike-Ungarn, var oppfatningen i Tyskland og engelsktalende land i mellomkrigstiden at krigsutbruddet i 1914 var alle de ledende landenes ansvar. Den britiske statsminister David Lloyd Georges syn at Europa hadde «glidd inn i krigen» var alminnelig akseptert.Perioden etter nazistenes maktovertakelse i Tyskland fra 1933 ga et avbrudd i seriøs historisk forskning i Tyskland og en isolasjon av historieforskning i de seirende statene. I 1960-årene ble stormaktenes felles skyld for krigsutbruddet utfordret av den tyske historikeren Fritz Fischer. Han startet en årelang diskusjon med en artikkel i det tyske fagtidsskriftet Historische Zeitschrift i 1959 og forsatte i 1962 med utgivelse av boken Griff nach der Weltmacht, hvor ifølge ham, «ledelsen av det tyske keiserriket hadde en betydelig del av ansvaret for utbruddet av krigen». I den påfølgende opphetede diskusjonen, omtalt som Fischer-kontroversen (tysk: Fischer-Kontroverse), som etterhvert også ble en del av tysk historie, skjerpet han sin teori om det tyske keiserrikets skyld for krigen.Senere vurderinger går ut på at tysk politikk i julikrisen, var en strategi med stor risiko, som «bevisst aksepterte muligheten for en storkrig, uten nødvendigvis et ønske om å utløse den». De nødvendige forbedringer av egne posisjoner skulle forfølges med «hjelp av en politikk for begrenset offensiv med aksept av en kalkulert risiko». Begrepene begrenset offensiv og kalkulert risiko er imidlertid ikke nok, ifølge historikeren Jürgen Angelow, for å gi en full beskrivelse av «det uansvarlige og bunnløse» ved den tyske posisjonen. På den andre siden beskriver yngre historikere risikovillighet som «en dristig politikk med ukalkulert risiko, hvor man beveger seg på kanten av avgrunnen.». Den norske historikeren Rolf Hobson hevder det i dag er liten tvil om at Tyskland og Østerrike-Ungarn, spesielt deres generalstaber, har et hovedansvar for utbruddet av første verdenskrig.Den australske historikeren Christopher Clark står på sin side for en retning innen forskningen om utbruddet av første verdenskrig hvor den sees som et «resultat av en felles politisk kultur» i Europa, med basis i en felles frykt. Clark ønsker ikke å imøtegå Fritz Fishers resultater. Den britiske historikeren Ian Kershaw nevner Tyskland, Østerrike-Ungarn og Russland som de hovedansvarlige for krigen, med «Tyskland i den avgjørende rollen». Ifølge den tyske historikeren Annika Mombauer var Russland og Frankrike, etter innledende forsøk på megling, positive til en kommende krig, etter at den ble sett på som uunngåelig. «Til sist var det regjeringene i Berlin og Wien som åpnet for krigen, fordi de avgjørende steg ble tatt umiddelbart etter attentatet.». Den britiske historikeren Niall Ferguson hevder at «Fra et moderne ståsted var Tyskland den eneste europeiske makten som støttet ofrene for terrorister, mot terroristene.».I dag er det enighet blant forskere om at utbruddet av krigen i 1914 var «en av de mest komplekse hendelsene i moderne historie», og følgelig fortsetter diskusjonen om årsaken til utbruddet av første verdenskrig.
=== Minnesteder og krigskirkegårder ===
Minnesteder over falne er et relativt nytt fenomen, så sent som 1800-tallet var monumenter etter krig stort sett tilegnet seier i krig og seierrike generaler, ikke store tap av menneskeliv. Utforming av minnesteder etter første verdenskrig ble preget av hvilke land, styresett og kultur de falne kom fra. Mens britiske minnesteder skulle markere et fellesskap ved det britiske imperiet og samtidig gi pårørende rom for sorg, ble de sentrale italienske minnestedene etablert mens landet var under fascismen, uten plass for privat sorg. Det å omdanne en slagmark - åsted for unevnelige lidelser - til et minnested, kan diskuteres, og har blitt kritisert av blant annet historikeren George Mosse. Hvordan de døde ble minnet, eller om de ble det, var avhengig av hudfarge. Flere hundre tusen ententesoldater (minst 116 tusen, muligens så mange som 350 tusen) med bakgrunn fra koloniene fikk ikke noe minnesmerke, eller ble ikke minnet på linje med sine hvite våpenbrødre (mellom 45- og 54 tusen). Ifølge en offisiell britisk undersøkelse fra Commonwealth War Graves Commission (CWGC) var de ofre for omfattende rasisme (engelsk: pervasive racism).Titusener av krigskirkegårder og minnesmerker ble anlagt i land som hadde deltatt. Det sentrale motivet var å møte befolkningens behov for å minnes falne familiemedlemmer og venner, men styresmaktene anså også at dette kunne få vekk fokus fra sosiale konflikter og understreke nødvendigheten av nasjonal enhet. Falne som hadde blitt begravet provisorisk, ble etterhvert flyttet til permanente gravsteder av organisasjoner som Storbritannias Commonwealth War Graves Commission, USAs the American Battle Monuments Commission, Tysklands Volksbund Deutsche Kriegsgräberfürsorge, og Frankrikes Le Souvenir français. Et av de mest kjente minnestedene for krigen er ved Verdun. Fort de Douaumont, Fort Vaux, Douaumont Ossuaire og andre minnesmerker etter slaget ved Verdun danner et omfattende kompleks. Den 22. september 1984 dannet minnesmerket bakgrunnen for den tyske forbundskansleren Helmut Kohl og den franske presidenten François Mitterrand, da de hånd i hånd markerte minnet om ofrene for krigene mellom Frankrike og Tyskland. Rundt 20 år før hadde Konrad Adenauer og Charles de Gaulle tilsvarende møttes ved Chemin des Dames før de i 1963 undertegnet den fransk-tyske Élysée-avtalen.Det franske minnestedet Anneau de la Mémoire ble åpnet 11. november 2014 ved den store franske militære kirkegården Nécropole nationale de Notre-Dame-de-Lorette, i Ablain-Saint-Nazaire. Sammen med Douaumont og Notre Dame de Lorette er Mémorial des batailles de la Marne ved Dormans og minnesmerket ved Hartmannswillerkopf de fire franske nasjonale monumentene til minne om første verdenskrig.
Gravlunden Deutscher Soldatenfriedhof Vladslo i Belgia er hovedsakelig kjent for de to skulpturene «Sørgende foreldre» av Käthe Kollwitz. Deutscher Soldatenfriedhof Langemark er knyttet til myten om Langemarck (tysk: Mythos von Langemarck, en myte om tapene ved slaget, skapt av den tyske generalstaben i 1914). Ved Ieper (fransk og engelsk: Ypres, tysk: Ypern) er det flere minnesteder, særlig for soldater fra Storbritannia. Ved Menin Gate blir hver kveld klokken 20 hornsignalet «The Last Post» spilt. I området ved Beaumont-Hamel Newfoundland Memorial (fransk: Mémorial terre-neuvien de Beaumont-Hamel) og Canadian National Vimy Memorial (fransk: Le Mémorial national du Canada à Vimy) er slagfeltet bevart slik det var, og skyttergravene og krater etter artillerinedslag er fremdeles synlige. Minnestedet Clairière de l'Armistice i Compiègne, hvor våpenhvilen ble undertegnet 11. november 1918, peker mot forbindelsen mellom de to tyske angrepskrigene i det tyvende århundre.
Italias sentrale militære kirkegård og minnesmerke for første verdenskrig, Sacrario militare di Redipuglia, ligger ved områdene der slagene ved Isonzo ble utkjempet. Det er også en større kirkegård og et minnesmerke ved fjellet Monte Grappa, Sacrario militare del monte Grappa.
Under Weimarrepublikken (1918–1933) var det ikke mulig å komme til enighet om et sentralt minnested for de falne under første verdenskrig. I 1935 erklærte Adolf Hitler at Tannenbergminnesmerket (tysk: Tannenberg-Denkmal) skulle ha denne funksjonen.
Æreshallen som ble innviet i Luitpoldhain i Nürnberg i 1930, ble et samlingspunkt for nazistene og brukt under de såkalte rikspartidagene, en sentral del av partiets ideologi. Fra 1931 til 1945 var Neue Wache i Berlin Kenotaf (minnested) for de falne i krigen. Etter 1993 er dette Forbundsrepublikken Tysklands sentrale minnested for ofrene for krig og tyranni. Den tyske hærens minnested (tysk: Ehrenmal des Deutschen Heeres) er siden 1972 plassert ved festningen Ehrenbreitstein i Koblenz, marinen har Marineminnesmerket i Laboe (tysk: Marine-Ehrenmal Laboe), og minnested for alle døde etter ubåtkrigføring (tysk: U-Boot-Ehrenmal Möltenort) er ved Heikendorf i Kiel.
I Frankrike og Storbritannia ble nasjonale minnesteder ofte anlagt med stor omtanke, som den ukjente soldats grav under Triumfbuen i Paris. Denne nye typen monumenter var også beregnet på å minne de mange uidentifiserte og tapte soldatene, enten alt for ødelagt til å kunne identifiseres, eller aldri funnet. I en rekke land ble slike minnesmerker etablert, men ikke i mellomkrigstidens Tyskland, hvor konservative- og nasjonalistgrupper anså slike som for pasifistiske. Minnesmerker som ikke idealiserte soldatens liv og død ble ofte angrepet i Tyskland og fjernet i nazi-tiden (1933–1945), som arbeidene til Ernst Barlach. Ofrene etter første verdenskrig var årsaken til at en minnedag (tysk: Volkstrauertag) ble innført i Tyskland i 1926. I Tyskland og Frankrike ble en rekke minnesmerker reist, særlig i mindre byer, hvor alle ofrene ble navngitt. I større byer som ved krigsminnet i München og Heilbronn, var det mindre vanlig at navnene ble oppgitt.I de tidligere britiske Dominions, som Canada, Australia og New Zealand har de sentrale minnesmerkene nasjonal betydning, da de ser deltakelsen i første verdenskrig som et viktig steg i etableringen av nasjonen: Australias Avenue of Honour, Shrine of Remembrance og Australian War Memorial; Canadas National War Memorial; New Zealands World War One Memorial i Wellington, og Bridge of Remembrance i Christchurch. I Storbritannia, særlig i London, er det også et antall mindre og større minnesteder. Symbolsk viktig er graven til en ukjent soldat i Westminster Abbey, «i kongers midte, siden han tjente sin Gud og sitt fedreland vel», er inskripsjonen. I Samveldet av nasjoner og i Frankrike markeres fremdeles 11. november, og i Australia, New Zealand og Tonga ANZAC-dagen den 25. april, til minne om slaget om Gallipoli.
=== Muséer ===
Bare i Europa er det mer enn 750 muséer med første verdenskrig som tema. Det militærhistoriske museum i Wien (tysk: Heeresgeschichtliches Museum) viser i tillegg til mange andre gjenstander, bilen som den østerriksk-ungarske tronfølgeren satt i da han ble myrdet. En stor samling knyttet til første verdenskrig kan sees i Imperial War Museum i London. Viktige samlinger eller enkeltgjenstander vises også i Musée de l'Armée i Paris, i det nasjonale militærmuseum (rumensk: Muzeul Militar Național) i București, og ved Bundeswehrs militærhistoriske museum (tysk: Militärhistorisches Museum der Bundeswehr) i Dresden. Bayerns armémuseum (tysk: Bayerisches Armeemuseum) i Ingolstadt har den største permanente utstillingen om første verdenskrig i Tyskland.Muséer som kun har utstillinger om første verdenskrig finnes hovedsakelig i den nordlige delen av Frankrike, spesielt Historial de la Grande Guerre (fransk: muséet om den store krigen), Péronne i departementet Somme. Et annet viktig museum tilegnet første verdenskrig er Musée de la Grande Guerre du Pays de Meaux, nær elven Marne og knyttet til slaget om Marne. Den 10. november 2017 åpnet den franske presidenten Emmanuel Macron og den tyske presidenten Frank-Walter Steinmeier det første felles tysk-franske muséet om første verdenskrig ved Hartmannswillerkopf.Verdun-minnesmerket (fransk: Mémorial de Verdun) og In Flanders Fields Museum ved Ieper tilbyr også fremragende presentasjoner. I Heuvelland nær Ieper har man restaurert et tysk skyttergravsystem etter arkeologiske utgravinger og gjort det tilgjengelig for besøkende. Krigsmuseet i Rovereto (italiensk: Museo storico italiano della guerra), er en del av et nettverk av muséer om første verdenskrig i Italia (italiensk: Rete Trentino Grande Guerra). og Kobarid-muséet (slovensk: Kobariški Muzej) i dagens Slovenia, knyttet til kampene ved Isonzo.
=== Litteratur og filosofi ===
Den første verdenskrig hadde en stor innflytelse på litteraturen. I Tyskland var en av de mest markante dikterne August Stramm, han var reserveoffiser, tjenestegjorde ved invasjonen av Frankrike og ble drept på østfronten i 1915. I den engelsktalende verden var diktet «In Flanders Fields» av den canadiske legen og oberstløytnanten John McCrae vel kjent. Av de britiske krigspoetene bør Wilfred Owen med «Dulce et Decorum est», og Laurence Binyon «For the Fallen» også nevnes. Stefan Zweigs kjente verk Verden av i går : en europeers erindringer dekker perioden før, under og etter første verdenskrig. Samtidig er den litterære historien om første verdenskrig i stor grad skrevet av og for hvite mennesker i middelklassen, de om lag 4 millioner fra koloniene som kjempet for ententemaktene er ikke inkludert.Romanen, neglisjert av de tyske ekspresjonistene, ble igjen en foretrukket litteraturgenre under første verdenskrig, da årsakene og konsekvensene av denne epokegjørende hendelsen krevde en episk dimensjon. Fremveksten av Dadaismen kan sees i sammenheng med krigen. Av kjente tyske utgivelser er Ernst Jüngers In Stahlgewittern, og Walter Flex' Der Wanderer zwischen beiden Welten (en av de mest solgte tyske bøker noensinne), begge med en nasjonalistisk og krigsforherligende undertone. Erich Maria Remarques Intet nytt fra Vestfronten (tysk: Im Westen nichts Neues)
anses derimot som en anti-krigs roman. I tillegg til at den ble utgitt på en rekke språk i store opplag, har den også flere ganger blitt filmatisert, og den første versjonen produsert i USA i 1930 vant to Oscar. Blant tyskspråklige dramatiske verk knyttet til krigen er Karl Kraus' Menneskehetens siste dager (tysk: Die letzten Tage der Menschheit), og Bertolt Brechts Trommer om natten (tysk: Trommeln in der Nacht).Den tyske litteraturkritikeren Walter Benjamin var skeptisk til erfaringen soldatene hadde tilegnet seg ved fronten, for litteratur, han anså at de ikke kom tilbake beriket, men fordummet av krigen.Den jødiske filosofen Martin Bubers hovedverk, Jeg og Du (tysk: Ich und Du), er både et produkt av første verdenskrig, og et forsvar av mennesket, mot krigens umenneskeliggjøring.
=== Billedkunst og skulpturer ===
Inntil første verdenskrig var billedkunstnere og skulptører generelt lite interesserte vitner til krig. I første verdenskrig tjenestegjorde en rekke kunstnere som soldater. Mange av verkene fikk liten oppmerksomhet etter krigens slutt, og med unntak av Otto Dix, distanserte mange seg fra sine krigsarbeider. Kunstnere som Max Beckmann og Fernand Léger prøvde ikke engang å stille dem ut, men gikk videre til andre tema etter de ble demobilisert. Av kjente verk er «Sturmtruppe geht unter Gas», (Otto Dix, 1924), «Gassed» (John Singer Sargent, 1918), og «Die Namenlosen» (Albin Egger-Lienz 1916), og «Selbstbildnis als Soldat» (Ernst Ludwig Kirchner 1915).
I denne krigen brøt europeiske avant-gardekunstnere med normene som hadde styrt malerier av slag. De søkte nye veier for å hanskes med den grusomme virkeligheten: kubisme, futurisme, ekspresjonisme, og abstrakt kunst: «Tiden for heroisk realisme og patriotiske allegorier var endelig over. Detonasjonen av prosjektiler, artilleriets allmektighet, den totale krigen kunne ikke lenger imiteres, men måtte oversettes. Brutte linjer og klare farger var nødvendig, ikke for å vise detaljer i slagene, men for å beskrive deres inhumane kraft».I Tyskland satte første verdenskrig en brå slutt for historisme og jugendstil i arkitekturen, ornamenter ble ikke lenger ansett som nødvendig, passende eller lønnsomt. Slik brakte krigen også et gjennombrudd for moderniteten og utsagnet «Form følger funksjon», så vel som synet fremmet av Adolf Loos i pamfletten Ornament und Verbrechen (1908) at bruk av ornamenter og dekorasjon var overflødig. For skulpturer til minnesteder over krigen ble en rekke nyskapende verk skapt. Fra dagens perspektiv bør særlig «Sørgende foreldre» (tysk: «Trauerndes Elternpaar») av Käthe Kollwitz nevnes.
=== Musikk ===
Første verdenskrig anses ikke som et avgjørende skille for musikken, siden vendepunktet med atonal musikk kom i 1908–1909. Musikk spiller nesten ingen rolle i samtidige skildringer av krigen. I komposisjonshistorie har imidlertid første verdenskrig en betydning, kunstmusikk tok stilling, og i enda større grad militærmusikk og populærmusikk i form av soldatsanger. Blant de mest spilte var «Argonnerwaldlied» og «Wildgänse rauschen durch die Nacht» i Tyskland, «It's a Long Way to Tipperary», og «Colonel Bogey March» i Storbritannia, mens i Russland og andre land i Øst-Europa var marsjen «Farvel til en slavisk kvinne» svært populær.
Blant populære patriotiske tyske sanger var «Die Wacht am Rhein». Hver tysk soldat hadde med seg en feltsangbok som inneholdt blant annet sangen «Vi samles for å be» (tysk: «Wir treten zum Beten»). Salmer i krig var noen ganger et paradoks, som «Nå takker alle Gud» (tysk: «Nun danket alle Gott») og «Vår Gud han er så fast en borg» (tysk: «Ein feste Burg ist unser Gott»), som kampsanger for det prøyssisk-protestantiske Tyskland.
Bruken av musikk for krigsformål var ikke nytt for første verdenskrig, og i de krigførende land var komponister, tekstforfattere og utgivere raske med å produsere krigsforherligende, nasjonal musikk. Stykker av komponister som tilhørte fiendtlige nasjoner ble ofte fjernet fra konsertprogram, særlig i begynnelsen av krigen. Musikken ga avveksling ved fronten, hvor krigens daglige rutine kunne fortrenges. Under julevåpenhvilen i 1914 var musikk en brobygger mellom skyttergravene. Felles synging av sanger med samme melodi som «Glade jul» (tysk: «Stille Nacht, heilige Nacht»), og «Gud sign vår konge god» (engelsk: «God Save the King»), (tysk: «Heil dir im Siegerkranz») åpnet for den spontane våpenhvilen.
Kjente komposisjoner som er knyttet til første verdenskrig er Edward Elgars «Carillon», Claude Debussys «Berceuse héroïque», Igor Stravinskys «Souvenir d'une marche boche», og Vincent d'Indys La légende de Saint Christophe. Sanger om den første verdenskrigs tragedier ble blant annet skrevet av: Franz Schreker, Franz Léhar, Charles Ives, Erich Wolfgang Korngold, Richard Strauss, Lili Boulanger, Giacomo Puccini, Hanns Eisler og Paul Hindemith.
=== Film og fjernsyn ===
Første verdenskrig ga materiale til et stort antall filmer. Den britiske semi-dokumentaren The Battle of the Somme, som ble produsert som en propagandafilm, ble sett av 20 millioner i Storbritannia i løpet av seks uker, en rekord som kun ble slått av Star Wars 60 år etter. I 2005 ble filmen tatt inn i UNESCOs Verdens dokumentarv. Blant de best kjente filmene er Intet nytt fra Vestfronten, utgitt i 1930, basert på romanen med samme navn av Erich Maria Remarque, antikrigsfilmen Paths of Glory av Stanley Kubrick fra 1957 og Lawrence of Arabia fra 1962. Krigen var også populær i filmer som ble produsert som nazi-propaganda i mellomkrigstiden.Blant filmer med anti-krigstema kan nevnes Johnny Got His Gun, en amerikansk film om en krigsinvalid. Den amerikanske filmen Afrikadronningen hvor Humphrey Bogart og Katharine Hepburn har hovedrollene, utspilte seg i Øst-Afrika under første verdenskrig. Filmen ble innlemmet i USAs National Film Registry i 1994. Charlie Chaplins kjente satire Diktatoren fra 1940 har også første verdenskrig som utgangspunkt.
I den britiske komedieserien Blackadder Goes Forth hadde komikeren Rowan Atkinson hovedrollen som den fiktive kaptein Edmund Blackadder, som tjenestegjorde i den britiske hæren i Frankrike under første verdenskrig. Serien var sterkt kritisk til britiske generalers ledelse, på linje med «løver ledet av esler», og har vunnet en rekke priser, den er blant annet inkludert i 100 beste BBC TV-programmer. Andre sesong av den anerkjente TV-serien Downton Abbey har handling knyttet til blant annet slaget ved Somme og spanskesyken.
=== Historien om historien ===
Historien om første verdenskrig er ikke statisk. Så langt (per 2020) synes det å ha vært fire perioder – knyttet til generasjoner av historikere – vedrørende historisk beskrivelse av første verdenskrig. Den første perioden omfattet de som enten deltok i krigen eller levde da, og kan angis fra utbruddet i 1914 til 1939. Blant historikere i denne gruppen kan nevnes italieneren Luigi Albertini (1871–1941) og franskmannen Pierre Renouvin (1893–1974). I hovedsak hadde de et militært og politisk perspektiv på konflikten.
Den andre gruppen vokste frem i 1960-årene og hadde fokus på samfunnshistorie. Tysk historiografi hadde frem til 1960-årene ikke benyttet seg av samfunnsfagene i historieforståelsen, men i stedet benyttet en strengt realhistorisk tolkning. Dette forandret seg med en yngre generasjon historikere som ikke var bundet av tidligere tradisjoner. Mens det i Frankrike var vanligere med Annales-skolen som vektla førmoderne og ofte apolitisk historie, var tysk historie i 1960-årene opptatt av å forstå hvordan de to verdenskrigene kunne ha startet.Den første som brøt med tradisjonell historieskriving på dette feltet, var Fritz Fischer (1908–1999). Fischer konkluderte med at den tyske regjeringen hadde tatt en kalkulert risiko med en krig for å komme fienden i forkjøpet. For Fischer var det klart at press fra fagforeninger, næringsliv og andre maktfaktorer var med på å presse frem denne reaksjonen. Flere tyske historikere fulgte etter i en forståeleshorisont der industrialisering og flåtekappløp – og etter hvert krig – var gjort også for å forhindre demokratisering og modernitet. De tyske historikerne som støttet opp om dette synet befant seg mellom forgjengerne på den mer konservative historieforståelsen og samtidig, marxistisk historieforståelse, og plasserte seg like langt fra begge leire. For dem var sammfunnsfaglige hensyn viktige uansett hvilken retning den tok dem.Denne andre gruppen besto også av Marc Ferro (1924–2021), selv om han også klassifiseres mer som en annales-historiker som ser på de lange linjer. Ferros analyse av første verdenskrig var bare delvis på linje med den tyske retningen. For Ferro var en samfunnsfaglig vinkling vesentlig for å forstå krigen, men han valgte å ikke fordele ansvar mer til den ene siden enn til den andre. Britiske John Terraine (1921–2003) var en militærhistoriker som fokuserte mindre på Tysklands skyld og mer på at Storbritannias generaler hadde fått et ufortjent dårlig rykte. Den andre perioden kan derfor fremstå som tyskfiendtlig, og særlig tysk historieskriving fra denne perioden blir kritisert for å være for enkel i og med at mye av det de kritiserte den tyske regjeringen for, også kunne brukes til å kritisere alle stormaktenes regjeringer.Den tredje perioden begynner fra slutten av 1970-årene og la vekt på kulturhistorie og ofrene for krigen. Av sentrale historikere der er amerikanske Paul Fussell (1924–2012), Eric Leed (1942–) og britiske John Keegan (1934–2012). Den fjerde og så langt siste perioden er transnasjonal og undersøker krigen fra et globalt perspektiv.
== Se også ==
Norge under første verdenskrig
== Noter ==
== Referanser ==
== Kilder ==
=== På norsk ===
Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, Oslo 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
Høiback, Harald (redaktør), (2014), Første verdenskrig: operasjoner, myter og innflytelse, Abstrakt forlag, ISBN 9788279353607
Stone, Norman (2007), Første verdenskrig, Gyldendal, ISBN 978-82-05-46723-1
=== På engelsk ===
Clark, Christopher (2012), The Sleepwalkers : How Europe Went to War in 1914, Penguin, ISBN 978-0-141-02782-1
Evans, Richard J. (2016, The Pursuit of Power : Europe 1815–1914, London, Penguin, ISBN 978-0-141-98114-7
Ferguson, Niall (1998), The Pity of War, London, Penguin, ISBN 978-0-1402-7523-0
Ferguson, Niall (2006), The War of the World, London, Penguin, ISBN 978-0-141-01382-4
Hobsbawm, Eric (1994), Age of Extremes, Michael Joseph, London, ISBN 0 7181 3307 2
Howard, Michael (2002), The First World War : A Very Short Introduction, Oxford University Press, ISBN 978-0-19-920559-2
Jackson, Julian: (2004), The Fall of France: The Nazi Invasion of 1940, Oxford University Press, ISBN 978 0 19 280550 8
Keegan, John (1998), The First World War, Vintage Books, ISBN 978-0-375-70045-3
Kershaw, Ian (2007), Fateful Choices, Penguin, ISBN 978-0-14-311372-0
Kershaw, Ian (2015), To Hell And Back, Penguin, ISBN 978-0-141-98043-0
Martel, Gordon (2003), The Origins of the First World War, Pearson Longman, Harlow ISBN 978-0582423794
Olusoga, David (2014), The World's War, Head of Zeus Ltd, ISBN 9781781858974
Overy, Richard (2021), Blood and Ruins: The Last Imperial War, 1931-1945, Viking, ISBN 978-0670025169
Stevenson, David (2012), 1914-1918 The History of the First World War, Penguin, ISBN 9780718197957
Stone, Norman (1998), The Eastern Front 1914 - 1917, Penguin, ISBN 9780140267259
Strachan, Hew (2001), The First World War, Volume I, To Arms, Oxford University Press, ISBN 0-19-820877-4
Strachan, Hew (2013), The First World War, Penguin, ISBN 978-0-14-303518-3
Strachan, Hew - redaktør (2014), The Oxford Illustrated History of the First World War, Oxford University Press, ISBN 978-0-19-966338-5
Tooze, Adam (2015), The Deluge: The Great War and the Remaking of Global Order, Penguin, ISBN 978-0-141-03218-4
Watson, Alexander (2014), Ring of Steel, Germany and Austria-Hungary at war, 1914-1918, Penguin Books, ISBN 9780141042039
Winter, Jay, (2014), The Cambridge History of The First World War, tre bind, Cambridge University Press, ISBN 978-1-316-60066-5
Zeman, Z.A.B. (1971), The Gentlemen Negotiators : A Diplomatic History of World War I, The Macmillan Company, New York
=== Foredrag (video) ===
«Sleepwalkers: How Europe Went to War in 1914», foredrag av professor Christopher Clark (Gresham College)
Politics and the First World War, foredrag av professor Richard J. Evans, (Gresham College)
«The Military History of the First World War: An Overview and Analysis», foredrag av professor David Stevenson, (Gresham College)
«The Great War: Its End and Effects», foredrag av professor Hew Strachan
«The First World War», foredrag av John Keegan, om hans bok ved samme navn, fra 06:30
== Eksterne lenker ==
(en) World War I – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) World War I – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Apokalypse første verdenskrig, fransk dokumentar, fra NRK
(en) «Europeana 1914-1918»; Europeana Collections
(en) «World War One», fra British Library
(en) 1914-1918-online: International Encyclopedia of the First World War; Freie Universität Berlin
(en) The great war and the shaping of the 20th century, fra PBS/BBC | == Begivenheter == | 6,666 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ernest_Hemingway | 2023-02-04 | Ernest Hemingway | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1961', 'Kategori:Ernest Hemingway', 'Kategori:Forfattere av reiseskildringer', 'Kategori:Fødsler 21. juli', 'Kategori:Fødsler i 1899', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (litteratur)', 'Kategori:Nobelprisvinnere fra USA', 'Kategori:Personer fra Oak Park i Illinois', 'Kategori:Personer fra USA av engelsk opphav', 'Kategori:Personer fra USA under den spanske borgerkrig', 'Kategori:Personer fra USA under første verdenskrig', 'Kategori:Pulitzer-vinnere innen skjønnlitteratur', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Ernest Miller Hemingway (født 21. juli 1899 i Oak Park, Illinois, død 2. juli 1961 i Ketchum, Idaho) var en amerikansk forfatter av romaner og noveller, blant annet med utgangspunkt i egne erfaringer fra den første verdenskrig, den spanske borgerkrigen og den andre verdenskrig. Blant hans mest kjente bøker er Og solen går sin gang (1926), Farvel til våpnene (1929) og Den gamle mannen og havet (1952).
Hemingway inspirerte unge forfattere verden over med sin «isfjellteknikk»; den knappe, konsise minimalismen og tilsynelatende nøytrale prosaen med utstrakt bruk av underliggende meninger. Hans fortellinger hadde betydelig innflytelse på utviklingen av skjønnlitteraturen på 1900-tallet, og han fikk nobelprisen i litteratur i 1954.
| Ernest Miller Hemingway (født 21. juli 1899 i Oak Park, Illinois, død 2. juli 1961 i Ketchum, Idaho) var en amerikansk forfatter av romaner og noveller, blant annet med utgangspunkt i egne erfaringer fra den første verdenskrig, den spanske borgerkrigen og den andre verdenskrig. Blant hans mest kjente bøker er Og solen går sin gang (1926), Farvel til våpnene (1929) og Den gamle mannen og havet (1952).
Hemingway inspirerte unge forfattere verden over med sin «isfjellteknikk»; den knappe, konsise minimalismen og tilsynelatende nøytrale prosaen med utstrakt bruk av underliggende meninger. Hans fortellinger hadde betydelig innflytelse på utviklingen av skjønnlitteraturen på 1900-tallet, og han fikk nobelprisen i litteratur i 1954.
