url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Arthur_McEvoy | 2023-02-04 | Arthur McEvoy | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Cricketspillere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 21. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1904', 'Kategori:Franske cricketspillere', 'Kategori:Fødsler 8. november', 'Kategori:Fødsler i 1868', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Arthur McEvoy (født 8. november 1868, død 21. juli 1904) var en fransk cricketspiller som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
McEvoy var med på det franske cricketlaget Union des Sociétés Françaises de Sports Athlétiques som tapte finalen til det britiske laget Devon & Somerset County Wanderers med 104-262, en finale som gikk over to dager. Cricket var med som en del av verdensutstillingen i Paris og det var først tolv år senere, i 1912 at International Olympic Committee besluttet at cricketkampen, det var kun en kamp som ble spilt, inngikk som en del av det olympiske programmet. Det er eneste gangen cricket har vært med som olympisk sport.
| Arthur McEvoy (født 8. november 1868, død 21. juli 1904) var en fransk cricketspiller som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
McEvoy var med på det franske cricketlaget Union des Sociétés Françaises de Sports Athlétiques som tapte finalen til det britiske laget Devon & Somerset County Wanderers med 104-262, en finale som gikk over to dager. Cricket var med som en del av verdensutstillingen i Paris og det var først tolv år senere, i 1912 at International Olympic Committee besluttet at cricketkampen, det var kun en kamp som ble spilt, inngikk som en del av det olympiske programmet. Det er eneste gangen cricket har vært med som olympisk sport.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Sølv i cricket, Frankrike
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Arthur McEvoy – Olympedia
(en) Arthur McEvoy – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Arthur McEvoy (født 8. november 1868, død 21. | 199,400 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_180_(Rogaland) | 2023-02-04 | Fylkesvei 180 (Rogaland) | ['Kategori:Tidligere veinummer i Rogaland'] | Fylkesvei 180 (Fv180) i Rogaland gikk mellom Voll og Langgata i Hå kommune. Veien var 1,4 km lang.
2019 ble veien del av fylkesvei 4332.
| Fylkesvei 180 (Fv180) i Rogaland gikk mellom Voll og Langgata i Hå kommune. Veien var 1,4 km lang.
2019 ble veien del av fylkesvei 4332.
== Kommuner og knutepunkter ==
Hå
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart | Fylkesvei 180 (Fv180) i Rogaland gikk mellom Voll og Langgata i Hå kommune. Veien var 1,4 km lang. | 199,401 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fr%C3%A4nkische_Saale | 2023-02-04 | Fränkische Saale | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Bayern', 'Kategori:Mains vassdragsområde', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Fränkische Saale er en elv i Bayern i Tyskland og en av sideelvene til Main fra høyre med en lengde på 136 kilometer. Den må ikke forveksles med den større elven Saale i Sachsen, som er en sideelv til Elben.
Fränkische Saale renner gjennom Bad Königshofen, Bad Neustadt, Bad Kissingen og Hammelburg før den munner ut i Main ved Gemünden am Main. Elven har sitt utspring i fjellene Rhön i landkreis Rhön-Grabfeld. To ulike steder blir hevdet som kilden til Saale. Den første er Alsleben (Fränkische Saale Quelle) og den andre er mellom Sternberg og Obereßfeld ( Saale Quelle). Kilden øst for Alsleben er en stor kilde, mens en tredje av mulige kilder er Brennhausen.
| Fränkische Saale er en elv i Bayern i Tyskland og en av sideelvene til Main fra høyre med en lengde på 136 kilometer. Den må ikke forveksles med den større elven Saale i Sachsen, som er en sideelv til Elben.
Fränkische Saale renner gjennom Bad Königshofen, Bad Neustadt, Bad Kissingen og Hammelburg før den munner ut i Main ved Gemünden am Main. Elven har sitt utspring i fjellene Rhön i landkreis Rhön-Grabfeld. To ulike steder blir hevdet som kilden til Saale. Den første er Alsleben (Fränkische Saale Quelle) og den andre er mellom Sternberg og Obereßfeld ( Saale Quelle). Kilden øst for Alsleben er en stor kilde, mens en tredje av mulige kilder er Brennhausen.
== Litteratur ==
Rhönklub e.V. Durch die Rhön. Verlag Parzeller, Fulda 2001, ISBN 3-7900-0327-1 | Fränkische Saale er en elv i Bayern i Tyskland og en av sideelvene til Main fra høyre med en lengde på 136 kilometer. Den må ikke forveksles med den større elven Saale i Sachsen, som er en sideelv til Elben. | 199,402 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henry_Terry | 2023-02-04 | Henry Terry | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Cricketspillere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 27. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1952', 'Kategori:Franske cricketspillere', 'Kategori:Fødsler 27. mai', 'Kategori:Fødsler i 1868', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra London'] | Henry Terry (født 27. mai 1869, død 27. juli 1952) var en fransk cricketspiller som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris
Terry var med på det franske cricketlaget Union des Sociétés Françaises de Sports Athlétiques som tapte finalen til det britiske laget Devon & Somerset County Wanderers med 104-262, en finale som gikk over to dager. Cricket var med som en del av verdensutstillingen i Paris og det var først tolv år senere, i 1912 at International Olympic Committee besluttet at cricketkampen, det var kun en kamp som ble spilt, inngikk som en del av det olympiske programmet. Det er eneste gangen cricket har vært med som olympisk sport.
| Henry Terry (født 27. mai 1869, død 27. juli 1952) var en fransk cricketspiller som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris
Terry var med på det franske cricketlaget Union des Sociétés Françaises de Sports Athlétiques som tapte finalen til det britiske laget Devon & Somerset County Wanderers med 104-262, en finale som gikk over to dager. Cricket var med som en del av verdensutstillingen i Paris og det var først tolv år senere, i 1912 at International Olympic Committee besluttet at cricketkampen, det var kun en kamp som ble spilt, inngikk som en del av det olympiske programmet. Det er eneste gangen cricket har vært med som olympisk sport.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Sølv i cricket, FRA
== Eksterne lenker ==
(en) Henry Terry – Olympics.com
(en) Henry Terry – Olympic.org
(en) Henry Terry – Olympedia
(en) Henry Terry – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Henry Terry – databaseOlympics.com (arkivert) | Henry Terry (født 27. mai 1869, død 27. | 199,403 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Philip_Tomalin | 2023-02-04 | Philip Tomalin | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Cricketspillere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 12. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1940', 'Kategori:Franske cricketspillere', 'Kategori:Fødsler 10. april', 'Kategori:Fødsler i 1858', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn'] | Philip Tomalin var en fransk cricketspiller som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris
Tomalin var lagkaptein på det franske cricketlaget Union des Sociétés Françaises de Sports Athlétiques som tapte finalen til det britiske laget Devon & Somerset County Wanderers med 104-262, en finale som gikk over to dager. Cricket var med som en del av verdensutstillingen i Paris og det var først tolv år senere, i 1912 at International Olympic Committee besluttet at cricketkampen, det var kun en kamp som ble spilt, inngikk som en del av det olympiske programmet. Det er eneste gangen cricket har vært med som olympisk sport.
| Philip Tomalin var en fransk cricketspiller som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris
Tomalin var lagkaptein på det franske cricketlaget Union des Sociétés Françaises de Sports Athlétiques som tapte finalen til det britiske laget Devon & Somerset County Wanderers med 104-262, en finale som gikk over to dager. Cricket var med som en del av verdensutstillingen i Paris og det var først tolv år senere, i 1912 at International Olympic Committee besluttet at cricketkampen, det var kun en kamp som ble spilt, inngikk som en del av det olympiske programmet. Det er eneste gangen cricket har vært med som olympisk sport.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Sølv i cricket, FRA
== Eksterne lenker ==
(en) Philip Tomalin – Olympics.com
(en) Philip Tomalin – Olympic.org
(en) Philip Tomalin – Olympedia
(en) Philip Tomalin – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Philip Tomalin var en fransk cricketspiller som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris | 199,404 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_4340 | 2023-02-04 | Fylkesvei 4340 | ['Kategori:Fylkesveier i Rogaland', 'Kategori:Veier i Hå'] | Fylkesvei 4340 går mellom Ævestad og Håland i Hå kommune.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 132.
| Fylkesvei 4340 går mellom Ævestad og Håland i Hå kommune.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 132.
== Kommuner og knutepunkter ==
HåSør-Tjemsland
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv4340
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger | Fylkesvei 4340 går mellom Ævestad og Håland i Hå kommune. | 199,405 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anna_L%C3%B6wenstein | 2023-02-04 | Anna Löwenstein | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske forfattere', 'Kategori:Engelskspråklige forfattere', 'Kategori:Esperantister', 'Kategori:Esperantospråklige forfattere', 'Kategori:Fødsler 8. mars', 'Kategori:Fødsler i 1951', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Anna Löwenstein (født 1951 i Storbritannia) er en internasjonalt kjent esperantist. Hun arbeidet for Det internasjonale esperantoforbund (UEA) fra 1977 til 1981. Under navnet Anna Brennan var hun grunnlegger og redaktør for tidsskriftet Sekso kaj egaleco 1979–1988, og redaktør for den lette delen av Kontakto 1983–1986. Hun har skrevet noe faglitteratur, og to romaner. Den mest kjente er The Stone City, som først ble utgitt på engelsk, og deretter på esperanto. Hun har skrevet utallige artikler, og hun oversetter også.
Hun er gift med Renato Corsetti, tidligere president for World Esperanto Association. Hun er medlem av Esperantoakademiet. I 2019 ble hun kåret til «Årets esperantist»
| Anna Löwenstein (født 1951 i Storbritannia) er en internasjonalt kjent esperantist. Hun arbeidet for Det internasjonale esperantoforbund (UEA) fra 1977 til 1981. Under navnet Anna Brennan var hun grunnlegger og redaktør for tidsskriftet Sekso kaj egaleco 1979–1988, og redaktør for den lette delen av Kontakto 1983–1986. Hun har skrevet noe faglitteratur, og to romaner. Den mest kjente er The Stone City, som først ble utgitt på engelsk, og deretter på esperanto. Hun har skrevet utallige artikler, og hun oversetter også.
Hun er gift med Renato Corsetti, tidligere president for World Esperanto Association. Hun er medlem av Esperantoakademiet. I 2019 ble hun kåret til «Årets esperantist»
== Referanser == | Anna Löwenstein (født 1951 i Storbritannia) er en internasjonalt kjent esperantist. Hun arbeidet for Det internasjonale esperantoforbund (UEA) fra 1977 til 1981. | 199,406 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ormhaugfossen_kraftverk | 2023-02-04 | Ormhaugfossen kraftverk | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:2008 i Norge', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Røros', 'Kategori:Glommavassdraget', 'Kategori:Kraftverk etablert i 2008', 'Kategori:Røros Elektrisitetsverk AS', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Småkraftverk i Trøndelag'] | Ormhaugfossen kraftverk er et vannkraftverk i elva Glåma i Røros kommune i Trøndelag.
Fallhøyden som utnyttes er 5,5 meter.
Det har en installert effekt på 1,2 MW og en årsproduksjon på 7,3 GWh.
Kraftverket eies og drives av Ren Røros Strøm. Kraftverket har en skråstilt rørturbin som er dimensjonert for en maksimal vannføring på 28,5 m³/s. Kraftstasjonen ligger ved fylkesvei 30, ca. 7 km nord for Røros.
Det var tidligere et mindre kraftverk på stedet som leverte lavspent elektrisitet til bygda Nyplassen. Det var ca. 40 abonnenter knyttet til verket som var i drift fra 1914 til 1956. Den gangen var effekten 141 hk og fallhøyden 3,5 meter. Gamle Ormhaugfossen kraftverk ble nedlagt da bygda ble knyttet til strømnettet fra Kuråsfossen kraftverk i 1956.
| Ormhaugfossen kraftverk er et vannkraftverk i elva Glåma i Røros kommune i Trøndelag.
Fallhøyden som utnyttes er 5,5 meter.
Det har en installert effekt på 1,2 MW og en årsproduksjon på 7,3 GWh.
Kraftverket eies og drives av Ren Røros Strøm. Kraftverket har en skråstilt rørturbin som er dimensjonert for en maksimal vannføring på 28,5 m³/s. Kraftstasjonen ligger ved fylkesvei 30, ca. 7 km nord for Røros.
Det var tidligere et mindre kraftverk på stedet som leverte lavspent elektrisitet til bygda Nyplassen. Det var ca. 40 abonnenter knyttet til verket som var i drift fra 1914 til 1956. Den gangen var effekten 141 hk og fallhøyden 3,5 meter. Gamle Ormhaugfossen kraftverk ble nedlagt da bygda ble knyttet til strømnettet fra Kuråsfossen kraftverk i 1956.
== Referanser ==
== Kilder ==
«NVE Atlas». Utbygd vannkraft. Norges vassdrags- og energidirektorat
NVE vannkraftdatabase
Røros E-verk | Ormhaugfossen kraftverk er et vannkraftverk i elva Glåma i Røros kommune i Trøndelag. | 199,407 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fuhse | 2023-02-04 | Fuhse | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Elver i Niedersachsen', 'Kategori:Wesers vassdragsområde'] | Fuhse er en elv i Niedersachsen i Tyskland og en av sideelvene til Aller fra venstre med en lengde på 98 kilometer. Navnet ble stavet Fuse på kart fra 1800-tallet og tidligere, og man mener at det kommer fra det antikke navnet Fosa etter den germanske stammen Fosi (eller omvendt).
Elven har sitt utspring på vestsiden av Oderwald, ved foten av Harz mellom Bad Harzburg og Wolfenbüttel. Kilden ligger i kommunen Flöthe nær Schladen, og herfra renner Fuhse vestover mot Salzgitter. Elven snur nordover og renner gjennom Peine, Dollbergen og Uetze til Celle hvor den munner ut i Aller. Den viktigste sideelven til Fuhse er Erse, som munner ut i Fuhse ved Uetze. | Fuhse er en elv i Niedersachsen i Tyskland og en av sideelvene til Aller fra venstre med en lengde på 98 kilometer. Navnet ble stavet Fuse på kart fra 1800-tallet og tidligere, og man mener at det kommer fra det antikke navnet Fosa etter den germanske stammen Fosi (eller omvendt).
Elven har sitt utspring på vestsiden av Oderwald, ved foten av Harz mellom Bad Harzburg og Wolfenbüttel. Kilden ligger i kommunen Flöthe nær Schladen, og herfra renner Fuhse vestover mot Salzgitter. Elven snur nordover og renner gjennom Peine, Dollbergen og Uetze til Celle hvor den munner ut i Aller. Den viktigste sideelven til Fuhse er Erse, som munner ut i Fuhse ved Uetze. | Fuhse er en elv i Niedersachsen i Tyskland og en av sideelvene til Aller fra venstre med en lengde på 98 kilometer. Navnet ble stavet Fuse på kart fra 1800-tallet og tidligere, og man mener at det kommer fra det antikke navnet Fosa etter den germanske stammen Fosi (eller omvendt). | 199,408 |
https://no.wikipedia.org/wiki/James_Marsden | 2023-02-04 | James Marsden | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 18. september', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Payne County i Oklahoma', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA'] | James Paul Marsden (født 18. september 1973 i Stillwater i Oklahoma) er en amerikansk skuespiller og tidligere modell for Versace.
James Marsden spilte rollen som Cyclops i X-Men-filmene, og har også hatt roller i filmer som Superman Returns, Sex Drive, Hairspray, Eventyr i New York og 27 Dresses.
| James Paul Marsden (født 18. september 1973 i Stillwater i Oklahoma) er en amerikansk skuespiller og tidligere modell for Versace.
James Marsden spilte rollen som Cyclops i X-Men-filmene, og har også hatt roller i filmer som Superman Returns, Sex Drive, Hairspray, Eventyr i New York og 27 Dresses.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) James Marsden på Internet Movie Database
(sv) James Marsden i Svensk Filmdatabas
(da) James Marsden på Filmdatabasen
(da) James Marsden på Scope
(fr) James Marsden på Allociné
(en) James Marsden på AllMovie
(en) James Marsden hos Turner Classic Movies
(en) James Marsden hos Rotten Tomatoes
(en) James Marsden hos The Movie Database
(en) James Marsden hos Behind The Voice Actors | James Paul Marsden (født 18. september 1973 i Stillwater i Oklahoma) er en amerikansk skuespiller og tidligere modell for Versace. | 199,409 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henri_Masson | 2023-02-04 | Henri Masson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 17. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1963', 'Kategori:Fektere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Franske fektere', 'Kategori:Fødsler 17. januar', 'Kategori:Fødsler i 1872', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i fekting', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Frankrike', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Henri Masson (født 17. januar 1872, død 17. januar 1963) var en fransk fekter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Masson kom på andreplass i fekting med florett under OL 1900 i Paris. Landsmannen Émile Coste vant konkurransen og ble olympisk mester.
| Henri Masson (født 17. januar 1872, død 17. januar 1963) var en fransk fekter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Masson kom på andreplass i fekting med florett under OL 1900 i Paris. Landsmannen Émile Coste vant konkurransen og ble olympisk mester.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Sølv i fekting, florett
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Henri Masson – Olympedia
(en) Henri Masson – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Henri Masson – databaseOlympics.com (arkivert) | Henri Masson (født 17. januar 1872, død 17. | 199,410 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jacques_Boulenger | 2023-02-04 | Jacques Boulenger | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall i 1932', 'Kategori:Fektere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Franske fektere', 'Kategori:Franske forfattere', 'Kategori:Fødsler i 1873', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Frankrike', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i fekting', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Marcel Jacques Boulenger (9. mai 1873 – 21. mai 1932) var en fransk forfatter og olympisk fekter.
| Marcel Jacques Boulenger (9. mai 1873 – 21. mai 1932) var en fransk forfatter og olympisk fekter.
== Forfatter ==
Som forfatter er mest kjent for sine pastisjeer og «selvbiografier» til fiktive personer. Den mest kjente av disse selvbiografiene er Souvenirs du marquis de Floranges (1811-1834).
== Fekter ==
Han var rundt århundreskiftet også fekter, og deltok i de olympiske leker 1900 i Paris. Boulenger kom på tredjeplass i fekting med florett under OL 1900 i Paris. Landsmannen Émile Coste vant konkurransen og ble olympisk mester foran Henri Masson.
== Bibliografi ==
La Femme baroque. Hippolyte l'admirable. L'Amour à Moret (1898)
Le Page, roman (1899)
Couplées, roman (1901)
La Croix de Malte, roman (1901)
Quarante Escrimeurs (1903)
Au pays de Sylvie (1904)
L'Amazone blessée, roman (1906)
La Querelle de l'orthographe (1906)
Lettres de Chantilly (1907)
Nos Elégances (1908)
Les Doigts de fée (1909)
Le Pavé du roi (1910)
Mes Relations (1911)
Introduction à la vie comme-il-faut (1912)
Le Marché aux fleurs (1912)
Les Œufs, pastiche de Charles Perrault (1912)
Cours de vie parisienne à l'usage des étrangers (1913)
Apologie du duel (1914) PDF
Le plus rare volcelest du monde (1914)
Le Fourbe, roman (1914)
Le Cœur au loin (1916)
Sur un tambour (1916)
Charlotte en guerre ou le Front de Paris (1917)
Écrit le soir (1917)
La Belle et la bête (1919)
Réponse à Gabriele d'Annunzio (1919)
Les Trois grâces. Suivies de Mensonge (1919)
Chez Gabriele d'Annunzio (1921)
Marguerite, roman (1921)
Les Quatre Saisons (1921)
Les Aventures d'un dandy (1922)
Nouvelles lettres de Chantilly (1922)
Souvenirs du marquis de Floranges (1811-1834) (1923)
Le Duc de Morny, prince français (1925)
Éloge du snobisme (1926)
Le Gros Garçon (1926)
Mœurs du jour. Les Personnes distinguées (1926)
L'Attentat d'Orsini (1927)
Le Beau Mariage France-Italie (1927)
C'est donc sérieux ? (1928)
Prométhée sous les aigles (1928)
Les Scrupules d'Ildeverte (1928)
Mazarin soutien de l'État (1929)
La Païva (1930)
Quand j'avais une épée (1930)
Nicolas Fouquet (1933)
Opinions choisies (udatert)
Le Vicomte, roman (udatert)
=== Nyutgivelser ===
Le plus rare volcelest du monde, nouvelle éditée et préfacée par Didier Dantal, Éditions Horarius & Cie, Chantilly, mai 2010.
Apologie du duel, Éditions du Bretteur, coll. «Les Incongrus», 2011.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Bronse i fekting, florett
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jacques Boulenger – Olympedia
(en) Jacques Boulenger – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Jacques Boulenger – databaseOlympics.com (arkivert) | | fsted = Paris | 199,411 |
https://no.wikipedia.org/wiki/VVV-Venlo | 2023-02-04 | VVV-Venlo | ['Kategori:1900-årene i Nederland', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1903', 'Kategori:Fotballag i Nederland'] | Venlose Voetbal Vereniging Venlo, forkortet som VVV-Venlo, er en nederlandsk fotballklubb fra byen Venlo i provinsen Limburg. Klubben ble etablert i 1903 og spiller sine hjemmekamper på De Koel.
Etter 2006/2007-sesongen rykket klubben opp til Æresdivisjonen etter å ha slått RKC Waalwijk i kvalifiseringskampene. Klubben endte i 2007/2008-sesongen på nest sisteplass og rykket ned igjen til Eerste Divisie, som de vant 2008/2009-sesongen og dermed rykket opp igjen. Etter fire sesonger i Eredivisie rykket de igjen ned i 2012/2013-sesongen, og de spilte fire sesonger i Eerste Divisie før de vant i 2016/2017 og sikret et nytt opprykk.
| Venlose Voetbal Vereniging Venlo, forkortet som VVV-Venlo, er en nederlandsk fotballklubb fra byen Venlo i provinsen Limburg. Klubben ble etablert i 1903 og spiller sine hjemmekamper på De Koel.
Etter 2006/2007-sesongen rykket klubben opp til Æresdivisjonen etter å ha slått RKC Waalwijk i kvalifiseringskampene. Klubben endte i 2007/2008-sesongen på nest sisteplass og rykket ned igjen til Eerste Divisie, som de vant 2008/2009-sesongen og dermed rykket opp igjen. Etter fire sesonger i Eredivisie rykket de igjen ned i 2012/2013-sesongen, og de spilte fire sesonger i Eerste Divisie før de vant i 2016/2017 og sikret et nytt opprykk.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nl) Offisielt nettsted
(en) VVV-Venlo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Rick Kruys| | 199,412 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fulda_(elv) | 2023-02-04 | Fulda (elv) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Hessen', 'Kategori:Kassel', 'Kategori:Landkreis Kassel', 'Kategori:Schwalm-Eder-Kreis', 'Kategori:Wesers vassdragsområde'] | Fulda er en elv i Hessen i Tyskland og en av kildeelvene til Weser (hvor den andre er Werra). Fulda har en lengde på 218 kilometer og har sitt utspring ved Wasserkuppe i fjellene Rhön. Herfra renner den nordøstover gjennom fjellene Knüllgebirge i vest og Seulingswald i øst før den ved Bebra skifter retning til nordvest.
Etter at den møter elven Eder renner den rett nord helt til Kassel før den skifter retning mot nordøst, med skogen Kaufunger øst og begynnelsen av skogen Rheinhards mot nordvest. Den møter til slutt Werra nær Hann. Münden, hvor de sammen danner elva Weser.
| Fulda er en elv i Hessen i Tyskland og en av kildeelvene til Weser (hvor den andre er Werra). Fulda har en lengde på 218 kilometer og har sitt utspring ved Wasserkuppe i fjellene Rhön. Herfra renner den nordøstover gjennom fjellene Knüllgebirge i vest og Seulingswald i øst før den ved Bebra skifter retning til nordvest.
Etter at den møter elven Eder renner den rett nord helt til Kassel før den skifter retning mot nordøst, med skogen Kaufunger øst og begynnelsen av skogen Rheinhards mot nordvest. Den møter til slutt Werra nær Hann. Münden, hvor de sammen danner elva Weser.
== Byer langs Fulda ==
Gersfeld
Fulda
Bad Hersfeld
Rotenburg
Melsungen
Kassel
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Fulda (river) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Fulda (river) – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Fulda er en elv i Hessen i Tyskland og en av kildeelvene til Weser (hvor den andre er Werra). Fulda har en lengde på 218 kilometer og har sitt utspring ved Wasserkuppe i fjellene Rhön. | 199,413 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alphonse_Kirchhoffer | 2023-02-04 | Alphonse Kirchhoffer | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 30. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1913', 'Kategori:Fektere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Franske fektere', 'Kategori:Fødsler 19. desember', 'Kategori:Fødsler i 1873', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i fekting', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Alphonse Kirchhoffer (født 19. desember 1873, død 30. juni 1913) var en fransk fekter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Kirchhoffer kom på andreplass i fekting med florett for fektmestere under OL 1900 i Paris. Han tapte finalen til landsmannen Lucien Mérignac som vant konkurransen og ble olympisk mester.
| Alphonse Kirchhoffer (født 19. desember 1873, død 30. juni 1913) var en fransk fekter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Kirchhoffer kom på andreplass i fekting med florett for fektmestere under OL 1900 i Paris. Han tapte finalen til landsmannen Lucien Mérignac som vant konkurransen og ble olympisk mester.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Sølv i fekting, florett for fektmestere
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Alphonse Kirchhoffer – Olympedia
(en) Alphonse Kirchhoffer – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Alphonse Kirchhoffer – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Alphonse Kirchhoffer – TheSports.org | Alphonse Kirchhoffer (født 19. desember 1873, død 30. | 199,414 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Return_of_the_Vampire | 2023-02-04 | Return of the Vampire | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Mercyful Fate-album', 'Kategori:Roadrunner Records-album', 'Kategori:Samlealbum fra 1992'] | Return Of The Vampire er et samlealbum fra Mercyful Fate.
Albumet er en samling av demospor innspilt før den første offisielle utgivelsen Mercyful Fate i 1982. Albumet ble utgitt i 1992 av Roadrunner Records.
| Return Of The Vampire er et samlealbum fra Mercyful Fate.
Albumet er en samling av demospor innspilt før den første offisielle utgivelsen Mercyful Fate i 1982. Albumet ble utgitt i 1992 av Roadrunner Records.
== Sporliste ==
«Burning the Cross» (B. Petersen) – 8:49
«Curse of the Pharaohs» – 4:27
«Return of the Vampire» – 4:50
«On a Night of Full Moon» – 6:40
«A Corpse without Soul» – 8:11
«Death Kiss» – 5:53
«Leave My Soul Alone» – 3:21
«M.D.A.» – 4:20
«You Asked for It» – 4:13
== Personell ==
King Diamond – Vokal
Hank Shermann – Bassgitar på «You Asked for It», Gitar
Michael Denner – Gitar
Timi Hansen – Bassgitar
Kim Ruzz – Slagverk
Carsten Van Der Volsing – Gitar
B. Petersen – Gitar
== Eksterne lenker ==
(en) Return of the Vampire på Discogs
(en) Return of the Vampire på MusicBrainz
(en) Return of the Vampire på AllMusic | Return Of The Vampire er et samlealbum fra Mercyful Fate. | 199,415 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jean-Baptiste_Mimiague | 2023-02-04 | Jean-Baptiste Mimiague | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 6. august', 'Kategori:Dødsfall i 1929', 'Kategori:Fektere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Franske fektere', 'Kategori:Fødsler 3. februar', 'Kategori:Fødsler i 1871', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i fekting', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jean-Baptiste Mimiague (født 3. februar 1871, død 6. august 1929) var en fransk fekter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Mimiague kom på tredjeplass i fekting med florett for fektmestere under OL 1900 i Paris. Landsmannen Lucien Mérignac vant konkurransen og ble olympisk mester foran Alphonse Kirchhoffer.
| Jean-Baptiste Mimiague (født 3. februar 1871, død 6. august 1929) var en fransk fekter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Mimiague kom på tredjeplass i fekting med florett for fektmestere under OL 1900 i Paris. Landsmannen Lucien Mérignac vant konkurransen og ble olympisk mester foran Alphonse Kirchhoffer.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Bronse i fekting, florett for fektmestere
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jean-Baptiste Mimiague – Olympedia
(en) Jean-Baptiste Mimiague – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Jean-Baptiste Mimiague – databaseOlympics.com (arkivert) | Jean-Baptiste Mimiague (født 3. februar 1871, død 6. | 199,416 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_149_(Rogaland) | 2023-02-04 | Fylkesvei 149 (Rogaland) | ['Kategori:Tidligere veinummer i Rogaland'] | Fylkesvei 149 (Fv149) i Rogaland gikk mellom Tjemsland og Elgane i Hå kommune. Veien var 3,4 km lang.
2019 ble veien del av fylkesvei 4356.
| Fylkesvei 149 (Fv149) i Rogaland gikk mellom Tjemsland og Elgane i Hå kommune. Veien var 3,4 km lang.
2019 ble veien del av fylkesvei 4356.
== Kommuner og knutepunkter ==
Hå
Fv147Fylkesvei 147 Tjemsland
Fv147Fylkesvei 147 Elgane
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart | Fylkesvei 149 (Fv149) i Rogaland gikk mellom Tjemsland og Elgane i Hå kommune. Veien var 3,4 km lang. | 199,417 |
https://no.wikipedia.org/wiki/RS_48_%C2%ABGustav_B._Bull%C2%BB | 2023-02-04 | RS 48 «Gustav B. Bull» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske redningsskøyter', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1939'] | RS «Gustav B. Bull» (RS 48) er en tidligere redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet i 1939. Den var den ellevte av i alt fjorten skøyter i Bjarne Aas klassen som ble bygd for Redningsselskapet. Fartøyet er oppkalt etter skipsreder Gustav B. Bull.
Frem til 1975 var «Gustav B. Bull» i tjeneste som redningsskøyte og berget 28 personer fra «den visse død», 9 fartøyer fra totalforlis og ga assistanse til totalt 571 fartøy.
| RS «Gustav B. Bull» (RS 48) er en tidligere redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet i 1939. Den var den ellevte av i alt fjorten skøyter i Bjarne Aas klassen som ble bygd for Redningsselskapet. Fartøyet er oppkalt etter skipsreder Gustav B. Bull.
Frem til 1975 var «Gustav B. Bull» i tjeneste som redningsskøyte og berget 28 personer fra «den visse død», 9 fartøyer fra totalforlis og ga assistanse til totalt 571 fartøy.
== Referanser == | RS «Gustav B. Bull» (RS 48) er en tidligere redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet i 1939. | 199,418 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Louis_Perr%C3%A9e | 2023-02-04 | Louis Perrée | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 1. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1924', 'Kategori:Fektere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Franske fektere', 'Kategori:Fødsler 25. mars', 'Kategori:Fødsler i 1871', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i fekting', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Louis Perrée(født 25. mars 1871, død 1. mars 1924) var en fransk fekter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Perrée kom på andreplass i fekting med kårde under OL 1900 i Paris. Han tapte finalen til Ramón Fonst vant konkurransen og ble olympisk mester. Det var 109 fektere fra ni nasjoner som deltok i konkurransen.
| Louis Perrée(født 25. mars 1871, død 1. mars 1924) var en fransk fekter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Perrée kom på andreplass i fekting med kårde under OL 1900 i Paris. Han tapte finalen til Ramón Fonst vant konkurransen og ble olympisk mester. Det var 109 fektere fra ni nasjoner som deltok i konkurransen.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Bronse i fekting, kårde
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Louis Perrée – Olympedia
(en) Louis Perrée – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Louis Perrée – databaseOlympics.com (arkivert) | Louis Perrée(født 25. mars 1871, død 1. | 199,419 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_4364 | 2023-02-04 | Fylkesvei 4364 | ['Kategori:Fylkesveier i Rogaland', 'Kategori:Veier i Hå'] | Fylkesvei 4364 går mellom Dysjalandsvegen og Ånestadvegen på Varhaug i Hå kommune. Veien er 625 meter lang.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 178.
| Fylkesvei 4364 går mellom Dysjalandsvegen og Ånestadvegen på Varhaug i Hå kommune. Veien er 625 meter lang.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 178.
== Kommuner og knutepunkter ==
Hå
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv4364
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger | Fylkesvei 4364 går mellom Dysjalandsvegen og Ånestadvegen på Varhaug i Hå kommune. Veien er 625 meter lang. | 199,420 |
https://no.wikipedia.org/wiki/RS_49_%C2%ABWillie_Wilhelmsen%C2%BB | 2023-02-04 | RS 49 «Willie Wilhelmsen» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske redningsskøyter', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1939'] | RS «Willie Wilhelmsen» (RS 49) er en tidligere redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet av K. Christensen & Co. i Risør i 1939. Den var den tolvte av i alt fjorten skøyter i Bjarne Aas klassen som ble bygd for Redningsselskapet.
Skøyta er oppkalt etter skipsreder Willie Wilhelmsen fra Tønsberg som døde i 1938.
Den mest kjente redningsaksjonen «Willie Wilhelmsen» har deltatt i, er bergingen av 43 mann fra lasteskipet «MILOS» i 1943 under et forrykende uvær sør for Kristiansund. Fremdeles regnes denne redningsaksjonen som den dristigste og farligste redningsaksjonen i Redningsselskapets historie. For denne bragden truet tyskerne med at skipper John Bakken og hans dyktige mannskap ville bli skutt, siden de nektet å motta hedersbevisinger fra okkupasjonsmakten.
Frem til 1972 var «Willie Wilhelmsen» i tjeneste som redningsskøyte og berget 83 personer fra «den visse død», 13 fartøyer fra totalforlis og gitt assistanse til totalt 741 fartøy.
Idag er fartøyet stasjonert i Trondheim og tjener som charterbåt og skoleskip.
| RS «Willie Wilhelmsen» (RS 49) er en tidligere redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet av K. Christensen & Co. i Risør i 1939. Den var den tolvte av i alt fjorten skøyter i Bjarne Aas klassen som ble bygd for Redningsselskapet.
Skøyta er oppkalt etter skipsreder Willie Wilhelmsen fra Tønsberg som døde i 1938.
Den mest kjente redningsaksjonen «Willie Wilhelmsen» har deltatt i, er bergingen av 43 mann fra lasteskipet «MILOS» i 1943 under et forrykende uvær sør for Kristiansund. Fremdeles regnes denne redningsaksjonen som den dristigste og farligste redningsaksjonen i Redningsselskapets historie. For denne bragden truet tyskerne med at skipper John Bakken og hans dyktige mannskap ville bli skutt, siden de nektet å motta hedersbevisinger fra okkupasjonsmakten.
Frem til 1972 var «Willie Wilhelmsen» i tjeneste som redningsskøyte og berget 83 personer fra «den visse død», 13 fartøyer fra totalforlis og gitt assistanse til totalt 741 fartøy.
Idag er fartøyet stasjonert i Trondheim og tjener som charterbåt og skoleskip.
== Se også ==
Liste over norske redningsskøyter
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Bilde av fartøyet
Artikkel om forliset av «Brenning»
Trøndelag Turbåtselskap AS Arkivert 31. desember 2018 hos Wayback Machine. | | navn = RS «Willie Wilhelmsen» | 199,421 |
https://no.wikipedia.org/wiki/L%C3%A9on_S%C3%A9e | 2023-02-04 | Léon Sée | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 21. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1960', 'Kategori:Fektere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Franske fektere', 'Kategori:Fødsler 23. september', 'Kategori:Fødsler i 1877', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i fekting', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Léon Sée (født 23. september 1877, død 20. mars 1960) var en fransk fekter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Sée kom på tredjeplass i fekting med kårde både i den åpne klassen og for amatørfektmestere under OL 1900 i Paris.
| Léon Sée (født 23. september 1877, død 20. mars 1960) var en fransk fekter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Sée kom på tredjeplass i fekting med kårde både i den åpne klassen og for amatørfektmestere under OL 1900 i Paris.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Bronse i fekting, kårde amatørfektmestere
1900 Paris - Bronse i fekting, kårde åpen klasse
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Léon Sée – Olympedia
(en) Léon Sée – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Léon Sée – databaseOlympics.com (arkivert) | Léon Sée (født 23. september 1877, død 20. | 199,422 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kommunal_vei_155_(H%C3%A5) | 2023-02-04 | Kommunal vei 155 (Hå) | ['Kategori:Kommunale veier i Rogaland', 'Kategori:Veier i Hå'] | Kommunal vei 155 (Kv155) i Hå går mellom Bernervegen og Store Ring på Nærbø i Hå kommune. Veien er 880 meter lang.
Veien har blitt omklassifisert fra fylkesvei 155.
| Kommunal vei 155 (Kv155) i Hå går mellom Bernervegen og Store Ring på Nærbø i Hå kommune. Veien er 880 meter lang.
Veien har blitt omklassifisert fra fylkesvei 155.
== Kommuner og knutepunkter ==
HåOpstadvegen
Nærbø bru (over Jærbanen, 26 m)
== Referanser == | Kommunal vei 155 (Kv155) i Hå går mellom Bernervegen og Store Ring på Nærbø i Hå kommune. Veien er 880 meter lang. | 199,423 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Seminarium_Fredericianum | 2023-02-04 | Seminarium Fredericianum | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Barnehager', 'Kategori:Fredete byggverk i Vestland', 'Kategori:Kulturminner i Bergen', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Sider med kart'] | Seminarium Fredericianum eller Bergens barneasyl, ligger på Asylplass 2 i bydelen Bergenhus i Bergen og huser i dag Norges eldste barnehage.
| Seminarium Fredericianum eller Bergens barneasyl, ligger på Asylplass 2 i bydelen Bergenhus i Bergen og huser i dag Norges eldste barnehage.
== Seminarium Fredericianums historie 1750-1851 ==
I 1750 ble Seminarium Fredericianum etablert av biskop Erik Pontoppidan d.y. som et mer sekulært undervisningstilbud til elevene ved Latinskolen. Foruten undervisning i klassisk språk og bibellære fikk guttene ved Seminarium Fredericianum også lære matematikk, fysikk, litteraturhistorie, moralfilosofi, tysk og fransk. Formålet med skolen var å profesjonalisere byens handelsstand. Omkring 1780 ble fagkretsen utvidet med navigasjon og geografi med tanke på handelsstandens behov.Seminarets navn er til ære for kong Frederik V av Danmark og Norge, som i januar 1750 approberte planene.
Bygningen fra 1752 er Bergens største trebygningen fra 1700-tallet. Skolen ble bekostet av studiosus juris Melchior Falch (1720–1791) og som takk fikk han sorenskriverembedet på Sunnmøre i 1754.
Til å begynne med fikk tolv gutter tilbud om undervisning, kost og losji på seminaret. Skolen ble aldri populær og fram til 1778 gikk det bare en par-tre gutter der. I 1808 var det ingen elever igjen og seminaret ble lagt ned. Seminariets boksamling, som ved starten hadde 1300 bind, ble donert til Latinskolen da seminaret ble lagt ned.
De neste fire årene ble bygget brukt som militærsykehus. I 1812 ble bygningen kjøpt av Bergens Realskole, som holdt hus her fram til 1846. I tiden 1825–1831 ble bygningen i tillegg brukt som magasin for Bergens museums samlinger. Det borgerlige Pigeinstitutt holdt også til i bygget mellom 1849–1851.
