url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Ja,_vi_elsker_dette_landet | 2023-02-04 | Ja, vi elsker dette landet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Nasjonalsanger', 'Kategori:Norges dokumentarv', 'Kategori:Norges nasjonaldag', 'Kategori:Sanger av Bjørnstjerne Bjørnson', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | «Ja, vi elsker dette landet» er en patriotisk sang skrevet i 1859 av Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910) og tonesatt av Rikard Nordraak (1842–66). Fra midten av 1860-tallet til begynnelsen av 1900-tallet overtok denne sangen gradvis som den mest anerkjente norske nasjonalsangen. Stortinget vedtok onsdag 11. desember 2019 enstemmig å anerkjenne den som Norges offisielle nasjonalsang. Tidligere har flere andre sanger vært regnet som nasjonalsanger i Norge og på det meste av 1800-tallet var det andre sanger som var mest anerkjent, først og fremst «Norges Skaal» og «Sønner av Norge».
Første versjon av teksten ble trykt anonymt i Aftenbladet 1. oktober 1859 under overskriften «Norsk Fædrelandssang». Den var tilegnet kong Karl IV i anledning Stortingets åpning. I 1863 ble en omarbeidet versjon trykt i Illustreret Nyhedsblad. Da var den signert og kong Karl ute av bildet både i tilegnelsen og i selve diktet. Den utforming diktet fikk i Bjørnsons diktsamling Digte og Sange fra 1870, er blitt stående som den endelige. Den har da åtte strofer og heter rett og slett «Ja, vi elsker». Bjørnstjerne Bjørnsons fetter Rikard Nordraak tonesatte «Ja, vi elsker» for mannskor, 21 år gammel. Melodien ble antakelig til høsten 1863 mens Nordraak studerte i Berlin.
Den 17. mai 1864 ble sangen sunget offentlig for første gang av 24 mannssangere på Eidsvoll i forbindelse med Grunnlovens femtiårsjubileum: tolv sangere fra Norges nest eldste kor, Den norske studentersangforening, åtte fra Handelsstandens Sangforening og fire fra Kristiania Haandverker Sangforening. Senere samme dag ble den gjentatt i Christiania av et mannskor på vel 200 sangere. Dermed var tradisjonen med korsang fra hovedtrappa foran universitetet i hovedstaden på 17. mai innledet. Konserten skal ha hatt flere tusen tilhørere.
Frem til tidlig på 1900-tallet ble både «Sønner av Norge» og «Ja, vi elsker dette landet» brukt som nasjonalsang, men «Sønner av Norge» ble brukt i offisielle sammenhenger. Stortingets kulturkomité gikk 14. november 2019 inn for at «Ja, vi elsker dette landet» skulle bli Norges nasjonalsang.
| «Ja, vi elsker dette landet» er en patriotisk sang skrevet i 1859 av Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910) og tonesatt av Rikard Nordraak (1842–66). Fra midten av 1860-tallet til begynnelsen av 1900-tallet overtok denne sangen gradvis som den mest anerkjente norske nasjonalsangen. Stortinget vedtok onsdag 11. desember 2019 enstemmig å anerkjenne den som Norges offisielle nasjonalsang. Tidligere har flere andre sanger vært regnet som nasjonalsanger i Norge og på det meste av 1800-tallet var det andre sanger som var mest anerkjent, først og fremst «Norges Skaal» og «Sønner av Norge».
Første versjon av teksten ble trykt anonymt i Aftenbladet 1. oktober 1859 under overskriften «Norsk Fædrelandssang». Den var tilegnet kong Karl IV i anledning Stortingets åpning. I 1863 ble en omarbeidet versjon trykt i Illustreret Nyhedsblad. Da var den signert og kong Karl ute av bildet både i tilegnelsen og i selve diktet. Den utforming diktet fikk i Bjørnsons diktsamling Digte og Sange fra 1870, er blitt stående som den endelige. Den har da åtte strofer og heter rett og slett «Ja, vi elsker». Bjørnstjerne Bjørnsons fetter Rikard Nordraak tonesatte «Ja, vi elsker» for mannskor, 21 år gammel. Melodien ble antakelig til høsten 1863 mens Nordraak studerte i Berlin.
Den 17. mai 1864 ble sangen sunget offentlig for første gang av 24 mannssangere på Eidsvoll i forbindelse med Grunnlovens femtiårsjubileum: tolv sangere fra Norges nest eldste kor, Den norske studentersangforening, åtte fra Handelsstandens Sangforening og fire fra Kristiania Haandverker Sangforening. Senere samme dag ble den gjentatt i Christiania av et mannskor på vel 200 sangere. Dermed var tradisjonen med korsang fra hovedtrappa foran universitetet i hovedstaden på 17. mai innledet. Konserten skal ha hatt flere tusen tilhørere.
Frem til tidlig på 1900-tallet ble både «Sønner av Norge» og «Ja, vi elsker dette landet» brukt som nasjonalsang, men «Sønner av Norge» ble brukt i offisielle sammenhenger. Stortingets kulturkomité gikk 14. november 2019 inn for at «Ja, vi elsker dette landet» skulle bli Norges nasjonalsang.
== Historikk ==
Bjørnson var sommeren 1859 et par måneder på Wernersholm hos sin venn Georg Krohn. Blant annet skrev han «Ja, vi elsker dette landet» der og fullførte Arne mens han var der. Diktet «Ja, vi elsker dette landet» var opprinnelig tiltenkt Arne.Bjørnstjerne Bjørnsons fedrelandsdikt ble til i flere trinn, i takt med utviklingen av norsk nasjonal- og selvstendighetsfølelse i løpet av 1800-tallet. Den tidligste versjonen av diktet fra 1859 sprang ut av en krise i forholdet mellom Norge og unionspartneren Sverige. Det rådet usikkerhet rundt den norsk-svenske kong Karl IVs utnevning av ny stattholder for Norge.
Nordmennene ønsket ikke noe slikt embete, som de mente understreket Norges underlegenhet i unionen.
Bjørnson var på denne tid politisk redaktør av den liberale avisen Aftenbladet. Da unionskongen Karl høsten 1859 kom til hovedstaden Christiania for å åpne det nyvalgte Stortinget, publiserte Bjørnson anonymt 1. oktober på avisens forside diktet «Norsk Fædrelandssang tilegnet Norges Konge Hans Majestæt Kong Karl». Han sier altså ikke Norges og Sveriges konge, noe som understreket dikterens syn på fedrelandets selvstendighet. I denne form inneholdt diktet en strofe der Bjørnson bad kongen om å verne norsk selvstendighet innenfor unionen.
Få år senere blusset den gamle konflikten mellom Danmark og Tyskland om de danske hertugdømmene Slesvig og Holsten opp på ny. Bjørnson omarbeidet nå diktet og gjorde det til et innlegg i striden. Han fjernet blant annet strofen om kong Karl, endret tittelen til «Fædrelandssang» og la til to nye strofer om betydningen av skandinavisk samhold, forlik og forsoning. Diktet ble 20. desember 1863 trykt i Illustreret Nyhedsblad, der man kunne lese at «nu vi staa tre Brødre sammen / og skal saadan staa!» Med det siktet Bjørnson til at de tre skandinaviske land måtte stå samlet og støtte hverandre. Manuskriptet som ligger til grunn for denne versjonen, er det eneste man kjenner til nasjonalsangen. Det tilhører i dag Gunnerusbiblioteket, Universitetsbiblioteket i Trondheim.
Enda en gang omarbeidet dikteren sin fedrelandshyllest. I løpet av 1860-årene hadde konflikten innenfor den norsk-svenske unionen blusset opp på ny, knyttet til både svenske og norske forsøk på revisjon av den norske grunnloven i mer unionsvennlig retning. Bjørnsons protest mot slike tendenser kom blant annet i dikts form. Da han i 1870 utgav sin eneste diktsamling, Digte og Sange, inneholdt boken også det tidligere fedrelandsdiktet i ny versjon, nå under tittelen «Sang for Norge». Her understreker Bjørnson på ny nordmennenes vilje til forsvar av landets fred og frihet, samtidig som han sier at «vi heller landet brænte / end det kom til fald». Det er denne tredje hovedversjon av diktet, med åtte strofer, som er blitt stående som Norges nasjonalsang.
== Originalmanuskript ==
Et manuskript håndskrevet av Bjørnstjerne Bjørnsons fra 1863 er den eldste bevarte utgaven. Det eies av NTNU Universitetsbiblioteket i Trondheim. Manuskripet ble i 2012 innlemmet i Norges dokumentarv, et register over de viktigste dokumentene i norsk historie. Det er en nasjonal utgave av UNESCOs Verdensminne-program (Memory of the World).
== Moderne perspektiver på teksten ==
Teksten har vært gjenstand for ulike tolkninger. En omfattende presentasjon av tekst og musikk foreligger i boken Historien om ja, vi elsker. Teksten handler om norsk historie frem til 1864, men har også et framtidsperspektiv.
Andre syn på teksten er fremmet av blant andre førsteamanuensis i nordisk språkvitenskap Roger Lockertsen. Ifølge ham formidler teksten «et gammeldags innhold med et totalt utdatert kvinnesyn, og syn på krig og fred». Han bruker blant annet som eksempel uttrykket «også vi, når det blir krevet, for dets fred slår leir», som «handler om å lage en militærleir. Det høres fredelig ut, men er det ikke». Som eksempel på sangens kvinnesyn trekker han frem linjene «alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett» og «kvinner selv sto opp og strede som de var menn». Lockertsen peker på at sangen i dag svært sjelden synges i sin helhet, og uttaler at «jeg tror ikke folk vet hva sangen handler om».I boken Bjørnsons sangskatt fremmes imidlertid et annet syn: «Forbilder finnes selvsagt i andre nordiske nasjonalsanger, men «Ja, vi elsker» skiller seg ut gjennom sine pregnante bilder, sitt enkle ordvalg og sin prunkløshet. De tre første strofene uttrykker kjærlighet til land og folk og minner om hvordan historiens konger og hærførere, og likedan menige kvinner og menn i bygd og by har beskyttet sitt fedreland. Ikke bare vinnerne er i fokus, men like mye, eller mer, de mange fra de «tusen hjem». Det er disse som har bidratt til å bygge Norge, også med sine tårer. Selv om krise og krig danner bakteppe for de ulike tekstversjonene av «Ja, vi elsker», betoner de åtte strofene etiske verdier som ansvarlighet, samhold, trofasthet, historisk bevissthet, fredsvilje, forlik, utholdenhet, tillitsfullhet, forsakelse, skamfølelse og gudstro. Det må være unikt at en nasjonalsang nevner ordet skam og streifer tanken om at man kan ha sviktet noen. Å spore internasjonal empati i en nasjonalsang er usedvanlig.»
== Nordraaks komposisjon ==
Teksten ble tonesatt for mannskor av Bjørnsons 21-årige fetter, Rikard Nordraak. Nordraaks renskrevne manuskript tilhører Nasjonalbiblioteket og stammer trolig fra høsten 1863. Komponisten har brukt den opprinnelige tekstversjonen fra 1859 som grunnlag. Sangen lød første gang offentlig 17. mai 1864 ved femtiårsjubileet for den norske grunnloven av 1814. 24 sangere fra hovedstadens tre største og eldste mannskor, Den norske studentersangforening, Kristiania Haandverker Sangforening og Handelsstandens Sangforening, fremførte den på Eidsvoll hvor grunnloven var undertegnet. Senere på dagen lød sangen i reprise i Christiania fra et utvidet kor på 200 sangere, nå også fra turnernes sangforening. Sangen slo straks an og ble allerede fra høsten 1864 brukt ved offentlige markeringer og omtalt som selve fedrelandssangen. Både dikt og melodi kom raskt inn i allsangbøker og skolesanghefter. Da de første lydopptak ble gjort tidlig på 1900-tallet, ble sangen spilt inn, både her til lands og i utlandet.
== Utgitt som mannskorsang i 1864 ==
Mannskordirigenten Johan Diederich Behrens har eid musikkmanuskriptet og har notert i det både med penn og blyant. I andre halvdel av 1800-tallet ga Behrens ut serier med mannskorsanger, de fleste publisert i hans Samling af flerstemmige Mandssange for større og mindre Sangforeninger. «Ja, vi elsker» (med tittelen Fædrelandssang) var den første av Nordraaks mannskorsanger som ble trykt i denne samlingen, som utkom heftevis. Det skjedde høsten 1864.
Behrens la Nordraaks manuskript til grunn, tok delvis hensyn til Bjørnsons tekstrevisjon fra 1863 og lot endringer han selv innførte i manuskriptets notebilde, komme med i den trykte utgaven.
Nordraak har ikke gitt «Ja, vi elsker» noen tempo- eller karakterbetegnelse. Det var Behrens som la inn anvisning om et marsjpreg i Nordraaks manuskript og i den første trykte versjon av melodien. Bjørnson selv kalte sin fedrelandssang en hymne, og skal flere ganger ha protestert mot en hurtig fremføring. De små retningslinjer vi har fra Nordraak selv om foredraget, tyder på at han ønsket at sangen ikke skulle synges for hurtig og bastant. Det kan tyde på at komponisten har villet understreke ettertanke snarere enn selvhevdelse.
== Tekst ==
Bjørnson skrev diktet med datidens norske rettskrivning. Moderne versjoner følger ikke alltid Bjørnsons stavemåte og rim og rytme i diktet. Tegnsettingen varierer også noe mellom de forskjellige utgivelsene, hovedsakelig bruken av tankestrek, komma og punktum. Samlet betyr alle slike endringer at det finnes flere versjoner av diktet, spesielt vers 1, 7 og 8 som blir sunget og reprodusert mest.
Ved sang gjentas de to siste linjene, og ved andre repetisjon gjentas også ett eller to av ordene.
=== Verset om Karl IV ===
Bjørnsons første versjon av diktet inneholdt, som tidligere nevnt, seks vers: de fem ovenstående vers 1-4 og 7. Det sjette verset, som Bjørnson senere fjernet, kom mellom ovenstående vers 4 og 7.
«Broderpakten» som det her blir referert til var en militær allianse mellom Norge, Sverige og Danmark om å hjelpe hverandre hvis et av landene skulle komme under militært angrep. Nettopp dette skjedde da prøyssiske tropper invaderte Sønderjylland i februar 1864. Likevel fikk Danmark ingen hjelp fra sine allierte partnere. Dette bruddet på «broderpakten» knuste en gang for alle manges drøm om et samlet Skandinavia.
=== Fotnoter til teksten ===
== Innspillinger (i utvalg) ==
1ste Brigades Musikkorps. Innspilt i Kristiania tidlig i september 1905. Utgitt på de akustiske 78-platene 80109 og Zonophone 70078
Kvartetten Klang/Jens Berntsen. Innspilt i Kristiania tidlig i september 1905. Utgitt på den akustiske 78-platen Zonophone 74009.
Hans Hedemark. Innspilt i Kristiania tidlig i september 1905. Utgitt på de akustiske 78-platene Gramophone 2-82409 og Gramophone 282218.
Medlemmer av 2:den Brigades Musikkorps. Innspilt i Kristiania cirka oktober 1907. Utgitt på den akustiske 78-platen Zonophone X-70039.
Medlemmer av 2:den Brigades Musikkorps. Innspilt i Kristiania cirka oktober 1907. Utgitt på de akustiske 78-platene Gramophone 80356, Gramophone 280043 samt Gramophone 580094.
Halfdan Rode med orgel. Innspilt i Kristiania i september 1909. Utgitt på den akustiske 78-platen Gramophone 2-82806.
Kvartetten Klang/Jens Berntsen. Innspilt i Kristiania 6. september 1911. Utgitt på de akustiske 78-platene Gramophone 284127 og Gramophone X 1467.
Hans Hedemark med orgel. Innspilt i Kristiania 4. september 1912. Utgitt på den akustiske 78-platen Gramophone 282218X.
2den Divisions Musikkorps. Innspilt i Kristiania 9. august 1919. Utgitt på de akustiske 78-platene Gramophone 7-280143, Gramophone X 97, His Master's Voice A.L. 327 samt His Master's Voice A.L. 654.
Herman Ivarson med akk. (trp., vln. og hammondorgel). Arr.: Herman Ivarson. Utgitt på 78-platen Victor V-15066 i 1941.
Sangselskapet «A Capella» Dir.: Hans Solum. Innspilt i Oslo 26. mars 1943. Utgitt på 78-platen Telefunken T-8476.
Bjølsen Ungdomskorps Dir.: Musikkløytnant Lorang Andresen. Unnspilt i Oslo i april i 1949. Utgitt på 78-platen His Master's Voice A.L. 2989.
Den norske studentersangforening Dir.: Sigurd Torkildsen. Utgitt på 78-platen Musica A 3085.
Akademisk korforening. Dirigent: A. Hegstad. Innspilt i Universitetets Aula, Oslo, 18. mars 1956. Utgitt på 78-platen His Master's Voice AL 6013 og på EP-platen HMV 7EGN 2.
Kampen Janitsjar. Innspilt 22. april 1968. Utgitt på EP-platen RCA REP 414.
Det Norske Solistkor. Dirigent Grete Pedersen. Innspilt i Oslo rådhus 29. november 2005. Brukes av NRK og TV2 etter nyttårstalene. Opptak tilgjengelig på YouTube.
== Litteratur ==
Jørgensen, Jon Gunnar; Lysdahl, Anne Jorunn Kydland; Ystad, Vigdis (2002). Historien om «Ja, vi elsker». Oslo: Pax. ISBN 9788253023762. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Kydland, Anne Jorunn; Norheim, Øyvind; Ystad, Vigdis (2010). Bjørnsons sangskatt: 15 bjørnsonsanger: tekstene og de mest brukte melodiene. Oslo: Messel. ISBN 9788276311150. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Teksten er oversatt til engelsk, tysk og andre språk; noen av lenkene øverst til venstre inneholder oversettelser.
Instrumental versjon
United States Navy Band: Norway (National Anthem).mp3 (lydfil)
Originalmanuskriptet ved Gunnerusbiblioteket | Ja er et ord i det norske språk som ofte klassifiseres som en interjeksjon eller et adverb. «Ja» indikerer enighet og er det motsatte av «nei». | 199,500 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aiguille_du_Midi | 2023-02-04 | Aiguille du Midi | ['Kategori:45°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i de franske Alpene', 'Kategori:Fjell over 3000 meter', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Aiguille du Midi er et fjell i Mont Blanc-massivet i De franske Alpene med en høyde på 3842 meter over havet.
Det går en kabelbane til toppen av fjellet, Téléphérique de l'Aiguille du Midi, som ble bygd i 1955, og som i tjue år var den kabelbanen som nådde høyest i verden. Kabelbanen innehar fortsatt rekorden som den høyeste vertikale stigningen til en kabelbane, fra 1035 moh. til 3842 moh. En tur fra Chamonix til toppen av Aiguille du Midi, en stiging på 2 800 meter, tar omtrent 20 minutter.
Toppen har i dag en utkikksplattform, en kafé og en gavebutikk. Den populære skiløypen Vallée Blanche begynner her, og den nærliggende hytten Cosmiques er startpunktet for turer til toppen av Mont Blanc. Fra Aiguille går det en annen kabelbane over isbreen Glacier de Geant til Point Helbronner (3 452 moh.) på den italienske siden av Mont Blanc-massivet. Fra Point Helbronner går det en kabelbane til Entrevés, en landsby nær Courmayeur i Aostadalen (Italia).
| Aiguille du Midi er et fjell i Mont Blanc-massivet i De franske Alpene med en høyde på 3842 meter over havet.
Det går en kabelbane til toppen av fjellet, Téléphérique de l'Aiguille du Midi, som ble bygd i 1955, og som i tjue år var den kabelbanen som nådde høyest i verden. Kabelbanen innehar fortsatt rekorden som den høyeste vertikale stigningen til en kabelbane, fra 1035 moh. til 3842 moh. En tur fra Chamonix til toppen av Aiguille du Midi, en stiging på 2 800 meter, tar omtrent 20 minutter.
Toppen har i dag en utkikksplattform, en kafé og en gavebutikk. Den populære skiløypen Vallée Blanche begynner her, og den nærliggende hytten Cosmiques er startpunktet for turer til toppen av Mont Blanc. Fra Aiguille går det en annen kabelbane over isbreen Glacier de Geant til Point Helbronner (3 452 moh.) på den italienske siden av Mont Blanc-massivet. Fra Point Helbronner går det en kabelbane til Entrevés, en landsby nær Courmayeur i Aostadalen (Italia).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Aiguille du Midi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Aiguille du Midi er et fjell i Mont Blanc-massivet i De franske Alpene med en høyde på 3842 meter over havet. | 199,501 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Michaela_Grey | 2023-02-04 | Michaela Grey | ['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 18. desember', 'Kategori:Fødsler i 1972', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Vest-Virginia', 'Kategori:Piercere'] | Michaela Grey (født 18. desember 1972) er en amerikansk piercer og grunnlegger av Association of Professional Piercers. Hun har også vært redaktør for magasinet Piercing Fans International Quarterly.
| Michaela Grey (født 18. desember 1972) er en amerikansk piercer og grunnlegger av Association of Professional Piercers. Hun har også vært redaktør for magasinet Piercing Fans International Quarterly.
== Biografi ==
Michaela Grey vokste opp i Vest-Virginia, men reiste som 20-åring til San Francisco der hun i 1991 fikk jobb på Jim Wards piercingstudio Gauntlet, det første i piercingstudioet i Amerika. Der ble hun regnet som en av de beste piercerne på den tiden, og hadde diverse ærestittler.
Etter at hun uttalte ting med bakgrunn i rykter[hvilke?] som senere ble motbevist, svekket dette hennes posisjon som profesjonell piercer sent på 1990-tallet.
Senere var hele piercingbransjen i fare for å bli ulovlig, da myndighetene mente det manglet regulering. Grey etablerte da Association of Professional Piercers for å organisere pircere i en verdensomspennende organisasjon.
I dag bor Grey i New York.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Michaela Grey hos Encyclopedia BMEzine | Michaela Grey (født 18. desember 1972) er en amerikansk piercer og grunnlegger av Association of Professional Piercers. | 199,502 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Franti%C5%A1ek_Machovsky | 2023-02-04 | František Machovsky | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøhmere', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Fødselsår ikke oppgitt', 'Kategori:Tsjekkoslovakiske turnere'] | František Machovsky var en turner fra Böhmen, i dagens Tsjekkia.
Han deltok i det turn-VM i 1909, der det ble sølv i lagkonkurransen, bak Frankrike. Frankrike vant alle gullmedaljene i dette VM.
Siden medaljevinnerne som representerte det østerriks-ungarske imperiet kom fra Böhmen, ble de vunnede medaljene flere år senere overført til Tsjekkoslovakia av FIG.
| František Machovsky var en turner fra Böhmen, i dagens Tsjekkia.
Han deltok i det turn-VM i 1909, der det ble sølv i lagkonkurransen, bak Frankrike. Frankrike vant alle gullmedaljene i dette VM.
Siden medaljevinnerne som representerte det østerriks-ungarske imperiet kom fra Böhmen, ble de vunnede medaljene flere år senere overført til Tsjekkoslovakia av FIG.
== Eksterne lenker ==
Sport-komplett.de – VM-deltakere | }} | 199,503 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Franti%C5%A1ek_Mr%C3%A1%C4%8Dek | 2023-02-04 | František Mráček | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøhmere', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Fødselsår ikke oppgitt', 'Kategori:Tsjekkoslovakiske turnere'] | František Mráček var en turner fra Böhmen, i dagens Tsjekkia.
Han deltok i det turn-VM i 1909, der det ble sølv i lagkonkurransen, bak Frankrike. Frankrike vant alle gullmedaljene i dette VM.
Siden medaljevinnerne som representerte det østerriks-ungarske imperiet kom fra Böhmen, ble de vunnede medaljene flere år senere overført til Tsjekkoslovakia av FIG.
| František Mráček var en turner fra Böhmen, i dagens Tsjekkia.
Han deltok i det turn-VM i 1909, der det ble sølv i lagkonkurransen, bak Frankrike. Frankrike vant alle gullmedaljene i dette VM.
Siden medaljevinnerne som representerte det østerriks-ungarske imperiet kom fra Böhmen, ble de vunnede medaljene flere år senere overført til Tsjekkoslovakia av FIG.
== Eksterne lenker ==
Sport-komplett.de – VM-deltakere | }} | 199,504 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jimmy_Bain_(fotballspiller) | 2023-02-04 | Jimmy Bain (fotballspiller) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 22. september', 'Kategori:Dødsfall i 1969', 'Kategori:Fotballspillere for Brentford FC', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Rutherglen Glencairn FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Brentford FC', 'Kategori:Fødsler 6. februar', 'Kategori:Fødsler i 1899', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra South Lanarkshire', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skotske fotballspillere', 'Kategori:Skotske fotballtrenere'] | James «Jimmy» Bain (født 6. februar 1902 i Rutherglen, South Lanarkshire – død 22. desember 1969 i Polegate, Sussex) var en skotsk fotballspiller som spilte for Manchester United, Glasgow Strathclyde, Rutherglen Glencairn og Brentford.
Han kom til Manchester United fra Glasgow Strathclyde i oktober 1922. Han spilte seks år på Old Trafford, men spilte bare fire kamper for førstelaget. Han ble solgt til Brentford i november 1928.
Han var yngre bror av David Bain.
| James «Jimmy» Bain (født 6. februar 1902 i Rutherglen, South Lanarkshire – død 22. desember 1969 i Polegate, Sussex) var en skotsk fotballspiller som spilte for Manchester United, Glasgow Strathclyde, Rutherglen Glencairn og Brentford.
Han kom til Manchester United fra Glasgow Strathclyde i oktober 1922. Han spilte seks år på Old Trafford, men spilte bare fire kamper for førstelaget. Han ble solgt til Brentford i november 1928.
Han var yngre bror av David Bain.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jimmy Bain – Soccerbase.com (manager) | James «Jimmy» Bain (født 6. februar 1902 i Rutherglen, South Lanarkshire – død 22. | 199,505 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Association_of_Professional_Piercers | 2023-02-04 | Association of Professional Piercers | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Organisasjoner fra USA', 'Kategori:Piercing'] | Association of Professional Piercers er den eldste og lengstlevende organisasjonen for profesjonelle piercere. Den ble grunnlagt i USA av Michaela Grey.
De første medlemmene var piercere av Gauntlet og andre tidlige piercingstudioer. Men i dag er det medlemmer fra hele verden. Ikke alle piercingstudioer har organisert seg i denne organisasjonen, men det trenger ikke bety at piercingstudioet ikke er profesjonelt.
Organisasjonen jobber for å spre informasjon til både kunder og piercere, og de jobber med juridisk assistanse til land hvor piercing er litt ved siden av loven. Organisasjonen arrangerer også årlige møter som bringer mange av de beste pircerne i verden sammen for å dele kunnskap.
| Association of Professional Piercers er den eldste og lengstlevende organisasjonen for profesjonelle piercere. Den ble grunnlagt i USA av Michaela Grey.
De første medlemmene var piercere av Gauntlet og andre tidlige piercingstudioer. Men i dag er det medlemmer fra hele verden. Ikke alle piercingstudioer har organisert seg i denne organisasjonen, men det trenger ikke bety at piercingstudioet ikke er profesjonelt.
Organisasjonen jobber for å spre informasjon til både kunder og piercere, og de jobber med juridisk assistanse til land hvor piercing er litt ved siden av loven. Organisasjonen arrangerer også årlige møter som bringer mange av de beste pircerne i verden sammen for å dele kunnskap.
== Eksterne lenker ==
Association of Professional Piercers hos Encyclopedia BMEzine
(en) Offisielt nettsted | Association of Professional Piercers er den eldste og lengstlevende organisasjonen for profesjonelle piercere. Den ble grunnlagt i USA av Michaela Grey. | 199,506 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jada_Pinkett_Smith | 2023-02-04 | Jada Pinkett Smith | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 18. september', 'Kategori:Fødsler i 1971', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Baltimore', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA'] | Jada Koren Pinkett-Smith (født Jada Koren Pinkett 18. september 1971 i Baltimore i Maryland i USA) er en amerikansk skuespillerinne og sangerinne.
| Jada Koren Pinkett-Smith (født Jada Koren Pinkett 18. september 1971 i Baltimore i Maryland i USA) er en amerikansk skuespillerinne og sangerinne.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Hennes far var entreprenør og hennes mor var sykepleier. Foreldrene tok ut skilsmisse etter kun få måneders ekteskap. Jada Pinkett ble uteksaminert med hovedfag i teater fra Baltimore School for the Arts, der hun møtte klassekameraten Tupac Shakur, som hun utviklet et nært vennskap med. I dokumentaren Tupac: Resurrection sier Shakur at «Jada er mitt hjerte. Hun vil fortsatt være vennen min resten av mitt liv». De forble tette venner inntil Shakurs død i 1996. I 2018 avslørte Pinkett Smith at hun hadde blitt diagnostisert med alopesi.
=== Karriere ===
Jada Pinkett Smiths store karrieregjennombrudd kom i 1991 da hun fikk en rolle i NBCs situasjonskomedie A Different World, en spin-off fra The Cosby Show. Hun gjorde sin debut i en spillefilm to år senere, i Menace II Society (1993). Hun fikk imidlertid ingen internasjonal anerkjennelse før sin rolle mot Eddie Murphy i gjenskapelsen av Den helskrudde professoren (1996).
I tillegg til være foran kamera, har hun også tilbragt en del tid bak det, som regissør av musikkvideoer. Hun har også skapt «Maja», et T-skjorte– og kjolemerke for damer, som for det meste selges via postordre.
Jada Pinkett giftet seg med skuespiller Will Smith den 31. desember 1997, og sammen har de en sønn, Jaden Christopher Syre Smith (født 8. juli 1998), og en datter, Willow Camille Reign Smith (født 31. oktober 2000). Hun er også stemor til Smiths sønn fra et tidligere ekteskap, Willard «Trey» Smith III (født i 1992).
Jada Pinkett Smith er i tillegg til å være skuespiller involvert som vokalist i nu metal/rapcore-bandet Wicked Wisdom, som lanserte et selvtitulert debutalbum den 21. februar 2006. Bandet var også med på turnéen Ozzfest sommeren 2005.
== Bemerkelsesverdige opptredener på TV og i film ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Jada Pinkett Smith – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jada Pinkett Smith på Internet Movie Database
(sv) Jada Pinkett Smith i Svensk Filmdatabas
(da) Jada Pinkett Smith på Filmdatabasen
(da) Jada Pinkett Smith på Filmdatabasen
(da) Jada Pinkett Smith på Scope
(fr) Jada Pinkett Smith på Allociné
(en) Jada Pinkett Smith på AllMovie
(en) Jada Pinkett Smith hos Turner Classic Movies
(en) Jada Pinkett Smith hos Rotten Tomatoes
(en) Jada Pinkett Smith hos The Movie Database
(en) Jada Pinkett Smith på Discogs
(en) Jada Pinkett Smith på MusicBrainz
(en) Jada Pinkett Smith på Spotify
(en) Jada Pinkett Smith på Last.fm
(en) Jada Pinkett Smith på Genius — sangtekster
(en) Jada Pinkett Smith på AllMusic
Jada Pinkett Smith på Twitter
Jada Pinkett Smith på Facebook
Jada Pinkett Smith på YouTube | | kjønn = kvinne | 199,507 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arne_Storr%C3%B8nningen | 2023-02-04 | Arne Storrønningen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 15. september', 'Kategori:Fødsler i 1956', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske journalister', 'Kategori:Norske redaktører', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Arne Storrønningen (født 1956) er en norsk fagpresseredaktør med mer enn tretti års erfaring som journalist, redaktør og kommunikasjonsrådgiver fra presse og organisasjoner.
Storrønningen har vært redaktør for flere norske fagblader: (Handikapnytt 1994-1997, Velferd (1997–2001) og Folkevett (2001–). Han har særlig jobbet med områder som velferdsutvikling, velferdspolitikk, klima- og miljøpolitikk, energi, utvikling av grønn teknologi og bærekraftig forbruk og vekst.
Han publiserer jevnlig artikler og kommentarer på sin private blogg.
| Arne Storrønningen (født 1956) er en norsk fagpresseredaktør med mer enn tretti års erfaring som journalist, redaktør og kommunikasjonsrådgiver fra presse og organisasjoner.
Storrønningen har vært redaktør for flere norske fagblader: (Handikapnytt 1994-1997, Velferd (1997–2001) og Folkevett (2001–). Han har særlig jobbet med områder som velferdsutvikling, velferdspolitikk, klima- og miljøpolitikk, energi, utvikling av grønn teknologi og bærekraftig forbruk og vekst.
Han publiserer jevnlig artikler og kommentarer på sin private blogg.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Storrønningens blog | Arne Storrønningen (født 1956) er en norsk fagpresseredaktør med mer enn tretti års erfaring som journalist, redaktør og kommunikasjonsrådgiver fra presse og organisasjoner. | 199,508 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mont_Blanc | 2023-02-04 | Mont Blanc | ['Kategori:45°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Aostadalen', 'Kategori:Fjell i de franske Alpene', 'Kategori:Fjell over 4000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Mont Blanc (fransk: Mont Blanc; italiensk: Monte Bianco, begge i betydningen «det hvite fjell») er Vest-Europas høyeste fjell med sine 4 808,73 moh., ifølge målingen av 13. september 2017, og ligger i de franske Alpene, på grensen mot Italia og nær grensen til Sveits. Høyden varierer noe fra år til år med den vekslende snømengden på toppen. Isbreen på toppen er opptil 23 meter høy.
Den første som besteg Mont Blanc var ved Jacques Balmat og Michel-Gabriel Paccard, den 8. august 1786. Mont Blanc er Vest-Europas høyeste fjell, men Elbrus i Kaukasusfjellene (Russland) er med sine 5 642 moh det høyeste fjellet i Europa.
Italienere og franskmenn strides om dette fjellet. På italienske kart ligger toppen på grensen mellom de to landene, mens den på franske kart ligger klart inne i Frankrike.
Mont Blanc-tunnelen, mellom Chamonix i Frankrike og Courmayeur i Italia, ble påbegynt i 1957 og sto ferdig i 1965. Den er 11,6 km lang.
Sammenlagt har om lag 300 klatrere omkommet i Alpene siden 1. juni 2008, hvorav om cirka 200 på Mont Blanc.
24. januar 1966 krasjet en Air India Boeing 707 i fjellet, og 117 mennesker omkom.
| Mont Blanc (fransk: Mont Blanc; italiensk: Monte Bianco, begge i betydningen «det hvite fjell») er Vest-Europas høyeste fjell med sine 4 808,73 moh., ifølge målingen av 13. september 2017, og ligger i de franske Alpene, på grensen mot Italia og nær grensen til Sveits. Høyden varierer noe fra år til år med den vekslende snømengden på toppen. Isbreen på toppen er opptil 23 meter høy.
Den første som besteg Mont Blanc var ved Jacques Balmat og Michel-Gabriel Paccard, den 8. august 1786. Mont Blanc er Vest-Europas høyeste fjell, men Elbrus i Kaukasusfjellene (Russland) er med sine 5 642 moh det høyeste fjellet i Europa.
Italienere og franskmenn strides om dette fjellet. På italienske kart ligger toppen på grensen mellom de to landene, mens den på franske kart ligger klart inne i Frankrike.
Mont Blanc-tunnelen, mellom Chamonix i Frankrike og Courmayeur i Italia, ble påbegynt i 1957 og sto ferdig i 1965. Den er 11,6 km lang.
Sammenlagt har om lag 300 klatrere omkommet i Alpene siden 1. juni 2008, hvorav om cirka 200 på Mont Blanc.
24. januar 1966 krasjet en Air India Boeing 707 i fjellet, og 117 mennesker omkom.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Mont Blanc – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Mont Blanc – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Mont Blanc-massivet (italiensk: Massiccio del Monte Bianco; fransk: Massif du Mont-Blanc) er en fjellkjede i de vestlige delene av Alpene. Den er oppkalt etter Mont Blanc, som med sine 4 808 moh er den høyeste fjelltoppen i Alpene. | 199,509 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paxos | 2023-02-04 | Paxos | ['Kategori:20°Ø', 'Kategori:39°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:De joniske øyer', 'Kategori:Kommuner i Hellas', 'Kategori:Korfu', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Hellas'] | Paxos eller Paxi (gresk: Παξοί, Paxoi) er den minste av De joniske øyer. Det greske navnet er en flertallsform som viser til en hel gruppe øyer, der de største er Paxos og Antipaxos (en naboøy). Den fremste byen og setet for kommunen er Gaios. I gresk mytologi skapte Poseidon øyen da han slo Korfu med gaffelen sin, slik at han og hustruen Amfitrite kunne få litt fred og ro.
| Paxos eller Paxi (gresk: Παξοί, Paxoi) er den minste av De joniske øyer. Det greske navnet er en flertallsform som viser til en hel gruppe øyer, der de største er Paxos og Antipaxos (en naboøy). Den fremste byen og setet for kommunen er Gaios. I gresk mytologi skapte Poseidon øyen da han slo Korfu med gaffelen sin, slik at han og hustruen Amfitrite kunne få litt fred og ro.
== Geografi ==
Paxos er omtrent 13 km lang og stiger opp mot vest. Vestkysten er dominert av bratte kalksteinsklipper som er sterkt erodert fra havet og med mange blå grotter som man kan nå med båt fra Gaios. Mye av landskapet er fremdeles dekket av olivenlunder. Disse strekker seg fra Lakka, havnelandsbyen i nord, via Magazia til Gaios, hovedbyen. Produksjon av olivenolje, såpe og fiske er et supplement til turismen, som har vært hovedindustrien på øya siden 1960-årene. På denne tiden ble kysten rundt Gaios kraftig utbygget for å ta imot turistene, noe som i stor grad har endret kystlinjen rundt Gaios. Det går daglig ferjer og hydrofoiler fra Korfu og til Parga på fastlandet, i tillegg til sjøflyforbindelse med Korfu by i turistsesongen. Iblant går det også båt til Albania (feriebyen Saranda og den gresk-romerske bosetning Butrint).
== Historie ==
Selv om det muligens har vært bosetting på øya siden førhistorisk tid, er fønikerne tradisjonelt regnet som de første bosetterne på Paxos. Navnet på øya er antatt å kommer fra Pax, som betyr «skifer» på deres språk.Romerne styrte øya fra 200-tallet f.Kr. og under perioden med bysantinsk styre og i middelalderen ble øya stadig plyndret av sjørøvere. Etter flere herskere og etter korstogene var ferdig ble øya underlagt av republikken Venezia mot slutten av 1300-tallet.
Under Napoleonskrigene ble De joniske øyer tatt av Frankrike, deretter en russisk-osmansk allianse. Den 13. februar 1814 overga øya seg til den britiske marine ved fregatten HMS «Apollo» og 160 tropper fra 2. greske lette infanteri fra Kefallinia og 35. regiment av kongelige korsarer. Til sist etablerte britene De joniske øyers forente stater i 1815 som et britisk protektorat. I 1864 ble øya sammen med resten av De joniske øyer av gitt til den greske stat.
== Provinsen ==
Provinsen Paxoi (gresk: Επαρχία Παξών) var en av provinsene til prefekturet Korfu. Dets område tilsvaret med det som i dag er kommunen Paxoi. Dette systemet ble nedlagt i 2006.
== Utenlandske beboere ==
Blant de velkjente delvis fastboende britiske beboere var Audrey Good, tidligere kommandant av FNs flyktningleirer i Epirus som følge av den greske borgerkrigen i 1946-1949. Andre var skuespilleren Peter Bull og forfatter av boken It isn't all Greek to me og skuespilleren Susannah York. En del medlemmer av familien Agnelli, kjent fra bilselskapet Fiat, har bygget et palassaktig feriebolig, komplett med tårn i middelalderstil, på en liten øy kalt Kaltonisi liggende nær sørenden, «hælen», på Paxos, nær den populære stranden Mongonissi.
Tilstedeværelsen av slike beboere og utviklingen av kystomårdet, hovedsakelig av italienere, forklarer hvorfor Paxos har de dyreste eiendommene i Hellas. Et av landemerkene i Loggos, det såkalte herskapshuset, ble solgt for 1,6 millioner € i 2006.
== Bosetninger ==
Antipaxos (naboøy)
Apergatika
Argyratika
Aronatika
Dalietatika
Gaios (sete)
Gramatikeika
Lakka (nest største bosetning)
Longos (tredje største bosetning)
Magazia
Makratika
Ozias
Platanos
Porto Longos
Velianitatika
Vlakhopoulatika
Zenebissatika
== Transport ==
Øya blir betjent av hydrofoilbåter og ferger fra det greske fastlandet ved havnen i Igoumenitsa (1,5 timer), hydrofoilbåter fra Korfu (1 time) og fra Bari og Brindisi i Italia (4 timer). Det er ingen flyplass på øya, unntatt et privat eid sjøflytjeneste (7 minutter fra Korfu by) som er operert av AirSea Lines, men per slutten av 2009 var denne tjenesten ikke lenger fungerende.
== Dialekt ==
Dialekten på øya minner om den samme som snakkes på Korfu med tilsvarende prosodi. Den er sterkt preget av italiensk.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Paxoi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Prefekturet Korfus offisielle nettsted
Paxos' internasjonale musikkfestival
Turistinformasjon og Turistinformasjon
Paxos' reisekart
Ferge mellom Paxos og Korfu | Paxos eller Paxi (gresk: Παξοί, Paxoi) er den minste av De joniske øyer. Det greske navnet er en flertallsform som viser til en hel gruppe øyer, der de største er Paxos og Antipaxos (en naboøy). | 199,510 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bill_Bainbridge | 2023-02-04 | Bill Bainbridge | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. august', 'Kategori:Dødsfall i 1966', 'Kategori:Engelske fotballspillere', 'Kategori:Fotballspillere for Bury FC', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Tranmere Rovers FC', 'Kategori:Fødsler 9. mars', 'Kategori:Fødsler i 1922', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Gateshead', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | William «Bill» Bainbridge (født 9. mars 1922 i Gateshead, County Durham, død 3. august 1966) var en engelsk fotballspiller. Han spilte for Manchester United, Bury og Tranmere Rovers.Han begynte sin karriere i Ashington, men karrieren ble avbrutt av andre verdenskrig. Under krigen spilte han for Hartlepool United. I 1945 kom han til Manchester United, men han spilte bare en kamp i FA-cupen for klubben. I 1946 signerte han for Bury. Også her spilte han få kamper, bare to til sammen. I 1948 signerte han for Tranmere og spilte 168 ligakamper og scora 63 mål fram til han la opp i 1954.
| William «Bill» Bainbridge (født 9. mars 1922 i Gateshead, County Durham, død 3. august 1966) var en engelsk fotballspiller. Han spilte for Manchester United, Bury og Tranmere Rovers.Han begynte sin karriere i Ashington, men karrieren ble avbrutt av andre verdenskrig. Under krigen spilte han for Hartlepool United. I 1945 kom han til Manchester United, men han spilte bare en kamp i FA-cupen for klubben. I 1946 signerte han for Bury. Også her spilte han få kamper, bare to til sammen. I 1948 signerte han for Tranmere og spilte 168 ligakamper og scora 63 mål fram til han la opp i 1954.
== Referanser == | William «Bill» Bainbridge (født 9. mars 1922 i Gateshead, County Durham, død 3. | 199,511 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_fotball_for_kvinner_2022 | 2023-02-04 | EM i fotball for kvinner 2022 | ['Kategori:Arrangementer påvirket av koronaviruspandemien', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM i fotball for kvinner'] | EM i fotball for kvinner 2022 (offisielt: UEFA Women's Euro 2022) var det 13. europamesterskapet i fotball for kvinner og ble arrangert av UEFA fra 6. til 31. juli 2022.
Mesterskapet skulle opprinnelig arrangeres i 2021, men på grunn av koronaviruspandemien i 2019–2020 besluttet UEFA å utsette herrenes mesterskap til 2021 og kvinnenes mesterskap til 2022.28. februar 2022 ble russiske klubb- og landslag suspendert av FIFA og UEFA fra å delta i internasjonale turneringer på ubestemt tid, som følge av den russiske invasjonen av Ukraina 24. februar 2022. Russlands kvinnelandslag var kvalifisert til europamesterskapet og skulle ha spilt i gruppe C. Portugal overtok plassen til Russland i gruppe C.Vertsnasjonen England vant europamesterskapet for første gang, etter å ha slått Tyskland i finalen på Wembley etter at kampen gikk til ekstraomganger.
| EM i fotball for kvinner 2022 (offisielt: UEFA Women's Euro 2022) var det 13. europamesterskapet i fotball for kvinner og ble arrangert av UEFA fra 6. til 31. juli 2022.
Mesterskapet skulle opprinnelig arrangeres i 2021, men på grunn av koronaviruspandemien i 2019–2020 besluttet UEFA å utsette herrenes mesterskap til 2021 og kvinnenes mesterskap til 2022.28. februar 2022 ble russiske klubb- og landslag suspendert av FIFA og UEFA fra å delta i internasjonale turneringer på ubestemt tid, som følge av den russiske invasjonen av Ukraina 24. februar 2022. Russlands kvinnelandslag var kvalifisert til europamesterskapet og skulle ha spilt i gruppe C. Portugal overtok plassen til Russland i gruppe C.Vertsnasjonen England vant europamesterskapet for første gang, etter å ha slått Tyskland i finalen på Wembley etter at kampen gikk til ekstraomganger.
== Kvalifisering ==
47 landslag i UEFA deltar i EM-kvalifiseringen (inkludert Kypros, som deltar for første gang på seniornivå for kvinner, og Kosovo som deltar i EM-kvalifiseringen for kvinner for første gang) for å konkurrere om 15 ledige plasser i mesterskapet, da vertsnasjonen England er direktekvalifisert. Forskjellen fra tidligere kvalifiseringer er at forhåndskvalifiseringen til kvalifiseringen er fjernet, og at alle landslag som har meldt seg på kvalifiseringen starter i samme runde. Kvalifiseringen består av to runder:
Kvalifiseringsgruppespillet: De 47 lagene er delt inn i ni grupper: to grupper med seks lag og sju grupper med fem lag. I hver gruppe spiller lagene hjemme- og bortekamper mot hverandre. Vinnerne av kvalifiseringsgruppene og de tre beste andreplassene (kampene mot laget som havner på sjetteplass er ikke medregnet) kvalifiserer seg til mesterskapet, mens de resterende seks andreplasslagene må spille playoff om de tre siste ledige plassene i mesterskapet.
Playoff: Basert på UEFA-rankingen etter gruppespillet, blir de tre høyest rangerte lagene trukket mot de tre lavest rangerte lagene, og skal spille hjemme- og bortekamp for å avgjøre hvem som kvalifiserer seg til mesterskapet.
=== Kvalifiserte lag ===
== Dommere ==
19. april 2022 kunngjorde UEFA hvilke dommere som skulle dømme mesterskapet. 27. april ble den belgiske dommeren Ella De Vries tatt med som VAR assistent.
=== VAR ===
Ella De Vries
Chris Kavanagh
Guillermo Cuadra Fernández
José María Sánchez Martínez
Benoit Millot
Maïka Vanderstichel
Christian Dingert
Harm Osmers
Maurizio Mariani
Paolo Valeri
Dennis Higler
Pol van Boekel
Bartosz Frankowski
Tomasz Kwiatkowski
Luís Miguel Branco Godinho
Tiago Lopes Martins
=== Fjerdedommere ===
Ivana Projkovska
Lorraine Watson
== Arenaer ==
== Tropper ==
Hvert landslag vil sende inn en tropp på 23 spillere til mesterskapet, hvorav tre må være keepere. Hvis en spiller er skadet eller syk, alvorlig nok til å forhindre deres deltakelse i mesterskapet, før lagets første kamp, kan de erstattes av en annen spiller.
== Gruppespillet ==
Alle klokkeslettene er lokaltid, BST (UTC+1).
=== Gruppe A ===
=== Gruppe B ===
=== Gruppe C ===
=== Gruppe D ===
== Sluttspillet ==
=== Kvartfinaler ===
=== Semifinaler ===
=== Finale ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 2022 UEFA Women's Championship – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | EM i fotball for kvinner 1995 ble arrangert først som en kvalifisering, og deretter som en ren cup med hjemme- og bortekamper fram til finalen, som ble trukket til å bli spilt i Tyskland. EM i fotball for kvinner er en turnering for europeiske landslag som er tilknyttet UEFA, og som har kvalifisert seg til turneringen. | 199,512 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Piercingpistol | 2023-02-04 | Piercingpistol | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ørepiercing'] | En piercingpistol er et piercingverktøy som brukes til å «skyte» hull i øret.
Den blir vanligvis brukt av mindre butikker, i Norge ofte frisører, til å lage hull i ørene.
Blant profesjonelle piercere og noen leger blir det anbefalt å ikke bruke denne typen verktøy, siden den aldri kan bli helt renngjort og derfor kan overføre sykdommer fra en kunde til en annen. Bruken av engangspiercingpistoler er en måte å omgå dette problemet, da disse er sterilisert under produksjonen og blir kastet etter bruk.
Andre problemer knyttet til dette verktøyet er at den ikke alltid skyter hullet igjennom. Noen ganger kan det også skyte på feil plass på grunn av sin unøyaktighet.
| En piercingpistol er et piercingverktøy som brukes til å «skyte» hull i øret.
Den blir vanligvis brukt av mindre butikker, i Norge ofte frisører, til å lage hull i ørene.
Blant profesjonelle piercere og noen leger blir det anbefalt å ikke bruke denne typen verktøy, siden den aldri kan bli helt renngjort og derfor kan overføre sykdommer fra en kunde til en annen. Bruken av engangspiercingpistoler er en måte å omgå dette problemet, da disse er sterilisert under produksjonen og blir kastet etter bruk.
Andre problemer knyttet til dette verktøyet er at den ikke alltid skyter hullet igjennom. Noen ganger kan det også skyte på feil plass på grunn av sin unøyaktighet.
== Eksterne lenker ==
Piercingpistol hos Encyclopedia BMEzine | En piercingpistol er et piercingverktøy som brukes til å «skyte» hull i øret. | 199,513 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jan_Boye | 2023-02-04 | Jan Boye | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Borgermestre fra Det Konservative Folkeparti', 'Kategori:Danske håndballspillere', 'Kategori:Danske leger', 'Kategori:Dødsfall 22. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 2011', 'Kategori:Fødsler 19. januar', 'Kategori:Fødsler i 1962', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Aarhus', 'Kategori:Personer fra Odense', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jan Boye (19. januar 1962 i Århus, død 22. oktober 2011 i Odense) var en dansk lege og politiker (K). Han var borgermester i Odense kommune fra 1. januar 2006 til 1. januar 2010.Jan Boye ble cand.med. fra Odense Universitet i 1994, etter han arbeidet som turnuslege på Middelfart Sygehus. Senere ble han ansatt på Faaborg Sygehus, Svendborg Sygehus og Odense Universitetshospital. Han var dessuten praksislege i Brenderup, Ferritslev og Otterup. I november 2001 ble han spesiallege i almenmedisin.
Boyes politiske karrière begynte da han meldte seg inn i Konservativ Ungdom og Konservative Studerende i 1979. Han var formann i Odense Konservative Studerende 1985–1989. Boye var medlem av Fyns Amtsråd 1990–2006, herav som viseamtsborgermester 1994–2001 og gruppeleder 1998–2001. 1. januar 2002 ble han amtsborgermester og 1. januar 2006 ble han den første borgerlige borgermesteren i Odense siden 1937.
Han hadde dessuten en lang karrière som håndballspiller bak seg. I 1980 ble han utdannet og i 1986 debuterte han som divisjonsdommer. I 1993 ble han internasjonal dommer og han deltok ved 10 sluttrunder – EM, VM og OL i Sydney og Athen. Han hadde dømt DM- og LP-finaler etter 1990.
| Jan Boye (19. januar 1962 i Århus, død 22. oktober 2011 i Odense) var en dansk lege og politiker (K). Han var borgermester i Odense kommune fra 1. januar 2006 til 1. januar 2010.Jan Boye ble cand.med. fra Odense Universitet i 1994, etter han arbeidet som turnuslege på Middelfart Sygehus. Senere ble han ansatt på Faaborg Sygehus, Svendborg Sygehus og Odense Universitetshospital. Han var dessuten praksislege i Brenderup, Ferritslev og Otterup. I november 2001 ble han spesiallege i almenmedisin.