== Biografi ==
Hemingway ble født i Illinois som nest eldst i en søskenflokk på seks. Familien bodde i forstaden Oak Park til Chicago. Moren, som var musiker og pietistisk innstilt, kledde ham i jenteklær, som ikke var uvanlig på den tiden, og ha skulderlangt hår som sin 18 måneder eldre søster Marcelline. Senere i livet var han sterkt opptatt av sine koners frisyrer, og initierte utallige runder med klipping, farging og styling av håret deres etter hans innfall og ønsker. Moren ville også ha ham til å spille cello og lese religion. Den protestantiske faren, som var lege, satte hardt arbeid og bønn høyt. Han ønsket at sønnen skulle bli et «ekte mannfolk» og introduserte han for friluftsliv, fiske og storviltjakt. Begge foreldrene var godt utdannet og en respektert del av det konservative miljøet i Oak Park. Familien flyttet etter hvert til et stort hus i et meget respektabelt strøk, hvor moren hadde sitt eget musikkstudio og faren legekontor.Hemingway tok videregående utdannelse, med blant annet journalistikk, ved Oak Park and River Forest High School i årene 1913-17, og deltok i en rekke sportsaktiviteter. Han utmerket seg i engelsk. Han spilte i to år i skoleorkesteret sammen med sin søster Marcelline.Etter fullført skolegang begynte Hemingway å arbeide i avisen The Kansas City Star. Selv om han bare ble her i seks måneder, tilegnet han seg avisens stilmanual som grunnlag for sin egen skrivestil: «Bruk korte setninger, bruk kort ingress, bruk frisk engelsk. Vær positiv, ikke negativ.»Da første verdenskrig brøt ut, tjenestegjorde han som ambulansesjåfør. Han ble etter to måneders tjeneste hardt skadet ved fronten i Italia. Etter krigen vendte han tilbake til journalistikken, denne gangen i en kanadisk avis.
På begynnelsen av 1920-tallet dro han, fast bestemt på å bli forfatter, til Paris sammen med Hadley Richardson, sin første ektefelle. De støttet hverandre gjensidig i sitt felles ønske om å skrive; Hadley sendte ham en ny skrivemaskin etter at han hadde fortalt henne at han var klar for å skrive sin første roman. Han gjorde imidlertid større suksess som journalist, et yrke som brakte han både til den spanske borgerkrigen og til Cuba. Hemingway tilhørte en krets av kunstnerne som på 1920-tallet bodde i Paris, en krets Gertrude Stein karakteriserte som «Den tapte generasjon». Livet i Paris beskriver Hemingway i boken En varig fest som kom ut i 1964, tre år etter hans død. I Paris traff han blant andre Francis Scott Fitzgerald, Ezra Pound, Pablo Picasso, James Joyce og Gertrude Stein, som han omtaler som sin litterære mentor. I denne boken beskriver han også hvordan han vandret rundt fra kafé til kafé i Paris og skrev, fattig, men lykkelig.
En høstdag i 1926 slo han seg ned ved bordet til Olaf Bull på terrassen til kafeen Le Select på Montparnasse. James Joyces forlegger, bokhandleren Sylvia Beach (1887-1962), hadde fortalt Hemingway om den norske lyrikeren. Denne dagen spiste Hemingway middag med den norske kunsthandleren Walther Halvorsen, som også roste Bulls lyrikk. Nå ønsket Hemingway å treffe Bull, som ikke kunne fransk særlig godt, men italiensk kunne han, og Hemingway hadde lært seg noe de månedene han tjente der i første verdenskrig. Men Bull leste diktene sin på originalspråket, norsk, mens Hemingway lyttet intenst. Etterpå erklærte Hemingway begeistret at han fikk lære seg norsk. Bull var ikke den eneste nordmannen som inspirerte ham; Hemingway uttalte også at «Hamsun lærte meg å skrive».Han forlot Hadley i 1927 og giftet seg samme år med journalisten Pauline Pfeiffer. Han ønsket imidlertid å etablere seg som forfatter i USA, og søkte etter et inspirerende sted å bo. Da Pauline ble gravid, forlot de Frankrike, siden de ønsket at barnet skulle bli født i USA. De bodde først til leie i Key West i Florida Keys før de flyttet til Paulines foreldrehjem i Piggott, Arkansas. 28. juni 1928 ble Patrick «Mouse» Hemingway født. 12. november 1931 fikk paret nok en sønn, Gregory «Gigi» Hancock Hemingway. Sønnene ble begge født i Kansas City, men tilbrakte store deler av oppveksten i Key West. I 1930 kjøpte de et hus hvor de etter restaureringsarbeider flyttet inn i april 1931. Dette huset er i dag bevart uendret som et museum over Hemingway.
Han ble boende i huset på Key West fram til desember 1939 sammen med Pauline og deres to barn til desember 1939, da han flyttet fra familien og sammen med sin tredje ektefelle Martha Gellhorn til Havanna på Cuba på eiendommen «Finca Vigia», som i dag eies av den cubanske stat og er bevart uendret. Han ble skilt fra Gellhorn etter fem år, men giftet seg i 1946 med journalisten Mary Welsh Hemingway som han forble gift med resten av livet. Han var involvert i to svært alvorlige flystyrter i Afrika, noe som medførte at han ble erklært død over hele verden i 1954. I 1959 kjøpte han et hus i Ketchum i Idaho, hvor han den 2. juli 1961 tok sitt eget liv med et dobbeltløpet haglgevær. Hemingways siste leveår var preget av høyt alkoholforbruk og depresjoner.
Han er gravlagt i Ketchum, der det også er reist et minnesmerke for ham på Trail Creek Road.
== Forfatterskapet ==
Hemingways litterære karakterer er ofte sterke mannlige individualister, ofte fortolket som projeksjoner av hans egen personlighet, som må makte eller uttrykke «verdighet under press». Mye av handlingen og omgivelsene i Hemingways tekster er basert på hans eget liv og egen livsstil. Alkoholforbruket er noe som går igjen i flere av hans romaner og noveller. Hans forfatterskap inkluderer ofte krig, storviltjakt, sportsfiske og kunstnerliv, som var sentrale elementer i hans eget liv. Øyer i Havstrømmen handler om livet til en tilbaketrukket maler, Thomas Hudson, i og etter den andre verdenskrig. Tyrefekting, som blir beskrevet i Og solen går sin gang, forelsket Hemingway seg i første gang han kom til Pamplona i Nord-Spania, der han fikk oppleve den årlige San Fermín-festivalen.
=== Og solen går sin gang (1926) ===
The Sun also rises; norsk oversettelse 1929. Filmatisert 1957.
Den ytre handlingen finner stort sett sted i Frankrike og Spania. En gruppe venner er i Frankrike og bestemmer seg for å reise på ferie til Spania. De ankommer Pamplona hvor de er med på den store tyrefekting-fiesteaen. I den indre handlingen har vi den vakre kvinnen ved navn Brett som stadig kommer i nye kjærlighetsforhold. Mennene svermer om Brett som ikke klarer å bestemme seg for hvem hun vil ha, men mannfolkene beholder stadig håpet om å vinne Bretts gunst. Det er et evig kretsløp hvor det aldri blir noen reell endring – selv om det gang på gang sverges det motsatte. Solen går sin gang.
=== Farvel til våpnene (1929) ===
A Farewell to Arms; norsk oversettelse 1930. Filmatisert i 1932 og 1957. Boken handler om den amerikanske løytnanten Frederic Henry som frivillig befinner seg i Italia som ambulansesjåfør i den italienske hæren nær grensen til fienden Østerrike under første verdenskrig. En dag etter en langperm møter han den engelske sykepleieren Catherine Barkley og utvikler et forhold med henne. Han blir senere en av hennes pasienter etter at han blir såret ved fronten. Når friskmeldingen nærmer seg etter et opphold på et sykehus i Milano, bestemmer han seg for å desertere sammen med Catherine som venter deres felles barn. De bestemmer seg til å flykte til den nøytrale Sveits og vende krigen og elendigheten ryggen for å dyrke sin felles kjærlighet. Skjebnen deres ville det annerledes.
=== Den ene mot de mange (1937) ===
To Have and Have Not; norsk oversettelse 1938. Filmatisert 1944. Boken handler om Harry Morgan som tar oppdrag som smugler i farvannet mellom Key West og Cuba. Helst vil Morgan være hjemme hos sin kone og sine døtre, men han klarer ikke å forsørge dem uten smugleraktivitetene. Livet som smugler viser seg heller ikke å være særlig innbringende, og det går stadig nedover med Morgan. Etter en smuglertur med sprit oppstår det skuddveksling, og Morgan mister den ene armen sin. Politiet beslaglegger båten hans, men han sier likevel ja til et nytt oppdrag.
=== Klokkene ringer for deg (1940) ===
For Whom the Bell Tolls; norsk oversettelse 1946. Filmatisert 1943.
Handlingen foregår under den spanske borgerkrigen hvor amerikaneren Robert Jordan har meldt seg som frivillig på regjeringsstyrkenes side. Han får i oppdrag å sprenge en bro, et strategisk viktig knutepunkt. Mens han venter på det riktige tidspunktet for regjeringsstyrkene lever han i skjul i fire dager sammen med geriljastyrkene og sivile i fjellene. Blant geriljasoldatene er den viljesterke og fryktløse revolusjonskvinnen Pilar, den farlige og upålitelige Pablo, veiviseren Anselmo og den vakre og uskyldige nittenårige Maria. Etterhvert som situasjonen tilspisser seg og troen på å overleve svinner hen, utvikler Jordan og Maria et sterkt kjærlighetsforhold. Jordan lykkes i å få sprengt broen, men blir hardt skadet og tvinger Maria til å forlate han for å redde seg selv.
=== Over floden og inn i skogene (1950) ===
Across the River and Into the Trees; norsk oversettelse 1951.Handlingen utspiller seg i Venezia en vinter kort tid etter 2. verdenskrig. En amerikansk soldat forelsker seg i en vakker, ung, italiensk grevinne.
=== Den gamle mannen og havet (1952) ===
The Old Man and the Sea; norsk oversettelse 1952. Filmatisert i 1958 med Spencer Tracy i hovedrollen.
I sentrum for handlingen står den cubanske fiskeren Santiago. Han har lenge slitt med dårlig fiskelykke, men plutselig en dag gjør han sitt livs store fangst: en enorm sverdfisk som er to fot lengre enn båten hans. Santiago kjemper mot sverdfisken i tre døgn før han klarer å harpunere den og feste den til båten.
=== Øyer i havstrømmen (1970) ===
Islands in the Stream; norsk oversettelse 1971. Filmatisert 1977.
Boken handler om livet til en tilbaketrukket maler, Thomas Hudson, i og etter 2. verdenskrig. Etter å ha tjenestegjort for U.S. Navy, trekker Hudson seg tilbake til Bahamas hvor han arbeider hardt og lever stille ved Golfstrømmen. Han er velstående og vellykket med tre unge sønner fra to havarerte ekteskap. Om sommeren kommer de tre guttene på ferie som preges av sportslige aktiviteter til lands og på sjøen. Som i mange av Hemingways bøker, er idyllen bare tilsynelatende. Gjennom samtaler med sønnene kommer Hudsons nederlag og smertefulle fortid fram i lyset. Vendepunktet i boka kommer brått når de to yngste sønnene blir drept i en bilulykke ved Biarritz. Hudson drar til Cuba i hemmelig oppdrag for å spore opp tyske ubåter som jakter amerikanske oljetransporter til Europa. På Cuba får Hudson beskjeden om at hans eldste sønn er drept i krigen. I bokens siste del dør Hudson mens han jakter et tysk skip i Gulfstrømmen.
=== Novellesamlinger ===
(1923) Three Stories and Ten Poems
(1925) In Our Time
(1927) Men Without Women
(1933) Winner Take Nothing
(1938) The Fifth Column and the First Forty-Nine Stories
(1972) The Nick Adams Stories Norsk overs. 2000: Nick Adams-historiene).
=== Reportasje ===
(1932) Death in the Afternoon (Norsk overs. 1963: Døden om ettermiddagen).
(1935) Green Hills of Africa (Norsk overs. 1955: Afrikas grønne fjell).
(1960) The Dangerous Summer
(1964) A Moveable Feast (Norsk overs. 1964: En varig fest).
(1967) By-line: Ernest Hemingway (Norsk overs. 1968: Med Hemingway på kryss og tvers).
(2003) Ernest Hemingway Selected Letters 1917-1961
(2005) Under Kilimanjaro
== Hemingway og Norge ==
Som hovedkonsulent i Gyldendal fra 1924 til sin død sørget Sigurd Hoel for at Hemingway fra tidlig av ble oversatt til norsk. Hoel og Harald Grieg ønsket å starte en moderne romanserie og dro i den forbindelse utenlands for å se etter litteratur som var aktuell for serien. Hoel var blant annet en stund i Paris våren 1926 hvor han støtte på Hemingways navn. Han har beskrevet møtet i en artikkel i tidsskriftet Vinduet, og det var mens Hoel overnattet i atelieret til en amerikansk maler at han kom over boken In Our time, en novellesamling av Hemingway.
Hoel beskriver følelsen etter å ha lest boken slik: «Utpå kvelden reiste jeg meg, støl og lemster, men lykkelig. Jeg visste at jeg hadde hatt en av de opplevelsene som bare kommer ganske få ganger i livet. En ny mann, et nytt stoff, en ny stil. Et varsel om en ny tid i diktningen.»
Hoel og Grieg ble enige om at Og solen går sin gang, som Hemingway hadde skrevet etter In Our time, skulle bli startbindet for Den gule serie, og som oversetter ble Gunnar Larsen valgt. En annen av Gyldendals diktere, Olaf Bull hadde, i motsetning til Hoel, møtt Hemingway i Paris i 1926. Under den spanske borgerkrigen traff han Nordahl Grieg, Haralds bror. På Guam i 1941 traff Hemingway Bernt Balchen, som han beundret for å ha kjempet i Norge og Finland.Da Norge ble okkupert av tyskerne under den andre verdenskrig, var noe av det første tyskerne gjorde i Norge å beslaglegge alt materiale av Hemingway hos forlaget og i bokhandlene. Under krigen var det derfor ikke mulig å oppdrive bøker av Hemingway, og da Den gule serie startet igjen etter frigjøringen, ble dette markert ved at Hemingways Klokkene ringer for deg ble åpningsboken. Da Gyldendal i 1948 startet «den blå» novelleserien, var det også Hemingway som ble toneangivende med det omfattende bindet Samlede noveller, som inneholdt både de gamle novellene fra Paris-årene og nye samlinger som var utkommet i mellomtiden. Denne ble også oversatt av Gunnar Larsen. I forbindelse med utgivelse av Hemingways Samlede romaner i 1951 dro Harald Grieg til Cuba for å treffe forfatteren. Skildringer fra dette møtet har vært trykt i En forleggers erindringer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Wikiquote: Ernest Hemingway – sitater
(no) Ernest Hemingway i Store norske leksikon
(en) Ernest Hemingway på Internet Movie Database
(sv) Ernest Hemingway i Svensk Filmdatabas
(fr) Ernest Hemingway på Allociné
(en) Ernest Hemingway på AllMovie
(en) Ernest Hemingway hos The Movie Database
(en) Ernest Hemingway hos Internet Broadway Database
Hemingway Resource Center
The Hemingway Society
Timeless Hemingway
Isfjellteknikk; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil) | Ernest Miller Hemingway (født 21. juli 1899 i Oak Park, Illinois, død 2. | 6,667 |
null | 2023-02-04 | Goethe-Institut | null | null | null | Goethe-Institut er Tysklands statlige og verdensomspennende kulturinstitusjon og er en allmennyttig forening. Foreningens hovedkontor er i München. | 6,668 |
null | 2023-02-04 | Paul Samuelson | null | null | null | | dsted = Belmont, Massachusetts, USA | 6,669 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kings_Bay-saken | 2023-02-04 | Kings Bay-saken | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Hendelser i 1963', 'Kategori:Norsk politisk historie', 'Kategori:Ny-Ålesund', 'Kategori:Politikk i 1963', 'Kategori:Regjeringen Gerhardsen III', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stortinget 1961–1965', 'Kategori:Svalbards historie'] | Kings Bay-saken i norsk politikk ble utløst av en den såkalte Kings Bay-gruveulykken på Svalbard høsten 1962, og som førte til regjeringskrise i Norge etter at rapporten om ulykken ble fremlagt sommeren 1963. Krisen endte med at Arbeiderparti-regjeringen under ledelse av Einar Gerhardsen måtte gå av, og banet dermed veien for den første borgerlige regjering i Norge etter andre verdenskrig, under ledelse av Høyres John Lyng. I ettertid blir dette oppfattet som et politisk skuespill, ettersom det reelt sett ikke var grunnlag for mistillit, men det nye partiet Sosialistisk Folkeparti (SF) ønsket å markere sin avstand fra Arbeiderpartiet.
Selve ulykken, der 21 mennesker mistet livet, fant sted på Svalbard 5. november 1962 i gruven «Esther I» i Kongsfjorden (derav det engelske navnet på gruveselskapet Kings Bay). Årsaken til ulykken er fortsatt uklar, men det spekuleres i at gruven var i for dårlig stand og hadde en altfor høy konsentrasjon av metangass.
John Lyngs regjering ble utnevnt av kong Olav V i statsråd 27. august 1963, med virkning fra kl. 12.00 samme dag. Den overtok etter Einar Gerhardsens tredje regjering, etter at den hadde fått mistillitsvotum mot seg i Stortinget i saken om gruveulykken i Kings Bay på Svalbard.
I statsråd 21. september 1963 søkte John Lyngs regjering avskjed, etter at avstemningene over tiltredelseserklæringen hadde vist at regjeringen ikke hadde parlamentarisk grunnlag. Avskjedssøknaden ble innvilget av kong Olav V i statsråd 25. september 1963, med virkning fra kl. 12.00 samme dag. Samtidig ble Einar Gerhardsens fjerde regjering utnevnt, med virkning fra samme tidspunkt.
| Kings Bay-saken i norsk politikk ble utløst av en den såkalte Kings Bay-gruveulykken på Svalbard høsten 1962, og som førte til regjeringskrise i Norge etter at rapporten om ulykken ble fremlagt sommeren 1963. Krisen endte med at Arbeiderparti-regjeringen under ledelse av Einar Gerhardsen måtte gå av, og banet dermed veien for den første borgerlige regjering i Norge etter andre verdenskrig, under ledelse av Høyres John Lyng. I ettertid blir dette oppfattet som et politisk skuespill, ettersom det reelt sett ikke var grunnlag for mistillit, men det nye partiet Sosialistisk Folkeparti (SF) ønsket å markere sin avstand fra Arbeiderpartiet.
Selve ulykken, der 21 mennesker mistet livet, fant sted på Svalbard 5. november 1962 i gruven «Esther I» i Kongsfjorden (derav det engelske navnet på gruveselskapet Kings Bay). Årsaken til ulykken er fortsatt uklar, men det spekuleres i at gruven var i for dårlig stand og hadde en altfor høy konsentrasjon av metangass.
John Lyngs regjering ble utnevnt av kong Olav V i statsråd 27. august 1963, med virkning fra kl. 12.00 samme dag. Den overtok etter Einar Gerhardsens tredje regjering, etter at den hadde fått mistillitsvotum mot seg i Stortinget i saken om gruveulykken i Kings Bay på Svalbard.
I statsråd 21. september 1963 søkte John Lyngs regjering avskjed, etter at avstemningene over tiltredelseserklæringen hadde vist at regjeringen ikke hadde parlamentarisk grunnlag. Avskjedssøknaden ble innvilget av kong Olav V i statsråd 25. september 1963, med virkning fra kl. 12.00 samme dag. Samtidig ble Einar Gerhardsens fjerde regjering utnevnt, med virkning fra samme tidspunkt.
== Sakens bakgrunn ==
Bakgrunnen, både for selve ulykken og dens politiske ringvirkninger, var at Stortinget i 1956 besluttet at driften i Kings Bay-gruvene skulle gjenopptas etter flere store ulykker i 1948, 1952 og 1953 der tilsammen 43 mennesker hadde mistet livet. Forutsetningen for at driften skulle tas opp igjen etter 1953-ulykken var at forholdene skulle være trygge. Totalt omkom det 75 gruvearbeidere.For den rent politiske delen av sakens bakgrunn var det i tillegg avgjørende at hendelsene fant sted under den første stortingsperioden etter 2. verdenskrig da Arbeiderpartiet ikke lenger hadde rent flertall på Stortinget, etter at Sosialistisk Folkeparti hadde kommet inn med to representanter ved stortingsvalget i 1961.
== Regjeringskrisen ==
Tønseth-rapporten, som ble presentert sommeren 1963, avdekket grove brudd på sikkerhetsforskriftene, og de ikke-sosialistiske partiene fremmet derfor mistillitsforslag mot regjeringen. Forslaget ble vedtatt med 76 mot 74 stemmer, og regjeringen Gerhardsen gikk av. En regjering av fire borgerlige partier med John Lyng som statsminister ble utnevnt 25. august 1963, og dette ble dermed den første borgerlige regjering etter krigen. Etter fire uker ble imidlertid den nye Lyng-regjeringen felt da den ikke fikk positiv tilslutning til regjeringserklæringen den la frem for Stortinget, og Gerhardsen ble på ny statsminister. Avgjørende ved begge voteringer var Sosialistisk Folkepartis to representanter.
== Sakens etterspill ==
I kjølvannet av saken ble byråsjef Harry Lindstrøm avskjediget og senere dømt for utroskap i tjenesten i en sak som hevdes å være et justismord. Lindstrøms etterlatte har begjært saken gjenopptatt.
== Se også ==
Norske katastrofer og store ulykker
== Referanser ==
== Litteratur ==
Monica Kristensen, Kings Bay-saken (2012) ISBN 9788275476355
Nils-Petter Enstad, Sommeren som endret Norge - om John Lyngs regjeringsdannelse (2013)
== Eksterne lenker ==
(en) Ny-Ålesund – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«Kings Bay-saken», fra Stortingets nettsted | Kings Bay-saken i norsk politikk ble utløst av en den såkalte Kings Bay-gruveulykken på Svalbard høsten 1962, og som førte til regjeringskrise i Norge etter at rapporten om ulykken ble fremlagt sommeren 1963. Krisen endte med at Arbeiderparti-regjeringen under ledelse av Einar Gerhardsen måtte gå av, og banet dermed veien for den første borgerlige regjering i Norge etter andre verdenskrig, under ledelse av Høyres John Lyng. | 6,670 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kings_Bay-saken | 2023-02-04 | Kings Bay-saken | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Hendelser i 1963', 'Kategori:Norsk politisk historie', 'Kategori:Ny-Ålesund', 'Kategori:Politikk i 1963', 'Kategori:Regjeringen Gerhardsen III', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stortinget 1961–1965', 'Kategori:Svalbards historie'] | Kings Bay-saken i norsk politikk ble utløst av en den såkalte Kings Bay-gruveulykken på Svalbard høsten 1962, og som førte til regjeringskrise i Norge etter at rapporten om ulykken ble fremlagt sommeren 1963. Krisen endte med at Arbeiderparti-regjeringen under ledelse av Einar Gerhardsen måtte gå av, og banet dermed veien for den første borgerlige regjering i Norge etter andre verdenskrig, under ledelse av Høyres John Lyng. I ettertid blir dette oppfattet som et politisk skuespill, ettersom det reelt sett ikke var grunnlag for mistillit, men det nye partiet Sosialistisk Folkeparti (SF) ønsket å markere sin avstand fra Arbeiderpartiet.
Selve ulykken, der 21 mennesker mistet livet, fant sted på Svalbard 5. november 1962 i gruven «Esther I» i Kongsfjorden (derav det engelske navnet på gruveselskapet Kings Bay). Årsaken til ulykken er fortsatt uklar, men det spekuleres i at gruven var i for dårlig stand og hadde en altfor høy konsentrasjon av metangass.
John Lyngs regjering ble utnevnt av kong Olav V i statsråd 27. august 1963, med virkning fra kl. 12.00 samme dag. Den overtok etter Einar Gerhardsens tredje regjering, etter at den hadde fått mistillitsvotum mot seg i Stortinget i saken om gruveulykken i Kings Bay på Svalbard.
I statsråd 21. september 1963 søkte John Lyngs regjering avskjed, etter at avstemningene over tiltredelseserklæringen hadde vist at regjeringen ikke hadde parlamentarisk grunnlag. Avskjedssøknaden ble innvilget av kong Olav V i statsråd 25. september 1963, med virkning fra kl. 12.00 samme dag. Samtidig ble Einar Gerhardsens fjerde regjering utnevnt, med virkning fra samme tidspunkt.
| Kings Bay-saken i norsk politikk ble utløst av en den såkalte Kings Bay-gruveulykken på Svalbard høsten 1962, og som førte til regjeringskrise i Norge etter at rapporten om ulykken ble fremlagt sommeren 1963. Krisen endte med at Arbeiderparti-regjeringen under ledelse av Einar Gerhardsen måtte gå av, og banet dermed veien for den første borgerlige regjering i Norge etter andre verdenskrig, under ledelse av Høyres John Lyng. I ettertid blir dette oppfattet som et politisk skuespill, ettersom det reelt sett ikke var grunnlag for mistillit, men det nye partiet Sosialistisk Folkeparti (SF) ønsket å markere sin avstand fra Arbeiderpartiet.
Selve ulykken, der 21 mennesker mistet livet, fant sted på Svalbard 5. november 1962 i gruven «Esther I» i Kongsfjorden (derav det engelske navnet på gruveselskapet Kings Bay). Årsaken til ulykken er fortsatt uklar, men det spekuleres i at gruven var i for dårlig stand og hadde en altfor høy konsentrasjon av metangass.
John Lyngs regjering ble utnevnt av kong Olav V i statsråd 27. august 1963, med virkning fra kl. 12.00 samme dag. Den overtok etter Einar Gerhardsens tredje regjering, etter at den hadde fått mistillitsvotum mot seg i Stortinget i saken om gruveulykken i Kings Bay på Svalbard.
I statsråd 21. september 1963 søkte John Lyngs regjering avskjed, etter at avstemningene over tiltredelseserklæringen hadde vist at regjeringen ikke hadde parlamentarisk grunnlag. Avskjedssøknaden ble innvilget av kong Olav V i statsråd 25. september 1963, med virkning fra kl. 12.00 samme dag. Samtidig ble Einar Gerhardsens fjerde regjering utnevnt, med virkning fra samme tidspunkt.
== Sakens bakgrunn ==
Bakgrunnen, både for selve ulykken og dens politiske ringvirkninger, var at Stortinget i 1956 besluttet at driften i Kings Bay-gruvene skulle gjenopptas etter flere store ulykker i 1948, 1952 og 1953 der tilsammen 43 mennesker hadde mistet livet. Forutsetningen for at driften skulle tas opp igjen etter 1953-ulykken var at forholdene skulle være trygge. Totalt omkom det 75 gruvearbeidere.For den rent politiske delen av sakens bakgrunn var det i tillegg avgjørende at hendelsene fant sted under den første stortingsperioden etter 2. verdenskrig da Arbeiderpartiet ikke lenger hadde rent flertall på Stortinget, etter at Sosialistisk Folkeparti hadde kommet inn med to representanter ved stortingsvalget i 1961.
== Regjeringskrisen ==
Tønseth-rapporten, som ble presentert sommeren 1963, avdekket grove brudd på sikkerhetsforskriftene, og de ikke-sosialistiske partiene fremmet derfor mistillitsforslag mot regjeringen. Forslaget ble vedtatt med 76 mot 74 stemmer, og regjeringen Gerhardsen gikk av. En regjering av fire borgerlige partier med John Lyng som statsminister ble utnevnt 25. august 1963, og dette ble dermed den første borgerlige regjering etter krigen. Etter fire uker ble imidlertid den nye Lyng-regjeringen felt da den ikke fikk positiv tilslutning til regjeringserklæringen den la frem for Stortinget, og Gerhardsen ble på ny statsminister. Avgjørende ved begge voteringer var Sosialistisk Folkepartis to representanter.
== Sakens etterspill ==
I kjølvannet av saken ble byråsjef Harry Lindstrøm avskjediget og senere dømt for utroskap i tjenesten i en sak som hevdes å være et justismord. Lindstrøms etterlatte har begjært saken gjenopptatt.
== Se også ==
Norske katastrofer og store ulykker
== Referanser ==
== Litteratur ==
Monica Kristensen, Kings Bay-saken (2012) ISBN 9788275476355
Nils-Petter Enstad, Sommeren som endret Norge - om John Lyngs regjeringsdannelse (2013)
== Eksterne lenker ==
(en) Ny-Ålesund – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«Kings Bay-saken», fra Stortingets nettsted | Kings Bay AS er et norsk aksjeselskap heleid av staten gjennom Klima- og miljødepartementet. Selskapet ble opprettet 14. | 6,671 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arvid_Arisholm | 2023-02-04 | Arvid Arisholm | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1963', 'Kategori:Fotballspillere for Mercantile SFK', 'Kategori:Fødsler i 1888', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer', 'Kategori:Personer fra Fredrikstad kommune', 'Kategori:Tannleger'] | Arvid Johannes Arisholm (født 18. september 1888 i Fredrikstad, død 2. februar 1963) var en norsk tannlege og fotballspiller. Han representerte Oslo-klubben Mercantile, og var en av spillerne i Norges første landskamp i 1908, hvor Norge tapte 11–3 mot Sverige. Han ble kretsmester for Mercantile i Kristiania i 1908 og 1909.Arisholm tok examen artium i 1907 ved Oslo katedralskole og ble samme år gymnasmester i fotball for skolen. I 1910 avla han tannlegeeksamen. Han hadde flere tillitsverv i Den norske tannlegeforening.
| Arvid Johannes Arisholm (født 18. september 1888 i Fredrikstad, død 2. februar 1963) var en norsk tannlege og fotballspiller. Han representerte Oslo-klubben Mercantile, og var en av spillerne i Norges første landskamp i 1908, hvor Norge tapte 11–3 mot Sverige. Han ble kretsmester for Mercantile i Kristiania i 1908 og 1909.Arisholm tok examen artium i 1907 ved Oslo katedralskole og ble samme år gymnasmester i fotball for skolen. I 1910 avla han tannlegeeksamen. Han hadde flere tillitsverv i Den norske tannlegeforening.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Arvid Arisholm – national-football-teams.com
(en) Arvid Arisholm – WorldFootball.net
(en) Arvid Arisholm – EU-Football.info
(no) Arvid Arisholm – Norges Fotballforbund
Arvid Arisholm – spillerprofil på worldfootball.net. | | fsted = Fredrikstad | 6,672 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Poul_Houmann | 2023-02-04 | Poul Houmann | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske fotballspillere', 'Kategori:Dødsfall 21. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1978', 'Kategori:Fotballspillere for Mercantile SFK', 'Kategori:Fotballspillere for Standard Liège', 'Kategori:Fødsler 16. mai', 'Kategori:Fødsler i 1883', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer'] | Paul Charles Hauman (født 13. august 1883, 21. februar 1978), bedre kjent som Poul Houmann, var en belgisk fotballspiller som var aktiv tidlig på 1900-tallet. Fra 1905 til 1908 og fra 1910 til 1912 bodde han i Norge og spilte i en periode for Mercantile. I resten av karrieren spilte han for flere ulike belgiske lag.
