url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Derek_Day | 2023-02-04 | Derek Day | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske landhockeyspillere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Dødsfall 7. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2015', 'Kategori:Fødsler 29. november', 'Kategori:Fødsler i 1927', 'Kategori:Landhockeyspillere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i landhockey', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Derek Malcolm Day (født 29. november 1927 i Barnet, død 7. mars 2015) var en britisk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1952 i Helsingfors.
Day vant en olympisk bronsemedalje i landhockey under OL 1952 i London. Han var målvakt på det britiske laget som kom på tredjeplass i landhockeyturneringen bak India og Nederland. I kvartfinalen vant Storbritannia over Belgia med 1-0 og siden tapte de semifinalen til India med 1-3 som siden vant finalen og ble olympiske mestere. Bronsefinalen mot Pakistan vant de med 2-1. Day spilte to kamper som målvakt i OL-turneringen.
| Derek Malcolm Day (født 29. november 1927 i Barnet, død 7. mars 2015) var en britisk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1952 i Helsingfors.
Day vant en olympisk bronsemedalje i landhockey under OL 1952 i London. Han var målvakt på det britiske laget som kom på tredjeplass i landhockeyturneringen bak India og Nederland. I kvartfinalen vant Storbritannia over Belgia med 1-0 og siden tapte de semifinalen til India med 1-3 som siden vant finalen og ble olympiske mestere. Bronsefinalen mot Pakistan vant de med 2-1. Day spilte to kamper som målvakt i OL-turneringen.
== OL-medaljer ==
1952 Helsingfors - Bronse i landhockey Storbritannia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Derek Day – Olympedia
(en) Derek Day – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Derek Malcolm Day (født 29. november 1927 i Barnet, død 7. | 199,700 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dennis_Eagan | 2023-02-04 | Dennis Eagan | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske landhockeyspillere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Dødsfall 1. juli', 'Kategori:Dødsfall i 2012', 'Kategori:Fødsler 13. august', 'Kategori:Fødsler i 1926', 'Kategori:Landhockeyspillere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i landhockey', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Dennis Michael Royal Eagan (født 13. august 1926, død 1. juli 2012) var en britisk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1952 i Helsingfors.
Eagan vant en olympisk bronsemedalje i landhockey under OL 1952 i London. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i landhockeyturneringen bak India og Nederland. I kvartfinalen vant Storbritannia over Belgia med 1-0 og siden tapte de semifinalen til India med 1-3 som siden vant finalen og ble olympiske mestere. Bronsefinalen mot Pakistan vant de med 2-1. Eagan spilte alle tre kampene i OL-turneringen.
| Dennis Michael Royal Eagan (født 13. august 1926, død 1. juli 2012) var en britisk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1952 i Helsingfors.
Eagan vant en olympisk bronsemedalje i landhockey under OL 1952 i London. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i landhockeyturneringen bak India og Nederland. I kvartfinalen vant Storbritannia over Belgia med 1-0 og siden tapte de semifinalen til India med 1-3 som siden vant finalen og ble olympiske mestere. Bronsefinalen mot Pakistan vant de med 2-1. Eagan spilte alle tre kampene i OL-turneringen.
== OL-medaljer ==
1952 Helsingfors - Bronse i landhockey Storbritannia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Dennis Eagan – Olympedia
(en) Dennis Eagan – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Dennis Eagan – databaseOlympics.com (arkivert) | Dennis Michael Royal Eagan (født 13. august 1926, død 1. | 199,701 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Robin_Fletcher | 2023-02-04 | Robin Fletcher | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske landhockeyspillere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Dødsfall 15. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2016', 'Kategori:Fødsler 30. mai', 'Kategori:Fødsler i 1922', 'Kategori:Landhockeyspillere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i landhockey', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Robin Anthony Fletcher (født 30. mai 1922 i Guildford, død 15. januar 2016) var en britisk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1952 i Helsingfors.
Fletcher vant en olympisk bronsemedalje i landhockey under OL 1952 i London. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i landhockeyturneringen bak India og Nederland. I kvartfinalen vant Storbritannia over Belgia med 1-0 og siden tapte de semifinalen til India med 1-3 som siden vant finalen og ble olympiske mestere. Bronsefinalen mot Pakistan vant de med 2-1. Fletcher spilte alle tre kampene i OL-turneringen.
| Robin Anthony Fletcher (født 30. mai 1922 i Guildford, død 15. januar 2016) var en britisk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1952 i Helsingfors.
Fletcher vant en olympisk bronsemedalje i landhockey under OL 1952 i London. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i landhockeyturneringen bak India og Nederland. I kvartfinalen vant Storbritannia over Belgia med 1-0 og siden tapte de semifinalen til India med 1-3 som siden vant finalen og ble olympiske mestere. Bronsefinalen mot Pakistan vant de med 2-1. Fletcher spilte alle tre kampene i OL-turneringen.
== OL-medaljer ==
1952 Helsingfors - Bronse i landhockey Storbritannia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Robin Fletcher – Olympedia
(en) Robin Fletcher – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Robin Fletcher – databaseOlympics.com (arkivert) | Robin Anthony Fletcher (født 30. mai 1922 i Guildford, død 15. | 199,702 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dominique_Follacci | 2023-02-04 | Dominique Follacci | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Franske turnere', 'Kategori:Fødsler 18. mai', 'Kategori:Fødsler i 1879', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Annaba'] | Dominique Follacci (født 18. mai 1879 i Annaba, død ukjent) var en Algerie-født fransk turner.
Follacci deltok under VM i turn 1911 i Torino, der han fikk sølv i lagkonkurransen, samt i ringer og skranke.
Han deltok også i turn under Sommer-OL 1908, uten registrerte resultater.
| Dominique Follacci (født 18. mai 1879 i Annaba, død ukjent) var en Algerie-født fransk turner.
Follacci deltok under VM i turn 1911 i Torino, der han fikk sølv i lagkonkurransen, samt i ringer og skranke.
Han deltok også i turn under Sommer-OL 1908, uten registrerte resultater.
== Eksterne lenker ==
(en) Dominique Follacci – Olympics.com
(en) Dominique Follacci – Olympic.org
(en) Dominique Follacci – Olympedia
(en) Dominique Follacci – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
Sport-komplett.de – VM-deltakere | }} | 199,703 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Roger_Midgley | 2023-02-04 | Roger Midgley | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske landhockeyspillere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Dødsfall 12. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2019', 'Kategori:Fødsler 23. november', 'Kategori:Fødsler i 1924', 'Kategori:Landhockeyspillere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i landhockey'] | Roger Keith Midgley (født 23. november 1924, død 12. desember 2019) var en britisk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1952 i Helsingfors.
Midgley vant en olympisk bronsemedalje i landhockey under OL 1952 i London. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i landhockeyturneringen bak India og Nederland. I kvartfinalen vant Storbritannia over Belgia med 1-0 og siden tapte de semifinalen til India med 1-3 som siden vant finalen og ble olympiske mestere. Bronsefinalen mot Pakistan vant de med 2-1. Midgley spilte alle tre kampene i OL-turneringen.
| Roger Keith Midgley (født 23. november 1924, død 12. desember 2019) var en britisk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1952 i Helsingfors.
