url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Brom%C3%B6lla | 2023-02-04 | Bromölla | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:56°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bromölla kommune', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Skåne län'] | Bromölla er et tettsted i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Det er administrasjonssenteret i Bromölla kommune. I 2010 hadde tettstedet 7 595 innbyggere.
| Bromölla er et tettsted i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Det er administrasjonssenteret i Bromölla kommune. I 2010 hadde tettstedet 7 595 innbyggere.
=== Befolkningsutvikling ===
== Referanser == | Bromölla er et tettsted i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Det er administrasjonssenteret i Bromölla kommune. | 4,000 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Burl%C3%B6v_kommune | 2023-02-04 | Burlöv kommune | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Burlöv kommune', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øresundsregionen'] | Burlöv kommune er en kommune i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Kommunens administrasjonssenter ligger i Arlöv, som nå er vokst sammen med byen Malmö.
| Burlöv kommune er en kommune i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Kommunens administrasjonssenter ligger i Arlöv, som nå er vokst sammen med byen Malmö.
== Tettsteder ==
Burlöv kommune har tre tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2010.
== Noter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Burlöv Municipality – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | . Statistiska centralbyrån (30. | 4,001 |
https://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%A5stad | 2023-02-04 | Båstad | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:56°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Båstad kommune', 'Kategori:Tettsteder i Skåne län'] | For bygda i Indre Østfold kommune, se Båstad (Trøgstad)
Båstad er et tettsted i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Det er Båstad kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 4 961 innbyggere.Båstad er blant annet kjent for tennis og tennisturneringen Swedish Open.
| For bygda i Indre Østfold kommune, se Båstad (Trøgstad)
Båstad er et tettsted i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Det er Båstad kommunes administrasjonssenter. I 2010 hadde tettstedet 4 961 innbyggere.Båstad er blant annet kjent for tennis og tennisturneringen Swedish Open.
== Historie ==
Båstad, eller Botzstadaedae (Bådsted) betyder båtplass eller sted. Kjøpstaden vokste frem på 1400-tallet, og oppnådde kjøpstadsstatus i 1462. Fordi kong Christian I angis som kjøper av jorden i området, kan det tenkes at han også sto bak byggingen av byen. Formålet var å etablere et kongelig privilegert utskipningssted for tømmer og tegl fra Skåne og det sydlige Halland.
Båstad var til og med en storby etter datidens målestokk, det vitner den store Mariakirken om. Et dokument fra 1523, en fortegnelse over de skånske byenes skattekapasitet, viser at Båstad og Helsingborg da var cirka like store og innleverte like mye skatt..Øst for byen ble det oppført en teglovn. Den ble omtalt i 1558 og var tilsynelatende ganske imponerende. Tegl derfra ble levert til slottsbyggeri i hovedstaden København..Byen opplevde en storhetstid på 1500-tallet, men mistet senere sine kjøpstadsrettigheter. I 1664 fikk dog beboerne rett til småhandel, holde gjestgiveri samt å bedrive visse former for håndverk.
Botanikereren, forskeren og den økonomiske tenkeren Carl Adolph Agardhs fødested var i Båstad.
== Befolkningsutvikling ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Båstad – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Båstad – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Båstad og Bjärehalvön
Båstad på sydsverige.dk | __NOTOC__ | 4,002 |
null | 2023-02-04 | Beringen | null | null | null | | provins = Limburg | 4,003 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Diepenbeek | 2023-02-04 | Diepenbeek | ['Kategori:50°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Limburg (Belgia)', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Diepenbeek er en kommune i den belgiske provinsen Limburg.
| Diepenbeek er en kommune i den belgiske provinsen Limburg.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nl) Offisielt nettsted
(en) Diepenbeek – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Limburg | 4,004 |
https://no.wikipedia.org/wiki/KRC_Genk | 2023-02-04 | KRC Genk | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1988', 'Kategori:Fotballag i Belgia', 'Kategori:Sport i Belgia i 1988'] | Koninklijke Racing Club Genk, forkortet til KRC Genk er en belgisk fotballklubb som spiller i toppdivisjonen Jupiler League. Klubben ble stiftet i 1988 etter å ha blitt sammenslått av de to lokale klubbene Waterschei Thor og KFC Winterslag.
Klubben spiller sine hjemmekamper på Cegeka Arena i Genk. Klubben har vunnet ligaen tre ganger, og den belgiske cupen 4 ganger.
| Koninklijke Racing Club Genk, forkortet til KRC Genk er en belgisk fotballklubb som spiller i toppdivisjonen Jupiler League. Klubben ble stiftet i 1988 etter å ha blitt sammenslått av de to lokale klubbene Waterschei Thor og KFC Winterslag.
Klubben spiller sine hjemmekamper på Cegeka Arena i Genk. Klubben har vunnet ligaen tre ganger, og den belgiske cupen 4 ganger.
== Meritter ==
== Spillerstall ==
Oppdatert 9. november 2022.
=== Utlånte spillere ===
== Managere ==
1980-tallet
Ernst Künnecke – Jef Vliers – René Desaeyere (1988–89)
Enver Alisic – Fons Peeters (1989–90)1990-tallet
Paul Theunis – Pierre Denier (1991–92)
Pier Jansen (1992–93)
Pier Janssen – Luka Peruzović – Pierre Denier – Norbert Beuls (1993–94)
Enver Alisic (1994–95)
Aimé Anthuenis (1995–99)
Jos Heyligen (1999–2000)
Johan Boskamp (2000)2000-tallet
Pierre Denier (2001, midlertidig)
Sef Vergoossen (2001 – April 2004)
Pierre Denier / Ronny Van Geneugden (2003–04, midlertidig)
René Vandereycken (2004–05)
Hugo Broos (2005 – Februar 2008)
Ronny Van Geneugden (2008 – Mars 2009)
Hein Vanhaezebrouck (2009 – Desember 2009)
Frank Vercauteren (2009 – August 2011)
Mario Been (2011–)
== Kjente spillere med en fortid i klubben ==
Se også Kategori:Fotballspillere for KRC Genk
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nl) Offisielt nettsted
(en) K.R.C. Genk – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Limburg | 4,005 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gingelom | 2023-02-04 | Gingelom | ['Kategori:50°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Limburg (Belgia)', 'Kategori:Sider med kart'] | Gingelom er en kommune i den belgiske provinsen Limburg.
| Gingelom er en kommune i den belgiske provinsen Limburg.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Gingelom – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Limburg | 4,006 |
null | 2023-02-04 | Halen | null | null | null | | provins = Limburg | 4,007 |
null | 2023-02-04 | Ham (belgisk kommune) | null | null | null | | provins = Limburg | 4,008 |
null | 2023-02-04 | Hasselt | null | null | null | | provins = Limburg | 4,009 |
https://no.wikipedia.org/wiki/F%C3%B8rste_verdenskrig | 2023-02-04 | Første verdenskrig | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Første verdenskrig', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Verdenskriger'] | Første verdenskrig var en global konflikt, utløst av skuddene i Sarajevo, med sentrum i Europa, som varte fra 1914 til 1918. Mer enn 70 millioner soldater ble mobilisert, over 9 millioner stridende og over 7 millioner sivile ble drept. Krigen omfattet datidens stormakter: Ententemaktene (opprinnelig Frankrike, Russland og Storbritannia, USA fra 1917) og sentralmaktene (Tyskland, Østerrike-Ungarn, kort etter krigsutbruddet det osmanske rike). Begge alliansegrupper forsøkte å mobilisere hele samfunnet i en total krig; særlig bidro kvinner til mye av arbeidet. Sentrale årsaker til krigen var de europeiske stormaktenes imperialisme og militarisme, drevet frem av rasisme og nasjonalisme, i land preget av klassemotsetninger og diskriminerende kjønnsroller.Den 28. juli 1914 erklærte Østerrike-Ungarn krig mot Serbia, mens dets alliansepartner Tyskland angrep Belgia og Frankrike i vest, og Russland angrep Tyskland i øst. Etter noen måneder låste kampene på vestfronten seg, og frem til våren 1918 ble frontlinjene ubetydelig endret. På østfronten var frontlinjene mer bevegelige, og krigen endte med sentralmaktenes seier etter de russiske revolusjonene i 1917. Kampene i Afrika brøt ut i august 1914, da konflikten ble spredd fra de imperialistiske statene i Europa til koloniene. Fra 1915 iverksatte Det osmanske rike folkemordet på armenerne. Etter Russlands kapitulasjon (nederlag) i 1918 konsentrerte Tyskland sine styrker på vestfronten, men den tyske våroffensiven stoppet etterhvert opp. Ententemaktenes hundredagersoffensiv presset den tyske hæren tilbake, og landet måtte undertegne våpenhvile den 11. november 1918.
Ved krigens avslutning ble mange lands grenser tegnet om, og nasjoner ble igjen selvstendige eller ble opprettet. Det osmanske rike ble oppløst. Østerrike-Ungarn ble erstattet av en mengde mindre sentraleuropeiske stater. Tyskland ble omformet fra keiserdømme til republikk. Under fredskonferansen i Paris i 1919 ble de fire stormaktene (Storbritannia, Frankrike, Italia og USA) enige om vilkår for de tapende nasjonene i en rekke avtaler (blant annet Versaillestraktaten), og Folkeforbundet ble opprettet. Begynnelsen til avkolonisering kobles av historikere til første verdenskrig, og dens ettervirkninger. Første verdenskrig avsluttet Europas århundrelange hegemoni over resten av verden. En rekke faktorer knyttet til følgene av første verdenskrig, som revolusjoner, store økonomiske svingninger (den store depresjonen), og tysk følelse av å ha blitt ydmyket (oppildnet av nasjonalistisk propaganda, som i dolkestøtlegenden), bidro til utbruddet av den andre verdenskrig.
| Første verdenskrig var en global konflikt, utløst av skuddene i Sarajevo, med sentrum i Europa, som varte fra 1914 til 1918. Mer enn 70 millioner soldater ble mobilisert, over 9 millioner stridende og over 7 millioner sivile ble drept. Krigen omfattet datidens stormakter: Ententemaktene (opprinnelig Frankrike, Russland og Storbritannia, USA fra 1917) og sentralmaktene (Tyskland, Østerrike-Ungarn, kort etter krigsutbruddet det osmanske rike). Begge alliansegrupper forsøkte å mobilisere hele samfunnet i en total krig; særlig bidro kvinner til mye av arbeidet. Sentrale årsaker til krigen var de europeiske stormaktenes imperialisme og militarisme, drevet frem av rasisme og nasjonalisme, i land preget av klassemotsetninger og diskriminerende kjønnsroller.Den 28. juli 1914 erklærte Østerrike-Ungarn krig mot Serbia, mens dets alliansepartner Tyskland angrep Belgia og Frankrike i vest, og Russland angrep Tyskland i øst. Etter noen måneder låste kampene på vestfronten seg, og frem til våren 1918 ble frontlinjene ubetydelig endret. På østfronten var frontlinjene mer bevegelige, og krigen endte med sentralmaktenes seier etter de russiske revolusjonene i 1917. Kampene i Afrika brøt ut i august 1914, da konflikten ble spredd fra de imperialistiske statene i Europa til koloniene. Fra 1915 iverksatte Det osmanske rike folkemordet på armenerne. Etter Russlands kapitulasjon (nederlag) i 1918 konsentrerte Tyskland sine styrker på vestfronten, men den tyske våroffensiven stoppet etterhvert opp. Ententemaktenes hundredagersoffensiv presset den tyske hæren tilbake, og landet måtte undertegne våpenhvile den 11. november 1918.
Ved krigens avslutning ble mange lands grenser tegnet om, og nasjoner ble igjen selvstendige eller ble opprettet. Det osmanske rike ble oppløst. Østerrike-Ungarn ble erstattet av en mengde mindre sentraleuropeiske stater. Tyskland ble omformet fra keiserdømme til republikk. Under fredskonferansen i Paris i 1919 ble de fire stormaktene (Storbritannia, Frankrike, Italia og USA) enige om vilkår for de tapende nasjonene i en rekke avtaler (blant annet Versaillestraktaten), og Folkeforbundet ble opprettet. Begynnelsen til avkolonisering kobles av historikere til første verdenskrig, og dens ettervirkninger. Første verdenskrig avsluttet Europas århundrelange hegemoni over resten av verden. En rekke faktorer knyttet til følgene av første verdenskrig, som revolusjoner, store økonomiske svingninger (den store depresjonen), og tysk følelse av å ha blitt ydmyket (oppildnet av nasjonalistisk propaganda, som i dolkestøtlegenden), bidro til utbruddet av den andre verdenskrig.
== Bakgrunn ==
=== Navn ===
Til tross for at krigen 1914–1918 omtales som «den første verdenskrigen», var det flere verdensomspennende kriger mellom europeiske makter før den tid; den første var syvårskrigen (1756–1763). Frem til andre verdenskrig brøt ut, ble første verdenskrig vanligvis bare omtalt som «Verdenskrigen» (engelsk: the Great War).
=== Stormakter i verden 1871–1914 ===
Etter Napoleonskrigene (1803–1815) var Tyskland delt opp i mange stater; de fleste var små, løst sammenknyttet i det tyske forbund. I 1860-årene var Preussen, under ledelse av rikskansler Otto von Bismarck den drivende kraft i arbeidet for en tysk samling, mot rivalen Keiserriket Østerrike. Preussen beseiret Danmark i andre slesvigske krig i 1864 og Østerrike i den østerriksk-prøyssiske krig i 1866–1867 i konflikter om landområder. Et tilnærmet samlet Tyskland beseiret Frankrike i den fransk-tyske krig i 1870. Alsace-Lorraine ble etablert som en prøyssisk provins (Reichsland Elsaß-Lothringen). Tysklands samling ble 18. januar 1871 proklamert i Speilsalen i Versailles. Dette skapte bitterhet og revansjisme – hevnlyst og krav om å få tilbake de avståtte områdene – i Frankrike. Med seieren ble også Tyskland den kontinentale stormakten i Europa. Tyskland ble både fryktet og en del av stormaktsspillet.De neste 19 årene, til 1890, ble dominert av Bismarcks diplomatiske system, der han fokuserte på å holde fred i Europa ved å holde Frankrike isolert politisk, og at Tyskland var på parti med minst to av de andre europeiske stormaktene. Ett av trekkene var å opprette trekeiserforbundet med Østerrike-Ungarn og Russland i 1873. I 1890 avsatte Wilhelm II av Tyskland Bismarck. Under Wilhelm II nedprioriterte rikskanslerne diplomatiske avtaler med Russland, som da gikk inn i forhandlinger med Frankrike og i 1894 inngikk en allianse. Dette var et problem både for Tyskland, som ble inneklemt, og Storbritannia, som var Frankrikes imperialistiske rival i Afrika og Russlands i Asia, i årene 1895–1905 var særlig Storbritannia isolert i Europa. En allianse mellom to av Storbritannias rivaler ville tidligere ført til en britisk-tysk allianse. At så ikke skjedde var dels grunnet britisk tilbakeholdenhet, dels amatørmessig tysk diplomati, men særlig den tyske flåteopprustningen.
Historien om tilbakeliggende land i det nittende og tyvende århundre er historien om forsøkene på å nå igjen de mer utviklede landene, ved å imitere de.
Ved århundreskiftet hadde Tyskland hjulpet Frankrike og Russland i Kina, mens britene hadde hindret dem. Forsøk på allianse, eller i det minste en overenskomst, mellom Storbritannia og Tyskland mislyktes. Først i 1904 kom en avgjørelse, da Storbritannia og Frankrike signerte Entente cordiale (en avtale, opprinnelig kun knyttet til grenser for landenes kolonier). Tyskland betvilte styrken til denne overenskomsten, og året etter reiste keiser Wilhelm II til Marokko for å støtte landets uavhengighet. Marokko var kontrollert av Frankrike, og Wilhelms besøk ble oppfattet av Frankrike som en provokasjon. Dette ble kjent som den første Marokkokrisen, og den endte i diplomatisk nederlag for Tyskland, mens ententen kom styrket ut. Også andre tyske fremstøt endte med å styrke ententen. I 1911 blusset det opp en konfrontasjon i Marokko, Agadirkrisen, og igjen kom Tyskland tapende ut.Gjennom store deler av 1800-tallet hadde Russland og Storbritannia vært rivaler i det store spillet (rivaliseringen mellom Russland og Storbritannia over Afghanistan og tilstøtende områder). Rivaliseringen ble avsluttet ved at Russland ble en del av ententen, nå kjent som trippelententen. Av de fem stormaktene var tre på samme side, og Tyskland og Østerrike-Ungarn var i mindretall. Både før og etter Balkankrigene (1912–1913) var det osmanske rike ute etter en sterk alliert. Tyskland hadde investert i jernbanen Berlin-Bagdad, og bisto med militær opplæring og rådgivning. Det osmanske rike hadde hatt en rekke kriger mot Russland, og ettersom Russland var alliert med Frankrike og Storbritannia, var det antirussiske alternativet gunstigst. Det var imidlertid ingen formell allianse med Tyskland – både Storbritannia og Frankrike hadde også militære rådgivere i landet.
=== Rasisme, imperialisme og rustningskappløpet ===
Bakgrunnen for første verdenskrig var en i hovedsak europeisk nasjonalisme, fundert på rasisme, som for de større nasjonene (særlig Storbritannia, Frankrike og Tyskland) førte til etablering av kolonier, eller rivalisering om dem. Fra 1880-årene var det en ny bølge av kolonisering, kjent som ny-imperialisme (engelsk: new imperialism) eller høyimperialisme. Ifølge historikeren John Morrow jr. kan første verdenskrig ikke forstås uten å se den i sammenheng med datidens imperialisme. Offisielt ble ekspansjonen forklart ved behov for råmaterialer og markeder, geopolitisk vinning ved kontroll av strategiske områder, økt nasjonal prestisje og for å sikre bosetning for hjemlandets overflødige befolkning. Ny-imperialismen spiret fra og forsterket den utbredte rasistiske nasjonalismen i Europa mot slutten av 1800-tallet, basert på sosialdarwinisme. Datidens rådende forståelse av sosialdarwinisme - at statene var dømt til å kjempe mot hverandre - spilte også en stor rolle for samtidens syn på krig.
Naturligvis må jeg ønske at vi seirer og håper på det ettersom vi er den sunnere, oppadstigende rasen. Dette viser seg ikke bare gjennom den bedre kroppslige kondisjonen, den større disiplinen og unektelig større påliteligheten hos tyskerne jevnført med franskmennene, men også gjennom deres bedre moralske tilstand.
Imperialisme og demokratiDen kraftige styrkelsen av imperialismen (kjent som nyimperialismen) og militarismen mot slutten av 1800-tallet var ifølge professor Rolf Hobson nært knyttet til utstrakt demokratisering i europeiske land. Ved at større grupper av befolkningen fikk stemmerett, ble det også økt folkelig deltakelse i landenes utenrikspolitikk. De tidligere elitenes kontroll over statens mest sentrale saker ble utfordret av en nasjonalisme som omfattet stadig økende deler av innbyggerne. Krimkrigen, de tyske og italienske samlingskrigene oppsto dels og ble intensivert av nasjonale fiendebilder. Perioden er ifølge Hobson et eksempel på at demokratisering ikke nødvendigvis fører til en fredeligere verden.
Kulturen i perioden med ny-imperialisme var gjennomsyret av tanken på krig, den europeiske over- og middelklassens menn bokstavelig talt lengtet etter å utmerke seg i kamp. Ulike organisasjoner, fra speiderbevegelsen i Storbritannia, til wandervogel i Tyskland, skulle forberede ungdommen på krig. Imperialistisk tankegang preget europeernes syn på seg selv, og på andre europeere, til den grad at ulike nasjonaliteter ble oppfattet som forskjellige raser.
Imperialismen var til en stor del statlig organisert plyndring, muliggjort av overlegen militærmakt.
Under utenriksminister Bernhard von Bülow lanserte Tyskland mot slutten av 1890-årene en strategi de kalte Weltpolitik (global politikk). Bakgrunnen var innenrikspolitisk, men resultatet var et ønske om kolonier, og derved også en vesentlig større marine. Som følge av den tyske flåteutvidelsen vedtok Storbritannia å bygge opp, og konsentrere en stor flåte i Nordsjøen, med base i Skottland. Denne strategien ble støttet ved britiske avtaler med Frankrike, Japan og USA, hvor de tre sjømaktene påtok seg å dekke andre områder enn Nordsjøen. Erfaringene fra den russisk-japanske krig (1904–1905) ble studert av de europeiske stormaktene, den tyske generalstaben innså fordelen med skyttergraver og mobilt tungt artilleri.I årene rett før 1914 mente en del europeiske ledere, særlig i Tyskland og Frankrike, at en storkrig i Europa nærmest var uunngåelig Dette var et resultatet av endringene i maktbalansen, og de store militære opprustningene som startet med flåtekappløpet, maktbalansen ble militarisert. Tyskland var den største landmilitære makten, og hvis den store krigen var uunngåelig, var det mange tyske offiserer som hevdet at den burde komme raskt. De hadde ikke råd til å vente på resultatene av de store militære opprustningene i Frankrike og Russland. Andre ledere, spesielt i Storbritannia, mente at Europa var så sammenknyttet økonomisk at en storkrig i praksis var umulig. Det internasjonale finansmarkedet viste heller ingen særlig bekymring for krig før de siste dagene i juli 1914, først da begynte frykten for konflikt å vises i lavere priser på statsobligasjoner.
Det generaloppgjøret som brøt ut i 1914, var en nesten uunngåelig følge av nasjonalisme, imperialisme og rustningskappløp.
I årene fra 1908 til 1913 økte de europeiske maktenes militære utgifter med 50 %, rustningskappløpet, særlig det på land, var en hovedårsak til krigsutbruddet. Fra 1911 var det en kraftig økning av antallet soldater i de kontinentale stormaktenes arméer, i juli 1914 var 3,6 millioner menn i aktiv tjeneste, før selve mobiliseringen begynte. Østerrike-Ungarn var unntaket, de hadde en mobiliserbar styrke rundt halvparten av hva Tyskland eller Frankrike hadde.
=== Krigsplaner og tofrontskrig ===
Alle de europeiske maktene hadde utarbeidet krigsplaner før krigsutbruddet. Mens planer for én konkret krig er kjent allerede fra Aleksander den store (356–323 f. Kr), var generelle krigsplaner et produkt av 1800-tallet. Utbygging av jernbaner og etablering av militære stabsskoler la grunnlaget for detaljerte planverk for hvordan kriger kunne utkjempes. Mens stormaktenes krigsplaner var både offensive (angrep) og defensive (forsvar), var de mindre maktenes krigsplaner stort sett kun defensive, de var avhengig av hva stormaktene gjorde. De ulike lands hær- og marinestyrker la hver sine planer, og de ble sjelden samordnet. Statenes øverste ledelse var ofte ukjent med krigsplanene. Den tyske statsministeren Theobald von Bethmann Hollweg ble således ikke fortalt om landets krigsplan før i desember 1912, selv om planen hadde vært forberedt siden 1905. Tilsvarende ble øverstkommanderende for Italias marine, ikke på forhånd underrettet om hærens beslutning om å gå til krig mot Østerrike-Ungarn. Underretningen kom frem til admiralitetet samme dag som krigserklæringen ble avgitt. Overordnet de detaljerte krigsplanene lå hos begge alliansene en antagelse om en kort krig, avgjort ved offensiver rett etter krigsutbruddet, da en lengre krig av ulike grunner ble ansett som umulig.Det tyske keiserrikets krigsplan (ofte omtalt som Schlieffenplanen, mer korrekt Schlieffen-Moltkeplanen) forberedte en tofrontskrig, mot Russland i øst og Frankrike i vest. Ved mobilisering skulle fronten mot russerne forsvares med en mindre styrke, mens hovedstyrken angrep franskmennene. Siden festningene langs den tysk-franske grensen ble ansett som for sterke til å trenge igjennom, skulle det tyske angrepet gå gjennom det svakere Belgia, og deretter inn i Frankrike fra nord. Etter at Paris var inntatt og Frankrike var slått, skulle store deler av de tyske styrkene transporteres østover med jernbane for å avgjøre krigen mot russerne. Analyser etter krigen har vist at Schlieffen-Moltkeplanen var en logistisk umulighet.Den franske krigsplanen ble forandret fra århundreskiftet, og frem mot 1914. Fra et defensivt forsvar ved grensen, ble planen endret til angrep på Tyskland, og gjenerobring av Alsace-Lorraine. Mens en mindre styrke skulle beskytte grensen mot Belgia overfor et mulig angrep fra Tyskland, skulle den franske hovedstyrken angripe Tyskland i øst, og trenge frem mot Rhinen. Bakgrunnen for endringen fra defensiv til offensiv strid, var dels en utvidelse av den franske hæren, dels et ønske om å bidra så sterkt som mulig til å nedkjempe Tyskland, sammen med Frankrikes viktigste allierte, Russland. De fransk-russiske krigsplanene var basert på at krigen ville bli avgjort i løpet av de første seks ukene, derfor var rask innsats av store styrker fra begge land avgjørende.Den russiske krigsplanen var preget av landets store avstander og at styrkeoppbygging derfor ville ta tid. En mulig tofrontskrig mot Tyskland i vest og Østerrike-Ungarn i sørvest, var også en utfordring. Den russiske hæren ble stadig sterkere frem mot 1914, og i 1910 ble krigsplanen endret fra defensivt forsvar til å skulle angripe Tyskland. Den russiske overkommandoen anså et angrep på Tyskland som nødvendig for å hindre fransk isolasjon ved utbrudd av en krig.Østerrike-Ungarn var den svakeste av de europeiske stormaktene. Det anså seg truet av Serbia, som igjen var støttet av Russland. En konflikt ville derfor også for dem bli en tofrontskrig. Hæren skulle derfor deles i tre, den sterkeste gruppen skulle gå mot Russland i nordøst, en mindre del mot Serbia, mens en tredje gruppe skulle være reserve for begge frontavsnitt.Britiske krigsplaner skilte seg ut som følge av at Storbritannia var et øyrike, og i motsetning til andre europeiske land var marinen den primære forsvarsgrenen. Landet hadde små stående styrker, og i motsetning til alle andre europeiske land, hadde de ikke verneplikt. Uten å ha avgitt noen formell forpliktelse var landet åpent for å delta med en styrke (British Expeditionary Force, BEF) på fransk side. Den britiske marinens plan var fjernblokade (blokade hvor skip ble stoppet langt fra kysten) av Tyskland, defensive operasjoner og avskrekking.Belgias krigsplaner hadde Londontraktaten av 1839 som grunnlag. De belgiske styresmaktene var fast bestemt på å ikke binde seg til noe land, slik at deres egen nøytralitet ikke kunne bestrides av noen av landene som hadde signert traktaten. De belgiske styrkene skulle konsentreres sentralt i landet, med den befestede havnebyen Antwerpen i ryggen. I denne posisjonen kunne styrkene forsvare seg mot et angrep, enten det kom fra Tyskland, Frankrike eller Storbritannia.
=== Skuddene i Sarajevo og julikrisen ===
Striden mellom Serbia og Østerrike-Ungarn tilspisset seg da Østerrike-Ungarn formelt annekterte Bosnia-Hercegovina i 1908. Dette var et område Østerrike-Ungarn hadde okkupert siden 1878, da de erobret det fra Det osmanske rike. Mange av innbyggerne var serbere, men samlet var bosnjaker (stort sett bosniere med muslimsk bakgrunn) og kroater i flertall. Serbia ønsket å innlemme Bosnia-Hercegovina i en større sør-slavisk stat.Konfliktnivået var dermed allerede høyt da den østerrikske tronfølgeren Franz Ferdinand og hans kone Sophie besøkte Sarajevo, hovedstaden i Bosnia, den 28. juni 1914. Der ble begge myrdet i et politisk attentat, av den unge bosniske serberen Gavrilo Princip. Attentatet gikk over i historien under navnet «Skuddene i Sarajevo».
Vi var dømt til å dø. Vi kunne selv velge hvordan vi skulle dø, og vi valgte den verste måten.
«Den blanke sjekken»Tysklands ubegrensede støtte til Østerrike-Ungarn i begynnelsen av juli 1914 (omtalt som en blank sjekk, altså et verdipapir hvor verdien ikke er angitt) bidro til at krisen endte med krig, og er siden sterkt debattert blant historikere. Noen mener at det var et forsøk på å utvide en lokal konflikt til en europeisk storkrig, mens andre mener at det var et forsøk på å begrense konflikten. De fleste historikere anser at «den blanke sjekken» var en seier for de kreftene i Wien som ønsket krig mot Serbia.
Begivenhetene som fulgte er kjent som «julikrisen». I Tyskland erklærte kansler Theobald von Bethmann Hollweg at de ville støtte Østerrike-Ungarn militært hvis Russland blandet seg inn (i ettertid kjent som «den blanke sjekken»). Østerrike-Ungarn trodde derfor at Russland ville forholde seg nøytralt, og Bethmann Hollweg anså innledningsvis at krisen kunne begrenses til Balkan. Den 23. juli 1914 stilte Østerrike-Ungarn et ultimatum på ti punkter overfor Serbia med frist på 48 timer. Hvis ikke Serbia sørget for å slå ned på anti-østerrikske og nasjonalistiske strømninger, ville østerrikerne gå inn militært i Serbia. Serbia sendte 24. juli en appell til tsar Nikolaj II, og ba om hjelp da de anså kravene som nedverdigende og tidsfristen for kort. Tsaren svarte at ultimatumet var ydmykende for Serbia, og at Østerrike-Ungarn fremprovoserte en krig. Den 26. juli startet Russland mobiliseringen, selv om den offisielle mobiliseringsordren ikke ble gitt før 30. juli.Storbritannia ønsket i det lengste å løse krisen diplomatisk, og inviterte 26. juli Tyskland og Frankrike til å diskutere situasjonen. Tyskland avslo, og presset Østerrike-Ungarn med at invasjonen måtte komme raskt. Samtidig kom de første svake hentydningene fra Storbritannia om at de ville støtte Frankrike hvis Tyskland angrep. Den 25. juli brøt Østerrike-Ungarn samtalene med Serbia, og 28. juli kom krigserklæringen i form av et telegram. Da Tyskland 1. august 1914 kom med sin krigserklæring mot Russland, betydde dette i praksis også en krigserklæring mot Frankrike (de to land var i allianse). Lederne for de to alliansene fryktet at krig ikke ville bli akseptert av arbeiderklassen. Deler av sosialistbevegelsen mente det samme, men under trusselen av det de fleste oppfattet som forsvarskrig, forble sosialistene og arbeiderne lojale mot sine ulike land, og organisasjonen den andre internasjonalen ble splittet.Da Storbritannia 4. august erklærte krig, var den direkte årsak at Tyskland invaderte Belgia som et ledd i invasjonen av Frankrike. Storbritannia hadde i Londontraktaten av 1839 garantert for Belgias uavhengighet. En underliggende viktigere grunn var tysk kontroll over det kontinentale Europa, om Frankrike led nederlag, det ville ledet til at Storbritannias rivalisering med Russland og Frankrike om kolonier hadde fortsatt, og at landet måtte alliert seg med Tyskland. Av landene i de to alliansegruppene var det bare Italia som i første omgang holdt seg utenfor krigen. Ved krigens utbrudd hadde sentralmaktene (Tyskland og Østerrike-Ungarn) 136 divisjoner, mot ententens (Russland, Frankrike og Storbritannia) 182 divisjoner.
== Første verdenskrigs forløp ==
=== 1914: invasjon av Belgia, Frankrike og Tyskland ===
Hærstyrker i 1914De fleste soldater og offiserer var sivile som ble mobilisert ved krigsutbrudd, og så fraktet til grenseområdene med jernbane. Tyskland satte opp rundt 11 tusen togsett i mobiliseringsperioden, Frankrike rundt 7 tusen togsett.
Fra grenseområdene forflyttet infanterister (fotsoldater) seg stort sett til fots. Fremrykking skjedde med samme fart som under Napoléon Bonapartes eller Julius Cæsars tid. Med en oppakning på rundt 25 kilo var standard dagsmarsj rundt 20 km. Forsyninger og tyngre utstyr ble for det meste trukket av hester, forholdet hester og soldater var omtrent 1:3.I 1914 besto en tysk infanteridivisjon av 17 500 soldater og offiserer, og 72 kanoner, en fransk infanteridivisjon 15 000 soldater og offiserer, og 36 kanoner, mens en britisk infanteridivisjon hadde 18 073 soldater og offiserer og 76 kanoner. Alle tre lands divisjoner hadde 24 maskingeværer.
En armé (fra 50 til 250 tusen soldater) besto av to eller flere korps, som igjen vanligvis hadde to infanteridivisjoner. De var igjen inndelt i brigader (4-5 tusen mann), regimenter (2-3 tusen mann), bataljoner (600-1000 mann), kompanier (100-200 mann), tropper (30-50 mann), og lag (8-11 mann).
==== Uenighet om sentralmaktenes strategi ====
Sentralmaktenes strategi ved krigens start ble preget av manglende koordinering. Basert på Schlieffen-Moltkeplanen konsentrerte Tyskland først sine styrker for angrep mot Frankrike i vest. En mindre styrke skulle føre oppholdende strid mot Russland i øst. Tyskland hadde lovet å støtte Østerrike-Ungarns invasjon av Serbia, men de to landene hadde en sprikende forståelse av hva dette egentlig medførte.Lederne i Østerrike-Ungarn trodde at Tyskland ville bidra til å dekke deres nordlige flanke mot Russland, mens de angrep Serbia. Ledelsen i Tyskland så derimot for seg at mesteparten av de østerriksk-ungarske troppene ble satt inn mot Russland, mens Tyskland tok seg av Frankrike. Denne misforståelsen tvang Østerrike-Ungarn til å avsette større styrker for fronten mot Russland og mindre mot Serbia, enn det som var nødvendig for å slå Serbia.
==== Østerrike-Ungarns mislykkede felttog i Serbia ====
Østerrike-Ungarn invaderte Serbia og utkjempet slaget om Cer i august 1914. De serbiske styrkene var overlegne i antall, hadde krigserfaring og kjente det vanskelige terrenget. De østerriksk-ungarske styrkene var uerfarne, og ledelsen undervurderte motstanderne. I løpet av de neste to ukene ble de østerriksk-ungarske styrkene slått tilbake med store tap, og håpet om en rask seier over Serbia ble knust. Som et resultat måtte Østerrike-Ungarn holde store styrker på den serbiske fronten, noe som svekket keiserdømmets innsats mot Russland. Etter et serbisk motangrep inn i Bosnia-Hercegovina invaderte Østerrike-Ungarn på ny, og slaget om Kolubara ble utkjempet i november-desember 1914. De serbiske styrkene slo igjen tilbake invasjonen, og drev i desember 1914 nok en gang de østerriksk-ungarske styrkene ut av Serbia. De østerriksk-ungarske styrkene gikk brutalt frem mot den serbiske sivilbefolkningen under det korte felttoget, mellom 3500 og 4000 sivile ble massakrert.
==== Vestfronten, tysk invasjon av Frankrike og nederlag ved Marne ====
Det tyske hovedangrepet i vest hadde utgangspunkt i byer langs grensen mot Belgia, Luxembourg og Frankrike (som Aachen, Trier og Metz), hvor styrkene ankom med tog. Derfra måtte soldatene marsjere til fots, gjennom Belgia og Luxembourg mot Frankrike. Totalt utgjorde de tyske styrkene i vest, 78 infanteridivisjoner og 10 kavaleridivisjoner, fordelt på 7 arméer. De første troppene angrep Belgia 4. august 1914, og besto av tre arméer med totalt 16 korps. Tyskerne regnet med at belgierne ville akseptere de tyske styrkenes gjennommarsj, slik det hadde skjedd i Luxembourg. Men de belgiske styrkene motsatte seg invasjonen. Sterke belgiske fort i Liège og Namur forsinket den tyske fremrykkingen. Den tyske invasjonen av Belgia var ulovlig i henhold til internasjonal rett, og i tillegg brøt de tyske styrkene med folkeretten ved å summarisk skyte over fem tusen sivile, deportere rundt 13 tusen sivile til Tyskland, og ødelegge mellom 15–20 tusen bygninger. Invasjonen av et lite, nøytralt land, og de tyske soldatenes fremferd, ga det tyske keiserriket et omdømmetap det aldri klarte å rette opp.Mens de tyske styrkene rykket frem gjennom Belgia og Luxembourg i nord, angrep den franske styrken med 1. og 2. armé den 14. august 1914 Tyskland fra nordøst i Frankrike. Målet var å gjenvinne områdene i Alsace-Lorraine, som Frankrike hadde tapt under den fransk-prøyssiske krigen i 1870. Offensiven startet bra, og byen Mulhouse ble erobret. Kort tid etter gikk imidlertid de tyske 6. og 7. arméer til motangrep, og de franske styrkene ble slått tilbake i slutten av august 1914. De stridende motpartenes styrker ved vestfronten var omtrent like store, men de franske soldatene var dårligere trent og utstyrt enn de tyske.Den franske øverstkommanderende, general Joseph Joffre, ble nokså sent i august klar over at den tyske hovedstyrken rykket frem gjennom Belgia. Han begynte derfor å omdisponere styrker for å møte det tyske angrepet. Den franske 3. og 4. armé forsøkte 21.–23. august å angripe i slaget om Ardennene, men ble slått tilbake av angripende tyske styrker. Den franske femte armé ble slått og led store tap i slaget om Charleroi 21.–23. august. Etter harde kamper under slaget om Mons 23. august, trakk British Expeditionary Force (BEF) seg tilbake. Beleiringen av Liège ble avsluttet med tysk erobring den 16. august, mens fortene i Namur ble erobret den 24. august. Ved sin seier i det som senere ble kjent som slaget om grensene 21.–24. august, presset de tyske arméene seg inn i Frankrike fra nord.Den 23. august befant de franske og britiske styrkene seg i en sterkt presset situasjon. Dagen etter beordret general Joffre en generell retrett, senere kjent som den store retretten. De påfølgende ukene foretok de franske og britiske styrkene en massiv tilbaketrekning og marsjerte sørover, tett fulgt av tyske styrker. Parallelt med retretten ble store franske styrker overført fra den stabiliserte fronten i nordøst. Den 23. august sto 24 tyske divisjoner mot 17 franske og britiske ved fronten nær Paris. I begynnelsen av september 1914 var styrkeforholdet endret til 41 franske og britiske divisjoner, mot 27 tyske. Den tyske fremrykkingen var dårlig koordinert fra generalstaben, med lange forsyningslinjer. I tillegg ble styrken redusert. Ett korps ble avsatt til å dekke belgiske styrker i Antwerpen og to korps ble sendt til østfronten. Den tyske generalstaben var tvunget til å lede de fremrykkende styrkene uten effektiv etterretning og kommunikasjon. De franske forsvarerne kunne på sin side bruke landets telefon- og telegraflinjer.
Den 5. september ble den fransk-britiske retretten avsluttet, og de tyske styrkene ble angrepet i det som senere ble kjent som slaget ved Marne. Det var en rekke sammenhengende kamper over en frontlinje på om lag 160 km, hvor begge parter angrep og hvor mye av striden var i tysk favør. I tillegg til at de franske styrkene, støttet av britene, i antall var overlegne (25 tyske, mot 41 franske og britiske divisjoner), hadde den tyske 1. og 2. armé under generaloberstene Kluck og Karl von Bülow rykket frem i en retning som gjorde dem sårbare for angrep i flanken. Etter råd fra sin etterretningssjef oberstløytnant Richard Hentsch bestemte den tyske generalstabssjef (i praksis øverstkommanderende), generaloberst Helmuth von Moltke, at videre fremrykking var for risikabelt, og de tyske styrkene ble beordret til retrett. Det var et strategisk nederlag for Tyskland, planen om en rask seier i vest var uoppnåelig, og landet sto overfor en to-frontskrig som det ikke kunne vinne. Ved den tyske retretten gikk prosentandelen okkupert fransk land ned fra 7,5 % til 4 %, men med de viktige industriområdene i nord og malmfeltene i Lorraine under tysk okkupasjon.
De tyske styrkene trakk seg tilbake til høydedrag langs elven Aisne som ga gode forsvarsstillinger. Der gravde de skyttergraver for å møte franske angrep. De frigjorde dermed styrker som ble sendt mot nordvest, for å forsøke å omgå de allierte styrkene, det såkalte kappløpet mot havet. I ettertid har Erich von Falkenhayn, ny sjef for den tyske generalstaben, forsøkt å fremstille det som en sikring av flanken, med tanke på en langvarig krig. Historikeren Hew Strachan mener det er rasjonalisering av Falkenhayn, og at de tyske styrkene gjorde et siste forsøk på en rask seier i Frankrike. Ved den belgiske byen Ieper (fransk: Ypres) utkjempet de stridende det første slaget ved Ypres fra slutten av oktober til slutten av november. Men tross store tap klarte hverken tyskerne eller franskmennene og britene å få noe gjennombrudd. Mot slutten av 1914 var fronten i vest stabilisert fra den engelske kanal til Sveits, i en lengde av totalt 700 km.
==== Østfronten, Russlands invasjon av Tyskland og Østerrike-Ungarn, russisk nederlag ved Tannenberg, og fremgang i Galicja ====
Russland innledet angrepet i øst med to arméer mot Øst-Preussen i Tyskland, og fire arméer mot Galicja i Østerrike-Ungarn. De tyske styrkene var under halvparten av de russiske, og besto av ni infanteridivisjoner og tolv brigader med Landwehr (garnisonsenheter med menn som var for gamle, eller for dårlig trent for felthæren). Etter innledende motgang i slaget ved Stallupönen og slaget ved Gumbinnen ble den tyske øverstkommanderende skiftet ut til fordel for general Paul von Hindenburg og general Erich Ludendorff som hans stabssjef. I slaget ved Tannenberg (vanlig betegnelse for en serie kamper mellom 27. og 30. august), og slaget om de masuriske sjøer i begynnelsen av september, ble de russiske styrkene slått. De tyske styrkene seiret ved dels å utnytte sin lokalkunnskap om de masuriske sjøer, dels ved å forflytte styrker ved bruk av jernbane (såkalte interne linjer). De var derfor stort sett likeverdige eller overlegne i de enkelte slag. Dårlig planlegging fra den russiske overkommandoen (Stavka) bidro sterkt til tysk styrkeoverlegenhet i de enkelte slag.De russiske styrkene hadde også store interne problemer. Koordinering mellom de to armégruppene var nærmest ikke-eksisterende. De russiske tapene var store, men tyskerne tapte også mange mann. Den tyske seieren var en lokal suksess, men det skjedde intet strategisk gjennombrudd. Generalene Hindenburg og Ludendorff reddet Tyskland fra en russisk invasjon. Det ga dem et renommé som etterhvert etablerte landet som et tilnærmet militærdiktatur. Den russiske invasjonen av Øst-Preussen vekket sterke følelser i hele landet. I en kort periode var rundt to tredjedeler av provinsen besatt av russiske styrker. Nyheter om de russiske styrkenes harde fremferd og herjinger spredte seg over hele riket, gjorde et stort inntrykk på befolkningen, og levnet ingen tvil om hva som ville skje om Tyskland tapte krigen.
For Østerrike-Ungarn gikk det verre, keiserrikets hovedproblem var manglende koordinering med alliansepartneren Tyskland, og derved sprikende oppfatning av ansvarsområder. Som følge av dårlig planlegging og forvirringen med hensyn til fordeling av tropper mot henholdsvis Serbia og Russland, klarte de heller ikke å dra fordel av den antatt tregere russiske mobiliseringen. Fordelt på tre arméer hadde Østerrike-Ungarn etter fullført mobilisering og utplassering om lag 37 divisjoner i Galicja, mens Russland hadde 50 divisjoner fordelt på 4 arméer som rykket frem fra nord og øst. Hovedstyrken til Østerrike-Ungarn var plassert ved Lemberg (dagens Lviv i Ukraina) og til tross for sin underlegne posisjon angrep de i slutten av august 1914 russisk Polen. Angrepet gikk først med en viss suksess i det som senere ble kjent som slaget om Galicja. De ble deretter påført store tap av fremrykkende russiske styrker. Da trakk de østerriksk-ungarske styrkene seg tilbake, og oppga Lemberg uten kamp. Østerrike-Ungarn samlet deretter styrker ved beleiringen av Przemyśl. Det var krigens største og lengste beleiring, som endte med russisk erobring i mars 1915. I løpet av 4 måneders krig hadde Østerrike-Ungarn tapt rundt 950 tusen mann, sin status som stormakt, og var helt avhengig av Tyskland. De østerriksk-ungarske styrkene behandlet den rutenske sivilbefolkningen i det østre Galicja som fiender, og mellom 25–30 tusen rutenere ble myrdet i forbindelse med krigføringen høsten 1914. De russiske erobrerne på sin side var spesielt ute etter den jødiske delen av befolkningen, de ble plyndret, mange kvinner voldtatt og mange ble myrdet.I midten av september samlet russerne styrker sør for Warszawa. Planen var å invadere det tyske området Øvre Schlesien, som hadde mye industri og var dårlig forsvart. Tre tyske korps fra Øst-Preussen ble transportert sør til Kraków. Sammen med østerriksk-ungarske tropper angrep de de russiske styrkene fra månedsskiftet september-oktober, ved å gå over elven Weichsel (dagens Wisła), og kampene fortsatte ut oktober. Begge parter hadde store tap, russerne størst, men de tyske styrkene klarte ikke å stå mot de i antall overlegne russiske og trakk seg i slutten av oktober tilbake over elven Weichsel. Ved avlytting av russiske radiomeldinger ble de tyske styrkene klar over at russerne planla et nytt angrep inn i Tyskland. Tyske styrker ble fraktet med jernbane til Thorn (dagens Toruń), hvor de angrep russiske styrker den 11. november. I løpet av én uke tok tyskerne om lag 130 tusen russiske soldater som fanger, men fikk problemer med forsyninger etterhvert som de nærmet seg Łódź. De russiske forsvarerne hadde tilsvarende fordel av at Łódź var et forsyningsknutepunkt for den russiske hæren i russisk Polen. Etter overføring av ytterligere fire korps fra vestfronten, klarte tyskerne å erobre Łódź i begynnelsen av desember. Etter også å ha kjempet mot styrker fra Østerrike-Ungarn, først i slaget ved Kraków, og så i slaget ved Limanowa, ga de russiske styrkene opp angrepsplanene mot Tyskland, og inntok defensive stillinger vest for Warszawa.
==== Britisk/fransk overtak, Boeroppstand, tysk utholdende strid i Øst-Afrika ====
Første verdenskrig i Afrika var et resultat av spredning av konflikten fra sentrum til periferi, fra de imperialistiske statene i Europa til koloniene. Over 2 millioner afrikanere deltok (som soldater eller arbeidere, stort sett bærere) og mer enn ti prosent døde, tapstall som tilsvarer dem på vestfronten. I motsetning til i Europa var de største tapene under krigen i Afrika knyttet til sykdom.Kampene ble utkjempet rundt de spredte tyske koloniene: Tysk Kamerun (dagens Kamerun), Togoland (deler av det er dagens Togo, mens noe er del av Ghana), Tysk Sørvest-Afrika (dagens Namibia) og Tysk Øst-Afrika (dagens Tanzania). Styrkene var i hovedsak lokale soldater, samt en del indiske. Særlig Frankrike rekrutterte i tillegg soldater fra Afrika til kampene i Europa. De tyske koloniene var omringet av ententemaktens kolonier, og var avskåret fra forsyninger sjøveien da ententemaktene hadde herredømmet til sjøs. De tyske styrkene på alle frontavsnitt i Afrika led derfor under mangel på forsyninger, særlig våpen og ammunisjon. Både i Øst-Afrika og i Sørvest-Afrika angrep ententemaktene de tyske koloniene, og nådde sitt viktigste mål etter tre uker, erobring av radiostasjonen i Kamina i Togoland. Med det ble all tysk kommunikasjon med koloniene brutt. Mens britene satset på å kontrollere kysten med sine sjøstridskrefter, var den tyske strategien å trekke inn i landene. Der skulle de holde stand lengst mulig mot en overlegen motstander. Formålet var dels å fastholde kravet på landområdet etter krigen, dels å binde opp styrker for å forhindre at disse i stedet ble satt inn på vestfronten. Sistnevnte strategi lå til grunn i Øst-Afrika, hvor de tyske styrkene dels gikk seirende ut av kamper, og dels var de eneste tyske enhetene som klarte å flytte kamphandlingene inn på britisk kontrollert territorium. Ententens styrker i Øst-Afrika var i praksis mest lokale, og lite egnet for andre områder. Mens kampene de andre stedene i Afrika tok slutt relativt tidlig, varte kampene i Øst-Afrika hele krigen, den siste trefningen mellom tyske og britiske styrker fant sted 12. november 1918, og formell tysk kapitulasjon skjedde 25. november 1918.I Vest-Afrika ble Togoland inntatt av britiske styrker allerede 27. august 1914. Tysk Kamerun (et landområde på størrelse med Tyskland og Frankrike samlet) ble så angrepet både av britiske styrker fra Nigeria og franske fra Fransk Ekvatorial-Afrika. En britisk-fransk flåtestyrke angrep og erobret hovedstaden Douala i september 1914. Selv om ententens styrker var overlegne (ett tusen tyske soldater og tre tusen innfødte, mot ententens 25 tusen) tok erobringen av resten av landet tid. De tyske styrkene forskanset seg i det indre. De holdt ut til februar 1916, da hovedstyrken trakk seg tilbake til det nøytrale området Rio Muni (Spansk Guinea, dagens Ekvatorial-Guinea), og ble internert der.Tysk Sørvest-Afrika var stort (seks ganger Englands størrelse), men svært tynt befolket. Den tyske garnisonen besto av 3 tusen soldater, supplert av 7 tusen menn blant kolonistene. De britiske styrkene på totalt 60 tusen mann, angrep fra Sør-Afrika i sør, og fra Bechuanaland (dagens Botswana) i øst. Felttoget ble forsinket av et opprør i deler av den sørafrikanske styrken. Det var kun 12 år siden den andre boerkrigen. Tyskland hadde gitt boerne støtte, og boersoldatene hadde stor sympati for de tyske kolonistene. Først i januar 1915 var opprøret endelig slått ned, og de sørafrikanske styrkene kunne rykke frem. Hovedstaden Windhoek ble erobret i mai. De tyske styrkene var i en håpløs situasjon, og kapitulerte betingelsesløst 9. juli 1915.I Øst-Afrika vant de tyske styrkene under oberstløytnant Paul von Lettow-Vorbeck mot en overlegen britisk styrke i slaget ved Tanga (en havneby nord i dagens Tanzania) 5. november 1914. Våpnene og ammunisjonen som britene etterlot seg ved flukten, bidro til å støtte von Lettow-Vorbecks styrker i 1915. Det var ikke før 1916 at britene fikk etablert en styrke under general Jan Smuts for å slå ut Lettow-Vorbecks styrker. Gjennom 1916 brukte von Lettow-Vorbeck sine innfødte soldater til å bekjempe de større britiske styrkene med oppholdende strid, trakk seg tilbake når overmakten ble for stor, og ødela bruer og jernbanelinjer under retretten. De stridende partenes konfiskering av lokale matforsyninger førte til en utstrakt hungersnød, og rundt 300 000 sivile døde i de tysk-kontrollerte områdene.
==== Midtøsten, Osmanenes angrep i Kaukasus, nederlag og tap ====
Under julikrisen og utbruddet av krigen var styresmaktene i Det osmanske rike splittet, en del arbeidet for å holde landet nøytralt, mens andre støttet en allianse med sentralmaktene. Deler av statsledelsen inngikk en allianse med Tyskland 2. august 1914, men landet var ikke klart for krig, og begynte mobilisering mens det forsatte å være nøytralt. I slutten av oktober 1914 fremprovoserte osmanske sjøstridskrefter, hovedsakelig bestående av to forhenværende tyske kryssere (SMS «Goeben» og SMS «Breslau»), et brudd med ententemaktene ved å angripe russiske havner ved Svartehavet. Ententemaktene erklærte så Det osmanske rike krig, og det sluttet seg til sentralmaktene. Storbritannias mangeårige støtte til landet, for å demme opp for Russland, ble med det reversert. Et forsøk på å oppildne muslimer under britisk, fransk og russisk styre til å kjempe Jihad (hellig krig), fikk så godt som ingen oppslutning.Dels for å svekke Russland med en tofrontskrig, og dels med bakgrunn i turanisme (ideologi som legger til grunn et felles folkeopphav for de tyrkiske folk) angrep osmanske styrker først i øst, mot russiske styrker i Kaukasus. De osmanske styrkene var dårlig utrustet, og vinteren i fjellområdene var svært hard. Ved årsskiftet 1914–1915 måtte de trekke seg tilbake med store tap. Av en styrke på rundt 150 tusen mann var tapene 80–90 tusen mann. Den russiske seieren i det som senere ble kjent som slaget ved Sarıkamış var strategisk viktig, den stoppet osmansk fremrykking mot oljeforekomstene i Baku, og ga Det osmanske rike et negativt omdømme som senere seire ikke kunne endre.
==== Asia og Stillehavet, Japans seier og erobring av tyske kolonier ====
Kamphandlinger i Asia og Stillehavet under første verdenskrig var hovedsakelig erobringen av de tyske koloniene i Stillehavet og i Kina. Japan erklærte seg nøytral 4. august, en posisjon støttet av både Storbritannia og Kina, men Storbritannia endret kort etter standpunkt, ba om støtte fra Japan og den 15. august ga Japan et ultimatum til Tyskland. Den viktigste og største militære operasjonen var beleiringen av Tsingtao (dagens Qingdao), i dag en del av Kina. Japan sluttet seg til alliansepartneren Storbritannia, ikke ententen, og angrep den tyske befestningen med 60 tusen soldater. De tyske styrkene overga seg etter et par måneder, og Japan avsluttet sin aktive innsats med små tap. Sentralt for Japans deltakelse var muligheten for å bruke krigen til å overta deler av Tysklands kolonier i Asia, utvide sin innflytelse i Kina og få støtte innenlands for opprustning for å avskrekke Russland.Bortsett fra mindre kamper i slaget ved Bita Paka og beleiringen av Toma i Tysk Ny-Guinea, falt alle andre tyske og østerriksk-ungarske besittelser i området uten kamp. Ententemaktenes sjømilitære styrker dominerte Det indiske hav og Stillehavet, de støttet opp under invasjonene av tyske områder og ødela de tyske sjømilitære kreftene i området. I løpet av noen måneder hadde ententemaktene full kontroll i Asia.
==== Krigen til sjøs, sentralmaktenes underlegenhet, ubåtangrep på handelsskip, senkning av tyske kryssere ====
Sjøstridskrefter i 1914–1915Styrkemessig var ententemaktenes sjøstridskrefter overlegne. De hadde også fordel av å ha brutt tyske sjømilitære koder og visste stort sett hva planer tyske overflatestyrker hadde.
De tyske ubåtene var den største trusselen mot forsyninger til Storbritannia. Deres slagkraft ble de første månedene av krigen begrenset ved at de fulgte folkeretten, og varslet handelsfartøy før de torpederte dem.Fra februar 1915 erklærte tyskerne uinnskrenket ubåtkrig (ubåtene skjøt torpedoer fra undervannsstilling, uten å varsle handelsfartøyer), en fremgangsmåte som var et brudd på folkeretten. Begrunnelsen var ententemaktenes blokade av sentralmaktene, ifølge professor Rolf Hobson var den britiske blokaden et bevisst brudd på folkeretten.
Ved utbruddet av krigen beholdt det tyske keiserriket sin hovedstyrke av slagskip i tyske havner ved Nordsjøen. Strategien var å binde opp britiske styrker ved trusselen om et mulig utbrudd i Atlanterhavet. Raidene på Scarborough, Hartlepool og Whitby i desember 1914 var den eneste gangen under krigen hvor den tyske flåten hadde lokal overvekt, og hadde mulighet for å nærme seg likevekt ved å senke en del av den britiske flåten. En relativt beskjeden flåte av ubåter var tyskernes mest virkningsfulle våpen. Mens ententemaktenes sjøstridskrefter bidro til blokaden av sentralmaktene, var de tyske ubåtene aktive med å senke handelsfartøy for å begrense tilførslene til Storbritannia.
Det var liten trøst for herr Britling i tanken at britiske hjem, kvinner og barn, tross alt, kun gjennomgikk den samme slags opplevelse som våre skip har påført mange ganger tidligere på uskyldige mennesker i landsbyer i Afrika og Polynesia...
Et mindre antall tyske kryssere var ved krigens utbrudd stasjonert i ulike deler av verden. Noen av dem ble benyttet til å angripe ententemaktenes handelsfartøy. Grunnlaget for utplassering av kryssere var dels at det dro britiske fartøy vekk fra Nordsjøen, derved ble forholdet mellom tyske og britiske sjøstridskrefter der bedre for Tyskland. Britiske Royal Navy begynte en systematisk jakt for å spore dem opp og senke dem. De tyske fartøyene hadde en viss suksess i de første månedene. Krysseren SMS «Emden» klarte å senke eller overta 23 skip, blant de en russisk krysser og en fransk jager, før hun ble senket av HMAS «Sydney» i november 1914.Den tyske hovedstyrken i Øst-Asia utfordret de britiske styrkene. I slaget ved Coronel, ved kysten av Chile, ble to britiske kryssere senket. Det var det første britiske nederlag til sjøs siden Napoleonskrigene, og den tyske seieren vakte enorm oppmerksomhet i Storbritannia. Da den samme tyske styrken møtte britiske slagkryssere i slaget ved Falklandsøyene, var britene overlegne, og i alt ble seks tyske fartøy senket. Kun krysseren SMS «Dresden» unnslapp, den ble senket av egen besetning i mars 1915 ved Isla Robinson Crusoe vest av Chile.
=== 1915: Gallipolli, Gorlice-Tarnow, Isonzo og okkupasjonen av Serbia ===
==== Vestfronten, mislykket britisk og fransk angrep, bruk av stridsgass ====
Etter at det tyske angrepet høsten 1914 mislyktes i å slå ut Frankrike, var det i den tyske generalstaben heftige diskusjoner om hvor en skulle sette inn offensiver. Krigsminister Erich von Falkenhayn argumenterte for vestfronten, mens Hindenburg ville overføre styrker og angripe på østfronten. Hindenburgs syn vant frem, og mot slutten av 1914 ble de tyske styrkene på vestfronten reorganisert. Infanteridivisjonene i vest ble redusert fra fire til tre regimenter, og dette ga en strategisk reserve som kunne brukes på østfronten.Både franskmennene og britene anså det som viktig å gå til offensiv på vestfronten, og britene angrep først. Den 10. mars 1915 begynte den britiske offensiven med rundt 60 tusen mann, ved landsbyen Neuve Chapelle i regionen Artois i Frankrike. Etter intense britiske forberedelser (basert på etterretning og beregning av behovet for artilleri for å slå ut de tyske skyttergravene) gikk den første delen av angrepet bra. Etter et artilleribombardement rykket troppene frem, den fremste delen av den tyske frontlinjen ble erobret, men så stoppet det opp. Dårlig kommunikasjon på britisk side, og tysk motangrep fra forsterkninger i sikre områder, førte til at angrepet ble slått tilbake. Dette var et mønster som kom til å gjenta seg for begge sider, i løpet av de neste årene. Slaget ved Cambrai viste at det ved nøye forberedelse var mulig å ødelegge de fremste stillingene og rykke frem 1–2 kilometer, med begrensede tap. Men slaget viste også at om fiendens artilleri ikke var slått ut (noe som på dette tidspunkt ikke var mulig) så ville tapene øke i dagene som kom. Nok en lærdom var at kavaleri (soldater på hest) ikke hadde noe å gjøre på en moderne slagmark.Den 22. april 1915 gikk tyske styrker til en begrenset offensiv ved Ypres (senere kjent som det andre slaget ved Ypres). Formålet var dels å dekke over at de overførte styrker til østfronten for vårens og sommerens offensiver, dels å prøve ut et nytt våpen, stridsgass basert på klor. De franske og kanadiske styrkene var ikke forberedt på gass, og tyskerne hadde noe lokal fremgang, men en del tyske soldater døde også av manglende beskyttelse mot gassen. I mai gikk både britene og franskmennene til angrep i regionen Artois. De britiske styrkene angrep Aubershøyden (engelsk: Aubers Ridge), mens franskmennene rykket frem mot Vimyhøyden (engelsk: Vimy Ridge). Igjen hadde angriperne noe fremgang, men den stoppet opp som følge av dårlig kommunikasjon. Både britiske og franske styrker ble deretter presset tilbake med store tap som følge av motangrep fra tyske forsterkninger.Etter forberedelser gjennom hele sommeren, ble den franske og britiske offensiven gjenopptatt utpå høsten. De britiske styrkene angrep i slaget ved Loos 25. september 1915. Det franske angrepet som startet samme dag, ble kjent som det andre slaget om Champagne. Slaget ved Loos var første gang britene brukte stridsgass. Det var også det første slaget der større enheter av britiske frivillige deltok (den såkalte Kitchener's Army). De tyske forsvarerne var vel forberedt på angrepene, og mens frontlinjen knapt flyttet seg, ble tapene store. Da offensivene endte i slutten av oktober, hadde tyskerne tapt rundt 60 tusen soldater (døde, sårede og tatt som fanger). Britene og franskmennene tapte til sammen rundt 250 tusen soldater.
==== Østfronten, Østerrike-Ungarn unnsettes av Tyskland, strategisk russisk retrett ====
De tyske styrkene begynte en offensiv ved De masuriske sjøer i februar 1915. De russiske styrkene hadde dårlige forsvarsstillinger og ble overrumplet. I løpet av et par uker hadde de russiske styrkene store tap, og et armékorps overga seg. Etter et russisk motangrep den 22. februar stoppet den tyske fremrykkingen, men russiske styrker var for resten av krigen drevet ut av Tyskland. De østerriksk-ungarske styrkenes vinteroffensiv i Karpatene var derimot en katastrofe. Generalstabssjef Conrad von Hötzendorf angrep de russiske styrkene som hadde trengt inn i fjellpassene sør i Galicja. Bakgrunnen var dels å lette presset på den beleirede garnisonen i Przemyśl, dels å avskrekke Italia fra å gå inn i krigen på ententemaktenes side. De russiske styrkene sto imot offensiven, og gikk selv til motangrep. Resultatet var østerriksk-ungarske tap på rundt 800 tusen mann.Våren 1915 var tyskerne bekymret for at Østerrike-Ungarn skulle bryte sammen og eventuelt inngå separatfred med Russland. Tyskerne overførte derfor fire korps (åtte divisjoner) til Galicja for å støtte Østerrike-Ungarn. I Gorlice-Tarnow-offensiven, som begynte 2. mai, fikk tyskerne et stort gjennombrudd. Bakgrunnen for gjennombruddet var dels at de tyske styrkene benyttet en ny form for krigføring, især samvirke mellom infanteri og artilleri. De russiske styrkene ble drevet ut av Galicja, Przemyśl ble gjenerobret 3. juni og Lemberg ble gjenerobret den 22. juni ved slutten av det andre slaget om Lemberg. Ved fronten i nord gikk Hindenburgs styrker til angrep, og erobret store deler av Baltikum. Tyske styrker inntok Warszawa 5. august. De russiske styrkene trakk seg langt tilbake i en strategisk retrett hvor de forlot den polske lommen (den delen av Russland som lå klemt mellom Tyskland og Østerrike-Ungarn). Dermed forkortet russerne frontlinjen til nær det halve, og sparte tilsvarende med tropper. Først i september 1915 ble fronten stabilisert. Russerne hadde tapt rundt 1,4 millioner mann, over halvparten av dem krigsfanger. Den tyske offensiven for å støtte Østerrike-Ungarn, ble en av sentralmaktenes største suksesser under krigen. De sivile i og ved krigsområdet betalte en høy pris, mellom tre og ti millioner flyktet.For regimet i Russland ble Gorlice-Tarnow-offensiven og den store retretten begynnelsen på slutten, tsarveldet klarte aldri å virkelig reise seg etter dette tapet. For Østerrike-Ungarn betød seieren at keiserriket fikk nok tropper tilgjengelig og høynet moral, til å stå imot angrepet fra Italia.
==== Midtøsten, osmansk angrep på Suezkanalen slås tilbake, ententemaktenes tap ved Gallipoli ====
Osmanske styrker under tysk ledelse, forsøkte i januar 1915 et fremstøt mot den strategisk viktige Suezkanalen fra det sørlige Palestina. Angrepet på Suezkanalen ble imidlertid slått tilbake 4. februar av britiske styrker, uten store tap for britene. Dels var de osmanske styrkene underlegne (19 tusen osmanske soldater, mot 70 tusen britiske soldater), dels var forsyningslinjene lange og hadde begrenset kapasitet. For tyskerne var Suezkanalen målet, selv uten å lyktes ville det trekke britiske tropper fra andre frontavsnitt. Hvis angrepet lyktes, ville britisk handel rammes sterkt, følgelig var fremstøtet knyttet til den videre utvikling av krigen. For osmanerne var ønsket om å få tilbake tapte områder det sentrale, både Khedivatet Egypt, og Libya, sistnevnte ble tapt til Italia så sent som i 1912. For å lykkes var det osmanske angrepet avhengig av at innbyggerne i Egypt gjorde opprør, noe som heller ikke skjedde.I januar 1915 ba den russiske overkommandoen de andre ententemaktene om et avledende angrep for å lette presset på fronten i Kaukasus. Britene og franskmennene ble enige om å forsøke å trenge gjennom Dardanellene til Bosporus og Konstantinopel (dagens Istanbul) med sjøstridskrefter. Det var et smalt løp, minelagt, befestet med kystartilleri og forsvart av infanteri. Den 19. februar 1915 begynte en britisk-fransk flåtestyrke å beskyte osmanske kystartilleristillinger. Det ble snart klart at det var nødvendig å sette inn større styrker for å kunne trenge gjennom, og 18. mars forsøkte en flåte med blant annet tolv britiske og fire franske slagskip, støttet av mindre fartøy og minesveipere. Det begynte bra, men dels klarte ikke slagskipene å slå ut alt osmansk artilleri, dels ble flere av slagskipene minesprengt. Styrken måtte etterhvert trekke seg tilbake etter tapet av tre slagskip.Etter det mislykkede forsøket med sjøstridskrefter, ble det klart at en invasjon av halvøya var nødvendig, om ententemaktene skulle kunne seile inn Dardanellene til Konstantinopel. Den 25. april 1915 ble franske og britiske styrker (sistnevnte for det meste bestående av soldater fra Australia og New Zealand) satt i land. Terrenget på halvøya var krevende, og de osmanske forsvarerne hadde fordelen av å beherske høydene. I tillegg var de ledet av den dyktige generalen Mustafa Kemal (senere Tyrkias president, kjent som Atatürk). Han hadde den tyske generalen Otto Liman von Sanders som rådgiver. Ententestyrkene klarte ikke å trenge videre inn på halvøya. Utover sommeren og høsten fortsatte stillingskrigen med store tap. Mot slutten av desember begynte ententestyrkene evakueringen, og de siste forlot halvøya 8. januar 1916. Mens de osmanske styrkene tapte rundt 300 tusen (døde, sårede og savnede), var ententemaktens tap på rundt 265 tusen. Forholdsmessig hadde de australske og newzealandske styrkene svært store tap, og i ettertid har invasjonen den 25. april blitt markert i Australia og New Zealand som ANZAC-dagen.I oktober 1915 ble den tyske feltmarskalken Colmar von der Goltz gitt kommando over de osmanske styrkene i Mesopotamia. Irak og Persia skulle anses som ett frontavsnitt, og Persia skulle sikres for sentralmaktene, deretter skulle en krig mot Britisk India forberedes. I november 1915 forsøkte tyske agenter å gjennomføre et kupp i Persia, så regjeringen gikk over til å støtte sentralmaktene, men kuppforsøket mislyktes, og russerne og britene fortsatte sin de facto kontroll med landet.
==== Italia, angrep på Østerrike-Ungarn, minimal fremgang og store tap ====
Til tross for alliansen Italia hadde med Tyskland og Østerrike-Ungarn, avsto Italia fra å slutte seg til sentralmaktenes side ved krigsutbruddet. Etter fristende tilbud fra begge de krigførende koalisjonene valgte landet i stedet å erklære det hardt pressede Østerrike-Ungarn krig 23. mai 1915. Ved å slutte seg til ententemaktene håpet Italia (med bakgrunn i Irredentisme, det vil si samling av språkområder) å erobre provinsene Trentino, Sør-Tirol, Istria med havnebyen Trieste og Dalmatia. Italia satset på en overraskende innledende offensiv som skulle sikre de italienske målene.
Den italienske hæren var den dårligst utrustede og svakeste blant de større europeiske maktene. Grenseområdene mot Østerrike-Ungarn var dessuten blant de minst egnede for krigføring. Høye fjell ga gode forsvarsstillinger for de østerriksk-ungarske styrkene. Med små og improviserte avdelinger ble de italienske angrepene stoppet ved elven Isonzo. Deretter utviklet striden seg til en skyttergravskrig, ikke ulik den på vestfronten. Etter fire resultatløse angrep hadde de italienske styrkene ved utgangen av 1915 tapt 235 tusen mann, av dem 54 tusen døde.
==== Balkan, Nytt angrep på Serbia ====
De serbiske styrkene fikk nesten ett års pause etter å ha slått de østerriksk-ungarske angriperne. Den 5. oktober 1915 ble de på ny angrepet, denne gangen også av tyske og bulgarske styrker. Målet for sentralmaktenes felttog var å okkupere Serbia, for derved å åpne forbindelse til Konstantinopel via Beograd. De serbiske styrkene var underlegne både i antall og utstyr. De hadde 200 tusen soldater og 300 kanoner, mot sentralmaktenes 330 tusen soldater og 1200 kanoner. Under invasjonen ble sivilbefolkningen grusomt behandlet, særlig bulgarske styrker i Kosovo gikk hardt frem mot de serbiske og greske minoritetene.Sentralmaktenes offensiv ble ledet av den tyske generalfeltmarskalk August von Mackensen. Han forsøkte flere ganger å omringe den serbiske styrken. Serberne unnslapp og trakk seg ut av Serbia i vest, til Montenegro og Albania. Derfra ble de 140 tusen serbiske soldatene som hadde overlevd felttoget og retretten, evakuert videre med italienske skip til Korfu. Franske og britiske styrker forsøkte med utgangspunkt i Thessaloniki i Hellas å komme Serbia til unnsetning. De ble imidlertid slått tilbake av bulgarske styrker, og måtte trekke seg tilbake til Thessaloniki. Militært var det deretter lite behov for styrken, men av politiske og strategiske grunner bestemte franskmennene med støtte av britene, at styrken skulle holdes der. Frem mot 1918 økte den til om lag en halv million soldater.
=== 1916: slagene ved Verdun, Somme og Brusilov-offensiven ===
==== Vestfronten, tysk angrep ved Verdun, britisk/fransk angrep ved Somme, massive tap for alle ====
Generalenes brutalitetBåde under og etter krigen ble generalene kritisert for store tap, samtidig som de selv hadde et behagelig liv bak frontlinjene. Historikeren John Keegan hevder at kritikken dels er feil og dels misforstått. Feil, fordi forholdsmessig døde en god del flere generaler i første, enn i for eksempel andre verdenskrig. Misforstått, fordi styrkene var så store at de måtte styres fra hovedkvarteret et stykke fra frontlinjene.
Mens Wellington og Napoléon under slaget ved Waterloo hadde oversikt over det meste av slagfeltet og ledet styrkene fra frontlinjen, hadde en slik plassering under første verdenskrig gjort at øverstkommanderende ville ha mistet den lille oversikten han hadde.Samtidig hadde alle de krigførende landstyrkene det samme problemet med å kontrollere troppene så snart en offensiv ble satt igang eller de ble angrepet. Felttelefonlinjer ble brutt, ordonnanser brukte lang tid på å komme frem, om de ikke ble drept underveis. Særlig den viktige koordineringen mellom artilleri og infanteri ble på denne måten vanskeliggjort. At britene hadde mistet de fleste av sine soldater og i praksis satte inn en tilnærmet ny hær, ledet av offiserer forfremmet langt over sine kunnskaper, gjorde ikke oppgaven lettere.Det var først med utviklingen av mindre radiosett for fly, artilleri og infanteri, at man effektivt kunne kontrollere store troppestyrker. Men slikt utstyr ble ikke utviklet og tatt i bruk før under andre verdenskrig.
==== Vestfronten, tysk angrep ved Verdun, britisk/fransk angrep ved Somme, massive tap ====
Ententemaktene hadde sett hvordan tyskerne flyttet styrker mellom sine frontavsnitt ved bruk av interne linjer. Dette førte til at de for 1916 planla koordinerte offensiver, både på vestfronten, østfronten og i Italia. På vestfronten planla franskmennene og britene en offensiv ved Somme, samtidig som russerne skulle angripe i øst og italienerne mot Østerrike-Ungarn i sør.Ved årsskiftet 1915/1916 var den tyske generalstabssjefen Falkenhayn overbevist om at Russland var ute av stand til å starte en offensiv, og at tiden var inne for å rette et avgjørende slag mot Frankrike. Festningsbyen Verdun ble valgt som mål for det som i ettertid er kjent som slaget ved Verdun. De tyske styrkene gjorde hva de kunne for å skjule forberedelsene til angrep. Tropper og ammunisjon ble forflyttet om natten. Rundt 170 fly ga dem luftherredømme og forsøkte å hindre franske rekognoseringsfly i å avsløre oppbyggingen. Noen franske rekognoseringsfly klarte å ta bilder som viste forberedelsene til angrepet, dette ble også bekreftet av tyske desertører. Angrepet begynte 21. februar 1916. Noen historikere (som Hew Strachan) mener målet var å rykke frem så raskt og så langt som mulig. Andre (som John Keegan og David Stevenson) hevder at den tyske strategien var å påføre de franske styrkene størst mulig tap. Uansett tyskernes hensikt, så var ikke Verdun strategisk viktig for Frankrike, det var ingen vitale kommunikasjonslinjer eller fabrikker nær Verdun og åsene vest for byen ga gode stillinger for å stoppe videre tysk fremrykking.Etter et voldsomt innledende artilleribombardement hadde de tyske styrkene fremgang, og den 25. februar var Verdun truet. De franske styrkene valgte å forsvare byen, til tross for at de ved å trekke seg noe tilbake kunne fått bedre forsvarsstillinger. Kampene fortsatte gjennom sommeren, men selv om franskmennene hadde enorme tap holdt de Verdun. Samtidig hadde de tyske styrkene også store tap. Slaget om Verdun ble avsluttet i desember 1916, med tap for de tyske styrkene, deres første klare nederlag. De franske styrkene hadde da tapt rundt 377 tusen (av dem 162 tusen døde) og tyskerne rundt 337 tusen (av dem 143 tusen døde).Slaget ved Somme begynte 1. juli 1916 med det til da kraftigste britiske og franske artilleribombardement. De franske styrkene hadde noe fremgang, mens de britiske styrkene ikke klarte å rykke frem. Britene fikk sitt største tap på én dag noensinne, med nær 60 tusen døde og sårede. Noe av årsaken til katastrofen var de svært godt befestede tyske stillingene, som var de sterkeste på vestfronten. En annen grunn var at artilleribeskytningen som gikk foran de angripende styrkene, ikke var presis nok. Den viktigste årsaken til tap av soldater ved Somme (som ved de fleste slag på vestfronten), var at ubeskyttede soldater angrep en sterkt befestet fiendtlig stilling. En britisk forbedring under slaget ved Somme var fremrykking av infanteri tett bak artillerinedslag (engelsk creeping barrage). Det gjorde at forsvarerne ikke fikk tid til å komme seg ut av tilfluktsrom og bemanne stillinger, og ble etterhvert tatt i bruk over hele vestfronten.Slaget ved Somme fortsatte til november. Fremrykkingen var ubetydelig (3–4 kilometer), men tapene var enorme. Over 400 tusen mann for britene, rundt 200 tusen for franskmennene, og over 400 tusen for tyskerne. I desember 1916 ble den franske generalstabssjefen Joseph Joffre avsatt, grunnet stadig økende misnøye fra regjeringen etterhvert som tapstallene økte ved Verdun. Ny sjef ble general Robert Nivelle.
==== Østfronten, Russland mislykkes i nord, men får gjennombrudd i sør ====
Det russiske bidraget til den allierte krigsplanen for 1916 var hovedsakelig ment å være en offensiv ved innsjøen Narots, øst av dagens Vilnius. Byen skulle tas tilbake etter å ha blitt erobret av tyskerne året før. De russiske styrkene var overlegne både i soldater og artilleri da de angrep i midten av mars. Angrepet mislyktes, dels grunnet dårlig koordinering av artilleriet. Etter et motangrep i april tok de tyske styrkene tilbake det de hadde tapt. Mens de russiske styrkene mistet over 100 tusen mann, var de tyske tapene på rundt 20 tusen. Den russiske generalstaben, Stavka, var innstilt på et nytt angrep i nord, denne gang gjennom Pripjatmyrene, men kommandantene i nord var nølende. Den russiske generalen ansvarlig for fronten i sør, Aleksej Brusilov, mente derimot at et angrep i sør kunne lykkes, dersom det ble grundig forberedt.Den 4. juni 1916 begynte russiske styrker Brusilovoffensiven. Selv med en relativt beskjeden overvekt av soldater, klarte de å overraske og bryte igjennom de østerriksk-ungarske linjene. I løpet av den første uken tok de 200 tusen fanger. Den tyske generalstabssjefen Erich von Falkenhayn ble tvunget til å overføre fire divisjoner fra vestfronten. Den russiske seieren førte til at Erich von Falkenhayn ble avsatt som tysk generalstabssjef, og Paul von Hindenburg overtok stillingen. Seieren kostet Russland dyrt, rundt én million russiske soldater gikk tapt, mange av de som fanger eller desertører.
==== Italia, Østerrike-Ungarn angriper, nye italienske angrep ====
Den østerriksk-ungarske øverstkommanderende Conrad von Hötzendorf anså ved årsskiftet 1916 fronten mot Russland som stabilisert. Han flyttet styrker til fronten mot Italia for å gå til offensiv der. Av Østerrike-Ungarns totalt 65 divisjoner i 1916 var 35 ved fronten mot Italia. De holdt stand mot stadige italienske angrep ved Isonzo (fire i 1916), hvor de italienske styrkene hadde store tap og minimal fremgang. I mai 1916 gikk de også til angrep mot byen Asiago, og angrepet gikk i retning av de rike landbruks- og industriområdene på Posletten. Dette ble senere kjent som Trentino-offensiven. Til tross for kraftig artilleribeskytning holdt de italienske styrkene stand. De østerriksk-ungarske styrkenes fremrykkning på 10–15 kilometer, truet ikke den italienske hovedstyrken ved Isonzo med avskjæring. Brusilovoffensiven i juni tvang Østerrike-Ungarn til å flytte styrker til østfronten. De avbrøt Trentino-offensiven, og oppgav en del av områdene de hadde erobret, dette som følge av mangel på tropper til å holde dem. Brusilovoffensiven var andre gang i løpet av to år som østerriksk-ungarske styrker tapte hundretusener av soldater. Tyske offiserer som tjenestegjorde sammen med de anså at årsaken til de østerriksk-ungarske offiserenes inkompetanse var deres distanse, både psykologisk og fysisk, fra soldatene de var satt til å lede.
==== Balkan, Romania bytter side og blir angrepet og okkupert ====
De russiske styrkenes fremgang under Brusilovoffensiven bidro til å bringe Romania på ententemaktenes side i krigen i 1916. De angrep Transilvania i slutten av august 1916. Dette var en del av Østerrike-Ungarn som Romania lenge hadde ansett å høre til landet. Kort etter ble det satt i gang en felles tysk, østerriksk-ungarsk og bulgarsk offensiv mot Romania. I løpet av et raskt felttog ble 2/3 av landet erobret innen desember 1916. Med hjelp av den russiske hæren ble fronten stabilisert ved Moldova. Ententemaktenes forsøk på et angrep mot Bulgaria fra Thessaloniki–Monastiroffensiven, for derved å avlaste Romania, ga ingen videre fremgang. Deltakelsen i krigen ble en katastrofe for Romania. I løpet av noen måneder tapte de rundt 300 tusen mann (om lag halvparten som krigsfanger), og oljeforekomstene i Ploiești kom under tysk kontroll.
Midtøsten, britisk-indisk styrke overgir seg ved Kut, osmanene mislykkes igjen ved SuezVed beleiringen av Kut (også kjent som det første slaget om Kut) ble en britisk-indisk styrke som forsøkte å rykke frem mot Bagdad beleiret av osmanske styrker fra begynnelsen av desember 1915. Unnsetningsstyrker forsøkte i alt fire ganger å bryte beleiringen, uten å lykkes. Den britisk-indiske styrken overga seg 29. april 1916. Sammen med nederlaget i invasjonen ved Gallipoli vakte overgivelsen ved Kut sinne mot den britiske regjeringen. Statsminister Herbert Asquith måtte sette ned flere granskningskommisjoner, og de bidro til å ødelegge regjeringens allerede synkende tillit. Russiske styrker presset de osmanske styrkene ved fronten i Kaukasus, og fra februar til august rykket de frem til og inntok Trabzon.Et osmansk angrep mot Suezkanalen ble stoppet av britiske, australske og newzealandske styrker i august 1916 i slaget ved Romani. Ententestyrkene rykket så frem til grensen mot Palestina ved slutten av året. Ententemaktene fikk støtte gjennom det arabiske opprøret som brøt ut i de palestinske områdene i 1916, og varte ut resten av krigen.
==== Krigen til sjøs, britisk-tysk slag ved Jylland, britiske tap størst, tyske styrker fremdeles underlegne ====
Etter stort sett å ha vært uvirksom siden begynnelsen av krigen, bestemte den tyske marineledelsen i mai 1916 å forsøke å lokke den britiske flåten i en felle. Tyske slagkryssere skulle trekke til seg de britiske slagkrysserne så de kom innenfor rekkevidde av de sterkere (men ikke så raske) tyske slagskipene. Tyske ubåter skulle også benyttes for å forsøke å senke britiske fartøy. I det som senere ble kjent som Jyllandsslaget kjempet rundt 100 tusen mann i 250 skip fra 31. mai til 1. juni. Den tyske flåten hadde minst tap både av mannskap og skip, men den britiske flåten var, selv etter tap, totalt overlegen, og fortsatte å bidra til blokaden av Tyskland resten av krigen.Ententemaktenes blokade hadde siden krigsutbruddet vært negativt vurdert i USA. Motstanden økte så mye i 1916 at det truet med å føre til et brudd mellom Storbritannia og USA. Kongressen vedtok en kraftig utvidelse av US Navy som truet Royal Navys overlegenhet. I valgkampen brukte president Wilson det at han hadde holdt USA utenfor krigen som et argument for å gi ham fire nye år, i ettertid forstått som krigen i Europa, mens i samtiden var en mulig krig mot Mexico vel så relevant.
=== 1917: ubåtkrig, russisk revolusjon og USAs inntreden i krigen ===
==== Vestfronten, nye britiske og franske offensiver, minimal fremrykking, store tap og mytteri i franske styrker ====
USAs inntreden i krigen på ententemaktenes side i 1917 ga ingen umiddelbar økning av antallet soldater. Både amerikanerne selv og tyskerne anså at det ikke ville være nok amerikanske vernepliktige til å gi et avgjørende bidrag på vestfronten før tidligst 1919. At USA ble med var derimot avgjørende for ententemaktenes økonomi. De var svært avhengig av amerikanske leveranser, og ble reddet fra økonomisk krise av USAs inntreden.I motsetning til ved årsskiftet 1915/1916 hadde ikke ententemaktene en koordinert offensiv for 1917; hverken russerne eller italienerne kunne forplikte seg til større angrep på sine frontavsnitt. Den nye franske øverstkommanderende, general Robert Nivelle, hevdet at det var mulig å trenge gjennom de tyske linjene ved et massivt angrep. I mars 1917 foretok deler av de tyske styrkene en overraskende tilbaketrekning til en ny forsvarsstilling, Hindenburglinjen. De tyske styrkene som ble trukket tilbake, fikk bedre forsvarsstillinger. Forkorting av frontlinjen frigjorde rundt 13 divisjoner, som ble benyttet til en strategisk reserve. Den tyske tilbaketrekningen og manglende russisk offensiv hadde en negativ innvirkning på Nivelles planlagte offensiv.Nivelleoffensiven ble uansett innledet i midten av april 1917 med over 800 tusen soldater; mot dem sto rundt 500 tusen tyske soldater. Britiske, australske og kanadiske tropper begynte offensiven i slaget om Arras, hvor hovedmålet var å trekke tyske styrker vekk fra de franske styrkene som kort etter innledet det andre slaget ved Aisne. Slaget om Arras viste, etter vestfrontens standard, god fremgang for angriperne. I slaget om Vimyhøyden erobret de kanadiske styrkene et viktig høydedrag. Det gikk dårligere med de franske styrkene. Selv om de hadde en viss fremgang uteble Nivelles gjennombrudd. Mot slutten av april ble offensiven avblåst etter store tap, og kort etter tok general Philippe Pétain over som øverstkommanderende. Et resultat av Nivelleoffensiven var sterk økning av mytterier i den franske hæren. Den franske generalstaben under Pétain møtte til dels mytteriene med krigsrett, mange hundre ble dømt til døden, men de fleste ble benådet. Pétain valgte også å skrinlegge nye offensiver, samtidig som soldatene fikk mer hvile og flere permisjoner. Et annet resultat var redusert britisk tillit til de franske styrkene, og fortsatt motstand mot en enhetlig overkommando, noe som særlig fikk negative konsekvenser året etter under de siste store tyske offensivene på vestfronten.
Vi må vente på amerikanerne og stridsvognene.
I slaget ved Messines i mai–juni 1917 seiret britiske styrker mot underlegne tyske, og gjenerobret et viktig høydedrag. De britiske styrkene begynte en ny offensiv i månedsskiftet juli/august, da de satte inn rundt 50 divisjoner i slaget ved Passchendaele (også kalt det tredje slaget ved Ypres). Til tross for et innledende bombardement på rundt 4 millioner artillerigranater over to uker, ga angrepet lite fremgang. Begge sider led store tap, men de tyske forsvarerne holdt stand. Da offensiven ble avsluttet i november, hadde britene og deres allierte tapt rundt 275 tusen mann, av dem om lag 70 tusen døde. Tyskerne tapte rundt 200 tusen mann, av dem om lag 50 tusen døde. Slaget var omstridt på britisk side allerede mens det ble utkjempet. Det har i ettertid nærmest blitt symbolet på meningsløs nedslakting under første verdenskrig.Den siste offensiven på vestfronten i 1917 var britenes i slaget ved Cambrai, som begynte 20 november. Angrepet var det første hvor stridsvogner ble brukt i større omfang, og de britiske styrkene hadde en del fremgang de første dagene. Stridsvognene fikk dels tekniske problemer og brøt sammen, dels ble de ødelagt av tysk artilleri. De tyske styrkene organiserte et motangrep som presset de britiske styrkene tilbake. Britene tapte rundt 45 tusen soldater, omtrent samme tap som de tyske styrkene. Selv om britene ikke klarte å utnytte fremgangen var slaget ved Cambrai en milepæl i bruk av store grupper stridsvogner.
==== Østfronten, revolusjon i Russland, kort og mislykket russisk offensiv om sommeren ====
Omtrent samtidig som USA kom med i krigen i 1917, fjernet en revolusjon tsarstyret i Russland. I juli 1917 forsøkte de nye styresmaktene å angripe sentralmaktene, i det som senere ble kjent som Kerenskijoffensiven. Etter noe innledende fremgang ble det russiske angrepet slått tilbake og mislyktes, mye grunnet stadig økende oppløsning av de russiske styrkene. Offensiven ble avsluttet etter et par uker. De tyske og østerriks-ungarske styrkene gikk så til motoffensiv og rykket frem opp til 160 km. Med fremrykkingen var Galicja, og derved hele Østerrike-Ungarn, fritt for russiske tropper. I september gikk tyske styrker til angrep i nord, og etter seier i slaget om Riga ble byen inntatt av tyske styrker. Slaget ved Riga var det første hvor tyske styrker i stor målestokk brukte ny taktikk for infanteri og taktikk, i stor grad utviklet av oberst Georg Bruckmüller. Det var en suksess og ble deretter brukt både ved fronten mot Italia høsten samme år og på vestfronten våren 1918.
==== Balkan, stort sett uvirksom ententestyrke sterkt rammet av malaria ====
I 1917 ble Hellas med på ententens side. Til tross for at Hellas da var nøytralt, hadde ententemaktene siden 1915 hatt en større troppestyrke i og rundt byen Thessaloniki. De britiske og franske divisjonene var likevel stort sett uvirksomme. De var sterkt plaget av sykdom, særlig malaria, og hadde ingen større offensiver i 1917.
Italia, østerriksk-ungarske og tyske styrker til angrep, stor seier for sentralmaktene
De italienske styrkene angrep de østerriksk-ungarske styrkene både i mai og august 1917 (det tiende slaget ved Isonzo og det ellevte slaget ved Isonzo), med begrenset fremgang. I løpet av 27 måneder og elleve slag hadde ikke de italienske styrkene rykket frem mer enn om lag 10 km, og med store tap. I det ellevte slaget tapte de rundt 160 tusen soldater.
Tyske styrker ble høsten 1917 satt inn på dette frontavsnittet for å hjelpe sine østerriksk-ungarske allierte. Etter et kort innledende bombardement ble de italienske styrkene den 24. oktober 1917 drevet på flukt under det som ble kjent som Caporetto-offensiven. Sentralmaktenes gjennombrudd presset de italienske styrkene tilbake fra det nordøstre hjørnet av landet, helt til Piave-elven, ikke langt fra Venezia. På elleve dager måtte de trekke seg tilbake om lag 130 kilometer. De italienske styrkene brøt sammen, og tapte rundt 700 tusen soldater, av dem kun rundt 40 tusen drepte og sårede. Om lag 280 tusen italienske soldater ble tatt til fange mens rundt 350 tusen soldater deserterte. Caporetto var en stor seier for sentralmaktene, og et tilsvarende nederlag for Italia og ententemaktene. Nederlaget bidro til at ententemaktene etablerte et felles krigsråd i Versailles for å koordinere krigsinnsatsen.
==== Midtøsten, britiske offensiver tar Basra, Palestina og Jerusalem ====
Etter at den britiske styrken ved Kut kapitulerte året før, samlet britene utover høsten 1916 en ny styrke ved Basra. Den britiske offensiven begynte i desember 1916, med totalt 50 tusen mann, størsteparten var soldater fra Britisk India. Styrken rykket langsomt frem mot Bagdad langs elven Tigris, og erobringen av Bagdad fant sted i mars 1917.
I slaget ved Rafah i januar 1917 fikk de britiske styrkene endelig kontroll med Sinaihalvøya, og det var mulig å angripe Palestina. Det første slag om Gaza ble utkjempet mot slutten av mars 1917. De britiske styrkene hadde god fremgang, men frykt for en uoversiktelig situasjon ved mørkets frembrudd gjorde at de ble trukket tilbake og byen forble kontrollert av osmanske styrker. Under et nytt angrep i midten av april, kjent som det andre slag om Gaza, led de britiske styrkene igjen tap og måtte trekke seg tilbake.I oktober angrep de britiske styrkene igjen og vant i slaget ved Beersheba. Seieren åpnet for videre britisk fremrykking og fra november ble slaget om Jerusalem utkjempet. Jerusalem, og omliggende områder ble erobret innen utgangen av året. Relativt små arabiske opprørsstyrker - hvor blant annet Thomas Edward Lawrence deltok - spilte en viktig rolle ved å forstyrre osmanske forsyningslinjer, de bandt opp mellom 100 og 1000 så mange osmanske soldater som det var opprørere.
==== Krigen til sjøs, tysk uinnskrenket ubåtkrig fra første februar, 860 tusen tonn med skipstonnasje senket i april, britene begynner med konvoier ====
Til tross for frykt for USAs reaksjon, var det ved årsskiftet 1916/1917 sterke diskusjoner på tysk side om hvorvidt man igjen skulle gå til uinnskrenket krig med ubåter. Dette innebar i så fall at tyskerne torpederte handelsfartøyer fra undervannsstilling, uten å gi varsel. Den tyske marinestaben hevdet i desember 1916 at ved uinnskrenket ubåtkrig ville britenes forsyninger bli stoppet, og krigen ville vinnes innen høsten 1917. Tyskland erklærte uinnskrenket ubåtkrig fra 1. februar 1917. Det førte til at USA brøt de diplomatiske forbindelsene, og sammen med at Zimmermann-telegrammet ble kjent, bidro det til at USA erklærte sentralmaktene krig i april 1917. Det sentrale grunnlaget for at USA ble med i krigen var imidlertid et annet, nemlig ønsket om å kunne bidra til en bedre fredsavtale, med felles sikkerhetssystem (Folkeforbundet) demokrati og selvbestemmelsesrett for små nasjoner.Den tyske marinestaben hadde anslått at ved å senke rundt 600 tusen tonn i måneden, måtte britene gi seg i løpet av fem måneder. Med 520 tusen tonn i februar, 560 tusen tonn i mars og 860 tusen tonn i april, så det en stund ut som de rundt 100 tyske ubåtene skulle klare å tvinge Storbritannia til å gi opp. Mot slutten av april 1917 iverksatte det britiske admiralitetet bruk av konvoier, at mange handelsskip seilte sammen, vanligvis under beskyttelse av marinefartøyer. Konvoier hadde ikke vært i bruk siden Napoleonskrigene, og motstanden var stor. Den positive effekten for britene med konvoiseiling kom raskt, selv om tyske ubåter så sent som i august fremdeles senket 511 tusen tonn. At US Navy etter USAs inntreden i krigen kunne bidra med sine mange jagere, var avgjørende for konvoisystemets funksjon. Britene la også 70 tusen sjøminer mellom Skottland og Norge for å stenge tyske ubåter inne i Nordsjøen.
=== 1918: Frontlinjene i bevegelse, tysk nederlag ===
==== Vestfronten, tysk våroffensiv stoppet, ententemaktene til motangrep, tyskerne presset ut av Frankrike ====
Taktikk for angrepI 1914 hadde krigen låst seg i en skyttergravskrig. I løpet av 1917 og 1918 endret dette seg, først på østfronten og ved fronten i Italia, og fra våren 1918 ble ny taktikk også tatt i bruk på vestfronten. Tyskerne utdannet såkalte stormtropper. Godt utstyrt med våpen rykket de frem i tet, beskyttet både i front og på sidene (flankene) av sperreild fra artilleriet. Den nye tyske taktiske bruken av artilleri, utviklet av oberst Georg Bruchmüller, ble først prøvd i stor skala under angrepet på Riga i september 1917. Det var en suksess, og ble så brukt ved Caporetto-offensiven ved fronten mot Italia i oktober, igjen med suksess.Ententemaktene utviklet tilsvarende bruk av artilleriet, ga enhetene mer og tyngre våpen, og i tillegg hadde de under fremrykningene ettersommeren og høsten 1918 fordel av overvekt i antall og materiell. De gjorde også utstrakt bruk av artillerilydpeiling så plassering av tyske kanonbatterier kunne bestemmes så nøyaktig at mange kunne slås ut av artilleri. En forskjell i taktikk var støtte av artilleri etter gjennombrudd. Mens tyske stormtropper rykket langt frem, med lite eller ingen støtte av artilleri, stoppet ententemaktene sine angrep før de mistet dekning.
Etter at fredstraktaten med Russland (freden i Brest-Litovsk) var undertegnet i mars, kunne Tyskland frigjøre styrker fra østfronten. Rundt 50 divisjoner ble overført til vestfronten. Før offensiven i vest hadde tyskerne 192 divisjoner, mot ententens 178. Materielt var tyskerne underlegne, de hadde 3 700 fly mot ententens 4 500 fly, 14 tusen kanoner mot ententens 18 tusen kanoner og 10 stridsvogner mot ententens 800 stridsvogner. For å vinne var Tyskland avhengig av å slå de franske og britiske styrkene, før amerikanske styrker ankom i større antall.
Den tyske våroffensiven begynte 21. mars 1918. Den besto av fire angrep på ulike frontavsnitt, fra 21. mars til 17. juli. Hovedfremstøtet gikk mot de britiske troppene. Planen var å slå britene slik at de trakk seg ut av krigen. Etter dette håpet de tyske angriperne at de franske styrkene ville be om våpenhvile. I begynnelsen var den tyske fremgangen stor. De fremre enhetene i den britiske femte armé som dekket det første tyske angrepsfeltet bortimot kollapset. Den første dagen ble 21 tusen britiske soldater tatt til fange. Våroffensiven ga den største endringen av frontlinjene langs vestfronten, etter at de ble etablert høsten 1914.
Ententemaktene var under sterkt press, og et symbolsk viktig resultat var at general Ferdinand Foch ble utnevnt til alliert øverstkommanderende den 26. mars, noe britene i årene før sterkt hadde motarbeidet. Paris ble beskutt med langtrekkende tyske kanoner. Rundt én million sivile flyktet fra den franske hovedstaden, og den britiske regjeringen diskuterte i begynnelsen av juni om British Expeditionary Force (BEF) måtte evakueres fra Frankrike. Etterhvert som offensiven utviklet seg, førte en blanding av lange tyske forsyningslinjer, manglende støtte fra artilleri, innbitt motstand fra ententemaktene, og stadig økende tap til at den tyske offensiven ble bremset. Selv om situasjonen fremdeles fremsto som kritisk, var faren for et sammenbrudd for ententemaktene reelt sett over i midten av juni. Den tyske offensiven ble endelig avsluttet i midten av juli 1918. Etter fremrykkingen var over måtte de reduserte tyske styrkene holde en frontlinje som var dobbelt lengde av den de hadde i mars.Etter å ha stoppet de tyske angrepene, var ententemaktene klar for offensiv for å presse de tyske styrkene ut av de okkuperte delene av Frankrike og Belgia, og tvinge dem til å avslutte krigen. Den 8. august startet det som senere ble kjent som hundredagersoffensiven. Det var en serie med angrep (som Meuse-Argonne-offensiven) mot de tyske styrkene, hvorav den første var slaget om Amiens. I tillegg til overlegenhet i tropper hadde ententemaktene også et stort antall nyutviklede stridsvogner, og deres luftstyrker var overlegne. Gjennom fire års krigføring på vestfronten hadde de utviklet samvirket mellom artilleri og infanteri for å kunne trenge gjennom ved offensiver. Mens de tyske styrkene hadde hatt store tap under våroffensiven, tap de ikke kunne erstatte, og britene og franskmennene også hadde store tap, så kom det fra mai av hver måned over 200 tusen nye amerikanske soldater til Frankrike.I løpet av august, september og oktober ble de tyske styrkene tvunget ut av mesteparten av det nordvestlige Frankrike, tilbake til Hindenburglinjen, og videre, med en stadig dårligere moral som resultat. Mens tyskerne 1. april hadde 98 divisjoner fullt klar for strid, falt antallet til 47 den 1. september, 14 den 4. oktober og bare 4 divisjoner den 11. november (dagen for våpenhvile). I slutten av oktober trakk general Ludendorff seg fra generalstaben. Etter at Østerrike-Ungarn ved månedsskiftet oktober-november inngikk våpenhvileavtale, sto Tyskland alene mot Frankrike, Storbritannia og USA i vest. De tyske styrkene fortsatte å kjempe den første uken i november, men den 9. november ble det innledet forhandlinger om våpenhvile. Den tyske keiseren Vilhelm II ble tvunget til å abdisere, og han søkte politisk asyl i Nederland. Våpenhvilen som avsluttet første verdenskrig trådte i kraft klokken 11 den 11. november 1918.
==== Østfronten, tysk erobring, fredsavtale mellom Russland og sentralmaktene, osmansk fremrykking ====
De nye russiske makthaverne møtte representanter for sentralmaktene i Brest-Litovsk for fredsforhandlinger ved årsskiftet 1917/1918. De russiske forhandlerne trenerte forhandlingene, og sentralmaktenes forhandlere aksepterte det. De antok at jo lenger forhandlingene dro ut, jo flere russiske soldater ville desertere og dra hjem. Etter flere måneders russisk uthaling stilte sentralmaktene et ultimatum og gikk igjen til angrep i midten av februar 1918. I løpet av knappe to uker under offensiven Operation Faustschlag (også kjent som ellevedagerskrigen) erobret de store russiske områder, uten noen russisk motstand. De russiske forhandlerne ble derved presset til å akseptere sentralmaktenes krav, og undertegnet den 3. mars freden i Brest-Litovsk. Russland som stat var dermed ute av krigen.Ved den russiske revolusjonen ble det åpnet for uavhengighet for de landområder som ønsket det, og de baltiske statene Estland, Latvia og Litauen ble etablert som satellittstater under Tyskland. I Finland var det uenighet om tilknytningen til Tyskland, og det endte med at den finske borgerkrigen brøt ut i januar 1918. De revolusjonære styrkene, kjent som de røde var størst, med rundt 90 tusen mann. Mens den borgerlige styrken, kjent som de hvite, kun hadde rundt 40 tusen mann som besto de av en kjerne finske frivillige som hadde vært offiserer på tysk side. De hvite var ledet av den anerkjente generalen Carl Gustav Mannerheim. I tillegg gikk en tysk styrke i land i Hangö i april, og inntok Helsingfors kort etter. Innen midten av mai 1918 var de røde styrkene slått, russerne trakk sine siste styrker ut, slik at Finland ble en selvstendig nasjon. Landet måtte gi viktige konsesjoner til Tyskland med hensyn til økonomi, utenrikspolitikk og en tysk prins som regent (Kongeriket Finland).Mindre konflikter fortsatte, både som en del av borgerkrigen etter revolusjonen, og mot ulike ententemakter. Både sentralmaktene (ved tyskerne og osmanene) og britene var interessert i oljen i Baku i det som i dag er Aserbajdsjan. Lokale styrker støttet av britiske soldater kjempet i august og september 1918 mot osmanske styrker. De osmanske styrkene vant kontroll over byen, og i etterkant ble lokale armenere som hadde støttet britene massakrert.
==== Balkan: Bulgarias kapitulasjon og Serbias frigjørelse ====
I midten av september 1918 startet ententemaktene en offensiv med den multinasjonale hæren, kalt Orienthæren, fra dens base i Thessaloniki i Nord-Hellas. Sentralmaktene hadde gode forsvarsstillinger, men spesielt de bulgarske styrkene var demoralisert grunnet mangel på forsyninger. De tyske styrkene behandlet Bulgaria mer som et okkupert land enn som en alliert. Denne offensiven, i ettertid kjent som Vardaroffensiven, drev så Bulgaria til å inngå våpenstillstand. Ententestyrkene frigjorde deretter Serbia, og var kommet helt til grensen til Kongedømmet Ungarn i november 1918, da krigen sluttet.
===== Midtøsten, Damaskus' fall, våpenhvile undertegnet =====
Under slaget om Megiddo mot slutten av september 1918 kjempet ententestyrker bestående av britiske, indiske, australske og newzealandske soldater mot en osmansk armé ledet av den tyske generalen Liman von Sanders. Ententemaktene seiret med relativt små tap, og det åpnet for erobringen av Damaskus kort etter. Kampene i Midtøsten ble avsluttet ved en våpenhvileavtale i Moudros 30. oktober 1918, noe som medførte at Konstantinopel ble okkupert av britiske og franske styrker, og Det osmanske rike ble delt. Mellom 2,5 og 5 millioner militære og sivile døde i løpet av krigen i de områdene som Det osmanske rike omfattet.Våpenhvileavtalen ble avløst av en fredsavtale som ble undertegnet 10. august 1920, den såkalte freden i Sèvres. Denne fredsavtalen endret grensene i området i stor grad og Det osmanske riket ble oppløst. Denne fredsavtalen ble imidlertid aldri ratifisert på grunn av den etterfølgende tyrkiske frigjøringskrigen.
===== Italia, offensiv, våpenhvile tidlig i november =====
De østerriksk-ungarske styrkene hadde etter Russlands kapitulasjon overført styrker fra østfronten til fronten i Italia, og forsøkte en dobbelt offensiv i juni 1918. De ble raskt stoppet av italienske styrker, støttet av britiske og franske styrker. Igjen med støtte fra britiske og franske styrker, gikk Italia til en større motoffensiv i oktober 1918. Det avgjørende var slaget ved Vittorio Veneto. De østerriksk-ungarske styrkene holdt først stand. Etter noen dager brøt imidlertid ententestyrkene gjennom, da motstanderne deserterte og bega seg hjemover. Etter seieren ved Vittorio Veneto, tok Italia frem til våpenstillstanden 4. november, tilbake alle de områdene Østerrike-Ungarn hadde okkupert tidligere i krigen.
== Tematisk oversikt over verdenskrigen ==
=== Krigens generelle forløp ===
Første verdenskrig kan deles inn i tre hovedfaser, som dekker hovedområdene vestfronten og østfronten.
Den første hovedfasen begynte ved krigens utbrudd og varte et par måneder, omtrent ut september. Krigføringen var preget av mobilitet, og tapene på begge sider var store. Ingen av partene nådde sine mål. I vest klarte ikke tyskerne å tvinge franskmennene til å overgi seg, det tyske nederlaget i slaget ved Marne stoppet det tyske håpet om en rask seier. Franskmennene på sin side klarte ikke å motstå angrepet før de tyske styrkene hadde avansert langt inn i landet. De franske styrkene klarte heller ikke ta tilbake tyskokkuperte områder. I øst maktet ikke russiske styrker å invadere Tyskland, og ble drevet tilbake i slaget ved Tannenberg. Russland tok deler av Østerrike-Ungarn, men ikke nok til å få dobbeltmonarkiet ut av krigen.
Den andre hovedfasen begynte om lag i oktober 1914 og sluttet rundt mars 1917 med den russiske revolusjon. Krigføringen var stort sett statisk, og tapene var mindre (fordelt på antall måneder) enn i den første mobile fasen, men allikevel store. Med forsvarerne i skyttergraver var gjennombrudd, med noen få unntak, tilnærmet umulig. På vestfronten (bortsett fra den tyske retretten til Hindenburglinjen våren 1917) ble ikke frontlinjen flyttet mer enn om lag 8 km i hver retning før våren 1918. Kampene på østfronten var mer dynamiske, bakgrunnen var i hovedsak at området var større.Den tredje hovedfasen begynte våren 1917 med Russlands kapitulasjon og USAs inntreden i krigen, og varte frem til krigens slutt. Ved større styrker og bedre samordning av artilleri og infanteri, ble slagene etterhvert mer mobile. Sentralmaktene fikk overtaket i starten, med offensiver i Italia høsten 1917, og fredsavtale med Russland i mars 1918. På vestfronten erobret de under våroffensiven store områder våren og forsommeren 1918. Ententens ressurser var imidlertid for store til at sentralmaktene klarte å slå dem ut, og i juli 1918 gikk ententemaktene på offensiven. Denne, som i ettertid ble kjent som hundredagersoffensiven, vedvarte inntil først Bulgaria, deretter Det osmanske riket, Østerrike-Ungarn, så Tyskland, ga opp i henholdsvis september, oktober og november 1918.
=== Krigføringens strategi ===
==== 1914–1915, Schlieffen-Moltkeplanen mislykkes, sentralmaktene etablerer forbindelse til Konstantinopel, ny front ved Gallipoli ====
Den tyske strategien ved krigens start var basert på Schlieffen-Moltkeplanen. Planen gikk ut på å drive oppholdende strid med små styrker i øst for at russiske styrker skulle bremses, mens hovedstyrken i vest skulle slå ut Frankrike, deretter skulle styrkene sendes til øst for å slå Russland. Da de tyske styrkene ble stoppet i slaget ved Marne, og Helmuth von Molktke gikk av som sjef for generalstaben, tok Erich von Falkenhayn over. Falkenhayn var hovedansvarlig for tysk strategi, i praksis også for de andre landene i sentralmaktene (Østerrike-Ungarn, Det osmanske rike, og Bulgaria). Falkenhayn trodde ikke at Tyskland kunne vinne en tofrontskrig, og satset på å splitte ententen ved å få Russland til å inngå en separat fredsavtale. Under den østerriksk-ungarske krisen på østfronten vinteren og våren 1914–1915, overførte han nok styrker til at russerne kunne presses tilbake i Gorlice-Tarnow-offensiven, men avviste Paul von Hindenburgs og Erich Ludendorffs forslag om en stor knipetangmanøver for å ikke påføre russerne et fullstendig nederlag.En grunn til Falkenhayns relative forsiktighet med tysk fremrykking på østfronten var minnet om Napoleons felttog i Russland 1812, en annen var trusselen fra vestfronten. Seieren etter Gorlice-Tarnow-offensiven gjorde ikke russerne mer åpne for å diskutere fred. Tyskerne kunne derfor ikke konsentrere seg om vestfronten. Falkenhayns ønske om separat fred med Russland bidrar til å vise hvorfor han høsten 1915 åpnet for å angripe Serbia. Okkupasjon av Serbia ville, slik han så det, gi sentralmaktene jernbaneforbindelse til Konstantinopel, svekke russisk tro på at de kunne erobre byen, og dermed skape grunnlag for fredsforhandlinger.Den britiske forsvarsministeren Herbert Kitchener var hovedansvarlig for britisk strategi. Etter slaget ved Marne i september 1914 var han tilbakeholden med å sende flere britiske tropper til kontinentet. Kitchener mente krigen ville vare til 1917, og ønsket å spare britiske soldater til avgjørende slag da. Gorlice-Tarnow-offensiven fikk Kitchener til å endre mening og de første kontingenter med nye rekrutter ble overført til Frankrike. I Frankrike var øverstkommanderende Joseph Joffre ansvarlig for strategi. Han beordret flere store angrep som fra desember 1914 til november 1915 ga franske tap på nesten en halv million soldater. Strategien bak var dels at han antok at den franske befolkningens moral ville gå ned med et passivt forsvar med tyske styrker på fransk jord; at en stor fransk innsats ville gi en tilsvarende dominerende plass ved fredsforhandlinger var også et viktig moment. Ved det andre slaget om Artois ble det også viktig å hjelpe russerne som da utkjempet Gorlice-Tarnow-offensiven. Et større angrep på vestfronten ville påvirke hvor store styrker tyskerne kunne sette inn på østfronten. De franske og britiske offensivene våren og sommeren 1915 frigjorde kun ubetydelige områder, og klarte ikke å dra styrker fra Tysklands felttog på østfronten. En plan om et felles russisk, rumensk, serbisk og italiensk angrep på Østerrike-Ungarn våren 1915 mislyktes også. Av ulike politiske grunner angrep ikke de fire landene samlet, men hver for seg og Østerrike-Ungarn sto i mot angrepene, med assistanse fra Tyskland.Både franskmennene og britene så etter mulige angrepspunkter mot sentralmaktene utenfor vestfronten. Slaget om Gallipoli var et resultat av denne strategiske tankegangen, de fransk-britiske styrkene i Thessaloniki var et annet. Begge operasjonene feilet i å bryte gjennom, og var mer en byrde enn en hjelp for ententemaktene.
===== 1915–1916, ententen med koordinerte offensiver, tyskerne angriper Verdun for å slite ut den franske hæren =====
1915 var et dårlig år for ententen, mens det var sentralmaktenes beste år. Under en konferanse ved Joffres hovedkvarter i Château de Chantilly ble det i desember bestemt at ententens strategi for 1916 skulle være koordinerte angrep både på vestfronten, østfronten og italiafronten. Om sentralmaktene angrep en av dem skulle alle deltakerne i ententen bistå. Fra desember 1915 tok William Robertson over som sjef for imperiets generalstab, og som ansvarlig for britisk strategi. Robertson var tilhenger av konsentrasjon av britiske styrker mot tyske i Frankrike, selv om det førte til store tap. I begynnelsen av 1916 var det tyskernes strategi i slaget ved Verdun som dominerte krigen. Falkenhayns plan var å presse Frankrike ut av krigen ved å angripe dem et sted de av politiske årsaker ikke kunne trekke seg tilbake, og derved lide for store tap. Noen historikere (som Hew Strachan) mener målet var å rykke frem så raskt og så langt som mulig, at Falkenhayns plan var et forsøk på rasjonalisering når planen ikke lyktes. Andre (som John Keegan og David Stevenson) hevder at den tyske strategien var å påføre de franske styrkene størst mulig tap.Selv om de franske styrkene hadde store tap, så var de tyske nesten like store. De andre ententemaktene bidro til å avlaste franskmennene ved andre offensiver; slaget ved Somme, Brusilovoffensiven, det sjette slaget ved Isonzo, Monastiroffensiven, og Romanias angrep på Østerrike-Ungarn i Transilvania. Uten særlig koordinering med Tyskland forsøkte Østerrike-Ungarn et angrep inn i Italia, Trentino-offensiven, hvor de bygget opp styrker ved å overføre fra østfronten, noe som bidro til at de måtte trekke seg tilbake med store tap under Brusilovoffensiven.Både den tyske og de fransk-britiske offensivene på vestfronten i 1916 ga svært store tap for begge sider (størst for franskmennene og britene), ga beskjedne resultater, og fikk konsekvenser for lederne. Slaget ved Somme bidro til å avslutte den tyske offensiven ved Verdun og trekke styrker vekk derfra, men stoppet ikke tyskerne fra å sende forsterkninger til østfronten. Falkenhayn måtte gå av som tysk generalstabssjef, det samme skjedde med Joffre i Frankrike. Utviklingen i 1916 ødela Falkenhayns strategi og undergravde ententens. Hindenburg og Ludendorff overtok ledelsen i Tyskland, mens Robert Nivelle ble generalstabssjef i Frankrike. Hindenburg og Ludendorff tok grep for å løse den umiddelbare krisen (Somme, Brusilovoffensiven og Romanias invasjon), ved tilbaketrekning til Hindenburglinjen og andre tiltak frigjorde de 1,3 millioner mann. Men bortsett fra å satse på uinnskrenket ubåtkrig for å tvinge Storbritannia i kne, hadde de ingen strategisk ide for hvordan sentralmaktene med Tyskland i ledelsen skulle vinne krigen.
===== 1916–1917, ententens og sentralmaktenes strategi faller sammen, begge parter stadig mer presset =====
Ved en ny konferanse om ententens strategi i november 1916 ble det bestemt at man skulle fortsette med det samme i 1917 (hovedinnsats på vestfronten, støttet av Russland og Italia), samtidig som Nivelle lovet et gjennombrudd med nye metoder. Planen møtte stor motstand, både russerne og italienerne meldte ettervinteren 1917 at de måtte utsette angrepene grunnet for få og dårlige styrker. Kort etter brøt den russiske revolusjonen ut, tsaren ble avsatt og Russland var i praksis ute av krigen.Omtrent samtidig med Russlands de facto kapitulasjon erklærte USA krig mot Tyskland. Selv om USA hadde overlegne økonomiske ressurser og mer enn 90 millioner innbyggere så hadde de en ubetydelig hær. Det ville ta lang tid å trene opp store styrker amerikanske soldater som kunne settes inn i Europa. Den amerikanske presidenten Woodrow Wilson var overbevist om at Tyskland måtte gis en lærepenge. Samtidig anså han at ententen hadde et overtak på sentralmaktene, og at en fred måtte baseres på liberale prinsipper. USAs innledende strategi var derfor kun økonomisk og materiell hjelp til Storbritannia og Frankrike. Under oppbygging og utplassering av sine hærstyrker la USA stor vekt på at den amerikanske ekspedisjonsstyrken American Expeditionary Force (AEF) skulle opptre samlet, som en selvstendig amerikansk styrke, og ikke inngå som deler av britiske og franske styrker.Ententemaktenes generaler anså at de måtte fortsette med offensiver, en defensiv strategi ville la tyskerne konsentrere sine styrker i øst, vinne krigen der, for så å slå til på vestfronten. Den såkalte Nivelleoffensiven startet i april 1917, britene angrep ved Arras, mens det franske angrepet var ved Chemin des Dames. Begge mislyktes, med totale tap for ententen på over 300 tusen soldater. I den franske hæren førte det til passivitet, streiker og i noen tilfeller mytteri. I mai ble Nivelle erstattet med Philippe Pétain, han avsluttet offensiven og med dét var den allierte strategien om samordnede angrep på sentralmaktene også undergravd. Etter tre år var begge allianser preget av krigen, de hadde ingen strategi for å vinne, og spørsmålet var om å vinne i det hele hadde noen verdi.Bortsett fra begrenset italiensk fremgang i det ellevte slaget ved Isonzo var britiske styrker de eneste av ententens som kunne angripe sentralmaktene sommeren og høsten 1917. Britene hadde flere og bedre trente soldater og kanoner. Haig fortsatte å planlegge for et mulig gjennombrudd. Et angrep ved Ypres, med videre fremrykking, kunne føre til at tyske baser for ubåter og bombefly ble erobret. Deler av den britiske regjering, særlig statsminister David Lloyd George, var skeptisk til planene, med tanke på de store tapene ved Somme, men av en rekke grunner fikk Haig til slutt godkjent sine planer. Slaget ved Passchendaele (også kjent som det tredje slaget om Ypres) varte fra begynnelsen av august til begynnelsen av november. Det ga store britiske og tyske tap, og målet om gjennombrudd ble ikke nådd.
