url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/972 | 2023-02-04 | 972 | ['Kategori:972', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
14. april – Otto II av Det tysk-romerske rike giftet seg med Theophania.Dato ukjentBoleslav, den fromme etterfulgte Boreslav, den grusomme som hertug av Böhmen.
Magnus I ble Underkonger under kongeriket Dublin.
Schwyz ble etablert.
== Fødsler ==
27. mars – Robert II av Frankrike, også kalt for «Robert den fromme» (d. 1031), konge av Frankrike, medlem av Huset Capet.Omtrentlig fødselsårGregor V (d. 999), katolsk pave fra 3. mai 996 til sin død.
== Dødsfall ==
6. september – Johannes XIII, katolsk pave fra 1. oktober 965 til sin død.Dato ukjentSvjatoslav I av Kiev, fyrste i Kievriket. | == Begivenheter == | 4,100 |
https://no.wikipedia.org/wiki/971 | 2023-02-04 | 971 | ['Kategori:971', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
Otto I av Det tysk-romerske rike til tysk-romersk keiser
== Fødsler == | == Begivenheter == | 4,101 |
https://no.wikipedia.org/wiki/970 | 2023-02-04 | 970 | ['Kategori:970', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
Mashu i Japan ble rammet av et stort vulkanutbrudd.
En hungersnød som varte i ti år begynte i Frankrike.
Keiser Johannes Tzimiskes forsvarte Østromerriket mot en stor barbarinvasjon.
Byggingen av Al-Azhar-moskeen, det eldste islamske universitet, begynte i Kairo.
== Fødsler ==
Stefan I av Ungarn
Abu Nasr Mansur
Seyyed Razi, muslimsk forsker og forfatter
Sitt al-Mulk
== Dødsfall ==
Harald Gråfell, Norges konge ca. år 959–970.
Taksany av Ungarn
Ferdinand II av Castilla
Fujiwara no Saneyori
García III av Pamplona
Hatto II av Mainz, erkebiskop
Menachem ben Saruq
Polyeuktus av Konstantinopel | == Begivenheter == | 4,102 |
https://no.wikipedia.org/wiki/969 | 2023-02-04 | 969 | ['Kategori:969', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
11. desember – John I Tzimiskes blir keiser i Østromerriket
Fatimidkalifatet utnevner Kairo som hovedstad, og byen vokser kraftig
Boris II fortsetter som tsaren av Bulgaria etter Peter I
En'yū fortsetter som keiser av Japan etter keiser Reizei
Jing Zong blir keiser i Khitan-dynastiet etter Mu Zong
Nikeforos II erobrer Antiokia fra araberne
Uththama Chola blir keiseren av Chola-dynastiet etter Aditya Karikalans (også kjent som Aditya Chola II) mystiske død. Han sitter ved makten i 16 år.
== Fødsler ==
Olav Tryggvason
== Dødsfall ==
29. januar – Peter I av Bulgaria
11. juli – Olga av Kiev
Harald Gråfell, norsk konge
Nikeforos II, keiser i Østromerriket (myrdet av John I Tzimiskes)
Keiser Muzong av Liao (myrdet) | == Begivenheter == | 4,103 |
https://no.wikipedia.org/wiki/968 | 2023-02-04 | 968 | ['Kategori:968', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
Toltekerhovedstaden Tula grunnlegges.
Danevirke utbygges.
Petsjenegerne starter beleiringen av Kiev.
Slaget ved Silistra finner sted i nærheten av den bulgarske byen Silistra.
== Fødsler ==
Olav Tryggvason, Norges konge 995–1000 (død i slaget ved Svolder i år 1000).
== Dødsfall == | == Begivenheter == | 4,104 |
https://no.wikipedia.org/wiki/967 | 2023-02-04 | 967 | ['Kategori:967', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
Alfrid etterfulgte Theodred som biskop av Elham og Dunwich.
Bisutun etterfulgte Vushmgir som hersker av ziyaridene.
Conchobar mac Tadg etterfulgte Fergal Ua Ruairc som konge av Connacht.
Cuilén mac Illuib, ble konge av Skottland.
Otto I etterfulgte Aleramo som makri av Montferrat.
Otto II ble utropt til med-keiser av Det tysk-romerske rike av sin far Otto I. Han ble kronet i julen av pave Johannes XIII.
Ramiro III ble konge av Leon.
Reizi etterfulgte Murakami som Keiser av Japan.
== Fødsler ==
Omtrentlig fødselsårŚwiętosława av Polen (d. ca. 1014), datter til Mieszko I av Polen og Dobrawa av Bøhmen, gift med danske kongen Svein Tjugeskjegg.
Sigrid Storråde (d. ca. 1014), datter av Skoglar-Toste, en svensk stormann, først gift med Erik Seiersäll og mor til Olaf Skottkonung, senere gift med danskekongen Svend Tveskæg.
Bolesław I den modige, født dette år eller 966 (d. 1025), hertug, senere den første kongen av Polen, tilhørte det piastiske dynasti.
== Dødsfall ==
Vushmgir, hersker av ziyaridene.Omtrentlig dødsårDubh mac Maíl Coluim, konge av Alba. | == Begivenheter == | 4,105 |
https://no.wikipedia.org/wiki/966 | 2023-02-04 | 966 | ['Kategori:966'] | null |
== Begivenheter ==
Spanias kyster fikk igjen besøk av en stor skare vikinger, som ville gjenta plyndringen fra 844.
Harald Blåtann ble døpt.
Polen ble grunnlagt. | == Begivenheter == | 4,106 |
https://no.wikipedia.org/wiki/965 | 2023-02-04 | 965 | ['Kategori:965', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler ==
Abu-Ali al-Hasan ibn al-Haitham (d. 1039), arabisk astronom, fysiker og matematiker (omtrentlig fødselsår).
Hårek fra Tjøtta (d. 1036), vikinghøvding fra Tjøtta på Helgeland.
== Dødsfall ==
Bruno den store, hertug av Lotharingia, (f. 925), erkebiskop av Köln, siste hertug av Lotharingia. | == Fødsler == | 4,107 |
null | 2023-02-04 | 964 | null | null | null | == Begivenheter == | 4,108 |
null | 2023-02-04 | 963 | null | null | null | == Begivenheter == | 4,109 |
https://no.wikipedia.org/wiki/962 | 2023-02-04 | 962 | ['Kategori:962'] | null |
== Begivenheter ==
=== Utlandet ===
2. februar – Den tyske konge Otto den store krones til tysk-romersk keiser av pave Johannes XII | == Begivenheter == | 4,110 |
https://no.wikipedia.org/wiki/961 | 2023-02-04 | 961 | ['Kategori:961'] | null |
== Begivenheter ==
Håkon I den gode Adalsteinsfostre faller i slaget ved Fitjar på Stord, og danskene vinner makt over det sørlige Norge.
== Dødsfall ==
Håkon I den gode Adalsteinsfostre | == Begivenheter == | 4,111 |
https://no.wikipedia.org/wiki/960 | 2023-02-04 | 960 | ['Kategori:960', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler ==
Svein I av Danmark, konge av Danmark og England (d. 1014)
Styrbjørn Sterke (antatt fødselsår) | == Fødsler == | 4,112 |
https://no.wikipedia.org/wiki/959 | 2023-02-04 | 959 | ['Kategori:959'] | null |
== Begivenheter ==
Harald Gråfell overtar som Norges konge, og regjerer til sin død i 970.
== Dødsfall ==
Håkon I den gode Adalsteinsfostre, Norges konge ca. 933 – 959 (f. ca. 918). | == Begivenheter == | 4,113 |
https://no.wikipedia.org/wiki/958 | 2023-02-04 | 958 | ['Kategori:958', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler ==
Harald Blåtann, konge av Danmark og Norge († 987) | == Fødsler == | 4,114 |
null | 2023-02-04 | 957 | null | null | null | == Fødsler == | 4,115 |
null | 2023-02-04 | 956 | null | null | null | == Fødsler == | 4,116 |
https://no.wikipedia.org/wiki/955 | 2023-02-04 | 955 | ['Kategori:955'] | null |
== Begivenheter ==
Almería ble grunnlagt av maurerne for å styrke kontrollen over Middelhavet.
Slaget på Rastarkalv
== Fødsler ==
=== Dato ukjent ===
Lutgardis av Luxemburg (d. e. 1003) – grevinne av Holland og Vest-Friesland, gift med Arnulf, greve av Holland og Vest-Friesland.
Matilda av Quedlinburg (d. 999) – abbedisse av Quedlinburg, datter av keiser Otto I av Det tysk-romerske rike og hans andre kone, Adelheid av Det tysk-romerske rike.
Otto II av Det tysk-romerske rike (d. 7. september 983) – romersk keiser fra 973 til sin død i 983.
== Dødsfall ==
1. november – Henrik I av Bayern, hertug av Bayern, sønn av den saksiske hertug Henrik I av Sachsen og hans andre kone Matilda av Ringelheim.
8. november – Agapetus II, katolsk pave fra 10. mai 946.
=== Omtrengtlig dødsår ===
Gamle Eirikssen (f. ca. 910), en norsk hersker på 900-tallet. | == Begivenheter == | 4,117 |
null | 2023-02-04 | 954 | null | null | null | == Begivenheter == | 4,118 |
null | 2023-02-04 | 953 | null | null | null | == Begivenheter == | 4,119 |
https://no.wikipedia.org/wiki/952 | 2023-02-04 | 952 | ['Kategori:952'] | null |
== Dødsfall ==
6. september – Keiser Suzaku, japansk keiser (f. 923)
Kong Konstantin II av Skottland | == Dødsfall == | 4,120 |
https://no.wikipedia.org/wiki/951 | 2023-02-04 | 951 | ['Kategori:951', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler ==
Henrik II av Bayern, hertug av Bayern.
== Dødsfall ==
7. oktober – Shizong av Liao, kinesisk keiser.Dato ukjentCennétig mac Lorcáin, irsk småkonge, konge av Dál gCais.
Gofraid mac Sitriuc, konge av Dublin.
Yindi av Senere Han, kinesisk keiser. | == Fødsler == | 4,121 |
https://no.wikipedia.org/wiki/950 | 2023-02-04 | 950 | ['Kategori:950', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler ==
Eirik Raude, oppdager | == Fødsler == | 4,122 |
https://no.wikipedia.org/wiki/949 | 2023-02-04 | 949 | ['Kategori:949', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
Ōsaka Tenman-gū, en Jinja, shintoistisk helligdom, etableres i Osaka.
== Fødsler ==
Simeon den nye teologen (d. 1022), den tredje og siste helgenen den ortodokse kirke har gitt tittelen teolog.
== Dødsfall ==
Jeongjong av Goryeo (f. 923), den tredje keiser av det koreanske kongedømmet Goryeo. | == Begivenheter == | 4,123 |
null | 2023-02-04 | 948 | null | null | null | == Begivenheter == | 4,124 |
https://no.wikipedia.org/wiki/947 | 2023-02-04 | 947 | ['Kategori:947'] | null |
== Begivenheter ==
En norsk vikingstyrke under ledelse av Eirik Blodøks erobrer York. | == Begivenheter == | 4,125 |
null | 2023-02-04 | 946 | null | null | null | == Dødsfall == | 4,126 |
https://no.wikipedia.org/wiki/945 | 2023-02-04 | 945 | ['Kategori:945', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
Jeongjong blir den tredje keiser av det koreanske kongedømmet Goryeo.
Olav Kvåran etterfølger Blacar Godfridsson Jarl som konge av Dublin.
Olga etterfølger sin ektemann Igor som hersker over Russland.
Rogvolod blir den første kjente hersker av fyrstedømmet Polotsk.
Tangshu ferdigstilles av Liu Xu.Omtrentlig årDonnchad mac Domnaill etterfølger Oengus mac Donnchada som konge av Mide dette året eller året etter.
== Fødsler ==
Omtrentlig fødselsårAbu Sa'id Ahmed ibn Mohammed ibn Abd al-Jalil al-Sijzi, persisk astronom og matematiker fra Sistan.
Erik Seiersæl (d. ca. 995), konge over svearne.
Ramiro Garcés av Viguera (d. 981), konge av Viguera av Huset Jiménez.
Tróndur í Gøtu (d. 1035), vikinghøvding på Færøyene.
== Dødsfall ==
23. oktober – Hyejong av Goryeo (f. 912), konge av det koreanske kongedømmet Goryeo. | == Begivenheter == | 4,127 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Porsche_944 | 2023-02-04 | Porsche 944 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bilmodeller introdusert i 1982', 'Kategori:Porsche-modeller', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sportsbiler'] | Porsche 944 er en bilmodell fra den tyske bilprodusenten Porsche, som ble produsert mellom 1982 og 1991. Modellen erstattet 924 som bilmerkets innstegsmodell, til tross for at produksjonen av 924 fortsatte frem til 1988. 944 var opprinnelig ment å være i produksjon utover 1990-tallet, men store endringer i siste generasjon førte til at Porsche i stedet videreutviklet modellen til å bli 968, som erstattet 944. Porsche 944 var en stor suksess, og ble solgt som både coupé og cabriolet, med og uten turbolader.
| Porsche 944 er en bilmodell fra den tyske bilprodusenten Porsche, som ble produsert mellom 1982 og 1991. Modellen erstattet 924 som bilmerkets innstegsmodell, til tross for at produksjonen av 924 fortsatte frem til 1988. 944 var opprinnelig ment å være i produksjon utover 1990-tallet, men store endringer i siste generasjon førte til at Porsche i stedet videreutviklet modellen til å bli 968, som erstattet 944. Porsche 944 var en stor suksess, og ble solgt som både coupé og cabriolet, med og uten turbolader.
== Historie og modelloversikt ==
Porsches tidligere 924 var opprinnelig et prosjekt designet av Porsche på oppdrag fra Volkswagen. Da Volkswagen droppet prosjektet til fordel for sin egen Scirocco, kjøpte Porsche rettighetene til bilmodellen som en erstatter for 914. Modellen hadde gode kjøreegenskaper, og solgte relativt godt, men led under sin svake motor, som var hentet fra Volkswagen/Audi, og i et forsøk på å demme opp for dette lanserte Porsche en modell med turbolader. Heller ikke denne ble noen suksess, mye på grunn av problemer med kjøling samt høy pris. I stedet for å droppe plattformen og utvikle en ny modell helt fra bunnen av bestemte Porsches ledelse seg for å videreutvikle 924.
Porsches ingeniører tok dermed utgangspunkt i 924, og reviderte hele plattformen. Audi-motoren ble forkastet, og en ny 2,5-liters rekkemotor med fire sylindre, basert på V8-motoren fra 928, ble hentet frem. Et oppgradert eksteriør, ikke ulikt 924 Turbo og 924 Carrera GT, sammen med et nytt interiør og oppgraderte bremser og understell utgjorde de viktigste endringene. 944 ble introdusert til modellåret 1982, og forventningene var store. Ikke bare var modellen raskere enn 924, den var også mer luksuriøs enn 924, hadde bedre kjøre- og bremseegenskaper, og var mer komfortabel å kjøre.
Midt i 1985 gjennomgikk 944 første runde av store endringer. Modellen fikk nytt dashbord og nye dørpaneler, integrert radioantenne, oppgradert dynamo, økt oljekapasitet takket være en større bunnpanne, nye komponenter i hjuloppheng foran og bak, større bensintank, elektriske og oppvarmede seter som ekstrautstyr samt et nytt og bedre lydanlegg. Felgene ble også endret, og bilene med disse endringene kalles ofte «1985B» eller «1985 1/2».
=== 944 Turbo (951) ===
I 1985 introduserte Porsche også 944 Turbo, en variant med høyere ytelser, med internkode 951 (venstrestyrt) og 952 (høyrestyrt). Denne var utstyrt med en turboladet utgave av standardutgavens motor, som leverte 220 hestekrefter. Dette var den første produksjonsbilen utstyrt med keramiske sylinderbelegg for å senke temperaturen inne i motoren. Turbo-utgaven hadde også en rekke andre endringer i forhold til standardutgaven, blant annet bedre aerodynamikk, sterkere girkasse, bredere dekk og oppgradert understell. Store forandringer ble også gjort i motoren for å kompensere for økt belastning og høyere temperatur.
I 1987 ble varianten 944S («S» for «Super») lansert. Denne varianten hadde en kraftigere motor (190 hk) uten turbolader, og var den første med fire ventiler per sylinder i 944-serien. Samtidig ble doble kollisjonsputer og blokkeringsfrie bremser introdusert som ekstrautstyr på basismodellen. Felgenes innpress ble endret fra 23 mm til 52 mm for å få plass til de blokkeringsfrie bremsene.
I 1988 lanserte Porsche varianten 944 Turbo S. Denne hadde en enda kraftigere motor på 247 hestekrefter, noe som ble oppnådd ved å bruke et større eksoshus i turboladeren samt en omprogrammert motorstyring. Understellet var vesentlig oppgradert med justerbare støtdempere foran og bak fra Koni, justerbar høyde foran, progressive fjærer, hardere fôringer i hele understellet samt kraftigere stabilisatorstag både foran og bak. Girkassen hadde forsterkede første- og andre-gir samt ekstern oljekjøler for å håndtere de ekstra kreftene. Bilens bremser var hentet fra 928 S4, og hadde større skiver og kalippere samt blokkeringsfrie bremser som standard.
I 1989 droppet Porsche «S»-betegnelsen fra 944 Turbo S, og alle 944 Turbo-modeller var nå utstyrt med «S»-pakken som standard. Sylindervolumet i grunnmodellen ble nå økt til 2,7 liter.
=== 944 S2 ===
944 S2 ble introdusert i 1989, og var utstyrt med en 211 hestekrefters motor på 3,0 liter. 944 S2 hadde den samme avrundede fronten og bakfangeren som Turbo-modellen, og var også tilgjengelig som cabriolet.
=== 944 Cabriolet ===
I februar 1991 lanserte Porsche 944 Turbo Cabriolet, som kombinerte Turbo S-modellens 250 hestekrefter med cabrioletkarosseriet fra utgaven uten turbolader. Først annonserte Porsche at de kun ville bygge 500 eksemplarer, men da produksjonen stanset var 625 eksemplarer bygget, 100 av disse høyrestyrte.
=== Slutt på produksjonen ===
Tidlig i 1990 begynte Porsches ingeniører å arbeide med det som opprinnelig skulle være en tredje utgave av 944, kalt S3. På et visst punkt i utviklingsprosessen innså ingeniørene at så mange deler måtte endres at de nær hadde utviklet en helt ny bilmodell. Dermed bestemte Porsches ledelse at 944 skulle erstattes, og utviklingen endte i stedet i Porsche 968. 944s siste år i produksjon ble 1991, mens 968 debuterte i 1992. 968 ble solgt sammen med 928 frem til 1995, da de begge ble tatt ut av produksjon.
== Kilder ==
Wood, J (1997). Porsche: The Legend. Parragon. ISBN 0-7525-2072-5.
== Eksterne lenker ==
944 World, entusiastside om Porsche 944
Porsche 944-informasjon på Porsches offisielle nettsider
Porsche 944 reparasjonsinformasjon | == Begivenheter == | 4,128 |
https://no.wikipedia.org/wiki/943 | 2023-02-04 | 943 | ['Kategori:943'] | null |
== Begivenheter ==
Blacar Godfridsson Jarl (Blácaire mac Gofrith/Blákári Guðrøðsson) etterfølger Sigtrygg (Sitric) som konge av Dublin.
Domnall mac Muirchertaig ua Néill og hans bror Flaithbertach mac Muirchertaig meic Néill etterfølger sin far Muirchertach mac Néill som medkonger av Ailech.
Hyejong av Goryeo etterfølger Taejo av Goryeo som konge av det koreanske kongedømmet Goryeo.
Ragnvald Godfredsson etterfølger Olav Kvåran Sigtryggsson (927-981) som konge av Jorvik.Omtrentlig årKonstantin II av Skottland abdiserer kongedømmet til for å bli en munk, blir etterfulgt av sin tremenning Malcolm.
== Dødsfall ==
26. februar – Muirchertach mac Néill, konge av Ailech, møtte sin død i slaget i 943 for Blácaire mac Gofriths hånd (konge av Dublin).
4. juli – Taejo av Goryeo (f. 877), konge av Goryeo, grunnlegger av det koreanske kongedømmet Goryeo. | == Begivenheter == | 4,129 |
https://no.wikipedia.org/wiki/942 | 2023-02-04 | 942 | ['Kategori:942'] | null |
== Dødsfall ==
17. desember – Vilhelm I av Normandie | == Dødsfall == | 4,130 |
https://no.wikipedia.org/wiki/941 | 2023-02-04 | 941 | ['Kategori:941', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler ==
Brian Boru, irsk konge
Edwy av England
== Dødsfall ==
Olav Godfridsson, konge av Dublin | == Fødsler == | 4,131 |
null | 2023-02-04 | 940 | null | null | null | == Fødsler == | 4,132 |
https://no.wikipedia.org/wiki/939 | 2023-02-04 | 939 | ['Kategori:939', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler ==
20. november – Keiser Taizong av Song
== Dødsfall ==
27. oktober - Kong Athelstan av England (f. 895) | == Fødsler == | 4,133 |
https://no.wikipedia.org/wiki/938 | 2023-02-04 | 938 | ['Kategori:938'] | null |
== Begivenheter ==
Vietnam ble selvstendig fra kinesisk okkupasjon | == Begivenheter == | 4,134 |
https://no.wikipedia.org/wiki/937 | 2023-02-04 | 937 | ['Kategori:937'] | null |
== Dødsfall ==
Arnulf I, hertug av Bayern | == Dødsfall == | 4,135 |
https://no.wikipedia.org/wiki/936 | 2023-02-04 | 936 | ['Kategori:936'] | null |
== Begivenheter ==
Otto I av Det tysk-romerske rike krones til konge av Tyskland 7. august | == Begivenheter == | 4,136 |
null | 2023-02-04 | 935 | null | null | null | == Fødsler == | 4,137 |
https://no.wikipedia.org/wiki/934 | 2023-02-04 | 934 | ['Kategori:934', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Hendelser ==
Vulkanen Laki på Island får et større utbrudd
== Fødsler == | == Hendelser == | 4,138 |
null | 2023-02-04 | 933 | null | null | null | == Dødsfall == | 4,139 |
https://no.wikipedia.org/wiki/932 | 2023-02-04 | 932 | ['Kategori:932', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
Alberik II av Spoleto (912-954), hersker av Roma fra 932 til 954 etter å ha avsatt sin mor og sin stefar, og plassert paven, sin egen halvbror i fengsel.
Buchard II etterfølger Thioto som biskop av Würzburg.
Emad o-dowleh Abol Hasan ble hersker over Diylamidene av Fars
Mo'ez o-dowleh ble hersker over Diylamidene av Khuzestan og Kerman
Rokn o-dowleh ble hersker over Diylamidene av Rey, Isfahan og HamedanOmtrentlig årVilhelm I av Normandie etterfølger sin far Rollo som Hertug av Normandie.
== Fødsler ==
Omtrentlig fødselsårRikard I av Normandie, født mellom 932 og 935, hertug av Normandie fra 942 til 996.
== Dødsfall ==
Omtrentlig dødsårGange-Rolv (f. ca. 860), en norsk vikinghøvding og sagafigur.
Harald Hårfagre (f. ca. 850), regnes som den første kongen over større deler av Norge.
Rollo av Normandie (f. ca. 860), en vikinghøvding over et område som senere ble kjent som Normandie. | == Begivenheter == | 4,140 |
https://no.wikipedia.org/wiki/931 | 2023-02-04 | 931 | ['Kategori:931', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
Mars – Pave Johannes XI etterfølger pave Stefan VII som den 125. pave.
Eirik Blodøks Haraldsson blir konge i Norge, regjerer til 933.
== Fødsler ==
ca. 931 – Adelheid, tysk keiserinne og helgen (død 999) | == Begivenheter == | 4,141 |
https://no.wikipedia.org/wiki/930 | 2023-02-04 | 930 | ['Kategori:930', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
Alltinget blir opprettet på Island.
== Fødsler ==
Harald Blåtann, Danmark sin første konge (antatt fødselsår)
== Dødsfall == | == Begivenheter == | 4,142 |
https://no.wikipedia.org/wiki/929 | 2023-02-04 | 929 | ['Kategori:929'] | null |
== Dødsfall ==
7. oktober – Karl den enfoldige | == Dødsfall == | 4,143 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Porsche_928 | 2023-02-04 | Porsche 928 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bilmodeller introdusert i 1978', 'Kategori:Porsche-modeller', 'Kategori:Sportsbiler'] | Porsche 928 er en grand tourer bilmodell fra den tyske bilprodusenten Porsche, som ble produsert mellom 1978 og 1995. Modellen var i en periode verdens raskeste produksjonsbil, etter å ha satt rekordhastigheten 277 km/t på saltslettene i Utah, USA i 1986, noe som gav den reklameslagordene «Det raskeste du kan bevege deg uten å ansette en flyvertinne» og «Det raskeste du kan bevege deg uten å måtte spise flymat».
| Porsche 928 er en grand tourer bilmodell fra den tyske bilprodusenten Porsche, som ble produsert mellom 1978 og 1995. Modellen var i en periode verdens raskeste produksjonsbil, etter å ha satt rekordhastigheten 277 km/t på saltslettene i Utah, USA i 1986, noe som gav den reklameslagordene «Det raskeste du kan bevege deg uten å ansette en flyvertinne» og «Det raskeste du kan bevege deg uten å måtte spise flymat».
== Historie ==
Sent på 1960-tallet var Porsche i fundamental endring, og ledelsen funderte på idéen om å bygge en luksus-grand tourer til modellprogrammet. Direktør Ernst Fuhrmann var svært interessert i å få fortgang i prosjektet fordi han var redd for at selskapets flaggskip, 911, snart var moden for utskiftning. Stadig sviktende salg bekreftet denne mistanken, og Fuhrmann mente en ny flaggskipmodell burde være en kombinasjon av sportsbil og luksussedan, godt nok utstyrt og komfortabel nok til å kunne kjøres over lange distanser, og samtidig med nok effekt og gode nok kjøreegenskaper til å kunne kjøres som en sportsbil. Dette utelukket 911, som var en ren sportsbil.
Ferdinand Porsche ønsket å se en produksjonsvennlig konseptbil, og Fuhrmann igangsatte arbeidet i 1971. Flere ulike oppsett ble vurdert tidlig i arbeidet, blant annet hekkmontert og midtmontert motor, men de fleste ble forkastet på grunn av tekniske og/eller praktiske utfordringer. Motor, girkasse, katalysatorer og eksosanlegg plassert i et lite motorrom midt i bilen gjorde det vanskelig å oppfylle utslipps- og lydnivåkrav, noe Porsche allerede hadde problemer med i 911-modellen, og ville unngå med 928. Etter å ha bestemt at midtmontert motor ikke gav nok plass til passasjerer ble det bestemt at den nye modellen skulle ha motoren montert foran, og være bakhjulsdreven.
Porsche ønsket en motor med stort sylindervolum i 928, og prototypene var utstyrt med 5.0-liters V8-motorer med omkring 300 hestekrefter. Tidlige modeller var utstyrt med forgasser, men dette ble raskt forkastet til fordel for bensininnsprøytning. Da oljekrisen på 1970-tallet skapte usikkerhet rundt tilgjengelighet og pris på bensin ble mindre motorer vurdert, og ledelsen ønsket en 3,3-liters motor de allerede hadde skissert. Dette gikk selskapets ingeniører imot, og partene ble til slutt enige om en 4,5-liters V8 med overliggende kamaksel og 16 ventiler, som leverte en effekt på 240 hestekrefter.
Den ferdige bilen debuterte på bilutstillingen i Genève i 1977, og kom tilgjengelig i salg senere samme år som 1978-modell. Bilen fikk ros for både komfort og effekt, men salget gikk tregt. Grunnprisen var adskillig høyere enn den tidligere flaggskipmodellen, og det noe futuristiske utseendet kombinert med størrelsen gjorde at mange entusiaster heller valgte den mer kompakte 911.
Fuhrmanns etterfølger, Peter Schutz, mente de to modellene skulle selges side ved side, og at 911 fortsatt hadde potensial som produksjonsmodell. Denne ble derfor beholdt i produksjon, og 928 solgte aldri i et så høyt antall som ledelsen, og særlig Fuhrmann, hadde håpet, og den forsvant fra produksjon i 1995. Markedet for grand tourer-modeller har siden den gang økt, og Porsche tilbyr i dag firedørsmodellen Porsche Panamera i dette segmentet.
== Eksterne lenker ==
BilNorge: Porsche 928
Porsche Club Norge
Porsche 928 Bildegalleri Arkivert 28. september 2007 hos Wayback Machine. | == Begivenheter == | 4,144 |
null | 2023-02-04 | 927 | null | null | null | == Dødsfall == | 4,145 |
null | 2023-02-04 | 926 | null | null | null | == Begivenheter == | 4,146 |
https://no.wikipedia.org/wiki/925 | 2023-02-04 | 925 | ['Kategori:925', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
4. september – Adalstein ble kronet Konge av Wessex - Anglosaksernes konge. Fra 927 kun tittulert som Konge av England.Dato ukjentAlfonso IV ble Konge av Leon etter Fruela II.
Tadg mac Cathail ble konge av Connacht etter Cathal mac Conchobair.
Det benediktske klosteret i Jumièges ble gjenoppbygget av Vilhelm Langsverd.
Det tidlige Shuriket riket erobret av Det yngre Tang-dynastiets styrker anført av Li Cunxu.
== Fødsler ==
Bruno, hertug av Lotharingia (d. 965), erkebiskop av Köln, siste hertug av Lotharingia.
Widukind von Corvey (d. 973), saksisk historiker (omtrentlig fødseslår).
Gwangjong av Goryeo (d. 975), den fjerde herskeren av det koreanske kongedømmet Goryeo, den første av dem som brukte tittelen keiser i stedet for konge, hersket fra 949 til sin død i 975.
Li Fang (d. 996), kinesisk statsminister under Song-dynastiet.
Pan Mei (d. 991), general i det senere Zhou-dynasti og det nordlige Song-dynastiet.
Johannes I Tzimiskes (d. 976), keiser i Østromerriket 969-976
== Dødsfall ==
Abū Bakr Muḥammad ibn Zakariyā ar-Rāzī (f. 865), persisk polyhistor (lege, alkymist, kjemiker, filosof og lærd), viktig person i den islamske gullalder.
Wang Shenzhi (f. 862), grunnlegger av kongeriket Min på Kinas sørøstkyst i de fem dynastiers og ti kongedømmers tid i kinesisk historie. | == Begivenheter == | 4,147 |
https://no.wikipedia.org/wiki/924 | 2023-02-04 | 924 | ['Kategori:924'] | null |
== Begivenheter ==
Ethelweard ble konge av England etter faren Edvard den eldres død.
Athelstan ble konge av England etter halvbroren Ethelweards død.
== Dødsfall ==
17. juli – Kong Edvard den eldre av England (f. 871)
Kong Ethelweard av England (f. 904) | == Begivenheter == | 4,148 |
null | 2023-02-04 | 923 | null | null | null | == Begivenheter == | 4,149 |
https://no.wikipedia.org/wiki/922 | 2023-02-04 | 922 | ['Kategori:922'] | null |
== Begivenheter ==
11.-18. mars – Slaget ved Pigae fant sted i utkanten av Konstantinopel.Dato ukjentAhmad I bin Mohammed ble hersker av saffaride-dynastiet i Persia.
Andregota Galíndez etterfølger Galindo II Aznárez som greve av Aragón.
Goslar am Harz ble grunnlagt av Henrik I av Sachsen.
Isanavarman II etterfølger Harshavarman I som konge av Kambodsja.
Robert I etterfølger Karl den enfoldige som konge over Vestfrankerriket.
Rudolf II ble frankisk motkonge av Italia.
Wilfrith II etterfølger Æthelhun angelsaksisk biskop av Worcester.
== Dødsfall ==
Æthelhun, angelsaksisk biskop av Worcester fra 915 og frem til sin død. | == Begivenheter == | 4,150 |
https://no.wikipedia.org/wiki/921 | 2023-02-04 | 921 | ['Kategori:921', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler ==
Edmund I av England | == Fødsler == | 4,151 |
https://no.wikipedia.org/wiki/920 | 2023-02-04 | 920 | ['Kategori:920', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
Angelsakserne tok det tilbake East Anglia.
Ragnvald av Ivarætten anerkjenner han Edvard den eldre som overkonge og blir selv anerkjent som konge av Northumbria.
== Fødsler ==
Dato ukjentHåkon I den gode Adalsteinsfostre (d. ca. 960), konge av Norge fra ca. 933.
Øyvind Skaldespiller (d. ca. 990), norsk skald, bonde og hirdmann. | == Begivenheter == | 4,152 |
https://no.wikipedia.org/wiki/919 | 2023-02-04 | 919 | ['Kategori:919'] | null |
== Dødsfall ==
25. mai – Flann Sinna (f. 847/848), konge av Míde fra 877 og overkonge av Irland fra 879 til 916.
14. september – Niall Glúndub mac Áedo, overkonge av Irland fra 915 til 919. | == Dødsfall == | 4,153 |
https://no.wikipedia.org/wiki/918 | 2023-02-04 | 918 | ['Kategori:918', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler ==
(ca) – Håkon I den gode Adalsteinsfostre, Norges konge ca. 933–959 (d. 959) | == Fødsler == | 4,154 |
https://no.wikipedia.org/wiki/917 | 2023-02-04 | 917 | ['Kategori:917'] | null |
== Begivenheter ==
20. august – Slaget ved Anchialos, ett av middelalderens største, beseiret bulgarerne ledet av Simeon I bysantinerne fullstendig, og drepte mange av deres ledere.Dato ukjentBasel i Sveits raseres av madjarer.
Kongedømmet East Anglia overgis fra danske vikinger til kong Edvard den eldre av Wessex, konge av England.
Hardeknut etterfølger Sigtrygg som konge av del av Danmark.
Ragnvald av Ivarætten ankommer Irland og tar kontroll over Waterford.
Sigtrygg Caech ankommer Irland og Dublin hvor han setter seg som Konge av Dublin, og senere av Jorvik.
Sigurd Håkonsson Ladejarl (ca. 890 – 962) etterfølger Håkon Grjotgardsson Ladejarl som jarl av Trøndelag og Håløygaland.
Slaget ved Leixlip utspandt seg ved Leixlip mellom vikingekongen Sitric og kongen av Leinster.
Kongedømmet Sørlige Han etableres i Kina (De fem dynastiers og ti kongedømmers tid).
== Dødsfall ==
Dronning Frederuna, ektefellen til kong Karl III av Det vestfrankiske riket. | == Begivenheter == | 4,155 |
https://no.wikipedia.org/wiki/916 | 2023-02-04 | 916 | ['Kategori:916'] | null |
== Begivenheter ==
Idwal ap Anarawd etterfølger Anarawd ap Rhodri som Konge av Gwynedd.
Liao-dynastiets begynnelse.
Hasan ebne Ghasem Hasani etterfølger Hasan ebne Ali Hoseini som Sjah av Persia.
Conchobar mac Flainn etterfølger Flann Sinna mac Maíl Sechnaill som Konge av Mide.
Flaithbertach mac Domnaill etterfølger Niall Glúndub mac Áedo som Konge av Ailech.