Boyes politiske karrière begynte da han meldte seg inn i Konservativ Ungdom og Konservative Studerende i 1979. Han var formann i Odense Konservative Studerende 1985–1989. Boye var medlem av Fyns Amtsråd 1990–2006, herav som viseamtsborgermester 1994–2001 og gruppeleder 1998–2001. 1. januar 2002 ble han amtsborgermester og 1. januar 2006 ble han den første borgerlige borgermesteren i Odense siden 1937.
Han hadde dessuten en lang karrière som håndballspiller bak seg. I 1980 ble han utdannet og i 1986 debuterte han som divisjonsdommer. I 1993 ble han internasjonal dommer og han deltok ved 10 sluttrunder – EM, VM og OL i Sydney og Athen. Han hadde dømt DM- og LP-finaler etter 1990.
== Referanser == | Jan Boye (19. januar 1962 i Århus, død 22. | 199,514 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ingrid_St%C3%B6ckl | 2023-02-04 | Ingrid Stöckl | ['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Fødsler 28. mars', 'Kategori:Fødsler i 1969', 'Kategori:Juniorverdensmestre i alpint', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Østerrikske alpinister', 'Kategori:Østerrikske mestere i alpint'] | Ingrid Stöckl (født 28. mars 1969) er en tidligere, østerriksk alpinist.
I junior-VM i alpint 1987 tok hun gull i slalåm.
Stöckl kjørte utelukkende disiplinene utfor og slalåm, noe som resulterte i to pallplasseringer i kombinasjonsøvelsen i verdenscupen:
1990 – 3.-plass i kombinasjonen i Haus
1991 – 1.-plass i kombinasjonen i MorzineI tillegg oppnådde hun fem topp 10-plasseringer i utfor.
Den største triumfen feiret hun under VM 1991 i Saalbach-Hinterglemm, der hun tok sølv i alpin kombinasjon bak Chantal Bournissen.
Hun la opp i desember 1997 etter en svak start på sesongen.
| Ingrid Stöckl (født 28. mars 1969) er en tidligere, østerriksk alpinist.
I junior-VM i alpint 1987 tok hun gull i slalåm.
Stöckl kjørte utelukkende disiplinene utfor og slalåm, noe som resulterte i to pallplasseringer i kombinasjonsøvelsen i verdenscupen:
1990 – 3.-plass i kombinasjonen i Haus
1991 – 1.-plass i kombinasjonen i MorzineI tillegg oppnådde hun fem topp 10-plasseringer i utfor.
Den største triumfen feiret hun under VM 1991 i Saalbach-Hinterglemm, der hun tok sølv i alpin kombinasjon bak Chantal Bournissen.
Hun la opp i desember 1997 etter en svak start på sesongen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ingrid Stöckl – Olympedia
(en) Ingrid Stöckl – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Ingrid Stöckl – FIS (alpint)
(en) Ingrid Stöckl – ski-db.com | Ingrid Stöckl (født 28. mars 1969) er en tidligere, østerriksk alpinist. | 199,515 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Barneasyl | 2023-02-04 | Barneasyl | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Barn', 'Kategori:Utdanningshistorie'] | Barneasyl er en historisk betegnelse på en institusjon for barn under skolepliktig alder. Asylene fungerte som tilholdssted eller daghjem for fattige barn og gjorde det mulig for mødrene å søke arbeid utenfor hjemmet.
Det første barneasylet, Kleinkinderschule eller Strickstube ble åpnet i 1769 i Alsace av den Rousseau-inspirerte pastoren Johann Friedrich Oberlin (1740 – 1826) og Sara Banzet. Det var for øvrig i England at barneasylene ble et utbredt fenomen. I 1816 opprettet fabrikkeier Robert Owen (1771–1858)
et asyl for barna til fabrikkarbeiderne. Fenomenet spredte seg raskt til alle engelske fabrikkbyer og i 1825 ble også Infant-school society opprettet. De engelske asylene hadde omsorg, oppdragelse og undervisning som formål, med stor vekt på undervisning. Asylbevegelsen bredte seg til flere europeiske land. I København var det kvinnelige velgjørende selskap som i 1828 åpnet det første asylet i Danmark.
| Barneasyl er en historisk betegnelse på en institusjon for barn under skolepliktig alder. Asylene fungerte som tilholdssted eller daghjem for fattige barn og gjorde det mulig for mødrene å søke arbeid utenfor hjemmet.
Det første barneasylet, Kleinkinderschule eller Strickstube ble åpnet i 1769 i Alsace av den Rousseau-inspirerte pastoren Johann Friedrich Oberlin (1740 – 1826) og Sara Banzet. Det var for øvrig i England at barneasylene ble et utbredt fenomen. I 1816 opprettet fabrikkeier Robert Owen (1771–1858)
et asyl for barna til fabrikkarbeiderne. Fenomenet spredte seg raskt til alle engelske fabrikkbyer og i 1825 ble også Infant-school society opprettet. De engelske asylene hadde omsorg, oppdragelse og undervisning som formål, med stor vekt på undervisning. Asylbevegelsen bredte seg til flere europeiske land. I København var det kvinnelige velgjørende selskap som i 1828 åpnet det første asylet i Danmark.
== Barneasyl i Norge ==
I de største byene i Norge opprettet veldedige stiftelser en rekke barneasyler etter forbilder fra de engelske infant schools og tyske Kleinkinderschulen. I 1837 ble det første barneasylet i Norge opprettet i Trondheim av Selskabet de Nødlidendes Venner. Det første barneasylet i Kristiania åpnet 26. januar 1838 i Eugenia Stiftelses lokaler i Teatergata. Kristiansand barneasyl ble også stiftet i 1838. Bergens barneasyl ble opprettet i 1840 og driften startet året etter.
Fra 1850-årene opphørte skoleundervisning i mange av asylene i Norge. Det ble nå lagt mer vekt på å utvikle barna gjennom fortellinger og samtaler. En viktig inspirator til dette var tyskeren Friedrich Fröbel (1782–1852) som ville virkeliggjøre sine idéer gjennom å etableringen av barnehager. På 1930-tallet fikk idéen om barnehager bedre feste i Norge og mange av de gamle barneasylene ble gjort om til barnehager eller daghjem med mer lek og mindre undervisning.
== Se også ==
Asylet (Oslo)
Bergens barneasyl
Børneasylet i Trondheim
Børneasylet (Drammen)
Kongsberg barneasyl
Vaterland Børneasyl (Oslo)
== Referanser == | [Groenland.jpg|thumb|300px|Asylet], Grønland 28, Oslo | 199,516 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stokkv%C3%A5gen | 2023-02-04 | Stokkvågen | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:66°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Bosetninger i Lurøy', 'Kategori:Fergesteder i Nordland', 'Kategori:Nordlandsekspressens anløpssteder', 'Kategori:Nordlandstubber', 'Kategori:Stubber 2020-10', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Stokkvågen er et trafikknutepunkt i Lurøy med ferje til Onøy, Lovund, Sleneset og Træna. | Stokkvågen er et trafikknutepunkt i Lurøy med ferje til Onøy, Lovund, Sleneset og Træna. | Stokkvågen er et trafikknutepunkt i Lurøy med ferje til Onøy, Lovund, Sleneset og Træna. | 199,517 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trefork | 2023-02-04 | Trefork | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Blankvåpen', 'Kategori:Fiskeredskap', 'Kategori:Heraldikk', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2016-04', 'Kategori:Symboler', 'Kategori:Usorterte stubber'] | En trefork (latin: trident, av «tre tenner») er en lystregaffel med tre spisser. En lyster er et spyd med to eller flere spisser til å fiske med (såkalt lystring).
Treforker har en overflatisk likhet med greip og høygafler som er landbruksredskaper med to til sju tenner, utformet for å løfte og kaste materiale.
Trefork var tidligere også brukt som et militært våpen.
Den greske havguden Poseidon (romersk gud: Neptun) blir ofte avbildet med en trefork.
Flere språk i India bruker ordet trishula fra sanskrit for å beskrive treforken. Dette ordet betyr «trippelspyd».
Trefork blir brukt som grafisk figur og som symbol for hav, sjø og lysterfiske. Denne figuren finnes i kunsten, som stilisert kjennetegn, i heraldiske våpenskjold og i bumerker. Treforken blir betegnet som «Neptungaffel» i våpenskjold og som «lyster» i bumerker. I det norske Sjøforsvaret har en Neptungaffel vært våpenfigur i skjold for et fartøy, og Svelvik har i sitt kommunevåpen fra 1964, et skjold med på rød bunn en gull Neptungaffel. Begge disse våpenskjoldene har de tre tennene vendt oppover.
I bumerker er lysterfiguren sterkt forenklet: den har en hovedstrek (skaftet) som i den ene enden har en tverrstrek og fra denne tverrstreken går det tre streker (tennene). En slik lysterfigur finnes i bumerker vendt både oppover og nedover. Den har noen variantformer f.eks. med en liten ekstra tverrstrek lenger inn på skaftet. I bumerker finnes også en figur der skaftet har tre tenner både øverst og nederst.
| En trefork (latin: trident, av «tre tenner») er en lystregaffel med tre spisser. En lyster er et spyd med to eller flere spisser til å fiske med (såkalt lystring).
Treforker har en overflatisk likhet med greip og høygafler som er landbruksredskaper med to til sju tenner, utformet for å løfte og kaste materiale.
Trefork var tidligere også brukt som et militært våpen.
Den greske havguden Poseidon (romersk gud: Neptun) blir ofte avbildet med en trefork.
Flere språk i India bruker ordet trishula fra sanskrit for å beskrive treforken. Dette ordet betyr «trippelspyd».
Trefork blir brukt som grafisk figur og som symbol for hav, sjø og lysterfiske. Denne figuren finnes i kunsten, som stilisert kjennetegn, i heraldiske våpenskjold og i bumerker. Treforken blir betegnet som «Neptungaffel» i våpenskjold og som «lyster» i bumerker. I det norske Sjøforsvaret har en Neptungaffel vært våpenfigur i skjold for et fartøy, og Svelvik har i sitt kommunevåpen fra 1964, et skjold med på rød bunn en gull Neptungaffel. Begge disse våpenskjoldene har de tre tennene vendt oppover.
I bumerker er lysterfiguren sterkt forenklet: den har en hovedstrek (skaftet) som i den ene enden har en tverrstrek og fra denne tverrstreken går det tre streker (tennene). En slik lysterfigur finnes i bumerker vendt både oppover og nedover. Den har noen variantformer f.eks. med en liten ekstra tverrstrek lenger inn på skaftet. I bumerker finnes også en figur der skaftet har tre tenner både øverst og nederst.
== Litteratur om trefork i våpen og merker ==
Hans Cappelen og Knut Johannessen : Norske kommunevåpen, Oslo 1987, side 109
Anders Bjønnes m. fl. (redaktører): Segltegninger fra hyllingene i Norge 1591 og 1610, Norsk Slektshistorisk Forening, Oslo 2010
== Eksterne lenker ==
(en) Tridents – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Trident – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Hans Cappelen: Bumerker i Norge (Oslo 2005) | En trefork (latin: trident, av «tre tenner») er en lystregaffel med tre spisser. En lyster er et spyd med to eller flere spisser til å fiske med (såkalt lystring). | 199,518 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kongsg%C3%A5rd_(Stavanger) | 2023-02-04 | Kongsgård (Stavanger) | ['Kategori:58°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Byggverk i Stavanger', 'Kategori:Kulturminner i Stavanger', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stavangers historie'] | Kongsgård er en bygård i Stavanger. Hovedbygningen er bygget som bispebolig i middelalderen. Bispekapellet er fra andre halvdel av 1200-tallet, og kjelleren på hovedbygningen har rester fra middelalderen. Den har etter reformasjonen vært brukt som embetsbolig for lensherrer og amtmenner. Den var i noen år i privat eie før den ble tatt i bruk som skole. Kongsgård brukes nå av Stavanger katedralskole. Hovedbygningen har vært nedbrudt og ødelagt av brann, og er ombygd flere ganger.
Hovedbygningen på Kongsgård er en av Stavanger sentrums fremste kjennetegn.
| Kongsgård er en bygård i Stavanger. Hovedbygningen er bygget som bispebolig i middelalderen. Bispekapellet er fra andre halvdel av 1200-tallet, og kjelleren på hovedbygningen har rester fra middelalderen. Den har etter reformasjonen vært brukt som embetsbolig for lensherrer og amtmenner. Den var i noen år i privat eie før den ble tatt i bruk som skole. Kongsgård brukes nå av Stavanger katedralskole. Hovedbygningen har vært nedbrudt og ødelagt av brann, og er ombygd flere ganger.
Hovedbygningen på Kongsgård er en av Stavanger sentrums fremste kjennetegn.
== Før bispegården ==
Pollenanalyser i Breiavatnet og funn i Haakon VIIs gate tyder på gårdsdrift fra før vikingtiden, og i hele vikingtiden. Pollenanalyser av sedimenter i Breiavatnet viser at skogen ble ryddet, og det var en overgang fra februk til åkerdrift i hundreårene etter vår tidsregning. Etter en midlertidig nedgang omkring år 700 til 800, fikk åkerbruket igjen en kraftig vekst med dyrking av bygg og havre.Utenfor hovedporten til Kongsgård er det en hardpakket overflate av småstein og grus. Den er fra en gang mellom år 350 og 650. Det kan ha vært golvet i en bygning eller en uteplass. I det samme området var det også andre funn, men som er noe yngre.Odmund Møllerop mente i 1962 at Erling Skjalgsson hadde en bygård i Stavanger. Jan Hendrich Lexow mente i 1992 også at Erling Skjalgsson bodde i Stavanger, mest trolig på Kongsgård. Det er ikke allmenn tilslutning til disse synspunktene; se artikkelen om Erlings Skjalgsson.
I 1233 skrev kong Håkon Håkonsson et nytt privilegiebrev til biskopen i Stavanger. Det ble vist til gaven kong Magnus (som de fleste antar viser til Magnus Erlingson, men som også kan være Magnus Berrføtt) i sin tid ga til biskopen, nemlig hele «bøen selve Stavanger». Ordet «bø» i denne sammenhengen kan tolkes både som by og gård. Det kan være at biskopen fikk Kongsgård av kong Magnus, at gården (Kongsgård) opprinnelig het Stavanger, og at den var opphavet til det senere navnet på byen. Men dokumentet kan tolkes på forskjellige måter. I 1607 ble det opplyst at det hadde vært Kongsgården der før. Det kan være bygd på sagn, så hvor mye vi kan legge i utsagnet er usikkert.
Jan Hendrich Lexow argumenterte i 1960 for at Kongsgård opprinnelig hadde vært en kongsgård fram til bybrannen i 1272, og at biskopen hadde Olavsklosteret som sitt bosted. Han argumenterer med at da kong Magnus Lagabøte bodde i Stavanger i 1260-1261 og 1263 har han trolig bodd på Kongsgård. Videre at bygningen har mange likheter med bygningene på Utstein før det ble et kloster, og som Magnus Lagabøte var byggherre for.
Knut Helle mente i 1975 at det ikke var tilstrekkelige argumenter for at det hadde vært kongsgård tidligere.
Eldbjørg Haug mente i 2005 at Stavanger (Kongsgård) var et kongelig administrasjonssenter omkring år 1100. Stavanger (Kongsgård) var en hovedgård med et underliggende godskompleks. Denne ble gitt til biskopen av kong Magnus Berrføtt.
== Bispegården ==
Trond Meling mente at en satte opp trebygninger omtrent samtidig som Domkirken ble påbegynt (ca. 1100). Det er funnet rester av et laftet byggverk ved vestenden av dagens skolebygg fra denne perioden. Plasseringen og orienteringen til trebygningen antyder imidlertid at gården kan ha hatt en lignende, firkantet form, som den vi kjenner fra senere.I starten på 1200-tallet ble det bygget en murbygning i den sørligste delen av dagens hovedbygg. Det var ett vindu i gotisk stil. Dette huset var i mur i to etasjer. Hvilken funksjon bygningen kan ha hatt, vet vi ikke. Det har trolig vært flere typer bygninger helt fra starten av, og flere har trolig hatt husrom der. I tillegg til boliger har det trolig også vært flere driftsbygninger. Biskopen måtte bl.a. ha gode lagringsmuligheter siden det mest av inntektene og avgiftene til bispestolen, kom som naturalia.I andre halvdel av 1200-tallet ble bispeboligen fullført og det ble oppført en ringmur mot nord (retning Vågen), og trolig også mot vest (retning Kiellandshagen). Vi vet ikke hvor andre bygninger på gården har stått, men de fleste bispegårdene lå langs ytterkantene av anlegget, med et åpent gårdsrom i midten. Det er også mulig at det ble fylt ut i Breiavatnet, siden det er påvist plantemateriale fra middelalderen i vatnet. Over bygningsrestene var det flere utfyllingslag som kan være avsatt i middelalderen. Ved en arkeologisk utgraving i skolegården i 1995, ble det også funnet keramikk som dateres tilbake til slutten av 1200-tallet.Knut Helle mente at kjelleren ble ferdigstilt mellom 1275 og 1300. Bispegården er første gang omtalt i skriftlige kilder i 1297. I skriftlige kilder omtales flere rom i Bispegården, det er målstuen (omtalt i 1302) - både en mindre (i 1315) og en større (i 1316), Julehallen (i 1362), en malt hall (i 1368), et malt loft (i 1362), en setestue (i 1392), det fornemmste dagligrommet og en lillestue (i 1408). Det kan være at noen rom kan ha hatt ulike navn til ulike tider. I kjelleren ble det i 2005 funnet et gotisk vindu ned til 2m under det daværende golvet, og murverk som viste at taket hadde bestått av to tønnehvelv. Hvelvene ble kalket og steinfundamentene er nå bevart under glass. Det ble også funnet en innendørs brønn, som trolig fikk vannet ved tilsig fra Breiavatnet. På Bispekapellets sørvegg kan vi se rester av et tak, som må ha tilhørt Bispegården.
Murene på hovedbygningen er om lag en meter tykke og 3 til 3,5m høye. Med unntak av rommet under kapellet, har alle rommene hver sin utgang. De fleste rommene hadde ikke noen direkte forbindelse med hverandre. Det er bevart noen vinduer i gotisk stil. I 1913 ble det også funnet profiler i gotisk stil ved graving i en bod nær muren til Domkirken.Bispekapellet ble bygd i tilknytting til den nordlige delen av bispeboligen. Kongsgård og Bispekapellet er bygd med en sammenhengende grunnmur, selv om Bispekapellets grunnmur er forlenget noe i retning av Breiavatnet. Bispekapellet har vært biskopens private kapell og vært en del av Bispegården. Det har vært argumentert for at fundamentet for Bispekapellet er den yngste delen.Det kan ha vært et fengsel på Bispegården der biskop Hoskuld Hoskuldsson plasserte abbeden på Utstein kloster i 1515.Om bispegården var befestet er usikkert. Fundamentet som ble påvist under utgravingen i 2002 er relativt kraftig, men vi vet ikke hvor høy og tykk selve muren har vært. Muren som står mot domkirken i dag er over 2m på det høyeste og i overkant av en meter bred. Fundamenteringen er imidlertid ukjent, og det er ikke sikkert at muren er representativ for forholdene i middelalderen. Et trekk som taler mot at muren ved domkirken har hatt forsvarsmessig betydning, er at den er høyere på innsiden enn på utsiden. Det ser heller ikke ut til at gården har gjennomgått noen form for forsvarsmessige endringer i løpet av seinmiddelalderen. Tårnet som er nevnt i 1515 kan ha vært et forsvarstårn, men dersom det er identisk med den sørlige delen av bispeboligen, er plasseringen lite gunstig i forsvarsøyemed. Det vil være mer taktisk, både i forhold til oversikt og forsvar, å bygge et slikt tårn i den vestlige delen av gården, mot Vågen.
== Etter reformasjonen - Kongsgården ==
Fram til reformasjonen ble bygningene brukt av biskopen og hans stab. Etter reformasjonen over kongen eiendomsretten. Kongsgård var bosted og arbeidsplass for kongens lensherrer og senere amtmenn, samt deres øvrige ansatte.
Bispegården ble plyndret og husene ble forsøkt brent ned i pinsen 1539 av om lag 60 sjørøvere under ledelse av Christoffer Trondsen Rustung. I 1590 omtales den gamle nedbrutte Bispegård, og 1601 omtales de gamle forfalne og gjenstående stykker mur som kaltes den gamle Bispegård.I 1557 var tømmeret på hovedbygget i dårlig forfatning, men uten at det ble gjort noe med.I 1590 ble et steinhus på Kongsgård overlatt til byen som fangehus. Det lå trolig ved kirkegårdsmuren. Senere ble det brukt som Skriverstue. 18. juni 1599 festet Jørgen Persen Riber den gamle bispegrunnen i Stavanger og bygde her sitt hus. Jan Hendrich Lexow mente at dette var et hus inne på den nåværende skolegården på Kongsgård. Dagens Kiellandshagen ble skilt ut fra Kongsgård som en egen eiendom i 1601. Videre fikk lagmannen Jørgen Jørgensen fikk kjøpt en del av dagens skolegård – mot gaten, og bygde et hus.
I 1607 fikk lensherren Jørgen Kaas tillatelse av konge Christian IV om å gjenoppbygge den gamle Bispegården, "hvor Kongsgården har vært før". I 1608-1611 foretok lensherren stor nybygging om ombyggingen på Kongsgård (Gammelgården):
Det ble satt opp et lite hus i hagen.
I 1610 omtales stallen som en eksisterende bygning. Muren ved stallen ble gjenoppbygd, trolig muren mot Domkirken.,
Et ildhus ble påbegynt i juni 1610, og var torvtekket i april 1611. Det gikk med mye stein, kalk, sand og leire under byggingen. Inne var det en grue og to ovner som ble bygd i 1611. Til tretaket var det brukt never og torv. Denne ble senere brukt til stall (Stallen). Huset ble revet i 1852. Det hadde et meget stort loft, og tykke gråsteinsmurer.
Hovedbygningen ble modifisert. Det omtales:
En "Borgestue" - som trolig var den store stuen som vises i kart fra 1700-tallet. Den ble delt med en skillevegg i 1610. Her var det også et kammers og en kakkelovn.
Den lille stue som fikk en kakkelovn i 1610.
I svalen ble det satt inn en skillevegg i 1611.
Kjøkkenet. Det ble her bygd en ny skorstein.
Vinterstuen hadde i 1610 vinduer, skorstein og kakkelovn.
Et "lille Kammer". og da også trolig et stort kammer. Det lille kammeret hadde fire vinduer.I 1619 var det et rustkammeret på Kongsgård.Jan Hendrich Lexow så for seg at tunet på Kongsgård på 1600-tallet, var en borggård, med bygninger på alle fire sider.I bybrannen 20. september 1633 brant to to lagerhus i tilknytning til Kongsgård.I 1636-37 ble det ved muren opp mot Domkirken bygd et fangehus med tre rom, med en hvelving over.I 1710 ble arkivhuset, hestestallen ved vestmuren mot Torget og hagekammeret nær Bispekapellet revet. Av de mindre husene ble stabburet og ildhuset beholdt. I 1728 ble det foretatt en omfattende renovering av hovedbygningen. Trekonstruksjonene på hovedbygget er i hovedsak fra 1759.En av beboerne som satte spor etter seg var Lisbet Bryske. I 1625 skrev hun en bok om våpenmerker mens hun bodde på Kongsgård. Den er en viktig kilde til vår kunnskap om middelalderens våpenmerker fra Norge. Hun har også samlet på norske bøker, og må også ha reist rundt i lenet trolig på oppdagerferd.
== Kongsgård i privat eie ==
Kongsgård ble 30. juni 1770 solgt på auksjon til amtmann Gunder Hammer. Kongsgård var nå i privat eie fram til 1824. Senere eiere var Matias Wilhelm von Scheel fra 1773, Peter Fredrik Ulrik von Bentzon fra 1781, Tønnes Bondevie fra 1799, Fredrik Otto von Scheel fra 1800, Gabriel Schanche Kielland fra 1801 og i 1821 overtok Eiler Hagerup Schiøtz.I 1803 ble Kongsgård leid ut og brukt som gjestgiveri i noen år. I 1805 flyttet Stavanger Klubbselskap også til Kongsgård. Fra 1810 ble den leid ut til amtmennene.
== Stavanger offentlige skole ==
Stavanger offentlige skole ble grunnlagt ved en kongelig resolusjon 2. oktober 1824. Kongsgård ble kjøpt som skolebygning. Det gikk fortsatt en tid før en fikk bygd om Kongsgård til formålet og fikk ansatt en lærer. Den første skoledagen var 26. november 1826, som regnes som skolens fødselsdag.Det tidligere murte byggerhuset langs Breiavatnet ble brukt til stall, men ble revet og oppført som skolebygning i 1852. Det ble tatt i bruk året etter. Den er senere utvidet i 1877 og 1905. Skolens "turnlokale" ble bygget i 1861. I 1868 fikk skolen sitt bibliotek. I 1914 fikk bygningen vannklosetter. I 1936 fikk skolen navnet Stavanger Katedralskole.Som skolen staselig hovedrom regnes Riddersalen. Her hang tidligere en oversikt over hvilke konger som hadde besøkt Kongsgård. Denne er nå flyttet inn på rektors kontor.Det var realskole på Kongsgård fram til 1968. Samtidig med nedleggingen ble det gjort en større ombygging.
== Kongsgård under krigen ==
I 1940-1945 ble Kongsgård brukt av tyskerne som kvarter for den tyske Ortskommandant. Undervisningen ble flyttet til Stavanger Museum og i Klubben.En brann 1. påskedag 1942 ødela store deler av bygningen. Tyskerne ville i starten ikke slippe til brannvesenet for å slukke brannen. Det gjorde at omfanget av brannen ble vesentlig større enn det den burde ha blitt. Hele loftsetasjen ble ødelagt.Kongsgård ble tatt i bruk igjen som skole i 1945.
== Bygningene på kongsgård ==
Det er tre bygninger på Kongsgård, av ulik opphav med hver sine historier med ombygginger og påbygg:
Hovedbygget fra middelalderen, med blant annet bispekapellet, grotten og riddersalen. Underetasjen (middelalderekjelleren) benyttes nå til elevaktiviteter. Første etasje brukes av administrasjonen, rådgivere og lærere. Loftet over hovedbygget nyttes til arbeidsplasser for lærerne, og loftet over Olsens Minde til tekniske rom. Ved restaureringen ble rominndelingen i første etasje endret noe. I det gamle kjøkkenet ble bjelkelaget beholdt. Klasserommet Lille Marius ble forsøkt rekonstruert til et klasserom fra omkring 1875-1900. Riddersalen og rektors kontor ble også forsøkt rekonstruert til den samme tidsepoken.
Skolebygget som ble oppført i 1853, og senere utvidet i 1877 og 1905.
Gymsalen.Den siste store oppgraderingen av skolen var ombygging i perioden 2000-2005, med tilhørende arkeologiske utgravninger av kjelleren. Der har en nå fått innredet tidsriktige rom ("Middelalderkjelleren") for bruk av blant annet data. Middelalderemurene ble renset og fuget med kalkmørtel. De fleste rommene er beholdt med kalkmaling. Gulvene besto av jordgulv, betong, tre eller skifer. Ved graving under gulvet ble det funnet rester av steingulv fra middelalder. Disse er i dag bevart under 30 mm herdet glass. Det ble laget en ny åpning mellom to rom, der åpningen ble tilpasset steinene i muren. Himlingen middelalderkjelleren er nå laget med furubord, og er kalket. Gulvene er nå isolert, og det er lagt inn varmekabler. Biblioteket ligger i fortsettelsen av middelalderkjelleren.
== Rektorhagen og Breiavatnet ==
Fram til 1860-tallet var det meste av dagens Bypark en del av Kongsgård. Den delen av parken som er nærmest Domkirken var kirkegård – Stavanger kirkegård. Allerede i 1299 hører vi at det var frukthage på Kongsgård. På 1600- og 1700-tallet var det to fiskedammer i Kongsgårdsparken. De var like ved dagens Kongsgata. Kongsgård hadde på slutten av 1600-tallet og i første del av 1700-tallet en egen gartner – Nils Urtegårdsmann.I 1866 ble det meste omgjort til Byparken og det ble laget en gangsti langs Breiavatnet for allmennheten, til rektors store protester. I dag er det bare igjen en liten hage på baksiden av skolen – Rektorhagen, som er inngjerdet av et stakittgjerde. Gjerdet ble satt opp i år 1900. Fundamentene til stakittgjerdet er opphogde gravsteiner fra krypten i Domkirken. I Rektorhagen ble det i 1958 også reist opp fire gravsteiner fra krypten i Domkirken.Kongsgård har fra gammelt fiskeretter i Breiavatnet. Rektor hevdet at bare han hadde slike retter, men tapte en rettssak mot de andre grunneierne langs vannet.
== Skolegården ==
Bøkealleen i skolegården ble plantet av amtmann Henrik Wilhelm Tillisch i 1759. Disse ble felt omkring år 1900, og nye bøketrær ble plantet like etter.
I 2005 ble det gravd like utenfor dagens gjerde mot Haakon VIIs gate. Det ble funnet rester av et steingjerde som har hørt til Kongsgård. I steingjerdet ble det blant annet funnet en mynt som var fra om lag år 1300 – fra kong Håkon V Håkonsons styringstid. Jernstakittet og porten mot Haakon VIIs gate var en gave fra Stavanger Byselskab i 1854.
== Gårdsbrygga ==
Biskopens brygge omtales første gang i 1297. Den lå innerst i Vågen og var i bruk fram til dagens kaier ble bygget omkring år 1900 ved å fylle ut i Vågen. Den omtales i 1600-talls kilder som Gårdsbryggen og senere som Torvbryggen. Fra inngangsporten til Kongsgård gikk det en vei rett ned til brygga.
Biskop Hoskuld Hoskuldsson og trolig også biskopene før ham, hadde et naust og ei smie i tilknytning til brygga.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Brøgger Anton Wilhelm: "Stavanger bispegård og de andre norsk bispegårder i middelalderen", Stavanger Aftenblad, 19. januar 1924.
Bærheim Anders: "I Kongsgaard omkring 1824", Stavanger Aftenblad, 1. oktober 1924.
Bærheim Anders: "Kongsgård-minner", Stavanger Aftenblad, 20. oktober 1949.
Elgvin Johannes: "En by i kamp, Stavanger 1536-1814", Stavanger, 1956.
Gundersen Erik S.: "Kongsgård som gjestgiveri", Stavanger Aftenblad, 14. desember 1960.
Haug Eldbjørg: "Utstein kloster – og Klosterøyas historie", 2005
Helle Knut: "Stavanger fra våg til by", Stavanger, 1975.
Kallelid, Ole og Leif Kjetil Skjæveland: "Kongsgård: Stavanger katedralskole 1824-1999", Stavanger, 1999.
Kielland Axel: "Utdrag av lensregnskapene for Stavanger len i 1610-1611", Privatarkiv, Stavanger Byarkiv.
Kielland Thor: "Kongsgaard", Stavanger Turistforening Årbok, 1924.
Lexow, Jan Hendrich: "Kongsgård", Stavanger Museums årbok, 1960. Dette er hovedreferansen for de fleste som har skrevet om Kongsgård i ettertid.
Lorentzen Bernt: "Et bidrag til Kongsgårds historie. Arkiv og innbo i amtmann Rosenkranz' dager", Stavanger Aftenblad, 21. mars 1929.
Lous Carl: "En Stavangersk Cicerone", Stavanger, 1868.
Meling Trond: "Bispegården i Stavanger – Gårdens utvikling i middelalderen med utgangspunkt i en trebygning fra høymidelalderen", Viking, Norsk arkeologisk årbok, 2004.
Moe P. Th.: "Skolevæsen, I. Den høiere skole", i boka Stavanger 1814-1914, Stavanger, 1914.
Moloug I.: "Den gamle katedral. Stvanager Domkirke." Stavanger Turistforenings årbok,1951.
Rogaland fylkeskommune: Stavanger katedralskole / "Kongsgård: ombygging og renovering", Stavanger, 2005.
Nicolaysen Nicolay: "Stavanger Domkirke og de nærmest omliggende gamle Bygninger", Kristiania, 1892.
Rogalands avis: "Gamle gravsteiner fra Domkirken opp ved Bispekapellet", 10. januar 1958.
Romanowska-Steen Joanna: "Et glimt fra Kongsgårds muld", Frá haug ok heiðni, nummer 4, 1995.
Røinås Olaf: "Kongsgaard skole 1824-1924", Dreyer forlag, Stavanger, 1925.
Sandvik Paula Utigard: "Under overflaten i mellomalderbyen Stavanger", Frá haug ok heiðni, nummer 3, Stavanger, 2006.
Stavanger Aftenblad: "Kongsgård blir katedralskole", 3. april 1936.
Stavnem T.: "Optegnelser vedkommende Stavanger Fortid", 1906
Aas Einar: "Stavanger katedralskoles historie 1243-1826", Stavanger, 1925.
Avisa 1. mai: "Under utgravningene i Kongsgaard", 8. september 1913.
== Eksterne lenker ==
Byhistorisk Forening Stavanger, Årringer i byhistorien, 1297 Arkivert 7. desember 2016 hos Wayback Machine.
«Kongsgård (Stavanger)». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | Kongsgård er en bygård i Stavanger. Hovedbygningen er bygget som bispebolig i middelalderen. | 199,519 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Japur%C3%A1 | 2023-02-04 | Japurá | ['Kategori:1°N', 'Kategori:3°S', 'Kategori:64°V', 'Kategori:76°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Brasil', 'Kategori:Elver i Colombia', 'Kategori:Sideelver til Amazonas'] | Japurá, eller Caquetá, er ei elv i Colombia og Brasil. Den er ei venstre (nordlig) sideelv til Amazonas, og er 2 820 km lang.
Den begynner som elva Caquetá i Andesfjellene i den sørvestlige delen av Colombia, og renner i sørøstlig retning og inn i Brasil, hvor den kalles Japurá. Den renner ut i Amazonas gjennom et forgreinet nettverk av kanaler. På den brasilianske delen er elva seilbar for mindre båter.
| Japurá, eller Caquetá, er ei elv i Colombia og Brasil. Den er ei venstre (nordlig) sideelv til Amazonas, og er 2 820 km lang.
Den begynner som elva Caquetá i Andesfjellene i den sørvestlige delen av Colombia, og renner i sørøstlig retning og inn i Brasil, hvor den kalles Japurá. Den renner ut i Amazonas gjennom et forgreinet nettverk av kanaler. På den brasilianske delen er elva seilbar for mindre båter.
== Referanser == | | lengde = 2 820 Food and Agriculture Organization of the United Nations: The inland waters of Latin America... Las aguas continentales de America Latina... | 199,520 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Steve_Haworth | 2023-02-04 | Steve Haworth | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Piercere', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-11'] | Steve Haworth er en pioner innen moderne piercing.
Han var den første til å lage 3D-art implants, transdermal implants, og laser branding. Men mest kjent er han likvel for å ha laget en variant av Overflate barbellen.Han har vært med i en flesh-hook suspension gruppe som ble skrevet inn i Guinness rekordbok. Han jobber også med å åpne en kirke for kroppmodifikasjon.
| Steve Haworth er en pioner innen moderne piercing.
Han var den første til å lage 3D-art implants, transdermal implants, og laser branding. Men mest kjent er han likvel for å ha laget en variant av Overflate barbellen.Han har vært med i en flesh-hook suspension gruppe som ble skrevet inn i Guinness rekordbok. Han jobber også med å åpne en kirke for kroppmodifikasjon.
== Referanser == | Steve Haworth er en pioner innen moderne piercing. | 199,521 |
https://no.wikipedia.org/wiki/IC_349 | 2023-02-04 | IC 349 | ['Kategori:Artikler med astronomilenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Pleiadene'] | IC 349, også kalt Barnard's Merope-tåke, er en stjernetåke som befinner seg 3500 astronomiske enheter (0.06 lysår) unna stjernen Merope i stjernehopen pleiadene.
| IC 349, også kalt Barnard's Merope-tåke, er en stjernetåke som befinner seg 3500 astronomiske enheter (0.06 lysår) unna stjernen Merope i stjernehopen pleiadene.
== Eksterne lenker ==
(en) IC 349 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) IC 349 i SIMBAD | IC 349, også kalt Barnard's Merope-tåke, er en stjernetåke som befinner seg 3500 astronomiske enheter (0.06 lysår) unna stjernen Merope i stjernehopen pleiadene. | 199,522 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Undergrunn_(musikkgruppe) | 2023-02-04 | Undergrunn (musikkgruppe) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Guttegrupper', 'Kategori:Musikk i Oslo', 'Kategori:Norske musikkgrupper'] | Undergrunn (stilisert UNDERGRUNN; UG), er en norsk rapgruppe fra Oslo. Gruppen består av de seks medlemmene Patrick Bakkeng (Fretex), Gabriel Doria (Plaza), Sverre Skogheim Gudmestad (Pus), Jo Almaas Marstein (Marstein), Jon Ranes (Loverboy) og Marcos Haugestad (Rikpappa). De to sistnevnte er også gruppens fungerende produsenter. De har gitt ut albumene Firenze's Finest (2020), Buketter & ballspill (2021) og Undergrunn (2022), til gode kritikker. Sistnevnte gav dem deres første topplassering på norske hitlister.
| Undergrunn (stilisert UNDERGRUNN; UG), er en norsk rapgruppe fra Oslo. Gruppen består av de seks medlemmene Patrick Bakkeng (Fretex), Gabriel Doria (Plaza), Sverre Skogheim Gudmestad (Pus), Jo Almaas Marstein (Marstein), Jon Ranes (Loverboy) og Marcos Haugestad (Rikpappa). De to sistnevnte er også gruppens fungerende produsenter. De har gitt ut albumene Firenze's Finest (2020), Buketter & ballspill (2021) og Undergrunn (2022), til gode kritikker. Sistnevnte gav dem deres første topplassering på norske hitlister.
== Bakgrunn ==
Undergrunn møttes gjennom felles oppvekst på Tøyen og Gamlebyen i Oslo, og begynte å lage musikk sammen da de gikk på ungdomsskolen. Debuten kom i en alder av 15 år med låta «Isbil», som resulterte i opptreden på Bylarm. I 2018 gav gruppa ut EP-en UG Sommer; året etter mixtapen UG Klikk i 2019, der låta «Dr. Plaza» fikk over én millioner avspillinger på Spotify. «Dr. Plaza» ble gruppens gjennombrudd.
Albumdebuten kom med Firenze's Finest høsten 2020, som per 2022 hadde oppnådd nesten fem millioner avspillinger. Andrealbumet Buketter & ballspill fikk gode kritikker og en plassering blant årets beste album av Aftenposten, samt en hit med låten «Toppen av Oslo», som ble en av årets mest spilte norske sanger.I 2022 slapp Undergrunn sitt selvtitulerte tredjealbum, med topplassering på Topplista og gode anmeldelser hos Subjekt, Natt & Dag, Aftenposten, Dagens Næringsliv og Klassekampen. Albumet ga de hits som «Italia» og «Peroni & Perignon», som oppnådde henholdsvis 3. og 19. plass på Topplistas singelliste. De ble nominert til to priser foran P3 Gull 2022: årets artist og årets låt for «Italia».
== Diskografi ==
=== Studioalbum ===
Firenze's Finest (2020)
Buketter & ballspill (2021)
Undergrunn (2022)
UG Klikk (2019)
=== EP ===
UG Sommer (2018)
=== Singler ===
«Logogutt» (2019)
«Isbil» (2018)
«Bedre enn deg» (2018)
«Presidenter $$$» (2019)
«Trapmobile» (2020)
«Savner min klikk» (2020)
«Risiko» (2021)
«Han Solo» (2021)
«Peroni & Perignon» (2022)
=== U-offisiele "låter" ===
«Roma Senza» -Freestyle (2019)
«Freestyle» - NRK P3 (2022)
«UNDERGRUNN & BULMBOY$ FREESTYLE» (2020)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Undergrunn på MusicBrainz | Undergrunn (engelsk: underground) er en fellesbetegnelse for samfunnsfenomener, aktiviteter, miljøer og kulturuttrykk som ikke blir regnet som del av det etablerte flertallssamfunnet eller offentlige systemet. Betegnelsen brukes særlig om filmer, billedkunst, bøker og tegneserier som lages selvstendig og fritt, er nydannende og eksperimentelle og ikke formidles gjennom de vanlige kommersielle mediekanalene, men isteden distribueres i egne nettverk og miljøer. | 199,523 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alltid_freidig | 2023-02-04 | Alltid freidig | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske salmer', 'Kategori:Verk av C.E.F. Weyse'] | «Alltid freidig» er en salme som er skrevet av den danske presten og dikteren Christian Richardt i 1867. Melodien laget Christoph Ernst Friedrich Weyse i 1838. Opprinnelig er teksten en del av syngespillet «Tornerose», men den fikk etter hvert et liv utenfor sin opprinnelige sammenheng og er mye brukt både i bryllup og begravelser så vel som ved konfirmasjoner og i ungdomsarbeid.
«Alltid freidig» var siste salme i bryllupet til prinsesse Märtha Louise og Ari Behn i Nidarosdomen i 2002.
| «Alltid freidig» er en salme som er skrevet av den danske presten og dikteren Christian Richardt i 1867. Melodien laget Christoph Ernst Friedrich Weyse i 1838. Opprinnelig er teksten en del av syngespillet «Tornerose», men den fikk etter hvert et liv utenfor sin opprinnelige sammenheng og er mye brukt både i bryllup og begravelser så vel som ved konfirmasjoner og i ungdomsarbeid.
«Alltid freidig» var siste salme i bryllupet til prinsesse Märtha Louise og Ari Behn i Nidarosdomen i 2002.
== Tekst ==
== Innspillinger ==
Flere innspillinger er gjort av salmen:
Mats Eilertsen på albumet Short Stories 2007
Solveig Leithaug på albumet Fagert Er Landet 2006
SKRUK på albumet Dype Stille Sterke Milde 2006
Barnekoret Minising fra Risør på albumet Med Jesus Vil Eg Fara 2001
Kirsten Flagstad på albumet Hymns 1998
Nidarosdomens Guttekor på albumet Våre vakreste salmer og sanger 1996
Anna Marie Lyngstad med kirkeorgel på 78-platen Philips P-53001-H 1953
== Referanser == | «Alltid freidig» er en salme som er skrevet av den danske presten og dikteren Christian Richardt i 1867. Melodien laget Christoph Ernst Friedrich Weyse i 1838. | 199,524 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_kvinnelandslag_i_fotball | 2023-02-04 | Norges kvinnelandslag i fotball | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landslag som har vunnet VM i fotball', 'Kategori:Norges kvinnelandslag i fotball', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris', 'Kategori:Vinnere av Kniksenprisen'] | Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
| Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
== Historie ==
I europeisk målestokk var kvinnelandslaget relativt tidlig etablert, men de var sent ute i skandinavisk sammenheng, godt etter Sverige og Danmark.
Det ble spilt en uoffisiell kamp der et norsk kvinnelandslag møtte Sveriges kvinnelandslag i fotball den 7. august 1975 på Nya Ullevi i Gøteborg, De tapte 0–4 med Torodd Nordeng som trener og spillere som Sif Kalvø og Grete Pedersen.De første offisielle kampene Norge spilte var to miniturneringer mot Sverige, Danmark og Finland, før Norge møtte, og slo, Nord-Irland.
=== Begynnelsen (1978–1983) ===
Som i mange andre land, hadde også Norges Fotballforbund en svært skeptisk tone til kvinnefotball. Det var først på 1970-tallet, etter etableringen av Norway Cup og Dagbladets aktive kamp for å få NFF til å skifte standpunkt, at Norge etter hvert fikk et landslag og Norgesmesterskap. Landslaget ble dannet med Per Pettersen som trener. Norges første landskamp ble spilt den 7. juli 1978 mot Sverige, og kampen endte med tap 1-2. Kari Nielsen fra Asker ble tidenes første målgjører på kvinnelandslaget. Det ble også tap mot Finland og Danmark under dette nordiske mesterskapet i Danmark.Året etter tapte Norge nok en gang for de tre landene. Imidlertid vant Norge sin første kamp med 4–1 mot Nord-Irland under en uoffisiell EM-turnering i Italia. I løpet av de neste årene ble Norge gradvis bedre, og lyktes å slå Frankrike, Sveits og England. Norge spilte også uavgjort mot Danmark og Sverige under det nordiske mesterskapet i 1982, og gjorde sin beste innsats i nordisk mesterskap med å gå gjennom ubeseiret. Imidlertid forelå det ingen offisielle Europa- eller verdensmesterskap, og dermed heller ingen mesterskapskvalifiseringer.
=== Erling Hokstad (1983–1989) ===
I 1983 tok Erling Hokstad over landslaget, og var med på å lede Norge til sin første kvalifisering til et mesterskap. Enda EM i 1984 strengt talt ikke var offisielt ettersom mindre enn halvparten av UEFA-medlemslandene stilte, var det det første mesterskapet som krevde kvalifisering. Norge havnet i en helnordisk kvalifiseringspulje med Sverige, Finland og Island. Norge slo Finland begge gangene, og vant og spilte uavgjort mot Island. Imidlertid ble det to tap mot Sverige, og dermed var Norge ute, da bare vinneren kom videre. Resultatene viste at Norge var i ferd med å markere seg blant de bedre lagene. Sverige vant for øvrig EM.
==== Første norske europamestre i lagidrett ====
Norge hadde et Sverigekompleks som viste seg året etter, da europamesterne slo Norge hele 5–0, det største tapet i Norges historie (tangert senere). Fra og med den 7. mai 1986 ble Dag Steinar Vestlund medtrener. Hvor vidt Vestlunds innvirken var avgjørende vites ikke, men Norge kvalifiserte seg til EM i 1987. Norge møtte Danmark, et lag de aldri hadde slått, Finland og Vest-Tyskland, som på det daværende tidspunktet hadde liten erfaring. Norge lyktes i å slå Danmark for første gang, til og med på bortebane. Imidlertid hadde Norge for mange uavgjort, og før siste runde ledet Norge med ett poeng mot Danmark. Norge vant den siste kampen 2–0 hjemme mot Finland mens Danmark tapte borte mot Vest-Tyskland. Etter kvalifiseringen fikk Norge oppdraget å arrangere semifinalene og finalen.
Semifinalen ble spilt mot Italia, nok et lag Norge aldri hadde slått. Heidi Støre og Trude Stendal scoret de to eneste målene i kampen, og Norge vant 2–0 etter at målvakt Janne Andreassen holdt buret rent. Norge spilte sin første offisielle finale i et mesterskap, der de møtte sin gamle nemesis, Sverige. Før finalen hadde Norge møtt Sverige ti ganger, med sju norske tap og tre uavgjorte kamper. Veteranen Gunn Nyborg, som hadde vært med helt siden starten i 1978, hadde vært med i alle ti kampene, og fikk endelig oppleve å slå svenskene. I finalen scoret Stendal to ganger, mens Sverige scoret bare en gang (ved Lena Videkull) og Norge vant 2–1. Norges første seier over Sverige i fotball for kvinner var også første gang Norge noensinne hadde vunnet noe i fotball. Året etterpå vant Norge et uoffisielt, men FIFA-arrangert, invitasjons-VM i Kina etter å ha møtt Sverige i finalen og vunnet 1–0.
EM ble arrangert annethvert år de første årene, og allerede i 1989 var det EM igjen. Norge tapte flere kamper enn de vant i kvalifiseringen, men vant den siste kampen med 3–1 over England i Blackburn, og gikk dermed videre på målforskjell tross bare fem poeng fra seks kamper, det svakeste av alle lagene som gikk videre. I kvartfinalen møtte Norge Nederland, som hadde slått Sverige. Imidlertid slo Norge Nederland med 2–1 og 3–0, og gikk videre til sluttspillet i Vest-Tyskland. Norge slo Sverige for tredje gang i mesterskapssammenheng, og gikk til finalen, der vi møtte et hjemmelag som hadde blitt langt bedre siden sist kamp mellom lagene. Vest-Tyskland vant 4–1, mens Norge måtte greie seg med sølv. Dette ble siste kampen til trenerparet Hokstad/Vestlund.
=== Even Pellerud (1990–1996) ===
Den nye treneren ble Even Pellerud. Han tok laget inn i kvalifisering til EM 1991, og det norske laget gikk gjennom seks kamper uten tap i gruppespillet, med bare et poengtap, mot England borte. I EM-kvartfinalen, som ble arrangert som hjemme- og bortekamp i november 1990, vant Norge 2–1 og 2–0 over Ungarn, og var dermed klaret for sluttspillet i Danmark, og også for VM-sluttspillet i Kina. Landslaget gikk inn i 1991-sesongen med et budsjett på tre millioner kroner i en sesong hvor de skulle spille både EM og VM. Norge slo ut Danmark i semifinalen på straffesparkkonkurranse etter to redninger av Reidun Seth, og møtte Tyskland i finalen. Norge tok ledelsen ved Birthe Hegstad like etter pause, men en feil av Linda Medalen ga Heidi Mohr muligheten til å utligne, og i ekstraomgangene hadde Tyskland mest krefter, scoret to mål, og vant fortjent, ifølge Sportsbokens reportasje. Dermed var Norges rekke på 11 kamper uten tap brutt.
Norge ladet opp til VM med to seire over USA i Massachusetts, hvor 17-åringen Bente Nordby debuterte på landslaget. De fikk imidlertid en dårlig start på VM med tap 0–4 for Kina i tidenes første VM-kamp, men hadde fortsatt sjansen til å gå videre, i og med at åtte av 12 lag gikk videre fra gruppespillet. Norge vant 4–0 over New Zealand og deretter knepent 2-1 mot Danmark, med Medalen som matchvinner rett etter en dansk utlikning. I kvartfinalen møtte Norge Italia, og Norge vant etter ekstraomganger, tross at de hadde sluppet Italia inn i kampen igjen ved to anledninger, takket være straffespark eksekvert av Tina Svensson. I semifinalen var det Sverige som ventet, og Norge vant klart 4-1 etter nok en straffe av Svensson, i tillegg til to mål av Medalen og et av Agnete Carlsen. I finalen ventet en ny rival, USA. USA var storfavoritter etter å ha slått europamestrene Tyskland lett, og tok ledelsen ved Michelle Akers, Norge utlignet ved Medalen, men Akers scoret vinnermålet tolv minutter før full tid etter å ha sneket til seg et tilbakespill fra Svensson til Seth.
==== EM 1993: Ny triumf ====
Pellerud fortsatte fremgangen, og i 1993 var Norge kvalifisert til EM i Italia etter en svært lett kvalifiseringsrunde med seire over Sveits og Belgia. Deretter fulgte, som i 1989, et dobbeltmøte med Nederland i kvartfinalen, hvor Norge sikret seg to 3–0-seire og billett til sluttspillet. Der stilte Norge med bare én europamester fra 1987, Heidi Støre; i forsvarsfireren var alle under 22 år. I semifinalen møtte Norge Danmark, og landslaget vant 1–0 etter scoring av 20-åringen Anne Nymark Andersen. Kaptein Birthe Hegstad hadde blitt byttet ut etter en ankelskade. I finalen møtte vi noe overraskende Italia, som hadde slått Tyskland på straffer. Etter en målløs første omgang kom Hegstad innpå i den andre, og scoret vinnermålet med 13 minutter igjen etter pasning fra Medalen.
I 1994 spilte Norge i den første Algarve Cup i Portugal, sammen med fire andre skandinaviske lag og USA; Norge utklasset Finland og Danmark og vant 1–0 over USA.
==== EM 1995: Innendørs tap for Sverige ====
I 1995 var det for andre og siste gang EM og VM i samme år. VM ble arrangert i Sverige, og hadde sannsynligvis prioritet også fra UEFA, ettersom semifinalene i EM ikke ble arrangert på nøytral grunn, men som hjemme- og bortekamp. Norge vant greit i kvalifiseringsrunden mot Finland, Den tsjekkiske republikk og Ungarn, og kvartfinalen mot Italia – mangel på seeding hadde gjort at EM-finalistene måtte møtes allerede i kvartfinalen, som også var kvalifisering til VM 1995 og OL 1996 – men i semifinalen mot Sverige ga Norge bort fire mål i andre omgang, og tapte dermed 5–7 sammenlagt etter å ha ledet med to mål til pause i andre kamp. Begge kampene ble spilt innendørs, før sesongen hadde kommet i gang i de nordiske landene.