===== 1917–1918, Tyskland satser alt på våroffensiven =====
Etter revolusjonene i Russland var Tyskland og Østerrike-Ungarn først i hovedsak avventende, ved passivitet og fraternisering mellom soldatene håpet sentralmaktene at den russiske forsvarsevnen og -viljen skulle smuldre opp. Sentralmaktene stoppet og slo tilbake Kerenskijoffensiven sommeren 1917, og gikk deretter til offensiv nordover hvor de vant slaget om Riga, hensikten var å bidra til å øke presset på den russiske hovedstaden Petrograd. Caporetto-offensiven i oktober-november 1917 drev italienske styrker tilbake til elven Piave, var en stor seier for sentralmaktene, og stabiliserte fronten i Italia i om lag ett år. De tyske angrepene bidro til å tvinge russerne til å forhandle, og etter freden i Brest-Litovsk i mars 1918 iverksatte dels sentralmaktene sin plan om å dominere Øst-Europa under et dekke av selvstyre, dels overførte store styrker for en avgjørende offensiv og seier i krigen på vestfronten.Den tyske strategien for vestfronten i 1918 var et angrep mot britiske styrker, som de antok var de svakeste. Britenes ekspedisjonsstyrke (BEF) skulle tvinges til å evakuere til Storbritannia, deretter skulle de tyske styrkene slå franskmennene før amerikanske soldater ankom i stort antall. Ententemaktene på sin side ble ikke enig om en strategi, noe som skulle komme til å koste dem dyrt da det tyske angrepet kom i mars 1918. Det underliggende spørsmålet var om en skulle gå til offensiv i Frankrike (noe franskmennene og BEFs sjef Haig støttet), eller i stedet angripe sentralmaktene der de var svakere, som i Midtøsten (noe britenes statsminister Lloyd George ønsket). Mest omstridt var forslaget om en felles strategisk reserve, og derved en øverstkommanderende, i tilfelle et større tysk angrep. Britenes strategi la til grunn at krigen kunne vare inn i 1919, og at de mannskaper man hadde tilgjengelig måtte disponeres for utholdenhet, inntil amerikanske tropper i stort omfang ankom. Det tyske innledende angrepet i våroffensiven hadde stor fremgang, men klarte ikke å erobre viktige kommunikasjonsknutepunkt som Amiens og Arras, splitte de franske og britiske styrkene, eller presse britene til å evakuere BEF tilbake til Storbritannia. Parallelt med at det tyske angrepet var i ferd med å bremses opp samlet ententemaktene seg om Ferdinand Foch som ansvarlig for strategisk ledelse av militære operasjoner.Ententens militære ledelse med generalene Foch, Haig, Pétain og Pershing, ble i et møte den 24. juli 1918 enig om at vendepunktet var nådd. De hadde overtaket og skulle gå på offensiv inntil sentralmaktene var slått, noe Foch antok tidligst ville skje i 1919.Mot slutten av oktober 1918 planla den tyske marinen et siste utfall med overflatefartøyer, selv om krigen i praksis var tapt. Hensikten med angrepet var det samme som noen generaler forfektet (blant de Ludendorff og Hindenburg), at man måtte forberede seg på neste krig. Om overflatefartøyene ble overgitt uten kamp, antok de tyske admiralene at de ville få begrensede midler ved opprustning før en fremtidig krig. Da dette lekket ut til titusenvis av gaster og fyrbøtere, at de skulle dø i et siste selvmordsangrep, tok de saken i egne hender, gjorde mytteri, og bidro til å avslutte krigen ved å utløse novemberrevolusjonen.
=== Landstyrkenes taktikk ===
På vestfronten var første verdenskrig i hovedsak (bortsett fra de innledende og avsluttende månedene) en «stillestående» krig (også kjent som en skyttergravskrig). Med dette menes at den ikke hadde de bevegelige frontene som var vanlig i andre verdenskrig og i de fleste andre kriger. En om lag 760 km lang frontlinje som strakk seg fra den engelske kanal til Sveits beveget seg (bortsett fra tyskernes retrett i februar 1917 til Hindenburglinjen) ikke særlig mer enn 8 km i hver retning. Etter nederlaget i slaget ved Marne begynte de tyske styrkene å grave seg ned, kort etter gjorde ententestyrkene det samme, tett ved de tyske linjene. Krigen på østfronten var mer bevegelig fordi frontlinjen var dobbelt så lang, tynnere bemannet, og kommunikasjonslinjene (jernbane og veier) var dårligere, så forsterkninger brukte mer tid på å nå frem.Årsaken til den statiske krigføringen og skyttergravene under mesteparten av konflikten var dels at den militære taktikken under offensiv ikke hadde tatt innover seg den nye teknologien. Dette medførte at den til en hver tid forsvarende part stort sett hadde en klar fordel. Et annet problem som hindret begge siders offensiver var kommunikasjon og kontroll av de store hærstyrkene. Mens hertugen av Wellington kunne se hele slagfeltet og gi ordre direkte under slaget ved Waterloo, var styrkene og avstandene så store under første verdenskrig at hovedkvarterene lå langt unna selve slaget. Uten radiokommunikasjon ble kontakten med troppene besørget ved felttelefon, hvor linjene ofte ble brutt ved artillerinedslag, eller gjennom bud som løp frem og tilbake, noe som tok mange timer.Flere nye våpen ble utviklet for å forsøke å bryte gjennom linjene på vestfronten; flammekastere, stridsvogner og stridsgass. Flammekastere hadde svært begrenset betydning, stridsvogner ga særlig i 1918 en viss støtte for fremrykkende infanteri. Av de tre var stridsgass det mest effektive, men selv det hadde begrenset betydning, og av totale tap under krigen var kun 1,7 % forårsaket av stridsgass.Det viktigste våpenet for både angripere og forsvarere var artilleri, om lag 58 % av alle soldater som ble drept ble truffet av artillerigranater. Et angrep under første verdenskrig ble gjennomført ved at angriperen først satte igang et bombardement med artilleri, ofte med begrenset effekt fordi den forsvarende part da var i tilfluktsrommene. Etter timer med artilleriild stoppet beskytningen opp, tanken var så at infanteri og kavaleri til hest skulle angripe. Artilleriilden hadde ikke klart å drepe fienden, men dannet utallige granatkratere i terreng mellom frontlinjene. Dette medførte at hester og infanteri hadde problemer med å rykke frem hurtig. Den forsvarende part hadde imidlertid hatt tid til å gå ut av tilfluktsrommene og å bemanne maskingeværene. Dette nye våpenet gjorde det enkelt å slå tilbake et angrep uten stridsvogner, som ikke ble tatt i bruk før mot slutten av krigen. Først ved bruk av nok artilleri og riktig bruk, altså at beskytningen fulgte infanteriets fremrykking, var det mulig for et angrep å trenge gjennom, slik sentralmaktene og ententemaktene gjorde med stadig bedre resultat i 1917 og 1918.Den forsvarende parten hadde også en annen fordel. Hvis angriperne klarte å få et lite hull i frontlinjen, hadde ikke angriperne mulighet til å rykke frem på noen annen måte enn til fots. Dette medførte trege og langsomme fremrykninger. Angriperne måtte rykke frem over det sønderskutte ingenmannsland, noe som var vanskelig for kanoner og annet tyngre materiell. Den forsvarende part hadde et fungerende vei- og jernbanenett helt opp til fronten, slik at de hurtig kunne sette inn nye tropper og slå tilbake offensiven før hullet ble for stort.Denne mangelen på en fungerende offensiv taktikk medførte at første verdenskrig ble en utmattelseskrig, det vil si at hver side prøvde å vinne ved å få motstanderen til å bruke opp alle sine nasjonale ressurser; jordbruk, industri, personell. Denne utmattelsesstrategien ga ententemaktene en fordel fordi den hadde mulighet til råvare- og matforsyninger fra det britiske imperiet, i tillegg kunne den britiske marinen blokkere tysk import fra USA og Sør-Amerika. Ententemaktene hadde også en stor fordel i lån fra USA, selv før landet kom med i krigen. Utmattelsesstrategien førte til en meningsløs tilværelse for soldatene; de ble beordret til fremrykkinger som innebar at store frontavsnitt sprang opp fra skyttergravene bare for å bli meiet ned av fiendtlig mitraljøseild.
=== Soldater, medisin og moral ===
==== Menn ====
Det har blitt en etablert sannhet at de stridende forventet en kort krig. Dette var imidlertid langt fra tilfelle blant ledelsen av styrkene, mange av generalene i de krigførende landene anså at en stor konflikt i Europa kunne ta flere år. Av de som argumenterte for en kort krig ble problemet med å finansiere en stor konflikt gitt som hovedårsak, det ble antatt at det ikke var penger til å la krigen pågå over lengre tid. Blant de underordnede var forventningen om en kort krig reell nok, mange regnet med at den ville være over i løpet av én måned.Tyskland mobiliserte rundt 13 millioner mann under krigen, Russland om lag 15 millioner, Frankrike 8,4 millioner, og Storbritannia (unntatt Samveldet) 5,4 millioner. De to stridende gruppenes styrker økte inntil 1917, deretter stagnerte de og slagkraft i form av mer og kraftigere artilleri kompenserte for manglende soldater. Styrkene som deltok i krigen var basert på verneplikt. Unntaket var Storbritannia, hvor verneplikt ble innført i 1916, Canada, hvor det ble innført i 1918, mens Australia deltok kun med frivillige. I årene 1914 til 1918 var rundt 75 millioner mann i uniform.
==== Medisin ====
Bortsett fra den russisk-japanske krig, var første verdenskrig den første større konflikt hvor flere soldater døde i kamp enn ved sykdom. Sanitetstjenesten var best på vestfronten, og på østfronten bedre hos tyske og østerriksk-ungarske styrker enn hos russiske styrker. I Det osmanske rike døde syv ganger så mange soldater av sykdom som av krigshandlinger, tapstallene for ententetroppene ved Thessaloniki, og for styrker i Afrika var høyest for sykdom. For hele krigen ga allikevel krigshandlinger fem ganger så store tap som sykdom. For de som ble skadet betydde den medisinske utviklingen at de fleste kunne vende tilbake til krigstjeneste etter pleie. Total dødelighet (i prosent av alle sårede) var om lag 8 %, tilsvarende tall for Krimkrigen og den amerikanske borgerkrig var 20 % og 13,3 %. Av alle sårede vendte rundt 54 % av franske, 82 % av britiske og 75 % av tyske tilbake til tjeneste. Posttraumatisk stresslidelse ble diagnostisert i 1915, med betegnelsen granatsjokk (engelsk: shellshock), behandlingen var mindre effektiv enn for fysiske skader. Statistikk for britiske militærsykehus oppgir at 2–4 % av innleggelsene var knyttet til granatsjokk. Av flere grunner er det rimelig å anta at det var en betydelig underrapportering, og at antall soldater med psykiske problemer grunnet krigen var minst ti ganger så mange. De medisinske avdelingene i de væpnede styrkene hadde en kraftig økning, Storbritannias Royal Army Medical Corps hadde 20 tusen leger og sykepleiere i 1914, det hadde økt til 160 tusen i 1918.I 1918 brøt det ut en pandemi, senere kjent som spanskesyken, den påvirket alle de stridende partene. Av tyske soldater under våroffensiven hevdet general Ludendorff at mer enn 900 tusen soldater var syke og ute av stand til å delta. Tilsvarende registrerte den britiske overkommandoen rundt 1,2 millioner soldater midlertidig uskikket til tjeneste, av en styrke på rundt 2 millioner mann. I august 1918 døde rundt 43 tusen amerikanske soldater av sykdommen, og rundt 33 tusen franske soldater. Stort sett ble det ikke lagt noen begrensninger på reiser (som stenging av grenser), isolasjon av arbeidsplasser osv. og det ble begrunnet med de militæres behov for mobilitet. Rundt 90 % av de som omkom av sykdommen døde i månedene august til november 1918.
==== Moral ====
For både sentralmaktene og ententen var krigens fortsettelse avhengig av at ordre ble fulgt, og at soldatene ikke deserterte eller overga seg til fienden uten kamp. Det var også viktig å motvirke at soldatene unnlot å kjempe ved uoffisielle våpenhviler, som i julevåpenhvilen på vestfronten i 1914. Allerede i den midtre perioden av krigen (oktober 1914 til april 1917) ble alle tre metoder brukt av involverte styrker. Omfanget av utfordringen ble eksempelvis vist ved at over 300 tusen osmanske soldater hadde desertert frem til november 1917. Den russiske hæren mistet rundt én million mann til krigsfangenskap i 1915, mange av dem overga seg raskt. Mens de to sentralmaktene Tyskland og Østerrike-Ungarn hadde omtrent like store styrker på østfronten, overga rundt 2 millioner østerriksk-ungarske soldater seg, mot kun 167 tusen tyske soldater. På vestfronten var desertering og overgivelse begrenset. Gjennom hele krigen utgjorde tilfangetatte soldater 11,6 % av franske tap, 9 % av tyske og 6,7 % av britiske tap. Dette reflekterte delvis de fastlåste frontlinjene, der større forsøk på overgivelse løp høy risiko for å bli oppdaget av militærpolitiet. Mer vanlig var ukelange uformelle våpenhviler. I den britiske ekspedisjonsstyrken British Expeditionary Force (BEF) er det anslått at inntil en tredjedel av tjenestetiden ved frontlinjen var berørt av uformelle våpenhviler (engelsk: live and let live, norsk: leve og la leve). Styrkene til Det osmanske rike hadde en høy andel desertører, rundt 0,5 millioner mann, eller én av seks soldater.
Hva menes med soldatenes moral?Med moral menes her evnen som enkelte soldater eller grupper av soldater har til å utføre de ordrene som blir gitt av militære overordnede.Før første verdenskrigs utbrudd ble høy moral, som enheters evne til å fortsette angrep, selv om de har hatt store tap, sett som avgjørende for at krig skulle kunne vinnes, på tross av nye våpen som rifler, maskingeværer og langtrekkende artilleri. Erfaringene fra den russisk-japanske krig (1904–1905) ble tatt som bevis for det.Et vanlig tegn på dårlig moral blant soldater er utstrakt desertering, noe som skjedde blant annet under første verdenskrig i Russland i 1917.
Grunnet størrelsen på slagfelt og involverte styrker var første verdenskrig, mer enn i tidligere konflikter, avhengig av den enkelte soldats motivasjon for å kjempe. Fire forhold anses som vesentlige for soldatenes kampvilje; materielle forhold, tvangsmidler, gruppesamhold og ideologiske eller patriotiske forhold.
For å vedlikeholde kampviljen var det viktig at soldatene ikke var kontinuerlig i faresonen. Britiske soldater på vestfronten skiftet mellom tjeneste i skyttergravene og bak frontlinjene, tilsvarende rutiner hadde de fleste andre krigførende land. Mat var viktig, i tillegg til at det var nødvendig for at soldatene skulle kunne utføre tildels hardt fysisk arbeid, så hadde det en stor sosial funksjon. Kontakt med de hjemme var også svært viktig og store mengder post og pakker ble sendt til soldatene, BEF håndterte daglig 7 tusen sekker med brev. Den franske soldaten og forfatteren Henri Barbusse anså det å sende og motta brev som essensielt for å utholde prøvelsene ved fronten. Besøk hjem hadde også stor betydning, og manglende permisjon for å reise hjem var blant de viktigste grunnene nevnt ved mytteriene blant franske soldater i 1917.
Vedrørende tvangsmidler ble soldatenes tilværelse i stor grad forsøkt kontrollert. I tillegg til offiserer og underoffiserer var det også militærpoliti for å pågripe dem som eventuelt forsøkte å flykte fra et angrep. Tyske tropper ble noen ganger tvunget til å angripe av offiserer med pistol. I BEF ble antall militærpoliti, prosentmessig i forhold til den totale styrken, økt med en faktor på ti fra 1914 til 1917. I den italienske hæren ble 750 soldater skutt etter krigsrett, tilsvarende ble 700 franske soldater skutt, 346 britiske og 48 tyske. Tallene synes å bekrefte ordtaket om at den beste disiplinen er selvdisiplin.For gruppesamholdet var kameratskap mellom soldatene viktig, ønsket om ikke å miste ansikt ved å svikte dem man tjenestegjorde sammen med i laget, troppen og kompaniet. Underoffiserenes lederskap var også en sentral faktor, i det daglige var det sersjantene og fenrikene de fleste soldater hadde kontakt med.
Vedrørende ideologiske eller patriotiske forhold synes religion å ha betydd lite. Tro på nasjonen var mye viktigere, noe som klart ble vist når den var fraværende. Det store antall østerriksk-ungarske soldater som ble tatt til fange i løpet av krigen, kan knyttes til ineffektiv ledelse av hæren. Utover i 1916 og 1917 ble moralen merkbart dårligere i de fleste lands styrker, særlig gjaldt det den russiske, osmanske, østerriksk-ungarske og italienske, men også de franske og britiske styrkene var berørt. Kun de tyske styrkene synes å ha beholdt en eksepsjonell god disiplin.
=== Kvinners innsats og rolle ===
Under første verdenskrig var tjeneste ved fronten så godt som utelukkende forbeholdt menn. Kvinner spilte imidlertid en avgjørende, om enn lite synlig, rolle for begge de krigførende blokkene. Landbruket var lite mekanisert, og mobilisering av mange mannlige jorbruksarbeidere som soldater, var negativt for matproduksjonen. Mange kvinner tok derfor arbeid i jordbruket, som tidligere var forbeholdt menn. Det var også stor mangel på industriarbeidere, og millioner av kvinner arbeidet ved maskiner på fabrikker. De arbeidet også i transportsektoren, blant annet som lokomotivførere. Forsyningssituasjonen på sentralmaktenes side var, grunnet ententens blokade, vanskelig, og det ga mange kvinner en ekstra byrde. Mye tid ble brukt i køståing, ofte med magert resultat. I Russland trakk mange soldathustruer (såkalte soldatki) og flyktninger inn til byene for å søke arbeid og mat. De bidro etterhvert til protester mot krigen, først fra et økonomisk, etterhvert også et politisk grunnlag. Kvinner hvis menn ble mobilisert fikk raskt et månedlig tilskudd fra staten, det gjaldt for tilnærmet alle de krigførende landene. I tillegg til å kompensere for fravær av mannen som lønnsmottaker, ga tillegget også en slags betaling for omsorgsarbeid som tidligere hadde vært ulønnet.Kvinner var imidlertid ikke førstevalget for industrien, de forsøkte først å dekke behovet for arbeidere ved menn som enten var for unge eller for gamle til å gjøre militærtjeneste. Først da disse gruppene ikke var tilstrekkelig, ble det fra 1915 i stadig større grad rekruttert kvinner til fabrikkarbeid som før kun hadde blitt utført av menn. For det bestående samfunnet var kvinnenes innsats et tveegget sverd; nødvendig for krigsinnsatsen, men samtidig en potensielt farlig undergraving av tradisjonelle kjønnsroller i arbeidslivet. Kvinner som arbeidet i tidligere mannsdominerte stillinger i fabrikker, kunne tjene to til tre ganger mer enn i tradisjonelle kvinneyrker.Arbeidsforholdene i den tyske krigsindustrien var ikke forenlige med kvinnenes tradisjonelle rolle som husmor og mor. Arbeidstidsbestemmelsene ble opphevet allerede ved krigens start, og arbeidsdagen kunne være fra 10 til 12 timer. Arbeidet med våpen og ammunisjon kunne medføre direkte kontakt med livsfarlige stoffer, ikke sjelden med døden til følge. Da den tyske hærledelsen i 1916 foreslo en alminnelig verneplikt for kvinner, ble dette avslått av regjeringen, da kvinnenes tradisjonelle oppgaver i samfunnet ellers sto i fare for å bli forsømt. Samtidig står Tyskland frem med en relativ sett lavere andel kvinner i krigsrelatert arbeid, lønn kunne ikke kompensere for tidsbruk, som bedre ble anvendt på køståing, søk etter mat på landsbygden, og egen produksjon av mat (kjøkkenhager, kaniner og geiter).I Russland utgjorde kvinnene over 40 % av arbeidsstyrken i industrien i 1917. I Frankrike var en tredjedel av arbeidere i rustningsindustrien kvinner. I Storbritannia arbeidet over 5 millioner kvinner i ulike industrisektorer i 1918, men dette var kun én million flere kvinnelige sysselsatte enn ved utbruddet av krigen. Det var et skifte som var synlig i mange av de krigførende landene, at kvinnes yrkesdeltakelse ikke nødvendigvis økte voldsomt, men at de fikk innpass på arbeidsplasser de før krigen var utestengt fra. I Tyskland økte voksne kvinners relative deltakelse som arbeidskraft i industrien med 52 % fra 1913 til 1918. En konsekvens av kvinners overgang til industriarbeidsplasser i USA, hvor svarte kvinner gikk fra gårdsarbeid, var at de kom til å overta stillinger hvite kvinner hadde hatt før krigen.Grunnet mange sårede soldater, var behovet for sykepleiere stort, og en rekke kvinner meldte seg til pleieoppgaver, både bak og ved frontlinjene. En del kvinner tjenestegjorde også som leger ved fronten. Selv om sanitetspersonellet ikke var stridende, var de ikke skånet for krigshandlinger.I Tyskland endret krigen det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret. Da mennene reiste til fronten, overtok kvinnene nye posisjoner i samfunnet. Behovet ble varig, da mennene i et stort antall, vendte forkrøplet og hjelpeløse hjem. Likevel hevet sterke antifeministiske stemmer seg mot grunnleggende endringer. General Hindenburg skrev i oktober 1916 til rikskansler Bethmann Hollweg, og ba om at det ble satt en stopper for kvinnenes krav om likestilling i alle yrker. Det underliggende synspunkt var at når soldatene ved fronten risikerte sine liv, var det nettopp for å forsvare det tradisjonelle samfunnet. Feminismen ble tolket i lys av dolkestøtslegendens forklaring på krigens utfall. Påstanden var at soldatene ved fronten ble dolket i ryggen av noen der hjemme. De eneste som kunne bringe Tyskland videre etter krigen, ble det hevdet, var mennene ved fronten.Verdenskrigens betydning for tyske kvinner, ble i en viss utstrekning bestemt av deres sosiale tilhørighet. Enkelte kvinner, særlig de fra borgerskapet og med utdannelse, fikk delta på nye samfunnsområder. Noen oppnådde til og med ledende stillinger. For arbeiderkvinnene medførte krigen først og fremst dobbeltarbeid og forverrede kår. Barna ble overlatt til seg selv mens kvinnene var i arbeid, og de fattige arbeiderkvinnene manglet penger til å handle på svartebørsen. Kvinnenes og ungdommens protest ble en del av antikrigsbevegelsen i 1917/1918, som til slutt førte til keiserrikets fall.Fasiten for de tyske kvinnene etter første verdenskrig, var likevel at den hadde ført til en større og varig representasjon i arbeidslivet utenfor hjemmet. Holdningene til kvinner i arbeidslivet var også endret på en måte som ikke kunne gjøres om.Under krigen ble det diskutert hvordan kvinners innsats burde anerkjennes. Kvinners stemmerett ble et sentralt politisk krav i flere land, og at de måtte få delta på lik linje med menn. Før krigen brøt ut, var det knapt noen kvinner som hadde stemmerett. Etter fredsslutningen fikk kvinner i en rekke land anledning til å stemme, mye av bakgrunnen for at kvinner derved fikk større politisk innflytelse var deres innsats i krigsårene. Demobilisering av soldatene førte til at kvinnene stort sett ble kastet ut av stillingene de hadde gått inn i under krigen. En del av kvinnene gikk tilbake til tradisjonelle kvinneyrker, mens mange ble stilt helt utenfor arbeidsmarkedet.
=== Hjemmefrontenes politikk ===
Sentralt for å forstå hvordan første verdenskrig kunne utkjempes er støtten fra de ulike lands befolkning. De krigførende statene baserte støtten på patriotisme og ulike offentlige tiltak for å vedlikeholde den. Uten støtte fra de brede lag i befolkningen kunne ikke krigen vært utkjempet, noe revolusjonene i Russland i 1917 klart viste. Første verdenskrig var den første større konflikten hvor de som ikke var ved frontlinjen, ble regnet som en egen gruppe, omtalt som hjemmefronten (engelsk: home front), og innsatsen der avgjørende for at krigen kunne vinnes.
==== Krigsbegeistring, anti-krigs demonstrasjoner og pasifisme ====
Ved utbruddet av krigen viste de ulike lands befolkninger et stort spenn av reaksjoner, fra protest til fornektelse, sjokk, patriotisk begeistring og hysteri. Det var ingen generell entusiasme for krigen, men hverken arbeiderklassen eller bøndene var avvisende overfor krigen og konsekvent imot. Den motsatte påstanden, at det ikke fantes krigsentusiasme er heller ikke korrekt, særlig store deler av borgerskapet og akademikere var positive. I Tyskland reagerte det konservative borgerskapet på ultimatum og krigserklæring med patriotiske parader. Slik var det i bydelen Mitte i Berlin, hvor 30 tusen var samlet 25. juli 1914. I mindre byer, særlig i landlige områder, var stemningen mer trykket.
Det var demonstrasjonstog mot krigen i Tyskland, Storbritannia og Frankrike. Ifølge det tyske sosialdemokratiske partiet SPD, var det 288 samlinger og demonstrasjonstog i 160 byer, som i Mitte i Berlin den 28. juli 1914 med over 100 tusen mennesker. I Tyskland var vendepunktet til enighet om krigsinnsats nyheten om den russiske mobiliseringen 28. juli. Som arbeiderpartier i andre land sluttet de tyske sosialdemokratene opp om myndighetene. Felles for nesten alle de stridende land (Italia var et klart unntak) var at de så konflikten som en forsvarskrig, og som en kamp for ideer, noe befolkningene i stor grad sluttet opp om. Selv over ett år etter krigens utbrudd, var det ved utgangen av 1915 ingen vid opposisjon mot konflikten blant befolkningen i de land som var involvert. Pasifisme spilte en ubetydelig rolle. Storbritannia tillot at rekrutter kunne nekte militærtjeneste på et religiøst eller etisk grunnlag. Kun rundt 16 500 (om lag 0,33 % av de som ble rekruttert) nektet britisk militærtjeneste. I USA var det rundt 64 000 som krevde unntak fra militærtjeneste, rundt 58 000 ble godtatt (om lag 0,023 % av rekruttene).
==== Frankrike, nasjonal enhet, streik og mytterier ====
Av stormaktene var Frankrike det landet som hadde størst antall falne soldater. Før utbruddet av krigen var det kjent for store politiske splittelser og hyppig skifte av regjering. Til tross for dette ble det raskt etablert en nasjonal enhet (i Frankrike kjent som union sacrée). Grunnlaget for samholdet var at de fleste franskmenn anså det tyske angrepet og okkupasjon av fransk territorium som uholdbart. Regjeringen ble utvidet med representanter fra flere politiske partier. Etter å ha stoppet den tyske offensiven i slaget ved Marne hadde general Joseph Joffre stor støtte som øverstkommanderende. Pressen og andre publikasjoner ble sensurert, men ikke hardere enn at den krigskritiske og pasifistiske boken Le Feu (ilden) av Henri Barbusse ble utgitt, den ble en bestselger og vant Goncourtprisen. I 1916 førte økende politisk misnøye med Joffres ledelse av krigføringen til at han i desember ble erstattet av general Robert Nivelle.Etter Nivelles mislykkede offensiver våren 1917 ble union sacrée utfordret av streiker og mytterier blant soldatene. Bare i Paris-området var rundt 100 tusen i streik i mai–juni, om lag tre-fjerdedeler av dem var kvinner. Et betent spørsmål ble franske sosialisters deltakelse i den såkalte Stockholmskonferansen, en konferanse om krigen, foreslått arrangert av krefter fra Den andre internasjonalen. Regjeringen var først åpen for å gi delegatene pass, men snudde og nektet dem utreise da øverstkommanderende Philippe Pétain erklærte at han ikke kunne garantere for hærens disiplin dersom sosialistene reiste til konferansen. I november falt Paul Painlevés regjering, og det antas at president Raymond Poincaré måtte velge mellom Joseph Caillaux som var kjent for å ønske en fredsslutning, og Georges Clemenceau som ønsket å fortsette krigen inntil sentralmaktene var slått. Til tross for personlige motsetninger valgte Poincaré å be Clemenceau danne regjering. Krisen for ententen og Frankrike under tyskernes våroffensiv våren og sommeren 1918 førte til en markant økning av støtten til krigføringen og oppslutning om at krigen måtte føres inntil Tyskland var slått.
==== Motstandsvilje hos britene ====
Store politiske splittelser preget også Storbritannia ved første verdenskrigs start. Fremst av problemene var Irish Home Rule movement, men omfattende streiker og Suffragettenes kamp for kvinnelig stemmerett var også utfordringer for styresmaktene. I motsetning til Frankrike var det ingen tyske soldater på britisk jord, men beretninger om tysk opptreden mot sivile i det nøytrale Belgia opprørte mange. De 250 tusen belgiske flyktningene i Storbritannia var også et bevis på hvorfor det var viktig å utkjempe krigen. Den tyske Hochseeflottes beskytning av tre engelske kystbyer i desember 1914 (Raidene på Scarborough, Hartlepool og Whitby) hvor hundrevis av sivile døde, uinnskrenket ubåtkrig, og bruken av stridsgass i slaget ved Ypres våren 1915 viste at Tyskland hverken ville respektere sivile- eller krigens lover.
Hvor tungt Storbritannia skulle engasjere seg på kontinentet ble imidlertid vidt diskutert og førte til krise for regjeringen i mai 1915 og desember 1916. I motsetning til i Frankrike førte ikke den nasjonale oppslutningen om krigen umiddelbart til en utvidelse av regjeringen. Som i Frankrike ble pressen sensurert, men av den selv. Sensuren ble praktisert mildere enn i for eksempel Tyskland, og en ganske realistisk propagandafilm om slaget ved Somme ble sett av titalls millioner. Parlamentet ga regjeringen vide fullmakter ved Defence of the Realm Act 1914 (forkortet DORA), men i praksis ble den lite brukt og innbyggerne støttet stort sett frivillig opp under nødvendige tiltak. Påskeopprøret i Irland i 1916 var et brudd på den felles fronten, og både selve opprøret og måten det ble slått ned på, bidro til at politiske skillelinjer som var glattet over ved krigsutbruddet, igjen markerte seg.Mellom mars og mai 1917 streiket rundt 200 tusen britiske industriarbeidere, noe som i lys av utviklingen i Russland skremte regjeringen. Så godt som alle kravene ble imøtekommet, og streikene satte en grense for militariseringen av den britiske hjemmefronten. Også i Storbritannia ble spørsmålet om sosialistpartiet kunne og skulle sende delegater til Stockholmskonferansen en stor sak våren og sommeren 1917. Etter først å ha vurdert å la representanter for Labour reise for å beholde deres støtte, bestemte regjeringen seg etterhvert for å nekte utreise for delegatene. Det satte en stopper for hele konferansen. Krisen for ententen og Storbritannia under tyskernes våroffensiv våren og sommeren 1918, førte til en markant økning av støtten til krigføringen og oppslutning om at krigen måtte føres inntil Tyskland var slått.
==== Tysklands nasjonale enhet ved krigsutbruddet ====
Ved krigens begynnelse viste også Tyskland mye av den samme enhet som Frankrike og Storbritannia. Myndighetene hevdet overfor befolkningen at Tyskland hadde gått til krig i selvforsvar. Omstendighetene ved krigsutbruddet var såpass uklare at de fleste trodde det, særlig med bakgrunn i opprustningen og ententens omringing. Den øverste ledelsen med keiser Vilhelm II av Tyskland i spissen hadde også et klart flertall i Riksdagen, og det største opposisjonspartiet, Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD), støttet regjeringen. Ved krigsutbruddet eksisterte dermed en tilstand av borgfred (tysk: Burgfriedenspolitik) i landets politiske liv.
Den russiske invasjonen av Øst-Preussen i august og september, deretter i november 1914, vekket også sterke følelser, selv om de russiske styrkene relativt raskt ble drevet bort. I en kort periode var rundt to tredjedeler av provinsen besatt av russiske styrker. Nyheter om de russiske styrkenes harde fremferd og herjinger spredte seg over hele riket, gjorde et stort inntrykk på befolkningen, og levnet ingen tvil om hva som ville skje om Tyskland tapte krigen.I motsetning til i Storbritannia ble pressesensuren detaljstyrt av myndighetene, og var mer omfattende. Tapstall ble dekket over og inntil høsten 1918 ble det ikke meldt om nederlag i noe slag. Tapet i slaget ved Marne i 1914 ble eksempelvis dekket over som reposisjonering. Etterhvert som påkjenningene fra krigen ble stadig større, ble Tyskland polarisert på et nivå dets vestlige fiender ikke ble. Økonomien krympet, arbeiderklassen ble rammet av inflasjon og matmangel, det siste var svært negativt for moralen. Det var ikke hungersnød i Tyskland, men sykdommer og dødsfall knyttet til underernæring forekom. At byrdene med matmangel ikke synes å ha blitt likt fordelt ble også oppfattet særdeles negativt.
Tyskland skilte seg også ut fra Frankrike og Storbritannia over diskusjon om krigsmål. Grunnlaget for de politiske konfliktene om dette lå ved krigsutbruddet. SPD støttet i 1914 opp om borgfreden med basis i at landet kjempet en forsvarskrig, uten territoriale krav. Partiet håpet at ytterligere demokratisering skulle bli resultatet av deres samarbeid med regjeringen. Andre partier var derimot fast bestemt på at store landområder dels skulle innlemmes i Tyskland, og dels kontrolleres av landet, og at landets autoritære styreform skulle fortsette.
Vinteren 1916/1917 var hard for den tyske befolkningen, med mangel på både mat og kull for fyring. I april 1917 demonstrerte rundt 200 tusen arbeidere, minst halvparten av dem kvinner, mot den dårlige gjennomføringen av matvareforsyninger. Det sosialdemokratiske partiet SPD kom i en vanskelig posisjon med sin støtte til regjeringen, da en del av partiet brøt ut og dannet USPD til venstre for det. Kansler Theobald von Bethmann Hollweg anså at det var nødvendig for styresmaktene å gi innrømmelser, og fikk keiseren til å love utvidet stemmerett i et påskebudskap. Dette utspillet provoserte Ludendorff, som deretter fikk gjennom en skjerpelse av de tyske krigskrav. I juli 1917 vedtok riksdagen en fredsresolusjon med 212 stemmer for og 126 mot. Som en reaksjon på det ble Deutsche Vaterlandspartei (et nasjonalistisk, konservativt, antisemittisk parti, en forløper for NSDAP), med støtte av generalstaben og forretningsfolk, opprettet i september.Tyske arbeidere i Berlin gikk ut i streik vinteren 1918. I løpet av noen dager spredte streiken seg rundt i landet, og om lag 500 tusen arbeidere la ned arbeidet bare i Berlin. Det var en mer politisk streik enn den i Wien, og ble støttet først av USPD, så SPD. Arbeiderne hadde ikke lønnskrav, men krevde fred uten anneksjon av landområder eller krigserstatninger, utvidelse av stemmeretten, bedre mat, frigivelse av politiske fanger og en slutt på hærens utvidede fullmakter. I motsetning til i Wien gikk ikke de tyske myndighetene i forhandlinger med de streikende, men brøt opp streikemøter med makt, arresterte ledere, satte fabrikker under militær kontroll og tvang 50 tusen streikende soldater inn i arméen.Mot slutten av oktober 1918 planla den tyske marinen et siste utfall med overflatefartøyer, selv om krigen i praksis var tapt. Da titusenvis av gaster og fyrbøtere fikk nyss om at de skulle dø i et siste selvmordsangrep tok de saken i egne hender, gjorde mytteri, og bidro til å avslutte krigen ved å utløse novemberrevolusjonen.
==== Østerrike-Ungarn, autoritært styre og mindre egenmobilisering, indre uro og matmangel ====
Dobbeltmonarkiet var mer autoritært enn Storbritannia, Frankrike og Tyskland, befolkningen hadde også mindre egenmobilisering rundt krigen (den enkelte innbyggers aksept for at landet var i krig). Forskjellene mellom Østerrike og Ungarn var også store, sistnevnte var mer liberalt og stort sett fortsatte sivile myndigheter sitt virke. Unntaket var serbiskdominerte deler av Ungarn hvor det ble erklært unntakstilstand, og mange ble internert. I landområdene kontrollert av Østerrike ble det innført unntakstilstand, unntatt for de tyske og tsjekkiske områdene. Sensur ble innført i hele Østerrike-Ungarn. Utviklingen av krigen ble raskt negativ for landet, med store tap av soldater og deler av det okkupert. Uten det samlende momentet en forsvarskrig ga, og med en rekke ulike etniske grupper ble store deler av befolkningen tidlig negative til både krigen og styresmaktene.
At matforsyninger etterhvert ble svært begrenset, spesielt i Østerrike og særlig i Wien, var en ytterligere negativ faktor som bidro til å undergrave samholdet og moralen. I Tsjekkia vokste det frem en nasjonal uavhengighetsbevegelse, og etterhvert var det kun undertrykking som holdt Østerrike-Ungarn sammen. Overkommandoens (AOK) hårdhendte fremferd og mistro mot de ulike folkegruppene var så utpreget at historikeren Alexander Watson karakteriserte det som «den habsburgske hærens krig mot sin egen befolkning og sivile administrasjon». Overkommandoens paranoide frykt for de ulike befolkningsgruppene bidro til å ødelegge keiserdømmets legitimitet og undergravde krigsinnsatsen.Etter keiser Frans Josef Is død i november 1916 tok keiser Karl I over. Han forsøkte intern liberalisering for å demme opp mot misnøyen som krigstidens prøvelser hadde utløst. Fanger ble satt fri, sensuren ble mildere og riksrådet (tysk Reichsrat) ble innkalt. Disse velmente utspillene økte imidlertid bare problemene, nasjonale minoriteter som før krigsårenes undertrykking hadde større selvbestemmelse som mål, var nå tilhengere av full uavhengighet. Reallønningene sank til under halvparten av førkrigsnivå, matmangelen i byene var kritisk, og i mai 1917 gikk over 40 tusen metallarbeidere i området ved Wien ut i streik. Kravene var valg av formenn, komiteer for administrasjon av matrasjonene, og fred. Keiser Karl sendte ut fredsfølere gjennom en slektning, men de ble avvist av ententemaktene, det samme skjedde med hans utenriksminister Ottokar Czernins fredsutkast overfor tyskerne.I januar 1918 kunngjorde myndighetene kutt i rasjonene av brød og mel, det utløste en generalstreik for fred hvor rundt 750 tusen arbeidere i Wien-området deltok. De streikendes krav var bedre rasjoner, en slutt på den militære disiplinen i fabrikkene og en rask fremforhandlet fredsavtale ved forhandlingene i Brest-Litovsk. Myndighetene ga etter for arbeidernes krav, og streiken bidro til at Ukrainas krav ved fredsforhandlingene ble akseptert, noe som igjen undergravde Østerrike-Ungarn.
==== Italia, førte angrepskrig, indre problemer og streiker ====
Unikt for Italia blant de europeiske stormaktene var at landet kom senere med i krigen, og det valgte selv å gå til krig sommeren 1915 etter å ha fått tilbud fra både sentralmaktene og ententen. Overfor befolkningen hadde ikke styresmaktene forsvarskrig å vise til når tapene ble store og fremgangen minimal. Den italienske statsministeren Antonio Salandra utvidet ikke regjeringens plattform, men baserte seg på de politiske grupperingene som støttet landets erobringskrig. Til tross for pave Benedikt XVs åpne beklagelse av Italias erobringskrig var de fleste katolikker positive til krigen. Salandras regjering falt under krisen ved Trentino-offensiven i mai 1916, hvor styrker fra Østerrike-Ungarn gikk til motangrep inn på italiensk territorium. En samlingsregjering ble dannet under den konservative Paolo Boselli.
Det italienske sosialistpartiet stilte seg nøytralt til landets krigsinnsats under slagordet «Hverken støtte eller sabotasje». Etterhvert ble landet stadig mer preget av at det var ledet inn i krigen av landets aggressive elite, med begrenset støtte fra befolkningen. I tillegg var landet nylig samlet til en nasjon, slik at den nasjonale bevissthet var dårlig utviklet. Regjeringen styrte stort sett med dekret, og forsvaret hadde vide fullmakter, de sto blant annet for sensuren og drift av rustningsfabrikker. I 1916 utviklet det seg merkbar misnøye blant befolkningen, med streiker og demonstrasjoner, mange av dem ledet av kvinner.Utover i 1917 ble situasjonen i Italia stadig mer tilspisset. Paven kom med en fredsuttalelse hvor han beklaget den meningsløse nedslaktingen, den autoritære øverstkommanderende Cadorna bidro til å polarisere stemningen og førte til økende krav om politisk kontroll med hæren. I hundrevis av italienske småbyer var det uroligheter. I august var det store protester i Torini, bakgrunnen var brødmangel. Da politiet mistet kontroll over situasjonen, ble det satt inn militære som skjøt på demonstrantene. Etter fem dager var 35 demonstranter drept. I oktober 1917 begynte Østerrike-Ungarn og Tyskland Caporetto-offensiven. Ved at italienske styrker ble drevet langt tilbake bidro offensiven til å samle landet mot inntrengerne.
==== Russland, oppslutning om «forsvarskrig», uro og revolusjon ====
Ved krigsutbruddet var det stor støtte for krigen blant den russiske befolkningen, det var bare ytre venstre (med blant andre bolsjevikene) som protesterte. Den russisk-ortodokse kirken og de fleste av de ledende intellektuelle støttet også styresmaktene. I 1914 ble det produsert mye propaganda i form av postkort, aviser, film og teateroppsetninger for å støtte opp om befolkningens patriotisme, det meste laget på eget initiativ av privatpersoner. Ved den store retretten i 1915 forsvant det meste av den spontane støtten til krigen, med inntil 6 millioner interne flyktninger. Opinionen ble etterhvert delt i de som var for og de som var mot krigen, og begge grupper var negative til tsar Nikolaj IIs ledelse av krigføringen. Tsaren ignorerte regjeringen og statsdumaens råd, blant annet ved å innsette seg selv som øverstkommanderende i september 1915, etter han hadde avsatt storfyrst Nikolaj. Med tsaren ved fronten var hans hustru, dronning Alexandra, fri til å blande seg inn i statsforvaltningen, med råd fra Grigorij Rasputin, noe som sterkt undergravde regimets legitimitet. Utover i 1916 var det plakater, film og opptredener om krigens prøvelser som emne, og streikene økte. Det ble arrangert en rekke demonstrasjonstog mot økende priser, mange av dem ledet av soldatki (soldathustruer). Vinteren 1916/1917 sto Russland overfor en mer akutt krise enn noen av de andre krigførende landene.
Opprøret i Russland begynte 8. mars 1917 (23. februar etter gammel russisk kalender, den julianske kalenderen). Tusener av kvinner demonstrerte i Petrograd (dagens St. Petersburg) mot matmangel i forbindelse med den internasjonale kvinnedagen. I stedet for å slå ned opprøret, sluttet garnisonen i Petrograd seg til opprørerne den 12. mars. Den 12.–13. mars ble det dannet to separate maktsenter, Petrograd Sovjet, ledet av revolusjonære, og den provisoriske regjeringen bestående av representanter fra statsdumaen. Etter press fra statsdumaen og hæren abdiserte tsar Nikolaj II den 15. mars og Russland ble en republikk. Dagen før, den 14. mars, utstedte Petrograd Sovjet den såkalte ordre nummer 1, som erklærte at i alle politiske spørsmål var arméen underlagt Petrograd Sovjet. Den provisoriske regjeringen mislikte ordre nummer 1, men anså det umulig å ikke akseptere den. Ordren hadde en negativ effekt på arméen, og deserteringer økte.
==== USAs isolasjonisme og krigsvegring ====
Deler av president Woodrow Wilsons valgkampanje høsten 1916 fokuserte på at han hadde holdt USA utenfor krigen. Før årsskiftet 1916/1917 var det lite som tydet på at USA skulle gå med på ententemaktenes side; det var ingen stemning for krig i opinionen, i kongressen eller hos presidenten. Den amerikanske opinionen endret sin holdning til deltakelse i verdenskrigen ved Tysklands erklæring av uinnskrenket ubåtkrig fra 1. februar 1917, og offentliggjøringen av det såkalte Zimmermann-telegrammet i slutten av februar.
=== Okkupasjon ===
Det var i praksis stort sett bare sentralmaktene (særlig Tyskland og Østerrike-Ungarn) som okkuperte områder under første verdenskrig, og det skjedde som et biprodukt av selve krigføringen. Etter fiendtlig territorium hadde blitt erobret, ble det tatt i bruk for krigføringen. I hovedsak skjedde det på tre måter. De var et oppmarsjområde for okkupasjonsmaktens hærstyrker, deres ressurser, inkludert arbeidere, ble brukt for krigføringen, og på et symbolsk plan ble erobringene brukt for å oppildne befolkningen i landet som hadde okkupert. Etterhvert ble fortsatt kontroll av de okkuperte områdene inkludert i sentralmaktenes krigsmål, mens ententemaktenes mål ble å frigjøre de. Befolkningen i de okkuperte landene var overlatt til okkupasjonsmakten, og ble utsatt for direkte vold, utstrakt kontroll og utnytting til fordel for okkupanten.Det var store forskjeller mellom de okkuperte områdene. Mens den sivile administrasjonen i Belgia stort sett var intakt og ble styrt av tyskerne, hadde det meste av statsadministrasjonen i okkuperte områder i Øst-Europa flyktet. Mens områdene tett på fronten (på tysk omtalt som etappen) ble styrt direkte av styrkene i kamp, ble områdene lenger fra fronten kontrollert av egne militære administratorer. For okkupantmakten var det første målet å etablere orden, så et minimum av egne styrker ble brukt til å kontrollere området. Både Tyskland og Østerrike-Ungarn var ved krigens utbrudd opptatt av mulig sivil væpnet motstand (såkalte franktirører), men i praksis var det minimalt med det. Det var derimot en god del sivil motstand i form av illegale aviser, hjelp til å flykte for utskrevne til tvangsarbeid, mat og andre ressurser som ble skjult for okkupanten osv.Store befolkningsgrupper levde okkupert av en annen stat under hele eller deler av første verdenskrig. Ved slutten av 1915 var det rundt 19 millioner mennesker som levde under okkupasjon av styrker fra Tyskland, Østerrike-Ungarn eller Bulgaria. Etter Italias nederlag i Caporetto-offensiven høsten 1917 ble nesten 40 tusen kvadratkilometer av landet, med om lag 2 millioner innbyggere, okkupert av Østerrike-Ungarn. Tysklands fremferd i okkuperte områder de to første krigsårene ble forsøkt gjort i samsvar med Haag-konvensjonene, men etterhvert som krigen ble radikalisert gikk okkupantmakten hardere frem mot befolkningen, blant annet med tvangsarbeid og deportasjon.
=== Flyktninger ===
Sivile begynte å flykte fra grenseområder allerede i dagene før krigen brøt ut, og totalt var det rundt 10 millioner flyktninger under første verdenskrig, eller som hadde forlatt områder overtatt av en tredje nasjon, som Bruno Cabanes formulerer det. Så godt som alle flyktninger ble innkvartert i vanlige boliger og andre tilgjengelige hus, kun Nederland bygde særskilte leirer for belgiske flyktninger. Mens mange flyktet på eget initiativ, var det også store folkegrupper i ulike land, særlig Øst-Europa, som ble brutalt omplassert. Det var en praksis som pekte frem mot tilsvarende hendelser i større skala, beordret av diktatorene Adolf Hitler og Josef Stalin under andre verdenskrig.
==== Flyktninger på østfronten ====
Allerede i dagene før Tyskland erklærte Russland krig 1. august 1914 begynte tyske innbyggere i Øst-Preussen å flykte vestover, og antall flyktninger tiltok med krigserklæringen. I august og september 1914 flyktet rundt 800 tusen sivile vestover, om lag en tredjedel av alle innbyggere i Øst-Preussen. Ved den russiske fremrykkingen i november flyktet om lag 350 tusen sivile. Stort sett ble flyktningene tatt godt i mot der de kom, og fikk mye sympati og hjelp. Rundt 13 tusen tyske sivile ble tvangsdeportert til Russland, de ble svært dårlig tatt hånd om og nesten en tredjedel, rundt 4 tusen deporterte, døde grunnet de harde forholdene. I forbindelse med den russiske tilbaketreningen under Gorlice-Tarnow-offensiven ble rundt 3 millioner russiske sivile deportert østover av de russiske styrkene.Fra Galicja i den østlige delen av Østerrike-Ungarn var strømmen av flyktninger under den russiske invasjonen og okkupasjonen i 1914–1915 svært omfattende. Over én million mennesker flyktet, og ble plassert i ulike deler av keiserriket. I motsetning til Tyskland, hvor flyktningene bidro til å øke samholdet, bidro strømmen av relativt fattige mennesker fra keiserrikets østlige utkant til at de interne spenningene blant de mange folkegruppene økte. Under sentralmaktenes invasjon av Serbia vinteren 1915–1916 flyktet en halv million sivile sammen med de serbiske styrkene.
==== Flyktninger på vestfronten og Italia ====
Ved den tyske invasjonen av Belgia i august 1914 flyktet hundretusener av sivile. Mange kom seg til det nøytrale Nederland, mens mange andre flyktet til Frankrike, flere hundre tusen endte også opp i Storbritannia. Totalt flyktet rundt 1,5 millioner belgiere i løpet av krigen. I Frankrike var det flere bølger med flyktninger, den første ettersommeren 1914 med slaget om grensene. Etterhvert ble også rundt en halv million franske innbyggere fra de okkuperte områdene overført til Frankrike via det nøytrale Sveits. Samlet antall franske flyktninger var nær to millioner mennesker. Ved fronten mellom Italia og Østerrike-Ungarn ble det ved krigsutbruddet evakuert titusener fra begge siders grenseområder. Etter som krigen utviklet seg økte antall flyktninger, særlig ved store endringer av frontlinjen, som Caporetto-offensiven, hvor rundt 600 tusen sivile flyktet i november 1917. De krigførende landene hadde ikke forberedt seg på flyktninger, i Frankrike ble hærens offensive strategi sett som basis for at krigen ville bli ført på fiendens territorium. Mens flyktningene ble møtt med sympati høsten 1914 endret det seg etterhvert til et ofte nesten fiendtlig forhold mellom lokalbefolkning og flyktninger. Ulike kulturer og språkproblemer dannet noe av grunnlaget for motsetningene som utviklet seg.
==== Flyktninger i Det osmanske rike og Midt-Østen ====
Etter Det osmanske rike sluttet seg til sentralmaktene høsten 1914 stemplet regimet den armenske minoriteten som en trussel mot staten. Rundt 250 tusen osmanske armenere klarte å flykte til Russland i 1915. De tilhørte de heldige, mange av de som ble igjen ble myrdet i folkemordet på armenerne.
=== Ulike lands krigsmål ===
De ulike krigførende land hadde i større og mindre grad mål for krigen, men krigsmålene var ikke statiske. Etterhvert som krigshandlingene gikk dårligere eller bedre, ble målene endret. For begge stridende grupper medførte de stadig større tap på slagmarken at kravene til oppgjør etter krigens slutt ble skjerpet, noe annet anså opinionen ikke som akseptabelt. Målene ble utviklet først etter krigen hadde brutt ut, de forårsaket ikke krigen.
For Tyskland var, ifølge det tyske krigsrådets møte av 8. desember 1912, krigsmålet å utkjempe den uunngåelige krigen mot ententemaktene på et passende tidspunkt. Den tyske militære ledelsen anså at maktbalansen i Europa var under endring i tysk disfavør. Etter krigsutbruddet i 1914 og erobringene i vest, ble anneksjon av landområder i Vest- og Øst-Europa lagt til. Dette var for å sikre Tyskland hegemoni i Europa, som antydet i septemberprogrammet i 1914. Erobringskravene, som etterhvert stod i motstrid til den militære situasjonen, ble et avgjørende hinder for fredsforhandlinger. Hjørnestenen i planen for å sikre tysk hegemoni var opprettelsen av en sentraleuropeisk økonomisk samling (Mitteleuropa), i form av en tollunion dominert av Tyskland. Den skulle omfatte Østerrike-Ungarn, Frankrike, Belgia, Nederland, Polen og muligens Italia, Sverige og Norge. Et slikt «europeisk USA» under tysk kontroll ville sikre konkurranse på like vilkår med de andre store maktene; Storbritannia, USA og Russland.Østerrike-Ungarn hevdet å kjempe for sine interesser på Balkan, og for sin eksistens. I motsetning til datidens nasjonalistiske tendens, var Østerrike-Ungarn knyttet til en universell idé om keiserriket, og derved en multietnisk stat. Østerrike-Ungarns offisielle krigsmål var derfor basert på å opprettholde landet og styrke dets posisjon som en stormakt. Dette skulle skje også gjennom anneksjon av landområder. Østerrike-Ungarn ønsket å annektere Serbia, Montenegro og Romania, eller, i stedet for sistnevnte, den russiske delen av Polen.Frankrikes viktigste krigsmål var å få tilbake Alsace-Lorraine, som de måtte avstå til Tyskland etter nederlaget i den fransk-prøyssiske krig i 1871. Høsten 1915 kom flere franske krigsmål frem. Det dreide seg både om undertrykking av Tyskland ved anneksjon eller nøytralisering av Rhinland, og om økonomisk og militær anneksjon av Belgia og Luxembourg. Ifølge regjeringen Briands program i november 1916, burde Frankrike minst få tilbake grensene fra 1790 og derved Alsace-Lorraine og Saarland. I stedet for en permanent okkupasjon av Rhinland ble etableringen av to nøytrale, uavhengige bufferstater under fransk beskyttelse foretrukket. I denne planen skulle Belgia få beholde sin uavhengighet, i motsetning til hva den franske generalstaben ønsket.Russland så seg som den naturlige beskytteren av panslaviske drømmer på Balkan. Etter at Det osmanske rike kom med i krigen, håpet Russland å erobre Konstantinopel og stredet ut mot Middelhavet. De russiske krigsmålene inkluderte også Galicja og Øst-Preussen. I et program på 13 punkter fra 14. september 1914, så den russiske utenriksminister Sergej Sazonov for seg anneksjon av tyske områder. De ville annektere de nedre områdene av elven Nemunas (tysk: Memel), Memelland og den østre delen av Galicja. I tillegg ville de ta den østlige delen av provinsen Posen, Øvre Schlesien og den vestre delen av Galicja.Ved krigsutbruddet forlangte Storbritannia gjenopprettelse av selvstendigheten til de mindre europeiske statene, i særlig grad Belgia som hadde blitt angrepet av sentralmaktene. Tysklands invasjon av Belgia hadde gitt Storbritannia grunn til å delta i krigen. Målet med frigjøringen av Belgia var ødeleggelsen av prøyssisk militarisme. Den 20. mars 1917 beskrev den britiske statsminister David Lloyd George elimineringen av reaksjonære militærregjeringer og etablering av demokratisk valgte regjeringer som mål for krigen. Dette skulle bidra til etablering av internasjonal fred. Etterhvert fremkom også britiske ønsker om overtakelse av tyske kolonier og arabiske deler av Det osmanske rike. Russlands kapitulasjon og (i mindre grad) Frankrikes anneksjonsplaner, forstyrret det britiske konseptet for europeisk maktbalanse, selv med seier for ententemaktene. I øst burde en buffersone bli etablert, med stater avhengige av Frankrike og Storbritannia, som en motvekt til Tyskland. Under den interallierte økonomiske konferansen i Paris i juni 1917, ble det forhandlet, ikke minst på britisk initiativ, om en økonomisk etterkrigsorden hvor den tyske posisjonen i verdenshandelen skulle undertrykkes. Storbritannia var også spesielt interessert i ødeleggelse av Det osmanske rike og deling av de arabiske områdene. Sykes-Picot-avtalen av 16. mai 1916 regulerte britiske og franske interesser i Midtøsten. Storbritannia skulle okkupere den sørlige delen av Mesopotamia, mens Palestina skulle administreres internasjonalt. Storbritannia insisterte videre på at den tyske flåten skulle overgi seg i britisk havn, noe som også skjedde.Italias krigsmål var hovedsakelig anneksjon av italienskspråklige områder under Østerrike-Ungarn, dvs. såkalt irredentisme. Da Russland aksepterte Italias ønske om også å annektere slaviske områder, og derved etablere Adriaterhavet som et mare nostro, ble det inngått en hemmelig avtale mellom de allierte om dette i London, i april 1915.USAs krigsmål ble formulert i Wilsons 14 punkter av 8. januar 1918. De inneholdt fullstendig gjenopprettelse av Belgias selvstendighet, tilbakelevering av Alsace-Lorraine og etablering av Italias grenser langs språkgrenser. Østerrike-Ungarn skulle fortsatt eksistere som stat, men landets nasjoner skulle få utvikle seg fritt. Den Tyrkiske delen av Det osmanske rike ble gitt selvstendighet, men uten inklusjon av andre nasjonaliteter, og stredet mellom Middelhavet og Svartehavet (Bosporos og Dardanellene) skulle holdes åpent. Det ble også krevd en uavhengig polsk stat. I oktober 1918 supplerte og utvidet amerikanerne Wilsons 14 punkter. Italia skulle få Syd-Tirol og et protektorat over Albania. Alle slaviske folk styrt av Tyskland og Østerrike-Ungarn skulle frigjøres, og delingen av Midtøsten mellom Storbritannia og Frankrike ble anerkjent. Bakgrunnen for Wilsons 14 punkter bygde på Monroedoktrinen.
=== Staten, nasjonalforsamlinger og sivilsamfunnet ===
Utbruddet av krigen førte generelt til en sterk ekspansjon av staten for alle de krigførende landene. Spørsmålet om demokratier (som Frankrike, Storbritannia og USA) eller autokratier (som Tyskland, Østerrike-Ungarn og Russland) var best egnet til å føre denne typen totale krig var aktuelt, både for sam- og ettertiden. Konflikten førte til en stadig sterkere styring av interne forhold i de krigførende land, da krigen var over, var samtlige deltakende land i praksis planøkonomier, selv det liberale Storbritannia. Første verdenskrig var en total krig, der deltakende land tilnærmet innførte planøkonomi (kommandoøkonomi) hvor den siden med størst industriell kapasitet til sist vant.
==== Sivil-militære forhold ====
Mens tidligere kriger forenklet kan karakteriseres som ledet av fyrster som både var statsoverhoder og øverstkommanderende, var første verdenskrig et eksempel på en krig hvor sivile- og militære myndigheter måtte arbeide sammen. Krigen omfattet også større deler av samfunnet, og spørsmålet om hvem som skulle ha ledelsen tvang seg frem. De ekstreme motpolene i dette spørsmålet blant de krigførende nasjonenes ledere var den tyske generalen Erich Ludendorff og den franske statsministeren Georges Clemenceau. Ludendorff mistet all tillit til politikerne og anså at de kun sto i veien for Tysklands seier, mens Clemenceau alltid hadde vært skeptisk til de militære og var fast bestemt på å begrense deres innflytelse.
===== Frankrike =====
I 1914 var forholdet mellom de militære og de sivile i Frankrike fremdeles preget av Dreyfus-saken, landets største krise i årene mellom den fransk-tyske krigen (1870–1871) og første verdenskrig. Kort etter krigens utbrudd fikk øverstkommanderende, general Joseph Joffre gitt tilnærmet diktatoriske fullmakter av presidenten, mens parlamentet og regjeringen flyktet til Bordeaux. Etter at den tyske invasjonen ble stoppet i slaget ved Marne kom regjering og parlament tilbake til Paris, og hæren ble etterhvert utsatt for hard kritikk. Grunnet krisen våren og sommeren 1917 ble president Raymond Poincaré tvunget til å utnevne sin motstander Georges Clemenceau som statsminister. Han bidro til en økt nasjonal enhet, men også til at parlamentet og regjeringen fikk kontroll med de militære.
===== Storbritannia =====
Storbritannia hadde verdens største marine og en liten, men profesjonell hær ved krigsutbruddet. Med feltmarskalk Herbert Kitchener som forsvarsminister ble føringen av krigen i stor grad bestemt av de militære. Unntaket var slaget om Gallipoli, som flere av de sivile politikerne støttet, det endte med nederlag, marineminister Winston Churchill måtte gå og de militæres grep om krigføringen ble befestet. Grunnet samlingsregjeringen var det heller ingen utpreget kritikk av krigføringen i det britiske parlamentet. At statsminister David Lloyd George også tok posten som forsvarsminister etter Kitcheners død i 1916 førte ikke til større sivil kontroll. Av de større krigførende landene var Storbritannia det hvor de militære sto sterkest.
===== Italia =====
Formelt var Italia et konstitusjonelt monarki, men kong Viktor Emmanuel III hadde stor innflytelse, særlig når det gjaldt utenrikspolitikk. Sammen med statsminister Antonio Salandra og utenriksminister Sidney Sonnino arbeidet han for å få Italia inn i krigen på entenemaktenes side, for å høyne landets status ved fredsslutningen. Selv om det var stor motstand blant de folkevalgte endte det med at parlamentet ga etter og Italia erklærte Østerrike-Ungarn krig. De italienske styrkene ble ledet av general Luigi Cadorna og han motsatte seg sterkt enhver sivil innblanding. I en rekke offensiver - senere kjent som slagene ved Isonzo - hadde de italienske styrkene store tap og oppnådde minimalt. Ved det 12. slaget - også kjent som Caporetto-offensiven - gikk sentralmaktene Østerrike-Ungarn og Tyskland på offensiven, erobret store landområder og tok hundretusener av italienere som fanger. Nederlaget førte til at general Cadorna måtte gå av, og etterfølgeren Armando Diaz iverksatte i samråd med den nye statsministeren Vittorio Orlando en del reformer, Cadornas fall førte altså til en sterkere sivil kontroll med krigsinnsatsen.
===== Russland =====
Ved krigsutbruddet fikk den russiske generalstaben vide fullmakter, men med et tildels inkompetent offiserskorps fikk landet store tap, både av soldater, materiell og landområder. Etter det russiske nederlaget i Gorlice-Tarnow-offensiven tok tsar Nikolaj II over som øverstkommanderende, mot sin regjerings råd. Utover i 1916 ble situasjonen stadig mer uhåndterlig og den lovgivende forsamlingen statsdumaen gjorde forgjeves en rekke forsøk på å få gjennomført reformer og en slutt på de militæres despoti.
===== Japan =====
Japan var formelt et konstitusjonelt monarki, men reelt var keiseren i en meglerposisjon, om hans personlighet var i stand til å innta rollen. Som i flere andre stormakter på den tiden var det en intern kamp om ressurser mellom marinen og hæren. Japans reelle deltakelse i krigen var kort, men landets stadige press mot Kina skapte problemer både internt og eksternt. Ved de 21 krav i 19115 gikk sivile politikere støttet av de militære for langt, ble delvis presset til retrett av USA og selv om utfallet ble et skifte til en general som statsminister, så styrte han mer i samsvar med de ledende partiene i nasjonalforsamlingen.
===== USA =====
Da USA erklærte Tyskland krig i april 1917 hadde landet verdens nest største marine, men ubetydelige hærstyrker, og begge deler var under kontroll av den folkevalgte president Woodrow Wilson og nasjonalforsamlingen Kongressen. De amerikanske hærstyrkene i Frankrike var under kommando av general John J. Pershing, og de sivile myndigheter blandet seg ikke i hans daglige avgjørelser. Ansvaret for rekruttering og rustning i USA ble i stor grad lagt til sivile myndigheter, og målene for krigen ble bestemt av presidenten.
===== Det osmanske rike =====
Reformbevegelsen Ungtyrkerne tok makten i 1908, og under første verdenskrig lå makten i et triumvirat, med krigsminister og general İsmail Enver, general Ahmed Djemal og politikeren Mehmed Talat. Tyske rådgivere hadde også stor innflytelse over krigføringen.
===== Østerrike-Ungarn =====
Keiserriket var truet av indre oppløsning allerede før krigen, og dens påkjenninger førte til store interne problemer, som etterhvert særlig kom til syne ved lave matrasjoner og sult. Statsminister Karl Stürgkh støttet seg sterkt på hæren, og øverstkommanderende Franz Graf Conrad von Hötzendorf. Frem til den gamle keiseren Frans Josef I døde i 1916 var keiserriket nær ved å være et militærdiktatur med unntakstilstand og streng sensur av medier og brev. Den nye keiseren Karl I avsatte Franz Graf Conrad von Hötzendorf og sikret en sterkere sivil kontroll over styringen av keiserriket. I praksis var imidlertid Østerrike-Ungarn en lydrike under Tyskland fra 1916, og keiserrikets forsøk på separatfred ble stoppet av styresmaktene i Berlin.
===== Tyskland =====
Formelt hadde keiser Vilhelm II en viktig rolle. Reelt lå makten hos rikskansler Theobald von Bethmann Hollweg og sjefen for overkommandoen, general Helmuth Johannes Ludwig von Moltke, sistnevnte ble etter nederlaget i slaget ved Marne erstattet med Erich von Falkenhayn. Samtidig spilte Riksdagen en viktig rolle, selv om den støttet de militære og regjeringen så lenge det var en mulighet for tysk seier, og den tyske nasjonalforsamlingen var i virksomhet under hele krigen. Etterhvert som krigen utviklet seg ble spørsmålet om å satse på et gjennombrudd i vest eller øst et avgjørende stridspunkt, og generalene Paul von Hindenburg og Erich Ludendorff støttet offensiv mot Russland. Etter store tap og manglende gjennombrudd i slaget ved Verdun måtte Falkenhayn trekke seg til fordel for Hindenburg og Ludendorff, de to forskjøv balansen til fordel for de militære. Ett resultat av det var gjentatt uinnskrenket ubåtkrig fra februar 1917, et nederlag for Theobald von Bethmann Hollweg, og han avgikk som rikskansler. Etter store tap i våroffensiven i 1918 og fremgang for ententen i hundredagersoffensiven i andre halvdel av 1918 ble Ludendorff tvunget til å avgå og maktbalansen internt i Tyskland svingte over til de sivile og Riksdagen.
==== Krigsøkonomien - krig på kreditt ====
De sentrale problemene med krigsøkonomien for alle krigførende land var reguleringen av forholdet mellom staten og næringslivet; unngå streiker, utvidelse av rustningsproduksjonen, sikring av befolkningens konsumpsjon og finansiering av krigen. De økonomiske ressursene for sentralmaktene og ententemaktene var ulike allerede ved utbruddet av krigen. Sentralmaktenes befolkning var bare 46 % av ententemaktenes og deres produksjon 61 % av ententens. Mens mange europeiske ledere og bankmenn (som Jan Gotlib Bloch) før krigen anså at finansiering av en eventuell konflikt ville være den store utfordringen, viste det seg raskt at problemet lå i landenes ressurser (mat- og industriproduksjon osv). Ved krigsutbruddet stengte flere internasjonale børser, London Stock Exchange åpnet ikke før i januar 1915, mens New York Stock Exchange åpnet igjen 15. desember 1914.
==== Avvikling av gullstandarden, omlegging av produksjon til krig ====
Selv om mange forventet finansiell kollaps ved en europeisk storkrig, så var det ingen av de krigførende partene som ble hindret militært de første ukene av krigen på grunn av finansielle problemer. Ved utbruddet av krigen ble det i de krigførende landene handlet i samsvar med militær mobilisering og en kort krig. Eksport av viktige produkter ble forbudt, matvareimport ble forsøkt sikret, og det ble satt maksimumspriser på noen varer. De fleste av de krigførende lands økonomier var før krigsutbruddet basert på gullstandarden, men den ble vanskelig å videreføre. Unntaket var Storbritannia (USA beholdt også gullstandarden, men kom først med i 1917), økonomen John Maynard Keynes rådet finansdepartementet til å fortsette med å la det britiske pundet være konvertibelt, et råd som viste seg å være gunstig for landet. Den såkalte ammunisjonskrisen de krigførende landene opplevde vinteren 1914/1915, var et resultat av utfordringene ved omlegging til krigsøkonomi. Bakgrunnen for begrepet total krig som Ludendorff argumenterte for i 1935, og som senere ble tatt opp av nasjonalsosialistene, kan spores tilbake til krigsøkonomien under første verdenskrig. Etterhvert som krigen vedvarte ble alle de deltakende landenes økonomi lagt om til planøkonomi.Den industrielle krigføringen krevde til da ukjente mengder med våpen og ammunisjon, særlig artillerigranater. Allerede i september 1914 hadde fransk industri krav om levering av 100 tusen granater til hærens 75 mm kanon. Mellom mars 1917 og 1918 var gjennomsnittlig daglig produksjon av artillerigranater for Storbritannia og Frankrike rundt 500 tusen. Overgangen til krigsøkonomi ble motvirket av krigsrelaterte begrensninger. Frankrike mistet en del av sine industrielle ressurser grunnet Tysklands okkupasjon av den nordøstlige delen av landet. Russlands industri var ikke fullt utviklet og stort sett avskåret fra de andre ententemaktene da innseilingene til Svartehavet og Østersjøen var stengt eller sterkt begrenset. Storbritannias utenrikshandel ble kun virkelig truet av tyske ubåter i første halvdel av 1917. USA på sin side måtte ikke mobilisere økonomien på samme måte som de krigførende landene i Europa. I de krigførende statene økte det offentliges andel av økonomien kraftig i løpet av krigsårene; fra om lag 10 % til 50 % i Frankrike og Tyskland, fra 8 % til 35 % i Storbritannia, og fra 2 % til 17 % i USA.Bortsett fra rustningsindustrien gikk industriproduksjonen ned i mange av de krigførende landene. Den totale industrielle produksjonen i Tyskland falt til nesten halvparten av hva den var ved krigsutbruddet. I Storbritannia var nedgangen svakere, mens det knapt var noen nedgang i USA. Landbruksproduksjonen sank også i de fleste krigførende land, igjen unntatt Storbritannia og USA. En flaskehals i overgangen til krigsøkonomi var tilgang til råmaterialer, dels grunnet sjøblokade (sentralmaktene og Russland ble berørt), dels grunnet okkuperte områder, som i Østerrike-Ungarn, hvor oljefelt lå i det okkuperte Galicja. Et annet problem, spesielt for sentralmaktene og Frankrike, kom av konkurransen om arbeidskraft mellom forsvaret som trengte soldater, og industrien som behøvde fagarbeidere.For å unngå streiker ble disiplin og samarbeid anvendt på ulike måter. I Østerrike-Ungarn ble arbeidere i rustningsfabrikker pålagt å holde seg til arbeidsplassen og var underlagt militær kontroll og lovgivning. I Tyskland var det ingen militarisering av arbeidsforholdet, men en lov av desember 1916 påla arbeidstjeneste, mens reguleringer av arbeidslivet var avhengig av fagforeningenes godkjennelse. I Frankrike ble arbeidere som var fritatt for militærtjeneste, underlagt styring av forsvaret, i henhold til en lov av august 1915. I Storbritannia ble streikeretten og rustningsarbeideres bevegelsesfrihet begrenset. Det var ingen tilsvarende begrensninger i USA, selv om en lov av mai 1917 for å bygge opp forsvaret også kunne brukes for å styre arbeidere til rustningsindustrien.Til tross for de mange arbeidere som tjenestegjorde som soldater gikk antallet arbeidere i krigsøkonomien knapt ned, og i noen tilfelle økte det. Ved masseproduksjon og bruk av samlebånd ble det mulig å øke krigsproduksjonen betraktelig. I Tyskland økte antall ansatte i rustningsindustrien med 44 %, mens sivil industriproduksjon sank med 40 %. I varierende grad ble krigsfanger, arbeidere som ble beordret og fremmedarbeidere (mest fra koloniene) brukt. Samtidig ble kvinner og unge brukt, antallet yrkesarbeidende kvinner i Storbritannia økte med 23 % og i Tyskland med 17 %.Behovet for samordning av hele landets økonomi førte til at flere land etablerte nye organisasjoner for det formålet; i Tyskland ble Kriegsrohstoffabteilung (K.R.A.) opprettet etter initiativ av Walther Rathenau allerede i august 1914. Jernmalm var den viktigste importvaren for tysk rustningsindustri, den kom i hovedsak fra Sverige og okkuperte områder av Frankrike. For en langvarig krig syntes Tysklands mangel på råstoff til produksjon av sprengstoff som den viktigste utfordringen, men den ble løst ved utviklingen av Haber–Bosch-prosessen for produksjon av ammoniakk. Østerrike-Ungarn var i krigsårene kritisk avhengig av handel med Tyskland. Landet lå etter i opprustning før krigen, og klarte aldri å ta igjen etterslepet, Østerrike-Ungarn hadde også markant lavere produksjon av granater enn andre av de krigførende landene. Frankrike løste sine problemer med produksjon dels ved import, dels ved etablering av ny industri i de deler av landet som ikke var okkupert. Storbritannias problem var ikke råvarer, men at rustningsindustrien var bygget opp for å forsyne Royal Navy med skip, etter krigens utbrudd måtte utstyr til over én million soldater produseres. Landets rustningsproblemer vedvarte, ble mye omtalt i pressen, var en politisk belastning som førte til omdanning av regjeringen, og var fremdeles ikke tilfredsstillende løst så sent som ved slaget ved Somme i juli 1916. Først i 1918 hadde de britiske styrkene mer enn nok granater. Russlands industri var mindre utviklet enn de andre krigførende landene, og jernbanen hadde begrenset kapasitet, i tillegg til mangel på kanoner og granater hadde de russiske styrkene også stor mangel på geværer.
==== Skatt, forbruk, krigslån og gjeld ====
Privat forbruk, som var viktig for moralen på hjemmefronten, ble underordnet krigsøkonomien i alle krigførende land. Systemene for å distribuere de knappe godene rimelig rettferdig, eller i det minste gi inntrykk av det, varierte fra land til land. USA hadde knapt noen restriksjoner, mens i Storbritannia gikk privatforbruket ned med om lag 20 % mellom 1913 og 1918. I Frankrike ble ernæringen av befolkningen relativt godt ivaretatt, i samarbeid med de andre ententemaktene. Sentralmaktene hadde imidlertid omfattende problemer, ikke bare grunnet sjøblokaden, men også på grunn av statskontrollen med næringslivet fra 1914. Forsyningsproblemene, og ikke minst manglende rettferdighet ved distribusjon av mat, undergravde myndighetenes autoritet, og førte til uro. Det samme var tilfellet i Russland. Forsøk på å favorisere forbrukerne i byene og industriarbeiderne virket dårlig, var inkonsistent, og manglet tvangsmidler. Tsarregimet delte landet i forsyningsregioner, etter at bøndenes forsyninger til byene ble redusert.De krigførende landene finansierte krigen med skatter, obligasjoner og økt utstedelse av mynter og sedler. Offentlig sektor ble finansiert ved kortsiktig gjeld gjennom sentralbankene. Etter at pengene hadde sirkulert gjennom økonomien, ble deler av dem inndratt ved skatter og obligasjoner. Skatteøkninger ble av ulike grunner kun brukt i begrenset omfang. I Tyskland berodde dette på enighet (borgfred), og forøvrig var skattesystemene mindre effektive. Det var en generell tendens til at beskatningen ble endret til å beskatte fattigere hardere og rike lettere, det sistnevnte for å gjøre kapital tilgjengelig for utvidelse av krigsproduksjon, det førstnevnte for å redusere inflasjon. Mens skattlegging i Storbritannia og USA betalte under en fjerdedel av utgiftene med krigen, ble knapt noe av krigsutgiftene til Frankrike, Østerrike-Ungarn og Russland dekket av skatt.De krigførende statene baserte seg primært på lån (krigsobligasjoner). Tanken var dels at motstanderen skulle betale for lånene i form av krigserstatninger etter at krigen var vunnet, men vel så mye at lån fordelte belastningen over et lengre tidsrom, fred ville også gi et økonomisk oppsving som ble antatt å lette tilbakebetaling av krigslån. Særlig ententemaktene sto i gjeld til andre stater, mest av alt USA. Total gjeld mellom ententelandene var rundt 16,4 milliarder. Russland og Italia lånte av Frankrike og særlig Storbritannia, som igjen lånte av USA. I slutten av november 1916 kom Federal Reserve (USAs sentralbank) med en advarsel mot videre kjøp av utenlandske obligasjoner. Advarselen førte til at lån til ententen ble sterkt begrenset, og var kritisk for deres fortsatte krigføring. Tysklands gjenopptakelse av uinnskrenket ubåtkrig førte til at advarselen om lån ble fjernet, Tysklands strategiske feil bidro sterkt til ententens fortsatte krigføring og seier. Frem til 1917 kunne også sentralmaktene i teorien ta opp lån i det nøytrale USA, i praksis var de utestengt. Tyskland lånte mest av omliggende nøytrale land, fremst Nederland, så Sveits, Danmark og Sverige. Tyskland var igjen långiver for Østerrike-Ungarn, Det osmanske rike og Bulgaria.Krigen førte til en dramatisk økning av offentlige utgifter. I Storbritannia var det siste krigsbudsjettet 562 % høyere enn det første, i Tyskland var det 505 %, i Frankrike 448 % og i Russland (inntil 1916) var det 315 % høyere. Den totale kostnaden for krigen var rundt 209 milliarder US dollar (justert for inflasjon til prisnivå for 1913, var kostnaden 82 milliarder US dollar). Samtidig var det billigere å tape krigen, sammenliknet med utgiftene som var nødvendig for å vinne den. Ententemaktene bevilget i alt 147 milliarder dollar til krigføringen, mens sentralmaktene bevilget 62 milliarder dollar. Ententemaktenes tilgang til finansmarkedene er viktig for å forklare hvorfor krigen kostet så mye mer, de fikk lån, mens sentralmaktene stort sett ikke fikk det.Etter at krigen var over, hadde Tyskland en gjeld på 156 milliarder tyske mark (i 1914 var den på 5,4 milliarder mark), Storbritannias gjeld var på 5,8 milliarder pund (i 1914 var den på 0,6 milliarder pund). Den franske offentlige gjelden økte med 130 milliarder franske franc, og USAs offentlige gjeld økte med 24 milliarder dollar. Pengemengden i Storbritannia hadde økt med 111 %, mens den i Tyskland hadde økt med 285 %, noe som la grunnlaget for den tyske inflasjonen (hyperinflasjonen i Weimarrepublikken) inntil 1923.
==== Arbeidere og fagforeninger ====
Arbeidere og deres organisering er en dårlig utforsket del av første verdenskrigs historie, til tross for at arbeidernes produksjon av varer og tjenester var avgjørende for begge de to sidenes innsats. Endringene for arbeiderne i de krigførende land omtales som et sosialt jordskjelv, i en tidsalder av økonomisk tyranni, karakterisert av triangelet økonomisk nasjonalisering, og økt makt for bedrifts- og fagforeninger. Ved utbruddet av krigen ble spørsmålet om disponering av tilgjengelige menn - ved fronten eller i fabrikkene - raskt kritisk. Grunnet mobilisering av fagarbeidere fikk produksjon av krigmateriell snart problemer, og kort etter utbruddet ble hundretusener av soldater sendt tilbake til fabrikkene.I motsetning til de fleste andre krigførende landene hadde ikke Storbritannia verneplikt før krigsutbruddet, og hadde derfor ingen samlet oversikt over hvem som burde fritas for tjeneste ved fronten. Sammen med fagforeningenes sterke posisjon førte det til at den britiske regjeringen måtte gå frem forsiktig og pragmatisk. Da verneplikt ble innført i Storbritannia i 1916 fikk fagforeningene stor innflytelse på hvem som skulle fritas. Dette førte etterhvert til et stort antall fritak, og endte med en konflikt våren 1918 hvor rundt 200 tusen arbeidere streiket, uten at regjeringen ga etter, resultatet ble flere arbeidere mobilisert som soldater, men redusert produksjon.Alle de krigførende land manglet arbeidere, og dette ble forsøkt løst ved en blanding av å ta inn flere kvinner, arbeidstakere under 18, arbeidere fra andre land og krigsfanger. Den viktigste gruppen for ekstra arbeidskraft var kvinnene. De økte deltakelsen i arbeidslivet (prosentandel av total arbeidsstyrke) fra 20,6 (1913) til 35,6 % (1918) for Tyskland, 32,0 (1914) til 40,5 (1918) for Frankrike, 23,6 % (1914) til 37,7 % (1918) for Storbritannia, 31,8 % (1914) til 41,2 % (1918) for Russland. Økning i bruk av kvinner i rustningsindustrien var vesentlig høyere enn tallene over viser, da mange som allerede var i arbeid ble flyttet fra mindre krigsrelatert arbeid. I Tyskland var det f.eks over 400 tusen flere kvinner i mekanisk industri i 1918 enn i 1913, mens antallet i tekstilindustrien i samme periode ble redusert med om lag 200 tusen.Behovet for ekstrem økning i produksjon av krigsmateriell tvang frem effektivisering, hvor særlig Taylorisme ble tatt i bruk. Arbeidsoperasjonene ble så langt mulig delt opp så et minimum av opplæring var nødvendig, og de fleste arbeiderne gjorde et lite antall arbeidsoperasjoner. I Storbritannia sto fagforeningene sterkt og motsatte seg noe de oppfattet som undergraving av fagarbeidernes hardt fremkjempede privilegier. Samtidig ble arbeidstiden økt kraftig, i Wien opp mot 13 timer i døgnet, mens i noen britiske fabrikker var det 77 timers arbeidsuke. Mot slutten av krigen ble arbeidstiden redusert noe, da studier viste at produktiviteten gikk ned. De lange arbeidsdagene førte til dobling av antall ulykker i produksjonen.
==== By mot land ====
I de fleste av de krigførende landene oppsto det raskt motsetninger mellom byene og landområdene, knyttet til produksjon og rasjonering av mat. Reduksjon i matproduksjonen rammet særlig Tyskland og Østerrike-Ungarn grunnet ententemaktenes blokade av mat og gjødsel, men også ententemaktene Russland og Frankrike ble rammet. Gjensidig misnøye mellom byer og landsbygd var ofte stor. Bøndene anså statens sterke kontroll og tidvis direkte rekvisisjon av mat som et overgrep, mens mange innbyggere i byene mente at bøndene unnlot å levere mat, enten for å selge det på svartebørs, eller å beholde en uforholdsmessig stor andel selv. Etterhvert som krigen fortsatte ble matmangelen mer akutt, innbyggere i byer måtte stå timevis i kø for å få kjøpt noe. Både bøndene og innbyggerne i byene kunne ofte enes om at det også var mellommenn som spekulerte i matmangelen, gjerne antatt å være jøder. Russland var det av ententelandene som var dårligst til å organisere produksjon og fordeling av mat, noe som bidro til å utløse februarrevolusjonen i 1917. Storbritannia og USA var unntak, førstnevnte organiserte rasjonering godt og bøndene i USA fikk et solid oppsving i produksjon av mat for ententemaktene. Selv om bøndenes arbeid under krigen ble preget av leveringsplikt, mangel på arbeidskraft, gjødsel og hester, så fikk deler av landsbygda i europeiske krigførende land et økonomisk løft. Det ble vakt en interesse for politikk som etter krigen førte til vesentlig økt organisering for å fremføre bøndenes synspunkter og krav.
==== Ektepar, barn, familier og kjønnsroller ====
Stort sett var nær halvparten av soldatene gift når de meldte seg til tjeneste. De fleste av gifte soldater holdt tett kontakt med ektefellen ved brevskriving, ofte med brev hver dag. Brev fra fronten ble kontrollert av militær brevsensur, noe soldater og offiserer var klar over, og sensuren bidro ofte til at brevskriveren la bånd på det man fortalte om. Det er anslått at rundt 2 milliarder brev ble utvekslet mellom familiene hjemme og soldatene ved fronten.
Må barna krysse noen trikkespor på veien til skolen? Jeg håper ikke det, da jeg er veldig redd for trikker.
Over to millioner gifte soldater kom ikke tilbake til sine ektefeller. Rundt 600 tusen i Frankrike, nesten like mange i Tyskland, rundt 400 tusen i Østerrike-Ungarn, 239 tusen i Storbritannia og rundt 200 tusen i Italia. Over en tredjedel av krigsenkene i Tyskland og Frankrike giftet seg igjen. For de soldatene som vendte tilbake endte noen ekteskap med skilsmisse, men det store flertall fortsatte å holde sammen.Vanlig definisjon på datidens barn var fra 6 år til 13–14 år, datidens minimumsalder for arbeid. Selv om kun et mindretall av de krigførende lands barn befant seg i eller ved frontlinjen, ble alle berørt. Fedre ble mobilisert som soldater og reiste fra hjemmet, undervisningen i skolen ble lagt om i patriotisk og fremmedfiendtlig retning, og i Sentral- og Øst-Europa ble tilværelsen etterhvert preget av matmangel og kulde om vinteren. Svært mange barn bidro også i ulike former for frivillig innsats for å støtte nasjonens krigsinnsats. Samtidig ble kjønnsroller vedlikeholdt, mens pikene skulle vokse opp til å passe hjem og barn, var guttenes fremtidige plass ved fronten. Selv om barna som vokste opp under krigsårene opplevde de svært ulikt, delte så godt som alle erfaringen med kulturell mobilisering. På tross av de mange ulikhetene kan man derfor snakke om en krigsgenerasjon, som ikke bare hadde opplevd krigen, men også følte de hadde deltatt i den. Rundt ti millioner barn av soldater, mistet sin far i løpet av krigen.Rundt halvparten av familiene hvor mannen var soldat, opplevde enten at han ble drept, skadet, eller tatt som krigsfange.Første verdenskrig førte til en destabilisering av kjønnsrollene mens den pågikk, men etter krigsavslutningen forble i hovedsak rollefordelingen i samfunnet slik den hadde vært før 1914. Samtidig var definisjonen av maskulinitet og feminitet mer ladet, omdiskutert og politisert enn før konfliktens utbrudd.
==== Nasjonale minoriteter ====
Første verdenskrig ga en stor endring mellom minoriteter og majoritetsbefolkningen i Europa og andre verdensdeler. Etniske grupper før første verdenskrig kan deles i tre hovedgrupper, ifølge historikeren Panikos Panayi, spredte befolkningsgrupper (diaspora), lokale minoriteter og nylig ankomne migranter. I den førstnevnte gruppen kan regnes jøder, roma (også kjent som sigøynere), tyskere (tyske minoritetsgrupper særlig i Øst-Europa), muslimer, grekere og armenere. Lokale minoriteter var typisk polakker i Russland, italienere i Østerrike-Ungarn osv. Selv om hovedstrømmen av migrasjon på 1800-tallet gikk til USA, var det også betydelig migrasjon innad i Europa, polakker arbeidet i Tyskland, mens spaniere og italienere innvandret til Frankrike. I USA hadde over 10 millioner mennesker familiebånd til en av sentralmaktene.
Minoriteter som majoritetsbefolkningen anså å ha en tilknytning til fienden, fikk de største problemene når krigen brøt ut, men andre minoriteter ble også rammet. Kort etter krigsutbruddet i august 1914 ble for eksempel mennesker med tysk bakgrunn pålagt store restriksjoner i Storbritannia, og året etter ble de fleste internert, ialt rundt 30 tusen sivile. Etter krigen var over ble nær 2/3-deler deportert til Tyskland (fra 57 tusen i 1914 til 22 tusen i 1919). I USA ble mange tysk-amerikanere utsatt for kraftig diskriminering, grunnet sin tyske bakgrunn. Det osmanske rike var den av de krigførende statene som hadde de mest ekstreme tiltak mot sine minoriteter, det førte til folkemordene på armenere og assyrere, med anslått over én million døde. Verdenskrigen førte også til økt antisemittisme, med beskyldninger fra majoritetsbefolkningen i blant annet Tyskland at jødene unnlot å gjøre militærtjeneste (undersøkelser etter krigen synes å vise at jødene som et minimum gjorde tjeneste på linje med resten av befolkningen). De mest ekstreme eksemplene på overgrep mot jødene skjedde i Russland. Minoriteter ble også utnyttet, ententemaktene brukte rundt 650 tusen soldater fra koloniene på slagmarkene i Europa. I Tyskland ble rundt 300 tusen polske sesongarbeidere holdt igjen da krigen brøt ut, og ble tvunget til å fortsette å arbeide.
==== Rasisme ====
Samfunnene i begge de to stridende gruppene var sterkt preget av rasistiske holdninger. Det britiske imperiet og dets militære styrker var basert på en klar rangordning. Storbritannia og briter var øverst, deretter kom hvite tropper fra Australia, New Zealand, Sør-Afrika og Canada, med indiske tropper under de, og helt nederst svarte afrikanere.
Vi vil tilby sivilisasjon til de svarte. De vil måtte betale for det... Selv om jeg har uendelig respekt for disse modige svarte, vil jeg mye heller ha ti svarte drept enn én enkelt franskmann, for jeg mener at nok franskmenn er drept uansett og at vi bør ofre så få som mulig.
Den amerikanske presidenten Woodrow Wilsons politikk har i ettertid blitt regnet som rasistisk, med tanke på at han fikk gjennomført segregering i USAs statsapparat. Da USA kom med i krigen ba US Army franskmennene om å behandle fargede amerikanske tropper de hadde under sin kommando som underlegne, da en likeverdig behandling av fargede tropper ville skape problemer for USA. Nye baser for US Army i sørstatene ble bevisst oppkalt etter generaler fra opprørshæren i borgerkrigen.Krigspropaganda fra Tyskland forsøkte å fremstille ententemaktene som forrædere mot den hvite rasen fordi de brukte tropper fra koloniene, og fremhevet sentralmaktene som rasemessige homogene.
Her er en reservesoldat. For en enorm mann. Hva kan latinere, slavere, keltere, japser, negre, hinduer, ghurkaer, tyrkere og hva ellers de kalles, gjøre mot en slik stor og sterk gigant av ekte germansk slag? Hans trekk er gjennomført noble, og han synes fornøyd med dagens arbeid. Han angrer ikke at han har ofret sitt liv for Tysklands rettferdige sak.
Allerede fra høsten 1914 var tysk presse opprørt over britenes og franskmennenes bruk av fargede soldater, det ble påstått at det var et angrep mot sivilisasjonen. Sosiologen Max Weber raste mot ententemaktenes bruk av kolonisoldater etter fredsslutningen: «at Tyskland fortsetter å kjempe for sin eksistens mot en armé av negre, ghurkaer og diverse andre barbarer fra alle kriker og kroker av verden, som venter på å endre vårt land til en ørken.»Da krigen var over fortsatte rasismen i hvordan de døde ble minnet, flere hundre tusen ententesoldater med bakgrunn fra koloniene ble enten ikke minnet på linje med sine hvite våpenbrødre, eller overhodet ikke minnet. Ifølge en offisiell britisk undersøkelse fra Commonwealth War Graves Commission (CWGC) var de ofre for omfattende rasisme (engelsk: pervasive racism).
==== Internerte ====
Ved utbruddet av krigen ble ulike sivile og borgere tilhørende fienden i de fleste krigførende land samlet i konsentrasjonsleire. Russland internerte rundt 50 tusen i 1914, antallet sivile internert økte til 250 tusen i 1917. Land langt vekk fra Europa, som Australia og Canada, internerte også sivile man antok hadde tilknytning til sentralmaktene. En del protesterte, de anså seg ikke som tilhørende fienden, som ukrainske innvandrere fra områder i Galicja, del av Østerrike-Ungarn. I Frankrike var rundt 60 tusen sivile som ble knyttet til sentralmaktene internert, blant de Albert Schweitzer. Storbritannia internerte om lag 320 tusen utlendinger, blant de jøder som siden 1890-årene hadde innvandret fra Galicja. Mange av de armenske innbyggerne som det osmanske rike deporterte ble plassert i konsentrasjonsleire, under svært dårlige forhold, hvor de langsomt døde av sult og sykdom. Rundt ti prosent av den serbiske sivilbefolkningen ble deportert til konsentrasjonsleire i Ungarn, hvor tusener av de døde.
==== Tro og religion ====
Selv om en viss sekularisering (redusert gudstro) utviklet seg på 1800-tallet, sto religion fremdeles sterkt i alle de krigførende landene. Ved utbruddet av konflikten støttet så godt som samtlige trossamfunn deltakelse i krigen, på de ulike lands side. Mange trossamfunn så også krigen som en straff fra Gud, for materialisme og gudløshet. Selv om det var eksempler på trossamfunn og prester som demoniserte fienden, var det ikke entydig. Den britiske sykepleieren Edith Cavell som arbeidet i tyskokkupert Belgia var sterkt troende, og henrettelsen av henne for arbeid for fienden ble av ententemaktene brukt som et eksempel på tyskernes ugudelige fremferd. I november 1914 erklærte Essad Effendi, etter oppfordring fra osmanske myndigheter, en fatwa mot ententemaktene og påla alle muslimer å støtte Det osmanske rike i krigen. Den katolske kirkens overhode, pave Benedikt XV, var kritisk til krigen, foreslo allerede i 1914 en våpenhvile, og arbeidet for at Italia skulle forholde seg nøytralt.Hvor viktig religion var generelt for soldatene er vanskelig å si noe bestemt om av flere grunner; manglende kunnskap om soldatenes tro før krigen, varierende forhold under krigen, og kildenes partiskhet. Når det gjelder soldater fra Britisk India synes det som både muslimer og hinduer fant styrke i troen, ikke minst i at alt var forutbestemt gjennom skjebne. Datidens venstreorienterte og nåtidens historikere har sett religion i krigsårene hovedsakelig som et ledd i elitenes sosiale kontroll av massene. Det er et argument som ikke kan avvises, men det synes like tenkelig at religionen var et middel elitene brukte for å utholde det presset de var utsatt for.
=== Skyttergravskrig ===
Skyttergravskrig og stillingskrig anses som typisk og bestemmende for første verdenskrig, krigføring langs permanente, befestede frontlinjer. Skyttergravskrigen var kun karakteristisk for den rundt 700 kilometer lange vestlige frontlinjen mellom november 1914 og mars 1918, men tidvis og for situasjonen på østfronten og ved fronten i Italia. Alle stormaktene hadde forberedt seg på en bevegelig krig i sine planer inntil 1914. Etter at Schlieffen-Moltkeplanen mislyktes og kappløpet mot havet endte uavgjort, gravde de stridende arméene seg ned. Grunnlaget for befestningen av frontlinjen var den militærtekniske utviklingen som favoriserte forsvareren. I tillegg kom tap av kontroll over store hærstyrker og den relative styrkebalansen.I januar 1915 ga den tyske overkommandoen ordre om at frontlinjen på vestfronten skulle utvides i dybden så de kunne motstå angrep fra overlegne styrker. Stridserfaringene ledet til at hovedstyrken ble flyttet bakover til en andre linje, med tilfluktsrom. Fra 1916 introduserte de stridende partene tre linjer i mange områder. For å lykkes måtte angripende styrker planlegge nøye og ha lokal overlegenhet. I et angrep ble fiendens stillinger først kraftig beskutt med artilleri. I tillegg ble det brukt stridsgass, miner (underjordiske sprengladninger i tunneler), etterhvert også stridsvogner, granatkastere og maskinpistoler. Håndgranaten fikk en renessanse, mens bajonetten nesten mistet sin betydning, i de trange skyttergravene var feltspader ofte et bedre våpen. Mot slutten av krigen endret den tyske arméen sin taktikk og brukte i våroffensiven i 1918 såkalte stormtropper, godt utstyrte elitesoldater som rykket frem i front og forsøkte å ødelegge fiendens bakre infrastruktur med infiltrasjonstaktikk.Hverdagslivet til soldatene i skyttergravene ble preget av lange faser med inaktivitet, og hard kamp for overlevelse. Resultatet var at skyttergravene ofte var svært forseggjort, samtidig var soldatene utsatt for alvorlige krigsnevroser, eller inntil da ukjente angstreaksjoner som søvnredsel, som innebar redsel for å sovne og bli angrepet.
=== Bruk av stridsgass ===
Gass ble først brukt av franske styrker på vestfronten i august 1914. Gassgranatene ble brukt i et åpent område, hadde minimal effekt, men ble oppdaget av tyske styrker. Den tyske overkommandoen anså derfor at den sto fritt til å selv benytte gass, siden fienden hadde brukt det først. Den 22. april 1915 ble inntil 5 tusen ententesoldater drept eller skadet av et tysk angrep med klorgass ved Ypres. Denne datoen regnes som starttidspunkt for moderne masseødeleggelsesvåpen. Det var første tilfelle hvor gass ble brukt i stor målestokk, og dette endret ideen om krig som en ridderlig kamp. Introduksjon av gass var mer omstridt enn bruk av andre våpen. De tyske offiserene ble overrasket over suksessen, men klarte ikke å utnytte den, grunnet manglende reserver. Angriperne selv ble dessuten også påvirket av gassen. Ententemaktene anså bruken av dødelig gass som et klart brudd på Haagkonvensjonen om landkrigføring, og som et ytterligere bevis for hvor barbarisk tysk krigføring var, noe de brukte i propaganda både under og etter krigen. Selv om kjemiske våpen ikke var ukjent hadde til da kun irriterende gasser (som tåregass) blitt brukt, men de var langt mindre effektive.
Problemet med å trenge gjennom forsvarslinjene ved offensiver, den fastlåste skyttergravskrigen, og ammunisjonskrisen grunnet mangel på salpeter, samtidig som tysk kjemisk industri hadde ubrukt kapasitet, ledet til å bruke gass som våpen. Selv om deler av det tyske offiserskorpset var skeptisk, ble bruken av gass ansett som et nødvendig onde. Den 31. mai 1915 angrep tyske styrker ved Bolimów på østfronten. Her ble fosgengass brukt for første gang. Den 25. september 1915 var første gang britiske styrker brukte stridsgass i større skala, i slaget om Loos.De første gassmaskene ble tatt i bruk høsten 1915. De krigførende partene brukte etterhvert gassfylte granater, for å være mindre avhengige av gunstig vindretning. I juli 1917 ved Nieuwpoort ble det for første gang brukt gass som trengte gjennom filteret i gassmasken. Samtidig, eller kort etter, begynte bruken av irriterende gass sammen med giftgass. Den første gjorde at soldatene tok av seg maskene. Rett etter Nieuwpoort ble det ved Ypres brukt en ny gass, sennepsgass, som var etsende ved hudkontakt. I tillegg til å skade personell, bandt sennepsgassen opp store ressurser for å ta hånd om sårede.Totalt ble det brukt rundt 112 tusen tonn med giftgass i første verdenskrig, av dette kom 52 tusen tonn fra Tyskland. Nøyaktig antall forgiftet og døde av stridsgass er vanskelig å angi. Mange av soldatene døde etter lengre sykeleie. For vestfronten anslås rundt 500 tusen sårede og om lag 20 tusen døde. For hele krigen anslås tap etter gassangrep til rundt 1,2 millioner soldater, av dem om lag 90 tusen døde.
=== Luftkrig: fra eksperimentelle fly til flyvåpen ===
Ved utbruddet av krigen hadde de stridende land knapt mer enn 200–300 enkle fly tilgjengelig, og datidens mindre robuste fly ble stort sett brukt for rekognosering. Da den britiske ekspedisjonsstyrken British Expeditionary Force (BEF) ankom Frankrike i august 1914, hadde de kun 48 fly for rekognosering. De overvåket fronten og rapporterte fiendens bevegelser til overkommandoen. Det var flygere fra Royal Flying Corps (RFC) som først observerte at det var en stor luke mellom de fremrykkende tyske arméene, noe som bidro til det suksessfulle slaget ved Marne.
Flyrekognosering ble stadig viktigere, også ved flyfotografi, og da stillingskrigen begynte, ble fly også brukt for koordinering av artilleri. Fra 1915 begynte bruken av radiosett i fly for direkte kommunikasjon med bakken. Den viktigste funksjonen for flyene var etterhvert å bistå artilleriet.Den franske flypioneren Roland Garros var den første som utviklet et virkelig jagerfly. I 1915 monterte han et maskingevær i front av flyet. For å beskytte propellbladene forsterket han dem med stålplater. Noe senere konstruerte nederlenderen Anthony Fokker en synkroniseringsmekanisme for sitt Fokker E.III. Hvis propellen var i skuddlinjen ble skudd blokkert. De første suksessfulle pilotene med disse flyene var Max Immelmann og Oswald Boelcke. Inntil tidlig i 1916 var tyskerne dominerende i luften over vestfronten.Bombetokt var sjeldne, men økte utover i krigen. De første bombene ble droppet over Liège i Belgia av et tysk luftskip 6. august 1914. Et nytt tysk bombetokt fant sted 24. august 1914 over Antwerpen. I desember 1914 angrep tyske luftskip for første gang Storbritannia. Frem til 1917 ble tunge tyske luftangrep fløyet mot London. Senere ble luftskip, med sine store overflater og begrensede manøvrerbarhet ved angrep, erstattet med Gotha G.IV bombefly. Frem til 1918 drepte tyske luftskip og bombefly 1400 britiske sivile og skadet nesten 5 000. Britenes Royal Flying Corps konsentrerte sine angrep på industri i den vestlige delen av Tyskland og på Zeppelinwerke ved Bodensjøen. Den første verdenskrig var den første konflikten hvor bombefly ble brukt i stor målestokk.Utvikling av militære fly skjedde også til sjøs. Sjøfly, som kun hadde blitt benyttet for rekognosering, ble bevæpnet og benyttet mot havner og kystbefestninger. Første verdenskrig var også den første krigen hvor tidlige utgaver av hangarskip ble benyttet. Både britene og amerikanerne bygget om flere av sine krigsskip til hangarskip. Disse tidlige utgavene benyttet sjøfly som tok av fra dekket, landet nær hangarskipet og så ble heist om bord med kran.
Fra 1916 tapte tyskerne igjen sin overlegenhet i luften. Ententemaktene hadde reorganisert sine styrker og hadde noen svært solide fly, som Nieuport 11. Tyskerne reagerte ved å forsøke å ytterligere profesjonalisere sine flygere. Oswald Boelcke trente noen av de beste tyske flygerne i luftkamp. De tyske jagerskvadronene (forkortet til Jasta), særlig Jasta 11, ga ententens flystyrker store tap. Etter Boelckes død tidlig i 1917, ble Jasta 11 ledet av Manfred von Richthofen. Med sine flygere bidro han til blodige april, hvor 443 ententefly gikk tapt. Richthofen selv skjøt ned 20 fly i denne perioden, en annen pilot, Kurt Wolff, hadde 22 nedskytinger denne måneden.
Utover i 1918 ble ententen stadig mer dominerende i luften, grunnet sine større industrielle ressurser. Ved avslutningen av krigen i november 1918 hadde de krigførende lands flyvåpen økt til 2–3 tusen fly, på vestfronten alene var det rundt 8 tusen fly. Tapene var høye, britene tapte over 50 % av totalt 22 tusen britiske piloter, franskmennene tapte rundt 40 % av 18 tusen franske piloter, tyske piloter hadde sannsynligvis tilsvarende tap. Selv om fly ga et viktig bidrag, så var de ikke avgjørende, krigen ble tapt og vunnet på bakken.
==== Sjøkrig og blokade – slagskip og ubåter ====
Før 1914 var det antatt at sjøkrig ville spille en stor, muligens avgjørende, rolle. Jyllandsslaget i mai-juni 1916 var det til da største sjøslag (og muligens det største noensinne), men det var ikke avgjørende for krigen. Ved fredsslutningen i 1918 viste det seg at sjøkrigen ikke hadde vært avgjørende, i motsetning til Napoleonskrigene og andre verdenskrig, men allikevel hadde hatt en viktig indirekte effekt.
Blokade - eller stengte butikker?Mens mange historikere anser britiske Royal Navys blokade av særlig Tyskland som avgjørende for at ententemaktene vant første verdenskrig, mener den britiske historikeren Paul Kennedy at det er en fiksjon. Han hevder at selv om britene ikke hadde opprettholdt en blokade med marinefartøy, så hadde ikke sentralmaktene fått tak i noen varer, fordi de som hadde noe å selge formelt eller reelt var på ententemaktenes side. Og selv om de hadde hatt noe å selge, så hadde ikke sentralmaktene skip til å hente varene, mulighet for å få de forsikret, eller evne til å komme i kontakt med selgere, da sentralmaktenes telegrafkabler ble kuttet den 3. august 1914. Tilnærmet samme argumentasjon har historikeren Alan Kramer, som mener at det er umulig å unngå følgende konklusjon: «ikke blokaden, men å gå til krig mot sine hovedleverandører reduserte importen av mat drastisk.».
De ulike sjøområdene var dominert av forskjellige makter: Storbritannia dominerte Tyskland i Nordsjøen (Atlanterhavet hadde ikke sentralmaktene adgang til), Tyskland dominerte Russland i Østersjøen, Frankrike og Italia dominerte Østerrike-Ungarn i Middelhavet (bortsett fra Adriaterhavet), og Russland (fra slutten av 1915) dominerte Det osmanske rike i Svartehavet, mens det igjen kontrollerte Bosporosstredet. Ententemaktene brukte sjøen for transport av tropper og forsyninger, noe sentralmaktene stort sett var utestengt fra. Unntaket var Skandinavia og Nederland: Sverige eksporterte jernmalm, Norge nikkel og kobber, mens Danmark og Nederland leverte mat til Tyskland. Leveransene fra de nøytrale landene ble i mindre skala for sentralmaktene det USAs leveranser var for ententen. Følgelig prøvde ententen, ved Storbritannia, å presse de nøytrale landene til å stoppe eller begrense leveransene til Tyskland. Samtidig hadde ententen behov for varer fra disse landene, firmaet Norsk Hydro i Norge leverte i en periode 90 % av Frankrikes behov for nitrat til sprengstoffproduksjon.Ententemaktenes blokade av sentralmaktene, særlig med avstenging av Nordsjøen, bidro til å utarme sentralmaktene (ved matmangel og etterhvert underernæring), og til å radikalisere konflikten. Britenes blokade ble av noen land, særlig USA, ansett å være i strid med internasjonal rett, og gjorde at tyskerne anså seg berettiget til tilsvarende radikale tiltak, som uinnskrenket ubåtkrig (senking av handelsskip uten varsel). Det var først ved USAs inntreden i krigen i april 1917 at ententens blokade ble effektiv. Tilsvarende bidro sentralmaktenes blokade av Russland ved sperring av Østersjøen og Bosporousstredet til den russiske arméens nederlag. Den tyske flåten i Middelhavet bidro til å få Det osmanske rike med i krigen på sentralmaktenes side. Tysklands forsøk på krysserkrig hadde kun en begrenset effekt ved utbruddet av krigen.Overraskende for både ententen og sentralmaktene var det krigføring med ubåt som hadde størst effekt i sjøkrigen. Siden ubåten var undervurdert av begge sider, var krigføring både med og mot ubåt dårlig forberedt. Tyske ubåter ga uansett ententemaktene store problemer, spesielt i første halvdel av 1917. Samtidig bidro tysk uinnskrenket ubåtkrig til at USA ble med i krigen på ententemaktenes side, og førte derved til sentralmaktenes nederlag. Et tidlig eksempel på ubåtkrigens politiske dimensjoner var senkingen av RMS «Lusitania» i 1915, en liten taktisk suksess, men en gigantisk strategisk tysk feiltakelse. Tyske ubåtmannskaper var godt trenet, fikk god betaling og mye mat, men risikoen var stor. Rundt 5 tusen mann ble drept i tjeneste, om lag halvparten av alle som tjenestegjorde i ubåtvåpenet.I Tyskland ble flåten med større overflateskip holdt i beredskap helt til slutten av krigen, da ble det bestemt at den skulle seile ut for å angripe overlegne britiske flåtestyrker. De tyske mannskapene nektet å utføre ordre, mytteriene i marinebasen i Kiel bidro til å utløse den tyske novemberrevolusjonen.
=== Underernæring og sult i Sentral-Europa ===
En kombinasjon av blokade fra ententemaktene, dårlig administrasjon og mangel på landarbeidere - mange var utskrevet som soldater - førte kort etter krigens start til matmangel, rasjonering, etterhvert også underernæring og sult i Tyskland og Østerrike-Ungarn. Matmangelen ledet blant annet til voldsomme køer, for det meste kvinner som sto timevis i kø før butikker åpnet for å få tak i mat, selv med rasjoneringskort var man ikke garantert å få noe. I Wien, en av de hardest rammede byene, sto våren 1917 rundt en kvart million daglig i over 800 køer. Når det ble mangel på vanlige råvarer, ble maten laget med erstatningsstoff, som brød av poteter, i stedet for mel. Smaken av matvarer med erstatningsstoff var uvant, ofte lite appetittlig, matvaren inneholdt som regel mindre næring, og var noen ganger direkte helsefarlig. Befolkningen fikk følgelig både mindre, og dårligere mat.Fra 1916 økte salget av matvarer utenfor myndighetenes kontroll, såkalt svartebørs, i 1918 ble mellom en tredjedel og en femtedel av alle jordbruksvarer i Tyskland omsatt på denne måten. Knapt noen sultet ihjel, men underernæring bidro til svekket motstandskraft mot sykdom. I Tyskland ble det anslått en dødelighet blant sivile, over normalt nivå, på 424 tusen, tilsvarende for Østerrike-Ungarn var 467 tusen (i disse tallene er døde som ble rammet av spanskesyken ikke regnet med).Hverken store tap av soldater ved fronten, nye land som sluttet seg til ententemaktene eller diskusjonene om annektering av fiendeland, var så ødeleggende for Tyskland og Østerrike-Ungarns stabilitet som matmangelen. Den såkalte turnipsvinteren 1916–1917 var da tålmodigheten tok slutt for store deler av befolkningen i de to viktigste landene i sentralmaktene. Misnøyen med matmangelen førte til omfattende streiker, opptøyer og polarisering av politikk, som truet den såkalte borgfreden fra krigsutbruddet i 1914.Selv om britene ved krigsutbruddet etablerte en blokade av sentralmaktene virket den gradvis, det største problemet var mangel på trekkdyr, over en tredjedel av landets hester (datidens traktorer) gjorde tjeneste ved frontlinjene. Enda viktigere var mangelen på gjødsel, både kunstgjødsel og naturlig gjødsel. Allerede i fredstid var Tyskland avhengig av matimport, mens mye av importen forsvant så ble samtidig innenlandsk produksjon sterkt redusert, helt ned i 40 % av førkrigsnivå i 1918. Ententens blokade fungerte dels ved at skip fra nøytrale land ble stoppet av den britiske marinen, dels ved at britene kjøpte opp mat, så sentralmaktene ikke kunne få tak i den. I motsetning til Tyskland var Østerrike-Ungarn selvforsynt med mat før krigen, samtidig ble særlig Østerrike hardere rammet av matmangel enn Tyskland. Dels var grunnlaget tapet av, og ødeleggelsene i det viktige jordbruksområdet i Galicja etter den russiske invasjonen, dels gjaldt de samme grunnene som i Tyskland, mange bønder og hester måtte gjøre tjeneste for hæren, i stedet for å dyrke mat. Men særegent for Østerrike-Ungarn var det manglende samholdet, hvor Ungarn som var bedre forsynt med mat, holdt mye tilbake, fra resten av keiserriket.Mens anbefalt kaloribehov for en voksen mann er 2500 kalorier dagen, var den daglige rasjonen i Tyskland på 1985 kalorier, den ble raskt redusert til 1336, og sommeren 1917 til 1100 kalorier. I Ungarn fikk innbyggerne 1273 kalorier, mens i Østerrike begynte kalorianslaget på 1300 ved innføring av rasjonering, og var ved våpenhvilen nede i 830 kalorier. En ernæringsspesialist som forsøkte å leve kun på de tyske rasjonene mistet en fjerdedel av sin vekt på syv måneder.
=== Media, propaganda, litteratur og film ===
Kultur mot sivilisasjonBåde sentralmaktene og ententemaktene mobiliserte sine akademikere i kampen om å vinne frem med hvorfor krigen ble utkjempet. Sentralmaktene fremstilte konflikten som kultur mot britisk og fransk forfall, mens britene og franskmennene hevdet det dreide seg om sivilisasjon mot barbarisk lovløshet. En tidlig hendelse i krigen, som ble brukt som propaganda fra begge sider, var brannen i biblioteket i Louvain (flamsk Leuven) i Belgia i august 1914.
Verdenskjente tyske akademikere kom med et opprop i oktober 1914, «Manifestet fra de 93», som motsa det man mente var propaganda fra ententemaktene. Blant de som undertegnet var nobelprisvinnerne Max Planck, Fritz Haber og Wilhelm Röntgen. Oppropet var dels et tilsvar til et britisk opprop med 53 ledende forfattere, som argumenterte for å støtte ententemaktenes kamp med at det gjaldt sivilisasjon mot tysk militarisme. Blant de som undertegnet var Rudyard Kipling, Arthur Conan Doyle og H.G. Wells.
Første verdenskrig var første gang propaganda ble etablert som en systematisk statlig virksomhet. Den ble brukt både for å vedlikeholde motivasjonen for å tjenestegjøre i krigen, og for å underbygge krigsdeltakelse fra egen befolkning eller ønskede allierte, med bruk av fremmedfiendtlige fordommer og patriotiske symboler. Ententemaktene, særlig britene, var generelt dyktigere med propaganda enn sentralmaktene og tyskerne, et overtak som ga et viktig bidrag til ententens seier. Historikeren Niall Ferguson nevner som eksempel oppmerksomhet rundt amerikanske tap ved senkingen av RMS «Lusitania», mens britiske brudd på sjørett og utsulting ved blokade fikk liten oppmerksomhet. Bakgrunnen for at propaganda fikk slik gjennomslag, var at første verdenskrig var den første større konflikten hvor de fleste deltakerne kunne lese, et resultat av obligatorisk skolegang.Det var mindre direkte skremselspropaganda fra sentralmaktene, fordi knapt noe tysk område var okkupert, og få tyske sivile var derfor direkte utsatt for krigen. Først og fremst ble Russland (hæren og befolkningen) stemplet. Ententemaktenes bruk av fargede tropper fra koloniene på europeiske slagmarker ble dels fordømt som et brudd på kultur eller som amoralsk. Propaganda fra sentralmaktene tenderte til å degradere fiendens kampevne og til å lovprise egne soldaters styrke. For dette ble ulike foto distribuert som postkort som viste falne ententesoldater og tilhørende massegraver.
===== Tyskland =====
I Tyskland ble sentralkontoret for utenlandstjeneste (tysk: Zentralstelle für Auslandsdienst ) opprettet 5. oktober 1914, etterfulgt av militærkontoret i utenriksdepartementet (tysk: Militärische Stelle des Auswärtigen Amtes [MAA]) 1. juli 1916 og til sist kontoret for bilder og film (tysk: Bild- und Filmamt [BUFA]). Østerrike-Ungarn hadde allerede den 28. juli 1914 etablert det keiserlige krigspressekontor (k.u.k. Kriegspressequartier [KPQ]). På ententemaktenes side ble kontoret for pressen (fransk: Maison de la Presse) opprettet i Frankrike i februar 1916. Storbritannia etablerte byrået for krigspropaganda (engelsk: War Propaganda Bureau) i september 1914. I USA ble komitéen for offentlig informasjon (engelsk: Committee on Public Information) opprettet i april 1917 ved landets inntreden i krigen på ententemaktenes side. Velkjente overgrep i Franrike og Belgia som ble brukt i propaganda var henrettelse av sivile, og voldtekt, men også den angivelige korsfestelsen av nonner, eller påstanden om at tyske soldater hugget av barnehender.Den tyske seieren mot russiske invasjonsstyrker i Øst-Preussen var et eksempel på hvordan propaganda og media ble brukt for å fremme bestemte formål. For å vise at det var en oppreisning etter nederlaget i slaget ved Tannenberg i 1410, ble det etter forslag fra marskalk Paul von Hindenburg gitt samme navn. Endringen i holdning som det utløste i Tyskland skulle få omfattende følger. Mens det siden Carl von Clausewitz var anerkjent at Russland ikke kunne erobres i krig, anså man nå at en seier over Russland var mulig. Denne holdningsendringen førte til en drastisk utvidelse av offensiver, og pekte frem mot Tysklands invasjon av Sovjetunionen i 1941.