== Dødsfall ==
25. mai – Flann Sinna mac Maíl Sechnaill (f. 847/848), konge av Míde fra 877 og overkonge av Irland fra 879 til 916. | == Begivenheter == | 4,156 |
null | 2023-02-04 | 915 | null | null | null | == Begivenheter == | 4,157 |
null | 2023-02-04 | 914 | null | null | null | == Begivenheter == | 4,158 |
null | 2023-02-04 | 913 | null | null | null | == Begivenheter == | 4,159 |
https://no.wikipedia.org/wiki/912 | 2023-02-04 | 912 | ['Kategori:912'] | null |
== Begivenheter ==
18. juli – Halleys komet er på sitt nærmeste til Solen. | == Begivenheter == | 4,160 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Porsche_911 | 2023-02-04 | Porsche 911 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bilmodeller introdusert i 1964', 'Kategori:Bilstubber', 'Kategori:Porsche-modeller', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01'] | Porsche 911 er en sportsbil produsert av den tyske bilfabrikanten Porsche. 911 er produsentens mest kjente modell, og har vært i produksjon siden 1964, men har blitt kontinuerlig utviklet hele tiden.Porsche 911 ble lansert som 901 på den internasjonale bilmessen i Frankfurt am Main i 1963. På grunn av Peugeots enerett på tresifrede modellnavn med «0» i midten, som for eksempel Peugeot 505, valgte Porsche å kalle den 911 isteden. 911 fikk 2 liters (1991 cm3) luftavkjølt boksermotor montert bak på 130 hk, med maks omdreininger på 6200 rpm, og vekt på 1000 kilo. Luftmotstanden var på Cx=0,38. Motorutgavene ble rask utviklet fra to liter til 2,2 og 2,4 liter. 911 ble designet av Ferdinand Porsches sønn Butzi, men det var Ferdinand som tegnet selve chassiset. 911 regnes fortsatt idag som verdens mest legendariske og mest kjente sportsbil, selv 45 år etter at den først så dagens lys. I 1975 presenterte Porsche for første gang 911 Turbo. Porsche brukte den eksisterende tre liters luftkjølte motoren og satte en turboenhet på den slik at effekten økte kraftig. 911 Turbo har siden vært Porsches flaggskip. I motsetning til de fleste andre sports- og personbiler har 911 motoren montert bak, noe som er et av dens, og Porsches, kjennetegn. I 1997 kom 911 for første gang med vannavkjølt motor. Denne modellen har fabrikkbetegnelsen 996. Fortsatt sekssylindret boksermotor, men på hele 300 hk.
991 generasjonen 911 Turbo yter 520 hk ved 6000-6500 omdreininger, bruker 3,2 sekunder (Sport+) fra 0–100 km/t, og har topphastighet på 315 km/t. Den har en reell toppfart på 330 km/t. Linjene er trukket tilbake til og inspirert av 993, som er Porsches siste luftavkjølte 911. 911 Turbo S (991 gen) med 560 hk er Porsches raskest akselererende serieproduserte 911 noensinne (2012) har en fabrikkoppgitt 0–100 km/h tid på 3,1 sekunder. Den forrige modellen av 911 Turbo S hadde ofte bedre tider enn de fabrikkoppgitte, derfor kan man også regne med at denne generasjonen også har det. 911 GT2 RS (612 hk) er den 911-modellen med høyest toppfart så langt (2012) med oppgitt toppfart på 330 km/t, i praksis ofte oppnådd høyere.I 2011 kom begynnelsen på arvtakergenerasjonen til 997-generasjonen, nemlig 991 generasjonen av 911. Innstegsmodellen 911 Carrera ble lansert med en boksermotor på 350 hestekrefter, og en 0–100 km/t tid på 4,4 sekunder (med PDK-girkasse, sport+).
| Porsche 911 er en sportsbil produsert av den tyske bilfabrikanten Porsche. 911 er produsentens mest kjente modell, og har vært i produksjon siden 1964, men har blitt kontinuerlig utviklet hele tiden.Porsche 911 ble lansert som 901 på den internasjonale bilmessen i Frankfurt am Main i 1963. På grunn av Peugeots enerett på tresifrede modellnavn med «0» i midten, som for eksempel Peugeot 505, valgte Porsche å kalle den 911 isteden. 911 fikk 2 liters (1991 cm3) luftavkjølt boksermotor montert bak på 130 hk, med maks omdreininger på 6200 rpm, og vekt på 1000 kilo. Luftmotstanden var på Cx=0,38. Motorutgavene ble rask utviklet fra to liter til 2,2 og 2,4 liter. 911 ble designet av Ferdinand Porsches sønn Butzi, men det var Ferdinand som tegnet selve chassiset. 911 regnes fortsatt idag som verdens mest legendariske og mest kjente sportsbil, selv 45 år etter at den først så dagens lys. I 1975 presenterte Porsche for første gang 911 Turbo. Porsche brukte den eksisterende tre liters luftkjølte motoren og satte en turboenhet på den slik at effekten økte kraftig. 911 Turbo har siden vært Porsches flaggskip. I motsetning til de fleste andre sports- og personbiler har 911 motoren montert bak, noe som er et av dens, og Porsches, kjennetegn. I 1997 kom 911 for første gang med vannavkjølt motor. Denne modellen har fabrikkbetegnelsen 996. Fortsatt sekssylindret boksermotor, men på hele 300 hk.
991 generasjonen 911 Turbo yter 520 hk ved 6000-6500 omdreininger, bruker 3,2 sekunder (Sport+) fra 0–100 km/t, og har topphastighet på 315 km/t. Den har en reell toppfart på 330 km/t. Linjene er trukket tilbake til og inspirert av 993, som er Porsches siste luftavkjølte 911. 911 Turbo S (991 gen) med 560 hk er Porsches raskest akselererende serieproduserte 911 noensinne (2012) har en fabrikkoppgitt 0–100 km/h tid på 3,1 sekunder. Den forrige modellen av 911 Turbo S hadde ofte bedre tider enn de fabrikkoppgitte, derfor kan man også regne med at denne generasjonen også har det. 911 GT2 RS (612 hk) er den 911-modellen med høyest toppfart så langt (2012) med oppgitt toppfart på 330 km/t, i praksis ofte oppnådd høyere.I 2011 kom begynnelsen på arvtakergenerasjonen til 997-generasjonen, nemlig 991 generasjonen av 911. Innstegsmodellen 911 Carrera ble lansert med en boksermotor på 350 hestekrefter, og en 0–100 km/t tid på 4,4 sekunder (med PDK-girkasse, sport+).
== Varianter ==
911 finnes både i cabriolet, targa og coupevarianter og med 2-hjulstrekk og 4-hjulstrekk. Alle 997-generasjon 911 Turbo varianter har 4-hjulstrekk som standard. 911 er dessuten regnet som en av de mest driftsikre og pålitelige bilene på markedet idag, med mer enn 70% av alle produserte Porsches fremdeles på veiene (ifølge Porsches nettsider).
Sammenlignet med Ferrari og Lamborghini har 911 Turbo ofte færre hestekrefter, men oppnår likevel ofte samme/bedre akselerasjon (men ofte noe lavere toppfart).
== Referanser ==
== Litteratur ==
Corlett, Tony (2005). Porsche 911 3.2 Carrera: The Last of the Evolution. Veloce Publishing. ISBN 978-1-904788-65-2.
von Mende, Ulrich; Porsche, Ferdinand (1999). The Porsche 911 by Ferdinand Porsche. Frankfurt am Main: Verlag form. ISBN 3931317447.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Porsche 911 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | == Dødsfall == | 4,161 |
https://no.wikipedia.org/wiki/910 | 2023-02-04 | 910 | ['Kategori:910', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
De langobardiske statene Capua og Benevento blir gjenforent gjennom erobring.
== Fødsler ==
Egil Skallagrimson, Islandsk høvding og skald (d. ca. 990)
Prinsesse Edith av England, gift med keiser Otto I av Det tysk-romerske rike (d. 946)
== Dødsfall == | == Begivenheter == | 4,162 |
https://no.wikipedia.org/wiki/909 | 2023-02-04 | 909 | ['Kategori:909'] | null |
== Begivenheter ==
Etableringer innen Den engelske kirke:
Bath and Wells bispedømme som Wells bispedømme
Exeter bispedømme
Salisbury bispedømme
Hiltin overtok etter Adalbero som biskop av Augsburg.
== Dødsfall ==
Asser av Sherborne, døde 908 eller 909 | == Begivenheter == | 4,163 |
https://no.wikipedia.org/wiki/908 | 2023-02-04 | 908 | ['Kategori:908'] | null |
== Dødsfall ==
Li Keyong (f. 852), en jiedushi og guvernør i det keiserlige Kina under Tangdynastiet. | == Dødsfall == | 4,164 |
https://no.wikipedia.org/wiki/907 | 2023-02-04 | 907 | ['Kategori:907', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler ==
St. Venceslas av Böhmen (d. 929/935), katolsk helgen, sønn av Vratislav I, hertug av Bøhmen.
== Dødsfall ==
Árpád (f. ca. 845), den andre storhertug av madjarene (omtrentlig dødsår).
Boris I av Bulgaria/Boris I Mihail, bulgarsk khan fra 852 til 889, den første kristne herskeren over Bulgaria.
Ismail Samani (f. 849), emir i Transoxiana 892-907 og i Khorasan 900-907. | == Fødsler == | 4,165 |
https://no.wikipedia.org/wiki/906 | 2023-02-04 | 906 | ['Kategori:906'] | null |
== Begivenheter ==
Slaget ved Fritzlar, hvor Konradinerne nedkjempet Grevene av Bebenberg og innsatte seg selv som Hertuger av Franken. Konrad den eldre dør i slaget. Hans sønn Konrad den yngre blir valgt til kong Konrad I av Øst-Franken i 911.
== Dødsfall ==
Dae Wihae, konge i det koreanske kongedømmet Balhae. | == Begivenheter == | 4,166 |
https://no.wikipedia.org/wiki/905 | 2023-02-04 | 905 | ['Kategori:905', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
Naum av Preslav grunnla et kloster ved Ohridsjøen, som senere fikk hans navn.
Dette året var ṭūlūnidene ute av stand til å motstå en abbasidinvasjon, noe som førte til at abbasidene gjenopprettet kalifatstyre i Syria og Egypt.
== Fødsler ==
September - Konstantin VII Porphyrogennetos eller Porphyrogenitus (d. 959), bysantinsk keiser.
== Dødsfall ==
5. desember - Ealhswith av Mercia, gift med kong Alfred den store av Wessex. | == Begivenheter == | 4,167 |
https://no.wikipedia.org/wiki/904 | 2023-02-04 | 904 | ['Kategori:904', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler ==
Kong Ethelweard av England (d. 924) | == Fødsler == | 4,168 |
null | 2023-02-04 | 903 | null | null | null | 903 (CMIII) i den julianske kalender var et år uten skuddag som begynte på en lørdag. | 4,169 |
https://no.wikipedia.org/wiki/902 | 2023-02-04 | 902 | ['Kategori:902'] | null |
== Begivenheter ==
Verdens befolkning passerer ca. 240 millioner
1. august — Taormina, den siste bysantinske byen på Sicilia, ble tatt av Aghlabid hæren.
Mallorca blir erobret av Kalifen av Córdoba. | == Begivenheter == | 4,170 |
https://no.wikipedia.org/wiki/901 | 2023-02-04 | 901 | ['Kategori:901'] | null |
== Dødsfall ==
Thābit ibn Qurra (f. 826), matematiker, fysiker, astronomi, oversetter og tallteoretiker i den islamske gullalderen. | == Dødsfall == | 4,171 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Saab_900 | 2023-02-04 | Saab 900 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Bilmodeller introdusert i 1978', 'Kategori:SAAB-modeller'] | Saab 900 ble introdusert i 1978, og var basert på samme chassis som Saab 99. Bilen ble tilbudt i to generasjoner; den første – som ble produsert mellom 1978 og 1993 – regnes som den «klassiske» generasjonen, den andre – som ble produsert mellom 1993 og 1998 – regnes som GM900 eller NG900 blant entusiaster.
| Saab 900 ble introdusert i 1978, og var basert på samme chassis som Saab 99. Bilen ble tilbudt i to generasjoner; den første – som ble produsert mellom 1978 og 1993 – regnes som den «klassiske» generasjonen, den andre – som ble produsert mellom 1993 og 1998 – regnes som GM900 eller NG900 blant entusiaster.
== Første generasjon (1978–1993) ==
Første generasjons Saab 900 ble designet av Björn Envall og ble introdusert som 1978-modell. I likhet med forgjengeren – Saab 99 – hadde den et unikt design som skulle skille den ut ifra mengden. Slik som forgjengeren ble den også levert som kombikupé, for personer som ville ha en bil som var sportslig som en kupé, men praktisk som en sedan. I 1981 kunne bilen leveres som sedan, for de som ville ha et mer tradisjonelt design.
Allerede fra første stund var doble bærearmer standardutstyr, noe som var svært uvanlig i 1978. Dette førte til at bilen fikk mye ros for sine kjøreegenskaper. Bilen kunne leveres med både enkel eller dobbel forgasser, innsprøytning og turbo.
Bilen fikk en ansiktsløftning i 1987, som bl.a. medførte nye støtfangere og ny grill. Nå ble også en sportsutgave, under navnet Aero, tilbudt. Denne hadde bl.a. et nytt og forbedret understell, skinnseter, et mer eksklusivt stereoanlegg og air condition. Den samme ansiktsløftningen ble tilbudt året før på den nyintroduserte cabriolet-utgaven, i 1986. Aero-utgaven kunne leveres med en ny 16 ventilers motor på hele 175 hk.
Interiøret fikk en oppdatering i 1991, da seter fra Saab 9000 ble standardutstyr i Saab 900. Disse kunne leveres med elektrisk justering som ekstrautstyr.
Den klassiske generasjonen endte sine dager 22. mars 1993, da en ny generasjon basert på Opel Vectra overtok. Allikevel ble cabriolet-utgaven produsert fram til 1994.
Totalt ble 908 817 eksemplarer produsert av den originale generasjonen av 900, hvorav 48 888 cabrioleter.
=== De forskjellige motorene ===
I 1979 var fire forskjellige motoralternativer tilgjengelige:
GL, utstyrt med en to-liters motor med en forgasser – som utviklet 100 hk
GLS, utstyrt med den samme motoren, men med doble forgassere – som utviklet 108 hk
EMS/GLE, utstyrt med en to-liters motor med innsprøytning – som utviklet 118 hk
Turbo, utstyrt med en to-liters turboladet motor – som utviklet 145 hkI 1985 ble en ny 16-ventilers turbomotor med hele 175 hk introdusert. Det samme året ble også GLS fjernet fra markedet.
I 1989 ble samtlige 8-ventilers motorer fjernet fra markedet.
i 1991, ble normalaspirerte motorer med slagvolum på 2,0 liter byttet ut med en ny motor på 2,1 liter.
=== Tidslinje ===
1978 Saab 900 ble lansert 12. mai 1978, og kom i salg som en 1979 modell år senere på høsten. 900 kunne leveres med tre (GL, GLS, EMS og Turbo) eller fem dører (GL, GLS, GLE og Turbo) i både modellvarianter GL (100 hk DIN), GLS (108 hk DIN), EMS (118 hk DIN) , GLE (118 hk DIN) og Turbo (145 hk DIN).
I løpet av våren 1979 i forbindelse med Geneva International Motor Show, viste Saab eksperimentbilen Saab Super Turbo. Bilen var blant annet utstyrt med en turbomotor med vanninjeksjon. Dens effekt var 170 hk DIN, og akselerert fra 0 til 100 km / t på 8,5 s og hadde en topphastighet på 210 km / t. Senere på høsten 1979 ble modellåret 1980 lansert. Nå kunne kjøperen få turbo- og EMS-modeller med 5-trinns girkasse. Forsetene ble endret, alle modeller har en felles grill og bilene fikk doble baklykter. Det gikk også an å velge en 4-girs manuell girkasse til GLE-varianten. Modellen hadde tidligere vært tilgjengelig bare med automatgir.
1980 En firedørs sedan vises på Geneva Motor Show 4. mars 1980. Modellen inngikk i 1981-modellprogrammet senere på høsten. Fra høsten 1980 fikk bilene nye brede sidelister, inne justerbare speil, nytt ratt, ny innredning, nye seter bak, elektriske vinduer i inngangsdørene til noen modeller, turbobiler ble nå tilbudt med en automatisk girkasse, alle bilene fikk større drivstofftank og større bagasjeromsplass med reservehjulet under gulvet, Modellprogrammet var uendret, men Saab 900 GLE var nå kun tilgjengelig som sedan.
1981 APC-systemet ble innført på 1982-modellene av 900 Turbo, sentrallås ble standard på GLE og Turbo, vidvinkelbakspeil ble standard på samtlige modeller og nye stålfelger med andre hjulkapsler ble innført på alle modeller unntatt Turbo. Selv den utvidede CD-modellen var nå i modellprogrammet.
1982 I forkant av 1983-modellen ble det introdusert asbestfrie bremser og bremseklosser. En ny midtkonsoll ble introdusert på GLE og EMS, støtfangerne fikk et bredere dekorativt bånd, turteller med økonomimerking ble standardutstyr på alle 5-trinns biler og tåkelys bak ble innført. Turbobiler kunne fra og med 1983-modellen fås med en luksusutrustningspakke som inkluderte elektrisk drevet soltak, skinninteriør og to-tonerslakk. EMS-modellen fikk en ansiktsløftning med nye lettmetallfelger, frontspoiler, soltak og ratt. EMS var bare tilgjengelig i sølv metallic. I løpet av våren 1983 lanseres en ny modell: Saab 900 GLI med 5D-karosseri.mBilen var utstyrt med bensininnsprøytning motor med effekt 118hk DIN.
1983 Årsmodell 1984 vises høsten 1983. Bilene hadde en ny front samt nye forbindelser mellom støtfangere og sidelister. EMS og Turbo med kombikupé-karosseri fikk en svart bakdel mellom baklysene, GLi-modellene GLs-modellene, EMS og Turbo fikk et nytt tre-eket ratt, og et nytt todørsalternativ ble vist sammen med en designstudie av en åpen bil under bilutstillingen i Frankfurt i høst 1983. Todørsalternativet var på markedet fra januar 1984, først kun som GLI-modell. Bilene med to dører ble produsert bare i Finland. EMS-modellen har også fått en revidert girutveksling på girkassen for å få bedre ytelse. Saabs 16-ventilers motor var på markedet fra januar 1984.
1984 Nye modellbetegnelser ble innført i modellåret 1985. Modellprogrammet består av 900 (100 hk DIN), 900i (118 hk DIN), 900 Turbo (145 hk DIN), 900 Turbo 16 (175 hk DIN) og deriblant Saab 900 Turbo 16 Aero og Saab 900 CD. Nye aluminiumsfelger ble introdusert på Turbo og nye stålfelger og hjulkapsler på 900i, turbobiler får kromgrill, en utstyrspakke introduseres til 900i med f.eks lettmetallfelger, frontspoiler (også bak på 2D-modell), sotede vinduer, luksuriøse møbeltrekk med nakkestøtte bak og svart rutdekor.
1985 Intercooler Turbo 8V (155 hk DIN) introduseres fr.o.m modellåret 1986, nye setetrekk på alle 900i og sideblinklys på framskjermenes bakkant. I USA kunne man nå kjøpe en SAAB 900i 16 (125 hk DIN). SAAB 900 Turbo 16 Cabriolet startet produksjonen i januar 1986, 400 eksemplarer ble bygd, alle for eksport til Nord-Amerika. Saab 900 Turbo / 8v er også tilgjengelig i en 2 dørs alternativ fra modellåret 1986. Bilene får Saab-Scanias nye konsernsymbol på panseret, bakluken og ratt.
1986 Ny front, grill, frontlykter, blinklys og ny støtfanger foran / bak, gjelder ikke for basismodellen 900 som fortsatt finnes i 2 og 4-dørs versjon. 900 C kommer, servostyring standard på 900i.
1987 Vannkjølte lagerhus på turboaggregatet og katalysatorer blir introdusert på turbobiler med lanseringen av modellåret 1988, høsten 1987. Ventilerte skivebremser foran, håndbrekkes monteres bak, svart rutedekor på 900i.
1988 Fra modellåret 1989 forsvant åtte-ventilers motor fra Turboprogrammet. En jubileumsmodell, kalt 900 T8 Special, lages i forbindelse med dette. Denne modellen hadde samme utstyr og utseende som en aero, men med en 8V motor og en lavere pris. Denne modellen ble produsert i 805 eksemplarer for det svenske markedet. 16V motor med turbo var tilgjengelig som 900i 16 (128 hk DIN). 900c, som hadde forgassermotor, sluttes å selges i Sverige ved årsskiftet 1988/1989, da det ble påbudt med katalysatorer på biler. ABS-bremser ble standard på Turbo, høyt plasserte bremselys på alle modeller fra og med modellår 1988b og den katalysatorrensede Saab 900 Turbo 16 Aero fikk effekten økt fra 160 DIN hk til 175 hk DIN. I 1988 kom også håndbrems på bakhjulene.
1989 Fra og med modellåret 1990 er det 16V-topper på alle motorer, større bensintank, nye hjulkapsler på 900i 16, lys-trykk turbo (145 hk DIN) og Saab 900i 16 Cabriolet lanseres våren 1990. Airbag på førerplassen blir tilvalg.
1990 1991-modellen lanseres med små endringer. Kabrioleten kan nå fås i Aero-design. Et nytt sugmotoralternativ lanseres i Europa, Saab 900 2,1i 16 (140 hk DIN) og 900-serien får samme forseter som Saab 9000.
1991 Høsten 1991 fikk 900-serien ABS-bremser som standard, sentrallås og midtarmlene foran (900i), samt at 2,1i 16 (140 hk DIN)-motoren også selges i Sverige som 1992-modell.
1992 Ingen endringer i modellåret 1993. Den siste Saab 900 av den klassiske generasjonen forlot fabrikken 1993-03-26.
=== Sikkerhet ===
Det svenske forsikringsselskapet Folksam vurderer bilmodeller ut fra oplysninger fra virkelige ulykker, hvor risikoen for død eller invaliditet i en ulykke måles. I rapporterne Hur säker är bilen? er/var den opprinnelige generasjon av Saab 900 klassifisert som følger:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Internet Movie Cars Database: Saab 900 i film- og tv-serier | == Begivenheter == | 4,172 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kongesangen | 2023-02-04 | Kongesangen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Det norske monarkiet', 'Kategori:Norges nasjonaldag', 'Kategori:Norske sanger', 'Kategori:Patriotiske sanger'] | «Norges Kongesang» er en hyllestsang til Norges konge. Den har samme melodi som den britiske kongesangen «God Save the King».
Thomas Overskou bearbeidet den engelske originalen til dansk «Gud skærm vor Konges Hus», og i 1841 kom Henrik Wergelands selvstendige gjendiktning «Gud signe Kongen vor». Den første offisielle norske Kongesangen ble skrevet av Nikolaj Fogtmann omkring 1800, «Gud, sign vor Konge god». Fogtmanns versjon sto i norske sangbøker fram til ca 1920. En bearbeidet og forenklet versjon av denne ble laget av Gustav Jensen til Landstads reviderte salmebok.Henrik Wergeland skrev i 1841 sin egen tekst til sangen, som en hyllest til kong Carl Johan. Hans versjon åpner med «Gud signe Kongen vor, Gud ham bevare for, sygdom og død».
| «Norges Kongesang» er en hyllestsang til Norges konge. Den har samme melodi som den britiske kongesangen «God Save the King».
Thomas Overskou bearbeidet den engelske originalen til dansk «Gud skærm vor Konges Hus», og i 1841 kom Henrik Wergelands selvstendige gjendiktning «Gud signe Kongen vor». Den første offisielle norske Kongesangen ble skrevet av Nikolaj Fogtmann omkring 1800, «Gud, sign vor Konge god». Fogtmanns versjon sto i norske sangbøker fram til ca 1920. En bearbeidet og forenklet versjon av denne ble laget av Gustav Jensen til Landstads reviderte salmebok.Henrik Wergeland skrev i 1841 sin egen tekst til sangen, som en hyllest til kong Carl Johan. Hans versjon åpner med «Gud signe Kongen vor, Gud ham bevare for, sygdom og død».
== Sangteksten i Jensens versjon ==
1
Gud sign vår konge god!
Sign ham med kraft og mot
sign hjem og slott!
Lys for ham ved din Ånd,
knytt med din sterke hånd
hellige troskapsbånd
om folk og drott!2
Høyt sverger Norges mann
hver i sitt kall, sin stand,
troskap sin drott.
Trofast i liv og død,
tapper i krig og nød,
alltid vårt Norge lød
Gud og sin drott.
== Melodi ==
== Referanser == | «Norges Kongesang» er en hyllestsang til Norges konge. Den har samme melodi som den britiske kongesangen «God Save the King». | 4,173 |
https://no.wikipedia.org/wiki/OCaml | 2023-02-04 | OCaml | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Programmeringsspråk', 'Kategori:Programmeringstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-08'] | OCaml, eller Objective Caml, er «storebroren» til Caml og tilbyr i tillegg til Caml-egenskapene mulighet for objektorientert programmering.
| OCaml, eller Objective Caml, er «storebroren» til Caml og tilbyr i tillegg til Caml-egenskapene mulighet for objektorientert programmering.
== Hello World ==
ocaml -I +labltk
Objective Caml version 3.09.1
# print_endline "Hello world";;
Hello world
- : unit = ()
# let f = print_endline;;
val f : string -> unit = <fun>
# let g x y = x^" "^y;;
val g : string -> string -> string = <fun>
# let h = g "Hello";;
val h : string -> string = <fun>
# h "world";;
- : string = "Hello world"
# h "kévin";;
- : string = "Hello kévin"
# let (&) f g x = g (f x) ;;
val ( & ) : ('a -> 'b) -> ('b -> 'c) -> 'a -> 'c = <fun>
# ( h & f ) "world";;
Hello world
- : unit = ()
#load "labltk.cma";;
#open Tk;;
# let _ =
let top = openTk () in
let button = Button.create ~background:`White ~text:"Hello" top in
bind ~events:[`ButtonPress;`KeyPressDetail "Return"]
~action:(fun _ -> print_endline "Hello World")
top;
pack [coe button];
mainLoop()
;;
- : unit = ()
#
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) OCaml – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | OCaml, eller Objective Caml, er «storebroren» til Caml og tilbyr i tillegg til Caml-egenskapene mulighet for objektorientert programmering. | 4,174 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Caml | 2023-02-04 | Caml | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Programmeringsspråk', 'Kategori:Programmeringstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-07'] | Caml, Categorical Abstract Machine Language, er et programmeringsspråk i ML-familien. Det er et sterkt typet funksjonelt programmeringsspråk med fokus på typeinferens. En populær implementasjon av Caml er Objective Caml.
Caml ble utviklet av G. Huet, G. Cousineau, Ascander Suarez, Pierre Weis, Michel Mauny og andre fra både INRIA og ENS.
| Caml, Categorical Abstract Machine Language, er et programmeringsspråk i ML-familien. Det er et sterkt typet funksjonelt programmeringsspråk med fokus på typeinferens. En populær implementasjon av Caml er Objective Caml.
Caml ble utviklet av G. Huet, G. Cousineau, Ascander Suarez, Pierre Weis, Michel Mauny og andre fra både INRIA og ENS.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Caml, Categorical Abstract Machine Language, er et programmeringsspråk i ML-familien. Det er et sterkt typet funksjonelt programmeringsspråk med fokus på typeinferens. | 4,175 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Picardie | 2023-02-04 | Picardie | ['Kategori:2°Ø', 'Kategori:49°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Picardie', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere provinser i Frankrike'] | Picardie er en historisk provins og en tidligere administrativ region i Nord-Frankrike, øst for Normandie og nord for Paris. Den korte kyststripen består i hovedsak av sandstrender. Regionen har hadde i 2010 i overkant av 1,9 millioner innbyggere.Regionen besto av departementene Aisne, Oise og Somme. Hovedstad var Amiens. Regionene Nord-Pas-de-Calais og Picardie ble fra 1. januar 2016 slått sammen til en ny region med det midlertidige navnet Nord-Pas-de-Calais-Picardie. Det ble foreslått å kalle den nye regionen Hauts-de-France, et navn som også ble endelig vedtatt.
| Picardie er en historisk provins og en tidligere administrativ region i Nord-Frankrike, øst for Normandie og nord for Paris. Den korte kyststripen består i hovedsak av sandstrender. Regionen har hadde i 2010 i overkant av 1,9 millioner innbyggere.Regionen besto av departementene Aisne, Oise og Somme. Hovedstad var Amiens. Regionene Nord-Pas-de-Calais og Picardie ble fra 1. januar 2016 slått sammen til en ny region med det midlertidige navnet Nord-Pas-de-Calais-Picardie. Det ble foreslått å kalle den nye regionen Hauts-de-France, et navn som også ble endelig vedtatt.
== Geografi ==
Picardie ligger nord i Frankrike, og har kystlinje mot Den engelske kanal i nordvest. I nord ligger Frankrikes nordligste region Nord-Pas-de-Calais, i øst ligger Champagne-Ardenne, i sør Île-de-France og i vest Haute-Normandie. Picardie strekker seg fra de lange sandstrendene ved utløpet av Somme i vest til skoger og beitemarker i Thiérache i øst. Ned mot Paris finner man slott som Château de Chantilly, og i sør vinmarkene på grensen mot Champagne.
== Historie ==
I nyere tid er serien av slag som ble utkjempet ved Somme under den første verdenskrig de mest kjente historiske hendelsene som har funnet sted i området. Fra september 1914 til august 1918 ble fire større slag mellom britiske, franske og tyske styrker utkjempet på markene nord i Picardie, det mest kjente var slaget ved Somme.
Hunderasen picard regnes for å ha fått sin opprinnelse i beiteområdene i dette området.
== Bilder ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Potter, David (1993): War and Government in the French Provinces: Picardy 1470-1560. Cambridge University Press.
== Eksterne lenker ==
(en) Picardie – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Picardie – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Picardie, offisielt nettsted
Picardie, kortfattet guide til regionen og attraksjoner
Bilder av Picardie | Picardie er en historisk provins og en tidligere administrativ region i Nord-Frankrike, øst for Normandie og nord for Paris. Den korte kyststripen består i hovedsak av sandstrender. | 4,176 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nord-Odal | 2023-02-04 | Nord-Odal | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Nord-Odal', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Nord-Odal er en kommune i Innlandet. Kommunen består av sogna Sand og Mo og grenser i nord til Stange, i øst til Åsnes og Grue, i sør til Sør-Odal og Nes, og i vest til Eidsvoll.
Tettstedet Sand er kommunesenteret i kommunen. Personer fra Nord-Odal og Sør-Odal kalles odølinger. I annet kvartal 2017 hadde kommunen 5 110 innbyggere.
| Nord-Odal er en kommune i Innlandet. Kommunen består av sogna Sand og Mo og grenser i nord til Stange, i øst til Åsnes og Grue, i sør til Sør-Odal og Nes, og i vest til Eidsvoll.
Tettstedet Sand er kommunesenteret i kommunen. Personer fra Nord-Odal og Sør-Odal kalles odølinger. I annet kvartal 2017 hadde kommunen 5 110 innbyggere.
== Geografi og klima ==
Nord-Odal har innlandsklima med relativt lite nedbør, kalde vintrer, varme somrer og betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Normalverdier for perioden 1961–1990 er gitt i tabellen nedenfor.
== Historie ==
Oldfunn og gårdsnavn peker ut Sand og Kongshov i nordvest, Fjell og Mo i nordøst, Austvatn og Berg i øst som de første gardene i Nord-Odal. I senere tid (eldre jernalder) ble bebyggelsen mer spredd og det ble hus og garder på Føsker, Haug, Linder, Holt, Nordre Berg og Eier. Ved slutten av eldre jernalder var det rundt femti garder og bruk i hele Odalen. I jernalderen var Nord-Odal underlagt et hovedting ute på Romerike.
Det var mange vanskelige og mange gode år på 1600-tallet, med pest i 1603 og 1654, men det var en helt annen bygd i 1660: Sagbruk, skogsdrift, tømmerfløting og tømmersalg som skapte pengefortjeneste og nye impulser som rusket kraftig opp.
Gyldenløvefeiden fra 1675 til 1679 rammet Nord-Odal hardt. Mange garder ble plyndret og ødelagt av svenskene. I krigstiden ble levering av korn, høy og matvarer påbudt til Kongsvinger festning, og bøndene ble stadig utskrevet til transportkjøring. På 1600-tallet, og enda mer i hundreåret etter, solgte de tømmer til både Christiania, Fredrikstad og Halden. I ca. 1670 var det økonomisk så dårlig at flere måtte gå fra gardene sine. Tingbøkene har ved disse tider lange lister over gjeld som odalsbøndene hadde til byborgerne.
På 1700- og 1800-tallet var Nord-Odal også en bergverkskommune. På flere steder i bygda finnes nedlagte gruver både for kobberkis og jernmalm. Til og med i Storsjøen fantes det rike jernmalmsforekomster som en kort periode ble utvunnet.
Nord-Odal og Sør-Odal var én kommune (Odalen kommune) frem til 1819.
Gjennom mange mannsaldrer har nordodølingene reist ut til skogs- og bygningsarbeid. På 1930-tallet ble mange tømmerhoggere tvunget til å reise til Russland for å få engasjement.
== Arbeids- og næringsliv ==
Nord-Odal er en typisk innlandskommune der jordbruk og skogbruk har dominert næringslivet. Korn- og grønnsakdyrking, husdyrhold og seterdrift, tømmerhogging og -fløting, eller rester av slik virksomhet, preger kulturlandskapet i bygda. Der er registrert 79 sætervanger i Nord-Odal. Korbølsætra er den største sætergrenda i Odalen med bygninger fra 1700-tallet.
Pendling og søking etter arbeid utenfor kommunens grenser er, og har vært, tradisjon i Nord-Odal.
== Tusenårssted ==
Kommunens tusenårssted er Sandsfossen, som er et gammelt industriområde. Det har satt opp en tavle med informasjon om stedets historie.
== Kjente nord-odølinger ==
Harald Stormoen (1872–1937), skuespiller
A.H. Winsnes (1889–1972), litteratur- og idehistoriker, professor ved UiO
Sigurd Hoel (1890–1960), forfatter. Barndomshjemmet er bevart som Sagstua Skolemuseum / Sigurd Hoels hjem
Nell Gravlie (1897–1980), oppfinner og komponist
Leiv Dyrhaug (1912–2000), filolog og oversetter
Einar Olav Skogholt (f. 1947), stortingsrepresentant (Ap) 1989–2001
Terje Nordby (f. 1949), forfatter
William Kristoffersen (f. 1951), musiker og komponist (Ole Ivars)
Ivar Nordhagen (f. 1951), billedkunstner
Hans Ludvig Fredheim (f. 1953), forfatter
Marit Nybakk (f. 1957), stortingsrepresentant (Ap) 1986–2017
Magnar Dalen (f. 1963), tidl. smøresjef på det norske skilandslaget, sjefstrener for det finske skilandslaget
Lasse Sætre (f. 1974), skøyteløper
Jan Werner Danielsen (1976–2006), sanger
== Politikk ==
Kommunestyret i Nord-Odal består av 25 representanter som etter valget i september 2019 er slik fordelt:
Arbeiderpartiet: 10 representanter
Senterpartiet: 9 representanter
Høyre: 2 representanter
Fremskrittspartiet: 2 representanter
Sosialistisk Venstreparti: 2 representanterOrdfører er Lise Selnes (Ap), mens Ragnhild Haagenrud Moen (Sp) er varaordfører.
=== Ordførere i Nord-Odal siden 1925 ===
== Grender i dag ==
Sand
Bruvoll
Trautskogen
Mo
Knapper
Gardvik
Austvatn
== Referanser ==
== Litteratur ==
Birger Kirkeby. Odalsboka, fellesbind for Nord- og Sør-Odal, bygdehistorie inntil 1819. Utgitt av Sør- og Nord-Odal kommuner
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Nord-Odal – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Nord-Odal i Store norske leksikon
(no) Kommunefakta Nord-Odal - Statistisk sentralbyrå | thumb|500px|Odalen med elva [[Glomma.]] | 4,177 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nord-Odal | 2023-02-04 | Nord-Odal | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Nord-Odal', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Nord-Odal er en kommune i Innlandet. Kommunen består av sogna Sand og Mo og grenser i nord til Stange, i øst til Åsnes og Grue, i sør til Sør-Odal og Nes, og i vest til Eidsvoll.