==== VM 1995: Verdensmestre ====
EM-kampene og en 3.-plass i Algarve Cup, etter tap for Nederland, ga ikke store håp før VM-sluttspillet i Sverige, selv om Norge hadde slått USA etter straffesparkkonkurranse i Algarve. Norge hadde satt inn en ny, ung målvakt, Bente Nordby, som hadde fått noen få landskamper, men som ikke hadde spilt i EM-kampene mot Sverige og Italia. Tone Haugen, som sammen med Medalen spilte profesjonelt i Japan, og Marianne Pettersen kom også inn på laget, sistnevnte dog som reserve grunnet skade.
I gruppespillet møtte Norge England, Canada og Nigeria. Norge vant samtlige kamper, med to mål mot England og med store sifre mot de to andre lagene. I kvartfinalen ventet Danmark. Norge gikk opp i 3–0-ledelse ved Gro Espeseth, Medalen og Hege Riise, og et reduseringsmål seks minutter før slutt var betydningsløst. Det skulle imidlertid vise seg å bli Norges eneste baklengsmål i mesterskapet.
Norge hadde sjansen til revansje for finaletapet i 1991, da semifinalen i Västerås skulle gå mellom Norge og USA. Ann Kristin Aarønes scoret et tidlig mål, og Norge holdt unna, blant annet takket være Nordby, som reddet mange skudd i sluttminuttene. Norge spilte med ti spillere ettersom Heidi Støre ble utvist i det 77. minutt, men Nordby holdt nullen i den dramatiske avslutningen.
Norge møtte Tyskland i finalen, et lag Norge ikke hadde slått siden 1985. Tross dette, og tross at Støre satt på tribunen grunnet karantene, dominerte Norge første omgang og fikk inn to mål i omgangens ti siste minutter, ved Riise og Pettersen som målscorere. Riise ble kåret til turneringens beste spiller, Aarønes ble mesterskapets toppscorer, og forsvarsspiller og kaptein Gro Espeseth turneringens nest beste spiller. Tre måneder etter VM vant Norge 17–0 over Slovakia i EM-kvalifisering, som per 2009 er den største seieren den norske kvinnelandslaget har oppnådd.
I 1995 mottok landslaget Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris.
==== OL 1996: Ny medalje ====
Pelleruds siste turnering ble OL i Atlanta i 1996. I første kamp møtte Norge Brasil, som aldri hadde gått videre fra gruppespillet i et offisielt VM. Norge tok ledelsen to ganger, men Pretinha utlignet begge målene, og Aarønes fikk et mål annullert for angrep på keeper. Heidi Støre ble skadet i denne kampen, og kunne ikke spille noen av de resterende kampene; Brit Sandaune erstattet henne i denne kampen, og fikk dermed sin mesterskapsdebut som midtbanespiller, selv om hun senere skulle få fast plass som venstreback.
Tross Støres skade vant Norge 3–2 over Tyskland, den fjerde strake kampen uten tap mot tyskerne, etter avgjørelse på frispark av Hege Riise. Tyskland hadde utlignet to ganger, et mål av Bettina Wiegmann og et skudd av Birgit Prinz som gikk via en norsk spiller og i mål. Japan ble slått 4–0 i siste gruppespillkamp – Marianne Pettersen, nå fast spiller på laget, scoret to ganger – og ettersom Brasil hadde avgitt flere poeng vant Norge gruppen og gikk til semifinale.
I semifinalen møtte Norge USA nok en gang. Norge tok ledelsen etter en kontring som ble avsluttet av Linda Medalen etter pasning fra Agnete Carlsen. USA ble heiet fram av nesten 65 000 tilskuere på Sanford Stadium i Athens, og fikk straffespark med et kvarter igjen etter at Gro Espeseth skulle ha handset i 16-meterfeltet. Avgjørelsen var tvilsom ifølge New York Times' rapport, noe Espeseth var enig i – hun mente ballen søkte hånden hennes. New York Times hevdet imidlertid at USA burde hatt straffespark for hands tre minutter tidligere. Michelle Akers satte inn den straffen dommeren ga, og etter at Agnete Carlsen ble utvist for en takling bakfra i sluttminuttene benyttet innbytter Shannon MacMillan anledningen til å avgjøre kampen på golden goal ti minutter inn i ekstraomgangene. Norge fikk imidlertid OL-medaljer etter å ha vunnet bronsefinalen mot Brasil 2–0, med to mål av Aarønes.
Pelleruds siste kamp var returmatchen i Slovakia en måned etter OL. Kampen endte 4–0, og Norge vant dermed sin gruppe og var direkte kvalifisert for EM. Tidligere under sommeren hadde laget vunnet 3–1 borte og spilt 0–0 hjemme mot europamestrene Tyskland, og med fire seire i de andre kampene vant Norge gruppa og gikk direkte videre til sluttspillet.
=== Per-Mathias Høgmo (1997–2000) ===
==== EM 1997: Nedtur på hjemmebane ====
Pelleruds arvtaker, Per-Mathias Høgmo, ble ansatt i september 1996. Høgmo fikk relativt kort tid på å forberede seg til EM på hjemmebane, men ledet laget i vennskapskamper under vinteren og våren 1997, og laget vant sju av dem; deriblant 3–0 over Tyskland, Norges femte kamp på rad uten tap mot tyskerne, og fire kamper under Algarve Cup i 1997, Norges tredje seier der. Norge gikk inn i mesterskapet totalt 11 kamper på rad uten tap, den beste rekka siden VM-tittelen.
Medalen, Carlsen og Støre var blant spillerne som hadde gitt seg før mesterskapet, og til erstatning valgte Høgmo ut flere spillere uten stor landslagserfaring fra før, blant annet Gøril Kringen, Unni Lehn, Ragnhild Gulbrandsen, Margunn Haugenes (tilbake etter tre års pause), Monica Knudsen, Henriette Viker og Anne Tønnesen. I EM var imidlertid bare Kringen og Lehn i startoppstillingen; Haugenes, Knudsen, Viker og Gulbrandsen fikk innhopp fra benken.Norge hadde fått en vanskelig gruppe, tross seeding i trekningen; Tyskland (EM-gull 1995, VM-sølv 1995), Italia (EM-sølv 1993, kvartfinale EM 1995 etter tap for Norge) og Danmark (EM-bronse 1991, 8.-plass OL 1996) var motstandere, mens den andre gruppen inneholdt tre lag som aldri hadde nådd lenger enn kvartfinalen i EM. Norge åpnet med å utklasse Danmark 5–0 foran 4221 tilskuere på Åråsen stadion etter fire mål av Marianne Pettersen, som nå sto med 34 mål på 50 landskamper. Deretter fortsatte Norge sin rekke uten tap for Tyskland, med uavgjort 0–0 på Melløs i Moss under nærver av 7666 tilskuere, men Tyskland var "klart best" og Bente Nordby måtte takkes for at Norge holdt nullen, ifølge Sportsbokens rapport..
Ettersom Italia også hadde spilt uavgjort mot Tyskland og Danmark, kunne Norge gå videre til semifinale med uavgjort. Norge slapp imidlertid inn et tidlig mål, Gro Espeseth bommet på straffespark, og Norge slapp inn et mål på slutten som bekreftet at Norge havnet på 3.-plass i gruppa. Tyskland og Italia vant sine semifinaler.
==== VM 1999: Opp og ned ====
Norge trakk igjen Tyskland i kvalifiseringen til VM i USA, og måtte vinne gruppa for å gå direkte til VM. Etter å ha tapt 0–1 i Bayreuth, det første tapet etter seks kamper på rad uten tap mot tyskerne, vant Norge 3–2 hjemme, og uavgjort i Nederland var bedre enn Tyskland klarte. Dermed vant Norge gruppa med ett poeng. I 1998-sesongen ble Norge ble også nummer tre av fire lag i en turnering arrangert under Goodwill Games, med tap for Kina i straffesparkkonkurranse, men seier over Danmark på samme måte. Norge vant også Algarve Cup for fjerde og hittil siste gang i 1998.
Før VM i USA var Norge favoritter, som regjerende mestre hadde Sports Illustrated det norske laget som vinner i sitt VM-tips, og Medalen, Riise og Pettersen i sitt verdenslag uten amerikanske spillere. Norge startet med fire seire, tre av dem i en gruppe hvor bare Japan hadde nådd en VM-kvartfinale tidligere, og den fjerde, kvartfinalen, endte 3–1 mot Sverige – den åttende seieren på rad over Sverige, men dette var det første turneringsmøtet siden tapet for Sverige i EM fire år tidligere. Venstreback Brit Sandaune, midtbanespiller Unni Lehn, og spissene Ann Kristin Aarønes og Marianne Pettersen hadde utmerket seg i Norges innledende kamper, ifølge Dagbladets spillerbørs.
Likevel gikk Norge på en av sine største nedturer i sin landslagshistorie i semifinalen mot Kina. Det ble tangering av det verste tapet gjennom tidene, med 0–5 for Kina, og det i en kamp hvor Bente Nordby var "strålende" ifølge Dagbladets reporter. I bronsefinalen ble det målløst etter 120 minutter mot Brasil, men Norge tapte 4–5 på straffesparkkonkurranse, det første tapet mot Brasil siden 1988, og Norge ble dermed nummer fire i VM.
==== OL 2000: Norges hittil siste tittel ====
Dermed var ikke Norge favoritter under OL i Sydney, selv om oppvarmingen var utmerket; Norge vant 8–0 over England i siste kvalifiseringskamp til EM 2001, og slo også Tyskland, Kina og USA i vennskapskamper i juli. Midtbanespiller Solveig Gulbrandsen og høyreback Bente Kvitland hadde kommet inn på laget, men to av de mest toneangivende spillerne under 1990-tallet, Linda Medalen og Ann Kristin Aarønes, hadde lagt endelig opp.
Sports Illustrated regnet Norge som det 3. beste laget i OL, men ble ikke tippet på medaljeplass fordi de var i gruppe med regjerende verdensmester USA og tapende VM-finalist Kina. Etter å ha blitt utspilt og tapt 0–2 mot USA i den første kampen, vant Norge 3–1 over de afrikanske mestrene Nigeria, og kunne dermed nå semifinale som toer i gruppa med seier over Kina. Pettersen ga Norge ledelsen tidlig i andre omgang, men Kina utlignet på et tvilsomt straffespark. Tre minutter senere sikret innbytter Margunn Haugenes seieren med et skudd oppe i krysset.I semifinalen møtte Norge Tyskland. Spillemessig dominerte Tyskland, og Norge skapte knapt en sjanse, men Tina Wunderlich headet i eget mål og sikret Norge finaleplass ettersom Nordby holdt nullen. I finalen møtte Norge nok en gang USA, som ikke hadde tapt i mesterskap siden 1995. Kampen bølget fram og tilbake: USA gikk i ledelsen med Tiffeny Milbrett i det 5. minutt, men Norge snudde rett før pause ved mål av Gro Espeseth. Nordby holdt Norge inne i kampen med flere redninger, før Ragnhild Gulbrandsen headet inn 2–1 med et kvarter igjen etter svakt keeperarbeid. Norge holdt ledelsen inn i overtida, men slapp inn et nytt mål av Milbrett, og kampen gikk til ekstraomganger med golden goal. Dagny Mellgren, som hadde kommet inn som innbytter for Pettersen, scoret vinnermålet etter 12 minutter, men TV-bildene syntes å vise at Mellgren brukte hånda for å kontrollere ballen før hun skjøt den i mål.For OL-gullet ble laget tildelt Fearnleys olympiske ærespris, som første mottaker fra et lagspill.
=== Åge Steen (2000–2004) ===
Åge Steen lyktes ikke å gjenta resultatene til Høgmo, og tiden hans ble særlig preget av et VM som bare varte til kvartfinale og et påfølgende første OL uten deltakelse. I tillegg til dette fikk Steen også med seg en semifinale i EM i 2001.
==== EM 2001: Tyskland for sterke ====
Åge Steen tok over landslaget etter Høgmo, og hans trenertid begynte med greie resultater i vennskapskamper; det ble to seire over Sverige, og en seier over et svekket USA, men tap for Kina. Anne Tønnessen, som ikke kunne spille i OL grunnet hjernerystelse, var den eneste nye faste spilleren denne sesongen.
Norge klarte likevel ikke å følge opp sin status som olympiamestre. Etter 3–0 over Frankrike, en motstander Norge aldri hadde tapt for, var det tid for å få revansj for hjemmetapet for Italia i 1997. Rita Guarino ga imidlertid Italia en tidlig ledelse, og selv om Mellgren utlignet, fikk ikke Norge has på Italias gode keeper. Gøril Kringen pådro seg sitt andre gule kort, og måtte stå over den avsluttende kampen mot Danmark, som Norge ikke hadde tapt for siden 1988. Men uten rutine og samspill i midtforsvaret slapp Norge inn ett mål på slutten, et mål som keeper Nordby og midtstopper Anne Bugge Paulsen måtte dele skylda for. Ettersom Italia hadde slått Danmark tidligere, ville tapet ha ført til at Norge kunne blitt slått ut i gruppespillet for andre gang på rad, men Italia tapte for Frankrike og Norge fikk en sjanse til, i semifinale mot Tyskland.
Her fikk Tyskland revansj for OL-tapet. Norge hadde et par sjanser til å score, og burde ifølge Dagbladets journalist hatt straffespark tidlig i kampen, men etter at Sandra Smisek scoret vinnermålet tok Tyskland over, og hadde flere sjanser til å vinne med flere mål.
==== VM 2003: To tap og ut av OL ====
I VM-kvalifiseringen møtte Norge Frankrike, Den tsjekkiske republikk og Ukraina. Norge hadde ikke tapt for noen av lagene før, og fortsatte den statistikken med seier i de fem første kampene, før det ble uavgjort mot Ukraina i en betydningsløs kamp. Gøril Kringen var blitt vraket fra landslaget til fordel for yngre krefter, men i sesongens siste kamp viste ikke midtstopperne seg fra sin beste side; Norge slapp inn tre mål i en vennskapskamp mot Tyskland i Grimstad og det nye stopperparet, Anne Tønnessen og Ane Stangeland, måtte tåle hard kritikk både fra trener og journalister.Steen prøvde flere varianter i midtforsvaret under oppkjøringen til VM i USA, som ble arrangert i september, etter sesongslutt i den amerikanske proffligaen. Til slutt ble veteranen Monica Knudsen valgt ut til å spille sammen med Ane Stangeland. Trine Rønning og Lise Klaveness kom inn i laget for Ragnhild Gulbrandsen og Hege Riise, som begge spilte profesjonelt i USA. Norges siste kamp før VM var 1–1 mot Danmark i EM-kvalifisering på Sofiemyr; et bedre resultat enn i EM, men igjen slapp Norge inn et mål i avslutningsminuttene – Lene Jensen scoret etter en mulig offside – og Norge måtte nå score mål i Danmark for å kvalifisere seg.Norge møtte Brasil, bronsemedaljørene fra 1999, i tillegg til to debutanter, Frankrike, og Sør-Korea i gruppespillet. Norges gode statistikk mot Frankrike holdt seg, med seier 2–0, men som i forrige VM tapte Norge for Brasil; Norge hadde sjanser til å utligne på stillingen 1–2, men i stedet scoret Brasil to ganger og vant en overlegen seier. Etter kampen gikk Linda Medalen ut og kritiserte det defensive arbeidet til laget, og foreslo at Gøril Kringen burde hatt en plass i troppen. Selv med 7–1 over Sør-Korea ble Norge dermed nummer to i gruppa, og møtte vertsnasjonen USA i kvartfinalen. Der ble Norge klart slått, og dermed var det klart at Norge hadde gjort sin svakeste VM-innsats i historien; hjemmelaget vant 1–0 selv om de brente et straffespark. Abby Wambach vant en hodeduell mot Marit Fiane Christensen, som hadde blitt satt inn som høyreback etter Brasil-kampen, og scoret det avgjørende målet. Med dette tapet klarte Norge heller ikke å ta en av de to europeiske plassene til OL i Athen året etter.
Den amerikanske proffligaen gikk konkurs rett før VM, og dermed mistet flere av de norske spillerne anledningen til å spille profesjonelt. Dette og mangelen på mesterskap gjorde at Norge mistet flere spillere: Hege Riise, Brit Sandaune, Marianne Pettersen og Anne Tønnessen la alle opp før 2004 var over. Som erstatning dro Steen inn flere spillere som bare fikk en sesong på landslaget, men Ingvild Stensland skulle vise seg å bli en viktig spiller senere.
I returkampen mot Danmark hadde Norge igjen 1–1 til det gjensto få minutter, men grunnet manglende målteft i de andre kampene ville dette ikke være godt nok for direkte EM-plass. I stedet for en norsk avgjørelse scoret Lene Jensen igjen i sluttminuttene for Danmark, og Norge måtte dermed gjennom utslagskamp mot Island. Med en trener på oppsigelse – Åge Steen og NFF fornyet ikke kontrakten – vant Norge 7–2 og 2–1 og var klare for EM. Bjarne Berntsen ble utnevnt som ny trener i romjula 2004, etter at flere andre mannlige trenerprofiler hadde takket nei.
=== Bjarne Berntsen (2005–2009) ===
For en oppsummering av konfliktene knyttet til Bjarne Berntsen og landslagsspillerne, se Bjarne Berntsen
==== EM 2005: Sølv, men igjen bak Tyskland ====
Berntsen tok over et lag som hadde vunnet seks strake kamper, men bare kampene mot Island hadde hatt egentlig betydning. Rekka ble snart brutt, da Norge tapte begge vennskapskampene for Frankrike på La Manga; dette var også Norges første tap for Frankrike. Norge kom på 5.-plass i Algarve Cup etter tap 0–4 for Tyskland, og tapte også for EM-vert England før mesterskapet i juni.
Berntsen satset på mange unge spillere: Ingvild Stensland, Stine Frantzen, Isabell Herlovsen og Marianne Paulsen var alle viktige spillere under EM, og ingen hadde nevneverdig erfaring fra tidligere seniormesterskap. Norge tapte første kamp med 0–1 for Tyskland, og trengte mål fra innbytter Herlovsen for å klare ett poeng mot den tidligere ønskemotstanderen Frankrike. Dermed måtte Norge score mange mål i den siste kampen mot EM-nemesis Italia, og i tillegg ha hjelp fra Tyskland, for å kunne nå semifinale. Fire mål i første omgang, tre av dem på hjørnespark fra Stensland, hjalp Norge til 5–3-seier over Italia.Som gruppetoer måtte Norge møte gruppevinner Sverige i semifinalen, det første turneringsmøtet med naboene på seks år. Norge og Sverige hadde rett nok spilt flere vennskapskamper, uten norsk tap på de siste 14 kampene, men Sverige hadde kvalifisert seg for OL 2004 på Norges bekostning. Kampen hadde "mange opp- og nedturer," ifølge kampens store norske spiller, Solveig Gulbrandsen, som scoret to av Norges mål og hadde målgivende pasning på det tredje. Norge tok ledelsen to ganger, først ved Gulbrandsen og så ved Herlovsen, men Sverige presset på for utlikning og scoret med to minutter igjen. I ekstraomgangene fikk Gulbrandsen scoret fra nært hold, og Norge var klar for finale, den beste prestasjonen i mesterskap siden 2000. Berntsen ble hyllet av spillerne i Aftenposten før finalen. Norge gikk på et nytt klart tap, 1–3 for Tyskland i finalen, det tredje tapet for Tyskland på rad i mesterskap, og Norges femte EM-kamp mot Tyskland uten seier. Laget ble likevel Årets lag for 2005 under Idrettsgallaen 2006.
==== VM 2007: Fortsatt nest best i Europa ====
Norge begynte kvalifiseringen til VM i Kina etter EM. Etter seire over lavere rangerte Ukraina og Serbia og Montenegro, møtte Norge Italia igjen. Kampen ble ikke like målrik som i EM, men Norge scoret kampens eneste mål. Etter at Italia og Ukraina tok poeng fra hverandre, mens Norge vant sine tre neste kamper, trengte Norge bare ett poeng i de siste to bortekampene mot Ukraina og Italia; Marit Fiane Christensen holdt på å gi bort poengene med et dårlig tilbakespill i første kamp mot Ukraina i Lviv, men Unni Lehn utlignet og Norge var klare for mesterskapet i Kina. Norge avsluttet med en betydningsløs seier over Italia. I kvalifiseringen hadde Berntsen brukt flere nye spillere; tross EM-innsatsen ble Herlovsen, Frantzen og Paulsen vraket, Mellgren hadde lagt opp, og Solveig Gulbrandsen hadde ett års svangerskapspermisjon. Ragnhild Gulbrandsen kom tilbake etter en pause, mens Camilla Huse, Marie Knutsen, Leni Larsen Kaurin og Melissa Wiik fikk mer eller mindre faste plasser denne sesongen.
Før VM-sluttspillet spilte Norge to kvalifiseringskamper, og vant med tre mål i kampene mot Østerrike og Israel, lag som aldri hadde vært blant Europas 15 beste. Berntsen vraket veteranen Unni Lehn i VM-troppen og satset i stedet på Marie Knutsen som indreløper, med Trine Rønning omskolert til midtstopper. Siri Nordby hadde også utkonkurrert Camilla Huse på sidebacken.
Norges siste kamp før mesterskapet var en treningskamp mot Tyskland i Mainz. Norge spilte 2–2, den tredje vennskapskampen på rad mot Tyskland uten tap, og kunne ha vunnet med mer flaks med dommere og avslutninger. I mesterskapet trakk Norge en relativt lett gruppe; Canada hadde rett nok nådd semifinalen i 2003, etter å ha slått Kina, men de to andre lagene, Ghana og Australia, hadde bare greid å slå hverandre i VM-sluttspill. Norge lå imidlertid under mot Canada etter første omgang, men kom tilbake i 2. omgang med seiersmål av kaptein Stangeland Horpestad; mot Australia ble det motsatt, da Sverige-proffen Lisa De Vanna utlignet med sju minutter igjen. Etter 7–2 over Ghana vant imidlertid Norge gruppa, og møtte vertsnasjonen Kina i kvartfinalen.
Kina var definitivt svakere enn på slutten av 1990-tallet, og hadde blant annet tapt 0–8 for Tyskland i OL tre år tidligere, men hadde fått en ny trener og også slått Norge 3–1 i vennskapskamp i januar 2006. På hjemmebane hadde de støtte av over 50 000 tilskuere, og de hadde i tillegg fått tak i Sveriges tidligere landslagstrener, Marika Domanski Lyfors. Som i EM-sluttspillet fikk jokeren Isabell Herlovsen, som da hadde spilt en halv omgang i mesterskapet, spilletid fra start, og 19-åringen scoret kampens eneste mål og sikret Norges semifinaleplass.Norge var ett av to europeiske lag som hadde nådd semifinalen, og hadde dermed sikret seg en OL-billett. Det andre europeiske laget var Tyskland, som var Norges motstander i semifinalen. Norge hang med i en omgang, men Trine Rønning laget selvmål med hodet rett før pause og Tyskland fikk scoret to mål til i andre omgang. Norge ble like utklasset i bronsefinalen, med 1–4 for USA, som allerede hadde tapt stort for Brasil.
Etter hjemkomsten ble det uenigheter mellom Berntsen, Lise Klaveness og Ragnhild Gulbrandsen, og som resultat trakk Klaveness, en av Norges mest markante fotballspillere, seg fra videre landslagsspill etter hva som kan ha virket som en oppfordring fra Berntsen. Gulbrandsen, som også la opp etter mesterskapet, kritiserte Berntsen sterkt i media etter at Klaveness hadde trukket seg.
==== OL 2008: God start, men tung nedtur ====
Norge avsluttet 2007 med å slå Russland 3–0 i EM-kvalifisering. Russland var det eneste laget i Norges gruppe som hadde nådd et sluttspill før. I 2008 fortsatte Norge å rade opp storseire i kvalifiseringen utover sommeren: Norge scoret 17 mål og slapp ikke inn noen under kampene i mai og juni, og var klare for EM allerede før bortekampen i Russland, som skulle spilles etter OL. Norge vant også 2–0 over Tyskland i Algarve Cup i mars, men gikk også på to firemålstap for USA i oppvarmingen til OL.
Under OL i Beijing slo landslaget favoritten USA 2–0 under åpningskampen i Sommer-OL 2008. Leni Larsen Kaurin scoret etter 61 sekunder, det raskeste målet i OL-historien, og bare et par minutter etter økte Melissa Wiik. Norge holdt unna, og skulle bare slå lag de aldri hadde avgitt poeng mot i mesterskap tidligere for å vinne gruppa. Men etter en uinspirert kamp hvor Norge vant 1–0 over New Zealand, tapte Norge 1–5 for Japan. Guro Knutsen satte inn kampens første mål tidlig i første omgang, men Japan fortsatte å dominere kampen, scoret rett før pause, og gikk opp til 2–1 og 3–1 etter sju minutter av 2. omgang etter feil i det norske forsvaret.USA gikk forbi Norge på tabellen på målforskjell etter stortapet, og Norge måtte derfor spille mot VM-finalistene fra 2007 Brasil, istedenfor Canada, som hadde blitt nummer tre i sin gruppe. Norge prøvde å forsvare seg og satse på kontringer, men Daniela brøt gjennom med et langskudd rett før pause, og ett kvarter inn i omgangen scoret Marta etter å ha utnyttet et dårlig tilbakespill til keeper fra Marit Fiane Christensen. Siri Nordby scoret på et sent straffespark, men Norge tapte kampen 1–2.
==== EM 2009: Ut mot Tyskland igjen ====
Norge avsluttet kvalifiseringen til EM i Finland i 2009 med 0–0 i Russland, og hadde dermed unngått baklengsmål i kvalifiseringen. Norges sjanser i EM ble imidlertid betydelig redusert etter at fem spillere fra seriemestrene Røa trakk seg fra det norske landslaget, kaptein Ane Stangeland Horpestad og høyreback Gunhild Følstad la opp, og keeper Erika Skarbø fikk en alvorlig skade i hånden. Dermed måtte Berntsen finne spillere til en helt ny forsvarsfirer. Trine Rønning ble nå fast midtstopper, Arna-Bjørnars unge midtbanespiller Maren Mjelde ble hennes kollega, mens Camilla Huse ble kalt tilbake for å ta over på venstrebacken. I Algarve Cup tidlig i mars 2009, kom Norge klart sist i sin pulje med tre tap, også mot Island. Dette er Norges klart dårligste resultat i Algarve Cup, enda samtlige opptredener under Berntsen, med unntak av 2008 har vært svært beskjedne.
Det var klart allerede før EM i Finland at Bjarne Berntsen ikke skulle fortsette som landslagstrener. Berntsen hadde igjen kalt inn en ung spiller uten erfaring: Cecilie Pedersen, som ikke hadde spilt seniorfotball på høyere nivå enn 2. divisjon, var med i troppen, og fikk en så avgjørende rolle at hun vant Gullballen under fotballgallaen 2009.
Norge begynte mot Tyskland, og kom under 0–1 etter et straffespark en halv time ut i omgangen. Resultatet holdt seg til det var tre minutter igjen, etter flere gode redninger av keeper Ingrid Hjelmseth. Da fikk Norge en eventyrlig mulighet til å utligne ved Cecilie Pedersen, men hun satte skuddet rett på keeper, Tyskland slo kontra, og Fatmire Bajramaj satte inn 2–0. Deretter kom to mål til på overtid, slik at Norge tapte hele 0–4. Landslaget fulgte opp med knepen seier over Island, ved nevnte Pedersen, før Norge spilte en uengasjert uavgjort mot Frankrike, der Norge tok ledelsen ved Lene Storløkken før Frankrike utlignet etter et kvarters spill. Begge lag gikk videre til neste runde med det resultatet, og ble i etterkant beskyldt for ikke å ta ut alt.Dette holdt til kvartfinale mot forhåndsfavorittene Sverige. Etter en jevn første omgang fikk Norge mål etter at Elise Thorsnes skjøt ballen via Stina Segerströms fot og i mål, og rett før pause økte Anneli Giske til 2–0. Et kvarter ut i omgangen avgjorde i praksis Cecilie Pedersen med et velplassert skudd, og Norge vant til slutt 3–1. Dermed kom «Nye Norge» til semifinale, igjen mot Tyskland. Norge overrasket ved å ta ledelsen ved Isabell Herlovsen og holde Tyskland fra skikkelige sjanser før pause. Men som i gruppespillet gikk det dårlig i andre omgang; Tyskland scoret tre mål og avsluttet Bjarne Berntsens trenerkarriere. Dette var det sjette strake tapet for Tyskland i mesterskap siden 2001.
=== Eli Landsem (2009–2012) ===
==== VM 2011: Igjen ut av OL ====
Flere hadde reagert da Eli Landsem ble oversett til fordel for Bjarne Berntsen i 2004, og Landsem selv var forarget over at forbundet ikke ville ta kontakt. Ansettelsen av ny landslagstrener ble derfor fulgt med argusøyne, spesielt med tanke på de personlige konfliktene som hadde oppstått under Berntsens tid som trener. I tillegg til Landsem ble Jarl Torske, en trofast landslagsassistent og J19-trener, og Gøril Kringen, trener for toppserieklubben Trondheims/Ørn, hyppig nevnt. Etter en prosess som varte over flere måneder ble Landsem utnevnt den 13. august 2009.Landsems lag gikk gjennom kvalifiseringen til VM med seire i alle kamper unntatt én; det ble uavgjort borte mot Nederland, men med 3–0 i hjemmekampen var Norge likevel gruppevinner. Den avgjørende utslagskampen mot Ukraina, på papiret det svakeste laget i andre kvalifiseringsrunde, endte med norsk seier 3–0 over to kamper, og dermed var Norge kvalifisert for VM. Norge var imidlertid ikke imponerende i Algarve Cup, med en sjetteplass etter én seier på fire kamper, det nest dårligste til dato.
Norge møtte to gamle kjente i gruppespillet, Brasil og Australia, i tillegg til Afrikas nest beste lag, Ekvatorial-Guinea. Norge vant 1–0 mot debutantene fra Vest-Afrika, men tapte så hele 0–3 for Brasil etter to mål av Marta, og måtte vinne siste gruppekamp mot Australia. Elise Thorsnes scoret Norges andre mål i turneringen, men Australia utliknet rett fra avspark, for så å score kampens siste mål med åtte minutter igjen. Det var Norges første tap for Australia gjennom tidene, og første gang Norge var slått ut av et VM i gruppespillet. Kritikken landslaget fikk etter mesterskapet fokuserte stort sett på manglende individuelle ferdigheter. Norge var dermed også slått ut av OL-kvalifiseringen, hvor Europas to plasser gikk til Frankrike og Sverige.
=== Even Pellerud (2013-2015) ===
==== EM 2013: Samling i bånn, sportslig opptur ====
Norge vant sin kvalifiseringsgruppe til EM i Sverige, tross en forferdelig start. Etter to seire og ett tap, mot Island borte, på de første tre kampene, skulle Norge møte Nord-Irland, som var rangert som nr. 28 av de 46 deltagende landene i kvalifiseringen. Norge tapte 1–3, trolig Norges svakeste resultat i en offisiell kvalifiseringskamp til dato, og var plutselig avhengig av andre resultater for å ha mulighet til å vinne gruppa. Norge vant imidlertid alle seks kvalifiseringskampene i 2012, inkludert 2–1 i returoppgjøret mot Island, som dermed var to poeng bak. Tross det gode sluttresultatet kom NFF og Eli Landsem til en enighet om å avbryte arbeidsforholdet, og TV2 rapporterte at dette blant annet grunnet i at spillerne syntes Landsem ikke var fotballfaglig god nok. En måned senere ble Even Pellerud ønsket velkommen tilbake til en ny periode som landslagssjef.EM 2013 ble en sportslig opptur, hvor Norge gikk ubeseiret fram til finalen med seire mot Nederland, Tyskland, Spania og Danmark (etter straffesparkkonkurranse). I finalen tapte Norge 0–1 for Tyskland etter mål av Anja Mittag.
==== VM 2015: Kollaps mot England ====
VM i Canada, som ble spilt på kunstgress, endte med åttedelsfinale for det norske laget, etter gruppespill med store seire mot Thailand og Elfenbenskysten. Solveig Gulbrandsen ga Norge ledelsen i åttedelsfinalen i det 54. minutt mot de senere bronsevinnerne England, men to sene mål ga England seieren. Resultatet gjorde også at Norge ikke ble kvalifisert for OL i Rio. Pellerud trakk seg deretter som trener, og oppga manglende motivasjon og energi som argument.Roger Finjord ledet laget i ett år før han trakk seg grunnet et ønske om å flytte hjem til familien, men det ble igjen rapportert om mistillit blant spillerne. Leif Gunnar Smerud ledet laget midlertidig.
=== Martin Sjögren (2017–2022) ===
I desember 2016 ble det kjent at svenske Martin Sjögren var ansatt som ny landslagssjef. Han ble dermed den første utenlandske treneren for det norske kvinnelandslaget.
==== EM 2017: Ut i gruppespillet ====
Norge startet mesterskapet skuffende med tap, 0–1 mot vertsnasjonen Nederland. I andre gruppespillkamp var Belgia motstander, Norge sløste med sjansene og tapte 0–2. Dermed måtte Norge slå Danmark med tre mål eller mer for å gå videre, samtidig som at Nederland måtte vinne mot Belgia i siste gruppespillkamp.
Norge fikk den hjelpen de trengte fra Nederland i siste kamp, men klarte ikke å gjøre jobben selv. De tapte 0–1 mot Danmark, dermed røk de ut av mesterskapet med tre tap og null mål i det som ble omtalt som en fiasko.Tiden i etterkant av mesterskapet ble preget av konflikter mellom stjerner og Norges Fotballforbund; Ada Hegerberg trakk seg fra landslaget kort etter at de ble slått ut av EM 2017, og konflikten ble slått stort opp i blant annet VG og Josimar.
==== VM 2019: Etterlengtet opptur ====
Norge fikk en knallstart på VM i Frankrike 2019, med 3–0 seier mot Nigeria etter mål av Guro Reiten og Lisa-Marie Karlseng Utland, samt et nigeriansk selvmål. I andre kamp i gruppespillet ble det et hederlig tap, 1–2 mot vertsnasjonen Frankrike. I den siste og avgjørende kampen i gruppespillet var Sør-Korea motstander. Med to straffescoringer av Caroline Graham Hansen og Isabell Herlovsen tok Norge seg videre med en 2–1 seier på en dårlig dag.I åttendedelsfinalen ventet Australia. Isabell Herlovsen sendte Norge i ledelsen etter 31 minutter spilt. Norge så ut til å gå til pause med ledelse, men like før hvilken pekte dommeren på straffemerket etter at Maria Thorisdottir brukte armen for å styre ballen innenfor de norske 16-meteren. Etter at VAR-panelet hadde sjekket situasjonen, måtte dommeren ut å se på video selv. Etter lang vurderingstid, bestemte dommeren seg for å annullere sin egen avgjørelse, og det ble ikke straffe til Australia. Dermed gikk Norge til pause med ledelse, en ledelse de holdt på helt til det gjensto syv minutter av kampen. Da utlignet Australia og dermed ble det ekstraomganger. Det ble ikke scoret flere mål i ekstraomgangene og kampen gikk til straffesparkkonkurranse. Caroline Graham Hansen, Guro Reiten og Maren Mjelde satte sine straffer for Norge, samtidig reddet Ingrid Hjelmseth straffe fra Australia. Dermed var det opp til Ingrid Syrstad Engen som scoret og sikret kvartfinale for Norge.I kvartfinalen sto England på motsatt banehalvdel. Allerede før det var spilt tre minutter tok England ledelsen, og slo til slutt Norge 3–0. Dermed var Norge ute av mesterskapet, men etter den store nedturen i EM to år tidligere ble mesterskapet sett på som en opptur.
==== EM 2022: Ny EM-fiasko ====
Norge kvalifiserte seg for EM 2022 i England (utsatt ett år pga. koronapandemien) med seier over Wales den 27. oktober 2020. I forkant av mesterskapet gjorde Ada Hegerberg comeback på landslaget i mars 2022, dette etter å ha vært ute siden EM 2017. Norge siktet ambisiøst og hadde før EM 2022 en ambisjon om medalje i mesterskapet.Norge havnet i likhet med de to foregående mesterskapene i gruppe med vertsnasjonen. I tillegg til England, var Nord-Irland og Østerrike i Norges gruppe. Laget fikk en god start med 4–1-seier over Nord-lrland etter scoringer av Julie Blakstad, Frida Maanum, Caroline Graham Hansen (straffe) og Guro Reiten.Den andre gruppespillkampen ble en historisk kamp for Norge, med negativt fortegn. England tok ledelsen etter 15 minutter, og etter det rant målene inn. England sjokkerte Norge og til pause ledet de hele 6–0. Norge slapp til to mål i andre omgang og kampen endte 8–0 til England. Resultatet var det største tapet i historien for det norske kvinnelandslaget, det var også tidenes største tapsmargin i EM-sammenheng for noe lag. Landslagssjef Martin Sjögren måtte tåle massiv kritikk etter kampen, for å ikke ha tatt grep i første omgang av kampen. Det ble blant annet beskrevet som «Historiens dårligste kampledelse» og en «skrekkfilm». Dermed måtte Norge vinne sin siste kamp i gruppespillet mot Østerrike for å gå videre, det greide de ikke og etter å ha tapt 0–1 var Norge slått ut av gruppespillet i EM for andre gang på rad.Noen dager etter at Norge røk ut av mesterskapet ble det kjent at NFF og Martin Sjögren var enige om å avslutte samarbeidet, og at både han og hans assistenttrener Anders Jacobson fratrådte sine stillinger umiddelbart.
=== Hege Riise (2022–) ===
3. august 2022 ble Hege Riise offentliggjort som ny landslagssjef. I trenerteamet fikk hun med seg de tidligere landslagsspillerne Monica Knudsen og Ingvild Stensland som assistenttrenere, samt Jon Knudsen som keepertrener. Da hun i slutten av august presenterte sin første tropp som landslagssjef, var flere av de etablerte spillerne vraket og flere nye spillere fikk sjansen. Norge vant 1–0 borte mot Belgia i Hege Riise sin første kamp, og var dermed klare for VM 2023 i Australia og New Zealand.
== Hjemmebane, drakt og kallenavn ==
Norge har ikke hatt en bestemt hjemmebane, men har stort sett spilt på forskjellige arenaer. Draktene har i hovedsak vært de samme som herrelandslagets, og kallenavn har i liten grad vært brukt.
=== Hjemmebane ===
Norge har, i motsetning til herrelandslaget, fått spille lite på Ullevaal Stadion. Da Norges Fotballforbund i 2012 uttalte at kvinnelandslaget kunne spille på Ullevaal, var det for første gang siden 2000. De to kampene var også kamp nummer 4 og 5 på nasjonalarenaen for kvinnelandslaget. Siden 2003 har Norge spilt på 30 stadia:
Ullevaal Stadion: 3 EM-kvalifiseringskamper (Østerrike 2016, Belgia og Island 2012), 1 VM-kvalifiseringskamp (Belgia 2013)
Sør Arena: 1 treningskamp (Sverige 2016), 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2008)
Høddvoll stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2016)
Aker Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Kasakhstan 2016)
Color Line Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Wales 2015)
Marienlyst stadion: 1 treningskamp (Finland 2015)
Strømmen stadion: 1 treningskamp (Nederland 2015)
Brann stadion: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hellas 2014, Italia 2005)
Randaberg Arena: 2 treningskamper (2 × New Zealand 2014)
Tønsberg gressbane: 1 VM-kvalifiseringskamp (Portugal 2014)
Melløs stadion: 1 treningskamp (Russland 2013)
Sarpsborg stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Nord-Irland og Bulgaria 2011), 1 VM-kvalifiseringskamp (Albania 2013), 1 treningskamp (Canada 2005)
Nadderud stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Ungarn 2011), 1 treningskamp (Finland 2011), 3 VM-kvalifiseringskamper (Nederland 2014, Ukraina 2010, Nederland 2009)
Skagerak Arena: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hviterussland 2010, Slovakia 2009)
Fart kunstgress: 1 treningskamp (Canada 2010)
AKA Arena: 1 VM-kvalifiseringskamp (Makedonia 2010)
Komplett.no Arena: 2 treningskamper (Tyskland og Sverige 2008)
Fredrikstad stadion: 1 treningskamp (USA 2008)
Viking stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Polen 2008 og Russland 2007)
Åråsen stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Østerrike 2007), 1 VM-kvalifiseringskamp (Ukraina 2005)
Gjemselund stadion: 1 vennskapslandskamp (Finland 2007)
Lyngdal Stadion: 1 vennskapslandskamp (Danmark 2007)
Halden stadion: 1 VM-kvalifisering (Hellas 2006)
Storstadion (Sandefjord): 1 VM-kvalifisering (Serbia 2006)
Vallhall: 1 EM-kvalifisering (Island 2004)
Kjølnes stadion: 1 EM-kvalifisering (Spania 2004)
Sofiemyr stadion: 1 EM-kvalifisering (Danmark 2003)
Kråmyra Stadion: 1 treningskamp (Nigeria 2003)
Idrettsparken (Mandal): 1 EM-kvalifiseringskamp (Nederland 2003)
Kristiansand stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Belgia 2003)Hjemmekampene strekker seg altså i disse 13 årene til Molde i nord og Mandal i sør. I 2000 spilte Norge en treningskamp mot USA på Alfheim stadion i Tromsø, og i 1996 spilte de i Trondheim, da på Lerkendal stadion. Dette er de to eneste gangene kamper er blitt spilt i de to byene. Til gjengjeld har det blitt spilt kamper på flere steder i Telemark: Skien, Porsgrunn, Gvarv og Ulefoss.
=== Drakt ===
Kvinnelandslaget har i utgangspunktet hatt samme drakt som herrelandslaget - rød overdel og hvite bukser hjemme, og hvit overdel med blå bukser borte. Drakten er i hovedsak basert på den norske flagget. Bortedrakten har vært hvit med hvite, røde eller blå bukser.
Et utvalg av Norges drakter i turneringer:
=== Kallenavn ===
Akkurat som herrelandslaget, har ikke kvinnelandslaget noe egentlig kallenavn. De ble rundt 1995 kalt «gresshoppene», men det ble ikke brukt stort etter den turneringen. Den vanligste betegnelsen er «Kvinnelandslaget».
== Spillestil ==
Kvinnelandslaget har på 2000-tallet og 2010-tallet vært preget av ballspill, dribling og skudd, men som oftest har svakheten ligget i det fysiske, der både tidligere landslagsleder Eli Landsem og landslagstrener Even Pellerud mente Norge hadde mer å gå på sammenliknet med for eksempel USA. Pellerud sa også at han savnet en spillestil som sådan. Under Martin Sjögren har landslaget prøvd å rendyrke en stil hvor det meste av spillet skal foregå langs bakken i en 4-4-2-formasjon, noen ganger med én mer tilbaketrukket spiss og andre ganger med to rene angripere, og hvor man ifølge Sjögren prøvde å spille mer «dynamisk».
== Rivalisering ==
Norge har hatt tette kamper mot mange land, men det er noen det har utviklet seg et spesielt forhold til:
=== USA ===
Norge og USA har møtt hverandre i flere vesentlige kamper, både i Algarve Cup, VM og OL. Norge var det eneste laget som slo USA i OL i 2008 da USA vant, mens USA slo Norge ut av VM i 2007. Norge ble også det første og per 2013 eneste laget som slo USA i en OL-finale, og de slo også USA i VM i 1995. USA har på sin side slått Norge i VM i 1991, OL 1996 og VM 2003. I den siste tiden har riktignok USA blitt et bedre lag enn Norge, og de to lagene møter hverandre stort sett bare under Algarve Cup.
== Landslagstrenere ==
=== Nåværende trenere ===
== Tropp ==
oppdatert 16. november 2022
(Nr.= trøyenummer, LK = landskamper, Mål = antall scorede mål)
== Rekorder ==
* oppdatert 16. november 2022
** spillere som fortsatt er aktive er uthevet.
== OL-resultater ==
== VM-resultater ==
== EM-resultater ==
I 1979 ble Norge slått ut i 1. runde. Dette var et uoffisielt mesterskap, og regnes ikke i UEFAs statistikk.
== Se også ==
Liste over norske landslagstrenere i fotball
Liste over norske mesterlag i kvinnefotball
Liste over Norges landskamper i fotball for kvinner 1978–1990
Maratontabell for Norges kvinnelandslag i fotball
Liste over kvinnelandslag i fotball
Internasjonale landslagskonkurranser i fotball for kvinner
Gullklokka
Norges herrelandslag i fotball
Samelandslaget
== Noter ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Norway women's national association football team – kategori av bilder, video eller lyd på Commons på Norges Fotballforbund
All-time women national team record på www.rsssf.no | Sveits' kvinnelandslag i fotball representerer Sveits i internasjonale kamper. | 199,525 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Glomdalsbruden_(film) | 2023-02-04 | Glomdalsbruden (film) | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer basert på bøker', 'Kategori:Filmer fra 1926', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske dramafilmer', 'Kategori:Norske filmer fra 1920-årene', 'Kategori:Norske filmstubber', 'Kategori:Norske romantiske filmer', 'Kategori:Norske stumfilmer', 'Kategori:Sort-hvitt-filmer', 'Kategori:Stubber 2018-04'] | Glomdalsbruden er en norsk film fra 1926, og var den eneste norske filmen som dansken Carl Theodor Dreyer regisserte. Filmen er basert på historiene «Glomdalsbruden» og «Eline Vangen» av Jacob B. Bull. Den hadde sin premiere på Carl Johan Teatret den 1. januar 1926 og på Palads i Danmark den 15. april 1926. Filmen er tatt opp i et lagerhus ved Akershus festning, mens utendørsscenene er spilt inn i Øvre Rendal og Bærum. Den er gitt ut på DVD og Blu-ray av Det Danske Filminstitut.
| Glomdalsbruden er en norsk film fra 1926, og var den eneste norske filmen som dansken Carl Theodor Dreyer regisserte. Filmen er basert på historiene «Glomdalsbruden» og «Eline Vangen» av Jacob B. Bull. Den hadde sin premiere på Carl Johan Teatret den 1. januar 1926 og på Palads i Danmark den 15. april 1926. Filmen er tatt opp i et lagerhus ved Akershus festning, mens utendørsscenene er spilt inn i Øvre Rendal og Bærum. Den er gitt ut på DVD og Blu-ray av Det Danske Filminstitut.
== Handling ==
Glomdalsbruden handler om at Tore Braaten vender hjem til en nedslitt gard, som han ønsker å gjøre enda finere enn nabogarden, og forelsker seg i jenta (Berit Glomgaarden) derfra, til fedrenes fortvilelse. Det går bra til slutt, selv om Tore må krysse elven.
== Rolleliste ==
Einar Sissener ... Tore Braaten
Tove Tellback ... Berit Glomgaarden
Stub Wiberg ... Ola Glomgaarden
Harald Stormoen ... Jakob Braaten
Alfhild Stormoen ... Kari Braaten, hans hustru
Oscar Larsen ... Berger Haugsett
Einar Tveito ... Gjermund Haugsett, hans sønn
Rasmus Rasmussen ... Presten
Sophie Reimers ... Prestefruen
Julie Lampe ... Gammel-Guri
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Glomdalsbruden på Internet Movie Database
(no) Glomdalsbruden i Nasjonalbibliotekets filmografi
(no) Glomdalsbruden hos Filmfront
(sv) Glomdalsbruden i Svensk Filmdatabas
(da) Glomdalsbruden i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Glomdalsbruden på Allociné
(nl) Glomdalsbruden på MovieMeter
(en) Glomdalsbruden på AllMovie
(en) Glomdalsbruden på Turner Classic Movies
(en) Glomdalsbruden på Rotten Tomatoes
Klipp på youtube | Glomdalsbruden er en norsk film fra 1926, og var den eneste norske filmen som dansken Carl Theodor Dreyer regisserte. Filmen er basert på historiene «Glomdalsbruden» og «Eline Vangen» av Jacob B. | 199,526 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stortingets_l%C3%B8nnskommisjon | 2023-02-04 | Stortingets lønnskommisjon | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske statlige kommisjoner', 'Kategori:Organer underlagt Stortinget'] | Stortingets godtgjøringsutvalg (tidligere kalt Stortingets lønnskommisjon, endring gjeldende fra 1. oktober 2021) er en kommisjon som «fastsetter med Stortingets samtykke den årlige godtgjørelsen til stortingsrepresentantene og regjeringens medlemmer.»
Kommisjonen består i perioden 2021–2025 av:
Geir Engebretsen, leder
Nils-Henrik Mørch von der Fehr
Bente A. Landsnes
| Stortingets godtgjøringsutvalg (tidligere kalt Stortingets lønnskommisjon, endring gjeldende fra 1. oktober 2021) er en kommisjon som «fastsetter med Stortingets samtykke den årlige godtgjørelsen til stortingsrepresentantene og regjeringens medlemmer.»
Kommisjonen består i perioden 2021–2025 av:
Geir Engebretsen, leder
Nils-Henrik Mørch von der Fehr
Bente A. Landsnes
== Lønn ==
Stortingsrepresentanter hadde i 2014 en basislønn på 865 100, i tillegg hadde representanter som bor lengre enn 40 km unna Stortinget 169 kr/dag, mens lokale representanter mottok 75 kr i dagsgodtgjørelse. I tillegg dekkes telefon, reiseutgifter for representantene.
For stortingsrepresentanter er pensjonsalderen 65 år. Full alderspensjon gis etter 12 år og utgjør 66 prosent av den årlige godtgjørelsen til stortingsrepresentanter.
== Lønnsutvikling ==
Stortinget og regjeringen har de senere år hatt en sterkere lønnsvekst en samfunnet for øvrig, noe som har møtt kritikk. I 2003 ble stortingspresidentens lønn endret fra å være lik stortingsrepresentantene (samt representasjonstillegg) til å være lik statsministeren. En rekke ordførere har også lønnen knyttet opp til stortingsrepresentanter, statsråder eller statsministerens lønn.
== Øvrige goder ==
Representanter som avtrer eller ikke gjenvelges har krav på 66% av lønnen i etterlønn i inntil ett år om de er aktivt arbeidssøkende eller tar nødvendig og relevant utdanning
Stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer har egen pensjonsordning
Representanter som ikke fortsetter etter nyvalg kan begrunne ut fra sin inntektssituasjon og søke om å motta fratredelsesytelse i inntil tre måneder utover valgperioden
Tjenestereiser, og hjemreiser i helgene for pendlere, dekkes fullt ut
Representantene får dekket utgifter til mobilt kontor, nettbrett og mobil inkludert abonnement og bruk
Statsminister og regjeringsmedlemmer har egen bilservice med sjåfør/livvakter som de bestiller og avtaler i forkant når de ønsker veitransport
Stortinget eier 143 møblerte leiligheter i Oslo av varierende størrelse som stilles vederlagsfritt til disposisjon for representanter som bor mer enn 40 km i kjøreavstand fra Stortinget
Statsministerboligen har siden 2008 vært offisiell residens til Norges statsminister
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Stortingets lønnskommisjon Arkivert 17. oktober 2009 hos Wayback Machine.
