url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Claudius_Jacob_Schive | 2023-02-04 | Claudius Jacob Schive | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 26. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1878', 'Kategori:Fødsler 1. september', 'Kategori:Fødsler i 1792', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske kulturhistorikere', 'Kategori:Norske numismatikere', 'Kategori:Personer fra Stavanger kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Sverdordenen'] | Claudius Jacob Schive (født 1. september 1792 i Bergen, død 26. februar 1878 i Sandnes) var tollinspektør i Stavanger fra 1840. Han skrev bøker og artikler om mynthistorie og Stavanger domkirke. Han er omtalt som Norges første numismatiker og Norsk Numismatisk Forening har opprettet Schivemedaljen for å hedre fremtredende numismatikere.
Som assistent for den første kanal- og havneinspektøren Fredrik Christopher Gedde utarbeidet Schive i 1827 den første omfattende vassdragsbeskrivelse, nemlig av Vorma og Glomma. Beskrivelsen ble utført for å finne ut om disse elvene kunne bli farbare for skip, og offentliggjort i 1828.
Schive ble etter dette kanal- og havnedirektør fra 1828 til 1840. Mellom 1830 og 1832 stod han bak en modernisering av fyrvesenet, og innførte det såkalte franske linsesystemet.Schive var en ivrig myntsamler, og forærte 2207 mynter til Bergen Museum i 1849. Han laget også en myntkatalog for Bergen Museum, og utga verket Norges Mynter i Middelalderen i 1865.
Han drev med arkeologiske utgravninger under Kleiva i Stavanger der han mente å påvise grunnmurene til Olavskirken i Olavsklosteret, og i Kirkegata nær Arneageren der han mente å ha påvist Martinskirken. Han utpekte Vistehålå i Randaberg for å få Bergen Museum til å gjøre arkeologiske undersøkelser der. I 1878 fikk han publisert artikkelen Mærkelige Hoveder i Klæbersten i og udenpaa Stavanger Domkirkes Chor.I 1865 var han med og startet Stavanger kunstforening.
Han bar kommandørkorset av St. Olavs Orden og Sverdordenens ridderkors.
Han har en gate oppkalt etter seg i Stavanger: Schives gate på Våland, og en på Briskeby i Oslo: Schives gate.
| Claudius Jacob Schive (født 1. september 1792 i Bergen, død 26. februar 1878 i Sandnes) var tollinspektør i Stavanger fra 1840. Han skrev bøker og artikler om mynthistorie og Stavanger domkirke. Han er omtalt som Norges første numismatiker og Norsk Numismatisk Forening har opprettet Schivemedaljen for å hedre fremtredende numismatikere.
Som assistent for den første kanal- og havneinspektøren Fredrik Christopher Gedde utarbeidet Schive i 1827 den første omfattende vassdragsbeskrivelse, nemlig av Vorma og Glomma. Beskrivelsen ble utført for å finne ut om disse elvene kunne bli farbare for skip, og offentliggjort i 1828.
Schive ble etter dette kanal- og havnedirektør fra 1828 til 1840. Mellom 1830 og 1832 stod han bak en modernisering av fyrvesenet, og innførte det såkalte franske linsesystemet.Schive var en ivrig myntsamler, og forærte 2207 mynter til Bergen Museum i 1849. Han laget også en myntkatalog for Bergen Museum, og utga verket Norges Mynter i Middelalderen i 1865.
Han drev med arkeologiske utgravninger under Kleiva i Stavanger der han mente å påvise grunnmurene til Olavskirken i Olavsklosteret, og i Kirkegata nær Arneageren der han mente å ha påvist Martinskirken. Han utpekte Vistehålå i Randaberg for å få Bergen Museum til å gjøre arkeologiske undersøkelser der. I 1878 fikk han publisert artikkelen Mærkelige Hoveder i Klæbersten i og udenpaa Stavanger Domkirkes Chor.I 1865 var han med og startet Stavanger kunstforening.
Han bar kommandørkorset av St. Olavs Orden og Sverdordenens ridderkors.
Han har en gate oppkalt etter seg i Stavanger: Schives gate på Våland, og en på Briskeby i Oslo: Schives gate.
== Bibliografi ==
Schive, C.I. (1792-1878) (1828). Foreløbig Undersøgelse over Vormen og Storelven eller Glommen, hvorvidt disse Elve ere eller kunne gjøres skikkede til Befaring med Flodfartøier. Christiania: Trykt hos Chr. Grøndahl.
Schive, C.I. (1792-1878) (1865). Norges Mynter i Middelalderen. Christiania: H. Tønsberg.
== Referanser ==
== Kilder ==
Johan Vogt: Elektrisitetslandet Norge – Fra norsk vassdrags- og elektrisitetsvesens historie. Universitetsforlaget 1971, side 21.
"Benna": Tollinspektøren som ble vår største myntekspert, Stavanger Aftenblad, 18. mars 1967.
B. Morgenstierne: Claudius Jacob Schive, Ny Illustrert tidende, 1875, side 321.
Underoff.: Claudius Jacob Schive, 1878-1879, side 15. | Claudius Jacob Schive (født 1. september 1792 i Bergen, død 26. | 199,300 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pleione_(mytologi) | 2023-02-04 | Pleione (mytologi) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nymfer', 'Kategori:Sjø- og veifarendegudinner'] | Pleione (gresk: Πληιόνη, senere: Πλειόνη; /ˈplaɪəniː/) var en nymfe i gresk mytologi og en av okeanidene. Hun bodde i en sørlige region av Hellas kalt Arkadia, på fjellet Kyllene. Hun var maken til kjempen Atlas som hun fikk døtrene Hyas, de ni hyadene og de sju pleiadene (som var nymfer i omgangskretsen til Artemis).
Hun var også en beskytter av seiling. Hun kan ha blitt plassert blant epimelidene (nymfer og beskyttere av epletrær) og overvåket antallet til dyrene da hennes navn betyr «mye» / «øke i antall», og hennes barnebarn, Hermes, var en gud for jordbrukets tamdyr. Et annet barnebarn var halvguden Iasion.
| Pleione (gresk: Πληιόνη, senere: Πλειόνη; /ˈplaɪəniː/) var en nymfe i gresk mytologi og en av okeanidene. Hun bodde i en sørlige region av Hellas kalt Arkadia, på fjellet Kyllene. Hun var maken til kjempen Atlas som hun fikk døtrene Hyas, de ni hyadene og de sju pleiadene (som var nymfer i omgangskretsen til Artemis).
Hun var også en beskytter av seiling. Hun kan ha blitt plassert blant epimelidene (nymfer og beskyttere av epletrær) og overvåket antallet til dyrene da hennes navn betyr «mye» / «øke i antall», og hennes barnebarn, Hermes, var en gud for jordbrukets tamdyr. Et annet barnebarn var halvguden Iasion.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Pleione», Theoi Project | Pleione (gresk: Πληιόνη, senere: Πλειόνη; /ˈplaɪəniː/) var en nymfe i gresk mytologi og en av okeanidene. Hun bodde i en sørlige region av Hellas kalt Arkadia, på fjellet Kyllene. | 199,301 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Viacom | 2023-02-04 | Viacom | ['Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor daglig leder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Medieselskaper fra USA', 'Kategori:Opphør i 2019', 'Kategori:Selskaper etablert i 2005'] | Viacom var et av de største mediekonsernene i USA med en årlig omsetning på flere milliarder dollar. Det ble etablert i 2005, men hadde røtter tilbake til 1970-tallet.
Konsernet sto bak kabel-tv-kanaler som MTV, Nickelodeon, Comedy Central, BET, Spike TV, LOGO, Nick-at-Nite, TV Land, CMT og VH1. Viacom var også eieren av Paramount Pictures og DreamWorks. Aksjemajoriten av Viacom var eiet av Sumner Redstone og hans familie.
| Viacom var et av de største mediekonsernene i USA med en årlig omsetning på flere milliarder dollar. Det ble etablert i 2005, men hadde røtter tilbake til 1970-tallet.
Konsernet sto bak kabel-tv-kanaler som MTV, Nickelodeon, Comedy Central, BET, Spike TV, LOGO, Nick-at-Nite, TV Land, CMT og VH1. Viacom var også eieren av Paramount Pictures og DreamWorks. Aksjemajoriten av Viacom var eiet av Sumner Redstone og hans familie.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Viacom – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Viacom var et av de største mediekonsernene i USA med en årlig omsetning på flere milliarder dollar. Det ble etablert i 2005, men hadde røtter tilbake til 1970-tallet. | 199,302 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lorents_Dahlquist | 2023-02-04 | Lorents Dahlquist | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 29. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1970', 'Kategori:Fanger på Falstad fangeleir', 'Kategori:Fanger på Grini fangeleir', 'Kategori:Fødsler 7. februar', 'Kategori:Fødsler i 1899', 'Kategori:Grenseloser', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn fra andre verdenskrig', 'Kategori:Personer fra Levanger kommune', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Lorents Dahlquist (eller Dalkvist), bedre kjent som Storlosen (født 7. februar 1899, død 29. mai 1970) var en av de fremste grenseloser i Norge under andre verdenskrig. Dahlquist var en småbruker fra Frol, syv km øst for Levanger. Han var godt over 40 år da han første gang førte en flyktning over til Skalstugan på svensk side, 13–14 mil begge veier. Etter hvert gikk det nokså jevnt over fjellet.
Etter hvert fikk Dahlquist også hjelp av sønnen Johan (f. 1923, d. 1988), som på den tiden var ca. 20 år gammel. Han gikk de første turene sammen med faren slik at han ble kjent med rutene. Senere kunne han hjelpe til eller avløse om det skulle bli behov for det. Johan ble arrestert på omtrent samme tid som faren, høsten 1944. Han hadde da gått omkring 50 turer til og fra grensa. Dahlquist var blitt utskrevet til Nasjonal arbeidsinnsats, og nekta. Han sto på farten og skulle lose seks mann over fjellet da de kom og henta ham. De ble sittende på henholdsvis Grini og Falstad.
| Lorents Dahlquist (eller Dalkvist), bedre kjent som Storlosen (født 7. februar 1899, død 29. mai 1970) var en av de fremste grenseloser i Norge under andre verdenskrig. Dahlquist var en småbruker fra Frol, syv km øst for Levanger. Han var godt over 40 år da han første gang førte en flyktning over til Skalstugan på svensk side, 13–14 mil begge veier. Etter hvert gikk det nokså jevnt over fjellet.
Etter hvert fikk Dahlquist også hjelp av sønnen Johan (f. 1923, d. 1988), som på den tiden var ca. 20 år gammel. Han gikk de første turene sammen med faren slik at han ble kjent med rutene. Senere kunne han hjelpe til eller avløse om det skulle bli behov for det. Johan ble arrestert på omtrent samme tid som faren, høsten 1944. Han hadde da gått omkring 50 turer til og fra grensa. Dahlquist var blitt utskrevet til Nasjonal arbeidsinnsats, og nekta. Han sto på farten og skulle lose seks mann over fjellet da de kom og henta ham. De ble sittende på henholdsvis Grini og Falstad.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ragnar Ulstein: Svensketrafikken, 1974, ISBN 8252104134 | Lorents Dahlquist (eller Dalkvist), bedre kjent som Storlosen (født 7. februar 1899, død 29. | 199,303 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andreas_E._Eidsaa_jr. | 2023-02-04 | Andreas E. Eidsaa jr. | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 17. november', 'Kategori:Fødsler i 1970', 'Kategori:KrFUs ledelse', 'Kategori:Lutherske misjonærer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Misjonærer i Ecuador', 'Kategori:Misjonærer i Indonesia', 'Kategori:Misjonærer i Kambodsja', 'Kategori:Norske misjonærer', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Andreas Endre Eidsaa jr. (født 1970) er en norsk bistandsarbeider og politiker for KrF.
Eidsaa har jobbet som rådgiver og direktør innen fattigdomsbekjempelse i Latin-Amerika og Asia, med fokus på samfunnsutvikling og mikrokreditt. Han er politiker for KrF, og var leder for KrFU i Norge i perioden 1993–1996 samt vararepresentant nr. fem for Rogaland på Stortinget i perioden 1993–1997. Han er innvalgt i formannskapet og kommunestyret i Gjesdal kommune for perioden 2015-2019.Parallelt med politikken begynte han i 1993 som medarbeider i Storsalen menighet i Oslo og i 1998 ble han ansatt som daglig leder ved samme menighet. I 2003 sluttet han i stillingen for å lede Misjonsalliansens bistandsarbeid i Ecuador. Sommeren 2008 var han en av organisasjonens utsendinger på verdenskongressen om mikrokreditt i Indonesia. I 2009 flyttet han og kona Lina Ytreland Eidsaa til Kambodsja for å starte opp et arbeid for Misjonsalliansen der. Eidsaa har senere hatt stillingen som kirkeverge i Sandnes.
| Andreas Endre Eidsaa jr. (født 1970) er en norsk bistandsarbeider og politiker for KrF.
Eidsaa har jobbet som rådgiver og direktør innen fattigdomsbekjempelse i Latin-Amerika og Asia, med fokus på samfunnsutvikling og mikrokreditt. Han er politiker for KrF, og var leder for KrFU i Norge i perioden 1993–1996 samt vararepresentant nr. fem for Rogaland på Stortinget i perioden 1993–1997. Han er innvalgt i formannskapet og kommunestyret i Gjesdal kommune for perioden 2015-2019.Parallelt med politikken begynte han i 1993 som medarbeider i Storsalen menighet i Oslo og i 1998 ble han ansatt som daglig leder ved samme menighet. I 2003 sluttet han i stillingen for å lede Misjonsalliansens bistandsarbeid i Ecuador. Sommeren 2008 var han en av organisasjonens utsendinger på verdenskongressen om mikrokreditt i Indonesia. I 2009 flyttet han og kona Lina Ytreland Eidsaa til Kambodsja for å starte opp et arbeid for Misjonsalliansen der. Eidsaa har senere hatt stillingen som kirkeverge i Sandnes.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Andreas E. Eidsaa jr. hos Stortinget
(no) Andreas E. Eidsaa jr. hos Norsk senter for forskningsdata | Andreas Endre Eidsaa jr. (født 1970) er en norsk bistandsarbeider og politiker for KrF. | 199,304 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_fotball_for_kvinner_2022 | 2023-02-04 | EM i fotball for kvinner 2022 | ['Kategori:Arrangementer påvirket av koronaviruspandemien', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM i fotball for kvinner'] | EM i fotball for kvinner 2022 (offisielt: UEFA Women's Euro 2022) var det 13. europamesterskapet i fotball for kvinner og ble arrangert av UEFA fra 6. til 31. juli 2022.
Mesterskapet skulle opprinnelig arrangeres i 2021, men på grunn av koronaviruspandemien i 2019–2020 besluttet UEFA å utsette herrenes mesterskap til 2021 og kvinnenes mesterskap til 2022.28. februar 2022 ble russiske klubb- og landslag suspendert av FIFA og UEFA fra å delta i internasjonale turneringer på ubestemt tid, som følge av den russiske invasjonen av Ukraina 24. februar 2022. Russlands kvinnelandslag var kvalifisert til europamesterskapet og skulle ha spilt i gruppe C. Portugal overtok plassen til Russland i gruppe C.Vertsnasjonen England vant europamesterskapet for første gang, etter å ha slått Tyskland i finalen på Wembley etter at kampen gikk til ekstraomganger.
| EM i fotball for kvinner 2022 (offisielt: UEFA Women's Euro 2022) var det 13. europamesterskapet i fotball for kvinner og ble arrangert av UEFA fra 6. til 31. juli 2022.
Mesterskapet skulle opprinnelig arrangeres i 2021, men på grunn av koronaviruspandemien i 2019–2020 besluttet UEFA å utsette herrenes mesterskap til 2021 og kvinnenes mesterskap til 2022.28. februar 2022 ble russiske klubb- og landslag suspendert av FIFA og UEFA fra å delta i internasjonale turneringer på ubestemt tid, som følge av den russiske invasjonen av Ukraina 24. februar 2022. Russlands kvinnelandslag var kvalifisert til europamesterskapet og skulle ha spilt i gruppe C. Portugal overtok plassen til Russland i gruppe C.Vertsnasjonen England vant europamesterskapet for første gang, etter å ha slått Tyskland i finalen på Wembley etter at kampen gikk til ekstraomganger.
== Kvalifisering ==
47 landslag i UEFA deltar i EM-kvalifiseringen (inkludert Kypros, som deltar for første gang på seniornivå for kvinner, og Kosovo som deltar i EM-kvalifiseringen for kvinner for første gang) for å konkurrere om 15 ledige plasser i mesterskapet, da vertsnasjonen England er direktekvalifisert. Forskjellen fra tidligere kvalifiseringer er at forhåndskvalifiseringen til kvalifiseringen er fjernet, og at alle landslag som har meldt seg på kvalifiseringen starter i samme runde. Kvalifiseringen består av to runder:
Kvalifiseringsgruppespillet: De 47 lagene er delt inn i ni grupper: to grupper med seks lag og sju grupper med fem lag. I hver gruppe spiller lagene hjemme- og bortekamper mot hverandre. Vinnerne av kvalifiseringsgruppene og de tre beste andreplassene (kampene mot laget som havner på sjetteplass er ikke medregnet) kvalifiserer seg til mesterskapet, mens de resterende seks andreplasslagene må spille playoff om de tre siste ledige plassene i mesterskapet.
Playoff: Basert på UEFA-rankingen etter gruppespillet, blir de tre høyest rangerte lagene trukket mot de tre lavest rangerte lagene, og skal spille hjemme- og bortekamp for å avgjøre hvem som kvalifiserer seg til mesterskapet.
=== Kvalifiserte lag ===
== Dommere ==
19. april 2022 kunngjorde UEFA hvilke dommere som skulle dømme mesterskapet. 27. april ble den belgiske dommeren Ella De Vries tatt med som VAR assistent.
=== VAR ===
Ella De Vries
Chris Kavanagh
Guillermo Cuadra Fernández
José María Sánchez Martínez
Benoit Millot
Maïka Vanderstichel
Christian Dingert
Harm Osmers
Maurizio Mariani
Paolo Valeri
Dennis Higler
Pol van Boekel
Bartosz Frankowski
Tomasz Kwiatkowski
Luís Miguel Branco Godinho
Tiago Lopes Martins
=== Fjerdedommere ===
Ivana Projkovska
Lorraine Watson
== Arenaer ==
== Tropper ==
Hvert landslag vil sende inn en tropp på 23 spillere til mesterskapet, hvorav tre må være keepere. Hvis en spiller er skadet eller syk, alvorlig nok til å forhindre deres deltakelse i mesterskapet, før lagets første kamp, kan de erstattes av en annen spiller.
== Gruppespillet ==
Alle klokkeslettene er lokaltid, BST (UTC+1).
=== Gruppe A ===
=== Gruppe B ===
=== Gruppe C ===
=== Gruppe D ===
== Sluttspillet ==
=== Kvartfinaler ===
=== Semifinaler ===
=== Finale ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 2022 UEFA Women's Championship – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | arenaer = 5 (i 5 byer) | 199,305 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98stre_Baray | 2023-02-04 | Østre Baray | ['Kategori:103°Ø', 'Kategori:13°N', 'Kategori:Angkor', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart'] | Østre Baray (khmer: បារាយខាងកើត) er en nå tørrlagt baray, eller kunstig vannreservoar, ved Angkor i Kambodsja, som går i retning øst-vest og ligger like øst for veggene som omga den gamle hovedstaden i Khmerriket, Angkor Thom. Den ble bygget rundt år 900 i kong Yasovarmans regjeringstid. Barayen fikk vann fra Kulenplatået gjennom Siem Reap-elven, og darayen var den nest største i Angkorområdet. Den var rundt 7150 meter lang og 1740 meter bred, og kunne holde nær 50 millioner kubikkmeter vann. Arbeidet og organiseringen som var nødvendig for å konstruere den var svimlende: Dens diker inneholder omtrent 8 millioner kubikkmeter fyllmasse.
Stener med påskrifter som markerer byggingen av barayen har blitt funnet på alle fire hjørnene av den. Den ble opprinnelig kalt Yashodharatataka, etter sin konge som beordret byggingen.
Lærde er delt i synet på hensikten med denne og andre barayer. Ifølge noen teorier holdt de vann til vanning, men ingen inskripsjon er funnet å nevne en slik funksjon. Andre teorier sier at barayer først og fremst tjente et symbolsk formål i kambodsjansk religiøst liv, som et bilde på skapelsens hav som omgir Merufjellet, de hinduistiske guders hjem.
Østre Baray i dag inneholder ikke vann; bønder dyrker avlinger på bredden. Men den er fortsatt godt synlig på satellittbilder. I midten av barayen er Østre Mebon tempel, som ligger på en forhøyning som var en øy i de dager da barayen inneholdt vann. | Østre Baray (khmer: បារាយខាងកើត) er en nå tørrlagt baray, eller kunstig vannreservoar, ved Angkor i Kambodsja, som går i retning øst-vest og ligger like øst for veggene som omga den gamle hovedstaden i Khmerriket, Angkor Thom. Den ble bygget rundt år 900 i kong Yasovarmans regjeringstid. Barayen fikk vann fra Kulenplatået gjennom Siem Reap-elven, og darayen var den nest største i Angkorområdet. Den var rundt 7150 meter lang og 1740 meter bred, og kunne holde nær 50 millioner kubikkmeter vann. Arbeidet og organiseringen som var nødvendig for å konstruere den var svimlende: Dens diker inneholder omtrent 8 millioner kubikkmeter fyllmasse.
Stener med påskrifter som markerer byggingen av barayen har blitt funnet på alle fire hjørnene av den. Den ble opprinnelig kalt Yashodharatataka, etter sin konge som beordret byggingen.
Lærde er delt i synet på hensikten med denne og andre barayer. Ifølge noen teorier holdt de vann til vanning, men ingen inskripsjon er funnet å nevne en slik funksjon. Andre teorier sier at barayer først og fremst tjente et symbolsk formål i kambodsjansk religiøst liv, som et bilde på skapelsens hav som omgir Merufjellet, de hinduistiske guders hjem.
Østre Baray i dag inneholder ikke vann; bønder dyrker avlinger på bredden. Men den er fortsatt godt synlig på satellittbilder. I midten av barayen er Østre Mebon tempel, som ligger på en forhøyning som var en øy i de dager da barayen inneholdt vann. | Østre Baray (khmer: បារាយខាងកើត) er en nå tørrlagt baray, eller kunstig vannreservoar, ved Angkor i Kambodsja, som går i retning øst-vest og ligger like øst for veggene som omga den gamle hovedstaden i Khmerriket, Angkor Thom. Den ble bygget rundt år 900 i kong Yasovarmans regjeringstid. | 199,306 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gordon_Johnsen | 2023-02-04 | Gordon Johnsen | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Christian Xs frihetsmedalje', 'Kategori:Dødsfall 15. september', 'Kategori:Dødsfall i 1983', 'Kategori:Fødsler 29. desember', 'Kategori:Fødsler i 1905', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske psykiatere', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Personer fra New Haven', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavs Orden'] | Gordon Hamilton Johnsen (født 29. desember 1905 i New Haven, Connecticut, USA, død 15. september 1983) var en norsk psykiater og grunnlegger av Modum Bad. Han var ridder av St. Olavs Orden fra 1966 og var også tildelt Kong Christian Xs frihetsmedalje. Han giftet seg med Inga f. Nilsen i 1934. De fikk sju barn, en av dem var psykiater Einar Johnsen.Gordon Johnsen tilbrakte sin barndom i New Haven, hvor hans foreldre Martha og Ludvig Johnsen var prestefolk i en dansk-norsk frikirke. Men familien flyttet tilbake til Norge og han tok eksamen artium på Kristelig Gymnasium i Oslo i 1924 og ble cand.med. i 1932. Han hadde turnustjeneste i Balsfjord og Tromsø og opprettet så privat praksis i Ringsaker, hvor han traff dr. Einar Lundby. Han valgte å spesialisere seg i psykiatri og etter et par år som reservelege på Fengselssykehuset i Oslo og på Psykiatrisk Klinikk ble han i 1948 overlege ved Avdeling for Nervøse på Lovisenberg Diakonale Sykehus i 1948. Denne stillingen hadde han til han 1. januar 1958 ble overlege ved Modum Bads Nervesanatorium. Ved Modum Bad var Johnsen en av få i Norge som, etter spesialtillatelse fra helsedirektøren, brukte LSD i sin pasientbehandling.
Han var en etterspurt foredragsholder og gjennomførte mange foredragsreiser. Han var sekretær i Norsk Psykiatrisk forening fra 1945 til 1951, tilsynslege i AA fra 1947 til 1967. Fra 1945 til 1949 var han formann i Det Norske Misjonsforbund.
Til 70-årsdagen i 1975 ble det gitt ut festskrift med bidrag fra flere kjente navn innen norsk og internasjonal psykisk behandling og sjelesorg. Visjon og vilje ble redigert av Harald Frøshaug, David Kvebæk og Ingerid S. Ravnsborg. (ISBN 82-07-00040-6)
| Gordon Hamilton Johnsen (født 29. desember 1905 i New Haven, Connecticut, USA, død 15. september 1983) var en norsk psykiater og grunnlegger av Modum Bad. Han var ridder av St. Olavs Orden fra 1966 og var også tildelt Kong Christian Xs frihetsmedalje. Han giftet seg med Inga f. Nilsen i 1934. De fikk sju barn, en av dem var psykiater Einar Johnsen.Gordon Johnsen tilbrakte sin barndom i New Haven, hvor hans foreldre Martha og Ludvig Johnsen var prestefolk i en dansk-norsk frikirke. Men familien flyttet tilbake til Norge og han tok eksamen artium på Kristelig Gymnasium i Oslo i 1924 og ble cand.med. i 1932. Han hadde turnustjeneste i Balsfjord og Tromsø og opprettet så privat praksis i Ringsaker, hvor han traff dr. Einar Lundby. Han valgte å spesialisere seg i psykiatri og etter et par år som reservelege på Fengselssykehuset i Oslo og på Psykiatrisk Klinikk ble han i 1948 overlege ved Avdeling for Nervøse på Lovisenberg Diakonale Sykehus i 1948. Denne stillingen hadde han til han 1. januar 1958 ble overlege ved Modum Bads Nervesanatorium. Ved Modum Bad var Johnsen en av få i Norge som, etter spesialtillatelse fra helsedirektøren, brukte LSD i sin pasientbehandling.
Han var en etterspurt foredragsholder og gjennomførte mange foredragsreiser. Han var sekretær i Norsk Psykiatrisk forening fra 1945 til 1951, tilsynslege i AA fra 1947 til 1967. Fra 1945 til 1949 var han formann i Det Norske Misjonsforbund.
Til 70-årsdagen i 1975 ble det gitt ut festskrift med bidrag fra flere kjente navn innen norsk og internasjonal psykisk behandling og sjelesorg. Visjon og vilje ble redigert av Harald Frøshaug, David Kvebæk og Ingerid S. Ravnsborg. (ISBN 82-07-00040-6)
== Bibliografi ==
"Sammen om ansvaret. Kristent syn på seksuallivet." 1980
"Samlivets vitaminer"
Kristen hjelp i seksuelle spørsmål
Nervøsitet og kristenliv 1964
Fra angst til trygghet 1967
Det gjelder ditt ekteskap 1971
Vi bygger Nervesanatorium 1958
Nervesanatoriet bygger videre 1963
Familien i sentrum 1968
Psykoterapi I-III (sammen med R. Alnæs) 1966, 1968 og 1971
== Referanser ==
== Kilder ==
Alfred Hauge: Plogmann og såmann – Gordon Johnsen Oslo 1976 ISBN 82-531-4103-3
== Eksterne lenker ==
Nær Gordon-opplevelse på Modum Bad
Olavskirken 30 år | Gordon Hamilton Johnsen (født 29. desember 1905 i New Haven, Connecticut, USA, død 15. | 199,307 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ananda_Marga | 2023-02-04 | Ananda Marga | ['Kategori:1950-årene i India', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:India', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1955', 'Kategori:Religiøse organisasjoner'] | Ananda Marga (Lykksalighetens Vei) er en sosiospirituell bevegelse grunnlagt av
Prabhat Ranjain Sarkar 1. januar 1955 i den indiske delstaten Bihar.
Ananda Margas filosofi går ut på at alle mennesker bør etterstrebe en indre frigjøring gjennom å praktisere tantrisk yoga og meditasjon i tillegg til å gjøre uselvisk tjeneste til mennesker, dyr og planter.
| Ananda Marga (Lykksalighetens Vei) er en sosiospirituell bevegelse grunnlagt av
Prabhat Ranjain Sarkar 1. januar 1955 i den indiske delstaten Bihar.
Ananda Margas filosofi går ut på at alle mennesker bør etterstrebe en indre frigjøring gjennom å praktisere tantrisk yoga og meditasjon i tillegg til å gjøre uselvisk tjeneste til mennesker, dyr og planter.
== Filosofi og livsstil ==
Tilhengerne lever som vegetarianere. De spiser heller ikke sopp og løkvekster, da de ser på disse som forstyrrende på sinnet. Mennene bruker et yogisk plagg kalt langota. I Ananda Marga blir en rekke renselsesmetoder benyttet for å holde kropp og sinn i harmoni. Wudu, neseskylling og bruk av tungeskrape er noen av disse. Ananda Margier praktiserer meditasjon og yogaøvelser to ganger daglig.
Det er vanlig at de unge voksne setter av et til to år av sitt liv for å gjøre uselvisk tjeneste (karmayoga). De jobber da for kost og losji på et av organisasjonens mange prosjekter. Dette kan være et år på økologisk bondegård, bakeri, verksted, sykehus eller lignende. Slik får organisasjonen gratis arbeidskraft, til understøttelse av deres såkalte munker og nonner og andre utgifter. Etter denne tiden velger noen å inntre i AMs munke- eller nonneorden.
== Historikk ==
En mørk kveld i 1939 satt Prabhat Ranjan Sarkar ved elven Ganges og mediterte. Forbi kom den fryktede massemorderen Kalicharan. Da Kalicharan fortalte Sarkar at han skulle drepe ham ba Sarkar Kalicharan om å gå ned til elven for å vaske seg. Kalicharan gjorde så. Da Kalicharan kom opp etter å ha vasket seg befalte Sarkar ham om å sette seg ned. Sarkar innviet ham så i tantrisk meditasjon. Da Kalicharan åpnet øynene etter å ha meditert spurte han Sarkar; "Hvem er du?". Sarkar beveget ikke leppene, men Kalicharan kunne tydelig høre "Jeg er Anandamurti" (Embodyment of Bliss). Kalicharan, som Sarkar senere gav navnet Kalikananda, blir regnet som Ananda Margas første munk.
På 1940-tallet lærte Sarkar bort tantrisk meditasjon til utvalgte personer som senere skulle hjelpe ham med å starte Ananda Marga.
1. januar 1955 ble Ananda Marga (Lykksalighetens Vei) offisielt stiftet. De første årene jobbet Sarkar og tilhengerne med å spre tantra. Frem mot 1960 trente han opp fammiliemennesker til å bli meditasjonslærere. Disse personene var til stor hjelp i arbeidet med å spre tantrisk filosofi og meditasjon, men Sarkar forstod at dersom bevegelsen skulle spre seg til hele verden trengte han personer som kunne bruke all sin tid på misjonen. I 1962 begynte han derfor arbeidet med å trene opp Avadhutaer -oransjekledde munker og nonner.
Utover på 1960-tallet møtte Ananda Marga kraftig motgang fra kommunistpartiet, som den gang stod sterkt nord i India. Dels skyldtes dette at kommunistene mente Ananda Marga drev med hjernevask og dels fordi de følte seg politisk truet av PROUT -Ananda Margas samfunnsideologi. Et stort antall av Ananda Margas munker og nonner ble drept. I 1972 bannlyste statsminister Indhira Gandhi organisasjonen og satte Sarkar og hundrevis av hans tilhengere i fengsel, hvorav mange ble torturert og drept. Sarkar selv ble sittende i fengsel i over seks år. Her ble han forgiftet, -noe som ødela helsen hans permanent. Selv om flere tusen av Ananda Margas barnehjem og skoler ble stengt i løpet av denne perioden opplevde organisasjonen en eksplosiv vekst i antall sympatisører, både i- og utenfor India. Da Sarkar kom ut fra fengsel hadde antallet tilhengere i India vokst til godt over halvannen million.
== Ananda Marga utenfor India ==
I likhet med bevegelser som Hare Krishna og Transcendental Meditasjon – TM – fikk også Ananda Marga en oppblomstring i vesten utover på 1970-tallet. Selv om det ikke finnes offisielle tall regner en med at det i tidsrommet 1971 til 1979 var så mange som to millioner mennesker i Europa og USA som lærte Ananda Marga-meditasjon. Dette kan kanskje sees i sammenheng med datidens Flower power bølge. Antallet personer tilknyttet Ananda Marga utenfor India er i dag en del lavere. I Europa og USA har bevegelsen i overkant av
10 000 tilhengere tilsammen, mange bosatt i henholdsvis Italia og California. Også i Brasil, Taiwan og Australia er Ananda Marga godt etablert -med yogasentre og diverse sosiale prosjekter.
== AMURT, tjeneste for menneskeheten ==
AMURT, som står for "Ananda Marga Universal Relief Team", er en underavdeling av Ananda Marga. AMURT driver sosiale prosjekter som barnehjem, skoler og sykehus. Disse drives på frivillig basis. AMURT er i dag etablert i mer enn 150 land. I tillegg til alle menneskene som frivillig hjelper til jobber om lag 3000 av Ananda Margas munker og nonner gjennom AMURT.
== Ananda Marga i Norge ==
I Norge er Ananda Marga representert med to sentre, et i Oslo og et i Trondheim. Foruten disse drives to barnehager. Barnehagene baserer sin pedagogiske læreplan på Prabhat Ranjans Neo Humanisme ideologi.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
AMURTs hjemmesider
Home of the Progressive Utilisation Theory (PROUT) | thumb|Ananda Marga tilhengere danser til mahamantraet [[BABA NAM KEVALAM i parken]] | 199,308 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_4266 | 2023-02-04 | Fylkesvei 4266 | ['Kategori:Fylkesveier i Rogaland', 'Kategori:Referanser til Ev39', 'Kategori:Veier i Eigersund'] | Fylkesvei 4266 går mellom Skolpura og Drange i Eigersund kommune.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 78.
| Fylkesvei 4266 går mellom Skolpura og Drange i Eigersund kommune.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 78.
== Kommuner og knutepunkter ==
EigersundDrangeveien
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv4266
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger | Fylkesvei 4266 går mellom Skolpura og Drange i Eigersund kommune. | 199,309 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_kvinnelandslag_i_fotball | 2023-02-04 | Norges kvinnelandslag i fotball | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landslag som har vunnet VM i fotball', 'Kategori:Norges kvinnelandslag i fotball', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris', 'Kategori:Vinnere av Kniksenprisen'] | Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
| Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
== Historie ==
I europeisk målestokk var kvinnelandslaget relativt tidlig etablert, men de var sent ute i skandinavisk sammenheng, godt etter Sverige og Danmark.
Det ble spilt en uoffisiell kamp der et norsk kvinnelandslag møtte Sveriges kvinnelandslag i fotball den 7. august 1975 på Nya Ullevi i Gøteborg, De tapte 0–4 med Torodd Nordeng som trener og spillere som Sif Kalvø og Grete Pedersen.De første offisielle kampene Norge spilte var to miniturneringer mot Sverige, Danmark og Finland, før Norge møtte, og slo, Nord-Irland.
=== Begynnelsen (1978–1983) ===
Som i mange andre land, hadde også Norges Fotballforbund en svært skeptisk tone til kvinnefotball. Det var først på 1970-tallet, etter etableringen av Norway Cup og Dagbladets aktive kamp for å få NFF til å skifte standpunkt, at Norge etter hvert fikk et landslag og Norgesmesterskap. Landslaget ble dannet med Per Pettersen som trener. Norges første landskamp ble spilt den 7. juli 1978 mot Sverige, og kampen endte med tap 1-2. Kari Nielsen fra Asker ble tidenes første målgjører på kvinnelandslaget. Det ble også tap mot Finland og Danmark under dette nordiske mesterskapet i Danmark.Året etter tapte Norge nok en gang for de tre landene. Imidlertid vant Norge sin første kamp med 4–1 mot Nord-Irland under en uoffisiell EM-turnering i Italia. I løpet av de neste årene ble Norge gradvis bedre, og lyktes å slå Frankrike, Sveits og England. Norge spilte også uavgjort mot Danmark og Sverige under det nordiske mesterskapet i 1982, og gjorde sin beste innsats i nordisk mesterskap med å gå gjennom ubeseiret. Imidlertid forelå det ingen offisielle Europa- eller verdensmesterskap, og dermed heller ingen mesterskapskvalifiseringer.
=== Erling Hokstad (1983–1989) ===
I 1983 tok Erling Hokstad over landslaget, og var med på å lede Norge til sin første kvalifisering til et mesterskap. Enda EM i 1984 strengt talt ikke var offisielt ettersom mindre enn halvparten av UEFA-medlemslandene stilte, var det det første mesterskapet som krevde kvalifisering. Norge havnet i en helnordisk kvalifiseringspulje med Sverige, Finland og Island. Norge slo Finland begge gangene, og vant og spilte uavgjort mot Island. Imidlertid ble det to tap mot Sverige, og dermed var Norge ute, da bare vinneren kom videre. Resultatene viste at Norge var i ferd med å markere seg blant de bedre lagene. Sverige vant for øvrig EM.
==== Første norske europamestre i lagidrett ====
Norge hadde et Sverigekompleks som viste seg året etter, da europamesterne slo Norge hele 5–0, det største tapet i Norges historie (tangert senere). Fra og med den 7. mai 1986 ble Dag Steinar Vestlund medtrener. Hvor vidt Vestlunds innvirken var avgjørende vites ikke, men Norge kvalifiserte seg til EM i 1987. Norge møtte Danmark, et lag de aldri hadde slått, Finland og Vest-Tyskland, som på det daværende tidspunktet hadde liten erfaring. Norge lyktes i å slå Danmark for første gang, til og med på bortebane. Imidlertid hadde Norge for mange uavgjort, og før siste runde ledet Norge med ett poeng mot Danmark. Norge vant den siste kampen 2–0 hjemme mot Finland mens Danmark tapte borte mot Vest-Tyskland. Etter kvalifiseringen fikk Norge oppdraget å arrangere semifinalene og finalen.
Semifinalen ble spilt mot Italia, nok et lag Norge aldri hadde slått. Heidi Støre og Trude Stendal scoret de to eneste målene i kampen, og Norge vant 2–0 etter at målvakt Janne Andreassen holdt buret rent. Norge spilte sin første offisielle finale i et mesterskap, der de møtte sin gamle nemesis, Sverige. Før finalen hadde Norge møtt Sverige ti ganger, med sju norske tap og tre uavgjorte kamper. Veteranen Gunn Nyborg, som hadde vært med helt siden starten i 1978, hadde vært med i alle ti kampene, og fikk endelig oppleve å slå svenskene. I finalen scoret Stendal to ganger, mens Sverige scoret bare en gang (ved Lena Videkull) og Norge vant 2–1. Norges første seier over Sverige i fotball for kvinner var også første gang Norge noensinne hadde vunnet noe i fotball. Året etterpå vant Norge et uoffisielt, men FIFA-arrangert, invitasjons-VM i Kina etter å ha møtt Sverige i finalen og vunnet 1–0.
EM ble arrangert annethvert år de første årene, og allerede i 1989 var det EM igjen. Norge tapte flere kamper enn de vant i kvalifiseringen, men vant den siste kampen med 3–1 over England i Blackburn, og gikk dermed videre på målforskjell tross bare fem poeng fra seks kamper, det svakeste av alle lagene som gikk videre. I kvartfinalen møtte Norge Nederland, som hadde slått Sverige. Imidlertid slo Norge Nederland med 2–1 og 3–0, og gikk videre til sluttspillet i Vest-Tyskland. Norge slo Sverige for tredje gang i mesterskapssammenheng, og gikk til finalen, der vi møtte et hjemmelag som hadde blitt langt bedre siden sist kamp mellom lagene. Vest-Tyskland vant 4–1, mens Norge måtte greie seg med sølv. Dette ble siste kampen til trenerparet Hokstad/Vestlund.
=== Even Pellerud (1990–1996) ===
Den nye treneren ble Even Pellerud. Han tok laget inn i kvalifisering til EM 1991, og det norske laget gikk gjennom seks kamper uten tap i gruppespillet, med bare et poengtap, mot England borte. I EM-kvartfinalen, som ble arrangert som hjemme- og bortekamp i november 1990, vant Norge 2–1 og 2–0 over Ungarn, og var dermed klaret for sluttspillet i Danmark, og også for VM-sluttspillet i Kina. Landslaget gikk inn i 1991-sesongen med et budsjett på tre millioner kroner i en sesong hvor de skulle spille både EM og VM. Norge slo ut Danmark i semifinalen på straffesparkkonkurranse etter to redninger av Reidun Seth, og møtte Tyskland i finalen. Norge tok ledelsen ved Birthe Hegstad like etter pause, men en feil av Linda Medalen ga Heidi Mohr muligheten til å utligne, og i ekstraomgangene hadde Tyskland mest krefter, scoret to mål, og vant fortjent, ifølge Sportsbokens reportasje. Dermed var Norges rekke på 11 kamper uten tap brutt.
Norge ladet opp til VM med to seire over USA i Massachusetts, hvor 17-åringen Bente Nordby debuterte på landslaget. De fikk imidlertid en dårlig start på VM med tap 0–4 for Kina i tidenes første VM-kamp, men hadde fortsatt sjansen til å gå videre, i og med at åtte av 12 lag gikk videre fra gruppespillet. Norge vant 4–0 over New Zealand og deretter knepent 2-1 mot Danmark, med Medalen som matchvinner rett etter en dansk utlikning. I kvartfinalen møtte Norge Italia, og Norge vant etter ekstraomganger, tross at de hadde sluppet Italia inn i kampen igjen ved to anledninger, takket være straffespark eksekvert av Tina Svensson. I semifinalen var det Sverige som ventet, og Norge vant klart 4-1 etter nok en straffe av Svensson, i tillegg til to mål av Medalen og et av Agnete Carlsen. I finalen ventet en ny rival, USA. USA var storfavoritter etter å ha slått europamestrene Tyskland lett, og tok ledelsen ved Michelle Akers, Norge utlignet ved Medalen, men Akers scoret vinnermålet tolv minutter før full tid etter å ha sneket til seg et tilbakespill fra Svensson til Seth.
==== EM 1993: Ny triumf ====
Pellerud fortsatte fremgangen, og i 1993 var Norge kvalifisert til EM i Italia etter en svært lett kvalifiseringsrunde med seire over Sveits og Belgia. Deretter fulgte, som i 1989, et dobbeltmøte med Nederland i kvartfinalen, hvor Norge sikret seg to 3–0-seire og billett til sluttspillet. Der stilte Norge med bare én europamester fra 1987, Heidi Støre; i forsvarsfireren var alle under 22 år. I semifinalen møtte Norge Danmark, og landslaget vant 1–0 etter scoring av 20-åringen Anne Nymark Andersen. Kaptein Birthe Hegstad hadde blitt byttet ut etter en ankelskade. I finalen møtte vi noe overraskende Italia, som hadde slått Tyskland på straffer. Etter en målløs første omgang kom Hegstad innpå i den andre, og scoret vinnermålet med 13 minutter igjen etter pasning fra Medalen.
I 1994 spilte Norge i den første Algarve Cup i Portugal, sammen med fire andre skandinaviske lag og USA; Norge utklasset Finland og Danmark og vant 1–0 over USA.
==== EM 1995: Innendørs tap for Sverige ====
I 1995 var det for andre og siste gang EM og VM i samme år. VM ble arrangert i Sverige, og hadde sannsynligvis prioritet også fra UEFA, ettersom semifinalene i EM ikke ble arrangert på nøytral grunn, men som hjemme- og bortekamp. Norge vant greit i kvalifiseringsrunden mot Finland, Den tsjekkiske republikk og Ungarn, og kvartfinalen mot Italia – mangel på seeding hadde gjort at EM-finalistene måtte møtes allerede i kvartfinalen, som også var kvalifisering til VM 1995 og OL 1996 – men i semifinalen mot Sverige ga Norge bort fire mål i andre omgang, og tapte dermed 5–7 sammenlagt etter å ha ledet med to mål til pause i andre kamp. Begge kampene ble spilt innendørs, før sesongen hadde kommet i gang i de nordiske landene.
==== VM 1995: Verdensmestre ====
EM-kampene og en 3.-plass i Algarve Cup, etter tap for Nederland, ga ikke store håp før VM-sluttspillet i Sverige, selv om Norge hadde slått USA etter straffesparkkonkurranse i Algarve. Norge hadde satt inn en ny, ung målvakt, Bente Nordby, som hadde fått noen få landskamper, men som ikke hadde spilt i EM-kampene mot Sverige og Italia. Tone Haugen, som sammen med Medalen spilte profesjonelt i Japan, og Marianne Pettersen kom også inn på laget, sistnevnte dog som reserve grunnet skade.
I gruppespillet møtte Norge England, Canada og Nigeria. Norge vant samtlige kamper, med to mål mot England og med store sifre mot de to andre lagene. I kvartfinalen ventet Danmark. Norge gikk opp i 3–0-ledelse ved Gro Espeseth, Medalen og Hege Riise, og et reduseringsmål seks minutter før slutt var betydningsløst. Det skulle imidlertid vise seg å bli Norges eneste baklengsmål i mesterskapet.
Norge hadde sjansen til revansje for finaletapet i 1991, da semifinalen i Västerås skulle gå mellom Norge og USA. Ann Kristin Aarønes scoret et tidlig mål, og Norge holdt unna, blant annet takket være Nordby, som reddet mange skudd i sluttminuttene. Norge spilte med ti spillere ettersom Heidi Støre ble utvist i det 77. minutt, men Nordby holdt nullen i den dramatiske avslutningen.
Norge møtte Tyskland i finalen, et lag Norge ikke hadde slått siden 1985. Tross dette, og tross at Støre satt på tribunen grunnet karantene, dominerte Norge første omgang og fikk inn to mål i omgangens ti siste minutter, ved Riise og Pettersen som målscorere. Riise ble kåret til turneringens beste spiller, Aarønes ble mesterskapets toppscorer, og forsvarsspiller og kaptein Gro Espeseth turneringens nest beste spiller. Tre måneder etter VM vant Norge 17–0 over Slovakia i EM-kvalifisering, som per 2009 er den største seieren den norske kvinnelandslaget har oppnådd.
I 1995 mottok landslaget Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris.
==== OL 1996: Ny medalje ====
Pelleruds siste turnering ble OL i Atlanta i 1996. I første kamp møtte Norge Brasil, som aldri hadde gått videre fra gruppespillet i et offisielt VM. Norge tok ledelsen to ganger, men Pretinha utlignet begge målene, og Aarønes fikk et mål annullert for angrep på keeper. Heidi Støre ble skadet i denne kampen, og kunne ikke spille noen av de resterende kampene; Brit Sandaune erstattet henne i denne kampen, og fikk dermed sin mesterskapsdebut som midtbanespiller, selv om hun senere skulle få fast plass som venstreback.
Tross Støres skade vant Norge 3–2 over Tyskland, den fjerde strake kampen uten tap mot tyskerne, etter avgjørelse på frispark av Hege Riise. Tyskland hadde utlignet to ganger, et mål av Bettina Wiegmann og et skudd av Birgit Prinz som gikk via en norsk spiller og i mål. Japan ble slått 4–0 i siste gruppespillkamp – Marianne Pettersen, nå fast spiller på laget, scoret to ganger – og ettersom Brasil hadde avgitt flere poeng vant Norge gruppen og gikk til semifinale.
I semifinalen møtte Norge USA nok en gang. Norge tok ledelsen etter en kontring som ble avsluttet av Linda Medalen etter pasning fra Agnete Carlsen. USA ble heiet fram av nesten 65 000 tilskuere på Sanford Stadium i Athens, og fikk straffespark med et kvarter igjen etter at Gro Espeseth skulle ha handset i 16-meterfeltet. Avgjørelsen var tvilsom ifølge New York Times' rapport, noe Espeseth var enig i – hun mente ballen søkte hånden hennes. New York Times hevdet imidlertid at USA burde hatt straffespark for hands tre minutter tidligere. Michelle Akers satte inn den straffen dommeren ga, og etter at Agnete Carlsen ble utvist for en takling bakfra i sluttminuttene benyttet innbytter Shannon MacMillan anledningen til å avgjøre kampen på golden goal ti minutter inn i ekstraomgangene. Norge fikk imidlertid OL-medaljer etter å ha vunnet bronsefinalen mot Brasil 2–0, med to mål av Aarønes.
Pelleruds siste kamp var returmatchen i Slovakia en måned etter OL. Kampen endte 4–0, og Norge vant dermed sin gruppe og var direkte kvalifisert for EM. Tidligere under sommeren hadde laget vunnet 3–1 borte og spilt 0–0 hjemme mot europamestrene Tyskland, og med fire seire i de andre kampene vant Norge gruppa og gikk direkte videre til sluttspillet.
=== Per-Mathias Høgmo (1997–2000) ===
==== EM 1997: Nedtur på hjemmebane ====
Pelleruds arvtaker, Per-Mathias Høgmo, ble ansatt i september 1996. Høgmo fikk relativt kort tid på å forberede seg til EM på hjemmebane, men ledet laget i vennskapskamper under vinteren og våren 1997, og laget vant sju av dem; deriblant 3–0 over Tyskland, Norges femte kamp på rad uten tap mot tyskerne, og fire kamper under Algarve Cup i 1997, Norges tredje seier der. Norge gikk inn i mesterskapet totalt 11 kamper på rad uten tap, den beste rekka siden VM-tittelen.
Medalen, Carlsen og Støre var blant spillerne som hadde gitt seg før mesterskapet, og til erstatning valgte Høgmo ut flere spillere uten stor landslagserfaring fra før, blant annet Gøril Kringen, Unni Lehn, Ragnhild Gulbrandsen, Margunn Haugenes (tilbake etter tre års pause), Monica Knudsen, Henriette Viker og Anne Tønnesen. I EM var imidlertid bare Kringen og Lehn i startoppstillingen; Haugenes, Knudsen, Viker og Gulbrandsen fikk innhopp fra benken.Norge hadde fått en vanskelig gruppe, tross seeding i trekningen; Tyskland (EM-gull 1995, VM-sølv 1995), Italia (EM-sølv 1993, kvartfinale EM 1995 etter tap for Norge) og Danmark (EM-bronse 1991, 8.-plass OL 1996) var motstandere, mens den andre gruppen inneholdt tre lag som aldri hadde nådd lenger enn kvartfinalen i EM. Norge åpnet med å utklasse Danmark 5–0 foran 4221 tilskuere på Åråsen stadion etter fire mål av Marianne Pettersen, som nå sto med 34 mål på 50 landskamper. Deretter fortsatte Norge sin rekke uten tap for Tyskland, med uavgjort 0–0 på Melløs i Moss under nærver av 7666 tilskuere, men Tyskland var "klart best" og Bente Nordby måtte takkes for at Norge holdt nullen, ifølge Sportsbokens rapport..
Ettersom Italia også hadde spilt uavgjort mot Tyskland og Danmark, kunne Norge gå videre til semifinale med uavgjort. Norge slapp imidlertid inn et tidlig mål, Gro Espeseth bommet på straffespark, og Norge slapp inn et mål på slutten som bekreftet at Norge havnet på 3.-plass i gruppa. Tyskland og Italia vant sine semifinaler.
==== VM 1999: Opp og ned ====
Norge trakk igjen Tyskland i kvalifiseringen til VM i USA, og måtte vinne gruppa for å gå direkte til VM. Etter å ha tapt 0–1 i Bayreuth, det første tapet etter seks kamper på rad uten tap mot tyskerne, vant Norge 3–2 hjemme, og uavgjort i Nederland var bedre enn Tyskland klarte. Dermed vant Norge gruppa med ett poeng. I 1998-sesongen ble Norge ble også nummer tre av fire lag i en turnering arrangert under Goodwill Games, med tap for Kina i straffesparkkonkurranse, men seier over Danmark på samme måte. Norge vant også Algarve Cup for fjerde og hittil siste gang i 1998.
Før VM i USA var Norge favoritter, som regjerende mestre hadde Sports Illustrated det norske laget som vinner i sitt VM-tips, og Medalen, Riise og Pettersen i sitt verdenslag uten amerikanske spillere. Norge startet med fire seire, tre av dem i en gruppe hvor bare Japan hadde nådd en VM-kvartfinale tidligere, og den fjerde, kvartfinalen, endte 3–1 mot Sverige – den åttende seieren på rad over Sverige, men dette var det første turneringsmøtet siden tapet for Sverige i EM fire år tidligere. Venstreback Brit Sandaune, midtbanespiller Unni Lehn, og spissene Ann Kristin Aarønes og Marianne Pettersen hadde utmerket seg i Norges innledende kamper, ifølge Dagbladets spillerbørs.
Likevel gikk Norge på en av sine største nedturer i sin landslagshistorie i semifinalen mot Kina. Det ble tangering av det verste tapet gjennom tidene, med 0–5 for Kina, og det i en kamp hvor Bente Nordby var "strålende" ifølge Dagbladets reporter. I bronsefinalen ble det målløst etter 120 minutter mot Brasil, men Norge tapte 4–5 på straffesparkkonkurranse, det første tapet mot Brasil siden 1988, og Norge ble dermed nummer fire i VM.
==== OL 2000: Norges hittil siste tittel ====
Dermed var ikke Norge favoritter under OL i Sydney, selv om oppvarmingen var utmerket; Norge vant 8–0 over England i siste kvalifiseringskamp til EM 2001, og slo også Tyskland, Kina og USA i vennskapskamper i juli. Midtbanespiller Solveig Gulbrandsen og høyreback Bente Kvitland hadde kommet inn på laget, men to av de mest toneangivende spillerne under 1990-tallet, Linda Medalen og Ann Kristin Aarønes, hadde lagt endelig opp.
Sports Illustrated regnet Norge som det 3. beste laget i OL, men ble ikke tippet på medaljeplass fordi de var i gruppe med regjerende verdensmester USA og tapende VM-finalist Kina. Etter å ha blitt utspilt og tapt 0–2 mot USA i den første kampen, vant Norge 3–1 over de afrikanske mestrene Nigeria, og kunne dermed nå semifinale som toer i gruppa med seier over Kina. Pettersen ga Norge ledelsen tidlig i andre omgang, men Kina utlignet på et tvilsomt straffespark. Tre minutter senere sikret innbytter Margunn Haugenes seieren med et skudd oppe i krysset.I semifinalen møtte Norge Tyskland. Spillemessig dominerte Tyskland, og Norge skapte knapt en sjanse, men Tina Wunderlich headet i eget mål og sikret Norge finaleplass ettersom Nordby holdt nullen. I finalen møtte Norge nok en gang USA, som ikke hadde tapt i mesterskap siden 1995. Kampen bølget fram og tilbake: USA gikk i ledelsen med Tiffeny Milbrett i det 5. minutt, men Norge snudde rett før pause ved mål av Gro Espeseth. Nordby holdt Norge inne i kampen med flere redninger, før Ragnhild Gulbrandsen headet inn 2–1 med et kvarter igjen etter svakt keeperarbeid. Norge holdt ledelsen inn i overtida, men slapp inn et nytt mål av Milbrett, og kampen gikk til ekstraomganger med golden goal. Dagny Mellgren, som hadde kommet inn som innbytter for Pettersen, scoret vinnermålet etter 12 minutter, men TV-bildene syntes å vise at Mellgren brukte hånda for å kontrollere ballen før hun skjøt den i mål.For OL-gullet ble laget tildelt Fearnleys olympiske ærespris, som første mottaker fra et lagspill.
=== Åge Steen (2000–2004) ===
Åge Steen lyktes ikke å gjenta resultatene til Høgmo, og tiden hans ble særlig preget av et VM som bare varte til kvartfinale og et påfølgende første OL uten deltakelse. I tillegg til dette fikk Steen også med seg en semifinale i EM i 2001.
==== EM 2001: Tyskland for sterke ====
Åge Steen tok over landslaget etter Høgmo, og hans trenertid begynte med greie resultater i vennskapskamper; det ble to seire over Sverige, og en seier over et svekket USA, men tap for Kina. Anne Tønnessen, som ikke kunne spille i OL grunnet hjernerystelse, var den eneste nye faste spilleren denne sesongen.
Norge klarte likevel ikke å følge opp sin status som olympiamestre. Etter 3–0 over Frankrike, en motstander Norge aldri hadde tapt for, var det tid for å få revansj for hjemmetapet for Italia i 1997. Rita Guarino ga imidlertid Italia en tidlig ledelse, og selv om Mellgren utlignet, fikk ikke Norge has på Italias gode keeper. Gøril Kringen pådro seg sitt andre gule kort, og måtte stå over den avsluttende kampen mot Danmark, som Norge ikke hadde tapt for siden 1988. Men uten rutine og samspill i midtforsvaret slapp Norge inn ett mål på slutten, et mål som keeper Nordby og midtstopper Anne Bugge Paulsen måtte dele skylda for. Ettersom Italia hadde slått Danmark tidligere, ville tapet ha ført til at Norge kunne blitt slått ut i gruppespillet for andre gang på rad, men Italia tapte for Frankrike og Norge fikk en sjanse til, i semifinale mot Tyskland.
Her fikk Tyskland revansj for OL-tapet. Norge hadde et par sjanser til å score, og burde ifølge Dagbladets journalist hatt straffespark tidlig i kampen, men etter at Sandra Smisek scoret vinnermålet tok Tyskland over, og hadde flere sjanser til å vinne med flere mål.
==== VM 2003: To tap og ut av OL ====
I VM-kvalifiseringen møtte Norge Frankrike, Den tsjekkiske republikk og Ukraina. Norge hadde ikke tapt for noen av lagene før, og fortsatte den statistikken med seier i de fem første kampene, før det ble uavgjort mot Ukraina i en betydningsløs kamp. Gøril Kringen var blitt vraket fra landslaget til fordel for yngre krefter, men i sesongens siste kamp viste ikke midtstopperne seg fra sin beste side; Norge slapp inn tre mål i en vennskapskamp mot Tyskland i Grimstad og det nye stopperparet, Anne Tønnessen og Ane Stangeland, måtte tåle hard kritikk både fra trener og journalister.Steen prøvde flere varianter i midtforsvaret under oppkjøringen til VM i USA, som ble arrangert i september, etter sesongslutt i den amerikanske proffligaen. Til slutt ble veteranen Monica Knudsen valgt ut til å spille sammen med Ane Stangeland. Trine Rønning og Lise Klaveness kom inn i laget for Ragnhild Gulbrandsen og Hege Riise, som begge spilte profesjonelt i USA. Norges siste kamp før VM var 1–1 mot Danmark i EM-kvalifisering på Sofiemyr; et bedre resultat enn i EM, men igjen slapp Norge inn et mål i avslutningsminuttene – Lene Jensen scoret etter en mulig offside – og Norge måtte nå score mål i Danmark for å kvalifisere seg.Norge møtte Brasil, bronsemedaljørene fra 1999, i tillegg til to debutanter, Frankrike, og Sør-Korea i gruppespillet. Norges gode statistikk mot Frankrike holdt seg, med seier 2–0, men som i forrige VM tapte Norge for Brasil; Norge hadde sjanser til å utligne på stillingen 1–2, men i stedet scoret Brasil to ganger og vant en overlegen seier. Etter kampen gikk Linda Medalen ut og kritiserte det defensive arbeidet til laget, og foreslo at Gøril Kringen burde hatt en plass i troppen. Selv med 7–1 over Sør-Korea ble Norge dermed nummer to i gruppa, og møtte vertsnasjonen USA i kvartfinalen. Der ble Norge klart slått, og dermed var det klart at Norge hadde gjort sin svakeste VM-innsats i historien; hjemmelaget vant 1–0 selv om de brente et straffespark. Abby Wambach vant en hodeduell mot Marit Fiane Christensen, som hadde blitt satt inn som høyreback etter Brasil-kampen, og scoret det avgjørende målet. Med dette tapet klarte Norge heller ikke å ta en av de to europeiske plassene til OL i Athen året etter.
Den amerikanske proffligaen gikk konkurs rett før VM, og dermed mistet flere av de norske spillerne anledningen til å spille profesjonelt. Dette og mangelen på mesterskap gjorde at Norge mistet flere spillere: Hege Riise, Brit Sandaune, Marianne Pettersen og Anne Tønnessen la alle opp før 2004 var over. Som erstatning dro Steen inn flere spillere som bare fikk en sesong på landslaget, men Ingvild Stensland skulle vise seg å bli en viktig spiller senere.
I returkampen mot Danmark hadde Norge igjen 1–1 til det gjensto få minutter, men grunnet manglende målteft i de andre kampene ville dette ikke være godt nok for direkte EM-plass. I stedet for en norsk avgjørelse scoret Lene Jensen igjen i sluttminuttene for Danmark, og Norge måtte dermed gjennom utslagskamp mot Island. Med en trener på oppsigelse – Åge Steen og NFF fornyet ikke kontrakten – vant Norge 7–2 og 2–1 og var klare for EM. Bjarne Berntsen ble utnevnt som ny trener i romjula 2004, etter at flere andre mannlige trenerprofiler hadde takket nei.
=== Bjarne Berntsen (2005–2009) ===
For en oppsummering av konfliktene knyttet til Bjarne Berntsen og landslagsspillerne, se Bjarne Berntsen
==== EM 2005: Sølv, men igjen bak Tyskland ====
Berntsen tok over et lag som hadde vunnet seks strake kamper, men bare kampene mot Island hadde hatt egentlig betydning. Rekka ble snart brutt, da Norge tapte begge vennskapskampene for Frankrike på La Manga; dette var også Norges første tap for Frankrike. Norge kom på 5.-plass i Algarve Cup etter tap 0–4 for Tyskland, og tapte også for EM-vert England før mesterskapet i juni.
Berntsen satset på mange unge spillere: Ingvild Stensland, Stine Frantzen, Isabell Herlovsen og Marianne Paulsen var alle viktige spillere under EM, og ingen hadde nevneverdig erfaring fra tidligere seniormesterskap. Norge tapte første kamp med 0–1 for Tyskland, og trengte mål fra innbytter Herlovsen for å klare ett poeng mot den tidligere ønskemotstanderen Frankrike. Dermed måtte Norge score mange mål i den siste kampen mot EM-nemesis Italia, og i tillegg ha hjelp fra Tyskland, for å kunne nå semifinale. Fire mål i første omgang, tre av dem på hjørnespark fra Stensland, hjalp Norge til 5–3-seier over Italia.Som gruppetoer måtte Norge møte gruppevinner Sverige i semifinalen, det første turneringsmøtet med naboene på seks år. Norge og Sverige hadde rett nok spilt flere vennskapskamper, uten norsk tap på de siste 14 kampene, men Sverige hadde kvalifisert seg for OL 2004 på Norges bekostning. Kampen hadde "mange opp- og nedturer," ifølge kampens store norske spiller, Solveig Gulbrandsen, som scoret to av Norges mål og hadde målgivende pasning på det tredje. Norge tok ledelsen to ganger, først ved Gulbrandsen og så ved Herlovsen, men Sverige presset på for utlikning og scoret med to minutter igjen. I ekstraomgangene fikk Gulbrandsen scoret fra nært hold, og Norge var klar for finale, den beste prestasjonen i mesterskap siden 2000. Berntsen ble hyllet av spillerne i Aftenposten før finalen. Norge gikk på et nytt klart tap, 1–3 for Tyskland i finalen, det tredje tapet for Tyskland på rad i mesterskap, og Norges femte EM-kamp mot Tyskland uten seier. Laget ble likevel Årets lag for 2005 under Idrettsgallaen 2006.
==== VM 2007: Fortsatt nest best i Europa ====
Norge begynte kvalifiseringen til VM i Kina etter EM. Etter seire over lavere rangerte Ukraina og Serbia og Montenegro, møtte Norge Italia igjen. Kampen ble ikke like målrik som i EM, men Norge scoret kampens eneste mål. Etter at Italia og Ukraina tok poeng fra hverandre, mens Norge vant sine tre neste kamper, trengte Norge bare ett poeng i de siste to bortekampene mot Ukraina og Italia; Marit Fiane Christensen holdt på å gi bort poengene med et dårlig tilbakespill i første kamp mot Ukraina i Lviv, men Unni Lehn utlignet og Norge var klare for mesterskapet i Kina. Norge avsluttet med en betydningsløs seier over Italia. I kvalifiseringen hadde Berntsen brukt flere nye spillere; tross EM-innsatsen ble Herlovsen, Frantzen og Paulsen vraket, Mellgren hadde lagt opp, og Solveig Gulbrandsen hadde ett års svangerskapspermisjon. Ragnhild Gulbrandsen kom tilbake etter en pause, mens Camilla Huse, Marie Knutsen, Leni Larsen Kaurin og Melissa Wiik fikk mer eller mindre faste plasser denne sesongen.
Før VM-sluttspillet spilte Norge to kvalifiseringskamper, og vant med tre mål i kampene mot Østerrike og Israel, lag som aldri hadde vært blant Europas 15 beste. Berntsen vraket veteranen Unni Lehn i VM-troppen og satset i stedet på Marie Knutsen som indreløper, med Trine Rønning omskolert til midtstopper. Siri Nordby hadde også utkonkurrert Camilla Huse på sidebacken.
Norges siste kamp før mesterskapet var en treningskamp mot Tyskland i Mainz. Norge spilte 2–2, den tredje vennskapskampen på rad mot Tyskland uten tap, og kunne ha vunnet med mer flaks med dommere og avslutninger. I mesterskapet trakk Norge en relativt lett gruppe; Canada hadde rett nok nådd semifinalen i 2003, etter å ha slått Kina, men de to andre lagene, Ghana og Australia, hadde bare greid å slå hverandre i VM-sluttspill. Norge lå imidlertid under mot Canada etter første omgang, men kom tilbake i 2. omgang med seiersmål av kaptein Stangeland Horpestad; mot Australia ble det motsatt, da Sverige-proffen Lisa De Vanna utlignet med sju minutter igjen. Etter 7–2 over Ghana vant imidlertid Norge gruppa, og møtte vertsnasjonen Kina i kvartfinalen.
Kina var definitivt svakere enn på slutten av 1990-tallet, og hadde blant annet tapt 0–8 for Tyskland i OL tre år tidligere, men hadde fått en ny trener og også slått Norge 3–1 i vennskapskamp i januar 2006. På hjemmebane hadde de støtte av over 50 000 tilskuere, og de hadde i tillegg fått tak i Sveriges tidligere landslagstrener, Marika Domanski Lyfors. Som i EM-sluttspillet fikk jokeren Isabell Herlovsen, som da hadde spilt en halv omgang i mesterskapet, spilletid fra start, og 19-åringen scoret kampens eneste mål og sikret Norges semifinaleplass.Norge var ett av to europeiske lag som hadde nådd semifinalen, og hadde dermed sikret seg en OL-billett. Det andre europeiske laget var Tyskland, som var Norges motstander i semifinalen. Norge hang med i en omgang, men Trine Rønning laget selvmål med hodet rett før pause og Tyskland fikk scoret to mål til i andre omgang. Norge ble like utklasset i bronsefinalen, med 1–4 for USA, som allerede hadde tapt stort for Brasil.
Etter hjemkomsten ble det uenigheter mellom Berntsen, Lise Klaveness og Ragnhild Gulbrandsen, og som resultat trakk Klaveness, en av Norges mest markante fotballspillere, seg fra videre landslagsspill etter hva som kan ha virket som en oppfordring fra Berntsen. Gulbrandsen, som også la opp etter mesterskapet, kritiserte Berntsen sterkt i media etter at Klaveness hadde trukket seg.
==== OL 2008: God start, men tung nedtur ====
Norge avsluttet 2007 med å slå Russland 3–0 i EM-kvalifisering. Russland var det eneste laget i Norges gruppe som hadde nådd et sluttspill før. I 2008 fortsatte Norge å rade opp storseire i kvalifiseringen utover sommeren: Norge scoret 17 mål og slapp ikke inn noen under kampene i mai og juni, og var klare for EM allerede før bortekampen i Russland, som skulle spilles etter OL. Norge vant også 2–0 over Tyskland i Algarve Cup i mars, men gikk også på to firemålstap for USA i oppvarmingen til OL.
Under OL i Beijing slo landslaget favoritten USA 2–0 under åpningskampen i Sommer-OL 2008. Leni Larsen Kaurin scoret etter 61 sekunder, det raskeste målet i OL-historien, og bare et par minutter etter økte Melissa Wiik. Norge holdt unna, og skulle bare slå lag de aldri hadde avgitt poeng mot i mesterskap tidligere for å vinne gruppa. Men etter en uinspirert kamp hvor Norge vant 1–0 over New Zealand, tapte Norge 1–5 for Japan. Guro Knutsen satte inn kampens første mål tidlig i første omgang, men Japan fortsatte å dominere kampen, scoret rett før pause, og gikk opp til 2–1 og 3–1 etter sju minutter av 2. omgang etter feil i det norske forsvaret.USA gikk forbi Norge på tabellen på målforskjell etter stortapet, og Norge måtte derfor spille mot VM-finalistene fra 2007 Brasil, istedenfor Canada, som hadde blitt nummer tre i sin gruppe. Norge prøvde å forsvare seg og satse på kontringer, men Daniela brøt gjennom med et langskudd rett før pause, og ett kvarter inn i omgangen scoret Marta etter å ha utnyttet et dårlig tilbakespill til keeper fra Marit Fiane Christensen. Siri Nordby scoret på et sent straffespark, men Norge tapte kampen 1–2.
==== EM 2009: Ut mot Tyskland igjen ====
Norge avsluttet kvalifiseringen til EM i Finland i 2009 med 0–0 i Russland, og hadde dermed unngått baklengsmål i kvalifiseringen. Norges sjanser i EM ble imidlertid betydelig redusert etter at fem spillere fra seriemestrene Røa trakk seg fra det norske landslaget, kaptein Ane Stangeland Horpestad og høyreback Gunhild Følstad la opp, og keeper Erika Skarbø fikk en alvorlig skade i hånden. Dermed måtte Berntsen finne spillere til en helt ny forsvarsfirer. Trine Rønning ble nå fast midtstopper, Arna-Bjørnars unge midtbanespiller Maren Mjelde ble hennes kollega, mens Camilla Huse ble kalt tilbake for å ta over på venstrebacken. I Algarve Cup tidlig i mars 2009, kom Norge klart sist i sin pulje med tre tap, også mot Island. Dette er Norges klart dårligste resultat i Algarve Cup, enda samtlige opptredener under Berntsen, med unntak av 2008 har vært svært beskjedne.
Det var klart allerede før EM i Finland at Bjarne Berntsen ikke skulle fortsette som landslagstrener. Berntsen hadde igjen kalt inn en ung spiller uten erfaring: Cecilie Pedersen, som ikke hadde spilt seniorfotball på høyere nivå enn 2. divisjon, var med i troppen, og fikk en så avgjørende rolle at hun vant Gullballen under fotballgallaen 2009.
Norge begynte mot Tyskland, og kom under 0–1 etter et straffespark en halv time ut i omgangen. Resultatet holdt seg til det var tre minutter igjen, etter flere gode redninger av keeper Ingrid Hjelmseth. Da fikk Norge en eventyrlig mulighet til å utligne ved Cecilie Pedersen, men hun satte skuddet rett på keeper, Tyskland slo kontra, og Fatmire Bajramaj satte inn 2–0. Deretter kom to mål til på overtid, slik at Norge tapte hele 0–4. Landslaget fulgte opp med knepen seier over Island, ved nevnte Pedersen, før Norge spilte en uengasjert uavgjort mot Frankrike, der Norge tok ledelsen ved Lene Storløkken før Frankrike utlignet etter et kvarters spill. Begge lag gikk videre til neste runde med det resultatet, og ble i etterkant beskyldt for ikke å ta ut alt.Dette holdt til kvartfinale mot forhåndsfavorittene Sverige. Etter en jevn første omgang fikk Norge mål etter at Elise Thorsnes skjøt ballen via Stina Segerströms fot og i mål, og rett før pause økte Anneli Giske til 2–0. Et kvarter ut i omgangen avgjorde i praksis Cecilie Pedersen med et velplassert skudd, og Norge vant til slutt 3–1. Dermed kom «Nye Norge» til semifinale, igjen mot Tyskland. Norge overrasket ved å ta ledelsen ved Isabell Herlovsen og holde Tyskland fra skikkelige sjanser før pause. Men som i gruppespillet gikk det dårlig i andre omgang; Tyskland scoret tre mål og avsluttet Bjarne Berntsens trenerkarriere. Dette var det sjette strake tapet for Tyskland i mesterskap siden 2001.