Tettstedet Sand er kommunesenteret i kommunen. Personer fra Nord-Odal og Sør-Odal kalles odølinger. I annet kvartal 2017 hadde kommunen 5 110 innbyggere.
| Nord-Odal er en kommune i Innlandet. Kommunen består av sogna Sand og Mo og grenser i nord til Stange, i øst til Åsnes og Grue, i sør til Sør-Odal og Nes, og i vest til Eidsvoll.
Tettstedet Sand er kommunesenteret i kommunen. Personer fra Nord-Odal og Sør-Odal kalles odølinger. I annet kvartal 2017 hadde kommunen 5 110 innbyggere.
== Geografi og klima ==
Nord-Odal har innlandsklima med relativt lite nedbør, kalde vintrer, varme somrer og betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Normalverdier for perioden 1961–1990 er gitt i tabellen nedenfor.
== Historie ==
Oldfunn og gårdsnavn peker ut Sand og Kongshov i nordvest, Fjell og Mo i nordøst, Austvatn og Berg i øst som de første gardene i Nord-Odal. I senere tid (eldre jernalder) ble bebyggelsen mer spredd og det ble hus og garder på Føsker, Haug, Linder, Holt, Nordre Berg og Eier. Ved slutten av eldre jernalder var det rundt femti garder og bruk i hele Odalen. I jernalderen var Nord-Odal underlagt et hovedting ute på Romerike.
Det var mange vanskelige og mange gode år på 1600-tallet, med pest i 1603 og 1654, men det var en helt annen bygd i 1660: Sagbruk, skogsdrift, tømmerfløting og tømmersalg som skapte pengefortjeneste og nye impulser som rusket kraftig opp.
Gyldenløvefeiden fra 1675 til 1679 rammet Nord-Odal hardt. Mange garder ble plyndret og ødelagt av svenskene. I krigstiden ble levering av korn, høy og matvarer påbudt til Kongsvinger festning, og bøndene ble stadig utskrevet til transportkjøring. På 1600-tallet, og enda mer i hundreåret etter, solgte de tømmer til både Christiania, Fredrikstad og Halden. I ca. 1670 var det økonomisk så dårlig at flere måtte gå fra gardene sine. Tingbøkene har ved disse tider lange lister over gjeld som odalsbøndene hadde til byborgerne.
På 1700- og 1800-tallet var Nord-Odal også en bergverkskommune. På flere steder i bygda finnes nedlagte gruver både for kobberkis og jernmalm. Til og med i Storsjøen fantes det rike jernmalmsforekomster som en kort periode ble utvunnet.
Nord-Odal og Sør-Odal var én kommune (Odalen kommune) frem til 1819.
Gjennom mange mannsaldrer har nordodølingene reist ut til skogs- og bygningsarbeid. På 1930-tallet ble mange tømmerhoggere tvunget til å reise til Russland for å få engasjement.
== Arbeids- og næringsliv ==
Nord-Odal er en typisk innlandskommune der jordbruk og skogbruk har dominert næringslivet. Korn- og grønnsakdyrking, husdyrhold og seterdrift, tømmerhogging og -fløting, eller rester av slik virksomhet, preger kulturlandskapet i bygda. Der er registrert 79 sætervanger i Nord-Odal. Korbølsætra er den største sætergrenda i Odalen med bygninger fra 1700-tallet.
Pendling og søking etter arbeid utenfor kommunens grenser er, og har vært, tradisjon i Nord-Odal.
== Tusenårssted ==
Kommunens tusenårssted er Sandsfossen, som er et gammelt industriområde. Det har satt opp en tavle med informasjon om stedets historie.
== Kjente nord-odølinger ==
Harald Stormoen (1872–1937), skuespiller
A.H. Winsnes (1889–1972), litteratur- og idehistoriker, professor ved UiO
Sigurd Hoel (1890–1960), forfatter. Barndomshjemmet er bevart som Sagstua Skolemuseum / Sigurd Hoels hjem
Nell Gravlie (1897–1980), oppfinner og komponist
Leiv Dyrhaug (1912–2000), filolog og oversetter
Einar Olav Skogholt (f. 1947), stortingsrepresentant (Ap) 1989–2001
Terje Nordby (f. 1949), forfatter
William Kristoffersen (f. 1951), musiker og komponist (Ole Ivars)
Ivar Nordhagen (f. 1951), billedkunstner
Hans Ludvig Fredheim (f. 1953), forfatter
Marit Nybakk (f. 1957), stortingsrepresentant (Ap) 1986–2017
Magnar Dalen (f. 1963), tidl. smøresjef på det norske skilandslaget, sjefstrener for det finske skilandslaget
Lasse Sætre (f. 1974), skøyteløper
Jan Werner Danielsen (1976–2006), sanger
== Politikk ==
Kommunestyret i Nord-Odal består av 25 representanter som etter valget i september 2019 er slik fordelt:
Arbeiderpartiet: 10 representanter
Senterpartiet: 9 representanter
Høyre: 2 representanter
Fremskrittspartiet: 2 representanter
Sosialistisk Venstreparti: 2 representanterOrdfører er Lise Selnes (Ap), mens Ragnhild Haagenrud Moen (Sp) er varaordfører.
=== Ordførere i Nord-Odal siden 1925 ===
== Grender i dag ==
Sand
Bruvoll
Trautskogen
Mo
Knapper
Gardvik
Austvatn
== Referanser ==
== Litteratur ==
Birger Kirkeby. Odalsboka, fellesbind for Nord- og Sør-Odal, bygdehistorie inntil 1819. Utgitt av Sør- og Nord-Odal kommuner
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Nord-Odal – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Nord-Odal i Store norske leksikon
(no) Kommunefakta Nord-Odal - Statistisk sentralbyrå | | befolkning = | 4,178 |
null | 2023-02-04 | Sagstua | null | null | null | Sagstua, del av tettstedet Sand i Nord-Odal kommune. På grunn av hyppig forekomst av stedsnavnet Sand har Sagstua gitt poststedsnavn til hele tettstedet. | 4,179 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sol%C3%B8r | 2023-02-04 | Solør | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Hedmarks historie', 'Kategori:Innlandets geografi', 'Kategori:Landskap i Norge', 'Kategori:Politikk i Innlandet', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stortingsvalget 1906', 'Kategori:Stortingsvalget 1909', 'Kategori:Stortingsvalget 1912', 'Kategori:Stortingsvalget 1915', 'Kategori:Stortingsvalget 1918', 'Kategori:Valgdistrikter ved Stortingsvalg'] | Solør er et landskap i Glåmdalen i Innlandet fylke som i dag utgjøres av Brandval sogn i Kongsvinger og kommunene Grue, Åsnes og Våler. I eldre tid hørte også Vinger og Eidskog med. Lokal uttale av navnet er så`ler, med tjukk l, mens gammel uttale i naboområdene Odalen, Østerdalen, Innlandet og Eidskog er sø`li, med tjukk l. Normert bokmålsuttale er so`lør. Etter den gammelnorske navneformen Soløyjar og uttalene av navnet er det trolig dannet av førsteleddet sol, som betyr søle, og flertallsformen av øy, som tidligere betydde frodig landområde langs vann. En person fra Solør kalles en solung. Dialekten herfra kalles også solung.
Det er gode jordbruksområder langs Glåma i Solør og landskapet er et av landets største potetdistrikter. Området preges av store skogområder både vest for Glåma og øst mot svenskegrensen, der det er store moreneavsetninger og grusforekomster. Her er gode muligheter til friluftsliv, rekreasjon, jakt og fiske. Det drives aktivt fiske etter røye i sjøen Skasen om vinteren. Fuktige områder langs Glåma med sideelver utgjør til tider gode utklekkingsområder for mygg. Områdene rundt tettstedet Flisa er ofte mest berørt av dette.
| Solør er et landskap i Glåmdalen i Innlandet fylke som i dag utgjøres av Brandval sogn i Kongsvinger og kommunene Grue, Åsnes og Våler. I eldre tid hørte også Vinger og Eidskog med. Lokal uttale av navnet er så`ler, med tjukk l, mens gammel uttale i naboområdene Odalen, Østerdalen, Innlandet og Eidskog er sø`li, med tjukk l. Normert bokmålsuttale er so`lør. Etter den gammelnorske navneformen Soløyjar og uttalene av navnet er det trolig dannet av førsteleddet sol, som betyr søle, og flertallsformen av øy, som tidligere betydde frodig landområde langs vann. En person fra Solør kalles en solung. Dialekten herfra kalles også solung.
Det er gode jordbruksområder langs Glåma i Solør og landskapet er et av landets største potetdistrikter. Området preges av store skogområder både vest for Glåma og øst mot svenskegrensen, der det er store moreneavsetninger og grusforekomster. Her er gode muligheter til friluftsliv, rekreasjon, jakt og fiske. Det drives aktivt fiske etter røye i sjøen Skasen om vinteren. Fuktige områder langs Glåma med sideelver utgjør til tider gode utklekkingsområder for mygg. Områdene rundt tettstedet Flisa er ofte mest berørt av dette.
== Historie ==
Ifølge Snorre i Ynglingesagaen, var det Solve den gamle som ryddet i Solør først. Arkeologiske funn tyder på at bosetning i Solør i sen jernalder og vikingtiden særlig var knyttet til Grue og Hof. Hof var også hovsted i vikingtiden. Solve den gamles oldebarn, Halvdan Gulltann, bodde i Solør da han giftet bort sin datter (Solveig eller Solva) til Olav Tretelgja fra Värmland, sønn av Ingjald Illråde. Med dette giftemålet kom Ynglingeætten til Norge. Olavs og Solvas sønn ble kalt Halvdan Kvitbein. Han vokste opp hos sin morfar i Solør og ble ifølge Snorre en mektig konge som la under seg mye av Hedmark, Toten, Hadeland og Vestfold. Halvdan Kvitbein var tipp-oldefar til Halvdan Svarte, far til Harald Hårfagre.
Brandval er også en del av Solør. Del av Grue kommune inntil approbasjon for adskillelse som egen kommune ble gitt i kgl. res. av 26. mai 1866.
== Valgkrets ==
Solør var en valgkrets i Hedemarkens amt ved stortingsvalgene fra 1906 til 1918. Ved disse stortingsvalgene praktiserte man en valgordning med direkte flertallsvalg i enmannskretser. Solør valgte således én representant og én personlig vararepresentant.
Valgkretsen Solør bestod av herredene Brandval, Grue, Hof, Åsnes og Våler med rundt 20 000 innbyggere og 10 000 stemmeberettigede etter innføringen av kvinnelig stemmerett.
=== Valgresultat ===
=== Stortingsrepresentanter ===
== Tettsteder ==
== «Solørsangen» ==
«Solørsangen» ble skrevet av Oddvar Tangen. Oddvar Tangen med Robert Levins orkester spilte den inn i Oslo i mars 1953. Sangen ble utgitt på 78-platen «His Master's Voice A.L. 3295». Arr.: Robert Levin.
== Referanser == | Solør er et landskap i Glåmdalen i Innlandet fylke som i dag utgjøres av Brandval sogn i Kongsvinger og kommunene Grue, Åsnes og Våler. I eldre tid hørte også Vinger og Eidskog med. | 4,180 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gl%C3%A5mdalen | 2023-02-04 | Glåmdalen | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Daler i Innlandet', 'Kategori:Distrikter i Norge', 'Kategori:Glommavassdraget', 'Kategori:Sider med kart'] | Se også Glåmdalen (avis)Glåmdalen er en samlebetegnelse for distriktene Odalen, Vinger og Solør i den sørøstlige delen av Innlandet fylke, som dekker Glåmas dalføre mellom Elverum i nord og Romerike i sør. Eidskog regnes til Glåmdalen selv om det ikke tilhører Glåmas nedbørsfelt. Distriktet har til sammen 52 261 innbyggere (1. januar 2021) og dekker et areal på 5 285 km². Regionsenteret er byen Kongsvinger.
De sju kommunene i området samarbeider i Glåmdal regionråd, som er et interkommunalt regionrådssamarbeid. Distriktet dekkes av avisen Glåmdalen som også dekker Nes i Viken. Industrinettverket 7sterke er et samarbeid mellom bedrifter i området.
| Se også Glåmdalen (avis)Glåmdalen er en samlebetegnelse for distriktene Odalen, Vinger og Solør i den sørøstlige delen av Innlandet fylke, som dekker Glåmas dalføre mellom Elverum i nord og Romerike i sør. Eidskog regnes til Glåmdalen selv om det ikke tilhører Glåmas nedbørsfelt. Distriktet har til sammen 52 261 innbyggere (1. januar 2021) og dekker et areal på 5 285 km². Regionsenteret er byen Kongsvinger.
De sju kommunene i området samarbeider i Glåmdal regionråd, som er et interkommunalt regionrådssamarbeid. Distriktet dekkes av avisen Glåmdalen som også dekker Nes i Viken. Industrinettverket 7sterke er et samarbeid mellom bedrifter i området.
== Kommuner ==
Glåmdalen er delt inn i sju kommuner:
=== Kommuneinndelingshistorikk ===
I 1838 ble området inndelt i kommunene Nord-Odal, Sør-Odal, Vinger, Hof og Grue. I 1848 ble Åsnes og Våler skilt ut som egen kommune av Hof, og delt i Åsnes og Våler kommuner i 1854. I 1854 ble Kongsvinger skilt ut som bykommune av Vinger. I 1864 ble Eidskog skilt ut som egen kommune av Vinger. I 1867 ble Brandval skilt ut som egen kommune av Grue. (Kilde: Brøgger, Waldemar: Norge. Geografisk leksikon. Cappelen, 1963). I 1963 ble Hof innlemmet i Åsnes kommune, og i 1964 ble Brandval og Vinger innlemmet i Kongsvinger kommune.
== Historie ==
Navnet Glåmdalen er et nyere begrep som blir brukt om områdene Odalen, Vinger og Solør. Odalen var tidligere en del av Øvre Romerike, mens Solør besto av Kongsvinger, Eidskog, Grue, Åsnes og Våler. Disse områdene var en del av det historiske fylket Raumafylki i landsdelen Opplandene og hørte til Eidsivatingets rettsområde.
I 1943 skifta avisa Kongsvinger Arbeiderblad navn til Glåmdalen etter et forslag fra den daværende redaktøren Rolf Jacobsen. Før 1926 hadde avisa hatt navna Glomdalens Arbeiderblad (1923–1926), Glommendalens Socialdemokrat (1915–1923) og Glommendalen (1885–1915). Etter avisa har navnet festa seg til dens dekningsområde, særlig landskapa Odalen og Solør. Før dette var begrepet i liten bruk, og da helst om hele elveløpet til Glåma i Hedmark inkludert Østerdalen. Tidligere bruk av navnet fins i Glommendalens bank (privatbank fram til 1948), Glaamdalsmuseet (fra januar 1911, Glomdalsmuseet fra mars 1911) og Årbok for Glåmdalen (fra 1941 til 1992). Navnet opptrer i flere sammenhenger på midten av 1800-tallet. Den første registrerte bruken av navnet i trykte kilder er i avisen Statsborgeren 14.08. 1831. Det benyttes i 1868 i Jonas Lies dikt «Farvel til Glommendalen». I 1995 opprettet de sju kommunene i distriktet samt Hedmark fylkeskommune Glåmdal regionråd, et politisk organ som behandler saker av felles interesse mellom kommunene og saker som fremmer regionens interesser i fylkes- og rikssammenheng. 1. april 2006 fikk den tidligere Vinger og Odal tingrett navnet Glåmdal tingrett etter at Grue ble overført fra den tidligere Solør tingrett.
== Andre inndelinger ==
=== Prosti under Hamar bispedømme ===
Solør, Vinger og Odal prosti (Sør-Odal, Nord-Odal, Kongsvinger, Eidskog, Grue, Åsnes og Våler)
=== Tingretter under Eidsivating lagdømme ===
Glåmdal tingrett (Sør-Odal, Nord-Odal, Kongsvinger, Eidskog og Grue)
Sør-Østerdal tingrett (Åsnes og Våler blant andre kommuner)
=== Tidligere fogderier under Hedemarkens amt ===
Vinger og Odalen fogderi (Sør-Odal, Nord-Odal, Vinger og Austmarka sogn i Kongsvinger og Eidskog)
Solør fogderi (Brandval sogn i Kongsvinger, Grue, Åsnes og Våler)
== Tettsteder ==
Tettsteder i Glåmdalen, rangert etter innbyggertall 1. januar 2013 (kommune i parentes):
Kongsvinger – 11 694 (Kongsvinger)
Skarnes – 2 273 (Sør-Odal)
Flisa – 1 602 (Åsnes)
Skotterud – 1 353 (Eidskog)
Kirkenær – 1 287 (Grue)
Våler – 1 164 (Våler)
Sand – 1 060 (Nord-Odal)
Magnor – 945 (Eidskog)
Roverud – 815 (Kongsvinger)
Kjellmyra – 426 (Åsnes)
Mo – 401 (Nord-Odal)
Sander – 310 (Sør-Odal)
Disenå – 270 (Sør-Odal)
Sønsterud – 252 (Åsnes)
Braskereidfoss – 251 (Våler)
Austmarka - 236 (Kongsvinger)
=== Byer ===
Kongsvinger vokste frem i tilknytning til Kongsvinger festning som ble anlagt på 1600-tallet, og fikk bystatus som kjøpstad i 1854.
== Politikk ==
=== Stortingsvalg 2017 ===
Valgresultat ved Stortingsvalget 2017 i Glåmdalen:
=== Stortingsvalg 2013 ===
Valgresultat ved Stortingsvalget 2013 i Glåmdalen:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Glåmdal regionråd | Glåmdalen er en samlebetegnelse for distriktene Odalen, Vinger og Solør i den sørøstlige delen av Innlandet fylke, som dekker Glåmas dalføre mellom Elverum i nord og Romerike i sør. Eidskog regnes til Glåmdalen selv om det ikke tilhører Glåmas nedbørsfelt. | 4,181 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sigrid_Undset | 2023-02-04 | Sigrid Undset | ['Kategori:Artikler hvor barn mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den islandske falkeorden', 'Kategori:Dødsfall 10. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1949', 'Kategori:Fødsler 20. mai', 'Kategori:Fødsler i 1882', 'Kategori:Hagiografer', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Nobelprisvinnere (litteratur)', 'Kategori:Nordmenn født i Danmark', 'Kategori:Norske nobelprisvinnere', 'Kategori:Personer avbildet på norske pengesedler', 'Kategori:Personer fra Kalundborg', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sigrid Undset', 'Kategori:St. Olavs Orden'] | Sigrid Undset (født 20. mai 1882 i Kalundborg i Danmark, død 10. juni 1949 på Lillehammer i Norge) var en norsk forfatter som mottok Nobelprisen i litteratur i 1928, «spesielt for sine mektige beskrivelser av livet i Norden i middelalderen».
Sigrid Undset skrev på riksmål og er mest kjent for romanene om livet i skandinaviske land i middelalderen. Hennes mest kjente verk er trilogien Kristin Lavransdatter (1920–1922).
| Sigrid Undset (født 20. mai 1882 i Kalundborg i Danmark, død 10. juni 1949 på Lillehammer i Norge) var en norsk forfatter som mottok Nobelprisen i litteratur i 1928, «spesielt for sine mektige beskrivelser av livet i Norden i middelalderen».
Sigrid Undset skrev på riksmål og er mest kjent for romanene om livet i skandinaviske land i middelalderen. Hennes mest kjente verk er trilogien Kristin Lavransdatter (1920–1922).
== Livsløp ==
=== Barndom og tidlig yrkesliv ===
Undset ble født i Kalundborg som datter av arkeologen Ingvald Undset og hans danske kone Charlotte Undset, født Gyth. I april 1884 ble deres andre datter, Ragnhild, født, og i juli flyttet familien til Kristiania (dagens Oslo), etter at Stortinget hadde bevilget Ingvald Undset et statsstipend på kr. 3000 i året. Sigrid Undset har senere skrevet om barndom på Fagerborg ved Stensparken. De bodde på flere ulike adresser ved parken, lengst i Lyder Sagens gate 10. Der ble hennes søster Signe født i 1887.
Hun begynte ikke på skolen før hun var åtte år. Før den tid hadde moren undervist henne. Hun begynte direkte i tredje klasse på Ragna Nielsens latin- og realskole.Sommeren 1892 var familien hos farens foreldre i Trondheim. Sigrid Undset opplevde her sin første kontakt med sagatidens dikting, da hun leste Njåls saga. Hun leste sagaene høyt for faren, som lå på sitt siste, etter lengre tids sykdom. Slik ble hun kjent med norrøn litteratur, vikingtiden og middelalderen.Faren døde 3. desember 1893. I 1934 skrev hun Elleve år, en selvbiografisk roman om sin barndom fram til farens død.
Etter farens død ville moren at Sigrid skulle ta videre skolegang, men Sigrid visste at moren hadde dårlig råd etter hun ble enke, og tok derfor handelsskolen og fikk jobb som kontordame som 17-åring. Den jobben hadde hun i ti år. Det man vet om hennes ungdomsår, er i hovedsak blitt kjent gjennom brevene hun skrev til sin svenske brevvenn Andrea Hedberg. De av brevene som er bevart, er publisert i boken Kjære Dea.
Sigrid Undset var forfatter ved siden av kontorjobben.
Hun ønsket å være forfatter på heltid, men drømmen måtte vente.
Tre år etter debutromanen Fru Marta Oulie, som kom ut i 1907, kunne hun bli forfatter på heltid.
=== Voksenliv ===
Sigrid Undset fikk stipend fra Theodor Henrichsens legat, og reiste til Italia. Der levde hun i et kunstnermiljø. Hun traff maleren Anders Svarstad, og de forelsket seg. Hun var 27 år gammel, og han var 40. Han var allerede gift og hadde tre barn, så forholdet deres måtte holdes hemmelig da de kom tilbake til Kristiania.
I 1912 giftet de seg i det norske konsulatet i Antwerpen.
Etter at Sigrid Undset hadde giftet seg med Anders Svarstad, reiste de til London og var der i et halvt år, og deretter til Roma. I Roma 1913 ble sønnen Anders født. Han holdt på å dø, og Sigrid reiste hjem til moren med ham, mens mannen kom hjem tre måneder senere.
Ekteskapet til Sigrid og Anders var preget av lange adskillelser, og begge jobbet mye. Paret fikk to barn til: datteren Maren Charlotte, som hadde epilepsi og var psykisk utviklingshemmet og sønnen Hans.
I 1919 flyttet Sigrid Undset og mannen fra hverandre. Hun flyttet til Bjerkebæk ved Lillehammer. Hun var gravid, og det var hun som tok med seg barna. Helt fra hun var ung skrev hun om natten, alene, mens hun drakk kaffe og røkte sigaretter. Denne vanen tok hun nå opp igjen for å få tid til å skrive.Litt senere sa Sigrid Undset at hun ville skilles fordi hun ville bli katolikk. Den 1. november 1924 konverterte hun. Den 7. mars 1927, på festen for Thomas Aquinas, mottok hun drakten (i form av et lite skapular eller medaljong) som medlem av Dominikanernes tredjeorden (hun ble tertiær, det som nå kalles legdominikaner) og tok navnet søster Olave. Ett år senere, den 7. mars 1928, avla hun så løfte om å leve etter tredjeordenens regel for resten av sitt liv.
=== Invasjonen av Norge og flukt i 1940 ===
På grunn av sin markerte holdning mot Hitler og nazismen, og sitt engasjement for jødenes skjebne, måtte hun rømme fra Norge etter invasjonsdagene i 1940. Undset var i Oslo 9. april (hun bodde på Bondeheimen som vanlgi) og reiste til Lillehammer som hun forlot etter få dager (20. april) da tyske styrker nærmet seg byen. De britiske styrkene ga 20. april opp en stilling sør for Lillehammer og tyske styrker var ventet til byen i løpet av dagen. Det var frykt for at hun ville bli arrestert og myndighetene anbefalte henne forlate byen. Undset brente brev og andre potensielt farlige papirer i huset før hun reiste.Nordover gjennom Gudbrandsdalen fikk hun skyss med militær lastebil. På Otta hadde NRK satt opp en provisorisk radiosender og hun holdt der en tale til det norske folk. Ifølge Gidske Anderson leste Undset og Paasche inn sine taler på plate som ble sendte med fly til Storbritannia og sendt over BBC til Norge. Dette var Undsets første tale under krigen. Hun ble værende noen dager i Dovre sammen med sin venn professor Fredrik Paasche og hans familie. Hun reiste videre til et bombet og brennende Åndalsnes, videre til Molde og nordover kysten med en fiskeskøyten «Krysseren» (ført av Knut Huse) med kurs for Tromsø. «Krysseren» var rekvirert av den frie norske marine til å frakte proviant, soldater og krigsfanger. Båten var full av våpen, proviant og soldater da Undset gikk ombord. Blant sivile ombord var redaktøren Olav Scheflo og Dagmar Loe samt tyske flyktninger inkluder fem jødiske. Undset hadde tenkt å gå i land i Bodø, men der ble ingen sivile sluppet i land og Undset reiste sørover igjen til Mo i Rana der det er kort vei til Sverige. Fra Rana reiste hun inn i Sverige 8. mai via Umbukta. Hun hadde var ikke kledd for å ta seg over fjellet på snøføre og hun var tungfør og ikke sprek. Med hjelp av lokale norske menn fra området ble hun trukket på slede over fjellet sammen med Scheflo som var invalidesert av leddgikt. Etter 14 timer i snøen kom de til bebyggelse på svensk side. Undset kom 10. mai med tog til Stockholm der hennes søster bodde. Fra Sverige reiste hun til USA, hvor hun under krigen utrettelig forsvarte Norge og de allierte i en rekke artikler og foredrag.
Hun fulgte regjeringen og statsapparatet. Sammen med henne var også Fredrik Paasche og Olav Scheflo med sine familer, blant dem Scheflos datter, den senere journalisten Dagmar Loe. På veien stoppet hun på Otta og holdt en radiotale som skal ha fått Goebbels til å øyeblikkelig å forby bøkene hennes. Reisen gikk gjennom Sverige og Sovjetunionen til Vladivostok og videre med båt vi Korea til Tsuruga i Japan. Undset var imponert over hvor velstelt og velfungerende alt var i Japan (inkludert det okkuperte Korea) sammenlignet med Sovjetunionen. Hun hadde studert japansk litteratur og kunst, og ble betatt da hun for første gang fikk se landet med egne øyne. Hun satte særlig pris på japanske hagekunst og perfeksjonismen i håndverk og dagligliv. Undset hadde under oppholdet i Japan vanskelig for å forstå at landet var i krig, bortsett fra at hun merket mangelen på ris og at myndighetene var brutale mot personer mistenkt for spionasje. Hun mente befolkningen var passive og hadde blitt lurt inn i militarisme og aggressiv utenrikspolitikk av makthaverne. Mens de ventet på båtskyss besøkte hun sammen med sønnen Hans Nara og Kyoto, og skrev livaktige skildringer av det hun opplevde. Hun reiste med tog til Kobe og videre til båt via Honolulu til San Francisco (der hun ankom 26. august 1940). Etter noen dager i California reiste hun og sønnen Hans til New York med tog. Det hadde da gått fem måneder siden hun flyktet fra hjembyen Lillehammer.Sønnen Anders Castus Svarstad falt ved Kampene i Gausdal ved Segalstad bru 27. april 1940.
=== Tiden i USA ===
I USA arbeidet hun for Norges frigjøring. Hun var en ivrig patriot og skrev artikler og holdt foredrag for et fritt Norge. Hun argumenterte under og etter krigen for at tyskerne burde underlegges vitenskapelig undersøkelse særlig av sinnssykeleger. Undset argumenterte med at Tyskland etter krigen måtte bygges økonomisk opp igjen så fort som mulig, både av kristne/humanitære grunner og for å hindre ny krig. Undsets sterke motvilje mot Tyskland og tyskere begynte lenge før krigen, trolig fra sin danske mor. I New York ble hun tatt mot av den kjente forleggeren Alfred Knopf (grunnlegger av forlagshuset Alfred A. Knopf) og hun besøkte Knopf og familien privat.Undset holdt sin første offisielle tale i Brooklyn i oktober 1940 og uttrykte der pessisme selv om demokratiene etterhvert skulle vinne over diktaturene.
=== Etterkrigstiden ===
Undset kom tilbake til Norge 21. juli 1945 med lasteskipet Montevideo, offisielt som hjelpemannskap for å få plass. Okkupasjonsmakten hadde brukte Bjerkebæk som fødehjem for norske kvinner som skulle ha barn med tyske soldater og huset var nokså nedslitt da hun kom hjem. Inventaret var til dels ramponert. Boksamlingen hadde Undsets venner på Lillehammer reddet ut og oppbevarti kjelleren på Romedal kirke. Etter krigen reiste Undset hjem til Bjerkebæk ved Lillehammer. Der bodde hun til sin død.
Undset opptrådte siste gang offentlig 29. mai på Domkirkeodden i forbindelse med 25 års jubileum for St Torfinns menighet. Hun døde på Lillehammer sykehus den 9. juni 1949.
== Forfatterskap ==
Undset begynte sin forfattervirksomhet mens hun arbeidet som kontordame. Hennes litterære verk handlet særlig om konfliktene knyttet til kvinner som brøt de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene, enten det var samtidige bykvinner eller historiske skikkelser. Motsetningsforholdet mellom ideal og virkelighet er et tema som går igjen, kanskje spesielt tilspisset i romanen som ble hennes gjennombrudd: Jenny fra 1911. Dette er, ifølge Anne-Lisa Amadou, den eneste av hennes nåtidsromaner som antyder en «ekte» kjærlighetshistorie.Undset hadde en sterk forankring i folkeviser og sagalitteratur, og hennes første litterære forsøk var en historisk roman, med emne fra Danmark i det trettende århundre. I 1905 leverte hun denne fortellingen, Aage Nielssøn til Ulvholm, til Gyldendal forlag i København. Undset er selv kilde til anekdoten om at forlagssjef Peter Nansen skal ha nøyd seg med å svare: «Forsøk Dem ikke mer på historiske romaner. Det kan De ikke.» Fra et brev Undset skrev til lillesøsteren Signe datert 31. juli 1905, vet vi at Nansen i virkeligheten sendte henne «et pent brev», der han skrev at han ikke kunne tilrå utgivelse, men at han fant «meget talent» med «partier af megen finhed og megen styrke» i manuskriptet hennes, og at det ville interessere ham å se henne «behandle et moderne emne». Avslutningsvis advarte han henne «mot forkledning – dvs historie naturligvis». Manuskriptet til Aage Nielssøn til Uvholm er bare indirekte kjent, men motivet ble utviklet videre i Olav Audunssøn i Hestviken (1925).Hun debuterte i 1907, med samtidsromanen Fru Marta Oulie. Denne gang sendte hun manus til det norske forlaget Aschehoug. Romanen ble først refusert, men etter at forfatteren Gunnar Heiberg hadde lest manus og anbefalte utgivelse, ble boken likevel antatt.I 1924 offentliggjorde hun en samling nedtegnelser hun hadde gjort av eventyr moren og barnepikene hadde fortalt henne. Sigrid Undset kjente til den norske og danske folketradisjonen og fortalte gjerne eventyr selv. Utgivelsen ble gjort i samarbeid med Rikard Berge.
Sigrid Undset var i en årrekke medlem av Forfatterforeningens litterære råd og foreningens formann fra 1936 til 1940.
== Utmerkelser og hedersbevisninger ==
=== Fra 1928 til hennes død i 1949 ===
Undset fikk Nobels litteraturpris i 1928 for de historiske romanene om Kristin Lavransdatter: Kransen, Husfrue og Korset. Hun gav halvparten av pengene hun fikk til et legat for familier med psykisk utviklingshemmede barn, og resten ble fordelt mellom Legat for ubemidlede katolikker og Forfatterforeningens stipendiefond.
I tillegg til nobelprisen ble Undset tildelt en rekke andre ordener og utmerkelser for sitt virke. Hun ble i 1930 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for fremragende litterære arbeider». I 1947 ble hun forfremmet og tildelt storkorset av St Olavs Orden «for fremragende litterært virke og fortjenester av fedrelandet.» Undset var den andre kvinne som ble tildelt storkorset av denne ordenen, den første var kronprinsesse Märtha. Hennes innsats for Norge under krigen bidro til denne utmerkelsen. Undset ble i 1928 utnevnt til ridder av Den islandske falkeorden og i 1929 mottok hun den pavelige utmerkelsen Æreskorset Pro Ecclesia et Pontifice. I 1947 ble hun tildelt Kong Christian Xs frihetsmedalje.
Våren 1941 ble hun tildelt en kristen kulturpris av Assumption College i Canada. Under tiden i USA ble Undset utnevnt til æresdoktor ved Russell Sage College, Rollins College og Smith College. I USA ble hun i 1943 også utnevnt til Honorary Associate ved National Institute of Arts and Letters og i 1945 til Fellow av American Geographical Society. I januar 1944 ble hun av Jewish Welfare Board i New York hedret med en citation i anerkjennelse av hennes innsats for de som kjempet for den allierte sak.
I Norge ble Undset i 1945 utnevnt til æresmedlem i Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring og året etter til livsvarig medlem av Den Norske Forfatterforening. Allerede i 1928 var hun blitt utnevnt til livsvarig medlem av Det norske studentersamfunn.
=== Posthumt ===
En del av Sigrid Undsets boksamling ble gitt til Gunnerusbiblioteket i Trondheim som testamentarisk gave.
I 1991 ble det satt opp en skulptur av henne i Stensparken i Oslo. Billedhugger var Kjersti Wexelsen Goksøyr.
Sigrid Undset er hedret med gatenavn i flere norske kommuner. Hun er også portrettert på frimerke NK919.
Hun er portrettert på forsiden av en norsk femhundrekroneseddel som var i sirkulasjon fra 30. juni 1999 til høsten 2019. Grafiker Sverre Morken utformet seddelens grafiske uttrykk, inkludert gjengivelsen av Sigrid Undsets ungdomsportrettVåningshuset på Bjerkebæk ble fredet i 1983, og et publikumsbygg åpnet i 2007. Fra 2011 er Bjerkebæk en avdeling av stiftelsen Lillehammer museum.
