url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
null | 2023-02-04 | Rebecq | null | null | null | | provins = Vallonsk Brabant | 3,900 |
null | 2023-02-04 | Rixensart | null | null | null | | provins = Vallonsk Brabant | 3,901 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tubize | 2023-02-04 | Tubize | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Vallonsk Brabant', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Tubize (nederlandsk: Tubeke) er en kommune i den belgiske provinsen Vallonsk Brabant.
| Tubize (nederlandsk: Tubeke) er en kommune i den belgiske provinsen Vallonsk Brabant.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Tubize – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Vallonsk Brabant | 3,902 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Villers-la-Ville | 2023-02-04 | Villers-la-Ville | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Vallonsk Brabant', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Villers-la-Ville er en kommune i den belgiske provinsen Vallonsk Brabant.
| Villers-la-Ville er en kommune i den belgiske provinsen Vallonsk Brabant.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Villers-la-Ville – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Vallonsk Brabant | 3,903 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Walhain | 2023-02-04 | Walhain | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Vallonsk Brabant', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Walhain er en kommune i den belgiske provinsen Vallonsk Brabant.
| Walhain er en kommune i den belgiske provinsen Vallonsk Brabant.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Walhain – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Vallonsk Brabant | 3,904 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Waterloo | 2023-02-04 | Slaget ved Waterloo | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Konflikter i 1815', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Slag i Belgia', 'Kategori:Slag med deltagelse av Frankrike', 'Kategori:Slag med deltagelse av Nederland', 'Kategori:Slag med deltagelse av Preussen', 'Kategori:Slag med deltagelse av Storbritannia', 'Kategori:Slag under Napoleonskrigene'] | Slaget ved Waterloo ble utkjempet 18. juni 1815, nær Waterloo i dagens Belgia, da en del av Det forente kongeriket Nederlandene. En fransk armé under keiser Napoléon I ble beseiret av styrker fra den syvende koalisjonen, bestående av en britisk-alliert armé ledet av feltmarskalk Arthur Wellesley (hertugen av Wellington) og en prøyssisk armé under feltmarskalk Gebhard von Blücher.
Ved Napoléons gjenerobring av makten i Frankrike i mars 1815 dannet mange av de europeiske statene som hadde bekjempet ham den syvende koalisjonen og begynte mobilisering av hærstyrker. To store styrker under Wellington og Blücher samlet seg i begynnelsen av juni nær den nordøstlige grensen til Frankrike. Napoléon valgte å angripe i håp om å nedkjempe dem hver for seg før de kunne slutte seg sammen. Den 16. juni 1815, to dager før slaget ved Waterloo, ble Blüchers prøyssiske armé slått av franskmennene i slaget ved Ligny.
Wellington bestemte seg for å konfrontere Napoléon da han fikk vite at den prøyssiske styrken hadde omgruppert seg etter nederlaget og kunne gi ham støtte. De franske styrkene var på rundt 73 000 soldater, mot de sto 68 000 britisk-allierte soldater, etter hvert forsterket av rundt 50 000 prøyssiske soldater. Wellingtons armé, utplassert langs veien ved skråningene opp mot den lille landsbyen Mont-Saint-Jean, stod imot gjentatte angrep fra de franske styrkene inntil den prøyssiske styrken ankom utpå ettermiddagen og brøt gjennom Napoléons høyre flanke. Wellington beordret da et motangrep og de britisk-allierte- og prøyssiske styrkene drev den franske styrken på flukt. Begge sider hadde store tap og rundt 40 tusen soldater ble drept eller såret.
Slaget ved Waterloo var det avgjørende i felttoget og Napoléons siste. Nederlaget endte Napoléons styre som keiser av Frankrike og markerte slutten på hans hundre dagers retur fra eksil. Koalisjonsstyrkene invaderte Frankrike og gjeninnsatte kong Ludvig XVIII. Napoléon abdiserte og ble sendt i eksil til St. Helena der han tilbrakte resten av sitt liv og døde i 1821. Slaget ved Waterloo avsluttet over tyve år med krig i Europa (revolusjonskrigene og Napoleonskrigene) og innledet en periode med langvarig fred. Slaget er det mest omtalte og studerte i den vestlige militære historien og preget Europa frem til første verdenskrig.
| Slaget ved Waterloo ble utkjempet 18. juni 1815, nær Waterloo i dagens Belgia, da en del av Det forente kongeriket Nederlandene. En fransk armé under keiser Napoléon I ble beseiret av styrker fra den syvende koalisjonen, bestående av en britisk-alliert armé ledet av feltmarskalk Arthur Wellesley (hertugen av Wellington) og en prøyssisk armé under feltmarskalk Gebhard von Blücher.
Ved Napoléons gjenerobring av makten i Frankrike i mars 1815 dannet mange av de europeiske statene som hadde bekjempet ham den syvende koalisjonen og begynte mobilisering av hærstyrker. To store styrker under Wellington og Blücher samlet seg i begynnelsen av juni nær den nordøstlige grensen til Frankrike. Napoléon valgte å angripe i håp om å nedkjempe dem hver for seg før de kunne slutte seg sammen. Den 16. juni 1815, to dager før slaget ved Waterloo, ble Blüchers prøyssiske armé slått av franskmennene i slaget ved Ligny.
Wellington bestemte seg for å konfrontere Napoléon da han fikk vite at den prøyssiske styrken hadde omgruppert seg etter nederlaget og kunne gi ham støtte. De franske styrkene var på rundt 73 000 soldater, mot de sto 68 000 britisk-allierte soldater, etter hvert forsterket av rundt 50 000 prøyssiske soldater. Wellingtons armé, utplassert langs veien ved skråningene opp mot den lille landsbyen Mont-Saint-Jean, stod imot gjentatte angrep fra de franske styrkene inntil den prøyssiske styrken ankom utpå ettermiddagen og brøt gjennom Napoléons høyre flanke. Wellington beordret da et motangrep og de britisk-allierte- og prøyssiske styrkene drev den franske styrken på flukt. Begge sider hadde store tap og rundt 40 tusen soldater ble drept eller såret.
Slaget ved Waterloo var det avgjørende i felttoget og Napoléons siste. Nederlaget endte Napoléons styre som keiser av Frankrike og markerte slutten på hans hundre dagers retur fra eksil. Koalisjonsstyrkene invaderte Frankrike og gjeninnsatte kong Ludvig XVIII. Napoléon abdiserte og ble sendt i eksil til St. Helena der han tilbrakte resten av sitt liv og døde i 1821. Slaget ved Waterloo avsluttet over tyve år med krig i Europa (revolusjonskrigene og Napoleonskrigene) og innledet en periode med langvarig fred. Slaget er det mest omtalte og studerte i den vestlige militære historien og preget Europa frem til første verdenskrig.
== Bakgrunn ==
=== Napoleons tilbakekomst ===
Den 13. mars 1815, seks dager før Napoléon nådde Paris fra eksil på Elba, ble han av landene som deltok i Wienerkongressen erklært som lovløs. Fire dager etter mobiliserte Storbritannia, Russland, Østerrike, og Preussen arméer for å slå Napoléon. Napoléon hadde to valg; legge opp til et best mulig forsvar av Frankrike eller angripe koalisjonsstyrkene før de kunne samle seg mot hans styrker. Napoléons krigsminister, marskalk Louis Nicolas Davout anbefalte en forsvarskrig, men Napoléon valgte å angripe.Napoléons strategi var å nedkjempe koalisjonsstyrkene sør for Brussel før de fikk forsterkninger, og derved tvinge britene tilbake til kysten og presse prøysserne ut av koalisjonen. Et britisk nederlag kunne også føre til en regimeendring i Storbritannia hvor Toryene ble kastet og en Whig-regjering tok over. Deretter kunne han snu sine styrker mot russerne og østerrikerne, med britene ute av koalisjonen ville de også miste britiske subsidier, noe Napoléon anså ville redusere krigslysten- og evnen. Et ekstra moment var de mange fransktalende sympatisørene i Nederlandene, en fransk seier kunne utløse en vennligsinnet revolusjon i Det forente kongeriket Nederlandene. De britiske troppene var også andreklasses, de fleste av veteranene fra den spanske selvstendighetskrigen hadde blitt sendt til Canada for å kjempe mot USA i 1812-krigen.Wellingtons innledende disposisjon av styrkene var beregnet på å møte trusselen fra en omringing av koalisjonsstyrkene ved at de franske styrkene forflyttet seg gjennom Mons til sørvest av Brussel. Et slikt fransk fremstøt ville avskåret Wellington fra basen i Oostende, men plassert hans styrker nærmere Blüchers. Napoléon manipulerte Wellingtons bekymring for forsyningskjeden med falsk informasjon. I juni 1815 hadde Napoléon samlet rundt 300 tusen soldater, men bare en tredel av disse var tilgjengelig under slaget ved Waterloo. Denne styrken besto imidlertid for det meste av lojale og erfarne soldater. Han delte styrken inn i en venstre fløy under marskalk Michel Ney, en høyre fløy under marskalk Emmanuel de Grouchy og en reserve under egen kommando, med de tre styrkene så tett sammen at de kunne støtte hverandre. Styrken krysset grensene til Nederlandene ved Charleroi før soloppgang den 15. juni og forposter fra koalisjonen ble raskt overmannet. Napoléon hadde sikret seg en sentral posisjon mellom Wellingtons allierte styrker mot nordvest og Blüchers prøyssiske styrker mot nordøst.
=== Krigen i Belgia ===
Ikke før sent på kvelden den 15. juni ble Wellington sikker på at angrepet mot Charleroi var det franske hovedangrepet. Prinsen av Oranien, med en brigade under oberst Bernhard von Sachsen-Weimar-Eisenach møtte de første soldatene fra Neys venstre fløy og sendte ilmelding til Wellington som var på ball i Brussel. Wellington mottok beskjeden på kvelden den 15. juni. Han var overrasket over hvor fort Napoléon rykket frem, og beordret først sine styrker til å trekke vestover da han forventet det franske hovedangrepet via Mons. Den nederlandske stabssjefen, generalmajor Jean Victor de Constant Rebecque i samråd med generalmajor Hendrik George de Perponcher Sedlnitsky ignorerte Wellingtons ordre og utplasserte to nederlandske brigader ved veikrysset Quatre Bras. Neys ordre på sin side var å ta Quatre Bras, så han om nødvendig kunne svinge østover og forsterke Napoléon.
Med den franske styrkens høyre fløy og en del av reserven angrep Napoléon den 16. juni den prøyssiske styrken ledet av Blücher og vant i slaget ved Ligny. Sentrum av den prøyssiske styrken ga etter ved harde franske angrep, mens de prøyssiske flankene holdt stand. I mellomtiden fant marskalk Ney at veikrysset ved Quatre Bras ble holdt av en mindre styrke, den motsto de innledende franske angrepene, men ble gradvis drevet tilbake av store mengder franske soldater. Koalisjonsstyrkene ved Quatre Bras ble forsterket og Wellington ankom. Under hans kommando ble Neys franske styrker presset tilbake, så koalisjonen holdt veikrysset tidlig på kvelden, men for sent for å sende hjelp til prøysserne. Prøyssernes nederlag i slaget ved Ligny gjorde Wellingtons stilling ved Quatre Bras uholdbar. Han trakk derfor sine styrker tilbake nordover dagen etter og opprettet en forsvarsstilling ved høydedraget ved Mont-Saint-Jean, sør for landsbyen Waterloo.Den prøyssiske retretten etter slaget ved Ligny foregikk uforstyrret og tilsynelatende ubemerket av franskmennene. Størstedelen av den prøyssiske baktroppen holdt sine stillinger til rundt midnatt og noen enheter forflyttet seg ikke før neste morgen, og ble ignorert av franskmennene. I motsetning til hva Napoléon hadde antatt trakk de prøyssiske styrkene seg ikke tilbake mot øst, langs sine egne kommunikasjonslinjer. I stedet marsjerte de nordover, parallelt med Wellingtons marslinje, så nær at de både kunne kommunisere og støtte hverandre. Prøysserne presset frem Friedrich Wilhelm von Bülows IV. korps som ikke hadde blitt angrepet i slaget ved Ligny og som var i en sterk stilling sør av Wavre.
=== Opptakten til slaget ved Waterloo ===
Dagen etter, den 17. juni klokken 13, sluttet Napoléon og hans reservestyrke seg til Ney ved Quatre Bras for å angripe Wellingtons styrker, men fant stillingen forlatt. De franske styrkene fulgte etter koalisjonsstyrkene, men resultatet var kun en mindre kavaleritrefning i Genappe idet et kraftig regnskyll begynte. Før han forlot Ligny beordret Napoléon marskalk Grouchy, som kommanderte høyre flanke, å bruke 33 000 mann for å følge etter de prøyssiske styrkene og sikre seg at de ikke kunne slutte seg til Wellington. Grouchys styrke hadde imidlertid en sen start, og var usikre på hvilken retningen prøysserne hadde tatt. Grouchys ordre var uklar, og han reagerte for sent til å hindre den prøyssiske styrken å nå Wavre, hvorfra den kunne marsjere for å støtte Wellington. Mot natten den 17. juni hadde Wellingtons styrker nådd sine posisjoner rett sør av landsbyen Mont-Saint-Jean, forfulgt av den franske hovedstyrken. Blüchers armé samlet seg i og rundt Wavre, om lag 15 km øst for Mont-Saint-Jean.
== Styrker ==
Tre styrker var involvert i slaget ved Waterloo: Napoléons Armée du Nord, en flernasjonal styrke under Wellington og en prøyssisk armé under Blücher.
=== Frankrike ===
Den franske styrken på rundt 73 000 mann bestod av 51 000 infanterister, 14 000 kavalerister og 8 000 artillerister med totalt 250 kanoner. Napoléon hadde benyttet verneplikt for å reise styrker under sitt styre, noe som delvis også ble gjort før felttoget i 1815. Mange av de franske troppene var veteraner fra tidligere felttog som mer eller mindre frivillig hadde meldt seg til tjeneste. Særlig kavaleriet var både tallrikt og godt utrustet, og inkluderte fjorten regimenter med pansret (tungt kavaleri) og syv med lette lansenér.
=== Wellingtons styrker ===
Wellington hevdet at han hadde «en beryktet armé, svært svak og dårlig utstyrt og en svært lite erfaren stab». Hans styrker besto av 68 000 mann: 50 000 infanterister, 11 000 kavalerister og 6 000 artillerister med 150 kanoner. Av disse var 25 000 britiske (inkludert et uforholdsmessig stort antall irer), med ytterligere 6 000 fra the King's German Legion (KGL). Alle soldatene i British Army var profesjonelle, men bare 7 000 hadde erfaring fra den spanske selvstendighetskrigen. I tillegg var det 17 000 nederlandske og belgiske tropper, 11 000 fra Kongeriket Hannover, 6 000 fra Hertugdømmet Braunschweig-Lüneburg, og 3 000 fra Hertugdømmet Nassau.Mange av soldatene i koalisjonsstyrkene hadde liten eller ingen erfaring. Den nederlandske hæren hadde blitt gjenopprettet i 1815, etter Napoléons nederlag. Med unntak av de britiske soldatene og noen fra Hannover og Braunschweig som hadde kjempet med den britiske hæren i Spania hadde mange av de profesjonelle soldatene i koalisjonsstyrkene tilbrakt noe tid i den franske hæren eller i styrker alliert med Frankrike under Napoléons regime. Wellington hadde også mangel på tungt kavaleri, han hadde kun syv britiske og tre nederlandske regimenter.
Hertugen av York (Storbritannias øverstkommanderende) hadde beordret mange av sine stabsoffiserer til å tjenestegjøre under Wellington, blant de sin nestkommanderende, jarlen av Uxbridge. Uxbridge ledet kavaleriet og hadde full myndighet fra Wellington til å disponere styrkene etter egen vurdering. Wellington stasjonerte videre 17 000 mann ved Halle, 13 km vestover. De ble ikke tilkalt for å delta i slaget, men var beregnet som en reserve. De besto for det meste av nederlandske tropper under prinsen av Oraniens yngre bror, Fredrik av Nederland. De ble utplassert for å sikre mot mulige franske fremstøt på flankene og som baktropp om Wellington måtte trekke seg tilbake til kysten og Antwerpen.
=== Den prøyssiske hæren ===
Den prøyssiske hæren var på denne tiden midt i en reorganisering. Ulike formasjoner fra felttogene i 1813–1814 var i ferd med å bli absorbert av de stående hærstyrker (linjen), sammen med mange militsregimenter (tysk: landwehr). Militsregimentene var for det meste uten trening og utstyr da de ankom Nederlandene. Det prøyssiske kavaleriet var i en tilsvarende situasjon. Artilleriet var også under reorganisering – kanoner og utstyr fortsatte å ankomme under og etter slaget. Bortsett fra disse manglene hadde Preussens hær en utmerket og profesjonell ledelse i sin generalstab. Offiserene i generalstaben kom fra fire skoler utviklet for dette formålet og arbeidet for et felles nivå for trening av styrkene.
Det prøyssiske generalstabsystemet sto i klar kontrast til de motstridende og vage ordrene ofte utstedt innen den franske hæren. Stabsystemet bidro til at før slaget ved Ligny var tre-fjerdedeler av den prøyssiske styrken samlet for kamp etter et varsel på 24 timer. Etter nederlaget ved Ligny var den prøyssiske styrken istand til å omorganisere seg og i løpet av 48 timer gi et avgjørende bidrag i slaget ved Waterloo. To og et halvt prøyssisk armékorps, eller om lag 50 000 mann, var engasjert ved Waterloo – to brigader under general Friedrich Wilhelm von Bülow, kommandant for IV. korps og generalløytnant Hans Ernst Karl von Zietens I. korps og deler av generalløytnant Georg Dubislav Ludwig von Pirchs II. korps.
== Slagfeltet ==
Styrkenes tilstand ved slagets startFlesteparten av styrkene hadde før den 18. juni gjennomført flere dagsmarsjer og slag (slaget ved Ligny og slaget ved Quatre Bras), mange var derfor både sultne og slitne (i tillegg til å være våte, det var et regnskyll kvelden den 17. juni) før slaget begynte.De franske styrkene var stort sett erfarne soldater fra tidligere felttog med Napoléon. Den franske siden var også stort sett kun fransktalende, en fordel da det var mindre språklige misforståelser.Den britisk-allierte styrken under Wellington var sammensatt av ulike nasjoner. Den britiske kontingenten besto av skotske, engelske og irske soldater. Det var også tyske emigrantstyrker, the King's German Legion (KGL), styrker fra Hannover og fra Det forente kongeriket Nederlandene som igjen besto av nederlendere og belgiere. Mens KGL var vel ansett var styrkene fra Hannover og det forente Nederlandene mindre trent, og Wellington hadde god grunn til å tvile på deres lojalitet.
Området ved høydedraget rett sør for landsbyen Mont-Saint-Jean (Waterloo) ga en sterk forsvarsposisjon for de britisk-allierte styrkene. Den besto av en lang bakkekam som gikk øst-vest, delt av hovedveien til Brussel (som fra sør gikk omtrent rett nord). Langs toppen av bakkekammen gikk veien til Ohain, en dyp hulvei. Nær der veien til Brussel krysset bakkekammen var en stor alm, den var omtrent i senter av Wellingtons stilling, og var hans kommandopost det meste av dagen. Wellington utplasserte sitt infanteri i en linje rett bak toppen av bakkekammen langs veien til Ohain og skjulte ved det mesteparten av sin styrke for franskmennene. Fronten av slagfeltet var relativt kort, om lag 4 kilometer. Det tillot Wellington å stille opp sine styrker i dybde (infanteri i flere rader), noe han gjorde i senter og på høyre flanke, hele veien til landsbyen Braine-l'Alleud i vest, i forventning at prøysserne kom til å forsterke hans venstre flanke i øst i løpet av dagen.Foran bakkekammen var det tre steder som kunne befestes. Sett fra nord var det helt til høyre herregården Hougoumont med et stort hus, dekket bak trær. Nord for huset var en hulvei som gjorde det mulig å nå styrkene ved gården uten å usette seg for fiendtlig ild. Helt til venstre lå storgården Papelotte. Både Hougoumont og Papelotte var befestet og sikret derved Wellingtons flanker. Stillingen ved Papelotte kontrollerte også veien til Wavre der prøysserne lå. På vestsiden av hovedveien og foran resten av Wellingtons frontlinje var bondegården La Haye Sainte som var befestet med 400 lett infanteri fra the Kings German Legion. På motsatt side av veien var et ubrukt sandtak hvor 95th Rifle Regiment ble plassert som skarpskyttere. Stillingen ga en angriper store utfordringer. Et forsøk på å angripe Wellingtons høyre flanke krevde at den befestede stillingen ved herregården Hougoumont ble inntatt. Et angrep på hans høyre senter betød at angriperne måtte marsjere mellom i kryssild mellom styrkene ved Hougoumont og La Haye Sainte. På venstre flanke ville et angrep også bli møtt med skuddsalver fra La Haye Sainte og rifleskytterne i sandtaket. Et forsøk på å omgå venstre flanke innebar å kjempe seg frem langs gatene og hekkene i Papelotte og over ganske våte marker.Den franske styrken samlet seg på en annen bakkekant i sør. Napoléon kunne ikke se Wellingtons stillinger og rykket fram med sine styrker langs veien mot Brussel. På høyre flanke var I. korps under Jean-Baptiste Drouet d'Erlon med 16 000 infanteri og 1 500 kavaleri pluss en kavalerireserve på 4 700 mann. På venstre flanke var II. korps under Honoré Charles Reille med 13 000 infanteri, 1 300 kavaleri og en kavalerireserve på 4 600 mann. I senter omtrent ved veien sør for vertshuset La Belle Alliance var en reserve omfattende Lobaus VI. korps med 6 000 mann, 13 000 infanteri fra keisergarden og en kavalerireserve på 2 000 mann. Til høyre for den franske baktroppen var landsbyen Plancenoit og helt til høyre skogen Bois de Paris. Napoléon ledet først slaget fra bondegården Rossomme hvorfra han kunne se hele slagfeltet, men flyttet til en stilling nær La Belle Alliance tidlig på ettermiddagen. Kommando på slagfeltet (som da stort sett var skjult fra hans stilling) ble av Napoléon delegert til marskalk Ney.
== Slaget ==
Taktikk/forhold under slagetDe sentrale elementer i styrkene var infanteri (soldater til fots, væpnet med musketter), artilleri (munnladekanoner trukket av hester) og kavaleri (soldater til hest, bevæpnet med pistol, sabel og på fransk side lanse).
Når infanteriet ble angrepet av kavaleri grupperte det seg i karré (firkantet formasjon) og om de holdt formasjonen var de i praksis umulig å nedkjempe for kavaleristene.Etter bruk av artilleri og kavaleri var det til sist infanteri mot infanteri, eventuelt støttet av kavaleri og artilleri, som avgjorde slaget. Hverken de angrepne eller forsvarende infanteristyrker var garantert artilleri- og kavaleristøtte, dels kunne ressursene allerede være forbrukt (kanoner tomme for ammunisjon eller kavalerister drept/skadet eller uten hester) og dels kunne forhold på slagmarken hindre bruken, som faren for å treffe egne infanterister.
Artilleriet forårsaket mest tap (døde og sårede), selv om rekkevidden var begrenset, i praksis 800 meter eller mindre. Artilleriets presisjon var dårlig, men så tett som styrkene sto forårsaket det betydelige tap og la et stort psykologisk press på soldatene.En felles påkjenning (i tillegg til drepte og sårede) for de fleste av troppene fra de tre styrkene (franske, britisk-allierte og prøyssiske) under slaget var støyen og røyken fra geværene og kanonene.
=== Forberedelser ===
Wellington sto opp mellom klokken 2 og 3 natt til 18. juni og skrev brev til daggry. Han hadde tidligere skrevet til Blücher og bekreftet at han ville kjempe ved Mont-Saint-Jean hvis Blücher kunne støtte han med minst ett korps, ellers ville han trekke seg tilbake mot Brussel. Ved et krigsråd sent på kvelden før hadde Blüchers stabssjef August von Gneisenau uttrykt mistro til Wellingtons strategi, men Blücher overtalte ham til å støtte Wellingtons armé. Om morgenen fikk Wellington en melding fra Blücher hvor han lovte å støtte med tre korps.Fra klokken 6 var Wellington ute og overså utplasseringen av styrkene. Ved Wavre var IV. korps under Bülow utpekt for å lede marsjen til Waterloo. Korpset hadde ikke deltatt i slaget ved Ligny to dager før og var uthvilte og i god forfatning. Korpset var plassert lengst unna Waterloo og beveget seg langsomt. Veiene var dårlige etter nattens regn og Bülows soldater måtte passere de overfylte gatene i Wavre med 88 kanoner. Forholdene ble ikke bedre da en brann brøt ut i Wavre og blokkerte flere gater langs Bülows marsjrute. Resultatet var at siste del av korpset avmarsjerte klokken 10:00, seks timer etter fortroppen. Bülows soldater ble fulgt av I. korps, deretter av II. korps.Napoléon spiste frokost på bondegården Le Caillou hvor han hadde overnattet, hans stabssjef marskalk Jean-de-Dieu Soult foreslo at marskalk Emmanuel Grouchys styrker skulle beordres tilbake for å slutte seg til hovedstyrken, men Napoléon avfeide forslaget: «Bare fordi dere alle har blitt slått av Wellington tror dere at han er en god general. Jeg sier at Wellington er en dårlig general, engelskmennene er dårlige soldater og denne saken er ikke mer enn å spise frokost.» Napoléons overraskende nedlatende kommentar bør sees i forhold til hans maksime at «i krig er moral alt» og at å anerkjenne fienden alltid er feil og vil reduserer egne styrkers moral. Napoléon hadde hatt tilsvarende moralprekener før andre slag og denne morgenen hadde han en stabssjef som var pessimistisk og nervøs. Han møtte også innvendinger fra flere av sine erfarne generaler. Han fikk også overbrakt rykter fra broren Jérôme Bonaparte om en samtale mellom to britiske offiserer hvor det ble nevnt at prøyssiske styrker var på marsj fra Wavre. Napoléon erklærte at prøysserne minst ville trenge to dager på å komme seg og ville bli tatt hånd om av Grouchys styrker. Bortsett fra ryktene var det ingen av kommandantene ved møtet som hadde informasjon om hvor nær de prøyssiske styrkene var, eller mistenkte at Blücher hadde planlagt å blande seg inn i slaget.I stedet for å angripe om morgenen utsatte Napoléon angrepet på grunn av de gjennomvåte jordene som sinket kavaleri og særlig artilleri. Mange av hans tropper hadde slått leir godt sør for vertshuset La Belle Alliance og brukte også tid på å komme i posisjon. Klokken 10:00 svarte han på en melding han hadde mottatt seks timer tidligere fra Grouchy og ba ham «marsjere mot Wavre (nord for Grouchy) for å nærme seg hovedstyrken» (vest for Grouchy) og så «presse foran seg» prøysserne for å ankomme Waterloo «så snart som mulig».Klokken 11:00 utstedte Napoléon ordre for slaget: General Honoré Reilles korps til venstre og general Jean-Baptiste Drouet d'Erlons korps til høyre skulle angripe landsbyen Mont-Saint-Jean. Denne ordren antok at Wellingtons stillinger var i landsbyen, i stedet for den mer fremskutte posisjonen på bakkekanten. For å legge til rette for dette, skulle general Jérôme Bonapartes divisjon foreta et innledende angrep på Hougoumont som Napoléon forventet ville dra inn Wellingtons reserver. Artilleri fra I. II. og VI. korps skulle så åpne ild mot Wellingtons styrker som et stort samlet batteri (fransk: grande batterie) fra om lag klokken 13:00. D'Erlons korps skulle deretter angripe Wellingtons venstre flanke, bryte gjennom og rulle opp linjen fra øst mot vest. I sine memoarer skrev Napoléon at hans hensikt var å avskjære Wellingtons styrker fra de prøyssiske og presse dem tilbake mot havet.