Stortinget – Lønn og andre godtgjørelser | Stortingets godtgjøringsutvalg (tidligere kalt Stortingets lønnskommisjon, endring gjeldende fra 1. oktober 2021) er en kommisjon som «fastsetter med Stortingets samtykke den årlige godtgjørelsen til stortingsrepresentantene og regjeringens medlemmer. | 199,527 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ta_Prohm | 2023-02-04 | Ta Prohm | ['Kategori:103°Ø', 'Kategori:13°N', 'Kategori:Angkor', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Buddhistiske templer i Kambodsja'] | Ta Prohm (khmer: ប្រាសាទតាព្រហ្ម) er det moderne navnet på et tempel i Angkor, Kambodsja, bygget i Bayonstil i stor grad på slutten av det 12. og tidlig 13. århundre, og opprinnelig kalt Rajavihara (khmer: ាជវិហារ). Det ligger ca. en kilometer øst for Angkor Thom på den sørlige kanten av Østre Baray nær Tonle Bati, og ble grunnlagt av den kambodsjanske kong Jayavarman VII som et Mahayanabuddhistisk kloster og universitet. I motsetning til de fleste templer i Angkorområdet har Ta Prohm stått i den samme tilstand som det ble oppdaget: den pittoreske og atmosfæriske kombinasjonen av trær som vokser ut av ruiner og jungelomgivelsene har gjort det til et av Angkors mest populære templer for turister. At filmen Tomb Raider inneholdt flere scener som ble spilt inn her har også bidratt til stedets berømmelse.
| Ta Prohm (khmer: ប្រាសាទតាព្រហ្ម) er det moderne navnet på et tempel i Angkor, Kambodsja, bygget i Bayonstil i stor grad på slutten av det 12. og tidlig 13. århundre, og opprinnelig kalt Rajavihara (khmer: ាជវិហារ). Det ligger ca. en kilometer øst for Angkor Thom på den sørlige kanten av Østre Baray nær Tonle Bati, og ble grunnlagt av den kambodsjanske kong Jayavarman VII som et Mahayanabuddhistisk kloster og universitet. I motsetning til de fleste templer i Angkorområdet har Ta Prohm stått i den samme tilstand som det ble oppdaget: den pittoreske og atmosfæriske kombinasjonen av trær som vokser ut av ruiner og jungelomgivelsene har gjort det til et av Angkors mest populære templer for turister. At filmen Tomb Raider inneholdt flere scener som ble spilt inn her har også bidratt til stedets berømmelse.
== Historie ==
Etter at Jayavarman VII overtok tronen i Kambodsja i 1181 satte han i gang et massivt program for bygging og offentlige arbeider. Rajavihara («kongelig tempel»), i dag kalt Ta Prohm («stamfar Brahma»), var en av de første templene som ble bygget i henhold til programmet. Stelen til minne om grunnleggingen angir datoen til 1186.
Jayavarman VII konstruerte Rajavihara til ære for sin familie. Tempelets hovedbilde representerer Prajñāpāramitā, personifiseringen av visdom, ble modellert etter kongens mor. De nordlige og sørlige templene i den tredje innhegningen ble dedikert til henholdsvis kongens guru og hans eldre bror. Dermed dannet Ta Prohm en utfyllende par sammen med templet Preah Khan bygget i 1191, der hovedbildet som representerte bodhisattva Lokesvara ble modellert etter kongens far.
Tempelets stele forteller at området var hjem for mer enn 12 500 personer (hvorav 18 yppersteprester og 615 dansere), med ytterligere 80 000 sjeler i omliggende landsbyer som sørget for tjenester og forsyninger. Stelen forteller også om templets store rikdom, som inkluderte gull, perler og silke. Utvidelser og tillegg til Ta Prohm fortsatte så sent som til for Srindravarmans regjeringstid på slutten av det 13. århundre.
Etter Khmerrikets fall i det 15. århundre, ble Ta Prohm forlatt og neglisjert i århundrer. Når arbeidet med å bevare og gjenopprette templene i Angkor begynte tidlig i det 20. århundre, besluttet École française d'Extreme-Orient at Ta Prohm skulle forbli i stor grad som det hadde blitt funnet. Ifølge den framstående Angkoreksperten Maurice Glaize ble Ta Prohm ble plukket ut fordi det var «et av de mest imponerende [templene] og det som hadde best fusjonert med jungelen, men ikke i så stor grad at det hadde blitt en del av den». Likevel har mye arbeid blitt gjort for å stabilisere ruinene, for å gi adkomst, og for å opprettholde denne «tilstanden av åpenbar forsømmelse».
== Eksterne lenker ==
(en) Ta Prohm – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Ta Prohm (khmer: ប្រាសាទតាព្រហ្ម) er det moderne navnet på et tempel i Angkor, Kambodsja, bygget i Bayonstil i stor grad på slutten av det 12. og tidlig 13. | 199,528 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gauntlet_Enterprises | 2023-02-04 | Gauntlet Enterprises | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1978', 'Kategori:Piercing'] | Gauntlet Enterprises er et piercingstudio etablert i 17. november 1978 av Jim Ward som det første i USA.
Gauntlet lå i 8720 Santa Monica Blvd. i West Hollywood. Senere etablerte Ward også piercingstudioer i San Francisco og New York. Kundegruppen var i starten menn fra det homofile SM-miljøet i Sør-California. Men på grunn av finansielle problemer ble studioet lagt ned i 1998.
Litt utover begynte Ward å produsere og utvikle piercingsmykker. Noen av det de utviklet på 1970-tallet var ballukkingsringen og den rett barbell. Gauntlet drev også en periode piercingmagasinet Piercing Fans International Quarterly.
| Gauntlet Enterprises er et piercingstudio etablert i 17. november 1978 av Jim Ward som det første i USA.
Gauntlet lå i 8720 Santa Monica Blvd. i West Hollywood. Senere etablerte Ward også piercingstudioer i San Francisco og New York. Kundegruppen var i starten menn fra det homofile SM-miljøet i Sør-California. Men på grunn av finansielle problemer ble studioet lagt ned i 1998.
Litt utover begynte Ward å produsere og utvikle piercingsmykker. Noen av det de utviklet på 1970-tallet var ballukkingsringen og den rett barbell. Gauntlet drev også en periode piercingmagasinet Piercing Fans International Quarterly.
== Gauntlets masterpris ==
Fra 1992 fikk piercere som gjorde spesielt godt arbeid ved Gauntlet muligheten til å få en tittel som mester innen piercing. Dette gjorde mange av piercerene spesielt kjente. Tittelbærere er, Elayne Angel, Michaela Grey, Dan Kopka og Mark Seitchik.
== Eksterne lenker ==
Gauntlet hos Encyclopedia BMEzine | Gauntlet Enterprises er et piercingstudio etablert i 17. november 1978 av Jim Ward som det første i USA. | 199,529 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gildesk%C3%A5l_bredb%C3%A5nd | 2023-02-04 | Gildeskål bredbånd | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Gildeskåls historie', 'Kategori:Norske teleselskaper', 'Kategori:Opphør i 2007'] | Gildeskål bredbånd var en internettleverandør (ISP) i Gildeskål, Nordland. Selskapet var opprinnelig et samarbeid mellom Gildeskål kommune og Nordkontakt AS, med formål å få på plass et høyhastighets datanettverk mellom skolene. Kommunen solgte i august 2007 sin andel, og selskapet ble senere gitt navnet NKnett samme år. | Gildeskål bredbånd var en internettleverandør (ISP) i Gildeskål, Nordland. Selskapet var opprinnelig et samarbeid mellom Gildeskål kommune og Nordkontakt AS, med formål å få på plass et høyhastighets datanettverk mellom skolene. Kommunen solgte i august 2007 sin andel, og selskapet ble senere gitt navnet NKnett samme år. | Gildeskål bredbånd var en internettleverandør (ISP) i Gildeskål, Nordland. Selskapet var opprinnelig et samarbeid mellom Gildeskål kommune og Nordkontakt AS, med formål å få på plass et høyhastighets datanettverk mellom skolene. | 199,530 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Samv%C3%A6rsrett | 2023-02-04 | Samværsrett | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barnerett', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2022-03', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Samværsrett er den rett barnet har til å få være med den forelderen som ikke er bostedsforelder. Samværsrett er også en rettighet gitt den ene forelderen som ikke bor daglig med barnet om å få være med sitt barn.
Samværsrett til barn og forelder blir gitt og definert i den norske barneloven, gjennom Norges forpliktelser til Den europeiske menneskerettskonvensjon og rettighet til samvær med begge sine foreldre for barn blir også gitt gjennom FNs barnekonvensjon som Norge har forpliktet seg til å følge.
Samværsretten blir ikke sikret eller beskyttet av Norge i de tilfeller der samværsretten krenkes og samvær nektes gitt av bostedsforeldren. Noe som gir en situasjon der mange norske barn nektes samvær med en av sine foreldre uten at dette blir motvirket av forvaltning og rettsvesen. Det finnes ingen instans som følger opp om samværet blir iverksatt etter en dom, selv ikke en høyesterettsdom. Dette betyr at den med hovedomsorgen kan fremdeles blokkere samværsretten.
Etter straffeloven § 261 er det straffbart for samværsforelderen å holde barnet borte fra bostedsforelderen, men det er ikke gjort straffbart for bostedsforelderen å holde barnet borte fra samværsforelderen.
Norge har flere ganger vært innklaget og dømt i Den europeiske menneskerettdomstol (EMD) etter krenkelse av samværsretten.
| Samværsrett er den rett barnet har til å få være med den forelderen som ikke er bostedsforelder. Samværsrett er også en rettighet gitt den ene forelderen som ikke bor daglig med barnet om å få være med sitt barn.
Samværsrett til barn og forelder blir gitt og definert i den norske barneloven, gjennom Norges forpliktelser til Den europeiske menneskerettskonvensjon og rettighet til samvær med begge sine foreldre for barn blir også gitt gjennom FNs barnekonvensjon som Norge har forpliktet seg til å følge.
Samværsretten blir ikke sikret eller beskyttet av Norge i de tilfeller der samværsretten krenkes og samvær nektes gitt av bostedsforeldren. Noe som gir en situasjon der mange norske barn nektes samvær med en av sine foreldre uten at dette blir motvirket av forvaltning og rettsvesen. Det finnes ingen instans som følger opp om samværet blir iverksatt etter en dom, selv ikke en høyesterettsdom. Dette betyr at den med hovedomsorgen kan fremdeles blokkere samværsretten.
Etter straffeloven § 261 er det straffbart for samværsforelderen å holde barnet borte fra bostedsforelderen, men det er ikke gjort straffbart for bostedsforelderen å holde barnet borte fra samværsforelderen.
Norge har flere ganger vært innklaget og dømt i Den europeiske menneskerettdomstol (EMD) etter krenkelse av samværsretten.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Trude Haugli: Samværsrett i barnevernssaker, 2. utgave. Universitetsforlaget 2000 ISBN 82-00-45419-3 454s. | Samværsrett er den rett barnet har til å få være med den forelderen som ikke er bostedsforelder. Samværsrett er også en rettighet gitt den ene forelderen som ikke bor daglig med barnet om å få være med sitt barn. | 199,531 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marisha_Pessl | 2023-02-04 | Marisha Pessl | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Forfattere fra USA', 'Kategori:Forfatterstubber', 'Kategori:Fødsler 26. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1977', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Detroit', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2019-09', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Marisha Pessl (født 26. oktober 1977) er en amerikansk forfatter som er best kjent for sin debutroman Special topics in calamity physics (2006) – på norsk som Utvalgte emner i katastrofefysikk, oversatt av Vibeke Saugestad (Gyldendal, 2007).
| Marisha Pessl (født 26. oktober 1977) er en amerikansk forfatter som er best kjent for sin debutroman Special topics in calamity physics (2006) – på norsk som Utvalgte emner i katastrofefysikk, oversatt av Vibeke Saugestad (Gyldendal, 2007).
== Referanser == | Marisha Pessl (født 26. oktober 1977) er en amerikansk forfatter som er best kjent for sin debutroman Special topics in calamity physics (2006) – på norsk som Utvalgte emner i katastrofefysikk, oversatt av Vibeke Saugestad (Gyldendal, 2007). | 199,532 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lakselus | 2023-02-04 | Lakselus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl.', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Henrik Nikolai Krøyer', 'Kategori:Fiskeoppdrett', 'Kategori:Fiskesykdommer', 'Kategori:Hoppekreps', 'Kategori:Krepsdyr formelt beskrevet i 1837', 'Kategori:Parasitter', 'Kategori:Sider med diagrammer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Se også: Gyrodactylus salaris og skottelus (Caligus elongatus).
Lakselus er en art i gruppen hoppekreps. Lakselus finnes naturlig i alle havområder på den nordlige halvkule, og er den vanligste parasitten på laksefisk. Lakselusen lever som marin parasitt på laksefisk, og spiser slimet, huden og blodet til fisken. Lus påfører fisken sår som kan gi infeksjoner og problemer med saltbalansen.Hodebryststykket til lakselusen er bredt og skjoldformet, og brukes som sugekopp. Bakkroppen er smalere, og hos hunnen er den fylt med egg. Hunnens bakkropp har også to lange eggsekker. Lakselusa bruker føttene til å flytte seg rundt på verten eller til å svømme mellom verter.Livssyklusen til lakselusen består av åtte stadier, med skallskifte mellom stadiene. I det frittsvømmende nauplius-stadiet har lusen en lengde på 0,54 til 0,85 mm. I copepodit-stadiet er den ca. 0,7 mm lang og angriper fisken. I chalimus-stadiet er lusen 1,2 til 2,8 mm lang. Før trodde marinbiologer at lakselusa hadde ni larvestadier, men det har vist seg å være syv.Lakselusen vokser til rundt 5 mm lengde for hannene og 10 mm for hunnene. Hver generasjon tar ca. 6 uker ved en temperatur på 10–12 °C
| Se også: Gyrodactylus salaris og skottelus (Caligus elongatus).
Lakselus er en art i gruppen hoppekreps. Lakselus finnes naturlig i alle havområder på den nordlige halvkule, og er den vanligste parasitten på laksefisk. Lakselusen lever som marin parasitt på laksefisk, og spiser slimet, huden og blodet til fisken. Lus påfører fisken sår som kan gi infeksjoner og problemer med saltbalansen.Hodebryststykket til lakselusen er bredt og skjoldformet, og brukes som sugekopp. Bakkroppen er smalere, og hos hunnen er den fylt med egg. Hunnens bakkropp har også to lange eggsekker. Lakselusa bruker føttene til å flytte seg rundt på verten eller til å svømme mellom verter.Livssyklusen til lakselusen består av åtte stadier, med skallskifte mellom stadiene. I det frittsvømmende nauplius-stadiet har lusen en lengde på 0,54 til 0,85 mm. I copepodit-stadiet er den ca. 0,7 mm lang og angriper fisken. I chalimus-stadiet er lusen 1,2 til 2,8 mm lang. Før trodde marinbiologer at lakselusa hadde ni larvestadier, men det har vist seg å være syv.Lakselusen vokser til rundt 5 mm lengde for hannene og 10 mm for hunnene. Hver generasjon tar ca. 6 uker ved en temperatur på 10–12 °C
== I oppdrettsnæringen ==
Det har blitt forsket på arten i forbindelse med problemene den skaper i akvakulturen, men man vet lite om dens liv i naturen. Det har blitt vist at lakselus-infeksjoner i oppdrettsanlegg ikke utløser epizootier hos ville fisk. Lakselus liker ikke ferskvann og holder seg under ferskvannslaget som vårflommen skaper i fjordene. Laksesmolt som svømmer i dette laget, er derfor beskyttet mot lus.
Preventiv medisinering har blitt brukt, men dette fører til økt resistens hos lakselusa. I 2008 ble det funnet resistente lakselus i fire oppdrettsanlegg i Hordaland og Sogn og Fjordane. Biologiske metoder som innsetting av leppefisker som f.eks. berggylt anbefales i stedet. Lakselusas genom er også under kartlegging, da kunnskap om dette vil gjøre det lettere å utvikle nye medikamenter og vaksiner mot organismen.
Grunnet økt resistens mot de medikamentelle midlene har man sett en kraftig reduksjon i bruken av disse det siste året, fra 3269 behandlinger i 2015, til 1941 behandlinger i 2016. Ikke-medikamentelle metoder hadde en 6-dobbel økning fra 185 i 2015 til 1174 i 2016. Ettersom lakselusen ikke selv fører til død hos laks, men heller håndteringen og behandlingsmetodene så har denne økt det siste året ettersom ikke-medikamentell behandling er svært stressende for fisken.
=== Avlusning ===
Hovedregelen i oppdrettsnæringen er at oppdretteren skal sørge for at det ikke er mer enn 0,5 voksne lus per fisk. For å imøtekomme denne regelen, tas det i bruk spesialbygde avlusningsfartøy og avlusningslektere. Disse kan være dyre å drifte, eller leie, derfor har mange brønnbåter utstyr for avlusning av fisk. Før var det vanligst å bruke medikamenter for å drepe eller lamme lusen, men i 2022 foregår større deler av avlusningen termisk eller mekanisk om bord i brønnbåter eller avlusningsfartøy. Det benyttes ulike metoder for avlusning, og nye metoder kommer stadig på markedet. Metodenes velferd blir stadig diskutert, mye på grunn av at det i mindre grad brukes medikamenter, og håndteringen av fisk øker. Håndtering av fisk påfører fisken stress, eller kan skade den fysisk på andre måter. Stress kan i noen tilfeller drepe fisken. «Over 50 millioner oppdrettsfisk døde før slaktetidspunkt i 2020. Årsaken til at så mange fisk dør, er sammensatt, men i mange oppdrettsområder ser Mattilsynet at ikke-medikamentell behandling mot lakselus er en av hovedårsakene til dårlig fiskevelferd og død.»
==== Termisk avlusning ====
Termisk avlusning er en av de vanligste metodene for avlusning av fisk. Metoden har vært utprøvd på oppdrettsanlegg siden 2013, i Norge siden 2014. Termisk avlusning tar utgangspunkt i at lus som sitter på fisk inaktiveres og faller av dersom den utsettes for moderat forhøyet vanntemperatur i en kort periode. Smittet fisk blir dyppet i 20 - 30 sekunder, i vann som holder en temperatur på 28–36°C. Lusen tåler ikke denne varmen, blir lammet og mister evnen til å henge fast på fisken. Termisk avlusning fjerner mellom 75 % og 100 % av lusen på fisken. Metoden har blitt kritisert, fordi den kan ved feil utført behandling, skade fisken. Forskning utført av Veterinærinstituttet og Havforskningsinstituttet viste at temperaturer over 28°C ga smerteadferd hos fisken. Fisken får panikk av behandlingen, «og svømmer inn i karveggen, rister på hodet, plasker i overflaten og taper etter hvert kroppskontroll». Termisk avlusning er fortsatt relativt nytt, og flere instanser forsker enda på metodens etikk og virkninger på fisken.
==== Mekanisk avlusning ====
Mekanisk avlusning er en mindre benyttet metode, spesielt brukt på fartøy som primært blir benyttet til behandling av lus hos fisk. Metodens popularitet øker stadig. Lusen blir fjernet mekanisk fra fisken med roterende børster, spyling eller trykkluft. Den blir pumpet om bord i skipet, sendt gjennom et rørsystem, før den blir sluppet tilbake i merden. Mekanisk avlusning er en av metodene for avlusning som rammer fisken hardest med tanke på stress og dødelighet. Dette er blant annet fordi større og mer lus trenger hardere spyling / børsting for å fjernes. Fisken tåler heller ikke mer enn en mekanisk lusebehandling.
==== Ferskvannsbehandling ====
Ferskvannsbehandling går ut på å pumpe fisken om bord i brønnbåter fylt med ferskvann. Fisken blir holdt inne i brønnen i fire til åtte timer, før den pumpes tilbake i merden. Ferskvannet forstyrrer den osmotiske balansen til lakselusa, som til slutt fører til lammelse og død hos lusen. Etter tre timer er rundt 90 % av lusen død. Ferskvannsbehandling brukes også for å bekjempe fiskesykdommen Amøbegjellesykdom.
==== Medikamentell avlusing ====
Ved medikamentell avlusning blir fisken pumpet inn i en brønnbåt og eksponert for medikamenter som dreper lusen. Når medikamentene er ujevnt fordelt i vannet, kan enkeltfisk bli utsatt for høye konsentrasjoner. Dette kan blant annet forårsake etseskader på gjellene til fisken. Økende resistens gjør at behandling med medisiner har blitt mindre vanlig. Et utbredt medikament for lusebehandling er hydrogenperoksid. Ved hydrogenperoksidbehandling tilsetter man hydrogenperoksid til brønnen for å lamme lusen. Hydrogenperoksid kan bare tilsettes brønnen når temperaturen i vannet er under 10°C, dette fordi fisken ikke tåler behandlingen under varme, og risikoen for død øker. En annen ulempe med behandling med hydrogenperoksid, er at lusen kan utvikle resistens. Hydrogenperoksid brukes i likhet med ferskvann også for å bekjempe Amøbegjellesykdom. Man kan også gi fisken spesialfôr med medikamenter for å drepe lusen.
==== Rensefisk ====
Rensefisk, som for eksempel berggylt og rognkjeks, blir brukt til å spise lusen av fisken. Disse blir satt i merd sammen med luse-smittet fisk. Brønnbåter brukes ikke i prosessen for avlusing, men kan bli hyrt inn for å sortere rensefisken ut av merden ved behov. Prosessen anses som effektiv, miljøvennlig og bærekraftig, og den reduserer håndteringen av fisk.Det finnes også andre metoder for avlusning av fisk, som for eksempel bruk av laser eller å pumpe ferskvann inn i lukkede merder.
=== Kjemikalieutslipp ved avlusning ===
I 2015 ble rederiet Rostein, sammen med selskapet Mowi, anmeldt for ulovlig utslipp av kjemikalier brukt under avlusning av fisk. Rekefisker Tor Inge Larsen sammen med Roald Dahl mente redusert antall av reker på feltene de fisket på hadde en klar sammenheng med avlusning utført av Rostein sine brønnbåter. Anmeldelsen gikk ut på at MS «Ro Master» hadde sluppet ut avlusningsvann på områder utenfor merdene ved et oppdrettsanlegg uten at båten hadde egen utslippstillatelse. Avlusningsvann er vann som levende fisk blir sendt gjennom for at lusen skal slippe seg fra fisken. Kjemikalie som ble brukt under avlusningen var hydrogenperoksid (H2O2), et godkjent middel for behandling av lakselus. Miljødirektoratet mente at utslipp av kjemikaliene etter avlusningen var ulovlig, men ikke straffbar. Etterforskningen til Politiet konkluderte med at dumpingen av vann med kjemikalie for avlusning innebar brudd på forurensningsloven, og i utgangspunktet var straffbar. Anmeldelsen ble likevel henlagt. Begrunnelsen var at alle i oppdrettsnæringen slipper lusekjemikalier ut i sjøen uten at fagmyndighetene reagerer på det. Det er uklart hvor brønnbåter skal tømme avlusingsvann, og det er uklart hvilken del av forvaltningen som skal ha oppsyn med dette. Saker som handler om utslipp av medisinrester kan verken behandles av Fiskeridirektoratet, Miljødirektoratet, Statens legemiddelverk eller Statsforvalteren. 17. januar 2019 ble reglene for utslipp av avlusningsvann strammet inn. «Badebehandling med legemidler mot lakselus i oppdrettsanlegg som ligger i rekefelt og/eller gytefelt eller nærmere enn 500 meter fra slike, jf. de felt som til enhver tid vises i Fiskeridirektoratets nettbaserte kartverktøy, må foretas i brønnbåt. Lusebehandlingsvannet må transporteres bort fra anlegget» I 2020 ble det funnet 7 brudd på regelen om å ikke slippe ut lusebehandlingsvann nær rekefelt. Fiskeridirektoratet har et eget kart til bruk ved lusebehandling, som blant annet viser forbudssoner, gyte- og rekefelt, verneområder m.m.Avlusning med bruk av kjemikalier er ikke risikofritt. I løpet av 26 minutter døde over 126 225 laks (300 tonn), på grunn av overeksponering av hydrogenperoksid. Hendelsen skjedde under avlusing ved SalMar sitt oppdrettsanlegg på Frøya i Sør-Trøndelag, 24. november 2015. Aud Skrudland, veterinær i Mattilsynet uttalte til Adresseavisen at hun ikke kjente til en større enkelthendelse av massedød av laks enn denne. Hendelsen ble politianmeldt som brudd på dyrevelferdsloven.
=== De ti mest aktive brønnbåtene for alvusning i Norge i 2020 ===
Mange brønnbåter utfører avlusing av fisk. Her ses en oversikt over de ti mest aktive brønnbåtene i 2020, målt i antall avlusninger utført. MS «Ro Server» er størst, fulgt av MS «Seihav».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Lepeophtheirus salmonis – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) lakselus – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) lakselus i Encyclopedia of Life
(en) lakselus i Global Biodiversity Information Facility
(no) lakselus hos Artsdatabanken
(sv) lakselus hos Dyntaxa
(en) lakselus hos Fauna Europaea
(en) lakselus hos ITIS
(en) lakselus hos NCBI
(en) Kategori:Lepeophtheirus salmonis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(no) Mye lakselus på sjøørret - e24.no
(no) Lakselus – årsaker til økte forekomster og mulige konsekvenser på villfisk - regjeringen.no
(no) Forskrift om bekjempelse av lus i akvakulturanlegg - regjeringen.no
(no) Liten fisk gjør stor nytte - sabima.no
(no) Bekjempelse av lakselus - bellona.no
(no) Opplysningsforum for bekjempelse av lus i norske oppdrettsanlegg - lusedata.no
(no) Havforskningsinstituttet om lakselus
(en) Ecological Genetics of Parasitic Sea Lice - st-andrews.ac.uk
(en) Fish farms drive wild salmon populations toward extinction - biologynews.net
(no) Miljøstatus i Norge: Lakselus
(no) Hva er lakselus? - artikkel fra forskning.no 4.4.05 | Lakselus er en art i gruppen hoppekreps. Lakselus finnes naturlig i alle havområder på den nordlige halvkule, og er den vanligste parasitten på laksefisk. | 199,533 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europautvalget | 2023-02-04 | Europautvalget | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stortingskomiteer'] | «EØS-utvalget» omdirigeres hit, se også EOS-utvalget.Europautvalget (tidligere kalt EØS-utvalget) er Stortingets faste, rådgivende utvalg som behandler politiske og konstitusjonelle saker knyttet til EØS-avtalen, EØS-loven eller rettsakter fra EU. Utvalget er rådgivende overfor Regjeringen. Når direktiver fra EU er EØS-relevante, skal de etter bestemmelsene i EØS-avtalen og EØS-loven implementeres i norsk rett gjennom lovendring. Europautvalget behandler da direktivet og det gjennomføres en lovprosess i Stortinget.
Europautvalget består av medlemmene av Stortingets utenrikskomite, samt de representantene som til enhver tid er medlem av Stortingets EFTA/EØS-delegasjon. Lederen for Utenrikskomiteen leder møtene i Europautvalget. Ellers innkalles de ulike fagkomiteene til å delta i behandlingen når saken gjelder deres arbeidsområde.
Tilsvarende deltar utenriksministeren alltid i møtet, og andre fagstatsråder ved behov. Europautvalget forbereder Norges strategi, stemmegivning og forslag i EØS-komiteen, men det er Regjeringen selv som avgjør hvilken posisjon og standpunkt den inntar når den møter i EØS-komiteen og EØS-rådet.
| «EØS-utvalget» omdirigeres hit, se også EOS-utvalget.Europautvalget (tidligere kalt EØS-utvalget) er Stortingets faste, rådgivende utvalg som behandler politiske og konstitusjonelle saker knyttet til EØS-avtalen, EØS-loven eller rettsakter fra EU. Utvalget er rådgivende overfor Regjeringen. Når direktiver fra EU er EØS-relevante, skal de etter bestemmelsene i EØS-avtalen og EØS-loven implementeres i norsk rett gjennom lovendring. Europautvalget behandler da direktivet og det gjennomføres en lovprosess i Stortinget.
Europautvalget består av medlemmene av Stortingets utenrikskomite, samt de representantene som til enhver tid er medlem av Stortingets EFTA/EØS-delegasjon. Lederen for Utenrikskomiteen leder møtene i Europautvalget. Ellers innkalles de ulike fagkomiteene til å delta i behandlingen når saken gjelder deres arbeidsområde.
Tilsvarende deltar utenriksministeren alltid i møtet, og andre fagstatsråder ved behov. Europautvalget forbereder Norges strategi, stemmegivning og forslag i EØS-komiteen, men det er Regjeringen selv som avgjør hvilken posisjon og standpunkt den inntar når den møter i EØS-komiteen og EØS-rådet.
== Litteratur ==
Ivar Buch Østbø, Storting og regjering, Schibsted forlag, 2001, ISBN 8251618711
== Eksterne lenker ==
Stortinget.no – Europautvalget
Stortinget.no – Stortingets arbeid med EU- og EØS-saker
Stortinget.no – Stortingets EFTA/EØS-delegasjon | Europautvalget (tidligere kalt EØS-utvalget) er Stortingets faste, rådgivende utvalg som behandler politiske og konstitusjonelle saker knyttet til EØS-avtalen, EØS-loven eller rettsakter fra EU. Utvalget er rådgivende overfor Regjeringen. | 199,534 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_kvinnelandslag_i_fotball | 2023-02-04 | Norges kvinnelandslag i fotball | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landslag som har vunnet VM i fotball', 'Kategori:Norges kvinnelandslag i fotball', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris', 'Kategori:Vinnere av Kniksenprisen'] | Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
| Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
== Historie ==
I europeisk målestokk var kvinnelandslaget relativt tidlig etablert, men de var sent ute i skandinavisk sammenheng, godt etter Sverige og Danmark.
Det ble spilt en uoffisiell kamp der et norsk kvinnelandslag møtte Sveriges kvinnelandslag i fotball den 7. august 1975 på Nya Ullevi i Gøteborg, De tapte 0–4 med Torodd Nordeng som trener og spillere som Sif Kalvø og Grete Pedersen.De første offisielle kampene Norge spilte var to miniturneringer mot Sverige, Danmark og Finland, før Norge møtte, og slo, Nord-Irland.
=== Begynnelsen (1978–1983) ===
Som i mange andre land, hadde også Norges Fotballforbund en svært skeptisk tone til kvinnefotball. Det var først på 1970-tallet, etter etableringen av Norway Cup og Dagbladets aktive kamp for å få NFF til å skifte standpunkt, at Norge etter hvert fikk et landslag og Norgesmesterskap. Landslaget ble dannet med Per Pettersen som trener. Norges første landskamp ble spilt den 7. juli 1978 mot Sverige, og kampen endte med tap 1-2. Kari Nielsen fra Asker ble tidenes første målgjører på kvinnelandslaget. Det ble også tap mot Finland og Danmark under dette nordiske mesterskapet i Danmark.Året etter tapte Norge nok en gang for de tre landene. Imidlertid vant Norge sin første kamp med 4–1 mot Nord-Irland under en uoffisiell EM-turnering i Italia. I løpet av de neste årene ble Norge gradvis bedre, og lyktes å slå Frankrike, Sveits og England. Norge spilte også uavgjort mot Danmark og Sverige under det nordiske mesterskapet i 1982, og gjorde sin beste innsats i nordisk mesterskap med å gå gjennom ubeseiret. Imidlertid forelå det ingen offisielle Europa- eller verdensmesterskap, og dermed heller ingen mesterskapskvalifiseringer.
=== Erling Hokstad (1983–1989) ===
I 1983 tok Erling Hokstad over landslaget, og var med på å lede Norge til sin første kvalifisering til et mesterskap. Enda EM i 1984 strengt talt ikke var offisielt ettersom mindre enn halvparten av UEFA-medlemslandene stilte, var det det første mesterskapet som krevde kvalifisering. Norge havnet i en helnordisk kvalifiseringspulje med Sverige, Finland og Island. Norge slo Finland begge gangene, og vant og spilte uavgjort mot Island. Imidlertid ble det to tap mot Sverige, og dermed var Norge ute, da bare vinneren kom videre. Resultatene viste at Norge var i ferd med å markere seg blant de bedre lagene. Sverige vant for øvrig EM.
==== Første norske europamestre i lagidrett ====
Norge hadde et Sverigekompleks som viste seg året etter, da europamesterne slo Norge hele 5–0, det største tapet i Norges historie (tangert senere). Fra og med den 7. mai 1986 ble Dag Steinar Vestlund medtrener. Hvor vidt Vestlunds innvirken var avgjørende vites ikke, men Norge kvalifiserte seg til EM i 1987. Norge møtte Danmark, et lag de aldri hadde slått, Finland og Vest-Tyskland, som på det daværende tidspunktet hadde liten erfaring. Norge lyktes i å slå Danmark for første gang, til og med på bortebane. Imidlertid hadde Norge for mange uavgjort, og før siste runde ledet Norge med ett poeng mot Danmark. Norge vant den siste kampen 2–0 hjemme mot Finland mens Danmark tapte borte mot Vest-Tyskland. Etter kvalifiseringen fikk Norge oppdraget å arrangere semifinalene og finalen.
Semifinalen ble spilt mot Italia, nok et lag Norge aldri hadde slått. Heidi Støre og Trude Stendal scoret de to eneste målene i kampen, og Norge vant 2–0 etter at målvakt Janne Andreassen holdt buret rent. Norge spilte sin første offisielle finale i et mesterskap, der de møtte sin gamle nemesis, Sverige. Før finalen hadde Norge møtt Sverige ti ganger, med sju norske tap og tre uavgjorte kamper. Veteranen Gunn Nyborg, som hadde vært med helt siden starten i 1978, hadde vært med i alle ti kampene, og fikk endelig oppleve å slå svenskene. I finalen scoret Stendal to ganger, mens Sverige scoret bare en gang (ved Lena Videkull) og Norge vant 2–1. Norges første seier over Sverige i fotball for kvinner var også første gang Norge noensinne hadde vunnet noe i fotball. Året etterpå vant Norge et uoffisielt, men FIFA-arrangert, invitasjons-VM i Kina etter å ha møtt Sverige i finalen og vunnet 1–0.
EM ble arrangert annethvert år de første årene, og allerede i 1989 var det EM igjen. Norge tapte flere kamper enn de vant i kvalifiseringen, men vant den siste kampen med 3–1 over England i Blackburn, og gikk dermed videre på målforskjell tross bare fem poeng fra seks kamper, det svakeste av alle lagene som gikk videre. I kvartfinalen møtte Norge Nederland, som hadde slått Sverige. Imidlertid slo Norge Nederland med 2–1 og 3–0, og gikk videre til sluttspillet i Vest-Tyskland. Norge slo Sverige for tredje gang i mesterskapssammenheng, og gikk til finalen, der vi møtte et hjemmelag som hadde blitt langt bedre siden sist kamp mellom lagene. Vest-Tyskland vant 4–1, mens Norge måtte greie seg med sølv. Dette ble siste kampen til trenerparet Hokstad/Vestlund.
=== Even Pellerud (1990–1996) ===
Den nye treneren ble Even Pellerud. Han tok laget inn i kvalifisering til EM 1991, og det norske laget gikk gjennom seks kamper uten tap i gruppespillet, med bare et poengtap, mot England borte. I EM-kvartfinalen, som ble arrangert som hjemme- og bortekamp i november 1990, vant Norge 2–1 og 2–0 over Ungarn, og var dermed klaret for sluttspillet i Danmark, og også for VM-sluttspillet i Kina. Landslaget gikk inn i 1991-sesongen med et budsjett på tre millioner kroner i en sesong hvor de skulle spille både EM og VM. Norge slo ut Danmark i semifinalen på straffesparkkonkurranse etter to redninger av Reidun Seth, og møtte Tyskland i finalen. Norge tok ledelsen ved Birthe Hegstad like etter pause, men en feil av Linda Medalen ga Heidi Mohr muligheten til å utligne, og i ekstraomgangene hadde Tyskland mest krefter, scoret to mål, og vant fortjent, ifølge Sportsbokens reportasje. Dermed var Norges rekke på 11 kamper uten tap brutt.
Norge ladet opp til VM med to seire over USA i Massachusetts, hvor 17-åringen Bente Nordby debuterte på landslaget. De fikk imidlertid en dårlig start på VM med tap 0–4 for Kina i tidenes første VM-kamp, men hadde fortsatt sjansen til å gå videre, i og med at åtte av 12 lag gikk videre fra gruppespillet. Norge vant 4–0 over New Zealand og deretter knepent 2-1 mot Danmark, med Medalen som matchvinner rett etter en dansk utlikning. I kvartfinalen møtte Norge Italia, og Norge vant etter ekstraomganger, tross at de hadde sluppet Italia inn i kampen igjen ved to anledninger, takket være straffespark eksekvert av Tina Svensson. I semifinalen var det Sverige som ventet, og Norge vant klart 4-1 etter nok en straffe av Svensson, i tillegg til to mål av Medalen og et av Agnete Carlsen. I finalen ventet en ny rival, USA. USA var storfavoritter etter å ha slått europamestrene Tyskland lett, og tok ledelsen ved Michelle Akers, Norge utlignet ved Medalen, men Akers scoret vinnermålet tolv minutter før full tid etter å ha sneket til seg et tilbakespill fra Svensson til Seth.
==== EM 1993: Ny triumf ====
Pellerud fortsatte fremgangen, og i 1993 var Norge kvalifisert til EM i Italia etter en svært lett kvalifiseringsrunde med seire over Sveits og Belgia. Deretter fulgte, som i 1989, et dobbeltmøte med Nederland i kvartfinalen, hvor Norge sikret seg to 3–0-seire og billett til sluttspillet. Der stilte Norge med bare én europamester fra 1987, Heidi Støre; i forsvarsfireren var alle under 22 år. I semifinalen møtte Norge Danmark, og landslaget vant 1–0 etter scoring av 20-åringen Anne Nymark Andersen. Kaptein Birthe Hegstad hadde blitt byttet ut etter en ankelskade. I finalen møtte vi noe overraskende Italia, som hadde slått Tyskland på straffer. Etter en målløs første omgang kom Hegstad innpå i den andre, og scoret vinnermålet med 13 minutter igjen etter pasning fra Medalen.
I 1994 spilte Norge i den første Algarve Cup i Portugal, sammen med fire andre skandinaviske lag og USA; Norge utklasset Finland og Danmark og vant 1–0 over USA.
==== EM 1995: Innendørs tap for Sverige ====
I 1995 var det for andre og siste gang EM og VM i samme år. VM ble arrangert i Sverige, og hadde sannsynligvis prioritet også fra UEFA, ettersom semifinalene i EM ikke ble arrangert på nøytral grunn, men som hjemme- og bortekamp. Norge vant greit i kvalifiseringsrunden mot Finland, Den tsjekkiske republikk og Ungarn, og kvartfinalen mot Italia – mangel på seeding hadde gjort at EM-finalistene måtte møtes allerede i kvartfinalen, som også var kvalifisering til VM 1995 og OL 1996 – men i semifinalen mot Sverige ga Norge bort fire mål i andre omgang, og tapte dermed 5–7 sammenlagt etter å ha ledet med to mål til pause i andre kamp. Begge kampene ble spilt innendørs, før sesongen hadde kommet i gang i de nordiske landene.
==== VM 1995: Verdensmestre ====
EM-kampene og en 3.-plass i Algarve Cup, etter tap for Nederland, ga ikke store håp før VM-sluttspillet i Sverige, selv om Norge hadde slått USA etter straffesparkkonkurranse i Algarve. Norge hadde satt inn en ny, ung målvakt, Bente Nordby, som hadde fått noen få landskamper, men som ikke hadde spilt i EM-kampene mot Sverige og Italia. Tone Haugen, som sammen med Medalen spilte profesjonelt i Japan, og Marianne Pettersen kom også inn på laget, sistnevnte dog som reserve grunnet skade.
I gruppespillet møtte Norge England, Canada og Nigeria. Norge vant samtlige kamper, med to mål mot England og med store sifre mot de to andre lagene. I kvartfinalen ventet Danmark. Norge gikk opp i 3–0-ledelse ved Gro Espeseth, Medalen og Hege Riise, og et reduseringsmål seks minutter før slutt var betydningsløst. Det skulle imidlertid vise seg å bli Norges eneste baklengsmål i mesterskapet.
Norge hadde sjansen til revansje for finaletapet i 1991, da semifinalen i Västerås skulle gå mellom Norge og USA. Ann Kristin Aarønes scoret et tidlig mål, og Norge holdt unna, blant annet takket være Nordby, som reddet mange skudd i sluttminuttene. Norge spilte med ti spillere ettersom Heidi Støre ble utvist i det 77. minutt, men Nordby holdt nullen i den dramatiske avslutningen.
Norge møtte Tyskland i finalen, et lag Norge ikke hadde slått siden 1985. Tross dette, og tross at Støre satt på tribunen grunnet karantene, dominerte Norge første omgang og fikk inn to mål i omgangens ti siste minutter, ved Riise og Pettersen som målscorere. Riise ble kåret til turneringens beste spiller, Aarønes ble mesterskapets toppscorer, og forsvarsspiller og kaptein Gro Espeseth turneringens nest beste spiller. Tre måneder etter VM vant Norge 17–0 over Slovakia i EM-kvalifisering, som per 2009 er den største seieren den norske kvinnelandslaget har oppnådd.
I 1995 mottok landslaget Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris.
==== OL 1996: Ny medalje ====
Pelleruds siste turnering ble OL i Atlanta i 1996. I første kamp møtte Norge Brasil, som aldri hadde gått videre fra gruppespillet i et offisielt VM. Norge tok ledelsen to ganger, men Pretinha utlignet begge målene, og Aarønes fikk et mål annullert for angrep på keeper. Heidi Støre ble skadet i denne kampen, og kunne ikke spille noen av de resterende kampene; Brit Sandaune erstattet henne i denne kampen, og fikk dermed sin mesterskapsdebut som midtbanespiller, selv om hun senere skulle få fast plass som venstreback.
Tross Støres skade vant Norge 3–2 over Tyskland, den fjerde strake kampen uten tap mot tyskerne, etter avgjørelse på frispark av Hege Riise. Tyskland hadde utlignet to ganger, et mål av Bettina Wiegmann og et skudd av Birgit Prinz som gikk via en norsk spiller og i mål. Japan ble slått 4–0 i siste gruppespillkamp – Marianne Pettersen, nå fast spiller på laget, scoret to ganger – og ettersom Brasil hadde avgitt flere poeng vant Norge gruppen og gikk til semifinale.
I semifinalen møtte Norge USA nok en gang. Norge tok ledelsen etter en kontring som ble avsluttet av Linda Medalen etter pasning fra Agnete Carlsen. USA ble heiet fram av nesten 65 000 tilskuere på Sanford Stadium i Athens, og fikk straffespark med et kvarter igjen etter at Gro Espeseth skulle ha handset i 16-meterfeltet. Avgjørelsen var tvilsom ifølge New York Times' rapport, noe Espeseth var enig i – hun mente ballen søkte hånden hennes. New York Times hevdet imidlertid at USA burde hatt straffespark for hands tre minutter tidligere. Michelle Akers satte inn den straffen dommeren ga, og etter at Agnete Carlsen ble utvist for en takling bakfra i sluttminuttene benyttet innbytter Shannon MacMillan anledningen til å avgjøre kampen på golden goal ti minutter inn i ekstraomgangene. Norge fikk imidlertid OL-medaljer etter å ha vunnet bronsefinalen mot Brasil 2–0, med to mål av Aarønes.
Pelleruds siste kamp var returmatchen i Slovakia en måned etter OL. Kampen endte 4–0, og Norge vant dermed sin gruppe og var direkte kvalifisert for EM. Tidligere under sommeren hadde laget vunnet 3–1 borte og spilt 0–0 hjemme mot europamestrene Tyskland, og med fire seire i de andre kampene vant Norge gruppa og gikk direkte videre til sluttspillet.
=== Per-Mathias Høgmo (1997–2000) ===
==== EM 1997: Nedtur på hjemmebane ====
Pelleruds arvtaker, Per-Mathias Høgmo, ble ansatt i september 1996. Høgmo fikk relativt kort tid på å forberede seg til EM på hjemmebane, men ledet laget i vennskapskamper under vinteren og våren 1997, og laget vant sju av dem; deriblant 3–0 over Tyskland, Norges femte kamp på rad uten tap mot tyskerne, og fire kamper under Algarve Cup i 1997, Norges tredje seier der. Norge gikk inn i mesterskapet totalt 11 kamper på rad uten tap, den beste rekka siden VM-tittelen.
Medalen, Carlsen og Støre var blant spillerne som hadde gitt seg før mesterskapet, og til erstatning valgte Høgmo ut flere spillere uten stor landslagserfaring fra før, blant annet Gøril Kringen, Unni Lehn, Ragnhild Gulbrandsen, Margunn Haugenes (tilbake etter tre års pause), Monica Knudsen, Henriette Viker og Anne Tønnesen. I EM var imidlertid bare Kringen og Lehn i startoppstillingen; Haugenes, Knudsen, Viker og Gulbrandsen fikk innhopp fra benken.Norge hadde fått en vanskelig gruppe, tross seeding i trekningen; Tyskland (EM-gull 1995, VM-sølv 1995), Italia (EM-sølv 1993, kvartfinale EM 1995 etter tap for Norge) og Danmark (EM-bronse 1991, 8.-plass OL 1996) var motstandere, mens den andre gruppen inneholdt tre lag som aldri hadde nådd lenger enn kvartfinalen i EM. Norge åpnet med å utklasse Danmark 5–0 foran 4221 tilskuere på Åråsen stadion etter fire mål av Marianne Pettersen, som nå sto med 34 mål på 50 landskamper. Deretter fortsatte Norge sin rekke uten tap for Tyskland, med uavgjort 0–0 på Melløs i Moss under nærver av 7666 tilskuere, men Tyskland var "klart best" og Bente Nordby måtte takkes for at Norge holdt nullen, ifølge Sportsbokens rapport..
Ettersom Italia også hadde spilt uavgjort mot Tyskland og Danmark, kunne Norge gå videre til semifinale med uavgjort. Norge slapp imidlertid inn et tidlig mål, Gro Espeseth bommet på straffespark, og Norge slapp inn et mål på slutten som bekreftet at Norge havnet på 3.-plass i gruppa. Tyskland og Italia vant sine semifinaler.
==== VM 1999: Opp og ned ====
Norge trakk igjen Tyskland i kvalifiseringen til VM i USA, og måtte vinne gruppa for å gå direkte til VM. Etter å ha tapt 0–1 i Bayreuth, det første tapet etter seks kamper på rad uten tap mot tyskerne, vant Norge 3–2 hjemme, og uavgjort i Nederland var bedre enn Tyskland klarte. Dermed vant Norge gruppa med ett poeng. I 1998-sesongen ble Norge ble også nummer tre av fire lag i en turnering arrangert under Goodwill Games, med tap for Kina i straffesparkkonkurranse, men seier over Danmark på samme måte. Norge vant også Algarve Cup for fjerde og hittil siste gang i 1998.
Før VM i USA var Norge favoritter, som regjerende mestre hadde Sports Illustrated det norske laget som vinner i sitt VM-tips, og Medalen, Riise og Pettersen i sitt verdenslag uten amerikanske spillere. Norge startet med fire seire, tre av dem i en gruppe hvor bare Japan hadde nådd en VM-kvartfinale tidligere, og den fjerde, kvartfinalen, endte 3–1 mot Sverige – den åttende seieren på rad over Sverige, men dette var det første turneringsmøtet siden tapet for Sverige i EM fire år tidligere. Venstreback Brit Sandaune, midtbanespiller Unni Lehn, og spissene Ann Kristin Aarønes og Marianne Pettersen hadde utmerket seg i Norges innledende kamper, ifølge Dagbladets spillerbørs.
Likevel gikk Norge på en av sine største nedturer i sin landslagshistorie i semifinalen mot Kina. Det ble tangering av det verste tapet gjennom tidene, med 0–5 for Kina, og det i en kamp hvor Bente Nordby var "strålende" ifølge Dagbladets reporter. I bronsefinalen ble det målløst etter 120 minutter mot Brasil, men Norge tapte 4–5 på straffesparkkonkurranse, det første tapet mot Brasil siden 1988, og Norge ble dermed nummer fire i VM.
==== OL 2000: Norges hittil siste tittel ====
Dermed var ikke Norge favoritter under OL i Sydney, selv om oppvarmingen var utmerket; Norge vant 8–0 over England i siste kvalifiseringskamp til EM 2001, og slo også Tyskland, Kina og USA i vennskapskamper i juli. Midtbanespiller Solveig Gulbrandsen og høyreback Bente Kvitland hadde kommet inn på laget, men to av de mest toneangivende spillerne under 1990-tallet, Linda Medalen og Ann Kristin Aarønes, hadde lagt endelig opp.
Sports Illustrated regnet Norge som det 3. beste laget i OL, men ble ikke tippet på medaljeplass fordi de var i gruppe med regjerende verdensmester USA og tapende VM-finalist Kina. Etter å ha blitt utspilt og tapt 0–2 mot USA i den første kampen, vant Norge 3–1 over de afrikanske mestrene Nigeria, og kunne dermed nå semifinale som toer i gruppa med seier over Kina. Pettersen ga Norge ledelsen tidlig i andre omgang, men Kina utlignet på et tvilsomt straffespark. Tre minutter senere sikret innbytter Margunn Haugenes seieren med et skudd oppe i krysset.I semifinalen møtte Norge Tyskland. Spillemessig dominerte Tyskland, og Norge skapte knapt en sjanse, men Tina Wunderlich headet i eget mål og sikret Norge finaleplass ettersom Nordby holdt nullen. I finalen møtte Norge nok en gang USA, som ikke hadde tapt i mesterskap siden 1995. Kampen bølget fram og tilbake: USA gikk i ledelsen med Tiffeny Milbrett i det 5. minutt, men Norge snudde rett før pause ved mål av Gro Espeseth. Nordby holdt Norge inne i kampen med flere redninger, før Ragnhild Gulbrandsen headet inn 2–1 med et kvarter igjen etter svakt keeperarbeid. Norge holdt ledelsen inn i overtida, men slapp inn et nytt mål av Milbrett, og kampen gikk til ekstraomganger med golden goal. Dagny Mellgren, som hadde kommet inn som innbytter for Pettersen, scoret vinnermålet etter 12 minutter, men TV-bildene syntes å vise at Mellgren brukte hånda for å kontrollere ballen før hun skjøt den i mål.For OL-gullet ble laget tildelt Fearnleys olympiske ærespris, som første mottaker fra et lagspill.
=== Åge Steen (2000–2004) ===
Åge Steen lyktes ikke å gjenta resultatene til Høgmo, og tiden hans ble særlig preget av et VM som bare varte til kvartfinale og et påfølgende første OL uten deltakelse. I tillegg til dette fikk Steen også med seg en semifinale i EM i 2001.
==== EM 2001: Tyskland for sterke ====
Åge Steen tok over landslaget etter Høgmo, og hans trenertid begynte med greie resultater i vennskapskamper; det ble to seire over Sverige, og en seier over et svekket USA, men tap for Kina. Anne Tønnessen, som ikke kunne spille i OL grunnet hjernerystelse, var den eneste nye faste spilleren denne sesongen.
Norge klarte likevel ikke å følge opp sin status som olympiamestre. Etter 3–0 over Frankrike, en motstander Norge aldri hadde tapt for, var det tid for å få revansj for hjemmetapet for Italia i 1997. Rita Guarino ga imidlertid Italia en tidlig ledelse, og selv om Mellgren utlignet, fikk ikke Norge has på Italias gode keeper. Gøril Kringen pådro seg sitt andre gule kort, og måtte stå over den avsluttende kampen mot Danmark, som Norge ikke hadde tapt for siden 1988. Men uten rutine og samspill i midtforsvaret slapp Norge inn ett mål på slutten, et mål som keeper Nordby og midtstopper Anne Bugge Paulsen måtte dele skylda for. Ettersom Italia hadde slått Danmark tidligere, ville tapet ha ført til at Norge kunne blitt slått ut i gruppespillet for andre gang på rad, men Italia tapte for Frankrike og Norge fikk en sjanse til, i semifinale mot Tyskland.
Her fikk Tyskland revansj for OL-tapet. Norge hadde et par sjanser til å score, og burde ifølge Dagbladets journalist hatt straffespark tidlig i kampen, men etter at Sandra Smisek scoret vinnermålet tok Tyskland over, og hadde flere sjanser til å vinne med flere mål.