I 1908 spilte Houmann i Norges første landskamp i fotball. Kampen gikk mot Sverige i Göteborg, og Norge tapte 11–3. Mercantile stilte med hele ni av de norske landslagsspillerne i denne kampen, og Houmann var med som senterhalf selv om han egentlig var belgier. Han fikk angivelig ordnet norsk statsborgerskap på rekordtid i forbindelse med kampen. Houmann var uheldig og skadet seg i begynnelsen av andre omgang, og dette bidro til Norges store nederlag.
| Paul Charles Hauman (født 13. august 1883, 21. februar 1978), bedre kjent som Poul Houmann, var en belgisk fotballspiller som var aktiv tidlig på 1900-tallet. Fra 1905 til 1908 og fra 1910 til 1912 bodde han i Norge og spilte i en periode for Mercantile. I resten av karrieren spilte han for flere ulike belgiske lag.
I 1908 spilte Houmann i Norges første landskamp i fotball. Kampen gikk mot Sverige i Göteborg, og Norge tapte 11–3. Mercantile stilte med hele ni av de norske landslagsspillerne i denne kampen, og Houmann var med som senterhalf selv om han egentlig var belgier. Han fikk angivelig ordnet norsk statsborgerskap på rekordtid i forbindelse med kampen. Houmann var uheldig og skadet seg i begynnelsen av andre omgang, og dette bidro til Norges store nederlag.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Poul Houmann – WorldFootball.net
(en) Poul Houmann – EU-Football.info
(no) Poul Houmann – Norges Fotballforbund | | landslagår = 1908 | 6,673 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Victor_Nysted | 2023-02-04 | Victor Nysted | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 23. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1949', 'Kategori:Fotballspillere for Lyn Fotball', 'Kategori:Fødsler 21. februar', 'Kategori:Fødsler i 1889', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i fotball', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer', 'Kategori:Personer fra Oslo'] | Victor Berglund Nysted (født 21. februar 1889, død 23. desember 1949) var en norsk fotballspiller. Han spilte i Norges aller første fotballandskamp i 1908, hvor Norge tapte 11-3 for Sverige i Göteborg. I denne kampen var Nysted og Gjøvik-Lyn-spilleren Frithjof Skonnord de eneste norske spillerne som ikke representerte Mercantile. Nysted spilte også en landskamp i 1911, hvor han scoret det norske målet i en kamp som endte 4-1 til Sverige. Han spilte klubbfotball for Lyn og ble norgesmester fire år på rad, i 1908, 1909, 1910 og 1911. I 1910-finalen skåret han tre mål. Nysteds foretrukne posisjon var senterforward.Nysted var i 1903 med på å stifte gutteklubben Tormod på St. Hanshaugen i Oslo. Denne klubben gikk i 1905 inn i Lyn, noe som bidro til Lyns dominans de påfølgende år.
| Victor Berglund Nysted (født 21. februar 1889, død 23. desember 1949) var en norsk fotballspiller. Han spilte i Norges aller første fotballandskamp i 1908, hvor Norge tapte 11-3 for Sverige i Göteborg. I denne kampen var Nysted og Gjøvik-Lyn-spilleren Frithjof Skonnord de eneste norske spillerne som ikke representerte Mercantile. Nysted spilte også en landskamp i 1911, hvor han scoret det norske målet i en kamp som endte 4-1 til Sverige. Han spilte klubbfotball for Lyn og ble norgesmester fire år på rad, i 1908, 1909, 1910 og 1911. I 1910-finalen skåret han tre mål. Nysteds foretrukne posisjon var senterforward.Nysted var i 1903 med på å stifte gutteklubben Tormod på St. Hanshaugen i Oslo. Denne klubben gikk i 1905 inn i Lyn, noe som bidro til Lyns dominans de påfølgende år.
== Referanser == | | landslagår = 1908–1911 | 6,674 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frithjof_Skonnord | 2023-02-04 | Frithjof Skonnord | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1971', 'Kategori:Fødsler 2. april', 'Kategori:Fødsler i 1887', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer', 'Kategori:Personer fra Gjøvik kommune'] | Frithjof Skonnord (født 2. april 1887, død 30. september 1971) var en norsk fotballspiller som spilte én A-landslagskamp for Norge (i 1908). Dette var Norges første landskamp noensinne, og Norge tapte 11-3 for Sverige. På klubbnivå representerte Skonnord Gjøvik/Lyn. Han var den eneste som kom fra et lag utenfor Oslo i denne første landskampen.
Skonnord hevdet seg tidlig i idrett, til å begynne med særlig i turn. Han ble her kretsmester og var aktuell for norske representasjonslag. Han ble kretsmester for Oppland og Hedmark Tenniskrets fire ganger i single.
Skonnord avsluttet sin idrettskarriere allerede i 1912, da han og familien emigrerte til USA, pga. arbeidsløsheten i Norge. Han kom tilbake til Norge i 1919, men da hadde han pådratt seg en alvorlig astmasykdom.
Skonnord ble senere ligningssjef i Gjøvik kommune. Han ble fratatt stillingen i 1941 pga. at han nektet å melde seg inn i NS. Etter krigen fikk han tilbake stillingen.
| Frithjof Skonnord (født 2. april 1887, død 30. september 1971) var en norsk fotballspiller som spilte én A-landslagskamp for Norge (i 1908). Dette var Norges første landskamp noensinne, og Norge tapte 11-3 for Sverige. På klubbnivå representerte Skonnord Gjøvik/Lyn. Han var den eneste som kom fra et lag utenfor Oslo i denne første landskampen.
Skonnord hevdet seg tidlig i idrett, til å begynne med særlig i turn. Han ble her kretsmester og var aktuell for norske representasjonslag. Han ble kretsmester for Oppland og Hedmark Tenniskrets fire ganger i single.
Skonnord avsluttet sin idrettskarriere allerede i 1912, da han og familien emigrerte til USA, pga. arbeidsløsheten i Norge. Han kom tilbake til Norge i 1919, men da hadde han pådratt seg en alvorlig astmasykdom.
Skonnord ble senere ligningssjef i Gjøvik kommune. Han ble fratatt stillingen i 1941 pga. at han nektet å melde seg inn i NS. Etter krigen fikk han tilbake stillingen.
== Kilder ==
Sigbjørn Hemstad: Smil Sport og Rock 2007
== Eksterne lenker ==
(en) Frithjof Skonnord – WorldFootball.net
(en) Frithjof Skonnord – EU-Football.info
(no) Frithjof Skonnord – Norges Fotballforbund | }} | 6,675 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tryggve_Gran | 2023-02-04 | Tryggve Gran | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger bedre kilder', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Blériot-fly', 'Kategori:Dødsfall 8. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1980', 'Kategori:Fotballspillere for Mercantile SFK', 'Kategori:Fødsler 20. januar', 'Kategori:Fødsler i 1888', 'Kategori:Italias kroneorden', 'Kategori:Luftfartspionerer', 'Kategori:Medlemmer av Nasjonal Samling', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Military Cross', 'Kategori:Nordmenn dømt i landssvikoppgjøret etter krigen', 'Kategori:Nordmenn fra andre verdenskrig', 'Kategori:Nordmenn fra første verdenskrig', 'Kategori:Norske barnebokforfattere', 'Kategori:Norske flyvere', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer', 'Kategori:Norske polfarere', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Personer fra Grimstad kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Æreslegionen'] | Jens Tryggve Herman Gran (født 20. januar 1888 i Bergen, død 8. januar 1980 i Grimstad) var en norsk flyger, offiser, fotballspiller, polarforsker og forfatter.
I 1908 var Tryggve Gran med på Norges første landslag i fotball, og spilte den første landskamp mot Sverige i Gøteborg som endte 3-11.
Tryggve Gran deltok i årene 1910–1913 i Robert Scotts ekspedisjon til Antarktis som skiekspert, og var der med i gruppen som fant Scott omkommet.
Den 30. juli 1914 fløy han som den første over Nordsjøen fra Cruden Bay i Skottland til Jæren i Norge i et Blériot-fly på 4 timer og 10 minutter.
Den 8. september 1915 foretok han den første flyvning i Nord-Norge fra Elveneset i Salangen med det samme flyet.
Under første verdenskrig deltok Gran som flyger og offiser i fire år (RFC/RAF) i britisk tjeneste hvor han deltok i forsvaret av London som pilot/skvadronsjef, samt deltok i luftkampen mot Tyskland i Belgia og Frankrike. Gran nådde majors grad i britisk tjeneste.
Gran deltok i 1940 i kamp mot den tyske invasjonsstyrken. Gran var medlem av Nasjonal Samling (NS) under krigen, og han ble etter krigen dømt for medlemskap i NS, for et halvt års arbeid på (NS') Statens Seilflykontor (kontor for sivile flyklubber) og for et overfall på en skipsreder. Gran slapp soning siden han allerede hadde sittet 13 måneder i varetekt.
Gran ga ut tolv bøker. I årene etter krigen fortsatte han med foredragsturneer om polar- og flyhistorie med støtte fra KUD. Han fortsatte frem til sine siste år å skrive bøker og artikler i hovedsak om polar og flyhistorie. Gran virket i mellomkrigsårene som journalist og foredragsholder, også internasjonalt, blant annet på bakgrunn av sin historie i polarutforsking og flyving.
| Jens Tryggve Herman Gran (født 20. januar 1888 i Bergen, død 8. januar 1980 i Grimstad) var en norsk flyger, offiser, fotballspiller, polarforsker og forfatter.
I 1908 var Tryggve Gran med på Norges første landslag i fotball, og spilte den første landskamp mot Sverige i Gøteborg som endte 3-11.
Tryggve Gran deltok i årene 1910–1913 i Robert Scotts ekspedisjon til Antarktis som skiekspert, og var der med i gruppen som fant Scott omkommet.
Den 30. juli 1914 fløy han som den første over Nordsjøen fra Cruden Bay i Skottland til Jæren i Norge i et Blériot-fly på 4 timer og 10 minutter.
Den 8. september 1915 foretok han den første flyvning i Nord-Norge fra Elveneset i Salangen med det samme flyet.
Under første verdenskrig deltok Gran som flyger og offiser i fire år (RFC/RAF) i britisk tjeneste hvor han deltok i forsvaret av London som pilot/skvadronsjef, samt deltok i luftkampen mot Tyskland i Belgia og Frankrike. Gran nådde majors grad i britisk tjeneste.
Gran deltok i 1940 i kamp mot den tyske invasjonsstyrken. Gran var medlem av Nasjonal Samling (NS) under krigen, og han ble etter krigen dømt for medlemskap i NS, for et halvt års arbeid på (NS') Statens Seilflykontor (kontor for sivile flyklubber) og for et overfall på en skipsreder. Gran slapp soning siden han allerede hadde sittet 13 måneder i varetekt.
Gran ga ut tolv bøker. I årene etter krigen fortsatte han med foredragsturneer om polar- og flyhistorie med støtte fra KUD. Han fortsatte frem til sine siste år å skrive bøker og artikler i hovedsak om polar og flyhistorie. Gran virket i mellomkrigsårene som journalist og foredragsholder, også internasjonalt, blant annet på bakgrunn av sin historie i polarutforsking og flyving.
== Biografi ==
=== Oppvekst og familie ===
Tryggve Gran pleide å poengtere at han var født i Bergen og ikke i Laksevåg, hvor hans bestefar hadde grunnlagt «Graneverftet», forløperen til Bergen Mekaniske Verksted. Hans far gikk bort i 1894, da Tryggve var fem år.Som 11 åring ble han sendt på kostskole i Sveits i 2 år. Her lærte han blant annet flere språk. Der ble han også interessert i fotball som han noen år senere fikk glede av gjennom sportsklubben Mercantile og første landslag og landskamp mot Sverige i 1908
Hermann Gran er sønn av Tryggve Gran.
=== Sydpolekspedisjonen ===
Som ung mann ble Gran, som de fleste andre unge gutter fascinert av Fridjof Nansens skiferd over Grønland, og ikke minst etter et møte med Ernest Shackleton som nettopp hadde gjort fremstøt mot Sydpolen. Gran gikk så langt med sin polarinteresse at han som 18/19 åring gjorde avtale med Skåluren om å bygge en fangstskute som skulle bringe ham til Sydpolen. Han fikk også gjort avtale med Carsten Borchgrevink om å benytte Cape Adare som base. Nansen fikk vite om planene og fordi Nansen også visste at Robert F. Scott allerede nesten var klar til å dra nedover, rådet han Gran til å bli med Scott som skiekspert.Fangstskuta som fikk navnet «Ringsel» ble solgt, og Gran fulgte rådet og ble med på en tre års Sydpolsekspedisjon med Scott.
Tryggve Gran deltok 1910–1913 i Scotts sydpolsekspedisjon som ski-instruktør etter anbefaling fra Fridtjof Nansen. Etter ankomsten i Antarktis i januar 1911 deltok Gran på utleggingen av depoter som var nødvendig for at man skulle nå Sydpolen senere samme år. Da sydpolgruppen forlot basen i slutten av oktober ble flagget Union Jack gjenglemt, og Gran fraktet flagget det første korte stykket mot polen. Med sine 23 år var Gran ekspedisjonens yngste deltaker.
Fra november 1911 til februar 1912, mens Scott og store deler av ekspedisjonen var på vei mot polen, var Gran med den geologiske ekspedisjonen, ledet av Thomas Griffith Taylor, til vestsiden av McMurdo-sundet. I november 1912 var Gran med i patruljen som ble sendt ut for å lete etter Scott og hans kamerater som de fant døde og ihjelfrosne. På veien tilbake til basen brukte Gran Scotts ski og bemerket i dagboken at i hvert fall skiene skulle fullføre hele ekspedisjonen. Skiene er idag utstilt på Skimuseet i Holmenkollen. Av Grans enge ski laget han et kors som ble plassert på Snepyramiden over Scott og hans menns grav.
I Scotts telt fant de brev med beskjeden om at Roald Amundsen hadde nådd polpunktet først. Gran ble bedt om å ta med brevet hjem til Kong Haakon i Norge.
Før han forlot Antarktis var Gran med på å bestige vulkanen Mount Erebus, som det andre teamet i verden, og som de første som kom helt opp i krateret på 4 000 meters høyde. Et uventet utbrudd da Gran var på toppen førte til at klærne hans ble svidd, men han kom ikke fysisk til skade. Etter ekspedisjonen ble Gran tildelt Polarmedaljen av den britiske kongen Georg V.
=== Første flyvning over Nordsjøen ===
Etter Sydpolekspedisjonen lærte Gran å fly og tok sitt flysertifikat ved Louis Bleriots flyskole i Buc. Han var en av de første som utførte looping og ryggflyvning. Gran fattet interesse for flyvning i 1913 da han på vei hjem fra Sydpolen over Atlanterhavet, møtte den britiske skuespiller og flyver, Robert Loraine som selv hadde fløyet over sjøen mellom England og Irland.
Gran fløy 30. juli 1914 som den første over Nordsjøen, på 4 timer og 10 minutter fra Cruden Bay i Skottland til Revtangen på Jæren med et Blériot-fly. Flyet hadde 80 hestekrefter og var en enkel konstruksjon. Været var dårlig under flyturen på over 450 km. Flyvningen var en bragd, på linje med Blériots flyvning over Den engelske kanal fire år tidligere (35 km). Hendelsen skjedde samtidig med utbruddet av Første verdenskrig, noe som førte til at Grans Nordsjø-flyvning fikk liten oppmerksomhet. Gran ble mottatt av en stor folkemengde da han kom til Kristiania 1. august. Forsvarsdepartementet kjøpt Grans Bleriot-fly og han ble ansatt som militær flyver med grad som premierløytnant.Flyet «Nordsjøen» er idag på permanent utstilling på Norsk Teknisk Museum på Kjelsås.
=== Første verdenskrig og Royal Air Force ===
I 1914 ble Tryggve Gran premierløytnant i Hærens Flyvevåpen. Han reiste i 1915 til Storbritannia og Frankrike for å studere disse landenes flyvåpen i krig. 8. september 1915 foretok Gran den første flyvning i Nord-Norge da han med den samme Blériot han hadde fløyet over Nordsjøen, tok av fra et jorde i nærheten av Elvenes i Salangen.I 1916 gikk han inn i det britiske flyvåpenet som aktiv flyger, under dekknavnet Teddy Grant fra Canada for å unngå problemer vedrørende Norges nøytralitet. I 1916 ble han innvilget avskjed fra det norske forsvaret og innrullert i Royal Flying Corps under eget navn. Han tjenestegjorde i strid over Frankrike, Tyskland og Belgia og ble i 1916 forfremmet til major. Under et av sine tokt over Frankrike kan han ha skutt ned Hermann Göring, den kommende øverstkommanderende for Luftwaffe.I 1919 ble han invitert av britisk admiral Kerr til å bli med på å gjøre et britisk forsøk på å fly over Atlanterhavet fra Newfoundland med en Handley Page. Det var to uker før John Allcock og Arthur Brown foretok den første atlanterhavsflygningen.
Gran ble etter første verdenskrig oppfordret til å søke britisk statsborgerskap dersom han skulle fortsette, og avansere i gradene. Gran ønsket å forbli norsk statsborger og returnerte til Norge (kilde: Under britisk flagg). Gran var blitt offiser i Royal Air Force, men en motorsykkelulykke i 1921 satte strek for den flykarrieren.
=== Mellomkrigsårene ===
Gran fløy to ganger fra England over Nord-Europa til Østlandet (Gardermoen og Kjeller) og foretok den første flygingen mellom Kristiania og Stockholm.Den 8. september, 1915 foretok han, med det samme flyet som over Nordsjøen, første flyvning i Nord Norge. Han tok av fra Elveneset i Salangen. Flyvningen er idag markert med en bronsemodell av flyet på Elveneset flyplass.I begynnelsen av 1920-årene planla Gran en flyferd til Nordpolen.
Gran var fortsatt ivrig skiløper og deltok ved flere anledninger i 5-mila i Holmenkollen. Som en forberedelse til flyprosjektet, dro Gran i mai-juni 1922 på en ca. 20 dagers skiferd på Svalbard sammen med de kjente skiløperne, Thorleif Haug og Jacob Tullin Thams.
De gikk fra Kongsfjorden over breen til Wijdefjorden og tilbake igjen. Det var så sent på våren at skiføret hadde begynt å bli dårlig. Det ble med den forberedende ekspedisjonen, det lyktes ikke Gran å finansiere en flyferd til Nordpolen. Det ble i stedet Roald Amundsen som dro med fly mot Nordpolen i 1925.
I mai 1928 var Gran med å starte Norsk Aeroklubb. Amundsen ble formann og Gran ble styremedlem. Dessverre døde Amundsen samme år.
Da Amundsen forulykket med Latham i 1928 var Gran leder for «Veslekariekspedisjonen». Fangstskuta «Veslekari» søkte øst for Svalbard i to uker, men uten resultat.
I 1934 ble det foretatt en jubileumsflymarkering av Nordsjøflyvningen fra 1914. Tre fly reiste fra Norge, gjennom Europa og England for så å fly samme ruten fra Cruden Bay over Nordsjøen. På grunn av dårlig vær den 30. juli, måtte de vente en dag før de kunne fullføre flyturen over Nordsjøen. Flyvningen i 1914 markeres årlig på landingsstedet ved Malneset/Klepp.På 1920-tallet skrev Gran en rekke bøker, guttebøkene Heia La Villa og La Villa i kamp inspirert av historier og opplevelser fra tiden på internatskolen La Villa i Sveits. Han skrev også kriminalbøkene Stormen på Mount Blanc og Triumviratet i tillegg til faglitteratur om polar- og flyhistorie.
I 1937 ble Sola flyplass, som første sivile flyplass i Norge, høytidelig åpnet av Kong Haakon. Åpningen var en viktig milepæl i norsk luftfartshistorie, og Gran ble med sin flybakgrunn invitert som æresgjest.På 1930-tallet forsvarte Gran Italias invasjon av Etiopia offentlig. Gran fremholdt at Italia «har rett til i plass i solen». Gran viste i Universitetets Aula fotografier (i 1936) fra Italias virksomhet i Etiopia og Tidens Tegn beskrev koloniseringen som humanitært arbeid. I 1933 omtalte Gran den tyske nazisten Goebbels som «åndens gladiator» og Gran mente at marxisme ville undergrave det bestående samfunnet. Gran skrev i Tidens Tegn at marxismen var et vaskeekte jødisk produkt og marxismen hadde skyld i Tysklands problemer.Gran hadde ved selvsyn fått oppleve resultatet av den russiske revolusjonen i 1917 da han som engelsk offiser i en kort periode i 1919 var stasjonert i Arkhangelsk, nord i Russland.I 1938 ble Gran sendt til Tyskland som forsvarsattaché for å undersøke mulighetene for å frakte fly til Finland. Han sendte en rapport tilbake til Norge og advarte om at han trodde det ville bli krig i Europa. Rapporten ble også sendt i kopi til den amerikanske forsvarsministeren.
=== Andre verdenskrig ===
Da krigen brøt ut meldte Gran seg til tjeneste i Setesdal. Etter kapitulasjonen ble han flyttet til Valdres. I Valdres under den tyske invasjonen i 1940 opptrådte Gran på en måte som etter krigen førte til at han ble tiltalt for bistand til fienden, ved at han allerede 30. april mens kampene raste stilte seg til disposisjon for tyskerne. Sammen med en arbeidbataljon hjalp de til med å rydde vegene for sne i distriktet... Under rettssaken forklarte Gran sin handlemåte med at han hadde handlet under tvang, og at han var nervøs for at hans fortid som britisk offiser skulle føre til at han ble sendt til en tysk fangeleir. Dette var også grunnen, hevdet han selv, til at han senere søkte kontakt med Albert Hagelin.I oktober 1940 meldte Gran seg inn i Nasjonal Samling. I 1941 ble Gran leder av Statens Seilflyvekontor. Kontoret hadde ansvar for sivil seilflyklubb-virksomhet. Kontoret var direkte underlagt Innenriksdepartementet som et eget regjeringskontor. I et brev fra myndighetene datert 5. februar 1941, ble det understreket at kontoret hadde «avgjørende og altomspennende myndighet» i alle saker vedrørende seilflyvning i landet.. Han oversatte og bearbeidet en bok; "Modellflyveren". Gran var sjef for dette kontoret fra 1. mai til 31. oktober 1941.Under resten av krigen ble han tidvis utnyttet i propagandaformål av NS. Eksempelvis stilte han som æresgjest på «Stiklestadstevnet» den 29. juli 1944, etter invitasjon av det nazistiske regimets kulturdepartement, som sørget for å bruke hans militære tittel og koble ham til sine egne militærstyrker i stevneprogrammet, der programposten kl. 13 hadde følgende innhold: «Flyveren major Tryggve Gran hyldes. Appell for de uniformerte avdelinger. Forbimarsj av de uniformerte avdelinger.». Parallelt ga Postverket ut et 30 års minnefrimerke for Grans «Første fly over Nordsjøen» 30. juli 1914, og frimerkelanseringen ble også markert på olsokstevnet . På stevnet på Stiklestad var fremtredende representanter for Quisling-regjeringen og okkupasjonsmakten til stede. Quisling hedret Gran for innsatsen som flyver, og Gran takket med blant annet ordene: «Ut av tåken ser jeg Nasjonal Samlings kamp for det nye Norge». Andre tilstede uttrykte at de var stolte over ha Gran som kampfelle, det vil si medlem i NS.I september 1944 ble Gran utnevnt til det første æresmedlemmet av Hirdens flykorps, også kalt hirdflykorpset, som fortsatt var en klubb for sivil seilflyvirksomhet, med vekt på unge flyinteresserte. Han deltok i den anledning på et arrangement der flykorpsets øverstkommanderende overrakte ham flykorpsets merke. Flykorpsets korpsfører holdt en tale for det nye æresmedlemmet der han blant annet sa om Gran at «han står midt oppe i dagens strid, og hører til blant de politiske forkjempere i det nye Norge». Gran takket for «den store æresbevisning som var vist ham ved å utnevne ham til korpsets første æresmedlem». Han fortalte tilhørerne at «(m)ange av mine gamle venner har ofte stillet meg spørsmålet: Hvorfor er du medlem av Nasjonal Samling. Da svarer jeg allti, at vi flygere har basert alt på det nye som bryter fram. Det er en umulighet for oss å basere noe på et gammelt system. Vi kan jo se alle flygere som har gått inn for den nye nasjonalsosialistiske idé i Italia og Spania.» I sin takketale uttrykte Gran også et håp om at «Hirdflykorpset vilde bli grunnstammen i det nye norske flyvåpen, hvilken form flygingen enn vil få i fremtiden».De nye lederne i Hærens Flyvekorps fikk under rettsoppgjøret milde dommer for passive medlemskap i NS.
=== Landssvikoppgjøret ===
Under rettssaken i 1948 ble Gran dømt til 18 måneders fengsel, men slapp å sone fordi han allerede hadde sittet 13 måneder i varetekt. Han ble videre fradømt retten til å tjenestegjøre i rikets krigsmakt og fradømt statsborgerlige rettigheter i ti år. Saken ble ført for Sand herredsrett (Grimstad). Gran selv nektet for å ha vært medlem i NS. Ifølge tiltalen var Gran NS-medlemm nummer 16668. Gran mente at sitatene fra stevnet på Stiklestad i 1944 hadde blitt forvrengt av nazistene.
Gran ble dømt for medlemskap i NS, for sitt arbeid ved Statens flykontor (også omtalt som NS' flykontor), og for overfall på skipsreder August Stephansen. Ifølge tiltalen ble Stephansen slått to ganger slike at han falt, brakk kjevebenet og skadet hørselen; Gran tok deretter kontakt med Sipo for å hindre at det ble politisak. Gran begrunnet overfallet på Stephansen med at Stephansen saboterte den nye tid ved å unnlate å hilse på Gran som NS-medlem. Gran ble frikjent for å ha stilt seg til rådighet for den tyske invasjonsstyrken i Valdres i 1940 og for å ha hedret norske frontkjempere. Dommen var enstemmig. Aktoratet hadde lagt ned påstand om to års fengsel.Enkelte forfattere har stilt spørsmålet hvorfor Tryggve Gran ble medlem av Nasjonal Samling. Susan Barr finner medlemskapet uforståelig, og viser til Grans store innsats for Storbritannia i Antarktis og under den første verdenskrig.Det er uklart hvorfor han meldte seg inn i NS. Grans bøker gir ikke tegn til sympati med nazismen og var lite påvirket av den nazistiske propagandaen mot bolsjevikene. Ved landssvikoppgjøret ble han frifunnet for støtte til frontkjemperne. Gran var medlem av Fedrelandslaget.Etter en gjennomlesning av Grans forfatterskap konkluderte psykiateren Carl Severin Albretsen med at bøkene ikke viser tegn på direkte sympati med nasjonalsosialistiske ideer. Albretsen trekker frem at Gran var medlem av Fedrelandslaget, en organisasjon som etter forfatterens oppfatning hadde nasjonalistiske trekk. Gran hadde ifølge Albretsen hatt personlig kontakt med to av Fedrelandslagets stiftere, Christian Michelsen og Fridtjof Nansen. Albretsen bygger i artikkelen på at arbeiderbevegelsen bekjempet Fedrelandslaget som en fascistisk organisasjon og denne politiske kampen kan ha påvirket Grans omdømme i Arbeidernes leksikon. Albretsen mente videre å kunne påvise narsissistiske trekk hos Gran; han søkte alltid mot eliten i samfunnet og ønsket å være i begivenhetenes sentrum.
=== Etter krigen ===
Årene etter krigen tilbrakte Gran i Grimstad med familien. Han var en flittig forfatter av en artikler i aviser og tidsskrifter. Han skrev flere bøker med utgangspunkt i sine fly og Sydpolopplevelser. Han var også foredragsholder ved Folkeakademiet og på ulike folkehøyskoler over hele landet med avtale gjennom Kirke- og Undervisningsdepartementet. Som siste gjenlevende deltaker etter både Scott- og Amundsenekspedisjonene ble han kontaktet av presse og TV-selskap fra ulike deler av verden som ønsket å høre hans førstehåndsbeskrivelser.
=== Idrettsmann ===
Gran spilte i 1908 fotball for Oslo-klubben Mercantile, og han var dette året med i Norges første fotball-landskamp, hvor Norge møtte Sverige og tapte 11–3. Gran representerte Mercantile i Holmenkollrennene. Han deltok årvisst på 50-kilometer i Holmenkollen.
== Utmerkelser ==
Ridder 2. klasse av St. Olavs Orden (1915 – levert tilbake i 1925)
Distinguished Service Cross (britisk, første verdenskrig)
Military Cross (britisk, første verdenskrig)
1910–13: Polarmedaljen
1919: Distinguished Flying Cross DFC ( innsats i RFC / RAF under første verdenskrig)
Fransk æreslegion - Legion d'Honneur Chevalier (1934)
Italias kroneordenI 1944 på 30-årsdagen for flyvningen utgav Postverket et minnefrimerke. Frimerket (NK 325) tegnet av Harald Damsleth har som motiv et kart over Nordsjøen med flyet og dets rute inntegnet.
To av hans dagbøker fra Sydpolekspedisjonen 1910–1913, og internasjonale utmerkelser ble kjøpt på auksjon hos Christie's i London, 2017.
== Bokutgivelser ==
Som forfatter skrev Gran ikke bare sakprosa og memoarlitteratur, men også guttebøker og romaner.
Hvor sydlyset flammer (1915)
Under britisk flagg: krigen 1914–18 (1919)
Triumviratet (1921), roman
En helt: Kaptein Scotts siste færd (1924)
Mellom himmel og jord (1927)
Heia – La Villa (1932), guttebok
Stormen på Mont Blanc (1933) kriminalroman
La Villa i kamp (1934)
Slik var det: Fra kryp til flyger (1945)
Slik var det: Gjennom livets passat (1952)
Kampen om Sydpolen (1961)
Første fly over Nordsjøen: Et femtiårsminne (1964)
Fra tjuagutt til sydpolfarer (1974)
Mitt liv mellom himmel og jord (1979)
== Minnesmerker ==
Det er satt opp en minnestein på landingsstedet i forbindelse med Nordsjøflyvningen på Reve /Jæren.
Utenfor parkanlegget ved Sola flyplass er det også blitt satt opp en minnesten til minne om Nordsjø-flybragden i 1914.