== Bergens Barneasyl ==
I 1851 overtok stiftelsen Bergens Barneasyl bygningen. Biskop Jacob Neumann hadde 11 år tidligere tatt initiativet til stiftelsen som skulle oppdra barn under skolepliktig alder. Etter å ha solgt et skrift i forbindelse med innvielsen av den nye katedralskolebygningen, fikk biskopen i 1841 reist 800 spesidaler til drift. I november samme året kunne kommunen starte opp asyldriften i den gamle latinskolebygningen.
Bergens barneasyl skulle gi oppdragelse til barn fra fattige hjem eller barn av foreldre som arbeidet utenfor hjemmet hele dagen. Det kunne være opptil 150 barn i alderen 2 til 7 år ved barneasylet. Tilsynet av barna ble utført av frivillige, i stor grad damer fra borger- og embetsmannstanden. Til sammen 48 damer vekslet to og to på å være med og oppdra barna. Undervisningen på barneasylet ble stort sett gjort av lærere som arbeidet gratis. Jentene fikk opplæring i håndarbeid og sang, og guttene i lesing, skriving, sang og fysisk fostring. Opphold på barneasylet kostet to skilling om dagen. For fattige barn var det mulig å bli ”adoptert” av bedrestilte borgere som bekostet oppholdet.
Vestlandske Kunstindustrimuseum brukte også bygget til utstillinger i perioden 1889–1896.
Bygningen ble fredet av Riksantikvaren i 1927.
Bergen barneasyl er i dag en privat barnehage 81 heldagsplasser. Bygningen eies av Stiftelsen Seminarium Fredericianum.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Seminarium Fredericianum». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
Bergen byleksikon på nett, om Seminarium Fredericianum
Bergens barneasyl (barnehagen)
Bergenskartet.no
Bergens skolemuseum, Seminarium Fredericianum
Bergens skolemuseum, Bergens barneasyl
Om barnehagen
BT - Bergens Barneasyl konkurstruet | Seminarium Fredericianum eller Bergens barneasyl, ligger på Asylplass 2 i bydelen Bergenhus i Bergen og huser i dag Norges eldste barnehage. | 199,424 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Albert_Ayat | 2023-02-04 | Albert Ayat | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 2. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1935', 'Kategori:Fektere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Franske fektere', 'Kategori:Fødsler 7. mars', 'Kategori:Fødsler i 1875', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i fekting', 'Kategori:Olympiske mestere for Frankrike', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Albert Robert Ayat (født 1875, død 1935) var en fransk fekter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Ayat ble olympisk mester i fekting to ganger under OL 1900 i Paris. Han vant både kårde for fektmestere og åpen klasse.
| Albert Robert Ayat (født 1875, død 1935) var en fransk fekter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Ayat ble olympisk mester i fekting to ganger under OL 1900 i Paris. Han vant både kårde for fektmestere og åpen klasse.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Gull i fekting, kårde for fektmestere
1900 Paris - Gull i fekting, kårde åpen klasse
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Albert Ayat – Olympedia
(en) Albert Ayat – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Albert Ayat – databaseOlympics.com (arkivert) | Albert Robert Ayat (født 1875, død 1935) var en fransk fekter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris. | 199,425 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_4368 | 2023-02-04 | Fylkesvei 4368 | ['Kategori:Fylkesveier i Rogaland', 'Kategori:Veier i Hå'] | Fylkesvei 4368 går mellom Bø og Indrebø i Hå kommune.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 169.
| Fylkesvei 4368 går mellom Bø og Indrebø i Hå kommune.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 169.
== Kommuner og knutepunkter ==
HåIndrebøvegen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv4368
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger | Fylkesvei 4368 går mellom Bø og Indrebø i Hå kommune. | 199,426 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%89mile_Bougnol | 2023-02-04 | Émile Bougnol | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 20. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1947', 'Kategori:Fektere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Franske fektere', 'Kategori:Fødsler 31. august', 'Kategori:Fødsler i 1866', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i fekting', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Frankrike', 'Kategori:Personer fra departementet Puy-de-Dôme', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Émile Bougnol (født 31. august 1866, død 20. oktober 1947) var en fransk fekter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Bougnol kom på andreplass i fekting med kårde for fektmestere under OL 1900 i Paris. Landsmannen Albert Ayat vant konkurransen og ble olympisk mester. Det var 54 fektere fra seks nasjoner som deltok i konkurransen.
| Émile Bougnol (født 31. august 1866, død 20. oktober 1947) var en fransk fekter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Bougnol kom på andreplass i fekting med kårde for fektmestere under OL 1900 i Paris. Landsmannen Albert Ayat vant konkurransen og ble olympisk mester. Det var 54 fektere fra seks nasjoner som deltok i konkurransen.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Sølv i fekting, kårde for fektmestere
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Émile Bougnol – Olympedia
(en) Émile Bougnol – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Émile Bougnol – databaseOlympics.com (arkivert) | Émile Bougnol (født 31. august 1866, død 20. | 199,427 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henri_Laurent | 2023-02-04 | Henri Laurent | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 14. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1954', 'Kategori:Fektere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Franske fektere', 'Kategori:Fødsler 1. april', 'Kategori:Fødsler i 1881', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i fekting', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Henri Laurent (født 1. april 1881, død 14. februar 1954) var en fransk fekter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Laurent kom på tredjeplass i fekting med kårde for fektmestere under OL 1900 i Paris. Landsmannen Albert Ayat vant konkurransen og ble olympisk mester foran Émile Bougnol. Det var 54 fektere fra seks nasjoner som deltok i konkurransen.
| Henri Laurent (født 1. april 1881, død 14. februar 1954) var en fransk fekter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Laurent kom på tredjeplass i fekting med kårde for fektmestere under OL 1900 i Paris. Landsmannen Albert Ayat vant konkurransen og ble olympisk mester foran Émile Bougnol. Det var 54 fektere fra seks nasjoner som deltok i konkurransen.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Bronse i fekting, kårde for fektmestere
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Henri Laurent – Olympedia
(en) Henri Laurent – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Henri Laurent – databaseOlympics.com (arkivert) | Henri Laurent (født 1. april 1881, død 14. | 199,428 |
https://no.wikipedia.org/wiki/RS_50_%C2%ABOslosk%C3%B8yta%C2%BB | 2023-02-04 | RS 50 «Osloskøyta» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske redningsskøyter', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1940'] | RS «Osloskøyta» (RS 50) er en tidligere redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet av K. Christensen & Co. i Risør i 1940. Den var den trettende av i alt fjorten skøyter i Bjarne Aas-klassen som ble bygd for Redningsselskapet.
Frem til 1966 var «Osloskøyta» i tjeneste som redningsskøyte og berget 85 personer fra «den visse død», 9 fartøyer fra totalforlis, og ga assistanse til totalt 523 fartøy.
I en kort periode etter 2.verdenskrig fungerte «Osloskøyta» som mobilt legekontor i Finnmark.
| RS «Osloskøyta» (RS 50) er en tidligere redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet av K. Christensen & Co. i Risør i 1940. Den var den trettende av i alt fjorten skøyter i Bjarne Aas-klassen som ble bygd for Redningsselskapet.
Frem til 1966 var «Osloskøyta» i tjeneste som redningsskøyte og berget 85 personer fra «den visse død», 9 fartøyer fra totalforlis, og ga assistanse til totalt 523 fartøy.
I en kort periode etter 2.verdenskrig fungerte «Osloskøyta» som mobilt legekontor i Finnmark.
== Eksterne lenker ==
Bilde av fartøyet | RS «Osloskøyta» (RS 50) er en tidligere redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet av K. Christensen & Co. | 199,429 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lagtingsvalget_p%C3%A5_%C3%85land_2007 | 2023-02-04 | Lagtingsvalget på Åland 2007 | ['Kategori:2007 i Finland', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Valg i 2007', 'Kategori:Valg på Åland'] | Lagtingsvalget på Åland 2007 ble avholdt på Åland den 21. oktober 2007, og valgte 30 representanter (med forholdstallsvalg etter kommuner) til Ålands lagting for en 4-årsperiode. Ålands framstegsgrupp stilte ikke fordi deres eneste lagtingsrepresentant, Ronald Boman, valgte å trekke seg. Hutgruppen stilte til valg for første gang, men oppnådde ikke representasjon. Ålands Framtid, som støtter ålandsk selvstendighet fra Finland, stilte til valg for andre gang, og fikk nært dobbelt så mange stemmer som sist. Liberalerna på Åland ble det størst partiet i Lagtinget (og passerte 30 prosent av stemmene for første gang), mens det tidligere dominerende Åländsk Center falt under 20 prosent av stemmene for første gang.
| Lagtingsvalget på Åland 2007 ble avholdt på Åland den 21. oktober 2007, og valgte 30 representanter (med forholdstallsvalg etter kommuner) til Ålands lagting for en 4-årsperiode. Ålands framstegsgrupp stilte ikke fordi deres eneste lagtingsrepresentant, Ronald Boman, valgte å trekke seg. Hutgruppen stilte til valg for første gang, men oppnådde ikke representasjon. Ålands Framtid, som støtter ålandsk selvstendighet fra Finland, stilte til valg for andre gang, og fikk nært dobbelt så mange stemmer som sist. Liberalerna på Åland ble det størst partiet i Lagtinget (og passerte 30 prosent av stemmene for første gang), mens det tidligere dominerende Åländsk Center falt under 20 prosent av stemmene for første gang.
== Valgresultat ==
== Eksterne lenker ==
Valgside | Lagtingsvalget på Åland 2007 ble avholdt på Åland den 21. oktober 2007, og valgte 30 representanter (med forholdstallsvalg etter kommuner) til Ålands lagting for en 4-årsperiode. | 199,430 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Muonio%C3%A4lven | 2023-02-04 | Muonioälven | ['Kategori:20°Ø', 'Kategori:22°Ø', 'Kategori:23°Ø', 'Kategori:67°N', 'Kategori:68°N', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Enontekis kommune', 'Kategori:Elver i Lappland (Finland)', 'Kategori:Elver i Norrbottens län', 'Kategori:Torneälvens vassdragsområde'] | Muonioälven, eller Muonio älv, (finsk: Muonionjoki, meänkieli: Muonionväylä) er ei elv som danner en del av grenselinjen mellom Sverige og Finland som ble etablert ved freden i Fredrikshamn i 1809. Elva munner ut i Torneälven sørøst for Pajala, og er Torneälvens største sidevassdrag.
Elva dannes ved samløpet av Lätäseno og Könkämäälven, som har sine øverste kilder ved Golddajávri i Storfjord kommune i Troms, rundt to kilometer vest for riksgrensa. Lengden inklusive Könkämäälven og dens kilder er 380 kilometer og nedbørfeltet er 14 430 km².
| Muonioälven, eller Muonio älv, (finsk: Muonionjoki, meänkieli: Muonionväylä) er ei elv som danner en del av grenselinjen mellom Sverige og Finland som ble etablert ved freden i Fredrikshamn i 1809. Elva munner ut i Torneälven sørøst for Pajala, og er Torneälvens største sidevassdrag.
Elva dannes ved samløpet av Lätäseno og Könkämäälven, som har sine øverste kilder ved Golddajávri i Storfjord kommune i Troms, rundt to kilometer vest for riksgrensa. Lengden inklusive Könkämäälven og dens kilder er 380 kilometer og nedbørfeltet er 14 430 km².
== Eksterne lenker ==
(en) Muonio River – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | fjerneste_kilde = Golddajávri, Storfjord, Norge | 199,431 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_4382 | 2023-02-04 | Fylkesvei 4382 | ['Kategori:Fylkesveier i Rogaland', 'Kategori:Veier i Hå'] | Fylkesvei 4382 går mellom Torlandsmyra og Bø i Hå kommune.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 163.
| Fylkesvei 4382 går mellom Torlandsmyra og Bø i Hå kommune.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 163.
== Kommuner og knutepunkter ==
Hå
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv4382
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger | Fylkesvei 4382 går mellom Torlandsmyra og Bø i Hå kommune. | 199,432 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98yenbrynpiercing | 2023-02-04 | Øyenbrynpiercing | ['Kategori:Ansiktspiercing', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Overflatepiercing'] | Øyenbrynpiercing er en ansiktspiercing, der piercingen går gjennom øyenbrynet, vanligvis vertikalt.
Øyenbrynpiercinger er en av de vanligste ansiktspiercingene. De regnes som de fleste piercinger som ikke permanente piercinger.
| Øyenbrynpiercing er en ansiktspiercing, der piercingen går gjennom øyenbrynet, vanligvis vertikalt.
Øyenbrynpiercinger er en av de vanligste ansiktspiercingene. De regnes som de fleste piercinger som ikke permanente piercinger.
== Systematikk ==
Det finnes flere forskjellige typer øyenbrynpiercinger, og kravet er bare at piercingen skal være i kontakt med øyenbrynet.
== Behandling ==
=== Utføring ===
Den vanligste vinkelen for plasseringen av en normal øyenbrynpiercing er i en 40 graders vinkel fra utsiden av hjørnet i øyet. Vinkelen har mye å si om hvor godt den vertikale piercingen sitter.
=== Risiko ===
Disse piercingene er regnet som en av de tryggeste piercingene fordi området sjelden kan irriteres. Likevel kan det oppstå infeksjon som følge av sminkebruk.
Det er også tre Supraorbital nerver lenger inn i øyenbrynet som kan skape permanente skader dersom de blir truffet. Dette skjer likevel meget sjelden og mulighetene for å treffe denne nerven kan reduseres kraftig ved at arbeidet utføres av en profesjonell piercer.
==== Infeksjon ====
En infeksjon kan oppstå i denne typen piercinger som i alle andre. Den vanligste årsaken er urent piercingutstyr under piercingen. Dette kan gjøre så piercingen sveller opp og skaper smerte og kanskje til og med feber.
=== Etterbehandling ===
Øyenbrynpiercinger tar vanligvis mellom 6 og 8 uker på å gro til. Det er få problemer i forbundet til legetiden av en øyenbrynpiercing. Det er anbefalt at man ikke drar i smykket frem og tilbake eller liknende, likevel bør man vri smykket rundt en til to ganger daglig.
For etterbehandling av en slik piercinger er det vanlig å bløte piercing opp med en litt saltholdig væske to til tre ganger daglig. Bløt såret i tre til fire minutter og man hindrer blood og lymfe ubehag på grunn av smykket (dette gjøres på begge sider). Det er her viktig at blandingsforholdet er riktig. Fjern så restene med en bomullspinne, og sett så smykket rolig igjennom piercingen.
==== Fjerning av smykket ====
Etter fjerningen av et smykke i en øyenbrynpiercing gror piercingen vanligvis igjen etter mellom 24 til 6 uker, uavhengig om piercingen har grodd til eller ikke. Den raske tiden kommer av at i øyenbrynet er det lite med vev og huden er relativt tynn.
== Smykket ==
De vanligste smykkene for denne piercingen er rett barbell, krummet barbell og ballukkingsring. Bruk av andre smykker kan skape unødvendig stor risiko for piercingmigrasjon.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Øyenbrynpiercing hos Encyclopedia BMEzine
Eyebrow Piercing – Teenagers’ Language | Øyenbrynpiercing er en ansiktspiercing, der piercingen går gjennom øyenbrynet, vanligvis vertikalt. | 199,433 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_4440 | 2023-02-04 | Fylkesvei 4440 | ['Kategori:Fylkesveier i Rogaland', 'Kategori:Veier i Time'] | Fylkesvei 4440 går på Hognestad i Time kommune. Veien er 661 meter lang.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 211.
| Fylkesvei 4440 går på Hognestad i Time kommune. Veien er 661 meter lang.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 211.
== Kommuner og knutepunkter ==
Time
Fv4380Fylkesvei 4380 Hognestad
Fv4443Fylkesvei 4443 Hognestad
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv4440
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger | Fylkesvei 4440 går på Hognestad i Time kommune. Veien er 661 meter lang. | 199,434 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rikskonkordatet | 2023-02-04 | Rikskonkordatet | ['Kategori:1933 i Tyskland', 'Kategori:1933 i Vatikanstaten', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den katolske kirke i Tyskland', 'Kategori:Den katolske kirkes dokumenter', 'Kategori:Konkordat', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Traktater av 1933', 'Kategori:Tysklands historie (1933–1945)'] | Rikskonkordatet er det konkordatet som ble inngått mellom Den hellige stol og Tyskland. Det ble undertegnet 20. juli 1933 av kardinal Eugenio Pacelli og Franz von Papen på vegne av pave Pius XI og president Paul von Hindenburg. Konkordatet er fortsatt gjeldende for Tyskland.Kulturkampf, novemberrevolusjonen i 1918 og Weimarforfatningen av 1919 innebar en gjennomgripende endring for forholdet mellom kirke og stat i de statene som tidligere hadde vært en del av Det tysk-romerske riket og på dette tidspunktet var en del av Tyskland. Vatikanets tidligere nuntius til Tyskland, kardinal Eugenio Pacelli var i 1929 blitt kardinalstatssekretær, men hadde i sin tid i Tyskland, forhandlet fram konkordater mellom Den hellige stol og Bayern (1924), Preussen (1929) og Baden (1932).
Weimarforfatningen ga delstatene stort selvstyre blant annet på kultur- og utdannelsesområdet som var viktige for Den katolske kirke. Da Adolf Hitler tiltrådte som rikskansler 30. januar 1933, ønsket han å bedre sitt internasjonale renomme og dempe kritikken fra kirkelig hold og nøytralisere det katolske Deutsche Zentrumspartei. Han sendte derfor medlem av dette partiet og visekansler Franz von Papen til Roma for å avslutte forhandlingene. Pacelli brukte den tidligere lederen av det samme partiet, Ludwig Kaas som sin forhandlingsleder.
Da rikskonkordatet tidlig ble brutt av de nazistiske styresmaktene i Tyskland, munnet det ut i tilsammen 55 offisielle protester fra kirken, hvor særlig encyklikaen Mit brennender Sorge fra 1937 var den sterkeste. Pacelli, sammen med blant andre kardinal Michael von Faulhaber var sentrale i utarbeidelsen av denne. Her tok Den katolske kirke sterk avstand til det nazistiske styret i Tyskland, og da særlig med fokus på rasismen og jødeforfølgelsene. Den skiller seg fra de øvrige encyklikaene ved at den er en av de få som ikke er skrevet på latin, men på morsmålet til det land den er rettet mot, altså tysk. Den ble lest opp i alle katolske kirker palmesøndag 1937.
| Rikskonkordatet er det konkordatet som ble inngått mellom Den hellige stol og Tyskland. Det ble undertegnet 20. juli 1933 av kardinal Eugenio Pacelli og Franz von Papen på vegne av pave Pius XI og president Paul von Hindenburg. Konkordatet er fortsatt gjeldende for Tyskland.Kulturkampf, novemberrevolusjonen i 1918 og Weimarforfatningen av 1919 innebar en gjennomgripende endring for forholdet mellom kirke og stat i de statene som tidligere hadde vært en del av Det tysk-romerske riket og på dette tidspunktet var en del av Tyskland. Vatikanets tidligere nuntius til Tyskland, kardinal Eugenio Pacelli var i 1929 blitt kardinalstatssekretær, men hadde i sin tid i Tyskland, forhandlet fram konkordater mellom Den hellige stol og Bayern (1924), Preussen (1929) og Baden (1932).
Weimarforfatningen ga delstatene stort selvstyre blant annet på kultur- og utdannelsesområdet som var viktige for Den katolske kirke. Da Adolf Hitler tiltrådte som rikskansler 30. januar 1933, ønsket han å bedre sitt internasjonale renomme og dempe kritikken fra kirkelig hold og nøytralisere det katolske Deutsche Zentrumspartei. Han sendte derfor medlem av dette partiet og visekansler Franz von Papen til Roma for å avslutte forhandlingene. Pacelli brukte den tidligere lederen av det samme partiet, Ludwig Kaas som sin forhandlingsleder.
Da rikskonkordatet tidlig ble brutt av de nazistiske styresmaktene i Tyskland, munnet det ut i tilsammen 55 offisielle protester fra kirken, hvor særlig encyklikaen Mit brennender Sorge fra 1937 var den sterkeste. Pacelli, sammen med blant andre kardinal Michael von Faulhaber var sentrale i utarbeidelsen av denne. Her tok Den katolske kirke sterk avstand til det nazistiske styret i Tyskland, og da særlig med fokus på rasismen og jødeforfølgelsene. Den skiller seg fra de øvrige encyklikaene ved at den er en av de få som ikke er skrevet på latin, men på morsmålet til det land den er rettet mot, altså tysk. Den ble lest opp i alle katolske kirker palmesøndag 1937.
== Litteratur ==
Joseph A. Beisinger: The Reich Concordat of 1933. The Church struggle against Nazi Germany. I: Frank J. Coppa (red.): Controversial Concordats The Vatican’s Relations With Napoleon, Mussolini, and Hitler. Catholic University of America Press, Washington 1999, s. 120–181.
Gerhard Besier in Zusammenarbeit mit Francesca Piombo: Der Heilige Stuhl und Hitler-Deutschland. Die Faszination des Totalitären. DVA, München 2004, ISBN 3-421-05814-8.
Thomas Brechenmacher: Das Reichskonkordat 1933. Forschungsstand, Kontroversen, Dokumente (= Veröffentlichungen der Kommission für Zeitgeschichte, Reihe B: Forschungen, Bd. 109). Paderborn [u. a.] 2007.
Thomas Brechenmacher: Teufelspakt, Selbsterhaltung, universale Mission? Leitlinien und Spielräume der Diplomatie des Heiligen Stuhls gegenüber dem nationalsozialistischen Deutschland (1933–1939) im Lichte neu zugänglicher Akten. In: Historische Zeitschrift 280 (2005), s. 591–645.
Bernd Heim: Braune Bischöfe für's Reich? Das Verhältnis von katholischer Kirche und totalitärem Staat dargestellt anhand der Bischofsernennungen im nationalsozialistischen Deutschland, Bamberg 2007, ISBN 978-3-00-023539-9; URN:rn:nbn:de:bvb:473-opus-1261 (online).
Horst Herrmann: Ein unmoralisches Verhältnis. Bemerkungen eines Betroffenen zur Lage von Staat und Kirche in der Bundesrepublik Deutschland. Patmos, Düsseldorf 1974, ISBN 3-491-77476-4, s. 48 ff.
Herbert Immenkötter: Die katholische Kirche und der Nationalsozialismus. Verurteilung – Vertrauen – Verweigerung. I: Johannes Hampel (Hrsg.): Der Nationalsozialismus. Band I. Machtergreifung und Machtsicherung 1933–1935 (= Veröffentlichungen der Bayerischen Landeszentrale für politische Bildungsarbeit. Reihe A, Nr. 72). München 1994, s. 207–253.
Alfons Kupper (Hg.): Staatliche Akten über die Reichskonkordatsverhandlungen 1933 (= Veröffentlichungen der Kommission für Zeitgeschichte. Reihe A: Quellen, Bd. II). Mainz 1969.
Carsten Nikolaisen (Hrsg.): Dokumente zur Kirchenpolitik des Dritten Reiches. Band I: Das Jahr 1933. München 1971.
Konrad Repgen: Pius XI. zwischen Stalin, Mussolini und Hitler. Vatikanische Konkordatspolitik der Zwischenkriegszeit. I: Klaus Gotto und Hans Günter Hockerts (Hgg.): Von der Reformation zur Gegenwart. Beiträge zu Grundfragen der neuzeitlichen Geschichte. Paderborn [u. a.] 1988, s. 138–166.
Konrad Repgen: Die vatikanische Strategie beim Reichskonkordat. In: Klaus Gotto und Hans Günter Hockerts (Hrsg.): Von der Reformation zur Gegenwart. Beiträge zu Grundfragen der neuzeitlichen Geschichte. Paderborn [u. a.] 1988, s. 167–195.
Konrad Repgen: Die Historiker und das Reichskonkordat. Eine Fallstudie über historische Logik. In: Klaus Gotto und Hans Günter Hockerts (Hrsg.): Von der Reformation zur Gegenwart. Beiträge zu Grundfragen der neuzeitlichen Geschichte. Paderborn [u. a.] 1988, s. 196–213.
Armin Roth: Das Reichskonkordat vom 20. Juli 1933 unter besonderer Berücksichtigung seiner historischen Vorgänger in 800 Jahren Deutscher Geschichte. München 1933, Neuauflage Bremen 2008.
Klaus Scholder: Die Kirchen und das Dritte Reich. Band 1. Frankfurt am Main 1986.
Gerhard Schulz: Neue Kontroversen in der deutschen Zeitgeschichte: Kirchengeschichte, Parteien und Reichskonkordat. I: Der Staat 22 (1983), s. 578–604.
Thies Schulze: Spielräume und Zwangslagen vatikanischer Politik. Zum Reichskonkordat, 80 Jahre nach der Unterzeichnung. I: Stimmen der Zeit 138 (2013), s. 457–468.
Bernhard Stasiewski (Hrsg.): Akten deutscher Bischöfe über die Lage der Kirche 1933–1945. Band I. 1933–1934 (= Veröffentlichungen der Kommission für Zeitgeschichte. Reihe A: Quellen, Bd. V). Mainz 1968.
Hubert Wolf: Papst und Teufel. Die Archive des Vatikan und das Dritte Reich. München, 2., durchgesehene Auflage 2009, ISBN 978-3-406-57742-0.
Ludwig Volk (Hrsg.): Kirchliche Akten über die Reichskonkordatsverhandlungen 1933 (= Veröffentlichungen der Kommission für Zeitgeschichte. Reihe A: Quellen, Bd. XI). Mainz 1969.
Ludwig Volk: Die Kirche in der Weimarer Republik und im NS-Staat. In: Bernhard Kötting (Hrsg.): Kleine deutsche Kirchengeschichte. Freiburg i.Br. 1980.
Ludwig Volk: Das Reichskonkordat vom 20. Juli 1933. Von den Ansätzen in der Weimarer Republik bis zur Ratifizierung am 10. September 1933 (= Veröffentlichungen der Kommission für Zeitgeschichte. Reihe B: Band V). Mainz 1972.
Friedrich Zipfel: Kirchenkampf in Deutschland 1933–1945. Religionsverfolgung und Selbstbehauptung der Kirchen in der nationalsozialistischen Zeit (= Veröffentlichungen der Historischen Kommission zu Berlin. Band XI.), Berlin 1965. | Rikskonkordatet er det konkordatet som ble inngått mellom Den hellige stol og Tyskland. Det ble undertegnet 20. | 199,435 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Beverly_Crusher | 2023-02-04 | Beverly Crusher | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Rollefigurer i Star Trek', 'Kategori:Stubber 2018-06', 'Kategori:TV-figurer', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Beverly Crusher er en fiktiv person fra Star Trek universet. Hun er spilt av Gates McFadden.
Beverly er lege ombord USS «Enterprise»-D og enke etter Jack Crusher som døde på et oppdrag ledet av Jean-Luc Picard.
Beverly og Jack har sammen sønnen Wesley.
| Beverly Crusher er en fiktiv person fra Star Trek universet. Hun er spilt av Gates McFadden.
Beverly er lege ombord USS «Enterprise»-D og enke etter Jack Crusher som døde på et oppdrag ledet av Jean-Luc Picard.
Beverly og Jack har sammen sønnen Wesley.
== Casting ==
Gates McFadden var i tvil om hun skulle akseptere rollen som Dr. Crusher da hun allerede hadde takket ja til å spille i skuespillet The Matchmaker på La Jolla Playhouse. I den andre sesongen av serien var Crushers rollefigur skrevet ut av serien med den forklaring at hennes rollefigur «skulle lede Starfleet Medical for det året»." Hun ble erstattet av mer bestemte og mer utadvendte Dr. Katherine Pulaski (Diana Muldaur). Patrick Stewart var lei seg for at McFadden forlot serien og var i stor grad instrumental i å få henne til å returnere i slutten av den tredje sesongen, hvorpå hennes rollefigur be kommandert tilbake på «Enterprise». Etter hennes tilbakekomst ble hennes rollefigur mer variert og dypere utviklet, og var ikke redd for å gå i strupen på Picard. Episoder hvor Beverly Crusher var en av hovedfigurene fokuserte på hennes romantiske liv, ofte med uventede fremmede livsformer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Wikiquote: Star Trek – sitater
Official biography at StarTrek.com
Beverly Crusher hos Memory Alpha (en Star Trek wiki) | USS «Enterprise»-DStarfleet Command | 199,436 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_294_(Rogaland) | 2023-02-04 | Fylkesvei 294 (Rogaland) | ['Kategori:Referanser til Ev39', 'Kategori:Tidligere veinummer i Rogaland'] | Fylkesvei 294 (Fv294) i Rogaland gikk mellom Figgjo i Sandnes og Ålgård i Gjesdal. Veien var 2,1 km lang.
2019 ble veien del av fylkesvei 4424.
| Fylkesvei 294 (Fv294) i Rogaland gikk mellom Figgjo i Sandnes og Ålgård i Gjesdal. Veien var 2,1 km lang.
2019 ble veien del av fylkesvei 4424.
== Kommuner og knutepunkter ==
Sandnes
Gjesdal
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart | | strekning = Figgjo, Sandnes – Ålgård, Gjesdal | 199,437 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_4510 | 2023-02-04 | Fylkesvei 4510 | ['Kategori:Fylkesveier i Rogaland', 'Kategori:Veier i Sandnes'] | Fylkesvei 4510 går mellom Heigre og Kjellingland i Sandnes kommune. Veien er 2,9 km lang og heter Jutlandsvegen.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 319.
| Fylkesvei 4510 går mellom Heigre og Kjellingland i Sandnes kommune. Veien er 2,9 km lang og heter Jutlandsvegen.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 319.
== Kommuner og knutepunkter ==
Sandnes
Fv4476Fylkesvei 4476 Heigre
Fv4512Fylkesvei 4512 Kjellingland
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv4510
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger | Fylkesvei 4510 går mellom Heigre og Kjellingland i Sandnes kommune. Veien er 2,9 km lang og heter Jutlandsvegen. | 199,438 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85l%C3%A4ndsk_Center | 2023-02-04 | Åländsk Center | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Liberale partier', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1976', 'Kategori:Politiske partier på Åland'] | Åländsk Center (c) er et sentrumsorientert politisk parti på Åland. Det har siden dannelsen den 22. februar 1976 vært et av de mer dominerende partiene i Ålands lagting, hvor partiet fra 2011 er størst med 7 av 30 mandater. Åländsk Center er dannet etter mønster fra dets søsterpartier i Norden. Partileder siden 2010 er Harry Jansson.
I 1977 ble ungdomsorganisasjonen Åländsk Ungcenter stiftet, og i 1988 kom kvinneorganisasjonen Centerkvinnorna, som senere er blitt nedlagt. I dag finnes også pensjonistorganisasjonen Centerveteraner.
| Åländsk Center (c) er et sentrumsorientert politisk parti på Åland. Det har siden dannelsen den 22. februar 1976 vært et av de mer dominerende partiene i Ålands lagting, hvor partiet fra 2011 er størst med 7 av 30 mandater. Åländsk Center er dannet etter mønster fra dets søsterpartier i Norden. Partileder siden 2010 er Harry Jansson.
I 1977 ble ungdomsorganisasjonen Åländsk Ungcenter stiftet, og i 1988 kom kvinneorganisasjonen Centerkvinnorna, som senere er blitt nedlagt. I dag finnes også pensjonistorganisasjonen Centerveteraner.
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted | | forsamling1år = 2011 | 199,439 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Georges_de_la_Falaise | 2023-02-04 | Georges de la Falaise | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1906', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Dødsfall 8. april', 'Kategori:Dødsfall i 1910', 'Kategori:Fektere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Fektere under Sommer-OL 1906', 'Kategori:Fektere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Franske fektere', 'Kategori:Fødsler 24. mars', 'Kategori:Fødsler i 1866', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1906', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i fekting', 'Kategori:Olympiske mestere for Frankrike', 'Kategori:Personer fra departementet Vendée', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Georges de la Falaise (født 1866, død 1910) var en fransk fekter, som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris og 1908 i London.
De la Falaise ble olympisk mester i fekting med sabel under OL 1900 i Paris. Det var 23 fektere fra sju nasjoner som deltok i konkurransen. De la Falaise vant seks av de sju kampene i finalerunden som besto av åtte fektere.
Han deltok også i Ekstralekene 1906 i Athen, han vant både den individuelle og lagkonkurransen i kårde.
| Georges de la Falaise (født 1866, død 1910) var en fransk fekter, som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris og 1908 i London.
De la Falaise ble olympisk mester i fekting med sabel under OL 1900 i Paris. Det var 23 fektere fra sju nasjoner som deltok i konkurransen. De la Falaise vant seks av de sju kampene i finalerunden som besto av åtte fektere.
Han deltok også i Ekstralekene 1906 i Athen, han vant både den individuelle og lagkonkurransen i kårde.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Gull fekting, sabel
1906 Athen - Gull fekting, kårde
1906 Athen - Gull fekting, kårde lag (FRA)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Georges de la Falaise – Olympics.com
(en) Georges de la Falaise – Olympic.org
(en) Georges de la Falaise – Olympedia
(en) Georges de la Falaise – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Georges de la Falaise – databaseOlympics.com (arkivert) | Georges de la Falaise (født 1866, død 1910) var en fransk fekter, som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris og 1908 i London. | 199,440 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_4480 | 2023-02-04 | Fylkesvei 4480 | ['Kategori:Fylkesveier i Rogaland', 'Kategori:Veier i Klepp', 'Kategori:Veier i Sandnes'] | Fylkesvei 4480 går mellom Voll i Klepp og Heigre i Sandnes. Veien er 2,8 km lang og heter Skasvegen.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 243.
| Fylkesvei 4480 går mellom Voll i Klepp og Heigre i Sandnes. Veien er 2,8 km lang og heter Skasvegen.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 243.
== Kommuner og knutepunkter ==
Klepp
Fv4476Fylkesvei 4476 Voll
Sandnes
Fv4476Fylkesvei 4476 Heigre
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv4480
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger | Fylkesvei 4480 går mellom Voll i Klepp og Heigre i Sandnes. Veien er 2,8 km lang og heter Skasvegen. | 199,441 |
https://no.wikipedia.org/wiki/L%C3%A9on_Thi%C3%A9baut | 2023-02-04 | Léon Thiébaut | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 8. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1943', 'Kategori:Fektere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Franske fektere', 'Kategori:Fødsler 14. juni', 'Kategori:Fødsler i 1878', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i fekting', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Léon Thiébaut (født 14. juni 1878 i Nice, død 8. mars 1943 i Paris) var en fransk fekter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Thiébaut kom på andreplass i fekting med sabel under OL 1900 i Paris. Det var 23 fektere fra sju nasjoner som deltok i konkurransen som ble avviklet 19. og 20. juni. Thiébaut vant fem av de sju kampene i finalerunden som besto av åtte fektere.
| Léon Thiébaut (født 14. juni 1878 i Nice, død 8. mars 1943 i Paris) var en fransk fekter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Thiébaut kom på andreplass i fekting med sabel under OL 1900 i Paris. Det var 23 fektere fra sju nasjoner som deltok i konkurransen som ble avviklet 19. og 20. juni. Thiébaut vant fem av de sju kampene i finalerunden som besto av åtte fektere.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Sølv fekting, sabel
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Léon Thiébaut – Olympics.com
(en) Léon Thiébaut – Olympic.org
(en) Léon Thiébaut – Olympedia
(en) Léon Thiébaut – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Léon Thiébaut – databaseOlympics.com (arkivert) | Léon Thiébaut (født 14. juni 1878 i Nice, død 8. | 199,442 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85lands_Framtid | 2023-02-04 | Ålands Framtid | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Nasjonalkonservative partier', 'Kategori:Politiske partier etablert i 2001', 'Kategori:Politiske partier på Åland'] | Ålands Framtid (ÅF) er et separatistisk politisk parti på Åland. Det ønsker å løsrive Åland fra Finland og danne en selvstendig stat. Partiet fremhever ellers minoritetsrettigheter, lokalt selvstyre, vekst i folketall og næringsliv, mindre byråkrati, miljøvern og en fortsatt demilitarisert øygruppe som viktige saker.Partiet stilte til valg for første gang i 2003, og doblet oppslutningen i 2007. Ålands Framtid har tre mandater i Ålands lagting etter valget i 2011. Partileder siden 2007 er Anders Eriksson.
| Ålands Framtid (ÅF) er et separatistisk politisk parti på Åland. Det ønsker å løsrive Åland fra Finland og danne en selvstendig stat. Partiet fremhever ellers minoritetsrettigheter, lokalt selvstyre, vekst i folketall og næringsliv, mindre byråkrati, miljøvern og en fortsatt demilitarisert øygruppe som viktige saker.Partiet stilte til valg for første gang i 2003, og doblet oppslutningen i 2007. Ålands Framtid har tre mandater i Ålands lagting etter valget i 2011. Partileder siden 2007 er Anders Eriksson.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted | | forsamling1år = 2011 | 199,443 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Siegfried_Flesch | 2023-02-04 | Siegfried Flesch | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Dødsfall 11. august', 'Kategori:Dødsfall i 1939', 'Kategori:Fektere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Fektere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Fødsler 11. mars', 'Kategori:Fødsler i 1872', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Østerrike', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i fekting', 'Kategori:Østerrikske fektere'] | Siegfried «Fritz» Flesch (født 11. mars 1872, død 11. august 1939) var en østerriksk fekter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Flesch kom på tredjeplass i fekting med sabel i OL 1900 i Paris. Det var 23 fektere fra sju nasjoner som deltok i konkurransen som ble avviklet 19. og 20. juni. Flesch vant fire av de sju kampene i finalerunden som besto av åtte fektere.
| Siegfried «Fritz» Flesch (født 11. mars 1872, død 11. august 1939) var en østerriksk fekter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Flesch kom på tredjeplass i fekting med sabel i OL 1900 i Paris. Det var 23 fektere fra sju nasjoner som deltok i konkurransen som ble avviklet 19. og 20. juni. Flesch vant fire av de sju kampene i finalerunden som besto av åtte fektere.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Bronse fekting, sabel
== Eksterne lenker ==
(en) Siegfried Flesch – Olympedia
(en) Siegfried Flesch – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Siegfried Flesch – databaseOlympics.com (arkivert) | Siegfried «Fritz» Flesch (født 11. mars 1872, død 11. | 199,444 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trident | 2023-02-04 | Trident | ['Kategori:Pekere'] | Trident (latin for 3-tann) kan referere til:
Trefork, et fiskespyd med tre spisser
Trident (undervannsbåt)
Trident (missil), interkontinentalt ballistisk missil
Trident (layout engine), underliggende programvare for nettlesere
Trident Juncture, NATO-øvelse i Norge i 2018
Trident Studios, et tidligere britisk musikkstudio | Trident (latin for 3-tann) kan referere til:
Trefork, et fiskespyd med tre spisser
Trident (undervannsbåt)
Trident (missil), interkontinentalt ballistisk missil
Trident (layout engine), underliggende programvare for nettlesere
Trident Juncture, NATO-øvelse i Norge i 2018
Trident Studios, et tidligere britisk musikkstudio | Trident (latin for 3-tann) kan referere til: | 199,445 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_260_(Rogaland) | 2023-02-04 | Fylkesvei 260 (Rogaland) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tidligere veinummer i Rogaland'] | Fylkesvei 260 (Fv260) i Rogaland gikk mellom Kleppe og Laland i Klepp kommune.