==== VM 2003: To tap og ut av OL ====
I VM-kvalifiseringen møtte Norge Frankrike, Den tsjekkiske republikk og Ukraina. Norge hadde ikke tapt for noen av lagene før, og fortsatte den statistikken med seier i de fem første kampene, før det ble uavgjort mot Ukraina i en betydningsløs kamp. Gøril Kringen var blitt vraket fra landslaget til fordel for yngre krefter, men i sesongens siste kamp viste ikke midtstopperne seg fra sin beste side; Norge slapp inn tre mål i en vennskapskamp mot Tyskland i Grimstad og det nye stopperparet, Anne Tønnessen og Ane Stangeland, måtte tåle hard kritikk både fra trener og journalister.Steen prøvde flere varianter i midtforsvaret under oppkjøringen til VM i USA, som ble arrangert i september, etter sesongslutt i den amerikanske proffligaen. Til slutt ble veteranen Monica Knudsen valgt ut til å spille sammen med Ane Stangeland. Trine Rønning og Lise Klaveness kom inn i laget for Ragnhild Gulbrandsen og Hege Riise, som begge spilte profesjonelt i USA. Norges siste kamp før VM var 1–1 mot Danmark i EM-kvalifisering på Sofiemyr; et bedre resultat enn i EM, men igjen slapp Norge inn et mål i avslutningsminuttene – Lene Jensen scoret etter en mulig offside – og Norge måtte nå score mål i Danmark for å kvalifisere seg.Norge møtte Brasil, bronsemedaljørene fra 1999, i tillegg til to debutanter, Frankrike, og Sør-Korea i gruppespillet. Norges gode statistikk mot Frankrike holdt seg, med seier 2–0, men som i forrige VM tapte Norge for Brasil; Norge hadde sjanser til å utligne på stillingen 1–2, men i stedet scoret Brasil to ganger og vant en overlegen seier. Etter kampen gikk Linda Medalen ut og kritiserte det defensive arbeidet til laget, og foreslo at Gøril Kringen burde hatt en plass i troppen. Selv med 7–1 over Sør-Korea ble Norge dermed nummer to i gruppa, og møtte vertsnasjonen USA i kvartfinalen. Der ble Norge klart slått, og dermed var det klart at Norge hadde gjort sin svakeste VM-innsats i historien; hjemmelaget vant 1–0 selv om de brente et straffespark. Abby Wambach vant en hodeduell mot Marit Fiane Christensen, som hadde blitt satt inn som høyreback etter Brasil-kampen, og scoret det avgjørende målet. Med dette tapet klarte Norge heller ikke å ta en av de to europeiske plassene til OL i Athen året etter.
Den amerikanske proffligaen gikk konkurs rett før VM, og dermed mistet flere av de norske spillerne anledningen til å spille profesjonelt. Dette og mangelen på mesterskap gjorde at Norge mistet flere spillere: Hege Riise, Brit Sandaune, Marianne Pettersen og Anne Tønnessen la alle opp før 2004 var over. Som erstatning dro Steen inn flere spillere som bare fikk en sesong på landslaget, men Ingvild Stensland skulle vise seg å bli en viktig spiller senere.
I returkampen mot Danmark hadde Norge igjen 1–1 til det gjensto få minutter, men grunnet manglende målteft i de andre kampene ville dette ikke være godt nok for direkte EM-plass. I stedet for en norsk avgjørelse scoret Lene Jensen igjen i sluttminuttene for Danmark, og Norge måtte dermed gjennom utslagskamp mot Island. Med en trener på oppsigelse – Åge Steen og NFF fornyet ikke kontrakten – vant Norge 7–2 og 2–1 og var klare for EM. Bjarne Berntsen ble utnevnt som ny trener i romjula 2004, etter at flere andre mannlige trenerprofiler hadde takket nei.
=== Bjarne Berntsen (2005–2009) ===
For en oppsummering av konfliktene knyttet til Bjarne Berntsen og landslagsspillerne, se Bjarne Berntsen
==== EM 2005: Sølv, men igjen bak Tyskland ====
Berntsen tok over et lag som hadde vunnet seks strake kamper, men bare kampene mot Island hadde hatt egentlig betydning. Rekka ble snart brutt, da Norge tapte begge vennskapskampene for Frankrike på La Manga; dette var også Norges første tap for Frankrike. Norge kom på 5.-plass i Algarve Cup etter tap 0–4 for Tyskland, og tapte også for EM-vert England før mesterskapet i juni.
Berntsen satset på mange unge spillere: Ingvild Stensland, Stine Frantzen, Isabell Herlovsen og Marianne Paulsen var alle viktige spillere under EM, og ingen hadde nevneverdig erfaring fra tidligere seniormesterskap. Norge tapte første kamp med 0–1 for Tyskland, og trengte mål fra innbytter Herlovsen for å klare ett poeng mot den tidligere ønskemotstanderen Frankrike. Dermed måtte Norge score mange mål i den siste kampen mot EM-nemesis Italia, og i tillegg ha hjelp fra Tyskland, for å kunne nå semifinale. Fire mål i første omgang, tre av dem på hjørnespark fra Stensland, hjalp Norge til 5–3-seier over Italia.Som gruppetoer måtte Norge møte gruppevinner Sverige i semifinalen, det første turneringsmøtet med naboene på seks år. Norge og Sverige hadde rett nok spilt flere vennskapskamper, uten norsk tap på de siste 14 kampene, men Sverige hadde kvalifisert seg for OL 2004 på Norges bekostning. Kampen hadde "mange opp- og nedturer," ifølge kampens store norske spiller, Solveig Gulbrandsen, som scoret to av Norges mål og hadde målgivende pasning på det tredje. Norge tok ledelsen to ganger, først ved Gulbrandsen og så ved Herlovsen, men Sverige presset på for utlikning og scoret med to minutter igjen. I ekstraomgangene fikk Gulbrandsen scoret fra nært hold, og Norge var klar for finale, den beste prestasjonen i mesterskap siden 2000. Berntsen ble hyllet av spillerne i Aftenposten før finalen. Norge gikk på et nytt klart tap, 1–3 for Tyskland i finalen, det tredje tapet for Tyskland på rad i mesterskap, og Norges femte EM-kamp mot Tyskland uten seier. Laget ble likevel Årets lag for 2005 under Idrettsgallaen 2006.
==== VM 2007: Fortsatt nest best i Europa ====
Norge begynte kvalifiseringen til VM i Kina etter EM. Etter seire over lavere rangerte Ukraina og Serbia og Montenegro, møtte Norge Italia igjen. Kampen ble ikke like målrik som i EM, men Norge scoret kampens eneste mål. Etter at Italia og Ukraina tok poeng fra hverandre, mens Norge vant sine tre neste kamper, trengte Norge bare ett poeng i de siste to bortekampene mot Ukraina og Italia; Marit Fiane Christensen holdt på å gi bort poengene med et dårlig tilbakespill i første kamp mot Ukraina i Lviv, men Unni Lehn utlignet og Norge var klare for mesterskapet i Kina. Norge avsluttet med en betydningsløs seier over Italia. I kvalifiseringen hadde Berntsen brukt flere nye spillere; tross EM-innsatsen ble Herlovsen, Frantzen og Paulsen vraket, Mellgren hadde lagt opp, og Solveig Gulbrandsen hadde ett års svangerskapspermisjon. Ragnhild Gulbrandsen kom tilbake etter en pause, mens Camilla Huse, Marie Knutsen, Leni Larsen Kaurin og Melissa Wiik fikk mer eller mindre faste plasser denne sesongen.
Før VM-sluttspillet spilte Norge to kvalifiseringskamper, og vant med tre mål i kampene mot Østerrike og Israel, lag som aldri hadde vært blant Europas 15 beste. Berntsen vraket veteranen Unni Lehn i VM-troppen og satset i stedet på Marie Knutsen som indreløper, med Trine Rønning omskolert til midtstopper. Siri Nordby hadde også utkonkurrert Camilla Huse på sidebacken.
Norges siste kamp før mesterskapet var en treningskamp mot Tyskland i Mainz. Norge spilte 2–2, den tredje vennskapskampen på rad mot Tyskland uten tap, og kunne ha vunnet med mer flaks med dommere og avslutninger. I mesterskapet trakk Norge en relativt lett gruppe; Canada hadde rett nok nådd semifinalen i 2003, etter å ha slått Kina, men de to andre lagene, Ghana og Australia, hadde bare greid å slå hverandre i VM-sluttspill. Norge lå imidlertid under mot Canada etter første omgang, men kom tilbake i 2. omgang med seiersmål av kaptein Stangeland Horpestad; mot Australia ble det motsatt, da Sverige-proffen Lisa De Vanna utlignet med sju minutter igjen. Etter 7–2 over Ghana vant imidlertid Norge gruppa, og møtte vertsnasjonen Kina i kvartfinalen.
Kina var definitivt svakere enn på slutten av 1990-tallet, og hadde blant annet tapt 0–8 for Tyskland i OL tre år tidligere, men hadde fått en ny trener og også slått Norge 3–1 i vennskapskamp i januar 2006. På hjemmebane hadde de støtte av over 50 000 tilskuere, og de hadde i tillegg fått tak i Sveriges tidligere landslagstrener, Marika Domanski Lyfors. Som i EM-sluttspillet fikk jokeren Isabell Herlovsen, som da hadde spilt en halv omgang i mesterskapet, spilletid fra start, og 19-åringen scoret kampens eneste mål og sikret Norges semifinaleplass.Norge var ett av to europeiske lag som hadde nådd semifinalen, og hadde dermed sikret seg en OL-billett. Det andre europeiske laget var Tyskland, som var Norges motstander i semifinalen. Norge hang med i en omgang, men Trine Rønning laget selvmål med hodet rett før pause og Tyskland fikk scoret to mål til i andre omgang. Norge ble like utklasset i bronsefinalen, med 1–4 for USA, som allerede hadde tapt stort for Brasil.
Etter hjemkomsten ble det uenigheter mellom Berntsen, Lise Klaveness og Ragnhild Gulbrandsen, og som resultat trakk Klaveness, en av Norges mest markante fotballspillere, seg fra videre landslagsspill etter hva som kan ha virket som en oppfordring fra Berntsen. Gulbrandsen, som også la opp etter mesterskapet, kritiserte Berntsen sterkt i media etter at Klaveness hadde trukket seg.
==== OL 2008: God start, men tung nedtur ====
Norge avsluttet 2007 med å slå Russland 3–0 i EM-kvalifisering. Russland var det eneste laget i Norges gruppe som hadde nådd et sluttspill før. I 2008 fortsatte Norge å rade opp storseire i kvalifiseringen utover sommeren: Norge scoret 17 mål og slapp ikke inn noen under kampene i mai og juni, og var klare for EM allerede før bortekampen i Russland, som skulle spilles etter OL. Norge vant også 2–0 over Tyskland i Algarve Cup i mars, men gikk også på to firemålstap for USA i oppvarmingen til OL.
Under OL i Beijing slo landslaget favoritten USA 2–0 under åpningskampen i Sommer-OL 2008. Leni Larsen Kaurin scoret etter 61 sekunder, det raskeste målet i OL-historien, og bare et par minutter etter økte Melissa Wiik. Norge holdt unna, og skulle bare slå lag de aldri hadde avgitt poeng mot i mesterskap tidligere for å vinne gruppa. Men etter en uinspirert kamp hvor Norge vant 1–0 over New Zealand, tapte Norge 1–5 for Japan. Guro Knutsen satte inn kampens første mål tidlig i første omgang, men Japan fortsatte å dominere kampen, scoret rett før pause, og gikk opp til 2–1 og 3–1 etter sju minutter av 2. omgang etter feil i det norske forsvaret.USA gikk forbi Norge på tabellen på målforskjell etter stortapet, og Norge måtte derfor spille mot VM-finalistene fra 2007 Brasil, istedenfor Canada, som hadde blitt nummer tre i sin gruppe. Norge prøvde å forsvare seg og satse på kontringer, men Daniela brøt gjennom med et langskudd rett før pause, og ett kvarter inn i omgangen scoret Marta etter å ha utnyttet et dårlig tilbakespill til keeper fra Marit Fiane Christensen. Siri Nordby scoret på et sent straffespark, men Norge tapte kampen 1–2.
==== EM 2009: Ut mot Tyskland igjen ====
Norge avsluttet kvalifiseringen til EM i Finland i 2009 med 0–0 i Russland, og hadde dermed unngått baklengsmål i kvalifiseringen. Norges sjanser i EM ble imidlertid betydelig redusert etter at fem spillere fra seriemestrene Røa trakk seg fra det norske landslaget, kaptein Ane Stangeland Horpestad og høyreback Gunhild Følstad la opp, og keeper Erika Skarbø fikk en alvorlig skade i hånden. Dermed måtte Berntsen finne spillere til en helt ny forsvarsfirer. Trine Rønning ble nå fast midtstopper, Arna-Bjørnars unge midtbanespiller Maren Mjelde ble hennes kollega, mens Camilla Huse ble kalt tilbake for å ta over på venstrebacken. I Algarve Cup tidlig i mars 2009, kom Norge klart sist i sin pulje med tre tap, også mot Island. Dette er Norges klart dårligste resultat i Algarve Cup, enda samtlige opptredener under Berntsen, med unntak av 2008 har vært svært beskjedne.
Det var klart allerede før EM i Finland at Bjarne Berntsen ikke skulle fortsette som landslagstrener. Berntsen hadde igjen kalt inn en ung spiller uten erfaring: Cecilie Pedersen, som ikke hadde spilt seniorfotball på høyere nivå enn 2. divisjon, var med i troppen, og fikk en så avgjørende rolle at hun vant Gullballen under fotballgallaen 2009.
Norge begynte mot Tyskland, og kom under 0–1 etter et straffespark en halv time ut i omgangen. Resultatet holdt seg til det var tre minutter igjen, etter flere gode redninger av keeper Ingrid Hjelmseth. Da fikk Norge en eventyrlig mulighet til å utligne ved Cecilie Pedersen, men hun satte skuddet rett på keeper, Tyskland slo kontra, og Fatmire Bajramaj satte inn 2–0. Deretter kom to mål til på overtid, slik at Norge tapte hele 0–4. Landslaget fulgte opp med knepen seier over Island, ved nevnte Pedersen, før Norge spilte en uengasjert uavgjort mot Frankrike, der Norge tok ledelsen ved Lene Storløkken før Frankrike utlignet etter et kvarters spill. Begge lag gikk videre til neste runde med det resultatet, og ble i etterkant beskyldt for ikke å ta ut alt.Dette holdt til kvartfinale mot forhåndsfavorittene Sverige. Etter en jevn første omgang fikk Norge mål etter at Elise Thorsnes skjøt ballen via Stina Segerströms fot og i mål, og rett før pause økte Anneli Giske til 2–0. Et kvarter ut i omgangen avgjorde i praksis Cecilie Pedersen med et velplassert skudd, og Norge vant til slutt 3–1. Dermed kom «Nye Norge» til semifinale, igjen mot Tyskland. Norge overrasket ved å ta ledelsen ved Isabell Herlovsen og holde Tyskland fra skikkelige sjanser før pause. Men som i gruppespillet gikk det dårlig i andre omgang; Tyskland scoret tre mål og avsluttet Bjarne Berntsens trenerkarriere. Dette var det sjette strake tapet for Tyskland i mesterskap siden 2001.
=== Eli Landsem (2009–2012) ===
==== VM 2011: Igjen ut av OL ====
Flere hadde reagert da Eli Landsem ble oversett til fordel for Bjarne Berntsen i 2004, og Landsem selv var forarget over at forbundet ikke ville ta kontakt. Ansettelsen av ny landslagstrener ble derfor fulgt med argusøyne, spesielt med tanke på de personlige konfliktene som hadde oppstått under Berntsens tid som trener. I tillegg til Landsem ble Jarl Torske, en trofast landslagsassistent og J19-trener, og Gøril Kringen, trener for toppserieklubben Trondheims/Ørn, hyppig nevnt. Etter en prosess som varte over flere måneder ble Landsem utnevnt den 13. august 2009.Landsems lag gikk gjennom kvalifiseringen til VM med seire i alle kamper unntatt én; det ble uavgjort borte mot Nederland, men med 3–0 i hjemmekampen var Norge likevel gruppevinner. Den avgjørende utslagskampen mot Ukraina, på papiret det svakeste laget i andre kvalifiseringsrunde, endte med norsk seier 3–0 over to kamper, og dermed var Norge kvalifisert for VM. Norge var imidlertid ikke imponerende i Algarve Cup, med en sjetteplass etter én seier på fire kamper, det nest dårligste til dato.
Norge møtte to gamle kjente i gruppespillet, Brasil og Australia, i tillegg til Afrikas nest beste lag, Ekvatorial-Guinea. Norge vant 1–0 mot debutantene fra Vest-Afrika, men tapte så hele 0–3 for Brasil etter to mål av Marta, og måtte vinne siste gruppekamp mot Australia. Elise Thorsnes scoret Norges andre mål i turneringen, men Australia utliknet rett fra avspark, for så å score kampens siste mål med åtte minutter igjen. Det var Norges første tap for Australia gjennom tidene, og første gang Norge var slått ut av et VM i gruppespillet. Kritikken landslaget fikk etter mesterskapet fokuserte stort sett på manglende individuelle ferdigheter. Norge var dermed også slått ut av OL-kvalifiseringen, hvor Europas to plasser gikk til Frankrike og Sverige.
=== Even Pellerud (2013-2015) ===
==== EM 2013: Samling i bånn, sportslig opptur ====
Norge vant sin kvalifiseringsgruppe til EM i Sverige, tross en forferdelig start. Etter to seire og ett tap, mot Island borte, på de første tre kampene, skulle Norge møte Nord-Irland, som var rangert som nr. 28 av de 46 deltagende landene i kvalifiseringen. Norge tapte 1–3, trolig Norges svakeste resultat i en offisiell kvalifiseringskamp til dato, og var plutselig avhengig av andre resultater for å ha mulighet til å vinne gruppa. Norge vant imidlertid alle seks kvalifiseringskampene i 2012, inkludert 2–1 i returoppgjøret mot Island, som dermed var to poeng bak. Tross det gode sluttresultatet kom NFF og Eli Landsem til en enighet om å avbryte arbeidsforholdet, og TV2 rapporterte at dette blant annet grunnet i at spillerne syntes Landsem ikke var fotballfaglig god nok. En måned senere ble Even Pellerud ønsket velkommen tilbake til en ny periode som landslagssjef.EM 2013 ble en sportslig opptur, hvor Norge gikk ubeseiret fram til finalen med seire mot Nederland, Tyskland, Spania og Danmark (etter straffesparkkonkurranse). I finalen tapte Norge 0–1 for Tyskland etter mål av Anja Mittag.
==== VM 2015: Kollaps mot England ====
VM i Canada, som ble spilt på kunstgress, endte med åttedelsfinale for det norske laget, etter gruppespill med store seire mot Thailand og Elfenbenskysten. Solveig Gulbrandsen ga Norge ledelsen i åttedelsfinalen i det 54. minutt mot de senere bronsevinnerne England, men to sene mål ga England seieren. Resultatet gjorde også at Norge ikke ble kvalifisert for OL i Rio. Pellerud trakk seg deretter som trener, og oppga manglende motivasjon og energi som argument.Roger Finjord ledet laget i ett år før han trakk seg grunnet et ønske om å flytte hjem til familien, men det ble igjen rapportert om mistillit blant spillerne. Leif Gunnar Smerud ledet laget midlertidig.
=== Martin Sjögren (2017–2022) ===
I desember 2016 ble det kjent at svenske Martin Sjögren var ansatt som ny landslagssjef. Han ble dermed den første utenlandske treneren for det norske kvinnelandslaget.
==== EM 2017: Ut i gruppespillet ====
Norge startet mesterskapet skuffende med tap, 0–1 mot vertsnasjonen Nederland. I andre gruppespillkamp var Belgia motstander, Norge sløste med sjansene og tapte 0–2. Dermed måtte Norge slå Danmark med tre mål eller mer for å gå videre, samtidig som at Nederland måtte vinne mot Belgia i siste gruppespillkamp.
Norge fikk den hjelpen de trengte fra Nederland i siste kamp, men klarte ikke å gjøre jobben selv. De tapte 0–1 mot Danmark, dermed røk de ut av mesterskapet med tre tap og null mål i det som ble omtalt som en fiasko.Tiden i etterkant av mesterskapet ble preget av konflikter mellom stjerner og Norges Fotballforbund; Ada Hegerberg trakk seg fra landslaget kort etter at de ble slått ut av EM 2017, og konflikten ble slått stort opp i blant annet VG og Josimar.
==== VM 2019: Etterlengtet opptur ====
Norge fikk en knallstart på VM i Frankrike 2019, med 3–0 seier mot Nigeria etter mål av Guro Reiten og Lisa-Marie Karlseng Utland, samt et nigeriansk selvmål. I andre kamp i gruppespillet ble det et hederlig tap, 1–2 mot vertsnasjonen Frankrike. I den siste og avgjørende kampen i gruppespillet var Sør-Korea motstander. Med to straffescoringer av Caroline Graham Hansen og Isabell Herlovsen tok Norge seg videre med en 2–1 seier på en dårlig dag.I åttendedelsfinalen ventet Australia. Isabell Herlovsen sendte Norge i ledelsen etter 31 minutter spilt. Norge så ut til å gå til pause med ledelse, men like før hvilken pekte dommeren på straffemerket etter at Maria Thorisdottir brukte armen for å styre ballen innenfor de norske 16-meteren. Etter at VAR-panelet hadde sjekket situasjonen, måtte dommeren ut å se på video selv. Etter lang vurderingstid, bestemte dommeren seg for å annullere sin egen avgjørelse, og det ble ikke straffe til Australia. Dermed gikk Norge til pause med ledelse, en ledelse de holdt på helt til det gjensto syv minutter av kampen. Da utlignet Australia og dermed ble det ekstraomganger. Det ble ikke scoret flere mål i ekstraomgangene og kampen gikk til straffesparkkonkurranse. Caroline Graham Hansen, Guro Reiten og Maren Mjelde satte sine straffer for Norge, samtidig reddet Ingrid Hjelmseth straffe fra Australia. Dermed var det opp til Ingrid Syrstad Engen som scoret og sikret kvartfinale for Norge.I kvartfinalen sto England på motsatt banehalvdel. Allerede før det var spilt tre minutter tok England ledelsen, og slo til slutt Norge 3–0. Dermed var Norge ute av mesterskapet, men etter den store nedturen i EM to år tidligere ble mesterskapet sett på som en opptur.
==== EM 2022: Ny EM-fiasko ====
Norge kvalifiserte seg for EM 2022 i England (utsatt ett år pga. koronapandemien) med seier over Wales den 27. oktober 2020. I forkant av mesterskapet gjorde Ada Hegerberg comeback på landslaget i mars 2022, dette etter å ha vært ute siden EM 2017. Norge siktet ambisiøst og hadde før EM 2022 en ambisjon om medalje i mesterskapet.Norge havnet i likhet med de to foregående mesterskapene i gruppe med vertsnasjonen. I tillegg til England, var Nord-Irland og Østerrike i Norges gruppe. Laget fikk en god start med 4–1-seier over Nord-lrland etter scoringer av Julie Blakstad, Frida Maanum, Caroline Graham Hansen (straffe) og Guro Reiten.Den andre gruppespillkampen ble en historisk kamp for Norge, med negativt fortegn. England tok ledelsen etter 15 minutter, og etter det rant målene inn. England sjokkerte Norge og til pause ledet de hele 6–0. Norge slapp til to mål i andre omgang og kampen endte 8–0 til England. Resultatet var det største tapet i historien for det norske kvinnelandslaget, det var også tidenes største tapsmargin i EM-sammenheng for noe lag. Landslagssjef Martin Sjögren måtte tåle massiv kritikk etter kampen, for å ikke ha tatt grep i første omgang av kampen. Det ble blant annet beskrevet som «Historiens dårligste kampledelse» og en «skrekkfilm». Dermed måtte Norge vinne sin siste kamp i gruppespillet mot Østerrike for å gå videre, det greide de ikke og etter å ha tapt 0–1 var Norge slått ut av gruppespillet i EM for andre gang på rad.Noen dager etter at Norge røk ut av mesterskapet ble det kjent at NFF og Martin Sjögren var enige om å avslutte samarbeidet, og at både han og hans assistenttrener Anders Jacobson fratrådte sine stillinger umiddelbart.
=== Hege Riise (2022–) ===
3. august 2022 ble Hege Riise offentliggjort som ny landslagssjef. I trenerteamet fikk hun med seg de tidligere landslagsspillerne Monica Knudsen og Ingvild Stensland som assistenttrenere, samt Jon Knudsen som keepertrener. Da hun i slutten av august presenterte sin første tropp som landslagssjef, var flere av de etablerte spillerne vraket og flere nye spillere fikk sjansen. Norge vant 1–0 borte mot Belgia i Hege Riise sin første kamp, og var dermed klare for VM 2023 i Australia og New Zealand.
== Hjemmebane, drakt og kallenavn ==
Norge har ikke hatt en bestemt hjemmebane, men har stort sett spilt på forskjellige arenaer. Draktene har i hovedsak vært de samme som herrelandslagets, og kallenavn har i liten grad vært brukt.
=== Hjemmebane ===
Norge har, i motsetning til herrelandslaget, fått spille lite på Ullevaal Stadion. Da Norges Fotballforbund i 2012 uttalte at kvinnelandslaget kunne spille på Ullevaal, var det for første gang siden 2000. De to kampene var også kamp nummer 4 og 5 på nasjonalarenaen for kvinnelandslaget. Siden 2003 har Norge spilt på 30 stadia:
Ullevaal Stadion: 3 EM-kvalifiseringskamper (Østerrike 2016, Belgia og Island 2012), 1 VM-kvalifiseringskamp (Belgia 2013)
Sør Arena: 1 treningskamp (Sverige 2016), 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2008)
Høddvoll stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2016)
Aker Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Kasakhstan 2016)
Color Line Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Wales 2015)
Marienlyst stadion: 1 treningskamp (Finland 2015)
Strømmen stadion: 1 treningskamp (Nederland 2015)
Brann stadion: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hellas 2014, Italia 2005)
Randaberg Arena: 2 treningskamper (2 × New Zealand 2014)
Tønsberg gressbane: 1 VM-kvalifiseringskamp (Portugal 2014)
Melløs stadion: 1 treningskamp (Russland 2013)
Sarpsborg stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Nord-Irland og Bulgaria 2011), 1 VM-kvalifiseringskamp (Albania 2013), 1 treningskamp (Canada 2005)
Nadderud stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Ungarn 2011), 1 treningskamp (Finland 2011), 3 VM-kvalifiseringskamper (Nederland 2014, Ukraina 2010, Nederland 2009)
Skagerak Arena: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hviterussland 2010, Slovakia 2009)
Fart kunstgress: 1 treningskamp (Canada 2010)
AKA Arena: 1 VM-kvalifiseringskamp (Makedonia 2010)
Komplett.no Arena: 2 treningskamper (Tyskland og Sverige 2008)
Fredrikstad stadion: 1 treningskamp (USA 2008)
Viking stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Polen 2008 og Russland 2007)
Åråsen stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Østerrike 2007), 1 VM-kvalifiseringskamp (Ukraina 2005)
Gjemselund stadion: 1 vennskapslandskamp (Finland 2007)
Lyngdal Stadion: 1 vennskapslandskamp (Danmark 2007)
Halden stadion: 1 VM-kvalifisering (Hellas 2006)
Storstadion (Sandefjord): 1 VM-kvalifisering (Serbia 2006)
Vallhall: 1 EM-kvalifisering (Island 2004)
Kjølnes stadion: 1 EM-kvalifisering (Spania 2004)
Sofiemyr stadion: 1 EM-kvalifisering (Danmark 2003)
Kråmyra Stadion: 1 treningskamp (Nigeria 2003)
Idrettsparken (Mandal): 1 EM-kvalifiseringskamp (Nederland 2003)
Kristiansand stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Belgia 2003)Hjemmekampene strekker seg altså i disse 13 årene til Molde i nord og Mandal i sør. I 2000 spilte Norge en treningskamp mot USA på Alfheim stadion i Tromsø, og i 1996 spilte de i Trondheim, da på Lerkendal stadion. Dette er de to eneste gangene kamper er blitt spilt i de to byene. Til gjengjeld har det blitt spilt kamper på flere steder i Telemark: Skien, Porsgrunn, Gvarv og Ulefoss.
=== Drakt ===
Kvinnelandslaget har i utgangspunktet hatt samme drakt som herrelandslaget - rød overdel og hvite bukser hjemme, og hvit overdel med blå bukser borte. Drakten er i hovedsak basert på den norske flagget. Bortedrakten har vært hvit med hvite, røde eller blå bukser.
Et utvalg av Norges drakter i turneringer:
=== Kallenavn ===
Akkurat som herrelandslaget, har ikke kvinnelandslaget noe egentlig kallenavn. De ble rundt 1995 kalt «gresshoppene», men det ble ikke brukt stort etter den turneringen. Den vanligste betegnelsen er «Kvinnelandslaget».
== Spillestil ==
Kvinnelandslaget har på 2000-tallet og 2010-tallet vært preget av ballspill, dribling og skudd, men som oftest har svakheten ligget i det fysiske, der både tidligere landslagsleder Eli Landsem og landslagstrener Even Pellerud mente Norge hadde mer å gå på sammenliknet med for eksempel USA. Pellerud sa også at han savnet en spillestil som sådan. Under Martin Sjögren har landslaget prøvd å rendyrke en stil hvor det meste av spillet skal foregå langs bakken i en 4-4-2-formasjon, noen ganger med én mer tilbaketrukket spiss og andre ganger med to rene angripere, og hvor man ifølge Sjögren prøvde å spille mer «dynamisk».
== Rivalisering ==
Norge har hatt tette kamper mot mange land, men det er noen det har utviklet seg et spesielt forhold til:
=== USA ===
Norge og USA har møtt hverandre i flere vesentlige kamper, både i Algarve Cup, VM og OL. Norge var det eneste laget som slo USA i OL i 2008 da USA vant, mens USA slo Norge ut av VM i 2007. Norge ble også det første og per 2013 eneste laget som slo USA i en OL-finale, og de slo også USA i VM i 1995. USA har på sin side slått Norge i VM i 1991, OL 1996 og VM 2003. I den siste tiden har riktignok USA blitt et bedre lag enn Norge, og de to lagene møter hverandre stort sett bare under Algarve Cup.
== Landslagstrenere ==
=== Nåværende trenere ===
== Tropp ==
oppdatert 16. november 2022
(Nr.= trøyenummer, LK = landskamper, Mål = antall scorede mål)
== Rekorder ==
* oppdatert 16. november 2022
** spillere som fortsatt er aktive er uthevet.
== OL-resultater ==
== VM-resultater ==
== EM-resultater ==
I 1979 ble Norge slått ut i 1. runde. Dette var et uoffisielt mesterskap, og regnes ikke i UEFAs statistikk.
== Se også ==
Liste over norske landslagstrenere i fotball
Liste over norske mesterlag i kvinnefotball
Liste over Norges landskamper i fotball for kvinner 1978–1990
Maratontabell for Norges kvinnelandslag i fotball
Liste over kvinnelandslag i fotball
Internasjonale landslagskonkurranser i fotball for kvinner
Gullklokka
Norges herrelandslag i fotball
Samelandslaget
== Noter ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Norway women's national association football team – kategori av bilder, video eller lyd på Commons på Norges Fotballforbund
All-time women national team record på www.rsssf.no | Irlands kvinnelandslag i fotball representerer Irland i internasjonale fotballkamper. | 199,535 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Myllarheimen | 2023-02-04 | Myllarheimen | ['Kategori:59,7°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Vinje', 'Kategori:Kultur i Vinje', 'Kategori:Musikkhistoriske museer', 'Kategori:Norske kunstnerhjem', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vest-Telemark Museum'] | Myllarheimen er et musikkhistorisk museum i Vinje kommune på husmannsplassen Kosi på garden Øygarden i Arabygdi der Myllarguten, spelemannen Torgeir Augundsson, bodde de siste årene av sitt liv fram til 1872, da han døde.
I 1852 kjøpte Myllarguten Øygarden, etter å ha tjent godt på konserter i Christiania og Bergen. Men han var ingen god bonde eller økonom, og ti år seinere måtte han selge garden. Men en husmannsplass holdt han av til seg selv.
Kunstneren Harald Kihle kom i 1949 med en oppmodning om å ta vare på minne etter Myllarguten. Rauland kommune kjøpte husmannsplassen og ved dugnad ble husene satt i stand og gjenstander som hadde tilhørt Myllarguten ble samlet inn.
I 1969 ble det avduket et minnesmerke utført av Dyre Vaa.
| Myllarheimen er et musikkhistorisk museum i Vinje kommune på husmannsplassen Kosi på garden Øygarden i Arabygdi der Myllarguten, spelemannen Torgeir Augundsson, bodde de siste årene av sitt liv fram til 1872, da han døde.
I 1852 kjøpte Myllarguten Øygarden, etter å ha tjent godt på konserter i Christiania og Bergen. Men han var ingen god bonde eller økonom, og ti år seinere måtte han selge garden. Men en husmannsplass holdt han av til seg selv.
Kunstneren Harald Kihle kom i 1949 med en oppmodning om å ta vare på minne etter Myllarguten. Rauland kommune kjøpte husmannsplassen og ved dugnad ble husene satt i stand og gjenstander som hadde tilhørt Myllarguten ble samlet inn.
I 1969 ble det avduket et minnesmerke utført av Dyre Vaa.
== Eksterne lenker ==
(en) Myllarheimen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Vest-Telemark museums hjemmesider | Myllarheimen er et musikkhistorisk museum i Vinje kommune på husmannsplassen Kosi på garden Øygarden i Arabygdi der Myllarguten, spelemannen Torgeir Augundsson, bodde de siste årene av sitt liv fram til 1872, da han døde. | 199,536 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bertel_Aa | 2023-02-04 | Bertel Aa | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Brødrene Aa', 'Kategori:Fødsler i 1919', 'Kategori:Kongens fortjenstmedalje i gull', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske båtbyggere', 'Kategori:Norske gründere', 'Kategori:Personer fra Gloppen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Bertel Eilert Elias Aa (født 7. februar 1919 i Hyen, død 21. november 2009 på Sandane i Gloppen kommune) er en tidligere båtbygger og forretningsmann. Han er den eldste av to brødre som etablerte båtbyggeriet Brødrene Aa i 1947. Hans ett år yngre bror er Olav Aa, som gikk bort i 2006. Selskapet ble en hjørnestensbedrift i kommunen, og satte den lille bygda Hyen på kartet.
Aa har mottatt Kongens fortjenstmedalje i gull.
| Bertel Eilert Elias Aa (født 7. februar 1919 i Hyen, død 21. november 2009 på Sandane i Gloppen kommune) er en tidligere båtbygger og forretningsmann. Han er den eldste av to brødre som etablerte båtbyggeriet Brødrene Aa i 1947. Hans ett år yngre bror er Olav Aa, som gikk bort i 2006. Selskapet ble en hjørnestensbedrift i kommunen, og satte den lille bygda Hyen på kartet.
Aa har mottatt Kongens fortjenstmedalje i gull.
== Se også ==
Liste over kjente personer fra Gloppen kommune
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
NRKs fylkesleksikon
Brødrene Aas hjemmeside | | fsted = Hyen, Gloppen kommune | 199,537 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olav_Aa | 2023-02-04 | Olav Aa | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Brødrene Aa', 'Kategori:Dødsfall 22. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2006', 'Kategori:Fødsler 4. november', 'Kategori:Fødsler i 1920', 'Kategori:Kongens fortjenstmedalje i gull', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske båtbyggere', 'Kategori:Norske gründere', 'Kategori:Personer fra Gloppen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Olav Matias Aa (født 4. november 1920 i Hyen i Gloppen kommune, død 22. desember 2006) er en tidligere båtbygger og forretningsmann. Sammen med sin ett år eldre bror Bertel Aa etablerte de båtbyggeriet Brødrene Aa i 1947. Selskapet ble en hjørnestensbedrift i kommunen, og satte den lille bygda Hyen på kartet.Aa mottok Kongens fortjenstmedalje i gull i 1991.
| Olav Matias Aa (født 4. november 1920 i Hyen i Gloppen kommune, død 22. desember 2006) er en tidligere båtbygger og forretningsmann. Sammen med sin ett år eldre bror Bertel Aa etablerte de båtbyggeriet Brødrene Aa i 1947. Selskapet ble en hjørnestensbedrift i kommunen, og satte den lille bygda Hyen på kartet.Aa mottok Kongens fortjenstmedalje i gull i 1991.
== Se også ==
Liste over kjente personer fra Gloppen kommune
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
NRKs fylkesleksikon
Brødrene Aas hjemmeside | Olav Matias Aa (født 4. november 1920 i Hyen i Gloppen kommune, død 22. | 199,538 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%89 | 2023-02-04 | É | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bokstaver i det latinske alfabetet'] | É og é (E med akutt aksent er den 7. bokstaven i det islandske alfabetet, der den representerer lyden /jɛː/. Den er den 10. bokstaven i det ungarske alfabetet, der den representerer lyden /eː/. I tsjekkisk og slovakisk er den den 12. bokstaven og har verdien /ɛː/. På kasjubisk er den den 8. bokstaven og representerer lyden /ɛ/ (med de dialektiske allofonene [ej] og [i]/[ɨ].
På andre språk der denne bokstaven brukes, for eksempel norsk, svensk, dansk og spansk, anses bokstaven bare for å være en annen utgave av bokstaven e. På disse språkene brukes é primært for å markere en trykksterk i -e i slutten av et ord, som i idé og café. På fransk markerer é at e-en skal uttales /e/ og ikke /ɛ/ eller /ə/. Der et ord slutter på lyden /e/, skrives denne som -é, ettersom -e på slutten av et fransk ord vanligvis er stum. Siden franske ord alltid har trykk på siste stavelse vil ord som slutter på -é har trykk på denne bokstaven, men det er ikke aksenten som gjør bokstaven trykksterk.
På fransk og spansk er aksenten valgfritt over majuskel e, slik at ordet école i begynnelsen av en setning vil kunne skrives både som «Ecole» og «École». | É og é (E med akutt aksent er den 7. bokstaven i det islandske alfabetet, der den representerer lyden /jɛː/. Den er den 10. bokstaven i det ungarske alfabetet, der den representerer lyden /eː/. I tsjekkisk og slovakisk er den den 12. bokstaven og har verdien /ɛː/. På kasjubisk er den den 8. bokstaven og representerer lyden /ɛ/ (med de dialektiske allofonene [ej] og [i]/[ɨ].
På andre språk der denne bokstaven brukes, for eksempel norsk, svensk, dansk og spansk, anses bokstaven bare for å være en annen utgave av bokstaven e. På disse språkene brukes é primært for å markere en trykksterk i -e i slutten av et ord, som i idé og café. På fransk markerer é at e-en skal uttales /e/ og ikke /ɛ/ eller /ə/. Der et ord slutter på lyden /e/, skrives denne som -é, ettersom -e på slutten av et fransk ord vanligvis er stum. Siden franske ord alltid har trykk på siste stavelse vil ord som slutter på -é har trykk på denne bokstaven, men det er ikke aksenten som gjør bokstaven trykksterk.
På fransk og spansk er aksenten valgfritt over majuskel e, slik at ordet école i begynnelsen av en setning vil kunne skrives både som «Ecole» og «École». | É og é (E med akutt aksent er den 7. bokstaven i det islandske alfabetet, der den representerer lyden . | 199,539 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Feltbiskop | 2023-02-04 | Feltbiskop | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Finlands forsvar', 'Kategori:Religiøse titler'] | Feltbiskopen er leder for det kirkelige arbeidet innen Finlands forsvar. Embetet ble grunnlagt i 1941 av marskalk Carl Gustaf Emil Mannerheim. Feltbiskopen har brigadegenerals grad. Feltbiskopen er innen forsvaret leder for feltproster, militærpastorer og militærdiakoner.
Tross navnet er feltbiskopen ikke biskop i egentlig mening. Feltbiskopen er ikke biskopsvigd og har heller ikke rett til å prestevie. Han er ikke heller leder for noe stift og bærer ikke den liturgiske skrud som innen Den evangelisk-lutherske kirken i Finland tilfaller en biskop. Til tross for dette er feltbiskopen fullverdig medlem i bispemøtet og kirkemøtet.
For å bli feltbiskop kreves det at man har teologie licentiat-examen eller teologie doktors-examen.
| Feltbiskopen er leder for det kirkelige arbeidet innen Finlands forsvar. Embetet ble grunnlagt i 1941 av marskalk Carl Gustaf Emil Mannerheim. Feltbiskopen har brigadegenerals grad. Feltbiskopen er innen forsvaret leder for feltproster, militærpastorer og militærdiakoner.
Tross navnet er feltbiskopen ikke biskop i egentlig mening. Feltbiskopen er ikke biskopsvigd og har heller ikke rett til å prestevie. Han er ikke heller leder for noe stift og bærer ikke den liturgiske skrud som innen Den evangelisk-lutherske kirken i Finland tilfaller en biskop. Til tross for dette er feltbiskopen fullverdig medlem i bispemøtet og kirkemøtet.
For å bli feltbiskop kreves det at man har teologie licentiat-examen eller teologie doktors-examen.
== Feltbiskoper siden 1941 ==
Johannes Björklund 1941-1956
Toivo Laitinen 1956-1969
Yrjö Massa 1969-1978
Viljo Remes 1978-1986
Jorma Laulaja 1986-1995
Hannu Niskanen 1995-2012
Pekka Särkiö 2012-
== Referanser == | thumb|Feltbiskop Pekka Särkiö 2012- | 199,540 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ernst_Schultz | 2023-02-04 | Ernst Schultz | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske sprintere', 'Kategori:Dødsfall 20. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1906', 'Kategori:Fødsler 15. mai', 'Kategori:Fødsler i 1879', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Danmark', 'Kategori:Personer fra Horsens'] | Ernst Ludvig Emanuel Schultz (født 15. mai 1879 i Horsens, død 20. juni 1906) var en dansk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 Paris.
Schultz kom på tredjeplass i friidrett på 400 meter under OL 1900 i Paris. Maxwell Long vant foran William Holland begge fra USA.
I dansk mesterskap i friidrett 1899 tok Schultz gull på 150 meter.
Han omkom i en drukningulykke i Roskilde Fjord.
| Ernst Ludvig Emanuel Schultz (født 15. mai 1879 i Horsens, død 20. juni 1906) var en dansk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 Paris.
Schultz kom på tredjeplass i friidrett på 400 meter under OL 1900 i Paris. Maxwell Long vant foran William Holland begge fra USA.
I dansk mesterskap i friidrett 1899 tok Schultz gull på 150 meter.
Han omkom i en drukningulykke i Roskilde Fjord.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Bronse i friidrett, 400 meter Danmark
== Eksterne lenker ==
(en) Ernst Schultz – Olympics.com
(en) Ernst Schultz – Olympic.org
(en) Ernst Schultz – Olympedia
(en) Ernst Schultz – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Ernst Ludvig Emanuel Schultz (født 15. mai 1879 i Horsens, død 20. | 199,541 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C6%93 | 2023-02-04 | Ɠ | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bokstaver i det latinske alfabetet'] | Ɠ og ɠ (G med krok) er en bokstav som brukes i noen afrikanske språk, bl.a. kpelle og fulfulde. I det internasjonale fonetiske alfabetet brukes minuskulen for å representere en stemt, velar implosiv.
I Unicode kodes ɠ som U+0193 (Ɠ) og U+0260 (ɠ). | Ɠ og ɠ (G med krok) er en bokstav som brukes i noen afrikanske språk, bl.a. kpelle og fulfulde. I det internasjonale fonetiske alfabetet brukes minuskulen for å representere en stemt, velar implosiv.
I Unicode kodes ɠ som U+0193 (Ɠ) og U+0260 (ɠ). | og (G med krok) er en bokstav som brukes i noen afrikanske språk, bl.a. | 199,542 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kishan_Lal | 2023-02-04 | Kishan Lal | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for India under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Dødsfall 22. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1980', 'Kategori:Fødsler 2. februar', 'Kategori:Fødsler i 1917', 'Kategori:Indiske landhockeyspillere', 'Kategori:Landhockeyspillere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i landhockey', 'Kategori:Olympiske mestere for India', 'Kategori:Personer fra Mhow', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Kishan Lal (født 2. februar 1917 i Mhow i distriktet Indore i Madhya Pradesh i British India, død 23. juni 1980 i Madras) var en indisk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Lal ble olympisk mester i landhockey under OL 1948 i London. Han var med på det indiske laget som vant landhockeyturneringen. Det var tretten lag med i turneringen og India vant sine tre kamper i gruppespillet med sammenlagt 19-1. I semifinalen slo de Nederland med 2-1 og i finalen Storbritannia med 4-0.
| Kishan Lal (født 2. februar 1917 i Mhow i distriktet Indore i Madhya Pradesh i British India, død 23. juni 1980 i Madras) var en indisk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Lal ble olympisk mester i landhockey under OL 1948 i London. Han var med på det indiske laget som vant landhockeyturneringen. Det var tretten lag med i turneringen og India vant sine tre kamper i gruppespillet med sammenlagt 19-1. I semifinalen slo de Nederland med 2-1 og i finalen Storbritannia med 4-0.
== OL-medaljer ==
1948 London - Gull i landhockey India
== Priser og æresbevisninger ==
I 1966 ble Kishan Lal tildelt den indiske utmerkelsen Padma Shri for sine idrettslige prestasjoner.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kishan Lal – Olympedia
(en) Kishan Lal – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Kishan Lal (født 2. februar 1917 i Mhow i distriktet Indore i Madhya Pradesh i British India, død 23. | 199,543 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Walter_D%E2%80%99Souza | 2023-02-04 | Walter D’Souza | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for India under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Dødsfall 23. august', 'Kategori:Dødsfall i 1989', 'Kategori:Fødsler 16. desember', 'Kategori:Fødsler i 1920', 'Kategori:Indiske landhockeyspillere', 'Kategori:Landhockeyspillere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i landhockey', 'Kategori:Olympiske mestere for India', 'Kategori:Personer etter føde- eller oppvekststed i Uganda'] | Walter Luis D'Sousa (født 16. desember 1920, død 23. august 1989) var en indisk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
D'Souza ble olympisk mester i landhockey under OL 1948 i London. Han var med på det indiske laget som vant landhockeyturneringen. Det var tretten lag med i turneringen og India vant sine tre kamper i gruppespillet med sammenlagt 19-1. I semifinalen slo de Nederland med 2-1 og i finalen Storbritannia med 4-0.
| Walter Luis D'Sousa (født 16. desember 1920, død 23. august 1989) var en indisk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
D'Souza ble olympisk mester i landhockey under OL 1948 i London. Han var med på det indiske laget som vant landhockeyturneringen. Det var tretten lag med i turneringen og India vant sine tre kamper i gruppespillet med sammenlagt 19-1. I semifinalen slo de Nederland med 2-1 og i finalen Storbritannia med 4-0.
== OL-medaljer ==
1948 London - Gull i landhockey India
== Eksterne lenker ==
(en) Walter D'Souza – Olympedia
(en) Walter D'Souza – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Walter D'Souza – databaseOlympics.com (arkivert) | Walter Luis D'Sousa (født 16. desember 1920, død 23. | 199,544 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lawrie_Fernandes | 2023-02-04 | Lawrie Fernandes | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for India under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Dødsfall 22. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1995', 'Kategori:Fødsler i 1929', 'Kategori:Indiske landhockeyspillere', 'Kategori:Landhockeyspillere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i landhockey', 'Kategori:Olympiske mestere for India', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Lawrie Fernandes (født 1929, død 22. januar 1995) var en indisk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Fernandes ble olympisk mester i landhockey under OL 1948 i London. Han var med på det indiske laget som vant landhockeyturneringen. Det var tretten lag med i turneringen og India vant sine tre kamper i gruppespillet med sammenlagt 19-1. I semifinalen slo de Nederland med 2-1, og i finalen beseiret de Storbritannia med 4-0.
| Lawrie Fernandes (født 1929, død 22. januar 1995) var en indisk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Fernandes ble olympisk mester i landhockey under OL 1948 i London. Han var med på det indiske laget som vant landhockeyturneringen. Det var tretten lag med i turneringen og India vant sine tre kamper i gruppespillet med sammenlagt 19-1. I semifinalen slo de Nederland med 2-1, og i finalen beseiret de Storbritannia med 4-0.
== OL-medaljer ==
1948 London - Gull i landhockey India
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Lawrie Fernandes – Olympedia
(en) Lawrie Fernandes – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Lawrie Fernandes – databaseOlympics.com (arkivert) | Lawrie Fernandes (født 1929, død 22. januar 1995) var en indisk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London. | 199,545 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gerry_Glacken | 2023-02-04 | Gerry Glacken | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for India under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Dødsfall i 1965', 'Kategori:Fødsler i 1923', 'Kategori:Indiske landhockeyspillere', 'Kategori:Landhockeyspillere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i landhockey', 'Kategori:Olympiske mestere for India', 'Kategori:Personer fra Jabalpur District i Madhya Pradesh'] | Gerry Glacken (født 1923, død 1965) var en indisk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Glacken ble olympisk mester i landhockey under OL 1948 i London. Han var med på det indiske laget som vant landhockeyturneringen. Det var tretten lag med i turneringen og India vant sine tre kamper i gruppespillet med sammenlagt 19-1. I semifinalen slo de Nederland med 2-1 og i finalen Storbritannia med 4-0.
| Gerry Glacken (født 1923, død 1965) var en indisk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Glacken ble olympisk mester i landhockey under OL 1948 i London. Han var med på det indiske laget som vant landhockeyturneringen. Det var tretten lag med i turneringen og India vant sine tre kamper i gruppespillet med sammenlagt 19-1. I semifinalen slo de Nederland med 2-1 og i finalen Storbritannia med 4-0.
== OL-medaljer ==
1948 London - Gull i landhockey India
== Eksterne lenker ==
(en) Gerry Glacken – Olympedia
(en) Gerry Glacken – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Gerry Glacken – databaseOlympics.com (arkivert) | Gerry Glacken (født 1923, død 1965) var en indisk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London. | 199,546 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leo_Pinto | 2023-02-04 | Leo Pinto | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for India under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Dødsfall 10. august', 'Kategori:Dødsfall i 2010', 'Kategori:Fødsler 11. april', 'Kategori:Fødsler i 1914', 'Kategori:Indiske landhockeyspillere', 'Kategori:Landhockeyspillere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i landhockey', 'Kategori:Olympiske mestere for India', 'Kategori:Personer fra Nairobi', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Leo Pinto (født 11. april 1914, død 10. august 2010) var en indisk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Pinto ble olympisk mester i landhockey under OL 1948 i London. Han var med på det indiske laget som vant landhockeyturneringen. Det var tretten lag med i turneringen og India vant sine tre kamper i gruppespillet med sammenlagt 19-1. I semifinalen slo de Nederland med 2-1 og i finalen Storbritannia med 4-0.
| Leo Pinto (født 11. april 1914, død 10. august 2010) var en indisk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Pinto ble olympisk mester i landhockey under OL 1948 i London. Han var med på det indiske laget som vant landhockeyturneringen. Det var tretten lag med i turneringen og India vant sine tre kamper i gruppespillet med sammenlagt 19-1. I semifinalen slo de Nederland med 2-1 og i finalen Storbritannia med 4-0.
== OL-medaljer ==
1948 London - Gull i landhockey India
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Leo Pinto – Olympedia
(en) Leo Pinto – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Leo Pinto (født 11. april 1914, død 10. | 199,547 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jaswant_Singh_Rajput | 2023-02-04 | Jaswant Singh Rajput | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for India under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Dødsfall 28. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2015', 'Kategori:Fødsler i 1926', 'Kategori:Indiske landhockeyspillere', 'Kategori:Landhockeyspillere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i landhockey', 'Kategori:Olympiske mestere for India', 'Kategori:Personer fra Delhi'] | Jaswant Singh Rajput (født 1926 i Delhi, død 28. januar 2015 i Kolkata) var en indisk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Rajput ble olympisk mester i landhockey under OL 1948 i London. Han var med på det indiske laget som vant landhockeyturneringen. Det var tretten lag med i turneringen og India vant sine tre kamper i gruppespillet med sammenlagt 19-1. I semifinalen slo de Nederland med 2-1 og i finalen Storbritannia med 4-0.
| Jaswant Singh Rajput (født 1926 i Delhi, død 28. januar 2015 i Kolkata) var en indisk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Rajput ble olympisk mester i landhockey under OL 1948 i London. Han var med på det indiske laget som vant landhockeyturneringen. Det var tretten lag med i turneringen og India vant sine tre kamper i gruppespillet med sammenlagt 19-1. I semifinalen slo de Nederland med 2-1 og i finalen Storbritannia med 4-0.