I 1971 ble et også satt opp et minnesmerke over den første Nordsjø-flyvning avduket i Cruden Bay.
Som markering av "Første fly i Nord Norge" i 1915, utført av Tryggve Gran, ble det i 2015 satt opp en flymodell av Bleriot flyet - til minne om begivenheten på Elveneset flyplass.
Bleriot-flyet som Tryggve Gran brukte under Nordsjøflyvningen befinner seg i Norsk Teknisk Museums samlinger.
I Antarktis er det et fjell og en isbre oppkalt etter Tryggve Gran, «Mount Gran» og «Gran Glacier».
På Pripps-øya, en av øyene nord for Svalbard er det også et fjell som bærer navnet «Tryggve Granfjellet».
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bomann-Larsen, Tor (1993). Den evige sne – En skihistorie om Norge. Cappelen. ISBN 8202138019.
Anne Hege Simonsen (2013). Is, luft og krig. Cappelen Damm. ISBN 9788202334314
== Eksterne lenker ==
(en) Tryggve Gran – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Tryggve Gran på Internet Movie Database
(en) Tryggve Gran – WorldFootball.net
(en) Tryggve Gran – EU-Football.info
(no) Tryggve Gran – Norges Fotballforbund
(no) Tryggve Gran – Norges første flygerhelt artikkel av Carl Severin Albretsen – Tidsskrift for Den norske legeforening
(no) «Så De vil til Antarktis? Tryggve Gran: Robert Falcon Scotts nordmann» artikkel av Gunnar D. Hatlehol – Dråpen 1/2009, s. 8-14
(no) Norsk Polarhistorie biografiside om Tryggve Gran | Jens Tryggve Herman Gran (født 20. januar 1888 i Bergen, død 8. | 6,676 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mary_Astell | 2023-02-04 | Mary Astell | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 11. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1731', 'Kategori:Engelske forfattere', 'Kategori:Engelske kvinnesaksforkjempere', 'Kategori:Engelskspråklige forfattere', 'Kategori:Fødsler 12. november', 'Kategori:Fødsler i 1666', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Newcastle upon Tyne', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Mary Astell (født 12. november 1666, død 11. mai 1731) var en engelsk filosof, feministisk forfatter og retoriker. Hun gjorde seg til talskvinne for like muligheter for kvinner som menn til utdannelse; derav har hun fått betegnelsen «den første engelske feminist». I Some Reflections on Marriage (1700) spurte hun: «If all Men are born free, how is it that all Women are born Slaves?»
| Mary Astell (født 12. november 1666, død 11. mai 1731) var en engelsk filosof, feministisk forfatter og retoriker. Hun gjorde seg til talskvinne for like muligheter for kvinner som menn til utdannelse; derav har hun fått betegnelsen «den første engelske feminist». I Some Reflections on Marriage (1700) spurte hun: «If all Men are born free, how is it that all Women are born Slaves?»
== Feminisme ==
Hennes to mest kjente bøker, A Serious Proposal to the Ladies, for the Advancement of Their True and Greatest Interest (1694) og A Serious Proposal, Part II (1697), skisserte Astells plan om å etablere en ny type institusjon for kvinner som skulle skaffe kvinner både religiøs som sekulær utdannelse. Astell antyder at kvinners karrieremuligheter burde kunne strekkes til lengre enn utelukkende som mor og nonne. Hun mente at alle kvinner burde ha samme muligheter som menn i å tilbringe evigheten i himmelen med Gud, og hun mente at for dette trengte de å bli utdannet og forstå sine erfaringer. Den nonne-lignende utdannelsen hun foreslo ville gi kvinner muligheter til å bo i et beskyttet miljø uten påvirkning fra det ytre patriarkalske samfunn.
Hennes forslag ble aldri gjennomført ettersom kritikerne mente det var «altfor katolsk» for engelskmennene. Senere ble hennes tanker latterliggjort i The Tatler av forfatteren Jonathan Swift mens forfatteren Daniel Defoe sympatiserte med den første delen av hennes forslag. Han mente likevel at hennes anbefalinger var «upraktiske», dog var Defoes egne anbefalinger for et akademi for kvinner ble gitt i hans Essay Upon Projects ikke svært forskjellige fra Astells opprinnelige forslag. Til tross for at hennes ideer ble avvist, kanskje hovedsakelig for at de ble fremmet av en kvinne, var hun likevel en intellektuell kraft blant Londons utdannede klasser.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hill, Bridget (1986): The First English Feminist: «Reflections Upon Marriage» and Other Writings by Mary Astell. Aldershot: Gower Publishing.
Hill, Bridget ((1987)): «A Refuge from Men: The Idea of a Protestant Nunnery» i: Past and Present 117, s. 107-130.
James, Regina (1976): «Mary, Mary, Quite Contrary, Or, Mary Astell and Mary Wollstonecraft Compared» i: Studies in Eighteenth Century Culture 5, s. 121-139.
Kinnaird, Joan K. (1979): «Mary Astell and the Conservative Contribution to English Feminism» i: Journal of British Studies 19, s. 53-79.
Perry, Ruth (1986): The Celebrated Mary Astell: An Early English Feminist. Chicago: University of Chicago Press. ISBN 0-226-66093-1.
Smith, Florence M. (1916): Mary Astell. New York: Columbia University Press.
Springborg, Patricia (1996.): Mary Astell (1666–1731), Political Writings. Cambridge: Cambridge University Press,
== Eksterne lenker ==
«Mary Astell», oppslag av Alice Sowaal i Stanford Encyclopedia of Philosophy, 2005
«Mary Astell (1666-1731)» i Great Voyages: History of Western Philosophy
Utdrag fra Astells verker | Mary Astell (født 12. november 1666, død 11. | 6,677 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Flaggbruk | 2023-02-04 | Flaggbruk | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Flagg'] | Med flaggbruk menes flagging på fast flaggstang etter sedvane og faste regler. Flaggbruk er en internasjonal foreteelse, og prinsippene er stort sett like verden over. På detaljnivå kan flaggbruken variere mellom de ulike land. Mange land lovregulerer bruk av flagg, mens andre har retningslinjer uten straff for flaggskjending. Særlig militæret, diplomati, monarki og internasjonale organisasjoner kan ha utfyllende regler for flaggbruk.
Norges flagg inneholder et mørkeblått nordisk kors med hvite kanter på rød bunn. Den vertikale korsarm er forskjøvet mot flaggstangen etter mønster av de eldre nordiske flaggene i Danmark og Sverige. Handels- og nasjonalflagget har forholdet 16:22 (høyde til bredde), mens stat- og orlogsflagget har forholdet 16:27.
Det er regler for når flagget skal heises og fires i sommerhalvåret og vinterhalvåret. En stor forskjell mellom flagg og vimpler, er at vimpler kan flagge også om natten.
| Med flaggbruk menes flagging på fast flaggstang etter sedvane og faste regler. Flaggbruk er en internasjonal foreteelse, og prinsippene er stort sett like verden over. På detaljnivå kan flaggbruken variere mellom de ulike land. Mange land lovregulerer bruk av flagg, mens andre har retningslinjer uten straff for flaggskjending. Særlig militæret, diplomati, monarki og internasjonale organisasjoner kan ha utfyllende regler for flaggbruk.
Norges flagg inneholder et mørkeblått nordisk kors med hvite kanter på rød bunn. Den vertikale korsarm er forskjøvet mot flaggstangen etter mønster av de eldre nordiske flaggene i Danmark og Sverige. Handels- og nasjonalflagget har forholdet 16:22 (høyde til bredde), mens stat- og orlogsflagget har forholdet 16:27.
Det er regler for når flagget skal heises og fires i sommerhalvåret og vinterhalvåret. En stor forskjell mellom flagg og vimpler, er at vimpler kan flagge også om natten.
== Flaggloven i Norge ==
Norge har en egen flagglov som trådte i kraft fra 15. desember 1899. I denne loven kan man lese om handelsflaggets utseende, størrelse og bruken av det norske statsflagget.
Den omhandler:
Lov om Norges Flagg
Lov om flagging på kommunenes offentlige bygninger
Forskrift angående bruk av statsflagget og handelsflagget
== Flaggtyper ==
Hovedartikkel: Flagg
Det finnes flere typer flagg som Nasjonalflagg (flagg til allmenn bruk), Handelsflagg, Statsflagg, Orlogsflagg og Kongeflagg.
== Flaggstørrelser ==
Hovedartikkel: Flagg
I Forsvaret i Norge eksisterer tre forskjellige definisjoner på flaggstørrelser, de to første avhengig av værforhold (dagligflagg og stormflagg), den tredje av anledningen det skal flagges ved (festflagg).
== Flaggbruk i Norge ==
=== Flagging ved statlige virksomheter ===
I Norge er det gitt en forskrift om flagging på statlige bygninger.§ 4 i forskriften bestemmer på hvilke dager (flaggdager) det skal flagges med statsflagget ved statlige virksomheter.
§ 6 i forskriften har regler om heising og haling av flagget: Flagget heises i månedene mars til og med oktober kl. 08.00, i månedene november til og med februar klokken 09.00. Flagget hales ved solnedgang, dog ikke senere enn klokken 21.00 hvis solen går ned etter denne tid. I fylkene Nordland, Troms og Finnmark heises flagget i månedene november til og med februar klokken 10.00 og hales klokken 15.00.
=== Privat flaggbruk ===
Det finnes ingen lovpålegg for privat bruk av det norske flagget, men det er vanlig praksis å tilstrebe å følge det offentlige reglementet.
Ifølge nettsiden flaggregler.no er det blant annet følgende retningslinjer som kan følges ved flaggbruk:
Man skal behandle et flagg med respekt
Et flagg skal aldri berøre bakken
Privatpersoner, firmaer, institusjoner og kommuner skal flagge med handelsflagget. Staten skal flagge med statsflagget som har splitt og tunge
Flaggets lengde skal være 1/3 av lengden av flaggstangen når flaggstang står på bakke
Flagg som står vannrett, eller fra bygning skal være 1/2 av lengden av stangens lengde
Ved flaggheising skal man ikke heise to flagg på samme flaggstang
Dersom et flagg brukes til dekorasjon, skal det henge fritt, og ikke spikres eller kunne tråkkes på
Et ødelagt eller slitt flagg skal enten brennes eller sprettes opp slik at fargene skilles fra hverandre
Flaggets proporsjoner: Lengde: 6-1-2-1-12 med henholdsvis rød, hvit, blå, hvit og rød farge. Høyde: 6-1-2-1-6 med henholdsvis rød, hvit, blå, hvit og rød farge
Flaggets farger skal være norsk rød (pantone 200) og norsk blå (pantone 281).Ved dødsfall fires flagget til halv stang dødsdagen og bisettelsesdagen. Flagget heises først til topps og fires til «halv stang». Halv stang innebærer at flagget fires ned en tredel av stangens høyde, målt fra toppen av flagget. Etter bisettelsen heises flagget til topps.
== Flaggtider ==
Ifølge nettsiden flaggregler.no er hovedregelen at flagget skal heises ved soloppgang, og fires ned ved solnedgang. I løpet av året har vi i Norge et varierende antall timer med dagslys, og derfor har man delt opp flaggtider i to ulike kategorier.
=== Sommerhalvåret ===
Om sommeren står solen opp tidlig, og går ned sent. Derfor skal flagget i perioden 1. mars - 31. oktober ikke heises før klokken 08, og ikke fires ned senere enn klokken 21. Selv om det er mørkt klokken 08 i denne perioden, kan man heise flagget klokken 08. Dersom solen går ned før 21, må man derimot fire flagget før klokken 21. Flagget kan altså heises mens det er mørkt, men aldri fires når det er mørkt. Når på døgnet solen går opp og ned, står ofte på baksiden av de større norske papir-avisene.
=== Vinterhalvåret ===
For vinterhalvåret gjelder andre flaggtider enn i sommerhalvåret. I perioden 1. november - 28. februar (29. februar ved skuddår) skal flagget ikke heises før klokken 09, og fires ned ved solnedgang, dog aldri senere enn klokken 21. For Nord-Norge (Nordland, Troms, Finnmark, Svalbard og Jan Mayen) gjelder egne regler: Om vinteren skal ikke flagget heises før klokken 10, og ikke fires senere enn klokken 15.
== Flagging på halv stang ==
Ved dødsfall er det vanlig å flagge på halv stang. Dette kan skje samme dag som dødsfallet, eller påfølgende dager. Man kan flagge på halv stang flere dager på rad, men flagget må følge vanlige flaggtider.
Flagget skal alltid heises til toppen først ved flagging på halv stang. Deretter skal det fires ned til 1/3 av stangen synes over flagget.
Et lurt råd for å avgjøre lengden her, er å telle antall drag man bruker på å få flagget til topps, for deretter å dele dette tallet på 3.
Når flagget skal fires, skal flagget også heises opp til toppen før det fires ned. Etter at begravelse eller kremasjon er avholdt skal flagget heises helt til topps for å hedre den avdøde.
== Flaggregler for balkongflagg ==
Reglene for balkongflagg er de samme som for flagg på flaggstenger når det gjelder flaggtider og andre regler.
== Flaggregler for båter ==
Flagget har alltid vært viktig på sjøen, og derfor har sjømenn og seilere i Norge stor respekt for flagget. Ifølge nettsiden flaggregler.no kan man på sjøen vente med å ta ned flagget etter solnedgang til man kommer til havn eller ankrer opp. Politibåter og andre båter som seiler med orlogsflagget skal flagge døgnet rundt så lenge båten er under utfart. Medlemmer av Kongelig Norsk Seilforening har også lov til å bruke splittflagget med kongelig norsk emblem i midten når de er til sjøs. Man er ikke pliktig å flagge når man befinner seg i innenlandsk farvann. Når man er i utenlandsk farvann skal man bruke eget nasjonalflagg, samt flagget til det landet man besøker. Det er også vanlig å hilse ved å heise flagget til topps når man ankommer og forlater en havn. For øvrig gjelder de samme flaggregler som for på land.
=== Størrelse på flagg i båt ===
Når det gjelder størrelse på flagg i båt, så skal man benytte følgende tabell. Stangen skal være så lang at flagget ikke berører vannet.
== Flaggdager ==
Hovedartikkel: Norges offisielle flaggdager
I Norge kan man i utgangspunktet flagge hvilken dag man vil. Det er vanlig at man flagger på fødselsdag, konfirmasjon, bryllup, dåp eller på en stor fest. Alle statsbygg er pålagt å flagge på offentlige flaggdager. Disse eiendommene skal flagge med Norges statsflagg med splitt og tunge. Privatpersoner er ikke pålagt å flagge på offentlige flaggdager. Kongen kan derimot påby at man flagger ved utenlandsk statsbesøk til Norge.
== Se også ==
Norges flagg
Norges offisielle flaggdager
Dagligflagg, festflagg og stormflagg
Flaggalleri
Sameflagget
Kvenflagget
Vimpel
Vexillologi (studiet av flagg)
Flaggskjending
Flaggstang
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielle flaggdager (UiB)
Flaggingsregler (Skikk og bruk)
Royal Yachting Association's advice on flag etiquette (engelsk)
US Flag Etiquette (engelsk)
UK flag flying protocol (engelsk)
Norges flaggregler og lov | Med flaggbruk menes flagging på fast flaggstang etter sedvane og faste regler. Flaggbruk er en internasjonal foreteelse, og prinsippene er stort sett like verden over. | 6,678 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Ultimate_Hand_on_the_Torch | 2023-02-04 | The Ultimate Hand on the Torch | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 2003', 'Kategori:Us3-album'] | The Ultimate Hand on the Torch er en nyutgivelse av Us3s debutplate Hand on the Torch. I tillegg til de opprinnelige sporene fra Hand on the Torch inneholdt den en rekke gamle jazzlåter som gruppen hentet sampler fra når de laget sine låter.
| The Ultimate Hand on the Torch er en nyutgivelse av Us3s debutplate Hand on the Torch. I tillegg til de opprinnelige sporene fra Hand on the Torch inneholdt den en rekke gamle jazzlåter som gruppen hentet sampler fra når de laget sine låter.
== Sporliste ==
I tillegg til sporlisten fra Hand on the Torch inneholder The Ultimate Hand on the Torch følgende spor:
Pee Wee Marquette – «Announcement»
Herbie Hancock – «Cantaloupe Island»
Reuben Wilson – «Ronnie's Bonnie»
Art Blakey – «Announcement»
Lou Donaldson – «Cool Blues»
Art Blakey/Jazz Messengers – «Crisis»
Theolonious Monk – «Straight, No Chaser»
Grant Green – «Sookie, Sookie»
Bobby Hutcherson – «Goin' Down South»
Horace Silver – «Song for My Father»
Donald Byrd – «Steppin' into Tomorrow» | The Ultimate Hand on the Torch er en nyutgivelse av Us3s debutplate Hand on the Torch. I tillegg til de opprinnelige sporene fra Hand on the Torch inneholdt den en rekke gamle jazzlåter som gruppen hentet sampler fra når de laget sine låter. | 6,679 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mongolia | 2023-02-04 | Mongolia | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Mongolia', 'Kategori:Sentral-Asia', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1911'] | Mongolia (mongolsk: Монгол улс, den mongolske nasjon, også omtalt som Ytre Mongolia) er en selvstendig stat beliggende i Øst- og Sentral-Asia. Landet er en innlandsstat og grenser til Russland i nord og Kina i sør, øst og vest. Mongolia har et flateinnhold på 1 564 116 km² og er dermed verdens 19. største stat målt i areal. Med en befolkning på like over tre millioner har Mongolia dessuten den laveste befolkningstettheten i verden. Ulan Bator, som i 2008 hadde like over én million innbyggere, er landets hovedstad og største by.Området som i dag utgjør Mongolia, har i løpet av historien blitt styrt av flere nomadiske imperier, blant andre xiongnu, xianbei, rouran og göktürkene. Landområdet var også sentrum for Mongolriket, som ble etablert av Djengis Khan i 1206. Mongolriket er det største sammenhengende imperiet i verdenshistorien. Det strakte seg på sitt største over et område på 35 millioner km² og omfattet mer enn 100 millioner mennesker. Etter Yuan-dynastiets sammenbrudd i 1368 ble landets areal igjen begrenset til det området som i dag utgjør Mongolia. Mot slutten av det 17. århundre var mesteparten av landområdet erobret og innlemmet i Qing-dynastiet. Etter Qing-dynastiets kollaps i 1911 erklærte Mongolia seg selvstendig, men landet slet med å få etablert et uavhengig styre og ble i realiteten ikke uavhengig før nesten et tiår senere, i 1921. Først i 1945 fikk Mongolia internasjonal anerkjennelse. Som følge av dette kom landet under sterk russisk og sovjetisk innflytelse, og i 1924 ble Folkerepublikken Mongolia opprettet. Etter de mange revolusjonene i Øst-Europa høsten 1989 opplevde Mongolia en egen revolusjon i 1990, noe som førte til kommunistregimets fall og etableringen av en ny grunnlov i 1992.
Mongolia er i dag en parlamentarisk republikk. I tillegg til å være verdens 19. største stat er Mongolia verdens nest største innlandsstat etter Kasakhstan. Landet inneholder lite dyrket mark og består for det meste av steppeområder omkranset av Gobi-ørkenen i sør og fjellområder i nord og vest. Omtrent 30 prosent av landets tre millioner innbyggere er nomadiske eller semi-nomadiske.
| Mongolia (mongolsk: Монгол улс, den mongolske nasjon, også omtalt som Ytre Mongolia) er en selvstendig stat beliggende i Øst- og Sentral-Asia. Landet er en innlandsstat og grenser til Russland i nord og Kina i sør, øst og vest. Mongolia har et flateinnhold på 1 564 116 km² og er dermed verdens 19. største stat målt i areal. Med en befolkning på like over tre millioner har Mongolia dessuten den laveste befolkningstettheten i verden. Ulan Bator, som i 2008 hadde like over én million innbyggere, er landets hovedstad og største by.Området som i dag utgjør Mongolia, har i løpet av historien blitt styrt av flere nomadiske imperier, blant andre xiongnu, xianbei, rouran og göktürkene. Landområdet var også sentrum for Mongolriket, som ble etablert av Djengis Khan i 1206. Mongolriket er det største sammenhengende imperiet i verdenshistorien. Det strakte seg på sitt største over et område på 35 millioner km² og omfattet mer enn 100 millioner mennesker. Etter Yuan-dynastiets sammenbrudd i 1368 ble landets areal igjen begrenset til det området som i dag utgjør Mongolia. Mot slutten av det 17. århundre var mesteparten av landområdet erobret og innlemmet i Qing-dynastiet. Etter Qing-dynastiets kollaps i 1911 erklærte Mongolia seg selvstendig, men landet slet med å få etablert et uavhengig styre og ble i realiteten ikke uavhengig før nesten et tiår senere, i 1921. Først i 1945 fikk Mongolia internasjonal anerkjennelse. Som følge av dette kom landet under sterk russisk og sovjetisk innflytelse, og i 1924 ble Folkerepublikken Mongolia opprettet. Etter de mange revolusjonene i Øst-Europa høsten 1989 opplevde Mongolia en egen revolusjon i 1990, noe som førte til kommunistregimets fall og etableringen av en ny grunnlov i 1992.
Mongolia er i dag en parlamentarisk republikk. I tillegg til å være verdens 19. største stat er Mongolia verdens nest største innlandsstat etter Kasakhstan. Landet inneholder lite dyrket mark og består for det meste av steppeområder omkranset av Gobi-ørkenen i sør og fjellområder i nord og vest. Omtrent 30 prosent av landets tre millioner innbyggere er nomadiske eller semi-nomadiske.
== Naturgeografi ==
Med et landareal på 1 564 116 km² er Mongolia verdens 19. største stat. Landet grenser til Kina i sør, øst og vest og til Russland i nord. Landskapet domineres av stepper, men inneholder også variasjoner i form av fjell i nord og vest samt ørken i sør. Mesteparten av landområdet ligger på et platå med høyder som varierer fra 900 til 1500 moh., bare avbrutt av større fjellkjeder i nordlige og vestlige deler av landet. Mongolias høyeste punkt er Khujtnij orgil (4374 moh.) i Tavan Bogd-massivet i Altajfjellene i vest. Andre fjellområder inkluderer Khangaifjellene sentralt i landet og Khentiifjellene i nord. Landets laveste punkt er saltsjøen Khokh Nuur (560 moh.), lokalisert i det nordøstlige Mongolia.
Asias største ørkenområde, Gobiørkenen, ligger sør i landet og omfatter også deler av det nordlige Kina. Navnet gobi kommer av det mongolske Говь, som kan oversettes med «ørkenslette». Mongolias landskap omfatter også en av de største ferskvannssjøene i Asia (Khövsgölsjøen), en rekke saltvannsjøer, myrer, sanddyner, kuperte gressmarker, skoger og isbreer i fjellene. Det nordlige og vestlige Mongolia er et seismisk aktivt område med hyppige jordskjelv, varme kilder og utdødde vulkaner. Uvs Nuur-bassenget, som også strekker seg inn på russisk territorium, står på UNESCOs verdensarvliste.
=== Klima ===
Mongolia har et temperert, kontinentalt klima med lange, kalde vintre og korte, varme somre. En skjermet beliggenhet, stor høyde over havet og tørr luft gir store temperaturforskjeller mellom dag og natt og mellom vinter og sommer. Temperaturen varierer fra -15 til -30 °C om vinteren og 10 og 27 °C om sommeren. Vintrene er tørre, og regnet om sommeren utgjør sjelden mer enn 380 mm i fjellene og 125 mm i ørkenen.De enorme temperaturforskjellene gjør miljøet i landet veldig sårbart, og miljøfiendtlig industri og samferdsel har ført til økologiske ødeleggelser. To tredjedeler av landarealet regnes for å være utsatt for både vann- og vinderosjon, og ytterligere 15 % for bare vannerosjon.
=== Flora og fauna ===
Mesteparten av landarealet består av treløs steppevegetasjon med mange arter gress og urter. I fjellområdene kan man finne skoger med furu, gran, sibiredelgran og mongollerk, foruten løvtrær som osp og bjørk. I Gobiørkenen finnes det kun spredt vegetasjon av planter tilpasset til halvørken- og ørkenklimaet.
Mongolias dyreliv har innslag av sibirsk, nordkinesisk og tibetansk fauna, og det forekommer 150 ulike arter av pattedyr i landet. Arter som elg, hjort, rådyr, gaupe, bjørn, sobel, rødrev og ekorn lever i skogene i nord, mens det lever truede arter som argalisau og snøleopard, foruten sibirsteinbukk og sibirpipehare i fjellene. På steppene finnes det Mongolia- og persiagaseller, foruten murmeldyr. De sjeldne artene kulan og baktriakamel finnes i ørkenen og halvørkenen. Przewalskihest ble reddet fra utryddelse ved hjelp av oppdrett i fangenskap og blir nå forsøkt gjeninnført. Det er finnes mer enn 415 fuglearter i Mongolia, blant annet de sjeldne artene mongolløpekråke og mongolhettemåke. Krypdyrfaunaen omfatter omkring 40 arter. I våtmarkene lever det andefugler, måker og traner. I fjellene finnes det mange fuglearter som også er vanlige i Europa, slik som alpekråke, boltit, li- og fjellrype. Det samme gjelder skogene: perle- og lappugle, konglebit og storfugl. Det finnes 78 arter med ferskvannsfisk, blant annet laksefisker, abbor og gjedde.
== Demografi ==
Mongolias innbyggertall ble i juli 2009 estimert til 3 041 142 av CIA World Factbook, noe som gjør landet til verdens 137. største stat målt etter antall innbyggere. Mongolia har dermed en veldig liten befolkning i forhold til sine to naboer, Russland og Kina. Landet har også en lavere befolkningstetthet enn noen annen selvstendig nasjon i verden (1,7 personer per km²). Selv om majoriteten av befolkningen tilhører den mongolske folkegruppen (85 %), finnes det også mindre grupper tyrkiske folkeslag, slik som kasaker, tuviner og usbekere, som til sammen utgjør cirka 7 % av befolkningen. Videre er det også små grupper med russere, kinesere og tunguser i landet.
Mongolias folkevekst ble i 2007 estimert til 1,2 %. Omtrent 59 % av befolkningen er under 30 år, hvor 27 % av disse er under 14 år. Siden sosialismens fall har Mongolia opplevd en raskere nedgang i samlet fruktbarhetstall (SFT) enn noe annet land i verden, ifølge FNs beregninger: I perioden 1970–1975 var samlet barnetall per kvinne estimert til 7,33; i perioden 2005–2010 er det tilsvarende estimatet 1,87, eller en fjerdedel. Mongolene er opprinnelig et nomadisk folkeslag, men Mongolia har likevel blitt mer urbanisert. Omtrent 40 % av befolkningen bor i hovedstaden Ulan Bator, og i 2002 bodde ytterligere 23 % i byene Darkhan og Erdenet samt aimag-sentrene og permanente bosetninger i sum-ene.
Det offisielle språket i landet er mongolsk (nærmere bestemt khalkha-mongolsk), som bruker det kyrilliske alfabetet og snakkes av omtrent 90 % av befolkningen. Det finnes imidlertid et utall ulike dialekter som snakkes rundt om i landet. Mongolsk er et av de mongolske språkene, og regnes ofte som en del av de altaiske språkene sammen med blant annet tyrkiske og tungusiske språk. Russisk er det mest utbredte fremmedspråket i Mongolia, etterfulgt av engelsk. Koreansk har også blitt populært fremmedspråk ettersom tusenvis av mongoler arbeider i Sør-Korea. Andre fremmedspråk med en viss utbredelse er kinesisk, japansk, tysk og østeuropeiske språk.
Ifølge CIA World Factbook og USAs utenriksdepartement er omtrent halvparten av Mongolias befolkning tilhengere av den tibetanske buddhismen, mens 40 % er listet uten noen religion, 6 % er sjamanister og kristne og 4 % muslimer. Ulike former for sjamanisme har i løpet av historien blitt praktisert i det området som i dag utgjør Mongolia, ettersom disse trosretningene var vanlige blant de asiatiske nomadefolkene. Disse religionene mistet etter hvert tilhengere til den tibetanske buddhismen, men har likevel etterlatt seg spor i mongolsk kultur og blir fremdeles praktisert. I kommunisttiden på 1900-tallet ble religiøs praksis undertrykt av myndighetene, og på ordre fra Josef Stalin ble nesten alle av de 700 buddhisttemplene i Mongolia ødelagt. Etter kommunismens fall i 1990 ble religion igjen legalisert, og tibetansk buddhisme befestet seg som den mest utbredte religionen i Mongolia. Kommunisttidens slutt gjorde det også mulig for andre religioner, slik som islam og kristendom, å vokse i landet. Kristendom opplevde en vekst fra bare fire tilhengere i 1989 til 40 000 i 2008. De fleste har konvertert fra buddhisme, islam og ateisme.
== Historie ==
=== Førhistorisk tid ===
Hulemaleriene i Khoid Tsenkheriin Agui («den nordre, blå hulen») i Khovd-provinsen og Tsagaan Agui («den hvite hulen») i Bajankhongor-provinsen er blant Mongolias viktigste steder fra den den paleolittiske perioden.
Bosetninger i forbindelse med gårdsdrift fra neolittisk tid har blitt funnet i den østlige Dornod-provinsen. Funn fra det vestlige Mongolia fra samme periode tyder bare på midlertidige bosetninger av jegere og fiskere. Befolkningen i Mongolia i kobberalderen har blitt beskrevet som orientalsk i øst og kaukasisk i vest.I bronsealderen var det vestlige Mongolia påvirket av karasuk-kulturen. Megalittiske monumenter (kalt hjortesteiner) og små kurganer, som finnes overalt i landet, stammer trolig fra denne perioden. Andre teorier daterer imidlertid hjortesteinene til det 7. og 8. århundre f.Kr. Et stort gravkompleks fra jernalderen (fra det 5. til 3. århundre f.Kr.), senere også brukt av xiongnu-gruppen, har blitt gravd fram nær Ulaangom.
=== Tidlig historie ===
Mongolia har siden førhistorisk tid vært befolket av grupper med nomader som, fra tid til tid, dannet større allianser med hverandre og dermed fikk større makt og innflytelse. Første gang dette skjedde var med xiongnuene, som ble ført sammen av Modu Shanyu i år 209 f.Kr. De ble snart den største trusselen mot det kinesiske [Shan Yin dynastiet], noe som førte til at sistnevnte bygde opp Den kinesiske mur for å stå imot xiongnuenes plyndringer. Etter xiongnuene mistet sin makt ble rouranene, nære slektninger av mongolene, den mest innflytelsesrike gruppen i landet før de ble slått av göktürkene, som dominerte Mongolia i flere hundreår. I det 7. og 8. århundre e.Kr. ble göktürkene etterfulgt av uighurene og igjen av khitanerne og jursjenerne. I det 10. århundre var landet delt mellom et flertalls stammer som holdt sammen i flyktige allianser på grunn av stridigheter stammene imellom.