Traséer: Kleppe – Særheim 1,6 km, Særheim – Laland 0,6 km.
2019 ble veien erstattet av fylkesvei 4462 og fylkesvei 4464.
| Fylkesvei 260 (Fv260) i Rogaland gikk mellom Kleppe og Laland i Klepp kommune.
Traséer: Kleppe – Særheim 1,6 km, Særheim – Laland 0,6 km.
2019 ble veien erstattet av fylkesvei 4462 og fylkesvei 4464.
== Kommuner og knutepunkter ==
Klepp
Erstattet av kommunal vei Postvegen 62 m
Uten navn
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart | | strekning = Kleppe – Laland, Klepp | 199,446 |
https://no.wikipedia.org/wiki/V%C3%A1clav_Donda | 2023-02-04 | Václav Donda | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøhmere', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Fødselsår ikke oppgitt', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Tsjekkoslovakiske turnere'] | Václav Donda var en turner fra Böhmen, i dagens Tsjekkia.
Han deltok i det sjette turn-VM som ble arrangert, i 1913. Her fikk han gull i lagkonkurransen sammenlagt.
Siden medaljevinnerne som representerte det østerriks-ungarske imperiet kom fra Böhmen, ble de vunnede medaljene flere år senere overført til Tsjekkoslovakia av FIG. | Václav Donda var en turner fra Böhmen, i dagens Tsjekkia.
Han deltok i det sjette turn-VM som ble arrangert, i 1913. Her fikk han gull i lagkonkurransen sammenlagt.
Siden medaljevinnerne som representerte det østerriks-ungarske imperiet kom fra Böhmen, ble de vunnede medaljene flere år senere overført til Tsjekkoslovakia av FIG. | }} | 199,447 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Antonio_Conte | 2023-02-04 | Antonio Conte | ['Kategori:Pekersider med personnavn'] | Antonio Conte kan vise til:
Antonio Conte (fekter) (1867–1953) – italiensk fekter, gullmedaljevinner ved de olympiske leker 1900
Antonio Conte (fotballspiller) (født 1969) – italiensk fotballspiller og -trener, deltager ved VM 1994 og EM 2000 | Antonio Conte kan vise til:
Antonio Conte (fekter) (1867–1953) – italiensk fekter, gullmedaljevinner ved de olympiske leker 1900
Antonio Conte (fotballspiller) (født 1969) – italiensk fotballspiller og -trener, deltager ved VM 1994 og EM 2000 | Antonio Conte (født 11. desember 1867, død 4. | 199,448 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Obunden_samling | 2023-02-04 | Obunden samling | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1987', 'Kategori:Politiske partier på Åland'] | Obunden samling på Åland (ObS) er et borgerlig politisk parti på Åland. Det har ingen spesifikk ideologi, men blir ofte oppfattet som konservativt. Obunden samling ble dannet av en gruppe unge utbrytere fra Åländsk Center i 1987. I 2013 besluttet mesteparten av partiet, inkludert lagtingsgruppen på fire og partiets ministre, så nært som Carita Nylund, å gå inn i Moderaterna på Åland. Tidligere leder i Obunden samling, Gun-Mari Lindholm, ble gruppeleder for Moderaterna.
| Obunden samling på Åland (ObS) er et borgerlig politisk parti på Åland. Det har ingen spesifikk ideologi, men blir ofte oppfattet som konservativt. Obunden samling ble dannet av en gruppe unge utbrytere fra Åländsk Center i 1987. I 2013 besluttet mesteparten av partiet, inkludert lagtingsgruppen på fire og partiets ministre, så nært som Carita Nylund, å gå inn i Moderaterna på Åland. Tidligere leder i Obunden samling, Gun-Mari Lindholm, ble gruppeleder for Moderaterna.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | | forsamling1år = 2013 | 199,449 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Piercingsmykke | 2023-02-04 | Piercingsmykke | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Piercingsmykker'] | Piercingsmykker er et smykke som er laget spesielt til piercinger.
| Piercingsmykker er et smykke som er laget spesielt til piercinger.
== Beskrivelse ==
Piercingsmykker er vanligvis hardere enn andre smykker. Ettersom piercing ble stadig mer populært, økte utvalget av piercingsmykker. I dag brukes veldig mange forskjellige typer materiale: Alt fra gull og sølv til titan, glass og forskjellige typer plast (PTFE, tygon, bioplast, nylon), tre, horn, rav, stein, bambus, silikon, fossiler, støttann og andre bein.
Smykke er vanligvis en stang, halvring eller ring, i forskjellige farger, vanligvis sølv-metall eller transparang-rød.
== Systematikk ==
Piercingsmykker finnes i mange forskjellige former.
== Kroppssmykker og størrelser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Piercing jewellery – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Piercingsmykke hos Encyclopedia BMEzine | Piercingsmykker er et smykke som er laget spesielt til piercinger. | 199,450 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Italo_Santelli | 2023-02-04 | Italo Santelli | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Italia under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 8. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1945', 'Kategori:Fektere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Fødsler 15. august', 'Kategori:Fødsler i 1866', 'Kategori:Italienske fektere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i fekting', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Italia', 'Kategori:Personer fra provinsen La Spezia', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Italo Santelli (født 15. august 1866 i Carrodano i provinsen La Spezia, død 8. februar 1945) var en italiensk fekter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Santelli kom på andreplass i fekting, sabel for fektmestere, under OL 1900 i Paris. Det var 29 fektere fra sju nasjoner som deltok i konkurransen. Santelli vant seks av de sju kampene i finalerunden som besto av åtte fektere og som ble avviklet 27. juni 1900. Han tapte kun kampen mot sin landsmann Antonio Conte som ble olympisk mester. Han deltok også i florettkonkurransen, han kom på sjetteplass.
Han var far til Giorgio Santelli som ble olympiske mester i fekting; sabel lagkonkurranse under Sommer-OL 1920 i Antwerpen.
| Italo Santelli (født 15. august 1866 i Carrodano i provinsen La Spezia, død 8. februar 1945) var en italiensk fekter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Santelli kom på andreplass i fekting, sabel for fektmestere, under OL 1900 i Paris. Det var 29 fektere fra sju nasjoner som deltok i konkurransen. Santelli vant seks av de sju kampene i finalerunden som besto av åtte fektere og som ble avviklet 27. juni 1900. Han tapte kun kampen mot sin landsmann Antonio Conte som ble olympisk mester. Han deltok også i florettkonkurransen, han kom på sjetteplass.
Han var far til Giorgio Santelli som ble olympiske mester i fekting; sabel lagkonkurranse under Sommer-OL 1920 i Antwerpen.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Sølv i fekting, sabel for fektmestere
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Italo Santelli – Olympics.com
(en) Italo Santelli – Olympic.org
(en) Italo Santelli – Olympedia
(en) Italo Santelli – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Italo Santelli – databaseOlympics.com (arkivert)
(it) Italo Santelli – Italias olympiske komité | Italo Santelli (født 15. august 1866 i Carrodano i provinsen La Spezia, død 8. | 199,451 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Milan_Nerali%C4%87 | 2023-02-04 | Milan Neralić | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 17. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1918', 'Kategori:Fektere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Fødsler 26. februar', 'Kategori:Fødsler i 1875', 'Kategori:Kroatiske fektere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Østerrike', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i fekting', 'Kategori:Personer fra Karlovac fylke', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Østerrikske fektere'] | Milan Neralić (født 26. februar 1875 i Slunj, død 17. februar 1918 i Wiener Neustadt) var en østerriksk fekter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Neralić kom på tredjeplass i fekting med sabel for fektmestere under OL 1900 i Paris. Det var 29 fektere fra sju nasjoner som deltok i konkurransen. Neralić vant fire av de sju kampene i finalerunden som besto av åtte fektere og som ble avviklet 27. juni 1900. Antonio Conte fra Italia vant konkurransen og ble olympisk mester foran sin landsmann Italo Santelli.
| Milan Neralić (født 26. februar 1875 i Slunj, død 17. februar 1918 i Wiener Neustadt) var en østerriksk fekter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Neralić kom på tredjeplass i fekting med sabel for fektmestere under OL 1900 i Paris. Det var 29 fektere fra sju nasjoner som deltok i konkurransen. Neralić vant fire av de sju kampene i finalerunden som besto av åtte fektere og som ble avviklet 27. juni 1900. Antonio Conte fra Italia vant konkurransen og ble olympisk mester foran sin landsmann Italo Santelli.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Bronse fekting, sabel for fektmestere
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Milan Neralić – Olympedia
(en) Milan Neralić – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Milan Neralić – databaseOlympics.com (arkivert) | Milan Neralić (født 26. februar 1875 i Slunj, død 17. | 199,452 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Platorchestia_monodi | 2023-02-04 | Platorchestia monodi | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Krepsdyr formelt beskrevet i 1996', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Tangloppefamilien', 'Kategori:Zoologistubber'] | Platorchestia monodi er en art i slekten Platorchestia innenfor tangloppefamilien av ordenen Senticaudata, som inngår i gruppen av amfipoder.
| Platorchestia monodi er en art i slekten Platorchestia innenfor tangloppefamilien av ordenen Senticaudata, som inngår i gruppen av amfipoder.
== Eksterne lenker ==
(en) Platorchestia monodi – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Platorchestia monodi i Global Biodiversity Information Facility
(en) Platorchestia monodi hos NCBI | Monodi, fra gresk monodos «en som synger alene» er et musikkhistorisk begrep som i dag vanligvis betyr en enkelt sangstemme sparsomt akkompagnert av en generalbass. | 199,453 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jacob_Neumann | 2023-02-04 | Jacob Neumann | ['Kategori:Alumni fra Københavns Universitet', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Biskoper i Bjørgvin bispedømme', 'Kategori:Dødsfall 25. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1848', 'Kategori:Fødsler 13. juli', 'Kategori:Fødsler i 1772', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske antikvarer', 'Kategori:Norske lutherske biskoper', 'Kategori:Personer fra Drammen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1814'] | Jacob Neumann (født 13. juli 1772 i Strømsø nå Drammen, død 25. januar 1848 i Bergen) var en norsk prest og politiker. Han var biskop i Bergen i 26 år. Neumann var en ledende opplysningsprest og var motstander av haugianerne og vekkelsesbevegelsen. Han ga støtte til Ivar Aasen i en tidlig fase.
| Jacob Neumann (født 13. juli 1772 i Strømsø nå Drammen, død 25. januar 1848 i Bergen) var en norsk prest og politiker. Han var biskop i Bergen i 26 år. Neumann var en ledende opplysningsprest og var motstander av haugianerne og vekkelsesbevegelsen. Han ga støtte til Ivar Aasen i en tidlig fase.
== Bakgrunn ==
Foreldrene var kjøpmann Hans Neumann (1745–1789) og Annechen Johanne Blom (1754–1773). Faren var kjøpmann på Strømsø (nå Drammen) og senere tollbetjent i København. Faren giftet seg på nytt i 1775. Da moren døde ble han plassert hos morfaren Gustavus Blom i Holmsbu, da morfaren døde ble han med morfarens enke Anne Christiane Krefting og hennes nye mann Fredrik Wilhelm Krog til Kristiania og vokste opp der. Først fikk han undervisning hjemme, deretter 3-4 år skolegang ved «Kølleske» institutt på Snarøya. I 1796 tok han teologisk eksamen i København og tok den filosofiske doktorgrad i 1799.Bestefaren var jernverkseier Jakob Hansen Neumann. På morssiden var han fetter av Gustav Peter Blom, sorenskriver og eidsvollsmann, og misjonæren Gustava Kielland. Farens halvsøster Anne Cathrine var gift med presten Abraham Pihl, mens farens yngre halvsøster var gift med eidsvollsmannen Hans Hein Nysom.
Han ble 1. februar 1800 gift med tyske Justine Marie Agnete Brun (1780–1838) i Sankt Petri kirke (København), datter av Wilhelm Carl August Brun (Bruun) (12. okt. 1744-2. sept 1808), slotts- og rådsapoteker i Güstrow, og (g. 30.juli 1777 i Rostock) Catharina Caroline Christine Meese (1752-1828). Blant deres etterkommere:
Caroline Agnete Neumann (1804-1854) gift med Julius Christopher Hammer, prest og stortingsmann
Adelaide Augusta Charlotte Neumann (1814–1864) gift med kjøpmann Albert Henrik Mohn
Henrik Mohn, grunnlegger av norsk meteorologi
Jacob Mohn, jurist og statistiker
Emanuel Mohn, fjellklatrer og skribent
Emilie Gustava Neumann (1816-1874) gift med Peter Mohn
== Embetsvirke ==
Neumann fullførte sin embetseksamen i teologi ved Universitetet i København i 1796. Han var huslærer hos rike familier, både før og etter han bestod eksamen. Ved siden av lærergjerningen hadde han mulighet til å drive studier på egen hånd. I 1799 tok han den teologiske doktorgraden på en kirkehistorisk avhandling om erkebiskopen i Lund, forfattet på latin. Samme året fikk han stilling som residerende kapellan i Asker i Akershus. I Asker virket han som prest i 22 år, fra 1805 som sogneprest. I 1814 var han med i det overordentlige Storting, og han var med i deputasjonen som reiste til Stockholm for å overbringe grunnloven og hilse den nye norske kongen. Disse begivenhetene har han beskrevet i sin dagbok. Sommeren 1822 tok han til som biskop i Bergens stift, et embete han hadde til han døde.
== Opplysningsmannen ==
Neumann hørte til opplysningsprestene og var en aktiv embetsmann. I Asker utdannet han lærere, drev propaganda for vaksinasjon, skrev om landbruksvitenskapelige emner og innførte forbedringer i jordbruket. I sin posisjon som biskop fikk han mulighet til å innvirke på en rekke kunnskapsområder. Sammen med Wilhelm F. K. Christie grunnla han Bergens Museum i 1825, og han var medlem av direksjonen her gjennom en årrekke. På sine mange visitasreiser samlet han inn gjenstander og innhentet opplysninger av kultur- og naturhistorisk verdi. Særlig var han interessert i arkeologi, skrev om oldfunn og teoretiserte omkring disse. Han sto også for egne arkeologiske undersøkelser, bl.a. på Reheia ved Avaldsnes.
Neumann tok i 1840 initiativet til stiftelsen av Bergens barneasyl. Barneasylet skulle oppdra barn under skolepliktig alder. Etter å ha solgt et skrift i forbindelse med innvielsen av den nye katedralskolebygningen, fikk biskopen i 1841 reist 800 spesidaler til drift. I november samme året kunne kommunen starte opp asyldriften i den gamle latinskolebygningen.
Sommeren 1841 fikk han besøk av den selvlærte sunnmøringen Ivar Aasen, som viste biskopen sin målføregransking Den sunnmørske Dialekt. Neumann ble imponert og satt språkforskeren i kontakt med Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim. Vitenskapsselskapet støttet Aasen med midler, slik at han kunne granske ulike norske dialekter. Neumann ble dermed en av fødselshjelperne til det nynorske skriftspråket.
== Kristensyn ==
I sin teologi var han typisk for opplysningstiden. Han var lite fornøyd med Erik Pontoppidans forklaring til Luthers katekisme. I 1811 gav han ut en omarbeidet versjon av Luthers lille katekisme. Eksempelvis skrev han i sin forklaring til artikkel to i trosbekjennelsen at Kristus «gikk over i Aandernes Verden», i staden for det vedtatte «nedfoer til Helvede». Men statsstyringen i København nektet å godkjenne verket. Han var motstander både av haugianerbevegelsen og han var negativ til N. F. S. Grundtvigs kristensyn. Selv om han med årene ble mindre avvisende til disse og lignende bevegelser, var han all sin tid en motstander av vekkelser og nyortodoks kristendomsforståelse.
== Referanser ==
== Kilder ==
Einar Molland: Norges Kirkehistorie i det 19. århundre. I. 1979.
Tallak Lindstøl: Stortinget og Statsraadet 1814-1914. 1914.
Danske Statens Arkivers Arkivalieronline: København, Skt Petri, 1795-1814 Opslag 35
H.H. Neumann: Familien Neumann. Kristiania: Aschehoug, 1903.
Torbjørn Pihl: Bispinne Justine Neumann f. Brun og hennes slekt i Mecklenburg og Preussen, i: Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, bd. XXXIII, hefte II (1991), s. 188-200.
== Eksterne lenker ==
(en) Jacob Neumann – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Jacob Neumann hos Norsk senter for forskningsdata
(no) Jacob Neumanns dagbok, Arkivverket | Jacob Neumann (født 13. juli 1772 i Strømsø nå Drammen, død 25. | 199,454 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Guldsmedenga | 2023-02-04 | Guldsmedenga | ['Kategori:58°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Arendalsvassdraget', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Arendal'] | Gullsmedenga eller Guldsmedenga (tidligere skrevet Guldsmedengen) er et sted ved utløpet av Nidelva på Hisøy i Arendal kommune i Agder fylke. Guldsmedenga er en gammel tettbebyggelse som lenge har vært en del av tettstedet Arendal. Guldsmedenga tilhørte Hiis gård, og tomtene var, som vanlig i Arendal, festetomter.
Guldsmedenga hadde en strategisk beliggenhet midt i Arendals havnebasseng. En del av området stikker ut i havnebassenget, og kalles Holmen. Her var det bl.a. lager og utsalg av kull og koks. Guldsmedenga ligger rett ved Kolbjørnsvik.
Nidelva var en viktig transportåre for tømmer. Ved elveutløpet ble dette tømmeret klargjort til eksport, ofte i foredlet form. Bjelkehugging var lenge en viktig aktivitet, noe stedet Huggerparken (Fanteparken) tyder på. Tidlig på 1800-tallet var det etablert såpefabrikk og tønnefabrikk. og trevareproduksjon var noe av virksomheten på Guldsmedenga. Da dampmaskindrevne sagbruk kom midt på 1800-tallet kom det flere nær elveutløpet. Skarvedalen Dampsag sysselsatte fra 1868 en stor del av befolkningen på Guldsmedenga. Deler av Guldsmedenga ble brukt som tørkeplass for trelast.
I 1786 bodde det seks familier på Guldsmedenga. Den eldste bebyggelsen lå på sjøsiden av Holmen, ut mot elva. Her bodde de mer velstående, bl.a. skipsførerne. Fra 1850 skyter byggingen av nye hus fart, bl.a. på grunn av industrivirksomheten. Boligbebyggelsen på Guldsmedenga er – som ellers i Arendal – hovedsakelig i 1 1/2–2 etasjer med haveflekker til hvert hus.
Firmaet APLs kontorbygg, som ligger vendt mot Arendals havnebasseng, er i dag det mest iøynefallende i bebyggelsen på Guldsmedenga.
Stedsnavnets opphav har vært diskutert, og mange har undret seg over om det har bodd en gullsmed på stedet, eller at området tilhørte en slik håndverker. Når Kartverket tilrår at stedsnavnet skal skrives "Guldsmedenga" er det et dansk ord som tillegges vekt. Et insekt som vi på norsk kaller øyestikker heter på dansk guldsmed, og stedsnavnets betydning er sannsynligvis «øyestikkerenga».
| Gullsmedenga eller Guldsmedenga (tidligere skrevet Guldsmedengen) er et sted ved utløpet av Nidelva på Hisøy i Arendal kommune i Agder fylke. Guldsmedenga er en gammel tettbebyggelse som lenge har vært en del av tettstedet Arendal. Guldsmedenga tilhørte Hiis gård, og tomtene var, som vanlig i Arendal, festetomter.
Guldsmedenga hadde en strategisk beliggenhet midt i Arendals havnebasseng. En del av området stikker ut i havnebassenget, og kalles Holmen. Her var det bl.a. lager og utsalg av kull og koks. Guldsmedenga ligger rett ved Kolbjørnsvik.
Nidelva var en viktig transportåre for tømmer. Ved elveutløpet ble dette tømmeret klargjort til eksport, ofte i foredlet form. Bjelkehugging var lenge en viktig aktivitet, noe stedet Huggerparken (Fanteparken) tyder på. Tidlig på 1800-tallet var det etablert såpefabrikk og tønnefabrikk. og trevareproduksjon var noe av virksomheten på Guldsmedenga. Da dampmaskindrevne sagbruk kom midt på 1800-tallet kom det flere nær elveutløpet. Skarvedalen Dampsag sysselsatte fra 1868 en stor del av befolkningen på Guldsmedenga. Deler av Guldsmedenga ble brukt som tørkeplass for trelast.
I 1786 bodde det seks familier på Guldsmedenga. Den eldste bebyggelsen lå på sjøsiden av Holmen, ut mot elva. Her bodde de mer velstående, bl.a. skipsførerne. Fra 1850 skyter byggingen av nye hus fart, bl.a. på grunn av industrivirksomheten. Boligbebyggelsen på Guldsmedenga er – som ellers i Arendal – hovedsakelig i 1 1/2–2 etasjer med haveflekker til hvert hus.
Firmaet APLs kontorbygg, som ligger vendt mot Arendals havnebasseng, er i dag det mest iøynefallende i bebyggelsen på Guldsmedenga.
Stedsnavnets opphav har vært diskutert, og mange har undret seg over om det har bodd en gullsmed på stedet, eller at området tilhørte en slik håndverker. Når Kartverket tilrår at stedsnavnet skal skrives "Guldsmedenga" er det et dansk ord som tillegges vekt. Et insekt som vi på norsk kaller øyestikker heter på dansk guldsmed, og stedsnavnets betydning er sannsynligvis «øyestikkerenga».
== Referanser ==
== Litteratur ==
Gunnar Tveiten: Historiske glimt fra Guldsmedengen på Hisøy. Hisøybilder VIII. Hisøy Historielag 2001. | Gullsmedenga eller GuldsmedengaFaktaark. Statens kartverk (tidligere skrevet Guldsmedengen) er et sted ved utløpet av Nidelva på Hisøy i Arendal kommune i Agder fylke. | 199,455 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hendrik_van_Heuckelum | 2023-02-04 | Hendrik van Heuckelum | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Belgia under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 28. april', 'Kategori:Dødsfall i 1929', 'Kategori:Fotballspillere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Fødsler 6. mai', 'Kategori:Fødsler i 1879', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlandske fotballspillere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Belgia', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i fotball', 'Kategori:Personer fra Haag'] | Hendrik van Heuckelum (født 6. mai 1879 i Haag, død 28. april 1929 i Haag) var en nederlandsk fotballspiller som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Van Heuckelum spilte på det belgiske laget Université de Bruxelles. Det ble spilt kun to fotballkamper mellom tre lag som demonstrasjonsport på Vélodrome de Vincennes i Paris under verdensutstillingen og OL 1900 i Paris. Det britiske laget Upton Park F.C. beseiret Union des Sociétés Françaises de Sports Athlétiques med 4-0 den 20. oktober 1900. Tre dager senere vant det franske laget over Université de Bruxelles med 6-2. I ettertid har International Olympic Committee valgt å utse tre medaljevinnere, gull til Storbritannia, sølv til Frankrike og bronse til Belgia.
| Hendrik van Heuckelum (født 6. mai 1879 i Haag, død 28. april 1929 i Haag) var en nederlandsk fotballspiller som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Van Heuckelum spilte på det belgiske laget Université de Bruxelles. Det ble spilt kun to fotballkamper mellom tre lag som demonstrasjonsport på Vélodrome de Vincennes i Paris under verdensutstillingen og OL 1900 i Paris. Det britiske laget Upton Park F.C. beseiret Union des Sociétés Françaises de Sports Athlétiques med 4-0 den 20. oktober 1900. Tre dager senere vant det franske laget over Université de Bruxelles med 6-2. I ettertid har International Olympic Committee valgt å utse tre medaljevinnere, gull til Storbritannia, sølv til Frankrike og bronse til Belgia.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Bronse i fotball BEL
== Eksterne lenker ==
(en) Hendrik van Heuckelum – Olympedia
(en) Hendrik van Heuckelum – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Hendrik van Heuckelum (født 6. mai 1879 i Haag, død 28. | 199,456 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Florentinske_musikkreform | 2023-02-04 | Florentinske musikkreform | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Firenze', 'Kategori:Renessansemusikk'] | Florentinske musikkreform var en nyorientering av renessansemusikken mot resitativ solosang med natursann deklamasjon og sparsomt akkompagnement som pågikk i årene rundt 1580.
Sentrale i bevegelsen var den estetiserende kretsen rundt Giovanni de' Bardi i Firenze som var som mest aktiv i årene 1577–1582. Blant medlemmene var komponistene Giulio Caccini, Emilio de' Cavalieri, Vincenzo Galilei med flere, som inspirert av kretsens ideer om å gjenskape gamle greske melodi- og deklamasjonstradisjoner, skapte monodi og resitativ, musikkformer som brøt fullstendig med renessansemusikkens kunstferdige flerstemmige sang.I 1590-årene videreførte den florentinske musikkmesénen Jacopo Corsi og komponisten Jacopo Peri ideene til den bardiske krets, og utviklet monodien til et verktøy for å skape større dramatiske uttrykk. Slik skapte den florentinske musikkreform grobunn for framveksten av musikkformene opera, oratorium, kantate og homofon instrumentalmusikk.
| Florentinske musikkreform var en nyorientering av renessansemusikken mot resitativ solosang med natursann deklamasjon og sparsomt akkompagnement som pågikk i årene rundt 1580.
Sentrale i bevegelsen var den estetiserende kretsen rundt Giovanni de' Bardi i Firenze som var som mest aktiv i årene 1577–1582. Blant medlemmene var komponistene Giulio Caccini, Emilio de' Cavalieri, Vincenzo Galilei med flere, som inspirert av kretsens ideer om å gjenskape gamle greske melodi- og deklamasjonstradisjoner, skapte monodi og resitativ, musikkformer som brøt fullstendig med renessansemusikkens kunstferdige flerstemmige sang.I 1590-årene videreførte den florentinske musikkmesénen Jacopo Corsi og komponisten Jacopo Peri ideene til den bardiske krets, og utviklet monodien til et verktøy for å skape større dramatiske uttrykk. Slik skapte den florentinske musikkreform grobunn for framveksten av musikkformene opera, oratorium, kantate og homofon instrumentalmusikk.
== Litteratur ==
Grout, Donald Jay (1947). A Short History of Opera: One-Volume Edition. New York, NY: Columbia University Press.
Palisca, Claude V. (1989). The Florentine Camerata: Documentary Studies and Translations. Music Theory Translation Series. New Haven, CT: Yale University Press. ISBN 9780300039160.
The New Harvard Dictionary of Music. Cambridge, MA: Harvard University Press. 1986. ISBN 9780674615250.
== Referanser == | Florentinske musikkreform var en nyorientering av renessansemusikken mot resitativ solosang med natursann deklamasjon og sparsomt akkompagnement som pågikk i årene rundt 1580. | 199,457 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ernest_Moreau_de_Melen | 2023-02-04 | Ernest Moreau de Melen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske fotballspillere', 'Kategori:Deltakere for Belgia under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 17. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1968', 'Kategori:Fotballspillere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Fødsler 20. februar', 'Kategori:Fødsler i 1879', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Belgia', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i fotball', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Ernest Moreau de Melen (født 1879, død 1968) var en belgisk fotballspiller som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
De Melen spilte på det belgiske laget Université de Bruxelles. Det ble spilt kun to fotballkamper mellom tre lag som demonstrasjonsport på Vélodrome de Vincennes i Paris under verdensutstillingen og OL 1900 i Paris. Det britiske laget Upton Park F.C. beseiret Union des Sociétés Françaises de Sports Athlétiques med 4-0 den 20. oktober 1900. Tre dager senere vant det franske laget over Université de Bruxelles med 6-2. I ettertid har International Olympic Committee valgt å utse tre medaljevinnere, gull til Storbritannia, sølv til Frankrike og bronse til Belgia.
| Ernest Moreau de Melen (født 1879, død 1968) var en belgisk fotballspiller som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
De Melen spilte på det belgiske laget Université de Bruxelles. Det ble spilt kun to fotballkamper mellom tre lag som demonstrasjonsport på Vélodrome de Vincennes i Paris under verdensutstillingen og OL 1900 i Paris. Det britiske laget Upton Park F.C. beseiret Union des Sociétés Françaises de Sports Athlétiques med 4-0 den 20. oktober 1900. Tre dager senere vant det franske laget over Université de Bruxelles med 6-2. I ettertid har International Olympic Committee valgt å utse tre medaljevinnere, gull til Storbritannia, sølv til Frankrike og bronse til Belgia.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Bronse i fotball BEL
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ernest Moreau de Melen – Olympedia
(en) Ernest Moreau de Melen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Ernest Moreau de Melen – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Ernest Moreau de Melen – Transfermarkt
(en) Ernest Moreau de Melen – FootballDatabase.eu
(en) Ernest Moreau de Melen – EU-Football.info
(en) Ernest Moreau de Melen – Belgias fotballforbund | Ernest Moreau de Melen (født 1879, død 1968) var en belgisk fotballspiller som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris. | 199,458 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Robert_Pra%C5%BE%C3%A1k | 2023-02-04 | Robert Pražák | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 16. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1966', 'Kategori:Fødsler 3. desember', 'Kategori:Fødsler i 1892', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Personer fra Plzeň', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tsjekkoslovakiske turnere'] | Robert Pražák (født 2. desember 1892 i Plzeň, død 16. mai 1966) var en turner fra Böhmen, i dagens Tsjekkia.
Han deltok i det sjette turn-VM som ble arrangert, i 1913. Her fikk han gull i lagkonkurransen sammenlagt. Siden medaljevinnerne som representerte det østerriks-ungarske imperiet kom fra Böhmen, ble de vunnede medaljene flere år senere overført til Tsjekkoslovakia av FIG.
Senere deltok han i to Olympiske leker: i 1920 og 1924. I 1920 var han med på det tsjekkiske laget som kom på 4.-plass i lagkonkurransen sammenlagt, der Sverige vant. I 1924 fikk han tre OL-sølv: i skranke, ringer og individuell mangekamp. Øvrige plasseringer under OL 1924 var:
Hopp på tvers – 8.-plass
Hopp på langs – 9.-plass
Svingstang – 9.-plass
Bøylehest – 13.-plass
Tauklatring – 13.-plass
Lagkonkurranse – deltok, men laget fullførte ikke
| Robert Pražák (født 2. desember 1892 i Plzeň, død 16. mai 1966) var en turner fra Böhmen, i dagens Tsjekkia.
Han deltok i det sjette turn-VM som ble arrangert, i 1913. Her fikk han gull i lagkonkurransen sammenlagt. Siden medaljevinnerne som representerte det østerriks-ungarske imperiet kom fra Böhmen, ble de vunnede medaljene flere år senere overført til Tsjekkoslovakia av FIG.
Senere deltok han i to Olympiske leker: i 1920 og 1924. I 1920 var han med på det tsjekkiske laget som kom på 4.-plass i lagkonkurransen sammenlagt, der Sverige vant. I 1924 fikk han tre OL-sølv: i skranke, ringer og individuell mangekamp. Øvrige plasseringer under OL 1924 var:
Hopp på tvers – 8.-plass
Hopp på langs – 9.-plass
Svingstang – 9.-plass
Bøylehest – 13.-plass
Tauklatring – 13.-plass
Lagkonkurranse – deltok, men laget fullførte ikke
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Robert Pražák – Olympedia
(en) Robert Pražák – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(cz) Robert Pražák – Tsjekkias olympiske komité | }} | 199,459 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nicolai_Wammen | 2023-02-04 | Nicolai Wammen | ['Kategori:Alumni fra Aarhus Universitet', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Borgermestre fra Socialdemokratiet', 'Kategori:Danske europaministre', 'Kategori:Danske finansministre', 'Kategori:Danske forsvarsministre', 'Kategori:Danske statsvitere', 'Kategori:Folketingsmedlemmer fra Socialdemokratiet', 'Kategori:Fødsler 7. februar', 'Kategori:Fødsler i 1971', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Holbæk', 'Kategori:Socialdemokratiet-ministre'] | Nicolai Halby Wammen (født 7. februar 1971 i Holbæk) er en dansk politiker (S). Fra 27. juni 2019 er han finansminister i Regjeringen Mette Frederiksen.Han har vært valgt til Folketinget fra Østjyllands storkrets siden 2011. Han var europaminister 2011–2013 og forsvarsminister 2013–2015 i Helle Thorning-Schmidts regjeringer. Wammen har tidligere vært valgt til Folketinget fra Århus amtskrets 2001–2005 og borgermester i Århus kommune 2005–2011. Han var formann i Frit Forum i Århus 1996–1997, medlem av bystyret i hjemkommunen 1998–2011 (permisjon 2001–2005) og nestformann i Socialdemokraterne 2005–2012.
Wammen har studentereksamen fra Marselisborg Gymnasium i Århus fra 1991 og kandidatutdannelse i statsvitenskap fra Århus Universitet fra 2001. Han har en sønn med tidligere folketingsmedlem Julie Rademacher.
| Nicolai Halby Wammen (født 7. februar 1971 i Holbæk) er en dansk politiker (S). Fra 27. juni 2019 er han finansminister i Regjeringen Mette Frederiksen.Han har vært valgt til Folketinget fra Østjyllands storkrets siden 2011. Han var europaminister 2011–2013 og forsvarsminister 2013–2015 i Helle Thorning-Schmidts regjeringer. Wammen har tidligere vært valgt til Folketinget fra Århus amtskrets 2001–2005 og borgermester i Århus kommune 2005–2011. Han var formann i Frit Forum i Århus 1996–1997, medlem av bystyret i hjemkommunen 1998–2011 (permisjon 2001–2005) og nestformann i Socialdemokraterne 2005–2012.
Wammen har studentereksamen fra Marselisborg Gymnasium i Århus fra 1991 og kandidatutdannelse i statsvitenskap fra Århus Universitet fra 2001. Han har en sønn med tidligere folketingsmedlem Julie Rademacher.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nicolai Wammen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(da) Nicolai Wammen hos Folketinget
(da) Nicolai Wammen på Twitter | Nicolai Halby Wammen (født 7. februar 1971 i Holbæk) er en dansk politiker (S). | 199,460 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Konkordatet_i_1801 | 2023-02-04 | Konkordatet i 1801 | ['Kategori:1801 i Frankrike', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Frankrikes historie', 'Kategori:Hendelser i 1800-årene', 'Kategori:Konkordat', 'Kategori:Traktater av 1801'] | Konkordatet i 1801 var en avtale mellom Napoléon Bonaparte og Den hellige stol som regulerte den franske kirkens forhold til Vatikanet. Etter lange forhandlinger ble konkordatet signert den 15. juli 1801, og bragte den franske kampen mot den katolske kirken til opphør.
Konflikten hadde begynt for alvor i 1791 da de revolusjonære ville tvinge den katolske geistligheten til å godkjenne en sivilkonstitusjon som ville gestalte kirken som en statskirke under de revolusjonæres kontroll. Det var kommet til blodige forfølgelser, og den revolusjonære regjeringen forsøkte å ta kontrollen ved å utnevne egne biskoper. De pavetro biskopene flyktet i eksil.
Konkordatet av 1801 nyregulerte bispedømmestrukturen i Frankrike og i noen deler av de områdene Napoleon hadde erobret, og erklærte katolisismen som religion for det store flertall av alle franskmenn (men ikke som statens religion, som tidligere, en klausul som de revolusjonære hadde utnyttet til sine formål).
Konkordatet var epokegjørende i flere henseender. Men ved Napoleons egenmektige tilføyelse av de 77 såkalte organiske artikler ble det imidlertid i vesentlig grad modifisert i Kirkens disfavør, blant annet ved at de forbød enhver pavelig rettsakt i Frankrike som ikke var blitt godkjent av landets styre. Pavens protest mot dette var uten resultat.
| Konkordatet i 1801 var en avtale mellom Napoléon Bonaparte og Den hellige stol som regulerte den franske kirkens forhold til Vatikanet. Etter lange forhandlinger ble konkordatet signert den 15. juli 1801, og bragte den franske kampen mot den katolske kirken til opphør.
Konflikten hadde begynt for alvor i 1791 da de revolusjonære ville tvinge den katolske geistligheten til å godkjenne en sivilkonstitusjon som ville gestalte kirken som en statskirke under de revolusjonæres kontroll. Det var kommet til blodige forfølgelser, og den revolusjonære regjeringen forsøkte å ta kontrollen ved å utnevne egne biskoper. De pavetro biskopene flyktet i eksil.
Konkordatet av 1801 nyregulerte bispedømmestrukturen i Frankrike og i noen deler av de områdene Napoleon hadde erobret, og erklærte katolisismen som religion for det store flertall av alle franskmenn (men ikke som statens religion, som tidligere, en klausul som de revolusjonære hadde utnyttet til sine formål).
Konkordatet var epokegjørende i flere henseender. Men ved Napoleons egenmektige tilføyelse av de 77 såkalte organiske artikler ble det imidlertid i vesentlig grad modifisert i Kirkens disfavør, blant annet ved at de forbød enhver pavelig rettsakt i Frankrike som ikke var blitt godkjent av landets styre. Pavens protest mot dette var uten resultat.
== Hovedpunkter ==
Konkordatet slår fast at «katolisismen er religionen til de fleste franskmenn», men er ikke en offisiell religion. Frankrike har religionsfrihet, særlig var dette viktig for jøder og protestanter.
Paven fikk rett til å utnevne biskoper, men dette fikk liten praktisk betydning, så lenge de franske myndighetene fortsatt skulle nominere dem.
Den franske staten skulle betale presteskapets lønninger, men de skulle sverge lojalitet til den franske stat.
Kirken skulle si fra seg alle krav på eiendommer som var konfiskert etter 1790.
De kristne høytidene ble gjenetablert som «festtid», med virkning fra påskedag 18. april 1802. Det resterende av Den franske revolusjonskalenderen som skulle avskaffes, ble ikke dette før 1. januar 1806 da gregoriansk kalender ble innført.Konkordatets bestemmelser ble opphevet av en fransk lov av 1905 som skilte kirke og stat. Deler av konkordatet er imidlertid fortsatt gjeldende rett i Alsace-Moselle regionen, da denne var en del av Det tyske keiserriket da loven av 1905 ble vedtatt.