===== Ententelandene =====
Den britiske pressen var i økende grad positiv til Tyskland de siste årene før krigen og under julikrisen i 1914 ble først den russiske tsaren gitt skylden for opptrappingen. Dette endret seg med Tysklands ultimatum til Russland, og særlig med Tysklands invasjon av Belgia og Luxembourg. Videre utover i krigen ble Tyskland ikke bare stemplet som fiende og aggressor, men fremstilt som humanitetens fiende. Kun i begynnelsen av krigen ble det skilt mellom regjering og befolkning. Denne overdrevne fiendtlige propagandaen vanskeliggjorde fredsfølere og bidro til at forsoning var vanskelig etter krigen.Etter krigen var over og en rekke overdrivelser fra propaganda ble avdekket, ble befolkningens tillit til medier, særlig i ententelandene (Frankrike, Storbritannia og USA) svekket. Den anerkjente amerikanske forfatteren og journalisten Walter Lippmann oppsummerte erfaringene med propaganda og fremholdt at de viste at demokratiet måtte begrenses, da vanlige mennesker stort sett kun var opptatt med seg og sitt, en liten gruppe innsiktsfulle personer burde styre på vegne av de mange.
Solidaritet med imperiet ble et sentralt motiv i krigstidens propaganda og begge de to store imperiemaktene forventet at krigen for å gjøre verden sikker for demokratiet ville, paradoksalt, samtidig sikre overlevelsen av det udemokratiske imperiet.
Utbruddet av krigen førte til en veritabel flom av krigsrelaterte dikt og annen skjønnlitteratur, for det meste skrevet av sivile, mange av de kvinner. Det var så godt som uten unntak soldater tilhørende øvre middelklasse som skrev dikt og romaner basert på erfaring fra fronten, i engelsktalende land kjent som krigsdiktere (engelsk: war poets). Felles for mange krigsdiktere var et krav om å fortelle den virkelige historien om krigen, i motsetning til offisielle krigsreportere og pressen i hjemlandet, Wilfred Owens «Dulce Et Decorum Est» var typisk et svar på et dikt av den svært patriotiske Jessie Pope.Ved utbruddet av første verdenskrig blomstret filmindustrien både i Europa og USA, både almenheten og eliten benyttet kinoer som adspredelse. Filmaviser (engelsk: newsreel) med nyheter ble brukt av alle de krigførende maktene for å nå ut med informasjon og propaganda. Etterhvert fikk filmfotografer adgang til slagfeltene, men av flere grunner fikk de aldri dekke pågående kamper. I tillegg til produksjon av sensurert film for publikum ble det også tatt opp mye usensurert film for arkivformål, som dokumentasjon for ettertiden. Film produsert for publikum skulle oppmuntre befolkningen, og ved eksport også gi et fordelaktig inntrykk av landets forsvarskamp mot angriperne. Kinoforestillingene var svært populære, i Storbritannia var det f.eks rundt 20 millioner besøkende i uken i 1918. I en rekke filmer medvirket tidens mest kjente skuespillere, som Asta Nielsen og Henny Porten i tyske filmer, mens blant ententemaktene var amerikanske Mary Pickford og Charles Chaplin populære. Begge stridende parter etablerte etterhvert hundrevis av kinoer nær frontlinjen for soldatenes adspredelse. Slaget om Somme markerte et skille i bruk av film, britene la mye ressurser ned i produksjon av en film, The Battle of the Somme, da de regnet med et større gjennombrudd, tilsvarende kom tyskerne etterhvert ut med et tilsvar, Bei unseren Helden an der Somme.
=== Våpenteknisk utvikling ===
Første verdenskrig endret våpenteknologi på mange måter. For infanterister ga krigen det endelige gjennombrudd for kamuflasje og stålhjelmer. Soldatenes rifler var stort sett likeverdige, kun den britiske Lee-Enfield hadde et overtak med stor skuddhastighet, og førte særlig i Flandern til store tyske tap. Skyttergravskrigen førte til en renessanse for håndgranaten, som kun sentralmaktene hadde nok av ved krigens utbrudd. Maskingeværet ble ytterligere utviklet, fra tyngre (MG08, 30–40 kg), til lette transportable modeller (MG 08/15, ca. 14 kg), og den første virkelige maskinpistol, MP18, ble tatt i bruk sammen med ny infanteritaktikk (stormtropper).Maskingeværer, og etterhvert stridsvogner, bidro til å gjøre det opprinnelige kavaleriet avleggs (soldater på hest). Det mistet sin status og ble kun brukt for perifere oppdrag og spesielle områder, som deler av østfronten og Midtøsten. Fra den første, moderat suksessfulle stridsvognen Mark I, utviklet ententemaktene den forbedrede Mark IV og Renault FT-17, forløperen for dagens stridsvogner. Tyskland utviklet og produserte knapt noen stridsvogner. 20 tyske A7V mot 1 220 Mark IV, 2 700 Renault FT og om lag 2 000 andre pansrede kjøretøy viser også ententemaktenes materielle overlegenhet det siste krigsåret.
Artilleriets begrensning ledet til utviklingen av bombefly. Tungt tysk artilleri som Tjukke Bertha, som hadde suksess mot festninger ved innledningen av krigen, hadde en rekke svakheter (begrenset bevegelighet, høy slitasje, moderat nøyaktighet). Den teknisk avanserte Pariskanonen (tysk: Paris-Geschütz) hadde ingen militær verdi, grunnet liten nøyaktighet, og var kun et terrorvåpen mot sivile mål. Den lette og portable franske Canon de 75 revolusjonerte artilleriet før krigen. Den viste i begynnelsen av første verdenskrig sin kapasitet mot tyske angrep, men ble etterhvert for lett for stillings- og skyttergravskrig. Forholdstallet mellom lette og tunge kanoner skiftet i løpet av stillingskrigen fra 11:2 i begynnelsen til 9:7 mot slutten av krigen.Ved improvisasjon ble det første standardiserte jagerflyet utviklet (Fokker E.I). Det ble også utviklet bombefly, som det britiske Handley Page Type O og det tyske Gotha G.I, som etterhvert erstattet tyske luftskip. Første verdenskrig var også begynnelsen for flyradio, noe som ga flyrekognosering nye muligheter.
Undervannsbåten ble i beste fall ansett som et støttevåpen før krigen, men ble det viktigste offensive våpenet i sjøkrigen. Storbritannias overlegne etterretning ved Room 40 var et stort hinder for bruken av den tyske slagskipsflåten, og etter Jyllandsslaget oppga tyskerne helt offensive operasjoner. Tilsvarende var Royal Navy forsiktig i bruk av sin slagskipsflåte, grunnet trusselen fra tyske undervannsbåter.
Bortsett fra mobilisering av alle reserver i krigsøkonomien, ble den industrielle krigen preget av avstandsvåpens dominans: artilleri forårsaket om lag 75 % av alle skader, infanterivåpen rundt 16 %, håndgranater 1–2 % og giftgass nesten 1,7 %. Tradisjonelle våpen som sabel og bajonett forårsaket kun 0,1 % av skadene. I motsetning til tidligere kriger, døde mindre enn en tiendel av tyske, en sjettedel av østerriksk-ungarske og en femtedel av franske soldater på grunn av sykdom. Rundt 850 millioner artillerigranater ble avfyrt av de stridende partene.
=== Industriell krigføring og logistikk ===
Stormaktene som deltok i første verdenskrig kan for logistikk deles i to grupper, kontinentale og ekstra-kontinentale. De førstnevnte kunne utplassere og etterforsyne sine styrker med jernbane eller veier og omfattet Frankrike, Tyskland, Østerrike-Ungarn, Italia og Russland, mens de sistnevnte måtte bruke skip, og omfattet Storbritannia, Japan og USA. For ententemaktene betød det et stort behov for sjøveis transport, noe Storbritannia med 45 % av verdens større dampskip (total tonnasje rundt 20 millioner tonn) kunne besørge. Med andre allierte skip kontrollerte ententemaktene rundt 80 % av verdens tonnasje av handelsskip.Helt fra åpningen av krigshandlingene spilte jernbaner en svært viktig rolle for utplassering av tropper, den største seksjonen i den tyske generalstaben var typisk jernbaneseksjonen. Under det tyske angrepet på vestfronten i august-september 1914 var jernbanetransport avgjørende for seieren i slaget ved Marne. På seks dager ble fire korps flyttet, hvert korps trengte 118 tog, noe som viste Frankrikes fordel med interne linjer for effektiv logistikk. Ved siden av transport med jernbane og dampskip var vogner trukket av hester fremdeles slik det meste av gods på vei ble fraktet. Totalt hadde den britiske hæren over 800 tusen hester, av de 450 tusen i Frankrike og britene skipet i løpet av krigen over 3 millioner tonn havre og rundt 2,7 millioner tonn høy som fôr til hestene. Mot slutten av krigen tok særlig ententemaktene Frankrike, Storbritannia og USA i bruk stadig flere motoriserte kjøretøy. I 1918 hadde det amerikanske ekspedisjonskorpset AEF rundt 270 tusen kjøretøy, mens britene hadde noe under 60 tusen kjøretøy i Frankrike (av de 27 tusen lastebiler), og 24 tusen kjøretøy (av de 6 tusen lastebiler) i andre krigsområder.
=== Fronterfaringer ===
Med store slag og omfattende bruk av tungt materiell brakte første verdenskrig en markert endring i synet på soldater og deres selvforståelse. Før første verdenskrig var den generelle ideen om krig fremdeles preget av slag hvor soldaten modig og ridderlig skulle beseire fienden. De fleste tyskeres forståelse av krig hang igjen fra den fransk-prøyssiske krig som ble avsluttet i 1871. Tilsvarende ble krigen sett som en åpen, ærlig kamp hvor deltakerne fikk utløp for sin eventyrlyst og sitt heltemot. Erfaringene og kravene fra stillingskrigen ødela disse forestillingene. Krigen ga soldatene den ødeleggende erfaringen av fullstendig degradering av individet til et forsvarsløst objekt utsatt for en upersonlig industriell krigsmaskin.Sentralt var den nesten uopphørlige artilleribeskytning, som førte til over halvparten av ofrene for krigen. Soldatens eneste mulige reaksjon overfor dette våpenet, var å vente nesten hjelpeløs på nedslaget, som kom med tilsynelatende ukontrollerbar styrke: «Krigsmaskinen synes å ha blitt allmektig og påførte sine avgjørelser på de som deltok i dens fordekte bevegelser». Tilsvarende oppsto bildet av en ny soldat. Den stemningsfylte, spontane og lojale ungdom forsvant og ble erstattet av soldaten fra Verdun, en veltrent, kald, aggressiv, isolert og godt teknisk utstyrt lederfigur. Stålhjelmen var symbolet på soldaten, den representerte det moderne, tekniske og funksjonelle ved krigen.Paradoksalt bidro skyttergravkrigens statiske natur til at krigshandlinger ble redusert, så lenge soldatene på begge sider vedlikeholdt status quo. Det var vanligvis tilfellet, bortsett fra ved store offensiver. For å bryte opp denne statiske situasjonen, benyttet kommandantene spesialister, på den britiske siden særlig skarpskyttere, på tysk og østerriksk-ungarsk side stormtropper. Disse elitestyrkene hadde høy individuell motivasjon for å kjempe, noe som for vanlige tropper var upopulært. Disse spesielle enhetene oppfattet seg selv som voldsutøvere: «Det er derfor ingen tilfeldighet at de tyske stormtroppene og de italienske eliteenhetene (Arditi) har en direkte linje til fascistenes estetisering av voldsbruk i mellomkrigstiden», noe som kan underbygges av psykologiske og kulturelle studier.
=== Diplomati ===
De to stridende gruppene, ententen og sentralmaktene, brukte diplomati og propaganda for å støtte opp under egen side, eller undergrave motparten. Stort sett fokuserte krigstidens diplomati på fire saker: propagandakampanjer; definering eller omdefinering av krigsmålene, som ble hardere jo lenger krigen pågikk; lokke nøytrale land inn i striden (Det osmanske rike, Italia, Bulgaria og Romania) ved å tilby landområder; og støtte til nasjonale minoriteter innenfor fiendens område. Nøytrale land la frem flere fredsforslag, men ingen av dem fikk noe særlig støtte. Etter det russiske nederlaget i 1915 (som førte til den store retretten), la Tyskland frem forslag om en gunstig fredsløsning for Russland, men det tyske utspillet ble avvist av tsarregimet. Det viktigste fredsforslaget under krigsårene kom fra USAs president Woodrow Wilson i desember 1916, men det ble avvist av begge de stridende alliansene. Begge sider var lenge forsiktig med å åpent spille på selvbestemmelsesrett for nasjonale minoriteter, av en rekke grunner. Sentralmaktene ved Tyskland ønsket primært en separatfred med Russland, og frem til 1916 ble det sett som lite tjenlig å oppmuntre til separatisme. Ententemaktene inkluderte Russland til 1917, en oppfordring til oppløsning av f.eks Østerrike-Ungarn, ville slå tilbake på alliansen. Først mot slutten av 1916 støttet sentralmaktene etableringen av nye stater, av Russland, og ententemaktene støttet ikke selvbestemmelsesrett før i 1918.Våren 1917 forsøkte Østerrike-Ungarns nye keiser Karl I å sende ut fredsfølere gjennom en slektning, prins Sixtus av Bourbon-Parma, men de ble avvist av ententemaktene. Hans utenriksminister Ottokar Czernin prøvde å få tyskerne til å redusere sine krigsmål. Han argumenterte med at Østerrike-Ungarn var så nedkjørt at en revolusjon, tilsvarende den som nylig hadde funnet sted i Russland, også kunne skje i Wien, men dette ble avvist av tyskerne. Etter å ha overtatt som tysk utenriksminister i august 1917, forsøkte Richard von Kühlmann å se om det var mulig å oppnå separatfred med en av ententemaktene, og slik splitte dem. Da det mislyktes, erklærte han i oktober i riksdagen at Tyskland aldri ville oppgi Alsace-Lorraine. Etter at den britiske statsministeren David Lloyd George erklærte at Storbritannia ikke ville gi opp før Frankrike hadde fått tilbake sine tapte områder, var døren lukket for en forhandlingsfred i vest.I november 1917 sendte den britiske utenriksministeren Arthur Balfour et åpent brev til den britiske bankieren Walter Rothschild, senere kjent som Balfourerklæringen. I brevet ga den britiske regjeringen sin støtte til et «nasjonalt hjem for den jødiske befolkningen». Erklæringen ble vedtatt etter uker med debatt i regjeringen. Bakgrunnen for at brevet ble sendt, var blant annet at Storbritannia var i posisjon til å gi et løfte, siden de var i ferd med å erobre Jerusalem. Viktigere var effekten det var påtenkt overfor USA. I tillegg ble det antatt at jødiske innvandrere ville være pro-britiske og derved støtte Storbritannias imperialistiske ambisjoner i Midtøsten.
Den 3. desember 1917 begynte forhandlinger om våpenhvile mellom sentralmaktene og representantene for Russlands bolsjevikstyre i Brest-Litovsk (dagens Brest i Belarus). De russiske forhandlernes situasjon var at de ikke kunne forsvare landet, mens sentralmaktenes forhandlere ønsket å avslutte krigen i øst så de kunne konsentrere seg om vestfronten. Russerne krevde en tre måneders våpenhvile, sentralmaktene gikk med på én måned, automatisk forlenget, den kunne sies opp med én ukes frist. Fredsforhandlinger begynte 22. desember, Tyskland ble representert av utenriksminister Richard von Kühlmann, Østerrike-Ungarn av utenriksminister Ottokar Czernin mens Adolf Ioffe ledet den russiske delegasjonen. Ved forhandlingsstart sto partene langt fra hverandre. Den russiske delegasjonen krevde en fred uten anneksjoner, og respekt for nasjoners selvbestemmelsesrett, de håpet snarlige revolusjoner skulle støtte dem i forhandlingene. Sentralmaktene fremsto relativt velvillige ved forhandlingenes start, men avviste tilbaketrekning fra russiske områder de hadde okkupert. I begynnelsen av januar 1918 tok Lev Trotskij over som russisk forhandlingsleder, han ønsket å dra ut forhandlingene så lenge som mulig, så revolusjonær propaganda fikk tid til å virke utenfor Russland. I januar sluttet representanter for Ukraina seg til forhandlingene.Forhandlingene i Brest-Litovsk påvirket befolkningene i begge alliansene mens de pågikk. Den 8. januar 1918 kunngjorde USAs president sine 14 punkter. Utspillet var ment å gi både innenriks- og utenrikspolitisk virkning, og det tok særlig sikte på å møte utfordringen fra det nye sovjetstyret i Russland. Punktene var derfor også rettet mot opposisjonen i sentralmaktene, og venstresiden i ententemaktene. Flere av punktene var i motstrid til krav fra britiske, franske og italienske styresmakter, og mottakelsen ble deretter. Den største umiddelbare effekten fikk punktene overfor sentralmaktene. Den tyske rikskansleren Georg von Hertling godtok motstrebende punktene, men ga ingen konkrete forslag vedrørende tysk tilbaketrening. Den østerriksk-ungarske utenriksministeren Czernin var mer positiv og oppfordret Wilson til å ta initiativ til fredsforhandlinger.Etter en pause i forhandlingene fra den 18. januar, diskuterte bolsjevikene som ledet Russland sentralmaktenes forslag. Vladimir Lenin gikk inn for å godta sentralmaktenes krav, da han anså Russlands posisjon som svært svak. Trotskijs forslag om hverken fred eller krig som en avvisning av sentralmaktenes krav, var imidlertid det som ble vedtatt. Målet var å fryse situasjonen, mens revolusjonær propaganda fortsatte mot sentralmaktenes soldater for å vinne deres støtte. Den 9. februar sluttet sentralmaktene fred med representanter for Ukraina. Blant betingelsene var store kornforsyninger til sentralmaktene, mens den nye staten fikk overdratt et område rundt det som i dag er Chełm i Polen (Guvernementet Kholm). Østerrike-Ungarn anså avtalen som svært viktig, da landet var på kanten av opprør grunnet matmangel, men avståelsen av områdene ved Chełm viste seg raskt å være en stor diplomatisk feil. Ved å underbygge polsk nasjonalisme bidro den til å bryte opp keiserdømmet. Dagen etter, den 10. februar, avbrøt Trotskij forhandlingene.Sentralmaktenes styrker gikk til offensiv den 17. februar, og uten noen fungerende russisk hær erobret sentralmaktenes styrker raskt enorme områder. Bolsjevikene gav etter og aksepterte de harde tyske kravene. I praksis førte det til tysk dominans fra Arktis til Svartehavet, og Russland mistet om lag en tredjedel av sin befolkning. Formelt utvidet hverken Østerrike-Ungarn eller Tyskland sitt territorium, mens reelt ble en rekke tyskdominerte bufferstater etablert langs Russlands vestlige grense. Avtalen ble undertegnet den 3. mars. Fredsavtalen i Brest-Litovsk styrket begge de krigførende alliansenes vilje til fortsatt krigføring; sentralmaktene fordi de ikke lenger utkjempet en tofrontskrig, ententemaktene fordi avtalen viste hva de hadde i vente fra sentralmaktene, dersom de ga opp.
=== Nøytralitet og nøytrale land ===
Mens første verdenskrig begynte med at flertallet av verdens land var nøytrale, sluttet de fleste land seg etterhvert til de krigførende, og størstedelen valgte ententemaktene. Tre hovedårsaker kan gis for at nøytrale land etterhvert ble med i krigen. Den første gruppen omfattet land hvor en fryktet at nøytralitet ville begrense landets muligheter, særlig med tanke på erobring av landområder, og omfattet Italia, Romania, Bulgaria og Hellas. For den andre gruppen var erkjennelsen av at nøytralitet ville avskjære landet fra å ha innflytelse over utviklingen etter krigen, blant de regnes Det osmanske riket, USA og Kina. Den tredje gruppen så en umiddelbar økonomisk trussel mot landet om det ikke sluttet seg til en av de krigførende partene, av de var Portugal og Brasil.En tilsvarende tredeling knyttet til eksterne forhold, som styrte hvilke muligheter land hadde for å holde seg nøytrale, peker på geografi, konfliktens natur og det internasjonale systemet. Land som Belgia og Luxembourg var med sin geografiske posisjon utsatt, da Tyskland bestemte seg for å angripe Frankrike. Samtidig var Nederland, på tross av felles grenser med Tyskland, viktigere som nøytralt enn krigførende, særlig for Tyskland, men også for Storbritannia. Samme gjaldt for Danmark og Sverige, mens Norge etterhvert ble utsatt for et sterkt britisk press og i praksis ble alliert med ententemaktene. USAs geografiske plassering ga landet stort handlerom til å selv bestemme sin politikk, og det forholdt seg nøytralt inntil våren 1917.
Konfliktens natur som bestemmende for nøytralitet kan knyttes til en påtatt likegyldighet, for å skjule hvor utsatt et land var for press eller invasjon, særlig Sveits, Nederland og Danmark spilte på dette for å bevare nøytraliteten. Det tredje forholdet var ulike lands samhold om nøytralitetspolitikken, hvis politiske fraksjoner forsøkte å alliere seg med en av de krigførende partene ble det vanskeligere for en stat å holde seg nøytral. Mens slike indre forhold bidro til å trekke Albania og Hellas inn i krigen, førte de for Mexicos del til at både USA, Storbritannia og Tyskland støttet ulike politiske fraksjoner.
=== Europas tapte anseelse ===
==== Indisk deltakelse i ententen ====
Ved utbruddet av krigen forsøkte Tyskland å bruke indisk nasjonalisme og pan-islamisme til sin fordel. De prøvde å få til opprør mot britisk styre i Britisk India, og sendte en delegasjon til Afghanistan som oppfordret landet til å delta på sentralmaktenes side. Til tross for britenes bekymring for et opprør i India, førte krigsutbruddet til enestående utbrudd av lojalitet og støtte til Storbritannia, nesten alle de ledende indiske politikerne støttet britenes rekruttering, blant de også Mahatma Gandhi.
Om vi lider nederlag denne gangen, vil vi muligens ha bedre hell neste gang. For meg er den nåværende krigen utvilsomt bare begynnelsen på en lang historisk utvikling, ved hvis ende Storbritannia lider nederlag som dominerende i verden. Kjennetegnet på det tyvende århundre må bli opprøret til de fargede rasene mot Europas koloniale imperialisme.
Indiske politiske ledere fra Kongresspartiet, og andre grupper, var ivrige etter å støtte Storbritannias krigsinnsats, da de trodde at det ville fremme selvstyre etter krigen, slik de «hvite» koloniene (Canada, Australia, New Zealand og Sør-Afrika) allerede hadde fått.Ved utbruddet av krigen var den indiske hæren tallmessig større enn den britiske. Rundt 1,3 millioner indiske soldater og arbeidere tjenestegjorde i Europa, Afrika og Midtøsten, mens den sentrale indiske regjeringen og fyrstestatene sendte store forsyninger med mat, penger og ammunisjon. Totalt 140 000 mann tjenestegjorde på vestfronten og nesten 700 000 i Midtøsten. Tapstallene for indiske soldater under første verdenskrig var totalt 47 746 drept og 65 126 sårede. Tropper fra Britisk India var særlig viktig høsten 1914 og våren 1915, da franske og britiske styrker på vestfronten var sterkt presset. Samtidig var det en bekymring i deler av den britiske hæren over hvilke konsekvenser det ville ha at indiske soldater kjempet sammen med britiske på europeisk jord, det kunne undergrave britenes krav på rasemessig overlegenhet og herredømmet over India.Prøvelsene under krigen, så vel som den britiske regjeringens manglende oppfølging av hva mange indere oppfattet som et løfte om selvstyre, brakte misnøye og bidro til at kampen for full uavhengighet fikk støtte etter krigen.
==== Soldater og sivile fra koloniene i fransk tjeneste ====
I den franske hæren medvirket fra koloniene: 200 000 fra Algerie, 100 000 fra Tunis, 40 000 fra Marokko, 100 000 fra Vest-Afrika. Totalt tjenestegjorde om lag 600 tusen soldater fra koloniene for Frankrike under første verdenskrig, mens titusener rømte for å unngå å bli rekruttert. Lokale rekrutterere gikk svært hardt frem mot lokalbefolkningen, noe som førte til stor motstand, etterhvert også opprør. Bruk av fargede soldater fra koloniene ble dels ansett som å oppveie for Tysklands større befolkning, men forkjempere for slike soldater, som Charles Mangin, hevdet også at de grunnet sin primitive kultur var bedre soldater enn de rasemessig overlegne europeerne. På tysk side var det voldsom motstand overfor bruk av soldater fra andre kontinent, i Europa, det ble brukt massivt i tysk propaganda og tyske diplomater protesterte overfor ententemaktene og hevdet at slik bruk av soldater fra koloniene var en krigsforbrytelse. Blant tyske intellektuelle som sterkt motsatte seg bruk av tropper fra koloniene var Max Weber.Til tross for at asiatiske og afrikanske soldater og arbeidere kom til Europa for å bidra i krigen, ble de utsatt for rasisme mens de tjenestegjorde i Frankrike.
==== Japans ekspansjon i Kina ====
Japan brukte første verdenskrig for å utvide sin kontroll over kinesiske områder. I 1915 fremmet Japan en note til den kinesiske regjering, i ettertid kjent som de 21 krav. De mest ekstreme delene av noten ville gjort Kina til et lydrike under Japan. Ved blant annet britisk og amerikansk press ble de mest vidtgående delene av noten trukket tilbake. Den japaske noten førte til omfattende diskusjoner i Kina og ledet til at landet sluttet seg til ententen i 1917, for å få en plass ved forhandlingene ved fredsslutningen.
==== Latin-Amerika ====
En gjennomgående strømning i Latin-Amerika var at Europa hadde sviktet ved å starte krigen, en oppfatning som en rekke intellektuelle sto for, som argentineren José Ingenieros, mexicaneren Manuel Gamio og brasilianeren José Bento Monteiro Mombato.
==== Delegitimering av imperiene ====
Fra at imperialisme var en ubestridt og sentral del av noen få europeiske land før krigens utbrudd, førte krigen til at imperiene ble delegitimert, og prosessen med kolonienes selvstendighet begynte for alvor. Utbruddet av første verdenskrig avsluttet en århundrelang europeisk dominans av resten av verden.Bruken av fargede tropper fra koloniene mot hvite soldater i Europa, bidro til å undergrave imperiemaktenes legitimitet. Ved fredsslutningen ga ententemaktene kun selvstyre til land styrt av hvite, som Canada, Australia, New Zealand og Sør-Afrika, mens Wilsons 14 punkter hadde vekket håpet om selvstyre i mange andre land. India hadde bidratt med om lag 1,5 millioner mann i militærtjeneste, men i stedet for selvstyre ble undertrykkingen skjerpet, som ved Amritsar-massakren i 1919. Selv om første verdenskrig på kort sikt bidro til å befeste kolonimaktenes herredømme, bidro konflikten til å svekke deres legitimitet, og begynnelsen på imperienes avvikling kan settes til 1919.
=== Krigens rett ===
I årene før utbruddet av første verdenskrig ble en rekke internasjonale traktater vedtatt, som dels anga hvordan uenigheter mellom stater kunne løses, og dels ga regler for hvordan krig skulle føres - og ikke føres - om den allikevel brøt ut. Det var ikke mangel på lovverk som gjorde at krigen brøt ut. Ideelt sett var det tenkt at væpnet konflikt mellom stater skulle avverges ved megling, og Den faste voldgiftsdomstolen ble opprettet for det formålet i 1899. Etter krigen var over ble det forsøkt gjennomført et rettsoppgjør. Knapt noen ble dømt, men det var første gang etter en krig at noen ble forsøkt dømt for å ha overtrådt internasjonalt anerkjente regler for krigføring.
==== Krigsforbrytelser ====
En rekke hendelser under første verdenskrig kan betegnes som krigsforbrytelser, det vil si brudd på internasjonalt anerkjente lover på det tidspunktet hendelsen fant sted. Både sentralmaktene og entententemaktene utførte handlinger som anses som krigsforbrytelser, men knapt noen ble dømt for det. Etterhvert som konflikten utviklet seg økte ofte antallet av brudd mot krigens rett, egne brudd ble forsvart med at fienden hadde gjort det først. Tilsvarende ble ytterligere eskalering, for eksempel i dårlig behandling av krigsfanger, begrenset av frykt for hva fienden kunne gjøre. En særlig sak var den asymmetriske situasjonen ved bruk av tropper fra andre kontinenter, som Afrika og Sentral-Asia, Tyskland anså det som barbarisk og brudd på krigens rett. På tross av krigsforbrytelser på begge sider ble krigens folkerett stort sett fulgt under første verdenskrig. Mye av bakgrunn for hard fremferd mot sivile fra tyske, østerriksk-ungarske og russiske styrker var en overdreven frykt for motstand fra sivile.
===== Tyske styrker i Belgia =====
De tyske invasjonsstyrkene anså all motstand, som sabotasje av jernbanelinjer, som illegal og umoralsk. De skjøt belgiere som utførte slike handlinger og brente bygninger som hevn. I tillegg antok de at de fleste sivile var potensielle franktirører, og tok derfor gisler fra befolkningen som noen ganger ble drept. Den tyske armeen henrettet over 6 500 belgiske og franske sivile mellom august og november 1914. Ofte skjedde det i tilfeldige henrettelser av grupper av sivile, beordret av tyske offiserer på lavere nivå. Den tyske hæren ødela 15–20 000 bygninger, mest kjent var universitetsbiblioteket i Leuven (fransk: Louvain), og skapte en bølge av flyktninger på rundt én million mennesker. Over halvparten av tyske regimenter i Belgia var involvert i større hendelser. Tusener av belgiske arbeidere ble sendt til Tyskland for å arbeide i fabrikker. Britisk propaganda dramatiserte «voldtekten av Belgia», og det fikk mye oppmerksomhet i USA, mens tyskerne hevdet at det både var i henhold til krigens lover og grunnet franktirører, som under den fransk-tyske krigen i 1870.
===== Østerriksk-ungarske styrker i Serbia og Galicja =====
De østerriksk-ungarske styrkene i Serbia gikk hardt frem mot den serbiske sivilbefolkningen under invasjonen i 1914, i løpet av et par uker ble mellom 3 500 og 4 000 sivile massakrert. De østerriksk-ungarske styrkene behandlet sivilbefolkningen i Galicja som fiender, spesielt rutenere (den ukrainskspråklig minoriteten i det østre Galicja) ble hardt rammet, begrunnet med antatt sympati for Russland. Mellom 25–30 tusen ble myrdet i forbindelse med krigføringen høsten 1914.
===== Russiske styrker i Øst-Preussen =====
De russiske styrkene som invaderte Øst-Preussen i august 1914 fòr hardt frem. Sett i forhold til områdets mindre befolkning var ødeleggelsene og sivile tap på linje med de tyske styrkenes fremferd i Belgia, som både i datiden og for ettertiden er kjent i et helt annet omfang. Rundt 100 000 bygninger ble skadet eller ødelagt, over halvparten av mindre byer ble rammet og mer enn en fjerdedel av landsbyer og bondegårder ble skadet eller ødelagt. Om lag 1 500 sivile ble drept, mange ved kollektiv avstraffelse, og hundrevis av kvinner ble voldtatt.
===== Russiske styrker i Galicja =====
De russiske erobrerne i Galicja var spesielt ute etter den jødiske delen av befolkningen. Den ble plyndret, mange kvinner voldtatt og mange ble myrdet. Under Gorlice-Tarnow-offensiven i 1915, hvor tyske og østerriksk-ungarske styrker stort sett drev russiske styrker ut av Galicja og de polske delene av Russland, ble 3,3 millioner sivile deportert østover av russiske styrker under retretten.
===== Italienske styrker i Libya =====
Under italiensk offensiv i Libya i 1917 ble sivilbefolkningen bombet, angrepet med stridsgass, og sultet ut ved blokade. De sivile tapene ved massakrene var svært store.
===== Osmanske styrker i Mesopotamia =====
Etter det britiske nederlaget ved beleiringen av Kut i 1916 ble de fleste overlevende soldatene (rundt 10 000 mann) sendt ut på en marsj i ørkenen som få av de overlevde.
===== Baralonghendelsen =====
Den 19. august 1915 ble den tyske ubåten «U-27» senket av det britiske Q-skipet HMS «Baralong», og alle tyske overlevende ble skutt av «Baralong»s besetning etter ordre fra skipssjefen Godfrey Herbert. Mordene ble rapporter til media av amerikanske borgere som var om bord på «Nicosia», et britisk lastefartøy med krigsforsyninger, som ble stoppet av «U-27» kun minutter før hendelsen.
Torpederingen av HMHS «Llandovery Castle»Det kanadiske hospitalskipet HMHS «Llandovery Castle» ble torpedert av den tyske ubåten SM «U-86» til tross for at det var beskyttet av Genèvekonvensjonene. Kun 24 av totalt 258 av medisinsk stab, pasienter og besetning, overlevde. Overlevende rapporterte at ubåten gikk til overflaten, seilte på livbåter, og brukte maskingeværer på overlevende i sjøen. Ubåtens skipssjef, Helmut Patzig, ble anklaget for krigsforbrytelser etter krigen, men unngikk rettsforfølgelse ved å flykte til fristaden Danzig, hvor tysk lov ikke var gjeldende.
===== Bruk av kjemiske våpen =====
Den første vellykkede bruken av giftgass fant sted ved det andre slaget ved Ypres 22. april til 25. mai 1915. Gass ble deretter brukt av alle de krigførende nasjonene under første verdenskrig. Det er anslått at kjemiske våpen forårsaket totalt 1,2 millioner tap (døde og sårede). Britenes tap omfattet rundt 180 tusen grunnet kjemiske våpen og de forårsaket om lag en tredjedel av amerikanske tap. Den russiske armeen anslås å ha tapt rundt 500 000 mann ved kjemiske våpen under første verdenskrig. Bruken av kjemiske våpen var et klart brudd med Haag-konvensjonene av 1899 og 1907, som forbød bruk av slike våpen.Virkningen av giftgass var ikke begrenset til de stridende. Sivile var utsatt for gass, da vinden blåste gassen til bebodde områder, og de fikk sjelden noe forhåndsvarsel. Sivile hadde som regel heller ikke tilgang til gassmasker. Mellom 100 000 og 260 000 sivile ble utsatt for giftgass under krigen, og titusener av dem døde, enten under eller etter krigen, av skadene giftgassen hadde forårsaket. Hærførere på begge sider visste at giftgass ville skade sivile, men fortsatte allikevel å bruke det. Den britiske feltmarskalken Douglas Haig skrev i sin dagbok: «Mine offiserer og jeg var klar over at slike våpen ville skade kvinner og barn i nærliggende byer, da sterke vinder var vanlig ved fronten. Men siden våpenet skulle brukes mot fienden, var ingen av oss særlig bekymret».
===== Russland =====
Etter den russiske revolusjon og under den russiske borgerkrigen ble mellom 60 000 og 200 000 sivile jøder myrdet, de fleste i det jødiske bosetningsområdet i Tsar-Russland, stort sett dagens Ukraina.
=== Folkemord og etnisk rensing ===
Den etniske rensningen av Det osmanske rikes armenske innbyggere, inkludert massedeportasjon og massakrer under første verdenskrig, anses som folkemord. De osmanske styrkene utførte organiserte og systematiske massakrer på den armenske befolkningen, og brukte eksempler på armensk motstand for å rettferdiggjøre ytterlige utryddelser. Tidlig i 1915 meldte en del armenere seg som frivillige til tjeneste i russiske styrker, og den osmanske regjeringen brukte dette som et påskudd for å utstede en lov om deportasjon. Den åpnet for å deportere armenere fra de østlige provinsene av Det osmanske rike til Syria. Armenerne ble med hensikt marsjert til de døde, og en del ble angrepet av osmanske bander.Det nøyaktige antallet døde er ukjent, men The International Association of Genocide Scholars (IAGS) anslår at 1,5 millioner armenere døde. Tyrkiske styresmakter har benektet at det fant sted et folkemord, og hevder at de som døde var offer for rivalisering mellom folkegrupper, hungersnød eller sykdom. Disse påstandene blir avvist av de fleste historikere. Tilsvarende ble andre etniske grupper angrepet av Det osmanske rike i denne perioden, blant dem assyrere og grekere, og noen eksperter anser disse hendelsene for å tilhøre samme politikk for utryddelser.I deler av de franske områdene i Vest-Afrika (det som i dag er Burkina Faso) ble det opprør mot hardhendt rekruttering av soldater, det ble slått ned av franskmennene, og senere kjent som Volta-Bani krigen. Antall døde av lokalbefolkningen var minst 30 tusen og kan ved hvordan det rammet kvinner og barn sies å være i grenseland for folkemord.Russiske områder i Sentral-Asia var også i opprør i 1916 (i ettertid lokalt kjent som Urkun) grunnet rekruttering, muslimer i det som i dag er Kirgisistan aksepterte ikke å bli mobilisert. De russiske styrkene gikk, selv etter deres målestokk, svært hardhendt frem, og over 100 tusen av lokalbefolkningen døde som et resultat.
=== Krigsfanger ===
Om lag 8-9 millioner soldater overga seg og ble holdt som krigsfanger, mange av de i krigsfangeleirer under første verdenskrig. Alle de krigførende landene (bortsett fra Serbia og Montenegro hadde undertegnet Haag-konvensjonene av 1899 og 1907 vedrørende behandling av krigsfanger, og overlevelsesraten var generelt mye høyere enn for soldater ved fronten. At enkeltsoldater overgav seg var uvanlig, det vanlige var at større avdelinger sammen la ned våpnene. Etter slaget ved Tannenberg i månedsskiftet august-september 1914 kapitulerte om lag 90 tusen russiske soldater. Ved beleiringen av Maubeuge i september 1914 var det rundt 40 tusen franske soldater som overgav seg, og ved Brusilovoffensiven sommeren 1916 overgav mellom 325 og 415 tusen tyske og østerriksk-ungarske soldater seg.
Mellom 25 og 31 % av tap Russland hadde under første verdenskrig (prosentandel av dem tatt til fange, såret eller drept) var krigsfanger. Tilsvarende for Østerrike-Ungarn var 32 %, for Italia var det 26 %, for Frankrike 12 %, for Tyskland 9 %, og for Storbritannia 7 %. Totalt var rundt 1,4 millioner mann fra ententemaktene krigsfanger (ikke inkludert Russland, som tapte 2,5–3,5 millioner mann til krigsfangenskap). Av sentralmaktenes soldater ble rundt 3,3 millioner menn krigsfanger, flesteparten overgav seg til russiske styrker. Tyskland holdt om lag 2,5 millioner krigsfanger, Russland holdt 2,2–2,9 millioner, mens Frankrike og Storbritannia holdt rundt 720 tusen. USA holdt 48 tusen krigsfanger.
For soldatene var overgivelsen det farligste, noen ganger ble de skutt etter å ha lagt ned våpnene. Så snart fangene nådde en fangeleir, var forholdene i Vest- og Sentral-Europa relativt akseptable, dels takket være Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) og inspeksjon fra nøytrale nasjoner. Forholdene i Russland var elendige, det var vanlig at krigsfangene sultet, mellom 15 og 20 % av fangene i Russland døde. I Tyskland var tilgangen til mat også begrenset, men kun rundt 5 % av fangene døde. Historikeren Alexander Watson anslo at 140 tusen krigsfanger døde i Tyskland, mens om lag 230 tusen døde i Østerrike-Ungarn. Ententemaktenes blokade ble brukt som begrunnelse av tyske styresmakter for å gi krigsfanger mindre mat enn de hadde krav på, i henhold til Haag-konvensjonene av 1899 og 1907.Det osmanske rike behandlet også krigsfanger dårlig. Etter det britiske nederlaget ved beleiringen av Kut i 1916, ble rundt 12 tusen britiske soldater krigsfanger, av dem døde 4 250 i fangenskap. Selv om mange var i dårlig forfatning da de ble tatt til fange, ble de tvunget til å marsjere 1100 kilometer til Anatolia. De overlevende ble deretter tvunget til å bygge en jernbane gjennom Taurusfjellene.
Mens offiserer stort sett var unntatt arbeid, måtte vanlige soldater arbeide for landet som hadde tatt de til fange. Krigsfangene ble brukt som arbeidskraft i landbruket, industrien, og en del ble også brukt nær fronten. I tillegg til mat fra landet de var fanget av fikk krigsfangene stort sett motta pakker fra hjemlandet. Særlig for ententesoldater i fangenskap hos sentralmaktene var det til stor hjelp, da rasjonene de fikk var tilsvarende hva sivile ble tildelt, og svært beskjedne, grunnet blokaden.Mens soldatene til den seirende ententen raskt ble sendt hjem fra sentralmaktene, var dette ikke tilfellet for soldater fra de tapende sentralmaktene. Mange ble holdt som tvangsarbeidere i Frankrike frem til 1920, og ble kun frigitt etter mange henvendelser til det allierte krigsrådet (engelsk: Supreme War Council) fra Røde Kors. Tyske fanger ble fremdeles holdt i Russland så sent som i 1924.
=== Tysk behov for våpenhvile ===
Så sent som i september 1918 forventet både ententemaktene og Tyskland, som på dette tidspunktet i praksis dominerte sentralmaktene, at kampene ville fortsette. Den tyske regjeringen og generalstaben (ved Paul von Hindenburg og Erich Ludendorff), anså at en ny seier i vest var nødvendig for å få en bedre forhandlingsposisjon, og at hæren kunne holde ut ved seig defensiv kamp.Situasjonen ble brått endret den 28. september, ved nyheten om Bulgarias bønn til ententemaktene om våpenhvile. Ludendorff fikk et sammenbrudd og krevde at Tyskland umiddelbart måtte be om våpenhvile med basis i president Wilsons 14 punkter. Ludendorff anså de 14 punktene som såpass vage at Tyskland kunne endre dem til sin fordel, og om ententens krav var urimelige kunne de tyske styrkene fortsette å kjempe etter å ha styrket seg under våpenhvilen. Ententens press langs vestfronten var det underliggende problemet, som tvang Ludendorff og Hindenburg til å innse at Tyskland var i ferd med å bli slått. Andre forhold var at antall soldater gikk drastisk ned, mye grunnet tap, sykdom, tilfangetatte og deserteringer, samt sviktende kampvilje. Ludendorff la skylden for sammenbruddet på de tyske politikerne, særlig venstresiden, og anså at ved våpenhvileforhandlinger kunne de selv overta det problemet han mente de hadde ansvaret for. Utenriksminister Paul von Hintze var enig med Ludendorff og Hindenburg om at våpenhvile måtte inngås. Etter en omdannelse av regjeringen ble det sendt et telegram til USAs president Woodrow Wilson den 4. oktober, hvor den tyske regjering erklærte at den ønsket umiddelbar våpenhvile og fredsforhandlinger, basert på hans 14 punkter.Det tyske ønsket om våpenhvile var ett av mange forsøk på å splitte ententemaktene, ved å rette det til USA håpet de å unngå antatt strengere krav fra Storbritannia og Frankrike. Fra 4. til 23. oktober utvekslet Tyskland og USA en rekke forslag i offentlighet, mens kampene fortsatte, og de andre deltakerne i ententen var på sidelinjen. Ved utvekslingen av krav til våpenhvilen tok USAs president Wilson rollen som både krigførende og forhandler, da han etter å ha forhandlet en avtale med tyskerne vendte seg til Storbritannia, Frankrike og Italia for å få deres aksept. Av flere grunner (ikke minst økt krigsvilje i USA) skjerpet Wilson etterhvert kravene til våpenhvile. Det førte til at den tyske generalstaben endret standpunkt og ønsket å fortsette krigen. Det ble en åpen konflikt mellom regjeringen, som holdt fast ved at våpenhvile var nødvendig, og generalstaben. Resultatet ble at Ludendorff ble tvunget til å gå av 26. oktober, og generalstaben mistet sitt veto over tysk politikk.Paradoksalt nok hadde USA, landet som kom sist inn i krigen, blitt en dialogpartner med tyskerne, mens Storbritannia, Frankrike og Italia som hadde kjempet lengst og tapt mest, sto på sidelinjen. Diskusjon mellom USA og de tre partnerne foregikk ved to konferanser i Paris (den siste og avgjørende fra 29. oktober til 4. november). Selv om både regjeringene i Storbritannia og Frankrike var fortørnet over USAs alenegang, var de åpne for våpenhvile, om betingelsene var gode nok. I tillegg til evakuering av alt okkupert område ønsket Frankrike å få tilbake Alsace-Lorraine. De ville også at tyske styrker skulle trekke seg tilbake til øst for elven Rhinen og ha en okkupasjonsstyrke i Rhinland.Britene stilte mindre harde krav enn franskmennene, de var imponert over tysk motstand og så for seg at en for streng våpenhvile kunne bidra til fortsatt tysk kamp. Grunnet reduksjon i egne styrker anså de også at franskmennene og amerikanerne var i ferd med å få en sterkere posisjon i krigføringen, som igjen ville gi dem en bedre posisjon under selve fredsforhandlingene. For britene var en rask våpenhvile derfor en fordel. Ententens konferanse i månedsskiftet oktober-november førte til at Storbritannia, Frankrike og Italia godtok Wilsons 14 punkter som grunnlag for våpenhvile og de kommende fredsforhandlingene. Godkjennelsen var med viktige forbehold, som førte til at kravene ble vesentlig skjerpet. Av kravene som ble stilt var i tillegg til tysk retrett til øst for Rhinen, også overlevering av store mengder våpen (artilleri, maskingevær, internering av krigsskip) og tysk tilbaketrekning i øst til grensen av 1914. Mens det opprinnelige tyske utspillet delvis gikk ut fra at de 14 punktene kunne endres i deres favør, ble det motsatte resultatet av ententemaktenes forhandlinger i Paris.Mens dialogen og diskusjonene om våpenhvile pågikk ble over en halv million soldater drept eller såret, storparten på vestfronten, og ententemaktenes offensiv fortsatte. Etter Bulgarias og Det osmanske rikes kapitulasjon, og med den akselererende oppløsningen av Østerrike-Ungarn utover i oktober, samt novemberrevolusjonen fra 3. november, så den tyske regjeringen ingen annen mulighet enn å akseptere ententens krav til våpenhvile. Keiser Vilhelm II nektet først å akseptere regjeringens beslutning, men den 9. november ble han overbevist av generalstaben at videre kamp var umulig og at han måtte abdisere. Dagen etter dro Vilhelm over grensen til Nederland og søkte politisk asyl, mens kampene på vestfronten sluttet den 11. november, klokken 11.
== Etterspill ==
=== Døde, sårede og materielle tap ===
Over 9 millioner soldater ble drept i første verdenskrig, og det antas at minst 6 millioner sivile døde som en følge av krigen. Særlig blant soldatene var mange av dem som døde unge. I tillegg til familie og venners sorg, betydde det tapt arbeidskraft for de berørte landene. Samlet reduksjon i Europas befolkning som følge av krigen, og den påfølgende influensaepidemien spanskesyken (som antas å ha slått ekstra hardt ut på grunn av svekkede befolkninger) kan ha vært opp mot 60 millioner mennesker.
Rundt 7 millioner soldater ble skadet for livet, og om lag 15 millioner ble alvorlig skadet. Tyskland mistet 15 % av sin mannlige befolkning, Østerrike-Ungarn mistet 17 % og Frankrike 10,5 %. I Tyskland var det rundt 474 tusen flere sivile døde enn i fredstid. Dette er antatt å skyldes matmangel og feil ernæring, noe som igjen ledet til dårligere motstandsdyktighet mot sykdom. Ved krigens slutt hadde hungersnød ført til om lag 500 tusen døde i østlige deler av Det osmanske rike, av dem mellom 100 og 200 tusen dødsfall i det som i dag er Libanon. Rundt 5 millioner døde i hungersnøden i Russland 1921–1922. I 1922 var det mellom 4,5 og 7 millioner hjemløse barn i Sovjetunionen (Russland), etter årene med krig, revolusjon, borgerkrig og hungersnød.Under og etter krigen etablerte de ulike krigførende statene medisinsk hjelp i form av blant annet proteser, for å bistå soldater som hadde mistet armer eller ben. Sentralt for kriginvalide var at grunnet innsatsen for staten skulle de ikke være avhengig av veldedighet, de hadde krav på en pensjon de kunne overleve på.
=== Tap og sorg ===
Det er svært sannsynlig at de fleste husstander i krigførende land i Europa hadde mistet en slektning eller en venn i løpet av krigsårene. Mens sorg etter dødsfall i fred hadde faste rutiner i ulike samfunn, så endret krigen det drastisk. Grunnet de enorme tapstallene ble de fleste begravd nær der de falt, om det var mulig å identifisere de, så sørgende familie og venner hadde som regel ingen mulighet for å delta. En transnasjonal gruppe av sørgende preget tiårene etter krigens slutt. Hvor de døde skulle begraves ble raskt omstridt; mens Storbritannia bestemte at alle døde skulle begraves nær der de falt, var det opp til familien i andre land, som Frankrike og USA.Etter fredsslutningen ble det reist monumenter for de dødes minne, i tusenvis av byer og mindre steder, til støtte for de sørgende og for å vise at tapet ikke hadde vært forgjeves. Hundretusener av etterlatte besøkte også slagmarkene hvor familie eller venner lå begravet, for å se områdene de kjempet og døde i, som et ledd i å forsone seg med tapet.
=== Europas reduserte makt ===
Før krigens utbrudd i 1914 var Europa senter for verdens økonomiske makt og utvikling, verdensdelen var også ledende i forskning og vitenskap. Selv om det var kritiske røster overfor europeiske lands koloniherredømme var det lite som tilsa at dette ville endres innen overskuelig tid. Ved fredsslutningen i 1918 hadde de krigførende europeiske landene store økonomiske problemer, mens Japan styrket sin stilling og USA sto frem som verdensøkonomiens ledende nasjon. Selv om krigen ikke førte til stor avkolonisering (det britiske imperiet økte noe i utstrekning) så viste krigen og dens ettervirkninger, særlig den russiske revolusjon, hvor utsatt den europeiske imperialismen var. Mens Europa, og særlig Tyskland var ledende innenfor vitenskap frem til 1914, tok USA over i mellomkrigstiden.
=== Fredskonferansen i Paris ===
Etter at sentralmaktene aksepterte våpenhvilebetingelsene og kamphandlingene opphørte i november 1918 innkalte de seirende ententemaktene til fredsforhandlinger i Paris i januar 1919. Alle seiersmaktene stilte til konferansen, mens selve forhandlingene foregikk mellom Frankrike, Storbritannia, USA, Italia og Japan. De tapende sentralmaktene var ikke invitert, ei heller Russland som hadde trukket seg fra krigen etter fredsavtalen i Brest-Litovsk i mars 1918. Etter store menneskelige og økonomiske tap anså seierherrene at de hadde både rett og plikt til å etablere en ny rettsorden og kreve krigsskadeserstatninger.
Samholdet mellom ententemaktene som hadde bidratt til seieren ble redusert ved krigens opphør, de ulike landene hadde tildels motstridende interesser. USA hadde Wilsons 14 punkter som grunnlag, og opprettelsen av Folkeforbundet var høyt prioritert, mens landet hadde begrensede økonomiske og ingen territoriale krav. Japan søkte større innflytelse i Kina og overtakelse av tidligere tyske kolonier i Asia. I tillegg krevde Japan likeverdig behandling med vestlige borgere, et krav som ble støttet av Kina.Italia krevde landområder i Tirol for å sikre grensen mot Østerrike, i tillegg til landområder langs kysten av Dalmatia og byen Fiume (dagens Rijeka i Kroatia). Storbritannia krevde både økonomisk erstatning og landområder i form av tyske kolonier, mens Frankrike i tillegg også krevde deler av Tyskland. Både Storbritannia og Frankrike krevde landområder i Midt-Østen som før krigen hadde vært en del av Det osmanske rike. En viktig side ved ententemaktenes støtte til nye stater i Øst-Europa var å danne et beskyttende område, et Cordon sanitaire, mot revolusjonær påvirkning fra de revolusjonære strømningene i Russland.Japans krav om rasemessig likestilling ble avvist av vestmaktene, men etter mye diskusjon fikk Japan i praksis overdratt de tyske områdene i Kina. Japans overtakelse av den tyske kolonien Tsingtao (dagens Qingdao) førte til omfattende opptøyer i Kina (det såkalte Shandongproblemet) og etableringen av 4. mai-bevegelsen, som det kinesiske kommunistpartiet anser som en sentral hendelse i Kinas frigjøring fra vestlig innflytelse. Kina var også den eneste deltakende nasjon på fredskonferansen som nektet å undertegne avtalen. Amerikansk presse var også negativ til avgjørelsen, og bidro til at USAs senat nektet å godkjenne fredstraktatene fra Paris.
Fredsavtalen med Tyskland (Versaillestraktaten) ble forhandlet frem av USA, Storbritannia og Frankrike. Blokaden av Tyskland ble opprettholdt mens forhandlingene pågikk, og kan ha ført til ytterligere rundt en kvart million sivile døde. Mens Frankrike hevdet at Tyskland fremdeles utgjorde en trussel, var Storbritannia mer bekymret for oppløsing og mulig kommunistisk revolusjon i landet. Begge de to var imidlertid for å pålegge Tyskland store erstatningskrav, noe de amerikanske forhandlerne var skeptisk til. Med tanke på europeisk gjenoppbygging basert på privat amerikansk kapital mente amerikanerne at store krav mot Tyskland ville gi en usikkerhet som ville hemme gjenreisningen.Andre sentrale deler av Versaillestraktaten var begrensning av Tysklands militære styrker, demilitarisering av Rhinland, og midlertidig okkupasjon av vestbredden av Rhinen og de viktigste brohodene ved elven. Videre skulle Frankrike drive kullfeltene i Saarland. Mindre tyske områder ble overført til Belgia. Alsace-Lorraine som Frankrike måtte avgi i 1871 ble tilbakeført. Det skjedde uten avstemning, selv om flertallet av innbyggerne var tysktalende, et brudd på Wilsons prinsipp om selvbestemmelsesrett. Tilsvarende ble Østerrike og Tyskland nektet å slå seg sammen. De tysktalende områdene i Sudetenland, tidligere en del av Østerrike-Ungarn, ble en del av den nye staten Tsjekkoslovakia. Tyskland måtte også avgi områder til Polen, Litauen og Danmark og mistet 13 % av landområder og 10 % av befolkningen i Europa ved fredsavtalen. Mesteparten av befolkningen Tyskland mistet var ikke etniske tyskere. Tyskland mistet også sine kolonier, men de ble ikke fullstendig underlagt andre kolonimakter, i stedet insisterte amerikanerne på at de skulle være såkalte mandatområder underlagt Folkeforbundet.Versaillestraktaten med Tyskland var den første av ialt fem traktater som ble forhandlet frem, og den la malen for traktatene med de andre sentralmaktene. I det forhenværende Østerrike-Ungarn forble grensene stort sett slik de var ved splittelsen i 1918. Ved Saint-Germain-traktaten måtte Østerrike betale krigsskadeserstatning, hæren ble begrenset til 30 tusen mann og landet fikk ikke slå seg sammen med Tyskland. Bulgaria ble pålagt sterke begrensninger i hærens størrelse, måtte avgi land både til Jugoslavia og Hellas, som resultat av det siste mistet Bulgaria tilgang til Egeerhavet. Under Trianon-traktaten mistet Ungarn 2/3-deler av området kontrollert av Kongedømmet Ungarn før 1918.I Midt-Østen hadde Storbritannia og Frankrike til dels motstridende interesser, begge ønsket å kontrollere Syria. USA sendte en delegasjon for å undersøke hva innbyggerne i området ønsket. King-Crane-kommisjonen fant at innbyggerne i Syria ønsket selvstyre og at motstanden mot innvandring av jøder var stor i Palestina. Storbritannia ga etter, overlot Syria til Frankrike, og fikk kontroll over det nyopprettede Irak og Palestina. Ententemaktene ønsket også å ytterlig dele opp og kontrollere Det osmanske rike, blant annet skulle de tyrkiske stredene (Bosporos, Marmarahavet og Dardanellene) og landet på hver side stå under kontroll av Folkeforbundet. Freden i Sèvres ble møtt med opprør og den tyrkiske frigjøringskrigen, resultatet ble en ny fredsavtale for Tyrkia ved Lausannetraktaten i 1923.
Dette er ikke en fred. Det er en våpenhvile for tyve år.
Fredskonferansen i Paris ble sterkt kritisert i ettertid, av samtidige var økonomen John Maynard Keynes svært kritisk. Historikeren Eric Hobsbawm anså at en ny krig nærmest var garantert.I Tyskland var misnøyen stor, særlig reagerte mange over at landet gjennom artikkel 231 ble pålagt skylden for krigen. Landet anså Versaillestraktaten som et diktat, og at den amerikanske president Wilsons 14 punkter ble praktisert ulikt. Mens den tyske kritikken fikk en del støtte både i Storbritannia og USA, var det mange i Frankrike som mente Tyskland hadde kommet for lett fra krigen. Uansett uenighet la Versaillestraktaten et solid grunnlag for å hindre en ny krig utløst av Tyskland, om den hadde blitt fulgt opp. Selv om Tyskland forsøkte å omgå begrensningene i avtalen, så var de tyske militære bevilgningene under én prosent av landets nasjonalinntekt da Adolf Hitler kom til makten i 1933.Konferansen sådde også håp om selvbestemmelse fra innbyggere i de mange europeiske koloniene, en av de som forgjeves forsøkte å få et møte med president Wilson var en ung sous-chef ved hotellet Ritz, vietnameseren Hồ Chí Minh. Ved å ignorere krav om selvbestemmelse og likebehandling ble mange som hadde store forhåpninger til Wilsons punkter skuffet, og bidro til å bygge opp under nasjonalisme og kommunisme i Asia.
=== Fredsavtaler og nye stater ===
Krigen ble avsluttet på alle fronter i løpet av 1918. Sentralmaktene vant på østfronten, noe som gikk tydelig frem ved freden i Brest-Litovsk (Russland trakk seg ut) og freden i București (Romania trakk seg ut) fra første halvdel av 1918, mens de allierte vant på alle de andre frontene og vant krigen totalt sett. Traktatene fra Brest-Litovsk og București ble opphevet, men de nye statene som Brest-Litovsk-traktaten ga liv til, ble ikke fjernet av den grunn. Det oppstod dermed mange nye stater i Sentral- og Øst-Europa, alle fra de fire tidligere keiserdømmene, inkludert fra områder som tidligere tilhørte Det russiske keiserdømmet. I kronologisk rekkefølge ble det da:
Freden i Brest-Litovsk (3. mars 1918) bekreftet uavhengighet til Finland, Estland, Latvia, Litauen, Belarus og Ukraina, områder som alle lå under Russland før krigen. Formelt sett førte ikke fredsavtalen til at sentralmaktene utvidet sine landområder, reelt sett ble de nye uavhengige landene satellittstater under Tyskland.
Ententemaktene vant så krigen, og Wilsons 14 punkter fikk mye gjennomslag i de påfølgende fredsavtalene med sentralmaktene med tanke på nye land:
Versaillestraktaten (18. januar 1919): Polen gjenoppsto fra områder under tysk kontroll i det den andre polske republikk ble opprettet. Før krigen var dette områder som lå under Keiserriket Tyskland, Russland og Østerrike-Ungarn. Tyskland mistet om lag 13 % av sitt areal og 10 % av sin befolkning i Europa. Mesteparten av befolkningen Tyskland mistet var ikke etniske tyskere. Landet mistet også sine kolonier.
Saint-Germain-traktaten (2. september 1919): Østerrike-Ungarn ble delt i de tre statene Østerrike, Ungarn og Tsjekkoslovakia. I tillegg ble det overført land til Polen, Romania, Italia, og det nye Kongeriket av serbere, kroater og slovenere (senere omdøpt til Jugoslavia) som tilhørte Østerrike-Ungarn før krigen.
Trianon-traktaten (4. juni 1920): Fredsavtale mellom ententemaktene og Kongedømmet Ungarn. Det reduserte landet til 28 % av størrelsen og 36 % av befolkningen før krigen.
Freden i Sèvres (10. august 1920) delte opp Det osmanske rike. Selv om man ved Lausannetraktaten – en revidering 3 år senere – fikk tilbake Anatolia-delen, og dermed fikk det moderne Tyrkias grenser, mistet Tyrkia nesten alt øvrig land i Midtøsten. Dette var områder som senere ble til Irak, Syria, Libanon, Saudi-Arabia og Israel/Palestina.Av land og regimer som forsvant som følge av disse fredsavtalene går de fire keiserdømmene igjen på nytt: Samtlige av dem ble oppløst, og endte opp som republikker, noe de har vært for ettertiden. Det ble også noen navneskifter:
Tyskland het fremdeles «Det tyske riket» (frem til 1945), men ble ikke lenger omtalt som «Keiserriket Tyskland», men som Weimarrepublikken
Østerrike var en skygge av det gamle imperiet og kalte seg «Republikken Østerrike»
Russland ble styrt av bolsjevikene fra oktober 1917. Det het offisielt Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk, ofte bare omtalt som «Sovjet-Russland», og ble i 1922 den viktigste delrepublikken i det Sovjetunionen ble opprettet. Hovedstaden ble også flyttet fra Petrograd til Moskva.
Osmanrikets etterfølger i dets kjerneområde Anatolia kalte seg fra 1923 for Tyrkia, og var en republikk fremfor et sultanat, som dets forgjenger var. Ved våpenstillstanden i Mudros 30. oktober 1918 måtte Det osmanske riket trekke seg tilbake fra alle sine besittelser utenfor Anatolia. Det måtte godta alliert okkupasjon av hovedstaden Konstantinopel, og byen İzmir (Smyrna). Som vilkår for fred måtte osmanene godta en oppdeling av riket ved freden i Sèvres av 10. august 1920. Ifølge denne skulle Italia og Hellas få overta store deler av Anatolias kyst, Armenias selvstendighet skulle anerkjennes, og hele Midtøsten skulle deles mellom Storbritannia og Frankrike.Det eneste landet (ikke medregnet kolonier) som forsvant etter krigen var Montenegro som gikk inn i Kongeriket av serbere, kroater og slovenere.
=== Kolonibytter ===
I henhold til Versaillestraktaten artikkel 22 skulle Tyskland miste alle sine kolonier. Disse var beliggende i Afrika, Stillehavet og Kina. Formelt var det Folkeforbundet som delte ut områdene som mandatområder, men alle områdene gikk til seiersmaktene. Det britiske imperiet og Frankrike fikk mye i Afrika, mens de tidligere tyske koloniene i Stillehavet og Kina gikk til Japan nord for ekvator, og til det britiske imperiet sør for ekvator. Selv om mandatområdene skulle hjelpes frem mot større selvstendighet, var de i praksis kolonier.
=== Krigene etter krigen ===
Første verdenskrig anses avsluttet i 1918, men stridighetene den hadde utløst var ikke over, i årene etter døde over 4 millioner i et titalls konflikter knyttet til den. Mens kampene i Vest-Europa stort sett ble avsluttet ved våpenhvilen 11. november, fortsatte stridighetene i øst, fra Estland og Sovjet i nord, til Latvia, Litauen, Polen, Ukraina, Tyskland, Østerrike, Ungarn, landene på Balkan, Tyrkia og Midtøsten. Der selve første verdenskrig ble utkjempet med regulære hærer, ble konfliktene som fulgte ofte utkjempet av militser og mange var borgerkriger eller opprør. Den dominerende konflikten var den russiske borgerkrigen, den var usedvanlig hensynsløs og rammet i stor grad sivile. I tillegg ble jødene av mange sett som ansvarlige for revolusjonen, dermed ble over 100 tusen jøder myrdet i pogromer i Russland og Ukraina. Krigen og den påfølgende borgerkrigen la også grunnlaget for hungersnøden i Russland 1921–1922, hvor rundt 5 millioner døde. Blant de viktigste årsakene til konfliktene, var revolusjonære stemninger, både i Sovjet og andre land, reaksjoner mot revolusjon, og nye staters problemer med å bli enige om grenser.Av europeiske land som kjempet for å definere sine grenser, var Polen særlig utsatt. Etter at landet fikk selvstendighet ved det polske opprøret (desember 1918 – juni 1919), utkjempet landet i årene 1918–1921 fire kriger: den polsk-sovjetiske krig (februar 1919 til mars 1921), den polsk-tsjekkoslovakiske krigen i januar 1919, den polsk-litauiske krig (1919–1920), og den polsk-ukrainske krigen (november 1918 – juli 1919). Sørøst i Europa var den gresk-tyrkiske krigen 1919–1922 den dominerende konflikten. Et nasjonalistisk dominert Hellas forsøkte ved en invasjon av Tyrkia å utvide sitt territorium. Det endte med totalt gresk nederlag og en av de største utvekslingene av befolkninger før andre verdenskrig. Rundt 2 millioner mennesker (om lag 0,9 millioner grekere i Tyrkia og 0,4 millioner muslimer i Hellas) ble tvangsforflyttet til henholdsvis Hellas og Tyrkia.At Vest-Europa, bortsett fra Irland, ikke opplevde væpnede konflikter utkjempet av paramilitære i årene etter 1918 skyldes ifølge historikeren Robert Gerwarth tre forhold. For det første revolusjonen i Russland, og tilliggende lands reaksjon på forsøkene på å utvide revolusjonen. For det andre ønske om revansj fra de som mente de hadde tapt krigen. For det tredje, utfordringen med å etablere etnisk homogene stater etter språkgrenser.
=== Flyktninger og deporterte ===
Europa og deler av Midt-Østen hadde store utfordringer med flyktninger og deportere da krigen var over. Mange av flyktningene klarte å ta seg tilbake til sine hjem på egen hånd, men særlig i Øst-Europa var det store utfordringer med nye statsdannelser og fortsatte krigshandlinger.
Tyrkia og HellasDe to landene Tyrkia og Hellas gjennomførte utskifting av befolkningsgrupper etter den gresk-tyrkiske krigen 1919–1922, over én million ble overført til Hellas, mens over 300 tusen ble overført til Tyrkia.
=== Mellomkrigstiden ===
Europeisk politikk og diplomati var i tiårene etter første verdenskrig dominert av det økonomiske og diplomatiske oppgjøret etter konflikten. Tyskland forsøkte å uthule Versaillestraktaten, seierherrene ble splittet, og kravene til Tyskland ble stadig redusert. USAs manglende signering av fredsavtalen gjorde at Frankrike og Storbritannia sto igjen som garantister. Årene 1919–1923 ble preget av den tysk-franske konflikten som kulminerte med okkupasjonen av Ruhrområdet. Fra 1924 og frem til 1929 ble spenningen lavere, og okkupasjonen av Ruhr ble avsluttet ved inngåelsen av Dawesplanen, i den inngikk at Tyskland ved hjelp av amerikanske lån skulle betale reduserte krigsskadeserstatninger. I 1929 ble Youngplanen lagt frem, den endelige tyske gjelden ble fastsatt, og ententemaktene skulle trekke seg ut av Rhinland, fem år før fastsatt i Versaillestraktaten. Tilbaketrekningen førte til at fred i Europa ble avhengig av tysk velvilje. Briand-Kellogg-pakten i 1929 var, sammen med Briandplanen om et tettere europeisk samarbeid, både høydepunktet for fredsskapende diplomati i mellomkrigstiden og tegn på hvor mye europeisk politikk hadde endret seg siden 1914.
Solidaritet med imperiet ble et sentralt motiv i krigstidens propaganda og begge de to store imperiemaktene forventet at krigen for å gjøre verden sikker for demokratiet ville, paradoksalt, samtidig sikre overlevelsen av det udemokratiske imperiet. Dette paradokset er sentralt for å forstå dilemmaet alle imperiemakter møtte etter 1918; det bidrar også til å forklare imperialismens rolle i å generere en ny stor krig tyve år etter.
Første verdenskrig bidro til at perioden frem til utbruddet av andre verdenskrig (den såkalte mellomkrigstiden, 1918–1939) var preget av en oppvekst av ekstreme politiske bevegelser i flere europeiske land. Kommunistene i Sovjetunionen, nazistene i Tyskland og fascistene i Italia og Spania var de med størst påvirkning. Det førte til etnisk konflikt med ekstrem voldsanvendelse, med holocaust (utryddelsen av jødene) under andre verdenskrig som det mest ekstreme resultatet. Historikeren Niall Ferguson har foreslått økonomisk volatilitet som del av en forklaring på hvorfor dette ble så ekstremt akkurat i denne perioden. En del historikere, som Eric Hobsbawm, ser perioden på 30 år fra 1914 til 1945 som én sammenhengende epoke med krig, mens andre, som Norman Davies, antyder at 1914 til avslutningen av den kalde krigen i 1989 kan anses som én sammenhengende 75 år lang europeisk krigsperiode.I begynnelsen av 1920-årene førte utstrakt inflasjon i flere mellomeuropeiske land, spesielt Tyskland (hyperinflasjonen i Weimarrepublikken), til at middelklassen mistet oppsparte verdier. Det bidro til å legge grunnlaget for fascismen. Etter noen år med økonomisk vekst kom så den store depresjonen fra 1929, en kraftig økonomisk nedgangsperiode over hele verden, i et omfang ingen før hadde opplevd. Som for hyperinflasjonen lå mye av årsakene til den store depresjonen i de økonomiske ubalansene krigen og fredsoppgjøret hadde skapt.
Bortsett fra krig har arbeidsledighet vært det mest omfattende, undergravende og ødeleggende problem i vår generasjon, det er den viktigste sosiale sykdom i vestlig sivilisasjon i vår tid.
Traumet med økonomisk nedgang og arbeidsløshet ble stilt i perspektiv ved at ett stort land unnslapp. Sovjetunionens brudd med kapitalismen og landets bruk av planøkonomi vakte oppsikt, og gjorde at selv unge konservative, som den fremtidige britiske statsminister Harold Macmillan, ble talsmenn for tilsvarende styring av økonomien. Adolf Hitlers maktovertakelse i Tyskland i 1933 var nært knyttet til ettervirkningene av første verdenskrig og den økonomiske nedgangen, men særlig til utstrakte nasjonalistiske bevegelser (blant de Stahlhelm) som brukte erfaringene fra fronten i sin agitasjon. Den tyske, italienske og japanske ekspansjonistiske strategien - erobring av landområder for å sikre råstoffer og egen økonomi - var som før første verdenskrig inspirert særlig av Storbritannias globale imperium.Den tyske innmarsj av militære styrker og remilitarisering av Rhinland i 1936 regnes av flere historikere som den siste mulighet Frankrike og Storbritannia hadde for å stoppe Tyskland, før en ny europeisk storkrig brøt ut. At de to landene ikke grep inn var mye basert på erfaringene fra, og ettervirkningene etter første verdenskrig.Selv etter utbruddet av andre verdenskrig hadde den foregående krigen en stor innvirkning, spesielt på høyere offiserer, hvorav de fleste hadde deltatt i den. Etter krigsutbruddet i 1939 foretok ikke de allierte noen offensiv under Phony War (liksomkrigen, 1939–1940), i klar motsetning til den innledende franske offensiven i 1914. Etter de alliertes raske og uventede nederlag i slaget om Frankrike i 1940 var noe av kritikken at de franske styrkenes reaksjon hang igjen i tankegangen fra første verdenskrig. Da USA kom med i krigen var det viktig for Roosevelt å unngå at tyskerne kunne inngå fred uten å bli endelig slått, som i 1918. Under Casablancakonferansen i 1943 satte de allierte derfor som krav at aksemaktene skulle kapitulere betingelsesløst. På tysk side var første verdenskrig en viktig inspirasjon, både på taktisk og strategisk nivå, det ble for eksempel sørget for bedre matforsyninger til befolkningen så den ikke skulle gjøre opprør. Samme kunne observeres i den sovjetiske ledelsen. Det er og en forbindelse mellom første verdenskrigs Ober Ost (den tyske overkommandoen på østfronten og områdene den kontrollerte) og andre verdenskrigs Generalplan Ost (Hitlers plan for Øst-Europa, som blant annet inkluderte omfattende etnisk rensning).
== Krigsminner ==
=== Krigens generelle betydning ===
Den første verdenskrig omtales som en epokegjørende terskel, en banebrytende katastrofe og et politisk-kulturelt endringsrom, som ble ledsaget av en delegitimering av gamle og muliggjøring av nye samfunnsformer. Krigen førte til en endring i internasjonale relasjoner, fremveksten av Sovjetunionens og USAs dominans, og reduksjonen av Europa som en dominerende verdensdel. Det er en utbredt enighet i forskningen om at første verdenskrig – som den amerikanske diplomaten og historikeren George F. Kennan sa – politisk var den «opprinnelige katastrofen i det 20. århundre». Det var en hendelse som påvirket Europas videre historie: oktoberrevolusjonen, stalinisme, fascisme, nazisme, og til slutt den andre verdenskrig. Alt dette er utenkelig uten sjokket fra første verdenskrig, samtidig som første verdenskrig ikke uomgjengelig førte til andre verdenskrig. Noen historikere oppsummerer årene fra 1914 til 1945 som den andre tredveårskrigen og beskriver tiden med verdenskrig som katastrofeperioden i tysk historie. Den tsjekkiske filosofen Jan Patočka mente første verdenskrig var det 20. århundres avgjørende begivenhet, grunnet utkjempingen av konflikten som en total krig.Krigen er også sett på som en politisk, økonomisk og strukturell kollaps av det tidligere Europa: «Med dette mener vi svikt i funksjonaliteten til stormaktenes system, svikt i deres utenrikspolitiske samspill, som var basis for deres internasjonale betydning. Noen ser denne feilen allerede ved krigsutbruddet, andre ser feilen som Europas manglende evne til å avslutte krigen innen rimelig tid og uten ekstern hjelp». I 1913 sto Europa for 43 % av verdens produksjon, ti år senere, i 1923, var andelen redusert til 34 %. Videre nevnes de alvorlige innenlandske, sosiale og (ytterligere) økonomiske konsekvenser, samt «åndelige» og sosialkulturelle endringer. Krigen ødela eller endret eksisterende sosiale normer og regler, endog politiske konsepter. Historikere er imidlertid uenige om hvorvidt krigen åpnet for helt nye utviklinger eller bare intensiverte allerede eksisterende.Med første verdenskrig ble, ifølge mange forskere, en æra avsluttet. Det lange 1800-tallet, som det ofte kalles, som begynte med den franske revolusjonen (1789), og ofte omtales som den «borgerlige tidsalder». Andre forskere betviler dette, og hevder krigen bare var en innadvendt pause i en epoke den drev, i stedet for at den forstyrret forandringsprosessene som oppsto i det nittende århundre. Krigen i denne konteksten tilskrives funksjonen til en katalysator, som forsterket allerede igangsatt utvikling, eller at den bidro til gjennombrudd. For eksempel var viktige ideer, kunststrømmer og momenter av det moderne massesamfunnet til stede allerede før 1914. En vanlig oppdeling og betegnelse på perioden som begynte med utbruddet av første verdenskrig er det korte tyvende århundre, hvor det ble avsluttet med Sovjetunionens sammenbrudd i 1991.
=== Diskusjonen om skyld ===
Som følge av forutsetningen i Versaillestraktaten (artikkel 231), om at Det tyske keiserrike alene var skyld i at krigen brøt ut, oppsto det under Weimarrepublikken en omfattende publisering av unnskyldende (apologetiske) skrifter, som forsvar mot «løgnen om krigens skyld» (tysk: Kriegsschuldlüge). Det parlamentariske undersøkelsesutvalget (parlamentarischen Untersuchungsausschusses) ble opprettet av Riksdagen i august 1919 for å utpeke de ansvarlige for krigens utbrudd. Videre skulle dens varighet, nederlaget og at den slo feil undersøkes. Historikere i de seirende statene i mellomkrigstiden var splittet i synet på skyld. Mens en ledende fransk historiker mente krigen skyldtes Det tyske keiserrike og dets allierte Østerrike-Ungarn, var oppfatningen i Tyskland og engelsktalende land i mellomkrigstiden at krigsutbruddet i 1914 var alle de ledende landenes ansvar. Den britiske statsminister David Lloyd Georges syn at Europa hadde «glidd inn i krigen» var alminnelig akseptert.Perioden etter nazistenes maktovertakelse i Tyskland fra 1933 ga et avbrudd i seriøs historisk forskning i Tyskland og en isolasjon av historieforskning i de seirende statene. I 1960-årene ble stormaktenes felles skyld for krigsutbruddet utfordret av den tyske historikeren Fritz Fischer. Han startet en årelang diskusjon med en artikkel i det tyske fagtidsskriftet Historische Zeitschrift i 1959 og forsatte i 1962 med utgivelse av boken Griff nach der Weltmacht, hvor ifølge ham, «ledelsen av det tyske keiserriket hadde en betydelig del av ansvaret for utbruddet av krigen». I den påfølgende opphetede diskusjonen, omtalt som Fischer-kontroversen (tysk: Fischer-Kontroverse), som etterhvert også ble en del av tysk historie, skjerpet han sin teori om det tyske keiserrikets skyld for krigen.Senere vurderinger går ut på at tysk politikk i julikrisen, var en strategi med stor risiko, som «bevisst aksepterte muligheten for en storkrig, uten nødvendigvis et ønske om å utløse den». De nødvendige forbedringer av egne posisjoner skulle forfølges med «hjelp av en politikk for begrenset offensiv med aksept av en kalkulert risiko». Begrepene begrenset offensiv og kalkulert risiko er imidlertid ikke nok, ifølge historikeren Jürgen Angelow, for å gi en full beskrivelse av «det uansvarlige og bunnløse» ved den tyske posisjonen. På den andre siden beskriver yngre historikere risikovillighet som «en dristig politikk med ukalkulert risiko, hvor man beveger seg på kanten av avgrunnen.». Den norske historikeren Rolf Hobson hevder det i dag er liten tvil om at Tyskland og Østerrike-Ungarn, spesielt deres generalstaber, har et hovedansvar for utbruddet av første verdenskrig.Den australske historikeren Christopher Clark står på sin side for en retning innen forskningen om utbruddet av første verdenskrig hvor den sees som et «resultat av en felles politisk kultur» i Europa, med basis i en felles frykt. Clark ønsker ikke å imøtegå Fritz Fishers resultater. Den britiske historikeren Ian Kershaw nevner Tyskland, Østerrike-Ungarn og Russland som de hovedansvarlige for krigen, med «Tyskland i den avgjørende rollen». Ifølge den tyske historikeren Annika Mombauer var Russland og Frankrike, etter innledende forsøk på megling, positive til en kommende krig, etter at den ble sett på som uunngåelig. «Til sist var det regjeringene i Berlin og Wien som åpnet for krigen, fordi de avgjørende steg ble tatt umiddelbart etter attentatet.». Den britiske historikeren Niall Ferguson hevder at «Fra et moderne ståsted var Tyskland den eneste europeiske makten som støttet ofrene for terrorister, mot terroristene.».I dag er det enighet blant forskere om at utbruddet av krigen i 1914 var «en av de mest komplekse hendelsene i moderne historie», og følgelig fortsetter diskusjonen om årsaken til utbruddet av første verdenskrig.
=== Minnesteder og krigskirkegårder ===
Minnesteder over falne er et relativt nytt fenomen, så sent som 1800-tallet var monumenter etter krig stort sett tilegnet seier i krig og seierrike generaler, ikke store tap av menneskeliv. Utforming av minnesteder etter første verdenskrig ble preget av hvilke land, styresett og kultur de falne kom fra. Mens britiske minnesteder skulle markere et fellesskap ved det britiske imperiet og samtidig gi pårørende rom for sorg, ble de sentrale italienske minnestedene etablert mens landet var under fascismen, uten plass for privat sorg. Det å omdanne en slagmark - åsted for unevnelige lidelser - til et minnested, kan diskuteres, og har blitt kritisert av blant annet historikeren George Mosse. Hvordan de døde ble minnet, eller om de ble det, var avhengig av hudfarge. Flere hundre tusen ententesoldater (minst 116 tusen, muligens så mange som 350 tusen) med bakgrunn fra koloniene fikk ikke noe minnesmerke, eller ble ikke minnet på linje med sine hvite våpenbrødre (mellom 45- og 54 tusen). Ifølge en offisiell britisk undersøkelse fra Commonwealth War Graves Commission (CWGC) var de ofre for omfattende rasisme (engelsk: pervasive racism).Titusener av krigskirkegårder og minnesmerker ble anlagt i land som hadde deltatt. Det sentrale motivet var å møte befolkningens behov for å minnes falne familiemedlemmer og venner, men styresmaktene anså også at dette kunne få vekk fokus fra sosiale konflikter og understreke nødvendigheten av nasjonal enhet. Falne som hadde blitt begravet provisorisk, ble etterhvert flyttet til permanente gravsteder av organisasjoner som Storbritannias Commonwealth War Graves Commission, USAs the American Battle Monuments Commission, Tysklands Volksbund Deutsche Kriegsgräberfürsorge, og Frankrikes Le Souvenir français. Et av de mest kjente minnestedene for krigen er ved Verdun. Fort de Douaumont, Fort Vaux, Douaumont Ossuaire og andre minnesmerker etter slaget ved Verdun danner et omfattende kompleks. Den 22. september 1984 dannet minnesmerket bakgrunnen for den tyske forbundskansleren Helmut Kohl og den franske presidenten François Mitterrand, da de hånd i hånd markerte minnet om ofrene for krigene mellom Frankrike og Tyskland. Rundt 20 år før hadde Konrad Adenauer og Charles de Gaulle tilsvarende møttes ved Chemin des Dames før de i 1963 undertegnet den fransk-tyske Élysée-avtalen.Det franske minnestedet Anneau de la Mémoire ble åpnet 11. november 2014 ved den store franske militære kirkegården Nécropole nationale de Notre-Dame-de-Lorette, i Ablain-Saint-Nazaire. Sammen med Douaumont og Notre Dame de Lorette er Mémorial des batailles de la Marne ved Dormans og minnesmerket ved Hartmannswillerkopf de fire franske nasjonale monumentene til minne om første verdenskrig.
Gravlunden Deutscher Soldatenfriedhof Vladslo i Belgia er hovedsakelig kjent for de to skulpturene «Sørgende foreldre» av Käthe Kollwitz. Deutscher Soldatenfriedhof Langemark er knyttet til myten om Langemarck (tysk: Mythos von Langemarck, en myte om tapene ved slaget, skapt av den tyske generalstaben i 1914). Ved Ieper (fransk og engelsk: Ypres, tysk: Ypern) er det flere minnesteder, særlig for soldater fra Storbritannia. Ved Menin Gate blir hver kveld klokken 20 hornsignalet «The Last Post» spilt. I området ved Beaumont-Hamel Newfoundland Memorial (fransk: Mémorial terre-neuvien de Beaumont-Hamel) og Canadian National Vimy Memorial (fransk: Le Mémorial national du Canada à Vimy) er slagfeltet bevart slik det var, og skyttergravene og krater etter artillerinedslag er fremdeles synlige. Minnestedet Clairière de l'Armistice i Compiègne, hvor våpenhvilen ble undertegnet 11. november 1918, peker mot forbindelsen mellom de to tyske angrepskrigene i det tyvende århundre.
Italias sentrale militære kirkegård og minnesmerke for første verdenskrig, Sacrario militare di Redipuglia, ligger ved områdene der slagene ved Isonzo ble utkjempet. Det er også en større kirkegård og et minnesmerke ved fjellet Monte Grappa, Sacrario militare del monte Grappa.
Under Weimarrepublikken (1918–1933) var det ikke mulig å komme til enighet om et sentralt minnested for de falne under første verdenskrig. I 1935 erklærte Adolf Hitler at Tannenbergminnesmerket (tysk: Tannenberg-Denkmal) skulle ha denne funksjonen.
Æreshallen som ble innviet i Luitpoldhain i Nürnberg i 1930, ble et samlingspunkt for nazistene og brukt under de såkalte rikspartidagene, en sentral del av partiets ideologi. Fra 1931 til 1945 var Neue Wache i Berlin Kenotaf (minnested) for de falne i krigen. Etter 1993 er dette Forbundsrepublikken Tysklands sentrale minnested for ofrene for krig og tyranni. Den tyske hærens minnested (tysk: Ehrenmal des Deutschen Heeres) er siden 1972 plassert ved festningen Ehrenbreitstein i Koblenz, marinen har Marineminnesmerket i Laboe (tysk: Marine-Ehrenmal Laboe), og minnested for alle døde etter ubåtkrigføring (tysk: U-Boot-Ehrenmal Möltenort) er ved Heikendorf i Kiel.
I Frankrike og Storbritannia ble nasjonale minnesteder ofte anlagt med stor omtanke, som den ukjente soldats grav under Triumfbuen i Paris. Denne nye typen monumenter var også beregnet på å minne de mange uidentifiserte og tapte soldatene, enten alt for ødelagt til å kunne identifiseres, eller aldri funnet. I en rekke land ble slike minnesmerker etablert, men ikke i mellomkrigstidens Tyskland, hvor konservative- og nasjonalistgrupper anså slike som for pasifistiske. Minnesmerker som ikke idealiserte soldatens liv og død ble ofte angrepet i Tyskland og fjernet i nazi-tiden (1933–1945), som arbeidene til Ernst Barlach. Ofrene etter første verdenskrig var årsaken til at en minnedag (tysk: Volkstrauertag) ble innført i Tyskland i 1926. I Tyskland og Frankrike ble en rekke minnesmerker reist, særlig i mindre byer, hvor alle ofrene ble navngitt. I større byer som ved krigsminnet i München og Heilbronn, var det mindre vanlig at navnene ble oppgitt.I de tidligere britiske Dominions, som Canada, Australia og New Zealand har de sentrale minnesmerkene nasjonal betydning, da de ser deltakelsen i første verdenskrig som et viktig steg i etableringen av nasjonen: Australias Avenue of Honour, Shrine of Remembrance og Australian War Memorial; Canadas National War Memorial; New Zealands World War One Memorial i Wellington, og Bridge of Remembrance i Christchurch. I Storbritannia, særlig i London, er det også et antall mindre og større minnesteder. Symbolsk viktig er graven til en ukjent soldat i Westminster Abbey, «i kongers midte, siden han tjente sin Gud og sitt fedreland vel», er inskripsjonen. I Samveldet av nasjoner og i Frankrike markeres fremdeles 11. november, og i Australia, New Zealand og Tonga ANZAC-dagen den 25. april, til minne om slaget om Gallipoli.
=== Muséer ===
Bare i Europa er det mer enn 750 muséer med første verdenskrig som tema. Det militærhistoriske museum i Wien (tysk: Heeresgeschichtliches Museum) viser i tillegg til mange andre gjenstander, bilen som den østerriksk-ungarske tronfølgeren satt i da han ble myrdet. En stor samling knyttet til første verdenskrig kan sees i Imperial War Museum i London. Viktige samlinger eller enkeltgjenstander vises også i Musée de l'Armée i Paris, i det nasjonale militærmuseum (rumensk: Muzeul Militar Național) i București, og ved Bundeswehrs militærhistoriske museum (tysk: Militärhistorisches Museum der Bundeswehr) i Dresden. Bayerns armémuseum (tysk: Bayerisches Armeemuseum) i Ingolstadt har den største permanente utstillingen om første verdenskrig i Tyskland.Muséer som kun har utstillinger om første verdenskrig finnes hovedsakelig i den nordlige delen av Frankrike, spesielt Historial de la Grande Guerre (fransk: muséet om den store krigen), Péronne i departementet Somme. Et annet viktig museum tilegnet første verdenskrig er Musée de la Grande Guerre du Pays de Meaux, nær elven Marne og knyttet til slaget om Marne. Den 10. november 2017 åpnet den franske presidenten Emmanuel Macron og den tyske presidenten Frank-Walter Steinmeier det første felles tysk-franske muséet om første verdenskrig ved Hartmannswillerkopf.Verdun-minnesmerket (fransk: Mémorial de Verdun) og In Flanders Fields Museum ved Ieper tilbyr også fremragende presentasjoner. I Heuvelland nær Ieper har man restaurert et tysk skyttergravsystem etter arkeologiske utgravinger og gjort det tilgjengelig for besøkende. Krigsmuseet i Rovereto (italiensk: Museo storico italiano della guerra), er en del av et nettverk av muséer om første verdenskrig i Italia (italiensk: Rete Trentino Grande Guerra). og Kobarid-muséet (slovensk: Kobariški Muzej) i dagens Slovenia, knyttet til kampene ved Isonzo.
=== Litteratur og filosofi ===
Den første verdenskrig hadde en stor innflytelse på litteraturen. I Tyskland var en av de mest markante dikterne August Stramm, han var reserveoffiser, tjenestegjorde ved invasjonen av Frankrike og ble drept på østfronten i 1915. I den engelsktalende verden var diktet «In Flanders Fields» av den canadiske legen og oberstløytnanten John McCrae vel kjent. Av de britiske krigspoetene bør Wilfred Owen med «Dulce et Decorum est», og Laurence Binyon «For the Fallen» også nevnes. Stefan Zweigs kjente verk Verden av i går : en europeers erindringer dekker perioden før, under og etter første verdenskrig. Samtidig er den litterære historien om første verdenskrig i stor grad skrevet av og for hvite mennesker i middelklassen, de om lag 4 millioner fra koloniene som kjempet for ententemaktene er ikke inkludert.Romanen, neglisjert av de tyske ekspresjonistene, ble igjen en foretrukket litteraturgenre under første verdenskrig, da årsakene og konsekvensene av denne epokegjørende hendelsen krevde en episk dimensjon. Fremveksten av Dadaismen kan sees i sammenheng med krigen. Av kjente tyske utgivelser er Ernst Jüngers In Stahlgewittern, og Walter Flex' Der Wanderer zwischen beiden Welten (en av de mest solgte tyske bøker noensinne), begge med en nasjonalistisk og krigsforherligende undertone. Erich Maria Remarques Intet nytt fra Vestfronten (tysk: Im Westen nichts Neues)
anses derimot som en anti-krigs roman. I tillegg til at den ble utgitt på en rekke språk i store opplag, har den også flere ganger blitt filmatisert, og den første versjonen produsert i USA i 1930 vant to Oscar. Blant tyskspråklige dramatiske verk knyttet til krigen er Karl Kraus' Menneskehetens siste dager (tysk: Die letzten Tage der Menschheit), og Bertolt Brechts Trommer om natten (tysk: Trommeln in der Nacht).Den tyske litteraturkritikeren Walter Benjamin var skeptisk til erfaringen soldatene hadde tilegnet seg ved fronten, for litteratur, han anså at de ikke kom tilbake beriket, men fordummet av krigen.Den jødiske filosofen Martin Bubers hovedverk, Jeg og Du (tysk: Ich und Du), er både et produkt av første verdenskrig, og et forsvar av mennesket, mot krigens umenneskeliggjøring.
=== Billedkunst og skulpturer ===
Inntil første verdenskrig var billedkunstnere og skulptører generelt lite interesserte vitner til krig. I første verdenskrig tjenestegjorde en rekke kunstnere som soldater. Mange av verkene fikk liten oppmerksomhet etter krigens slutt, og med unntak av Otto Dix, distanserte mange seg fra sine krigsarbeider. Kunstnere som Max Beckmann og Fernand Léger prøvde ikke engang å stille dem ut, men gikk videre til andre tema etter de ble demobilisert. Av kjente verk er «Sturmtruppe geht unter Gas», (Otto Dix, 1924), «Gassed» (John Singer Sargent, 1918), og «Die Namenlosen» (Albin Egger-Lienz 1916), og «Selbstbildnis als Soldat» (Ernst Ludwig Kirchner 1915).
I denne krigen brøt europeiske avant-gardekunstnere med normene som hadde styrt malerier av slag. De søkte nye veier for å hanskes med den grusomme virkeligheten: kubisme, futurisme, ekspresjonisme, og abstrakt kunst: «Tiden for heroisk realisme og patriotiske allegorier var endelig over. Detonasjonen av prosjektiler, artilleriets allmektighet, den totale krigen kunne ikke lenger imiteres, men måtte oversettes. Brutte linjer og klare farger var nødvendig, ikke for å vise detaljer i slagene, men for å beskrive deres inhumane kraft».I Tyskland satte første verdenskrig en brå slutt for historisme og jugendstil i arkitekturen, ornamenter ble ikke lenger ansett som nødvendig, passende eller lønnsomt. Slik brakte krigen også et gjennombrudd for moderniteten og utsagnet «Form følger funksjon», så vel som synet fremmet av Adolf Loos i pamfletten Ornament und Verbrechen (1908) at bruk av ornamenter og dekorasjon var overflødig. For skulpturer til minnesteder over krigen ble en rekke nyskapende verk skapt. Fra dagens perspektiv bør særlig «Sørgende foreldre» (tysk: «Trauerndes Elternpaar») av Käthe Kollwitz nevnes.
=== Musikk ===
Første verdenskrig anses ikke som et avgjørende skille for musikken, siden vendepunktet med atonal musikk kom i 1908–1909. Musikk spiller nesten ingen rolle i samtidige skildringer av krigen. I komposisjonshistorie har imidlertid første verdenskrig en betydning, kunstmusikk tok stilling, og i enda større grad militærmusikk og populærmusikk i form av soldatsanger. Blant de mest spilte var «Argonnerwaldlied» og «Wildgänse rauschen durch die Nacht» i Tyskland, «It's a Long Way to Tipperary», og «Colonel Bogey March» i Storbritannia, mens i Russland og andre land i Øst-Europa var marsjen «Farvel til en slavisk kvinne» svært populær.
Blant populære patriotiske tyske sanger var «Die Wacht am Rhein». Hver tysk soldat hadde med seg en feltsangbok som inneholdt blant annet sangen «Vi samles for å be» (tysk: «Wir treten zum Beten»). Salmer i krig var noen ganger et paradoks, som «Nå takker alle Gud» (tysk: «Nun danket alle Gott») og «Vår Gud han er så fast en borg» (tysk: «Ein feste Burg ist unser Gott»), som kampsanger for det prøyssisk-protestantiske Tyskland.
Bruken av musikk for krigsformål var ikke nytt for første verdenskrig, og i de krigførende land var komponister, tekstforfattere og utgivere raske med å produsere krigsforherligende, nasjonal musikk. Stykker av komponister som tilhørte fiendtlige nasjoner ble ofte fjernet fra konsertprogram, særlig i begynnelsen av krigen. Musikken ga avveksling ved fronten, hvor krigens daglige rutine kunne fortrenges. Under julevåpenhvilen i 1914 var musikk en brobygger mellom skyttergravene. Felles synging av sanger med samme melodi som «Glade jul» (tysk: «Stille Nacht, heilige Nacht»), og «Gud sign vår konge god» (engelsk: «God Save the King»), (tysk: «Heil dir im Siegerkranz») åpnet for den spontane våpenhvilen.
Kjente komposisjoner som er knyttet til første verdenskrig er Edward Elgars «Carillon», Claude Debussys «Berceuse héroïque», Igor Stravinskys «Souvenir d'une marche boche», og Vincent d'Indys La légende de Saint Christophe. Sanger om den første verdenskrigs tragedier ble blant annet skrevet av: Franz Schreker, Franz Léhar, Charles Ives, Erich Wolfgang Korngold, Richard Strauss, Lili Boulanger, Giacomo Puccini, Hanns Eisler og Paul Hindemith.
=== Film og fjernsyn ===
Første verdenskrig ga materiale til et stort antall filmer. Den britiske semi-dokumentaren The Battle of the Somme, som ble produsert som en propagandafilm, ble sett av 20 millioner i Storbritannia i løpet av seks uker, en rekord som kun ble slått av Star Wars 60 år etter. I 2005 ble filmen tatt inn i UNESCOs Verdens dokumentarv. Blant de best kjente filmene er Intet nytt fra Vestfronten, utgitt i 1930, basert på romanen med samme navn av Erich Maria Remarque, antikrigsfilmen Paths of Glory av Stanley Kubrick fra 1957 og Lawrence of Arabia fra 1962. Krigen var også populær i filmer som ble produsert som nazi-propaganda i mellomkrigstiden.Blant filmer med anti-krigstema kan nevnes Johnny Got His Gun, en amerikansk film om en krigsinvalid. Den amerikanske filmen Afrikadronningen hvor Humphrey Bogart og Katharine Hepburn har hovedrollene, utspilte seg i Øst-Afrika under første verdenskrig. Filmen ble innlemmet i USAs National Film Registry i 1994. Charlie Chaplins kjente satire Diktatoren fra 1940 har også første verdenskrig som utgangspunkt.
I den britiske komedieserien Blackadder Goes Forth hadde komikeren Rowan Atkinson hovedrollen som den fiktive kaptein Edmund Blackadder, som tjenestegjorde i den britiske hæren i Frankrike under første verdenskrig. Serien var sterkt kritisk til britiske generalers ledelse, på linje med «løver ledet av esler», og har vunnet en rekke priser, den er blant annet inkludert i 100 beste BBC TV-programmer. Andre sesong av den anerkjente TV-serien Downton Abbey har handling knyttet til blant annet slaget ved Somme og spanskesyken.
=== Historien om historien ===
Historien om første verdenskrig er ikke statisk. Så langt (per 2020) synes det å ha vært fire perioder – knyttet til generasjoner av historikere – vedrørende historisk beskrivelse av første verdenskrig. Den første perioden omfattet de som enten deltok i krigen eller levde da, og kan angis fra utbruddet i 1914 til 1939. Blant historikere i denne gruppen kan nevnes italieneren Luigi Albertini (1871–1941) og franskmannen Pierre Renouvin (1893–1974). I hovedsak hadde de et militært og politisk perspektiv på konflikten.
Den andre gruppen vokste frem i 1960-årene og hadde fokus på samfunnshistorie. Tysk historiografi hadde frem til 1960-årene ikke benyttet seg av samfunnsfagene i historieforståelsen, men i stedet benyttet en strengt realhistorisk tolkning. Dette forandret seg med en yngre generasjon historikere som ikke var bundet av tidligere tradisjoner. Mens det i Frankrike var vanligere med Annales-skolen som vektla førmoderne og ofte apolitisk historie, var tysk historie i 1960-årene opptatt av å forstå hvordan de to verdenskrigene kunne ha startet.Den første som brøt med tradisjonell historieskriving på dette feltet, var Fritz Fischer (1908–1999). Fischer konkluderte med at den tyske regjeringen hadde tatt en kalkulert risiko med en krig for å komme fienden i forkjøpet. For Fischer var det klart at press fra fagforeninger, næringsliv og andre maktfaktorer var med på å presse frem denne reaksjonen. Flere tyske historikere fulgte etter i en forståeleshorisont der industrialisering og flåtekappløp – og etter hvert krig – var gjort også for å forhindre demokratisering og modernitet. De tyske historikerne som støttet opp om dette synet befant seg mellom forgjengerne på den mer konservative historieforståelsen og samtidig, marxistisk historieforståelse, og plasserte seg like langt fra begge leire. For dem var sammfunnsfaglige hensyn viktige uansett hvilken retning den tok dem.Denne andre gruppen besto også av Marc Ferro (1924–2021), selv om han også klassifiseres mer som en annales-historiker som ser på de lange linjer. Ferros analyse av første verdenskrig var bare delvis på linje med den tyske retningen. For Ferro var en samfunnsfaglig vinkling vesentlig for å forstå krigen, men han valgte å ikke fordele ansvar mer til den ene siden enn til den andre. Britiske John Terraine (1921–2003) var en militærhistoriker som fokuserte mindre på Tysklands skyld og mer på at Storbritannias generaler hadde fått et ufortjent dårlig rykte. Den andre perioden kan derfor fremstå som tyskfiendtlig, og særlig tysk historieskriving fra denne perioden blir kritisert for å være for enkel i og med at mye av det de kritiserte den tyske regjeringen for, også kunne brukes til å kritisere alle stormaktenes regjeringer.Den tredje perioden begynner fra slutten av 1970-årene og la vekt på kulturhistorie og ofrene for krigen. Av sentrale historikere der er amerikanske Paul Fussell (1924–2012), Eric Leed (1942–) og britiske John Keegan (1934–2012). Den fjerde og så langt siste perioden er transnasjonal og undersøker krigen fra et globalt perspektiv.
== Se også ==
Norge under første verdenskrig
== Noter ==
== Referanser ==
== Kilder ==
=== På norsk ===
Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, Oslo 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
Høiback, Harald (redaktør), (2014), Første verdenskrig: operasjoner, myter og innflytelse, Abstrakt forlag, ISBN 9788279353607
Stone, Norman (2007), Første verdenskrig, Gyldendal, ISBN 978-82-05-46723-1
=== På engelsk ===
Clark, Christopher (2012), The Sleepwalkers : How Europe Went to War in 1914, Penguin, ISBN 978-0-141-02782-1
Evans, Richard J. (2016, The Pursuit of Power : Europe 1815–1914, London, Penguin, ISBN 978-0-141-98114-7
Ferguson, Niall (1998), The Pity of War, London, Penguin, ISBN 978-0-1402-7523-0
Ferguson, Niall (2006), The War of the World, London, Penguin, ISBN 978-0-141-01382-4
Hobsbawm, Eric (1994), Age of Extremes, Michael Joseph, London, ISBN 0 7181 3307 2
Howard, Michael (2002), The First World War : A Very Short Introduction, Oxford University Press, ISBN 978-0-19-920559-2
Jackson, Julian: (2004), The Fall of France: The Nazi Invasion of 1940, Oxford University Press, ISBN 978 0 19 280550 8
Keegan, John (1998), The First World War, Vintage Books, ISBN 978-0-375-70045-3
Kershaw, Ian (2007), Fateful Choices, Penguin, ISBN 978-0-14-311372-0
Kershaw, Ian (2015), To Hell And Back, Penguin, ISBN 978-0-141-98043-0
Martel, Gordon (2003), The Origins of the First World War, Pearson Longman, Harlow ISBN 978-0582423794
Olusoga, David (2014), The World's War, Head of Zeus Ltd, ISBN 9781781858974
Overy, Richard (2021), Blood and Ruins: The Last Imperial War, 1931-1945, Viking, ISBN 978-0670025169
Stevenson, David (2012), 1914-1918 The History of the First World War, Penguin, ISBN 9780718197957
Stone, Norman (1998), The Eastern Front 1914 - 1917, Penguin, ISBN 9780140267259
Strachan, Hew (2001), The First World War, Volume I, To Arms, Oxford University Press, ISBN 0-19-820877-4
Strachan, Hew (2013), The First World War, Penguin, ISBN 978-0-14-303518-3
Strachan, Hew - redaktør (2014), The Oxford Illustrated History of the First World War, Oxford University Press, ISBN 978-0-19-966338-5
Tooze, Adam (2015), The Deluge: The Great War and the Remaking of Global Order, Penguin, ISBN 978-0-141-03218-4
Watson, Alexander (2014), Ring of Steel, Germany and Austria-Hungary at war, 1914-1918, Penguin Books, ISBN 9780141042039
Winter, Jay, (2014), The Cambridge History of The First World War, tre bind, Cambridge University Press, ISBN 978-1-316-60066-5
Zeman, Z.A.B. (1971), The Gentlemen Negotiators : A Diplomatic History of World War I, The Macmillan Company, New York
=== Foredrag (video) ===
«Sleepwalkers: How Europe Went to War in 1914», foredrag av professor Christopher Clark (Gresham College)
Politics and the First World War, foredrag av professor Richard J. Evans, (Gresham College)
«The Military History of the First World War: An Overview and Analysis», foredrag av professor David Stevenson, (Gresham College)
«The Great War: Its End and Effects», foredrag av professor Hew Strachan
«The First World War», foredrag av John Keegan, om hans bok ved samme navn, fra 06:30
== Eksterne lenker ==
(en) World War I – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) World War I – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Apokalypse første verdenskrig, fransk dokumentar, fra NRK
(en) «Europeana 1914-1918»; Europeana Collections
(en) «World War One», fra British Library
(en) 1914-1918-online: International Encyclopedia of the First World War; Freie Universität Berlin
(en) The great war and the shaping of the 20th century, fra PBS/BBC | Frankrike Britiske imperiet USA, m.fl. | 4,010 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kunstnerdalen_(Buskerud) | 2023-02-04 | Kunstnerdalen (Buskerud) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kultur i Viken', 'Kategori:Norsk kunst'] | Se også Kunstnerdalen (Asker)Kunstnerdalen er et reiselivskonsept for markedsføring av en del av Buskerud. Snevert forstått er Kunstnerdalen et område i Sigdal og Eggedal, men i reiselivssammenheng omfatter markedsføringen også Modum med Blaafarveværket.
Området har fått navnet fordi flere norske 1800- og 1900-tallsmalere malte herfra: Chr. Krohg, Tidemand og Gude og mange av Theodor Kittelsens illustrasjoner til norske folkeeventyr. Edvard Munch malte i Modum.
Kunstnerhjemmene og -museene Lauvlia (etter Kittelsen) og Hagan (etter Christian Skredsvig) inngår i konseptet, sammen med Villa Fridheim. Andre attraksjoner er Krøderbanen og Eggedal Mølle.
| Se også Kunstnerdalen (Asker)Kunstnerdalen er et reiselivskonsept for markedsføring av en del av Buskerud. Snevert forstått er Kunstnerdalen et område i Sigdal og Eggedal, men i reiselivssammenheng omfatter markedsføringen også Modum med Blaafarveværket.
Området har fått navnet fordi flere norske 1800- og 1900-tallsmalere malte herfra: Chr. Krohg, Tidemand og Gude og mange av Theodor Kittelsens illustrasjoner til norske folkeeventyr. Edvard Munch malte i Modum.
Kunstnerhjemmene og -museene Lauvlia (etter Kittelsen) og Hagan (etter Christian Skredsvig) inngår i konseptet, sammen med Villa Fridheim. Andre attraksjoner er Krøderbanen og Eggedal Mølle.
== Eksterne lenker ==
Kunstnerdalens nettsted
Kunstnerdalen kulturmuseum
Sigdal og Eggedal turistservice | Kunstnerdalen er et reiselivskonsept for markedsføring av en del av Buskerud. Snevert forstått er Kunstnerdalen et område i Sigdal og Eggedal, men i reiselivssammenheng omfatter markedsføringen også Modum med Blaafarveværket. | 4,011 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Steiermark | 2023-02-04 | Steiermark | ['Kategori:15°Ø', 'Kategori:47°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Steiermark'] | Steiermark er en delstat i Østerrike. Den grenser til Slovenia og til nabodelstatene Kärnten, Salzburg, Oberösterreich, Niederösterreich og Burgenland. Hovedstaden er Graz.
| Steiermark er en delstat i Østerrike. Den grenser til Slovenia og til nabodelstatene Kärnten, Salzburg, Oberösterreich, Niederösterreich og Burgenland. Hovedstaden er Graz.
== Geografi ==
Steiermark er sterkt preget av Alpene, spesielt i vest. De viktigste fjellene er Niedere Tauern, Dachstein, Seetaler Alpen og Eisenerzer Alpen. Det fins to store elvesystemer, hvorav Enns drenerer nordover mot Donau og Mur sørover mot Drava.
== Historie ==
Inntil 1056 hadde Steiermark, som den gang het Karantanermark, vært en del av hertugdømmet Kärnten.
Dette året ble området et selvstendig markgrevskap. Keiser Barbarossa gjorde det 1180 til et hertugdømmet og innsatte Ottokar IV som hertug. Etter dennes residens i Steyr (som i dag ligger i Oberösterreich) ble landet kalt Steyrermark/Steiermark. Tittelen hertug av Steiermark tilfalt etter Ottokars død i 1192 hertugene fra Østerrike. På denne måten ble Steiermark i 1282 habsburgsk og forble det til 1918.
Etter første verdenskrig ble hele den sørlige Steiermark ifølge Saint-Germain-traktaten avstått til Jugoslavia.
== Administrativ inndeling ==
Ved siden av bydistriktet (Statutarstadt) Graz (G) består Steiermark av 286 kommuner (Gemeinden) i 12 distrikter (Bezirke), som er oppkalt etter distriktenes forvaltningssted:
distrikt (kommuner; Kjennemerke for motorkjøretøy; forvaltningssted)Bruck-Mürzzuschlag (19; BM; Bruck an der Mur)
Deutschlandsberg (15; DL)
Graz-Umgebung (36; GU; Graz)
Hartberg-Fürstenfeld (HF; Hartberg)
Leibnitz (29; LB)
Leoben (16; LN; Leoben = LE)
Liezen (20; LI)
Expositur Gröbming (deldistrikt; 9; GB)
Murau (14; MU)
Murtal (20; MT; Judenburg)
Südoststeiermark (25; SO; Feldbach)
Voitsberg (15; VO)
Weiz (31; WZ)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Styria – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Steiermark – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Steiermark er en delstat i Østerrike. Den grenser til Slovenia og til nabodelstatene Kärnten, Salzburg, Oberösterreich, Niederösterreich og Burgenland. | 4,012 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Akvarium | 2023-02-04 | Akvarium | ['Kategori:Akvaristikk', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata'] | Et akvarium er en vannbeholder med det formål å vise fram undervannsliv. Begrepet brukes også om bygninger som inneholder mange akvarier. Blant de største offentlige akvariene i verden er Georgia Aquarium og Okinawa Churaumi-akvariet.
| Et akvarium er en vannbeholder med det formål å vise fram undervannsliv. Begrepet brukes også om bygninger som inneholder mange akvarier. Blant de største offentlige akvariene i verden er Georgia Aquarium og Okinawa Churaumi-akvariet.
== Historie ==
Å holde akvarier er en utbredt hobby som kan dateres tilbake flere århundrer. Man tror at de første akvariene ble holdt av rike menn i Kina, som hadde paradisfisk i enkle vannbeholdere. Fremskritt innen teknologi har hatt mye å si for at hobbyen har blitt populær i moderne tid, fordi selv de kaldeste og fjerneste av hjem nå kan utstyres med et vakkert og spennende undervannsmiljø fra en hvilken som helst del av verden.
== Privat akvaristikk ==
I private hjem innredes akvarier oftest med tropiske fisker eller undervannsplanter, ofte med et bunnlag av grus eller sand, samt diverse pyntegjenstander som stener, røtter og plastobjekter. For å holde eventuelle beboere friske og raske har også akvarier som oftest et system av filtre, varmekolber, luftinnsprøytere, kraftige lys eller annet, og når det gjelder tropiske akvarier i kaldere omgivelser er mye av dette en grunnleggende nødvendighet.
== Se også ==
Akvariefisk
Terrarium
=== Offentlige akvarier ===
Akvariet i Barcelona
Georgia Aquarium
Okinawa Churaumi-akvariet
==== I Norge ====
Akvariet i Bergen
Atlanterhavsparken
Lofotakvariet
Polaria
Sognefjord Akvarium
== Eksterne lenker ==
(en) Aquariums – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Aquarium – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Norsk Akvarieforbund
Akvarium i Europa
=== Norskspråklige nettfora ===
AkvaForum.no | Et akvarium er en vannbeholder med det formål å vise fram undervannsliv. Begrepet brukes også om bygninger som inneholder mange akvarier. | 4,013 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leonardo_da_Vinci | 2023-02-04 | Leonardo da Vinci | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor felt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1519', 'Kategori:Fødsler 15. april', 'Kategori:Fødsler i 1452', 'Kategori:Geometere', 'Kategori:Italienske arkitekter', 'Kategori:Italienske astronomer', 'Kategori:Italienske billedhuggere', 'Kategori:Italienske filosofer', 'Kategori:Italienske ingeniører', 'Kategori:Italienske malere', 'Kategori:Italienske musikere', 'Kategori:Italienske renessansemalere', 'Kategori:Italienske zoologer', 'Kategori:Leonardo da Vinci', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Paleontologer', 'Kategori:Personer fra Storbyområdet Firenze', 'Kategori:Personer fra renessansen', 'Kategori:Polyhistorer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider'] | Leonardo di ser Piero da Vinci (født 15. april 1452 i landsbyen Vinci i nærheten av Firenze, død 2. mai 1519 i Amboise i Indre-et-Loire i Frankrike) var en av de største og mest mangesidige begavelser europeisk kultur har fostret. Han var blant annet maler, billedhogger, arkitekt, ingeniør, oppfinner og vitenskapsmann. Han anses som universalgeniet framfor noen, arketypen på «renessansemennesket».
Det er først og fremst som maler Leonardo er kjent. To av arbeidene hans, «Mona Lisa» og «Nattverden», er de mest kjente og de som oftest reproduseres og parodieres. Også Leonardos tegning «Den vitruviske mann» er blitt et ikon, og viser hans interesse for menneskelig anatomi.Leonardo var også en fremragende ingeniør og oppfinner, med ideer som lå langt forut for hans tid. På tegnebordet oppfant han blant annet helikopteret, stridsvognen, bruken av konsentrert solenergi, kalkulatoren, dobbeltskroget og en grunnleggende teori for platetektonikk. Få av tegningene hans ble konstruert og realisert i løpet av hans levetid. Som vitenskapsmann gjorde han oppdagelser i anatomi, astronomi, byggeteknikk, optikk og hydrodynamikk.
| Leonardo di ser Piero da Vinci (født 15. april 1452 i landsbyen Vinci i nærheten av Firenze, død 2. mai 1519 i Amboise i Indre-et-Loire i Frankrike) var en av de største og mest mangesidige begavelser europeisk kultur har fostret. Han var blant annet maler, billedhogger, arkitekt, ingeniør, oppfinner og vitenskapsmann. Han anses som universalgeniet framfor noen, arketypen på «renessansemennesket».
Det er først og fremst som maler Leonardo er kjent. To av arbeidene hans, «Mona Lisa» og «Nattverden», er de mest kjente og de som oftest reproduseres og parodieres. Også Leonardos tegning «Den vitruviske mann» er blitt et ikon, og viser hans interesse for menneskelig anatomi.Leonardo var også en fremragende ingeniør og oppfinner, med ideer som lå langt forut for hans tid. På tegnebordet oppfant han blant annet helikopteret, stridsvognen, bruken av konsentrert solenergi, kalkulatoren, dobbeltskroget og en grunnleggende teori for platetektonikk. Få av tegningene hans ble konstruert og realisert i løpet av hans levetid. Som vitenskapsmann gjorde han oppdagelser i anatomi, astronomi, byggeteknikk, optikk og hydrodynamikk.
== Biografi ==
=== Barndom 1452–1466 ===
Leonardo ble født i 1452 i den lille toskanske fjellandsbyen Vinci, som "uekte" sønn av bondejenta Caterina og den florentinske notaren Piero da Vinci. Leonardo hadde ikke noe etternavn i den moderne betydningen; da Vinci betyr ganske enkelt «fra Vinci». Hans fulle navn var «Leonardo di ser Piero da Vinci», som betyr «Leonardo, sønn av (Mes)ser Piero fra Vinci».
Lite er kjent om Leonardo da Vinci første år. De fem første årene bodde han i Anchiano i nærheten av Vinci. Deretter bodde han sammen med sin far, farens kone Albiera, besteforeldrene og en onkel (Francesco) i den lille landsbyen Vinci.
=== Verrocchios verksted 1466–1476 ===
Den unge Leonardo viste tidlig ualminnelige evner, og da han var fjorten år satte faren ham i lære hos en av datidas mest framgangsrike kunstnerne, Andrea del Verrocchio. Verrocchio var en begavet og allsidig billedhogger, maler, bronsestøper og gullsmed. Han hadde uten tvil stor innflytelse på Leonardos utvikling. Verkstedet hans var senter for det intellektuelle Firenze, og den unge Leonardo fikk der en utdanning innen humanistiske fag. Andre berømte malere som gikk i lære hos, eller på andre måter blir assosiert med Verrocchios verksted, er Ghirlandaio, Perugino, Botticelli og Lorenzo de Credi.
I 1472 ble Leonardo opptatt i Sankt Lukas-gildet som maler. Men selv etter at faren fikk ham etablert med eget verksted, var han så nært knyttet til Verrocchio at han fortsatte å samarbeide med ham. Leonardos tidlige arbeider inneholder blant annet en pennetegning av Arno-dalen, tegnet 5. august 1473. I denne perioden arrangerte han også Medici-familiens prosesjoner i 1469 og 1475.
=== Profesjonelle liv 1476–1513 ===
Fra 1482 til 1499 var hertugen av Milano Ludovico Sforza Leonardos velynder. Leonardo hadde sitt eget verksted med lærlinger. Han var egentlig tilkalt som ariktekt og byggingeniør, men i samme periode malte han også Madonna i grotten, den berømte Nattverden, Damen med røyskatten samt arbeidet på "Gran Cavallo", en rytterstatue av Sforza til hest.
Milano falt for franskmennene under Ludvig XII i 1498, og Sforza ble fordrevet. Leonardo ble i Milano, inntil han en morgen så franske bueskyttere anvende prototypen av Gran Cavallo som øvelsesmål. Sammen med Salaì og vennen Luca Pacioli reiste han til Mantova og to måneder senere til Venezia, for i slutten av april 1500 å fortsette til Firenze.
I Firenze gikk han i tjeneste som militær arkitekt og ingeniør hos Cesare Borgia, sønn av Rodrigo Borgia, senere kjent som pave Alexander VI. Det var også rundt denne tiden han begynte på Mona Lisa. I 1506 vendte han tilbake til Milano, som nå var i hendene på Maximilian Sforza, etter at leietropper hadde fordrevet franskmennene. Her møtte han også Francesco Melzi, som skulle bli en nær venn og Leonardos ledsager og arving.