== Bibliografi ==
1907: Fru Marta Oulie, roman
1908: Den lykkelige alder, noveller
1909: Fortællingen om Viga-Ljot og Vigdis, roman
1910: Ungdom, lyrikk
1911: Jenny, roman
1912: Fattige skjebner, noveller
1914: Våren, roman
1915: Fortellinger om Kong Artur og ridderne av Det runde bord, gjenfortelling av Thomas Malorys Le Morte d'Arthur
1917: Splinten av troldspeilet, noveller
1918: De kloge jomfruer, noveller
1919: Et kvindesynspunkt, essays
1920: Vårskyer, noveller
1920: Sankt Halvards liv, død og jærtegn, fortelling
1920–22: Kristin Lavransdatter, romantrilogi:
Kransen, 1920
Husfrue, 1921
Korset, 1922
1925: Olav Audunssøn i Hestviken, roman
1927: Olav Audunssøn og hans barn, roman
1927: Katholsk propaganda, essays
1929: Gymnadenia, roman
1929: Etapper, essays
1930: Den brændende busk, roman
1930: Hellig Olav, Norges konge, hagiografi
1932: Ida Elisabeth, roman
1933: Etapper. Ny række, essays
1934: Elleve aar, selvbiografisk roman
1936: Den trofaste hustru, roman
1937: Norske helgener, hagiografi
1938: Selvportretter og landskapsbilleder, historie
1939: Madame Dorthea, roman
1945: Tilbake til fremtiden, memoarer, (engelsk utgave i 1942)
1947: Lykkelige dager, memoarer (engelsk utgave i 1942)
=== Posthume utgivelser ===
1951: Caterina av Siena, hagiografi
1952: Artikler og taler fra krigstiden, essays
1955: Sigurd og hans tapre venner, barnebok (engelsk utgave i 1943)
1957: Sten Steensen Blicher (kulturhistorie)
1968: I grålysningen, roman (skrevet 1911)
1972: Østenfor sol og vestenfor måne, barnebok (skrevet 1927)
1973: Prinsessene i Berget det blå, barnebok (skrevet 1928)
1979: Kjære Dea, brev
1992: Fred på jorden, noveller
===== Oversettelser =====
Det evige menneske, Gilbert K. Chesterton, Aschehoug forlag, 1931
== Se også ==
Sigrid Undset-dagene
9919 Undset – en asteroide oppkalt etter forfatteren
== Referanser ==
== Litteratur ==
Anne-Lisa Amadou (1994). Å gi kjærligheten et språk : syv studier i Sigrid Undsets forfatterskap. Aschehoug. ISBN 8203174493. [e-bok fra bokhylla.no]
Gidske Anderson: Sigrid Undset, et liv, Gyldendal, 3. utgave 2003, ISBN 9788205313408
Vigdis Bjørkøy: Sigrid Undset. Biografi, Lettlest 2006, ISBN 8280980164, ISBN 9788280980168
Anna Brit Kvinge (1981). Sigrid Undsets JENNY : en analyse. Novus. ISBN 8270990663. [e-bok fra bokhylla.no]
Bernt T. Oftestad: Sigrid Undset, modernitet og katolisisme, Universitetsforlaget, 2003, ISBN 8215004970, ISBN 9788215004976
Anne B. Ragde: Sigrid Undset, ogsaa en ung pige, Gyldendal Tiden, 2001, 9788205279704
Oddvar Rakeng: Bjerkebæk – fra dikterhjem og bohemhule til museum, Snøfugl forlag, 2. utgave, 2009, ISBN 9788270833597
Nan Bentzen Skille: Innenfor gjerdet. Hos Sigrid Undset på Bjerkebæk, Aschehoug, 2003. ISBN 978-82-03-22946-6
Nan Bentzen Skille: 2018 Inside the Gate. Sigrid Undset's Life at Bjerkebæk - biography (oversatt av Tiina Nunnally), University of Minnesota Press, ISBN 978-1-5179-0496-8
Sigrun Slapgard: Dikterdronningen Sigrid Undset, Gyldendal, 2007, ISBN 9788205332898
A.H. Winsnes (1949). Sigrid Undset : en studie i kristen realisme. Oslo: Aschehoug. [Manus til denne biografien leste Undset selv gjennom et par måneder før hun døde. Hun hadde ingen innvendinger. Se bokens forord e-bok fra bokhylla.no]
Tordis Ørjasæter: Menneskenes hjerter. Sigrid Undset - en livshistorie, Aschehoug, 1993, ISBN 8203167772 - e-bok fra bokhylla.no
== Eksterne lenker ==
(en) Sigrid Undset – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Sigrid Undset i Store norske leksikon
(no) Sigrid Undset i Norsk biografisk leksikon
(en) Sigrid Undset på Internet Movie Database
(no) Sigrid Undset hos Nationaltheatret
(sv) Sigrid Undset i Svensk Filmdatabas
(en) Sigrid Undset hos The Movie Database
(en) Sigrid Undset på Discogs
(no) undset.no; Sigrid Undset-selskapet
(no) bjerkebek.no; Sigrid Undsets hjem Bjerkebæk på Lillehammer
(no) NRK: Lydfiler med Sigrid Undset
(no) Sigrid Undset-bibliografi fra Nasjonalbiblioteket
(no) Digitaliserte bøker av Undset og om Sigrid Undset hos Nasjonalbiblioteket.
(en) Times Literary Supplement 24. august 2018. " Look to Norway " | Sigrid Undset (født 20. mai 1882 i Kalundborg i Danmark, død 10. | 4,182 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jupiter | 2023-02-04 | Jupiter | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med astronomilenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Astronomimaler', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl.', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Jupiter', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Jupiter (symbol: ) er den femte planeten fra solen og den største planeten i solsystemet. Planetens masse er én promille av solens, men to og en halv gang massen til alle andre planeter i solsystemet til sammen. Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun er gasskjemper, og blir noen ganger referert til som de ytre planetene i solsystemet.
Planeten var i oldtiden forbundet med mytologi og religiøse oppfatninger i en rekke kulturer. Romerne oppkalte planeten etter den romerske guden Jupiter. Med en tilsynelatende størrelsesklasse på –2,94, er planeten i gjennomsnitt det tredje mest lyssterke objektet på nattehimmelen etter månen og Venus. Mars utligner såvidt Jupiters lysstyrke ved enkelte punkt i banen.
Jupiter består hovedsakelig av hydrogen. Helium utgjør en fjerdedel av massen – den kan også ha en steinete kjerne av tyngre grunnstoffer. Den raske rotasjonen gir Jupiter form som en flattrykt sfæroide, med en liten bul rundt ekvator. Den ytre atmosfæren er segregert i flere striper på forskjellige høyder, som fører til turbulens og stormer langs de vekselvirkende grensene. Et fremtredende resultat er den store røde flekken, en gigantstorm som i alle fall har eksistert siden 1831, da den ble sett gjennom et teleskop.
Rundt planeten ligger et svakt planetarisk ringsystem og en kraftig magnetosfære. Av minst 79 måner, ble de fire store galileiske måner oppdaget av Galileo Galilei i 1610. Den største månen Ganymedes er større enn planeten Merkur. Den nest største månen Callisto er bare litt mindre enn Merkur. Den svovelfargede månen Io er kjent for sine vulkanske formasjoner. Den isdekkede månen Europa har en tynn atmosfære som hovedsakelig er sammensatt av oksygen.
Jupiter har blitt utforsket av flere robot-romfartøyer, deriblant av Pioneer-sondene, Voyager-sondene og Galileos banesonde. Den siste sonden i denne rekken er Juno, som ankom Jupiter den 5. juli 2016. Sonden går i polarbane for å studere magnetfeltet, leter etter bevis for en steinkjerne og utforsker hvor mye vann det er i atmosfæren. Fremtidige oppdrag for utforskning av det jovianske systemet omfatter mulige islagte flytende hav på månen Europa.
| Jupiter (symbol: ) er den femte planeten fra solen og den største planeten i solsystemet. Planetens masse er én promille av solens, men to og en halv gang massen til alle andre planeter i solsystemet til sammen. Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun er gasskjemper, og blir noen ganger referert til som de ytre planetene i solsystemet.
Planeten var i oldtiden forbundet med mytologi og religiøse oppfatninger i en rekke kulturer. Romerne oppkalte planeten etter den romerske guden Jupiter. Med en tilsynelatende størrelsesklasse på –2,94, er planeten i gjennomsnitt det tredje mest lyssterke objektet på nattehimmelen etter månen og Venus. Mars utligner såvidt Jupiters lysstyrke ved enkelte punkt i banen.
Jupiter består hovedsakelig av hydrogen. Helium utgjør en fjerdedel av massen – den kan også ha en steinete kjerne av tyngre grunnstoffer. Den raske rotasjonen gir Jupiter form som en flattrykt sfæroide, med en liten bul rundt ekvator. Den ytre atmosfæren er segregert i flere striper på forskjellige høyder, som fører til turbulens og stormer langs de vekselvirkende grensene. Et fremtredende resultat er den store røde flekken, en gigantstorm som i alle fall har eksistert siden 1831, da den ble sett gjennom et teleskop.
Rundt planeten ligger et svakt planetarisk ringsystem og en kraftig magnetosfære. Av minst 79 måner, ble de fire store galileiske måner oppdaget av Galileo Galilei i 1610. Den største månen Ganymedes er større enn planeten Merkur. Den nest største månen Callisto er bare litt mindre enn Merkur. Den svovelfargede månen Io er kjent for sine vulkanske formasjoner. Den isdekkede månen Europa har en tynn atmosfære som hovedsakelig er sammensatt av oksygen.
Jupiter har blitt utforsket av flere robot-romfartøyer, deriblant av Pioneer-sondene, Voyager-sondene og Galileos banesonde. Den siste sonden i denne rekken er Juno, som ankom Jupiter den 5. juli 2016. Sonden går i polarbane for å studere magnetfeltet, leter etter bevis for en steinkjerne og utforsker hvor mye vann det er i atmosfæren. Fremtidige oppdrag for utforskning av det jovianske systemet omfatter mulige islagte flytende hav på månen Europa.
== Struktur ==
Jupiter består hovedsakelig av gass og flytende materie. Den er den største av fire gasskjemper så vel som den største planeten i solsystemet med en diameter på 142 984 km ved ekvator. Tettheten på 1,326 g/cm³ er den nest høyeste blant gasskjempene, men lavere enn noen av de fire terrestriske planetene.
=== Øvre atmosfære ===
Jupiters øvre atmosfære er sammensatt av ca. 88–92 % hydrogen og 8–12 % helium med prosentvolum eller fraksjoner av gassmolekyler. Siden et heliumatom har ca. fire ganger så høy masse som et hydrogenatom, endres sammensetningen når den beskrives som en andel av masse bestående av ulike atomer. Således er atmosfæren ca. 75 % hydrogen og 24 % helium, og den gjenværende prosenten av massen består av andre grunnstoffer. Det indre inneholder mer kompakte materialer slik at fordelingen etter masse er omtrent 71 % hydrogen, 24 % helium og 5 % andre grunnstoffer. Atmosfæren inneholder spormengder av metan, vanndamp, ammoniakk og silikonbaserte forbindelser. Der er også spor av karbon, etan, hydrogensulfid, neon, oksygen, fosfin og svovel. Det ytterste laget inneholder krystaller av frossen ammoniakk, og gjennom infrarød og ultrafiolette målinger har spormengder av benzen og andre hydrokarboner også blitt oppdaget.Proporsjonene av hydrogen og helium ligger svært nær den teoretiske sammensetningen av den opprinnelige soltåken. Andelen neon i den øvre atmosfæren er bare 20 ppm, eller ca. én tiendedel av mengden i solen. Heliumet er utarmet til ca. 80 % av solens heliumsammensetning. Utarmingen kan skyldes nedbør av disse grunnstoffene inn i planetens indre. Mengden av tyngre, inerte gasser i atmosfæren er to til tre ganger forekomsten på solen.
Spektroskopi antyder at Saturn har tilsvarende sammensetning som Jupiter, mens gasskjempene Uranus og Neptun har mye mindre hydrogen og helium. To sonder har gått ned i Jupiters atmosfære; noe tilsvarende har ikke skjedd for planetene utenfor Jupiter. Derfor mangler vi en mengde tall for de tyngre grunnstoffene i disse planetene.
=== Masse ===
Jupiters masse er to og en halv ganger massen til alle de andre planetene i solsystemet til sammen. Diameteren er elleve ganger større enn jordens. Volumet tilsvarer om lag 1 321 jordkloder, men massen er bare 318 ganger større. Radiusen er ca. én tiendedel av solens radius og massen er 0,001 ganger massen til solen, slik at tettheten til disse to legemene er tilsvarende. En «jupitermasse» (MJ eller MJup) brukes som enhet til å beskrive massen til andre legemer, spesielt eksoplaneter og brune dverger. Eksempelvis har eksoplaneten HD 209458 b en masse på 0,69 MJ, mens COROT-7b har en masse på 0,015 MJ.Modeller indikerer at dersom Jupiter hadde mye mer masse, ville planeten krympe. For mindre endringer i massen vil ikke endringene i radiusen være merkbar. For endringer over 500 M⊕ (1,6 MJ) vil det indre komprimeres såpass mye av den økende gravitasjonskraften at planetens volum vil synke til tross for økt materie. Det antas at Jupiter har en så stor diameter som en planet av denne sammensetningen og med samme utviklingshistorie kan oppnå. Prosessen med ytterligere krymping med økende masse ville fortsette inntil betydelig stjernetenning var nådd i brune dverger med høye masser på rundt 50 MJ.Selv om Jupiter ville trenge om lag 75 ganger mer masse for å fusjonere hydrogen og bli en stjerne, har de minste røde dvergene bare ca. 30 % større radius enn Jupiter. Jupiter utstråler mer varme enn den mottar fra solen; mengden av varme som produseres inne i planeten, tilsvarer den totale solstrålingen den mottar. Varmeutstrålingen genereres av Kelvin-Helmholtz-mekanismen gjennom adiabatisk konsentrasjon, slik at planeten krymper med om lag 2 cm hvert år. Da Jupiter ble dannet, var den mye varmere og hadde omtrent det dobbelte av sin nåværende diameter.
=== Indre struktur ===
Jupiter antas å ha en kompakt kjerne med en blanding av grunnstoffer, et omliggende lag av flytende metallisk hydrogen med noe helium og et ytre lag overveiende av molekylært hydrogen. Kjernen blir ofte beskrevet som steinete, men detaljene er ukjente. Det er også egenskapene til materialene ved disse temperaturene og trykket i disse dybdene. Romsonden Galileo utførte i 1997 gravitasjonelle målinger som antydet en kjerne med en masse fra 12 til 45 ganger jordens masse, eller grovt 3–15 % av Jupiters totale masse. Målingene var ikke et bevis, grunnet feilmarginer i rotasjonskoeffisienten J6, radius til ekvator og temperaturen ved 1 bars trykk. Det er forventet at romsonden Juno, som ankom 5. juli 2016, vil redusere usikkerheten rundt disse parametrene.Modeller for Jupiters dannelse antyder en steinete eller isete kjerne som var tilstrekkelig massiv til å samle hoveddelen av hydrogenet og heliumet fra en protosolar tåke. Denne teoretiske kjernen kan ha krympet, etter hvert som den ble smeltet av konveksjonsstrømmer av varmt, flytende metallisk hydrogen, som fraktet dens innhold til høyere nivåer i planetens indre. Tett metallisk hydrogen er antatt å omgi kjernen, og strekke seg utover til om lag 78 % av planetens radius. Regndråper av helium og neon faller nedover gjennom dette laget og utarmer forekomsten av disse grunnstoffene i den øvre atmosfæren.Over laget med metallisk hydrogen ligger en transparent innvendig atmosfære av hydrogen. Temperaturen ligger alltid over 33 K, som er den kritiske temperaturen for hydrogen. I denne tilstanden er det ingen distinkte væske- og gassfaser – hydrogen sies å være i en superkritisk flytende tilstand. Av praktiske grunner omtales likevel hydrogen som «gass» fra den øverste delen av skydekket og nedover til en dybde på om lag 1 000 km, og som «væske» i de dypere lagene. Fysisk sett er det ingen klar grense – gass blir smidig varmere og tettere når den synker nedover.Temperaturen og trykket øker jevnt innover. Ved faseovergangsregionen hvor hydrogen – oppvarmet utover det kritiske punktet – blir metallisk, antas det at temperaturen er 10 000 K og trykket 200 GPa. Temperaturen i kjernegrensen er anslått til 36 000 K, og det indre trykket anslås til omtrent 3–4 000 GPa.
== Atmosfære ==
Jupiter har den største planetære atmosfæren i solsystemet. Den teoretiske kjernen er ennå ikke påvist med sikkerhet, og planeten har heller ingen kjent «overflate». Atmosfæren mangler en klar nedre grense og der er gradvise overganger mot det flytende indre av planeten. Utgangspunktet for atmosfæren er vanligvis blitt satt til punktet hvor det atmosfæriske trykket er 10 bar, eller ti ganger overflatetrykket på jorden. Dette er ca. 90 km under nivået for 1 bar trykk (atmosfæresonden til Galileo sluttet overføringen på en dybde av 22 bar, 132 km under «overflaten» med 1 bar trykk.) Derifra beveger den seg oppover gjennom en troposfære, stratosfære, termosfære og eksosfære. Hvert lag har karakteristiske temperaturgradienter og ulike grader av atmosfærisk trykk. Eksosfæren har ingen godt definert øvre grense. Tettheten avtar gradvis før den smidig går over til interplanetarisk materie omtrent 5 000 km over «overflaten» på 1 bar.
=== Skylag ===
Jupiter er dekket av skyer av ammoniumkrystaller og muligens ammoniumhydrosulfid. De ligger i tropopausen og er ordnet i striper i ulike breddegrader, kjent som tropiske regioner. Disse er delt videre inn i lettfargede soner og mørkere belter. Vekselvirkningene mellom disse motstridende sirkulasjonsmønstrene forårsaker stormer og turbulens. Vindhastigheter på 100 m/s (360 km/t) er vanlig i sonale strømmer. Sonene varierer i bredde, farge og intensitet fra år til år, men har vært tilstrekkelig stabile til å få identifiserende betegnelser.Skylaget er bare ca. 50 km dypt og består av minst to skydekker: et tykt, nedre dekke og et tynt, klarere område. Det kan også være et tynt lag av vannholdige skyer under ammoniakklaget, noe som gjenspeiles av lyn oppdaget i Jupiters atmosfære. Vannets polaritet skaper ladningsseparasjon som trengs for å produsere lyn. Disse elektriske utladningene kan være opptil tusen ganger så kraftige som lynene på jorden. De vannholdige skyene kan danne tordenvær drevet av varmen som stiger opp fra det indre.Den oransje og brune fargen forårsakes av oppstrømmende stoffer som skifter farge når de møter ultrafiolett lys fra solen. Sammensetningen er usikker, men stoffene antas å være fosfor, svovel eller muligens hydrokarboner. Disse fargerike kromoforene blander seg med det varmere nedre skydekket. Sonene dannes når stigende konveksjonsceller danner krystalliserende ammoniakk som skjuler de lavere skydekkene.Jupiters lave aksehelning betyr at polene konstant får mindre solstråling enn ved ekvatorregionen. Konveksjon i planetens indre transporterer mer energi til polene og balanserer ut temperaturene i skylagene.
=== Den store røde flekken og andre virvler ===
Den store røde flekken er en vedvarende antisyklonsk storm som ligger 22° sør for ekvator. Den har i alle fall eksistert siden 1831, og kanskje siden 1665. Matematiske modeller antyder at stormen er stabil og permanent. Den er synlig gjennom jordbaserte teleskoper med en irisblender på 12 cm eller større.Det ovale objektet roterer mot klokken, med en periode på rundt seks dager. Dimensjonene er 24–40 000 km × 12–14 000 km; tilstrekkelig stor til å inneholde to eller tre planeter med jordens diameter. Den maksimale høyden til stormen er ca. 8 km over de omkringliggende skytoppene.Slike stormer er vanlige innenfor de turbulente atmosfærene til gasskjemper. Jupiters hvite og brune ovaler er mindre ubenevnte stormer. Hvite ovaler synes å bestå av relativt kjølige skyer innenfor den øvre atmosfæren mens brune ovaler er varmere og ligger innenfor de «normale skylagene». Slike stormer kan vare fra et par timer til flere århundrer.
Før Voyager beviste at formasjonen var en storm, fantes det beviser på at flekken ikke var en dyp formasjon: Den roterte annerledes enn resten av atmosfæren, noen ganger raskere og andre ganger saktere. I løpet av den tiden flekken har blitt registrert, har den beveget seg flere ganger rundt planeten relativt til noen mulige faste roterende markører nedenfor.
Siden 1930-tallet har den røde flekk minket til en tredel av størrelsen.I 2000 dannet det seg en atmosfærisk formasjon på den sørlige halvkulen som ligner på den store røde flekken i utseende, men som er mindre. Denne ble dannet da flere mindre, hvite ovalformede stormer slo seg sammen til én formasjon – disse tre mindre hvite ovalene ble først observert i 1938. Disse sammenslåtte formasjonene har fått navnet Oval BA og kalles også den lille røde flekken. Siden 2000 har den økt i intensitet og skiftet farge fra hvit til rød.
== Planetariske ringer ==
Jupiter har et svakt planetarisk ringsystem sammensatt av fire hovedsegmenter: en indre torus av partikler kjent som haloen, en relativt lys hovedring og to ytre slørete ringer. Ringene består tilsynelatende av støv heller enn is, hvilket er tilfellet med Saturns ringer. Hovedringen er sannsynligvis dannet av materialer fra månene Adraste og Metis. Materialer som ellers ville falt tilbake til månene, dras inn mot Jupiter av dens sterke gravitasjon. Materialets bane svinger inn mot Jupiter, og nytt materiale tilføres ved nye nedslag. På en tilsvarende måte produserer sannsynligvis de to månene Thebe og Amalthea de to hovedkomponentene i den slørete ringen. Det finnes også en steinete ringstreng langs Amaltheas bane som kan bestå av kollisjonsrester fra månen.
== Magnetosfære ==
Magnetfeltet er fjorten ganger sterkere enn jordens og går fra 4,2 gauss (0,42 mT) ved ekvator til 10–14 gauss (1,0–1,4 mT) ved polene. Dette gjør det til det sterkeste magnetfeltet i solsystemet med unntak av solflekker. Feltet antas generert av virvelstrømbevegelser av konduktive materialer – innenfor den teoretiske kjernen av metallisk hydrogen. Vulkaner på månen Io avgir store mengder svoveldioksid som danner et strålingsbelte av gass langs månens bane. Gassen blir ionisert i magnetosfæren og danner svovel og oksygenioner. Sammen med hydrogenioner fra Jupiters atmosfære danner de et plasmasjikt i Jupiters ekvatorplan. Plasmaet i sjiktet roterer med planeten og fører til deformasjon av det dipole magnetfeltet til en magnetskive. Elektroner i plasmasjiktet genererer en sterk radiosignatur som produserer strøm i området 0,6–30 MHz.Ved ca. 75 jupiterradier fra planeten genererer vekselvirkningen mellom magnetosfæren og solvinden et buesjokk. Rundt magnetosfæren er det en magnetopause som ligger ved den indre kanten av en magnetosheath – en region mellom den og buesjokket. Solvinden vekselvirker med disse regionene, forlenger magnetosfæren på Jupiters leside og utvider den utover til den nesten når Saturns bane. De fire største månene til Jupiter går alle i bane innenfor magnetosfæren, som beskytter dem mot solvinden.Magnetosfæren er ansvarlig for intense radioutslipp fra polomådene. Vulkansk aktivitet på den jovianske månen Io (se nedenfor) injiserer gass inn i magnetosfæren og produserer en torus av partikler rundt planeten. Ettersom Io beveger seg gjennom denne torusen, genererer vekselvirkningen Alfvénbølger som frakter ionisert materie inn i polområdene på Jupiter. Som et resultat genereres radiobølger gjennom en syklotron maser-mekanisme, og energien føres ut langs en kjegleformet flate. Når jorden krysser denne flaten, kan radioutslippene fra Jupiter overstige de fra solen.
== Omløp og rotasjon ==
Jupiter er den eneste planeten som har et massefellespunkt med solen som ligger på utsiden av solens volum, dog bare 7 % av solens radius. Gjennomsnittsavstanden mellom Jupiter og solen er 778 millioner km (ca. 5,2 ganger gjennomsnittsavstanden mellom jorden og solen, eller 5,2 AE), og den fullfører en runde for hvert 11,86 år. Dette er to femtedeler av omløpsperioden til Saturn. Dette gir ikke en ekte 5:2-baneresonans mellom de to største planetene i solsystemet. Det kan likevel indikere at resonans eksisterte i fortiden, eller at systemet beveger seg mot en resonans i fremtiden. I sitt verk Théorie du movement et de la figure elliptique des planètes fra 1784 betegnet Pierre-Simon Laplace dette forholdet som den store ulikhet. Den lengre avstanden til solen innebærer at planeten i snitt mottar ca. bare 4% av den mengden sollys jorden mottar.
Den elliptiske banen er inklinert 1,31° sammenlignet med jorden. På grunn av en eksentrisitet på 0,048 varierer avstanden til solen med 75 millioner km mellom perihelium og aphelium, eller henholdsvis det nærmeste og fjerneste punktet til planeten langs sin bane rundt solen.
Aksehelningen er kun 3,13°. Planeten har derfor ikke så store årstidsforandringer som jorden og Mars.Jupiter har den raskeste rotasjonen av alle planetene i solsystemet og roterer rundt sin egen akse på noe mindre enn ti timer. Dette fører til en bul rundt ekvator som lett kan ses gjennom et jordbasert amatørteleskop. Akselerasjonen krever en sentripetalakselerasjon ved ekvator på ca. 1,67 m/s², sammenlignet med overflategravitasjonen ved ekvator på 24,79 m/s²; dermed er nettoakselerasjonen på overflaten ved ekvator ca. 23,12 m/s². Planeten er formet som en flattrykt sfæroide, og ekvators diameter er 9 275 km større enn diameteren mellom polene.Den øvre atmosfæren gjennomgår en differensiell rotasjon. Rotasjonen ved polene er om lag fem minutter lengre enn ved ekvator; tre systemer brukes som referanserammer, spesielt når bevegelsen til atmosfæriske formasjoner skal kartlegges. System I gjelder fra breddegradene 10° N til 10° S, og perioden er planetens korteste med 9 t, 50 min og 30,0 s. System II gjelder alle breddegrader nord og sør for disse og har en periode på 9 t, 55 min og 40,6 s. System III ble først definert av radioastronomer og tilsvarer rotasjonen til planetens magnetosfære, og dens periode er Jupiters offisielle rotasjon.
== Observasjon ==
Jupiter er vanligvis det fjerde lyssterkeste objektet på himmelen (etter solen, månen og Venus), men til tider kan Mars fremstå mer lyssterk. Avhengig av Jupiters posisjon i forhold til jorden kan planeten variere i synlig størrelsesklasse fra så lyssterk som –2,9 i opposisjon og ned til –1,6 under konjunksjon med solen. Vinkeldiameteren til Jupiter varierer på samme måte fra 50,1 til 29,8 buesekunder. Gunstige opposisjoner oppstår når Jupiter passerer gjennom perihel én gang per omløp. Da Jupiter nærmet seg perihel i mars 2011 var det en gunstig opposisjon i september 2010.Jorden passerer Jupiter hver 398,8 dag i sin bane rundt solen. Dette kalles den synodiske periode. Når dette skjer, gjennomgår Jupiter en retrograd bevegelse med hensyn til stjernene i bakgrunnen. For en periode ser det ut som at Jupiter beveger seg bakover på nattehimmelen i en loop.
Omløpstiden på tolv år tilsvarer de tolv astrologiske tegnene i Dyrekretsen, og kan ha vært den historiske opprinnelsen til tegnene. Hver gang Jupiter når opposisjon, har den avansert østover med ca. 30°, tilsvarende bredden av Dyrekretsen.
Fordi banen er utenfor jordens, overstiger fasevinkelen til Jupiter sett fra jorden aldri 11,5°. Derfor fremstår planeten alltid nesten fullt opplyst sett gjennom jordbaserte teleskoper. Først under romfartsoppdrag ble Jupiter sett som en halvmåne.
== Forskning og utforskning ==
=== Før-teleskopisk utforskning ===
Jupiter ble observert av babylonske astronomer i det 7. eller 8. århundret f.Kr. I den babylonske teksten Enuma anu enlil, er Jupiter omtalt i tekst 3 på tavlene 50-51. Den kinesiske astronomihistorikeren Xi Zezong har hevdet at Gan De, en kinesisk astronom, oppdaget en av Jupiters måner i år 362 f.Kr. med det blotte øye. Dersom dette stemmer vil det være nesten to årtusener forut for Galileos oppdagelse.I verket Almagest fra det andre århundre konstruerte den hellenistiske astronomen Klaudios Ptolemaios en geosentrisk planetmodell basert på deferenter og episykluser for å forklare Jupiters bevegelse relativt til jorden. Han anga omløpstiden rundt jorden til 4 332,39 dager, eller 11,86 år. I 499 brukte Aryabhata, en matematiker og astronom fra den klassiske tiden for den indiske matematikken og astronomien, en modell som beregnet Jupiters periode som 4 332,2722 dager, eller 11,86 år.
=== Bakkebasert teleskopundersøkelse ===
I 1610 oppdaget Galileo Galilei de fire største månene til Jupiter – Io, Europa, Ganymedes og Callisto (nå kjent som de galileiske månene) – ved bruk av et teleskop, antagelig den første teleskop-observasjonen av andre måner enn jordens. Dette var også den første oppdagelsen av himmelbevegelse som ikke var sentrert rundt jorden. Det var et viktig punkt i favør av Kopernikus' heliosentriske teori om planetenes bevegelse; Galileos uttalte støtte av Kopernikus' modell plasserte ham som en trussel for inkvisisjonen.På 1660-tallet brukte Cassini et nytt teleskop for å oppdage flekker og fargefulle striper på Jupiter og observerte da at planeten er utflatet ved polene. Han anslo også rotasjonsperioden for planeten. I 1690 oppdaget han at atmosfæren gjennomgår en differensiell rotasjon.
Den store røde flekken, en tilsynelatende ovalformet figur på Jupiters sørlige halvkule, kan ha blitt observert i 1664 av Robert Hooke og i 1665 av Giovanni Cassini, men dette er omstridt. Farmasøyten Heinrich Schwabe produserte tegninger som viste detaljer av den store røde flekken i 1831.Den store røde flekken ble angivelig ute av syne ved flere anledninger mellom 1665 og 1708 før den ble ganske lett synlig igjen i 1878. Den ble registrert som svinnende igjen i 1883 og i begynnelsen av det 20. århundre.Både Giovanni Borelli og Cassini lagde møysommelige tabeller over de jovianske månenes bevegelser. Dette gjorde det mulig å forutsi når månene ville passere foran eller bak planeten. I 1670-årene ble det observert at når Jupiter var på motsatt side av solen sett fra jorden, forekom disse hendelsene ca. 17 minutter senere enn forventet. Ole Rømer utledet at sikten var unøyaktig, en konklusjon Cassini hadde avvist. Tidsavviket gjaldt bare observasjoner fra andre objekter (som jorden), og skyldtes tiden lyset bruker på å nå oss. Forskjellen ble dermed brukt til å beregne lyshastigheten.I 1892 observerte Edward Barnard en femte satellitt rundt Jupiter med 910-millimeters refraktor ved Lick Observatory i California. Oppdagelsen av dette relativt lille objektet gjorde ham raskt berømt, og var en anerkjennelse av hans ivrige synssans. Månen ble senere kalt Amalthea, og var den siste månen som ble oppdaget direkte ved visuelle observasjoner. Ytterligere åtte satellitter ble så oppdaget før Voyager 1-sonden passerte planeten i 1979.
I 1932 identifiserte Rupert Wildt absorpsjonsstriper av ammoniakk og metan i Jupiters spektrum.I 1938 ble tre langtlevde antisyklonske formasjoner observert, kalt hvite ovaler. I flere tiår forble disse adskilte formasjonene i atmosfæren. Noen ganger var de svært nær hverandre, men aldri sammenslått. I 1998 kom to av ovalene inn i hverandre, mens den tredje ble observert i år 2000. Disse tre utgjør nå Oval BA.
=== Undersøkelser med radioteleskop ===
I 1955 oppdaget Bernard Burke og Kenneth Franklin utbrudd av radiosignaler fra Jupiter på 22,2 MHz. Perioden til utbruddene stemte med rotasjonen til planeten og de brukte denne informasjonen til å finjustere rotasjonshastigheten. Lange utbrudd (L-utbrudd) varer opp til flere sekunder, mens korte utbrudd (S-utbrudd) varer under én hundredel av et sekund.Tre typer av radiosignaler ble sendt fra Jupiter:
Dekametrisk radioutbrudd (med en bølgelengde på titalls meter) varierer med rotasjonen til Jupiter og påvirkes av vekselvirkningen mellom Io og Jupiters magnetfelt.
Dekimetrisk radioutslipp (med bølgelengder målt i centimeter) ble først observert av Frank Drake og Hein Hvatum i 1959. Signalet kom fra et torus-formet belte rundt ekvator, og er forårsaket av syklotron stråling som blir akselerert i Jupiters magnetfelt.
Termisk stråling produseres av varme i atmosfæren.
=== Utforskning med romsonder ===
Siden 1973 har en rekke automatiserte romsonder besøkt Jupiter. Pioneer 10 var den første som gikk tilstrekkelig nær Jupiter til å avsløre egenskaper og fenomener ved solsystemets største planet. Flyvninger til andre planeter innenfor solsystemet krever energi som er beskrevet som netto endring i hastigheten til en romsonde, eller delta v (Δv). Å komme inn i en Hohmann-bane fra jorden til Jupiter krever en Δv på 6,3 km/s, noe som er sammenlignbart med den Δv på 9,7 km/s som kreves for å nå en lav jordbane. Gravitasjonshjelp gjennom en planetarisk forbiflyvning kan redusere energibehovet for å nå Jupiter, men fører samtidig til en betydelig lengre varighet på flyvningen.
==== Forbiflyvninger ====
Siden 1973 har flere romsonder utført forbiflyvningsmanøvre innenfor observasjonsvidde for Jupiter. Pioneer-sondene tok de første nærbildene av atmosfæren og flere av månene. De oppdaget at strålingsfeltene nær planeten var mye sterkere enn antatt, men begge romsondene overlevde oppholdet i dette miljøet. Banene til disse romsondene ble brukt til å finjustere anslagene for massen til det jovianske systemet. Okkultasjoner av radiosignalene fra planeten resulterte i bedre målinger av Jupiters diameter og graden av utflating ved polene.Seks år senere forbedret Voyager-programmet vår forståelse av de galileiske månene. De oppdaget Jupiters ringer og bekreftet at den store røde flekken var antisyklonsk. Bildene viste at den røde flekken hadde endret nyanser fra oransje til mørk brun siden Pioneer-oppdraget. Det ble oppdaget en torus av ioniserte atomer langs Ios bane, og man fant vulkaner på månens overflate, noen av de i ferd med å få utbrudd. Bak planeten observerte sonden lyn i nattsidens atmosfære.Solsonden Ulysses foretok i 1992 en forbiflyvningsmanøver for å oppnå en polar bane rundt solen. Under passeringen studerte sonden Jupiters magnetosfære. Siden Ulysses ikke har kameraer, ble det ikke tatt bilder. Neste forbiflyvning fant sted 4. februar 2004, men på mye større avstand.I år 2000 fløy Cassini-sonden forbi Jupiter på vei mot Saturn og ga noen av de bildene med høyest oppløsning som noen gang er tatt av planeten. 19. desember 2000 tok sonden et bilde av månen Himalia, men oppløsningen var for lav til at overflateformasjonene kom frem.New Horizons-sonden fløy forbi Jupiter på vei mot Pluto for å benytte seg av Jupiters gravitasjon. Den nærmeste passeringen fant sted 28. februar 2007. Sondens kameraer målte plasma fra vulkanene på Io og studerte alle de fire galileiske månene i detalj i tillegg til langdistanseobservasjoner av de ytre månene Himalia og Elara. Fotograferingen av det jovianske systemet begynte 4. september 2006.
==== Galileo-oppdraget ====
Banesonden Galileo var den første av to sonder som har gått i bane rundt Jupiter. Den gikk inn i bane rundt planeten 7. desember 1995, roterte rundt planeten i over syv år og gjennomførte flere forbiflyvninger av alle de galileiske månene og Amalthea. Sonden fanget også opp nedslaget til kometen Shoemaker-Levy 9 da den nærmet seg Jupiter i 1994. Den informasjonen man fikk om det jovianske systemet fra Galileo var omfattende. Likevel var dens kapasitet begrenset etter en mislykket utrulling av en høyt-oppnåelig radiosenderantenne.Det ble sluppet en atmosfærisk sonde fra romsonden i juli 1995, som gikk inn i planetens atmosfære 7. desember. Den steg nedover i fallskjerm gjennom 150 km av atmosfæren og samlet inn data i 57,6 minutter før den ble knust av trykket (ved rundt 22 ganger det normale trykket på jorden og 153 °C). Sannsynligvis smeltet og fordampet den. Banesonden Galileo opplevde en raskere versjon av samme skjebne da den ble styrtet inn i planeten 21. september 2003 med en hastighet på 50 km/s. Dette ble gjort for å unngå at den skulle krasje med og forurense Europa – en måne som muligens huser liv.