== Eksterne lenker ==
«Napoleon's concordat and Organic Articles (1801)», fra nettstedet concordatwatch.eu (engelsk)
«The French Concordat of 1801», fra Catholic encylopedia (engelsk) | Konkordatet i 1801 var en avtale mellom Napoléon Bonaparte og Den hellige stol som regulerte den franske kirkens forhold til Vatikanet. Etter lange forhandlinger ble konkordatet signert den 15. | 199,461 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stanley_Rowley | 2023-02-04 | Stanley Rowley | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Australske langdistanseløpere', 'Kategori:Australske sprintere', 'Kategori:Deltakere for Australia under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 1. april', 'Kategori:Dødsfall i 1924', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Fødsler 11. september', 'Kategori:Fødsler i 1876', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Australia', 'Kategori:Olympiske mestere for Australia', 'Kategori:Personer fra New South Wales', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Stanley Rupert Rowley (født 11. september 1876 i New South Wales, død 1. april 1924 i New South Wales) var en australsk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Rowley ble olympisk mester i friidrett under OL 1900 i Paris. Han deltok på det britisk-australske-laget som vant 5000 meter lagløp. De andre løperne på laget var, Charles Bennett, John Rimmer, Sidney Robinson, og Alfred Tysoe.
Rowley kom på tredjeplass på sprintdistansene, 60-, 100- og 200 meter
| Stanley Rupert Rowley (født 11. september 1876 i New South Wales, død 1. april 1924 i New South Wales) var en australsk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Rowley ble olympisk mester i friidrett under OL 1900 i Paris. Han deltok på det britisk-australske-laget som vant 5000 meter lagløp. De andre løperne på laget var, Charles Bennett, John Rimmer, Sidney Robinson, og Alfred Tysoe.
Rowley kom på tredjeplass på sprintdistansene, 60-, 100- og 200 meter
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Gull i friidrett, 5000 meter lagkonkurranse Blandede lag
1900 Paris - Bronse i friidrett, 60 meter Australia
1900 Paris - Bronse i friidrett, 100 meter Australia
1900 Paris - Bronse i friidrett, 200 meter Australia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Stanley Rowley – Olympics.com
(en) Stanley Rowley – Olympic.org
(en) Stanley Rowley – Olympedia
(en) Stanley Rowley – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Stanley Rowley – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Stanley Rowley – Australian Olympic Committee
(en) Stanley Rowley – Sport Australia Hall of Fame
(en) Stanley Rowley – Athletics Australia
(en) Stanley Rowley – Track and Field Statistics | Stanley Rupert Rowley (født 11. september 1876 i New South Wales, død 1. | 199,462 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ballukkingsring | 2023-02-04 | Ballukkingsring | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Piercingsmykker'] | Ballukkingsring, mest kjent under navnet captive bead ring (CBR), er et piercingsmykke der smykket består av en ring med åpne- og lukkeegenskaper ved bruk av en ball.
| Ballukkingsring, mest kjent under navnet captive bead ring (CBR), er et piercingsmykke der smykket består av en ring med åpne- og lukkeegenskaper ved bruk av en ball.
== Beskrivelse ==
Smykket er en o-ring som har en liten åpning der en ball slutter ringen.
Smykket er vanligvis laget av rustfritt stål, niob eller titan for å holde smykket sterkt. Likevel er ofte ballen i seg selv ofte laget av glass, keramikk eller edelstener
Dette er det vanligste piercingsmykket fordi det kan brukes i mange piercinger. Det holdes også godt på plass, og faller ikke lett ut. Piercingsmykket blir også brukt mye på piercinger som ikke har grodd til fordi den vanskelig setter seg fast i klær, hår og andre ting som kan ødelegge piercing-hullet kraftig. Likevel er det vanligst at man bruker piercingssmykket som er til piercingen under legetiden.
== Eksterne lenker ==
Ballukkingsring hos Encyclopedia BMEzine
Piercing problems | Ballukkingsring, mest kjent under navnet captive bead ring (CBR), er et piercingsmykke der smykket består av en ring med åpne- og lukkeegenskaper ved bruk av en ball. | 199,463 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Joseph_Castiglioni | 2023-02-04 | Joseph Castiglioni | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Dødsfall 7. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1959', 'Kategori:Franske turnere', 'Kategori:Fødsler 27. september', 'Kategori:Fødsler i 1877', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Joseph Castiglioni (født 27. september 1877 i Oran, død 7. juni 1959 i Alger) var en fransk turner.
Han har deltatt i to VM i turn. I VM i 1907 var han med å vinne sølv i lagkonkurransen sammenlagt, bak Tsjekkoslovakia (Böhmen). I neste VM, i 1909, ble det gull i lagkonkurransen.
| Joseph Castiglioni (født 27. september 1877 i Oran, død 7. juni 1959 i Alger) var en fransk turner.
Han har deltatt i to VM i turn. I VM i 1907 var han med å vinne sølv i lagkonkurransen sammenlagt, bak Tsjekkoslovakia (Böhmen). I neste VM, i 1909, ble det gull i lagkonkurransen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Joseph Castiglioni – Olympics.com
(en) Joseph Castiglioni – Olympic.org
(en) Joseph Castiglioni – Olympedia
(en) Joseph Castiglioni – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | }} | 199,464 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Herman_Carsau | 2023-02-04 | Herman Carsau | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske turnere', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Fødselsår ikke oppgitt'] | Herman Carsau var en belgisk turner.
Han deltok i det tredje VM som ble arrangert, i Praha i 1907, der han var med og vinne bronse i lagkonkurransen, bak Tsjekkoslovakia (Böhmen) og Frankrike.
| Herman Carsau var en belgisk turner.
Han deltok i det tredje VM som ble arrangert, i Praha i 1907, der han var med og vinne bronse i lagkonkurransen, bak Tsjekkoslovakia (Böhmen) og Frankrike.
== Eksterne lenker ==
Sport-komplett.de – VM-deltakere | }} | 199,465 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rett_barbell | 2023-02-04 | Rett barbell | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Piercingsmykker'] | Rett barbell er et piercingsmykke.
| Rett barbell er et piercingsmykke.
== Historie ==
Den rette barbellen ble introdusert av piercer Jim Ward tidlig på 1970-tallet. I dag er barbellen en av de vanligste piercingsmykkene.
Håndlagde barbeller koster vanligvis veldig mye mer enn fabrikklagde barbeller.
== Beskrivelse ==
Piercingsmykket består av et skaft og en kule på hver side som er festet til skaftet med en skrue.
== Eksterne lenker ==
Barbell hos Encyclopedia BMEzine | Rett barbell er et piercingsmykke. | 199,466 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tonning_Hammer | 2023-02-04 | Tonning Hammer | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Viking FK', 'Kategori:Fødsler i 1956', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i fotball', 'Kategori:Norske fotballspillere'] | Tonning Hammer (født 4. august 1956) er en tidligere norsk fotballspiller. Han har totalt spilt 356 kamper for Viking.
| Tonning Hammer (født 4. august 1956) er en tidligere norsk fotballspiller. Han har totalt spilt 356 kamper for Viking.
== Meritter ==
1979: Seriemester med Viking
1979: Cupmester med Viking
1982: Seriemester med Viking
== Eksterne lenker ==
(en) Tonning Hammer – Transfermarkt
(en) Tonning Hammer – EU-Football.info
(no) Tonning Hammer – Norges Fotballforbund
Profil hos viking-fk.no | | fødtsted = | 199,467 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Replacements | 2023-02-04 | The Replacements | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Rockegrupper fra USA', 'Kategori:Stubber 2018-01'] | The Replacements (også kalt The ’Mats) var et alternativt rockeband dannet i Minneapolis, Minnesota, USA i 1979. Bandet besto størstedelen av tiden av gitarist og vokalist Paul Westerberg, gitarist Bob Stinson, bassist Tommy Stinson og trommeslager Chris Mars. The Replacements begynte som en punkrock-gruppe men begynte å inkorporere andre subsjangre av rock og ble viktige for utviklingen av tidlig alternativ rock. Etter albumet Let It Be (1984), tegnet bandet kontrakt med Sire Records og ble dermed et av de første amerikanske undergrunnsbandene med kontrakt hos et større plateselskap.
Etter at Bob Stintson ble sparket ut av Replacements i 1986, gikk bandet gjennom flere endringer, Slim Dunlap ble med som leadgitarist og Steve Foley tok over for Chris Mars i 1990. Mot slutten av Replacements’ karriere tok Westerberg mer kontroll over bandets kreative retning, hyrte inn studiomusikere for opptak og skrev alt materialet selv. Bandet ble oppløst i 1991. Medlemmene spredte seg på forskjellige prosjekter. The Replacements hadde aldri noen større kommersiell suksess, men har hatt innflytelse på forskjellige band og musikere innen alternativ rock, blant andre Goo Goo Dolls, Green Day og Pavement.
The Replacements’ musikk var påvirket av klassiske rockemusikere som Faces og The Rolling Stones såvel som punkband som The Clash.
| The Replacements (også kalt The ’Mats) var et alternativt rockeband dannet i Minneapolis, Minnesota, USA i 1979. Bandet besto størstedelen av tiden av gitarist og vokalist Paul Westerberg, gitarist Bob Stinson, bassist Tommy Stinson og trommeslager Chris Mars. The Replacements begynte som en punkrock-gruppe men begynte å inkorporere andre subsjangre av rock og ble viktige for utviklingen av tidlig alternativ rock. Etter albumet Let It Be (1984), tegnet bandet kontrakt med Sire Records og ble dermed et av de første amerikanske undergrunnsbandene med kontrakt hos et større plateselskap.
Etter at Bob Stintson ble sparket ut av Replacements i 1986, gikk bandet gjennom flere endringer, Slim Dunlap ble med som leadgitarist og Steve Foley tok over for Chris Mars i 1990. Mot slutten av Replacements’ karriere tok Westerberg mer kontroll over bandets kreative retning, hyrte inn studiomusikere for opptak og skrev alt materialet selv. Bandet ble oppløst i 1991. Medlemmene spredte seg på forskjellige prosjekter. The Replacements hadde aldri noen større kommersiell suksess, men har hatt innflytelse på forskjellige band og musikere innen alternativ rock, blant andre Goo Goo Dolls, Green Day og Pavement.
The Replacements’ musikk var påvirket av klassiske rockemusikere som Faces og The Rolling Stones såvel som punkband som The Clash.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) The Replacements – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
The Skyway Pages Mailing List
The Replacements Database
Podcast of The Replacements live in LA, 1984
City Pages – This Is Hardcore | The Replacements (også kalt The ’Mats) var et alternativt rockeband dannet i Minneapolis, Minnesota, USA i 1979. Bandet besto størstedelen av tiden av gitarist og vokalist Paul Westerberg, gitarist Bob Stinson, bassist Tommy Stinson og trommeslager Chris Mars. | 199,468 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mats_(andre_betydninger) | 2023-02-04 | Mats (andre betydninger) | ['Kategori:Pekere'] | Mats kan referere til:
Mats, kortform av mannsnavnet Matthias
The Replacements, også kalt The 'Mats, amerikansk rockegruppe
5934 Mats, en asteroide | Mats kan referere til:
Mats, kortform av mannsnavnet Matthias
The Replacements, også kalt The 'Mats, amerikansk rockegruppe
5934 Mats, en asteroide | Mats kan referere til: | 199,469 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Galileo_Galilei | 2023-02-04 | Galileo Galilei | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kjent for hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 8. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1642', 'Kategori:Fødsler 15. februar', 'Kategori:Fødsler i 1564', 'Kategori:Italienske astronomer', 'Kategori:Italienske fysikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Pisa', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Galileo Galilei (født 15. februar 1564 i Pisa i Den florentinske republikk, død 8. januar 1642 i Arcetri utenfor Firenze) var en filosof, fysiker og astronom som regnes som en sentral skikkelse i den vitenskapelige revolusjonen. Han er mest kjent for forbedringer av det astronomiske teleskopet, en rekke banebrytende astronomiske observasjoner og støtte til det heliosentriske verdensbildet med solen i sentrum av solsystemet.
Blant hans bidrag til naturvitenskapen er også studier innen bevegelseslære, særlig av akselererende legemer. Han samlet fysiske teorier utarbeidet gjennom flere århundrer, var den første til å vise hvordan de kunne bevises ved eksperimenter, og den første til å danne en sammenhengende enhet i bevegelseslæren. Dermed la han et viktig grunnlag for blant andre Newton.
Både gjennom sine astronomiske oppdagelser og gjennom sitt arbeid med bevegelseslære ønsket han, direkte som indirekte, å svekke tilliten til Aristoteles' verdensbilde, og med det endre forutsetningene for hvordan man tolker observasjonene. Dette gjorde han mer systematisk enn det som tidligere hadde vært gjort. Han er trolig den eneste som av kirken har blitt anklaget eller domfelt for vitenskapelige teorier.Globalt ble 2009 markert som astronomisk jubileumsår, 400 år etter at Galilei første gang observerte stjernehimmelen med teleskop. Galilei var en av den første som baserte sine beskrivelser av naturen på hypoteser, eksperimenter og observasjoner.
| Galileo Galilei (født 15. februar 1564 i Pisa i Den florentinske republikk, død 8. januar 1642 i Arcetri utenfor Firenze) var en filosof, fysiker og astronom som regnes som en sentral skikkelse i den vitenskapelige revolusjonen. Han er mest kjent for forbedringer av det astronomiske teleskopet, en rekke banebrytende astronomiske observasjoner og støtte til det heliosentriske verdensbildet med solen i sentrum av solsystemet.
Blant hans bidrag til naturvitenskapen er også studier innen bevegelseslære, særlig av akselererende legemer. Han samlet fysiske teorier utarbeidet gjennom flere århundrer, var den første til å vise hvordan de kunne bevises ved eksperimenter, og den første til å danne en sammenhengende enhet i bevegelseslæren. Dermed la han et viktig grunnlag for blant andre Newton.
Både gjennom sine astronomiske oppdagelser og gjennom sitt arbeid med bevegelseslære ønsket han, direkte som indirekte, å svekke tilliten til Aristoteles' verdensbilde, og med det endre forutsetningene for hvordan man tolker observasjonene. Dette gjorde han mer systematisk enn det som tidligere hadde vært gjort. Han er trolig den eneste som av kirken har blitt anklaget eller domfelt for vitenskapelige teorier.Globalt ble 2009 markert som astronomisk jubileumsår, 400 år etter at Galilei første gang observerte stjernehimmelen med teleskop. Galilei var en av den første som baserte sine beskrivelser av naturen på hypoteser, eksperimenter og observasjoner.
== Liv ==
=== Familiebakgrunn og læreår ===
Galileo Galilei stammet fra en florentinsk patrisierfamilie som ikke lenger var velhavende. Hans gren av familien hadde tatt navnet etter en betydelig forfader, legen Galileo Bonaiuti som levde på 1400-tallet. Galileis far, Vincenzo, var tøyhandler, musiker og musikkteoretiker med kunnskap og interesser for matematikk. Han undersøkte sammenhengen mellom strengespenning og tonehøyde, og ble gjennom det sannsynligvis den første i vitenskapshistorien som gav en ikke-lineær matematisk beskrivelse av et fysisk fenomen.
Elleve år gammel ble Galileo sendt på skole til klosteret i Vallombrosa, tre-fire mil sørøst for Firenze, for at han skulle få en god utdannelse. Munkene her tilhørte den intellektuelle Firenze-tradisjonen, her lærte han gresk, latin og logikk. Galilei var novise i vallombrosanerklosteret, men da han viste tilbøyelighet til å ville tre inn i benediktinerordenen, hentet faren ham i 1580 hjem fordi han så klosterlivet som en uønsket karrierevei, og sendte ham i stedet til Pisa for å studere medisin.
Galileo viste seg å være en glitrende skribent, og han tenkte alvorlig på å gjøre kunsten til sin levevei. Imidlertid hadde han mest interesse for mekanikk og matematikk, fag han sannsynligvis var blitt interessert i ved å studere farens musikkinstrumenter og følge med på hans eksperimenter.Etter fire års medisinstudier klarte ikke faren å finansiere studiene videre. Galileo avbrøt derfor studiet i 1585 og reiste til Firenze for å studere matematikk hos Ostilio Ricci, en matematiker i Niccolò Tartaglias skole. Galileo tjente til livsopphold ved å gi privatundervisning. Han beskjeftiget seg også med anvendt matematikk, mekanikk og hydraulikk. Ved å konstruere en hydrostatisk skålvekt for bestemmelse av densitet, løste han et antikt problem av Heron.I 1587 dro han til Roma og oppsøkte der astronomen, matematikereren og lærebokforfatteren Christopher Clavius. Galileo var kjent med den store astronomens arbeider, og etterpå korresponderte de fra tid til annen om matematiske problemer, og Clavius sendte Galileo eksemplarer av sine bøker etterhvert som de utkom.
=== Undervisningsår ===
1589 ble han lærer og professor i matematikk, først i sin fødeby Pisa, og fra 1592 ved universitetet i Padova, som tilhørte republikken Venezia. I Padova la han grunnlaget for både bevegelsesteorien og kosmologien.I et brev datert 1597 erklærte han seg som kopernikaner, dvs. at han holdt Kopernikus' teori om det solsentrerte univers for ikke bare å være en praktisk regnemodell for beregning av stjerners og planeters posisjon, men også en reell, fysisk beskrivelse.
I Padova utviklet han den geometriske og militære passer til å beregne elevasjon for artilleri, avstander og nivåforskjeller.
De siste 500 årene hadde da vært dominert av teologiens nære tilknytning til Aristoteles' lære, dogmefestet av Trent-konsilet. Galilei skilte seg fra skolastikerne ved å stå Arkimedes nærmere, og delte med ham og Johannes Kepler troen på at matematiske prinsipper avspeiles i naturen. I 1608 hadde Hans Lipperhey, en optiker i Nederland, konstruert et teleskop. Galilei ble interessert i tanken om at man kunne forstørre noe som befant seg på lang avstand. Etter en tids arbeid kunne han høsten 1609 for myndighetene i Venezia demonstrere sitt nye teleskop som forstørret 8×. Med dette kunne fiendtlige skip oppdages to timer før man kunne se dem med det blotte øye.
=== Familiefar og hoffmatematiker i Firenze ===
Galileis astronomiske observasjoner, utgitt 1610, gjorde ham til den mest feirede naturfilosof i Europa. Galileis tidligere elev, storhertug av Toscana Cosimo II de' Medici, utnevnte ham samme år til hoffmatematiker, hoff-filosof og den første matematikkprofessoren i Pisa uten undervisningsplikter. Dermed fikk Galilei full frihet til å konsentrere seg om sin forskning.
Galilei fikk tre barn med sin husholderske, Marina di Andrea Gamba, som han hadde møtt på en av sine reiser til Venezia: Virginia (med ordensnavn Maria Celeste; 1600–34), Livia (ordensnavn Arcangela; 1601–59) og Vincenzo. Virginia omtales som «datter født ved hor av Marina fra Venezia» uten at barnefaren nevnes, mens Livia ved dåpen ble registrert med feltet for farens navn stående tomt. Vincenzo ble registrert med «usikkert hvem faren er». Parets hjemmeliv ser ut til å ha vært lykkelig, unntatt når Galileis mor kom på besøk. Da Galilei i 1610 flyttet fra Padova til Medici-hoffet i Firenze, tok han døtrene med seg, men etterlot Marina Gamba og den fire år gamle sønnen. I 1613 giftet hun seg med Giovanni Bartoluzzi, og Vincenzo flyttet da til sin far i Firenze. Det fremgår at Galilei opprettholdt en vennskapelig forbindelse med Gamba og Bartoluzzi. Galilei var ute av stand til å skaffe døtrene sine tilstrekkelig stor medgift til å få dem standsmessig gift, sett i forhold til hans posisjon ved Medici-hoffet, og han sendte dem derfor i kloster. Sønnen sørget han derimot for å anerkjenne, siden det ikke trengtes noen medgift når en sønn giftet seg.
=== Siste år ===
I 1616 vedtok kirken at den heliosentriske modell kunne publiseres og diskuteres som en praktisk regnemodell eller hypotese, men dog ikke som en reell, fysisk beskrivelse; dette la noen begrensninger for Galilei. I 1623 ble hans venn Maffeo Barberini valgt til pave og tok navnet Urban VIII. Barberini hadde i en ode i 1620 hyllet Galilei for hans astronomiske oppdagelser gjennom teleskopet, og Galilei så valget av pave som en mulighet til å få anerkjennelse for kopernikanismen, men han feilberegnet situasjonen. Det ble reist rettssak mot ham i 1633, der han ble dømt til å avsverge sin tro på kopernikanismen.
Galilei ble etter hvert blind og døv. Noen av hans studenter skrev da ned hans tanker for ham. Hans viktigste bidrag til fysikken ble utgitt i 1638.
Det var Samtaler om to nye vitenskaper, trykt i Leiden fra et manuskript smuglet ut av Italia. De to nye vitenskapene var bevegelseslære og teori om materialers bruddstyrke og bæreevne.
== Historisk bakgrunn ==
At matematikk er en nøkkel til naturforståelse, ble foreslått av både pytagoreerne, Arkimedes og Platon. Innen geometri og trigonometri var Euklids bok Elementer sentral. Ptolemaios hadde i noen grad tatt i bruk en eksperimentell metode i naturvitenskapene, og knyttet eksperimenter sammen med teoretiske deduksjoner, der observasjoner ble rapportert med eksakte matematiske uttrykk. Middelalderens lærde hadde stor respekt for Ptolemaios' bevisførsel for det geosentriske verdensbilde, noe som gjorde det vanskelig å vinne fram med alternativer.
Johannes Philoponus hadde i Alexandria på 500-tallet gjort eksperimenter som viste at legemer med ulik vekt faller like fort. Philoponus mente også at de fysiske lovene under månens bane kunne være de samme som de fysiske lovene over månens bane, dette ble videreført av Buridan på 1300-tallet. Fra 1200-tallet kritiserte flere naturfilosofer aristotelisk fysikk og mekanikk, og på Galileis tid hadde alle naturfilosofer hørt bevisførsel for at Aristoteles tok feil.
Biskop Robert Grosseteste (ca. 1175–1253) hadde forsøkt å løse utfordringer innen optikk med matematiske modeller. Fransiskanermunken Roger Bacon hadde vektlagt geometri som en måte å matematisere fysikken. Bacon hadde ment at skulle man finne ut av naturen, måtte man studere den og ikke bare utlede ting ut logisk fra prinsipper. Matematikeren Jordanus de Nemore (ca. 1225-60) hadde løst teoretiske problemer knyttet til sammenhengen mellom gjenstander i fritt fall og kuler på et skråplan. Matematiker og teolog Thomas Bradwardine (ca. 1290-1349) hadde forsøkt å beskrive bevegelser matematisk og hadde sammenlignet universet med et urverk. Og filosofen William Heytesbury (ca. 1313-73) hadde korrekt beskrevet bevegelsen til et objekt i konstant akselerasjon.
Høydepunktet i middelalderens naturfilosofi kom med Buridan og Oresme. Buridan satte frem teorien om at et objekt i bevegelse vil fortsette bevegelsen inntil en annen kraft virker på objektet. Dermed var man også et skritt nærmere å forklare planetenes bevegelser. Buridan overveide også om jorden roterer rundt sin akse, snarere enn at det er hele himmelen som roterer rundt jorden. Oresme videreførte dette og viste hvordan en pil skutt rett opp allerede følger jordens rotasjon, og at pilen derfor akkurat som bueskytteren vil fortsette å følge jordens rotasjon til den lander. Oresme gav også geometrisk bevis for formelen for gjennomsnittsfart, v=s/t. Senere argumenterte kardinal Nikolaus av Cusa for at jorden ikke er sentrum av universet, men i stedet beveger seg gjennom rommet, han foreslo også et grenseløst univers og liv på andre planeter. Presten Domingo de Soto (1494-1560) var den første til å gi en korrekt beskrivelse av gjenstander i fritt fall. Og matematikeren Girolamo Cardano (1501-76) foreslo at et prosjektil følger en parabelformet kurve.
== Virke ==
=== Bevegelsesteori ===
I Galileis studietid satt han en gang i katedralen i Pisa under en lang messe. Han observerte en lysekrone som svingte frem og tilbake, og han fant ved hjelp av pulsslagene at svingningstiden så ut til å være den samme ved store og små svingninger. Han gikk hjem og eksperimenterte med ulike pendler og fant at en pendels svingetid ikke er avhengig av pendelens utslag, i stedet er svingetiden proporsjonal med kvadratroten av pendelens lengde.
Også av objekter i fritt fall utførte han mer nøyaktige målinger enn det som hittil hadde vært gjort. Han fant at også i fritt fall var falltiden proporsjonal med kvadratroten av fallets lengde.
Med grunnlag i teoretiske studier og hypoteser fra antikken og middelalderen kunne han ved eksperiment bevise det korrekte forholdet mellom størrelser som fart, strekning, tid og akselerasjon. Han beviste også en tidligere hypotese om at et prosjektil beskriver en parabelformet kurve.
=== Astronomi ===
Galilei ble involvert i astronomi etter supernovaen i 1604. Juli 1609 rettet engelske Thomas Harriot et teleskop mot månen for å tegne månekart. På samme tid hørte Galilei om oppfinnelsen, og noen uker senere hadde han konstruert sitt eget. Januar 1610 oppnådde han en forstørrelse på 20×, og to måneder senere 30×.
Med teleskopet kunne Galilei observere solflekker, fjell, kratre og daler på månen, Venus i ulike faser (jf. månens faser), fire av Jupiters måner, og noe som lignet ører rundt Saturn. Observasjonene motsa Aristoteles' verdensbilde, som skilte mellom en uforanderlig og fullkommen verden fra månens bane og utover, og en foranderlig og ufullkommen verden under månens bane. Fjell og kratre på månen viste både at den ikke utgjør en perfekt sirkel, og at den kunne være laget av samme materiale som jorden. Jupiters måner sannsynliggjorde at også jorden kan kretse rundt solen selv om den har en måne. Solflekkene beveget seg og viste at solen ikke er uforanderlig.
Med Galilei, og også med Johannes Kepler, ble det for alvor satt på dagsordenen at de fysiske lovene under månens bane er de samme som de fysiske lovene over månens bane.
En av hans viktigste oppdagelser var at gjennom teleskopet så fiksstjernene langt mindre ut enn med det blotte øye. Dette tok bort en innvending fra astronom Tyge Brahe om at Kopernikus' forslag til et kolossalt stort univers ville medføre at stjernene ble urimelig store. Et kolossalt stort univers kunne også forklare hvorfor ingen parallakse kunne observeres for fiksstjernene. Gjennom teleskopet virket også planetene langt mindre enn man hittil hadde trodd. For Venus i posisjon lengst unna jorda var tidligere målinger av vinkeldiameteren 3 bueminutter. Med teleskopet beregnet Galilei denne til 1/6 bueminutt, noe som er langt nærmere dagens målinger.
De fire største Jupiter-månene, som Galilei oppdaget, kjenner vi i dag som de galileiske månene: Io, Europa, Ganymedes og Callisto. Navnene, som stammer fra gresk mytologi, ble foreslått av den samtidige astronomen Simon Marius. Likevel ble navnene først tatt i bruk fra midten av 1900-tallet.
==== Ulike modeller av verdensrommet ====
På Galileis tid var det praktisk talt ingen astronomer som holdt seg til det ptolemeiske verdensbilde. De fleste mente at solen er senter for bevegelsen til de fem planetene (Merkur, Venus, Mars, Jupiter og Saturn).
Den virkelige debatten stod mellom den heliosentriske modellen fra Kopernikus og den geoheliosentriske fra Brahe. De fleste støttet Brahes modell fordi man så store vitenskapelige problemer med at jorden beveget seg. Brahes modell stemte like godt med observasjonene som Kopernikus' modell. Kepler foreslo så i 1609, i boken Den nye astronomi, at planetene går i ellipsebaner rundt solen. Dette gav en mye enklere teori og viste seg også å stemme bedre med observasjoner, særlig av Mars og Venus.
Galilei nevnte imidlertid ikke Keplers eller Brahes teorier i sine bøker, i stedet forsvarte han Kopernikus' modell basert på sirkulære bevegelser.
=== Skrifter (utvalg) ===
==== Sendebud fra stjernene (1610) ====
Denne boken la grunnlaget for Galileis vitenskapelige ry. Han var ikke den første til å utforske universet med teleskop, men han var den første til å publisere sine funn. I mars 1610 kom boken Sidereus nuncius («Sendebud fra stjernene»). Sammenlignet med Keplers og Kopernikus' bøker inneholdt denne lite matematikk, var velskrevet og hadde fine illustrasjoner, og den ble en bestselger utover 1600-tallet.
Thomas Harriot hadde kartlagt månen ved hjelp av teleskop sommeren 1609, før Galilei, og keiser Rudolf 2. hadde sett månen i teleskop før han hadde hørt om Galilei. Galileis stjernekart var så upresist at Pleiadene vanskelig lar seg gjenkjenne, og den digre svarte flekken under månens ekvator som Galilei sammenlignet med Bøhmen, var ren fiksjon. Men han var den første som publiserte hva han hadde sett, og fjell og daler på månen viste at landskaper på jorden også fantes andre steder i universet. Selv Johannes Kepler ble skremt av implikasjonene: «Det uendelige er utenkelig,» sa han flere ganger. Sjokkbølgene avspeiles også i John Donnes An Anatomie of the World fra 1611:
Man has weav'd out a net, and this net thrown
upon the Heavens, and now they are his own...Teleskopet var så lite at det ble sagt at mirakelet ikke var at Galilei fikk øye på Jupiters måner, men at han overhodet fikk øye på Jupiter. Diskusjonen gjaldt ikke betydningen av Jupiters måner, men at de overhodet fantes, noe flere av Italias mest fremstående lærde benektet. I april 1610 ble Galilei invitert til et hus i Bologna for å demonstrere sin stjernekikkert. Ikke en eneste av de lærde lot seg overbevise om at det fantes noen måner. Galilei kunne heller ikke forklare dem hvordan teleskopet virket. Cesare Cremonini som underviste i filosofi i Padova, og professor Giulio Libri fra Pisa nektet å se i teleskopet. Da professor Libri gikk bort kort tid etter, kommenterte Galilei dødsfallet: «Libri valgte å ikke se mine himmelske småsaker mens han var på jorden; kanskje får han øye på dem nå som han er kommet til himmelen.» Men teleskopet hans var også så primitivt at månene fremstod som uklare prikker som lett kunne tolkes som optiske illusjoner, fremkalt av forstyrrelser i atmosfæren eller av selve teleskopet.Samme år fikk Galilei anerkjennelse av jesuittene ved Collegio Romano. Jesuittene var kirkens fremste astronomer og den katolske kirkes intellektuelt sett mest innflytelsesrike orden, med Christopher Clavius i spissen. De undersøkte Galileis observasjoner og offentliggjorde året etter sin støtte til alle hans observasjoner foretatt med teleskopet. Selv om de fleste jesuittene hadde valgt Brahes modell, ffantes det også jesuitter som var kopernikanere.
==== Avhandling om ting som forblir oppe på vannet eller som beveger seg i det (1612) ====
I denne boken fremholder han at en gjenstands form ikke betyr noe for om et legeme flyter, dette avhenger av legemets egenvekt. Boken er et strålende verk som knytter de generelle innsiktene han hadde gjort om bevegelse, sammen med en oppfinnsom utforskning og eksperimentering.
At små gjenstander med egenvekt større enn vann kan flyte på det vi i dag kaller overflatehinnen, forklarte han imidlertid på samme måte som at en tom krukke kan flyte, og dette argumentet overbeviste ikke aristotelikerne. Atle Næss mener at dette argumentet viser hans trang til enkle forklaringer, og at han noen ganger forenklet for mye.
==== Brev om solflekkene (1613) ====
I Tyskland mente astronom og jesuittprest Christopher Scheiner å ha observert solflekkene på et tidligere tidspunkt enn Galilei. De var også uenige om tolkningen av fenomenet. Scheiner mente fenomenet skyldtes hittil ukjente planeter. Galilei mente solflekkene var fenomener enten på solens overflate eller i solens atmosfære, og at flekkene viser at solen roterer rundt sin egen akse, med en periode på ca en måned.
Forordet kunne oppfattes som nedlatende overfor Scheiner, og konflikten med Scheiner ble videreført i de fleste av Galileis påfølgende bøker. Dette bidro trolig til motsetningen som etter hvert utviklet seg mellom Galilei og jesuittene.
I denne boken tok han også standpunkt for den kopernikanske modell, der planetene går i sirkulære baner rundt solen.
==== Samtale om flo og fjære (1616) ====
Galilei mente at tidevann bare kunne forklares hvis man forutsatte at jorden beveger seg. Kepler og de fleste naturfilosofer før ham, og også pave Urban, var uenige, og mente tidevannet skyldes månens tiltrekningskraft. Vi har jo to tidevannsbølger hvert døgn, parallelt med månens bevegelser.
Galilei mente derimot at fordi jorden roterer om sin egen akse, vil vannet skvulpe frem og tilbake, slik at det fremkommer to tidevannsbølger.
==== Probermesteren (1623) ====
I 1618 kom hele tre kometer til syne. Jesuittene hadde i flere tiår foretatt astronomiske observasjoner som fikk dem til å dele mange av Galileis synspunkter. Kardinal Barberini, senere pave Urban VIII, var positiv til Galilei, som imidlertid ødela sitt gode forhold til jesuittene ved latterliggjøre pater Grassis teorier. Orazio Grassi (1583–1654) var matematikkprofessor ved Collegio Romano og hadde beregnet at kometene var lenger unna enn månen. Dette var i tråd med Brahes beregninger av en komet i 1577, og indikerte at området utenfor månens bane ikke var uforanderlig.
Galileo var sengeliggende, men ble såpass ergerlig over at en jesuitt påberopte seg større kunnskap om kometer enn han, og attpåtil hevdet at kometbaner motsa Kopernikus' verdensbilde. Galilei var fra 1616 blitt pålagt ikke å forsvare Kopernikus, men han kunne fritt diskutere jesuittenes komet-teori, og i et skrift på 54 sider, utgitt i 1619 i hans elev Mario Guiduccis navn (Discorso delle Comete di Mario Guiducci), harsellerte Galilei med Grassis synspunkter og jesuittenes vitenskap generelt, med sleivspark til Christoph Scheiner som hadde offentliggjort sin oppdagelse av solflekker under pseudonymet «Apelles». Galilei fortsatte derfor med å omtale Schreiner som «Apelles» på trykk, som om han ikke kjente Scheiners virkelige navn.I 1623 kom Galilei med nok en imøtegåelse av pater Grassis teorier, denne gang under eget navn og med tittelen Probermesteren (Il Saggiatore) (= offentlig kontrollør av ektheten i edle metaller) der han fremdeles sarkastisk imøtegikk Grassi og fastslo at kometer var atmosfæriske fenomener. I boken formulerte han også sin tro på matematikken og geometrien, særlig sirkelbevegelser, som naturens språk. Der pater Grassi beskrev kometer som himmellegemer, mente Galilei at kometer bare er optiske illusjoner. Han dediserte boken til sin mangeårige venn, pave Urban VIII, noe denne var svært tilfreds med.
==== Dialog over de to viktigste verdenssystemer (1632) ====
Boken bygger på oppdagelser gjort 20 år tidligere. Denne boken er en diskusjon om det ptolemeiske og det kopernikanske verdensbilde. Han hadde tenkt å kalle boken Dialog om hvordan tidevannet stiger og synker, men pave Urban VIII foreslo i stedet Dialog over de to viktigste verdenssystemer.Urban VIII hadde i flere år beundret Galilei for hans vitenskapelige oppdagelser, selv om de tolket oppdagelsene ulikt. Imidlertid la Galilei i denne boken pavens argumenter i munnen på en person kalt Simplicio («den enfoldige») med absurde argumenter, mens den som i boken forsvarer det heliosentriske system, latterliggjør Simplicios argumenter gjennom hele verket. Også jesuittastronomen Scheiner fikk noen ikke helt fortjente salver i boken.
Boken ble oppført på kirkens liste over forbudte bøker og førte til at Galilei ble stilt for en kirkelig domstol. De katolske statene Venezia, Frankrike og Spania samarbeidet imidlertid ikke med Roma i håndhevelsen av forbudet, så boken kom aldri med i den spanske utgaven av forbudslisten. Dialogen ble også oversatt til latin, trykket i Frankrike i 1635, og den skapte stor entusiasme i Nord-Europa.
==== Samtale om de to nye vitenskaper (1638) ====
Denne boken er hans viktigste bidrag til fysikken, og den bygger på oppdagelser gjort 30 år tidligere. De to «nye» vitenskaper var materialers fasthet og bruddstyrke, og bevegelseslære. Her la han frem sine teorier innen bevegelseslæren og viste til eksperimenter. Boken innbefatter loven om legemer i fritt fall og beregning av prosjektilbaner.
Det teoretiske grunnlaget bygger for en stor del på studier gjort av matematikere og naturfilosofer fra 1200-tallet og utover (se over). I boken viste han hvordan teorier kan bevises ved en kombinasjon av kontrollerte eksperimenter og brilliante argumenter. Med denne boken dannet han en sammenhengende helhet i bevegelseslæren.
== Kirkens prosess mot Galilei ==
=== Det anti-kopernikanske dekretet i 1616 ===
I 1613 ble Den katolske kirkes prosess mot Galilei innledet. Galilei mente geosentrismen var et aristotelisk og ikke et katolsk dogme. Begrunnet i Augustins skrifter, og i tråd med protestantismen, skilte Galilei mellom Naturens bok og Bibelen; han mente Bibelen ikke lærer hvordan naturen fungerer.Flere innen kirken forsvarte ham, men ingen observasjoner støttet en bevegelig jord. Meningstradisjonen, inkludert det ptolemeiske og det aristoteliske verdensbilde, hadde fått en sterk stilling i Den katolske kirke.
Etter reformasjonen var private fortolkninger av kirkens lære et svært følsomt diskusjonstema, og særlig under motreformasjonen var det ikke rom for slike diskusjoner. I tillegg til at Galilei hevdet heliosentrisme som en sannhet uten å ha bevis, tillot han seg også å fortelle Roma hvordan de skulle tolke bibeltekster, midt under motreformasjonens spenninger.
I antikken og middelalderen hadde de fleste astronomer begrenset seg til å lage matematiske modeller av de observerbare planetbevegelsene, fordi planetene var så fjerne og opphøyde at sikker kunnskap om den fysiske virkelighet ikke kunne nås langs vitenskapens vei. Modellene var altså redskaper til mest mulig nøyaktige forutsigelser av planetens posisjoner.I tråd med dette vedtok kirken i 1616 at den heliosentriske modell kunne publiseres og diskuteres som en praktisk regnemodell eller hypotese, ikke som den fysiske sannhet. (Se også instrumentalisme.)
Galilei og hans skrifter ble ikke nevnt i dette dekretet, men det la naturlig nok begrensninger for Galilei.
=== Rettssaken i 1633 ===
Historikere diskuterer fortsatt hva det var som gjorde at paven gikk til rettssak mot en bekjent han hadde beundret og respektert. Den samtidige Kepler opplevde ingen større problemer med hverken å undervise i eller publisere sitt solsentrerte verdensbilde, trolig fordi han opptrådte med større takt og nøt stor respekt i alle leire. Ingen andre ble verken anklaget eller dømt for dette, selv om flere i hans samtid og tiårene etter støttet det solsentrerte verdensbildet.