=== Hans siste år 1513–1519 ===
Fra 1513 til 1516 bodde han i Roma, hvor malere som Rafael og Michelangelo arbeidet på denne tiden. Leonardo skal ikke ha hatt så mye kontakt med dem.
I 1515 gjenerobret Frans I av Frankrike Milano, og Leonardo fikk til oppgave å skape et verk: «en mekanisk løve» til fredsforhandlingene i Bologna mellom den franske kongen og Pave Leo X. I 1516 gikk han i tjeneste hos Frans I, og han fikk landstedet Clos Lucé nær kongens residens på slottet Amboise. Leonardo fikk et stort beløp til sitt underhold og ble en nær venn av kongen.
Han døde den 2. mai 1519 på Clos Lucé, og ble begravet i kapellet i kirken Saint-Florentin i Amboise, en kirke som for lengst er revet ned. Etter hans ønske fulgtes kisten av 60 tiggere.
Leonardo synes ikke å ha hatt nære forbindelser med kvinner. I 1476 ble han anonymt beskyldt for å ha en homoseksuell forbindelse med den sytten år gamle modellen Jacobo Saltarelli, som også var kjent som prostituert. Han ble, sammen med tre andre unge menn, beskyldt for sodomi. Alle fire ble likevel frikjent i to omganger. Siden ble Leonardo og de andre overvåket av Firenzes «Nattens offiserer» – en form for politistyrke. Man kan ikke med sikkerhet fastslå om Leonardo var homoseksuell – eller om han simpelthen bare var aseksuell.
== Malerier ==
På Leonardos tid var maleriet oftest et felles arbeid, hvor mesteren malte de viktigste figurene og assistenter og lærlinger resten på basis av skisser og instruksjoner fra mesteren. Det tidligste kjente verk av Leonardo antas å være den venstre engelen i Verrocchios «Kristi Dåp».
Leonardo signerte som regel sine verk «Leonardo» eller «Io, Leonardo» (Jeg, Leonardo), og derfor omtales hans verker oftest som «Leonardos», og ikke «da Vincis».
=== Liste over malerier ===
Med sikkerhet å fastslå hvilke bilder som er malt av Leonardo selv, og hvilke som er malt av ham sammen med andre, eller av helt andre, er en vitenskap i seg selv, siden kunstnerne ikke fikk lov til å signere bildene sine selv. Dermed var det vanlig at kunstnerne på denne tiden puttet inn tegn som viste til navnet sitt eller hvem de var. Enten om det var et selvportrett eller tegnspråk for de første bokstavene i navnet sitt. Det finnes mange slike eksempler på hvordan kunstnerne la inn hemmelige signaturer i renessansen.
==== Disse maleriene er med stor sikkerhet malt av Leonardo ====
«Madonna Benois» ca. 1475–78. Eremitasjen, St. Petersburg
«Portrett av Ginevra de'Benci» ca. 1478–80. National Gallery of Art, Washington, D.C.
«Sankt Hieronymus» 1480–82. Uferdig del av en altertavle. Vatikanmuseene, Vatikanstaten
«De hellige tre kongers tilbedelse» ca. 1481–82. Galleria degli Uffizi, Firenze
«Madonna i grotten» 1483–86. Louvre, Paris.
«Damen med røyskatten» ca. 1490. Czartoryski Museum, Kraków.
«Madonna med barn og helgener» 1493.
«Nattverden» ca. 1495–98. Santa Maria delle Grazie, Milano.
«Madonna og barnet med Sankt Anne» ca. 1502–16. Louvre, Paris.
«Mona Lisa» ca. 1503–06. Louvre, Paris.
«Leda og svanen» ca. 1505–10. Det originale maleri er tapt, og det finnes bare kopier.
==== Hvorvidt Leonardo har malt følgende verker er omstridt ====
«Bebudelsen» ca. 1472–75.
«Madonna Litta» ca. 1490.
«Portrett av en ung mann» (muligvis musikeren Franchino Gaffurio) ca. 1490.
«Portrett av en ukjent kvinne» ca. 1490.
«Madonna i grotten» ca. 1493–1508. National Gallery, London.
«Madonna med barn» ca. 1501.
«Johannes Døperen» ca. 1513–16.
«Johannes Døperen ved foten av et tre» ca. 1513–16.I 2005 oppdaget man at et bilde man før hadde ment var malt av en av Leonardos elever, høyst sannsynlig var malt av Leonardo selv. Bildet bærer tittelen «Maria Magdalena» og viser en barbrystet kvinne kledt i rødt med et slør for magen.
== Leonardos manuskripter og hans oppdagelser som ingeniør og forsker ==
Leonardos kunstneriske, ingeniørmessige og vitenskapelige arbeide er dokumentert gjennom opp mot 13 000 sider notater og tegninger med en blanding av kunst og vitenskap. Manuskriptene kan fremstå som kodede. Leonardo var venstrehendt og skrev baklengs, det vil si fra høyre mot venstre, som i orientalske skriftspråk. Leonardo kunne samle flere korte ord til et ord og tilfeldig oppdele lange ord i flere deler, og han brukte heller ikke punktum og komma. Når en enkelt side videre kan inneholde notater om flere forskjellige emner, er det ytterst vanskelig for den alminnelige leser å få en sammenheng ut av notatene.
Leonardo deltok i obduksjoner og utførte på den bakgrunnen en rekke ytterst detaljerte tegninger av menneskets anatomi. Han studerte spesielt muskler, sener og skjelett. Blodomløp, hjerte, kjønnsorganer og fostre ble også studert. I kunsten jobbet han ofte med hvordan sinnet påvirket ansiktets uttrykk.
I 1502 tegnet han for sultan Beyazid II av Konstantinopel en bro med en spennvidde på 240 meter til bruk over Bosporosstredets Det Gylne Horn mellom Konstantinopel og havnebyen Pera. Broen ble aldri bygget, men i 2001 ble en bro basert på Leonardos tegninger bygget ved Ås i Norge. Den kalles Da Vinci-broen.Hans notater omfatter også adskillige militære oppfinnelser, herunder et pansret kjøretøy drevet av mennesker eller hester, stridsvogner med roterende skjær og en kjempemessig armbrøst. Selv om man den gang antok at en kanonkules bane var en rett linje, fremgår det av Leonardos skisser at han hadde forstått at banen i høyere grad hadde form som en parabel.
Dessuten fremgår det at han syslet en del med optikk. Hans notater viser at forsøkene han gjorde innenfor optikken, var noe han holdt særdeles hemmelig. Mye av informasjonen om dette fikk han i kontakt med alkymisten Tommaso di Giovanni Masini, også kalt Zoroaster fra Peretola.
Flyvning fascinerte ham, og derfor gjennomførte han detaljerte studier av fuglenes flyvning og planla adskillige flyvende maskiner; også et helikopter drevet av fire menn, samt en lett hangglider som antagelig ville ha virket. 3. januar 1496 forsøkte han uten hell en flyvende maskin som han hadde konstruert selv.
Leonardo offentliggjorde ikke selv sine skrifter, og de forble faktisk ukjente frem til det 19. århundre; de har derfor ikke hatt betydning for den tekniske utvikling. Noen av de mindre oppfinnelsene hans, den automatiske spolevikleren og en maskin for å utprøve materialers strekkfasthet, ble likeledes ikke kjent før etter Leonardos død.
Mange av Leonardos tegninger eies i dag av det britiske kongehus.
== Se også ==
Liste over personer fra renessansen
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Leonardo da Vinci – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Leonardo da Vinci – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Leonardo da Vinci på Internet Movie Database
(en) Leonardo da Vinci på Discogs
(en) Leonardo da Vinci på MusicBrainz
http://www.wga.hu/frames-e.html?/html/l/leonardo/04/1monali.html
http://www.wga.hu/frames-e.html?/bio/l/leonardo/biograph.html
http://www.wga.hu/frames-e.html?/html/l/leonardo/index.html
Art Gallery – Leonardo da Vinci
Leonardos notatbøker Arkivert 1. oktober 2004 hos Wayback Machine.
BBC Leonardo homepage
January 12 2005, iol: Researchers hail find of secret Da Vinci lab
Sep. 2005: Interessante funn i de dypere lag av "the adoration of the magi" Wikiquote: Leonardo da Vinci – sitater | Leonardo di ser Piero da Vinci (født 15. april 1452 i landsbyen Vinci i nærheten av Firenze, død 2. | 4,014 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Forbrukerr%C3%A5det | 2023-02-04 | Forbrukerrådet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1953', 'Kategori:Forbruker- og konkurransemyndigheter', 'Kategori:Norske statlige myndigheter', 'Kategori:Norske statlige råd og utvalg'] | Forbrukerrådet er et norsk forvaltningsorgan som hjelper forbrukerne og påvirker myndigheter og næringsliv i en forbrukervennlig retning.
Rådet ble stiftet i 1953 for å gi myndighetene råd på vegne av forbrukerne. Forbrukerrådet gav tidligere ut bladet Forbruker-rapporten. Bladet kom ut for første gang i 1958 og ble lagt ned vinteren 2010.
Det er staten som finansierer Forbrukerrådet, og organet er administrativt underlagt Barne- og familiedepartementet. Politisk er Forbrukerrådet imidlertid uavhengig av departementet; departementet kan ikke instruere Forbrukerrådet om hvilke saker det skal arbeide med. Rådet har særskilte fullmakter, eget styre og egne vedtekter fastsatte ved kongelig resolusjon. Direktør i Forbrukerrådet er Inger Lise Blyverket. Forbrukerrådets styre ledes av Anne Kathrine Slungård.
| Forbrukerrådet er et norsk forvaltningsorgan som hjelper forbrukerne og påvirker myndigheter og næringsliv i en forbrukervennlig retning.
Rådet ble stiftet i 1953 for å gi myndighetene råd på vegne av forbrukerne. Forbrukerrådet gav tidligere ut bladet Forbruker-rapporten. Bladet kom ut for første gang i 1958 og ble lagt ned vinteren 2010.
Det er staten som finansierer Forbrukerrådet, og organet er administrativt underlagt Barne- og familiedepartementet. Politisk er Forbrukerrådet imidlertid uavhengig av departementet; departementet kan ikke instruere Forbrukerrådet om hvilke saker det skal arbeide med. Rådet har særskilte fullmakter, eget styre og egne vedtekter fastsatte ved kongelig resolusjon. Direktør i Forbrukerrådet er Inger Lise Blyverket. Forbrukerrådets styre ledes av Anne Kathrine Slungård.
== Forbrukerrådets arbeid ==
=== Forbrukerpolitikk ===
En av Forbrukerrådets oppgaver er å drive interessepolitisk arbeider mot myndigheter, organisasjoner og næringsdrivende og å sette forbrukerspørsmål på dagsorden i samfunnsdebatten. De prioriterte politikkområdene i strategiperioden 2021-2025 er skiftet til et bærekraftig samfunn, digital utvikling og økonomisk sårbarhet.Forbrukerrådet tar jevnlig saker til retten eller bidrar som partshjelper for å få avklart viktige prinsipielle spørsmål, slik som "Røeggensaken" (2013) hvor DNB ble dømt for å selge lånefinansierte spareprodukter og gruppesøksmålet mot samme bank (2019), hvor DNB ble dømt til å tilbakebetale 345 millioner kroner. Forbrukerrådet har også klaget inn en rekke teknologiselskaper, blant annet Facebook og Zynga for brudd på personvernlovgivningen, sjekkeappen Grindrs deling av personopplysninger, Google for ulovlig sporing og flere smartklokker for barn for manglende sikkerhet.
=== Forbrukerveiledning og klagenemnder ===
Forbrukerrådet svarer hvert år på 50 000 henvendelser fra forbrukere på telefon og e-post. Forbrukerrådet er også representert i en rekke klagenemnder, slik som Finansklagenemnda, Boligtvistnemnda, Transportklagenemnda og Parkeringsklagenemnda.
=== Sammenligningstjenester ===
Forbrukerrådet driver sammenligningstjenestene finansportalen.no, strømpris.no og hvakostertannlegen.no. Tjenestene har som har mål å gi forbrukerne korrekt, oppdatert og sammenlignbar informasjon om priser på boliglån, forsikringer, pensjon, strøm og tannhelsetjenester, og dermed bidra til økt konkurranse, rette priser og effektivitet i økonomien. Portalene skal gjøre det vanskeligere å utnytte forbrukeres manglende kunnskap om markedet.
=== Grensen mot Forbrukertilsynet ===
Forbrukerrådet må ikke forveksles med Forbrukertilsynet (tidligere Forbrukerombudet). Mens Forbrukerrådet driver rådgiving og politisk arbeid, fører Forbrukertilsynet tilsyn med markedsføring og avtalevilkår, etter blant annet markedsføringsloven. Fra 1. januar 2020 ble tvisteløysingsarbeidet flyttet fra Forbrukerrådet til Forbrukertilsynet, og det samme ble Forbruker Europa.
== Referanser ==
== Eksterne lenker == | }} | 4,015 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Esl%C3%B6v | 2023-02-04 | Eslöv | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:1911 i Sverige', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1911', 'Kategori:Byer i Sverige', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Eslöv kommune', 'Kategori:Øresundsregionen'] | Eslöv er en by i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Eslöv er administrasjonssenter for Eslöv kommune. I 2010 hadde stedet 17 748 innbyggere.Eslöv fikk bystatus i 1911.
| Eslöv er en by i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Eslöv er administrasjonssenter for Eslöv kommune. I 2010 hadde stedet 17 748 innbyggere.Eslöv fikk bystatus i 1911.
== Referanser == | Eslöv er en by i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Eslöv er administrasjonssenter for Eslöv kommune. | 4,016 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Helsingborg | 2023-02-04 | Helsingborg | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:56°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Havnebyer i Sverige', 'Kategori:Havnebyer ved Østersjøen', 'Kategori:Helsingborg', 'Kategori:Helsingborg kommune', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skåne läns geografi', 'Kategori:Øresundsregionen'] | Helsingborg (mellom 1912 og 1971 stavet Hälsingborg) er en by i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Helsingborg er administrasjonssenter for Helsingborg kommune og er Skånes nest største by, etter Malmö. I 2015 hadde Helsingborg 104 250 innbyggere.Byen ligger ved Öresunds smaleste strede, og byens navn kommer sannsynligvis av ordet «helsing» som betyr hals og viser til den smale passasjen i Öresund mellom Helsingborg på østsiden og Helsingør i Danmark på vestsiden. I 1070-årene er byen omtalt i et brev av Adam av Bremen, og den 21. mai 1085 nevnes byen Helsingborg (da skrevet Helsingaburgh) i et gavebrev fra den danske kongen Knut den hellige. I 1362 foregikk et større sjøslag mellom Danmark og hanseatene her, se Slaget ved Helsingborg 1362.
Den 26. februar 1658 ble byen svensk – Freden i Roskilde. I 1709 ble den inntatt av danske tropper ledet av Christian Ditlev Reventlow. Slaget ved Helsingborg 1710 var det siste dansk-svenske slaget i Skåne.
Helsingborgs historie strekker seg tilbake til vikingtiden. Øresund på sitt smaleste har hatt en strategisk posisjon i militær sammenheng. I mellomkrigstiden var byen og dens slott et av Nordens mektigste steder, og dermed innblandet i maktspill. I de siste århundrer har Helsingborg vært en skueplass for flere politiske konflikter og stridigheter. Den stadige krigføringen har også formet byens bebyggelse og severdigheter. I dag har Helsingborg utviklet seg til å bli en av Sveriges raskest voksende byer, på grunn av sin plassering som en viktig industri- og handelplass, samtidig som havnen er et knutepunkt for internasjonal handel.
| Helsingborg (mellom 1912 og 1971 stavet Hälsingborg) er en by i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Helsingborg er administrasjonssenter for Helsingborg kommune og er Skånes nest største by, etter Malmö. I 2015 hadde Helsingborg 104 250 innbyggere.Byen ligger ved Öresunds smaleste strede, og byens navn kommer sannsynligvis av ordet «helsing» som betyr hals og viser til den smale passasjen i Öresund mellom Helsingborg på østsiden og Helsingør i Danmark på vestsiden. I 1070-årene er byen omtalt i et brev av Adam av Bremen, og den 21. mai 1085 nevnes byen Helsingborg (da skrevet Helsingaburgh) i et gavebrev fra den danske kongen Knut den hellige. I 1362 foregikk et større sjøslag mellom Danmark og hanseatene her, se Slaget ved Helsingborg 1362.
Den 26. februar 1658 ble byen svensk – Freden i Roskilde. I 1709 ble den inntatt av danske tropper ledet av Christian Ditlev Reventlow. Slaget ved Helsingborg 1710 var det siste dansk-svenske slaget i Skåne.
Helsingborgs historie strekker seg tilbake til vikingtiden. Øresund på sitt smaleste har hatt en strategisk posisjon i militær sammenheng. I mellomkrigstiden var byen og dens slott et av Nordens mektigste steder, og dermed innblandet i maktspill. I de siste århundrer har Helsingborg vært en skueplass for flere politiske konflikter og stridigheter. Den stadige krigføringen har også formet byens bebyggelse og severdigheter. I dag har Helsingborg utviklet seg til å bli en av Sveriges raskest voksende byer, på grunn av sin plassering som en viktig industri- og handelplass, samtidig som havnen er et knutepunkt for internasjonal handel.
== Se også ==
Helsingborgs IF
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) Helsingborg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Helsingborg – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Helsingborg hos Wikivoyage | Helsingborg (mellom 1912 og 1971 stavet Hälsingborg) er en by i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Helsingborg er administrasjonssenter for Helsingborg kommune og er Skånes nest største by, etter Malmö. | 4,017 |
null | 2023-02-04 | Grid | null | null | null | Grid kan vise til | 4,018 |
null | 2023-02-04 | Johan Vaaler | null | null | null | Johan Vaaler (født 15. mars 1866 i Aurskog, død 14. | 4,019 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Binders | 2023-02-04 | Binders | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Festemidler', 'Kategori:Kontorrekvisita', 'Kategori:Oppfinnelser', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Symboler'] | Binders er en klemme, oftest av bøyd ståltråd, til å holde flere papirark sammen. De fleste binders er varianter av en type som har vært i produksjon siden 1890-årene, kjennetegnet ved at tråden gjør nesten to fulle runder. Vanligvis har de en avlang form med rette langsider, men også trekantede, runde og andre varianter forekommer. Binders produseres også med farget belegg av plast, og i senere år også støpt i plast.
Den særnorske betegnelsen «binders» for denne typen kontorrekvisita er ikke tilfredsstillende forklart. Flertallsendelsen -s tyder på at det er et lånord fra engelsk, men det engelske ordet binder har andre betydninger.
Felles for alle egentlige binders, og det som berettiger denne betegnelsen, er virkemåten, som baserer seg på torsjonsprinsippet og materialets elastisitet. Når et moderat antall papirark føres inn mellom bindersens to «tunger», bøyes disse ut og klemmer arkene sammen, idet tverrenden utsettes for vridning. En for tykk papirbunke vil føre til overskridelse av elastisitetsgrensen og varig deformasjon av materialet.
Nordmannen Johan Vaaler var lenge feilaktig tilskrevet rollen som bindersens oppfinner.
| Binders er en klemme, oftest av bøyd ståltråd, til å holde flere papirark sammen. De fleste binders er varianter av en type som har vært i produksjon siden 1890-årene, kjennetegnet ved at tråden gjør nesten to fulle runder. Vanligvis har de en avlang form med rette langsider, men også trekantede, runde og andre varianter forekommer. Binders produseres også med farget belegg av plast, og i senere år også støpt i plast.
Den særnorske betegnelsen «binders» for denne typen kontorrekvisita er ikke tilfredsstillende forklart. Flertallsendelsen -s tyder på at det er et lånord fra engelsk, men det engelske ordet binder har andre betydninger.
Felles for alle egentlige binders, og det som berettiger denne betegnelsen, er virkemåten, som baserer seg på torsjonsprinsippet og materialets elastisitet. Når et moderat antall papirark føres inn mellom bindersens to «tunger», bøyes disse ut og klemmer arkene sammen, idet tverrenden utsettes for vridning. En for tykk papirbunke vil føre til overskridelse av elastisitetsgrensen og varig deformasjon av materialet.
Nordmannen Johan Vaaler var lenge feilaktig tilskrevet rollen som bindersens oppfinner.
== Historie ==
Det første patent for en slags binders ble utstedt til amerikaneren Samuel B. Fay i 1867. Hans binders var egentlig beregnet på å feste merkelapper til tekstiler, men ble også markedsført som papirklemme. Neste kjente patent ble gitt til Erlman J. Wright i 1877. Hans klemme var uttrykkelig laget for papir, og i form og virkemåte var den nokså lik dagens binders. Flere nye patenter fulgte, og fra 1890-årene kom de på løpende bånd i USA, flere hvert år. Teknologihistorikeren Henry Petroski har publisert en liste på 27 amerikanske patenter innvilget bare årene fra 1898 til 1994 for varianter av binders.Den vanligste typen som brukes i dag, er aldri er blitt patentert, bare senere varianter med avvikende form eller bølget ståltråd. Den ble produsert av The Gem Manufacturing Company LTD i England i 1890-årene og markedsført i USA fra 1892 av firmaet Cushman & Denison i New York. Den tidligste dokumentasjon med bilde av «Gem Paper Clip» er en annonse i tidsskriftet The American Lawyer fra september 1893 for Cushman & Denison. Den er gjengitt på nettsiden Early Office Museum og i Byminner Nr. 3/4-2014. At dette er den opprinnelige og hittil mest anvendte typen, bekreftes av at en binders på svensk kalles «ett gem».En annonse for samme produkt fra 1899 henviser til et patent, uten at dette er dokumentert. Henry Petroski har funnet en omtale så tidlig som i 1883, men den handler sannsynligvis om et annet produkt fra samme engelske fabrikk. Navnet «Gem» ble registrert som varemerke i USA i 1904, og søkeren Cushman & Denison presiserte i søknaden at det hadde vært i bruk siden mars 1892. Et sikkert bevis på at den «klassiske» binders var velkjent senest i 1899, er patentet som 27. april det året ble utstedt til William Middlebrook fra Waterbury, Connecticut for en «Machine for making wire paper clips». Patenttegningen avbilder tydelig en fullkommen binders av gem-type.Siden er det innvilget patenter for en rekke varianter, for eksempel med spiss i stedet for rund avslutning på «tungene», med enden bøyd ut fra planet for lettere å gape over papirkanten, med bølger eller mothaker på ståltråden for å holde bedre på papiret, og rent estetiske varianter med trekantet eller rund form og så videre. Men den originale gem-typen har i mer enn hundre år vært den mest solgte.
== Designikon ==
Alle variantene av den klassiske grunnformen viser at det ikke finnes noen helt perfekt binders, til tross for dens ry som det perfekte svar på et designproblem. Som alle brukere vet, er «bindersdøden» det største problemet; resultatet av at bindersen blir tvunget til å gape over mer papir enn den er ment for. Den mister spensten og løsner når bunken blir for tykk, og den blir varig deformert. Binders i eske kan lett hekte seg sammen og bli vanskelige å plukke ut enkeltvis hvis ståtrådender stikker ut. oppfinnerne av nye varianter har forsøkt å eliminere svakheter ved den vanlige bindersen, men aldri uten å skape andre problemer i stedet.
Men om klassiske binders av gem-typen har funksjonelle problemer, har den en form som alltid har appellert til design-interessert og som mange har sett på som «fullkommen». Derfor ble den tidlig et symbol for god design.
Designskribenten Owen Edwards skrev om den i 1989: «In our vast catalog of material innovations, no more perfectly conceived object exists … With its bravura loop-within-a-loop design, the clip corrals the most chaotic paper simply by obeying Hooke's law.» I 2003 ble den brukt som offisiell logo for Det internasjonale design-år i Barcelona, Any del disseny 2003.
== Norsk bindershistorie ==
Johan Vaaler, født i Aurskog 1866, død i Kristiania 1910, er feilaktig blitt tilskrevet æren for å ha oppfunnet bindersen. Han søkte patent på en lignende papirklemme i Tyskland i 1899 og fikk det innvilget i 1901. Samme år fikk han også patent i USA. Det var neppe kjent for Vaaler og norske forbrukere at en mer brukbar binders allerede var utviklet og markedsført i utlandet under varemerket «Gem». Vaalers klemme var mindre funksjonell på grunn av at den siste runden på ståltråden manglet, og den kom derfor aldri i produksjon. I ettertid har nordmenn skapt en nasjonal myte om bindersen som en norsk oppfinnelse, og myten har også funnet veien til internasjonal litteratur.
Det er grunn til å undres at Vaaler kunne få patent både i Tyskland og USA, til tross for at at en bedre parpirklemme allerede var i bruk, og at mange andre var patentert. Liberale myndigheter innvilget antagelig patent på nye varianter av allerede eksisterende produkter hvis de tydelig avvek fra forløperne. Det er større grunn til å undres over at Vaaler ikke søkte patent i hjemlandet. All eldre norsk litteratur om binders forteller at Norge ikke hadde noen patentlov på den tiden, og at han derfor måtte søke utenlands. Men det er bare en seiglivet myte – den norske patentloven kom allerede i 1885. Som ansatt på Bryns patentkontor må Vaaler ha visst dette. Han hadde antagelig så sterk tro på sin egen oppfinnelse at han ville sikre seg rettighetene internasjonalt, og han kan ha erfart at det var vanskelig å få gjennombrudd for gode ideer i hjemlandet. I alle fall må han nokså snart ha fått sitt livs skuffelse, enten han forgjeves forsøkte å få industrien interessert, eller fordi han ble presentert for «the Gem» før han kom så langt.
Vaalers papirklemme kom aldri i produksjon, og patentet utløp i all stillhet. Grunnen er innlysende – den var rett og slett for upraktisk. Uten de to rundene som kjennetegner den fullt utviklede bindersen, ble Vaalers papirklemme vanskelig å træ inn på en papirbunke. Det gikk på et vis å få den indre trådenden til å gape over kanten på arkene. Helt umulig ble det å bruke ytre ende av ståltråden. Da ble ikke torsjonsprinsippet utnyttet, og klemmen ville stå som en «kjøl» vinkelrett på papirplanet. Det er enkelt å teste Vaalers papirklemme i praksis ved å ta en vanlig binders og klippe bort siste ytre sving og langside av ståltråden.
=== Motstandssymbol under okkupasjonen ===
En binders i jakkeoppslaget ble brukt demonstrativt som tegn på samhold under andre verdenskrig i Norge, i protest mot okkupasjonsmakten og dens norske forbundsfeller. Evnen til å «holde sammen» var grunnen til at den egnet seg til formålet. Forfatteren Finn Bø skrev i boken Forbuden Frukt fra 1945 at det særlig var forakten for Quislings fascistparti Nasjonal Samling (NS) som fikk «den tause, forbitrede våpenløse hæren» til å lete etter synlige tegn for å markere standpunkt. Høsten 1940 ble noen studenter enige om at en binders i knapphullet skulle være symbolet for samhold. «Nyheten spredte sig som en løpeild over byen, og neste dag gikk halve Oslo med binders i knapphullet…En uskyldig kontorrekvisitt var plutselig blitt et politisk emblem, som skulde vise sig å være av aller ’farligste sort’ og avstedkomme tumulter og massearrestasjoner».Bindersaksjonen var innledningen til en rekke lignende kampanjer, som alle bidro til å styrke motstandsviljen og ergre okkupasjonsmakten tilstrekkelig til at de gjorde seg latterlige. De mest kjente motstandssymbolene etter bindersen var røde toppluer og blomster i knapphullet på kongens 70-årsdag 3. august 1942. Myndighetenes hjemmel til å slå ned på slike demonstrasjoner var rikskommissær Terbovens forordning av 25. september 1940 om forbud mot politiske partier og derav følgende forbud mot å bære «merker, tegn, emblemer, klæsplagg og lignende som uttrykk for en demonstrasjon».Under krigen visste alle at binders ble brukt som tegn på samhold mot fienden. Da bindersen senere ble et nasjonalsymbol, antok mange at den ble valgt til å markere motstand fordi den var oppfunnet i Norge. Men «norskheten» var ukjent for de fleste til lenge etter krigen. Fortellingen om binders som motstandssymbol fant veien inn i norske leksika flere år før de proklamerte den som en norsk oppfinnelse.Binders skal også ha vært brukt som motstandssymbol i Frankrike. Gaule er et fransk ord for stav eller stolpe. To stolper heter deux gaules. Den synlige del av en binders i brystlommen kan da se ut som to stolper og bringe tankene hen på Charles de Gaulle.
=== Norsk nasjonalsymbol ===
Mustads fabrikker begynte å produsere binders av gem-typen i 1928 i konkurranse med importvarer, uten å vite at den senere skulle bli et nasjonalsymbol. Opphavsmannen til den norske myten var overingeniør Halvard Foss ved Patentstyret. I mellomkrigstideen gjennomgikk han tyske patentarkiver for å kartlegge norske patenter og kom tilfeldigvis over Vaalers glemte patent. Han så ikke grundig nok på tegningene og oppfattet derfor oppfinnelsen som identisk med bindersen som alle hadde i kontorskuffen. I Patentstyrets 50-årsberetning skrev han om norske oppfinnelser blant annet: «Den vanlige trådbinders i sin nåværende kjente form er oppfunnet av Johan Vaaler som var kontorsjef på et patentkontor». Til en reportasje i A-magasinet i 1989 fortalte han: «Jeg gjorde dette kjent i mine omgivelser». Fra disse omgivelsene spredte feiltagelsen seg ut over landet og inn i flere oppslagsverk i etterkrigstiden.Myten om bindersens norskhet spredte seg raskt etter 1950-årene. Forfattere av bøker og artikler om norsk teknologihistorie fant bindersen egnet til å gjøre en tynn historie litt fyldigere. De som kjente Vaalers versjon, valgte å overse at den ikke var lik den kjente gem-bindersen. Ved 90-årsjubileet for Vaalers patent ble hans binders hyllet som en genial norsk oppfinnelse. Forfatteren festet seg ikke ved at den faktisk var mislykket, men hoverte over utenlandske oppfinneres hjelpeløse forsøk på å lage noe bedre.
I 1989 ble det også reist en sju meter høy binders-skulptur med en vekt på 600 kg utenfor Handelshøyskolen BI i Sandvika. Den var en gave fra den norske bindersprodusent O. Mustad & Søn til «BI-dagene» dette året, som også var et minneår for Vaalers patent. Monumentet viser imidlertid ikke Vaalers oppfinnelse, men en binders av gem-typen. BI-bindersen ble omtalt i Guinness rekordbok som verdens største. Binders-monumentet ble demontert etter at BI flyttet fra Sandvika og ble gjenreist på gårdsplassen til studentboligene i Gunnar Schjelderups vei 13 i Nydalen i Oslo.
Feiringen av Vaalers oppfinnelse nådde et høydepunkt i 1999, hundre år etter hans tyske patentsøknad. Da utga Posten et frimerke med bilde av en binders, som det første i en serie om norsk oppfinnsomhet. Bakgrunnen var en faksimile av det tyske «Patentschrift». Figuren i forgrunnen var imidlertid ikke den papirklemmen Vaaler tegnet på patentsøknaden, men igjen en binders av den kjente gem-typen. Samme år reiste Aurskog historielag i samarbeid med Aurskog-Høland kommune minnesmerket «Binderssteinen» ved Lierfoss i nærheten av gården Våler for å hedre oppfinneren Vaaler. Historielaget avbildet klokelig hans papirklemme, og ikke den han feilaktig blir tilkjent æren for.
Så sent som i 2005 hadde den nye utgaven av Norsk biografisk leksikon i siste bind en biografi av Johan Vaaler som den norske oppfinner av bindersen.
== «The Paper Clips Project» ==
Vaalers ry som bindersens oppfinner ble også utbredt i utlandet, særlig i USA. Mye feilinformasjon ble publisert til tross for resultater av nyere forskning ved Henry Petroski og andre, særlig etter 2000. På en skole i Tennessee skulle åttendeklassinger lære om drapet på 6 millioner jøder under krigen. For å illustrere det ufattelig store tallet fikk en lærer den gode idé å samle et tilsvarende stort antall små gjenstander. Valget falt på binders, og en innsamling innbrakte langt flere enn 6 millioner. Fra norsk synspunkt er det interessant at elevene ifølge én av nettsidene valgte binders «after they learned (that) Norwegians wore them on their clothes to show support for Jews during World War II».En annen nettside utdypet dette: «That symbol of resistance originally honored Johann Vaaler, the Norwegian Jew who invented the paper clip».Begge utsagn er uriktige. Vaaler var ikke jøde, og nordmenn brukte binders som tegn på samhold mot okkupasjonsmakten, ikke i protest mot folkemordet på jødene. Men «The Paper Clips Project» var både pedagogisk og ikke minst som folkeopplysningstiltak meget vellykket. Det innbrakte ikke bare langt flere binders enn de 6 millioner som var målet, men resulterte også i én film, flere bøker og et offentlig minnesmerke.«Operation Paperclip» var kodenavnet på flyttingen av tyske vitenskapsmenn til USA etter andre verdenskrig.
== Ymse ==
Den multifunksjonelle bindersDen svenske forfatteren Peter Englund har skrevet om binders i essaysamlingen Tystnadens historie och andra essäer i 2003, senere utgitt på norsk under tittelen: Stillhetens historie og andre essays, Universitetsforlaget 2004. Han mener at det finnes «knappast något annat ting som i så liten grad brukes til sådant som det egentligen är avsett för: försäkringsbolaget Lloyds i London har räknat ut att knappt var tionde gem någonsin kommer i kontakt med papper. Samtidigt finns det få ting som är så användbara: de kan brukas till att rensa öron eller naglar, laga BH-band eller CD-Romläsare. Göra pedagogiska modeller av polymerer eller helt enkelt beskjuta kollegor. Spillet är också ofantligt. En annan undersökning, suspekt i sin precision, påstår att av 100 000 gem förstörs runt 14 000 under telefonsamtal medan 15 000 bare tappas bort.»Artikkelen om Johan Vaaler i Norsk biografisk leksikon (2005) utdyper også bindersens nytteverdi for andre formål – som «universalverktøy» i mangel av sikkerhetsnål, fiskekrok, skrutrekker, tannpirker, syl, hempe osv.Årsproduksjon
Ifølge artikkelen i Norsk biografisk leksikon (2005) er verdens samlede produksjon av binders ca. 20 milliarder årlig.
Ståltrådens lengde utfoldet
Den empirisk utregnede formelen nedenfor gjelder tilnærmet for den mest vanlige typen av binders, hvor alle kurver er tilnærmede halvsirkler, og hvor de rette sidene i den ytre runden er tilnærmet lik avstanden fra ståltrådens ender til midtpunktet i den innerste kurven. Lengder som innsettes i formelen bør måles langs midtlinjen i ståltråden.
T = 4L – 5B + 3/2πB
T = ståltrådens totale lengde.
L = bindersens totale lengde (mellom ytterpunktene i de to ytterste halvsirklene).
B = avstanden mellom de to innerste langsidene.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Henry Petroski (1996). Invention by Design. Cambridge, Mass: Harvard University Press, s. 8-42.
Henry Petroski (1992). The Evolution of Useful Things. New York: Vintage Books. ISBN 0-679-74039-2. [Inneholder en omfattende historikk om tidlig bindershistorie.]
Roede, Lars: En verdensberømt oppfinnelse fra Kristiania. I Byminner nr.4-2009, s.2-15
== Eksterne lenker ==
(en) Paperclips – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
History of the Paper Clip
The Paper Clip Project | thumb|Binders er papirklemmer av [[metall eller plast. Det første patent for en slags binders ble utstedt til amerikaneren Samuel B. | 4,020 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_norske_bryggerier | 2023-02-04 | Liste over norske bryggerier | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norges-relaterte lister', 'Kategori:Norske bryggerier', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL', 'Kategori:Sider med kildemaler uten URL', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Ufullstendige lister'] | Liste over norske bryggerier inneholder historiske og aktuelle bryggerivirksomheter i Norge.
I 1690-årene ble det anlagt et bryggeri ved Fredriksten Festning for å forsyne soldatene på garnisonen med øl. Chr. Stabells skipsølbryggeri ble anlagt i Christiania i 1776 og drev sin virksomhet til det gikk inn ca. 1800. I Jens Krafts Topographisk-Statistisk Beskrivelse Over Kongeriket Norge, Første Deel er det for 1820 ikke registrert ett eneste bryggeri. I 1821 ble Youngs Bryggeri etablert i Christiania. Det ble i 1837 omdøpt til Schous bryggeri etter Christian Schous overtakelse.Da Schous Bryggeri i 1843 startet med undergjæret bayerøl, ble produksjon og lagring enklere. Den nye produksjonsmåten førte til en enorm oppblomstring av bryggerier, og i 1857 var det 343 bryggerier i Norge. I 1901 hadde Bryggeriforeningen 44 medlemmer. I tillegg fantes Dahls bryggeri i Molde, Nedreqværn Bryggeri i Brumunddal og Agder Bryggeri. Mange av disse nye bryggeriene gikk imidlertid konkurs, eller ble kjøpt opp av konkurrenter. Konkurransen om markedet, og behovet for rasjonell produksjon og transport førte til at antallet bryggerier stadig sank. I 1890 var det bare 46 bryggerier igjen.Etter årtusenskiftet er det startet mange nye, små bryggerier for produksjon av spesialøl. Etter at alkoholloven ble endret i 2003 er det også anlagt mikrobryggerier i tilknytning til gårdsturisme og utesteder som selger eget brygg. Det eldste norske bryggeriet i drift er Aass, anlagt i 1834.De største aktørene i markedet er Ringnes (danskeid) og Hansa Borg (også danskeid). Ringnes lager merkene Ringnes, Frydenlund, E.C. Dahls, Lysholmer, Tou, Farris, Nordlandspils, Arendalspils, Tuborg og Carlsberg i Norge. Hansa Borg lager Hansa, Borg, CB, Fredrikstad, Nøgne Ø, og Heineken i Norge. De tre mellomstore bryggeriene er Mack, Aass og Grans. Mens Ringnes omsetter for over 3 milliarder og Hansa Borg over 1, har de tre mellomstore en samlet omsetning på 800 millioner kroner. Videre på listen over de ti største bryggeriene ligger Berentsens, Arendals, Lervig, Ægir og Haandbryggeriet. Men da er vi nede på bryggerier med langt under 1 prosent av Ringnes' omsetning.
| Liste over norske bryggerier inneholder historiske og aktuelle bryggerivirksomheter i Norge.
I 1690-årene ble det anlagt et bryggeri ved Fredriksten Festning for å forsyne soldatene på garnisonen med øl. Chr. Stabells skipsølbryggeri ble anlagt i Christiania i 1776 og drev sin virksomhet til det gikk inn ca. 1800. I Jens Krafts Topographisk-Statistisk Beskrivelse Over Kongeriket Norge, Første Deel er det for 1820 ikke registrert ett eneste bryggeri. I 1821 ble Youngs Bryggeri etablert i Christiania. Det ble i 1837 omdøpt til Schous bryggeri etter Christian Schous overtakelse.Da Schous Bryggeri i 1843 startet med undergjæret bayerøl, ble produksjon og lagring enklere. Den nye produksjonsmåten førte til en enorm oppblomstring av bryggerier, og i 1857 var det 343 bryggerier i Norge. I 1901 hadde Bryggeriforeningen 44 medlemmer. I tillegg fantes Dahls bryggeri i Molde, Nedreqværn Bryggeri i Brumunddal og Agder Bryggeri. Mange av disse nye bryggeriene gikk imidlertid konkurs, eller ble kjøpt opp av konkurrenter. Konkurransen om markedet, og behovet for rasjonell produksjon og transport førte til at antallet bryggerier stadig sank. I 1890 var det bare 46 bryggerier igjen.Etter årtusenskiftet er det startet mange nye, små bryggerier for produksjon av spesialøl. Etter at alkoholloven ble endret i 2003 er det også anlagt mikrobryggerier i tilknytning til gårdsturisme og utesteder som selger eget brygg. Det eldste norske bryggeriet i drift er Aass, anlagt i 1834.De største aktørene i markedet er Ringnes (danskeid) og Hansa Borg (også danskeid). Ringnes lager merkene Ringnes, Frydenlund, E.C. Dahls, Lysholmer, Tou, Farris, Nordlandspils, Arendalspils, Tuborg og Carlsberg i Norge. Hansa Borg lager Hansa, Borg, CB, Fredrikstad, Nøgne Ø, og Heineken i Norge. De tre mellomstore bryggeriene er Mack, Aass og Grans. Mens Ringnes omsetter for over 3 milliarder og Hansa Borg over 1, har de tre mellomstore en samlet omsetning på 800 millioner kroner. Videre på listen over de ti største bryggeriene ligger Berentsens, Arendals, Lervig, Ægir og Haandbryggeriet. Men da er vi nede på bryggerier med langt under 1 prosent av Ringnes' omsetning.
== Bryggerier og ølprodusenter ==
=== Tabell ===
== Bryggeripuber ==
Amundsen Bryggeri og spiseri, Oslo
Apotekergaarden, Grimstad
Banken Bryggeri og Spiseri, Heidal
Bergenhus Bryggeri
Bjørns Pub
Brix Brygghus, Bryne
Central Bybryggeri, Flekkefjord
Crow Bar, Oslo
Christiania Bryggeri, Hagan, Oslo
Christianssand Brygghus, Kristiansand
Daglighallen Mikrobryggeri, Trondheim
Ekspedisjonen Bryggeri
Elgen Mikroryggeri / Skogstad hotell, Hemsedal
Eldhuset Bryggeri
Espedalen Fjellbryggeri
Grana Bryggeri, Snåsa
Grünerløkka Brygghus, Oslo
Gulburet, Inderøy
Halden Mikrobryggeri, Halden
Horten Mikrobryggeri, Horten
Hundholmen brygghus, Bodø
Kalfarets Brygghus (Waldemars Mikrobryggeri), Bergen
Larvik Mikrobryggeri, Larvik
Markens Grøde, Kjerringøy
Molo Brew, Ålesund
Nydalen Bryggeri og spiseri, Oslo
Opsahlgården/Kongsberg Bryggeri, Kongsberg
Oslo Mikrobryggeri, Oslo
Sandar Haandverksbryggeri, Sandefjord
Schouskjelleren Mikrobryggeri, Oslo
Trondhjem Mikrobryggeri, Trondheim
Ægir Bryggeri, Flåm
ØX Tap Room, Trondheim
Mack Mikrobryggeri, Tromsø
== Referanser ==
== Litteratur ==
Sissel Brunstad Norsk ølhistorie – frå Odins skål til i dag Skald forlag 2020 ISBN 9788279592891
Hylje Mortensen og Vidar Johnsen: Norsk øl. Tun forlag 2009. ISBN 978-82-529-3286-7
Gustav Jørgensen: Skummende lidenskap - fem stabeiser og deres øl 2013
Jørn Idar Almås Kvig: Ølboka. Front Forlag 2014 ISBN 978-82-826-0329-4
Gahr Smith-Gahrsen, Hugo Ivan Hatland og Skjalg Ekeland: Den norske ølrevolusjonen. Kagge Forlag 2014 ISBN 9788248915249
Knut Albert Solem: Norsk øl- og bryggeriguide. Vega Forlag 2016. ISBN 978-82-8211-459-2
Jørn Idar Almås Kvig: Den norske ølboka - en guide til norske øl og bryggerier. Goliat Forlag AS, 2016 ISBN 9788293430155
Jørn Idar Almås Kvig: Sommerøl - en guide til sommerens øl. Goliat forlag AS, 2016. ISBN 9788293430025
== Eksterne lenker ==
Norske bryggerier Arkivert 23. juli 2016 hos Wayback Machine. Bryggeri- og drikkevareforeningen | Liste over norske bryggerier inneholder historiske og aktuelle bryggerivirksomheter i Norge. | 4,021 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trolldalen_(Moss) | 2023-02-04 | Trolldalen (Moss) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,4°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Bosetninger i Moss', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-01', 'Kategori:Vikenstubber'] | For dalen i Oppegård kommune, se Trolldalen (Oppegård).Trolldalen er et område i Nordre bydel i Moss. Området grenser i nordøst mot rekkehusbebyggelse og i sør av betongelementfabrikken Contiga og Aanerød Avfallsbehandling. Hele området var tidligere en del av Kambo gård.
De fleste boligene i Trolldalen er rekkehus bygget omkring 1974 i regi av Moss Boligbyggelag (MBBL). Dette området kjøpte Moss kommune tidlig på 1970-tallet. Området ble gjerne kalt E-feltet i kommunale planer og dokumenter på denne tiden.
| For dalen i Oppegård kommune, se Trolldalen (Oppegård).Trolldalen er et område i Nordre bydel i Moss. Området grenser i nordøst mot rekkehusbebyggelse og i sør av betongelementfabrikken Contiga og Aanerød Avfallsbehandling. Hele området var tidligere en del av Kambo gård.
De fleste boligene i Trolldalen er rekkehus bygget omkring 1974 i regi av Moss Boligbyggelag (MBBL). Dette området kjøpte Moss kommune tidlig på 1970-tallet. Området ble gjerne kalt E-feltet i kommunale planer og dokumenter på denne tiden.
== Eksterne lenker ==
Flyfoto av Trolldalen og Contiga fra 1965 | Trolldalen er et område i Nordre bydel i Moss. Området grenser i nordøst mot rekkehusbebyggelse og i sør av betongelementfabrikken Contiga og Aanerød Avfallsbehandling. | 4,022 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rasen-Antholz | 2023-02-04 | Rasen-Antholz | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor provins hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Daler i Syd-Tirol', 'Kategori:Kommuner i Syd-Tirol', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vinter-OL 2026'] | Rasen-Antholz (italiensk Rasun-Anterselva) er en kommune i den italienske provinsen Syd-Tirol. Kommunen omfatter vintersportsstedet Antholz.
Kommunen består av Antholzertal, en nordlig sidedal til Pustertal nær Alpenes hovedvannskille. I dalen ligger seks landsbyer, som heter (nedenfra og oppover) Neunhäusern (926 moh.), Niederrasen, Oberrasen, Antholz Niedertal, Antholz Mittertal og Antholz Obertal (1532 moh.). Dalen fortsetter nordøstover til Stallerpasset (2052 moh.), som forbinder Antholzertal med Defereggental i Øst-Tirol. Mellom Antholz Obertal og Stallerpasset ligger innsjøen Antholzer See, som ligger på 1642 meters høyde. Ved siden av denne befinner et skiskytteranlegg seg, som årlig er arena for verdenscupen og har arrangert verdensmesterskap sju ganger.
Av kommunens 2780 innbyggere (2004) er 98 % tysktalende. Navnene Rasun og Anterselva ble, som de fleste andre italienske stedsnavn i Syd-Tirol, funnet opp av fascistene på 1920-tallet ved å oversette ledd for ledd til italiensk (Rasen og Ant ble forvansket til henholdsvis Rasun og Anter; Holz = selva = skog).
| Rasen-Antholz (italiensk Rasun-Anterselva) er en kommune i den italienske provinsen Syd-Tirol. Kommunen omfatter vintersportsstedet Antholz.
Kommunen består av Antholzertal, en nordlig sidedal til Pustertal nær Alpenes hovedvannskille. I dalen ligger seks landsbyer, som heter (nedenfra og oppover) Neunhäusern (926 moh.), Niederrasen, Oberrasen, Antholz Niedertal, Antholz Mittertal og Antholz Obertal (1532 moh.). Dalen fortsetter nordøstover til Stallerpasset (2052 moh.), som forbinder Antholzertal med Defereggental i Øst-Tirol. Mellom Antholz Obertal og Stallerpasset ligger innsjøen Antholzer See, som ligger på 1642 meters høyde. Ved siden av denne befinner et skiskytteranlegg seg, som årlig er arena for verdenscupen og har arrangert verdensmesterskap sju ganger.
Av kommunens 2780 innbyggere (2004) er 98 % tysktalende. Navnene Rasun og Anterselva ble, som de fleste andre italienske stedsnavn i Syd-Tirol, funnet opp av fascistene på 1920-tallet ved å oversette ledd for ledd til italiensk (Rasen og Ant ble forvansket til henholdsvis Rasun og Anter; Holz = selva = skog).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Rasen-Antholz – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Rasen-Antholz – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | En provins er en undernasjonal regjeringsform som i noen tilfeller er under direkte kontroll av nasjonens høyeste regjering. I noen land bruker man ordene stat eller departement i stedet for provins. | 4,023 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C2%ABBismarck%C2%BB_(1939) | 2023-02-04 | «Bismarck» (1939) | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skip bygget i Tyskland', 'Kategori:Skip fra 1939', 'Kategori:Skip sluttseilt 1941', 'Kategori:Slagskip fra andre verdenskrig', 'Kategori:Tyske slagskip'] | «Bismarck» var Tysklands største slagskip under andre verdenskrig. Det var oppkalt etter rikskansler Otto von Bismarck, og ble bygget hos Blohm & Voss i Hamburg. Sammen med søsterskipet «Tirpitz» var det de største slagskipene bygget av en europeisk stormakt.
| «Bismarck» var Tysklands største slagskip under andre verdenskrig. Det var oppkalt etter rikskansler Otto von Bismarck, og ble bygget hos Blohm & Voss i Hamburg. Sammen med søsterskipet «Tirpitz» var det de største slagskipene bygget av en europeisk stormakt.
== Skipet ==
Skipets deplasement var 41 700 tonn, det hadde et mannskap på 2 200, lengde på 251 meter og topphastighet over 30 knop. Det hadde åtte 38 centimeter kanoner med rekkevidde på 35 000 meter og 81 mindre kanoner, for det meste antiluftvern. Det ble bestilt 16. november 1935 og sjøsatt 14. februar 1939. Skipet ble døpt av fru Dorothee von Loewenfeld, kansler Otto von Bismarcks barnebarn.
== Besetning ==
Proviantrommene på «Bismarck» hadde kapasitet til å forsyne besetningen med mat for et par måneder. Kjølerommene kunne lagre 300 halve okser og 500 griseskrotter. Det var en rekke fasiliteter ombord, blant annet tannklinikk, frisørsalong, skomakerverksted, vaskeri og skredder. Gjennomsnittsalderen på besetningen var 21 år. De kunne kjøpe seg øl om bord og fikk en ukentlig rasjon med sigaretter. Hver mann hadde et klesskap og en hengekøye som ble ryddet vekk om dagen. Mannskapet bestod av frivillige og hadde gjennomgått en streng opptaksprøve, der de aller fleste søkerne strøk. De som kom igjennom nåløyet, underskrev en kontrakt for fire år med mulighet for forlengelse.
== Operasjon Rheinübung ==
Skipet forlot byen Gdynia om morgenen 19. mai 1941, for sitt første og siste oppdrag, Unternehmen Rheinübung (Operasjon Rheinübung). Formålet var å senke handelsskip i Atlanterhavet som fraktet forsyninger og våpen fra USA til Storbritannia.
Etter å ha forlatt hjemmehavnen Gdynia seilte «Bismarck» gjennom dansk, svensk og norsk farvann. Dermed var det lett å følge ruten hans, og via den britiske marineattachéen i Stockholm ble ferden nordover rapportert til London. I noen timer mistet man kontakten, til han ble gjenfunnet av et Spitfire-rekognoseringsfly i Dolviken ved Bergen.
Han ble så sett av britiske kryssere i Danmarkstredet, og britene satte inn mottiltak og hadde flere av sine skip klare. I trefninger med britiske skip ble HMS «Hood» senket, og «Prince of Wales» fikk store skader. Bismarck fikk selv noen direkte treff mot seg, hvorav ett var temmelig alvorlig. Et prosjektil fra «Prince of Wales» hadde truffet en av bunkerstankene og olje lekket derfor ut i havet. Denne skaden fikk admiral Günther Lütjens til å avbryte oppdraget og returnere til land. Under forsøk på å komme i havn i Brest i det tyskokkuperte Frankrike, ble «Bismarck» selv senket, og over 2 000 mann omkom, kun ni dager etter at slagskipet hadde lagt ut på sitt første tokt. Bare i overkant av 100 mann ble reddet.Slagskipet Bismarck er forøvrig det eneste slagskipet som uttales som han og ikke hun. Siden det i sin tid var ansett som alt for stort til å kunne være en hun.
== Vraket ==
«Bismarck» ble funnet av undervannsarkeologen Robert D. Ballard i 1989 på bunnen av Atlanterhavet på 4 790 meters dyp, cirka 1 200 km vest for Frankrike. Flere ekspedisjoner har besøkt det godt bevarte vraket. Ingen av ekspedisjonene har imidlertid funnet spor etter torpedohull eller lignende som kunne forklare skipets endelige undergang. Derimot ble det funnet flere tegn på at de tyske sjøfolkene snakket sant da de hevdet at det var de selv som hadde senket det gigantiske skipet.
Under en britisk ekspedisjon av Channel 4 lykkes det for første gang å komme seg inn i skipet. Etter at denne ekspedisjonen var ferdig ble konklusjonen at «Bismarck» var så hardt skadet at den trolig ville ha sunket uansett, men at tyskerne fremskyndet prosessen slik at skipet sank hurtigere.
== Bilder ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Zetterling Niklas; Michael Tamelander: Jakten på «Bismarck» – kampen om Atlanterhavet, Spartacus, 2005, ISBN 9788243003453
David J. Bercuson; Holger H. Herwig: «Bismarck» – The Story Behind the Destruction of the Pride of Hitler's Navy, 2003, ISBN 9780712640022
Robert Jackson: «Bismarck», The History Press Ltd, 2002, ISBN 9781862271739
Iain Ballantyne: Killing the Bismarck – Destroying the Pride of Hitler's Fleet, 2010, ISBN 9781844159833
John Moffat: I Sank the «Bismarck», Transworld Publishers Ltd, 2009, ISBN 9780593063521
Robert D. Ballard: Robert Ballard's «Bismarck» – Germany's Greatest Battleship Surrenders Her Secrets, 2008 ISBN 9781844256679
Jack Brower: Battleship Bismarck, 2005, ISBN 9780851779829
== Eksterne lenker ==
(en) Bismarck (ship, 1939) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bismarck – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
The Battleship Bismarck
Bismarck Legend Lives
Battleship Bismarck
Search for the Battleship Bismarck (video – 52:18) | «Bismarck» var Tysklands største slagskip under andre verdenskrig. Det var oppkalt etter rikskansler Otto von Bismarck, og ble bygget hos Blohm & Voss i Hamburg. | 4,024 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Blohm_und_Voss | 2023-02-04 | Blohm und Voss | ['Kategori:1877 i Tyskland', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Forsvarsindustriselskaper', 'Kategori:Selskaper etablert i 1877', 'Kategori:Skipsverft', 'Kategori:Tyske flyprodusenter'] | Blohm & Voss Schiffswerft und Maschinenfabrik GmbH er et tradisjonsrikt tysk skipsverft. Verftet ble etablert 5. april 1877 på øya Kuhwerder ved Hamburg av Hermann Blohm og Ernst Voss. Verftet eies idag av det tyske industrikonsernet ThyssenKrupp.
| Blohm & Voss Schiffswerft und Maschinenfabrik GmbH er et tradisjonsrikt tysk skipsverft. Verftet ble etablert 5. april 1877 på øya Kuhwerder ved Hamburg av Hermann Blohm og Ernst Voss. Verftet eies idag av det tyske industrikonsernet ThyssenKrupp.
== Skipsbygging ==
Verftet har bygget skip og store maskiner i 125 år. 3 skip fra Hurtigrutens etterkrigsflåte ble bygd ved Blohm und Voss i 1956: MS «Nordstjernen», MS «Ragnvald Jarl», og MS «Finnmarken». Verftet bygger nå krigsskip for både den tyske marinen og for eksport, deriblant til Norge.
== Flyproduksjon ==
Mellom 1930 og 1945 utviklet og bygget Blohm & Voss også fly for det tyske statsflyselskapet, Lufthansa, og for flyvåpenet (Luftwaffe). Særlig verdt å legge merke til var sjøflyene selskapet utviklet. Flyproduksjonsavdelingen gikk under betegnelsen Hamburger Flugzeugbau, derav «Ha» betegnelsen på enkelte av flytypene.
=== Flytyper produsert av Blohm & Voss ===
Blohm & Voss BV 40
Blohm & Voss BV 138
Blohm & Voss Ha 139
Blohm & Voss Ha 140
Blohm & Voss BV 141
Blohm & Voss BV 142
Blohm & Voss BV 143
Blohm & Voss BV 144
Blohm & Voss BV 155
Blohm & Voss BV 222
Blohm & Voss BV 238
Blohm & Voss BV 246
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Blohm + Voss – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Blohm + Voss – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Blohm & Voss Schiffswerft und Maschinenfabrik GmbH er et tradisjonsrikt tysk skipsverft. Verftet ble etablert 5. | 4,025 |
https://no.wikipedia.org/wiki/HMS_%C2%ABHood%C2%BB_(1918) | 2023-02-04 | HMS «Hood» (1918) | ['Kategori:1941 i England', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske slagkryssere', 'Kategori:Skip bygget i Storbritannia', 'Kategori:Skip fra 1918', 'Kategori:Skip sluttseilt 1941', 'Kategori:Slagkryssere fra andre verdenskrig'] | HMS «Hood» var en britisk slagkrysser. Den var basert på et design fra 1915, og var et av totalt fire skip av denne typen som ble bestilt i 1916 som et krisetiltak grunnet første verdenskrig.
Byggingen av «Hood» begynte ved Clydebank i Skottland i september 1916. Etter Jyllandsslaget ble det lagt til 5 000 tonn med ekstra pansring. Byggingen av de andre tre skipene ble stoppet i mars 1917. «Hood» ble sjøsatt 22. august 1918, og ble satt inn i aktiv tjeneste 15. mai 1920 under kommandør Wilfred Tomkinson. Hun hadde da kostet 6 millioner britiske pund.
I mellomkrigsårene var hun det største krigsskipet i verden. Hennes navn og mål gjorde at hun ble kjent som «Mektige Hood» («Mighty Hood»). Siden skipet var såpass kjent ble det mest benyttet til PR og rene maktdemonstrasjoner, og utgjorde selve symbolet på britenes overlegne sjømakt. Skipet ble ansett for å være velproporsjonert, pent og elegant, og «Hood» ble kjent og gjenkjent overalt hvor hun seilte.
«Hood» ble gitt en oppgradering i 1930 og en ny oppgradering var planlagt i 1941 for å få skipet opp på samme standard som andre moderniserte fartøy fra første verdenskrig. Krigsutbruddet gjorde det imidlertid umulig for Royal Navy å fjerne henne fra aktiv tjeneste, og hun fikk derfor aldri den planlagte oppgraderingen. Allerede før krigen brøt ut var hun derfor umoderne.
Som flaggskip i Force H ledet av James Somerville, tok hun del i ødeleggelsen av den franske flåten i Mers-el-Kebir i juni 1940.
Under slaget om Danmarkstredet ble hun trolig truffet av en 15" granat fra «Bismarck», som antente ammunisjonsmagasinet akterut. Umiddelbart etterpå spredde eksplosjonen seg til de bakre ammunisjonsmagasinene, slik at kjølen brøt sammen.
Eksplosjonen rev skipet i tre deler, som i sin tur formet to vrakområder. Siden eksplosjonen var umiddelbar og ekstremt voldsom er det overraskende at tre personer overlevde forliset, mens 1418 omkom, trolig momentant.
Forliset av HMS «Hood» ble et hardt slag for britene, mens det på tysk side ble en moralsk seier, like mye som en taktisk seier.
Vraket av HMS «Hood» ble funnet på om lag 3 000 meters dyp i 19. juli 2001 av David Mearns, etter 39 timer med søk.
| HMS «Hood» var en britisk slagkrysser. Den var basert på et design fra 1915, og var et av totalt fire skip av denne typen som ble bestilt i 1916 som et krisetiltak grunnet første verdenskrig.
Byggingen av «Hood» begynte ved Clydebank i Skottland i september 1916. Etter Jyllandsslaget ble det lagt til 5 000 tonn med ekstra pansring. Byggingen av de andre tre skipene ble stoppet i mars 1917. «Hood» ble sjøsatt 22. august 1918, og ble satt inn i aktiv tjeneste 15. mai 1920 under kommandør Wilfred Tomkinson. Hun hadde da kostet 6 millioner britiske pund.
I mellomkrigsårene var hun det største krigsskipet i verden. Hennes navn og mål gjorde at hun ble kjent som «Mektige Hood» («Mighty Hood»). Siden skipet var såpass kjent ble det mest benyttet til PR og rene maktdemonstrasjoner, og utgjorde selve symbolet på britenes overlegne sjømakt. Skipet ble ansett for å være velproporsjonert, pent og elegant, og «Hood» ble kjent og gjenkjent overalt hvor hun seilte.
«Hood» ble gitt en oppgradering i 1930 og en ny oppgradering var planlagt i 1941 for å få skipet opp på samme standard som andre moderniserte fartøy fra første verdenskrig. Krigsutbruddet gjorde det imidlertid umulig for Royal Navy å fjerne henne fra aktiv tjeneste, og hun fikk derfor aldri den planlagte oppgraderingen. Allerede før krigen brøt ut var hun derfor umoderne.
Som flaggskip i Force H ledet av James Somerville, tok hun del i ødeleggelsen av den franske flåten i Mers-el-Kebir i juni 1940.
Under slaget om Danmarkstredet ble hun trolig truffet av en 15" granat fra «Bismarck», som antente ammunisjonsmagasinet akterut. Umiddelbart etterpå spredde eksplosjonen seg til de bakre ammunisjonsmagasinene, slik at kjølen brøt sammen.
Eksplosjonen rev skipet i tre deler, som i sin tur formet to vrakområder. Siden eksplosjonen var umiddelbar og ekstremt voldsom er det overraskende at tre personer overlevde forliset, mens 1418 omkom, trolig momentant.
Forliset av HMS «Hood» ble et hardt slag for britene, mens det på tysk side ble en moralsk seier, like mye som en taktisk seier.
Vraket av HMS «Hood» ble funnet på om lag 3 000 meters dyp i 19. juli 2001 av David Mearns, etter 39 timer med søk.
== Se også ==
For andre skip med samme navn, se HMS «Hood»
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) HMS Hood (51) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) HMS Hood (51) – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | HMS «Hood» var en britisk slagkrysser. Den var basert på et design fra 1915, og var et av totalt fire skip av denne typen som ble bestilt i 1916 som et krisetiltak grunnet første verdenskrig. | 4,026 |
https://no.wikipedia.org/wiki/HMS_%C2%ABHood%C2%BB_(1918) | 2023-02-04 | HMS «Hood» (1918) | ['Kategori:1941 i England', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske slagkryssere', 'Kategori:Skip bygget i Storbritannia', 'Kategori:Skip fra 1918', 'Kategori:Skip sluttseilt 1941', 'Kategori:Slagkryssere fra andre verdenskrig'] | HMS «Hood» var en britisk slagkrysser. Den var basert på et design fra 1915, og var et av totalt fire skip av denne typen som ble bestilt i 1916 som et krisetiltak grunnet første verdenskrig.
Byggingen av «Hood» begynte ved Clydebank i Skottland i september 1916. Etter Jyllandsslaget ble det lagt til 5 000 tonn med ekstra pansring. Byggingen av de andre tre skipene ble stoppet i mars 1917. «Hood» ble sjøsatt 22. august 1918, og ble satt inn i aktiv tjeneste 15. mai 1920 under kommandør Wilfred Tomkinson. Hun hadde da kostet 6 millioner britiske pund.
I mellomkrigsårene var hun det største krigsskipet i verden. Hennes navn og mål gjorde at hun ble kjent som «Mektige Hood» («Mighty Hood»). Siden skipet var såpass kjent ble det mest benyttet til PR og rene maktdemonstrasjoner, og utgjorde selve symbolet på britenes overlegne sjømakt. Skipet ble ansett for å være velproporsjonert, pent og elegant, og «Hood» ble kjent og gjenkjent overalt hvor hun seilte.
«Hood» ble gitt en oppgradering i 1930 og en ny oppgradering var planlagt i 1941 for å få skipet opp på samme standard som andre moderniserte fartøy fra første verdenskrig. Krigsutbruddet gjorde det imidlertid umulig for Royal Navy å fjerne henne fra aktiv tjeneste, og hun fikk derfor aldri den planlagte oppgraderingen. Allerede før krigen brøt ut var hun derfor umoderne.
Som flaggskip i Force H ledet av James Somerville, tok hun del i ødeleggelsen av den franske flåten i Mers-el-Kebir i juni 1940.
Under slaget om Danmarkstredet ble hun trolig truffet av en 15" granat fra «Bismarck», som antente ammunisjonsmagasinet akterut. Umiddelbart etterpå spredde eksplosjonen seg til de bakre ammunisjonsmagasinene, slik at kjølen brøt sammen.
Eksplosjonen rev skipet i tre deler, som i sin tur formet to vrakområder. Siden eksplosjonen var umiddelbar og ekstremt voldsom er det overraskende at tre personer overlevde forliset, mens 1418 omkom, trolig momentant.
Forliset av HMS «Hood» ble et hardt slag for britene, mens det på tysk side ble en moralsk seier, like mye som en taktisk seier.
Vraket av HMS «Hood» ble funnet på om lag 3 000 meters dyp i 19. juli 2001 av David Mearns, etter 39 timer med søk.
| HMS «Hood» var en britisk slagkrysser. Den var basert på et design fra 1915, og var et av totalt fire skip av denne typen som ble bestilt i 1916 som et krisetiltak grunnet første verdenskrig.
Byggingen av «Hood» begynte ved Clydebank i Skottland i september 1916. Etter Jyllandsslaget ble det lagt til 5 000 tonn med ekstra pansring. Byggingen av de andre tre skipene ble stoppet i mars 1917. «Hood» ble sjøsatt 22. august 1918, og ble satt inn i aktiv tjeneste 15. mai 1920 under kommandør Wilfred Tomkinson. Hun hadde da kostet 6 millioner britiske pund.
I mellomkrigsårene var hun det største krigsskipet i verden. Hennes navn og mål gjorde at hun ble kjent som «Mektige Hood» («Mighty Hood»). Siden skipet var såpass kjent ble det mest benyttet til PR og rene maktdemonstrasjoner, og utgjorde selve symbolet på britenes overlegne sjømakt. Skipet ble ansett for å være velproporsjonert, pent og elegant, og «Hood» ble kjent og gjenkjent overalt hvor hun seilte.
«Hood» ble gitt en oppgradering i 1930 og en ny oppgradering var planlagt i 1941 for å få skipet opp på samme standard som andre moderniserte fartøy fra første verdenskrig. Krigsutbruddet gjorde det imidlertid umulig for Royal Navy å fjerne henne fra aktiv tjeneste, og hun fikk derfor aldri den planlagte oppgraderingen. Allerede før krigen brøt ut var hun derfor umoderne.
Som flaggskip i Force H ledet av James Somerville, tok hun del i ødeleggelsen av den franske flåten i Mers-el-Kebir i juni 1940.
Under slaget om Danmarkstredet ble hun trolig truffet av en 15" granat fra «Bismarck», som antente ammunisjonsmagasinet akterut. Umiddelbart etterpå spredde eksplosjonen seg til de bakre ammunisjonsmagasinene, slik at kjølen brøt sammen.
Eksplosjonen rev skipet i tre deler, som i sin tur formet to vrakområder. Siden eksplosjonen var umiddelbar og ekstremt voldsom er det overraskende at tre personer overlevde forliset, mens 1418 omkom, trolig momentant.
Forliset av HMS «Hood» ble et hardt slag for britene, mens det på tysk side ble en moralsk seier, like mye som en taktisk seier.
Vraket av HMS «Hood» ble funnet på om lag 3 000 meters dyp i 19. juli 2001 av David Mearns, etter 39 timer med søk.
== Se også ==
For andre skip med samme navn, se HMS «Hood»
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) HMS Hood (51) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) HMS Hood (51) – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | HMS «Hood» har vært navnet på tre forskjellige skip, oppkalt etter medlemmer av Hood-familien. Denne familien frembrakte flere kjente Royal Navy–offiserer i det 18. | 4,027 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A4ssleholm | 2023-02-04 | Hässleholm | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:56°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Sverige', 'Kategori:Hässleholm kommune', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Skåne län'] | Hässleholm er en svensk by i Skåne län i landskapet Skåne. Den er administrasjonssenter for Hässleholm kommune. I 2010 hadde byen 18 500 innbyggere.Hässleholm fikk bystatus i 1914. Frem til 1906 ble navnet skrevet Hessleholm.
| Hässleholm er en svensk by i Skåne län i landskapet Skåne. Den er administrasjonssenter for Hässleholm kommune. I 2010 hadde byen 18 500 innbyggere.Hässleholm fikk bystatus i 1914. Frem til 1906 ble navnet skrevet Hessleholm.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Hässleholm – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Hässleholm er en svensk by i Skåne län i landskapet Skåne. Den er administrasjonssenter for Hässleholm kommune. | 4,028 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fr%C3%A9d%C3%A9ric_Chopin | 2023-02-04 | Frédéric Chopin | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1849', 'Kategori:Franske komponister', 'Kategori:Franske pianister', 'Kategori:Fødsler 22. februar', 'Kategori:Fødsler i 1810', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Sochaczew fylke', 'Kategori:Polske klassiske pianister', 'Kategori:Polske komponister', 'Kategori:Romantiske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Fryderyk Franciszek Chopin (Frédéric François Chopin; døpenavn Fryderyk Franciszek Szopen) (født 22. februar eller 1. mars 1810 i Żelazowa Wola, Hertugdømmet Warszawa, død 17. oktober 1849 i Paris) var en polsk pianist, musikkpedagog og komponist fra musikkens tidlige romantikk. Han er en av de mest innflytelsesrike og populære klaverkomponistene fra 1800-tallet, og regnes som den mest betydningsfulle figuren i Polens musikkhistorie.
2. november 1830 forlot den tyve år gamle Chopin Warszawa og reiste til Wien. Få uker senere brøt den polske novemberoppstanden ut, og den påfølgende russiske undertrykkelsen av Polen førte til at Chopin slo seg ned i Paris hvor han virket det meste av sitt liv. Her levde han godt som pianolærer, komponist, og ved å gi et lite antall eksklusive konserter. Selv om han var en stor Polen-patriot hele livet, brukte han det franske navnet som han er mest kjent under, og for å unngå å måtte bruke russiske dokumenter tok han fransk statsborgerskap.Chopin komponerte nesten utelukkende for piano solo. Stykkene er teknisk vanskelige, men Chopin la likevel hovedvekten på musikkens poesi, dybde og nyanser. Chopin skapte musikalske former som instrumentale ballader og fornyet formene pianosonate, masurka, vals, nocturne, polonaise, étude, impromptu og prélude.
| Fryderyk Franciszek Chopin (Frédéric François Chopin; døpenavn Fryderyk Franciszek Szopen) (født 22. februar eller 1. mars 1810 i Żelazowa Wola, Hertugdømmet Warszawa, død 17. oktober 1849 i Paris) var en polsk pianist, musikkpedagog og komponist fra musikkens tidlige romantikk. Han er en av de mest innflytelsesrike og populære klaverkomponistene fra 1800-tallet, og regnes som den mest betydningsfulle figuren i Polens musikkhistorie.
2. november 1830 forlot den tyve år gamle Chopin Warszawa og reiste til Wien. Få uker senere brøt den polske novemberoppstanden ut, og den påfølgende russiske undertrykkelsen av Polen førte til at Chopin slo seg ned i Paris hvor han virket det meste av sitt liv. Her levde han godt som pianolærer, komponist, og ved å gi et lite antall eksklusive konserter. Selv om han var en stor Polen-patriot hele livet, brukte han det franske navnet som han er mest kjent under, og for å unngå å måtte bruke russiske dokumenter tok han fransk statsborgerskap.Chopin komponerte nesten utelukkende for piano solo. Stykkene er teknisk vanskelige, men Chopin la likevel hovedvekten på musikkens poesi, dybde og nyanser. Chopin skapte musikalske former som instrumentale ballader og fornyet formene pianosonate, masurka, vals, nocturne, polonaise, étude, impromptu og prélude.
== Tidlige år ==
Chopin ble født som Fryderyk Franciszek Chopin i Żelazowa Wola, en liten landsby knapt fem mil vest for Warszawa. Fødselsdatoen er ikke entydig fastslått, dåpsattesten med latinsk tekst som ble oppdaget ca. 50 år etter hans død oppgir 22. februar 1810. Også den polske dåpsattesten med farens egenhendige underskrift bekrefter 22. februar 1810. Familien og Chopin selv oppga alltid fødselsdatoen 1. mars, så det er ikke utenkelig at dåpspapirene som ble skrevet nesten to måneder senere (Chopin ble døpt 23. april i Brochów kirke) feilaktig oppga en dato som var en uke for tidlig.Faren, en franskmann ved navn Nicolas Chopin (1771–1844) (i Polen Mikołaj), livnærte seg først på farens vingård i Lothringen, men flyttet til Polen i 1788 og tok tjeneste som kontorist. Han ble polsk statsborger og kjempet på polsk side i den polsk-russiske krig i 1792. Etter Polens andre deling i 1793 kjempet han i den påfølgende Kościuszko-oppstanden, og arbeidet deretter som huslærer for ulike franske adelige familier. 2. juni 1806 giftet han seg med Justyna Krzyżanowska (født 1782), hun var i slekt med en av hans arbeidsgivere og stammet fra en forarmet polsk adelsslekt. Familien hennes satte pris på forbindelsen og hjalp Nicolas til en stilling som fransklærer på et nylig opprettet gymnas.
Familien Chopin flyttet til Warszawa i oktober 1810, hvor faren var fransklærer på en skole i Det saksiske palass. I 1817 begynte Nicolas Chopin å arbeide – fortsatt som fransklærer – ved Warszawa Lyceum som lå i Kazimierzowski-palasset. Familien bodde i en romslig leilighet og hadde leietakere, blant andre Julian Fontana som ble en livslang venn av Frédéric Chopin. Fram til Fontana reiste til USA i 1841 arbeidet han som Chopins kopist, arrangør, sekretær og impresario, og etter Chopins død publiserte han noen til da upubliserte verk.Frédéric Chopin og hans tre søstre Ludwika (f. 1807), Isabella (f. 1811) og Emilia (f. 1812) fikk en grundig utdannelse preget av varme og toleranse. Ifølge tradisjonen var det morens og Ludwikas oppgave å rettlede de yngste søsknene ved klaveret. Chopins musikalske talent viste seg tidlig, han ble regnet som et vidunderbarn, og komponerte allerede i en alder av syv år. De første polonesene i B-dur og g-moll er datert 1817 og viser en uvanlig begavelse for improvisasjon. I årene 1816 til 1822 var hans eneste lærer pianisten og fiolinisten Wojciech Żywny.
I 1818 spilte den åtteårige Frédéric en konsert av den østerrikske komponisten Adalbert Gyrowetz på et veldedighetsarrangement, og etter dette opptrådte han ofte i den polske høyadelens salonger.
Fra 1822 fikk Chopin privatundervisning i musikkteori og komposisjon av Józef Elsner. Et år senere opptrådte han offentlig med en konsert av Ferdinand Ries.
Chopin tok middelskoleeksamen i 1826 og studerte deretter ved konservatoriet, først kontrapunkt, deretter musikkteori, generalbass og komposisjon hos Józef Elsner. Samtidig fulgte han forelesninger på universitetet. Han komponerte ivrig og la resultatene fram for sin lærer Elsner, som kommenterte: «Han unngår opptråkkede stier og vanlige metoder, men så er også talentet hans uvanlig.» Chopins andre publiserte verk, opus 2, variasjoner over temaet «Là ci darem la mano» fra Mozarts opera Don Giovanni, vakte få år senere oppsikt i Tyskland. I 1831 skrev komponisten Robert Schumann i egenskap av musikkritiker i den Leipzig-baserte musikkavisen Allgemeine Musikalische Zeitung en strålende kritikk av dette verket, med utropet «Av med hattene mine herrer, et geni!» Chopin avsluttet sitt studium i juli 1829. I Elsners vitnemål sto det: «Szopen Friderik. Szeczególna zdolność, geniusz muzyczny» (dvs «Chopin Frédéric. Spesiell begavelse, musikalsk geni.»
=== Warszawa, Wien og Paris ===
Mellom 1829 og 1831 oppholdt Chopin seg vekselvis i Warszawa, Wien og Paris. Han ga flere konserter som fikk strålende mottakelse både hos publikum og i fagpressen. Allgemeine Musikalische Zeitung i Leipzig framhevet den «store følsomheten i anslaget, en ubeskrivelig teknisk dyktighet, hans fullendte, dypt følsomme nyansering», og betegnet ham som «en av de mest lysende meteorene på den musikalske horisont».I 1829 forelsket Chopin seg i konservatoriestudenten Konstancja Gładkowska, men etter utbruddet av novemberoppstanden mot det russiske fremmedherredømmet rådet Nicolas Chopin sin sønn til å ikke vende tilbake fra utlendigheten, og kjærligheten kjølnet etter som tiden gikk. Avskjeden med hjemlandet var tung å bære for Chopin som hele livet var en ihuga Polen-patriot; «mer polsk enn Polen» som George Sand senere skrev.
=== «Den vakreste av alle verdener» ===
Chopin var svært imponert over Paris: Så vel bygningene og stemningen i byen som parisernes urbane stil fascinerte ham. «Den vakreste av alle verdener» skrev han i et brev. Her lærte han å kjenne sitt pianistidol Friedrich Kalkbrenner, som tilbød å gi ham tre års klaverundervisning. Chopin avslo av frykt for å miste det personlige uttrykket i sitt spill. Selvbevisst slo han fast at ingenting «kunne forstyrre en kanskje alt for modig, men edel vilje og plan om å skape seg sin egen verden.»
I Paris livnærte Chopin seg med å gi konserter. Til å begynne med var inntektene ikke større enn at han akkurat klarte å dekke levekostnadene, han var ganske enkelt ikke kjent nok. Tilslutt hjalp en innflytelsesrik venn ham slik at han fikk spille på en mottakelse hos familien Rothschild. Chopins ferdigheter ved klaveret begeistret gjestene slik at han straks fikk en mengde nye pianoelever fra hele Europa, og spesielt kvinnelige. Fra 1833 ga pianoundervisningen en regelmessig inntekt, og konsert- og komposisjonshonorarene plusset godt på. Chopin kunne nå unne seg en privat kusk og tjenere, og gikk bare i klær av de fineste stoffer. Han levde på en så stor fot at han snart så seg nødt til å øke antallet undervisningstimer fra fire til fem timer om dagen.
I 1835 reiste Chopin til Karlovy Vary hvor han så sine foreldre for siste gang. Her ble han kjent med Clara Wieck og Robert Schumann. På tilbakeveien til Paris møtte han familien Wodziński i Dresden, de var gamle venner fra Warszawa som i likhet med Chopin hadde forlatt Polen. Datteren Maria hadde han møtt fem år tidligere, og han forelsket seg i den sjarmerende, kunstneriske og intelligente jenta som nå var blitt seksten år. Året etter, i september 1836 fridde Chopin til Maria. Hun aksepterte, og moren ga i prinsippet sin godkjenning. Men på grunn av Marias lave alder og Chopins vaklende helse – vinteren 1835/36 var han så syk at det gikk rykter i Warszawa om at han var død – ble bryllupet utsatt på ubestemt dato. I 1837 reiste familien Wodziński tilbake til Polen uten å gi Chopin beskjed om det, og forlovelsen rant ut i sanden. Siden forlovelsen aldri ble bekjentgjort var den ukjent for omverdenen helt til det ble funnet en stor konvolutt full av brev fra Maria og hennes mor. Utenpå konvolutten hadde han skrevet Moja bieda («min sorg»).Chopins følelser for Maria la han i Vals i Ass-dur, La Valse de l'Adieu («Avskjedsvalsen») op. 69, nr. 1 Étude op. 25, nr. 2 i f-moll, som han kalte «et portrett av Marias sjel». I tillegg sendte han Maria syv sanger han hadde tonesatt til tekster av de polske romantiske poetene Stefan Witwicki, Józef Zaleski og Adam Mickiewicz.Etter at Chopins gifteplaner gikk i vasken dukket grevinne Delfina Potocka iblant opp i Chopins liv som velgjører og mål for hans romantiske bestrebelser. Han komponerte Vals i Dess-dur, op. 64, nr 1 til henne — den berømte «Minuttvalsen».I Chopins vennekrets fant man blant andre dikterne Alfred de Musset, Honoré de Balzac, Heinrich Heine og Adam Mickiewicz, maleren Eugène Delacroix, musikerne Franz Liszt, Ferdinand Hiller, Auguste Franchomme og den norske pianisten og komponisten Thomas Tellefsen som var Chopins elev og seinere gode venn. Størst betydning for Chopins liv fikk nok Amandine Aurore Lucille Dupin, baronesse Dudevant, bedre kjent under forfatterpseudonymet George Sand. Han stiftet bekjentskap med henne i Franz Liszts hjem, og reagerte først med avsky på den sigarrøykende kvinnen i mannsklær: «Hvilken usympatisk kvinne hun er! Er hun virkelig en kvinne? Det betviler jeg nesten.»
== Tiden med George Sand ==
I 1837 hadde Chopin kjærlighetssorg etter Maria Wodzińska, og det var George Sand som gav ham likevekten tilbake. Ved første blikk virker det forunderlig, for George Sand og Maria Wodzińska hadde så godt som ingenting til felles. Wodzińska var en feminin type, slik man forventet at døtre fra gode hjem var, mens forfatterinnen Sand var selvbevisst, provoserende og konfronterende. På grunn av Chopins heftige avskyreaksjon etter at de møttes første gang, er det mange ubesvarte spørsmål ved forholdet deres.
George Sand var en lidenskapelig kvinne som regelrett falt for en rekke, stort sett yngre menn. Om hun gjorde det også for Chopin er usikkert, for George Sand ødela senere tallrike brev som kunne belyst saken. Men i et hemmelig brev til deres felles venn grev Wojciech Grzymała, vedgår Sand at hun har sterke følelser for komponisten. Videre skriver hun at hun overveier å avslutte det forholdet hun er i for å starte et nytt med Chopin, og hun forsøker å finne ut om Maria Wodzińska og Chopin fortsatt var å regne som et par slik at hun ikke trengte seg inn i et forhold.Fra sommeren 1838 var Chopins og Sands forhold en offentlig hemmelighet. De holdt sammen i ti år, og i denne tiden vekslet de mellom å bo i Paris og på George Sands landsted i Nohant.
=== Valldemosa ===
November 1838 reiste George Sand med sine barn Maurice og Solange til Mallorca. Årsaken var et legeråd om at Maurices revmatisme kunne ha godt av et opphold der. Chopin, som led av tuberkulose hele livet, sluttet seg til familien fordi han håpet at et opphold i et mildere klima ville lindre plagene. Maurice kom seg betraktelig, men for Chopin falt ikke oppholdet i karteuserklosteret i Valldemosa heldig ut. Rommene var kalde, vinteren 1838/39 var usedvanlig kald og regnfull, og til alt overmål holdt de dypt religiøse mallorkinerne en reservert avstand til det ugifte paret. Allerede fra begynnelsen av oppholdet utviklet Chopin alle tegn på en lungebetennelse. Etter 98 dager forlot Chopin og Sand øya, men til tross for at oppholdet var kort, ble det av stor betydning for begge. George Sand avsa sin knusende dom over mallorkinerne i boka En vinter på Mallorca, mens Chopin reagerte mindre avvisende. Det ofte siterte brevet fra 3. desember 1838 om mallorkinernes legekunst er sannsynligvis ment som en selvironi Chopin ofte brukte for å avfeie sin kroniske sykdom.
«Øyas tre mest berømte leger undersøkte meg; den ene snuste på det jeg spyttet ut, den andre slo på stedet jeg spyttet fra, den tredje befølte og lyttet på hvordan jeg spyttet. Den ene sa jeg ville krepere, den andre sa jeg var i ferd med å krepere og den tredje at jeg allerede var krepert.»
Vinteren på Mallorca regnes som en av de mest produktive periodene i Chopins liv. Han fullførte de 24 Préludes op. 28; en revisjon av Ballade nr. 2 op. 38; to poloneser op. 40; Scherzo nr. 3 op. 39; Masurkaer op. 41; og han reviderte sannsynligvis sonate nr 2 op 35. Det mest kjente av disse stykkene er sannsynligvis «Regndråpepreludiet». Det blir det ofte pekt på at dette stykket viser hvor uvel Chopin følte seg i de ubehagelige klosteromgivelsene. Et brev fra 28. desember 1838 støtter denne antakelsen. Chopin skrev til Julian Fontana:
«Bare få kilometer fra fjell og hav ligger det forlatte, veldige karteuserklosteret hvor du må forestille deg meg i en celle med en dør større enn en Parisisk byport, ustelt på håret, uten hvite hansker, blek som alltid. Cellen er som en kiste på høykant, buen i taket er enorm, nedstøvet, vinduet lite, utenfor vinduet appelsiner, palmer, sypresser; vis-à-vis vinduet er sengen min under en mauretansk rosett. Ved siden av sengen en nitouchable, en kvadratisk nedslagbar pult som knapt duger til å skrives på, oppå den en lysestake av bly […] med et stearinlys, Bach, mine skriblerier og annet noteskrot … likevel … kunne man skrike … og likevel er det stille. Med andre ord, jeg skriver til deg fra et underlig sted.»
Ifølge George Sand led Chopin på denne ofte tiden ofte av hallusinasjoner. En gang hun og barna på grunn av et overhendig regnvær ikke rakk tilbake fra en utflukt til Palma før midt på natten, sprang Chopin fra klaveret og klaget: «Å, jeg visste jo at dere var døde. Først langsomt gikk det opp for ham at han tok feil, og at alle var i live.»Chopins helse ble så dårlig i løpet av vinteren at de ble nødt til å forlate øya for å redde livet hans. Pianoet, som han først etter store forsinkelser og omkostninger hadde fått gjennom tollen, ble nå et hinder for en rask retur. George Sand lyktes å selge det til et fransk ektepar på Mallorca, og pianoet er nå utstilt i Chopins klostercelle i Valldemosa.
=== Paris og Nohant ===
Etter det miserable oppholdet på Mallorca reiste de først til Barcelona, så til Marseille hvor de bodde noen måneder for å hente seg inn igjen. I mai 1839 satte de kursen for Sands landsted i Nohant, og da det lakket mot høst returnerte de til Paris. Først bodde de atskilt, men etter kort tid flyttet Chopin inn i Sands hus i Rue Pigalle nr 16. De fire bodde sammen på denne adressen fra oktober 1839 til november 1842. Chopin levde nå et ganske regelmessig liv. Vintrene ble brukt til undervisning, selskapeligheter, kulturlivet, salongene og Chopins egne få opptredener. Somrene tilbrakte han fram til 1846 stort sett sammen med George Sand på hennes landsted i Nohant. I 1842 flyttet de til Rue Titbout nr 80 i Square d'Orléans, der de bodde i tilgrensende bygninger.Det var sommerstid i Nohant Chopin fikk tid og ro nok til å komponere. Her tok han også i mot gjester og beskjeftiget seg med estetiske spørsmål, for eksempel i samtaler med Delacroix. Han studerte 1700-tallets belcanto-repertoar og Luigi Cherubinis Cours de contrepoint et de fugue. Et imponerende antall verk ble til i denne tiden sammen med George Sand.
=== Forholdet avsluttes ===
Forholdet mellom Chopin og George Sand endte i 1847. Ingen av dem omtalte bruddet, så grunnen er ikke entydig klar. Men da komponistens sykdom forverret seg, ble Sand gradvis mer pleier enn elskerinne, og i brev til andre luftet hun ofte en heftig utålmodighet. Hun omtalte for eksempel Chopin som «mitt tredje barn», «sjuklingen» og det «kjære lille liket.» George Sand skal også ha vært spesielt konfliktsøkende på denne tiden. Da det ble kjent at datteren Solange hadde inngått en hemmelig forlovelse med den ubemidlede billedhuggeren Jean-Baptiste-Auguste Clésinger, utløste det familiekonflikter, blant annet med et fysisk oppgjør mellom Clésinger og Sands sønn Maurice. Chopin var såret over at Solange hadde inngått en hemmelig forlovelse, men holdt likevel vennskapet ved like, noe som George Sand oppfattet som en ufattelig krenkelse.
Deres felles venn Wojciech Grzymała som fulgte romansen fra begynnelse til slutt, hevdet senere at «dersom han ikke hadde vært så uheldig å møte G.S. [George Sand], som forpestet hele tilværelsen hans, ville han ha levd like lenge som Cherubini.» Chopin ble 39 år, vennen Cherubini døde i 1842, 81 år gammel. Som kuriositet kan nevnes at de to komponistene hviler fire meter fra hverandre på kirkegården Père Lachaise.
== Sykdom og død ==
=== Chopins helse ===
Chopin slet med dårlig helse hele livet. Som barn var han plaget av pusteproblemer og diaré. Senere i livet led han av tett nese, lungebetennelse, hosteanfall, blodstyrtning og feber. Symptomene ble litt om senn forverret og han var sengeliggende i flere lengre perioder. Han tålte ikke fysiske anstrengelser og var utmagret. Senere utviklet han åndenød under hvile, ødemer i lemmene og alvorlig hodepine.Det er i ettertid blitt forsøkt gitt en rekke forklaringer på Chopins sykdomsbilde, eksempler er lungebetennelse, mitralstenose, cystisk fibrose, lungeemfysem, Churg-Strauss syndrom og allergisk bronkopulmonal aspergillose (ABPA). Basert på opplysninger om søstrene og farens sykdomsbilde er den arvelige varianten av cystisk fibrose, alfa1-antitrypsinmangel i senere tid trukket fram som den mest sannsynlige.Chopin var en sensitiv, forfinet og reservert mann som periodevis led av melankoli, og det har blitt antydet at han kan ha hatt psykiatriske problemer som bipolar lidelse eller tunge depresjoner. Nylig er det pekt på at Chopins symptomer med kortvarige hallusinasjonene og senere god innsikt i at det dreide seg om en hallusinasjon kan skyldes tinninglappepilepsi. Et av anfallene var da George Sand kom tilbake til Valldemosa midt på natten og fant Chopin i en tilstand hvor han trodde både hun og han selv var døde. Ved et annet tilfelle forlot Chopin pianokrakken midt under en konsert fordi han så de samme monstrene som hjemsøkte ham natten i Valldemosa. Etter en pause kom han tilbake og spilte videre.
=== Siste år ===
I løpet av året 1847 forverret Chopins helse seg stadig. Populariteten som pianovirtuos avtok, og det gjorde også antallet elever. 16. februar 1848 ga han sin siste konsert i Paris, og i april, under februarrevolusjonen 1848 reiste han til London hvor han gav flere konserter og en rekke store mottakelser.Mot slutten av sommeren bodde han i Skottland på slottet til sin store beundrerinne og tidligere elev Jane Wilhelmina Stirling. Jane fridde, men Chopin, som sannsynligvis skjønte at han ikke hadde lenge igjen, foretrakk friheten framfor utsiktene til å være avhengig av en hustrus generøsitet.I slutten av november var han tilbake i Paris. På grunn av den sviktende helsen underviste han nå nokså uregelmessig. Han var syk hele vinteren, men hadde likevel kontakt med sine venner, og han besøkte og roet den syke Adam Mickiewicz' nerver ved å spille for ham. Etter hvert hadde han ikke lengre krefter til å undervise, men han fortsatte å komponere. Mot slutten manglet han penger til livsopphold og dekning av legeregninger, og måtte selge verdifulle møbler og eiendeler.Tidlig på morgenen et par minutter før klokken to den 17. oktober 1849 døde Chopin i sin bolig på Place Vendôme nr. 12 . Dødsårsaken var lungebetennelse, eller en cystisk fibrose som hadde plaget ham i årtier. Ved dødsleiet våket nære venner, blant annet George Sands datter Solange Clésinger, Solanges ektemann Auguste Clésinger og Chopins søster Ludwika. Senere samme morgen tok Jean-Baptiste-Auguste Clésinger Chopins dødsmaske og en avstøpning av hans venstre hånd.
Chopin ønsket at Mozarts Requiem i d-moll skulle spilles i begravelsen. Det førte til en to ukers utsettelse fordi store deler av rekviemet krever kvinnestemmer, mens Église de la Madeleine, der begravelsen skulle finne sted, ikke tillot kvinnelige sangere. Kirken ga tilslutt etter på betingelse at de kvinnelige sangerne sto skjult bak et svart fløyelsforheng. Av solistene i Requiemet var bassen Luigi Lablache, som også sang i Beethoven og Bellinis begravelser, og familievennen, mezzosopranen Pauline Viardot – som altså måtte synge inkognito bak forhenget. Chopins Prélude nr. 4 i e-moll og nr. 6 i h-moll ble også spilt. Nesten tre tusen mennesker var til stede under begravelsen. George Sand var ikke blant dem.
Chopins siste hvilested på Père Lachaise-kirkegården i Paris trekker fremdeles til seg mange besøkende og er alltid blomsterdekorert, selv vinterstid. Chopins hjerte ble etter hans eget ønske bisatt i Helligkorskirken i Warszawa.
== Musikk ==
=== Inspirasjonskilder ===
Chopin ble kjent med operaformen allerede som elev hos Elsner; Carl Maria von Webers romantiske opera Der Freischütz var en favoritt. Ellers var Chopin framfor alt opptatt av italiensk opera, og en av hans venner, Vincenzo Bellini, var en betydelig komponist av belcanto-operaer. Chopins instrumentalmusikk er med sine sangbare melodier preget av vokalmusikk og belcantoens forsiringskunst.
En annen viktig kilde til Chopins stil er den briljante virtuoslitteraturen. Innflytelsen fra Ignaz Moscheles, Friedrich Kalkbrenner, Carl Maria von Weber og framfor alt fra Johann Nepomuk Hummel, såvel som Maria Szymanowska – også hun undervist av Elsner – bør ikke undervurderes. Chopin fikk sin utdannelse gjennom disse komponistenes verk, og ved hjelp av dem utviklet han sin umiskjennelige klaverstil hvor briljansen underordnes uttrykket.
Læreren Elsner oppmuntret Chopin til å ta i bruk polsk nasjonal musikk, dvs de polske folkedansene og -sangene. Kjennetegnene deres finner man igjen i de stiliserte dansene som polonese, masurka og krakowiak, men også andre verk uten at tittelen viser til opphavet.
Ifølge den engelske Chopin-biografen Arthur Hedley «fant Chopin de viktigste inspirasjonskildene i seg selv og i Polens tragiske historie. Polens storhet og tragedie var alltid et tema for ham, og han omdannet ungdommens enkle rytmer og melodier til varige kunstformer.»
=== Romantikken ===
Chopin stilte seg nokså likegyldig til sine samtidige, selv om mange av hans bekjente var aktive innen romantisk musikk, litteratur og de skjønne kunstarter — flere kjente han via George Sand. Likevel oppfattes Chopins musikk gjerne som et kroneksempel på den romantiske stilen. Den relativt klassiske renheten og selvbeherskelsen i musikken hans med lite vekt på ekstravagant ekshibisjonisme er delvis et resultat av Chopins aktelse for Bach og Mozart.
Tonemaleriet, som ellers var så utbredt i romantikken, var fremmed for Chopin, og han kritiserte utgivere som ga musikken hans programmatiske titler.
=== Arbeidsmetode ===
Gjennom analyser av Haydns og Mozarts verk og sine Bach-studier hos Elsner lærte Chopin å arbeide konsentrert og nitid med sine komposisjonsutkast. Ofte filte han – som med sin Ballade Nr. 1 – i flere år før stykket fikk sin endelige form: George Sand skrev at «han […] gjentok og endret en takt hundrevis av ganger, skrev den ned og strøk den like ofte ut, for å gjenoppta arbeidet neste dag med samme minutiøse, fortvilte standhaftighet.»Takket være George Sand har vi en levende samtidig beskrivelse av Chopins kreative prosess. Hun beskriver en kveld sammen med deres venn Delacroix slik:
Chopin sitter ved pianoet uten å bry seg med at noen lytter. Han starter opp en løs improvisasjon, men stopper brått. «Fortsett, fortsett» utbryter Delacroix, «det er ikke slutten!» «Det er ikke en gang en begynnelse. Ingenting kommer … ikke annet enn avspeilinger, skygger, former som ikke er fastlagte. Jeg forsøker å finne den rette fargen, men kan ikke en gang finne formen …» «Du vil ikke finne det ene uten det andre» sier Delacroix, «og begge vil komme samtidig.» «Hva om jeg ikke finner annet enn måneskinn?» «Da har du funnet gjenskinnet av avspeilingen.» Ideen så ut til å finne gjenklang hos den gudbenådede kunstneren. Han begynner igjen, uten at det virker slik, så utydelig er omrisset. Gradvis viser avdempede farger seg ved hjelp av myke modulasjoner i ørene våre. Brått synger en blå note, og vi omhylles av en asurblå og gjennomsiktig natt. Lyse skyer får fantastiske former og fyller himmelen. De samles rundt månen som preger store perlemorsfargede skiver på dem og vekker sovende farger. Vi drømmer om en sommernatt mens vi sitter der og venter på nattergalens sang …
=== Innflytelse ===
Mange av Chopins stykker er blitt svært kjente, for eksempel «Revolusjonsetyden», «Regndråpepreludiet», «Minuttvalsen» og «Sørgemarsj». Chopin ga selv aldri andre navn til sine instrumentalverk enn genrenavn og nummer, så alle tilnavnene har stykkene fått av andre. For eksempel ble «Revolusjonsetyden» skrevet samtidig med, og kanskje inspirert av, det mislykkede polske opprøret mot Russland, men navnet var det andre som fant på. «Sørgemarsj» ble skrevet før resten av sonaten den tilhører, men ser ikke ut til å ha blitt inspirert av en personlig sorgprosess. «Regndråpepreludiet» har fått navnet etter en beretning av George Sand der det er et poeng at Chopin protesterte mot å knytte musikken til lyden av regnet som trommet på taket mens han skrev det.
Robert Schumann var en stor beundrer av Chopins musikk, han brukte Chopins melodier og ga en sats i suiten Carnaval navn etter Chopin. En annen beundrer, som dessuten var en personlig venn, Franz Liszt, transkriberte seks av Chopins polske sanger for piano. Johannes Brahms og de yngre russiske komponistene fant også inspirasjon hos Chopins verk.Chopins tekniske nyvinninger fikk stor innflytelse. Préludes op. 28 og Études opp. 10 og 25 ble hurtig standardverk og inspirerte både Liszts Transcendental Études og Schumanns Symfoniske studier. Aleksandr Skrjabin var også sterkt påvirket av Chopin, for eksempel er hans 24 preludier op. 11 inspirert av Chopins op. 28.
Ved å legge så stor vekt på sin polskhet utøvet Chopin «en stor innflytelse på nasjonaliseringen av tallrike andre komponisters verk, og mange — som Smetana og Grieg — bekreftet dette personlig…»
== Verk ==
Over 230 av Chopins verker er bevart; noen manuskripter og stykker fra tidlig barndom er tapt. Totalt skrev Chopin rundt 80 opusnummer. Pianoet opptrer i alle, og de aller fleste stykkene er for piano solo. Han skrev også noe kammermusikk og noen pianokonserter. Celloen inngår i klavertrioen fra slutten av 1820-årene og i Introduction et Polonaise brillante for klaver og cello. Dessuten i en Grand Duo over temaer fra Meyerbeers opera Robert der Teufel som han skrev med vennen og cellisten Auguste Franchomme, og tilslutt i Sonate for cello og piano op 65 – den siste komposisjonen Chopin publiserte i sin levetid. De 19 polske sangene med pianoakkompagnement som han skrev til privat bruk fikk ikke samme betydning som for eksempel den samtidige Robert Schumanns lieder.
=== Poloneser, masurkaer og valser ===
I likhet med Karol Kurpiński og Maria Szymanowska reiste Chopin et minnesmerke over hjemlandets danseformer, polonese og masurka.
Det tidligste Chopin-verket i trykk er en polonese i g-moll (K. 889) fra 1817. Verker av denne formen komponerte han mange flere av. Noen poloneser uten opustall er ungdomsverk som Chopin ikke ville publisere fordi han syntes de var for enkle. Polonesene til Michał Kleofas Ogiński, Józef Elsner, Johann Nepomuk Hummel og Carl Maria von Weber var forbilder for de tidlige polonesene, men i de senere som han skrev i Paris hadde han frigjort seg fra disse forbildene. De fleste (fra op. 26 nr. 1) består av en kadenserende åpningsfrase som deler stykket formalt.
Til forskjell fra polonese var masurka en ganske ny form på begynnelsen av 1800-tallet. Den etablerte seg raskt i hele Europa, og Chopin hørte moderne masurkaer i bysalongene, men var også kjent med de opprinnelige folkloristiske formene masur, kujawiak og oberek fra sommeropphold på den polske landsbygda. 15 år gammel skrev han sine første masurkaer (B-dur K. 891–895). Stilistiske kjennetegn på Chopins masurkaer er bruken av kromatikk, modale vendinger og iblant bass med kvint-bordun. Fra op. 6 (1830-32) publiserte han vanligvis masurkaene i sykluser, mange av dem er utstyrt med et stort anlagt avslutningsstykke.
Chopins poloneser og masurkaer er ofte tiltenkt et virtuost foredrag, de er mer å regne som stiliserte og poetiske danser, og går gjennomgående for hurtig til å fungere som dansemusikk.
Det samme gjelder valsene som er ment som underholdningsmusikk i salongene. Derfor er det ikke til å undres over at han med få unntak lot disse stykkene gå i durtonearter, som etter gammel harmoniforståelse gir stykkene en lysere stemning enn molltonearter gjør. Den berømte «Minuttvalsen» er for øvrig – til tross for hva man ofte hører – ikke tenkt å skulle spilles på et minutt. Et for hurtig foredrag ødelegger denne miniatyren. Denne valsen er også kjent under navnet «Petit chien», da Chopin ifølge tradisjonen skal ha blitt inspirert til hovedtemaet (som dreier seg rundt tonen ass) av å se på en hvalp som jaget sin egen hale.
=== Etyder ===
Chopins epokegjørende etyder op. 10 og op. 25, og de tre posthumt utgitte verkene, egner seg godt som studieverk til finpuss av tekniske finesser, men de er samtidig musikalsk interessante nok til å oppføres i konsertsalene. Med det brøt Chopin nytt land: fram til nå var øvingsstykker (jfr. Carl Czerny, Muzio Clementi og Johann Baptist Cramer) overveiende teknisk og pedagogisk orientert, men i den romantiske musikkens århundre ble ikke slike verk lengre utelukkende laget for å polere spilleteknikken. Chopins etyder er ekspressive karakterstykker som han brukte til en systematisk utforsking av klaverets uttrykksmuligheter og tekniske forutsetninger. Resultatet ble en uforliknelig personlig stil. Også Franz Liszt og andre av tidens pianister, som Adolf Henselt og Charles-Valentin Alkan, såvel som de senere Aleksandr Skrjabin og Claude Debussy videreutviklet etydeformen.
Chopins etyder er delvis basert på J. S. Bachs preludier fra første del av Das Wohltemperierte Klavier, men Chopin utvidet den klavertekniske og harmoniske dimensjonen betraktelig. Sammenhengene og forskjellene blir tydelig når man for eksempel stiller opp Bachs akkordpregede C-dur-preludium mot Etyde op 10 nr. 1 og Bachs Preludium i D-dur mot Etyde op 10 nr. 2.
Chopins berømte Revolusjonsetyde op. 10 nr. 12 i c-moll – en heroisk melodi med høyre hånd over en teknisk krevende sekstendelsfigur med venstre – skal være skrevet samtidig med at den polske novemberoppstanden i 1830 ble slått ned. Den opphissede stemningen og den åpne slutten gir inntrykk av å være laget for å uttrykke personlige følelser. Populær er også Etyde op. 10 nr. 5 i Gess-dur med tilnavnet «svarte tangenter» fordi høyre hånd utelukkende spiller på de svarte tangentene. I samlingen op. 25 fascinerer også nr 11 i a-moll («Vintervind»). Det koralaktige og vemodige temaet presenteres kort før det får selskap av virtuose passasjer i overstemmen.
=== Nokturner ===
En annen av Chopins verkgrupper er de 21 nokturnene som han videreutviklet fra iren John Fields nye salongform. Field hadde stor påvirkning på Chopin, men Chopins verk har en rikere harmonikk, mer variert rytmikk og en smidigere melodiføring. Chopin legger virtousiteten til side til beste for uttrykket. Melodiene er tydelig preget av Gioacchino Rossini og Vincenzo Bellinis belcantostil. Fra op. 27 publiserte Chopin nokturnene parvis og bandt dem sammen slik at de dannet en gjensidig kontrast, men de fungerer også enkeltvis.
=== Preludier ===
De 24 preludiene op. 28 fikk sin endelige form under oppholdet på Mallorca. Robert Schumann brukte ordet merkwürdig om stykkene, og ved hjelp av hans beskrivelse aner man hvor mangfoldige i form og uttrykk de er:
[…] det er skisser, etydefragmenter, eller ruiner om man vil, enkelte flygeferdige, i et fargerikt og vilt virvar. Men hvert stykke preges av hans adelsmerke: "Friedrich Chopin skrev dette"; man kjenner ham igjen i pausenes heftige åndedrag. Han er og blir tidens modigste og stolteste dikterånd. Heftet inneholder også sykt, febrilt, frastøtende [materiale]; så hver får søke sin favoritt, og måtte bare filistrene holde seg unna.
I de 24 preludiene har hver toneart fått sin egen individuelle behandling. Stykkene er ordnet oppad i kvintsirkelens rekkefølge, vekslende mellom dur- og tilhørende moll-toneart. Den enharmoniske omtydningen skjer i nr 14, som Chopin ikke noterte i diss-moll, men i ess-moll. I disse preludienes kompositoriske mikrokosmos finner man et gjenskinn av tallrike andre musikkformer, enkelte stykker minner om etyder, andre om nokturner, sørgemarsjer og masurkaer. Stykkenes store uttrykkskraft har forledet mange til forsøk på å gi dem utenommusikalske referanser. Et typisk eksempel er legenden om hvordan preludium nr 15 i Dess-dur oppsto: det skal være komponert natten George Sand og barna hennes kom sterkt forsinket tilbake fra Palma og fant Chopin i en forvirret sinnstilstand. George Sand fortalte om denne hendelsen:
Han hadde fått det for seg at han hadde druknet i en sjø, tunge iskalde vanndråper falt taktfast på brystet hans. Mens jeg lyttet til ham kunne man faktisk høre den jevne takten av dråper som falt på taket, men han hevdet hardnakket at det hadde han ikke hørt. Han ble til og med irritert når jeg snakket om tonemaleri og protesterte med god grunn heftig mot [at hans musikk skulle oppfattes som] en enkel imitasjon av akustiske inntrykk.»
Likevel har Preludium nr. 15 senere fått tilnavnet «Regndråpepreludiet». Gjennom nesten hele stykket spiller mellomstemmen en gjentatt åttendedels ass (eller enharmonisk omtydet giss) som kan minne om et jevnt vanndrypp. Sand fortalte ikke hvilken komposisjon det var snakk om, så det kan ha dreid seg om et annet preludium, for eksempel det sjette i h-moll. Chopin selv avviste stort sett enhver utenommusikalsk programmatisk fortolking av sine verk.
=== Ballader og scherzi ===
Blant Chopins andre verk finner man fire ballader og fire scherzi, alle er konsertante og svært krevende stykker. I midtpartiet av Scherzo op. 2 i h-moll, med sitt første åndeløse og nesten fortvilte tema (angivelig selvbiografisk farget), skjenker Chopin hjemlandet en tanke ved at han innarbeidet temaet til den polske voggesangen Lulajże Jezuniu, lulajże, lulaj («Sov, lille Jesus, sov»). Ballade i F-dur op. 38 tilegnet han Robert Schumann, som hevdet at Chopin meddelte «at balladene var inspirert av Mickiewicz' dikt.»
=== Impromptus ===
Chopins Impromptus har i mindre grad Franz Schuberts impromptus som forbilde enn de lengre som – nærmere den opprinnelige betydningen – gir et inntrykk av improvisasjon, og som i en delvis briljant stil ble svært populære både hos publikum og musikkforleggerne.
Framfor alt er Fantasi-impromptuen fra 1834 kjent. Den ble utgitt posthumt fordi Chopin ikke ville publisere den. En antatt grunn er at han først etter at stykket var ferdig innså at temaet var svært likt «Vivace»-temaet fra Impromptu op. 89 av Ignaz Moscheles – og påstander om plagiat ville ikke Chopin utsette seg for.
=== Sonater ===
Blant Chopins omfangsrike verkliste for klaver finnes bare tre sonater.
Klaversonate nr 1 er et ungdomsverk som Chopin dediserte læreren Józef Elsner.
Tredjesatsen i Klaversonate nr 2 (op. 35, fullført i 1839) inneholder den berømte «marche funèbre» (sørgemars) med «Grave – doppio movimento» og «Scherzo» som første og andre sats, og «Finale: Presto» som avslutningssats. Allerede i Chopins levetid vakte dette verket anstøt; alle satsene går i moll og de er så ulike at Robert Schumann bemerket at Chopin her bare hadde «samlet fire av sine mest uregjerlige barn». Grave – doppio movimento åpner med et stormfullt førstetema som går over i et lyrisk andretema. Scherzoen er virtuos og heftig med en mer melodisk mellomseksjon (Schumann: «djerv, ånfull, fantastisk»), «sørgemarsjen» (Schumann: «enda mørkere») og den melodiløse unisono presto-satsen som finale (Schumann: «Minner mer om gjøn enn om musikk). Selv kommenterte Chopin finalen kort og greit slik: «Etter marsjen pludrer venstre og høyre hånd unisono.»
Satsrekkefølgen og oppbyggingen av den tredje sonaten i h-moll fra 1844 følger med noen unntak (scherzoen og en forkortet reprise i første sats) forbildene fra den klassiske sonatesatsformen, og kan ha vært et forsøk på å imøtekomme kritikken av den foregående sonaten, op 35.
=== Enkeltverk: Berceuse og Barcarolle ===
Av Chopins enkeltstående verk, altså verk som ikke inngår i en syklus eller i verkgrupper, viser framfor alt Berceuse i Des-dur op. 57 fra 1844 og Barcarolle i Fiss-dur op. 60 fra 1846, Chopins improvisatorisk pregede variasjons- og forsiringskunst. Bevarte skisser til Berceusen gir et sjeldent innblikk i Chopins' kreative prosess.
=== Klaverkonserter ===
Ved siden av solostykkene er begge klaverkonsertene godt kjent. Den første konserten i e-moll ble skrevet senere enn den andre i f-moll. Det er fremdeles ikke entydig klart om Chopin orkestrerte konsertene selv, men det er lite som taler i mot, for Chopin behersket orkestrering. Disse komposisjonene viser at han så på orkesteret som et utsmykkende vedheng. Til innledninger, overganger og sluttpassasjer brukes orkesteret på samme måte som i forbilder av Johann Nepomuk Hummels klaverkonserter, men der pianisten kan briljere trekkes orkesteret tilbake og brukes bare til å akkompagnere soloinstrumentet. Det er viktig å være klar over at da Chopin skrev klaverkonsertene, var klavermekanikken i utvikling. Tidens klaverer hadde et svakere volum enn senere tiders utgaver; derfor ga Chopin orkesteret en tilbaketrukket rolle når orkester og solist samtidig er i aksjon.
== Verkliste (utvalg) ==
=== Piano solo ===
4 ballader
1 bolero
2 bourreer
3 ecossaiser
27 etyder
2 fantasier (1 hvis du ser bort fra Fantaisie-Impromptu)
1 fuge
4 impromptuer (3 bortsett fra F.-I.)
58 masurkaer
21 nokturner
17 poloneser (inkludert hybridstykket som består av Andante spianato for solopiano og Grande polonaise brillante for piano og orkester)
26 preludier
4 scherzoer
3 sonater
19 valser
=== Piano og orkester ===
2 konserter for piano og orkester
4 andre verk: variasjoner av La ci darem la mano, Krakowiak, Grand Fantaise on Polish Airs og Andante spianato and Grande Polonaise brillante
=== Vokal ===
20 sanger på polsk til vokal og piano.
=== Kammermusikk ===
1 pianotrio for fiolin, cello og piano
1 sonate for cello og piano
2 andre verker for cello og piano
== Annet ==
Asteroide 3784 Chopin er oppkalt etter komponisten.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Chopin. En biografi av Johannes Skancke Martens (Høvik 1946)
(en) Biografi
(en) Kort essay om Chopin på Classical Music Pages
(en) Fryderyk Chopin Society i Warszawa. Biografi, en oversikt over Chopins verk og musikalsk stil, og bilder fra originale manuskripter.
Biografier (Project Gutenberg e-tekster):
Life of Chopin av Franz Liszt Arkivert 14. oktober 2004 hos Wayback Machine.
Frederick Chopin as a Man and Musician av Frederick Niecks Arkivert 14. oktober 2004 hos Wayback Machine.
Chopin: The Man and his Music av James Huneker Arkivert 14. oktober 2004 hos Wayback Machine.
== Eksterne lenker ==
(en) Frédéric Chopin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Frédéric Chopin – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Frédéric Chopin på Internet Movie Database
(sv) Frédéric Chopin i Svensk Filmdatabas
(en) Frédéric Chopin hos The Movie Database
(en) Frédéric Chopin hos Internet Broadway Database
(en) Frédéric Chopin på Discogs
(en) Frédéric Chopin på MusicBrainz
(en) Frédéric Chopin på Spotify
(en) Frédéric Chopin på Songkick
(en) Frédéric Chopin på Last.fm
(en) Frédéric Chopin på Genius — sangtekster
(en) Frédéric Chopin på AllMusic
(en) Klasikal.com – Website om klassisk musikk. Videoer og noter av alle Chopins komposisjoner.
(en) The Chopin Project – En guide til Chopins soloverk for klaver.
(en) Chopins samlede verker på Classical Music Archives
=== Musikkeksempler ===
=== Noter ===
(en) Fritt tilgjengelige noter av Frédéric Chopin i International Music Score Library Project
(en) Fritt tilgjengelige noter av Frédéric Chopin på Mutopia-prosjektet
(en) Fritt tilgjengelige noter av Frédéric Chopin i Choral Public Domain Library (ChoralWiki) | Fryderyk Franciszek Chopin (Frédéric François Chopin; døpenavn Fryderyk Franciszek Szopen) (født 22. februar eller 1. | 4,029 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Unix | 2023-02-04 | Unix | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bell Laboratories', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl.', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Programvare fra 1969', 'Kategori:Unix'] | Unix er en familie av operativsystemer med opprinnelse fra AT&T Bell Laboratories, der utviklingen startet i 1969. Karakteristika for systemet er portabilitet, multitasking og støtte for mange samtidige brukere gjennom tidsdeling. Systemets egenskaper i kombinasjon med Bell Labs' åpne deling av forskning med universiteter og andre forskningsmiljøer, førte til betydelig spredning av Unix gjennom 70-tallet.
Da 16- og 32-bits mikroprosessorer ble generelt tilgjengelige tidlig på 80-tallet, var Unix det naturlige OS-valg. Det samme var tilfellet for kraftige superminimaskiner, de fleste RISC-baserte, i andre halvdel av 80-tallet. Unix var lett å porte, anerkjent i det tekniske markedet, hadde kraftige utviklingsverktøy og bedre nettverks-støtte enn noen – det siste takket være utviklingen ved University of California, Berkeley (BSD), med økonomisk støtte fra det amerikanske forsvarsdepartementet (DARPA).
AT&T var frem til 1982 forhindret fra å delta i IT-markedet (maskinvare og programvare) på grunn av sitt monopol i telemarkedet. Oppløsningen av telemonopolet kombinert med den store interessen for Unix gjorde det naturlig for selskapet å kommersialisere systemet og å etablere standarder for Unix-variantene som allerede var i bruk. Sprikende interesser både kommersielt og teknisk blant markeds-aktørene i markedet, gjorde imidlertid standardisering vanskelig, og la grunnlag for det som senere er blitt hetende Unix-krigen. Først langt ut på 90-tallet ble formelle Unix-standarder etablert. Disse standardene finnes og brukes fortsatt – ikke bare for Unix og Unix-lignende systemer, men for operativsystemer generelt.