==== Juno ====
Romsonden Juno ble skutt opp av NASA fra Cape Canaveral Air Force Station i Florida den 5. august 2011 og ankom Jupiter 5. juli 2016. Romsonden går i bane rundt polene (polarbane) for å studere planetens magnetfelt. Juno vil også lete etter bevis for at Jupiter har en steinkjerne og utforske hvor mye vann som finnes atmosfæren. Den vil også studere Jupiters vinder, som kan nå hastigheter opp mot 600 km/t). Opprinnelig var det meningen at sonden ville være aktiv frem til februar 2018 etter 37 omløp rundt planeten.
==== Fremtidige sonder og avbrutte oppdrag ====
Europa Jupiter System Mission (EJSM) er et foreslått fellesprosjekt mellom NASA og ESA for utforskning av Jupiter og månene. I februar 2009 ble det annonsert at ESA og NASA hadde gitt dette oppdraget prioritet foran Titan Saturn System Mission. Oppskytningen vil finne sted rundt 2020, men ESAs bidrag vil fortsatt måtte konkurrere økonomisk med andre ESA-prosjekter. EJSM består av den NASA-ledede banesonden Jupiter Europa Orbiter og den ESA-ledede banesonden Jupiter Ganymedes Orbiter.Mulighetene for flytende hav under overflaten på månene Europa, Ganymedes og Callisto har vekket stor interesse i å studere ismånene i detalj. Problemer med finansieringen har imidlertid forsinket fremdriften. NASAs JIMO (Jupiter Icy Moons Orbiter) ble kansellert i 2005. En europeisk Jovian Europa Orbiter ble også studert. Disse oppdragene ble erstattet av Europa Jupiter System Mission (EJSM).
== Måner ==
Jupiter har 79 kjente naturlige satellitter. Av disse er 61 mindre enn 10 km i diameter og er blitt oppdaget siden 1975. De fire største er de galileiske månene Io, Europa, Ganymedes og Callisto.
=== Galileiske måner ===
Banene til Io, Europa, og Ganymedes danner en Laplace-resonans; for hvert fjerde omløp Io fullfører rundt Jupiter, fullfører Europa nøyaktig to omløp og Ganymedes nøyaktig ett omløp. Resonansens gravitasjonseffekter forvrenger deres baner til en elliptisk form siden hver måne mottar et ekstra rykk fra sine naboer på det samme punktet i hvert omløp. Tidevannskraften fra Jupiter gjør derimot banene mer sirkulære.Eksentrisiteten til banene forårsaker variasjon i de tre månenes former. Jupiters gravitasjon strekker dem ut når de nærmer seg og tillater dem å gå tilbake til en mer sfærisk form når de svinger bort. Denne tidevannsforandringen varmer opp månenes indre ved friksjon. Dette ses mest dramatisk ved den ekstraordinære vulkanske aktiviteten på den innerste månen Io (som utsettes for de sterkeste tidevannskreftene), og i mindre grad på den unge geologien på Europas overflate (som indikerer nylig gjenoppbygging av månens overflate).
=== Klassifisering av måner ===
Før Voyager-programmet ble Jupiters måner fordelt på fire grupper, basert på likhet i deres baneelementer. Oppdagelsen av flere små ytre måner har komplisert bildet, og det opereres nå med åtte hovedgrupper.
Åtte indre regulære måner har nesten sirkulære baner nær planet til Jupiters ekvator og antas å ha blitt dannet sammen med Jupiter. Resten er små irregulære måner med elliptiske og inklinerte baner som antas å være innfangede asteroider eller fragmenter av slike. Irregulære måner som tilhører en gruppe, har like baneelementer og kan ha et felles opphav, kanskje som en større måne eller et innfanget legeme som brøt opp.
== Vekselvirkning med solsystemet ==
Sammen med solen har den gravitasjonelle påvirkningen fra Jupiter bidratt med å forme solsystemet. Banene til de fleste av solsystemets planeter ligger nærmere Jupiters baneplan enn solens ekvatorplan, Merkur er den eneste planeten som ligger nærmere solens ekvator i banehelling. Kirkwoodgapet i asteroidebeltet er hovedsakelig forårsaket av Jupiter og planeten kan ha vært ansvarlig for det sene tunge bombardementet av det indre solsystemet.Jupiters gravitasjonsfelt kontrollerer en rekke asteroider som har plassert seg i regionene ved Lagrange-punktene før og etter Jupiter i dens bane rundt solen. De kalles Jupitertrojanere og blir delt inn i greske og trojanske «leirer» til minne om Iliaden. Den første av disse, 588 Achilles, ble oppdaget av Max Wolf den 22. februar 1906; totalt 7 681 er oppdaget per 26. februar 2020. Den største er 624 Hektor.
De fleste kortperiodiske kometer tilhører Jupiter-familien. Deres store halvakse er mindre enn Jupiters, og de antas å dannes i Kuiperbeltet utenfor Neptuns bane. Under nærkontakt med Jupiters bane blir banene perturbert til mindre perioder, før den gravitasjonelle vekselvirkningen med solen og Jupiter gjør dem mer sirkulære. Per 26. februar 2019 er det kjent 581 kometer i Jupiter-familien og 100 i Halley-familien.
=== Nedslag ===
Jupiter har blitt kalt solsystemets støvsuger på grunn av den enorme gravitasjonsbrønnen og beliggenheten nær det indre solsystemet. Planeten har de hyppigste forekomstene av kometnedslag av planetene i solsystemet. Det var antatt at planeten delvis skjermet det indre solsystemet mot kometer. Datasimuleringer tyder på at Jupiter ikke fører til noen netto nedgang i antall kometer, siden dens gravitasjon perturberer banene innover i omtrent samme antall som den samler eller støter bort. Temaet er kontroversielt. Noen tror planeten trekker kometer fra Kuiperbeltet mot jorden. Andre hevder den beskytter jorden mot kometer fra den angivelige Oorts sky.En gjennomgang i 1997 av historiske astronomiske tegninger, antyder at astronomen Cassini registrerte et nedslagskrater i 1690. Åtte andre kandidater til observasjoner av nedslag ble avvist.
Under sitt møte med Jupiter i mars 1979, fotograferte Voyager 1 et meteornedslag.Fra 16. til 22. juli 1994 kolliderte over 20 fragmenter fra kometen Shoemaker-Levy 9 (SL9, formelt betegnet D1993 F2) med Jupiters sørlige halvkule, og ga de første direkte observasjonene av en kollisjon i solsystemet. Nedslaget ga ny informasjon om Jupiters atmosfære. Spektroskopiske studier avslørte absorpsjonsliner fra diatomisk svovel (S2) og karbondisulfid (CS2). Dette var første gang begge disse stoffene ble oppdaget på Jupiter. Det var også andre gang S2 var blitt oppdaget på et himmellegeme. Det var tidligere bare kjent fra Jupitermånen Io. I tillegg ble det funnet spor etter ammoniakk (NH3) og hydrogensulfid (H2).
19. juli 2009 ble det oppdaget et nedslagsted ved omtrent 216. breddegrad i System II. Nedslaget etterlot en sort flekk i atmosfæren, tilsvarende størrelsen til Oval BA. Infrarøde observasjoner viste en lys flekk på nedslagstedet, som betyr at det varmet opp den nedre atmosfæren i området nær Jupiters sørpol.Et mindre nedslag ble oppdaget 3. juni 2010 av amatørastronomen Anthony Wesley fra Murrumbateman i New South Wales i Australia, og ble filmet av amatørastronomen Christopher Go fra Cebu på Filippinene. Den 20. august 2010 ble enda et nedslag observert av den japanske amatørastronomen Masayuki Tachikawa i Kumamoto, og den 23. august var hendelsen blitt rapportert av amatørastronomen Kazuo Aoki og amatørastronomen Ishimaru fra prefekturet Toyama.Den 10. september 2012 oppdaget amatørastronomen Dan Petersen et nedslag av en ildkule på Jupiter, som varte 1 eller 2 sekunder. Samtidig ble nedslaget filmet av astronomen George Hall. Nedslaget fant sted på den 345. lengdegrad og breddegraden +2. Objektet ble antatt å være under 10 meter i diameter.Den 17. mars 2016 ble et nedslag observert av Gerrit Kernbauer i Mödling, Østerrike, med Skywatcher Newton 200/1000 – et 8" teleskop som opererte ved f/15. Dette ble senere bekreftet av en video av amatørastronomen John McKeon fra Swords i Dublin, Irland, kl 02:18. Jupiter ble truffet av en asteroide eller komet.
== Muligheter for liv ==
Miller-Urey-eksperimentet, utført av kjemikerne Stanley Miller og Harold Urey i 1953, viste at en kombinasjon av lyn og de kjemiske sammensetningene som eksisterte i atmosfæren i jordens urtid, kunne danne organiske forbindelser (inkludert aminosyrer) som kunne være byggeblokker for liv. Eksperimentet førte til dannelsen av 22 aminosyrer. Den simulerte atmosfæren inneholdt vann, metan, ammoniakk og molekylært hydrogen, som fremdeles finnes i Jupiters atmosfære, og det ble påvist at atmosfærens sterke vertikale luftsirkulasjon vil bringe disse forbindelsene ned til de lavere regionene. Dette var før romsonder avdekket det høye trykket og de høye temperaturene i Jupiters atmosfære. Den høyere temperaturen ville bryte ned slike kjemikalier og forhindre dannelsen av jordlignende liv.Det er neppe jordlignende liv på Jupiter. Det finnes lite vann i atmosfæren og en mulig fast overflate vil befinne seg under ekstreme trykk. I 1976 lanserte de amerikanske astronomene Carl Sagan og Edwin Ernest Salpeter en hypotese om ammoniakk- eller vannbasert liv i Jupiters øvre atmosfære. Hypotesen var basert på økologien til terrestriske hav som har enkle fotosyntetiske plankton i de øvre nivåene, fisker i de lavere nivåene som lever av disse skapningene, og marine predatorer som jakter på fiskene. Dette var før Voyager-oppdragene utvidet innsikten om det jovianske systemet. I science fiction novellen A Meeting with Medusa fra 1971 beskrev Arthur C. Clarke jovianske skapninger som lignet Sagans og Salpeters hypotetiske livsformer.
Mulige underjordiske hav på noen av Jupiters måner har ført til spekulasjoner om det finnes liv der.
== Mytologi ==
Planeten Jupiter har vært kjent siden antikken. Den er synlig for det blotte øye på nattehimmelen og kan i blant ses på dagtid når solen står lavt. For babylonerne representerte den guden Marduk. De brukte en grov 12-års bane for planeten langs ekliptikken for å definere stjernebildene i Dyrekretsen.Romerne oppkalte planeten etter Jupiter (lat.: Iuppiter, Iūpiter og Jove), den høyeste guddommen i romersk mytologi. Navnet kommer fra den urindoeuropeiske vokative sammensetningen *Dyēu-pəter. Nominativ *Dyeus-pətēr betyr «O Fader Himmel-Gud» eller «O Fader Dag-Gud».Det astronomiske symbolet for planeten, ♃, er en stilisert fremstilling av gudens lyn. Den opprinnelige greske guddommen Zevs, som ble adoptert av romerne, står for roten zeno- som blir brukt til å danne noen Jupiter-relaterte ord på engelsk, som «zenographic».Joviansk er adjektivformen for Jupiter. Den eldre adjektivformen jovial, satt ut av astrologer i middelalderen, har fått betydningen «glad» eller «lystig», som er stemninger som tilskrives Jupiters astrologiske påvirkning.I Kina kalles planeten for trestjernen (kinesisk: 木星; pinyin: mùxīng, kantonesisk: moqsing), basert på den kinesiske læren om de fem elementene. Denne navneformen brukes også i Korea (hangul: 목성, revidert romanisering: moksseong) og på japansk (もくせい, mokusei). Grekerne kalte den Φαέθων, Phaethon, «flammende». I vedisk astrologi oppkalte hinduistiske astrologer planeter etter Bṛhaspati, den religiøse læreren for gudene. De kalte den ofte «Guru», som bokstavelig betyr «den tunge». I det norske språket er torsdag avledet fra «Tors dag», der Tor er assosiert med planeten Jupiter i germansk religion.
== Noter og referanser ==
Noter
Litteraturhenvisninger
Tidsskriftsartikler, nettutgivelser o.l.
== Litteratur ==
Litteratur til artikkelenBurgess, Eric (1982). By Jupiter: Odysseys to a Giant (engelsk). New York: Columbia University Press. ISBN 0-231-05176-X.
Aryabhata, oversatt og med noter av Walter Eugene Clark (1930). The Aryabhatiya of Aryabhata (PDF) (engelsk). University of Chicago Press.
Covington, Michael A. (2002). Celestial Objects for Modern Telescopes (engelsk). Cambridge University Press. ISBN 0-521-52419-9.
Crump, Thomas (1992). The Japanese numbers game: the use and understanding of numbers in modern Japan. Nissan Institute/Routledge Japanese studies series (engelsk). Routledge. ISBN 0415056098.
Davis, Andrew M.; Turekian, Karl K. (2005). Meteorites, comets, and planets. Treatise on geochemistry, (engelsk). 1. Elsevier. ISBN 0-08-044720-1. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
De Groot, Jan Jakob Maria (1912). Religion in China: universism. a key to the study of Taoism and Confucianism. American lectures on the history of religions (engelsk). 10. G. P. Putnam's Sons.
Dong, Paul (2002). China's Major Mysteries: Paranormal Phenomena and the Unexplained in the People's Republic (engelsk). China Books. ISBN 0-8351-2676-5.
Elkins-Tanton, Linda T. (2006). Jupiter and Saturn (engelsk). New York: Chelsea House. ISBN 0-8160-5196-8.
Fortescue, Peter W.; Stark, John; Swinerd, Graham (2003). Spacecraft systems engineering (engelsk) (3 utg.). John Wiley and Sons. ISBN 0-470-85102-3. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Guillot, T.; Stevenson, D. J.; Hubbard, W. B.; Saumon, D. (2004). Bagenal, F.; Dowling, T. E.; McKinnon, W. B, red. Jupiter: The Planet, Satellites and Magnetosphere (engelsk). Cambridge University Press. ISBN 0-521-81808-7. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Herbst, T. M.; Rix, H.-W. (1999). Guenther, Eike; Stecklum, Bringfried; Klose, Sylvio, red. Star Formation and Extrasolar Planet Studies with Near-Infrared Interferometry on the LBT (engelsk). San Francisco, California: Astronomical Society of the Pacific. Bibcode:1999ASPC..188..341H. ISBN 1-58381-014-5. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Hulbert, Homer Bezaleel (1909). The passing of Korea (engelsk). Doubleday, Page & company.
Jewitt, D. C.; Sheppard, S.; Porco, C. (2004). Bagenal, F.; Dowling, T.; McKinnon, W, red. Jupiter: The Planet, Satellites and Magnetosphere (PDF). Cambridge University Press. ISBN 0-521-81808-7. Arkivert fra originalen (PDF) 14. juli 2011. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
McFadden, Lucy-Ann; Weissman, Paul; Johnson, Torrence (2006). Encyclopedia of the Solar System (engelsk) (2 utg.). Academic Press. ISBN 0-12-088589-1. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Murdin, Paul (2000). Encyclopedia of Astronomy and Astrophysics (engelsk). Bristol: Institute of Physics Publishing. ISBN 0-12-226690-0.
Pedersen, Olaf (1974). A Survey of the Almagest (engelsk). Odense University Press.
Ridpath, Ian (1998). Norton's Star Atlas (engelsk) (19 utg.). Prentice Hall. ISBN 0-582-35655-5.
Shu, Frank H. (1982). The physical universe: an introduction to astronomy. Series of books in astronomy (engelsk) (12 utg.). University Science Books. ISBN 0-935702-05-9.
Taylor, Stuart Ross (2001). Solar system evolution: a new perspective : an inquiry into the chemical composition, origin, and evolution of the solar system (engelsk) (2 utg.). Cambridge University Press. ISBN 0-521-64130-6.
Yelle, R.V.; Miller, S. (2004). Bagenal, F.; Dowling, T.E.; McKinnon, W.B., red. Jupiter's Thermosphere and Ionosphere (PDF). Jupiter: The Planet, Satellites and Magnetosphere (engelsk). Cambridge: Cambridge University Press. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)Videre lesningBagenal, F.; Dowling, T.E.; McKinnon, W.B., red. (2004). Jupiter: The planet, satellites, and magnetosphere (engelsk). Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-81808-7. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)
Beebe, Reta (1997). Jupiter: The Giant Planet (engelsk) (2 utg.). Washington, D.C.: Smithsonian Institution Press. ISBN 1-56098-731-6.
== Eksterne lenker ==
(en) Jupiter (planet) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jupiter – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jupiter i Unified Astronomy Thesaurus
«Informasjon om Jupiter fra «De ni planetene»». astronomi.no. Arkivert fra originalen 28. januar 1999.
«Video fra romskipet New Horizons passering av Jupiter». dagbladet.no.
«Jupiter Fact Sheet» (engelsk). NASA. Arkivert fra originalen 5. oktober 2011. Besøkt 16. juni 2004.
«Solar system Exploration: Jupiter» (engelsk). NASA. Arkivert fra originalen 13. mai 2006. Besøkt 26. november 2006.
Hans Lohninger; m.fl. (2. november 2005). «Jupiter, As Seen By Voyager 1». A Trip into Space (engelsk). Virtual Institute of Applied Science. CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl. (link)
Dunn, Tony (2006). «The Jovian System». Gravity Simulator (engelsk). — En simulering av 62 jovianske måner.
Seronik, G.; Ashford, A. R. «Chasing the Moons of Jupiter» (engelsk). Sky & Telescope. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Anonymous (2. mai 2007). «In Pictures: New views of Jupiter» (engelsk). BBC News.
Cain, Fraser. «Jupiter» (engelsk). Universe Today.
«Fantastic Flyby of the New Horizons spacecraft (1. mai 2007.)» (engelsk). NASA. Arkivert fra originalen 25. juli 2009.
«Moons of Jupiter articles in Planetary Science Research Discoveries». Planetary Science Research Discoveries. University of Hawaii, NASA. | Jupiter kan ha flere betydninger: | 4,183 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jupiter | 2023-02-04 | Jupiter | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med astronomilenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Astronomimaler', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl.', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Jupiter', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Jupiter (symbol: ) er den femte planeten fra solen og den største planeten i solsystemet. Planetens masse er én promille av solens, men to og en halv gang massen til alle andre planeter i solsystemet til sammen. Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun er gasskjemper, og blir noen ganger referert til som de ytre planetene i solsystemet.
Planeten var i oldtiden forbundet med mytologi og religiøse oppfatninger i en rekke kulturer. Romerne oppkalte planeten etter den romerske guden Jupiter. Med en tilsynelatende størrelsesklasse på –2,94, er planeten i gjennomsnitt det tredje mest lyssterke objektet på nattehimmelen etter månen og Venus. Mars utligner såvidt Jupiters lysstyrke ved enkelte punkt i banen.
Jupiter består hovedsakelig av hydrogen. Helium utgjør en fjerdedel av massen – den kan også ha en steinete kjerne av tyngre grunnstoffer. Den raske rotasjonen gir Jupiter form som en flattrykt sfæroide, med en liten bul rundt ekvator. Den ytre atmosfæren er segregert i flere striper på forskjellige høyder, som fører til turbulens og stormer langs de vekselvirkende grensene. Et fremtredende resultat er den store røde flekken, en gigantstorm som i alle fall har eksistert siden 1831, da den ble sett gjennom et teleskop.
Rundt planeten ligger et svakt planetarisk ringsystem og en kraftig magnetosfære. Av minst 79 måner, ble de fire store galileiske måner oppdaget av Galileo Galilei i 1610. Den største månen Ganymedes er større enn planeten Merkur. Den nest største månen Callisto er bare litt mindre enn Merkur. Den svovelfargede månen Io er kjent for sine vulkanske formasjoner. Den isdekkede månen Europa har en tynn atmosfære som hovedsakelig er sammensatt av oksygen.
Jupiter har blitt utforsket av flere robot-romfartøyer, deriblant av Pioneer-sondene, Voyager-sondene og Galileos banesonde. Den siste sonden i denne rekken er Juno, som ankom Jupiter den 5. juli 2016. Sonden går i polarbane for å studere magnetfeltet, leter etter bevis for en steinkjerne og utforsker hvor mye vann det er i atmosfæren. Fremtidige oppdrag for utforskning av det jovianske systemet omfatter mulige islagte flytende hav på månen Europa.
| Jupiter (symbol: ) er den femte planeten fra solen og den største planeten i solsystemet. Planetens masse er én promille av solens, men to og en halv gang massen til alle andre planeter i solsystemet til sammen. Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun er gasskjemper, og blir noen ganger referert til som de ytre planetene i solsystemet.
Planeten var i oldtiden forbundet med mytologi og religiøse oppfatninger i en rekke kulturer. Romerne oppkalte planeten etter den romerske guden Jupiter. Med en tilsynelatende størrelsesklasse på –2,94, er planeten i gjennomsnitt det tredje mest lyssterke objektet på nattehimmelen etter månen og Venus. Mars utligner såvidt Jupiters lysstyrke ved enkelte punkt i banen.
Jupiter består hovedsakelig av hydrogen. Helium utgjør en fjerdedel av massen – den kan også ha en steinete kjerne av tyngre grunnstoffer. Den raske rotasjonen gir Jupiter form som en flattrykt sfæroide, med en liten bul rundt ekvator. Den ytre atmosfæren er segregert i flere striper på forskjellige høyder, som fører til turbulens og stormer langs de vekselvirkende grensene. Et fremtredende resultat er den store røde flekken, en gigantstorm som i alle fall har eksistert siden 1831, da den ble sett gjennom et teleskop.
Rundt planeten ligger et svakt planetarisk ringsystem og en kraftig magnetosfære. Av minst 79 måner, ble de fire store galileiske måner oppdaget av Galileo Galilei i 1610. Den største månen Ganymedes er større enn planeten Merkur. Den nest største månen Callisto er bare litt mindre enn Merkur. Den svovelfargede månen Io er kjent for sine vulkanske formasjoner. Den isdekkede månen Europa har en tynn atmosfære som hovedsakelig er sammensatt av oksygen.
Jupiter har blitt utforsket av flere robot-romfartøyer, deriblant av Pioneer-sondene, Voyager-sondene og Galileos banesonde. Den siste sonden i denne rekken er Juno, som ankom Jupiter den 5. juli 2016. Sonden går i polarbane for å studere magnetfeltet, leter etter bevis for en steinkjerne og utforsker hvor mye vann det er i atmosfæren. Fremtidige oppdrag for utforskning av det jovianske systemet omfatter mulige islagte flytende hav på månen Europa.
== Struktur ==
Jupiter består hovedsakelig av gass og flytende materie. Den er den største av fire gasskjemper så vel som den største planeten i solsystemet med en diameter på 142 984 km ved ekvator. Tettheten på 1,326 g/cm³ er den nest høyeste blant gasskjempene, men lavere enn noen av de fire terrestriske planetene.
=== Øvre atmosfære ===
Jupiters øvre atmosfære er sammensatt av ca. 88–92 % hydrogen og 8–12 % helium med prosentvolum eller fraksjoner av gassmolekyler. Siden et heliumatom har ca. fire ganger så høy masse som et hydrogenatom, endres sammensetningen når den beskrives som en andel av masse bestående av ulike atomer. Således er atmosfæren ca. 75 % hydrogen og 24 % helium, og den gjenværende prosenten av massen består av andre grunnstoffer. Det indre inneholder mer kompakte materialer slik at fordelingen etter masse er omtrent 71 % hydrogen, 24 % helium og 5 % andre grunnstoffer. Atmosfæren inneholder spormengder av metan, vanndamp, ammoniakk og silikonbaserte forbindelser. Der er også spor av karbon, etan, hydrogensulfid, neon, oksygen, fosfin og svovel. Det ytterste laget inneholder krystaller av frossen ammoniakk, og gjennom infrarød og ultrafiolette målinger har spormengder av benzen og andre hydrokarboner også blitt oppdaget.Proporsjonene av hydrogen og helium ligger svært nær den teoretiske sammensetningen av den opprinnelige soltåken. Andelen neon i den øvre atmosfæren er bare 20 ppm, eller ca. én tiendedel av mengden i solen. Heliumet er utarmet til ca. 80 % av solens heliumsammensetning. Utarmingen kan skyldes nedbør av disse grunnstoffene inn i planetens indre. Mengden av tyngre, inerte gasser i atmosfæren er to til tre ganger forekomsten på solen.
Spektroskopi antyder at Saturn har tilsvarende sammensetning som Jupiter, mens gasskjempene Uranus og Neptun har mye mindre hydrogen og helium. To sonder har gått ned i Jupiters atmosfære; noe tilsvarende har ikke skjedd for planetene utenfor Jupiter. Derfor mangler vi en mengde tall for de tyngre grunnstoffene i disse planetene.
=== Masse ===
Jupiters masse er to og en halv ganger massen til alle de andre planetene i solsystemet til sammen. Diameteren er elleve ganger større enn jordens. Volumet tilsvarer om lag 1 321 jordkloder, men massen er bare 318 ganger større. Radiusen er ca. én tiendedel av solens radius og massen er 0,001 ganger massen til solen, slik at tettheten til disse to legemene er tilsvarende. En «jupitermasse» (MJ eller MJup) brukes som enhet til å beskrive massen til andre legemer, spesielt eksoplaneter og brune dverger. Eksempelvis har eksoplaneten HD 209458 b en masse på 0,69 MJ, mens COROT-7b har en masse på 0,015 MJ.Modeller indikerer at dersom Jupiter hadde mye mer masse, ville planeten krympe. For mindre endringer i massen vil ikke endringene i radiusen være merkbar. For endringer over 500 M⊕ (1,6 MJ) vil det indre komprimeres såpass mye av den økende gravitasjonskraften at planetens volum vil synke til tross for økt materie. Det antas at Jupiter har en så stor diameter som en planet av denne sammensetningen og med samme utviklingshistorie kan oppnå. Prosessen med ytterligere krymping med økende masse ville fortsette inntil betydelig stjernetenning var nådd i brune dverger med høye masser på rundt 50 MJ.Selv om Jupiter ville trenge om lag 75 ganger mer masse for å fusjonere hydrogen og bli en stjerne, har de minste røde dvergene bare ca. 30 % større radius enn Jupiter. Jupiter utstråler mer varme enn den mottar fra solen; mengden av varme som produseres inne i planeten, tilsvarer den totale solstrålingen den mottar. Varmeutstrålingen genereres av Kelvin-Helmholtz-mekanismen gjennom adiabatisk konsentrasjon, slik at planeten krymper med om lag 2 cm hvert år. Da Jupiter ble dannet, var den mye varmere og hadde omtrent det dobbelte av sin nåværende diameter.
=== Indre struktur ===
Jupiter antas å ha en kompakt kjerne med en blanding av grunnstoffer, et omliggende lag av flytende metallisk hydrogen med noe helium og et ytre lag overveiende av molekylært hydrogen. Kjernen blir ofte beskrevet som steinete, men detaljene er ukjente. Det er også egenskapene til materialene ved disse temperaturene og trykket i disse dybdene. Romsonden Galileo utførte i 1997 gravitasjonelle målinger som antydet en kjerne med en masse fra 12 til 45 ganger jordens masse, eller grovt 3–15 % av Jupiters totale masse. Målingene var ikke et bevis, grunnet feilmarginer i rotasjonskoeffisienten J6, radius til ekvator og temperaturen ved 1 bars trykk. Det er forventet at romsonden Juno, som ankom 5. juli 2016, vil redusere usikkerheten rundt disse parametrene.Modeller for Jupiters dannelse antyder en steinete eller isete kjerne som var tilstrekkelig massiv til å samle hoveddelen av hydrogenet og heliumet fra en protosolar tåke. Denne teoretiske kjernen kan ha krympet, etter hvert som den ble smeltet av konveksjonsstrømmer av varmt, flytende metallisk hydrogen, som fraktet dens innhold til høyere nivåer i planetens indre. Tett metallisk hydrogen er antatt å omgi kjernen, og strekke seg utover til om lag 78 % av planetens radius. Regndråper av helium og neon faller nedover gjennom dette laget og utarmer forekomsten av disse grunnstoffene i den øvre atmosfæren.Over laget med metallisk hydrogen ligger en transparent innvendig atmosfære av hydrogen. Temperaturen ligger alltid over 33 K, som er den kritiske temperaturen for hydrogen. I denne tilstanden er det ingen distinkte væske- og gassfaser – hydrogen sies å være i en superkritisk flytende tilstand. Av praktiske grunner omtales likevel hydrogen som «gass» fra den øverste delen av skydekket og nedover til en dybde på om lag 1 000 km, og som «væske» i de dypere lagene. Fysisk sett er det ingen klar grense – gass blir smidig varmere og tettere når den synker nedover.Temperaturen og trykket øker jevnt innover. Ved faseovergangsregionen hvor hydrogen – oppvarmet utover det kritiske punktet – blir metallisk, antas det at temperaturen er 10 000 K og trykket 200 GPa. Temperaturen i kjernegrensen er anslått til 36 000 K, og det indre trykket anslås til omtrent 3–4 000 GPa.
== Atmosfære ==
Jupiter har den største planetære atmosfæren i solsystemet. Den teoretiske kjernen er ennå ikke påvist med sikkerhet, og planeten har heller ingen kjent «overflate». Atmosfæren mangler en klar nedre grense og der er gradvise overganger mot det flytende indre av planeten. Utgangspunktet for atmosfæren er vanligvis blitt satt til punktet hvor det atmosfæriske trykket er 10 bar, eller ti ganger overflatetrykket på jorden. Dette er ca. 90 km under nivået for 1 bar trykk (atmosfæresonden til Galileo sluttet overføringen på en dybde av 22 bar, 132 km under «overflaten» med 1 bar trykk.) Derifra beveger den seg oppover gjennom en troposfære, stratosfære, termosfære og eksosfære. Hvert lag har karakteristiske temperaturgradienter og ulike grader av atmosfærisk trykk. Eksosfæren har ingen godt definert øvre grense. Tettheten avtar gradvis før den smidig går over til interplanetarisk materie omtrent 5 000 km over «overflaten» på 1 bar.
=== Skylag ===
Jupiter er dekket av skyer av ammoniumkrystaller og muligens ammoniumhydrosulfid. De ligger i tropopausen og er ordnet i striper i ulike breddegrader, kjent som tropiske regioner. Disse er delt videre inn i lettfargede soner og mørkere belter. Vekselvirkningene mellom disse motstridende sirkulasjonsmønstrene forårsaker stormer og turbulens. Vindhastigheter på 100 m/s (360 km/t) er vanlig i sonale strømmer. Sonene varierer i bredde, farge og intensitet fra år til år, men har vært tilstrekkelig stabile til å få identifiserende betegnelser.Skylaget er bare ca. 50 km dypt og består av minst to skydekker: et tykt, nedre dekke og et tynt, klarere område. Det kan også være et tynt lag av vannholdige skyer under ammoniakklaget, noe som gjenspeiles av lyn oppdaget i Jupiters atmosfære. Vannets polaritet skaper ladningsseparasjon som trengs for å produsere lyn. Disse elektriske utladningene kan være opptil tusen ganger så kraftige som lynene på jorden. De vannholdige skyene kan danne tordenvær drevet av varmen som stiger opp fra det indre.Den oransje og brune fargen forårsakes av oppstrømmende stoffer som skifter farge når de møter ultrafiolett lys fra solen. Sammensetningen er usikker, men stoffene antas å være fosfor, svovel eller muligens hydrokarboner. Disse fargerike kromoforene blander seg med det varmere nedre skydekket. Sonene dannes når stigende konveksjonsceller danner krystalliserende ammoniakk som skjuler de lavere skydekkene.Jupiters lave aksehelning betyr at polene konstant får mindre solstråling enn ved ekvatorregionen. Konveksjon i planetens indre transporterer mer energi til polene og balanserer ut temperaturene i skylagene.
=== Den store røde flekken og andre virvler ===
Den store røde flekken er en vedvarende antisyklonsk storm som ligger 22° sør for ekvator. Den har i alle fall eksistert siden 1831, og kanskje siden 1665. Matematiske modeller antyder at stormen er stabil og permanent. Den er synlig gjennom jordbaserte teleskoper med en irisblender på 12 cm eller større.Det ovale objektet roterer mot klokken, med en periode på rundt seks dager. Dimensjonene er 24–40 000 km × 12–14 000 km; tilstrekkelig stor til å inneholde to eller tre planeter med jordens diameter. Den maksimale høyden til stormen er ca. 8 km over de omkringliggende skytoppene.Slike stormer er vanlige innenfor de turbulente atmosfærene til gasskjemper. Jupiters hvite og brune ovaler er mindre ubenevnte stormer. Hvite ovaler synes å bestå av relativt kjølige skyer innenfor den øvre atmosfæren mens brune ovaler er varmere og ligger innenfor de «normale skylagene». Slike stormer kan vare fra et par timer til flere århundrer.
Før Voyager beviste at formasjonen var en storm, fantes det beviser på at flekken ikke var en dyp formasjon: Den roterte annerledes enn resten av atmosfæren, noen ganger raskere og andre ganger saktere. I løpet av den tiden flekken har blitt registrert, har den beveget seg flere ganger rundt planeten relativt til noen mulige faste roterende markører nedenfor.
Siden 1930-tallet har den røde flekk minket til en tredel av størrelsen.I 2000 dannet det seg en atmosfærisk formasjon på den sørlige halvkulen som ligner på den store røde flekken i utseende, men som er mindre. Denne ble dannet da flere mindre, hvite ovalformede stormer slo seg sammen til én formasjon – disse tre mindre hvite ovalene ble først observert i 1938. Disse sammenslåtte formasjonene har fått navnet Oval BA og kalles også den lille røde flekken. Siden 2000 har den økt i intensitet og skiftet farge fra hvit til rød.
== Planetariske ringer ==
Jupiter har et svakt planetarisk ringsystem sammensatt av fire hovedsegmenter: en indre torus av partikler kjent som haloen, en relativt lys hovedring og to ytre slørete ringer. Ringene består tilsynelatende av støv heller enn is, hvilket er tilfellet med Saturns ringer. Hovedringen er sannsynligvis dannet av materialer fra månene Adraste og Metis. Materialer som ellers ville falt tilbake til månene, dras inn mot Jupiter av dens sterke gravitasjon. Materialets bane svinger inn mot Jupiter, og nytt materiale tilføres ved nye nedslag. På en tilsvarende måte produserer sannsynligvis de to månene Thebe og Amalthea de to hovedkomponentene i den slørete ringen. Det finnes også en steinete ringstreng langs Amaltheas bane som kan bestå av kollisjonsrester fra månen.