=== Første fase: Angrepet på Hougoumont ===
Nøyaktig når slaget brøt ut er usikkert. Wellington noterte i sine meldinger at «omkring klokken ti utførte Napoléon et voldsomt angrep på vår stilling ved Hougoumont». Andre kilder oppgir at angrepet begynte rundt klokken 11:30. Huset og det nærmeste området ble forsvart av fire lette kompanier av britiske Foot Guards mens skogen og parken ble forsvart av jegere fra Hannover og 1./2. Nassau. Det innledende angrepet fra generalmajor Pierre François Bauduins brigade ryddet skogen og parken, men ble drevet tilbake av britisk artilleribeskytning og kostet Bauduin livet. Mens de britiske kanonene var opptatt med en artilleriduell med fransk artilleri, klarte et nytt angrep fra generalmajor Jean-Louis Soyes brigade og restene av Bauduins brigade å nå den nordlige porten til huset. Sekondløytnant Legros slo inn porten med en øks og noen franske tropper lyktes å trenge inn i gårdsrommet. 2nd Coldstream Guards og 2./3. Foot Guards kom til unnsetning. Det ble en forferdelig nærkamp og de britiske soldatene klarte å lukke porten for de franske soldatene. De gjenværende franske soldatene i gårdsrommet ble alle drept; kun en ung gutt som var trommeslager ble spart.
Kampene fortsatte hele ettermiddagen, gården ble omringet av lett fransk infanteri som også angrep troppene bak Hougoumont. Wellingtons styrker forsvarte huset og hulveien som gikk nordover, det som fra fransk side var tenkt som en mindre aksjon ble etter hvert «et slag i slaget». Napoléon beordret etter hvert et artilleribombardement av huset for å sette det i brann. Det endte med at alt ble ødelagt, bortsett fra kapellet. Du Plats brigade fra the King's German Legion ble sendt frem for å forsvare hulveien, noe de måtte gjøre uten støtte fra høyere offiserer. De ble til sist avløst av 71st Foot (et britisk infanteriregiment). Generalmajor Frederick Adams 3rd (Light) Brigade ble videre forsterket av oberst Hugh Halketts 3rd Hanoverian Brigade og slo tilbake videre angrep fra infanteri og kavaleri fra Reilles styrker. De britisk-allierte styrkene ved Hougoumont holdt ut inntil slaget var over.
«Jeg hadde besatt stillingen med en avdeling fra general Byngs brigade med Guards, som var i posisjon bak og den var for en stund under kommando av oberstløytnant MacDonald og deretter under oberst Home og jeg er glad for å legge til at den ble holdt, gjennom hele dagen, med tapperhet av disse modige troppene, på tross av de gjentatte forsøkene fra store fiendestyrker på å erobre den.», Wellington
Kampene ved Hougoumont var i utgangspunktet et avledende angrep for å trekke inn Wellingtons reserver, men utviklet seg til en kamp som varte hele dagen og dro inn franske reserver. Det er grunn til å tro at både Napoleon og Wellington anså Hougoumont som en nøkkel for å vinne slaget. Hougoumont var en del av det området av slagfeltet som Napoleon kunne se, og han fortsatte å sende tropper til det og dets omgivelser (33 bataljoner, totalt 14 000 soldater). Selv om huset aldri inneholdt store styrker, satte Wellington inn 21 bataljoner (12 000 soldater) for å holde hulveien åpen for etterforsyning av friske tropper og ammunisjon til bygningene. Han flyttet flere artilleribatterier fra det hardt pressede senter for å støtte Hougoumont, og uttalte etterpå at «utgangen av slaget ble endret ved lukkingen av portene ved Hougoumont».
=== Andre fase: Første franske infanteriangrep ===
De 80 kanonene i Napoléons «stort batteri» åpnet ild i senter av slagfeltet klokken 11:50. Det franske artilleriet var plassert for langt tilbake til å kunne sikte presist og de eneste troppene de kunne se var tiraljører (engelsk: skirmishers) fra regimentene under kommando av generalmajorene James Kempt, Denis Pack og generaløytnant Hendrik George de Perponcher Sedlnitskys 2. nederlandske divisjon (de andre styrkene sto eller lå i ly bak åskammen). Det franske bombardementet forårsaket likevel store skader. Selv om noen prosjektiler forsvant i den regnvåte bakken, traff de fleste målet på motsatt side av bakkekammen. Bombardementet tvang kavaleriet i the Union Brigade (i tredje linje) til å forflytte seg til venstre, tilsvarende gjorde kavaleribrigaden the Scots Greys, for å redusere tapsraten.Om lag klokken 13:00 så Napoléons styrker de første kolonnene med prøyssere ved landsbyen Lasne-Chapelle-Saint-Lambert, seks til åtte kilometer (tre timers marsj for en armé) unna på den høyre flanken. Napoléon lot sende en melding til marskalk Grouchy for å få han til å forflytte sine styrker mot Mont-Saint-Jean (Waterloo) og angripe de prøyssiske styrkene. Marskalk Grouchy hadde fulgt Napoléons tidligere ordre om å forfølge de prøyssiske styrkene mot Wavre, og han var for langt vekk til å nå frem i tide. Han fikk heller ikke brevet med ordren før om lag klokken 17. Grouchy ble rådet av sin underordnede, general Étienne Maurice Gérard om å «marsjere mot lyden av kanonene», men Grouchy holdt fast ved sine ordre og angrep baktroppen til det prøyssiske III. korps, ledet av generalløytnant Johann Adolf von Thielmann, i hva som ble slaget ved Wavre.Kort etter klokken 13:00 begynte det franske I. korps' angrep mot de britisk-allierte styrkenes senter. General d'Erlon, såvel som marskalk Ney, hadde kjempet mot Wellington i Spania og var kjent med hans taktikk med massive salver fra musketter på kort hold. I stedet for de vanlige franske kolonnene med ni soldater i bredden rykket hver divisjon frem med bataljonene på linje. Dette lot dem konsentrere ildgiving, men gjorde det vanskeligere å manøvrere og flytte seg raskt.I begynnelsen av angrepet var den franske angrepsformasjonen effektiv. Divisjonen på venstre flanke, under general François-Xavier Donzelot, rykket frem mot La Haye Sainte. Mens en fransk bataljon angrep forsvarerne i front spredte de andre bataljonene seg ut til hver side og med støtte av flere skvadroner med kyrassérer klarte de å isolere gården. The King's German Legion forsvarte gården standhaftig. Hver gang de franske angriperne forsøkte å komme over murene klarte de undertallige tyskerne å holde dem unna. Prinsen av Oranien så at La Haye Sainte hadde blitt isolert og forsøkte å forsterke forsvarerne med å sende frem Lünebergbataljonen fra Hannover. Franske kyrassérer som hadde skjult seg, angrep og nedkjempet raskt styrken. De red så forbi La Haye Sainte, nesten til kanten av åskammen, hvor de dekket general d'Erlons venstre flanke mens han angrep.Om lag klokken 13:30 begynte general d'Erlon å sende frem sine tre divisjoner, rundt 14 000 mann, langs en front på 1 000 meter mot Wellingtons venstre flanke. De møtte den nederlandske 1. Brigade van Bylandt tilhørende 2. nederlandske divisjon med 6 000 mann, flankert av de britiske brigadene til generalmajorene Kempt og Pack. Den andre linjen til de britisk-allierte styrkene besto av britiske og hannoveranske tropper under generalløytnant Thomas Picton. Pictons soldater lå ned på bakken på baksiden av åsryggen. I tillegg hadde brigaden Bijlandt utplassert tiraljører ved hulveien og i forkant av åsryggen. Resten av brigaden lå ned rett bak veien.
Den franske fremrykkingen jaget inn de britisk-allierte tiraljørene og nådde hulveien. Da de kom dit reiste generalmajor Packs menn seg, grupperte seg i formasjon på fire linjer, rykket frem og åpnet ild. De franske styrkene forventet motstand. De hadde rykket frem tilnærmet på linje, de returnerte ilden og presset de britiske troppene. Selv om angrepet stanset opp i sentrum begynte den britisk-allierte linjen foran d'Erlons høyre fløy å svikte. Til venstre for brigaden hvor den 7. nederlandske militsen sto ble «noen få rekker skutt ned og det ble følgelig en åpning i linjen.» Bataljonen hadde ingen reserver og kunne ikke lukke åpningen. General d'Erlons styrker presset seg gjennom dette gapet i den britisk-allierte forsvarslinjen og de gjenværende bataljonene i brigaden Bylandt (8. nederlandske militsbataljon og 7. belgiske linjebataljon) ble tvunget til å trekke seg tilbake til formasjonen til 5. nederlandske militsbataljon, som var i reserve mellom generalløytnant Pictons tropper om lag 100 skritt bak. De ble der omgruppert under kommando av oberst Pieter Hendrik van Zuylen van Nijevelt. Rett etter beordret prinsen av Oranien et motangrep.
Generalløytnant Picton ble drept og generalmajor Willem Frederik van Bylandt ble såret og evakuert fra slagfeltet. Han overførte derfor kommandoen til oberstløytnant De Jongh. De franske styrkene presset de britisk-allierte styrkene tilbake langs hulveien, og den britiske forsvarslinjen var i oppløsning. Rundt klokken 14 så franskmennene under Napoléon til å kunne vinne slaget.
==== Det tunge britiske kavaleriets angrep ====
«Våre kavalerioffiserer synes å ha lagt seg til en vane om å galoppere mot alt. De vurderer aldri situasjonen, tenker aldri på å manøvrere foran fienden og holder aldri igjen eller har en reserve.», Wellington
I denne kritiske situasjonen beordret generalmajor Henry Paget (hertugen av Uxbridge) sine to brigader med tungt kavaleri - som hadde gruppert seg usett for franskmennene bak åskammen - å angripe for å støtte det hardt pressede britisk-allierte infanteriet. Den 1. kavaleribrigaden, kjent som the Household Brigade, under kommando av generalmajor Lord Edward Somerset, besto av garderegimenter: 1. og 2. regiment Life Guards, Royal Horse Guards og 1st King's Dragoon Guards. Den andre kavaleribrigaden under kommando av generalmajor William Ponsonby, besto av The Royal Dragoons, Royal Scots Greys og den irske 6. (Inniskilling) Dragoons, alle tre regimenter med tunge dragoner.
Mer enn 20 år med krig på det europeiske kontinentet hadde gått hardt utover mengden egnede tunge hester. De britiske styrkene hadde derimot ikke vært i krig på lenge og hadde gjennomgående bedre hester enn franskmennene. Regimentet The Scots Greys hadde for eksempel ikke vært i krig siden 1795. De britiske kavaleristene hadde fått utmerket trening i bruk av sverd på hest, men manglet franskmennenes erfaring med manøvrering i store formasjoner og hadde liten praktisk krigserfaring. Ifølge Wellington hadde de begrenset med både taktiske kunnskaper og sunn fornuft.De to kavaleribrigadene hadde en samlet styrke på rundt 2 000 mann (2 651 offisiell styrke). Angrepet ble ledet av Uxbridge, kun et mindre antall skvadroner ble holdt i reserve. Det er bevis for at hertugen av Uxbridge om morgenen før slaget ga en ordre til alle brigadekommandantene om å sette inn sine styrker på eget initiativ, da direkte ordre fra han muligens ikke kom frem, og til å «støtte forflytninger i fronten». Det synes som Uxbridge forventet at brigadene til generalmajorene John Ormsby Vandeleur, Hussey Vivian og det nederlandske kavaleriet kom til å støtte det britiske tunge kavaleriet. Uxbridge beklaget senere at han selv ledet angrepet, da han i stedet skulle ha organisert en passende reserve.The Household Brigade passerte åskammen og angrep nedover skråningen. Kyrassérene som forsvarte general d'Erlon's venstre flanke var fremdeles spredt og ble presset over hulveien og jaget på flukt. Hulveien virket som en felle og førte det flyktende franske kavaleriet mot egne styrkers høyre fløy. Noen av kyrassérene fant seg trengt inne av de bratte sidene av hulveien, med en forvirret masse av eget infanteri i front, beskutt av 95th Rifles fra nordsiden av hulveien og presset av generalmajor Somersets tunge kavaleri bakfra. Det uventede ved å kjempe mot pansrede fiender imponerte de britiske kavaleristene, noe som ble nedtegnet av kommandanten for the Household Brigade.I fortsettelsen av angrepet slo skvadronene til the Household Brigade så brigadegeneral Aulards 2. brigade. På tross av forsøk på å kalle de engelske kavaleristene tilbake fortsatte de forbi bondegården La Haye Sainte. Nederst i åssiden møtte de - med sprengte hester - brigadegeneral Schmitzs 1. brigade gruppert i karré (militær formasjon hvor styrken danner en firkant).Til venstre for dem red the Union Brigade gjennom de franske infanteristenes linjer. Fra senter og mot venstre flanke nedkjempet the Royal Dragoons brigaden til brigadegeneral Bourgeois og erobret fanen til 105. Régiment de Ligne. Det irske regimentet The Inniskillings jaget den andre brigaden i generalløytnant Joachim Jérôme Quiot du Passages 1. divisjon, og the Scots Greys angrep det fremste franske regimentet, 45. Régiment de Ligne, mens det holdt på å omgruppere seg etter å ha passert hulveien og brutt gjennom hekken under forfølgelsen av det britiske infanteriet. The Greys erobret fanen til 45. og overmannet brigadegeneral Greniers brigade. Dette var de eneste fanene erobret fra franskmennene under slaget. På Wellingtons ytre venstre flanke hadde 4. divisjon under divisjonsgeneral (fransk: général de division) Pierre François Joseph Durutte hatt tid til å gruppere seg i karré og motstå angrep fra grupper av the Scots Greys.
Offiserene i kavaleriregimentene the Royals og Inniskillings fant det like vanskelig som sine kolleger i the Household Cavalry å holde troppene tilbake. Etter å ha tatt tap og under omgruppering var the Scots Greys og resten av the Union Brigade foran den franske hovedlinjen. Hestene var sprengt og styrken var i uorden, uten begrep om hva deres neste felles mål var. Noen angrep nærliggende kanonbatterier tilhørende «stort batteri». Selv om kavaleristene i the Greys hverken hadde tiden eller midlene til å ødelegge kanonene eller fjerne dem, satte de mange av dem ut av spill ved at kanonmannskapene ble drept eller rømte slagmarken. Napoléon beordret raskt et motangrep fra Farine og Travers kyrassérbrigader og Jaquinots to regiment Chevau-léger (lett og medium kavaleri) tilhørende I. korps lette kavaleridivisjon. Uorganisert og virrende rundt i bunnen av skråningen mellom herregården Hougoumont og vertshuset La Belle Alliance ble the Scots Greys og resten av det tunge britiske kavaleriet overrasket av motangrepet til divisjonsgeneral Jean-Baptiste Milhauds kyrassérer, støttet av lansenérer fra Jaquinots kavaleridivisjon.Mens generalmajor Ponsonby forsøkte å samle sine kavalerister mot angrepet fra de franske kyrassérene ble han angrepet av divisjonsgeneral Jaquinots lansenérer og tatt til fange. En gruppe kavalerister fra the Scots Greys forsøkte å frigjøre han, men lansenéren som hadde tatt han til fange drepte Ponsonby og deretter tre av the Scots Greys som hadde forsøkt å redde sin brigadekommandant. På det tidspunktet Ponsonby døde hadde overtaket skiftet til franskmennene. Divisjonsgeneralene Milhauds og Jaquinots kavalerister jaget the Union Brigade fra sletten. Resultatet var svært store tap for det britiske kavaleriet. Et motangrep av britiske lette dragoner under generalmajor Vandeleur og nederlandsk-belgiske lette dragoner og husarer under generalmajor Ghigny på venstre flanke og nederlandsk-belgiske karabinerer under generalmajor Trip i senter slo tilbake det franske kavaleriet.Alle tapstall for kavaleribrigadene etter angrepet er anslag, siden tapstall bare ble registrert etter dagen var omme og er for hele slaget. Noen historikere, blant de Barbero, tror at de offisielle listene tenderer til å overdrive antallet kavalerister som var tilstede i skvadronene på slagmarken og at tapene proporsjonalt derfor er enda høyere enn hva de offisielle tallene viser. The Union Brigade tapte mange av både offiserer og menige (inkludert øverstkommanderende, generalmajor William Ponsonby og oberst Hamilton fra the Scots Greys). Store tap hadde også the 2nd Life Guards og the King's Dragoon Guards of the Household Brigade (med oberst Fuller, kommandant for the King's DG blant de drepte). Brigadene the 1st Life Guards, helt på høyre fløy av angrepet og the Blues, som dannet en reserve, hadde holdt sammen og hadde derved langt lavere tapstall. De offisielle oversiktene for begge brigader ble oppgitt til 2 651 mens Barbero og andre anslår det reelle tallet til å være rundt 2 000 og de offisielle registrerte tapene for de to tunge kavaleribrigadene under slaget var 1 205 mann og 1 303 hester.Noen historikere, som Chandler og Weller, hevder at det tunge britiske kavaleriet ble ødelagt som en funksjonsdyktig styrke etter deres første, storslåtte angrep. Barbero konstaterer at the Scots Grey praktisk talt ble utradert og at de to andre regimentene i the Union Brigade hadde tilsvarende tap. Andre historikere, som Clark-Kennedy og Wood, siterer britiske øyenvitner hvor det fortelles om fortsatt innsats fra det tunge kavaleriet. De gikk flere ganger til motangrep mot fransk kavaleri (begge brigader), stoppet et kombinert kavaleri og infanteriangrep (kun Household Brigade), ble brukt til å styrke moralen til nærliggende enheter under krisesituasjoner og dekket hull i den britisk-allierte linjen forårsaket av store tap hos infanteriformasjoner (begge brigader). Denne tjenesten ble utført til en høy pris, da nærkamp med fransk kavaleri, karabinskudd, skudd fra infanteristenes musketter og dødligst av alt - artilleriild - stadig reduserte antallet «effektive kavalerister» (engelsk: effective) i de to brigadene. Rundt klokken 18 kunne hele Union Brigade bare stille tre skvadroner, på tross av det gikk disse til motangrep mot fransk kavaleri og tapte halve styrken i kampen. Ved slutten av slaget kunne de to brigadene tilsammen stille en skvadron.Det franske angrepet under general d'Erlons I. korps hadde involvert 14 000 mann, men ble drevet tilbake med et samlet tap på 3 000 mann, inkludert over 2 000 mann tatt til fange. I tillegg til tapet av soldater førte det mislykkede angrepet til tap av tid, mange enheter var splittet og klokken ble om lag 16 før d'Erlons I. korps var reorganisert. Elementer av de prøyssiske styrkene var da iferd med å ankomme slagfeltet på franskmennenes høyre flanke, men Napoléon hadde allerede beordret divisjonsgeneral Georges Moutons (greven av Lobau) VI. korps å forflytte seg for å holde de tilbake før d'Erlons angrep begynte.
=== Tredje fase: Det franske kavaleriangrepet ===
Litt før klokken 16:00 merket marskalk Ney seg et tegn på tilbaketrekning fra senter av de britisk-allierte styrkene. Han feiltolket evakueringen av skadede, trodde det var en begynnende retrett, og forsøkte å utnytte det. Etter nederlaget til d'Erlons I. korps hadde han få infanterireserver igjen, det meste av infanteriet hadde enten blitt satt inn i det nytteløse angrepet mot Hougoumont eller i forsvaret av den franske høyre flanken. Ney forsøkte derfor å slå de britisk-alliertes senter med kun kavaleri. I første angrepsbølge ble divisjonsgeneral Édouard Jean Baptiste Milhauds reserve kavalerikorps med kyrassérer og divisjonsgeneral Charles Lefebvre-Desnouettes' lette kavaleridivisjon fra keisergarden, med totalt rundt 4 800 mann satt inn. Da denne angrepsbølgen ble slått tilbake ble divisjonsgeneral François Étienne de Kellermanns tunge kavalerikorps og divisjonsgeneral Claude Étienne Guyots tunge kavaleri tilhørende keisergarden satt inn, totalt rundt 9 000 mann i 67 skvadroner.Wellingtons infanteri reagerte på kavaleriangrepet med å danne karré. Wellington beordret sine artillerister til å søke dekning inne i karréen ved angrep fra kavaleri, for å returnere til kanonene og fortsette ildgiving ved det fiendtlige kavaleriets retrett. Øyenvitner til det britiske infanteriet registrerte så mange som 12 kavaleriangrep, selv om dette sannsynligvis inkluderer påfølgende angrepsbølger av samme angrep, totalt antall angrep var utvilsomt færre. General Kellermann som innså det meningsløse i angrepene forsøkte å holde elitebrigaden med karabinerere i reseve, men marskalk Ney insisterte på at de skulle delta.
Denne typen samlede kavaleriangrep bygget nesten utelukkende på den psykologiske sjokkeffekten på motstanderen. Støtte av nærliggende artilleri kunne rive opp karréer så kavaleriet kunne trenge inn og bekjempe infanteristene, men i slaget ved Waterloo var samordning mellom fransk kavaleri og artilleri ikke særlig bra. Det franske artilleriet kom ikke nær nok, i store nok mengder, til å ha en avgjørende virkning. De franske kavaleriangrepene ble gjentatte ganger avvist av britisk infanteri i karré, av britisk artilleribeskytning mens det franske kavaleriet trakk seg tilbake for å omgruppere seg og av motangrep fra Wellingtons lette kavaleriregimenter, den nederlandske tunge kavaleribrigaden og den gjenværende styrken fra the Household Cavalry.
Minst en britisk artillerioffiser lot vær å følge Wellingtons ordre om å søke dekning i nærmeste karré under de franske kavaleriangrepene. Kaptein Cavalié Mercer som kommanderte 'G' Troop, Royal Horse Artillery, anså troppene fra Braunschweig som var utplassert på hver side av hans kanoner som så nervøse at han holdt sitt batteri med seks 9-punds kanoner i virksomhet under hele kavaleriangrepet, og med stor effekt:
«Jeg lot dem rykke frem uskadd inntil fronten av kolonnen var mellom femti eller seksti yard (om lag 45-55 meter) unna, og ga så ordren om ild. Effekten var fryktelig. Nesten hele fortroppen falt med en gang, og kanonkulen (salvene var en blandet kardesk med muskettkuler kombinert med en større, massiv jernkule), som trengte inn i kolonnen skapte forvirring langs sin bane ... avfyringen av alle kanonene ble etterfulgt av en nedmeiing av menn og hester lik den som gress for en ljå.», kaptein Cavalié Mercer, Royal Horse Artillery
Av ukjente grunner ble det ikke gjort noe forsøk fra de franske kavaleristene for å uskadeliggjøre kanonene ved å spikre fenghullet mens de var inne i de britisk-allierte linjene. I samsvar med Wellingtons ordre var artilleristene derfor istand til å returnere til kanonene og skyte på det franske kavaleriet mens de trakk seg tilbake etter hvert angrep. Etter en rekke angrep på åsryggen ved Mont-Saint-Jean trakk de franske kavaleristene seg tilbake, med store tap og uten å ha oppnådd noe gjennombrudd.
Tapstall for de franske kavaleristene er vanskelig å anslå. Ledende offiserer, særlig generalene, hadde store tap. Fire divisjonskommandanter ble såret, ni brigadegeneraler ble såret, og en drept. Det var et klart tegn på deres mot og vane med å lede fra fronten. Den franske historikeren Henry Houssaye oppgir at Grenadiers à Cheval besto av 796 mann den 15. juni, men bare 462 den 19. juni, mens Régiment de l'Impératrice Dragons mistet 416 av 816 over samme periode. Divisjonsgeneral Guyots tunge kavaleridivisjon mistet 47 % av sin opprinnelige styrke.
Det ble etter hvert klart, selv for Ney, at kavaleri alene oppnådde lite. I seneste laget organiserte han et samlet angrep, med
divisjonsgeneral Bachelus divisjon og oberst Tissots regiment (fra divisjonsgeneral Foys divisjon, fra Reilles II. korps, om lag 6 500 infanterister) pluss de franske kavalerister som fremdeles var istand til å kjempe. Dette angrepet gikk langs mye av den samme veien som de foregående angrepene av tungt kavaleri. Det kombinerte franske angrepet ble stoppet ved et motangrep av kavaleri fra the Household Brigade ledet av Uxbridge. Det britiske kavaleriet klarte imidlertid ikke å slå det franske infanteriet og måtte trekke seg tilbake etter tap fra infanteristenes muskettild.Uxbridge rapporterte at han forsøkte å lede nederlandske karabinerer under generalmajor Albert Dominicus Trip van Zoudtlandt til å gjenoppta angrepet og at de nektet å følge han. Andre medlemmer av den britiske kavaleristaben kommenterte også denne hendelsen. Det er imidlertid ingen støtte for dette i nederlandske eller belgiske kilder. I mellomtiden ble Bachelus og Tissots infanterister og deres kavaleristøtte hardt rammet av artilleribeskytning og muskettild fra generalmajor Adams infanterbrigade og de franske angriperne trakk seg etter hvert tilbake. Selv om det franske kavaleriet påførte Wellingtons senter få direkte tap, så var tapene fra fransk artilleri store. Wellingtons kavaleri, bortsett fra generalmajorene John Vandeleurs og Hussey Vivians brigader helt på venstre flanke, hadde alle blitt satt inn i slaget, og hadde tatt store tap. Situasjonen virket så desperat at the Cumberland Hussars, det eneste kavaleriregimentet fra Hannover som deltok, rømte fra slagmarken og spredte panikk helt til Brussel.