Midgley vant en olympisk bronsemedalje i landhockey under OL 1952 i London. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i landhockeyturneringen bak India og Nederland. I kvartfinalen vant Storbritannia over Belgia med 1-0 og siden tapte de semifinalen til India med 1-3 som siden vant finalen og ble olympiske mestere. Bronsefinalen mot Pakistan vant de med 2-1. Midgley spilte alle tre kampene i OL-turneringen.
== OL-medaljer ==
1952 Helsingfors - Bronse i landhockey Storbritannia
== Eksterne lenker ==
(en) Roger Midgley – Olympics.com
(en) Roger Midgley – Olympic.org
(en) Roger Midgley – Olympedia
(en) Roger Midgley – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Roger Midgley – databaseOlympics.com (arkivert) | Roger Keith Midgley (født 23. november 1924, død 12. | 199,704 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Richard_Norris | 2023-02-04 | Richard Norris | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske landhockeyspillere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Dødsfall 25. august', 'Kategori:Dødsfall i 1980', 'Kategori:Dødsfall i 2012', 'Kategori:Fødsler 10. desember', 'Kategori:Fødsler i 1924', 'Kategori:Fødsler i 1931', 'Kategori:Landhockeyspillere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i landhockey', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Richard Owen Alfred Norris (født 10. desember 1931, død 17. september 1980) var en britisk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1952 i Helsingfors.
Norris vant en olympisk bronsemedalje i landhockey under OL 1952 i London. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i landhockeyturneringen bak India og Nederland. I kvartfinalen vant Storbritannia over Belgia med 1-0 og siden tapte de semifinalen til India med 1-3 som siden vant finalen og ble olympiske mestere. Bronsefinalen mot Pakistan vant de med 2-1. Norris spilte alle tre kampene i OL-turneringen.
| Richard Owen Alfred Norris (født 10. desember 1931, død 17. september 1980) var en britisk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1952 i Helsingfors.
Norris vant en olympisk bronsemedalje i landhockey under OL 1952 i London. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i landhockeyturneringen bak India og Nederland. I kvartfinalen vant Storbritannia over Belgia med 1-0 og siden tapte de semifinalen til India med 1-3 som siden vant finalen og ble olympiske mestere. Bronsefinalen mot Pakistan vant de med 2-1. Norris spilte alle tre kampene i OL-turneringen.
== OL-medaljer ==
1952 Helsingfors - Bronse i landhockey Storbritannia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Richard Norris – Olympedia
(en) Richard Norris – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Richard Norris – databaseOlympics.com (arkivert) | Richard Owen Alfred Norris (født 10. desember 1931, død 17. | 199,705 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Neil_Nugent | 2023-02-04 | Neil Nugent | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske landhockeyspillere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Dødsfall 12. april', 'Kategori:Dødsfall i 2018', 'Kategori:Fødsler 6. desember', 'Kategori:Fødsler i 1926', 'Kategori:Landhockeyspillere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i landhockey', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Neil Algemon D. Nugent (født 6. desember 1926, død 12. april 2018) var en britisk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1952 i Helsingfors.
Nugent vant en olympisk bronsemedalje i landhockey under OL 1952 i London. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i landhockeyturneringen bak India og Nederland. I kvartfinalen vant Storbritannia over Belgia med 1-0 og siden tapte de semifinalen til India med 1-3 som siden vant finalen og ble olympiske mestere. Bronsefinalen mot Pakistan vant de med 2-1. Nugent spilte to kamper i OL-turneringen.
| Neil Algemon D. Nugent (født 6. desember 1926, død 12. april 2018) var en britisk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1952 i Helsingfors.
Nugent vant en olympisk bronsemedalje i landhockey under OL 1952 i London. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i landhockeyturneringen bak India og Nederland. I kvartfinalen vant Storbritannia over Belgia med 1-0 og siden tapte de semifinalen til India med 1-3 som siden vant finalen og ble olympiske mestere. Bronsefinalen mot Pakistan vant de med 2-1. Nugent spilte to kamper i OL-turneringen.
== OL-medaljer ==
1952 Helsingfors - Bronse i landhockey Storbritannia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Neil Nugent – Olympics.com
(en) Neil Nugent – Olympic.org
(en) Neil Nugent – Olympedia
(en) Neil Nugent – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Neil Nugent – databaseOlympics.com (arkivert) | Neil Algemon D. Nugent (født 6. | 199,706 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anthony_Nunn | 2023-02-04 | Anthony Nunn | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske landhockeyspillere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Fødsler 24. mai', 'Kategori:Fødsler i 1927', 'Kategori:Landhockeyspillere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i landhockey'] | Anthony Stuart Nunn (født 24. mai 1927) var en britisk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1952 i Helsingfors.
Nunn vant en olympisk bronsemedalje i landhockey under OL 1952 i London. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i landhockeyturneringen bak India og Nederland. I kvartfinalen vant Storbritannia over Belgia med 1-0 og siden tapte de semifinalen til India med 1-3 som siden vant finalen og ble olympiske mestere. Bronsefinalen mot Pakistan vant de med 2-1. Nunn spilte alle tre kampene i OL-turneringen.
| Anthony Stuart Nunn (født 24. mai 1927) var en britisk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1952 i Helsingfors.
Nunn vant en olympisk bronsemedalje i landhockey under OL 1952 i London. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i landhockeyturneringen bak India og Nederland. I kvartfinalen vant Storbritannia over Belgia med 1-0 og siden tapte de semifinalen til India med 1-3 som siden vant finalen og ble olympiske mestere. Bronsefinalen mot Pakistan vant de med 2-1. Nunn spilte alle tre kampene i OL-turneringen.
== OL-medaljer ==
1952 Helsingfors - Bronse i landhockey Storbritannia
== Eksterne lenker ==
(en) Anthony Nunn – Olympedia
(en) Anthony Nunn – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Anthony Nunn – databaseOlympics.com (arkivert) | Anthony Stuart Nunn (født 24. mai 1927) var en britisk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1952 i Helsingfors. | 199,707 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Paskin_Taylor | 2023-02-04 | John Paskin Taylor | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske landhockeyspillere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Dødsfall 9. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2015', 'Kategori:Fødsler 18. mars', 'Kategori:Fødsler i 1928', 'Kategori:Landhockeyspillere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Storbritannia', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i landhockey'] | John Paskin Taylor (født 18. mars 1928, død 9. mars 2015) var en britisk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1952 i Helsingfors.
Taylor vant en olympisk bronsemedalje i landhockey under OL 1952 i London. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i landhockeyturneringen bak India og Nederland. I kvartfinalen vant Storbritannia over Belgia med 1-0 og siden tapte de semifinalen til India med 1-3 som siden vant finalen og ble olympiske mestere. Bronsefinalen mot Pakistan vant de med 2-1. Taylor spilte en kamp i OL-turneringen.
| John Paskin Taylor (født 18. mars 1928, død 9. mars 2015) var en britisk landhockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1952 i Helsingfors.
Taylor vant en olympisk bronsemedalje i landhockey under OL 1952 i London. Han var med på det britiske laget som kom på tredjeplass i landhockeyturneringen bak India og Nederland. I kvartfinalen vant Storbritannia over Belgia med 1-0 og siden tapte de semifinalen til India med 1-3 som siden vant finalen og ble olympiske mestere. Bronsefinalen mot Pakistan vant de med 2-1. Taylor spilte en kamp i OL-turneringen.