== Magnetosfære ==
Magnetfeltet er fjorten ganger sterkere enn jordens og går fra 4,2 gauss (0,42 mT) ved ekvator til 10–14 gauss (1,0–1,4 mT) ved polene. Dette gjør det til det sterkeste magnetfeltet i solsystemet med unntak av solflekker. Feltet antas generert av virvelstrømbevegelser av konduktive materialer – innenfor den teoretiske kjernen av metallisk hydrogen. Vulkaner på månen Io avgir store mengder svoveldioksid som danner et strålingsbelte av gass langs månens bane. Gassen blir ionisert i magnetosfæren og danner svovel og oksygenioner. Sammen med hydrogenioner fra Jupiters atmosfære danner de et plasmasjikt i Jupiters ekvatorplan. Plasmaet i sjiktet roterer med planeten og fører til deformasjon av det dipole magnetfeltet til en magnetskive. Elektroner i plasmasjiktet genererer en sterk radiosignatur som produserer strøm i området 0,6–30 MHz.Ved ca. 75 jupiterradier fra planeten genererer vekselvirkningen mellom magnetosfæren og solvinden et buesjokk. Rundt magnetosfæren er det en magnetopause som ligger ved den indre kanten av en magnetosheath – en region mellom den og buesjokket. Solvinden vekselvirker med disse regionene, forlenger magnetosfæren på Jupiters leside og utvider den utover til den nesten når Saturns bane. De fire største månene til Jupiter går alle i bane innenfor magnetosfæren, som beskytter dem mot solvinden.Magnetosfæren er ansvarlig for intense radioutslipp fra polomådene. Vulkansk aktivitet på den jovianske månen Io (se nedenfor) injiserer gass inn i magnetosfæren og produserer en torus av partikler rundt planeten. Ettersom Io beveger seg gjennom denne torusen, genererer vekselvirkningen Alfvénbølger som frakter ionisert materie inn i polområdene på Jupiter. Som et resultat genereres radiobølger gjennom en syklotron maser-mekanisme, og energien føres ut langs en kjegleformet flate. Når jorden krysser denne flaten, kan radioutslippene fra Jupiter overstige de fra solen.
== Omløp og rotasjon ==
Jupiter er den eneste planeten som har et massefellespunkt med solen som ligger på utsiden av solens volum, dog bare 7 % av solens radius. Gjennomsnittsavstanden mellom Jupiter og solen er 778 millioner km (ca. 5,2 ganger gjennomsnittsavstanden mellom jorden og solen, eller 5,2 AE), og den fullfører en runde for hvert 11,86 år. Dette er to femtedeler av omløpsperioden til Saturn. Dette gir ikke en ekte 5:2-baneresonans mellom de to største planetene i solsystemet. Det kan likevel indikere at resonans eksisterte i fortiden, eller at systemet beveger seg mot en resonans i fremtiden. I sitt verk Théorie du movement et de la figure elliptique des planètes fra 1784 betegnet Pierre-Simon Laplace dette forholdet som den store ulikhet. Den lengre avstanden til solen innebærer at planeten i snitt mottar ca. bare 4% av den mengden sollys jorden mottar.
Den elliptiske banen er inklinert 1,31° sammenlignet med jorden. På grunn av en eksentrisitet på 0,048 varierer avstanden til solen med 75 millioner km mellom perihelium og aphelium, eller henholdsvis det nærmeste og fjerneste punktet til planeten langs sin bane rundt solen.
Aksehelningen er kun 3,13°. Planeten har derfor ikke så store årstidsforandringer som jorden og Mars.Jupiter har den raskeste rotasjonen av alle planetene i solsystemet og roterer rundt sin egen akse på noe mindre enn ti timer. Dette fører til en bul rundt ekvator som lett kan ses gjennom et jordbasert amatørteleskop. Akselerasjonen krever en sentripetalakselerasjon ved ekvator på ca. 1,67 m/s², sammenlignet med overflategravitasjonen ved ekvator på 24,79 m/s²; dermed er nettoakselerasjonen på overflaten ved ekvator ca. 23,12 m/s². Planeten er formet som en flattrykt sfæroide, og ekvators diameter er 9 275 km større enn diameteren mellom polene.Den øvre atmosfæren gjennomgår en differensiell rotasjon. Rotasjonen ved polene er om lag fem minutter lengre enn ved ekvator; tre systemer brukes som referanserammer, spesielt når bevegelsen til atmosfæriske formasjoner skal kartlegges. System I gjelder fra breddegradene 10° N til 10° S, og perioden er planetens korteste med 9 t, 50 min og 30,0 s. System II gjelder alle breddegrader nord og sør for disse og har en periode på 9 t, 55 min og 40,6 s. System III ble først definert av radioastronomer og tilsvarer rotasjonen til planetens magnetosfære, og dens periode er Jupiters offisielle rotasjon.
== Observasjon ==
Jupiter er vanligvis det fjerde lyssterkeste objektet på himmelen (etter solen, månen og Venus), men til tider kan Mars fremstå mer lyssterk. Avhengig av Jupiters posisjon i forhold til jorden kan planeten variere i synlig størrelsesklasse fra så lyssterk som –2,9 i opposisjon og ned til –1,6 under konjunksjon med solen. Vinkeldiameteren til Jupiter varierer på samme måte fra 50,1 til 29,8 buesekunder. Gunstige opposisjoner oppstår når Jupiter passerer gjennom perihel én gang per omløp. Da Jupiter nærmet seg perihel i mars 2011 var det en gunstig opposisjon i september 2010.Jorden passerer Jupiter hver 398,8 dag i sin bane rundt solen. Dette kalles den synodiske periode. Når dette skjer, gjennomgår Jupiter en retrograd bevegelse med hensyn til stjernene i bakgrunnen. For en periode ser det ut som at Jupiter beveger seg bakover på nattehimmelen i en loop.
Omløpstiden på tolv år tilsvarer de tolv astrologiske tegnene i Dyrekretsen, og kan ha vært den historiske opprinnelsen til tegnene. Hver gang Jupiter når opposisjon, har den avansert østover med ca. 30°, tilsvarende bredden av Dyrekretsen.
Fordi banen er utenfor jordens, overstiger fasevinkelen til Jupiter sett fra jorden aldri 11,5°. Derfor fremstår planeten alltid nesten fullt opplyst sett gjennom jordbaserte teleskoper. Først under romfartsoppdrag ble Jupiter sett som en halvmåne.
== Forskning og utforskning ==
=== Før-teleskopisk utforskning ===
Jupiter ble observert av babylonske astronomer i det 7. eller 8. århundret f.Kr. I den babylonske teksten Enuma anu enlil, er Jupiter omtalt i tekst 3 på tavlene 50-51. Den kinesiske astronomihistorikeren Xi Zezong har hevdet at Gan De, en kinesisk astronom, oppdaget en av Jupiters måner i år 362 f.Kr. med det blotte øye. Dersom dette stemmer vil det være nesten to årtusener forut for Galileos oppdagelse.I verket Almagest fra det andre århundre konstruerte den hellenistiske astronomen Klaudios Ptolemaios en geosentrisk planetmodell basert på deferenter og episykluser for å forklare Jupiters bevegelse relativt til jorden. Han anga omløpstiden rundt jorden til 4 332,39 dager, eller 11,86 år. I 499 brukte Aryabhata, en matematiker og astronom fra den klassiske tiden for den indiske matematikken og astronomien, en modell som beregnet Jupiters periode som 4 332,2722 dager, eller 11,86 år.
=== Bakkebasert teleskopundersøkelse ===
I 1610 oppdaget Galileo Galilei de fire største månene til Jupiter – Io, Europa, Ganymedes og Callisto (nå kjent som de galileiske månene) – ved bruk av et teleskop, antagelig den første teleskop-observasjonen av andre måner enn jordens. Dette var også den første oppdagelsen av himmelbevegelse som ikke var sentrert rundt jorden. Det var et viktig punkt i favør av Kopernikus' heliosentriske teori om planetenes bevegelse; Galileos uttalte støtte av Kopernikus' modell plasserte ham som en trussel for inkvisisjonen.På 1660-tallet brukte Cassini et nytt teleskop for å oppdage flekker og fargefulle striper på Jupiter og observerte da at planeten er utflatet ved polene. Han anslo også rotasjonsperioden for planeten. I 1690 oppdaget han at atmosfæren gjennomgår en differensiell rotasjon.
Den store røde flekken, en tilsynelatende ovalformet figur på Jupiters sørlige halvkule, kan ha blitt observert i 1664 av Robert Hooke og i 1665 av Giovanni Cassini, men dette er omstridt. Farmasøyten Heinrich Schwabe produserte tegninger som viste detaljer av den store røde flekken i 1831.Den store røde flekken ble angivelig ute av syne ved flere anledninger mellom 1665 og 1708 før den ble ganske lett synlig igjen i 1878. Den ble registrert som svinnende igjen i 1883 og i begynnelsen av det 20. århundre.Både Giovanni Borelli og Cassini lagde møysommelige tabeller over de jovianske månenes bevegelser. Dette gjorde det mulig å forutsi når månene ville passere foran eller bak planeten. I 1670-årene ble det observert at når Jupiter var på motsatt side av solen sett fra jorden, forekom disse hendelsene ca. 17 minutter senere enn forventet. Ole Rømer utledet at sikten var unøyaktig, en konklusjon Cassini hadde avvist. Tidsavviket gjaldt bare observasjoner fra andre objekter (som jorden), og skyldtes tiden lyset bruker på å nå oss. Forskjellen ble dermed brukt til å beregne lyshastigheten.I 1892 observerte Edward Barnard en femte satellitt rundt Jupiter med 910-millimeters refraktor ved Lick Observatory i California. Oppdagelsen av dette relativt lille objektet gjorde ham raskt berømt, og var en anerkjennelse av hans ivrige synssans. Månen ble senere kalt Amalthea, og var den siste månen som ble oppdaget direkte ved visuelle observasjoner. Ytterligere åtte satellitter ble så oppdaget før Voyager 1-sonden passerte planeten i 1979.
I 1932 identifiserte Rupert Wildt absorpsjonsstriper av ammoniakk og metan i Jupiters spektrum.I 1938 ble tre langtlevde antisyklonske formasjoner observert, kalt hvite ovaler. I flere tiår forble disse adskilte formasjonene i atmosfæren. Noen ganger var de svært nær hverandre, men aldri sammenslått. I 1998 kom to av ovalene inn i hverandre, mens den tredje ble observert i år 2000. Disse tre utgjør nå Oval BA.
=== Undersøkelser med radioteleskop ===
I 1955 oppdaget Bernard Burke og Kenneth Franklin utbrudd av radiosignaler fra Jupiter på 22,2 MHz. Perioden til utbruddene stemte med rotasjonen til planeten og de brukte denne informasjonen til å finjustere rotasjonshastigheten. Lange utbrudd (L-utbrudd) varer opp til flere sekunder, mens korte utbrudd (S-utbrudd) varer under én hundredel av et sekund.Tre typer av radiosignaler ble sendt fra Jupiter:
Dekametrisk radioutbrudd (med en bølgelengde på titalls meter) varierer med rotasjonen til Jupiter og påvirkes av vekselvirkningen mellom Io og Jupiters magnetfelt.
Dekimetrisk radioutslipp (med bølgelengder målt i centimeter) ble først observert av Frank Drake og Hein Hvatum i 1959. Signalet kom fra et torus-formet belte rundt ekvator, og er forårsaket av syklotron stråling som blir akselerert i Jupiters magnetfelt.
Termisk stråling produseres av varme i atmosfæren.
=== Utforskning med romsonder ===
Siden 1973 har en rekke automatiserte romsonder besøkt Jupiter. Pioneer 10 var den første som gikk tilstrekkelig nær Jupiter til å avsløre egenskaper og fenomener ved solsystemets største planet. Flyvninger til andre planeter innenfor solsystemet krever energi som er beskrevet som netto endring i hastigheten til en romsonde, eller delta v (Δv). Å komme inn i en Hohmann-bane fra jorden til Jupiter krever en Δv på 6,3 km/s, noe som er sammenlignbart med den Δv på 9,7 km/s som kreves for å nå en lav jordbane. Gravitasjonshjelp gjennom en planetarisk forbiflyvning kan redusere energibehovet for å nå Jupiter, men fører samtidig til en betydelig lengre varighet på flyvningen.
==== Forbiflyvninger ====
Siden 1973 har flere romsonder utført forbiflyvningsmanøvre innenfor observasjonsvidde for Jupiter. Pioneer-sondene tok de første nærbildene av atmosfæren og flere av månene. De oppdaget at strålingsfeltene nær planeten var mye sterkere enn antatt, men begge romsondene overlevde oppholdet i dette miljøet. Banene til disse romsondene ble brukt til å finjustere anslagene for massen til det jovianske systemet. Okkultasjoner av radiosignalene fra planeten resulterte i bedre målinger av Jupiters diameter og graden av utflating ved polene.Seks år senere forbedret Voyager-programmet vår forståelse av de galileiske månene. De oppdaget Jupiters ringer og bekreftet at den store røde flekken var antisyklonsk. Bildene viste at den røde flekken hadde endret nyanser fra oransje til mørk brun siden Pioneer-oppdraget. Det ble oppdaget en torus av ioniserte atomer langs Ios bane, og man fant vulkaner på månens overflate, noen av de i ferd med å få utbrudd. Bak planeten observerte sonden lyn i nattsidens atmosfære.Solsonden Ulysses foretok i 1992 en forbiflyvningsmanøver for å oppnå en polar bane rundt solen. Under passeringen studerte sonden Jupiters magnetosfære. Siden Ulysses ikke har kameraer, ble det ikke tatt bilder. Neste forbiflyvning fant sted 4. februar 2004, men på mye større avstand.I år 2000 fløy Cassini-sonden forbi Jupiter på vei mot Saturn og ga noen av de bildene med høyest oppløsning som noen gang er tatt av planeten. 19. desember 2000 tok sonden et bilde av månen Himalia, men oppløsningen var for lav til at overflateformasjonene kom frem.New Horizons-sonden fløy forbi Jupiter på vei mot Pluto for å benytte seg av Jupiters gravitasjon. Den nærmeste passeringen fant sted 28. februar 2007. Sondens kameraer målte plasma fra vulkanene på Io og studerte alle de fire galileiske månene i detalj i tillegg til langdistanseobservasjoner av de ytre månene Himalia og Elara. Fotograferingen av det jovianske systemet begynte 4. september 2006.
==== Galileo-oppdraget ====
Banesonden Galileo var den første av to sonder som har gått i bane rundt Jupiter. Den gikk inn i bane rundt planeten 7. desember 1995, roterte rundt planeten i over syv år og gjennomførte flere forbiflyvninger av alle de galileiske månene og Amalthea. Sonden fanget også opp nedslaget til kometen Shoemaker-Levy 9 da den nærmet seg Jupiter i 1994. Den informasjonen man fikk om det jovianske systemet fra Galileo var omfattende. Likevel var dens kapasitet begrenset etter en mislykket utrulling av en høyt-oppnåelig radiosenderantenne.Det ble sluppet en atmosfærisk sonde fra romsonden i juli 1995, som gikk inn i planetens atmosfære 7. desember. Den steg nedover i fallskjerm gjennom 150 km av atmosfæren og samlet inn data i 57,6 minutter før den ble knust av trykket (ved rundt 22 ganger det normale trykket på jorden og 153 °C). Sannsynligvis smeltet og fordampet den. Banesonden Galileo opplevde en raskere versjon av samme skjebne da den ble styrtet inn i planeten 21. september 2003 med en hastighet på 50 km/s. Dette ble gjort for å unngå at den skulle krasje med og forurense Europa – en måne som muligens huser liv.
==== Juno ====
Romsonden Juno ble skutt opp av NASA fra Cape Canaveral Air Force Station i Florida den 5. august 2011 og ankom Jupiter 5. juli 2016. Romsonden går i bane rundt polene (polarbane) for å studere planetens magnetfelt. Juno vil også lete etter bevis for at Jupiter har en steinkjerne og utforske hvor mye vann som finnes atmosfæren. Den vil også studere Jupiters vinder, som kan nå hastigheter opp mot 600 km/t). Opprinnelig var det meningen at sonden ville være aktiv frem til februar 2018 etter 37 omløp rundt planeten.
==== Fremtidige sonder og avbrutte oppdrag ====
Europa Jupiter System Mission (EJSM) er et foreslått fellesprosjekt mellom NASA og ESA for utforskning av Jupiter og månene. I februar 2009 ble det annonsert at ESA og NASA hadde gitt dette oppdraget prioritet foran Titan Saturn System Mission. Oppskytningen vil finne sted rundt 2020, men ESAs bidrag vil fortsatt måtte konkurrere økonomisk med andre ESA-prosjekter. EJSM består av den NASA-ledede banesonden Jupiter Europa Orbiter og den ESA-ledede banesonden Jupiter Ganymedes Orbiter.Mulighetene for flytende hav under overflaten på månene Europa, Ganymedes og Callisto har vekket stor interesse i å studere ismånene i detalj. Problemer med finansieringen har imidlertid forsinket fremdriften. NASAs JIMO (Jupiter Icy Moons Orbiter) ble kansellert i 2005. En europeisk Jovian Europa Orbiter ble også studert. Disse oppdragene ble erstattet av Europa Jupiter System Mission (EJSM).
== Måner ==
Jupiter har 79 kjente naturlige satellitter. Av disse er 61 mindre enn 10 km i diameter og er blitt oppdaget siden 1975. De fire største er de galileiske månene Io, Europa, Ganymedes og Callisto.
=== Galileiske måner ===
Banene til Io, Europa, og Ganymedes danner en Laplace-resonans; for hvert fjerde omløp Io fullfører rundt Jupiter, fullfører Europa nøyaktig to omløp og Ganymedes nøyaktig ett omløp. Resonansens gravitasjonseffekter forvrenger deres baner til en elliptisk form siden hver måne mottar et ekstra rykk fra sine naboer på det samme punktet i hvert omløp. Tidevannskraften fra Jupiter gjør derimot banene mer sirkulære.Eksentrisiteten til banene forårsaker variasjon i de tre månenes former. Jupiters gravitasjon strekker dem ut når de nærmer seg og tillater dem å gå tilbake til en mer sfærisk form når de svinger bort. Denne tidevannsforandringen varmer opp månenes indre ved friksjon. Dette ses mest dramatisk ved den ekstraordinære vulkanske aktiviteten på den innerste månen Io (som utsettes for de sterkeste tidevannskreftene), og i mindre grad på den unge geologien på Europas overflate (som indikerer nylig gjenoppbygging av månens overflate).
=== Klassifisering av måner ===
Før Voyager-programmet ble Jupiters måner fordelt på fire grupper, basert på likhet i deres baneelementer. Oppdagelsen av flere små ytre måner har komplisert bildet, og det opereres nå med åtte hovedgrupper.
Åtte indre regulære måner har nesten sirkulære baner nær planet til Jupiters ekvator og antas å ha blitt dannet sammen med Jupiter. Resten er små irregulære måner med elliptiske og inklinerte baner som antas å være innfangede asteroider eller fragmenter av slike. Irregulære måner som tilhører en gruppe, har like baneelementer og kan ha et felles opphav, kanskje som en større måne eller et innfanget legeme som brøt opp.
== Vekselvirkning med solsystemet ==
Sammen med solen har den gravitasjonelle påvirkningen fra Jupiter bidratt med å forme solsystemet. Banene til de fleste av solsystemets planeter ligger nærmere Jupiters baneplan enn solens ekvatorplan, Merkur er den eneste planeten som ligger nærmere solens ekvator i banehelling. Kirkwoodgapet i asteroidebeltet er hovedsakelig forårsaket av Jupiter og planeten kan ha vært ansvarlig for det sene tunge bombardementet av det indre solsystemet.Jupiters gravitasjonsfelt kontrollerer en rekke asteroider som har plassert seg i regionene ved Lagrange-punktene før og etter Jupiter i dens bane rundt solen. De kalles Jupitertrojanere og blir delt inn i greske og trojanske «leirer» til minne om Iliaden. Den første av disse, 588 Achilles, ble oppdaget av Max Wolf den 22. februar 1906; totalt 7 681 er oppdaget per 26. februar 2020. Den største er 624 Hektor.
De fleste kortperiodiske kometer tilhører Jupiter-familien. Deres store halvakse er mindre enn Jupiters, og de antas å dannes i Kuiperbeltet utenfor Neptuns bane. Under nærkontakt med Jupiters bane blir banene perturbert til mindre perioder, før den gravitasjonelle vekselvirkningen med solen og Jupiter gjør dem mer sirkulære. Per 26. februar 2019 er det kjent 581 kometer i Jupiter-familien og 100 i Halley-familien.
=== Nedslag ===
Jupiter har blitt kalt solsystemets støvsuger på grunn av den enorme gravitasjonsbrønnen og beliggenheten nær det indre solsystemet. Planeten har de hyppigste forekomstene av kometnedslag av planetene i solsystemet. Det var antatt at planeten delvis skjermet det indre solsystemet mot kometer. Datasimuleringer tyder på at Jupiter ikke fører til noen netto nedgang i antall kometer, siden dens gravitasjon perturberer banene innover i omtrent samme antall som den samler eller støter bort. Temaet er kontroversielt. Noen tror planeten trekker kometer fra Kuiperbeltet mot jorden. Andre hevder den beskytter jorden mot kometer fra den angivelige Oorts sky.En gjennomgang i 1997 av historiske astronomiske tegninger, antyder at astronomen Cassini registrerte et nedslagskrater i 1690. Åtte andre kandidater til observasjoner av nedslag ble avvist.
Under sitt møte med Jupiter i mars 1979, fotograferte Voyager 1 et meteornedslag.Fra 16. til 22. juli 1994 kolliderte over 20 fragmenter fra kometen Shoemaker-Levy 9 (SL9, formelt betegnet D1993 F2) med Jupiters sørlige halvkule, og ga de første direkte observasjonene av en kollisjon i solsystemet. Nedslaget ga ny informasjon om Jupiters atmosfære. Spektroskopiske studier avslørte absorpsjonsliner fra diatomisk svovel (S2) og karbondisulfid (CS2). Dette var første gang begge disse stoffene ble oppdaget på Jupiter. Det var også andre gang S2 var blitt oppdaget på et himmellegeme. Det var tidligere bare kjent fra Jupitermånen Io. I tillegg ble det funnet spor etter ammoniakk (NH3) og hydrogensulfid (H2).
19. juli 2009 ble det oppdaget et nedslagsted ved omtrent 216. breddegrad i System II. Nedslaget etterlot en sort flekk i atmosfæren, tilsvarende størrelsen til Oval BA. Infrarøde observasjoner viste en lys flekk på nedslagstedet, som betyr at det varmet opp den nedre atmosfæren i området nær Jupiters sørpol.Et mindre nedslag ble oppdaget 3. juni 2010 av amatørastronomen Anthony Wesley fra Murrumbateman i New South Wales i Australia, og ble filmet av amatørastronomen Christopher Go fra Cebu på Filippinene. Den 20. august 2010 ble enda et nedslag observert av den japanske amatørastronomen Masayuki Tachikawa i Kumamoto, og den 23. august var hendelsen blitt rapportert av amatørastronomen Kazuo Aoki og amatørastronomen Ishimaru fra prefekturet Toyama.Den 10. september 2012 oppdaget amatørastronomen Dan Petersen et nedslag av en ildkule på Jupiter, som varte 1 eller 2 sekunder. Samtidig ble nedslaget filmet av astronomen George Hall. Nedslaget fant sted på den 345. lengdegrad og breddegraden +2. Objektet ble antatt å være under 10 meter i diameter.Den 17. mars 2016 ble et nedslag observert av Gerrit Kernbauer i Mödling, Østerrike, med Skywatcher Newton 200/1000 – et 8" teleskop som opererte ved f/15. Dette ble senere bekreftet av en video av amatørastronomen John McKeon fra Swords i Dublin, Irland, kl 02:18. Jupiter ble truffet av en asteroide eller komet.
== Muligheter for liv ==
Miller-Urey-eksperimentet, utført av kjemikerne Stanley Miller og Harold Urey i 1953, viste at en kombinasjon av lyn og de kjemiske sammensetningene som eksisterte i atmosfæren i jordens urtid, kunne danne organiske forbindelser (inkludert aminosyrer) som kunne være byggeblokker for liv. Eksperimentet førte til dannelsen av 22 aminosyrer. Den simulerte atmosfæren inneholdt vann, metan, ammoniakk og molekylært hydrogen, som fremdeles finnes i Jupiters atmosfære, og det ble påvist at atmosfærens sterke vertikale luftsirkulasjon vil bringe disse forbindelsene ned til de lavere regionene. Dette var før romsonder avdekket det høye trykket og de høye temperaturene i Jupiters atmosfære. Den høyere temperaturen ville bryte ned slike kjemikalier og forhindre dannelsen av jordlignende liv.Det er neppe jordlignende liv på Jupiter. Det finnes lite vann i atmosfæren og en mulig fast overflate vil befinne seg under ekstreme trykk. I 1976 lanserte de amerikanske astronomene Carl Sagan og Edwin Ernest Salpeter en hypotese om ammoniakk- eller vannbasert liv i Jupiters øvre atmosfære. Hypotesen var basert på økologien til terrestriske hav som har enkle fotosyntetiske plankton i de øvre nivåene, fisker i de lavere nivåene som lever av disse skapningene, og marine predatorer som jakter på fiskene. Dette var før Voyager-oppdragene utvidet innsikten om det jovianske systemet. I science fiction novellen A Meeting with Medusa fra 1971 beskrev Arthur C. Clarke jovianske skapninger som lignet Sagans og Salpeters hypotetiske livsformer.
Mulige underjordiske hav på noen av Jupiters måner har ført til spekulasjoner om det finnes liv der.
== Mytologi ==
Planeten Jupiter har vært kjent siden antikken. Den er synlig for det blotte øye på nattehimmelen og kan i blant ses på dagtid når solen står lavt. For babylonerne representerte den guden Marduk. De brukte en grov 12-års bane for planeten langs ekliptikken for å definere stjernebildene i Dyrekretsen.Romerne oppkalte planeten etter Jupiter (lat.: Iuppiter, Iūpiter og Jove), den høyeste guddommen i romersk mytologi. Navnet kommer fra den urindoeuropeiske vokative sammensetningen *Dyēu-pəter. Nominativ *Dyeus-pətēr betyr «O Fader Himmel-Gud» eller «O Fader Dag-Gud».Det astronomiske symbolet for planeten, ♃, er en stilisert fremstilling av gudens lyn. Den opprinnelige greske guddommen Zevs, som ble adoptert av romerne, står for roten zeno- som blir brukt til å danne noen Jupiter-relaterte ord på engelsk, som «zenographic».Joviansk er adjektivformen for Jupiter. Den eldre adjektivformen jovial, satt ut av astrologer i middelalderen, har fått betydningen «glad» eller «lystig», som er stemninger som tilskrives Jupiters astrologiske påvirkning.I Kina kalles planeten for trestjernen (kinesisk: 木星; pinyin: mùxīng, kantonesisk: moqsing), basert på den kinesiske læren om de fem elementene. Denne navneformen brukes også i Korea (hangul: 목성, revidert romanisering: moksseong) og på japansk (もくせい, mokusei). Grekerne kalte den Φαέθων, Phaethon, «flammende». I vedisk astrologi oppkalte hinduistiske astrologer planeter etter Bṛhaspati, den religiøse læreren for gudene. De kalte den ofte «Guru», som bokstavelig betyr «den tunge». I det norske språket er torsdag avledet fra «Tors dag», der Tor er assosiert med planeten Jupiter i germansk religion.
== Noter og referanser ==
Noter
Litteraturhenvisninger
Tidsskriftsartikler, nettutgivelser o.l.
== Litteratur ==
Litteratur til artikkelenBurgess, Eric (1982). By Jupiter: Odysseys to a Giant (engelsk). New York: Columbia University Press. ISBN 0-231-05176-X.
Aryabhata, oversatt og med noter av Walter Eugene Clark (1930). The Aryabhatiya of Aryabhata (PDF) (engelsk). University of Chicago Press.
Covington, Michael A. (2002). Celestial Objects for Modern Telescopes (engelsk). Cambridge University Press. ISBN 0-521-52419-9.
Crump, Thomas (1992). The Japanese numbers game: the use and understanding of numbers in modern Japan. Nissan Institute/Routledge Japanese studies series (engelsk). Routledge. ISBN 0415056098.
Davis, Andrew M.; Turekian, Karl K. (2005). Meteorites, comets, and planets. Treatise on geochemistry, (engelsk). 1. Elsevier. ISBN 0-08-044720-1. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
De Groot, Jan Jakob Maria (1912). Religion in China: universism. a key to the study of Taoism and Confucianism. American lectures on the history of religions (engelsk). 10. G. P. Putnam's Sons.
Dong, Paul (2002). China's Major Mysteries: Paranormal Phenomena and the Unexplained in the People's Republic (engelsk). China Books. ISBN 0-8351-2676-5.
Elkins-Tanton, Linda T. (2006). Jupiter and Saturn (engelsk). New York: Chelsea House. ISBN 0-8160-5196-8.
Fortescue, Peter W.; Stark, John; Swinerd, Graham (2003). Spacecraft systems engineering (engelsk) (3 utg.). John Wiley and Sons. ISBN 0-470-85102-3. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Guillot, T.; Stevenson, D. J.; Hubbard, W. B.; Saumon, D. (2004). Bagenal, F.; Dowling, T. E.; McKinnon, W. B, red. Jupiter: The Planet, Satellites and Magnetosphere (engelsk). Cambridge University Press. ISBN 0-521-81808-7. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Herbst, T. M.; Rix, H.-W. (1999). Guenther, Eike; Stecklum, Bringfried; Klose, Sylvio, red. Star Formation and Extrasolar Planet Studies with Near-Infrared Interferometry on the LBT (engelsk). San Francisco, California: Astronomical Society of the Pacific. Bibcode:1999ASPC..188..341H. ISBN 1-58381-014-5. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Hulbert, Homer Bezaleel (1909). The passing of Korea (engelsk). Doubleday, Page & company.
Jewitt, D. C.; Sheppard, S.; Porco, C. (2004). Bagenal, F.; Dowling, T.; McKinnon, W, red. Jupiter: The Planet, Satellites and Magnetosphere (PDF). Cambridge University Press. ISBN 0-521-81808-7. Arkivert fra originalen (PDF) 14. juli 2011. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
McFadden, Lucy-Ann; Weissman, Paul; Johnson, Torrence (2006). Encyclopedia of the Solar System (engelsk) (2 utg.). Academic Press. ISBN 0-12-088589-1. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Murdin, Paul (2000). Encyclopedia of Astronomy and Astrophysics (engelsk). Bristol: Institute of Physics Publishing. ISBN 0-12-226690-0.
Pedersen, Olaf (1974). A Survey of the Almagest (engelsk). Odense University Press.
Ridpath, Ian (1998). Norton's Star Atlas (engelsk) (19 utg.). Prentice Hall. ISBN 0-582-35655-5.
Shu, Frank H. (1982). The physical universe: an introduction to astronomy. Series of books in astronomy (engelsk) (12 utg.). University Science Books. ISBN 0-935702-05-9.
Taylor, Stuart Ross (2001). Solar system evolution: a new perspective : an inquiry into the chemical composition, origin, and evolution of the solar system (engelsk) (2 utg.). Cambridge University Press. ISBN 0-521-64130-6.
Yelle, R.V.; Miller, S. (2004). Bagenal, F.; Dowling, T.E.; McKinnon, W.B., red. Jupiter's Thermosphere and Ionosphere (PDF). Jupiter: The Planet, Satellites and Magnetosphere (engelsk). Cambridge: Cambridge University Press. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)Videre lesningBagenal, F.; Dowling, T.E.; McKinnon, W.B., red. (2004). Jupiter: The planet, satellites, and magnetosphere (engelsk). Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-81808-7. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)
Beebe, Reta (1997). Jupiter: The Giant Planet (engelsk) (2 utg.). Washington, D.C.: Smithsonian Institution Press. ISBN 1-56098-731-6.
== Eksterne lenker ==
(en) Jupiter (planet) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jupiter – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jupiter i Unified Astronomy Thesaurus
«Informasjon om Jupiter fra «De ni planetene»». astronomi.no. Arkivert fra originalen 28. januar 1999.
«Video fra romskipet New Horizons passering av Jupiter». dagbladet.no.
«Jupiter Fact Sheet» (engelsk). NASA. Arkivert fra originalen 5. oktober 2011. Besøkt 16. juni 2004.
«Solar system Exploration: Jupiter» (engelsk). NASA. Arkivert fra originalen 13. mai 2006. Besøkt 26. november 2006.
Hans Lohninger; m.fl. (2. november 2005). «Jupiter, As Seen By Voyager 1». A Trip into Space (engelsk). Virtual Institute of Applied Science. CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl. (link)
Dunn, Tony (2006). «The Jovian System». Gravity Simulator (engelsk). — En simulering av 62 jovianske måner.
Seronik, G.; Ashford, A. R. «Chasing the Moons of Jupiter» (engelsk). Sky & Telescope. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Anonymous (2. mai 2007). «In Pictures: New views of Jupiter» (engelsk). BBC News.
Cain, Fraser. «Jupiter» (engelsk). Universe Today.
«Fantastic Flyby of the New Horizons spacecraft (1. mai 2007.)» (engelsk). NASA. Arkivert fra originalen 25. juli 2009.
«Moons of Jupiter articles in Planetary Science Research Discoveries». Planetary Science Research Discoveries. University of Hawaii, NASA. | Jupiter () er den femte planeten fra solen og den største planeten i solsystemet. Planetens masse er én promille av solens, men to og en halv gang massen til alle andre planeter i solsystemet til sammen. | 4,184 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dietrich_Fischer-Dieskau | 2023-02-04 | Dietrich Fischer-Dieskau | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Barytoner', 'Kategori:Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst', 'Kategori:Dødsfall 18. mai', 'Kategori:Dødsfall i 2012', 'Kategori:Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden', 'Kategori:Fødsler 28. mai', 'Kategori:Fødsler i 1925', 'Kategori:Grammy Award-vinnere', 'Kategori:Medlemmer av Akademie der Künste', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Pour le Mérite', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske operasangere'] | Dietrich Fischer-Dieskau (født 28. mai 1925 i Berlin, død 18. mai 2012 i Berg) var en tysk baryton som av mange anses som den fineste liedertolker av sin generasjon, og som en av de fremste operasangere. Han var også virksom som dirigent, maler, forfatter og resitator.
| Dietrich Fischer-Dieskau (født 28. mai 1925 i Berlin, død 18. mai 2012 i Berg) var en tysk baryton som av mange anses som den fineste liedertolker av sin generasjon, og som en av de fremste operasangere. Han var også virksom som dirigent, maler, forfatter og resitator.
== Bakgrunn ==
Fischer-Dieskau var sønn av Albert, en rektor, og Dora, en lærerinne. Dietrich Fischer-Dieskau begynte å synge allerede som barn og tok timer i stemmebruk fra han var 16. Da han ble innrullert i hæren i 1943 hadde han avsluttet gymnasiet og et semester på Berlin-konservatoriet. Han ble tatt som krigsfange av amerikanerne i Italia i 1945 og ble repatriert etter to år.
== Karrière ==
Karrièren startet opp i januar 1948, da han – fremdeles som student hos Hermann Weissenborg – første gang sang Schuberts Winterreise for RIAS. Samme år ble han ansatt ved operaen i Berlin, og i 1949 utgav han sin første plate med Brahms-sanger. Det året gjestet han operascener i München og Wien. I 1951 debuterte han på festspillene i Salzburg under Wilhelm Furtwängler, og samme på festivalen i Edinburgh. I 1952 fulgte hans første turné i USA, og i 1954 opptrådte han for første gang på festspillene i Bayreuth.
I 1980 ble han tildelt Ernst von Siemens' musikkpris, og var fra 1983 professor ved Universität der Künste i Berlin. I 1993 avsluttet han sin aktive karrière som sanger.
== Familieliv ==
I 1949 giftet Fischer-Dieskau seg med sin første kone, cellisten Irmgard Poppen. Hun døde i barselseng i 1963 da deres tredje sønn ble født. Han var så kortvarig gift med skuespillerinnen Ruth Leuwerik. Fra 1977 av var Dietrich Fischer-Dieskau gift med sangerinnen Júlia Várady.