=== Fjerde fase: Erobringen av La Haye Sainte ===
Omtrent samtidig med Neys kombinerte infanteri- og kavaleriangrep på senter og høyre del av Wellingtons linje ble elementer av d'Erlons I. korps samlet, ledet av 13. Régiment de Légère, og gjorde et fornyet angrep på La Haye Sainte. Angrepet lyktes, delvis fordi the King's German Legion gikk tom for ammunisjon. De modige tyske soldatene hadde holdt senter av slagmarken nesten hele dagen og hindret den franske fremrykkingen. Marskalk Ney flyttet deretter beredent artilleri (ridende artilleri) opp mot Wellingtons senter og begynte å skyte mot infanteristenes karréer på nært hold med kardesk. Regimentene 30th og 73rd hadde så store tap at de måtte trekke sammen for å danne en brukbar karré.
«Erobringen av La Haye Sainte av franskmennene var en meget farlig hendelse. Det åpnet selve senter i den britisk-allierte styrken, og plasserte fienden på en avstand av 60 yards (55 meter) av det senteret. Franskmennene kastet ikke bort noe tid med å dra fordel av dette, de presset frem infanteri støttet av kanoner, som lot de holde en svært destruktiv ildgiving på Altens venstre og Kempts høyre ...», kaptein James Shaw, 43rd Foot, stabssjef 3. divisjon
Hva Napoléon trengte for å fortsette angrepet hadde skjedd. Marskalk Ney var nær å bryte gjennom senter av de britisk-allierte styrkene.Sammen med artilleriilden ble de britisk-allierte styrkene også beskutt av franske tiraljører fra La Haye Sainte. Situasjonen var så kritisk at fanene til 33rd regiment og Halketts brigader ble sendt til bakre linjer for å sikre de, beskrevet av historikeren Alessandro Barbero som, «... et tiltak som savnet sidestykke.». Generalløytnant Carl von Alten beordret en enkelt bataljon fra King's German Legion å gjenerobre La Haye Sainte. Bataljonen under oberst Ompteda klarte å jage vekk noen franske tiraljører, men ble så angrepet av franske kyrassérer i flanken. Ompteda ble drept og bataljonen nedkjempet. Et nederlandsk-belgisk kavaleriregiment som ble beordret til å angripe flyktet i stedet fra slagfeltet, beskutt av sitt eget infanteri. Generalmajor Merlens 3. Brigade Lichte Cavalerie angrep det franske artilleriet som hadde tatt stilling nær La Haye Sainte, men ble nedkjempet. Den nederlandske kavaleridivisjonen, Wellingtons siste kavalerireserve bak det britisk-allierte senter hadde tapt halvparten av sin styrke. På tross av sine tap var det franske kavaleriet fremdeles en trussel og tvang det britisk-allierte infanteriet til å holde seg i karré. Stadig mer fransk artilleri ble brakt fremover.Et fransk artilleribatteri rykket frem til rundt 300 yards (om lag 270 meter) fra der 1./1. Nassau sto i karré og beskytningen ga store tap. Et annet fransk batteri rykket frem til flanken av kaptein Mercers batteri, skjøt ned hestene og presset Mercer og hans artillerister tilbake, han mintes senere, «Hastigheten og presisjonen på denne ildgivingen var ganske skremmende. Nesten hvert skudd rammet og jeg forventet at vi alle ville bli utslettet. ... Saltaskene ble i mange tilfelle revet fra hestenes rygg ... En granat jeg så eksploderte under de to fineste trekkhestene i troppen og ned gikk dem.»Franske tiraljører besatte dominerende stillinger, spesielt på en kolle som lå høyere enn regimentet the 27th Foot. Ute av stand til å bryte karréformasjonen grunnet det franske kavaleriet hadde regimentet ingen mulighet for å angripe og måtte utstå beskytningen. Ildgivingen påførte regimentet store tap og the Inniskillings mistet to-tredjedeler av styrken i løpet av tre til fire timer.I denne perioden av slaget ble mange av Wellingtons generaler og rådgivere drept eller såret, blant de generalmajor Somerset, oberstløytnant Gordon, oberst de Lancey, generalløytnant Alten og generalmajor Cooke. Situasjonen var kritisk og Wellington, innestengt i en karré og uvitende om hendelsene utenfor den, var desperat for de prøyssiske styrkenes ankomst og støtte.
==== Ankomst av IV. prøyssiske korps: Plancenoit ====
«Natten eller prøysserne må komme.», Wellington
General Friedrich Wilhelm von Bülows IV. korps var den første prøyssiske styrken som ankom den franske høyre flanken, han rettet styrken mot Plancenoit for å benytte den som et springbrett mot de bakre franske stillingene. Feltmarskalk Blücher ønsket å sikre sin høyre flanke ved at styrken trengte frem gjennom skogen Bois de Paris. Blücher og Wellington hadde utvekslet meldinger siden klokken 10:00 og hadde avtalt fremstøtet mot Frichermont dersom Wellingtons senter var under angrep.Omtrent på denne tiden, mens det franske kavaleriangrepet pågikk for full styrke ble 15. brigade fra IV. korps sendt for å få kontakt med styrkene fra Nassau på Wellingtons venstre flanke, i området Frichermont-La Haie, brigadens beredne artilleri og ekstra artilleri var utplassert på dets venstre flanke for støtte. Napoléon sendte divisjonsgeneral Lobaus VI. korps for å avskjære resten av Bülows IV. korps som fortsatte mot Plancenoit. Den prøyssiske 15. brigaden drev Lobaus styrker ut av Frichermont med et bajonettangrep og fortsatte så opp høydene ved Frichermont, beskjøt franske jegere med 12-punds kanoner og presset på mot Plancenoit. Dette ledet Lobaus korps til retrett til området ved Plancenoit, presset Lobau forbi baktroppene til Armee Du Nords høyre flanke og var en direkte trussel mot dets eneste retrettvei. Den 16. prøyssiske brigaden under von Hiller presset også fremover mot Plancenoit.
Napoléon hadde sendt alle de åtte bataljonene i den unge garden (fransk: la jeune Garde) for å forsterke Lobaus styrker, som var hardt presset av prøysserne. Den unge garden gikk til motangrep og etter svært harde kamper sikret de landsbyen Plancenoit, men ble så utsatt for nye angrep fra prøysserne og drevet ut av Plancenoit. Napoléon sendte to bataljoner av keisergarden inn i Plancenoit og etter å ha kjempet seg frem med bajonettene gjenerobret denne styrken landsbyen.
==== Zietens flankemarsj ====
Sent på ettermiddagen hadde general Zietens I. korps ankommet i styrke i området rett nord for gården La Haie, mot Wellingtons venstre flanke. General Müffling som var de prøyssiske styrkenes liasonoffiser hos Wellington red for å komme korpset i møte. Zieten hadde da fått frem sin 1. brigade, men hadde blitt bekymret over synet av soldater på vidvanke (engelsk: stragglers) og skadede fra avdelingene fra Nassau og den prøyssiske 15. brigade. Zieten fikk inntrykk av at styrkene trakk seg tilbake og idet han var usikker på om hans egne styrker ville bli blandet inn i en generell retrett begynte han å flytte sine styrker vekk fra Wellingtons flanke og i retning den prøyssiske hovedstyrken nær Plancenoit. Da general Müffling oppdaget dette fikk han overbevist Zieten at han måtte støtte Wellingtons venstre flanke. General Zieten beordret sine tropper til å gjenoppta marsjen mot Wellington og ankomsten av hans styrke tillot Wellington å forsterke sitt hardt pressede senter ved å flytte kavaleri fra venstre flanke.Det prøyssiske I. korps fortsatte å angripe de franske styrkene foran Papelotte. Om lag klokken 19:30 var stillingen for de franske styrkene bøyd i en slags bue, linjen gikk fra Hougoumont på venstre flanke, via gården La Haie Sainte til Plancenoit på høyre flanke. Divisjonsgeneral Duruttes styrker hadde tatt stillingene ved La Haie Sainte og Papelotte i en rekke med angrep, men trakk seg nå tilbake bak Smohain uten å kunne stoppe det prøyssiske 24. regiment da det gjenerobret begge steder. Det 24. prøyssiske regiment rykket frem mot de nye franske stillingene, ble slått tilbake og angrep igjen støttet av schlesiske riflemenn (tysk: schützen) og F/1. milits (tysk: landwehr). De franske styrkene trakk seg først bakover for det fornyede prøyssiske angrepet, men prøvde så å holde stand, gjenerobre Smohain og holde fast på åskammen og de siste husene i Papelotte.Det 24. prøyssiske regiment fikk kontakt med en skotsk bataljon helt på sin høyre flanke og sammen med det prøyssiske 13. militsregiment drev de de franske styrkene ut av disse stillingene. Fortsatte angrep fra 13. prøyssiske regiment og 15. brigade tvang de franske styrkene vekk fra Frichermont. Divisjonsgeneral Duruttes divisjon, i ferd med å bli angrepet av skvadroner fra kavalerireserven til general Zietens I. korps, trakk seg ut av slagfeltet. Det prøyssiske I. korps rykket så frem til veien mot Brussel, som samtidig var den eneste retrettveien for de franske styrkene.
=== Femte fase: Keisergardens angrep ===
Med Wellingtons senter utsatt etter La Haye Saintes fall og fronten ved Plancenoit midlertidig stabilisert satte Napoléon inn sin siste reserve, den så langt ubeseirede keisergarden. Angrepet som begynte rundt klokken 19:30 var ment å trenge gjennom Wellingtons senter og presse hans styrker vekk fra prøysserne. Det er uklart hvilke styrker som deltok, men antakeligvis deltok fem bataljoner av den midlere keisergarden, og ikke grenaderene eller jegerne i den gamle garden. Tre bataljoner fra den gamle garden fulgte med fremover og dannet angrepets andre linje, men forble i reserve og angrep ikke direkte den britisk-allierte linjen.Napoléon overså selv den innledende utplasseringen av keisergarden (den «midlere» og den «gamle»). Den «midlere» garden grupperte seg i bataljonsformasjoner, hver med om lag 550 mann, med 1./3. (1. bataljon, 3. régiment de grenadiers) ledet av divisjonsgeneral Louis Friant og brigadegeneral Paul Jean-Baptiste Poret de Morvan, til høyre langs veien. Til venstre for dem og bak dem var brigadegeneral Harlet med 4. régiment de grenadiers, så 1./3. (1. bataljon, 3. régiment de chasseurs) under divisjonsgeneral Claude-Etienne Michel, deretter 2./3. (2. bataljon, 3. régiment de chasseurs) og til sist en stor formasjon med to bataljoner, totalt 800 soldater fra 4. régiment de chasseurs ledet av general Henrion. To batterier med beredent artilleri fulgte med i angrepet og hver formasjon ble ledet av en general.I reserve bak dem var tre bataljoner av den «gamle» keisergarden, fra høyre mot venstre 1./2. (1. bataljon, 2. régiment de grenadiers), 2./2. (2. bataljon, 2. régiment de chasseurs) og 1./2. (1. bataljon, 2. régiment de chasseurs). Napoléon lot marskalk Ney kommandere angrepet og han ledet den «midlere» garden skrått mot høyre siden av det britisk-allierte senter i stedet for å angripe rett mot senter. Napoléon sendte Neys ADC (fransk: aide-de-camp, assistent i felt) oberst Crabbé for å få Ney til å endre angrepsretningen men Crabbé klarte ikke å nå frem i tide. Andre franske styrker fulgte på for å støtte keisergarden. På venstre flanke kom infanteri fra divisjonsgeneral Reilles II. korps som ikke var i kamp ved Hougoumont og kavaleri rykket også frem. På høyre flanke tok elementer fra divisjonsgeneral d'Érlons I. korps del i angrepet, krysset åsryggen og kom i kamp med den britisk-allierte linjen. Av disse gikk brigadegeneral Pégots brigade frem i tiraljørorden, beveget seg nord og vest for La Haye Sainte og ga ildstøtte til Ney og divisjonsgeneral Friants 1./3. régiment de grenadiers.
Keisergarden ble først beskutt av noen bataljoner fra Braunschweig, men retursalvene fra grenaderene presset bataljonene fra Braunschweig tilbake. Oberstløytnant Colin Halketts brigade med 30th Foot og 73rd utvekslet ild, men ble drevet tilbake i forvirring, inn i regimentene 33rd og 69th. Oberstløytnant Halkett ble skutt i ansiktet og alvorlig skadet og hele brigaden trakk seg tilbake i uorden. Andre britisk-allierte tropper begynte også å gi etter. Et motangrep av styrker fra Nassau og restene av oberstløytnant Kielmansegges 1st Hanoverian Brigade fra den britisk-allierte andre linjen, ledet av prinsen av Oranien, ble også slått tilbake og prinsen ble alvorlig såret. Brigadegeneral Harlet beordret frem 4. régiment de grenadiers og senter av den britisk-allierte styrken var i fare for å bryte sammen. På dette tidspunktet ankom den nederlandske generalen David Hendrik Chassés divisjon. De var Wellingtons siste reserver og gjorde en viktig innsats for å avvise keisergardens angrep.Chassés relativt uthvilte nederlandske divisjon ble anført av et batteri med beredent artilleri under kaptein Carel Frederik Krahmer de Bichin. Det nederlandske batteriet åpnet en ødeleggende salve inn i de fremrykkende franske grenaderenes flanke, blant annet ble general Michel drept. Dette stoppet ikke 1./3. régiment de grenadiers fremrykking så general Chassé beordret sin første brigade under oberst Hendrik Detmers å angripe de tallmessig underlegne franske styrkene med bajonett, noe som førte til at den franske enheten stoppet og brøt sammen.Den franske keisergardens 4. régiment de grenadiers så sine kamerater trekke seg tilbake, og da de selv hadde tatt store tap, snudde de og trakk seg tilbake.Til venstre for 4. régiment de grenadiers var karréer dannet av 1./3. og 2./3. régiment de chasseurs, de hadde lidt enda større tap fra artilleribeskytning enn grenaderene. Da angrepet deres nådde åsryggen, fant de den tilsynelatende forlatt. Plutselig reiste rundt 1 500 soldater fra Foot Guards under generalmajor Peregrine Maitland seg. De hadde lagt seg ned for å skjerme seg for fransk artilleri og skjøt på kort hold ødeleggende salver mot den fremrykkende keisergarden. Jegerne fra keisergarden omgrupperte seg for å besvare de britiske salvene, men begynte å gi etter. Rundt 300 falt etter den første salven. Et bajonettangrep fra the Foot Guards brøt deretter den franske formasjonen, mens britene på sin side brøt formasjon i forfølgelsen av keisergarden.
Bataljonene fra keisergarden 4. régiment de chasseurs med 800 mann kom frem på flanken til de britiske gardistene og de to bataljonene med Foot Guards mistet alt samhold. De løp tilbake opp bakken som en uorganisert gruppe med franskmennene etter seg. På bakketoppen kom den franske styrken over batteriene som hadde gitt store tap for 1./3. og 2./3. régiment de chasseurs. De åpnet ild og jaget vekk artilleristene. Venstre flanke av den franske formasjonen kom så under beskytning av en større gruppe britiske tiraljører. Den franske styrken jaget de på flukt, men tiraljørene ble erstattet da regimentet 52nd Light Infantry, ledet av oberst John Colborne, angrep fra den franske styrkens flanke med kraftige skuddsalver. Franskmennene returnerte ilden og drepte eller såret om lag 150 soldater fra the 52nd. Det britiske regimentet angrep igjen. Under det fornyede britiske angrepet brøt motstanden fra den franske keisergarden sammen. En avgjørende faktor for det franske sammenbruddet var at de så styrkene som kom fra øst ikke var franske under marskalk Grouchy, men prøyssiske.De siste soldatene fra den franske keisergarden trakk seg raskt tilbake. En bølge av panikk gikk gjennom de franske linjene da den forbløffende nyheten spredte seg: «Garden trekker seg tilbake. Hver mann for seg selv!» (fransk: «La Garde recule. Sauve qui peut!») Den britisk-allierte øverstkommanderende Wellington reiste seg i stigbøylene på hesten Copenhagen og viftet med hatten for å gi signal til en generell offensiv. De gjenværende britisk-allierte styrkene strømmet fremover mot franskmennene som var i rask retrett.De overlevende fra den franske keisergarden samlet seg ved de tre bataljonene i reserve (noen hevder det var fire) rett sør av La Haye Sainte. Et angrep fra generalmajor Frederick Adams brigade og en bataljon landwehr fra Hannover, støttet av generalmajorene Vivian og Vandeleurs kavaleribrigader på deres høyre flanke, presset den franske formasjonen mot oppløsning. De enhetene fra den franske keisergarden som fremdeles holdt sammen trakk seg tilbake mot vertshuset La Belle Alliance.
==== Erobringen av Plancenoit ====
Omtrent samtidig med keisergardens angrep begynte de prøyssiske 5., 14. og 16. brigadene å trenge gjennom Plancenoit i det tredje angrepet den dagen. Landsbykirken var i brann, mens kirkegården, som var det franske forsvarets senter, var overstrødd med lik. Fem bataljoner fra keisergarden var utplassert for å støtte den unge garden, hvorav så godt som alle nå var satt inn i forsvaret, i tillegg til rester av divisjonsgeneral Lobaus VI. korps. Det avgjørende for kampene viste seg å bli skogsområdet Chantelet sør for landsbyen. Generalløytnant Pirchs II. korps hadde ankommet med to brigader og forsterket angrepet til IV. korps ved å rykke frem gjennom skogen. Musketerbataljonene i det prøyssiske 25. regiment presset 1./2. (1. bataljon, 2. régiment de grenadiers) fra den gamle garden ut av Chanteletskogen, utflanket Plancenoit og fremtvang en fransk retrett.
Den gamle garden trakk seg tilbake i god orden inntil de møtte massen av franske soldater som flyktet i panikk etter gardens mislykkede angrep mot den britisk-allierte styrken og ble en del av den flukten. Det prøyssiske IV. korps rykket frem forbi Plancenoit hvor de kom over mengder av franske soldater som flyktet fra britisk forfølgelse. De prøyssiske styrkene kunne ikke skyte, i frykt for å treffe Wellingtons fremrykkende styrker. Dette var den femte og siste gangen kontroll over Plancenoit skiftet. Franske styrker som ikke flyktet sammen med keisergarden ble omringet i deres stillinger og nedkjempet, med store tap på begge sider.
==== Oppløsning ====
Den franske styrkens høyre flanke, venstre flanke og senter hadde nå alle gitt etter. Den siste franske styrken med samhold var to bataljoner fra den gamle keisergarden rundt vertshuset La Belle Alliance, de hadde blitt plassert der for å være en siste reserve og for å beskytte Napoléon ved en eventuell fransk retrett. Napoléon håpet å samle den franske arméen bak dem, men etter hvert som retrett gikk over i flukt var de også nødt til å trekke seg tilbake. De tok stilling med en bataljon på hver side av La Belle Alliance, i karré for å beskytte seg mot kavaleriangrep fra koalisjonsstyrkene. Inntil han ble overbevist om at slaget var tapt og han måtte flykte, kommanderte Napoléon karréen til venstre for vertshuset. Generalmajor Adams kavaleribrigade angrep og tvang denne karréen tilbake, mens prøyssiske styrker angrep den andre.
Etter hvert som mørket falt på trakk begge gardekarréene seg tilbake i relativt god orden, men det franske artilleriet og alt annet utstyr ble erobret av koalisjonsstyrkene. Gardestyrkene som trakk seg tilbake ble omringet av tusener av flyktende franske tropper. Koalisjonsstyrkenes kavaleri herjet med de flyktende inntil rundt klokken 23:00, generalløytnant Gneisenaus styrker forfulgte dem så langt som til Genappe før han beordret stopp. I Genappe ble Napoléons forlatte vogn funnet, den inneholdt blant annet diamanter. Disse ble en del av kong Fredrik Vilhelm III av Preussens kronjuveler, en major ble tildelt Pour le Mérite med eikeløv for bragden. På dette tidspunktet hadde 78 kanoner og 2 000 fanger blitt tatt, blant dem flere generaler.
«I midten av stillingen besatt av den franske arméen, og nøyaktig på høyden, er en bondegård (sic), kalt La Belle Alliance. Fremrykkingen av alle de tyske kolonnene var rettet mot denne bondegården, som var synlig fra alle sider. Det var der som Napoléon var under slaget; det var der han ga sine ordre, hvor han smigret seg selv i håp om seier, og det var der som hans nederlag ble avgjort. Der også, var det at, ved et heldig tilfelle, feltmarskalk Blücher og Lord Wellington møttes i mørket, og gjensidig hilste hverandre som seierherrer.», generalløytnant Gneisenau
Ifølge et brev Wellington sendte til sin bror William var slaget «..den mest desperate situasjon jeg noen gang har vært i. Jeg har aldri anstrengt meg så hardt for noe slag og aldri vært så nær å bli slått.».
== Etterspill ==
=== Sårede og døde ===
Slaget ved Waterloo ga de britisk-allierte styrkene under Wellington tap på rundt 17 000 døde og sårede. De prøyssiske styrkene under Blücher tapte rundt 7 000 mann, av de 810 i en enhet, 18. regiment, i Bülows 15. brigade, de hadde kjempet både ved Frichermont og Plancenoit, og soldatene ble tildelt 33 Jernkors. Tapene for den franske siden under Napoléon var mellom 24 000 til 26 000 soldater drept eller såret, blant de 6 000 til 7 000 tatt til fange, med ytterligere 15 000 forsvunnet (desertert) rett etter.
«22. juni. Denne morgenen dro jeg for å besøke slagfeltet, som er litt utenfor landsbyen Waterloo, på høydedraget Mont-Saint-Jean, men ved ankomsten der var synet altfor ille å skue. Jeg følte meg syk i magen og var tvunget til å dra tilbake. Mangfoldet av skrotter, haugene med sårede menn med ødelagte lemmer ute av stand til å bevege seg, som går til grunne fra manglende sårbehandling eller sult, da de allierte var, selvfølgelig, tvunget til å ta sine kirurger og vogner med seg, utgjorde et syn jeg aldri vil glemme. De sårede, både de allierte og franskmennene, var igjen i en likeverdig elendig tilstand.», major W. E. Frye, After Waterloo: Reminiscences of European Travel 1815–1819.
De fleste sårede og døde ble liggende natten over på slagfeltet, de prøyssiske styrkene forfulgte franskmennene og de britisk-allierte styrkene var alt for utmattet til å gjøre noe før dagen etter. Mellom 20 til 40 tusen sårede og døde og rundt 10 tusen døde hester lå på et område på 2 ganger 3 kilometer. Både døde og sårede ble plyndret, først forsvant penger, klokker og effekter, deretter klær, overlevende soldater fra alle sider deltok i plyndringen. De lettere sårede ble etter hvert behandlet på stedet, mens de med større sår stort sett ble fraktet til Brussel hvor det ble etablert provisoriske feltsykehus. Ved slag på den tiden forventet britiske leger rundt 10 % sårede, etter Waterloo var det rundt 30 %, altså tre ganger så mange.
=== Tapere og seierherrer ===
Marskalk Grouchy, som fortsatte å følge sine ordre, slo dagen etter general Johann Adolf von Thielmann i slaget ved Wavre og trakk seg tilbake i god orden, til prisen av 33 000 franske soldater som aldri nådde slagfeltet sør for Waterloo. Samme dag sendte Wellington til Storbritannia sin offisielle rapport som beskrev slaget, den ankom London den 21. juni 1815 og ble publisert som London Gazette Extraordinary den 22. juni. Wellington, Blücher og andre koalisjonsstyrker rykket så videre frem mot Paris.
Den 24. juni 1815 kunngjorde Napoléon sin andre abdikasjon. I de siste trefningene i Napoleonskrigene ble marskalk Louis Nicolas Davout, Napoléons krigsminister, slått av Blücher i slaget om Issy den 3. juli 1815. Napoléon forsøkte å flykte til USA, men Storbritannias Royal Navy blokkerte franske havner for å hindre ham i å unnslippe. Han overga seg den 15. juli til kommandør Frederick Maitland på HMS «Bellerophon». Det var fortsatt kamper mot franske festninger, den som holdt ut lengst var Longwy, den kapitulerte den 13. september 1815. Den 20. november ble fredstraktaten undertegnet og kong Ludvig XVIII ble gjeninnsatt. Napoléon ble sendt i eksil til St. Helena, hvor han døde i 1821.
«Deres kongelige høyhet, – Utsatt for de fraksjoner som deler mitt land, og fiendeskapet fra stormaktene i Europa, har jeg avsluttet min politiske karrière, og jeg kommer, som Themistokles, for å be om generøsiteten til det britiske folk. Fra deres kongelige høyhet ber jeg om lovens beskyttelse, og overgir meg til den sterkeste, den mest utholdende, og den mest generøse av mine fiender.», Napoléon. (brev til prinsregenten hvor han overgav seg)
Generalmajor Maitlands 1st Foot Guards ble antatt å ha slått keisergardens grenaderer, selv om de «bare» hadde møtt jegere fra den nylig opprettede midlere garden. I erkjennelsen av bragden ble de uansett hedret med tittelen Grenadier Guards og fikk benytte bjørneskinnsluer tilsvarende de keisergarden brukte. Storbritannias Household Cavalry kopierte tilsvarende de franske kyrassérenes brystplate som et tegn på deres suksess mot sine pansrede franske fiender. Effekten av lansen førte til at den ble tatt i bruk over det meste av Europa. Britene la om deres første lette kavaleriregiment til lansenérer i 1816, uniformene var basert på det polske 1. lette kavaleriregiment fra keisergardens lansenérer.
== Analyse ==
=== Historisk betydning ===
Slaget ved Waterloo var avgjørende i mer enn en forstand. Det avsluttet perioden med krig som hadde rystet Europa, og flere andre regioner i verden, siden den franske revolusjonen tidlig i 1790-årene. Det endte også det første franske keiserdømmeet og den politiske og militære karrièren til Napoléon Bonaparte, en av de største hærførere og statsmenn i historien. Det førte Europa inn i en periode med fred i nesten et halvt århundre. Det var ingen større europeisk konflikt før Krimkrigen, og det gikk nesten hundre år før Europa på ny ble dratt inn i en konflikt av tilsvarende størrelse ved utbruddet av første verdenskrig.Koalisjonens endelige seier over Napoléon førte europeisk politikk i en konservativ, tildels reaksjonær retning og mange i samtiden oppfattet det som et nederlag for fremskrittet. I Frankrike ble endringene etter revolusjonen forsøkt tilbakestilt ved den såkalte restaurasjonen, ellers i Europa påtok stormaktene seg en formynderrolle ved Den hellige alliansen.