== OL-medaljer ==
1948 London - Gull i landhockey India
== Eksterne lenker ==
(en) Jaswant Singh Rajput – Olympedia
(en) Jaswant Singh Rajput – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Jaswant Singh Rajput (født 1926 i Delhi, død 28. januar 2015 i Kolkata) var en indisk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London. | 199,548 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Reginald_Rodrigues | 2023-02-04 | Reginald Rodrigues | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for India under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Dødsfall 15. august', 'Kategori:Dødsfall i 1995', 'Kategori:Fødsler 29. mai', 'Kategori:Fødsler i 1922', 'Kategori:Indiske landhockeyspillere', 'Kategori:Landhockeyspillere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i landhockey', 'Kategori:Olympiske mestere for India', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Reginald Rodrigues (født 1922) var en indisk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Rodrigues ble olympisk mester i landhockey under OL 1948 i London. Han var med på det indiske laget som vant landhockeyturneringen. Det var tretten lag med i turneringen og India vant sine tre kamper i gruppespillet med sammenlagt 19-1. I semifinalen slo de Nederland med 2-1 og i finalen Storbritannia med 4-0.
| Reginald Rodrigues (født 1922) var en indisk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Rodrigues ble olympisk mester i landhockey under OL 1948 i London. Han var med på det indiske laget som vant landhockeyturneringen. Det var tretten lag med i turneringen og India vant sine tre kamper i gruppespillet med sammenlagt 19-1. I semifinalen slo de Nederland med 2-1 og i finalen Storbritannia med 4-0.
== OL-medaljer ==
1948 London - Gull i landhockey India
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Reginald Rodrigues – Olympics.com
(en) Reginald Rodrigues – Olympic.org
(en) Reginald Rodrigues – Olympedia
(en) Reginald Rodrigues – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Reginald Rodrigues – databaseOlympics.com (arkivert) | Reginald Rodrigues (født 1922) var en indisk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London. | 199,549 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Cai_Tiyuan | 2023-02-04 | John Cai Tiyuan | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 24. november', 'Kategori:Dødsfall i 1997', 'Kategori:Fødsler i 1920', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Jieyang', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | John Cai Tiyuan (født 1920 i Kina, død 24. november 1997 i Shantou) var katolsk biskop av Shantou i Guangdong i Kina.
Han fikk siste del av sin presteutdannelse ved det regionale presteseminar for Sørkina i Aberdeen i Hongkong, og ble presteviet i 1949.
Han ble i 1981 den første prest som etter kulturrevolusjonen ble valgt av den da gjenopplivede kinesiske patriotiske katolske forening og bispeviet uten pavelig mandat.I 1986 ble han valgt til en av to viseformenn for den myndighetsapproberte katolske bispekonferanse tilknyttet den kinesiske patriotiske katolske forening. Han ble etterhvert leder av konferansens liturgiske kommisjon, som ble svært viktig da den patriotiske forening på 1990-tallet vedtok å introdusere kinesisk i liturgien – inntil da hadde man holdt fast ved latinen. Biskop Cai feiret sin første messe på kinesisk i februar 1993.
I juli året etter ble han valgt til president for den patriotiske forenings avdeling for provinsen Guangdong. Han ble i 1988 også medlem av Den nasjonale folkekongress, og ble gjenvalgt til det i 1993.
Bispedømmet Shantou fikk til en viss grad del av velstandsøkningen som fulgte opprettelsen av Shantou som spesiell økonomisk sone, og biskopen fikk igangsatt viktig kirkebygging.
| John Cai Tiyuan (født 1920 i Kina, død 24. november 1997 i Shantou) var katolsk biskop av Shantou i Guangdong i Kina.
Han fikk siste del av sin presteutdannelse ved det regionale presteseminar for Sørkina i Aberdeen i Hongkong, og ble presteviet i 1949.
Han ble i 1981 den første prest som etter kulturrevolusjonen ble valgt av den da gjenopplivede kinesiske patriotiske katolske forening og bispeviet uten pavelig mandat.I 1986 ble han valgt til en av to viseformenn for den myndighetsapproberte katolske bispekonferanse tilknyttet den kinesiske patriotiske katolske forening. Han ble etterhvert leder av konferansens liturgiske kommisjon, som ble svært viktig da den patriotiske forening på 1990-tallet vedtok å introdusere kinesisk i liturgien – inntil da hadde man holdt fast ved latinen. Biskop Cai feiret sin første messe på kinesisk i februar 1993.
I juli året etter ble han valgt til president for den patriotiske forenings avdeling for provinsen Guangdong. Han ble i 1988 også medlem av Den nasjonale folkekongress, og ble gjenvalgt til det i 1993.
Bispedømmet Shantou fikk til en viss grad del av velstandsøkningen som fulgte opprettelsen av Shantou som spesiell økonomisk sone, og biskopen fikk igangsatt viktig kirkebygging.
== Episkopalgenealogi ==
Hans episkopalgenealogi er:
Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828
Kardinal Serafino Vannutelli (1834-1915) *1869
Kardinal Domenico Serafini (1852-1918) *1900
Kardinal Pietro Fumasoni Biondi (1872-1960) *1916
Kardinal Antonio Riberi (1897-1967) *1934
Kardinal Ignatius Pi Shushi (1897-1978) *1949
Biskop Joseph Zong Huaide (1917-1997) *1958
Biskop John Cai Tiyuan (1920-1997) *1981
== Referanser == | John Cai Tiyuan (født 1920 i Kina, død 24. november 1997 i Shantou) var katolsk biskop av Shantou i Guangdong i Kina. | 199,550 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trilochan_Singh | 2023-02-04 | Trilochan Singh | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for India under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Dødsfall 24. april', 'Kategori:Dødsfall i 2008', 'Kategori:Fødsler 12. februar', 'Kategori:Fødsler i 1923', 'Kategori:Indiske landhockeyspillere', 'Kategori:Landhockeyspillere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i landhockey', 'Kategori:Olympiske mestere for India', 'Kategori:Personer fra Lahore', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Trilochan Singh (født 12. februar 1923, død 24. april 2008) var en indisk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Singh ble olympisk mester i landhockey under OL 1948 i London. Han var med på det indiske laget som vant landhockeyturneringen. Det var tretten lag med i turneringen og India vant sine tre kamper i gruppespillet med sammenlagt 19-1. I semifinalen slo de Nederland med 2-1 og i finalen Storbritannia med 4-0.
| Trilochan Singh (født 12. februar 1923, død 24. april 2008) var en indisk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Singh ble olympisk mester i landhockey under OL 1948 i London. Han var med på det indiske laget som vant landhockeyturneringen. Det var tretten lag med i turneringen og India vant sine tre kamper i gruppespillet med sammenlagt 19-1. I semifinalen slo de Nederland med 2-1 og i finalen Storbritannia med 4-0.
== OL-medaljer ==
1948 London - Gull i landhockey India
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Trilochan Singh – Olympedia
(en) Trilochan Singh – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Trilochan Singh – databaseOlympics.com (arkivert) | Trilochan Singh (født 12. februar 1923, død 24. | 199,551 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maxie_Vaz | 2023-02-04 | Maxie Vaz | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for India under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Dødsfall 21. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1991', 'Kategori:Fødsler i 1923', 'Kategori:Indiske landhockeyspillere', 'Kategori:Landhockeyspillere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i landhockey', 'Kategori:Olympiske mestere for India', 'Kategori:Personer fra Goa'] | Maxie Vaz (født 1923 i Goa i Portugisisk India, død 21. juli 1991) var en indisk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Vaz ble olympisk mester i landhockey under OL 1948 i London. Han var med på det indiske laget som vant landhockeyturneringen. Det var tretten lag med i turneringen og India vant sine tre kamper i gruppespillet med sammenlagt 19-1. I semifinalen slo de Nederland med 2-1 og i finalen Storbritannia med 4-0.
| Maxie Vaz (født 1923 i Goa i Portugisisk India, død 21. juli 1991) var en indisk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London.
Vaz ble olympisk mester i landhockey under OL 1948 i London. Han var med på det indiske laget som vant landhockeyturneringen. Det var tretten lag med i turneringen og India vant sine tre kamper i gruppespillet med sammenlagt 19-1. I semifinalen slo de Nederland med 2-1 og i finalen Storbritannia med 4-0.
== OL-medaljer ==
1948 London - Gull i landhockey India
== Eksterne lenker ==
(en) Maxie Vaz – Olympedia
(en) Maxie Vaz – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Maxie Vaz – databaseOlympics.com (arkivert) | Maxie Vaz (født 1923 i Goa i Portugisisk India, død 21. juli 1991) var en indisk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London. | 199,552 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elayne_Angel | 2023-02-04 | Elayne Angel | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 6. august', 'Kategori:Fødsler i 1960', 'Kategori:Kroppsmodifikasjon', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Piercere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Elayne Angel er en profesjonell amerikansk piercer og tatovør. Hun var blant de første personene som jobbet innenfor kroppmodifikasjon, og har en av de lengste karrierene.
Hun er mest kjent for sine «englevinge»tatoveringer, som hun registrerte hos United States Patent and Trademark Office. Hun er den første som har registrert patent i USA på en tatovering.
| Elayne Angel er en profesjonell amerikansk piercer og tatovør. Hun var blant de første personene som jobbet innenfor kroppmodifikasjon, og har en av de lengste karrierene.
Hun er mest kjent for sine «englevinge»tatoveringer, som hun registrerte hos United States Patent and Trademark Office. Hun er den første som har registrert patent i USA på en tatovering.
== Karriere ==
=== Tidlig karriere ===
Angel ble interissert i piercing etter et tilfeldig møte med en kvinne som hadde en brystvortepiercing på sammenkomsten renaissance faire i 1981. Gjennom denne personen ble hun involvert med piercingstudioet Gauntlet. Der ble hun ansatt, og var da en av de første profesjonelle piercerne i amerika. Senere jobbet hun for Gauntlet sine piercingstudioer i Los Angeles, New York og San Francisco.
Hun var den første til å motta masterprisen hos Gauntlet av Jim Ward. Senere har hun stått for å poppularisert piercinger som fourchette og lorum-piercing. Hun står også for mye av populariteten til tungepiercing.
=== Senere karriere ===
I 1993 åpnet Angel sitt eget piercingstudio, Rings of Desire, i French Quarter av New Orleans. Rings of Desire var det første piercingstudioet i Louisiana. Etter orkanen Katrina valgte Angel å stenge studioet sitt og flytte det til Mérida (Yucatán) i Mexico.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Offisiell blogg
(en) Elayne Angel på Internet Movie Database
(en) Elayne Angel hos Rotten Tomatoes
(en) Elayne Angel på Twitter
(en) Elayne Angel på Facebook
(en) Elayne Angel på Instagram
(en) Elayne Angel på LinkedIn
Elayne Angel på YouTube
Elayne Angel på Tumblr
Elayne Angel på Reddit
Elayne Angel hos Encyclopedia BMEzine | Elayne Angel er en profesjonell amerikansk piercer og tatovør. Hun var blant de første personene som jobbet innenfor kroppmodifikasjon, og har en av de lengste karrierene. | 199,553 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Haojiang | 2023-02-04 | Haojiang | ['Kategori:116°Ø', 'Kategori:23°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Guangdong', 'Kategori:Shantou', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Haojiang (kinesisk: 濠江区; pinyin: Háojiāng Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Shantou i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina.
Distriktet ble dannet i mars 2003 ved sammenslåing av de tidligere distriktene Dahao (达濠) og Hepu (河浦).
Det har et areal på 134,88 km² og teller 270 000 innbyggere (2003).
Øya Dahao, som ligger i distriktet, er del av Shantous spesielle økonomiske sone. Haojiang har 20 havneanlegg.
| Haojiang (kinesisk: 濠江区; pinyin: Háojiāng Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Shantou i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina.
Distriktet ble dannet i mars 2003 ved sammenslåing av de tidligere distriktene Dahao (达濠) og Hepu (河浦).
Det har et areal på 134,88 km² og teller 270 000 innbyggere (2003).
Øya Dahao, som ligger i distriktet, er del av Shantous spesielle økonomiske sone. Haojiang har 20 havneanlegg.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Haojiang District – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Lokalregjeringens side | Haojiang (kinesisk: 濠江区; pinyin: Háojiāng Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Shantou i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina. | 199,554 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Santino_Marella | 2023-02-04 | Santino Marella | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske fribrytere', 'Kategori:Fødsler 14. mars', 'Kategori:Fødsler i 1974', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Anthony Carelli (født 14. mars 1974) er en italiensk fribryter, mest kjent under aliaset Santino Marella. Han er for øyeblikket under kontrakt med World Wrestling Entertainment, og deres RAW-divisjon, hvor han har holdt tittelen WWE Intercontinental Champion to ganger. Santino Marellas kjennetegn er blant annet en sterk italiensk nasjonalfølelse og en kraftig italiensk aksent, hvor navn og fraser ofte blir blandet sammen eller uttalt feil (for eksempel, å si «Honky Donkey Man» i stedet for «Honky Tonk Man»).
| Anthony Carelli (født 14. mars 1974) er en italiensk fribryter, mest kjent under aliaset Santino Marella. Han er for øyeblikket under kontrakt med World Wrestling Entertainment, og deres RAW-divisjon, hvor han har holdt tittelen WWE Intercontinental Champion to ganger. Santino Marellas kjennetegn er blant annet en sterk italiensk nasjonalfølelse og en kraftig italiensk aksent, hvor navn og fraser ofte blir blandet sammen eller uttalt feil (for eksempel, å si «Honky Donkey Man» i stedet for «Honky Tonk Man»).
== Fribryter-karriere ==
Carelli ble født i Calabria, Italia. Han drev med mixed martial arts i Japan i flere år, før han dro til USA i mai 2005 for å trene fribryting.
=== Ohio Valley Wrestling ===
Han ble opplært i WWEs farmer-divisjon Ohio Valley Wrestling (OVW), hvor han etter hvert skulle bli del av en kontroversiell hendelse. Som en del av fribrytningens kayfabe skulle Carelli (den gang under aliaset Johnny Geo Basco) være redd The Boogeyman, men under et segment med The Boogeyman begynte isteden Carelli å smile og le. OVW-sjefen Jim Cornette slo til Carelli, noe som førte til at Cornette fikk sparken av sjefene i WWE. Den neste sjefen for OVW, Paul Heyman, hadde stor tro på Carelli, og endret gimmicken hans til en russisk kampsportutøver ved navn Boris Alexiev. Etter sin re-debut i april 2006 dominerte Alexiev sine kamper med harde slag og en submission-orientert brytestil. I januar 2007 vant han sitt første mesterskapsbelte; OVW Television Championship. Han mistet beltet til Mike Kruel to uker senere, før han vant det tilbake igjen i mars.
=== WWE RAW ===
Carelli gjorde sin første opptreden for WWE RAW den 16. april 2007 under en episode sendt fra Milano, Italia. Den daværende WWE Intercontinental Champion, Umaga, gav en åpen utfordring til hvem som helst om en kamp for mesterskapsbeltet. Da ingen av fribryterne tok utfordringen, plukket WWE-sjef Vince McMahon ut en "tilfeldig publikummer" ved navn Santino Marella til å gå kampen med Umaga. Marelli gjorde sine saker bra, og McMahon avbrøt kampen for å endre reglene til No Holds Barred (oversatt: "alle grep er lovlige"). Marella sjokkerte alle ved å vinne tittelen etter å ha fått assistanse fra Bobby Lashley, og Santino fikk tilnavnet "The Milan Miracle"; mirakelet fra Milano.
Santino Marella forsvarte også beltet i snaut tre måneder, før han til slutt tapte mot Umaga den 2. juli. Hans rolle tok da en ny vending, hvor han ble fremstilt som sjalu og eiesyk, og gav seg ut for å være kjæresten til WWE-Divaen Maria. Han begynte samtidig å gjøre narr av filmen The Condemned, produsert av WWE Films og med en av tidenes mest populære fribrytere "Stone Cold" Steve Austin i hovedrollen. Gjennom sine forsøk på å gjøre narr av Steve Austin ble Marella raskt et svært populært komedie-innslag på WWE RAW. Marellas neste prosjekt ble å forhindre Maria i å takke ja til et tilbud om å posere i Playboy Magazine. Hans stadige forsøk på å sabotere førte til at Maria slo opp med ham, og poserte i Playboy. Etter WresteMania 24, hvor Maria hadde deltatt i en "Playboy BunnyMania Lumberjack-kamp" og kysset Snoop Dogg, som var invitert til kampen som spesiell seremonimester, var det definitivt slutt mellom Maria og Santino Marella.
Det skulle derimot ikke gå lenge før Santino utviklet varme følelser for en annen WWE Diva, nemlig The Glamazon Beth Phoenix. De delte et kyss på RAW-episoden den 21.juli 2008, og skulle raskt utvikle seg til å bli et radarpar under portmanteau-kallenavnet "Glamarella". På SummerSlam 2008 utfordret de WWE Intercontinental Champion Kofi Kingston og WWE Women's Champion Mickie James til en intergender tag team-kamp for begge titlene. Beth Phoenix beseiret Mickie James, og sikret dermed også Santino Marella sitt andre WWE Intercontinental Championship.
I sin andre periode med mesterskapsbeltet gjorde Santino Marella det til sin store misjon å bli den største Intercontinental Champion gjennom alle tider, hovedsakelig ved å slå the Honky Tonk Mans 64 uker lange rekke som tittelholder fra juni 1987 til august 1988. Han holdt publikum oppdatert med sitt eget "Honk-A-Meter" hver uke for å vise hvor nær han var å bli den største noensinne, og på Cyber Sunday 2008 gjorde Honky Tonk Man et comeback i en tittelkamp, en kamp Honky Tonk Man dominerte frem til Beth Phoenix sørget for å få kampen stoppet gjennom diskvalifikasjon. Den 10.november tapte Marella en tittelkamp mot William Regal, og hans tid som mester kom dermed til en ende etter 12 uker.
== Titler og æresbevisninger ==
Ohio Valley Wrestling
OVW Television Championship (2 ganger)Pro Wrestling Illustrated
PWI rangerte ham som #179 på en topp-500 liste over fribrytere i 2007World Wrestling Entertainment
WWE Intercontinental Championship (2 ganger)Wrestling Observer Newsletter awards
Beste gimmick (2007)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Anthony Carelli – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Santino Marella på Internet Movie Database
(en) Santino Marella hos Rotten Tomatoes
(en) Santino Marella hos The Movie Database
Santino Marella på Twitter
Santino Marella på Facebook
Santino Marella på Instagram
(en) Santino Marella – Sherdog
(en) Santino Marella – Cagematch
(en) Santino Marella – wrestlingdata.com
(en) Santino Marella – Online World of Wrestling
(en) Santino Marella – Online World of Wrestling | Anthony Carelli (født 14. mars 1974) er en italiensk fribryter, mest kjent under aliaset Santino Marella. | 199,555 |
https://no.wikipedia.org/wiki/French_Quarter | 2023-02-04 | French Quarter | ['Kategori:29°N', 'Kategori:90°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:New Orleans', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-02'] | French Quarter (også kjent som Vieux Carré) er det eldste og mest kjente nabolaget i New Orleans, Louisiana. Det ble grunnlagt av Jean-Baptiste Le Moyne i 1718.
Nabolaget er omgitt av mange eldre og historiske bygninger og landemerker. | French Quarter (også kjent som Vieux Carré) er det eldste og mest kjente nabolaget i New Orleans, Louisiana. Det ble grunnlagt av Jean-Baptiste Le Moyne i 1718.
Nabolaget er omgitt av mange eldre og historiske bygninger og landemerker. | French Quarter (også kjent som Vieux Carré) er det eldste og mest kjente nabolaget i New Orleans, Louisiana. Det ble grunnlagt av Jean-Baptiste Le Moyne i 1718. | 199,556 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Samara_Morgan | 2023-02-04 | Samara Morgan | ['Kategori:Filmfigurer'] | Samara Morgan er en figur som dukket opp først i den japanske filmen the Ring, og var filmens viktigste antagonist. Samara var et barn som etter hvert ble adoptert, men fikk fostermoren til å begå selvmord. Hun ble deretter kastet i en brønn, og stengt inne der. I filmen hjemsøker Samara personer som har sett en film som hun var en del av før hun ble innestengt.
I bøkene ble Samara født som intersex. Hun har kroppen til en kvinne, men har både mannlig og kvinnelig kjønnsorgan. Hun var datter av Shizuko Yamamura og Heihachiro Ikuma, en professor som var gift med en annen kvinne. Men Ikuma utviklet tuberkulose, og Samara ble overlatt til Shizukos øvrige familie-medlemmer i hjem-byen Izu Ōshima. Som tenåring flyttet hun til det japanske fastlandet, i håp om å begynne som skuespiller. Men håpet hennes blir snart ødelagt når hun var involvert i teater-direktørens dødsfall. Hun ble deretter tvunget til å ta hånd om hennes syke far ved en tuberkulose-avdeling på Izuøyene.
Der ble Samara voldtatt av Jotaro Nagao, som deretter kastet henne i en brønn når det ble oppdaget at hun var intersex. Men fordi Nagao var syk av kopper når han voldtok henne, ble Samara også infisert av kopper-viruset. Sammen med Samaras iboende psykiske krefter ble hatet hennes projisert mot resten av verden gjennom en TV-skjerm som tar opp en videokassett, noe som skapte det beryktede forbannede video-båndet som spiller en veldig viktig i bøkene og filmene. I film-serien er Samara ikke hermafroditt, men fullstendig kvinnelig. Ikuma er heller ikke hennes biologiske pappa i filmene, men i stedet en mann som tok seg av Shizuko etter at hun ble syk. | Samara Morgan er en figur som dukket opp først i den japanske filmen the Ring, og var filmens viktigste antagonist. Samara var et barn som etter hvert ble adoptert, men fikk fostermoren til å begå selvmord. Hun ble deretter kastet i en brønn, og stengt inne der. I filmen hjemsøker Samara personer som har sett en film som hun var en del av før hun ble innestengt.
I bøkene ble Samara født som intersex. Hun har kroppen til en kvinne, men har både mannlig og kvinnelig kjønnsorgan. Hun var datter av Shizuko Yamamura og Heihachiro Ikuma, en professor som var gift med en annen kvinne. Men Ikuma utviklet tuberkulose, og Samara ble overlatt til Shizukos øvrige familie-medlemmer i hjem-byen Izu Ōshima. Som tenåring flyttet hun til det japanske fastlandet, i håp om å begynne som skuespiller. Men håpet hennes blir snart ødelagt når hun var involvert i teater-direktørens dødsfall. Hun ble deretter tvunget til å ta hånd om hennes syke far ved en tuberkulose-avdeling på Izuøyene.
Der ble Samara voldtatt av Jotaro Nagao, som deretter kastet henne i en brønn når det ble oppdaget at hun var intersex. Men fordi Nagao var syk av kopper når han voldtok henne, ble Samara også infisert av kopper-viruset. Sammen med Samaras iboende psykiske krefter ble hatet hennes projisert mot resten av verden gjennom en TV-skjerm som tar opp en videokassett, noe som skapte det beryktede forbannede video-båndet som spiller en veldig viktig i bøkene og filmene. I film-serien er Samara ikke hermafroditt, men fullstendig kvinnelig. Ikuma er heller ikke hennes biologiske pappa i filmene, men i stedet en mann som tok seg av Shizuko etter at hun ble syk. | Samara Morgan er en figur som dukket opp først i den japanske filmen the Ring, og var filmens viktigste antagonist. Samara var et barn som etter hvert ble adoptert, men fikk fostermoren til å begå selvmord. | 199,557 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ringenes_herre | 2023-02-04 | Ringenes herre | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker skrevet av J.R.R. Tolkien', 'Kategori:Engelske romaner', 'Kategori:Fantastiske romaner', 'Kategori:Ringenes herre', 'Kategori:Romanserier'] | Ringenes herre er et romanverk av J.R.R. Tolkien, utgitt 1954–55, i sjangeren fantastisk litteratur. Den er en oppfølger til Tolkiens første bok Hobbiten.
Den første norske oversettelsen (Krigen om ringen) ved Nils Werenskiold utkom fra 1973 til 1975. Den mest gjenopptrykte oversettelsen, ved Torstein Bugge Høverstad, ble først utgitt i 1984. En nynorsk oversettelse ved Eilev Groven Myhren, Ringdrotten (2006), gjør utstrakt brukt av ulike norske dialekter for å karakterisere folkeslagene. Denne oversettelsen ble premiert med Nynorsk litteraturpris.
Verket er sammensatt av seks «bøker». Tolkien ville opprinnelig publisere hele verket i ett bind, men etterkrigstidens papirmangel utelukket dette. I stedet ble historien delt opp i tre bind: Ringens brorskap (bok I og II), To tårn (bok III og IV), og Atter en konge (bok V og VI), samt seks tillegg og fire oversikter.
Fordi de tre bøkene er så vidt distribuert, omtales ofte Ringenes herre som en trilogi. Dette er imidlertid teknisk ukorrekt, ettersom historien var skrevet og tenkt på som én bok, og de tre delene kan derfor ikke leses uavhengig av hverandre.
Ringenes Herre er en videreutvikling av universet som Tolkien skapte med barneboken Hobbiten. Persongalleriet er imidlertid mangedoblet, og det fiktive universet er blitt mye mer omfattende. Handlingen finner sted i spenningsfeltet mellom godt og ondt. Heltene, eller rettere antiheltene, er et lite følge av små hobbiter under førerskap av Frodo Lommelun (engelsk: Frodo Baggins; nynorsk: Skrepping), som drar ut på en lang, spennende og farlig vandring for å redde verden.
For detaljert handlingsreferat, se Ringens brorskap, To tårn og Atter en konge.
Ringenes herre begynte som Tolkiens utforskning av filologi, eventyr, keltisk og nordisk mytologi. Historien er en fortsettelse av Hobbiten, og bygger på bakgrunnsinformasjon fra Silmarillion. Hobbitene blir innblandet i store hendelser som truer hele verden etter hvert som Sauron, ondskapens manifestasjon, prøver å få tilbake den ene ringen som vil gi ham tilbake de kreftene han en gang hadde.
| Ringenes herre er et romanverk av J.R.R. Tolkien, utgitt 1954–55, i sjangeren fantastisk litteratur. Den er en oppfølger til Tolkiens første bok Hobbiten.
Den første norske oversettelsen (Krigen om ringen) ved Nils Werenskiold utkom fra 1973 til 1975. Den mest gjenopptrykte oversettelsen, ved Torstein Bugge Høverstad, ble først utgitt i 1984. En nynorsk oversettelse ved Eilev Groven Myhren, Ringdrotten (2006), gjør utstrakt brukt av ulike norske dialekter for å karakterisere folkeslagene. Denne oversettelsen ble premiert med Nynorsk litteraturpris.
Verket er sammensatt av seks «bøker». Tolkien ville opprinnelig publisere hele verket i ett bind, men etterkrigstidens papirmangel utelukket dette. I stedet ble historien delt opp i tre bind: Ringens brorskap (bok I og II), To tårn (bok III og IV), og Atter en konge (bok V og VI), samt seks tillegg og fire oversikter.
Fordi de tre bøkene er så vidt distribuert, omtales ofte Ringenes herre som en trilogi. Dette er imidlertid teknisk ukorrekt, ettersom historien var skrevet og tenkt på som én bok, og de tre delene kan derfor ikke leses uavhengig av hverandre.
Ringenes Herre er en videreutvikling av universet som Tolkien skapte med barneboken Hobbiten. Persongalleriet er imidlertid mangedoblet, og det fiktive universet er blitt mye mer omfattende. Handlingen finner sted i spenningsfeltet mellom godt og ondt. Heltene, eller rettere antiheltene, er et lite følge av små hobbiter under førerskap av Frodo Lommelun (engelsk: Frodo Baggins; nynorsk: Skrepping), som drar ut på en lang, spennende og farlig vandring for å redde verden.
For detaljert handlingsreferat, se Ringens brorskap, To tårn og Atter en konge.
Ringenes herre begynte som Tolkiens utforskning av filologi, eventyr, keltisk og nordisk mytologi. Historien er en fortsettelse av Hobbiten, og bygger på bakgrunnsinformasjon fra Silmarillion. Hobbitene blir innblandet i store hendelser som truer hele verden etter hvert som Sauron, ondskapens manifestasjon, prøver å få tilbake den ene ringen som vil gi ham tilbake de kreftene han en gang hadde.
== Handlingsreferat ==
=== Ringenes brorskap ===
Bilbo Lommelun feirer sin 111-årsdag i en storslått sammenkomst. Men han forlater plutselig Hobsyssel samme kveld, og overlater den ene ringen til sin nevø og arving Frodo Lommelun. Ingen av hobbitene er klar over ringens egentlige opprinnelse, men trollmannen Gandalv mistenker at dette er en av maktens ringer. 17 år senere forteller Gandalv til Frodo at han har bekreftet at ringen er den som ble mistet av mørkets fyrste Sauron for lenge, lenge siden. Trollmannen råder ham også til å få ringen vekk fra Hobsyssel, så snart som mulig. Men Gandalv reiser snart sin vei igjen, og lover å komme tilbake innen Frodos bursdag og følge ham på reisen - men Gandalv rekker ikke frem i tide.
Frodo selger derfor eiendommen sin i Hobsyssel, og legger ut til fots - bare akkompagnert av sin gartner Samvis Gamgod, og sin fetter Peregrin Tók. De blir snart forfulgt av de svarte ridderne, men de møter en forbipasserende gruppe alver ledet av Gildor Inglorion - noe som midlertidig avverger de svarte rytterne. Hobbitene tilbringer en natt sammen med alvene. Neste morgen tar de en snarvei, og ankommer gården til bonden Maggot, som tar dem med til et ferge-leie - hvor de møter vennen Muntiadok Brennibukk. Senere avslører Muntiadok og Pippin at de allerede vet om ringen, og de insisterer på å reise sammen med Frodo og Sam.
De forsøker å riste av seg de svarte ridderne, ved å gå gjennom Gammel-skogen. Merry og Pippin blir fanget under røttene av et eldgammelt tre som kontrollerer store deler av skogen, men de blir snart reddet av Tom Bombadil. Når de forlater tilfluktsstedet til Toms hus, går de seg vill i tett tåke og blir fanget av en haugvette i Dyssemoene. Men Frodo, som våkner fra haugvettens trolldom, får Tom Bombadil til å hjelpe dem. Han frigjør de fire hobbitene, og utstyrer dem med eldgamle sverd som han finner i haugvettens skatteskammer. De fire hobbitene kommer snart til landsbyen Bri, hvor de møter en mann som kaller seg Vidvandre. Frodo får også tak i et brev fra Gandalv skrevet tre måneder tidligere, som identifiserer Vidvandre som en venn. Vidvandre leder hobbitene gjennom villmarken mot alvenes hjem i Kløvendal. Men på toppen av Blåsertopp blir følget igjen angrepet av fem av de ni svarte rytterne. Vidvandre identifiserer rytterne som Nazgûl eller ringskrømt, konger fra eldgamle tider slavebundet av mindre makt-ringer for å tjene under Sauron.
Den mektigste av ringskrømtene sårer Frodo med et forbannet sverd. Etter å ha kjempet mot ringskrømtene, forsøker Vidvandre å behandle Frodo sår. Men Frodo blir raskt veldig syk. De svarte rytterne tar dem nesten igjen, men Glorfindel redder dem. Nazgûl rir ut i vannet, hvor en stor flom tilkalt av Elrond, mester i Rivendell, overvelder alle rytterne. Frodo blir frisk igjen i Kløvendal, under Elronds omsorg. Under et rådsmøte hos Eldron blir Vidvandre avslørt for å være Aragorn, arvingen etter Isildur - en tidligere konge av Gondor.
Isildur hadde kuttet den ene ringen fra Saurons hånd under ett slag, men han nektet deretter å ødelegge ringen - og beholdt den selv. Ringen gikk deretter tapt når Isildur ble drept, og til slutt havnet ringen hos Bilbo Lommelun - etter møtet hans med Gollum, beskrevet i boken Hobbiten. Gandalv rapporterer at en annen mektig trollmann, Sarumann, har forrådt dem og arbeider nå for å bli en makt i seg selv. Gandalv ble tatt til fange av Sarumann, men slapp så vidt unna - og forklarer hvorfor han ikke hadde kommet tilbake, for å møte Frodo i tide slik Gandalv tidligere hadde lovet. Rådet bestemmer at ringen må ødelegges for godt. Men det kan bare gjøres ved å kaste ringen i ilden på Orodruin i Mordor, hvor ringen opprinnelig ble smidd. Frodo tar denne oppgaven på seg.
Elrond, etter råd fra Gandalv, velger en rekke følgesvenner for ham. Ni vandrere skal sendes ut for å motarbeide de ni svarte rytterne: Frodo, Sam, Muntiadok, Pippin, Aragorn, Gandalf, dvergen Gimli, skogsalven Legolas, og Boromir - sønn av Denethor, Gondors forvalter. Når de reiser gjennom Moria oppdager de at Balin, en av dvergene som fulgte Bilbo under hans tidligere eventyr Hobbiten, sammen med en rekke andre dverger har blitt drept av orker. Etter å ha overlevd et angrep fra orker og et troll, blir følget forfulgt av orker og en Balrog - en eldgammel ild-demon fra en tidligere tidsalder, skapt av Saurons tidligere mester: Morgoth. Gandalf konfronterer Balrogen på egen hånd, og begge to faller ned i den dypeste avgrunnen. Resten av følget stikker av, og søker deretter tilflukt i den tidløse alveskogen i Lothlórien - hvor de blir veiledet av Lady Galadriel.
Før de skal reise videre, tester Galadriel deres lojalitet, og gir dem spesielle individuelle gaver for å hjelpe dem på deres videre søken. Frodo og Sam kan også se inn i en fontene, kalt Galadriel-speilet, for å se visjoner om deres fortid, nåtid og kanskje fremtid. Men hun nekter å ta imot den ene hersker-ringen Frodo når tilbyr henne, hun er vel vitende om at ringen kommer til å ta kontroll over henne. Galadriels ektemann Celeborn gir følget båter, alvekapper og alvenes spesielle brød, før de reiser videre nedover elven Anduin i retning Amon Hen-høyden. Der forsøker Boromir å ta ringen fra Frodo, men angrer umiddelbart etter at Frodo tar på seg ringen og forsvinner. Frodo velger å reise alene til Mordor, sammen men Sam Gamgod.
=== To tårn ===
En stor gruppe store orker, kalt Uruk-hai sendt av Saruman, og andre orker sendt av Sauron og ledet av Grishnákh, angriper fellesskapet. Boromir forsøker å beskytte Muntiadok og Pippin fra orkene. Men de dreper Boromir, og fanger de to hobbitene. Aragorn, Gimli og Legolas bestemmer seg for å følge etter orkene som tar Muntiadok og Pippin til Saruman. Men i kongeriket Rohan blir alle orkene drept av ryttere av Rohan - ledet av Éomer. Merry og Pippin rømmer inn i Fangorn-skogen, hvor de blir venn med Treskjegg, den eldste av de tre-lignende entene.
Aragorn, Gimli og Legolas sporer opp hobbitene til Fangorn. Men der møter de uventet Gandalv igjen. Gandalv forklarer dem at han drepte Balrogen. Trollmannen ble også drept i denne kampen, men ble sendt tilbake til Midgard for å fullføre resten av oppdraget sitt. Gandalv er nå kledd i helt hvitt, og kaller seg derfor Gandalv den hvite. Trollmannen forsikrer vennene sine om at Muntiadok og Pippin er trygge. Gandalv reiser sammen med Aragorn, Gimli og Legolas til Edoras, hovedstaden i Rohan.
Gandalv frigjør Théoden, kongen av Rohan, fra innflytelsen fra Sarumanns spion Gríma Ormtunge. Théoden samler sine styrker og rir til den eldgamle festningen Helmsdjupet. Men Gandalf reiser alene videre for å søke hjelp fra Treskjegg. I mellomtiden angriper og ødelegger entene Isengard, Sarumanns høyborg, og oversvømmer området. Trollmannen blir derfor fanget i tårnet Orthanc. Gandalv overbeviser Treskjegg om å sende en hær av levende trær for å hjelpe Théoden. Galdalv bringer også en hær av Rohirrim til Helmsdjupet. De beseirer orkene, som flykter inn i skogen til entene - for aldri å bli sett i live igjen.
Gandalv, Theoden, Legolas og Gimli rir til Isengard, hvor Aragorn, Gimli og Legoas blir overrasket over å finne Muntiadok og Pippin som slapper av midt i alle ruinene. Gandalf ønsker å gi Sarumann en mulighet til å vende seg bort fra Sauron. Gríma Ormtunge kaster en hard rund gjenstand, for å prøve å drepe Gandalv. Men Pippin stjeler denne gjenstanden fra Gandalf om natten. Dette avsløres for å være en palantír, en eldgammel stein som Sarumann brukte for å kommunisere med Sauron. Pippin blir oppdaget av Sauron gjennom Palantiren, men Sauron misforstår omstendighetene og tror at det er Pippin som har hersker-ringen hans. Gandalv rir derfor umiddelbart til Minas Tirith, hovedstaden i Gondor - og tar Pippin med seg.
Samtidig er Frodo og Sam på vei mot Mordor, og forsøker å komme seg gjennom åsene og klippene i Emyn Muil. De blir klar over at de blir overvåket, og en natt fanger de Gollum, som har fulgt etter dem helt fra Morias Miner. Frodo får Gollum til å sverge å tjene ham, og lede dem til Mordor. Gollum leder dem over Døde-myrene. Men Sam overhører Gollum som diskuterer med sitt alter ego, Sméagol, om han skal bryte løftet han har gitt dem og heller stjele ringen fra dem. De oppdager snart at Mordors svarte port er for godt bevoktet, så i stedet reiser de sørover gjennom landet Ithilien. På veien blir de tatt til fange av en gruppe jegere fra Gondor ledet av Faramir, Boromirs yngre bror. Faramir motstår fristelsen til å ta ringen selv. Når han lar dem reise videre, adlyder han ikke stående ordre om å arrestere fremmede som vandrer gjennom Ithilien. Gollum – som hele tiden slites mellom sin lojalitet til Frodo, og ønsket om ringen – leder hobbitene til en hemmelig tunnel.
Men deretter havner de i hulen til den enorme edderkoppen Shelob. Frodo bruker gaven gitt til ham i Lothlorien: En flaske med kraftig lys, som driver Shelob midlertidig tilbake. Frodo skjærer gjennom et gigantisk edderkopp-nett ved å bruke sverdet Sting. Men Shelob angriper den igjen, og Frodo blir slått bevisstløs av giften hennes. Sam skader edderkoppen, og jager den vekk. Fordi han tror at Frodo er død, tar Sam ringen for å fortsette oppdraget deres på egen hånd. Orker oppdager Frodo, og Sam overhører en samtale mellom orkene, og får vite at Frodo fremdeles er i live.
=== Atter en konge ===
Sauron sender en gigantisk hær mot Gondor. Gandalv ankommer Minas Tirith for å advare fyrst Denethor om det nært forestående angrepet. Théoden mønstrer Rohirrim, for å ri Gondor til unnsetning. Minas Tirith er beleiret. Denethor, narret av Sauron, blir ekstremt fortvilet. Han velger å brenne seg levende på et stort bål. Men Pippin og Gandalv redder den syke sønnen hans Faramir, fra å lide samme skjebne. Aragorn, akkompagnert av Legolas og Gimli forsøker å rekruttere døde soldater bundet av en eldgammel forbannelse, som nekter soldatene å hvile før de oppfyller en ed om å slåss for Kongen av Gondor.
Aragorn og mennene hans når Minas Tirith, akkurat i tide til å snu konflikten. Théodens niese Éowyn, som sluttet seg til hæren i forkledning, dreper den mektigste av Ringskrømtene med hjelp fra Muntiadok. Men begge to blir skadd. Sammen beseirer de Saurons hær under slaget på Pelennor-engene. Men armeene deres lider også store tap, og kong Théoden er blant de drepte. Aragorn leder deretter en hær av menn fra både Gondor og Rohan, og marsjerer gjennom Ithilien til den svarte porten utenfor Mordor.
Planene deres går ut på å distrahere Sauron fra oppdage Frodo og Sam inne i Mordor. Men under Slaget ved Morannon er Aragorn og hans følge i kraftig undertall. I mellomtiden klarer Sam å redde Frodo fra tårnet i Cirith Ungol. De reiser videre gjennom Mordor, men når de nærmer Dommedagsberget ønsker ikke Frodo lenger å ødelegge ringen. Han ønsker heller å beholde ringen selv. Men Gollum dukker plutselig opp igjen, og forsøker å få tak i ringen.
== Ringenes herre-filmtrilogien ==
I 1998 begynte regissør Peter Jackson å lage en film av Ringenes herre, med Miramax Films som produksjonsselskap. Miramax ville i begynnelsen lage to filmer, men da de av økonomiske grunner bestemte seg for å bare lage én, protesterte Jackson, og samarbeidet mellom Jackson og Miramax ble brutt. Jackson satte sammen en 35 minutter lang kortfilm av det materialet han hadde fra forprosjekteringsfasen. Da han viste denne kortfilmen til New Line Cinema, ville de lage ikke bare to filmer, men tre – én for hver del av bok-trilogien.
De tre filmene ble filmet samtidig. Ringens brorskap hadde premiere 19. desember 2001, To tårn hadde premiere 18. desember 2002, og Atter en konge hadde premiere 17. desember 2003. Ringens brorskap, To tårn og Atter en konge ble henholdsvis belønnet med fire, to og elleve Oscar-statuetter. Samtlige filmer vant Hugo-prisen.
Ringenes herre-filmene er også utgitt i spesialutgaver på DVD, der mange av de bortklippede scenene er tatt med i filmen igjen. DVD-ene inneholder også veldig mye annet ekstramateriell.
== Personer ==
Hobbiter:
Frodo Lommelun
Bilbo Lommelun
Peregrin Tók
Muntiadok Brennibukk
Samvis GamgodTrollmenn:
Gandalv
Sarumann
RadagastDverger:
Gimli, sønn av GlòinAlver:
Legolas
Elrond
Arwen Undómiel
Glorfindel
Haldir
Galadriel
CelebornMennesker:
Aragorn, sønn av Arathorn
Denethor, sønn av Echtelion
Boromir (av Gondor), sønn av Denethor
Faramir, sønn av Denethor
Beregond
Prins Imrahil
Kong Théoden av Rohan
Éomer, sønn av Eomund
Éowyn, datter av Eomund
Gríma Ormtunge
Saurons munnAndre skapninger:
Treskjegg
Bråbom
Gollum
Tom BombadilOnde skapninger:
Sauron
Saurons munn
Heksekongen av Angmar
HutulaOrker:
Uglúk
Shagrat
Gorbag
Grishnakh
Lurtz (bare i filmen)
== Skapninger ==
Alver
Mennesker
Hobbiter
Dúnedain
Austringer
Haradrim
Enter
Dverger
Orker
Varger
Balrog
Troll
Svarte Ryttere (Nazgûl)
== Se også ==
J.R.R. Tolkien
Christopher Tolkien
Midgard
Alviske språk
Handlingsreferat fra Ringens brorskap
Handlingsreferat fra To tårn
Handlingsreferat fra Atter en konge
Århundrets 100 bøker ifølge Le Monde
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
J.R.R. Tolkiens offisielle hjemmeside
Utgiverne til Ringenes Herres hjemmeside Arkivert 24. april 2021 hos Wayback Machine.
Ringenes herre og alvespråkene - artikkel fra forskning.no 20.12.02 | The Ring kan referere til: | 199,558 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eug%C3%A9nie_Bernadotte | 2023-02-04 | Eugénie Bernadotte | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Dødsfall 23. april', 'Kategori:Dødsfall i 1889', 'Kategori:Fødsler 24. april', 'Kategori:Fødsler i 1830', 'Kategori:Huset Bernadotte', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske prinsesser', 'Kategori:Personer fra Stockholm', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Språkvask 2021-12', 'Kategori:Svenske komponister', 'Kategori:Svenske prinsesser'] | Charlotta Eugénie (Eugenia) Augusta Amalia Albertina Bernadotte (født 24. april 1830 på Stockholms slott, død 23. april 1889 i Stockholm) var prinsesse av Sverige og Norge. Hun var datter av Oscar I og Josefine av Leuchtenberg, og oppkalt etter sin morfar Eugène de Beauharnais (Eugen av Leuchtenberg).
| Charlotta Eugénie (Eugenia) Augusta Amalia Albertina Bernadotte (født 24. april 1830 på Stockholms slott, død 23. april 1889 i Stockholm) var prinsesse av Sverige og Norge. Hun var datter av Oscar I og Josefine av Leuchtenberg, og oppkalt etter sin morfar Eugène de Beauharnais (Eugen av Leuchtenberg).
== Liv og virke ==
Eugénie fikk av sin mor tilrettelagt en ytterst omhyggelig oppdragelse. Likesom sine søsken ble hun oppfostret under overoppsyn av Christina Ulrika Taube. Som barn kjente hun seg iblant ensom og sa som voksen at hun som barn ofte ønsket at hun var blitt født som gutt, som brødrene.Kongebarna hadde en tid en lærer som ble rammet av lungesott. Læreren ble ikke avskjediget, da man ikke forstod smitterisikoen. Det er derfor tenkelig at flere av barnas helse ble svekket av dette.I 1843 ledsaget hun sine foreldre på en reise til Tyskland. Vinteren 1845 tilbragte hun sammen med kongefamilien i Norge, hvor en alvorlig forkjølelse la grunnen til den brystsykdommen som fulgte henne hele livet gjennom.I 1852 ledsaget hun sin far til Bad Kissingen og Sveits.
Eugénie var ugift og sykelig i hele sitt voksne liv. Hun anså selv dette som et faktum som ga henne muligheten til å leve et selvstendig liv, samtidig som at hennes foreldre var positive til at kvinner skulle kunne være selvstendige. Da Sveriges riksdag i 1858 besluttet at voksne, ugifte damer kunne søke om å bli myndige, var hun en av de første som søkte om dette.Fra begynnelsen av 1860-tallet bodde hun om sommeren i Villa Fridhem i Västerhejde på Gotland, som hun selv hadde latt oppføre. Som sine foreldre var hun interessert i å male, lage skulpturer og skrive musikk. Hun komponerte, skrev dikt, modellerte og malte akvareller som skildret kongefamiliens liv i hverdag og fest. Hun benyttet pseudonymet: E******Hun startet også en syforening og var venn med forfatteren Lina Sandell.
Sammen med broren, prins Gustaf, som også ble kalt for «sångarprinsen», lagde hun melodier til sanger.
I Sverige er hun kanskje mest husket for sitt sosiale engasjement. Hennes dårlige helse gjorde at hun engasjerte seg i sykepleie, og hun lot blant annet oppføre Eugeniahemmet i Sundbyberg, senere Solna, for uhelbredelig syke barn. Hun innrettet også barnehjem og sykehjem for slike barn i Visby.
I Norge er hun spesielt kjent for å være formgiver til figuren «Kan du inte tala?».
== Komposisjoner i utvalg ==
=== Verk for piano ===
La priere (1844)
Flere pianoverk fra 1844, blant annet «Andante», «Andantino», to galopper, en polonese og tre valser.
Tullgarns-galopp (1853)
Drottning Josephinas polonaise, polonese (1854)
Louisa vals (1858?)
Sorgmarsch, til minne om dronning Louises død 1871
=== Sanger ===
Novemberkvällen
Fiskaren (1850)
Romans vid piano (1859)
Sång Orden af Tibell (1863)
Augusta-dagen (1865)
Åndelige sanger til egen tekst (1878)Forøvrig: Et rikt utvalg av vokalmusikk for flere stemmer, blant annet duetter, kvartetter og kor.
== Testamentet ==
Fra testamentet:
Prinsessens tjenere fikk livstidspensjon
Prins Oscar Bernadotte fikk leiligheten Villa Fridhem med inventar.
Barnehjemmet ved Fridtorp fikk 240 000 kroner
Øvrige donasjoner:«Eugeniahemmet» 20 000 kroner
Foreningen «Lappska missionens vänner» 20 000 kroner
Bymisjonen i Visby 12 000 kroner
Gotlands sykehjem for uhelbredelige syke fikk 20 000 kroner
«Nordiska samfundet för bekämpande af det vetenskapliga djurplågeriet» 6 000 kroner
== Aner ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Österberg, Carin et al., Svenska kvinnor: föregångare, nyskapare. Lund: Signum 1990. (ISBN 91-87896-03-6)
== Eksterne lenker ==
(en) Princess Eugénie of Sweden – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Eugénie Bernadotte på Spotify | thumb|Portrett av Eugénie, 16 år gammel, laget av [[Nils Blommér, 1846.]] | 199,559 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Berit_Hagen_Ag%C3%B8y | 2023-02-04 | Berit Hagen Agøy | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den norske kirke', 'Kategori:Fødsler i 1960', 'Kategori:Kvinner'] | Berit Hagen Agøy (født 30. september 1960) er en norsk lektor. Hun har siden 15. november 2009 vært generalsekretær for Mellomkirkelig råd i Den norske kirke.Agøy er utdannet med hovedfag i historie fra Universitetet i Oslo. Agøys hovedoppgave (1987) hadde tittelen «Den tvetydige protesten. Norske misjonærer, kirker og apartheid i Sør-Afrika, 1948-ca.1970».
Agøy er varamedlem til Agder og Telemark bispedømmeråd og styremedlem i Religionslærerforeningen i Norge, og jobber som studieleder ved Vidaregåande skole i Bø (Telemark). Hun ble medlem av Mellomkirkelig råd i 2006, og ble i 2008 valgt til leder etter å ha slått motkandidaten Kjetil Aano.
| Berit Hagen Agøy (født 30. september 1960) er en norsk lektor. Hun har siden 15. november 2009 vært generalsekretær for Mellomkirkelig råd i Den norske kirke.Agøy er utdannet med hovedfag i historie fra Universitetet i Oslo. Agøys hovedoppgave (1987) hadde tittelen «Den tvetydige protesten. Norske misjonærer, kirker og apartheid i Sør-Afrika, 1948-ca.1970».
Agøy er varamedlem til Agder og Telemark bispedømmeråd og styremedlem i Religionslærerforeningen i Norge, og jobber som studieleder ved Vidaregåande skole i Bø (Telemark). Hun ble medlem av Mellomkirkelig råd i 2006, og ble i 2008 valgt til leder etter å ha slått motkandidaten Kjetil Aano.
== Bibliografi ==
Den tvetydige protesten. Norske misjonærer, lutherske kirker og apartheid i Sør-Afrika, Historisk tidsskrift 72 (1993), s. 145-180
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Berit Hagen Agøy i BIBSYS | }} | 199,560 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Robert_Stephenson | 2023-02-04 | Robert Stephenson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 12. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1859', 'Kategori:Engelske ingeniører', 'Kategori:Fødsler 16. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1803', 'Kategori:Jernbane i Storbritannia', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer tilknyttet jernbane i Norge', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden'] | Robert Stephenson (født 1803, død 1859) var en engelsk jernbaneingeniør, sønn av George Stephenson.
| Robert Stephenson (født 1803, død 1859) var en engelsk jernbaneingeniør, sønn av George Stephenson.
== Liv og virke ==
Tyve år gammel startet han verdens første lokomotivfabrikk sammen med sin far, Michael Longridge og Edward Pease firmaet Robert Stephenson & Company i Forth Street i Newcastle. Virksomheten startet med å levere lokomotivene til The Stockton & Darlington Railway, verdens første lokomotivdrevne offentlige jernbane. Det var denne fabrikken som konstruerte det berømte lokomotivet «The Rocket» som vant det såkalte jernbaneslaget ved Rainhill i 1829, og fikk dermed også bygge lokomotivene for Manchester-Liverpool-jernbanen som åpnet i 1830. Fabrikken Forth Street fortsatte å bygge damplokomotiver helt til 1959, og i 1960 virksomhetenavsluttes.