=== Mongolriket ===
Mot slutten av det 12. århundre lyktes en høvding med navn Temüjin å forene de mongolske stammene mellom Mandsjuria i øst og Altajfjellene i vest. I 1206 tok han tittelen Djengis Khan, startet en rekke militære kampanjer beryktet for sin brutalitet og villskap, underla seg store deler av Asia og formet dermed Mongolriket; det største imperium i verdenshistorien målt i areal. På sitt største strakte det seg fra dagens Polen i vest til Korea i øst og fra Sibir i nord til Omanbukta og Vietnam i sør, dekket rundt 33 millioner km² (22 % av jordens landareal) og hadde et folketall på over 100 millioner mennesker. Etter Djengis Khans død ble riket delt i fire kongedømmer eller khanater, men også disse ble splittet opp etter Möngke Khans død i 1259. Et av de fire opprinnelige khanatene, som bestod av dagens Mongolia og Kina, ble til Yuan-dynastiet under Kublai-khan, Djengis Khans barnebarn. Han la hovedstaden til det som i dag er Beijing, men etter mer enn et hundreår ved makten ble Yuan-dynastiet erstattet av Ming-dynastiet i 1368. Ming-dynastiets hærstyrker fordrev mongolene tilbake til sitt hjemland, og ødela samtidig den tidligere mongolske hovedstaden Karakorum i tillegg til flere andre byer. Dette førte også til at den kulturelle framgangen mongolene hadde oppnådd under Mongolriket, gikk tapt, og Mongolia ble igjen et land preget av anarki og uro.
=== Tiden etter Mongolriket ===
Tiårene som fulgte ble kjennetegnet av voldelige maktkamper mellom ulike grupper, særlig Djengis Khans etterkommere («djengisidene») og oriatene, samt flere kinesiske invasjoner (slik som de fem ekspedisjonene gjort av Yongle-keiseren). På begynnelsen av det 15. århundre var det oriatene ledet av Esen Tayisi som hadde overtaket. De raidet Kina under en konflikt i 1449, hvor den kinesiske keiseren også ble tatt til fange. Esen ble senere myrdet i 1454, noe som førte til at oriatene mistet sin fremtredende posisjon fram til de igjen kom på offensiven i det 17. århundre. På midten av 1500-tallet ble Altan Khan – som egentlig ikke var noen rettmessig khan – mektig. Han grunnla Hohhot i 1557, og hans møte med Dalai Lama i 1578 førte til at tibetansk buddhisme ble introdusert til Mongolia for andre gang. Khalkhaenes Abtai Khan konverterte til buddhisme i 1585 og grunnla Erdene Zuu-klosteret året etter. Hans sønnesønn Zanabazar ble senere den første Jebtsundamba Khutuktu i 1640.
Den siste mongolske khan var Ligdan Khan, som levde tidlig i det 17. århundre. Han kom i konflikt med mandsjuene, og kom klarte også å støte fra seg de fleste mongolske stammene. Ligdan Khan døde i 1634 mens han var på vei til Tibet i et forsøk på å lure seg unna mandsjuene og knuse den buddhistiske gelug-sekten. I 1636 hadde de fleste stammene i det Indre Mongolia underkastet seg mandsjuene. Khalkha-mongolen gjorde til slutt det samme i 1691, noe som førte til at hele dagens Mongolia – foruten de vestlige delene – var under kinesisk styre. Mandsjuene beholdt kontrollen over Mongolia helt fram til 1911 gjennom en serie allianser og ekteskap samt militære og økonomiske tiltak.
=== Uavhengighet ===
Etter Qing-dynastiets fall erklærte Mongolia seg selvstendig i 1911 under ledelse av Bogd Khan, men den nyetablerte Republikken Kina så også på Mongolia som en del av sitt territorium. Området kontrollert av Bogd Khaan tilsvarte omtrent det som iblant omtales som det Ytre Mongolia. De 49 hanshunene i Indre Mongolia samt mongoler fra Alashan- og Qinghai-regionene ytret også interesse om å bli en del av det nye landet, men dette førte ingenting med seg.
Etter oktoberrevolusjonen i Russland i 1919 ble Mongolia okkupert av kinesiske tropper ledet av Xu Shuzheng. Som følge av den russiske borgerkrigen sendte hvitegardisten og eventyreren Baron Ungern sine tropper til Mongolia i oktober 1920, og bekjempet kineserne i Niislel Khüree (i dag kalt Ulan Bator) tidlig i februar 1921. For å fjerne trusselen Ungern utgjorde, besluttet bolsjevikene å støtte opp om etableringen av et kommunistisk styre og en kommunistisk hær i Mongolia. Den mongolske hæren tok den mongolske delen av Kjakhta fra kineserne den 18. mars 1921, og den 6. juli samme år ankom de russiske og mongolske troppene i Niislel Khüree. Mongolias uavhengighet ble deklarert nok en gang den 11. juli 1921, og markerte starten på syv tiår med sterk sovjetisk innflytelse.
=== Folkerepublikken Mongolia ===
Etter at den religiøse lederen og kongen Bogd Khan døde i 1924, ble Folkerepublikken Mongolia proklamert med støtte fra Sovjetunionen. I 1928 kom Khorloogijn Choibalsan til makten. Under hans styre ble husdyrholdet kollektivisert, hundrevis av buddhistklostre ødelagt og tusenvis av mennesker (og særlig buddhister) drept i forfølgelser. Dødstallene i disse utrenskingene blir normalt estimert til mellom 22 000 og 35 000 mennesker, eller omtrent tre til fire prosent av Mongolias befolkning på den tiden. Andre kilder oppgir imidlertid enda høyere estimater, noen så mye som 100 000 døde. 18 000 av de drepte skal ha vært buddhistiske lamaer.Den japanske imperialismen virket truende for Mongolia i 1931, da japanerne invaderte Mandsjuria like øst for landet. Den sovjetiske seieren i slaget om Khalkhin Gol i den sovjet-japanske grensekrig hindret en japansk invasjon av Mongolia.
Mongolias status ble avklart etter andre verdenskrig. Selv om landet formelt lå under kinesisk overhøyhet, hadde Sovjetunionen i realiteten overtatt denne rollen. Grunnloven som ble vedtatt i 1940 erklærte ikke den kinesiske overhøyheten som opphevet. På bakgrunn av resultatet av Jaltakonferansen i 1945, etterfulgt av press fra USA, aksepterte Chiang Kai-shek en folkeavstemning om spørsmålet. Folkeavstemningen ble avholdt den 20. oktober 1945, og ifølge de offisielle tallene stemte nesten 100 % av velgerne for uavhengighet. Nasjonalistregjeringen i Kina anerkjente deretter Mongolias selvstendighet den 5. januar 1946.Etter at Folkerepublikken Kina ble opprettet anerkjente begge landene hverandre den 6. oktober 1949.
Den 26. januar 1952 overtok Yumjaagijn Tsedenbal makten i landet. I 1956 fordømte man Khorloogijn Choibalsans personkult; dette ble også gjentatt seks år senere, i 1962. Mongolia fortsatte å stille opp for Sovjetunionen etter den andre verdenskrig, og spesielt etter at forholdet mellom Sovjetunionen og Kina forverret seg mot slutten av 1950-årene. Yumjaagijn Tsedenbal beholdt kontrollen over landet fram til 1984, da han under et besøk i Moskva ble tvunget til å overlate kontrollen til Jambyn Batmönkh, angivelig på grunn av sin sykdom og høye alder.
=== Demokrati ===
Mikhail Gorbatsjovs perestrojka- og glasnost-politikk i Sovjetunionen fikk sterk innflytelse også på Mongolia, og førte til en fredelig demokratisk revolusjon i 1990. Revolusjonen førte også med seg at man innførte markedsøkonomi og at et nytt flerpartisystem ble introdusert. I 1992 ble en ny grunnlov undertegnet, og man droppet «folkerepublikken» fra landets navn. Overgangen til markedsøkonomi har ikke bare vært enkel for Mongolia, og i 1990-årene opplevde man både høy inflasjon og matmangel. Første gang et ikke-kommunistisk parti vant valget i Mongolia var ved presidentvalget i 1993, og 1996 for parlamentsvalg.
== Politikk og administrasjon ==
Mongolia er i dag en parlamentarisk republikk. Grunnloven av 13. januar 1992 skal garantere ytringsfrihet og religionsfrihet for alle, og fordeler makten mellom tre grener: den lovgivende makt (parlamentet), den utøvende makt (presidenten og regjeringen) og den dømmende makt (domstolene). Parlamentet velges av folket, som igjen utpeker regjeringen. Presidenten blir bestemt gjennom direkte valg. Både parlamentet og presidenten blir valgt for fire år om gangen. Alle mongolske statsborgere over 18 år har stemmerett. Forrige parlamentsvalg ble avholdt den 29. juni 2008, mens det siste presidentvalget var den 24. mai 2009. Mongolia har en rekke politiske partier, hvor de to mest innflytelsesrike er Det mongolske folkets revolusjonære parti (MFRP) og Det demokratiske partiet (DP).
=== President ===
Presidenten er Mongolias offisielle statsoverhode, øverste militære leder og leder av landets nasjonale sikkerhetsråd. Landet praktiserer et semipresidentialistisk system, noe som innebærer at presidenten innehar betydelig makt selv om hans rolle for det meste er formell; eksempelvis har presidenten mulighet til å nedlegge veto mot parlamentets beslutninger. I slike tilfeller er to tredjedels flertall nødvendig for at parlamentet skal kunne sette til side presidentens vedtak. Den mongolske grunnloven krever at presidenten må være en innfødt mongol, minst 45 år gammel og ha bodd i landet i de fem siste årene for å kunne bli valgt. Presidenten velges for fire år om gangen, og kan gjenvelges én gang.
=== Parlament og regjering ===
Mongolias har et enkamret parlamentarisk system. Parlamentet, kalt den store Khural (mongolsk: Улсын Их Хурал), består av 76 representanter og utgjør den lovgivende makt. Parlamentsmedlemmene blir valgt i enmannskretser for fire år om gangen. Representantene må være minst 25 år gamle. Parlamentet utpeker regjeringen, som igjen ledes av statsministeren. Nasjonalforsamlingen innehar således mye makt i Mongolia, ettersom presidentens rolle for det meste er formell og regjeringen er avhengig av parlamentets støtte. Den store Khural vedtar eller forkaster lovforslag som framsettes av regjeringen; endringer i grunnloven krever imidlertid to tredjedels flertall. Ved presidentvalg blir også presidentkandidatene foreslått av parlamentet. Parlamentets leder er rangert som nummer to i landets makthierarki, etter presidenten.
Regjeringen, som ledes av statsministeren, blir valgt for fire år om gangen. Den blir formelt utpekt av presidenten og må godkjennes av parlamentet. Regjeringen oppløses dersom statsministeren trekker seg, halvparten av regjeringsmedlemmene beslutter å trekke seg samtidig eller et mistillitsforslag går gjennom i nasjonalforsamlingen.
=== Administrativ inndeling ===
Mongolia er delt inn i aimager (provinser), som igjen er delt inn i 315 sum-er (distrikter). Hovedstaden Ulan Bator er administrert på egen hånd, kjent som en khot (kommune) med provinsstatus. De 21 aimagene er:
Arkhangai
Bayan-Ölgii
Bayankhongor
Bulgan
Darkhan-Uul
Dornod
Dornogovi
Dundgovi
Govi-Altai
Govisümber
Khentii
Khovd
Khövsgöl
Ömnögovi
Orkhon
Övörkhangai
Selenge
Sükhbaatar
Töv
Uvs
Zavkhan
=== Forsvars- og utenrikspolitikk ===
Mongolia har et positivt forhold og diplomatiske forbindelser til mange land, slik som USA, Russland, Nord- og Sør-Korea, Japan og Folkerepublikken Kina. Myndighetene i Mongolia har i sitt diplomatiske arbeid lagt vekt på å sikre handel og oppfordre utenlandske selskaper til å gjøre investeringer i landet. Landet er medlem av FN (siden 1961) og de fleste av FNs særorganisasjoner, inklusiv Verdens helseorganisasjon og Verdensbanken. Mongolias førstegangstjeneste er på tolv måneder. I 2004 hadde hæren en personellstyrke på 7500, 370 stridsvogner og 580 ulike pansrede kjøretøy. Flyvåpenet har en personellstyrke på 800 og 11 væpnede helikoptre. I tillegg kommer en halvmilitær styrke på 7200 personer som omfatter grensevakter, indre sikkerhet og sivilforsvar. Mongolias militære materiell er produsert i Russland.
=== Rettsvesen ===
Grunnloven av 1992 krevde at det ble opprettet et uavhengig rettsråd (engelsk: General Council of Courts) som står for utnevnelsen av dommere (som deretter formelt blir valgt av parlamentet og presidenten), og som skal sikre deres rettigheter. Rådet består av blant annet høyesteretts formann, forfatningsdomstolens formann, justisministeren og påtalemyndighetenes leder. Landets rettsvesen består av høyesterett, aimag-retter (provinsretter), sum-retter (distriktsretter), retter i bydistrikter og spesialdomstoler. Høyesterett er Mongolias høyeste rettsinnstans, som på forespørsel kan vurdere alle beslutninger tatt av laverestående domstoler (unntatt spesialiserte rettsavgjørelser) og komme med offisielle tolkninger av alle lover, med unntak av grunnloven; grunnloven kan bare tolkes av en egen forfatningsdomstol.
=== Flagg og riksvåpen ===
Det mongolske flagget består av tre vertikale felter som alle er like brede. De to ytterste feltene er røde, mens det midterste er blått. Det røde feltet nærmest flaggstangen inneholder det såkalte soyombo-tegnet, som består av en flamme øverst, deretter sol og måne, trekant, rektangel, yin og yang samt rektangel og trekant helt nederst. I tiden med kommunistisk styre (1924–1992) var dessuten flagget belagt med en gyllen, femtakket stjerne over soyombo-tegnet. Dagens riksvåpen ble tatt i bruk etter kommunistregimets fall i 1992. Det er rundt og består av en bevinget hest i gull der soyombo-tegnet utgjør den midterste delen av hestens kropp. Hesten er tegnet på en blå bakgrunn omgitt av svastikaer.
=== Forhold til Norge ===
Det ble etablert diplomatiske forbindelser mellom Norge og Mongolia den 11. januar 1968. Det har tradisjonelt vært lite kontakt mellom Mongolia og Norge, men den har økt noe i de senere år; for eksempel besøkte kronprins Haakon Mongolia i november 2008 som goodwillambassadør for UNDP, FNs utviklingsprogram. Under kronprinsens besøk ble også 40-årsjubileet for Norge og Mongolias diplomatiske forbindelser markert. Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) har drevet bistandsrettet virksomhet i Mongolia siden 1994, og den samlede norske bistanden til Mongolia utgjorde 5,4 millioner kroner i 2007. Det bor i dag rundt 20 nordmenn i Mongolia, og de fleste av disse er knyttet til NLMs arbeid i landet. Mongolias ambassade i Brussel er sideakkreditert til Norge, og Norge er representert i Mongolia ved sin ambassade i Beijing (det finnes også et norsk, honorært generalkonsulat i Ulan Bator). Mongolia har vedtatt å etablere en ny ambassade i Stockholm med planlagt sideakkreditering til Norge og Danmark.
== Næringsliv ==
Selv om stadig flere bor i byene, er Mongolias økonomi fremdeles konsentrert rundt næringer som landbruk og gruvevirksomhet. Mongolia har store mineralressurser, og utvinning av kobber, kull, molybden, tinn, wolfram og gull utgjør en viktig del av landets industrielle produksjon. Landet er verdens tredje største produsent av flusspat. Mongolias harde kontinentalklima gjør at landbruket er sårbart overfor naturkatastrofer i form av ekstrem tørke og kulde. Landet består av lite dyrkbar mark, men til gjengjeld kan omtrent 80 % av arealet brukes som beitemark. Flertallet av befolkningen på landsbygda driver subsistenslandbruk i form av gjeting, og en typisk buskap består ofte av sauer, geiter, kveg, hester og kameler. Mongolia har et høyere antall husdyr per innbygger enn noe annet land i verden. Det blir også dyrket hvete, bygg, potet og andre grønnsaker foruten tomat, vannmelon og tindved; i tillegg kommer andre vekster som fôr til dyrene. I kommunistperioden var landbruket kollektivisert, men det har siden 1990-årene blitt privatisert.
Mongolias bruttonasjonalprodukt (BNP) var på totalt 5 milliarder dollar i 2008 ifølge estimater gjort av CIA World Factbook, mens landets BNP per innbygger ble estimert til 3 200 dollar. Selv om landets BNP har hatt en årlig vekst på omtrent 7,5 % siden 2002, sliter Mongolia fremdeles med handelsunderskudd. En massiv utenlandsgjeld til Russland på 11 milliarder dollar ble tilbakebetalt med 250 millioner dollar i 2004. Landet er fremdeles som utviklingsland å regne, og mottar utenlandsk bistand – både i form av økonomiske tilskudd og teknisk bistand – fra internasjonale organisasjoner som EU og Verdensbanken, samt fra enkeltland som Japan og USA. I 2006 var 32,2 % av befolkningen estimert til å leve under fattigdomsgrensen (mot 36,1 % i 2002-2003 og 35,6 % i 1998).
Primærnæringene står i 2008 for 18,8 % av Mongolias verdiskapning og gir arbeid til omtrent 34 % av Mongolias arbeidsdyktigge befolkning, ifølge CIA World Factbook. Sekundærnæringene utgjør med sine 38,5 % en betydelig del av Mongolias BNP, men sysselsetter imidlertid bare 5 % av arbeidsstokken. 42,7 % av Mongolias samlede verdiskapning skjer i tertiærnæringene, som også sysselsetter 61 % av befolkningen.
Gruvedrift har befestet seg som en av de viktigste næringene i landet ved at stadig flere russiske, kinesiske og kanadiske bedrifter etablerer seg i Mongolia. Landets industri er lokalisert særlig i de større byene Ulan Bator og Darhan, og baserer seg i hovedsak på foredling av råvarene fra mineralutvinningen og landbruket. Det finnes også bedrifter som driver kles- og tekstilproduksjon. Kull er foreløpig landets eneste kraftkilde som ikke må importeres, men vann- og vindkraftverk og oljeraffinerier er under utbygging. På landsbygda bruker man fremdeles tradisjonelle energikilder i form av ved, tørkede røtter og lignende.
I kommunisttiden (1924–1991) mottok Mongolia massiv økonomisk hjelp fra Sovjetunionen, og på sitt største utgjorde denne assistansen så mye som en tredjedel av Mongolias BNP. Denne hjelpen forsvant nærmest over natten som følge av Mongolias demokratisering og Sovjetunionens kollaps i begynnelsen 1990-årene, og det neste tiåret opplevde Mongolia sterk resesjon så vel som økonomisk vekst. Omfattende tørke både om sommeren og vinteren i 2001 og 2002 fikk store konsekvenser for landbruket og førte til ingen eller negativ vekst for landets BNP. Mongolia hadde en høy inflasjonsrate fram til 2008, da prisfall i varemarkedet sørget for å sende inflasjonsraten nedover. Samtidig begynte landet å merke følgene av den globale finanskrisen, noe som ga fallende råvarepriser, mindre statsinntekter og dermed kutt i bevilgningene over statsbudsjettet. Krisen har stoppet veksten i mange næringer, særlig de som ble drevet fram av investeringer fra utlandet.Landets viktigste handelspartnere er Kina og Russland, og Mongolias økonomi er sterkt påvirket av nabolandenes. I 2006 gikk 68,4 % av Mongolias eksport til Kina, mens 29,8 % av Mongolias samlede import kom fra Kina. Mongolia importerer omtrent 95 % av sine petroleumsprodukter og en betydelig andel elektrisitet fra Russland, noe som gjør landet sårbart overfor prisstigning. Den mongolske børsen, etablert i 1991 i Ulan Bator, er verdens minste børs målt etter markedskapitalisering. Mongolia er siden 1997 medlem av Verdens handelsorganisasjon, og har uttrykt ønske om økt deltakelse i handelen internt i Asia.
== Samfunn ==
Mongolias kultur og samfunnsliv er sterkt påvirket av mongolenes tradisjonelle nomadiske livsstil. Samtidig har også tibetansk – særlig gjennom den tibetanske buddhismen – og kinesisk kultur hatt stor betydning. I det 20. århundre fikk også russisk kultur stor betydning på grunn av Folkerepublikken Mongolias nære bånd til Sovjetunionen.
Kjærlighet til sitt opphav og hjemsted er viktige verdier i den mongolske kulturen, og er noe som går igjen i alt fra eldre litterære verk til dagens mongolske populærmusikk. Gjestfrihet er så viktig for livet på steppene, at det nesten er noe som tas for gitt. Mongolene har tradisjonelt hatt en forkjærlighet for helter, og det mongolske ordet for helt, baatar, er vanlig i personnavn og opptrer dessuten i navnet på landets hovedstad Ulaanbaatar (også kalt Ulan Bator).
Ger er det mongolske ordet for jurt. Jurtene er en viktig del av mongolenes nasjonale identitet, og den dag i dag bort det fortsatt mange mongoler i disse tradisjonelle teltene. Ordet ger betyr også «hjem», og denne ordstammen gir dessuten opphav til en rekke andre ord. Et eksempel er gerlek, som betyr «å gifte seg».
=== Utdanning ===
Under kommuniststyret var utdanning et av de store satsingsområdene i Mongolia, og i denne perioden ble analfabetismen praktisk talt utryddet ved at det ble opprettet periodiske kostskoler for barn fra nomadiske familier. (I 2003 var 2 % av befolkningen i Mongolia analfabeter.) Siden demokratiseringen i 1992 har landets utdanningssystem beveget seg bort fra denne ordningen. Opplæring i og om Mongolias gamle tradisjoner står sentralt i utdanningssystemet, samtidig som påvirkning fra vestlige land har gjort seg gjeldende siden 1990-årene.
En tiårig obligatorisk skole har vært obligatorisk for alle barn mellom seks og 16 år, hvorav seks av dem er barneskole og fire år ungdomsskole. Den obligatoriske skolegangen er imidlertid blitt utvidet med to år for alle førsteklassinger fra og med skoleåret 2008-2009; det nye systemet vil således ikke være ferdig innført før skoleåret 2019–2020. Videre er det tilbud om opplæring i yrkesfag for ungdom i alderen 16-18 år. Det finnes i dag sju universiteter i Mongolia. Statsuniversitetet i Ulan Bator er landets største og eldste universitet (grunnlagt 1942), og hadde i 2006 cirka 12 000 immatrikulerte studenter.
=== Massemedia ===
Den mongolske pressen fikk i 1920-årene sterke band til Sovjetunionen gjennom Det mongolske folkets revolusjonære parti (MFRP), da avisen Ünen («Sannhet»), som minnet mye om sovjetiske Pravda, ble etablert. Myndighetene hadde sterk kontroll over mediene fram til de demokratiske reformene i 1990-årene, og før dette var heller ikke uavhengige medier tillatt i Mongolia. Først i 1999 ble de statlig eide avisene privatisert.
Det samlede avisopplaget i Mongolia har i lengre tid vært fallende (134,1 millioner i 1990 mot 18,5 millioner i 2003), og i dag finnes det ingen regulære dagsaviser i landet. Det finnes seks riksdekkende aviser, og noen av dem kommer i mer enn 300 utgaver i året. I 2003 var avisen Ödriin Sonin landets største med et opplag på rundt 14 200. Foruten avisene finnes det et utall andre publikasjoner som kommer ut med ujevne mellomrom og med ulik hyppighet.
Det finnes ett statlig radiokringkastingsselskap (Mongolradio, grunnlagt 1934) og ett statlig fjernsynsselskap (Mongolteleviz, grunnlagt 1967). Mongolradio sender i tre kanaler (to på mongolsk og én på kasakhisk), mens Mongolteleviz sender i to kanaler. Imidlertid kan bare én tredjedel av landets innbyggere få inn den statlige TV-kanalen. Utenom disse statlige selskapene, finnes det en rekke private radio- og TV-stasjoner i landet. Det er dessuten planlagt at de to statlig eide radio- og fjernsynsselskapene skal privatiseres.
=== Helse ===
Siden 1990 har den forventede levealderen og spedbarnsdødeligheten i Mongolia henholdsvis steget og sunket jevnt, både som følge av sosiale endringer og forbedringer i helsevesenet. Det er likevel betydelige rom for forbedringer, særlig i grisgrendte strøk. Spedbarnsdødeligheten i Mongolia ligger på 4,3 %, mens forventet levealder for kvinner er på 70 år. Det tilsvarende tallet for menn er 65 år. Landets samlede fruktbarhetstall (SFT) er på 1,87.Landets helsevesen omfatter blant annet 17 spesialiserte sykehus, fire regionale diagnostikk- og behandlingssentre, ni distriktssykehus, 21 aimagsykehus og 323 sum-sykehus. I tillegg kommer 536 private sykehus. I 2002 fantes det 33273 helsearbeidere i landet, hvorav 6823 var leger. Det er 75,7 sykehussenger per 10 000 innbyggere i Mongolia.
== Kultur ==
=== Musikk ===
Mongolenes hemmelige historie omtaler en sanglitteratur med bruk av trommer ved sammenkomster, sjamansangere og om diktersangeres politiske rolle. For eksempel ga Djengis Khan felespilleren Arghasun politiske oppdrag, og Arghun Khan sendte i 1289 en bard som sendebud til Filip den gode av Frankrike.
Instrumentalensembler har en viktig posisjon i mongolsk musikk; tidligere bare ved herskernes hoff, men senere også innen folkemusikken. Amankhuur (munnharpe), tomshu (tostrenget lutt), morin khuur (tostrenget fele), yatang (siter) og limbe (bambustverrfløyte) er noen eksempler på sentrale instrumenter i den mongolske musikken. Ellers domineres musikken av vokale former, blant annet lange episke viser og strofiske sanger som fremføres enten solistisk eller akkompagnert av fele. Overtonesang er en spesiell vokalteknikk hvor sangeren lager en dyp grunntone samtidig som han fremhever enkelte høye deltoner. Dette gjør at det oppstår en tostemmig effekt, ikke ulikt en munnharpe.
Strupesang er en viktig del av den mongolske musikk-kulturen og er særlig kjent blant tyrkisk-mongolske stammer i Atlaj og Sajanfjellene i det vestlige Mongolia.I det 20. århundre ble vestlig, klassisk musikk introdusert og blandet med tradisjonelle, mongolske elementer av enkelte komponister. Mot slutten av århundret har også moderne pop- og rock, foruten hiphop, blitt populært blant yngre musikere. Den mongolske populærmusikkscenen er for det meste konsentrert rundt hovedstaden Ulan Bator og er lite kjent utenfor landets grenser.
I 2016 ble det mongolsk metal/hardrock band The Hu dannet, de er ikke bare populære i Mongolia men også i vesten. De spiller tradisjonell mongolsk instrumentering, inkludert Morin khuur, Tovshuur og fremfører mongolsk strupesang, bandet musikkstil sin for "hunnu rock", hu inspirert av Hunnu, et gammelt mongolsk imperium, kjent som hunere i vestlig kultur. Noen av bandets tekster inkluderer gamle mongolske krigsrop og poesi.
=== Litteratur ===
Eldre mongolsk litteratur er for det meste religiøs (buddhistisk) litteratur oversatt fra tibetansk. Det betydeligste verket i den eldre mongolske litteraturen er imidlertid den historiske krønikeboken Mongolenes hemmelige historie. Det finnes en rekke slike historiske krøniker fra Mongolia, eksempelvis Altan Tobtsji og Sanngan Setsjen.
Den moderne mongolske litteraturen har vært under sterk kommunistisk innflytelse, men har også brukt motiver fra eldre tider. Sjangere som lyrikk, roman og drama står sterkt. Blant de viktigste forfatterne fra moderne tid finner man Dasjdordjijn Natsagdordsj (1906–1937), kjent for sine skuespill og dikt; Tsendijn Damdinsüren (1908–1986), som stod for en mengde litteraturhistoriske arbeider og oversettelser av klassiske verker, og T. Lodoidamba (1917–), kjent for sine romaner.
=== Kunst ===
Noen av de tidligste mongolske kunstuttrykkene er helleristninger og bronse- og kobbervåpen med framstillinger av dyr fra tidlig bronsealder. Det er også funnet steler i stein (utført i den skytiske dyrestilen) fra jernalderen. Under det tyrkiske khunatet (552–745) ble det laget gravmonumenter, menneskelignende steinskulpturer og steler i stein på skilpaddeformede fundamenter.
Mongolsk kunst har blitt sterkt påvirket av buddhismens viktige posisjon, og fra begynnelsen av 1200-tallet kan man se spor av indisk, kinesisk og tibetansk innflytelse. Den lamaistiske skulpturen nådde sitt kunstneriske høydepunkt på 1600- og 1700-tallet med mestere som Dzanabadzar (1635–1723).
I folkekunsten finnes det en rekke lokale mønstre utøfrt i tekstiler og metall. I det 20. århundre var den mongolske malerkunsten sterkt påvirket av sovjetisk kunst.
=== Idrett ===
Nadaam (mongolsk for «leker») er en type tradisjonelle festivaler som arrangeres i Mongolia om sommeren. Den største av festivalene arrangeres i Ulan Bator mellom den 11. og 13. juli hvert år. Lekene består av mongolsk bryting, bueskyting og ridning. Tradisjonelt har bare menn deltatt i konkurransene, men i senere år har også kvinner fått lov til å delta i bueskytingen og ridningen.
Tradisjonelle idretter som hesteridning og mongolsk bryting er veldig populære, men idretter som bordtennis, basketball og fotball blir stadig mer populære. Dessuten har flere mongolske brytere gjort suksess i japansk sumobryting. Naidangijn Tüvshinbajar tok Mongolias første olympiske gullmedalje noensinne da han vant mennenes hundrekilosklasse under lekene i Beijing i 2008. Flere mongolske kvinner har vært suksessrike i pistolskyting: Otrjadyn Gündegmaa vant en sølvmedalje under OL i 2008 og Munkhbayar Dorjsuren (som nå representerer Tyskland) er to ganger verdensmester og dobbel bronsemedaljevinner i OL (1992 og 2008).