=== General Jomini om Napoléons nederlag ===
Brigadegeneral Antoine-Henri de Jomini, en militær skribent om Napoléonskrigene, forklarte Napoléons nederlag i slaget ved Waterloo slik:
«Slik jeg ser det er det fire grunnleggende årsaker som førte til denne katastrofen:
Den første, og viktigste, var ankomsten, dyktig kombinert, av Blücher, og den falske bevegelsen som underlettet hans ankomst; den andre, var den beundringsverdige fastheten til det britiske infanteriet, sammen med beherskelsen og presisjonen til deres kommandanter; det tredje var det forferdelige været, som hadde gjort bakken myk, og derved offensive bevegelser så slitsomme, og utsatte til klokken 13 angrepet som skulle vært utført om morgenen; det fjerde var den uforståelige formasjonen til første korps, i grupper for dype for det første store angrepet.»
=== Romantiske og forvrengte fremstillinger av slaget ===
Både i tekst og bilder ble slaget ved Waterloo i ettertid dels romantisk fremstilt og dels ble begivenhetene forvrengt. En del bunnet i ulike nasjoner og styrkers behov for å fremheve sin innsats, i tillegg kommer den alminnelige forvirring og mangel på oversikt for de som deltar i en slik hendelse. Blant beretningene om slaget er skildringer av kavaleri som angriper kavaleri hvor de to fiendtlige formasjonene rir mot hverandre i stor fart og forårsaket omfattende kollisjoner. Granskning av rapporter viser at slike kollisjoner mellom stridende kavaleriformasjoner i stor fart ikke fant sted; styrkene holdt mindre fart og hadde større avstand mellom hver kavalerist.Under keisergardens retrett mot vertshuset La Belle Alliance skal noen av gardesoldatene ha blitt bedt om å overgi seg, et tilbud som skal ha blitt avvist, i ettertid berømt som utropet: «Garden dør, den overgir seg ikke!» (fransk: «La Garde meurt, elle ne se rend pas!»). Det er mest trolig at det er en av mange «gode historier» fra slaget; om Pierre Cambronne kom med noe utrop, så var det ifølge han selv «dritt» (fransk: merde). I forfatteren Victor Hugos berømte dikt «L'expiation» omtales slagfeltet som «den gråtunge sletten» (fransk: la morne plaine), mens området på forsommeren 1815 ikke var skjebnetungt og grått. Historien om hvordan finansmannen Nathan Mayer Rothschild vant en formue ved å være den første til å vite om koalisjonens seier er kjent av mange, men formuen var et resultat av Rothschilds satsing på at kursene skulle gå opp og ikke på en enkelt hendelse som seier i et slag.Typisk for forvrengte fremstillinger om slaget er navnet. Det var aldri noen kamper så langt nord som Waterloo og mens Gneisenau foreslo å kalle det slaget om La Belle Alliance, og franskmennene mente slaget ved Mont-Saint-Jean var passende, så ble det altså Waterloo, dels fordi det var Wellingtons kvarter og dels fordi det var lett å uttale for britene. Den mest sentrale forvrengning om slaget er at det var franske styrker som ble slått av engelske. I tillegg til Blüchers avgjørende bidrag med rundt 50 tusen soldater så besto Wellingtons styrke av soldater fra Hannover, Sachsen og Det forente kongeriket Nederlandene (dagens Nederland og Belgia). Av totalt om lag 120 tusen soldater på koalisjonens side var under en tredjedel britiske, selv i Wellingtons britisk-allierte styrke var det flere soldater fra tysktalende områder (rundt 31 tusen), enn det var britiske soldater (rundt 26 tusen) med i slaget.
== Slagfeltet i dag ==
Deler av slagfeltet har blitt endret siden 1815. Turismen begynte dagen etter slaget, kaptein Mercer noterte den 19. juni at: «en vogn ankom fra Brussel, passasjerene steg av og fortsatte for å beskue feltet.» I 1820 beordret kong Vilhelm I av Nederland konstruksjonen av et monument. Løvehaugen (fransk: La Butte de Lion) ble laget med 300 000 kubikkmeter med jord tatt fra åskammen hvor senteret av den britisk-allierte linjen lå og fjernet derved den sørlige siden av Wellingtons hulvei. Andre deler av terrenget og landmerker i området har forblitt så godt som uendret siden slaget. Dette inkluderer de bølgende åkrene øst for veien Brussel–Charleroi, så vel som bygningene ved herregården Hougoumont, gården La Haye Sainte og vertshuset La Belle Alliance.
Bortsett fra Løvehaugen med dets besøkssenter er det flere mer tradisjonelle, men severdige monumenter rundt på det som var slagfeltet. En samling monumenter hvor veien fra Brussel til Charleroi krysser Braine L'Alleud-Ohain markerer massegraver over tropper fra Storbritannia, Nederlandene (i dag Nederland og Belgia), Hannover (i dag en del av Tyskland) og the King's German Legion. Et monument over de døde franske soldatene, kalt den sårede ørnen (fransk: L'aigle Blessé ) markerer stedet hvor det antas at en enhet fra keisergarden dannet karré mot slutten av slaget. Et monument over døde prøyssiske soldater er reist i landsbyen Plancenoit, på stedet hvor en av deres artilleribatterier tok stilling. Mausoleet over general Guillaume Philibert Duhesme er en av få graver; den er plassert ved siden av kirken i Ways, en tettbebyggelse i kommunen Genappe. Sytten britiske offiserer er begravet i krypten i det britiske monumentet på kirkegården i Evere ved Brussel. Restene av en ukjent soldat som hadde deltatt i slaget, ble funnet i 2012. Han var en lett pukkelrygget infanterist, rundt 1,60 høy og ble truffet i brystet av en fransk kule. Geværet han hadde, mynter og stedet han ble funnet ledet eksperter til å anta at han var en soldat fra Hannover.
== Se også ==
Carl von Clausewitz, deltok som oberst i generalløytnant Johann Adolf von Thielmanns III. prøyssiske korps
Wilhelm Friedrich Ludwig, senere keiser Vilhelm I av Tyskland, deltok som major og bataljonssjef i general Friedrich Wilhelm von Bülows IV. prøyssiske korps
== Noter ==
== Referanser ==
== Kilder ==
=== På norsk ===
Bjørnskau, Erik (2014): Waterloo 1815, forlaget Historie & kultur, Oslo, ISBN 9788292870976
Keegan, John (1979): Store slag : slik soldatene opplevde dem, Cappelen, Oslo, ISBN 82-02-04179-1 (Ebok fra bokhylla.no)
Tamelander, Michael og Olsen, Per Erik (2015): Waterloo 1815 : Napoléons siste felttog, Ares Forlag AS, ISBN 978-82-92938-39-3
=== På engelsk ===
Adkin, Mark (2001): The Waterloo Companion, Aurum, ISBN 1-85410-764-X
Anglesey, Marquess of (George C. H. V. Paget) (1990): One Leg: The Life and Letters of Henry William Paget, First Marquess of *Anglesey, K.G. 1768-1854, Pen and Sword. ISBN 0850525187
Barbero, Alessandro (2005): The Battle: A New History of Waterloo, Atlantic Books, ISBN 1-84354-310-9
Bas, F de, & J. De T'Serclaes de Wommersom (1909): La campagne de 1815 aux Pays-Bas d'après les rapports officiels néerlandais. Tomes: I: Quatre-Bras. II: Waterloo. III: Annexes et notes. IV: supplément: cartes et plans, Bruxelles: Librairie Albert de Wit
Beamish, N. Ludlow (1995) [1832]: History of the King's German Legion, Dallington: Naval and Military Press, ISBN 0-9522011-0-0
Boller, Jr., Paul F.; George, Jr., John (1989): They Never Said It: A Book of Fake Quotes, Misquotes, and Misleading Attributions, New York: Oxford University Press, s. 12, ISBN 0-19-505541-1
Bonaparte, Napoleon (1869): «No. 22060» i: Polon, Henri; Dumaine, J.: Correspondance de Napoléon Ier; publiée par ordre de l'empereur Napoléon III, 1858 28, s. 292, 293.
Booth, John (1815): The Battle of Waterloo: Containing the Accounts Published by Authority, British and Foreign, and Other Relevant Documents, with Circumstantial Details, Previous and After the Battle, from a Variety of Authentic and Original Sources (2. utgave), London: printed for J. Booth and T. Ergeton; Military Library, Whitehall
Boulger, Demetrius C. deK. (1901): Belgians at Waterloo: With Translations of the Reports of the Dutch and Belgian Commanders, London
Chandler, David (1966): The Campaigns of Napoleon, New York: Macmillan
Chesney, Charles C. (1907): Waterloo Lectures: A Study Of The Campaign Of 1815, Longmans, Green, and Co, ISBN 1-4286-4988-3
Clark-Kennedy, A.E. (1975): Attack the Colour! The Royal Dragoons in the Peninsula and at Waterloo, Research Publishing Co., London.
Clayton, Tim (2014): Waterloo. Four days that changed Europe's destiny, Little, Brown, London, ISBN 978-1-4087-0248-2
Cotton, Edward (1849): A voice from Waterloo. A history of the battle, on 18 June 1815, London: B.L. Green
Corrigan, Gordon (2006): Wellington (opptrykk, eBook-utg.), Continuum International Publishing Group, ISBN 978-0-8264-2590-4
Creasy, Sir Edward (1877): The Fifteen Decisive Battles of the World: from Marathon to Waterloo, London: Richard Bentley & Son, ISBN 0-306-80559-6
Davies, Huw (2012): Wellington's Wars: The Making of a Military Genius (illu. utg.), Yale University Press, s. 244, ISBN 978-0-300-16417-6
Eenens, A.M (1879): «Dissertation sur la participation des troupes des Pays-Bas a la campagne de 1815 en Belgique» i: Societé royale des beaux arts et de litérature de Gand, Messager des Sciences Historiques, Gand: Vanderhaegen
Comte d'Erlon, Jean-Baptiste Drouet (1815): Drouets redegjørelse om Waterloo for den franske nasjonalforsamlingen, fra Napoleon Bonaparte Internet Guide, arkivert fra originalen (engelsk)
Esposito, Vincent Joseph; Elting, John (1999): A Military History and Atlas of the Napoleonic Wars, Greenhill, ISBN 1-85367-346-3
Field, Andrew W. (2013): Waterloo The French Perspective, Great Britain: Pen & Sword Books, ISBN 978-1-78159-043-0
Fitchett, W. H. (2006) [1897]: «Chapter: King-making Waterloo» i: Deeds that Won the Empire. Historic Battle Scenes, London: John Murray (Project Gutenberg)
Fletcher, Ian (1994): Wellington's Foot Guards, 52 of Elite Series (illu. utg.), Osprey Publishing, ISBN 1-85532-392-3
Fletcher, Ian (1999): Galloping at Everything: The British Cavalry in the Peninsula and at Waterloo 1808-15, Spellmount, Staplehurst. ISBN 1-86227-016-3.
Fletcher, Ian (2001): A Desperate Business: Wellington, The British Army and the Waterloo Campaign, Spellmount, Staplehurst, Kent.
Frye, W. E. (2004) [1908]: After Waterloo: Reminiscences of European Travel 1815–1819, Project Gutenberg
Glover, G. (2004): Letters from the Battle of Waterloo: the unpublished correspondence by Allied officers from the Siborne papers, London: Greenhill, ISBN 978-1-85367-597-3
Glover, Gareth (2007): From Corunna to Waterloo: the Letters and Journals of Two Napoleonic Hussars, 1801–1816, London: Greenhill Books
Grant, Charles (1972): Royal Scots Greys (Men-at-Arms), Osprey, ISBN 0-8504-5059-4
Gronow, R. H. (1862): Reminiscences of Captain Gronow, London, ISBN 1-4043-2792-4
Hamilton-Williams, David (1993): Waterloo. New Perspectives. The Great Battle Reappraised, London: Arms & Armour Press, ISBN 0-471-05225-6
Herold, J. Christopher (1967): The Battle of Waterloo, New York: Harper & Row, ISBN 978-0-304-91603-0
Hofschröer, Peter (1999): 1815: The Waterloo Campaign. The German Victory, London: Greenhill Books, ISBN 978-1-85367-368-9
Hofschröer, Peter (2005): Waterloo 1815: Quatre Bras and Ligny, London: Leo Cooper, ISBN 978-1-84415-168-4
Hoorebeeke, C. van (September–oktober 2007): «Blackman, John-Lucie : pourquoi sa tombe est-elle à Hougomont?», Bulletin de l'Association belge napoléonienne (118), s. 6–21
Houssaye, Henri (1900): Waterloo (translated from the French), London
Hugo, Victor (1862): «Chapter VII: Napoleon in a Good Humor», fra Les Misérables (engelsk)
Jomini, Antoine-Henri (1864), The Political and Military History of the Campaign of Waterloo (3. utgave), New York; D. Van Nostrand
Kincaid, Captain J. (2006): Lewis-Stemple, John, red., England: The Autobiography: 2,000 Years of English History by Those Who Saw it Happen (opptrykk), UK: Penguin, s. 434–436, ISBN 978-0-14-192869-2
Longford, Elizabeth (1971): Wellington the Years of the Sword, London: Panther, ISBN 0-586-03548-6
Mercer, A.C. (1870): «Waterloo, 18 June 1815: The Royal Horse Artillery Repulse Enemy Cavalry, late afternoon», Journal of the Waterloo Campaign: Kept Throughout the Campaign of 1815
Low, E. Bruce (1911): «The Waterloo Papers», i MacBride, M., With Napoleon at Waterloo, London
Lozier, J.F.: «What was the name of Napoleon's horse?». The Napoleon Series.
Mantle, Robert (December 2000): Prussian Reserve Infantry 1813–1815: Part II: Organisation, Napoleonic Association
Nofi, Albert A. (1998) [1993]: The Waterloo campaign, June 1815, Conshohocken, PA: Combined Books, ISBN 0-938289-29-2
Parry, D.H. (1900): «Waterloo», Battle of the nineteenth century, London: Cassell and Company.
Roberts, Andrew (2001): Napoleon and Wellington, London: Phoenix Press, ISBN 1-84212-480-3
Pawly, Ronald (2001): «Wellington's Belgian Allies», Men at Arms nr 98. 1815, Osprey, s. 37–43
Roberts, Andrew (2005): Waterloo: 18 June 1815, the Battle for Modern Europe, New York: HarperCollins, ISBN 0-06-008866-4
Siborne, Herbert Taylor (1891): The Waterloo Letters, London: Cassell & Co.
Siborne, William (1990) [1844]: The Waterloo Campaign (4. utgave), London: Greenhill Books, ISBN 1-85367-069-3
Smith, Digby (1998): The Greenhill Napoleonic Wars Data Book, London & Pennsylvania: Greenhill Books & Stackpole Books, ISBN 1-85367-276-9
Strachan, Hew (2013): The First World War, Penguin, ISBN 978-0-14-303518-3
Summerville, Christopher J (2007): Who was who at Waterloo: a biography of the battle, Pearson Education, ISBN 978-0-582-78405-5
Thiers, Adolphe (1862): Histoire du consulat et de l'empire, faisant suite à l'Histoire de la révolution française 20, Paris: Lheureux et Cie.
Weller, J. (1992): Wellington at Waterloo, London: Greenhill Books, ISBN 1-85367-109-6
Shapiro, Fred R., red. (2006): The Yale Book of Quotations (illu. utg.), Yale University Press, s. 128, ISBN 978-0-300-10798-2
Wood, Evelyn (1895): Cavalry in the Waterloo Campaign, Samson Low, Marston and Co., London.
Wooten, Geoffrey (1993): Waterloo, 1815: The Birth Of Modern Europe, Osprey Campaign Series 15, London: Reed International Books, p. 42
Wellesley, Arthur (1815): «Wellington's Dispatches 19 June 1815», fra «Wellington's Dispatches Peninsular and Waterloo 1808 - 1815», i War Times Journal
White, John (14. desember 2011): Cambronne's Words, Letters to The Times (juni 1932), the Napoleon Series, Burnham, Robert, red.
== Eksterne lenker ==
(en) Battle of Waterloo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«The campaign of 1815: a study», nettsted om felttoget, av Pierre de Wit (engelsk)
«The Battle of Waterloo: The day that decided Europe's fate» Arkivert 8. mai 2015 hos Wayback Machine., fra BBC (engelsk)
Kartskisser og gjennomgang av slaget, fra nettstedet napoleonistyka.atspace.com (engelsk)
«Battlefield Detectives - Massacre at Waterloo», fra YouTube (engelsk)
«Waterloo: Causes, Courses and Consequences» - Professor Richard Evans, fra YouTube (engelsk) | | provins = Vallonsk Brabant | 3,905 |
null | 2023-02-04 | Aartselaar | null | null | null | | provins = Antwerpen | 3,906 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Antwerpen | 2023-02-04 | Antwerpen | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Antwerpen', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger første gang omtalt i 726', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1291', 'Kategori:Byer i Flandern', 'Kategori:Europeiske kulturhovedsteder', 'Kategori:Festninger i Belgia', 'Kategori:Hansabyer', 'Kategori:Havnebyer i Nederland', 'Kategori:Havnebyer ved Nordsjøen', 'Kategori:Kommuner i Antwerpen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vertsbyer for sommer-OL'] | For andre betydninger av Antwerpen, se Antwerpen (andre betydninger).
Antwerpen (fransk: Anvers) er en havneby og kommune i Belgia. Byen er hovedstad i den flamske provinsen Antwerpen og har omkring 500 000 innbyggere. Elva Schelde renner gjennom byen.
Byen er sentrum for diamanthandel og diamantforedling. Antwerpen har også siden 1990-tallet et visst rykte som moteby. En av byens severdigheter og turistattraksjoner er Antwerpen zoo, som er en av verdens eldste.
Antwerpen ble grunnlagt rundt år 800. Byen var vert for Sommer-OL i 1920.
Under andre verdenskrig ble Antwerpen befridd 8. september 1944 av den britiske 11th Armoured division. Etter frigjøringen prøvde tyske styrker å ødelegge havnen med V-2-raketter.
Antwerpen har vært kalt «vestens Jerusalem» på grunn byens store minoritet av ortodokse jøder.
Blant byens museer finnes Museum aan de Stroom, et kulturhistorisk og lokalhistorisk, kunst- og sjøfartsmuseum. Byen har fem ganger vært vertsby for The Tall Ships' Races, og var vertskap i 2016 også.
| For andre betydninger av Antwerpen, se Antwerpen (andre betydninger).
Antwerpen (fransk: Anvers) er en havneby og kommune i Belgia. Byen er hovedstad i den flamske provinsen Antwerpen og har omkring 500 000 innbyggere. Elva Schelde renner gjennom byen.
Byen er sentrum for diamanthandel og diamantforedling. Antwerpen har også siden 1990-tallet et visst rykte som moteby. En av byens severdigheter og turistattraksjoner er Antwerpen zoo, som er en av verdens eldste.
Antwerpen ble grunnlagt rundt år 800. Byen var vert for Sommer-OL i 1920.
Under andre verdenskrig ble Antwerpen befridd 8. september 1944 av den britiske 11th Armoured division. Etter frigjøringen prøvde tyske styrker å ødelegge havnen med V-2-raketter.
Antwerpen har vært kalt «vestens Jerusalem» på grunn byens store minoritet av ortodokse jøder.
Blant byens museer finnes Museum aan de Stroom, et kulturhistorisk og lokalhistorisk, kunst- og sjøfartsmuseum. Byen har fem ganger vært vertsby for The Tall Ships' Races, og var vertskap i 2016 også.
== Navnet Antwerpen ==
Ifølge folkelig tradisjon, og som også statuen foran rådhuset henviser til, har byen fått sitt navn fra
en legende som handler om en mytisk kjempe ved navn Antigoon som bodde nær elva Schelde. Han krevde toll av dem som skulle over floden. De som nektet hogde han hånden av på, og slengte den i Schelde. Til slutt ble kjempen drept av en ung helt som het Brabo. Brabo hogde av kjempens egen hånd og kastet den i floden. Derav navnet Antwerpen, fra nederlandsk hand werpen (å kaste en hånd).
Denne folke-etymologien støttes av det faktum at håndavhugging faktisk ble praktisert i Europa i middelalderen.
John Lothrop Motley anser derimot at Antwerpens navn kommer fra an 't werf (på verven). En annen mulighet er Aan 't werp. Dette 'werp' kunne være en menneskeskapt haug, høy nok til å holde seg tørr ved flom, der en gård kunne bygges. Et annet ord for 'werp' er 'pol' (derav polders).Men den vanligste teorien er at navnet stammer fra den gallo-romanske perioden og kommer av det latinske antverpia. Antverpia kommer av Ante (imot) Verpia (avleiring, sedimentering), som antyder land som bygges opp ved at sedimenter avsettes i innersvingen av en elvesving. Bemerk at elva Schelde hadde et annet forløp før den skiftet løp i perioden 600 til 750.
== Tidligere befestninger ==
Selv om Antwerpen tidligere var en festningsby, gjenstår nesten ingenting av de tidligere fortene eller det gamle citadellet som ble forsvart av general Chassé i 1832. Tilbake finnes kun festningen Steen, nå restaurert. Det moderne Antwerpens brede avenyer viser de opprinnelige posisjonene til befestningene. Etter at Belgia ble selvstendig, ble Antwerpen forsvart fra citadellet og en ring av fort rundt byen. I 1859 ble 17 av de 22 fortene som ble oppført under oppsyn av Wellington i 1815-1818, revet. En ny 13 km lang forsvarsring ble konstruert, og landsbyene Berchem og Borgerhout, som nå er forsteder til Antwerpen, ble innlemmet i byen.
Omkring 1870 anså man at Antwerpens befestninger var foreldet, på grunn av den økte rekkevidde og ildkraft av artilleri og sprengstoff. For å forsvare byen konstruerte man nå en ytre forsvarsring av fort og batterier på 10 til 14,5 kilometers avstand fra den tidligere forsvarsringen.
== Næringsliv ==
Ifølge American Association of Port Authorities (AAPA) var Antwerpens havn den syttende største havnen (i tonnasje) i verden i 2005, og den var nummer to i Europa etter Rotterdam. For stykkgods er havnen den største i verden. Den håndterer store volum av økonomisk attraktivt stykkgods, såvel som bulklast. Antwerpens havneområde, med fem oljeraffinerier, har en kraftig konsentrasjon av petrokjemisk industri. Det eneste området som har mer petrokjemisk industri er i Houston, Texas. Kraftproduksjon er også en viktig næringsgren, med fire atomkraftverk ved Doel, et stort konvensjonelt kraftverk i Kallo, såvel som et antall mindre kraftstasjoner. Man planlegger et område med vindkraftverk i en del av havneområdet som ikke er i bruk. De gamle kaiene som grenser til Schelde, med en lengde på nesten 6 kilometer, som ligger nord og sør for byens sentrum, har fått bli stående på grunn av deres sentimentale verdi, og brukes hovedsakelig av cruiseskip og kortdistanse sjøfart.
Antwerpens andre store næringsgren er diamanthandelen. Byen har fire diamantbørser. Sidan annen verdenskrig har familier innenfor det store chassidiske jødiske fellesskapet i Antwerpen dominert Antwerpens diamanthandel. Men i løpet av de siste to tiårene har indiske og armenske forhandlere blitt stadig viktigere.
Antwerp World Diamond Centre [1], etterfølgeren till Hoge Raad voor Diamant, spiller en viktig rolle når det gjelder å sette standard, regulere yrkesmessig etikk, opplæring samt fremming av Antwerpens interesser som sentrum for diamanthandelen.
== Administrativ inndeling ==
Kommunen består av selve byen Antwerpen og forsteder. Kommunen deles inn i ni enheter (districten på nederlandsk). Innbyggertallet er fra 31 mai 2006.
Antwerpen 166 742
Berchem 39 802
Berendrecht-Zandvliet-Lillo 9 564
Borgerhout 41 614
Deurne 69 408
Ekeren 22 262
Hoboken 34 443
Merksem 40 920
Wilrijk 38 386Totalt: 463 161 innbyggere.
=== Historisk populasjon ===
Dette er en oversikt over den historiske populasjonen til byen Antwerpen, oversikten gjelder ikke de større områdene utenfor Antwerpen by.
== Kollektivtrafikk ==
Antwerpen har flere trikkelinjer hvorav flere går under bakken i sentrum. På slutten av 70-tallet bygde man flere tunneler med tilhørende stasjoner under bakken i sentrum, men på grunn av finansieringsproblemer stoppet byggingen opp i 1980. Idag finnes det derfor flere kilometer med forlatte tunneler og stasjoner under byen. I 2004 kom Pegasusplanen der man planlegger å åpne iallfall en av disse oppgitte linjene under bakken. Idag har Antwerpen 11 underjordiske stasjoner og omtrent like mange som er oppgitte og ikke ferdigbygde.
Om Antwerpens underjordiske trikk
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nl) Offisielt nettsted
(fr) Offisielt nettsted
(de) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Antwerp – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Antwerpen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Antwerpen hos Wikivoyage | | provins = Antwerpen | 3,907 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Boechout | 2023-02-04 | Boechout | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Antwerpen', 'Kategori:Sider med kart'] | Boechout er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
| Boechout er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Boechout – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Boechout – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Antwerpen | 3,908 |
null | 2023-02-04 | Boom | null | null | null | | provins = Antwerpen | 3,909 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arendonk | 2023-02-04 | Arendonk | ['Kategori:51°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler hvor flaggbilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Antwerpen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Arendonk er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
| Arendonk er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | | provins = Antwerpen | 3,910 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Baarle-Hertog | 2023-02-04 | Baarle-Hertog | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor flaggbilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Enklaver', 'Kategori:Kommuner i Antwerpen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Baarle-Hertog er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Baarle-Hertog er kjent for sin noe kompliserte grense til Baarle-Nassau i Nederland. Totalt består kommunen av 24 separate deler. Ved siden av hoveddelen (kalt Zondereigen) består kommunen av tyve belgiske eksklaver inne i Nederland og tre andre på grensen mellom Nederland og Belgia. Dessuten ligger det syv nederlandske eksklaver inne i de belgiske eksklavene, og en nederlandsk eksklave i Zondereigen.
| Baarle-Hertog er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Baarle-Hertog er kjent for sin noe kompliserte grense til Baarle-Nassau i Nederland. Totalt består kommunen av 24 separate deler. Ved siden av hoveddelen (kalt Zondereigen) består kommunen av tyve belgiske eksklaver inne i Nederland og tre andre på grensen mellom Nederland og Belgia. Dessuten ligger det syv nederlandske eksklaver inne i de belgiske eksklavene, og en nederlandsk eksklave i Zondereigen.