=== Eli Landsem (2009–2012) ===
==== VM 2011: Igjen ut av OL ====
Flere hadde reagert da Eli Landsem ble oversett til fordel for Bjarne Berntsen i 2004, og Landsem selv var forarget over at forbundet ikke ville ta kontakt. Ansettelsen av ny landslagstrener ble derfor fulgt med argusøyne, spesielt med tanke på de personlige konfliktene som hadde oppstått under Berntsens tid som trener. I tillegg til Landsem ble Jarl Torske, en trofast landslagsassistent og J19-trener, og Gøril Kringen, trener for toppserieklubben Trondheims/Ørn, hyppig nevnt. Etter en prosess som varte over flere måneder ble Landsem utnevnt den 13. august 2009.Landsems lag gikk gjennom kvalifiseringen til VM med seire i alle kamper unntatt én; det ble uavgjort borte mot Nederland, men med 3–0 i hjemmekampen var Norge likevel gruppevinner. Den avgjørende utslagskampen mot Ukraina, på papiret det svakeste laget i andre kvalifiseringsrunde, endte med norsk seier 3–0 over to kamper, og dermed var Norge kvalifisert for VM. Norge var imidlertid ikke imponerende i Algarve Cup, med en sjetteplass etter én seier på fire kamper, det nest dårligste til dato.
Norge møtte to gamle kjente i gruppespillet, Brasil og Australia, i tillegg til Afrikas nest beste lag, Ekvatorial-Guinea. Norge vant 1–0 mot debutantene fra Vest-Afrika, men tapte så hele 0–3 for Brasil etter to mål av Marta, og måtte vinne siste gruppekamp mot Australia. Elise Thorsnes scoret Norges andre mål i turneringen, men Australia utliknet rett fra avspark, for så å score kampens siste mål med åtte minutter igjen. Det var Norges første tap for Australia gjennom tidene, og første gang Norge var slått ut av et VM i gruppespillet. Kritikken landslaget fikk etter mesterskapet fokuserte stort sett på manglende individuelle ferdigheter. Norge var dermed også slått ut av OL-kvalifiseringen, hvor Europas to plasser gikk til Frankrike og Sverige.
=== Even Pellerud (2013-2015) ===
==== EM 2013: Samling i bånn, sportslig opptur ====
Norge vant sin kvalifiseringsgruppe til EM i Sverige, tross en forferdelig start. Etter to seire og ett tap, mot Island borte, på de første tre kampene, skulle Norge møte Nord-Irland, som var rangert som nr. 28 av de 46 deltagende landene i kvalifiseringen. Norge tapte 1–3, trolig Norges svakeste resultat i en offisiell kvalifiseringskamp til dato, og var plutselig avhengig av andre resultater for å ha mulighet til å vinne gruppa. Norge vant imidlertid alle seks kvalifiseringskampene i 2012, inkludert 2–1 i returoppgjøret mot Island, som dermed var to poeng bak. Tross det gode sluttresultatet kom NFF og Eli Landsem til en enighet om å avbryte arbeidsforholdet, og TV2 rapporterte at dette blant annet grunnet i at spillerne syntes Landsem ikke var fotballfaglig god nok. En måned senere ble Even Pellerud ønsket velkommen tilbake til en ny periode som landslagssjef.EM 2013 ble en sportslig opptur, hvor Norge gikk ubeseiret fram til finalen med seire mot Nederland, Tyskland, Spania og Danmark (etter straffesparkkonkurranse). I finalen tapte Norge 0–1 for Tyskland etter mål av Anja Mittag.
==== VM 2015: Kollaps mot England ====
VM i Canada, som ble spilt på kunstgress, endte med åttedelsfinale for det norske laget, etter gruppespill med store seire mot Thailand og Elfenbenskysten. Solveig Gulbrandsen ga Norge ledelsen i åttedelsfinalen i det 54. minutt mot de senere bronsevinnerne England, men to sene mål ga England seieren. Resultatet gjorde også at Norge ikke ble kvalifisert for OL i Rio. Pellerud trakk seg deretter som trener, og oppga manglende motivasjon og energi som argument.Roger Finjord ledet laget i ett år før han trakk seg grunnet et ønske om å flytte hjem til familien, men det ble igjen rapportert om mistillit blant spillerne. Leif Gunnar Smerud ledet laget midlertidig.
=== Martin Sjögren (2017–2022) ===
I desember 2016 ble det kjent at svenske Martin Sjögren var ansatt som ny landslagssjef. Han ble dermed den første utenlandske treneren for det norske kvinnelandslaget.
==== EM 2017: Ut i gruppespillet ====
Norge startet mesterskapet skuffende med tap, 0–1 mot vertsnasjonen Nederland. I andre gruppespillkamp var Belgia motstander, Norge sløste med sjansene og tapte 0–2. Dermed måtte Norge slå Danmark med tre mål eller mer for å gå videre, samtidig som at Nederland måtte vinne mot Belgia i siste gruppespillkamp.
Norge fikk den hjelpen de trengte fra Nederland i siste kamp, men klarte ikke å gjøre jobben selv. De tapte 0–1 mot Danmark, dermed røk de ut av mesterskapet med tre tap og null mål i det som ble omtalt som en fiasko.Tiden i etterkant av mesterskapet ble preget av konflikter mellom stjerner og Norges Fotballforbund; Ada Hegerberg trakk seg fra landslaget kort etter at de ble slått ut av EM 2017, og konflikten ble slått stort opp i blant annet VG og Josimar.
==== VM 2019: Etterlengtet opptur ====
Norge fikk en knallstart på VM i Frankrike 2019, med 3–0 seier mot Nigeria etter mål av Guro Reiten og Lisa-Marie Karlseng Utland, samt et nigeriansk selvmål. I andre kamp i gruppespillet ble det et hederlig tap, 1–2 mot vertsnasjonen Frankrike. I den siste og avgjørende kampen i gruppespillet var Sør-Korea motstander. Med to straffescoringer av Caroline Graham Hansen og Isabell Herlovsen tok Norge seg videre med en 2–1 seier på en dårlig dag.I åttendedelsfinalen ventet Australia. Isabell Herlovsen sendte Norge i ledelsen etter 31 minutter spilt. Norge så ut til å gå til pause med ledelse, men like før hvilken pekte dommeren på straffemerket etter at Maria Thorisdottir brukte armen for å styre ballen innenfor de norske 16-meteren. Etter at VAR-panelet hadde sjekket situasjonen, måtte dommeren ut å se på video selv. Etter lang vurderingstid, bestemte dommeren seg for å annullere sin egen avgjørelse, og det ble ikke straffe til Australia. Dermed gikk Norge til pause med ledelse, en ledelse de holdt på helt til det gjensto syv minutter av kampen. Da utlignet Australia og dermed ble det ekstraomganger. Det ble ikke scoret flere mål i ekstraomgangene og kampen gikk til straffesparkkonkurranse. Caroline Graham Hansen, Guro Reiten og Maren Mjelde satte sine straffer for Norge, samtidig reddet Ingrid Hjelmseth straffe fra Australia. Dermed var det opp til Ingrid Syrstad Engen som scoret og sikret kvartfinale for Norge.I kvartfinalen sto England på motsatt banehalvdel. Allerede før det var spilt tre minutter tok England ledelsen, og slo til slutt Norge 3–0. Dermed var Norge ute av mesterskapet, men etter den store nedturen i EM to år tidligere ble mesterskapet sett på som en opptur.
==== EM 2022: Ny EM-fiasko ====
Norge kvalifiserte seg for EM 2022 i England (utsatt ett år pga. koronapandemien) med seier over Wales den 27. oktober 2020. I forkant av mesterskapet gjorde Ada Hegerberg comeback på landslaget i mars 2022, dette etter å ha vært ute siden EM 2017. Norge siktet ambisiøst og hadde før EM 2022 en ambisjon om medalje i mesterskapet.Norge havnet i likhet med de to foregående mesterskapene i gruppe med vertsnasjonen. I tillegg til England, var Nord-Irland og Østerrike i Norges gruppe. Laget fikk en god start med 4–1-seier over Nord-lrland etter scoringer av Julie Blakstad, Frida Maanum, Caroline Graham Hansen (straffe) og Guro Reiten.Den andre gruppespillkampen ble en historisk kamp for Norge, med negativt fortegn. England tok ledelsen etter 15 minutter, og etter det rant målene inn. England sjokkerte Norge og til pause ledet de hele 6–0. Norge slapp til to mål i andre omgang og kampen endte 8–0 til England. Resultatet var det største tapet i historien for det norske kvinnelandslaget, det var også tidenes største tapsmargin i EM-sammenheng for noe lag. Landslagssjef Martin Sjögren måtte tåle massiv kritikk etter kampen, for å ikke ha tatt grep i første omgang av kampen. Det ble blant annet beskrevet som «Historiens dårligste kampledelse» og en «skrekkfilm». Dermed måtte Norge vinne sin siste kamp i gruppespillet mot Østerrike for å gå videre, det greide de ikke og etter å ha tapt 0–1 var Norge slått ut av gruppespillet i EM for andre gang på rad.Noen dager etter at Norge røk ut av mesterskapet ble det kjent at NFF og Martin Sjögren var enige om å avslutte samarbeidet, og at både han og hans assistenttrener Anders Jacobson fratrådte sine stillinger umiddelbart.
=== Hege Riise (2022–) ===
3. august 2022 ble Hege Riise offentliggjort som ny landslagssjef. I trenerteamet fikk hun med seg de tidligere landslagsspillerne Monica Knudsen og Ingvild Stensland som assistenttrenere, samt Jon Knudsen som keepertrener. Da hun i slutten av august presenterte sin første tropp som landslagssjef, var flere av de etablerte spillerne vraket og flere nye spillere fikk sjansen. Norge vant 1–0 borte mot Belgia i Hege Riise sin første kamp, og var dermed klare for VM 2023 i Australia og New Zealand.
== Hjemmebane, drakt og kallenavn ==
Norge har ikke hatt en bestemt hjemmebane, men har stort sett spilt på forskjellige arenaer. Draktene har i hovedsak vært de samme som herrelandslagets, og kallenavn har i liten grad vært brukt.
=== Hjemmebane ===
Norge har, i motsetning til herrelandslaget, fått spille lite på Ullevaal Stadion. Da Norges Fotballforbund i 2012 uttalte at kvinnelandslaget kunne spille på Ullevaal, var det for første gang siden 2000. De to kampene var også kamp nummer 4 og 5 på nasjonalarenaen for kvinnelandslaget. Siden 2003 har Norge spilt på 30 stadia:
Ullevaal Stadion: 3 EM-kvalifiseringskamper (Østerrike 2016, Belgia og Island 2012), 1 VM-kvalifiseringskamp (Belgia 2013)
Sør Arena: 1 treningskamp (Sverige 2016), 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2008)
Høddvoll stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2016)
Aker Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Kasakhstan 2016)
Color Line Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Wales 2015)
Marienlyst stadion: 1 treningskamp (Finland 2015)
Strømmen stadion: 1 treningskamp (Nederland 2015)
Brann stadion: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hellas 2014, Italia 2005)
Randaberg Arena: 2 treningskamper (2 × New Zealand 2014)
Tønsberg gressbane: 1 VM-kvalifiseringskamp (Portugal 2014)
Melløs stadion: 1 treningskamp (Russland 2013)
Sarpsborg stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Nord-Irland og Bulgaria 2011), 1 VM-kvalifiseringskamp (Albania 2013), 1 treningskamp (Canada 2005)
Nadderud stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Ungarn 2011), 1 treningskamp (Finland 2011), 3 VM-kvalifiseringskamper (Nederland 2014, Ukraina 2010, Nederland 2009)
Skagerak Arena: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hviterussland 2010, Slovakia 2009)
Fart kunstgress: 1 treningskamp (Canada 2010)
AKA Arena: 1 VM-kvalifiseringskamp (Makedonia 2010)
Komplett.no Arena: 2 treningskamper (Tyskland og Sverige 2008)
Fredrikstad stadion: 1 treningskamp (USA 2008)
Viking stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Polen 2008 og Russland 2007)
Åråsen stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Østerrike 2007), 1 VM-kvalifiseringskamp (Ukraina 2005)
Gjemselund stadion: 1 vennskapslandskamp (Finland 2007)
Lyngdal Stadion: 1 vennskapslandskamp (Danmark 2007)
Halden stadion: 1 VM-kvalifisering (Hellas 2006)
Storstadion (Sandefjord): 1 VM-kvalifisering (Serbia 2006)
Vallhall: 1 EM-kvalifisering (Island 2004)
Kjølnes stadion: 1 EM-kvalifisering (Spania 2004)
Sofiemyr stadion: 1 EM-kvalifisering (Danmark 2003)
Kråmyra Stadion: 1 treningskamp (Nigeria 2003)
Idrettsparken (Mandal): 1 EM-kvalifiseringskamp (Nederland 2003)
Kristiansand stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Belgia 2003)Hjemmekampene strekker seg altså i disse 13 årene til Molde i nord og Mandal i sør. I 2000 spilte Norge en treningskamp mot USA på Alfheim stadion i Tromsø, og i 1996 spilte de i Trondheim, da på Lerkendal stadion. Dette er de to eneste gangene kamper er blitt spilt i de to byene. Til gjengjeld har det blitt spilt kamper på flere steder i Telemark: Skien, Porsgrunn, Gvarv og Ulefoss.
=== Drakt ===
Kvinnelandslaget har i utgangspunktet hatt samme drakt som herrelandslaget - rød overdel og hvite bukser hjemme, og hvit overdel med blå bukser borte. Drakten er i hovedsak basert på den norske flagget. Bortedrakten har vært hvit med hvite, røde eller blå bukser.
Et utvalg av Norges drakter i turneringer:
=== Kallenavn ===
Akkurat som herrelandslaget, har ikke kvinnelandslaget noe egentlig kallenavn. De ble rundt 1995 kalt «gresshoppene», men det ble ikke brukt stort etter den turneringen. Den vanligste betegnelsen er «Kvinnelandslaget».
== Spillestil ==
Kvinnelandslaget har på 2000-tallet og 2010-tallet vært preget av ballspill, dribling og skudd, men som oftest har svakheten ligget i det fysiske, der både tidligere landslagsleder Eli Landsem og landslagstrener Even Pellerud mente Norge hadde mer å gå på sammenliknet med for eksempel USA. Pellerud sa også at han savnet en spillestil som sådan. Under Martin Sjögren har landslaget prøvd å rendyrke en stil hvor det meste av spillet skal foregå langs bakken i en 4-4-2-formasjon, noen ganger med én mer tilbaketrukket spiss og andre ganger med to rene angripere, og hvor man ifølge Sjögren prøvde å spille mer «dynamisk».
== Rivalisering ==
Norge har hatt tette kamper mot mange land, men det er noen det har utviklet seg et spesielt forhold til:
=== USA ===
Norge og USA har møtt hverandre i flere vesentlige kamper, både i Algarve Cup, VM og OL. Norge var det eneste laget som slo USA i OL i 2008 da USA vant, mens USA slo Norge ut av VM i 2007. Norge ble også det første og per 2013 eneste laget som slo USA i en OL-finale, og de slo også USA i VM i 1995. USA har på sin side slått Norge i VM i 1991, OL 1996 og VM 2003. I den siste tiden har riktignok USA blitt et bedre lag enn Norge, og de to lagene møter hverandre stort sett bare under Algarve Cup.
== Landslagstrenere ==
=== Nåværende trenere ===
== Tropp ==
oppdatert 16. november 2022
(Nr.= trøyenummer, LK = landskamper, Mål = antall scorede mål)
== Rekorder ==
* oppdatert 16. november 2022
** spillere som fortsatt er aktive er uthevet.
== OL-resultater ==
== VM-resultater ==
== EM-resultater ==
I 1979 ble Norge slått ut i 1. runde. Dette var et uoffisielt mesterskap, og regnes ikke i UEFAs statistikk.
== Se også ==
Liste over norske landslagstrenere i fotball
Liste over norske mesterlag i kvinnefotball
Liste over Norges landskamper i fotball for kvinner 1978–1990
Maratontabell for Norges kvinnelandslag i fotball
Liste over kvinnelandslag i fotball
Internasjonale landslagskonkurranser i fotball for kvinner
Gullklokka
Norges herrelandslag i fotball
Samelandslaget
== Noter ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Norway women's national association football team – kategori av bilder, video eller lyd på Commons på Norges Fotballforbund
All-time women national team record på www.rsssf.no | Frankrikes kvinnelandslag i fotball representerer Frankrike i internasjonal fotball for kvinner. Akkurat som sine mannlige tilsvarende, blir landslaget kalt «Les Bleus», de blå. | 199,310 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mercyful_Fate_(album) | 2023-02-04 | Mercyful Fate (album) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Debut-EP-er', 'Kategori:EP-plater fra 1982', 'Kategori:Mercyful Fate-album'] | Mercyful Fate er en EP fra Mercyful Fate, og er bandets første musikkutgivelse.
Albumet er også kjent under navnet Nuns Have No Fun. Albumet inneholder fire spor og ble innspilt og mikset hos Stone Studio i Nederland. Det ble utgitt på plateselskapet Rave On Records i 1982. Albumet ble senere gitt ut som en del av albumet The Beginning (1987)
| Mercyful Fate er en EP fra Mercyful Fate, og er bandets første musikkutgivelse.
Albumet er også kjent under navnet Nuns Have No Fun. Albumet inneholder fire spor og ble innspilt og mikset hos Stone Studio i Nederland. Det ble utgitt på plateselskapet Rave On Records i 1982. Albumet ble senere gitt ut som en del av albumet The Beginning (1987)
== Sporliste ==
Side A
«A Corpse Without a Soul» (Shermann/Diamond) – 6:53
«Nuns Have No Fun» (Shermann-Denner/Diamond) – 4:17Side B
«Doomed by the Living Dead» (Shermann/Diamond) – 5:06
«Devil Eyes» (Shermann/Diamond) – 5:48
== Personell ==
King Diamond – vokal
Hank Shermann – gitar
Michael Denner – gitar
Timi Hansen – bassgitar
Kim Ruzz – slagverk
== Eksterne lenker ==
(en) Mercyful Fate på Discogs
(en) Mercyful Fate på MusicBrainz
(en) Mercyful Fate på Encyclopaedia Metallum
(en) Mercyful Fate på AllMusic | lenke | 199,311 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Widex | 2023-02-04 | Widex | ['Kategori:Danske industriselskaper', 'Kategori:Døvhet', 'Kategori:Etableringer i 1956', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-10', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Widex er et dansk selskap som produserer høreapparater. Selskapet ble etablert i 1956 av Christian Tøpholm og Erik Westermann og hadde per 2008 rundt 1850 ansatte på verdensbasis. Hovedkontoret ligger i Værløse i Danmark, hvor også det meste av forskning, produktutvikling og administrasjon foregår.
Widex har egne fabrikker i Helsinge nord på Sjælland og i Verviers i Belgia.
Selskapet står som sponsor for prisen WIDEX Sportsman and Sportswoman of the Year. Prisen er en årlig utmerkelse som det internasjonale idrettsforbundet for døve, International Committee of Sports for the Deaf, ICSD, tildeler årets beste døve idrettsutøver.
| Widex er et dansk selskap som produserer høreapparater. Selskapet ble etablert i 1956 av Christian Tøpholm og Erik Westermann og hadde per 2008 rundt 1850 ansatte på verdensbasis. Hovedkontoret ligger i Værløse i Danmark, hvor også det meste av forskning, produktutvikling og administrasjon foregår.
Widex har egne fabrikker i Helsinge nord på Sjælland og i Verviers i Belgia.
Selskapet står som sponsor for prisen WIDEX Sportsman and Sportswoman of the Year. Prisen er en årlig utmerkelse som det internasjonale idrettsforbundet for døve, International Committee of Sports for the Deaf, ICSD, tildeler årets beste døve idrettsutøver.
== Eksterne lenker ==
Widex hjemmeside
Widex hørselstest | thumb|right | 199,312 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kommunal_vei_1046_(Sokndal) | 2023-02-04 | Kommunal vei 1046 (Sokndal) | ['Kategori:Kommunale veier i Rogaland', 'Kategori:Veier i Sokndal'] | Kommunal vei 1046 i Sokndal går mellom Hauge og Nedre Lauvås i Sokndal kommune. Veien er 1,1 km lang.
Veien har blitt omklassifisert fra fylkesvei 37 til kommunal veg.
| Kommunal vei 1046 i Sokndal går mellom Hauge og Nedre Lauvås i Sokndal kommune. Veien er 1,1 km lang.
Veien har blitt omklassifisert fra fylkesvei 37 til kommunal veg.
== Kommuner og knutepunkter ==
SokndalÅrstadveien
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart | Kommunal vei 1046 i Sokndal går mellom Hauge og Nedre Lauvås i Sokndal kommune. Veien er 1,1 km lang. | 199,313 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_kvinnelandslag_i_fotball | 2023-02-04 | Norges kvinnelandslag i fotball | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landslag som har vunnet VM i fotball', 'Kategori:Norges kvinnelandslag i fotball', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris', 'Kategori:Vinnere av Kniksenprisen'] | Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
| Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
== Historie ==
I europeisk målestokk var kvinnelandslaget relativt tidlig etablert, men de var sent ute i skandinavisk sammenheng, godt etter Sverige og Danmark.
Det ble spilt en uoffisiell kamp der et norsk kvinnelandslag møtte Sveriges kvinnelandslag i fotball den 7. august 1975 på Nya Ullevi i Gøteborg, De tapte 0–4 med Torodd Nordeng som trener og spillere som Sif Kalvø og Grete Pedersen.De første offisielle kampene Norge spilte var to miniturneringer mot Sverige, Danmark og Finland, før Norge møtte, og slo, Nord-Irland.
=== Begynnelsen (1978–1983) ===
Som i mange andre land, hadde også Norges Fotballforbund en svært skeptisk tone til kvinnefotball. Det var først på 1970-tallet, etter etableringen av Norway Cup og Dagbladets aktive kamp for å få NFF til å skifte standpunkt, at Norge etter hvert fikk et landslag og Norgesmesterskap. Landslaget ble dannet med Per Pettersen som trener. Norges første landskamp ble spilt den 7. juli 1978 mot Sverige, og kampen endte med tap 1-2. Kari Nielsen fra Asker ble tidenes første målgjører på kvinnelandslaget. Det ble også tap mot Finland og Danmark under dette nordiske mesterskapet i Danmark.Året etter tapte Norge nok en gang for de tre landene. Imidlertid vant Norge sin første kamp med 4–1 mot Nord-Irland under en uoffisiell EM-turnering i Italia. I løpet av de neste årene ble Norge gradvis bedre, og lyktes å slå Frankrike, Sveits og England. Norge spilte også uavgjort mot Danmark og Sverige under det nordiske mesterskapet i 1982, og gjorde sin beste innsats i nordisk mesterskap med å gå gjennom ubeseiret. Imidlertid forelå det ingen offisielle Europa- eller verdensmesterskap, og dermed heller ingen mesterskapskvalifiseringer.
=== Erling Hokstad (1983–1989) ===
I 1983 tok Erling Hokstad over landslaget, og var med på å lede Norge til sin første kvalifisering til et mesterskap. Enda EM i 1984 strengt talt ikke var offisielt ettersom mindre enn halvparten av UEFA-medlemslandene stilte, var det det første mesterskapet som krevde kvalifisering. Norge havnet i en helnordisk kvalifiseringspulje med Sverige, Finland og Island. Norge slo Finland begge gangene, og vant og spilte uavgjort mot Island. Imidlertid ble det to tap mot Sverige, og dermed var Norge ute, da bare vinneren kom videre. Resultatene viste at Norge var i ferd med å markere seg blant de bedre lagene. Sverige vant for øvrig EM.
==== Første norske europamestre i lagidrett ====
Norge hadde et Sverigekompleks som viste seg året etter, da europamesterne slo Norge hele 5–0, det største tapet i Norges historie (tangert senere). Fra og med den 7. mai 1986 ble Dag Steinar Vestlund medtrener. Hvor vidt Vestlunds innvirken var avgjørende vites ikke, men Norge kvalifiserte seg til EM i 1987. Norge møtte Danmark, et lag de aldri hadde slått, Finland og Vest-Tyskland, som på det daværende tidspunktet hadde liten erfaring. Norge lyktes i å slå Danmark for første gang, til og med på bortebane. Imidlertid hadde Norge for mange uavgjort, og før siste runde ledet Norge med ett poeng mot Danmark. Norge vant den siste kampen 2–0 hjemme mot Finland mens Danmark tapte borte mot Vest-Tyskland. Etter kvalifiseringen fikk Norge oppdraget å arrangere semifinalene og finalen.
Semifinalen ble spilt mot Italia, nok et lag Norge aldri hadde slått. Heidi Støre og Trude Stendal scoret de to eneste målene i kampen, og Norge vant 2–0 etter at målvakt Janne Andreassen holdt buret rent. Norge spilte sin første offisielle finale i et mesterskap, der de møtte sin gamle nemesis, Sverige. Før finalen hadde Norge møtt Sverige ti ganger, med sju norske tap og tre uavgjorte kamper. Veteranen Gunn Nyborg, som hadde vært med helt siden starten i 1978, hadde vært med i alle ti kampene, og fikk endelig oppleve å slå svenskene. I finalen scoret Stendal to ganger, mens Sverige scoret bare en gang (ved Lena Videkull) og Norge vant 2–1. Norges første seier over Sverige i fotball for kvinner var også første gang Norge noensinne hadde vunnet noe i fotball. Året etterpå vant Norge et uoffisielt, men FIFA-arrangert, invitasjons-VM i Kina etter å ha møtt Sverige i finalen og vunnet 1–0.
EM ble arrangert annethvert år de første årene, og allerede i 1989 var det EM igjen. Norge tapte flere kamper enn de vant i kvalifiseringen, men vant den siste kampen med 3–1 over England i Blackburn, og gikk dermed videre på målforskjell tross bare fem poeng fra seks kamper, det svakeste av alle lagene som gikk videre. I kvartfinalen møtte Norge Nederland, som hadde slått Sverige. Imidlertid slo Norge Nederland med 2–1 og 3–0, og gikk videre til sluttspillet i Vest-Tyskland. Norge slo Sverige for tredje gang i mesterskapssammenheng, og gikk til finalen, der vi møtte et hjemmelag som hadde blitt langt bedre siden sist kamp mellom lagene. Vest-Tyskland vant 4–1, mens Norge måtte greie seg med sølv. Dette ble siste kampen til trenerparet Hokstad/Vestlund.
=== Even Pellerud (1990–1996) ===
Den nye treneren ble Even Pellerud. Han tok laget inn i kvalifisering til EM 1991, og det norske laget gikk gjennom seks kamper uten tap i gruppespillet, med bare et poengtap, mot England borte. I EM-kvartfinalen, som ble arrangert som hjemme- og bortekamp i november 1990, vant Norge 2–1 og 2–0 over Ungarn, og var dermed klaret for sluttspillet i Danmark, og også for VM-sluttspillet i Kina. Landslaget gikk inn i 1991-sesongen med et budsjett på tre millioner kroner i en sesong hvor de skulle spille både EM og VM. Norge slo ut Danmark i semifinalen på straffesparkkonkurranse etter to redninger av Reidun Seth, og møtte Tyskland i finalen. Norge tok ledelsen ved Birthe Hegstad like etter pause, men en feil av Linda Medalen ga Heidi Mohr muligheten til å utligne, og i ekstraomgangene hadde Tyskland mest krefter, scoret to mål, og vant fortjent, ifølge Sportsbokens reportasje. Dermed var Norges rekke på 11 kamper uten tap brutt.
Norge ladet opp til VM med to seire over USA i Massachusetts, hvor 17-åringen Bente Nordby debuterte på landslaget. De fikk imidlertid en dårlig start på VM med tap 0–4 for Kina i tidenes første VM-kamp, men hadde fortsatt sjansen til å gå videre, i og med at åtte av 12 lag gikk videre fra gruppespillet. Norge vant 4–0 over New Zealand og deretter knepent 2-1 mot Danmark, med Medalen som matchvinner rett etter en dansk utlikning. I kvartfinalen møtte Norge Italia, og Norge vant etter ekstraomganger, tross at de hadde sluppet Italia inn i kampen igjen ved to anledninger, takket være straffespark eksekvert av Tina Svensson. I semifinalen var det Sverige som ventet, og Norge vant klart 4-1 etter nok en straffe av Svensson, i tillegg til to mål av Medalen og et av Agnete Carlsen. I finalen ventet en ny rival, USA. USA var storfavoritter etter å ha slått europamestrene Tyskland lett, og tok ledelsen ved Michelle Akers, Norge utlignet ved Medalen, men Akers scoret vinnermålet tolv minutter før full tid etter å ha sneket til seg et tilbakespill fra Svensson til Seth.
==== EM 1993: Ny triumf ====
Pellerud fortsatte fremgangen, og i 1993 var Norge kvalifisert til EM i Italia etter en svært lett kvalifiseringsrunde med seire over Sveits og Belgia. Deretter fulgte, som i 1989, et dobbeltmøte med Nederland i kvartfinalen, hvor Norge sikret seg to 3–0-seire og billett til sluttspillet. Der stilte Norge med bare én europamester fra 1987, Heidi Støre; i forsvarsfireren var alle under 22 år. I semifinalen møtte Norge Danmark, og landslaget vant 1–0 etter scoring av 20-åringen Anne Nymark Andersen. Kaptein Birthe Hegstad hadde blitt byttet ut etter en ankelskade. I finalen møtte vi noe overraskende Italia, som hadde slått Tyskland på straffer. Etter en målløs første omgang kom Hegstad innpå i den andre, og scoret vinnermålet med 13 minutter igjen etter pasning fra Medalen.
I 1994 spilte Norge i den første Algarve Cup i Portugal, sammen med fire andre skandinaviske lag og USA; Norge utklasset Finland og Danmark og vant 1–0 over USA.
==== EM 1995: Innendørs tap for Sverige ====
I 1995 var det for andre og siste gang EM og VM i samme år. VM ble arrangert i Sverige, og hadde sannsynligvis prioritet også fra UEFA, ettersom semifinalene i EM ikke ble arrangert på nøytral grunn, men som hjemme- og bortekamp. Norge vant greit i kvalifiseringsrunden mot Finland, Den tsjekkiske republikk og Ungarn, og kvartfinalen mot Italia – mangel på seeding hadde gjort at EM-finalistene måtte møtes allerede i kvartfinalen, som også var kvalifisering til VM 1995 og OL 1996 – men i semifinalen mot Sverige ga Norge bort fire mål i andre omgang, og tapte dermed 5–7 sammenlagt etter å ha ledet med to mål til pause i andre kamp. Begge kampene ble spilt innendørs, før sesongen hadde kommet i gang i de nordiske landene.
==== VM 1995: Verdensmestre ====
EM-kampene og en 3.-plass i Algarve Cup, etter tap for Nederland, ga ikke store håp før VM-sluttspillet i Sverige, selv om Norge hadde slått USA etter straffesparkkonkurranse i Algarve. Norge hadde satt inn en ny, ung målvakt, Bente Nordby, som hadde fått noen få landskamper, men som ikke hadde spilt i EM-kampene mot Sverige og Italia. Tone Haugen, som sammen med Medalen spilte profesjonelt i Japan, og Marianne Pettersen kom også inn på laget, sistnevnte dog som reserve grunnet skade.
I gruppespillet møtte Norge England, Canada og Nigeria. Norge vant samtlige kamper, med to mål mot England og med store sifre mot de to andre lagene. I kvartfinalen ventet Danmark. Norge gikk opp i 3–0-ledelse ved Gro Espeseth, Medalen og Hege Riise, og et reduseringsmål seks minutter før slutt var betydningsløst. Det skulle imidlertid vise seg å bli Norges eneste baklengsmål i mesterskapet.
Norge hadde sjansen til revansje for finaletapet i 1991, da semifinalen i Västerås skulle gå mellom Norge og USA. Ann Kristin Aarønes scoret et tidlig mål, og Norge holdt unna, blant annet takket være Nordby, som reddet mange skudd i sluttminuttene. Norge spilte med ti spillere ettersom Heidi Støre ble utvist i det 77. minutt, men Nordby holdt nullen i den dramatiske avslutningen.
Norge møtte Tyskland i finalen, et lag Norge ikke hadde slått siden 1985. Tross dette, og tross at Støre satt på tribunen grunnet karantene, dominerte Norge første omgang og fikk inn to mål i omgangens ti siste minutter, ved Riise og Pettersen som målscorere. Riise ble kåret til turneringens beste spiller, Aarønes ble mesterskapets toppscorer, og forsvarsspiller og kaptein Gro Espeseth turneringens nest beste spiller. Tre måneder etter VM vant Norge 17–0 over Slovakia i EM-kvalifisering, som per 2009 er den største seieren den norske kvinnelandslaget har oppnådd.
I 1995 mottok landslaget Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris.
==== OL 1996: Ny medalje ====
Pelleruds siste turnering ble OL i Atlanta i 1996. I første kamp møtte Norge Brasil, som aldri hadde gått videre fra gruppespillet i et offisielt VM. Norge tok ledelsen to ganger, men Pretinha utlignet begge målene, og Aarønes fikk et mål annullert for angrep på keeper. Heidi Støre ble skadet i denne kampen, og kunne ikke spille noen av de resterende kampene; Brit Sandaune erstattet henne i denne kampen, og fikk dermed sin mesterskapsdebut som midtbanespiller, selv om hun senere skulle få fast plass som venstreback.
Tross Støres skade vant Norge 3–2 over Tyskland, den fjerde strake kampen uten tap mot tyskerne, etter avgjørelse på frispark av Hege Riise. Tyskland hadde utlignet to ganger, et mål av Bettina Wiegmann og et skudd av Birgit Prinz som gikk via en norsk spiller og i mål. Japan ble slått 4–0 i siste gruppespillkamp – Marianne Pettersen, nå fast spiller på laget, scoret to ganger – og ettersom Brasil hadde avgitt flere poeng vant Norge gruppen og gikk til semifinale.
I semifinalen møtte Norge USA nok en gang. Norge tok ledelsen etter en kontring som ble avsluttet av Linda Medalen etter pasning fra Agnete Carlsen. USA ble heiet fram av nesten 65 000 tilskuere på Sanford Stadium i Athens, og fikk straffespark med et kvarter igjen etter at Gro Espeseth skulle ha handset i 16-meterfeltet. Avgjørelsen var tvilsom ifølge New York Times' rapport, noe Espeseth var enig i – hun mente ballen søkte hånden hennes. New York Times hevdet imidlertid at USA burde hatt straffespark for hands tre minutter tidligere. Michelle Akers satte inn den straffen dommeren ga, og etter at Agnete Carlsen ble utvist for en takling bakfra i sluttminuttene benyttet innbytter Shannon MacMillan anledningen til å avgjøre kampen på golden goal ti minutter inn i ekstraomgangene. Norge fikk imidlertid OL-medaljer etter å ha vunnet bronsefinalen mot Brasil 2–0, med to mål av Aarønes.
Pelleruds siste kamp var returmatchen i Slovakia en måned etter OL. Kampen endte 4–0, og Norge vant dermed sin gruppe og var direkte kvalifisert for EM. Tidligere under sommeren hadde laget vunnet 3–1 borte og spilt 0–0 hjemme mot europamestrene Tyskland, og med fire seire i de andre kampene vant Norge gruppa og gikk direkte videre til sluttspillet.
=== Per-Mathias Høgmo (1997–2000) ===
==== EM 1997: Nedtur på hjemmebane ====
Pelleruds arvtaker, Per-Mathias Høgmo, ble ansatt i september 1996. Høgmo fikk relativt kort tid på å forberede seg til EM på hjemmebane, men ledet laget i vennskapskamper under vinteren og våren 1997, og laget vant sju av dem; deriblant 3–0 over Tyskland, Norges femte kamp på rad uten tap mot tyskerne, og fire kamper under Algarve Cup i 1997, Norges tredje seier der. Norge gikk inn i mesterskapet totalt 11 kamper på rad uten tap, den beste rekka siden VM-tittelen.
Medalen, Carlsen og Støre var blant spillerne som hadde gitt seg før mesterskapet, og til erstatning valgte Høgmo ut flere spillere uten stor landslagserfaring fra før, blant annet Gøril Kringen, Unni Lehn, Ragnhild Gulbrandsen, Margunn Haugenes (tilbake etter tre års pause), Monica Knudsen, Henriette Viker og Anne Tønnesen. I EM var imidlertid bare Kringen og Lehn i startoppstillingen; Haugenes, Knudsen, Viker og Gulbrandsen fikk innhopp fra benken.Norge hadde fått en vanskelig gruppe, tross seeding i trekningen; Tyskland (EM-gull 1995, VM-sølv 1995), Italia (EM-sølv 1993, kvartfinale EM 1995 etter tap for Norge) og Danmark (EM-bronse 1991, 8.-plass OL 1996) var motstandere, mens den andre gruppen inneholdt tre lag som aldri hadde nådd lenger enn kvartfinalen i EM. Norge åpnet med å utklasse Danmark 5–0 foran 4221 tilskuere på Åråsen stadion etter fire mål av Marianne Pettersen, som nå sto med 34 mål på 50 landskamper. Deretter fortsatte Norge sin rekke uten tap for Tyskland, med uavgjort 0–0 på Melløs i Moss under nærver av 7666 tilskuere, men Tyskland var "klart best" og Bente Nordby måtte takkes for at Norge holdt nullen, ifølge Sportsbokens rapport..
Ettersom Italia også hadde spilt uavgjort mot Tyskland og Danmark, kunne Norge gå videre til semifinale med uavgjort. Norge slapp imidlertid inn et tidlig mål, Gro Espeseth bommet på straffespark, og Norge slapp inn et mål på slutten som bekreftet at Norge havnet på 3.-plass i gruppa. Tyskland og Italia vant sine semifinaler.
==== VM 1999: Opp og ned ====
Norge trakk igjen Tyskland i kvalifiseringen til VM i USA, og måtte vinne gruppa for å gå direkte til VM. Etter å ha tapt 0–1 i Bayreuth, det første tapet etter seks kamper på rad uten tap mot tyskerne, vant Norge 3–2 hjemme, og uavgjort i Nederland var bedre enn Tyskland klarte. Dermed vant Norge gruppa med ett poeng. I 1998-sesongen ble Norge ble også nummer tre av fire lag i en turnering arrangert under Goodwill Games, med tap for Kina i straffesparkkonkurranse, men seier over Danmark på samme måte. Norge vant også Algarve Cup for fjerde og hittil siste gang i 1998.
Før VM i USA var Norge favoritter, som regjerende mestre hadde Sports Illustrated det norske laget som vinner i sitt VM-tips, og Medalen, Riise og Pettersen i sitt verdenslag uten amerikanske spillere. Norge startet med fire seire, tre av dem i en gruppe hvor bare Japan hadde nådd en VM-kvartfinale tidligere, og den fjerde, kvartfinalen, endte 3–1 mot Sverige – den åttende seieren på rad over Sverige, men dette var det første turneringsmøtet siden tapet for Sverige i EM fire år tidligere. Venstreback Brit Sandaune, midtbanespiller Unni Lehn, og spissene Ann Kristin Aarønes og Marianne Pettersen hadde utmerket seg i Norges innledende kamper, ifølge Dagbladets spillerbørs.
Likevel gikk Norge på en av sine største nedturer i sin landslagshistorie i semifinalen mot Kina. Det ble tangering av det verste tapet gjennom tidene, med 0–5 for Kina, og det i en kamp hvor Bente Nordby var "strålende" ifølge Dagbladets reporter. I bronsefinalen ble det målløst etter 120 minutter mot Brasil, men Norge tapte 4–5 på straffesparkkonkurranse, det første tapet mot Brasil siden 1988, og Norge ble dermed nummer fire i VM.
==== OL 2000: Norges hittil siste tittel ====
Dermed var ikke Norge favoritter under OL i Sydney, selv om oppvarmingen var utmerket; Norge vant 8–0 over England i siste kvalifiseringskamp til EM 2001, og slo også Tyskland, Kina og USA i vennskapskamper i juli. Midtbanespiller Solveig Gulbrandsen og høyreback Bente Kvitland hadde kommet inn på laget, men to av de mest toneangivende spillerne under 1990-tallet, Linda Medalen og Ann Kristin Aarønes, hadde lagt endelig opp.
Sports Illustrated regnet Norge som det 3. beste laget i OL, men ble ikke tippet på medaljeplass fordi de var i gruppe med regjerende verdensmester USA og tapende VM-finalist Kina. Etter å ha blitt utspilt og tapt 0–2 mot USA i den første kampen, vant Norge 3–1 over de afrikanske mestrene Nigeria, og kunne dermed nå semifinale som toer i gruppa med seier over Kina. Pettersen ga Norge ledelsen tidlig i andre omgang, men Kina utlignet på et tvilsomt straffespark. Tre minutter senere sikret innbytter Margunn Haugenes seieren med et skudd oppe i krysset.I semifinalen møtte Norge Tyskland. Spillemessig dominerte Tyskland, og Norge skapte knapt en sjanse, men Tina Wunderlich headet i eget mål og sikret Norge finaleplass ettersom Nordby holdt nullen. I finalen møtte Norge nok en gang USA, som ikke hadde tapt i mesterskap siden 1995. Kampen bølget fram og tilbake: USA gikk i ledelsen med Tiffeny Milbrett i det 5. minutt, men Norge snudde rett før pause ved mål av Gro Espeseth. Nordby holdt Norge inne i kampen med flere redninger, før Ragnhild Gulbrandsen headet inn 2–1 med et kvarter igjen etter svakt keeperarbeid. Norge holdt ledelsen inn i overtida, men slapp inn et nytt mål av Milbrett, og kampen gikk til ekstraomganger med golden goal. Dagny Mellgren, som hadde kommet inn som innbytter for Pettersen, scoret vinnermålet etter 12 minutter, men TV-bildene syntes å vise at Mellgren brukte hånda for å kontrollere ballen før hun skjøt den i mål.For OL-gullet ble laget tildelt Fearnleys olympiske ærespris, som første mottaker fra et lagspill.
=== Åge Steen (2000–2004) ===
Åge Steen lyktes ikke å gjenta resultatene til Høgmo, og tiden hans ble særlig preget av et VM som bare varte til kvartfinale og et påfølgende første OL uten deltakelse. I tillegg til dette fikk Steen også med seg en semifinale i EM i 2001.
==== EM 2001: Tyskland for sterke ====
Åge Steen tok over landslaget etter Høgmo, og hans trenertid begynte med greie resultater i vennskapskamper; det ble to seire over Sverige, og en seier over et svekket USA, men tap for Kina. Anne Tønnessen, som ikke kunne spille i OL grunnet hjernerystelse, var den eneste nye faste spilleren denne sesongen.
Norge klarte likevel ikke å følge opp sin status som olympiamestre. Etter 3–0 over Frankrike, en motstander Norge aldri hadde tapt for, var det tid for å få revansj for hjemmetapet for Italia i 1997. Rita Guarino ga imidlertid Italia en tidlig ledelse, og selv om Mellgren utlignet, fikk ikke Norge has på Italias gode keeper. Gøril Kringen pådro seg sitt andre gule kort, og måtte stå over den avsluttende kampen mot Danmark, som Norge ikke hadde tapt for siden 1988. Men uten rutine og samspill i midtforsvaret slapp Norge inn ett mål på slutten, et mål som keeper Nordby og midtstopper Anne Bugge Paulsen måtte dele skylda for. Ettersom Italia hadde slått Danmark tidligere, ville tapet ha ført til at Norge kunne blitt slått ut i gruppespillet for andre gang på rad, men Italia tapte for Frankrike og Norge fikk en sjanse til, i semifinale mot Tyskland.
Her fikk Tyskland revansj for OL-tapet. Norge hadde et par sjanser til å score, og burde ifølge Dagbladets journalist hatt straffespark tidlig i kampen, men etter at Sandra Smisek scoret vinnermålet tok Tyskland over, og hadde flere sjanser til å vinne med flere mål.
==== VM 2003: To tap og ut av OL ====
I VM-kvalifiseringen møtte Norge Frankrike, Den tsjekkiske republikk og Ukraina. Norge hadde ikke tapt for noen av lagene før, og fortsatte den statistikken med seier i de fem første kampene, før det ble uavgjort mot Ukraina i en betydningsløs kamp. Gøril Kringen var blitt vraket fra landslaget til fordel for yngre krefter, men i sesongens siste kamp viste ikke midtstopperne seg fra sin beste side; Norge slapp inn tre mål i en vennskapskamp mot Tyskland i Grimstad og det nye stopperparet, Anne Tønnessen og Ane Stangeland, måtte tåle hard kritikk både fra trener og journalister.Steen prøvde flere varianter i midtforsvaret under oppkjøringen til VM i USA, som ble arrangert i september, etter sesongslutt i den amerikanske proffligaen. Til slutt ble veteranen Monica Knudsen valgt ut til å spille sammen med Ane Stangeland. Trine Rønning og Lise Klaveness kom inn i laget for Ragnhild Gulbrandsen og Hege Riise, som begge spilte profesjonelt i USA. Norges siste kamp før VM var 1–1 mot Danmark i EM-kvalifisering på Sofiemyr; et bedre resultat enn i EM, men igjen slapp Norge inn et mål i avslutningsminuttene – Lene Jensen scoret etter en mulig offside – og Norge måtte nå score mål i Danmark for å kvalifisere seg.Norge møtte Brasil, bronsemedaljørene fra 1999, i tillegg til to debutanter, Frankrike, og Sør-Korea i gruppespillet. Norges gode statistikk mot Frankrike holdt seg, med seier 2–0, men som i forrige VM tapte Norge for Brasil; Norge hadde sjanser til å utligne på stillingen 1–2, men i stedet scoret Brasil to ganger og vant en overlegen seier. Etter kampen gikk Linda Medalen ut og kritiserte det defensive arbeidet til laget, og foreslo at Gøril Kringen burde hatt en plass i troppen. Selv med 7–1 over Sør-Korea ble Norge dermed nummer to i gruppa, og møtte vertsnasjonen USA i kvartfinalen. Der ble Norge klart slått, og dermed var det klart at Norge hadde gjort sin svakeste VM-innsats i historien; hjemmelaget vant 1–0 selv om de brente et straffespark. Abby Wambach vant en hodeduell mot Marit Fiane Christensen, som hadde blitt satt inn som høyreback etter Brasil-kampen, og scoret det avgjørende målet. Med dette tapet klarte Norge heller ikke å ta en av de to europeiske plassene til OL i Athen året etter.
Den amerikanske proffligaen gikk konkurs rett før VM, og dermed mistet flere av de norske spillerne anledningen til å spille profesjonelt. Dette og mangelen på mesterskap gjorde at Norge mistet flere spillere: Hege Riise, Brit Sandaune, Marianne Pettersen og Anne Tønnessen la alle opp før 2004 var over. Som erstatning dro Steen inn flere spillere som bare fikk en sesong på landslaget, men Ingvild Stensland skulle vise seg å bli en viktig spiller senere.
I returkampen mot Danmark hadde Norge igjen 1–1 til det gjensto få minutter, men grunnet manglende målteft i de andre kampene ville dette ikke være godt nok for direkte EM-plass. I stedet for en norsk avgjørelse scoret Lene Jensen igjen i sluttminuttene for Danmark, og Norge måtte dermed gjennom utslagskamp mot Island. Med en trener på oppsigelse – Åge Steen og NFF fornyet ikke kontrakten – vant Norge 7–2 og 2–1 og var klare for EM. Bjarne Berntsen ble utnevnt som ny trener i romjula 2004, etter at flere andre mannlige trenerprofiler hadde takket nei.
=== Bjarne Berntsen (2005–2009) ===
For en oppsummering av konfliktene knyttet til Bjarne Berntsen og landslagsspillerne, se Bjarne Berntsen
==== EM 2005: Sølv, men igjen bak Tyskland ====
Berntsen tok over et lag som hadde vunnet seks strake kamper, men bare kampene mot Island hadde hatt egentlig betydning. Rekka ble snart brutt, da Norge tapte begge vennskapskampene for Frankrike på La Manga; dette var også Norges første tap for Frankrike. Norge kom på 5.-plass i Algarve Cup etter tap 0–4 for Tyskland, og tapte også for EM-vert England før mesterskapet i juni.
Berntsen satset på mange unge spillere: Ingvild Stensland, Stine Frantzen, Isabell Herlovsen og Marianne Paulsen var alle viktige spillere under EM, og ingen hadde nevneverdig erfaring fra tidligere seniormesterskap. Norge tapte første kamp med 0–1 for Tyskland, og trengte mål fra innbytter Herlovsen for å klare ett poeng mot den tidligere ønskemotstanderen Frankrike. Dermed måtte Norge score mange mål i den siste kampen mot EM-nemesis Italia, og i tillegg ha hjelp fra Tyskland, for å kunne nå semifinale. Fire mål i første omgang, tre av dem på hjørnespark fra Stensland, hjalp Norge til 5–3-seier over Italia.Som gruppetoer måtte Norge møte gruppevinner Sverige i semifinalen, det første turneringsmøtet med naboene på seks år. Norge og Sverige hadde rett nok spilt flere vennskapskamper, uten norsk tap på de siste 14 kampene, men Sverige hadde kvalifisert seg for OL 2004 på Norges bekostning. Kampen hadde "mange opp- og nedturer," ifølge kampens store norske spiller, Solveig Gulbrandsen, som scoret to av Norges mål og hadde målgivende pasning på det tredje. Norge tok ledelsen to ganger, først ved Gulbrandsen og så ved Herlovsen, men Sverige presset på for utlikning og scoret med to minutter igjen. I ekstraomgangene fikk Gulbrandsen scoret fra nært hold, og Norge var klar for finale, den beste prestasjonen i mesterskap siden 2000. Berntsen ble hyllet av spillerne i Aftenposten før finalen. Norge gikk på et nytt klart tap, 1–3 for Tyskland i finalen, det tredje tapet for Tyskland på rad i mesterskap, og Norges femte EM-kamp mot Tyskland uten seier. Laget ble likevel Årets lag for 2005 under Idrettsgallaen 2006.
==== VM 2007: Fortsatt nest best i Europa ====
Norge begynte kvalifiseringen til VM i Kina etter EM. Etter seire over lavere rangerte Ukraina og Serbia og Montenegro, møtte Norge Italia igjen. Kampen ble ikke like målrik som i EM, men Norge scoret kampens eneste mål. Etter at Italia og Ukraina tok poeng fra hverandre, mens Norge vant sine tre neste kamper, trengte Norge bare ett poeng i de siste to bortekampene mot Ukraina og Italia; Marit Fiane Christensen holdt på å gi bort poengene med et dårlig tilbakespill i første kamp mot Ukraina i Lviv, men Unni Lehn utlignet og Norge var klare for mesterskapet i Kina. Norge avsluttet med en betydningsløs seier over Italia. I kvalifiseringen hadde Berntsen brukt flere nye spillere; tross EM-innsatsen ble Herlovsen, Frantzen og Paulsen vraket, Mellgren hadde lagt opp, og Solveig Gulbrandsen hadde ett års svangerskapspermisjon. Ragnhild Gulbrandsen kom tilbake etter en pause, mens Camilla Huse, Marie Knutsen, Leni Larsen Kaurin og Melissa Wiik fikk mer eller mindre faste plasser denne sesongen.
Før VM-sluttspillet spilte Norge to kvalifiseringskamper, og vant med tre mål i kampene mot Østerrike og Israel, lag som aldri hadde vært blant Europas 15 beste. Berntsen vraket veteranen Unni Lehn i VM-troppen og satset i stedet på Marie Knutsen som indreløper, med Trine Rønning omskolert til midtstopper. Siri Nordby hadde også utkonkurrert Camilla Huse på sidebacken.
Norges siste kamp før mesterskapet var en treningskamp mot Tyskland i Mainz. Norge spilte 2–2, den tredje vennskapskampen på rad mot Tyskland uten tap, og kunne ha vunnet med mer flaks med dommere og avslutninger. I mesterskapet trakk Norge en relativt lett gruppe; Canada hadde rett nok nådd semifinalen i 2003, etter å ha slått Kina, men de to andre lagene, Ghana og Australia, hadde bare greid å slå hverandre i VM-sluttspill. Norge lå imidlertid under mot Canada etter første omgang, men kom tilbake i 2. omgang med seiersmål av kaptein Stangeland Horpestad; mot Australia ble det motsatt, da Sverige-proffen Lisa De Vanna utlignet med sju minutter igjen. Etter 7–2 over Ghana vant imidlertid Norge gruppa, og møtte vertsnasjonen Kina i kvartfinalen.
Kina var definitivt svakere enn på slutten av 1990-tallet, og hadde blant annet tapt 0–8 for Tyskland i OL tre år tidligere, men hadde fått en ny trener og også slått Norge 3–1 i vennskapskamp i januar 2006. På hjemmebane hadde de støtte av over 50 000 tilskuere, og de hadde i tillegg fått tak i Sveriges tidligere landslagstrener, Marika Domanski Lyfors. Som i EM-sluttspillet fikk jokeren Isabell Herlovsen, som da hadde spilt en halv omgang i mesterskapet, spilletid fra start, og 19-åringen scoret kampens eneste mål og sikret Norges semifinaleplass.Norge var ett av to europeiske lag som hadde nådd semifinalen, og hadde dermed sikret seg en OL-billett. Det andre europeiske laget var Tyskland, som var Norges motstander i semifinalen. Norge hang med i en omgang, men Trine Rønning laget selvmål med hodet rett før pause og Tyskland fikk scoret to mål til i andre omgang. Norge ble like utklasset i bronsefinalen, med 1–4 for USA, som allerede hadde tapt stort for Brasil.
Etter hjemkomsten ble det uenigheter mellom Berntsen, Lise Klaveness og Ragnhild Gulbrandsen, og som resultat trakk Klaveness, en av Norges mest markante fotballspillere, seg fra videre landslagsspill etter hva som kan ha virket som en oppfordring fra Berntsen. Gulbrandsen, som også la opp etter mesterskapet, kritiserte Berntsen sterkt i media etter at Klaveness hadde trukket seg.
==== OL 2008: God start, men tung nedtur ====
Norge avsluttet 2007 med å slå Russland 3–0 i EM-kvalifisering. Russland var det eneste laget i Norges gruppe som hadde nådd et sluttspill før. I 2008 fortsatte Norge å rade opp storseire i kvalifiseringen utover sommeren: Norge scoret 17 mål og slapp ikke inn noen under kampene i mai og juni, og var klare for EM allerede før bortekampen i Russland, som skulle spilles etter OL. Norge vant også 2–0 over Tyskland i Algarve Cup i mars, men gikk også på to firemålstap for USA i oppvarmingen til OL.
Under OL i Beijing slo landslaget favoritten USA 2–0 under åpningskampen i Sommer-OL 2008. Leni Larsen Kaurin scoret etter 61 sekunder, det raskeste målet i OL-historien, og bare et par minutter etter økte Melissa Wiik. Norge holdt unna, og skulle bare slå lag de aldri hadde avgitt poeng mot i mesterskap tidligere for å vinne gruppa. Men etter en uinspirert kamp hvor Norge vant 1–0 over New Zealand, tapte Norge 1–5 for Japan. Guro Knutsen satte inn kampens første mål tidlig i første omgang, men Japan fortsatte å dominere kampen, scoret rett før pause, og gikk opp til 2–1 og 3–1 etter sju minutter av 2. omgang etter feil i det norske forsvaret.USA gikk forbi Norge på tabellen på målforskjell etter stortapet, og Norge måtte derfor spille mot VM-finalistene fra 2007 Brasil, istedenfor Canada, som hadde blitt nummer tre i sin gruppe. Norge prøvde å forsvare seg og satse på kontringer, men Daniela brøt gjennom med et langskudd rett før pause, og ett kvarter inn i omgangen scoret Marta etter å ha utnyttet et dårlig tilbakespill til keeper fra Marit Fiane Christensen. Siri Nordby scoret på et sent straffespark, men Norge tapte kampen 1–2.
==== EM 2009: Ut mot Tyskland igjen ====
Norge avsluttet kvalifiseringen til EM i Finland i 2009 med 0–0 i Russland, og hadde dermed unngått baklengsmål i kvalifiseringen. Norges sjanser i EM ble imidlertid betydelig redusert etter at fem spillere fra seriemestrene Røa trakk seg fra det norske landslaget, kaptein Ane Stangeland Horpestad og høyreback Gunhild Følstad la opp, og keeper Erika Skarbø fikk en alvorlig skade i hånden. Dermed måtte Berntsen finne spillere til en helt ny forsvarsfirer. Trine Rønning ble nå fast midtstopper, Arna-Bjørnars unge midtbanespiller Maren Mjelde ble hennes kollega, mens Camilla Huse ble kalt tilbake for å ta over på venstrebacken. I Algarve Cup tidlig i mars 2009, kom Norge klart sist i sin pulje med tre tap, også mot Island. Dette er Norges klart dårligste resultat i Algarve Cup, enda samtlige opptredener under Berntsen, med unntak av 2008 har vært svært beskjedne.
Det var klart allerede før EM i Finland at Bjarne Berntsen ikke skulle fortsette som landslagstrener. Berntsen hadde igjen kalt inn en ung spiller uten erfaring: Cecilie Pedersen, som ikke hadde spilt seniorfotball på høyere nivå enn 2. divisjon, var med i troppen, og fikk en så avgjørende rolle at hun vant Gullballen under fotballgallaen 2009.
Norge begynte mot Tyskland, og kom under 0–1 etter et straffespark en halv time ut i omgangen. Resultatet holdt seg til det var tre minutter igjen, etter flere gode redninger av keeper Ingrid Hjelmseth. Da fikk Norge en eventyrlig mulighet til å utligne ved Cecilie Pedersen, men hun satte skuddet rett på keeper, Tyskland slo kontra, og Fatmire Bajramaj satte inn 2–0. Deretter kom to mål til på overtid, slik at Norge tapte hele 0–4. Landslaget fulgte opp med knepen seier over Island, ved nevnte Pedersen, før Norge spilte en uengasjert uavgjort mot Frankrike, der Norge tok ledelsen ved Lene Storløkken før Frankrike utlignet etter et kvarters spill. Begge lag gikk videre til neste runde med det resultatet, og ble i etterkant beskyldt for ikke å ta ut alt.Dette holdt til kvartfinale mot forhåndsfavorittene Sverige. Etter en jevn første omgang fikk Norge mål etter at Elise Thorsnes skjøt ballen via Stina Segerströms fot og i mål, og rett før pause økte Anneli Giske til 2–0. Et kvarter ut i omgangen avgjorde i praksis Cecilie Pedersen med et velplassert skudd, og Norge vant til slutt 3–1. Dermed kom «Nye Norge» til semifinale, igjen mot Tyskland. Norge overrasket ved å ta ledelsen ved Isabell Herlovsen og holde Tyskland fra skikkelige sjanser før pause. Men som i gruppespillet gikk det dårlig i andre omgang; Tyskland scoret tre mål og avsluttet Bjarne Berntsens trenerkarriere. Dette var det sjette strake tapet for Tyskland i mesterskap siden 2001.
=== Eli Landsem (2009–2012) ===
==== VM 2011: Igjen ut av OL ====
Flere hadde reagert da Eli Landsem ble oversett til fordel for Bjarne Berntsen i 2004, og Landsem selv var forarget over at forbundet ikke ville ta kontakt. Ansettelsen av ny landslagstrener ble derfor fulgt med argusøyne, spesielt med tanke på de personlige konfliktene som hadde oppstått under Berntsens tid som trener. I tillegg til Landsem ble Jarl Torske, en trofast landslagsassistent og J19-trener, og Gøril Kringen, trener for toppserieklubben Trondheims/Ørn, hyppig nevnt. Etter en prosess som varte over flere måneder ble Landsem utnevnt den 13. august 2009.Landsems lag gikk gjennom kvalifiseringen til VM med seire i alle kamper unntatt én; det ble uavgjort borte mot Nederland, men med 3–0 i hjemmekampen var Norge likevel gruppevinner. Den avgjørende utslagskampen mot Ukraina, på papiret det svakeste laget i andre kvalifiseringsrunde, endte med norsk seier 3–0 over to kamper, og dermed var Norge kvalifisert for VM. Norge var imidlertid ikke imponerende i Algarve Cup, med en sjetteplass etter én seier på fire kamper, det nest dårligste til dato.
Norge møtte to gamle kjente i gruppespillet, Brasil og Australia, i tillegg til Afrikas nest beste lag, Ekvatorial-Guinea. Norge vant 1–0 mot debutantene fra Vest-Afrika, men tapte så hele 0–3 for Brasil etter to mål av Marta, og måtte vinne siste gruppekamp mot Australia. Elise Thorsnes scoret Norges andre mål i turneringen, men Australia utliknet rett fra avspark, for så å score kampens siste mål med åtte minutter igjen. Det var Norges første tap for Australia gjennom tidene, og første gang Norge var slått ut av et VM i gruppespillet. Kritikken landslaget fikk etter mesterskapet fokuserte stort sett på manglende individuelle ferdigheter. Norge var dermed også slått ut av OL-kvalifiseringen, hvor Europas to plasser gikk til Frankrike og Sverige.
=== Even Pellerud (2013-2015) ===
==== EM 2013: Samling i bånn, sportslig opptur ====
Norge vant sin kvalifiseringsgruppe til EM i Sverige, tross en forferdelig start. Etter to seire og ett tap, mot Island borte, på de første tre kampene, skulle Norge møte Nord-Irland, som var rangert som nr. 28 av de 46 deltagende landene i kvalifiseringen. Norge tapte 1–3, trolig Norges svakeste resultat i en offisiell kvalifiseringskamp til dato, og var plutselig avhengig av andre resultater for å ha mulighet til å vinne gruppa. Norge vant imidlertid alle seks kvalifiseringskampene i 2012, inkludert 2–1 i returoppgjøret mot Island, som dermed var to poeng bak. Tross det gode sluttresultatet kom NFF og Eli Landsem til en enighet om å avbryte arbeidsforholdet, og TV2 rapporterte at dette blant annet grunnet i at spillerne syntes Landsem ikke var fotballfaglig god nok. En måned senere ble Even Pellerud ønsket velkommen tilbake til en ny periode som landslagssjef.EM 2013 ble en sportslig opptur, hvor Norge gikk ubeseiret fram til finalen med seire mot Nederland, Tyskland, Spania og Danmark (etter straffesparkkonkurranse). I finalen tapte Norge 0–1 for Tyskland etter mål av Anja Mittag.
==== VM 2015: Kollaps mot England ====
VM i Canada, som ble spilt på kunstgress, endte med åttedelsfinale for det norske laget, etter gruppespill med store seire mot Thailand og Elfenbenskysten. Solveig Gulbrandsen ga Norge ledelsen i åttedelsfinalen i det 54. minutt mot de senere bronsevinnerne England, men to sene mål ga England seieren. Resultatet gjorde også at Norge ikke ble kvalifisert for OL i Rio. Pellerud trakk seg deretter som trener, og oppga manglende motivasjon og energi som argument.Roger Finjord ledet laget i ett år før han trakk seg grunnet et ønske om å flytte hjem til familien, men det ble igjen rapportert om mistillit blant spillerne. Leif Gunnar Smerud ledet laget midlertidig.
=== Martin Sjögren (2017–2022) ===
I desember 2016 ble det kjent at svenske Martin Sjögren var ansatt som ny landslagssjef. Han ble dermed den første utenlandske treneren for det norske kvinnelandslaget.
==== EM 2017: Ut i gruppespillet ====
Norge startet mesterskapet skuffende med tap, 0–1 mot vertsnasjonen Nederland. I andre gruppespillkamp var Belgia motstander, Norge sløste med sjansene og tapte 0–2. Dermed måtte Norge slå Danmark med tre mål eller mer for å gå videre, samtidig som at Nederland måtte vinne mot Belgia i siste gruppespillkamp.
Norge fikk den hjelpen de trengte fra Nederland i siste kamp, men klarte ikke å gjøre jobben selv. De tapte 0–1 mot Danmark, dermed røk de ut av mesterskapet med tre tap og null mål i det som ble omtalt som en fiasko.Tiden i etterkant av mesterskapet ble preget av konflikter mellom stjerner og Norges Fotballforbund; Ada Hegerberg trakk seg fra landslaget kort etter at de ble slått ut av EM 2017, og konflikten ble slått stort opp i blant annet VG og Josimar.
==== VM 2019: Etterlengtet opptur ====
Norge fikk en knallstart på VM i Frankrike 2019, med 3–0 seier mot Nigeria etter mål av Guro Reiten og Lisa-Marie Karlseng Utland, samt et nigeriansk selvmål. I andre kamp i gruppespillet ble det et hederlig tap, 1–2 mot vertsnasjonen Frankrike. I den siste og avgjørende kampen i gruppespillet var Sør-Korea motstander. Med to straffescoringer av Caroline Graham Hansen og Isabell Herlovsen tok Norge seg videre med en 2–1 seier på en dårlig dag.I åttendedelsfinalen ventet Australia. Isabell Herlovsen sendte Norge i ledelsen etter 31 minutter spilt. Norge så ut til å gå til pause med ledelse, men like før hvilken pekte dommeren på straffemerket etter at Maria Thorisdottir brukte armen for å styre ballen innenfor de norske 16-meteren. Etter at VAR-panelet hadde sjekket situasjonen, måtte dommeren ut å se på video selv. Etter lang vurderingstid, bestemte dommeren seg for å annullere sin egen avgjørelse, og det ble ikke straffe til Australia. Dermed gikk Norge til pause med ledelse, en ledelse de holdt på helt til det gjensto syv minutter av kampen. Da utlignet Australia og dermed ble det ekstraomganger. Det ble ikke scoret flere mål i ekstraomgangene og kampen gikk til straffesparkkonkurranse. Caroline Graham Hansen, Guro Reiten og Maren Mjelde satte sine straffer for Norge, samtidig reddet Ingrid Hjelmseth straffe fra Australia. Dermed var det opp til Ingrid Syrstad Engen som scoret og sikret kvartfinale for Norge.I kvartfinalen sto England på motsatt banehalvdel. Allerede før det var spilt tre minutter tok England ledelsen, og slo til slutt Norge 3–0. Dermed var Norge ute av mesterskapet, men etter den store nedturen i EM to år tidligere ble mesterskapet sett på som en opptur.
==== EM 2022: Ny EM-fiasko ====
Norge kvalifiserte seg for EM 2022 i England (utsatt ett år pga. koronapandemien) med seier over Wales den 27. oktober 2020. I forkant av mesterskapet gjorde Ada Hegerberg comeback på landslaget i mars 2022, dette etter å ha vært ute siden EM 2017. Norge siktet ambisiøst og hadde før EM 2022 en ambisjon om medalje i mesterskapet.Norge havnet i likhet med de to foregående mesterskapene i gruppe med vertsnasjonen. I tillegg til England, var Nord-Irland og Østerrike i Norges gruppe. Laget fikk en god start med 4–1-seier over Nord-lrland etter scoringer av Julie Blakstad, Frida Maanum, Caroline Graham Hansen (straffe) og Guro Reiten.Den andre gruppespillkampen ble en historisk kamp for Norge, med negativt fortegn. England tok ledelsen etter 15 minutter, og etter det rant målene inn. England sjokkerte Norge og til pause ledet de hele 6–0. Norge slapp til to mål i andre omgang og kampen endte 8–0 til England. Resultatet var det største tapet i historien for det norske kvinnelandslaget, det var også tidenes største tapsmargin i EM-sammenheng for noe lag. Landslagssjef Martin Sjögren måtte tåle massiv kritikk etter kampen, for å ikke ha tatt grep i første omgang av kampen. Det ble blant annet beskrevet som «Historiens dårligste kampledelse» og en «skrekkfilm». Dermed måtte Norge vinne sin siste kamp i gruppespillet mot Østerrike for å gå videre, det greide de ikke og etter å ha tapt 0–1 var Norge slått ut av gruppespillet i EM for andre gang på rad.Noen dager etter at Norge røk ut av mesterskapet ble det kjent at NFF og Martin Sjögren var enige om å avslutte samarbeidet, og at både han og hans assistenttrener Anders Jacobson fratrådte sine stillinger umiddelbart.
=== Hege Riise (2022–) ===
3. august 2022 ble Hege Riise offentliggjort som ny landslagssjef. I trenerteamet fikk hun med seg de tidligere landslagsspillerne Monica Knudsen og Ingvild Stensland som assistenttrenere, samt Jon Knudsen som keepertrener. Da hun i slutten av august presenterte sin første tropp som landslagssjef, var flere av de etablerte spillerne vraket og flere nye spillere fikk sjansen. Norge vant 1–0 borte mot Belgia i Hege Riise sin første kamp, og var dermed klare for VM 2023 i Australia og New Zealand.
== Hjemmebane, drakt og kallenavn ==
Norge har ikke hatt en bestemt hjemmebane, men har stort sett spilt på forskjellige arenaer. Draktene har i hovedsak vært de samme som herrelandslagets, og kallenavn har i liten grad vært brukt.
=== Hjemmebane ===
Norge har, i motsetning til herrelandslaget, fått spille lite på Ullevaal Stadion. Da Norges Fotballforbund i 2012 uttalte at kvinnelandslaget kunne spille på Ullevaal, var det for første gang siden 2000. De to kampene var også kamp nummer 4 og 5 på nasjonalarenaen for kvinnelandslaget. Siden 2003 har Norge spilt på 30 stadia:
Ullevaal Stadion: 3 EM-kvalifiseringskamper (Østerrike 2016, Belgia og Island 2012), 1 VM-kvalifiseringskamp (Belgia 2013)
Sør Arena: 1 treningskamp (Sverige 2016), 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2008)
Høddvoll stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2016)
Aker Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Kasakhstan 2016)
Color Line Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Wales 2015)
Marienlyst stadion: 1 treningskamp (Finland 2015)
Strømmen stadion: 1 treningskamp (Nederland 2015)
Brann stadion: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hellas 2014, Italia 2005)
Randaberg Arena: 2 treningskamper (2 × New Zealand 2014)
Tønsberg gressbane: 1 VM-kvalifiseringskamp (Portugal 2014)
Melløs stadion: 1 treningskamp (Russland 2013)
Sarpsborg stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Nord-Irland og Bulgaria 2011), 1 VM-kvalifiseringskamp (Albania 2013), 1 treningskamp (Canada 2005)
Nadderud stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Ungarn 2011), 1 treningskamp (Finland 2011), 3 VM-kvalifiseringskamper (Nederland 2014, Ukraina 2010, Nederland 2009)
Skagerak Arena: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hviterussland 2010, Slovakia 2009)
Fart kunstgress: 1 treningskamp (Canada 2010)
AKA Arena: 1 VM-kvalifiseringskamp (Makedonia 2010)
Komplett.no Arena: 2 treningskamper (Tyskland og Sverige 2008)
Fredrikstad stadion: 1 treningskamp (USA 2008)
Viking stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Polen 2008 og Russland 2007)
Åråsen stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Østerrike 2007), 1 VM-kvalifiseringskamp (Ukraina 2005)
Gjemselund stadion: 1 vennskapslandskamp (Finland 2007)
Lyngdal Stadion: 1 vennskapslandskamp (Danmark 2007)
Halden stadion: 1 VM-kvalifisering (Hellas 2006)
Storstadion (Sandefjord): 1 VM-kvalifisering (Serbia 2006)
Vallhall: 1 EM-kvalifisering (Island 2004)
Kjølnes stadion: 1 EM-kvalifisering (Spania 2004)
Sofiemyr stadion: 1 EM-kvalifisering (Danmark 2003)
Kråmyra Stadion: 1 treningskamp (Nigeria 2003)
Idrettsparken (Mandal): 1 EM-kvalifiseringskamp (Nederland 2003)
Kristiansand stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Belgia 2003)Hjemmekampene strekker seg altså i disse 13 årene til Molde i nord og Mandal i sør. I 2000 spilte Norge en treningskamp mot USA på Alfheim stadion i Tromsø, og i 1996 spilte de i Trondheim, da på Lerkendal stadion. Dette er de to eneste gangene kamper er blitt spilt i de to byene. Til gjengjeld har det blitt spilt kamper på flere steder i Telemark: Skien, Porsgrunn, Gvarv og Ulefoss.
=== Drakt ===
Kvinnelandslaget har i utgangspunktet hatt samme drakt som herrelandslaget - rød overdel og hvite bukser hjemme, og hvit overdel med blå bukser borte. Drakten er i hovedsak basert på den norske flagget. Bortedrakten har vært hvit med hvite, røde eller blå bukser.
Et utvalg av Norges drakter i turneringer:
=== Kallenavn ===
Akkurat som herrelandslaget, har ikke kvinnelandslaget noe egentlig kallenavn. De ble rundt 1995 kalt «gresshoppene», men det ble ikke brukt stort etter den turneringen. Den vanligste betegnelsen er «Kvinnelandslaget».
== Spillestil ==
Kvinnelandslaget har på 2000-tallet og 2010-tallet vært preget av ballspill, dribling og skudd, men som oftest har svakheten ligget i det fysiske, der både tidligere landslagsleder Eli Landsem og landslagstrener Even Pellerud mente Norge hadde mer å gå på sammenliknet med for eksempel USA. Pellerud sa også at han savnet en spillestil som sådan. Under Martin Sjögren har landslaget prøvd å rendyrke en stil hvor det meste av spillet skal foregå langs bakken i en 4-4-2-formasjon, noen ganger med én mer tilbaketrukket spiss og andre ganger med to rene angripere, og hvor man ifølge Sjögren prøvde å spille mer «dynamisk».
== Rivalisering ==
Norge har hatt tette kamper mot mange land, men det er noen det har utviklet seg et spesielt forhold til:
=== USA ===
Norge og USA har møtt hverandre i flere vesentlige kamper, både i Algarve Cup, VM og OL. Norge var det eneste laget som slo USA i OL i 2008 da USA vant, mens USA slo Norge ut av VM i 2007. Norge ble også det første og per 2013 eneste laget som slo USA i en OL-finale, og de slo også USA i VM i 1995. USA har på sin side slått Norge i VM i 1991, OL 1996 og VM 2003. I den siste tiden har riktignok USA blitt et bedre lag enn Norge, og de to lagene møter hverandre stort sett bare under Algarve Cup.