Robert Stephenson var engasjert i mer enn lokomotivbygging. Han var involvert i en rekke jernbaneanlegg, og konstruerte en rekke berømte broer, så som Gauntless Bridge, Tyne Bridge, Tweed Bridge, Britannia Bridge over Menai stredet, Conwy Bridge, Arnside Viaduct, Sutton Bridge, Victoria Bridge over St Lawrence River ved Montreal i Canada og den beryktede Dee Bridge som kollapset i 1847, et knapt år etter at den ble bygget. Dee Bridge var utført i støpejern, og tålte ikke en tilleggsvekt av ballast rundt svillene som var lagt for å hindre at tresvillene skulle ta fyr av gnister fra lokomotivene. Bare timer etter at ballasten var på plass, kom et lokaltog som brøt gjennom broen, og medførte fem døde og ni sårede. Stephenson ble stilt for retten.
Robert Stephenson kom også til å spille en stor rolle for norsk jernbanebygging. Han besøkte Norge i september 1846 med tanke på en lokomotivjernbane mellom Kristiania og Mjøsa, det som ble Norsk Hoved-Jernbane, åpnet i 1854. Banen ble bygget som et samvirke mellom engelsk og norsk kapital, men i hovedsak med engelsk kompetanse, med Stephenson som den førende, «en af Verdens første Civilingeniører» (Bergh s.39). Stephenson fikk en litt uheldig dobbeltrolle i byggingen av Hovedbanen, ved at han både var ledende ingeniør og dermed ansvarlig for den tekniske løsningen, og også skulle fungere som en oppmann mellom de engelske kapitalistene og den norske stat. Byggingen og idriftsettingen av banen foregikk ikke uten betydelig tautrekking mellom partene. Stephenson måtte besøke anlegget og banen ved flere anledninger. I juli 1851 ankom han Christiania på eget dampskip, medbringende massevis av verktøy som skulle brukes til jernbaneutbyggingen. (Rolt nevner også 1852 og 1854, s.324). Til tross for uenighetene, ble Stephenson dekorert med St.Olavs orden for sin innsats for å bygge Norges første lokomotivjernbane.
Robert Stephensons siste reise gikk med yachten Titania til Kristiania 21. august 1859, for å feire den nye jernbanen og for å motta St.Olavs ordenen den 3. september. Under festlighetene fikk han et akutt maveonde som gjorde at han knapt klarte å takke for ordenen, og trakk seg tilbake til Titania. To dager etter ble han gul i huden, og yachten satte straks kurs for England. Reisen tilbake tok syv døgn på grunn av storm. 12. oktober 1859 døde han 56 år gammel, og ble gravlagt i Westminster Abbey (Rolt s.332).
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bergh,Trond (2004). Jernbanen i Norge 1854-2004. Nye spor og nye muligheter 1854-1940 (norsk). 1. Bergen: Vigmostad & Bjørke AS. ISBN 82-419-0331.6.
Rolt, L.T.C. (1960/1978). George and Robert Stephenson. The Railway Revolution (engelsk). Harmondsworth: Penguin Books. ISBN 0-14-022063-1.
== Eksterne lenker ==
(en) Robert Stephenson – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Robert Stephenson – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Robert Stephenson hos Hansards parlamentsdebatter | Robert Stephenson (født 1803, død 1859) var en engelsk jernbaneingeniør, sønn av George Stephenson. | 199,561 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Verdensmesterskapet_p%C3%A5_ski,_nordiske_grener | 2023-02-04 | Verdensmesterskapet på ski, nordiske grener | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ski-VM'] | Verdensmesterskapet på ski, nordiske grener er de verdensmesterskap som arrangeres av Det internasjonale skiforbundet (FIS) i langrenn, skihopping og kombinert. FIS besluttet under sin kongress i 1936 at det første offisielle verdensmesterskapet på ski i nordiske grener skulle arrangeres i 1937 i Chamonix i Frankrike.
FIS arrangerte i årene 1925–1927 Rendez vous-renn og i årene 1929–1935 ble det arrangert FIS-renn og fra 1937 ble disse rennene av FIS referert til som verdensmesterskap. Under FIS-kongressen i 1965 ble Rendez vous- og FIS-rennene gitt offisiell VM-status. På samme kongress ble det også besluttet at nordiske grener under vinter-OL fra og med Vinter-OL 1924 også skal ha status som verdensmesterskap. Ski-VM 1941 ble arrangert i Cortina d'Ampezzo i Italia 1.-10. februar 1941, men FIS fjernet arrangementets VM-status under kongressen i 1946 grunnet begrenset deltakelse. 2. verdenskrig pågikk og forhindret flere deltakere fra flere land fra å delta. Medaljene som ble utdelt under mesterskapet regnes ikke med i FIS' offisielle statistikker.
Det siste vinter-OL som også var verdensmesterskap i nordiske grener var Vinter-OL 1980 i Lake Placid i USA. 20 km langrenn for kvinner i 1980 ble arrangert i Falun, da denne øvelsen ikke var på programmet under OL i Lake Placid. Under FIS-kongressen i 1983 ble det besluttet at det fra og med 1985 skulle arrangeres verdensmesterskap i nordiske grener annethvert år. I 1984 ble det arrangert verdensmesterskap i to øvelser, kombinert lagkonkurranse og laghopp, da disse øvelsene ikke var på programmet for Vinter-OL 1984 i Sarajevo. Øvelsene som ble arrangert under Vinter-OL 1984 har ikke status som verdensmesterskap.
| Verdensmesterskapet på ski, nordiske grener er de verdensmesterskap som arrangeres av Det internasjonale skiforbundet (FIS) i langrenn, skihopping og kombinert. FIS besluttet under sin kongress i 1936 at det første offisielle verdensmesterskapet på ski i nordiske grener skulle arrangeres i 1937 i Chamonix i Frankrike.
FIS arrangerte i årene 1925–1927 Rendez vous-renn og i årene 1929–1935 ble det arrangert FIS-renn og fra 1937 ble disse rennene av FIS referert til som verdensmesterskap. Under FIS-kongressen i 1965 ble Rendez vous- og FIS-rennene gitt offisiell VM-status. På samme kongress ble det også besluttet at nordiske grener under vinter-OL fra og med Vinter-OL 1924 også skal ha status som verdensmesterskap. Ski-VM 1941 ble arrangert i Cortina d'Ampezzo i Italia 1.-10. februar 1941, men FIS fjernet arrangementets VM-status under kongressen i 1946 grunnet begrenset deltakelse. 2. verdenskrig pågikk og forhindret flere deltakere fra flere land fra å delta. Medaljene som ble utdelt under mesterskapet regnes ikke med i FIS' offisielle statistikker.
Det siste vinter-OL som også var verdensmesterskap i nordiske grener var Vinter-OL 1980 i Lake Placid i USA. 20 km langrenn for kvinner i 1980 ble arrangert i Falun, da denne øvelsen ikke var på programmet under OL i Lake Placid. Under FIS-kongressen i 1983 ble det besluttet at det fra og med 1985 skulle arrangeres verdensmesterskap i nordiske grener annethvert år. I 1984 ble det arrangert verdensmesterskap i to øvelser, kombinert lagkonkurranse og laghopp, da disse øvelsene ikke var på programmet for Vinter-OL 1984 i Sarajevo. Øvelsene som ble arrangert under Vinter-OL 1984 har ikke status som verdensmesterskap.
== Arrangører ==
1 – Beste nasjon etter medaljerangering.
== Øvelser ==
Se utfyllende artikkel under Liste over VM på ski, nordiske grener.
== Medaljefordeling ==
Kursiv skrift angir nasjoner som ikke lenger eksisterer.
Tabellen inneholder medaljer vunnet under rene VM-arrangementer, inkludert Ski-VM 1980 og Ski-VM 1984.
Medaljer vunnet under øvelser i de olympiske vinterlekene mellom 1924 og 1980 er ikke medregnet.Oppdatert per Ski-VM 2021 i Oberstdorf.
=== Medaljefordeling inkludert vinter-OL 1924–1980 ===
Oppdatert per Ski-VM 2021 i Oberstdorf
== Medaljevinnere ==
Oversikter over medaljevinnerne finnes i de utfyllende artiklene
VM-medaljører i kombinert
VM-medaljører i langrenn
VM-medaljører i skihopping
== Se også ==
Norge under verdensmesterskapet på ski, nordiske grener
Verdensmesterskapet i skiflyging
Verdensmesterskapet i alpint
Liste over topp-nasjoner i skisport
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) FIS Nordic World Ski Championships – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Historikk fra FIS (på engelsk) | Norge i verdensmesterskapet på ski, nordiske grener viser Norges medaljefangst i VM på ski. Norge er blitt beste nasjon hele 22 ganger. | 199,562 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Francis_Yi_Xuanhua | 2023-02-04 | Francis Yi Xuanhua | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall i 1974', 'Kategori:Fødsler 18. november', 'Kategori:Fødsler i 1900', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Hubei', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Francis Yi Xuanhua (født 18. november 1900 i Chayüankow i Kina, død 1974 i Siangyang) var katolsk biskop av Xiangyang i provinsen Hubei i Kina, fra 1951 til 1974.
Han ble presteviet 14. februar 1921. Han ble senere en av de siste pavelig utnevnte biskoper i Kina før forfølgelsene gjorde det umulig. Han ble bispeviet 7. februar 1951 av biskop Joseph Li Daonan av Puqi.
Han ble blant de biskoper som under kirkeforfølgelsene i Kina så seg tvunget til å samarbeide med den kinesiske patriotiske katolske forening og bispevie nye biskoper uten pavelig mandat. En gang var han hovedkonsekrator, for en eller to biskoper: Chen Yuancai (15. juni 1958), og kanskje Kong Lingzhong av Kunming i Yunnan (15. juni 1958).
| Francis Yi Xuanhua (født 18. november 1900 i Chayüankow i Kina, død 1974 i Siangyang) var katolsk biskop av Xiangyang i provinsen Hubei i Kina, fra 1951 til 1974.
Han ble presteviet 14. februar 1921. Han ble senere en av de siste pavelig utnevnte biskoper i Kina før forfølgelsene gjorde det umulig. Han ble bispeviet 7. februar 1951 av biskop Joseph Li Daonan av Puqi.
Han ble blant de biskoper som under kirkeforfølgelsene i Kina så seg tvunget til å samarbeide med den kinesiske patriotiske katolske forening og bispevie nye biskoper uten pavelig mandat. En gang var han hovedkonsekrator, for en eller to biskoper: Chen Yuancai (15. juni 1958), og kanskje Kong Lingzhong av Kunming i Yunnan (15. juni 1958).
== Episkopalgenealogi ==
Hans episkopalgenealogi er:
Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828
Kardinal Serafino Vannutelli (1834-1915) *1869
Kardinal Domenico Serafini (1852-1918) *1900
Kardinal Pietro Fumasoni Biondi (1872-1960) *1916
Erkebiskop Mario Zanin (1890-1958) *1934
Kardinal Paul Yü Pin (Yu Bin) (1901-1978) *1936
Erkebiskop Giuseppe Ferruccio Maurizio Rosà (1888-1961) *1946
Biskop Joseph Li Taonan (Li Daonan) (1901-1978) *1951
Biskop Francis Yi Xuanhua (1900-1974) *1952
== Referanser == | Francis Yi Xuanhua (født 18. november 1900 i Chayüankow i Kina, død 1974 i Siangyang) var katolsk biskop av Xiangyang i provinsen Hubei i Kina, fra 1951 til 1974. | 199,563 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Joseph_Li_Daonan | 2023-02-04 | Joseph Li Daonan | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Personer fra Suizhou'] | Joseph Li Daonan (født 1902 i Ankiu i Suizhou i Hubei i Kina, død tidlig i 1970-årene) var en katolsk biskop av Puqi i Hebei i Kina. Han ble den første kinesiske biskop som – etter betydelig press – ordinerte nye biskoper etter de kinesiske kinesiske myndigheters ønske men uten pavelig mandat.
| Joseph Li Daonan (født 1902 i Ankiu i Suizhou i Hubei i Kina, død tidlig i 1970-årene) var en katolsk biskop av Puqi i Hebei i Kina. Han ble den første kinesiske biskop som – etter betydelig press – ordinerte nye biskoper etter de kinesiske kinesiske myndigheters ønske men uten pavelig mandat.
== Biografi ==
Han ble presteviet den 15. august 1936. Han ble utnevnt til biskop av pave Pius XII den 17. mai 1951 og bispeviet 24. juni 1951 for Puqi av Giuseppe Maurizio Rosà, biskop av Hankou i provinsen Hebei.
Den 13. april 1958 var biskop Li Daonan hovedkonsekrator da prestene Bernardine Dong Guangqing og Mark Yuan Wenhua ble bispeviet i katedralen i Hankou, ikke langt fra Hankou. Han ble assistert i konsekrasjonen av erkebiskop Francis Wang Xueming av Suiyuan (Hohhot) i Indre Mongolia og av biskop Alois Li Boyu av Zhouzhi i Shaanxi.
Med dette begynte en lang rekke bispevielser organisert av den kinesiske patriotiske katolske forening men ikke anerkjent av paven i Roma. På kirkens språk var slike ordinasjone «illegitime». I kirkeretten skjelnet man slik: Bispevielsene var illegitime, men dem som ble ordinert ble sakramentalt «gyldig» bispeviet – det vil si: De var biskoper. Spørsmålet var imidlertid om de, og de ordinertende biskoper, var ekskommuniserte. Det ble fra Roma sdvart om at dette ville etter kirkeloven bli konsekvensen, men det ble i ettertid ikke fastslått at de var ekskommunisert. Årsaken var at man fra Roma ikke hadde mulighet for blant annet å ta stilling til hvor presset de involverte var, og hva slags intensjoner i forhold til den kirkelige enhet de hadde.Da meldingen om bispevielsene nådde Roma, skrev pave Pius XII encyklikaen «Ad apostolorum principis» med kommunismen og kirken i Kina som sitt tema, og her avviste han bispevielsene og gjentok at det tilkom paven alene å foreta bispeutnevnelser. Det kinesiske regjering svarte med å beordre den kinesiske katolske kirke til ikke å holde kontakt med Roma. Det ble til og med lagt til et spørsmål i tjenesteeden som ble avlagt under bispevielser, som hadde til hensikt at kandidaten skulle avvise enhver styring fra paven.
Biskoper, prester, søstre og legfolk som nektet å føye seg etter det nye regjeringsstyrte kirkesystemet ble sendt til fengsel og arbeidsleirer. Skillet mellom «patriotiske» og «Roma-lojale» katolikker vokste.Den 16. august 1959 var biskop Li igjen hovedkonsekrator ved to bispevielser uten pavelig mandat: Anthony Tu Shihua av Hanyang i Hebei og Paul Francis Zhang Mingqian av Yichang i Hebei.
Frem til 1962 hadde antallet «patriotisk» ordinerte biskoper kommet opp i 42, mens den som var utnevnt av Pavestolen og fremdeles bafant seg i Fastlands-Kina var sunket til rundt 20.Biskop Li døde under kulturrevolusjonen, tidlig i 1970-årene.
== Episkopalgenealogi ==
Hans episkopalgenealogi er:
Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828
Kardinal Serafino Vannutelli (1834-1915) *1869
Kardinal Domenico Serafini (1852-1918) *1900
Kardinal Pietro Fumasoni Biondi (1872-1960) *1916
Erkebiskop Mario Zanin (1890-1958) *1934
Kardinal Paul Yü Pin (Yu Bin) (1901-1978) *1936
Erkebiskop Giuseppe Ferruccio Maurizio Rosà, O.F.M. (1888-1961) *1946
Biskop Joseph Li Taonan (Li Daonan) (1901-1978) *1951
== Referanser == | Joseph Li Daonan (født 1902 i Ankiu i Suizhou i Hubei i Kina, død tidlig i 1970-årene) var en katolsk biskop av Puqi i Hebei i Kina. Han ble den første kinesiske biskop som – etter betydelig press – ordinerte nye biskoper etter de kinesiske kinesiske myndigheters ønske men uten pavelig mandat. | 199,564 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alois_Li_Boyu | 2023-02-04 | Alois Li Boyu | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 7. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1980', 'Kategori:Fødsler 3. juni', 'Kategori:Fødsler i 1908', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', "Kategori:Personer fra Xi'an", 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Alois Li Boyu (født 3. juni 1908 i landsbyen Weiqi i fylket Hu i Shaanxi i Kina, død 8. februar 1980) var en katolsk biskop av Zhouzhi i provinsen Shaanxi i Kina.
| Alois Li Boyu (født 3. juni 1908 i landsbyen Weiqi i fylket Hu i Shaanxi i Kina, død 8. februar 1980) var en katolsk biskop av Zhouzhi i provinsen Shaanxi i Kina.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Han kom fra en katolsk landsby som ble kristnet rundt år 1800. Weiqis landsbykirke ble bygd under Qing-dynastiet, men ble ødelagt av rødegardister under kulturrevolusjonen. En ny kirke ble reist i nærheten senere.
=== Biskop ===
Li Boyu ble bispeviet i Fengxiang i august 1951 med biskop Anthony Zhou Weidao som hovedkonsekrator.
Han ble en av de biskoper som i 1958 så seg nødsaget til å samarbeide med den kinesiske patriotiske katolske forening som arbeidet for å videreføre den katolske kirke i Kina på en måte som utelukket «innblanding» fra paven, og som var til nytte for det kinesiske kommunistpartis ledelse av landet. Han var medkonsekrator i Hankou da de første to biskoper ble ordinert uten pavelig mandat, og var senere hovedkonsekrator for fader Li Shengxue, som ble biskop den 26. mars 1959.
== Episkopalgenealogi ==
Hans episkopalgenealogi er:
Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828
Kardinal Serafino Vannutelli (1834-1915) *1869
Kardinal Domenico Serafini (1852-1918) *1900
Kardinal Pietro Fumasoni Biondi (1852-1918) *1900
Kardinal Antonio Riberi (1897-1967) *1934
Biskop Anthony Zhou Weidao (Chow Wei-tao), O.F.M. (1905-1983) *1950
Biskop Alois Li Boyu
== Referanser == | Alois Li Boyu (født 3. juni 1908 i landsbyen Weiqi i fylket Hu i Shaanxi i Kina, død 8. | 199,565 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H._Henriksen_Mek._Verksted | 2023-02-04 | H. Henriksen Mek. Verksted | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:1856 i Norge', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Næringsliv i Tønsberg', 'Kategori:Selskaper etablert i 1856', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Usorterte stubber'] | H. Henriksen Mek. Verksted A/S, grunnlagt 1856 av smeden Henrik Henriksen, er en av Tønsbergs eldste eksisterende bedrifter og er fremdeles i familien Henriksens eie.Verkstedet var en viktig produsent av utstyr for hvalfangst, og produserer fortsatt marint utstyr.
Henriksens sønn var med på å starte Kaldnes Mekaniske Verksted.
| H. Henriksen Mek. Verksted A/S, grunnlagt 1856 av smeden Henrik Henriksen, er en av Tønsbergs eldste eksisterende bedrifter og er fremdeles i familien Henriksens eie.Verkstedet var en viktig produsent av utstyr for hvalfangst, og produserer fortsatt marint utstyr.
Henriksens sønn var med på å starte Kaldnes Mekaniske Verksted.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | H. Henriksen Mek. | 199,566 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Abraham_Gottlob_Werner | 2023-02-04 | Abraham Gottlob Werner | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 30. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1817', 'Kategori:Fødsler 25. september', 'Kategori:Fødsler i 1749', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mineraloger', 'Kategori:Personer fra Bolesławiec fylke', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske geologer'] | Abraham Gottlob Werner (1749–1817) var en tysk mineralog som regnes som grunnlegger av geognosien og neptunismen.
| Abraham Gottlob Werner (1749–1817) var en tysk mineralog som regnes som grunnlegger av geognosien og neptunismen.
== Liv og virke ==
Werner kom fra en bergverksfamilie, faren Abraham David Werner var formann i ei lokal smeltehytte. Han var tidlig opptatt av systematisk mineralogi, og utga i 1774 verket Von den äusserlichen Kennzeichen der Fossilien. Grunnet helseproblemer dro han på svært få studiereiser, og publiserte lite. Fra 1775 arbeidet Werner som inspektør, lærer og tilslutt professor i mineralogi ved bergakademiet i Freiberg.
Werners hovedhypotese, som siden har vist seg feilaktig, var at jordskorpen er dannet gjennom avsetning på havbunnen og ikke gjennom størkning av lavamasser fra jordens indre. Werner mente at et urhav en gang dekte hele jordoverflaten. Dagens landformer og kontinenter mente han kom fram etter at urhavet gradvis trakk seg tilbake. Han forstod ikke opprinnelsen til basalt og avviste at jordas indre var flytende. Werner hadde tross sine motstandere enorm innflytelse, ikke minst på grunn av sine evner som foreleser.
Blant hans mer kjente studenter var Alexander von Humboldt, Leopold von Buch og Robert Jameson, hvorav bare sistnevnte forble tro mot Werners teorier. Den norske geologen Jens Esmark studerte en tid under Werner.Werner ble innvalgt i Kungliga Vetenskapsakademin i året 1810.
== Bibliografi ==
'Von den äusserlichen Kennzeichen der Fossilien' (1774)
Kurze Klassifikation und Beschreibung der Gebirgsarten (1787)
Neue Theorie über die Entstehung der Gänge (1791)
Oversatte Axel Fredrik Cronstedts Versuch einer Mineralogie (1780)
== Eksterne lenker ==
(en) Abraham Gottlob Werner – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(de) Verk av og om Abraham Gottlob Werner i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
TU-Freibergs side om Abraham Gottlob Werner
== Referanser == | Abraham Gottlob Werner (1749–1817) var en tysk mineralog som regnes som grunnlegger av geognosien og neptunismen. | 199,567 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ann_Ollestad | 2023-02-04 | Ann Ollestad | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Fødsler 3. august', 'Kategori:Fødsler i 1952', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norges ambassadører til Bhutan', 'Kategori:Norges ambassadører til India', 'Kategori:Norges ambassadører til Myanmar', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Ann Ollestad (født i Oslo 3. august 1952) er en norsk diplomat, og for tiden norsk ambassadør til India og Bhutan.
Ann Ollestad ble utdannet cand.polit. i 1983 og ble i 1987 ansatt som konsulent i Departementet for utviklingshjelp og senere arbeidet ved Utenriksdepartementet i Oslo og utenlands. Hun ble i 2004 storoffiser av Republikken Italias fortjenstorden.
| Ann Ollestad (født i Oslo 3. august 1952) er en norsk diplomat, og for tiden norsk ambassadør til India og Bhutan.
Ann Ollestad ble utdannet cand.polit. i 1983 og ble i 1987 ansatt som konsulent i Departementet for utviklingshjelp og senere arbeidet ved Utenriksdepartementet i Oslo og utenlands. Hun ble i 2004 storoffiser av Republikken Italias fortjenstorden.
== Posteringer ==
ambassadesekretær ved Norges ambassade i Bonn
saksbehandler ved delegasjonen til OECD i Paris
1995–2001 førstekonsulent, byråsjef, underdirektør og avdelingsdirektør ved UDs preste- og informasjonsavdeling
2001–2002 ministerråd ved en delegasjon i Genève
2002–2007 ekspedisjonssjef i UD, etterfulgte Eva Bugge som leder for en avdeling som het presse, kultur og informasjon.
2007–2012 ambassadør til Norges ambassade i New Delhi i India. I løpet av året ble hennes området utvidet til å gjelde både India og Bhutan.
2013– første ambassadør til den nyåpnede Norges ambassade i Rangoon i Burma/Myanmar
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
CV på nettsiden til Norges ambassade i India Arkivert 11. oktober 2009 hos Wayback Machine. | Ann Ollestad (født i Oslo 3. august 1952) er en norsk diplomat, og for tiden norsk ambassadør til India og Bhutan. | 199,568 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_4500 | 2023-02-04 | Fylkesvei 4500 | ['Kategori:Fylkesveier i Rogaland', 'Kategori:Referanser til Rv13', 'Kategori:Veier i Sandnes'] | Fylkesvei 4500 går mellom Sviland og Foss-Vatne i Sandnes kommune. Veien er 1,5 km lang.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 335.
| Fylkesvei 4500 går mellom Sviland og Foss-Vatne i Sandnes kommune. Veien er 1,5 km lang.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 335.
== Kommuner og knutepunkter ==
Sandnes
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv4500
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger | | strekning = Sviland – Foss-Vatne, Sandnes | 199,569 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_4504 | 2023-02-04 | Fylkesvei 4504 | ['Kategori:Fylkesveier i Rogaland', 'Kategori:Veier i Sandnes'] | Fylkesvei 4504 går mellom Stronda og Gramstad i Sandnes kommune. Veien er 1,6 km lang og heter Fjogstadveien.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 338.
| Fylkesvei 4504 går mellom Stronda og Gramstad i Sandnes kommune. Veien er 1,6 km lang og heter Fjogstadveien.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 338.
== Kommuner og knutepunkter ==
Sandnes
Fv4494Fylkesvei 4494 Stronda
Kommunal vei fra Gramstad til Fjogstad (1,4 km)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv4504
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger | Fylkesvei 4504 går mellom Stronda og Gramstad i Sandnes kommune. Veien er 1,6 km lang og heter Fjogstadveien. | 199,570 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Keshav_Dutt | 2023-02-04 | Keshav Dutt | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for India under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Deltakere for India under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Dødsfall 7. juli', 'Kategori:Dødsfall i 2021', 'Kategori:Fødsler 29. desember', 'Kategori:Fødsler i 1925', 'Kategori:Indiske landhockeyspillere', 'Kategori:Landhockeyspillere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Landhockeyspillere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i landhockey', 'Kategori:Olympiske mestere for India', 'Kategori:Personer fra Lahore', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Keshav Chandra Dutt (født 29. desember 1925, død 7. juli 2021) var en indisk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London og 1952 i Helsingfors.
Dutt ble olympisk mester i landhockey under OL 1948 i London. Han var med på det indiske laget som vant landhockeyturneringen. Det var tretten lag med i turneringen og India vant sine tre kamper i gruppespillet med sammenlagt 19-1. I semifinalen slo de Nederland med 2-1 og i finalen Storbritannia med 4-0.
Fire år senere, under OL 1952 i Helsingfors, vant han sin andre olympiske gullmedalje i landhockey. India vant semifinalen med 3-1 over Storbritannia og i finalen beseiret de Nederland med 6-1.
| Keshav Chandra Dutt (født 29. desember 1925, død 7. juli 2021) var en indisk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London og 1952 i Helsingfors.
Dutt ble olympisk mester i landhockey under OL 1948 i London. Han var med på det indiske laget som vant landhockeyturneringen. Det var tretten lag med i turneringen og India vant sine tre kamper i gruppespillet med sammenlagt 19-1. I semifinalen slo de Nederland med 2-1 og i finalen Storbritannia med 4-0.
Fire år senere, under OL 1952 i Helsingfors, vant han sin andre olympiske gullmedalje i landhockey. India vant semifinalen med 3-1 over Storbritannia og i finalen beseiret de Nederland med 6-1.
== OL-medaljer ==
1948 London - Gull i landhockey India
1952 Helsingfors - Gull i landhockey India
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Keshav Dutt – Olympedia
(en) Keshav Dutt – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Keshav Dutt – databaseOlympics.com (arkivert) | Keshav Chandra Dutt (født 29. desember 1925, død 7. | 199,571 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grahanandan_Singh | 2023-02-04 | Grahanandan Singh | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for India under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Deltakere for India under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Dødsfall 7. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2014', 'Kategori:Fødsler 18. februar', 'Kategori:Fødsler i 1926', 'Kategori:Indiske landhockeyspillere', 'Kategori:Landhockeyspillere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Landhockeyspillere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i landhockey', 'Kategori:Olympiske mestere for India', 'Kategori:Personer fra Faisalabad'] | Grahanandan Singh (født 18. februar 1926, død 7. desember 2014) var en indisk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London og 1952 i Helsingfors.
Singh ble olympisk mester i landhockey under OL 1948 i London. Han var med på det indiske laget som vant landhockeyturneringen. Det var tretten lag med i turneringen og India vant sine tre kamper i gruppespillet med sammenlagt 19-1. I semifinalen slo de Nederland med 2-1 og i finalen Storbritannia med 4-0.
Fire år senere, under OL 1952 i Helsingfors, vant han sin andre olympiske gullmedalje i landhockey. India vant semifinalen med 3-1 over Storbritannia og i finalen beseiret de Nederland med 6-1.
| Grahanandan Singh (født 18. februar 1926, død 7. desember 2014) var en indisk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London og 1952 i Helsingfors.
Singh ble olympisk mester i landhockey under OL 1948 i London. Han var med på det indiske laget som vant landhockeyturneringen. Det var tretten lag med i turneringen og India vant sine tre kamper i gruppespillet med sammenlagt 19-1. I semifinalen slo de Nederland med 2-1 og i finalen Storbritannia med 4-0.
Fire år senere, under OL 1952 i Helsingfors, vant han sin andre olympiske gullmedalje i landhockey. India vant semifinalen med 3-1 over Storbritannia og i finalen beseiret de Nederland med 6-1.
== OL-medaljer ==
1948 London - Gull i landhockey India
1952 Helsingfors - Gull i landhockey India
== Eksterne lenker ==
(en) Grahanandan Singh – Olympedia
(en) Grahanandan Singh – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Grahanandan Singh – databaseOlympics.com (arkivert) | Grahanandan Singh (født 18. februar 1926, død 7. | 199,572 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kunwar_Singh | 2023-02-04 | Kunwar Singh | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for India under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Deltakere for India under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Dødsfall 27. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1978', 'Kategori:Fødsler 2. februar', 'Kategori:Fødsler i 1922', 'Kategori:Indiske landhockeyspillere', 'Kategori:Landhockeyspillere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Landhockeyspillere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i landhockey', 'Kategori:Olympiske mestere for India', 'Kategori:Personer fra Barabanki District i Uttar Pradesh', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Kunwar Digvijay Singh også kjent som «K.D.Singh «Babu» (født 2. februar 1922 i Barabanki, død 27. mars 1978 i Lucknow) var en indisk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London og 1952 i Helsingfors.
Singh ble olympisk mester i landhockey under OL 1948 i London. Han var med på det indiske laget som vant landhockeyturneringen. Det var tretten lag med i turneringen og India vant sine tre kamper i gruppespillet med sammenlagt 19-1. I semifinalen slo de Nederland med 2-1 og i finalen Storbritannia med 4-0.
Fire år senere, under OL 1952 i Helsingfors, vant han sin andre olympiske gullmedalje i landhockey. India vant semifinalen med 3-1 over Storbritannia og i finalen beseiret de Nederland med 6-1. Singh var lagkaptein på laget.
| Kunwar Digvijay Singh også kjent som «K.D.Singh «Babu» (født 2. februar 1922 i Barabanki, død 27. mars 1978 i Lucknow) var en indisk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London og 1952 i Helsingfors.
Singh ble olympisk mester i landhockey under OL 1948 i London. Han var med på det indiske laget som vant landhockeyturneringen. Det var tretten lag med i turneringen og India vant sine tre kamper i gruppespillet med sammenlagt 19-1. I semifinalen slo de Nederland med 2-1 og i finalen Storbritannia med 4-0.
Fire år senere, under OL 1952 i Helsingfors, vant han sin andre olympiske gullmedalje i landhockey. India vant semifinalen med 3-1 over Storbritannia og i finalen beseiret de Nederland med 6-1. Singh var lagkaptein på laget.
== OL-medaljer ==
1948 London - Gull i landhockey India
1952 Helsingfors - Gull i landhockey IndiaHan mottok den indiske utmerkelsen Padma Shri for sitt virke i 1960.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kunwar Singh – Olympedia
(en) Kunwar Singh – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Kunwar Digvijay Singh også kjent som «K.D. | 199,573 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_4544 | 2023-02-04 | Fylkesvei 4544 | ['Kategori:Fylkesveier i Rogaland', 'Kategori:Referanser til Rv509', 'Kategori:Veier i Sola', 'Kategori:Veier i Stavanger'] | Fylkesvei 4544 går mellom Ullandhaug i Stavanger og Grannes i Sola. Veien er 1,6 km lang.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 390.
| Fylkesvei 4544 går mellom Ullandhaug i Stavanger og Grannes i Sola. Veien er 1,6 km lang.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 390.
== Kommuner og knutepunkter ==
StavangerKristine Bonnevies vei
Sola
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv4544
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger | Fylkesvei 4544 går mellom Ullandhaug i Stavanger og Grannes i Sola. Veien er 1,6 km lang. | 199,574 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Akhtar_Hussain | 2023-02-04 | Akhtar Hussain | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for India under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Deltakere for Pakistan under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Dødsfall 9. november', 'Kategori:Dødsfall i 1987', 'Kategori:Fødsler 23. august', 'Kategori:Fødsler i 1926', 'Kategori:Indiske landhockeyspillere', 'Kategori:Landhockeyspillere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Landhockeyspillere under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i landhockey', 'Kategori:Olympiske mestere for India', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Pakistan', 'Kategori:Pakistanske landhockeyspillere'] | For professor ved det medisinske fakultet i Oslo, se: Akhtar Hussain (professor)Akhtar Hussain (født 23. august 1926, død 9. november 1987) var en indisk og pakistansk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London og 1956 i Melbourne.
Hussain ble olympisk mester i landhockey under OL 1948 i London. Han var med på det indiske laget som vant landhockeyturneringen. Det var tretten lag med i turneringen og India vant sine tre kamper i gruppespillet med sammenlagt 19-1. I semifinalen slo de Nederland med 2-1 og i finalen Storbritannia med 4-0.
Åtte år senere, under OL 1956 i Melbourne, spilte han på Pakistans landhockeylag. Pakistan tapte finale til India med 0-1.
| For professor ved det medisinske fakultet i Oslo, se: Akhtar Hussain (professor)Akhtar Hussain (født 23. august 1926, død 9. november 1987) var en indisk og pakistansk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London og 1956 i Melbourne.
Hussain ble olympisk mester i landhockey under OL 1948 i London. Han var med på det indiske laget som vant landhockeyturneringen. Det var tretten lag med i turneringen og India vant sine tre kamper i gruppespillet med sammenlagt 19-1. I semifinalen slo de Nederland med 2-1 og i finalen Storbritannia med 4-0.
Åtte år senere, under OL 1956 i Melbourne, spilte han på Pakistans landhockeylag. Pakistan tapte finale til India med 0-1.
== OL-medaljer ==
1948 London - Gull i landhockey India
1956 Melbourne - Sølv i landhockey Pakistan
== Eksterne lenker ==
(en) Akhtar Hussain – Olympedia
(en) Akhtar Hussain – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Akhtar Hussain – databaseOlympics.com (arkivert) | Akhtar Hussain (født 23. august 1926, død 9. | 199,575 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Latif-ur_Rehman | 2023-02-04 | Latif-ur Rehman | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for India under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Deltakere for Pakistan under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Deltakere for Pakistan under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Dødsfall 27. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1987', 'Kategori:Fødsler 1. januar', 'Kategori:Fødsler i 1929', 'Kategori:Indiske landhockeyspillere', 'Kategori:Landhockeyspillere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Landhockeyspillere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Landhockeyspillere under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i landhockey', 'Kategori:Olympiske mestere for India', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Pakistan', 'Kategori:Pakistanske landhockeyspillere', 'Kategori:Personer fra Bhopal', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Latif-ur Rehman (født 1. januar 1929) var en indisk og pakistansk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London og 1956 i Melbourne.
Rehman ble olympisk mester i landhockey under OL 1948 i London. Han var med på det indiske laget som vant landhockeyturneringen. Det var tretten lag med i turneringen og India vant sine tre kamper i gruppespillet med sammenlagt 19-1. I semifinalen slo de Nederland med 2-1 og i finalen Storbritannia med 4-0.
Åtte år senere, under OL 1956 i Melbourne, spilte han på Pakistans landhockeylag. Pakistan tapte finalen mot India med 0-1.
| Latif-ur Rehman (født 1. januar 1929) var en indisk og pakistansk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London og 1956 i Melbourne.
Rehman ble olympisk mester i landhockey under OL 1948 i London. Han var med på det indiske laget som vant landhockeyturneringen. Det var tretten lag med i turneringen og India vant sine tre kamper i gruppespillet med sammenlagt 19-1. I semifinalen slo de Nederland med 2-1 og i finalen Storbritannia med 4-0.
Åtte år senere, under OL 1956 i Melbourne, spilte han på Pakistans landhockeylag. Pakistan tapte finalen mot India med 0-1.
== OL-medaljer ==
1948 London - Gull i landhockey India
1956 Melbourne - Sølv i landhockey Pakistan
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Latif-ur Rehman – Olympics.com
(en) Latif-ur Rehman – Olympic.org
(en) Latif-ur Rehman – Olympedia
(en) Latif-ur Rehman – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Latif-ur Rehman – databaseOlympics.com (arkivert) | Latif-ur Rehman (født 1. januar 1929) var en indisk og pakistansk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1948 i London og 1956 i Melbourne. | 199,576 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kommunal_vei_406_(Stavanger) | 2023-02-04 | Kommunal vei 406 (Stavanger) | ['Kategori:Kommunale veier i Rogaland', 'Kategori:Referanser til Rv509', 'Kategori:Veier i Stavanger'] | Kommunal vei 406 (Fv406) i Stavanger går mellom Madla og Madlasandnes i Stavanger. Veien er 1,4 km lang.
Veien har blitt omklassifisert til kommunal vei.
| Kommunal vei 406 (Fv406) i Stavanger går mellom Madla og Madlasandnes i Stavanger. Veien er 1,4 km lang.
Veien har blitt omklassifisert til kommunal vei.
== Kommuner og knutepunkter ==
StavangerMadlasandnes
== Referanser == | Kommunal vei 406 (Fv406) i Stavanger går mellom Madla og Madlasandnes i Stavanger. Veien er 1,4 km lang. | 199,577 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_4596 | 2023-02-04 | Fylkesvei 4596 | ['Kategori:Fylkesveier i Rogaland', 'Kategori:Veier i Randaberg'] | Fylkesvei 4596 går mellom Håland og Goa i Randaberg kommune. Veien er 683 meter lang.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 476.
| Fylkesvei 4596 går mellom Håland og Goa i Randaberg kommune. Veien er 683 meter lang.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 476.
== Kommuner og knutepunkter ==
Randaberg
Fv4560Fylkesvei 4560 Håland
Fv4594Fylkesvei 4594 Goa
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv4596
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger | Fylkesvei 4596 går mellom Håland og Goa i Randaberg kommune. Veien er 683 meter lang. | 199,578 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_4600 | 2023-02-04 | Fylkesvei 4600 | ['Kategori:Fylkesveier i Rogaland', 'Kategori:Referanser til Ev39', 'Kategori:Referanser til Rv509', 'Kategori:Veier i Randaberg'] | Fylkesvei 4600 går mellom Randaberg sentrumog Grødem i Randaberg kommune. Veien er 1,8 km lang.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 478.
| Fylkesvei 4600 går mellom Randaberg sentrumog Grødem i Randaberg kommune. Veien er 1,8 km lang.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 478.
== Kommuner og knutepunkter ==
Randaberg
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv4600
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger | | status = fylkesvei | 199,579 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_4586 | 2023-02-04 | Fylkesvei 4586 | ['Kategori:Fylkesveier i Rogaland', 'Kategori:Referanser til Ev39', 'Kategori:Veier i Stavanger'] | Fylkesvei 4586 går mellom Tastasjøen og Nedre Tasta i Stavanger. Veien er 1,5 km lang.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 412.
| Fylkesvei 4586 går mellom Tastasjøen og Nedre Tasta i Stavanger. Veien er 1,5 km lang.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 412.
== Kommuner og knutepunkter ==
Stavanger
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv4586
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger | Fylkesvei 4586 går mellom Tastasjøen og Nedre Tasta i Stavanger. Veien er 1,5 km lang. | 199,580 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hoppuka | 2023-02-04 | Hoppuka | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Hoppuka', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | For «den norske hoppuka», se Raw Air.Den tysk-østerrikske hoppuka, vanligvis kalt bare Hoppuka, (tysk: Vierschanzentournee – Firebakketurneringen) består av fire hopprenn som siden januar 1953 har blitt arrangert ved årsskiftet i Tyskland og Østerrike. Rennene er en del av verdenscupen, og Hoppuka regnes som en av de viktigste konkurransene innen skihopping, etter OL og VM.
Sammenlagtresultatene i Hoppuka regnes ut ved å legge sammen hoppernes poeng i de fire rennene. Det er rennpoengene (sammensatt av lengdepoeng og stilpoeng) som gjelder, ikke plasseringen i rennene eller verdenscuppoeng. I verdenscupen teller hvert av rennene i Hoppuka som enkeltrenn.
Janne Ahonen er den hopperen som har flest sammenlagtseiere i Hoppuka. Han vant i 1998/99, 2002/03, 2004/05, 2005/06 og 2007/08. Jens Weißflog ble første hopper som vant fire sammenlagtseiere, da han gikk seirende ut i 1983/1984, 1984/1985, 1990/1991 og 1995/1996. Tre vinnere har tre sammenlagtseiere: Helmut Recknagel, Bjørn Wirkola og Kamil Stoch. Wirkola er den eneste som har tre sammenlagtseiere på rad. (1967–1969).
Ni norske hoppere har vunnet Hoppuka sammenlagt. Det er Olaf B. Bjørnstad (1953/54), Toralf Engan (1962/63), Torgeir Brandtzæg (1964/65), Bjørn Wirkola (1966/67, 1967/68 og 1968/69), Ingolf Mork (1971/72), Espen Bredesen (1993/94), Sigurd Pettersen (2003/04), Anders Jacobsen (2006/07) og Halvor Egner Granerud (2022/23).
| For «den norske hoppuka», se Raw Air.Den tysk-østerrikske hoppuka, vanligvis kalt bare Hoppuka, (tysk: Vierschanzentournee – Firebakketurneringen) består av fire hopprenn som siden januar 1953 har blitt arrangert ved årsskiftet i Tyskland og Østerrike. Rennene er en del av verdenscupen, og Hoppuka regnes som en av de viktigste konkurransene innen skihopping, etter OL og VM.
Sammenlagtresultatene i Hoppuka regnes ut ved å legge sammen hoppernes poeng i de fire rennene. Det er rennpoengene (sammensatt av lengdepoeng og stilpoeng) som gjelder, ikke plasseringen i rennene eller verdenscuppoeng. I verdenscupen teller hvert av rennene i Hoppuka som enkeltrenn.
Janne Ahonen er den hopperen som har flest sammenlagtseiere i Hoppuka. Han vant i 1998/99, 2002/03, 2004/05, 2005/06 og 2007/08. Jens Weißflog ble første hopper som vant fire sammenlagtseiere, da han gikk seirende ut i 1983/1984, 1984/1985, 1990/1991 og 1995/1996. Tre vinnere har tre sammenlagtseiere: Helmut Recknagel, Bjørn Wirkola og Kamil Stoch. Wirkola er den eneste som har tre sammenlagtseiere på rad. (1967–1969).
Ni norske hoppere har vunnet Hoppuka sammenlagt. Det er Olaf B. Bjørnstad (1953/54), Toralf Engan (1962/63), Torgeir Brandtzæg (1964/65), Bjørn Wirkola (1966/67, 1967/68 og 1968/69), Ingolf Mork (1971/72), Espen Bredesen (1993/94), Sigurd Pettersen (2003/04), Anders Jacobsen (2006/07) og Halvor Egner Granerud (2022/23).
== Hoppbakkene ==
== Historie ==
Ideen til Hoppuka ble utviklet i 1949 av medlemmer i skiklubbene i Garmisch-Partenkirchen og Innsbruck. Men i årene etter 2. verdenskrig fikk ikke tyske hoppere delta i internasjonale renn, og utenlandske hoppere deltok ikke i Tyskland, derfor kunne planen om Hoppuka først settes ut i livet i 1952.
Den tysk-østerrikske hoppuka ble grunnlagt 17. mai 1952 i Innsbruck av Toni Glos, Emmerich Pepeunig (Innsbruck), Beppi Hartl, Franz Rappenglück (Partenkirchen), Andi Mischitz, Fred Triebner (Bischofshofen) samt Alfons Huber og Xaver Kaiser (Oberstdorf).
Fra starten av var tre rennsteder bestemt: Partenkirchen, som hadde arrangert sitt Nyttårsrenn helt siden 1921, Innsbruck og Bischofshofen. Man ønsket at de to landene skulle ha like mange renn, og SC Partenkirchen fikk i oppgave å finne det andre tyske rennstedet. Berchtesgaden, Füssen og Oberammergau ble tidlig vurdert. Disse stedene hadde erfarne hopparrangører og moderne hoppbakker, og det betød at man ikke ville trenge å bygge noen ny bakke eller bekymre seg for organiseringen av rennet. Men disse stedene hadde mye av det samme tilskuergrunnlaget som Partenkirchen, og SC Partenkirchen fryktet at de kunne miste tilskuere dersom et av de nevnte stedene ble valgt som arrangørsted. Derfor falt valget i stedet på Oberstdorf.
Den tysk-østerrikske hoppuka (Deutsch-Österreichischen Springertournee) ble offisielt stiftet 14. desember 1952 i Partenkirchen.
=== De første hoppukene ===
Den første hoppuka er den eneste som har begynt etter årsskiftet. Den startet 1. januar 1953 med nyttårshopprennet i Partenkirchen. 20 000 tilskuere fulgte det første rennet, som hadde 50 deltakere fra seks land (Tyskland, Østerrike, Sverige, Norge, Sveits og Jugoslavia (Slovenia)).
Asgeir Dølplads fra Norge vant det første rennet med hopp på 78,5 og 80 meter. 4. januar fant det andre rennet sted i Oberstdorf, med Erling Kroken (Norge) som vinner, og 6. januar vant Sepp Bradl (Østerrike) rennet i Innsbruck. Avslutningsrennet i den første hoppuka gikk i Bischofshofen 11. januar og ble vunnet av Halvor Næs, Norge. Sammenlagt i den første tysk-østerrikske hoppuka vant Sepp Bradl foran Halvor Næs og Asgeir Dølplads.
Selv om ikke hele verdenseliten deltok – blant annet manglet hele det sterke finske laget – var tilskuerantallet stort og arrangørklubbene fikk gode inntekter og ros fra hopperne. Kort tid etter at den første hoppuka var avsluttet, startet forberedelsene til den neste. Foran den andre hoppuka ble det gjort enkelte forandringer. Heretter åpnet hoppuka med rennet i Oberstdorf 29. eller 30. desember, og deretter nyttårsrennet i Partenkirchen 1. nyttårsdag. Rennet i Bergisel i Innsbruck gikk av stabelen 3. eller 4. januar, og Helligtrekongersdagsrennet i Bischofshofen (som også var blitt arrangert før Hoppuka ble startet) skulle avslutte hoppuka.
Allerede den andre hoppuka, 1953/54, var nær ved å bli avlyst på grunn av snømangel. Faktisk ble det bestemt at åpningsrennet ikke kunne arrangeres, men det østerrikske laget ble ikke varslet om avlysningen og møtte opp i Oberstdorf 27. desember. Da satte det plutselig inn med snøvær, og arrangøren ombestemte seg. De nordiske skiforbundene ble varslet, og SAS endret flyrutene slik at hopperne nådde fram i tide. 31. desember 1953 gikk så åpningsrennet i den andre hoppuka av stabelen i Oberstdorf.
De neste årene økte Hoppukas betydning. Tilskuermengden vokste, deltakerfeltet ble sterkere, og medieinteressen økte. Alt i 1956 sendte ARD nyttårshopprennet på TV, og fra 1960 ble alle de fire rennene TV-sendt. Dermed ble Hoppuka stadig mer kjent i Tyskland. Betydning for Hoppukas posisjon hadde det også at den første tysker kom på pallen sammenlagt, da Max Bolkart ble nummer 3 i 1956/57.
Hoppuka 1955/56 var ment å starte med et renn i Semmering i Østerrike 26. desember, som skulle inngå i sammenlagtresultatene i hoppuka. Det finske laget protesterte imidlertid på dette, fordi det ville føre til ekstra reisebelastning, og det endte med at rennet ikke talte med i hoppuka likevel. Dette året var igjen snømangel et stort problem. Rennene i Oberstdorf, Garmisch-Partenkirchen og Innsbruck ble reddet ved at det ble hentet snø fra Alpene med lastebiler. Men i Bischofshofen lot ikke dette seg gjøre, og avslutningsrennet ble i stedet flyttet til Zinkenschanze i Hallein, ca. 20 km utenfor Bischofshofen. Pr. 2015 er dette den eneste gangen et renn i hoppuka er blitt arrangert et annet sted enn i de fire faste arrangørbyene. Den eneste andre gangen et renn i hoppuka er blitt flyttet, var i 2008, da rennet i Innsbruck ble avlyst pga. vind og det i stedet ble arrangert to renn i Bischofshofen.
I 1956 arrangerte Øst-Tysklands skiforbund et renn i Oberhof 1. juledag, med ambisjoner om at det skulle bli det nye åpningsrennet i Hoppuka. Imidlertid deltok bare tyske og østerrikske hoppere i dette julerennet; på grunn av transportproblemer valgte de andre landene å ikke sende hoppere til Oberhof.
Også foran den sjette hoppuka i 1957/58 var det planlagt et julerenn i Oberhof, 26. desember. Men dette året var det snømangel i Tyskland, og i motsetning til Oberstdorf og Partenkirchen greide man ikke å sette bakken i Oberhof i stand med tilkjørt snø. Julerennet ble flyttet til snøsikre Oberwiesenthal, men dette medførte enda høyere kostnader for reisen videre til Oberstdorf, og det østtyske forsøket på å utvide Hoppuka mislyktes. Likevel fikk østtyskerne noe å feire da Helmut Recknagel vant hoppuka foran to sovjetere, mens nordmennene og finnene ikke deltok. Recknagel vant igjen i 1959 og 1961. I 1960 ble Max Bolkart den første vesttyske hoppukevinneren.
=== Flaggstriden ===
Under den åttende hoppuka i 1959/60 oppsto den første store konflikten i Hoppukas historie. Vest-Tyskland og Østerrike anerkjente på denne tiden ikke Øst-Tyskland (DDR) som selvstendig stat, og tillot ikke at DDRs nasjonalflagg ble heist. Hopperne og lederne på det østtyske landslaget insisterte på at deres flagg på lik linje med andre nasjoners flagg skulle heises ved sportsarrangementer. Da dette ikke skjedde, reiste hele det østtyske laget hjem fra hoppuka. Lagene fra Polen, Sovjetunionen og Tsjekkoslovakia reiste også hjem, i sympati med østtyskerne. I og med at heller ikke det norske og finske laget deltok, på grunn av at de prioriterte uttakningsrenn til OL i Squaw Valley, hadde denne hoppuka et ganske svakt deltakerfelt.
Arrangørene av Hoppuka ønsket ikke at det sterke østtyske laget skulle utebli på nytt, og sommeren 1960 forsøkte de å få myndighetene i Tyskland og Østerrike til å tillate at DDRs flagg ble heist. Politiske grunner gjorde dette umulig, og løsningen ble at man sluttet å heise deltakernasjonenes flagg før rennene, men bare flaggene til arrangørlandene og fanene til arrangørklubbene. Det østtyske laget godtok dette kompromisset, og stilte i hoppuka 1960/61 med toppet mannskap. Helmut Recknagel vant, og ble den siste tyske hoppukevinneren på nesten et tiår.
=== 1960-årene: Nordisk dominans ===
Nye politiske problemer fikk følge for Hoppuka. Et forbud mot at østtyske sportsutøvere fikk delta i konkurranser i Vest-Tyskland og omvendt gjorde at under hoppuka 1961/62 kunne hopperne fra DDR bare delta i de to siste rennene i Østerrike. Den tiende hoppuka innledet en periode med norsk og finsk dominans. Åtte år på rad ble hoppuka vunnet av hoppere fra disse landene, de tre siste årene av norske Bjørn Wirkola.
=== 1970-årene ===
Horst Queck fra DDR brøt den nordiske dominansen da han vant hoppuka 1969/70. I stedet ble DDR førende, med fem hoppukeseiere på ni år: 1969/70 Horst Queck, 1972/73 Rainer Schmidt, 1973/74 Hans-Georg Aschenbach, 1975/76 og 1976/77 Jochen Danneberg. dette tiåret økte kommersialiseringen av Hoppuka og skihopping generelt. Intersport ble Hoppukas første hovedsponsor, og hoppsporten utviklet seg mer og mer fra amatøridrett til profesjonell idrett.