== Liste over belgiske eksklaver som utgjør Baarle-Hertog ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Baarle-Hertog – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Baarle-Hertog – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Jan S. Kroghs Geosite: Om enklavene og eksklavene i Baarle-Hertog og Baarle-Nassau | | provins = Antwerpen | 3,911 |
null | 2023-02-04 | Balen | null | null | null | | provins = Antwerpen | 3,912 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Beerse | 2023-02-04 | Beerse | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Antwerpen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Beerse er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
| Beerse er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | | provins = Antwerpen | 3,913 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Boden | 2023-02-04 | Boden | ['Kategori:1919 i Sverige', 'Kategori:21°Ø', 'Kategori:65°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Boden kommune', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1919', 'Kategori:Byer i Sverige', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Norrbottens län'] | Boden (lulesamisk: Suttes, finsk: Puuti) er en by i Norrbottens län i landskapet Norrbotten i Sverige. Den er administrasjonssenter for Boden kommune. I 2010 hadde tettstedet Boden 18 277 innbyggere.Boden fikk bystatus i 1919.
| Boden (lulesamisk: Suttes, finsk: Puuti) er en by i Norrbottens län i landskapet Norrbotten i Sverige. Den er administrasjonssenter for Boden kommune. I 2010 hadde tettstedet Boden 18 277 innbyggere.Boden fikk bystatus i 1919.
== Historie ==
Opprinnelig var Boden ei kirkebygd ("kyrkby") i Överluleå sogn. Første skriftlige benevning på Boden er Bodebyn fra 1539, derav navnet. I 1543 hadde bygda sju gårder. Fra tidligere var det samer som var bosatt her.
Överluleå kirke ble bygd fra 1827, og derved ble sentrum flyttet til Bodträsk fra Heden. Nedenfor kirken dannet det seg ei lita kirkebygd. Formålet var at befolkningen skulle ha noen steder å bo når de skulle overvære gudstjenesten.
På 1860-tallet begynte man å legge til rette for frakt av jernmalm langs Luleälven. For å unngå elvens fosser begynte man å grave en kanal sør for elven mellom Heden og nåværende Boden Kraftstasjon. Prosjektet, som ble kalt Engelske kanalen, ble avbrutt, men den halvferdige kanalen kan man ennå i dag se restene av enkelte steder i terrenget.
Siden slutten av 1800-tallet har byen vært det viktigste knutepunktet for jernbanen i landets nordligste deler. Jernmalm fra gruvene i Kiruna og Malmberget transporteres gjennom Boden, enten til stålverkene i Luleå eller videre sørover i landet. Også Haparandabanen går ut fra Boden. Stambanen gjennom øvre Norrland forbinder byen med de sørlige landsdelene. Banen ble bygget 1883-1894, og elektrifisert 1939-42. Den har flere svinger og større helning enn det som er tillatt for moderne jernbaner. Gjennomsnittshastigheten er 85 km/t, til tross for en rekke forbedringer.
== Referanser == | Boden (lulesamisk: Suttes, finsk: Puuti) er en by i Norrbottens län i landskapet Norrbotten i Sverige. Den er administrasjonssenter for Boden kommune. | 3,914 |
null | 2023-02-04 | Gällivare | null | null | null | Gällivare (lulesamisk: Jiellevárre eller Váhtjer, nordsamisk: Jiellevárri eller Váhčir, finsk: Jällivaara, meänkieli: Jellivaara)Ortnamn med lulesamisk stavning, Sametinget i SverigeJiellevárre var opprinnelig navnet på Malmberget, mens Váhtjer, som viser til tettstedet, var navnet på en person som hadde beitemarker for rein i området. er et tettsted i Norrbottens län i landskapet Lappland i Sverige. | 3,915 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arvidsjaur | 2023-02-04 | Arvidsjaur | ['Kategori:19°Ø', 'Kategori:65°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Arvidsjaur kommune', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Norrbottens län'] | Arvidsjaur (umesamisk: Árviesjávrrie) er et tettsted i Norrbottens län i landskapet Lappland i Sverige. Det er Arvidsjaur kommunes administrasjonssenter, Arvidsjaur ligger ved E45, ca. 110 km sør for polarsirkelen og 160 km vest for Luleå. I 2010 hadde tettstedet 4 635 innbyggere.
| Arvidsjaur (umesamisk: Árviesjávrrie) er et tettsted i Norrbottens län i landskapet Lappland i Sverige. Det er Arvidsjaur kommunes administrasjonssenter, Arvidsjaur ligger ved E45, ca. 110 km sør for polarsirkelen og 160 km vest for Luleå. I 2010 hadde tettstedet 4 635 innbyggere.
== Historie ==
I 1607 ble det reist en luthersk kirke i Arvidsjaur, hvorfra det ble drevet misjon blant områdets samer. Først i 1757 fikk stedet varig bofast svensk befolkning.
== Samferdsel ==
Arvidsjaur er en stasjon på Inlandsbanan og var tidligere et jernbaneknutepunkt med jernbanelinje til Jörn på Stambanan genom övre Norrland. Tverrforbindelsen Arvidsjaur-Jörn har imidlertid vært nedlagt siden 1990.Arvidsjaur lufthavn ligger 11 km fra tettstedet og har daglige forbindelser til Stockholm Arlanda.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Arvidsjaur – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Arvidsjaur (umesamisk: Árviesjávrrie) er et tettsted i Norrbottens län i landskapet Lappland i Sverige. Det er Arvidsjaur kommunes administrasjonssenter, Arvidsjaur ligger ved E45, ca. | 3,916 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Haparanda | 2023-02-04 | Haparanda | ['Kategori:1842 i Sverige', 'Kategori:24°Ø', 'Kategori:65°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1842', 'Kategori:Byer i Sverige', 'Kategori:Grenseoverganger', 'Kategori:Haparanda kommune', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Norrbottens län'] | Haparanda (finsk: Haaparanta, nordsamisk: Háhpárándi) er en by i Norrbottens län i landskapet Norrbotten i Sverige. Den er administrasjonssenter for Haparanda kommune. I 2005 hadde byen 4 778 innbyggere, som i 2010 var økt til 4 856.Haparanda fikk bystatus i 1842. Den ligger ved finske grensen ved Bottenviken og er Sveriges østligste by. Like over grensen, som går i Torneälven, ligger den finske byen Torneå (finsk: Tornio). De to byene på hver side av riksgrensen anses ofte som en sammenvokst by, og omtales gjerne som Haparanda-Tornio (Tornio-Haparanda).
Haparandabanan knytter Haparanda til det svenske og det finske jernbanenettet. I 2000 ble persontrafikken lagt ned på banen og i dag er det kun godstrafikk på strekninga.
Mellom Haparanda og Torneå bysenter avviker riksgrensen fra Torneälvens hovedløp, og går i et gammelt biløp til elven. Den største delen av Haparanda by ligger lenger sør, nærmere utløpet av Torneälven i Bottenviken.
| Haparanda (finsk: Haaparanta, nordsamisk: Háhpárándi) er en by i Norrbottens län i landskapet Norrbotten i Sverige. Den er administrasjonssenter for Haparanda kommune. I 2005 hadde byen 4 778 innbyggere, som i 2010 var økt til 4 856.Haparanda fikk bystatus i 1842. Den ligger ved finske grensen ved Bottenviken og er Sveriges østligste by. Like over grensen, som går i Torneälven, ligger den finske byen Torneå (finsk: Tornio). De to byene på hver side av riksgrensen anses ofte som en sammenvokst by, og omtales gjerne som Haparanda-Tornio (Tornio-Haparanda).
Haparandabanan knytter Haparanda til det svenske og det finske jernbanenettet. I 2000 ble persontrafikken lagt ned på banen og i dag er det kun godstrafikk på strekninga.
Mellom Haparanda og Torneå bysenter avviker riksgrensen fra Torneälvens hovedløp, og går i et gammelt biløp til elven. Den største delen av Haparanda by ligger lenger sør, nærmere utløpet av Torneälven i Bottenviken.
== Ikea ==
I 2005 ble det klart at Ikea skulle etablere seg i Haparanda. Det er det nordligste Ikea i verden, og det 16:e i Sverige. Varehuset ble kalt Ikea Haparanda-Tornio, ”verldens mest internationelle Ikea”.Ikeavaruhuset er på 24 500 kvadratmeter (et normalstort Ikeavarehus) og det finnes også ytterligere shoppingyte i området. Det bor cirka 500. 000 personer nær byen (en radius på 14 mil). Styret i Ikea ville egentlig ikke bygge siden de har en regel at det skal være 300.000 innbyggere innen 10 mils radie (flere av de større byene ligger lenger unna), og dessuten er transportene kostbare så langt nord. Men folket i denne regionen er vant ved lange avstand og besluttet å etablere ble gjort av Ingvar Kamprad personlig. EU:s momsunion har gjort etableringen mulig. Før den måtte man betale moms på varer verdt et par tusen når man passerte grensen.
== Idrettsforeningar ==
Haparanda golfklubb
Haparanda SKT
Haparanda-Torneå PV
Haparanda FF
Haparanda HF
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Haparanda – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Haparanda (finsk: Haaparanta, nordsamisk: Háhpárándi) er en by i Norrbottens län i landskapet Norrbotten i Sverige. Den er administrasjonssenter for Haparanda kommune. | 3,917 |
null | 2023-02-04 | Jokkmokk | null | null | null | Jokkmokk (lulesamisk: Jåhkåmåhkke eller Dálvvadis)Ortnamn med lulesamisk stavning, Sametinget i Sverige er et tettsted i Norrbottens län i landskapet Lappland i Sverige. Det er Jokkmokk kommunes administrasjonssenter. | 3,918 |
null | 2023-02-04 | Kalix | null | null | null | Kalix (finsk: Kainuu, meänkieli: Kainus)Göran Karlsson: Stora svensk-finska ordboken, 1982-1987. er et tettsted i Norrbottens län i landskapet Norrbotten i Sverige. | 3,919 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Blekinge | 2023-02-04 | Blekinge | ['Kategori:15°Ø', 'Kategori:56°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Blekinge', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Blekinge er et landskap, geografisk identisk med fylket Blekinge län, i det sørøstre Sverige. Blekinge har om lag 150 000 innbyggere og er tett befolket. Landskapet kalles ofte «Sveriges hage», og har vakre skogsområder, landsbyer og en mye besøkt skjærgård.
Blekinge var dansk frem til freden i Roskilde i 1658. Det pågikk blodige kriger her mellom de to landene om herredømmet over Blekinge. Länshovedstaden Karlskrona ble bygget opp som en marineby nærest mulig Danmark og kontinentet, for å hevde Sveriges nyvunne makt etter freden i Roskilde. Marinehavnen Karlskrona står på UNESCOs verdensarvliste.Skjærgården i Blekinge er med i Unescos program Man and the Biosphere Programme.
Blekinge ligger sørøst i Sverige og grenser mot Østersjøen i øst og sør og til Skåne i vest og Småland i nord. Administrasjonssenteret er Karlskrona, mens Ronneby er Blekinges eldste by. Det er flyplass ved Ronneby. Den 12. mars 2018 ble det kjent at prinsesse Adrienne har fått tittelen hertuginne av Blekinge.
| Blekinge er et landskap, geografisk identisk med fylket Blekinge län, i det sørøstre Sverige. Blekinge har om lag 150 000 innbyggere og er tett befolket. Landskapet kalles ofte «Sveriges hage», og har vakre skogsområder, landsbyer og en mye besøkt skjærgård.
Blekinge var dansk frem til freden i Roskilde i 1658. Det pågikk blodige kriger her mellom de to landene om herredømmet over Blekinge. Länshovedstaden Karlskrona ble bygget opp som en marineby nærest mulig Danmark og kontinentet, for å hevde Sveriges nyvunne makt etter freden i Roskilde. Marinehavnen Karlskrona står på UNESCOs verdensarvliste.Skjærgården i Blekinge er med i Unescos program Man and the Biosphere Programme.
Blekinge ligger sørøst i Sverige og grenser mot Østersjøen i øst og sør og til Skåne i vest og Småland i nord. Administrasjonssenteret er Karlskrona, mens Ronneby er Blekinges eldste by. Det er flyplass ved Ronneby. Den 12. mars 2018 ble det kjent at prinsesse Adrienne har fått tittelen hertuginne av Blekinge.
== Større tettsteder ==
De største tettstedene i landskapet etter regulering i 2005 er:
== Se også ==
Blekinge län
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
http://www.blekinge.se/ | Blekinge er et landskap, geografisk identisk med fylket Blekinge län, i det sørøstre Sverige. Blekinge har om lag 150 000 innbyggere og er tett befolket. | 3,920 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kjell_Hallbing | 2023-02-04 | Kjell Hallbing | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 6. mai', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Fødsler 5. november', 'Kategori:Fødsler i 1934', 'Kategori:Kjell Hallbing', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forfattere av reiseskildringer', 'Kategori:Norske forleggere', 'Kategori:Norske serieforfattere', 'Kategori:Personer begravet på Vestre gravlund', 'Kategori:Personer fra Bærum kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Westernforfattere'] | Kjell Kaare Hallbing (født 5. november 1934 i Bærum, død 6. mai 2004 i Tønsberg) var en norsk forfatter. Hallbing er best kjent under pseudonymet Louis Masterson. Han benyttet også pseudonymene Ward Cameron, Leo Manning og Lee Morgan.
Hallbing skrev bokserien om westernhelten Morgan Kane, i alt 83 bøker i perioden 1966–1978, alle utgitt på forlaget Bladkompaniet. I alt har de 83 Morgan Kane-bøkene solgt over 10 millioner eksemplarer i Norge. Hallbing skrev nesten like mange bøker om andre helter og temaer, til sammen skrev han rundt 150 bøker.
| Kjell Kaare Hallbing (født 5. november 1934 i Bærum, død 6. mai 2004 i Tønsberg) var en norsk forfatter. Hallbing er best kjent under pseudonymet Louis Masterson. Han benyttet også pseudonymene Ward Cameron, Leo Manning og Lee Morgan.
Hallbing skrev bokserien om westernhelten Morgan Kane, i alt 83 bøker i perioden 1966–1978, alle utgitt på forlaget Bladkompaniet. I alt har de 83 Morgan Kane-bøkene solgt over 10 millioner eksemplarer i Norge. Hallbing skrev nesten like mange bøker om andre helter og temaer, til sammen skrev han rundt 150 bøker.
== Liv og virke ==
Kjell Hallbing arbeidet i bank som bankfunksjonær, men han var glad i å skrive. Hans første bokprosjekt, Riflen som synger, ble refusert i 1960. Året etter kom imidlertid både debutboken Ubåt-kontakt på Nasjonalforlaget, som han skrev under eget navn, og den første westernboken Portrett av en revolvermann på forlaget Green. Hallbing skrev i starten også flere noveller og krigsromaner. I perioden 1962 til 1965 vekslet han mellom pseudonymene Ward Cameron, Leo Manning og Lee Morgan. Han samarbeidet i denne perioden hovedsakelig med forlaget Green.
=== Morgan Kane ===
I 1965 ga Hallbing ut boken Drep for loven på Nasjonalforlaget. Denne boken ble senere skrevet om, og gitt ut som bok nummer 22, med samme tittel i Morgan Kane-serien på Bladkompaniet i 1968. Senere samme år ga Hallbing ut boken Morgan Kane – Texas Ranger på Romanforlaget under pseudonymet Louis Masterson (boken ble senere gjenutgitt som bok nummer 15, Mellom liv og død, i Morgan Kane-serien). Figuren Morgan Kane var gitt liv, og skulle bli den som ga Hallbing suksess.
Den tradisjonelle western-sjangeren, med cowboybøker og cowboyfilmer, var fortsatt svært populær i Norge. Men interessen var fallende i USA, og dermed minket tilgangen på nytt materiale. Bladkompaniet utga magasinet Western med noveller og artikler fra det gamle vesten. Forlagssjef Finn Arnesen lette derfor etter norske forfattere som kunne bidra. Han fant bankfunksjonæren og hobbyforfatteren Kjell Hallbing. Sammen skapte de Norges største suksess innen kiosklitteraturen. Pseudonymet Louis Masterson ble valgt trolig fordi leserne var vant til amerikanske forfattere. Etternavnet Masterson kan ha vært inspirert av de ekte westernheltene brødrene Ed, James og Bat Masterson.
Bladkompaniet fortsatte å gi ut Morgan Kane i «Stjerneserien», en serie med gule omslag som også bestod av mange oversettelser. Salget tok av, og Kjell Hallbing ble heltidsforfatter fra 1969. For å spe på inntekten skrev Hallbing i 1969 også 14 bøker om Clay Allison, en genre kalt «sexywestern» med noe mer inngående eksplisitte beskrivelser enn han hadde i sine andre bøker. For disse hentet Hallbing frem sitt gamle alter ego, Leo Manning, og bøkene ble gitt ut på Williams forlag. Rettighetene til navnet Clay Allison ble senere solgt og bøkene utgis fremdeles (på et annet forlag). I 1994 var det utkommet 278 bøker i serien. Bøker i serien skrevet av andre forfattere har et noe grovere innhold enn Hallbings opprinnelige bidrag.
Som Louis Masterson ble Kjell Hallbing den første norske forfatter som solgte bedre enn oversatte forfattere i kiosker og på bensinstasjoner. Hallbing bygget seg opp en formue, som han blant annet brukte til å starte eget forlag.
På 1980-tallet ble Jim Young, en ukjent amerikansk skuespiller, plukket ut til å portrettere Kane. Mangel på investorer gjorde at filmprosjektet falt. I 2001 ble filmen Døden er en ensom jeger produsert direkte for video med Frank Iversen som Morgan Kane, Mads Ousdal, Jan Grønli og Knut Husebø som filmens skurk. Line Verndal og Hanne Rekkedal spilte horer. Filmen ble sluppet på VHS i mars 2001, uten videre suksess.I 1973 reiste Hallbing for første gang, sammen med sin forlegger Bladkompaniets Finn Arnesen, til USA og til de områdene hvor han hadde plassert handlingen i Morgan Kane-serien. Året etter var de to på ny rundreise i Vesten. Turene resulterte blant annet i boken I Morgan Kanes fotspor, en reiseskildring ispedd noveller fra Kanes liv.
=== Diablito og El Diablo ===
I 1978 og 1979 ga Hallbing ut Diablito-serien, tre bestselgere om Morgan Kanes sønn Paco Galàn. Korset og sverdet og Lenken og fanen kom i 1978, Flammen og rosen i 1979.
I den senere El Diablo-serien dro Hallbing figurene Kane og Galàn sammen over fire bøker: El Diablo 1991, Askeneven 1994, Fryktens port 1996, og Hallbings siste bok Stormens øye fra 1997.
== Kjell Hallbings Forlag ==
Hallbing startet i 1972 sitt eget forlag, Kjell Hallbings Forlag. Formålet var å stå friere til få publisert annet materiale enn Morgan Kane.
=== Louis Masterson-serien ===
Fra 1972 til 1975 utga forlaget Louis Masterson-serien. Flere av disse bøkene var nytrykk av bøkene gitt ut på Green tidlig på 60-tallet, mens noen var nye. Louis Masterson-serien ble senere, i perioden 1986 til 1991, også gitt ut på Serieforlaget (i Stjerneserien), da med 19 nye titler. Jesse Rawlins, en figur som er med i flere av bøkene om Morgan Kane har åtte egne bøker i denne serien.
Hallbing tok også Clay Allison-bøkene med seg til sitt eget forlag, og ga dem ut på nytt med Louis Masterson som forfatter. Også disse historiene kom fra 1990 i Serieforlagets Stjerneserien. Senere ble rettighetene til navnet Clay Allison solgt, og flere bøker i serien ble skrevet av andre forfattere.
=== Bøkene i Louis Masterson-serien og bøker i Clay Allison-serien skrevet av Kjell Hallbing ===
Omslagene er avbildet på http://www.morgankane.org/99979358
=== Louis Masterson-magasinet ===
Louis Masterson-magasinet ble gitt ut i to nummer i 1977 på Kjell Hallbings eget forlag. Nr. 1 inneholdt en tegnet versjon av historien «Spissrot» der Metzgar hadde hovedrollen, og nr. 2 hadde El Sordo som hovedperson i historien «Når agavene blomstrer». Tegner her var Ernst Vevle Olsen under sitt pseudonym, «Ernst Meister».
Disse tegnede versjonene ble trykket på nytt i nr. 2, 4 og 8 av tegneseriemagasinet Colt på et annet forlag fra 1987. Nr. 2 inneholdt «Spissrot», nr. 4 «Når agavene blomstrer» mens nr. 8 inneholdt en historie om Jesse Rawlins, kalt «Rawlins» (også denne tegnet av Ernst Meister).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kjell Hallbing på Internet Movie Database
(no) NRK: Lydfil med Kjell Hallbing
(no) Kjell Hallbing i NRK Forfatter
(no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker om Kjell Hallbing, bøker av Kjell Hallbing | Kjell Kaare Hallbing (født 5. november 1934 i Bærum, død 6. | 3,921 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elon_Musk | 2023-02-04 | Elon Musk | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elon Musk', 'Kategori:Fødsler 28. juni', 'Kategori:Fødsler i 1971', 'Kategori:Gründere', 'Kategori:Ingeniører', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Milliardærer', 'Kategori:Oppfinnere', 'Kategori:Personer fra Pretoria', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Elon Reeve Musk (født 28. juni 1971 i Pretoria i Sør-Afrika) er en gründer og forretningsmann. Han vokste opp i Sør-Afrika og er i dessuten statsborger i USA og Canada. Musk er hovedsakelig kjent som grunnleggeren av SpaceX og Hyperloop, tidlig investor og direktør i Tesla Inc, eier av Twitter og som medgrunnlegger i nettbanken X.com som senere fusjonerte med Confinity som står bak blant annet PayPal. Han var også den største eieren og styremedlem i SolarCity, som ble kjøpt av Tesla i 2016. I 2017 startet Musk The Boring Company for å bygge tunneler under Los Angeles.Han skal ha vært inspirasjonen til hovedpersonen i Iron Man. Musk hadde en liten «cameo»-rolle i Iron Man 2 og en gjesteopptreden i TV-serien Big Bang Theory. Musk møtte i 2004 ingeniøren Martin Eberhard, og sammen planla de å bruke 25 millioner dollar til utvikle en elektrisk bil av «roadster»-typen innen to år og ha flere hundretusen biler på veien innen 2009. De brukte i stedet fire år og 140 millioner dollar.I 2017 var Musk en av fire næringslivsledere som ble tildelt Oslo Business for Peace Award.
| Elon Reeve Musk (født 28. juni 1971 i Pretoria i Sør-Afrika) er en gründer og forretningsmann. Han vokste opp i Sør-Afrika og er i dessuten statsborger i USA og Canada. Musk er hovedsakelig kjent som grunnleggeren av SpaceX og Hyperloop, tidlig investor og direktør i Tesla Inc, eier av Twitter og som medgrunnlegger i nettbanken X.com som senere fusjonerte med Confinity som står bak blant annet PayPal. Han var også den største eieren og styremedlem i SolarCity, som ble kjøpt av Tesla i 2016. I 2017 startet Musk The Boring Company for å bygge tunneler under Los Angeles.Han skal ha vært inspirasjonen til hovedpersonen i Iron Man. Musk hadde en liten «cameo»-rolle i Iron Man 2 og en gjesteopptreden i TV-serien Big Bang Theory. Musk møtte i 2004 ingeniøren Martin Eberhard, og sammen planla de å bruke 25 millioner dollar til utvikle en elektrisk bil av «roadster»-typen innen to år og ha flere hundretusen biler på veien innen 2009. De brukte i stedet fire år og 140 millioner dollar.I 2017 var Musk en av fire næringslivsledere som ble tildelt Oslo Business for Peace Award.
== Bakgrunn ==
Musk vokste opp i Sør-Afrika (Pretoria og Johannesburg) der faren var en driftig og begavet ingeniør. Han har Asperger syndrom.Musk hadde en vanskelig oppvekst hos faren etter at foreldrene ble skilt. Han ble mobbet på skolen til han var omkring 15 år gammel og hadde vokst seg stor nok til å slå tilbake.Moren Maye Musk (født Haldman) ble født i 1948 i Canada og flyttet med familien til Sør-Afrika da hun var barn. Hun nådde nesten til topps i Miss South Africa og arbeidet senere som fotomodell.
Han emigrerte på egen hånd til Canada 17 år gammel for å unngå militærtjeneste i apartheidstaten. De første årene i Canada levde han fra hånd til munn og bodde hos morens slektninger mens han overlevde på 1 dollar om dagen. Han var to år ved Queen’s University i Ontario, og deretter fullførte han en bachelorgrad i fysikk og økonomi ved University of Pennsylvania. Han fikk kanadisk statsborgerskap gjennom moren, som hadde beholdt sitt statsborgerskap. Musk ble statsborger i USA i 2002.
== Forretningsvirksomhet ==
Musk begynte på doktorgraden ved Stanford, men hoppet av etter to dager for å drive forretning på internett. Han begynte med katalogtjenesten Zip2 og banktjenesten X.net, som sammenslått ble til PayPal. Sammen med broren Kimbal solgte han Zip2 til Compaq for 307 millioner dollar i 1999. Ifølge The New Yorker var nettofortjenesten på salg av Zip2 22 millioner dollar, mens PayPal ble solgt til eBay for 160 millioner dollar i 2002.I september 2018 ble Elon Musk saksøkt av Securities and Exchange Commission (SEC) på grunn av en tweet fra Musk som påstod at finansiering var sikret for potensielt å ta Tesla privat. Ifølge søksmålet hadde Musk diskusjoner med utenlandske investorer i juli 2018 som aldri bekreftet viktige avtale-vilkår. SEC karakteriserte derfor tweeten hans som falsk, villedende og skadelig for investorer i Tesla, og de forsøkte å hindre Musk fra å fungere som administrerende direktør i børsnoterte selskaper.
Musk påstod at alle anklagene fra SEC var uberettigede, og han påstod at han aldri hadde gått på akkord med sin egen integritet. Som et resultat av hans handlinger, ble Musk og Tesla bøtelagt med 20 millioner dollar, og Musk ble tvunget til å trekke seg i tre år som formann ved Tesla, men kunne bli sittende som administrerende direktør.I januar 2021 meldte CNBC at Musk, etter en økning i verdsettingen av Tesla, var verdens rikeste person, med en nettoformue på over 185 milliarder dollar.Elon Musk ble kritisert for sine offentlige kommentarer og sin opptreden i forbindelse med COVID-19-pandemien. Det ble påstått at han spredte feilinformasjon om viruset, herunder promoterte klorokin som probat botemiddel, og at han hadde hevdet at statistikken over antall døde i USA ble manipulert. I begynnelsen av pandemien påstod Musk at barn «praktisk talt var immune» mot korona-viruset. Musk kritiserte gjentatte ganger «lockdowns» i USA i forbindelse med viruset, og han brøt lokale ordre ved å gjenåpne Tesla-fabrikken.