== Landslagstrenere ==
=== Nåværende trenere ===
== Tropp ==
oppdatert 16. november 2022
(Nr.= trøyenummer, LK = landskamper, Mål = antall scorede mål)
== Rekorder ==
* oppdatert 16. november 2022
** spillere som fortsatt er aktive er uthevet.
== OL-resultater ==
== VM-resultater ==
== EM-resultater ==
I 1979 ble Norge slått ut i 1. runde. Dette var et uoffisielt mesterskap, og regnes ikke i UEFAs statistikk.
== Se også ==
Liste over norske landslagstrenere i fotball
Liste over norske mesterlag i kvinnefotball
Liste over Norges landskamper i fotball for kvinner 1978–1990
Maratontabell for Norges kvinnelandslag i fotball
Liste over kvinnelandslag i fotball
Internasjonale landslagskonkurranser i fotball for kvinner
Gullklokka
Norges herrelandslag i fotball
Samelandslaget
== Noter ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Norway women's national association football team – kategori av bilder, video eller lyd på Commons på Norges Fotballforbund
All-time women national team record på www.rsssf.no | Nederlands kvinnelandslag i fotball representerer Nederland i internasjonale kamper. | 199,314 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Taygete | 2023-02-04 | Taygete | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Metamorfoser i gresk mytologi', 'Kategori:Pleiadene (gudinner)', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | For Jupiters måne, se Taygete (måne), for stjernen i Pleiadene, se Taygeta.Taygete (gresk: Ταϋγέτη, Taygetê; «av fjellet Taygetos») var i henhold til gresk mytologi en fjellnymfe som var datter av Atlas og nymfen Pleione. Hun var en av pleiadene, en av følgesvennene til gudinnen Artemis, i hennes arkaiske rolle som «dyrenes matmor» (potnia theron). Som navnet hennes avslører var fjellet Taygetos i Lakedaimonia (Lakonia) på halvøya Peloponnes i det sørlige Hellas, dedikert til gudinnen. Det ble betraktet som Taygetes tilholdssted og fikk sitt navn etter henne.
| For Jupiters måne, se Taygete (måne), for stjernen i Pleiadene, se Taygeta.Taygete (gresk: Ταϋγέτη, Taygetê; «av fjellet Taygetos») var i henhold til gresk mytologi en fjellnymfe som var datter av Atlas og nymfen Pleione. Hun var en av pleiadene, en av følgesvennene til gudinnen Artemis, i hennes arkaiske rolle som «dyrenes matmor» (potnia theron). Som navnet hennes avslører var fjellet Taygetos i Lakedaimonia (Lakonia) på halvøya Peloponnes i det sørlige Hellas, dedikert til gudinnen. Det ble betraktet som Taygetes tilholdssted og fikk sitt navn etter henne.
== Myten om dådyret ==
Taygete ble elsket av Zevs, og ble mor til Lakedaimon, stamfar til kongene av Sparta. Etter hvert som Zevs overvant de lokale nymfene, én etter én, forfulgt han Taygete. I henhold til en del tradisjoner nektet Taygete å la seg bli omfavnet av Zevs, og for å beskytte nymfen mot gudens pågående tilnærmelser, forvandlet Artemis henne til et dådyr. Taygete viste sin takknemlighet overfor Artemis ved å dedikere til henne den keryneiske hind (gresk: Ελαφος Κερυνιτις, Elaphos Kerynitis) med de gylne horn.Myten om dådyret er behandlet i verket Bibliotheke og av Pindaros' olympiske sang 3. Denne hinden kunne springe raskere enn en Artemis' piler. Ethvert skille mellom Taygete i hennes menneskelige form og hennes dådyrform er uklart: nymfen som jaktet på dådyret i selskap med Artemis er dådyret i seg selv. Slik Pindaros oppfattet myteelementet i hans tredje olympiske ode: «dådyret med de gylne horn, som Taygete hadde innskrevet som en hellig dedikasjon til Artemis Orthosia» («Artemis den rettenkende»), var selve den keryneiske hinden som Herakles senere jaktet på og til sist fanget, ble ett av Herakles' tolv storverker. For Pindaros, som var en meget velinformert mytograf, antyder at det mytiske dådyret, selv da det var drept og ofret til Artemis, også fortsatte å eksistere, for så å bli jaktet på igjen. Den ungarske mytografen Karl Kerenyi slo fast at «Det er ikke lett å skille mellom det guddommelige villdyret, heltinnen, og gudinnen.»
== Avkom ==
I henhold til Pausanias greide Zevs å gjøre Taygete gravid, og hun fødte Lakedaimon, den mytiske grunnleggeren av Sparta. En del tradisjoner hevder at med Tantalos ble hun mor til Pelops, men flere andre kvinneskikkelser har vært nevnt som moren, blant annet Dione. Lakedaimon skal ifølge sagnet ha giftet seg med gudinnen Sparta, datter av Eurotas, og Lakedaimon oppkalte byen etter sin hustru. Som omreisende hadde Pausanias sett voldtekten av Taygete bli framstilt på Apollon-tronen i byen Amykles: «For å beskrive relieffene: ... Poseidon og Zevs bærer Taygete, datteren til Atlas. (...) Der finnes også relieffer av Atlas.»
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ruck, Carl A.P., & Staples, Danny (1994): The World of Classical Myth, Carolina Academic Press
Peck, Harry Thurston (1898): «Taygete», Harpers Dictionary of Classical Antiquities
Robbins, Emmet (vinter 1982): «Heracles, the Hyperboreans, and the Hind: Pindar, 'OL.' 3», Phoenix 36.4 s. 295–305.
== Eksterne lenker ==
«Taygete», Theoi Project | Taygete (gresk: Ταϋγέτη, Taygetê; «av fjellet Taygetos») var i henhold til gresk mytologi en fjellnymfe som var datter av Atlas og nymfen Pleione.Pseudo-Apollodorus: Bibliotheca, 3. | 199,315 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frank_Keeping | 2023-02-04 | Frank Keeping | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske syklister', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Dødsfall 21. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1950', 'Kategori:Fødsler 10. november', 'Kategori:Fødsler i 1867', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i sykling', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Storbritannia', 'Kategori:Personer fra distriktet New Forest', 'Kategori:Syklister under Sommer-OL 1896'] | Frederick «Frank» Keeping (født 1867, død 1950) var en britisk syklist som deltok i de første moderne olympiske lekene i Athen i 1896.
Keeping kom på andreplass i sykling under OL 1896 i Athen i 12 timersrittet. Det var kun to deltakere, av de sju syklistene som startet, som fullførte. Adolf Schmal fra Østerrike ble olympisk mester med 314,997 kilometer kun en runde mer enn Keeping som syklet 314,664 kilometer.
Keeping deltok også på 333 meter sprint, han endte på femteplass.
| Frederick «Frank» Keeping (født 1867, død 1950) var en britisk syklist som deltok i de første moderne olympiske lekene i Athen i 1896.
Keeping kom på andreplass i sykling under OL 1896 i Athen i 12 timersrittet. Det var kun to deltakere, av de sju syklistene som startet, som fullførte. Adolf Schmal fra Østerrike ble olympisk mester med 314,997 kilometer kun en runde mer enn Keeping som syklet 314,664 kilometer.
Keeping deltok også på 333 meter sprint, han endte på femteplass.
== OL-medaljer ==
1896 Athen - Sølv i sykling, 12 timersritt
== Eksterne lenker ==
(en) Frank Keeping – Olympics.com
(en) Frank Keeping – Olympic.org
(en) Frank Keeping – Olympedia
(en) Frank Keeping – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Frank Keeping – databaseOlympics.com (arkivert) | Frederick «Frank» Keeping (født 1867, død 1950) var en britisk syklist som deltok i de første moderne olympiske lekene i Athen i 1896. | 199,316 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Melissa_Horn | 2023-02-04 | Melissa Horn | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 8. april', 'Kategori:Fødsler i 1987', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske låtskrivere', 'Kategori:Svenske sangere'] | Astrid Melissa Edwarda Horn Weitzberg (født 8. april 1987 i Stockholm i Sverige) er en svensk sanger og låtskriver. Hun bruker artistnavnet Melissa Horn og både synger og skriver musikk på svensk. Hun formidler, på en melankolsk måte, ofte ung og vanskelig kjærlighet i sine låter. Instrumentalt blir sangen hennes gjerne akkompagnert av eget spill på akustisk gitar, eller av piano. Hennes album Om du vill vara med mig fra 2013, gikk til topps på VG-lista.
| Astrid Melissa Edwarda Horn Weitzberg (født 8. april 1987 i Stockholm i Sverige) er en svensk sanger og låtskriver. Hun bruker artistnavnet Melissa Horn og både synger og skriver musikk på svensk. Hun formidler, på en melankolsk måte, ofte ung og vanskelig kjærlighet i sine låter. Instrumentalt blir sangen hennes gjerne akkompagnert av eget spill på akustisk gitar, eller av piano. Hennes album Om du vill vara med mig fra 2013, gikk til topps på VG-lista.
== Biografi ==
Melissa Horn er født i Sverige og bosatt i bydelen Södermalm i Stockholm. Hun er datter av den svenske jazz- og visesangeren Maritza Horn (født 1951) og Edvard Terrence Weitzberg (født 1955). Hun har fire søsken, alle brødre. Da hun var 15 år, fikk hun en gitar av foreldrene, og ikke lenge etterpå skrev hun sin første låt. Som elev på videregående skole tok hun studieretning med sang, og hun fikk platekontrakt før hun var ferdig med skolen. I april 2010 etablerte hun sin egen bedrift, Edwarda AB.
Debutalbumet Långa nätter ble utgitt 30. april 2008. I sangen «Som jag hade dig förut» synger hun duett med Lars Winnerbäck. Album nummer to, Säg ingenting till mig, kom i oktober 2009, og album nummer tre, Innan jag kände dig, ble gitt ut i september 2011.
Album nummer fire, Om du vill vara med mig, kom i oktober 2013, og Jag går nu kom 27. november 2015. Singelen «Du går nu» kom ut 9. oktober og ooppfølgersingelen «Jag har gjort det igen» kom 20. november.
Horn var blant artistene som deltok på minnekonserten i Oslo 21. august 2011, til minne om ofrene fra terrorangrepene i Norge 22. juli 2011. Hun sang låten «Kungsholmens hamn» fra debutalbumet.
== Diskografi ==
=== Studioalbum ===
2008 – Långa nätter (debutalbum)
2009 – Säg ingenting till mig
2011 – Innan jag kände dig
2013 – Om du vill vara med mig
2015 – Jag går nu
2019 – Konstgjord andning
=== EP ===
2021 - Så mycket bättre 2021 - Tolkningarna
=== Singler ===
2007 – «Långa nätter»
2007 - «Kungsholmes Hamn»
2008 – «En famn för mig»
2008 – «Som jag hade dig förut» (med Lars Winnerbäck)
2009 – «Lät du henne komma närmre»
2009 – «Jag kan inte skilja på»
2010 – «Falla fritt»
2011 – «Innan jag kände dig»
2011 – «Under löven»
2011 – «Jag saknar dig mindre och mindre»
2013 – «Om du vill vara med mig»
2015 – «Du går nu»
2015 – «Jag har gjort det igen»
2019 - «Du brukade kalla mig för baby» (med Kaah)
2019 - «Regnet»
2019 - «För varje gång»
2021 - «Lämna honom»
2021 - «Aldrig vågat»
2021 - «Lova ingenting»
2021 - «Dum av dig»
2021 - «Parklands»
2021 - «Âlska mig»
=== Singler (som bidragende musiker) ===
2021 - «Om du fanns» (med Hampus Nessvold)
2022 - «Dimma» (med Maxida Märak)
== Priser og utmerkelser (utvalg) ==
2012 – Evert Taube-stipendet
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) Melissa Horn – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Melissa Horn på Internet Movie Database
(en) Melissa Horn på Apple Music
(en) Melissa Horn på Discogs
(en) Melissa Horn på MusicBrainz
(en) Melissa Horn på Spotify
(en) Melissa Horn på Songkick
(en) Melissa Horn på Last.fm
(en) Melissa Horn på Genius — sangtekster
(en) Melissa Horn på AllMusic
Melissa Horn på Facebook
Melissa Horn på Myspace
Melissa Horn Official Video Channel på YouTube | lenke | 199,317 |
https://no.wikipedia.org/wiki/August_von_G%C3%B6drich | 2023-02-04 | August von Gödrich | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Dødsfall 16. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1942', 'Kategori:Fødsler 25. september', 'Kategori:Fødsler i 1859', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i sykling', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Tyskland', 'Kategori:Syklister under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Tyske syklister'] | August von Gödrich (født 25. september 1859, død 16. mars 1942) var en tysk syklist som deltok i de første moderne olympiske lekene i Athen i 1896.
Von Gödrich kom på andreplass i sykling, landeveisritt, under OL 1896 i Athen. Aristidis Konstantinidis fra Hellas ble olympisk mester i det 87 kilometer lange landeveisrittet som gikk fra Athen til Marathon og tilbake til Athen.
| August von Gödrich (født 25. september 1859, død 16. mars 1942) var en tysk syklist som deltok i de første moderne olympiske lekene i Athen i 1896.
Von Gödrich kom på andreplass i sykling, landeveisritt, under OL 1896 i Athen. Aristidis Konstantinidis fra Hellas ble olympisk mester i det 87 kilometer lange landeveisrittet som gikk fra Athen til Marathon og tilbake til Athen.
== OL-medaljer ==
1896 Athen - Sølv i sykling, landeveisritt Tyskland
== Eksterne lenker ==
(en) August von Gödrich – Olympics.com
(en) August von Gödrich – Olympic.org
(en) August von Gödrich – Olympedia
(en) August von Gödrich – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) August von Gödrich – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) August von Gödrich – ProCyclingStats
(en) August von Gödrich – Cycling Archives | August von Gödrich (født 25. september 1859, død 16. | 199,318 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Braunvieh | 2023-02-04 | Braunvieh | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kuraser'] | Braunvieh er en sveitsisk kurase. Gjennomsnittsvekt for voksne kyr er på 550-750 kg. Årsavdråtten for melk ligger mellom 6500 og 10 000 kg. Rasen er brun av farge.
Det systematiserte avslarbeidet startet i den sveitsiske kantoen Schwyz, baserte på ulike typer av brunt fe i kantonen. Rasen spredte seg til flere deler av Sveits, og i 1897 ble det opprettet et eget avlslag. Rasen ble fra 1869 eksportert til Amerika, og dannet grunnlaget for den amerikanske rasen American Brown Swiss. Braunvieh er en viktig kommersiell rase i mange land.
Rasen har som avlsmål å gi kyr med lang levetid og godt tørrstoffinnhold tilpasset osteproduksjon
| Braunvieh er en sveitsisk kurase. Gjennomsnittsvekt for voksne kyr er på 550-750 kg. Årsavdråtten for melk ligger mellom 6500 og 10 000 kg. Rasen er brun av farge.
Det systematiserte avslarbeidet startet i den sveitsiske kantoen Schwyz, baserte på ulike typer av brunt fe i kantonen. Rasen spredte seg til flere deler av Sveits, og i 1897 ble det opprettet et eget avlslag. Rasen ble fra 1869 eksportert til Amerika, og dannet grunnlaget for den amerikanske rasen American Brown Swiss. Braunvieh er en viktig kommersiell rase i mange land.
Rasen har som avlsmål å gi kyr med lang levetid og godt tørrstoffinnhold tilpasset osteproduksjon
== Se også ==
Liste over kuraser
Ku
== Eksterne lenker ==
Braunvieh
Schweizerischer Braunviehzuchtverband
Schweizer Original Braunvieh | thumb|200px|Braunvieh | 199,319 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Edward_Battell | 2023-02-04 | Edward Battell | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske syklister', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Fødselsår ikke oppgitt', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Storbritannia', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i sykling', 'Kategori:Syklister under Sommer-OL 1896'] | Edward Battell var en britisk syklist som deltok i de første moderne olympiske lekene i Athen i 1896.
Battell kom på tredjeplass i sykling, landeveisritt, under OL 1896 i Athen. Aristidis Konstantinidis fra Hellas ble olympisk mester i det 87 kilometer lange landeveisrittet som gikk fra Athen til Marathon og tilbake til Athen foran tyske August von Gödrich.
Battell deltok også på 333 meter sprint, han endte på fjerdeplass og på 100 kilometer fullførte han ikke.
| Edward Battell var en britisk syklist som deltok i de første moderne olympiske lekene i Athen i 1896.
Battell kom på tredjeplass i sykling, landeveisritt, under OL 1896 i Athen. Aristidis Konstantinidis fra Hellas ble olympisk mester i det 87 kilometer lange landeveisrittet som gikk fra Athen til Marathon og tilbake til Athen foran tyske August von Gödrich.
Battell deltok også på 333 meter sprint, han endte på fjerdeplass og på 100 kilometer fullførte han ikke.
== OL-medaljer ==
1896 Athen – Bronse i sykling, landeveisritt
== Eksterne lenker ==
(en) Edward Battell – Olympics.com
(en) Edward Battell – Olympic.org
(en) Edward Battell – Olympedia
(en) Edward Battell – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Edward Battell – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Edward Battell – ProCyclingStats
(en) Edward Battell – Cycling Archives | Edward Battell var en britisk syklist som deltok i de første moderne olympiske lekene i Athen i 1896. | 199,320 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Konstantinos_Paspatis | 2023-02-04 | Konstantinos Paspatis | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Hellas under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Dødsfall 14. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1903', 'Kategori:Fødsler 5. juni', 'Kategori:Fødsler i 1878', 'Kategori:Greske tennisspillere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Hellas', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tennisspillere under Sommer-OL 1896'] | Konstantinos Paspatis (gresk: Κωνσταντίνος Πασπάτης) var en gresk tennisspiller som deltok under sommer-OL i Athen i 1896.
Paspatis kom på delt tredjeplass singleturneringen under OL 1896 i Athen. Han tapte semifinalen mot John Pius Boland som siden vant finalen. Det ble ikke spilt noen kamp om tredjeplass, begge tapende semifinalistene, Paspatis og Momcsilló Tapavicza fra Ungarn, kom på tredjeplass.
Paspatis deltok også i dobbelturneringen, der han kom på fjerdeplass sammen med Evangelos Rallis.
| Konstantinos Paspatis (gresk: Κωνσταντίνος Πασπάτης) var en gresk tennisspiller som deltok under sommer-OL i Athen i 1896.
Paspatis kom på delt tredjeplass singleturneringen under OL 1896 i Athen. Han tapte semifinalen mot John Pius Boland som siden vant finalen. Det ble ikke spilt noen kamp om tredjeplass, begge tapende semifinalistene, Paspatis og Momcsilló Tapavicza fra Ungarn, kom på tredjeplass.
Paspatis deltok også i dobbelturneringen, der han kom på fjerdeplass sammen med Evangelos Rallis.
== OL-medaljer ==
1896 Athen - Bronse i tennis, single herrer
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Konstantinos Paspatis – Olympedia
(en) Konstantinos Paspatis – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Konstantinos Paspatis – databaseOlympics.com (arkivert)
(gr) Konstantinos Paspatis – Hellas olympiske komité
(en) Konstantinos Paspatis – ITF Tennis | Konstantinos Paspatis (gresk: Κωνσταντίνος Πασπάτης) var en gresk tennisspiller som deltok under sommer-OL i Athen i 1896. | 199,321 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Luton_Town_FC | 2023-02-04 | Luton Town FC | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bedfordshire', 'Kategori:Fotballag etablert i 1885', 'Kategori:Fotballag i England', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker ugyldige parametre', 'Kategori:Sport i England i 1885'] | Luton Town Football Club er en engelsk fotballklubb fra byen Luton i Bedfordshire.
Klubben ble stiftet i 1885, og ble valgt inn i The Football League i 1897. «The Hatters», som er kallenavnet til Luton Town, spiller hjemmekampene sine på Kenilworth Road Stadium som har en tilskuerkapasitet på 10280. Kallenavnet er et knyttet til byen Luton sin historiske tilknytning til hatteproduksjon.
Sommeren 2014 rykket Luton Town opp til Football League Two. De hadde spilt i Conference National siden 2009–2010-sesongen etter å ha rykket ned fra League Two sesongen før. 2006–2007-sesongen rykket klubben ned fra Football League Championship, og 2007–2008-sesongen rykket de videre ned fra League One. Klubben fikk sitt tredje strake nedrykk etter 2008–2009-sesongen ettersom den da startet med 30 minuspoeng grunnet brudd på agentbetaling via tredjepart (10 minuspoeng) og manglende betalingsdyktighet (20 minuspoeng). Klubben vant Conference National i 2014, og rykket opp igjen til League Two. Etter fire sesonger i League Two rykket laget opp i 2018, etter å ha mislykkes i play-off sesongen før.
Klubben er en av fire klubber som har spilt i alle fem landsomfattende divisjoner i engelsk fotball (de fire i Football League og National League). De andre klubbene er Oxford United, Carlisle United og Wigan Athletic.Klubbens største bragd gjennom tidene er nok seier i Ligacupen i 1987/1988-sesongen og tap i finalen året etter. Klubben tapte også finalen i FA-cupen i 1958/1959-sesongen.
Luton Town har en norsk supporterklubb som heter Luton Town Supporters Club of Scandinavia.
| Luton Town Football Club er en engelsk fotballklubb fra byen Luton i Bedfordshire.
Klubben ble stiftet i 1885, og ble valgt inn i The Football League i 1897. «The Hatters», som er kallenavnet til Luton Town, spiller hjemmekampene sine på Kenilworth Road Stadium som har en tilskuerkapasitet på 10280. Kallenavnet er et knyttet til byen Luton sin historiske tilknytning til hatteproduksjon.
Sommeren 2014 rykket Luton Town opp til Football League Two. De hadde spilt i Conference National siden 2009–2010-sesongen etter å ha rykket ned fra League Two sesongen før. 2006–2007-sesongen rykket klubben ned fra Football League Championship, og 2007–2008-sesongen rykket de videre ned fra League One. Klubben fikk sitt tredje strake nedrykk etter 2008–2009-sesongen ettersom den da startet med 30 minuspoeng grunnet brudd på agentbetaling via tredjepart (10 minuspoeng) og manglende betalingsdyktighet (20 minuspoeng). Klubben vant Conference National i 2014, og rykket opp igjen til League Two. Etter fire sesonger i League Two rykket laget opp i 2018, etter å ha mislykkes i play-off sesongen før.
Klubben er en av fire klubber som har spilt i alle fem landsomfattende divisjoner i engelsk fotball (de fire i Football League og National League). De andre klubbene er Oxford United, Carlisle United og Wigan Athletic.Klubbens største bragd gjennom tidene er nok seier i Ligacupen i 1987/1988-sesongen og tap i finalen året etter. Klubben tapte også finalen i FA-cupen i 1958/1959-sesongen.
Luton Town har en norsk supporterklubb som heter Luton Town Supporters Club of Scandinavia.
== Meritter ==
Beste ligaresultat: Nr. 7 i 1. divisjon i 1986/1987.
Vinner av 2. divisjon: 1981/1982.
Nr. 2 i 2. divisjon: 1954/1955 og 1973/1974.
Vinner av League One (gamle 3. divisjon): 2004/2005.
Nr. 2 i 3. divisjon: 1969/1970.
Vinner av 3. divisjon (sør): 1936/1937.
Nr. 2 i 3. divisjon (sør): 1935/1936.
Vinner av 4. divisjon: 1967/1968.
Nr. 2 i 3. divisjon (gamle 4. divisjon): 2001/2002, 2017/2018.
Finalist i FA-Cupen: 1959.
Finalist i Ligacupen: 1989.
Finalist i Simod Cup: 1988.
Vinner av Football League Trophy: 2009
Vinner av Conference National: 2014
== Spillerstall ==
Oppdatert 16. september 2022.
=== Utlånte spillere ===
== Managere ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Luton Town FC – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Klubbside fra BBC
(en) Oversikt over klubbens resultater i liga og cup
(en) Nettsted om Luton Town (Lutonfc)
(en) Nettsted om Luton Town (Vitalfootball)
(en) Nettsted om Luton Town (Hatters News)
(en) Oversikt over engelske landslagsspillere (England Football Online)
(en) Klubbside fra Soccerbase
(no) Skandinavisk fanklubb av Luton Town
Spillerstall | Luton Town Supporters Club er en uavhengig, men offisielt anerkjent supporterklubb til Luton Town FC. Klubben ble etablert i 1988, og er medlem av den nasjonale Supporterunionen for britisk fotball (Football Supporters’ Federation, FSF). | 199,322 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elisabeth_Berge | 2023-02-04 | Elisabeth Berge | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 12. april', 'Kategori:Dødsfall i 2020', 'Kategori:Fødsler 27. november', 'Kategori:Fødsler i 1954', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske departementsråder', 'Kategori:Norske konsernsjefer', 'Kategori:Norske siviløkonomer fra NHH', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Personer tilknyttet Statoil', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Elisabeth Berge (født 27. november 1954, død 12. april 2020) var en norsk forretnings- og embetskvinne.
Hun ble uteksaminert som siviløkonom fra Norges Handelshøyskole i 1978, og som Master of Arts i økonomi fra University of California i 1979. Hun arbeidet i Olje- og energidepartementet fra 1981 til 1990, fra 1986 som departementskonstituert departementsråd. Deretter arbeidet hun i Statoil fra 1990 til 2004, fra 2001 som informasjonssjef. I 2004 ble hun utnevnt til departementsråd i Olje- og energidepartementet. Hun var departementsråd til høsten 2019 og gikk av med pensjon 1. mars 2020.Hun var styremedlem i Statnett fra 1992 til 2000 og Kavli Foundation fra 1999 til 2004.
| Elisabeth Berge (født 27. november 1954, død 12. april 2020) var en norsk forretnings- og embetskvinne.
Hun ble uteksaminert som siviløkonom fra Norges Handelshøyskole i 1978, og som Master of Arts i økonomi fra University of California i 1979. Hun arbeidet i Olje- og energidepartementet fra 1981 til 1990, fra 1986 som departementskonstituert departementsråd. Deretter arbeidet hun i Statoil fra 1990 til 2004, fra 2001 som informasjonssjef. I 2004 ble hun utnevnt til departementsråd i Olje- og energidepartementet. Hun var departementsråd til høsten 2019 og gikk av med pensjon 1. mars 2020.Hun var styremedlem i Statnett fra 1992 til 2000 og Kavli Foundation fra 1999 til 2004.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Elisabeth Berge - Store norske leksikon | Elisabeth Berge (født 27. november 1954, død 12. | 199,323 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Momcsill%C3%B3_Tapavicza | 2023-02-04 | Momcsilló Tapavicza | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Brytere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Deltakere for Ungarn under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Dødsfall 10. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1949', 'Kategori:Fødsler 14. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1872', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Ungarn', 'Kategori:Personer fra Juzna Backa', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tennisspillere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Ungarske brytere', 'Kategori:Ungarske tennisspillere', 'Kategori:Ungarske vektløftere', 'Kategori:Vektløftere under Sommer-OL 1896'] | Momčilo Tapavica eller Momcsilló Tapavicza (født 14. oktober 1872, død 10. januar 1949 i Pula) var en ungarsk sportsutøver som deltok under sommer-OL i Athen i 1896.
Tapavica kom på delt tredjeplass singleturneringen under OL 1896 i Athen. Han tapte semifinalen mot Dionysios Kasdaglis som siden tapte finalen til britiske John Pius Boland. Det ble ikke spilt noen kamp om tredjeplass, begge tapende semifinalistene, Tapavicza og Konstantinos Paspatis fra Hellas, kom på tredjeplass.
Tapavicza deltok også i vektløfting, han kom på sjetteplass i tohåndsløft, og bryting,
| Momčilo Tapavica eller Momcsilló Tapavicza (født 14. oktober 1872, død 10. januar 1949 i Pula) var en ungarsk sportsutøver som deltok under sommer-OL i Athen i 1896.
Tapavica kom på delt tredjeplass singleturneringen under OL 1896 i Athen. Han tapte semifinalen mot Dionysios Kasdaglis som siden tapte finalen til britiske John Pius Boland. Det ble ikke spilt noen kamp om tredjeplass, begge tapende semifinalistene, Tapavicza og Konstantinos Paspatis fra Hellas, kom på tredjeplass.
Tapavicza deltok også i vektløfting, han kom på sjetteplass i tohåndsløft, og bryting,
== OL-medaljer ==
1896 Athen - Bronse i tennis, single herrer Ungarn
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Momcsilló Tapavicza – Olympedia
(en) Momcsilló Tapavicza – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Momcsilló Tapavicza – databaseOlympics.com (arkivert)
(hu) Momcsilló Tapavicza – Ungarns olympiske komité
(en) Momcsilló Tapavicza – ITF Tennis | Momčilo Tapavica eller Momcsilló Tapavicza (født 14. oktober 1872, død 10. | 199,324 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ivar_Brandvold | 2023-02-04 | Ivar Brandvold | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1956', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn knyttet til petroleumsvirksomheten', 'Kategori:Norske konsernsjefer', 'Kategori:Norske sivilingeniører'] | Ivar Brandvold (født 1956) er en norsk forretningsmann.
Han ble uteksaminert fra Norges tekniske høgskole som sivilingeniør i mekanikk.
Han arbeidet deretter ved Kongsberg Engineering og deretter Norsk Hydro i 1984. Etter at han avanserte til boresjef i Norsk Hydro, sluttet han i 2007 og begynte som Chief Operating Officer i DNO ASA. Høsten 2009 sluttet Brandvold i DNO for å begynne som administrerende direktør i riggselskapet Fred. Olsen Energy.
| Ivar Brandvold (født 1956) er en norsk forretningsmann.
Han ble uteksaminert fra Norges tekniske høgskole som sivilingeniør i mekanikk.
Han arbeidet deretter ved Kongsberg Engineering og deretter Norsk Hydro i 1984. Etter at han avanserte til boresjef i Norsk Hydro, sluttet han i 2007 og begynte som Chief Operating Officer i DNO ASA. Høsten 2009 sluttet Brandvold i DNO for å begynne som administrerende direktør i riggselskapet Fred. Olsen Energy.
== Referanser ==
DNO | Ivar Brandvold (født 1956) er en norsk forretningsmann. | 199,325 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Generasjon_Z | 2023-02-04 | Generasjon Z | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Demografi', 'Kategori:Historiske perioder'] | Generasjon Z (eller bare Gen Z) er et begrep som brukes om generasjonen født fra midten av 1990-årene til begynnelsen av 2010-årene. Generasjon Z er generasjonen født etter millenniumsgenerasjonen og før Generasjon Alfa. Mennesker av generasjonen har ofte brukt moderne teknologi og internett store deler av livet, og har dermed god kjennskap og kompetanse på teknologi og sosiale medier.
Generasjon Z har flere kallenavn, blant andre «digitalt innfødte», «zoomere», og tidvis «snøfnuggenerasjonen».
| Generasjon Z (eller bare Gen Z) er et begrep som brukes om generasjonen født fra midten av 1990-årene til begynnelsen av 2010-årene. Generasjon Z er generasjonen født etter millenniumsgenerasjonen og før Generasjon Alfa. Mennesker av generasjonen har ofte brukt moderne teknologi og internett store deler av livet, og har dermed god kjennskap og kompetanse på teknologi og sosiale medier.
Generasjon Z har flere kallenavn, blant andre «digitalt innfødte», «zoomere», og tidvis «snøfnuggenerasjonen».
== Referanser == | Ƶ og ƶ (Z med en strek gjennom) ble tidligere brukt i det sovjetiske jaŋalif alfabetet for tyrkiske minoritetsspråk, der den representerte lyden [ʒ]. Slik sett tilsvarer den den kyrilliske bokstaven ж. | 199,326 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wenche_Kj%C3%B8l%C3%A5s | 2023-02-04 | Wenche Kjølås | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 20. desember', 'Kategori:Fødsler i 1962', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Nordmenn knyttet til petroleumsvirksomheten', 'Kategori:Norske konsernsjefer'] | Wenche Kjølås (født 20. desember 1962) er en norsk forretningskvinne.
Kjølås ble født på Stranda i Møre og Romsdal. Hun gikk på Stranda videregående skole, før hun begynte på Norges Handelshøyskole i 1982. Hun var ferdig med sin siviløkonomgrad i 1986.
Fra 1986 til 1992 arbeidet hun i Touche Ross. Hun ble deretter finansdirektør i Hakon Gruppen fra 1993 til 1995 og finansdirektør i Kavli Holding fra 1995. Hun var også administrerende direktør i Kavli AS, Norge fra 1997 til 1999. Fra 2000 til 2005 var Kjølås konserndirektør i Kavli Holdning AS. I 2006 ble hun finansdirektør i Grieg Logistics, og i 2009 ble hun administrerende direktør i Grieg Maturitas AS.Kjølås er styreleder i Keolis Norge, styremedlem i DOF ASA, Grieg Group Resources og Grieg Seafood ASA, og har vært styremedlem i Petroleum Geo-Services, Cermaq, Kavli og Q-Meieriene.
| Wenche Kjølås (født 20. desember 1962) er en norsk forretningskvinne.
Kjølås ble født på Stranda i Møre og Romsdal. Hun gikk på Stranda videregående skole, før hun begynte på Norges Handelshøyskole i 1982. Hun var ferdig med sin siviløkonomgrad i 1986.
Fra 1986 til 1992 arbeidet hun i Touche Ross. Hun ble deretter finansdirektør i Hakon Gruppen fra 1993 til 1995 og finansdirektør i Kavli Holding fra 1995. Hun var også administrerende direktør i Kavli AS, Norge fra 1997 til 1999. Fra 2000 til 2005 var Kjølås konserndirektør i Kavli Holdning AS. I 2006 ble hun finansdirektør i Grieg Logistics, og i 2009 ble hun administrerende direktør i Grieg Maturitas AS.Kjølås er styreleder i Keolis Norge, styremedlem i DOF ASA, Grieg Group Resources og Grieg Seafood ASA, og har vært styremedlem i Petroleum Geo-Services, Cermaq, Kavli og Q-Meieriene.
== Referanser == | Wenche Kjølås (født 20. desember 1962) er en norsk forretningskvinne. | 199,327 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_4284 | 2023-02-04 | Fylkesvei 4284 | ['Kategori:Fylkesveier i Rogaland', 'Kategori:Veier i Eigersund'] | Fylkesvei 4284 går mellom Skåra og Nodland i Heia i Eigersund kommune.
EigersundVeshovdaveien
Nodlandsveien
| Fylkesvei 4284 går mellom Skåra og Nodland i Heia i Eigersund kommune.
EigersundVeshovdaveien
Nodlandsveien
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv4284
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger | Fylkesvei 4284 går mellom Skåra og Nodland i Heia i Eigersund kommune. | 199,328 |
https://no.wikipedia.org/wiki/George_Albinson | 2023-02-04 | George Albinson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Dødsfall i 1975', 'Kategori:Engelske fotballspillere', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester City FC', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester United FC', 'Kategori:Fødsler 14. februar', 'Kategori:Fødsler i 1897', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Manchester'] | George Albinson (født 14. februar 1897 i Prestwich i Manchester, død april 1975 i Rochdale) var en engelsk fotballspiller. Han spilte for Manchester United og Manchester City.
George Albinson kom til Manchester United i mars 1919. Han debuterte for United i FA-cupen 12. januar 1921 mot Liverpool. Det var den eneste kampen han spilte for United på sine to år. I mai 1921 gikk han til Manchester City. Han spilte midtbane. | George Albinson (født 14. februar 1897 i Prestwich i Manchester, død april 1975 i Rochdale) var en engelsk fotballspiller. Han spilte for Manchester United og Manchester City.
George Albinson kom til Manchester United i mars 1919. Han debuterte for United i FA-cupen 12. januar 1921 mot Liverpool. Det var den eneste kampen han spilte for United på sine to år. I mai 1921 gikk han til Manchester City. Han spilte midtbane. | George Albinson (født 14. februar 1897 i Prestwich i Manchester, død april 1975 i Rochdale) var en engelsk fotballspiller. | 199,329 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_4290 | 2023-02-04 | Fylkesvei 4290 | ['Kategori:Fylkesveier i Rogaland', 'Kategori:Referanser til riksvei', 'Kategori:Veier i Eigersund'] | Fylkesvei 4290 går mellom Løyning og Hovland på Eigerøya i Eigersund kommune.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 61.
| Fylkesvei 4290 går mellom Løyning og Hovland på Eigerøya i Eigersund kommune.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 61.
== Kommuner og knutepunkter ==
EigersundLøyningsveien
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv4290
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger | Fylkesvei 4290 går mellom Løyning og Hovland på Eigerøya i Eigersund kommune. | 199,330 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Edie_Sedgwick | 2023-02-04 | Edie Sedgwick | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1971', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Santa Barbara', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA', 'Kategori:Skuespillerstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-02'] | Edith Minturn «Edie» Sedgwick (født 20. april 1943. Død 16. november 1971) var en amerikansk skuespiller og modell, spesielt kjent som hovedfigur i flere av Andy Warhol sine kortfilmer.
| Edith Minturn «Edie» Sedgwick (født 20. april 1943. Død 16. november 1971) var en amerikansk skuespiller og modell, spesielt kjent som hovedfigur i flere av Andy Warhol sine kortfilmer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Edie Sedgwick på Internet Movie Database
(fr) Edie Sedgwick på Allociné
(en) Edie Sedgwick på AllMovie
(en) Edie Sedgwick hos The Movie Database | | fsted = Santa Barbara, California, USA | 199,331 |
https://no.wikipedia.org/wiki/George_S._Robertson | 2023-02-04 | George S. Robertson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske diskoskastere', 'Kategori:Britiske kulestøtere', 'Kategori:Britiske tennisspillere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Dødsfall 29. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1967', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Fødsler 25. mai', 'Kategori:Fødsler i 1872', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1896', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tennisspillere under Sommer-OL 1896'] | George Stuart Robertson (født 25. mai 1872, død 29. januar 1967) var en britisk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1896 i Athen.
Robertson kom på tredjeplass dobleturneringen i tennis sammen med Teddy Flack fra Australia under OL 1896 i Athen. De spilte kun en kamp, semifinalen som de tapte, det ble ikke spilt noen kamp om tredjeplass. I singleturneringen ble han utslått i første runde av Konstantinos Paspatis fra Hellas.
Robertson deltok også i friidrett, i diskos kom han på fjerdeplass med et kast på 25,20 meter.
| George Stuart Robertson (født 25. mai 1872, død 29. januar 1967) var en britisk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1896 i Athen.
Robertson kom på tredjeplass dobleturneringen i tennis sammen med Teddy Flack fra Australia under OL 1896 i Athen. De spilte kun en kamp, semifinalen som de tapte, det ble ikke spilt noen kamp om tredjeplass. I singleturneringen ble han utslått i første runde av Konstantinos Paspatis fra Hellas.
Robertson deltok også i friidrett, i diskos kom han på fjerdeplass med et kast på 25,20 meter.
== OL-medaljer ==
1896 Athen - Bronse i tennis, double herrer
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) George S. Robertson – Olympics.com
(en) George S. Robertson – Olympic.org
(en) George S. Robertson – Olympedia
(en) George S. Robertson – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) George S. Robertson – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) George S. Robertson – ITF Tennis | George Stuart Robertson (født 25. mai 1872, død 29. | 199,332 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Beaumont_Asquith | 2023-02-04 | Beaumont Asquith | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Dødsfall 12. april', 'Kategori:Dødsfall i 1977', 'Kategori:Engelske fotballspillere', 'Kategori:Fotballspillere for Barnsley FC', 'Kategori:Fotballspillere for Bradford City AFC', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester United FC', 'Kategori:Fødsler 16. september', 'Kategori:Fødsler i 1910', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Wakefield'] | Beaumont Asquith (født 16. september 1910 i Wakefield, West Yorkshire, død 12. april 1977 i Barnsley) var en engelsk fotballspiller. Han spilte for Barnsley, Manchester United og Bradford City. | Beaumont Asquith (født 16. september 1910 i Wakefield, West Yorkshire, død 12. april 1977 i Barnsley) var en engelsk fotballspiller. Han spilte for Barnsley, Manchester United og Bradford City. | Beaumont Asquith (født 16. september 1910 i Wakefield, West Yorkshire, død 12. | 199,333 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gunstein_Instefjord | 2023-02-04 | Gunstein Instefjord | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 4. juni', 'Kategori:Fødsler i 1965', 'Kategori:KrFUs ledelse', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske statsvitere', 'Kategori:Personer fra Høyanger kommune', 'Kategori:Politiske rådgivere fra KrF', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Gunstein Instefjord (født 1965) er en norsk organisasjonsarbeider, statsviter, direktør og politiker for KrF. Han har arbeidet som rådgiver for partiet i flere perioder. Han har også arbeidet mye med bistandspolitikk.
Instefjord født og oppvokst i Høyanger i Sogn og Fjordane. Han har hovedfag i statsvitenskap fra UIO.
Han begynte sin politiske karriere i KrfU og satt som dens leder i perioden 1988–1990.
På 1990-tallet arbeidet han ved Nordisk råds Oslo-kontor og var i samme periode rådgiver for partileder Valgerd Svarstad Haugland. I perioden 1997–2000 var han politisk rådgiver for statsminister Kjell Magne Bondevik, deretter var han informasjonssjef i Akademikernes Fellesorganisasjon og leder i utviklingspolitisk avdeling i Kirkens Nødhjelp. I 2011 ble han ansatt som fagdirektør i Forbrukerrådet.Han har også vært styreleder i Initiativ for Etisk Handel og leder for det regjeringsoppnevnte Utviklingsutvalget som leverte en rapport om hvordan norsk politikk, innenfor andre sektorer enn bistand, kunne bidra til utvikling i fattige land (2008).I 1990 meldte han seg ut av Krf i en kort periode i protest mot at bystyregruppen i Oslo ønsker et samarbeide med Frp.
| Gunstein Instefjord (født 1965) er en norsk organisasjonsarbeider, statsviter, direktør og politiker for KrF. Han har arbeidet som rådgiver for partiet i flere perioder. Han har også arbeidet mye med bistandspolitikk.
Instefjord født og oppvokst i Høyanger i Sogn og Fjordane. Han har hovedfag i statsvitenskap fra UIO.
Han begynte sin politiske karriere i KrfU og satt som dens leder i perioden 1988–1990.
På 1990-tallet arbeidet han ved Nordisk råds Oslo-kontor og var i samme periode rådgiver for partileder Valgerd Svarstad Haugland. I perioden 1997–2000 var han politisk rådgiver for statsminister Kjell Magne Bondevik, deretter var han informasjonssjef i Akademikernes Fellesorganisasjon og leder i utviklingspolitisk avdeling i Kirkens Nødhjelp. I 2011 ble han ansatt som fagdirektør i Forbrukerrådet.Han har også vært styreleder i Initiativ for Etisk Handel og leder for det regjeringsoppnevnte Utviklingsutvalget som leverte en rapport om hvordan norsk politikk, innenfor andre sektorer enn bistand, kunne bidra til utvikling i fattige land (2008).I 1990 meldte han seg ut av Krf i en kort periode i protest mot at bystyregruppen i Oslo ønsker et samarbeide med Frp.
== Referanser == | Gunstein Instefjord (født 1965) er en norsk organisasjonsarbeider, statsviter, direktør og politiker for KrF. Han har arbeidet som rådgiver for partiet i flere perioder. | 199,334 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jean_Paul_Getty | 2023-02-04 | Jean Paul Getty | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 6. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1976', 'Kategori:Folk knyttet til petroleumsvirksomhet', 'Kategori:Fødsler 15. desember', 'Kategori:Fødsler i 1892', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Milliardærer fra USA', 'Kategori:Personer fra Minneapolis', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jean Paul Getty (født 15. desember 1892 i Minneapolis i Minnesota i USA, død 6. juni 1976 på Sutton Place i Surrey i England) var en amerikansk oljemagnat og kunstsamler, og grunnlegger og eier av selskapet Getty Oil.Getty var en av verdens første dollarmilliardærer og i lang tid en av de mest formuende personene i verden. I 1960-årene var han blant annet fast skribent i tidsskriftet Playboy, der han skrev om hvordan tjene seg rik, hvordan håndtere en formue uten å gå dukken, hvordan han investerte, og hvordan han fikk fagforbundene til å arbeide med og ikke mot seg.
Han var en entusiastisk kunstsamler, spesielt av kunst fra antikken og renessansen. Han testamenterte en stor del av sin betydelige formue til et museum som skulle samle kunsten og vise den for allmennheten. Museet heter J. Paul Getty Museum (ofte bare kalt Getty Museum). Den først tiden holdt kunstsamlingene til i en stor villa i middelhavsstil som Getty kjøpte i åsene i Topanga i California, mellom Santa Monica og Malibu. På 1990-tallet ble det oppført et nytt museum, i moderne stil, i Brentwood i California. Dette er idag Los Angeles fornemste kunstmuseum og en av verdens fremste samlinger av spesielt antikk og renessansekunst.
Getty var gift fem ganger og hadde fem barn og flere barnebarn. Hans eldste barnebarn, John Paul Getty III, ble kidnappet i Italia i 1973. Kidnapperne krevde løsepenger, men familien vegret seg først for å betale. Etter at kidnapperne skar av høyre øre og sendte det til en italiensk dagsavis, ble det betalt en redusert sum og barnebarnet ble sluppet fri.Getty kjøpte også et slott i tudorstil, Sutton Place i Surrey, der han døde i 1976. | Jean Paul Getty (født 15. desember 1892 i Minneapolis i Minnesota i USA, død 6. juni 1976 på Sutton Place i Surrey i England) var en amerikansk oljemagnat og kunstsamler, og grunnlegger og eier av selskapet Getty Oil.Getty var en av verdens første dollarmilliardærer og i lang tid en av de mest formuende personene i verden. I 1960-årene var han blant annet fast skribent i tidsskriftet Playboy, der han skrev om hvordan tjene seg rik, hvordan håndtere en formue uten å gå dukken, hvordan han investerte, og hvordan han fikk fagforbundene til å arbeide med og ikke mot seg.
Han var en entusiastisk kunstsamler, spesielt av kunst fra antikken og renessansen. Han testamenterte en stor del av sin betydelige formue til et museum som skulle samle kunsten og vise den for allmennheten. Museet heter J. Paul Getty Museum (ofte bare kalt Getty Museum). Den først tiden holdt kunstsamlingene til i en stor villa i middelhavsstil som Getty kjøpte i åsene i Topanga i California, mellom Santa Monica og Malibu. På 1990-tallet ble det oppført et nytt museum, i moderne stil, i Brentwood i California. Dette er idag Los Angeles fornemste kunstmuseum og en av verdens fremste samlinger av spesielt antikk og renessansekunst.
Getty var gift fem ganger og hadde fem barn og flere barnebarn. Hans eldste barnebarn, John Paul Getty III, ble kidnappet i Italia i 1973. Kidnapperne krevde løsepenger, men familien vegret seg først for å betale. Etter at kidnapperne skar av høyre øre og sendte det til en italiensk dagsavis, ble det betalt en redusert sum og barnebarnet ble sluppet fri.Getty kjøpte også et slott i tudorstil, Sutton Place i Surrey, der han døde i 1976.
== Referanser == | Jean Paul Getty (født 15. desember 1892 i Minneapolis i Minnesota i USA, død 6. | 199,335 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Joe_Astley | 2023-02-04 | Joe Astley | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Dødsfall i 1967', 'Kategori:Engelske fotballspillere', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Notts County FC', 'Kategori:Fødsler 1. april', 'Kategori:Fødsler i 1899', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Dudley'] | Joseph Emmanuel «Joe» Astley (født 1. april 1899 i Dudley, West Midlands, død oktober 1967 i Manchester) var en engelsk fotballspiller. Han spilte for Manchester United, Cradley Heath og Notts County. Han kom til Manchester United i august 1924 fra Cradley Heath. Han gjorde det ganske bra på reservelaget, men det ble bare to kamper for Uniteds førstelag. Etter fire år i United gikk turen til Notts County i 2. divisjon. | Joseph Emmanuel «Joe» Astley (født 1. april 1899 i Dudley, West Midlands, død oktober 1967 i Manchester) var en engelsk fotballspiller. Han spilte for Manchester United, Cradley Heath og Notts County. Han kom til Manchester United i august 1924 fra Cradley Heath. Han gjorde det ganske bra på reservelaget, men det ble bare to kamper for Uniteds førstelag. Etter fire år i United gikk turen til Notts County i 2. divisjon. | Joseph Emmanuel «Joe» Astley (født 1. april 1899 i Dudley, West Midlands, død oktober 1967 i Manchester) var en engelsk fotballspiller. | 199,336 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_4312 | 2023-02-04 | Fylkesvei 4312 | ['Kategori:Fylkesveier i Rogaland', 'Kategori:Referanser til Ev39', 'Kategori:Veier i Bjerkreim'] | Fylkesvei 4312 går mellom Kløgtveit og Eikeland i Bjerkreim kommune.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 103.
| Fylkesvei 4312 går mellom Kløgtveit og Eikeland i Bjerkreim kommune.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 103.
== Kommuner og knutepunkter ==
BjerkreimYtre Heiavegen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv4312
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldingerVegvesenets vegkart | Fylkesvei 4312 går mellom Kløgtveit og Eikeland i Bjerkreim kommune. | 199,337 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Joakim_Pirinen | 2023-02-04 | Joakim Pirinen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 28. mai', 'Kategori:Fødsler i 1961', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske forfattere', 'Kategori:Svenske tegnere', 'Kategori:Svenske tegneserieskapere', 'Kategori:Vinnere av Adamsonprisen'] | Joakim Pirinen (født 28. mai 1961 i Solna i Sverige) er en svensk tegneserietegner, billedkunstner, forfatter og dramatiker. Han er i Sverige blant annet kjent for den satiriske, eksperimentelle og personlige tegneserien Socker-Conny og serier i en kunstnerisk raffinert undergrunnsstil.
| Joakim Pirinen (født 28. mai 1961 i Solna i Sverige) er en svensk tegneserietegner, billedkunstner, forfatter og dramatiker. Han er i Sverige blant annet kjent for den satiriske, eksperimentelle og personlige tegneserien Socker-Conny og serier i en kunstnerisk raffinert undergrunnsstil.
== Arbeid ==
Joakim Pirinen debuterte i 1983 med seriealbumet Välkommen till sandlådan. I 1985 kom det første seriealbumet om Socker-Conny, en tegneserie for voksne om en anarkistisk borderlinepersonlighet. Dette ble et gjennombrudd for Pirinen som tegneserieskaper. Han har ellers i flere år levert bidrag til blant annet det svenske tegneseriebladet og kulturtidsskriftet Galago.
Joakim Pirinen har også hatt flere utstillinger som billedkunstner, blant annet på Moderna Museet i Stockholm i 1992. Hans debut som prosaforfatter kom i 2001 med Den svenska apan. Pirinen har også videreført sin uvanlige stil i en skuespilltrilogi om Familien Bra. Han har dessuten hatt spoken word-forestillinger med tekstene sine.
Med sin virtuose tegneteknikk og sitt distinkte kunstneriske uttrykk har Pirinen påvirket nye tegneseriekunstnere i Sverige siden 1980-tallet. Seriene og bildefortellingene hans er vanligvis tegnet med penn, pensel og svart tusj, og tegningene er preget av en ekspresjonistisk og surrealistisk stil med stor visuell oppfinnsomhet. Ofte er det grafiske eksperimenter med et vell av detaljer og presise og nervøse linjer og flater om hverandre, alt i svart og hvitt. Tonen er personlig og humoristisk, satirisk og rå, ofte med søte figurer i ellers til dels brutale motiver. I tillegg leker Pirinen fritt med språk, tid og rom.
Joakim Pirinen bor og arbeider i Stockholm.
== Bibliografi ==
=== Tegneseriealbum ===
1983: Välkommen till sandlådan
1985: Socker-Conny
1987: Gas
1989: Kvarteret Kniven
1992: Den sjunde björnen (teckningar)
1995: Split vision
1998: Stora boken om Socker-Conny
1999: Den universella bristen på respekt
2004: Ingens bästa vän
2008: Döda paret och deras «vänner»
=== Prosa ===
1993: Familjen Bra och andra relationer
2001: Den svenska apan
== Priser og utmerkelser ==
1986: Svenska serieakademins pris Adamsonstatyetten
1987: Seriefrämjandets pris Urhunden
1995: Aftonbladets Axel Liffner-pris
2001: Stockholms Stads Stora pris
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Forlaget Norstedts om Joakim Pirinen
Den svenske Seriewikin om Joakim Pirinen
Intervju i Dagens Nyheter januar 2008 | Joakim Pirinen (født 28. mai 1961 i Solna i Sverige) er en svensk tegneserietegner, billedkunstner, forfatter og dramatiker. | 199,338 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C6%87 | 2023-02-04 | Ƈ | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bokstaver i det latinske alfabetet'] | Ƈ og ƈ (C med krok) er en bokstav som brukes i noen afrikanske språk; minuskelen brukes i det internasjonale fonetiske alfabetet for å en ustemt palatal implosiv.
I Unicode kodes den som U+0187 (Ƈ) og U+0188 (ƈ). | Ƈ og ƈ (C med krok) er en bokstav som brukes i noen afrikanske språk; minuskelen brukes i det internasjonale fonetiske alfabetet for å en ustemt palatal implosiv.
I Unicode kodes den som U+0187 (Ƈ) og U+0188 (ƈ). | og (C med krok) er en bokstav som brukes i noen afrikanske språk; minuskelen brukes i det internasjonale fonetiske alfabetet for å en ustemt palatal implosiv. | 199,339 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ems_(elv) | 2023-02-04 | Ems (elv) | ['Kategori:51°N', 'Kategori:53°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Niedersachsen', 'Kategori:Elver i Nordrhein-Westfalen', "Kategori:Ems' vassdragsområde"] | Ems (nederlandsk: Eems) er en elv nordvest i Tyskland. Den renner gjennom delstatene Nordrhein-Westfalen og Niedersachsen. Den totale lengden av elven er på 371 kilometer.
| Ems (nederlandsk: Eems) er en elv nordvest i Tyskland. Den renner gjennom delstatene Nordrhein-Westfalen og Niedersachsen. Den totale lengden av elven er på 371 kilometer.
== Geografi ==
Elven har sitt utspring sør i Teutoburger Wald i Nordrhein-Westfalen, og først i Niedersachsen blir den en relativt stor elv. Her er myrområdet Emsland kalt opp etter elven. I Meppen møter Ems den største sideelven Hase, før den så renner nordover, nær den nederlandske grensen og inn i Øst-Friesland.
Nær Emden renner elven ut i estuariet Dollart (en nasjonalpark), som strekker seg vestover til byen Delfzijl. Mellom Emden og Delfzijl danner Dollart grensen mellom Nederland og Tyskland, og har blitt emne for disputt mellom de to land. Nederland har hevdet at landegrensen går i det geografiske senteret i elvemunningen, mens Tyskland på sin side har hevdet at grensen går langsmed det dypeste området i elven. (Som også er geografisk nærmere Nederland). Uenigheten på dette området har derimot aldri gått lenger enn at begge parter er enige om å være uenige.
Forbi Delfzijl renner Ems ut i Vadehavet, som er en del av Nordsjøen. De to sundene som skiller den tyske øya Borkum fra naboøyene Rottumeroog (Nederland) og Memmert (Tyskland) blir kalt Westere(e)ms og Osterems (Vest- og Øst-Ems). I sitt nedre elveløp mellom Dortmund og Emden er Ems kanalisert, og dette partiet går også under navnet Dortmund-Ems-kanalen.
== Historie ==
Ems var kjent for flere forfattere i antikken, som blant andre Plinius den eldre i Naturhistorie (4.14), Tacitus i Annalar (Bok 1), Pomponius Mela (3.3), Strabo og Klaudios Ptolemaios, Geografi (2.10). Ptolemaios' navn for elven var Amisios potamos, og på latinsk Amisius fluvius. De andre nyttet det samme navnet eller Amisia, Amasia eller Amasios. En vet med stor sikkerhet at dette er samme elv, fordi den alltid er ført opp mellom Rhinen og Weser, og var den eneste elven som førte til Teutoburger Wald.
Amisius rant fra Teutoburger Wald, hjemsted til stammen Cherusci med Bructeri og andre stammer i nærheten. Disse stammene var blant de første frankere. Romerne var ganske interessert i å innlemme disse stammene i sitt rike, og bygde derfor festningen Amisia ved munningen av Ems. Siden elven var framkommelig for skipene deres var det et ønske om å møte stammene i den øvre delen av elven.
Rundt elven var det derimot stort sett bare myrområder og romerne fant ingen steder å gå i land. De kunne derfor ikke benytte de vanlige strategiene og taktikkene som var blitt utviklet av den romerske hæren. Romerne ble stoppet i slaget ved Teutoburgerskogen i år 9, og ble siden slått tilbake igjen seks år senere. Ems ble en veg som ikke førte til noe sted, og på grunn av myrområdene kunne man heller ikke bygge bruer over den.
Byggingen av kanaler i moderne tider har knyttet Ems til andre vannveier, noe som har gjort elven til en hovedvannvei for industriell transport.
== Byer og kommuner langs Ems ==
Hövelhof
Steinhorst
Westerwiehe
Schöning
Rietberg
Rheda-Wiedenbrück
Harsewinkel
Warendorf
Telgte
Greven
Emsdetten
Rheine
Salzbergen
Emsbüren
Lingen
Geeste
Meppen
Haren
Lathen
Dörpen
Lehe
Aschendorf
Tunxdorf
Papenburg
Weener
Leer
Jemgum
Midlum
Critzum
Rorichum
Gandersum
Emden
Knock
Delfzijl
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ems – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
www.ems.nrw.de
Unsere-schoene-ems.de – Ems ved Emsbüren | | munning = Nordsjøen ved Emden | 199,340 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gym_Class_Heroes | 2023-02-04 | Gym Class Heroes | ['Kategori:1997 i USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1997', 'Kategori:Hiphopgrupper fra USA', 'Kategori:Musikkgrupper fra USA'] | Gym Class Heroes er et amerikansk band fra Geneva, New York. Gruppen startet da Travis McCoy møtte trommeslageren Matt McGinley og bestemte seg for å lage et band. Etter at gitaristen Disashi Lumumba-Kasongo kom til, ble de signert til plateselskapet Decaydance Records, der de gav ut As Cruel As School Children, som solgte til gull. Siden den utgivelsen har bandets singel «Cupid's Chokehold» nådd opp som fjerdeplass på «Billboard Hot 100»-listen, og «Clothes Off!» nådde som #5 på UK Singles Chart. De har samarbeidet med Patrick Stump fra Fall Out Boy ved flere anledninger, særlig da han sang bakgrunnsvokal på sangen «Cupid's Chokehold». Stump produserte også mesteparten av albumet The Quilt, som ble gitt ut 9. september 2008.
| Gym Class Heroes er et amerikansk band fra Geneva, New York. Gruppen startet da Travis McCoy møtte trommeslageren Matt McGinley og bestemte seg for å lage et band. Etter at gitaristen Disashi Lumumba-Kasongo kom til, ble de signert til plateselskapet Decaydance Records, der de gav ut As Cruel As School Children, som solgte til gull. Siden den utgivelsen har bandets singel «Cupid's Chokehold» nådd opp som fjerdeplass på «Billboard Hot 100»-listen, og «Clothes Off!» nådde som #5 på UK Singles Chart. De har samarbeidet med Patrick Stump fra Fall Out Boy ved flere anledninger, særlig da han sang bakgrunnsvokal på sangen «Cupid's Chokehold». Stump produserte også mesteparten av albumet The Quilt, som ble gitt ut 9. september 2008.
== Diskografi ==
2001: ...For the Kids
2004: The Papercut EP
2005: The Papercut Chronicles
2006: As Cruel As School Children
2008: Patches From the Quilt EP
2008: The Quilt
2009: Be the Judge
== Medlemmer ==
Travis McCoy – vokal
Disashi Lumumba-Kasongo – gitar
Eric Roberts – bassgitar, vokal
Matt McGinley – trommer
== Priser og nominasjoner ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Gym Class Heroes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Gym Class Heroes på Discogs
(en) Gym Class Heroes på MusicBrainz
(en) Gym Class Heroes på Spotify
(en) Gym Class Heroes på Songkick
(en) Gym Class Heroes på Last.fm
(en) Gym Class Heroes på AllMusic
Offisiell Myspace
Komplett GCH diskografi
Blender intervju Arkivert 18. desember 2008 hos Wayback Machine.
Clash Magazine intervju
Travis McCoy i SPIN magazine | Geneva, New York, USA | 199,341 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%89mile_Fisseux | 2023-02-04 | Émile Fisseux | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bueskyttere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Franske bueskyttere', 'Kategori:Fødsler 15. februar', 'Kategori:Fødsler i 1868', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i bueskyting'] | Émile Fisseux var en fransk bueskytter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris og 1908 i London.
Fisseux kom på tredjeplass i bueskyting 50 meter Au Cordon Doré under OL 1900 i Paris. Fisseux skjøt 28 poeng som var tre mindre enn sin landsmann Henri Hérouin som ble olympisk mester og en mindre enn Hubert Van Innis fra Belgia som ble nummer to.
| Émile Fisseux var en fransk bueskytter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris og 1908 i London.
Fisseux kom på tredjeplass i bueskyting 50 meter Au Cordon Doré under OL 1900 i Paris. Fisseux skjøt 28 poeng som var tre mindre enn sin landsmann Henri Hérouin som ble olympisk mester og en mindre enn Hubert Van Innis fra Belgia som ble nummer to.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Bronse i bueskyting, Au Cordon Doré - 50 meter
== Eksterne lenker ==
(en) Émile Fisseux – Olympics.com
(en) Émile Fisseux – Olympic.org
(en) Émile Fisseux – Olympedia
(en) Émile Fisseux – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Émile Fisseux var en fransk bueskytter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris og 1908 i London. | 199,342 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Aston_jr. | 2023-02-04 | John Aston jr. | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske fotballspillere', 'Kategori:Fotballspillere for Blackburn Rovers FC', 'Kategori:Fotballspillere for Luton Town FC', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Mansfield Town FC', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Manchester', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Mesterligaen i fotball for menn'] | John Aston jr. (født 28. juni 1947 i Manchester) er en tidligere engelsk fotballspiller som spilte for Manchester United, Luton Town, Mansfield Town og Blackburn Rovers.
Han begynte i Manchester Uniteds ungdomsavdeling hvor han blant annet vant FA Youth Cup i 1964. Han spilte ving og ble etter hvert noenlunde fast på Uniteds lag. I 1967 vant han ligaen og høydepunktet kom da han var en av heltene i Manchester Uniteds lag som vant Serievinnercupen 4–1 mot Benfica på Wembley i 1968. Han brakk beinet sesongen etter og kom aldri tilbake til tidligere form.
Hans far, John Aston (1921–2003), spilte 253 kamper for Manchester United og fikk 17 landskamper for England.
| John Aston jr. (født 28. juni 1947 i Manchester) er en tidligere engelsk fotballspiller som spilte for Manchester United, Luton Town, Mansfield Town og Blackburn Rovers.
Han begynte i Manchester Uniteds ungdomsavdeling hvor han blant annet vant FA Youth Cup i 1964. Han spilte ving og ble etter hvert noenlunde fast på Uniteds lag. I 1967 vant han ligaen og høydepunktet kom da han var en av heltene i Manchester Uniteds lag som vant Serievinnercupen 4–1 mot Benfica på Wembley i 1968. Han brakk beinet sesongen etter og kom aldri tilbake til tidligere form.
Hans far, John Aston (1921–2003), spilte 253 kamper for Manchester United og fikk 17 landskamper for England.
== Meritter ==
Manchester United1. divisjon
Vinner (1): 1966–67
Charity Shield
Vinner (2): 1965*, 1967* (*=delt)
Serievinnercupen
Vinner (1): 1968
Intercontinental Cup
Tapende finalist (1): 1968
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) John Aston jr. – WorldFootball.net
(en) John Aston jr. – PlaymakerStats.com
John Aston jnrs. profil på united.no | | fødtsted = Manchester | 199,343 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sandsundv%C3%A6r | 2023-02-04 | Sandsundvær | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:66°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Bosetninger i Herøy i Nordland', 'Kategori:Fiskevær i Nordland', 'Kategori:Øyer i Herøy i Nordland'] | Sandsundvær er et gammelt fiskevær i Herøy kommune i Nordland. Sandsundvær består av lave, nesten jordløse holmer og mange skjær. De største holmene som danner fiskeværet er Hvaltangen, Innerloddet, Hjarthaugen, Ytterloddet og Påskeskjæret. Høyeste punktet er Hjarthaugen med sine 5-7 moh. I sør finner vi Skarholmen, som er noe høyere med sine 16,5 moh. og i nord ligger Vefsenholmen.
Mellom Hjarthaugen og Innerloddet kan en ved fjære sjø gå tørrskodd, men mellom de andre holmene er det ganske djupe slukter. I dag er slukten mellom Hjarthaugen og Ytterloddet fylt igjen med stein.
I 1876–1880 drev gjennomsnittlig 207 mann fiske i Sandsundvær.
Sommeren i 1900 ble det bygget to brønner i Sandsundvær. Den ene ble bygget på Hvaltangen og den andre på Vefsnholmen. Disse brønnene er bygget på det høyeste punktet på disse holmene. Vannet får de opp ved at de har boret et hull gjennom berget helt ned til grunnvannet. De har også bygd tak over brønnene slik at det ikke skal komme sjøvann og fuglelort i ferskvannet. Etter Sandsundværulykken ble en tredje brønn bygget på Hjarthaugen.
I 1901 var det 254 mennesker og 40-50 båter på fiskeværet.
| Sandsundvær er et gammelt fiskevær i Herøy kommune i Nordland. Sandsundvær består av lave, nesten jordløse holmer og mange skjær. De største holmene som danner fiskeværet er Hvaltangen, Innerloddet, Hjarthaugen, Ytterloddet og Påskeskjæret. Høyeste punktet er Hjarthaugen med sine 5-7 moh. I sør finner vi Skarholmen, som er noe høyere med sine 16,5 moh. og i nord ligger Vefsenholmen.
Mellom Hjarthaugen og Innerloddet kan en ved fjære sjø gå tørrskodd, men mellom de andre holmene er det ganske djupe slukter. I dag er slukten mellom Hjarthaugen og Ytterloddet fylt igjen med stein.
I 1876–1880 drev gjennomsnittlig 207 mann fiske i Sandsundvær.
Sommeren i 1900 ble det bygget to brønner i Sandsundvær. Den ene ble bygget på Hvaltangen og den andre på Vefsnholmen. Disse brønnene er bygget på det høyeste punktet på disse holmene. Vannet får de opp ved at de har boret et hull gjennom berget helt ned til grunnvannet. De har også bygd tak over brønnene slik at det ikke skal komme sjøvann og fuglelort i ferskvannet. Etter Sandsundværulykken ble en tredje brønn bygget på Hjarthaugen.
I 1901 var det 254 mennesker og 40-50 båter på fiskeværet.
== Ulykken i 1901 ==
Den 22. januar 1901 mistet 34 mennesker livet under en orkan fra sørvest med svært stor sjøgang. Skadene var enorme og åtte av de som mistet livet ble aldri funnet. De fleste av dem som omkom druknet ikke, men ble slått i hjel av vrakgods som havet førte med seg med voldsom fart og kraft. De 26 som ble funnet, alle nordøst for Hjarthaugen, ble lagt i ei bu. Denne bua fikk senere navnet «Daumannsbua».
Bare ni av fiskeværets 16 buer stod igjen etter uværet. Tapet av redskaper og båter var stort. Blant annet ble 26 storbåter (fembøringer) helt ødelagt.
Folk som opplevde ulykken har fortalt at det var tre kjempebølger som gjorde de største ødeleggelsene. Disse tre bølgene var så høye at de slo over Skarholmen som er 16,5 meter over havet.
En katastrofe som dette kan vanskelig regnes i kroner og ører, men ble i sin tid beregnet til 117 200 kroner.
== Moloen ==
På grunn av Sandsundsværs dårlige havneforhold hadde beboerne søkt om å få bygge en molo. Denne moloen ble i 1898 beregnet til 63 000 kroner. Etter ulykka i 1901 ble det fortgang med søknaden, og den 20. desember samme året ble søknaden behandlet i Herø herredsstyre. Statens havnevesen sto for byggingen av moloen. Arbeidet ble påbegynt i 1902, og fem år senere, høsten 1907, sto den ferdig. Arbeiderne hentet sanden fra Åkvika på Dønna, og steinen ble hentet på Raudnakken som er en holme som ligger nordvest for Sandsundvær. Det ble også sprengt stein fra Hjarthaugen og Hvaltangen.
Moloen er 515 meter lang og står 5-6 meter over lavvann. Den ble beregnet til å koste 80 000 kroner.
== Sandsundvær i dag ==
I dag står det to restaurerte hus på Sandsundvær. De står på Innerloddet og brukes året rundt som feriested. Det arrangeres guidede turer til Sandsundvær hver sommer.
== Litteraturliste ==
Heftet Sandsundvær-ulykken - 22. januar 1901 av Reidar Moursund.
== Eksterne lenker ==
http://trondkarlsen.com
Herøy kommune
== Kilder ==
Antallet på de omkomne som ikke ble funnet etter Sandsundværulykken varierer fra syv til ni. | Sandsundvær er et gammelt fiskevær i Herøy kommune i Nordland. Sandsundvær består av lave, nesten jordløse holmer og mange skjær. | 199,344 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_4320 | 2023-02-04 | Fylkesvei 4320 | ['Kategori:Fylkesveier i Rogaland', 'Kategori:Veier i Bjerkreim'] | Fylkesvei 4320 går mellom Hovland bru og Vassbø i Bjerkreim kommune. Veien er 2,4 km lang.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 104.
| Fylkesvei 4320 går mellom Hovland bru og Vassbø i Bjerkreim kommune. Veien er 2,4 km lang.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 104.
== Kommuner og knutepunkter ==
Bjerkreim
Fv4318Fylkesvei 4318 Hovland bru
Kommunal vei fra Vassbø til Vassbø kai (0,8 km)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv4320
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldingerVegvesenets vegkart | Fylkesvei 4320 går mellom Hovland bru og Vassbø i Bjerkreim kommune. Veien er 2,4 km lang. | 199,345 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_kvinnelandslag_i_fotball | 2023-02-04 | Norges kvinnelandslag i fotball | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landslag som har vunnet VM i fotball', 'Kategori:Norges kvinnelandslag i fotball', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris', 'Kategori:Vinnere av Kniksenprisen'] | Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
| Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
== Historie ==
I europeisk målestokk var kvinnelandslaget relativt tidlig etablert, men de var sent ute i skandinavisk sammenheng, godt etter Sverige og Danmark.
Det ble spilt en uoffisiell kamp der et norsk kvinnelandslag møtte Sveriges kvinnelandslag i fotball den 7. august 1975 på Nya Ullevi i Gøteborg, De tapte 0–4 med Torodd Nordeng som trener og spillere som Sif Kalvø og Grete Pedersen.De første offisielle kampene Norge spilte var to miniturneringer mot Sverige, Danmark og Finland, før Norge møtte, og slo, Nord-Irland.
=== Begynnelsen (1978–1983) ===
Som i mange andre land, hadde også Norges Fotballforbund en svært skeptisk tone til kvinnefotball. Det var først på 1970-tallet, etter etableringen av Norway Cup og Dagbladets aktive kamp for å få NFF til å skifte standpunkt, at Norge etter hvert fikk et landslag og Norgesmesterskap. Landslaget ble dannet med Per Pettersen som trener. Norges første landskamp ble spilt den 7. juli 1978 mot Sverige, og kampen endte med tap 1-2. Kari Nielsen fra Asker ble tidenes første målgjører på kvinnelandslaget. Det ble også tap mot Finland og Danmark under dette nordiske mesterskapet i Danmark.Året etter tapte Norge nok en gang for de tre landene. Imidlertid vant Norge sin første kamp med 4–1 mot Nord-Irland under en uoffisiell EM-turnering i Italia. I løpet av de neste årene ble Norge gradvis bedre, og lyktes å slå Frankrike, Sveits og England. Norge spilte også uavgjort mot Danmark og Sverige under det nordiske mesterskapet i 1982, og gjorde sin beste innsats i nordisk mesterskap med å gå gjennom ubeseiret. Imidlertid forelå det ingen offisielle Europa- eller verdensmesterskap, og dermed heller ingen mesterskapskvalifiseringer.
=== Erling Hokstad (1983–1989) ===
I 1983 tok Erling Hokstad over landslaget, og var med på å lede Norge til sin første kvalifisering til et mesterskap. Enda EM i 1984 strengt talt ikke var offisielt ettersom mindre enn halvparten av UEFA-medlemslandene stilte, var det det første mesterskapet som krevde kvalifisering. Norge havnet i en helnordisk kvalifiseringspulje med Sverige, Finland og Island. Norge slo Finland begge gangene, og vant og spilte uavgjort mot Island. Imidlertid ble det to tap mot Sverige, og dermed var Norge ute, da bare vinneren kom videre. Resultatene viste at Norge var i ferd med å markere seg blant de bedre lagene. Sverige vant for øvrig EM.