== OL-medaljer ==
1952 Helsingfors - Bronse i landhockey Storbritannia
== Eksterne lenker ==
(en) John Paskin Taylor – Olympedia
(en) John Paskin Taylor – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) John Paskin Taylor – databaseOlympics.com (arkivert) | John Paskin Taylor (født 18. mars 1928, død 9. | 199,708 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pressens_Faglige_Utvalg | 2023-02-04 | Pressens Faglige Utvalg | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske journalistorganisasjoner', 'Kategori:Norske medieorganisasjoner', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1936'] | Pressens Faglige Utvalg (PFU) er et klageorgan opprettet av Norsk Presseforbund med formål å overvåke og fremme den etiske og faglige standard i norsk presse (trykt presse, nettpublikasjoner, radio og fjernsyn). Utvalget vurderer klager over norsk presses adferd (presseetiske spørsmål), jamfør blant annet Vær Varsom-plakaten, og avgir sine uttalelser som offentliggjøres.
Utvalget kan også vurdere klager over institusjoners, organisasjoners og personers behandling av presse og pressefolk under deres utøvelse av sin informasjonsoppgave.
Kompetanseområdet for utvalg omfatter i prinsipp alle medier – kringkasting såvel som dagspresse, ukepresse, nettpublikasjoner og periodiske publikasjoner.
Utvalget består av sju medlemmer. To er representanter for Norsk Journalistlag, to for Norsk Redaktørforening og tre medlemmer blir oppnevnt som representanter for fra allmennheten. I tillegg har utvalget 10 varamedlemmer.
| Pressens Faglige Utvalg (PFU) er et klageorgan opprettet av Norsk Presseforbund med formål å overvåke og fremme den etiske og faglige standard i norsk presse (trykt presse, nettpublikasjoner, radio og fjernsyn). Utvalget vurderer klager over norsk presses adferd (presseetiske spørsmål), jamfør blant annet Vær Varsom-plakaten, og avgir sine uttalelser som offentliggjøres.
Utvalget kan også vurdere klager over institusjoners, organisasjoners og personers behandling av presse og pressefolk under deres utøvelse av sin informasjonsoppgave.
Kompetanseområdet for utvalg omfatter i prinsipp alle medier – kringkasting såvel som dagspresse, ukepresse, nettpublikasjoner og periodiske publikasjoner.
Utvalget består av sju medlemmer. To er representanter for Norsk Journalistlag, to for Norsk Redaktørforening og tre medlemmer blir oppnevnt som representanter for fra allmennheten. I tillegg har utvalget 10 varamedlemmer.
== Nåværende medlemmer av PFU ==
Fra 1. juli 2014 til sommeren 2016 vil PFU ha Alf Bjarne Johnsen fra VG som leder og Alexandra Beverfjord fra NRK som nestleder.Den fulle sammensetningen av utvalget denne perioden er:For journalistene
Alf Bjarne Johnsen, VG, (leder)
Øyvind Brigg, TV 2For redaktørene
Alexandra Beverfjord, NRK, (nestleder)
Tone Jensen, FremoverFor allmennheten
Henrik Syse, Institutt for fredsforskning
Eva Sannum, Geelmuyden Kiese
Amal Aden, forfatter og foredragsholderVaramedlemmer, journalistene
Liv Ekeberg, Agderposten
Ellen Ophaug, Fredriksstad Blad
Martin Riber Sparre, Dagens NæringslivVaramedlemmer, redaktørene
Alexander Øystå, Vi Menn
Jo Randen, Dagbladet
Kirsti Husby, AdresseavisenVaramedlemmer, allmennheten
Camilla Serck-Hanssen, Universitetet i Oslo
Reidun Førde, Senter for medisinsk etikk
Erik Schjenken, seniorrådgiver i Sykehuspartner
Øystein Stray Spetalen, investor
== Tidligere medlemmer av PFU ==
Faste medlemmer 2012 - 2014
For pressen:
Hilde Haugsgjerd, NR (leder), Aftenposten
Line Noer Borrevik, NJ (nestleder), Gatemagasinet Asfalt
Håkon Borud, NR, Drammens Tidende
Øyvind Brigg, NJ, TV 2For allmennheten:
Henrik Syse
Hadi Strømmen Lile
Eva Sannum
== Se også ==
Vær Varsom-plakaten
Tekstreklameplakaten
Redaktørplakaten
Presseetikk
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Pressens faglige utvalg – vedtekter
Pressens faglige utvalg – søkbar oversikt over uttalelser | Faglig utvalg (FU) var LOs sentrale illegale utvalg under andre verdenskrig. Utvalget koordinerte motstandsarbeidet i fagbevegelsen og opprettet illegale utvalg i distriktene og fagforbundene. | 199,709 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kansellistil | 2023-02-04 | Kansellistil | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Litteratur'] | Kansellistil er en språklig stil som kjennetegnes av en innviklet, vanskelig forståelig skrivemåte. Kansellistil er preget av en tung med bruk av omstendelige og snirklete setninger, samt mange og lange setningsledd.
Tidligere ble ordet brukt mer nøytralt om offentlig språkbruk, slik man finner i brev fra offentlig forvaltning eller forretningsbrev. Den omtales i Norge også som departementsstil.Navnet på språkstilen kommer fra kanselliet, som var kontoret som skrev og sendte ut statlige skriv og befalinger.
| Kansellistil er en språklig stil som kjennetegnes av en innviklet, vanskelig forståelig skrivemåte. Kansellistil er preget av en tung med bruk av omstendelige og snirklete setninger, samt mange og lange setningsledd.
Tidligere ble ordet brukt mer nøytralt om offentlig språkbruk, slik man finner i brev fra offentlig forvaltning eller forretningsbrev. Den omtales i Norge også som departementsstil.Navnet på språkstilen kommer fra kanselliet, som var kontoret som skrev og sendte ut statlige skriv og befalinger.
== Kjennetegn ved kansellistil ==
Språkradet beskriver kansellistil som
Lange og kompliserte setninger med mange innskudd
Upersonlige uttrykksmåter (man og en, bruk av passiv, i stedet for aktiv)
Substantivtunge setninger
Partisippformer (for eksempel foreliggende, beliggende, hjemmehørende, gjeldende)
Innskutte komplekse ledd
Enkel bestemmelse (denne bok, dette dokument)
Stive og foreldede ord og uttrykk
== Se også ==
Kanselli
Substantivsyke
== Litteratur ==
Finn-Erik Vinje (1986). Norsk i embets medfør. [Oslo]: NKS-forlaget. ISBN 8250806824.
== Referanser == | Kansellistil er en språklig stil som kjennetegnes av en innviklet, vanskelig forståelig skrivemåte. Kansellistil er preget av en tung med bruk av omstendelige og snirklete setninger, samt mange og lange setningsledd. | 199,710 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ebbe_Sivertsen | 2023-02-04 | Ebbe Sivertsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi', 'Kategori:Fødsler 7. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske trombonister'] | Ebbe Sivertsen (født 7. oktober 1966) er en norsk trombonist, som til daglig spiller i Stavanger Symfoniorkester.