Geistligheten hadde vært Galileis fremste støttespillere, dvs. jesuittene. Den motstand han møtte, kom i hovedsak fra hans egen universitet i Padova, der hans aristoteliske kolleger holdt fast ved antikkens verdensbilde. Kirken selv så det slik at nye teorier som var i strid med bibelsteder, betød at man fikk se på bibelstedene med nye øyne og omtolke dem. Slik så man det under diskusjonen om jordkloden som en kule, en kjent oppfatning alt i antikken, og godtatt av kirken, siden den ikke blir motsagt noe sted i Bibelen. Pave Urban selv mente at heller ikke et heliosentrisk verdensbilde var i strid med noe bibelsted, så Galileis problem skyldtes langt på vei hans egen steilhet når han hevdet at hans teori var «bevislig sann», uten å fremlegge noe faktisk bevis, samt hans omtale av meningsmotstandere som «umælende idioter».Konflikten mellom Galilei og Den katolske kirke handlet dels om autoritet, dels om mangel på direkte bevis for at jorden beveger seg. Reformasjonen hadde utfordret kirkens makt, og rettssaken ble i tillegg ført i en turbulent krisetid under trettiårskrigen. Dermed hadde paven trolig større behov enn han ellers ville hatt for å markere revir når noen kom med påstander som kunne rokke ved kirkens lære, dersom det ikke kunne dokumenteres vitenskapelig.
Videre mente paven seg trolig sveket av Dialogen. Boken fremstod ikke som balansert, slik vilkåret hadde vært. Galilei hadde også mistet jesuittenes støtte, etter at sentrale jesuitter som Scheiner og Grassi ble latterliggjort av Galilei i vitenskapelige disputter. Alt i alt var sentrale personer innen kirken kraftig provosert.I fravær av aksepterte bevis var Galilei likevel påståelig og ville ikke omtale sitt syn som bare en hypotese. Hverken i Dialogen eller i andre bøker nevner han Keplers eller Brahes modell, som begge passet bedre med observasjonene.
I 1633 ble rettssaken gjennomført i Roma, under forhørene med trolig to mennesker til stede foruten Galilei. Hovedanklagen var at han hadde overtrådt forbudet fra 1616. Historikere diskuterer fortsatt om deler av forbudet han ble dømt for, var en forfalskning gjort i forkant av rettssaken. Han satt aldri i noen celle, hverken før eller etter dommen, men ble tildelt en leilighet i Vatikanet. Dommen var livsvarig fengsel, samt å be de syv botssalmer én gang i uken i tre år. At Galilei umiddelbart etter dommen om at jorden ikke sirkler rundt solen, skal ha mumlet «Eppur si muove» (= Men det gjør den nå likevel) er en myte som ikke ble kjent før hundre år etter hans død.Dommen ble av paven straks omgjort til husarrest hos venner i Villa Medici, i gode forhold og med utsikt over Roma fra Monte Pincio. Han fikk møte andre med samme ideer og reise til Firenze for medisinsk behandling.
I november 1992, nesten 360 år etter dommen, innrømmet Vatikanet at Galilei hadde rett i sin tro på det heliosentriske verdensbildet.
== Ettermæle ==
Han ble gravlagt i familiegraven i basilikaen i Santa Croce. I 1656 hadde italienske Vincenzo Viviani klar en utgave av hans samlede skrifter bortsett fra Dialogen. Viviani skrev også en biografi om Galilei.
Flere jesuitter utgav på 1600-tallet historiske oversikter over matematikkens og beslektede vitenskapers utvikling. Her ble Galilei rost som vitenskapsmann, og fordømt som kopernikaner. Utenfor kirken ble kirkens forbud aldri tatt seriøst. Også i Italia behandlet naturfilosofer heliosentrismen formelt som en hypotese, samtidig som de fortsatt underviste i og diskuterte teorien som om den var sann.Benediktinerpateren og matematikeren Luigi Guido Grandi, publiserte i 1712 boken Til forsvar for Galileo med kirkens godkjennelse. I 1737 ble et gravmonument over Galilei reist i hjembyen Firenze. I 1744 ble hans samlede skrifter, inkludert Dialogen i en lett sensurert utgave, utgitt med kirkens godkjennelse. I 1758 opphevet Den katolske kirke det generelle forbudet mot bøker som beskrev det heliosentriske system som fysisk virkelighet. Etter at en bok i 1822 av en nidkjær geistlig ble forsøkt stoppet fordi den behandlet den kopernikanske modell som en fysisk realitet, ble Dialogen formelt strøket av listen over forbudte bøker i 1835. En av hovedutfordringene med det solsentrerte verdensbilde ble først løst i 1838, da man målte en stjernes parallakse.
Pave Johannes Paul II innrømmet flere ganger kirkens feilgrep, deriblant i 1992 under 400-årsjubileet for Galileis tiltredelse som professor i Padova. I 2008 meldte Den katolske kirke at det skulle reises en statue av ham i Vatikanhagene, rett utenfor leiligheten hvor han bodde da han ventet på rettssaken i 1633.
=== Myter ===
Den første offentlige presentasjon av Galilei som martyr for vitenskapen var skrevet av den protestantiske dikteren John Milton, som beundret Galilei og var motstander av den katolske kirke. Myten vokste i opplysningstiden på 1700-tallet, Galilei som martyr i vitenskapens kamp mot religionens herredømme ble et moment for opplysningsidéen. Senere forfattere i denne tradisjonen er Thomas Huxley, John William Draper (1811-82) og Andrew Dickson White (1832-1918).Tidligere vitenskapshistorie mente han viste stor originalitet, for eksempel at han var den første som viste at legemer med ulik vekt faller like fort, den første som hevdet at vakuum virkelig kunne eksistere, den første til å forkaste Aristoteles' fysikk, at han beviste at Kopernikus hadde rett, og at inkvisisjonen derfor fengslet ham. En fortelling fra tiden i Pisa om at andre professorer samlet seg beundrende ved foten til det skjeve tårnet for å se Galileis fallforsøk, er trolig en myte. En fortelling om at kirkens menn nektet å se gjennom Galileis teleskop, regnes i dag som en myte.Bertolt Brechts skuespill om Galilei fra 1938 var skrevet som et bilde på den frie ånds kår under diktaturet. Med utgangspunkt i Galileis liv gjorde Brecht en rekke tidsaktuelle vrier for større effekt. Stykket er ingen eksakt beskrivelse av det som hendte. Da Galileo ble oppført på Nationaltheatret høsten 2010, stod det likevel i omtalen at i en tid da de lærde forkynte at jorda var universets sentrum, la Galilei frem forbløffende bevis for et heliosentrisk verdensbilde, og at han derfor i den katolske kirkens øyne var en kjetter.Andre myter hevder at han ble dømt fordi han ikke trodde at jorden er flat, og at han ble torturert under rettssaken. Dette er ikke omtalt i samtidens tekster, og inkvisisjonen hadde forbud mot å torturere så gamle mennesker. At han avskaffet Himmelen, er heller ikke omtalt i samtidens tekster eller i domspapirene; derimot trodde man at planetene satt fast i kuleskall/himmelsfærer, siden man manglet forståelse av og en teoretisk modell for at tyngdekraft holder noe i bane i rommet. Det støttes heller ikke av samtidige kilder at den katolske kirke opprettholdt fordømmelsen av ham frem til 1983.
Det er også hevdet at han stod for et endelig brudd med en mørk og vitenskapsfiendtlig middelalder, noe som heller ikke stemmer.
== Se også ==
Det heliosentriske verdensbildet
Nikolaus Kopernikus
== Referanser ==
Noter
== Litteratur ==
== Eksterne lenker ==
(en) Galileo Galilei – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Galileo Galilei – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Galileo Galilei på Discogs
(en) Galileo Galilei på MusicBrainz
(en) «Galileo Galilei» Bibliografi hos University of St Andrews, Skottland.
(no) Striden om Galilei katolsk.no
(la) Sidereus Nuncius | Vincenzo Galilei (ca. 1520 – 1591) var en italiensk luttspiller, musikkteoretiker og komponist fra seinrenessansen som i stor grad bidro til den musikalske omveltningen som gav støtet til utviklingen av barokkmusikken. | 199,470 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Louis_de_Winter | 2023-02-04 | Louis de Winter | ['Kategori:Belgiske turnere', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Fødselsår ikke oppgitt'] | Louis de Winter var en belgisk turner.
Han deltok i det tredje VM som ble arrangert, i Praha i 1907, der han var med og vinne bronse i lagkonkurransen, bak Tsjekkoslovakia (Böhmen) og Frankrike.
| Louis de Winter var en belgisk turner.
Han deltok i det tredje VM som ble arrangert, i Praha i 1907, der han var med og vinne bronse i lagkonkurransen, bak Tsjekkoslovakia (Böhmen) og Frankrike.
== Eksterne lenker ==
Sport-komplett.de – VM-deltakere | }} | 199,471 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paul_Westerberg | 2023-02-04 | Paul Westerberg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 31. desember', 'Kategori:Fødsler i 1959', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikere fra USA', 'Kategori:Musikerstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Minneapolis', 'Kategori:Stubber 2022-12'] | Paul Westerberg (født 31. desember 1959) er en musiker fra USA. Han er best kjent som sanger, rytmegitarist og sangskriver i The Replacements, et av bandene som la grunnmuren for alternativ rock i 1980-årene. Da dette bandet ble oppløst startet Westerberg sin solokarriere. I senere år har han blitt mer uavhengig i sitt arbeide og spiller inn det meste av musikken sin i kjelleren hjemme.
| Paul Westerberg (født 31. desember 1959) er en musiker fra USA. Han er best kjent som sanger, rytmegitarist og sangskriver i The Replacements, et av bandene som la grunnmuren for alternativ rock i 1980-årene. Da dette bandet ble oppløst startet Westerberg sin solokarriere. I senere år har han blitt mer uavhengig i sitt arbeide og spiller inn det meste av musikken sin i kjelleren hjemme.
== Diskografi ==
=== DVD ===
Come Feel Me Tremble – Redline Entertainment/Ventura Distribution (2003)
=== Musikkalbum ===
14 Songs (Sire/Reprise Records 45255, 1993) produsert av Matt Wallace og Paul Westerberg
limited edition CD-bok (Sire/Reprise Records 45335)
Eventually (Reprise Records 9 46176-2, 1996) produsert av Paul Westerberg, medprodusent Lou Giordano, 3 spor produsert av Brendan O'Brien og Paul Westerberg
Grandpaboy: Grandpaboy EP (Soundproof/Monolyth MCD 1315, 1997)
Suicaine Gratifaction (EMD/Capitol, 1999) produsert av Don Was og Paul Westerberg
Grandpaboy: Mono (Vagrant, 2002) limited edition Mono stand-alone CD, 10 000 kopier produsert
Stereo (Vagrant VR 369, 2002) med bonus-mono-CD
Grandpaboy: Dead Man Shake (Fat Possum, 2003)
Come Feel Me Tremble (Vagrant Records, 2003)
Folker (Vagrant, 2004)
Besterberg: The Best of Paul Westerberg (Rhino, 2005)
The Resterberg (Warner Bros., 2005)
49:00... Of Your Time/Life (Egenutgivelse, 2008)
3oclockreep (Egenutgivelse, 2008)
=== Lydspor og samlealbum ===
Singles soundtrack (1992) – «Dyslexic Heart» og «Waiting For Somebody»
Friends Soundtrack (1995) – «Sunshine» og «Stain Yer Blood»
Tank Girl lydspor (1995) – «Let’s Do It», med Joan Jett
I Am Sam lydspor (2002) – «Nowhere Man», en Beatles-cover
Hear Music, Vol. 10: Reveal (Starbucks sampler, 2004) – "Lookin' Up in Heaven"
Hot Stove, Cool Music, Vol. 1 (2004) – «Outta My System»
Another Year on the Streets, Vol. 3 (Vagrant Records sampler, 2004) – «As Far As I Know»
Open Season: Featuring the songs of Paul Westerberg (Lost Highway Records, 2006)
For New Orleans (2006) – «Old Money» (under the alias PW & The Honky Heartattax).
Catch and Release (2007) – «Let the Bad Times Roll»
== Eksterne lenker ==
(en) Paul Westerberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Paul Westerberg på Internet Movie Database
(da) Paul Westerberg på Filmdatabasen
(en) Paul Westerberg hos The Movie Database
(en) Paul Westerberg på Discogs
(en) Paul Westerberg på Discogs
(en) Paul Westerberg på MusicBrainz
(en) Paul Westerberg på MusicBrainz
(en) Paul Westerberg på Spotify
(en) Paul Westerberg på Songkick
(en) Paul Westerberg på AllMusic
(en) Paul Westerberg på AllMusic
(en) Man Without Ties – The Paul Westerberg Site Arkivert 21. desember 2008 hos Wayback Machine.
(en) Paul Westerberg.net: A bad idea whose time has come | Paul Westerberg (født 31. desember 1959) er en musiker fra USA. | 199,472 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maia_(stjerne) | 2023-02-04 | Maia (stjerne) | ['Kategori:Artikler med astronomilenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Pleiadene'] | Maia, også kalt 20 Tauri, er den fjerde mest lyssterke stjernen i stjernehopen Pleiadene. Maia er en blå kjempestjerne av spektral-klasse B8 III, og en kvikksølv-mangan stjerne. Dens tilsynelatende størrelsesklasse er 3.86. Stjernen er oppkalt etter nymfen Maia i gresk mytologi.
Maia ble av astronomen Otto Struve feilaktig antatt å være en variabel stjerne. Struve foreslo å definere Maia variablene som en egen klasse stjerner, som blant annet inkluderte Gamma Ursae Minor. Imidlertid har Maia og flere andre innenfor denne klassifiseringen, senere vist seg å være stabile stjerner.
| Maia, også kalt 20 Tauri, er den fjerde mest lyssterke stjernen i stjernehopen Pleiadene. Maia er en blå kjempestjerne av spektral-klasse B8 III, og en kvikksølv-mangan stjerne. Dens tilsynelatende størrelsesklasse er 3.86. Stjernen er oppkalt etter nymfen Maia i gresk mytologi.
Maia ble av astronomen Otto Struve feilaktig antatt å være en variabel stjerne. Struve foreslo å definere Maia variablene som en egen klasse stjerner, som blant annet inkluderte Gamma Ursae Minor. Imidlertid har Maia og flere andre innenfor denne klassifiseringen, senere vist seg å være stabile stjerner.
== Maia i populær-litteraturen ==
Stjernen Maia er personifisert i barneboken Mary Poppins, som ble utgitt i 1934. I denne boken ankommer Maia England for å foreta juleinnkjøp for de andre stjernene blant Pleiadene.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Maia (star) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Maia i SIMBAD | Maia, også kalt 20 Tauri, er den fjerde mest lyssterke stjernen i stjernehopen Pleiadene. Maia er en blå kjempestjerne av spektral-klasse B8 III, og en kvikksølv-mangan stjerne. | 199,473 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Foss_videreg%C3%A5ende_skole | 2023-02-04 | Foss videregående skole | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:1900 i Norge', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk fullført i 1900', 'Kategori:Byggverk tegnet av Balthazar Lange', 'Kategori:Grünerløkka', 'Kategori:Kulturminner i bydel Grünerløkka', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skoler i bydel Grünerløkka', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1900', 'Kategori:Videregående skoler i Oslo'] | Foss videregående skole er en videregående skole på Grünerløkka i Oslo. Skolen tilbyr utdanning innen skoleretningene Musikk, dans og drama, med fordypning innen musikk og studiespesialisering.
Ved innføringen av Kunnskapsløftet i 2006 beholdt skolen sitt tilbud med utdanningsprogramene studiespesialisering og musikk, dans, drama med fordypning i musikk.
Skolen har to musikk- og fem studiespesialiseringsklasser på hvert trinn og har ca. 700 elever. Det er en rekke øvingsrom med pianoer/flygler i kjelleren, som i hovedsak brukes av studenter ved musikklinjen. Lektor og lærebokforfatter Stein Øgrim, var skolens rektor fra 1995 til juni 2015, med kun et par års avbrudd.
Foran skolen ligger Nini Roll Ankers plass.
| Foss videregående skole er en videregående skole på Grünerløkka i Oslo. Skolen tilbyr utdanning innen skoleretningene Musikk, dans og drama, med fordypning innen musikk og studiespesialisering.
Ved innføringen av Kunnskapsløftet i 2006 beholdt skolen sitt tilbud med utdanningsprogramene studiespesialisering og musikk, dans, drama med fordypning i musikk.
Skolen har to musikk- og fem studiespesialiseringsklasser på hvert trinn og har ca. 700 elever. Det er en rekke øvingsrom med pianoer/flygler i kjelleren, som i hovedsak brukes av studenter ved musikklinjen. Lektor og lærebokforfatter Stein Øgrim, var skolens rektor fra 1995 til juni 2015, med kun et par års avbrudd.
Foran skolen ligger Nini Roll Ankers plass.
== Historie ==
Foss skole ble bygget på grunn av økningen i elevtallet i folkeskolen og den 24. september 1900 ble datidens største og dyreste skolebygning tatt i bruk, med plass til opptil 2 000 elever. Skolen er tegnet av arkitekt Balthazar Lange. Fra 1900 til 1936 var Foss folkeskole med elever fra 1. til 7. klasse. Fra 1933 tok skolen også imot middelskoleklasser (fra 6. til 10. klasse), og fra 1937 var skolen middelskole og gymnas.
Foss skole var okkupert av tyskerne under 2. verdenskrig. Dette varte dog kun noen få dager pga. beliggenheten som gjorde den utsatt for bombing. Skolen virket videre som «samleskole» for alle høyere skoler i det gamle byområdet, og 5-6 skoler hadde undervisning der samtidig. Fordi skolen var et samlingssted for mange mennesker, foregikk det mye illegalt arbeid der. Flere av «gutta på skauen» sto oppført som elever ved skolen.
Skolen var gjenstand for flere pedagogiske forsøksordninger for å øke elevenes ansvarlighet og medbestemmelse over egen skolehverdag, og ble således en av de første skolene i landet som fikk naturfaglinje.
Fra 1958 var det voksenopplæring ved skolen under navnet Oslo Kommunale Realskole og Gymnas for voksne. Denne skolen flyttet fra Foss til Hartvig Nissens skole på Frogner.
I ungdomsopprørets tid på 1970-tallet var Foss en av de «røde» Oslo-skolene. I 1969 vedtok elevene å sette reglementet ut av kraft og erstatte elevråd med allmannamøte. Rektor svarte med å oppløse hele elevrådet. Turbulensen på skolen nådde forsidene på Oslo-avisene, og Dagbladet rapporterte: «Tysklands deling skulle være hovedemne på lørdagens møte i Studentersamfundet, men det var Foss skole på Grünerløkka som kom til å stjele mesteparten av oppmerksomheten». Det radikale miljøet på skolen har siden manifestert seg i flere skolevalg.
Fra 1971 fikk skolen linjen som har dannet grunnlaget for den profilen skolen har idag; engelsklinje med musikk. I 1973 flyttet Musikkonservatoriet til Foss.
Ved innføringen av Reformgymnaset i 1977 fikk skolen to studieretninger:
Allmennfagligstudieretning med naturfaglinje, språklinje, samfunnsfaglinje og musikkteoretisk linje og
Studieretning for husflids- og estetiske fag med musikk (den tidligere musikkfagskolen).I 1979 fikk skolen en ettårig innføringsklasse for fremmedspråklige elever, hvor elever som hadde bestått eksamen kunne søke om opptak i den ordinære videregående skolen. I 1991 fikk skolen et eget 3-årig løp for fremmedspråklige elever som førte fram til generell studiekompetanse.
De endringene som skjedde på 80-tallet som førte til at elevene kunne velge fag på tvers av studieretningene ble også ytterligere utvidet i de to siste skolereformene, Reform 94 og Kunnskapsløftet. Skolen fikk nå to studieretninger (Utdanningsprogram etter Kunnskapsløftet):
Studieretning for musikk, dans, drama, med fordypning i musikk.
Studieretning for allmenne fag (Utdanningsprogram for studiespesialisering etter Kunnskapsløftet).
== Rektorer ==
1934-1943: Kolbjørn Koppang
1943-1945: Sigurd Rateig
1946-1966: Arnulv Nygaard
1966-1980: Arne Redse
1980-1986: Johannes Elgvin
Høsten 1986: Per Erik Pedersen (fung.)
1986-1993: Nina Tollaas
Høsten 1993: Per Erik Pedersen (fung.)
1994-1995: Leif Svendsen
1995-1998: Stein Øgrim
1998-2000: Øystein Skjæveland
2000-2015: Stein Øgrim
2015-2017: Morten Olsen (fra Fyrstikkalleen skole)
2017: Jan Ljøner (midlertidig, fra Gamlebyen skole)
2017-2021 : Trond Lien (fra Oslo Handelsgymnasium, til direktør for videregående skoler i Oslo)
2021: Jan Ljøner (midlertidig, fra Lysejordet skole, til Ammerud skole)
2021-: Elisabeth Ringdal (fungerende)
== Kjente Foss-elever ==
Iben Akerlie – filmskuespiller (hovedrolle i filmen Victoria)
Rein Alexander – sanger
Øystein Aslaksen – fagforeningsleder
Frode Barth – jazzmusiker (gitar) og komponist
Øyvind Bjorå – musiker, orkesterleder
Ingebjørg Bratland – folkemusiker, kveder og sanger
Odd Børretzen – kåsør, dikter og vokalist
Catharina Chen – fiolinist
Sara Chen – fiolinist
Lotten Christiansen – TV-journalist
Torgrim Eggen – forfatter og musiker
Karen Jo Fields – popartist
Maria Kjos Fonn – forfatter
Lisa Gamlem – regissør
Johan Golden – komiker
Kim Arne Hagen – sanger, musiker, skuespiller
Aslak Hartberg – kjent som «ALIS», rapper og jazzmusiker
Kate Havnevik – singer/songwriter
Tine Thing Helseth – trompetist
Stefan Herheim – operaregissør
Stein Hernes – kommunikasjonssjef, politisk rådgiver
Ine Hoem – sanger, musiker
Øyvind Holen – journalist og forfatter
Eva Joly – forhørsdommer, korrupsjonsjeger og europapolitiker
Panchakulasingam Kandiah – kirurg, arbeider for Norsk Tamilsk Helseorganisasjon
Jannike Kruse – musikalartist
Lars Lillo-Stenberg – popartist
Marte Michelet – journalist
Markus Midré – poet
Tor Milde – musikkjournalist
Sjur Miljeteig – jazzmusiker (trompet)
Birger Mistereggen – musiker, slagverk
Maria Orieta – singer/songwriter
No. 4 - popband
Fredrik Otterstad – dirigent i Sølvguttene, sanger (tenor)
Åsne Berre Persen – miljøaktivist, forfatter, musikkviter
Pitsj – jentevokalgruppe med blant annet Ane Roggen, Ida Roggen, Anine Kruse og Benedikte Kruse
Abid Raja – jurist og kulturminister
Thea Glenton Raknes – artist/låtskriver, vokalist Norma Sass
Ingeborg Sundrehagen Raustøl – skuespiller
Axel Toreg Reite – bassist
Petter Richter - klassisk gitarist
Eivind Holtsmark Ringstad - bratsjist
Live Maria Roggen – jazzmusiker (vokal)
Vera Rudi - skuespiller og pianist
Arild Rønsen – musikkjournalist
Jon Ola Sand – tv-produsent og MGP-general 2010
Julia Schacht - skuespiller
Trygve Seim – jazzmusiker (sax)
Amina Sewali – singer/songwriter, skuespiller
Maria Navarro Skaranger - forfatter
Mari Skurdal – redaktør
Marte Spurkeland – journalist
Henriette Steenstrup – skuespiller
Maria Haukaas Storeng – popsanger
Espen Stueland – forfatter
Ivan Tostrup – fotograf
Per Valebrokk – redaktør, journalist
Andreas Viestad – kokk og journalist
Grete Waitz – idrettsutøver
Unni Wilhelmsen – singer/songwriter
Ando Woltmann – vokalist i King Midas
Jacob Young – gitarist
Bertine Zetlitz – popmusiker
Eivind Aarset – jazzmusiker (gitar)
Markus Neby - Musiker og radiovert
Mathias Luppichini - Musikalartist og komiker
Mansoor Hussain - Ungdomspolitiker og leder av AUF Oslo
Rauand Ismail - politiker
== Tradisjoner ==
Foss videregående skole har flere faste arrangementer gjennom skoleåret som Foss-stafetten, som fylte 30 år i 2010, Foss Melodi Grand Prix, Fossrevyen, som i 2007, 2014 og 2019 vant Årets Revy av Aftenposten, og konserter i Paulus kirke, Freia-salen og i Aulaen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Foss videregående skoles nettside
«Foss videregående skole». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | Kirkenes videregående skole ble åpnet høsten 2002. Den allmennfaglige studieretningen i Kirkenes (Kirkenes videregående skole) ble slått sammen med den yrkesfaglige studieretningen på Hesseng (Hesseng videregående skole). | 199,474 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vetle_Lid_Larssen | 2023-02-04 | Vetle Lid Larssen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 2. september', 'Kategori:Fødsler i 1960', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Personer fra Stavanger kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Vetle Lid Larssen (født 2. september 1960 i Stavanger) er en norsk journalist og forfatter som debuterte som forfatter i 1990.
Larssen har vært journalist i Morgenbladet, Aftenposten og spaltist i A-magasinet. Han har også arbeidet som frilansreporter for NRK og TV 2.
Hans skjønnlitterære debut kom i 1990 med boka 2. Boka var et kraftig oppgjør med 68-generasjonens forhold til barna sine og fikk mye oppmerksomhet. Flere av hans romaner er oversatt, blant annet til italiensk, dansk og tysk.
Han har blant annet mottatt Gullpennen (1991), Oslo og Bærums Riksmålsforenings pressepris (1991), Arne Hestenes’ journalistpris (1993) og Sarpsborgprisen (1996). Det kan også nevnes at han i 1991 hadde fast innslag i talkshowet Byfornøyelse.
Vetle Lid Larssen er sønn av skuespiller Lars Andreas Larssen og forfatteren Sonja Lid, og bror av filmskaperen Gaute Lid Larssen. Han var samboer med Tonje Steinsland.
| Vetle Lid Larssen (født 2. september 1960 i Stavanger) er en norsk journalist og forfatter som debuterte som forfatter i 1990.
Larssen har vært journalist i Morgenbladet, Aftenposten og spaltist i A-magasinet. Han har også arbeidet som frilansreporter for NRK og TV 2.
Hans skjønnlitterære debut kom i 1990 med boka 2. Boka var et kraftig oppgjør med 68-generasjonens forhold til barna sine og fikk mye oppmerksomhet. Flere av hans romaner er oversatt, blant annet til italiensk, dansk og tysk.
Han har blant annet mottatt Gullpennen (1991), Oslo og Bærums Riksmålsforenings pressepris (1991), Arne Hestenes’ journalistpris (1993) og Sarpsborgprisen (1996). Det kan også nevnes at han i 1991 hadde fast innslag i talkshowet Byfornøyelse.
Vetle Lid Larssen er sønn av skuespiller Lars Andreas Larssen og forfatteren Sonja Lid, og bror av filmskaperen Gaute Lid Larssen. Han var samboer med Tonje Steinsland.
== Utgivelser ==
=== Romaner ===
1990: 2
1992: I engelens munn
1996: Kjærlighet før øya synker
1999: Himmeltårnet
2007: Norske Helter
2021: Lucias siste reise (Strawberry Publishing)
=== Fortellinger ===
1998: Tulipandronningen, sammen med Nico Widerberg
=== Sakprosa ===
1989: Mannfolk. Kjente menn på pennespissen
1998: Anti-sex
2002: Såpe. Kledd med Frelsesarmeen, sammen med fotograf Knut Bry
2003: Parken. Liv, flukt og drøm
2006: Last & Lost (Antologi, Suhrkamp)
2013: 1001 natt (Cappelen Damm)
2015: Hvordan elske en far - og overleve (Kagge)
=== Skuespill ===
2006: Kongen
== Referanser ==
== Kilder ==
Presentasjon i Forfatterkatalogen på Forfattersentrums nettsider
== Eksterne lenker ==
(en) Vetle Lid Larssen på Internet Movie Database
(no) Vetle Lid Larssen i NRK Forfatter | Gaute Lid Larssen (født 18. mai 1965) er norsk regissør og produsent. | 199,475 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kosmogoni | 2023-02-04 | Kosmogoni | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kosmologi', 'Kategori:Naturfilosofi', 'Kategori:Universet'] | Kosmogoni (fra gresk: οσμογονία, κόσμος, «kosmos, verden» + gone, «fødsel», rotordet av γί(γ)νομαι / γέγονα, «å bli født, forandre seg, komme inn i ny tilstand av værelsen») er læren om eller fortellingen om verdens opprinnelse. Betegnelsen kosmogoni refererer både til (religiøse) skapelsesfortellinger og helst vitenskapelige teorier om universets begynnelse. I den spesielle kontekst av vitenskapen om verdensrommet og astronomi refererer begrepet til teorier om skapelsen og opprinnelsen til solsystemet.
Kosmogoni må ikke forveksles med kosmologi som betegner vitenskapen om universets struktur og opprinnelse.
Denne artikkelen behandler utelukkende vitenskapelige skapelsesteorier. For studier av kosmogoniske oppfatninger innenfor tradisjonelle kulturer, se skapelsesmyter.
| Kosmogoni (fra gresk: οσμογονία, κόσμος, «kosmos, verden» + gone, «fødsel», rotordet av γί(γ)νομαι / γέγονα, «å bli født, forandre seg, komme inn i ny tilstand av værelsen») er læren om eller fortellingen om verdens opprinnelse. Betegnelsen kosmogoni refererer både til (religiøse) skapelsesfortellinger og helst vitenskapelige teorier om universets begynnelse. I den spesielle kontekst av vitenskapen om verdensrommet og astronomi refererer begrepet til teorier om skapelsen og opprinnelsen til solsystemet.
Kosmogoni må ikke forveksles med kosmologi som betegner vitenskapen om universets struktur og opprinnelse.
Denne artikkelen behandler utelukkende vitenskapelige skapelsesteorier. For studier av kosmogoniske oppfatninger innenfor tradisjonelle kulturer, se skapelsesmyter.
== Referanser ==
== Se også ==
Teogoni
Antropogoni
Skapelsesberetning | Kosmogoni (fra gresk: οσμογονία, κόσμος, «kosmos, verden» + gone, «fødsel»,«kosmogoni», Bokmålsordboka rotordet av γί(γ)νομαι / γέγονα, «å bli født, forandre seg, komme inn i ny tilstand av værelsen») «γίγνομαι - come into a new state of being», Tufts University. er læren om eller fortellingen om verdens opprinnelse. | 199,476 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paul_Giesenfeld | 2023-02-04 | Paul Giesenfeld | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske turnere', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Fødselsår ikke oppgitt'] | Paul Giesenfeld var en belgisk turner.
Han deltok i det tredje VM som ble arrangert, i Praha i 1907, der han var med og vinne bronse i lagkonkurransen, bak Tsjekkoslovakia (Böhmen) og Frankrike.
| Paul Giesenfeld var en belgisk turner.
Han deltok i det tredje VM som ble arrangert, i Praha i 1907, der han var med og vinne bronse i lagkonkurransen, bak Tsjekkoslovakia (Böhmen) og Frankrike.
== Eksterne lenker ==
Sport-komplett.de – VM-deltakere | }} | 199,477 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karel_Lannie | 2023-02-04 | Karel Lannie | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske turnere', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Fødselsår ikke oppgitt', 'Kategori:Menn'] | Karel Lannie var en belgisk turner.
Han deltok i det tredje VM som ble arrangert, i Praha i 1907, der han var med og vinne bronse i lagkonkurransen, bak Tsjekkoslovakia (Böhmen) og Frankrike.
| Karel Lannie var en belgisk turner.
Han deltok i det tredje VM som ble arrangert, i Praha i 1907, der han var med og vinne bronse i lagkonkurransen, bak Tsjekkoslovakia (Böhmen) og Frankrike.
== Eksterne lenker ==
Sport-komplett.de – VM-deltakere | }} | 199,478 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leo_Pouwels | 2023-02-04 | Leo Pouwels | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske turnere', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Fødselsår ikke oppgitt'] | Leo Pouwels var en belgisk turner.
Han deltok i det tredje VM som ble arrangert, i Praha i 1907, der han var med og vinne bronse i lagkonkurransen, bak Tsjekkoslovakia (Böhmen) og Frankrike.
| Leo Pouwels var en belgisk turner.
Han deltok i det tredje VM som ble arrangert, i Praha i 1907, der han var med og vinne bronse i lagkonkurransen, bak Tsjekkoslovakia (Böhmen) og Frankrike.
== Eksterne lenker ==
Sport-komplett.de – VM-deltakere | }} | 199,479 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jordan_191 | 2023-02-04 | Jordan 191 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Jordan Formel 1-biler'] | Jordan 191 var den første Formel 1-bilen bygget av Jordan Grand Prix, og den deltok i Formel 1-sesongen 1991.Fem førere kjørte bilen i det seksten løp lange mesterskapet. Andrea de Cesaris var den eneste som kjørte hele sesongen, selv om han ikke klarte pre-kvalifiseringen til sesongens åpningsløp i Phoenix. Det var også de Cesaris som oppnådde Jordans beste resultat for sesongen med fjerdeplass i både Montreal og Mexico. Bertrand Gachot fikk sitt beste resultat, en femteplass i Montreal – bare to sekunder bak de Cesaris i mål. Gachots sesong tok slutt da han sprayet en drosjesjåfør i London med CS-gass, noe han fikk to måneder i fengsel for. Selv da han ble sluppet ut av fengsel, fikk han ikke tilbake setet i Jordan.
I de siste seks løpene kjørte tre andre førere i stedet for Gachot; Alessandro Zanardi, Roberto Moreno og en 22 år gammel tysker med navn Michael Schumacher. Schumacher var kjørte kun et løp for Jordan. Det var Belgias Grand Prix 1991, hvor han kvalifiserte seg på en sterk syvendeplass, som var Jordans beste kvalifiseringsresultat til da, og han utkvalifiserte de Cesaris som kom på ellevte. Men gleden ble brått slutt for Schumacher da han trillet til siden av banen på den første runden med clutch-problemer. Etter dette løpet ble det krangel mellom Benetton og Jordan, som endte med at Schumacher signerte for Benetton. Moreno, som kjørte for Benetton, gikk til Jordan og fikk kjøre to løp, før Zanardi fikk kjøre de tre siste løpene.
I sin første sesong som konstruktør oppnådde Jordan 13 poeng og en imponerende femteplass i mesterskapet, foran kjente navn som Tyrrell, Lotus og Brabham.
| Jordan 191 var den første Formel 1-bilen bygget av Jordan Grand Prix, og den deltok i Formel 1-sesongen 1991.Fem førere kjørte bilen i det seksten løp lange mesterskapet. Andrea de Cesaris var den eneste som kjørte hele sesongen, selv om han ikke klarte pre-kvalifiseringen til sesongens åpningsløp i Phoenix. Det var også de Cesaris som oppnådde Jordans beste resultat for sesongen med fjerdeplass i både Montreal og Mexico. Bertrand Gachot fikk sitt beste resultat, en femteplass i Montreal – bare to sekunder bak de Cesaris i mål. Gachots sesong tok slutt da han sprayet en drosjesjåfør i London med CS-gass, noe han fikk to måneder i fengsel for. Selv da han ble sluppet ut av fengsel, fikk han ikke tilbake setet i Jordan.
I de siste seks løpene kjørte tre andre førere i stedet for Gachot; Alessandro Zanardi, Roberto Moreno og en 22 år gammel tysker med navn Michael Schumacher. Schumacher var kjørte kun et løp for Jordan. Det var Belgias Grand Prix 1991, hvor han kvalifiserte seg på en sterk syvendeplass, som var Jordans beste kvalifiseringsresultat til da, og han utkvalifiserte de Cesaris som kom på ellevte. Men gleden ble brått slutt for Schumacher da han trillet til siden av banen på den første runden med clutch-problemer. Etter dette løpet ble det krangel mellom Benetton og Jordan, som endte med at Schumacher signerte for Benetton. Moreno, som kjørte for Benetton, gikk til Jordan og fikk kjøre to løp, før Zanardi fikk kjøre de tre siste løpene.
I sin første sesong som konstruktør oppnådde Jordan 13 poeng og en imponerende femteplass i mesterskapet, foran kjente navn som Tyrrell, Lotus og Brabham.
== Formel 1 resultater ==
(Forklaring) (resultater i uthevet skrift indikere pole position)(resultater i kursiv indikerer raskeste runde)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jordan 191 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Team 7UP Jordan | 199,480 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Diamanda_Gal%C3%A1s | 2023-02-04 | Diamanda Galás | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 29. august', 'Kategori:Fødsler i 1955', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Musikere fra USA', 'Kategori:Personer fra San Diego', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Diamanda Galás (født 29. august 1955 i San Diego, California) er en avantgarde-sanger, keyboardist og komponist.
Hun er kjent for sin traktering av piano samt sin distinktive stemme som spenner over tre og en halv oktav.
Hun bruker ofte skrik, ul og later til å imitere tungetale i sine opptredener. Arbeidene hennes konsentrerer seg stort sett om emner som lidelse, desperasjon, fordømmelse, urettferdighet og tap av verdighet.
Hun har arbeidet med mange avantgarde-komponister, blant andre Iannis Xenakis, Vinko Globokar og John Zorn.
Diamanda Galás er født og oppvokst i San Diego, California. Hennes foreldre var gresk-ortodokse.
| Diamanda Galás (født 29. august 1955 i San Diego, California) er en avantgarde-sanger, keyboardist og komponist.
Hun er kjent for sin traktering av piano samt sin distinktive stemme som spenner over tre og en halv oktav.
Hun bruker ofte skrik, ul og later til å imitere tungetale i sine opptredener. Arbeidene hennes konsentrerer seg stort sett om emner som lidelse, desperasjon, fordømmelse, urettferdighet og tap av verdighet.
Hun har arbeidet med mange avantgarde-komponister, blant andre Iannis Xenakis, Vinko Globokar og John Zorn.
Diamanda Galás er født og oppvokst i San Diego, California. Hennes foreldre var gresk-ortodokse.