== Priser og utmerkelser (utvalg) ==
Fischer-Dieskau ble tildelt ordenen Pour le Mérite.
1975 – Léonie Sonnings musikkpris
== Verk i utvalg ==
Auf den Spuren der Schubert-Lieder. Werden, Wesen, Wirkung. Brockhaus, Wiesbaden 1971, ISBN 3-7653-0244-9.
Robert Schumann: Wort und Musik. Das Vokalwerk. Deutsche Verlags-Anstalt, Stuttgart 1981, ISBN 3-421-06068-1.
Wenn Musik der Liebe Nahrung ist. Künstlerschicksale im 19. Jahrhundert. Deutsche Verlags-Anstalt, Stuttgart 1990, ISBN 3-421-06571-3.
Fern die Klage des Fauns. Claude Debussy und seine Welt. Deutsche Verlags-Anstalt, Stuttgart 1993, ISBN 3-421-06651-5.
Schubert und seine Lieder. Deutsche Verlags-Anstalt, Stuttgart 1996, ISBN 3-421-05051-1 (pocketbokutgave: Franz Schubert und seine Lieder. Insel, Frankfurt 1999, ISBN 3-458-34219-2).
Carl Friedrich Zelter und das Berliner Musikleben seiner Zeit. Eine Biographie. Nicolai, Berlin 1997, ISBN 3-87584-652-4.
Johannes Brahms. Leben und Lieder. List, Berlin 2008, ISBN 978-3-548-60828-0.
Jupiter und ich. Begegnungen mit Furtwängler. Berlin Univ. Press, Berlin 2009, ISBN 978-3-940432-66-7.
Das deutsche Klavierlied. Berlin University Press, Berlin 2012, ISBN 978-3-86280-021-6.
== Litteratur ==
Oswald Panagl: «Fischer-Dieskau, Dietrich» i Oesterreichisches Musiklexikon. Onlineutgaven, Wien 2002 ff., ISBN 3-7001-3077-5.
Wolfgang Gratzer (red.). Dietrich Fischer-Dieskau. Zu seiner Entwicklung als Sänger und Musikdenker (klang-reden 7), Rombach, Freiburg im Breisgau/u.a. 2012, ISBN 978-3-7930-9691-7.
Wolf-Eberhard von Lewinski: Dietrich Fischer-Dieskau: Interviews – Tatsachen – Meinungen. Piper, München 1988, ISBN 3-492-18266-6.
Hans A. Neunzig: Dietrich Fischer-Dieskau – Ein Leben in Bildern. Henschel-Verlag, Berlin 2005, ISBN 3-89487-499-6.
Monika Wolf: Dietrich Fischer-Dieskau. Verzeichnis der Tonaufnahmen. Schneider, Tutzing 2000, ISBN 3-7952-0999-4.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Dietrich Fischer-Dieskau – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Dietrich Fischer-Dieskau på Internet Movie Database
(da) Dietrich Fischer-Dieskau på Filmdatabasen
(da) Dietrich Fischer-Dieskau på danskefilm.dk
(en) Dietrich Fischer-Dieskau på AllMovie
(en) Dietrich Fischer-Dieskau hos The Movie Database
(en) Dietrich Fischer-Dieskau på Discogs
(en) Dietrich Fischer-Dieskau på MusicBrainz
(en) Dietrich Fischer-Dieskau på Spotify
(en) Dietrich Fischer-Dieskau på AllMusic | Dietrich Fischer-Dieskau (født 28. mai 1925 i Berlin, død 18. | 4,185 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Beograd | 2023-02-04 | Beograd | ['Kategori:20°Ø', 'Kategori:44°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med uklare setninger', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Beograd', 'Kategori:Byer ved Donau', 'Kategori:Hovedsteder i Europa', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart'] | Beograd (serbisk: Beograd, Београд; tysk Belgrad; ungarsk Belgrád, tidligere Nándorfehérvár) er hovedstaden i Serbia og dessuten landets største by med hensyn til befolkning. Navnet er serbisk for «hvit by».
Beograd er sete for Serbias sentrale politiske institusjoner, inkludert landets president og nasjonalforsamlingen, Narodna Skupština Srbije. Med sine to statlige universiteter (blant annet Universitetet i Beograd) og en rekke andre institusjoner for høyere utdanning, er Beograd landets sentrum for utdanning og forskning. En rekke av landets største forlag, aviser, radio- og fjernsynsstasjoner har sine hovedkontorer i byen. Beograd er hovedsete for den serbisk-ortodokse kirke og residens for den serbiske patriarken. Det største gudshuset på Balkanhalvøya, Sankt Savakirken er oppført på Vracarhøyden. Festningen Kalemegdan på høyden over Savas munning er et symbol for Beograd.
Beograd ligger der Sava møter Donau, i den sørøstlige delen av den pannoniske slette ved overgangen til Balkan. Dette har ført til at byen også kalles Porten til Balkan. Kommunikasjonsmessig ligger Beograd ved de pan-europeiske korridorenes rute X og VII.
| Beograd (serbisk: Beograd, Београд; tysk Belgrad; ungarsk Belgrád, tidligere Nándorfehérvár) er hovedstaden i Serbia og dessuten landets største by med hensyn til befolkning. Navnet er serbisk for «hvit by».
Beograd er sete for Serbias sentrale politiske institusjoner, inkludert landets president og nasjonalforsamlingen, Narodna Skupština Srbije. Med sine to statlige universiteter (blant annet Universitetet i Beograd) og en rekke andre institusjoner for høyere utdanning, er Beograd landets sentrum for utdanning og forskning. En rekke av landets største forlag, aviser, radio- og fjernsynsstasjoner har sine hovedkontorer i byen. Beograd er hovedsete for den serbisk-ortodokse kirke og residens for den serbiske patriarken. Det største gudshuset på Balkanhalvøya, Sankt Savakirken er oppført på Vracarhøyden. Festningen Kalemegdan på høyden over Savas munning er et symbol for Beograd.
Beograd ligger der Sava møter Donau, i den sørøstlige delen av den pannoniske slette ved overgangen til Balkan. Dette har ført til at byen også kalles Porten til Balkan. Kommunikasjonsmessig ligger Beograd ved de pan-europeiske korridorenes rute X og VII.
== Historie ==
Serbias hovedstad er en av Europas eldste byer. Arkeologiske utgravninger har vist spor av bosetting på stedet så langt tilbake som fra det sjette årtusenet før Kristus. I utkanten av dagens Beograd finnes fødestedet for Vinčakulturen, en av de store førhistoriske kulturene i Europa. De arkeologiske utgravningene i Starčevo og Vinča viser at området har vært bebodd i mer enn 7 000 år. Det vil si at Beograd er blant de eldste bosetningene i Europa som har vært bebodd sammenhengende.
I år 279 f.Kr. ble byen for første gang skriftlig nevnt som Singidun, grunnlagt av en keltisk stamme. Romerne erobret byen i 86 f.Kr.. Deres navn på Beograd var Singidunum. Navnet Beograd ble brukt for første gang i en pavelig bulle datert 878.
Stefan Nemanjic ble i 1217 kronet til den første serbiske kongen og regjerte til 1227. I 1403 ble byen hovedstad for det serbiske despotiet under Stefan Lazarević. Dette regnes også som den første serbiske statsdannelsen. Det osmanske riket erobret byen i 1521, og det siste osmanske regimentet forlot Kalemegdan først i 1867. Fra samme tidspunkt ble Beograd hovedsete for Fyrstedømmet Serbia. Byen ble senere hovedstad i Kongeriket Serbia fra 1883 til 1918 og hadde deretter tilsvarende status i Kongeriket Jugoslavia. Fra slutten av andre verdenskrig var Beograd hovedstad i Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia, fra 2003 var den hovedstad i Serbia og Montenegro og fra juni 2006 er den hovedstad i republikken Serbia.
== Kultur ==
Beograd har mange kulturelle begivenheter, inkludert FEST (Internasjonal filmfestival), BITEF (Beograds Teaterfestival), BELEF (Beograds sommer festival) og Bemus (Beograds musikkfestival). Nobelprisvinner Ivo Andric skrev sine mest kjente verk: Broen over Drina og Den fordømte gården i Prizrenska Street i Beograd. Andre fremtredende serbiske forfattere som bodde og arbeidet i Beograd er: Branislav Nusic, Milos Crnjanski, Borislav Pekic, Milorad Pavic og Mesa Selimovic.
Mesteparten av den serbiske filmindustrien er basert i Beograd. En av de mest berømte filmer er laget her av Emir Kusturica i 1995, vinner av Gullpalmen ved filmfestivalen i Cannes - Under jorden. Byen var et av de viktigste sentre for den jugoslaviske «ny bølge»: VIS Idoli, Ekatarina Velika og andre artister knytet til musikk, er alt fra Beograd. Andre berømte rock artister i Beograd: Riblja čorba, Bajaga og instruktører og andre. I løpet av nittitallet, var byen et viktig senter (det tidligere Jugoslavia) av turbo-folk musikksjanger.
Beograd har også mange teatre, og mest kjente blant dem er Nasjonaltheatret, Jugoslaviske Drama Theater, Zvezdara teater og Atelier 212.
Det mest berømte museet i Beograd er Nasjonalmuseet, grunnlagt i 1844. Den inneholder samlinger av mer enn 400.000 utstillinger, inkludert mange utenlandske mesterverk. Det velkjente Miroslav-evangeliet er i dette museet.
Etnografiskmuseum, etablert i 1901, inneholder mer enn 150.000 utstillinger av landlige og urbane Balkans kultur, nemlig tidligere jugoslaviske. Museet for samtidskunst inneholder en samling på ca 8,540 eksempler av kunstverk fra Jugoslavia siden 1900. Nikola Teslas Museum, som ble grunnlagt i 1952, holder personlige eiendeler av Nikola Tesla. Museet lagrer rundt 160.000 originaldokumenter og ca 5.700 andre gjenstander.
== Administrasjon ==
Beograd er en selvstendig administrativ del av Serbia med en egen byregjering. Den er inndelt i 17 kommuner og hver kommune har eget lokalt råd.
=== Kommuner ===
== Samferdsel ==
Beograd er fra gammelt av et viktig knutepunkt – med ferdselsårer som den seilbare Donau med bielven Sava, internasjonale vei- og siden 1800-tallet jernbaneforbindelser, i perioder også som stasjon for Orientekspressen.
=== Kollektivtransport ===
Ødeleggelsene under krigene, embargoen av Jugoslavia, NATOs bombing – og behovet for gjenreisning – har ikke vært gunstig for utbyggingen av et moderne kollektivsystem. Jernbanens lokaltrafikk omfatter fem linjer på til sammen ca. 70 km og 41 stasjoner, med gjennomsnittlig ca. 25 000 reiser pr. virkedag og vel 7 mill. pr. år. Beograd er en av få europeiske millionbyer uten tunnelbane. GPS Beograd avvikler mesteparten av kollektivtransporten og har inntil 700 000 passasjerer pr. dag – fordelt på 12 trikkelinjer, åtte trolleybuss- og 118 (diesel-)bussruter. Sporvognparken er i gjennomsnitt nærmere 30 år gammel og består hovedsakelig av Tatra KT4-vogner, som fortsatt er mye brukt i tidligere østblokkland – i tillegg til brukt materiell av eldre årgang fra Basel. Selskapet har også noen nye trikker med lavgulv og skal etter planen kjøpe flere slike og utfase det eldste materiellet. En buss har gjerne betydelig kortere levetid enn en trikk, og bussene er gjennomsnittlig ni år gamle; de fleste har lavgulv. Busselskapet SP Lasta betjener også omlandet og har 2500 avganger daglig, fordelt på over 300 bussruter. Beograd har hatt en bussprodusent, Ikarbus.
== Religion ==
Beograd er sete for en serbisk-ortodoks patriark og en romersk-katolsk erkebiskop.
Jødiske samfunn har antagelig eksistert i byen siden romertiden. Trolig fantes ca. 12 000 jøder i byen da tyskerne invaderte Jugoslavia i 1941. Bare 1115 overlevde nazistenes jødeutryddelser.
== Severdigheter ==
=== Kalemegdan ===
Festningen Kalemegdan ligger på en landtunge der elvene Sava og Donau møtes, nordvest for sentrum av Beograd. Fra festningens murer 125,5 moh er det utsyn til Savas munning i Donau, Krigsøya i forlengelsen av dette utløpet og bydelene Zemun og Novi Beograd på motsatt side av Sava.
=== Nasjonalmuseet ===
Serbias nasjonalmuseum på Trg republike, ble gjenåpnet i 2018 etter å ha vært stengt for publikum siden 2003.
=== Beogradska Arena ===
I Novi Beograd ligger en av Europas største innendørsarenaer, Beogradska Arena, der den europeiske musikkfestivalen Eurovision Song Contest ble avholdt i mai 2008.
=== Skadarlija ===
Skadarlija (Скадарлија) er en pittoresk bydel i Beograd beliggende i kommunen Stari Grad. På begynnelsen av 1900-tallet vant Skadarlija renommé som kunstnerkvarter, idet en rekke unge kunstnere fra det jugoslaviske området oppholdt seg her. I dag finnes det i bydelen restauranter og kafeer der det serveres typisk serbisk mat og drikke.
=== Kirker ===
Sankt Savakirken på Vračarhøyden regnes som verdens største ortodokse kirkebygg.
=== Andre attraksjoner ===
Beograd ligger ganske sentralt og er derfor et av Europas travleste transportpunkt. Byen er kjent for å være den mest livlige i regionen og er forbundet med uttrykket «der alt skjer». Beograd har det beste nattlivet og er som regel et hovedmål for besøkende fra nabolandene.
Beograd ble kåret som fremtidens europeisk by i Sørøst-Europa av Foreign Direct Investment. I en undersøkelse har også The New York Times kåret Beograd til en av de beste europeiske hovedstedene og ga omtalen en stor overskrift med tittelen «Belgrade Rocks».
== Kjente personer fra Beograd ==
Franz Xaver von Wulfen (1728–1805), østerriksk botaniker, zoolog, mineralog og alpinist
Petar II av Jugoslavia (1923–1970), Kongeriket Jugoslavias siste konge
Zoran Đinđić (1952–2003), politiker
Jovana Janković (født 1981), TV-personlighet
Jelena Nikolić (født 1982), volleyballspiller
Katarina Tomašević (født 1984), håndballmålvakt
Danica Curcic (født 1985), dansk skuespillerinne med serbiske røtter
Novak Đoković (født 1987), tennisspiller
Ana Ivanović (født 1987), tennisspiller
Marko Jevtović (født 1987), bordtennisspiller
== Bildegalleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(sr) Offisielt nettsted
(en) Belgrade – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Beograd – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Beograd hos Wikivoyage
Beograd Vêr
Beograds Turisme
Live Cam fra Beograd | Beograd (serbisk: Beograd, Београд; tysk Belgrad; ungarsk Belgrád, tidligere Nándorfehérvár) er hovedstaden i Serbia og dessuten landets største by med hensyn til befolkning. Navnet er serbisk for «hvit by». | 4,186 |
null | 2023-02-04 | Saturn | null | null | null | Saturn () er den sjette planeten fra solen og den nest største i solsystemet, etter Jupiter. Den er oppkalt etter den romerske guden Saturn, og det astronomiske symbolet representerer gudens sigd. | 4,187 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kikhoste | 2023-02-04 | Kikhoste | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bakterielle infeksjoner', 'Kategori:Barnesykdommer', 'Kategori:Medisinstubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-03'] | Kikhoste er en infeksjon som er forårsaket av bakterien Bordetella pertussis. Tiden fra smitte til sykdommen bryter ut (inkubasjonstiden) er vanligvis mellom 1 og 2 uker. Sykdommen smitter lett.
I 1997/98 hadde Norge ett av de største utbruddene av kikhoste på flere tiår. Årsaken til utbruddet vites ikke helt. De fleste som ble syke, var i aldersgruppen 2–19 år. I 2004 hadde Norge den høyeste forekomsten av kikhoste i Europa, med en forekomst på 168 per 100 000 innbyggere.
| Kikhoste er en infeksjon som er forårsaket av bakterien Bordetella pertussis. Tiden fra smitte til sykdommen bryter ut (inkubasjonstiden) er vanligvis mellom 1 og 2 uker. Sykdommen smitter lett.
I 1997/98 hadde Norge ett av de største utbruddene av kikhoste på flere tiår. Årsaken til utbruddet vites ikke helt. De fleste som ble syke, var i aldersgruppen 2–19 år. I 2004 hadde Norge den høyeste forekomsten av kikhoste i Europa, med en forekomst på 168 per 100 000 innbyggere.
== Sykdomstegn ==
Sykdommen starter med moderat feber, forkjølelse og tørrhoste om natten. Disse symptomene kan vare 1–2 uker. Deretter begynner pasienten å hoste, ofte og i serier. Hostene kommer raskt etter hverandre. Siden hostene kommer så tett, får barnet vanskelig for å puste inn under anfallet. Det får åndenød, blir redd og kan få blålig ansiktsfarge. Når hostingen gir seg, kan pasienten begynne å puste raskt og dypt, og få kiking (pipende lyd under innpustingen), og eventuelt brekninger. Hosten kan vare i 2–6 uker.
== Behandling ==
Ved mistanke om kikhoste, bør lege kontaktes. Legen kan vurdere om det virkelig dreier seg om kikhoste ved å undersøke den syke og ved å ta bakterieprøver fra halsen og eventuelt en blodprøve. Hvis diagnosen bekreftes eller er overveiende sannsynlig, får barnet et antibiotikum, vanligvis erytromycin. Det forhindrer smittespredning og forkorter sykdommen litt. Den syke er vanligvis smittebærende i fem dager etter at behandling startet, og barn bør holdes hjemme fra barnehage eller skole i denne tiden. Barn under 1 år og svært syke barn må vanligvis behandles på sykehus.
Legen vil også vurdere om andre barn i nærmiljøet kan være smittet. Hvis smitteutsatte barn ikke er fullt vaksinert mot kikhoste, kan det være aktuelt med en ny vaksinedose. Smitteutsatte spedbarn får som regel forebyggende behandling med erytromycin.
== Vaksine ==
Vaksine mot kikhoste inngår i barnevaksinasjonsprogrammet. Vaksinen gis ved 3, 5 og 11–12 mnd alder. Fordi vaksineeffekten avtar etter ca. 5 år, er det fra 2006 innført en 4. vaksinedose til skolebarn i 1. klasse.De aller fleste barn er vaksinert mot kikhoste før de fyller 1 år (kombinasjonsvaksine: difteri-tetanus-kikhoste-polio + Hib). Som følge av vaksineringen er kikhoste i dag langt sjeldnere enn tidligere, men fra 1997 har det vært en epidemi i landet vårt med 2000–3000 meldte tilfeller årlig. Sykdommen forekommer i alle aldersgrupper.
Det er som regel barn som ikke er vaksinert som får kikhoste blant småbarna. Men vaksinen gir heller ikke full beskyttelse. Har man vært utsatt for smitte, er det derfor mulig å utvikle sykdommen. Som regel får de som er vaksinert en mildere form av sykdommen som kan være vanskeligere å kjenne igjen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Folkhelseinstituttet om kikhosteTidsskrift for Den norske lægeforening - kikhoste hos småbarn (artikkel) | | ICPC2 = R71 | 4,188 |
null | 2023-02-04 | Norsk Regnesentral | null | null | null | Norsk Regnesentral (NR) er en norsk forsnningsinstitutt som utfører oppdragsforskning for næringsliv og offentlig sektor i Norge og internasjonalt. Forskningsområdene er IKT og statistisk modellering. | 4,189 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kvantitativ_metode | 2023-02-04 | Kvantitativ metode | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kvantitativ metode', 'Kategori:Sosiologi', 'Kategori:Vitenskapelig metode', 'Kategori:Vitenskapsteori'] | Kvantitative metoder er forskningsmetoder som befatter seg med tall og det som er målbart (kvantifiserbart) og skiller seg således fra kvalitative metoder. Telling, måling og kalkulasjoner er vanlige former for kvantitative metoder og resulterer ofte i statistikker med ulike variabler som kan fremstilles i form av tabeller og grafer. Ved hjelp av deskriptiv statistikk og sannsynlighetsteori kan man analysere dataen sin og gjøre rede for omfanget av et fenomen, årsakssammenhenger eller teste hypoteser.
| Kvantitative metoder er forskningsmetoder som befatter seg med tall og det som er målbart (kvantifiserbart) og skiller seg således fra kvalitative metoder. Telling, måling og kalkulasjoner er vanlige former for kvantitative metoder og resulterer ofte i statistikker med ulike variabler som kan fremstilles i form av tabeller og grafer. Ved hjelp av deskriptiv statistikk og sannsynlighetsteori kan man analysere dataen sin og gjøre rede for omfanget av et fenomen, årsakssammenhenger eller teste hypoteser.
== Historie ==
=== Naturvitenskapene og teknologi ===
Før 1600-tallet ble kvantitative metoder lite brukt innen naturvitenskapene og systematisk måling ble nesten utelukkende brukt innen astronomi. Barometeret og termostatet gjorde at måling etterhvert ble mer vanlig innen meteorologien. Teleskopet gjorde det mulig å utføre mer nøyaktige astronomiske, så vel som kartografiske, målinger. Isaac Newton oppdaget at tyngdekraften kunne beskrives ved hjelp av matematiske formler, de såkalte Newtons bevegelseslover. Antoine Lavoisier la grunnlaget for mye av den moderne kjemien gjennom kvantitative eksperimenter, og oppdagelsen av Ohms lov gjorde at også elektrisitet kunne beregnes og gis en presis størrelse. Teknologiske nyvinninger gav også flere typer sensorer som har gjort det mulig å måle flere fenomener på flere måter.
=== Internasjonal samhandling og standardisering ===
Utvikling av transport- og kommunikasjonsteknologi gjorde at det ble et økende behov for objektivisert kunnskap ettersom nettverk mellom mennesker ble mer anonyme enn de hadde vært tidliger når informasjon i større grad ble utvekslet i små uformelle nettverk. Utvikling av felles standardiserte måleenheter som Det Metriske System, Greenwich Mean Time og Gullstandarden var grunnleggende for utvikling av økt internasjonal handel og samhandling. Samfunnsøkonomien vokste frem som en vitenskap som kvantifiserte menneskelig atferd i form av penger. Standardiserte målesystemer ble senere også svært viktig for utvikling av datamaskiner som i dag er et grunnleggende hjelpemidler ved nærmest all bruk av kvantitative metoder i samtlige fagfelt. Fremveksten av HTTP-standarden og internett har gjort innsamling og utveksling av data enklere og raskere.
=== Samfunnsvitenskapene og byråkratisering ===
Gjennom det moderne byråkratiet ble det etterhvert samlet inn mer og mer demografisk data over befolkningen som et administrativt verktøy. Sverige pionerte med folketellingen i 1749 etterfulgt av Frankrike, USA og Storbritannia. I Norge ble første folketelling gjennomført i 1769. Gjennom 1800-tallet forsøkte man typisk å telle befolkningen så mye som mulig, men etter hvert ble representative sannsynlighetsutvalg favorisert da dette var raskere og billigere. Befolkningen ble kategorisert i forhold til biologiske kjennetegn slik som alder og kjønn, men også juridisk og sosial status slik som ekteskap, arbeidsledighet, inntekt og kriminalitet.
Adolphe Quetelet pionerte med å kombinere sannsynlighetsteori på statistisk materiale i forsøk på å avdekke sosiale lover og flere fulgte ham i å bruke byråkratisk ansamlet data i forsøk på å utvikle sosiale teorier; Karl Marx prøvde i bokverket Kapitalen (først bok utgitt i 1867) å avdekke bevegelseslovene for det moderne samfunnet gjennom en kritikk av kapitalismen på bakgrunn av hovedsakelig offisiell britisk økonomisk statistikk. Émile Durkheim prøvde i boken Selvmordet (utgitt 1897) å undersøke regelmessigheter mellom selvmord, religion og ekteskap, ved hjelp av offisielle statistikker fra flere europeiske land. Den norske statistikeren Anders Nicolai Kiær pionerte med å bruke utvalgsundersøkelser i 1890-årene.
Med fremveksten av samfunnsvitenskapene på universitetene fra rundt 1880 var det en utbredt tro på at man gjennom måling og beregninger kunne få en sosial vitenskap med presisjon på linje med naturvitenskapene.
Evolusjonsteorien inspirerte også utviklingen av eugenikk og raselære, og antropologer målte systematisk hodeskaller for å skille mellom forskjellige antatte raser i forsøk på å beregne deres utviklingsnivå. Flere eugnetikere utviklet sentrale statistiske metoder; Francis Galton introduserte på slutten av 1860-tallet standardavviket og utviklet mot slutten av 1888 konseptet om korrelasjon. Karl Pearson og hans studenter introduserte korrelasjonskoeffisienten og Kjikvadrattesten i 1900. Ronald Fisher introduserte i 1935 signifikanstest, og idealet for eksperimenter med bruk av tilfeldighetsutvalg og kontrollgrupper
.
I 1908 redgjorde William Sealy Gosset under pseudonymet Student i for Students t-fordeling.
Innen psykologien ble IQ et mål på individers mentale evner og brukt som et verktøy for å sortere grupper som studenter og soldater. Utover 1930-tallet ble det utstrakt bruk av eksperimenter med kontrollgrupper innen psykologien og medisinen og kunnskapen ble brukt til utdanningspolitiske eller folkehelsemessige råd.
=== Positivismestriden ===
Antagelsen om at samfunnsvitenskapene kan og bør leve opp til naturvitenskapens idealer kalles positivisme og ble etterhvert sterkt kritisert gjennom den såkalte Positivismestriden. Bruken av kvantitative metoder innen samfunnsvitenskapene ble et kontroversielt tema, spesielt innen sosiologi, sosialantropologi og psykologi. En av grunnene er at det aldri er blitt oppdaget noen sosiale lover som kan predikere samfunnets gang slik flere naturlover kan predikere naturfenomener. En annen grunn er at forsøk på å styre samfunn etter slike antatte lover, for eksempel gjennom nazismen, sovjetunionen og eugenikken, har ført til enorme menneskelige tragedier.
En av dem som tidlig påpekte likhetene mellom byråkratisk og vitenskapelig rasjonalitet var Max Weber. Han var kritisk til at samfunn og mennesker skulle forklares som objekter, altså masser av mennesker, og mente man burde bruke kvalitative metoder for å forklare samfunnsforhold gjennom å forstå menneskers forestillinger, holdninger og intensjoner, og denne kritikken ble sentral gjennom positivismestriden.
Tilhengere av kvantitative metoder har hevdet at bare ved å bruke slike metoder kan samfunnsvitenskapelige fag bli vitenskapelige. Tilhengere av kvalitative metoder hevdet på den annen side at de kvantitative metodene har en tendens til å tilsløre virkeligheten av de sosiale fenomener man studerer. Den moderne tendensen i de samfunnsvitenskapelige fagene er en eklektisk tilnærming mellom kvantitative og kvalitative metoder da disse kan utfylle hverandre og triangulere resultatet: Ved å bruke kvalitative metoder blir det ofte mulig å forstå bedre tallene fra kvantitative metoder, og ved å bruke kvantitative metoder er det mulig å gi et presist og falsifiserbart uttrykk for kvalitative ideer.
== Forskningsdesign ==
Vanlige former for kvantitative forskningsdesign er tverrsnittstudie, longitudinell studie, tidsseriestudie og eksperimentelle studier. Alle metodene har sine styrker og svakheter, men eksperimenter regnes som best egnet til å gi sikre resultater da andre også kan gjenta og verifisere resultatet. I tillegg er eksperimenter best egnet til å avklare årsaksrelasjoner mellom variabler. Innen naturvitenskapene er det en utstrakt bruk av eksperimenter, mens dette av praktisk, økonomiske og etiske årsaker ofte ikke er mulig å gjennomføre innen samfunnsvitenskapene.
=== Regelverk og etikk ===
Personvern og etiske hensyn legger en del begrensninger på hva slags data som er mulig å innhente om personer, og disse problemstillingene er sentrale innen samfunnsvitenskapelig, medisinsk og bioteknologisk forskning. All forskning som involverer bruk av personopplysninger må forhåndsgodkjennes av Norsk senter for forskningsdata. All forskning på medisin, helse og biologisk materiale må forhåndsgodkjennes av De regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk.
=== Operasjonalisering ===
Ved kvantitative studier er hovedprinsippet nøyaktighet. Man ønsker presise problemstillinger som kan operasjonaliseres, altså gjøres målbare. Problemstillingen peker mot hvem og hva vi ønsker å måle. Målenivået angir hvilken informasjon man kan lese ut av dataen og hvilke statistiske analyser det er meningsfylt å utføre på dem. Vi må altså passe på at vi måler eller innhenter data som gir oss mulighet til å besvare forskningsspørsmålet. Begrepsvaliditet handler om hvorvidt man har klart å operasjonalisere det man ønsker å finne ut av.
=== Innhenting av data ===
Man kan samle inn egne data eller benytte seg av sekundærdata.
Om man skal produsere egne data gjennom for eksempel en spørreundersøkelse eller et eksperiment er opplegget i det store og hele fastlagt før datainnsamlingen begynner. Forskeren har på forhånd bestemt hvilke utvalgte aspekter ved kildene som skal undersøkes, gjerne med henblikk på å bekrefte eller avkrefte hypoteser eller påstander. Forskningsdesign for å innhente kvantitativ data blir ofte mer rigid enn ved bruk av kvalitativ metode. Ved bruk av stordata hvor store mengder data kan samles inn automatisk stiller saken seg annerledes da forskningsspørsmålet like godt kan dukke opp i etterkant av datainnsamlingen etterhvert som man får oversikt over strukturen i datasettet.
Reabilitet handler om hvorvidt datainnsamlingen er gjennomført på en god måte.
Man ønsker gjerne å kunne generaliseres resultatene fra undersøkelsen sin, altså gi det ekstern validitet. For å gjøre dette må man ha data fra hele populasjonen (altså gruppen man ønsker å studere), eller man må ha data fra et tilfeldighetsutvalg hvor det er like stor sjanse for at alle i populasjonen kan bli en observasjonsenhet i studiet. Eventuelt kan man foreta et strategisk utvalg hvor man først deler populasjonen inn i undergrupper man ønsker å sikre at er representert for så å trekke tilfeldig fra undergruppene. Jo større utvalget er jo mindre er feilmarginene, og jo sikrere kan man være på at resultatet kan generaliseres, men man kan aldri være helt sikker på at et utvalg er representativt. Om man gjennomfører et eksperiment kan også resultatene ha begrenset ekstern validitet da man har testet under en konstruert situasjon som kanskje ikke er overførbar til naturlige situasjoner..
=== Analysering av data ===
Det er hovedsakelig to former for analyse av kvantitativ data: analyse av enkeltvariabler og sammenhengen mellom variablene.
==== Frafall ====
Man bør undersøke frafallet sitt; altså observasjonsenheter man ikke fikk innhentet data fra eller dem man fikk ufullstendige opplysninger fra. Om variablene i innsamlet data skiller seg mye fra variabler man allerede kjenner til i populasjonen (som kjønn eller alder) kan det tyde på at utvalget ikke er representativt. Om frafallet er systematisk må man være svært varsom med å konkludere på bakgrunn av resultatene man har fått.
==== Statistisk usikkerhet ====
Når vi skal analysere et datamateriale innhentet fra et sannsynlighetsutvalg må vi undersøke feilmarginene, altså hvor stor usikkerhet det er knyttet til resultatet. Jo større utvalget er jo mindre blir feilmarginene: om vi foredobler utvalget vil feilmarginene halveres. Om utvalget er svært lite kan det da være at resultatet kommer av rene tilfeldigheter, resultatet har da altså lav konklusjonsvaliditet.
Vi kan beregne feilmarginene ved å finne standardfeilen, eller vi kan bruke en test som heter kji-kvadrat og beregne et konfidensintervall for resultatet. Ved utvlag under 50 personer må vi regne med frihetsgrader.
==== Analyse av enkeltvariabler ====
For å få oversikt over spredningen av en variabel vil man typisk utarbeide en frekvensfordeling med ulike kvantiler som så kan fremstilles i en tabell eller et histogram. Når vi kan se fordelingen grafisk kan vi få et inntrykk av om fordelingen er normalfordelt eller skjevfordelt. Om verdiene er normalfordelt (fordelt symetrisk) vil gjennomsnittet og medianen være ca det samme. Sentralgrenseteoremet forteller oss at variabler som er skapt gjennom uavhengige og sjanselike hendelser (for eksempel terningskast) vil tendere mot en normalfordeling.
Det mest brukte mål på spredning er standardavvik. Standardavviket er kvadratroten av variansen og er en matematisk modell av fordelingen. Ved bruk av standardavvik og gjennomsnitt kan man regne om resultatet til en normalfordeling. Fordelen med dette er at man kan bryte ned fordelingen til kun 2 tall som gjør videre analyse enkelere. Ulempen er at standardavvik ikke gir inntrykk av fordelingens form (skjevhet) og er følsom for ekstremverdier.
Når vi vet standardavviket og gjennomsnittet kan vi bruke z-skår til å beregne hvor stor del av populasjonen som ligger innenfor et vist intervall i fordelingen, for eksempel over eller under en viss verdi.
==== Analyse av to eller flere variabler ====
Når vi undersøker sammenhenger mellom to variabler leter vi ofte etter korrelasjoner. Det er viktig å huske at korrelasjon kan oppstå som et resultat av spuriøse sammenhenger eller rene tilfeldigheter og derfor ikke trenger å bety årsakssammenhenger. På samme måte betyr ikke fravær av korrelasjon at det ikke er en sammenheng da tilfeldigheter eller bakenforliggende variabler kan gjøre at resultatet ikke korrelerer til tross for at det finnes en årsakssammenheng.
For å avklare om vi står ovenfor spuriøse sammenhenger kan vi gjennomføre forskjellige multivariate analyser, som er en samlebetegnelse for en rekke analyseteknikker. Vi vil da bruke eliminasjonsmetoden og kontrollere for variabler vi mistenker kan påvirke resultatet vårt, men ettersom vi ikke kan være sikker på at vi har oversikt over alle disse variablene, kan vi aldri være sikker på at vi har gjort alle nødvendige kontroller. Oppdagelse av spuriøse sammenhenger og bakenforliggende variabler en av de største utfordringene ved bruk av kvantitative metoder. Man trenger altså en god teoretisk forståelse av de fenomener man ønsker å anvende kvantitative metoder på.
Hvis begge variablene har høyt målenivå (altså intervall- eller forholdstallnivå) kan vi beregne korrelasjonskoeffisienten for å studere retningen og styrken på sammenhengen. Korrelasjonskoeffisient forteller oss kun hvor sterkt grad variablene samvarierer, men ikke noe om retningen til årsakssammenhengen.
Vi skiller mellom avhengige og uavhengige variabler; den avhengig variablen er det fenomenet vi ønsker å vite noe om, mens den uavhengige variablen er det fenomenet som eventuelt kan påvirke den avhengige variablen. Intern validitet angir hvorvidt vi klarer å fortolke årsaksrelasjoner fra data på en korrekt måte og økologisk feilslutning er et eksempel på at man ikke klarer dette.
Vi kan undersøke hvordan disse variablene samvarierer ved bruk av en krysstabell. For å si noe om årsakssammenhenger bør vi ha data over tid som kan vise oss hvordan data samvarierer over et tidsrom. Vi kan da undersøke trender eller sesongmønstre.
Ved høyt målenivå (altså intervall- eller forholdstallnivå) kan vi gjennomføre en regresjonsanalyse som kan forteller oss i hvor stor grad den avhengige variablen endres når den uavhengige variablen endres.
Andre multivariate modeller er Lineær regresjon og Logistisk regresjon, men regresjonsanalyse er den mest bruke.