Han har ved siden av orkesteret vært med på mange revy og teaterproduksjoner. Han spiller like gjerne salsa og jazz som pop, samtidsmusikk eller klassisk kammermusikk. Sivertsen underviser også ved musikklinjen i Stavanger. Han dirigerer regelmessig flere av distriktets korps og storband.
Siden tidlig på 1990-tallet har Sivertsen brukt stadig mere av sin tid på å komponere og arrangere musikk. Han har bidratt på flere musikkalbum, blant annet på Morten Abels Snowboy (1997) og Being Everything, Knowing Nothing (2003).
| Ebbe Sivertsen (født 7. oktober 1966) er en norsk trombonist, som til daglig spiller i Stavanger Symfoniorkester.
Han har ved siden av orkesteret vært med på mange revy og teaterproduksjoner. Han spiller like gjerne salsa og jazz som pop, samtidsmusikk eller klassisk kammermusikk. Sivertsen underviser også ved musikklinjen i Stavanger. Han dirigerer regelmessig flere av distriktets korps og storband.
Siden tidlig på 1990-tallet har Sivertsen brukt stadig mere av sin tid på å komponere og arrangere musikk. Han har bidratt på flere musikkalbum, blant annet på Morten Abels Snowboy (1997) og Being Everything, Knowing Nothing (2003).
== Diskografi ==
=== Stavanger Symfoniorkester ===
Olav Berg: Various Works (1991)
Stavanger Symphony Orchestra (1991), med Frans Brüggen
• Claude Debussy • Maurice Ravel (1993)
Egil Hovland • Trygve Madsen • Eberhard Böttcher: Norwegian Concertos (1993), med Aleksandr Dmitriyev, Jiří Starek, Andrew Cunningham, Michael Lind, Ragnhild Gjerde & Trondheim Jazzorkester
Egil Hovland: Egil Hovland: Konserter • Kammerverk • Korverk (1994)
Egil Hovland: Egil Hovland: Concertos (1994)
Johan Svendsen: Symhony No. 2 • Norwegian Artists Carnival • Norwegian Rhapsody No. 2 • Carnival in Paris • Romance (1994), med Grant Llewellyn & Marianne Thorsen
Harald Sæverud: Peer Gynt Suites, etc. (1996), med Aleksandr Dmitriyev
Antonio Bibalo: Portrait (1997), med Cikada, Bjørg Værnes, Anders Brunsvik, Anne Gjevang, Peter Herresthal & Aleksandr Dmitriyev
Harald Sæverud: Bassoon Concerto • Lucretia Suite • Salme (Symphony in One Movement) (1997), med Aleksandr Dmitriyev & Robert Rønnes
Harald Sæverud: Symphony No. 3 • Violin Concerto (1998), med Ole Kristian Ruud & Trond Sæverud
Alf Hurum: String Quartet, A minor • Bendik & Aarolija • Symphony, D minor (1998), med Vertavokvartetten & Aleksandr Dmitriyev
Harald Sæverud: Fanfare & Hymn • Piano Concerto • Symphony No. 9 (1998), med Aleksandr Dmitriyev & Noriko Ogawa
Geirr Tveitt: 100 Folk-Tunes from Hardanger • Suites 1 & 2 (1998), med Ole Kristian Ruud
Ønskekonserten '98 (1998)
Harald Sæverud: Cello Concerto • Symphony No. 8, "Minnesota" (2000), med Truls Mørk & Ole Kristian Ruud
Geirr Tveitt: Prilalr • Sun God Symphony (2001), med Ole Kristian Ruud
Geirr Tveitt: Concertos for Hardanger Fiddle • Nykken: Symphonic Painting (2002), med Ole Kristian Ruud
Norwegian Rhapsody – Orchestral Favourites (2002), med Eivind Aadland
Geirr Tveitt: Wedding Suite • Troll Tunes (2003), med Ole Kristian Ruud
Harald Sæverud: Symphony No. 5 • Oboe Concerto • Entrata Regale • Sonata Giubilata (2003), med Ole Kristian Ruud & Gordon Hunt
Geirr Tveitt: Baldur's Dreams • Telemarkin (2003), med Ole Kristian Ruud
Geirr Tveitt: Piano Concerto Nos. 1 & 4 (Northern Lights) • The Turtle (2004), med Sveinung Bjelland, Håkon Austbø, Ingebjørg Kosmo & Ole Kristian Ruud
Geirr Tveitt: Piano Concerto No. 5 • Variations on a Folk-song from Hardanger (2004), med Nils Mortensen, Sveinung Bjelland & Ole Kristian Ruud
Harald Sæverud: Symphonies Nos. 2 & 4 • Romanza • Barcarola • 50 Variazioni (2005), med Ole Kristian Ruud & Katrine Buvarp
Harald Sæverud: Overtura Appassionata • Rondo Amaroso • Divertimento No. 1: Siljuslåtten (2005), med Ole Kristian Ruud
Eivind Groven: Towards the Mountains (2006), med Eivind Aadland
Enchanted Garden – Orchestral Works by Uljas Pulkkis (2007), med Uljas Pulkkis, Susanna Mälkki, Sharon Bezaly & Jaakko Kuusisto
Fartein Valen: Orchestral Music Vol. I (2008), med Elise Båtnes & Christian Eggen
Fartein Valen: Orchestral Music Vol. II (2008), med Christian Eggen
Fartein Valen: Orchestral Music Vol. III (2008), med Christian Eggen & Einar Henning Smebye
Händel • Jephtha (2008), med Fabio Biondi, Collegium Vocale Gent, James Gilchrist, Mona Julsrud, Elisabeth Jansson, Håvard Stensvold, Marianne Beate Kielland & Elisabeth Rapp
Arvid Kleven: Lotusland • Symphonic Works by Arvid Kleven (2010), med Susanna Mälkki
Frank Martin: Six Monologues from Jedermann • Suite from the Opera Der Sturm (2010), med Thomas Oliemans & Steven Sloane
Per Nørgård • Stephen Ferre: Violin Concertos Nos. 1 & 2 • Spaces of Time (2011), med Peter Herresthal & Rolf Gupta
Arias for Marietta Marcolini: Rossini's First Muse (2012), med Ann Hallenberg & Fabio Biondi
Peter og ulven (2012)
75 år med musikk til folket 1938–2013 (2013)
Athana Symphonic Experience (2013), med Athana & Stewart Copeland
Beethoven • Alban Berg: Violin Concertos (2013), med Antje Weithaas & Steven Sloane
Alessandro Scarlatti: Carlo Re'd Alemagna (2014), med Fabio Biondi
Antonio Caldara: Morte e sepoltura di Christo (2015), med Maria Grazia Schiavo, Silvia Frigato, Martina Belli, Anicio Zorzi Giustiniani, Udo Guagliardo & Fabio Biondi
Henrik Hellstenius: In Memoriam (2015), med Peter Herresthal & Rolf Gupta
Henrik Hellstenius • Ørjan Matre: Violin Concertos • Like Objects in a Dark Room • PreSage (2016), med Peter Herresthal & Rolf Gupta
Johannes Brahms: Brahms Symphony No. 2 (2017), med Thomas Zehetmair
=== The Blue Beat ===
Live (1993)Deltar påBony Maronie: Bony Maronie (1989)
Ragnar Bjerkreim: The Forests of the World – Our Future – Secrets of the Seas (1994)
BIT20 Ensemble: Absolute Pling-Plong – Eight Ways of Making Music (1995)