Unix er også en filosofi som dokumenteres i The Unix Philosophy (1995), Eric Raymonds The Art of Unix programming (2003) og i tidlige dokumenter fra utviklerne av systemet. Essensen i filosofien er å lage små, oversiktlige komponenter med ansvar for én eller få oppgaver, som lett kan kombineres spontant og etter behov. Filosofien har hatt ringvirkninger til alle slags programvare-prosjekter siden, og Unix har direkte eller indirekte påvirket samtlige operativsystemer som finnes på markedet i dag. Linux, som i dag er verdens mest utbredte operativsystem, er en Unix klone og anerkjennes av Dennis Ritchie, en av hovedpersonene bak Unix, som en videreutviklling av Unix' filosofi. Den tette idémessige koblingen mellom Linux og Unix understrekes også i 2. utgave av Mike Gancarz' 'The Unix Philosophy' som fikk ny tittel: Linux and the Unix Philosophy (2003)
| Unix er en familie av operativsystemer med opprinnelse fra AT&T Bell Laboratories, der utviklingen startet i 1969. Karakteristika for systemet er portabilitet, multitasking og støtte for mange samtidige brukere gjennom tidsdeling. Systemets egenskaper i kombinasjon med Bell Labs' åpne deling av forskning med universiteter og andre forskningsmiljøer, førte til betydelig spredning av Unix gjennom 70-tallet.
Da 16- og 32-bits mikroprosessorer ble generelt tilgjengelige tidlig på 80-tallet, var Unix det naturlige OS-valg. Det samme var tilfellet for kraftige superminimaskiner, de fleste RISC-baserte, i andre halvdel av 80-tallet. Unix var lett å porte, anerkjent i det tekniske markedet, hadde kraftige utviklingsverktøy og bedre nettverks-støtte enn noen – det siste takket være utviklingen ved University of California, Berkeley (BSD), med økonomisk støtte fra det amerikanske forsvarsdepartementet (DARPA).
AT&T var frem til 1982 forhindret fra å delta i IT-markedet (maskinvare og programvare) på grunn av sitt monopol i telemarkedet. Oppløsningen av telemonopolet kombinert med den store interessen for Unix gjorde det naturlig for selskapet å kommersialisere systemet og å etablere standarder for Unix-variantene som allerede var i bruk. Sprikende interesser både kommersielt og teknisk blant markeds-aktørene i markedet, gjorde imidlertid standardisering vanskelig, og la grunnlag for det som senere er blitt hetende Unix-krigen. Først langt ut på 90-tallet ble formelle Unix-standarder etablert. Disse standardene finnes og brukes fortsatt – ikke bare for Unix og Unix-lignende systemer, men for operativsystemer generelt.
Unix er også en filosofi som dokumenteres i The Unix Philosophy (1995), Eric Raymonds The Art of Unix programming (2003) og i tidlige dokumenter fra utviklerne av systemet. Essensen i filosofien er å lage små, oversiktlige komponenter med ansvar for én eller få oppgaver, som lett kan kombineres spontant og etter behov. Filosofien har hatt ringvirkninger til alle slags programvare-prosjekter siden, og Unix har direkte eller indirekte påvirket samtlige operativsystemer som finnes på markedet i dag. Linux, som i dag er verdens mest utbredte operativsystem, er en Unix klone og anerkjennes av Dennis Ritchie, en av hovedpersonene bak Unix, som en videreutviklling av Unix' filosofi. Den tette idémessige koblingen mellom Linux og Unix understrekes også i 2. utgave av Mike Gancarz' 'The Unix Philosophy' som fikk ny tittel: Linux and the Unix Philosophy (2003)
== Historie ==
Unix' historie starter med operativsystemet Multics, et ambisiøst samarbeidsprosjekt mellom MIT, Bell Labs og General Electric. Arbeidet med Multics gikk sakte fordi ambisjonene overgikk kapasiteten til datidens datamaskiner, og Bell Labs trakk seg fra prosjektet i 1969. Unix ble på mange måter en motreaksjon på kompleksiteten i Multics, og tok samtidig med en rekke gode ideer og erfaringer fra systemet. Ken Thompson - på søken etter nye prosjekter etter frikoblingen fra Multics - fikk tilgang til en avlagt PDP-7 minimaskin og utviklet først et spill, 'space travel'. Deretter startet han eksperimenter med algoritmer for optimalisering av lese/skrive-hastighet mot disk (lagringsenhet). Eksperimentene foregikk via stadig mer sofistikerte programmer, og på et tidspunkt oppdaget Thompson at han var 'tre trinn unna et operativsystem'. Tre uker senere, på sensommeren 1969, var et enkelt operativsystem – med filsystem, teksteditor og assembler – i gang og forløperen til Unix et faktum.
De første brukerne – aller først Dennis M. Ritchie, deretter Douglas McIlroy, Bob Morris, Joe Ossanna og Brian Kernighan, ble også de viktigste bidragsyterne til det som senere er blitt kalt Unix V1, versjon 1. Bell Labs hadde – etter datidens målestokk – store datamaskin-ressurser tilgjengelige for alle forskere. Thompsons system frihet imidlertid mer fordi det ga full kontroll. Det kunne skape sitt eget utviklingsmiljø. Penger til ny maskin fikk de imidlertid ikke. Ledelsen hadde brent seg på Multics og holdningen var at 'vi driver ikke med operativsystemer'.
Bell Labs er ofte blitt kalt 'The Idea Factory' eller 'Invention Factory', og 'produserte' store mengder patentsøknader. Patentavdelingen var på jakt etter tekniske hjelpemidler og gruppen rundt Thompson endret strategi: I samarbeid med patentavdelingen søkte de om penger til å utvikle et system for produksjon av patentsøknader. Søknaden ble innvilget, en PDP-11/20 maskin ble anskaffet, Thompson og Ritchie konverterte verktøyene til den nye arkitekturen, og Ossanna utviklet 'nroff' som formaterte pantentsøknader. I 2. halvdel av 1971 jobbet maskinskrivere fra pantentavdelingen full tid på systemet, mens operativsystem-utviklerne overtok etter arbeidstid.
For patentavdelingen var det nye systemet en revolusjon som kvalifiserte ytterligere investeringer, og Unix-gruppen fikk sin egen PDP-11/45 maskin, betydelig kraftigere enn den første, senere i 1971 (bildet). Dermed kunne utviklingen foregå på full tid, og det som i dag kalles Unix V1 ('first edition') var et faktum i november samme år. Et komplett flerbruker, tidsdelingssystem med over 60 kommandoer, inklusive Fortran kompilator, debugger og en rekke systemverktøy.Påfølgende sommer kom V2 ('second edition'), som blant annet introduserte programmeringsspråket C.
I løpet av 1973 ble det meste av operativsystemet og alle verktøy omskrevet til C, en endring som la grunnlaget for Unix' portabilitet. Endringen ble en del av 'fourth edition', tilgjengelig i november 1973. Ytterligere versjoner fulgte i 1974, 1975 og V7 i 1979. V6 og V7 ble startpunkt for en rekke avleggere og kommersielle varianter av Unix,
Unix ble utviklet for en annen målgruppe enn tidligere operativsystemer: Et utviklingsmiljø – for utviklere. Uten noen form for formalisering leverte Unix en filosofi som endret holdningen til og oppfatningen av operativsystemer for all fremtid, som forfatter Mike Gancartz beskriver boken The Unix Philosophy. Før UNIX var operativsystemene rigide og uoversiktlige, mens programmer ble tunge og komplekse fordi de forsøkte å gjøre alt selv. Unix-filosofien var den motsatte – la hvert program gjøre én ting godt og deretter koble sammen programmer med såkalte 'pipes' til å dekke større oppgaver.
Akademiske miljøer plukket opp Unix med stor entusiasme utover 1970-tallet, takket være Bell Labs' åpne delingspolitikk. De samme miljøene leverte viktige bidrag tilbake til systemet og Bell Labs. Spesielt viktig ble utviklingen ved og samarbeidet med UCB, University of California Berkeley, som en periode også utvekslet gjesteforskere mellom sine Unix-grupper.
BSD-utgavene av Unix økte spredningen ytterligere, både i akademiske og kommersielle miljøer. Spesielt ble 4.2BSD for Digitals VAX-maskiner en milepæl – med 32 biters arkitektur, virtuell hukommelse, raskere filsystem og TCP/IP støtte. Denne og etterfølgende utgaver fra Berkeley sammen med en rekke nye 32 biters mikroprosessorer, trigget en strøm av nye Unix-systemer på 80-tallet, både arbeidsstasjoner og mini/superminimaskiner. 4.2BSD (1983) og senere senere 4.3BSD (1986) leverte portabilitet, effektivitet og tilfang av verktøy gjorde terskelen lav for nye leverandører på markedet. Operativsystemet var blitt tilnærmet hyllevare - for leverandørsiden, en milepæl som bidro til at 4.3BSD Unix 10 år senere ble kalt 'The Greatest Software Ever Written' av magasinet Information Week.
== Krig og standarder ==
AT&T, som eide Bell Labs og dermed rettighetene til Unix, kom på banen i 1982 med etableringen av datterselskapet Unix System Group (USG) med formål å kommersialisere Unix. Kort tid etter ble Unix System III lansert, med et omfattende lisensieringsregime, bred dokumentasjon og kommersiell støtte fra USG, primært i forbindelse med porting til nye arkitekturer. Unix System III virket imidlertid gammelmodig i forhold til BSD Unix, og manglet mange av egenskapene nye aktører på markedet var interesserte i, for eksempel TCP/IP-støtte og virtuell hukommelse. Ett år senere, i 1983, kom Unix System V – med mange forbedringer, spesielt på nettverkstiden, men fortsatt teknisk tilbakestående i forhold til BSD. Like fullt ble AT&T av mange kommersielle aktører oppfattet som den solide utviklingspartneren de manglet bak BSD, og det oppsto to leire – BSD kontra System V. Første del av den såkalte Unix-krigen var i gang. Krigen rullet i flere runder, med ulike aktører på hver av sidene, og kulminerte med etableringen av COSE (Common Open Software Environment) i 1993. I 1996 kom en ytterligere opprydding da to av stridens hovedaktører, OSF og X/Open, slo seg sammen til The Open Group.
I mellomtiden hadde eierskapet til både Unix som system og varemerke gjennomgått flere bytter. AT&T solgte Unix-virksomheten (USG) til Novell i 1993, som i sin tur overførte rettighetene til Unix som varemerke til standard- og interesseorganisasjonen X/Open. Året etter presenterte X/Open Single Unix Specification, den første reelle Unix-standarden. Etter at OSF og X/Open slo seg sammen i 1996 og avsluttet Unix-krigen, ble standarden interessant i praksis, og leverandører kunne sertifisere sine systemer som 'Unix 98'.Single UNIX Specification er per 2018 i sin fjerde utgave (UNIX 04) – en omfattende standard ratifisert av både IEEE og ISO, og en kravspesifikasjon som definerer hvilke krav et operativsystem må tilfredsstille for at det skal kunne kalles Unix. Ingen Linux-distribusjoner er UNIX-sertifisert, og heller ingen av de åpne *BSD-systemene, selv om terskelen for slik sertifisering i teknisk forstand er lav. Hovedårsaken er snarere kostnadene forbundet med slik sertifisering og regimene som må innføres for å sikre at endringer holdes innenfor rammene sertifisering setter. Darwin, som er én av disse variantene og basis for Apples MacOS system, er UNIX 03 kompatibel, men ikke sertifisert.
Nettopp MacOS er det mest utbredte av sertifiserte UNIX 03 operativsystemer i dag er macOS, og også den første BSD-variant med slik sertifisering. Andre kjente kommersielle UNIX distribusjoner med UNIX 03 sertifisering er AIX, HP-UX, og Solaris. IBMs AIX var først ute med sertifisering etter UNIX 04 standarden.
== Viktige egenskaper ==
I ettertid er det bred enighet om at den underliggende filosofien var Unix' viktigste suksessfaktor. 'Small is beautiful' og 'keep it simple' manifesterer seg som bærende elementer på alle nivåer og er markant forskjellig fra andre samtidige operativsystemer. Filsystemet er et godt eksempel. Mens andre operativsystemer hadde mange typer filer – tekst, kode, rå data, strukturerte data, bilder, databaser etc., hadde Unix intet forhold til filenes innhold. Sett fra systemets side var enhver fil en 'strøm av bytes', og programmene som brukte dataene kunne tolke dem slik det passet. Dermed kunne alle verktøy i prinsippet behandle alle filer uten spesialtilfeller, en fleksibilitet som til tider ga overraskende resultater og spennende dynamikk.
Ikke minst i forbindelse med det såkalte skallet, kommandolinje-tolken, kom denne dynamikken til uttrykk. Et tekst-orientert grensesnitt mellom bruker og system som leser kommandoer og utfører dem – og leverer muligheten til å kjede dem via det som senere er blitt kjent som 'standard input/output'. Disse enkle egenskapene gjorde skallet til et programmerings-språk i seg selv, som automatisk ble utvidet hver gang et nytt program ble laget. Brian Kernighan skriver: The user-level programmable shell, with control-flow statements and easy I/O redirection, made it possible to program by using programs as building blocks.Unix ble ofte kritisert for å være lite brukervennlig, en kritikk som går direkte på skallet, brukergrensesnittet, som det etterhvert ble mange varianter av. Denne kritikken blir av Mike Gancarz parkert som meningsløs: The entire UNIX philosophy revolves around the idea that the user knows what he is doing.
== Referanser ==
== Se også ==
UNIX System V | Unix er en familie av operativsystemer med opprinnelse fra AT&T Bell Laboratories, der utviklingen startet i 1969. Karakteristika for systemet er portabilitet, multitasking og støtte for mange samtidige brukere gjennom tidsdeling. | 4,030 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olav_den_hellige | 2023-02-04 | Olav den hellige | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 29. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1030', 'Kategori:Fødsler i 993', 'Kategori:Kristning', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn fra vikingtiden', 'Kategori:Norske helgener', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Olav den hellige', 'Kategori:Ortodokse helgener', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider'] | Olav II Haraldsson, også kalt Olav den hellige, Hellig-Olav, Sankt Olav og Olav Digre (norrønt: Óláfr Haraldsson, Óláfr hinn helgi), født ca. 993 på Ringerike, død 29. juli ca. 1030 på Stiklestad og gravlagt i Nidaros, var Norges konge fra 1015 til 1028.
Han ble erklært som helgen av biskop Grimkjell 3. august ca. 1031.Olav Haraldssons mumifiserte lik ble oppbevart i St. Olavs skrin i Nidarosdomen fra omkring 1090. Dette var et viktig nordisk valfartssted fram til reformasjonen i 1537. Hoveddelen av skjelettet ligger trolig et sted under kirkegulvet i Nidarosdomen.
| Olav II Haraldsson, også kalt Olav den hellige, Hellig-Olav, Sankt Olav og Olav Digre (norrønt: Óláfr Haraldsson, Óláfr hinn helgi), født ca. 993 på Ringerike, død 29. juli ca. 1030 på Stiklestad og gravlagt i Nidaros, var Norges konge fra 1015 til 1028.
Han ble erklært som helgen av biskop Grimkjell 3. august ca. 1031.Olav Haraldssons mumifiserte lik ble oppbevart i St. Olavs skrin i Nidarosdomen fra omkring 1090. Dette var et viktig nordisk valfartssted fram til reformasjonen i 1537. Hoveddelen av skjelettet ligger trolig et sted under kirkegulvet i Nidarosdomen.
== Familie ==
Theodoricus monachus skrev at Olav var sønn av Harald Gudrødsson og Åsta. Heimskringla angir at Olav var sønn av Harald Grenske og Åsta Gudbrandsdatter.Alle de kjente sagaene angir at han var tippoldebarn av Harald Hårfagre på farssiden. Olavs far Harald Grenske var sønn av Gudrød Bjørnsson. (Theodoricus monachus skrev at Olavs farfar het Gudrød Syr.) Gudrød skal ha vært sønn av Bjørn Farmann, Harald Hårfagres sønn. Slektskapet med Harald Hårfagre støttes ikke av samtidige kilder. Når Olavs skalder omtalte ham som Haralds arvtaker, mente de ikke Hårfagre, mens Harald Grenske.Det å stamme fra Harald Hårfagre var politisk opportunt: det ga arverett til kongemakten. Å ha Harald Hårfagre som oldefar ga uendelig mye mer legitimitet til et maktprosjekt, enn å stamme fra en tilfeldig småkonge. Det er mer enn sannsynlig at mange av de slektslinjene som senere tiders høvdinger viste til, ble redigert av hensyn til dette. Det kan reises berettiget tvil om kongene Olav Tryggvason, Olav Haraldson og Harald Hardråde var etterkommere av Harald Hårfagre.Olavs far døde da Åsta gikk gravid med Olav. Hun giftet seg senere ifølge Heimskringla med Sigurd Syr.Theodoricus monachus og Flateyjarbok skrev at Olav vokste opp på Opplandene. Heimskringla spesifiserer at det var på Ringerike,, det samme gjør Fagerskinna.Olav fikk sønnen Magnus med sin trellkvinne Alvhild, og datteren Ulvhild Olavsdatter med kona Astrid.
== Egenskaper ==
Snorre Sturlason skildrer Olavs egenskaper og utseende svært positivt, trolig konstruert som en del av legendedannelsen.
Tilnavnet Olav Digre tilsier at han var større enn vanlig. Det norrøne ordet kan henvise til tykk eller grovbygd, men mest sannsynlig det siste, siden han selv likte dette tilnavnet.
== Sverdet «Bæsing» ==
Flere kilder oppgir at Olav eide et sverd som ble kalt «Bæsing». Noen kilder beskriver at han fikk sverdet av sin fosterfar Rane Roesson (også kalt Rane Vidførle), og at sverdet hadde blitt røvet fra landvetten Olaf Geirstadalfs gravhaug i Vestfold. Kildene oppgir også at Olav selv kalte sverdet for «Hneitr», som skulle bety «med gulltråd om hjaltet».
== Dåp og konfirmasjon ==
William av Jumièges skrev ca 1050-1070 i Normannernes historie, at Olav Haraldsson på oppfordring av erkebiskop Robert ble tvettet av ham gjennom dåpen og smurt med den hellige salve. Dette skjedde trolig i Rouen vinteren 1013-1014. Williams arbeid var kortfattet og basert på verket til Dudo av Saint-Quentin som ble skrevet en gang mellom 1015 og 1026, De moribus et actis primorum Normannorum ducum – Historien om Normannernes liv og død.
Erkebiskop Øystein Erlendsson skrev i Passio Olavi ca. 1150-1160 at Olav ilte til dåpens nåde i Rouen, og ble renset med den frelsende dåp.Theodoricus monachus skrev ca. 1180 at noen mente at Olav ble døpt av Olav Tryggvasons hirdprest sammen med moren, da han var tre år gammel, noen mente han ble døpt i Anglia (England) og andre i Rouen, men at han ikke visste hva som var rett.
I yngre islandske sagaer som Den legendariske sagaen om Olav den hellige ble han døpt på Opplandene da han var fem år gammel, etter Heimskringla ble han døpt sammen med moren og stefaren tre år gammel og i Flateyjarbok likeledes hjemme hos stefaren.Egil Kraggerud mente at handlingen i Rouen var å tolke som en konfirmasjon - en stadfestelse av dåpen. Sentralt i hans argumentasjon var at konfirmasjon på denne tiden kun ble foretatt av biskoper og erkebiskoper, at bruken av (oliven-)olje og balsam var en del av seremonien, og at Olav Tryggvasson hadde vært gjennom en tilsvarende konfirmasjon før han reiste til Norge. Opplysningene om at Olav var døpt i Norge da han var ung, kunne derfor være riktige.
Det er også flere beretninger om at Olav ble døpt i England. Dette er oppdiktede fortellinger bygd på eldre kilder.
== Olav i utlandet ==
Opplysningene vi har om Olav i denne periodene er usikre, og kildene gir delvis ulik kronologi samt at dateringene er forskjellige.Fra ca. 1008 var Olav en av mennene til den skånske jomsvikingen Torkjell Høge. Torkjell Høge kan ha vært en slags fosterfar for Olav. Olav kan ha vært med Torkjell Høge i Østersjøen, men det er usikkert.
Både kvadene og krønikene forteller at Olav var med i angrepet mot London i 1009.29. september 1011 var Olav med i en gruppe på omkring 2700 mann, som var ledet av Torkjell Høge. Etter en langvarig beleiring klarte de ved list å komme seg inn i byen Canterbury. De plyndret og massakrerte mange av dem som bodde der. Flere av de øvrige fikk de løsepenger for. En av fangene var erkebiskop Ælfheah, som ble drept en stund etter.
I 1012 dro Olav sammen med en avdeling til distriktet Orfolk i Suffolk, og angrep landsbyen Newemouthe. De klarte ikke å ta landsbyen, og Olav ble såret.Sommeren 1012 gikk Torkjell Høge i tjeneste hos den engelske kongen Ethelred II av England for å forsvare England. Olav og Torkjell Høge skilte da lag.Olav dro til Normandie, og kom i tjeneste hos hertug Richard II. Her bekjempet og massakrerte de på vegne av Richard, innbyggerne i landsbyen Dol i grenseområdet mellom Normandie og Bretagne. De dro etterpå til kong Richard i Rouen, og var der vinteren 1012-1013.I august 1013 dro Olav sørover med en hærstyrke. De angrep og plyndret de neste månedene landsbyen Saint Michel i hertugdømmet Aquitaine, Tui i Baskerland og Poitou ved elven Loire, før de igjen dro tilbake til Rouen. Han overvintrer hos Richard II vinteren 1013–1014.Våren 1014 var Olav med i hæren til kong Ethelred II, som dro for å gjenerobre England fra danskene. Han ble da gjenforent med Torkjell Høge. Kong Knut flyktet foreløpig tilbake til Danmark. I 1844 publiserte Samuel Laing en oversettelse av Heimskringla til engelsk, der han la inn ordet London Bridge i sin oversettelse av et kvad av skalden Ottar Svarte, uten at det framkom av originalen. Det har vært grunnlaget for en forestilling om at Olav skal ha revet London Bridge, og at det var grunnlaget for den engelske barnereglen «London Bridge is falling down». Rivingen av broa er ikke bekreftet i engelsk kilder, og har neppe funnet sted.I juni 1015 returnerte kong Knut til England. Torkjell Høge og Olav skiftet da side, og støttet Knuts invasjon. Olav ble med Knut til de hadde erobret Wessex.
== I Wessex ==
Olav reiste høsten 1015 til Norge med to handelsskip. Hva som ble skjedde eller ble avtalt i Wessex vet vi ikke, men noen oppfatninger er:
Historia Norvegiæ forteller at Olav var blitt lovet Northumbria, men Knut ga det til Eirik Ladejarl. Olav hadde da reist nærmest i sinne til Norge.
Erik Gunnes mente at Olav øynet sin sjanse da Eirik Ladejarl var i England. For det betydde at den ledende høvdingen i Norge var ute av veien, og hans beste menn med ham. For Olav var det «nå eller aldri».
M.K. Lawson argumenterte for at Olav ble kjøpt ut av striden i England av kong Ethelred, på samme måte som Olav Tryggvasson var blitt tidligere. Det var for at Olav skulle overta Norge, minke presset på seg selv og bli en «torn i øyet» for Knut.
Øystein Morten argumenterte for at kong Knut overførte styringen av Norge fra Ladejarlene til Olav, under press fra spesielt fra Torkjell Høge. Han mente at Olav i årene etter ble regnet som Knuts underordnede.
== Olav som skald ==
Olav Haraldson var ikke en ubetydelig skald. Det er 18 bevarte strofer som tillegges Olav Haraldson. Det er uenighet mellom forskerne om hvor mange som er ekte. Mange av strofene er til dels sterkt erotiske kjærlighetsdikt. I noen av sagaene har fortelleren syns de har vært for grove, og utelatt dem helt eller delvis.
== Tilbake til Norge ==
Kildene om Olav Haraldsson er mer usikre i denne perioden enn tidligere, på grunn av mangel på samtidige eller nær samtidige kilder. Det er derfor vanskeligere å skille ut det som med rimelighet skjedde, fra det som er legender. Sagaene fra 1200-tallet regnes å ha liten troverdighet. Beretningene har også ulike kronologier over når og i hvilke sammenhenger hendelser skjedde.
Etter Olav Tryggvasons død ved slaget ved Svolder, ble Norge styrt av danskekongene med ladejarlene som kongenes lokale representanter. Da Svein Tjugeskjegg døde i 1014 var det sønnen Harald Sveinsson som overtok Danmark, og trolig også Norge. Da Harald døde i 1018, var Knut den mektige arveberettiget til Norge. Dersom Olavs intensjon i 1015 var å overta herredømmet over hele Norge, var det viktig å overvinne eller få vekk Ladejarlene. Sagaene forteller at noe av det første Olav gjorde, var å overfalle Eirik Jarls (963 – 1024) sønn, Håkon Eiriksson og ta ham til fange. Eirik hadde da vært på reise med noen få menn. Olav ga Eirik grid mot at han forlot landet og reiste til sin far, Eirik Ladejarl, i Northumberland. Året etter kom Eirik Ladejarls bror Svein Jarl med en flåte fra Trøndelag. Det ble et slag i Nesjar i Langesundsfjorden. Svein rømte da han ikke kunne vinne. Snorre forteller på 1220-tallet, at Olav reiste østover, der han grunnla kjøpstaden Borg (Sarpsborg) i 1016. Dersom opplysningen er rett, må han ha anlagt Borg i danskekongens rike (Viken). Det gjør opplysningen tvilsom. Theodoricus skrev i andre halvdel av 1100-tallet i Historien om de gamle norske kongene, i stedet at Olav dro til Øvre fylket (Ringerike) og overvintret hos sin stefar Sigurd og mora Åsta.Sagaene er samstemte i at Olav lot seg hylle til konge og vi vet at Olav utstedte mynter der han titulerer seg som konge (rex). Det er likevel usikkert når det skjedde. Dersom han kom til Norge som kong Knuts representant, har nok Olav i starten bare gått inn i rollene som Ladejarlene hadde tidligere. Olav sluttet etter hvert allianser med svenskekongen Olof Skötkonung, og giftet seg med hans datter Astrid Olofsdatter. Olav må på et tidspunkt ha brutt freden med kong Knut. Sammen med svenskekongen Anund Jakob prøvde Olav å erobre Danmark i 1026, mens Knut var i England. Olavs menn startet med å herje i Skjælland. Knuts hær kom imidlertid tilbake til Danmark, og den norske og svenske hæren gjemte seg i en svensk fjord. Det ble et slag ved Helgeå i Skåne, som endte med seier til Knut. Olav etterlot sine skip, og flyktet til fots tilbake til Norge. Med en langt sterkere millitærmakt og ressurser tilgjengelig, var det nok etterpå bare et tidsspørsmål når Knut ville rydde opp i Norge.
== Lovfesting av kristendommen ==
Olav hadde tatt med seg fire biskoper og flere prester fra Wessex-området til Norge. Lederen for disse var biskop Grimkjell. Biskopene var prester som ble vigslet til biskoper like før de dro til Norge, for å kunne vigsle norske prester.Det har tidligere vært hevdet at Olav kristnet Norge. Men det var kristne i Norge før Olav, og det var hedninger etterpå - se artikkelen om kristningen av Norge. Et av områdene som en har pekt på som Olav kristnet var Trøndelag. I Trøndelag er det likevel ikke daterbare før-kristne gravfunn etter år 950. Sæbjørg Walaker Nordeide mente at det ikke er tegn til ikke-kristen aktivitet i Trondheim, som ble utbygd fra 990-tallet og senere. Hun mente at det likevel kunne ha vært hedensk kultvirksomhet på Hove i Åsen i Nord-Trøndelag fram til anlegget der ble nedlagt ca. år 1000 og på Mære til kirken ble bygget der ca. 1050-1075.Andre peker på at Olav fikk endret lovene slik at lovene fikk et kristent innhold. Det vises da særlig til at det en gang mellom 1022 og 1024 ble det avholdt et møte på Moster mellom biskopene og kongens menn. Kristenretten ble da lagt fram – det vil si kirkens lover. På dette tinget ble kirken knyttet til kong Olav, som en statskirke. Den nye loven omtales av noen som «Det store sedskifte». Sverre Bagge skrev at da kristendommen ble offisiell religion i Romerriket, regner en med at omkring fem prosent av befolkningen var kristne i den vestlige delen av riket og rundt ti prosent i den østlige. Hvor stor prosenten var i Norge da kristendommen ble offentlig religion, har vi ingen anelse om. Men han mente at kristendommen kom i en monopolstilling i Norge på grunn av kongenes påvirkning og påbud, men for å få det til å virke måtte en del av befolkningen også være kristne. Han sammenlikner også Olavs innføring av en kristen statskirke med bolsjevikenes kupp i Russland i 1917. Sagaene forteller at Olav reiste til lagtingene, og fikk innført kristendommen som statsreligion.Atter andre viser til at de bevarte skaldekvadene ikke forteller at Olav gjorde noen innsats for kristendommen. Videre at Olav og Grimkjell mest sannsynlig ikke innførte nye kirkelige lover til Norge, men at lovene ble tilskrevet Olav på et senere tidspunkt..
== Knut den mektige erobrer Norge - Olav rømmer ==
I 1027 eller 1028 var det et slag mellom Erling Skjalgsson og Olav Haraldsson. Noen angir tidspunktet for slaget til 1027, og andre til 1028. Claus Krag mente med grunnlag i kronologien til Theodoricus monachus at det trolig var før Knut den store kom til Norge i 1028 og ble konge. Om Heimskringlas kronologi er rett må Olav Haraldsson ha kommet tilbake til Norge etter først å ha flyktet fra Knut den mektige, og så forlate landet enda en gang. Heimskringla forteller at slaget sto Sankt Thomasdag – 21. desember, men det er ikke andre kilder som bekrefter det. Slaget var i ytre deler av Boknafjorden. Fagrskinna og Ågrip forteller at da slaget var over, hadde Erling mistet alle mennene sine. Theodoricus monachus forteller at Erling så ble drept mot kongens vilje.
I 1028 kom Knut den mektige til Norge med 50 krigsskip. Olav flyktet sammen med sønnen Magnus og noen trofaste menn til Gardarike (Russland).
Han slo seg ned i Novgorod, hvor han ble mottatt hos storfyrsten Jaroslav og Ingegjerd Olofsdatter fra Sverige. Knut den mektige ble hyllet til konge på Øretinget, og han gjorde Håkon Eiriksson til sin jarl i Norge.Da Håkon jarl druknet i et skipsforlis høsten 1029, bestemte Olav seg for å dra tilbake til Norge.
== Olav blir drept på Stiklestad ==
Olav reiste tilbake til Norge, og ble drept på Stiklestad.
Kildene er samstemte om at han døde 29. juli etter den julianske kalender. Kildene er uenige om hvilket år det var. Forfatteren av Passio Olavi mente det var i 1028, Theodoricus Monachus og Den legendariske Olavssagaen mente det var i 1029, Snorre Sturlason Annales Regii og Den angelsaksiske krønike mente det var i 1030, Annales Reseniana mente det var i 1031 og Gammelnorsk homiliebok mente det var i 1034.
Hva som skjedde på Stiklestad er de eldste kildene noenlunde samstemte om:
Den anglosaksiske krønike fra 1043 forteller at han ble drept av sine egne,
Adam av Bremen skrev ca. 1070 at Olav ble myrdet av noen menn i et bakhold,
Florence av Worcester skrev ca. 1100 at han ble utsatt for et feigt overfall.Fortellingene om et slag dukker først opp i Roskildekrøniken fra ca. 1135, som forteller at Olav ble drept av noen få menn i et slag. Et stort slag på Stiklestad med mange detaljer, kommer ikke før sagaene på slutten av 1100- og på 1200-tallet, og var da trolig diktet opp som en del av legendedannelsen. Theodoricus fortalte i andre halvdel av 1100-tallet om et slag.
== Helgenkongen ==
=== Legendedannelsen ===
Etter sin død har en balsamert liket av Olav. Per Holck mente det kunne være ved en uttørkingsprosess, der liket ble lagt på et tørt og kaldt sted. En kan også ha fjernet innvollene. Etter en tid vil det se ut som om neglene og håret hadde vokst fordi kroppen var skrumpet inn. Slike mumifiseringsopgaver er kjent flere steder i verden, og vi vet også at Olavs forgjenger som konge, den danske-norske kongen Svein Tjugeskjegg ble balsamert i 1014.I Passio Olavi er det fortellinger om Olavs lik som trolig er kopiert fra bøker om de engelske Edmund martyren og sankt Oswald. Liket til Olav skal ha blitt lagt inn i et skur. En blind mann skal ha gått inn dit om natta og gnidd seg i øynene med Olav sitt blod slik at han fikk tilbake synet. Bonden på Stiklestad tok med seg liket og gravla det ved Nidaros. Det ble påstått at liket ble gravd opp året etter og at negler, hår og skjegg skulle ha grodd. Med dette som grunnlag ble Olav erklært som helgen. Om fortellingene har noen historisk kjerne eller er fri dikting for å fremme kirkepolitiske mål er det ulike oppfatninger om.
Etter at Olav ble helgen ble det som vanlig produsert en rekke fortellinger (legender) for å styrke oppfatningen. Kirken benyttet anledningen til å fremme Olav som en lokal hellig mann, som det var vanlig der kirken hadde etablert seg. Den eldste beskrivelsen av Olav som helgen, kan være kvadet Glælognskvida av Torarinn Lovtunge. Det kan være laget i England allerede omkring 1052 etter opplysninger fra Grimkjell, som da var tilbake i England som biskop. Som dokumentasjon ble det også laget såkalte vitaer. Størst utbredelse fikk helgenvitaen Passio Olavi fra ca. 1170. Den ble en del av Gammelnorsk homiliebok og ble i en kortversjon spredt over store deler av Europa. Blant andre tekster er diktet Geisli («Solstrålen»), som først ble fremført i 1153, ved innvielsen av erkebiskopsetet i Nidaros.I senmiddelalderen reiste mange pilegrimer til Nidarosdomen, som ble reist til ære for Olav. Kirken oppmuntret til pilegrimsreiser fordi pilegrimene betalte for mange tjenester, og det ga gode inntekter til kirken. Sankt Olav ble periodevis også en viktig helgen i de andre nordiske landene, og St. Olavs skrin i Nidaros ble et betydningsfullt pilegrimsmål.Snorre hevder at Kalv Arnesson hogg kongen i halsen, Tore Hund stakk et spyd i magen og Torstein Knarresmed hogg Olav i låret. Snorres framstilling av kong Olavs død er tolket å være i samsvar med blant annet motivet på en portal fra den nedrevne Hemsedal stavkirke. Oddgeir Hoftun tolker Snorres beretning og middelalderens bilder av drapet som preget av hedensk kult innenfor en kristen, mytisk ramme. Han mente det var beskrevet som et hedensk kultdrap. Beskrivelsen var grunnlag for sankt Olavs mytologiske virkekraft i et hedenske samfunn. Det la grunnen til at det hedenske Trøndelag kunne legges under kristen kongemakt uten væpnet kamp kort tid etter Sankt Olavs død og opphøyelse til helgen. Han mener at Snorres beretning om kong Olav og hans død under slaget på Stiklestad således først og fremst er å betrakte som en gjengivelse av en formfullendt legende som hadde til hensikt å fremme og konsolidere kristendommen i både hedenske og kristne samfunn.
=== Restene av skjelettet ===
Hoveddelen av skjelettet etter Olav er trolig gravlagt et sted under golvet i Nidarosdomen. Det er kjent noen få rester av beina andre steder:
Et skinnebein som kan være fra Olav er i Sankt Olav domkirke i Oslo.
I 1349 ble et bein av Olav den hellige lagt i et relikviegjemme i Björksta kirke i Sverige. Det er tapt.
i Trondenes kirke ble det i 1476 lagt et bein av Olav den hellige i et kopperskrin i kirken. Det er også tapt.
I 2013 ble en bit av skinnebenet gitt Vår Frelsers ortodokse kirke i Oslo.[1]
I 2014 ble en bit av skinnebeinet i Sankt Olav domkirke gitt til domkirken i Rouen.Beinet i Sankt Olav domkirke er undersøkt vitenskapelig. Det er venstre skinnebein til en mann mellom 25 og 35 år gammel. Han har vært mellom 176 og 184 cm høy. Det er c14-datert til å være fra en som døde mellom 985 og 1040 med 89% sannsynlighet, og med ca. 10% sannsynlighet for at det var mellom 940 og 985. Beinet har en skade fra en pilespiss, som har fått gro noen få år før mannen døde. Mannen har trolig fått svekket lårmuskulatur, og kan ha haltet. Det er gjort en strontium-analyse av beinet som viste at kostholdet i oppveksten i stor grad har vært «landdyrsprodukter», med lite fisk og sjømat. Han har hatt lengre perioder der han vært inaktiv (trolig langvarig sykdom eller sultperiode), først i 7-8 årsalderen, så i 9-årsalderen, så i 12-årsalderen og den siste i 17-18-årsalderen. Mannen har tilhørt mitokondrie haplogruppe H. Haplogruppe H er den mest vanlige gruppen for innfødte europeere. Det har opprinnelig ikke vært mulig å få fram sekvensen i Y-kromosomet, men det er påstått å være I-M170, som igjen tilhører haplogruppe IJ, Det er en av de mest vanlige gruppene blant europeiske menn. Basert på forråtnelsesprosessen kan en slå fast at beinet ikke har vært gravlagt i jord.
=== Olav den hellige i kunsten ===
Ved siden av Maria er Olav den mest avbildede helgenen i nordisk kunst fra middelalderen. Dette gjelder både skulpturer og malerier. Fremstillingene er fra 1100-tallet og frem til reformasjonen.De eldste helgenskulpturene fremstiller Olav som en konge sittende på en tronstol, ofte med øks i den ene hånden og et rikseple i den andre. I senere fremstillinger dukker det opp et uhyre under føttene hans, en såkalt «underligger». Underliggeren har form som en drage med mannsansikt. Dette er det mest gåtefulle trekket ved middelalderens fremstillinger av helgenkongen. Harry Fett mente at dragen med menneskehode som Olav tråkker på, er Olavs egen indre demon som han prøver å undertrykke. Per G. Norseng mente at underliggeren kan være symbolet på de onde maktene Olav overvant.
=== Olav som grunnlag for maktkampen mellom kirken og kongene ===
Etter sin død ble Olav av kirken utnevnt til helgen og «Norges evige konge» (Rex Perpetuus Norvegiae). Kirken ville at Norges konger i ettertiden skulle regnes som Olavs vasaller. Det ville i praktisk politikk si at kongene måtte underordne seg kirken, som representerte den hellige Olav på jorda. Kongene akseptere ikke dette.
=== Reformasjonen ===
Den lutherske reformasjonen i Danmark-Norge i 1536-1537 satte en stopper for valfartene til St. Olavs skrin i Nidarosdomen. De to kostbare ytterskrinene ble raskt ødelagt, mens den opprinnelige trekisten med helgenkongens legeme ble oppbevart på erkebiskop Olav Engelbrektssons borg Steinvikholm 1536-1564 og deretter i en da offentlig kjent grav i Nidarosdomen fram til 1568. Siden er stedet for denne graven blitt glemt.
=== Helgenkultus i den ortodokse kirken ===
St. Olav omtales oftest som en katolsk helgen, men også Den ortodokse kirke holder frem Olav Haraldsson som en stor norsk helgen. Ikke bare var han en del av den udelte kirke før Det store skisma i 1054; han tilbragte også en viktig del av sitt liv i Russland. Da han forlot Russland, lot han sin sønn bli igjen i landet.
Olavskirker og -monumenter ble snart etter 1030 reist i store deler av den kristne verden, også i østlige egner som Novgorod, Viborg, Gdańsk og Tallinn. Olavskapellet i Konstantinopel skal ha oppbevart Olavs legendariske sverd Bæsing.
Ortodokse ikonmalere har utviklet en egen olavsikonografi, og flere av de ortodokse kirkene i Oslo har Olavsikoner sentralt plassert eller som del av ikonostasen. Den norske ambassadørresidensen i Moskva huser også et russisk Olavsikon. Men det eldste kjente Olavsikonet i bysantinsk stil er fra 1200-tallet og finnes på én av søylene i Fødselskirken i Betlehem.
I Tromsø finnes Hl. Olav ortodokse kirkeforening, som er en del av Den ortodokse Kirke i Norge. Ortodokse olsokfeiringer har blant annet funnet sted i Nidaros, på Stiklestad og i Oslo.
=== Olav i nasjonal retorikk ===
Olavs liv og verk er tema i en rekke dikt, teaterstykker, drama, romaner og musikkverk.
Ludvig Irgens-Jensens oratorium Heimferd ble skrevet i 1930, i anledning 900-årsdagen for Olavs død. Det var på 1930- og 1940-tallet et av de mest populære musikkverk skrevet i Norge.
Det historiske skuespillet Spelet om Heilag Olav (Stiklestadspelet) med tekst av Olav Gullvåg og musikk av Paul Okkenhaug har vært framført utendørs på Stiklestad hvert år siden 1960, og ble også framført i 1954 og 1955.
=== Eponymer ===
Flere bygninger, institusjoner, steder med mer (eponymer) er oppkalt etter Olav den hellige:
Den kongelige fortjenestordenen St. Olavs Orden
Den private høyskolen St. Olaf College i Minnesota i USA
En rekke kirker, blant annet i Oslo og Trondheim
Sankt Olai domkirke i Helsingør ligger like ved Kronborg slott på Sjælland i Danmark.
Helseforetaket St. Olavs hospital i Trondheim
Olavshallen i Trondheim
Olavsklosteret i Stavanger, Oslo og Tønsberg
Olavsskjegg, en bregne
St. Olavs gate i flere norske byer
St. Olavs plass i Oslo
St. Olav videregående skole i Stavanger og Sarpsborg
St. Olavsloppet, en stafett som avholdes årlig og går fra Östersund til Trondheim eller motsatt.
Norges riksvåpen, der løven holder en øks er et symbol på helgenkongen.
En rekke andre kirker som Ringsaker kirke og Avaldsnes kirke er viet til sankt Olav, uten at Olavsnavnet brukes i dag.
En lang rekke Olavskilder, som ofte er oppkommer. Det er ofte sagn om at Olav slo i bakken der, og så kom det er kilde.
Olavsvollen i Sarpsborg som etter tradisjonen skal være bygget av Olav, og hvor han hadde bodde.
St Olaves, en by i Norfolk i England, som har et tidligere kloster av Olav i ruiner.
== Se også ==
Olavsarven
== Referanser ==
== Litteratur ==
Andersen, Per Sveaas (1977). Samlingen av Norge og kristningen av landet : 800–1130. Universitetsforlaget. ISBN 8200024121.
Harry Fett: Hellig Olav, Norges evige konge, Oslo, Gyldendal Norsk Forlag, 1938.
Oddgeir Hoftun: Stavkirkene – og det norske middelaldersamfunnet, København: Borgen forlag, 2002, side 94 – 105. ISBN 87-21-01977-0
Oddgeir Hoftun: Kristningsprosessens og herskermaktens ikonografi i nordisk middelalder, Oslo: Solum Forlag, 2008. ISBN 978-82-560-1619-8
Lars Roar Langslet (1995). Olav den hellige. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205230390.
Anne Lidén: Olav den Helige i Medeltida Bildkonst, Legendmotiv och attribut; Monographs. KVHAA. Stockholm. Vitterhetsakademien, 1999. ISBN 91-7402-298-9. (Sammendrag på engelsk: «Saint Olav in Medieval Pictorial Art. Narrative Motifs and Attributes».)
Øystein Morten: Jakten på Olav den hellige, Oslo, 2013. Spartacus forlag. ISBN 978-82-430-0565-5.
Else Mundal: Fjold veit hon fræða, Oslo, 2012. Novus forlag.
Lars Rumar (redaktør): Helgonet i Nidaros : Olavskult och kristnande i Norden, Stockholm, 1997. ISBN 91-88366-31-6.
Eiliv Skard: Passio Olavi – Lidingssoga og undergjerningane åt den Heilage Olav; Oslo, 1970. ISBN 82-521-4397-0
Tore Skeie: Hvitekrist - om Olav Haraldsson og hans tid, Gyldendal Norsk forlag, 2018. ISBN 9788205485273
== Eksterne lenker ==
(en) Olaf II of Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Olav II av Norge – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Biografi på katolsk.no
Olav den Hellige – Norges evige konge, Olav den hellige i ortodoks tradisjon ved Thomas Arentzen
Mellom Odin og Kristus, kronikk i Adresseavisen 28. juli 2010 ved religionshistoriker Gunnhild Røthe
Filmen om Olav den Hellige, hjemmesiden til dokumentarfilmen Olav.
Olav den hellige i moderne norsk historie, artikkel hos Norgeshistorie.no
Hjelp fra oven: helgener i middelalderen, artikkel hos Norgeshistorie.no
Kongen som aldri fikk fred, artikkel hos NRK.no 12.11.16
Dette drikkehornet forteller nytt om Olav den hellige, artikkel hos forskning.no
Sankt Olav på danske kalkmalerier | Olav II Haraldsson, også kalt Olav den hellige, Hellig-Olav, Sankt Olav og Olav Digre (norrønt: Óláfr Haraldsson, Óláfr hinn helgi), født ca. 993 på Ringerike, død 29. | 4,031 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Partido_Socialista_Obrero_Espa%C3%B1ol | 2023-02-04 | Partido Socialista Obrero Español | ['Kategori:1870-årene i Spania', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1879', 'Kategori:Politiske partier i Spania', 'Kategori:Sosialdemokratiske partier'] | Partido Socialista Obrero Español (PSOE), eller Det spanske sosialistiske arbeiderpartiet, er et spansk sosialdemokratisk parti som ble grunnlagt 2. mai 1879. Partiet er medlem av Det europeiske sosialdemokratiske partiet og Sosialistinternasjonalen.
| Partido Socialista Obrero Español (PSOE), eller Det spanske sosialistiske arbeiderpartiet, er et spansk sosialdemokratisk parti som ble grunnlagt 2. mai 1879. Partiet er medlem av Det europeiske sosialdemokratiske partiet og Sosialistinternasjonalen.
== Historie ==
Partiet ble grunnlagt av Pablo Iglesias i Madrid med det formål å organisere og representere arbeiderbevegelsens interesser. Partiets politiske mål var sosialisme i henhold til marxismens prinsipper. PSOE var en del av venstresiden som vant valgene i 1936, og partiets leder Juan Negrín ble statsminister fra september 1936 til 1939.
Da general Francisco Franco sammen med høyrekrefter ledet et forsøk på statskupp i 1936 og den spanske borgerkrigen startet, ble partiet splittet i tre deler: en marxistisk, en sentrumsorientert og en reformistisk sosialistisk retning.
Under diktaturet fra 1939 ble partiet forbudt og fikk først gjenoppta sin virksomhet i 1977. I 1979 ble marxismen avskaffet i partiprogrammet, og partiet sluttet seg til de andre europeiske sosialdemokratiske partiene. Etter gjeninnføringen av det spanske demokratiet har partiet fått ny regjeringsmakt, første gang fra 1982 til 1996 under partileder og statsminister Felipe González.
Ved valget i 2004 overtok partiet overraskende regjeringsmakten fra det borgerlige Partido Popular som lenge lå an til å vinne valget. Den borgerlige regjeringens håndtering av terrorbombingen i Madrid like før valget, hadde utvilsomt betydning for PSOEs valgframgang. Etter valget til nasjonalforsamlingen 14. mars 2004 ble partiet landets største med 43 prosent av stemmene. Partileder José Luis Rodríguez Zapatero, som hadde vært partiets generalsekretær i en årrekke, ble i 2004 Spanias statsminister.
Ved valget i 2008 økte partiet sin oppslutning, og fortsatte ved makten, selv om partiet ikke fikk rent flertall.
Ved parlamentsvalget i november 2011 gikk PSOE tilbake med 59 mandater til 110 i deputertkammeret. Det var det det dårligste resultatet etter at partiet ble tillatt igjen i 1977. Partiet mistet regjeringsmakten til Partido Popular, som fikk rent flertall.
Pedro Sánchez (PSOE) ble statsminister for en mindretallsregjering 2. juni 2018 etter at Mariano Rajoy og Partido Popular ble felt av et mistillitsvotum. PSOE økte sin oppslutning igjen ved parlamentsvalget i 2019.
== Generalsekretærer ==
Ramón Lamoneda (1936-1944)
Rodolfo Llopis (1944-1972)
Felipe González (1974-1979)
José Federico de Carvajal (1979)
Felipe González (1979-1997)
Joaquín Almunia (1997-2000)
Manuel Chaves (2000)
José Luis Rodríguez Zapatero (2000-2012)
Alfredo Pérez Rubalcaba (2012-2014)
Pedro Sánchez (2014-2016)
Javier Fernández (2016-2017)
Pedro Sánchez (2017- )
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Partido Socialista Obrero Español – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | forsamling1år = 2019 | 4,032 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Wycliffe | 2023-02-04 | John Wycliffe | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 31. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1384', 'Kategori:Engelske teologer', 'Kategori:Fødselsår ukjent', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra distriktet Richmondshire', 'Kategori:Reformatorer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | John Wycliffe, også kjent som John Wyclif, (født i 1320-årene i Hipswell i Yorkshire i England, død 31. desember 1384 i Lutterworth i Leicestershire) var en engelsk reformator som i sterke ordelag kritiserte paven og oppfordret kirken til å oppgi sine eiendommer og verdslige makt.
| John Wycliffe, også kjent som John Wyclif, (født i 1320-årene i Hipswell i Yorkshire i England, død 31. desember 1384 i Lutterworth i Leicestershire) var en engelsk reformator som i sterke ordelag kritiserte paven og oppfordret kirken til å oppgi sine eiendommer og verdslige makt.
== Liv og virke ==
Han begynte tidlig å studere Bibelen, hvis ord og innhold ble viktig i hans kirkekritikk. I 1370 ble han professor i teologi ved Universitetet i Oxford, og det var i denne perioden han stod frem som reformator. Han fremmet etter hvert sine reformtanker både gjennom ord og handling.
Wycliffe hevdet at Gud har all makt og at det bare er den som oppfyller Guds lov som har rett til å styre. Hans lære gikk ut på at det er Bibelen som er kirkens høyeste autoritet; han forkastet pavedømmet og avviste helgendyrkelse, valfarter, avlat og sjelemesser. Kritikken gikk også utover sakramentene – verken konfirmasjonen eller den siste olje er ifølge Bibelen sakramenter.
Wycliffe fikk oversatt Bibelen til engelsk, slik at folk flest kunne lese den, skjønt han deltok ikke selv i oversettelsesarbeidet. Skriftene ble ikke oversatt fra grunnteksten, men fra den latinske bibelen Vulgata, som ble brukt av den katolske kirke. Som et annet tiltak sendte han ut predikanter, hvis oppgave var «Guds ord» – som i Matteus 10, hvor Jesus sendte ut apostlene.
Grunnet sitt avvikende syn ble Wycliffe av kirken dømt som kjetter og måtte et par år før han døde trekke seg fra professoratet ved Oxford, men han fikk beskyttelse både fra parlamentet og folket til å fortsette sitt arbeid livet ut.Mange av hans predikanter ble forfulgt, og mange av dem ble henrettet ved brenning på bål.
Etter Wycliffes død ble forfølgelsene hardere, graven hans ble åpnet og hans ben ble brent og kastet på elven i 1427.
Wycliffe blir sammen med Jan Hus sett på som reformasjonens forløpere. Selv om Wyclifs reformbevegelse ble stoppet, levde tankene videre. Den verdensomspennende organisasjonen Wycliffe Bibeloversettere er oppkalt etter ham.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Rudolf Buddensieg: Johann Wyclif und seine Zeit. Niemeyer, Halle 1885.
Ulrich Köpf (Hrsg.): Theologen des Mittelalters. Eine Einführung. Wissenschaftliche Buchgesellschaft, Darmstadt 2002, ISBN 3-534-14815-0 (Artikel zu Wyclif).
Gotthard Victor Lechler: Johann von Wiclif und die Vorgeschichte der Reformation. Fleischer, Leipzig 1873 (2 Bände).
Johann Loserth: Huß und Wicliff. Zur Genesis der hussitischen Lehre. Oldenbourg Verlag, München 1925.
Manfred Vasold: Frühling im Mittelalter. John Wyclif und sein Jahrhundert. List, München 1984, ISBN 3-471-79010-1.
Victor Vattier: John Wiclif. Sa vie, ses œuvres, sa doctrine. Leroux, Paris 1886.
(de) Klaus-Gunther Wesseling: «Wyclif, John» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 14, Herzberg 1998, ISBN 3-88309-073-5, sp. 242–258.Ludwig Borinski: Wyclif, Erasmus und Luther. Vandenhoeck und Ruprecht, Göttingen 1988, ISBN 3-525-86234-2.
Curtis V. Bostick: The Antichrist and the Lollards. Apocalypticism in late medieval and reformation England (Studies in medieval and reformation thought; Bd. 70). Brill, Leiden 1998, ISBN 90-04-11088-7.
Mariateresa Fumagalli Beonio Broccieri u.a. (Hrsg.): John Wyclif. Logica, politica, theologia. Atti del convegno internazionale, Milano, 12-13 febbraio 1999 (Millennio medievale; Bd. 37). SISMEL edizioni del Galluzzo, Tavarnuzze (Firenze) 2003, ISBN 88-8450-034-6.
William R. Cooper (Hrsg.): The Wycliffe New Testament 1388. An Edition in Modern Spelling, with an introduction, the original prologues and the Epistle to the Laodiceans. British Library, London 2002, ISBN 0-7123-4728-3.
Stefan Diemer: John Wycliffe und seine Rolle bei der Entstehung der modernen englischen Rechtschreibung und des Wortschatzes (Sprachwelten; Bd. 12). Lang, Frankfurt am Main 1998, ISBN 3-631-33741-8.
William Farr: John Wyclif as a legal reformer. Brill, Leiden 1974
Francis Aidan Gasquet: The old English Bible and other Essays, London 1897.
Kantik Ghosh: The Wycliffite heresy. Authority and the interpretation of texts (Cambridge studies in medieval literature; Bd. 45). CUP, Cambridge 2001, ISBN 0-521-80720-4.
Anne Hudson, Michael Wilks (Hrsg.): From Ockham to Wyclif (Studies in Church History; Bd. 5). Blackwell, Oxford 1987, ISBN 0-631-15055-2.
Anthony J. Kenny (Hrsg.): Wyclif in his times. Clarendon Press, Oxford 1986, ISBN 0-19-820088-9.
Stephen E. Lahey: Philosophy and politics in the thought of John Wyclif (Cambridge studies in medieval life and thought/4; Bd. 54). CUP, Cambridge 2003, ISBN 0-521-63346-X.
Ian C. Levy: A companion to John Wyclif, last medieval theologian. Brill, Leiden 2006, ISBN 90-04-15007-2.
Ian C. Levy: John Wyclif. Scriptural logic, real presence, and the parameters of orthodoxy (Marquette studies in theology; Bd. 36). Marquette University Press, Milwaukee, Wis. 2003, ISBN 0-87462-688-9.
John D. Long: The Bible in English. John Wycliffe and William Tyndale. University Press of America, Lanham, Md. 1998, ISBN 0-7618-1116-8.
Richard Rex: The Lollards. Palgrave, Basingstoke 2002, ISBN 0-333-59751-6.
Walter Waddington Shirley: Fasciculi zizaniorum Magistri Johannis Wycliff cum Tritico, London 1858.
Michael Wilks, Anne Hudson: Wyclif. Political ideas and practice. Oxbow Books, Oxford 2000, ISBN 1-8421-7009-0.
== Eksterne lenker ==
(en) John Wycliffe – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) John Wycliffe – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | John Wycliffe, også kjent som John Wyclif, (født i 1320-årene i Hipswell i Yorkshire i England, død 31. desember 1384 i Lutterworth i Leicestershire) var en engelsk reformator som i sterke ordelag kritiserte paven og oppfordret kirken til å oppgi sine eiendommer og verdslige makt. | 4,033 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Martin_Luther | 2023-02-04 | Martin Luther | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Augustinereremitter', 'Kategori:Bibeloversettere', 'Kategori:Dødsfall 18. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1546', 'Kategori:Fødsler 10. november', 'Kategori:Fødsler i 1483', 'Kategori:Luthersk kristendom', 'Kategori:Martin Luther', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Eisleben', 'Kategori:Personer fra Landkreis Mansfeld-Südharz', 'Kategori:Reformatorer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stiftere av kristne trosretninger', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyske katolske prester', 'Kategori:Tyske lutherske prester', 'Kategori:Tyske lutherske teologer', 'Kategori:Tyske medlemmer av katolske ordener', 'Kategori:Tyske oversettere', 'Kategori:Tyske salmediktere', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Martin Luther (født 10. november 1483 i Eisleben i Det tysk-romerske rike, død 18. februar 1546 i Eisleben) var en tysk reformator og teolog som var en av de mest sentrale personene under reformasjonen og en innflytelsesrike person i kristendommens historie.
Han var opprinnelig katolsk prest i augustinereremittenes orden. Han fikk en grundig utdannelse av sin orden og ble professor ved universitetet i Wittenberg. Tidlig i 30-årsalderen utviklet han teologiske synspunkter om kirkens myndighet, sakramentene, mennesket og dets forhold til Gud som – sammen med hans avstandtagen fra kirkelige misligheter, for eksempel innen måten avlat ble praktisert på – ga støtet til reformasjonen og førte til grunnleggelsen av de evangelisk-lutherske kirkene. Startpunktet for reformasjonen oppgis tradisjonelt som allehelgensaften lørdag 31. oktober 1517, den dag han utsendte sine diskusjonsteser mot sider ved avlatspraksisen, som han ifølge en mye omtalt, men noe svakt historisk belagt hendelse spikret opp på kirkedøren i Wittenberg. Men i seg selv representerte ikke denne hendelsen noe skjellsettende brudd. Derimot var det den måten striden mellom Luther og hans motstandere utviklet seg på, både dens stadig eskalerende form og i dens gravitasjon mot teologisk mer sentrale anliggender enn kun sider ved kirkelig botspraksis, som frembragte et ugjenkallelig brudd i løpet av få år.
I 1521 ble Luther lyst fredløs, og han tok tilflukt hos en velvillig og mektig fyrste. Hans bevegelse fikk noen tilbakeslag i forbindelse med den tyske bondekrigen og da det ikke lyktes å holde de kirkekritiske fraksjoner samlet på grunn av sprikende teologiske standpunkter. Luthers oversettelser av Bibelen hadde stor betydning for utviklingen av det tyske språket. Hans salmediktning inspirerte til fremblomstring av kristen menighetssang også innen andre trossamfunn. Hans ekteskap med nonnen Katharina von Bora ga presteekteskapet legitimitet innen flere kristne tradisjoner. Luthers reformasjon sprengte den kirkelige enhet i det kontinentale Vest-Europa og Nord-Europa og fikk også store og varige politiske og kulturforandrende konsekvenser.
| Martin Luther (født 10. november 1483 i Eisleben i Det tysk-romerske rike, død 18. februar 1546 i Eisleben) var en tysk reformator og teolog som var en av de mest sentrale personene under reformasjonen og en innflytelsesrike person i kristendommens historie.
Han var opprinnelig katolsk prest i augustinereremittenes orden. Han fikk en grundig utdannelse av sin orden og ble professor ved universitetet i Wittenberg. Tidlig i 30-årsalderen utviklet han teologiske synspunkter om kirkens myndighet, sakramentene, mennesket og dets forhold til Gud som – sammen med hans avstandtagen fra kirkelige misligheter, for eksempel innen måten avlat ble praktisert på – ga støtet til reformasjonen og førte til grunnleggelsen av de evangelisk-lutherske kirkene. Startpunktet for reformasjonen oppgis tradisjonelt som allehelgensaften lørdag 31. oktober 1517, den dag han utsendte sine diskusjonsteser mot sider ved avlatspraksisen, som han ifølge en mye omtalt, men noe svakt historisk belagt hendelse spikret opp på kirkedøren i Wittenberg. Men i seg selv representerte ikke denne hendelsen noe skjellsettende brudd. Derimot var det den måten striden mellom Luther og hans motstandere utviklet seg på, både dens stadig eskalerende form og i dens gravitasjon mot teologisk mer sentrale anliggender enn kun sider ved kirkelig botspraksis, som frembragte et ugjenkallelig brudd i løpet av få år.
I 1521 ble Luther lyst fredløs, og han tok tilflukt hos en velvillig og mektig fyrste. Hans bevegelse fikk noen tilbakeslag i forbindelse med den tyske bondekrigen og da det ikke lyktes å holde de kirkekritiske fraksjoner samlet på grunn av sprikende teologiske standpunkter. Luthers oversettelser av Bibelen hadde stor betydning for utviklingen av det tyske språket. Hans salmediktning inspirerte til fremblomstring av kristen menighetssang også innen andre trossamfunn. Hans ekteskap med nonnen Katharina von Bora ga presteekteskapet legitimitet innen flere kristne tradisjoner. Luthers reformasjon sprengte den kirkelige enhet i det kontinentale Vest-Europa og Nord-Europa og fikk også store og varige politiske og kulturforandrende konsekvenser.
== Oppvekst, utdannelse, prestevielse (1483–1509) ==
Martin Luther ble født i en familie i Eisleben den 10. november 1483, og ble døpt dagen etter i St. Peters- og Paulskirken. (Den 11. november er i den katolske kalender minnedagen for Martin av Tours.) Martin Luthers fødested gikk tapt i bybrannen i 1693. Tomten ble ervervet av kommunen, som oppførte en ny bygning på stedet, som minne over Luther. Han vokste opp i Mansfeld (nær Eisenach) der hans far Hans Luder (fra Lothar) arbeidet i gruvene. Faren ble senere rådsherre i hjembyen. Her fikk Martin inn hele atmosfæren av senmiddelaldersk folkefromhet. I den spilte troen på hekser og djevler en ikke ubetydelig rolle, sammen med annen overtro. Samtidig var han sterkt bundet til kirken. Man levde i kirken og med kirken, slik som kirken levde i og med folket.
.
Martins utdannelsesvei var også lagt helt inne i det kirkelige liv: latinskole i Mansfeld (1489–95) og i Magdeburg (1495–97), der han bodde hos Brødrene av det felles liv og ble kjent med «Devotio moderna». Deretter skole i Eisenach (1498–1501). Fra 1501 studerte han i Erfurt, hvor han i 1505 avsluttet med det filosofiske grunnkurset som Magister artium.
Oppholdet i Erfurt kom til å få stor betydning for hans teologiske kurs. Der doserte man den occamistiske-nominalistiske «via moderna» i filosofi og teologi. Denne skoleretningen innenfor katolsk teologi hadde ingen stor tilslutning i Europa forøvrig, men i Sachsen stod den sterkt.
Det var farens vilje at Martin skulle bli rettslærd. Men da han den 2. juli 1505 befant seg ved Stotternheim på vei til Erfurt, kom han i samvittighetsnød da lynet slo ned like ved ham. I en skuddbønn lovet han å bli munk dersom den hellige Anna berget hans liv (jomfru Marias mor den hl. Anna var gruvearbeidernes vernehelgen, og Martin hadde vokst opp med mange gruvearbeidere rundt seg.).
Etter grundig indre forberedelse meldte han seg den 17. juli hos augustiner-eremittene i Erfurt. Etter novisiatet mottok han prestevielsen i domkirken (Der Erfurter Dom, tidligere kalt Marienkirche) i Erfurt den 4. april 1507 av Mainzer-hjelpebiskopen Johann Bonemilch von Laasphe, som bodde i Erfurt. Den 2. mai feiret han sin første messe i augustiner-eremittenes kloster. Først deretter begynte det egentlige teologistudium i Erfurt. Dette bygget igjen på Gabriel Biels strengt nominalistiske teologi.
== Undervisning i Wittenberg (fra 1509) ==
Han fortsatte så teologistudiene i Wittenberg (1508/09) mens han underviste i filosofi, og tok teologisk doktorgrad etter et avbrudd 1510/11) da han var på Roma-reise.
I 1512 overtok han sin ordensforesattes, Johann von Staupitz', bibelprofessorat ved universitetet i Wittenberg, og holdt forelesninger over Salmene (1513–15), Romerbrevet (1515/16), Galaterbrevet (1516/17), Hebreerbrevet (1517/18), og igjen over Salmene (1518/19).
I 1517 endret han sitt etternavn Luder til Luther (henspiller på det greske ord ελευθερος, eleutheros = «den befridde, fri»).
=== «Tårnopplevelsen» ===
Innenfor denne rammen spiller en «tårnopplevelse» (Turmerlebnis) i tårnværelset i klosteret i Wittenberg en rolle. Under stille refleksjon over Rom 1,16-17 gikk betydningen av «Guds rettferdighet» opp for Luther. Et spørsmål som lenge hadde opptatt ham var: «Hvordan kan jeg finne en nådig Gud?». Nå oppdaget han at den «Guds rettferdighet» som det tales om i Rom 1,17, ikke er den strenge dømmende rettferdighet hos en Gud som i ubønnhørlig hårdhet holder dom over den arme synder. Det er tvert i mot en nådens rettferdighet. Gjennom den ser han nådig på den syndige troende, av ren barmhjertighet for sin Sønns forsonende lidelses skyld. Ved det blir synderen «rettferdiggjort».
Mange Lutherforskere vil ikke betrakte «tårnopplevelsen» som det skjellsettende punkt i Luthers utvikling, og fremholder at hans «reformatoriske oppdagelse» sikkert vokste frem gradvis.
=== Datering av tårnopplevelsen ===
Tidligere har forskere gjerne datert tårnopplevelsen til et tidlig tidspunkt. Men noen senere historikere finner det sannsynligst at den fant sted senere, cirka 1518/19. Dette synes å ha ryggdekning også i Luthers egen angivelse i sitt såkalte «store selvvitnesbyrd» i 1545, der han sier at erkjennelsen kom til ham før han foreleste over Salmene for annen gang (1518/19).
== Kamp mot avlatshandelen (1517–1518) ==
Som sjelesørger i Wittenberg lærte Luther de skjebnesvangre følgene av dominikaneren Johann Tetzels forflatende avlatsforkynnelse å kjenne. Han forfattet så, på latin, 95 teser som tok utgangspunkt i en diskusjon om avlatens bruk og vesen. Den 31. oktober 1517 sendte han dem til erkebiskopen av Magdeburg og Mainz, Albrecht av Brandenburg og biskopen av Brandenburg, Hieronymus Schultz, og til noen lærde venner. De angrep ikke avlaten i seg selv, men reagerte på misbruk og en grovt materialistisk innstilling. Mot dette stilte han sin nyvunne lære om troen som den avgjørende faktor i frelseshendelsen.
I sitt private følgeskriv til de nevnte biskoper bad han om oppklaring, og krevde at avlatspredikantene skulle pålegges tilbakeholdenhet. Noen måneder senere, ved disputasen i Heidelberg i mai 1518, tok Luther ikke opp avlaten i seg selv, men den teologi som var med på å legge grunnlaget for avlaten.
=== Reaksjoner på tesene ===
Offentliggjørelsen av tesene fikk en uventet virkning, i begynnelsen til Luthers oppriktige forskrekkelse. Det viste seg at det var en vidt utbredt uvilje og harme over den usalige handel som den romerske kurie, erkebiskop Albrecht og fuggernes bank drev med avlaten, og som dominikanerne hadde gjort seg til håndlangere for. De fleste oppfattet Luthers teser som en åpen protest, og så ikke noe dypere teologisk anliggende i dem. Erkebiskop Albrecht innklaget Luther for Roma, uten å verdige ham selv noe svar. Erkebiskopen led selv et økonomisk tap, da avlatsforkynnelsen måtte bli avbrutt, og han fikk ikke den sum som han var blitt lovet fra fuggernes bank, til sammen skulle avlaten ha innbragt 52 286 dukater. I juni 1518 ble kjetterprosessen mot Luther åpnet i Roma.
Luther hadde i utgangspunktet søkt samtale og diskusjon, ikke strid. Han var imidlertid lite fornøyd med sine «samtalepartnere».
Lokalt i Tyskland engasjerte Tetzel seg kraftig, også for å forsvare seg mot det han oppfattet som fortegnelser av hans forkynnelse. Den romerske kurie kom etter noen måneder på banen. Dialogen gikk fort i stå fordi Luther ble mer og mer avfeiende overfor sin romerske motpart Mazzolini (også kalt Prierias), og til slutt 1519 sluttet han rett og slett å besvare hans brev.
For å hindre spredningen av disse tesene, valgte den katolske kirken å innføre den katolske reformasjonen og motreformasjonen.
=== Luther for Cajetan (1518) ===
Det var meningen at Luther skulle svare for seg i Roma. Men kurfyrst Fredrik den vise av Sachsen utvirket at han ikke ble avhørt i Roma, men i stedet av kardinal Cajetan, som var til stede på riksdagen i Augsburg. De to møttes første gang den 11. oktober 1518. Her nektet Luther å tilbakekalle noe, flyktet fra Augsburg og tilbake til Wittenberg, der han ankom på selve årsdagen for de 95 tesene. I løpet av året hadde han vunnet meget støtte hos fyrstene. Han klaget på kardinalen til paven. Dermed var det hele for alvor satt i bevegelse.
Paven selv engasjerte seg nå direkte i spørsmålet, med bullen Cum Postquam (8. november 1518). Her utla han katolsk avlatslære, innrømmet misforhold innen avlatshandelen, men motsa Luthers prinsipielle standpunkter. Snart etter, den 28. november 1518, appellerte Luther til et allment konsil.
Luther oppfattet situasjonen som truende, og kort tid etter tilbød Luther seg å gå i eksil. Men kurfyrst Fredrik den vise bestemte seg for å holde sin hånd over ham (18. desember 1518).
Også den pavelige utsending Karl von Miltitz engasjerte Luther i dialog i 1519, uten at det førte til noe varig.
== Disputasen i Leipzig og dens virkninger (1519–1520) ==
Teologen Johann Eck (1486–1543) i Ingolstadt hadde befattet seg med Luthers teologi siden 1517, og var en av de første som innså at de 95 tesene pekte ut over sitt direkte siktemål, en korreksjon av avlatspraksisen. De stilte i virkeligheten også spørsmål ved avlatens vesen, ved pavens myndighet til å gi avlat, og endelig ved den sakramentale vesensstruktur ved kirken selv.
Ved disputasen i Leipzig mot Karlstadt og Luther (27. juni–16. juli 1519) forsvarte Eck kirkens lære. Det dreiet seg ikke lenger om avlat, men om pavens makt, om konsilenes ufeilbarlighet og om sakramentene prinsipielt. Luther forkastet at pavens primat er begrunnet i Bibelen (Matt 16,18), og hevdet at de allmenne konsiler kunne ta feil, slik for eksempel konsilet i Konstanz hadde tatt feil i saken mot Jan Hus.
Oppfatningene om hvem som kom best fra disputasen spriket. Ecks argumenter bidro sikkert til å fremskynde hos Luther en skarpere avvisning av grunnleggende deler av katolsk lære. Men etter disputasen var Sachsens hertug Georg entydig i den katolske leir. Eck ble også hyllet som den seirende part av teologene i Leipzig, som overøste ham med utmerkelser.
=== Luthers kritikk av kirken blir mer grunnleggende ===
Etter disputasen i Leipzig tok Luther sitt kirkebegrep opp til grundig vurdering. Da kom han til at hans trosopplevelse, som hadde sitt grunnlag i en umiddelbar, subjektivt erfart troende hengivelse til Kristus, ikke lenger hadde plass for noen form for formidlere. Dermed var sakramentene og hele det religiøst-kirkelige liv nærmest blitt hindringer på veien mot Gud. Han betegnet dem som «gjerningsrettferdighet». Deler av den synlige, institusjonelle kirke syntes for ham å være djevelens verk.
=== Luthers holdning til paven skjerpes ===
Hva gjelder Luthers innstilling til paveembedet, er det uklart om omslaget virkelig kom etter disputasen. Før disputasen skrev Luther riktignok (3. mars 1519) i et brev til pave Leo X at «for Gud og hans skapning vitner jeg at ikke har ønsket, ei heller nå ønsker, å rokke ved eller undergrave den Romerske Kirkes eller Deres Hellighets myndighet». Men litt senere skrev han at han var «usikker på om paven er Antikrist eller hans apostel». Og i februar takket han Scheurl for det krasse kampskriftet mot paven som han hadde tilsendt ham («Julius' og St. Peters dialog») med ordene at han var sårt fristet til å oversette det til folkespråket for folkets del. Men i alle fall, etter disputasen ga Luther uten omsvøp uttrykk for at paven var Antikrist, Kristi onde motstander, som ledet menneskene ut i elendighet. Han hadde satt seg selv i Kristi sted, og dermed utfordret Guds vrede. Med tiden forsterket disse forstillingene seg hos Luther: Paven ble for ham Antikrist i egen person.
== Fra bullen Exurge Domine til bannlysningen (1520–1521) ==
Den romerske prosessen mot Luther hadde foran valget av ny keiser stoppet opp, og ble ikke gjenopptatt i Roma før i begynnelsen av 1520. Johann Eck reiste selv til Roma for å få fortgang på saken.
Den 15. juni 1520 kom så bullen Exurge Domine fra pave Leo X. Den fordømte 41 læresetninger fra Martin Luthers skrifter, og krevde at han skulle trekke den tilbake innen 60 dager eller risikere ekskommunikasjon. Bullen representerte den første offisielle stillingtagen fra Pavestolen mot den begynnende lutherske reformasjon.
=== Bullen forkynnes i Tyskland ===
Paven utnevnte Johann Eck til å proklamere bullen i Tyskland. Hans ankomst sommeren 1520 utløste voldsomme mishagsytringer; det var bare så vidt mulig for ham å forkynne bullen mange steder. Bullen hadde ingen virkning på Luther utover å befeste ham i sine standpunkter og skjerpe den polemiske tonen.
=== Tre reformatoriske hovedskrifter ===
Etter banntrusselen utga Luther tre skarpe programmatiske reformatoriske skrifter:
Det politiske «Til den tyske nasjons kristne adel» (august 1520), der Luther henvender seg til keiser og riksstendene, en oppfordring om et nasjonalkonsil som skal iverksette reformer; alle stender er like fordi alle døpte har del av det alminnelige prestedømme,
Det dogmatiske «Om kirkens babylonske fangenskap» (oktober 1520, på latin), der Luther angriper katolsk sakramentslære og reduserer sakramentenes antall fra syv til to (dåp og nattverd),
Det etiske «Om et kristenmenneskes frihet» (november 1520), der Luther fremhever at Guds nåde kun kan erfares ved troen (Sola gratia, Sola fide).I juni gav Luther også ut et skrift «Om gode gjerninger».
=== Det endelige bruddet ===
Luther fullførte bruddet fra sin side den 10. desember 1520 med å sette fyr på bullen i Wittenberg. Samtidig brente han også sine motstanderes skrifter og de kirkelige rettsbøker.
Den 3. januar 1521 ble han bannlyst i Roma med bullen Decet Romanum Pontificem.
== Riksdagen i Worms (1521) ==
Luthers popularitet i Tyskland var sterkt stigende, både blant fyrster og i brede lag av befolkningen. Men den nye keiser Karl V, som var blitt kronet i Aachen den 23. oktober 1520, hadde til hensikt å reise en riksakt mot ham så snart han var blitt bannlyst av kirken. Han innkalte riksstendene til Worms for riksdag. Bare etter påtrykk fra Fredrik den Vise av Sachsen gikk han med på at Luther først skulle bli utspurt på riksdagen.
=== Luther for riksdagen ===
I mars ga keiseren Luther fritt leide til og fra Worms. Hans reise dit, ledsaget av tro medarbeidere som Justus Jonas, var en triumfferd, og han preket for folket i Erfurt, Gotha og Eisenach. Luthers inntog i Worms den 16. april 1521, høytidelig ledet av den keiserlige herold, ga ikke inntrykk at det var en slagen mann som ankom. Den 17. og 18. april fremstod han for riksdagen, og fastholdt og forsvarte sine skrifter. (Jeg hverken kan eller vil tilbakekalle noe, for det hverken er sikkert eller frelsebringende å gjøre noe mot ens samvittighet.) Keiseren holdt neste dag også en tale, der han beklaget at han hadde nølt med å ta forholdsregler mot Luther. Han bekreftet Luthers frie leide, men sa at han heretter ville betrakte ham som kjetter, og oppfordret riksstendene til å gjøre det samme. (For flere detaljer, se Riksdagen i Worms). I slutten av april forlot Luther Worms, og ble «bortført» av hertug Fredriks menn (avtalt på forhånd), og bragt i tilflukt på borgen Wartburg den 4. mai.
=== Worms-ediktet ===
Luther ble så lyst fredløs ved Worms-ediktet av keiseren. Ediktet reiste riksakt mot ham og hans tilhengere. Det inneholdt også fordømmelser av Luther og erklærte ham som kjetter på grunn av hans avvisning av den katolske kirkes lære særlig om en rekke av sakramentene og av messen, og hans kritikk blant annet av pavedømmet, konsilene og en rekke kirkeskikker. Augustinermunken ble videre anklaget for å oppildne til strid og ødeleggelser.Ediktet ble ikke offentliggjort før på riksdagens siste dag, etter at mange stender var reist. Forsøk på å håndheve en utlevering av Martin Luther slo feil fordi han alt var på Wartburg. Keiseren forsøkte ikke å gi ediktet gyldighet i Kurfyrstedømmet Sachsen som omfattet Wartburg. Også på lang sikt ble det vanskelig å gjennomføre ediktet. Keiser Karl, som hadde gjort gjennomføringen av ediktet til sitt program, ble nå borte fra Tyskland i hele ni år. Imens kunne Luthers lære uhindret slå rot.
== I tilflukt på borgen Wartburg (1521–1522) ==
Luthers nesten ett år lange opphold på Wartburg var en ny viktig opplevelse, borte fra klosterlivets religiøse rutiner og andre ytre forpliktelser. Han hadde all tid til egne prosjekter og eksistensielle og teologiske refleksjoner. Under pseudonymet «Junker Jörg» reiste han av og til rundt i omegnen for å bli bedre kjent med den vanlige tyskers omstendigheter og ikke minst språkføring.
Allerede våren 1521 hadde en enkelt prest giftet seg. Luther hadde rost ham for det, skjønt det stred mot rikets rett. Mens Luther lå i skjul, rullet reformasjonen videre. Stadig flere ordensfolk forlot sine klostre. I januar 1522 ga ordenskapittelet for augustiner-eremittene i Weimar tillatelse til at alle medlemmer kunne tre ut av ordenen, og snart var deres tyske provins helt oppløst. Nå satte det inn en regulær klosterflukt, og mange steder lukket hele klostre sine porter.
=== Lutherbibelen ===
Det var på Wartburg at Luther begynte sitt store oversettelsesarbeid av Bibelen på tysk. Det var slett ikke første gang Bibelen ble oversatt til tysk eller ble utgitt i trykt form. Luther var heller ikke den første som oversatte bibelske tekster til tysk fra gresk. Men Luther var den første som oversatte hele Bibelen fra originalspråkene i stedet for fra latin. Med hjelp fra Melanchthon, Spalatin og andre fullførte han sin oversettelse av Det nye testamente fra gresk til tysk i 1522 – det meste av arbeidet hadde han gjort på kun elleve uker under oppholdet på Wartburg, på grunnlag av Erasmus' greske utgave av nytestamentet fra 1516. «Lutherbibelens» språklige kvaliteter kom til å bety meget for normeringen av et tysk fellesspråk, og er blitt kalt «en språklig genial personlig prestasjon» (Josef Lortz). Den språklige kraft og oversetterens berømmelse gjorde at den snart ble vidt utbredt. Førsteutgaven, den såkalte septemberutgaven, solgte så raskt at en ny utgave måtte trykkes allerede i desember.
Selv om oversettelsen fra et filologisk synspunkt var uten sidestykke i tysk språkhistorie idet den ved ett slag skapte grunnlaget for «Hochdeutsch» (høytysk), inneholdt den teologisk tendensiøse feil som gjorde det nødvendig med senere revisjoner. Foruten å være en bibeloversettelse var den et angrepsvåpen mot den gamle kirke, den inneholdt også illustrasjoner som gjorde narr av pavedømmet.
Oversettelsen av Det gamle testamente tok lengre tid, og var ikke ferdig før i 1534.
Luther valgte å utelate deler av GT som fantes i den greske Septuaginta men ikke i de hebraiske masoretiske tekster. De var riktignok med i hans tidligste oversettelser, men ble senere fjernet, likesom de nytestamentlige skriftene Jakobs brev, Judas' brev og Åpenbaringsboken, som Luther mislikte blant annet fordi de syntes å stride mot læren om troen alene. De nytestamentlige utelatelsene ble raskt tatt inn igjen.
=== Wartburgpostillen ===
Mens han var på Wartburg utarbeidet Luther også en «Kirkepostille», kjent som «Wartburgpostillen». En postill er en samling prekener over alle kirkeårets evangelieperikoper og epistler som prestene i nødstilfeller kunne lese opp fra prekestolen under gudstjenesten eller bruke i sitt prekenarbeid. Wartburgpostillen var en utvidet tysk utgave av den latinske postillen som han året før hadde utarbeidet på oppfordring av kurfyrst Fredrik den vise, og som inneholdt prekentekster for de fire adventssøndagene. Under sitt opphold på Wartburg ble Luther bare ferdig med prekenene til advent (Adventspostillen 1522) og jul (Julepostillen 1522). Senere kom en samling med prekener frem til og med langfredag (Fastepostillen 1525). Etter dette kom det ut en rekke forskjellige prekensamlinger, men disse var alle skrevne av Luthers medarbeidere på grunnlag av notater fra prekener Luther holdt. Kvaliteten på disse varierer.
=== Nye kampskrifter ===
Samtidig forfattet han også små leilighetsskrifter, som «Om munkeløftet». Med dem innledet han en lang rekke kampskrifter der han ofte på en grotesk måte rakket ned på katolsk lære og katolske skikker. Han svartmalte også det som man skulle mene stod ham særlig nær personlig: munkestanden, sølibatet, messeofferet, den prestelige tjeneste, og så videre Hans svar på kritikk fra Latomus av Leuven, Hieronymus Emser og fra det teologiske fakultet ved universitetet i Paris, der han grovt karikerer og overhøvler dem i utøylet raseri. Hans kommentar til den ferskeste pavelige skjærtorsdagsbullen «In coena Domini» på folkelig tysk, spiller på humor fra nederste hylle og krysser også grensene for det religiøst anstendige. Den grove formen og tonen i disse skriftene, som takket være boktrykkerkunsten fikk hurtig spredning, bidro til å forgifte den alminnelige atmosfæren.
== Billedstormen i Wittenberg og bruddet med Andreas Karlstadt (1522) ==
I desember 1521 kom det til tumulter i Wittenberg, hvor billedstormere som Andreas Karlstadt og andre påberopte seg en særlig inspirasjon fra Den hellige ånd. De bekjempet barnedåpen og stiftet vidtgående uro. På anmodning fra Melanchthon forlot Luther sitt eksil på Wartburg i mars 1522 for å gjenopprette ro og orden. Han rettet massiv kritikk mot Karlstadt og erklærte en rekke av reformene som ugyldige eller forhastede. Karlstadt svarte med et skarpt skrift mot Luther, og dermed var de gamle meningsforskjellene mellom de to (som i utgangspunktet ikke hadde vært av teologisk, men snarere av strategisk art) vokst til noe mer ugjenkallelig. I 1523 vendte Karlstadt ryggen til Luther og Wittenberg, og i 1524 fikk Luther ham fordrevet fra Sachsen.
Luther fikk mye å ta seg av overfor «svermerne» i Wittenberg. Til dem hadde Thomas Müntzer sluttet seg. Disse svermerne påberopte seg at Gud ikke bare har åpenbart seg ved «Skriften alene» (Sola scriptura), men like meget gjennom det «indre lys», det «åndelige ord». Under bondekrigen ble den teologiske striden ytterligere skjerpet.
== Toregimentslæren ==
Luther var kritisk til kirkens sammenblanding av politikk og religion. I teksten Om den verdslige øvrighet (1523) lanserte han det som kalles toregimentslæren. Dette er en statsteori som går opp grensen mellom religiøs og politisk makt. Dette skjedde samtidig som det foregikk statsbyggende prosesser i Tyskland. Luther talte ikke for en moderne demokratisk stat, men om en samfunnsorden innstiftet av Gud (og dermed forpliktende for menneskene) og en stat som tilhørte fyrsten som hadde rett til å regjere.
== Bondekrigen og fyrstereformasjonen (1524–1525) ==
Bondekrigen (1524–1525) hadde primært økonomiske og sosiale årsaker, men tidspunktet og omfanget av utbruddet var delvis en følge av Luthers forkynnelse. Mange bønder var av den oppfatning at Luthers skarpe kritikk av kirkelig øvrighet og hans forkynnelse om stendenes likeverd og frihet innebar at han også støttet angrep på den sosiale orden, som de så på som urettferdig og undertrykkende og i strid med sann kristendom. En rekke av territorialfyrstene var også embedsbærere for den kirken Luther angrep.
=== Krigens forløp ===
Oppstandene brøt ut sent i 1524 og grep om seg særlig i Schwaben, Franken, Elsass og Thüringen. Etterhvert som Thomas Müntzer ble en fremtredende lederskikkelse, utviklet opprøret seg til en regulær krig. Den anabaptistiske bevegelse (gjendøperne, av sine motstandere kalt Svermerne) fikk dermed økt vind i seilene, men den var aldri en ensartet bevegelse. Dåp på bekjennelse av tro var fra 1525 flere steder en opptakt til en seriøs kirkereform «nedenfra», som søkte politisk akseptering, men som under bondekrigen og senere ble oppfattet som en trussel mot lov og orden og en avvisning av barnedåpstradisjonen. De ble effektivt forfulgt både av lutherske, reformerte og katolske myndigheter.
Til å begynne med virket det som Luther støttet bøndene, fordi han fordømte mange av de trykkende ordninger de led under. Men som krigen utviklet seg og det kom til eksesser i områder i Luthers hjemtrakter, så han for seg at stat, kirke, eiendom og familie stod i fare. Småfyrstene forente nå sine krefter og Luther oppmuntret dem i deres forehavende å slå ned opprøret. Den 6. mai 1525 oppfordret han fyrstene i skriftet «Mot bøndenes myrdende og røvende bander» til å gjøre sin plikt og slå opprørerne ned som gale hunder: «Stikk, slå, drep .. Dør du, så vel deg! En saligere død kan du aldri få, for du dør i lydighet mot Guds ord ...».
Mange av opprørerne betraktet Luthers ord som forræderi. Andre ga opp straks de forstod at de ikke hadde støtte hverken fra kirken eller fra kirkens hovedmotstander. I juni 1525 var opprøret knust.
=== Fra folkebevegelse til fyrstereformasjon ===
Bondehæren ble tilintetgjort, og dette ble også et vendepunkt i reformasjonens historie. Bøndene var skuffet over Luther; mange vendte tilbake til den gamle kirken eller flyktet inn i sekter eller såkalte gjendøperbevegelser, selv om tortur og dødsstraff og andre former for straff og stigmatisering førte til at «svermerne» forsvant, selv om de så sent som 1530 fortsatt eksisterte som en reell faktor også i lutherske områder og som derfor fordømmes i sterke ordelag i den lutherske Augsburg-bekjennelse. Med bondekrigen mistet Luther mye av sin popularitet i folkedypet.
Tilknytningen til territorielle fyrster førte imidlertid til den såkalte «fyrstereformasjon». Reformasjonen ble forordnet ovenfra. Den kirkelige makt ble overført til fyrstene. Dermed hadde man egentlig også prisgitt den «åndelige kirke» som Luther hadde kjempet for. Blant de første fyrstene som innførte reformasjonen «ovenfra» på denne måten, var landgreve Philipp i Hessen, og Den tyske ordens stormester Albrecht av Preussen som på Luthers råd fikk Preussen omgjort til et hertugdømme og innrettet en luthersk landskirke der.
Utviklingen kunne bli ganske forskjellig, etter hvilke territorier og byer det gjaldt. Den videre utbredelse av reformasjonen var først nå begynt, men tingene skjedde ikke lenger spontant.
== Bruddet med Erasmus om viljens frihet (1524-1525) ==
Disse første årene hadde reformasjonen en del støtte fra mange humanister, men den mest innflytelsesrike av dem, Erasmus i Rotterdam, satt på gjerdet. Men i 1524 ble det åpenbart at Erasmus definitivt takket for seg. I sitt verk «De libero arbitrio» (1524 – om den frie vilje) analyserte han det han oppfattet som Luthers overdrivelser om den menneskelige frihets begrensninger. Luther tok dette ille opp og svarte med «De servo arbitrio» (1525, om den trellbundne vilje), der han ikke bare angrep Erasmus' verk, men også Erasmus personlig.
== Ekteskapet med Katharina von Bora (1525) ==
Den 13. juni 1525 giftet han seg med den tidligere nonnen Katharina von Bora, som sammen med elleve andre nonner var blitt ført fra sitt kloster Marienthron i Nimbschen sør for Leipzig i april 1523. Luther hjalp de som trengte hans hjelp, til å finne ektemenn. Den Katharina ønsket å gifte seg med, kunne ikke på grunn av motstand fra sin familie. Luther prøvde da å gifte henne bort med en mann nesten førti år eldre enn henne, en prest omtrent 60 år gammel. Katarina nektet; dersom hun ikke fikk gifte seg enten med Nikolaus von Amsdorf (46 år) eller med Martin Luther (41 år), aktet hun å leve ugift resten av livet.
Ekteparet fikk seks barn: Johannes (Hans) (7. juni 1526 – 28. oktober 1575), Elisabeth (10. desember 1527 – 1528), Magdalene (4. mai 1529 – 1542), Martin (9. november 1531 – 3. mai 1565), Paul (28. januar 1533 – 8. mars 1593) og Margarethe (17. desember 1534 – 1570).
Påstanden om at Luther har norske etterkommere gjennom et tipptipptippoldebarn, Paul Schubert, som skal ha flyttet til Troms og virket som prest der, er forøvrig ikke sann.
== Konsolidering av reformasjonen ==
I de følgende år tok den nye kirke form i Sachsen. Luthers gudstjenesteordning ble innført i 1526 («Deutsche Messe und Ordnung des Gottesdienstes»). Fra oktober 1528 til januar 1530 var han engasjert ved kirkevisitasjonene som ga den saksiske kirke sin form. Han arbeidet også videre på sin bibeloversettelse og var en fremragende salmedikter.
=== Bruddet med Zwingli (1529) ===
I 1529 kom og det endelige brudd mellom den saksiske (lutherske) reformasjon og de sveitsisk/sydtyske reformatorer. På riksdagen i Speyer 1529 ble det endelig vedtatt å iverksette Wormser-ediktet. Da la de nytroende stendene for første gang inn en åpen protest. De kalte seg nå «protestanter». Landgreve Philipp av Hessen ønsket nå å bilegge uenighetene blant reformatorene og innkalte til religionssamtalene i Marburg i oktober. Prosjektet strandet på uenigheten mellom Luther og Zwingli om nattverden. Luther holdt fast ved Kristi reelle nærvær, mens Zwingli bare ville forstå det symbolsk. «Dere har en annen ånd enn oss», sa Luther ved bruddet.
=== Luthers lille og store katekisme (1529–1530) ===
På sine reiser rundt i menighetene for å vurdere folkets religiøse oppdragelse, innså Luther at forholdene var elendige. «Det alminnelige folk, særlig i landsbyene, har overhodet ingen kunnskap om kristen lære.» (Forord til den lille katekisme) Dermed utarbeidet han sin lille og sin store katekisme, utgitt i 1529 og 1530.
=== Confessio Augustana, Riksdagen i Augsburg (1530) ===
Bruddet med zwinglianerne innebar at de saksiske (lutherske) og de sørtyske stendene fremstod med hver sin bekjennelse under riksdagen i Augsburg 1530. Den saksiske var utarbeidet av Luther og særlig hans kollega og venn Philipp Melanchthon som hadde utarbeidet: Confessio Augustana. Det ble fremført på riksdagen den 25. juni 1530, og formulerte den nye lære slik at det praktisk neppe var noen forskjell fra den gamle kirkelæren. Viktige omstridte lærespørsmål som viljens frihet, forvandlingen under messen, pavens primat, skjærsilden m.m. var blitt utelatt.
Melanchthon og den bannlyste Luther kunne ikke selv vise seg, de ble underveis til Augsburg geleidet fra kurfyrstens slott Coburg i Thyringen. Den ledende rolle blant sachserme i Augsburg var det kansler og Martin Luthers nære venn og velgjører Christian Beyer som spilte med sin tre timers lange forelesning, som for første gang på en riksdag var på holdt tysk. Den avgåtte kansler Gregor Brück stod klar med teksten på latin. Den tilsynelatende offisielle ettergivenhet var ikke lett å forstå fra et teologisk synspunkt alene. Den fryktede ottomanske hær stod meget nær Wien i juni 1530 hastet det å få en løsning på finansiering av en hærstyrke til å nedkjempe den tyrkiske fremmarsen. Keiser Karl 5, stod gjennom sin søster, dronningen av Danmark, familiært nært den wettinske fyrstefamilie i Wittenberg/Weimar. Han hadde tidlig i 1530 vært på reise til Wien. På veien forteller hans referenter at han var i Sachsen og kunne selv direkte ha vært delaktig i de pågående forarbeidene og forberedelsene som var satt i verk som fyrstelig oppdrag på kursfyrstens egen læreanstalt (det frie Universitetet i Wittenberg).
Senere kan man forstå at det var viktig å avlede den pengepolitiske (og Karl 5s private gjeld til Fuggerne) og akutte militære begrunnelse (som fant sin historiske løsning) og fokusere på den teologisk/filosofisk diskusjon som foregikk i bakgrunnen. Særlig mellom den wittenbergske (saksiske) og den sveitsiske forståelse av hva som skulle skille protestanter og katolikkene.
Jeg liker slett ikke at vi forhandler om enhet i læren, for det er umulig så lenge paven ikke vil gi avkall på sitt pavedømme ... Hva håper vi nå, å omvende paven til sannheten?, skrev han til den saksiske kurfyrsten som var i Augsburg. Men etter å fått nærmere underretning om forhandlingenes vanskelighet berømmet han den saksiske delegasjon med kurfyrst Johan og hans kansleri selv for det som var oppnådd. Luther skriver den 15. juni 1530:
Det er oppnådd mer enn man kunne håpe. Dere har gitt keiseren, hva keiserens er, og Gud hva Guds er (Matt 22,21) Keiseren ..fullkommen lydighet ved at dere har innfunnet dere under så stor bekostning, møye og besvær. Den 4. oktober 1530 forlot Luther Coburg slottet sammen med delegasjonen fra Augsburg i kurfyrstens følge (kilde: brev til Justus Jonas 20.9.1530)
Videre i brev til kurfyrst Johann: Jeg gleder meg over at deres kurfyrstlige nåde har sluppet ut av helvetet i Augsburg. I de Schmalkaldiske skrifter berømmer han sin studievenn fra Erfurt og fadder Christian Beyer for det som tross alt ble oppnådd før det massive pavelige motangrepet som kom noen år senere.
Landgreve Philipp av Hessen hadde forlatt Augsburg i protest; Forhandlingene brøt sammen. Riksdagen ble avsluttet 23. september 1530 med et skriv hvor man krevde at protestantene innen 15. april 1531 måtte gi sin tilslutning til den katolske lære på de punkter som fremdeles stod åpne. De protestantiske stender ledet av wettinerne og den brandenburgske kurfyrster kjempet for en annen løsning og la med dette grunnlaget for Schmalkaldenforbundet, som siktet mot både en endelig politisk og religiøs frigjøring fra både pavekirken og det tysk-romerske riket.
=== Melanchthon og Luther på forskjellig kurs ===
De følgende årene drev de saksiske reformatorene gjennom langs to akser: Melanchthon var dialogvillig og smidig. Luther holdt igjen og fryktet at «ettergivenhet» truet den evangeliske frihets fremtid. I denne ånd forfattet han i 1537 de schmalkaldiske artikler (etter Schmalkalden-forbundet, et forsvarsforbund opprettet av protestantiske fyrster og byer i 1531), i 1541 avviste han formidlingsforslagene fra Regensburg, og i 1545 protestantisk deltagelse på Tridentinerkonsilet.
=== Philipp av Hessens «dobbeltekteskap» ===
At Luther var seg bevisst betydningen av å holde seg inne med de reformatoriske territorialfyrster, viser hans håndtering av Philipp av Hessens ønske om å inngå et bigamøst ekteskap. I 1539 ga han i en uttalelse landgreven ryggdekning for å gifte seg med sin elskerinne. Det ville være bedre enn hor. Han forklarte at selv om bigami ikke burde være lovlig eller en generell ordning, var det tillatt i Moseloven og ikke uttrykkelig forbudt i evangeliene. Ekteskapet fant sted i mars 1540.
Her viser Luther seg fra en meget svak side moralteologisk. Om ikke det var nok: I Eisenach (Eisenacher Konferenz 1540) møtte han Philipp som nå motsatte seg å holde dette «dobbeltekteskapet» hemmelig. Luther rådet ham ikke bare til hemmelighold, men til å lyve om saken med en «sterk løgn» (stark zu lugen): «Å begå en liten løgn ville være bedre enn å utsette seg for så meget markskrikersk» for «å begå en nødløgn, en nytteløgn, en hjelpeløgn ville ikke være imot Gud» («ein geringe lugen zu thun, wer besser dan sovil mortgeschrei auf sich zu laden», for «ein notlugen, ein nutzlugen, hilflugen zu thun, wer nicht widder Gott.») I et brev til landgreven erklærte han seg beredt til selv å betjene seg av nødløgn, for også Jesus hadde jo sagt at Sønnen kjenner ikke timen, og at han ville benytte seg av sin status som skriftefar siden det er forbudt å avdekke hva som er sagt under skriftemålets segl.
=== Kampskriftene fra Wittenberg blir mer groteske ===
Bortsett fra kortere reiser, særlig til kurfyrstens hoff i Torgau og i 1539 til Leipzig der hertug Henrik innførte reformasjonen, holdt Luther seg for det meste i Wittenberg der han ble oppsøkt og rådspurt av tusener. Samtidig ble hans fysiske plager mer og mer påtrengende: forstoppelse, dysenteri, nyresten, hals- og øreverk, hjerteproblemer, leddgikt, verkesår på bena. Han tynges også av depresjoner, og under et pestutbrudd i området har han sterke endetidsforventninger. (Eldre antiluthersk historieskrivning har antydet eller påstått at malum Franciae, det vil si syfilis, skulle ha vært blant Luthers lidelser. Men senere lutherforskning etterlyser vederheftige holdepunkter for en slik antagelse.)
Til tross for sine lidelser fortsatte Luther å preke, forfatte traktater og skrifter, og vant seg selv en plass som en av Tysklands mest populære og produktive forfattere. Forfatterskapet vitner om store humørsvingninger. Hans polemikk mot Henrik VIII av England og senere mot Heinrich von Braunschweig er blant det skarpeste han har skrevet. I disse årene blir språket hans ofte svært grovt og til tider svært vulgært.
Luthers utfall var ikke avgrenset til personer som åpenbart stod reformasjonen fjernt; han kunne ytre seg svært intolerant både om «sakramentarianere» (et navn han ga tilhengerne av Zwingli) og «svermere» (gjendøpere som reformatoren Thomas Müntzer). «Jeg vil trampe dem alle under fot».
=== Luther, jødene og de tilbakestående ===
Luthers antijødiske innstilling er noe som fremstår i full styrke i den senere fasen av hans liv. Den må ikke oppfattes som antisemittisme, som er rasemessig fundert. Den korrekte betegnelsen vil være anti-judaisme, som er religiøst motivert.
Den tidlige Luther la ikke slike holdninger for dagen. I 1523 la han i skriftet Daß Jesus ein Geborner Jude Sei vekt på at Jesus tilhørte det jødiske folk, avviste vold mot jødene og skrev at den sosiale isolasjon de var påtvunget, var et hinder mot at de «forbedrer» seg. Det vil si tok den kristne tro. Han håpet at den kirkelige reform ville bevege dem til omvendelse.
Etter at det ikke skjedde, ble han en brutal og innbitt jødefiende og forfattet tre hemningsløse kampskrifter mot dem: Brief wider die Sabbather an einen guten Freund («Brev mot sabbaterne til en god venn») (1538), Von den Jüden und ihren Lügen («Om jødene og deres løgner», 1543) og Vom Schem Hamphoras und vom Geschlecht Christi («Om Schem Hamphoras (egentlig Hellige, unevnelige navn, det vil si jødenes Gud) og Kristi ætt», 1544). I den første boka var han åpen for å omvende jødene til kristendommen, men fremstilte siden jødene og djevelen som kristendommens argeste fiender. Luther kom blant annet med utfall som dette: «Hvis jeg kunne, ville jeg stukket dem (jødene) ned og i mitt raseri gjennombore dem med mitt sverd». Det finnes en rekke slike utsagn.
Andre protestantiske reformatorer var gjennomgående ille berørt av den eldre Luthers utfall mot jødene, og noen steder der den lutherske reformasjon var innført ble disse skriftene direkte underslått slik at folket ikke skulle la seg oppildne.
Ettersom han også anførte en rekke resonnementer for denne jødefiendtligheten, er det ikke å undre seg over at nasjonalsosialistiske ideologer senere skulle betjene seg av luthersitater, - uten å nevne at han i sin siste preken sa at det var jødenes omvendelse og ikke utryddelse han oppfordret til. Særlig notorisk er den nazistiske lutherske biskop Martin Sasses utgivelse i 1938 av Luthers antijødiske skrift Von den Juden und ihren Lügen. I forordet gjør han rosende et poeng ut av at de tyske synagoger brant på Luthers fødselsdag - Krystallnatten var natten mellom 9. og 10. november.Nazistene betjente seg nokså fritt også fra andre kanskje ikke så skjønne sider av Luthers omfattende litterære etterlatenskaper: Den protestantiske naziteologen Wolfgang Stroothenke viste til Luther i et verk («Erbpflege und Christentum», Leipzig, 1940) for å styrke de nazistiske holdninger til avliving av «livsuverdig liv» (eutanasiprogrammet Aktion T4). Han gjengir Luthers møte med et tolvårig åndssvakt barn og sier at Luther var av den mening at det beste ville være å drukne det. «Slike vesen er bare et stykke kjøtt og har ingen riktig sjel».
=== Luther og hekseforfølgelsene ===
Både Martin Luther og den sveitsiske reformatoren Jean Calvin engasjerte seg som predikanter mot hekser og trolldom. En forfølgelse av heksene så de som Guds vilje og anførte 2.Mos 22,18: «En trollkvinne skal du ikke la leve».
=== Et siste angrep på pavedømmet ===
I februar 1537, da han hadde så store nyresteinssmerter at han trodde seg døden nær, skrev han nærmest som et siste ønske til de protestantiske fyrster at de måtte være standhaftige i sitt hat mot paven. Blant bønner og dødslengsel skrev han på vers «Pestis eram vivus, moriens ero mors tua, papa». Han håpet bare på et liv til pinse så han skulle rekke å få ferdig et nytt skrift mot paven.
Men han skulle leve nesten ti år til, og i 1545 ble han ferdig med dette sitt kraftigste antipavelige skriv: «Wider das Papsttum vom Teufel gestiftet» («Mot pavedømmet innstiftet av djevelen»). Språket er av det mest voldsomme Luther har prestert. Han fikk Lucas Cranach til å dekorere skriftet med skatologiske politiske tegninger mot Roma og paven.
== Luthers død (1546) ==
Det siste Luther utrettet før sin død var et forsoningsverk. Det gjaldt en strid mellom de to grevene i Mansfeld, Albrecht og Gebhard. I den hensikt la han ut (23. januar 1546) for å besøke ham. På reisen ble han syk og var svak da han ble innlagt på herberget i Eisleben. Til tross for sin svekkelse holdt han fire prekener. Den 17. februar ble han i sengen. Den 18. februar 1546 døde han, i sin fødeby.
Båren ble bragt tilbake til Wittenberg den 20. februar, og begravelsen fant sted i slottskirken. Johannes Bugenhagen holdt gravtalen. Som det står på stenen over hans grav, ble han 63 år, to måneder og ti dager gammel.
== Martin Luthers verker ==
Fra Martin Luther er tallrike skrifter overlevert; det finnes også et stort antall prekener, brev og taler, foruten en stor mengde salmer. Overleveringen av materialet er i stor grad Georg Rörer å takke, som samlet Luthers skrifter og nedskrev de fleste taler og prekener.
D. Martin Luthers Werke, Kritische Gesamtausgabe («Weimarer Lutherausgabe»), 120 bd., 1883 ff. (nyutgave 2000-2007), ISBN 3-7400-0945-4
Tischreden. Reclam, Ditzingen 1981, ISBN 3-15-001222-8
De servo arbitrio, 1525
Martin Luther. Studienausgabe in 6 Bänden. Evangelische Verlagsanstalt Leipzig, Luthers viktigste verker, tidlignyhøytysk og latin, kommentert med glosebind.Norske utgaver i utvalgLuthers lille katekisme og Luthers store katekisme har kommet i flere utgaver
Levende Luther, et utvalg. Ved Inge Lønning. Land og kirke forlag, 1967
Predikener, over alle søn- og helligdagers epistler samt lidelseshistorien. Tønsberg : Det Evangelisk lutherske kirkesamfunn, 1971
Lutherboken, Luthers liv og tanker belyst gjennom sitater fra hans verker. Utvalg ved Svend Lerfeldt. Lunde forlag, 1977. ISBN 82-520-4111-6
Luthers bordtaler i utvalg. Ved Ivar Welle. Tanum-Norli, 1978. ISBN 82-518-0701-8. Først utgitt 1917
Verker i utvalg. Redigert av Inge Lønning og Tarald Rasmussen. 6 bind. Gyldendal, 1979–83. ISBN 82-05-11584-2Av innholdet: Bind 1: Første Salmeforelesning ; Annen Salmeforelesning ; Romerbrevsforelesningen ; Tekster fra avlatsstridenBind 2: Skriftet til den kristne adel ; Skriftet om kirkens babylonske fangenskap ; Martin Luthers traktat om den kristne frihet ; JulepostillenBind 3: Skriftet mot Ambrosius Catharinus ; Skriftet om den verdslige øvrighet ; Oppgjøret med svermerne ; De tre sentrale bondekrigsskrifteneBind 4: Om handel og åger ; Oppgjøret med ErasmusBind 5: Den tyske messen ; Salmer og sanger ; Skriftet om Kristi nattverd ; Luthers store katekismeBind 6: Utvalg fra Luthers prekener ; Fra den store Galaterbrevskommentaren ; Fra den store Genesiskommentaren ; Om mennesket ; Mot sabbatarierne
Utvalgte tekster. Utvalg og innledende essay ved Sigurd Hjelde. Bokklubben, 2008. (Verdens hellige skrifter; 50) ISBN 978-82-525-6920-9Av innholdet: 95 teser om avlatens kraft, Fra Skriftet til den kristne adel, Om den kristne frihet, Talen på Riksdagen i Worms, Fortaler til Det nye testamente på tysk, Fra Julepostillen, Åtte prekener i fasten, Om den verdslige øvrighet, Fra Luthers store katekisme
Det utvalgte folk: om jødene og deres løgner (1543, på norsk 1940)
== Fotnoter og referanser ==
== Litteratur ==
Norske biografierAtle Næss Martin Luther Gyldendal 2017 ISBN 9788205496286
Heinz Schilling Martin Luther. Rebell i en brytningstid. Vårt Land forlag (2016), oversatt av Eivind Lilleskjæret. ISBN 9-788-293-368-250TyskspråkligeBrecht, Martin: Martin Luther; ISBN 3-7668-3310-3 bzw. 3-7668-0852-4
Bd. 1: Sein Weg zur Reformation 1483-1521; Stuttgart: Calwer, 1981 (31990); ISBN 3-7668-0678-5
Bd. 2: Ordnung und Abgrenzung der Reformation 1521-1532; Stuttgart: Calwer, 1986; ISBN 3-7668-0792-7
Bd. 3: Die Erhaltung der Kirche 1532-1546; Stuttgart: Calwer, 1987; ISBN 3-7668-0825-7
Fausel, Heinrich: D. Martin Luther. Leben und Werk, 2 bd; Neuhausen-Stuttgart: Hänssler, 1996; ISBN 3-7751-2440-3
Bd. 1: 1483-1521
Bd. 2: 1522-1546
Friedenthal, Richard: Luther. Sein Leben und seine Zeit; München, Zürich: Piper, 81996 (11967); ISBN 3-492-20259-4
Haustein, Jörg: Martin Luthers Stellung zum Zauber- und Hexenwesen; Stuttgart u.a.: Kohlhammer, 1990
Haustein, Jörg: »Zwischen Aberglaube und Wissenschaft. Zauberei und Hexen in der Sicht Martin Luthers.«; i: Martin Luther und der Bergbau im Mansfelder Land, utgitt av Rosemarie Knape; Lutherstadt Eisleben: Stiftung Luthergedenkstätten in Sachsen-Anhalt, 2000; S. 327-337; ISBN 3-9806328-7-3
Herrmann, Horst: Martin Luther. Ketzer und Reformator, Mönch und Ehemann; München: Orbis-Verlag, 1999; ISBN 3-572-10044-5
Herrmann, Horst: Martin Luther – Eine Biographie; Berlin: Aufbau-Taschenbuch-Verlag, 2003; ISBN 3-7466-1933-5
Joestel, Volkmar; Schorlemmer, Friedrich (Hg.): Wir sind allzu lange deutsche Bestien gewesen. Volksbildung bei Luther und Melanchthon. Eine Textsammlung; Wittenberg: Drei-Kastanien-Verlag, 2000; ISBN 3-933028-35-3
Kantzenbach, Friedrich Wilhelm: Martin Luther. Der bürgerliche Reformator; Göttingen u.a.: Musterschmidt, 1972; ISBN 3-7881-0068-0 (også: Braunschweig – Wien – Solothurn: Archiv-Verlag, 1999)
Krockow, Christian Graf von: Porträts berühmter deutscher Männer – Von Martin Luther bis zur Gegenwart; München: List-Verlag, 2001; S.11-56; ISBN 3-548-60447-1
Treu, Martin: Martin Luther und das Geld; Wittenberg: Stiftung Luthergedenkstätten in Sachsen-Anhalt, 2000; ISBN 3-9806328-9-X
Zahrnt, Heinz: Martin Luther. Reformator wider Willen; Leipzig: Evangelische Verlags-Anstalt, 2000; ISBN 3-374-01838-6
Zitelmann, Arnulf: »Widerrufen kann ich nicht« – Die Lebensgeschichte des Martin Luther; Weinheim: Beltz und Gelberg, 1999; ISBN 3-407-78813-4
== Eksterne lenker ==
(en) Martin Luther – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Martin Luther – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Martin Luther på Internet Movie Database
(en) Martin Luther på Discogs
(en) Martin Luther på MusicBrainz
(en) Martin Luther på Spotify
(en) Martin Luther på Songkick
Martin Luther i Zeno.org på tysk
Var Luther kristen?
www.luther.de
www.martinluther.de
– Martin Luther und die Juden
Martin Luther og hans skrifter (lutherdansk.dk)
Luther sett med en katolikks øyne
Avkler Luther-myter (forskning.no) – ny gjennomgang av Luthers biografi basert på arkeologi
List of Luther's insults Eksempler på vulgært språk i form av fornærmelser | Martin Luther (født 10. november 1483 i Eisleben i Det tysk-romerske rike, død 18. | 4,034 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jean_Calvin | 2023-02-04 | Jean Calvin | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1564', 'Kategori:Franske prester', 'Kategori:Fødsler 10. juli', 'Kategori:Fødsler i 1509', 'Kategori:Kildekvalitet for dato som mangler tekst i Modul WikidataDato', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra departementet Oise', 'Kategori:Reformatorer', 'Kategori:Reformerte teologer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stiftere av kristne trosretninger', 'Kategori:Sveitsere', 'Kategori:Sveitsiske prester'] | Jean Calvin (mellomfransk: Jehan Cauvin; latin: Ioannis Calvinus; født 10. juli 1509, død 27. mai 1564) var en fransk-sveitsisk kirkereformator, teolog og prest i Genève under den protestantiske reformasjonen. Sammen med Ulrich Zwingli regnes han som grunnlegger av den reformerte kirke. Calvin forlot Frankrike i 1534 på grunn av forfølgelse og oppholdt seg deretter hovedsakelig i Genève i Sveits.
Han var en hovedfigur i utviklingen av systemet for kristen teologi som senere ble kalt kalvinisme, inkludert dets doktriner om predestinasjon og om Guds absolutte suverenitet (monergisme) i frelsen av den menneskelige sjel fra død og evig fordømmelse/fortapelse. Kalvinistiske doktriner ble påvirket og utdypet på de augustinske og andre kristne tradisjoner. Ulike kongregasjonistiske, reformerte og presbyterianske kirker, som ser på Calvin som deres fremste fortolker av deres tro, har spredt seg over hele verden.
Calvin var intelligent, dessuten juridisk og logisk skolert, var påvirket av Martin Luther, men kom snart fram til sin egen kristne anskuelse, som han la fram i sitt mest betydelige verk, Christianæ religionis institutio (Den kristne religions grunnvoll) i 1536 og omsatte den i praksis med ubønnhørlig konsekvens da han hersket som en diktator over byen Genève.Calvin var en utrettelig polemiker og apologetisk forfatter som skapte mye kontrovers. Han prekte den dystre læren om Gud som den allmektige vilje som har utvalgt noen mennesker til salighet og andre til fordømmelse. I bibeltolkningen var han strengere enn Luther, og satte Det gamle testamentet høyere enn Det nye testamentet da de gamletestamentlige stridsmenn var hans forbilder. Han utvekslet også hjertelige og støttende brev med mange reformatorer, inkludert Philipp Melanchthon og Heinrich Bullinger. I tillegg til den nevnte boken fra 1536, skrev Calvin kommentarer til de fleste bibelbøker, bekjennelseskrifter (skriftemål) og ulike andre teologiske avhandlinger.
Calvin ble opprinnelig utdannet som humanistisk advokat. Han brøt med Den katolske kirke rundt 1533. Etter at religiøse spenninger brøt ut i utstrakte dødelig vold mot protestantiske kristne i Frankrike, flyktet Calvin til Basel i Sveits, hvor han i 1536 ga ut den første utgaven av Christianæ religionis institutio. Samme år ble Calvin rekruttert av franskmannen Guillaume Farel (på engelsk omtalt som William Farel) for å bli med i reformasjonen i Genève, hvor han regelmessig holdt prekener gjennom uken. Byens styrende råd motsto imidlertid innføringen av deres ideer, og begge mennene ble utvist. På invitasjon fra den tyske teologen Martin Bucer dro Calvin videre til Strasbourg, hvor han ble dissenterprest for en kirke av franske flyktninger. Han fortsatte å støtte reformbevegelsen i Genève, og i 1541 ble han invitert tilbake for å lede kirken i byen.Etter at han kom tilbake, introduserte Calvin nye former for kirkestyre og liturgi, til tross for motstand fra flere mektige familier i byen som prøvde å dempe hans autoritet. I løpet av denne perioden ankom Miguel Serveto til Genève, en spanjol som både katolikker og protestanter oppfattet å ha et kjettersk syn på treenigheten. Han ble fordømt av Calvin og brent til døde på bålet for kjetteri av bystyret. Etter en tilstrømning av støttende flyktninger og nyvalg til bystyret, ble Calvins motstandere tvunget ut. Calvin brukte sine siste år på å fremme reformasjonen både i Genève og i hele Europa. Varig innflytelse fikk kalvinismen først og fremst i Nederland og England, hvor dens puritanske livsholdning skulle prege kulturlivet i senere tid.
| Jean Calvin (mellomfransk: Jehan Cauvin; latin: Ioannis Calvinus; født 10. juli 1509, død 27. mai 1564) var en fransk-sveitsisk kirkereformator, teolog og prest i Genève under den protestantiske reformasjonen. Sammen med Ulrich Zwingli regnes han som grunnlegger av den reformerte kirke. Calvin forlot Frankrike i 1534 på grunn av forfølgelse og oppholdt seg deretter hovedsakelig i Genève i Sveits.
Han var en hovedfigur i utviklingen av systemet for kristen teologi som senere ble kalt kalvinisme, inkludert dets doktriner om predestinasjon og om Guds absolutte suverenitet (monergisme) i frelsen av den menneskelige sjel fra død og evig fordømmelse/fortapelse. Kalvinistiske doktriner ble påvirket og utdypet på de augustinske og andre kristne tradisjoner. Ulike kongregasjonistiske, reformerte og presbyterianske kirker, som ser på Calvin som deres fremste fortolker av deres tro, har spredt seg over hele verden.