== Privatliv ==
Fra tidlig på 2000-tallet til slutten av 2020 bodde Musk i California, hvor både Tesla og SpaceX ble grunnlagt. I 2020 flyttet han til Texas, og uttalte at California var blitt «selvtilfreds» med sin økonomiske suksess. Mens han var vert for Saturday Night Live i mai 2021, sa Musk at han har Asperger syndrom.
=== Anklager om seksuelt overgrep ===
I mai 2022 siterte Business Insider en anonym venn av en ikke navngitt SpaceX-kontrakt-flyvertinne som påsto at Musk hadde foretatt seksuelle overgrep i 2016. Kilden hevdet at Musk, SpaceX og den tidligere flyvertinnen i november 2018 inngikk en sluttavtale om å gi ledsageren en betaling på 250 000 dollar i bytte mot et løfte om ikke å saksøke ham. Musk avviste påstanden som politisk motivert. Etter utgivelsen av Business Insider-artikkelen falt Teslas aksjer med mer enn seks prosent og reduserte Musks nettoformue med ti milliarder dollar.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Elon Musk. Vega forl. 2017. ISBN 9788282115315.
== Eksterne lenker ==
(en) Elon Musk – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Elon Musk på Internet Movie Database
(sv) Elon Musk i Svensk Filmdatabas
(fr) Elon Musk på Allociné
(en) Elon Musk på AllMovie
(en) Elon Musk hos Rotten Tomatoes
(en) Elon Musk hos The Movie Database
(en) Elon Musk hos Behind The Voice Actors
(en) Elon Musk på Apple Music
(en) Elon Musk på MusicBrainz
(en) Elon Musk på SoundCloud
(en) Elon Musk på Spotify
(en) Elon Musk på Twitter
(en) Elon Musk på Instagram
Elon Musk på Reddit | [] | 3,922 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Berlaar | 2023-02-04 | Berlaar | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Antwerpen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Berlaar er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
| Berlaar er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | | provins = Antwerpen | 3,923 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bonheiden | 2023-02-04 | Bonheiden | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor våpenbilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Antwerpen', 'Kategori:Sider med kart'] | Bonheiden er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
| Bonheiden er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | | provins = Antwerpen | 3,924 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Borsbeek | 2023-02-04 | Borsbeek | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Antwerpen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Borsbeek er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
| Borsbeek er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nl) Offisielt nettsted
(en) Borsbeek – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Antwerpen | 3,925 |
null | 2023-02-04 | Brasschaat | null | null | null | | provins = Antwerpen | 3,926 |
null | 2023-02-04 | Lier (Belgia) | null | null | null | | provins = Antwerpen | 3,927 |
null | 2023-02-04 | Laakdal | null | null | null | | provins = Antwerpen | 3,928 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bertolt_Brecht | 2023-02-04 | Bertolt Brecht | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 14. august', 'Kategori:Dødsfall i 1956', 'Kategori:Fødsler 10. februar', 'Kategori:Fødsler i 1898', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Lenins fredspris', 'Kategori:Opposisjonelle under det tredje rike', 'Kategori:Personer fra Augsburg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske dramatikere', 'Kategori:Tyske lyrikere', 'Kategori:Tyskere i eksil'] | Bertolt Brecht (født Eugen Berthold Friedrich Brecht 10. februar 1898 i Augsburg, død 14. august 1956 i Øst-Berlin) var en tysk dramatiker og poet. Brecht ble i ung alder sosialradikal, noe han forble til sin død. Han dro i eksil da nasjonalsosialistene kom til makten i 1933. Under den kalde krigen slo han seg ned i DDR og ble den mest fremtredende kunstneren i landet.
| Bertolt Brecht (født Eugen Berthold Friedrich Brecht 10. februar 1898 i Augsburg, død 14. august 1956 i Øst-Berlin) var en tysk dramatiker og poet. Brecht ble i ung alder sosialradikal, noe han forble til sin død. Han dro i eksil da nasjonalsosialistene kom til makten i 1933. Under den kalde krigen slo han seg ned i DDR og ble den mest fremtredende kunstneren i landet.
== Liv og verk ==
Under første verdenskrig ble Brecht mobilisert som sanitetssoldat. Han avsluttet ikke medisinstudiet, men skreiv sitt første teaterstykke, Baal, i 1918. I 1920 ble han dramaturg ved Kammerspiele i München. I 1922 giftet han seg med Marianne Zoff. I 1924 slo han seg ned i Berlin, samarbeidet med Piscator, Kurt Weill med mange flere. I 1928 inngikk han et nytt ekteskap med skuespillerinna Helene Weigel.Brecht skrev blant annet teksten til stykket Tolvskillingsoperaen (Dreigroschenoper). Han utviklet en ny teaterteknikk kalt episk teater (Episches Theater). I 1933 måtte han rømme landet og begynte en lang periode i eksil i Danmark, Sverige, Finland og til slutt USA, der han i oktober 1947 ble innkalt til å møte for Komiteen for uamerikansk virksomhet. Som bevis for kommunistsympatier brukte kongressmennene utsnitt av dikt og skuespill han hadde skrevet. I høringene uttalte Brecht imidlertid at han aldri hadde vært medlem av noe kommunistparti. Han forlot landet 31. oktober 1947.Han slo seg først ned i Zürich, men ble nektet permanent opphold både i Sveits og Vest-Tyskland. Han pendlet mellom Øst-Berlin og Sveits. Etter å ha skaffet seg østerriksk statsborgerskap, slo han seg ned i DDR for godt høsten 1949. I Berlin ble et helt teater stilt til hans disposisjon, og Berliner Ensemble ble grunnlagt. Åpningsforestillingen var Puntila og tjeneren hans, Matti den 8. november 1949. Oppstanden i 1953 førte ikke til at han brøt med DDRs regime. 26. mai 1955 mottok han Stalins Fredspris i Moskva.Brecht fikk i 1944 en sønn med forfatteren Ruth Berlau. Gutten som ble kalt Michel døde få dager etter fødselen i USA. Han døde selv av hjerteinfarkt 14. august 1956.
== Fremmedgjøring – Verfremdungseffekten ==
Brecht skrev ikke bare dramaer, men arbeidet også med regi. Verfremdungseffekten, som er beslektet med Skjlovkijs fremmedgjøringsprinsipp, er et virkemiddel han brukte for å fremme stykkenes agenda. Stykkene hans er såkalte lærestykker med politisk innhold. Brechts hensikt var å fremme budskapet ved å skape illusjonsbrudd. Teknikken søkte å forhindre at publikum levde seg inn i personene og lot følelsene ta over for tankevirksomhet. Derfor skapte han ulike utradisjonelle virkemidler som brøt med konvensjonene fra det klassiske dramaet. Tidsforløpet kunne for eksempel strekke seg over ti år. Han var også opptatt av å vise at forestillingen ikke bare skjer på scenen. Brecht hadde åpne sceneskift, der scenearbeiderne kom inn på scenen og forandret den foran tilskuernes øyne.Brecht gjenopptok bruken av kor fra det antikke drama tilbake, men i hans dramatikk og dramaturgi representerer det ikke den allmenne mening, men fungerer som veileder.
== Verk ==
=== Dramatiske verk ===
=== Andre arbeider (utvalg) ===
Forretningene til Herr Julius Caesar (Die Geschäfte des Herrn Julius Caesar)
Om tidens teater (Schriften zum Theater). Gyldendal, København 1966.
== Litteratur ==
Grip, Johann (red.): Brecht på norsk. Den norske lyrikklubben 1999. ISBN 82-525-3666-2
Dieter Lattmann: Kennen sie Brecht. Reclam-Verlag, Stuttgart 1988, ISBN 3-15-008465-2 – en god innføring til Brecht
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bertolt Brecht – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bertolt Brecht – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bertolt Brecht på Internet Movie Database
(no) Bertolt Brecht hos Nationaltheatret
(no) Bertolt Brecht hos Sceneweb
(sv) Bertolt Brecht i Svensk Filmdatabas
(da) Bertolt Brecht på Filmdatabasen
(fr) Bertolt Brecht på Allociné
(en) Bertolt Brecht på AllMovie
(en) Bertolt Brecht hos The Movie Database
(en) Bertolt Brecht hos Internet Broadway Database
(en) Bertolt Brecht på Apple Music
(en) Bertolt Brecht på Discogs
(en) Bertolt Brecht på MusicBrainz
(en) Bertolt Brecht på Songkick
(en) Bertolt Brecht på AllMusic
(en) Bertolt Brecht hos American National Biography
(no) Verfremdungseffekt; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil) | | provins = Antwerpen | 3,929 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Edegem | 2023-02-04 | Edegem | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Antwerpen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Edegem er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
Kommune består kun av byen Edegem. Den gamle kirken Sint-Antoniuskerk (Sankt Andreas) er ikke lenger åpen for publikum. Man er ikke sikker når den ble bygget, men noen kilder indikerer så langt tilbake som 1500-tallet.
| Edegem er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
Kommune består kun av byen Edegem. Den gamle kirken Sint-Antoniuskerk (Sankt Andreas) er ikke lenger åpen for publikum. Man er ikke sikker når den ble bygget, men noen kilder indikerer så langt tilbake som 1500-tallet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Edegems nettsted (nederlandsk) | | provins = Antwerpen | 3,930 |
null | 2023-02-04 | Luleå | null | null | null | Luleå (finsk: Luulaja, nordsamisk: Luleju, lulesamisk: Julev) er en by i Norrbottens län i landsdelen Norrland i Sverige. Den er administrasjonssenter for både Luleå kommune og Norrbottens län. | 3,931 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pajala_kommune | 2023-02-04 | Pajala kommune | ['Kategori:23°Ø', 'Kategori:67°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Pajala kommune', 'Kategori:Sider med kart'] | Pajala kommune er en kommune i Norrbottens län i landskapet Norrbotten i Sverige. Kommunens administrasjonssenter ligger i Pajala. Befolkningen er av både samisk, finsk og svensk herkomst. Pajala grenser mot nabokommunene Kiruna, Gällivare, Överkalix og Övertorneå. I øst grenser kommunen mot Finland.
Kommunens næringsliv domineres av et stort antall små bedrifter, der ikke minst data- og elektronikkindustrien de senere årene har utviklet kommunen til Norrlands svar på Silicon Valley. Gruveselskapet Northland Resources åpner et gruveanlegg i Kaunisvaara i slutten av 2012 for å utvinne de rike jernmalmressursene i området, og det er forventes at denne virksomheten vil kunne gi kommunen et økonomisk oppsving.
| Pajala kommune er en kommune i Norrbottens län i landskapet Norrbotten i Sverige. Kommunens administrasjonssenter ligger i Pajala. Befolkningen er av både samisk, finsk og svensk herkomst. Pajala grenser mot nabokommunene Kiruna, Gällivare, Överkalix og Övertorneå. I øst grenser kommunen mot Finland.
Kommunens næringsliv domineres av et stort antall små bedrifter, der ikke minst data- og elektronikkindustrien de senere årene har utviklet kommunen til Norrlands svar på Silicon Valley. Gruveselskapet Northland Resources åpner et gruveanlegg i Kaunisvaara i slutten av 2012 for å utvinne de rike jernmalmressursene i området, og det er forventes at denne virksomheten vil kunne gi kommunen et økonomisk oppsving.
== Historie ==
Det som i dag er Pajala kommune har siden de tidligste tider vært bebodd av reindriftere. De første tornedalsfinske nybyggerne slo seg ned i kommunens nedre del på 1570-tallet. Sognet og kommunen er oppkalt etter den mest framgangsrike av nybyggerne, birkarlen Lasse Pajanen (død ca. 1600). Allerede tidlig på 1700-tallet var befolkningen som levde av reindrift nesten helt drevet ut av kommunen. På midten av 1600-tallet ble Kengis Bruk anlagt her, noe som førte til vallonsk og svensk innvandring de neste århundrene. Pajala er en tradisjonsrik kulturbygd, med en jernverkshistorie som strekker seg over nesten tre århundrer.
Den tornedalske identiteten har blitt formet i møtet mellom finske, samiske og til en viss grad svenske kulturtradisjoner. Den geografiske beliggenheten har ført til at Pajala lenge har vært et naturlig handelssentrum.
Utvikling i folketallet har ikke gagnet kommunen. I 1950 bodde det drøyt 15 000 personer i det som i dag er Pajala kommune, i årsskiftet 2005-2006 bodde det 6798 personer i kommunen. Mye av den gamle industrinæringen basert på jordbruk og skogbruk er nesten helt borte, og befolkningen har blitt desimert og foreldet gjennom dødsfall og fraflytting. Drøyt 27 % av befolkningen er 65 år eller eldre, noe som er blant de høyeste andelene i Sverige. Næringslivet i Pajala domineres i dag av service med kommunen som største arbeidsgiver, noe trevareforedling og pendling til malmfeltene i Gällivare og Kiruna.
== Språk ==
Meänkieli og finsk har status som offisielle minoritetsspråk i kommunen, og Pajala er en av seks svenske kommuner hvor meänkieli har status som offisielt minoritetsspråk.
== Geografi ==
Landskapet er dominert av store barskogsområder med innslag av myr. Torneälven er viktigste vassdrag i kommunen, og danner sammen med sideelva Muonioälven riksgrensa mot Finland.
Pajala kommune har flyplass med daglige ruteflygninger til Luleå.
== Tettsteder ==
Pajala kommune hadde fire tettsteder i 2010. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2010.
== Andre mindre steder i Pajala kommune ==
== Vennskapskommuner ==
Kolari, Finland
Målselv, Norge
Olenegorsk, Russland
== Kuriosa ==
Den samiske vekkelsespredikanten Lars Levi Læstadius var prost i Pajala fra 1849 til sin død i 1861. Handlingen i Mikael Niemis bok Populærmusikk fra Vittula (sv. Populärmusik från Vittula) utspiller seg hovedsakelig i Pajala kommun. Vittula er en folkelig benevning på et villaområde i Pajala. Læstadius er hovedperson i Niemis roman "Koke bjørn" som også foregår i Pajala.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Pajala Municipality – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Offisiell hjemmeside for Pajala kommune | . Statistiska centralbyrån (30. | 3,932 |
null | 2023-02-04 | Piteå | null | null | null | Piteå (finsk: Piitime, nordsamisk: Biŧon, meänkieli: Piitin) er en by i Norrbottens län, i landskapet Norrbotten i Sverige. Den er administrasjonssenter for Piteå kommune. | 3,933 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hellmobotn | 2023-02-04 | Hellmobotn | ['Kategori:16°Ø', 'Kategori:67°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Bosetninger i Hamarøy'] | Hellmobotn (lulesamisk: Vuodnabahta) ligger i Hamarøy kommune. Med 6,3 km i luftlinje mellom havet og grensen til Sverige er det her Norge er på sitt smaleste sør for Finnmark. Hellmofjorden er omgitt av høye fjell på alle kanter. Hellmofjorden er en fortsettelse av Tysfjorden, som igjen er en sidefjord til Vestfjorden. En del av Atlanterhavet når med det her helt inn til den skandinaviske høyfjellskjeden Kjølen.
Fra Hellmobotn er det turterreng hvor man kan spasere nokså tørrskodd på broer over elvene. Det er utkikkspunkt fra fjellet Hievsstin og flere fiskevann over mot Sverige. Det er ikke fastboende i innerste del av fjorden, og hurtigbåten har rutetrafikk til Nordbukt og Hellmobotn bare om somrene. Fra fjorden og opp til utkikkspunktet Kanonen tar det cirka to timer med vanlig gange. Herfra går det flatt innover til svenskegrensen, en tur på et par kilometer. Fra Kanonen er det utsikt ut over Hellmojuvet, 200 meter loddrett rett under Kanonen.
Under 2. verdenskrig var dette en rute for flyktninger for å komme seg over til Sverige på grunn av den korte distansen. Dette ble tyskerne fort klar over, og fortsatt kan man se flere bunkere langs stien opp mot svenskegrensen.
| Hellmobotn (lulesamisk: Vuodnabahta) ligger i Hamarøy kommune. Med 6,3 km i luftlinje mellom havet og grensen til Sverige er det her Norge er på sitt smaleste sør for Finnmark. Hellmofjorden er omgitt av høye fjell på alle kanter. Hellmofjorden er en fortsettelse av Tysfjorden, som igjen er en sidefjord til Vestfjorden. En del av Atlanterhavet når med det her helt inn til den skandinaviske høyfjellskjeden Kjølen.
Fra Hellmobotn er det turterreng hvor man kan spasere nokså tørrskodd på broer over elvene. Det er utkikkspunkt fra fjellet Hievsstin og flere fiskevann over mot Sverige. Det er ikke fastboende i innerste del av fjorden, og hurtigbåten har rutetrafikk til Nordbukt og Hellmobotn bare om somrene. Fra fjorden og opp til utkikkspunktet Kanonen tar det cirka to timer med vanlig gange. Herfra går det flatt innover til svenskegrensen, en tur på et par kilometer. Fra Kanonen er det utsikt ut over Hellmojuvet, 200 meter loddrett rett under Kanonen.
Under 2. verdenskrig var dette en rute for flyktninger for å komme seg over til Sverige på grunn av den korte distansen. Dette ble tyskerne fort klar over, og fortsatt kan man se flere bunkere langs stien opp mot svenskegrensen.
== Se også ==
Hellmofjorden
Lulesamisk
Samisk språk
== Referanser == | Hellmobotn (lulesamisk: Vuodnabahta) ligger i Hamarøy kommune. Med 6,3 km i luftlinje mellom havet og grensen til Sverige er det her Norge er på sitt smaleste sør for Finnmark. | 3,934 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%84lvsbyn | 2023-02-04 | Älvsbyn | ['Kategori:21°Ø', 'Kategori:65°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Norrbottens län', 'Kategori:Älvsbyn kommune'] | Älvsbyn er et tettsted i Norrbottens län i landskapet Norrbotten i Sverige. Det er Älvsbyn kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 4 967 innbyggere.
| Älvsbyn er et tettsted i Norrbottens län i landskapet Norrbotten i Sverige. Det er Älvsbyn kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 4 967 innbyggere.
== Referanser == | Älvsbyn er et tettsted i Norrbottens län i landskapet Norrbotten i Sverige. Det er Älvsbyn kommunes administrasjonssenter. | 3,935 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%96verkalix | 2023-02-04 | Överkalix | ['Kategori:22°Ø', 'Kategori:66°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Norrbottens län', 'Kategori:Överkalix kommune'] | Överkalix (finsk: Ylikainuu) er et tettsted i Norrbottens län i landskapet Norrbotten i Sverige. Det er Överkalix kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 975 innbyggere.Överkalix kommune ligger ved Kalixälven, ca. 100 kilometer nordøst for Luleå, og ca. 55 kilometer nord for E4 langs E10 opp mot Gällivare og Kiruna. Nordfra kommer Kalixälven og gjør en Z-sving forbi tettstedet, der også Ängesån munner ut i elven. Like sørøst for tettstedet Bränna ligger de to sjøene Grundträsk og Djupträsk, den siste strekker seg knappe 10 kilometer sørover. Vest for elven ligger det 260 meter høye Lappberget, der man fra toppen har milevid utsikt i alle retninger.
Kommunesenteret, der kirke, kommuneadministrasjon og skoler ligger, kalles Bränna. Grelsbyn, som ligger ca. en kilometer sør for Bränna, samt Brännaberget, ca. 500 meter sørøst for Bränna, og Tallvik, som ligger på den andre siden av elven, ca. en kilometer nord for Bränna, regnes også med til tettstedet.
Kalixälven med sitt klare vann og faste sandbunn byr på mange gode bademuligheter fra midten av juli til midten av august, mange ganger med vanntemperatur over 20 grader C. Elven er derfor godt besøkt i sommermånedene av såvel lokalbefolkningen som tilreisende, hvorav mange kommer fra Nord-Norge. Överkalix har også en campingplass i nærheten av elven, som er mye besøkt av turister om sommeren, de fleste fra Norge.
| Överkalix (finsk: Ylikainuu) er et tettsted i Norrbottens län i landskapet Norrbotten i Sverige. Det er Överkalix kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 975 innbyggere.Överkalix kommune ligger ved Kalixälven, ca. 100 kilometer nordøst for Luleå, og ca. 55 kilometer nord for E4 langs E10 opp mot Gällivare og Kiruna. Nordfra kommer Kalixälven og gjør en Z-sving forbi tettstedet, der også Ängesån munner ut i elven. Like sørøst for tettstedet Bränna ligger de to sjøene Grundträsk og Djupträsk, den siste strekker seg knappe 10 kilometer sørover. Vest for elven ligger det 260 meter høye Lappberget, der man fra toppen har milevid utsikt i alle retninger.
Kommunesenteret, der kirke, kommuneadministrasjon og skoler ligger, kalles Bränna. Grelsbyn, som ligger ca. en kilometer sør for Bränna, samt Brännaberget, ca. 500 meter sørøst for Bränna, og Tallvik, som ligger på den andre siden av elven, ca. en kilometer nord for Bränna, regnes også med til tettstedet.
Kalixälven med sitt klare vann og faste sandbunn byr på mange gode bademuligheter fra midten av juli til midten av august, mange ganger med vanntemperatur over 20 grader C. Elven er derfor godt besøkt i sommermånedene av såvel lokalbefolkningen som tilreisende, hvorav mange kommer fra Nord-Norge. Överkalix har også en campingplass i nærheten av elven, som er mye besøkt av turister om sommeren, de fleste fra Norge.
== Historie ==
I 1644 ble Överkalix et eget sogn, men området har en historie som strekker seg til omkring år 4000 f.kr.
Den lokale dialekten kalles Överkalixbondska, og oppfattes som vanskelig å forstå for ikke-innfødte, men desto mer interessant for språkvitenskapen. Flere doktoravhandlinger har blitt skrevet om dialekten, f.eks. av Carin Pihl allerede på 1920-tallet.
Brännaberget ligger like sør for tettstedet, og er en festplass og et utsiktspunkt. I 2002 var festplassen 50 år, og da ble anlegget modernisert.
I kommunen fins en steinalderboplass der man har funnet den østlige keramikktypen kamkeramik. Stedet heter Lillberget og ligger nord for stedet Gyljen, ca. 15 kilometer nord for Bränna. I Gyljen fantes et jernverk og senere et større sagbruk på 1800-tallet.
== Næringsliv ==
Næringslivet domineres av en bedrift som lager kundetilpassede sandwichelementer, IT-virksomhet, samt offentlig sektor.
== Referanser == | Överkalix (finsk: Ylikainuu) er et tettsted i Norrbottens län i landskapet Norrbotten i Sverige. Det er Överkalix kommunes administrasjonssenter. | 3,936 |
https://no.wikipedia.org/wiki/LKAB | 2023-02-04 | LKAB | ['Kategori:22°Ø', 'Kategori:65°N', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Gruvedrift i Sverige', 'Kategori:Gruveselskaper', 'Kategori:Gällivare kommune', 'Kategori:Kiruna kommune', 'Kategori:Næringsliv i Narvik', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Svenske industriselskaper', 'Kategori:Svenske jernbaneselskaper'] | LKAB (Luossavaara-Kiirunavaara Aktiebolag) er et svensk gruvedriftsselskap som bryter jernmalm i Kiruna og Malmberget. Selskapet er heleid av den svenske stat.
Mesteparten av jernmalmen blir transportert med tog til Narvik i Norge, og skipes derfra ut til land over hele verden.
| LKAB (Luossavaara-Kiirunavaara Aktiebolag) er et svensk gruvedriftsselskap som bryter jernmalm i Kiruna og Malmberget. Selskapet er heleid av den svenske stat.
Mesteparten av jernmalmen blir transportert med tog til Narvik i Norge, og skipes derfra ut til land over hele verden.
== Historikk ==
Den første kjente malmforekomsten dateres tilbake til 1660-årene. Mange skjønte at det lå store rikdommer i fjellene, men vanskelighetene var store ved å nyttiggjøre seg malmen, ikke minst å transportere den til nærmeste havn. I 1888 ble Malmbanan bygget mellom Luleå og Kiruna. LKAB ble stiftet 1890.
LKAB var fra først et privat selskap, noe som førte til en heftig debatt i Sveriges riksdag om hvorvidt staten skulle overta eller ikke. Mange mente at staten burde overta til «rikets beste», og denne mening sto også militæret for, da man der fryktet hva som kunne skje hvis utenlandske eiere la beslag på svenske naturressurser. LKAB ble til slutt (1907) et selskap hvor staten eide halvparten, med opsjon på å overta resten etter 50 år. Dette skjedde så i 1957, da selskapet ble helstatlig.
== Sporveien i Kiruna ==
Etter initiativ fra Hjalmar Lundbohm begynte LKAB med drift av sporvogner i 1907. Billettprisen var 10 øre – gratis for LKAB-ansatte – og denne prisen ble ikke økt i den tiden driften av sporvognen varte. Den ble nedlagt i 1958 og erstattet av busser.
== Se også ==
Kiruna byforvandling
Kirunastreiken
Bromsgård
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) LKAB – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | thumb|Gruva i [[Kiruna i 2009 ]] | 3,937 |
null | 2023-02-04 | Stetinden (Narvik) | null | null | null | Stetinden (også kalt Stetind, lulesamisk: Stáddá) er et fjell i Narvik kommune i Nordland fylke. Det har en høyde på meter over havet ifølge Kartverket. | 3,938 |
https://no.wikipedia.org/wiki/R%C3%A5ggej%C3%A1vrrer%C3%A1jgge | 2023-02-04 | Råggejávrrerájgge | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Grotter i Nordland', 'Kategori:Hamarøys geografi', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel'] | Råggejávrrerájgge er Nord-Europas dypeste grotte. Det lulesamiske navnet betyr, rett oversatt, «grop-vass-hullet». Grotten ligger like ved Musken i Hamarøy kommune i Nordland. Råggejávrrerájgge er en kalksteinsgrotte som er erodert av en underjordisk elv. Med en dybde på 580 meter er det den dypeste hulen i Skandinavia og den eneste kjente dype hulen nord for polarsirkelen.
| Råggejávrrerájgge er Nord-Europas dypeste grotte. Det lulesamiske navnet betyr, rett oversatt, «grop-vass-hullet». Grotten ligger like ved Musken i Hamarøy kommune i Nordland. Råggejávrrerájgge er en kalksteinsgrotte som er erodert av en underjordisk elv. Med en dybde på 580 meter er det den dypeste hulen i Skandinavia og den eneste kjente dype hulen nord for polarsirkelen.