Når vi skal analysere sammenhenger må vi gjøre gjennomføre en hypotesetesting hvor vi både tester en nullhypotese (det er ikke en sammenheng) og en alternativ hypotese (at det er en sammenheng). Vi kan teste og forkaste hypoteser ved å gjennomføre en signifikanstest. Vi må da velge et signifikansnivå, altså grad av sikkerhet for at resultatet er korrekt, ofte blir grensen lagt til 95% eller 99%. Jo mer alvorlig et feil resultat vil være jo høyere signifikansnivå bør man velge. Det finnes da to typer feil man kan gjøre; At man forkaster nullhypotesen og beholder den alternative hypotesen, mens nullhypotesen er korrekt. Eller at man beholder nullypotesen, mens den alternative hypotesen er korrekt. Begge typer feil er alvorlige, men det alvroligste regnes å være at man påstår at det finnes en sammenheng der hvor den ikke finnes.
== Ulemper ved bruk av kvantitative metoder ==
Kvantitative metoder kan ofte bedre svarer på spørsmål som starter med hva og hvor mange enn spørsmål som starter med hvordan og hvorfor. Vi kan få mye overflateinformasjon, men må ofte ty til kvalitative metoder når vi ønske mer tykke beskrivelser av et felt.
Kvantitative metoder vil gi blindsoner for de deler av virkeligheten man ikke har utarbeidet variabler for.
Man kan aldri vite helt sikker om man har kontrollert for alle mulige alternative hypotser som kan påvirke resultatet.
Kvantitative metoder kan forenkle virkelighetens kompleksitet i for stor grad.
Flere fenomener kan være vanskelige å operasjonaliere, altså gjøres målbare, for eksempel; hvordan måle solidaritet eller engasjement?
Kvantitative metoder antar muligens i for store grad et deterministisk menneskesyn.
Resultater fra eksperimenter gjennomført i kontrolerte omgivelser kan vise seg å ikke være overførbare til naturlige omgivelser
Deltagerne i en spørreundersøkelse kan oppgi gal informasjon, for eksempel for å fremstille seg selv på en fordelaktig måte. Eller de kan bli bedt om å oppi retrospektiv informajson som de kanskje ikke husker godt.
Måling av sosiale kategorier kan være problematisk da sosiale kategorier ofte ikke bare er beskrivende, men også preformative; kategorisering av folk på bakgrunn av etnisitet kan styrke etniske følelser, diagnostisering kan gjøre friske folk syke, kategorisering av profitt er avhengig av de prosessene som måler og regulerer økonomiske aktiviteter. Måling av sosiale størrelser kan altså påvirke det man prøver å måle. Valgdagsmålinger er et eksempel på dette, den såkalte Hawthorneeffekten er et annet eksempel.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Quantitative research – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | thumb|360px|right|I kvantitative metoder ønsker man gjerne å oppdage statistiske sammenhenger (se de røde pilene) | 4,190 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jeanne_d%E2%80%99Arc | 2023-02-04 | Jeanne d’Arc | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 30. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1431', 'Kategori:Franske helgener', 'Kategori:Fødsler i 1412', 'Kategori:Henrettede franskmenn', 'Kategori:Henrettede personer (før 1900-tallet)', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Kvinner i historien', 'Kategori:Personer fra departementet Vosges', 'Kategori:Personer henrettet ved brenning', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | For den katolske kardinalen, se Jean d'ArcesJeanne d'Arc (født 6. januar 1412, død 30. mai 1431), også kjent som Jomfruen av Orléans er en nasjonal heltinne i Frankrike og en helgen i den katolske kirke. Under hundreårskrigen ledet hun Frankrike i kamp mot England frem til hun til slutt ble tatt til fange og henrettet.
Jeanne Darc (skrivemåten «d’Arc» er en senere variant) ble født inn i en bondefamilie i Domrémy i Lorraine under hundreårskrigen mellom Frankrike og England. De nordlige delene av Frankrike var okkupert av engelskmennene, som var alliert med burgunderne. Frankrike hadde ikke hatt en kronet konge siden Karl VI døde i 1422. Selv om Karl VI hadde etterlatt seg en arving, dauphinen Karl, var Frankrikes krone blitt gitt til spedbarnet kong Henrik VI av England isteden. Dette var et resultat av Troyes-traktaten, undertegnet av Karl VI og Englands Henrik V i 1420, i et forsøk på å få en slutt på hundreårskrigen og hindre en gjentagelse av de store tapene av liv som var resultatet av slaget ved Agincourt. Etter traktatens vilkår skulle Henrik giftes med Katharina, Karl VIs datter, og etter Karls død skulle riket gå til Henrik og Katharinas barn, og dermed forene de to kongedømmene. Dette fjernet i praksis dauphinen fra arverekkefølgen, men avtalen møtte motstand blant mange franske adelsmenn.
Jeanne hevdet at hun hørte stemmene til helgenene Sankt Mikael, Sankt Katharina og Sankt Margarethe, som fortalte henne at hun skulle frigjøre Frankrike og sette dauphinen på tronen. 16 år gammel reiste hun til en nærliggende by og spurte om å få slutte seg til dauphinens styrker. Hun ble nektet, men kom tilbake et år senere og fikk lov til å treffe dauphinen Karl ved Chinon. I mannsklær – som hun gikk med fra da av og resten av sitt liv – reiste hun til Chinon. Hun var i stand til å plukke ut Karl, som hadde gjemt seg blant det øvrige hoffet, og fortalte ham om sitt oppdrag. Karl lot henne først avhøre av kirkens autoriteter før han gikk med på hennes plan om å frigjøre Orléans som var under beleiring av engelskmennene.
Som 19-åring ble hun brent på bålet for hekseri og for å ha brukt mannsklær. Etter initiativ fra kong Karl VII beordret pave Callistus III i 1452 en ny rettssak som førte til at dommen ble erklært ugyldig i 1456. Jeanne d’Arc ble kanonisert av paven i 1920.
| For den katolske kardinalen, se Jean d'ArcesJeanne d'Arc (født 6. januar 1412, død 30. mai 1431), også kjent som Jomfruen av Orléans er en nasjonal heltinne i Frankrike og en helgen i den katolske kirke. Under hundreårskrigen ledet hun Frankrike i kamp mot England frem til hun til slutt ble tatt til fange og henrettet.
Jeanne Darc (skrivemåten «d’Arc» er en senere variant) ble født inn i en bondefamilie i Domrémy i Lorraine under hundreårskrigen mellom Frankrike og England. De nordlige delene av Frankrike var okkupert av engelskmennene, som var alliert med burgunderne. Frankrike hadde ikke hatt en kronet konge siden Karl VI døde i 1422. Selv om Karl VI hadde etterlatt seg en arving, dauphinen Karl, var Frankrikes krone blitt gitt til spedbarnet kong Henrik VI av England isteden. Dette var et resultat av Troyes-traktaten, undertegnet av Karl VI og Englands Henrik V i 1420, i et forsøk på å få en slutt på hundreårskrigen og hindre en gjentagelse av de store tapene av liv som var resultatet av slaget ved Agincourt. Etter traktatens vilkår skulle Henrik giftes med Katharina, Karl VIs datter, og etter Karls død skulle riket gå til Henrik og Katharinas barn, og dermed forene de to kongedømmene. Dette fjernet i praksis dauphinen fra arverekkefølgen, men avtalen møtte motstand blant mange franske adelsmenn.
Jeanne hevdet at hun hørte stemmene til helgenene Sankt Mikael, Sankt Katharina og Sankt Margarethe, som fortalte henne at hun skulle frigjøre Frankrike og sette dauphinen på tronen. 16 år gammel reiste hun til en nærliggende by og spurte om å få slutte seg til dauphinens styrker. Hun ble nektet, men kom tilbake et år senere og fikk lov til å treffe dauphinen Karl ved Chinon. I mannsklær – som hun gikk med fra da av og resten av sitt liv – reiste hun til Chinon. Hun var i stand til å plukke ut Karl, som hadde gjemt seg blant det øvrige hoffet, og fortalte ham om sitt oppdrag. Karl lot henne først avhøre av kirkens autoriteter før han gikk med på hennes plan om å frigjøre Orléans som var under beleiring av engelskmennene.
Som 19-åring ble hun brent på bålet for hekseri og for å ha brukt mannsklær. Etter initiativ fra kong Karl VII beordret pave Callistus III i 1452 en ny rettssak som førte til at dommen ble erklært ugyldig i 1456. Jeanne d’Arc ble kanonisert av paven i 1920.
== Bakgrunn ==
Hundreårskrigen ble innledet i 1337 med engelske krav på den franske tronen. Krigen ble avbrutt av perioder av fred. Nesten all strid fant sted i Frankrike og den engelske arméens chevauchée (strategisk plyndring og ødeleggelse av forsvarerens resurser), hadde svekket den franske økonomien. Den franske befolkningen hadde ikke hentet seg inn igjen etter svartedauden og kjøpmennene deres var isolerte fra de utenlandske markedene. Engelskmennene hadde nesten nådd sitt mål og den franske arméen hadde ikke vunnet noen større seire på en generasjon.
I tiden før Jeanne ble født led den franske kongen Karl VI av psykiske problemer og var ofte ute av stand til å styre sitt rike. Kongens bror, hertug Ludvig av Orléans og kongens fetter Johan den uredde, hertug av Burgund, kjempet om formynderskapet til riket og de kongelige barna. Dette førte til anklager om et utenomekteskapelig forhold til dronning Isabella av Bayern og kidnapping av kongebarna. Hertugen av Orléans ble drept i 1407 på hertugen av Burgunds ordre.Gruppene som var lojale mot disse to mennene kom til å bli kalt armagnakkene og burgunderne. Den engelske kongen Henrik V utnyttet dette og invaderte Frankrike. Henrik V vant en dramatisk seier ved Agincourt i 1415, og erobret mange byer i det nordlige Frankrike. Den blivende franske kongen Karl VII antok som fjortenåring tittelen le dauphin – den franske tronarvingens tittel – etter at alle hans fire eldre brødre hadde omkommet. Hans første betydelige offisielle handling var å skrive under en fredsavtale med Burgund i 1419. Dette endte med tragedie da armagnaktilhengere myrdet Johan den uredde under et møte der han var garantert Karls beskyttelse. Den nye hertugen av Burgund, Filip den gode, la skylden for farens død på Karl og dannet en allianse med engelskmennene. Store deler av Frankrike ble erobret.I 1420 skrev dronning Isabella av Bayern under Troyestraktaten, som gav kong Henrik V av England og hans etterkommere arveretten til den franske tronen etter Karl VI i stedet for hans sønn Karl. Overenskomsten gjenopplivet ryktene om at hun skulle ha hatt et forhold til hertugen av Orléans og at kronprinsen ikke var kongens sønn. Henrik V giftet seg med Karl VIs datter Katherine av Valois i 1420 og i 1421 fødte hun sønnen Henrik. Henrik V og Karl VI døde begge i slutten av 1422, og spedbarnet Henrik VI ble regent over begge rikene, i hvert fall på papiret. Henriks bror John av Lancaster, 1. hertug av Bedford fungerte som formynder.I begynnelsen av 1429 var nesten hele den nordlige delen av Frankrike og noen deler i sørvest under engelsk-burgundisk styre. Engelskmennene kontrollerte Paris mens burgunderne kontrollerte Reims; sistnevnte var byen der franske kroninger tradisjonelt ble avholdt. Dette var viktig ettersom ingen av dem som gjorde krav på den franske tronen offisielt hadde blitt kronet. Engelskmennene hadde beleiret Orléans, som var en av de få gjenværende fransklojale byene. Orléans hadde en strategisk beliggenhet ved Loireelven, som det siste hinderet for å kunne angripe resten av Frankrike. Hele rikets framtid hang på forsvaret av Orléans. Ingen hadde tro på at byen skulle klare å stå imot beleiringen over lengre tid.
== Liv ==
Jeanne var datter av Jacques Darc og Isabelle Romée, som bodde i Domrémy, en by som da lå i hertugdømmet Bar, men som senere ble annektert til Lorraine og byttet navn til Domrémy-la-Pucelle. Hennes foreldre eide omkring tjue hektar mark og faren arbeidet som tjenestemann for byen og drev inn skatt og forvaltet forsvaret, ved siden av jordbruket. De bodde på en isolert jordlott i det nordøstre territoriet som fortsatt var lojalt mot den franske kronen til tross for at de var omringet av burgundiske områder. Flere raid inntraff i hennes barndom og ved et tilfelle ble byen brent.
Jeanne sa under rettssaken at hun var omkring 19 år, hun må dermed ha blitt født omkring år 1412. Hun vitnet om at hun hadde fått sin første åpenbaring omkring 1424 da hun var tolv år gammel. Hun befant seg da alene ute på et jorde og så figurer som hun identifiserte som erkeengelen Mikael, Santa Katarina og Santa Margareta. De sa til henne at hun skulle drive ut engelskmennene og ta kronprinsen til Reims for kroning. Hun sa at hun gråt da de forsvant for de var så vakre.Da hun var 16 år gammel bad hun en slektning, Durand Lassois, om å ta henne til det nærliggende Vaucouleurs der hun bad garnisonens øverstkommanderende, greve Robert de Baudricourt, om tillatelse til å besøke det kongelige franske hoffet i Chinon. Baudricourts sarkastiske svar stoppet henne ikke. Hun kom tilbake i januar året etter og fikk støtte av to menn i høye stillinger: Jean de Metz og Bertrand de Poulengy. Under deres beskyttelse kunne hun få et nytt møte der hun forutsa utgangen av slaget ved Herrings.
=== Framgang ===
Etter at Robert de Baudricourt hadde fått opplysninger fra fronten som stemte overens med hennes forutsigelser ga han henne eskorte til Chinon. Hun reiste gjennom det burgundiske fiendeområdet forkledd som mann. Hun imponerte Karl VII av Frankrike under et privat møte. Karls svigermor, Jolanda av Aragón, samlet på denne tiden sammen tropper for å støtte Orléans. Jeanne spurte om hun kunne få ridderutrustning og bli med arméen. Hun fikk rustning, hest, sverd og annet av sitt følge.
Ved sin ankomst forvandlet hun den engelsk–franske konflikten til en religionskrig. Dette var ikke risikofritt, Karls rådgivere var urolige for at hans fiender kunne hevde at hans krav på tronen kom fra djevelen, om man ikke kunne fastslå at Jeanne ikke var kjetter eller heks. For å unngå dette beordret han at hennes bakgrunn skulle undersøkes og at hun skulle utspørres av teologer i Poitiers. I april 1429 erklærte kommisjonen at hun hadde levd et ”uklanderlig liv, var en god kristen og var ydmyk, ærlig og enkel”. Teologene i Poitiers dømte ikke hennes guddommelige åpenbaringer, men de mente at han måtte gi henne en sjanse. Prøven skulle bli å bryte beleiringen av Orléans.
Hun kom til Orléans den 29. april 1429, men Jean d’Orléans, som styrte over hertugslekten i Orléans, stengte henne til å begynne med ute fra krigsmøtene og informerte henne ikke når arméen angrep fienden. Dette hindret henne ikke i å være med på de fleste rådsmøtene og slagene. Hvor mye hun var innblandet i det faktisk militære lederskapet er omstridt blant historikere. Tradisjonelle historikere, som Édouard Perroy, mener at hun var fanebærer, med viktigste oppgave å holde kampviljen oppe. Denne typen analyse baserer seg på hennes vitnemål ved rettssaken der hun ble dømt, der hun oppga at hun foretrakk banneret framfor sverdet. Senere forskning legger fokus på vitnemål fra annuleringsrettssaken der arméens kommandant hyllet henne for å ha vært en dyktig taktiker og en fremgangsrik strateg. Historikere er enige om at arméen var særdeles framgangsrik under hennes korte karriere.
=== Lederskap ===
Hun motsatte seg den forsiktige strategien som hadde kjennetegnet det franske lederskapet under tidligere kampanjer. I de fem månedene med beleiring før hennes ankomst til Orléans, hadde de franske forsvarerne bare forsøkt seg på ett offensivt trekk, og dette endte katastrofalt. Den 4. mai angrep franskmennene fortet Saint Loup, som lå litt avsides. Dagen etter marsjerte hun mot fortet Saint Jean le Blanc, og fant det forlatt. Den 6. mai gikk hun mot Jean d’Orléans under krigsrådet og krevde ytterligere et angrep mot fienden. d’Orleans beordret at byens porter skulle låses for å forhindre enda en kamp, men hun samlet sammen folket i byen sammen med menige soldater og tvang borgermesteren til å åpne porten. Med støtte av kun en kaptein red hun ut og erobret fortet Saint Augustins. Samme kveld oppdaget hun at hun igjen hadde blitt utestengt fra et møte der lederne hadde besluttet å vente på forsterkninger før de gjennomførte neste trekk. Hun brydde seg ikke om denne beslutningen og angrep den 7. mai den engelske hovedfestningen les Tourelles. Folk dyrket henne som en heltinne da hun ledet det siste angrepet på les Tourelles etter å ha blitt truffet av en pil i halsen.
Den plutselige seieren ved Orléans førte til mange forslag om fortsatt offensiv. Engelskmennene ventet seg et forsøk å gjenerobre Paris eller et angrep mot Normandie. I etterdønningene av den uventede seieren lyktes hun i å overtale Karl VII om at hun skulle få lede arméen sammen med hertug John II av Alençon og fikk kongelig tillatelse til å gjenerobre nærliggende broer langs Loire for så å kunne avansere mot Reims og en kroning av Karl VII. Dette var et modig forslag ettersom Reims lå nesten dobbelt så langt bort som Paris og dypt inne i fiendtlig område.
Arméen gjenerobret Jargeau den 12. juni, Meung-sur-Loire den 15. juni og Beaugency den 17. juni. Hertugen av Alençon støttet alle Jeannes beslutninger. Andre kommandanter, deriblant Jean d’Orléans, hadde latt seg imponere av hennes innsats ved Orléans og støttet henne også. Alençon mente at hun reddet hans liv i Jargeau ved å advare ham. Under det samme slaget sto hun imot en kanonkule av stein som traff hjelmen mens hun klatret opp en stige. Engelskmennene fikk som forventet forsterkning i området den 18. juni under ledelse av sir John Fastolf. Slaget ved Patay kan beskrives som motsatsen til Agincourt: De franske fortroppene angrep før de engelske bueskytterne kunne avslutte sine defensive forberedelser. Hoveddelen av den engelske arméen ble forfulgt og beseiret, og flesteparten av befalet ble drept eller tatt til fange. Fastolf flyktet med en liten gruppe soldater og ble syndebukk for den engelske fornedrelsen. Franskmennenes tap var minimale.Den franske arméen bega seg mot Reims fra Gien-sur-Loire den 29. juni og den 3. juli kapitulerte byen Auxerre, som ble holdt av burgunderne. Andre byer i deres vei ga seg uten strid og ble igjen franske. Troyes, stedet der traktaten som forsøkte å ta ifra Karl VII hans arv ble undertegnet, kapitulerte etter en fire dager lang beleiring uten blodsutgytelser. Arméen led av matmangel da de kom fram dit. Edward Lucie-Smith bruker dette som et eksempel på Jeannes flaks. Den omvandrende munken Broder Richard hadde prediket om verdens undergang ved Troyes og overtalt beboerne der til å dyrke bønner, en avling som kan høstes tidlig. Hæren ankom akkurat da bønnene var klare til innhøsting.Reims åpnet sine porter for arméen den 17. juli, og kroningen fant sted morgenen etter. Selv om Jeanne og hertugen av Alençon insisterte på at de raskt skulle begi seg videre mot Paris, foretrakk det kongelige hoffet å forhandle om våpenhvile med hertugen av Burgund. Han brøt overenskomsten og utnyttet den som en uthalingstaktikk for å forsterke forsvaret i Paris. Den franske arméen marsjerte gjennom byer nær Paris under den midlertidige våpenhvilen, og disse kapitulerte på fredelig vis. Hertugen av Bedford ledet en engelsk styrke som konfronterte den franske arméen i et slag den 15. august. Den franske hæren angrep deretter Paris den 8. september. Til tross for at hun hadde blitt skutt i benet med armbrøst fortsatte Jeanne å lede troppene resten av dagen. Neste morgen fikk hun kongelige ordre om retrett. De fleste historikere legger skylden på den franske kammerherren Georges de la Trémoille for de politiske feilene som ble gjort etter kroningen. I oktober erobret Jeanne Saint-Pierre-le-Moûtier og ble adlet.
=== Tatt til fange ===
Etter et mindre slag i La-Charité-sur-Loire i november og desember bega Jeanne seg i april til Compiègne for å forsvare den mot en engelsk og burgundisk beleiring. En liten, men risikofylt trefning den 23. mai 1430 førte til at hun ble tatt til fange. Da hun gav ordre om retrett var hun blant de siste til å forlate slagmarken og burgunderne omringet de bakre soldatene. En bueskytter rev henne ned fra hesten, men til å begynne med nektet hun å kapitulere.
Det var vanlig at en krigsfanges familie betalte løsepenger for fangen. Jeanne og hennes familie var bønder og hadde ikke midler til dette. Mange historikere fordømmer kong Karl VII for at han ikke grep inn. Hun gjorde flere fluktforsøk, ved et tilfelle hoppet hun fra et 21 meter høyt tårn ned i en tørr vollgrav. Etter dette ble hun flyttet til den burgundiske byen Arras. Engelskmennene kjøpte henne av hertugen av Burgund. Biskop Pierre Cauchon av Beauvais, som var en av engelskmennenes tilhengere, spilte en avgjørende rolle i disse forhandlingene og i den kommende rettssaken.
=== Rettssaken ===
Kjetterirettssaken hadde politiske årsaker. Hertugen av Bedford gjorde krav på den franske tronen på sin brorsønn kong Henrik VI av Englands vegne. Hun hadde bidratt til å gjøre kroningen av motstanderen Karl VII mulig, så det var viktig å fordømme henne for å underminere Karls legitimitet. Rettssaken ble innledet den 9. januar 1431 i Rouen, som var sete for den engelske okkupasjonsmakten. Den var inkonsekvent på mange punkter.
Ett av problemene var at biskop Cauchon agerte som dommer, noe som var utenfor hans jurisdiksjon. Han ble utnevnt på grunn av sin støtte til det engelske styre som bekostet rettssaken. Ingen bevis eller vitnemål mot henne kunne bli funnet. Uten slike bevis manglet retten grunn til å innlede rettssaken. Dessuten ble hun nektet forsvarere. Under den første offentlige eksaminasjonen klaget hun over at alle som var til stede var tilhengere av anklagersiden og bad om at representanter fra den franske siden skulle inviteres.Rettsdokumentene viser hennes bemerkelsesverdige intellekt. Notatenes mest berømte utveksling er en øvelse i subtilitet. «På spørsmål om hun visste at hun var i Guds nåde, svarte hun: Hvis jeg ikke er det, kan Gud sette meg der, og hvis jeg er, må Gud så beholde meg» Spørsmålet er en vitenskapelig felle. Kirkens lære mente at ingen kunne være sikker på å være i Guds nåde. Hvis hun hadde svart ja, så hun ville ha dømt seg selv for kjetteri. Hvis hun hadde svart nei, så hun ville ha tilstått sin egen skyld. Notarius Boisguillaume forklarte senere at i det øyeblikket retten hørte dette svaret ble «de som avhørte henne stumme». På 1900-tallet fant George Bernard Shaw denne dialogen så overbevisende at deler av hans skuespill Saint Joan er bokstavelige oversettelser av rettssakstranskripsjonen.Flere domstolsfunksjonærer vitnet senere om at betydelige deler av notatene fra rettssaken ble endret for å framstille henne i et dårligere lys. De tolv anklagepunktene som oppsummerer rettens avgjørelse motsier også den endrede rettsboken..
=== Henrettelsen ===
Kjetteri var kun belagt med dødsstraff om det ble gjentatt flere ganger. Jeanne gikk med på å bære kvinneklær da hun sverget sin uskyld. Noen dager senere fortalte hun til et medlem av tribunalet «at en engelsk lord hadde tatt seg inn i fengslet og forsøkt å voldta henne». Hun gikk tilbake til å bære mannsklær enten som en beskyttelse mot overgrep eller, ifølge Jean Massieus vitnemål, ettersom kjolen hennes hadde blitt stjålet og at hun ikke hadde noe annet å ha på seg. Hun hadde forkledd seg til pasje under sin reise gjennom fiendeland og båret rustning i strid. Chronique de la Pucelle hevder at det forhindret overgrep da hun befant seg på slagmarken. Kirkemenn vitnet senere om at hun fortsatte å bære mannsklær i fengselet for å forhindre overgrep eller voldtekt. Å bevare kyskheten var en berettiget grunn til å bære mannsklær: slike klær skulle ha forvansket et angrep og det ville væra mindre sannsynlig at menn oppfattet henne som et sexobjekt. Hun henviste til rettens undersøkelser i Poitiers da hun fikk spørsmål om dette. Noe dokument fra dette finnes ikke bevart, men omstendighetene tyder på at kirkemennene i Poitiers hadde gått med på dette. Med andre ord, hun hadde som oppdrag å gjøre et mannsarbeid og derfor var det passende at hun kledde seg deretter. Jeanne hadde kort hår under sine felttog og i tiden i fengslet. Hennes tilhengere, som teologen Jean Gerson, forsvarte hennes frisyre, det samme gjorde også inkvisitøren Jean Bréhal under den senere rettssaken. Til tross for dette ble hun i rettssaken i 1431 dømt til døden.
Øyenvitner beskrev bålbrenningen den 30. mai 1431. Hun ble bundet til en høy påle i Vieux-Marche i Rouen. Der bad hun to av kirkemennene, Martin Ladvenu og Isambart de la Pierre, om å holde opp et krusifiks foran henne. En bonde laget et lite kors som hun satte på kjolen sin. Etter at hun hadde brent opp, skrapte engelskmennene vekk kullet for å vise hennes forkullede lik så at ingen skulle kunne påstå at hun hadde lyktes å komme unna med livet i behold. Deretter brente de liket to ganger til for at det skulle bli mindre aske og for å forhindre relikviesamling. De kastet levningene i Seinen. Bøddelen, Geoffroy Therage, oppga senere at han «... var svært redd at han skulle forbannes».
== Teater og opera ==
Historien om Jeanne d'Arc har blitt dramatisert for teater og opera av Friedrich Schiller, Giuseppe Verdi, Pjotr Tsjajkovskij, Bertolt Brecht og flere andre.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jeanne d'Arc – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jeanne d'Arc – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jeanne d’Arc på MusicBrainz
(en) Jeanne d’Arc på Songkick | Jeanne d'Arc (født 6. januar 1412, død 30. | 4,191 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Le_Dauphin | 2023-02-04 | Le Dauphin | ['Kategori:Adelige titler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Frankrikes historie', 'Kategori:Titler'] | Le Dauphin de France var tittelen til tronarvingen til Frankrikes trone under Valois- og Bourbon-dynastiene. Tittelen ble gitt til den utpekte arvingen av den franske tronen fra 1350 til 1791, og på nytt fra 1824 til 1830.
Det var strengt tatt først «Dauphin av Viennois» (fransk: Dauphin de Viennois), hvor Viennois var den historiske regionen, siden Province du Dauphiné. Guigues IV av Albon (også gjengitt som Guido eller Guy; død 1142), greve av Albon, hadde en delfin på sitt våpenskjold og fikk tilnavnet le Dauphin (fransk for «delfinen»; latin: Guigo Dalphinus), og det ble en tittel blant hans etterkommere. Denne tittelen ble ført videre i slekten frem til 1349, hvor Humbert II av Viennois solgte sine eiendommer, kalt Dauphiné, til kong Filip VI på den betingelse at Frankrikes tronarving skulle ha tittelen le Dauphin de France.
Den første franske prinsen som ble kalt le Dauphin de France var Johan II, som overtok tronen etter Filip. Den siste var hertugen av Angoulême, sønn av Karl X, som sa fra seg tittelen i 1830.
| Le Dauphin de France var tittelen til tronarvingen til Frankrikes trone under Valois- og Bourbon-dynastiene. Tittelen ble gitt til den utpekte arvingen av den franske tronen fra 1350 til 1791, og på nytt fra 1824 til 1830.
Det var strengt tatt først «Dauphin av Viennois» (fransk: Dauphin de Viennois), hvor Viennois var den historiske regionen, siden Province du Dauphiné. Guigues IV av Albon (også gjengitt som Guido eller Guy; død 1142), greve av Albon, hadde en delfin på sitt våpenskjold og fikk tilnavnet le Dauphin (fransk for «delfinen»; latin: Guigo Dalphinus), og det ble en tittel blant hans etterkommere. Denne tittelen ble ført videre i slekten frem til 1349, hvor Humbert II av Viennois solgte sine eiendommer, kalt Dauphiné, til kong Filip VI på den betingelse at Frankrikes tronarving skulle ha tittelen le Dauphin de France.
Den første franske prinsen som ble kalt le Dauphin de France var Johan II, som overtok tronen etter Filip. Den siste var hertugen av Angoulême, sønn av Karl X, som sa fra seg tittelen i 1830.
== In usum Delphini ==
Til bruk for sin Dauphins utdannelse i de klassiske språk, lot Ludvig XIV utarbeide en omfattende utgave av de greske og latinske skribenter som var omhyggelig renset for alle anstøtelige steder. Denne utgave, kalt in usum Delphini («til Dauphinens bruk») utkom 1674-1730 i ikke mindre enn 64 bind. Også senere har man kalt lignende 'rensete' utgaver av forskjellige verker for in usum Delphini.
== Liste over Dauphins de France (1349–1830) ==
Charles (framtidige Karl V av Frankrike) 1349–1364
Charles (framtidige Karl VI av Frankrike) 1368–1380
Charles 1389
Charles 1392–1401
Ludvig, Duc de Guyenne 1401–1415
Jean, Duc de Touraine 1415–1417
Charles (framtidige Karl VII av Frankrike) 1417–1422
Ludvig (framtidige Ludvig XI av Frankrike) 1423–1461
Charles (framtidige Karl VIII av Frankrike) 1470–1483
Charles-Orland 1492–1495
Charles 1496
François 1497–1498
François, Duc de Bretagne 1518–1536
Henri, tidligere Duc d'Orléans (framtidige Henrik II av Frankrike) 1536–1547
François (framtidige Frans II av Frankrike) 1547–1559
Louis (framtidige Ludvig XIII av Frankrike) 1601–1610
Louis (framtidige Ludvig XIV av Frankrike) 1638–1643
Louis, Le Grand Dauphin 1661–1711
Louis, Duc de Bourgogne, Le Petit Dauphin 1711–1712
Louis, Duc de Bretagne 1712
Louis (framtidige Ludvig XV av Frankrike) 1712–1715
Louis 1729–1765
Louis-Auguste, tidligere Duc de Berry (framtidige Ludvig XVI av Frankrike) 1765–1774
Louis-Joseph 1781–1789
Louis-Charles, Duc de Normandie (framtidige titulert Ludvig XVII av Frankrike) 1789–1791 (i 1791 ble hans tittel endret til Prince Royale)
Louis-Antoine, Duc d'Angoulême (framtidige titulert Ludvig XIX av Frankrike) 1824–1830
== Referanser == | Le Dauphin de France var tittelen til tronarvingen til Frankrikes trone under Valois- og Bourbon-dynastiene.«dauphin (n. | 4,192 |
https://no.wikipedia.org/wiki/899 | 2023-02-04 | 899 | ['Kategori:899'] | null |
== Begivenheter ==
26. oktober – Edvard den eldre etterfulgte Alfred som konge av England.
== Dødsfall ==
26. oktober – Alfred av England | == Begivenheter == | 4,193 |
https://no.wikipedia.org/wiki/898 | 2023-02-04 | 898 | ['Kategori:898', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
Johannes IX etterfølger Teodor II som katolsk pave.
Ved en synode i Roma, avholdt av pave Johannes IX, ble det erklært at Bonifatius VIs krav på pontifikat var ugyldig.
Karl den enfoldige, Karl III av Frankrike (879–929), bestiger tronen til det vestfrankiske kongedømme Reims etter Odos død, kronet allerede 28. januar 893 som motkonge.
Berengar av Friuli angriper Pavia, men blir slått av Lambert ved Borgo San Donnino og tilfangetatt. Få dager etter Lamberts død sikrer Berengar seg Pavia og blir enehersker.
Fulk I av Anjou etterfølger Ingelger som Greve av Anjou.
== Dødsfall ==
15. oktober – Lambert av Spoleto (f. ca. 880), Italias konge, Tysk-romersk keiser.Dødsdato ukjentOdo, hertug av Paris, konge av Vestfrankerriket. | == Begivenheter == | 4,194 |
https://no.wikipedia.org/wiki/897 | 2023-02-04 | 897 | ['Kategori:897', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
Romanus etterfølger Stefan VI som den romersk-katolske kirkes pave.
Pave Romanus avsatt kort tid etter innsettelsen og går i kloster.
Teodor II etterfølger Romanus som den romersk-katolske kirkes pave.
Wilfred II etterfølger sin far Wilfred den hårete som greve av blant annet Barcelona.
Daigo etterfølger Uda som Keiser av Japan.
Yaʿqūb ibn Aflaḥ etterfølger bū Ḥātim Yūsuf ibn Muḥammad al-Ḥakam som Rustamid-imām.
== Dødsfall ==
11. august – Wilfred den hårete, greve av Urgell, greve av Cerdanya, greve av Girona, greve av Besalú, greve av Osona, greve av Barcelona.Dag ukjentDesember – Teodor II, Den romersk-katolske kirkes pave i 20 dager i desember dette året.Dato ukjentJinseong av Silla, koreansk monark, dronning av Silla, et av Koreas tre kongedømmer, fra 887.
Ragnhild Eiriksdatter (født ca. 870), en av Harald Hårfagres hustruer.DreptStefan VI, Den romersk-katolske kirkes pave. | == Begivenheter == | 4,195 |
https://no.wikipedia.org/wiki/896 | 2023-02-04 | 896 | ['Kategori:896'] | null |
== Dødsfall ==
26. april – Pave Bonifatius VI | == Dødsfall == | 4,196 |
https://no.wikipedia.org/wiki/895 | 2023-02-04 | 895 | ['Kategori:895', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler ==
Kong Athelstan av England (d. 939)
(ca) – Eirik Blodøks Haraldsson, Norges konge ca. år 931–933 (d. ca. 954) | == Fødsler == | 4,197 |
https://no.wikipedia.org/wiki/894 | 2023-02-04 | 894 | ['Kategori:894', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
Lambert av Spoleto etterfølger sin far Guido III som frankisk motkonge/keiser av Italia.
Vikinger beleiret Exeter, men klarte ikke å innta byen.
Arnulf blir østfrankisk konge av Italia.
Bulgarerne går til angrep på Bysants.
Sigtrygg Ivarsson gjeninnsettes som konge av Dublin og etterfølger Sichfrith Jarl.
Mojmír II etterfølger sin far Svatopluk I som konge av Stormähren.
Svatopluk II etterfølger sin far Svatopluk I som prins av Nitra.
Abū Ḥātim Yūsuf ibn Muḥammad al-Ḥakam etterfølger Abū al-Yaqḍān Muḥammad ibn Aflaḥ som Rustamid-imām.
== Fødsler ==
OmtrentligAdalstein av England (død 939), konge av angelsakserne (924-927), konge av englenderne (927-939).
== Dødsfall ==
12. desember – Guido III av Spoleto, frankisk motkonge/keiser av Italia.Dato ukjentSvatopluk I (f. ca. 840), konge av Stormähren og prins av Nitra. | == Begivenheter == | 4,198 |
https://no.wikipedia.org/wiki/893 | 2023-02-04 | 893 | ['Kategori:893'] | null |
== Begivenheter ==
23. mars – Jordskjelvet i Ardabil, Iran, 150 000 drept | == Begivenheter == | 4,199 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.