==== Første norske europamestre i lagidrett ====
Norge hadde et Sverigekompleks som viste seg året etter, da europamesterne slo Norge hele 5–0, det største tapet i Norges historie (tangert senere). Fra og med den 7. mai 1986 ble Dag Steinar Vestlund medtrener. Hvor vidt Vestlunds innvirken var avgjørende vites ikke, men Norge kvalifiserte seg til EM i 1987. Norge møtte Danmark, et lag de aldri hadde slått, Finland og Vest-Tyskland, som på det daværende tidspunktet hadde liten erfaring. Norge lyktes i å slå Danmark for første gang, til og med på bortebane. Imidlertid hadde Norge for mange uavgjort, og før siste runde ledet Norge med ett poeng mot Danmark. Norge vant den siste kampen 2–0 hjemme mot Finland mens Danmark tapte borte mot Vest-Tyskland. Etter kvalifiseringen fikk Norge oppdraget å arrangere semifinalene og finalen.
Semifinalen ble spilt mot Italia, nok et lag Norge aldri hadde slått. Heidi Støre og Trude Stendal scoret de to eneste målene i kampen, og Norge vant 2–0 etter at målvakt Janne Andreassen holdt buret rent. Norge spilte sin første offisielle finale i et mesterskap, der de møtte sin gamle nemesis, Sverige. Før finalen hadde Norge møtt Sverige ti ganger, med sju norske tap og tre uavgjorte kamper. Veteranen Gunn Nyborg, som hadde vært med helt siden starten i 1978, hadde vært med i alle ti kampene, og fikk endelig oppleve å slå svenskene. I finalen scoret Stendal to ganger, mens Sverige scoret bare en gang (ved Lena Videkull) og Norge vant 2–1. Norges første seier over Sverige i fotball for kvinner var også første gang Norge noensinne hadde vunnet noe i fotball. Året etterpå vant Norge et uoffisielt, men FIFA-arrangert, invitasjons-VM i Kina etter å ha møtt Sverige i finalen og vunnet 1–0.
EM ble arrangert annethvert år de første årene, og allerede i 1989 var det EM igjen. Norge tapte flere kamper enn de vant i kvalifiseringen, men vant den siste kampen med 3–1 over England i Blackburn, og gikk dermed videre på målforskjell tross bare fem poeng fra seks kamper, det svakeste av alle lagene som gikk videre. I kvartfinalen møtte Norge Nederland, som hadde slått Sverige. Imidlertid slo Norge Nederland med 2–1 og 3–0, og gikk videre til sluttspillet i Vest-Tyskland. Norge slo Sverige for tredje gang i mesterskapssammenheng, og gikk til finalen, der vi møtte et hjemmelag som hadde blitt langt bedre siden sist kamp mellom lagene. Vest-Tyskland vant 4–1, mens Norge måtte greie seg med sølv. Dette ble siste kampen til trenerparet Hokstad/Vestlund.
=== Even Pellerud (1990–1996) ===
Den nye treneren ble Even Pellerud. Han tok laget inn i kvalifisering til EM 1991, og det norske laget gikk gjennom seks kamper uten tap i gruppespillet, med bare et poengtap, mot England borte. I EM-kvartfinalen, som ble arrangert som hjemme- og bortekamp i november 1990, vant Norge 2–1 og 2–0 over Ungarn, og var dermed klaret for sluttspillet i Danmark, og også for VM-sluttspillet i Kina. Landslaget gikk inn i 1991-sesongen med et budsjett på tre millioner kroner i en sesong hvor de skulle spille både EM og VM. Norge slo ut Danmark i semifinalen på straffesparkkonkurranse etter to redninger av Reidun Seth, og møtte Tyskland i finalen. Norge tok ledelsen ved Birthe Hegstad like etter pause, men en feil av Linda Medalen ga Heidi Mohr muligheten til å utligne, og i ekstraomgangene hadde Tyskland mest krefter, scoret to mål, og vant fortjent, ifølge Sportsbokens reportasje. Dermed var Norges rekke på 11 kamper uten tap brutt.
Norge ladet opp til VM med to seire over USA i Massachusetts, hvor 17-åringen Bente Nordby debuterte på landslaget. De fikk imidlertid en dårlig start på VM med tap 0–4 for Kina i tidenes første VM-kamp, men hadde fortsatt sjansen til å gå videre, i og med at åtte av 12 lag gikk videre fra gruppespillet. Norge vant 4–0 over New Zealand og deretter knepent 2-1 mot Danmark, med Medalen som matchvinner rett etter en dansk utlikning. I kvartfinalen møtte Norge Italia, og Norge vant etter ekstraomganger, tross at de hadde sluppet Italia inn i kampen igjen ved to anledninger, takket være straffespark eksekvert av Tina Svensson. I semifinalen var det Sverige som ventet, og Norge vant klart 4-1 etter nok en straffe av Svensson, i tillegg til to mål av Medalen og et av Agnete Carlsen. I finalen ventet en ny rival, USA. USA var storfavoritter etter å ha slått europamestrene Tyskland lett, og tok ledelsen ved Michelle Akers, Norge utlignet ved Medalen, men Akers scoret vinnermålet tolv minutter før full tid etter å ha sneket til seg et tilbakespill fra Svensson til Seth.
==== EM 1993: Ny triumf ====
Pellerud fortsatte fremgangen, og i 1993 var Norge kvalifisert til EM i Italia etter en svært lett kvalifiseringsrunde med seire over Sveits og Belgia. Deretter fulgte, som i 1989, et dobbeltmøte med Nederland i kvartfinalen, hvor Norge sikret seg to 3–0-seire og billett til sluttspillet. Der stilte Norge med bare én europamester fra 1987, Heidi Støre; i forsvarsfireren var alle under 22 år. I semifinalen møtte Norge Danmark, og landslaget vant 1–0 etter scoring av 20-åringen Anne Nymark Andersen. Kaptein Birthe Hegstad hadde blitt byttet ut etter en ankelskade. I finalen møtte vi noe overraskende Italia, som hadde slått Tyskland på straffer. Etter en målløs første omgang kom Hegstad innpå i den andre, og scoret vinnermålet med 13 minutter igjen etter pasning fra Medalen.
I 1994 spilte Norge i den første Algarve Cup i Portugal, sammen med fire andre skandinaviske lag og USA; Norge utklasset Finland og Danmark og vant 1–0 over USA.
==== EM 1995: Innendørs tap for Sverige ====
I 1995 var det for andre og siste gang EM og VM i samme år. VM ble arrangert i Sverige, og hadde sannsynligvis prioritet også fra UEFA, ettersom semifinalene i EM ikke ble arrangert på nøytral grunn, men som hjemme- og bortekamp. Norge vant greit i kvalifiseringsrunden mot Finland, Den tsjekkiske republikk og Ungarn, og kvartfinalen mot Italia – mangel på seeding hadde gjort at EM-finalistene måtte møtes allerede i kvartfinalen, som også var kvalifisering til VM 1995 og OL 1996 – men i semifinalen mot Sverige ga Norge bort fire mål i andre omgang, og tapte dermed 5–7 sammenlagt etter å ha ledet med to mål til pause i andre kamp. Begge kampene ble spilt innendørs, før sesongen hadde kommet i gang i de nordiske landene.
==== VM 1995: Verdensmestre ====
EM-kampene og en 3.-plass i Algarve Cup, etter tap for Nederland, ga ikke store håp før VM-sluttspillet i Sverige, selv om Norge hadde slått USA etter straffesparkkonkurranse i Algarve. Norge hadde satt inn en ny, ung målvakt, Bente Nordby, som hadde fått noen få landskamper, men som ikke hadde spilt i EM-kampene mot Sverige og Italia. Tone Haugen, som sammen med Medalen spilte profesjonelt i Japan, og Marianne Pettersen kom også inn på laget, sistnevnte dog som reserve grunnet skade.
I gruppespillet møtte Norge England, Canada og Nigeria. Norge vant samtlige kamper, med to mål mot England og med store sifre mot de to andre lagene. I kvartfinalen ventet Danmark. Norge gikk opp i 3–0-ledelse ved Gro Espeseth, Medalen og Hege Riise, og et reduseringsmål seks minutter før slutt var betydningsløst. Det skulle imidlertid vise seg å bli Norges eneste baklengsmål i mesterskapet.
Norge hadde sjansen til revansje for finaletapet i 1991, da semifinalen i Västerås skulle gå mellom Norge og USA. Ann Kristin Aarønes scoret et tidlig mål, og Norge holdt unna, blant annet takket være Nordby, som reddet mange skudd i sluttminuttene. Norge spilte med ti spillere ettersom Heidi Støre ble utvist i det 77. minutt, men Nordby holdt nullen i den dramatiske avslutningen.
Norge møtte Tyskland i finalen, et lag Norge ikke hadde slått siden 1985. Tross dette, og tross at Støre satt på tribunen grunnet karantene, dominerte Norge første omgang og fikk inn to mål i omgangens ti siste minutter, ved Riise og Pettersen som målscorere. Riise ble kåret til turneringens beste spiller, Aarønes ble mesterskapets toppscorer, og forsvarsspiller og kaptein Gro Espeseth turneringens nest beste spiller. Tre måneder etter VM vant Norge 17–0 over Slovakia i EM-kvalifisering, som per 2009 er den største seieren den norske kvinnelandslaget har oppnådd.
I 1995 mottok landslaget Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris.
==== OL 1996: Ny medalje ====
Pelleruds siste turnering ble OL i Atlanta i 1996. I første kamp møtte Norge Brasil, som aldri hadde gått videre fra gruppespillet i et offisielt VM. Norge tok ledelsen to ganger, men Pretinha utlignet begge målene, og Aarønes fikk et mål annullert for angrep på keeper. Heidi Støre ble skadet i denne kampen, og kunne ikke spille noen av de resterende kampene; Brit Sandaune erstattet henne i denne kampen, og fikk dermed sin mesterskapsdebut som midtbanespiller, selv om hun senere skulle få fast plass som venstreback.
Tross Støres skade vant Norge 3–2 over Tyskland, den fjerde strake kampen uten tap mot tyskerne, etter avgjørelse på frispark av Hege Riise. Tyskland hadde utlignet to ganger, et mål av Bettina Wiegmann og et skudd av Birgit Prinz som gikk via en norsk spiller og i mål. Japan ble slått 4–0 i siste gruppespillkamp – Marianne Pettersen, nå fast spiller på laget, scoret to ganger – og ettersom Brasil hadde avgitt flere poeng vant Norge gruppen og gikk til semifinale.
I semifinalen møtte Norge USA nok en gang. Norge tok ledelsen etter en kontring som ble avsluttet av Linda Medalen etter pasning fra Agnete Carlsen. USA ble heiet fram av nesten 65 000 tilskuere på Sanford Stadium i Athens, og fikk straffespark med et kvarter igjen etter at Gro Espeseth skulle ha handset i 16-meterfeltet. Avgjørelsen var tvilsom ifølge New York Times' rapport, noe Espeseth var enig i – hun mente ballen søkte hånden hennes. New York Times hevdet imidlertid at USA burde hatt straffespark for hands tre minutter tidligere. Michelle Akers satte inn den straffen dommeren ga, og etter at Agnete Carlsen ble utvist for en takling bakfra i sluttminuttene benyttet innbytter Shannon MacMillan anledningen til å avgjøre kampen på golden goal ti minutter inn i ekstraomgangene. Norge fikk imidlertid OL-medaljer etter å ha vunnet bronsefinalen mot Brasil 2–0, med to mål av Aarønes.
Pelleruds siste kamp var returmatchen i Slovakia en måned etter OL. Kampen endte 4–0, og Norge vant dermed sin gruppe og var direkte kvalifisert for EM. Tidligere under sommeren hadde laget vunnet 3–1 borte og spilt 0–0 hjemme mot europamestrene Tyskland, og med fire seire i de andre kampene vant Norge gruppa og gikk direkte videre til sluttspillet.
=== Per-Mathias Høgmo (1997–2000) ===
==== EM 1997: Nedtur på hjemmebane ====
Pelleruds arvtaker, Per-Mathias Høgmo, ble ansatt i september 1996. Høgmo fikk relativt kort tid på å forberede seg til EM på hjemmebane, men ledet laget i vennskapskamper under vinteren og våren 1997, og laget vant sju av dem; deriblant 3–0 over Tyskland, Norges femte kamp på rad uten tap mot tyskerne, og fire kamper under Algarve Cup i 1997, Norges tredje seier der. Norge gikk inn i mesterskapet totalt 11 kamper på rad uten tap, den beste rekka siden VM-tittelen.
Medalen, Carlsen og Støre var blant spillerne som hadde gitt seg før mesterskapet, og til erstatning valgte Høgmo ut flere spillere uten stor landslagserfaring fra før, blant annet Gøril Kringen, Unni Lehn, Ragnhild Gulbrandsen, Margunn Haugenes (tilbake etter tre års pause), Monica Knudsen, Henriette Viker og Anne Tønnesen. I EM var imidlertid bare Kringen og Lehn i startoppstillingen; Haugenes, Knudsen, Viker og Gulbrandsen fikk innhopp fra benken.Norge hadde fått en vanskelig gruppe, tross seeding i trekningen; Tyskland (EM-gull 1995, VM-sølv 1995), Italia (EM-sølv 1993, kvartfinale EM 1995 etter tap for Norge) og Danmark (EM-bronse 1991, 8.-plass OL 1996) var motstandere, mens den andre gruppen inneholdt tre lag som aldri hadde nådd lenger enn kvartfinalen i EM. Norge åpnet med å utklasse Danmark 5–0 foran 4221 tilskuere på Åråsen stadion etter fire mål av Marianne Pettersen, som nå sto med 34 mål på 50 landskamper. Deretter fortsatte Norge sin rekke uten tap for Tyskland, med uavgjort 0–0 på Melløs i Moss under nærver av 7666 tilskuere, men Tyskland var "klart best" og Bente Nordby måtte takkes for at Norge holdt nullen, ifølge Sportsbokens rapport..
Ettersom Italia også hadde spilt uavgjort mot Tyskland og Danmark, kunne Norge gå videre til semifinale med uavgjort. Norge slapp imidlertid inn et tidlig mål, Gro Espeseth bommet på straffespark, og Norge slapp inn et mål på slutten som bekreftet at Norge havnet på 3.-plass i gruppa. Tyskland og Italia vant sine semifinaler.
==== VM 1999: Opp og ned ====
Norge trakk igjen Tyskland i kvalifiseringen til VM i USA, og måtte vinne gruppa for å gå direkte til VM. Etter å ha tapt 0–1 i Bayreuth, det første tapet etter seks kamper på rad uten tap mot tyskerne, vant Norge 3–2 hjemme, og uavgjort i Nederland var bedre enn Tyskland klarte. Dermed vant Norge gruppa med ett poeng. I 1998-sesongen ble Norge ble også nummer tre av fire lag i en turnering arrangert under Goodwill Games, med tap for Kina i straffesparkkonkurranse, men seier over Danmark på samme måte. Norge vant også Algarve Cup for fjerde og hittil siste gang i 1998.
Før VM i USA var Norge favoritter, som regjerende mestre hadde Sports Illustrated det norske laget som vinner i sitt VM-tips, og Medalen, Riise og Pettersen i sitt verdenslag uten amerikanske spillere. Norge startet med fire seire, tre av dem i en gruppe hvor bare Japan hadde nådd en VM-kvartfinale tidligere, og den fjerde, kvartfinalen, endte 3–1 mot Sverige – den åttende seieren på rad over Sverige, men dette var det første turneringsmøtet siden tapet for Sverige i EM fire år tidligere. Venstreback Brit Sandaune, midtbanespiller Unni Lehn, og spissene Ann Kristin Aarønes og Marianne Pettersen hadde utmerket seg i Norges innledende kamper, ifølge Dagbladets spillerbørs.
Likevel gikk Norge på en av sine største nedturer i sin landslagshistorie i semifinalen mot Kina. Det ble tangering av det verste tapet gjennom tidene, med 0–5 for Kina, og det i en kamp hvor Bente Nordby var "strålende" ifølge Dagbladets reporter. I bronsefinalen ble det målløst etter 120 minutter mot Brasil, men Norge tapte 4–5 på straffesparkkonkurranse, det første tapet mot Brasil siden 1988, og Norge ble dermed nummer fire i VM.
==== OL 2000: Norges hittil siste tittel ====
Dermed var ikke Norge favoritter under OL i Sydney, selv om oppvarmingen var utmerket; Norge vant 8–0 over England i siste kvalifiseringskamp til EM 2001, og slo også Tyskland, Kina og USA i vennskapskamper i juli. Midtbanespiller Solveig Gulbrandsen og høyreback Bente Kvitland hadde kommet inn på laget, men to av de mest toneangivende spillerne under 1990-tallet, Linda Medalen og Ann Kristin Aarønes, hadde lagt endelig opp.
Sports Illustrated regnet Norge som det 3. beste laget i OL, men ble ikke tippet på medaljeplass fordi de var i gruppe med regjerende verdensmester USA og tapende VM-finalist Kina. Etter å ha blitt utspilt og tapt 0–2 mot USA i den første kampen, vant Norge 3–1 over de afrikanske mestrene Nigeria, og kunne dermed nå semifinale som toer i gruppa med seier over Kina. Pettersen ga Norge ledelsen tidlig i andre omgang, men Kina utlignet på et tvilsomt straffespark. Tre minutter senere sikret innbytter Margunn Haugenes seieren med et skudd oppe i krysset.I semifinalen møtte Norge Tyskland. Spillemessig dominerte Tyskland, og Norge skapte knapt en sjanse, men Tina Wunderlich headet i eget mål og sikret Norge finaleplass ettersom Nordby holdt nullen. I finalen møtte Norge nok en gang USA, som ikke hadde tapt i mesterskap siden 1995. Kampen bølget fram og tilbake: USA gikk i ledelsen med Tiffeny Milbrett i det 5. minutt, men Norge snudde rett før pause ved mål av Gro Espeseth. Nordby holdt Norge inne i kampen med flere redninger, før Ragnhild Gulbrandsen headet inn 2–1 med et kvarter igjen etter svakt keeperarbeid. Norge holdt ledelsen inn i overtida, men slapp inn et nytt mål av Milbrett, og kampen gikk til ekstraomganger med golden goal. Dagny Mellgren, som hadde kommet inn som innbytter for Pettersen, scoret vinnermålet etter 12 minutter, men TV-bildene syntes å vise at Mellgren brukte hånda for å kontrollere ballen før hun skjøt den i mål.For OL-gullet ble laget tildelt Fearnleys olympiske ærespris, som første mottaker fra et lagspill.
=== Åge Steen (2000–2004) ===
Åge Steen lyktes ikke å gjenta resultatene til Høgmo, og tiden hans ble særlig preget av et VM som bare varte til kvartfinale og et påfølgende første OL uten deltakelse. I tillegg til dette fikk Steen også med seg en semifinale i EM i 2001.
==== EM 2001: Tyskland for sterke ====
Åge Steen tok over landslaget etter Høgmo, og hans trenertid begynte med greie resultater i vennskapskamper; det ble to seire over Sverige, og en seier over et svekket USA, men tap for Kina. Anne Tønnessen, som ikke kunne spille i OL grunnet hjernerystelse, var den eneste nye faste spilleren denne sesongen.
Norge klarte likevel ikke å følge opp sin status som olympiamestre. Etter 3–0 over Frankrike, en motstander Norge aldri hadde tapt for, var det tid for å få revansj for hjemmetapet for Italia i 1997. Rita Guarino ga imidlertid Italia en tidlig ledelse, og selv om Mellgren utlignet, fikk ikke Norge has på Italias gode keeper. Gøril Kringen pådro seg sitt andre gule kort, og måtte stå over den avsluttende kampen mot Danmark, som Norge ikke hadde tapt for siden 1988. Men uten rutine og samspill i midtforsvaret slapp Norge inn ett mål på slutten, et mål som keeper Nordby og midtstopper Anne Bugge Paulsen måtte dele skylda for. Ettersom Italia hadde slått Danmark tidligere, ville tapet ha ført til at Norge kunne blitt slått ut i gruppespillet for andre gang på rad, men Italia tapte for Frankrike og Norge fikk en sjanse til, i semifinale mot Tyskland.
Her fikk Tyskland revansj for OL-tapet. Norge hadde et par sjanser til å score, og burde ifølge Dagbladets journalist hatt straffespark tidlig i kampen, men etter at Sandra Smisek scoret vinnermålet tok Tyskland over, og hadde flere sjanser til å vinne med flere mål.
==== VM 2003: To tap og ut av OL ====
I VM-kvalifiseringen møtte Norge Frankrike, Den tsjekkiske republikk og Ukraina. Norge hadde ikke tapt for noen av lagene før, og fortsatte den statistikken med seier i de fem første kampene, før det ble uavgjort mot Ukraina i en betydningsløs kamp. Gøril Kringen var blitt vraket fra landslaget til fordel for yngre krefter, men i sesongens siste kamp viste ikke midtstopperne seg fra sin beste side; Norge slapp inn tre mål i en vennskapskamp mot Tyskland i Grimstad og det nye stopperparet, Anne Tønnessen og Ane Stangeland, måtte tåle hard kritikk både fra trener og journalister.Steen prøvde flere varianter i midtforsvaret under oppkjøringen til VM i USA, som ble arrangert i september, etter sesongslutt i den amerikanske proffligaen. Til slutt ble veteranen Monica Knudsen valgt ut til å spille sammen med Ane Stangeland. Trine Rønning og Lise Klaveness kom inn i laget for Ragnhild Gulbrandsen og Hege Riise, som begge spilte profesjonelt i USA. Norges siste kamp før VM var 1–1 mot Danmark i EM-kvalifisering på Sofiemyr; et bedre resultat enn i EM, men igjen slapp Norge inn et mål i avslutningsminuttene – Lene Jensen scoret etter en mulig offside – og Norge måtte nå score mål i Danmark for å kvalifisere seg.Norge møtte Brasil, bronsemedaljørene fra 1999, i tillegg til to debutanter, Frankrike, og Sør-Korea i gruppespillet. Norges gode statistikk mot Frankrike holdt seg, med seier 2–0, men som i forrige VM tapte Norge for Brasil; Norge hadde sjanser til å utligne på stillingen 1–2, men i stedet scoret Brasil to ganger og vant en overlegen seier. Etter kampen gikk Linda Medalen ut og kritiserte det defensive arbeidet til laget, og foreslo at Gøril Kringen burde hatt en plass i troppen. Selv med 7–1 over Sør-Korea ble Norge dermed nummer to i gruppa, og møtte vertsnasjonen USA i kvartfinalen. Der ble Norge klart slått, og dermed var det klart at Norge hadde gjort sin svakeste VM-innsats i historien; hjemmelaget vant 1–0 selv om de brente et straffespark. Abby Wambach vant en hodeduell mot Marit Fiane Christensen, som hadde blitt satt inn som høyreback etter Brasil-kampen, og scoret det avgjørende målet. Med dette tapet klarte Norge heller ikke å ta en av de to europeiske plassene til OL i Athen året etter.
Den amerikanske proffligaen gikk konkurs rett før VM, og dermed mistet flere av de norske spillerne anledningen til å spille profesjonelt. Dette og mangelen på mesterskap gjorde at Norge mistet flere spillere: Hege Riise, Brit Sandaune, Marianne Pettersen og Anne Tønnessen la alle opp før 2004 var over. Som erstatning dro Steen inn flere spillere som bare fikk en sesong på landslaget, men Ingvild Stensland skulle vise seg å bli en viktig spiller senere.
I returkampen mot Danmark hadde Norge igjen 1–1 til det gjensto få minutter, men grunnet manglende målteft i de andre kampene ville dette ikke være godt nok for direkte EM-plass. I stedet for en norsk avgjørelse scoret Lene Jensen igjen i sluttminuttene for Danmark, og Norge måtte dermed gjennom utslagskamp mot Island. Med en trener på oppsigelse – Åge Steen og NFF fornyet ikke kontrakten – vant Norge 7–2 og 2–1 og var klare for EM. Bjarne Berntsen ble utnevnt som ny trener i romjula 2004, etter at flere andre mannlige trenerprofiler hadde takket nei.
=== Bjarne Berntsen (2005–2009) ===
For en oppsummering av konfliktene knyttet til Bjarne Berntsen og landslagsspillerne, se Bjarne Berntsen
==== EM 2005: Sølv, men igjen bak Tyskland ====
Berntsen tok over et lag som hadde vunnet seks strake kamper, men bare kampene mot Island hadde hatt egentlig betydning. Rekka ble snart brutt, da Norge tapte begge vennskapskampene for Frankrike på La Manga; dette var også Norges første tap for Frankrike. Norge kom på 5.-plass i Algarve Cup etter tap 0–4 for Tyskland, og tapte også for EM-vert England før mesterskapet i juni.
Berntsen satset på mange unge spillere: Ingvild Stensland, Stine Frantzen, Isabell Herlovsen og Marianne Paulsen var alle viktige spillere under EM, og ingen hadde nevneverdig erfaring fra tidligere seniormesterskap. Norge tapte første kamp med 0–1 for Tyskland, og trengte mål fra innbytter Herlovsen for å klare ett poeng mot den tidligere ønskemotstanderen Frankrike. Dermed måtte Norge score mange mål i den siste kampen mot EM-nemesis Italia, og i tillegg ha hjelp fra Tyskland, for å kunne nå semifinale. Fire mål i første omgang, tre av dem på hjørnespark fra Stensland, hjalp Norge til 5–3-seier over Italia.Som gruppetoer måtte Norge møte gruppevinner Sverige i semifinalen, det første turneringsmøtet med naboene på seks år. Norge og Sverige hadde rett nok spilt flere vennskapskamper, uten norsk tap på de siste 14 kampene, men Sverige hadde kvalifisert seg for OL 2004 på Norges bekostning. Kampen hadde "mange opp- og nedturer," ifølge kampens store norske spiller, Solveig Gulbrandsen, som scoret to av Norges mål og hadde målgivende pasning på det tredje. Norge tok ledelsen to ganger, først ved Gulbrandsen og så ved Herlovsen, men Sverige presset på for utlikning og scoret med to minutter igjen. I ekstraomgangene fikk Gulbrandsen scoret fra nært hold, og Norge var klar for finale, den beste prestasjonen i mesterskap siden 2000. Berntsen ble hyllet av spillerne i Aftenposten før finalen. Norge gikk på et nytt klart tap, 1–3 for Tyskland i finalen, det tredje tapet for Tyskland på rad i mesterskap, og Norges femte EM-kamp mot Tyskland uten seier. Laget ble likevel Årets lag for 2005 under Idrettsgallaen 2006.
==== VM 2007: Fortsatt nest best i Europa ====
Norge begynte kvalifiseringen til VM i Kina etter EM. Etter seire over lavere rangerte Ukraina og Serbia og Montenegro, møtte Norge Italia igjen. Kampen ble ikke like målrik som i EM, men Norge scoret kampens eneste mål. Etter at Italia og Ukraina tok poeng fra hverandre, mens Norge vant sine tre neste kamper, trengte Norge bare ett poeng i de siste to bortekampene mot Ukraina og Italia; Marit Fiane Christensen holdt på å gi bort poengene med et dårlig tilbakespill i første kamp mot Ukraina i Lviv, men Unni Lehn utlignet og Norge var klare for mesterskapet i Kina. Norge avsluttet med en betydningsløs seier over Italia. I kvalifiseringen hadde Berntsen brukt flere nye spillere; tross EM-innsatsen ble Herlovsen, Frantzen og Paulsen vraket, Mellgren hadde lagt opp, og Solveig Gulbrandsen hadde ett års svangerskapspermisjon. Ragnhild Gulbrandsen kom tilbake etter en pause, mens Camilla Huse, Marie Knutsen, Leni Larsen Kaurin og Melissa Wiik fikk mer eller mindre faste plasser denne sesongen.
Før VM-sluttspillet spilte Norge to kvalifiseringskamper, og vant med tre mål i kampene mot Østerrike og Israel, lag som aldri hadde vært blant Europas 15 beste. Berntsen vraket veteranen Unni Lehn i VM-troppen og satset i stedet på Marie Knutsen som indreløper, med Trine Rønning omskolert til midtstopper. Siri Nordby hadde også utkonkurrert Camilla Huse på sidebacken.
Norges siste kamp før mesterskapet var en treningskamp mot Tyskland i Mainz. Norge spilte 2–2, den tredje vennskapskampen på rad mot Tyskland uten tap, og kunne ha vunnet med mer flaks med dommere og avslutninger. I mesterskapet trakk Norge en relativt lett gruppe; Canada hadde rett nok nådd semifinalen i 2003, etter å ha slått Kina, men de to andre lagene, Ghana og Australia, hadde bare greid å slå hverandre i VM-sluttspill. Norge lå imidlertid under mot Canada etter første omgang, men kom tilbake i 2. omgang med seiersmål av kaptein Stangeland Horpestad; mot Australia ble det motsatt, da Sverige-proffen Lisa De Vanna utlignet med sju minutter igjen. Etter 7–2 over Ghana vant imidlertid Norge gruppa, og møtte vertsnasjonen Kina i kvartfinalen.
Kina var definitivt svakere enn på slutten av 1990-tallet, og hadde blant annet tapt 0–8 for Tyskland i OL tre år tidligere, men hadde fått en ny trener og også slått Norge 3–1 i vennskapskamp i januar 2006. På hjemmebane hadde de støtte av over 50 000 tilskuere, og de hadde i tillegg fått tak i Sveriges tidligere landslagstrener, Marika Domanski Lyfors. Som i EM-sluttspillet fikk jokeren Isabell Herlovsen, som da hadde spilt en halv omgang i mesterskapet, spilletid fra start, og 19-åringen scoret kampens eneste mål og sikret Norges semifinaleplass.Norge var ett av to europeiske lag som hadde nådd semifinalen, og hadde dermed sikret seg en OL-billett. Det andre europeiske laget var Tyskland, som var Norges motstander i semifinalen. Norge hang med i en omgang, men Trine Rønning laget selvmål med hodet rett før pause og Tyskland fikk scoret to mål til i andre omgang. Norge ble like utklasset i bronsefinalen, med 1–4 for USA, som allerede hadde tapt stort for Brasil.
Etter hjemkomsten ble det uenigheter mellom Berntsen, Lise Klaveness og Ragnhild Gulbrandsen, og som resultat trakk Klaveness, en av Norges mest markante fotballspillere, seg fra videre landslagsspill etter hva som kan ha virket som en oppfordring fra Berntsen. Gulbrandsen, som også la opp etter mesterskapet, kritiserte Berntsen sterkt i media etter at Klaveness hadde trukket seg.
==== OL 2008: God start, men tung nedtur ====
Norge avsluttet 2007 med å slå Russland 3–0 i EM-kvalifisering. Russland var det eneste laget i Norges gruppe som hadde nådd et sluttspill før. I 2008 fortsatte Norge å rade opp storseire i kvalifiseringen utover sommeren: Norge scoret 17 mål og slapp ikke inn noen under kampene i mai og juni, og var klare for EM allerede før bortekampen i Russland, som skulle spilles etter OL. Norge vant også 2–0 over Tyskland i Algarve Cup i mars, men gikk også på to firemålstap for USA i oppvarmingen til OL.
Under OL i Beijing slo landslaget favoritten USA 2–0 under åpningskampen i Sommer-OL 2008. Leni Larsen Kaurin scoret etter 61 sekunder, det raskeste målet i OL-historien, og bare et par minutter etter økte Melissa Wiik. Norge holdt unna, og skulle bare slå lag de aldri hadde avgitt poeng mot i mesterskap tidligere for å vinne gruppa. Men etter en uinspirert kamp hvor Norge vant 1–0 over New Zealand, tapte Norge 1–5 for Japan. Guro Knutsen satte inn kampens første mål tidlig i første omgang, men Japan fortsatte å dominere kampen, scoret rett før pause, og gikk opp til 2–1 og 3–1 etter sju minutter av 2. omgang etter feil i det norske forsvaret.USA gikk forbi Norge på tabellen på målforskjell etter stortapet, og Norge måtte derfor spille mot VM-finalistene fra 2007 Brasil, istedenfor Canada, som hadde blitt nummer tre i sin gruppe. Norge prøvde å forsvare seg og satse på kontringer, men Daniela brøt gjennom med et langskudd rett før pause, og ett kvarter inn i omgangen scoret Marta etter å ha utnyttet et dårlig tilbakespill til keeper fra Marit Fiane Christensen. Siri Nordby scoret på et sent straffespark, men Norge tapte kampen 1–2.
==== EM 2009: Ut mot Tyskland igjen ====
Norge avsluttet kvalifiseringen til EM i Finland i 2009 med 0–0 i Russland, og hadde dermed unngått baklengsmål i kvalifiseringen. Norges sjanser i EM ble imidlertid betydelig redusert etter at fem spillere fra seriemestrene Røa trakk seg fra det norske landslaget, kaptein Ane Stangeland Horpestad og høyreback Gunhild Følstad la opp, og keeper Erika Skarbø fikk en alvorlig skade i hånden. Dermed måtte Berntsen finne spillere til en helt ny forsvarsfirer. Trine Rønning ble nå fast midtstopper, Arna-Bjørnars unge midtbanespiller Maren Mjelde ble hennes kollega, mens Camilla Huse ble kalt tilbake for å ta over på venstrebacken. I Algarve Cup tidlig i mars 2009, kom Norge klart sist i sin pulje med tre tap, også mot Island. Dette er Norges klart dårligste resultat i Algarve Cup, enda samtlige opptredener under Berntsen, med unntak av 2008 har vært svært beskjedne.
Det var klart allerede før EM i Finland at Bjarne Berntsen ikke skulle fortsette som landslagstrener. Berntsen hadde igjen kalt inn en ung spiller uten erfaring: Cecilie Pedersen, som ikke hadde spilt seniorfotball på høyere nivå enn 2. divisjon, var med i troppen, og fikk en så avgjørende rolle at hun vant Gullballen under fotballgallaen 2009.
Norge begynte mot Tyskland, og kom under 0–1 etter et straffespark en halv time ut i omgangen. Resultatet holdt seg til det var tre minutter igjen, etter flere gode redninger av keeper Ingrid Hjelmseth. Da fikk Norge en eventyrlig mulighet til å utligne ved Cecilie Pedersen, men hun satte skuddet rett på keeper, Tyskland slo kontra, og Fatmire Bajramaj satte inn 2–0. Deretter kom to mål til på overtid, slik at Norge tapte hele 0–4. Landslaget fulgte opp med knepen seier over Island, ved nevnte Pedersen, før Norge spilte en uengasjert uavgjort mot Frankrike, der Norge tok ledelsen ved Lene Storløkken før Frankrike utlignet etter et kvarters spill. Begge lag gikk videre til neste runde med det resultatet, og ble i etterkant beskyldt for ikke å ta ut alt.Dette holdt til kvartfinale mot forhåndsfavorittene Sverige. Etter en jevn første omgang fikk Norge mål etter at Elise Thorsnes skjøt ballen via Stina Segerströms fot og i mål, og rett før pause økte Anneli Giske til 2–0. Et kvarter ut i omgangen avgjorde i praksis Cecilie Pedersen med et velplassert skudd, og Norge vant til slutt 3–1. Dermed kom «Nye Norge» til semifinale, igjen mot Tyskland. Norge overrasket ved å ta ledelsen ved Isabell Herlovsen og holde Tyskland fra skikkelige sjanser før pause. Men som i gruppespillet gikk det dårlig i andre omgang; Tyskland scoret tre mål og avsluttet Bjarne Berntsens trenerkarriere. Dette var det sjette strake tapet for Tyskland i mesterskap siden 2001.
=== Eli Landsem (2009–2012) ===
==== VM 2011: Igjen ut av OL ====
Flere hadde reagert da Eli Landsem ble oversett til fordel for Bjarne Berntsen i 2004, og Landsem selv var forarget over at forbundet ikke ville ta kontakt. Ansettelsen av ny landslagstrener ble derfor fulgt med argusøyne, spesielt med tanke på de personlige konfliktene som hadde oppstått under Berntsens tid som trener. I tillegg til Landsem ble Jarl Torske, en trofast landslagsassistent og J19-trener, og Gøril Kringen, trener for toppserieklubben Trondheims/Ørn, hyppig nevnt. Etter en prosess som varte over flere måneder ble Landsem utnevnt den 13. august 2009.Landsems lag gikk gjennom kvalifiseringen til VM med seire i alle kamper unntatt én; det ble uavgjort borte mot Nederland, men med 3–0 i hjemmekampen var Norge likevel gruppevinner. Den avgjørende utslagskampen mot Ukraina, på papiret det svakeste laget i andre kvalifiseringsrunde, endte med norsk seier 3–0 over to kamper, og dermed var Norge kvalifisert for VM. Norge var imidlertid ikke imponerende i Algarve Cup, med en sjetteplass etter én seier på fire kamper, det nest dårligste til dato.
Norge møtte to gamle kjente i gruppespillet, Brasil og Australia, i tillegg til Afrikas nest beste lag, Ekvatorial-Guinea. Norge vant 1–0 mot debutantene fra Vest-Afrika, men tapte så hele 0–3 for Brasil etter to mål av Marta, og måtte vinne siste gruppekamp mot Australia. Elise Thorsnes scoret Norges andre mål i turneringen, men Australia utliknet rett fra avspark, for så å score kampens siste mål med åtte minutter igjen. Det var Norges første tap for Australia gjennom tidene, og første gang Norge var slått ut av et VM i gruppespillet. Kritikken landslaget fikk etter mesterskapet fokuserte stort sett på manglende individuelle ferdigheter. Norge var dermed også slått ut av OL-kvalifiseringen, hvor Europas to plasser gikk til Frankrike og Sverige.
=== Even Pellerud (2013-2015) ===
==== EM 2013: Samling i bånn, sportslig opptur ====
Norge vant sin kvalifiseringsgruppe til EM i Sverige, tross en forferdelig start. Etter to seire og ett tap, mot Island borte, på de første tre kampene, skulle Norge møte Nord-Irland, som var rangert som nr. 28 av de 46 deltagende landene i kvalifiseringen. Norge tapte 1–3, trolig Norges svakeste resultat i en offisiell kvalifiseringskamp til dato, og var plutselig avhengig av andre resultater for å ha mulighet til å vinne gruppa. Norge vant imidlertid alle seks kvalifiseringskampene i 2012, inkludert 2–1 i returoppgjøret mot Island, som dermed var to poeng bak. Tross det gode sluttresultatet kom NFF og Eli Landsem til en enighet om å avbryte arbeidsforholdet, og TV2 rapporterte at dette blant annet grunnet i at spillerne syntes Landsem ikke var fotballfaglig god nok. En måned senere ble Even Pellerud ønsket velkommen tilbake til en ny periode som landslagssjef.EM 2013 ble en sportslig opptur, hvor Norge gikk ubeseiret fram til finalen med seire mot Nederland, Tyskland, Spania og Danmark (etter straffesparkkonkurranse). I finalen tapte Norge 0–1 for Tyskland etter mål av Anja Mittag.
==== VM 2015: Kollaps mot England ====
VM i Canada, som ble spilt på kunstgress, endte med åttedelsfinale for det norske laget, etter gruppespill med store seire mot Thailand og Elfenbenskysten. Solveig Gulbrandsen ga Norge ledelsen i åttedelsfinalen i det 54. minutt mot de senere bronsevinnerne England, men to sene mål ga England seieren. Resultatet gjorde også at Norge ikke ble kvalifisert for OL i Rio. Pellerud trakk seg deretter som trener, og oppga manglende motivasjon og energi som argument.Roger Finjord ledet laget i ett år før han trakk seg grunnet et ønske om å flytte hjem til familien, men det ble igjen rapportert om mistillit blant spillerne. Leif Gunnar Smerud ledet laget midlertidig.
=== Martin Sjögren (2017–2022) ===
I desember 2016 ble det kjent at svenske Martin Sjögren var ansatt som ny landslagssjef. Han ble dermed den første utenlandske treneren for det norske kvinnelandslaget.
==== EM 2017: Ut i gruppespillet ====
Norge startet mesterskapet skuffende med tap, 0–1 mot vertsnasjonen Nederland. I andre gruppespillkamp var Belgia motstander, Norge sløste med sjansene og tapte 0–2. Dermed måtte Norge slå Danmark med tre mål eller mer for å gå videre, samtidig som at Nederland måtte vinne mot Belgia i siste gruppespillkamp.
Norge fikk den hjelpen de trengte fra Nederland i siste kamp, men klarte ikke å gjøre jobben selv. De tapte 0–1 mot Danmark, dermed røk de ut av mesterskapet med tre tap og null mål i det som ble omtalt som en fiasko.Tiden i etterkant av mesterskapet ble preget av konflikter mellom stjerner og Norges Fotballforbund; Ada Hegerberg trakk seg fra landslaget kort etter at de ble slått ut av EM 2017, og konflikten ble slått stort opp i blant annet VG og Josimar.
==== VM 2019: Etterlengtet opptur ====
Norge fikk en knallstart på VM i Frankrike 2019, med 3–0 seier mot Nigeria etter mål av Guro Reiten og Lisa-Marie Karlseng Utland, samt et nigeriansk selvmål. I andre kamp i gruppespillet ble det et hederlig tap, 1–2 mot vertsnasjonen Frankrike. I den siste og avgjørende kampen i gruppespillet var Sør-Korea motstander. Med to straffescoringer av Caroline Graham Hansen og Isabell Herlovsen tok Norge seg videre med en 2–1 seier på en dårlig dag.I åttendedelsfinalen ventet Australia. Isabell Herlovsen sendte Norge i ledelsen etter 31 minutter spilt. Norge så ut til å gå til pause med ledelse, men like før hvilken pekte dommeren på straffemerket etter at Maria Thorisdottir brukte armen for å styre ballen innenfor de norske 16-meteren. Etter at VAR-panelet hadde sjekket situasjonen, måtte dommeren ut å se på video selv. Etter lang vurderingstid, bestemte dommeren seg for å annullere sin egen avgjørelse, og det ble ikke straffe til Australia. Dermed gikk Norge til pause med ledelse, en ledelse de holdt på helt til det gjensto syv minutter av kampen. Da utlignet Australia og dermed ble det ekstraomganger. Det ble ikke scoret flere mål i ekstraomgangene og kampen gikk til straffesparkkonkurranse. Caroline Graham Hansen, Guro Reiten og Maren Mjelde satte sine straffer for Norge, samtidig reddet Ingrid Hjelmseth straffe fra Australia. Dermed var det opp til Ingrid Syrstad Engen som scoret og sikret kvartfinale for Norge.I kvartfinalen sto England på motsatt banehalvdel. Allerede før det var spilt tre minutter tok England ledelsen, og slo til slutt Norge 3–0. Dermed var Norge ute av mesterskapet, men etter den store nedturen i EM to år tidligere ble mesterskapet sett på som en opptur.
==== EM 2022: Ny EM-fiasko ====
Norge kvalifiserte seg for EM 2022 i England (utsatt ett år pga. koronapandemien) med seier over Wales den 27. oktober 2020. I forkant av mesterskapet gjorde Ada Hegerberg comeback på landslaget i mars 2022, dette etter å ha vært ute siden EM 2017. Norge siktet ambisiøst og hadde før EM 2022 en ambisjon om medalje i mesterskapet.Norge havnet i likhet med de to foregående mesterskapene i gruppe med vertsnasjonen. I tillegg til England, var Nord-Irland og Østerrike i Norges gruppe. Laget fikk en god start med 4–1-seier over Nord-lrland etter scoringer av Julie Blakstad, Frida Maanum, Caroline Graham Hansen (straffe) og Guro Reiten.Den andre gruppespillkampen ble en historisk kamp for Norge, med negativt fortegn. England tok ledelsen etter 15 minutter, og etter det rant målene inn. England sjokkerte Norge og til pause ledet de hele 6–0. Norge slapp til to mål i andre omgang og kampen endte 8–0 til England. Resultatet var det største tapet i historien for det norske kvinnelandslaget, det var også tidenes største tapsmargin i EM-sammenheng for noe lag. Landslagssjef Martin Sjögren måtte tåle massiv kritikk etter kampen, for å ikke ha tatt grep i første omgang av kampen. Det ble blant annet beskrevet som «Historiens dårligste kampledelse» og en «skrekkfilm». Dermed måtte Norge vinne sin siste kamp i gruppespillet mot Østerrike for å gå videre, det greide de ikke og etter å ha tapt 0–1 var Norge slått ut av gruppespillet i EM for andre gang på rad.Noen dager etter at Norge røk ut av mesterskapet ble det kjent at NFF og Martin Sjögren var enige om å avslutte samarbeidet, og at både han og hans assistenttrener Anders Jacobson fratrådte sine stillinger umiddelbart.
=== Hege Riise (2022–) ===
3. august 2022 ble Hege Riise offentliggjort som ny landslagssjef. I trenerteamet fikk hun med seg de tidligere landslagsspillerne Monica Knudsen og Ingvild Stensland som assistenttrenere, samt Jon Knudsen som keepertrener. Da hun i slutten av august presenterte sin første tropp som landslagssjef, var flere av de etablerte spillerne vraket og flere nye spillere fikk sjansen. Norge vant 1–0 borte mot Belgia i Hege Riise sin første kamp, og var dermed klare for VM 2023 i Australia og New Zealand.
== Hjemmebane, drakt og kallenavn ==
Norge har ikke hatt en bestemt hjemmebane, men har stort sett spilt på forskjellige arenaer. Draktene har i hovedsak vært de samme som herrelandslagets, og kallenavn har i liten grad vært brukt.
=== Hjemmebane ===
Norge har, i motsetning til herrelandslaget, fått spille lite på Ullevaal Stadion. Da Norges Fotballforbund i 2012 uttalte at kvinnelandslaget kunne spille på Ullevaal, var det for første gang siden 2000. De to kampene var også kamp nummer 4 og 5 på nasjonalarenaen for kvinnelandslaget. Siden 2003 har Norge spilt på 30 stadia:
Ullevaal Stadion: 3 EM-kvalifiseringskamper (Østerrike 2016, Belgia og Island 2012), 1 VM-kvalifiseringskamp (Belgia 2013)
Sør Arena: 1 treningskamp (Sverige 2016), 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2008)
Høddvoll stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2016)
Aker Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Kasakhstan 2016)
Color Line Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Wales 2015)
Marienlyst stadion: 1 treningskamp (Finland 2015)
Strømmen stadion: 1 treningskamp (Nederland 2015)
Brann stadion: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hellas 2014, Italia 2005)
Randaberg Arena: 2 treningskamper (2 × New Zealand 2014)
Tønsberg gressbane: 1 VM-kvalifiseringskamp (Portugal 2014)
Melløs stadion: 1 treningskamp (Russland 2013)
Sarpsborg stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Nord-Irland og Bulgaria 2011), 1 VM-kvalifiseringskamp (Albania 2013), 1 treningskamp (Canada 2005)
Nadderud stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Ungarn 2011), 1 treningskamp (Finland 2011), 3 VM-kvalifiseringskamper (Nederland 2014, Ukraina 2010, Nederland 2009)
Skagerak Arena: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hviterussland 2010, Slovakia 2009)
Fart kunstgress: 1 treningskamp (Canada 2010)
AKA Arena: 1 VM-kvalifiseringskamp (Makedonia 2010)
Komplett.no Arena: 2 treningskamper (Tyskland og Sverige 2008)
Fredrikstad stadion: 1 treningskamp (USA 2008)
Viking stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Polen 2008 og Russland 2007)
Åråsen stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Østerrike 2007), 1 VM-kvalifiseringskamp (Ukraina 2005)
Gjemselund stadion: 1 vennskapslandskamp (Finland 2007)
Lyngdal Stadion: 1 vennskapslandskamp (Danmark 2007)
Halden stadion: 1 VM-kvalifisering (Hellas 2006)
Storstadion (Sandefjord): 1 VM-kvalifisering (Serbia 2006)
Vallhall: 1 EM-kvalifisering (Island 2004)
Kjølnes stadion: 1 EM-kvalifisering (Spania 2004)
Sofiemyr stadion: 1 EM-kvalifisering (Danmark 2003)
Kråmyra Stadion: 1 treningskamp (Nigeria 2003)
Idrettsparken (Mandal): 1 EM-kvalifiseringskamp (Nederland 2003)
Kristiansand stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Belgia 2003)Hjemmekampene strekker seg altså i disse 13 årene til Molde i nord og Mandal i sør. I 2000 spilte Norge en treningskamp mot USA på Alfheim stadion i Tromsø, og i 1996 spilte de i Trondheim, da på Lerkendal stadion. Dette er de to eneste gangene kamper er blitt spilt i de to byene. Til gjengjeld har det blitt spilt kamper på flere steder i Telemark: Skien, Porsgrunn, Gvarv og Ulefoss.
=== Drakt ===
Kvinnelandslaget har i utgangspunktet hatt samme drakt som herrelandslaget - rød overdel og hvite bukser hjemme, og hvit overdel med blå bukser borte. Drakten er i hovedsak basert på den norske flagget. Bortedrakten har vært hvit med hvite, røde eller blå bukser.
Et utvalg av Norges drakter i turneringer:
=== Kallenavn ===
Akkurat som herrelandslaget, har ikke kvinnelandslaget noe egentlig kallenavn. De ble rundt 1995 kalt «gresshoppene», men det ble ikke brukt stort etter den turneringen. Den vanligste betegnelsen er «Kvinnelandslaget».
== Spillestil ==
Kvinnelandslaget har på 2000-tallet og 2010-tallet vært preget av ballspill, dribling og skudd, men som oftest har svakheten ligget i det fysiske, der både tidligere landslagsleder Eli Landsem og landslagstrener Even Pellerud mente Norge hadde mer å gå på sammenliknet med for eksempel USA. Pellerud sa også at han savnet en spillestil som sådan. Under Martin Sjögren har landslaget prøvd å rendyrke en stil hvor det meste av spillet skal foregå langs bakken i en 4-4-2-formasjon, noen ganger med én mer tilbaketrukket spiss og andre ganger med to rene angripere, og hvor man ifølge Sjögren prøvde å spille mer «dynamisk».
== Rivalisering ==
Norge har hatt tette kamper mot mange land, men det er noen det har utviklet seg et spesielt forhold til:
=== USA ===
Norge og USA har møtt hverandre i flere vesentlige kamper, både i Algarve Cup, VM og OL. Norge var det eneste laget som slo USA i OL i 2008 da USA vant, mens USA slo Norge ut av VM i 2007. Norge ble også det første og per 2013 eneste laget som slo USA i en OL-finale, og de slo også USA i VM i 1995. USA har på sin side slått Norge i VM i 1991, OL 1996 og VM 2003. I den siste tiden har riktignok USA blitt et bedre lag enn Norge, og de to lagene møter hverandre stort sett bare under Algarve Cup.
== Landslagstrenere ==
=== Nåværende trenere ===
== Tropp ==
oppdatert 16. november 2022
(Nr.= trøyenummer, LK = landskamper, Mål = antall scorede mål)
== Rekorder ==
* oppdatert 16. november 2022
** spillere som fortsatt er aktive er uthevet.
== OL-resultater ==
== VM-resultater ==
== EM-resultater ==
I 1979 ble Norge slått ut i 1. runde. Dette var et uoffisielt mesterskap, og regnes ikke i UEFAs statistikk.
== Se også ==
Liste over norske landslagstrenere i fotball
Liste over norske mesterlag i kvinnefotball
Liste over Norges landskamper i fotball for kvinner 1978–1990
Maratontabell for Norges kvinnelandslag i fotball
Liste over kvinnelandslag i fotball
Internasjonale landslagskonkurranser i fotball for kvinner
Gullklokka
Norges herrelandslag i fotball
Samelandslaget
== Noter ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Norway women's national association football team – kategori av bilder, video eller lyd på Commons på Norges Fotballforbund
All-time women national team record på www.rsssf.no | Ukrainas kvinnelandslag i fotball representerer Ukraina i internasjonale kamper. | 199,346 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bu%C3%B8y_stadion | 2023-02-04 | Buøy stadion | ['Kategori:58°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Idrettsanlegg i Stavanger', 'Kategori:Sider med kart'] | Buøy stadion (også kalt «Hompen») er Buøy ILs hjemmebane og stadion på øya Buøy utenfor Stavanger. Fotballbanen ligger like ved Buøy skole, som ligger på toppen og midten av øya.I nyere tid har både grus- og gressbane blitt anlagt for klubben. Den originale gressbanen har imidlertid blitt erstattet med en bedre og mer slitesterk kunstgressbane (100x65m.). Siden banen ligger sammen med skolen, benytter også elevene der seg av den.
| Buøy stadion (også kalt «Hompen») er Buøy ILs hjemmebane og stadion på øya Buøy utenfor Stavanger. Fotballbanen ligger like ved Buøy skole, som ligger på toppen og midten av øya.I nyere tid har både grus- og gressbane blitt anlagt for klubben. Den originale gressbanen har imidlertid blitt erstattet med en bedre og mer slitesterk kunstgressbane (100x65m.). Siden banen ligger sammen med skolen, benytter også elevene der seg av den.
== Referanser == | Buøy stadion (også kalt «Hompen») er Buøy ILs hjemmebane og stadion på øya Buøy utenfor Stavanger. Fotballbanen ligger like ved Buøy skole, som ligger på toppen og midten av øya. | 199,347 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Taygete_(m%C3%A5ne) | 2023-02-04 | Taygete (måne) | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten bilde i infoboks med bilde på Wikidata', 'Kategori:Astronomiske oppdagelser av David C. Jewitt', 'Kategori:Astronomiske oppdagelser av Scott S. Sheppard', 'Kategori:Carmegruppen', 'Kategori:Himmellegemer oppdaget i 2000'] | Taygete (gresk: Ταϋγέτη, /teɪˈɪdʒəti/) er en retrograd irregulær måne til Jupiter. Den ble oppdaget av et team av astronomer fra University of Hawaii, ledet av Scott S. Sheppard i november 2000, og gitt den foreløpige benevnelsen S/2000 J 9.Taygetes diameter er omkring 5 km, og den roterer omkring Jupiter i en avstand av 23 280 000 km i løpet av 732,410 dager, med en banehelling på 165,272° til ekliptikken (163° til Jupiters ekvator), i en retrograd retning og med en eksentrisitet på 0,2525.
Den 22. oktober 2002 ble månen oppkalt etter greske nymfen Taygete, en av pleiadene, datter av Atlas og mor til Lakedaimon som hun fikk med Zevs (i romersk mytologi Jupiter).Månen Taygete hører til Carmegruppen.
| Taygete (gresk: Ταϋγέτη, /teɪˈɪdʒəti/) er en retrograd irregulær måne til Jupiter. Den ble oppdaget av et team av astronomer fra University of Hawaii, ledet av Scott S. Sheppard i november 2000, og gitt den foreløpige benevnelsen S/2000 J 9.Taygetes diameter er omkring 5 km, og den roterer omkring Jupiter i en avstand av 23 280 000 km i løpet av 732,410 dager, med en banehelling på 165,272° til ekliptikken (163° til Jupiters ekvator), i en retrograd retning og med en eksentrisitet på 0,2525.
Den 22. oktober 2002 ble månen oppkalt etter greske nymfen Taygete, en av pleiadene, datter av Atlas og mor til Lakedaimon som hun fikk med Zevs (i romersk mytologi Jupiter).Månen Taygete hører til Carmegruppen.
== Referanser == | Taygete (gresk: Ταϋγέτη, /teɪˈɪdʒəti/) er en retrograd irregulær måne til Jupiter. Den ble oppdaget av et team av astronomer fra University of Hawaii, ledet av Scott S. | 199,348 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Industriell-piercing | 2023-02-04 | Industriell-piercing | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ørepiercing'] | Industriell-piercing (også kalt Construction-piercing eller Scaffold-piercing i Storbritannia) er en helixpiercing, der to piercinghull fylles igjen med en rett barbell.
Det er vanlig at denne piercingen blir tatt i overøret. Da blir begge piercingen tatt i helixen i øret, den ene høyere enn den andre.
| Industriell-piercing (også kalt Construction-piercing eller Scaffold-piercing i Storbritannia) er en helixpiercing, der to piercinghull fylles igjen med en rett barbell.
Det er vanlig at denne piercingen blir tatt i overøret. Da blir begge piercingen tatt i helixen i øret, den ene høyere enn den andre.
== Navn ==
Navnet Industrial piercing ga pierceren Erik Dakota i Body Play magazine utgave 4, fra 1992.
Dersom det er flere enn en industriell-piercing kalles piercingen ofte for en ear cage.
== Behandling ==
Denne piercingen sveller ofte opp i gro-perioden, og har en legetid på alt fra tre måneder til ett år.
Noen ganger velger man å sette inn to ringer i piercing-hullene slik at piercingen gror fortere. Når piercingen har grodd til setter man inn barbellen.
== Eksterne lenker ==
Industriell-piercing hos Encyclopedia BMEzine | Industriell-piercing (også kalt Construction-piercing eller Scaffold-piercing i Storbritannia) er en helixpiercing, der to piercinghull fylles igjen med en rett barbell. | 199,349 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_kvinnelandslag_i_fotball | 2023-02-04 | Norges kvinnelandslag i fotball | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landslag som har vunnet VM i fotball', 'Kategori:Norges kvinnelandslag i fotball', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris', 'Kategori:Vinnere av Kniksenprisen'] | Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
| Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
== Historie ==
I europeisk målestokk var kvinnelandslaget relativt tidlig etablert, men de var sent ute i skandinavisk sammenheng, godt etter Sverige og Danmark.
Det ble spilt en uoffisiell kamp der et norsk kvinnelandslag møtte Sveriges kvinnelandslag i fotball den 7. august 1975 på Nya Ullevi i Gøteborg, De tapte 0–4 med Torodd Nordeng som trener og spillere som Sif Kalvø og Grete Pedersen.De første offisielle kampene Norge spilte var to miniturneringer mot Sverige, Danmark og Finland, før Norge møtte, og slo, Nord-Irland.
=== Begynnelsen (1978–1983) ===
Som i mange andre land, hadde også Norges Fotballforbund en svært skeptisk tone til kvinnefotball. Det var først på 1970-tallet, etter etableringen av Norway Cup og Dagbladets aktive kamp for å få NFF til å skifte standpunkt, at Norge etter hvert fikk et landslag og Norgesmesterskap. Landslaget ble dannet med Per Pettersen som trener. Norges første landskamp ble spilt den 7. juli 1978 mot Sverige, og kampen endte med tap 1-2. Kari Nielsen fra Asker ble tidenes første målgjører på kvinnelandslaget. Det ble også tap mot Finland og Danmark under dette nordiske mesterskapet i Danmark.Året etter tapte Norge nok en gang for de tre landene. Imidlertid vant Norge sin første kamp med 4–1 mot Nord-Irland under en uoffisiell EM-turnering i Italia. I løpet av de neste årene ble Norge gradvis bedre, og lyktes å slå Frankrike, Sveits og England. Norge spilte også uavgjort mot Danmark og Sverige under det nordiske mesterskapet i 1982, og gjorde sin beste innsats i nordisk mesterskap med å gå gjennom ubeseiret. Imidlertid forelå det ingen offisielle Europa- eller verdensmesterskap, og dermed heller ingen mesterskapskvalifiseringer.
=== Erling Hokstad (1983–1989) ===
I 1983 tok Erling Hokstad over landslaget, og var med på å lede Norge til sin første kvalifisering til et mesterskap. Enda EM i 1984 strengt talt ikke var offisielt ettersom mindre enn halvparten av UEFA-medlemslandene stilte, var det det første mesterskapet som krevde kvalifisering. Norge havnet i en helnordisk kvalifiseringspulje med Sverige, Finland og Island. Norge slo Finland begge gangene, og vant og spilte uavgjort mot Island. Imidlertid ble det to tap mot Sverige, og dermed var Norge ute, da bare vinneren kom videre. Resultatene viste at Norge var i ferd med å markere seg blant de bedre lagene. Sverige vant for øvrig EM.
==== Første norske europamestre i lagidrett ====
Norge hadde et Sverigekompleks som viste seg året etter, da europamesterne slo Norge hele 5–0, det største tapet i Norges historie (tangert senere). Fra og med den 7. mai 1986 ble Dag Steinar Vestlund medtrener. Hvor vidt Vestlunds innvirken var avgjørende vites ikke, men Norge kvalifiserte seg til EM i 1987. Norge møtte Danmark, et lag de aldri hadde slått, Finland og Vest-Tyskland, som på det daværende tidspunktet hadde liten erfaring. Norge lyktes i å slå Danmark for første gang, til og med på bortebane. Imidlertid hadde Norge for mange uavgjort, og før siste runde ledet Norge med ett poeng mot Danmark. Norge vant den siste kampen 2–0 hjemme mot Finland mens Danmark tapte borte mot Vest-Tyskland. Etter kvalifiseringen fikk Norge oppdraget å arrangere semifinalene og finalen.
Semifinalen ble spilt mot Italia, nok et lag Norge aldri hadde slått. Heidi Støre og Trude Stendal scoret de to eneste målene i kampen, og Norge vant 2–0 etter at målvakt Janne Andreassen holdt buret rent. Norge spilte sin første offisielle finale i et mesterskap, der de møtte sin gamle nemesis, Sverige. Før finalen hadde Norge møtt Sverige ti ganger, med sju norske tap og tre uavgjorte kamper. Veteranen Gunn Nyborg, som hadde vært med helt siden starten i 1978, hadde vært med i alle ti kampene, og fikk endelig oppleve å slå svenskene. I finalen scoret Stendal to ganger, mens Sverige scoret bare en gang (ved Lena Videkull) og Norge vant 2–1. Norges første seier over Sverige i fotball for kvinner var også første gang Norge noensinne hadde vunnet noe i fotball. Året etterpå vant Norge et uoffisielt, men FIFA-arrangert, invitasjons-VM i Kina etter å ha møtt Sverige i finalen og vunnet 1–0.
EM ble arrangert annethvert år de første årene, og allerede i 1989 var det EM igjen. Norge tapte flere kamper enn de vant i kvalifiseringen, men vant den siste kampen med 3–1 over England i Blackburn, og gikk dermed videre på målforskjell tross bare fem poeng fra seks kamper, det svakeste av alle lagene som gikk videre. I kvartfinalen møtte Norge Nederland, som hadde slått Sverige. Imidlertid slo Norge Nederland med 2–1 og 3–0, og gikk videre til sluttspillet i Vest-Tyskland. Norge slo Sverige for tredje gang i mesterskapssammenheng, og gikk til finalen, der vi møtte et hjemmelag som hadde blitt langt bedre siden sist kamp mellom lagene. Vest-Tyskland vant 4–1, mens Norge måtte greie seg med sølv. Dette ble siste kampen til trenerparet Hokstad/Vestlund.
=== Even Pellerud (1990–1996) ===
Den nye treneren ble Even Pellerud. Han tok laget inn i kvalifisering til EM 1991, og det norske laget gikk gjennom seks kamper uten tap i gruppespillet, med bare et poengtap, mot England borte. I EM-kvartfinalen, som ble arrangert som hjemme- og bortekamp i november 1990, vant Norge 2–1 og 2–0 over Ungarn, og var dermed klaret for sluttspillet i Danmark, og også for VM-sluttspillet i Kina. Landslaget gikk inn i 1991-sesongen med et budsjett på tre millioner kroner i en sesong hvor de skulle spille både EM og VM. Norge slo ut Danmark i semifinalen på straffesparkkonkurranse etter to redninger av Reidun Seth, og møtte Tyskland i finalen. Norge tok ledelsen ved Birthe Hegstad like etter pause, men en feil av Linda Medalen ga Heidi Mohr muligheten til å utligne, og i ekstraomgangene hadde Tyskland mest krefter, scoret to mål, og vant fortjent, ifølge Sportsbokens reportasje. Dermed var Norges rekke på 11 kamper uten tap brutt.
Norge ladet opp til VM med to seire over USA i Massachusetts, hvor 17-åringen Bente Nordby debuterte på landslaget. De fikk imidlertid en dårlig start på VM med tap 0–4 for Kina i tidenes første VM-kamp, men hadde fortsatt sjansen til å gå videre, i og med at åtte av 12 lag gikk videre fra gruppespillet. Norge vant 4–0 over New Zealand og deretter knepent 2-1 mot Danmark, med Medalen som matchvinner rett etter en dansk utlikning. I kvartfinalen møtte Norge Italia, og Norge vant etter ekstraomganger, tross at de hadde sluppet Italia inn i kampen igjen ved to anledninger, takket være straffespark eksekvert av Tina Svensson. I semifinalen var det Sverige som ventet, og Norge vant klart 4-1 etter nok en straffe av Svensson, i tillegg til to mål av Medalen og et av Agnete Carlsen. I finalen ventet en ny rival, USA. USA var storfavoritter etter å ha slått europamestrene Tyskland lett, og tok ledelsen ved Michelle Akers, Norge utlignet ved Medalen, men Akers scoret vinnermålet tolv minutter før full tid etter å ha sneket til seg et tilbakespill fra Svensson til Seth.
==== EM 1993: Ny triumf ====
Pellerud fortsatte fremgangen, og i 1993 var Norge kvalifisert til EM i Italia etter en svært lett kvalifiseringsrunde med seire over Sveits og Belgia. Deretter fulgte, som i 1989, et dobbeltmøte med Nederland i kvartfinalen, hvor Norge sikret seg to 3–0-seire og billett til sluttspillet. Der stilte Norge med bare én europamester fra 1987, Heidi Støre; i forsvarsfireren var alle under 22 år. I semifinalen møtte Norge Danmark, og landslaget vant 1–0 etter scoring av 20-åringen Anne Nymark Andersen. Kaptein Birthe Hegstad hadde blitt byttet ut etter en ankelskade. I finalen møtte vi noe overraskende Italia, som hadde slått Tyskland på straffer. Etter en målløs første omgang kom Hegstad innpå i den andre, og scoret vinnermålet med 13 minutter igjen etter pasning fra Medalen.
I 1994 spilte Norge i den første Algarve Cup i Portugal, sammen med fire andre skandinaviske lag og USA; Norge utklasset Finland og Danmark og vant 1–0 over USA.
==== EM 1995: Innendørs tap for Sverige ====
I 1995 var det for andre og siste gang EM og VM i samme år. VM ble arrangert i Sverige, og hadde sannsynligvis prioritet også fra UEFA, ettersom semifinalene i EM ikke ble arrangert på nøytral grunn, men som hjemme- og bortekamp. Norge vant greit i kvalifiseringsrunden mot Finland, Den tsjekkiske republikk og Ungarn, og kvartfinalen mot Italia – mangel på seeding hadde gjort at EM-finalistene måtte møtes allerede i kvartfinalen, som også var kvalifisering til VM 1995 og OL 1996 – men i semifinalen mot Sverige ga Norge bort fire mål i andre omgang, og tapte dermed 5–7 sammenlagt etter å ha ledet med to mål til pause i andre kamp. Begge kampene ble spilt innendørs, før sesongen hadde kommet i gang i de nordiske landene.
==== VM 1995: Verdensmestre ====
EM-kampene og en 3.-plass i Algarve Cup, etter tap for Nederland, ga ikke store håp før VM-sluttspillet i Sverige, selv om Norge hadde slått USA etter straffesparkkonkurranse i Algarve. Norge hadde satt inn en ny, ung målvakt, Bente Nordby, som hadde fått noen få landskamper, men som ikke hadde spilt i EM-kampene mot Sverige og Italia. Tone Haugen, som sammen med Medalen spilte profesjonelt i Japan, og Marianne Pettersen kom også inn på laget, sistnevnte dog som reserve grunnet skade.
I gruppespillet møtte Norge England, Canada og Nigeria. Norge vant samtlige kamper, med to mål mot England og med store sifre mot de to andre lagene. I kvartfinalen ventet Danmark. Norge gikk opp i 3–0-ledelse ved Gro Espeseth, Medalen og Hege Riise, og et reduseringsmål seks minutter før slutt var betydningsløst. Det skulle imidlertid vise seg å bli Norges eneste baklengsmål i mesterskapet.
Norge hadde sjansen til revansje for finaletapet i 1991, da semifinalen i Västerås skulle gå mellom Norge og USA. Ann Kristin Aarønes scoret et tidlig mål, og Norge holdt unna, blant annet takket være Nordby, som reddet mange skudd i sluttminuttene. Norge spilte med ti spillere ettersom Heidi Støre ble utvist i det 77. minutt, men Nordby holdt nullen i den dramatiske avslutningen.
Norge møtte Tyskland i finalen, et lag Norge ikke hadde slått siden 1985. Tross dette, og tross at Støre satt på tribunen grunnet karantene, dominerte Norge første omgang og fikk inn to mål i omgangens ti siste minutter, ved Riise og Pettersen som målscorere. Riise ble kåret til turneringens beste spiller, Aarønes ble mesterskapets toppscorer, og forsvarsspiller og kaptein Gro Espeseth turneringens nest beste spiller. Tre måneder etter VM vant Norge 17–0 over Slovakia i EM-kvalifisering, som per 2009 er den største seieren den norske kvinnelandslaget har oppnådd.
I 1995 mottok landslaget Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris.
==== OL 1996: Ny medalje ====
Pelleruds siste turnering ble OL i Atlanta i 1996. I første kamp møtte Norge Brasil, som aldri hadde gått videre fra gruppespillet i et offisielt VM. Norge tok ledelsen to ganger, men Pretinha utlignet begge målene, og Aarønes fikk et mål annullert for angrep på keeper. Heidi Støre ble skadet i denne kampen, og kunne ikke spille noen av de resterende kampene; Brit Sandaune erstattet henne i denne kampen, og fikk dermed sin mesterskapsdebut som midtbanespiller, selv om hun senere skulle få fast plass som venstreback.
Tross Støres skade vant Norge 3–2 over Tyskland, den fjerde strake kampen uten tap mot tyskerne, etter avgjørelse på frispark av Hege Riise. Tyskland hadde utlignet to ganger, et mål av Bettina Wiegmann og et skudd av Birgit Prinz som gikk via en norsk spiller og i mål. Japan ble slått 4–0 i siste gruppespillkamp – Marianne Pettersen, nå fast spiller på laget, scoret to ganger – og ettersom Brasil hadde avgitt flere poeng vant Norge gruppen og gikk til semifinale.
I semifinalen møtte Norge USA nok en gang. Norge tok ledelsen etter en kontring som ble avsluttet av Linda Medalen etter pasning fra Agnete Carlsen. USA ble heiet fram av nesten 65 000 tilskuere på Sanford Stadium i Athens, og fikk straffespark med et kvarter igjen etter at Gro Espeseth skulle ha handset i 16-meterfeltet. Avgjørelsen var tvilsom ifølge New York Times' rapport, noe Espeseth var enig i – hun mente ballen søkte hånden hennes. New York Times hevdet imidlertid at USA burde hatt straffespark for hands tre minutter tidligere. Michelle Akers satte inn den straffen dommeren ga, og etter at Agnete Carlsen ble utvist for en takling bakfra i sluttminuttene benyttet innbytter Shannon MacMillan anledningen til å avgjøre kampen på golden goal ti minutter inn i ekstraomgangene. Norge fikk imidlertid OL-medaljer etter å ha vunnet bronsefinalen mot Brasil 2–0, med to mål av Aarønes.
Pelleruds siste kamp var returmatchen i Slovakia en måned etter OL. Kampen endte 4–0, og Norge vant dermed sin gruppe og var direkte kvalifisert for EM. Tidligere under sommeren hadde laget vunnet 3–1 borte og spilt 0–0 hjemme mot europamestrene Tyskland, og med fire seire i de andre kampene vant Norge gruppa og gikk direkte videre til sluttspillet.
=== Per-Mathias Høgmo (1997–2000) ===
==== EM 1997: Nedtur på hjemmebane ====
Pelleruds arvtaker, Per-Mathias Høgmo, ble ansatt i september 1996. Høgmo fikk relativt kort tid på å forberede seg til EM på hjemmebane, men ledet laget i vennskapskamper under vinteren og våren 1997, og laget vant sju av dem; deriblant 3–0 over Tyskland, Norges femte kamp på rad uten tap mot tyskerne, og fire kamper under Algarve Cup i 1997, Norges tredje seier der. Norge gikk inn i mesterskapet totalt 11 kamper på rad uten tap, den beste rekka siden VM-tittelen.
Medalen, Carlsen og Støre var blant spillerne som hadde gitt seg før mesterskapet, og til erstatning valgte Høgmo ut flere spillere uten stor landslagserfaring fra før, blant annet Gøril Kringen, Unni Lehn, Ragnhild Gulbrandsen, Margunn Haugenes (tilbake etter tre års pause), Monica Knudsen, Henriette Viker og Anne Tønnesen. I EM var imidlertid bare Kringen og Lehn i startoppstillingen; Haugenes, Knudsen, Viker og Gulbrandsen fikk innhopp fra benken.Norge hadde fått en vanskelig gruppe, tross seeding i trekningen; Tyskland (EM-gull 1995, VM-sølv 1995), Italia (EM-sølv 1993, kvartfinale EM 1995 etter tap for Norge) og Danmark (EM-bronse 1991, 8.-plass OL 1996) var motstandere, mens den andre gruppen inneholdt tre lag som aldri hadde nådd lenger enn kvartfinalen i EM. Norge åpnet med å utklasse Danmark 5–0 foran 4221 tilskuere på Åråsen stadion etter fire mål av Marianne Pettersen, som nå sto med 34 mål på 50 landskamper. Deretter fortsatte Norge sin rekke uten tap for Tyskland, med uavgjort 0–0 på Melløs i Moss under nærver av 7666 tilskuere, men Tyskland var "klart best" og Bente Nordby måtte takkes for at Norge holdt nullen, ifølge Sportsbokens rapport..