== Regionale forhold ==
Generelt er området et stort platå (som strekker seg en høyde på 700 meter over havet) som er snittet av den dype Tysfjorden. Innenfor den ugjennomtrengelige fjellformasjonen er det tre todimensjonale striper av marmor som løper fra toppen av platået til under havoverflaten (fjorden er 450 meter dyp), og fortsetter på den andre siden. Råggejávrrerájgge ligger på sørsiden av fjorden innenfor den vestligste stripen. Noen steder opptar hulen hele bredden på marmoren, som ikke overstiger 30 meter.
Vei til inngangen er begrenset. Den nærmeste veien ender ved tettstedet Drag (via Bodø ), omtrent 18 kilometer mot nord. Fra Drag er det en rutebåt som kan tas til den lille bygda Musken. Skyss og henting med båt kan avtales med lokalbefolkningen i Musken. Etter en hard tur på en tildels gjengrodd sti opp til en høyde på 600 meter, nås det øvre inngangspartiet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
71 Nord TV Norge: S11 E15 https://www.dplay.no/programmer/71-nord-norges-tffeste-kjendis | Råggejávrrerájgge er Nord-Europas dypeste grotte. Det lulesamiske navnet betyr, rett oversatt, «grop-vass-hullet». | 3,939 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%96vertorne%C3%A5_(tettsted_i_Sverige) | 2023-02-04 | Övertorneå (tettsted i Sverige) | ['Kategori:23°Ø', 'Kategori:66°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Norrbottens län', 'Kategori:Övertorneå kommune'] | Övertorneå (meänkieli: Matarengi; finsk: Matarenki) er et tettsted i landskapet Norrbotten i Norrbottens län i Sverige. Det er Övertorneå kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 1 917 innbyggere.Övertorneå ligger ved Torneälven, som danner grensen til Finland. På den andre siden av elven ligger den finske kommunen Övertorneå.
| Övertorneå (meänkieli: Matarengi; finsk: Matarenki) er et tettsted i landskapet Norrbotten i Norrbottens län i Sverige. Det er Övertorneå kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 1 917 innbyggere.Övertorneå ligger ved Torneälven, som danner grensen til Finland. På den andre siden av elven ligger den finske kommunen Övertorneå.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Övertorneå – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Övertorneå (meänkieli: Matarengi; finsk: Matarenki) er et tettsted i landskapet Norrbotten i Norrbottens län i Sverige. Det er Övertorneå kommunes administrasjonssenter. | 3,940 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bornem | 2023-02-04 | Bornem | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor flaggbilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Antwerpen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Bornem er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
| Bornem er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | | provins = Antwerpen | 3,941 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Essen_(Belgia) | 2023-02-04 | Essen (Belgia) | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Antwerpen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Essen er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
| Essen er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | | provins = Antwerpen | 3,942 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zwijndrecht_(Belgia) | 2023-02-04 | Zwijndrecht (Belgia) | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor våpenbilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Antwerpen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker Timeline'] | Zwijndrecht er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
| Zwijndrecht er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
== Befolkningsutvikling ==
Kilde : DGS - Anmerking: 1806 til 1970 = folketelling; siden 1971 = antall innbyggere hver 1. januar
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | | provins = Antwerpen | 3,943 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hemiksem | 2023-02-04 | Hemiksem | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor flaggbilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Antwerpen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Hemiksem er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
| Hemiksem er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | | provins = Antwerpen | 3,944 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hove_(Belgia) | 2023-02-04 | Hove (Belgia) | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Antwerpen', 'Kategori:Sider med kart'] | Hove er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
| Hove er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | | provins = Antwerpen | 3,945 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dessel | 2023-02-04 | Dessel | ['Kategori:51°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Antwerpen', 'Kategori:Sider med kart'] | Dessel er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
| Dessel er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | | provins = Antwerpen | 3,946 |
null | 2023-02-04 | Heist-op-den-Berg | null | null | null | | provins = Antwerpen | 3,947 |
null | 2023-02-04 | Kalmthout | null | null | null | | provins = Antwerpen | 3,948 |
null | 2023-02-04 | Osveien (Bergen) | null | null | null | Osveien er en del av E39 i Bergen kommune, fra Skjoldskiftet ved Nesttun, over Valle, forbi Kalandsvatnet og Kalandseidet til grensen mot Os kommune. I Os fortsetter veien under navnet Byvegen. | 3,949 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Samer | 2023-02-04 | Samer | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Etniske grupper i Finland', 'Kategori:Etniske grupper i Norge', 'Kategori:Etniske grupper i Russland', 'Kategori:Etniske grupper i Sverige', 'Kategori:Forbedringspotensial', 'Kategori:Samene', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | For det arabiske navnet Samer, se Samir.Samer (nordsamisk: Sámit) er en folkegruppe tradisjonelt bosatt fra Hedmark i sør til Kola-halvøya i øst, med et kjerneområde i de indre delene av Nordkalotten og fjordstrøkene i Nord-Norge. Tradisjonelle samiske leveveier inkluderer reindrift og kombinasjon av småbruk og fiske, men utøves i dag kun av et mindretall. Samene anses som en urbefolkning av norske myndigheter.Betegnelsen same er den skandinaviske formen av det samiske ordet sápmi (nordsamisk) eller saemie (sørsamisk), som viser til både område, befolkning og språk. Etnonymet er lånt fra urbaltisk *žeme, «land», til urfinsk/ursamisk *šämä, og deretter endret til sápmi via regulære lydoverganger. Formene sápmi, sábme, sábmelasj og saemie er etnonymer (folkets navn på seg selv). Da samene senere kom i kontakt med germanske folkeslag ble de kalt finner av nordmennene, og lapper av andre, og språket ble kalt finsk og lappisk. Ordene lapp og finn oppfattes i dag ofte som nedsettende, og derfor har de siste tredve årene etnonymene same og samisk stort sett tatt over for de gamle betegnelsene i Norge. Internasjonalt er 'lapp' fortsatt noe brukt.
Det er vanskelig å si hvor mange samer det finnes, i og med at det bare er Russland og dels Finland som fører statistikk over slike spørsmål. Et sannsynlig anslag er mellom 50-80.000 (1 771 i Russland, 7 000 i Finland, 17 000 i Sverige og 40 000 i Norge). I underkant av en tredel av disse snakker samisk (15 000 i Norge, 3 000 i Sverige, 2 000 i Finland og 500 i Russland) (for redegjørelse for og drøfting av tallet på samiskspråklige, se Rasmussen 1999, for Russland: Scheller 2006, Rantala 1994).
Samenes nasjon er kjent som Sameland (nordsamisk Sápmi, lulesamisk Sábme, sørsamisk Saepmie).
| For det arabiske navnet Samer, se Samir.Samer (nordsamisk: Sámit) er en folkegruppe tradisjonelt bosatt fra Hedmark i sør til Kola-halvøya i øst, med et kjerneområde i de indre delene av Nordkalotten og fjordstrøkene i Nord-Norge. Tradisjonelle samiske leveveier inkluderer reindrift og kombinasjon av småbruk og fiske, men utøves i dag kun av et mindretall. Samene anses som en urbefolkning av norske myndigheter.Betegnelsen same er den skandinaviske formen av det samiske ordet sápmi (nordsamisk) eller saemie (sørsamisk), som viser til både område, befolkning og språk. Etnonymet er lånt fra urbaltisk *žeme, «land», til urfinsk/ursamisk *šämä, og deretter endret til sápmi via regulære lydoverganger. Formene sápmi, sábme, sábmelasj og saemie er etnonymer (folkets navn på seg selv). Da samene senere kom i kontakt med germanske folkeslag ble de kalt finner av nordmennene, og lapper av andre, og språket ble kalt finsk og lappisk. Ordene lapp og finn oppfattes i dag ofte som nedsettende, og derfor har de siste tredve årene etnonymene same og samisk stort sett tatt over for de gamle betegnelsene i Norge. Internasjonalt er 'lapp' fortsatt noe brukt.
Det er vanskelig å si hvor mange samer det finnes, i og med at det bare er Russland og dels Finland som fører statistikk over slike spørsmål. Et sannsynlig anslag er mellom 50-80.000 (1 771 i Russland, 7 000 i Finland, 17 000 i Sverige og 40 000 i Norge). I underkant av en tredel av disse snakker samisk (15 000 i Norge, 3 000 i Sverige, 2 000 i Finland og 500 i Russland) (for redegjørelse for og drøfting av tallet på samiskspråklige, se Rasmussen 1999, for Russland: Scheller 2006, Rantala 1994).
Samenes nasjon er kjent som Sameland (nordsamisk Sápmi, lulesamisk Sábme, sørsamisk Saepmie).
== Samisk historie ==
=== Forhistorie ===
==== Forhistorie i arkeologisk og språkhistorisk lys ====
De første menneskene kom til Nord-Skandinavia for 12 000 år siden. Om samene er etterkommere av disse menneskene vet vi ikke, men det er ikke noe som tyder på diskontinuitet i det arkeologiske materialet fra samisk jernalder til yngre steinalder og fra yngre steinalder til eldre steinalder. Samene skiller seg også genetisk fra de andre europeerne, også fra finnene, som de språklig sett er nært i slekt med. Sannsynligvis skiftet innbyggerne i dette området språk, det uralske urspråket har sannsynligvis oppstått for 6000 år siden, og språkskiftet til samisk må altså være yngre. Dette språkskiftet er datert til ha skjedd i løpet av jernalderen. Det språklige skillet mellom nordlig og sørlig vesturalsk, det vil si mellom samisk og østersjøfinsk oppstod senere, med germansk og baltisk påvirkning i sør, for mellom 3000 og 3500 år siden. Resultatet av denne "baltifiserte samisken" ble altså østersjøfinsk. Etnonymet same, som er det samme som både suomi og häme, oppstod i denne konktaktprosessen, som et lån fra baltisk.
Det eksisterte samisk bosetning på Nordkalotten før dannelsen av statene Finland, Norge, Russland og Sverige. Siden samiske bosetningsområder ble innlemmet i alle fire statene vil samene regnes som urfolk i hver stat. Men det er kun Norge som har anerkjent samene som urbefolkning (etter ratifiseringen av ILOs konvensjon nr. 169).
==== Moderne språkforskning ====
Det har blitt avdekket et stort substratordforråd i samiske språk som har opprinnelse i det utdødde paleo-europeiske urspråket som ble snakket av samenes forfedre helt til jernalderen eller til så sent som år 500 e.kr. Det er blitt påvist at substrat konsentrerer seg i leksika innen bestemte semantikkområder som topografi, den biologiske verden og for begreper og konsepter innen kultur, men er ikke nødvendigvis avgrenset til disse. Det er for eksempel flere ganger mer substratumleksikon for jakt og fiske enn det er tilsvarende ord av uralsk opprinnelse i samisk og en betydelig mengde navn på topografi som er uforståelig på moderne samisk. Det er ingen som vet om dette språket var beslektet med uralsk, men ingenting tyder på dette (Aikio 2004). Det er derfor all grunn til å tro at det har vært en betydelig grad av kulturell kontinuitet mellom det tidligste jeger og fangstfolket og de moderne samene (Aikio 2004, Aikio 2006).
==== Genforskning ====
Det har vært en rivende utvikling innen genetikk siden 1990-tallet. Det er i hovedsak den nordsamiske befolkningen i Sverige, Finland og Norge, og den østsamiske befolkningen i Finland og Russland som har blitt analysert. Det er avdekket variasjoner mellom disse, men alle har i stor grad felles opphav. Det er blitt forsket på mitokondrielt DNA, Y-kromosomer, X-kromosomer og klassiske autosomale markører. Forskningen indikerer at 95,6 % av samisk kvinnelig mtDNA er av europeisk opphav og trolig kom fra Den iberiske halvøya, mens 4,4 % er av sibirsk-asiatisk opphav (Tambets 2004). Det er også påvist 9.000 år gammelt mtDNA-slektskap med de nordafrikanske berberne (Achilli 2005). På basis av varians er det estimert at de to dominerende mtDNA-gruppene hos samene har en alder på mellom 5.000 og 10.500 år (Delghandi 1998, Tambets 2004, Ingman 2006). Samisk mannlig Y-DNA indikerer at 29,8 % kommer fra Den iberiske halvøya og 58,2 % fra Øst-Europa (Tambets 2004). De genetiske migrasjonsrutene er i samsvar med de rekonstruerte spredningene av de paleolitiske Ahrensburg- og Swiderkulturene (Tambets 2004). Den autosomale DNA-forskningen viser at samene ikke har nære slektninger i noen befolkninger (Cavelli-Sforza 1994, Niskanen 2002), men separerte seg fra dagens europeiske befolkning for ca. 10.000 år siden (Chikhi 1998) . Nærmeste fjerne slektninger er finnene, trolig etter nyere tids immigrasjon inn i de samiske områdene. Spesielt i Nord-Finland ble den tidlige samiske befolkningen assimilert i den øvrige finske befolkningen (Meinila 2001). Samene er ikke mer beslektet med de sibirske og mongolske befolkningene enn den øvrige europeiske befolkningen (Niskanen 2002). Dette er i kontrast til den klassiske oppfatningen om at samene er et sibirsk folkeslag. Den genetiske avstanden til andre folkegrupper kommer trolig av betydelig grunnleggereffekt og genetisk drift som følge av lang isolasjon og liten, spredt befolkning.
=== Historisk tid ===
==== Eldre kilder ====
Den eldste skriftlige kilden om samene er fra år 98 e.Kr. Da skriver den romerske historikeren Tacitus om folket fenni. De fleste av antikkens og middelalderens lærde som skriver om Skandinavia, nevner disse "fenni", "finnoi, "finnas" eller "skridfinnar" (geografen Klaudios Ptolemaios i 2. årh., historikerne Prokopios og Jordanes rundt 550, Varnefrid eller Paulus Diakonen rundt 780, geografen fra Ravenna på 700- eller 800-tallet, den engelske kong Alfred den store rundt 900, Adam av Bremen rundt 1070, den anonyme norske forfatteren av Historia Norvegiae fra slutten av 1100-tallet, islandske og norske sagaskrivere); de mange beskrivelsene stemmer godt overens: "finnane" skilte seg ut ved at de levde av jakt og ikke dyrket jorda; både menn og kvinner deltok i jakta; de var kledd i dyreskinn; de var ikke bofaste, men holdt til i noe som ut fra beskrivelsene må ha vært lavvoer eller gammer. Beskrivelsene passer til minste detalj på det vi vet om samene; alle andre folk som da levde i Norden, var bønder som levde av jordbruk og husdyrhold. Det er ingen tvil om at alle omtaler av "finnene" gjelder det samme folket, samene, og ennå i dag er "finn" i norsk folkemål det samme som "same". (henvisning: Leiv Olsen: "Sørsamisk historie i nytt lys", blir utgitt av Universitetet i Tromsø 2010)
Ifølge Historia Norvegiae kalte samene ski for "ondros". Dette er et norrønt ord som har levd videre i Ranværingsmålet helt til våre dager, men ski blir i norrøne kilder alltid forbundet med samene, for eksempel i trygdamål, der det heter at freden skal rå så lenge falkene flyr, furua vokser, elvene renner til havet, barna roper på mor og samene renner på ski (Mundal 1996:103). I år 550 e.Kr. skriver grekeren Prokopius om landet lengst mot nord, Thule. Der bodde et folk som gikk på ski; dette folket kalte han skridfinner. I år 551 e.kr. skriver goteren Jordanes om folkene Screrefennae og Adogit på de nordlige deler av øya Scandza der solen skinte i førti dager midtsommer og var borte like mange dager om vinteren. Skribentene i middelhavslandene fortalte hva de hadde hørt av andre. Men da høvdingen Ottar fra Hålogaland ca. 890 e.Kr. fortalte kong Alfred den store i England om finnene (samene), gjør han det ut fra egne erfaringer. En stor del av inntektene hans kom fra skatten han tok inn fra finnene (samene) som dyreskinn, fjær, hvalbein og skipsreip laget av hval- og selhuder. Dette viser at samene på hans tid ikke bare drev omfattende jakt på rein og pelsdyr, men også omfattende sel- og hvalfangst, og var vant til å ferdes på havet. Snorre skriver at Sigurd Slembe lot finnene (samene) bygge skuter for seg: "Disse skutene var så snare at ikke noe skip tok dem på vannet." Samene var ifølge sagaen kjent som dyktige sjøfolk; mye tyder på at samer også deltok i landnåmet på Island.
Ottar var den første som fortalte mer presist hvor samene holdt til. "Han sa at nordmennenes land var meget langt og smalt, og det ligger ville fjell mot øst, ovenfor og langsmed det dyrkete landet. I disse fjellene lever samene." En gang la Ottar ut på langferd til bjarmene ved Kvitsjøen; under heile den lange reisen fra Ottars gård i midtre Troms til Kvitsjøen var det bare samisk land. Samene må derfor ha holdt til i grenselandet mellom Norge og Sverige, trolig i storparten av dette grenselandet, og like til Kvitsjøen i nordøst; fra Troms til kvitsjøen fantes bare samisk land. Det samme inntrykket gir Historia Norvegiae, som gir detaljerte opplysninger: Norge er delt på lang i tre soner, og den østlige sonen, grenseområdet mot Sverige, er "skogene der finnene holder til", Finnmarka, sameland.
Finnene (samene) nevnes innenfor lovområdet til Borgartingslov og Eidsivatingslov skriftfestet 1067-1120. Det skal også være nevnt at det var en nomadiserende gruppe i Fjordane i Gulatingsloven. Sagaene fortelles blant annet om handel og skattlegging, og om hvor gode båtbyggere finnene var. De var også flinke med å risse inn runer. På denne tiden bodde det finner over hele landet. Finnene drev allmenningsbruk og dyrket en religion som er eldre enn Åsatrua. Arkeologen Jotein Bergstøl har i Østerdalen avdekket enkle terrasseåkrer fra eldre jernalder; disse må være anlagt av samene som hadde store dyrefangstsystem i området.
==== Begynnende kolonisering ====
Utover middelalderen prøvde både Norge, Sverige og Russland å få kontroll over Finnmark. Periodevis måtte innbyggerne betale skatt til alle tre rikene samtidig. I 1613 ga danskekongen avkall på det som nå regnes som samisk kjerneområde til fordel for Sverige. Ved grensedragningen i 1751 ble disse områdene overført til Norge. Kautokeino, Karasjok og Utsjok var organisert som svenske kirkesogn med kollektiv eiendomsrett til jord. Denne rettsoppfatningen har holdt seg helt til våre dager.
Befolkningen på Nordkalotten, både norsktalende, samisktalende, finsktalende og andre levde også i middelalderen av all slags jakt og fangst, på land og hav. De var organisert i allmenningssamfunn: Flere familier eller hushold forvaltet et område i fellesskap. Men etter som ressursgrunnlaget ble redusert og koloniseringen av Sápmi økte, gikk man over til andre, mer spesialiserte måter å livberge seg på. Nå utvikla tamreindrifta og fiskerbondehusholdet seg. I stedet for almmenningssystemet måtte befolkningen godta et godseiervelde der ressursene ble forvaltet av godseiere og embetsmenn.
De første kirkene i Sápmi ble bygd på 1100-tallet. Men misjonsarbeidet blant samene startet ikke før flere hundre år seinere. I de tidligere svenske områdene i indre Finnmark begynte misjonsarbeidet på 1600-tallet. I det øvrige Nord-Norge begynte misjonsvirksomheten etter at presten Thomas von Westen i 1714 ble leder for Misjonskollegiet i København.
Han foretok selv tre reiser i hele Nord-Norge. Von Westen mente at samene burde få høre evangeliet på sitt eget språk. Derfor måtte prester og misjonærer lære seg samisk, hevdet han. Ut ifra denne tankegangen ble det viktig å lage samiske grammatikker og ordbøker, og oversette religiøse skrifter til samisk.
Først i 1751 ble hele grensa mellom Norge og Sverige fastlagt, mellom Norge og Russland i 1826. Mellom Norge og Finland ble grensa i 1852 stengt for samene som hadde reinen sin på vinterbeite i Finland. Noen forskere mener de problemene som denne stenginga førte med seg, var en av årsakene til det blodige opprøret i Kautokeino dette året, mens andre legger mer vekt på at de som stod bak det, var religiøse mennesker som reagerte på brennevinshandel.
==== Trolldomsforfølgelse ====
På 1500- og 1600-tallet foregikk hekseprosessene i Norge. Dette innebar at mange mennesker ble forfulgt og straffet fordi de skal ha drevet med trolldom. Samene slapp heller ikke unna dette. I 1609 kom kong Christian IV med følgende befaling:
Som erfaringen viser, er de nevnte finner og lapper av natur henfallen til bruk av trolldom. Av den grunn tør verken nordmenn eller andre fromme folk å bo i deres nærhed, langt mindre å bosette seg i de fjordene hvor det er mange finner. Derfor skal du ha et strengt og alvorlig oppsyn med dem, slik at de som blir funnet skyldig i å bruke trolldom, gjennom dom og straff, uten all nåde avlives.
Det ble ført hekseprosesser i Troms og Finnmark i 1609 og 1610. De fleste sakene handlet om ganding, det vil si abstrakt trolldom som ble sendt gjennom luften; «kaste vondt over folk». Samene kunne også bli tiltalt for å lage uværsknuter; værmagi for å lage dårlig vær, eller for å eie en runebomme. Flere av rettssakene endte med at de tiltalte samene ble brent på bålet for trolldomskriminalitet. Blant samene var det flest menn som ble anklaget for trolldom, mens blant nordmennene var det flest kvinner.En kjent samisk «trollmann» er Anders Paulsen, som ble anklaget for å ha brukt en runebomme i 1692. Mens Paulsen satt i forvaring i påvente av dommen, ble han drept av en tjenestedreng som mente han var en trollmann og fortjente å dø.
==== Stemmerett for samer ====
Da den norske grunnloven ble vedtatt i 1814 ble det bestemt i Grunnlovens § 50 at for å få stemmerett måtte man eie eller leie matrikulert jord, eller ha en formue på minst 150 spesidaler. Dette ekskluderte mange samer fra å få stemmerett. Tanken bak stemmerettighetsparagrafen var at de som betalte skatt, skulle få rett til å stemme ved valg. Selv om de færreste eide matrikulert jord, betalte mange likevel skatt, den såkalte rettighetsskatten (tidligere kjent som finneskatten). Mange samiske familier eide også reinsdyr til en verdi av langt over de 150 spesidalerne som krevdes. Dermed ble samene frarøvet stemmerettighet på et urettmessig grunnlag. Under riksforsamlingen på Eidsvoll var det ingen representanter fra Finnmark til stede, hverken samer eller andre, og de fleste av Eidsvollmennene hadde liten kunnskap om Finnmark og samiske forhold. Dette kan ha bidratt til at samenes situasjon med tanke på skattebetaling og stemmerett ikke ble vurdert den gangen. Samenes manglende stemmerett ble tatt opp i Stortinget i 1818, og i 1821 vedtok Stortinget enstemmig at også samene skulle ha stemmerett.
==== Assimileringspolitikk ====
Sammen med kristningen kom skolene etter hvert til Sápmi. I starten ble det også undervist på samisk, men utover 1800-tallet forandra dette seg radikalt. Fra 1850 ble samene utsatt for en hard fornorskningspolitikk, både som følge av den rådende ideologien, sosialdarwinismen, nasjonalisme og kollektivisme. Samene skulle bli norske og lære norsk, samisk skulle brukes stadig mindre i skolen.
Fra 1888 kunne samisk bare være hjelpespråk i kristendomsundervisningen. Jordsalgsloven av 1902 (se Finnmark jordsalgskommisjon) slo fast at bare norske statsborgere som kunne snakke, lese og skrive norsk, og som daglig brukte norsk, kunne få kjøpe jord. Jordeiendommen måtte gis norsk navn. Denne språkklausulen ble formelt opphevet først i 1965, men den ble ikke så ofte håndhevet etter 2. verdenskrig.Skoleloven ble offisielt forandret i 1959, slik at fra da av ble det igjen lov til å bruke samisk som opplæringsspråk. Margarethe Wiigs ABC med paralleltekst på nordsamisk og norsk ble utgitt i 1951, mens samisk begynnerundervisning kom så smått i gang fra 1967/68.
Selv om fornorskningspresset var sterkt i over hundre år, var det likevel mange samer som prøvde å stå imot det, både i nord og i sør. I nord utga Anders Larsen avisa Saǥai Muittalægje i perioden 1904–1911. Isak Saba ble den første samiske stortingsrepresentanten i 1906. Sørsamen Daniel Mortensson stod bak avisa Waren Sardne, som kom ut i periodene 1910–1913 og 1922–1926.
Sammen med Elsa Laula Renberg var han drivkraften bak det første samiske landsmøtet som ble holdt i Metodistkirken i Trondheim 6.-9. februar 1917. Det ble da prøvd å få til en samisk riksorganisasjon, men det lyktes ikke før etter 2. verdenskrig med Norske Reindriftssamers Landsforbund i 1948 og Norske samers riksforbund i 1968.
==== Ny politikk etter andre verdenskrig ====
Den offisielle norske politikken overfor samene forandret seg etter 1945, også fordi allmenne ideer om menneskeverd og små nasjoners rettigheter påvirket styresmaktene. Samenes situasjon ble utredet, og samenes rett til å ta vare på og utvikle samisk språk og kultur ble offisielt godkjent i 1960-årene. Men på norsk side kom debatten om retten til land og vann først for alvor i gang i forbindelse med utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget på slutten av 1970-årene.
Motstanden mot utbyggingen ble så sterk at regjeringen i 1980 oppnevnte Samerettsutvalget til å utrede samenes rettsstilling. Utvalgets arbeid førte til Sameloven (1987), som er grunnlaget for Sametinget og samenes rettigheter i Grunnloven. Sametinget ble første gang åpnet 9. oktober 1989. I 2006 ble retten til land og vann i Finnmark fylke endelig avklart, og eiendomsretten ble overført til befolkningen i Finnmark (Finnmarkseiendommen). Rettighetsspørsmålene for Troms og Nordland er fortsatt ikke avklart.
==== Samepolitikk utenfor Norge ====
På finsk side fikk samene det samiske parlamentsutvalget (saamelaisvaltuuskunta) i 1973, avløst av Sametinget i 1996; på svensk side Sametinget i 1993. Samene på russisk side har ennå ikke fått noe tilsvarende organ, selv om de har arbeidet mot det en tid. En felles nordisk samekonvensjon er heller ikke utformet ennå, og fortsatt får ikke samene være med i Nordisk råd på samme måte som ålendingene og færøyingene.