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Uvs Nuur insjøen
Orchondalens kulturlandskap
Bergkunst i Altai
Burkhan Khaldun fjellet og det omkringliggende hellige landskapet
Landskap i DauriaMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2003 – Den tradisjonelle og åndelige musikken utført på den mongolske hestehårsfiolinen Morin Khuur
2010 – Tradisjonell kunst fra Khöömei
2010 – Naadam, tradisjonell festival
2011 – Limbe fløytespill av folkesang, med sirkulær pust
2013 – Mongolske Ger
2014 – Knoke-bein skyting
2016 – Falkoneri
2017 – Den nomadiske livsstilen med tradisjonell praksis for å tilbe hellige stede
2019 – Tradisjonell hestemelk Airag i Khokhuur
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ray Hudson: Geographica – atlas og kunnskapsverk om jorda, folk og land. Könemann, 2004.
Michael Kohn: Mongolia. Lonely Planet, 2008. ISBN 9781741045789. (engelsk)
== Eksterne lenker ==
=== Norske ===
Mongolias konsulat i Oslo
Store norske leksikon om Mongolia
Norsk-mongolsk forening
(no) Statistikk og andre data om Mongolia i FN-sambandets nettsted Globalis.no
=== Engelske ===
Mongolia Open Governement
Mongolia Ministry of Foreign Affairs
Mongolian Tourist Board
Official Tourism Website of Mongolia
Travel to Mongolia
Natalia Rudaya, Pavel Tarasov, Nadezhda Dorofeyuk, Nadia Solovieva... Holocene environments and climate in the Mongolian Altai reconstructed from the Hoton-Nur pollen and diatom records: a step towards better understanding climate dynamics in Central Asia // Quaternary Science Reviews Arkivert 24. september 2011 hos Wayback Machine. | Mongolia (mongolsk: Монгол улс, den mongolske nasjon, også omtalt som Ytre MongoliaI Kina ligger den autonome regionen Indre Mongolia, og dermed vil området staten Mongolia innbefatter kunne omtales som Ytre Mongolia) er en selvstendig stat beliggende i Øst- og Sentral-Asia. Landet er en innlandsstat og grenser til Russland i nord og Kina i sør, øst og vest. | 6,680 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stan_Lee | 2023-02-04 | Stan Lee | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor felt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 12. november', 'Kategori:Dødsfall i 2018', 'Kategori:Fødsler 28. desember', 'Kategori:Fødsler i 1922', 'Kategori:Marvel Comics', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Personer fra USA av rumensk opphav', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tegneserieskapere fra USA', 'Kategori:Vinnere av Adamsonprisen'] | Stan Lee (født Stanley Martin Lieber 28. desember 1922, død 12. november 2018) var en amerikansk manusforfatter, tegneserieskaper og redaktør for Marvel Comics.
Han var kjent for å ha skapt en rekke av Marvels best kjente figurer sammen med særlig Jack Kirby, men også med Steve Ditko og andre tegnere. Blant de mest kjente kan nevnes Spider-Man, Hulk, De fantastiske 4, X-Men, Daredevil, She-Hulk, Thor, Iron Man og Doctor Strange. I filmer satt i Marvel-universet hadde Lee en rekke cameoroller.
12. november 2018 ble Lee hentet hjemme av sykebil og fraktet til sykehus. Han døde der kort tid senere i en alder av 95 år. Han skal ha hatt problemer med synet og hadde slitt med lungebetennelse det siste året før han døde.
| Stan Lee (født Stanley Martin Lieber 28. desember 1922, død 12. november 2018) var en amerikansk manusforfatter, tegneserieskaper og redaktør for Marvel Comics.
Han var kjent for å ha skapt en rekke av Marvels best kjente figurer sammen med særlig Jack Kirby, men også med Steve Ditko og andre tegnere. Blant de mest kjente kan nevnes Spider-Man, Hulk, De fantastiske 4, X-Men, Daredevil, She-Hulk, Thor, Iron Man og Doctor Strange. I filmer satt i Marvel-universet hadde Lee en rekke cameoroller.
12. november 2018 ble Lee hentet hjemme av sykebil og fraktet til sykehus. Han døde der kort tid senere i en alder av 95 år. Han skal ha hatt problemer med synet og hadde slitt med lungebetennelse det siste året før han døde.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Stan Lee – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Stan Lee – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Stan Lee på Internet Movie Database
(no) Stan Lee hos Filmfront
(sv) Stan Lee i Svensk Filmdatabas
(da) Stan Lee på Filmdatabasen
(da) Stan Lee på Scope
(fr) Stan Lee på Allociné
(en) Stan Lee på AllMovie
(en) Stan Lee hos Turner Classic Movies
(en) Stan Lee hos Rotten Tomatoes
(en) Stan Lee hos Rotten Tomatoes
(en) Stan Lee hos Rotten Tomatoes
(en) Stan Lee på Apple Music
(en) Stan Lee på Discogs
(en) Stan Lee på MusicBrainz
(en) Stan Lee på Songkick
(en) Stan Lee på Last.fm
(en) Stan Lee på Genius — sangtekster | Stan Lee (født Stanley Martin Lieber 28. desember 1922, død 12. | 6,681 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Boutros_Boutros-Ghali | 2023-02-04 | Boutros Boutros-Ghali | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Dødsfall 16. februar', 'Kategori:Dødsfall i 2016', 'Kategori:Egyptiske diplomater', 'Kategori:Egyptiske politikere', 'Kategori:Egyptiske professorer', 'Kategori:FNs generalsekretærer', 'Kategori:Fødsler 14. november', 'Kategori:Fødsler i 1922', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kairo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Språkvask 2023-01'] | Boutros Boutros-Ghali (arabisk: بطرس بطرس غالي; født 14. november 1922 i Kairo, død 16. februar 2016 samme sted) var en egyptisk diplomat og politiker. Han var FNs generalsekretær fra 1992 til 1996.
Boutros-Ghali var koptisk kristen.
| Boutros Boutros-Ghali (arabisk: بطرس بطرس غالي; født 14. november 1922 i Kairo, død 16. februar 2016 samme sted) var en egyptisk diplomat og politiker. Han var FNs generalsekretær fra 1992 til 1996.
Boutros-Ghali var koptisk kristen.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Boutros-Ghali var utdannet jurist og tok doktorgraden ved universitetet i Paris i 1949. Han var professor i folkerett og internasjonale relasjoner ved Universitetet i Kairo mellom 1949 og 1977.
=== Politisk virke i Egypt ===
I 1977 deltok Boutros-Ghali på den egyptiske presidenten, Anwar as-Sadats, historiske reise til Israel. Etter at Egypts utenriksminister Ismail Fahmi trådte tilbake i protest mot president Sadats vennligere holdning overfor Israel, overtok Boutros-Ghali som minister for utenriksdepartementet. Han engasjerte seg for en separatfred mellom Egypt og Israel, og gikk for å drive et dyktig diplomati. Han gikk også for å være en av arkitektene bak Camp-David-avtalen av 1979.
I mai 1991 ble han stedfortredende statsminister under Amr Musa.
=== Generalsekretær i FN ===
I 1991 ble han valgt til FNs generalsekretær. Han innledet et program for å omorganisere FN og styrke generalsekretærens stilling; han tok blant annet initiativ til Dagorden for fred og Dagorden for utvikling. Da han tiltrådte generalsekretærposten oppgav han at han hadde til hensikt bare å sitte i én mandatperiode, med tanke på sin alder. Da han var 74 kandiderte han likevel for en andre mandatperiode. Men USA la ned veto mot at han skulle få en ny periode, dette til tross for at de hadde støttet ham første gangen (1991), på grunn av hjemmeopinionens innstilling til Clintonadministrasjonen og en allmenn opinion omkring FNs internasjonale innsatser. Boutros-Ghali trakk derfor tilbake sitt kandidatur og gikk av allerede i 1996, da hans første og eneste mandatperiode var avsluttet.
=== Generalsekretær i Organisation internationale de la francophonie ===
Han ble etterfulgt i 1996 av Kofi Annan. I november 1997 ble han valgt til generalsekretær i Frankofoniens internasjonale organisasjon, en stilling han hadde til 2002.
== Privatliv ==
Han var gift med Leia Maria Boutros-Ghali. Hun var fra en jødisk egyptisk familie i Alexandria som var konvertert til katolisismen som ung.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Boutros Boutros-Ghali – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Boutros Boutros-Ghali på Internet Movie Database
(en) Boutros Boutros-Ghali hos The Movie Database
(en) Boutros Boutros-Ghali på Discogs | Boutros Boutros-Ghali (arabisk: بطرس بطرس غالي; født 14. november 1922 i Kairo, død 16. | 6,682 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FNs_generalsekret%C3%A6r | 2023-02-04 | FNs generalsekretær | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FNs generalsekretærer', 'Kategori:Lister over personer', 'Kategori:Politiske lister'] | FNs generalsekretær er leder av FN-sekretariatet og de facto talsmann og leder for De forente nasjoner (FN). I henhold til De forente nasjoners pakt artikkel 97, velges generalsekretæren av Generalforsamlingen på anbefaling fra Sikkerhetsrådet. Denne er ikke bare leder av administrasjonen, men har også mulighet til å spille en politisk rolle for eksempel ved å henlede sikkerhetsrådets oppmerksomhet på forhold som etter hans mening kan true opprettholdelsen av mellomfolkelig fred og sikkerhet. Dagens generalsekretær, António Guterres, er Portugals tidligere statsminister og er FNs generalsekretær fra januar 2017.
| FNs generalsekretær er leder av FN-sekretariatet og de facto talsmann og leder for De forente nasjoner (FN). I henhold til De forente nasjoners pakt artikkel 97, velges generalsekretæren av Generalforsamlingen på anbefaling fra Sikkerhetsrådet. Denne er ikke bare leder av administrasjonen, men har også mulighet til å spille en politisk rolle for eksempel ved å henlede sikkerhetsrådets oppmerksomhet på forhold som etter hans mening kan true opprettholdelsen av mellomfolkelig fred og sikkerhet. Dagens generalsekretær, António Guterres, er Portugals tidligere statsminister og er FNs generalsekretær fra januar 2017.
== Valg ==
FN-pakten inneholder få retningslinjer for valget av generalsekretær. Pakten slår fast at «generalsekretæren skal utnevnes av generalforsamlingen etter anbefaling fra sikkerhetsrådet» I løpet av årene har prosessen forandret seg, men det har alltid vært påkrevd med forhandling mellom de fem medlemmene med vetorett i Sikkerhetsrådet.I praksis har også noen få detaljer vært de samme hele veien:
generalsekretæren blir utpekt for 5 år av gangen, med mulighet til å utpekes på nytt
ingen generalsekretær har vært det i mer enn to perioder
kandidatene er valgt etter ulike geografiske områder (veksling)
ingen kandidat har blitt valgt fra et av de faste landene i Sikkerhetsrådet
generalforsamlingen har aldri avslått en kandidat foreslått av Sikkerhetsrådet.
== Liste over generalsekretærer ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(es) Offisielt nettsted
(en) United Nations Secretary-General – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | FNs generalsekretær er leder av FN-sekretariatet og de facto talsmann og leder for De forente nasjoner (FN). I henhold til De forente nasjoners pakt artikkel 97, velges generalsekretæren av Generalforsamlingen på anbefaling fra Sikkerhetsrådet. | 6,683 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Passionate_Pilgrim | 2023-02-04 | The Passionate Pilgrim | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Litteraturstubber', 'Kategori:Lyrikk', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-05', 'Kategori:William Shakespeare'] | The Passionate Pilgrim er skrevet av blant andre William Shakespeare, og inneholder disse sonettene:
When my love swears that she is made of truth
Two loves I have of comfort and despair
Did not the heavenly rhetoric of thine eye
Sweet Cytherea, sitting by a brook
If love make me forsworn, how shall I swear to love?
Scarce had the sun dried up the dewy morn
Fair is my love, but not so fair as fickle
If music and sweet poetry agree
Fair was the morn when the fair queen of love
Sweet rose, fair flower, untimely pluck'd, soon vaded
Venus, with young Adonis sitting by her
Crabbed age and youth cannot live together
Beauty is but a vain and doubtful good
Good night, good rest. Ah! neither be my share
| The Passionate Pilgrim er skrevet av blant andre William Shakespeare, og inneholder disse sonettene:
When my love swears that she is made of truth
Two loves I have of comfort and despair
Did not the heavenly rhetoric of thine eye
Sweet Cytherea, sitting by a brook
If love make me forsworn, how shall I swear to love?
Scarce had the sun dried up the dewy morn
Fair is my love, but not so fair as fickle
If music and sweet poetry agree
Fair was the morn when the fair queen of love
Sweet rose, fair flower, untimely pluck'd, soon vaded
Venus, with young Adonis sitting by her
Crabbed age and youth cannot live together
Beauty is but a vain and doubtful good
Good night, good rest. Ah! neither be my share
== Eksterne lenker == | The Passionate Pilgrim er skrevet av blant andre William Shakespeare, og inneholder disse sonettene: | 6,684 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Luther_Blisset_(pseudonym) | 2023-02-04 | Luther Blisset (pseudonym) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Pseudonymer'] | Luther Blisset er et kollektivt pseudonym som har blitt brukt av en rekke undergrunnsaktivister gjennom 1990-tallet. Intensjonen var å ha ett dekknavn aktivister og kunstnere kunne operere under.
Selve navnet ble hentet fra den britiske fotballspilleren Luther Blisset som spilte for A.C. Milan. Hvorfor akkurat det navnet ble valgt er det veldig få som vet, men spekulasjonene går på at fotballspilleren Luther Blisset var en av de første fargede spillerne i Italia og fikk derfor mye negativ omtale fra italienske fascister. Å ta nettopp det navnet var trolig ett spark i siden til det ekstreme høyre.
| Luther Blisset er et kollektivt pseudonym som har blitt brukt av en rekke undergrunnsaktivister gjennom 1990-tallet. Intensjonen var å ha ett dekknavn aktivister og kunstnere kunne operere under.
Selve navnet ble hentet fra den britiske fotballspilleren Luther Blisset som spilte for A.C. Milan. Hvorfor akkurat det navnet ble valgt er det veldig få som vet, men spekulasjonene går på at fotballspilleren Luther Blisset var en av de første fargede spillerne i Italia og fikk derfor mye negativ omtale fra italienske fascister. Å ta nettopp det navnet var trolig ett spark i siden til det ekstreme høyre.
== Eksterne lenker ==
LutherBlisset.net
The Luther Blisset Manifesto | Luther Blisset er et kollektivt pseudonym som har blitt brukt av en rekke undergrunnsaktivister gjennom 1990-tallet. Intensjonen var å ha ett dekknavn aktivister og kunstnere kunne operere under. | 6,685 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kj%C3%B8tt | 2023-02-04 | Kjøtt | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kjøtt', 'Kategori:Matstubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01'] | For bandet med samme navn, se Kjøtt (band).
Kjøtt er muskel- og fettvev hos mennesker og dyr.I dagligtale refererer det oftest til muskel- og fettvev i slaktede dyr slik det selges som mat for mennesker. Rødt kjøtt er kjøtt fra dyr som svin, storfe, sau og geit, men også viltkjøtt fra bjørn, villsvin, rådyr, hjort og elg med mer. Hvitt kjøtt er kjøtt fra dyr som kylling, kalkun og høns.
| For bandet med samme navn, se Kjøtt (band).
Kjøtt er muskel- og fettvev hos mennesker og dyr.I dagligtale refererer det oftest til muskel- og fettvev i slaktede dyr slik det selges som mat for mennesker. Rødt kjøtt er kjøtt fra dyr som svin, storfe, sau og geit, men også viltkjøtt fra bjørn, villsvin, rådyr, hjort og elg med mer. Hvitt kjøtt er kjøtt fra dyr som kylling, kalkun og høns.
== Norge ==
=== Definisjoner ===
Ifølge Kjøtt- og fjørfebransjens Landsforbund og Norsk Kjøtt er kjøtt definert som skjelettmuskulatur og mellomgulv med tilhørende fett og bindevev. Kjøtt finnes i tusenvis av varierende typer og fasonger, men de mest vanlige kjøttsortene i Europa og Vesten er kjøtt fra storfe, svin og forskjellige typer fugler.
Både hvitt og rødt rent kjøtt inneholder lite fett og har begge et høyt innhold av en rekke livsnødvendige næringsstoffer. Kjøtt er en viktig kilde til protein, A- og B-vitaminer og til mineralstoffene sink, selen og jern. Det norske Helsedirektoratet anbefaler at et moderat inntak av magre kjøttprodukter kan derfor med fordel inngå i kostholdet. Fettinnhold og fettsyresammensetningen er imidlertid ulik i de to kjøttypene. Fettet i rødt kjøtt (kjøtt fra drøvtyggere som lam og storfe) har en større andel mettede fettsyrer enn fettet i hvitt kjøtt (fjørfe- og svinekjøtt). Derfor mener man at fettet i hvitt kjøtt har en gunstigere fettsyresammensetning enn rødt kjøtt.Kjøtt fra storfe, hest, småfe og svin kan i Norge ha maksimum 25 % fett og 25 % bindevev. Kjøtt fra fjørfe, kanin m.v. kan maksimalt ha 15 % fett og 10 % bindevev. Mekanisk utbenet kjøtt (MUK) inngår ikke kjøttdefinisjonen.
I 2020 ble det produsert 240 950 tonn kjøtt i Norge.
=== Merking av kjøtt ===
Ansvaret for kjøttvarenes kvalitet og helsemessige sikkerhet ligger i første omgang hos den som har produsert varen. Produsenten skal på bakgrunn av sin kjennskap til produktet og hvordan det er produsert, fastsette riktig holdbarhetsdato. Produsenten har også ansvar for å gi forbrukerne informasjon om (oppbevaringsbetingelser). Det er imidlertid forbrukers ansvar å håndtere varen i tråd med informasjonen fra produsenten etter at varen er kjøpt, forhold som eks kjøletemperatur er avgjørende for at varen skal ha den holdbarheten som er angitt på pakken.
Kjøtt er lett bedervelige matvarer som skal merkes med «siste forbruksdag», ikke «best før». Det skal også være merket med oppbevaringsinformasjon/oppbevaringsanvisning. Kjøttprodukt skal merkes slik at en i størst mulig grad kan se hvilke råvarer de er fremstilt av og/eller hvilke produkt de tilhører. De må ikke ha navn som gjør at de kan forveksles med andre kjøttprodukter.
For storfekjøtt gjelder det spesielle regler for opprinnelsesmerking. Dersom varen er merket med «Opprinnelse Norge» betyr det at dyret er født, oppdrettet og slaktet i Norge. Dersom importert kjøtt kvernes til kjøttdeig i en butikk i Norge er det ikke lov å kalle produktet «norsk kjøttdeig» eller merke produktet med norsk flagg.
== Kjøttforbruk ==
Tabellen under viser forbruket av utvalgte kjøttyper antall konsumerte kilo per innbygger, i utvalgte vestlige land i 2002.
== Se også ==
Maskinelt utbenet kjøtt (MUK)
Slakting, utbeining
Natriumnitritt, konserveringsmiddel
Kjøttdeig
== Referanser == | Kjøtt er muskel- og fettvev hos mennesker og dyr. | 6,686 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Truls_M%C3%B8rk | 2023-02-04 | Truls Mørk | ['Kategori:Anders Jahres Kulturpris', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 25. april', 'Kategori:Fødsler i 1961', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske cellister', 'Kategori:Norske musikkprofessorer', 'Kategori:Riddere av 1. klasse av St. Olavs Orden', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen'] | Truls Olaf Otterbech Mørk (født 25. april 1961 i Bergen) er en norsk cellist.
| Truls Olaf Otterbech Mørk (født 25. april 1961 i Bergen) er en norsk cellist.
== Bakgrunn og utdannelse ==
Mørk ble født i Bergen, og fikk sin første musikalske undervisning av sin far. Senere har han studert under blant andre Frans Helmerson ved Sveriges Riksradios Musikkskole, Heinrich Schiff og Natalia Schakowskaya.
== Karriere ==
Mørk ble første skandinaviske finalist og prisvinner ved Tsjajkovskij-konkurransen i Moskva i 1982. Blant andre utmerkelser han har mottatt er førsteplass ved Cassadó-konkurransen i Firenze i 1983, UNESCO-prisen ved Eurovisions konkurranse i Bratislava samme år, 2. pris ved Naumberg-konkurransen i New York i 1986, Grammy-pris for sin innspilling av Brittens cellosuiter 1–3 i 2002, samt en rekke spellemannpriser. Høsten 1998 ble Truls Mørk utnevnt til ridder av første klasse av St. Olavs Orden.I tillegg til solokarrieren er Mørk også en profilert kammermusiker, og blir regelmessig invitert til store kammermusikkfestivaler over hele verden. Ved siden av oboisten Gregor Zubicky, var Truls Mørk initiativtaker og kunstnerisk leder for Kammermusikkfestivalen i Stavanger fra 1991 til 2003.
Mørk er også professor ved Norges musikkhøgskole.
== Instrument ==
Truls Mørk spiller på en Domenico Montagnana-cello (Venezia, 1723), som eies av SR-bank i Stavanger.
== Sykdom ==
I april 2009 ble Mørk rammet av betennelse i sentralnervesystemet, antagelig forårsaket av flåttbitt han fikk i USA i 2006. Høsten 2009 uttrykte han bekymring for at han kanskje aldri mer vil kunne spille cello.
Den 9. desember 2010 gjorde han imidlertid come-back på konsertscenen i Liederhalle i Stuttgart med Radio Sinfonieorchester Stuttgart. Dirigent under denne konserten var Herbert Blomstedt.
== Priser og utmerkelser ==
Spellemannprisen 1991 sammen med pianist Håkon Austbø i klassen kammermusikk for Verker av Franck, Chausson, Debussy, Poulenc
Spellemannprisen 1992 med Det Norske Kammerorkester og dirigent Iona Brown i klassen orkestermusikk for Joseph Haydn; Cello-konserter
Spellemannprisen 1993 med Oslo Filharmoniske Orkester og dirigent Mariss Jansons i klassen orkestermusikk for Dvorák; Cello-konsert/Tsjaikovskij; Rokokko-variasjoner
Spellemannprisen 1995 med London Philharmonic Orchestra og dirigent Mariss Jansons i klassen orkestermusikk for Sjostakovitsj: cellokonserter
Gammleng-prisen 1998 i klassen klassisk
Spellemannprisen 1999 i klassen klassisk musikk for Elgar; Cellokonsert og Britten; Cellosymfoni
Anders Jahres kulturpris 1999
Lindemanprisen 2000
Medlem av Kungliga Musikaliska Akademien 2009
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Truls Mørk – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Engelsk intervju med Truls Mørk | Truls Olaf Otterbech Mørk (født 25. april 1961 i Bergen) er en norsk cellist. | 6,687 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Renminbi | 2023-02-04 | Renminbi | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Asiatisk valuta', 'Kategori:Kinas økonomi', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-02', 'Kategori:Viktige stubber', 'Kategori:Økonomistubber'] | Renminbi (hanzi: 人民币, pinyin: Rénmínbì) er valutaen i Folkerepublikken Kina. Valutakoden for renminbi er CNY. Ordrett oversatt betyr renminbi «folkets penger» eller «folkets valuta».
Selve grunnenheten av renminbi er yuan, som deles opp i 10 jiao, og hver jiao deles opp i 10 fen. Den største enheten er 100 yuan og den minste er 1 fen.
Renminbi ble satt i omløp like før den kommunistiske overtakelsen i 1949. En av de første oppgavene til det nye styret var å få slutt på hyperinflasjonen som hadde plaget Kina siden slutten av Kuomintang-perioden.
| Renminbi (hanzi: 人民币, pinyin: Rénmínbì) er valutaen i Folkerepublikken Kina. Valutakoden for renminbi er CNY. Ordrett oversatt betyr renminbi «folkets penger» eller «folkets valuta».
Selve grunnenheten av renminbi er yuan, som deles opp i 10 jiao, og hver jiao deles opp i 10 fen. Den største enheten er 100 yuan og den minste er 1 fen.
Renminbi ble satt i omløp like før den kommunistiske overtakelsen i 1949. En av de første oppgavene til det nye styret var å få slutt på hyperinflasjonen som hadde plaget Kina siden slutten av Kuomintang-perioden.
== Eksterne lenker ==
(en) Money of the People's Republic of China – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Historiske og nåværende sedler fra Kina (CNY / RMB) 1953-2019 (engelsk, tysk, fransk)
Valutasertifikater (FEC) fra Folkerepublikken Kina 1980-1994 (engelsk, tysk, fransk) | | delt = | 6,688 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skolelinux | 2023-02-04 | Skolelinux | ['Kategori:2001 i Norge', 'Kategori:2004 i Norge', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Debianderivater', 'Kategori:Grunnskolefag', 'Kategori:Linuxdistribusjoner lansert i 2004', 'Kategori:Norske organisasjoner', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 2001', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall'] | Skolelinux er en Linux-distribusjon basert på Debian, spesiallaget for grunnskolen. Målet med Skolelinux-prosjektet er å sikre at elevene har dataprogram på sitt morsmål med et driftskonsept som er tilpasset og klargjort for sentralisert drift. Det følger med et opplegg for realistisk innføring og bruk av fri programvare i skolehverdagen. Hensikten er å gi universell tilgang til IKT og hindre digitale klasseskiller. Derfor brukes fri programvare, som det også gir elever med interesse for teknologi og språk en mulighet til å skape sin egen framtid med full tilgang til alle delene dataprogram består av. En undersøkelse fra 2012 viste at Linux-skoler har 36% høyere PC-dekning enn landsgjennomsnittet.
| Skolelinux er en Linux-distribusjon basert på Debian, spesiallaget for grunnskolen. Målet med Skolelinux-prosjektet er å sikre at elevene har dataprogram på sitt morsmål med et driftskonsept som er tilpasset og klargjort for sentralisert drift. Det følger med et opplegg for realistisk innføring og bruk av fri programvare i skolehverdagen. Hensikten er å gi universell tilgang til IKT og hindre digitale klasseskiller. Derfor brukes fri programvare, som det også gir elever med interesse for teknologi og språk en mulighet til å skape sin egen framtid med full tilgang til alle delene dataprogram består av. En undersøkelse fra 2012 viste at Linux-skoler har 36% høyere PC-dekning enn landsgjennomsnittet.
== Historie ==
Skolelinux-prosjektet ble startet 2. juli 2001 av 25 datafolk som mislikte at norske skolebarn, neste generasjons databrukere, ble opplært som konsumenter av kontorprodukter, framfor å bli produsenter av teknologiske løsninger. Da måtte elevene ha full tilgang til alle deler av dataprogrammene, uten kunstige begrensninger som hindret bruk. Prosjektet ble knyttet til organisasjonen Linux i skolen da denne ble opprettet 16. juli 2001. Bjerke videregående skole i Oslo var sentral i utviklingen av Skolelinux. Fra år 2000 innførte skolen bruk av officepakken StarOffice. Dette gjorde skolen interessant for Linux. Fra 2001 ble skolen hovedarena for utviklingsprosjektet Skolelinux.På årsmøtet 16. oktober 2004 ble det besluttet å skifte navn til «Fri programvare i skolen», også kjent under akronymet FRISK. Prosjektet er siden drevet av mange frivillige som arbeider på felter som programmering, oversetting og kontakt med omverdenen. Over 130 programmerere bidrar aktivt i prosjektet med utvikling, tilpassing og oversetting. Skolelinux er det norske navnet på Debian-edu-prosjektet og har forgreninger til organisasjoner i Spania, Tyskland, Latvia og Brasil.
== Utgivelser og priser ==
Den 20. juni 2004 kom den første stabile versjonen av Skolelinux. Den fikk kodenavnet «Venus» fordi den ble utgitt i noenlunde samme tidsrom som Venuspassasjen den 8. juni 2004.
Skolelinux-prosjektet og deltagere i prosjektet har vunnet flere priser for sin innsats:
2003 – NUUG-prisen for fremme av fri programvre
2004 – Beste nye Linux-distribution—Linux New Media
2006 – Rosing-prisen for beste studentprosjekt for utviklingen av Stopmotion
2006 – Rosing sin språkpris for oversetting av OpenOffice.org til bokmål og nynorsk
2007 – Prisen for fremme av fri programvare i Skandinavia fra FSCONS
== Støtte ==
En rekke organisasjoner, myndigheter og selskapet har støttet program-dugnaden med Skolelelinux:
IBM har stilt opp med lokaler til utviklersamling og bygg-tjener
Intel har sponset bygg-maskin
Utdanningsdepartementet har delfinansiert forprosjektrapporten og driftshåndbok etter ITIL-rammeverket
Fornyingsdepartementet har sponset utviklersamlinger, testutstyr og maskinvare
Qt hos Nokia har sponset utviklersamlinger og veiledning
Google gjennom Google Summer of Code. Prosjekt for å korte ned oppstartstiden på Debian Edu
== Teknisk ==
Skolelinux baserer seg på et tynnklientsystem der alle programmene kjøres gjennom nettverket fra en tjener. Kontorprogrampakken OpenOffice.org er en viktig del av programvaren som følger med Skolelinux. Andre viktige programmer er nettleserne Iceweasel, en variant av Firefox, skrivebordsmiljøet KDE med valgfri bruk av GNOME og LXDE. Det følger med et system for sentralisert drift med katalogverktøyet GOsa, automatisk installasjon av klientmaskiner over nettverket og verktøy for å blokkere tilgang til Internett, noe som er nødvendig ved enkelte skoleprøver.
I tillegg følger mange andre programmer som er tilpasset skolefagene i kjemi, fysikk og matematikk. Skolelinux 6.0 har oppgraderte utgaver av OpenOffice.org, Iceweasle, GCompris og KDEedu. Det følger med over 100 faglig-pedagogiske programmer oversatt til mer enn 50 språk. I tillegg til drift med tynnklienter og diskløse arbeidsstasjoner, får man også profil for bærbare med støtte for sentral pålogging, også utenfor skolens datanett.
Diskløse arbeidsstasjoner gir full utnyttelse av nyere datamaskiner med tilgang til CD/DVD-rom, minnepenn og lyd. Programmene lagres på tjenermaskinen. Derfor vil driftskostnadene fortsatt være lave med halvtykke klienter.
== Arbeidsmetoder ==
Utviklingen av Skolelinux drives i all hovedsak over Internett med periodevise utviklersamlinger i helgene. Alle er invitert til å bidra til prosjektet med oversetting, testing, dokumentasjon og program-utvikling. Det er vanligvis fra 4-8 slike utviklersamlinger i året, samt en del samlinger organisert av friprog-samfunnet i andre land.
Skolelinux-samfunnet har holdt en rekke utviklersamlinger i friprog-utviklersamfunn, noe som har påvirket KDE, Ubuntu og andre fri prosjekter, samt organisert såkalte kodesprinter (Code Sprints eller Developers' Summit på Engelsk). Skolelinux har også vært først ute med å beskrive styringsmodellen gjørokrati for fri programvare som utvikles av frie utviklersamfunn. Det betyr at den eller de som bidrar til prosjektet, også bestemmer retningen utviklingen skjer i forhold til prosjekt-målsettingene.