Ettersom Italia også hadde spilt uavgjort mot Tyskland og Danmark, kunne Norge gå videre til semifinale med uavgjort. Norge slapp imidlertid inn et tidlig mål, Gro Espeseth bommet på straffespark, og Norge slapp inn et mål på slutten som bekreftet at Norge havnet på 3.-plass i gruppa. Tyskland og Italia vant sine semifinaler.
==== VM 1999: Opp og ned ====
Norge trakk igjen Tyskland i kvalifiseringen til VM i USA, og måtte vinne gruppa for å gå direkte til VM. Etter å ha tapt 0–1 i Bayreuth, det første tapet etter seks kamper på rad uten tap mot tyskerne, vant Norge 3–2 hjemme, og uavgjort i Nederland var bedre enn Tyskland klarte. Dermed vant Norge gruppa med ett poeng. I 1998-sesongen ble Norge ble også nummer tre av fire lag i en turnering arrangert under Goodwill Games, med tap for Kina i straffesparkkonkurranse, men seier over Danmark på samme måte. Norge vant også Algarve Cup for fjerde og hittil siste gang i 1998.
Før VM i USA var Norge favoritter, som regjerende mestre hadde Sports Illustrated det norske laget som vinner i sitt VM-tips, og Medalen, Riise og Pettersen i sitt verdenslag uten amerikanske spillere. Norge startet med fire seire, tre av dem i en gruppe hvor bare Japan hadde nådd en VM-kvartfinale tidligere, og den fjerde, kvartfinalen, endte 3–1 mot Sverige – den åttende seieren på rad over Sverige, men dette var det første turneringsmøtet siden tapet for Sverige i EM fire år tidligere. Venstreback Brit Sandaune, midtbanespiller Unni Lehn, og spissene Ann Kristin Aarønes og Marianne Pettersen hadde utmerket seg i Norges innledende kamper, ifølge Dagbladets spillerbørs.
Likevel gikk Norge på en av sine største nedturer i sin landslagshistorie i semifinalen mot Kina. Det ble tangering av det verste tapet gjennom tidene, med 0–5 for Kina, og det i en kamp hvor Bente Nordby var "strålende" ifølge Dagbladets reporter. I bronsefinalen ble det målløst etter 120 minutter mot Brasil, men Norge tapte 4–5 på straffesparkkonkurranse, det første tapet mot Brasil siden 1988, og Norge ble dermed nummer fire i VM.
==== OL 2000: Norges hittil siste tittel ====
Dermed var ikke Norge favoritter under OL i Sydney, selv om oppvarmingen var utmerket; Norge vant 8–0 over England i siste kvalifiseringskamp til EM 2001, og slo også Tyskland, Kina og USA i vennskapskamper i juli. Midtbanespiller Solveig Gulbrandsen og høyreback Bente Kvitland hadde kommet inn på laget, men to av de mest toneangivende spillerne under 1990-tallet, Linda Medalen og Ann Kristin Aarønes, hadde lagt endelig opp.
Sports Illustrated regnet Norge som det 3. beste laget i OL, men ble ikke tippet på medaljeplass fordi de var i gruppe med regjerende verdensmester USA og tapende VM-finalist Kina. Etter å ha blitt utspilt og tapt 0–2 mot USA i den første kampen, vant Norge 3–1 over de afrikanske mestrene Nigeria, og kunne dermed nå semifinale som toer i gruppa med seier over Kina. Pettersen ga Norge ledelsen tidlig i andre omgang, men Kina utlignet på et tvilsomt straffespark. Tre minutter senere sikret innbytter Margunn Haugenes seieren med et skudd oppe i krysset.I semifinalen møtte Norge Tyskland. Spillemessig dominerte Tyskland, og Norge skapte knapt en sjanse, men Tina Wunderlich headet i eget mål og sikret Norge finaleplass ettersom Nordby holdt nullen. I finalen møtte Norge nok en gang USA, som ikke hadde tapt i mesterskap siden 1995. Kampen bølget fram og tilbake: USA gikk i ledelsen med Tiffeny Milbrett i det 5. minutt, men Norge snudde rett før pause ved mål av Gro Espeseth. Nordby holdt Norge inne i kampen med flere redninger, før Ragnhild Gulbrandsen headet inn 2–1 med et kvarter igjen etter svakt keeperarbeid. Norge holdt ledelsen inn i overtida, men slapp inn et nytt mål av Milbrett, og kampen gikk til ekstraomganger med golden goal. Dagny Mellgren, som hadde kommet inn som innbytter for Pettersen, scoret vinnermålet etter 12 minutter, men TV-bildene syntes å vise at Mellgren brukte hånda for å kontrollere ballen før hun skjøt den i mål.For OL-gullet ble laget tildelt Fearnleys olympiske ærespris, som første mottaker fra et lagspill.
=== Åge Steen (2000–2004) ===
Åge Steen lyktes ikke å gjenta resultatene til Høgmo, og tiden hans ble særlig preget av et VM som bare varte til kvartfinale og et påfølgende første OL uten deltakelse. I tillegg til dette fikk Steen også med seg en semifinale i EM i 2001.
==== EM 2001: Tyskland for sterke ====
Åge Steen tok over landslaget etter Høgmo, og hans trenertid begynte med greie resultater i vennskapskamper; det ble to seire over Sverige, og en seier over et svekket USA, men tap for Kina. Anne Tønnessen, som ikke kunne spille i OL grunnet hjernerystelse, var den eneste nye faste spilleren denne sesongen.
Norge klarte likevel ikke å følge opp sin status som olympiamestre. Etter 3–0 over Frankrike, en motstander Norge aldri hadde tapt for, var det tid for å få revansj for hjemmetapet for Italia i 1997. Rita Guarino ga imidlertid Italia en tidlig ledelse, og selv om Mellgren utlignet, fikk ikke Norge has på Italias gode keeper. Gøril Kringen pådro seg sitt andre gule kort, og måtte stå over den avsluttende kampen mot Danmark, som Norge ikke hadde tapt for siden 1988. Men uten rutine og samspill i midtforsvaret slapp Norge inn ett mål på slutten, et mål som keeper Nordby og midtstopper Anne Bugge Paulsen måtte dele skylda for. Ettersom Italia hadde slått Danmark tidligere, ville tapet ha ført til at Norge kunne blitt slått ut i gruppespillet for andre gang på rad, men Italia tapte for Frankrike og Norge fikk en sjanse til, i semifinale mot Tyskland.
Her fikk Tyskland revansj for OL-tapet. Norge hadde et par sjanser til å score, og burde ifølge Dagbladets journalist hatt straffespark tidlig i kampen, men etter at Sandra Smisek scoret vinnermålet tok Tyskland over, og hadde flere sjanser til å vinne med flere mål.
==== VM 2003: To tap og ut av OL ====
I VM-kvalifiseringen møtte Norge Frankrike, Den tsjekkiske republikk og Ukraina. Norge hadde ikke tapt for noen av lagene før, og fortsatte den statistikken med seier i de fem første kampene, før det ble uavgjort mot Ukraina i en betydningsløs kamp. Gøril Kringen var blitt vraket fra landslaget til fordel for yngre krefter, men i sesongens siste kamp viste ikke midtstopperne seg fra sin beste side; Norge slapp inn tre mål i en vennskapskamp mot Tyskland i Grimstad og det nye stopperparet, Anne Tønnessen og Ane Stangeland, måtte tåle hard kritikk både fra trener og journalister.Steen prøvde flere varianter i midtforsvaret under oppkjøringen til VM i USA, som ble arrangert i september, etter sesongslutt i den amerikanske proffligaen. Til slutt ble veteranen Monica Knudsen valgt ut til å spille sammen med Ane Stangeland. Trine Rønning og Lise Klaveness kom inn i laget for Ragnhild Gulbrandsen og Hege Riise, som begge spilte profesjonelt i USA. Norges siste kamp før VM var 1–1 mot Danmark i EM-kvalifisering på Sofiemyr; et bedre resultat enn i EM, men igjen slapp Norge inn et mål i avslutningsminuttene – Lene Jensen scoret etter en mulig offside – og Norge måtte nå score mål i Danmark for å kvalifisere seg.Norge møtte Brasil, bronsemedaljørene fra 1999, i tillegg til to debutanter, Frankrike, og Sør-Korea i gruppespillet. Norges gode statistikk mot Frankrike holdt seg, med seier 2–0, men som i forrige VM tapte Norge for Brasil; Norge hadde sjanser til å utligne på stillingen 1–2, men i stedet scoret Brasil to ganger og vant en overlegen seier. Etter kampen gikk Linda Medalen ut og kritiserte det defensive arbeidet til laget, og foreslo at Gøril Kringen burde hatt en plass i troppen. Selv med 7–1 over Sør-Korea ble Norge dermed nummer to i gruppa, og møtte vertsnasjonen USA i kvartfinalen. Der ble Norge klart slått, og dermed var det klart at Norge hadde gjort sin svakeste VM-innsats i historien; hjemmelaget vant 1–0 selv om de brente et straffespark. Abby Wambach vant en hodeduell mot Marit Fiane Christensen, som hadde blitt satt inn som høyreback etter Brasil-kampen, og scoret det avgjørende målet. Med dette tapet klarte Norge heller ikke å ta en av de to europeiske plassene til OL i Athen året etter.
Den amerikanske proffligaen gikk konkurs rett før VM, og dermed mistet flere av de norske spillerne anledningen til å spille profesjonelt. Dette og mangelen på mesterskap gjorde at Norge mistet flere spillere: Hege Riise, Brit Sandaune, Marianne Pettersen og Anne Tønnessen la alle opp før 2004 var over. Som erstatning dro Steen inn flere spillere som bare fikk en sesong på landslaget, men Ingvild Stensland skulle vise seg å bli en viktig spiller senere.
I returkampen mot Danmark hadde Norge igjen 1–1 til det gjensto få minutter, men grunnet manglende målteft i de andre kampene ville dette ikke være godt nok for direkte EM-plass. I stedet for en norsk avgjørelse scoret Lene Jensen igjen i sluttminuttene for Danmark, og Norge måtte dermed gjennom utslagskamp mot Island. Med en trener på oppsigelse – Åge Steen og NFF fornyet ikke kontrakten – vant Norge 7–2 og 2–1 og var klare for EM. Bjarne Berntsen ble utnevnt som ny trener i romjula 2004, etter at flere andre mannlige trenerprofiler hadde takket nei.
=== Bjarne Berntsen (2005–2009) ===
For en oppsummering av konfliktene knyttet til Bjarne Berntsen og landslagsspillerne, se Bjarne Berntsen
==== EM 2005: Sølv, men igjen bak Tyskland ====
Berntsen tok over et lag som hadde vunnet seks strake kamper, men bare kampene mot Island hadde hatt egentlig betydning. Rekka ble snart brutt, da Norge tapte begge vennskapskampene for Frankrike på La Manga; dette var også Norges første tap for Frankrike. Norge kom på 5.-plass i Algarve Cup etter tap 0–4 for Tyskland, og tapte også for EM-vert England før mesterskapet i juni.
Berntsen satset på mange unge spillere: Ingvild Stensland, Stine Frantzen, Isabell Herlovsen og Marianne Paulsen var alle viktige spillere under EM, og ingen hadde nevneverdig erfaring fra tidligere seniormesterskap. Norge tapte første kamp med 0–1 for Tyskland, og trengte mål fra innbytter Herlovsen for å klare ett poeng mot den tidligere ønskemotstanderen Frankrike. Dermed måtte Norge score mange mål i den siste kampen mot EM-nemesis Italia, og i tillegg ha hjelp fra Tyskland, for å kunne nå semifinale. Fire mål i første omgang, tre av dem på hjørnespark fra Stensland, hjalp Norge til 5–3-seier over Italia.Som gruppetoer måtte Norge møte gruppevinner Sverige i semifinalen, det første turneringsmøtet med naboene på seks år. Norge og Sverige hadde rett nok spilt flere vennskapskamper, uten norsk tap på de siste 14 kampene, men Sverige hadde kvalifisert seg for OL 2004 på Norges bekostning. Kampen hadde "mange opp- og nedturer," ifølge kampens store norske spiller, Solveig Gulbrandsen, som scoret to av Norges mål og hadde målgivende pasning på det tredje. Norge tok ledelsen to ganger, først ved Gulbrandsen og så ved Herlovsen, men Sverige presset på for utlikning og scoret med to minutter igjen. I ekstraomgangene fikk Gulbrandsen scoret fra nært hold, og Norge var klar for finale, den beste prestasjonen i mesterskap siden 2000. Berntsen ble hyllet av spillerne i Aftenposten før finalen. Norge gikk på et nytt klart tap, 1–3 for Tyskland i finalen, det tredje tapet for Tyskland på rad i mesterskap, og Norges femte EM-kamp mot Tyskland uten seier. Laget ble likevel Årets lag for 2005 under Idrettsgallaen 2006.
==== VM 2007: Fortsatt nest best i Europa ====
Norge begynte kvalifiseringen til VM i Kina etter EM. Etter seire over lavere rangerte Ukraina og Serbia og Montenegro, møtte Norge Italia igjen. Kampen ble ikke like målrik som i EM, men Norge scoret kampens eneste mål. Etter at Italia og Ukraina tok poeng fra hverandre, mens Norge vant sine tre neste kamper, trengte Norge bare ett poeng i de siste to bortekampene mot Ukraina og Italia; Marit Fiane Christensen holdt på å gi bort poengene med et dårlig tilbakespill i første kamp mot Ukraina i Lviv, men Unni Lehn utlignet og Norge var klare for mesterskapet i Kina. Norge avsluttet med en betydningsløs seier over Italia. I kvalifiseringen hadde Berntsen brukt flere nye spillere; tross EM-innsatsen ble Herlovsen, Frantzen og Paulsen vraket, Mellgren hadde lagt opp, og Solveig Gulbrandsen hadde ett års svangerskapspermisjon. Ragnhild Gulbrandsen kom tilbake etter en pause, mens Camilla Huse, Marie Knutsen, Leni Larsen Kaurin og Melissa Wiik fikk mer eller mindre faste plasser denne sesongen.
Før VM-sluttspillet spilte Norge to kvalifiseringskamper, og vant med tre mål i kampene mot Østerrike og Israel, lag som aldri hadde vært blant Europas 15 beste. Berntsen vraket veteranen Unni Lehn i VM-troppen og satset i stedet på Marie Knutsen som indreløper, med Trine Rønning omskolert til midtstopper. Siri Nordby hadde også utkonkurrert Camilla Huse på sidebacken.
Norges siste kamp før mesterskapet var en treningskamp mot Tyskland i Mainz. Norge spilte 2–2, den tredje vennskapskampen på rad mot Tyskland uten tap, og kunne ha vunnet med mer flaks med dommere og avslutninger. I mesterskapet trakk Norge en relativt lett gruppe; Canada hadde rett nok nådd semifinalen i 2003, etter å ha slått Kina, men de to andre lagene, Ghana og Australia, hadde bare greid å slå hverandre i VM-sluttspill. Norge lå imidlertid under mot Canada etter første omgang, men kom tilbake i 2. omgang med seiersmål av kaptein Stangeland Horpestad; mot Australia ble det motsatt, da Sverige-proffen Lisa De Vanna utlignet med sju minutter igjen. Etter 7–2 over Ghana vant imidlertid Norge gruppa, og møtte vertsnasjonen Kina i kvartfinalen.
Kina var definitivt svakere enn på slutten av 1990-tallet, og hadde blant annet tapt 0–8 for Tyskland i OL tre år tidligere, men hadde fått en ny trener og også slått Norge 3–1 i vennskapskamp i januar 2006. På hjemmebane hadde de støtte av over 50 000 tilskuere, og de hadde i tillegg fått tak i Sveriges tidligere landslagstrener, Marika Domanski Lyfors. Som i EM-sluttspillet fikk jokeren Isabell Herlovsen, som da hadde spilt en halv omgang i mesterskapet, spilletid fra start, og 19-åringen scoret kampens eneste mål og sikret Norges semifinaleplass.Norge var ett av to europeiske lag som hadde nådd semifinalen, og hadde dermed sikret seg en OL-billett. Det andre europeiske laget var Tyskland, som var Norges motstander i semifinalen. Norge hang med i en omgang, men Trine Rønning laget selvmål med hodet rett før pause og Tyskland fikk scoret to mål til i andre omgang. Norge ble like utklasset i bronsefinalen, med 1–4 for USA, som allerede hadde tapt stort for Brasil.
Etter hjemkomsten ble det uenigheter mellom Berntsen, Lise Klaveness og Ragnhild Gulbrandsen, og som resultat trakk Klaveness, en av Norges mest markante fotballspillere, seg fra videre landslagsspill etter hva som kan ha virket som en oppfordring fra Berntsen. Gulbrandsen, som også la opp etter mesterskapet, kritiserte Berntsen sterkt i media etter at Klaveness hadde trukket seg.
==== OL 2008: God start, men tung nedtur ====
Norge avsluttet 2007 med å slå Russland 3–0 i EM-kvalifisering. Russland var det eneste laget i Norges gruppe som hadde nådd et sluttspill før. I 2008 fortsatte Norge å rade opp storseire i kvalifiseringen utover sommeren: Norge scoret 17 mål og slapp ikke inn noen under kampene i mai og juni, og var klare for EM allerede før bortekampen i Russland, som skulle spilles etter OL. Norge vant også 2–0 over Tyskland i Algarve Cup i mars, men gikk også på to firemålstap for USA i oppvarmingen til OL.
Under OL i Beijing slo landslaget favoritten USA 2–0 under åpningskampen i Sommer-OL 2008. Leni Larsen Kaurin scoret etter 61 sekunder, det raskeste målet i OL-historien, og bare et par minutter etter økte Melissa Wiik. Norge holdt unna, og skulle bare slå lag de aldri hadde avgitt poeng mot i mesterskap tidligere for å vinne gruppa. Men etter en uinspirert kamp hvor Norge vant 1–0 over New Zealand, tapte Norge 1–5 for Japan. Guro Knutsen satte inn kampens første mål tidlig i første omgang, men Japan fortsatte å dominere kampen, scoret rett før pause, og gikk opp til 2–1 og 3–1 etter sju minutter av 2. omgang etter feil i det norske forsvaret.USA gikk forbi Norge på tabellen på målforskjell etter stortapet, og Norge måtte derfor spille mot VM-finalistene fra 2007 Brasil, istedenfor Canada, som hadde blitt nummer tre i sin gruppe. Norge prøvde å forsvare seg og satse på kontringer, men Daniela brøt gjennom med et langskudd rett før pause, og ett kvarter inn i omgangen scoret Marta etter å ha utnyttet et dårlig tilbakespill til keeper fra Marit Fiane Christensen. Siri Nordby scoret på et sent straffespark, men Norge tapte kampen 1–2.
==== EM 2009: Ut mot Tyskland igjen ====
Norge avsluttet kvalifiseringen til EM i Finland i 2009 med 0–0 i Russland, og hadde dermed unngått baklengsmål i kvalifiseringen. Norges sjanser i EM ble imidlertid betydelig redusert etter at fem spillere fra seriemestrene Røa trakk seg fra det norske landslaget, kaptein Ane Stangeland Horpestad og høyreback Gunhild Følstad la opp, og keeper Erika Skarbø fikk en alvorlig skade i hånden. Dermed måtte Berntsen finne spillere til en helt ny forsvarsfirer. Trine Rønning ble nå fast midtstopper, Arna-Bjørnars unge midtbanespiller Maren Mjelde ble hennes kollega, mens Camilla Huse ble kalt tilbake for å ta over på venstrebacken. I Algarve Cup tidlig i mars 2009, kom Norge klart sist i sin pulje med tre tap, også mot Island. Dette er Norges klart dårligste resultat i Algarve Cup, enda samtlige opptredener under Berntsen, med unntak av 2008 har vært svært beskjedne.
Det var klart allerede før EM i Finland at Bjarne Berntsen ikke skulle fortsette som landslagstrener. Berntsen hadde igjen kalt inn en ung spiller uten erfaring: Cecilie Pedersen, som ikke hadde spilt seniorfotball på høyere nivå enn 2. divisjon, var med i troppen, og fikk en så avgjørende rolle at hun vant Gullballen under fotballgallaen 2009.
Norge begynte mot Tyskland, og kom under 0–1 etter et straffespark en halv time ut i omgangen. Resultatet holdt seg til det var tre minutter igjen, etter flere gode redninger av keeper Ingrid Hjelmseth. Da fikk Norge en eventyrlig mulighet til å utligne ved Cecilie Pedersen, men hun satte skuddet rett på keeper, Tyskland slo kontra, og Fatmire Bajramaj satte inn 2–0. Deretter kom to mål til på overtid, slik at Norge tapte hele 0–4. Landslaget fulgte opp med knepen seier over Island, ved nevnte Pedersen, før Norge spilte en uengasjert uavgjort mot Frankrike, der Norge tok ledelsen ved Lene Storløkken før Frankrike utlignet etter et kvarters spill. Begge lag gikk videre til neste runde med det resultatet, og ble i etterkant beskyldt for ikke å ta ut alt.Dette holdt til kvartfinale mot forhåndsfavorittene Sverige. Etter en jevn første omgang fikk Norge mål etter at Elise Thorsnes skjøt ballen via Stina Segerströms fot og i mål, og rett før pause økte Anneli Giske til 2–0. Et kvarter ut i omgangen avgjorde i praksis Cecilie Pedersen med et velplassert skudd, og Norge vant til slutt 3–1. Dermed kom «Nye Norge» til semifinale, igjen mot Tyskland. Norge overrasket ved å ta ledelsen ved Isabell Herlovsen og holde Tyskland fra skikkelige sjanser før pause. Men som i gruppespillet gikk det dårlig i andre omgang; Tyskland scoret tre mål og avsluttet Bjarne Berntsens trenerkarriere. Dette var det sjette strake tapet for Tyskland i mesterskap siden 2001.
=== Eli Landsem (2009–2012) ===
==== VM 2011: Igjen ut av OL ====
Flere hadde reagert da Eli Landsem ble oversett til fordel for Bjarne Berntsen i 2004, og Landsem selv var forarget over at forbundet ikke ville ta kontakt. Ansettelsen av ny landslagstrener ble derfor fulgt med argusøyne, spesielt med tanke på de personlige konfliktene som hadde oppstått under Berntsens tid som trener. I tillegg til Landsem ble Jarl Torske, en trofast landslagsassistent og J19-trener, og Gøril Kringen, trener for toppserieklubben Trondheims/Ørn, hyppig nevnt. Etter en prosess som varte over flere måneder ble Landsem utnevnt den 13. august 2009.Landsems lag gikk gjennom kvalifiseringen til VM med seire i alle kamper unntatt én; det ble uavgjort borte mot Nederland, men med 3–0 i hjemmekampen var Norge likevel gruppevinner. Den avgjørende utslagskampen mot Ukraina, på papiret det svakeste laget i andre kvalifiseringsrunde, endte med norsk seier 3–0 over to kamper, og dermed var Norge kvalifisert for VM. Norge var imidlertid ikke imponerende i Algarve Cup, med en sjetteplass etter én seier på fire kamper, det nest dårligste til dato.
Norge møtte to gamle kjente i gruppespillet, Brasil og Australia, i tillegg til Afrikas nest beste lag, Ekvatorial-Guinea. Norge vant 1–0 mot debutantene fra Vest-Afrika, men tapte så hele 0–3 for Brasil etter to mål av Marta, og måtte vinne siste gruppekamp mot Australia. Elise Thorsnes scoret Norges andre mål i turneringen, men Australia utliknet rett fra avspark, for så å score kampens siste mål med åtte minutter igjen. Det var Norges første tap for Australia gjennom tidene, og første gang Norge var slått ut av et VM i gruppespillet. Kritikken landslaget fikk etter mesterskapet fokuserte stort sett på manglende individuelle ferdigheter. Norge var dermed også slått ut av OL-kvalifiseringen, hvor Europas to plasser gikk til Frankrike og Sverige.
=== Even Pellerud (2013-2015) ===
==== EM 2013: Samling i bånn, sportslig opptur ====
Norge vant sin kvalifiseringsgruppe til EM i Sverige, tross en forferdelig start. Etter to seire og ett tap, mot Island borte, på de første tre kampene, skulle Norge møte Nord-Irland, som var rangert som nr. 28 av de 46 deltagende landene i kvalifiseringen. Norge tapte 1–3, trolig Norges svakeste resultat i en offisiell kvalifiseringskamp til dato, og var plutselig avhengig av andre resultater for å ha mulighet til å vinne gruppa. Norge vant imidlertid alle seks kvalifiseringskampene i 2012, inkludert 2–1 i returoppgjøret mot Island, som dermed var to poeng bak. Tross det gode sluttresultatet kom NFF og Eli Landsem til en enighet om å avbryte arbeidsforholdet, og TV2 rapporterte at dette blant annet grunnet i at spillerne syntes Landsem ikke var fotballfaglig god nok. En måned senere ble Even Pellerud ønsket velkommen tilbake til en ny periode som landslagssjef.EM 2013 ble en sportslig opptur, hvor Norge gikk ubeseiret fram til finalen med seire mot Nederland, Tyskland, Spania og Danmark (etter straffesparkkonkurranse). I finalen tapte Norge 0–1 for Tyskland etter mål av Anja Mittag.
==== VM 2015: Kollaps mot England ====
VM i Canada, som ble spilt på kunstgress, endte med åttedelsfinale for det norske laget, etter gruppespill med store seire mot Thailand og Elfenbenskysten. Solveig Gulbrandsen ga Norge ledelsen i åttedelsfinalen i det 54. minutt mot de senere bronsevinnerne England, men to sene mål ga England seieren. Resultatet gjorde også at Norge ikke ble kvalifisert for OL i Rio. Pellerud trakk seg deretter som trener, og oppga manglende motivasjon og energi som argument.Roger Finjord ledet laget i ett år før han trakk seg grunnet et ønske om å flytte hjem til familien, men det ble igjen rapportert om mistillit blant spillerne. Leif Gunnar Smerud ledet laget midlertidig.
=== Martin Sjögren (2017–2022) ===
I desember 2016 ble det kjent at svenske Martin Sjögren var ansatt som ny landslagssjef. Han ble dermed den første utenlandske treneren for det norske kvinnelandslaget.
==== EM 2017: Ut i gruppespillet ====
Norge startet mesterskapet skuffende med tap, 0–1 mot vertsnasjonen Nederland. I andre gruppespillkamp var Belgia motstander, Norge sløste med sjansene og tapte 0–2. Dermed måtte Norge slå Danmark med tre mål eller mer for å gå videre, samtidig som at Nederland måtte vinne mot Belgia i siste gruppespillkamp.
Norge fikk den hjelpen de trengte fra Nederland i siste kamp, men klarte ikke å gjøre jobben selv. De tapte 0–1 mot Danmark, dermed røk de ut av mesterskapet med tre tap og null mål i det som ble omtalt som en fiasko.Tiden i etterkant av mesterskapet ble preget av konflikter mellom stjerner og Norges Fotballforbund; Ada Hegerberg trakk seg fra landslaget kort etter at de ble slått ut av EM 2017, og konflikten ble slått stort opp i blant annet VG og Josimar.
==== VM 2019: Etterlengtet opptur ====
Norge fikk en knallstart på VM i Frankrike 2019, med 3–0 seier mot Nigeria etter mål av Guro Reiten og Lisa-Marie Karlseng Utland, samt et nigeriansk selvmål. I andre kamp i gruppespillet ble det et hederlig tap, 1–2 mot vertsnasjonen Frankrike. I den siste og avgjørende kampen i gruppespillet var Sør-Korea motstander. Med to straffescoringer av Caroline Graham Hansen og Isabell Herlovsen tok Norge seg videre med en 2–1 seier på en dårlig dag.I åttendedelsfinalen ventet Australia. Isabell Herlovsen sendte Norge i ledelsen etter 31 minutter spilt. Norge så ut til å gå til pause med ledelse, men like før hvilken pekte dommeren på straffemerket etter at Maria Thorisdottir brukte armen for å styre ballen innenfor de norske 16-meteren. Etter at VAR-panelet hadde sjekket situasjonen, måtte dommeren ut å se på video selv. Etter lang vurderingstid, bestemte dommeren seg for å annullere sin egen avgjørelse, og det ble ikke straffe til Australia. Dermed gikk Norge til pause med ledelse, en ledelse de holdt på helt til det gjensto syv minutter av kampen. Da utlignet Australia og dermed ble det ekstraomganger. Det ble ikke scoret flere mål i ekstraomgangene og kampen gikk til straffesparkkonkurranse. Caroline Graham Hansen, Guro Reiten og Maren Mjelde satte sine straffer for Norge, samtidig reddet Ingrid Hjelmseth straffe fra Australia. Dermed var det opp til Ingrid Syrstad Engen som scoret og sikret kvartfinale for Norge.I kvartfinalen sto England på motsatt banehalvdel. Allerede før det var spilt tre minutter tok England ledelsen, og slo til slutt Norge 3–0. Dermed var Norge ute av mesterskapet, men etter den store nedturen i EM to år tidligere ble mesterskapet sett på som en opptur.
==== EM 2022: Ny EM-fiasko ====
Norge kvalifiserte seg for EM 2022 i England (utsatt ett år pga. koronapandemien) med seier over Wales den 27. oktober 2020. I forkant av mesterskapet gjorde Ada Hegerberg comeback på landslaget i mars 2022, dette etter å ha vært ute siden EM 2017. Norge siktet ambisiøst og hadde før EM 2022 en ambisjon om medalje i mesterskapet.Norge havnet i likhet med de to foregående mesterskapene i gruppe med vertsnasjonen. I tillegg til England, var Nord-Irland og Østerrike i Norges gruppe. Laget fikk en god start med 4–1-seier over Nord-lrland etter scoringer av Julie Blakstad, Frida Maanum, Caroline Graham Hansen (straffe) og Guro Reiten.Den andre gruppespillkampen ble en historisk kamp for Norge, med negativt fortegn. England tok ledelsen etter 15 minutter, og etter det rant målene inn. England sjokkerte Norge og til pause ledet de hele 6–0. Norge slapp til to mål i andre omgang og kampen endte 8–0 til England. Resultatet var det største tapet i historien for det norske kvinnelandslaget, det var også tidenes største tapsmargin i EM-sammenheng for noe lag. Landslagssjef Martin Sjögren måtte tåle massiv kritikk etter kampen, for å ikke ha tatt grep i første omgang av kampen. Det ble blant annet beskrevet som «Historiens dårligste kampledelse» og en «skrekkfilm». Dermed måtte Norge vinne sin siste kamp i gruppespillet mot Østerrike for å gå videre, det greide de ikke og etter å ha tapt 0–1 var Norge slått ut av gruppespillet i EM for andre gang på rad.Noen dager etter at Norge røk ut av mesterskapet ble det kjent at NFF og Martin Sjögren var enige om å avslutte samarbeidet, og at både han og hans assistenttrener Anders Jacobson fratrådte sine stillinger umiddelbart.
=== Hege Riise (2022–) ===
3. august 2022 ble Hege Riise offentliggjort som ny landslagssjef. I trenerteamet fikk hun med seg de tidligere landslagsspillerne Monica Knudsen og Ingvild Stensland som assistenttrenere, samt Jon Knudsen som keepertrener. Da hun i slutten av august presenterte sin første tropp som landslagssjef, var flere av de etablerte spillerne vraket og flere nye spillere fikk sjansen. Norge vant 1–0 borte mot Belgia i Hege Riise sin første kamp, og var dermed klare for VM 2023 i Australia og New Zealand.
== Hjemmebane, drakt og kallenavn ==
Norge har ikke hatt en bestemt hjemmebane, men har stort sett spilt på forskjellige arenaer. Draktene har i hovedsak vært de samme som herrelandslagets, og kallenavn har i liten grad vært brukt.
=== Hjemmebane ===
Norge har, i motsetning til herrelandslaget, fått spille lite på Ullevaal Stadion. Da Norges Fotballforbund i 2012 uttalte at kvinnelandslaget kunne spille på Ullevaal, var det for første gang siden 2000. De to kampene var også kamp nummer 4 og 5 på nasjonalarenaen for kvinnelandslaget. Siden 2003 har Norge spilt på 30 stadia:
Ullevaal Stadion: 3 EM-kvalifiseringskamper (Østerrike 2016, Belgia og Island 2012), 1 VM-kvalifiseringskamp (Belgia 2013)
Sør Arena: 1 treningskamp (Sverige 2016), 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2008)
Høddvoll stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2016)
Aker Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Kasakhstan 2016)
Color Line Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Wales 2015)
Marienlyst stadion: 1 treningskamp (Finland 2015)
Strømmen stadion: 1 treningskamp (Nederland 2015)
Brann stadion: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hellas 2014, Italia 2005)
Randaberg Arena: 2 treningskamper (2 × New Zealand 2014)
Tønsberg gressbane: 1 VM-kvalifiseringskamp (Portugal 2014)
Melløs stadion: 1 treningskamp (Russland 2013)
Sarpsborg stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Nord-Irland og Bulgaria 2011), 1 VM-kvalifiseringskamp (Albania 2013), 1 treningskamp (Canada 2005)
Nadderud stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Ungarn 2011), 1 treningskamp (Finland 2011), 3 VM-kvalifiseringskamper (Nederland 2014, Ukraina 2010, Nederland 2009)
Skagerak Arena: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hviterussland 2010, Slovakia 2009)
Fart kunstgress: 1 treningskamp (Canada 2010)
AKA Arena: 1 VM-kvalifiseringskamp (Makedonia 2010)
Komplett.no Arena: 2 treningskamper (Tyskland og Sverige 2008)
Fredrikstad stadion: 1 treningskamp (USA 2008)
Viking stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Polen 2008 og Russland 2007)
Åråsen stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Østerrike 2007), 1 VM-kvalifiseringskamp (Ukraina 2005)
Gjemselund stadion: 1 vennskapslandskamp (Finland 2007)
Lyngdal Stadion: 1 vennskapslandskamp (Danmark 2007)
Halden stadion: 1 VM-kvalifisering (Hellas 2006)
Storstadion (Sandefjord): 1 VM-kvalifisering (Serbia 2006)
Vallhall: 1 EM-kvalifisering (Island 2004)
Kjølnes stadion: 1 EM-kvalifisering (Spania 2004)
Sofiemyr stadion: 1 EM-kvalifisering (Danmark 2003)
Kråmyra Stadion: 1 treningskamp (Nigeria 2003)
Idrettsparken (Mandal): 1 EM-kvalifiseringskamp (Nederland 2003)
Kristiansand stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Belgia 2003)Hjemmekampene strekker seg altså i disse 13 årene til Molde i nord og Mandal i sør. I 2000 spilte Norge en treningskamp mot USA på Alfheim stadion i Tromsø, og i 1996 spilte de i Trondheim, da på Lerkendal stadion. Dette er de to eneste gangene kamper er blitt spilt i de to byene. Til gjengjeld har det blitt spilt kamper på flere steder i Telemark: Skien, Porsgrunn, Gvarv og Ulefoss.
=== Drakt ===
Kvinnelandslaget har i utgangspunktet hatt samme drakt som herrelandslaget - rød overdel og hvite bukser hjemme, og hvit overdel med blå bukser borte. Drakten er i hovedsak basert på den norske flagget. Bortedrakten har vært hvit med hvite, røde eller blå bukser.
Et utvalg av Norges drakter i turneringer:
=== Kallenavn ===
Akkurat som herrelandslaget, har ikke kvinnelandslaget noe egentlig kallenavn. De ble rundt 1995 kalt «gresshoppene», men det ble ikke brukt stort etter den turneringen. Den vanligste betegnelsen er «Kvinnelandslaget».
== Spillestil ==
Kvinnelandslaget har på 2000-tallet og 2010-tallet vært preget av ballspill, dribling og skudd, men som oftest har svakheten ligget i det fysiske, der både tidligere landslagsleder Eli Landsem og landslagstrener Even Pellerud mente Norge hadde mer å gå på sammenliknet med for eksempel USA. Pellerud sa også at han savnet en spillestil som sådan. Under Martin Sjögren har landslaget prøvd å rendyrke en stil hvor det meste av spillet skal foregå langs bakken i en 4-4-2-formasjon, noen ganger med én mer tilbaketrukket spiss og andre ganger med to rene angripere, og hvor man ifølge Sjögren prøvde å spille mer «dynamisk».
== Rivalisering ==
Norge har hatt tette kamper mot mange land, men det er noen det har utviklet seg et spesielt forhold til:
=== USA ===
Norge og USA har møtt hverandre i flere vesentlige kamper, både i Algarve Cup, VM og OL. Norge var det eneste laget som slo USA i OL i 2008 da USA vant, mens USA slo Norge ut av VM i 2007. Norge ble også det første og per 2013 eneste laget som slo USA i en OL-finale, og de slo også USA i VM i 1995. USA har på sin side slått Norge i VM i 1991, OL 1996 og VM 2003. I den siste tiden har riktignok USA blitt et bedre lag enn Norge, og de to lagene møter hverandre stort sett bare under Algarve Cup.
== Landslagstrenere ==
=== Nåværende trenere ===
== Tropp ==
oppdatert 16. november 2022
(Nr.= trøyenummer, LK = landskamper, Mål = antall scorede mål)
== Rekorder ==
* oppdatert 16. november 2022
** spillere som fortsatt er aktive er uthevet.
== OL-resultater ==
== VM-resultater ==
== EM-resultater ==
I 1979 ble Norge slått ut i 1. runde. Dette var et uoffisielt mesterskap, og regnes ikke i UEFAs statistikk.
== Se også ==
Liste over norske landslagstrenere i fotball
Liste over norske mesterlag i kvinnefotball
Liste over Norges landskamper i fotball for kvinner 1978–1990
Maratontabell for Norges kvinnelandslag i fotball
Liste over kvinnelandslag i fotball
Internasjonale landslagskonkurranser i fotball for kvinner
Gullklokka
Norges herrelandslag i fotball
Samelandslaget
== Noter ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Norway women's national association football team – kategori av bilder, video eller lyd på Commons på Norges Fotballforbund
All-time women national team record på www.rsssf.no | Islands kvinnelandslag i fotball representerer Island i internasjonale kamper. Island har kvalifisert seg to ganger til EM. | 199,350 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ems_(elv) | 2023-02-04 | Ems (elv) | ['Kategori:51°N', 'Kategori:53°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Niedersachsen', 'Kategori:Elver i Nordrhein-Westfalen', "Kategori:Ems' vassdragsområde"] | Ems (nederlandsk: Eems) er en elv nordvest i Tyskland. Den renner gjennom delstatene Nordrhein-Westfalen og Niedersachsen. Den totale lengden av elven er på 371 kilometer.
| Ems (nederlandsk: Eems) er en elv nordvest i Tyskland. Den renner gjennom delstatene Nordrhein-Westfalen og Niedersachsen. Den totale lengden av elven er på 371 kilometer.
== Geografi ==
Elven har sitt utspring sør i Teutoburger Wald i Nordrhein-Westfalen, og først i Niedersachsen blir den en relativt stor elv. Her er myrområdet Emsland kalt opp etter elven. I Meppen møter Ems den største sideelven Hase, før den så renner nordover, nær den nederlandske grensen og inn i Øst-Friesland.
Nær Emden renner elven ut i estuariet Dollart (en nasjonalpark), som strekker seg vestover til byen Delfzijl. Mellom Emden og Delfzijl danner Dollart grensen mellom Nederland og Tyskland, og har blitt emne for disputt mellom de to land. Nederland har hevdet at landegrensen går i det geografiske senteret i elvemunningen, mens Tyskland på sin side har hevdet at grensen går langsmed det dypeste området i elven. (Som også er geografisk nærmere Nederland). Uenigheten på dette området har derimot aldri gått lenger enn at begge parter er enige om å være uenige.
Forbi Delfzijl renner Ems ut i Vadehavet, som er en del av Nordsjøen. De to sundene som skiller den tyske øya Borkum fra naboøyene Rottumeroog (Nederland) og Memmert (Tyskland) blir kalt Westere(e)ms og Osterems (Vest- og Øst-Ems). I sitt nedre elveløp mellom Dortmund og Emden er Ems kanalisert, og dette partiet går også under navnet Dortmund-Ems-kanalen.
== Historie ==
Ems var kjent for flere forfattere i antikken, som blant andre Plinius den eldre i Naturhistorie (4.14), Tacitus i Annalar (Bok 1), Pomponius Mela (3.3), Strabo og Klaudios Ptolemaios, Geografi (2.10). Ptolemaios' navn for elven var Amisios potamos, og på latinsk Amisius fluvius. De andre nyttet det samme navnet eller Amisia, Amasia eller Amasios. En vet med stor sikkerhet at dette er samme elv, fordi den alltid er ført opp mellom Rhinen og Weser, og var den eneste elven som førte til Teutoburger Wald.
Amisius rant fra Teutoburger Wald, hjemsted til stammen Cherusci med Bructeri og andre stammer i nærheten. Disse stammene var blant de første frankere. Romerne var ganske interessert i å innlemme disse stammene i sitt rike, og bygde derfor festningen Amisia ved munningen av Ems. Siden elven var framkommelig for skipene deres var det et ønske om å møte stammene i den øvre delen av elven.
Rundt elven var det derimot stort sett bare myrområder og romerne fant ingen steder å gå i land. De kunne derfor ikke benytte de vanlige strategiene og taktikkene som var blitt utviklet av den romerske hæren. Romerne ble stoppet i slaget ved Teutoburgerskogen i år 9, og ble siden slått tilbake igjen seks år senere. Ems ble en veg som ikke førte til noe sted, og på grunn av myrområdene kunne man heller ikke bygge bruer over den.
Byggingen av kanaler i moderne tider har knyttet Ems til andre vannveier, noe som har gjort elven til en hovedvannvei for industriell transport.
== Byer og kommuner langs Ems ==
Hövelhof
Steinhorst
Westerwiehe
Schöning
Rietberg
Rheda-Wiedenbrück
Harsewinkel
Warendorf
Telgte
Greven
Emsdetten
Rheine
Salzbergen
Emsbüren
Lingen
Geeste
Meppen
Haren
Lathen
Dörpen
Lehe
Aschendorf
Tunxdorf
Papenburg
Weener
Leer
Jemgum
Midlum
Critzum
Rorichum
Gandersum
Emden
Knock
Delfzijl
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ems – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
www.ems.nrw.de
Unsere-schoene-ems.de – Ems ved Emsbüren | Dortmund–Ems-kanalen er en 265 kilometer lang kanal som forbinder Ruhrområdet med Nordsjøen. Kanalen ble åpnet 11. | 199,351 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grovsnus | 2023-02-04 | Grovsnus | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Snusmerker'] | Grovsnus er et grovkornet snusmerke med ren tobakkssmak som produseres og markedsføres av Swedish Match. Grovsnus ble for første gang lansert på det svenske markedet i 1915, og er i dag Sveriges 3. mest solgte snusmerke. Snusmerket har sitt opprinnelse i 1800-tallets Norrland. Høsten 2007 ble designet på alle variantene endret, for å skille de ulike produktene.
| Grovsnus er et grovkornet snusmerke med ren tobakkssmak som produseres og markedsføres av Swedish Match. Grovsnus ble for første gang lansert på det svenske markedet i 1915, og er i dag Sveriges 3. mest solgte snusmerke. Snusmerket har sitt opprinnelse i 1800-tallets Norrland. Høsten 2007 ble designet på alle variantene endret, for å skille de ulike produktene.
== Merker ==
Grovsnus Løs (Lansert 1915)
Grovsnus Original Portion (Lansert 1983)
Grovsnus White Portion (Lansert 2003)
Grovsnus Maxi Portion (Lansert 2004)
Grovsnus Svart Portion (Lansert 2008)
== Se også ==
Swedish Match
Snus
== Referanser == | Grovsnus er et grovkornet snusmerke med ren tobakkssmak som produseres og markedsføres av Swedish Match. Grovsnus ble for første gang lansert på det svenske markedet i 1915, og er i dag Sveriges 3. | 199,352 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ennepe | 2023-02-04 | Ennepe | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Elver i Nordrhein-Westfalen', 'Kategori:Ruhrs vassdragsområde'] | Ennepe er en elv nord i Sauerland i Nordrhein-Westfalen og en av sideelvene til Volme fra venstre med en lengde på 42 kilometer. Elven har sitt utspring i Märkischer Kreis sørøst for Halver i en høyde på 425 meter over havet, og renner mot Ennepetalsperre. Elven renner gjennom Gevelsberg og Hagen-Haspe, for så å renne videre inn i Hagen der den munner ut i Volme.
Elven er for øvrig delvis kanalisert. I førindustriell tid ble det bygget vannmøller langs elven, og på 1800- og 1900-tallet ble det også bygget jernverk langs elven. | Ennepe er en elv nord i Sauerland i Nordrhein-Westfalen og en av sideelvene til Volme fra venstre med en lengde på 42 kilometer. Elven har sitt utspring i Märkischer Kreis sørøst for Halver i en høyde på 425 meter over havet, og renner mot Ennepetalsperre. Elven renner gjennom Gevelsberg og Hagen-Haspe, for så å renne videre inn i Hagen der den munner ut i Volme.
Elven er for øvrig delvis kanalisert. I førindustriell tid ble det bygget vannmøller langs elven, og på 1800- og 1900-tallet ble det også bygget jernverk langs elven. | Ennepe er en elv nord i Sauerland i Nordrhein-Westfalen og en av sideelvene til Volme fra venstre med en lengde på 42 kilometer. Elven har sitt utspring i Märkischer Kreis sørøst for Halver i en høyde på 425 meter over havet, og renner mot Ennepetalsperre. | 199,353 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Feller_Bach | 2023-02-04 | Feller Bach | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Elver i Rheinland-Pfalz', 'Kategori:Mosels vassdragsområde'] | Feller Bach er en elv i Rheinland-Pfalz i Tyskland og en av sideelvene til Mosel fra høyre med en lengde på underkant av 17 kilometer. Elven har sitt utspring i Hunsrückfjellene og renner gjennom landsbyene Lorscheid (Verbandsgemeinde Ruwer), Fell og Riol (Verbandsgemeinde Schweich). Feller Bach munner ut i Mosel i Riol. | Feller Bach er en elv i Rheinland-Pfalz i Tyskland og en av sideelvene til Mosel fra høyre med en lengde på underkant av 17 kilometer. Elven har sitt utspring i Hunsrückfjellene og renner gjennom landsbyene Lorscheid (Verbandsgemeinde Ruwer), Fell og Riol (Verbandsgemeinde Schweich). Feller Bach munner ut i Mosel i Riol. | Feller Bach er en elv i Rheinland-Pfalz i Tyskland og en av sideelvene til Mosel fra høyre med en lengde på underkant av 17 kilometer. Elven har sitt utspring i Hunsrückfjellene og renner gjennom landsbyene Lorscheid (Verbandsgemeinde Ruwer), Fell og Riol (Verbandsgemeinde Schweich). | 199,354 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bu%C3%B8y_skole | 2023-02-04 | Buøy skole | ['Kategori:58°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barne- og ungdomsskoler i Rogaland', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skoler i Stavanger'] | Buøy skole er en grunnskole i Stavanger med ca. 160 elever fra 1. til 7. klasse. Det er tilsammen 38 lærere og andre ansatte på skolen, og for tiden er Nina Elise Grødem rektor.Skolen ligger sentralt plassert på Buøy som er en øy med fastlandsforbindelse til Stavanger sentrum. Skolen disponerer et idrettsanlegg, Buøy stadion (også kalt «Hompen»), sammen med Buøy Idrettslag og har også et friområde som nærmeste nabo. Buøy skole er en av Stavangers eldste skoler med aner tilbake til 1861, bare Tasta skole er eldre. Skolen har tre bygninger: Majoren, Øybrua og Trippen – dette var også navnene på de tre bilfergene som gikk fra Stavanger sentrum til Buøy frem til det ble bygget bruer på 1970-tallet. Skolen disponerer også «Huset i skogen» (en gammel vaktmesterbolig) og Husmannsplassen, en gammel og opprinnelig husmannsplass like ved skolen.
| Buøy skole er en grunnskole i Stavanger med ca. 160 elever fra 1. til 7. klasse. Det er tilsammen 38 lærere og andre ansatte på skolen, og for tiden er Nina Elise Grødem rektor.Skolen ligger sentralt plassert på Buøy som er en øy med fastlandsforbindelse til Stavanger sentrum. Skolen disponerer et idrettsanlegg, Buøy stadion (også kalt «Hompen»), sammen med Buøy Idrettslag og har også et friområde som nærmeste nabo. Buøy skole er en av Stavangers eldste skoler med aner tilbake til 1861, bare Tasta skole er eldre. Skolen har tre bygninger: Majoren, Øybrua og Trippen – dette var også navnene på de tre bilfergene som gikk fra Stavanger sentrum til Buøy frem til det ble bygget bruer på 1970-tallet. Skolen disponerer også «Huset i skogen» (en gammel vaktmesterbolig) og Husmannsplassen, en gammel og opprinnelig husmannsplass like ved skolen.
== Referanser == | Buøy skole er en grunnskole i Stavanger med ca. 160 elever fra 1. | 199,355 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fils | 2023-02-04 | Fils | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Elver i Baden-Württemberg', 'Kategori:Rhinens vassdragsområde'] | Fils er en elv i Baden-Württemberg i Tyskland og en av sideelvene til Neckar fra høyre med en lengde på 63 kilometer. Elven har sitt utspring i Schwabisk Alb nær Wiesensteig og renner gjennom Geislingen og Göppingen før den munner ut i Neckar ved Plochingen, øst for Stuttgart. På grunn av vannet Neckar får fra Fils er den framkommelig fra dette punktet. | Fils er en elv i Baden-Württemberg i Tyskland og en av sideelvene til Neckar fra høyre med en lengde på 63 kilometer. Elven har sitt utspring i Schwabisk Alb nær Wiesensteig og renner gjennom Geislingen og Göppingen før den munner ut i Neckar ved Plochingen, øst for Stuttgart. På grunn av vannet Neckar får fra Fils er den framkommelig fra dette punktet. | Fils er en elv i Baden-Württemberg i Tyskland og en av sideelvene til Neckar fra høyre med en lengde på 63 kilometer. Elven har sitt utspring i Schwabisk Alb nær Wiesensteig og renner gjennom Geislingen og Göppingen før den munner ut i Neckar ved Plochingen, øst for Stuttgart. | 199,356 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Prabhat_Ranjain_Sarkar | 2023-02-04 | Prabhat Ranjain Sarkar | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 21. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1990', 'Kategori:Fødsler 21. mai', 'Kategori:Fødsler i 1921', 'Kategori:Indiske filosofer', 'Kategori:Indiske forfattere', 'Kategori:Indiske komponister', 'Kategori:Indiske lingvister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Munger District i Bihar', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-05'] | Prabhat Ranjan Sarkar (født 21. mai 1921, død 21. oktober 1990) var en indisk filosof, forfatter, komponist og språkforsker.
Han var grunnlegger av organisasjonen Ananda Marga (Lykksalighetens Vei). Ananda Marga jobber for å spre yoga og meditasjon rundt om i hele verden. Organisasjonen driver også en rekke humanitære prosjekter.
| Prabhat Ranjan Sarkar (født 21. mai 1921, død 21. oktober 1990) var en indisk filosof, forfatter, komponist og språkforsker.
Han var grunnlegger av organisasjonen Ananda Marga (Lykksalighetens Vei). Ananda Marga jobber for å spre yoga og meditasjon rundt om i hele verden. Organisasjonen driver også en rekke humanitære prosjekter.
== Referanser == | Prabhat Ranjan Sarkar (født 21. mai 1921, død 21. | 199,357 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skellefte%C3%A4lven | 2023-02-04 | Skellefteälven | ['Kategori:Arjeplog kommune', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Arvidsjaur kommune', 'Kategori:Elver i Norrbottens län', 'Kategori:Elver i Västerbottens län', 'Kategori:Skellefteälvens vassdragsområde', 'Kategori:Skellefteå kommune'] | Skellefteälven, eller Skellefte älv, (pitesamisk Seldutiedno eller Skielletiedno, umesamisk: Syöldateiednuo) er ei stor elv i Norrland i Sverige. Elva har sitt utspring i Ikkesjávrre i Arjeplog kommune i det vestlige Lappland og munner ut i Bottenvika ved byen Skellefteå. Elva er om lag 410 km lang, og vassdraget har et nedbørfelt på 11 731 km².Store innsjøer i vassdraget er Hornavan, Uddjaure og Storavan.
| Skellefteälven, eller Skellefte älv, (pitesamisk Seldutiedno eller Skielletiedno, umesamisk: Syöldateiednuo) er ei stor elv i Norrland i Sverige. Elva har sitt utspring i Ikkesjávrre i Arjeplog kommune i det vestlige Lappland og munner ut i Bottenvika ved byen Skellefteå. Elva er om lag 410 km lang, og vassdraget har et nedbørfelt på 11 731 km².Store innsjøer i vassdraget er Hornavan, Uddjaure og Storavan.
== Referanser == | thumb|240px|Skellefteälven | 199,358 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nick_and_Johnny | 2023-02-04 | Nick and Johnny | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Snusmerker'] | Nick and Johnny er et norsk snusmerke som produseres og markedsføres av Swedish Match. Snusmerket ble lansert i Norge i 2006, både i porsjon- og løsform. Snusmerket ble raskt populært, og året etter ble Nick and Johnny lansert i Sverige. Med denne lanseringen kom den første «sterk-snusen» fra Swedish Match. Da produktet kom på markedet, var dette den eneste «sterk-snusen» som fantes som løssnus i Norge. Senere kom både Skruf Stärk og nylig General Ekstra Sterk i løs form. Nick and Johnny inneholder ca. 40 % mer (11 mG) nikotin enn vanlig snus, og er blant annet tilsatt med lakrissmak.
Våren 2008 lanserte Swedish Match to nye varianter, Nick and Johnny East og West. Med denne lanseringen ble det introdusert en helt ny form på snusboksen, med en nyutviklet rektangulær snusboks. Året etter ble produksjonen av disse variantene lagt ned grunnet for liten etterspørsel.
| Nick and Johnny er et norsk snusmerke som produseres og markedsføres av Swedish Match. Snusmerket ble lansert i Norge i 2006, både i porsjon- og løsform. Snusmerket ble raskt populært, og året etter ble Nick and Johnny lansert i Sverige. Med denne lanseringen kom den første «sterk-snusen» fra Swedish Match. Da produktet kom på markedet, var dette den eneste «sterk-snusen» som fantes som løssnus i Norge. Senere kom både Skruf Stärk og nylig General Ekstra Sterk i løs form. Nick and Johnny inneholder ca. 40 % mer (11 mG) nikotin enn vanlig snus, og er blant annet tilsatt med lakrissmak.
Våren 2008 lanserte Swedish Match to nye varianter, Nick and Johnny East og West. Med denne lanseringen ble det introdusert en helt ny form på snusboksen, med en nyutviklet rektangulær snusboks. Året etter ble produksjonen av disse variantene lagt ned grunnet for liten etterspørsel.
== Merker ==
Nick and Johnny Løs (Lansert 2006)
Nick and Johnny Original Portion (Lansert 2006)
Nick and Johnny Black (Lansert 2009)(Byttet navn og farge til White 2010)
Nick and Johnny Crushed Ice (Lansert 2011)
Nick and Johnny Radical Red (Lansert 2012)
Nick and Johnny Crushed Ice White (Lansert 2013)
Nick and Johnny Green Spyke (Lansert 2013)
Nick and Johnny White Heat (Lansert 2012)
Nick and Johnny Captain Yankee/Americana (Lansert 2013)Tidligere merker
Nick and Johnny East (Lansert 2008, så opphørt 2009)
Nick and Johnny West (Lansert 2008, så opphørt 2009)
Nick and Johnny Black(byttet ut med White)
== Referanser == | Nick and Johnny er et norsk snusmerke som produseres og markedsføres av Swedish Match. Snusmerket ble lansert i Norge i 2006, både i porsjon- og løsform. | 199,359 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_kvinnelandslag_i_fotball | 2023-02-04 | Norges kvinnelandslag i fotball | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landslag som har vunnet VM i fotball', 'Kategori:Norges kvinnelandslag i fotball', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris', 'Kategori:Vinnere av Kniksenprisen'] | Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
| Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
== Historie ==
I europeisk målestokk var kvinnelandslaget relativt tidlig etablert, men de var sent ute i skandinavisk sammenheng, godt etter Sverige og Danmark.
Det ble spilt en uoffisiell kamp der et norsk kvinnelandslag møtte Sveriges kvinnelandslag i fotball den 7. august 1975 på Nya Ullevi i Gøteborg, De tapte 0–4 med Torodd Nordeng som trener og spillere som Sif Kalvø og Grete Pedersen.De første offisielle kampene Norge spilte var to miniturneringer mot Sverige, Danmark og Finland, før Norge møtte, og slo, Nord-Irland.
=== Begynnelsen (1978–1983) ===
Som i mange andre land, hadde også Norges Fotballforbund en svært skeptisk tone til kvinnefotball. Det var først på 1970-tallet, etter etableringen av Norway Cup og Dagbladets aktive kamp for å få NFF til å skifte standpunkt, at Norge etter hvert fikk et landslag og Norgesmesterskap. Landslaget ble dannet med Per Pettersen som trener. Norges første landskamp ble spilt den 7. juli 1978 mot Sverige, og kampen endte med tap 1-2. Kari Nielsen fra Asker ble tidenes første målgjører på kvinnelandslaget. Det ble også tap mot Finland og Danmark under dette nordiske mesterskapet i Danmark.Året etter tapte Norge nok en gang for de tre landene. Imidlertid vant Norge sin første kamp med 4–1 mot Nord-Irland under en uoffisiell EM-turnering i Italia. I løpet av de neste årene ble Norge gradvis bedre, og lyktes å slå Frankrike, Sveits og England. Norge spilte også uavgjort mot Danmark og Sverige under det nordiske mesterskapet i 1982, og gjorde sin beste innsats i nordisk mesterskap med å gå gjennom ubeseiret. Imidlertid forelå det ingen offisielle Europa- eller verdensmesterskap, og dermed heller ingen mesterskapskvalifiseringer.
=== Erling Hokstad (1983–1989) ===
I 1983 tok Erling Hokstad over landslaget, og var med på å lede Norge til sin første kvalifisering til et mesterskap. Enda EM i 1984 strengt talt ikke var offisielt ettersom mindre enn halvparten av UEFA-medlemslandene stilte, var det det første mesterskapet som krevde kvalifisering. Norge havnet i en helnordisk kvalifiseringspulje med Sverige, Finland og Island. Norge slo Finland begge gangene, og vant og spilte uavgjort mot Island. Imidlertid ble det to tap mot Sverige, og dermed var Norge ute, da bare vinneren kom videre. Resultatene viste at Norge var i ferd med å markere seg blant de bedre lagene. Sverige vant for øvrig EM.
==== Første norske europamestre i lagidrett ====
Norge hadde et Sverigekompleks som viste seg året etter, da europamesterne slo Norge hele 5–0, det største tapet i Norges historie (tangert senere). Fra og med den 7. mai 1986 ble Dag Steinar Vestlund medtrener. Hvor vidt Vestlunds innvirken var avgjørende vites ikke, men Norge kvalifiserte seg til EM i 1987. Norge møtte Danmark, et lag de aldri hadde slått, Finland og Vest-Tyskland, som på det daværende tidspunktet hadde liten erfaring. Norge lyktes i å slå Danmark for første gang, til og med på bortebane. Imidlertid hadde Norge for mange uavgjort, og før siste runde ledet Norge med ett poeng mot Danmark. Norge vant den siste kampen 2–0 hjemme mot Finland mens Danmark tapte borte mot Vest-Tyskland. Etter kvalifiseringen fikk Norge oppdraget å arrangere semifinalene og finalen.
Semifinalen ble spilt mot Italia, nok et lag Norge aldri hadde slått. Heidi Støre og Trude Stendal scoret de to eneste målene i kampen, og Norge vant 2–0 etter at målvakt Janne Andreassen holdt buret rent. Norge spilte sin første offisielle finale i et mesterskap, der de møtte sin gamle nemesis, Sverige. Før finalen hadde Norge møtt Sverige ti ganger, med sju norske tap og tre uavgjorte kamper. Veteranen Gunn Nyborg, som hadde vært med helt siden starten i 1978, hadde vært med i alle ti kampene, og fikk endelig oppleve å slå svenskene. I finalen scoret Stendal to ganger, mens Sverige scoret bare en gang (ved Lena Videkull) og Norge vant 2–1. Norges første seier over Sverige i fotball for kvinner var også første gang Norge noensinne hadde vunnet noe i fotball. Året etterpå vant Norge et uoffisielt, men FIFA-arrangert, invitasjons-VM i Kina etter å ha møtt Sverige i finalen og vunnet 1–0.
EM ble arrangert annethvert år de første årene, og allerede i 1989 var det EM igjen. Norge tapte flere kamper enn de vant i kvalifiseringen, men vant den siste kampen med 3–1 over England i Blackburn, og gikk dermed videre på målforskjell tross bare fem poeng fra seks kamper, det svakeste av alle lagene som gikk videre. I kvartfinalen møtte Norge Nederland, som hadde slått Sverige. Imidlertid slo Norge Nederland med 2–1 og 3–0, og gikk videre til sluttspillet i Vest-Tyskland. Norge slo Sverige for tredje gang i mesterskapssammenheng, og gikk til finalen, der vi møtte et hjemmelag som hadde blitt langt bedre siden sist kamp mellom lagene. Vest-Tyskland vant 4–1, mens Norge måtte greie seg med sølv. Dette ble siste kampen til trenerparet Hokstad/Vestlund.
=== Even Pellerud (1990–1996) ===
Den nye treneren ble Even Pellerud. Han tok laget inn i kvalifisering til EM 1991, og det norske laget gikk gjennom seks kamper uten tap i gruppespillet, med bare et poengtap, mot England borte. I EM-kvartfinalen, som ble arrangert som hjemme- og bortekamp i november 1990, vant Norge 2–1 og 2–0 over Ungarn, og var dermed klaret for sluttspillet i Danmark, og også for VM-sluttspillet i Kina. Landslaget gikk inn i 1991-sesongen med et budsjett på tre millioner kroner i en sesong hvor de skulle spille både EM og VM. Norge slo ut Danmark i semifinalen på straffesparkkonkurranse etter to redninger av Reidun Seth, og møtte Tyskland i finalen. Norge tok ledelsen ved Birthe Hegstad like etter pause, men en feil av Linda Medalen ga Heidi Mohr muligheten til å utligne, og i ekstraomgangene hadde Tyskland mest krefter, scoret to mål, og vant fortjent, ifølge Sportsbokens reportasje. Dermed var Norges rekke på 11 kamper uten tap brutt.
Norge ladet opp til VM med to seire over USA i Massachusetts, hvor 17-åringen Bente Nordby debuterte på landslaget. De fikk imidlertid en dårlig start på VM med tap 0–4 for Kina i tidenes første VM-kamp, men hadde fortsatt sjansen til å gå videre, i og med at åtte av 12 lag gikk videre fra gruppespillet. Norge vant 4–0 over New Zealand og deretter knepent 2-1 mot Danmark, med Medalen som matchvinner rett etter en dansk utlikning. I kvartfinalen møtte Norge Italia, og Norge vant etter ekstraomganger, tross at de hadde sluppet Italia inn i kampen igjen ved to anledninger, takket være straffespark eksekvert av Tina Svensson. I semifinalen var det Sverige som ventet, og Norge vant klart 4-1 etter nok en straffe av Svensson, i tillegg til to mål av Medalen og et av Agnete Carlsen. I finalen ventet en ny rival, USA. USA var storfavoritter etter å ha slått europamestrene Tyskland lett, og tok ledelsen ved Michelle Akers, Norge utlignet ved Medalen, men Akers scoret vinnermålet tolv minutter før full tid etter å ha sneket til seg et tilbakespill fra Svensson til Seth.
==== EM 1993: Ny triumf ====
Pellerud fortsatte fremgangen, og i 1993 var Norge kvalifisert til EM i Italia etter en svært lett kvalifiseringsrunde med seire over Sveits og Belgia. Deretter fulgte, som i 1989, et dobbeltmøte med Nederland i kvartfinalen, hvor Norge sikret seg to 3–0-seire og billett til sluttspillet. Der stilte Norge med bare én europamester fra 1987, Heidi Støre; i forsvarsfireren var alle under 22 år. I semifinalen møtte Norge Danmark, og landslaget vant 1–0 etter scoring av 20-åringen Anne Nymark Andersen. Kaptein Birthe Hegstad hadde blitt byttet ut etter en ankelskade. I finalen møtte vi noe overraskende Italia, som hadde slått Tyskland på straffer. Etter en målløs første omgang kom Hegstad innpå i den andre, og scoret vinnermålet med 13 minutter igjen etter pasning fra Medalen.
I 1994 spilte Norge i den første Algarve Cup i Portugal, sammen med fire andre skandinaviske lag og USA; Norge utklasset Finland og Danmark og vant 1–0 over USA.
==== EM 1995: Innendørs tap for Sverige ====
I 1995 var det for andre og siste gang EM og VM i samme år. VM ble arrangert i Sverige, og hadde sannsynligvis prioritet også fra UEFA, ettersom semifinalene i EM ikke ble arrangert på nøytral grunn, men som hjemme- og bortekamp. Norge vant greit i kvalifiseringsrunden mot Finland, Den tsjekkiske republikk og Ungarn, og kvartfinalen mot Italia – mangel på seeding hadde gjort at EM-finalistene måtte møtes allerede i kvartfinalen, som også var kvalifisering til VM 1995 og OL 1996 – men i semifinalen mot Sverige ga Norge bort fire mål i andre omgang, og tapte dermed 5–7 sammenlagt etter å ha ledet med to mål til pause i andre kamp. Begge kampene ble spilt innendørs, før sesongen hadde kommet i gang i de nordiske landene.
==== VM 1995: Verdensmestre ====
EM-kampene og en 3.-plass i Algarve Cup, etter tap for Nederland, ga ikke store håp før VM-sluttspillet i Sverige, selv om Norge hadde slått USA etter straffesparkkonkurranse i Algarve. Norge hadde satt inn en ny, ung målvakt, Bente Nordby, som hadde fått noen få landskamper, men som ikke hadde spilt i EM-kampene mot Sverige og Italia. Tone Haugen, som sammen med Medalen spilte profesjonelt i Japan, og Marianne Pettersen kom også inn på laget, sistnevnte dog som reserve grunnet skade.
I gruppespillet møtte Norge England, Canada og Nigeria. Norge vant samtlige kamper, med to mål mot England og med store sifre mot de to andre lagene. I kvartfinalen ventet Danmark. Norge gikk opp i 3–0-ledelse ved Gro Espeseth, Medalen og Hege Riise, og et reduseringsmål seks minutter før slutt var betydningsløst. Det skulle imidlertid vise seg å bli Norges eneste baklengsmål i mesterskapet.
Norge hadde sjansen til revansje for finaletapet i 1991, da semifinalen i Västerås skulle gå mellom Norge og USA. Ann Kristin Aarønes scoret et tidlig mål, og Norge holdt unna, blant annet takket være Nordby, som reddet mange skudd i sluttminuttene. Norge spilte med ti spillere ettersom Heidi Støre ble utvist i det 77. minutt, men Nordby holdt nullen i den dramatiske avslutningen.
Norge møtte Tyskland i finalen, et lag Norge ikke hadde slått siden 1985. Tross dette, og tross at Støre satt på tribunen grunnet karantene, dominerte Norge første omgang og fikk inn to mål i omgangens ti siste minutter, ved Riise og Pettersen som målscorere. Riise ble kåret til turneringens beste spiller, Aarønes ble mesterskapets toppscorer, og forsvarsspiller og kaptein Gro Espeseth turneringens nest beste spiller. Tre måneder etter VM vant Norge 17–0 over Slovakia i EM-kvalifisering, som per 2009 er den største seieren den norske kvinnelandslaget har oppnådd.
I 1995 mottok landslaget Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris.
==== OL 1996: Ny medalje ====
Pelleruds siste turnering ble OL i Atlanta i 1996. I første kamp møtte Norge Brasil, som aldri hadde gått videre fra gruppespillet i et offisielt VM. Norge tok ledelsen to ganger, men Pretinha utlignet begge målene, og Aarønes fikk et mål annullert for angrep på keeper. Heidi Støre ble skadet i denne kampen, og kunne ikke spille noen av de resterende kampene; Brit Sandaune erstattet henne i denne kampen, og fikk dermed sin mesterskapsdebut som midtbanespiller, selv om hun senere skulle få fast plass som venstreback.
Tross Støres skade vant Norge 3–2 over Tyskland, den fjerde strake kampen uten tap mot tyskerne, etter avgjørelse på frispark av Hege Riise. Tyskland hadde utlignet to ganger, et mål av Bettina Wiegmann og et skudd av Birgit Prinz som gikk via en norsk spiller og i mål. Japan ble slått 4–0 i siste gruppespillkamp – Marianne Pettersen, nå fast spiller på laget, scoret to ganger – og ettersom Brasil hadde avgitt flere poeng vant Norge gruppen og gikk til semifinale.
I semifinalen møtte Norge USA nok en gang. Norge tok ledelsen etter en kontring som ble avsluttet av Linda Medalen etter pasning fra Agnete Carlsen. USA ble heiet fram av nesten 65 000 tilskuere på Sanford Stadium i Athens, og fikk straffespark med et kvarter igjen etter at Gro Espeseth skulle ha handset i 16-meterfeltet. Avgjørelsen var tvilsom ifølge New York Times' rapport, noe Espeseth var enig i – hun mente ballen søkte hånden hennes. New York Times hevdet imidlertid at USA burde hatt straffespark for hands tre minutter tidligere. Michelle Akers satte inn den straffen dommeren ga, og etter at Agnete Carlsen ble utvist for en takling bakfra i sluttminuttene benyttet innbytter Shannon MacMillan anledningen til å avgjøre kampen på golden goal ti minutter inn i ekstraomgangene. Norge fikk imidlertid OL-medaljer etter å ha vunnet bronsefinalen mot Brasil 2–0, med to mål av Aarønes.
Pelleruds siste kamp var returmatchen i Slovakia en måned etter OL. Kampen endte 4–0, og Norge vant dermed sin gruppe og var direkte kvalifisert for EM. Tidligere under sommeren hadde laget vunnet 3–1 borte og spilt 0–0 hjemme mot europamestrene Tyskland, og med fire seire i de andre kampene vant Norge gruppa og gikk direkte videre til sluttspillet.
=== Per-Mathias Høgmo (1997–2000) ===
==== EM 1997: Nedtur på hjemmebane ====
Pelleruds arvtaker, Per-Mathias Høgmo, ble ansatt i september 1996. Høgmo fikk relativt kort tid på å forberede seg til EM på hjemmebane, men ledet laget i vennskapskamper under vinteren og våren 1997, og laget vant sju av dem; deriblant 3–0 over Tyskland, Norges femte kamp på rad uten tap mot tyskerne, og fire kamper under Algarve Cup i 1997, Norges tredje seier der. Norge gikk inn i mesterskapet totalt 11 kamper på rad uten tap, den beste rekka siden VM-tittelen.
Medalen, Carlsen og Støre var blant spillerne som hadde gitt seg før mesterskapet, og til erstatning valgte Høgmo ut flere spillere uten stor landslagserfaring fra før, blant annet Gøril Kringen, Unni Lehn, Ragnhild Gulbrandsen, Margunn Haugenes (tilbake etter tre års pause), Monica Knudsen, Henriette Viker og Anne Tønnesen. I EM var imidlertid bare Kringen og Lehn i startoppstillingen; Haugenes, Knudsen, Viker og Gulbrandsen fikk innhopp fra benken.Norge hadde fått en vanskelig gruppe, tross seeding i trekningen; Tyskland (EM-gull 1995, VM-sølv 1995), Italia (EM-sølv 1993, kvartfinale EM 1995 etter tap for Norge) og Danmark (EM-bronse 1991, 8.-plass OL 1996) var motstandere, mens den andre gruppen inneholdt tre lag som aldri hadde nådd lenger enn kvartfinalen i EM. Norge åpnet med å utklasse Danmark 5–0 foran 4221 tilskuere på Åråsen stadion etter fire mål av Marianne Pettersen, som nå sto med 34 mål på 50 landskamper. Deretter fortsatte Norge sin rekke uten tap for Tyskland, med uavgjort 0–0 på Melløs i Moss under nærver av 7666 tilskuere, men Tyskland var "klart best" og Bente Nordby måtte takkes for at Norge holdt nullen, ifølge Sportsbokens rapport..
Ettersom Italia også hadde spilt uavgjort mot Tyskland og Danmark, kunne Norge gå videre til semifinale med uavgjort. Norge slapp imidlertid inn et tidlig mål, Gro Espeseth bommet på straffespark, og Norge slapp inn et mål på slutten som bekreftet at Norge havnet på 3.-plass i gruppa. Tyskland og Italia vant sine semifinaler.