Calvin var intelligent, dessuten juridisk og logisk skolert, var påvirket av Martin Luther, men kom snart fram til sin egen kristne anskuelse, som han la fram i sitt mest betydelige verk, Christianæ religionis institutio (Den kristne religions grunnvoll) i 1536 og omsatte den i praksis med ubønnhørlig konsekvens da han hersket som en diktator over byen Genève.Calvin var en utrettelig polemiker og apologetisk forfatter som skapte mye kontrovers. Han prekte den dystre læren om Gud som den allmektige vilje som har utvalgt noen mennesker til salighet og andre til fordømmelse. I bibeltolkningen var han strengere enn Luther, og satte Det gamle testamentet høyere enn Det nye testamentet da de gamletestamentlige stridsmenn var hans forbilder. Han utvekslet også hjertelige og støttende brev med mange reformatorer, inkludert Philipp Melanchthon og Heinrich Bullinger. I tillegg til den nevnte boken fra 1536, skrev Calvin kommentarer til de fleste bibelbøker, bekjennelseskrifter (skriftemål) og ulike andre teologiske avhandlinger.
Calvin ble opprinnelig utdannet som humanistisk advokat. Han brøt med Den katolske kirke rundt 1533. Etter at religiøse spenninger brøt ut i utstrakte dødelig vold mot protestantiske kristne i Frankrike, flyktet Calvin til Basel i Sveits, hvor han i 1536 ga ut den første utgaven av Christianæ religionis institutio. Samme år ble Calvin rekruttert av franskmannen Guillaume Farel (på engelsk omtalt som William Farel) for å bli med i reformasjonen i Genève, hvor han regelmessig holdt prekener gjennom uken. Byens styrende råd motsto imidlertid innføringen av deres ideer, og begge mennene ble utvist. På invitasjon fra den tyske teologen Martin Bucer dro Calvin videre til Strasbourg, hvor han ble dissenterprest for en kirke av franske flyktninger. Han fortsatte å støtte reformbevegelsen i Genève, og i 1541 ble han invitert tilbake for å lede kirken i byen.Etter at han kom tilbake, introduserte Calvin nye former for kirkestyre og liturgi, til tross for motstand fra flere mektige familier i byen som prøvde å dempe hans autoritet. I løpet av denne perioden ankom Miguel Serveto til Genève, en spanjol som både katolikker og protestanter oppfattet å ha et kjettersk syn på treenigheten. Han ble fordømt av Calvin og brent til døde på bålet for kjetteri av bystyret. Etter en tilstrømning av støttende flyktninger og nyvalg til bystyret, ble Calvins motstandere tvunget ut. Calvin brukte sine siste år på å fremme reformasjonen både i Genève og i hele Europa. Varig innflytelse fikk kalvinismen først og fremst i Nederland og England, hvor dens puritanske livsholdning skulle prege kulturlivet i senere tid.
== Biografi ==
Calvin ble født i Noyon i regionen Picardie i Frankrike og fikk navnet Jean Chauvin (eller Cauvin, på latin, Calvinus). Hans foreldre var Gérard Cauvin and Jeanne Lefranc. Calvin ble sendt til Universitetet i Paris da han var 14 år av sin far Gérard Cauvin som var advokat. Her studerte han humanvitenskap og jus, og i 1532 oppnådde han doktorgrad i rettsvitenskap i Orléans.
== Kalvinismen ==
Jean Calvins lære spredte seg til mange land og går gjerne under betegnelsen kalvinisme. Kalvinismen ble det dominerende teologiske system i Skottland, Nederland og noen deler av Tyskland. Den fikk også innflytelse i Frankrike, Ungarn (særlig i Transilvania som nå er i Romania, og i områder som nå ligger nordøst i Ungarn,) og i Polen. Et flertall av de første europeiske kolonister på Nord-Amerikas midtre atlanterhavskyst og i New England var også kalvinister, blant annet puritanerne og de nederlandske grunnleggere av Ny-Amsterdam (New York). Sør-Afrika ble kolonisert av nederlandske kolonister på 1600-tallet; de ble kjent som «boere» eller «afrikaanere». Sierra Leone ble kolonisert av kalvinister fra Nova Scotia. Noen av de største kalvinistiske gruppene ble etablert på 1800- og 1900-tallet; særlig store er de i Korea og Nigeria.
Kalvinismen lærer at Bibelen er Guds lov. Noen mennesker er forutbestemt av Gud til evig frelse, andre til evig fortapelse. Guds majestet og forutbestemmelse er viktige deler av Calvins lære.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
calvin09.org | Jean Calvin (mellomfransk: Jehan Cauvin; latin: Ioannis Calvinus; «John Calvin The man behind the name», Calvin Universioty født 10. juli 1509, død 27. | 4,035 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sven-Ingvars | 2023-02-04 | Sven-Ingvars | ['Kategori:1956 i Sverige', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1956', 'Kategori:Svenske danseband', 'Kategori:Svenske popgrupper'] | Sven-Ingvars er ei popgruppe/danseband fra Slottsbron i Grums i Sverige.Bandet ble dannet i 1956 og besto av Sven Svärd, Ingvar Karlsson og Sven-Erik Magnusson. Magnusson døde i 2017. I begynnelsen besto repertoaret av populære rockelåter som «Diana», «Buona Sera», «Guitar Boogie» og «Let's Think About Living». Etter hvert fikk bandet to medlemmer til, bassisten Rune Bergman og saksofonisten Sven-Olof Petersson. I 1961 kom Sven-Ingvars' store gjennombrudd med låten «Te dans mä Karlstatösera». Sven-Erik sang på värmlandsk og ble ett av 1960-tallets største jenteidoler. Sven-Ingvars var enormt populære på 1960-tallet, sanger som «Säg inte nej, säg kanske», «Kristina från Wilhelmina», «Fröken Fräken» og «Min gitarr» havnet på Svensktoppen og solgte til gull. Etter en mindre vellykket film, Under ditt parasoll (1967), dalte populariteten.
Sven-Ingvars kom tilbake i 1971, da de ga ut en LP med sanger av Gustaf Fröding. I begynnelsen av 1990-tallet dro en 60-tallsbølge inn over Sverige, og Sven-Ingvars ble igjen populære. I 1991 opptrådte bandet på Hultsfredsfestivalen. Da var Patrik Karlsson med som bassist, han spilte i Sven-Ingvars fra 1988 til 2009.
Sven-Ingvars har hatt 55 låter på Svensktoppen, bare slått av Sten & Stanley som har hatt 61 låter der. Sven-Ingvars ble innvalgt i Swedish Music Hall of Fame i 2016.
| Sven-Ingvars er ei popgruppe/danseband fra Slottsbron i Grums i Sverige.Bandet ble dannet i 1956 og besto av Sven Svärd, Ingvar Karlsson og Sven-Erik Magnusson. Magnusson døde i 2017. I begynnelsen besto repertoaret av populære rockelåter som «Diana», «Buona Sera», «Guitar Boogie» og «Let's Think About Living». Etter hvert fikk bandet to medlemmer til, bassisten Rune Bergman og saksofonisten Sven-Olof Petersson. I 1961 kom Sven-Ingvars' store gjennombrudd med låten «Te dans mä Karlstatösera». Sven-Erik sang på värmlandsk og ble ett av 1960-tallets største jenteidoler. Sven-Ingvars var enormt populære på 1960-tallet, sanger som «Säg inte nej, säg kanske», «Kristina från Wilhelmina», «Fröken Fräken» og «Min gitarr» havnet på Svensktoppen og solgte til gull. Etter en mindre vellykket film, Under ditt parasoll (1967), dalte populariteten.
Sven-Ingvars kom tilbake i 1971, da de ga ut en LP med sanger av Gustaf Fröding. I begynnelsen av 1990-tallet dro en 60-tallsbølge inn over Sverige, og Sven-Ingvars ble igjen populære. I 1991 opptrådte bandet på Hultsfredsfestivalen. Da var Patrik Karlsson med som bassist, han spilte i Sven-Ingvars fra 1988 til 2009.
Sven-Ingvars har hatt 55 låter på Svensktoppen, bare slått av Sten & Stanley som har hatt 61 låter der. Sven-Ingvars ble innvalgt i Swedish Music Hall of Fame i 2016.
== Diskografi ==
Te dans mä Karlstatösera (1963)
Sven Ingvars (1964)
Ett litet rött paket (1966)
Dans ikväll (1966)
Nu är vi här... igen (1968)
Sven-Ingvars i Carnegie Hall (1970)
Sven-Ingvars i Frödingland (1971)
Man borde inte sova (1972)
På turné (1973)
Allt går igen (1973)
Guld (1975)
Playa blanca (1976)
Åh, va skönt (1977)
Ett vykort från Sven-Ingvars (1978)
Apropå (1980)
Sven-Ingvars jubileums à la carte (1981)
Å vilka tider (1982)
Våga - vinn (1983)
Exposé (1985)
Nya vindar (1987)
Sven-Ingvars kvartett rainbow music (1989)
Dansparty (1992)
Allt går igen (1993)
Två mörka ögon (1994)
På begäran (1994)
Byns enda blondin (1994)
En dröm om våren (1995)
Du flicka med vind i ditt hår (1995)
Septemberbarn (1995)
Kärlekens alla färger (1995)
Lika ung som då (1996)
Nio liv (1998)
Älskar du mig (1999)
Retro aktiv (2000)
Här nere på jorden (2001)
Guld & glöd (2002)
Musik vi minns (2003)
Livet är nu (2005)
Högt i det blå (2007)
Lycklig (2009)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) Sven-Ingvars – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Sven-Ingvars på Internet Movie Database
(en) Sven-Ingvars på Apple Music
(en) Sven-Ingvars på Discogs
(en) Sven-Ingvars på MusicBrainz
(en) Sven-Ingvars på SoundCloud
(en) Sven-Ingvars på Spotify
(en) Sven-Ingvars på Songkick
(en) Sven-Ingvars på Last.fm
(no) Sven-Ingvars på Rockipedia
(en) Sven-Ingvars på Genius — sangtekster
(en) Sven-Ingvars på AllMusic
(sv) Sven-Ingvars | | periode = 1956 – | 4,036 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Medina | 2023-02-04 | Medina | ['Kategori:24°N', 'Kategori:39°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Asiastubber', 'Kategori:Byer i Saudi-Arabia', 'Kategori:Islams hellige byer', 'Kategori:Provinsen Medina', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-12'] | Medina er en by i Saudi-Arabia hvor Muhammed opprettet verdens første moské, al-Masjid an-Nabawi. Byen het Yathrib i førislamsk tid. Den er administrasjonssentrum i provinsen Medina, og regnes som islams nest helligste by etter Mekka.
Saudi-Arabias fjerde største flyplass, Prince Mohammad bin Abdulaziz Airport, ligger ved Medina.
| Medina er en by i Saudi-Arabia hvor Muhammed opprettet verdens første moské, al-Masjid an-Nabawi. Byen het Yathrib i førislamsk tid. Den er administrasjonssentrum i provinsen Medina, og regnes som islams nest helligste by etter Mekka.
Saudi-Arabias fjerde største flyplass, Prince Mohammad bin Abdulaziz Airport, ligger ved Medina.
== Eksterne lenker ==
(ar) Offisielt nettsted
(en) Medina – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Medina المدينة المنورة – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Medina er en by i Saudi-Arabia hvor Muhammed opprettet verdens første moské, al-Masjid an-Nabawi. Byen het Yathrib i førislamsk tid. | 4,037 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frie_teatergrupper | 2023-02-04 | Frie teatergrupper | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2019-09', 'Kategori:Teater', 'Kategori:Teaterstubber'] | Frie teatergrupper eller frie scenekunstgrupper arbeider utenfor teaterinstitusjonene, og gjerne med utgangspunkt i andre teatertradisjoner og teaterformer enn dem som ofte blir presentert på institusjonsteatrene. Uttrykket varierer innenfor alle typer genrer og teaterformer – fra figurteater, eksperimentelt fysisk teater, musikkteater, politisk teater, performance og dans, til mer tradisjonelle klassiske teateroppsetninger. Generelt sett kan man si at frie sceniske grupperinger/konstellasjoner ofte arbeider prosjektbasert i kortere ellere lengre perioder med et begrenset antall produksjoner.
I Norge kan prosjektbaserte sceniske konstellasjoner søke produksjonsstøtte fra Norsk kulturråd.
| Frie teatergrupper eller frie scenekunstgrupper arbeider utenfor teaterinstitusjonene, og gjerne med utgangspunkt i andre teatertradisjoner og teaterformer enn dem som ofte blir presentert på institusjonsteatrene. Uttrykket varierer innenfor alle typer genrer og teaterformer – fra figurteater, eksperimentelt fysisk teater, musikkteater, politisk teater, performance og dans, til mer tradisjonelle klassiske teateroppsetninger. Generelt sett kan man si at frie sceniske grupperinger/konstellasjoner ofte arbeider prosjektbasert i kortere ellere lengre perioder med et begrenset antall produksjoner.
I Norge kan prosjektbaserte sceniske konstellasjoner søke produksjonsstøtte fra Norsk kulturråd.
== Noen norske frie scenekunstgrupper fra 1990-tallet og utover ==
Akt5
Artilleriet
Baktruppen
by Proxy
Cirka Teater
De Utvalgte
Dukkenikkerne
Eilertsen & Granados Teater
Ellen Johannesen
Fabula Rasa
Ferske Scener
Fusentast
Goro Tronsmo
Grenland Friteater
Grusomhetens Teater
Haagenschmaagen
Henriette Pedersen
Hollow Creature
Ida Müller og Vegard Vinge
Impure Company
Isenkramteateret
Jo Strømgren Kompani
Julian Apostata Blaue
Kattas
Kate Pendry
Kathrine Bølstad
Klomadu teater
Kompani13
Kreuzerkompani
Kulturproduksjoner
Mobile Homes
Motherboard
Namik Mackic
NIE
NONcompany
Pia Maria Roll
Rasmus Jørgensen
RuNo teater
Sadio Nor
Søstrene Andrews
Teater Joker
Teater NOR
Teater Visuell
The Krumple Theatre Company
Tramteatret
Transiteatret
Turnékompaniet
Verdensteatret
Verk Produksjoner
Volumen Express | Frie teatergrupper eller frie scenekunstgrupper arbeider utenfor teaterinstitusjonene, og gjerne med utgangspunkt i andre teatertradisjoner og teaterformer enn dem som ofte blir presentert på institusjonsteatrene. Uttrykket varierer innenfor alle typer genrer og teaterformer – fra figurteater, eksperimentelt fysisk teater, musikkteater, politisk teater, performance og dans, til mer tradisjonelle klassiske teateroppsetninger. | 4,038 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Spitsbergen | 2023-02-04 | Spitsbergen | ['Kategori:18°Ø', 'Kategori:78°N', 'Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Spitsbergen', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Svalbardstubber', 'Kategori:Veldig store stubber'] | Spitsbergen (før 1969: Vestspitsbergen, nederlandsk: Spitsbergen, «Spisse fjell») er Svalbards største øy med 37 673 km² areal. Spitsbergen er større enn Østfold, Akershus og Hedmark til sammen, og mer enn ti ganger så stor som Hinnøya - Fastlands-Norges største øy. Den er derved å regne som Norges største øy og den 36. største i verden. Den ligger vest i øygruppen og strekker seg ganske nøyaktig 400 km i nord-sørlig retning fra Verlegenhuken i nord til Sørneset i sør. På tvers er Spitsbergen nesten 220 km i øst-vestlig retning fra Kapp Payer i øst til Kvadehuken i vest. Rundt kysten i vest og nord finnes det noen ganske få mindre øyer i et utpreget fjordlandskap. De fire lengste fjordene og samtlige bosettinger på Svalbard, ligger på Spitsbergen. Øya har alle øygruppens sju nasjonalparker.
Longyearbyen har 2 075 innbyggere (2013), Barentsburg (russisk), Ny-Ålesund og Sveagruva, samt 10-12 polske forskere i Isbjørnhamna og 4-5 fastboende hotellverter i Pyramiden. Det har aldri vært større, permanente bosettinger på noen av de andre øyene. Bosettingen fikk sine stimuli fra fangst 1600-1850, utforskning 1880-1928, og gruvedrift 1906-2000. I nyere tid har forskning og turistnæring hatt sterkest vekst. Fra 1601 var det engelske og nederlandske hvalfangst-stasjoner på øyene i nordvest, senere også lengre sør – blant annet med en norsk sommerstasjon i Green Harbour. Pomor-perioden med russisk fangst hadde sin storhetstid på 1800-tallet. Utfordringer med sjøis og kommunikasjoner har medført at det aldri har vært landbaserte fiskerier her, alt fiske har historisk vært landet i Europa. I nyere tid er fisket sterkt beskyttet av Fiskerivernsonen rundt Svalbard.
Restene av Golfstrømmen bringer varmt, atlantisk vann oppover vestkysten og nordkysten av Spitsbergen og Nordaustlandet, som er mindre islagt enn østkystene av de samme øyene. Spitsbergen er preget av fjell og isbreer, og øst-vestgående elvedaler i midtpartiet. Midtpartiet fra Isfjorden og sørover har yngre fjell fra kvartær og tertiær, og 65 millioner år gamle kull-leier tilknyttet de sentrale bosettingene.
Spitsbergen fikk sitt navn av nederlenderen Willem Barents, som oppdaget den i 1596. Han kalte den West-Spitsbergen (Svalbard i sin helhet kalte han Spitsbergen), etter de mange høye og spisse fjellene på øygruppen.
| Spitsbergen (før 1969: Vestspitsbergen, nederlandsk: Spitsbergen, «Spisse fjell») er Svalbards største øy med 37 673 km² areal. Spitsbergen er større enn Østfold, Akershus og Hedmark til sammen, og mer enn ti ganger så stor som Hinnøya - Fastlands-Norges største øy. Den er derved å regne som Norges største øy og den 36. største i verden. Den ligger vest i øygruppen og strekker seg ganske nøyaktig 400 km i nord-sørlig retning fra Verlegenhuken i nord til Sørneset i sør. På tvers er Spitsbergen nesten 220 km i øst-vestlig retning fra Kapp Payer i øst til Kvadehuken i vest. Rundt kysten i vest og nord finnes det noen ganske få mindre øyer i et utpreget fjordlandskap. De fire lengste fjordene og samtlige bosettinger på Svalbard, ligger på Spitsbergen. Øya har alle øygruppens sju nasjonalparker.
Longyearbyen har 2 075 innbyggere (2013), Barentsburg (russisk), Ny-Ålesund og Sveagruva, samt 10-12 polske forskere i Isbjørnhamna og 4-5 fastboende hotellverter i Pyramiden. Det har aldri vært større, permanente bosettinger på noen av de andre øyene. Bosettingen fikk sine stimuli fra fangst 1600-1850, utforskning 1880-1928, og gruvedrift 1906-2000. I nyere tid har forskning og turistnæring hatt sterkest vekst. Fra 1601 var det engelske og nederlandske hvalfangst-stasjoner på øyene i nordvest, senere også lengre sør – blant annet med en norsk sommerstasjon i Green Harbour. Pomor-perioden med russisk fangst hadde sin storhetstid på 1800-tallet. Utfordringer med sjøis og kommunikasjoner har medført at det aldri har vært landbaserte fiskerier her, alt fiske har historisk vært landet i Europa. I nyere tid er fisket sterkt beskyttet av Fiskerivernsonen rundt Svalbard.
Restene av Golfstrømmen bringer varmt, atlantisk vann oppover vestkysten og nordkysten av Spitsbergen og Nordaustlandet, som er mindre islagt enn østkystene av de samme øyene. Spitsbergen er preget av fjell og isbreer, og øst-vestgående elvedaler i midtpartiet. Midtpartiet fra Isfjorden og sørover har yngre fjell fra kvartær og tertiær, og 65 millioner år gamle kull-leier tilknyttet de sentrale bosettingene.
Spitsbergen fikk sitt navn av nederlenderen Willem Barents, som oppdaget den i 1596. Han kalte den West-Spitsbergen (Svalbard i sin helhet kalte han Spitsbergen), etter de mange høye og spisse fjellene på øygruppen.
== Natur og geografi ==
Øygruppen strekker seg fra 74°N til 81°N, mens Spitsbergen går fra 76°30'N til 80°N. Golfstrømmen fører derimot til isfrie forhold og gjør dette til verdens nordligste isfrie samfunn. Areal med isdekke i (1999), utgjorde 21 977 km2, ca. 58,5 % av totalarealet. Longyearbyen kommer sola 8. mars, og høysommeren er omkring øygruppens «nasjonaldag» 14. august. Mørketida starter i oktober. Spitsbergen har fire viktige landskapsregioner: Tre isdekte brelandskap i sør, vest og øst, og en relativt bar fjellregion i nord-midt og vest-midt. Øya har vært utsatt for omfattende istids-aktivitet, og har et sterkt innskåret fjordlandskap. Alle fjordene skjærer inn på vest- eller nordkysten. Wijdefjorden i øst er østgrensen for devon-grabenen, mens de vestlige fjordene er klassiske, brede elvedalsfjorder gravd ut av ismassene og smelteelver. Det er bare fire større elver på hele øygruppen, og de ligger alle i det sentrale Nordenskiöld Land og munner ut i Isfjorden og Van Mijenfjorden fra øst. Elvedalene er brede på grunn av historisk isskuring samt at vannføringen er meget høy i periodene med is- og snøsmelting om våren. Isskuringens retning er tydelig øst-vest.
Det er sju nasjonalparker på Spitsbergen inklusive Forlandet, og dette er alle på øygruppen – de andre øyene har ingen nasjonalparker siden det er lite ferdsel der – de har et sterkere vern gjennom naturreservater, noe det også er tre av på Spitsbergen. Videre har Spitsbergen seksten fuglereservat, som etter Svalbardmiljøloven har status som naturreservat. Det er også et geotopvernområde som verner et arkeologisk viktig område ved ytre Isfjorden.
Tabellen nedenfor gjengir de viktigste geografiske områdene og enhetene på Spitsbergen, inndelt utfra formelle områder (områdenumre angitt) i fire regioner av Spitsbergen samt Prins Karls Forland:
=== Geologi ===
Spitsbergen lå fra kambrium via devon og videre klemt mellom Laurentia og Siberia, og ble formet av den kaledonske fjellkjedefolding. Den kaledonske foldingen skjedde trolig for 450 – 440 millioner år siden, altså i sen ordovicium, basert på studier av Ny Friesland og Nordaustlandet. Hele vest- og nordkysten er preget av denne foldingen (her kalt Hecla-Hoek-provinsen), med noe nyere, mulig variskisk fjellkjedefolding i sørøst (Torell Land). De kaledonske fjellene tilhører antakelig den Laurentiske kontinentalplaten. Fjellene i øst er høyest. Midtpartiet, et 100 km bredt belte fra sør til nord på øya, er en graben som sank ned under platetektonisk aktivitet i devon-perioden. Den nordlige delen av grabenen forble devonsk, mens den sørlige delen fra Isfjorden og nedover ble dekket av hav og yngre sedimenter langt senere, mange av dem fra kvartær og tertiær. Bockfjorden, som er en sidefjord av Woodfjorden i nordvest, har varme kilder som en rest av tidligere tiders vulkanisme. Området ligger i forkastningsgrensen mellom det vestlige Hecla Hoek-beltet og den devonske grabenen.
Det er rikelig med fossiler i midtpartiet, bl.a 135 millioner år gamle musling- og blekksprutskall fra jura, 100 millioner avtrykk av dinosaurer, og 65 millioner år gamle plantefossiler og kull fra tertiær. Fossiler av dinosaurer er funnet i f.eks Festningen geotopvernområde som ligger ytterst ved Isfjorden på grensen mellom de yngre midtmassene og de kaledonske dekkene i vestbeltet.
I midtbeltet er det dannet kull av plantemateriale for omkring 65 millioner år siden, og dette er blant de yngste kulleiene vi kjenner til (kull forbindes andre steder oftest med det langt eldre karbon-perioden). Kullagene er horisontale ved Longyearbyen som ligger midt i grabenen, men vertikale ved Barentsburg og Sveagruva som ligger i hnhv vest- og østgrensen av grabenen. Det har vært leting etter olje siden 1960-tallet, men det er ikke gjort drivverdige funn.
=== Klima ===
Varmt, atlantisk vann følger restene av Golfstrømmen langs vest- og nordkysten, og kystene av fjordene er nesten uten unntak isfrie. Derimot er østkysten og de andre øyene lenger øst konstant dekeks av sjøis. Det gunstige klimaet i vest bidrar til å forklare at bosettingen fra de tidligste tider ble lagt her, med tilgang til fast land og havner som er isfrie 3-4 måneder i året. Hovedfjordene Isfjorden og Van Mijenfjorden er isfrie minst fire måneder, mens deres sidefjorder ofte har litt kortere isfri seilingssesong.
Våren kommer i mai og sommeren varer fra juli til september. Om sommeren ligger temperaturen stort sett på plussiden, med en gjennomsnittstemperatur på 6°C. Det er lite nedbør, men fuktig luft fra havet kan gi tåke og lett duskregn. De indre fjordområdene har et svært tørt klima; Svalbard lufthavn har lavest normal årsnedbør av norske nedbørstasjoner med kun 190 mm nedbør i året. Vinteren på Svalbard er mild, beliggenheten tatt i betraktning. Februar er vanligvis den kaldeste måneden med en gjennomsnittstemperatur på −12 til −17 ℃. Bjørnøya, som også regnes som del av Svalbard, har gjennomsnittstemperatur på bare −8 ℃ i kaldeste måned. De seneste årene har vært betydelig mildere, opp til 5 ℃ varmere årsgjennomsnitt. Svalbard er dermed den delen av Norge hvor temperaturen stiger raskest, noe som stemmer med klimaforskernes modeller for framtidens klima. I Longyearbyen er det midnattssol fra 19. april til 22. august, og mørketid fra 27. oktober til 15. februar.
=== Flora og fauna ===
Floraen er tundrapreget med en del gressarter og noe blomsterplanter. De drøyt 160 planteartene på Svalbard er i hovedsak representert nettopp på Spitsbergen. Ulike fjellplanter, bl.a soleier, er stedegne og typiske for Svalbard, mens enkelte også finnes på Norge eller Island. Blant de mer iøynefallende eller vanlige artene er tundragras, snøull, reinrose, svartbakkestjerne, skjørbuksurt, svalbardvalmue, fjellsmelle, polarflokk, rublom, fjellsyre, snøarve, tuesildre og rødsildre. I tillegg vokser flere arter av lav og mose. Det vokser også sopp på Spitsbergen.
Det er tre landbaserte pattedyr på øygruppen inkludert Spitsbergen: isbjørn (ca. 3 000 individer), svalbardrein, og fjellrev. Svalbardreinen er nærmere beslektet med nordamerikansk karibu enn med europeisk rein, og kan ha kommet inn vestfra. Tidligere utstasjonerte moskus har dødd ut på Spitsbergen. Østmarkmus ble innført som blindpassasjer på sovjetiske skip og finnes nå i fuglefjellene langs Isfjorden. I tillegg er det marine arter som hvalross, ringsel, storkobbe, steinkobbe, og en rekke arter av hval. Svært viktig for havets økologi er polartorsk, og hoppekreps-arter som raudåte, ishavsåte og feitåte (Calanus)
I varmeperioden etter yngre dryas er blåskjell kjent fra fossilfunn langs hele nordkysten av Spitsbergen for 9 400 år siden, med maksimal utbredelse i et antatt klimatisk optimum for omkring 7 250 år siden. De siste funnene daterer seg til 5 300 år siden ved munningen av Woodfjorden, mens neste funn fra arktiske strøk er fra Bjørnøya med funn på 2000-tallet.Fuglelivet omfatter blant annet kortnebbgås, hvitkinngås, ærfugl, praktærfugl, svalbardrype, krykkje, gråmåke, polarmåke, rødnebbterne, havhest, teist, alkekonge, lundefugl og fjæreplytt. Av fuglene er det kun svalbardrype som lever på øygruppen hele året. Polarmåke og krykkje hekker på øygruppen, men om vinteren trekker den ut til Grønland og Jan Mayen. Polarlomvi hekker bare på Bjørnøya.
== Turisme og kulturminner ==
Under Svalbardmiljøloven er alle menneskelige minnesmerker og gjenstander fra før 1946, per definisjon fredet innen en avstand av 100 meter. Kulturminner fra fangstperioden 1600-1900, og fra gruveperioden siden 1904, er tallrike langs vestkystene av øya. Det vestlig-sentrale Spitsbergen tilhører Forvaltningsområde 10 og her kan tilreisende bevege seg fritt uten forsikringskrav eller meldeplikt. Forvaltningsområdet omfatter hele Nordenskiöld Land, Dickson Land, Bünsow Land, vestlige Sabine Land, samt sjøarealene i Isfjorden og Van Mijenfjorden, men ikke hnhv nord- og sørkystene av disse. Dessuten omfattes et område i nærområdene rundt Ny-Ålesund. I øvrige grupper må man ha særskilt forsikring og melde seg for Sysselmesteren før ferdsel skjer.
Et økende antall anløp av cruisefartøy og utbredt turisme setter først og fremst sine spor i form av urbanisering i Adventdalen, med Longyearbyen og hytte- og hundefeltene oppover denne dalen som sentrale installasjoner. Gruvedrift skjer idag kun i Gruve 7 (midtre Adventdalen), i Barentsburg og i Svea. Scooterkjøringen mellom Longyearbyen og Svea har krevd lite utbygging. Det er mobildekning i Barentsburg, Longyearbyen, Adventdalen, Svea, og delvis i Reindalen. Det arrangeres årlig et hundespannkløp fra Longyearbyen via Fardalen og Colesdalen til Kapp Laila, og tilbake. Det er ingen utbygging av områder for skiidrett eller andre utendørs sportsaktiviteter utenom merkede løyper for scooter- og hundekjøring. Ishuler i breer er populære utfartsmål, eksempelvis innerst i Bolterdalen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Detaljert kart over Spitsbergen – I TopoSvalbard, interaktivt kart over Svalbard, fra Norsk Polarinstitutt
Spitsbergen vest,
nord,
øst og
sør hos Svalbard Images.
Kultur på Spitsbergen på kart fra Kulturnett.no
Andøy Historielag om folk fra Andøy som drev overvintringsfangst på Spitsbergen
Geologisk studie av kaledonsk fjellkjededannelse og platetektonikk i devon (engelsk) | [Svalbard geology.jpg|thumb|Svalbards geologi. | 4,039 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Folketelling | 2023-02-04 | Folketelling | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Demografi', 'Kategori:Folketellinger', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2022-08'] | Folketelling foretas med jevne mellomrom av de fleste av verdens nasjonale eller binasjonale myndigheter for å føre offisielle innbyggertall i et land eller område. Hensikten med folketellingene har variert fra skatteinnkreving og utskriving av soldater til rene statistiske formål.
| Folketelling foretas med jevne mellomrom av de fleste av verdens nasjonale eller binasjonale myndigheter for å føre offisielle innbyggertall i et land eller område. Hensikten med folketellingene har variert fra skatteinnkreving og utskriving av soldater til rene statistiske formål.
== Historie ==
De eldste kjente folketellingene ble foretatt i Babylon, Egypt og i Kina 2000–3000 f.Kr. Romerrikets folketellinger er kjent fra Bibelen, der de kalles «manntall». Fra middelalderen og fram til siste del av nyere tid var det svært få folketellinger.
I Europa begynte flere land med folketellinger på 1700-tallet, blant annet Island i 1701, Sverige i 1748 og Danmark-Norge i 1769. USA hadde sin første folketelling i 1790 mens England og Frankrike holdt sine første folketellinger i 1801.
== Norge ==
I Norge er det gjennomført systematiske folketellinger siden 1769. Fra og med 1801 ble de gjennomført med navn. De tidligste folketellingene hadde til hensikt å skaffe oversikt over (den mannlige) befolkningen på grunn av skatteinnkreving og utkalling til militærtjeneste.
Ved de siste folketellingene har man kombinert opplysninger på spørreskjema med opplysninger fra blant annet Folkeregisteret og GAB. Den siste folketellingen i Norge ble gjennomført 3. november 2001. I den forbindelse ble det gjort et stort arbeid for å gi boligadresse til alle boliger i flerbolighus for å kunne gi god statistikk over boliger og husholdninger. De registre som finnes over befolkning, sysselsetting og boliger er nå så omfattende at man regner med at det ikke er nødvendig å gjennomføre flere skjemabaserte tellinger. I 2011 gjennomførte Statistisk sentralbyrå for første gang «folketelling» uten å sende ut spørreskjema til befolkningen. Tellingen bygger fra og med 2011 kun på administrative registre. Dette heter nå registerbasert telling.
=== Manntall i Norge ===
Manntallet 1663−6 var ingen folketelling, men et militært manntall som kom i stand etter initiativ fra Titus Bülche. Det nevner ikke kvinner. Innbyggere i byene og Finnmark ble heller ikke tatt med. Hensikten var å registrere tjenestedyktige menn under en eventuell krig. I årene 1663−1665 omfattet manntallet menn (og gutter) som var eldre enn 12 år. I 1666 ble også 12 år gamle gutter inkludert.
Manntallet 1701 ble igangsatt etter kongelig befaling av 6. juli 1701, og omfattet landdistriktene i Norge syd for Finnmark. Manntallet omfattet ladesteder i landdistriktene, men ikke byer. I deler av Nord-Norge ble manntallet foretatt i februar−april 1702. Resten stammer fra høsten 1701. Dessverre har store deler av manntallet gått tapt, så med unntak av Rygge prestegjeld, Nedre Romerike fogderi, Odal prestegjeld, Larvik grevskap og Nedenes fogderi, er hele det sønnenfjelske Norge (Sør- og Østlandet) gått tapt. Manntallet i Jostedal prestegjeld, Stjørdal fogderi og Verdal fogderi er også gått tapt.
=== Folketellinger i Norge ===
Den første folketellingen i Norge ble avholdt i 1769, som gav en summarisk oversikt over befolkningen i de ulike prestegjeldene og byene. Den neste ble avholdt i 1801 og var den første som var nominativ, dvs. alle personer ble ført opp på listene under fullt navn. De neste tellingene 1815-1855 var igjen summariske, mens det fra 1865 er gjeninnført nominative tellinger. Disse tok etterhvert med mer og mer informasjon om den enkelte, i tillegg til sivilstand, bosted og alder, så er det opplyst fødested, yrke, etnisitet og språk.
Folketellingene for 1801, 1865, 1875, 1885, 1891, 1900 og 1910 har blitt digitalisert av Digitalarkivet og Registreringssentral for historiske data, og er gjort søkbare på internett. Folketellingen for 1920 er ferdig skannet, og vil bli gjort tilgjengelig for allmennheten 1. desember 2020, på dagen 100 år etter den ble gjennomført.
=== Husholdninger i Norge ===
1845 – 266 913
1855 – 304 822
1865 – 346 061
1876 – 389 611
1891 – 443 317
1900 – 514 608
1910 – 549 253
1920 – 574 463
1930 – 653 071
1946 – 911 472
1950 – 963 552
1960 – 1 077 169
1970 – 1 296 734
1980 – 1 523 508
1990 – 1 751 363
2001 – 1 961 548
== Se også ==
Manntall
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Statistisk sentralbyrå – Folke- og boligtellingen
... nå telte han deg også. Nettutstilling om folketellingene 1801 - 1900 - 2001 | Folketelling foretas med jevne mellomrom av de fleste av verdens nasjonale eller binasjonale myndigheter for å føre offisielle innbyggertall i et land eller område. Hensikten med folketellingene har variert fra skatteinnkreving og utskriving av soldater til rene statistiske formål. | 4,040 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Benelux | 2023-02-04 | Benelux | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgia', 'Kategori:Europeisk integrasjon', 'Kategori:Luxembourg', 'Kategori:Nederland', 'Kategori:Subregioner'] | Benelux er en økonomisk, kulturell og politisk union mellom Belgia, Nederland og Luxembourg. Den ble stiftet 1944 og gjennomført som tollunion i 1948. Fra 1960 ble det etablert en utvidet union, med virketid på 50 år. Denne unionsavtalen ble fornyet i 2010 på ubestemt tid.
Benelux mistet mye av sin betydning etter inngåelsen av traktaten om det europeiske kull- og stålfellesskap i 1951. Unionens fikk sin største betydning som følge av et memorandum fra 1955, der det ble tatt initiativ til Romatraktaten fra 1958.Medlemslandene samarbeider om indre sikkerhet, planarbeid, samferdsel, miljø og indre marked. Nederland har vegret seg mot et utvidet utenrikspolitisk samarbeid.Unionens institusjoner er ministerkomiteen, et embetsmannsråd, generalsekretæren, et rådgivende parlament og domstolen. Unionen har hovedsete i Brussel.
| Benelux er en økonomisk, kulturell og politisk union mellom Belgia, Nederland og Luxembourg. Den ble stiftet 1944 og gjennomført som tollunion i 1948. Fra 1960 ble det etablert en utvidet union, med virketid på 50 år. Denne unionsavtalen ble fornyet i 2010 på ubestemt tid.
Benelux mistet mye av sin betydning etter inngåelsen av traktaten om det europeiske kull- og stålfellesskap i 1951. Unionens fikk sin største betydning som følge av et memorandum fra 1955, der det ble tatt initiativ til Romatraktaten fra 1958.Medlemslandene samarbeider om indre sikkerhet, planarbeid, samferdsel, miljø og indre marked. Nederland har vegret seg mot et utvidet utenrikspolitisk samarbeid.Unionens institusjoner er ministerkomiteen, et embetsmannsråd, generalsekretæren, et rådgivende parlament og domstolen. Unionen har hovedsete i Brussel.
== Historie ==
Den belgisk-luxembourgske økonomiske union fra 1921 var forløper til Benelux. En tollunion ble i 1944 avtalt mellom de tre landene og denne trådte i kraft 1948. Målet med tollunionen var avskaffelse av importtoll på intern handel i Benelux og felles ekstern toll overfor tredjestater I 1953 ble samarbeidet utvidet til en felles politikk med hensyn til import og eksport til og fra tredjestater og i 1954 ble det inngått avtale om fri kapitalbevegelse.
Benelux-traktaten om etablering av Benelux Economic Union ble undertegnet i 1958 og gjennomført i 1960. Formålet var å skape
Fri bevegelse av arbeidskraft, kapital, tjenesteytelser og varer de tre landene imellom.
Samordning av økonomisk, finansiell og sosial politikk.
Felles kommersiell politikk.Gjennom et memorandum fra 1955 bidro Benelux til etableringen av Den europeiske union (EU).Avtalen fra 1958 ble inngått for 50 år. En ny avtale inngått på ubestemt tid, ble undertegnet i 2008 og trådte i kraft i 2010.I 2004 ble det inngått avtale om at medlemslandenes politistyrker får overskride hverandres landegrenser i kampen mot organisert og internasjonal kriminalitet. Landene er enige om nødvendigheten av å etablere en effektiv administrativ tilnærming til organisert kriminalitet som allerede har skaffet seg fotfeste innenfor EU. Sentralt i dette arbeidet er å tilpasse seg den fornyede europeiske sikkerhetsstrategi (2015-2020).
== Institusjoner ==
Benelux styres av en ministerkomite som ledes av medlemslandene etter tur, ett år av gangen. Benelux-rådet består av høytstående tjenestemenn fra de departementene som er relevante for de saker som rådet skal behandles. En generalsekretær står for den daglige ledelse av unionen.Benelux-parlamentet har 49 medlemmer fra parlamentene i Belgia, Nederland og Luxembourg og gir råd til sine respektive regjeringer.Benelux-domstolen er en internasjonal domstol. Domstolens oppgave er å fremme ensartethet i anvendelsen av Benelux-lovgivningen. Det gjelder blant annet immateriell eiendom (varemerker for produkter og tjenester, design eller modeller), betaling av bøter, beskyttelse av fugl, tilbakebetaling av skattegjeld og lik avgiftsbehandling.Domstolen blir sammensatt av dommere fra medlemslandenes øverste domstoler.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Benelux – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Benelux er en økonomisk, kulturell og politisk union mellom Belgia, Nederland og Luxembourg. Den ble stiftet 1944 og gjennomført som tollunion i 1948. | 4,041 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Robert_Schuman | 2023-02-04 | Robert Schuman | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. september', 'Kategori:Dødsfall i 1963', 'Kategori:Europaparlamentets presidenter', 'Kategori:Franske statsministere', 'Kategori:Fødsler 29. juni', 'Kategori:Fødsler i 1886', 'Kategori:Grunnleggere av Den europeiske union', 'Kategori:Karlsprisen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mouvement républicain populaire-politikere', 'Kategori:Personer fra Metz', 'Kategori:Personer fra byen Luxembourg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske politikere', 'Kategori:Ærverdig'] | For den tyske komponisten, se Robert Schumann
Robert Schuman (1886–1963) var en fransk jurist og kristendemokratisk politiker. Han tjenestegjorde i forskjellige departementer under den fjerde franske republikk, blant annet som utenriksminister og to ganger som statsminister. Senere ble han Europaparlamentets president, og ble også utnevnt til ærespresident.
Som fransk utenriksminister la han 9. mai 1950 fram den såkalte Schuman-planen for internasjonal forvaltning av den franske og tyske kull- og stålindustrien. Planen regnes som starten på den europeiske integrasjon etter andre verdenskrig, og som gjennom flere utviklingstrinn kulminerte med opprettelse av EU i 1993. Datoen 9. mai er vedtatt som Europadagen.
Schuman ble født med tysk statsborgerskap. Han skiftet til fransk statsborgerskap i 1919. I oppgjøret etter første verdenskrig, gikk Elsass-Lothringen da til Frankrike (som «Alsace-Lorraine»). Det ble i 1990 åpnet en saligkåringsprosess for Schuman i Den katolske kirke, og saken ble i 2004 sendt til Roma og Vatikanet.
| For den tyske komponisten, se Robert Schumann
Robert Schuman (1886–1963) var en fransk jurist og kristendemokratisk politiker. Han tjenestegjorde i forskjellige departementer under den fjerde franske republikk, blant annet som utenriksminister og to ganger som statsminister. Senere ble han Europaparlamentets president, og ble også utnevnt til ærespresident.
Som fransk utenriksminister la han 9. mai 1950 fram den såkalte Schuman-planen for internasjonal forvaltning av den franske og tyske kull- og stålindustrien. Planen regnes som starten på den europeiske integrasjon etter andre verdenskrig, og som gjennom flere utviklingstrinn kulminerte med opprettelse av EU i 1993. Datoen 9. mai er vedtatt som Europadagen.
Schuman ble født med tysk statsborgerskap. Han skiftet til fransk statsborgerskap i 1919. I oppgjøret etter første verdenskrig, gikk Elsass-Lothringen da til Frankrike (som «Alsace-Lorraine»). Det ble i 1990 åpnet en saligkåringsprosess for Schuman i Den katolske kirke, og saken ble i 2004 sendt til Roma og Vatikanet.
== Liv og virke ==
Schuman ble født i Clausen i Luxembourg av far Jean Bernard Schuman fra Lorraine (død 1900), og mor Eugénie, født Duren, fra Luxembourg (død 1911). Hans fullstendige navn var Jean-Baptiste Nicolas Robert Schuman. Han vokste opp tospråklig, og ble preget av såvel tysk som fransk kultur.Han gikk ungdomsskole på Athénée de Luxembourg fra 1896 til 1903. Deretter tok han sin abitur ved Kaiserliche Gymnasium i Metz, og studerte fra 1904 til 1910 jus ved Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität i Bonn, senere i München, Berlin og Strasbourg. Han avsluttet med juridisk doktorgrad i Strasbourg i 1910.I 1912 tok han sin andre juridiske statseksamen, og startet praksis som advokat i Metz. I 1913 organiserte han i Metz den 60. Deutsche Katholikentag (det tyske katolikkmøtet), en legmannsfestival for tysktalende katolikker, holdt annethvert år. Fra 1914 til 1918 arbeidet han ved Bezirkspräsidium, distriktsadministrasjonen i Metz. Under første verdenskrig tjenestegjorde han som vanlig soldat i reserven.Etter første verdenskrig ble Elsass-Lothringen fransk (som «Alsace-Lorraine»), og Schuman ble i 1919 fransk statsborger. Hans kjennskap til det tyske språk og tysk levesett, kom til å bli en fordel for ham i hans videre liv som fransk politiker.
=== Fransk politiker ===
Robert Schuman var katolikk, og tilhørte gjennom hele sitt liv kristendemokratiske partier. Schuman gikk inn i partiet Union Républicane Lorraine, og ble innvalgt i det franske parlamentet i 1919 fra departementet Moselle, valgkrets Thionville. Han ble gjenvalgt ved samtlige valg i mellomkrigstiden, og satt i parlamentet inntil han ble arrestert i 1940.Schuman var leder av parlamentets komité for Alsace-Lorraine fra 1929 til 1936, og visepresident for parlamentet fra 1928 til 1936. Han var også medlem av justiskomiteen. Schuman engasjerte seg for innføringen av fransk sivil-, handels- og undervisningsrett i Alsace-Lorraine. Han gikk inn for språklig og religiøs selvstendighet for Alsace-Lorraine, men uten å gå inn for ren autonomi. Generelt anså han sitt politiske virke som en mulighet til å utføre gode gjerninger, i samsvar med sin konfesjon. Noen personlig politikk anså han ikke som mulig å skape i den tredje franske republikk, som endte i 1940.I mars 1940 ble han utnevnt som statssekretær for flyktningesaker i Paul Reynauds regjering. Deretter ble hans embete videreført inn i den første Pétain-regjeringen, men tilsynelatende uten at han ble spurt. Han gikk uansett ut av embetet i juni samme år. Senere samme år ble han arrestert av Gestapo. Han satt i fengsel i Metz og siden i Neustadt an der Weinstrasse. Han flyktet fra fengselet, og sluttet seg til den franske motstandsbevegelsen i 1942. Tyskerne utstedte en dusør på 100 000 Reichsmark til den som arresterte ham. Han avslo likevel et tilbud fra Charles de Gaulle som var leder av den franske eksilregjeringen i London, om å slutte seg til dem. Schuman ønsket å fortsette motstandskampen hos sine landsmenn i Frankrike.Schumans korte og formelle medlemskap av Petáins regjering, medførte først at han ble rammet av forbudet mot å bruke kollaboratører i Vichy-regjeringen, i den fjerde republikkens organer. Etter støtte fra Charles de Gaulle ble han imidlertid i september 1945 renvasket av parlamentets vedtaksorgan i slike saker (Haute Cour), og kunne tre inn i politikken igjen. Schuman ble valgt som medlem av Frankrikes nasjonalforsamling i 1945 og var medlem der til 1963. Han var medlem av den republikanske folkebevegelsen Mouvement républicain populaire.Robert Schuman var finansminister i Frankrike fra 1946 til 1947 i regjeringene til Georges Bidault og Paul Ramadier. Deretter var han statsminister første gang fra 24. november 1947 til 19. juli 1948. Da André Marie overtok som statsminister 26. juli 1948 ble Schuman utenriksminister, og beholdt denne posten også i regjeringene Bidault, Rene Pleven, Edgar Faure og Antoine Pinay. I en kort periode, fra 5. september 1948 til 7. september 1948, var Schuman statsminister for andre gang, men samtidig også utenriksminister. Hans utenrikspolitikk ble kritisert særlig fra gaullistisk side, på grunn av hans vilje til å inngå kompromisser i spørsmålet om Saarland. Fra 1955 til 1956 var han også justisminister i Faures regjering.
=== Starten på europeisk integrasjon ===
For Schuman var splittelsen mellom nasjonene i Europa en absurd anakronisme, og han tok til orde for etableringen av et samvirke mellom de europeiske landene. Landene skulle på tross av sine forskjeller, forplikte seg til gjensidig beskyttelse og konstruktivt samarbeid. Europas samling skulle ikke skapes gjennom tvang, men gjennom en voksende avhengighet statene imellom.I 1950 holdt han en rekke taler for studenter i Mainz og Berlin, der han gikk inn for en tilnærming mellom Frankrike og Tyskland.
Den 9. mai 1950 holdt han som Frankrikes utenriksminister en tale, der han presenterte det som siden er kalt Schuman-planen. I talen ga han uttrykk for at Frankrikes og Tysklands kull- og stålindustri burde stå under felles administrasjon. Det skulle skje i en organisasjon som også andre land kunne inviteres til å delta i. Talen som var basert på ideer av Schumans medarbeider Jean Monnet, regnes som starten på den europeiske integrasjon etter andre verdenskrig. Både den amerikanske utenriksminister Dean Acheson og Tysklands forbundskansler Konrad Adenauer var blitt informert om talen på forhånd. Den 9. mai feires som Europadagen.Schuman undertegnet som Frankrikes utenriksminister i 1951 avtalen om det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF), som ble ratifisert i 1952. EKSF utviklet seg videre til Den europeiske union.
Som utenriksminister var Schuman en drivende kraft for etableringen av Det europeiske forsvarsfellesskap (EFF). Avtalen om EFF ble inngått i 1952 mellom regjeringene i Belgia, Frankrike, Luxembourg, Nederland, Italia og Tyskland. Schuman gikk inn for en likestilling av Tyskland med de øvrige europeiske nasjonene. Dette ble bekreftet i den såkalte Tysklandsavtalen som ble undertegnet i 1952. Planene om et europeisk forsvarsfellesskap strandet formelt, ved at Frankrikes nasjonalforsamling i 1954 ikke ønsket å ratifisere avtalen. Robert Schuman var president for Europabevegelsen fra 1955 til 1961.
I 1961 fikk han slag under en spasertur, og kom seg aldri helt etter dette.
== Ettermæle ==
EU regner Schuman som en av unionens grunnleggere. Luxembourg by utnevnte ham i 1949 som æresborger. Han ble enstemmig valgt som president for Europaparlamentet i 1958 og ble samme år tildelt Karlsprisen. I 1960 gikk han av som president i Europaparlamentet, og ble da utnevnt som ærespresident samme sted.Schumans memoarer Pour l'Europe (for Europa) ble utgitt i 1963.
=== Saligkåringsprosess ===
Det ble i 1990 innledet en saligkåringsprosess for Schuman i den katolske kirke i Frankrike. I mai 2004 ble det annonsert at behandlingen på bispedømmenivå var ferdig, og saken ble sendt til Roma og Vatikanet. Kardinal Paul Poupard ga i et intervju uttrykk for at opprettelsen av EU kunne betraktes som et under, og som sådan bli tatt hensyn til i saligkåringsprosessen for Schuman.Pave Frans erklærte ham 19. juni 2021 for ærverdig Guds tjener for hans heroiske dyder - en slik erklæring er et forstadium til saligkåring.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Robert Schuman – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Robert Schuman – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Schuman-erklæringen (på fransk, tysk og andre språk)
Centre européen Robert Schuman | Robert Schuman (1886–1963) var en fransk jurist og kristendemokratisk politiker. Han tjenestegjorde i forskjellige departementer under den fjerde franske republikk, blant annet som utenriksminister og to ganger som statsminister. | 4,042 |
https://no.wikipedia.org/wiki/R%C3%B8de_Arm%C3%A9_Fraksjon | 2023-02-04 | Røde Armé Fraksjon | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2020-06', 'Kategori:Røde Armé Fraksjon', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Røde Armé Fraksjon (tysk: Rote Armee Fraktion) (RAF) var en venstreekstremistisk terrororganisasjon som var aktiv i Vest-Tyskland fra 1970-årene frem til begynnelsen av 1990-tallet. Den forårsaket stor uro, utførte bombeattentater, mordbranner, bankran, bortføringer, gisselaksjoner og drepte tallrike høyprofilerte tyske politikere, embedsmenn og næringslivsledere (i tillegg til et stort antall politimenn, sikkerhetsvakter og privatsjåfører), noe som førte til nasjonal krise høsten 1977 (den tyske høsten).
RAF hadde sine røtter i studentopprøret på slutten av 1960-tallet, og ville etter forbilde av sydamerikanske revolusjonære grupper, f.eks. Tupamaros i Uruguay, føre væpnet kamp som «bygerilja» mot «systemet», som betød den herskende kapitalistiske staten og den amerikanske imperialismen». De hevdet også at NATO-landene, særlig Vest-Tyskland, var styrt av fascister. Navnet var inspirert av Den japanske røde armé, en lignende japansk terrororganisasjon, mens «Fraktion» skulle illustrere tilknytningen til en større marxistisk bevegelse. RAF var i konservativ tysk presse også kjent som Baader-Meinhof-banden, etter to av medlemmene, Andreas Baader og Ulrike Meinhof. Selv om gruppen i offentligheten ble best kjent under navnet «Baader-Meinhof-banden», brukte gruppen aldri selv dette navnet, og Meinhof var antagelig en mindre sentral lederskikkelse enn Baaders kjæreste Gudrun Ensslin.
I RAFs historie er det mulig å skille mellom tre ulike «generasjoner», med liten eller ingen personlig sammenheng seg imellom.
| Røde Armé Fraksjon (tysk: Rote Armee Fraktion) (RAF) var en venstreekstremistisk terrororganisasjon som var aktiv i Vest-Tyskland fra 1970-årene frem til begynnelsen av 1990-tallet. Den forårsaket stor uro, utførte bombeattentater, mordbranner, bankran, bortføringer, gisselaksjoner og drepte tallrike høyprofilerte tyske politikere, embedsmenn og næringslivsledere (i tillegg til et stort antall politimenn, sikkerhetsvakter og privatsjåfører), noe som førte til nasjonal krise høsten 1977 (den tyske høsten).
RAF hadde sine røtter i studentopprøret på slutten av 1960-tallet, og ville etter forbilde av sydamerikanske revolusjonære grupper, f.eks. Tupamaros i Uruguay, føre væpnet kamp som «bygerilja» mot «systemet», som betød den herskende kapitalistiske staten og den amerikanske imperialismen». De hevdet også at NATO-landene, særlig Vest-Tyskland, var styrt av fascister. Navnet var inspirert av Den japanske røde armé, en lignende japansk terrororganisasjon, mens «Fraktion» skulle illustrere tilknytningen til en større marxistisk bevegelse. RAF var i konservativ tysk presse også kjent som Baader-Meinhof-banden, etter to av medlemmene, Andreas Baader og Ulrike Meinhof. Selv om gruppen i offentligheten ble best kjent under navnet «Baader-Meinhof-banden», brukte gruppen aldri selv dette navnet, og Meinhof var antagelig en mindre sentral lederskikkelse enn Baaders kjæreste Gudrun Ensslin.
I RAFs historie er det mulig å skille mellom tre ulike «generasjoner», med liten eller ingen personlig sammenheng seg imellom.
== Historie ==
=== Opprinnelse ===
RAFs røtter kan spores tilbake til studentopprøret i siste halvdel av 1960-tallet, og i særlig grad til den radikaliserte og militante studentbevegelsens aktivistmiljøer i Vest-Berlin. Studentopprøret var et internasjonalt fenomen hvor kampen mot USAs krigføring i Vietnam var en viktig fellesnevner, men det fikk i Vest-Tyskland et særlig preg av oppgjør mot den nazistiske foreldregenerasjonens ugjerninger under andre verdenskrig og dennes mangel på selvoppgjør i de første ti-årene etter krigsslutt. Hatet mot «Auschwitz-generasjonen» sto også sentralt i den politiske ideologien til RAFs grunnleggere.
Den første RAF-generasjonen kom i hovedsak fra den militante fløyen av ulike venstregrupperinger, kommunistiske utbryterpartier («K-grupper»), og av den oppløste («utenomparlamentariske») opposisjonelle studentbevegelsen (APO, Außerparlamentarische Opposition). I perioden fra 1965-1966 og fram til RAFs dannelse i 1970 var også flere av dem direkte eller indirekte tilknyttet SDS (Sozialistischer Studentenbund), som etter bruddet med moderpartiet SPD på begynnelsen av 1960-tallet, hadde utviklet seg til å bli det ledende organisatoriske uttrykk for den stadig voksende opprørsbevegelsen blant Vest-Tysklands studenter. En annen drivkraft bak de mange demonstrasjoner og happenings som preget Vest-Berlin i siste del av 1960-tallet, og som utgjorde en viktig del av omlandet til de kommende grunnleggerne av RAF, var det aksjonistiske og anarkistiske bokollektivet «Kommune 1».
I Tyskland ledet studentopprøret til store uroligheter da sjahen av Iran, Mohammad Reza Pahlavi, besøkte Vest-Berlin i begynnelsen av juni 1967. Etter en dag med voldelige protester hvor eksiliranere og tyske studenter deltok, besøkte sjahen Deutsche Oper. Etter forestillingen ble studenten Benno Ohnesorg – som deltok på sin første demonstrasjon – skutt i hodet og drept av vesttysk politi. Datoen for drapet – 2. juni – ble et viktig symbol for flere generasjoner av terrorister, og ga senere også opphav til RAFs søsterorganisasjon «Bewegung 2. Juni».
Det vesttyske politiets reaksjon mot studentdemonstrasjonene kan i dagens øyne sees på som ganske brutale. Dette, sammen med forestillingen om statlig brutalitet i forbindelse med andre protester, og sterk opposisjon mot Vietnamkrigen og USA, fikk Andreas Baader og Gudrun Ensslin sammen med Thorwald Proll og Horst Söhnlein 2. april 1968 til å sette fyr på to varehus i Frankfurt, etter strategidiskusjoner i studentbevegelsen om legitimiteten til «vold mot ting».
En annen hendelse som bidro sterkt til videre radikalisering av den utenomparlamentariske bevegelsen, var attentatet mot den karismatiske studentlederen Rudi Dutschke i Vest-Berlin 11. april 1968. Dutschke var en sentral skikkelse i miljøet rundt SDS, og en viktig inspirator for og kampfelle med mange av de personer som senere skulle bli sentrale i RAF. Skuddene mot Dutschke ble avfyrt av den unge nynazisten og malersvennen Josef Bachmann. Det regnes som dokumentert at Bachmann ble påvirket til å utføre sin handling gjennom vedvarende hets og propaganda fra den berlinske boulevardpressen, herunder særlig avisen Bild Zeitung. Attentatet resulterte i blokade, steinkasting og brannstifting mot Springerkonsernets (utgiver av Bild Zeitung) hovedkvarter i Berlin. En av aktivistene var den senere lederskikkelsen i RAF, Ulrike Meinhof. Dutschke overlevde etter intensiv legebehandling, men døde 11 år senere av senskader fra attentatet. Etter attentatet fortsatte han sin kamp for den radikale studentbevegelsens mål, men han tok etterhvert klart avstand fra RAFs terroristiske metoder og ble utover 1970-tallet et viktig forbilde for de delene av den nye revolusjonære bevegelsen som avviste RAFs metoder som politisk og moralsk feilslåtte.
Brannstifterne fra varehusbrannen i Frankfurt ble arrestert etter kort tid og den 31. oktober 1968 ble Baader, Ensslin, Proll og Söhnlein dømt til mangeårige fengselsstraffer. Under rettssaken traff Ensslin journalisten Ulrike Meinhof for første gang. Saken ble anket til føderal høyesterett, og de fire slapp ut av fengselet med plikt til å melde seg for politiet regelmessig.
Da høyesterett stadfestet den tidligere dommen gikk brannstifterne under jorden. Sammen med forsvareren deres, Horst Mahler, bestemte de seg for å grunnlegge en bygerilja-tropp etter latinamerikansk forbilde (jf. Minihandbuch des Stadtguerilleros av Carlos Marighella og «fokusteorien» til Che Guevara og Régis Debray). Denne planen ble ikke gjennomført på grunn av arrestasjonen av Andreas Baader. Den første aksjonen til RAF regnes derfor som den følgende frigjøringen av Baader fra fengsel.
Frigjøringen ble gjennomført 14. mai 1970. Andreas Baader var ført til Berlins Institutt for sosiale spørsmål da Ulrike Meinhof hevdet hun ville skrive en bok om barnehjemsbarn sammen med ham. Anledningen ble benyttet til å frigjøre Baader ved hjelp av skytevåpen, og en ansatt ved instituttet, Georg Linke, ble alvorlig skadet av et skudd.
Noen uker etter frigjøringen av Baader, reiste en gruppe på ca. 20 personer, herunder Baader, Ensslin, Meinhof og RAF-advokaten Horst Mahler, til en leir for våpentrening i Jordans ørken. Ansvarlig for våpentreningen var gruppens forbundsfeller i den radikale palestinske frigjøringsorganisasjonen PFLP. Forbindelsen til de militante og til dels terroristiske delene av den palestinske frigjøringsbevegelsen ble etterhvert et viktig grunnlag for RAFs aksjoner i Vest-Tyskland. Støtten tok form av våpenleveranser, våpenopplæring, tilbud om skjulesteder ved ulike steder i Midtøsten og annen logistisk bistand.
Selv om det diskuteres om brannstiftelsene i Frankfurt var den egentlige grunnleggelsen av RAF, regnes oftest frigjøringen av Baader som grunnleggelsen. Dette svarte også til gruppens selvforståelse.
=== Den første generasjonen ===
Den «første generasjonen» (Andreas Baader, Gudrun Ensslin, Holger Meins, Ulrike Meinhof, Jan-Carl Raspe og andre) var aktive fra 1970 til 1972. I oppbyggingsfasen gjennomførte gruppen en rekke bankran, kjøretøy- og dokumenttyverier. Mye av dette var nødvendig for å bygge opp en logistikk for det nye livet i undergrunnen. RAF steg ut i offentligheten i april 1971 med strategiskriftet «Bygeriljakonseptet» («Das Konzept Stadtguerilla»). Skriftet la grunnlaget for en riksomfattende jakt på de omkring femti gruppemedlemmene. I juli 1971 måtte for første gang en av gruppens medlemmer bøte med livet, da Petra Schelm ble skutt under forsøk på pågripelse i en større politiaksjon i Nord-Tyskland. Gruppens første drap skjedde i Hamburg 22. oktober 1971, da politbetjenten Norbert Schmid ble skutt ned på åpen gate under forsøk på arrestasjon av Ulrike Meinhof og to andre RAF-medlemmer. To måneder senere ble politibetjenten Herbert Schoner skutt ned og drept av et RAF-medlem under et bankran i Kaiserslautern.
Rett før fengslingen av de ledende medlemmene i juni 1972 gjennomførte RAF en rekke bombeangrep mot representanter for maktinstitusjonene gruppen hadde erklært krig, herunder USAs militære hovedkvarter i Frankfurt og Heidelberg, Springerforlagets hovedsentral i Hamburg, politidireksjonen i Augsburg og bilen til dommeren Wolfgang Buddenberg. Resultatet av aksjonene, den såkalte «Mai-offensiven», var 4 døde og 41 skadede.
I løpet av 2 uker i juni 1972 ble medlemmene Baader, Meins, Raspe, Ennslin og Müller arrestert under politiaksjoner i Hamburg, Frankfurt og Hannover. Det ble reist tiltale mot de ledende medlemmene i mai 1975. Etter en spektakulær og nesten 2 år lang rettsprosess i det spesialbygde Stammheim-fengselet, ble medlemmene dømt til livsvarig fengsel for bl.a. mord.
I fengselet klaget terroristene over de skjerpede fengslingsvilkårene som ble stilt dem. De omtalte vilkårene som «isolasjonstortur» (jf. menneskerettskonvensjonen), og krevet bl.a. å få status som krigsfanger. For å knytte vekt til kravene sine ble det gjennomført flere sultestreiker. En av de mest symboltunge av disse var Holger Meins' flere måneder lange sultestreik i Wittlich-fengselet høsten 1974. Tross tvangsforing resulterte sultestreiken i at Meins døde 9. november 1974. Det er sannsynlig at dødsårsaken delvis kan knyttes til at de ansvarlige justismyndighetene, tross innstendige oppfordringer fra hans advokat, nektet å sørge for nødvendig legetilsyn i de siste dagene før hans død. Det spredte seg på dette grunnlag en oppfatning i store deler av offentligheten om at myndighetene var skyld i Meins død, noe som resulterte i massive demonstrasjoner. Meins død førte også til økt sympati for terroristenes sak på den ekstreme venstrefløyen, og til nyrekruttering av både RAF-medlemmer og til scenen av halvlegale understøttere.
I hele RAFs historie spilte bevegelsens advokater en viktig rolle, og noen av dem ble også rettsforfulgt for deltagelse i terroristenes virksomhet (blant annet Horst Mahler og Klaus Croissant). RAF-advokatene fungerte bl.a. som kurerer mellom de innsatte i Stammheim-fengselet og det illegale RAF utenfor fengselet. Blant den første RAF-generasjonens kjente forsvarere finnes senere politikere for De grønne, som Hans-Christian Ströbele og Otto Schily. Schily ble senere også innenriksminister for SPD. Den franske filosofen Jean-Paul Sartre fikk møte Baader i Stammheim-fengselet 4. desember 1974, og skrev deretter en artikkel i den franske avisen Libération hvor han kritiserte de fengslede RAF-medlemmenes soningsforhold.
Under ambassadeokkupasjonen i Stockholm 1975 okkuperte seks tyske medlemmer av «Kommando Holger Meins» deler av den tyske ambassaden i Stockholm, og krevde at 26 fengslede RAF-medlemmer skulle løslates. To gisler og to gisseltakere ble drept.
Ledende medlemmer av den «første generasjonen» døde mellom 1976 og 1977 i fengselet. Ulrike Meinhof ble funnet hengt i sin fengselscelle 9. mai 1976. RAF og et ikke ubetydelig miljø av sympatisører utenfor fengselet, hevdet at det var statsmakten som sto bak «selvmordet» og at Meinhof var blitt henrettet. Etter krav fra RAF-advokat Schily ble det gjennomført ekstra obduksjoner for å få brakt klarhet rundt dødsårsaken. De medisinsk sakkyndige konkluderte med at det ikke var indikasjoner på noen annen dødsårsak enn selvmord gjennom hengning. Ca 1,5 år senere, og som en kulminasjon av Den tyske høsten 1977, fulgte selvmordene til Baader, Ensslin og Raspe. Selvmordene kom få timer etter at den palestinske kommandogruppen «Martyr Halimeh» hadde mislykkes med kapringen av Lufthansa-flyet «Landshut», og dermed også i forsøket på å tvinge myndighetene til å løslate RAF-fangene. Dagen etter, den 19. oktober 1977, ble den bortførte arbeidsgiverpresidenten Hanns-Martin Schleyer, etter 6 uker som RAF-gissel, funnet død i koffertrommet på en bil i Frankrike.
Irmgard Möller var den eneste av de fengslede som overlevde. Hun avfeier den dag i dag den offisielle forklaringen om et planlagt, kollektivt selvmord. Omstendighetene rundt dødsfallene har gitt grobunn for en rekke konspirasjonsteorier, og noen påstår at myndighetene drepte RAF-medlemmene. Kort tid etter dødsfallene rapporterte ukemagasinet Stern at en på grunn av byggearbeid hadde slått av alarmsensorene knyttet til nødutgangstrappen i fengselet. Slik kunne uautoriserte personer fått tilgang til fangene. Enkelte har mistanke om innblanding fra sikkerhetstjenestene; imidlertid finnes det ingen beviser for dette. Konspirasjonsteoretikere hevder at omstendighetene rundt dødsfallene, måten mordvåpnene ble brukt på, er grunnlag for å stille spørsmål ved om det var selvmord.
=== Den andre generasjonen ===
Den «andre generasjonen» vokste frem etter arrestasjonene av størstedelen av den første generasjonen, og prøvde høsten 1977 («den tyske høsten») å tvinge staten til å løslate den fengslede «første generasjonen» gjennom kidnappingen av arbeidsgiverpresidenten Hanns-Martin Schleyer. Sentrale skikkelser i den andre generasjonen var Brigitte Mohnhaupt, Peter-Jürgen Boock og Christian Klar.
For å øke presset mot den føderale regjeringen, kapret en gruppe arabiske terrorister fra Folkefronten for Palestinas frigjøring Lufthansa-passasjerflyet «Landshut», og førte det til Mogadishu i Somalia, og tok passasjerene som gisler. Gisselaksjonen tok slutt da tyske kommandosoldater fra GSG9-gruppen befridde det kaprede flyet i Somalia uten at en eneste passasjer ble skadet. Derimot ble tre av de fire terroristene skutt, den eneste overlevende terroristen var Souhaila Andrawes, som idag lever i Norge.
Få timer etter frigjøringsaksjonen begikk Baader, Ensslin og Raspe selvmord i cellene sine (den såkalte «Stammheim-dødsnatten»). Deretter gjorde den nye RAF-generasjonen alvor av truslene sine, og drepte Hanns-Martin Schleyer.
Medlemmer av den «andre generasjonen» fikk organisatorisk og finansiell hjelp fra DDR. Videre lyktes det enkelte RAF-medlemmer med hjelp fra Stasi å gå under jorden i DDR. Etter at DDR brøt sammen i 1989 ble medlemmenes nye identiteter avdekket. Susanne Albrecht, Inge Viett, Werner Lotze, Ekkehard Freiherr von Seckendorff-Gudent, Christine Dümlein, Monika Helbing, Silke Maier-Witt, Henning Beer, Sigrid Sternebeck og Ralf-Baptist Friedrich ble dømt for forbrytelsene sine.
=== Den tredje generasjonen ===
Den «tredje generasjonen», etter informasjon fra den tyske overvåkningstjenesten (BfV), en sammenslutning av opptil 250 personer, var ansvarlig for gjennomføringen av sabotasjeaksjoner og flere mordanslag. De myrdet kjente personer fra tysk politikk og næringsliv. Den «harde kjernen» utgjorde trolig 15-20 personer.
Av den tredje generasjonens aksjoner er attentatet på Siemens-direktøren Karl Heinz Beckurts, sjefen for Deutsche Bank Alfred Herrhausen og sjefen for Treuhandanstalt (som hadde ansvaret for privatisering av DDRs folkeeiendom) Detlev Karsten Rohwedder mest kjent. Etterforskningen av disse drapene er imidlertid ennå ikke avsluttet, og særlig i forhold til attentatet mot Herrhausen er det reist tvil, på tross av at tyske myndigheter utelukker at noen andre kan stå bak.
Den 4. juli 1993 kom det til skuddveksling i Bad Kleinen ved Schwerin under arrestasjonen av RAF-medlemmene Wolfgang Grams og Birgit Hogefeld. Den 26-årige GSG-9-tjenestemannen Michael Newrzella og Grams døde. Etter opplysninger fra den senere granskningen skjøt Grams, etter at han hadde drept Newrzella med en medbragt pistol, seg selv for å unnslippe arrestasjonen. Spesielt i RAF-sympatiserende kretser spredte mistanken om at Grams ble skutt av en GSG-9 mann seg. Særlig ettersom flere angivelig uavhengige vitner hevdet dette.
Da forholdene rundt operasjonen ble gjennomgått fremkom det vesentlige mangler ved rapporten fra de ulike etterforskningsorganene. På grunn av den offentlige debatten gikk innenriksminister Rudolf Seiters og riksadvokat Alexander von Stahl av.
Wolfgang Grams ble anklaget for å myrdet sjefen for Treuhandanstalt, Detlev Karsten Rohwedder, den 1. april 1991 i Düsseldorf. Riksadvokaten offentliggjorde at man gjennom en DNA-analyse av spor fra åstedet hadde bevis for at Grams var medskyldig.
Den 15. september 1999 ble Andrea Klump og Horst Ludwig Meyer arrestert av østerriksk politi. Ved en skuddveksling døde Meyer. På grunn av Meyers dødsfall er saken ennå ikke behandlet i rettsvesenet. Anklagen om at Klump var RAF-medlem er ikke klarlagt, og i en rettsprosess ble den tilbakekalt.
=== Oppløsningen av RAF ===
Den 20. april 1998 ble en erklæring på åtte sider offentliggjort, der RAF erklærte at de oppløste seg selv. I erklæringen stod det: «For snart 28 år siden, den 14. mai 1970, oppstod i en frigjøringsaksjon RAF. I dag avslutter vi dette prosjektet. Bygeriljaen i form av RAF er nå historie.»
Teksten i erklæringen er offentliggjort på Internett.
== Personer og aksjoner ==
=== Oversikt over viktige RAF-aksjoner ===
=== RAFs ofre ===
Mellom 1970 og 1997 ble 34 personer drept av RAF, dette er:Norbert Schmidt, Herbert Schoner, Hans Eckhard, Paul Bloomquist, Clyde Bronner, Ronald Woodward, Charles Peck, Andreas von Mirbach, Dr. Heinz Hillegaart, Fritz Sippel, Siegfried Buback, Wolfgang Göbel, Georg Wurster, Jürgen Ponto, Heinz Marcisz, Reinhold Brändle, Helmut Ulmer, Roland Pieler, Arie Kranenburg, Dr. Hanns-Martin Schleyer, Hans-Wilhelm Hansen, Dionysius de Jong, Johannes Goemans, Edith Kletzhändler, Dr. Ernst Zimmermann, Edward Pimental, Becky Bristol, Frank Scarton, Prof. Dr. Karl Heinz Beckurts, Eckhard Groppler, Dr. Gerold von Braunmühl, Dr. Alfred Herrhausen (omstridt), Dr. Detlev Karsten Rohwedder og Michael Newrzella (omstridt).
=== RAF-medlemmer som døde ===
I det samme tidsrommet døde 20 personer knyttet til RAF. Ved attentater, arrestasjoner, på grunn av selvmord, sykdom eller ulykker døde:
Petra Schelm, Thomas Weisbecker, Holger Meins, Ulrich Wessel, Siegfried Hausner, Katharina Hammerschmidt, Ulrike Meinhof, Andreas Baader, Gudrun Ensslin, Jan-Carl Raspe, Ingrid Schubert, Willy-Peter Stoll, Michael Knoll, Elisabeth van Dyck, Juliane Plambeck, Wolfgang Beer, Sigurd Debus, Johannes Thimme, Wolfgang Grams og Horst Ludwig Meyer.
=== RAF-medlemmer som ble fengslet ===
I en periode fram til hun ble løslatt i 2011, var Birgit Hogefeld det eneste RAF-medlemmet som fortsatt var i fengsel.Det sitter pr. februar 2010 kun en person tidligere tilknyttet RAF i tyske fengsler, Birgit Hogefeld (siden 1993). Man regner med at Hogefeld vil bli løslatt sommeren 2011. Brigitte Mohnhaupt og Christian Klar, som begge var viktige lederskikkelser i RAFs 2. generasjon, ble løslatt hhv. mars 2007 og januar 2009. Klar hadde en samlet soningstid på nærmere 30 år. Til forskjell fra de fleste andre tidligere RAF-medlemmene var Klar ved løslatelsen ikke villig til å ta et kritisk oppgjør med sitt virke som RAF-terrorist. Eva Haule ble løslatt i august 2007 etter 21 år i fengsel. En rekke øvrige personer tilknyttet RAFs 2. og 3. generasjon ble løslatt i perioden 2000-2007. Den tidligere terroristen Andrea Klump sitter (siden 2001) fortsatt i fengsel. Tiltalen om RAF-medlemskap ble frafalt av påtalemyndigheten, men hun ble dømt for delaktighet i andre terroraksjoner. Tre tidligere RAF-medlemmer, Ernst Volker Staub, Daniela Klette og Burkhard Garweg, er fortsatt etterlyst av politiet.
== Om RAFs teorier ==
Etter de skriftlige etterlatenskapene etter RAF (i hovedsak fra «den første generasjonen») kan man i utgangspunktet kategorisere RAF som en radikalisert revolusjonær-sosialistisk gruppering. De satte seg inn i neomarxismen til den såkalte Frankfurtskolen og knyttet seg dessuten til denne etter radikaliseringen, selv om representantene for denne skolen bestemte seg for å distansere seg fra terrorisme. I skriftene deres knytter de seg dels også til marxist-leninistiske teorier; man kan konstatere maoistiske tendenser. Det er således vanskelig å karakterisere dem som «neomarxistiske terrorister».
RAF var tydelig fylt av et erklært hat mot «systemet» og statsapparatet til forbundsrepublikken Tyskland. De trakk, som den «utenomparlamentariske opposisjonen» (APO) før dem, frem det de hevdet var fascistiske tendenser i det vestlig-europeiske samfunnet, spesielt den «ufullendte», «tilgitte» og ennå fungerende nasjonalsosialistiske fortiden til Tyskland. Den første generasjonen («Baader-Meinhof-gruppen») og der spesielt den tidligere journalisten Meinhof utviklet en venstreradikal intellektuell teori som til tider fremstår som overraskende klar. Den er preget av en entydig ideologi. Av venstreorienterte «utenomparlamentariske intellektuelle» i samtiden, som f.eks. Rudi Dutschke, ble innholdet i den radikaliserte teorien og terroristpraksisen ikke støttet. I dagbøkene til Dutschke så han «RAF-dumskap» (30.11.1974) og mente: «De negative utslagene av RAF-skitten ser en flere steder, CDU/CSU spesielt, regjeringen generelt og enkelte i RAF-skitten virker å stå sammen: om å hemme den politiske klassekampen!!» (1.12.1974). RAF-skriftene/-posisjonene ble, ikke minst som følge av RAFs forbrytelser, ikke diskutert i størstedelen av samfunnet. I store deler gjaldt dette også like meget for ulike kritiske meningsytringer. RAFs synspunkter og synspunkter fremsatt av RAF-sympatisører ble ikke sett på som seriøse bidrag til den politiske diskursen.
== Bearbeidelse ==
=== Filmer ===
Deutschland im Herbst, Tyskland 1978, regi: Rainer Werner Fassbinder, Volker Schlöndorff o.a.
Die bleierne Zeit, spillefilm, Tyskland 1981, regi: Margarethe von Trotta
Stammheim, doku-drama, Tyskland 1986, regi: Reinhard Hauff, manus: Stefan Aust
Todesspiel, doku-drama, Tyskland 1997, regi: Heinrich Breloer
Das Phantom, politisk-thriller, Tyskland 1997, regi: Dennis Gansel
Die innere Sicherheit, spillefilm, Tyskland 2000, regi: Christian Petzold
Die Stille nach dem Schuss, spillefilm, Tyskland 2000, regi: Volker Schlöndorff
Black Box BRD, dokumentarfilm, Tyskland 2001, regi: Andres Veiel
Baader-Meinhof: In Love with Terror, dokumentarfilm, Storbritannia 2002
Baader, spillefilm, Tyskland 2002, regi: Christopher Roth
Starbuck Holger Meins, dokumentarfilm, Tyskland 2003, regi: Gerd Conradt
Stockholm 75, dokumentarfilm, Sverige 2003, Regi: David Arnowitsch
Andreas Baader - Der Staatsfeind, dokumentarfilm, Tyskland 2003, Regi: Klaus Stern
Im Fadenkreuz-Deutschland & die RAF, dokumentarfilm, Tyskland
Baader-Meinhof, Tyskland 2008, regi: Uli Edel, manus/produsent: Bernd Eichinger, bygger på Stefan Austs bestselger Der Baader-Meinhof Komplex
=== Litteratur ===
Gerhard Wisnewski, Wolfgang Landgraeber, Ekkehard Sieker: Das RAF-Phantom – Wozu Politik und Wirtschaft Terroristen brauchen. ISBN 3-426-80010-1
Wolfgang Landgraeber, Ekkehard Sieker, Gerhard Wisnewski: Operation RAF – Was geschah wirklich in Bad Kleinen?. ISBN 3-426-80048-9
Stefan Aust: Der Baader Meinhof Komplex. ISBN 3442129532
Oliver Tolmein og Irmgard Möller: RAF – Das war für uns Befreiung. ISBN 3894582170
Margrit Schiller og Jens Mecklenburg: Es war ein harter Kampf um meine Erinnerung – Ein Lebensbericht aus der RAF. ISBN 349223304X
Pieter Bakker Schut: 20 Jahre Stammheim – Die notwendige Korrektur der herrschenden Meinung. ISBN 3890290108
Andreas Veiel: Black Box BRD – Alfred Herrhausen, Die deutsche Bank, Die RAF und Wolfgang Grams. ISBN 3421054681
Alexander Straßner: Die dritte Generation der RAF – Entstehung, Struktur, Funktionslogik und Zerfall einer terroristischen Organisation, Wiesbaden 2003. ISBN 3531141147
Thorwald Proll: Wir kamen vom anderen Stern ISBN 3894014202
Carsten Polzin: Deutscher Herbst im Bundesverfassungsgericht – Zur verfassungsrechtlichen und verfassungspolitischen Dimension terroristischer Entführungsfälle. [2]
Alexander König: "Mythos RAF" (1970–1972): Terroristisches oder totalitäres Denken?, in: Diethelm Schneider und Matthias Wallich: Terror und Theologie. St. Ingbert 2003, S. 213-229. ISBN 3861103540
Wolfgang Kraushaar, Jan Philipp Reemtsma und Karin Wieland: Rudi Dutschke, Andreas Baader und die RAF, Hamburger Edition, Februar 2005. ISBN 3936096546
Willi Winkler: Die Geschichte der RAF. Berlin 2005
Bakker Schut, P. H. (Hrsg.): Todesschüsse – Isolationshaft – Eingriffe ins Verteidigungsrecht (Berlin, 1995)
Klusmeyer, Gerd (V.i.S.d.P.): Dokumentation zu den Haftbedingungen der Gefangenen aus der RAF und aus dem Widerstand (Hannover, 1985)
Tolmein, O.: RAF – Das war für uns Befreiung. Ein Gespräch mit Irmgard Möller über bewaffneten Kampf, Knast und Linke (Hamburg, 2002)
Veiel, A.: Black Box BRD (Stuttgart / München, 2002)
Maurer, S.: Isolationshaft in Justizvollzugsanstalten der Bundesrepublik Deutschland ... erläutert am Beispiel der ehemaligen Rote Armee Fraktion (RAF) Bezugsquelle
Astrid Proll: Hans und Grete - Bilder der RAF 1967-1977, Aufbau-Verlag, Berlin 2004. ISBN 3351025971
Tom Vague: Televisionaries: The Red Army Faction Story, 1963-1993, AK Press 1994, ISBN 1873176473
=== Billedkunst ===
18. oktober 1977 (Gemäldezyklus), 1988), av Gerhard Richter, i samlingen til Museum of Modern Art i New York.
Zur Vorstellung des Terrors: Die RAF. Ausstellung, kontroversiell utstilling med verk fra 50 kunstnere, kan sees frem til midten av mai 2005 i Berliner Kunst-Werken.
=== Musikk ===
Baader Meinhof, et musikkalbum fra 1996 av Luke Haines
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
https://web.archive.org/web/20111011124753/http://www.baader-meinhof.com/
https://web.archive.org/web/20041019135048/http://radiobergen.org/artikler/meinhof.html -- kronologi
http://www.extremismus.com/texte/raf2.htm Arkivert 16. oktober 2007 hos Wayback Machine.
RAFs oppløsningserklæring: [3]
«Wie es Andreas Baader gelang, seine kriminelle Hochstaplerexistenz in eine politische Mission umzuwidmen» | Vest-Tyskland | 4,043 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wikimedia_Commons | 2023-02-04 | Wikimedia Commons | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 2004', 'Kategori:Fotonettsteder', 'Kategori:Nettskytjenester', 'Kategori:Nettsteder', 'Kategori:Wikimedia-prosjekter'] | Denne artikkelen nevner Wikimedia eller et av Wikimedias prosjekter. Vær oppmerksom på at Wikipedia er et Wikimedia-prosjekt.
Wikimedia Commons er et prosjekt drevet av Wikimedia Foundation som har som formål å bygge opp en sentral database for å gjøre bilder, videofilmer og lyd tilgjengelig for alle wikimedias prosjekter. Filene i commons-basen er direkte tilgjengelige for de andre wikimedia-prosjektene, for eksempel det flerspråklige nettleksikonet Wikipedia, nettordboka Wiktionary og fagboksamliga Wikibooks. Prosjektet ble satt i gang den 7. september 2004.
| Denne artikkelen nevner Wikimedia eller et av Wikimedias prosjekter. Vær oppmerksom på at Wikipedia er et Wikimedia-prosjekt.
Wikimedia Commons er et prosjekt drevet av Wikimedia Foundation som har som formål å bygge opp en sentral database for å gjøre bilder, videofilmer og lyd tilgjengelig for alle wikimedias prosjekter. Filene i commons-basen er direkte tilgjengelige for de andre wikimedia-prosjektene, for eksempel det flerspråklige nettleksikonet Wikipedia, nettordboka Wiktionary og fagboksamliga Wikibooks. Prosjektet ble satt i gang den 7. september 2004.
== Funksjon ==
Dersom det i en artikkel legges inn lenke til en fil som ikke finnes på det lokale serverområdet, vil programvaren lete i Commons. Dette skjer uten at brukeren merker noen forsinkelse, ettersom det pågår samtidig med innlastingen av andre deler av siden. Dermed er ikke filene bare lettere å finne enn om man måtte lete i forskjellige prosjekter; det er også mulig å slippe opplasting av samme fil til flere prosjekter uten at brukerne merker noen forskjell i kvalitet.
Wikimedia Commons fungerer på samme måte som andre wikimediaprosjekter, med frivillige brukere som vedlikeholder samlingen av mediafiler. Ettersom det er et fellessprosjekt for alle wikipediaer har språk vært en spesiell utfordring.
For å minske faren for at det lastes opp filer til Wikimedia Commons som ikke er frigitt av rettighetshaver, krever Commons at brukerne er registrert og innlogget for at de skal kunne laste opp filer. Det er også strengere regler for opplasting av bilder enn på de forskjellige wikipediaer, ettersom det må være klart at filene er frigitt for bruk i hele verden under en lisens som er kompatibel med GNU FDL.
Uregistrerte brukere har imidlertid full tilgang til samlingen, og kan redigere artiklene hvor filene er presentert.
== Årets bilde ==
Hvert år siden 2006 har det blitt valgt et årets bilde:
== Se også ==
Wikimedia Foundation, ideell organisasjon i San Francisco som driver wikiprosjekter, blant annet nettleksikonet Wikipedia
Creative Commons, et lisensieringssystem for åndsverk
== Eksterne lenker ==
(no) Wikimedia Commons | Wikimedia Foundation er en amerikansk ideell organisasjon med hovedkvarter i San Francisco i California som driver flere wikiprosjeker. Stiftelsen er mest kjent for å drive Wikipedia, et flerspråklig nettleksikon som er blant verdens ti mest besøkte nettsteder, samt Wiktionary, Wikiquote, Wikibøker, Wikisource, Wikimedia Commons, Wikispecies, Wikinytt, Wikiversity, Wikidata, Wikivoyage og en rekke støtteprosjekter til disse. | 4,044 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Transjordan | 2023-02-04 | Transjordan | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Jordans historie', 'Kategori:Palestinas historie', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1921', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1946'] | Emiratet Transjordan var en autonom politisk enhet i det britiske Palestinamandatet, opprettet som en administrativ enhet i april 1921 før mandatet trådte i kraft. Det var geografisk tilsvarende dagens kongedømme Jordan, og forble under Folkeforbundets formelle beskyttelse frem til uavhengigheten i 1946.
Etter den arabisk-israelske krig i 1948 ble vestbredden av elva Jordan annektert, og 2. juni 1949 ble kongedømmets nye navn Jordan. Tross tapet av Vestbredden i Seksdagerskrigen i 1967, beholdt landet navnet Jordan.
| Emiratet Transjordan var en autonom politisk enhet i det britiske Palestinamandatet, opprettet som en administrativ enhet i april 1921 før mandatet trådte i kraft. Det var geografisk tilsvarende dagens kongedømme Jordan, og forble under Folkeforbundets formelle beskyttelse frem til uavhengigheten i 1946.
Etter den arabisk-israelske krig i 1948 ble vestbredden av elva Jordan annektert, og 2. juni 1949 ble kongedømmets nye navn Jordan. Tross tapet av Vestbredden i Seksdagerskrigen i 1967, beholdt landet navnet Jordan.
== Referanser == | Emiratet Transjordan var en autonom politisk enhet i det britiske Palestinamandatet, opprettet som en administrativ enhet i april 1921 før mandatet trådte i kraft. Det var geografisk tilsvarende dagens kongedømme Jordan, og forble under Folkeforbundets formelle beskyttelse frem til uavhengigheten i 1946. | 4,045 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_Frederik | 2023-02-04 | Christian Frederik | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Datoformat', 'Kategori:Danske frimurere', 'Kategori:Danske monarker', 'Kategori:Danske prinser', 'Kategori:Dødsfall 20. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1848', 'Kategori:Elefantordenen', 'Kategori:Fødsler 18. september', 'Kategori:Fødsler i 1786', 'Kategori:Hertuger av Slesvig', 'Kategori:Huset Oldenburg', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Norske stattholdere', 'Kategori:Ordenen av det gyldne skinn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stormannsmøtet på Eidsvoll'] | Christian Frederik (født 18. september 1786 i København, død 20. januar 1848 samme sted) var regent i to adskilte tidsperioder, først som regent av Norge og deretter konge av Danmark. Han erklærte seg som regent av Norge fra 16. februar, for så den 16. mai å bli valgt til konge av Norge fra 17. mai til 10. oktober 1814. Han ble konge av Danmark fra 3. desember 1839 til sin død. I Norge var han konge som Christian Frederik, som dansk konge omtales han som Christian VIII. Han tilhørte den oldenborgske slekt.
Christian Frederik var den eldste sønnen av arveprins Frederik, en yngre sønn av kong Frederik V av Danmark og Norge. Da fetteren Frederik VI ikke hadde noen sønner, var Christian Frederik ifølge Kongeloven etter 1808 nærmeste arving til tronen. I 1813 sendte Frederik VI prins Christian Frederik til Norge som stattholder, med henblikk på å styrke den norske lojaliteten mot kronen. Ved Kielfreden 1814 ble Frederik VI tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige. Men Christian Frederik valgte å stille seg i spissen for en norsk uavhengighetsbevegelse og ble enig med landets ledende menn om å kalle sammen den grunnlovgivende Riksforsamlingen på Eidsvoll samme år. I mai 1814 ble en norsk grunnlov undertegnet, og Riksforsamlingen valgte Christian Fredrik til norsk konge, Men svenskene gjorde fortsatt krav på Norge, og fikk stormaktenes medhold. Det førte til en kort krig, hvor svenskenes makt var overlegen, og Christian Frederik måtte frasi seg Norges trone og vendte skuffet tilbake til Danmark.
Da Frederik VI døde 1839 arvet den da 53 år gamle prinsen tronen under navnet Christian VIII. Danmark hadde på denne tiden fortsatt en eneveldig styreform, og de danske liberale husket hans innsats i Norge. Mange forventet at han ville gi landet en fri forfatning, men deres forventninger ble ikke innfridd. Kongen så det slesvigske problemet vokse, og forsøkte med kompromissløsninger. I tillegg til disse problemene kom arvespørsmålet sterkere og sterkere frem ettersom Christian Frederiks sønn Frederik (senere Frederik VII) ikke hadde noen barn. Først på midten av 1840-tallet kunne kongen sette i gang med arbeidet som skulle gi Danmark en fri forfatning, men han rakk ikke å gjennomføre dette før sin død i 1848.
Christian Frederik var gift to ganger: første gang fra 1806 til 1810 med Charlotte Frederikke av Mecklenburg-Schwerin og andre gang fra 1815 med Caroline Amalie av Augustenborg. Med sin første kone fikk han sønnen Frederik, som etterfulgte ham som dansk konge.
| Christian Frederik (født 18. september 1786 i København, død 20. januar 1848 samme sted) var regent i to adskilte tidsperioder, først som regent av Norge og deretter konge av Danmark. Han erklærte seg som regent av Norge fra 16. februar, for så den 16. mai å bli valgt til konge av Norge fra 17. mai til 10. oktober 1814. Han ble konge av Danmark fra 3. desember 1839 til sin død. I Norge var han konge som Christian Frederik, som dansk konge omtales han som Christian VIII. Han tilhørte den oldenborgske slekt.
Christian Frederik var den eldste sønnen av arveprins Frederik, en yngre sønn av kong Frederik V av Danmark og Norge. Da fetteren Frederik VI ikke hadde noen sønner, var Christian Frederik ifølge Kongeloven etter 1808 nærmeste arving til tronen. I 1813 sendte Frederik VI prins Christian Frederik til Norge som stattholder, med henblikk på å styrke den norske lojaliteten mot kronen. Ved Kielfreden 1814 ble Frederik VI tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige. Men Christian Frederik valgte å stille seg i spissen for en norsk uavhengighetsbevegelse og ble enig med landets ledende menn om å kalle sammen den grunnlovgivende Riksforsamlingen på Eidsvoll samme år. I mai 1814 ble en norsk grunnlov undertegnet, og Riksforsamlingen valgte Christian Fredrik til norsk konge, Men svenskene gjorde fortsatt krav på Norge, og fikk stormaktenes medhold. Det førte til en kort krig, hvor svenskenes makt var overlegen, og Christian Frederik måtte frasi seg Norges trone og vendte skuffet tilbake til Danmark.
Da Frederik VI døde 1839 arvet den da 53 år gamle prinsen tronen under navnet Christian VIII. Danmark hadde på denne tiden fortsatt en eneveldig styreform, og de danske liberale husket hans innsats i Norge. Mange forventet at han ville gi landet en fri forfatning, men deres forventninger ble ikke innfridd. Kongen så det slesvigske problemet vokse, og forsøkte med kompromissløsninger. I tillegg til disse problemene kom arvespørsmålet sterkere og sterkere frem ettersom Christian Frederiks sønn Frederik (senere Frederik VII) ikke hadde noen barn. Først på midten av 1840-tallet kunne kongen sette i gang med arbeidet som skulle gi Danmark en fri forfatning, men han rakk ikke å gjennomføre dette før sin død i 1848.
Christian Frederik var gift to ganger: første gang fra 1806 til 1810 med Charlotte Frederikke av Mecklenburg-Schwerin og andre gang fra 1815 med Caroline Amalie av Augustenborg. Med sin første kone fikk han sønnen Frederik, som etterfulgte ham som dansk konge.
== Familiebakgrunn ==
Prins Christian Frederik ble født 18. september 1786 på Christiansborg slott, det danske kongehusets hovedslott på øya Slotsholmen i Københavns sentrum. Offisielt var han den eldste sønnen og det eldste gjenlevende barnet av arveprins Frederik av Danmark og Norge og Sophie Frederikke av Mecklenburg-Schwerin. Faren hans var en yngre sønn av den avdøde kong Frederik V av Danmark og Norge. Han hadde tre yngre søsken: prinsesse Juliane Sophie, prinsesse Louise Charlotte og prins Frederik Ferdinand.
Innen familien var det imidlertid kjent at den biologiske faren var arveprinsens adjutant og hoffsjef Frederik von Blücher, som også var far til Christian Fredriks tre søsken. I et brev skrevet av kronprins Frederik (senere Frederik VI) til sin svoger hertug Frederik Christian av Augustenburg i 1805 nevner han arveprinsens velvilje overfor hoffsjefen og skriver videre:
... min onkel sætter alt for megen pris på skaberen af de fire, meget henrivende prinser og prinsesser til at ville sende ham bort.
Da prins Christian Frederik ble født, var farens eldre halvbror kong Christian VII Danmark-Norges monark, men på grunn av kongens psykiske lidelse var han ikke i stand til å lede regjeringen selv. Fra 1772 hadde arveprins Frederik styrt landet sammen med sin mor, enkedronning Juliane Marie, og deres rådgiver Ove Høegh-Guldberg. I 1784 hadde imidlertid kongens sønn, den unge kronprins Frederik (senere kong Frederik VI), tatt makten i en palassrevolusjon og var nå den egentlige herskeren. I barndommen hans hadde Prins Christian Frederiks familie et anstrengt forhold til kronprins Frederik og hans familie på grunn av denne maktstriden, men etter hvert normaliserte forholdet mellom de to grenene av kongefamilien.
== Barndom og oppvekst ==
Prins Christian Frederik tilbrakte sine første leveår på det enorme og storslåtte barokkslott Christiansborg midt i København. Familiens sommerhjem var det lille og grasiøse lystslott Sorgenfri ved den lille elven Mølleåen i Kongens Lyngby nord for København, som arveprins Frederik kjøpte i 1789.
I februar 1794 ødela en brann Christiansborg slott, og familien ble tvunget til å flytte til Levetzaus palé, en del av slottsanlegget Amalienborg i bydelen Frederiksstaden i København. Og i november, kort tid etter flyttingen, da prins Christian Frederik var åtte år gammel, døde moren hans, som led av dårlig helse, på Sorgenfri slott i en alder av 36 år.
Prins Christian Frederik ble konservativt oppdratt etter retningslinjene av den tidligere statsråden Ove Høegh-Guldberg, som ble kastet ut av regjeringen med arveprinsen i 1784. Oppveksten var preget av en grundig og bredspektret utdanning hvor han møtte kunstnere og vitenskapsmenn som var knyttet til farens hoff. Han arvet talentene til sin begavede mor, og i en tidlig alder ble hans kjærlighet til naturvitenskap og kunst vekket; de skulle følge ham hele livet. Hans elskverdighet og vakre trekk sies å ha gjort ham veldig populær i København.
Han ble konfirmert 22. mai 1803 i Frederiksberg slottskirke sammen med sine to søstre prinsesse Juliane Sophie og prinsesse Louise Charlotte. Halvannet år senere, 7. desember 1805, døde også barnas far, arveprins Frederik, 52 år gammel, og den nitten år gamle prins Christian Frederik overtok sin fars plass i arvefølgen og de to residensene Levetzaus palé og Sorgenfri slott. Da kong Christian VII også døde 13. mars 1808, ble fetteren kronprins Frederik konge av Danmark og Norge. Siden den nye kongen ikke hadde noen sønner, var prins Christian Frederik etter 1808 ifølge Kongeloven nærmeste arving til tronen.
== Første ekteskap og barn ==
Under et besøk hos morens familie i Mecklenburg bodde han ved onkelens hoff i Schwerin, hvor han ble forelsket i sin kusine Charlotte Frederikke av Mecklenburg-Schwerin. Hun var det syvende og yngste gjenlevende barnet til den senere storhertug Fredrik Frans I av Mecklenburg-Schwerin og Louise av Sachsen-Gotha. Charlotte Frederikke og Christian Frederik ble gift 21. juni 1806 i Ludwigslust i Mecklenburg.
Paret slo seg først ned på slottet i Plön i hertugdømmet Holstein. Her fødte Charlotte Frederikke den 8. april 1807 deres første barn, sønnen Christian Frederik, som døde samme dag som fødselen. Fra 1808 bodde paret i København, hvor de flyttet inn i Levetzaus palé på Amalienborg. Her fødte Charlotte Frederikke den 6. oktober 1808 parets eneste gjenlevende barn, sønnen Frederik Carl Christian, den senere Frederik VII.
Ekteskapet ble imidlertid ulykkelig. Charlotte Frederikke ble beskrevet som svært vakker i ungdommen, men ble også ansett som lunefull, lettsindig og mytoman, egenskaper som senere ble sagt å gå igjen hos hennes sønn, Frederik VII. Da det ble kjent at prinsessen hadde et forhold til sin franske sanglærer, Édouard du Puy, sørget kong Frederik VI for at ekteskapet ble opphevet. Charlotte Frederikke ble forvist til Horsens og fikk forbud mot å noensinne se sønnen igjen, og du Puy ble forvist til Sverige – han fikk to timer på seg til å forlate Danmark og sitt hjem i Vingårdstræde 15, hvor prinsessen hadde besøkt ham. Charlotte Frederikke forlot Danmark i 1829, konverterte til den romersk-katolske kirke og bodde fra 1833 i Roma, hvor hun døde i 1840 etter lang tids sykdom. Det sies at Christian VIII ble plaget hele livet av minnet om dette ekteskapet.
Christian VIII fikk 10 barn utenfor ekteskap, deriblant forstmannen Frederik Carl Eide. Forfatteren Jens Jørgensen har fremført den spekulative teori at han også skulle være faren til H.C. Andersen.
== Som norsk konge ==
I mai 1813 sendte Frederik VI prins Christian Frederik til Norge som stattholder, med henblikk på å styrke den norske lojaliteten mot kronen. Denne hadde lidd under Danmarks skjebnesvangre allianse med Napoleon. Ved Kielfreden den 14. januar 1814 ble Frederik VI tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige. Dette hadde vært en betingelse Sverige satte for å gå med i alliansen mot Napoleon.
Men Christian Frederik valgte å stille seg i spissen for en norsk uavhengighetsbevegelse. I februar 1814 foretok han en rundreise i innlandet opp til Trondheim for å lodde stemningen og sammenkalte deretter til det kjente stormannsmøtet på Eidsvoll (ofte kalt Notabelmøtet) den 16. februar. Her ble Christian Frederik enig med landets ledende menn om å kalle sammen den grunnlovgivende Riksforsamlingen på Eidsvoll samme år. Christian Frederik ble landets regent og hadde et råd som lignet en regjering. Den 27. februar besluttet han å innføre et nytt norsk flagg. Den 17. mai 1814 ble en norsk grunnlov undertegnet. Den 19. mai 1814 valgte Riksforsamlingen Christian Fredrik til norsk konge. Som norsk konge hadde han titulatur Norges Konge, Prins til Danmark, Hertug til Slesvig, Holsten, Stormarn, Ditmarsken og Oldenborg .
Men svenskene gjorde fortsatt krav på Norge, og fikk stormaktenes medhold. En delegasjon ble sendt til Christian Frederik, men forhandlingene førte ikke frem. Det førte til en kort krig hvor svenskenes makt var overlegen, selv om nordmennene hevdet seg blant annet ved Lier. Til sist ble Mossekonvensjonen av 14. august undertegnet. Christian Frederik måtte frasi seg Norges trone og returnere til Danmark etter å ha sammenkalt et overordentlig Storting og lagt makten i dets hender. Til gjengjeld skulle Norge få beholde Grunnloven, men med de forandringer som var nødvendige for å inngå en realunion med Sverige. Stortinget forhandlet samme høst med svenske utsendinger, vedtok 4. november den reviderte Grunnloven, og valgte samme dag Sveriges konge Karl II til norsk konge. Prins Christian Frederik forlot Norge 10. oktober og vendte skuffet tilbake til Danmark.
== Ettertidens vurdering av Christian Frederik som norsk konge ==
Christian Frederik var den sentrale lederskikkelsen i opprøret våren 1814, han var veltalende, kunnskapsrik, karismatisk og usedvanlig arbeidsom. Da det viste seg at den svenske overmakten var for stor sensommeren 1814, valgte han å gi ordre om retrett, våpenhvile og forhandlinger med svenskene. Han frasa seg den norske kronen og reiste nedbrutt tilbake til Danmark.
Denne forvandlingen fra å være energisk, initiativrik og kampklar til å gi seg, nærmest uten motstand, førte til at han umiddelbart ble utsatt for kritikk fra de kretsene han hadde oppglødd til kamp. Den dominerende holdningen på 1800-tallet var fortsatt at Christian Frederik hadde vært for vek, at det var en teaterkonge. Historikere på 1900-tallet, som Sverre Steen og Jens Arup Seip, hadde en mer positiv vurdering. De mente at Christian Frederik var helt sentral for selvstendighetsreisningen, men Steen var fortsatt noe spørrende til innsatsen sensommeren 1814: «Det var riktig av Christian Frederik å ta krigen i 1814 selv om han så nederlaget i øynene. Det blir derimot et åpent spørsmål om det ikke hadde vært riktigere for Norges fremtid å føre krigen med større alvor, selv om det også hadde ført med seg større tap. Som det nå var, hadde mange inntrykk av at det hele var gjort på skrømt, eller at det skyldtes en klosset tilfeldighet, eller at det var avtalt spill.» Det kan tenkes at denne vurderingen skyldes tidspunktet Steen skrev dette, bare 6 år etter at Norge hadde vært okkupert av Tyskland,
Særlig Knut Mykland har oppvurdert Christian Frederiks handlemåte på slutten av hans regjeringstid i Norge. Da det viste seg at England ikke støttet den norske selvstendighetskampen, var Christian Frederiks mål, etter Myklands vurdering, å legge til rette for at nordmennene skulle få bevare sin grunnlov i den nye unionen med Sverige. Da var forhandlingsbordet å foretrekke fremfor en lang og blodig krig med helt overveiende sannsynlighet for norsk tap.
== Som dansk prins ==
Etter hjemkomsten fra Norge gjorde Christian Frederik et forsøk på forsoning med sin første kone, men forlovet seg i desember 1814 med prinsesse Caroline Amalie av Augustenborg, datteren til hertug Frederik Christian II av Augustenborg og Louise Augusta av Danmark. Hun var altså et barnebarn av dronning Caroline Mathilde og Struensee. Bryllupet ble feiret 22. juni 1815 på Augustenborg slott på øya Als i hertugdømmet Slesvig. Dette andre ekteskapet forble barnløst.Samme år ble han utnevnt til guvernør over Fyn og Langeland, hvor paret bodde på Odense slott. Fra 1818 til 1822 var paret på en lengre utenlandsreise og fikk anledning til å møte Europas ledende statsmenn. Christian Frederik fikk også anledning til å dyrke sine vitenskapelige og kunstneriske interesser. I 1831 ble han medlem av statsrådet. Han viste der stor forståelse for de nasjonalliberales sak, og den oppvåknende danske nasjonalfølelse i hertugdømmene.
== Dansk konge ==
Da Frederik VI døde 13. desember 1839 arvet den da 53 år gamle prinsen tronen. Under navnet Christian VIII satte han ved den siste kroning i Danmarks historie kronen på sitt hode. Danmark hadde på denne tiden fortsatt en eneveldig styreform. De danske liberale husket hans innsats i Norge, og mange forventet at han ville gi landet en fri forfatning. Deres forventninger ble ikke innfridd. Kongen så det slesvigske problemet vokse, og forsøkte med kompromissløsninger. I 1840 utstedte han en forordning om at dansk skulle være retts- og forvaltningsspråk i de delene av Slesvig hvor det allerede var kirke- og skolespråk.
I tillegg til disse problemene kom arvespørsmålet sterkere og sterkere frem ettersom Christian Frederiks sønn Frederik (senere Frederik VII) ikke hadde noen barn.
Først på midten av 1840-tallet fikk kongen ro på seg og kunne sette i gang med arbeidet som skulle gi Danmark en fri forfatning. De første utkastene gjorde han på egen hånd og noe senere samarbeidet han med juristen Anders Sandøe Ørsted.
Han hadde til hensikt å proklamere den frie forfatningen som høydepunkt under feiringen av oldenborgernes 400-årsjubileum høsten 1848.Kongen rakk ikke å gjennomføre dette. Han ble alvorlig syk etter en årelating i januar 1848.
9. januar, 11 dager før han døde, skrev den døende kongen sin siste vilje som et brev til sin sønn og arving til tronen, kronprins Frederik. Dette brevet er også kalt Christian VIIIs politiske testamente og ble først kjent etter kongens død.
Slik begynner brevet:
Kære søn og De, min tro Adler! Da det står i Guds hånd, om jeg rejser mig af denne sygdom, så anbefaler jeg kronprinsen ved sin regerings tiltrædelse at tilsige det danske folk og Hertugdømmerne en fælles konstitutionel forfatning, som han forbeholder nærmere at give disse arvelande.
Jeg anbefaler kronprinsen at høre gode råd af fædrelandssindede mænd. Fra Hertugdømmerne nævner jeg gehejmestatsminister
M. Criminil og greve C. Moltke.
Jeg pålægger kronprinsen at ægte en prinsesse, der måtte gefalle ham inden årets udgang – det er hans pligt....
Christian Frederik døde 20. januar 1848 og ble bisatt i Roskilde domkirke.
== Minnesmerker i Norge ==
=== Oslo ===
I 1914, hundre år etter sin korte tid som norsk konge, fikk han oppkalt en plass i Oslo sentrum etter seg. Den nye plassen i Bjørvika i Oslo fikk navnet Christian Frederiks plass.
Etter grunnlovens 200-årsjubileum i 2014, ble en statue av Christian Frederik avduket på Eidsvolls plass i Oslo.
=== Bergen ===
Fra 1. august 2013 ble en del av Thormøhlens gate på Møhlenpris i Bergen omdøpt til Kong Christian Frederiks plass. Den offisielle innvielsen av plassen ble foretatt av statsminister Erna Solberg den 17. mai 2014. Adresseendringen gjaldt den tidligere Thormøhlens gate 35-45, som blant annet huser handelshøyskolen BI, Cornerteateret og mediahuset Media Bergen, og som tidligere var en del av industribedriften Mjellem & Karlsen Verft.
=== Andre gater og veier oppkalt etter Christian Frederik ===
Det er flere gater og veier oppkalt etter kong Christian Frederik. Slik som; Christian Frederiks gate i Trondheim, Christian Fredriks gate i Tønsberg og Kristian Fredriks vei i Larvik.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bramsen, Bo (1985). Ferdinand og Caroline : en beretning om prinsen der nødig ville være konge af Danmark (dansk) (4. utg.). København: Nordiske Landes Bogforlag. ISBN 87-87439-22-0.
Busck, Jens Gunni (2016). Christian 8. : konge af først Norge og siden Danmark (dansk). København: Historika. ISBN 9788793229396.
Dehn-Nielsen, Henning (1999). Christian 8. : konge af Danmark, konge af Norge (dansk). København: Sesam. ISBN 87-11-13191-8.
Frydenlund, Bård: Spillet om Norge. Det politiske året 1814. Gyldendal 2014 ISBN/EAN: 9788205463561
(de) Hennings, Hans Harald: «Christian VIII. (Christian Friedrich).» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 3, Duncker & Humblot, Berlin 1957, ISBN 3-428-00184-2, s. 235 f. (digitalisering).
Langslet, Lars Roar (1998–1999). Christian Frederik : konge av Norge (1814), konge av Danmark (1839-48). 2 bind. Oslo: Cappelen forlag. ISBN 87-00-38544-1. CS1-vedlikehold: Datoformat (link)
Langslet, Lars Roar: Våre konger – En vei gjennom norgeshistorien, Oslo, J.W. Cappelens Forlag A/S, ISBN 82-02-22076-9
(de) Lorentzen, Karl: «Christian VIII.». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 4, Duncker & Humblot, Leipzig 1876, s. 195–205.
Mørch, Monica og Holmene, Ulf: Kong Christian Frederik og Paleet i Christiania og sommerresidensen på Ladegaardsøen, i Holme, Jørn (red.): De kom fra alle kanter - Eidsvollsmennene og deres hus, Cappelen Damm 2014, s. 84 - 103. ISBN 978-82-02-44564-5
Mykland, Knut: Kampen om Norge. Bind 9 i Cappelens norgeshistorie. Oslo 1978
Mykland, Knut: (no) Christian Frederik i Norsk biografisk leksikon
Seip, Jens Arup: Utsikt over Norges historie, første del. Oslo 1974.
Smidt og Winge: Hen over torv og gade, (s. 183), forlaget Gyldendal, ISBN 87-00-25216-6
Steen, Sverre: 1814 i serien Det frie Norge, Oslo 1951.
Thorsøe, Alexander: Christian VIII, Konge i Carl Frederik Bricka, Dansk biografisk Lexikon (1. utgave, 1889)
== Eksterne lenker ==
(en) Christian VIII of Denmark – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Christian Frederik på Danske konger.dk
Temaside om Christian Frederik og konventionen i Moss fra 1814, Moss2014
(no) Christian Frederiks arkiv (fulldigitalisert) på Arkivportalen
Christian Frederik som norsk stattholder, Arkivverkets temasider
Christian Frederik dag for dag 1813-1814 på twitter
Redningsmannen Christian Frederik, artikkel hos Norgeshistorie.no | Christian Frederik (født 18. september 1786 i København, død 20. | 4,046 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinsjan_p%C3%A5_kaia | 2023-02-04 | Vinsjan på kaia | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:D.D.E.', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske sanger', 'Kategori:Sanger fra 1993', 'Kategori:Sanger fremført på Hver gang vi møtes', 'Kategori:Stubber 2022-10'] | «Vinsjan på kaia» er en kjent sang av trønderrockgruppa DDE. Teksten ble skrevet av Idar Lind og melodien av bandets ene gitarist Frode Viken. Den var med på albumet Rai-Rai i 1993 og ble en av årets største slagere.
DDE har senere gitt den ut på Det é D.D.E. (1995) tatt opp i Trondheim 16. februar 1995, 15 år - Live (2007) tatt opp i Flekkefjord, 31. juli 2004, og By'n vi bor i – all de fine sangan (2014).
Også andre artister har gitt den ut, som Elisabeth Andreassen på Kjærlighetsviser (2001) og Verdal Mannskor på Verdal Mannskor i 100 (2013). OnkelP fremførte sin versjon i Hver Gang Vi Møtes sesong 4 (2015) på TV2.I 1997 spilte London Symphony Orchestra inn Norske Popklassikere, som var tolv utvalgte sanger, hvor «Vinsjan på kaia» var en av dem.
Teaterlaget i Verdal satte i 2015 opp Road-musicalen Vinsjan på kaia basert på låter av DDE. «Vinsjan på kaia» var selvfølgelig med her, og Rai Rai Entertainment ga samme år ut et dobbeltalbum med låter fra forestillingene.Sangen ble av Nye Takter i Dagsavisen utropt som Norges nasjonalsang.Den er publisert med tekst og melodi i boka Hits 93, Warner/Chappell 1993.
| «Vinsjan på kaia» er en kjent sang av trønderrockgruppa DDE. Teksten ble skrevet av Idar Lind og melodien av bandets ene gitarist Frode Viken. Den var med på albumet Rai-Rai i 1993 og ble en av årets største slagere.
DDE har senere gitt den ut på Det é D.D.E. (1995) tatt opp i Trondheim 16. februar 1995, 15 år - Live (2007) tatt opp i Flekkefjord, 31. juli 2004, og By'n vi bor i – all de fine sangan (2014).
Også andre artister har gitt den ut, som Elisabeth Andreassen på Kjærlighetsviser (2001) og Verdal Mannskor på Verdal Mannskor i 100 (2013). OnkelP fremførte sin versjon i Hver Gang Vi Møtes sesong 4 (2015) på TV2.I 1997 spilte London Symphony Orchestra inn Norske Popklassikere, som var tolv utvalgte sanger, hvor «Vinsjan på kaia» var en av dem.
Teaterlaget i Verdal satte i 2015 opp Road-musicalen Vinsjan på kaia basert på låter av DDE. «Vinsjan på kaia» var selvfølgelig med her, og Rai Rai Entertainment ga samme år ut et dobbeltalbum med låter fra forestillingene.Sangen ble av Nye Takter i Dagsavisen utropt som Norges nasjonalsang.Den er publisert med tekst og melodi i boka Hits 93, Warner/Chappell 1993.
== Referanser == | «Vinsjan på kaia» er en kjent sang av trønderrockgruppa DDE. Teksten ble skrevet av Idar Lind og melodien av bandets ene gitarist Frode Viken. | 4,047 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Politiker | 2023-02-04 | Politiker | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Politikkstubber', 'Kategori:Politiske beskjeftigelser', 'Kategori:Statsvitenskap', 'Kategori:Stubber 2022-11'] | Politiker (fra greske polis) er en person som deltar aktivt i politisk beslutningstaking og har politiske verv. Personer som har rent administrative stillinger (som byråkrater) regnes ikke som politikere. Oftest refererer begrepet til personer som politiske verv som hovedinntektskilde ("heltidspolitiker").
| Politiker (fra greske polis) er en person som deltar aktivt i politisk beslutningstaking og har politiske verv. Personer som har rent administrative stillinger (som byråkrater) regnes ikke som politikere. Oftest refererer begrepet til personer som politiske verv som hovedinntektskilde ("heltidspolitiker").
== Kvaliteter ==
Ifølge Max Weber, bør en god politiker ha følgende kvaliteter:
lidenskap (Leidenschaft)
ansvarsfølelse (Verantwortungsgefühl)
å kunne skille det som er viktig fra det som ikke er så viktig (Augenmaß)Ifølge den tidligere australske senatoren Vicki Bourne må politikeren:
være beskjeden
være behagelig
kunne tenke strategisk
spesialisere seg
ha klare mål som kan oppnås
forstå saken
kunne lytte til andres mening
kunne si ‹‹nei›› på en vennlig og respektfull måte
forstå sin institusjon
vinne andres respektIfølge det tidligere amerikanske kongressmedlemmet Lee Hamilton, må politikeren:
være ærlig
være energisk og ha konsentrasjonsevne
være ambisiøs
vite hvordan man bruker systemet for å oppnå resultater
kjenne grensen til sin makt
se seg selv i perspektiv
kunne snakke med hvem som helst hvor som helst og være god til å kommunisere
kunne finne en felles plattform
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av politiker | Politiker (fra greske polis) er en person som deltar aktivt i politisk beslutningstaking og har politiske verv. Personer som har rent administrative stillinger (som byråkrater) regnes ikke som politikere. | 4,048 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bryggen_i_Bergen | 2023-02-04 | Bryggen i Bergen | ['Kategori:Arkeologiske steder i Norge', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bergen havn', 'Kategori:Bergenhus', 'Kategori:Byggverk i Bergen', 'Kategori:Fredete byggverk i Vestland', 'Kategori:Handelssteder', 'Kategori:Hanseatene i Bergen', 'Kategori:Kulturminner i Bergen', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Strøk i Bergen', 'Kategori:Turisme i Bergen', 'Kategori:Verdensarven i Norge'] | Bryggen i Bergen, også kjent som Tyskebryggen og Hansabryggen, omfatter den gamle trebebyggelsen og brannsikre steinkjellere i den historiske bykjernen i Bergen. Bryggen ble anlagt rundt 1070, og var fra 1360 til 1754 sete for Det tyske kontor i byen og det sentrale knutepunktet for den hanseatiske handelsvirksomheten i Norge. Hansa-kompaniet var også Nordens første handelskompani. Bryggen består av ca. 13 mål med 61 fredede bygninger, og befinner seg på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Bryggen er den tredje mest besøkte turistattraksjonen i Norge.
| Bryggen i Bergen, også kjent som Tyskebryggen og Hansabryggen, omfatter den gamle trebebyggelsen og brannsikre steinkjellere i den historiske bykjernen i Bergen. Bryggen ble anlagt rundt 1070, og var fra 1360 til 1754 sete for Det tyske kontor i byen og det sentrale knutepunktet for den hanseatiske handelsvirksomheten i Norge. Hansa-kompaniet var også Nordens første handelskompani. Bryggen består av ca. 13 mål med 61 fredede bygninger, og befinner seg på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Bryggen er den tredje mest besøkte turistattraksjonen i Norge.