Prosjektet samarbeider i praksis oppstrøms med de originale friprog-prosjektene som er med i Skolelinux. F.eks. sendes oversettelser og feilrettinger oppstrøms til prosjekter som KDE, LibreOffice, Firefox, Gnome og en rekke andre programpakker i Skolelinux. Det å jobbe oppstrøms har vært verdigrunnlaget til Skolelinux fra starten.
For å sikre effektiv deling av bidragene til Skolelinux, har man tatt i bruk en rekke verktøy og løsninger for feilretting, kodehåndtering og kommunikasjon. Versjonskontroll over Internett, wiki-er, e-postlister og lynmeldinger er i bruk. Skolelinux innførte slike verktøy flere år før dette ble vanlig blant store IT-selskap som Google, IBM og Nokia.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Skolelinux er en Linux-distribusjon basert på Debian, spesiallaget for grunnskolen. Målet med Skolelinux-prosjektet er å sikre at elevene har dataprogram på sitt morsmål med et driftskonsept som er tilpasset og klargjort for sentralisert drift. | 6,689 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Commedia_dell%E2%80%99arte | 2023-02-04 | Commedia dell’arte | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2022-01', 'Kategori:Commedia dell’arte', 'Kategori:Italienske ord og uttrykk'] | Commedia dell’arte er en tradisjonell, italiensk teaterform med faste rolleskikkelser og komisk handling. Skuespillformen begynte i renessansen på 1500-tallet som en friere variant av samtidas skrevne, italienske lystspill, commedia. Ordet betyr «håndverkerkomedie», det vil si en komedie skapt av håndverkere, altså profesjonelle skuespillere, til forskjell fra de lærde amatørenes mer tekstbaserte teater.
| Commedia dell’arte er en tradisjonell, italiensk teaterform med faste rolleskikkelser og komisk handling. Skuespillformen begynte i renessansen på 1500-tallet som en friere variant av samtidas skrevne, italienske lystspill, commedia. Ordet betyr «håndverkerkomedie», det vil si en komedie skapt av håndverkere, altså profesjonelle skuespillere, til forskjell fra de lærde amatørenes mer tekstbaserte teater.
== Historikk ==
Teaterformen commedia dell'arte var improvisert i den forstand at skuespillerne ikke forholdt seg til et ferdig manuskript. Isteden bygde teatergruppene forestillinga rundt kortfattede handlingsreferat, såkalte scenarier, og innlærte standardroller eller typer. Karakterene hadde overtydelige personlighetstrekk og fungerte som arketyper og karikaturer på ulike samfunnsskikkelser og -roller, og skuespillerne brukte halvmasker og kostymer som var tilpasset de enkelte figurene. Forestillingene foregikk som oftest utendørs og kunne være preget av sosial og politisk satire, til stor fornøyelse for publikum.
Komedieskuespillerne var profesjonelle, omreisende utøvere, der hver enkelt spesialiserte seg på sin rolleskikkelse. Det var ikke uvanlig at truppen bestod av hele familier, og mange av skuespillerne var multitalenter som også kunne sjonglere, spille et musikkinstrument, synge og så videre.
=== Rollefigurer ===
Sentrale typer i commedia dell'Arte er tjenerrollene, zanniene, først og fremst tjenerklovnen Harlekin (Arlecchino) og tjenestejenta Columbine (Colombina). Andre typer er de unge elskende Flavio og Isabella, som i motsetning til de andre figurene ikke bærer masker. Pantalone er en gammel venetiansk kjøpmann og gjerrigknark med interesse for unge damer, Il Dottore Balanzone en professortype, og Il Capitano en gammel offiser. Andre rolleskikkelser er blant andre Rosetta, Scaramuccia (Scaramouche) og den ondskapsfulle klovnen Pulcinella, som er i slekt med den hvitkledte, triste, poetiske og naive Pierrot-skikkelsen og den mannlige figuren i det engelske dokketeaterparet Punch and Judy.
== Betydning ==
Commedia dell'arte spredte seg sist på 1500-tallet videre til Frankrike, der stilen inspirerte komedieforfatteren Molière og andre. Også norsk-danske Ludvig Holberg var påvirket av denne tradisjonen. Siden kom folkelige farser, revyer og varieté-innslag med tydelige trekk fra italiensk komedie. I nyere tid kan en nevne stumfilmkomedier, tegnefilmfigurene Tom & Jerry og den komiske TV-skikkelsen Mr. Bean, som med sin enkle humor, pantomime, slapstick og visuelle påfunn alle bygger på samme tradisjon. Den britiske teatertradisjonen Christmas panto, har også røtter i Commedia dell’arte.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Commedia dell'arte – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Commedia dell’arte er en tradisjonell, italiensk teaterform med faste rolleskikkelser og komisk handling. Skuespillformen begynte i renessansen på 1500-tallet som en friere variant av samtidas skrevne, italienske lystspill, commedia. | 6,690 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Luther_Blisset | 2023-02-04 | Luther Blisset | ['Kategori:Pekere'] | Navnet Luther Blisset blir brukt i to forskjellige sammenhenger:
Den britiske fotballspilleren Luther Blisset
Det kollektive pseudonymet Luther Blisset som var vanlig å bruke som dekknavn av aktivister, og spesielt italienske anarkister. | Navnet Luther Blisset blir brukt i to forskjellige sammenhenger:
Den britiske fotballspilleren Luther Blisset
Det kollektive pseudonymet Luther Blisset som var vanlig å bruke som dekknavn av aktivister, og spesielt italienske anarkister. | Navnet Luther Blisset blir brukt i to forskjellige sammenhenger: | 6,691 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Boyne | 2023-02-04 | Slaget ved Boyne | ['Kategori:1690 i Irland', 'Kategori:53°N', 'Kategori:6°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Konflikter i 1690', 'Kategori:Niårskrigen', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Slag i Irland'] | Slaget ved Boyne (irsk: Cath na Bóinne) ble utkjempet i 1690 mellom to rivaliserende tronpretendenter til den britiske tronen: den katolske kong Jakob og den protestantiske kong Vilhelm (som avsatte Jakob i 1688 under den ærerike revolusjon). Slaget ble utkjempet ved elven Boyne i nærheten av Drogheda ved østkysten av Irland. Slaget, som ble vunnet av Vilhelm, ble et vendepunkt i Jakobs ikke suksessfulle forsøk på å gjenvinne tronen og til sist bidro til å sikre kontinuiteten for den protestantiske herredømmet på Irland.
Slaget ble utkjempet den 1. juli 1690 i «gammel stil» (juliansk kalender. Det tilsvarte 11. juli i «ny stil» (gregoriansk) kalender, skjønt i dag er minnemarkeringen av slaget holdt den 12. juli. Vilhelms styrker beseiret Jakobs hær som besto hovedsakelig av ikke opplærte rekrutter.
| Slaget ved Boyne (irsk: Cath na Bóinne) ble utkjempet i 1690 mellom to rivaliserende tronpretendenter til den britiske tronen: den katolske kong Jakob og den protestantiske kong Vilhelm (som avsatte Jakob i 1688 under den ærerike revolusjon). Slaget ble utkjempet ved elven Boyne i nærheten av Drogheda ved østkysten av Irland. Slaget, som ble vunnet av Vilhelm, ble et vendepunkt i Jakobs ikke suksessfulle forsøk på å gjenvinne tronen og til sist bidro til å sikre kontinuiteten for den protestantiske herredømmet på Irland.
Slaget ble utkjempet den 1. juli 1690 i «gammel stil» (juliansk kalender. Det tilsvarte 11. juli i «ny stil» (gregoriansk) kalender, skjønt i dag er minnemarkeringen av slaget holdt den 12. juli. Vilhelms styrker beseiret Jakobs hær som besto hovedsakelig av ikke opplærte rekrutter.
== Betydning ==
Slaget ble avgjørende i krigen som sørget for å gi protestantismen varig fotfeste i Irland. Slik peker slaget historisk helt fram til konflikten i Nord-Irland og unionismen i våre dager, og den symbolske kraften gjør det til et av de mest kjente i britisk-irsk historie og spiller en nøkkelrolle i mytologien til Oransjeordenen som årlig feirer slaget med parader gjennom katolske områder i Nord-Irland og i Glasgow i Skottland som en del av sekterismen i byen.
== Bakgrunnen for slaget ==
Slaget er sett på som en avgjørende møte i en krig som hovedsakelig handlet om Jakobs forsøk på å gjenvinne tronene i England og Skottland etter at han hadde tapt den ved invitasjon fra de «udødelige syv», som de kalles, et brev fra syv engelske adelsmenn som inviterte det protestantiske paret Vilhelm av Oranien og hans hustru Maria (Jakobs egen datter) til å overta den britiske tronen da det var utenkelig å la en katolikk beholde den. Slaget er særlig husket som et kritisk og avgjørende øyeblikk i kampen mellom irske protestanter og irske katolikker.
I en irsk sammenheng er krigen imidlertid en sekterisk og etnisk konflikt, på mange vis det samme som den irske forbundskrigen femti år tidligere. For jakobittene var krigen utkjempet for irsk selvstendighet, religiøs toleranse for katolisisme og landeierskap. De katolske øvre klassene hadde tapt bortimot alle deres landområder etter Oliver Cromwells erobringer på Irland, foruten også retten til å inneha statlige posisjoner, praktisere sin religion og sitte i det irske parlamentet. De så på den katolske kong Jakob som en mulighet for å endre disse plagene og sikre selvstyre for Irland overfor England. Av disse årsakene hadde de katolske irene samlet en hær under ledelse av Richard Talbot, 1. jarl Tyrconnell for å gjeninnsette kong Jakob etter at den ærerike revolusjon hadde plassert Vilhelm av Oranien og Maria på tronen. Ved 1690 kontrollerte jakobittene hele Irland, unntatt for provinsen i nord, Ulster. De fleste i Jakobs hær ved Boyne var irske katolikker.
Omvendt var krigen for den motsatte siden en sak for å beholde et protestantisk og engelsk styre i Irland. De fryktet for sine liv og eiendommer om Jakob og hans katolske tilhengere fikk styre Irland. Særlig fryktet de en gjentagelse av det irske opprøret i 1641 som hadde blitt markert med utstrakt drap. Av disse årsakene kjempet protestantene som helhet for Vilhelm. Mange av Vilhelms tropper ved Boyne, inkludert deres svært effektive irregulære kavaleri, var protestanter fra Ulster som kalte seg selv for «inniskillingere» og ble referert til av sine samtidige som «skotsk-irer».
Ironisk har historikeren Derek Brown merket seg at om slaget er sett på som en del av krigen til den store allianse, var pave Alexander VIII en alliert av Vilhelm og en fiende av Jakob. Kirkestaten var en del av den store allianse med en felles og delt fiendtlighet mot kong Ludvig XIV av Frankrike, som på den tiden forsøkte å etablere fransk dominans i Europa og som Jakob hadde vendt seg til som en alliert.
== Norsk deltakelse i slaget ==
På grunn av en avtale mellom Vilhelm av Oranien og den dansk-norske kong Christian V skulle Danmark-Norge sende et korps som sto under britisk kommando for å hjelpe til i mot Jacob IIs katolske og franske styrker.
Dette korpset besto av 7102 mann, en blanding av nordmenn og dansker, og 1719 hester, skjønt en del kom en del bort i storm i Nordsjøen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Lenihan, Padraig (2003): 1690 Battle of the Boyne, Tempus Publishing, Gloucestershire. ISBN 0-7524-3304-0
McCoy, G.A Hayes (1990): Irish Battles, Belfast, ISBN 0-86281-250-X.
Doherty, Richard (1998): The Williamite War in Ireland 1688–1691, Dublin: Four Courts Press. ISBN 1-85182-375-1 | Slaget ved Boyne (irsk: Cath na Bóinne) ble utkjempet i 1690 mellom to rivaliserende tronpretendenter til den britiske tronen: den katolske kong Jakob og den protestantiske kong Vilhelm (som avsatte Jakob i 1688 under den ærerike revolusjon). Slaget ble utkjempet ved elven Boyne i nærheten av Drogheda ved østkysten av Irland. | 6,692 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_nye_testamentet | 2023-02-04 | Det nye testamentet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bibelen', 'Kategori:Det nye testamente', 'Kategori:Kristendom', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Det nye testamentet, eller NT, er den andre delen av Bibelen og består av 27 skrifter forfattet på gresk av de eldste kristne. Skriftene omhandler Jesus Kristus' liv, de første kristnes liv og misjonsvirksomhet og den tidligste kristne lære og undervisning. De utgjør den spesifikt kristne del av Bibelens kanon.
Disse skriftene kommer i tillegg til den del av den bibelske kanon som også godtas innen jødedommen, og som kristne ofte omtaler som Det gamle testamentet.
| Det nye testamentet, eller NT, er den andre delen av Bibelen og består av 27 skrifter forfattet på gresk av de eldste kristne. Skriftene omhandler Jesus Kristus' liv, de første kristnes liv og misjonsvirksomhet og den tidligste kristne lære og undervisning. De utgjør den spesifikt kristne del av Bibelens kanon.
Disse skriftene kommer i tillegg til den del av den bibelske kanon som også godtas innen jødedommen, og som kristne ofte omtaler som Det gamle testamentet.
== Tilblivelsehistorie ==
== Evangeliene ==
De fire evangeliene forteller historien om Jesus Kristus. Evangeliene dateres til mellom år 65 og år 130 e.kr. Forfatterne av disse er i større og mindre grad omdiskutert i nyere forskning.
Evangeliet etter Matteus er etter tradisjonen skrevet av apostelen Matteus (slik man antok i oldtiden), men det faktiske forfatterskapet er omstridt.
Evangeliet etter Markus er skrevet av Markus, disippelen Peters tolk.
Evangeliet etter Lukas er skrevet av legen Lukas, en av Paulus' følgesvenner.
Evangeliet etter Johannes er etter tradisjonen skrevet av disippelen Johannes, men dette er omstridt.Det synoptiske problem omhandler de store likhetene man finner mellom de tre første evangeliene, hvor Markus kun har 35 vers som ikke finnes i Matteus og/eller Lukas. I tillegg har Lukas og Matteus mye felles stoff, som antas å stamme fra Q-kilden.
== Apostlenes gjerninger ==
Apostlenes gjerninger forteller den videre historien om disiplene etter at Jesus forlot jorden. Boken er en fortsettelse av Evangeliet etter Lukas, og har tilsynelatende samme forfatter, tradisjonelt legen Lukas. Lukas skrev evangeliet og Apostlenes gjerninger til en mann ved navn Teofilus.
== Paulus' brev ==
Disse brevene har tradisjonelt samme forfatter, Paulus, men moderne bibelforskning har skapt tvil omkring noen av brevene. Det er allmenn enighet om at i alle fall sju av brevene er forfattet av Paulus selv, Romerbrevet, første og andre Korinterbrev, Galaterbrevet, Filipperbrevet, første Tessalonikerbrev og Filemonbrevet. Opphavet til de andre seks brevene har vært mer omdiskutert, særlig gjelder dette de såkalte Pastoralbrevene: første og andre Timoteusbrev og Titusbrevet. Når det gjelder opphavet til disse brevene går den ledende teorien ut på at de er skrevet av Paulus' disipler, altså personer som stod Paulus nær og som etter hans død ønsket å føre hans teologi og lære videre. Brevene har nemlig et klart preg av paulinsk teologi.
Paulus' brev til romerne
Paulus' første brev til korinterne
Paulus' andre brev til korinterne
Paulus' brev til galaterne
Paulus' brev til efeserne
Paulus' brev til filipperne
Paulus' brev til kolosserne
Paulus' første brev til tessalonikerne
Paulus' andre brev til tessalonikerne
Paulus' første brev til Timoteus
Paulus' andre brev til Timoteus
Paulus' brev til Titus
Paulus' brev til Filemon
== Andre Brev ==
Brevet til hebreerne
Jakobs brev
Peters første brev
Peters andre brev
Johannes' første brev
Johannes' andre brev
Johannes' tredje brev
Judas' brev
== Johannes' åpenbaring ==
Johannes' åpenbaring
== Oversettelser til norsk og samisk ==
Det nye testamentet (NT) er skrevet på gresk, i den formen som kalles koiné.Den første oversettelse av NT til norsk kom i 1904. De mest utbredte oversettelsene til norsk har vært Det Norske Bibelselskaps oversettelser fra 1930, 1978 og 2005. I 2005 endret bibelselskapet stavemåten til Det nye testamentet, i tråd med norsk grammatikk, som i motsetning til dansk har dobbelt bestemmelse.Jehovas vitner har sin egen oversettelse til norsk av Det nye testamentet fra 1992. Denne oversettelsen bygger på deres oversettelse til engelsk fra 1960. Oversettelsen legger seg ofte svært tett på formuleringsmåten på gresk, og har mindre grad tekster basert på hva utgiverne har ment var intensjonen med teksten. Samtidig kommer deres standpunkter til syne på en rekke steder i oversettelsen, som at Gud konsekvent oversettes som ”Jehova”.
På nordsamisk kom det ut en fullstendig oversettelse av hele Bibelen i 1895. Dette er den eneste hele bibeloversettelsen til samisk i Norge.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Helge Fauskanger Det nye testamente - ny oversettelse tekstene slik de opprinnelig ble skrevet, 2015 [kritisk, kommentert utgave] Juritzen 2015 ISBN 9788282055949
Hvalvik, R./Stordalen, T. (1999): Den store fortellingen. Det Norske Bibelselskap. ISBN 82-541-0545-6 På nb.no
Tobiassen, T. (2004/2005): "Like til jordens ender." .. Det nye testamente ..
== Eksterne lenker ==
Bibelen på norsk, søkbar
Digital bokkopi av Ronald Brownriggs Hvem er hvem i Det nye testamentet (Kolibri, 1995) | Det nye testamentet, eller NT, er den andre delen av Bibelen og består av 27 skrifter forfattet på gresk av de eldste kristne. Skriftene omhandler Jesus Kristus' liv, de første kristnes liv og misjonsvirksomhet og den tidligste kristne lære og undervisning. | 6,693 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litauen | 2023-02-04 | Litauen | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den europeiske unions medlemsland', 'Kategori:Litauen', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1918', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1990'] | Republikken Litauen (litauisk Lietuvos Respublika, kortnavn Lietuva) er et land som regnes til Nord-Europa. Landet inngår også som ett av tre land i begrepet de baltiske stater. Det ligger ved Østersjøens sørøstlige bredde og grenser til Latvia i nord, Belarus (også kjent som Hviterussland) i øst og Polen og den russiske eksklaven Kaliningrad oblast i sør. Landet har en befolkning på 2,8 millioner, og dens hovedstad og største by er Vilnius.
På 1300-tallet var Litauen en del av det største landet i Europa, og dagens Belarus, Ukraina samt deler av Russland var områder underlagt Polen og Storhertugdømmet Litauen. Med Lublinunionen av 1569 ble Det polsk-litauiske samveldet dannet. Her ble den polske kongen statsoverhode, med sete i Warszawa. Samveldet varte i over to hundreår, fram til nabolandene begynte å trekke store deler av samveldets landområder ut av unionen, fra 1772 til 1795. Det russiske keiserdømmet overtok nå størstedelen av Litauens territorium. Etter første verdenskrig ble Litauens uavhengighetserklæring skrevet under den 16. februar 1918, og landet ble nå på ny opprettet som en suveren stat. Fra 1940 ble Litauen først okkupert av Sovjetunionen, og deretter av Tyskland. Da andre verdenskrig nærmet seg slutten i 1944 trakk nazistene seg tilbake, og Sovjetunionen okkuperte Litauen på nytt. Den 11. mars 1990 ble Litauen den første sovjetrepublikken som erklærte sin uavhengighet fra unionen.
Dagens Litauen er en av de raskest voksende økonomiene i Den europeiske union. Litauen ble fullverdig medlem av Schengen-avtalen den 21. desember 2007. Landets valuta er fra 1. januar 2015 euro.
| Republikken Litauen (litauisk Lietuvos Respublika, kortnavn Lietuva) er et land som regnes til Nord-Europa. Landet inngår også som ett av tre land i begrepet de baltiske stater. Det ligger ved Østersjøens sørøstlige bredde og grenser til Latvia i nord, Belarus (også kjent som Hviterussland) i øst og Polen og den russiske eksklaven Kaliningrad oblast i sør. Landet har en befolkning på 2,8 millioner, og dens hovedstad og største by er Vilnius.
På 1300-tallet var Litauen en del av det største landet i Europa, og dagens Belarus, Ukraina samt deler av Russland var områder underlagt Polen og Storhertugdømmet Litauen. Med Lublinunionen av 1569 ble Det polsk-litauiske samveldet dannet. Her ble den polske kongen statsoverhode, med sete i Warszawa. Samveldet varte i over to hundreår, fram til nabolandene begynte å trekke store deler av samveldets landområder ut av unionen, fra 1772 til 1795. Det russiske keiserdømmet overtok nå størstedelen av Litauens territorium. Etter første verdenskrig ble Litauens uavhengighetserklæring skrevet under den 16. februar 1918, og landet ble nå på ny opprettet som en suveren stat. Fra 1940 ble Litauen først okkupert av Sovjetunionen, og deretter av Tyskland. Da andre verdenskrig nærmet seg slutten i 1944 trakk nazistene seg tilbake, og Sovjetunionen okkuperte Litauen på nytt. Den 11. mars 1990 ble Litauen den første sovjetrepublikken som erklærte sin uavhengighet fra unionen.
Dagens Litauen er en av de raskest voksende økonomiene i Den europeiske union. Litauen ble fullverdig medlem av Schengen-avtalen den 21. desember 2007. Landets valuta er fra 1. januar 2015 euro.
== Geografi ==
Landet er nokså flatt og består av elvedeltaer og morenelandskap. I sør er det store furuskoger. Det høyeste området som ligger like sørøst for hovedstaden Vilnius strekker seg nesten opp i 300 meter over havet.
Litauen grenser til følgende land:
Latvia (landgrense: 610 km)
Belarus (landgrense: 724 km)
Polen (landgrense: 110 km)
Russland (Kaliningrad fylke) (landgrense: 303 km)Grensen mellom Litauen og Polen adskiller Kaliningrad, en russisk eksklave, fra Belarus ved den såkalte Suwałki-korridoren.Sjøgrense i Østersjøen: 99 km.
Største øyer: -. (Litauen har ingen øyer utenfor kysten.)
Lengste elv: Nemunas 937 km, derav 475 km i Litauen.
Største innsjø: Drūkšiai 44,79 km².
Inn- og utmark utgjør 57 %, skog og kratt: 30 %, myr: 3 %, innlandsvann: 4 %, annet: 6 %.
Største avstander: Fra øst til vest: 373 km, fra nord til sør: 276 km.
=== Litauen på tvers ===
Litauen består av følgende landskap:
Lavlandet ved kysten,
Høylandet i Samogitia,
Lavlandet ved Venta i innlandet,
Høylandet i Suduva,
Høylandet i Dzūkija,
Høylandet i Aukštaitia,
Slettene i sørøst,
Høylandet på strekken Švencionys-Narocius og Ašmena.Žemaitija (eng. Samogitia) er lavlandet mot havet i vest. Nemunasdeltaet som ofte plages av oversvømmelser og nasjonalparken Neringa. Byer: Klaipėda, Palanga, Mažeikiai, Telšiai, Šiauliai, Šilalė, Jurbarkas m.fl.
Aukštaitija er høylandet i sørøst, "de tusen sjøers land", og landets høyeste punkt: Aukštojasbakken som strekker seg bortimot 290 moh. Med byene Panevėžys, Biržai, Utena, Ukmergė, Zarasai, Jonava, Trakai. Og ikke minst Vilnius og Kaunas.
Suvalkija er det frodige svartjordsområdet i sørvest mot Polen og Kaliningrad (Karaliaucius) med byene Marijampolė, Vilkaviškis og Kalvarija.
Dzūkija er det nordøstlige hjørnet av landet med sandjord, furumoer og utpreget innlandsklima. Byer: Alytus, Druskininkai, Varėna.
=== Klima ===
Litauens klima, som spenner mellom det maritime og kontinentale, er relativt mildt. Gjennomsnittlig temperatur på kysten er -2,5 °C i januar og 16 °C i juli. I Vilnius er den gjennomsnittlige temperaturen -6 °C i januar og 16 °C i juli. 20 °C er hyppig på sommerdager og 14 °C om natten, selv om temperaturen kan nå 30 eller 35 °C. Enkelte vintre kan være veldig kalde. -20 °C forekommer nesten hver vinter. Om vinteren har det vært målt -34 °C i kystområdene og -43 °C øst i Litauen.
Den gjennomsnittlige årlige nedbør er 800 mm på kysten, 900 mm i Samogitia-høylandet og 600 millimeter i den østlige delen av landet. Snø forekommer hvert år, og det kan snø fra oktober til april. Noen år kan det falle sludd i september eller mai. Vekstsesongen varer 202 dager i den vestlige delen av landet og 169 dager i den østlige delen. Kraftige stormer er sjeldne i den østlige delen av Litauen, men vanlig i de kystnære områdene.
Det lengste målte temperaturen poster fra det baltiske området dekker om lag 250 år. Dataene viser at det var varme perioder i løpet av siste halvdel av det 18. århundre, og at det 19. århundre var en relativt kjølig periode. En tidlig 20. århundre oppvarming kulminerte i 1930-årene, etterfulgt av en mindre nedkjøling som varte fram til 1960. En oppvarming trend har vedvart siden da.Litauen opplevde tørke i 2002, noe som førte til skog- og torvmyr-branner. Landet led sammen med resten av Nordvest-Europa under en hetebølge sommeren 2006.
Rapportert ekstreme temperaturer i Litauen etter måned er følgende:
== Demografi ==
Litauerne har assimilert opp i seg en rekke tidligere baltiske stammer som f.eks. jotvingerne, gammelprøysserne og selerne.
Av befolkningen i dag er 85 % litauere, 6 % polakker og 5 % russere. Under den sovjetiske okkupasjonen ble det ført en aktiv russisk koloniseringspolitikk mot de baltiske landene. 68,5 % av alle innbyggere bor i byer. Forskning viser at i perioden 1994–2004 hadde 13 % av landets arbeidsføre befolkning, 278 000 personer, emigrert.
Landet har ingen statskirke, men den romersk-katolske kirke er den mest fremtredende.
BNP pr. person: USD 23,433
=== Endringer i befolkningens størrelse etter 1994 ===
Litauens befolkning gikk ned med over 300 000 innbyggere fra 1994 til omkring 2010. Man regner med at 13 % av landets yrkesaktive befolkning har emigrert, hovedsakelig for å skaffe seg bedre betalte jobber. Denne tendensen har økt kraftig i forbindelse med EU-medlemskapet. En rekke jobber står ubesatte på grunn av utvandringen. (Tallene under viser landets befolkning ved hvert års begynnelse (i antall 1000.)
=== Religion ===
Landet har ingen statskirke, men Den romersk-katolske kirke er den mest fremtredende religionen, siden kristningen av Litauen i 1387. Siden 1413, har flertallet av den litauiske befolkningen vært medlemmer av den romersk-katolske kirke. Ifølge folketellingen i 2001 var 79 % av litauiske innbyggere registrerte i den romersk-katolske kirke.
Katolisisme har spilt en betydelig rolle i litauisk anti-kommunistisk motstand i sovjettiden. Flere katolske prester var ledere av anti-kommunistiske bevegelser, og tusenvis av latinske kors ble plassert på korshøyden i nærheten av Šiauliai, til tross for at en del av det ble ødelagt i 1961.
== Historie ==
Det nåværende Litauen har vært befolket av baltisktalende stammer siden forhistorisk tid. De var jordbrukere og hadde handelskontakt med Skandinavia og med de slaviske folk i øst. Litauen blir første gang nevnt i historien i Quedlinburg-annalene 14. februar 1009. Omkring 1230 opptrer Ringold som storfyrste. Hans sønn Mindaugas samlet landet i 1236. Han omvendte seg til kristendommen og lot seg døpe av erkebiskopen av Riga i 1251 og ble kronet til konge av Litauen 6. juli 1253. Som Litauens første og eneste konge (før 1918) avsto han landområder til Den tyske orden og lovet å la ordenen overta hele riket etter sin død. Men i 1261 avsverget han kristendommen, slo ordensridderne i slaget ved Durbe, og oppmuntret de hedenske prøyssiske nabostammene til oppstand mot tyskerne. Men etter hans død i 1263 bortfalt både kongetittelen og kristendommen.
I løpet av 1300-årene ekspanderte storhertugdømmet Litauen østover og ble en europeisk stormakt. Samtidig klarte litauerne å slå tilbake videre fremstøt fra de tyske ordensriddernes side. Etter tatarenes innfall i Øst-Europa og det Kyiv-russiske rikets sammenbrudd var det mange slaviske fyrster som frivillig eller under tvang sluttet seg til Litauen. Under ledelse av Gediminas (1316–1430) og hans sønner Algirdas og Kestutis erobret Litauen områdene som i dag utgjør Belarus, mesteparten av Ukraina og deler av Polen og Russland. I 1323 grunnla Gediminas Vilnius som rikets hovedstad. Etter utvidelsen østover var et overveldende flertall av Litauens innbyggere slavisktalende kristne med et vel etablert skriftspråk. Slavisk språk og kultur kom derfor til å få stor innflytelse i et land som hittil hadde vært uten skriftkultur. Slavisk ble statens dominerende administrasjonsspråk. Litauen og senere også Polen kom til å betrakte seg som rettmessige arvtakere til Kyiv-riket i konkurranse med det fremvoksende storfyrstedømmet Moskva. På slutten av 1300-tallet var Litauen i areal det største landet i Europa. Storfyrstedømmet Litauen strakte seg over en vesentlig del av kontinentet, fra Østersjøen til Svartehavet.
Som det siste hedenske land i Europa ble Litauen kristnet, offisielt i 1387, men religionsskiftet var ikke gjennomført før et stykke inn på 1400-tallet. Kong Kasimir III av Polen døde sønneløs, og den litauiske storfyrste Jogaila, en sønn av Algirdas, var en aktuell kandidat til Polens trone, dersom han inngikk ekteskap med den polske kongedatteren Hedvig. Men først måtte Jogaila la seg døpe og sørge for at undersåttene også omvendte seg. Etter dåp og ekteskap med Polens dronning kunne han la seg krone som konge av Polen 2. februar 1386 under navnet Władysław II Jagiełło.
Polen og Litauen ble gjennom dette ekteskapet forent i en personalunion. Denne unionen ga Litauen en sterk alliert mot den konstante trusselen fra tyskerne i vest, spesielt fra Den tyske orden i Preussen, og fra storfyrstedømmet Moskva i øst. Unionen fikk vidtrekkende følger for det på forhånd ortodokse kristne folkeflertallet i den østlige delen av Litauen. Deres stilling ble etter hvert dårligere i en stat som var dominert av adelen i det katolske Polen og nå også Litauen.