Håkon Berge: Gagarin – en romfartsopera av Håkon Berge (1996)
Sigvart Dagsland: Laiv (1996)
Ragnar Bjerkreim: Jakten på nyresteinen – Originalmusikk av Ragnar Bjerkreim (1996)
Morten Abel: Snowboy (1997)
Rogaland Teater: Barneteatret 1957–1997 (1997)
International Masters Publishers: In Classical Mood: Echoes of the Past (1998)
Peter Herresthal: Please Accept My Ears! (1998)
Klassiske Mesterverker: Nordlys – Klassiske mesterverker (1998)
Aschehoug: Norges musikkhistorie: Romantikk og gullalder – 1870–1910 (1999)
Viking: Seierslaget: Viking i hundre (1999)
Team Studio: Gode hjerter 2 (1999)
Jens Harald Bratlie: Norges musikkhistorie – Bind 4 (2000)
Peter Herresthal: Arne Nordheim: Complete Violin Music (2001)
Vlada Kanic: En passant med aksent (2001)
Ragnar Bjerkreim: The Immortal Ibsen (2001)
Anne Grete Preus: Alfabet (2001)
Ragnar Bjerkreim: Musikalske fasetter (2001)
Sigvart Dagsland: Sigvarts favoritter (2001)
Lindøyfestivalen: Lindøyfestivalen 2001 (2001)
Ragnar Bjerkreim: Sound of Ocean – Famous Themes From Sebra Film Music Composed by Ragnar Bjerkreim (2002)
Kirkelig Kulturverksted: Salmer for Gud og hvermann (2003)
Morten Abel: Being Everything, Knowing Nothing (2003)
Ragnar Bjerkreim: Visjonar – Visions: 4 verk – 4 Works (2003)
Morten Abel: Morten Abel (2004)
Koridé: Kumbaya (2004)
Divisi: Without Borders (2004)
Randi Tytingvåg: Heavenly Attack (2004)
West Audio: Ingen banke oss på stadion (2008)
Gunnar Roalkvam & Håkon Berge: Byterminalen (2008)
CMM Music: Ei med alt! – Rogalandsartister synger sine favorittsanger (2008)
Stavanger Gospel Choir: Free at Last (2008)
Heine Totland: Our Last Summer (2009)
Heine Totland: The Sunny Side (2009)
Thomas Dybdahl: Musikk fra filmen Rottenetter (2009)
Oslo Jazzfestival: Music (2009)
Sandnes Klarinettkor Reeds in the Wind (2009)
Truls Mørk: Britten, Atterberg and Sæverud: Cello Concertos (2010)
Thomas Dybdahl: Waiting for That One Clear Moment (2010)
Varmestuens venner: Skuta uden kjøl (2010)
Gaute Vikdal: Lurendreierier (2010)
Kaizers Orchestra: Violeta Violeta Volume I (2011)
Kaizers Orchestra: Violeta Violeta Volume II (2011)
X5 Music Group: The Greatest Classical Composers of Denmark (2012)
Anne Grete Preus: En røff guide til Anne Grete Preus (2012)
Eivind Klemetsen: Just in Time (2011)
Magnus Beite: Flukt/Escape – Original Motion Picture Sountrack (2012)
Kaizers Orchestra: Aldri vodka, Violeta (2012)
Kaizers Orchestra: Violeta Violeta Volume III (2012)
Mods: Live Viking Stadion 9. juni 2012 (2012)
Snakkas nærmere jul records: Barnas store julerevy – Nissemusikken (2012)
Filmmusikk: Mormor og de åtte ungene (2013)
Anne Grete Preus: Anne Grete Preus komplett 1988–2013 (2013)
X5 Music Group: The Greatest Classical Composers of Norway (2014)
Elin Furubotn: Å nærme seg det nære (2014)
Kitchen Orchestra: Salmer fra kjøkkenet (2014)
X5 Music Group: Winter Classics (2014)
Magnus Beite: The Wave – Original Motion Picture Soundtrack (2015)
Kreftomsorg Rogaland: Kreftomsorg Rogaland 8 (2015)
Datarock: The Musical (2015)
Kaada/Patton: Bacteria Cult (2016)
Eivind Klemetsen: Just in Time (2017)
Sverre Kvam: En samling (2018) | Ebbe Sivertsen (født 7. oktober 1966) er en norsk trombonist, som til daglig spiller i Stavanger Symfoniorkester. | 199,711 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tag_team | 2023-02-04 | Tag team | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2017-10', 'Kategori:Tag teams'] | Tag team er et lag som består av to eller flere fribrytere; vanligvis for å bryte mot et annet taglag. I all hovedsak består taglag av to medlemmer, men kan i enkelte tilfeller bestå av flere. Taglag med flere enn to medlemmer kalles ofte en stable (stall); en gruppe fribrytere som av ymse grunner har kommet sammen i en allianse.
Kun én deltaker i hvert lag kan til enhver tid befinne seg i ringen under kamp, mens lagkameraten(e) skal oppholde seg i et bestemt hjørne av matten, utenfor selve ringen. Deltakerne bytter på å bryte i ringen ved å tagge inn en lagkamerat, dette ved å berøre hverandre (vanligvis i form av et klapp på skulderen eller hånd-til-hånd). Kampens dommer må i utgangspunktet se en tag for at den skal være gyldig, men gitt fribrytningens natur er det sjelden kampreglene fungerer som noe mer enn retningslinjer, og dommernes reaksjon på regelbrudd er vanligvis kun en advarsel (uansett antall overtredelser). I en taglag-kamp er det som regel minst et lag som bevisst opptrer usportslig og bryter reglene ved enhver anledning hvis det kan gi dem overtaket i kampen. Vanlige overtredelser er å entre ringen ulovlig og angripe en motstander som er i ferd med å vinne kampen, eller ved at det ene medlemmet på laget oppholder dommeren, mens det andre medlemmet benytter seg av våpen eller ulovlige grep mot sin motstander.
I World Wrestling Entertainment kjempes det om mesterskapsbeltene WWE Tag Team Championship (i RAW- og ECW-divisjonene, innført 2002) og World Tag Team Championship (i SmackDown!-divisjonen, innført 1971). I Wrsetlemania 25 ble disse to titlene slått sammen til én som nå holdes av The Hart Dynasty(David Hart Smith og Tyson Kidd)
Andre kjente lag og gripper de siste 20 årene inkluderer the British Bulldogs, the Four Horsemen, Demolition, Road Warriors (the Legion of Doom), Money, Inc., the Nation of Domination, D-Generation X (DX), Edge og Christian, The Hardy Boyz, Evolution og The Legacy. | Tag team er et lag som består av to eller flere fribrytere; vanligvis for å bryte mot et annet taglag. I all hovedsak består taglag av to medlemmer, men kan i enkelte tilfeller bestå av flere. Taglag med flere enn to medlemmer kalles ofte en stable (stall); en gruppe fribrytere som av ymse grunner har kommet sammen i en allianse.