==== VM 1999: Opp og ned ====
Norge trakk igjen Tyskland i kvalifiseringen til VM i USA, og måtte vinne gruppa for å gå direkte til VM. Etter å ha tapt 0–1 i Bayreuth, det første tapet etter seks kamper på rad uten tap mot tyskerne, vant Norge 3–2 hjemme, og uavgjort i Nederland var bedre enn Tyskland klarte. Dermed vant Norge gruppa med ett poeng. I 1998-sesongen ble Norge ble også nummer tre av fire lag i en turnering arrangert under Goodwill Games, med tap for Kina i straffesparkkonkurranse, men seier over Danmark på samme måte. Norge vant også Algarve Cup for fjerde og hittil siste gang i 1998.
Før VM i USA var Norge favoritter, som regjerende mestre hadde Sports Illustrated det norske laget som vinner i sitt VM-tips, og Medalen, Riise og Pettersen i sitt verdenslag uten amerikanske spillere. Norge startet med fire seire, tre av dem i en gruppe hvor bare Japan hadde nådd en VM-kvartfinale tidligere, og den fjerde, kvartfinalen, endte 3–1 mot Sverige – den åttende seieren på rad over Sverige, men dette var det første turneringsmøtet siden tapet for Sverige i EM fire år tidligere. Venstreback Brit Sandaune, midtbanespiller Unni Lehn, og spissene Ann Kristin Aarønes og Marianne Pettersen hadde utmerket seg i Norges innledende kamper, ifølge Dagbladets spillerbørs.
Likevel gikk Norge på en av sine største nedturer i sin landslagshistorie i semifinalen mot Kina. Det ble tangering av det verste tapet gjennom tidene, med 0–5 for Kina, og det i en kamp hvor Bente Nordby var "strålende" ifølge Dagbladets reporter. I bronsefinalen ble det målløst etter 120 minutter mot Brasil, men Norge tapte 4–5 på straffesparkkonkurranse, det første tapet mot Brasil siden 1988, og Norge ble dermed nummer fire i VM.
==== OL 2000: Norges hittil siste tittel ====
Dermed var ikke Norge favoritter under OL i Sydney, selv om oppvarmingen var utmerket; Norge vant 8–0 over England i siste kvalifiseringskamp til EM 2001, og slo også Tyskland, Kina og USA i vennskapskamper i juli. Midtbanespiller Solveig Gulbrandsen og høyreback Bente Kvitland hadde kommet inn på laget, men to av de mest toneangivende spillerne under 1990-tallet, Linda Medalen og Ann Kristin Aarønes, hadde lagt endelig opp.
Sports Illustrated regnet Norge som det 3. beste laget i OL, men ble ikke tippet på medaljeplass fordi de var i gruppe med regjerende verdensmester USA og tapende VM-finalist Kina. Etter å ha blitt utspilt og tapt 0–2 mot USA i den første kampen, vant Norge 3–1 over de afrikanske mestrene Nigeria, og kunne dermed nå semifinale som toer i gruppa med seier over Kina. Pettersen ga Norge ledelsen tidlig i andre omgang, men Kina utlignet på et tvilsomt straffespark. Tre minutter senere sikret innbytter Margunn Haugenes seieren med et skudd oppe i krysset.I semifinalen møtte Norge Tyskland. Spillemessig dominerte Tyskland, og Norge skapte knapt en sjanse, men Tina Wunderlich headet i eget mål og sikret Norge finaleplass ettersom Nordby holdt nullen. I finalen møtte Norge nok en gang USA, som ikke hadde tapt i mesterskap siden 1995. Kampen bølget fram og tilbake: USA gikk i ledelsen med Tiffeny Milbrett i det 5. minutt, men Norge snudde rett før pause ved mål av Gro Espeseth. Nordby holdt Norge inne i kampen med flere redninger, før Ragnhild Gulbrandsen headet inn 2–1 med et kvarter igjen etter svakt keeperarbeid. Norge holdt ledelsen inn i overtida, men slapp inn et nytt mål av Milbrett, og kampen gikk til ekstraomganger med golden goal. Dagny Mellgren, som hadde kommet inn som innbytter for Pettersen, scoret vinnermålet etter 12 minutter, men TV-bildene syntes å vise at Mellgren brukte hånda for å kontrollere ballen før hun skjøt den i mål.For OL-gullet ble laget tildelt Fearnleys olympiske ærespris, som første mottaker fra et lagspill.
=== Åge Steen (2000–2004) ===
Åge Steen lyktes ikke å gjenta resultatene til Høgmo, og tiden hans ble særlig preget av et VM som bare varte til kvartfinale og et påfølgende første OL uten deltakelse. I tillegg til dette fikk Steen også med seg en semifinale i EM i 2001.
==== EM 2001: Tyskland for sterke ====
Åge Steen tok over landslaget etter Høgmo, og hans trenertid begynte med greie resultater i vennskapskamper; det ble to seire over Sverige, og en seier over et svekket USA, men tap for Kina. Anne Tønnessen, som ikke kunne spille i OL grunnet hjernerystelse, var den eneste nye faste spilleren denne sesongen.
Norge klarte likevel ikke å følge opp sin status som olympiamestre. Etter 3–0 over Frankrike, en motstander Norge aldri hadde tapt for, var det tid for å få revansj for hjemmetapet for Italia i 1997. Rita Guarino ga imidlertid Italia en tidlig ledelse, og selv om Mellgren utlignet, fikk ikke Norge has på Italias gode keeper. Gøril Kringen pådro seg sitt andre gule kort, og måtte stå over den avsluttende kampen mot Danmark, som Norge ikke hadde tapt for siden 1988. Men uten rutine og samspill i midtforsvaret slapp Norge inn ett mål på slutten, et mål som keeper Nordby og midtstopper Anne Bugge Paulsen måtte dele skylda for. Ettersom Italia hadde slått Danmark tidligere, ville tapet ha ført til at Norge kunne blitt slått ut i gruppespillet for andre gang på rad, men Italia tapte for Frankrike og Norge fikk en sjanse til, i semifinale mot Tyskland.
Her fikk Tyskland revansj for OL-tapet. Norge hadde et par sjanser til å score, og burde ifølge Dagbladets journalist hatt straffespark tidlig i kampen, men etter at Sandra Smisek scoret vinnermålet tok Tyskland over, og hadde flere sjanser til å vinne med flere mål.
==== VM 2003: To tap og ut av OL ====
I VM-kvalifiseringen møtte Norge Frankrike, Den tsjekkiske republikk og Ukraina. Norge hadde ikke tapt for noen av lagene før, og fortsatte den statistikken med seier i de fem første kampene, før det ble uavgjort mot Ukraina i en betydningsløs kamp. Gøril Kringen var blitt vraket fra landslaget til fordel for yngre krefter, men i sesongens siste kamp viste ikke midtstopperne seg fra sin beste side; Norge slapp inn tre mål i en vennskapskamp mot Tyskland i Grimstad og det nye stopperparet, Anne Tønnessen og Ane Stangeland, måtte tåle hard kritikk både fra trener og journalister.Steen prøvde flere varianter i midtforsvaret under oppkjøringen til VM i USA, som ble arrangert i september, etter sesongslutt i den amerikanske proffligaen. Til slutt ble veteranen Monica Knudsen valgt ut til å spille sammen med Ane Stangeland. Trine Rønning og Lise Klaveness kom inn i laget for Ragnhild Gulbrandsen og Hege Riise, som begge spilte profesjonelt i USA. Norges siste kamp før VM var 1–1 mot Danmark i EM-kvalifisering på Sofiemyr; et bedre resultat enn i EM, men igjen slapp Norge inn et mål i avslutningsminuttene – Lene Jensen scoret etter en mulig offside – og Norge måtte nå score mål i Danmark for å kvalifisere seg.Norge møtte Brasil, bronsemedaljørene fra 1999, i tillegg til to debutanter, Frankrike, og Sør-Korea i gruppespillet. Norges gode statistikk mot Frankrike holdt seg, med seier 2–0, men som i forrige VM tapte Norge for Brasil; Norge hadde sjanser til å utligne på stillingen 1–2, men i stedet scoret Brasil to ganger og vant en overlegen seier. Etter kampen gikk Linda Medalen ut og kritiserte det defensive arbeidet til laget, og foreslo at Gøril Kringen burde hatt en plass i troppen. Selv med 7–1 over Sør-Korea ble Norge dermed nummer to i gruppa, og møtte vertsnasjonen USA i kvartfinalen. Der ble Norge klart slått, og dermed var det klart at Norge hadde gjort sin svakeste VM-innsats i historien; hjemmelaget vant 1–0 selv om de brente et straffespark. Abby Wambach vant en hodeduell mot Marit Fiane Christensen, som hadde blitt satt inn som høyreback etter Brasil-kampen, og scoret det avgjørende målet. Med dette tapet klarte Norge heller ikke å ta en av de to europeiske plassene til OL i Athen året etter.
Den amerikanske proffligaen gikk konkurs rett før VM, og dermed mistet flere av de norske spillerne anledningen til å spille profesjonelt. Dette og mangelen på mesterskap gjorde at Norge mistet flere spillere: Hege Riise, Brit Sandaune, Marianne Pettersen og Anne Tønnessen la alle opp før 2004 var over. Som erstatning dro Steen inn flere spillere som bare fikk en sesong på landslaget, men Ingvild Stensland skulle vise seg å bli en viktig spiller senere.
I returkampen mot Danmark hadde Norge igjen 1–1 til det gjensto få minutter, men grunnet manglende målteft i de andre kampene ville dette ikke være godt nok for direkte EM-plass. I stedet for en norsk avgjørelse scoret Lene Jensen igjen i sluttminuttene for Danmark, og Norge måtte dermed gjennom utslagskamp mot Island. Med en trener på oppsigelse – Åge Steen og NFF fornyet ikke kontrakten – vant Norge 7–2 og 2–1 og var klare for EM. Bjarne Berntsen ble utnevnt som ny trener i romjula 2004, etter at flere andre mannlige trenerprofiler hadde takket nei.
=== Bjarne Berntsen (2005–2009) ===
For en oppsummering av konfliktene knyttet til Bjarne Berntsen og landslagsspillerne, se Bjarne Berntsen
==== EM 2005: Sølv, men igjen bak Tyskland ====
Berntsen tok over et lag som hadde vunnet seks strake kamper, men bare kampene mot Island hadde hatt egentlig betydning. Rekka ble snart brutt, da Norge tapte begge vennskapskampene for Frankrike på La Manga; dette var også Norges første tap for Frankrike. Norge kom på 5.-plass i Algarve Cup etter tap 0–4 for Tyskland, og tapte også for EM-vert England før mesterskapet i juni.
Berntsen satset på mange unge spillere: Ingvild Stensland, Stine Frantzen, Isabell Herlovsen og Marianne Paulsen var alle viktige spillere under EM, og ingen hadde nevneverdig erfaring fra tidligere seniormesterskap. Norge tapte første kamp med 0–1 for Tyskland, og trengte mål fra innbytter Herlovsen for å klare ett poeng mot den tidligere ønskemotstanderen Frankrike. Dermed måtte Norge score mange mål i den siste kampen mot EM-nemesis Italia, og i tillegg ha hjelp fra Tyskland, for å kunne nå semifinale. Fire mål i første omgang, tre av dem på hjørnespark fra Stensland, hjalp Norge til 5–3-seier over Italia.Som gruppetoer måtte Norge møte gruppevinner Sverige i semifinalen, det første turneringsmøtet med naboene på seks år. Norge og Sverige hadde rett nok spilt flere vennskapskamper, uten norsk tap på de siste 14 kampene, men Sverige hadde kvalifisert seg for OL 2004 på Norges bekostning. Kampen hadde "mange opp- og nedturer," ifølge kampens store norske spiller, Solveig Gulbrandsen, som scoret to av Norges mål og hadde målgivende pasning på det tredje. Norge tok ledelsen to ganger, først ved Gulbrandsen og så ved Herlovsen, men Sverige presset på for utlikning og scoret med to minutter igjen. I ekstraomgangene fikk Gulbrandsen scoret fra nært hold, og Norge var klar for finale, den beste prestasjonen i mesterskap siden 2000. Berntsen ble hyllet av spillerne i Aftenposten før finalen. Norge gikk på et nytt klart tap, 1–3 for Tyskland i finalen, det tredje tapet for Tyskland på rad i mesterskap, og Norges femte EM-kamp mot Tyskland uten seier. Laget ble likevel Årets lag for 2005 under Idrettsgallaen 2006.
==== VM 2007: Fortsatt nest best i Europa ====
Norge begynte kvalifiseringen til VM i Kina etter EM. Etter seire over lavere rangerte Ukraina og Serbia og Montenegro, møtte Norge Italia igjen. Kampen ble ikke like målrik som i EM, men Norge scoret kampens eneste mål. Etter at Italia og Ukraina tok poeng fra hverandre, mens Norge vant sine tre neste kamper, trengte Norge bare ett poeng i de siste to bortekampene mot Ukraina og Italia; Marit Fiane Christensen holdt på å gi bort poengene med et dårlig tilbakespill i første kamp mot Ukraina i Lviv, men Unni Lehn utlignet og Norge var klare for mesterskapet i Kina. Norge avsluttet med en betydningsløs seier over Italia. I kvalifiseringen hadde Berntsen brukt flere nye spillere; tross EM-innsatsen ble Herlovsen, Frantzen og Paulsen vraket, Mellgren hadde lagt opp, og Solveig Gulbrandsen hadde ett års svangerskapspermisjon. Ragnhild Gulbrandsen kom tilbake etter en pause, mens Camilla Huse, Marie Knutsen, Leni Larsen Kaurin og Melissa Wiik fikk mer eller mindre faste plasser denne sesongen.
Før VM-sluttspillet spilte Norge to kvalifiseringskamper, og vant med tre mål i kampene mot Østerrike og Israel, lag som aldri hadde vært blant Europas 15 beste. Berntsen vraket veteranen Unni Lehn i VM-troppen og satset i stedet på Marie Knutsen som indreløper, med Trine Rønning omskolert til midtstopper. Siri Nordby hadde også utkonkurrert Camilla Huse på sidebacken.
Norges siste kamp før mesterskapet var en treningskamp mot Tyskland i Mainz. Norge spilte 2–2, den tredje vennskapskampen på rad mot Tyskland uten tap, og kunne ha vunnet med mer flaks med dommere og avslutninger. I mesterskapet trakk Norge en relativt lett gruppe; Canada hadde rett nok nådd semifinalen i 2003, etter å ha slått Kina, men de to andre lagene, Ghana og Australia, hadde bare greid å slå hverandre i VM-sluttspill. Norge lå imidlertid under mot Canada etter første omgang, men kom tilbake i 2. omgang med seiersmål av kaptein Stangeland Horpestad; mot Australia ble det motsatt, da Sverige-proffen Lisa De Vanna utlignet med sju minutter igjen. Etter 7–2 over Ghana vant imidlertid Norge gruppa, og møtte vertsnasjonen Kina i kvartfinalen.
Kina var definitivt svakere enn på slutten av 1990-tallet, og hadde blant annet tapt 0–8 for Tyskland i OL tre år tidligere, men hadde fått en ny trener og også slått Norge 3–1 i vennskapskamp i januar 2006. På hjemmebane hadde de støtte av over 50 000 tilskuere, og de hadde i tillegg fått tak i Sveriges tidligere landslagstrener, Marika Domanski Lyfors. Som i EM-sluttspillet fikk jokeren Isabell Herlovsen, som da hadde spilt en halv omgang i mesterskapet, spilletid fra start, og 19-åringen scoret kampens eneste mål og sikret Norges semifinaleplass.Norge var ett av to europeiske lag som hadde nådd semifinalen, og hadde dermed sikret seg en OL-billett. Det andre europeiske laget var Tyskland, som var Norges motstander i semifinalen. Norge hang med i en omgang, men Trine Rønning laget selvmål med hodet rett før pause og Tyskland fikk scoret to mål til i andre omgang. Norge ble like utklasset i bronsefinalen, med 1–4 for USA, som allerede hadde tapt stort for Brasil.
Etter hjemkomsten ble det uenigheter mellom Berntsen, Lise Klaveness og Ragnhild Gulbrandsen, og som resultat trakk Klaveness, en av Norges mest markante fotballspillere, seg fra videre landslagsspill etter hva som kan ha virket som en oppfordring fra Berntsen. Gulbrandsen, som også la opp etter mesterskapet, kritiserte Berntsen sterkt i media etter at Klaveness hadde trukket seg.
==== OL 2008: God start, men tung nedtur ====
Norge avsluttet 2007 med å slå Russland 3–0 i EM-kvalifisering. Russland var det eneste laget i Norges gruppe som hadde nådd et sluttspill før. I 2008 fortsatte Norge å rade opp storseire i kvalifiseringen utover sommeren: Norge scoret 17 mål og slapp ikke inn noen under kampene i mai og juni, og var klare for EM allerede før bortekampen i Russland, som skulle spilles etter OL. Norge vant også 2–0 over Tyskland i Algarve Cup i mars, men gikk også på to firemålstap for USA i oppvarmingen til OL.
Under OL i Beijing slo landslaget favoritten USA 2–0 under åpningskampen i Sommer-OL 2008. Leni Larsen Kaurin scoret etter 61 sekunder, det raskeste målet i OL-historien, og bare et par minutter etter økte Melissa Wiik. Norge holdt unna, og skulle bare slå lag de aldri hadde avgitt poeng mot i mesterskap tidligere for å vinne gruppa. Men etter en uinspirert kamp hvor Norge vant 1–0 over New Zealand, tapte Norge 1–5 for Japan. Guro Knutsen satte inn kampens første mål tidlig i første omgang, men Japan fortsatte å dominere kampen, scoret rett før pause, og gikk opp til 2–1 og 3–1 etter sju minutter av 2. omgang etter feil i det norske forsvaret.USA gikk forbi Norge på tabellen på målforskjell etter stortapet, og Norge måtte derfor spille mot VM-finalistene fra 2007 Brasil, istedenfor Canada, som hadde blitt nummer tre i sin gruppe. Norge prøvde å forsvare seg og satse på kontringer, men Daniela brøt gjennom med et langskudd rett før pause, og ett kvarter inn i omgangen scoret Marta etter å ha utnyttet et dårlig tilbakespill til keeper fra Marit Fiane Christensen. Siri Nordby scoret på et sent straffespark, men Norge tapte kampen 1–2.
==== EM 2009: Ut mot Tyskland igjen ====
Norge avsluttet kvalifiseringen til EM i Finland i 2009 med 0–0 i Russland, og hadde dermed unngått baklengsmål i kvalifiseringen. Norges sjanser i EM ble imidlertid betydelig redusert etter at fem spillere fra seriemestrene Røa trakk seg fra det norske landslaget, kaptein Ane Stangeland Horpestad og høyreback Gunhild Følstad la opp, og keeper Erika Skarbø fikk en alvorlig skade i hånden. Dermed måtte Berntsen finne spillere til en helt ny forsvarsfirer. Trine Rønning ble nå fast midtstopper, Arna-Bjørnars unge midtbanespiller Maren Mjelde ble hennes kollega, mens Camilla Huse ble kalt tilbake for å ta over på venstrebacken. I Algarve Cup tidlig i mars 2009, kom Norge klart sist i sin pulje med tre tap, også mot Island. Dette er Norges klart dårligste resultat i Algarve Cup, enda samtlige opptredener under Berntsen, med unntak av 2008 har vært svært beskjedne.
Det var klart allerede før EM i Finland at Bjarne Berntsen ikke skulle fortsette som landslagstrener. Berntsen hadde igjen kalt inn en ung spiller uten erfaring: Cecilie Pedersen, som ikke hadde spilt seniorfotball på høyere nivå enn 2. divisjon, var med i troppen, og fikk en så avgjørende rolle at hun vant Gullballen under fotballgallaen 2009.
Norge begynte mot Tyskland, og kom under 0–1 etter et straffespark en halv time ut i omgangen. Resultatet holdt seg til det var tre minutter igjen, etter flere gode redninger av keeper Ingrid Hjelmseth. Da fikk Norge en eventyrlig mulighet til å utligne ved Cecilie Pedersen, men hun satte skuddet rett på keeper, Tyskland slo kontra, og Fatmire Bajramaj satte inn 2–0. Deretter kom to mål til på overtid, slik at Norge tapte hele 0–4. Landslaget fulgte opp med knepen seier over Island, ved nevnte Pedersen, før Norge spilte en uengasjert uavgjort mot Frankrike, der Norge tok ledelsen ved Lene Storløkken før Frankrike utlignet etter et kvarters spill. Begge lag gikk videre til neste runde med det resultatet, og ble i etterkant beskyldt for ikke å ta ut alt.Dette holdt til kvartfinale mot forhåndsfavorittene Sverige. Etter en jevn første omgang fikk Norge mål etter at Elise Thorsnes skjøt ballen via Stina Segerströms fot og i mål, og rett før pause økte Anneli Giske til 2–0. Et kvarter ut i omgangen avgjorde i praksis Cecilie Pedersen med et velplassert skudd, og Norge vant til slutt 3–1. Dermed kom «Nye Norge» til semifinale, igjen mot Tyskland. Norge overrasket ved å ta ledelsen ved Isabell Herlovsen og holde Tyskland fra skikkelige sjanser før pause. Men som i gruppespillet gikk det dårlig i andre omgang; Tyskland scoret tre mål og avsluttet Bjarne Berntsens trenerkarriere. Dette var det sjette strake tapet for Tyskland i mesterskap siden 2001.
=== Eli Landsem (2009–2012) ===
==== VM 2011: Igjen ut av OL ====
Flere hadde reagert da Eli Landsem ble oversett til fordel for Bjarne Berntsen i 2004, og Landsem selv var forarget over at forbundet ikke ville ta kontakt. Ansettelsen av ny landslagstrener ble derfor fulgt med argusøyne, spesielt med tanke på de personlige konfliktene som hadde oppstått under Berntsens tid som trener. I tillegg til Landsem ble Jarl Torske, en trofast landslagsassistent og J19-trener, og Gøril Kringen, trener for toppserieklubben Trondheims/Ørn, hyppig nevnt. Etter en prosess som varte over flere måneder ble Landsem utnevnt den 13. august 2009.Landsems lag gikk gjennom kvalifiseringen til VM med seire i alle kamper unntatt én; det ble uavgjort borte mot Nederland, men med 3–0 i hjemmekampen var Norge likevel gruppevinner. Den avgjørende utslagskampen mot Ukraina, på papiret det svakeste laget i andre kvalifiseringsrunde, endte med norsk seier 3–0 over to kamper, og dermed var Norge kvalifisert for VM. Norge var imidlertid ikke imponerende i Algarve Cup, med en sjetteplass etter én seier på fire kamper, det nest dårligste til dato.
Norge møtte to gamle kjente i gruppespillet, Brasil og Australia, i tillegg til Afrikas nest beste lag, Ekvatorial-Guinea. Norge vant 1–0 mot debutantene fra Vest-Afrika, men tapte så hele 0–3 for Brasil etter to mål av Marta, og måtte vinne siste gruppekamp mot Australia. Elise Thorsnes scoret Norges andre mål i turneringen, men Australia utliknet rett fra avspark, for så å score kampens siste mål med åtte minutter igjen. Det var Norges første tap for Australia gjennom tidene, og første gang Norge var slått ut av et VM i gruppespillet. Kritikken landslaget fikk etter mesterskapet fokuserte stort sett på manglende individuelle ferdigheter. Norge var dermed også slått ut av OL-kvalifiseringen, hvor Europas to plasser gikk til Frankrike og Sverige.
=== Even Pellerud (2013-2015) ===
==== EM 2013: Samling i bånn, sportslig opptur ====
Norge vant sin kvalifiseringsgruppe til EM i Sverige, tross en forferdelig start. Etter to seire og ett tap, mot Island borte, på de første tre kampene, skulle Norge møte Nord-Irland, som var rangert som nr. 28 av de 46 deltagende landene i kvalifiseringen. Norge tapte 1–3, trolig Norges svakeste resultat i en offisiell kvalifiseringskamp til dato, og var plutselig avhengig av andre resultater for å ha mulighet til å vinne gruppa. Norge vant imidlertid alle seks kvalifiseringskampene i 2012, inkludert 2–1 i returoppgjøret mot Island, som dermed var to poeng bak. Tross det gode sluttresultatet kom NFF og Eli Landsem til en enighet om å avbryte arbeidsforholdet, og TV2 rapporterte at dette blant annet grunnet i at spillerne syntes Landsem ikke var fotballfaglig god nok. En måned senere ble Even Pellerud ønsket velkommen tilbake til en ny periode som landslagssjef.EM 2013 ble en sportslig opptur, hvor Norge gikk ubeseiret fram til finalen med seire mot Nederland, Tyskland, Spania og Danmark (etter straffesparkkonkurranse). I finalen tapte Norge 0–1 for Tyskland etter mål av Anja Mittag.
==== VM 2015: Kollaps mot England ====
VM i Canada, som ble spilt på kunstgress, endte med åttedelsfinale for det norske laget, etter gruppespill med store seire mot Thailand og Elfenbenskysten. Solveig Gulbrandsen ga Norge ledelsen i åttedelsfinalen i det 54. minutt mot de senere bronsevinnerne England, men to sene mål ga England seieren. Resultatet gjorde også at Norge ikke ble kvalifisert for OL i Rio. Pellerud trakk seg deretter som trener, og oppga manglende motivasjon og energi som argument.Roger Finjord ledet laget i ett år før han trakk seg grunnet et ønske om å flytte hjem til familien, men det ble igjen rapportert om mistillit blant spillerne. Leif Gunnar Smerud ledet laget midlertidig.
=== Martin Sjögren (2017–2022) ===
I desember 2016 ble det kjent at svenske Martin Sjögren var ansatt som ny landslagssjef. Han ble dermed den første utenlandske treneren for det norske kvinnelandslaget.
==== EM 2017: Ut i gruppespillet ====
Norge startet mesterskapet skuffende med tap, 0–1 mot vertsnasjonen Nederland. I andre gruppespillkamp var Belgia motstander, Norge sløste med sjansene og tapte 0–2. Dermed måtte Norge slå Danmark med tre mål eller mer for å gå videre, samtidig som at Nederland måtte vinne mot Belgia i siste gruppespillkamp.
Norge fikk den hjelpen de trengte fra Nederland i siste kamp, men klarte ikke å gjøre jobben selv. De tapte 0–1 mot Danmark, dermed røk de ut av mesterskapet med tre tap og null mål i det som ble omtalt som en fiasko.Tiden i etterkant av mesterskapet ble preget av konflikter mellom stjerner og Norges Fotballforbund; Ada Hegerberg trakk seg fra landslaget kort etter at de ble slått ut av EM 2017, og konflikten ble slått stort opp i blant annet VG og Josimar.
==== VM 2019: Etterlengtet opptur ====
Norge fikk en knallstart på VM i Frankrike 2019, med 3–0 seier mot Nigeria etter mål av Guro Reiten og Lisa-Marie Karlseng Utland, samt et nigeriansk selvmål. I andre kamp i gruppespillet ble det et hederlig tap, 1–2 mot vertsnasjonen Frankrike. I den siste og avgjørende kampen i gruppespillet var Sør-Korea motstander. Med to straffescoringer av Caroline Graham Hansen og Isabell Herlovsen tok Norge seg videre med en 2–1 seier på en dårlig dag.I åttendedelsfinalen ventet Australia. Isabell Herlovsen sendte Norge i ledelsen etter 31 minutter spilt. Norge så ut til å gå til pause med ledelse, men like før hvilken pekte dommeren på straffemerket etter at Maria Thorisdottir brukte armen for å styre ballen innenfor de norske 16-meteren. Etter at VAR-panelet hadde sjekket situasjonen, måtte dommeren ut å se på video selv. Etter lang vurderingstid, bestemte dommeren seg for å annullere sin egen avgjørelse, og det ble ikke straffe til Australia. Dermed gikk Norge til pause med ledelse, en ledelse de holdt på helt til det gjensto syv minutter av kampen. Da utlignet Australia og dermed ble det ekstraomganger. Det ble ikke scoret flere mål i ekstraomgangene og kampen gikk til straffesparkkonkurranse. Caroline Graham Hansen, Guro Reiten og Maren Mjelde satte sine straffer for Norge, samtidig reddet Ingrid Hjelmseth straffe fra Australia. Dermed var det opp til Ingrid Syrstad Engen som scoret og sikret kvartfinale for Norge.I kvartfinalen sto England på motsatt banehalvdel. Allerede før det var spilt tre minutter tok England ledelsen, og slo til slutt Norge 3–0. Dermed var Norge ute av mesterskapet, men etter den store nedturen i EM to år tidligere ble mesterskapet sett på som en opptur.
==== EM 2022: Ny EM-fiasko ====
Norge kvalifiserte seg for EM 2022 i England (utsatt ett år pga. koronapandemien) med seier over Wales den 27. oktober 2020. I forkant av mesterskapet gjorde Ada Hegerberg comeback på landslaget i mars 2022, dette etter å ha vært ute siden EM 2017. Norge siktet ambisiøst og hadde før EM 2022 en ambisjon om medalje i mesterskapet.Norge havnet i likhet med de to foregående mesterskapene i gruppe med vertsnasjonen. I tillegg til England, var Nord-Irland og Østerrike i Norges gruppe. Laget fikk en god start med 4–1-seier over Nord-lrland etter scoringer av Julie Blakstad, Frida Maanum, Caroline Graham Hansen (straffe) og Guro Reiten.Den andre gruppespillkampen ble en historisk kamp for Norge, med negativt fortegn. England tok ledelsen etter 15 minutter, og etter det rant målene inn. England sjokkerte Norge og til pause ledet de hele 6–0. Norge slapp til to mål i andre omgang og kampen endte 8–0 til England. Resultatet var det største tapet i historien for det norske kvinnelandslaget, det var også tidenes største tapsmargin i EM-sammenheng for noe lag. Landslagssjef Martin Sjögren måtte tåle massiv kritikk etter kampen, for å ikke ha tatt grep i første omgang av kampen. Det ble blant annet beskrevet som «Historiens dårligste kampledelse» og en «skrekkfilm». Dermed måtte Norge vinne sin siste kamp i gruppespillet mot Østerrike for å gå videre, det greide de ikke og etter å ha tapt 0–1 var Norge slått ut av gruppespillet i EM for andre gang på rad.Noen dager etter at Norge røk ut av mesterskapet ble det kjent at NFF og Martin Sjögren var enige om å avslutte samarbeidet, og at både han og hans assistenttrener Anders Jacobson fratrådte sine stillinger umiddelbart.
=== Hege Riise (2022–) ===
3. august 2022 ble Hege Riise offentliggjort som ny landslagssjef. I trenerteamet fikk hun med seg de tidligere landslagsspillerne Monica Knudsen og Ingvild Stensland som assistenttrenere, samt Jon Knudsen som keepertrener. Da hun i slutten av august presenterte sin første tropp som landslagssjef, var flere av de etablerte spillerne vraket og flere nye spillere fikk sjansen. Norge vant 1–0 borte mot Belgia i Hege Riise sin første kamp, og var dermed klare for VM 2023 i Australia og New Zealand.
== Hjemmebane, drakt og kallenavn ==
Norge har ikke hatt en bestemt hjemmebane, men har stort sett spilt på forskjellige arenaer. Draktene har i hovedsak vært de samme som herrelandslagets, og kallenavn har i liten grad vært brukt.
=== Hjemmebane ===
Norge har, i motsetning til herrelandslaget, fått spille lite på Ullevaal Stadion. Da Norges Fotballforbund i 2012 uttalte at kvinnelandslaget kunne spille på Ullevaal, var det for første gang siden 2000. De to kampene var også kamp nummer 4 og 5 på nasjonalarenaen for kvinnelandslaget. Siden 2003 har Norge spilt på 30 stadia:
Ullevaal Stadion: 3 EM-kvalifiseringskamper (Østerrike 2016, Belgia og Island 2012), 1 VM-kvalifiseringskamp (Belgia 2013)
Sør Arena: 1 treningskamp (Sverige 2016), 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2008)
Høddvoll stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2016)
Aker Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Kasakhstan 2016)
Color Line Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Wales 2015)
Marienlyst stadion: 1 treningskamp (Finland 2015)
Strømmen stadion: 1 treningskamp (Nederland 2015)
Brann stadion: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hellas 2014, Italia 2005)
Randaberg Arena: 2 treningskamper (2 × New Zealand 2014)
Tønsberg gressbane: 1 VM-kvalifiseringskamp (Portugal 2014)
Melløs stadion: 1 treningskamp (Russland 2013)
Sarpsborg stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Nord-Irland og Bulgaria 2011), 1 VM-kvalifiseringskamp (Albania 2013), 1 treningskamp (Canada 2005)
Nadderud stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Ungarn 2011), 1 treningskamp (Finland 2011), 3 VM-kvalifiseringskamper (Nederland 2014, Ukraina 2010, Nederland 2009)
Skagerak Arena: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hviterussland 2010, Slovakia 2009)
Fart kunstgress: 1 treningskamp (Canada 2010)
AKA Arena: 1 VM-kvalifiseringskamp (Makedonia 2010)
Komplett.no Arena: 2 treningskamper (Tyskland og Sverige 2008)
Fredrikstad stadion: 1 treningskamp (USA 2008)
Viking stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Polen 2008 og Russland 2007)
Åråsen stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Østerrike 2007), 1 VM-kvalifiseringskamp (Ukraina 2005)
Gjemselund stadion: 1 vennskapslandskamp (Finland 2007)
Lyngdal Stadion: 1 vennskapslandskamp (Danmark 2007)
Halden stadion: 1 VM-kvalifisering (Hellas 2006)
Storstadion (Sandefjord): 1 VM-kvalifisering (Serbia 2006)
Vallhall: 1 EM-kvalifisering (Island 2004)
Kjølnes stadion: 1 EM-kvalifisering (Spania 2004)
Sofiemyr stadion: 1 EM-kvalifisering (Danmark 2003)
Kråmyra Stadion: 1 treningskamp (Nigeria 2003)
Idrettsparken (Mandal): 1 EM-kvalifiseringskamp (Nederland 2003)
Kristiansand stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Belgia 2003)Hjemmekampene strekker seg altså i disse 13 årene til Molde i nord og Mandal i sør. I 2000 spilte Norge en treningskamp mot USA på Alfheim stadion i Tromsø, og i 1996 spilte de i Trondheim, da på Lerkendal stadion. Dette er de to eneste gangene kamper er blitt spilt i de to byene. Til gjengjeld har det blitt spilt kamper på flere steder i Telemark: Skien, Porsgrunn, Gvarv og Ulefoss.
=== Drakt ===
Kvinnelandslaget har i utgangspunktet hatt samme drakt som herrelandslaget - rød overdel og hvite bukser hjemme, og hvit overdel med blå bukser borte. Drakten er i hovedsak basert på den norske flagget. Bortedrakten har vært hvit med hvite, røde eller blå bukser.
Et utvalg av Norges drakter i turneringer:
=== Kallenavn ===
Akkurat som herrelandslaget, har ikke kvinnelandslaget noe egentlig kallenavn. De ble rundt 1995 kalt «gresshoppene», men det ble ikke brukt stort etter den turneringen. Den vanligste betegnelsen er «Kvinnelandslaget».
== Spillestil ==
Kvinnelandslaget har på 2000-tallet og 2010-tallet vært preget av ballspill, dribling og skudd, men som oftest har svakheten ligget i det fysiske, der både tidligere landslagsleder Eli Landsem og landslagstrener Even Pellerud mente Norge hadde mer å gå på sammenliknet med for eksempel USA. Pellerud sa også at han savnet en spillestil som sådan. Under Martin Sjögren har landslaget prøvd å rendyrke en stil hvor det meste av spillet skal foregå langs bakken i en 4-4-2-formasjon, noen ganger med én mer tilbaketrukket spiss og andre ganger med to rene angripere, og hvor man ifølge Sjögren prøvde å spille mer «dynamisk».
== Rivalisering ==
Norge har hatt tette kamper mot mange land, men det er noen det har utviklet seg et spesielt forhold til:
=== USA ===
Norge og USA har møtt hverandre i flere vesentlige kamper, både i Algarve Cup, VM og OL. Norge var det eneste laget som slo USA i OL i 2008 da USA vant, mens USA slo Norge ut av VM i 2007. Norge ble også det første og per 2013 eneste laget som slo USA i en OL-finale, og de slo også USA i VM i 1995. USA har på sin side slått Norge i VM i 1991, OL 1996 og VM 2003. I den siste tiden har riktignok USA blitt et bedre lag enn Norge, og de to lagene møter hverandre stort sett bare under Algarve Cup.
== Landslagstrenere ==
=== Nåværende trenere ===
== Tropp ==
oppdatert 16. november 2022
(Nr.= trøyenummer, LK = landskamper, Mål = antall scorede mål)
== Rekorder ==
* oppdatert 16. november 2022
** spillere som fortsatt er aktive er uthevet.
== OL-resultater ==
== VM-resultater ==
== EM-resultater ==
I 1979 ble Norge slått ut i 1. runde. Dette var et uoffisielt mesterskap, og regnes ikke i UEFAs statistikk.
== Se også ==
Liste over norske landslagstrenere i fotball
Liste over norske mesterlag i kvinnefotball
Liste over Norges landskamper i fotball for kvinner 1978–1990
Maratontabell for Norges kvinnelandslag i fotball
Liste over kvinnelandslag i fotball
Internasjonale landslagskonkurranser i fotball for kvinner
Gullklokka
Norges herrelandslag i fotball
Samelandslaget
== Noter ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Norway women's national association football team – kategori av bilder, video eller lyd på Commons på Norges Fotballforbund
All-time women national team record på www.rsssf.no | Russlands kvinnelandslag i fotball representerer Russland i internasjonal fotball. Russland har vært med i internasjonal kvinnefotball siden kvalifiseringen til EM i 1993. | 199,360 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eartha_Kitt | 2023-02-04 | Eartha Kitt | ['Kategori:Aktivister fra USA', 'Kategori:Artikler hvor barn mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2008', 'Kategori:Emmy-vinnere', 'Kategori:Forkjempere for homofiles rettigheter', 'Kategori:Fødsler 17. januar', 'Kategori:Fødsler i 1927', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Jazzvokalister fra USA', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Orangeburg County i Sør-Carolina', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA', 'Kategori:Stemmeskuespillere fra USA'] | Eartha Mae Kitt (født 17. januar 1927 i North i Sør-Carolina, død 25. desember 2008 i Weston i Connecticut) var en amerikansk sangerinne og skuespillerinne.
| Eartha Mae Kitt (født 17. januar 1927 i North i Sør-Carolina, død 25. desember 2008 i Weston i Connecticut) var en amerikansk sangerinne og skuespillerinne.
== Biografi ==
Kitt ble født i byen North i delstaten Sør-Carolina i 1927. Hun skal ha vært et resultat av en voldtekt, en hvit sønn av en plantasjeeier voldtok moren hennes. Kitt havnet i New York som niåring, og tenårene tilbrakte hun på gaten, eller når hun var heldig, hos venner, før hun sang og danset seg opp av rennestenen.
Kitt fikk plass i et afroamerikansk dansekompani, som brakte henne til Europa, hvor hun snart ble populær med sanger som «C'est si bon» og «Santa Baby». Tilbake i USA gav regissøren og skuespilleren Orson Welles henne en rolle i sceneoppsetningen av Doktor Faustus, hvor hun spilte Helena. Welles beskrev henne som «den mest spennende kvinnen i verden».I 1960-årene gjorde Kitt suksess som Catwoman i TV-serien Batman. Kitt ble frosset ut av underholdningsindustrien etter å ha kommet med kritiske uttalelser mot Vietnamkrigen under et besøk i Det hvite hus i 1968. Hun ble imidlertid tatt imot med åpne armer da hun returnerte til en rolle på Broadway ti år senere.
I 1980-årene markerte Kitt seg i kampen mot Aids. Hun hadde også en hit med discolåta «Where Is My Man». I 1990-årene var hun tilbake på Broadway, og markerte seg som kabaretartist. I løpet av karrieren vant Kitt tre Emmy-priser, og ble i tillegg nominert til to Tony-priser og én Grammy-pris.
== Filmer i utvalg ==
1951 : Paris er alltid Paris
1989 : Soga om Eirik Viking
2000 : Et kongerike for en lama
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Eartha Kitt – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Eartha Kitt – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Eartha Kitt på Internet Movie Database
(sv) Eartha Kitt i Svensk Filmdatabas
(da) Eartha Kitt på Filmdatabasen
(da) Eartha Kitt på Scope
(fr) Eartha Kitt på Allociné
(en) Eartha Kitt på AllMovie
(en) Eartha Kitt hos Rotten Tomatoes
(en) Eartha Kitt hos The Movie Database
(en) Eartha Kitt hos Internet Broadway Database
(en) Eartha Kitt hos Behind The Voice Actors
(en) Eartha Kitt på Discogs
(en) Eartha Kitt på MusicBrainz
(en) Eartha Kitt på Spotify
(en) Eartha Kitt på Songkick
(en) Eartha Kitt på Genius — sangtekster
(en) Eartha Kitt på AllMusic
(en) Eartha Kitt på Internet Broadway Database
(en) Eartha Kitt på Internet Off-Broadway Database | | fnavn = Eartha Mae Keith | 199,361 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Richard_Clayderman | 2023-02-04 | Richard Clayderman | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Franske pianister', 'Kategori:Fødsler 28. desember', 'Kategori:Fødsler i 1953', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Richard Clayderman (født Philippe Pagès 28. desember 1953 i Paris) er en fransk pianist som har utgitt en lang rekke album. Disse inkluderer originalkomposisjoner av Paul de Senneville og Olivier Toussaint, og instrumentale tolkninger av popmusikk, filmmusikk og folkemusikk, samt moderne instrumentale tolkninger av populær klassisk musikk.
| Richard Clayderman (født Philippe Pagès 28. desember 1953 i Paris) er en fransk pianist som har utgitt en lang rekke album. Disse inkluderer originalkomposisjoner av Paul de Senneville og Olivier Toussaint, og instrumentale tolkninger av popmusikk, filmmusikk og folkemusikk, samt moderne instrumentale tolkninger av populær klassisk musikk.
== Oppvekst og utdannelse ==
Hans far som var pianolærer ga ham de første pianotimer i veldig ung alder. Det blir sagt at han i seksårsalderen kunne lese noter langt bedre enn han kunne lese fransk.
I en alder av tolv år startet han på musikkonservatoriet, hvor han seksten år gammel vant den øverste pris i kategori piano. Han ble da forespeilet en lovende karriere som klassisk pianist. Like etter dette gav han opp de klassiske øvelsene og gikk over til moderne musikk, da hans far på denne tiden var syk og ute av stand til å finansiere de videre studiene. For å tjene til livets opphold startet han å jobbe som akkompagnist og studiomusiker.
== Ballade pour Adeline ==
I 1976 ble han invitert av Olivier Toussaint, en fransk plateprodusent, og hans partner Paul de Senneville, til å spille inn en rolig pianoballade. Paul de Senneville hadde komponert denne balladen som en hyllest til sin nyfødte datter Adeline. Den 23 år gamle Pagès gjennomgikk audition sammen med 20 andre pianister. De likte hans spesielle og myke «touch» på tangentene kombinert med hans utstråling og personlighet, og det endte med at han fikk jobben.
Philippe endret da sitt kunstnernavn til Richard Clayderman (han tok sin oldemors etternavn for å unngå feil uttalelse av hans egentlige navn utenfor Frankrike), og singelen slo gjennom med en gang. Ballade pour Adeline solgte 22 millioner eksemplarer i 38 land.
== Suksess ==
Clayderman har spilt inn over 1 200 melodier, og har skapt en ny romantisk stil gjennom et repertoar som kombinerer eget materiale med klassikere og kjente poplåter. Han er en av verdens mestselgende artister gjennom alle tider med ca. 90 millioner solgte plater, deriblant 267 gull- og 70 platinaplater.
Claydermans musikk har blitt meget populær i Øst-Asia, i land som for eksempel Japan, Taiwan og Kina. Noen kinesiske musikklærere har definert en sammenheng mellom populariteten av hans musikk i Kina til økningen i antall pianoelever siden 1980-tallet. Ifølge boken Last Chance to See av Douglas Adams, utgitt 1990, var Clayderman den mest spilte artisten i Kina på denne tiden.
I 1984 ble det på Waldorf Astoria Hotel i New York arrangert en musikalsk feiring, og USAs førstedame Nancy Reagan ga ham tittelen The Prince of Romance («romantikkens fyrste»).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Richard Clayderman – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Richard Clayderman på Internet Movie Database
(fr) Richard Clayderman på Allociné
(en) Richard Clayderman på Discogs
(en) Richard Clayderman på MusicBrainz
(en) Richard Clayderman på Spotify
(en) Richard Clayderman på Songkick
(en) Richard Clayderman på AllMusic
Richard Clayderman på Twitter
Richard Clayderman på Facebook
Richard Clayderman på Instagram
Richard Clayderman på YouTube | Richard Clayderman (født Philippe Pagès 28. desember 1953 i Paris) er en fransk pianist som har utgitt en lang rekke album. | 199,362 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Piz_Buin | 2023-02-04 | Piz Buin | ['Kategori:10,1°Ø', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Graubünden', 'Kategori:Fjell i Vorarlberg', 'Kategori:Fjell over 3000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Piz Buin er det høyeste fjellet i Vorarlberg i Østerrike og en av de høyeste toppene i fjellkjeden Silvretta, der det desidert høyeste fjellet er Piz Linard (på 3 410 m). Det opprinnelige navnet på retoromansk språk i den sveitsiske kantonen Graubünden er Piz Buin Grand. En svært lik fjelltopp i nærheten er kalt Piz Buin Pitschen, og har samme form som dette, men er litt lavere i høyden med sine 3 255 meter.
Man kan nå Piz Buin fra Wiesbadenerhytta i Østerrike ved å krysse Vermuntbreen og klatre opp Wiesbadenerryggen og så gå over Ochsentalerbreen til Buin-bruddet. Fra bruddet kan man gå i sikksakk oppover til toppen der man bare må overkomme en 20 meter skarp skråning før man kommer helt til toppen, hvor det finnes et gammelt trekors. Grensen mellom Sveits og Østerrike krysser toppen fra øst mot vest. Navnet Piz Buin er også brukt som varemerke av et verdenskjent solkremfirma som har hovedkvarter i Vorarlberg.
| Piz Buin er det høyeste fjellet i Vorarlberg i Østerrike og en av de høyeste toppene i fjellkjeden Silvretta, der det desidert høyeste fjellet er Piz Linard (på 3 410 m). Det opprinnelige navnet på retoromansk språk i den sveitsiske kantonen Graubünden er Piz Buin Grand. En svært lik fjelltopp i nærheten er kalt Piz Buin Pitschen, og har samme form som dette, men er litt lavere i høyden med sine 3 255 meter.
Man kan nå Piz Buin fra Wiesbadenerhytta i Østerrike ved å krysse Vermuntbreen og klatre opp Wiesbadenerryggen og så gå over Ochsentalerbreen til Buin-bruddet. Fra bruddet kan man gå i sikksakk oppover til toppen der man bare må overkomme en 20 meter skarp skråning før man kommer helt til toppen, hvor det finnes et gammelt trekors. Grensen mellom Sveits og Østerrike krysser toppen fra øst mot vest. Navnet Piz Buin er også brukt som varemerke av et verdenskjent solkremfirma som har hovedkvarter i Vorarlberg.
== Eksterne lenker ==
(en) Piz Buin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Piz Buin – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Pizbuin.com – Piz Buins nettsider for solkremer | | fjellrekke = Silvretta | 199,363 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mantilje | 2023-02-04 | Mantilje | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Første korinterbrev', 'Kategori:Hodeplagg', 'Kategori:Spansk kultur'] | En mantilje eller mantilla ([man'tiʎa], spansk for «lite dekke», etymologisk en diminutiv av manta, 'kappe') er en hodebekledning som i dag er best kjent som den kniplingsbroderte svarte eller hvite hodeduk (slørduk) som ble vanlig i Spania, Portugal og (det spanske) Sør-Italia på 16- og 1700-tallet og fant sin moderne form i Spania på 1800-tallet, da dronning Isabella II av Spania (1833-1868) gikk aktivt inn for dets alminnelige bruk.
Plagget er ofte å finne i portretter malt av malere som Diego Velázquez og Francisco Goya.
| En mantilje eller mantilla ([man'tiʎa], spansk for «lite dekke», etymologisk en diminutiv av manta, 'kappe') er en hodebekledning som i dag er best kjent som den kniplingsbroderte svarte eller hvite hodeduk (slørduk) som ble vanlig i Spania, Portugal og (det spanske) Sør-Italia på 16- og 1700-tallet og fant sin moderne form i Spania på 1800-tallet, da dronning Isabella II av Spania (1833-1868) gikk aktivt inn for dets alminnelige bruk.
Plagget er ofte å finne i portretter malt av malere som Diego Velázquez og Francisco Goya.
== Historikk og bruk ==
Plaggets historie går tilbake til iberisk middelalder, og har utviklet seg derfra. I middelalderen var den et mer tildekkende plagg som også kunne dekke deler av ansiktet, halsen og skuldrene. Denne bruken, nemlig som del av innhyllingen av den kvinnelige ynde som ble ansett som nødvendig av anstandsgrunner, kan ikke plagget i sin senere utforming bidra særlig til. Den religiøse motivasjon kan med et nødskrik kanskje anses som å være ivaretatt.
For i religiøs forstand begrunnes kristen bruk av hodebekledning av kvinner med 1. Kor. 11,5-6.13:
Men en kvinne som ber eller taler profetisk med utildekket hode, fører skam over sitt hode. Det er jo akkurat det samme som å være snauklipt. 6 Hvis en kvinne ikke vil ha noe på hodet, kan hun like godt klippe av seg håret! Men når det nå er en skam for en kvinne å klippe eller barbere av seg håret, da må hun ha noe på hodet. ... 13 Bedøm selv! Sømmer det seg for en kvinne å be til Gud uten noe på hodet?
I eldre katolsk kirkerett kan man se en svak tilslutning i den kontekst at kvinner og menn anbefales å følge forskjellige regler for opptreden i kirken, for eksempel i den kodifiserte lovbok som kom i 1917 (bestemmelsen går primært på at kvinner og menn skal sitte atskilt, men viser til gamle skikker på området i sin alminnelighet – senere revisjon av kirkeloven har utelatt bestemmelsen). Mantiljen var en måte å imøtekomme dette på.
Fra midten av 1700-tallet begynte man i Spania også å kalle et større plagg for mantilje; en lett kvinnekappe – og senere nærmest enhver ryggkappe av lett silkestoff.
Bruken av manille gikk en del tilbake etter dronning Isabella IIs død. Dette kan særlig merkes i områder hvor den før var i temmelig utbredt bruk, som i Madrid og i Andalucía. Men den har overlevd særlig for spesielle anledninger.
I moderne tid brukes mantiljen av kvinner enten i enkelte festsammenhenger inklusive tyrefekting, eller kirkelige sammenhenger, som bryllup, begravelser, og i kirken eller ved opptog under Den stille uke. Den er også ansett som korrekt, særlig for besøkende av iberisk eller søramerikansk eller filippinsk bakgrunn, ved høytidelige kirkelige seremonier eller ved paveaudienser. Som plagg med paveaudienser er det også en god del i bruk også av besøkende uten tilknytning til den iberiske kulturkrets; for eksempel benyttet førstekvinne Laura Bush mantilje da hun møtte paven i 2006 under et offisielt besøk. (Men ikke Tysklands forbundskansler Angela Merkel.) Plaggets bruk ved møter med paven kan muligens tilskrives dronning Isabella IIs trendsetting.
Er mantiljen svart, betyr det tradisjonelt i visse regioner av Spania at bæreren er gift; er den hvit, at hun er ugift. Ved kongeliges møter med paven gjelder imidlertid ikke dette: Kvinnelige katolske kongelige kan benytte seg av det kongelige såkalte Privilège du blanc, som tillater bruk av hvitt istedenfor svart i pavens nærvær.
Bruken blant kongelige har generelt holdt seg lenger enn blant folk flest. Dette gjelder forsåvidt ikke bare Spania. Også Nederlands prinsesse av Orange-Nassau, argentinsk- og katolskfødte Máxima Zorreguieta, benytter ofte mantilje.
Tidvis kan mantiljen bli holdt oppe av en peineta, det vil si festet til og drapert fra en høykam som rager opp fra bakhodet. Denne ornamentale kammen har sitt opphav i 1800-tallets moter. Den monteres slik at den tilfører kvinneskikkelsen ekstra høyde, og den anses også som praktisk for å holder orden på håroppsatser. Denne kombinasjonen av peineta og mantilla er et vanlig element i en del regionale folkedrakter særlig i Andalucía og i Comunitat Valenciana. Man ser ofte flamencodanserinner slik bekledd.
== Se også ==
Fontange, kniplingskantet hodekappe for kvinner i bruk omkring 1700
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Historia y uso de la mantilla
Historia de la mantilla y forma de uso | En mantilje eller mantilla ([], spansk for «lite dekke», etymologisk en diminutiv av manta, 'kappe') er en hodebekledning som i dag er best kjent som den kniplingsbroderte svarte eller hvite hodeduk (slørduk) som ble vanlig i Spania, Portugal og (det spanske) Sør-Italia på 16- og 1700-tallet og fant sin moderne form i Spania på 1800-tallet, da dronning Isabella II av Spania (1833-1868) gikk aktivt inn for dets alminnelige bruk. | 199,364 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ariane_Ehrat | 2023-02-04 | Ariane Ehrat | ['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sveits under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Fødsler 17. februar', 'Kategori:Fødsler i 1961', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Schaffhausen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sveitsiske alpinister'] | Ariane Ehrat (født 17. februar 1961 i Schaffhausen) er en tidligere sveitsisk alpinist.
Under OL 1984 i Sarajevo havnet hun like utenfor seierspallen med en fjerdeplass i utfor. Ett år senere tok hun sølv i utfor under verdensmesterskapet i Santa Caterina, på samme tid som Katharina Gutensohn, slått av Michela Figini.
Ariane Ehrat noterte seg for sine første poeng i verdenscupen i desember 1979 i italienske Limone Piemonte, da hun ble nummer 13 i kombinasjonsøvelsen. Den første pallplasseringen fikk hun i utforrennet i Sarajevo 5. desember 1983, da hun ble nummer 3. Hun gikk aldri helt til topps i noe renn i verdenscupen, men oppnådde i alt tre pallplasser i utfor og Super-G.
| Ariane Ehrat (født 17. februar 1961 i Schaffhausen) er en tidligere sveitsisk alpinist.
Under OL 1984 i Sarajevo havnet hun like utenfor seierspallen med en fjerdeplass i utfor. Ett år senere tok hun sølv i utfor under verdensmesterskapet i Santa Caterina, på samme tid som Katharina Gutensohn, slått av Michela Figini.
Ariane Ehrat noterte seg for sine første poeng i verdenscupen i desember 1979 i italienske Limone Piemonte, da hun ble nummer 13 i kombinasjonsøvelsen. Den første pallplasseringen fikk hun i utforrennet i Sarajevo 5. desember 1983, da hun ble nummer 3. Hun gikk aldri helt til topps i noe renn i verdenscupen, men oppnådde i alt tre pallplasser i utfor og Super-G.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Ariane Ehrat – Munzinger Sportsarchiv
(en) Ariane Ehrat – Olympedia
(en) Ariane Ehrat – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Ariane Ehrat – FIS (alpint)
(en) Ariane Ehrat – ski-db.com | Ariane Ehrat (født 17. februar 1961 i Schaffhausen) er en tidligere sveitsisk alpinist. | 199,365 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nathalie_Bouvier | 2023-02-04 | Nathalie Bouvier | ['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Franske alpinister', 'Kategori:Fødsler 31. august', 'Kategori:Fødsler i 1969', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Les Rousses', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Nathalie Bouvier (født 31. august 1969 i Les Rousses) er en tidligere fransk alpinist.
I november 1989 vant hun verdenscuprennet i storslalåm i Park City fra startnummer 40. Denne seieren ble karrierens eneste pallplassering, selv om hun gjentatte ganger plasserte seg blant de 10 beste i utfor, storslalåm og Super-G.
Karrierens høydepunkt var den overraskende sølvmedaljen hun tok i utfor under VM 1991 i Saalbach i Østerrike. Bouvier la opp som alpinist i 1996.
| Nathalie Bouvier (født 31. august 1969 i Les Rousses) er en tidligere fransk alpinist.
I november 1989 vant hun verdenscuprennet i storslalåm i Park City fra startnummer 40. Denne seieren ble karrierens eneste pallplassering, selv om hun gjentatte ganger plasserte seg blant de 10 beste i utfor, storslalåm og Super-G.
Karrierens høydepunkt var den overraskende sølvmedaljen hun tok i utfor under VM 1991 i Saalbach i Østerrike. Bouvier la opp som alpinist i 1996.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nathalie Bouvier – Olympedia
(en) Nathalie Bouvier – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Nathalie Bouvier – FIS (alpint)
(en) Nathalie Bouvier – ski-db.com | Nathalie Bouvier (født 31. august 1969 i Les Rousses) er en tidligere fransk alpinist. | 199,366 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pleiadene_(gresk_mytologi) | 2023-02-04 | Pleiadene (gresk mytologi) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Pleiadene (gudinner)', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Pleiadene (gresk: Πλειάδες /pleiˈades/, moderne /pliˈaðes/), følgesvenner til Artemis, var ifølge gresk mytologi de syv døtrene av titanen Atlas og havnymfen Pleione, som ble født på fjellet Kyllene i Arkadia på den greske halvøya Peloponnes. De var søstrene til Kalypso, Hyas, Hyadene og Hesperidene. Pleiadene var nymfer i omgangskretsen til Artemis, og sammen med de fem Hyadene ble de kalt Atlantider, Dodonider og Nysiader, jomfruelige barnepassere av og lærere til den unge Dionysos.
Antikkens grekere trodde at disse syv nymfene hadde omdannet seg til de syv klareste stjernene i stjernehopen Pleiadene; herav navnet på den sistnevnte. I sitt episke verk om astronomi skrev poeten Hesiod mellom 700 f.Kr. og 600 f.Kr. at «stjernene til Pleiadene er som følger: Den henrivende Teygata, Electra med sitt mørke ansikt, Alcyone, den lyse Asterope, Kelaino (Celaeno), Maia og Merope, som ble født av den storslagne Atlas.»
| Pleiadene (gresk: Πλειάδες /pleiˈades/, moderne /pliˈaðes/), følgesvenner til Artemis, var ifølge gresk mytologi de syv døtrene av titanen Atlas og havnymfen Pleione, som ble født på fjellet Kyllene i Arkadia på den greske halvøya Peloponnes. De var søstrene til Kalypso, Hyas, Hyadene og Hesperidene. Pleiadene var nymfer i omgangskretsen til Artemis, og sammen med de fem Hyadene ble de kalt Atlantider, Dodonider og Nysiader, jomfruelige barnepassere av og lærere til den unge Dionysos.
Antikkens grekere trodde at disse syv nymfene hadde omdannet seg til de syv klareste stjernene i stjernehopen Pleiadene; herav navnet på den sistnevnte. I sitt episke verk om astronomi skrev poeten Hesiod mellom 700 f.Kr. og 600 f.Kr. at «stjernene til Pleiadene er som følger: Den henrivende Teygata, Electra med sitt mørke ansikt, Alcyone, den lyse Asterope, Kelaino (Celaeno), Maia og Merope, som ble født av den storslagne Atlas.»
== Pleiadene blant antikkens forfattere ==
Hesiod omtaler også Pleiadene i sin episke diktsamling Verker og dager. De er likeledes beskrevet av Homer i Iliaden og Odysseen (9.-8. århundre f.Kr.). Andre tidlige greske kilder om pleiadene er de greske lyrikerne Alkman, Simonides, Pindar og Lamprokles, såvel som den greske tragikeren Aiskhylos.
Pleiadene omtales også i astronomen Aratus' Phaenomena (3. århundre f.Kr.), i geografen Strabos Geografika (1. århundre f.Kr. – 1. århundre e. Kr.), i mytografen Apollodoros Bibliotheke (2. århundre), i retorikeren Philostratus' Imagines (3. århundre), i det episke diktet Troyas Fall av Quintus Smyrnaeus (4. århundre), og i det episke diktet Dionysiaca av Nonnos (5. århundre).
Fra Hellas kom mytene om Pleiadene inn i romersk mytologi, hvor de er beskrevet av Publius Vergilius Maro (Vergil), Ovid, Seneca den yngre, Gaius Valerius Flaccus, Publius Papinius Statius og Gaius Julius Hyginus.
== Navnets etymologi ==
Etymologien til det greske navnet Pleiade er usikker. Navnet ble tidligere tolket som «døtre av Pleione». En annen tolkning er en avledning av plein (πλεῖν), «å seile», ettersom stjernehopen Pleiadene er synlig i middelhavet om natten sommerstid, fra midten av mai frem til begynnelsen av november. Denne perioden faller sammen med seile-sesongen i antikken. Under denne betydningen ble ordet brukt av Publius Vergilius Maro (Virgil) i året 29 f.Kr.En tredje tolkning er pleos – «full» eller «mange». Endelig er navnet blitt knyttet til peleiades som betyr «en flokk duer». I verket Historier, skrevet av Herodot mellom 431 og 425 f.Kr., forekommer denne tolkningen, selv om Herodot samtidig begikk den feiltagelse å forveksle Pleiadene med Peleiadene, et orakel i Dodona.
Tolkningen «duer» er gammel blant de antikke forfatterne. Hesiods episke verk om astronomi bruker navneformen Peleiades konsekvent: «men dødelige kaller dem Peleiader», «de stormfulle Peleiadene går ned» og «deretter gjemte Peleiadene seg». I det 7. århundre f.Kr. skrev Alkman: «For Peleiadene (duene) stiger opp gjennom Ambrosias natt liksom stjernen Seirios, når vi drar plogen til Orthria [Eos eller Artemis, daggryet].» I det 6. århundre f. Kr. skrev Simonides: «Fjellet (oureias) Maia... Atlas fostret henne, enestående i skjønnhet blant hennes syv fiolett-hårede døtre, som er kalt de himmelske Peleiader (duer)», I det 4. århundre f.Kr. ble navneformen peleiades også benyttet av Lamprokles: «dere som er plassert på himmelen, bærer samme navn som de vingede duer.» og av Aiskhylos: «Og de som bærer navnet Atlas' syv døtre klaget ofte over deres majestetlige overordnede arbeide med å holde himmelen oppe, hvor de som vingeløse duer (peleiades) har antatt formen til spøkelser i natten.»
== De syv søstre ==
Flere av de mannlige olympiske gudene, deriblant Zevs, Poseidon og Ares, var involvert i kjærlighetsforhold med de syv himmelske søstre.
Maia, den eldste av de syv pleiadene, fikk sønnen til Hermes sammen med Zevs.
Elektra fikk sønnene Dardanos og Iason sammen med Zevs, og datteren Iris sammen med Thaumas.
Taygete fikk sønnen Lakedaimon sammen med Zevs.
Alkyone fikk syv barn sammen med Poseidon
Kelaino fikk fire barn med Poseidon
Sterope fikk sønnen Oinomaos med Ares
Merope var den yngste av de syv Pleiadene. Det heter seg at Orion fridde til henne. I andre mytiske sammenhenger fikk hun flere barn Sisyfos, ble dødelig og visnet hen.
== Mytologi ==
Navneformen Peleiades («duer») er knyttet til et gresk sagn om syv jomfruer som lekte i skogen. Etter at Atlas ble tvunget til å bære himmelen på sine skuldre, ble de en dag forsøkt voldtatt av Orion, og måtte flykte. Under flukten fikk de hjelp av Zevs, som forvandlet dem til syv duer som fløy til himmelen med Orion i hælene. På himmelen ble de syv jomfruene omdannet til syv stjerner, hvor man hver natt ser hvordan Orion fortsetter å forfølge dem.
I stjernehopen Pleiadene skinner kun seks stjerner sterkt. Ifølge myten er den syvende, Merope, matt skinnende i en evig skam over å ha hatt et kjærlighetsforhold med en dødelig. Noen myter forteller også at stjernen som ikke skinner er Electra. Hun sier å ha forlatt sitt sted, slik at hun ikke behøver å se ned på ruinene av Troja som ble grunnlagt av hennes sønn Dardanus.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hugh Gerhard Evelyn-White: Hesiod: The Homeric Hymns and Homerica, Loeb Classical Library, revidert utgave 1. januar 1914, ISBN 0674990633, ISBN 978-0674990630
David A. Campell: Greek Lyric Poetry, Duckwort Publishing, juni 1982, ISBN 0862920086, ISBN 978-0862920081 | Hyadene (gammelgresk: Ὑάδες, «de regnfylte») er i gresk mytologi navnet på fem søstre av nymfer som frembragte regn. Ifølge en versjon av myten, var de døtre av titanen Atlas og havnymfen Pleione, og derfor også søstrene til Hyas og Pleiadene. | 199,367 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svein_Konstali | 2023-02-04 | Svein Konstali | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 11. januar', 'Kategori:Fødsler i 1957', 'Kategori:KrF-politikere i Akershus', 'Kategori:KrFUs ledelse', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bedriftsledere', 'Kategori:Norske gründere', 'Kategori:Personer fra Lørenskog kommune', 'Kategori:Politiske rådgivere fra KrF', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Svein Konstali (født 1957 ) er en norsk næringsdrivende og tidligere politiker for KrF.
Konstali startet sin politiske karriere i KrFU og var leder for samme organisasjon i perioden 1986–1988. Han ble etter det leder i Akershus KrF og politisk rådgiver i Samferdselsdepartementet i Syse-regjeringen. Han ble innvalgt som vara på Stortinget for Krf Akershus 1993–1997.Han forlot partipolitikken i midten av 1990-årene og ble i 1997 administrerende direktør i Postbankens eiendomsavdeling. Han fratrådte denne stillingen i 2001 for å starte og drive et vikarbyrå som spesialiserer seg på å formidle sykepleiere til helsevesenet.
| Svein Konstali (født 1957 ) er en norsk næringsdrivende og tidligere politiker for KrF.
Konstali startet sin politiske karriere i KrFU og var leder for samme organisasjon i perioden 1986–1988. Han ble etter det leder i Akershus KrF og politisk rådgiver i Samferdselsdepartementet i Syse-regjeringen. Han ble innvalgt som vara på Stortinget for Krf Akershus 1993–1997.Han forlot partipolitikken i midten av 1990-årene og ble i 1997 administrerende direktør i Postbankens eiendomsavdeling. Han fratrådte denne stillingen i 2001 for å starte og drive et vikarbyrå som spesialiserer seg på å formidle sykepleiere til helsevesenet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Svein Konstali hos Stortinget
(no) Svein Konstali hos Norsk senter for forskningsdata | Svein Konstali (født 1957 ) er en norsk næringsdrivende og tidligere politiker for KrF. | 199,368 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gustavsbergs_porslinsfabrik | 2023-02-04 | Gustavsbergs porslinsfabrik | ['Kategori:1825 i Sverige', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hoffleverandører', 'Kategori:Keramikk', 'Kategori:Porselen', 'Kategori:Selskaper etablert i 1825', 'Kategori:Svenske industriselskaper'] | Gustavsbergs porslinsfabrik ble etablert i 1825 i Gustavsberg på Värmdö utenfor Stockholm, som en keramisk fabrikk for «Alla sorts Porcellainer».
Fra 1839 ble produktene merket med et anker og navnet Gustavsberg i en bue over ankeret.
Fabrikken ble på 1800-tallet, og første del av 1900-tallet ansett som en mønsterbedrift som etablerte et eget samfunn for sine arbeidere, noe som medførte at det ikke ble etablert noen fagforening der før i 1919.
I 1902 bevirket daværende eier Oscar Wilhelm Odelberg, som også var konservativ riksdagsmann, at Gustavsberg ble utskilt som en egen kommune. Kommunen eksisterte fram til kommunereformen i 1952.
Fabrikken er bl.a. særlig kjent for porselensfiguren «Kan du inte tala?», og for kaffeserviset «Blå blom».
Deler av Gustavsbergs produksjon er utstilt på Porslinsmuseet i Gustavsberg.
I dag er det to ulike firmaer som produserer porselen og som bruker Gustavsberg-logoen. Det ene firmaet produserer dekketøy, det andre ulike VVS-utstyr.
| Gustavsbergs porslinsfabrik ble etablert i 1825 i Gustavsberg på Värmdö utenfor Stockholm, som en keramisk fabrikk for «Alla sorts Porcellainer».
Fra 1839 ble produktene merket med et anker og navnet Gustavsberg i en bue over ankeret.
Fabrikken ble på 1800-tallet, og første del av 1900-tallet ansett som en mønsterbedrift som etablerte et eget samfunn for sine arbeidere, noe som medførte at det ikke ble etablert noen fagforening der før i 1919.
I 1902 bevirket daværende eier Oscar Wilhelm Odelberg, som også var konservativ riksdagsmann, at Gustavsberg ble utskilt som en egen kommune. Kommunen eksisterte fram til kommunereformen i 1952.
Fabrikken er bl.a. særlig kjent for porselensfiguren «Kan du inte tala?», og for kaffeserviset «Blå blom».
Deler av Gustavsbergs produksjon er utstilt på Porslinsmuseet i Gustavsberg.
I dag er det to ulike firmaer som produserer porselen og som bruker Gustavsberg-logoen. Det ene firmaet produserer dekketøy, det andre ulike VVS-utstyr.
== Historie ==
1825 – Fabrikken etableres.
1827 – De første servisene produseres i flintgods. De første seriene var enten uten dekor, eller med enkle håndmalte dekor. Ca 50 ansatte.
1839 – Ankerstemplet innføres som logo på produktene. Ca. 150 ansatte.
1864 – Som en av de første fabrikkene i Europa (utenom England) lykkedes fabrikken å produsere «ekte benporselen».
1870 – Produksjon av kaffeserviset "Blå Blom" startes.
1895 – Fabrikken elektrifiseres, og mønstertegneren Gunnar Wennerberg ansettes. Tre av hans mønster; "Gunnar", "Mistel" og "Liljekonvalj" inngår fremdeles (2008) i fabrikkens sortiment. Ca. 900 ansatte.
1937 – Familien Odelberg selger fabrikken til «Kooperativa Förbundet».
1939 – Produksjonen av baderomsprodukter startes.
1945 – Produksjon av husholdningsprodukter i plast startes.
1948 – Produksjon av emaljerte badekar startes.
1955 – Produksjonen av det ildfaste «Terma-godset» startes.
1987 – AB Gustavsberg kjøper opp «Vårgårda Armatur» (produsent av vvs-armatur)
1987 – Husholdningsporselensfabrikken selges til finske Wärtsilä.
1991 – Husholdningsporselensproduksjonen selges til finske Hackman.
1994 – Hackman selger sin andel til et kommunalt selskap eid av Värmdö kommune.
1996 - Det kommunale selskapet selger videre til «HPF i Gustavsberg AB» (HPF= HushållsPorslinsFabriken). Aksjonærene er hovedsakelig ansatte i bedriften.
2000 – Villeroy & Boch AG kjøper «AB Gustavsberg» av den finske sanitetsprodusenten Sanitec (IFÖ og IDO i Skandinavia). Kjøpet omfatter AB Gustavsberg med datterselskapene «Gustavsberg VVS AB» og «Gustavsberg Vårgårda Armatur AB».
== Gustavsberg i dag ==
«HPF i Gustavsberg AB» har fabrikk i Gustavsberg og produserer dekketøy. Bedriften har ca. 19 ansatte.
«AB Gustavsberg» er overtatt og er en del av Villeroy & Boch konsernet, og sysselsetter i alt ca. 600 personer. Bedriften produserer VVS-produkter (badekar, servanter, WC og armatur). Det er en fabrikk i Gustavsberg (WC-utstyr), en i Vårgårda (vvs-armatur) og en i Växjö (badekar).
== Eksterne lenker ==
HPF i Gustavsberg AB
AB Gustavsberg | thumb|250px|right | 199,369 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paul_Deng_Jizhou | 2023-02-04 | Paul Deng Jizhou | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den katolske kirke i Sichuan', 'Kategori:Dødsfall 10. august', 'Kategori:Dødsfall i 1990', 'Kategori:Fødsler 9. november', 'Kategori:Fødsler i 1905', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Linjen de Bovet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Sichuan', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Paul Deng Jizhou, også kjent som Peter Ten Gan-Lin (født 9. november 1905 i Tsitwiwa, død 10. august 1990), var katolsk biskop av Leshan (Kiating) i Sichuan i Kina.
Han ble presteviet 9. februar 1936 og utnevnt til biskop av Kiating (Leshan) 9. juni 1949. Bispevielsen fulgte 21. september 1949 med erkebiskop Louis Gabriel Jantzen av Chongqing som hovedkonsekrator, kort tid før kommunistene utropte Folkerepublikken Kina i Beijing 1. oktober samme år.
Han ble nødsaget til samarbeid med det kinesiske kommunistpartis religionspolitikk som ønsket å løsrive den katolske kirke i Kina fra paven, og bispeviet som hovedkonsekretator 31. mars 1963 én biskop, msgr. Shi Mingliang av Chongqing, uten å ha mottatt det fornødne pavelige mandat.
| Paul Deng Jizhou, også kjent som Peter Ten Gan-Lin (født 9. november 1905 i Tsitwiwa, død 10. august 1990), var katolsk biskop av Leshan (Kiating) i Sichuan i Kina.