Den første polsk-litauiske union ble imidlertid for en tid splittet av rivalisering mellom Jogaila (Władysław) og hans fetter Vytautas. I 1401 delte de makten, slik at Jogaila ble konge av Polen, mens Vytautas ble storfyrste av Litauen. Men de kunne samarbeide i kampen mot ytre fiender, først og fremst mot Den tyske orden, og de lyktes i å sikre vestgrensen mot Preussen (en grense som besto omtrent uforandret til 1918). Sluttpunktet for striden med de tyske ordensridderne var den polske og litauiske seieren i det store slaget ved Tannenberg (Grünewald) 15. juli 1410. Dette stanset videre tysk ekspansjon østover.
Den tysk-romerske keiser ønsket å gjøre Litauen til keiserlig len med Vytautas som konge, og hans kroning skulle finne sted i 1429. Men polske magnater klarte å forhindre kroningen ved å beslaglegge kronen som keiseren sendte til Litauen. En ny krone ble bestilt i Tyskland og en nye kroningsdato fastsatt, men Vytautas omkom i en ulykke i 1430 før kroningen ble gjennomført. Etter at Vytautas var død uten arvinger, kunne Jogaila innsette sin sønn Kazimierz som arving til begge riker, og den polsk-litauiske union ble gjenopprettet i 1434. I de neste hundre år økte den polske innflytelsen i Litauen.
Storfyrstedømmet Litauen ble i samme periode svekket av gjentatte angrep fra Moskva-riket, som ble en stadig mektigere rival. Landområder gikk tapt til Moskva-fyrsten i 1558 og 1583. Under trusselen fra øst inngikk Polen og Litauen unionen i Lublin i 1569. De to landene ble nå knyttet enda tettere sammen i en forbundsstat, Det polsk-litauiske samvelde. Litauen beholdt nominelt sin suverenitet og sine separate institusjoner, slik som egen hær, egen valuta og eget lovverk. I unionstiden ble Litauens adel og borgerskap gradvis mer polsk, og kulturelt ble landet sterkt integrert i Polen. Samveldet førte også til at de tidligere litauiske områdene i det nåværende Ukraina kom under polsk administrasjon. Den ukrainske adelen ble langt på vei integrert med den polske, og det oppsto en enda dypere kløft mellom den katolske adelen og den stadig mer undertrykte ortodokse befolkningen. Litauen ble i unionstiden et europeisk sentrum for jødisk kultur med tallrike skoler og et stort bibliotek. Rabbi Eliayahu fra Vilnius, (1720–1797), ble en forsvarer av den ortodokse jødedommen bygget på Talmud, mot ḥasidismen og reformbevegelsen.
I 1795 ble samveldet oppløst som følge av Polens tredje deling, da de gjenværende landområdene ble delt mellom Preussen, Russland og Østerrike. Over 90 % av Litauens områder ble lagt under Russlands herredømme, mens resten ble prøyssisk.
=== Selvstendighet fra Russland ===
16. februar 1918 erklærte Litauen sin selvstendighet som kongedømme. Nasjonalforsamlingen valgte i juli den tyske hertug Wilhelm Karl (av Württemberg-dynastiet) til konge under navnet Mindaugas II. Han var gjennom morens familie arving til fyrstedømmet Monaco, hvor han ble født og vokste opp. Hans kongeverdighet ble kortvarig, og han satte aldri sine ben i sitt nye kongerike, men ble boende på sitt slott ved Stuttgart. Da litauerne skjønte at Tysklands sammenbrudd var nær forestående, forsvant begeistringen for å få en tyskættet konge, og nasjonalforsamlingen besluttet 2. november 1918 å innføre republikansk styreform.
Territorielle strider med Polen (om Vilnius-regionen og Suvalkai-regionen) og med Tyskland om Memelland var hovedsaker for den nye nasjonens utenrikspolitikk. I mellomkrigstiden var landets konstitusjonelle hovedstad Vilnius, selv om byen lå i Polen fra 1920 til 1939 som følge av den polsk-litauiske krig (1919-1920) og polakker og jøder utgjorde majoriteten av byens innbyggere (litauerne utgjorde kun 0,8 % av innbyggerne). De litauiske myndighetene var i denne perioden lokalisert i Kaunas som midlertidig hovedstad i Litauen.
=== Andre verdenskrig ===
I 1940, etter utbruddet av andre verdenskrig, ble Litauen okkupert og annektert av Sovjetunionen i overensstemmelse med Molotov–Ribbentrop-pakten. Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen i 1941 trakk de sovjetiske styrkene seg tilbake og landet ble okkupert av tyskerne. Under den tyske okkupasjonen ble om lag 190 000 eller 91 % av de litauiske jødene drept, noe som utgjorde et av de verste dødstallene under Holocaust. Etter tilbaketrekningen av Tysklands okkupasjonsstyrker ble Litauen i 1944 igjen okkupert av Sovjetunionen og lagt inn i unionen som den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk.
Under sovjetisk og tysk okkupasjon mellom 1940 og 1954 mistet Litauen over 780 000 av sine innbyggere. Det blir antatt at 120 000 til 300 000 av disse ble drept eller ført i eksil til Sibir, mens andre valgte å flykte til land i vesten.
=== Oppløsing av Sovjetunionen ===
Femti år med kommunistisk styre tok slutt etter at perestrojka og glasnost ble lansert på slutten av 1980-tallet. Litauen, ledet av Sąjūdis, en antikommunistisk og antisovjetisk frigjøringsbevegelse, proklamerte Litauens uavhengighet 11. mars 1990. Litauen var den første sovjetrepublikken som gjorde dette. Sovjetiske styrker forsøkte imidlertid å hindre at landet ble uavhengig, og natten til 13. januar 1991 angrep Den røde armé Vilnius TV-tårn og drepte 13 litauiske sivile De siste sovjetiske troppene forlot Litauen 31. august 1993.
4. februar 1991 anerkjente Island som det første landet Litauen som uavhengig, mens Sverige var det første landet som åpnet ambassade i landet. USA og andre vestlige land anerkjente aldri Sovjetunionens anneksjon av Litauen, Latvia og Estland.
Litauen ble medlem av FN 17. september 1991 og 31. mai 2001 ble Litauen det 141. medlem av WTO. Siden 1988 har Litauen ønsket tettere bånd med Vesten, og 4. januar 1994 var landet det første av de baltiske landene som søkte medlemskap i NATO. 29. mars 2004 ble landet medlem av NATO, og ble 1. mai samme år også medlem av EU.
== Politikk ==
Siden Litauen erklærte sin selvstendighet den 11. mars 1990 har landet utviklet sterke demokratiske tradisjoner. I det første ordinære valget etter oppløsningen, den 25. oktober 1992, ga 56,75 % av velgerne sin støtte til den nye grunnloven. Det var heftige debatter omkring grunnloven, spesielt angående presidentens rolle. Mange ulike forslag ble sagt frem, fra et parlamentarisk styresett til et system med presidentmodellen etter samme mønster som i USA. En folkeavstemning ble avholdt den 23. mai 1992 for å høre folkets mening. I avstemningen stemte 41 % av alle de stemmeberettigede for å gjeninnføre presidentmodellen i Litauen. Man ble til slutt enig om et semipresidentsystem, men landet regnes i dag som en parlamentarisk republikk der presidenten har en mer kontrollerende funksjon.
Det litauiske statsoverhodet er presidenten, som blir valgt for en femårsperiode. En kandidat kan bare sitte i to etterfølgende perioder. Presidentens rolle er for det meste formell, med unntak av den nasjonale utenriks- og sikkerhetspolitikken. Presidenten er også den øverste lederen for militæret. Presidenten utnevner også, med støtte fra nasjonalforsamlingen (Seimas), statsministeren og resten av regjeringen, samt en del andre embetsmenn og alle dommere. Dommerne i statsretten (Konstitucinis Teismas), blir valgt for ni år og utnevnes av presidenten (tre dommere), lederen av nasjonalforsamlingen (tre dommere) og leder for høyesterett (tre dommere). Nasjonalforsamlingen møtes i plenum og har 141 medlemmer som velges for fire år. 70 representanter velges ved flertallsvalg i enmannskretser, mens de resterende 71 velges ut ved proporsjonalvalg fra partilister som gjelder for hele landet. Et parti må oppnå minst fem prosent av stemmene nasjonalt for at dets representanter skal kunne velges inn i nasjonalforsamlingen.
Litauen er medlem av organisasjoner som FN, NATO og EU. Litauen deltar også i det baltiske råd og Østersjørådet. I 2018 ble landet medlem av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling.
=== Administrativ inndeling ===
Litauens nåværende administrative inndeling ble innført i 1994, og så modifisert i 2000 for å tilfredsstille EUs standarder. Inndelingen går i tre nivåer: landet består av ti fylker (litauisk: entall – apskritis, flertall – apskritys), som igjen deles inn i totalt 60 kommuner (litauisk: entall — savivaldybė, flertall— savivaldybės). Kommunene deles så inn i over 500 mindre deler, som styres av hver sin eldste. Disse områdene kalles på litauisk seniūnija (entall), og seniūnijos (flertall).
Fylkene ledes av en fylkesmann (litauisk: apskrities viršininkas) som blir utnevnt av de sentrale styresmaktene. Fylkesmannens og fylkets oppgaver er å sørge for at de lokale styresmaktene i fylket holder seg til Litauens lover og grunnlov, og at lover, programmer og pålegg fra nasjonalt hold blir fulgt.
Kommunen er den viktigste enheten i landets administrative inndeling. Noen kommuner er historisk kalt distriktskommuner, og blir ofte omtalt som bare «distrikter». På samme måter blir også bykommuner ofte kalt «byer». Hver kommune har sitt eget, folkevalgte kommunestyre eller kommuneråd. Tidligere hadde man kommunevalg hvert tredje år, men nå har man det hvert fjerde år. Kommunestyret peker ut kommunens ordfører og annet personell. Kommunestyrene velger også ut eldster. Det er foreslått at man skal avholde direktevalg av eldster og ordførere, men det ville i så fall kreve en korrigering av grunnloven.
De minste områdene, som styres av hver sin eldste, spiller ingen rolle i den nasjonale politikken. De ble primært opprettet for at folk skulle kunne motta nødvendige tilbud nær hjemmet, og deres viktigste oppgave går innunder sosialsektoren: å utøve velferd og hjelpe individer og familier som trenger hjelp. I utkantstrøk har de for eksempel også ansvar for å registrere fødsler og dødsfall.
Den nåværende administrative inndelingen er gjenstand for hyppig kritikk ettersom den er for ineffektiv og byråkratisk. Mange har klaget over det store antallet fylker, og det faktum at de ikke har mye makt. Et forslag går ut på å dele landet inn i fire deler i en ny inndeling, hvor grensene skal gå ved landets etnografiske regioner og ikke avgjøres av byråkrater og politikere. Andre foreslår å redusere antallet fylker til fem, hvor hvert har sin base i en av de fem største byene i landet.
== Økonomi ==
Utdypende artikkel: Litauens økonomi
=== Olje i Litauen ===
Den europeiske energikrisen har skapt behov for oljeletingen også langs Østersjøens østkyst. Tyskland begynte boring etter olje i Øst-Tyskland før den andre verdenskrig (Kaliningrad oblast). I 1949 ble en mer omfattende leteboring satt i gang. Den første oljen ble så funnet innenfor Vilnius' bygrense. Denne tykke råoljen ble funnet ved 226 meter dybde.
Mot slutten av 1980-årene hadde man funnet 37 oljeforekomster. De største funnene på dette tidspunkt lå alle i Kaliningrad-enklaven og i sandsteinsformasjoner fra midtre del av kambrium (545–495 millioner år tilbake i tid). Halvparten av funnene er hittil gjort i Litauen rundt Klaipėda. Oljen befinner seg på en dybde fra 2000 til 2700 meter.
De tre største forekomster er registrert på felter i Østersjøen utenfor Kaliningrad-enklaven og Litauen. Ett av disse ligger i russisk økonomisk sone, men bare 10 km utenfor Neringa, nær Nida. Produksjonen fra Kravtsovskoye-feltet kom i gang fra høsten 2004. Det skjedde fem kilometer utenfor Litauens sjøgrense og den enestående nasjonalparken Kursiu Nerija.
Både litauiske og svenske myndigheter har gjentatte ganger gitt uttrykk for bekymring for tapping av denne oljekilden. Eksperter fra UNESCO har studert de tekniske data og mener det er en reell fare for forurensning fra russiske oljebrønner. På russisk område er økningen av oljeproduksjonen beregnet til ca. 120 000 tonn årlig når produksjonen er kommet i gang på Kravtsovskoye-feltet.
Fra litauiske kilder ble det produsert 12 000 tonn olje i 1990. I dag produserer fire mindre litauiske oljeselskap rundt 500 000 tonn årlig (2004–2005). Dette tilsvarer 7 prosent av Litauens årlige forbruk. Antydede oljereserver i Litauen tilsvarer fem millioner tonn og 10 års forbruk. Ytterligere oljefunn på land kan kanskje gi 23 millioner tonn og 64 millioner tonn utenfor kysten. Hvor korrekte disse målingene er, er uvisst.
Systematisk oljeleting i bergarter fra kambrium- og silurtiden vil nok føre til nye drivverdige funn, men i mellomtiden er Litauen sterkt avhengig av import. Nedleggelsen av det gamle kjernekraftverket Ignalina ble fullført 31. desember 2009. Imidlertid arbeides det med planer om å bygge et nytt atomkraftverk ved siden av det gamle og i samarbeid med nabostater.
Oljeterminalen Butinges Nafta er bygget for å sikre oljetilførselen sjøveien til Litauen og til Baltikums eneste oljeraffineri, Mazeikiu Nafta. Terminalen tar årlig imot under to og en halv million tonn olje og diesel. Gjennom Birzai-rørledningen får Mazeikiu-raffineriet årlig over fem millioner tonn olje og diesel.
=== Infrastruktur ===
Klaipėda-havnen er den eneste havnen i Litauen.
Vilnius International Airport er den største flyplassen. I 2008 betjente den 2 millioner passasjerer. Andre flyplasser er: Kaunas internasjonale flyplass og Palanga/Klaipèda International Airport.
Ignalina kjernekraftverk er et atomkraftverk fra Sovjet-tiden.
Reaktor nr. 1 ble stengt i desember 2004 som en betingelse for Litauens inntreden i EU, ettersom kraftverket – i likhet med kjernekraftverket i Tsjernobyl – manglet robuste inneslutningstanker rundt reaktorene. Den gjenværende enheten dekket per 2006 om lag 70 % av Litauens elektrisitetsetterspørsel.
Reaktor nr. 2 ble stengt 31. desember 2009. Forslag om å bygge et nytt kjernekraftverk i Litauen har blitt fremsatt.
Ifølge en studie utført av Speedtest.net har Litauen verdens raskeste opplastingshastighet, samt den sjette raskeste nedlastingshastigheten på internett.
== Samfunn ==
=== Helligdager ===
Helligdager som vanligvis ikke faller på en søndag: 1. januar (Nyttårsdagen), 16. februar (Uavhengighetsdag 1918 (nasjonaldag)), 11. mars (Uavhengighetsdag 1990), 2. påskedag, 1. mai (Arbeidernes internasjonale kampdag ), 24. juni (St. Hans/Jonsok), 6. juli (Nasjonens dag), 1. november (Allehelgensdag) og 1. og 2. juledag.
=== Merkedager ===
13. januar er dagen til minne om den blodige dagen i 1991 da Gorbatsjovs spesialstyrke OMON gjennomførte operasjonen "svart tulipan" der de okkuperte det kjente tv-tårnet i Vilnius med stridsvogner og 13 sivile litauiske demonstranter ble drept.
Nasjonaldagen er 16. februar. Det var dagen det litauiske råd erklærte landet selvstendig. Dette skjedde i 1918.
11. mars er dagen for uavhengighetserklæringen i 1990 fra den sovjetiske okkupasjonen
6. juli er kong Mindaugas Is kroningsdag i 1253
== Utdanning ==
Den første dokumenterte skole i Litauen ble etablert i 1387 i tilknytning til katedralen i Vilnius. Skolen ble påvirket av kristningen av Litauen. Flere typer skoler fantes i middelalderens Litauen: katedralskoler, der elevene ble forberedt på prestetjeneste; bygdeskoler som tilbød elementær utdanning, og hjemmeskoler dedikert til å utdanne barna av den litauiske adelen. Før Universitetet i Vilnius ble etablert i 1579, gikk litauere som søkte høyere utdanning på universitet i utenlandske byer, inkludert Kraków, Praha, og Leipzig.Det litauiske departementet for vitenskap og utdanning foreslår nasjonal utdanningspolitikk og mål. Disse er sendt til Seimas for ratifisering. Lover styrer langsiktig pedagogisk strategi sammen med generelle lover om standarder for høyere utdanning, yrkesopplæring, jus og vitenskap, voksenopplæring og spesialundervisning.Verdensbanken betegner lesekyndigheten til litauere i alderen 15 år og eldre som 100 %. I 2008 hadde 30,4 % av befolkningen i alderen 25-64 fullført høyere utdanning, 60,1 % hadde fullført videregående utdanning og utdanning etter videregående (ikke-tertiær). Ifølge investere i Litauen, har Litauen dobbelt så mange personer med høyere utdanning som EU-15 gjennomsnittet og andelen er høyest i Baltikum. Også 90 % av litauerne snakker minst ett fremmedspråk og halvparten av befolkningen snakker to fremmedspråk, i hovedsak russisk og engelsk.I 2008 var det 15 offentlige universiteter i Litauen, 6 private institusjoner, 16 offentlige høyskoler, og 11 private høgskoler. Universitetet i Vilnius er et av de eldste universiteter i Nord-Europa og det største universitetet i Litauen. Kaunas University of Technology er det største tekniske universitetet i Baltikum og det nest største universitet i Litauen. Andre universiteter inkluderer Kaunas University of Medicine, Litauen Academy of Music og Teater, Vilnius pedagogiske universitet, Vytautas Magnus universitet, Mykolas Romeris universitet, Litauisk academi for kroppsøving, Vilnius Gediminas Tekniske Universitet, General Jonas Zemaitis militærakademi i Litauen, Klaipėda universitet, litauisk Veterinary Academy, Litauisk universitet av landsbruk, Siauliai universite og Vilnius Academy of Arts.
=== Helse ===
Av statistikk fra 2009 er den gjennomsnittlige levealderen i Litauen 72 år, 66 for menn og 78 for kvinner. Dette er den største kjønnsforskjellen av alle europeiske land. I flere år har Litauen hatt verdensrekord i høyest selvmordsrate; over både Russland og Japan. Bortsett fra det er spedbarnsdødeligheten like lav som i Norge, 4 av 1000 levendefødte, det samme er utbredelsen av HIV på 0,1 %. Nærmere 100 % av alle barn blir vaksinert. 100 % av befolkningen har tilgang til rent vann og tilfredsstillende sanitærforhold. Av de landene som ifølge FN har høy HDI er de blant landene hvor den voksne befolkningen har lavest BMI.
=== Største byer ===
Tall fra 1. januar 2004
Vilnius: 541 082
Kaunas: 368 913
Klaipėda: 190187
Šiauliai: 131 181
Panevėžys: 117 593
Alytus: 70 717
Marijampolė: 70 305
Mažeikiai: 66 773
Kėdainiai: 65 049
Telšiai: 56 735Se også: Liste over byer i Litauen
== Kultur ==
=== Musikk ===
Litauen har en lang historie av klassiske musikalske stykker. Litauisk folkemusikk er primært basert rundt polyfon musikk spilt på fløyter, zithers (kanklės).
Litauisk folkemusikk er basert på sanger (dainos), som inkluderer romantiske sanger, så vel som arbeidssanger og mer arkaiske krigssanger. Disse sangene ble utført enten i grupper eller alene, og akkompagnert av musikk eller kor. Duophonicsanger er en kjent tradisjon i Aukštaitija. En annen stil av litauisk folkemusikk kalles rateliai, en slags runddans. Populære instrumenter inkluderer kanklės, en slags gitar som følger sutartines, rateliai, vals, polka og quadrilles, samt ulike feler (inkludert en bassfele kalt basetle), i tillegg til en særegen plystrefele kalt lumzdelis, som lydmessig minner om en klarinett. På slutten av det 19. århundre ble trekkspill og bandoneon introdusert. Sutartinė ledsages av skudučiai, en form for panfløyte, så vel som trompeter (ragai og dandytės). Instrumentet anklės er et svært viktig instrument i tradisjonell, litauisk folkemusikk, som avviker i antall strenger og ytelsesteknikker over hele landet. Andre tradisjonelle instrumenter inkluderer švilpas (fløyte), trommer og tabalas (et rytmeinstrument som minner om en Gong). Andre tradisjonelle instrumenter inkluderer sekminių ragelis (sekkepipe) og pūslinė (en musikalsk bue laget av griseblærer fylt med tørkede erter).
RockemusikkPå 1980-tallet, gjorde rockebandet Foje, Antis, og Bix et stort inntrykk på Litauen. I 1987, 1988 og 1989 tok flere store rockefestivaler sted, blant annet festivalen Roko Maršas.
Roko Maršas var koblet til ideologien Sąjūdis.
Fra 2000-tallet har de mest populære bandene i Litauen vært SKAMP, Happyendless og Jurga, som alle oppnådde internasjonal anerkjennelse.
=== Kunst og museer ===
Det finnes flere museer i Litauen. Litauens kunstmuseum ble grunnlagt i 1933 og er det største museet for kunstbevaring i Litauen.[28] Palanga Amber Museum er et datterselskap av det litauiske Art Museum. Ulike gule kunstverk utgjør en sentral del av museet. I alt er det 28 000 biter av rav og om lag 15.000 inneholder inneslutninger av insekter, edderkopper, eller planter. Over 4500 stykker rav brukes for produksjon av kunst og smykker.
Et fremtidig planlagt museum, Vilnius Guggenheim Hermitage Museum, vil presentere utstilling av moderne kunst. Museet er planlagt å åpne i 2011.[31]
Mikalojus Konstantinas Čiurlionis (1875–1911) er en kjent representant for litauisk kunst. Čiurlionis var en nasjonalt kjent musiker og kunstner i Litauen. Hans symfoniske komposisjoner, Jura («Havet») og Miške ("I skogen"), var den første helaftens stykke fra en litauisk musiker. Jura («Havet») og Miške ("I skogen") ble komponert for å representere Litauens landskap. [32] Etter Čiurlionis død i asteroide 2420 ble Čiurlionis hedret for sine prestasjoner. 75.
Skulpturer er en viktig kunstart i Litauen. Det litauiske museet ”Museum of Ancient Beekeeping” viser ulike former for bikuber. Et annet populært kunststed er Grutas Park. Dette museet inneholder relikvier og statuer av Vladimir Lenin og Josef Stalin fra Sovjettiden.
=== Mat ===
Litauisk kjøkken er tilpasset det kjølige og fuktige, nordlige klima: bygg, poteter, rug, rødbeter, bær og sopp er en stor del av kostholdet og blir dyrket lokalt. Melkeprodukter regnes som en av Litauens spesialiteter. Siden litauisk klima og landbruk minner om Øst-Europa for øvrig, har litauisk kjøkken mye til felles med andre østeuropeiske og askenasiske kjøkken, men har likevel en del særtrekk som ble dannet av en rekke påvirkninger i landets lange og vanskelig historie. Tyske tradisjoner har også påvirket litauiske retter, blant annet retter som består av flesk og poteter, for eksempel potetpudding (kugelis eller Kugel) og potetpølser (vėdarai), så vel som kaken kjent som šakotis. De mest eksotiske rettene, kibinai og čeburekai, er populære i Litauen. Napoleonskake ble introdusert under Napoleons passasje gjennom Litauen i det 19. århundre.
=== Kino og teater ===
Litauen har en livlig dramascene. Det fins mange ulike filmfestivaler, som Kino Pavasaris og AXX Commercial Film Festival Contest. Filmtradisjonen har kommet gjennom Litauens okkupasjon av russerne. [28] En populær litauisk film, Velnio Nuotaka, er basert på tradisjonelle, litauiske folkeeventyr.[29]
Et større teater i Litauen er Det Litauiske Akademi av Musikk og Teater, som ble grunnlagt i 1919 av Juozas Naujalis. Akademiet ble omdøpt i 2004.[30] Et annet teater, Vilnius Lille Teater, ble grunnlagt av Rimas Tuminas. Vilnius Lille Teater produserer hovedsakelig internasjonalt kjente stykker, blant annet Shakespeare.[29]
Ulike teaterdirektører har bidratt mye til litauisk scenekultur. Eimuntas Nekrosius spilte en betydelig rolle for den litauiske teaterbevegelsen. Han har produsert stykker av Shakespeare som Macbeth, Othello og Hamlet. En annen direktør er Oskaras Korsunovas. Han er en moderne regissør for musikaler, studioopptredener og skuespill.
=== Sport ===
Det fins omtrent 80 ulike idrettsforbund i Litauen, både ikke-olympiske idrettsforbund og idrettsforbund tilknyttet OL. Blant de mest populære idrettene i Litauen er basketball, fotball, friidrett og sykling. Profesjonelle idrettsutøvere og trenere er utdannet i Det Litauiske Akademiet For Idrett. Basketball er den aller mest populære sporten i Litauen. Det litauiske basketballandslaget har vunnet EM i 1937, 1939 og 2003, og kom på 2.-plass i 1995 og tredjeplass i 2007.
Litauen har vunnet bronse i OL i 1992, 1996 og 2000, og kom på fjerdeplass i 2004 og 2008. I 2011 ble Europamesterskapet i basketball avholdt i Litauen.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Gamlebyen i Vilnius
Kuršių Nerija (delvis i Russland)
Kernavé
Struves meridianbueMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2001 – Korsutskjæringene og deres symbolikk
2010 – Sutartinės, flerstemmige sanger
== Se også ==
Foreningen Norge Litauen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(lt) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Lithuania – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lietuva – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Litauen i FN-sambandets nettsted Globalis.noJan S. Krogh: Litt om Litauen og norsk-litauiske forhold
Foreningen Norge Litauen
Den norske klubb i Litauen | Under følger en oversikt over Litauens statsoverhoder fra 1917: | 6,694 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Valdas_Adamkus | 2023-02-04 | Valdas Adamkus | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den hvite ørns orden', 'Kategori:Fødsler 3. november', 'Kategori:Fødsler i 1926', 'Kategori:Litauiske politikere', 'Kategori:Litauiske presidenter', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kaunas', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Storkors av St. Olavs Orden'] | Valdas Adamkus (født Valdemaras Adamkevičius 3. november 1926 i Kaunas i Litauen) var Litauens president fra 12. juli 2004 til 12. juli 2009. Han overtok etter president Rolandas Paksas, som ble avsatt etter ett år i embetet. Adamkus var også Litauens president fra 1998 til 2003 etter å ha vunnet valget over motkandidaten Artūras Paulauskas. Paulauskas var likevel midlertidig president fra april til juli 2004, og Adamkus overtok derfor som statssjef etter den personen han vant over etter i sin forrige presidentvalgkampanje. Adamkus ble etterfulgt av Dalia Grybauskaitė som president.
| Valdas Adamkus (født Valdemaras Adamkevičius 3. november 1926 i Kaunas i Litauen) var Litauens president fra 12. juli 2004 til 12. juli 2009. Han overtok etter president Rolandas Paksas, som ble avsatt etter ett år i embetet. Adamkus var også Litauens president fra 1998 til 2003 etter å ha vunnet valget over motkandidaten Artūras Paulauskas. Paulauskas var likevel midlertidig president fra april til juli 2004, og Adamkus overtok derfor som statssjef etter den personen han vant over etter i sin forrige presidentvalgkampanje. Adamkus ble etterfulgt av Dalia Grybauskaitė som president.
== Student ==
Adamkus deltok i den litauiske motstandskampen under andre verdenskrig, men flyktet i 1944, da Litauen på nytt ble invadert av Sovjetunionen, sammen med sine foreldre til Tyskland, der han etter å ha avsluttet det litauiske gymnasiet studerte naturfag ved Ludwig-Maximilians-Universität i München, og engasjerte seg for fordrevne i Christlicher Verein Junger Menschen. I 1949 flyttet de til USA og han ble på 1960-tallet utdannet bygningsingeniør ved Illinois Institute of Technology.
== Naturvernbyrået ==
Fra 1970-tallet arbeidet han i det føderale amerikanske naturvernbyrået, Environmental Protection Agency, og var fra 1981 sjef for regionkontoret som omfattet hele Midtvesten. Han var aktiv i det republikanske partiet.
== Politiker ==
Da han stilte til valg som Litauens president var han fremdeles amerikansk statsborger, og det var også sterk tvil blant mange om han hadde lang nok botid i Litauen til å kunne stille som presidentkandidat.Adamkus er en av de meget få litauiske politikere som aldri har vært beskyldt for korrupsjon, men han har vært anklaget for sin medvirkning til at det amerikanske oljeselskapet Williams International i 1999 fikk overta det da statseide oljeraffineriet Mazeikiu Nafta i praksis helt kostnadsfritt. Mazeikiu Nafta og televerket Lietuvos telekomas ble også privatisert nesten gratis.
== Familie ==
I 1951 giftet Valdas Adamkus seg med Alma Nutautaitė, nå Alma Adamkienė som har beholdt sitt amerikanske statsborgerskap. De har ingen barn. Adamkus taler fem språk.
== Utmerkelser ==
Adamkus ble i 1998 tildelt storkors av St. Olavs Orden. I 1999 mottok han Den hvite ørns orden fra Polens president.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
www.president.lt/en
www.youtube.com/spaudostarnyba | Valdas Adamkus (født Valdemaras Adamkevičius 3. november 1926 i Kaunas i Litauen) var Litauens president fra 12. | 6,695 |
null | 2023-02-04 | Lister (Farsunds Avis) | null | null | null | | eiere = Polaris Media Sør 89,2%Glastad Capital AS: 7,7%Odd Reidar Øie: 2,9%Øvrige: 3,2% | 6,696 |
null | 2023-02-04 | Bohêmbud | null | null | null | «Bohembud», eller «Bohemens ni bud», er et ofte sitert tekststykke fra bohemmiljøet i Kristiania: | 6,697 |
null | 2023-02-04 | Storfoten | null | null | null | Storfoten er en interesseorganisasjon for mennesker med store føtter. Kvinner må ha størrelse 42 eller mer, og menn må ha størrelse 48 eller mer for å bli medlem. | 6,698 |
null | 2023-02-04 | Boris Tadić | null | null | null | Boris Tadić (født 15. januar 1958) var president i Serbia fra 2004 til 5. | 6,699 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.