Kun én deltaker i hvert lag kan til enhver tid befinne seg i ringen under kamp, mens lagkameraten(e) skal oppholde seg i et bestemt hjørne av matten, utenfor selve ringen. Deltakerne bytter på å bryte i ringen ved å tagge inn en lagkamerat, dette ved å berøre hverandre (vanligvis i form av et klapp på skulderen eller hånd-til-hånd). Kampens dommer må i utgangspunktet se en tag for at den skal være gyldig, men gitt fribrytningens natur er det sjelden kampreglene fungerer som noe mer enn retningslinjer, og dommernes reaksjon på regelbrudd er vanligvis kun en advarsel (uansett antall overtredelser). I en taglag-kamp er det som regel minst et lag som bevisst opptrer usportslig og bryter reglene ved enhver anledning hvis det kan gi dem overtaket i kampen. Vanlige overtredelser er å entre ringen ulovlig og angripe en motstander som er i ferd med å vinne kampen, eller ved at det ene medlemmet på laget oppholder dommeren, mens det andre medlemmet benytter seg av våpen eller ulovlige grep mot sin motstander.
I World Wrestling Entertainment kjempes det om mesterskapsbeltene WWE Tag Team Championship (i RAW- og ECW-divisjonene, innført 2002) og World Tag Team Championship (i SmackDown!-divisjonen, innført 1971). I Wrsetlemania 25 ble disse to titlene slått sammen til én som nå holdes av The Hart Dynasty(David Hart Smith og Tyson Kidd)
Andre kjente lag og gripper de siste 20 årene inkluderer the British Bulldogs, the Four Horsemen, Demolition, Road Warriors (the Legion of Doom), Money, Inc., the Nation of Domination, D-Generation X (DX), Edge og Christian, The Hardy Boyz, Evolution og The Legacy. | Tag team er et lag som består av to eller flere fribrytere; vanligvis for å bryte mot et annet taglag. I all hovedsak består taglag av to medlemmer, men kan i enkelte tilfeller bestå av flere. | 199,712 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rommen_Sportsklubb | 2023-02-04 | Rommen Sportsklubb | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1970', 'Kategori:Fotballag i Oslo', 'Kategori:Håndballag i Norge', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1970', 'Kategori:Idrettslag i Oslo', 'Kategori:Sport i bydel Stovner'] | Rommen Sportsklubb (stiftet 20. august 1970) er et norsk idrettslag fra Rommen i Bydel Stovner i Groruddalen i Oslo. Klubben ble til 24. november 1997, etter en sammenslåing av Stovnerkameratene Ballklubb og Smedstua Idrettslag.26. november 2007, ble det klart at Rommen fikk innvilget ny kunstgressbane.
| Rommen Sportsklubb (stiftet 20. august 1970) er et norsk idrettslag fra Rommen i Bydel Stovner i Groruddalen i Oslo. Klubben ble til 24. november 1997, etter en sammenslåing av Stovnerkameratene Ballklubb og Smedstua Idrettslag.26. november 2007, ble det klart at Rommen fikk innvilget ny kunstgressbane.
== Fotball ==
Fotballaget rykket i 2010 ned fra 3. divisjon til 4. divisjon. Klubben var tidligere en del av samarbeidsklubben Groruddalen Ballklubb, men laget ble lagt ned i 2008.Sesongen 2016 gav Petter Skogsletten seg som trener og Kjell Sverre Hansen Wold tok over som hovedtrener, sammen med Petter Halvorsen som assistent. Klubben fusjonerte med Vestli IL og slo seg sammen til Stovner Sportsklubb, i 2020. Begge trenerne ble med videre etter sammenslåingen med Stovner Sportsklubb.
== Håndball ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Rommen er et boligstrøk og industrifelt i Stovner bydel i Groruddalen i Oslo. Navnet har sitt opphav fra Rommen gård i middelalderen. | 199,713 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arkoudi | 2023-02-04 | Arkoudi | ['Kategori:20°Ø', 'Kategori:38°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:De joniske øyer', 'Kategori:Kefallonia', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Hellas'] | Arkoudi (gresk: Αρκούδι) er en øy i Hellas og øygruppen Ekhinadene. Den blir styrt av kommunen Ithaka og ligger nord for denne øya og sør for Lefkada. Fram til omorganiseringa sent på 1900-tallet var den en del av Lefkada.
De nærmeste øyene er Lefkada i nord, Meganissi i nordøst, Ithaka i sørøst og Kefallinia i sør.
| Arkoudi (gresk: Αρκούδι) er en øy i Hellas og øygruppen Ekhinadene. Den blir styrt av kommunen Ithaka og ligger nord for denne øya og sør for Lefkada. Fram til omorganiseringa sent på 1900-tallet var den en del av Lefkada.
De nærmeste øyene er Lefkada i nord, Meganissi i nordøst, Ithaka i sørøst og Kefallinia i sør.
== Eksterne lenker ==
(en) Arkoudi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Arkoudi på GTP sine reisesider | Arkoudi (gresk: Αρκούδι) er en øy i Hellas og øygruppen Ekhinadene. Den blir styrt av kommunen Ithaka og ligger nord for denne øya og sør for Lefkada. | 199,714 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Justisr%C3%A5d | 2023-02-04 | Justisråd | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Embetstitler'] | Justisråd var en dansk og norsk tittel, som fra 1661 ble tildelt medlemmer av Høyesterett. Den var plassert i tredje eller fjerde rangklasse. Etterhvert ble det slakket på tilknytningen til høyesterett og tittelen ble tildelt som en hedersbevisning, eller tittelen kunne bli kjøpt mot å sette inn et pengebeløp i kongens kasse. I Sverige og Finland er justisråd (svensk: justitieråd) tittelen for dommerne i Høyesterett, og i Sverige fra 2011 også for dommere i Högsta förvaltningsdomstolen. Tittelen ble innført i Sverige i 1809.
| Justisråd var en dansk og norsk tittel, som fra 1661 ble tildelt medlemmer av Høyesterett. Den var plassert i tredje eller fjerde rangklasse. Etterhvert ble det slakket på tilknytningen til høyesterett og tittelen ble tildelt som en hedersbevisning, eller tittelen kunne bli kjøpt mot å sette inn et pengebeløp i kongens kasse. I Sverige og Finland er justisråd (svensk: justitieråd) tittelen for dommerne i Høyesterett, og i Sverige fra 2011 også for dommere i Högsta förvaltningsdomstolen. Tittelen ble innført i Sverige i 1809.
== Se også ==
Kanselliråd
Etatsråd
Geheimeråd
== Litteratur ==
Nils G. Bartholdy: «Adelsbegrebet under den ældre enevælde - sammenhengen med privilegier og rang i tiden 1660-1730», (dansk) Historisk Tidsskrift, 12. række bind V hæfte 3, København 1971 | Justisråd var en dansk og norsk tittel, som fra 1661 ble tildelt medlemmer av Høyesterett. Den var plassert i tredje eller fjerde rangklasse. | 199,715 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tweeter_and_the_Monkey_Man | 2023-02-04 | Tweeter and the Monkey Man | ['Kategori:Sanger fra 1988', 'Kategori:Traveling Wilburys-sanger'] | «Tweeter and the Monkey Man» er en sang av rock-supergruppen The Traveling Wilburys. Sangen dukket først opp på albumet Traveling Wilburys Vol. 1 fra 1988. Alle bandmedlemmene krediteres for å ha skrevet sangen, og den er utgitt av Bob Dylans Special Rider Music. Dylan synger også hovedstemmen på versene, mens resten av bandet er med på refrengene.