Han ble presteviet 9. februar 1936 og utnevnt til biskop av Kiating (Leshan) 9. juni 1949. Bispevielsen fulgte 21. september 1949 med erkebiskop Louis Gabriel Jantzen av Chongqing som hovedkonsekrator, kort tid før kommunistene utropte Folkerepublikken Kina i Beijing 1. oktober samme år.
Han ble nødsaget til samarbeid med det kinesiske kommunistpartis religionspolitikk som ønsket å løsrive den katolske kirke i Kina fra paven, og bispeviet som hovedkonsekretator 31. mars 1963 én biskop, msgr. Shi Mingliang av Chongqing, uten å ha mottatt det fornødne pavelige mandat.
== Episkopalgenealogi ==
Hans episkopalgenealogi er:
Erkebiskop François de Bovet (1745–1838)
Biskop Jacques-Léonard Pérocheau (1787–1861) *bispeviet 1818
Biskop Eugène-Jean-Claude-Joseph Desflèches (1814-1887) *1844
Biskop François-Eugène Lions (1820-1893) *1872
Biskop Jean-Joseph Fenouil (1821-1907) *1881
Biskop Marc Chatagnon (1839-1920) *1887
Biskop Jean-Pierre-Marie Fayolle (1860-1928) *1909
Biskop Pierre Louis Perrichon (1865-1931) *1921
Biskop Louis-Nestor Renault (1872-1943) *1924
Erkebiskop Louis-Gabriel-Xavier Jantzen (1885-1953) *1926
Biskop Paul Deng Jizhou (1908-2001) *1949
== Referanser == | Paul Deng Jizhou, også kjent som Peter Ten Gan-Lin (født 9. november 1905 i Tsitwiwa, død 10. | 199,370 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98stre_Mebon | 2023-02-04 | Østre Mebon | ['Kategori:103°Ø', 'Kategori:13°N', 'Kategori:Angkor', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 953', 'Kategori:Hinduistiske templer i Kambodsja', 'Kategori:Sider med kart'] | Østre Mebon (khmer: ប្រាសាទមេបុណ្យខាងកើត) er et tempel i Angkor i Kambodsja. Det ble bygget under kong Rajendravarman, og står på det som en gang var en kunstig øy i midten av det nå tørre Østre Baray-reservoaret.
Østre Mebon var dedikert til den hinduistiske guden Shiva og til ære for kongens foreldre. Beliggenheten reflekterer de kambodsjanske arkitektenes vekt på orientering og himmelretninger. Tempelet ble bygd på en nord-sør akse med Rajendravarman's statstempel, Pre Rup, som ligger ca. 1200 meter mot sør like utenfor barayen. Østre Mebon ligger også på en øst-vestakse med palasstempelet Phimeanakas, et annet byggverk reist i Rajendravarmans regjeringstid, som ligger ca. 6800 meter lenger vest.
Østre Mebon ble bygget i den samme stil som Pre Rup, og ble innviet i 953. Det er bygget i et utvalg av solide kambodsjanske byggematerialer: sandstein, murstein og lateritt. Tempelet har tre nivåer, øverst er et sentralt tårn på en kvadratisk plattform, omkranset av fire mindre tårn på plattformens hjørner. Tårnene er av murstein; hullene som tidligere forankret stukaturen er synlig.
Skulpturene på Østre Mebon er variert og eksepsjonelle, blant annet to meter høye frittstående steinelefanter på hjørnene på første og andre nivå. Religiøse bilder omfatter guden Indra øverst hans trehodede elefant Airavata, og Shiva på den hellige oksen Nandi.
Når man ser ut fra det øverste nivået i dag må man ta fantasien i bruk for å forestille seg de enorme vannmassene som tidligere omkranset tempelet. Fire landgangsplattformer i bunnen gir en påminnelse om at templet en gang kun var tilgjengelig med båt.
| Østre Mebon (khmer: ប្រាសាទមេបុណ្យខាងកើត) er et tempel i Angkor i Kambodsja. Det ble bygget under kong Rajendravarman, og står på det som en gang var en kunstig øy i midten av det nå tørre Østre Baray-reservoaret.
Østre Mebon var dedikert til den hinduistiske guden Shiva og til ære for kongens foreldre. Beliggenheten reflekterer de kambodsjanske arkitektenes vekt på orientering og himmelretninger. Tempelet ble bygd på en nord-sør akse med Rajendravarman's statstempel, Pre Rup, som ligger ca. 1200 meter mot sør like utenfor barayen. Østre Mebon ligger også på en øst-vestakse med palasstempelet Phimeanakas, et annet byggverk reist i Rajendravarmans regjeringstid, som ligger ca. 6800 meter lenger vest.
Østre Mebon ble bygget i den samme stil som Pre Rup, og ble innviet i 953. Det er bygget i et utvalg av solide kambodsjanske byggematerialer: sandstein, murstein og lateritt. Tempelet har tre nivåer, øverst er et sentralt tårn på en kvadratisk plattform, omkranset av fire mindre tårn på plattformens hjørner. Tårnene er av murstein; hullene som tidligere forankret stukaturen er synlig.
Skulpturene på Østre Mebon er variert og eksepsjonelle, blant annet to meter høye frittstående steinelefanter på hjørnene på første og andre nivå. Religiøse bilder omfatter guden Indra øverst hans trehodede elefant Airavata, og Shiva på den hellige oksen Nandi.
Når man ser ut fra det øverste nivået i dag må man ta fantasien i bruk for å forestille seg de enorme vannmassene som tidligere omkranset tempelet. Fire landgangsplattformer i bunnen gir en påminnelse om at templet en gang kun var tilgjengelig med båt.
== Eksterne lenker ==
(en) Eastern Mebon – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Østre Mebon (khmer: ប្រាសាទមេបុណ្យខាងកើត) er et tempel i Angkor i Kambodsja. Det ble bygget under kong Rajendravarman, og står på det som en gang var en kunstig øy i midten av det nå tørre Østre Baray-reservoaret. | 199,371 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Privil%C3%A8ge_du_blanc | 2023-02-04 | Privilège du blanc | ['Kategori:Adel', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Den hellige stol', 'Kategori:Franske ord og uttrykk', 'Kategori:Klær'] | Privilège du blanc er den valgfri rettighet som kvinnelige katolske kongelige, og katolske mannlige monarkers hustruer, til å være kledt i hvitt i pavens nærvær.
Vatikanets protokollære bestemmelser,slik de var før de ble lettet på rundt 1980, foreskrev at kvinner som kommer til paveaudiens skal være kledt i langermet sort drakt og ha mantille som hodebekledning.
Det er for tiden (2008) ikke mange personer som i praksis innehar privilège du blanc. De er:
Dronning Sofia av Spania, som er kong Juan Carlos I gemalinne;
Dronning Letizia av Spania, som er kong Felipe VI gemalinne;
Dronning Paola av belgierne, som er kong Albert IIs gemalinne;
Dronning Fabiola av Belgia, som kong Baudouin Is enke;
Storhertuginne Maria Teresa av Luxembourg, som er storhertug Henris gemalinne.
Prinsesse Marina av Napoli, hertuginne av Savoia. | Privilège du blanc er den valgfri rettighet som kvinnelige katolske kongelige, og katolske mannlige monarkers hustruer, til å være kledt i hvitt i pavens nærvær.
Vatikanets protokollære bestemmelser,slik de var før de ble lettet på rundt 1980, foreskrev at kvinner som kommer til paveaudiens skal være kledt i langermet sort drakt og ha mantille som hodebekledning.
Det er for tiden (2008) ikke mange personer som i praksis innehar privilège du blanc. De er:
Dronning Sofia av Spania, som er kong Juan Carlos I gemalinne;
Dronning Letizia av Spania, som er kong Felipe VI gemalinne;
Dronning Paola av belgierne, som er kong Albert IIs gemalinne;
Dronning Fabiola av Belgia, som kong Baudouin Is enke;
Storhertuginne Maria Teresa av Luxembourg, som er storhertug Henris gemalinne.
Prinsesse Marina av Napoli, hertuginne av Savoia. | Privilège du blanc er den valgfri rettighet som kvinnelige katolske kongelige, og katolske mannlige monarkers hustruer, til å være kledt i hvitt i pavens nærvær. | 199,372 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_fotball_for_kvinner_2022 | 2023-02-04 | EM i fotball for kvinner 2022 | ['Kategori:Arrangementer påvirket av koronaviruspandemien', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM i fotball for kvinner'] | EM i fotball for kvinner 2022 (offisielt: UEFA Women's Euro 2022) var det 13. europamesterskapet i fotball for kvinner og ble arrangert av UEFA fra 6. til 31. juli 2022.
Mesterskapet skulle opprinnelig arrangeres i 2021, men på grunn av koronaviruspandemien i 2019–2020 besluttet UEFA å utsette herrenes mesterskap til 2021 og kvinnenes mesterskap til 2022.28. februar 2022 ble russiske klubb- og landslag suspendert av FIFA og UEFA fra å delta i internasjonale turneringer på ubestemt tid, som følge av den russiske invasjonen av Ukraina 24. februar 2022. Russlands kvinnelandslag var kvalifisert til europamesterskapet og skulle ha spilt i gruppe C. Portugal overtok plassen til Russland i gruppe C.Vertsnasjonen England vant europamesterskapet for første gang, etter å ha slått Tyskland i finalen på Wembley etter at kampen gikk til ekstraomganger.
| EM i fotball for kvinner 2022 (offisielt: UEFA Women's Euro 2022) var det 13. europamesterskapet i fotball for kvinner og ble arrangert av UEFA fra 6. til 31. juli 2022.
Mesterskapet skulle opprinnelig arrangeres i 2021, men på grunn av koronaviruspandemien i 2019–2020 besluttet UEFA å utsette herrenes mesterskap til 2021 og kvinnenes mesterskap til 2022.28. februar 2022 ble russiske klubb- og landslag suspendert av FIFA og UEFA fra å delta i internasjonale turneringer på ubestemt tid, som følge av den russiske invasjonen av Ukraina 24. februar 2022. Russlands kvinnelandslag var kvalifisert til europamesterskapet og skulle ha spilt i gruppe C. Portugal overtok plassen til Russland i gruppe C.Vertsnasjonen England vant europamesterskapet for første gang, etter å ha slått Tyskland i finalen på Wembley etter at kampen gikk til ekstraomganger.
== Kvalifisering ==
47 landslag i UEFA deltar i EM-kvalifiseringen (inkludert Kypros, som deltar for første gang på seniornivå for kvinner, og Kosovo som deltar i EM-kvalifiseringen for kvinner for første gang) for å konkurrere om 15 ledige plasser i mesterskapet, da vertsnasjonen England er direktekvalifisert. Forskjellen fra tidligere kvalifiseringer er at forhåndskvalifiseringen til kvalifiseringen er fjernet, og at alle landslag som har meldt seg på kvalifiseringen starter i samme runde. Kvalifiseringen består av to runder:
Kvalifiseringsgruppespillet: De 47 lagene er delt inn i ni grupper: to grupper med seks lag og sju grupper med fem lag. I hver gruppe spiller lagene hjemme- og bortekamper mot hverandre. Vinnerne av kvalifiseringsgruppene og de tre beste andreplassene (kampene mot laget som havner på sjetteplass er ikke medregnet) kvalifiserer seg til mesterskapet, mens de resterende seks andreplasslagene må spille playoff om de tre siste ledige plassene i mesterskapet.
Playoff: Basert på UEFA-rankingen etter gruppespillet, blir de tre høyest rangerte lagene trukket mot de tre lavest rangerte lagene, og skal spille hjemme- og bortekamp for å avgjøre hvem som kvalifiserer seg til mesterskapet.
=== Kvalifiserte lag ===
== Dommere ==
19. april 2022 kunngjorde UEFA hvilke dommere som skulle dømme mesterskapet. 27. april ble den belgiske dommeren Ella De Vries tatt med som VAR assistent.
=== VAR ===
Ella De Vries
Chris Kavanagh
Guillermo Cuadra Fernández
José María Sánchez Martínez
Benoit Millot
Maïka Vanderstichel
Christian Dingert
Harm Osmers
Maurizio Mariani
Paolo Valeri
Dennis Higler
Pol van Boekel
Bartosz Frankowski
Tomasz Kwiatkowski
Luís Miguel Branco Godinho
Tiago Lopes Martins
=== Fjerdedommere ===
Ivana Projkovska
Lorraine Watson
== Arenaer ==
== Tropper ==
Hvert landslag vil sende inn en tropp på 23 spillere til mesterskapet, hvorav tre må være keepere. Hvis en spiller er skadet eller syk, alvorlig nok til å forhindre deres deltakelse i mesterskapet, før lagets første kamp, kan de erstattes av en annen spiller.
== Gruppespillet ==
Alle klokkeslettene er lokaltid, BST (UTC+1).
=== Gruppe A ===
=== Gruppe B ===
=== Gruppe C ===
=== Gruppe D ===
== Sluttspillet ==
=== Kvartfinaler ===
=== Semifinaler ===
=== Finale ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 2022 UEFA Women's Championship – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Kvalifiseringen for EM i 1984 ble arrangert mellom 18. august 1982 og 28. | 199,373 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jordbearbeiding | 2023-02-04 | Jordbearbeiding | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Landbruk'] | Jordbearbeiding er en viktig aktivitet i alt jordbruk eller landbruk. Til jordbearbeiding trengs redskap og en energikilde.
Energikilden kan være muskelkraft fra mennesker eller husdyr, eller fossilt brensel som utnyttes via en traktor.
Redskapene for bruk av mennesker er oftest hakke, spade eller greip.
Trekkdyr bruker ard, plog og harv.
Til traktor brukes plog, harv og kultivator. | Jordbearbeiding er en viktig aktivitet i alt jordbruk eller landbruk. Til jordbearbeiding trengs redskap og en energikilde.
Energikilden kan være muskelkraft fra mennesker eller husdyr, eller fossilt brensel som utnyttes via en traktor.
Redskapene for bruk av mennesker er oftest hakke, spade eller greip.
Trekkdyr bruker ard, plog og harv.
Til traktor brukes plog, harv og kultivator. | Jordbearbeiding er en viktig aktivitet i alt jordbruk eller landbruk. Til jordbearbeiding trengs redskap og en energikilde. | 199,374 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_fotball_for_kvinner_2022 | 2023-02-04 | EM i fotball for kvinner 2022 | ['Kategori:Arrangementer påvirket av koronaviruspandemien', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM i fotball for kvinner'] | EM i fotball for kvinner 2022 (offisielt: UEFA Women's Euro 2022) var det 13. europamesterskapet i fotball for kvinner og ble arrangert av UEFA fra 6. til 31. juli 2022.
Mesterskapet skulle opprinnelig arrangeres i 2021, men på grunn av koronaviruspandemien i 2019–2020 besluttet UEFA å utsette herrenes mesterskap til 2021 og kvinnenes mesterskap til 2022.28. februar 2022 ble russiske klubb- og landslag suspendert av FIFA og UEFA fra å delta i internasjonale turneringer på ubestemt tid, som følge av den russiske invasjonen av Ukraina 24. februar 2022. Russlands kvinnelandslag var kvalifisert til europamesterskapet og skulle ha spilt i gruppe C. Portugal overtok plassen til Russland i gruppe C.Vertsnasjonen England vant europamesterskapet for første gang, etter å ha slått Tyskland i finalen på Wembley etter at kampen gikk til ekstraomganger.
| EM i fotball for kvinner 2022 (offisielt: UEFA Women's Euro 2022) var det 13. europamesterskapet i fotball for kvinner og ble arrangert av UEFA fra 6. til 31. juli 2022.
Mesterskapet skulle opprinnelig arrangeres i 2021, men på grunn av koronaviruspandemien i 2019–2020 besluttet UEFA å utsette herrenes mesterskap til 2021 og kvinnenes mesterskap til 2022.28. februar 2022 ble russiske klubb- og landslag suspendert av FIFA og UEFA fra å delta i internasjonale turneringer på ubestemt tid, som følge av den russiske invasjonen av Ukraina 24. februar 2022. Russlands kvinnelandslag var kvalifisert til europamesterskapet og skulle ha spilt i gruppe C. Portugal overtok plassen til Russland i gruppe C.Vertsnasjonen England vant europamesterskapet for første gang, etter å ha slått Tyskland i finalen på Wembley etter at kampen gikk til ekstraomganger.
== Kvalifisering ==
47 landslag i UEFA deltar i EM-kvalifiseringen (inkludert Kypros, som deltar for første gang på seniornivå for kvinner, og Kosovo som deltar i EM-kvalifiseringen for kvinner for første gang) for å konkurrere om 15 ledige plasser i mesterskapet, da vertsnasjonen England er direktekvalifisert. Forskjellen fra tidligere kvalifiseringer er at forhåndskvalifiseringen til kvalifiseringen er fjernet, og at alle landslag som har meldt seg på kvalifiseringen starter i samme runde. Kvalifiseringen består av to runder:
Kvalifiseringsgruppespillet: De 47 lagene er delt inn i ni grupper: to grupper med seks lag og sju grupper med fem lag. I hver gruppe spiller lagene hjemme- og bortekamper mot hverandre. Vinnerne av kvalifiseringsgruppene og de tre beste andreplassene (kampene mot laget som havner på sjetteplass er ikke medregnet) kvalifiserer seg til mesterskapet, mens de resterende seks andreplasslagene må spille playoff om de tre siste ledige plassene i mesterskapet.
Playoff: Basert på UEFA-rankingen etter gruppespillet, blir de tre høyest rangerte lagene trukket mot de tre lavest rangerte lagene, og skal spille hjemme- og bortekamp for å avgjøre hvem som kvalifiserer seg til mesterskapet.
=== Kvalifiserte lag ===
== Dommere ==
19. april 2022 kunngjorde UEFA hvilke dommere som skulle dømme mesterskapet. 27. april ble den belgiske dommeren Ella De Vries tatt med som VAR assistent.
=== VAR ===
Ella De Vries
Chris Kavanagh
Guillermo Cuadra Fernández
José María Sánchez Martínez
Benoit Millot
Maïka Vanderstichel
Christian Dingert
Harm Osmers
Maurizio Mariani
Paolo Valeri
Dennis Higler
Pol van Boekel
Bartosz Frankowski
Tomasz Kwiatkowski
Luís Miguel Branco Godinho
Tiago Lopes Martins
=== Fjerdedommere ===
Ivana Projkovska
Lorraine Watson
== Arenaer ==
== Tropper ==
Hvert landslag vil sende inn en tropp på 23 spillere til mesterskapet, hvorav tre må være keepere. Hvis en spiller er skadet eller syk, alvorlig nok til å forhindre deres deltakelse i mesterskapet, før lagets første kamp, kan de erstattes av en annen spiller.
== Gruppespillet ==
Alle klokkeslettene er lokaltid, BST (UTC+1).
=== Gruppe A ===
=== Gruppe B ===
=== Gruppe C ===
=== Gruppe D ===
== Sluttspillet ==
=== Kvartfinaler ===
=== Semifinaler ===
=== Finale ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 2022 UEFA Women's Championship – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | antall seiere = 1. tittel | 199,375 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eng | 2023-02-04 | Eng | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Landbruk', 'Kategori:Økologi'] | Eng eller engmark er et paraplybegrep som omfatter både naturlige forekomster med gress og urter og dyrket jordbruksareal med flerårige fôrvekster, som siden kan høstes og brukes som grovfôr (vinterfôr) eller utnyttes som beite for husdyr der det står. Eng deles gjerne inn i to hovedtyper; natureng og kultureng. I tillegg eksisterer en rekke begreper som kan forklare ulike typer eng, som fetteng, volleng og moseeng.
Natureng er eng på mark som ikke er dyrket, det vil si at en ikke har foretatt noen form for jordbearbeiding, såing eller gjødsling. Natureng var fram til 1900-tallet den vanligste formen for eng i Norge. Slike enger har et mye bredere spekter av flerårige gressarter og urteplanter enn kultureng, som er mark tilsådd med engvekster (gressarter og engbelgvekster) med tanke på å bli slått eller beitet på.
Kultureng kan bestå som både monokulturer og flerkulturer som kan høstes i noen år før den må fornyes (ofte timotei eller rødkløver som høstes eller engrapp og hvitkløver som beites), mens natureng alltid består som en flerkultur. Fra gammelt av var all eng natureng.
Fettenger er en godt gjødslet eng ved at den ligger gjerne lavere enn gården og/eller åkrene, og får derfor tilsig av gjødsel, så gresset vokser frodig. Vollenger oppstår som regel i skråninger som er bevokst av lauvskog, men hvor det også vokser rikelig med gress når underskogen tynnes godt. Moseenger er sjelden brukbare til noe som helst for bonden, men de er ofte svært viktige for dyrelivet. Dette er typisk naturenger som ligger i den våte dalbunnen, eller mellom berg og klipper.
Åker og eng er et fast uttrykk i beskrivelse i jordbruksarealer. Åkerarealer brukes til dyrking av korn og rotvekster (poteter), og må bearbeides hvert år, mens dyrket eng vanligvis bearbeides med noen års mellomrom. Tidligere var det vanlig å bruke arealene i rotasjon mellom åker og eng, noe man kaller vekselbruk.
| Eng eller engmark er et paraplybegrep som omfatter både naturlige forekomster med gress og urter og dyrket jordbruksareal med flerårige fôrvekster, som siden kan høstes og brukes som grovfôr (vinterfôr) eller utnyttes som beite for husdyr der det står. Eng deles gjerne inn i to hovedtyper; natureng og kultureng. I tillegg eksisterer en rekke begreper som kan forklare ulike typer eng, som fetteng, volleng og moseeng.
Natureng er eng på mark som ikke er dyrket, det vil si at en ikke har foretatt noen form for jordbearbeiding, såing eller gjødsling. Natureng var fram til 1900-tallet den vanligste formen for eng i Norge. Slike enger har et mye bredere spekter av flerårige gressarter og urteplanter enn kultureng, som er mark tilsådd med engvekster (gressarter og engbelgvekster) med tanke på å bli slått eller beitet på.
Kultureng kan bestå som både monokulturer og flerkulturer som kan høstes i noen år før den må fornyes (ofte timotei eller rødkløver som høstes eller engrapp og hvitkløver som beites), mens natureng alltid består som en flerkultur. Fra gammelt av var all eng natureng.
Fettenger er en godt gjødslet eng ved at den ligger gjerne lavere enn gården og/eller åkrene, og får derfor tilsig av gjødsel, så gresset vokser frodig. Vollenger oppstår som regel i skråninger som er bevokst av lauvskog, men hvor det også vokser rikelig med gress når underskogen tynnes godt. Moseenger er sjelden brukbare til noe som helst for bonden, men de er ofte svært viktige for dyrelivet. Dette er typisk naturenger som ligger i den våte dalbunnen, eller mellom berg og klipper.
Åker og eng er et fast uttrykk i beskrivelse i jordbruksarealer. Åkerarealer brukes til dyrking av korn og rotvekster (poteter), og må bearbeides hvert år, mens dyrket eng vanligvis bearbeides med noen års mellomrom. Tidligere var det vanlig å bruke arealene i rotasjon mellom åker og eng, noe man kaller vekselbruk.
=== Natureng ===
Natureng er eng på mark som ikke er dyrket, det vil si at en ikke har foretatt noen form for jordbearbeiding, såing eller gjødsling ut over det som husdyra la igjen ved beiting.
Natureng var fram til 1900-tallet den vanligste form for eng i Norge. Natureng har et større spekter av ulike urter enn dyrket eng, som vanligvis er basert på monokulturer.
Natureng var et viktig innslag i det historiske nordiske kulturlandskapet.
Beitemark som gjødsles med kunstgjødsel kalles kulturbeite.
== Referanser ==
== Se også ==
Åker
Beite
Vekselbruk
== Eksterne lenker ==
Magnus Jetne:Eng og engdyrking. 1964
Holen og Riktor: Gard, åker, eng. 1977
Lundeqvist: Bondepraktika for Ager, Eng og Buskap. Christiania 1840
(en) Meadows – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Eng eller engmark er et paraplybegrep som omfatter både naturlige forekomster med gress og urter og dyrket jordbruksareal med flerårige fôrvekster, som siden kan høstes og brukes som grovfôr (vinterfôr) eller utnyttes som beite for husdyr der det står. Eng deles gjerne inn i to hovedtyper; natureng og kultureng. | 199,376 |
https://no.wikipedia.org/wiki/USAs_kvinnelandslag_i_fotball | 2023-02-04 | USAs kvinnelandslag i fotball | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotball i USA', 'Kategori:Kvinnelandslag i fotball', 'Kategori:Landslag i USA', 'Kategori:Landslag som har vunnet VM i fotball'] | USAs kvinnelandslag i fotball representerer USA i internasjonale kamper. USA har vunnet tre VM-gull og fire OL-gull, og er det mestvinnende laget gjennom tidene.
USA spilte sin første kamp i 1985 (bortetap mot Italia) under trener Mike Ryan, men det var under trener Anson Dorrance at det tok fart. Under ham gikk de fra å være middelmådige til å bli blant verdens beste lag, noe som ble bevist i 1991 da USA vant det første offisielle VM arrangert av FIFA. Siden har USA holdt seg på toppen. USA har vunnet samtlige CONCACAF-mesterskap de har deltatt i.
VM 1991 ble arrangert i Kina, og USA var, sammen med den siste uoffisielle verdensmester, Norge, regjerende europamester Tyskland og vertinnene blant favorittene. USA kom seg greit videre fra puljen, og vant klart over den falne storheten Taiwan i kvartfinalen. I semifinalen møtte USA Tyskland, og vant klart 5–2. I finalen ventet Norge, som snart skulle bli blant USAs største rivaler. USA vant finalen 2–1 og ble verdensmestre for første gang.
Neste VM var i Sverige. USA kom i en forholdsvis grei innledende gruppe, der de avga poeng med uavgjort mot Kina, men slo Danmark og Australia. I kvartfinalen vant de komfortabelt over Japan, men i semifinalen møtte de nok engang Norge, og denne gangen ble det tap. I bronsefinalen møtte USA Kina igjen, og denne gangen vant USA. Allerede året etter ble neste store turnering, OL, arrangert. USA var favoritter, og innfridde. USA møtte mange av de samme motstanderne. Danmark i gruppespillet, Norge i semifinalen og Kina i finalen. USA vant 2–1, og ble verdens første olympiske mestre.
VM i 1999 på hjemmebane ble både en sportslig og en publikumssuksess. USA gikk seierrik gjennom gruppespillet, som nok en gang var i letteste laget, før de slo Tyskland i kvartfinalen og et stadig bedre Brasil i semifinalen. I finalen møtte USA Kina for andre gang (tredje om man tar med bronsefinalen i 1995), og nok en gang vant USA, om enn på straffespark. Publikumsrekorden for kvinner ble satt dagen før i bronsefinalen mellom Norge og Brasil, og den ble tangert av USA; 90 185 betalende tilskuere så kampen. Året etter spilte USA i OL i Sydney. I motsetning til tidligere mesterskap kom USA i en tøff åpningspulje mot Norge og Kina. Etter seier over Norge og uavgjort mot Kina kom USA videre til semifinalen, der de slo Brasil med ett mål, og møtte Norge igjen i finalen. Norge ledet 2–1 til det gjensto overtid, og Tiffeny Milbrett utliknet. Finalen gikk dermed til ekstraomganger, som ble spilt med golden goal. I det 12 minutt av ekstraomgangen scoret Dagny Mellgren og ødela dermed USAs seiersrekke. Dette er det eneste OL USA har tapt.
USA så ut til å ha kommet inn i en liten blindgate, fordi de tapte også semifinalen i VM i 2003 mot Tyskland, og i neste VM tapte de stort mot Brasil. I 2011 nådde USA VM-finalen for første gang på tolv år, tross et innledende tap for Sverige; i kvartfinalen tok de hevn over Brasil etter at Abby Wambach utliknet i overtid av ekstraomgangene, noe som ga USA sjanse til å vinne straffesparkkonkurranse. Vel i finalen ble det tap etter straffesparkkonkurranse mot Japan, i en kamp hvor USA ledet to ganger. USA ble endelig verdensmester igjen under VM i Canada 2015, etter en suveren prestasjon med bare én uavgjortkamp, mot Sverige i gruppespillet. I finalen fikk USA revansje over Japan, og vant med 5–2 i en kamp hvor de ledet 4–0 allerede etter 16 minutter.
USA vant også OL både i 2004, 2008, og 2012, og de er alltid å regne blant favorittene i mesterskap. I tillegg til OL og VM, har USA vunnet Algarve Cup ti ganger, i tillegg til flere regionale mesterskap, som de pan-amerikanske leker. USA har positiv eller nøytral statistikk mot alle land de har møtt, og av de 45 land USA har møtt mellom 1985 og 2015 er det bare 14 som noen gang har klart å vinne over dem.
| USAs kvinnelandslag i fotball representerer USA i internasjonale kamper. USA har vunnet tre VM-gull og fire OL-gull, og er det mestvinnende laget gjennom tidene.
USA spilte sin første kamp i 1985 (bortetap mot Italia) under trener Mike Ryan, men det var under trener Anson Dorrance at det tok fart. Under ham gikk de fra å være middelmådige til å bli blant verdens beste lag, noe som ble bevist i 1991 da USA vant det første offisielle VM arrangert av FIFA. Siden har USA holdt seg på toppen. USA har vunnet samtlige CONCACAF-mesterskap de har deltatt i.
VM 1991 ble arrangert i Kina, og USA var, sammen med den siste uoffisielle verdensmester, Norge, regjerende europamester Tyskland og vertinnene blant favorittene. USA kom seg greit videre fra puljen, og vant klart over den falne storheten Taiwan i kvartfinalen. I semifinalen møtte USA Tyskland, og vant klart 5–2. I finalen ventet Norge, som snart skulle bli blant USAs største rivaler. USA vant finalen 2–1 og ble verdensmestre for første gang.
Neste VM var i Sverige. USA kom i en forholdsvis grei innledende gruppe, der de avga poeng med uavgjort mot Kina, men slo Danmark og Australia. I kvartfinalen vant de komfortabelt over Japan, men i semifinalen møtte de nok engang Norge, og denne gangen ble det tap. I bronsefinalen møtte USA Kina igjen, og denne gangen vant USA. Allerede året etter ble neste store turnering, OL, arrangert. USA var favoritter, og innfridde. USA møtte mange av de samme motstanderne. Danmark i gruppespillet, Norge i semifinalen og Kina i finalen. USA vant 2–1, og ble verdens første olympiske mestre.
VM i 1999 på hjemmebane ble både en sportslig og en publikumssuksess. USA gikk seierrik gjennom gruppespillet, som nok en gang var i letteste laget, før de slo Tyskland i kvartfinalen og et stadig bedre Brasil i semifinalen. I finalen møtte USA Kina for andre gang (tredje om man tar med bronsefinalen i 1995), og nok en gang vant USA, om enn på straffespark. Publikumsrekorden for kvinner ble satt dagen før i bronsefinalen mellom Norge og Brasil, og den ble tangert av USA; 90 185 betalende tilskuere så kampen. Året etter spilte USA i OL i Sydney. I motsetning til tidligere mesterskap kom USA i en tøff åpningspulje mot Norge og Kina. Etter seier over Norge og uavgjort mot Kina kom USA videre til semifinalen, der de slo Brasil med ett mål, og møtte Norge igjen i finalen. Norge ledet 2–1 til det gjensto overtid, og Tiffeny Milbrett utliknet. Finalen gikk dermed til ekstraomganger, som ble spilt med golden goal. I det 12 minutt av ekstraomgangen scoret Dagny Mellgren og ødela dermed USAs seiersrekke. Dette er det eneste OL USA har tapt.
USA så ut til å ha kommet inn i en liten blindgate, fordi de tapte også semifinalen i VM i 2003 mot Tyskland, og i neste VM tapte de stort mot Brasil. I 2011 nådde USA VM-finalen for første gang på tolv år, tross et innledende tap for Sverige; i kvartfinalen tok de hevn over Brasil etter at Abby Wambach utliknet i overtid av ekstraomgangene, noe som ga USA sjanse til å vinne straffesparkkonkurranse. Vel i finalen ble det tap etter straffesparkkonkurranse mot Japan, i en kamp hvor USA ledet to ganger. USA ble endelig verdensmester igjen under VM i Canada 2015, etter en suveren prestasjon med bare én uavgjortkamp, mot Sverige i gruppespillet. I finalen fikk USA revansje over Japan, og vant med 5–2 i en kamp hvor de ledet 4–0 allerede etter 16 minutter.
USA vant også OL både i 2004, 2008, og 2012, og de er alltid å regne blant favorittene i mesterskap. I tillegg til OL og VM, har USA vunnet Algarve Cup ti ganger, i tillegg til flere regionale mesterskap, som de pan-amerikanske leker. USA har positiv eller nøytral statistikk mot alle land de har møtt, og av de 45 land USA har møtt mellom 1985 og 2015 er det bare 14 som noen gang har klart å vinne over dem.
== OL-resultater ==
Fotball under Sommer-OL 1996 : OL-gull
Fotball under Sommer-OL 2000 : OL-sølv
Fotball under Sommer-OL 2004 : OL-gull
Fotball under Sommer-OL 2008 : OL-gull
Fotball under Sommer-OL 2012 : OL-gull
== VM-resultater ==
1991 : Verdensmester
1995 : 3.-plass
1999 : Verdensmester
2003 : 3.-plass
2007 : 3.-plass
2011 : 2.-plass
2015 : Verdensmester
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) United States women's national association football team – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Jill Ellis | | 199,377 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Victor_Thibaud | 2023-02-04 | Victor Thibaud | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bueskyttere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsår ukjent', 'Kategori:Franske bueskyttere', 'Kategori:Fødsler 8. mars', 'Kategori:Fødsler i 1867', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i bueskyting', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Frankrike'] | Victor Thibaud (født 8. mars 1867, død ukjent) var en fransk bueskytter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Thibaud kom på andreplass i bueskyting både på 33 meter Au cordon doré og Au chapelet 33 meter under OL 1900 i Paris. I begge konkurransene var det Hubert Van Innis fra Belgia som ble olympisk mester.
| Victor Thibaud (født 8. mars 1867, død ukjent) var en fransk bueskytter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Thibaud kom på andreplass i bueskyting både på 33 meter Au cordon doré og Au chapelet 33 meter under OL 1900 i Paris. I begge konkurransene var det Hubert Van Innis fra Belgia som ble olympisk mester.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Sølv i bueskyting, Au cordon doré - 33 meter
1900 Paris - Sølv i bueskyting, Au chapelet - 33 meter
== Eksterne lenker ==
(en) Victor Thibaud – Olympics.com
(en) Victor Thibaud – Olympic.org
(en) Victor Thibaud – Olympedia
(en) Victor Thibaud – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Victor Thibaud (født 8. mars 1867, død ukjent) var en fransk bueskytter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris. | 199,378 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Charles_Fr%C3%A9d%C3%A9ric_Petit | 2023-02-04 | Charles Frédéric Petit | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bueskyttere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 19. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1947', 'Kategori:Franske bueskyttere', 'Kategori:Fødsler 6. mai', 'Kategori:Fødsler i 1857', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Frankrike', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i bueskyting', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Charles Frédéric Petit (født 6. mai 1857, død 19. februar 1947) var en fransk bueskytter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Petit kom på tredjeplass i bueskyting både på 33 meter Au cordon doré og Au chapelet 33 meter under OL 1900 i Paris. I begge konkurransene var det Hubert Van Innis fra Belgia som ble olympisk mester og franske Victor Thibaud som kom på andreplass.
| Charles Frédéric Petit (født 6. mai 1857, død 19. februar 1947) var en fransk bueskytter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Petit kom på tredjeplass i bueskyting både på 33 meter Au cordon doré og Au chapelet 33 meter under OL 1900 i Paris. I begge konkurransene var det Hubert Van Innis fra Belgia som ble olympisk mester og franske Victor Thibaud som kom på andreplass.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Bronse i bueskyting, Au cordon doré - 33 meter
1900 Paris - Bronse i bueskyting, Au chapelet - 33 meter
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Charles Frédéric Petit – Olympics.com
(en) Charles Frédéric Petit – Olympic.org
(en) Charles Frédéric Petit – Olympedia
(en) Charles Frédéric Petit – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Charles Frédéric Petit – databaseOlympics.com (arkivert) | Charles Frédéric Petit (født 6. mai 1857, død 19. | 199,379 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henri_Helle | 2023-02-04 | Henri Helle | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bueskyttere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 21. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1901', 'Kategori:Franske bueskyttere', 'Kategori:Fødsler 4. september', 'Kategori:Fødsler i 1873', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i bueskyting', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Henri Helle (født 4. september 1873, død 21. juni 1901) var en fransk bueskytter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Helle kom på andreplass i bueskyting på 50 meter Au chapelet under OL 1900 i Paris. Hans landsmann Eugène Mougin ble olympisk mester. på 50 meter Au cordon doré kom Helle på fjerdeplass med 27 poeng, en poeng mindre enn sin landsmann Émile Fisseux som ble nummer tre.
| Henri Helle (født 4. september 1873, død 21. juni 1901) var en fransk bueskytter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Helle kom på andreplass i bueskyting på 50 meter Au chapelet under OL 1900 i Paris. Hans landsmann Eugène Mougin ble olympisk mester. på 50 meter Au cordon doré kom Helle på fjerdeplass med 27 poeng, en poeng mindre enn sin landsmann Émile Fisseux som ble nummer tre.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Sølv i bueskyting, Au chapelet - 50 meter
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Henri Helle – Olympedia
(en) Henri Helle – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Henri Helle (født 4. september 1873, død 21. | 199,380 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Spirit_(album) | 2023-02-04 | Spirit (album) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske musikkalbum', 'Kategori:Debutalbum fra 2007'] | Spirit er debutalbumet til den britiske sangeren Leona Lewis.
Albumet ble utgitt av Syco Music i november 2007. Albumet var det raskestselgene noensinne i Storbritannia med mer enn 375 000 solgte eksemplarer den første uken etter utgivelsen. Albumet debuterte på førsteplass på listene i 9 land, bl.a UK, Irland, Canada, Australia, New Zealand og Tyskland. Albumet ble nominert for «Best Pop Album» på Grammy Awards.
| Spirit er debutalbumet til den britiske sangeren Leona Lewis.
Albumet ble utgitt av Syco Music i november 2007. Albumet var det raskestselgene noensinne i Storbritannia med mer enn 375 000 solgte eksemplarer den første uken etter utgivelsen. Albumet debuterte på førsteplass på listene i 9 land, bl.a UK, Irland, Canada, Australia, New Zealand og Tyskland. Albumet ble nominert for «Best Pop Album» på Grammy Awards.
== Sporliste ==
«Bleeding Love» – 4:24
«Whatever It Takes» – 3:27
«Homeless» – 3:50
«Better in Time» – 3:54
«Yesterday» – 3:54
«Take a Bow» – 3:54
«I Will Be» – 3:59
«Angel» – 4:14
«Here I Am» – 4:52
«I'm You» – 3:48
«The Best You Never Had» – 3:43
«The First Time Ever I Saw Your Face» – 4:26
«Footprints in the Sand» – 4:08
== Eksterne lenker ==
(en) Spirit på Discogs
(en) Spirit på MusicBrainz
(en) Spirit på AllMusic | Spirit er debutalbumet til den britiske sangeren Leona Lewis. | 199,381 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%89mile_Mercier | 2023-02-04 | Émile Mercier | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bueskyttere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Franske bueskyttere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i bueskyting'] | Émile Mercier var en fransk bueskytter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Mercier kom på tredjeplass i bueskyting på 50 meter Au chapelet under OL 1900 i Paris. Hans landsmann Eugène Mougin ble olympisk mester og Henri Helle kom på andreplass.
| Émile Mercier var en fransk bueskytter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Mercier kom på tredjeplass i bueskyting på 50 meter Au chapelet under OL 1900 i Paris. Hans landsmann Eugène Mougin ble olympisk mester og Henri Helle kom på andreplass.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Bronse i bueskyting, Au chapelet - 50 meter
== Eksterne lenker ==
(en) Émile Mercier – Olympics.com
(en) Émile Mercier – Olympic.org
(en) Émile Mercier – Olympedia
(en) Émile Mercier – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Émile Mercier var en fransk bueskytter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris. | 199,382 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Auguste_Serrurier | 2023-02-04 | Auguste Serrurier | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bueskyttere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Franske bueskyttere', 'Kategori:Fødsler 25. mars', 'Kategori:Fødsler i 1857', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i bueskyting'] | Auguste Serrurier var en fransk bueskytter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Serrurier kom på andreplass i bueskyting både på Sur la perche à la herse og Sur la perche à la pyramide under OL 1900 i Paris. I konkurransen på Sur la perche à la herse var det Emmanuel Foulon fra Belgia som ble olympisk mester og på Sur la perche à la pyramide vant Émile Grumiaux fra Frankrike.
| Auguste Serrurier var en fransk bueskytter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Serrurier kom på andreplass i bueskyting både på Sur la perche à la herse og Sur la perche à la pyramide under OL 1900 i Paris. I konkurransen på Sur la perche à la herse var det Emmanuel Foulon fra Belgia som ble olympisk mester og på Sur la perche à la pyramide vant Émile Grumiaux fra Frankrike.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Sølv i bueskyting, Sur la perche à la herse
1900 Paris - Sølv i bueskyting, Sur la perche à la pyramide
== Eksterne lenker ==
(en) Auguste Serrurier – Olympics.com
(en) Auguste Serrurier – Olympic.org
(en) Auguste Serrurier – Olympedia
(en) Auguste Serrurier – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Auguste Serrurier var en fransk bueskytter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris. | 199,383 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_kvinnelandslag_i_fotball | 2023-02-04 | Norges kvinnelandslag i fotball | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landslag som har vunnet VM i fotball', 'Kategori:Norges kvinnelandslag i fotball', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris', 'Kategori:Vinnere av Kniksenprisen'] | Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
| Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
== Historie ==
I europeisk målestokk var kvinnelandslaget relativt tidlig etablert, men de var sent ute i skandinavisk sammenheng, godt etter Sverige og Danmark.
Det ble spilt en uoffisiell kamp der et norsk kvinnelandslag møtte Sveriges kvinnelandslag i fotball den 7. august 1975 på Nya Ullevi i Gøteborg, De tapte 0–4 med Torodd Nordeng som trener og spillere som Sif Kalvø og Grete Pedersen.De første offisielle kampene Norge spilte var to miniturneringer mot Sverige, Danmark og Finland, før Norge møtte, og slo, Nord-Irland.
=== Begynnelsen (1978–1983) ===
Som i mange andre land, hadde også Norges Fotballforbund en svært skeptisk tone til kvinnefotball. Det var først på 1970-tallet, etter etableringen av Norway Cup og Dagbladets aktive kamp for å få NFF til å skifte standpunkt, at Norge etter hvert fikk et landslag og Norgesmesterskap. Landslaget ble dannet med Per Pettersen som trener. Norges første landskamp ble spilt den 7. juli 1978 mot Sverige, og kampen endte med tap 1-2. Kari Nielsen fra Asker ble tidenes første målgjører på kvinnelandslaget. Det ble også tap mot Finland og Danmark under dette nordiske mesterskapet i Danmark.Året etter tapte Norge nok en gang for de tre landene. Imidlertid vant Norge sin første kamp med 4–1 mot Nord-Irland under en uoffisiell EM-turnering i Italia. I løpet av de neste årene ble Norge gradvis bedre, og lyktes å slå Frankrike, Sveits og England. Norge spilte også uavgjort mot Danmark og Sverige under det nordiske mesterskapet i 1982, og gjorde sin beste innsats i nordisk mesterskap med å gå gjennom ubeseiret. Imidlertid forelå det ingen offisielle Europa- eller verdensmesterskap, og dermed heller ingen mesterskapskvalifiseringer.
=== Erling Hokstad (1983–1989) ===
I 1983 tok Erling Hokstad over landslaget, og var med på å lede Norge til sin første kvalifisering til et mesterskap. Enda EM i 1984 strengt talt ikke var offisielt ettersom mindre enn halvparten av UEFA-medlemslandene stilte, var det det første mesterskapet som krevde kvalifisering. Norge havnet i en helnordisk kvalifiseringspulje med Sverige, Finland og Island. Norge slo Finland begge gangene, og vant og spilte uavgjort mot Island. Imidlertid ble det to tap mot Sverige, og dermed var Norge ute, da bare vinneren kom videre. Resultatene viste at Norge var i ferd med å markere seg blant de bedre lagene. Sverige vant for øvrig EM.
==== Første norske europamestre i lagidrett ====
Norge hadde et Sverigekompleks som viste seg året etter, da europamesterne slo Norge hele 5–0, det største tapet i Norges historie (tangert senere). Fra og med den 7. mai 1986 ble Dag Steinar Vestlund medtrener. Hvor vidt Vestlunds innvirken var avgjørende vites ikke, men Norge kvalifiserte seg til EM i 1987. Norge møtte Danmark, et lag de aldri hadde slått, Finland og Vest-Tyskland, som på det daværende tidspunktet hadde liten erfaring. Norge lyktes i å slå Danmark for første gang, til og med på bortebane. Imidlertid hadde Norge for mange uavgjort, og før siste runde ledet Norge med ett poeng mot Danmark. Norge vant den siste kampen 2–0 hjemme mot Finland mens Danmark tapte borte mot Vest-Tyskland. Etter kvalifiseringen fikk Norge oppdraget å arrangere semifinalene og finalen.
Semifinalen ble spilt mot Italia, nok et lag Norge aldri hadde slått. Heidi Støre og Trude Stendal scoret de to eneste målene i kampen, og Norge vant 2–0 etter at målvakt Janne Andreassen holdt buret rent. Norge spilte sin første offisielle finale i et mesterskap, der de møtte sin gamle nemesis, Sverige. Før finalen hadde Norge møtt Sverige ti ganger, med sju norske tap og tre uavgjorte kamper. Veteranen Gunn Nyborg, som hadde vært med helt siden starten i 1978, hadde vært med i alle ti kampene, og fikk endelig oppleve å slå svenskene. I finalen scoret Stendal to ganger, mens Sverige scoret bare en gang (ved Lena Videkull) og Norge vant 2–1. Norges første seier over Sverige i fotball for kvinner var også første gang Norge noensinne hadde vunnet noe i fotball. Året etterpå vant Norge et uoffisielt, men FIFA-arrangert, invitasjons-VM i Kina etter å ha møtt Sverige i finalen og vunnet 1–0.
EM ble arrangert annethvert år de første årene, og allerede i 1989 var det EM igjen. Norge tapte flere kamper enn de vant i kvalifiseringen, men vant den siste kampen med 3–1 over England i Blackburn, og gikk dermed videre på målforskjell tross bare fem poeng fra seks kamper, det svakeste av alle lagene som gikk videre. I kvartfinalen møtte Norge Nederland, som hadde slått Sverige. Imidlertid slo Norge Nederland med 2–1 og 3–0, og gikk videre til sluttspillet i Vest-Tyskland. Norge slo Sverige for tredje gang i mesterskapssammenheng, og gikk til finalen, der vi møtte et hjemmelag som hadde blitt langt bedre siden sist kamp mellom lagene. Vest-Tyskland vant 4–1, mens Norge måtte greie seg med sølv. Dette ble siste kampen til trenerparet Hokstad/Vestlund.
=== Even Pellerud (1990–1996) ===
Den nye treneren ble Even Pellerud. Han tok laget inn i kvalifisering til EM 1991, og det norske laget gikk gjennom seks kamper uten tap i gruppespillet, med bare et poengtap, mot England borte. I EM-kvartfinalen, som ble arrangert som hjemme- og bortekamp i november 1990, vant Norge 2–1 og 2–0 over Ungarn, og var dermed klaret for sluttspillet i Danmark, og også for VM-sluttspillet i Kina. Landslaget gikk inn i 1991-sesongen med et budsjett på tre millioner kroner i en sesong hvor de skulle spille både EM og VM. Norge slo ut Danmark i semifinalen på straffesparkkonkurranse etter to redninger av Reidun Seth, og møtte Tyskland i finalen. Norge tok ledelsen ved Birthe Hegstad like etter pause, men en feil av Linda Medalen ga Heidi Mohr muligheten til å utligne, og i ekstraomgangene hadde Tyskland mest krefter, scoret to mål, og vant fortjent, ifølge Sportsbokens reportasje. Dermed var Norges rekke på 11 kamper uten tap brutt.
Norge ladet opp til VM med to seire over USA i Massachusetts, hvor 17-åringen Bente Nordby debuterte på landslaget. De fikk imidlertid en dårlig start på VM med tap 0–4 for Kina i tidenes første VM-kamp, men hadde fortsatt sjansen til å gå videre, i og med at åtte av 12 lag gikk videre fra gruppespillet. Norge vant 4–0 over New Zealand og deretter knepent 2-1 mot Danmark, med Medalen som matchvinner rett etter en dansk utlikning. I kvartfinalen møtte Norge Italia, og Norge vant etter ekstraomganger, tross at de hadde sluppet Italia inn i kampen igjen ved to anledninger, takket være straffespark eksekvert av Tina Svensson. I semifinalen var det Sverige som ventet, og Norge vant klart 4-1 etter nok en straffe av Svensson, i tillegg til to mål av Medalen og et av Agnete Carlsen. I finalen ventet en ny rival, USA. USA var storfavoritter etter å ha slått europamestrene Tyskland lett, og tok ledelsen ved Michelle Akers, Norge utlignet ved Medalen, men Akers scoret vinnermålet tolv minutter før full tid etter å ha sneket til seg et tilbakespill fra Svensson til Seth.
==== EM 1993: Ny triumf ====
Pellerud fortsatte fremgangen, og i 1993 var Norge kvalifisert til EM i Italia etter en svært lett kvalifiseringsrunde med seire over Sveits og Belgia. Deretter fulgte, som i 1989, et dobbeltmøte med Nederland i kvartfinalen, hvor Norge sikret seg to 3–0-seire og billett til sluttspillet. Der stilte Norge med bare én europamester fra 1987, Heidi Støre; i forsvarsfireren var alle under 22 år. I semifinalen møtte Norge Danmark, og landslaget vant 1–0 etter scoring av 20-åringen Anne Nymark Andersen. Kaptein Birthe Hegstad hadde blitt byttet ut etter en ankelskade. I finalen møtte vi noe overraskende Italia, som hadde slått Tyskland på straffer. Etter en målløs første omgang kom Hegstad innpå i den andre, og scoret vinnermålet med 13 minutter igjen etter pasning fra Medalen.
I 1994 spilte Norge i den første Algarve Cup i Portugal, sammen med fire andre skandinaviske lag og USA; Norge utklasset Finland og Danmark og vant 1–0 over USA.
==== EM 1995: Innendørs tap for Sverige ====
I 1995 var det for andre og siste gang EM og VM i samme år. VM ble arrangert i Sverige, og hadde sannsynligvis prioritet også fra UEFA, ettersom semifinalene i EM ikke ble arrangert på nøytral grunn, men som hjemme- og bortekamp. Norge vant greit i kvalifiseringsrunden mot Finland, Den tsjekkiske republikk og Ungarn, og kvartfinalen mot Italia – mangel på seeding hadde gjort at EM-finalistene måtte møtes allerede i kvartfinalen, som også var kvalifisering til VM 1995 og OL 1996 – men i semifinalen mot Sverige ga Norge bort fire mål i andre omgang, og tapte dermed 5–7 sammenlagt etter å ha ledet med to mål til pause i andre kamp. Begge kampene ble spilt innendørs, før sesongen hadde kommet i gang i de nordiske landene.
==== VM 1995: Verdensmestre ====
EM-kampene og en 3.-plass i Algarve Cup, etter tap for Nederland, ga ikke store håp før VM-sluttspillet i Sverige, selv om Norge hadde slått USA etter straffesparkkonkurranse i Algarve. Norge hadde satt inn en ny, ung målvakt, Bente Nordby, som hadde fått noen få landskamper, men som ikke hadde spilt i EM-kampene mot Sverige og Italia. Tone Haugen, som sammen med Medalen spilte profesjonelt i Japan, og Marianne Pettersen kom også inn på laget, sistnevnte dog som reserve grunnet skade.
I gruppespillet møtte Norge England, Canada og Nigeria. Norge vant samtlige kamper, med to mål mot England og med store sifre mot de to andre lagene. I kvartfinalen ventet Danmark. Norge gikk opp i 3–0-ledelse ved Gro Espeseth, Medalen og Hege Riise, og et reduseringsmål seks minutter før slutt var betydningsløst. Det skulle imidlertid vise seg å bli Norges eneste baklengsmål i mesterskapet.
Norge hadde sjansen til revansje for finaletapet i 1991, da semifinalen i Västerås skulle gå mellom Norge og USA. Ann Kristin Aarønes scoret et tidlig mål, og Norge holdt unna, blant annet takket være Nordby, som reddet mange skudd i sluttminuttene. Norge spilte med ti spillere ettersom Heidi Støre ble utvist i det 77. minutt, men Nordby holdt nullen i den dramatiske avslutningen.
Norge møtte Tyskland i finalen, et lag Norge ikke hadde slått siden 1985. Tross dette, og tross at Støre satt på tribunen grunnet karantene, dominerte Norge første omgang og fikk inn to mål i omgangens ti siste minutter, ved Riise og Pettersen som målscorere. Riise ble kåret til turneringens beste spiller, Aarønes ble mesterskapets toppscorer, og forsvarsspiller og kaptein Gro Espeseth turneringens nest beste spiller. Tre måneder etter VM vant Norge 17–0 over Slovakia i EM-kvalifisering, som per 2009 er den største seieren den norske kvinnelandslaget har oppnådd.
I 1995 mottok landslaget Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris.
==== OL 1996: Ny medalje ====
Pelleruds siste turnering ble OL i Atlanta i 1996. I første kamp møtte Norge Brasil, som aldri hadde gått videre fra gruppespillet i et offisielt VM. Norge tok ledelsen to ganger, men Pretinha utlignet begge målene, og Aarønes fikk et mål annullert for angrep på keeper. Heidi Støre ble skadet i denne kampen, og kunne ikke spille noen av de resterende kampene; Brit Sandaune erstattet henne i denne kampen, og fikk dermed sin mesterskapsdebut som midtbanespiller, selv om hun senere skulle få fast plass som venstreback.
Tross Støres skade vant Norge 3–2 over Tyskland, den fjerde strake kampen uten tap mot tyskerne, etter avgjørelse på frispark av Hege Riise. Tyskland hadde utlignet to ganger, et mål av Bettina Wiegmann og et skudd av Birgit Prinz som gikk via en norsk spiller og i mål. Japan ble slått 4–0 i siste gruppespillkamp – Marianne Pettersen, nå fast spiller på laget, scoret to ganger – og ettersom Brasil hadde avgitt flere poeng vant Norge gruppen og gikk til semifinale.
I semifinalen møtte Norge USA nok en gang. Norge tok ledelsen etter en kontring som ble avsluttet av Linda Medalen etter pasning fra Agnete Carlsen. USA ble heiet fram av nesten 65 000 tilskuere på Sanford Stadium i Athens, og fikk straffespark med et kvarter igjen etter at Gro Espeseth skulle ha handset i 16-meterfeltet. Avgjørelsen var tvilsom ifølge New York Times' rapport, noe Espeseth var enig i – hun mente ballen søkte hånden hennes. New York Times hevdet imidlertid at USA burde hatt straffespark for hands tre minutter tidligere. Michelle Akers satte inn den straffen dommeren ga, og etter at Agnete Carlsen ble utvist for en takling bakfra i sluttminuttene benyttet innbytter Shannon MacMillan anledningen til å avgjøre kampen på golden goal ti minutter inn i ekstraomgangene. Norge fikk imidlertid OL-medaljer etter å ha vunnet bronsefinalen mot Brasil 2–0, med to mål av Aarønes.
Pelleruds siste kamp var returmatchen i Slovakia en måned etter OL. Kampen endte 4–0, og Norge vant dermed sin gruppe og var direkte kvalifisert for EM. Tidligere under sommeren hadde laget vunnet 3–1 borte og spilt 0–0 hjemme mot europamestrene Tyskland, og med fire seire i de andre kampene vant Norge gruppa og gikk direkte videre til sluttspillet.
=== Per-Mathias Høgmo (1997–2000) ===
==== EM 1997: Nedtur på hjemmebane ====
Pelleruds arvtaker, Per-Mathias Høgmo, ble ansatt i september 1996. Høgmo fikk relativt kort tid på å forberede seg til EM på hjemmebane, men ledet laget i vennskapskamper under vinteren og våren 1997, og laget vant sju av dem; deriblant 3–0 over Tyskland, Norges femte kamp på rad uten tap mot tyskerne, og fire kamper under Algarve Cup i 1997, Norges tredje seier der. Norge gikk inn i mesterskapet totalt 11 kamper på rad uten tap, den beste rekka siden VM-tittelen.
Medalen, Carlsen og Støre var blant spillerne som hadde gitt seg før mesterskapet, og til erstatning valgte Høgmo ut flere spillere uten stor landslagserfaring fra før, blant annet Gøril Kringen, Unni Lehn, Ragnhild Gulbrandsen, Margunn Haugenes (tilbake etter tre års pause), Monica Knudsen, Henriette Viker og Anne Tønnesen. I EM var imidlertid bare Kringen og Lehn i startoppstillingen; Haugenes, Knudsen, Viker og Gulbrandsen fikk innhopp fra benken.Norge hadde fått en vanskelig gruppe, tross seeding i trekningen; Tyskland (EM-gull 1995, VM-sølv 1995), Italia (EM-sølv 1993, kvartfinale EM 1995 etter tap for Norge) og Danmark (EM-bronse 1991, 8.-plass OL 1996) var motstandere, mens den andre gruppen inneholdt tre lag som aldri hadde nådd lenger enn kvartfinalen i EM. Norge åpnet med å utklasse Danmark 5–0 foran 4221 tilskuere på Åråsen stadion etter fire mål av Marianne Pettersen, som nå sto med 34 mål på 50 landskamper. Deretter fortsatte Norge sin rekke uten tap for Tyskland, med uavgjort 0–0 på Melløs i Moss under nærver av 7666 tilskuere, men Tyskland var "klart best" og Bente Nordby måtte takkes for at Norge holdt nullen, ifølge Sportsbokens rapport..
Ettersom Italia også hadde spilt uavgjort mot Tyskland og Danmark, kunne Norge gå videre til semifinale med uavgjort. Norge slapp imidlertid inn et tidlig mål, Gro Espeseth bommet på straffespark, og Norge slapp inn et mål på slutten som bekreftet at Norge havnet på 3.-plass i gruppa. Tyskland og Italia vant sine semifinaler.
==== VM 1999: Opp og ned ====
Norge trakk igjen Tyskland i kvalifiseringen til VM i USA, og måtte vinne gruppa for å gå direkte til VM. Etter å ha tapt 0–1 i Bayreuth, det første tapet etter seks kamper på rad uten tap mot tyskerne, vant Norge 3–2 hjemme, og uavgjort i Nederland var bedre enn Tyskland klarte. Dermed vant Norge gruppa med ett poeng. I 1998-sesongen ble Norge ble også nummer tre av fire lag i en turnering arrangert under Goodwill Games, med tap for Kina i straffesparkkonkurranse, men seier over Danmark på samme måte. Norge vant også Algarve Cup for fjerde og hittil siste gang i 1998.
Før VM i USA var Norge favoritter, som regjerende mestre hadde Sports Illustrated det norske laget som vinner i sitt VM-tips, og Medalen, Riise og Pettersen i sitt verdenslag uten amerikanske spillere. Norge startet med fire seire, tre av dem i en gruppe hvor bare Japan hadde nådd en VM-kvartfinale tidligere, og den fjerde, kvartfinalen, endte 3–1 mot Sverige – den åttende seieren på rad over Sverige, men dette var det første turneringsmøtet siden tapet for Sverige i EM fire år tidligere. Venstreback Brit Sandaune, midtbanespiller Unni Lehn, og spissene Ann Kristin Aarønes og Marianne Pettersen hadde utmerket seg i Norges innledende kamper, ifølge Dagbladets spillerbørs.
Likevel gikk Norge på en av sine største nedturer i sin landslagshistorie i semifinalen mot Kina. Det ble tangering av det verste tapet gjennom tidene, med 0–5 for Kina, og det i en kamp hvor Bente Nordby var "strålende" ifølge Dagbladets reporter. I bronsefinalen ble det målløst etter 120 minutter mot Brasil, men Norge tapte 4–5 på straffesparkkonkurranse, det første tapet mot Brasil siden 1988, og Norge ble dermed nummer fire i VM.
==== OL 2000: Norges hittil siste tittel ====
Dermed var ikke Norge favoritter under OL i Sydney, selv om oppvarmingen var utmerket; Norge vant 8–0 over England i siste kvalifiseringskamp til EM 2001, og slo også Tyskland, Kina og USA i vennskapskamper i juli. Midtbanespiller Solveig Gulbrandsen og høyreback Bente Kvitland hadde kommet inn på laget, men to av de mest toneangivende spillerne under 1990-tallet, Linda Medalen og Ann Kristin Aarønes, hadde lagt endelig opp.
Sports Illustrated regnet Norge som det 3. beste laget i OL, men ble ikke tippet på medaljeplass fordi de var i gruppe med regjerende verdensmester USA og tapende VM-finalist Kina. Etter å ha blitt utspilt og tapt 0–2 mot USA i den første kampen, vant Norge 3–1 over de afrikanske mestrene Nigeria, og kunne dermed nå semifinale som toer i gruppa med seier over Kina. Pettersen ga Norge ledelsen tidlig i andre omgang, men Kina utlignet på et tvilsomt straffespark. Tre minutter senere sikret innbytter Margunn Haugenes seieren med et skudd oppe i krysset.I semifinalen møtte Norge Tyskland. Spillemessig dominerte Tyskland, og Norge skapte knapt en sjanse, men Tina Wunderlich headet i eget mål og sikret Norge finaleplass ettersom Nordby holdt nullen. I finalen møtte Norge nok en gang USA, som ikke hadde tapt i mesterskap siden 1995. Kampen bølget fram og tilbake: USA gikk i ledelsen med Tiffeny Milbrett i det 5. minutt, men Norge snudde rett før pause ved mål av Gro Espeseth. Nordby holdt Norge inne i kampen med flere redninger, før Ragnhild Gulbrandsen headet inn 2–1 med et kvarter igjen etter svakt keeperarbeid. Norge holdt ledelsen inn i overtida, men slapp inn et nytt mål av Milbrett, og kampen gikk til ekstraomganger med golden goal. Dagny Mellgren, som hadde kommet inn som innbytter for Pettersen, scoret vinnermålet etter 12 minutter, men TV-bildene syntes å vise at Mellgren brukte hånda for å kontrollere ballen før hun skjøt den i mål.For OL-gullet ble laget tildelt Fearnleys olympiske ærespris, som første mottaker fra et lagspill.
=== Åge Steen (2000–2004) ===
Åge Steen lyktes ikke å gjenta resultatene til Høgmo, og tiden hans ble særlig preget av et VM som bare varte til kvartfinale og et påfølgende første OL uten deltakelse. I tillegg til dette fikk Steen også med seg en semifinale i EM i 2001.
==== EM 2001: Tyskland for sterke ====
Åge Steen tok over landslaget etter Høgmo, og hans trenertid begynte med greie resultater i vennskapskamper; det ble to seire over Sverige, og en seier over et svekket USA, men tap for Kina. Anne Tønnessen, som ikke kunne spille i OL grunnet hjernerystelse, var den eneste nye faste spilleren denne sesongen.
Norge klarte likevel ikke å følge opp sin status som olympiamestre. Etter 3–0 over Frankrike, en motstander Norge aldri hadde tapt for, var det tid for å få revansj for hjemmetapet for Italia i 1997. Rita Guarino ga imidlertid Italia en tidlig ledelse, og selv om Mellgren utlignet, fikk ikke Norge has på Italias gode keeper. Gøril Kringen pådro seg sitt andre gule kort, og måtte stå over den avsluttende kampen mot Danmark, som Norge ikke hadde tapt for siden 1988. Men uten rutine og samspill i midtforsvaret slapp Norge inn ett mål på slutten, et mål som keeper Nordby og midtstopper Anne Bugge Paulsen måtte dele skylda for. Ettersom Italia hadde slått Danmark tidligere, ville tapet ha ført til at Norge kunne blitt slått ut i gruppespillet for andre gang på rad, men Italia tapte for Frankrike og Norge fikk en sjanse til, i semifinale mot Tyskland.
Her fikk Tyskland revansj for OL-tapet. Norge hadde et par sjanser til å score, og burde ifølge Dagbladets journalist hatt straffespark tidlig i kampen, men etter at Sandra Smisek scoret vinnermålet tok Tyskland over, og hadde flere sjanser til å vinne med flere mål.
==== VM 2003: To tap og ut av OL ====
I VM-kvalifiseringen møtte Norge Frankrike, Den tsjekkiske republikk og Ukraina. Norge hadde ikke tapt for noen av lagene før, og fortsatte den statistikken med seier i de fem første kampene, før det ble uavgjort mot Ukraina i en betydningsløs kamp. Gøril Kringen var blitt vraket fra landslaget til fordel for yngre krefter, men i sesongens siste kamp viste ikke midtstopperne seg fra sin beste side; Norge slapp inn tre mål i en vennskapskamp mot Tyskland i Grimstad og det nye stopperparet, Anne Tønnessen og Ane Stangeland, måtte tåle hard kritikk både fra trener og journalister.Steen prøvde flere varianter i midtforsvaret under oppkjøringen til VM i USA, som ble arrangert i september, etter sesongslutt i den amerikanske proffligaen. Til slutt ble veteranen Monica Knudsen valgt ut til å spille sammen med Ane Stangeland. Trine Rønning og Lise Klaveness kom inn i laget for Ragnhild Gulbrandsen og Hege Riise, som begge spilte profesjonelt i USA. Norges siste kamp før VM var 1–1 mot Danmark i EM-kvalifisering på Sofiemyr; et bedre resultat enn i EM, men igjen slapp Norge inn et mål i avslutningsminuttene – Lene Jensen scoret etter en mulig offside – og Norge måtte nå score mål i Danmark for å kvalifisere seg.Norge møtte Brasil, bronsemedaljørene fra 1999, i tillegg til to debutanter, Frankrike, og Sør-Korea i gruppespillet. Norges gode statistikk mot Frankrike holdt seg, med seier 2–0, men som i forrige VM tapte Norge for Brasil; Norge hadde sjanser til å utligne på stillingen 1–2, men i stedet scoret Brasil to ganger og vant en overlegen seier. Etter kampen gikk Linda Medalen ut og kritiserte det defensive arbeidet til laget, og foreslo at Gøril Kringen burde hatt en plass i troppen. Selv med 7–1 over Sør-Korea ble Norge dermed nummer to i gruppa, og møtte vertsnasjonen USA i kvartfinalen. Der ble Norge klart slått, og dermed var det klart at Norge hadde gjort sin svakeste VM-innsats i historien; hjemmelaget vant 1–0 selv om de brente et straffespark. Abby Wambach vant en hodeduell mot Marit Fiane Christensen, som hadde blitt satt inn som høyreback etter Brasil-kampen, og scoret det avgjørende målet. Med dette tapet klarte Norge heller ikke å ta en av de to europeiske plassene til OL i Athen året etter.
Den amerikanske proffligaen gikk konkurs rett før VM, og dermed mistet flere av de norske spillerne anledningen til å spille profesjonelt. Dette og mangelen på mesterskap gjorde at Norge mistet flere spillere: Hege Riise, Brit Sandaune, Marianne Pettersen og Anne Tønnessen la alle opp før 2004 var over. Som erstatning dro Steen inn flere spillere som bare fikk en sesong på landslaget, men Ingvild Stensland skulle vise seg å bli en viktig spiller senere.
I returkampen mot Danmark hadde Norge igjen 1–1 til det gjensto få minutter, men grunnet manglende målteft i de andre kampene ville dette ikke være godt nok for direkte EM-plass. I stedet for en norsk avgjørelse scoret Lene Jensen igjen i sluttminuttene for Danmark, og Norge måtte dermed gjennom utslagskamp mot Island. Med en trener på oppsigelse – Åge Steen og NFF fornyet ikke kontrakten – vant Norge 7–2 og 2–1 og var klare for EM. Bjarne Berntsen ble utnevnt som ny trener i romjula 2004, etter at flere andre mannlige trenerprofiler hadde takket nei.
=== Bjarne Berntsen (2005–2009) ===
For en oppsummering av konfliktene knyttet til Bjarne Berntsen og landslagsspillerne, se Bjarne Berntsen
==== EM 2005: Sølv, men igjen bak Tyskland ====
Berntsen tok over et lag som hadde vunnet seks strake kamper, men bare kampene mot Island hadde hatt egentlig betydning. Rekka ble snart brutt, da Norge tapte begge vennskapskampene for Frankrike på La Manga; dette var også Norges første tap for Frankrike. Norge kom på 5.-plass i Algarve Cup etter tap 0–4 for Tyskland, og tapte også for EM-vert England før mesterskapet i juni.
Berntsen satset på mange unge spillere: Ingvild Stensland, Stine Frantzen, Isabell Herlovsen og Marianne Paulsen var alle viktige spillere under EM, og ingen hadde nevneverdig erfaring fra tidligere seniormesterskap. Norge tapte første kamp med 0–1 for Tyskland, og trengte mål fra innbytter Herlovsen for å klare ett poeng mot den tidligere ønskemotstanderen Frankrike. Dermed måtte Norge score mange mål i den siste kampen mot EM-nemesis Italia, og i tillegg ha hjelp fra Tyskland, for å kunne nå semifinale. Fire mål i første omgang, tre av dem på hjørnespark fra Stensland, hjalp Norge til 5–3-seier over Italia.Som gruppetoer måtte Norge møte gruppevinner Sverige i semifinalen, det første turneringsmøtet med naboene på seks år. Norge og Sverige hadde rett nok spilt flere vennskapskamper, uten norsk tap på de siste 14 kampene, men Sverige hadde kvalifisert seg for OL 2004 på Norges bekostning. Kampen hadde "mange opp- og nedturer," ifølge kampens store norske spiller, Solveig Gulbrandsen, som scoret to av Norges mål og hadde målgivende pasning på det tredje. Norge tok ledelsen to ganger, først ved Gulbrandsen og så ved Herlovsen, men Sverige presset på for utlikning og scoret med to minutter igjen. I ekstraomgangene fikk Gulbrandsen scoret fra nært hold, og Norge var klar for finale, den beste prestasjonen i mesterskap siden 2000. Berntsen ble hyllet av spillerne i Aftenposten før finalen. Norge gikk på et nytt klart tap, 1–3 for Tyskland i finalen, det tredje tapet for Tyskland på rad i mesterskap, og Norges femte EM-kamp mot Tyskland uten seier. Laget ble likevel Årets lag for 2005 under Idrettsgallaen 2006.
==== VM 2007: Fortsatt nest best i Europa ====
Norge begynte kvalifiseringen til VM i Kina etter EM. Etter seire over lavere rangerte Ukraina og Serbia og Montenegro, møtte Norge Italia igjen. Kampen ble ikke like målrik som i EM, men Norge scoret kampens eneste mål. Etter at Italia og Ukraina tok poeng fra hverandre, mens Norge vant sine tre neste kamper, trengte Norge bare ett poeng i de siste to bortekampene mot Ukraina og Italia; Marit Fiane Christensen holdt på å gi bort poengene med et dårlig tilbakespill i første kamp mot Ukraina i Lviv, men Unni Lehn utlignet og Norge var klare for mesterskapet i Kina. Norge avsluttet med en betydningsløs seier over Italia. I kvalifiseringen hadde Berntsen brukt flere nye spillere; tross EM-innsatsen ble Herlovsen, Frantzen og Paulsen vraket, Mellgren hadde lagt opp, og Solveig Gulbrandsen hadde ett års svangerskapspermisjon. Ragnhild Gulbrandsen kom tilbake etter en pause, mens Camilla Huse, Marie Knutsen, Leni Larsen Kaurin og Melissa Wiik fikk mer eller mindre faste plasser denne sesongen.
Før VM-sluttspillet spilte Norge to kvalifiseringskamper, og vant med tre mål i kampene mot Østerrike og Israel, lag som aldri hadde vært blant Europas 15 beste. Berntsen vraket veteranen Unni Lehn i VM-troppen og satset i stedet på Marie Knutsen som indreløper, med Trine Rønning omskolert til midtstopper. Siri Nordby hadde også utkonkurrert Camilla Huse på sidebacken.
Norges siste kamp før mesterskapet var en treningskamp mot Tyskland i Mainz. Norge spilte 2–2, den tredje vennskapskampen på rad mot Tyskland uten tap, og kunne ha vunnet med mer flaks med dommere og avslutninger. I mesterskapet trakk Norge en relativt lett gruppe; Canada hadde rett nok nådd semifinalen i 2003, etter å ha slått Kina, men de to andre lagene, Ghana og Australia, hadde bare greid å slå hverandre i VM-sluttspill. Norge lå imidlertid under mot Canada etter første omgang, men kom tilbake i 2. omgang med seiersmål av kaptein Stangeland Horpestad; mot Australia ble det motsatt, da Sverige-proffen Lisa De Vanna utlignet med sju minutter igjen. Etter 7–2 over Ghana vant imidlertid Norge gruppa, og møtte vertsnasjonen Kina i kvartfinalen.