=== 1980-årene ===
Hoppuka var fra 1979/80 en del av den nystartede verdenscupen. 1980-årene ble preget av Matti Nykänen (Finland) og Jens Weißflog (DDR), som begge kom på pallen fem ganger i løpet av tiåret. Hubert Neuper (Østerrike) vant i 1979/80 og 1980/81, deretter vant Manfred Deckert (DDR). I 1982/83 vant Matti Nykänen for første gang, foran Jens Weißflog, som på sin side vant de to neste hoppukene. I 1985/86 og 1986/87 vant østerrikeren Ernst Vettori. Nykänen vant igjen foran Weißflog i 1987/88, og året etter vant finske Risto Laakkonen med Nykänen på andreplass og Weißflog på tredje.
=== 1990-årene: V-stil ===
Etter at V-stilen var blitt innført på begynnelsen av tiåret økte hopplengdene. Hoppbakkene måtte moderniseres og ombygges med profil tilpasset den nye stilen. Jens Weißflog var den av de «gamle» hopperne som best klarte å tilpasse seg den nye stilen, og han ble den første til å vinne hoppuka fire ganger (83/84, 84/85, 90/91 og 95/96). I hoppuka 1996/97 ble knock out-systemet innført. (Se under.)
=== 2000-årene ===
Under den 50. hoppuka i 2001/02 ble Sven Hannawald (Tyskland) den første som vant alle fire rennene i samme hoppuke.
I 2006 ble det for første gang to sammenlagtvinnere, da Jakub Janda (Tsjekkia) og Janne Ahonen (Finland) fikk nøyaktig samme poengsum etter fire renn og åtte hopp.
Janne Ahonen ble den første til å vinne hoppuka fem ganger. Han vant i 98/99, 02/03, 04/05, 05/06 og 07/08.
Snømangel gjorde at rennet i Innsbruck i 2008 måtte avlyses. Rennet ble i stedet arrangert 5. januar i Bischofshofen, dagen før det egentlige Bischofshofen-rennet. Dermed ble denne hoppuka kun arrangert i tre bakker, dog med fire renn som vanlig, og vittige tunger omdøpte hoppuka til Trebakketurneringen (Dreischanzentournee). Dette var første gang Hoppuka ikke ble avholdt i fire bakker.
== Arrangementet ==
Hoppuka blir organisert av skiklubbene i arrangørbyene. De er Skiclub 1906 Oberstdorf, organisasjonskomiteen for nyttårshopprennet i SC Partenkirchen, Sport-Club Bergisel og Skiclub Bischofshofen.
Den vanlige rekkefølgen med åpningsrennet i Oberstdorf, deretter nyttårsrennet i Garmisch-Partenkirchen, fulgt av rennet i Innsbruck og Helligetrekongersdagsrennet i Bischofshofen har bare blitt fraveket fem ganger. I den første hoppuka (1953) var nyttårsrennet åpningsrenn. I 1956/57, 1961/62 og 1962/63 ble rennet i Innsbruck arrangert som det andre rennet, 30. desember. I 1971/72 byttet rennene i Innsbruck og Oberstdorf rekkefølge.
Under hoppuka 1963/64 var for øvrig Bergiselbakken i Innsbruck under ombygging til OL 1964, men hoppukerennet ble gjennomført som vanlig, selv om bakken bare var provisorisk klar.
Siden 1972/73 har rekkefølgen på rennene ikke blitt forandret. Den eneste gangen nyttårshopprennet i Garmisch-Partenkirchen ikke har blitt avholdt på 1. nyttårsdag var i 1979, da dårlig vær gjorde at rennet måtte utsettes til 2. januar. Mellom 1975 og 2006 ble rennet i Bischofshofen avholdt fast på Helligtrekongersdag 6. januar. I 2007 ble rennet etter ønske fra TV-selskapene arrangert 7. januar, som var søndag. Datoene for rennene i Oberstdorf og Innsbruck avhenger av ukedagene. Vanligvis avholdes rennet i Oberstdorf 29. eller 30. desember (i de tidlige hoppukene noen ganger på nyttårsaften), mens rennet i Innsbruck avholdes 3. eller 4. januar.
== Knock out-systemet ==
En særegenhet ved Hoppuka er det omstridte knock out-systemet, som ble innført under hoppuka 1996/97. Før 2017/18 var de 10 beste (før 2006/07 de 15 beste) i verdenscupen automatisk kvalifisert til rennet i både verdenscupen og hoppuka. De som ikke var forhåndskvalifisert måtte hoppe en kvalifiseringsrunde der de 40 beste fikk delta i hovedrennet sammen med de 10 forhåndskvalifiserte. Etter 2017/18 må de 50 beste kvalifisere seg. I selve rennet går de 30 beste i første omgang videre til andre omgang.
Med knock out-systemet i hoppuka hoppes det i første omgang i «par», der vinneren av kvalifiseringen hopper mot nummer 50, nummer 2 mot nummer 49 osv. og vinneren av hvert par får hoppe andre omgang. I tillegg får de fem beste taperne (såkalte «lucky losers») være med i andre omgang. Dersom værforholdene gjør at det ikke kan arrangeres kvalifisering, eller at kvalifiseringen må arrangeres samme dag som hovedrennet, blir hovedrennet gjennomført på den vanlige måten, uten knock out-systemet. På grunn av dette var det under hoppuka 2007/08 bare i åpningsrennet i Oberstdorf at knock out-systemet ble brukt.
Med knock out-systemet er det teoretisk mulig at den 12. beste hopperen i første omgang kan bli slått ut (om han taper sin duell og blir slått av fem andre tapere), mens den nest dårligste (nummer 49) i første omgang kan gå videre (dersom han vinner sin duell og motstanderen gjør det dårligste hoppet i konkurransen). Dette kan skape en viss grunn for kritikk mot systemet.Dersom værforholdene endrer seg i løpet av omgangen, kan knock out-systemet være mer rettferdig enn den vanlige ordningen, siden de to som hopper mot hverandre vil få noenlunde like værforhold.
== Vinnere ==
Nasjonsmessig har Tyskland, Finland og Østerrike 16 sammenlagtseiere hver. (11 av Tysklands seiere har blitt tatt av hoppere fra DDR.) Norge har ti seiere, og Polen har fem seiere. Tsjekkia har to seiere, hvorav en for Tsjekkoslovakia, Slovenia og Japan har også to seiere. Sovjetunionen har én sammenlagtseier.
Janne Ahonen (Finland) er den eneste som har vunnet fem sammenlagtseiere, foran Jens Weißflog (DDR/Tyskland) med fire. Helmut Recknagel (DDR), Bjørn Wirkola (Norge) og Kamil Stoch (Polen) har tre seiere, mens Jochen Danneberg (DDR), Matti Nykänen, Veikko Kankkonen (begge Finland), Hubert Neuper, Ernst Vettori, Andreas Goldberger (alle Østerrike) har to seiere hver. Jens Weißflog og Bjørn Wirkola har flest seiere i enkeltrenn med ti hver, foran Janne Ahonen som har ni.
Under den 50. hoppuka i 2001/2002 ble Sven Hannawald (Tyskland) den første som har vunnet alle de fire rennene i samme hoppuka. Kamil Stoch (Polen) og Ryōyū Kobayashi (Japan) har også gjort det samme i henholdsvis 2017/2018 og 2018/2019.
Ved den 54. hoppuka i 2005/06 ble det for første gang to sammenlagtvinnere. Etter åtte hopp hadde Jakub Janda (Tsjekkia) og Janne Ahonen 1081,5 poeng hver. Det var for øvrig rekord i sammenlagt poengsum i hoppuka. Rekorden ble forbedret av Ahonen til 1085,8 poeng i 2007/08 og av Wolfgang Loitzl med 1123,7 poeng i 2008/09. Peter Prevc har forbedret poengrekorden i 2015/16 med 1139,5 poeng.
== Deltakende land ==
Første gang hoppere fra de ulike land deltok i Hoppuka, inkludert kvalifisering. Land som deltok første gang i samme sesong er listet alfabetisk. Til sammen har deltakere fra 38 land deltatt i konkurransen, hvorav 32 eksisterer i dag.
== TV-overføring ==
Det tyske kringkastingsselskapet ARD viste nyttårshopprennet på fjernsyn så tidlig som i 1956, og alle de fire rennene fra 1960. I Norge overførte NRK nyttårshopprennet for første gang i 1963. Arne Scheie var fast kommentator i Hoppuka fra 1973 til 2014.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Thomas Karlsen Hoppuka - en reiseskildring Cappelen Damm 2019 ISBN 9788202588601
Katharina Scholz: Die Vierschanzentournee – Die Tournee als Auslaufmodell ?, i: Lars Nuschke: Vermarktungspotentiale des Spitzensports. Eine Betrachtung ausgewählter Fallbeispiele, Göttingen: Sierke Verlag 2007, s. 37-54, ISBN 978-3-940333-31-5
Jens Jahn, Egon Theiner: Enzyklopädie des Skispringens. AGON Sportverlag, Kassel 2004. ISBN 3-89784-099-5 (s. 205-264)
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Four Hills Tournament – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Vierschanzentournee: Historie Hovedkilde for artikkelen. Se også undersidene | Hoppuka 2008/09 inngikk verdenscupen i skihopping og var den 57. hoppuka. | 199,581 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_4582 | 2023-02-04 | Fylkesvei 4582 | ['Kategori:Fylkesveier i Rogaland', 'Kategori:Referanser til Ev39', 'Kategori:Veier i Stavanger'] | Fylkesvei 4582 går mellom Bergeland videregående skole og Stokkaveien i Stavanger.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 414.
| Fylkesvei 4582 går mellom Bergeland videregående skole og Stokkaveien i Stavanger.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 414.
== Kommuner og knutepunkter ==
Stavanger
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv4582
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger | Fylkesvei 4582 går mellom Bergeland videregående skole og Stokkaveien i Stavanger. | 199,582 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%B8rn_S%C3%B8rensen_(politiker) | 2023-02-04 | Jørn Sørensen (politiker) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Borgermestre fra Radikale Venstre', 'Kategori:Fødsler 26. juli', 'Kategori:Fødsler i 1942', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Holbæk'] | Jørn Sørensen (født 26. juli 1942) (Radikale Venstre) var borgermester i Holbæk kommune i tiden 1998–2010; før kommunalreformen 2005–2007 i Holbæk kommune (1970–2006).Han mistet ved kommunevalget 2005 en femtedel av sine personlige stemmer, blant annet på grunn av en rekke uheldige uttalelser. Han stilte ikke opp ved kommunalvalget i 2009, og partiet greide heller ikke å beholde borgmesterposten.
| Jørn Sørensen (født 26. juli 1942) (Radikale Venstre) var borgermester i Holbæk kommune i tiden 1998–2010; før kommunalreformen 2005–2007 i Holbæk kommune (1970–2006).Han mistet ved kommunevalget 2005 en femtedel av sine personlige stemmer, blant annet på grunn av en rekke uheldige uttalelser. Han stilte ikke opp ved kommunalvalget i 2009, og partiet greide heller ikke å beholde borgmesterposten.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Holbæk Radikale Venstre | Jørn Sørensen (født 26. juli 1942) (Radikale Venstre) var borgermester i Holbæk kommune i tiden 1998–2010; før kommunalreformen 2005–2007 i Holbæk kommune (1970–2006). | 199,583 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Afula | 2023-02-04 | Afula | ['Kategori:1925 i Asia', 'Kategori:32°N', 'Kategori:35°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1925', 'Kategori:Byer i Israel', 'Kategori:Sider med kart'] | Afula (hebraisk: עֲפוּלָה; arabisk: العفولة, al-ʻAfūlaḧ) er en by i Norddistriktet i Israel. Byen er kjent som «Dalens hovedstad», som største by i Jisreeldalen. Afulas sentrale busstasjon utgjør et senter i det nordlige Israel.
| Afula (hebraisk: עֲפוּלָה; arabisk: العفولة, al-ʻAfūlaḧ) er en by i Norddistriktet i Israel. Byen er kjent som «Dalens hovedstad», som største by i Jisreeldalen. Afulas sentrale busstasjon utgjør et senter i det nordlige Israel.
== Historie ==
Afula ligger i Galilea-regionen, rundt halvveis mellom Jenin og Nasaret. Den ligger på samme sted som den bibelske byen Ofel, Gideons hjemby.
I 1799, under Napoleons invasjon av Egypt, ble slaget ved Tabor-fjellet utkjempet i nærhet av landsbyen al-Fulah.
I 1909 eller 1910 kjøpte Yehoshua Hankin sitt første store landområde i Jisreeldalen, 10 km² (10 000 dunamer) av landet i Al-Fuleh (nå Afula). Dette området ble senere Merchavias og Tel Adashims hjem. Dette kjøpet markerte også starten på en rekke uenigheter mellom araberne og jødene med hensyn til de tidligere bøndenes rettigheter, og angående de jødiske og arabiske vekternes arbeid i området-
Det moderne Afula ble grunnlagt i 1925 av American Zionist Commonwealth, etter at resten av dalen hadde blitt oppkjøpt fra Sursuk-familien fra Beirut. Den nærtliggende arabiske landsbyen Al-Fulah, som tidligere hadde blitt grunnlagt av Saladin, ble oppløst rundt århundreskiftet.
Ettersom Afula lå i nærheten av Vestbredden, var byen et mål for terrorister i løpet av Oslo-fredsprosessen og den andre intifada. En bilbombe fra Hamas førte 6. april 1994 til at fem mennesker døde. Afula var også målet for et selvmordsangrep på en buss ved Afulas busstasjon 5. mai 2002, da én person døde og flere ble skadet. Den 19. mai 2003 ble Afulas Amakim Mall bombet. Tre personer ble drept, mens 70 ble skadet. Angrepet ble gjennomført av det palestinske Islamsk Jihad og Fatah-bevegelsens al-Aqsa-martyrenes brigader.
17. juli 2006 skjøt Hizbollah Katyusha-raketter mot den israelske byen Afula. Afula ligger i Jisreeldalen, 50 km fra grensen mot Libanon, og 46 km sørøst for Haifa. Bombingen var en del av rakettangrepene på Israel fra Libanon. Seks mennesker ble behandlet for sjokk som resultat av bombingen.
== Demografi ==
Ifølge Israels statistiske sentralbyrå (CBS) hadde byen ved utgangen av 2007 en befolkning på 39 300. I 2001 var 99,4 % av befolkningen jødisk/ikke-arabisk.
== Søsterbyer ==
Ingelheim am Rhein
Providence (Rhode Island)
Worcester (Massachusetts)
Stamford, Connecticut
Osnabrück
Santa Fe
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Afula – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Emek Medical Center | | land = Israel | 199,584 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marie_Wexelsen | 2023-02-04 | Marie Wexelsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med seksjoner som behøver utvidelse', 'Kategori:Dødsfall 7. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1911', 'Kategori:Fødsler 20. september', 'Kategori:Fødsler i 1832', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske forfattere', 'Kategori:Norske salmediktere', 'Kategori:Personer fra Østre Toten kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Inger Marie Lycke Wexelsen (født 20. september 1832 på Sukkestad i Østre Toten kommune, død 7. desember 1911 i Trondheim) var en norsk forfatter og salmedikter. Hennes mest kjente salme er «Jeg er så glad hver julekveld», som stod i hennes første publikasjon, Kjetil. En liten julegave for barn som var på 16 sider og kom ut i 1859 og siden i flere opplag. Melodien er av organist Peder Knudsen fra samme år.
| Inger Marie Lycke Wexelsen (født 20. september 1832 på Sukkestad i Østre Toten kommune, død 7. desember 1911 i Trondheim) var en norsk forfatter og salmedikter. Hennes mest kjente salme er «Jeg er så glad hver julekveld», som stod i hennes første publikasjon, Kjetil. En liten julegave for barn som var på 16 sider og kom ut i 1859 og siden i flere opplag. Melodien er av organist Peder Knudsen fra samme år.
== Bakgrunn og livsløp ==
Hennes fulle navn var Inger Marie Lyche Wexelsen, hun var den yngste av de ni barna til gårdbruker Wexels Hansen Wexelsen (1784–1867) og hans hustru Marie Lyche Wexels (1793–1873), som var fetter og kusine. Det var Maries morbror som oppdaget at den lille jenta var ualminnelig begavet, og som sørget for at hun ble sendt på skole i Leikanger, hos daværende res.kap. Jacob Andreas Lindeman. I 1844 ble Lindeman sogneprest i Davik i Nordfjord, og flyttet pikeskolen med seg dit. Marie Wexelsen var en av elevene som fulgte med til Daviken, hvor hun fortsatte sin skolegang fra hun var tolv til hun var seksten år gammel.Deretter bodde Marie hjemme hos sine foreldre så lenge de levde, siden bodde hun i Kristiania. I 1878 gikk hun på Askov folkehøyskole, og hun kjente seg sterkt knyttet til Danmark og impulsene fra Grundtvig. I tolv år var hun lærerinne på Hamar, de siste årene av sitt liv bodde hun i Trondheim.
Flere av Marie Wexelsens søsken gjorde seg også bemerket i sin samtid. Brødrene Fredrik Nannestad Wexelsen (1818–1896) og Hans Wexelsen (født i 1823). Broren Christian Delphin Wexelsen var en kjent landskapsmaler.
Husmannssønnen, læreren og dikteren Ole Vig (1824–1857) var venn av Maries to brødre Fredrik og Hans. Ole Vig ble betatt av den vakre og oppvakte Marie. Omsider tok han mot til seg og skrev et brev til henne hvor han satte ord på sine innerste følelser for henne, og han avslutter brevet med å fri. Svaret ble negativt, for selv om hun følte et varmt vennskap til han, var det ikke nok for et evigvarende ekteskap. Avslaget gikk sterkt inn på Ole Vig, men gjennom sitt korte liv forble han trofast i sin kjærlighet til Marie. Vennskapet mellom dem holdt livet ut, og begge forble ugifte. Mye tyder på at hun innerst inne gjengjeldte hans kjærlighet, men selv om familien Wexelsen var tolerant i sine holdninger, var det kanskje for stort sprang å ta til ekte en husmannsgutt fra Stjørdalen. Ved Ole Vigs død skal Marie ha sagt: «Jeg er i grunnen Ole Vigs enke».
Maries bror Fredrik ble far til Vilhelm Andreas Wexelsen, som ble biskop og stortingsmann. Hans sønn igjen var revyforfatteren Vidar Wexelsen, bedre kjent under psevdonymet Per Kvist.
== Forfatterskap ==
I 1866 ga hun ut romanen Et Levnetsløb, som hennes biograf Sonja Hagemann betegner som en kamuflert selvbiografi. Hagemann mente også at nettopp denne romanen viste hvor radikal Marie Wexelsen var i sitt kvinnesyn.
== Minnesmerker ==
I 2003 ble det reist et minnesmerke over Marie Wexelsen på Lena i Østre Toten kommune laget av billedhuggeren Angelina Engelsen.
I Strindheim hageby i Trondheim er det en 250 meter lang gate som heter Marie Wexelsens veg.
== Bibliografi ==
1858: Vesle Kari eller de Foreldreløse (roman)
1860: Ketil, en Julegave for de Smaa (fortelling) – boken inneholdt også sangen «Jeg er så glad hver julekveld»
1860: Steffen. En gammel Præstedatters Ungdomsminder (roman)
1866: Et Levnetsløb (roman)
1894: En Julehistorie (fortelling)
1895: En liden Barnebog. Rim og Smaahistorier af Marie Wexelsen – inneholder blant annet de to fortellingene Bedstefar Hartvig og den lille Inga og Ragnar
== Biografi ==
I 1968 utga Forening for Norsk Bokkunst en biografi om Marie Wexelsen, skrevet av litteraturhistorikeren Sonja Hagemann. Biografien har tittelen "Jeg er så glad hver julekveld" : en bok om Marie Wexelsen, samledikter og opprører.
== Referanser ==
== Kilder ==
(no) Publikasjoner av Marie Wexelsen i BIBSYSIvar Holsvik: Salmediktere i våre salmebøker 1950 side 129 – 132 «Marie Wexelsen»
Anne Kristin Aasmundtveit: Biografisk leksikon til Norsk Salmebok og Norsk Koralbok 1995 side 80, nr. 372 «Wexelsen, Inger Marie Lycke» | Inger Marie Lycke Wexelsen (født 20. september 1832 på Sukkestad i Østre Toten kommune, død 7. | 199,585 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henning_G._Jensen | 2023-02-04 | Henning G. Jensen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Borgermestre fra Socialdemokratiet', 'Kategori:Danske pedagoger', 'Kategori:Fødsler 18. mars', 'Kategori:Fødsler i 1950', 'Kategori:Menn'] | Henning G. Jensen (født 18. mars 1950) er en dansk lokalpolitiker og tidligere borgermester i Aalborg kommune, valgt for Socialdemokratiet.Henning G. Jensen er utdannet folkeskolelærer, og har vært medlem av Aalborg Byråd siden 1974, og formann for Frit Forum Aalborg i samme periode. Fra 1982 til 1997 var han rådmann for Social- og Sundhedsforvaltningen, inntil han i 1998 ble borgermester.
Ved kommunevalget i 2005 fikk han 13.650 personlige stemmer, svarende til 14 prosent av alle avgitte stemmer i kommunen.
| Henning G. Jensen (født 18. mars 1950) er en dansk lokalpolitiker og tidligere borgermester i Aalborg kommune, valgt for Socialdemokratiet.Henning G. Jensen er utdannet folkeskolelærer, og har vært medlem av Aalborg Byråd siden 1974, og formann for Frit Forum Aalborg i samme periode. Fra 1982 til 1997 var han rådmann for Social- og Sundhedsforvaltningen, inntil han i 1998 ble borgermester.
Ved kommunevalget i 2005 fikk han 13.650 personlige stemmer, svarende til 14 prosent av alle avgitte stemmer i kommunen.
== Referanser == | Henning G. Jensen (født 18. | 199,586 |
https://no.wikipedia.org/wiki/N%CC%88 | 2023-02-04 | N̈ | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Bokstaver i det latinske alfabetet'] | N̈ og n̈ (N med tødler) er en bokstav som brukes på jakaltek (et mayaspråk), og gassisk, i begge tilfellene representerer bokstaven lyden /ŋ/.
Ettersom bokstaven er relativt sjelden, kan den (foreløpig) ikke kodes i Unicode, man må i stedet benytte seg av N/n med diakritiske prikker, kodet som U+0308. Dette gjør at bokstaven ikke alltid vil vises like pent i alle operativsystemer.
Bokstaven opptrer også i navnet til det fiktive bandet Spın̈al Tap, i filmen Hjelp vi er i popbransjen, som en parodi på tøddelbruken til band som Mötley Crüe og Motörhead. | N̈ og n̈ (N med tødler) er en bokstav som brukes på jakaltek (et mayaspråk), og gassisk, i begge tilfellene representerer bokstaven lyden /ŋ/.
Ettersom bokstaven er relativt sjelden, kan den (foreløpig) ikke kodes i Unicode, man må i stedet benytte seg av N/n med diakritiske prikker, kodet som U+0308. Dette gjør at bokstaven ikke alltid vil vises like pent i alle operativsystemer.
Bokstaven opptrer også i navnet til det fiktive bandet Spın̈al Tap, i filmen Hjelp vi er i popbransjen, som en parodi på tøddelbruken til band som Mötley Crüe og Motörhead. | og (N med tødler) er en bokstav som brukes på jakaltek (et mayaspråk), og gassisk, i begge tilfellene representerer bokstaven lyden /ŋ/. | 199,587 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kvamsfjellet | 2023-02-04 | Kvamsfjellet | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Innlandetstubber', 'Kategori:Nord-Frons geografi', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2021-03'] | Kvamsfjellet er et hytte- og seterområde i Nord-Fron kommune inntil Rondane nasjonalpark.
Det er tilkomst til området fra E6 fra Kvam i Gudbrandsdalen. «Peer Gynts setervei» (bomveg) går via Kvamsfjellet mellom Kvam og Vinstra.
Kvamsfjellet har utsikt til Rondane nasjonalpark, og er utgangspunkt for turer i nasjonalparken både sommer og vinter. Turløypenettet er sammenknyttet med både Sel og Ringebu. Turløypen Troll-løypa som går fra Høvringen i nord til Lillehammer i sør, er lett tilgjengelig. Mellom Mysusæter og Kvamsfjellet er det en ca. 10 km lang etappe i lett terreng gjennom fjellbjørkeskog. Mens mellom Kvamsfjellet og turistforeningshytten Eldåbu er det en ca. 15 km lang løype i variert åpent fjellterreng.
Furusjøen, som er den største av flere tjern (sjøer), ligger både i Nord-Fron og Sel.
| Kvamsfjellet er et hytte- og seterområde i Nord-Fron kommune inntil Rondane nasjonalpark.
Det er tilkomst til området fra E6 fra Kvam i Gudbrandsdalen. «Peer Gynts setervei» (bomveg) går via Kvamsfjellet mellom Kvam og Vinstra.
Kvamsfjellet har utsikt til Rondane nasjonalpark, og er utgangspunkt for turer i nasjonalparken både sommer og vinter. Turløypenettet er sammenknyttet med både Sel og Ringebu. Turløypen Troll-løypa som går fra Høvringen i nord til Lillehammer i sør, er lett tilgjengelig. Mellom Mysusæter og Kvamsfjellet er det en ca. 10 km lang etappe i lett terreng gjennom fjellbjørkeskog. Mens mellom Kvamsfjellet og turistforeningshytten Eldåbu er det en ca. 15 km lang løype i variert åpent fjellterreng.
Furusjøen, som er den største av flere tjern (sjøer), ligger både i Nord-Fron og Sel.
== Eksterne lenker ==
Nord-Fron kommune
Kvamsfjellet Rondanes forgård. Møteplass for Kvamsfjellets brukere og innbyggere. | Kvamsfjellet er et hytte- og seterområde i Nord-Fron kommune inntil Rondane nasjonalpark. | 199,588 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kommunal_vei_436_(Stavanger) | 2023-02-04 | Kommunal vei 436 (Stavanger) | ['Kategori:Kommunale veier i Rogaland', 'Kategori:Referanser til Rv13', 'Kategori:Veier i Stavanger'] | Kommunal vei 436 (Kv436) i Rogaland går mellom Ulsnes og Hundvåg kirke på Hundvåg i Stavanger kommune. Veien er 730 meter lang.Før veien ble omklassifisert til kommunal vei hadde den nummeret fylkesvei 436.
| Kommunal vei 436 (Kv436) i Rogaland går mellom Ulsnes og Hundvåg kirke på Hundvåg i Stavanger kommune. Veien er 730 meter lang.Før veien ble omklassifisert til kommunal vei hadde den nummeret fylkesvei 436.
== Kommuner og knutepunkter ==
StavangerUlsnesveien
Endepunkt Ulsnes
== Referanser == | Kommunal vei 436 (Kv436) i Rogaland går mellom Ulsnes og Hundvåg kirke på Hundvåg i Stavanger kommune. Veien er 730 meter lang. | 199,589 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Melchior_Falch | 2023-02-04 | Melchior Falch | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 14. september', 'Kategori:Dødsfall i 1791', 'Kategori:Fødsler i 1720', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Sogndal kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sorenskrivere'] | Melchior Michaelsen Falch (født 1720, død 14. september 1791) var en norsk jurist, forfatter, sorenskriver og kanselliråd fra Øvre Amla (Amble) ved Kaupanger i Sogndal kommune, Sogn og Fjordane.
| Melchior Michaelsen Falch (født 1720, død 14. september 1791) var en norsk jurist, forfatter, sorenskriver og kanselliråd fra Øvre Amla (Amble) ved Kaupanger i Sogndal kommune, Sogn og Fjordane.
== Familie og utdanning ==
Falch tok juridisk embetseksamen i København i 1747. Han bekostet byggingen av Seminarium Fredericianum i Bergen og som takk fikk han sorenskriverembete på Sunnmøre. Etter sin far arvet han «Heiberg-godset» i Øvre Amla. Eiendommen ble leid ut mellom 1754–1779, da han bodde i Borgund på Sunnmøre.
Falch var sønn av Michael Melchiorsøn Falch (død 1768) og Mette Marie Heiberg (1699-1766). Han var fra 19. mars 1753 gift med Anna Sophie Bitsch som døde i 1755.Han gift seg på nytt 25. august 1756 med Christi(a)ne Margrethe Hagerup (født 8. november 1732–død 1795). De fikk barna: Anna Sophie Falch (1759–1830), Michael Melchiorsen Falch (1762–), Hans Christian Falch (1764–), Melchior Falch (1768–1849) og Cathrine Marie Helene Harboe Falch (1770–1854, gift med Hans Knagenhjelm Daae). Christine Margrethe var datter av biskop Eiler Hagerup d.e., hun var også søskenbarn av Hans Strøm. Forretningsmannen Hans Holtermann var gift med en litt eldre søster.
== Karriere ==
Falch tjente mye penger på sitt arbeid for fiskerienes utvikling. Han var en aktiv forfatter og fra 1769 medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim.
2. november 1773 var han med å stifte en av landets første ideelle organisasjoner, et «landhusholdningsselskap» – Syndmøre practiske Landhuusholdningsselskab. Hans Strøm og andre prester deltok også i arbeidet. Det ble dannet etter mønster av Det Kongelige Danske Land-Huusholdnings Selskab etablert 1769, og tilsvarende selskaper i andre europeiske land. Selskapet hadde som formål å arbeide for næringsutvikling, særlig innen jordbruket. Det viktigste var å drive opplysning, som å dele ut nyttige småskrifter og premiere (2-4 riksdaler) bønder som satte i verk anbefalte tiltak for å bedre produksjonen. Falch drev selv et mønsterbruk i Borgund. Selskapet stagnerte da Falch og Strøm forlot Sunnmøre i 1779.
Falch var sorenskriver i Sunnmøre og hadde embedsgård i Djupvika på Sula.
== Verk ==
Afhandling om Fiskerierne i Norge, i Særdeleshed om de søndmørske, og Fiske-Grundene uden for Landet. Det Kongelige Danske Landhuusholdningsselskab, 1790.
Om Torske Vaar-Fiskeriet paa Sundmøer. Det Kongelige Danske Landhuusholdningsselskab, 1788.
Beregning over hvad Træ-Materialier Søndmør aarlig behøver, Det Kongelige norske videnskabers selskab, 1784.
Om Fyrre- og Gran-Skovene i Norge, Det Kongelige norske videnskabers selskab, 1784.
== Referanser == | Melchior Michaelsen Falch (født 1720, død 14. september 1791) var en norsk jurist, forfatter, sorenskriver og kanselliråd fra Øvre Amla (Amble) ved Kaupanger i Sogndal kommune, Sogn og Fjordane. | 199,590 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Giovanni_Gentile | 2023-02-04 | Giovanni Gentile | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 15. april', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Encyklopedister', 'Kategori:Fødsler 29. mai', 'Kategori:Fødsler i 1875', 'Kategori:Italienske filosofer', 'Kategori:Italienske politikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Giovanni Gentile (født 30. mai 1875 i Trapani på Sicilia, død 15. april 1944 i Firenze) var en italiensk filosof og politiker.Gentile studerte filosofi i Palermo, og var seinere lærer. I 1917 begynte han å jobbe ved universitetet i Pisa. Han sluttet seg til fascistene i 1922 og var utdanningsminister i den første regjeringen til Benito Mussolini. Som utdanningsminister gjennomførte Gentile en skolereform som ble kalt opp etter ham. Han var også hovedredaktør for Treccani-leksikonet.
Gentile var overbevist fascist til sin død. Han ble myrdet i 1944, mest sannsynlig av en partisan, men de eksakte omstendighetene rundt drapet ble aldri oppklart.
| Giovanni Gentile (født 30. mai 1875 i Trapani på Sicilia, død 15. april 1944 i Firenze) var en italiensk filosof og politiker.Gentile studerte filosofi i Palermo, og var seinere lærer. I 1917 begynte han å jobbe ved universitetet i Pisa. Han sluttet seg til fascistene i 1922 og var utdanningsminister i den første regjeringen til Benito Mussolini. Som utdanningsminister gjennomførte Gentile en skolereform som ble kalt opp etter ham. Han var også hovedredaktør for Treccani-leksikonet.
Gentile var overbevist fascist til sin død. Han ble myrdet i 1944, mest sannsynlig av en partisan, men de eksakte omstendighetene rundt drapet ble aldri oppklart.
== Referanser ==
== Kilder ==
«Giovanni Gentile», treccani.it. Dizionario di Storia (2010).
== Eksterne lenker ==
(en) Giovanni Gentile – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Giovanni Gentile (født 30. mai 1875 i Trapani på Sicilia, død 15. | 199,591 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leslie_Claudius | 2023-02-04 | Leslie Claudius | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for India under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Deltakere for India under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Deltakere for India under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Deltakere for India under Sommer-OL 1960', 'Kategori:Dødsfall 20. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2012', 'Kategori:Fødsler 25. mars', 'Kategori:Fødsler i 1927', 'Kategori:Indiske landhockeyspillere', 'Kategori:Landhockeyspillere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Landhockeyspillere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Landhockeyspillere under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Landhockeyspillere under Sommer-OL 1960', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1960', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i landhockey', 'Kategori:Olympiske mestere for India', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for India', 'Kategori:Personer fra Bilaspur District i Chhattisgarh', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Leslie Walter Claudius (født 25. mars 1927 i Bilaspur i Britisk India, død 20. desember 2012 i Kolkata) var en indisk landhockeyspiller som deltok i flere olympiske leker, 1948 i London, 1952 i Helsingfors, 1956 i Melbourne og 1960 i Roma.
Claudius ble olympisk mester i landhockey i OL 1948 i London. Han var med på det indiske laget som vant landhockeyturneringen. Det var tretten lag med i turneringen og India vant sine tre kamper i gruppespillet med sammenlagt 19-1. I semifinalen slo de Nederland med 2-1 og i finalen Storbritannia med 4-0.
Fire år senere, i OL 1952 i Helsingfors, vant han sin andre olympiske gullmedalje i landhockey. India vant semifinalen med 3-1 over Storbritannia og i finalen beseiret de Nederland med 6-1.
Claudius vant sin tredje olympiske gullmedalje i sommer-OL 1956 i Melbourne. Etter å ha vunnet semifinalen med 1-0 over Tyskland vant India finalen over Pakistan med 1-0.
Han ble hedret med den indiske offisielle sivile utmerkelse Padma Shri for sin sportslige innsats 1971.
| Leslie Walter Claudius (født 25. mars 1927 i Bilaspur i Britisk India, død 20. desember 2012 i Kolkata) var en indisk landhockeyspiller som deltok i flere olympiske leker, 1948 i London, 1952 i Helsingfors, 1956 i Melbourne og 1960 i Roma.
Claudius ble olympisk mester i landhockey i OL 1948 i London. Han var med på det indiske laget som vant landhockeyturneringen. Det var tretten lag med i turneringen og India vant sine tre kamper i gruppespillet med sammenlagt 19-1. I semifinalen slo de Nederland med 2-1 og i finalen Storbritannia med 4-0.
Fire år senere, i OL 1952 i Helsingfors, vant han sin andre olympiske gullmedalje i landhockey. India vant semifinalen med 3-1 over Storbritannia og i finalen beseiret de Nederland med 6-1.
Claudius vant sin tredje olympiske gullmedalje i sommer-OL 1956 i Melbourne. Etter å ha vunnet semifinalen med 1-0 over Tyskland vant India finalen over Pakistan med 1-0.
Han ble hedret med den indiske offisielle sivile utmerkelse Padma Shri for sin sportslige innsats 1971.
== OL-medaljer ==
1948 London - Gull i landhockey India
1952 Helsingfors - Gull i landhockey India
1956 Melbourne - Gull i landhockey India
1960 Roma - Sølv i landhockey India
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Leslie Claudius – Olympedia
(en) Leslie Claudius – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Leslie Claudius – databaseOlympics.com (arkivert) | Leslie Walter Claudius (født 25. mars 1927 i Bilaspur i Britisk India, død 20. | 199,592 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ranganathan_Francis | 2023-02-04 | Ranganathan Francis | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for India under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Deltakere for India under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Deltakere for India under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Dødsfall 1. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1975', 'Kategori:Fødsler 15. mars', 'Kategori:Fødsler i 1920', 'Kategori:Indiske landhockeyspillere', 'Kategori:Landhockeyspillere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Landhockeyspillere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Landhockeyspillere under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i landhockey', 'Kategori:Olympiske mestere for India', 'Kategori:Personer fra Yangon'] | Ranganathan Francis (født 15. mars 1920) var en indisk landhockeyspiller som deltok i flere olympiske leker, 1948 i London, 1952 i Helsingfors og 1956 i Melbourne.
Francis ble olympisk mester i landhockey i OL 1948 i London. Han var med på det indiske laget som vant landhockeyturneringen. Det var tretten lag med i turneringen og India vant sine tre kamper i gruppespillet med sammenlagt 19-1. I semifinalen slo de Nederland med 2-1 og i finalen Storbritannia med 4-0.
Fire år senere, i OL 1952 i Helsingfors, vant han sin andre olympiske gullmedalje i landhockey. India vant semifinalen med 3-1 over Storbritannia og i finalen beseiret de Nederland med 6-1.
Francis vant sin tredje olympiske gullmedalje i sommer-OL 1956 i Melbourne. Etter å ha vunnet semifinalen med 1-0 over Tyskland vant India finalen over Pakistan med 1-0.
| Ranganathan Francis (født 15. mars 1920) var en indisk landhockeyspiller som deltok i flere olympiske leker, 1948 i London, 1952 i Helsingfors og 1956 i Melbourne.
Francis ble olympisk mester i landhockey i OL 1948 i London. Han var med på det indiske laget som vant landhockeyturneringen. Det var tretten lag med i turneringen og India vant sine tre kamper i gruppespillet med sammenlagt 19-1. I semifinalen slo de Nederland med 2-1 og i finalen Storbritannia med 4-0.
Fire år senere, i OL 1952 i Helsingfors, vant han sin andre olympiske gullmedalje i landhockey. India vant semifinalen med 3-1 over Storbritannia og i finalen beseiret de Nederland med 6-1.
Francis vant sin tredje olympiske gullmedalje i sommer-OL 1956 i Melbourne. Etter å ha vunnet semifinalen med 1-0 over Tyskland vant India finalen over Pakistan med 1-0.
== OL-medaljer ==
1948 London - Gull i landhockey India
1952 Helsingfors - Gull i landhockey India
1956 Melbourne - Gull i landhockey India
== Eksterne lenker ==
(en) Ranganathan Francis – Olympics.com
(en) Ranganathan Francis – Olympic.org
(en) Ranganathan Francis – Olympedia
(en) Ranganathan Francis – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Ranganathan Francis – databaseOlympics.com (arkivert) | Ranganathan Francis (født 15. mars 1920) var en indisk landhockeyspiller som deltok i flere olympiske leker, 1948 i London, 1952 i Helsingfors og 1956 i Melbourne. | 199,593 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_4606 | 2023-02-04 | Fylkesvei 4606 | ['Kategori:Fylkesveier i Rogaland', 'Kategori:Veier i Randaberg'] | Fylkesvei 4606 går mellom Randaberg og Sande i Randaberg kommune. Veien er 1,5 km lang.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 477.
| Fylkesvei 4606 går mellom Randaberg og Sande i Randaberg kommune. Veien er 1,5 km lang.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 477.
== Kommuner og knutepunkter ==
Randaberg
Fv4590Fylkesvei 4590 Randaberg
Fv4590Fylkesvei 4590 Sande
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv4606
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger | Fylkesvei 4606 går mellom Randaberg og Sande i Randaberg kommune. Veien er 1,5 km lang. | 199,594 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jizera | 2023-02-04 | Jizera | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:15°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elbens vassdragsområde', 'Kategori:Elver i Tsjekkia', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Jizera (tysk: Iser, polsk: Izera) er en høyre sideelv til Elben som fra grensen mellom Polen og Tsjekkia i nord flyter til Sentral-Böhmen.
Jizeras kilde er i Jizerské hory på den sørøstlige skråningen av fjellet Smrk. Etter noen kilometer kommer Jizerka (Lille Jizera) fra høyre, hvis kilder er i myren Tetřeví louka sørøst for Smědava. Jizerka renner øst for Bukovec inn i Jizera, som deretter passerer gjennom Ještěd-Kozákov-fjellene og etter 164 km munner ut i Elben ved Lázně Toušeň.
| Jizera (tysk: Iser, polsk: Izera) er en høyre sideelv til Elben som fra grensen mellom Polen og Tsjekkia i nord flyter til Sentral-Böhmen.
Jizeras kilde er i Jizerské hory på den sørøstlige skråningen av fjellet Smrk. Etter noen kilometer kommer Jizerka (Lille Jizera) fra høyre, hvis kilder er i myren Tetřeví louka sørøst for Smědava. Jizerka renner øst for Bukovec inn i Jizera, som deretter passerer gjennom Ještěd-Kozákov-fjellene og etter 164 km munner ut i Elben ved Lázně Toušeň.
== Etymologi ==
Navnet Jizera er av indoeuropeisk opprinnelse som ble tatt opp i keltisk, og som betyr noe slikt som «den rasende, den kraftige, den raske» Ordet er avledet fra det indoeuropeiske ordet *isərós i betydningen «heftig, rask, energisk», noe som tilsvarer sanskrit isiráh med samme definisjon. Tilsvarende betydning finnes for elven Isar i Tyskland og Isère i Frankrike. Også i andre ikke-keltiske områder finnes tilsvarende navn, eksempelvis elvene Istra i Møre og Romsdal og Istra i Russland, så den vanligste hypotesen for tiden er at navnet har en videre indoeuropesk opprinnelse hvor es- eller is- kan bety «strømmende vann». Se flere elver med samme språkopprinnelse under Eisack.
== Landsbyer langs Jizera ==
Semily (Semil)
Turnov (Turnau)
Mnichovo Hradiště (Münchengrätz)
Bakov nad Jizerou (Bakow an der Iser)
Mladá Boleslav (Jung-Bunzlau)
Jablonec nad Jizerou (Jablonetz)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jizera (river) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Izera | 199,595 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Balbir_Singh_(f%C3%B8dt_1924) | 2023-02-04 | Balbir Singh (født 1924) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for India under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Deltakere for India under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Deltakere for India under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Dødsfall 25. mai', 'Kategori:Dødsfall i 2020', 'Kategori:Fødsler 10. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1924', 'Kategori:Indiske landhockeyspillere', 'Kategori:Landhockeyspillere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Landhockeyspillere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Landhockeyspillere under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i landhockey', 'Kategori:Olympiske mestere for India', 'Kategori:Personer fra Jalandhar District i Punjab', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Balbir Singh sr. (født 10. oktober 1924 i Haripur Khalsa i Punjab i Britisk India, død 25. mai 2020 i Mohali) var en indisk landhockeyspiller som deltok i flere olympiske leker, 1948 i London, 1952 i Helsingfors, 1956 i Melbourne.
Singh ble olympisk mester i landhockey under OL 1948 i London. Han var med på det indiske laget som vant landhockeyturneringen. Det var 13 lag med i turneringen og India vant sine tre kamper i gruppespillet med sammenlagt 19-1. I semifinalen slo de Nederland 2-1 og i finalen Storbritannia 4-0.
Fire år senere, under OL 1952 i Helsingfors, vant han sin andre olympiske gullmedalje i landhockey. India vant semifinalen 3-1 over Storbritannia og i finalen beseiret de Nederland 6-1.
Singh vant sin tredje olympiske gullmedalje under sommer-OL 1956 i Melbourne. Etter å ha vunnet semifinalen 1-0 over Tyskland vant India finalen over Pakistan 1-0.
Han ble hedret med den indiske offisielle sivile utmerkelse Padma Shri for sin innsats.
| Balbir Singh sr. (født 10. oktober 1924 i Haripur Khalsa i Punjab i Britisk India, død 25. mai 2020 i Mohali) var en indisk landhockeyspiller som deltok i flere olympiske leker, 1948 i London, 1952 i Helsingfors, 1956 i Melbourne.
Singh ble olympisk mester i landhockey under OL 1948 i London. Han var med på det indiske laget som vant landhockeyturneringen. Det var 13 lag med i turneringen og India vant sine tre kamper i gruppespillet med sammenlagt 19-1. I semifinalen slo de Nederland 2-1 og i finalen Storbritannia 4-0.
Fire år senere, under OL 1952 i Helsingfors, vant han sin andre olympiske gullmedalje i landhockey. India vant semifinalen 3-1 over Storbritannia og i finalen beseiret de Nederland 6-1.
Singh vant sin tredje olympiske gullmedalje under sommer-OL 1956 i Melbourne. Etter å ha vunnet semifinalen 1-0 over Tyskland vant India finalen over Pakistan 1-0.
Han ble hedret med den indiske offisielle sivile utmerkelse Padma Shri for sin innsats.
== OL-medaljer ==
1948 London - Gull i landhockey India
1952 Helsingfors - Gull i landhockey India
1956 Melbourne - Gull i landhockey India
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Balbir Singh – Olympics.com
(en) Balbir Singh – Olympic.org
(en) Balbir Singh – Olympedia
(en) Balbir Singh – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Balbir Singh – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Balbir Singh – FIH | Balbir Singh sr. (født 10. | 199,596 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Randhir_Singh_Gentle | 2023-02-04 | Randhir Singh Gentle | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for India under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Deltakere for India under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Deltakere for India under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Dødsfall 25. september', 'Kategori:Dødsfall i 1981', 'Kategori:Fødsler 22. september', 'Kategori:Fødsler i 1922', 'Kategori:Indiske landhockeyspillere', 'Kategori:Landhockeyspillere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Landhockeyspillere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Landhockeyspillere under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1948', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1956', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i landhockey', 'Kategori:Olympiske mestere for India', 'Kategori:Personer fra Delhi', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Randhir Singh Gentle (født 22. september 1922, død 25. september 1981) var en indisk landhockeyspiller som deltok i flere olympiske leker, 1948 i London, 1952 i Helsingfors, 1956 i Melbourne.
Singh Gentle ble olympisk mester i landhockey under OL 1948 i London. Han var med på det indiske laget som vant landhockeyturneringen. Det var tretten lag med i turneringen og India vant sine tre kamper i gruppespillet med sammenlagt 19-1. I semifinalen slo de Nederland med 2-1 og i finalen Storbritannia med 4-0.
Fire år senere, under OL 1952 i Helsingfors, vant han sin andre olympiske gullmedalje i landhockey. India vant semifinalen med 3-1 over Storbritannia og i finalen beseiret de Nederland med 6-1.
Singh Gentle vant sin tredje olympiske gullmedalje under sommer-OL 1956 i Melbourne. Etter å ha vunnet semifinalen med 1-0 over Tyskland vant India finalen over Pakistan med 1-0.
| Randhir Singh Gentle (født 22. september 1922, død 25. september 1981) var en indisk landhockeyspiller som deltok i flere olympiske leker, 1948 i London, 1952 i Helsingfors, 1956 i Melbourne.
Singh Gentle ble olympisk mester i landhockey under OL 1948 i London. Han var med på det indiske laget som vant landhockeyturneringen. Det var tretten lag med i turneringen og India vant sine tre kamper i gruppespillet med sammenlagt 19-1. I semifinalen slo de Nederland med 2-1 og i finalen Storbritannia med 4-0.
Fire år senere, under OL 1952 i Helsingfors, vant han sin andre olympiske gullmedalje i landhockey. India vant semifinalen med 3-1 over Storbritannia og i finalen beseiret de Nederland med 6-1.
Singh Gentle vant sin tredje olympiske gullmedalje under sommer-OL 1956 i Melbourne. Etter å ha vunnet semifinalen med 1-0 over Tyskland vant India finalen over Pakistan med 1-0.
== OL-medaljer ==
1948 London - Gull i landhockey India
1952 Helsingfors - Gull i landhockey India
1956 Melbourne - Gull i landhockey India
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Randhir Singh Gentle – Olympedia
(en) Randhir Singh Gentle – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Randhir Singh Gentle – databaseOlympics.com (arkivert) | Randhir Singh Gentle (født 22. september 1922, død 25. | 199,597 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Bell_Witch | 2023-02-04 | The Bell Witch | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:EP-plater fra 1994', 'Kategori:Mercyful Fate-album'] | The Bell Witch er den andre EP-en til Mercyful Fate.
Albumet ble utgitt for å promotere gjenforeningen av bandet og det nye studioalbumet In the Shadows. Albumet ble utgitt i 1994 og har to spor fra gjenforeningsalbumet i tillegg til 4 konsertspor. EP-en ble utgitt på nytt i 2004 på Metal Blade Records.
| The Bell Witch er den andre EP-en til Mercyful Fate.
Albumet ble utgitt for å promotere gjenforeningen av bandet og det nye studioalbumet In the Shadows. Albumet ble utgitt i 1994 og har to spor fra gjenforeningsalbumet i tillegg til 4 konsertspor. EP-en ble utgitt på nytt i 2004 på Metal Blade Records.
== Sporliste ==
«The Bell Witch» – 4:34
«Is that You, Melissa» – 4:37
«Curse of the Pharaohs» – 4:24 |¹
«Egypt» – 4:53 |¹
«Come to the Sabbath» – 6:48 |¹
«Black Funeral» – 3:40 |¹|¹ Innspilt på konsert 8. oktober 1993 i Los Angeles, California.
== Personell ==
King Diamond – Vokal
Hank Shermann – Gitar
Michael Denner – Gitar
Timi «Grabber» Hansen – Bassgitar
Snowy Shaw – Slagverk
== Eksterne lenker ==
(en) The Bell Witch på Discogs
(en) The Bell Witch på MusicBrainz
(en) The Bell Witch på AllMusic | lenke | 199,598 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fra_ingenting_kommer_ingenting | 2023-02-04 | Fra ingenting kommer ingenting | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2013-12', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Filosofi i antikkens Hellas'] | Fra ingenting kommer ingenting er et uttrykk som blant annet benyttes av Lukrets, som skriver «de nihilo quoniam fieri nil posse videmus» («som vi ser, kommer det intet av intet.»)Det er også et filosofisk sammendrag av en tese fremsatt av Parmenides, som oftest uttrykt på latin: ex nihilo nihil fit. Det blir oftest brukt i fremstillingen av den gamle greske kosmologien, ikke bare slik den ble presentert hos Homer eller Hesiod, men også i praktisk talt alle filosofiske verdensbilder – det finnes intet tidsintervall der verden ikke eksisterer, ettersom ingenting kan skapes ex nihilo.
Det må her påpekes at de gamle grekerne også trodde at slik ingenting kunne komme fra ingenting, kunne heller ikke ting bli til intet; det ble bare omformet til noe annet. Vi kan spore denne idéen tilbake til Empedokles' læresetninger. I dag er nevnte læresetninger løst gruppert under prinsippene om at masse og energi er konstant.Det motsatte filosofiske standpunkt hva gjelder verdens tilblivelse kalles Creatio ex nihilo.
| Fra ingenting kommer ingenting er et uttrykk som blant annet benyttes av Lukrets, som skriver «de nihilo quoniam fieri nil posse videmus» («som vi ser, kommer det intet av intet.»)Det er også et filosofisk sammendrag av en tese fremsatt av Parmenides, som oftest uttrykt på latin: ex nihilo nihil fit. Det blir oftest brukt i fremstillingen av den gamle greske kosmologien, ikke bare slik den ble presentert hos Homer eller Hesiod, men også i praktisk talt alle filosofiske verdensbilder – det finnes intet tidsintervall der verden ikke eksisterer, ettersom ingenting kan skapes ex nihilo.
Det må her påpekes at de gamle grekerne også trodde at slik ingenting kunne komme fra ingenting, kunne heller ikke ting bli til intet; det ble bare omformet til noe annet. Vi kan spore denne idéen tilbake til Empedokles' læresetninger. I dag er nevnte læresetninger løst gruppert under prinsippene om at masse og energi er konstant.Det motsatte filosofiske standpunkt hva gjelder verdens tilblivelse kalles Creatio ex nihilo.
== Referanser == | Fra ingenting kommer ingenting er et uttrykk som blant annet benyttes av Lukrets, som skriver «de nihilo quoniam fieri nil posse videmus» («som vi ser, kommer det intet av intet.»)Lukrets: De rerum natura 2, 1287 | 199,599 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.