== Det samiske flagget ==
I 1962 lanserte den samiske aktivist og formingslærer Marit (Máret) Stueng i Karasjok et samisk flagg. Flagget hadde et rødt felt til venstre og et blått felt til høyre, separert med ei venstrestilt gul linje. Flagget var basert på tradisjonelt samisk design, og lagd av kofteklede. Marit Stueng syklet rundt og viftet med flagget i Karasjok for å oppmuntre flere til aktivt å arbeide for samisk revitalisering både kulturelt og politisk. Máret Sára laget også fronten til talerstolen til museet i Karasjok med Stuengs design. Designet ble også brukt som omslag til flere samiske bøker. I 1977 lanserte kunstneren Synnøve Persen fra Porsanger, da student ved Kunsthøyskolen i Oslo, et sameflagg til bruk under Alta-demonstrasjonene. Ved å la seg inspirere av nordiske flagg og tradisjonelt samisk design kom hun fram til det samme designet som uten hennes kjennskap hadde blitt brukt i Karasjok. Dette flagget ble i årene etter brukt som symbol for å markere samiskhet, især under Alta-kampen.
På 1980-tallet ble en konkurranse avholdt for å komme fram til et felles, internasjonalt samisk flagg. Et av forslagene som kom inn var fra den samiske kunstneren Astrid Båhl. Forslaget fra Båhl var inspirert av Stuengs flagg fra 1962, men tilførte ei grønn stripe til venstre for den gule og en sirkel i rødt og blått på midten av flagget. Det ble vedtatt av Samekonferansen i Åre i 1986 at dette skulle være samefolkets felles flagg.» Det har de samiske fargene og en sirkel som symboliserer solen (rødt) og månen (blått).
Flagget ble i 2003 i Norge offisielt anerkjent gjennom endringer i Sameloven og Lov om flagging på kommunenes offentlige bygninger. Stortinget bemyndiget samtidig Sametinget til å vedta forskrifter for bruk av flagget, noe Sametinget gjorde 27. mai 2004. Flagget har offisiell status, men det er ikke et nasjonalflagg og flagging med det samiske flagget i Norge må ikke føre til at det reises tvil om hvilket flagg som folkerettslig og statsrettslig representerer kongeriket Norge.
=== Samiske flaggdager ===
I 1993 fastsatte Den 15. samekonferansen syv samiske flaggdager. Senere er flere dager lagt til.
6. februar: Samefolkets dag. Den er til minne om det første samiske landsmøtet som ble holdt i Metodistkirken i Trondheim i 1917. Dette var første gangen at samene var samlet for å arbeide for felles samiske saker over nasjonalstatsgrensene. Dagen ble første gang feiret i 1993.
2. mars: Sametinget i Finland ble åpnet (1996).
25. mars: Marimesse. Maria bebudelsesdag. En tradisjonell samisk merkedag.
24. juni: Midtsommer. Sankthansdagen.
9. august: FNs internasjonale urfolksdag.
15. august: Dagen da sameflagget ble godkjent
18. august: Samerådet ble stiftet (1956).
26. august: Sametinget i Sverige ble opprettet (1993).
9. oktober: Sametinget i Norge ble åpnet (1989).
9. november: Sameparlamentet i Finland ble opprettet (1973).
15. november: Isak Sabas fødselsdag. (født 15. november 1875 i Nesseby. Han har skrevet teksten til den samiske nasjonalsangen «Sámi soga lávlla».)
== Kriterier for sametingets valgmanntall ==
For å registrere seg i sametingets valgmanntall og dermed få rettigheter til å delta i valg ved sametingsvalg må en oppfylle følgende kriterier:
Alle som avgir erklæring om at de oppfatter seg selv som same, og som enten
a) har samisk som hjemmespråk, eller;
b) har eller har hatt forelder, besteforelder eller oldeforelder med samisk som hjemmespråk, eller
c) er barn av person som står eller har stått i Sametingets valgmanntall, kan kreve seg innført i Sametingets valgmanntall.
Sametingets valgmanntall er basert på frivillighet og har kun funksjon som valgmanntall. I Norge kan enhver person oppfatte seg og definere seg som same, uavhengig av valgmanntallet.
== Samisk identitet ==
Identitet er et tema som er vanskelig å definere generelt, og det gjelder også i det samiske tilfellet. Det er mange elementer som påvirker, og har påvirket, utviklingen av samisk identitet.
Eksterne faktorer har hatt sin virkning på samisk selvforståelse og identitet i historien. Som etnisk, kulturell og politisk minoritet i Norge har samer opplevd vansker med å få leve og utvikle seg på egne vilkår. Fornorskingspolitikkens grep satte sine spor når det gjaldt utvikling av samisk identitet. Like viktig for den samiske identitetsutviklingen er moderniseringsprosessene som ble satt i gang i samiske områder, som Finnmark, etter andre verdenskrig. Den samiske historien i Norge viser til en problematisk fortid. Samtidig vedvarer denne problematikken når man forsker på hva samisk identitet har vært forbundet med i historien. Dette gjør det også vanskelig om man i dag vil bruke historien til å få et klarere bilde av hva samisk identitet er i samtiden.
Samisk identitetsutvikling har også vært påvirket av interne faktorer: Samebevegelsen (her forstått som den bølgen av samisk aktivisme som kom etter andre verdenskrig spesielt) og dens forståelse av deres kultur og samisk identitet var i stor grad basert på en ulikhetsoppfatning, der samer var noe unikt og annerledes enn nordmenn, samtidig som de var, og skulle være likestilte. Samiskhet ble definert med å finne det ”minst norske”, et problem fordi det da ble en smal definisjon på hva som var samisk i et samfunn der samer ikke lenger kun drev med tradisjonelle samiske næringer og livsføringer. I det moderniserte samfunnet som samer var og ble en del av ble dette en vanskelig måte å definere samiskhet på, siden færre følte de kunne identifisere seg med dette ”idealet” av samiskhet.Dette er et problem som vedvarer i dagens samiske samfunn. Det finnes en uenighet om hva samisk identitet skal knyttes til, om det er tradisjonelle samiske næringer, samisk språk, samisk klesdrakt, følelsen av å være samisk eller til en sterk "oss-og-dem"-oppfatning mellom samer selv og ikke-samer. Ved å ta et standpunkt i denne debatten ved å sette konsekvente rammer for hva samiskhet er, kan det medføre at noen kan bli utelukket fra det samiske samfunnet. Dette nettopp fordi mange mener samer ikke bare er reinsamer, går i kofte og snakker samisk.
Spørsmålet er hvordan man kan finne frem til kjerner i samisk identitet ved å studere samisk historie på en utarbeidet måte, samtidig som dagens virkelighet blir fakturert inn. Historie og fortid har blitt brukt for å skape og etablere identitet, som ved nasjonalismen i Norge etter 1814, og bruken av historie og synet på identitet endrer seg også med medlemmene av samfunnet. Hva i historien det fokuseres på og som trekkes frem for å skape et bilde av hva samer var i fortiden, har en effekt på samtidens oppfatning av samiskhet. Medlemmer i det samiske samfunnet, som i alle samfunn, kommer og går, og med dem også oppfatninger av hva det vil si å være samisk og ha samisk identitet.
== Se også ==
Duodji
Fornorsking av samer
Gamme
Samefolkets dag
Samemanntallet
Samiske språk
Siida
Sjøsamer
Skoltesamer
Árran
Urfolk
Sameland
== Referanser ==
== Litteratur ==
Aikio, Ante 2004: An essay on substrate studies and the origin of Saami. Etymologie, Entlehnungen und Entwicklungen: Festschrift für Jorma Koivulehto zum 70. Geburtstag, red av. Irma Hyvärinen / Petri Kallio / Jarmo Korhonen. [=Mémoires de la Société Néophilologique de Helsinki, 63]. Helsinki: SUS, 2004, 5–34.
Aikio, Ante 2006: "On Germanic-Saami contacts and Saami prehistory" Suomalais-Ugrilaisen Seuran Aikakaiskirja 91
Bergsland, Knut: Bidrag til sydsamenes historie Senter for samiske studier UiT, 1999, ISSN 0804-6093
Hans Cappelen : "Ny norsk straffelov med endringer for offentlige våpen, flere andre kjennetegn og symboler", Heraldisk Tidsskrift, bind 12 nr. 112, København oktober 2015, side 79-84 (med bl.a. bilde av sameflagget og omtale av forbudet i straffeloven § 185 mot hatefulle ytringer og loven av 21.6.2013 om diskriminering av etnisitet)
Carpelan, Christian, Asko Parpola og Petteri Koskikallio: Early Contacts between Uralic and Indo-European. Mémoires de la Société Finno-Ougrienne 242, 1999
Hansen, Lars Ivar og Olsen, Bjørnar: Samenes historie – fram til 1750 Cappelen akademisk forlag, 2004, ISBN 82-02-19672-8
Hætta, Odd Mathis: Samene – Nordkalottens urfolk, Høyskoleforlaget, 2002, ISBN 82-7634-428-3
Lund, Svein: Samisk skolehistorie I - VI
Rantala, Leif 1994: Kolasamerna i dag. Journal de la Société Finno-Ougrienne 85:200-204.
Rasmussen, Torkel: Sámegiella lea jávkamin. 10 jagi gielain ja mielain. Sámi allaskuvlla avvoseminára raporta. skábmamánu 1.-3. beaivvi 1999. p. 16-19, 1999.
Sammallahti, Pekka: Saamelaisten esihistoriallinen tausta kielitieteen valossa. Suomen väestön esihistorialliset juuret. Bidrag till kännedom av Finlands natur och folk ; 131, S. 137-156. Helsinki, 1984.
Sammallahti, Pekka: A linguist looks at Saami prehistory. Acta borealia : Nordic journal of circumpolar societies.6 no. 2, 1989
Sammallahti, Pekka: Zur Herkunft der Lappen. Jahrbuch für finnisch-deutsche Literaturbeziehungen : [Mitteilungen aus der Deutschen Bibliothek Helsinki]. Nr. 30 S. 16-22. Helsinki : Deutsche Bibliothek, 1998.
Sammallahti, Pekka 1998: The Saami languages : an introduction. Kárásjohka : Davvi girji, c1998.
Scheller, Elisabeth 2006: »Die Sprachsituation der Saami in Russland«. In: Hornscheidt, Antje, Kristina Kotcheva, Tomas Milosch and Michael Rießler (eds.): Grenzgänger. Festschrift zum 65. Geburtstag von Jurij Kusmenko. (= Berliner Beiträge zur Skandinavis- tik; 9). Berlin: Nord-Europa-Institut der Humboldt-Universität, 280-290.
== Eksterne lenker ==
(en) Sami people – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Samer (nordsamisk: Sámit) er en folkegruppe tradisjonelt bosatt fra Hedmark i sør til Kola-halvøya i øst, med et kjerneområde i de indre delene av Nordkalotten og fjordstrøkene i Nord-Norge. Tradisjonelle samiske leveveier inkluderer reindrift og kombinasjon av småbruk og fiske, men utøves i dag kun av et mindretall. | 3,950 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Duffel | 2023-02-04 | Duffel | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Antwerpen', 'Kategori:Sider med kart'] | Duffel er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Stedet har gitt navnet til stoffet dyffel og klesplagget duffelcoat.
| Duffel er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen. Stedet har gitt navnet til stoffet dyffel og klesplagget duffelcoat.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | | provins = Antwerpen | 3,951 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kapellen | 2023-02-04 | Kapellen | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Antwerpen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Kapellen er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
| Kapellen er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | | provins = Antwerpen | 3,952 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kontich | 2023-02-04 | Kontich | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Antwerpen', 'Kategori:Sider med kart'] | Kontich er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
| Kontich er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kontich – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Antwerpen | 3,953 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lint | 2023-02-04 | Lint | ['Kategori:1870-årene i Belgia', 'Kategori:4°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 1870', 'Kategori:Kommuner i Antwerpen', 'Kategori:Sider med kart'] | Lint er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
| Lint er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | | provins = Antwerpen | 3,954 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maller | 2023-02-04 | Maller | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Constantine Samuel Rafinesque', 'Kategori:Fisker formelt beskrevet i 1820', 'Kategori:Maller'] | Maller er en orden strålefinnede fisker med stor variasjon mellom artene. De finnes i alle typer ferskvann. Noen arter fra familiene Ariidae og Plotosidae finnes også i saltvann.
Størrelsen varierer fra den største ferskvannsfisken europeisk malle, til de aller minste, deriblant Ancistrus salgadae på 20 mm og den fryktede candiruen som blir 25 mm lang og regnes som den eneste virveldyr-parasitten som angriper mennesker.
| Maller er en orden strålefinnede fisker med stor variasjon mellom artene. De finnes i alle typer ferskvann. Noen arter fra familiene Ariidae og Plotosidae finnes også i saltvann.
Størrelsen varierer fra den største ferskvannsfisken europeisk malle, til de aller minste, deriblant Ancistrus salgadae på 20 mm og den fryktede candiruen som blir 25 mm lang og regnes som den eneste virveldyr-parasitten som angriper mennesker.
== Anatomi ==
Maller har ikke skjell. Alle artene, unntatt medlemmer av Malapteruridae (elektriske maller), har en sterk, hul giftpigg på ryggfinnen og brystfinnene.
I likhet med andre Ostariophysi har maller et webersk apparat i forbindelse med svømmeblæren. Dette kan de høre høyfrekvente lyder med og også bruke til selv å produsere lyd. Maller er fysostome, og noen kan bruke svømmeblæren som en enkel lunge. Det tillater dem å leve i oksygenfattige sumper og grunne innsjøer der andre fisker ikke trives. Noen maller kan også krype lengre avstander over fuktig land.
== Systematikk og utbredelse ==
I 2003 regnet man med 35 familier av maller, men antallet er ustabilt fordi det taksonomiske arbeidet stadig gir ny innsikt. Oversikten over familier under må derfor sees som provisorisk:
Akysidae
Amblycipitidae
Amphiliidae
Ariidae
Astroblepidae
Auchenipteridae
Bagridae
banjomaller
Cetopsidae
Chacidae
ålemaller (Clariidae)
Claroteidae
Cranoglanididae
Diplomystidae
Doradidae
dvergmallefamilien, 1 art i Norge (innført)
Erethistidae
haimaller
harniskmaller
Hypophthalmidae
Lacantuniidae
Malapteruridae
Mochokidae
Nematogenyidae
pansermaller
Parakysidae
Plotosidae
Pseudopimelodidae
Schilbeidae
Scoloplacidae
Siluridae, 2 arter i Europa
sisorider (Sisoridae)
snyltemaller
trådmaller
== Bruk av mennesker ==
Maller er en viktig matfisk over hele verden. Mange arter i gruppene harniskmaller og pansermaller er også populære akvariefisk.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) maller – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) maller i Encyclopedia of Life
(en) maller i Global Biodiversity Information Facility
(no) maller hos Artsdatabanken
(sv) maller hos Dyntaxa
(en) maller hos Fauna Europaea
(en) maller hos Fossilworks
(en) maller hos ITIS
(en) maller hos NCBI
(en) maller hos NCBI
(en) Kategori:Siluriformes – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | | provins = Antwerpen | 3,955 |
null | 2023-02-04 | Mortsel | null | null | null | | provins = Antwerpen | 3,956 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Geel | 2023-02-04 | Geel | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Flandern', 'Kategori:Kommuner i Antwerpen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Geel er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
| Geel er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | | provins = Antwerpen | 3,957 |
null | 2023-02-04 | Niel | null | null | null | | provins = Antwerpen | 3,958 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grobbendonk | 2023-02-04 | Grobbendonk | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Antwerpen', 'Kategori:Sider med kart'] | Grobbendonk er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
| Grobbendonk er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | | provins = Antwerpen | 3,959 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ranst | 2023-02-04 | Ranst | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Antwerpen', 'Kategori:Sider med kart'] | Ranst er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
| Ranst er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | | provins = Antwerpen | 3,960 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Herentals | 2023-02-04 | Herentals | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor flaggbilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Flandern', 'Kategori:Kommuner i Antwerpen', 'Kategori:Sider med kart'] | Herentals er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
| Herentals er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nl) Offisielt nettsted
(en) Herentals – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Antwerpen | 3,961 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rumst | 2023-02-04 | Rumst | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Antwerpen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Rumst er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
| Rumst er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | | provins = Antwerpen | 3,962 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Herenthout | 2023-02-04 | Herenthout | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Antwerpen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Herenthout er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
| Herenthout er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nl) Offisielt nettsted
(en) Herenthout – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Antwerpen | 3,963 |
null | 2023-02-04 | Herselt | null | null | null | | provins = Antwerpen | 3,964 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Schelle | 2023-02-04 | Schelle | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Antwerpen', 'Kategori:Sider med kart'] | Schelle er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
| Schelle er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | | provins = Antwerpen | 3,965 |
null | 2023-02-04 | Zoersel | null | null | null | | provins = Antwerpen | 3,966 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hoogstraten | 2023-02-04 | Hoogstraten | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Flandern', 'Kategori:Kommuner i Antwerpen', 'Kategori:Sider med kart'] | Hoogstraten er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
| Hoogstraten er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Hoogstraten – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Antwerpen | 3,967 |
null | 2023-02-04 | Schilde | null | null | null | | provins = Antwerpen | 3,968 |
null | 2023-02-04 | Hulshout | null | null | null | | provins = Antwerpen | 3,969 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Schoten | 2023-02-04 | Schoten | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Antwerpen', 'Kategori:Sider med kart'] | Schoten er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
| Schoten er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | | provins = Antwerpen | 3,970 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stabroek | 2023-02-04 | Stabroek | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Antwerpen', 'Kategori:Sider med kart'] | Stabroek er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
| Stabroek er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | | provins = Antwerpen | 3,971 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kasterlee | 2023-02-04 | Kasterlee | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Antwerpen', 'Kategori:Sider med kart'] | Kasterlee er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
| Kasterlee er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kasterlee – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Antwerpen | 3,972 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wijnegem | 2023-02-04 | Wijnegem | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Antwerpen', 'Kategori:Sider med kart'] | Wijnegem er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
| Wijnegem er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | | provins = Antwerpen | 3,973 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wommelgem | 2023-02-04 | Wommelgem | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Antwerpen', 'Kategori:Sider med kart'] | Wommelgem er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
| Wommelgem er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | | provins = Antwerpen | 3,974 |
null | 2023-02-04 | Wuustwezel | null | null | null | | provins = Antwerpen | 3,975 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zandhoven | 2023-02-04 | Zandhoven | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor våpenbilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Antwerpen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Zandhoven er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
| Zandhoven er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | | provins = Antwerpen | 3,976 |
null | 2023-02-04 | Mechelen | null | null | null | | provins = Antwerpen | 3,977 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nijlen | 2023-02-04 | Nijlen | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Antwerpen', 'Kategori:Sider med kart'] | Nijlen er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
| Nijlen er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | | provins = Antwerpen | 3,978 |
null | 2023-02-04 | Putte | null | null | null | | provins = Antwerpen | 3,979 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Puurs | 2023-02-04 | Puurs | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Antwerpen', 'Kategori:Koronavirus vaksinearbeid', 'Kategori:Sider med kart'] | Puurs er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
Puurs er legemiddelselskapet Pfitzers produksjonssted for selskapets Covid-19-vaksine i Europa. Vaksinedoser transporteres (desember 2020) herfra med eskorterte armerte cargo-vogntog og med transportfly med bevæpnet eskorte, tile Storbritannia, rundt om i EU ovg verden over.
| Puurs er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
Puurs er legemiddelselskapet Pfitzers produksjonssted for selskapets Covid-19-vaksine i Europa. Vaksinedoser transporteres (desember 2020) herfra med eskorterte armerte cargo-vogntog og med transportfly med bevæpnet eskorte, tile Storbritannia, rundt om i EU ovg verden over.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | | provins = Antwerpen | 3,980 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sint-Amands | 2023-02-04 | Sint-Amands | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor våpenbilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Antwerpen', 'Kategori:Sider med kart'] | Sint-Amands er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
| Sint-Amands er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Sint-Amands – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Antwerpen | 3,981 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sint-Katelijne-Waver | 2023-02-04 | Sint-Katelijne-Waver | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor flaggbilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Antwerpen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Sint-Katelijne-Waver er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
| Sint-Katelijne-Waver er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | | provins = Antwerpen | 3,982 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Willebroek | 2023-02-04 | Willebroek | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Kommuner i Antwerpen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-07'] | Willebroek er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
| Willebroek er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | | provins = Antwerpen | 3,983 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lille | 2023-02-04 | Lille | ['Kategori:3°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Nord', 'Kategori:Lille', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Lille (nederlandsk: Rijsel) er en by i det nordlige Frankrike. Den er hovedstad i departementet Nord og regionen Hauts-de-France og ligger nær grensen til Belgia. Sammen med Roubaix, Tourcoing og forstedene utgjør Lille det tredje største sammenhengende urbane området i Frankrike, regner man med belgiske byer – blant annet Kortrijk – er storbyområde på cirka 1,7 mill.
| Lille (nederlandsk: Rijsel) er en by i det nordlige Frankrike. Den er hovedstad i departementet Nord og regionen Hauts-de-France og ligger nær grensen til Belgia. Sammen med Roubaix, Tourcoing og forstedene utgjør Lille det tredje største sammenhengende urbane området i Frankrike, regner man med belgiske byer – blant annet Kortrijk – er storbyområde på cirka 1,7 mill.
== Historie ==
En legende setter tidspunktet for byens grunnlegging til 600-tallet, første kildeomtale er fra 1066. Navnet kommer fra insula or l'Isla som reflekterer det tidligere myrområde, der Lille var sannsynligvis en øy. Lille var i middelalderen hovedby i grevskapet Flandern som var et av de rikeste områder i Europa på grunn av sin produksjon av tekstiler. Området falt via arv til Burgund (1369) og på 1400-tallet hadde byen en befolkning på omtrent 25.000. Etter at den nordlige delen av Burgund falt til Habsburg (1477) ble Lille en del av de spanske Nederlandene.
Kong Ludvig XIV av Frankrike førte noen erobringskriger, blant annet mot de spanske Nederlandene 1667–1668. I forløpet ble Lille beleiret og måtte kapitulere (25. september 1667). Spania måtte fratre området til Frankrike. Franskmennene sikret erobringen med en av datidens Europas største festninger i Lille. Den motsto ikke erobringsforsøk under den spanske arvefølgekrigen 1708, men i freden i Utrecht fikk Frankrike beholde Lille (1713).
Under industrialiseringen var gruvedrift (kull) og fortsatt tekstilindustri viktig. Lille var den første franske byen som fikk en sosialistisk borgermester i 1896 (Gustave Delory). Under både første og andre verdenskrig kom byen under tysk okkupasjon.
== Kultur ==
På grunn av tilhørigheten til Flandern var fransk og nederlandsk sidestilt og det franske og nederlandske navnet er like gamle. Byen ble fransk på 1700-tallet. Lille har et stort universitet overført fra Douai i 1808 og et av de viktigste kunstmuseer i Europa med flamske, nederlandske, franske og spanske mesterverk.
Lille var av EU erklært som europeisk kulturhovedstad sammen med den italienske byen Genova i 2004. Lille er hjemby til fotballaget Lille OSC. T-banen i Lille var verdens første førerløse t-bane, også kalt people mover.
== Utdannelse ==
Université Lille Nord de France er det største og eldste (opprettet 1562) universitet i Lille.
E-Artsup er et fransk ekspertinstitutt
EDHEC Business School
École pour l'informatique et les nouvelles technologies er et fransk ekspertinstitutt
École Centrale de Lille er et fransk ingeniørinstitutt.
IÉSEG School of Management
ESME Sudria er et fransk ingeniørinstitutt.
SKEMA Business School
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Lille – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lille – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE
Turistbyrå Lille
Kunstmuseet: Palais des Beaux Arts Lille
Lille Kulturhovedstad Europa 2004
École Centrale de Lille | | provins = Antwerpen | 3,984 |
null | 2023-02-04 | Meerhout | null | null | null | | provins = Antwerpen | 3,985 |
null | 2023-02-04 | Merksplas | null | null | null | | provins = Antwerpen | 3,986 |
null | 2023-02-04 | Westerlo | null | null | null | | provins = Antwerpen | 3,987 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oud-Turnhout | 2023-02-04 | Oud-Turnhout | ['Kategori:1850-årene i Belgia', 'Kategori:4°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 1859', 'Kategori:Kommuner i Antwerpen', 'Kategori:Sider med kart'] | Oud-Turnhout er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
| Oud-Turnhout er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | | provins = Antwerpen | 3,988 |
null | 2023-02-04 | Vosselaar | null | null | null | | provins = Antwerpen | 3,989 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vorselaar | 2023-02-04 | Vorselaar | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Antwerpen', 'Kategori:Sider med kart'] | Vorselaar er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
| Vorselaar er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | | provins = Antwerpen | 3,990 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mol_(Belgia) | 2023-02-04 | Mol (Belgia) | ['Kategori:51°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Antwerpen', 'Kategori:Sider med kart'] | Mol er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
| Mol er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
== Kjente personer fra Mol ==
Tom Boonen, profesjonell syklist.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | | provins = Antwerpen | 3,991 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Turnhout | 2023-02-04 | Turnhout | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Flandern', 'Kategori:Kommuner i Antwerpen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Turnhout er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
| Turnhout er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nl) Offisielt nettsted
(en) Turnhout – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Antwerpen | 3,992 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olen | 2023-02-04 | Olen | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor flaggbilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Antwerpen', 'Kategori:Sider med kart'] | Olen er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
| Olen er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | | provins = Antwerpen | 3,993 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ravels | 2023-02-04 | Ravels | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor våpenbilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Antwerpen', 'Kategori:Sider med kart'] | Ravels er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
| Ravels er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | | provins = Antwerpen | 3,994 |
null | 2023-02-04 | Retie | null | null | null | | provins = Antwerpen | 3,995 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rijkevorsel | 2023-02-04 | Rijkevorsel | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Antwerpen', 'Kategori:Sider med kart'] | Rijkevorsel er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
| Rijkevorsel er en kommune i den belgiske provinsen Antwerpen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Rijkevorsel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Antwerpen | 3,996 |
null | 2023-02-04 | Barne-TV (NRK) | null | null | null | Barne-TV er betegnelsen på TV-programmer på NRK for målgruppen 4–12 år. Denne programtittelen ble brukt første gang i 1970. | 3,997 |
null | 2023-02-04 | As (belgisk kommune) | null | null | null | | provins = Limburg | 3,998 |
null | 2023-02-04 | Bjuv | null | null | null | thumb|Bjuv kirke | 3,999 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.