Teksten handler om tittelfigurene, en transperson doplanger kalt «Tweeter» («Pip»), hennes kumpan, kjent bare som «The Monkey Man» («Apemannen»), og deres nemesis, «the Undercover Cop» («Sivilsnuten»). Med sine 5 minutter og 27 sekunder, er «Tweeter and the Monkey Man» Traveling Wilburys’ lengste opptak.
«Tweeter and the Monkey Man» regnes noen ganger som en leken tributt til Bruce Springsteens sanger. Tekstene inneholder titlene til mange Springsteen-spor, og mange av Springsteens temaer og landskaper. For eksempel er handlingen i sangen lagt til New Jersey, staten Springsteen kommer fra, og steder som Rahway Prison og Jersey City er nevnt ved navn. Referanser til Springsteens sangtitler er bl.a. «Stolen Car», «Mansion On The Hill», «Thunder Road», «State Trooper», «Factory», «The River», og sangen som Springsteen gjorde populær, men som var skrevet av Tom Waits, «Jersey Girl». I tillegg er «Lion's Den» og «Paradise» nevnt i sangen og tydelig fremhevet, begge deler er titler på Springsteen-sanger som har kommet ut etter Traveling Wilburys' album.
På Traveling Wilburys-DVD-en (sluppet i 2007 som en del av en boks) ble sangens tilblivelse beskrevet. George forteller at Dylan og Petty diskuterte «Americana-drit som vi ikke forsto». Samtalen ble tatt opp og senere oversatt av gruppen til et grunnlag for sangen. Refrenget var opprinnelig en del av et vers, men ble senere valgt ut til å være refreng.
The Headstones synger en coverversjon av «Tweeter and The Monkey Man» på sitt album Picture of Health.
| «Tweeter and the Monkey Man» er en sang av rock-supergruppen The Traveling Wilburys. Sangen dukket først opp på albumet Traveling Wilburys Vol. 1 fra 1988. Alle bandmedlemmene krediteres for å ha skrevet sangen, og den er utgitt av Bob Dylans Special Rider Music. Dylan synger også hovedstemmen på versene, mens resten av bandet er med på refrengene.
Teksten handler om tittelfigurene, en transperson doplanger kalt «Tweeter» («Pip»), hennes kumpan, kjent bare som «The Monkey Man» («Apemannen»), og deres nemesis, «the Undercover Cop» («Sivilsnuten»). Med sine 5 minutter og 27 sekunder, er «Tweeter and the Monkey Man» Traveling Wilburys’ lengste opptak.
«Tweeter and the Monkey Man» regnes noen ganger som en leken tributt til Bruce Springsteens sanger. Tekstene inneholder titlene til mange Springsteen-spor, og mange av Springsteens temaer og landskaper. For eksempel er handlingen i sangen lagt til New Jersey, staten Springsteen kommer fra, og steder som Rahway Prison og Jersey City er nevnt ved navn. Referanser til Springsteens sangtitler er bl.a. «Stolen Car», «Mansion On The Hill», «Thunder Road», «State Trooper», «Factory», «The River», og sangen som Springsteen gjorde populær, men som var skrevet av Tom Waits, «Jersey Girl». I tillegg er «Lion's Den» og «Paradise» nevnt i sangen og tydelig fremhevet, begge deler er titler på Springsteen-sanger som har kommet ut etter Traveling Wilburys' album.
På Traveling Wilburys-DVD-en (sluppet i 2007 som en del av en boks) ble sangens tilblivelse beskrevet. George forteller at Dylan og Petty diskuterte «Americana-drit som vi ikke forsto». Samtalen ble tatt opp og senere oversatt av gruppen til et grunnlag for sangen. Refrenget var opprinnelig en del av et vers, men ble senere valgt ut til å være refreng.
The Headstones synger en coverversjon av «Tweeter and The Monkey Man» på sitt album Picture of Health.
== Eksterne lenker ==
Comment by Morten Felgenhauer on George Starostin's Music Reviews site – Discussing the song and Springsteen connections.
"Tweeter and the Monkey Man" page at SpringsteenLyrics.com – Lyrics and info + details about the Bruce Springsteen/Bob Dylan story behind the song
"Tweeter and the Monkey Man" page at The Dylan Lyric Commentaries
Explanation and analysis of the song at everything2.com. | «Tweeter and the Monkey Man» er en sang av rock-supergruppen The Traveling Wilburys. Sangen dukket først opp på albumet Traveling Wilburys Vol. | 199,716 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_kvinnelandslag_i_fotball | 2023-02-04 | Norges kvinnelandslag i fotball | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landslag som har vunnet VM i fotball', 'Kategori:Norges kvinnelandslag i fotball', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris', 'Kategori:Vinnere av Kniksenprisen'] | Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
| Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
== Historie ==
I europeisk målestokk var kvinnelandslaget relativt tidlig etablert, men de var sent ute i skandinavisk sammenheng, godt etter Sverige og Danmark.
Det ble spilt en uoffisiell kamp der et norsk kvinnelandslag møtte Sveriges kvinnelandslag i fotball den 7. august 1975 på Nya Ullevi i Gøteborg, De tapte 0–4 med Torodd Nordeng som trener og spillere som Sif Kalvø og Grete Pedersen.De første offisielle kampene Norge spilte var to miniturneringer mot Sverige, Danmark og Finland, før Norge møtte, og slo, Nord-Irland.
=== Begynnelsen (1978–1983) ===
Som i mange andre land, hadde også Norges Fotballforbund en svært skeptisk tone til kvinnefotball. Det var først på 1970-tallet, etter etableringen av Norway Cup og Dagbladets aktive kamp for å få NFF til å skifte standpunkt, at Norge etter hvert fikk et landslag og Norgesmesterskap. Landslaget ble dannet med Per Pettersen som trener. Norges første landskamp ble spilt den 7. juli 1978 mot Sverige, og kampen endte med tap 1-2. Kari Nielsen fra Asker ble tidenes første målgjører på kvinnelandslaget. Det ble også tap mot Finland og Danmark under dette nordiske mesterskapet i Danmark.Året etter tapte Norge nok en gang for de tre landene. Imidlertid vant Norge sin første kamp med 4–1 mot Nord-Irland under en uoffisiell EM-turnering i Italia. I løpet av de neste årene ble Norge gradvis bedre, og lyktes å slå Frankrike, Sveits og England. Norge spilte også uavgjort mot Danmark og Sverige under det nordiske mesterskapet i 1982, og gjorde sin beste innsats i nordisk mesterskap med å gå gjennom ubeseiret. Imidlertid forelå det ingen offisielle Europa- eller verdensmesterskap, og dermed heller ingen mesterskapskvalifiseringer.