== Diskografi ==
Litanies of Satan (1982) – kjent for «Wild Women with Steak Knives»
Faust. Eros. Tod (1982 ?) (live)
Diamanda Galas (1984) – også kalt Panoptikon og The Metalanguage Album
Saint of the Pit (1986)
The Divine Punishment (1986)
You Must Be Certain of the Devil (1988)
Masque of the Red Death (1989)
Plague Mass 1984 – End of the Epidemic) (1991) (live)
The Singer (1992)
Vena Cava (1993)
The Sporting Life (1994) – med John Paul Jones
Schrei X (1996) (live)
Malediction & Prayer (1998) (live)
La serpenta canta (2003)
Defixiones, Will and Testament (2003)
Guilty Guilty Guilty (2008)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Diamanda Galás – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Diamanda Galás på Internet Movie Database
(fr) Diamanda Galás på Allociné
(en) Diamanda Galás på AllMovie
(en) Diamanda Galás hos The Movie Database
(en) Diamanda Galás på Discogs
(en) Diamanda Galás på MusicBrainz
(en) Diamanda Galás på Songkick
(en) Diamanda Galás på Last.fm
(en) Diamanda Galás på Last.fm
(en) Diamanda Galás på AllMusic
(de) Verk av Diamanda Galás i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket | Diamanda Galás (født 29. august 1955 i San Diego, California) er en avantgarde-sanger, keyboardist og komponist. | 199,481 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Shadows | 2023-02-04 | The Shadows | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Band etablert i 1958', 'Kategori:Britiske musikkgrupper', 'Kategori:Eurovision Song Contest-deltakere for Storbritannia'] | The Shadows er en britisk rock- og popgruppe med et platesalg i rekordklasse, både alene og sammen med sangeren Cliff Richard. De debuterte i 1958 (opprinnelig sprunget ut av et pop-skiffleband med navnet The Drifters). De har blitt oppløst flere ganger, og gjenforent senest i 2004. I september 2009 la de ut på en verdensturne sammen med Cliff Richard, i forbindelse med sitt 50-årsjubileum. Kjernemedlemmer er Hank Marvin, Bruce Welch og Brian Bennett.
| The Shadows er en britisk rock- og popgruppe med et platesalg i rekordklasse, både alene og sammen med sangeren Cliff Richard. De debuterte i 1958 (opprinnelig sprunget ut av et pop-skiffleband med navnet The Drifters). De har blitt oppløst flere ganger, og gjenforent senest i 2004. I september 2009 la de ut på en verdensturne sammen med Cliff Richard, i forbindelse med sitt 50-årsjubileum. Kjernemedlemmer er Hank Marvin, Bruce Welch og Brian Bennett.
== Karriere ==
The Shadows begynte som backing-band for sangeren Cliff Richard i 1958, under navnet The Drifters. Navnet ble senere endret fordi det var et amerikansk band som allerede hadde tatt navnet. Bassist Jet Harris kom opp med det som ble navnet til en av verdens mest trendsettende popgruppe. The Shadows med Hank Marvin (sologitar), Bruce Welch (rytmegitar) og Tony Meehan i tillegg til Harris, skaffet seg parallelt sin egen plate- og konsertkarriere som instrumentalband, men med en del vokallåter også, herav «Let Me Be the One» som kom på andreplass i Eurovision Song Contest 1975.Flere av låtene preget de øverste plassene på salgslistene i Norge tidlig på 1960-tallet, først «Apache», senere blant andre «FBI» og «Kon-Tiki». Musikken med besetningen tre elgitarer og trommer var så spesiell at den ble karakterisert som en ny sjanger, og flere tusen band kopierte stilen, trolig et par hundre bare i Norge. Disse ble kalt for «Shadows-band». Karrieren førte bandet også inn i filmindustrien, og i musikkteater på London Palladium, blant annet i de stort påkostede filmene The Young Ones (1961), Summer Holiday (1962) og Wonderful Life (1964) med Cliff Richard i hovedrolle. Bandet ble tre ganger oppløst/endret.I en kort periode fra 1970 opptrådte Marvin med gruppa Marvin & Farrar sammen med den australske sangeren John Farrar, senere med tilslutning fra Welch – som Marvin, Welch & Farrar. Gruppa spilte inn flere vokallåter i grensesjangeren pop-rock-country. I 2004 og 2005, 12 år etter at medlemmene sist gikk fra hverandre, gjennomførte bandet – med blant andre kjernemedlemmene Marvin, Welch og trommeslager Brian Bennett (etterfulgte Meehan i oktober 1961) – avskjedsturneer med fulle hus og flere ekstraforestillinger i henholdsvis Storbritannia og Nord-Europa (pluss en ekstrakonsert i England). Et publikum på til sammen rundt 90 000 fikk her oppleve et minneverdig show med 41 instrumental- og vokallåter på programmet.Konserten i Cardiff i Wales i 2004, er dokumentert i topp lydkvalitet på både dobbelt-CD og DVD. I april 2005 klarte The Shadows, med synthesizer som siden 1980-tallet har fylt ut lydbildet, å fylle Oslo Konserthus tre ganger. I Norge spilte de fem dessuten i Stavanger. I september 2009 dro bandet igjen ut på en omfattende turné, denne gang sammen med Sir Cliff Richard, for å feire at det er 50 år siden de (som The Shadows) startet et studio- og konsertsamarbeid med Cliff Richard som varte ti år i strekk. Turneen gikk over drøye to måneder i Storbritannia, Skandinavia, Nederland, Tyskland og Frankrike (Paris). Et publikum på rundt 9000 så dem i Oslo Spektrum mandag 23. november 2010. Konsert-turneen fortsatte for fulle hus i Australia, New Zealand og Sør-Afrika i februar og mars 2010. Det ble til sammen 52 konserter som samlet et publikum på ca. 600 000. En DVD med opptak fra en av de tre konsertene i olympiahallen O2 i London ble en storselger i flere av landene som fikk besøk. I Danmark lå den på førsteplass i ti uker på rad.
== Utgivelser ==
=== Album (Utgivelser i Storbritannia) ===
1961 The Shadows (UK #1)
1962 Out of The Shadows (UK #1)
1963 Greatest Hits (UK #2) (samlealbum)
1964 Dance with The Shadows (UK #2)
1965 The Sound of The Shadows (UK #4)
1965 More Hits! (samlealbum) (UK # – kom ikke inn på listen)
1966 Shadow Music (UK #5)
1967 Jigsaw (UK #8)
1967 From Hank, Bruce, Brian and John (UK # – kom ikke inn på listen)
1968 Established 1958 (med Cliff Richard)
1970 Shades of Rock (UK #30)
1973 Rockin' with Curly Leads (UK #45)
1975 Specs Appeal (UK #30)
1975 Live at the Paris Olympia (UK # – kom ikke inn på listen)
1977 Tasty (UK # – kom ikke inn på listen)
1977 20 Golden Greats (UK #1) (samlealbum)
1979 String of Hits (UK #1)
1980 Another String of Hot Hits (UK #16) (samlealbum)
1980 Change of Address (UK #17)
1981 Hits Right Up Your Street (UK #15)
1982 Life in the Jungle/Live at Abbey Road (UK #24)
1983 XXV (UK #34)
1985 Guardian Angel (UK #98)
1986 Moonlight Shadows (UK #6)
1987 Simply Shadows (UK #7)
1989 Steppin' to The Shadows (UK #8)
1989 At Their Very Best (UK #12)
1990 Reflection (UK #5)
1993 Shadows in the Night – 16 Classic Tracks (UK #22) (samlealbum)
1994 The Best of Hank Marvin and The Shadows (UK #19) (samlealbum)
1997 The Shadows Play Andrew Lloyd Webber and Tim Rice (UK #41)
1997 The Very Best of The Shadows – The First 40 Years (UK #56) (samlealbum)
1998 50 Golden Greats (UK #35) (samlealbum)
2004 Life Story (UK #7) (samlealbum)
2004 The Final Tour (Live, UK #??)
2005 Platinum (UK #30) (samlealbum)
=== EP (Utgivelser i Storbritannia) ===
The Shadows ($)
The Shadows no.2
The Shadows no.3
The Shadows to the Fore
Spotlight on the Shadows
Out of the Shadows
Out of the Shadows no.2
Wonderful Land of The Shadows
The Boys ($)
Foot Tapping with The Shadows
Los Shadows ($)
Dance on with The Shadows
Shindig with The Shadows
Those Brilliant Shadows
Dance with The Shadows no.1
Dance with The Shadows no.2
Dance with The Shadows no.3
Alice in Sunderland
Sound of The Shadows no.1
Sound of The Shadows no.2
Sound of The Shadows no.3
Rhythm & Greens ($)
Themes from Aladdin
Those Talented Shadows
The Shadows on Stage and Screen ($)
Thunderbirds Are Go ($)
=== Singler ===
Nummer i parentes viser plassering på den internasjonale musikklistetoppen. Nummeret foran viser årstall.
1960 «Apache» (1)
1960 «Man of Mystery» (5)
1961 «FBI» (6)
1961 «The Frightened City» (3)
1961 «Kon Tiki» (1)
1961 «The Savage» (10)
1962 «Wonderful Land» (1)
1962 «Guitar Tango» (4)
1962 «Dance On» (1)
1963 «Foot Tapper» (1)
1963 «Atlantis» (2)
1963 «Shindig» (6)
1963 «Geronimo» (11)
1964 «Theme for Young Lovers» (12)
1964 «The Rise and Fall of Flingel Bunt» (5)
1964 «Rhythm and Greens» (22)
1964 «Genie with the Light Brown Lamp» (17)
1965 «Mary Anne» (17)
1965 «Stingray» (19)
1965 «Don't Make My Baby Blue» (10)
1965 «The War Lord» (18)
1966 «I Met a Girl» (22)
1966 «A Place in the Sun» (24)
1966 «The Dreams I Dream»
1967 «Maroc 7» (24)
1975 «Let Me Be the One» (12)
1978 «Don't Cry for Me Argentina» (5)
1979 «Theme From 'The Deer Hunter'» (9)
1980 «Riders in the Sky» (12)
1980 «Equinoxe Part V» (45)
== Kilder ==
everyHit.com
== Eksterne lenker ==
(en) The Shadows – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) The Shadows på Apple Music
(en) The Shadows på Discogs
(en) The Shadows på MusicBrainz
(en) The Shadows på Spotify
(en) The Shadows på Songkick
(en) The Shadows på Last.fm
(en) The Shadows på AllMusic | lenke | 199,482 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Her%C3%B8y_(Nordland) | 2023-02-04 | Herøy (Nordland) | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:65°N', 'Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Herøy i Nordland', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Herøy er en øykommune på Helgeland i Nordland.
| Herøy er en øykommune på Helgeland i Nordland.
== Geografi ==
De største øyene i kommunen er Nord-Herøy, Sør-Herøy, Tenna, Indre Øksningan, Ytre Øksningan, Staulen og Seløy. Disse er knyttet sammen med bruer. I sør ligger Husvær og Brasøy som har ferjeforbindelse med Herøy og Alstahaug. I sørvest ligger Sandvær og i vest Gåsvær. Kommunen er omgitt av hav i alle retninger, men grenser i nordøst mot Dønna, i sørøst mot Alstahaug, i sørvest mot Vega. Kommunen har ferjeforbindelse til Søvik i Alstahaug og bruforbindelse til Dønna.
== Politikk ==
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
== Se også ==
Kommunestyrevalg i Herøy i Nordland
== Kommunikasjoner og samferdsel ==
Herøy består av flere tusen holmer og skjær. Flere av disse er bebodd. Herøy er knyttet sammen med bro til Dønna med Åkviksundet bru (åpnet 1999). Fergesambandet Søvik-Herøy, med to nye skip fra 2014 er det største sambandet. Det er også mulighet å reise med ferge fra Bjørn til Sandnessjøen. Øyene i sør; Husvær, Brasøy og Sandvær betjenes av hurtigbåt, som trafikkerer strekningen Sandnessjøen - Vega. Hoved-øyene i Herøy-samfunnet er knyttet sammen med veifyllinger og broer. Det er åtte broer som fører biltrafikk, i tillegg er der treboer i Sandvær som knytter øyene sammen. I Sandvær er det ikke bilvei.
Dette er de største broene i Herøy:
Herøysundet bru
Kalvøyrevet bru
Tennsundbrua
Hoholmen bru
Husværsundet bru
Seløy bru
Brasøysundet bru
Åkviksundet bru
=== Nye bro-prosjekter ===
Grunnet slitasje og endrede behov bygges det i perioden 2021-2023 ny bro over Herøysundet, som er en del av fylkesvei 828. Dagens bro vil bli revet i påvente av den nye. Ett annet prosjekt som igjen har blitt satt på dagsorden politisk, er bro over Brasøystraumen. Denne broa vil eventuelt erstatte fergeruten Flostad - Brasøy, som er en avstikker i fergesambandet Søvik - Herøy. Broa et tenkt fra Tennvalen over til Brasøy. En av utfordringene er bruas høyde over farleden i Brasøystraumen. Prosjektet under utredning i regi av Herøy kommune.
=== Fastlandsforbindelse ===
Det har gjennom flere år blitt diskutert rundt fremtidig kommunikasjon for Herøy og Dønna. Disse to kommunene er det største samfunnet i Norge uten fastlandsforbindelse. Gjennom flere år har dette blitt diskutert, bro, tunnel og fyllinger har flere ganger vært på plakaten. I 2015 ble en KVU presentert av Statens vegvesen, som anbefalte undersjøisk tunnel fra Nord-Herøy til Alstahaug. Senere dette året ble det vedtatt av fylkestinget i Nordland å jobbe videre med tunnelen. Fylkesrådet ser da for seg å ha dette realisert på et 30-års perspektiv.
== Næringsliv ==
Hovednæringen i kommunen er innen fiskeoppdrett og foredlingsvirksomhet tilknyttet denne. Andre viktige næringer er landbruk, fiskeri, transport, verkstedindustri og tjenesteytende næringer som reiseliv, handel og kommunikasjon. Bedriftene i kommunen omsetter til sammen årlig for over fire milliarder kroner.
En av de største arbeidsplassene i kommunen er Mowi sitt lakseslakteri som befinner seg i Herøy maritime næringspark, på Hestøya.
Nøn av de største bedriftene i kommunen er: Mowi, Seløy Undervannsservice, North Salmon Service, Bra vask, Kobbvåglaks, Seløy Sjøfarm, Mørenot Aquaculture, Metalltek, Nova Sea, Bra kasser, Herøy servicebåt, Seløy fisk, Inter Nett og Let Sea. Flere av disse bedriftene er tilknyttet oppdrettsnæringen.
=== Reiseliv og turisme ===
Herøy er kun fergeturen unna riksvei 17, også kjent som Kystriksveien. De senere år har kommunen opplevd sterk vekst i turist-trafikken. Sommeren 2020 ble det for første gang registrert over 1000 personbilenheter på fergesambandet Søvik-Herøy. Man kan anta at Herøy har opplevd veksten i sammenheng med nabokommunen Vega sin status på Unescos verdensarvliste. I tillegg har Herøy også fått fokus i riksmediene, med fokus på kajakk-padling og naturopplevelser. I tillegg er Herøy kjent for utsikten mot fjellkjeden De syv søstre.
Reiselivsbedriftene i kommunen driver i hovedsak serveringsvirksomhet, i tillegg til overnatting. I tillegg er det bedrifter som satser på naturopplevelser og som driver sykkel- og kajakk-utleie. Seløy kystferie har de senere år blitt kjent som regionens største tilbyder av båtturer i RIB. Disse går i hovedsak fra Herøy og besøker de gamle fiskeværene; Gåsvær, Skibbåtsvær og Sandsundvær.
==== Kulturminner ====
På øya Sør-Herøy finnes middelalderkirken Herøy krike, bygd i ca år 1150. Like ved ligger prestegården, som i dag er museum. Museet drives av stiftelsen Helgeland Museum. Andre kulturminner er gravrøyser fra eldre jernalder. Disse finnes i Alstenfjorden på Hjartøy, øst for Engan.
== Skoler ==
I dag er det kun en skole igjen i kommunen, Herøy skole på Sør-Herøy. Skolen har ungdomstrinn og barnetrinnfordelt i to bygninger. Sammen med kulturskole, svømmehall, idrettshall og samfunnshus på samme område. Den nærmeste videregående skolen ligger i Sandnessjøen.
== Kultur ==
Herøy rommer en rik historie. Fiske har alltid sysselsatt Herøyfjerdingene, samtidig som handel og gårdsdrift hørte med. Herøy kirke er ei steinkirke fra 1100-tallet som står på øya Sør-Herøy. Denne ble bygd som en hovedkirke for Helgeland, men er i dag den eneste kirka i Herøy sokn.
Kino og film har også sin plass i Herøys historie. De første bildene ble vist allerede i 1906 på Seløy. Senere har det vært fast kino på Sør-Herøy fra rundt 1945. Bygdekinoen har også reist rundt i kommunen. I dag er det bare sistnevnte som har visning én gang i måneden.
Herøy bygdesamling er kommunens museum som drives i samarbeid med Helgeland Museum. Museet har en av landets største og varierte samling innen fiskeri og havbruk, samtidig som de "vanlige" jordbruksgjenstandene har fått sin plass.
Herøydagene arrangeres årlig. Her er det flere konserter, samtidig som kunst, historie og konkurranser har sin plass på programmet.
Revy er en mangeårig tradisjon i Herøy. Ungdomslagene, skolen eller en egen revyforening kan stå for arrangementene.
== Kjente herøyfjerdinger ==
Petter Dass (~1646-1707), prest og dikter. Det er omstridt hvor han egentlig var født; fødestedet kan også ha vært i det som i dag er Dønna kommune.
Svend Borchmann Hersleb (1784-1834), professor (teologi), første leder ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Christiania
Arne Falk (1886-1973), redaktør og nynorskmann
Leiv Blakset (1928-2005), stortingsrepresentant (Sp) for Sogn og Fjordane 1985-1993
Hans Inge Fagervik (f. 1952), kristen artist og musiker
Jann-Arne Løvdahl (f. 1956) ordfører (Ap) i Vefsn i 18 år, fra 2001 til 2019
Alf Knutsen (f. 1965). musiker og forfatter, skaperen av animasjonsserien om redningsskøyta Elias
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Herøy, Nordland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Herøy (Nordland) i Store norske leksikon
(no) Kommunefakta Herøy (Nordland) - Statistisk sentralbyrå
(no) Dønna og Herøy - visithelgeland.com
(no) Herøy bygdesamling - visithelgeland.com
(no) Turistinformasjon Herøy
(no) Herøyfjerdingen
(no) turliv.no - informasjon og bilder fra "kongekaia" ved Herøy bygdesamling | Gåsvær er et fraflyttet fiskevær i Herøy kommune i Nordland. De bebygde øyene er Nord-Gåsvær, Sør-Gåsvær, Flatøy og Innerodden. | 199,483 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_kvinnelandslag_i_fotball | 2023-02-04 | Norges kvinnelandslag i fotball | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landslag som har vunnet VM i fotball', 'Kategori:Norges kvinnelandslag i fotball', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris', 'Kategori:Vinnere av Kniksenprisen'] | Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
| Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
== Historie ==
I europeisk målestokk var kvinnelandslaget relativt tidlig etablert, men de var sent ute i skandinavisk sammenheng, godt etter Sverige og Danmark.
Det ble spilt en uoffisiell kamp der et norsk kvinnelandslag møtte Sveriges kvinnelandslag i fotball den 7. august 1975 på Nya Ullevi i Gøteborg, De tapte 0–4 med Torodd Nordeng som trener og spillere som Sif Kalvø og Grete Pedersen.De første offisielle kampene Norge spilte var to miniturneringer mot Sverige, Danmark og Finland, før Norge møtte, og slo, Nord-Irland.
=== Begynnelsen (1978–1983) ===
Som i mange andre land, hadde også Norges Fotballforbund en svært skeptisk tone til kvinnefotball. Det var først på 1970-tallet, etter etableringen av Norway Cup og Dagbladets aktive kamp for å få NFF til å skifte standpunkt, at Norge etter hvert fikk et landslag og Norgesmesterskap. Landslaget ble dannet med Per Pettersen som trener. Norges første landskamp ble spilt den 7. juli 1978 mot Sverige, og kampen endte med tap 1-2. Kari Nielsen fra Asker ble tidenes første målgjører på kvinnelandslaget. Det ble også tap mot Finland og Danmark under dette nordiske mesterskapet i Danmark.Året etter tapte Norge nok en gang for de tre landene. Imidlertid vant Norge sin første kamp med 4–1 mot Nord-Irland under en uoffisiell EM-turnering i Italia. I løpet av de neste årene ble Norge gradvis bedre, og lyktes å slå Frankrike, Sveits og England. Norge spilte også uavgjort mot Danmark og Sverige under det nordiske mesterskapet i 1982, og gjorde sin beste innsats i nordisk mesterskap med å gå gjennom ubeseiret. Imidlertid forelå det ingen offisielle Europa- eller verdensmesterskap, og dermed heller ingen mesterskapskvalifiseringer.
=== Erling Hokstad (1983–1989) ===
I 1983 tok Erling Hokstad over landslaget, og var med på å lede Norge til sin første kvalifisering til et mesterskap. Enda EM i 1984 strengt talt ikke var offisielt ettersom mindre enn halvparten av UEFA-medlemslandene stilte, var det det første mesterskapet som krevde kvalifisering. Norge havnet i en helnordisk kvalifiseringspulje med Sverige, Finland og Island. Norge slo Finland begge gangene, og vant og spilte uavgjort mot Island. Imidlertid ble det to tap mot Sverige, og dermed var Norge ute, da bare vinneren kom videre. Resultatene viste at Norge var i ferd med å markere seg blant de bedre lagene. Sverige vant for øvrig EM.
==== Første norske europamestre i lagidrett ====
Norge hadde et Sverigekompleks som viste seg året etter, da europamesterne slo Norge hele 5–0, det største tapet i Norges historie (tangert senere). Fra og med den 7. mai 1986 ble Dag Steinar Vestlund medtrener. Hvor vidt Vestlunds innvirken var avgjørende vites ikke, men Norge kvalifiserte seg til EM i 1987. Norge møtte Danmark, et lag de aldri hadde slått, Finland og Vest-Tyskland, som på det daværende tidspunktet hadde liten erfaring. Norge lyktes i å slå Danmark for første gang, til og med på bortebane. Imidlertid hadde Norge for mange uavgjort, og før siste runde ledet Norge med ett poeng mot Danmark. Norge vant den siste kampen 2–0 hjemme mot Finland mens Danmark tapte borte mot Vest-Tyskland. Etter kvalifiseringen fikk Norge oppdraget å arrangere semifinalene og finalen.
Semifinalen ble spilt mot Italia, nok et lag Norge aldri hadde slått. Heidi Støre og Trude Stendal scoret de to eneste målene i kampen, og Norge vant 2–0 etter at målvakt Janne Andreassen holdt buret rent. Norge spilte sin første offisielle finale i et mesterskap, der de møtte sin gamle nemesis, Sverige. Før finalen hadde Norge møtt Sverige ti ganger, med sju norske tap og tre uavgjorte kamper. Veteranen Gunn Nyborg, som hadde vært med helt siden starten i 1978, hadde vært med i alle ti kampene, og fikk endelig oppleve å slå svenskene. I finalen scoret Stendal to ganger, mens Sverige scoret bare en gang (ved Lena Videkull) og Norge vant 2–1. Norges første seier over Sverige i fotball for kvinner var også første gang Norge noensinne hadde vunnet noe i fotball. Året etterpå vant Norge et uoffisielt, men FIFA-arrangert, invitasjons-VM i Kina etter å ha møtt Sverige i finalen og vunnet 1–0.
EM ble arrangert annethvert år de første årene, og allerede i 1989 var det EM igjen. Norge tapte flere kamper enn de vant i kvalifiseringen, men vant den siste kampen med 3–1 over England i Blackburn, og gikk dermed videre på målforskjell tross bare fem poeng fra seks kamper, det svakeste av alle lagene som gikk videre. I kvartfinalen møtte Norge Nederland, som hadde slått Sverige. Imidlertid slo Norge Nederland med 2–1 og 3–0, og gikk videre til sluttspillet i Vest-Tyskland. Norge slo Sverige for tredje gang i mesterskapssammenheng, og gikk til finalen, der vi møtte et hjemmelag som hadde blitt langt bedre siden sist kamp mellom lagene. Vest-Tyskland vant 4–1, mens Norge måtte greie seg med sølv. Dette ble siste kampen til trenerparet Hokstad/Vestlund.
=== Even Pellerud (1990–1996) ===
Den nye treneren ble Even Pellerud. Han tok laget inn i kvalifisering til EM 1991, og det norske laget gikk gjennom seks kamper uten tap i gruppespillet, med bare et poengtap, mot England borte. I EM-kvartfinalen, som ble arrangert som hjemme- og bortekamp i november 1990, vant Norge 2–1 og 2–0 over Ungarn, og var dermed klaret for sluttspillet i Danmark, og også for VM-sluttspillet i Kina. Landslaget gikk inn i 1991-sesongen med et budsjett på tre millioner kroner i en sesong hvor de skulle spille både EM og VM. Norge slo ut Danmark i semifinalen på straffesparkkonkurranse etter to redninger av Reidun Seth, og møtte Tyskland i finalen. Norge tok ledelsen ved Birthe Hegstad like etter pause, men en feil av Linda Medalen ga Heidi Mohr muligheten til å utligne, og i ekstraomgangene hadde Tyskland mest krefter, scoret to mål, og vant fortjent, ifølge Sportsbokens reportasje. Dermed var Norges rekke på 11 kamper uten tap brutt.
Norge ladet opp til VM med to seire over USA i Massachusetts, hvor 17-åringen Bente Nordby debuterte på landslaget. De fikk imidlertid en dårlig start på VM med tap 0–4 for Kina i tidenes første VM-kamp, men hadde fortsatt sjansen til å gå videre, i og med at åtte av 12 lag gikk videre fra gruppespillet. Norge vant 4–0 over New Zealand og deretter knepent 2-1 mot Danmark, med Medalen som matchvinner rett etter en dansk utlikning. I kvartfinalen møtte Norge Italia, og Norge vant etter ekstraomganger, tross at de hadde sluppet Italia inn i kampen igjen ved to anledninger, takket være straffespark eksekvert av Tina Svensson. I semifinalen var det Sverige som ventet, og Norge vant klart 4-1 etter nok en straffe av Svensson, i tillegg til to mål av Medalen og et av Agnete Carlsen. I finalen ventet en ny rival, USA. USA var storfavoritter etter å ha slått europamestrene Tyskland lett, og tok ledelsen ved Michelle Akers, Norge utlignet ved Medalen, men Akers scoret vinnermålet tolv minutter før full tid etter å ha sneket til seg et tilbakespill fra Svensson til Seth.
==== EM 1993: Ny triumf ====
Pellerud fortsatte fremgangen, og i 1993 var Norge kvalifisert til EM i Italia etter en svært lett kvalifiseringsrunde med seire over Sveits og Belgia. Deretter fulgte, som i 1989, et dobbeltmøte med Nederland i kvartfinalen, hvor Norge sikret seg to 3–0-seire og billett til sluttspillet. Der stilte Norge med bare én europamester fra 1987, Heidi Støre; i forsvarsfireren var alle under 22 år. I semifinalen møtte Norge Danmark, og landslaget vant 1–0 etter scoring av 20-åringen Anne Nymark Andersen. Kaptein Birthe Hegstad hadde blitt byttet ut etter en ankelskade. I finalen møtte vi noe overraskende Italia, som hadde slått Tyskland på straffer. Etter en målløs første omgang kom Hegstad innpå i den andre, og scoret vinnermålet med 13 minutter igjen etter pasning fra Medalen.
I 1994 spilte Norge i den første Algarve Cup i Portugal, sammen med fire andre skandinaviske lag og USA; Norge utklasset Finland og Danmark og vant 1–0 over USA.
==== EM 1995: Innendørs tap for Sverige ====
I 1995 var det for andre og siste gang EM og VM i samme år. VM ble arrangert i Sverige, og hadde sannsynligvis prioritet også fra UEFA, ettersom semifinalene i EM ikke ble arrangert på nøytral grunn, men som hjemme- og bortekamp. Norge vant greit i kvalifiseringsrunden mot Finland, Den tsjekkiske republikk og Ungarn, og kvartfinalen mot Italia – mangel på seeding hadde gjort at EM-finalistene måtte møtes allerede i kvartfinalen, som også var kvalifisering til VM 1995 og OL 1996 – men i semifinalen mot Sverige ga Norge bort fire mål i andre omgang, og tapte dermed 5–7 sammenlagt etter å ha ledet med to mål til pause i andre kamp. Begge kampene ble spilt innendørs, før sesongen hadde kommet i gang i de nordiske landene.
==== VM 1995: Verdensmestre ====
EM-kampene og en 3.-plass i Algarve Cup, etter tap for Nederland, ga ikke store håp før VM-sluttspillet i Sverige, selv om Norge hadde slått USA etter straffesparkkonkurranse i Algarve. Norge hadde satt inn en ny, ung målvakt, Bente Nordby, som hadde fått noen få landskamper, men som ikke hadde spilt i EM-kampene mot Sverige og Italia. Tone Haugen, som sammen med Medalen spilte profesjonelt i Japan, og Marianne Pettersen kom også inn på laget, sistnevnte dog som reserve grunnet skade.
I gruppespillet møtte Norge England, Canada og Nigeria. Norge vant samtlige kamper, med to mål mot England og med store sifre mot de to andre lagene. I kvartfinalen ventet Danmark. Norge gikk opp i 3–0-ledelse ved Gro Espeseth, Medalen og Hege Riise, og et reduseringsmål seks minutter før slutt var betydningsløst. Det skulle imidlertid vise seg å bli Norges eneste baklengsmål i mesterskapet.
Norge hadde sjansen til revansje for finaletapet i 1991, da semifinalen i Västerås skulle gå mellom Norge og USA. Ann Kristin Aarønes scoret et tidlig mål, og Norge holdt unna, blant annet takket være Nordby, som reddet mange skudd i sluttminuttene. Norge spilte med ti spillere ettersom Heidi Støre ble utvist i det 77. minutt, men Nordby holdt nullen i den dramatiske avslutningen.
Norge møtte Tyskland i finalen, et lag Norge ikke hadde slått siden 1985. Tross dette, og tross at Støre satt på tribunen grunnet karantene, dominerte Norge første omgang og fikk inn to mål i omgangens ti siste minutter, ved Riise og Pettersen som målscorere. Riise ble kåret til turneringens beste spiller, Aarønes ble mesterskapets toppscorer, og forsvarsspiller og kaptein Gro Espeseth turneringens nest beste spiller. Tre måneder etter VM vant Norge 17–0 over Slovakia i EM-kvalifisering, som per 2009 er den største seieren den norske kvinnelandslaget har oppnådd.
I 1995 mottok landslaget Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris.
==== OL 1996: Ny medalje ====
Pelleruds siste turnering ble OL i Atlanta i 1996. I første kamp møtte Norge Brasil, som aldri hadde gått videre fra gruppespillet i et offisielt VM. Norge tok ledelsen to ganger, men Pretinha utlignet begge målene, og Aarønes fikk et mål annullert for angrep på keeper. Heidi Støre ble skadet i denne kampen, og kunne ikke spille noen av de resterende kampene; Brit Sandaune erstattet henne i denne kampen, og fikk dermed sin mesterskapsdebut som midtbanespiller, selv om hun senere skulle få fast plass som venstreback.
Tross Støres skade vant Norge 3–2 over Tyskland, den fjerde strake kampen uten tap mot tyskerne, etter avgjørelse på frispark av Hege Riise. Tyskland hadde utlignet to ganger, et mål av Bettina Wiegmann og et skudd av Birgit Prinz som gikk via en norsk spiller og i mål. Japan ble slått 4–0 i siste gruppespillkamp – Marianne Pettersen, nå fast spiller på laget, scoret to ganger – og ettersom Brasil hadde avgitt flere poeng vant Norge gruppen og gikk til semifinale.
I semifinalen møtte Norge USA nok en gang. Norge tok ledelsen etter en kontring som ble avsluttet av Linda Medalen etter pasning fra Agnete Carlsen. USA ble heiet fram av nesten 65 000 tilskuere på Sanford Stadium i Athens, og fikk straffespark med et kvarter igjen etter at Gro Espeseth skulle ha handset i 16-meterfeltet. Avgjørelsen var tvilsom ifølge New York Times' rapport, noe Espeseth var enig i – hun mente ballen søkte hånden hennes. New York Times hevdet imidlertid at USA burde hatt straffespark for hands tre minutter tidligere. Michelle Akers satte inn den straffen dommeren ga, og etter at Agnete Carlsen ble utvist for en takling bakfra i sluttminuttene benyttet innbytter Shannon MacMillan anledningen til å avgjøre kampen på golden goal ti minutter inn i ekstraomgangene. Norge fikk imidlertid OL-medaljer etter å ha vunnet bronsefinalen mot Brasil 2–0, med to mål av Aarønes.
Pelleruds siste kamp var returmatchen i Slovakia en måned etter OL. Kampen endte 4–0, og Norge vant dermed sin gruppe og var direkte kvalifisert for EM. Tidligere under sommeren hadde laget vunnet 3–1 borte og spilt 0–0 hjemme mot europamestrene Tyskland, og med fire seire i de andre kampene vant Norge gruppa og gikk direkte videre til sluttspillet.
=== Per-Mathias Høgmo (1997–2000) ===
==== EM 1997: Nedtur på hjemmebane ====
Pelleruds arvtaker, Per-Mathias Høgmo, ble ansatt i september 1996. Høgmo fikk relativt kort tid på å forberede seg til EM på hjemmebane, men ledet laget i vennskapskamper under vinteren og våren 1997, og laget vant sju av dem; deriblant 3–0 over Tyskland, Norges femte kamp på rad uten tap mot tyskerne, og fire kamper under Algarve Cup i 1997, Norges tredje seier der. Norge gikk inn i mesterskapet totalt 11 kamper på rad uten tap, den beste rekka siden VM-tittelen.
Medalen, Carlsen og Støre var blant spillerne som hadde gitt seg før mesterskapet, og til erstatning valgte Høgmo ut flere spillere uten stor landslagserfaring fra før, blant annet Gøril Kringen, Unni Lehn, Ragnhild Gulbrandsen, Margunn Haugenes (tilbake etter tre års pause), Monica Knudsen, Henriette Viker og Anne Tønnesen. I EM var imidlertid bare Kringen og Lehn i startoppstillingen; Haugenes, Knudsen, Viker og Gulbrandsen fikk innhopp fra benken.Norge hadde fått en vanskelig gruppe, tross seeding i trekningen; Tyskland (EM-gull 1995, VM-sølv 1995), Italia (EM-sølv 1993, kvartfinale EM 1995 etter tap for Norge) og Danmark (EM-bronse 1991, 8.-plass OL 1996) var motstandere, mens den andre gruppen inneholdt tre lag som aldri hadde nådd lenger enn kvartfinalen i EM. Norge åpnet med å utklasse Danmark 5–0 foran 4221 tilskuere på Åråsen stadion etter fire mål av Marianne Pettersen, som nå sto med 34 mål på 50 landskamper. Deretter fortsatte Norge sin rekke uten tap for Tyskland, med uavgjort 0–0 på Melløs i Moss under nærver av 7666 tilskuere, men Tyskland var "klart best" og Bente Nordby måtte takkes for at Norge holdt nullen, ifølge Sportsbokens rapport..
Ettersom Italia også hadde spilt uavgjort mot Tyskland og Danmark, kunne Norge gå videre til semifinale med uavgjort. Norge slapp imidlertid inn et tidlig mål, Gro Espeseth bommet på straffespark, og Norge slapp inn et mål på slutten som bekreftet at Norge havnet på 3.-plass i gruppa. Tyskland og Italia vant sine semifinaler.
==== VM 1999: Opp og ned ====
Norge trakk igjen Tyskland i kvalifiseringen til VM i USA, og måtte vinne gruppa for å gå direkte til VM. Etter å ha tapt 0–1 i Bayreuth, det første tapet etter seks kamper på rad uten tap mot tyskerne, vant Norge 3–2 hjemme, og uavgjort i Nederland var bedre enn Tyskland klarte. Dermed vant Norge gruppa med ett poeng. I 1998-sesongen ble Norge ble også nummer tre av fire lag i en turnering arrangert under Goodwill Games, med tap for Kina i straffesparkkonkurranse, men seier over Danmark på samme måte. Norge vant også Algarve Cup for fjerde og hittil siste gang i 1998.
Før VM i USA var Norge favoritter, som regjerende mestre hadde Sports Illustrated det norske laget som vinner i sitt VM-tips, og Medalen, Riise og Pettersen i sitt verdenslag uten amerikanske spillere. Norge startet med fire seire, tre av dem i en gruppe hvor bare Japan hadde nådd en VM-kvartfinale tidligere, og den fjerde, kvartfinalen, endte 3–1 mot Sverige – den åttende seieren på rad over Sverige, men dette var det første turneringsmøtet siden tapet for Sverige i EM fire år tidligere. Venstreback Brit Sandaune, midtbanespiller Unni Lehn, og spissene Ann Kristin Aarønes og Marianne Pettersen hadde utmerket seg i Norges innledende kamper, ifølge Dagbladets spillerbørs.
Likevel gikk Norge på en av sine største nedturer i sin landslagshistorie i semifinalen mot Kina. Det ble tangering av det verste tapet gjennom tidene, med 0–5 for Kina, og det i en kamp hvor Bente Nordby var "strålende" ifølge Dagbladets reporter. I bronsefinalen ble det målløst etter 120 minutter mot Brasil, men Norge tapte 4–5 på straffesparkkonkurranse, det første tapet mot Brasil siden 1988, og Norge ble dermed nummer fire i VM.
==== OL 2000: Norges hittil siste tittel ====
Dermed var ikke Norge favoritter under OL i Sydney, selv om oppvarmingen var utmerket; Norge vant 8–0 over England i siste kvalifiseringskamp til EM 2001, og slo også Tyskland, Kina og USA i vennskapskamper i juli. Midtbanespiller Solveig Gulbrandsen og høyreback Bente Kvitland hadde kommet inn på laget, men to av de mest toneangivende spillerne under 1990-tallet, Linda Medalen og Ann Kristin Aarønes, hadde lagt endelig opp.
Sports Illustrated regnet Norge som det 3. beste laget i OL, men ble ikke tippet på medaljeplass fordi de var i gruppe med regjerende verdensmester USA og tapende VM-finalist Kina. Etter å ha blitt utspilt og tapt 0–2 mot USA i den første kampen, vant Norge 3–1 over de afrikanske mestrene Nigeria, og kunne dermed nå semifinale som toer i gruppa med seier over Kina. Pettersen ga Norge ledelsen tidlig i andre omgang, men Kina utlignet på et tvilsomt straffespark. Tre minutter senere sikret innbytter Margunn Haugenes seieren med et skudd oppe i krysset.I semifinalen møtte Norge Tyskland. Spillemessig dominerte Tyskland, og Norge skapte knapt en sjanse, men Tina Wunderlich headet i eget mål og sikret Norge finaleplass ettersom Nordby holdt nullen. I finalen møtte Norge nok en gang USA, som ikke hadde tapt i mesterskap siden 1995. Kampen bølget fram og tilbake: USA gikk i ledelsen med Tiffeny Milbrett i det 5. minutt, men Norge snudde rett før pause ved mål av Gro Espeseth. Nordby holdt Norge inne i kampen med flere redninger, før Ragnhild Gulbrandsen headet inn 2–1 med et kvarter igjen etter svakt keeperarbeid. Norge holdt ledelsen inn i overtida, men slapp inn et nytt mål av Milbrett, og kampen gikk til ekstraomganger med golden goal. Dagny Mellgren, som hadde kommet inn som innbytter for Pettersen, scoret vinnermålet etter 12 minutter, men TV-bildene syntes å vise at Mellgren brukte hånda for å kontrollere ballen før hun skjøt den i mål.For OL-gullet ble laget tildelt Fearnleys olympiske ærespris, som første mottaker fra et lagspill.