== Strøket Bryggen ==
Strøket grenser mot Bergenhus festning i nord og langs Øvregaten til Vetrlidsallmenningen i sør, ned denne og tilbake langs Bryggens kaifront på østsiden av Vågen. Området nord for de historiske handelsgårdene heter Dreggen. Her ligger Bradbenken, som er basen for skoleskipet Statsraad Lehmkuhl, og Dreggsallmenningen med Mariakirken fra 1100-tallet, Bryggens Museum og Gustav Vigelands statue av Snorre Sturlason. I området ligger det også gamle trehusklynger og mer moderne bygårder med hoteller og næringsbygg, samt friidrettshallen Vikinghallen. Sørover fra Dreggsallmenningen ligger de gamle hanseatiske handelsgårdene i tre og Schøtstuene, og sør for Nikolaikirkeallmenningen bygårder i mur i samme stil. Lengst i sør ligger Hanseatisk museum og Kjøttbasaren. Det lokale buekorpset heter Dræggens Buekorps. Fra Bryggen går Beffen i skytteltrafikk over Vågen til Munkebryggen på Strandsiden.
Strøket omfattes av grunnkretsene Dreggen, Bryggen og Vetrlidsalmenningen som hadde til sammen 1 164 innbyggere 1. januar 2014 og et areal på 0,16 km², men dette inkluderer mindre områder tilhørende strøkene Stølen og Fjellet øst for Øvregaten og Lille Øvregaten, og mindre områder tilhørende strøket Vågsbunnen sør for Vetrlidsalmenningen.
== Navn ==
Tilbake i sagatiden finner en belegg for navnet Bryggen eller Bryggene. Sent i middelalderen, i forbindelse med at bryggen oppstod som et hanseatisk handelssted, dukker navneformen Tyskebryggen opp, på samme måte som Mariakirken ble omtalt som «Tyskekirken» fordi det ble holdt gudstjenester på tysk der frem til 1868. På 1600- og 1700-tallet var også den folkelige navneformen Garpebryggen vanlig. På norrønt betydde «garp» en kjernekar, men brukt om de tyske kjøpmennene kan betegnelsen ha vært ironisk ment. Senere ble formen Tyskebryggen enerådende. 25. mai 1945 vedtok Bergen bystyre at navnet fremover skulle være Bryggen. Navnebruken har vært kilde til strid, og flere har argumentert med at Tyskebryggen er mest historisk korrekt, og ønsket av bystyret skal reversere navnevedtaket. Lasse Bjørkhaug, tidligere direktør ved Stiftelsen Bryggen, har uttalt at han har merket seg at «stadig flere nå bruker navnet Tyskebryggen igjen». I 2011 fremmet Venstre forslag i bystyret om at det offisielle kommunale navnet skulle endres til Tyskebryggen. Hans-Carl Tveit fra Venstre begrunnet det med at «dette handler om å ta historien tilbake. I 2016 skal Bergen være vertskap for Hansadagene, og det hadde vært flott å få tilbake det gamle navnet før det». Forslaget fikk imidlertid bare støtte fra Venstre og den uavhengige representanten Siv Gørbitz.
== Handelsgårdene på Bryggen ==
Handelsgårdene på Bryggen fungerte som lagerboder for varer for eksport og import. Korn fra Sentral-Europa ble importert og tørrfisk fra Nord-Norge ble eksportert. Under vår- og høststevnen var bodene fulle av tørrfisk som skulle eksporteres. Tørrfisk var en viktig handelsvare for de katolske landene, som benyttet seg av tørrfisken under fasten.
Frontbygningene på Bryggen ble innredet som sjøstuer. Disse sjøstuene var som regel inndelt i pakkboder og gårdskleve på grunnplanet og ytrestue, stue, indrestue og pakkstue i andre etasje. Rommene i tredje etasje bestod som regel av husbondkleven, gesellkleven, drengekleven, setstuer og lagerboder.
Når tørrfisken nordfra nådde Bryggen i Bergen, ble den først losset og deretter samlet i lagerbodene for oppbevaring. Fisken ble ikke gjort klar for eksport før vår- eller høststevnet var forbi, da dette var svært travle perioder. Det var gårdenes drenger som hadde ansvar for å forberede fisken for salg i form av å kappe nakker og sporder (halen) på hver sin arbeidsstasjon. Tørrfiskvrakingen, kvalitetsbestemmelsen og sortering av tørrfisken, ble overlatt til kjøpmannens nestkommanderende, gesellen eller vrakeren, med ansvar for å vurdere fiskens verdi etter størrelse og kvalitet.
Handelssamfunnet på Bryggen var strengt lagdelt, både i den hanseatiske perioden og senere. Unge menn kom inn i fellesskapet som stuedrenger (Stabenjungen) med oppgaver knyttet til dagliglivet i stuene, etter 3-4 år avanserte de til skutedrenger (Schutenjungen) som hadde oppgaver blant annet knyttet til lossing og lasting av nordlandsjektene. Etter enda noen år kunne de avansere til gesell, etter å ha avlagt prøve i handelslære, varekunnskap og regning. Kontoret hadde også sin egen jurisdiksjon, samt et eget skolesystem hvor drenger gikk i lære. Det var strenge leveforhold, hvor det var forbudt for medlemmene å omgås innbyggerne i Bergen. Hanseater skulle også leve i sølibat så de ikke fikk barn som kunne gjøre krav på verdier som sin farsarv. Forbudet ble ikke overholdt, og i Lübecks arkiver ligger testamenter hvor hjemfarne hanseater navngir frillen de hadde i Bergen, og eventuelle barn i forholdet.Opprinnelig hadde tyskerne bare tillatelse til å «sitte» (dvs. handle) i Bergen i tiden mellom korsmesse om våren (3. mai) og korsmesse om høsten (14. september); men gradvis ble de «vintersittere». Omkring 1259 overvintret flere av dem i Bergen som leietakere hos norske gårdeiere på Bryggen, og en tysker ble snart huseier selv. Vintersittingen muliggjorde fordelaktige oppkjøp i vinterhalvåret og tidlig utskiping om våren. Likevel nektet tyskerne å betale tiende i Bergen, så kong Håkon forordnet at fremmede som leide hus i byen i 12 måneder, måtte regnes som fastboende og var pliktige å yte tiende og annet på lik linje med nordmenn. I 1250 var det sluttet freds- og handelsavtale mellom kong Håkon og Lübeck som garanti for gjensidige frihandel mellom nordmenn og lybekkere, gjensidig hjelp mot overfallsmenn og vilkår i Norge som det tidligere hadde vært. Tyskerne var imidlertid ikke fornøyd med rettssikkerheten de opplevde. Norsk vrakrett utsatte hanseatene for regulær plyndring når skipene deres forliste langs norskekysten. I tillegg mente kjøpmenn fra Hamburg seg utsatt for en falsk drapsanklage i Bergen. Denne frikjente Magnus Lagabøte dem for senere.Byloven av 1276 forutsatte at det også var utlendinger blant beboerne i norske bygårder, og presiserer at de må dele offentlige byrder som vetevakt og ledingskatt, samt «skipdrått» (dvs. ilandtrekking av skip i byen). Sommeren 1278 fremforhandlet tyske utsendinger flere fritak med Magnus Lagabøte i Tønsberg. Et kongebrev sikret dem fritak for skipdrått, som byloven ellers påla alle kjøpmenn som oppholdt seg tre netter eller mer i Bergen, samt rett til å kjøpe huder og smør i mindre partier på brygger og i fartøy i sommermånedene. (Ellers var det lovpålagt at handel foregikk i hus eller på torg.) Det ble også foretatt endringer i norsk strandingsrett, slik at hanseatene fikk beholde alt gods de berget ved egen innsats etter skipsforlis. Ingen fikk lenger fjerne vrakgods de ikke hadde oppgitt.Erik av Pommerns strid med grevene i Holstein ble merkbar i Norge da hanseatene vedtok å stenge kontoret på Bryggen. Våren 1427 forlot de Bergen, og kom først tilbake seks år senere. I mellomtiden var Bergen blitt utsatt for to forferdelige angrep av vitaliebrødrene, som også var kjent for plyndring av hanseatisk eiendom.I 1440 innkom det klager på at tyske kjøpmenn som satte opp hollenderboder på Stranden, jaget hollenderne vekk og slengte varene deres i sølen. Mer enn hundre bevæpnede hanseater skulle også ha trengt inn på Bergens rådstue tirsdag etter St. Peters dag (23. februar), og jaget rådmennene med økser og kårder. Konfliktene toppet seg med Olav Nilsson som høvedsmann på Bergenhus. Han opprettholdt en uforsonlig linje mot hanseatene og ble avsatt i 1453; men alt i 1455 var han tilbake etter å ha presset Erik av Pommern til å gjeninnsette seg. I mellomtiden hadde han drevet som kaprer og plyndret hanseatiske skip. Vel kunne Nilsson påpeke at hanseatene bare motvillig innordnet seg norsk lov; men en tidligere sjørøver som høvedsmann kunne de ikke tolerere. I 1455 var byen vitne til at bevæpnede hanseater jaget Nilsson, biskopen og følget deres utover mot Nordnes der de søkte tilflukt i Munkeliv kloster. Mens Nilsson klatret opp i tårnet, satte hanseatene klosteret i brann. De betalte for gjenoppbyggingen, men boten til Nilssons etterlatte nektet de å betale. Nok forelå det rettskraftig dom om slik bot, men kong Christian I forfulgte ikke saken ettersom han hadde tatt opp store lån av hanseatene til krigføringen sin.
=== Bergens maktsentrum ===
Bryggen var tidligere sentrum for byens verdslige makt. Maria Gildeskåle er første gang omtalt i Magnus Lagabøtes bylov av 1276, og var den gang møtested for bylovtinget. Bygningen lå ved Mariakirkegården og fungerte som byens første «rådhus», stedet hvor byadministrasjonen og bymøtet skulle samles ifølge byloven. Bygningen er i dag en ruin, plassert mellom Bryggens Museum og Mariakirken. Opprinnelig lå bygget som en bakre eller nordre del av bryggegården Gullskoen.
Den nye rådstuen ble oppført omkring år 1300-15. Den lå midt på Bryggen, ved Nikolaikirkeallmenningen, hvor også torget lå. Rådstuen var i bruk til 1560-årene. Christoffer Valkendorf var lensherre på Bergenhus fra 1556 til 1560. Etter at Valkendorf ankom Bergen ble det begått flere uoppklarte mord i noen av byens mange bordeller. Valkendorf fikk revet en rekke av bordellene, og i stor grad avviklet hanseatenes privilegier og monopol i Bergen. De tyske håndverkerne ble tvunget til å overholde norsk lov og fikk valget mellom å sverge troskapsed til kongen eller reise. I 1559 måtte 59 tyske håndverkere reise. I 1560-årene ble Bergens maktsentrum gradvis flyttet fra Tyskebryggen til dagens plassering, ved Christoffer Valkendorfs tidligere privatbolig på Rådstuplass, det som i dag kalles det gamle rådhuset.
=== Bryggen i dag ===
De historiske trebygningene fra 1702 fikk kledning på 1800-tallet. De bevarte bygningene på Bryggen idag består av følgende gårdsrekker, regnet fra syd: Søndre og nordre Holmedalsgård, Bellgården, Jacobsfjorden (Hjortegården), Svensgården (dobbelgård), Enhjørningen, søndre og nordre Bredsgård og Bugården (Bergen).
=== Svensgårdens hode med tre ansikter ===
Over inngangen til Svensgården henger et utskåret hode med tre ansikter i treverk, en kopi av en original i marmor. Konservator Jan Hendrich Lexow har i årbok for Stavanger museum i 1957 argumentert for at originalen var en gave til kong Håkon Håkonsson fra den tysk-romerske keiseren Fredrik 2. Lexow mente at hodet var lagd av en billedhogger i Sør-Italia som et symbol på den treenige Gud. Fredrik 2. holdt hoff i Palermo. Han og kong Håkon utvekslet gaver, og Lexow mente at hodet nettopp kan ha vært en slik gave fra perioden 1230-40. Videre antok han at hodet fikk en sentral plass i Store Kristkirke, som lå nord for Håkonshallen og var kroningskirke. Da Store Kristkirke blev revet på ordre fra Eske Bille i 1531, mente Lexow at hanseatene tok vare på hodet og tok det i bruk som merke for Svensgården, som på den tiden ble gjenoppbygd etter en brann. Slik markering av gårdene var viktig på et tidspunkt hvor mange verken kunne lese eller skrive. Hodet på Svensgården har få paralleller i européisk kunst, og utformingen af neser, munn og skjegg peker etter Lexows mening mot antikken, da det kristne gudsbildet ennå ble påvirket av portretter av Zevs.
== Bevaring og ødeleggelser ==
Gjennom historien har Bergen gjennomlevd mange branner, siden bygningsmassen stort sett bestod av tre. Bygningstrukturen er likevell beholdt, tross mange branner og påfølgende gjenreisninger. Bevisstheten om Bryggens kulturhistoriske verdi ble vekket allerede da den tradisjonelle virksomheten på Bryggen tok slutt. I 1900 var trehusbebyggelsen på begge sider av Vågen i stor grad intakt.
=== Forskning og dokumentasjon ===
Johan Wilhelm Olsen (også kjent som Johan Wiberg Olsen; 1829-98), som hadde drevet nordlandshandel i Finnegården, etablerte det Hanseatiske museum allerede i 1872, og regner som åpningsdag 26. juli da kong Oscar II besøkte byen og museet. Hans sønn Christian Koren Wiberg videreførte arbeidet og solgte museet til Bergen kommune i 1916. I 1899 utga han Det tyske Kontor i Bergen, en beskrivelse av de gamle hanseatiske bygningene med en rekke illustrasjoner.Koren Wiberg fikk i 1908 støtte av kommunen og Fortidsminneforeningen til å foreta utgravninger i tomten nedenfor den nyanlagte Rosenkrantzgaten. Funn fra utgravningen ble gjengitt blant annet i Bidrag til Bergens Kulturhistorie. Utgravningene avdekket den såkalte vinkjelleren som i middelalderen også var rådhus. Koren Wiberg hadde i Lübeck funnet dokumenter (fra 1651) som viste plasseringen av vinkjelleren, noe han fikk bekreftet ved utgravningen. Denne byplanen med rådhus/vinkjeller plassert mellom torg og kirke, var typisk for nordtyske (hanseatiske) handelsbyer.Ved utgravningene i den sørlige delen av Bryggen fant Christian Koren Wiberg dype fundamenter av grove tømmerstokker laftet sammen. Laftingen dannet «karverk» på opp over 2 meters høyde, og omkring 1 meters bredde og 2 meter lengde. Karverkene ble ferdig satt sammen og senket ned i vannet mellom påler, og deretter fylt med grus og stein. Tømmerstokkene var av furu og i god stand da Koren Wiberg foretok sin utgravninger. Fundamentene kunne dateres til brannene i 1413 og 1476 eller tidligere. De første sjøhusene ved Vågen var ifølge Koren Wiberg lave og av grovt, laftet tømmer. De hadde spissgavler og svalganger rundt hele bygget. Ifølge Koren Wiberg ble Bryggens fasade malt allerede fra 1500-tallet. Fra 1550 ble det vanlig å bygge steinkjellere i Bergen, trolig for å lagre gods et brannsikkert sted, ifølge Koren Wiberg. Hans Nagels bakeri, omtalt i 1441, lokaliserte Koren Wiberg til den moderne Øvregaten 17, der det på Koren Wibergs tid også ble drevet bakeri.
=== Murbryggen ===
Frem til 1901 utgjorde hele området mellom Dreggsallmenningen i nord og Kjøttbasaren i sør en sammenhengende rekke handelsgårder i tre som var gjenreist etter bybrannen i 1702. Handelsgårdene sør for Nikolaikirkeallmenningen ble da revet og erstattet med bygårder i mur i samme stil, tegnet av Jens Zetlitz Monrad Kielland, med unntak av den sørligste Finnegården, et museum som også omfatter de gamle Schøtstuene som ble gjenreist i 1937–38 med delvis originale og delvis rekonstruerte deler, i området sør for Mariakirken.
=== Fredning ===
Etter den første loven om bygningfredning ble vedatt i 1920, ble fredningslisten fra Bergen vedtatt i 1927. Fredningen omfattet alle bygningene på Bryggen, slik at det helhetlige kulturmiljøet ble ivaretatt.
=== Eksplosjonen på Vågen ===
Eksplosjonsulykken 20. april 1944 satte fart i planene om å rive Bryggen, og Terboven fikk støtte hos alle fagfolk i Bergen kommune i sitt ønske om å jevne området med jorden. Sett med Terbovens øyne var det labyrintiske systemet av gårder ideelt for å skjule motstandsfolk, slik som Theta-gruppen og radiosenderen deres. Sterke krefter i lokalbefolkningen lyktes likevel i å skaffe seg støtte, ikke minst fra professor Hermann Phleps fra Den tekniske høyskolen i Danzig (Gdańsk), som foretok en grundig befaring av de raserte bygningene, og konkluderte med at «det tyske kvartalet» kunne reddes med enkle midler. Den virkelige redningen ble kriseproduktet «Domus-plater», som ble gjennomvåte i regnvær, og lett gikk i stykker. Men de gjorde likevel nytten, ettersom de dekket 8.000 kvadratmeter takflate midlertidig. De raserte takene var for øvrig ikke det eneste problemet. Eksplosjonen hadde også løftet Bryggen til værs, og latt den falle ned igjen på underlaget, slik at man måtte ta i bruk donkraft for å få husene noenlunde i vinkel igjen. Men sikringen var utført, ikke minst til glede for arkitekt Halvor Vreim fra Riksantikvaren, som allerede hadde avskrevet Bryggen.
=== Brannen i 1955 ===
En storbrann 4. juli 1955 ødela den nordlige halvparten av de gjenværende gamle handelsgårdene i tre. Brannen ble innledningen til Asbjørn Herteigs utgravninger av området. Våren 1962 gikk utgravningene inn i sin syvende sesong, muliggjort ved bruk av sivilarbeidere i sommerhalvåret. Ett år kom våren så sent at sivilarbeiderne måtte hugge bort 13 tommer is for å komme i gang.Fasadene av den nedbrente delen ble gjenreist som kopier i 1980, og utgjør en del av SAS-hotellet som ligger på området. På branntomten ligger også Bryggens Museum med rester fra de eldste tider avdekket ved de arkeologiske utgravningene som tilførte forskningen et enormt kildemateriale.
=== Oppføring på UNESCOs verdensarvliste ===
Bryggen i Bergen ble oppført på UNESCOs verdensarvliste i 1979 i henhold til kulturelt kriterium III, som viser til et sted som «bærer et enestående, eller i det minste sjeldent, vitnesbyrd om en kulturell tradisjon eller om en levende eller utdødd sivilisasjon». I denne forbindelsen trekker UNESCO fram at Bryggen bærer vitnesbyrd om sosial organisering og illustrerer hvordan de hanseatiske kjøpmennene på 1300-tallet utnyttet plassen i sin del av byen, samt at den er en type nordlig fondaco (kombinert handelsdepot, bolig og ghetto for utenlandske kjøpmenn) som ikke fins noe annet sted i verden, hvor bygningene har forblitt en del av bylandskapet og bevarer minnet om en av de eldste handelspostene i Nord-Europa.
=== Eierskap og forvaltning ===
De fleste bygningene på Bryggen er i privat eie. «Stiftelsen Bryggen» eier i dag 36 av de 61 bygningene som inngår i verdensarven. «Stiftelsen Bryggen» og «Bryggens venner» ble dannet i 1962. Stiftelsen har som formål å bevare Bryggen i samråd med antikvariske myndigheter. Stiftelsen driver både med utleie av lokaler og sikring, vedlikehold og restaureringsarbeid. Stiftelsen Bryggen har en egen stab av tømrere med spesialkompetanse på tradisjonshåndverk. «Bryggen private gårdeierforening» er en sammenslutning av flere private eiere som til sammen eier 24 bygninger. Bergen kommune er eier av Finnegården, bygningen som huser det Hanseatiske museum. Alle bygningene i privat eie kan bli istandsatt med opptil 90% finansiering gjennom en tilskuddsordning administrert av Vestland fylkeskommune (tidligere Hordaland). De fredede bygningene på Bryggen blir forvaltet som kulturminner av kulturarvseksjonen i Vestland fylkeskommune. De arkeologiske kulturminnene i middelaldergrunnen forvaltes av Riksantikvaren. Alt arkeologisk arbeid blir 100% offentlig finansiert og de nødvendige utgravingene blir utført av NIKU.
== Andre bygninger i strøket ==
Bryggens museum er bygget der det lå bryggegårder inntil storbrannen 4. juli 1955.
Det Hanseatiske Museum ligger på Bryggen, ved Fisketorget, og forteller historien om Bergen og hanseatene.
Kjøttbasaren er byens basar for matvarer, oppført i 1874–76 i nyromansk stil.
Mariakirken i Bergen er fra 1100-tallet, og var mellom 1408 og 1766 hanseatenes kirke. Det ble holdt gudstjenester på tysk her frem til 1868.
Schøtstuene var forsamlingshusene for handelsgårdenes beboere, brukt til måltider og som festsaler, retts- og møtelokaler, gjenreist i 1937–38.
== Gater i strøket ==
Bradbenken (Bergen)
Slottsgaten (Bergen)
Bryggen (Gate i Bergen)
Sandbrogaten (Bergen)
Kroken (Bergen)
Dreggsallmenningen (Bergen)
Øvre Dreggsallmenningen (Bergen)
Øvregaten (Bergen)
Rosenkrantzgaten (Bergen)
Nikolaikirkeallmenningen (Bergen)
Lodin Lepps gate
Finnegårdsgaten (Bergen)
Vetrlidsallmenningen
== Galleri ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Koren-Wiberg, C.; Det tyske Kontor i Bergen: Tegninger med Beskrivelse, Bergen 1899
Koren-Wiberg, C.; Bidrag til Bergens kulturhistorie, Bergen 1908
Koren-Wiberg, C.; Bergensk kulturhistorie, Bergen 1921
Hauglid, Roar og Herteig, Asbjørn.E. Bryggen skal reddes, Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring, Oslo, 1962
Lorentzen, Bernt; Gård og grunn i Bergen i middelalderen i Det Hanseatiske Museums skrifter ; 16 Bergen 1952
Herteig, Asbjørn.E.; Bryggen i Bergen Bergen 1961
Helle, K. m.fl.; Bryggen: hanseatenes kontor i Bergen i Det Hanseatiske museums skrifter; 23 Bergen 1981
Trebbi, M.; Om contoretz opprettelse, Bergen faktorforening, 1993
Trebbi, M.; Bryggen i Bergen Oslo 1997 (ARFO) ISBN 82-91399-04-2
Burkhardt, Mike; Policy. Business. Privacy – contacts made by the merchants of the Hanse Kontor in Bergen in the Late Middle Ages, in: Brand Hanno (Hg.), Trade, Diplomacy and Cultural Exchange. Continuity and Change in the North Sea area and the Baltic c. 1350-1750, Hilversum 2005, S. 136-151.
Burkhardt, Mike; Das Hansekontor in Bergen im Spätmittelalter – Organisation und Struktur, in: Hansische Geschichtsblätter 124 (2006), S. 22-71.
Ersland, Geir Atle; Riv Bryggen - fortida blokkerer framtida, foredrag på Litteraturhuset, 14. januar 2014
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Bryggen, Bergen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bryggen i Bergen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Bergen byleksikon på nett, om Bryggen
Bergen byleksikon på nett, om Stenbroen på Tyskebryggen
Stiftelsen bryggen
Kulturnett Hordaland
Miljøstatus i Norge: Bryggen i Bergen
Gammelt postkort fra Bryggen.
Bryggen før den store brannen i 1955
Bilder fra Bryggen
Flere bilder fra Bryggen
Forvaltningsplan for Verdskulturminnet Bryggen
Strøksnavn
«Bryggen i Bergen». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
«Bryggen i Bergen». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
«Bryggen i Bergen». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
«Bryggen i Bergen». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
«Bryggen i Bergen». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
Verdensarvsstedet Bryggen i Bergen hos www.kulturminnesok.no | Bryggen i Bergen, også kjent som Tyskebryggen og Hansabryggen, omfatter den gamle trebebyggelsen og brannsikre steinkjellere i den historiske bykjernen i Bergen. Bryggen ble anlagt rundt 1070, og var fra 1360 til 1754 sete for Det tyske kontor i byen og det sentrale knutepunktet for den hanseatiske handelsvirksomheten i Norge. Hansa-kompaniet var også Nordens første handelskompani. Bryggen består av ca. 13 mål med 61 fredede bygninger,http://www.stiftelsenbryggen.no/ og befinner seg på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Bryggen er den tredje mest besøkte turistattraksjonen i Norge.http://www.vg.no/innstikk/wideroe/2010/05/10/her-er-norges-mest-bes%C3%B8kte-attraksjoner/#xtor=AD-13- | 4,049 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Yggdrasil | 2023-02-04 | Yggdrasil | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kjente trær', 'Kategori:Norrøn mytologi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Yggdrasil (av norrønt yggr, «fryktinngytende», og drasill, «hest» eller «galge») er verdenstreet i norrøn mytologi, en ask med grener som rekker ut over hele verden og opp over himmelen. Yggdrasil skildres i den norrøne litteraturen i Voluspå, Grimnesmål og i Snorres Gylvaginning.
| Yggdrasil (av norrønt yggr, «fryktinngytende», og drasill, «hest» eller «galge») er verdenstreet i norrøn mytologi, en ask med grener som rekker ut over hele verden og opp over himmelen. Yggdrasil skildres i den norrøne litteraturen i Voluspå, Grimnesmål og i Snorres Gylvaginning.
== Røtter, grener og skapninger ==
Yggdrasil-asken bæres av tre lange røtter. Disse går gjennom tre forskjellige verdener, og ved hver rot ligger en brønn. Den ene roten er hos æsene. Her ligger brønnen Urdarbrunn, hvor nornene holder til, og hvor æsene daglig holder ting. Den andre roten er hos rimtussene. Her ligger Mimesbrunn, som er kilde til vett og visdom, og som eies av den kloke Mime. Den tredje roten er i Nivlheim, og her ligger brønnen Kvergjelme. I Kvergjelme ligger en mengde ormer, anført av den fryktelige Nidhogg, og gnager på roten. De truer slik med å ødelegge treet.
En rekke forskjellige skapninger holder til i grenene til Yggdrasil: fire hjorter beiter i trekronen, disse heter Dåin, Dvalin, Dunøyr og Duratro. Det sitter en ørn (Vidofnir) i toppen av treet, og mellom øynene på den sitter hauken Vêrfolne. Ekornet Ratatosk løper opp og ned stammen og bærer sladder og vondord mellom ørnen Vidofnir og ormen Nidhogg.
== Navnet ==
Navnet Yggdrasil betyr «Odins hest» og er dannet av leddene Yggr («den skrekkelige») som er et av mange kallenavn på guden Odin, og drasill som betyr «hest». Det er knyttet uhygge til dette navnet; «Odins hest» er en poetisk omskrivning av uttrykket «å ri galgen», det vil si lide døden ved henging, og den som henges, rir symbolsk sett treet. I Håvamål gjengis myten, som er vesentlig i Odindyrkelsen, om at Odin hengte seg selv, ofret seg selv for seg selv. Det er et symbol på liv og orden fordi Odin gjør dette for å få kunnskap om å skrive og tyde runer.
== Referanser ==
== Se også ==
Folkemusikkgruppa Yggdrasil
Yggdrasil (konferanse)
Yggdrasil Records[1]
== Litteratur ==
Gro Steinsland Norrøn religion - Myter, riter, samfunn Pax 2005 ISBN 978-82-530-2607-7 | Yggdrasil (av norrønt yggr, «fryktinngytende», og drasill, «hest» eller «galge») er verdenstreet i norrøn mytologi, en ask med grener som rekker ut over hele verden og opp over himmelen. Yggdrasil skildres i den norrøne litteraturen i Voluspå, Grimnesmål og i Snorres Gylvaginning. | 4,050 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Toten | 2023-02-04 | Toten | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Innlandets geografi', 'Kategori:Landskap i Norge', 'Kategori:Opplands historie', 'Kategori:Politikk i Oppland', 'Kategori:Stortingsvalget 1906', 'Kategori:Stortingsvalget 1909', 'Kategori:Stortingsvalget 1912', 'Kategori:Stortingsvalget 1915', 'Kategori:Stortingsvalget 1918', 'Kategori:Valgdistrikter ved Stortingsvalg'] | Toten er et distrikt i Innlandet fylke, som består av kommunene Østre og Vestre Toten, med henholdsvis 14 465 og 12 723 innbyggere. Kommunene har areal på 561 og 249 km², til sammen 810 km². Administrasjonssenteret i Vestre Toten er Raufoss, og i Østre Toten Lena. Sammen med Land, Hadeland og Gjøvik utgjør Toten regionen Vestoppland.
| Toten er et distrikt i Innlandet fylke, som består av kommunene Østre og Vestre Toten, med henholdsvis 14 465 og 12 723 innbyggere. Kommunene har areal på 561 og 249 km², til sammen 810 km². Administrasjonssenteret i Vestre Toten er Raufoss, og i Østre Toten Lena. Sammen med Land, Hadeland og Gjøvik utgjør Toten regionen Vestoppland.
== Etymologi ==
Navnets opphav er satt i sammenheng med det norrøne Þótn som angivelig betyr «noe man liker».
== Historie ==
Toten var del av et lite kongerike i tidlig vikingtid og Halvdan Kvitbein var den mest kjente kongen som regjerte der.
Toten har tradisjonelt vært et av Norges største jordbruksområder, og industriparken på Raufoss er et av de største industrisentra i innlandet.
== Valgkrets ==
Toten var en valgkrets i Kristians amt ved stortingsvalgene fra 1906 til 1918. Ved disse stortingsvalgene praktiserte man en valgordning med direkte flertallsvalg i enmannskretser. Toten valgte således én representant og én personlig vararepresentant.
Valgkretsen Toten bestod av herredene Biri, Eina fra 1909, Kolbu fra 1909, Snertingdal fra 1912, Vardal, Østre Toten og Vestre Toten med rundt 25 000 innbyggere og 12 000 stemmeberettigede etter innføringen av kvinnelig stemmerett.
=== Valgresultat ===
=== Stortingsrepresentanter ===
(1)Castberg ble også valgt fra Søndre Gudbrandsdalen krets, og representerte denne.
== Dialekt ==
Dialekten på Toten tilhører opplandsmål (dialektene på Toten, Hadeland, i Land, Solør, Odalen og Hedmarken), og avviker fra de offisielle skriftspråkene på mange punkter. Blant annet har Toten-dialekten bevart dativ som egen kasus opp til nyere tid, og samsvarsbøyning i adjektiv og perfektum partisipp, som finnes i nynorsk, men ikke bokmål, hvor dette ble oppgitt i 1907.
Et eksempel på Toten-dialekten eller «totning» som det kalles på lokalmunne:
«Totninger er navnet på innbyggera i dom to Totenkommuna Vestre Toten og Østre Toten. Generelt for totninger er at dom talar totning. Ellers er det sagt at det tæk tid å vara totning. Detti gjeld spesielt om 'n itte er på Toten, men ett ænna stelle i væla.»
== Tettsteder ==
Raufoss - Vestre Toten - 7 918 innbyggere per 1. januar 2022
Kapp - Østre Toten - 2 145
Lena - Østre Toten - 1 264
Skreia/Totenvika - Østre Toten - 900
Reinsvoll - Vestre Toten - 1 052
Bøverbru - Vestre Toten - 741
Eina - Vestre Toten - 713
Kolbu - Østre Toten - 652
Nordlia - Østre Toten - 672
Lensbygda - Østre Toten - 481
Sletta - Østre Toten - 292
== Litteratur ==
Østbye, Thor (1997). Pilegrimsleden over Toten. Østre Toten kommune. ISBN 8299430208.
Gihle, Pål (1997). Fra gamle dager på Toten. Totens bokhandel. ISBN 8290002874.
== Referanser == | Toten er et distrikt i Innlandet fylke, som består av kommunene Østre og Vestre Toten, med henholdsvis 14 465 og 12 723 innbyggere. Kommunene har areal på 561 og 249 km², til sammen 810 km². | 4,051 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grenader_(Norge) | 2023-02-04 | Grenader (Norge) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Militære beskjeftigelser', 'Kategori:Norges forsvar', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Trenger oppdatering'] | Grenader (fra fransk grenadier, granatkaster) er en yrkestittel på vervede soldater ansatt i den norske Hæren eller Luftforsvaret. I Sjøforsvaret er motstykket til en grenader en matros.
Personell som har signert kontrakt med Forsvaret etter fullført førstegangstjeneste, kalles vervede. Vervede kan være inne til daglig tjeneste eller de kan stå på beredskap. En vervet som er ansatt i daglig tjeneste i Luftforsvaret eller Hæren, kalles «grenader». De er personell uten militær lederutdanning som tar en kontraktsbefestet ansettelse, ofte på mellom 3 og 5 år i en militær stilling. Vervede må derfor ikke forveksles med befal eller offiserer som må ha gått befalskolen, ev. også krigsskolen.
I de fleste andre NATO-land finnes det såkalte underoffiserskorps som innebærer en egen karrierestige parallelt med offiserers. Norges forsvar har ikke lenger et underoffiserskorps, men i likhet med menige og korporaler vil grenaderer til sammenlikning falle inn under denne samlekategorien. Forsvarsstaben og Hærstaben utreder hvordan et slikt underoffiserskorps kan innføres i Norge.
I andre land praktiseres sjelden grenader som grad. Mer vanlig er at grenader der er en type soldat, slik som maskingeværskytter eller liknende. En grenader er da gjerne en tyngre utstyrt soldat.
Norske grenaderer og deres forhold reguleres av Forsvarets personellhåndbok del D.
| Grenader (fra fransk grenadier, granatkaster) er en yrkestittel på vervede soldater ansatt i den norske Hæren eller Luftforsvaret. I Sjøforsvaret er motstykket til en grenader en matros.
Personell som har signert kontrakt med Forsvaret etter fullført førstegangstjeneste, kalles vervede. Vervede kan være inne til daglig tjeneste eller de kan stå på beredskap. En vervet som er ansatt i daglig tjeneste i Luftforsvaret eller Hæren, kalles «grenader». De er personell uten militær lederutdanning som tar en kontraktsbefestet ansettelse, ofte på mellom 3 og 5 år i en militær stilling. Vervede må derfor ikke forveksles med befal eller offiserer som må ha gått befalskolen, ev. også krigsskolen.
I de fleste andre NATO-land finnes det såkalte underoffiserskorps som innebærer en egen karrierestige parallelt med offiserers. Norges forsvar har ikke lenger et underoffiserskorps, men i likhet med menige og korporaler vil grenaderer til sammenlikning falle inn under denne samlekategorien. Forsvarsstaben og Hærstaben utreder hvordan et slikt underoffiserskorps kan innføres i Norge.
I andre land praktiseres sjelden grenader som grad. Mer vanlig er at grenader der er en type soldat, slik som maskingeværskytter eller liknende. En grenader er da gjerne en tyngre utstyrt soldat.
Norske grenaderer og deres forhold reguleres av Forsvarets personellhåndbok del D.
== Se også ==
Militære grader
Grenader (infanterist)
== Eksterne lenker ==
Forsvarets Personellhåndbok, Del D, Forvaltning av grenaderer og matroser | Grenader (fra fransk grenadier, granatkaster) var opprinnelig en betegnelse på en spesialisert stormsoldat for beleiringsoperasjoner, først opprettet som en særskilt rolle tidlig i det 17. århundre. | 4,052 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pedagogikk | 2023-02-04 | Pedagogikk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Pedagogikk'] | Pedagogikk er et vitenskapelig fagområde som handler om «oppdragelse, undervisning og sosialisering i alle aldre og på alle livets områder». Pedagogikk er nært knyttet opp mot fagområdene psykologi, filosofi og sosiologi.
| Pedagogikk er et vitenskapelig fagområde som handler om «oppdragelse, undervisning og sosialisering i alle aldre og på alle livets områder». Pedagogikk er nært knyttet opp mot fagområdene psykologi, filosofi og sosiologi.
== Teori og praksis ==
Som fag har pedagogikk både en teoretisk og praktisk side. Teoretisk dreier det seg om å beskrive og drøfte oppdragelse og undervisning og belyse forholdet mellom disse virksomhetene og individ, samfunn og kultur. Praktisk dreier det seg om, gjennom ulike undervisnings- og oppdragelsestiltak, å legge til rette for læringsprosesser for tilegnelse av kunnskaper og ferdigheter, holdninger, normer og verdier og for utvikling av de ulike sider ved menneskets personlighet.
Forholdet mellom teori og praksis i pedagogikken kan enklest uttrykkes slik at den primære hensikten med det teoretiske arbeidet er å bidra til en mer reflektert og forbedret praksis.
== Historie ==
Mot slutten av 1800-tallet løsrev pedagogikken seg fra avhengighetsforholdet til teologi og filosofi og etablerte seg etter hvert som en egen vitenskapelig disiplin. I dag er pedagogikk som vitenskap både deskriptiv, årsaksforklarende og normativ.
== Pedagogiske emner ==
Som fag og studium deles pedagogikken gjerne inn i ulike pedagogiske disipliner eller forskningsområder. Noen av disse er vokst fram gjennom kontakten med andre vitenskaper. Det gjelder disipliner som pedagogisk psykologi, pedagogisk sosiologi, pedagogisk filosofi og historisk pedagogikk. Andre disipliner har en mer umiddelbar tilknytning til den pedagogiske situasjonen, slik som didaktikk (undervisningsteori) og oppdragelsesteori, der en forsøker å analysere og systematisere den pedagogiske virkelighet med sikte på å utvikle prinsipper og retningslinjer for den pedagogiske praksis. De ulike pedagogiske disiplinene har imidlertid stor berøringsflater med hverandre på den måten at det samme problemet ofte blir betraktet fra forskjellige synsvinkler, alt etter i hvilken disiplin problemet blir tatt opp.
== Utdanning i pedagogikk ==
Utdanning innenfor pedagogikken har to retninger. Profesjonsstudier og akademiske studier.
Profesjonsutdanningene er
Lærerutdanningen
Barnehagelærerutdanningen
Praktisk-pedagogisk utdanningLærer- og førskolelærerutdannigen tilbys ved lærerhøyskolene, mens praktisk-pedagogisk utdanning er en tilleggsutdanning for de som allerede har en akademisk eller yrkesfaglig utdannelse. Praktisk-pedagogisk utdanning gir rett til å undervise i skolen innenfor et avgrenset fagfelt.
De akademiske studiene fører frem til en bachelor- eller mastergrad. Akademiske studier innenfor pedagogikk tilbys ved de fleste høyskoler, og alle landets universiteter.
== Referanser ==
== Se også ==
Didaktikk
Konfluentpedagogikk
Pedagogisk psykologi
Skole
Utdannelse | Pedagogikk er et vitenskapelig fagområde som handler om «oppdragelse, undervisning og sosialisering i alle aldre og på alle livets områder». Pedagogikk er nært knyttet opp mot fagområdene psykologi, filosofi og sosiologi. | 4,053 |
null | 2023-02-04 | Københavns Universitet | null | null | null | | type = Offentlig universitet | 4,054 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sj%C3%B8forsvaret | 2023-02-04 | Sjøforsvaret | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Militære avdelinger i 1814', 'Kategori:Norsk sjøfart', 'Kategori:Sjøforsvaret'] | Sjøforsvaret er den militære grenen i Norges forsvar som ivaretar Norges suverenitet ved å beskytte, overvåke og kontrollere kystlinjen og havområder i fred, krise og krig i nasjonal og internasjonal sammenheng. Sjøforsvaret omfatter avdelingene Marinen og Kystvakten.
| Sjøforsvaret er den militære grenen i Norges forsvar som ivaretar Norges suverenitet ved å beskytte, overvåke og kontrollere kystlinjen og havområder i fred, krise og krig i nasjonal og internasjonal sammenheng. Sjøforsvaret omfatter avdelingene Marinen og Kystvakten.
== Oppgaver ==
Sjøforsvarets oppgaver omfatter:
Overvåkning og etterretning
Suverenitets- og myndighetsutøvelse
Krise- og konflikthåndtering nasjonalt og internasjonalt (Deltakelse i internasjonale styrker i regi av NATO og FN).
Krigsoppgaver (forsvare sjøveis forsyningslinjer og forsvar mot sjøveis invasjon)
Rednings- og miljøberedskap
== Historie ==
Utdypende artikkel: Den norske marine (1807–1890)
Organisert militærvesen i Norge kan spores tilbake til kongehirden og leidangen. Tidligere ble væpnede styrker satt opp tilfeldig, men i 954 vant Håkon den gode over Eirikssønnene og deres allierte, i et slag som sto ved Avaldsnes på Karmøy. Heimskringla forteller at Håkon skrev i loven at over hele landet langs sjøen, og så langt opp i elvene som laksen gikk, så skulle landets deles inn etter «skipreider». Bøndene i et skipreide måtte bygge og utruste et seilskip.
I Norge var det 270 slike skipreider i 1277. Skipsreien skulle sendes ut når det var allmenning. Allmenning skulle sendes ut når det var fiendtlige styrker i landet. På 1000-tallet er jarler nevnt som høvdinger i leidangen. På 1100-tallet ble biskopene sjef for leidangsflåten.
De fleste trefninger fra vikingtiden og opp gjennom middelalderen foregikk til sjøs, like mye som på landjorden. Den norske leidangsflåten viste seg ved sammenstøt mot tyske vitalinere først på 1400-tallet, å være fullstendig underlegne og med avleggs konstruksjon. Kravellbygde skip med høye kasteller overtok for de klinkerbygde langskipene. Under krigene på 16- og 1700-tallet ble det med vekslende hell forsøkt etablert flåteavdelinger, både av skjærbåter (rofartøyer) som under Bjelkefeiden, og såkalte defensjonsskip, som var større seilfartøyer bygd av handelsredere, som i påkommende tilfeller også kunne utrustes til krigsbruk. Spesielt under Gyldenløvefeiden på 1670-tallet og fram til 1720 hadde disse en viss betydning.
Da Norge igjen fikk sjøkrig i 1807, etter det britiske angrepet på København, var sjøforsvaret på et lavmål. Kysten var i realiteten lagt åpen for fransk kaperkrig mot Storbritannia helt siden krigsutbruddet internasjonalt i 1793. Et norsk sjøforsvar var godt forberedt på papiret alt i 1790, med hele tre flåtekommisjoner, som avga kompetente innstillinger om valg av skip, kystbatterier og oppsetting av norske mannskaper. Dette ble tatt til følge den første krigsvinteren, ved at den danske marinens mest krigserfarne sjøoffiser, Lorents Fisker, etter eget forslag reiste til Norge og organiserte Den norske Kystdefention ((2. november 1807). Det var i realiteten starten på det norske sjøforsvaret, og hele det grunnlag i materiell og mannskaper marinen hadde å bygge på i 1814. I sju år var det krig for det meste til sjøs, mens krigen til lands dreide seg om noen måneder 1808-09 på Østlandet, og et nytt svensk angrep begrenset til Østfold høsten 1814. Mens britiske skip blokkerte Norge gjennom lange år med, sult, nød og synkende folketall til følge. Henrik Ibsens episke dikt Terje Vigen omhandler disse krisetider i norsk historie.
Norske skip ble oppbragt, og tusenvis av sjøfolk fortvilte ved årelange opphold i britisk krigsfangenskap, når de ikke ga seg til å gå i fiendens tjeneste. Av og til kunne skjærgårdsbåter med lette kanoner gjøre motstand. Lorents Fisker satset på å bygge kanonbåter i to klasser: En for sjalupper opp til 60-70 fot og med et mannskap på 60-70 mann og en for joller på inntil 45 fot og med 20-25 manns besetning. Til 1814 ble det bygget over femti av hver type, og samtidig ble kystbatteriene utbedret eller nyanlagt.
Det norske sjøforsvaret hadde i 1814 under 10 havgående fartøyer av briggs størrelse, og rundt 100 kanonbåter for kystnære farvann. Flåten ble de følgende år sterkt redusert, og mannskapene ble demobiliserte alt samme høst. I det følgende kom en ny faglig konsolidering til å skje ved Fredriksvern Verft, fram til Horten verft overtok gradvis over flere etapper fra 1830. I 1828 ble det sjøsatt et nytt fartøy, fregatten Freia, og det skjedde på en nybygd bedding i Horten. Arbeidet ble utført med bare norske håndverkere. Det skulle dog ennå gå et decennium før Stortinget overvant sin mistillit til den norske marinens offiserer, og det ble bevilget nye midler til marinen, etter den fatale «Marinefallitten».
Trusselbildet, slik den fra svensk side ble definert, var innrettet mot var et russisk angrep mot Sverige over Østersjøen. I et slikt tilfelle skulle det norske og svenske linjeforsvaret samles i Midt-Sverige for å slåss mot invasjonsstyrkene. Denne tanken måtte forlates etter som ny marineteknologi gjorde det mulig å angripe alle kystområder. Den tenkte russiske trusselen førte også til en sterk fornorskningspolitikk i nordområdene, fordi Russland tradisjonelt sett ikke var fiende av Norge - mange mente at nordmenn derfor ble ufrivillig trukket inn i en konflikt som kun angikk Sverige og Russland.
Sverige som krigstrussel forsvant nærmest de første årene etter unionsoppløsningen i 1905, men samtidig rustet stormaktene på kontinentet opp, og en verdenskrig var under oppseiling. Norge valgte å holde seg nøytralt.
Mens verdenskrigen raste ble den norske marinen mobilisert i sin helhet mobilisert sammen med noen kystbefestninger og elementer fra Hæren. Gjennom hele krigsforløpet holdt Norge en strengt nøytral linje, hvor Marinen tok hovedtyngden av håndheving på norsk territorium. Etter at krigen var over, var både personell og materiell i Marinen utslitt, og samtidig ble forsvaret som helhet i etterkrigstiden bygget ned. Mange av fartøyene som var i bruk under første verdenskrig, var allerede ved århundreskiftet foreldede og til liten nytte. Likevel tjenestegjorde de også etter første verdenskrig. En ny klasse ubåter ble bestilt, B-klassen, men disse var utdaterte allerede ved overlevering. Samtidig kom en ny forsvarsgren til, etter som flyteknologien for alvor ble tatt i bruk. Først ble flyene disponert under Hæren flyvåpen og Marinens flyvåpen, men etter hvert ble det et felles Luftforsvar.
Det norske forsvaret ble nedkjempet i løpet av et par måneder i 1940, til tross for noen allierte forsterkninger.
Etter kapitulasjonen i Nord-Norge den 9. juni 1940 bestod Sjøforsvarets fartøysmateriell i Storbritannia av 15 fartøyer.Se Liste over Sjøforsvarets fartøysmateriell i juni 1940.
Etter krigen bestod sjøforsvaret av noen få tidligere fartøyer, men også en del overtatte tyske krigsskip, samt britiske og amerikanske skip som var overtatt av og tjenestegjorde i den norske marinen i eksil under krigen. I 1950-årene planla man marinens oppgradering, og arbeidet resulterte i flåteplanen av 1960: Fem nye fregatter i Oslo-klassen, fem korvetter i Sleipner-klassen (senere redusert til to), femten ubåter av Kobben-klassen, åtte MTB-er av Tjeld-klassen og 23 (senere redusert til 20) MKBer av Storm-klassen.
Etter Sovjetunionens og Warszawapaktens oppløsning rundt 1990 ble Forsvaret bygget kraftig ned. En ubalanse mellom mål og tildelte midler hadde blitt stadig tydeligere, og fra 1990-tallet ble antallet soldater betydelig redusert. I etterkrigsårene hadde også Forsvaret hatt utenlandsstyrker, spesielt i FN-regi. Marinen fikk dog i slutten av 1980-årene levert seks ubåter av Ula-klassen, og litt tidligere hadde nye MTB-er av Hauk-klassen blitt bygget. Fem fregatter av Fritjof Nansen-klassen ble tatt i bruk fra 2006 til 2011, og nye korvetter i Skjold-klassen er operative fra 2008.
== Organisasjon ==
Sjøforsvaret ledes av Sjef Sjøforsvaret som er stasjonert på Haakonsvern orlogsstasjon utenfor Bergen. Stillingen innehas per mars 2019 av kontreadmiral Nils Andreas Stensønes.
=== Organisasjonsledd ===
Sjøforsvarsstaben
Nasjonalt sjøoperasjonssenter
Sjøforsvarets baser
Ramsund orlogsstasjon
Trondenes fort
Haakonsvern Orlogsstasjon
KNM Harald Haarfagre
Saniteten i Sjøforsvaret
Kystvakten (Kystvakstaben)
Ytre Kystvakt
Indre Kystvakt
Marinen (Marinestaben)KNM Tordenskjold
Ubåttjenesten (seks stk Ula-klassen)
Undervannsbåtskolen
Fregattskvadronen (fire stk Fridtjof Nansen-klassen)
Korvettskvadronen (seks stk Skjold-klassen)
Minerydderskvadronen (to stk Alta-klassen og to stk Oksøy-klassen)
Marinens logistikkommando
KNM «Maud»
KNM «Olav Tryggvason», støttefartøy Reine-klassen
KNM «Magnus Lagabøte», støttefartøy Reine-klassen
KS Norge
Minedykkerkommandoen
Kystjegerkommandoen
=== Organisasjon før omstillingene ===
Sjøforsvaret bestod inntil de store omstillingene rundt årtusenskiftet av de tre våpengrenene Marinen, Kystartilleriet og Kystvakten. I krig og ved beredskap inngikk også Sjøheimevernet (som i fredstid var en integrert del av Heimevernet).
Den Kongelige Norske Marinen ble etablert 12. april 1814. Kystartilleriet ble besluttet opprettet ved kongelig resolusjon 17. juni 1899 og oppsatt 1. oktober samme år. Kystvakten ble opprettet som en del av Forsvarets organisasjon 1. april 1977. Alle kystfort ble lagt ned og de to våpenartene Kystartilleriet og Marinen ble slått sammen og permanent etablert under navnet «Kysteskadren» 1. januar 2002. Fra 1. august 2016 ble derimot betegnelsen «kysteskadren» avviklet, og igjen gitt navnet Marinen.
== Sjøforsvarets baser ==
Haakonsvern Orlogsstasjon
Sjøforsvarets Kystvaktstasjon, Sortland (SKYS)
KNM Harald Haarfagre (Madlamoen)
Ramsund orlogsstasjon (inkl Trondenes leir)
== Fartøyer ==
Dette er en opplisting over nåværende fartøyer.
Se også listen Liste over den Kongelige Norske Marines skip for tidligere fartøyer.
=== Fregatter (Nansen-klassen) ===
Sjøforsvaret har fire operative fregatter i Nansen-klassen. Fregattene er havgående og har kapasitet til å medbringe og operere et middelstungt helikopter av NH90-typen. Viktige våpensystemer er Naval Strike Missile, luftvernmissilet RIM-162 ESSM, AU torpedoen Stingray mod 1 og 76 mm OTO Melara kanon.
KNM «Fridtjof Nansen» (F 310), sjøsatt 3. juni 2004, kommandoheis 5. april 2006.
KNM «Roald Amundsen» (F 311), sjøsatt 25. mai 2005, kommandoheis 21. mai 2007.
KNM «Otto Sverdrup» (F 312), sjøsatt 28. april 2006, kommandoheis 30. april 2008.
KNM «Thor Heyerdahl» (F 314), sjøsatt 11. februar 2009, kommandoheis 18. februar 2011.
=== Patruljefartøy (Nordkapp-klassen) ===
KNM «Nordkapp» (1980, A531) – fartøy i Nordkapp-klassen. KV «Nordkapp» (W320) overført fra Kystvakten til Marinen 1. november 2022.
=== Korvetter (Skjold-klassen) ===
Sjøforsvaret har seks korvetter i Skjoldklassen. Fartøyene er bygd i et komposittmaterial og er av typen «luftputekatamaran». Korvettene er meget hurtiggående og hovedvåpnene er Naval Strike Missile og en 76mm Oto Melara kanon.
KNM «Skjold» (P 960)
KNM «Storm» (P 961) - sjøsatt 30. oktober 2006
KNM «Skudd» (P 962) - sjøsatt 3. mai 2007
KNM «Steil» (P 963) - sjøsatt 14. januar 2008
KNM «Glimt» (P 964) - levert FLO 29. mars 2012
KNM «Gnist» (P 965) - levert FLO 23. oktober 2012
=== Mineryddingsfartøyer (Oksøy/Alta klassen) ===
Sjøforsvaret har seks mineryddingsfartøyer i Oksøy/Alta klassen. Av disse er Oksøy klassen (M341 - M343) minejaktfartøyer utrustet med skrogmontert sonar og ROV (Fjernstyrt undervannsfarkost). Minejaktfartøyene vil også som regel ha et lag med minedykkere fra Minedykkerkommandoen ombord. Alta klassen (M350 - M352) er minesveipere med et avansert influenssveip (AGATE/ELMA) samt skrogmontert sonar.
KNM «Karmøy»(M341) (Oksøy-klassen) – I tjeneste
KNM «Måløy» (M342) (Oksøy-klassen) – I tjeneste
KNM «Hinnøy» (M343)(Oksøy-klassen) – I tjeneste
KNM «Alta» (M350) (Sauda-klassen) – I tjeneste
KNM «Otra» (M351) (Alta-klassen) – I tjeneste
KNM «Rauma» (M352) (Alta-klassen) – I tjeneste
=== Undervannsbåter (Ula-klassen) ===
KNM «Ula»
KNM «Utsira»
KNM «Utstein»
KNM «Utvær»
KNM «Uthaug»
KNM «Uredd»
=== Logistikk- og støttefartøy ===
KS «Norge» er kongens personlige eiendom, men blir driftet av mannskap fra Marinen.
KNM «Olav Tryggvason» (2010, P380) - leid fartøy i Reine-klassen. Overført fra Heimevernet til Sjøforsvaret i januar 2013. Brukes primært som skolefartøy.
KNM «Magnus Lagabøte» (2011, W335) - leid fartøy i Reine-klassen. Overført fra Heimevernet til Sjøforsvaret i januar 2013.
KNM «Maud» - Logistikkfartøy.
"Kvarven" og "Nordnes" - mindre hurtigående fartøyer som primært brukes til navigasjonstrening for Sjøkrigsskolens kadetter
KNM «Mjølner» - Slepefartøy.
KNM «Sleipner» - Slepefartøy.
KNM «Viken» - Dykkefartøy.
=== Kystvakten ===
Utdypende artikkel: Kystvakten.
===== Havgående kystvaktfartøyer med helikopterkapasitet =====
KV «Andenes» (1982, W322) – fartøy i Nordkapp-klassen
KV «Svalbard» (2001, W303) – isbryter
===== Havgående kystvaktfartøyer =====
KV «Harstad» (2005, W318)
KV «Barentshav» (2009, W340) – innleid, fremdriftsmaskineri som kan benytte LNG
KV «Bergen» (2010, W341) – innleid, fremdriftsmaskineri som kan benytte LNG
KV «Sortland» (2010, W342) – innleid, fremdriftsmaskineri som kan benytte LNG
KV Bison (2014 , W323) - Innleid fra Boa Offshore
KV Jarl (W324) - Innleid fra Boa Offshore
===== Kystgående kystvaktfartøyer =====
KV «Nornen» (2006, W330) – fartøy i Nornen-klassen,
KV «Farm» (2007, W331) – fartøy i Nornen-klassen
KV «Heimdal» (2007, W332) – fartøy i Nornen-klassen
KV «Njord» (2007, W333) – fartøy i Nornen-klassen
KV «Tor» (2007, W334) – fartøy i Nornen-klassen
== Se også ==
Kongelig Norsk Marine
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Royal Norwegian Navy – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Royal Norwegian Navy – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Sjøforsvaret er den militære grenen i Norges forsvar som ivaretar Norges suverenitet ved å beskytte, overvåke og kontrollere kystlinjen og havområder i fred, krise og krig i nasjonal og internasjonal sammenheng. Sjøforsvaret omfatter avdelingene Marinen og Kystvakten. | 4,055 |
null | 2023-02-04 | Thorbjørn Egner | null | null | null | Thorbjørn Egner (født 12. desember 1912 i Oslo, død 24. | 4,056 |
null | 2023-02-04 | Allemannsretten | null | null | null | Allemannsretten er den retten som enhver har på en annen persons eiendom. Selv om utøvelse av allemannsrett har lange tradisjoner i Norge og i de fleste skandinaviske land,Danmark skiller seg her fra de øvrige skandinaviske land. | 4,057 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Balkan | 2023-02-04 | Balkan | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Balkan', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Halvøyer i Europa', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Subregioner', 'Kategori:Verdensregioner'] | Balkan er også navnet på en provins i Turkmenistan.Balkan eller Balkanhalvøya er en halvøy i Europa som ligger i og danner det som vanligvis defineres som Sørøst-Europa. Balkanhalvøya grenser mot Adriaterhavet og Det joniske hav i vest, Egeerhavet og Marmarahavet i sør, og Svartehavet i øst. Det er noe uenighet om hvor Balkans nordre grense på landjorden går, men en vanlig definisjon er å sette grensen i elvene Donau, Sava og Kupa. Balkan rommer en myriade av folkeslag, kulturer, religioner og språk. Regionen har et areal på 550 000 km² og omkring 53 millioner innbyggere.
Opp gjennom historien har Balkan vært et sentralt krysningspunkt og møtested for handel, invasjon og migrasjon. Bare det smale Bosporosstredet skiller Balkan fra Asia, og det har lenge vært livlig kontakt mellom folk og kulturer på begge sider av sundet og nordover inn i svartehavsområdet. Den gunstige plasseringen ved dette skjæringspunktet mellom øst, vest, nord og sør ga makthaverne i Istanbul muligheter til å kontrollere ferdselen og handelen i området, og var et grunnlag for rikdom og makt. Balkans historie preges av at regionen har vært underlagt ulike stormakter som kjempet om innflytelse på halvøya. Kombinert med halvøyas etniske mangfold har dette ført til at statsdannelser og grenser har vært omskiftelige, omstridt og gjenstand for en rekke kriger og konflikter.
Regionen har navnet fra Balkanfjellene som går gjennom midten av Bulgaria og inn i Øst-Serbia. Navnet Balkan kommer fra det protobulgarske balh («rikdom»).
| Balkan er også navnet på en provins i Turkmenistan.Balkan eller Balkanhalvøya er en halvøy i Europa som ligger i og danner det som vanligvis defineres som Sørøst-Europa. Balkanhalvøya grenser mot Adriaterhavet og Det joniske hav i vest, Egeerhavet og Marmarahavet i sør, og Svartehavet i øst. Det er noe uenighet om hvor Balkans nordre grense på landjorden går, men en vanlig definisjon er å sette grensen i elvene Donau, Sava og Kupa. Balkan rommer en myriade av folkeslag, kulturer, religioner og språk. Regionen har et areal på 550 000 km² og omkring 53 millioner innbyggere.
Opp gjennom historien har Balkan vært et sentralt krysningspunkt og møtested for handel, invasjon og migrasjon. Bare det smale Bosporosstredet skiller Balkan fra Asia, og det har lenge vært livlig kontakt mellom folk og kulturer på begge sider av sundet og nordover inn i svartehavsområdet. Den gunstige plasseringen ved dette skjæringspunktet mellom øst, vest, nord og sør ga makthaverne i Istanbul muligheter til å kontrollere ferdselen og handelen i området, og var et grunnlag for rikdom og makt. Balkans historie preges av at regionen har vært underlagt ulike stormakter som kjempet om innflytelse på halvøya. Kombinert med halvøyas etniske mangfold har dette ført til at statsdannelser og grenser har vært omskiftelige, omstridt og gjenstand for en rekke kriger og konflikter.
Regionen har navnet fra Balkanfjellene som går gjennom midten av Bulgaria og inn i Øst-Serbia. Navnet Balkan kommer fra det protobulgarske balh («rikdom»).
== Stater på Balkan ==
En vanlig definisjon av hvilke stater eller deler av stater som tilhører Balkan er følgende (ikke inkludert eventuelle øyer):
Hele landet:
Hellas
Albania
Nord-Makedonia
Bulgaria
Montenegro
Kosovo
Bosnia-HercegovinaMesteparten av landet:
Kroatia (ikke den nordlige delen)
Serbia (ikke Vojvodina)Kun en mindre del av landet:
Italia (kun Provinsen Trieste og delvis Provinsen Gorizia)
Romania (kun Nordlige Dobruja)
Slovenia (områdene sør for elven Sava)
Tyrkia (kun den europeiske delen, kjent som Øst-Trakia)
== Eksterne lenker ==
(en) Balkans – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Balkans – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Balkan eller Balkanhalvøya er en halvøy i Europa som ligger i og danner det som vanligvis defineres som Sørøst-Europa. Balkanhalvøya grenser mot Adriaterhavet og Det joniske hav i vest, Egeerhavet og Marmarahavet i sør, og Svartehavet i øst. | 4,058 |
null | 2023-02-04 | Olympiske leker | null | null | null | De olympiske leker (gammelgresk οἱ Ὀλυμπιακοὶ Ἀγῶνες: hoi olympiakoi agōnes) er en multisportkonkurranse som arrangeres hvert fjerde år. Opprinnelig ble de holdt i det gamle Hellas, men ble blåst til liv igjen av franskmannen baron Pierre de Coubertin på slutten av det 19. | 4,059 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Montenegro | 2023-02-04 | Montenegro | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Montenegro', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 2006'] | Montenegro er et land i Sørøst-Europa ved Adriaterhavet. Montenegro grenser til (fra vest mot øst) Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Serbia i nord, Kosovo, og Albania i sør. Til sjøs har landet delelinje mot Italia i sørvest. Hovedstaden er Podgorica.
Landet var en del av den tidligere føderasjonen Jugoslavia, og inngikk fra 2003 til 2006 i unionsstaten Serbia og Montenegro. Det ble gjennomført folkeavstemning 21. mai 2006 hvor et flertall ønsket at Montenegro skulle bli selvstendig, og selvstendighetserklæringen ble utstedt 3. juni 2006. I statsråd fredag 16. juni 2006 anerkjente Norge Montenegro som selvstendig stat. Montenegro ble tatt opp som FNs 192. medlemsland 28. juni 2006. Den 11. mai 2007 ble landet tatt opp som det 47. medlemslandet i Europarådet. Montenegro ble medlem av Nato i 2017.
| Montenegro er et land i Sørøst-Europa ved Adriaterhavet. Montenegro grenser til (fra vest mot øst) Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Serbia i nord, Kosovo, og Albania i sør. Til sjøs har landet delelinje mot Italia i sørvest. Hovedstaden er Podgorica.
Landet var en del av den tidligere føderasjonen Jugoslavia, og inngikk fra 2003 til 2006 i unionsstaten Serbia og Montenegro. Det ble gjennomført folkeavstemning 21. mai 2006 hvor et flertall ønsket at Montenegro skulle bli selvstendig, og selvstendighetserklæringen ble utstedt 3. juni 2006. I statsråd fredag 16. juni 2006 anerkjente Norge Montenegro som selvstendig stat. Montenegro ble tatt opp som FNs 192. medlemsland 28. juni 2006. Den 11. mai 2007 ble landet tatt opp som det 47. medlemslandet i Europarådet. Montenegro ble medlem av Nato i 2017.
== Etymologi ==
Navnet Montenegro kommer fra italiensk Monte negro (svart fjell) da Montenegro var under venetiansk hegemoni (da venetiansk gammelitaliensk, moderne italiensk ville ha vært Monte nero). Montenegro er en oversettelse av det serbiske navnet Crna Gora («Svartfjell»), men i mange språk har man valgt å bruke det italienske navnet. I noen språk har man oversatt navnet, som i albansk: Mali i Zi, gresk: Μαυροβούνιο, tyrkisk: Karadağ, latvisk: Melnkalne, litauisk: Juodkalnija og islandsk der landet heter Svartfjallaland.
== Naturgeografi ==
Landets totale areal er på 14 026 km². Det har 625 km lange landegrenser til Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Serbia, Kosovo og Albania, og en 293,5 km lang kystlinje mot Adriaterhavet. De eneste virkelig urbane byene er hovedstaden Podgorica og industribyen Nikšić, men kysten er også tett bebygd av gamle middelalderbyer og nyere turistanlegg.
Lengste strand: Velika Plaža, Ulcinj (13 000 m)
Høyeste fjell: offisielt: Bobotov Kuk (2 522 m), faktisk: Zla Kolata i Prokletije-fjellene (2 534 m)
Største innsjø: Shkodërsjøen (391 km²)
Dypeste kløft: Tarakløften (1 300 m)
Største bukt: Kotorbukta
Nasjonalparker: Durmitor (390 km²), Lovćen (64 km²), Biogradska (54 km²), Shkodërsjøen (400 km²) og Prokletije (166 km²).
UNESCO Verdensarvliste: Durmitor, Tarakløften, gamlebyen i Kotor.
=== Geologi ===
Montenegro er et av de mest kuperte landene i Europa, og landskapet varierer fra høye topper langs grensene til Serbia og Albania med karstlandskap til en smal kystslette som bare er 4–6 km bred langs Adriaterhavet. Kotorbukta er den eneste innskjæringen i kystlinjen, og den er ikke en fjord, men en nedsunket elvedal.
Store deler av landet ligger over 1 000 moh., og fjellene når opp i over 2 500 meter flere steder langs en øst-vest-linje. De dinariske alper løper parallelt med kysten nedover Dalmatiakysten, og er stort sett dannet av sedimentære bergarter som dolomitt, kalkstein, sand og konglomerat dannet av hav og innsjøer som en gang dekket området.
I innlandet danner flere elver raviner og canyoner i det ellers harde kalksteinslaget. Flere av dem er vernet – Tarakløften er inntil 1 300 meter dyp og det nest største canyon i verden. Landets veier og jernbaner følger de til dels dype elvekløftene i kalksteins- og karstlandskapet.
=== Klima ===
Montenegros kyst har middelhavsklima med milde vintre og solrike, varme somre. Om vinteren kan derimot den kalde boravinden føre kald luft fra Øst-Europa innover Montenegro, og man får kalde dager.
Like innenfor kysten, i kystfjellsonen som er det 50 km brede beltet som bl.a. innbefatter Cetinje, er det et sub-middelhavsklima med kaldere vintre og varmere somre enn på kysten.
Like innenfor kysten ligger De dinariske alper, og når mild havluft fra Middelhavet strømmer inn over Montenegro blir dette området et av de våteste i Europa. Stedet Crvice ved Orjen i sørvest ligger på 940 moh., og har middeltemperaturer på -5–0 °C januar–mars, 10 °C i mai, 18–20 °C i juni–august, 15 °C i september, og 0–5 °C i november–desember. Stedet har samtidig tidvis over 4 900 mm nedbør årlig; det er nesten regnfritt om sommeren, men store nedbørsmengder fra oktober til april.
Det meste av innlandet innenfor 60 km har et temperert klima med kalde vintre og milde somre. I de høyeste fjellene ligger det snø hele året. Podgorica har en nedbørsnormal på 1 617 mm i året.
=== Flora og fauna ===
Montenegro har et uvanlig rikt plante- og dyreliv på et lite område. Bare Biogradsko-nasjonalparken alene har mer enn 220 plantearter, 86 treslag, 10 pattedyr, 200 fuglearter og 350 insektarter.Montenegros flora tilhører i innlandet den sentraleuropeiske, subboreale sonen, mens kysten har middelhavsvegetasjon. Antallet plantearter anslås til om lag 3 000. De dinariske alper har typisk sentraleuropeisk gradering fra varmekjær løvskog i lavlandet (ask, bøk, lind, sypress, peoner, eføy, liljer), via boreal blandings- og barskog i fjellsidene og høyere elvedaler (edelgran, tyrkisk hassel, sølvasal, ormehamfuru, einer), til en alpin høyfjellsvegetasjon i de høyeste områdene (gressarter, lyng). Ved Orjen er flere busk- og blomsterplantene endemiske, blant annet orjen-sverdlilje (Iris orjenii), krøll-lilje (Lilium martagon) og sjeldne arter av peoner (Paeonia daurica).
Ved den store Shkodërsjøen – den største på Balkan – danner elvedeltaet til Morača et våtmarksområde som har vern etter Ramsar-konvensjonen. Her er det et rikt fiskeliv, amfibisk dyreliv, og unike fuglereservater. På sørsiden renner Shkodërsjøen ut i elven Bojana og skaper et artsrikt, bredt delta- og sumpområde (Ada Bojana) på grensen til Albania.
Kysten samt Zetasletten nord og sør for Podgorica har middelhavsvegetasjon med sypresser, palmer, og stor dyrking av oliven og druer. Europeisk edelgran (Abies alba), ormehamfuru (Pinus heldreichii) og blomsten Orjen-Iris (Iris orjenii) er typiske for kystfjellene i sørvest. Langs kysten har utbyggingen av de mange sandstrendene redusert artsrikdommen, og en rekke vade- og sjøfugler er truet. Det er relativt lite fiskerikt i denne delen av Adriaterhavet, noe som også hemmer det kommersielle fisket.
Landets dyreliv er typisk for den tempererte karstvegetasjon, men har meget stor variasjon på grunn av de mange mikroklimaene og nisjemiljøene. Kysten har mange tørkekjære arter som slanger, firfisler og andre amfibier er vanlige, i tillegg til et rikt fugleliv.
Innlandet og fjellstrøkene har meget stort dyreliv, med brunbjørn (Ursus arctos) og sannsynligvis gaupe, grevling, hjort, muldvarp, og flaggermus. Av fuglearter finnes rødstrupe (Erithacus rubecula), kongeørn, hønsehauk, spurvehauk, orrfugl og grågås. I elver og innsjøer finnes frosk (Hyla arborea), europeisk sumpskilpadde (Emys orbicularis), ørret, hvitfinnet steinulke (Cottus gobio), harr (Thymallus thymallus), og donaulaks (Hucho hucho).
== Demografi ==
Montenegro er et etnisk svært sammensatt område, med skiftevis montenegrinsk, bosnisk, albansk og serbisk majoritet i de enkelte kommuner, og innenfor disse. Generelt er det serbisk majoritet i nord, mens det er montenegrinsk majoritet i kommunene midt i landet. I nordøst er det bosnisk majoritet, og i sørøst albansk.
Den montenegrinske andelen av befolkningen gikk i siste del av 1900-tallet tilbake, og gruppen som kaller seg «montenegrinere» er ikke lenger i flertall. Den er likevel største befolkningsgruppe, foran den store serbiske minoriteten.
I de demografiske data for Tito-perioden oppgis endog en andel av befolkningen å være jugoslaver. «Muslimer» ble i 1971 innført som et etnisitet i folketellinger i Jugoslavia. Det er en minoritet på 100 italienere i Kotor-området, og omkring Budva bor det anslagsvis 1 000 russere.Følgende tabell oppgir den etniske sammensetningen på ulike tidspunkt i Montenegros historie:
=== Språk ===
Mer enn 63 % av innbyggerne snakket i 2003 et serbisk språk med Iyekavisk dialekt, og dette innbefatter også om lag halvparten av de som etnisk sett kaller seg montenegrinere. I forbindelse med uavhengighetsbevegelsen ble det fra 2004 igangsatt en offensiv for å styrke montenegrinsk som språk, med om lag 24 % utbredelse i befolkningen. I grunnloven fra 2007 er montenegrinsk offisielt språk ved siden av serbisk, albansk, bosnisk og kroatisk. Albansk er den største av de «små» språkminoritetene, om lag 5,2 % av befolkningen er språklig sett albanere.
=== Religion ===
Montenegro er en ikke-religiøs stat med like rettigheter og status for alle religioner.
De fleste montenegrinere (74–75 %) er ortodokse kristne, under Den serbisk-ortodokse kirke med egen metropolitt for Montenegro. Nesten 18 % av befolkningen er sunni-muslimer, hovedsakelig albanere, bosniere og bosnjaker. I høymiddelalderen var katolikkene i flertall, men i dag utgjør de bare 3–4 % av befolkningen, fordelt på tre katolske bispedømmer. Ett av dem, bispedømmet Kotor, er understilt en kirkeprovins med metropolitansete i Kroatia.
De avvikende julianske og gregorianske kalendere, sammen med innslaget av ulike religioner, medfører at en rekke helligdager anerkjennes som høytidsdager i Montenegro. Nedenfor gjengis de viktigste helligdagene, med særlig fokus på dem som er unike for Montenegro:
7. januar er ortodoks 1. juledag
14. januar er ortodoks nyttårsdag
1. mai er internasjonal arbeiderdag
21. mai er uavhengighetsdag
13. juli er StatsdannelsesdagenBåde 7. januar, 1. mai, 21. mai og 13. juli er fridager.
== Historie ==
Montenegros historie er preget av landets nærhet til mektige naboland, og har innebåret en ofte meget dyktig balansering mellom stormakter helt til vår tid. Deler av området har tidligere vært underlagt svært mange og skiftende utenlandske herredømmer, men en uavhengig, mer eller mindre kontinuerlig «montenegrinsk» stat eksisterte uavbrutt fra 1356 til 1918, og igjen fra 2006.
I de første 160 av disse årene var denne staten, Zeta, kulturelt og politisk «serbisk», men deretter ser vi ulike kontinuerlige «montenegrinske» stater og dynastier som behersket deler av landet, oftest med basis i klaner i fjellområdene i sørvest rundt Cetinje. Disse områdene var aldri besatt av osmanerne, slik resten av Balkan var, eller av Venezia som fra 1420 til 1797 behersket Montenegros kystbyer.
Bare én gang mislyktes montenegrinerne i sin fine balansekunst mellom øst- og vestmaktene på Balkan. På 1400-tallet så de sin stat angrepet på alle kanter. Det lokale kongedømmet fra 1356 maktet over tid ikke den fine balanse mellom stormaktene som så mange serbiske fyrster hadde behersket til fulle siden tidlig middelalder. Prisen ble høy – Zeta-staten gikk i praksis under innen 1516, bare en liten flik rundt Lovcen-fjellet bestod.
Landets historie preges ellers av at skillene mellom vestlig og østlig kristendom, politisk kultur, og statstilhørighet gikk gjennom dagens Montenegro. Det har lenge vært betydelige etniske, religiøse, økonomiske og politiske skiller mellom kysten i vest og innlandet i øst. Dette skillet er fortsatt synlig i montenegrinsk samfunnsliv.
=== Oldtiden ===
I grotten Mališina i Pljevlja er det funnet rester av bosetting fra istiden, mens Medena Stijena i samme kommune har rike funn fra steinalderen.
Montenegro var befolket av illyrere samtidig med en viss gresk kolonisering langs kysten (Budva) omkring 700–500 f.Kr. Keltiske immigranter bosatte seg i området på 300-tallet f.Kr., og utviklet en illyrisk stat med hovedstad i Skadar. Mange historikere mener nå at illyrerne tilhørte den keltiske Hallstattkulturen.Stadig illyrisk piratvirksomhet medførte at romerne omkring 140 f.Kr. tok kontroll med kystområdet på østsiden av Adriaterhavet (Dalmatia), og innlemmet innlandet i provinsen Illyricum fra år 9 e.Kr. Doclaea og Municipium S var viktige garnisonsbyer. Ved delingen av Romerriket i 395 gikk grensen mellom de vest- og øst-romerske rikene (og etter hvert kirkene) nordover fra Skadar og gjennom det indre av Montenegro. Kysten var altså «vestlig».
Under Justinian opplevde Østromerriket en blomstring og handelssamkvemmet over Adriaterhavet økte kraftig etter Justinians erobring av Italia. Men etterkommerne brakte på nye nedgangstider til riket de neste århundrene, og kampen mot islam fra 700-tallet dreide fokus bort fra de vestlige provinsene. Balkan opplevde på denne tiden barbariske invasjoner fra gotere, avarer og slavere.
=== Serbiske høydepunkt – Duklja og Raška ===
I tidlig middelalder dannet serbere, kroater og bulgarere sine første semi-nasjonale og ganske snart føydale stater, men «montenegrinere» hører vi ikke om.
Tidlig på 600-tallet avga den bysantinske keiseren kyststrekningen av dagens Montenegro til serbiske settlere,
som etablerte et levedyktig fyrstedømme i Duklja (Doclaea). Samtidig beholdt åpenbart bysantinerne initiativet på andre områder, for serberne ble omvendt til kristendommen på 870-tallet.
En splittelse i flere lydriker fra 900 hindret ikke fortsatt ekspansjon. Byen Breznica ble nå et viktig serbisk provinssete. En midlertidig bysantinsk gjenerobring 960–1042 endte til slutt med total militær seier for Stefan I Vojislav av Duklja, som innen 1050 inkluderte hele kyststrekningen fra Skadar til Split. Under kirkesplittelsen i 1054 tilfalt riket vestkirken og pave Gregor VII anerkjente staten under kong Mihailo I av Duklja. På 1100-tallet falt Dukjla derimot under den nye serbiske statsdannelsen (Raška), som hadde utgangspunkt i fjellområder mellom Serbia og Montenegro.
I høymiddelalderen lå østlige stater som den serbiske lite tilbake for vesteuropeiske samfunn.
I 1346 fikk serberne sitt eget ortodokse patriarkat, som styrket nasjonsbyggingen.
Serbiske dynastier fremmet handel og beholdt kontrollen over innlandet fram til den ottomanske invasjonen av innlandet som fant sted 1462–1496. Utviklingen av moderne skipsteknologi og økt handel førte derimot til at Venezia fra 1420-tallet tok kontroll over kystområdene, noe som varte i 300 år.
=== Osmansk styre i øst ===
Osmanernes tyrkiske styre i det østlige innlandet varte helt til 1878. Den serbiske eliten ble nå gjort til bønder, eller flyktet nordover. Samtidig falt dette sammen med en generell nedgangstid i Sørøst-Europa f.o.m. 1500-tallet, som ledsages av svak byvekst og «Det andre livegenskapet». I de tyrkiske områdene beholdt de fjerneste fjellområdene en betydelig autonomi, men ellers ble føydale strukturer sementert av fire århundrer med tyrkisk styre, med tyrkiske og konverterte lokale («bosnjaker») som føydale herskere (chiftluk sahibije) over en tungt skattlagt bondebefolkning. Denne bevarte sin ortodokse kristne identitet, men fikk visket ut sin nasjonale identitet.Noen byer blomstret riktignok, Taslidža (Pljevlja) var hovedstaden i Sanjak Hercegovina fra 1572 til 1833, og fikk status som kasba med kloakksystem, tyrkiske bad, hager, moskeer og kristne klostre. Men regelen var at byene var ufrie sentra for militære og jordeiende ledere. Den senere Sanjak Novibazar (Novi Pazar) hadde hovedstad i Mostar, og medførte at det nordlige Montenegro kom mer i skyggen utviklingsmessig.
=== Selvstendighet mellom stormakter ===
Balkan ble konfrontasjonsområdet mellom Østerrike og Det osmanske rike fra 1700-tallet. Montenegros kystområde var under venetiansk kontroll, og innlandet lå stort sett under tyrkisk kontroll østenfor grense- og krigsområdene. Fire stormakter øvde press på den lille, selvstendige montenegrinske staten, som holdt stand.
Fra 1516 til 1696 var det vestlige innlandet en uavhengig, teokratisk munke- og bispestat, styrt av de katolske lederne i Cetinje. Fra 1696 ble denne uavhengige, men ikke-anerkjente staten styrt av fyrster tilhørende det montenegrinske dynastiet Petrović-Njegoš. Den første formelle proklamasjon av en selvstendig, montenegrinsk stat skjedde i 1798, og i 1854 gjorde Danilo Petrović-Njegoš Montenegro om til en sekulær stat. En aggressiv konfrontasjon og krig mot tyrkerne fra 1875 ga resultater og internasjonal anerkjennelse som fyrstedømmet Montenegro gjennom Berlinkonferansen i 1878. Datoen for anerkjennelse, 13. juli 1878 blir feiret som Montenegros uavhengighetsdag. Den frie statens areal ble doblet fra 1696 til 1878, og i 1905 fikk landet sin første grunnlov og fyrstedømmet ble til kongeriket Montenegro i 1910.
Da østerrikerne befridde Beograd fra tyrkisk styre i 1711, støttet mange serbere og montenegrinere opp om østerrikernes hær. Den serbiske frihetskjemperen Karađorđe Petrović hadde kjempet i begge stormaktenes hærstyrker, og oppnådde uavhengighet for Serbia gjennom opprørene 1804–1813. Men senere på 1800-tallet ble Østerrike-Ungarns ambisjoner større på Balkan, og kulminerte først med okkupasjonen av Bosnia i 1878. Gradvis vendte de sørslaviske lederne seg bort fra østerrikske sympatier, og de brede uavhengighetsbevegelsene våknet.
=== Sørslavisk samling ===
Balkankrigen 1912-1913 ble startet av montenegrinerne, og ga en felles serbisk-montenegrinsk allianse mot tyrkerne, hvor også bulgarerne og grekere gikk med mot tyrkerne fra oktober 1912. Montenegro og Serbia delte den tyrkiske provinsen Sandžak mellom seg. Straks tyrkerne var nedkjempet i 1913 fikk man et intermesso med mislykket bulgarsk angrep på sørslaverne, fulgt av full konfrontasjon og snart også krig mellom Serbia og Østerrike-Ungarn fra 1914, utløst av attentatet 28. juni i Sarajevo.
Under første verdenskrig støttet Montenegro opp om Serbias krigføring mot Østerrike-Ungarn, og kjempet i to år imot østerriksk invasjon i en stillingskrig fram til 1916. Om lag 3 000 montenegrinere falt under verdenskrigen. Under den påfølgende østerrikske okkupasjon styrte montenegrinernes konge og regjering i eksil fra Bordeaux. Kongen ble derimot stadig mer isolert, ettersom et flertall av serbere og enkelte montenegrinske partier ønsket union med Serbia.
Under den serbisk-dominerte Podgoricaforsamlingen ble det bestemt å innlemme Montenegro i Kongeriket Jugoslavia fra 1. desember 1918. Fra 1929 ble regionenes selvbestemmelse i Jugoslavia kraftig redusert. Montenegro inngikk i provinsen Banat Zeta, som også omfattet vestlige Kosovo, Hercegovina og Dubrovnik-regionen. Podgorica var dette banat'ets hovedstad, og bevarte derved en viss økonomisk og administrativ betydning. I 2011 vedtok parlamentet å oppheve alle vedtak fra Podgoricaforsamlingen og landet har igjen en kongefamilie fra Petrović-Njegoš selv om landet ennå er en republikk med president som statsoverhode.
Under andre verdenskrig opplevde Montenegro først italiensk, og fra 1943 tysk, okkupasjon. En blodig geriljakrig fulgte okkupasjonene hvor agrar-fascisten Krsto Zrnov Popović med italiensk og tysk støtte kjempet mot både serbiske nasjonalister og partisaner. Det må antas at Montenegro bar sin forholdsmessige andel av de samlede jugoslaviske krigstapene på 305 000 soldater og 1,2 millioner sivile.Titos seire over interne fiender og okkupasjonsstyrkene lenger nord førte til oppretting av en kommunistisk republikk i 1945. Montenegro ble en egen republikk innen føderasjonen, og montenegrineren Milovan Đilas hadde status som Titos arvtaker inntil han ble dissident. Fra 1974 ble Montenegros selvstyre noe utvidet innen Jugoslavia. Provinsen fikk en del økonomiske overføringer fra resten av Jugoslavia, og turismen ble utviklet noe under Tito-perioden.
I 1991, foran de første frie valgene, tok Milo Đukanović og to andre unge og fremsynte, men foreløpig Milošević-lojale partikadre, kontrollen med Montenegros kommunistparti. De endret navnet til Montenegros demokratiske sosialistiske parti (Demokratska Partija Socijalista Crne Gore, DPS), og fikk vedtatt å fjerne ordet sosialistiske fra delstatens offisielle navn.
=== Etter Jugoslavia ===
Montenegro lyktes i å holde seg helt utenfor krigene i Jugoslavia 1992–95, hovedsakelig gjennom å støtte fortsatt union med Serbia. En folkeavstemning i 1992 godkjente opprettelsen av unionen under navnet Den føderale republikken Jugoslavia. Men snart krevdes en vanskeligere balansegang, landets ledelse måtte både støtte Serbia for å unngå krig, og samtidig markere tilstrekkelig avstand for å unngå vestlig intervensjon. I denne perioden måtte landet utholde internasjonale sanksjoner. NATO-bombingen av Serbia rammet i en viss grad også Montenegro i 1999, selv om landets ledelse på det tidspunktet var erklærte tilhengere av løsrivelse fra Serbia.Fra 1997 begynte derimot de montenegrinske lederne stadig sterkere å angripe Milošević og Serbia, særlig for dets mislykkede økonomiske politikk og hyperinflasjon. For å komme unna inflasjonen innførte Montenegro tyske mark som sideordnet valuta i 1988. I 2001 ble det også innledet privatisering av statlig (dvs. føderal jugoslavisk) eiendom, blant annet ble statlige teleselskaper solgt til tyske og norske selskap, og et aluminiumsverk i Podgorica ble solgt til russiske investorer.
Euro ble innført som valuta i 2002 da tyske mark opphørte som pengeenhet. Unionen med Serbia møtte nå stadig sterkere motstand i det politiske miljøet, anført av Milo Đukanović. Med folkeavstemningen i 2006 tok montenegrinerne med 55,4 % flertall skrittet ut av unionen med Serbia. Det skjedde fredelig, men ikke uten spenning og motstand både fra serberne i Montenegro, og fra staten Serbia. De samme partiene har styrt landet de siste ti årene.
Den nå (2008) arresterte bosnisk-serbiske tidligere lederen Radovan Karadžić er opprinnelig født og oppvokst i Montenegro. Hans karriere er et av utallige eksempler på hvordan etnisitet og nasjonalitetstilhørighet har krysset grenser i det tidligere Jugoslavia, og hvordan sørslaviske borgere og ledere har hatt kryssende lojaliteter hvor Montenegro er innvevd i et fortsatt fellesskap med de andre republikkene i regionen.
== Politikk og administrasjon ==
Montenegro fikk sin nåværende grunnlov i 2007, og er en ikke-religiøs, konstitusjonelt parlamentarisk republikk.
Montenegros parlament i Podgorica – Montenegros forsamling (Skupština Crne Gore) – velger statsministeren, vedtar budsjett og lover, og utnevner dommere. Parlamentet kan med flertall vedta mistillit mot regjeringen. Det var parlamentsvalg 22. april 2001, 21. oktober 2002 og 10. september 2006.
Forsamlingens antall parlamentarikere endres fra valg til valg, det var 77 fra 2001, deretter 75 fra 2002, og hele 81 fra 2006 (det skal være én per 6 000 velgere). I 2001 ble syv kvinner valgt inn i parlamentet, i 2002 var fem av de valgte representantene kvinner.
Presidenten er folkevalgt, og holder til i den gamle hovedstaden Cetinje. Han er ansvarlig for hærstyrkene og deler av utenrikspolitikken, og utnevner forsvarets toppledelse. Fra 1990 til 1998 var den Milošević-vennlige SNP-lederen Momir Bulatović president, men i valg i 1998 tapte han mot Milo Đukanović fra partiet DPS. To valg etter 2000 ble underkjent fordi mindre enn halvparten av velgerne deltok, men presidentvalgene 11. mai 2003 og 8. april 2008 var gyldige, og begge ga seier til den sittende presidenten, Filip Vujanović fra DPS.
Spørsmålet om Montenegros framtid preger montenegrinsk politikk i stor utstrekning. Befolkningen har gjennom mange år vært delt i to, der den ene gruppen har kjempet for full uavhengighet mens den andre ønsket å fortsatt bevare tilknytningen til Serbia. I den senere tid har også sosiale og økonomiske spørsmål kommet mer til overflaten i valgkampene, ikke minst knyttet til den raske veksten i turismen som bare kommer deler av landet til gode.
=== Politiske partier ===
Det ledende partiet er det reformerte sosialistpartiet i republikken, DPS. Dette partiet har ledet regjeringskoalisjonene i Montenegro siden Jugoslavia ble oppløst. Det andre sentrale regjeringspartiet er det sosialdemokratiske SDP. De to partiene er først og fremst hovedkreftene bak selvstendighetslinjen, og jobber for EU-medlemskap. Partiene gikk i 2001 sammen i Seieren tilhører Montenegro, ved de siste to valg samarbeidet de i lister med navn som inneholder ...for et europeisk Montenegro.
Etniske bosniske og albanske partier støtter opp om selvstendighetslinjen. Det var også fem egne albanske mandater øremerket de andre partiene i 2006, og to av disse tilfalt regjeringspartienes liste.
De ledende opposisjonspartiene, som historisk har ønsket fortsatt union med Serbia, er SNP, NS, og SNS. I 2001 og 2002 gikk de sammen i valgallianser (Sammen for Jugoslavia, Sammen for forandringer), men i 2006 sprakk partiene opp og stilte til valg på ulike serbisk-orienterte eller unionsvennlige lister. Partiet DSS gikk nå med i valgkoalisjonen, mens SNS stilte som Serbiske Liste – Andrija Mandić. De klarte heller ikke å enes om en felles presidentkandidat i 2008. Partiene ledes hovedsakelig av etniske serbere, og er relativt nasjonalistiske. Disse delvis serbisk-dominerte opposisjonspartiene har en del ordførere, men har aldri hatt regjeringsmakt i Montenegro. Fra 1990 var Momir Bulatović SNP-leder, men i dag ledes dette partiet av Srđan Milić.
Det liberale partiet LSCG støtter uavhengighet, og er pro-vestlig. Partiet gikk ved valget i 2006 i valgsamarbeid med bosniske partier i den Liberale og bosniske liste.
Foran valget i 2006 startet Nebojša Medojević partiet Bevegelsen for Forandring eller PzP, etter modell av det serbiske regimekritiske og intellektuelle partiet B17. PzP er et opposisjonsparti som offisielt støtter uavhengighet og bekjenner seg til liberale verdier, og ønsker EU-medlemskap. Samtidig er partiet i delvis opposisjonsallianse med de tidligere pro-serbiske anti-Europa-partiene, og balanserer moderne fornyelse med hard og bred opposisjon mot regjeringen.
Partileder Nebojša Medojević har det siste året blitt en av Montenegros mest populære politikere, og partiet er i klar vekst. Partiet har tatt stemmer fra de tidligere pro-serbiske (pro-union)-partiene, og fikk 13 % valgoppslutning i 2006. Den politiske plattformen kan vise seg å stå for en normalisering av det politiske liv hvor regjeringen for konkurranse fra andre pro-europeiske alternativer, og man får en mer avansert politisk akse enn dagens svært polariserte situasjon.
=== Parlamentsvalg ===
Antallet mandater (representanter) varierer fra år til år fordi det skal gjenspeiles ca. 6 000 velgere i hvert mandat. Etter valget i 2012 har parlamentet 81 representanter. Fra 2006 er det en ordning med albanske utjevningsmandater.Tabellen nedenfor viser resultatene fra parlamentsvalget i 2012. Flertallet i parlamentet er sikret gjennom et samarbeid mellom DPS, SDP, HGI og DUA.
=== Presidentvalg ===
==== 11. mai 2003 ====
Filip Vujanović fra Demokratska Partija Socijalista Crna Gore (DPS) ble i landets første presidentvalg valgt med 63,3 % av stemmene. Motkandidaten Miodrag Živković fikk 31,4 %.
==== 8. april 2008 ====
Filip Vujanović fra Demokratska Partija Socijalista Crna Gore (DPS) ble i landets andre presidentvalg gjenvalgt til sitt embete med 51,9 % av stemmene. Motkandidatene var serberen Andrija Mandić (Srpska Lista) med 19,6 %, Nebojša Medojević (PzP) som fikk 16,6 %, og Srđan Milić (SNP) som fikk 11,9 %.
==== 7. april 2013 ====
Den sittende presidenten Filip Vujanović ble utfordret av partilederen for opposisjonspartiet Demokratisk front, Miodrag Lekić. Vujanović fikk 51,21% og ble til tross for protester fra motstanderne gjenvalgt for andre gang.
==== 15. april 2018 ====
Milo Đukanović ble valgt som president.
=== Folkeavstemning 21. mai 2006 om selvstendighet ===
21. mai 2006 ble det avholdt en folkeavstemning om republikkens framtidige status. 485 000 montenegrinere hadde stemmerett i avstemningen, som ble fulgt av observatører fra blant annet Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), Europarådet og EU-parlamentet. 86,3 % av de stemmeberettigede deltok i valget. Ifølge offisielle kilder hadde 55,4 % stemt for uavhengighet, altså over de 55 % valgreglementet krevde. Talsmann for uavhengighetsblokken, Predrag Sekulić, og statsminister og uavhengighetstilhenger Milo Đukanović proklamerte seier. Pro-serbiske unionistpartier krevde omtelling av stemmene, men Serbia godkjente overraskende raskt valgresultatet.Det var stort sett ja-flertall i montenegrinske flertallskommuner, og nei-flertall i kommuner hvor serbere utgjør flertallet.
==== Uavhengighetserklæringen 3. juni 2006 ====
Den montenegrinske nasjonalforsamlingen vedtok 3. juni 2006 å akseptere folkeavstemningen fra 21. mai der et flertall stemte for å avslutte partnerskapet med Serbia som gikk tilbake til 1918, og erklærte Montenegros selvstendighet. Serbia godkjente erklæringen umiddelbart. Opposisjonspolitikere som har vært mot uavhengighet, møtte ikke opp da forsamlingen stemte.
=== Administrativ inndeling ===
Montenegro består av 21 kommuner (opštine).
I tillegg har Golubovci og Tuzi status som bydelskommuner innen kommunen Podgorica. Det har vært tatt lokale initiativ for å løserive og skille ut den albansk-dominerte enheten Tuzi, den bosnisk-dominerte kretsen Petnjica i Berane, og kretsen Gusinje i kommunen Plav.
De største byområdene i Montenegro er (2003):
Podgorica: 136 473
Nikšić: 58 212
Pljevlja: 21 377
Bijelo Polje: 15 883
Cetinje: 15 137
Bar: 13 719
Herceg Novi: 12 739
Berane: 11 776Administrasjonen av hovedstaden Podgorica er regulert gjennom en egen hovedstadslov. Podgorica og Nikšić er de eneste virkelig urbane byene i Montenegro, og begge har høyere utdanningsinstitusjoner og en betydelig industri.
=== Forsvars- og utenrikspolitikk ===
Landets politistyrker prioriteres, og styrken er siden 1999 økt fra 10 000 til 15 000 mannskaper. Flere avdelinger er paramilitære. Et eget sivilt politi, ledet av Politidirektoratet i Podgorica (Uprava policije), har ca. 5 200 medarbeidere.Montenegro arvet en hærstyrke på 6 500 mann etter sammenbruddet i unionen med Serbia, og har lansert planer om å redusere den stående styrken til 2 500 vervede spesialmannskaper. Luftforsvaret har i alt ni jugoslaviske G-4 Super Galeb-jagerfly, men vil neppe fornye disse. Det jugoslaviske sjøforsvaret som gjenstod etter Kroatias frigjøring, ble i sin helhet overtatt av Montenegro i 2006.
Presidenten er politisk ansvarshavende for de militære styrker, og en forsvarssjef er ennå ikke utnevnt (2022). Den 30. august 2006 avskaffet presidenten verneplikten i landet. Sikkerhetspolitisk ble landet tilsluttet Partnerskap for Fred den 14. november 2006. Deretter ble det arbeidet for medlemskap i NATO.
Montenegro ble invitert til å bli medlem av NATO den 2. desember 2015. Forhandlingene endte med at landet undertegnet en tiltredelsesprotokoll i mai 2016.
Den 28. april 2017 ratifiserte Montenegros parlament tiltredelsen; 46 representanter stemte for og 0 stemte mot. 35 pro-russiske parlamentsmedlemmer boycottet avstemningen.Montenegro ble medlem i NATO den 5. juni 2017.Montenegro leverte offisielt inn en søknad om EU-medlemskap 15. desember 2008, og fikk status som kandidat 17. desember 2010. Forhandlingene med EU ble innledet 29. juni 2012 og pågår fortsatt.
== Næringsliv ==
Montenegro er tradisjonelt et jordbruksland med betydelig produksjon av olivenolje og frukt av ulike palmer langs kysten. Det dyrkes vindruer omkring Podgorica, hvor den dominerende produsenten er vinkooperativet Plantaže.
Den tradisjonelle industrien i Montenegro baserer seg på landets betydelige potensial for vannkraft, med produksjon av stål, aluminium, næringsmidler og tobakksprodukter, tekoindustri, og skogsindustri som viktig basis. Det brytes bauxitt og litt kull i fjellene i vest.
Montenegros økonomiske vekst etter oppløsningen av Jugoslavia har vært preget av turisme, med fokus på kystområdene i sør. Bar, Budva og Kotor er de fremste turistbyene. Utviklingen i landet er svært skjev, det er sterk vekst og raskt stigende priser på bolig og eiendom i sør, mens de indre regionene mot Serbia i nord er lite utviklet. Arbeidsløshet er et betydelig politisk problem.
Landet innledet privatisering allerede under unionen med Serbia. Montenegros største bedrift, aluminiumsverket Kombinat Aluminijuma Podgorica (KAP) i Podgorica, som får bauxitt fra landets egne gruver i innlandsbyen Nikšić, ble tidlig privatisert og er i dag i russisk eie. Også finansmarkedet med banker og investeringsforetak ble privatisert. Serbiske selskaper og investorer har også sikret seg eierskapet til tidligere statlig eiendom, samtidig som russiske investorer investerer stort i ferieleiligheter og hoteller langs kysten.
I 2001 ble det faste telenettet solgt til tyske Deutsche Telekom. Tre mobillisenser er tildelt, til henholdsvis tyske T-Mobile, norskeide Promonte (eid av Telenor), og den nye utfordreren, serbiskeide M-Tel.
Det var 14,7 % arbeidsløshet i 2007, men den er svært ujevnt fordelt med stort press og arbeidskraftmangel langs kysten. Levekostnadene har også økt sterkt fra og med 2007, mens inflasjonen dette året var 4,2 %, så var konsumprisveksten (KPI) på hele 7,4 %.
De viktigste eksport-markedene er Sveits og Italia, mens de viktigste kildene for import av varer er Hellas, Italia, Tyskland og Bosnia-Hercegovina. Havnebyen Bar er den eneste internasjonale handelshavnen, og er også transitthavn for Serbia.
=== EU-tilpasning ===
Sent i 1990-årene var inflasjonen i den serbisk-montenegrinske unionen akutt, en inflasjon som i stor grad var generert i Serbia. Regjeringen i Montenegro møtte dette ved å innføre først tyske mark i 1998 og deretter Euro i 2002 som valuta, og binde finans- og pengepolitikken tett til EU. Til tross for at landet ikke er medlem, driver Montenegro en målrettet EU-tilpasning med utstrakt kopiering av direktivene fra Brussel.
Det ble også innført moms i tilknytning til euroreformen i 2002, og regjeringen begynte å utvikle markedsbaserte, middelslange vekstplaner for økonomien, populært kalt «The Agenda».
Den økonomiske veksten var på 5,5 % i 2006 og hele 7,2 % i 2007. Mange innbyggere har tjent godt på salg av eiendom langs kysten i sør, og investerer deler av dette i næringsvirksomhet. Det gjenstår likevel store utfordringer knyttet til økonomisk fordeling og utjevning mellom regionene.
Den 18. januar 2007 ble Montenegro medlem av Verdensbanken og IMF. Montenegro har også eget medlemskap i WTO. Montenegro leverte offisielt inn en søknad om EU-medlemskap 15. desember 2008, og fikk status som kandidat 17. desember 2010. Forhandlingene med EU ble innledet 29. juni 2012 og pågår fortsatt.
=== Samferdsel ===
Montenegro har et relativt moderne veinett langs kysten, og forbindelse med motorvei (E-65, E-80) til Kroatia i vest og Serbia i nord. Veiforbindelsen sørover mot Albania, Kosovo og Hellas er ganske dårlig, E-762 fra Albania til Bosnia-Hercegovina gjennom innlandet har stedvis lav kvalitet. Av 5 277 km hovedveier har bare 1 729 km asfaltdekke, men andelen er økende.
Montenegro har 250 km jernbane med internasjonal sporbredde. Det går godsbane fra Podgorica til Nikšić i nordvest som frakter bauxitt til aluminiumsverket i Podgorica og planlegger igangsetting av persontransport. Hovedbanen er Beograd-Bar-banen, som går igjennom det indre av landet i nord-sørlig retning, og har et kort sidespor fra Bijelo Polje til Berane. Banen besørger mye av den havgående utenrikshandelen til Serbia og Montenegro. Det er også en kort godsbane til Shkodër i Albania.
Internasjonale havner finnes i Bar, og en mindre havn i Kotor. Det går ferjer til Bari og Ancona fra Bar, og havnen der kan håndtere mer enn fem millioner tonn last årlig.
Det er to internasjonale flyplasser med rullebane over 1 000 meter – i henholdsvis Podgorica og Tivat. Podgorica lufthavn har ruter til en rekke europeiske storbyer, det samme har den noe mindre Tivat lufthavn. Det er småflyplasser i Berane, Žabljak og Nikšić.
=== Telekommunikasjon ===
Mobiltelefoni er svært utbredt, i mangel av et godt fungerende fastnett. Godt hjulpet av en tøff konkurranseregulering har Montenegro nådd verdens høyeste mobilpenetrasjon – den økte fra 107 % i 2007 til et sted mellom 129 % of 180 % i 2008. Mobiltelefoni er populært og det er stor etterspørsel etter mobile data- og medietjenester.
Fordelingen av landets 1 113 000 mobilbrukere mellom de tre mobiloperatørene per mai 2008 er: Promonte 471 000 kunder (43 %), TMobile 381 000 kunder (34 %), MTel 261 000 kunder (23 %). Den serbisk-eide nykommeren MTel nyter godt av gode roaming-tilbud mellom Montenegro og Serbia.
Bruken av Internett er ganske høy, med antatt 266 000 brukere i 2006, eller om lag 40 % av innbyggerne. IT-bruken hemmes av dårlig fastnett, da tyske T-Mobile overtok fastnettet i 2001 var det et overveiende lavkapasitets kobbernett i og omkring Podgorica og de største provinsbyene.
Mobile datatjenester (3G) ble introdusert i 2007, men det er ikke bygd ut mye fibernettverk. Både T-Mobile og ProMonte (Telenor) planlegger å bygge ut mobilt og trådløst bredbånd, trolig basert på HSPA og Wimax.
== Samfunn ==
=== Utdanning ===
Montenegrinske barn starter i skolen (Osnovna škola) ved 6 års alder, og grunnutdanningen varer i 9 år. Videregående opplæring strekker seg over 4 år (3 år for yrkes- og handelsutdanning), og ender med tildeling av artium (Matura).
Universitetet i Montenegro ligger i Podgorica og har et komplett studietilbud innen humanistiske, samfunnsvitenskapelige og naturvitenskapelige fag, samt egen business- og jusutdanning. I 2005 ble det startet opp undervisning i medisin, etter at landet tidligere hadde vært avhengig av medisinstudiene i Beograd.
Niksic har et filosofisk fakultet underlagt Universitetet i Montenegro, men som har røtter i en lærerskole i Cetinje (1947), etablert i Nikšić i 1963. Her tilbys studier opp til doktorgradsnivå innen filologiske og språklige studier.
=== Massemedia ===
Den første radiostasjonen på Balkan ble etablert utenfor Bar i 1904, mens Radio Cetinje åpnet i 1944. TV-signaler fra Italia ble fra 1957 tatt inn via en antenne montert på fjellet Lovcen ved Kotor. I 1963 startet RTV Titograd (dagens RTCG) de første nasjonale fjernsynssendingene.
Det er i alt 31 radiostasjoner og 13 TV-stasjoner i Montenegro. Podgorica og Nikšić er de fremste mediesentrene. RTCG er det statlige TV-selskapet med nasjonale sendinger. De største avisene er Pobjeda og Vijesti (1997), fulgt av Dan og Monitor. Avisen Dan er det fremste regimekritiske mediet. IT-avisen Magazin BIT skriver om nye medier og teknologi.
== Kultur ==
Montenegros kultur er nært knyttet opp til den serbiske, og språkene er nært beslektet. Mange montenegrinere snakker serbisk, og begge alfabetene er i bruk. Landet var katolsk i middelalderen, men er i dag overveiende serbisk-ortodoks med sunnimuslimske minoriteter.
Kystbyen Kotor står på UNESCOs verdensarvliste med unik historisk arkitektur.
Et omstridt tema er eksistensen av partilineære familiebånd og klansamfunn (zadruga), med praktisering av lojalitetsbånd og blodhevn. Språklig er begrepet en nyskaping og utover Albania fremmes det tvil omkring hvor viktig denne kulturelle institusjonen egentlig har vært.
=== Litteratur og skriftkultur ===
I middelalderen ble det meste av litteraturen skrevet på kirkeslavisk. I 1494 ble den første bokpressen på det sørlige Balkan montert i Cetinje. Montenegrinske klostre har bevart en del middelalderske og tidlig moderne tekster på kirkeslavisk.På 1800-tallet begynte serbiske, kroatiske og montenegrinske filologer å folkeliggjøre dialekter av det tidligere rådende sørslaviske språket. Serberen Vuk Stefanović Karadžić var en drivkraft. I frie intellektuelle miljøer, eksempelvis i Kotor, ble det startet lese- og litteraturselskaper og utviklet grammatikk innen serbisk, kroatisk og montenegrinsk språk. Forfatteren Petar Petrović Njegoš var blant dem som tok opp Karadžić' ny-serbiske språk i sine montenegrinske verker.
I mellomkrigstiden ble denne diversifiseringen undertrykt, men under Tito fikk Montenegro igjen en viss språklig frihet, selv om hybriden serbo-kroatisk på den tiden var offisielt språk, helt fram til 1992. Forfatteren Mihailo Lalić var blant de mange som skrev både på serbisk og montenegrinsk.
Dannelsen av Universitetet i Montenegro i 1974 ble et vendepunkt, her ble det for første gang drevet språklige og filologiske studier uavhengig av Serbia. Lingvisten professor Vojislav Nikčević har vært en fremtredende forkjemper for det montenegrinske språket. Han har gitt ut ordbøker, grammatikkbøker og rettskrivingsbøker for montenegrinsk. Nikčević studerte og utviklet språket fra sin stilling ved det Filologiske fakultet i Nikšić.
Fra og med 2006 bruker montenegrinerne fortrinnsvis det latinske alfabetet, men kyrillisk er også i utstrakt bruk. Det montenegrinske alfabetet er:
A B C Č Ć D Dž Đ E F G H I J K L Lj M N Nj O P R S Š Ś T U V Z З Ž Ź
Den amerikanske forfatteren Rex Stouts roman- og filmfigur Nero Wolfe er opprinnelig montenegrinsk, og handlingen i romanen The Black Mountain finner sted i Tito-periodens Montenegro.
=== Idrett ===
Montenegro har en levende folkelig kultur og en rekke medier på flere språk. Podgorica, Cetinje og Nikšić er de fremste kulturbyene med en rekke festivaler, bokmesser og litteratursentra, samt flere radio- og TV-stasjoner.
Språkforskeren Vuk Stefanović Karadžić samlet folklore, lokal poesi og folkemusikk i Montegenro. Folkedansen Oro er en ringdans hvor deltakerne sitter på hverandres skuldre, og det er et dansende par i midten. Šota er en pardans, som er vanlig i begravelser. Begravelse har status som stor festivitas, viktigere enn bryllup.
Billedkunsten har hatt et sterkt sentrum i Cetinje. Kunstmaleren Milo Milunović (1897–1967) er en kjent impresjonist, han gikk i lære i Shkodër, Monza, Milano, Firenze og Paris.
De fremste og mest populære idrettene i Montenegro er basketball og håndball. Landet arrangerte EM i basketball i 2005, og deltok i håndball-EM i 2008. Innen fotball har landet måttet bygge opp et helt nytt landslag etter uavhengigheten i 2006. Laget har nådd brukbare resultater i landskamper i 2008.
Sommer-OL i Beijing i 2008 blir det første internasjonale mesterskap med fullt anerkjent, olympisk deltakelse fra et uavhengig Montenegro.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Durmitor nasjonalpark
Natur- og kulturhistoriske regionen KotorStećak gravsteins kirkegårder fra middelalderen
Venetianske forsvarsverk fra mellom 1500- og 1600-tallet, Stato da Terra – Vestlige Stato da MarMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2021 – Boka Navy er en tradisjonell maritim organisasjon grunnlagt i Kotor
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Elizabeth Roberts: Realm of the Black Mountain: A History of Montenegro (Hurst & Co, 2007) ISBN 978-1-85065-868-9
Thomas Fleming: Montenegro: The Divided Land (2002) ISBN 0-9619364-9-5
Robert Okey: Eastern Europe 1740-1985 (Unwyn & Hyman, 1989) ISBN 0-04-4455917
John Julius Norwich: A Short History of Byzantium (Vintage Books, New York 1997, ed 1999) ISBN 0-679-77269-3
Norman Davies: Europe – A History (Pimlico, 1977) ISBN 0-7126-6633-8
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Montenegro – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Црна Гора / Crna Gora – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
CIA World Factbook – Montenegro Arkivert 12. september 2009 hos Wayback Machine.
Visit Montenegro
Visit Montenegro, historiesider Arkivert 18. juni 2008 hos Wayback Machine.
(no) Statistikk og andre data om Montenegro i FN-sambandets nettsted Globalis.no | | neste_land = | 4,060 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Friluftsloven | 2023-02-04 | Friluftsloven | ['Kategori:Friluftsliv', 'Kategori:Norske lover', 'Kategori:Tingsrett'] | Friluftsloven, egentlig lov om friluftslivet, har som hensikt «å verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre almenhetens rett til ferdsel, opphold m.v. i naturen, slik at muligheten til å utøve friluftsliv som en helsefremmende, trivselskapende og miljøvennlig fritidsaktivitet bevares og fremmes». Loven definerer innmark og utmark og regulerer forholdet mellom grunneier og allmennheten, inkludert ferdsel på innmark og i utmark. Friluftsloven har bestemmelser om friluftsområder. Friluftsloven omhandler blant annet det som populært kalles allemannsretten. Loven gir også allmenheten rett til å raste og telte i utmark minst 150 m fra bebyggelse og inntil 2 døgn (§ 9).
| Friluftsloven, egentlig lov om friluftslivet, har som hensikt «å verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre almenhetens rett til ferdsel, opphold m.v. i naturen, slik at muligheten til å utøve friluftsliv som en helsefremmende, trivselskapende og miljøvennlig fritidsaktivitet bevares og fremmes». Loven definerer innmark og utmark og regulerer forholdet mellom grunneier og allmennheten, inkludert ferdsel på innmark og i utmark. Friluftsloven har bestemmelser om friluftsområder. Friluftsloven omhandler blant annet det som populært kalles allemannsretten. Loven gir også allmenheten rett til å raste og telte i utmark minst 150 m fra bebyggelse og inntil 2 døgn (§ 9).
== Eksterne lenker ==
LOV 1957-06-28 nr 16: Lov om friluftslivet. | Friluftsloven, egentlig lov om friluftslivet, har som hensikt «å verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre almenhetens rett til ferdsel, opphold m.v. | 4,061 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Innmark | 2023-02-04 | Innmark | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Juridisk terminologi', 'Kategori:Landbruk i Norge', 'Kategori:Norsk rett', 'Kategori:Tingsrett'] | Innmark er all dyrket jord, som åker, eng, kulturbeite, hage og yngre plantefelt. Innmark er også gårdsplass, hustomt og industriareal. I moderne landbruk er det innført nye begrep som «nær utmark», «gjengroingsareal» og «beitelandskap». Disse begrepene er nye betegnelser på innmark som gjør det lettere å kunne beskrive forandringer i kulturlandskapene som følge av drifts og bruksendringene i den akselererende sentraliseringsprosessen som preger store deler av jordbruksaktiviteten.
Innmark brukes som begrep i friluftsloven, og er her motstykket til utmark. I motsetning til i utmark vil allmennhetens rettigheter i forbindelse med innmarksområder være sterkt begrenset.
| Innmark er all dyrket jord, som åker, eng, kulturbeite, hage og yngre plantefelt. Innmark er også gårdsplass, hustomt og industriareal. I moderne landbruk er det innført nye begrep som «nær utmark», «gjengroingsareal» og «beitelandskap». Disse begrepene er nye betegnelser på innmark som gjør det lettere å kunne beskrive forandringer i kulturlandskapene som følge av drifts og bruksendringene i den akselererende sentraliseringsprosessen som preger store deler av jordbruksaktiviteten.
Innmark brukes som begrep i friluftsloven, og er her motstykket til utmark. I motsetning til i utmark vil allmennhetens rettigheter i forbindelse med innmarksområder være sterkt begrenset.
== Se også ==
Mark
== Litteratur ==
Reusch, Marianne: Allemannsretten - friluftslivets rettsgrunnlag, 2012
== Kilder ==
(no) Innmark i Store norske leksikon
== Eksterne lenker ==
Miljødirektoratet om allemannsretten | Innmark er all dyrket jord, som åker, eng, kulturbeite, hage og yngre plantefelt. Innmark er også gårdsplass, hustomt og industriareal. | 4,062 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Utmark | 2023-02-04 | Utmark | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Juridisk terminologi', 'Kategori:Jusstubber', 'Kategori:Landbruk i Norge', 'Kategori:Landbrukstubber', 'Kategori:Norsk rett', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-05', 'Kategori:Tingsrett'] | Utmark er i norsk rettslig forstand i prinsippet alt areal som ikke defineres som innmark. Betegnelsen omfatter det meste av innsjøer og vann, strender, myr, skog og fjell i Norge. Begrepet brukes i friluftsloven, som betegnelse på områder der enhver har utstrakte rettigheter, blant annet til ferdsel.
| Utmark er i norsk rettslig forstand i prinsippet alt areal som ikke defineres som innmark. Betegnelsen omfatter det meste av innsjøer og vann, strender, myr, skog og fjell i Norge. Begrepet brukes i friluftsloven, som betegnelse på områder der enhver har utstrakte rettigheter, blant annet til ferdsel.
== Se også ==
Mark
Allemannsretten
== Kilder ==
(no) Utmark i Store norske leksikon
== Eksterne lenker ==
Miljøstatus i Norge: Marka | Utmark er i norsk rettslig forstand i prinsippet alt areal som ikke defineres som innmark. Betegnelsen omfatter det meste av innsjøer og vann, strender, myr, skog og fjell i Norge. | 4,063 |
null | 2023-02-04 | Høyesterett | null | null | null | En høyesterett er en domstol som dømmer i siste instans i et selvstendig rettssystem, som en stat, delstat eller lignende. Høyesterett i en jurisdiksjon dømmer gjerne primært saker av prinsipiell betydning, og på denne måten dannes presendens som lavere domstoler følger. | 4,064 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Domstol | 2023-02-04 | Domstol | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Domstoler', 'Kategori:Rettspleie'] | En domstol er et organ for løsning og avgjørelse av konflikter. Etter maktfordelingsprinsippet i europeisk statsskikk er domstolene – den dømmende myndighet – den tredje statsmakt, og skal operere uavhengig fra den lovgivende (parlamentet) og den utøvende (regjeringen) myndighet.
En domstol kan være sikret uavhengighet gjennom at det skal være vanskelig å si opp dommere – et vanlig krav er at dette må skje ved dom (jf. embede).
| En domstol er et organ for løsning og avgjørelse av konflikter. Etter maktfordelingsprinsippet i europeisk statsskikk er domstolene – den dømmende myndighet – den tredje statsmakt, og skal operere uavhengig fra den lovgivende (parlamentet) og den utøvende (regjeringen) myndighet.