Kina var definitivt svakere enn på slutten av 1990-tallet, og hadde blant annet tapt 0–8 for Tyskland i OL tre år tidligere, men hadde fått en ny trener og også slått Norge 3–1 i vennskapskamp i januar 2006. På hjemmebane hadde de støtte av over 50 000 tilskuere, og de hadde i tillegg fått tak i Sveriges tidligere landslagstrener, Marika Domanski Lyfors. Som i EM-sluttspillet fikk jokeren Isabell Herlovsen, som da hadde spilt en halv omgang i mesterskapet, spilletid fra start, og 19-åringen scoret kampens eneste mål og sikret Norges semifinaleplass.Norge var ett av to europeiske lag som hadde nådd semifinalen, og hadde dermed sikret seg en OL-billett. Det andre europeiske laget var Tyskland, som var Norges motstander i semifinalen. Norge hang med i en omgang, men Trine Rønning laget selvmål med hodet rett før pause og Tyskland fikk scoret to mål til i andre omgang. Norge ble like utklasset i bronsefinalen, med 1–4 for USA, som allerede hadde tapt stort for Brasil.
Etter hjemkomsten ble det uenigheter mellom Berntsen, Lise Klaveness og Ragnhild Gulbrandsen, og som resultat trakk Klaveness, en av Norges mest markante fotballspillere, seg fra videre landslagsspill etter hva som kan ha virket som en oppfordring fra Berntsen. Gulbrandsen, som også la opp etter mesterskapet, kritiserte Berntsen sterkt i media etter at Klaveness hadde trukket seg.
==== OL 2008: God start, men tung nedtur ====
Norge avsluttet 2007 med å slå Russland 3–0 i EM-kvalifisering. Russland var det eneste laget i Norges gruppe som hadde nådd et sluttspill før. I 2008 fortsatte Norge å rade opp storseire i kvalifiseringen utover sommeren: Norge scoret 17 mål og slapp ikke inn noen under kampene i mai og juni, og var klare for EM allerede før bortekampen i Russland, som skulle spilles etter OL. Norge vant også 2–0 over Tyskland i Algarve Cup i mars, men gikk også på to firemålstap for USA i oppvarmingen til OL.
Under OL i Beijing slo landslaget favoritten USA 2–0 under åpningskampen i Sommer-OL 2008. Leni Larsen Kaurin scoret etter 61 sekunder, det raskeste målet i OL-historien, og bare et par minutter etter økte Melissa Wiik. Norge holdt unna, og skulle bare slå lag de aldri hadde avgitt poeng mot i mesterskap tidligere for å vinne gruppa. Men etter en uinspirert kamp hvor Norge vant 1–0 over New Zealand, tapte Norge 1–5 for Japan. Guro Knutsen satte inn kampens første mål tidlig i første omgang, men Japan fortsatte å dominere kampen, scoret rett før pause, og gikk opp til 2–1 og 3–1 etter sju minutter av 2. omgang etter feil i det norske forsvaret.USA gikk forbi Norge på tabellen på målforskjell etter stortapet, og Norge måtte derfor spille mot VM-finalistene fra 2007 Brasil, istedenfor Canada, som hadde blitt nummer tre i sin gruppe. Norge prøvde å forsvare seg og satse på kontringer, men Daniela brøt gjennom med et langskudd rett før pause, og ett kvarter inn i omgangen scoret Marta etter å ha utnyttet et dårlig tilbakespill til keeper fra Marit Fiane Christensen. Siri Nordby scoret på et sent straffespark, men Norge tapte kampen 1–2.
==== EM 2009: Ut mot Tyskland igjen ====
Norge avsluttet kvalifiseringen til EM i Finland i 2009 med 0–0 i Russland, og hadde dermed unngått baklengsmål i kvalifiseringen. Norges sjanser i EM ble imidlertid betydelig redusert etter at fem spillere fra seriemestrene Røa trakk seg fra det norske landslaget, kaptein Ane Stangeland Horpestad og høyreback Gunhild Følstad la opp, og keeper Erika Skarbø fikk en alvorlig skade i hånden. Dermed måtte Berntsen finne spillere til en helt ny forsvarsfirer. Trine Rønning ble nå fast midtstopper, Arna-Bjørnars unge midtbanespiller Maren Mjelde ble hennes kollega, mens Camilla Huse ble kalt tilbake for å ta over på venstrebacken. I Algarve Cup tidlig i mars 2009, kom Norge klart sist i sin pulje med tre tap, også mot Island. Dette er Norges klart dårligste resultat i Algarve Cup, enda samtlige opptredener under Berntsen, med unntak av 2008 har vært svært beskjedne.
Det var klart allerede før EM i Finland at Bjarne Berntsen ikke skulle fortsette som landslagstrener. Berntsen hadde igjen kalt inn en ung spiller uten erfaring: Cecilie Pedersen, som ikke hadde spilt seniorfotball på høyere nivå enn 2. divisjon, var med i troppen, og fikk en så avgjørende rolle at hun vant Gullballen under fotballgallaen 2009.
Norge begynte mot Tyskland, og kom under 0–1 etter et straffespark en halv time ut i omgangen. Resultatet holdt seg til det var tre minutter igjen, etter flere gode redninger av keeper Ingrid Hjelmseth. Da fikk Norge en eventyrlig mulighet til å utligne ved Cecilie Pedersen, men hun satte skuddet rett på keeper, Tyskland slo kontra, og Fatmire Bajramaj satte inn 2–0. Deretter kom to mål til på overtid, slik at Norge tapte hele 0–4. Landslaget fulgte opp med knepen seier over Island, ved nevnte Pedersen, før Norge spilte en uengasjert uavgjort mot Frankrike, der Norge tok ledelsen ved Lene Storløkken før Frankrike utlignet etter et kvarters spill. Begge lag gikk videre til neste runde med det resultatet, og ble i etterkant beskyldt for ikke å ta ut alt.Dette holdt til kvartfinale mot forhåndsfavorittene Sverige. Etter en jevn første omgang fikk Norge mål etter at Elise Thorsnes skjøt ballen via Stina Segerströms fot og i mål, og rett før pause økte Anneli Giske til 2–0. Et kvarter ut i omgangen avgjorde i praksis Cecilie Pedersen med et velplassert skudd, og Norge vant til slutt 3–1. Dermed kom «Nye Norge» til semifinale, igjen mot Tyskland. Norge overrasket ved å ta ledelsen ved Isabell Herlovsen og holde Tyskland fra skikkelige sjanser før pause. Men som i gruppespillet gikk det dårlig i andre omgang; Tyskland scoret tre mål og avsluttet Bjarne Berntsens trenerkarriere. Dette var det sjette strake tapet for Tyskland i mesterskap siden 2001.
=== Eli Landsem (2009–2012) ===
==== VM 2011: Igjen ut av OL ====
Flere hadde reagert da Eli Landsem ble oversett til fordel for Bjarne Berntsen i 2004, og Landsem selv var forarget over at forbundet ikke ville ta kontakt. Ansettelsen av ny landslagstrener ble derfor fulgt med argusøyne, spesielt med tanke på de personlige konfliktene som hadde oppstått under Berntsens tid som trener. I tillegg til Landsem ble Jarl Torske, en trofast landslagsassistent og J19-trener, og Gøril Kringen, trener for toppserieklubben Trondheims/Ørn, hyppig nevnt. Etter en prosess som varte over flere måneder ble Landsem utnevnt den 13. august 2009.Landsems lag gikk gjennom kvalifiseringen til VM med seire i alle kamper unntatt én; det ble uavgjort borte mot Nederland, men med 3–0 i hjemmekampen var Norge likevel gruppevinner. Den avgjørende utslagskampen mot Ukraina, på papiret det svakeste laget i andre kvalifiseringsrunde, endte med norsk seier 3–0 over to kamper, og dermed var Norge kvalifisert for VM. Norge var imidlertid ikke imponerende i Algarve Cup, med en sjetteplass etter én seier på fire kamper, det nest dårligste til dato.
Norge møtte to gamle kjente i gruppespillet, Brasil og Australia, i tillegg til Afrikas nest beste lag, Ekvatorial-Guinea. Norge vant 1–0 mot debutantene fra Vest-Afrika, men tapte så hele 0–3 for Brasil etter to mål av Marta, og måtte vinne siste gruppekamp mot Australia. Elise Thorsnes scoret Norges andre mål i turneringen, men Australia utliknet rett fra avspark, for så å score kampens siste mål med åtte minutter igjen. Det var Norges første tap for Australia gjennom tidene, og første gang Norge var slått ut av et VM i gruppespillet. Kritikken landslaget fikk etter mesterskapet fokuserte stort sett på manglende individuelle ferdigheter. Norge var dermed også slått ut av OL-kvalifiseringen, hvor Europas to plasser gikk til Frankrike og Sverige.
=== Even Pellerud (2013-2015) ===
==== EM 2013: Samling i bånn, sportslig opptur ====
Norge vant sin kvalifiseringsgruppe til EM i Sverige, tross en forferdelig start. Etter to seire og ett tap, mot Island borte, på de første tre kampene, skulle Norge møte Nord-Irland, som var rangert som nr. 28 av de 46 deltagende landene i kvalifiseringen. Norge tapte 1–3, trolig Norges svakeste resultat i en offisiell kvalifiseringskamp til dato, og var plutselig avhengig av andre resultater for å ha mulighet til å vinne gruppa. Norge vant imidlertid alle seks kvalifiseringskampene i 2012, inkludert 2–1 i returoppgjøret mot Island, som dermed var to poeng bak. Tross det gode sluttresultatet kom NFF og Eli Landsem til en enighet om å avbryte arbeidsforholdet, og TV2 rapporterte at dette blant annet grunnet i at spillerne syntes Landsem ikke var fotballfaglig god nok. En måned senere ble Even Pellerud ønsket velkommen tilbake til en ny periode som landslagssjef.EM 2013 ble en sportslig opptur, hvor Norge gikk ubeseiret fram til finalen med seire mot Nederland, Tyskland, Spania og Danmark (etter straffesparkkonkurranse). I finalen tapte Norge 0–1 for Tyskland etter mål av Anja Mittag.
==== VM 2015: Kollaps mot England ====
VM i Canada, som ble spilt på kunstgress, endte med åttedelsfinale for det norske laget, etter gruppespill med store seire mot Thailand og Elfenbenskysten. Solveig Gulbrandsen ga Norge ledelsen i åttedelsfinalen i det 54. minutt mot de senere bronsevinnerne England, men to sene mål ga England seieren. Resultatet gjorde også at Norge ikke ble kvalifisert for OL i Rio. Pellerud trakk seg deretter som trener, og oppga manglende motivasjon og energi som argument.Roger Finjord ledet laget i ett år før han trakk seg grunnet et ønske om å flytte hjem til familien, men det ble igjen rapportert om mistillit blant spillerne. Leif Gunnar Smerud ledet laget midlertidig.
=== Martin Sjögren (2017–2022) ===
I desember 2016 ble det kjent at svenske Martin Sjögren var ansatt som ny landslagssjef. Han ble dermed den første utenlandske treneren for det norske kvinnelandslaget.
==== EM 2017: Ut i gruppespillet ====
Norge startet mesterskapet skuffende med tap, 0–1 mot vertsnasjonen Nederland. I andre gruppespillkamp var Belgia motstander, Norge sløste med sjansene og tapte 0–2. Dermed måtte Norge slå Danmark med tre mål eller mer for å gå videre, samtidig som at Nederland måtte vinne mot Belgia i siste gruppespillkamp.
Norge fikk den hjelpen de trengte fra Nederland i siste kamp, men klarte ikke å gjøre jobben selv. De tapte 0–1 mot Danmark, dermed røk de ut av mesterskapet med tre tap og null mål i det som ble omtalt som en fiasko.Tiden i etterkant av mesterskapet ble preget av konflikter mellom stjerner og Norges Fotballforbund; Ada Hegerberg trakk seg fra landslaget kort etter at de ble slått ut av EM 2017, og konflikten ble slått stort opp i blant annet VG og Josimar.
==== VM 2019: Etterlengtet opptur ====
Norge fikk en knallstart på VM i Frankrike 2019, med 3–0 seier mot Nigeria etter mål av Guro Reiten og Lisa-Marie Karlseng Utland, samt et nigeriansk selvmål. I andre kamp i gruppespillet ble det et hederlig tap, 1–2 mot vertsnasjonen Frankrike. I den siste og avgjørende kampen i gruppespillet var Sør-Korea motstander. Med to straffescoringer av Caroline Graham Hansen og Isabell Herlovsen tok Norge seg videre med en 2–1 seier på en dårlig dag.I åttendedelsfinalen ventet Australia. Isabell Herlovsen sendte Norge i ledelsen etter 31 minutter spilt. Norge så ut til å gå til pause med ledelse, men like før hvilken pekte dommeren på straffemerket etter at Maria Thorisdottir brukte armen for å styre ballen innenfor de norske 16-meteren. Etter at VAR-panelet hadde sjekket situasjonen, måtte dommeren ut å se på video selv. Etter lang vurderingstid, bestemte dommeren seg for å annullere sin egen avgjørelse, og det ble ikke straffe til Australia. Dermed gikk Norge til pause med ledelse, en ledelse de holdt på helt til det gjensto syv minutter av kampen. Da utlignet Australia og dermed ble det ekstraomganger. Det ble ikke scoret flere mål i ekstraomgangene og kampen gikk til straffesparkkonkurranse. Caroline Graham Hansen, Guro Reiten og Maren Mjelde satte sine straffer for Norge, samtidig reddet Ingrid Hjelmseth straffe fra Australia. Dermed var det opp til Ingrid Syrstad Engen som scoret og sikret kvartfinale for Norge.I kvartfinalen sto England på motsatt banehalvdel. Allerede før det var spilt tre minutter tok England ledelsen, og slo til slutt Norge 3–0. Dermed var Norge ute av mesterskapet, men etter den store nedturen i EM to år tidligere ble mesterskapet sett på som en opptur.
==== EM 2022: Ny EM-fiasko ====
Norge kvalifiserte seg for EM 2022 i England (utsatt ett år pga. koronapandemien) med seier over Wales den 27. oktober 2020. I forkant av mesterskapet gjorde Ada Hegerberg comeback på landslaget i mars 2022, dette etter å ha vært ute siden EM 2017. Norge siktet ambisiøst og hadde før EM 2022 en ambisjon om medalje i mesterskapet.Norge havnet i likhet med de to foregående mesterskapene i gruppe med vertsnasjonen. I tillegg til England, var Nord-Irland og Østerrike i Norges gruppe. Laget fikk en god start med 4–1-seier over Nord-lrland etter scoringer av Julie Blakstad, Frida Maanum, Caroline Graham Hansen (straffe) og Guro Reiten.Den andre gruppespillkampen ble en historisk kamp for Norge, med negativt fortegn. England tok ledelsen etter 15 minutter, og etter det rant målene inn. England sjokkerte Norge og til pause ledet de hele 6–0. Norge slapp til to mål i andre omgang og kampen endte 8–0 til England. Resultatet var det største tapet i historien for det norske kvinnelandslaget, det var også tidenes største tapsmargin i EM-sammenheng for noe lag. Landslagssjef Martin Sjögren måtte tåle massiv kritikk etter kampen, for å ikke ha tatt grep i første omgang av kampen. Det ble blant annet beskrevet som «Historiens dårligste kampledelse» og en «skrekkfilm». Dermed måtte Norge vinne sin siste kamp i gruppespillet mot Østerrike for å gå videre, det greide de ikke og etter å ha tapt 0–1 var Norge slått ut av gruppespillet i EM for andre gang på rad.Noen dager etter at Norge røk ut av mesterskapet ble det kjent at NFF og Martin Sjögren var enige om å avslutte samarbeidet, og at både han og hans assistenttrener Anders Jacobson fratrådte sine stillinger umiddelbart.
=== Hege Riise (2022–) ===
3. august 2022 ble Hege Riise offentliggjort som ny landslagssjef. I trenerteamet fikk hun med seg de tidligere landslagsspillerne Monica Knudsen og Ingvild Stensland som assistenttrenere, samt Jon Knudsen som keepertrener. Da hun i slutten av august presenterte sin første tropp som landslagssjef, var flere av de etablerte spillerne vraket og flere nye spillere fikk sjansen. Norge vant 1–0 borte mot Belgia i Hege Riise sin første kamp, og var dermed klare for VM 2023 i Australia og New Zealand.
== Hjemmebane, drakt og kallenavn ==
Norge har ikke hatt en bestemt hjemmebane, men har stort sett spilt på forskjellige arenaer. Draktene har i hovedsak vært de samme som herrelandslagets, og kallenavn har i liten grad vært brukt.
=== Hjemmebane ===
Norge har, i motsetning til herrelandslaget, fått spille lite på Ullevaal Stadion. Da Norges Fotballforbund i 2012 uttalte at kvinnelandslaget kunne spille på Ullevaal, var det for første gang siden 2000. De to kampene var også kamp nummer 4 og 5 på nasjonalarenaen for kvinnelandslaget. Siden 2003 har Norge spilt på 30 stadia:
Ullevaal Stadion: 3 EM-kvalifiseringskamper (Østerrike 2016, Belgia og Island 2012), 1 VM-kvalifiseringskamp (Belgia 2013)
Sør Arena: 1 treningskamp (Sverige 2016), 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2008)
Høddvoll stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2016)
Aker Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Kasakhstan 2016)
Color Line Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Wales 2015)
Marienlyst stadion: 1 treningskamp (Finland 2015)
Strømmen stadion: 1 treningskamp (Nederland 2015)
Brann stadion: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hellas 2014, Italia 2005)
Randaberg Arena: 2 treningskamper (2 × New Zealand 2014)
Tønsberg gressbane: 1 VM-kvalifiseringskamp (Portugal 2014)
Melløs stadion: 1 treningskamp (Russland 2013)
Sarpsborg stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Nord-Irland og Bulgaria 2011), 1 VM-kvalifiseringskamp (Albania 2013), 1 treningskamp (Canada 2005)
Nadderud stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Ungarn 2011), 1 treningskamp (Finland 2011), 3 VM-kvalifiseringskamper (Nederland 2014, Ukraina 2010, Nederland 2009)
Skagerak Arena: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hviterussland 2010, Slovakia 2009)
Fart kunstgress: 1 treningskamp (Canada 2010)
AKA Arena: 1 VM-kvalifiseringskamp (Makedonia 2010)
Komplett.no Arena: 2 treningskamper (Tyskland og Sverige 2008)
Fredrikstad stadion: 1 treningskamp (USA 2008)
Viking stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Polen 2008 og Russland 2007)
Åråsen stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Østerrike 2007), 1 VM-kvalifiseringskamp (Ukraina 2005)
Gjemselund stadion: 1 vennskapslandskamp (Finland 2007)
Lyngdal Stadion: 1 vennskapslandskamp (Danmark 2007)
Halden stadion: 1 VM-kvalifisering (Hellas 2006)
Storstadion (Sandefjord): 1 VM-kvalifisering (Serbia 2006)
Vallhall: 1 EM-kvalifisering (Island 2004)
Kjølnes stadion: 1 EM-kvalifisering (Spania 2004)
Sofiemyr stadion: 1 EM-kvalifisering (Danmark 2003)
Kråmyra Stadion: 1 treningskamp (Nigeria 2003)
Idrettsparken (Mandal): 1 EM-kvalifiseringskamp (Nederland 2003)
Kristiansand stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Belgia 2003)Hjemmekampene strekker seg altså i disse 13 årene til Molde i nord og Mandal i sør. I 2000 spilte Norge en treningskamp mot USA på Alfheim stadion i Tromsø, og i 1996 spilte de i Trondheim, da på Lerkendal stadion. Dette er de to eneste gangene kamper er blitt spilt i de to byene. Til gjengjeld har det blitt spilt kamper på flere steder i Telemark: Skien, Porsgrunn, Gvarv og Ulefoss.
=== Drakt ===
Kvinnelandslaget har i utgangspunktet hatt samme drakt som herrelandslaget - rød overdel og hvite bukser hjemme, og hvit overdel med blå bukser borte. Drakten er i hovedsak basert på den norske flagget. Bortedrakten har vært hvit med hvite, røde eller blå bukser.
Et utvalg av Norges drakter i turneringer:
=== Kallenavn ===
Akkurat som herrelandslaget, har ikke kvinnelandslaget noe egentlig kallenavn. De ble rundt 1995 kalt «gresshoppene», men det ble ikke brukt stort etter den turneringen. Den vanligste betegnelsen er «Kvinnelandslaget».
== Spillestil ==
Kvinnelandslaget har på 2000-tallet og 2010-tallet vært preget av ballspill, dribling og skudd, men som oftest har svakheten ligget i det fysiske, der både tidligere landslagsleder Eli Landsem og landslagstrener Even Pellerud mente Norge hadde mer å gå på sammenliknet med for eksempel USA. Pellerud sa også at han savnet en spillestil som sådan. Under Martin Sjögren har landslaget prøvd å rendyrke en stil hvor det meste av spillet skal foregå langs bakken i en 4-4-2-formasjon, noen ganger med én mer tilbaketrukket spiss og andre ganger med to rene angripere, og hvor man ifølge Sjögren prøvde å spille mer «dynamisk».
== Rivalisering ==
Norge har hatt tette kamper mot mange land, men det er noen det har utviklet seg et spesielt forhold til:
=== USA ===
Norge og USA har møtt hverandre i flere vesentlige kamper, både i Algarve Cup, VM og OL. Norge var det eneste laget som slo USA i OL i 2008 da USA vant, mens USA slo Norge ut av VM i 2007. Norge ble også det første og per 2013 eneste laget som slo USA i en OL-finale, og de slo også USA i VM i 1995. USA har på sin side slått Norge i VM i 1991, OL 1996 og VM 2003. I den siste tiden har riktignok USA blitt et bedre lag enn Norge, og de to lagene møter hverandre stort sett bare under Algarve Cup.
== Landslagstrenere ==
=== Nåværende trenere ===
== Tropp ==
oppdatert 16. november 2022
(Nr.= trøyenummer, LK = landskamper, Mål = antall scorede mål)
== Rekorder ==
* oppdatert 16. november 2022
** spillere som fortsatt er aktive er uthevet.
== OL-resultater ==
== VM-resultater ==
== EM-resultater ==
I 1979 ble Norge slått ut i 1. runde. Dette var et uoffisielt mesterskap, og regnes ikke i UEFAs statistikk.
== Se også ==
Liste over norske landslagstrenere i fotball
Liste over norske mesterlag i kvinnefotball
Liste over Norges landskamper i fotball for kvinner 1978–1990
Maratontabell for Norges kvinnelandslag i fotball
Liste over kvinnelandslag i fotball
Internasjonale landslagskonkurranser i fotball for kvinner
Gullklokka
Norges herrelandslag i fotball
Samelandslaget
== Noter ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Norway women's national association football team – kategori av bilder, video eller lyd på Commons på Norges Fotballforbund
All-time women national team record på www.rsssf.no | Nord-Koreas kvinnelandslag i fotball representerer Nord-Korea i internasjonale kamper. På tross av Nord-Koreas lukkede samfunn, har kvinnelandslaget vært med i kvalifiseringen til samtlige VM bortsett fra i 1995. | 199,384 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Malcolm_Milne | 2023-02-04 | Malcolm Milne | ['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1968', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1972', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Australske alpinister', 'Kategori:Deltakere for Australia under Vinter-OL 1968', 'Kategori:Deltakere for Australia under Vinter-OL 1972', 'Kategori:Fødsler 5. november', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Victoria', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Malcolm Milne (født 5. november 1948 i Myrtleford, Victoria) er en tidligere australsk alpinist. I 1969 ble han den første australieren som vant et verdenscuprenn, og den første som tok medalje i et verdensmesterskap.
Fire år etter den tragiske dødsulykken til broren Ross Milne i OL 1964 fikk Malcolm sin OL-debut i Grenoble. I utforrennet havnet 19-åringen på 19.-plass av 86 startende. Dette var inntil da det beste resultatet til noen australsk utøver i en alpin OL-øvelse.
I desember 1969 vant Milne verdenscuprennet i utfor i Val-d’Isère. Tre måneder senere, i VM 1970 i Val Gardena tok han bronsemedaljen i utfor.
Milne trente mye sammen med det franske landslaget. Mellom 1970 og 1972 plasserte han seg fem ganger blant de 10 beste i utforrenn, og ble regnet blant favorittene til utforrennet i OL 1972 i Sapporo. Like før lekene begynte, pådro han seg seg en skade i venstre kne, men valgte likevel å starte, uten suksess. Etter OL begynte han å kjøre profesjonelt i USA.
Foran Sommer-OL 2000 i Sydney ble Milne bedt om å bære den olympiske ild gjennom hjembyen Myrtleford. I 2004 ble han utropt til æresmedlem av det australske ski- og snøbrettforbundet.
| Malcolm Milne (født 5. november 1948 i Myrtleford, Victoria) er en tidligere australsk alpinist. I 1969 ble han den første australieren som vant et verdenscuprenn, og den første som tok medalje i et verdensmesterskap.
Fire år etter den tragiske dødsulykken til broren Ross Milne i OL 1964 fikk Malcolm sin OL-debut i Grenoble. I utforrennet havnet 19-åringen på 19.-plass av 86 startende. Dette var inntil da det beste resultatet til noen australsk utøver i en alpin OL-øvelse.
I desember 1969 vant Milne verdenscuprennet i utfor i Val-d’Isère. Tre måneder senere, i VM 1970 i Val Gardena tok han bronsemedaljen i utfor.
Milne trente mye sammen med det franske landslaget. Mellom 1970 og 1972 plasserte han seg fem ganger blant de 10 beste i utforrenn, og ble regnet blant favorittene til utforrennet i OL 1972 i Sapporo. Like før lekene begynte, pådro han seg seg en skade i venstre kne, men valgte likevel å starte, uten suksess. Etter OL begynte han å kjøre profesjonelt i USA.
Foran Sommer-OL 2000 i Sydney ble Milne bedt om å bære den olympiske ild gjennom hjembyen Myrtleford. I 2004 ble han utropt til æresmedlem av det australske ski- og snøbrettforbundet.
== Verdenscupseire ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Malcolm Milne – Olympics.com
(en) Malcolm Milne – Olympic.org
(en) Malcolm Milne – Olympedia
(en) Malcolm Milne – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Malcolm Milne – Australian Olympic Committee
(en) Malcolm Milne – Sport Australia Hall of Fame
(en) Malcolm Milne – FIS (alpint)
(en) Malcolm Milne – ski-db.com | Malcolm Milne (født 5. november 1948 i Myrtleford, Victoria) er en tidligere australsk alpinist. | 199,385 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vestfold_og_Telemark | 2023-02-04 | Vestfold og Telemark | ['Kategori:59,5°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vestfold og Telemark'] | Vestfold og Telemark er et fylke på Østlandet i Norge som er under avvikling. Det består av Telemark og Vestfold. Fylkene ble tvangssammenslått i 2020. Stortinget vedtok å oppløse fylket og gjenopprette Telemark og Vestfold som selvstendige fylker 14. juni 2022.Telemark stemte mot sammenslåing, mens Vestfold stemt for. Fylkene ble tvangssammenslått i 2020. Selv om fylkeskommunen er slått sammen er Telemark og Vestfold fortsatt i andre administrative sammenhenger to separate områder, og de to fylkene utgjør hvert sitt valgdistrikt og lagsogn. Drøyt 87 % av fylkets areal utgjøres av landskapet Telemark, mens 59 % av befolkningen bor i Vestfold. Fylket ligger i to forskjellige bispedømmer; Telemark tilhører Agder og Telemark bispedømme mens Vestfold tilhører Tunsberg bispedømme. Fylket grenser til Viken i nord og øst, Agder i sør, Vestland i vest og Rogaland i sørvest.
Fylket omfatter et areal på 17 466 km² med 417 127 innbyggere og en befolkningstetthet på 23,8 innb./km² per 1. juli 2018. Hovedsete for fylkeskommunen og største tettsted er Skien, mens hovedsete for statsforvalterembetet er Tønsberg.Vestfold og Telemark har en stor variasjon av sentralisert og desentralisert befolkning. 83% av fylkets innbyggere bor på bare 3 642 km² i det sydøstlige hjørnet av fylket i de to tilgrensende distriktene Grenland og Vestfold, tilsvarende 20 % av arealet. De ni mest folkerike kommunene, og de fem største tettstedene i fylket ligger i disse distriktene og har en befolkningstetthet på 95,9 innb./km²; dette er nesten rundt tre ganger høyere enn det europeiske gjennomsnittet. Distriktene som omfatter det tettbefolkede området av fylket utgjør en sentral del av regionen rundt Oslofjorden, som er Norges mest urbaniserte område. Grenland og særdeles Vestfold er svært sammenknyttet med områder som Drammensregionen, Stor-Oslo og Fredrikstad/Sarpsborg, som tilsammen har en befolkning på over 1,7 millioner, altså ca 30% av den norske befolkningen. De største delene av fylket, Øvre Telemark, har derimot liten tilknytning til disse områdene, og er preget av bygder, skog, fjell og, i motsetning til de de store nord-sørgående dalførene på Østlandet ellers, et komplisert nettverk av daler.
Telemark og Vestfold er historisk og kulturelt to forskjellige regioner, med hver sin identitet, og ved sammenslåingen ble det derfor valgt et dobbeltnavn.
| Vestfold og Telemark er et fylke på Østlandet i Norge som er under avvikling. Det består av Telemark og Vestfold. Fylkene ble tvangssammenslått i 2020. Stortinget vedtok å oppløse fylket og gjenopprette Telemark og Vestfold som selvstendige fylker 14. juni 2022.Telemark stemte mot sammenslåing, mens Vestfold stemt for. Fylkene ble tvangssammenslått i 2020. Selv om fylkeskommunen er slått sammen er Telemark og Vestfold fortsatt i andre administrative sammenhenger to separate områder, og de to fylkene utgjør hvert sitt valgdistrikt og lagsogn. Drøyt 87 % av fylkets areal utgjøres av landskapet Telemark, mens 59 % av befolkningen bor i Vestfold. Fylket ligger i to forskjellige bispedømmer; Telemark tilhører Agder og Telemark bispedømme mens Vestfold tilhører Tunsberg bispedømme. Fylket grenser til Viken i nord og øst, Agder i sør, Vestland i vest og Rogaland i sørvest.
Fylket omfatter et areal på 17 466 km² med 417 127 innbyggere og en befolkningstetthet på 23,8 innb./km² per 1. juli 2018. Hovedsete for fylkeskommunen og største tettsted er Skien, mens hovedsete for statsforvalterembetet er Tønsberg.Vestfold og Telemark har en stor variasjon av sentralisert og desentralisert befolkning. 83% av fylkets innbyggere bor på bare 3 642 km² i det sydøstlige hjørnet av fylket i de to tilgrensende distriktene Grenland og Vestfold, tilsvarende 20 % av arealet. De ni mest folkerike kommunene, og de fem største tettstedene i fylket ligger i disse distriktene og har en befolkningstetthet på 95,9 innb./km²; dette er nesten rundt tre ganger høyere enn det europeiske gjennomsnittet. Distriktene som omfatter det tettbefolkede området av fylket utgjør en sentral del av regionen rundt Oslofjorden, som er Norges mest urbaniserte område. Grenland og særdeles Vestfold er svært sammenknyttet med områder som Drammensregionen, Stor-Oslo og Fredrikstad/Sarpsborg, som tilsammen har en befolkning på over 1,7 millioner, altså ca 30% av den norske befolkningen. De største delene av fylket, Øvre Telemark, har derimot liten tilknytning til disse områdene, og er preget av bygder, skog, fjell og, i motsetning til de de store nord-sørgående dalførene på Østlandet ellers, et komplisert nettverk av daler.
Telemark og Vestfold er historisk og kulturelt to forskjellige regioner, med hver sin identitet, og ved sammenslåingen ble det derfor valgt et dobbeltnavn.
== Historie ==
Vestfold og Telemark består av tidligere Telemark fylke og Vestfold fylke, unntatt Svelvik kommune, som ble overført til Viken.
Telemark fylke ble etablert i 1919 som en videreføring av det tidligere Bratsberg amt, som hadde vært et len og amt siden unionen med Danmark. Bratsberg amt og det senere Telemark fylke består av flere tildels overlappende historiske distrikter. Selve navnet Telemark omfattet ikke opprinnelig områdene ved kysten, og mindretallet på Stortinget gikk derfor inn for navnet Grenland-Telemark da det moderne fylket ble etablert.
Vestfold fylke ble etablert i 1919 som en videreføring av det tidligere Jarlsberg og Larviks amt. Sistnevnte ble selv etablert i 1821 da grevskapene Laurvig og Jarlsberg ble avviklet og slått sammen til et felles amt.
=== Sammenslåingsprosessen ===
En eventuell sammenslåing av fylker har vært diskutert i flere år med ulike konstellasjoner. Telemark fylkesting stemte i april 2017 mot sammenslåing med Vestfold. Vestfold fylkesting hadde vedtak på at fylket ønsket sammenslåing med både Telemark og Buskerud. Stortinget vedtok sammenslåing av Telemark og Vestfold 8. juni 2017 med virkning fra 1. januar 2020.Tidlig i forhandlingene ble navnet «Skagerrak» brukt om det sammenslåtte fylket; dette er navnet på et havområde som ligger langs fylkets kyst. Skagerak er historisk, og fortsatt viktig for de sydlige og mest sentrale delene av fylket, men strekningen har sitt navn fra den Nederlandske betegnelsen på kyststrekningen ved Skagen i Danmark på motsatt side av havet, og forhandlingsutvalget ble derfor tidlig enige om å finne et annet navn. Språkrådet anbefalte navnet Telemark og Vestfold som navn på den nye regionen. Telemark fylkesting fattet vedtak om at navnet Telemark måtte være med i det nye regionnavnet, mens Vestfold foreslo navnet Vest-Viken, som fikk kritikk blant annet fordi navnet opprinnelig ble skapt av Nasjonal Samling som navn på Buskerud og Vestfold, og fordi Telemark fylkesting mente det uansett var lite relevant for Telemark, som stort sett ligger utenfor det historiske Viken.
10. november 2017 trakk Vestfold forslaget Vest-Viken og det ble klart at begge fylkene støttet Språkrådets forslag om Telemark og Vestfold. I begrunnelsen for at navnet Telemark måtte være med het det at Telemark er en innarbeidet merkevare og at det vil være helt feil å ikke bruke dette navnet videre, og at dette argumentet også taler for at det bør stå foran Vestfold i navnet. Navnet ble endelig bestemt å skulle være Vestfold og Telemark fra 1. januar 2020. Per 2018 er den alfabetiske formen Telemark og Vestfold brukt i navnene på ulike offentlige virksomheter og de to formene er omtrent like mye brukt i språkbruk ellers.
Hvor hovedstedene for fylkeskommunen og det daværende fylkesmannsembetet (nå statsforvalterembetet) skulle være skapte også en het og lang debatt mellom de daværende fylkestingene i de to tidligere fylkene. Telemark fylkesting ga et klart uttrykk for at de ville ha fylkesmannens hovedsete i Skien og fylkeskommunens sete i Tønsberg, men underveis så hadde regjeringen allerede lagt fylkesmannsembetet hovedkontor til Tønsberg. Selv stemte Vestfold fylkesting for at fylkesrådmennene skulle få fullmakt til å utrede nytt hovedsete fra 2023, men daværende kommunalminister Jan Tore Sanner sa at ingen av de tidligere fylkene skulle ha både fylkesmannen og fylkeskommunen samlet i sitt tidligere fylke.
Sanner advarte til slutt de daværende fylkesordførerne og fylkestingene om at det kunne bli iverksatt statlig innblanding underveis i sammenslåingsprosessen, dersom fylkestingene ikke kom til enighet eller fattet vedtak om valg av fylkeshovedstad innen kort tid. Ettersom innblanding ikke var ønskelig av noen av fylkestingene, så ble det til slutt vedtatt av fylkestingene at fylkeshovedstaden skulle bli Skien, til tross for at dette var i mot begge fylkestingenes egne ønsker.
Fylkesmannen i Vestfold og Telemark ble slått sammen til ett embete 1. januar 2019, med Per Arne Olsen som fylkesmann og Tønsberg som hovedsete. Fra 1. januar 2021 er navnet på embetet endret til Statsforvalteren i Vestfold og Telemark, med Per Arne Olsen fortsettende i embetet med sin nye tittel som statsforvalter og Tønsberg fortsatt som hovedsete.
=== Avvikling fra 1. januar 2024 ===
Etter at Fremskrittspartiet gikk ut av regjeringen i januar 2020 varslet SV et stortingsforslag som åpner for at tvangssammenslåtte fylker kan oppheve tvangssammenslåingen dersom de ønsker det.Fylkestinget vedtok med stort flertall den 15. februar at det skal søkes om deling av storfylket og opprettelse av to nye fylkeskommuner, Vestfold og Telemark. I forkant av debatten ble spørsmålet sendt på høring til kommunene, og dette viste et stort flertall som gikk inn for deling. Voteringen i fylkestinget gav som resultat at 42 representanter stemte for at det skal søkes om deling av fylket, og 19 stemte for at fylket skal opprettholdes. Det skal følgelig sendes inn søknad til Kommunaldepartementet om deling av Vestfold og Telemark innen 1. mars 2022, og storfylket antas å opphøre 1. januar 2024, og to nye Vestfold og Telemark fylkeskommuner opprettes fra samme dato.
== Distrikter ==
Vestfold og Telemark fylke består av følgende tradisjonelle distrikter. For det tidligere Telemark fylkes vedkommende er distriktsinndelingen svært kompleks og overlappende, og definisjonene har endret seg over tid.
Det tidligere Telemark fylke (tidligere kalt Bratsberg amt)
Øvre Telemark (historisk kalt Telemark, eller Skattlandet), også underinndelt i Vest-Telemark og Aust-Telemark
Midt-Telemark (historisk kalt Grenland), for administrative formål også regnet til Nedre Telemark
Grenland (historisk kalt Tiendetaket, eller Skiensfjorden), for administrative formål også regnet til Nedre Telemark
Vestmar
Det tidligere Vestfold fylke (tidligere kalt Jarlsberg og Larviks amt)
== Politikk ==
=== Politisk fylkesledelse ===
Fylkeskommunen styres etter formannskapsmodellen. Fylkestinget har 61 representanter. Den politiske posisjonen i fylkestinget består av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, med støtte fra MDG og Rødt. Til sammen har de fem partiene 36 av 61 representanter, et flertall, i fylkestinget.
Fylkesordføreren i Vestfold og Telemark siden 2019 er Terje Riis-Johansen fra Senterpartiet. Fylkesvaraordføreren er tidligere fylkesordfører i Telemark Sven Tore Løkslid fra Arbeiderpartiet.
I tillegg utgjøres den politiske ledelsen av fem hovedutvalgsledere:
Hovedutvalgsleder for utdanning og kompetanse: Mette Kalve (Ap)
Hovedutvalgsleder for samferdsel: Arve Høiberg (Ap)
Hovedutvalgsleder for kultur, folkehelse, tannhelse og idrett: Maja Foss Five (Ap)
Hovedutvalgsleder for næring og reiseliv: Truls Vasvik (Ap)
Hovedutvalgsleder for klima, areal og plan: Ådne Naper (SV)
=== Kommuner ===
Det er 23 kommuner i Vestfold og Telemark fylke:
== Tettsteder ==
De største tettstedene i Vestfold og Telemark fylke, rangert etter innbyggertall 1. januar 2022 (kommune i parentes):
Porsgrunn/Skien: 94 709 (Bamble, Porsgrunn, Skien) Her inngår byene Brevik, Langesund, Porsgrunn, Skien og Stathelle.
Tønsberg: 54 580 (Færder, Tønsberg)
Sandefjord: 45 816 (Sandefjord)
Larvik: 26 851 (Larvik)
Horten: 20 758 (Horten)
Notodden: 9 041 (Notodden)
Holmestrand: 8 023 (Holmestrand)
Stavern: 5 902 (Larvik)
Kragerø: 5 366 (Kragerø)
Stokke: 4 221 (Sandefjord)
Vear: 3 727 (Sandefjord, Tønsberg)
Bø: 3 609 (Midt-Telemark)
Selvik: 3 374 (Sande)
Rjukan: 3 003 (Tinn)
Åsgårdstrand: 2 944 (Horten, Tønsberg)
Tjøme: 2 882 (Færder)
Sem: 2 706 (Sandefjord, Tønsberg)
Andebu: 2 532 (Sandefjord)
Revetal/Bergsåsen: 2 441 (Tønsberg)
Gullhaug: 2 472 (Holmestrand)
Ulefoss: 2 302 (Nome)
Sande: 2 308 (Sande)
Melsomvik: 2 067 (Sandefjord)Brevik, Holmestrand, Horten, Kragerø, Langesund, Larvik, Notodden, Porsgrunn, Rjukan, Sandefjord, Skien, Stathelle, Stavern, Tønsberg og Åsgårdstrand har bystatus.
Se også Tettsteder i Vestfold og Tettsteder i Telemark.
== Severdigheter ==
=== Grenland og Midt-Telemark ===
Telemarkskanalen
Brekkeparken, Skien
Snipetorp, Skien
Bakken
Henrik Ibsen Museum, Skien
Skien kirke
Skien Fritidspark
Vealøs, Skien (utsiktspunkt og turområde)
Norsjø
Gea Norvegica Geopark (flere kommuner)
Porsgrunn Bymuseum
DuVerden sjøfartsmuseum og vitensenter, Porsgrunn
Brevik
Langesund sentrum, Bamble
Tangen fort
Bø Sommarland
Lifjell
Lærkekåsa Vingård
Ulefos Hovedgaard
Fossum hovedgård, Skien
=== Notodden, Tinn og Hjartdal (Aust-Telemark) ===
UNESCO´s verdensarv: Rjukan–Notodden industriarv
Heddal stavkirke
Gaustatoppen
Hardangervidda
Tinnsjå
Tuddal
Heddal bygdetun
Krossobanen
Rjukanfossen, Rjukanbanen og Rjukanbadet
Gaustabanen
Tinnnsjøfergene
Tinn museum
Røyslandberget
Gaustablikk
=== Kragerø og Drangedal (Vestmar) ===
Kragerø sentrum
Berg-Kragerø museum
Kittelsenhuset
Jomfruland
Gautefall
=== Vest-Telemark ===
Dyrsku'n
Haukelifjell
Telemarkskanalen
Dalen Hotel
Rauland skisenter
Hardangervidda nasjonalpark
Eidsborg stavkirke
Norsk skieventyr
Vest-Telemark Museum
Rui-plassen, Dalen
Vinje Biletgalleri, Vinje
Seljordsvatn
Jettegrytene i Nissedal
=== Larvik ===
Bøkeskogen
Stavern
Fredriksvern
Minnehallen
Herregården (Larvik)
Larvik Museum
Fritzøehus
=== Horten ===
Borrehaugene
Løvøy kapell
Marinemuseet
Preus museum
Borre kirke
Tordenskjoldeika
=== Tønsberg og Færder ===
Verdens Ende
Slottsfjellet
Oseberghaugen
Haugar
Sem kirke
Jarlsberg hovedgård
Slottsfjellmuseet
Haugar Vestfold kunstmuseum
Nordbyen
Herkelås
Tjøme kirke
Færder nasjonalpark
Besøksenter våtmark Ilene
=== Sandefjord ===
Hvalfangstmuseet
Sjøfartsmuseet
Sandefjord kirke
Sandar kirke
Gokstadhaugen
Haugenfeltet
Høyjord stavkirke
Istrehågan
== Transport ==
Fylket krysses av to store jernbanelinjer, Vestfoldbanen, operert av Vy med Skien stasjon som endestasjon, og Sørlandsbanen, operert av Go-Ahead. Fylket har også mindre jernbanestrekninger, blant disse, Bratsbergsbanen som forbinder Vestfoldbanen med Sørlandsbanen.
Det går to europaveier gjennom fylket. E18 Krysser fylket i syd, E134 i nord. R36 er en annen viktig vei som forbinder Øvre Telemark med resten av fylket.
E18 og Vestfoldbanen kan beskrives som hovedtransportårene i fylket, da disse forbinder alle de store tettstedene med hverandre.
To fylkeskommunale selskaper står for kollektivtransporten i fylket, Vestfold Kollektivtrafikk i Vestfold og Farte i Telemark, sistnevnte med hovedfokus på Grenland. Øvrige ruter opereres av Nor-Way og Vy Buss.
Østlandets nest største lufthavn, Sandefjord lufthavn, ligger her. Det er sekundærflyplass for Oslo, og hovedflyplass for mange ruter for befolkningen på vestsiden av Oslofjorden. Det ligger også flere mindre flyplasser rundt om i fylket, som for eksempel Skien lufthavn, Tønsberg flyplass og Notodden lufthavn.
Langs kysten finner man mye båttraffikk, både privat, kommersiell og innenfor industri og handel.Mellom Horten i Vestfold og Telemark og Moss i Viken over Oslofjorden finner man Bastøferga. Color Line driver fergetrafikk mellom Larvik og Hirtshals i Danmark, og mellom Sandefjord og Strömstad i Sverige. Fjord Line driver fergetrafikk fra Langesund til Hirtshals, Bergen og Stavanger, og mellom Sandefjord og Strömstad i Sverige.
== Fylkeskommunen ==
Vestfold og Telemark fylkeskommune har til sammen ca. 3800 ansatte.Fylkeskommunen har fylkeshus i Skien og Tønsberg, med tidligere Telemark fylkeskommunes fylkeshus i Skien (Fylkesbakken 10) som midlertidig hovedsete og tidligere Vestfold fylkeskommunes fylkeshus i Tønsberg (Svend Foyns gate 9) som en regional møteplass.
Det er planlagt at fylkeskommunens hovedadministrasjon skal flytte fra Fylkesbakken 10 til Torggata 18 i Skien i løpet av 2020. Flyttingen vil skje gradvis.
== Skoler ==
=== Videregående skoler ===
Fylkeskommunen eier og driver 21 videregående skoler:
Bamble videregående skole (Bamble)
Bø vidaregåande skule (Midt-Telemark)
Færder videregående skole (Færder)
Greveskogen videregående skole (Tønsberg)
Hjalmar Johansen videregående skole (Skien)
Holmestrand videregående skole (Holmestrand)
Horten videregående skole (Horten)
Kragerø videregående skole (Kragerø)
Melsom videregående skole (Sandefjord)
Nome videregående skole (Nome)
Notodden videregående skole (Notodde))
Nøtterøy videregående skole (Færder)
Porsgrunn videregående skole (Porsgrunn)
Re videregående skole (Tønsberg)
Rjukan videregående skole (Tinn)
Sande videregående skole (Holmestrand)
Sandefjord videregående skole (Sandefjord)
Skien videregående skole (Skien)
Skogmo videregående skole (Skien)
Thor Heyerdahl videregående skole (Larvik)
Vest-Telemark vidaregåande skule (Tokke, Seljord)
=== Høyere utdanning ===
Universitetet i Sørøst-Norge (Midt-Telemark, Porsgrunn, Notodden, Rauland, Vinje og Horten)
Politihøgskolen (Larvik)
Raulandsakademiet Norsk senter for folkekultur, Rauland
== Referanser == | Vest-Telemark Museum er regionsmuseum for kommunene Tokke, Vinje, Kviteseid, Seljord, Fyresdal og Nissedal, som alle ligger i Vest-Telemark og i den større regionen Øvre Telemark. Museet har ansvar for tolv ulike museumsanlegg i Vest-Telemark. | 199,386 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grimdalstunet | 2023-02-04 | Grimdalstunet | ['Kategori:1973 i Norge', 'Kategori:59,4°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Tokke', 'Kategori:Etableringer i 1973', 'Kategori:Kultur i Tokke', 'Kategori:Museer etablert i 1965', 'Kategori:Norske kunstnerhjem', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vest-Telemark Museum'] | Grimdalstunet er et gammelt gårdstun, nå museum, i grenda Skafså i Tokke kommune, Telemark. Den er kjent som et kunstnerhjem ettersom billedhuggeren Anne Grimdalen (1899–1961) ble født og vokste opp her.
Fjellgården Grimdalen, som ligger på 630 moh., har en historie tilbake til 1600-tallet, og er et av de eldste autentisk bevarte gårdstun i Norge. Det eldste av de ti husene på gården er fra senmiddelalderen, det yngste er fra 1850. Anne Grimdalen vokste opp her som en av ti søsken. Da hun døde i 1961 var allerede en rekke av hennes modeller og støpeoriginaler samlet i et tilbygg ved tunet. Etter hennes død overtok Tokke kommune eierskapet til hennes samlinger av modeller. Gårdstunet ble omgjort til museum fra og med 1965, og i 1973 ble det åpnet et eget museumsbygg for kunsten, i utkanten av gårdstunet.
Livet på gården, og Grimdalens øvrige liv som kunstner, er skildret i hennes livsminner Slik var det utgitt av broren Olav Grimdalen i 2 bind 1973-74. Olav Grimdalen arbeidet også aktivt for å bevare og utvikle Grimdalstunet.
Museet er en del av Vest-Telemark Museum, og er tilgjengelig for publikum i sommersesongen. Museet er både et allment kulturhistorisk museum knyttet til det gamle gårdstunet, et museum over Anne Grimdalens kunst, med i alt ca. 300 objekter, og et galleri med nye, skiftende utstillinger hver sommer. Gårdsmuseet er framstilt slik husene var i Anne Grimdalens barndom. Karl Erik Harrs illustrasjoner til Draumkvedet er en del av museets faste utstilling.
Museet ligger langs fylkesvei 45, ni km fra Dalen.
| Grimdalstunet er et gammelt gårdstun, nå museum, i grenda Skafså i Tokke kommune, Telemark. Den er kjent som et kunstnerhjem ettersom billedhuggeren Anne Grimdalen (1899–1961) ble født og vokste opp her.
Fjellgården Grimdalen, som ligger på 630 moh., har en historie tilbake til 1600-tallet, og er et av de eldste autentisk bevarte gårdstun i Norge. Det eldste av de ti husene på gården er fra senmiddelalderen, det yngste er fra 1850. Anne Grimdalen vokste opp her som en av ti søsken. Da hun døde i 1961 var allerede en rekke av hennes modeller og støpeoriginaler samlet i et tilbygg ved tunet. Etter hennes død overtok Tokke kommune eierskapet til hennes samlinger av modeller. Gårdstunet ble omgjort til museum fra og med 1965, og i 1973 ble det åpnet et eget museumsbygg for kunsten, i utkanten av gårdstunet.
Livet på gården, og Grimdalens øvrige liv som kunstner, er skildret i hennes livsminner Slik var det utgitt av broren Olav Grimdalen i 2 bind 1973-74. Olav Grimdalen arbeidet også aktivt for å bevare og utvikle Grimdalstunet.
Museet er en del av Vest-Telemark Museum, og er tilgjengelig for publikum i sommersesongen. Museet er både et allment kulturhistorisk museum knyttet til det gamle gårdstunet, et museum over Anne Grimdalens kunst, med i alt ca. 300 objekter, og et galleri med nye, skiftende utstillinger hver sommer. Gårdsmuseet er framstilt slik husene var i Anne Grimdalens barndom. Karl Erik Harrs illustrasjoner til Draumkvedet er en del av museets faste utstilling.
Museet ligger langs fylkesvei 45, ni km fra Dalen.
== Litteratur ==
Norske kunstnerhjem; temanummer av Fortidsvern; nr 3, 2005
== Eksterne lenker ==
grimdalstunet.no | Grimdalstunet er et gammelt gårdstun, nå museum, i grenda Skafså i Tokke kommune, Telemark. Den er kjent som et kunstnerhjem ettersom billedhuggeren Anne Grimdalen (1899–1961) ble født og vokste opp her. | 199,387 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aston_Villa_FC | 2023-02-04 | Aston Villa FC | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Aston Villa', 'Kategori:Fotballag etablert i 1874', 'Kategori:Mesterliga-vinnere'] | Aston Villa Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Premier League.
Klubben ble stiftet i 1874, og var en av tolv klubber som startet The Football League i 1888. «The Villans», som er kallenavnet til Aston Villa, spiller hjemmekampene sine på Villa Park i Birmingham. Birmingham, som er Englands nest største by, ligger i den engelske regionen Vest-Midlands, omtrent 20 mil nordvest for London.
26. mai 1982 vant Aston Villa Europacup-finalen mot Bayern München 1–0 på Feyenoord Stadion i Rotterdam, noe som er klubbens hittil største meritt. Aston Villa er syv ganger ligamestre, 7 ganger FA-cup vinnere, 5 ganger ligacup-vinnere og totalt den 5. mestvinnende klubben i England.
Aston Villa spiller sitt viktigste derby mot den bitre rivalen Birmingham City. Dette oppgjøret er kjent under navnet Second City derby og har blitt spilt siden 1879.
Eiere av klubben er NSWE (55 %) og Recon (45 %). Førstnevnte er et selskap eid av den egyptiske milliardæren Nassef Sawiris og den amerikanske milliardæren Wes Edens. De kjøpte opp majoriteten av eierandelene i klubben fra Xia Jiantong ( Recon-gruppen) før 2018/2019-sesongen. Dagens CEO er Christian Purslow, med Jesús García Pitarch (også kalt 'Sosa') som 'Director of football'.
| Aston Villa Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Premier League.
Klubben ble stiftet i 1874, og var en av tolv klubber som startet The Football League i 1888. «The Villans», som er kallenavnet til Aston Villa, spiller hjemmekampene sine på Villa Park i Birmingham. Birmingham, som er Englands nest største by, ligger i den engelske regionen Vest-Midlands, omtrent 20 mil nordvest for London.
26. mai 1982 vant Aston Villa Europacup-finalen mot Bayern München 1–0 på Feyenoord Stadion i Rotterdam, noe som er klubbens hittil største meritt. Aston Villa er syv ganger ligamestre, 7 ganger FA-cup vinnere, 5 ganger ligacup-vinnere og totalt den 5. mestvinnende klubben i England.
Aston Villa spiller sitt viktigste derby mot den bitre rivalen Birmingham City. Dette oppgjøret er kjent under navnet Second City derby og har blitt spilt siden 1879.
Eiere av klubben er NSWE (55 %) og Recon (45 %). Førstnevnte er et selskap eid av den egyptiske milliardæren Nassef Sawiris og den amerikanske milliardæren Wes Edens. De kjøpte opp majoriteten av eierandelene i klubben fra Xia Jiantong ( Recon-gruppen) før 2018/2019-sesongen. Dagens CEO er Christian Purslow, med Jesús García Pitarch (også kalt 'Sosa') som 'Director of football'.
== Meritter ==
Vinner av 2. divisjon: (2) 1937/38 og 1959/60.
Vinner av 3. divisjon: (1) 1971/72.
Finalist i FA-cupen: (4) 1892, 1924, 2000 og 2015.
Finalist i ligacupen: (4) 1963, 1971 og 2010, 2020
== Spillerstall ==
Oppdatert 31. januar 2023
=== Utlånte spillere ===
== Kjente spillere ==
Gabriel Agbonlahor
Stephen Warnock
Emile Heskey
Trevor Ford
Peter McParland
Danny Blanchflower
Eric Houghton
Charlie Aitken
Brian Little
Peter Withe
Dennis Mortimer
Andy Gray
Gordon Cowans
David Platt
Steve Staunton
David Ginola
Christian Benteke
John Carew
Dwight Yorke
Dion Dublin
Paul Merson
Ian Taylor
Paul McGrath
Peter Schmeichel
Juan Pablo Angel
Lee Hendrie
Gareth Barry
Ronny Johnsen
James Milner
Martin Laursen
Gareth Southgate
Ashley Young
Savo MilosevicOlof Mellberg
== Norske spillere ==
Ronny Johnsen
Øyvind Leonhardsen
Eirik Bakke
John Carew
Ørjan Håskjold Nyland
== Managere == | | dødsted = Manchester | 199,388 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinjestoga | 2023-02-04 | Vinjestoga | ['Kategori:59,6°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Vinje', 'Kategori:Kultur i Vinje', 'Kategori:Litterære museer', 'Kategori:Museer i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Sider med kart'] | Vinjestoga er Åsmund Olavsson Vinjes barndomshjem i Telemark. Museet ligger like ved E134 på Vinjesletta i Vinje kommune.
Vinjestoga er en typisk husmannsstue fra 1800-tallet.
| Vinjestoga er Åsmund Olavsson Vinjes barndomshjem i Telemark. Museet ligger like ved E134 på Vinjesletta i Vinje kommune.
Vinjestoga er en typisk husmannsstue fra 1800-tallet.
== Eksterne lenker ==
Vest-Telemark museums hjemmesider | Vinjestoga er Åsmund Olavsson Vinjes barndomshjem i Telemark. Museet ligger like ved E134 på Vinjesletta i Vinje kommune. | 199,389 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gemma_Galgani | 2023-02-04 | Gemma Galgani | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1903', 'Kategori:Fødsler i 1878', 'Kategori:Italienske helgener', 'Kategori:Italienske medlemmer av katolske ordener', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra provinsen Caserta', 'Kategori:Stigmatikere'] | Maria Gemma Umberta Pia Galgani (født 12. mars 1878 i Camigliano i provinsen Caserta i Toscana, død 11. april 1903 i Lucca) er en italiensk helgen anerkjent av Den katolske kirke.
Hun ble saligkåret 14. mai 1933 av pave Pius XI og helligkåret 2. mai 1940 av pave Pius XII.
Hun var en kristen mystiker og stigmatiker. Hun døde bare 25 år gammel av tuberkulose og ble helligkåret primært på grunn av sin livsførsel og religiøse hengivenhet.
Moren døde da Galgani var åtte år. Hennes far sendte henne til Sankt Zita-søstrenes kostskole, som hun beskrev som et «paradis», men måtte slutte før eksamen pga dårlig helse. Hun var 19 år da hennes far døde. Hun måtte da ta seg av sine syv yngre søsken. Da de var gamle nok til å klare seg selv, bodde Gagliani en stund hos en gift tante. To menn fridde til henne, men hun avslo ut fra sitt ønske om tilbaketrekning og ro.Hun fikk hjernehinnebetennelse da hun var 20, men denne forsvant. Ved Jesu hjertefest 8. juni 1899, falt hun plutselig i ekstase. Med hennes egne ord: «I samme øyeblikk kom Jesus til syne med sine sår åpne; men i stedet for blod, skjøt det ut flammer av ild fra sårene.»Resten av uken var de lukket og synlige som hvite arr på huden. Etter februar 1901 opplevde hun Jesu tornekroning (19. juli 1900), pisking (1. mars 1901) og blodsvette i Getsemane. Hun prøvde i ydmykhet å holde sine stigmata hemmelig gjennom å ha på seg svarte hansker og en nonnelignende kjole.
I denne perioden hevdet hun å se sin skytsengel daglig, og hun sendte ham angivelig ofte ut i ærend, vanligvis med beskjeder til hennes skriftefar i Roma. Angivelig mottok hun også besøk av Jesus og jomfru Maria, og djevelen viste seg og prøvde å lokke henne til å spytte på korset og bryte en rosenkrans.Merkene på Galgani ble sagt alltid å stemme overens med det krusifikset hun mediterte over.Som ofte med disse fenomenene, var kirkens representanter skeptiske, og i 1901 forbød hennes skriftefar henne å akseptere sårmerkene: Etter intense bønner opphørte fenomenet. Men de hvite arrene var synlige helt til hennes død.Langfredag 1903 lå hun med utstrakte armer i en forlenget ekstase, «naglet med Jesus til korset», sa hun. Neste dagen fikk hun den siste olje og døde.
| Maria Gemma Umberta Pia Galgani (født 12. mars 1878 i Camigliano i provinsen Caserta i Toscana, død 11. april 1903 i Lucca) er en italiensk helgen anerkjent av Den katolske kirke.
Hun ble saligkåret 14. mai 1933 av pave Pius XI og helligkåret 2. mai 1940 av pave Pius XII.
Hun var en kristen mystiker og stigmatiker. Hun døde bare 25 år gammel av tuberkulose og ble helligkåret primært på grunn av sin livsførsel og religiøse hengivenhet.
Moren døde da Galgani var åtte år. Hennes far sendte henne til Sankt Zita-søstrenes kostskole, som hun beskrev som et «paradis», men måtte slutte før eksamen pga dårlig helse. Hun var 19 år da hennes far døde. Hun måtte da ta seg av sine syv yngre søsken. Da de var gamle nok til å klare seg selv, bodde Gagliani en stund hos en gift tante. To menn fridde til henne, men hun avslo ut fra sitt ønske om tilbaketrekning og ro.Hun fikk hjernehinnebetennelse da hun var 20, men denne forsvant. Ved Jesu hjertefest 8. juni 1899, falt hun plutselig i ekstase. Med hennes egne ord: «I samme øyeblikk kom Jesus til syne med sine sår åpne; men i stedet for blod, skjøt det ut flammer av ild fra sårene.»Resten av uken var de lukket og synlige som hvite arr på huden. Etter februar 1901 opplevde hun Jesu tornekroning (19. juli 1900), pisking (1. mars 1901) og blodsvette i Getsemane. Hun prøvde i ydmykhet å holde sine stigmata hemmelig gjennom å ha på seg svarte hansker og en nonnelignende kjole.
I denne perioden hevdet hun å se sin skytsengel daglig, og hun sendte ham angivelig ofte ut i ærend, vanligvis med beskjeder til hennes skriftefar i Roma. Angivelig mottok hun også besøk av Jesus og jomfru Maria, og djevelen viste seg og prøvde å lokke henne til å spytte på korset og bryte en rosenkrans.Merkene på Galgani ble sagt alltid å stemme overens med det krusifikset hun mediterte over.Som ofte med disse fenomenene, var kirkens representanter skeptiske, og i 1901 forbød hennes skriftefar henne å akseptere sårmerkene: Etter intense bønner opphørte fenomenet. Men de hvite arrene var synlige helt til hennes død.Langfredag 1903 lå hun med utstrakte armer i en forlenget ekstase, «naglet med Jesus til korset», sa hun. Neste dagen fikk hun den siste olje og døde.
== Referanser == | Maria Gemma Umberta Pia Galgani (født 12. mars 1878 i Camigliano i provinsen Caserta i Toscana, død 11. | 199,390 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Don%E2%80%99t_Break_the_Oath | 2023-02-04 | Don’t Break the Oath | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Mercyful Fate-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 1984', 'Kategori:Roadrunner Records-album'] | Don't Break the Oath er det andre studioalbumet til det danske heavy metal-bandet Mercyful Fate.
Albumet ble utgitt i 1984 på Roadrunner Records. Albumet ble utgitt på nytt i 1997 og 2007. Metal-Rules.com har utnevnt albumet som det beste ekstrem metal albumet noensinne.
| Don't Break the Oath er det andre studioalbumet til det danske heavy metal-bandet Mercyful Fate.
Albumet ble utgitt i 1984 på Roadrunner Records. Albumet ble utgitt på nytt i 1997 og 2007. Metal-Rules.com har utnevnt albumet som det beste ekstrem metal albumet noensinne.
== Sporliste ==
«A Dangerous Meeting» – 5:10
«Nightmare» – 6:19
«Desecration of Souls» – 4:54
«Night of the Unborn» – 4:59
«The Oath» – 7:31
«Gypsy» – 3:08
«Welcome Princes of Hell» – 4:03
«To One Far Away» – 1:31
«Come to the Sabbath» – 5:19
«Death Kiss» – 4:30 (bonusspor på 1997 utgivelsen)
== Personell ==
King Diamond – Vokal
Hank Shermann – Gitar
Michael Denner – Gitar
Timi «Grabber» Hansen – Bassgitar
Kim Ruzz – Slagverk
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Don't Break the Oath på Discogs
(en) Don't Break the Oath på MusicBrainz
(en) Don't Break the Oath på Spotify
(en) Don't Break the Oath på AllMusic | lenke | 199,391 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%89mile_Druart | 2023-02-04 | Émile Druart | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske bueskyttere', 'Kategori:Bueskyttere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Deltakere for Belgia under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i bueskyting', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Belgia'] | Émile Druart var en belgisk bueskytter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Druart kom på delt andreplass i bueskyting, Sur la perche à la herse, sammen med Auguste Serrurier fra Frankrike under OL 1900 i Paris. Landsmannen Emmanuel Foulon vant konkurransen og ble olympisk mester.
| Émile Druart var en belgisk bueskytter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Druart kom på delt andreplass i bueskyting, Sur la perche à la herse, sammen med Auguste Serrurier fra Frankrike under OL 1900 i Paris. Landsmannen Emmanuel Foulon vant konkurransen og ble olympisk mester.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Sølv i bueskyting, Sur la perche à la herse
== Eksterne lenker ==
(en) Émile Druart – Olympedia
(en) Émile Druart – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Émile Druart – TheSports.org | Émile Druart var en belgisk bueskytter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris. | 199,392 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Louis_Glineux | 2023-02-04 | Louis Glineux | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske bueskyttere', 'Kategori:Bueskyttere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Deltakere for Belgia under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Fødsler 10. desember', 'Kategori:Fødsler i 1849', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Belgia', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i bueskyting'] | Louis Glineux (født 10. desember 1849) var en belgisk bueskytter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Glineux kom på tredjeplass i bueskyting, Sur la perche à la pyramide, under OL 1900 i Paris. Émile Grumiaux fra Frankrike vant konkurransen og ble olympisk mester foran sin landsmann Auguste Serrurier.
| Louis Glineux (født 10. desember 1849) var en belgisk bueskytter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Glineux kom på tredjeplass i bueskyting, Sur la perche à la pyramide, under OL 1900 i Paris. Émile Grumiaux fra Frankrike vant konkurransen og ble olympisk mester foran sin landsmann Auguste Serrurier.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Bronse i bueskyting, Sur la perche à la pyramide Frankrike
== Eksterne lenker ==
(en) Louis Glineux – Olympics.com
(en) Louis Glineux – Olympic.org
(en) Louis Glineux – Olympedia
(en) Louis Glineux – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Louis Glineux (født 10. desember 1849) var en belgisk bueskytter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris. | 199,393 |
null | 2023-02-04 | Nord-Irlands kvinnelandslag i fotball | null | null | null | Alfie Wylie| | 199,394 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Freiberger_Mulde | 2023-02-04 | Freiberger Mulde | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:13°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elbens vassdragsområde', 'Kategori:Elver i Sachsen', 'Kategori:Elver i Tsjekkia'] | Freiberger Mulde er en elv i Sachsen i Tyskland og en av sideelvene til Mulde fra høyre med en lengde på 124 kilometer. Elven har sitt utspring i Erzgebirge nær Moldava i Tsjekkia og renner nordvestover før den krysser grensen til Tyskland etter noen få kilometer.
Videre renner elven til byen Freiberg (som har gitt navn til elven), og nordvestover gjennom Nossen, Döbeln og Leisnig. Et par kilometer nord for Colditz renner Freiberger Mulde sammen med Zwickauer Mulde og danner elven Mulde, som er en av sideelvene til Elben.
| Freiberger Mulde er en elv i Sachsen i Tyskland og en av sideelvene til Mulde fra høyre med en lengde på 124 kilometer. Elven har sitt utspring i Erzgebirge nær Moldava i Tsjekkia og renner nordvestover før den krysser grensen til Tyskland etter noen få kilometer.
Videre renner elven til byen Freiberg (som har gitt navn til elven), og nordvestover gjennom Nossen, Döbeln og Leisnig. Et par kilometer nord for Colditz renner Freiberger Mulde sammen med Zwickauer Mulde og danner elven Mulde, som er en av sideelvene til Elben.
== Eksterne lenker ==
(en) Freiberger Mulde – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | lengde = 124 | 199,395 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_4336 | 2023-02-04 | Fylkesvei 4336 | ['Kategori:Fylkesveier i Rogaland', 'Kategori:Veier i Hå'] | Fylkesvei 4336 går fra Vigrestad i Hå kommune via Småhaugane og tilbake igjen til Vigrestad. Veien er 2,6 km lang.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 143.
| Fylkesvei 4336 går fra Vigrestad i Hå kommune via Småhaugane og tilbake igjen til Vigrestad. Veien er 2,6 km lang.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 143.
== Kommuner og knutepunkter ==
Hå
SmåhauganeGrønholsvegen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv4336
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger | Fylkesvei 4336 går fra Vigrestad i Hå kommune via Småhaugane og tilbake igjen til Vigrestad. Veien er 2,6 km lang. | 199,396 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dana_Winner | 2023-02-04 | Dana Winner | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske sangere', 'Kategori:Fødsler 10. februar', 'Kategori:Fødsler i 1965', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Hasselt', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Dana Winner (født 10. februar 1965 i Hasselt i Belgia) er en flamsk sangerinne. Hennes opprinnelige navn er Chantal Vanlee.
| Dana Winner (født 10. februar 1965 i Hasselt i Belgia) er en flamsk sangerinne. Hennes opprinnelige navn er Chantal Vanlee.
== Biografi ==
Med hjelp fra Jean Klüger utga Dana Winner i 1990 sin første singel, Op het dak van de wereld. Det er en oversatt coverversjon av låten Top of the world av Carpenters fra 1973. Hun slo for alvor gjennom i 1993 med låten Woordenloos. I 1995 kom hennes så langt eneste låt som har figurert på den nederlandske topp-40 lista: Westenwind, en coverinnspilling etter One way wind av The Cats fra Volendam.Dana Winner turnerer mest i Nederland, men hun er også en etterspurt artist utenlands. I Tyskland, Canada og særlig Sør-Afrika har hun derfor ofte konserter. Fra slutten av 1990-tallet begynte hun også å gi ut album på andre språk enn nederlandsk.
== Diskografi ==
(1989): Op Het Dak Van De Wereld...
(1991): Adios
(1993): Regenbogen
(1994): Mijn Paradijs
(1995): Regen Van Geluk
(1996): Waar Is Het Gevoel?
(1997): Wo Ist Das Gefühl?
(1997): Geef Me Je Droom
(1998): In Love With You
(1999): Yours Forever
(1999): Ergens In Mijn Hart
(1999): Mein Weg...
(2000): Licht En Liefde
(2001): Rainbows Of Love
(2001): Unforgettable
(2002): Unforgettable Too
(2003): One Way Wind
(2003): Märchenland Der Gefühle
(2005): Beautiful Life
(2005): Het Laatste Nieuws
(2006): Als Je Lacht
(2008): Tussen Nu En Morgen
(2010): Parels Uit De Noordzee
(2011): Kerst Met Dana Winner
(2016): Puur
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Dana Winner – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Dana Winner på Internet Movie Database
(en) Dana Winner på Discogs
(en) Dana Winner på MusicBrainz
(en) Dana Winner på MusicBrainz
(en) Dana Winner på Spotify
(en) Dana Winner på Songkick
(en) Dana Winner på Songkick
(en) Dana Winner på AllMusic
Dana Winner på Facebook
Dana Winner på Instagram
Dana Winner på YouTube | Dana Winner (født 10. februar 1965 i Hasselt i Belgia) er en flamsk sangerinne. | 199,397 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Friedberger_Ach | 2023-02-04 | Friedberger Ach | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Elver i Bayern', 'Kategori:Sideelver til Donau'] | Friedberger Ach er en elv i Bayern i Tyskland og en av sideelvene til Donau fra høyre med en lengde på 110 kilometer. Elven har sitt utspring i landsbyen Untermühlhausen, nordøst for Landsberg am Lech. På det meste av lengden renner den parallelt med elven Lech, med en avstand på bare noen få kilometer.
Byer langs Friedberger Ach er blant andre Weil, Prittriching, Mering, Friedberg, Rehling, Thierhaupten og Rain. Etter Rain renner Friedberger Ach østover, parallelt til Donau før de renner sammen nær Oberhausen. | Friedberger Ach er en elv i Bayern i Tyskland og en av sideelvene til Donau fra høyre med en lengde på 110 kilometer. Elven har sitt utspring i landsbyen Untermühlhausen, nordøst for Landsberg am Lech. På det meste av lengden renner den parallelt med elven Lech, med en avstand på bare noen få kilometer.
Byer langs Friedberger Ach er blant andre Weil, Prittriching, Mering, Friedberg, Rehling, Thierhaupten og Rain. Etter Rain renner Friedberger Ach østover, parallelt til Donau før de renner sammen nær Oberhausen. | | sideelver = | 199,398 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Beginning | 2023-02-04 | The Beginning | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Mercyful Fate-album', 'Kategori:Roadrunner Records-album', 'Kategori:Samlealbum fra 1987'] | The Beginning er et samlealbum fra Mercyful Fate.
Albumet ble utgitt av Roadrunner Records i 1987 og inneholder bandets første EP; Mercyful Fate, og fem spor som ikke tidligere er utgitt. Albumet ble utgitt etter at bandet ble oppløst i 1985.
| The Beginning er et samlealbum fra Mercyful Fate.
Albumet ble utgitt av Roadrunner Records i 1987 og inneholder bandets første EP; Mercyful Fate, og fem spor som ikke tidligere er utgitt. Albumet ble utgitt etter at bandet ble oppløst i 1985.
== Sporliste ==
«Doomed by the Living Dead» – 5:07
«A Corpse without Soul» – 6:52
«Nuns Have No Fun» – 4:17
«Devil Eyes» – 5:48
«Curse of the Pharaohs» – 3:50 |¹
«Evil» – 4:01 |¹
«Satan's Fall» – 10:28 |¹
«Black Masses» – 4:30 |²
«Black Funeral» – 2:52 |²|¹ Fra The Friday Rock Show 19. mars 1983
|² Fra Metallic Storm sessions | lenke | 199,399 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.