=== Åge Steen (2000–2004) ===
Åge Steen lyktes ikke å gjenta resultatene til Høgmo, og tiden hans ble særlig preget av et VM som bare varte til kvartfinale og et påfølgende første OL uten deltakelse. I tillegg til dette fikk Steen også med seg en semifinale i EM i 2001.
==== EM 2001: Tyskland for sterke ====
Åge Steen tok over landslaget etter Høgmo, og hans trenertid begynte med greie resultater i vennskapskamper; det ble to seire over Sverige, og en seier over et svekket USA, men tap for Kina. Anne Tønnessen, som ikke kunne spille i OL grunnet hjernerystelse, var den eneste nye faste spilleren denne sesongen.
Norge klarte likevel ikke å følge opp sin status som olympiamestre. Etter 3–0 over Frankrike, en motstander Norge aldri hadde tapt for, var det tid for å få revansj for hjemmetapet for Italia i 1997. Rita Guarino ga imidlertid Italia en tidlig ledelse, og selv om Mellgren utlignet, fikk ikke Norge has på Italias gode keeper. Gøril Kringen pådro seg sitt andre gule kort, og måtte stå over den avsluttende kampen mot Danmark, som Norge ikke hadde tapt for siden 1988. Men uten rutine og samspill i midtforsvaret slapp Norge inn ett mål på slutten, et mål som keeper Nordby og midtstopper Anne Bugge Paulsen måtte dele skylda for. Ettersom Italia hadde slått Danmark tidligere, ville tapet ha ført til at Norge kunne blitt slått ut i gruppespillet for andre gang på rad, men Italia tapte for Frankrike og Norge fikk en sjanse til, i semifinale mot Tyskland.
Her fikk Tyskland revansj for OL-tapet. Norge hadde et par sjanser til å score, og burde ifølge Dagbladets journalist hatt straffespark tidlig i kampen, men etter at Sandra Smisek scoret vinnermålet tok Tyskland over, og hadde flere sjanser til å vinne med flere mål.
==== VM 2003: To tap og ut av OL ====
I VM-kvalifiseringen møtte Norge Frankrike, Den tsjekkiske republikk og Ukraina. Norge hadde ikke tapt for noen av lagene før, og fortsatte den statistikken med seier i de fem første kampene, før det ble uavgjort mot Ukraina i en betydningsløs kamp. Gøril Kringen var blitt vraket fra landslaget til fordel for yngre krefter, men i sesongens siste kamp viste ikke midtstopperne seg fra sin beste side; Norge slapp inn tre mål i en vennskapskamp mot Tyskland i Grimstad og det nye stopperparet, Anne Tønnessen og Ane Stangeland, måtte tåle hard kritikk både fra trener og journalister.Steen prøvde flere varianter i midtforsvaret under oppkjøringen til VM i USA, som ble arrangert i september, etter sesongslutt i den amerikanske proffligaen. Til slutt ble veteranen Monica Knudsen valgt ut til å spille sammen med Ane Stangeland. Trine Rønning og Lise Klaveness kom inn i laget for Ragnhild Gulbrandsen og Hege Riise, som begge spilte profesjonelt i USA. Norges siste kamp før VM var 1–1 mot Danmark i EM-kvalifisering på Sofiemyr; et bedre resultat enn i EM, men igjen slapp Norge inn et mål i avslutningsminuttene – Lene Jensen scoret etter en mulig offside – og Norge måtte nå score mål i Danmark for å kvalifisere seg.Norge møtte Brasil, bronsemedaljørene fra 1999, i tillegg til to debutanter, Frankrike, og Sør-Korea i gruppespillet. Norges gode statistikk mot Frankrike holdt seg, med seier 2–0, men som i forrige VM tapte Norge for Brasil; Norge hadde sjanser til å utligne på stillingen 1–2, men i stedet scoret Brasil to ganger og vant en overlegen seier. Etter kampen gikk Linda Medalen ut og kritiserte det defensive arbeidet til laget, og foreslo at Gøril Kringen burde hatt en plass i troppen. Selv med 7–1 over Sør-Korea ble Norge dermed nummer to i gruppa, og møtte vertsnasjonen USA i kvartfinalen. Der ble Norge klart slått, og dermed var det klart at Norge hadde gjort sin svakeste VM-innsats i historien; hjemmelaget vant 1–0 selv om de brente et straffespark. Abby Wambach vant en hodeduell mot Marit Fiane Christensen, som hadde blitt satt inn som høyreback etter Brasil-kampen, og scoret det avgjørende målet. Med dette tapet klarte Norge heller ikke å ta en av de to europeiske plassene til OL i Athen året etter.
Den amerikanske proffligaen gikk konkurs rett før VM, og dermed mistet flere av de norske spillerne anledningen til å spille profesjonelt. Dette og mangelen på mesterskap gjorde at Norge mistet flere spillere: Hege Riise, Brit Sandaune, Marianne Pettersen og Anne Tønnessen la alle opp før 2004 var over. Som erstatning dro Steen inn flere spillere som bare fikk en sesong på landslaget, men Ingvild Stensland skulle vise seg å bli en viktig spiller senere.
I returkampen mot Danmark hadde Norge igjen 1–1 til det gjensto få minutter, men grunnet manglende målteft i de andre kampene ville dette ikke være godt nok for direkte EM-plass. I stedet for en norsk avgjørelse scoret Lene Jensen igjen i sluttminuttene for Danmark, og Norge måtte dermed gjennom utslagskamp mot Island. Med en trener på oppsigelse – Åge Steen og NFF fornyet ikke kontrakten – vant Norge 7–2 og 2–1 og var klare for EM. Bjarne Berntsen ble utnevnt som ny trener i romjula 2004, etter at flere andre mannlige trenerprofiler hadde takket nei.
=== Bjarne Berntsen (2005–2009) ===
For en oppsummering av konfliktene knyttet til Bjarne Berntsen og landslagsspillerne, se Bjarne Berntsen
==== EM 2005: Sølv, men igjen bak Tyskland ====
Berntsen tok over et lag som hadde vunnet seks strake kamper, men bare kampene mot Island hadde hatt egentlig betydning. Rekka ble snart brutt, da Norge tapte begge vennskapskampene for Frankrike på La Manga; dette var også Norges første tap for Frankrike. Norge kom på 5.-plass i Algarve Cup etter tap 0–4 for Tyskland, og tapte også for EM-vert England før mesterskapet i juni.
Berntsen satset på mange unge spillere: Ingvild Stensland, Stine Frantzen, Isabell Herlovsen og Marianne Paulsen var alle viktige spillere under EM, og ingen hadde nevneverdig erfaring fra tidligere seniormesterskap. Norge tapte første kamp med 0–1 for Tyskland, og trengte mål fra innbytter Herlovsen for å klare ett poeng mot den tidligere ønskemotstanderen Frankrike. Dermed måtte Norge score mange mål i den siste kampen mot EM-nemesis Italia, og i tillegg ha hjelp fra Tyskland, for å kunne nå semifinale. Fire mål i første omgang, tre av dem på hjørnespark fra Stensland, hjalp Norge til 5–3-seier over Italia.Som gruppetoer måtte Norge møte gruppevinner Sverige i semifinalen, det første turneringsmøtet med naboene på seks år. Norge og Sverige hadde rett nok spilt flere vennskapskamper, uten norsk tap på de siste 14 kampene, men Sverige hadde kvalifisert seg for OL 2004 på Norges bekostning. Kampen hadde "mange opp- og nedturer," ifølge kampens store norske spiller, Solveig Gulbrandsen, som scoret to av Norges mål og hadde målgivende pasning på det tredje. Norge tok ledelsen to ganger, først ved Gulbrandsen og så ved Herlovsen, men Sverige presset på for utlikning og scoret med to minutter igjen. I ekstraomgangene fikk Gulbrandsen scoret fra nært hold, og Norge var klar for finale, den beste prestasjonen i mesterskap siden 2000. Berntsen ble hyllet av spillerne i Aftenposten før finalen. Norge gikk på et nytt klart tap, 1–3 for Tyskland i finalen, det tredje tapet for Tyskland på rad i mesterskap, og Norges femte EM-kamp mot Tyskland uten seier. Laget ble likevel Årets lag for 2005 under Idrettsgallaen 2006.
==== VM 2007: Fortsatt nest best i Europa ====
Norge begynte kvalifiseringen til VM i Kina etter EM. Etter seire over lavere rangerte Ukraina og Serbia og Montenegro, møtte Norge Italia igjen. Kampen ble ikke like målrik som i EM, men Norge scoret kampens eneste mål. Etter at Italia og Ukraina tok poeng fra hverandre, mens Norge vant sine tre neste kamper, trengte Norge bare ett poeng i de siste to bortekampene mot Ukraina og Italia; Marit Fiane Christensen holdt på å gi bort poengene med et dårlig tilbakespill i første kamp mot Ukraina i Lviv, men Unni Lehn utlignet og Norge var klare for mesterskapet i Kina. Norge avsluttet med en betydningsløs seier over Italia. I kvalifiseringen hadde Berntsen brukt flere nye spillere; tross EM-innsatsen ble Herlovsen, Frantzen og Paulsen vraket, Mellgren hadde lagt opp, og Solveig Gulbrandsen hadde ett års svangerskapspermisjon. Ragnhild Gulbrandsen kom tilbake etter en pause, mens Camilla Huse, Marie Knutsen, Leni Larsen Kaurin og Melissa Wiik fikk mer eller mindre faste plasser denne sesongen.
Før VM-sluttspillet spilte Norge to kvalifiseringskamper, og vant med tre mål i kampene mot Østerrike og Israel, lag som aldri hadde vært blant Europas 15 beste. Berntsen vraket veteranen Unni Lehn i VM-troppen og satset i stedet på Marie Knutsen som indreløper, med Trine Rønning omskolert til midtstopper. Siri Nordby hadde også utkonkurrert Camilla Huse på sidebacken.
Norges siste kamp før mesterskapet var en treningskamp mot Tyskland i Mainz. Norge spilte 2–2, den tredje vennskapskampen på rad mot Tyskland uten tap, og kunne ha vunnet med mer flaks med dommere og avslutninger. I mesterskapet trakk Norge en relativt lett gruppe; Canada hadde rett nok nådd semifinalen i 2003, etter å ha slått Kina, men de to andre lagene, Ghana og Australia, hadde bare greid å slå hverandre i VM-sluttspill. Norge lå imidlertid under mot Canada etter første omgang, men kom tilbake i 2. omgang med seiersmål av kaptein Stangeland Horpestad; mot Australia ble det motsatt, da Sverige-proffen Lisa De Vanna utlignet med sju minutter igjen. Etter 7–2 over Ghana vant imidlertid Norge gruppa, og møtte vertsnasjonen Kina i kvartfinalen.
Kina var definitivt svakere enn på slutten av 1990-tallet, og hadde blant annet tapt 0–8 for Tyskland i OL tre år tidligere, men hadde fått en ny trener og også slått Norge 3–1 i vennskapskamp i januar 2006. På hjemmebane hadde de støtte av over 50 000 tilskuere, og de hadde i tillegg fått tak i Sveriges tidligere landslagstrener, Marika Domanski Lyfors. Som i EM-sluttspillet fikk jokeren Isabell Herlovsen, som da hadde spilt en halv omgang i mesterskapet, spilletid fra start, og 19-åringen scoret kampens eneste mål og sikret Norges semifinaleplass.Norge var ett av to europeiske lag som hadde nådd semifinalen, og hadde dermed sikret seg en OL-billett. Det andre europeiske laget var Tyskland, som var Norges motstander i semifinalen. Norge hang med i en omgang, men Trine Rønning laget selvmål med hodet rett før pause og Tyskland fikk scoret to mål til i andre omgang. Norge ble like utklasset i bronsefinalen, med 1–4 for USA, som allerede hadde tapt stort for Brasil.
Etter hjemkomsten ble det uenigheter mellom Berntsen, Lise Klaveness og Ragnhild Gulbrandsen, og som resultat trakk Klaveness, en av Norges mest markante fotballspillere, seg fra videre landslagsspill etter hva som kan ha virket som en oppfordring fra Berntsen. Gulbrandsen, som også la opp etter mesterskapet, kritiserte Berntsen sterkt i media etter at Klaveness hadde trukket seg.
==== OL 2008: God start, men tung nedtur ====
Norge avsluttet 2007 med å slå Russland 3–0 i EM-kvalifisering. Russland var det eneste laget i Norges gruppe som hadde nådd et sluttspill før. I 2008 fortsatte Norge å rade opp storseire i kvalifiseringen utover sommeren: Norge scoret 17 mål og slapp ikke inn noen under kampene i mai og juni, og var klare for EM allerede før bortekampen i Russland, som skulle spilles etter OL. Norge vant også 2–0 over Tyskland i Algarve Cup i mars, men gikk også på to firemålstap for USA i oppvarmingen til OL.
Under OL i Beijing slo landslaget favoritten USA 2–0 under åpningskampen i Sommer-OL 2008. Leni Larsen Kaurin scoret etter 61 sekunder, det raskeste målet i OL-historien, og bare et par minutter etter økte Melissa Wiik. Norge holdt unna, og skulle bare slå lag de aldri hadde avgitt poeng mot i mesterskap tidligere for å vinne gruppa. Men etter en uinspirert kamp hvor Norge vant 1–0 over New Zealand, tapte Norge 1–5 for Japan. Guro Knutsen satte inn kampens første mål tidlig i første omgang, men Japan fortsatte å dominere kampen, scoret rett før pause, og gikk opp til 2–1 og 3–1 etter sju minutter av 2. omgang etter feil i det norske forsvaret.USA gikk forbi Norge på tabellen på målforskjell etter stortapet, og Norge måtte derfor spille mot VM-finalistene fra 2007 Brasil, istedenfor Canada, som hadde blitt nummer tre i sin gruppe. Norge prøvde å forsvare seg og satse på kontringer, men Daniela brøt gjennom med et langskudd rett før pause, og ett kvarter inn i omgangen scoret Marta etter å ha utnyttet et dårlig tilbakespill til keeper fra Marit Fiane Christensen. Siri Nordby scoret på et sent straffespark, men Norge tapte kampen 1–2.
==== EM 2009: Ut mot Tyskland igjen ====
Norge avsluttet kvalifiseringen til EM i Finland i 2009 med 0–0 i Russland, og hadde dermed unngått baklengsmål i kvalifiseringen. Norges sjanser i EM ble imidlertid betydelig redusert etter at fem spillere fra seriemestrene Røa trakk seg fra det norske landslaget, kaptein Ane Stangeland Horpestad og høyreback Gunhild Følstad la opp, og keeper Erika Skarbø fikk en alvorlig skade i hånden. Dermed måtte Berntsen finne spillere til en helt ny forsvarsfirer. Trine Rønning ble nå fast midtstopper, Arna-Bjørnars unge midtbanespiller Maren Mjelde ble hennes kollega, mens Camilla Huse ble kalt tilbake for å ta over på venstrebacken. I Algarve Cup tidlig i mars 2009, kom Norge klart sist i sin pulje med tre tap, også mot Island. Dette er Norges klart dårligste resultat i Algarve Cup, enda samtlige opptredener under Berntsen, med unntak av 2008 har vært svært beskjedne.
Det var klart allerede før EM i Finland at Bjarne Berntsen ikke skulle fortsette som landslagstrener. Berntsen hadde igjen kalt inn en ung spiller uten erfaring: Cecilie Pedersen, som ikke hadde spilt seniorfotball på høyere nivå enn 2. divisjon, var med i troppen, og fikk en så avgjørende rolle at hun vant Gullballen under fotballgallaen 2009.
Norge begynte mot Tyskland, og kom under 0–1 etter et straffespark en halv time ut i omgangen. Resultatet holdt seg til det var tre minutter igjen, etter flere gode redninger av keeper Ingrid Hjelmseth. Da fikk Norge en eventyrlig mulighet til å utligne ved Cecilie Pedersen, men hun satte skuddet rett på keeper, Tyskland slo kontra, og Fatmire Bajramaj satte inn 2–0. Deretter kom to mål til på overtid, slik at Norge tapte hele 0–4. Landslaget fulgte opp med knepen seier over Island, ved nevnte Pedersen, før Norge spilte en uengasjert uavgjort mot Frankrike, der Norge tok ledelsen ved Lene Storløkken før Frankrike utlignet etter et kvarters spill. Begge lag gikk videre til neste runde med det resultatet, og ble i etterkant beskyldt for ikke å ta ut alt.Dette holdt til kvartfinale mot forhåndsfavorittene Sverige. Etter en jevn første omgang fikk Norge mål etter at Elise Thorsnes skjøt ballen via Stina Segerströms fot og i mål, og rett før pause økte Anneli Giske til 2–0. Et kvarter ut i omgangen avgjorde i praksis Cecilie Pedersen med et velplassert skudd, og Norge vant til slutt 3–1. Dermed kom «Nye Norge» til semifinale, igjen mot Tyskland. Norge overrasket ved å ta ledelsen ved Isabell Herlovsen og holde Tyskland fra skikkelige sjanser før pause. Men som i gruppespillet gikk det dårlig i andre omgang; Tyskland scoret tre mål og avsluttet Bjarne Berntsens trenerkarriere. Dette var det sjette strake tapet for Tyskland i mesterskap siden 2001.
=== Eli Landsem (2009–2012) ===
==== VM 2011: Igjen ut av OL ====
Flere hadde reagert da Eli Landsem ble oversett til fordel for Bjarne Berntsen i 2004, og Landsem selv var forarget over at forbundet ikke ville ta kontakt. Ansettelsen av ny landslagstrener ble derfor fulgt med argusøyne, spesielt med tanke på de personlige konfliktene som hadde oppstått under Berntsens tid som trener. I tillegg til Landsem ble Jarl Torske, en trofast landslagsassistent og J19-trener, og Gøril Kringen, trener for toppserieklubben Trondheims/Ørn, hyppig nevnt. Etter en prosess som varte over flere måneder ble Landsem utnevnt den 13. august 2009.Landsems lag gikk gjennom kvalifiseringen til VM med seire i alle kamper unntatt én; det ble uavgjort borte mot Nederland, men med 3–0 i hjemmekampen var Norge likevel gruppevinner. Den avgjørende utslagskampen mot Ukraina, på papiret det svakeste laget i andre kvalifiseringsrunde, endte med norsk seier 3–0 over to kamper, og dermed var Norge kvalifisert for VM. Norge var imidlertid ikke imponerende i Algarve Cup, med en sjetteplass etter én seier på fire kamper, det nest dårligste til dato.
Norge møtte to gamle kjente i gruppespillet, Brasil og Australia, i tillegg til Afrikas nest beste lag, Ekvatorial-Guinea. Norge vant 1–0 mot debutantene fra Vest-Afrika, men tapte så hele 0–3 for Brasil etter to mål av Marta, og måtte vinne siste gruppekamp mot Australia. Elise Thorsnes scoret Norges andre mål i turneringen, men Australia utliknet rett fra avspark, for så å score kampens siste mål med åtte minutter igjen. Det var Norges første tap for Australia gjennom tidene, og første gang Norge var slått ut av et VM i gruppespillet. Kritikken landslaget fikk etter mesterskapet fokuserte stort sett på manglende individuelle ferdigheter. Norge var dermed også slått ut av OL-kvalifiseringen, hvor Europas to plasser gikk til Frankrike og Sverige.
=== Even Pellerud (2013-2015) ===
==== EM 2013: Samling i bånn, sportslig opptur ====
Norge vant sin kvalifiseringsgruppe til EM i Sverige, tross en forferdelig start. Etter to seire og ett tap, mot Island borte, på de første tre kampene, skulle Norge møte Nord-Irland, som var rangert som nr. 28 av de 46 deltagende landene i kvalifiseringen. Norge tapte 1–3, trolig Norges svakeste resultat i en offisiell kvalifiseringskamp til dato, og var plutselig avhengig av andre resultater for å ha mulighet til å vinne gruppa. Norge vant imidlertid alle seks kvalifiseringskampene i 2012, inkludert 2–1 i returoppgjøret mot Island, som dermed var to poeng bak. Tross det gode sluttresultatet kom NFF og Eli Landsem til en enighet om å avbryte arbeidsforholdet, og TV2 rapporterte at dette blant annet grunnet i at spillerne syntes Landsem ikke var fotballfaglig god nok. En måned senere ble Even Pellerud ønsket velkommen tilbake til en ny periode som landslagssjef.EM 2013 ble en sportslig opptur, hvor Norge gikk ubeseiret fram til finalen med seire mot Nederland, Tyskland, Spania og Danmark (etter straffesparkkonkurranse). I finalen tapte Norge 0–1 for Tyskland etter mål av Anja Mittag.
==== VM 2015: Kollaps mot England ====
VM i Canada, som ble spilt på kunstgress, endte med åttedelsfinale for det norske laget, etter gruppespill med store seire mot Thailand og Elfenbenskysten. Solveig Gulbrandsen ga Norge ledelsen i åttedelsfinalen i det 54. minutt mot de senere bronsevinnerne England, men to sene mål ga England seieren. Resultatet gjorde også at Norge ikke ble kvalifisert for OL i Rio. Pellerud trakk seg deretter som trener, og oppga manglende motivasjon og energi som argument.Roger Finjord ledet laget i ett år før han trakk seg grunnet et ønske om å flytte hjem til familien, men det ble igjen rapportert om mistillit blant spillerne. Leif Gunnar Smerud ledet laget midlertidig.
=== Martin Sjögren (2017–2022) ===
I desember 2016 ble det kjent at svenske Martin Sjögren var ansatt som ny landslagssjef. Han ble dermed den første utenlandske treneren for det norske kvinnelandslaget.
==== EM 2017: Ut i gruppespillet ====
Norge startet mesterskapet skuffende med tap, 0–1 mot vertsnasjonen Nederland. I andre gruppespillkamp var Belgia motstander, Norge sløste med sjansene og tapte 0–2. Dermed måtte Norge slå Danmark med tre mål eller mer for å gå videre, samtidig som at Nederland måtte vinne mot Belgia i siste gruppespillkamp.
Norge fikk den hjelpen de trengte fra Nederland i siste kamp, men klarte ikke å gjøre jobben selv. De tapte 0–1 mot Danmark, dermed røk de ut av mesterskapet med tre tap og null mål i det som ble omtalt som en fiasko.Tiden i etterkant av mesterskapet ble preget av konflikter mellom stjerner og Norges Fotballforbund; Ada Hegerberg trakk seg fra landslaget kort etter at de ble slått ut av EM 2017, og konflikten ble slått stort opp i blant annet VG og Josimar.
==== VM 2019: Etterlengtet opptur ====
Norge fikk en knallstart på VM i Frankrike 2019, med 3–0 seier mot Nigeria etter mål av Guro Reiten og Lisa-Marie Karlseng Utland, samt et nigeriansk selvmål. I andre kamp i gruppespillet ble det et hederlig tap, 1–2 mot vertsnasjonen Frankrike. I den siste og avgjørende kampen i gruppespillet var Sør-Korea motstander. Med to straffescoringer av Caroline Graham Hansen og Isabell Herlovsen tok Norge seg videre med en 2–1 seier på en dårlig dag.I åttendedelsfinalen ventet Australia. Isabell Herlovsen sendte Norge i ledelsen etter 31 minutter spilt. Norge så ut til å gå til pause med ledelse, men like før hvilken pekte dommeren på straffemerket etter at Maria Thorisdottir brukte armen for å styre ballen innenfor de norske 16-meteren. Etter at VAR-panelet hadde sjekket situasjonen, måtte dommeren ut å se på video selv. Etter lang vurderingstid, bestemte dommeren seg for å annullere sin egen avgjørelse, og det ble ikke straffe til Australia. Dermed gikk Norge til pause med ledelse, en ledelse de holdt på helt til det gjensto syv minutter av kampen. Da utlignet Australia og dermed ble det ekstraomganger. Det ble ikke scoret flere mål i ekstraomgangene og kampen gikk til straffesparkkonkurranse. Caroline Graham Hansen, Guro Reiten og Maren Mjelde satte sine straffer for Norge, samtidig reddet Ingrid Hjelmseth straffe fra Australia. Dermed var det opp til Ingrid Syrstad Engen som scoret og sikret kvartfinale for Norge.I kvartfinalen sto England på motsatt banehalvdel. Allerede før det var spilt tre minutter tok England ledelsen, og slo til slutt Norge 3–0. Dermed var Norge ute av mesterskapet, men etter den store nedturen i EM to år tidligere ble mesterskapet sett på som en opptur.
==== EM 2022: Ny EM-fiasko ====
Norge kvalifiserte seg for EM 2022 i England (utsatt ett år pga. koronapandemien) med seier over Wales den 27. oktober 2020. I forkant av mesterskapet gjorde Ada Hegerberg comeback på landslaget i mars 2022, dette etter å ha vært ute siden EM 2017. Norge siktet ambisiøst og hadde før EM 2022 en ambisjon om medalje i mesterskapet.Norge havnet i likhet med de to foregående mesterskapene i gruppe med vertsnasjonen. I tillegg til England, var Nord-Irland og Østerrike i Norges gruppe. Laget fikk en god start med 4–1-seier over Nord-lrland etter scoringer av Julie Blakstad, Frida Maanum, Caroline Graham Hansen (straffe) og Guro Reiten.Den andre gruppespillkampen ble en historisk kamp for Norge, med negativt fortegn. England tok ledelsen etter 15 minutter, og etter det rant målene inn. England sjokkerte Norge og til pause ledet de hele 6–0. Norge slapp til to mål i andre omgang og kampen endte 8–0 til England. Resultatet var det største tapet i historien for det norske kvinnelandslaget, det var også tidenes største tapsmargin i EM-sammenheng for noe lag. Landslagssjef Martin Sjögren måtte tåle massiv kritikk etter kampen, for å ikke ha tatt grep i første omgang av kampen. Det ble blant annet beskrevet som «Historiens dårligste kampledelse» og en «skrekkfilm». Dermed måtte Norge vinne sin siste kamp i gruppespillet mot Østerrike for å gå videre, det greide de ikke og etter å ha tapt 0–1 var Norge slått ut av gruppespillet i EM for andre gang på rad.Noen dager etter at Norge røk ut av mesterskapet ble det kjent at NFF og Martin Sjögren var enige om å avslutte samarbeidet, og at både han og hans assistenttrener Anders Jacobson fratrådte sine stillinger umiddelbart.
=== Hege Riise (2022–) ===
3. august 2022 ble Hege Riise offentliggjort som ny landslagssjef. I trenerteamet fikk hun med seg de tidligere landslagsspillerne Monica Knudsen og Ingvild Stensland som assistenttrenere, samt Jon Knudsen som keepertrener. Da hun i slutten av august presenterte sin første tropp som landslagssjef, var flere av de etablerte spillerne vraket og flere nye spillere fikk sjansen. Norge vant 1–0 borte mot Belgia i Hege Riise sin første kamp, og var dermed klare for VM 2023 i Australia og New Zealand.
== Hjemmebane, drakt og kallenavn ==
Norge har ikke hatt en bestemt hjemmebane, men har stort sett spilt på forskjellige arenaer. Draktene har i hovedsak vært de samme som herrelandslagets, og kallenavn har i liten grad vært brukt.
=== Hjemmebane ===
Norge har, i motsetning til herrelandslaget, fått spille lite på Ullevaal Stadion. Da Norges Fotballforbund i 2012 uttalte at kvinnelandslaget kunne spille på Ullevaal, var det for første gang siden 2000. De to kampene var også kamp nummer 4 og 5 på nasjonalarenaen for kvinnelandslaget. Siden 2003 har Norge spilt på 30 stadia:
Ullevaal Stadion: 3 EM-kvalifiseringskamper (Østerrike 2016, Belgia og Island 2012), 1 VM-kvalifiseringskamp (Belgia 2013)
Sør Arena: 1 treningskamp (Sverige 2016), 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2008)
Høddvoll stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2016)
Aker Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Kasakhstan 2016)
Color Line Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Wales 2015)
Marienlyst stadion: 1 treningskamp (Finland 2015)
Strømmen stadion: 1 treningskamp (Nederland 2015)
Brann stadion: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hellas 2014, Italia 2005)
Randaberg Arena: 2 treningskamper (2 × New Zealand 2014)
Tønsberg gressbane: 1 VM-kvalifiseringskamp (Portugal 2014)
Melløs stadion: 1 treningskamp (Russland 2013)
Sarpsborg stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Nord-Irland og Bulgaria 2011), 1 VM-kvalifiseringskamp (Albania 2013), 1 treningskamp (Canada 2005)
Nadderud stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Ungarn 2011), 1 treningskamp (Finland 2011), 3 VM-kvalifiseringskamper (Nederland 2014, Ukraina 2010, Nederland 2009)
Skagerak Arena: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hviterussland 2010, Slovakia 2009)
Fart kunstgress: 1 treningskamp (Canada 2010)
AKA Arena: 1 VM-kvalifiseringskamp (Makedonia 2010)
Komplett.no Arena: 2 treningskamper (Tyskland og Sverige 2008)
Fredrikstad stadion: 1 treningskamp (USA 2008)
Viking stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Polen 2008 og Russland 2007)
Åråsen stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Østerrike 2007), 1 VM-kvalifiseringskamp (Ukraina 2005)
Gjemselund stadion: 1 vennskapslandskamp (Finland 2007)
Lyngdal Stadion: 1 vennskapslandskamp (Danmark 2007)
Halden stadion: 1 VM-kvalifisering (Hellas 2006)
Storstadion (Sandefjord): 1 VM-kvalifisering (Serbia 2006)
Vallhall: 1 EM-kvalifisering (Island 2004)
Kjølnes stadion: 1 EM-kvalifisering (Spania 2004)
Sofiemyr stadion: 1 EM-kvalifisering (Danmark 2003)
Kråmyra Stadion: 1 treningskamp (Nigeria 2003)
Idrettsparken (Mandal): 1 EM-kvalifiseringskamp (Nederland 2003)
Kristiansand stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Belgia 2003)Hjemmekampene strekker seg altså i disse 13 årene til Molde i nord og Mandal i sør. I 2000 spilte Norge en treningskamp mot USA på Alfheim stadion i Tromsø, og i 1996 spilte de i Trondheim, da på Lerkendal stadion. Dette er de to eneste gangene kamper er blitt spilt i de to byene. Til gjengjeld har det blitt spilt kamper på flere steder i Telemark: Skien, Porsgrunn, Gvarv og Ulefoss.
=== Drakt ===
Kvinnelandslaget har i utgangspunktet hatt samme drakt som herrelandslaget - rød overdel og hvite bukser hjemme, og hvit overdel med blå bukser borte. Drakten er i hovedsak basert på den norske flagget. Bortedrakten har vært hvit med hvite, røde eller blå bukser.
Et utvalg av Norges drakter i turneringer:
=== Kallenavn ===
Akkurat som herrelandslaget, har ikke kvinnelandslaget noe egentlig kallenavn. De ble rundt 1995 kalt «gresshoppene», men det ble ikke brukt stort etter den turneringen. Den vanligste betegnelsen er «Kvinnelandslaget».
== Spillestil ==
Kvinnelandslaget har på 2000-tallet og 2010-tallet vært preget av ballspill, dribling og skudd, men som oftest har svakheten ligget i det fysiske, der både tidligere landslagsleder Eli Landsem og landslagstrener Even Pellerud mente Norge hadde mer å gå på sammenliknet med for eksempel USA. Pellerud sa også at han savnet en spillestil som sådan. Under Martin Sjögren har landslaget prøvd å rendyrke en stil hvor det meste av spillet skal foregå langs bakken i en 4-4-2-formasjon, noen ganger med én mer tilbaketrukket spiss og andre ganger med to rene angripere, og hvor man ifølge Sjögren prøvde å spille mer «dynamisk».
== Rivalisering ==
Norge har hatt tette kamper mot mange land, men det er noen det har utviklet seg et spesielt forhold til:
=== USA ===
Norge og USA har møtt hverandre i flere vesentlige kamper, både i Algarve Cup, VM og OL. Norge var det eneste laget som slo USA i OL i 2008 da USA vant, mens USA slo Norge ut av VM i 2007. Norge ble også det første og per 2013 eneste laget som slo USA i en OL-finale, og de slo også USA i VM i 1995. USA har på sin side slått Norge i VM i 1991, OL 1996 og VM 2003. I den siste tiden har riktignok USA blitt et bedre lag enn Norge, og de to lagene møter hverandre stort sett bare under Algarve Cup.
== Landslagstrenere ==
=== Nåværende trenere ===
== Tropp ==
oppdatert 16. november 2022
(Nr.= trøyenummer, LK = landskamper, Mål = antall scorede mål)
== Rekorder ==
* oppdatert 16. november 2022
** spillere som fortsatt er aktive er uthevet.
== OL-resultater ==
== VM-resultater ==
== EM-resultater ==
I 1979 ble Norge slått ut i 1. runde. Dette var et uoffisielt mesterskap, og regnes ikke i UEFAs statistikk.
== Se også ==
Liste over norske landslagstrenere i fotball
Liste over norske mesterlag i kvinnefotball
Liste over Norges landskamper i fotball for kvinner 1978–1990
Maratontabell for Norges kvinnelandslag i fotball
Liste over kvinnelandslag i fotball
Internasjonale landslagskonkurranser i fotball for kvinner
Gullklokka
Norges herrelandslag i fotball
Samelandslaget
== Noter ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Norway women's national association football team – kategori av bilder, video eller lyd på Commons på Norges Fotballforbund
All-time women national team record på www.rsssf.no | Ignacio Quereda| | 199,484 |
https://no.wikipedia.org/wiki/NGC_1435 | 2023-02-04 | NGC 1435 | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:NGC-objekter', 'Kategori:Pleiadene', 'Kategori:Stjernetåker'] | NGC 1435, også kalt Merope-tåken og Tempels tåke, er den ene av to kjente stjernetåker som omgir stjernen Merope i stjernehopen pleiadene. Stjernetåken er muligens restene av en supernova-eksplosjon, og omgir stjernen Merope som en tåke med et diffust gjenskinn. Tåken er bare opplyst av Merope, og har en lysstyrke med en tilsynelatende størrelsesklasse på 13.
Stjernetåken ble oppdaget den 19. oktober 1859 av den tyske astronomen Ernst Wilhelm Leberecht Tempel. I NGC-katalogen beskrev John Herschel den som en svært svak tåke omkring Merope på størrelse med full-månen.
Tåken er blå på normale fotografier, og inneholder et fint karbon-støv. Selv om det tidligere ble antatt at Pleiadene ble dannet av denne og andre omgivende stjernetåker, vet vi idag at denne tåken er en støvrik del av galaksen som pleiadene passerer gjennom, og som de ikke har gitt opphav til.
En annen og mindre stjernetåke, kalt IC 349, befinner seg 0.06 lysår fra Merope.
| NGC 1435, også kalt Merope-tåken og Tempels tåke, er den ene av to kjente stjernetåker som omgir stjernen Merope i stjernehopen pleiadene. Stjernetåken er muligens restene av en supernova-eksplosjon, og omgir stjernen Merope som en tåke med et diffust gjenskinn. Tåken er bare opplyst av Merope, og har en lysstyrke med en tilsynelatende størrelsesklasse på 13.
Stjernetåken ble oppdaget den 19. oktober 1859 av den tyske astronomen Ernst Wilhelm Leberecht Tempel. I NGC-katalogen beskrev John Herschel den som en svært svak tåke omkring Merope på størrelse med full-månen.
Tåken er blå på normale fotografier, og inneholder et fint karbon-støv. Selv om det tidligere ble antatt at Pleiadene ble dannet av denne og andre omgivende stjernetåker, vet vi idag at denne tåken er en støvrik del av galaksen som pleiadene passerer gjennom, og som de ikke har gitt opphav til.
En annen og mindre stjernetåke, kalt IC 349, befinner seg 0.06 lysår fra Merope.
== Referanser == | NGC 1435, også kalt Merope-tåken og Tempels tåke, er den ene av to kjente stjernetåker som omgir stjernen Merope i stjernehopen pleiadene. Stjernetåken er muligens restene av en supernova-eksplosjon,SEDS Students for the Exploration and Development of Space: The star Merope and its Nebula NGC 1435/IC 349 in the Pleiades, 25. | 199,485 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Krummet_barbell | 2023-02-04 | Krummet barbell | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Piercingsmykker'] | Krummet barbell er et piercingsmykke som er krummet.
| Krummet barbell er et piercingsmykke som er krummet.
== Historie ==
Den rette barbellen ble introdusert av piercer Jim Ward tidlig på 1970-tallet. Den krummede barbellen er en videreutvikling av denne barbellen, da man fant flere brukssteder for den. I dag er barbellen en av de vanligste piercingsmykkene.
== Beskrivelse ==
Piercingsmykket består av et skaft og en kule på hver side som er festet til skaftet med en skrue. Den krummede barbellen er vanligvis en kvart sirkel, og brukes mest i navle- eller øyenbrynpiercinger. Men også i intimpiercingene vertikal hode og Prins Albert-piercing. Likevel kan en krummet barbell ikke brukes på overflatepiercinger.
Den krummede barbellen er nesten alltid laget av enten rustfritt stål eller titan. Likevel kan ballen være laget av glass, keramikk eller edelstener.
== Eksterne lenker ==
Krummet barbell hos Encyclopedia BMEzine | Krummet barbell er et piercingsmykke som er krummet. | 199,486 |
null | 2023-02-04 | Skottlands kvinnelandslag i fotball | null | null | null | Anna Signeul | | 199,487 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norman_Pritchard | 2023-02-04 | Norman Pritchard | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for India under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 31. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1929', 'Kategori:Fødsler 23. juni', 'Kategori:Fødsler i 1877', 'Kategori:Indiske hekkeløpere', 'Kategori:Indiske sprintere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for India', 'Kategori:Personer fra Kolkata', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Norman Gilbert Pritchard også kjent som Norman Trevor (født 23. juni 1877 i Calcutta, død 31. oktober 1929 i Los Angeles) var en indisk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Pritchard deltok i flere øvelser i friidrett under OL 1900 i Paris. Han kom på andreplass på 200 meter bak John Tewksbury fra USA og også på 200 meter hekk ble han nummer to, bak amerikaneren Alvin Kraenzlein. Han deltok også på 110 meter hekk, på 60- og 100 meter.
| Norman Gilbert Pritchard også kjent som Norman Trevor (født 23. juni 1877 i Calcutta, død 31. oktober 1929 i Los Angeles) var en indisk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Pritchard deltok i flere øvelser i friidrett under OL 1900 i Paris. Han kom på andreplass på 200 meter bak John Tewksbury fra USA og også på 200 meter hekk ble han nummer to, bak amerikaneren Alvin Kraenzlein. Han deltok også på 110 meter hekk, på 60- og 100 meter.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Sølv i friidrett, 200 meter India
1900 Paris - Sølv i friidrett, 200 meter hekk India
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Norman Pritchard – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Norman Pritchard på Internet Movie Database
(sv) Norman Pritchard i Svensk Filmdatabas
(en) Norman Pritchard hos The Movie Database
(en) Norman Pritchard hos Internet Broadway Database
(en) Norman Pritchard – Olympics.com
(en) Norman Pritchard – Olympic.org
(en) Norman Pritchard – Olympedia
(en) Norman Pritchard – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Norman Gilbert Pritchard også kjent som Norman Trevor (født 23. juni 1877 i Calcutta, død 31. | 199,488 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_franske_l%C3%B8ytnants_kvinne | 2023-02-04 | Den franske løytnants kvinne | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1969', 'Kategori:Engelske romaner', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Den franske løytnants kvinne er postmodernistisk historisk roman fra 1969 av den engelske forfatteren John Fowles. Det var hans tredje utgitt roman, etter Samleren (1963) og Magikeren (1965). Romanen utforsker det ladete forholdet til en herre og amatørnaturforsker, Charles Smithson, og den tidligere guvernante og uavhengige kvinne, Sarah Woodruff, som han blir forelsket i. I romanen bygger Fowles på autoriteten i viktoriatidens litteratur, både ved å følge og samtidig stille seg kritisk til periodens romaner. Romanen har handling fra den engelske kystbyen Lyme Regis som også er John Fowles' fødeby.