En domstol kan være sikret uavhengighet gjennom at det skal være vanskelig å si opp dommere – et vanlig krav er at dette må skje ved dom (jf. embede).
== Eksempler på domstoler ==
Norges Høyesterett
Lagmannsrett
Tingrett
Krigsrett
Forliksråd
Skjønnsrett
Forhørsrett
Ankedomstol
Internasjonal domstol
Ekklesiastisk domstol
Administrativ domstol
Kirkelig domstol
== Se også ==
Tinghus
Norges domstoler
== Referanser == | En domstol er et organ for løsning og avgjørelse av konflikter. Etter maktfordelingsprinsippet i europeisk statsskikk er domstolene – den dømmende myndighet – den tredje statsmakt, og skal operere uavhengig fra den lovgivende (parlamentet) og den utøvende (regjeringen) myndighet. | 4,065 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jon_Blund | 2023-02-04 | Jon Blund | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Eventyrfigurer', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall'] | Denne artikkelen handler om eventyrskikkelsen Jon Blund/Ole Lukkøye. Se eventuelt dokkfilmen Jon Blund, sangen Ole Lukkøye eller bokseren Ole «Lukkøye» Klemetsen.
Jon Blund eller Ole Lukkøye er en eventyrskikkelse fra nord-europeisk og skandinavisk folkediktning. Han blir nevnt i godnatthistorier og små vers som skal hjelpe barn å sovne om kvelden. Jon Blund blir framstilt som en liten mann eller gutt, iblant utstyrt med vinger. Han kommer stillferdig, drysser sand i øynene som et magisk søvnpulver for å skape søvnighet, sprøyter søt melk eller kysser for å få folk til å roe seg og drømme søtt. Sanden kan tolkes som en forklaring på skorp («søvn», «sov») i øynene, rester fra tårefilmen som samler seg i øyekroken i løpet av natta.
I Der Sandmann, en uhyggelig novelle skrevet i 1816 av E. T. A. Hoffmann, skremmer barnepiken barnet Nathaniel med fantasifiguren «sandmannen» som stjeler øynene fra uskikkelige barn som ikke holder dem lukket når de skal sove. I H. C. Andersens eventyr Ole Lukøie fra 1841 forteller derimot forfatteren om en rolig og vennlig figur med melk i trollsprøyten sin, to paraplyer, utallige eventyr og gode drømmer.
I Norge er skikkelsen tradisjonelt kjent under navnet Jon (eller John) Blund (Blunn) som i Sverige, men også under det danske navnet Ole Lukøje slik H.C. Andersen beskriver ham. På engelsk kalles en tilsvarende figur Sandman, et lån fra tyske innvandrere til USA.
| Denne artikkelen handler om eventyrskikkelsen Jon Blund/Ole Lukkøye. Se eventuelt dokkfilmen Jon Blund, sangen Ole Lukkøye eller bokseren Ole «Lukkøye» Klemetsen.
Jon Blund eller Ole Lukkøye er en eventyrskikkelse fra nord-europeisk og skandinavisk folkediktning. Han blir nevnt i godnatthistorier og små vers som skal hjelpe barn å sovne om kvelden. Jon Blund blir framstilt som en liten mann eller gutt, iblant utstyrt med vinger. Han kommer stillferdig, drysser sand i øynene som et magisk søvnpulver for å skape søvnighet, sprøyter søt melk eller kysser for å få folk til å roe seg og drømme søtt. Sanden kan tolkes som en forklaring på skorp («søvn», «sov») i øynene, rester fra tårefilmen som samler seg i øyekroken i løpet av natta.
I Der Sandmann, en uhyggelig novelle skrevet i 1816 av E. T. A. Hoffmann, skremmer barnepiken barnet Nathaniel med fantasifiguren «sandmannen» som stjeler øynene fra uskikkelige barn som ikke holder dem lukket når de skal sove. I H. C. Andersens eventyr Ole Lukøie fra 1841 forteller derimot forfatteren om en rolig og vennlig figur med melk i trollsprøyten sin, to paraplyer, utallige eventyr og gode drømmer.
I Norge er skikkelsen tradisjonelt kjent under navnet Jon (eller John) Blund (Blunn) som i Sverige, men også under det danske navnet Ole Lukøje slik H.C. Andersen beskriver ham. På engelsk kalles en tilsvarende figur Sandman, et lån fra tyske innvandrere til USA.
== Historikk ==
Navnet Jon Blund opptrer i en tekst av den svenske poeten Johan Runius allerede omkring 1710. På norsk finner vi Jon Blund nevnt blant annet i Asbjørnsen og Moes folkeeventyr En gammeldags juleaften, der uttrykket «snart kommer Jon Blund» brukes synonymt med «snart skal de sove». Også August Strindberg nevner John Blund i et av sine kammerspill med referanse til gamle barnefortellinger. Formen John Blund er vanligst på svensk, men har også vært brukt på dansk, blant annet på 1700-tallet.Den tyske romantiske forfatteren Ernst Theodor Amadeus Hoffmann beskriver skikkelsen i sin dramatiske eventyrnovelle Der Sandmann utgitt i 1817 og H.C. Andersen i sitt eventyr Ole Lukøie i 1841 og eventyrkomedien fra 1850. I Andersens eventyr kommer Ole til Hjalmar med to paraplyer, den ene har skjønne bilder på innsida som han slår opp over de snille for at de skal få vidunderlige drømme, den andre uten bilder for at de uskikkelige skal sove tungt og bli uthvilt til neste dag. I eventyret fortelles det også fortrøstningsfullt om en annen Ole Lukkøye som lukker øynene på folk, nemlig Døden.
== I nyere populærkultur ==
Eventyrfiguren er brukt i en rekke populære sammenhenger, blant annet i den danske sangen Den lille Ole med paraplyen fra 1873, sangduoen Gerd og Ottos vesle slager Lille Jon Blund fra like før krigen og i Ivo Caprinos animasjonsfilm Musikk på loftet/En dukkedrøm fra 1950.
På engelsk kalles Jon Blund oftest Sandman og opptrer i flere bøker og filmer. I moderne populærkultur danner han dessuten grunnlag for blant annet amerikanske Neil Gaimans actiontegneserie Sandman som ble utgitt mellom 1988 og 1996.Sandmann er også det vanligste navnet for Jon Blund i tysk tradisjon. I nyere tid er Jon Blund det norske navnet på Sandmännchen, «den Lille sandmannen» i en dukkefilmserie med godnatthistorier produsert av østtysk fjernsyn fra 1960.
== Annet ==
Jon Blund eller Jon-Blund var også navnet på en hiphop/rap-gruppe fra Bergen.
«Ole Lukkøye» er dessuten klengenavnet til den tidligere bokseren Ole Klemetsen fra Stavanger.
== Se også ==
TV-serien Sandmännchen
Ole Lukkøye, populær slager innspilt i 1950
Morfevs (Morfeus), gresk gud for søvn og drømmer
Voggesang
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sandman – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
H. C. Andersens eventyr om Ole Lukøie fra 1842 | thumb|Ole Lukøje. Illustrasjon av [[Vilhelm Pedersen (1820–1859) til H. | 4,066 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fagforening | 2023-02-04 | Fagforening | ['Kategori:Arbeidsliv', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fagforbund'] | Fagforening er en sammenslutning av arbeidstakere innenfor samme industrigren eller fag. En fagforening tar vare på interessene til en yrkesgruppe. Fagforeningens fremste oppgaver er å kjempe for bedre lønn og gode arbeidsvilkår. Etter andre verdenskrig har også trygdeordninger, velferdsgoder og ulike politiske solidaritetsspørsmål blitt viktige kampsaker.
I områder med flere bedrifter innenfor samme fag, blir det ofte opprettet fagforeningsklubber på hver enkelt bedrift. De fleste fagforeninger er knyttet til et fagforbund, også kalt fagorganisasjon eller yrkesorganisasjon. Fagforbundene er som regel landsomfattende organisasjoner som er bygd opp av lokale fagforeninger eller avdelinger.
Tradisjonelt ble fagbevegelsen fra midten av 1800-tallet oftest bygd opp rundt fagene, gjerne knyttet til den dominerende produksjonen ved en lokal fabrikk eller primærnæring. Jo større bedriftene var, desto lettere var det å organisere arbeiderne og skape det samholdet og lojaliteten som trengtes i begynnelsen for å forsvare organisasjonsretten. Arbeidstakerne i grafisk industri var tidligst ute, mens andre tidlige grupper var skogsarbeidere, metallarbeidere, fyrstikkarbeidere, og telegrafarbeidere. Det første norske fagforbundet i Norge var Norsk Centralforening for Boktrykkere etablert i 1882.
Disse fagforbundene ble etterhvert organisert i nasjonale hovedsammenslutninger. LO ble etablert i 1899 som en sammenslutning av fagforbund, og er den eldste hovedsammenslutningen i Norge. Etterhvert ble bedriftene sammensatt av mer ulike yrkesgrupper ettersom produksjonen ble mer avansert, og det ble vanligere med industriforbund hvor alle ansatte innen industrien, uavhengig av fagutdanning, organiserte seg. Tidlige industrier som ble fagorganisert omfatter eksempelvis kjemisk industri og verftsindustri.
| Fagforening er en sammenslutning av arbeidstakere innenfor samme industrigren eller fag. En fagforening tar vare på interessene til en yrkesgruppe. Fagforeningens fremste oppgaver er å kjempe for bedre lønn og gode arbeidsvilkår. Etter andre verdenskrig har også trygdeordninger, velferdsgoder og ulike politiske solidaritetsspørsmål blitt viktige kampsaker.
I områder med flere bedrifter innenfor samme fag, blir det ofte opprettet fagforeningsklubber på hver enkelt bedrift. De fleste fagforeninger er knyttet til et fagforbund, også kalt fagorganisasjon eller yrkesorganisasjon. Fagforbundene er som regel landsomfattende organisasjoner som er bygd opp av lokale fagforeninger eller avdelinger.
Tradisjonelt ble fagbevegelsen fra midten av 1800-tallet oftest bygd opp rundt fagene, gjerne knyttet til den dominerende produksjonen ved en lokal fabrikk eller primærnæring. Jo større bedriftene var, desto lettere var det å organisere arbeiderne og skape det samholdet og lojaliteten som trengtes i begynnelsen for å forsvare organisasjonsretten. Arbeidstakerne i grafisk industri var tidligst ute, mens andre tidlige grupper var skogsarbeidere, metallarbeidere, fyrstikkarbeidere, og telegrafarbeidere. Det første norske fagforbundet i Norge var Norsk Centralforening for Boktrykkere etablert i 1882.
Disse fagforbundene ble etterhvert organisert i nasjonale hovedsammenslutninger. LO ble etablert i 1899 som en sammenslutning av fagforbund, og er den eldste hovedsammenslutningen i Norge. Etterhvert ble bedriftene sammensatt av mer ulike yrkesgrupper ettersom produksjonen ble mer avansert, og det ble vanligere med industriforbund hvor alle ansatte innen industrien, uavhengig av fagutdanning, organiserte seg. Tidlige industrier som ble fagorganisert omfatter eksempelvis kjemisk industri og verftsindustri.
== I Norge ==
Norges eldste fagforening som fortsatt eksisterer er Norges Farmaceutiske Forening, stiftet i 1858. Den nest eldste som fortsatt eksisterer er Den Typografiske Forening, stiftet i 1872.En stor del av fagforbundene er tilknyttet Norges største lønnstakerorganisasjon, Landsorganisasjonen i Norge (LO). Denne organisasjonen representerer over halvparten av alle som er tilknyttet en yrkesorganisasjon, over 910 000 medlemmer i 2016. I likhet med YS baserer LO seg på å organisere alle utdanningsgrupper på de enkelte arbeidsplassene, i motsetning til Unio og Akademikerne som organiserer bestemte utdanningsgrupper og dermed gjerne har flere fagforbund representert på samme arbeidsplass.
=== Hovedsammenslutninger av fagforbund ===
Landsorganisasjonen i Norge – LO — 930 000 medlemmer (2019)
Unio — 368 000 medlemmer (2019)
Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund – YS – 222 000 medlemmer (2019)
Akademikerne — 203 000 medlemmer (2019)
=== Nedlagte ===
Akademikernes Fellesorganisasjon – AF
== Se også ==
Fagforbund
Fagarbeider
Hovedsammenslutning
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
ITUC – International Trade Union Congress
Kjellberg, Anders (1999) "Fagorganisering i Norge og Sverige i et internasjonalt perspektiv", Arbeiderhistorie 1999. Aarbok for Arbeiderbevegelsens Arkiv och Bibliotek (Tema: LO 100 år). Oslo 1999, sid 57-83 | Fagforening er en sammenslutning av arbeidstakere innenfor samme industrigren eller fag. En fagforening tar vare på interessene til en yrkesgruppe. | 4,067 |
null | 2023-02-04 | Aker | null | null | null | thumb|[[Akersdalen på den tiden da Aker kommune ble innlemmet i Oslo.]] | 4,068 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wien | 2023-02-04 | Wien | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:16°Ø', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor flaggbilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor våpenbilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1221', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Wien'] | Wien (uttales /viːn/, bairisk: Wean) er Østerrikes hovedstad og største by. Den ligger ved Donau.
Byen er inndelt i 23 distrikter. Wien er også en egen østerriksk delstat (siden 1921), som er fullstendig omsluttet av delstaten Niederösterreich. Wien hadde 1 973 403 innbyggere per 1. oktober 2022.Det er en betydelig industri i byen, som likeledes er et viktig sentrum for kultur og vitenskap.
Universität Wien ble grunnlagt i 1365. Byen har flere faghøyskoler, det østerrikske nasjonalbibliotek, verdensberømte muséer, teatre og operaer, blant annet Burgtheater og Staatsoper.Byen er en betydelig turistby og et viktig trafikknutepunkt. Den er sete for mange internasjonale organisasjoner, som OPEC og Det internasjonale atomenergibyrået, og er dessuten den fjerde FN-byen ved siden av Genève, Nairobi og New York.
Wien har en interessant byplanhistorie. Byen har en indre middelaldersk kjerne som inntil midten av 1800-tallet var omgitt av festningsverk. Festningsverket var blitt bygget ut i løpet av det 15. og 16. århundre for å holde fienden ute, i første rekke tyrkerne. Dette førte til at byen etter hvert holdt på å bli kvalt. Et av byens problemer var at det ikke fantes noen naturlige gjennomfartsveier mellom bykjernen og omlandet, til den bebyggelse som var grodd opp der. Fra 1809 til 1850 hadde ruinene av festningsverket stått uendret, men i 1857 gav keiser Frans Josef sin tillatelse til at befestningene i en bredde av 600 meter kunne rives, og en fikk frigjort et enormt byggeområde. Det ble utlyst en stor konkurranse, og de tre prisvinnernes bidrag ble bearbeidet av regjeringen. Ringstraße, som området ble kalt, består av ca. 30 offentlige bygninger, 38 statuer, syv fontener og fem parker fordelt over ca. 4 km. Ringstrasse fungerte ikke bare som et overgangsområde mellom sentrum innenfor og arbeiderbydelene utenfor. Det hadde også en militær funksjon i tilfelle opptøyer, og kaserner ble plassert strategisk på strekningen.Gatenettet preges av dette ringformede strøket. Blant de kulturhistorisk mest betydningsfulle bygninger kan særlig nevnes domkirken Stephansdom, keiserens tidligere residens Hofburg, det keiserlige lystslott Schönbrunn, slottet Belvedere, foruten rådhuset og parlamentsbygningen. Naturparken Prater med forlystelseområde er også berømt.
| Wien (uttales /viːn/, bairisk: Wean) er Østerrikes hovedstad og største by. Den ligger ved Donau.
Byen er inndelt i 23 distrikter. Wien er også en egen østerriksk delstat (siden 1921), som er fullstendig omsluttet av delstaten Niederösterreich. Wien hadde 1 973 403 innbyggere per 1. oktober 2022.Det er en betydelig industri i byen, som likeledes er et viktig sentrum for kultur og vitenskap.
Universität Wien ble grunnlagt i 1365. Byen har flere faghøyskoler, det østerrikske nasjonalbibliotek, verdensberømte muséer, teatre og operaer, blant annet Burgtheater og Staatsoper.Byen er en betydelig turistby og et viktig trafikknutepunkt. Den er sete for mange internasjonale organisasjoner, som OPEC og Det internasjonale atomenergibyrået, og er dessuten den fjerde FN-byen ved siden av Genève, Nairobi og New York.
Wien har en interessant byplanhistorie. Byen har en indre middelaldersk kjerne som inntil midten av 1800-tallet var omgitt av festningsverk. Festningsverket var blitt bygget ut i løpet av det 15. og 16. århundre for å holde fienden ute, i første rekke tyrkerne. Dette førte til at byen etter hvert holdt på å bli kvalt. Et av byens problemer var at det ikke fantes noen naturlige gjennomfartsveier mellom bykjernen og omlandet, til den bebyggelse som var grodd opp der. Fra 1809 til 1850 hadde ruinene av festningsverket stått uendret, men i 1857 gav keiser Frans Josef sin tillatelse til at befestningene i en bredde av 600 meter kunne rives, og en fikk frigjort et enormt byggeområde. Det ble utlyst en stor konkurranse, og de tre prisvinnernes bidrag ble bearbeidet av regjeringen. Ringstraße, som området ble kalt, består av ca. 30 offentlige bygninger, 38 statuer, syv fontener og fem parker fordelt over ca. 4 km. Ringstrasse fungerte ikke bare som et overgangsområde mellom sentrum innenfor og arbeiderbydelene utenfor. Det hadde også en militær funksjon i tilfelle opptøyer, og kaserner ble plassert strategisk på strekningen.Gatenettet preges av dette ringformede strøket. Blant de kulturhistorisk mest betydningsfulle bygninger kan særlig nevnes domkirken Stephansdom, keiserens tidligere residens Hofburg, det keiserlige lystslott Schönbrunn, slottet Belvedere, foruten rådhuset og parlamentsbygningen. Naturparken Prater med forlystelseområde er også berømt.
== Historie ==
I romertiden var Wien en befestet leir, Vindobona. I 1278 ble den sentrum i det habsburgske rike (senere Østerrike-Ungarn), noe den var frem til slutten av første verdenskrig, og som medfører at Wien i dag er mye større og mer praktfull som hovedstad enn det nåværende Østerrikes størrelse skulle tilsi. Hele den indre byen finnes på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Den ble utsatt for store ødeleggelser under annen verdenskrig, men gjenoppbygget etter krigen.
Wien spilte også en stor rolle i stridighetene mellom de europeiske maktene og Det osmanske riket, og fra begynnelsen av 1500-tallet lå byen nært grensene mot Det osmanske riket. I 1529 ble Wien for første gang beleiret av de osmanske troppene, som imidlertid måtte heve beleiringen etter kort tid. I 1683 ble imidlertid Wien beleiret av osmanene for andre gang, og først etter hjelp fra en rekke katolske stater, deriblant Polen, klarte de keiserlige troppene å heve beleiringen. I de påfølgende krigene ble imidlertid tyrkerne jaget bort fra de ungarske slettene, og Wien ble ikke lenger en grenseby. Et varig minne fra den tyrkiske beleiringen er wienernes forkjærlighet for kaffe.
I 1809 led Napoleon sitt første store nederlag utenfor Wien, men han holdt byen okkupert en stund. Wiens befolkning ble tidoblet fra ca. 130 000 i 1801 til over to millioner i 1910. Følgelig var bolignøden større enn i noen annen europeisk by. I 1910 bodde knapt 1% av Wiens befolkning i husstander på bare én familie. Bare 7% disponerte et bad. Mindre enn en fjerdedel hadde toalett. Mange var Bettgeher (= sengegåere), dvs at de ikke leide et rom, bare en sengeplass. Mange slet med tuberkulose og tarminfeksjoner på grunn av den sviktende drikkevannsforsyningen. Byen var svært konservativ. Frem til 1900 var det forbudt å etablere varehus i Wien, ettersom mer enn halvparten av innbyggerne levde av å drive en liten forretning som neppe ville tåle for mye konkurranse. Telefoner og heiser vant svært langsomt innpass, klær ble sydd for hånd, og frem til 1918 var skrivemaskiner bannlyste fra offentlige kontorer.
=== Jødisk befolkning ===
På begynnelsen av 1800-tallet hadde Galicja, som da tilhørte det østerrikske keiserriket, en stor og voksende jødisk befolkning, og størstedelen av jødene i Det østerrikske keiserrike bodde der (omkring 333.000 av offisielt 467.000 i 1850). Lemberg var på 1800-tallet dominerte jøder (rundt en tredjedel av innbyggerne) og etniske polakker (i overkant av 50 % av innbyggerne); etniske ukrainere utgjorde 10-20 %. Den jødiske befolkningen i Galicia var ved århundreskiftet på over 800.000, samtidig flyttet mange jøder fra Galicia til Wien. Fra 1857 til 1890 økte tallet på jødiske innbyggere i Wien fra 6000 til 146.000 slik at hovedstaden i 1890 hadde 12 % jødiske innbyggere noen som hadde stor betydning for Wiens kulturelle og politiske liv. Jødene fra Galicia slo seg stort sett ned i Leopoldstadt. Lemberg var sentrum for den jødiske opplysningsbevegelsen, haskalá. Borgerskapet i Lemberg, både jøder og etnisk polske, brukte stort sett tysk språk til daglig og i skolene, og relaterte seg i stor grad til det kulturelle livet i Wien.Wien hadde i mellomkrigstiden over 200 000 jødiske innbyggere, nær 10 % av byens befolkning, hvorav mange bidro til byens produktive akademiske og kulturelle liv. Blant andre Sigmund Freud, Gustav Mahler, Stefan Zweig, Karl Popper og Viktor Frankl. Nesten alle jødiske østerrikere bodde i Wien som var et viktig senter for sionisme og for jødisk kultur og utdanning. Ved folketellingen i 1934 var 92 % av Østerrikes 191 481 jødiske borgere i Wien. Videre bodde 6 % av jødene Niederösterreich som omslutter Wien og Burgenland langs grensen til Ungarn.Under Franz Josefs lange regjeringstid opplevde jødene frihet og relativ trygghet. En stor del av jødene var assimilert til tyskspråklig kultur og hadde antatt en tysk identitet. Politisk var en stor del av jødene i Wien sosialdemokratiske eller sosialliberale, og la vekt på innsats og kvalifikasjoner fremfor nedarvede privilegier. Ungdom av jødisk bakgrunn gjorde det godt i utdanningssystemet og for eksempel var opp mot 40 % av legestudentene av jødisk bakgrunn.
== Demografi ==
Befolkningstallet i Wien nådde en topp i 1916 etter en lengre tids tilvekst. Tilveksten skjedde på tross av barske vilkår for de tilflyttende, men forholdene ble gradvist forbedret, særlig med de store tiltakene under Røde Wien. Byen har i dag gode forhold, både med hensyn til utdannelse, transport, helse, kultur og natur. Etter 1916 inntraff et befolkningsfall pga. krigs- og etterkrigstidene og Wall Street-krakket og depresjonen i 1930-årene.
Befolkningssammensetningen er preget av tiden da Wien var hovedstad i det multietniske Østerrike-Ungarn. Både kultur, religion og språk stammer fra forskjellige folkeslag. Forskjellene er likevel i stor grad visket ut, og bevisstheten om opphav er derfor liten i dag. For eksempel betraktes mange slaviske etternavn i dag som alminnelige «wieneriske». Samtidig er den opprinnelige wienerdialekten sammensatt av ord fra både tysk og det tysk-slaviske-jødiske jiddisch. Dialekten er nå for det meste erstattet av en ny, «hevet» wienerdialekt. Jødiske borgere har også etter 2. verdenskrig stort sett forsvunnet fra byen.
I nyere tid har det laveste innbyggertallet vært i 1987, etter dette har det igjen er steget svakt, og i begynnelsen av 2007 bodde rundt 1,67 millioner mennesker i byen. Omtrent en sjettedel av befolkningen i Wien hadde riktignok ikke østerriksk statsborgerskap. Av utlendingene kommer de fleste fra et av de tidligere jugoslaviske landene.
Randområdene av Wien (kalt «fleskebeltet») har de siste årtiene vokst ved tilflytning, noe som skyldes bedre pendlermuligheter samt roligere og grønnere omgivelser enn i sentrum. Dessuten er folk fra det øvrige Østerrike og spesielt fra Niederösterreich flyttet til hit stort omfang, idet jobbmulighetene i Wien er større enn i de øvrige delstatene generelt.
=== Religion ===
Selv om andelen av folk som bekjenner seg til den romersk-katolske tro har falt sterkt siden midten av det 20. århundre er denne trosretningen likevel stadig den dominerende i Wien. Omtrent halvdelen av innbyggerne bekjenner seg til den. Stefansdomen er katedralen for Wien erkebispedømme.
I Østerrike har Islam været anerkjent siden 1912 og presidenten for Østerrikes muslimske trossamfunn har hovedsete i Wien, hvor religionen har blitt den nest største med ca. 8 % av innbyggerne.
Den jødiske menigheten i Wien består kun av omkring 7 000 personer etter en stor emigrasjon før og utryddelse under 2. verdenskrig. Den eneste synagogen som overlevde Krystallnatten er Stadttempelet i 1. Bezirk.Det finnes også en ortodoks menighet med ca. 6 % og en evangelisk-luthersk biskop i byen med ca. 5 % av innbyggere.
== Geografi ==
Wien er med et areal på 414,65 km² den minste delstaten i Østerrike. Samtidig er det den eneste delstaten som ikke grenser opp til et annet land, da den er avgrenset av delstaten Niederösterreich på alle sider. På grunn av sin særstatus som delstat og samtidig statutarby råder Wien over det største trafikk- og byggeareal av de 9 delstatene i forhold til størrelsen. 11,3 % av det samlede arealet er bebygget, 11,1 % er ferdselsarealer og 2,2 % er banelegemer. Dessuten er Wien delstaten med størst andel parkarealer som utgjør 28,4 % eller 117,76 km². Wien er også en av fire delstater som driver vinifikasjon, 1,7 % av arealet er dekket av vinmarker. Skogarealet dekker 16,6 % og landbruksjord utgjør i alt 15,8 %.
=== Beliggenhet ===
At Wien har utviklet seg til en av Europas viktigste storbyer kan byen blant annet takke sin geografiske plassering for. Byen ligger mellom den nordøstlige enden av Alpene i den nordøstlige delen av Wienbekkenet. Den historiske byen Vindobona oppsto opprinnelig på den sydlige siden av Donau, men i dag strekker byområdet seg på begge sider av elven. Wien oppsto i skjæringspunktet mellom de gamle ferdselsårene i øst-vestlig retning (Donau) og nord-sydlig-retning (Bernsteinstrasse). Her kunne Donau lett passeres, ettersom elven i Wienbekkenet forgrenet seg i tallrike elvearmer med mellomliggende småøyer.
Siden Jernteppets fall i 1989 har trafikk- og handelsforbindelsene til de nordlige og østlige nabolandene vokst. Den geografiske nærheten til den forhenværende østblokken er særlig viktig i denne sammenhengen. Wien ligger for eksempel kun 60 km fra den slovakiske hovedstaden Bratislava, noe som er den korteste avstanden mellom to hovedsteder i Europa.
=== Landskap ===
Av Wiens byområder er kun en relativt liten del bebygget. Omkring halvparten av Wiens areal er gressletter, hvorav store deler blir utnyttet til landbruk.
Wien stiger fra 151 moh i Lobau til 542 m, som nås på Hermannskogel. I nordvest, såvel som i den vestlige og sydvestlige delen av Wien, strekker Wienerwald (Wienskogen) seg med sine høye fjell (Leopoldsberg og Kahlenberg) og skoger helt inn til byområdet. Donau løper gjennom «Wienerporten», som er en snever åpning mellom Leopoldsberg på høyre bredde og Bisamberg på venstre bredde, på sin vei inn mot Wien. Fra Wienerwald flyter også tallrige små elver inn i byen, hvorav den mest kjente er Wienerelven. Fjellene i vest går i syd over i jernalderterrassene (Wienerberg og Laaer Berg). Dette samlede området blir utnyttet til dyrking av vindruer.
Den østlige delen av byen er preget av flate områder omkring Moravafeltet, som benyttes til landbruk, men som riktignok i tiltagende grad blir bebygget. I sydøst ligger Donau-Auen nasjonalpark, et landskap langs Donau som i 1996 ble nasjonalpark.
Byen er som mange europeiske byer preget av den fremherskende vestavinden, som muligens har medvirket til at beboelsesområdene fortrinnsvis ligger mot vest, mens de forurensende industriområdene overveiende er plassert i byens østlige del.
=== Inndeling ===
Wien er oppdelt i 23 bydeler ("bezirke") som hver ledes av en bezirksformann. Inndelingen har eksisteret i sin nåværende form siden 1954.
=== Klima ===
Wien ligger i overgangen mellom et maritimt klima og fuktig kontinentalklima i henhold til Köppens klimaklassifisering. Byen har varme somre med gjennomsnittlig høye temperaturer på 22 til 26 °C, med maksimumstemperaturer over 30 °C og minimumstemperaturer på rundt 15 °C. Vintrene er relativt kalde med gjennomsnittlig temperaturer rundt frysepunktet, og snøfall forekommer hovedsakelig fra desember til mars. Vår og høst er kjølig til mildt. Nedbør er generelt moderat gjennom hele året, i snitt 620 mm årlig, med betydelige lokale variasjoner, Wienskogen i vest er den våteste delen (700 til 800 mm årlig) og de flate slettene i øst den tørreste delen (500 til 550 mm årlig).
== Transport ==
Kollektivtrafikken i Wien er sammensluttet i et felles trafikkselskap, Wiener Linien, som inngår i aksjeselskapet Wiener Stadtwerke, som eies 100 prosent av Wiens bystyre. Nettet er godt utbygget og består av 33 sporvognslinjer, 45 busslinjer og 5 U-banelinjer, samt lokaltoget til Baden (Badner Bahn). I Wiens indre by, innenfor Ringstraße, kjører som regel minibusser som lett kan komme rundt i de små gatene. Den største del av sporvognene kjører langs med eller ut fra Ringstraße; hele 7 linjer går ut fra Schottentor. Busslinjene går hovedsakelig fra U-banestasjonene og betjener ytterområdene. Utover Wiener Linien betjener det private selskapet Dr. Richard også en rekke busslinjer. Wiener U-Bahn ble åpnet i 1976, og de fem nåværende linjene, som kjører som en blanding av undergrunnsbane og bybane, bygges ut fortløpende. Der er konkrete planer for (og dermed også finansiering til) utbygging frem til 2020. Wiener Linien transporterer årlig 772 millioner passasjerer (2006).
S-Bahn Wien drives av Österreichische Bundesbahnen og består av 15 linjer som med utgangspunkt i de store hovedbanestasjonene i Wien, eller fra stamstrekningen gjennom Wien Mitte, betjener Wiens omegn. S-banenettet innenfor Gürtel er ombygget til U-bane.
Den nasjonale og internasjonale togtrafikken utgår fra de 2 store sekkestasjonene Westbahnhof og Franz-Josef-Bahnhof. Det bygges også en ny gjennomgangsstasjon, Wien Hauptbahnhof, som når den står ferdig i 2015 skal knytte sammen linjene fra nord, øst, sør og vest, og dermed forbedre Wiens internasjonale togforbindelser.
Hovedveinettet fra Wien stråler ut fra Gürtel mot de viktigste byene i det gamle Østerrike-Ungarn (f.eks. Praha, Trieste og Budapest). Motorveinettet går mot vest, sør og øst samt en kortere strekning mot nord langs en del av Donau. Motorveiene bindes sammen på tvers av to forbindelsesmotorveier. For den interne trafikken i Wien spiller Ringstraße og Gürtelstraße viktige roller som gjennomkjørsels- og fordelingsgater. De to ringveiene løper langs de gamle vold- og forsvarverkene.
Flytrafikken betjenes fra Flughafen Wien-Schwechat som årlig betjener 7,9 millioner passasjerer og 115 000 flyavganger (2005). Den ligger i Schwechat 18 km sørøst for Wien.
Historisk sett har Donau hatt stor betydning for transport av gods og passasjerer, men i dag er betydningen for Wien minimal og passasjertransporten er hovedsakelig begrenset til turistseilaser.
== Kultur ==
Viktige strømninger som har sitt opphav i Wien er gjerne også navngitt etter byen. Eksempler på dette er wienerklassisismen, første og Andre Wienerskole (musikk), Wienerkretsen (filosofi), Wienergruppen (litteratur) samt den østerrikske skole (vitenskapsteori). Den europeiske kulturepoken omkring århundreskiftet 1900 er ofte kalt Wiener Moderne, idet byen i dette tidsrommet hadde stor innflytelse på hovedstrømningen av europeisk kultur.Som kulturby har Wien stor internasjonal betydning, og mange prominente musikere og komponister kommer da også fra denne byen. Musikalske spesialiteter fra Wien inkluderer Wienervalsen, Wiener Sängerknaben samt store begivenheter som Nyttårskonserten og Operaballet. Wiener Staatsoper og Volksoper er sentrale scener for henholdsvis opera- og operetteforestillinger, men de oppfører begge forskjellige, gjerne overlappende, genre. Volksoper setter også opp musicals.
Theater an der Wien har hatt mange urfremføringer av forestillinger de siste årene, blant annet på Schönbrunn slott hvor det er marionettedukketeater. Klassisk musikk høres hovedsakelig på Wiener Musikverein og Wiener Konzerthaus, men nylig er det også oppført et Musikkens Hus som fungerer som klangmuseum. Slottet Belvedere fungerer også som museum med østerriksk kunst fra middelalder til i dag. Alle stilperioder representeres også innenfor arkitekturen i Wien: fra den gotiske Stefandomen over Stadtbahnstation Karlsplatz i jugendstil til det farverike Hundertwasserhaus og Wiener Gasometer som er en kombinasjon av gammelt og nytt.
Sub- og ungdomskulturen i Wien har et hovedsete i Werkstätten- und Kulturhaus («Verksted- og kulturhus»), som huser flere hundre arrangementer årlig. Med sine over 12 000 kvadrameter grunnflate er det blant de største bygningene i av denne art i Europa. Også Ernst-Kirchweger-Haus, som har vært okkupert siden 1990, er sentrum for en aktiv og aktivistisk ungdomskultur. Volxtheaterkarawanen er et av tiltakene fra ungdomskulturen som gjennom diverse aksjoner og begivenheter prøver å skape oppmerksomhet omkring forhold de betrakter som urettferdige.
=== Kulinariske spesialiteter ===
Wien er dessuten berømt for sitt kjøkken, sin litteratur og sin kaffehuskultur, som blant annet er representert ved Café Hawelka og Café Landtmann.
==== Mat ====
Wien er verdenskjent for sin Wienerschnitzel, et stykke benfritt kalvekjøtt som er banket flatt, dekket med mel, egg og raspet brød og så stekt i smør. Denne spesialiteten kan man få nesten overalt hvor det serveres mat fra wienerkjøkkenet. Av andre eksempler på Wiens kjøkken kan «Tafelspitz» (meget magert kokt kjøtt av rundbiff), som tradisjonelt serveres med «Geröstete Erdäpfel» (kokte poteter most med en gaffel og deretter stekt) og pepperrotsaus, «Apfelkren» (en blanding av pepperrot og eple) og «Schnittlauchsauce» (en purreløksaus tilberedt med majones).
Wien har dessuten en lang tradisjon med kaker og desserter: apfelstrudel (varm butterdeigstang med eple), «palatschinken» (søte pannekaker) og knödel (boller) ofte fylt med frukter som for eksempel aprikos. Sachertorte, en tørr sjokoladekake med aprikosmarmelade fra Hotel Sacher, er verdenskjent.
Om vinteren er det små gateboder der det selges Maroni (stekte kastanjer) og potetrösti. Pølser er også populære og selges også fra gateboder natten igjennom. Av populære pølser kan nevnes Wiener-/Frankfurterpølsen, «Burenwurst» (kokt med blandet kjøtt) og «Käsekrainer» (krydret svinekjøtt med små stykker ost).
«Naschmarkt» var opprinnelig et marked med frukt, grønnsaker, krydder, fisk, kjøtt og andre matvarer fra hele verden. Idag eksisterer de side om side med restaurantboder som serverer delikatesser. Det avholdes et loppemarked ved siden av Naschmarkt hver lørdag.
I sentrum av Wien ligger det også mange spesialforretninger for mat.
==== Drikkevarer ====
Wien er, i likhet med Paris og Praha, en by som har sin egen vinproduksjon i umiddelbar nærhet. Vinen som produseres blir servert i små vinstuer og er kjent som Heuriger. Den dyrkes blant annet i Döbling og Floridsdorf. Vinen blir ofte drukket med kullsyreholdig vann som Gespritzter eller Spritzer. Grüner Veltliner er den mest kjente hvitvinen i Østerrike. Zweigelt og Blaufränkisch er de vanligste rødvinene.
Øl er den nest viktigste drikken i Wien etter vin. Wien har et enkelt stort bryggeri, Ottakringer Brauerei, og mer enn ti småbryggerier. En «Beisl» er en typisk liten østerriksk pub som det finnes mange av i Wien.
== Vennskapsbyer ==
Wien er vennskapsby med følgende byer:
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Vienna – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Wien – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Wien hos Wikivoyage
Turistinformasjon info på 14 språk | Wien (uttales /viːn/, bairisk: Wean) er Østerrikes hovedstad og største by. Den ligger ved Donau. | 4,069 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Worms-ediktet | 2023-02-04 | Worms-ediktet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Martin Luther', 'Kategori:Reformasjonen'] | Worms-ediktet var et dekret utstedt av keiser Karl V under riksdagen i Worms i 1521. Ediktet utlyste riksakt (riksbann) over Martin Luther og hans tilhengere. Det ble underskrevet 8. mai, men offentliggjort først 25. mai 1521.Ediktet var ikke populært blant stendene og i den tyske befolkningen. Keiseren gjorde aldri noe forsøk på å gjøre ediktet gyldig i kurfyrstedømmet Sachsen og dermed Wartburg, der Luther oppholdt seg i tiden etter riksdagen.
| Worms-ediktet var et dekret utstedt av keiser Karl V under riksdagen i Worms i 1521. Ediktet utlyste riksakt (riksbann) over Martin Luther og hans tilhengere. Det ble underskrevet 8. mai, men offentliggjort først 25. mai 1521.Ediktet var ikke populært blant stendene og i den tyske befolkningen. Keiseren gjorde aldri noe forsøk på å gjøre ediktet gyldig i kurfyrstedømmet Sachsen og dermed Wartburg, der Luther oppholdt seg i tiden etter riksdagen.
== Forhistorie ==
Luther var allerede blitt truet med bannlysning av paven året før i bullen Exurge Domine den 15. juni 1520, men dette hadde ingen vesentlig virkning, unntatt kanskje å vekke sinne hos Luthers tilhengere. Martin Luthers popularitet i Tyskland var sterkt stigende. Etter at han offentlig hadde brent et eksemplar av bullen i Wittenberg den 10. desember 1520, og utgitt en rekke kampskrifter, fulgte den endelige bannlysning den 3. januar 1521 i bullen Decet Romanum Pontificem. Deretter lot keiseren seg bevege særlig av den pavelige legat til det keiserlige hoff Girolamo Aleandro til å sammenkalle til riksdag. Luther ble gitt fritt leide til og fra riksdagen i Worms, og avkrevd en avsvergelse av sine skrifter. Men Luther ville ikke gi etter på noen punkter.
== Innhold ==
Ediktet inneholdt fordømmelser av Luther, og erklærte ham som kjetter på grunn av hans avvisning av den katolske kirkes lære, særlig om en rekke av sakramentene og av messen, og hans kritikk blant annet av pavedømmet, konsilene og en rekke kirkeskikker. Augustinermunken Luther ble videre anklaget for å oppildne til strid og ødeleggelser, og ble lyst fredløs etter utløpet av et 20 dagers fritt leide.
== Ediktets manglende gjennomslagskraft ==
Bannlysningen innebar at hvem som helst kunne drepe Luther uten å bli straffet for det. Ediktet ble imidlertid offentliggjort på riksdagens siste dag, etter at mange stender allerede hadde forlatt forsamlingen. Også Luther hadde forlengst reist fra riksdagen og befant seg i sikkerhet i borgen Wartburg ved Eisenach.Ediktet var ikke populært blant stendene og heller ikke blant de fleste tyskere. Historikeren Heinz Schilling finner det sannsynlig at det forelå en hemmelig avtale mellom Habsburg-regjeringen og Kursachsen om å unngå konsekvensene av bannlysingen. Ediktet ble kunngjort i hertudgdømmet SAchsen, men ikke til kurfyrstedømmet, Luthers hjemland, og hadde dermed ingen rettskraft der.Keiser Karl hadde ettertrykkelig gjort gjennomføringen av ediktet til sitt program, men ytre kriger gjorde det nødvendig for ham å være borte fra Tyskland i hele ni år. I denne tiden kunne Luthers lære uhindret bli utbredt og slå rot.
Fra kirkelig hold ble det også gjort en rekke forsøk på å få de tyske territoriale fyrster til å iverksette ediktets bestemmelser. Fra Romas side var kardinal Lorenzo Campeggio først ute, og han var hjernen bak det fremstøtet som ble gjort under riksdagen i Nürnberg 1522/23. Her lot den nederlandske pave Hadrian VI sin pavelige nuntius, Francesco Chieregati, lese opp en oppsiktsvekkende syndsbekjennelse fra den romerske kurie, hvor han lovet å sette alt inn på å gjennomføre en reform i kirken. Som gjenytelse krevde han at ediktet fra Worms skulle bli iverksatt. Dette vakte stor politisk motstand. Ettersom pave Hadrian døde kort tid etter, ble det heller ikke noe av hans og Campeggios reformplaner i Roma.Den 5. juni 1524 ledet Campeggio det møte i Regensburg der «Den katolske føderasjon» ble grunnlagt, der sørtyske kirkelige og verdslige ledere gikk sammen for å forsvare den gamle tro og håndheve Wormser-ediktet.
Riksdagen i Speyer 1526 støttet tilsynelatende ediktet, men overlot spørsmålet om dets iverksettelse til de territoriale fyrstene. På riksdagen i Speyer 1529 ble det endelig besluttet å iverksette ediktet. Da la de nytroende (luthersk-troende) stendene for første gang inn en åpen protest mot dette. De kalte seg nå «protestanter».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Worms-ediktets tekst | Worms-ediktet var et dekret utstedt av keiser Karl V under riksdagen i Worms i 1521. Ediktet utlyste riksakt (riksbann) over Martin Luther og hans tilhengere. | 4,070 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alsace | 2023-02-04 | Alsace | ['Kategori:48°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Alsace', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere provinser i Frankrike'] | Alsace (fransk uttale IPA: [alˈzas], tysk Elsass [ˈɛlzas]) er en historisk provins og en tidligere administrativ region i Frankrike langs grensen mot Tyskland og Sveits. Rhinen er grenseelv, og den største byen er Strasbourg.
Alsace er siden middelalderen kjent for produksjon av hvitvin. Historisk har området tilhørt både Tyskland og Frankrike, og har vært et sentralt stridsområde mellom de to statene. Alsace og deler av naboprovinsen Lorraine var en del av Tyskland mellom 1871 og 1919 (se Alsace-Lorraine).
Den administrative regionen besto av departementene Bas-Rhin og Haut-Rhin. Med over 1,8 millioner innbyggere i 2010 og det minste arealet var regionen den tredje tettest befolkede i France métropolitaine. Regionene Alsace, Champagne-Ardenne og Lorraine ble fra 1. januar 2016 slått sammen til en ny region med det midlertidige navnet Alsace-Champagne-Ardenne-Lorraine. Det ble foreslått å kalle den nye regionen Grand Est, et navn som også ble offisielt vedtatt.Språklig er både fransk og tysk representert i regionen. Det lokale elsassiske språk ble i 1946 talt av 90 % av befolkningen. Dette tallet falt til 46 % i 2012.
| Alsace (fransk uttale IPA: [alˈzas], tysk Elsass [ˈɛlzas]) er en historisk provins og en tidligere administrativ region i Frankrike langs grensen mot Tyskland og Sveits. Rhinen er grenseelv, og den største byen er Strasbourg.
Alsace er siden middelalderen kjent for produksjon av hvitvin. Historisk har området tilhørt både Tyskland og Frankrike, og har vært et sentralt stridsområde mellom de to statene. Alsace og deler av naboprovinsen Lorraine var en del av Tyskland mellom 1871 og 1919 (se Alsace-Lorraine).
Den administrative regionen besto av departementene Bas-Rhin og Haut-Rhin. Med over 1,8 millioner innbyggere i 2010 og det minste arealet var regionen den tredje tettest befolkede i France métropolitaine. Regionene Alsace, Champagne-Ardenne og Lorraine ble fra 1. januar 2016 slått sammen til en ny region med det midlertidige navnet Alsace-Champagne-Ardenne-Lorraine. Det ble foreslått å kalle den nye regionen Grand Est, et navn som også ble offisielt vedtatt.Språklig er både fransk og tysk representert i regionen. Det lokale elsassiske språk ble i 1946 talt av 90 % av befolkningen. Dette tallet falt til 46 % i 2012.
== Geografi ==
Alsace ligger lengst øst i Frankrike, og grenser i øst mot Tyskland, i sør mot Sveits og i vest mot Franche-Comté og Lorraine. Regionen omfatter slettelandet mellom Rhinen i øst som er grensa mot Tyskland og fjellkjeden Vogesene i vest. Høyeste punkt er Grand Ballon på 1424 moh.
== Matkultur ==
Tradisjonelle matretter i Alsace er blant annet Raclette, Flammkuchen, Baeckeoffe og Choucroute.
== Bilder ==
== Se også ==
Alsace (vin)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Alsace – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Alsace – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Alsace (fransk uttale IPA: [alˈzas], tysk Elsass [ˈɛlzas]) er en historisk provins og en tidligere administrativ region i Frankrike langs grensen mot Tyskland og Sveits. Rhinen er grenseelv, og den største byen er Strasbourg. | 4,071 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Morgenbladet | 2023-02-04 | Morgenbladet | ['Kategori:1819 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Aviser etablert i 1819', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Morgenbladet', 'Kategori:Sider som bruker Timeline'] | Morgenbladet er en norsk riksdekkende avis som utgis hver fredag. Avisen har som mål å være en uavhengig stemme i den offentlige debatten og konsentrerer seg hovedsakelig rundt temaene kultur, medier, forskning, politikk, kunst og litteratur.
Morgenbladet ble utgitt første gang den 1. januar 1819. Avisen eies til 2020 av NHST Media Group, med mindre aksjeposter tilhørende Fritt Ord og Forlagskonsult. Ansvarlig redaktør var fra 2012 til 2019 Anna B. Jenssen. I oktober 2019 ble Sun Heidi Sæbø konstituert som redaktør.Avisen er innklaget for Pressens faglige utvalg seks ganger, og er felt for brudd på god presseskikk i fem av klagene.
| Morgenbladet er en norsk riksdekkende avis som utgis hver fredag. Avisen har som mål å være en uavhengig stemme i den offentlige debatten og konsentrerer seg hovedsakelig rundt temaene kultur, medier, forskning, politikk, kunst og litteratur.
Morgenbladet ble utgitt første gang den 1. januar 1819. Avisen eies til 2020 av NHST Media Group, med mindre aksjeposter tilhørende Fritt Ord og Forlagskonsult. Ansvarlig redaktør var fra 2012 til 2019 Anna B. Jenssen. I oktober 2019 ble Sun Heidi Sæbø konstituert som redaktør.Avisen er innklaget for Pressens faglige utvalg seks ganger, og er felt for brudd på god presseskikk i fem av klagene.
== Historie ==
=== Etablering og gjennombrudd ===
Ideen til avisen kom fra boktrykker Niels Wulfsberg, også kalt «Norges første avisentrepenør», og planen for den nye avisen ble utarbeidet gjennom et «prospectus» av Wulfsberg i 1818. Wulfsberg sto bak den første utgaven av Morgenbladet, som ble utgitt den 1. januar 1819, hvilket gjør avisen til Norges første dagsavis og generelt en av Norges aller eldste aviser. Wulfsberg utgav til tross for at enkelte krefter mente at man hadde nok aviser i landet. Morgenbladet utkom samtidig med aviser som Nationalbladet, Drammens Tidende, Budstikken og Rigstidende. Avisen kom med undertittelen «En daglig Avis af alle Slags Indhold» og ble trykket av det Wulfbergske Boktrykkeri under faktor Rasmus Hviid. Avisens opprinnelige format var 20 x 20 cm, mindre enn dagens tabloidformat, og bestod av fire sider. Dette formatet ble beholdt i 17 år.
Gjennombruddet for Morgenbladet kom trolig i mai 1819 under en brann på de viktige planketomtene i Christiania. Brannen varte i flere døgn, og dette førte til et økt behov for nyhetsmeddelelser. I 1821 ble Wulfsberg avisens første stortingskorrespondent. Referater fra Stortinget var noe nytt i norske aviser, og Wulfsbergs innsats førte til en økning i leserskaren under stortingssesjonen. Samme år trakk Wulfsberg seg som redaktør for avisen.
Trykkeren Rasmus Hviid overtok styringen av avisen sammen med sin forlovede Else Marie Ring, og de to klarte sammen å unngå at avisen gikk konkurs. Utover 1820-årene ble Morgenbladet ansett som en av Norges viktigste aviser, og avisen markerte seg med blant annet kommentarer om konstitusjonen med Sverige, en beklagelse av at Stortinget ikke feiret grunnlovsdagen den 17. mai 1829 og ved å trykke tekster av den svært kontroversielle forfatteren Germaine de Staël.
=== Adolf Bredo Stabell ===
I 1831 fikk avisen Norges første redaktør som førte en langsiktig politisk linje, nemlig Adolf Bredo Stabell, som hadde en fortid som jurist. Med inspirasjon fra utlandet innførte Stabell skrivingen av en lederartikkel i avisen, og i løpet av få år innførte han en mer moderne balanse mellom nyheter, kommentarer, debatt og annonser. Stabell ble avisens stemme utad, og han måtte etter hvert avfinne seg med å bli kalt «Opposisjonskongen» på grunn av sitt ståsted i spissen for den liberale opposisjonen i Norge. Stabell brukte Grunnloven som avisens manifest for dens liberale ståsted. Dette førte til at avisen Den Constitutionelle ble skapt som en mer regjeringsvennlig konkurrent. De to avisene var hyppig uenige, særlig med hensyn til dikterne Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven, om enn synspunktene på de to varierte i avisene. Stabell fikk Ludvig Kristensen Daa inn i avisen som medarbeider i 1841. Samme år hadde Morgenbladet, som til da hadde nytt godt av Wergelands bidrag i avisen, en disputt med Wergeland, blant annet på grunn av uenighet mellom Wergeland og Daa. Det medførte at avisen først nektet Wergeland spalteplass, for så å anklage ham for å være upassende som biskop fordi han var «opirret og i slet Lune», og at Wergeland, etter å ha forfattet «Mig Selv», kuttet samarbeid i en treårsperiode. Diktet ble innsendt til avisen, men returnert av Stabell. Gjennom sitt politiske ståsted og uavhengighetsideal i Morgenbladet ble Stabell en av de fremste bidragsyterne til utformingen av den norske redaktørrollen.
=== Konservativt hovedorgan ===
I 1857 ble Christian Friele ansatt som sjefredaktør. Arne Garborg beskrev han som «stiv, stram, med Flossen i Nakken og Brillur paa Nasa …» Friele var beryktet for sin sarkasme. Under Friele ble Morgenbladet utviklet til å være de konservatives hovedorgan i Norge. Som sjefredaktør hadde han stor innflytelse på hvilke Høyre-menn som ble valgt fra Christiania. Friele hev seg inn i den politiske striden mellom Høyre og Venstre med all kraft, og han kunne føre en meget skarp penn. Motstanderne omtalte ham gjerne som «ubarmhjertig» eller «grusom», og Fredrik Stang mente at han hadde mye til felles med den sarkastiske Welhaven, som også var fra Bergen. Fra 1885 utkom avisen med både morgen- og aftenutgave, og etter hvert utkom den også stadig oftere med flere utgaver av hvert nummer.
Morgenbladet er det blad, hvor Wergeland og Welhaven, Bjørnson og Jonas Lie så sine første ting paa prent, hvor Vinje blev indført i litteraturen og Ibsen indførte sit syn paa teatret.
I 1894 ble Friele avløst av Nils Vogt, og han ble i sin tur etterfulgt av C.J. Hambro i 1913. Samme år kom avisen igjen ut i nytt format, og Hambro fortsatte som litteraturanmelder og leder av avisens litteraturavdeling frem til andre verdenskrig, skjønt han ble avløst som sjefredaktør av Olaf Gjærløw i 1920. I 1928 dukket Johan Borgen opp i avisen under signaturen «Mumle Gaasegg». I 1934 tok avisen over prisen Idrettsbladets Gullmedalje og endret navnet til «Morgenbladets gullmedalje». Denne prisen ble etter hvert regnet som en av de mest prestisjefulle prisene i norsk idrett. I 1997 tok Aftenposten over prisen og endret navnet til «Aftenpostens gullmedalje».
=== Fallende betydning ===
Under andre verdenskrig inntok Morgenbladet en fast holdning under sjefredaktørene Olaf Gjærløw og Fredrik Ramm. I 1941 ble sjefredaktørene sittende i tysk fangenskap, og i april 1943 ble avisen, da redigert av Rolv Werner Erichsen, stanset av den tyske okkupasjonsmakten. I 1945 kom Gjærløw tilbake som sjefredaktør i en fireårsperiode. Opplagsutviklingen etter krigen var negativ, for mens avisen før krigen hadde vært en av landets store konservative aviser, hadde den tvungne stansen under krigen gitt konkurrenten Aftenposten, som fikk utkomme under hele krigen, et stort forsprang.
Avisen var et av de viktigste fora for norsk antroposofi i 1940-, 1950- og 1960-årene, særlig i de periodene Øistein Parmann og Erik Egeland var avisens kulturredaktører. I 1950-årene stod kampen mot samnorsk, sosialisme og kulturradikalisme sentralt i Morgenbladet.I 1963 ble Birger Kildal erstattet med Christian Christensen som sjefredaktør, til protester fra både avismedarbeidere, tre styremedlemmer og Rolf Stranger (som trakk seg som ordfører i representantskapet). Man håpet at Christensen skulle forbedre avisens vanskelige økonomi, noe han ikke klarte. Som sjefredaktør ble Christensen kjent under signaturen «C.C.» og fikk også fast spalteplass i Dagbladet. I 1982 trakk Christensen seg som sjefredaktør, og året etter ble Morgenbladet overtatt av stiftelsen Libertas, etter mange år med økonomiske problemer og nedgang i opplagstallet.
Libertas solgte avisen til forretningsmannen og Fremskrittsparti-politikeren Hroar Hansen i 1987. Hansen ansatte Hans Geelmuyden som sjefredaktør, og avisen ble definert som en uavhengig nyhets- og kommentaravis. Ved tiltredelsen uttalte Geelmuyden at Morgenbladet skulle bli høyresidens svar på Dagbladet og samtidig fortsette sin seriøse linje. Formatet ble lagt om fra fullformat til tabloid. Allerede i 1988 trakk Geelmuyden og det meste av redaksjonen seg etter konflikter med eieren om avisens redaksjonelle profil. Det ble innsatt en ny redaksjonell ledelse med Hansen selv som ansvarlig redaktør, og avisen endret politisk plattform i retning liberalismen og nærmet seg Fremskrittspartiet.
=== Fornyelse og vekst ===
Hroar Hansen solgte Morgenbladet til IT-gründeren Truls Lie i 1993, og Lie, som også tok over som ansvarlig redaktør, utviklet avisen til en uavhengig kultur- og kommentaravis. Avisen utkom etter hvert som ukeavis, og formatet ble endret tilbake til fullformat. I denne tiden fikk avisen også en liberal-radikal og intellektuell profil. I likhet med Hroar Hansen opplevde også Truls Lie sterke konflikter med de ansatte i avisen i sin periode som eier, hvilket førte til at han i 2003 valgte å selge avisen og trekke seg som ansvarlig redaktør.Morgenbladet A/S ble i 2003 kjøpt opp av Dagsavisen, stiftelsen Fritt Ord og Forlagskonsult (Bjørn Smith-Simonsen) i fellesskap, og Alf van der Hagen ble ansatt som ny ansvarlig redaktør. Samtidig ble formatet lagt om fra fullformat til tabloid igjen. Dagsavisen ble kjøpt ut av Fritt Ord og Forlagskonsult i 2008. De nåværende eierne og redaksjonen har utviklet avisen til en ukentlig kultur- og kommentaravis med økende opplag gjennom 2000-tallet. I tråd med denne profilen har avisen initiert kanonkåringer som «Morgenbladets 12 viktigste kunstverk» (2005), «Morgenbladets 12 viktigste byggverk» og «Morgenbladet topp 100» for norske plater ble presentert i 2011.
I 2013 kjøpte NHST Media Group, som også eier Dagens Næringsliv, 49 prosent av aksjene i Morgenbladet. I 2016 økte gruppen eierandelen til 90,1 prosent, i tråd med en opsjon inngått ved det første oppkjøpet. Morgenbladet flyttet i 2016 til Christian Krohgs gate i Oslo, der også NHST og Dagens Næringsliv holder til. Den 2. juni 2020 ble det kjent at NHST hadde inngått avtale med Mentor Medier om salg av alle NHSTs aksjer i Morgenbladet.Undersøkelser viser at Morgenbladets lesere i all hovedsak er høyt utdannet, ansatt innen akademia, i departementer eller innenfor kulturlivet, bosatt i landets fem største byer, mens over halvparten er under 40 år.
== Ansvarlige redaktører ==
Niels Wulfsberg 1819–1821
Rasmus Hviid 1821–1831
Adolf Bredo Stabell 1831–1857
Christian Friele 1857–1894
Nils Vogt 1894–1913
C.J. Hambro 1913–1919
Olaf Gjerløw 1920–1940
Olaf Gjerløw og Fredrik Ramm 1940–1941
Rolv Werner Erichsen 1941–1943
Olaf Gjerløw 1945–1949
Birger Kildal 1958–1963
Christian Christensen 1963–1982
Sverre M. Gunnerud 1982–1984
Odd Gisholt 1984–1985 (fungerende)
Paul Einar Vatne 1985–1987
Hans Geelmuyden 1987–1988
Hroar Hansen 1988–1993
Truls Lie 1993–2003
Alf van der Hagen 2003–2012
Anna B. Jenssen 2012–2019
Sun Heidi Sæbø 2019–
== Opplagstall ==
Bekreftede netto opplagstall fra Mediebedriftenes Landsforening:
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bastiansen, Henrik G.; Dahl, Hans Fredrik (2003). Norsk Mediehistorie. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-15-00325-7. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Baashuus-Jessen, Nils, red. (1968). Morgenbladet 150 år : 1819–1969. Oslo: Morgenbladets forlag.
Harbitz, Georg P. (1997). Presseglimt. Tromsø: Privat forlag.
Hauge, Yngvar (1963). Morgenbladets historie. Oslo: Morgenbladets forlag.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Morgenbladet – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: aviser utgitt av Morgenbladet | Morgenbladet er en norsk riksdekkende avis som utgis hver fredag. Avisen har som mål å være en uavhengig stemme i den offentlige debatten og konsentrerer seg hovedsakelig rundt temaene kultur, medier, forskning, politikk, kunst og litteratur. | 4,072 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mobiltelefon | 2023-02-04 | Mobiltelefon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Mobiltelefoner', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Trenger oppdatering'] | Mobiltelefon, ofte bare kalt mobil, er en bærbar telefon. Apparatet er en kombinert radiosender og -mottaker som er knyttet til et telefonnett. I et mobiltelefonnettverk kalles håndsettet en mobilstasjon eller terminal, mens de landbaserte radiosenderne kalles basestasjoner. Basestasjonene er vanligvis forbundet med hverandre via fiberkabler og koblet sammen i digitale telefonisentraler hos mobiloperatøren (netteieren).
Mobiltelefoni avhenger av at det er mobildekning i det området man befinner seg i, og vil avhenge av gunstig avstand til nærmeste basestasjon samt fravær av fysiske hindre. Mobiltelefoni kan også brukes via kommunikasjonssatellitt.
Mobiltelefoner har eksistert siden midten av 1950-årene, og det første mobiltelefonnettet i Norge ble opprettet i 1966. Det var likevel ikke før GSM-nettet kom i 1993 at mobile telefonapparater begynte å få en overkommelig pris og størrelse for de fleste. I tidsperioden før GSM ble tatt i bruk var NMT 450 og etter hvert NMT 900 de dominerende telefonsystemene for mobile telefoner. Telefonene var store og dyre, og de ble fastmontert i bil. Ordet «mobil» er opprinnelig latinsk og betyr «bevegelig», og mobiltelefonen kalles mobil fordi den kan tas med nesten overalt.
| Mobiltelefon, ofte bare kalt mobil, er en bærbar telefon. Apparatet er en kombinert radiosender og -mottaker som er knyttet til et telefonnett. I et mobiltelefonnettverk kalles håndsettet en mobilstasjon eller terminal, mens de landbaserte radiosenderne kalles basestasjoner. Basestasjonene er vanligvis forbundet med hverandre via fiberkabler og koblet sammen i digitale telefonisentraler hos mobiloperatøren (netteieren).
Mobiltelefoni avhenger av at det er mobildekning i det området man befinner seg i, og vil avhenge av gunstig avstand til nærmeste basestasjon samt fravær av fysiske hindre. Mobiltelefoni kan også brukes via kommunikasjonssatellitt.
Mobiltelefoner har eksistert siden midten av 1950-årene, og det første mobiltelefonnettet i Norge ble opprettet i 1966. Det var likevel ikke før GSM-nettet kom i 1993 at mobile telefonapparater begynte å få en overkommelig pris og størrelse for de fleste. I tidsperioden før GSM ble tatt i bruk var NMT 450 og etter hvert NMT 900 de dominerende telefonsystemene for mobile telefoner. Telefonene var store og dyre, og de ble fastmontert i bil. Ordet «mobil» er opprinnelig latinsk og betyr «bevegelig», og mobiltelefonen kalles mobil fordi den kan tas med nesten overalt.
== Historie ==
=== Teknisk utvikling ===
Mobiltelefoner sender signaler til nærliggende basestasjoner, som er tilknyttet det øvrige telefonnettet ved hjelp av optisk fiberkabel – eller i sjeldnere tilfeller via radiolink som bruker mikrobølger. Når mobiltelefonapparatet forlater en basestasjons dekningsområde overfører telefonsentralens datamaskin telefonen til neste basestasjon.
Mobiltelefonene brukte opprinnelig frekvensmodulering (FM), men for tiden benyttes forskjellige digitale modulasjoner. Mobiltelefoni skjer i dag ved overføring av digitale informasjonspakker, som skilles fra hverandre i nettet ved enten å sendes i kodet (CDMA) eller i tidsdelt (TDMA) kanalaksess.
Den europeiske, og etter hvert globale, standarden for mobil taletelefoni er GSM, mens USA og andre deler av verden benytter DSC1800, iDEN, cdmaOne, TDMA, og enkelte andre standarder. De ulike standardene er ikke kompatible med mindre mobiltelefonapparatet er satt opp for dual-band, tri-band eller quad-band mottak. Dette gjør det for eksempel mulig å benytte europeiske apparater i Amerika, og til dels omvendt.
Den manuelle VHF mobiltelefontjenesten, OLT, Offentlig Landmobil Telefoni, kom til Norge i 1966. Den første standarden for automatisk mobiltelefon var det felles nordiske systemet NMT 450 (dvs i 450 MHz båndet) som kom i 1981. Tjenesten NMT 900 kom i 1986. Fra midten av 1990-årene ble det vanlig i Europa å sende over 900 MHz, dvs høyere i UHF-båndet. Høyere frekvenser gir større overføringskapasitet, men kortere rekkevidde.
==== Markedsandeler for 2G-teknologiene ====
De globale markedsandelene for mobiltelefoniteknologier i 2008 er:
GSM 81,0% (inkl GPRS, EDGE,UMTS, HSDPA, HSUPA)
CDMA 11,8%
W-CDMA 5,6% (inkl FOMA)
iDEN 0,9%
PDC 0,5%
TDMA 0,2%
=== Mobiltelefoni i 1980-årene ===
Apparatenes vekt er blitt kraftig redusert ettersom batterienes omfang er blitt ekstremt redusert. På begynnelsen av 1980-årene utgjorde batteripakkene til mobiltelefonene 10–20 kg, og de fleste mobiltelefonene var derfor stort sett brukt i kjøretøyer eller på fartøyer.
På denne tiden eksisterte det kun manuell oppsetting av telefonsamtaler. Samtalene gikk på åpent radiosamband. De fleste mobiltelefonabonnenter var offentlige tjenestemenn, drosjesjåfører, journalister og leger. For å ringe måtte mobiltelefonabonnenten kalle opp den lokale telefonsentralen som så satte opp telefonsamtalen, på en tilsvarende måte som dagens VHF-samtaler på kystradiostasjoner. Inngående samtaler ble ekspedert til den lokale sentralen som foretok oppkall ved hjelp av radioutsending av mobiltelefonabonnentens femsifrede telefonnummer som et sammenhengende tonesignal, slik at mottakerapparatet ringte.
Det første automatiske systemet, NMT 450, ble en umiddelbar suksess. Selv de mest optimistiske prognosene ble sprengt etter kort tid. Spesielt i sentrale strøk var nettet overbelastet og det var vanskelig å få samtaler gjennom. I 1985 var trafikken på 450-nettet i Oslo-området i gjennomsnitt 22 000 samtaler daglig. NMT 900 var i en prosjekteringsfase og man så for seg at en tredobling av kapasiteten i nettet var nødvendig for å dekke behovet. De første delene av NMT 900 systemet ble operative i Oslo-området 2. halvår 1986 og i løpet av 1987 var også Bergen, Trondheim, Stavanger og Haugesund samt hovedveiene mellom disse byene dekket av NMT 900.
I 1991 ble det norske selskapet NetCom GSM tildelt mobil konsesjon i Norge, og NetCom og Telenor begynte året etter utbygging av GSM 900 mobilnett i Norge. Dette innledet æraen med digital mobiltelefoni.
=== Digital mobiltelefoni ===
Omkring 1992 ble det lansert digitale mobiltelefoner i markedet, og Europa gikk inn i andre generasjons mobiltelefoni (2G). Standarden GSM ga grunnlag for mobiltelefoner som kan både ringes med (taletelefoni) og brukes til å sende og motta tekst-beskjeder SMS (Short Message Services). GSM tillater i tillegg internett-surfing via WAP (Wireless Application Protocol). GSM støtter dataoverføring med hastigheter fra 9 kbps og opp til 38,4 kbps, men med GPRS har man en teoretisk overføringshastighet på 170 kbps. Den videre kapasitetsutvidelsen via EDGE gir teoretisk hastighet opp til 236 kbps.
Da tredje generasjons mobiltelefoni (UMTS) ble utbygd fra omkring 2001, ble det også mulig å overføre større mengder data via mobiltelefon. UMTS, eller såkalt 3G, har hastigheter opp til 384 kbps (datakapasitet), mens såkalt turbo-3G (HSDPA) har hastigheter i dag på 2 000-4 000 kbps, men som teoretisk vil kunne nå 14.400 kbps. Både NetCom og Telenor lanserte HSDPA i Norge høsten 2007.
I Norge bygger selskapet Nordisk Mobiltelefon Norge AS for tiden ut Ice CDMA 2 000 mobilnett i 450 MHz-båndet med meget god rekkevidde og båndbredde omkring 2 000 kbps, men tilbyr inntil videre (2008) kun datatrafikk, og ikke taletelefoni.
Etter hvert har telefonapparatene blitt mer avanserte og utstyrt med digitalkamera. Telefonene kan nå brukes til å sende digitale bilder, lyd og video (MMS) og de fleste telefoner har støtte for spill som gjør telefonen til en mobil underholdningsenhet. Mobiltelefonen har tradisjonelt vært et symbol på en person som følger med i tiden og som har et behov for å være tilgjengelig, men er i dag allemannseie og er mer brukt enn fasttelefonen. I 2007 var det 1 milliard fasttelefoni-abonnement og 3 milliarder mobilabonnement i verden.
Markedene for mobiltelefoni er grundig regulert i Europa, i Norge gjennom Nasjonal kommunikasjonsmyndighet. Siden nettverkene er svært kostbare å bygge ut har myndighetene stimulert konkurransen gjennom å pålegge de(n) dominerende netteier(ne) å slippe til konkurrenter i mobilnettet, enten gjennom videresalg av netteiers tjenester, gjennom egen tjenesteutvikling og eget utstyr utplassert i dette nettet (MVNO), eller gjennom adgang til å sende egen trafikk i netteiers nett (roaming). Både pris og vilkår for å sende samtalen ut av et nett (originering) og pris og vilkår for å motta samtalen til et nett (terminering) kan være regulert. Ekomloven med tilhørende forskrifter regulerer telefoni i Norge.
== Mobilbruk og mobilpenetrasjon ==
Se egen artikkel og mobilt verdenskart: MobildekningDet er i 2008 om lag 3 milliarder mobilbrukere i 224 land og regioner i verden, fordelt på 930 mobilnettverk. Mobilpenetrasjon er antallet abonnementer per innbygger. Penetrasjon over 100 % forekommer, og betyr vanligvis at enkelte har to eller flere abonnementer, og at SIM-kort også brukes i styringssystemer, alarmsystemer, ol.
Tabellen viser antall mobilkunder per region og verdensdel fra 2001 til
Det er Europa som er verdens beste mobilmarked målt i utbredelse per innbygger, og inntekt per bruker. I år 2000 var 37% av alle verdens mobiltelefoner i Vest-Europa, mot 31% i Asia. Målt i verdi er fortsatt Europa verdens største mobilmarked, men Asia er i ferd med å innhente denne posisjonen. Antallet brukere er allerede kalrt større i Asia, med 41% av mobilbrukerne i slutten av 2007, mot 27% for Europa.
=== Største mobilmarkeder etter land ===
De største markedene 31.desember 2006, med mobilpenetrasjon i parentes, er:
Med over 500 millioner brukere er Kina verdens fremste mobilnasjon, etterfulgt av USA, India, Russland og Japan. Målt per innbygger har derimot østeuropeerne størst mobilbruk, mens inntekten per kunde er størst i Vest-Europa. I Vest-Europa har nå bare Belgia og Frankrike under 100 % mobilpenetrasjon. I Øst-Europa har mange land langt høyere mobilpenetrasjon enn for eksempel USA, Japan og Frankrike. Mobilen er utvilsomt et viktig statussymbol i mange nye markeder, i tillegg til at fastnettet ofte ikke er noe alternativ.
Utviklingen av mobilmarkedet i USA går langsommere enn man nok kunne forvente, fortsatt har under 80 % skaffet seg mobiltelefon. Flere inkompatible teknologier har nok hemmet veksten, og fortsatt er tjenester som f.eks MMS ikke vanlig i amerikanske mobilabonnement. Mest avansert er brukerne og tjenestene i Japan, som har hatt 3G-tjenester siden 1998 og nå er på andre generasjons turbo-3G. Men penetrasjonen i Japan er ikke den høyeste – fortsatt har mange japanere ikke mobiltelefon.
Veksten i mobilbruk er sterkest i Afrika, og har vært det siden 2005, men har siden dette året likevel falt fra 60 % årlig til 40 % årlig. Før 2005 var veksten sterkest i Øst-Europa med opptil 70 % vekst. Etter sterke veksttall de siste ti årene har mobilveksten klart avtatt i hele verden, alle verdensdeler har nå en vekst på 10-35 % og alle verdensdeler vokser saktere enn i 2001.
== Mobiltelefoni i Norge ==
=== Teknisk ===
Normalt vil en mobilsamtale i Norge hovedsakelig gå via fiberkabel i bakken. Dersom mobiltelefoni brukes til å forbinde maskiner med hverandre, snakker vi om maskin-til-maskin-kommunikasjon.
Mobiltelefoner i Norge støtter hele frekvensbåndet med alle operatørers frekvensblokker i 900-båndet, og kan derfor i utgangspunktet brukes i kundeforhold hos alle tilbyderne. Derimot låser ofte selgerne telefonen til en operatør. Det er SIM-kortet som sørger for at man hele tiden er tilknyttet nettet til bare et mobilselskap, slik at dette selskapet kan fakturere tjenestene. Mobiltelefoner som støtter to, tre eller fire ulike frekvensområder kalles dual-band-, tri-band- eller quad-band- telefoner, og kan svitsjes over i et annet bånd manuelt eller automatisk, for eksempel når man er i utlandet.
Dual-band (norsk to-bånd) betyr at at en mobiltelefon støtter to GSM frekvensbånd. I Nord-Amerika har dual-bandtelefoner 850/1 900 MHz, mens i resten av verden 900/1 800 MHz.
Tri-band betyr at at en mobiltelefon støtter tre GSM frekvensbånd. Telefonene har som regel støtte for 900/1800/1900 eller 850/1800/1900. Det vil si at man har begge de lokale båndene, samt ett ekstra bånd.
Quad-band betyr at at en mobiltelefon støtter fire frekvensbånd. Det betyr i praksis at mobiltelefonen har støtte for GSM 850, GSM 900, GSM 1800 og GSM 1900. GSM 850 og 1900 brukes i Nord-Amerika, mens 900 og 1800 brukes i resten av verden.
=== Restriksjoner på bruk i bil ===
I Norge er det forbudt å bruke håndholdt mobiltelefon under kjøring. Mobiltelefonen skal være fastmontert. Overtredelse av regelen gir pr. desember 2008 en bot på 1300 kroner. Følgende er fastsatt av Samferdselsdepartementet 17. desember 1999 med hjemmel i vegtrafikklov 18. juni 1965 nr. 4 § 23 b: "Fører av motorvogn må ikke bruke mobiltelefon under kjøringen, med mindre mobiltelefonen under bruken er plassert i eller på en holder som er forsvarlig fastmontert i motorvognen. Holder skal være montert i umiddelbar nærhet av rattet og så nært førers ordinære synsfelt under kjøring som praktisk mulig, med mindre holderen er en integrert del av kjøretøyets originalinnredning."
== Mobilstråling ==
Mobiltelefonprodusenter og offentlige faginstanser som WHO, EU og Statens strålevern er enige om at elektromagnetisk stråling fra mobiltelefoner trenger inn i kroppen, men det er ikke dokumentert at slik stråling utgjør noen helsefare.
== Norskproduserte mobiltelefoner ==
Simonsen
MagCom
== Utbyggerne av mobilnett i Norge ==
I Norge er det per i dag tre utbyggere av mobilnett:
Telenor
Telia
IceTelenor er per tid den aller største. Grunnen til at fokuset på å bygge ut mobilnettet er så stort, er for å kunne tilby det raskest mulige mobilnettet til så mange kunder som mulig over hele landet. Dette krever at det bygges ut konstant etterhvert som teknologien utvikler seg. I 2022 så er utbyggingen av 5G nettet kommet svært godt i gang i mange Norske byer og distrikter.
== Mobiltelefonprodusenter ==
Tabellen under viser salg i tredje kvartal 2010, i tusen enheter, ifølge IT/Telecom-analysebyrået Gartner.
Andre selskaper som produserer/har produsert mobiltelefoner er bl.a.:
Bellperre, BenQ, Bosch, Fujitsu, Mobiado, Neonode, Panasonic, Philips, Sagem, Samsung, Sharp, og Siemens. NB:
Sony Ericsson var tidligere Sony og Ericsson
HTC ble tidligere solgt under navnene Qtek og i-mate
== Se også ==
2G
3G
4G også kalt TURBO 3G
GSM
Lov om mobilbruk
Mobildekning
Mobiltelefondommen
NMT
OLT
SMS
SMS-språk
Smarttelefon
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Mobile phones – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Mobile phone – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Mobiltelefonens historie i Norge
Som å fyllekjøre, artikkel i Aftenposten om mobil og bil
30 år siden mobileventyret startet – Telenor 5. januar 2012 | Mobiltelefon, ofte bare kalt mobil, er en bærbar telefon. Apparatet er en kombinert radiosender og -mottaker som er knyttet til et telefonnett. | 4,073 |
null | 2023-02-04 | Lockout | null | null | null | Lockout (arbeidsstengning, utestengelse) er et middel i en arbeidskonflikt der en arbeidsgiver hindrer ansatte fra å jobbe, i motsetning til en streik der ansatte nekter å jobbe. | 4,074 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Short_Message_Service | 2023-02-04 | Short Message Service | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Mobiltelefoni'] | Short Message Service (SMS) er en tjeneste som er tilgjengelig på de fleste moderne mobiltelefoner. Tjenesten gjør det mulig å sende korte meldinger (oftest kalt tekstmeldinger eller bare SMS) hovedsakelig mellom mobiltelefoner (ev også andre håndholdte enheter eller fasttelefoner). SMS ble i utgangspunktet utviklet som en del av GSM-nettverket, men er i dag tilgjengelig på de fleste nettverk, også 3G-nettverkene.
Den første kommersielle SMS-meldingen ble sendt 3. desember 1992 fra en personlig datamaskin fra Neil Papworth i Sema Group, til Richard Jarvis i Vodafone med en Orbitel 901 mobiltelefon via Vodafones GSM-nettverk i Storbritannia. Teksten i meldingen lød «Merry Christmas» («god jul»). Tekstmeldinger på mobil ble i likhet med tekst-TV opprinnelig utviklet som en måte å utnytte ledig plass i systemet på, men har etter hvert fått en viktig betydning innen moderne kommunikasjon.
| Short Message Service (SMS) er en tjeneste som er tilgjengelig på de fleste moderne mobiltelefoner. Tjenesten gjør det mulig å sende korte meldinger (oftest kalt tekstmeldinger eller bare SMS) hovedsakelig mellom mobiltelefoner (ev også andre håndholdte enheter eller fasttelefoner). SMS ble i utgangspunktet utviklet som en del av GSM-nettverket, men er i dag tilgjengelig på de fleste nettverk, også 3G-nettverkene.
Den første kommersielle SMS-meldingen ble sendt 3. desember 1992 fra en personlig datamaskin fra Neil Papworth i Sema Group, til Richard Jarvis i Vodafone med en Orbitel 901 mobiltelefon via Vodafones GSM-nettverk i Storbritannia. Teksten i meldingen lød «Merry Christmas» («god jul»). Tekstmeldinger på mobil ble i likhet med tekst-TV opprinnelig utviklet som en måte å utnytte ledig plass i systemet på, men har etter hvert fått en viktig betydning innen moderne kommunikasjon.
== Tekniske detaljer ==
Den maksimale størrelse på en SMS-melding er 140 bytes; enten 160 7-bits tegn, 140 8-bits tegn, eller 70 2-byte tegn for språk som kinesisk, koreansk eller japansk, hvor teksten består av et 2-bytes UTF-16 tegnsett (se Unicode). Dette inkluderer ikke teknisk informasjon om hvor meldingen skal sendes og annen metainformasjon.
De fleste nyere mobiltelefoner tillater imidlertid at lengre meldinger kan sendes ved at mobiltelefonen deler opp meldingen og sender hver del for seg. Mottakerens mobiltelefon setter så sammen denne meldingen igjen, slik at det virker som om det bare er én større melding som er blitt sendt. Det er verdt å merke seg at denne metoden fører til at man belastes for flere sendinger – ikke bare én sending.
== Popularitet ==
SMS har blitt populært, og spesielt i Europa, Asia og Australia. I 2004 ble det verden over sendt 500 milliarder meldinger. Hvis man går ut fra at en meldinger i snitt koster 80 øre å sende, tilsvarer dette en omsetning på 400 milliarder norske kroner, eller over 80 sendte meldinger pr. menneske på Jorden. Til sammenligning ble det i 2001 sendt «bare» 250 milliarder meldinger, mot 17 milliarder i 2000.
== Konkurranser ==
Det arrangeres bl.a. norgesmesterskap i sms-skriving. Det er ikke lov å bruke T9 ordliste i konkurranser. Teksten som brukes i konkurransesammenheng er også den som brukes av Guinness rekordbok, og lyder:
The razor-toothed piranhas of the genera Serrasalmus and Pygocentrus are the most ferocious freshwater fish in the world. In reality they seldom attack a human.Denne teksten er på 160 tegn. Den 14. november 2009 satte norske Sonja Kristiansen verdensrekord, med 37,28 sekunder, under NM i SMS.
== Nye tjenester ==
Med SMS har det også kommet en del nye tjenester. Det er f.eks. mulig å få tilsendt «varsler» med jevne mellomrom. Disse varslene kan være alt fra værvarsel, nyheter, varsel om politikontroller osv. I tillegg er det åpnet for at man kan benytte SMS som alternativ til levering av selvangivelse, bestilling av helsetrygdkort osv. SMS blir enkelte steder også brukt som betalingsmiddel; betalingen skjer i de fleste tilfeller at det ønskede beløpet legges til mobileierens telefonregning.
== Historier ==
SMS har ført til en rekke interessante endringer i måten folk kommuniserer med hverandre på. Om dette er heldig eller uheldig kan selvfølgelig diskuteres, men det har iallfall ført til en del spesielle historier:
I januar 2001 ble den filippinske presidenten Joseph Estrada tvunget til å gå av. Kampanjen mot ham ble rapportert til å ha vært et kjedebrev som ble sendt via SMS.
I juli samme år bestemte den malaysiske regjeringen at en islamsk skilsmisse, som går ut på å si «jeg vil skilles» tre ganger etter hverandre, ikke kunne godkjennes hvis den ble sendt som en SMS-melding.
I juni 2004 ble en britisk musikkinteressert avhørt av politiet angående en melding som inneholdt tekst fra sangen «Tommy Gun» av The Clash. Tommy Gun er også navnet på et automatvåpen.
== Se også ==
MMS (standard for å sende multimediemeldinger mellom håndholdte enheter)
T9 – SMS-ordbok
GSM
SMPP
Morsenøkkel
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Innføring i SMSEngelsk
Innføring i GSM Engelsk | SMS-språk er en noe omtrentlig omtale av slang som har utbredt seg på tekstmeldinger sendt mellom mobiler. Etterhvert som mobiltelefoner ble vanligere i slutten av 1990-årene, og da særlig blant ungdom og IT-folk, syntes mange at det tok for lang tid å skrive tekstmeldinger. | 4,075 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lulesamisk | 2023-02-04 | Lulesamisk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Lulesamisk'] | «Lulesamisk» kan også referere til lulesamer.
Lulesamisk (Julevsámegiella) er et samisk språk.
I 1990 ble det anslått at totalt 2 000 lulesamer (1 500 i Sverige og 500 i Norge) snakket språket. I 2009 var tallet «under 1 000» og i 2015 «omkring 650».Det snakkes langs Luleälven i Sverige, spesielt rundt Jokkmokk og Gällivare i Norrbottens län, og i Nordland i Norge, i Hamarøy og Sørfold. Lulesamisk skriftspråk ble utarbeidet og beskrevet i Nils Eric Spiiks Lulesamisk grammatik fra 1977, senere vedtatt av lulesamisk språknemnd i 1983 og gjelder både for Norge og Sverige. Rettskrivingsmodellen er etter Knut Bergsland og Israel Ruong fra 1948.
Lulesamisk grammatikk ble nedskrevet allerede tidlig på 1800-tallet av prosten Lars Levi Læstadius. Drag skole i Tysfjord har undervist i språket siden 1985 og Knut Hamsun videregående skole i Hamarøy har siden 2008 hatt et treårig undervisningstilbud i språket som blir gjennomført på Drag.I 2016 hadde 27 grunnskoleelever i Norge lulesamisk som førstespråk, mens 78 hadde det som andrespråk. I skoleåret 2012/2013 hadde totalt 12 elever videregående opplæring i lulesamisk.Det er verdt å merke seg at de sørlige dialektene i det nordsamiske språkområdet, og da særlig den markasamiske dialekten, bærer sterkt preg av at den ligger på grensen til det lulesamiske språkområdet.Lulesamisk har minst 14 kasus, deriblant nominativ, vokativ, attributiv-genitiv, ablativ, akkusativ, lokativ, allativ, prolativ og partitiv.Susanna Angéus-Kuoljok (1939–2009) var den første som tok doktorgrad i lulesamisk. Hennes avhandling Nominalavledningar på ahka i lulesamiskan kom i 1997.
| «Lulesamisk» kan også referere til lulesamer.
Lulesamisk (Julevsámegiella) er et samisk språk.
I 1990 ble det anslått at totalt 2 000 lulesamer (1 500 i Sverige og 500 i Norge) snakket språket. I 2009 var tallet «under 1 000» og i 2015 «omkring 650».Det snakkes langs Luleälven i Sverige, spesielt rundt Jokkmokk og Gällivare i Norrbottens län, og i Nordland i Norge, i Hamarøy og Sørfold. Lulesamisk skriftspråk ble utarbeidet og beskrevet i Nils Eric Spiiks Lulesamisk grammatik fra 1977, senere vedtatt av lulesamisk språknemnd i 1983 og gjelder både for Norge og Sverige. Rettskrivingsmodellen er etter Knut Bergsland og Israel Ruong fra 1948.
Lulesamisk grammatikk ble nedskrevet allerede tidlig på 1800-tallet av prosten Lars Levi Læstadius. Drag skole i Tysfjord har undervist i språket siden 1985 og Knut Hamsun videregående skole i Hamarøy har siden 2008 hatt et treårig undervisningstilbud i språket som blir gjennomført på Drag.I 2016 hadde 27 grunnskoleelever i Norge lulesamisk som førstespråk, mens 78 hadde det som andrespråk. I skoleåret 2012/2013 hadde totalt 12 elever videregående opplæring i lulesamisk.Det er verdt å merke seg at de sørlige dialektene i det nordsamiske språkområdet, og da særlig den markasamiske dialekten, bærer sterkt preg av at den ligger på grensen til det lulesamiske språkområdet.Lulesamisk har minst 14 kasus, deriblant nominativ, vokativ, attributiv-genitiv, ablativ, akkusativ, lokativ, allativ, prolativ og partitiv.Susanna Angéus-Kuoljok (1939–2009) var den første som tok doktorgrad i lulesamisk. Hennes avhandling Nominalavledningar på ahka i lulesamiskan kom i 1997.
== Bibliografi ==
Ordbøker og grammatikkHarald Grundström: Lulelapsk ordbok (Lulelappisches Wörterbuch). Waverly Press, Baltimore 1954
Nils-Eric Spiik: Lulesamisk grammatik. Sameskolstyrelsen, Luleå 1989
Nils-Eric Spiik: Lulesamisk ordbok: svensk–samisk. Sameskolstyrelsen, Jokkmokk 1994SkjønnlitteraturAnta Pirak: Jåhtte sáme viessom 1933, sist utgitt i 2000, oversatt til svensk med titelen En nomad och hans liv.
== Referanser ==
Wp/smj Wikipedia på lulesamisk på Wikimedia Incubator
== Eksterne lenker ==
Árran. Julevsáme guovdásj, hjemmesiden til Lulesamisk senter
Lulesamisk retteprogram
Lulesamisk retteprogram online
Maskinoversetting nordsamisk til lulesamisk
Anders Kintels lulesamisk-norsk-lulesamisk ordbok
Giehttjit áddjá goaden -lydbok på lulesamisk | |offisielt=Hamarøy, Nordland | 4,076 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordsamisk | 2023-02-04 | Nordsamisk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Nordsamisk', 'Kategori:Språk i Finland', 'Kategori:Språk i Norge', 'Kategori:Språk i Sverige'] | Nordsamisk (Davvisámegiella) er det mest brukte samiske språket, og snakkes av over 90 % av dem som bruker et samisk språk daglig. Kjerneområdet for nordsamisk er Finnmark og Nord-Troms. Det er offisielt språk i fylket Troms og Finnmark, og er også offisielt språk i sju kommuner som er tospråklige – eller trespråklige – og inngår i forvaltningsområdet for samisk språk. Språket har sin seneste rettskriving fra 1979.
| Nordsamisk (Davvisámegiella) er det mest brukte samiske språket, og snakkes av over 90 % av dem som bruker et samisk språk daglig. Kjerneområdet for nordsamisk er Finnmark og Nord-Troms. Det er offisielt språk i fylket Troms og Finnmark, og er også offisielt språk i sju kommuner som er tospråklige – eller trespråklige – og inngår i forvaltningsområdet for samisk språk. Språket har sin seneste rettskriving fra 1979.
== Utbredelse ==
Både mobiliseringa rundt Alta-saken og et mer tolerant politisk klima førte til ei endring i den norske assimileringspolitikken de siste tiåra av 1900-tallet. I dag er nordsamisk offisielt språk i to fylker og sju kommuner: Kautokeino/Guovdageaidnu, Karasjok/Kárášjohka, Nesseby/Unjárga, Tana/Deatnu, Porsanger/Porsáŋgu i Finnmark og Kåfjord/Gáivuotna og Lavangen/Loabák i Troms.
Samer født før ca. 1977 har ikke lært å skrive samisk (etter dagens rettskriving) på skolen, så det er først de siste åra det er blitt rekruttert skrivekyndige samer til ulike administrative stillinger.
I 2008 hadde 997 grunnskoleelever i Norge nordsamisk som førstespråk, mens 573 hadde det som andrespråk.
== Dialekter ==
Nordsamisk består av en rekke dialekter. Det er vanligst å snakke om to dialektgrupper: vestlige dialekter, som tales sør- og vestover fra Alta og Kautokeino, og østlige dialekter, som tales østover fra Porsanger, Tana, Polmak og Karasjok. Noen ganger deles nordsamisk isteden inn i sjøsamisk og innlandssamisk.
== Historie ==
Se også samisk språkhistorieDen første som beskrev språket var Knud Leem i En lappisk Grammatica efter den Dialect, som bruges af Field-Lapperne udi Porsanger-Fiorden i 1748, og i ordbøker i 1752 og 1768. En annen tidlig utforsker av det nordsamiske språket var samen Anders Porsanger, som imidlertid ble offer for rasistiske holdninger og den vanlige akademiske forakten for autodidakter, og ikke fikk publisert sine avhandlinger om språket. Det meste av Porsangers verker er gått tapt.
Røttene til dagens rettskriving går tilbake til Rasmus Rask, som etter samtaler med Nils Vibe Stockfleth i 1832 gav ut Ræsonneret lappisk sproglære efter den sprogart, som bruges af fjældlapperne i Porsangerfjorden i Finmarken. En omarbejdelse af Prof. Knud Leems Lappiske grammatica. Rask gikk inn for et ortofont prinsipp for rettskrivinga. Alle seinere nordsamiske rettskrivinger går tilbake til Rasks system, i motsetning til den lulesamiske og sørsamiske rettskrivinga, som i større grad bygger på svenske og norske ortografiske konvensjoner.
Arven etter Rask viser seg i bruken av diakritiske tegn på konsonantene. De nordsamiske bokstavene č, đ, ŋ, š, ŧ og ž har vært et problem ved maskinskrift fram til innføringa av Unicode.
Både Stockfleth og seinere J. A. Friis publiserte samiske grammatikker og ordbøker, og før Ivar Aasens grammatikk kom ut var nordsamisk langt bedre utforska enn norsk. Rettskrivinga til Friis ble brukt i den samiske bibeloversettelsen, i den første samiske avisa Sagai Muitalægje og i Finnemisjonens blad Nuorttanaste. Standardverket i nordsamisk leksikografi, Konrad Nielsens Lappisk ordbok, bruker en egen ortografi.
Fra 1948 ble rettskrivingene i Norge og Sverige slått sammen i den såkalte Bergsland-Ruong-ortografien. Denne ble lite brukt i Norge, i og med at myndighetene her førte en politikk som i praksis forbød samisk som bruksspråk. I Sverige var det undervisning på samisk i Sameskolan; her førtes en aktiv segregasjonspolitikk gjennom den såkalte Lapp ska vara lapp-politikken. I 1979 kom den nåværende nordsamiske rettskrivinga, ei felles rettskriving for alle de tre nordiske landa.
== Rettskriving og uttale ==
Nordsamisk har ortofon rettskriving, det vil si at det er samsvar mellom uttale og skrift. Rettskrivinga er likevel noe mindre ortofon enn den finske.
Språket har fem vokaler, i, e, a, o og u, og disse kan være korte eller lange. Lang a skrives med et eget tegn, á. o uttales som i norsk «kom» og u som i «kum».
Nordsamisk har et stort antall konsonantlyder, og en har tatt i bruk diakritiske tegn og tegn fra lydskrift for å uttrykke alle:
c (tse) uttales [ʦ], som i «vits»
z (eds) uttales [ʣ], stemt som i italiensk «zona», eller i engelsk «sends»
š (eš) uttales [ʃ], ikke som «sjø» men som i engelsk «shock»
č (tsje) uttales [ʧ], som i engelsk «charm»
ž (edsj) uttales [dʒ], som i engelsk «John»
đ (đe) er en stemt lespelyd, som uttales [ð], som i engelsk «than» eller i islandsk «eða»
ŋ (eŋŋ) uttales [ŋ], som i «gang»
ŧ (ŧe) uttales [θ] er en ustemt lespelyd, som i engelsk «thanks» eller i islandsk «þú».Trykket ligger alltid på første stavelsen i ordet.
== Grammatikk ==
Nordsamisk har på mange måter utvikla seg lengre bort fra det samiske urspråket enn de andre samiske språka.
Nordsamisk har sju kasus, dersom en regner genitiv og akkusativ som to ulike kasus. Genitiv og akkusativ har ikke egne bøyningsmorfem, og kan regnes som én kasus. I tillegg til de grammatiske kasus nominativ og akkusativ/genitiv brukes lokalkasuser illativ og lokativ og de adverbiale kasus komitativ og essiv. Til forskjell fra de andre samiske språka har påstedskasus og frastedskasus falt sammen til ett lokativt kasus; Kárášjogas kan dermed bety både «i Karasjok» og «fra Karasjok». Illativ Kárášjohkii betyr «til Karasjok».
Andre relasjoner blir uttrykt med postposisjoner, som birra, «om», og haga, «uten». Eieforhold blir uttrykt ved genitiv av de personlige pronomena: mu fanas, «min båt». Språket har tre grammatiske tall; entall (singularis), totall (dualis) og flertall (pluralis). Så godt som alle konsonantene er med i stadievekslingsystemet, til forskjell fra finsk, der bare p, t og k er gjenstand for stadieveksling.
På nordsamisk uttrykkes nektelse ved hjelp av et eget nektelsesverb + en nektelsesform av hovedverbet. I setningen Jeg kommer ikke «In boađe» bøyes nektelsesverbet etter person, mens hovedverbet har en fast nektelsesform uavhengig av person. Til sammenligning, kan (Jeg) kommer uttrykkes som «boađán».
Syntaktisk bærer nordsamisk preg av langvarig kontakt med germanske språk, med grunnleggende SVO-ordstilling. Også når det gjelder ordforrådet er nordsamisk sterkt prega av skandinaviske lånord. Tendensen har tiltatt i seinere år, i takt med utbygging av samiske institusjoner og bruken av samisk på stadig nye områder.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Nickel, Klaus Peter (1990). Samisk grammatikk. Oslo: Universitetsforlaget.
== Eksterne lenker ==
Maskinoversetting nordsamisk til norsk
Neahttadigisánit nordsamisk e-ordbok
Oahpa, nordsamisk e-læringsprogram
Kursa, nordsamisk e-læringssti
Nordsamiske retteprogram
Nordsamisk online ordretteprogram
Samisk alfabet(flash-fil)
Gulahalan – Interaktivt kurs i nordsamisk (Flash)
Søkbare ordbøker for nordsamisk og andre språk
Interaktive ressurser (analyse, språklæring, oversettelse) for nordsamisk | |region=Nordkalotten | 4,077 |
null | 2023-02-04 | Lulesamer | null | null | null | Lulesamer er en gruppe blant samene i Norge og Sverige, som først og fremst identifiseres med det lulesamiske språket.Lulesamisk språkvekst ; Nettopp – Universitetet i Nordland, 19. | 4,078 |
null | 2023-02-04 | FreeBSD | null | null | null | FreeBSD er et fritt og åpent Unix-liknende operativsystem. Det nedstammer fra Forsknings-Unix via Berkeley Software Distribution (BSD), men kan av juridiske årsaker ikke bruke merkenavnet UNIX. | 4,079 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Assembler | 2023-02-04 | Assembler | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Assemblere', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Programmeringsspråk', 'Kategori:Programmeringstubber', 'Kategori:Stubber 2021-12'] | Assembler (ASM) er en notasjon for et programmeringsspråk som er leselig for mennesker, brukt av en spesifikk maskinarkitektur. Maskinspråk, som i bunn og grunn bare er et mønster av bit (0 eller 1), blir gjort leselig ved å erstatte rådata med symboler kalt mnemonics. Assemblerspråk er 2. generasjons programmeringsverktøy, direkteinntasting av maskinkoder er 1. generasjons verktøy.
Så, mens en maskin vil kjenne igjen hva maskininstruksen IA-32
10110000 01100001
gjør, er det lettere for programmereren å huske assemblerspråkets representasjon
mov al, 0x61
(som betyr å flytte heksadesimal-verdien 61 (97 på desimaltall) inn i prosessorregisteret 'al'.)
Til forskjell fra høynivåspråk, er det tilnærmet et 1:1 forhold mellom enkel assemblerkode og maskinkode. For å konvertere fra assemblerspråk til maskinspråk (maskinkode) bruker man et program vi kaller en assembler, og det motsatte kan man gjøre med en disassembler.
Enhver maskinarkitektur har sitt eget maskinspråk, og har derfor også sitt eget assemblerspråk (eksempelet ovenfor er fra i386-prosessoren). Disse språkene skiller seg utfra antall og hva slags type operasjoner de støtter. De kan også ha ulike størrelser og antall registre, og ulike måter å lagre data på. Mens de fleste allsidige datamaskiner er i stand til å gjøre stort sett det samme, er ofte måten de gjør det på forskjellig.
| Assembler (ASM) er en notasjon for et programmeringsspråk som er leselig for mennesker, brukt av en spesifikk maskinarkitektur. Maskinspråk, som i bunn og grunn bare er et mønster av bit (0 eller 1), blir gjort leselig ved å erstatte rådata med symboler kalt mnemonics. Assemblerspråk er 2. generasjons programmeringsverktøy, direkteinntasting av maskinkoder er 1. generasjons verktøy.
Så, mens en maskin vil kjenne igjen hva maskininstruksen IA-32
10110000 01100001
gjør, er det lettere for programmereren å huske assemblerspråkets representasjon
mov al, 0x61
(som betyr å flytte heksadesimal-verdien 61 (97 på desimaltall) inn i prosessorregisteret 'al'.)
Til forskjell fra høynivåspråk, er det tilnærmet et 1:1 forhold mellom enkel assemblerkode og maskinkode. For å konvertere fra assemblerspråk til maskinspråk (maskinkode) bruker man et program vi kaller en assembler, og det motsatte kan man gjøre med en disassembler.
Enhver maskinarkitektur har sitt eget maskinspråk, og har derfor også sitt eget assemblerspråk (eksempelet ovenfor er fra i386-prosessoren). Disse språkene skiller seg utfra antall og hva slags type operasjoner de støtter. De kan også ha ulike størrelser og antall registre, og ulike måter å lagre data på. Mens de fleste allsidige datamaskiner er i stand til å gjøre stort sett det samme, er ofte måten de gjør det på forskjellig.
== Eksempel ==
a 100
mov ax,0002 ; Flytter verdien 0002 til AX-registeret
mov bx,0004 ; Flytter verdien 0004 til BX-registeret
add ax,bx ; Legger sammen verdiene i AX- og BX-registeret
nop ; NOP = No Operation
mov ah,0x4C ; Flytter verdien 0x4C inn i AH
int 0x21 ; Avslutter programmet (i MS-DOS) | Assembler (ASM) er en notasjon for et programmeringsspråk som er leselig for mennesker, brukt av en spesifikk maskinarkitektur. Maskinspråk, som i bunn og grunn bare er et mønster av bit (0 eller 1), blir gjort leselig ved å erstatte rådata med symboler kalt mnemonics. | 4,080 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Astronomer_mot_orddeling | 2023-02-04 | Astronomer mot orddeling | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1996', 'Kategori:Norske språkorganisasjoner'] | Astronomer mot orddeling (AMO) er en norsk gruppe som arbeider mot fenomenet orddeling (egentlig særskriving). Pr. 3. februar 2015 hadde gruppa 11 748 medlemmer og ei facebook-gruppe med 10 679 medlemmer.Navnet er en referanse til AMOs opphav, som en organisasjon stiftet av astronomistudenter ved Universitetet i Oslo våren 1996. De fikk egen hjemmeside på internett i februar 1997. På tross av navnet er det intet krav om at man må være astronom for å slutte seg til AMO.
AMO omtaler seg selv som «organisasjon», men kan heller kalles en aksjonsgruppe, eller en bevisstgjøringskampanje. De har ingen formelle organer. Medlemmene kalles «sjefer» og er nummerert etter når de meldte seg inn. Ledelsen består av et «overhode», en «president» og en «adm. direktør». Disse må oppfattes som humoristiske titler.
Et av AMOs mest kjente medlemmer er Egil «Bare Egil» Hegerberg, som fikk fronte gruppen blant annet i Morgennytt på NRK1 i 2000 og i NRK-serien Typisk norsk i 2004. Hegerberg har skrevet sangen «Ved rørende norske rett skrivnings regler» om denne problematikken. Sangen ble senere utgitt på EPen Politimester Egil.
I 2009 kom boka AMO advarer: tunfisk biter i vann på Frifant forlag, med AMO-overhode Terje Fredvik som redaktør. Denne boka samler eksempler på absurde særskrivingsfeil og andre språklige blemmer fra aviser, radio, fjernsyn og andre språkbrukere.
| Astronomer mot orddeling (AMO) er en norsk gruppe som arbeider mot fenomenet orddeling (egentlig særskriving). Pr. 3. februar 2015 hadde gruppa 11 748 medlemmer og ei facebook-gruppe med 10 679 medlemmer.Navnet er en referanse til AMOs opphav, som en organisasjon stiftet av astronomistudenter ved Universitetet i Oslo våren 1996. De fikk egen hjemmeside på internett i februar 1997. På tross av navnet er det intet krav om at man må være astronom for å slutte seg til AMO.
AMO omtaler seg selv som «organisasjon», men kan heller kalles en aksjonsgruppe, eller en bevisstgjøringskampanje. De har ingen formelle organer. Medlemmene kalles «sjefer» og er nummerert etter når de meldte seg inn. Ledelsen består av et «overhode», en «president» og en «adm. direktør». Disse må oppfattes som humoristiske titler.
Et av AMOs mest kjente medlemmer er Egil «Bare Egil» Hegerberg, som fikk fronte gruppen blant annet i Morgennytt på NRK1 i 2000 og i NRK-serien Typisk norsk i 2004. Hegerberg har skrevet sangen «Ved rørende norske rett skrivnings regler» om denne problematikken. Sangen ble senere utgitt på EPen Politimester Egil.
I 2009 kom boka AMO advarer: tunfisk biter i vann på Frifant forlag, med AMO-overhode Terje Fredvik som redaktør. Denne boka samler eksempler på absurde særskrivingsfeil og andre språklige blemmer fra aviser, radio, fjernsyn og andre språkbrukere.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
AMOs offisielle hjemmeside
AMOs facebook-gruppe | Astronomer mot orddeling (AMO) er en norsk gruppe som arbeider mot fenomenet orddeling (egentlig særskriving). Pr. | 4,081 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dan_Brown | 2023-02-04 | Dan Brown | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dan Brown', 'Kategori:Forfattere fra USA', 'Kategori:Fødsler 22. juni', 'Kategori:Fødsler i 1964', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Rockingham County i New Hampshire', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Dan Brown (født 22. juni 1964) er en amerikansk forfatter som skriver spenningsromaner. Han er kjent for romanen Da Vinci-koden fra 2003.
| Dan Brown (født 22. juni 1964) er en amerikansk forfatter som skriver spenningsromaner. Han er kjent for romanen Da Vinci-koden fra 2003.
== Oppvekst og utdanning ==
Brown vokste opp i Exeter i New Hampshire i USA, som den eldste av tre barn. Moren hans Constance, eller Connie, var profesjonell musiker og spilte orgel i kirken. Faren hans skrev lærebøker og var matematikklærer ved Phillips Exeter Academy fra 1968 og frem til han pensjonerte seg i 1997. Phillips Exeter Academy var en eksklusiv internatskole, noe som medførte at han måtte bo på skolen, noe også resten av familien gjorde.
Miljøet i Exeter var stort sett kristent. Brown sang i kirken, gikk på søndagsskole og deltok på kristne sommerleirer i store deler av oppveksten. Han gikk på den offentlige skolen frem til niende klassetrinn, da han begynte på Phillips Exeter Academy. Her var han ferdig i 1982, og ble så immatrikulert ved Amherst College. Her ble han medlem i Psi Upsilon-fellesskapet, som både presidenter, senatorer og andre kjente personligheter har vært medlem. Her spilte han squash og sang i Amherst Glee Club. Han tok her sin grad i 1986.
== Musikk-karriere og samliv ==
Brown gikk ut av Amherst med beste karakterer både i engelsk og spansk i 1986, og ville prøve seg på å lage lydeffekter med en synthesizer, og spilte inn en kassett som het SynthAnimals, som inneholder blant annet låtene «Happy Frogs» og «Suzuki Elephants». Denne kassetten solgte han noen hundre kopier av, og startet et innspillingsselskap som han kalte Dalliance. I 1990 produserte han Perspective, et album som hadde en mer voksen målgruppe. Denne solgte han også noen hundre eksemplarer av.
I 1991 flyttet han til Hollywood for å prøve seg som låtskriver og pianist. For å tjene penger jobbet han på Beverly Hills Preparatory School. Under oppholdet i Los Angeles ble han med i National Academy of Songwriters. Det var der han traff Blythe Newlon, som var Academy's Director of Artist Development. Utenom den offisielle jobben hennes, tok Blythe på seg oppgaven med å fremme Browns prosjekter; hun skrev til pressen for ham, fikk tak i oppdrag og skaffet ham kontakter som kunne være viktige for karrieren.
Etter hvert utviklet det seg et personlig forhold mellom Brown og Blythe. Dette ble ikke kjent før i 1993, da Brown flyttet tilbake til New Hampshire og fikk vite at Blythe ville flytte med ham. De giftet seg i 1997 i Pea Porridge Pond, som ligger nær North Conway, New Hampshire. I tillegg til å være en stor støtte for Browns musikalske karriere, har Blythe også hatt stor påvirkning på Browns karriere som forfatter. Det siste musikalske verket, er CD-en Dan Brown, som inneholder låtene «976-Love» og «If You Believe in Love».
Blythe er kunsthistoriker og maler. Hun er behjelpelig med å skaffe bakgrunnsmateriale til hans romaner.
De to ble skilt i desember 2019.
== Heltidsforfatter ==
I 1996 bestemte Brown seg for å bli forfatter på heltid etter å ha undervist i engelsk ved Phillips Exeter, og i 1998 kom Den digitale festning ut. Blythe gjorde mye av jobben med å skrive presseuttalelser, få Brown med i tv-programmer og sette opp intervjuer og liknende for ham. Noen måneder senere kom den humoristiske boka The Bald Book ut, opprinnelig i Blythes navn, men forlaget sa at det hovedsakelig var Brown som hadde skrevet den.
I 2000 kom Engler og demoner ut, og bare få måneder senere, i 2001, kom Iskaldt bedrag. Browns tre første romaner hadde forholdsvis liten suksess, sett i lyset av hans fjerde roman: Da Vinci-koden. Da Vinci-koden var en suksess uten like; den toppet The New York Times' bestselgerliste allerede etter én uke på markedet. Den blir nå ansett for å være en av de mestselgende bøkene i historien, med over 80 millioner solgte kopier på verdensbasis. Den er oversatt til 44 forskjellige språk. Suksessen gjorde også at salgstallene til de andre bøkene hans økte. Inntektene på Da Vinci-koden skal ha vært på utrolige 1,6 milliarder kroner, og i oktober 2004 donerte Brown og søsknene 14 millioner kroner til Phillips Exeter Academy til ære for faren.
I 2006 ble filmen Da Vinci-koden lansert. Det ble en svært omdiskutert film, til tross for varierende tilbakemeldinger. Brown produserte selv både filmmusikk og koder til filmen. I 2009 ble filmen Engler og demoner lansert og Inferno er ventet å bli lansert 17. desember 2015. Suksessen har ført til at Brown i 2005 var med på lista over «World's 100 Most Influential People» av TIME Magazine.
== Bibliografi ==
=== Bøker ===
Den digitale festning, engelsk originaltittel: Digital Fortress (1998)
Engler og demoner, engelsk originaltittel: Angels and Demons (2000)
Iskaldt bedrag, engelsk originaltittel: Deception Point (2001)
Da Vinci-koden, engelsk originaltittel: The Da Vinci Code (2003)
Det tapte symbol, engelsk originaltittel: The Lost Symbol (2009)
Inferno, engelsk originaltittel: Inferno (2013)
Opprinnelse, engelsk originatittel: Origin (2017)
==== Humor ====
187 Men to avoid: A Survival Guide for the Romantically Frustrated Woman, 1995, Berkeley Publishing Group, sammen med Danielle Brown (pseudonym til kona Blythe Brown)
The Bald Book, 1998, sammen med Blythe Brown
=== Musikk ===
SynthAnimals, et barnealbum
Perspective, 1990, Dalliance. Musikk-CD
Dan Brown, 1993, DBG Records
Angels & Demons, 1995, DBG Records
Musica Animalia, 2003, en veldedighets-CD for organisasjonen Families First
== Oversettelser til norsk ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
Offisielt nettsted
(en) Dan Brown – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Dan Brown på Internet Movie Database
(en) Dan Brown hos The Movie Database
(en) Dan Brown på Discogs
(en) Dan Brown på MusicBrainz
(en) Dan Brown på Songkick
(en) Dan Brown på Twitter
(en) Dan Brown på Facebook | Exeter, New Hampshire i USA | 4,082 |
https://no.wikipedia.org/wiki/989 | 2023-02-04 | 989 | ['Kategori:989'] | null |
== Begivenheter ==
5. september – Halleys komet er på sitt nærmeste til Solen. | == Begivenheter == | 4,083 |
https://no.wikipedia.org/wiki/988 | 2023-02-04 | 988 | ['Kategori:988', 'Kategori:Artikler som trenger referanser'] | null |
== Begivenheter ==
Al-Azhar Universitetet i Kairo, Egypt grunnlegges | == Begivenheter == | 4,084 |
null | 2023-02-04 | 987 | null | null | null | == Begivenheter == | 4,085 |
null | 2023-02-04 | 986 | null | null | null | == Begivenheter == | 4,086 |
https://no.wikipedia.org/wiki/985 | 2023-02-04 | 985 | ['Kategori:985'] | null |
== Dødsfall ==
Styrbjørn Sterke (antatt dødsår)
Harald Blåtland, konge av danmark siden 958 og av Norge siden 970 | == Dødsfall == | 4,087 |
null | 2023-02-04 | 984 | null | null | null | == Begivenheter == | 4,088 |
null | 2023-02-04 | 983 | null | null | null | == Begivenheter == | 4,089 |
https://no.wikipedia.org/wiki/982 | 2023-02-04 | 982 | ['Kategori:982', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
Eirik Raude ble lyst fredløs på Island.
Sharaf o-dowleh overtok etter Azad o-dowleh som Diylamid av Fars.
Azado o-dowleh Abu Shoja' var Diylamid av Khuzestan og Kerman inntil dette året.
Benediktinernes San Giorgio-klosteret i Venezia etableres.
Eticho etterfølger Heinrich I av Ausburg som biskop i Augsburg.
Bermudo II ble konge av Leon.
Rashtrakuta-dynastiet, et indisk kongedynasti som styrte over store deler av det sørlige, sentrale og nordlige India, opphørte.
Olav Tryggvason (ca. 963-1000) giftet seg med Geira (ca. 965-985), prinsesse i Vendland.
== Fødsler ==
Judith av Bretagne (d. 1017), datter av Conan I av Bretagne, hustru av Rikard II, Hertug av Normandie.
== Dødsfall ==
Ragnfrød Eiriksson, en av sønnene til Eirik Blodøks. | == Begivenheter == | 4,090 |
https://no.wikipedia.org/wiki/981 | 2023-02-04 | 981 | ['Kategori:981'] | null |
== Dødsfall ==
Gyeongjong av Goryeo (f. 955), den 5. konge av det koreanske kongedømmet Goryeo.
Olav Kvåran Sigtryggsson (f. ca. 927), en norrøn leder av Ivarætten, konge i Dublin, for en kortere tid også hersker over byen York eller Jorvik i Northumbria (England). | == Dødsfall == | 4,091 |
https://no.wikipedia.org/wiki/980 | 2023-02-04 | 980 | ['Kategori:980', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
Slaget ved Tara
== Fødsler ==
Gudrid Torbjørnsdatter
== Dødsfall ==
Domnall ua Néill, irsk overkonge | == Begivenheter == | 4,092 |
https://no.wikipedia.org/wiki/979 | 2023-02-04 | 979 | ['Kategori:979'] | null |
== Begivenheter ==
Ethelred II av England, den rådville, ble kronet i Royal Borough of Kingston upon Thames.
== Dødsfall ==
Iago ab Idwal, Konge av Gwynedd (f. 950).
Keiser Đinh Bộ Lĩnh av Vietnam og hans kronprins ble myrdet. | == Begivenheter == | 4,093 |
https://no.wikipedia.org/wiki/978 | 2023-02-04 | 978 | ['Kategori:978'] | null |
== Dødsfall ==
Edvard Martyren, konge av England og helgen | == Dødsfall == | 4,094 |
https://no.wikipedia.org/wiki/977 | 2023-02-04 | 977 | ['Kategori:977'] | null |
== Begivenheter ==
Novgorod frigjør seg fra Kiev
Yameen o-dowleh AbolQasem Mahmud ebne Saboktekeen, første Sjah av Ghaznavid-dynastiet tiltrer.
Qabus etterfølger Bisutun som emir og hersker over ziyaridene.
Azado o-dowleh Abu Shoja' etterfølger Azad o-dowleh Bakhtiar som Sjah over Diylamidene av Khuzestan og Kerman.
Karl av Nedre Lorraine, ble gjort til hertug av Nedre Lorraine av den tyske keiser Otto II.
== Dødsfall ==
Bisutun, emir, hersker over ziyaridene mellom 967 og 977.
Dobrawa, bøhmisk prinsesse, tilhørte dynastiet Přemislovci, datter av hertug Boleslav I av Böhmen og Adiva av England. | == Begivenheter == | 4,095 |
https://no.wikipedia.org/wiki/976 | 2023-02-04 | 976 | ['Kategori:976'] | null |
== Begivenheter ==
Yuelu-akademiet ble grunnlagt i Changsha.
Mo'ayyed o-dowleh og Fakhr o-dowleh etterfulgte Rokn o-dowleh som sjah av Diylamidene av Rey, Isfahan og Hamedan.
Nuh II etterfulgte Mansur I som emir av Samanidene.
Warin von Köln etterfulgte Gero von Köln som erkebiskop av Köln.
Basileios II etterfølger Johannes I Tzimiskes som bysantinsk keiser.
== Dødsfall ==
10. januar – Johannes I Tzimiskes (f. ca. 925), bysantinsk keiser fra 11. desember 969 til sin død.Dato ukjentMathgamain mac Cennétig, irsk småkonge i det historiske området Mumu i sørlige Irland fra en gang rundt 970.
Keiser Taizu av Song, opprinnelig general Zhao Kuangyin, første av keiserne under Song-dynastiet. | == Begivenheter == | 4,096 |
https://no.wikipedia.org/wiki/975 | 2023-02-04 | 975 | ['Kategori:975', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler ==
Erling Skjalgsson, født senest dette år (d. 1027/1028), herse og lendmann.
Thietmar av Merseburg (d. 1018), tysk historieskriver på de saksiske keisernes tid, biskop av Merseburg.
Torvald Eiriksson (d. 1006), sønn av Eirik Raude og bror av Leiv Eiriksson.
== Dødsfall ==
mai – Gwangjong av Goryeo (f. 925), den fjerde herskeren av det koreanske kongedømmet Goryeo, og den første av dem som brukte tittelen keiser (大王) i stedet for konge (王).
8. juli – Edgar av England (f. ca. 942), yngste sønn til kong Edmund I av England. | == Fødsler == | 4,097 |
null | 2023-02-04 | 974 | null | null | null | == Begivenheter == | 4,098 |
null | 2023-02-04 | 973 | null | null | null | == Fødsler == | 4,099 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.