I kjølvannet av romanens innledende popularitet, ble den utgitt tallrike nye utgaver og oversatt til mange andre språk; ikke lenge etter utgivelsen ble romanen også gransket omfattende av litteraturforskere. Biblioteksmagsinet American Libraries beskrev romanen som en av «bemerkelsesverdig bøkene i 1969». Romanen har beholdt sin popularitet, både hos det generelle publikum og i akademiske kretser. I 2005 valgte magasinet TIME den som en av de hundre beste engelskspråklige romaner utgitt mellom 1923 og 2005.Deler av romanens gode omdømme er basert på dens uttrykk for postmoderne litterære omtanke for sitt tematiske fokus på metafiksjon, historiografi, metahistorie, marxistisk kritisisme og feminisme. Stilistisk og tematisk har Linda Hutcheon beskrevet romanen som et eksempel på en særskilt postmoderne sjangre: «historiografisk metafiksjon». På grunn av kontrasten mellom den uavhengige Sarah Woodruff og de mer stereotypiske mannlige hovedfigurer, har romanen fått oppmerksomhet for dens behandling av kjønnsroller. Imidlertid til tross for Fowles egen utsagn at det er en feministisk roman, har litteraturforskere diskutert om den gir et fullgodt perspektiv på en kvinnes endring.
Som følge av romanens populære suksess, fikk den en større arv: romanen har fått tallrike behandlinger av akademikere og andre forfattere, som eksempelvis A. S. Byatt, og gjennom dens filmatisering og tilpasning som teaterstykke. I 1981 ble romanen filmatisert med samme tittel som romanen med et manus av dramatikeren Harold Pinter, regissert av Karel Reisz, og med Meryl Streep og Jeremy Irons i de to fremste rollene. Filmen fikk betydelig positiv omtale og priser, inkludert flere BAFTA (den britiske filmindustriens fremste pris) og Golden Globe. Romanen ble tilpasset og satt opp for teaterscenen i 2006.
| Den franske løytnants kvinne er postmodernistisk historisk roman fra 1969 av den engelske forfatteren John Fowles. Det var hans tredje utgitt roman, etter Samleren (1963) og Magikeren (1965). Romanen utforsker det ladete forholdet til en herre og amatørnaturforsker, Charles Smithson, og den tidligere guvernante og uavhengige kvinne, Sarah Woodruff, som han blir forelsket i. I romanen bygger Fowles på autoriteten i viktoriatidens litteratur, både ved å følge og samtidig stille seg kritisk til periodens romaner. Romanen har handling fra den engelske kystbyen Lyme Regis som også er John Fowles' fødeby.
I kjølvannet av romanens innledende popularitet, ble den utgitt tallrike nye utgaver og oversatt til mange andre språk; ikke lenge etter utgivelsen ble romanen også gransket omfattende av litteraturforskere. Biblioteksmagsinet American Libraries beskrev romanen som en av «bemerkelsesverdig bøkene i 1969». Romanen har beholdt sin popularitet, både hos det generelle publikum og i akademiske kretser. I 2005 valgte magasinet TIME den som en av de hundre beste engelskspråklige romaner utgitt mellom 1923 og 2005.Deler av romanens gode omdømme er basert på dens uttrykk for postmoderne litterære omtanke for sitt tematiske fokus på metafiksjon, historiografi, metahistorie, marxistisk kritisisme og feminisme. Stilistisk og tematisk har Linda Hutcheon beskrevet romanen som et eksempel på en særskilt postmoderne sjangre: «historiografisk metafiksjon». På grunn av kontrasten mellom den uavhengige Sarah Woodruff og de mer stereotypiske mannlige hovedfigurer, har romanen fått oppmerksomhet for dens behandling av kjønnsroller. Imidlertid til tross for Fowles egen utsagn at det er en feministisk roman, har litteraturforskere diskutert om den gir et fullgodt perspektiv på en kvinnes endring.
Som følge av romanens populære suksess, fikk den en større arv: romanen har fått tallrike behandlinger av akademikere og andre forfattere, som eksempelvis A. S. Byatt, og gjennom dens filmatisering og tilpasning som teaterstykke. I 1981 ble romanen filmatisert med samme tittel som romanen med et manus av dramatikeren Harold Pinter, regissert av Karel Reisz, og med Meryl Streep og Jeremy Irons i de to fremste rollene. Filmen fikk betydelig positiv omtale og priser, inkludert flere BAFTA (den britiske filmindustriens fremste pris) og Golden Globe. Romanen ble tilpasset og satt opp for teaterscenen i 2006.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bowen, Deborah (vinter 1995): «The Riddler Riddled: Reading the Epigraphs in John Fowles's The French Lieutenant's Woman» i: The Journal of Narrative Technique 25 (1): 67–90. JSTOR 30225424.
Buchberger, Michelle Phillips (2012): «John Fowles's Novels of the 1950s and 1960s» i: The Yearbook of English Studies (Modern Humanities Research Association) 42: 132–150. JSTOR 10.5699/yearenglstud.42.2012.0132.
Ferrebe, Alice (2004): «The Gaze of the Magus: Sexual/Scopic Politics in the Novels of John Fowles» i: Journal of Narrative Theory 34 (2): 207–226. doi:10.1353/jnt.2004.0010.
Fletcher, Lisa (2003): «Historical Romance, Gender and Heterosexuality: John Fowles's The French Lieutenant's Woman and A.S. Byatt's Possession» (PDF) i: Journal of Interdisciplinary Gender Studies 7 (1 & 2): 26–42.
Fowles, John (1977) [1969]: «Notes on an Unfinished Novel» i: Bradbury, Malcolm: The Novel Today: Contemporary Writers on Modern Fiction. Manchester University Press. ISBN 978-0-7190-0677-7.
Glendening, John (2013): «Evolution and the Uncrucified Jesus: The French Lieutenant's Woman» i: Science, Religion, and the Neo-Victorian Novel: Eye of the Ichthyosaur. Routledge. s. 109–135. ISBN 978-1-134-08827-0.
Hutcheon, Linda (1988): A Poetics of Postmodernism: History, Theory, Fiction. New York: Routledge. ISBN 0-415-00705-4.
Landrum, David W. (våren 1996): «Rewriting Marx: Emancipation and Restoration in The French Lieutenant's Woman» i: Twentieth Century Literature 42 (1 (egen utgave om John Fowles): 103–113. JSTOR 441678.
Michael, Magali Cornier (sommer 1987): «'Who is Sarah?': A Critique of The French Lieutenant's Woman's Feminism» i: Critique: Studies in Modern Fiction 28 (4): 225–36. doi:10.1080/00111619.1987.9936460.
Warburton, Eileen (våren 1996): «Ashes, Ashes, We All Fall down: Ourika, Cinderella, and The French Lieutenant's Woman» i: Twentieth Century Literature 42 (1): 165–186. JSTOR 441682.
== Eksterne lenker ==
FowlesBooks.com, det offisielle nettstedet til John Fowles
En database for romanens utgivelsehistorie hos Brandies | Den franske løytnants kvinne er postmodernistisk historisk roman fra 1969 av den engelske forfatteren John Fowles. Det var hans tredje utgitt roman, etter Samleren (1963) og Magikeren (1965). | 199,489 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hodejegerne_(TV-serie) | 2023-02-04 | Hodejegerne (TV-serie) | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Jo Nesbø', 'Kategori:Norske TV-serier fra 2020-årene', 'Kategori:Norske krimserier', 'Kategori:TV-produksjoner på norsk TV 2'] | Hodejegerne er en norsk kriminalserie som sendes på TV 2 Play og TV2 i løpet 2022 i Norge og lages i samarbeid med C More og TV4 i Sverige. Serien tar utgangspunkt i universet som beskrives i krimboka Hodejegerne, som ble skrevet av Jo Nesbø. Handlingen utspiller seg i tiden før historien i romanen og filmen Hodejegerne (2011), som var basert på Nesbøs roman. Serien på seks episoder er produsert av Yellow Bird, og hadde premiere 2. september 2022.
| Hodejegerne er en norsk kriminalserie som sendes på TV 2 Play og TV2 i løpet 2022 i Norge og lages i samarbeid med C More og TV4 i Sverige. Serien tar utgangspunkt i universet som beskrives i krimboka Hodejegerne, som ble skrevet av Jo Nesbø. Handlingen utspiller seg i tiden før historien i romanen og filmen Hodejegerne (2011), som var basert på Nesbøs roman. Serien på seks episoder er produsert av Yellow Bird, og hadde premiere 2. september 2022.
== Rolleliste ==
Axel Bøyum – Roger Brown
Ingrid Giæver – Diana Eliassen
Mikkel Bratt Silset – Ove Kjikerud
Martin Wallström – Jon Christian Wiklund
Dominique Tipper – Kelly
Mads Ousdal – Øyvind Møllerstad
Mats Eldøen – Sander Fjellheim
Ravdeep Singh Bajwa – Eilif
Ingeborg Sundrehagen Raustøl – Julie Thommassen
Terje Strømdahl – Per 'The Pastor' Sørensen
== Referanser ==
== Eksterne lenker == | Hodejegerne er en kriminalroman av Jo Nesbø. Den kom ut i 2008 på forlaget Aschehoug og fikk terningkast 5 av VG. | 199,490 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wilhelm_Matheson | 2023-02-04 | Wilhelm Matheson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fødsler 5. mai', 'Kategori:Fødsler i 1955', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske høyesterettsdommere', 'Kategori:Personer fra Oslo'] | Wilhelm Eger Matheson (født 5. mai 1955 i Oslo) er en norsk jurist og dommer i Høyesterett. Han ble utnevnt til høyesterettsdommer den 31. oktober 2008 og tiltrådte 1. november 2009.
| Wilhelm Eger Matheson (født 5. mai 1955 i Oslo) er en norsk jurist og dommer i Høyesterett. Han ble utnevnt til høyesterettsdommer den 31. oktober 2008 og tiltrådte 1. november 2009.
== Utdanning ==
Wilhelm Matheson tok juridisk embetseksamen ved Universitetet i Oslo i 1982. Han har tidligere arbeidet som førstekonsulent og lovrådgiver i Justisdepartementets lovavdeling og som gjesteforsker ved Max-Planck-instituttet i Freiburg i Tyskland. I perioden 1987 til 1988 var han dommerfullmektig ved Lier, Røyken og Hurum sorenskriverembete. I 1989 ble han advokatfullmektig i advokatfirmaet Mellbye, Schjoldager, Sejersted, Tenden. Fra 1990 til 2009 arbeidet han som advokat og partner i advokatfirmaet Wiersholm, frem til han ble utnevnt til høyesterettsdommer.
== Utnevning til Høyesterett ==
Matheson ble utnevnt til høyesterettsdommer den 31. oktober 2008, samtidig med Bergljot Webster og Erik Møse. Prosessen rundt tilsettingen av Matheson, Webster og Møse som høyesterettsdommere ble kritisert av professor i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen Gunnar Grendstad, for å være «lite gjennomsiktig.» Journalist Hanne Skartveit fra avisa Verdens Gang ønsket å avdekke Matheson og de to andre høyesterettsdommerne som ble utnevnte sammen med han til, deres politiske holdninger i saker av særskilt offentlig interesse. Matheson ønsket ikke å binde seg til posisjoner eller ta stilling til saker han senere kunne komme til diskutere i Høyesterett.
== Dommergjerning ==
I et portrettintervju i 2011 ga Matheson uttrykk for troen på idealet om «en fordomsfri dommerstand», men fremholdt at det var selvsagt at en rettsavgjørelse viser dommeren sine holdninger, ikke «den såkalt sanne juss».Pr. januar 2011 hadde Matheson tatt dissens i to høyesterettsdommer:
Den første saken (i januar 2010) tok for seg et krav fra driftsselskapet for en rasteplasskiosk om erstatning fra Vegvesenet etter tap av inntekter som følge av et tunnelras. Flertallet på tre dommere dømte i favør av Vegvesenet, mens mindretallet på to dommere mente at staten var ansvarlig for inntektstapet. Det var Matheson som skrev dissensvotumet.
I den andre saken (fra mars 2010) var Matheson alene om dissens mot de fire øvrige dommerne. Saken gjaldt et krav om oppreising fra skuespilleren Gøril Mauseth, etter at NRK hadde vist et klipp fra ei scene i filmen Brent av frost der Mauseth er naken. Flertallet på fire dommere dømte i favør av Mauseth, mot Mathesons dissens.
== Kilder == | Wilhelm Eger Matheson (født 5. mai 1955 i OsloWilhelm Eger Matheson i Store norske leksikon. | 199,491 |
https://no.wikipedia.org/wiki/William_Holland | 2023-02-04 | William Holland | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 20. november', 'Kategori:Dødsfall i 1930', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Fødsler 3. mars', 'Kategori:Fødsler i 1874', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Boston', 'Kategori:Sprintere fra USA'] | William Joseph Holland (født 3. mars 1874, død 20. november 1930) var en amerikansk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 Paris.
Holland deltok på flere øvelser i friidrett under OL 1900 i Paris. Han kom på andreplass på 400 meter bak Maxwell Long. På 200 meter ble han nummer fire og på 60 meter klarte han ikke å kvalifisere seg til finalen.
| William Joseph Holland (født 3. mars 1874, død 20. november 1930) var en amerikansk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 Paris.
Holland deltok på flere øvelser i friidrett under OL 1900 i Paris. Han kom på andreplass på 400 meter bak Maxwell Long. På 200 meter ble han nummer fire og på 60 meter klarte han ikke å kvalifisere seg til finalen.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Sølv i friidrett, 400 meter USA
== Eksterne lenker ==
(en) William Holland – Olympedia
(en) William Holland – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) William Holland – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) William Holland – Track and Field Statistics | William Joseph Holland (født 3. mars 1874, død 20. | 199,492 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bergljot_Webster | 2023-02-04 | Bergljot Webster | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 16. februar', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske høyesterettsdommere', 'Kategori:Personer fra Oslo'] | Bergljot Cecilie Webster (født 16. februar 1966 i Oslo) er en norsk høyesterettsdommer. Hun tok juridisk embetseksamen ved Universitetet i Oslo i 1992.
Hun har tidligere jobbet som advokat hos Regjeringsadvokaten og hos Nordisk Skibsrederforening. Fra 2004 til 2005 var hun partner i advokatfirmaet Sørlie Wilhelmsen. Fra 2006 var hun advokat og partner i Advokatfirmaet Hjort.
Bergljot Webster ble utnevnt til høyesterettsdommer den 31. oktober 2008. Hun tiltrådte Høyesterett 15. august 2009.
| Bergljot Cecilie Webster (født 16. februar 1966 i Oslo) er en norsk høyesterettsdommer. Hun tok juridisk embetseksamen ved Universitetet i Oslo i 1992.
Hun har tidligere jobbet som advokat hos Regjeringsadvokaten og hos Nordisk Skibsrederforening. Fra 2004 til 2005 var hun partner i advokatfirmaet Sørlie Wilhelmsen. Fra 2006 var hun advokat og partner i Advokatfirmaet Hjort.
Bergljot Webster ble utnevnt til høyesterettsdommer den 31. oktober 2008. Hun tiltrådte Høyesterett 15. august 2009.
== Familie ==
Hun er datter av tidligere riksmeklingsmann Reidar Webster.
== Referanser == | Bergljot Cecilie Webster (født 16. februar 1966 i Oslo) er en norsk høyesterettsdommer. | 199,493 |
https://no.wikipedia.org/wiki/David_Bain | 2023-02-04 | David Bain | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Dødsfall 22. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1966', 'Kategori:Fotballspillere for Everton FC', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester United FC', 'Kategori:Fødsler 5. august', 'Kategori:Fødsler i 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra South Lanarkshire', 'Kategori:Skotske fotballspillere'] | David Bain (født 5. august 1900 I Rutherglen, South Lanarkshire, død 22. februar 1966) var en skotsk fotballspiller som spilte for Rutherglen Glencairn, Everton og Manchester United. Han spilt i angrep.
Han kom til Manchester United i mai 1922 etter å ha spilt i Rutherglen Glencairn. Han hadde vært hos United på prøvespill flere ganger, men manager John Chapman nølte. Til slutt bestemte Chapman seg for å kjøpe Bain etter at han hadde begynt å spille på de skotske juniorlandslaget. I tillegg hadde noen andre engelske klubber vist interesse for ham. Til sammen scora han ni mål på 23 kamper mellom mai 1922 og juli 1924.
I juli 1924 gikk turen videre til Everton. | David Bain (født 5. august 1900 I Rutherglen, South Lanarkshire, død 22. februar 1966) var en skotsk fotballspiller som spilte for Rutherglen Glencairn, Everton og Manchester United. Han spilt i angrep.
Han kom til Manchester United i mai 1922 etter å ha spilt i Rutherglen Glencairn. Han hadde vært hos United på prøvespill flere ganger, men manager John Chapman nølte. Til slutt bestemte Chapman seg for å kjøpe Bain etter at han hadde begynt å spille på de skotske juniorlandslaget. I tillegg hadde noen andre engelske klubber vist interesse for ham. Til sammen scora han ni mål på 23 kamper mellom mai 1922 og juli 1924.
I juli 1924 gikk turen videre til Everton. | David Bain (født 5. august 1900 I Rutherglen, South Lanarkshire, død 22. | 199,494 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erik_Johannessen_(musiker) | 2023-02-04 | Erik Johannessen (musiker) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 22. juli', 'Kategori:Fødsler i 1975', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske jazztrombonister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Erik Johannessen (født 22. juli 1975) er fra Lambertseter i Oslo og er utdannet ved Jazzlinja NTNU i Trondheim og Universitetet i Oslo. Han spiller trombone i band som Jaga Jazzist, Trondheim Jazzorkester, Loud Jazz Band, Lord Kelvin, Funky Hot Grits, Ensemble Denada, Magic Pocket og Meg og kammeraten min.
Spiller hovedsakelig jazz og popmusikk og virker som komponist og arrangør i mange sammenhenger.
Erik Johannessen har turnert over hele Europa og verden med Jaga Jazzist og Ensemble Denada, Polen rundt med Loud Jazz Band og Norge rundt med diverse andre band.
Han har med Trondheim Jazzorkester spilt med Joshua Redman, Eirik Hegdal, Terje Rypdal, Jon Balke, Erlend Skomsvoll, Maria Kannegaard og sin egen kvartett Magic Pocket og i tillegg gitt ut jazzplater med Lord Kelvin og Magic Pocket. Han vant Sparebank1 Midtnorges JazZtipendiat 2009/10 med Magic Pocket og Spellemannprisen 2010 i åpen klasse med Jaga Jazzists One-Armed Bandit.
Han har dirigert, arrangert og komponert for diverse storband som Kjellerbandet, Midtnorsk Ungdomstorband, Follo Big Band, Orkdal Storband, Kristiansund Storband, Vollen Big Band, Travelin` Storband og Sintefstorbandet.
Har også bidratt med trombone på pop-plater med DumDum Boys, Maria Mena, Martin Hagfors, Jens Carelius og mye annet.
| Erik Johannessen (født 22. juli 1975) er fra Lambertseter i Oslo og er utdannet ved Jazzlinja NTNU i Trondheim og Universitetet i Oslo. Han spiller trombone i band som Jaga Jazzist, Trondheim Jazzorkester, Loud Jazz Band, Lord Kelvin, Funky Hot Grits, Ensemble Denada, Magic Pocket og Meg og kammeraten min.
Spiller hovedsakelig jazz og popmusikk og virker som komponist og arrangør i mange sammenhenger.
Erik Johannessen har turnert over hele Europa og verden med Jaga Jazzist og Ensemble Denada, Polen rundt med Loud Jazz Band og Norge rundt med diverse andre band.
Han har med Trondheim Jazzorkester spilt med Joshua Redman, Eirik Hegdal, Terje Rypdal, Jon Balke, Erlend Skomsvoll, Maria Kannegaard og sin egen kvartett Magic Pocket og i tillegg gitt ut jazzplater med Lord Kelvin og Magic Pocket. Han vant Sparebank1 Midtnorges JazZtipendiat 2009/10 med Magic Pocket og Spellemannprisen 2010 i åpen klasse med Jaga Jazzists One-Armed Bandit.
Han har dirigert, arrangert og komponert for diverse storband som Kjellerbandet, Midtnorsk Ungdomstorband, Follo Big Band, Orkdal Storband, Kristiansund Storband, Vollen Big Band, Travelin` Storband og Sintefstorbandet.
Har også bidratt med trombone på pop-plater med DumDum Boys, Maria Mena, Martin Hagfors, Jens Carelius og mye annet.
== Diskografi ==
AlbumInkblots (2012)
=== Jaga Jazzist ===
One-Armed Bandit (2010)
Live at Cosmopolite (2010)
Live with Britten Sinfonia (2013)
'94–'14 (2014)
Starfire (2015)
=== Trondheim Jazzorkester ===
Live in Oslo (2007) med Maria Kannegaard Trio
Wood and Water (2008) med Eirik Hegdal
Trondheim Jazz Orchestra & Kobert (2009), med Kobert
Triads and More – Trondheim Jazz Orchestra & Eirik Hegdal with Special Guest Joshua Redman (2010), med Eirik Hegdal & Joshua Redman
Kinetic Music (2011), med Magic Pocket
Lion (2014), med Marius Neset
Tree House (2014), med Albatrosh
Savages (2015), med Kristoffer Lo
=== Magic Pocket ===
Demo 2004 (2004)
The Katabatic Wind (2011)
Kinetic Music (2011), med Trondheim Symfoniorkester
=== Loud Jazz Band ===
Don't Stop the Train (2004)
The Way to Salina (2005)
Passing (2007)
Living Windows (2008)
The Silence (2010)
From the Distance: Live in Oslo (2013)
=== Lord Kelvin ===
Dances in the Smoke (2009)
Radio Has No Future (2011)
=== Kjellerbandet ===
Mingus Schmingus (2004)
=== Sintefstorbandet ===
Sildsalat (2006)
=== Ensemble Denada ===
Finding Nymo (2009)
Windfall – Music by Helge Sunde (2013)
=== Jonas H. Sjøvaags Navyelectre Large Ensemble ===
Navyelectre Large Ensemble (2015)
=== Meg og kammeraten min ===
AlbumGjenta-jenta (2016)
Snydelig (2017)SinglerGjenta-jenta (2016)
Rottekong Kul (2016)
Der hvor vi to bor (2017)
=== Deltar på ===
Svigermors drøm: Fri (1993)
Svigermors drøm: Fyr og flammer (1994)
Tremolo Wankers: Devil's Ride (2002)
Seljemark: Drops of Hope (2003)
Lorenzo: Lorenzo Is Dead (2003)
Jumpin' Jerry: Turn on the Light (2004)
Jan Martin Smørdal Acoustic Accident: Q.S. (2004)
Lumsk: Troll (2005)
DumDum Boys: Gravitasjon (2006)
Hasselgård: A Few Words (2006)
The Cheaters: The Cheaters (2007)
Chronicles: Chronicles (2007)
Maria Mena: Cause and Effect (2008)
Haakon Ellingsen: The Plum Album (2008)
Thom Hell: God If I Saw Her Now (2008)
Nordgarden: The Path of Love (2008)
Siri Nilsen: Vi som ser i mørket (2009)
Martin Hagfors: Men and Flies (2009)
Eva & the Heartmaker: Let's Keep This Up Together (2009)
The Opium Cartel: Night Blooms (2009)
Side Brok: Ekte menn (2009)
Ovi: This Gig Almost Got Me Killed (2009)
Jens Carelius: The Beat of the Travel (2009)
Dan Kristofferson: It's Cold Tonight (2009)
Teodor Tuff: Teodor Tuff (2009)
Raga Rockers: Shit Happens (2010)
Susanne Sundfør: The Brothel (2010)
Mungolian Jet Set: Moon Jocks N Prog Rocks (2010)
Ovi: This Gig Almost Got Me Killed (2010)
Lindstrøm & Christabelle: Real Life Is No Cool (2010)
Thom Hell: All Good Things (2010)
Admiral P: Jobber overtid EP (2011)
Melodi Grand Prix: Melodi Grand Prix 2011 (2011)
Splashgirl/Huntsville: Splashgirl/Huntsville (2011)
Mungolian Jet Set: Schlungs (2011)
Last Heat: Last Heat (2011)
Jens Carelius: The Architect (2011)
Heroes & Zeros: Ghostly Kisses (2011)
Splashgirl: Pressure (2011)
Synne Sanden: When Nobody's Around (2011)
Jonas Alaska: Jonas Alaska (2011)
John Olav Nilsen & Gjengen: Det nærmeste du kommer (2011)
Martin Hagfors: I Like You (2011)
Hayden Powell: The Attic (2011)
The Captain & Me: Migrant (2011)
André Holstad: Counting Backwards (2012)
Susanne Sundfør: The Silicone Veil (2012)
Meg og kammeraten min: Det e'kke bra før det er dårlig (2012)
Levi Henriksen & Thomas Mårud med Bra Landsens Folk: Langt sakte tog (2012)
Rhys Marsh & The Autumn Ghost: The Blue Hour (2012)
Nico D: Coming in From the Cold (2012)
Thorbjørn Egner-hyllest: Vi har den ære – en hyllest til Thorbjørn Egner (2012)
Admiral P: Summer Drop EP (2013)
Bellman: Melopoiia (2013)
Martin Horntveth: Mammon – Original Soundtrack by Martin Horntveth (2014)
Billie Van: 1 2 3 4 Radio Star (2014)
Siri Nilsen: Skyggebokser (2014)
The Captain & Me: Peter Gabriel (2014)
Admiral P: Selvtillit & tro (2014)
Team Me: Blind as Night (2014)
Sassybeat: Snakes and Ladders (2014)
Tommy Tokyo: We Blister and We Bleed (2014)
1982: A/B (2014)
Daniel Herskedal: Slow Eastbound Train (2015)
Bror Forsgren: Narcissus (2015)
Band of Gold: Band of Gold (2015)
Aasmund Nordstoga: Liv laga (2016)
Terje Nordgarden: You Must Be the Change (2016)
Vinny Villbass: Diversions Vol. 1 (2016)
Thom Hell: Happy Rabbit (2016)
Terje Nordgarden: Wide Open Spaces (2017)
Daniel Herskedal: The Roc (2017)
Terje Nordgarden: Side of the Road (2017)
Terje Nordgarden: Changes (2017)
Weserbergland: Sehr kosmisch • Ganz progisch (2017)
MIMMI: Money (2018)
Prosjekt 1: Prosjektlåt 1 (2018)
== Referanser ==
== Kilder ==
NTNU
Groove.no
Polish Jazz
Jazzreview.com
== Eksterne lenker ==
Erik Johannessen Myspace
Lord Kelvin Myspace
Jaga Jazzist Myspace
Loud Jazz band Myspace
ÆÆ Myspace | Erik Johannessen (født 22. juli 1975) er fra Lambertseter i Oslo og er utdannet ved Jazzlinja NTNU i Trondheim og Universitetet i Oslo. | 199,495 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jean_de_Lattre_de_Tassigny | 2023-02-04 | Jean de Lattre de Tassigny | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 11. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1952', 'Kategori:Franske marskalker', 'Kategori:Franskmenn fra andre verdenskrig', 'Kategori:Franskmenn fra første verdenskrig', 'Kategori:Fødsler 2. februar', 'Kategori:Fødsler i 1889', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra departementet Vendée', 'Kategori:Personer tilknyttet NATO', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Æreslegionen'] | Jean de Lattre de Tassigny (født 2. februar 1889 ved Mouilleron-en-Pareds i Vendée, død 11. januar 1952) var en fransk militæroffiser og nasjonalhelt under den andre verdenskrig, og han var kommandant under den første indokinesiske krig. Han kjempet også under den første verdenskrig, der ble han såret to ganger.
| Jean de Lattre de Tassigny (født 2. februar 1889 ved Mouilleron-en-Pareds i Vendée, død 11. januar 1952) var en fransk militæroffiser og nasjonalhelt under den andre verdenskrig, og han var kommandant under den første indokinesiske krig. Han kjempet også under den første verdenskrig, der ble han såret to ganger.
== Biografi ==
Jean de Lattre de Tassigny spesialiserte seg innen kavaleriet og han ble leder for den franske krigsskolen i 1935. Etter første verdenskrig tjenestegjorde han som offiser i den franske hovedkvarteret under Rif-krigen. Da den andre verdenskrig ble erklært i 1939, ledet han den franske fjortende infanteridivisjon til våpenhvile med aksemaktenes styrker. Han vant ett mindre slag i Rethel der en tysk offiser uttalte at den franske motstanden var tilsvarende som i slaget ved Verdun.
Han forble i aktiv tjeneste og kommanderte de frie franske styrkene i Tunisia i 1941. Han tok ansvaret for den 16. divisjon i 1942, men begynte å organisere mer anti-tysk motstand, noe som førte til hans arrestasjon og en dom på 10 års fengsel. Imidlertid var de Lattre i stand til å flykte til Alger. Der tok han kommandoen over den frie franske hæren.
De Lattre landet i Provence i Sør-Frankrike den 16. august 1944, og hans styrker begynte å marsjerte gjennom Frankrike og befridde landet etter hvert som de rykket lenger og lenger frem. Den 25. september 1944 fikk franske hæren B under de Tassigny, den nye betegnelsen 1re armée («den første armé»). Hæren krysset elven Vosges, etter harde kamper mot tyske styrker.
Da Frankrike var frigjort krysset de Tassigny og hans hær elven Rhinen og de invaderte Tyskland sammen med allierte soldater. De Lattre var en av dem som representerte Frankrike under den tyske betingelsesløse kapitulasjonen som ble underskrevet i Berlin, den 8. mai 1945.
=== Etterkrigstiden ===
Etter den andre verdenskrig var over, ble han utnevnt til stabssjef for NATOs infanteristyrker i Europa. Han var under kommando av feltmarskalk Bernard Montgomery, og han organisere mange militærøvelser. Han var også en fransk militær ambassadør som ble sendt til Sør-Amerika. Deretter ledet han Det franske ekspedisjonskorps i Det fjerne østen i Indokina under den første indokinesiske krig. Han vant tre store seire ved Vinh Yen, Mao Khe og Yen Cu Ha og forsvarte med hell, nord i landet mot Viet Minh, men hans eneste sønn Bernard de Lattre de Tassigny ble drept i en aksjon under denne krigen, ved slaget om Nam Dinh.
I 1951 tvang sykdom de Tassigny til å reise tilbake til Frankrike der han senere døde av kreft, han ble posthumt utnevnt til Maréchal de France (Marskalk av Frankrike). Etter hjemkomsten til Frankrike tok hans etterfølgere Raoul Salan og Henri Navarre over Tassignys tidligere oppgaver, selv om de ikke hadde den samme grad av suksess som de Lattre ofte hadde.
Jean de Lattre de Tassigny ble begravet i en statsbegravelse som varte i hele fem dager, og som i det som tidsskrifte Life beskrev som «den største militære begravelsen Frankrike hadde sett siden marskalk Ferdinand Foch i 1929». Gjester i hans begravelse inkluderte flere andre allierte generaler fra andre verdenskrig, som Bernard Montgomery og Dwight D. Eisenhower. Tusenvis av mennesker fulgte hans begravelse som gikk helt tilbake til hans fødested Mouilleron-en-Pareds, vest i Frankrike.
Tilstede ved begravelsen, var også de Tassignys da 97 år gamle far, Roger de Lattre, som var blind. Jean de Lattre de Tassigny ble stedt til hvile ved siden av hans eneste sønn, Bernard, som hadde blitt drept i kamp under sin fars kommando i Indokina nesten åtte måneder tidligere.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jean de Lattre de Tassigny – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | }} | 199,496 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Adolf_Amandus_Andresen | 2023-02-04 | Adolf Amandus Andresen | ['Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Chile', 'Kategori:Dødsfall 12. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1940', 'Kategori:Fødsler 13. september', 'Kategori:Fødsler i 1872', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske hvalfangere', 'Kategori:Norske kapteiner', 'Kategori:Norske migranter', 'Kategori:Personer fra Sandefjord kommune', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Adolf Amandus «Adolfus» Andresen (født 13. september 1872 i Sandefjord, død 12. januar 1940) var en norsk kaptein og hvalfangstpioner.
Andresen emigrerte til Chile i 1894 der han livnærte seg med sleping og berging av fartøyer i Magellanstredet. Etter å ha observert mye hval i området, reiste han til Finnmark for å lære seg mer om hvalfangst. Han returnerte med en innkjøpt hvalkanon som han installerte på sin taubåt, og nyttårsaften 1903 skjøt han den første hvalen, en knølhval. Dette var før de mer berømte pionerene Carl Anton Larsen og Lars Christensen, begge fra Sandefjord, hadde kommet i gang med sin aktivitet i sør, og betraktes som starten på den kommersielle sørhavsfangsten.
Andresen etablerte en hvalfangststasjon i Bahía Aguila nær Punta Arenas og i 1905 stiftet han hvalfangstselskapet Sociedad Ballenera de Magallanes. Fangsten ble over 100 hval både i 1905 og i 1906.
I sesongen 1906/07 var han den første til å bruke den naturlige havnen Whalers Bay på Deceptionøya som base for flytende kokeri. Han hadde kontrahert hvalbåtene «Alminrante Valenzuela» og «Alminranre Utribe» fra Framnæs Mekaniske Værksted i Sandefjord. Kokeriet «Gobernador Bories» ble ombygget samme sted. Andresen hadde flere ganger med seg både sin kone, Betsie Mary Rasmussen, og sine to kjæledyr – en papegøye og en angorakatt.I 1912 trakk Andresen seg ut av Sociedad Ballenera de Magallanes og etablerte et nytt selskap – Ballenera Adolfo Andresen. Han kjøpte det norske hvalkokeriet «Sobraon» som han omdøpte «Orion», samt hvalbåtene «Noruega» og «Corral». Med denne flåten startet han fangst langs stillehavskysten fra Chile til Ecuador. De to første sesongene resulterte i en samlet fangst på over 300 hval og 12 000 liter olje.
«Adolfus» Andresen ligger begravet i Punta Arenas.
| Adolf Amandus «Adolfus» Andresen (født 13. september 1872 i Sandefjord, død 12. januar 1940) var en norsk kaptein og hvalfangstpioner.
Andresen emigrerte til Chile i 1894 der han livnærte seg med sleping og berging av fartøyer i Magellanstredet. Etter å ha observert mye hval i området, reiste han til Finnmark for å lære seg mer om hvalfangst. Han returnerte med en innkjøpt hvalkanon som han installerte på sin taubåt, og nyttårsaften 1903 skjøt han den første hvalen, en knølhval. Dette var før de mer berømte pionerene Carl Anton Larsen og Lars Christensen, begge fra Sandefjord, hadde kommet i gang med sin aktivitet i sør, og betraktes som starten på den kommersielle sørhavsfangsten.
Andresen etablerte en hvalfangststasjon i Bahía Aguila nær Punta Arenas og i 1905 stiftet han hvalfangstselskapet Sociedad Ballenera de Magallanes. Fangsten ble over 100 hval både i 1905 og i 1906.
I sesongen 1906/07 var han den første til å bruke den naturlige havnen Whalers Bay på Deceptionøya som base for flytende kokeri. Han hadde kontrahert hvalbåtene «Alminrante Valenzuela» og «Alminranre Utribe» fra Framnæs Mekaniske Værksted i Sandefjord. Kokeriet «Gobernador Bories» ble ombygget samme sted. Andresen hadde flere ganger med seg både sin kone, Betsie Mary Rasmussen, og sine to kjæledyr – en papegøye og en angorakatt.I 1912 trakk Andresen seg ut av Sociedad Ballenera de Magallanes og etablerte et nytt selskap – Ballenera Adolfo Andresen. Han kjøpte det norske hvalkokeriet «Sobraon» som han omdøpte «Orion», samt hvalbåtene «Noruega» og «Corral». Med denne flåten startet han fangst langs stillehavskysten fra Chile til Ecuador. De to første sesongene resulterte i en samlet fangst på over 300 hval og 12 000 liter olje.
«Adolfus» Andresen ligger begravet i Punta Arenas.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ian B. Hart: Whaling in the Falkland Island Dependencies 1904–1931. A history of shore and bay-based whaling in the Antarctic, 2006. ISBN 0-9552924-0-9
Jeff Rubin: Antarctica, Lonely Planet, 2008
== Eksterne lenker ==
Adolf Amandus Andresen. Norsk polarhistorie
(es) La epopeya de la industria ballenera Chilena Arkivert 20. mars 2009 hos Wayback Machine. | Adolf Amandus «Adolfus» Andresen (født 13. september 1872 i Sandefjord, død 12. | 199,497 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leon_van_de_Roye | 2023-02-04 | Leon van de Roye | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske turnere', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Fødselsår ikke oppgitt'] | Leon van de Roye var en belgisk turner.
Han deltok i det andre VM som ble arrangert, i 1905, der han var med og vant bronsemedalje i lagkonkurransen. Som i 1903 vat Frankrike lag-gull, mens Nederland fikk sølv.
| Leon van de Roye var en belgisk turner.
Han deltok i det andre VM som ble arrangert, i 1905, der han var med og vant bronsemedalje i lagkonkurransen. Som i 1903 vat Frankrike lag-gull, mens Nederland fikk sølv.
== Eksterne lenker ==
Sport-komplett.de – VM-deltakere | }} | 199,498 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vital_Verdickt | 2023-02-04 | Vital Verdickt | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske turnere', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Fødselsår ikke oppgitt', 'Kategori:Menn'] | Vital Verdickt var en belgisk turner.
Han deltok i det andre VM som ble arrangert, i 1905, der han var med og vant bronsemedalje i lagkonkurransen. Som i 1903 vant Frankrike lag-gull, mens Nederland fikk sølv.
| Vital Verdickt var en belgisk turner.
Han deltok i det andre VM som ble arrangert, i 1905, der han var med og vant bronsemedalje i lagkonkurransen. Som i 1903 vant Frankrike lag-gull, mens Nederland fikk sølv.
== Eksterne lenker ==
Sport-komplett.de – VM-deltakere | }} | 199,499 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.