=== Erling Hokstad (1983–1989) ===
I 1983 tok Erling Hokstad over landslaget, og var med på å lede Norge til sin første kvalifisering til et mesterskap. Enda EM i 1984 strengt talt ikke var offisielt ettersom mindre enn halvparten av UEFA-medlemslandene stilte, var det det første mesterskapet som krevde kvalifisering. Norge havnet i en helnordisk kvalifiseringspulje med Sverige, Finland og Island. Norge slo Finland begge gangene, og vant og spilte uavgjort mot Island. Imidlertid ble det to tap mot Sverige, og dermed var Norge ute, da bare vinneren kom videre. Resultatene viste at Norge var i ferd med å markere seg blant de bedre lagene. Sverige vant for øvrig EM.
==== Første norske europamestre i lagidrett ====
Norge hadde et Sverigekompleks som viste seg året etter, da europamesterne slo Norge hele 5–0, det største tapet i Norges historie (tangert senere). Fra og med den 7. mai 1986 ble Dag Steinar Vestlund medtrener. Hvor vidt Vestlunds innvirken var avgjørende vites ikke, men Norge kvalifiserte seg til EM i 1987. Norge møtte Danmark, et lag de aldri hadde slått, Finland og Vest-Tyskland, som på det daværende tidspunktet hadde liten erfaring. Norge lyktes i å slå Danmark for første gang, til og med på bortebane. Imidlertid hadde Norge for mange uavgjort, og før siste runde ledet Norge med ett poeng mot Danmark. Norge vant den siste kampen 2–0 hjemme mot Finland mens Danmark tapte borte mot Vest-Tyskland. Etter kvalifiseringen fikk Norge oppdraget å arrangere semifinalene og finalen.
Semifinalen ble spilt mot Italia, nok et lag Norge aldri hadde slått. Heidi Støre og Trude Stendal scoret de to eneste målene i kampen, og Norge vant 2–0 etter at målvakt Janne Andreassen holdt buret rent. Norge spilte sin første offisielle finale i et mesterskap, der de møtte sin gamle nemesis, Sverige. Før finalen hadde Norge møtt Sverige ti ganger, med sju norske tap og tre uavgjorte kamper. Veteranen Gunn Nyborg, som hadde vært med helt siden starten i 1978, hadde vært med i alle ti kampene, og fikk endelig oppleve å slå svenskene. I finalen scoret Stendal to ganger, mens Sverige scoret bare en gang (ved Lena Videkull) og Norge vant 2–1. Norges første seier over Sverige i fotball for kvinner var også første gang Norge noensinne hadde vunnet noe i fotball. Året etterpå vant Norge et uoffisielt, men FIFA-arrangert, invitasjons-VM i Kina etter å ha møtt Sverige i finalen og vunnet 1–0.
EM ble arrangert annethvert år de første årene, og allerede i 1989 var det EM igjen. Norge tapte flere kamper enn de vant i kvalifiseringen, men vant den siste kampen med 3–1 over England i Blackburn, og gikk dermed videre på målforskjell tross bare fem poeng fra seks kamper, det svakeste av alle lagene som gikk videre. I kvartfinalen møtte Norge Nederland, som hadde slått Sverige. Imidlertid slo Norge Nederland med 2–1 og 3–0, og gikk videre til sluttspillet i Vest-Tyskland. Norge slo Sverige for tredje gang i mesterskapssammenheng, og gikk til finalen, der vi møtte et hjemmelag som hadde blitt langt bedre siden sist kamp mellom lagene. Vest-Tyskland vant 4–1, mens Norge måtte greie seg med sølv. Dette ble siste kampen til trenerparet Hokstad/Vestlund.
=== Even Pellerud (1990–1996) ===
Den nye treneren ble Even Pellerud. Han tok laget inn i kvalifisering til EM 1991, og det norske laget gikk gjennom seks kamper uten tap i gruppespillet, med bare et poengtap, mot England borte. I EM-kvartfinalen, som ble arrangert som hjemme- og bortekamp i november 1990, vant Norge 2–1 og 2–0 over Ungarn, og var dermed klaret for sluttspillet i Danmark, og også for VM-sluttspillet i Kina. Landslaget gikk inn i 1991-sesongen med et budsjett på tre millioner kroner i en sesong hvor de skulle spille både EM og VM. Norge slo ut Danmark i semifinalen på straffesparkkonkurranse etter to redninger av Reidun Seth, og møtte Tyskland i finalen. Norge tok ledelsen ved Birthe Hegstad like etter pause, men en feil av Linda Medalen ga Heidi Mohr muligheten til å utligne, og i ekstraomgangene hadde Tyskland mest krefter, scoret to mål, og vant fortjent, ifølge Sportsbokens reportasje. Dermed var Norges rekke på 11 kamper uten tap brutt.
Norge ladet opp til VM med to seire over USA i Massachusetts, hvor 17-åringen Bente Nordby debuterte på landslaget. De fikk imidlertid en dårlig start på VM med tap 0–4 for Kina i tidenes første VM-kamp, men hadde fortsatt sjansen til å gå videre, i og med at åtte av 12 lag gikk videre fra gruppespillet. Norge vant 4–0 over New Zealand og deretter knepent 2-1 mot Danmark, med Medalen som matchvinner rett etter en dansk utlikning. I kvartfinalen møtte Norge Italia, og Norge vant etter ekstraomganger, tross at de hadde sluppet Italia inn i kampen igjen ved to anledninger, takket være straffespark eksekvert av Tina Svensson. I semifinalen var det Sverige som ventet, og Norge vant klart 4-1 etter nok en straffe av Svensson, i tillegg til to mål av Medalen og et av Agnete Carlsen. I finalen ventet en ny rival, USA. USA var storfavoritter etter å ha slått europamestrene Tyskland lett, og tok ledelsen ved Michelle Akers, Norge utlignet ved Medalen, men Akers scoret vinnermålet tolv minutter før full tid etter å ha sneket til seg et tilbakespill fra Svensson til Seth.
==== EM 1993: Ny triumf ====
Pellerud fortsatte fremgangen, og i 1993 var Norge kvalifisert til EM i Italia etter en svært lett kvalifiseringsrunde med seire over Sveits og Belgia. Deretter fulgte, som i 1989, et dobbeltmøte med Nederland i kvartfinalen, hvor Norge sikret seg to 3–0-seire og billett til sluttspillet. Der stilte Norge med bare én europamester fra 1987, Heidi Støre; i forsvarsfireren var alle under 22 år. I semifinalen møtte Norge Danmark, og landslaget vant 1–0 etter scoring av 20-åringen Anne Nymark Andersen. Kaptein Birthe Hegstad hadde blitt byttet ut etter en ankelskade. I finalen møtte vi noe overraskende Italia, som hadde slått Tyskland på straffer. Etter en målløs første omgang kom Hegstad innpå i den andre, og scoret vinnermålet med 13 minutter igjen etter pasning fra Medalen.
I 1994 spilte Norge i den første Algarve Cup i Portugal, sammen med fire andre skandinaviske lag og USA; Norge utklasset Finland og Danmark og vant 1–0 over USA.
==== EM 1995: Innendørs tap for Sverige ====
I 1995 var det for andre og siste gang EM og VM i samme år. VM ble arrangert i Sverige, og hadde sannsynligvis prioritet også fra UEFA, ettersom semifinalene i EM ikke ble arrangert på nøytral grunn, men som hjemme- og bortekamp. Norge vant greit i kvalifiseringsrunden mot Finland, Den tsjekkiske republikk og Ungarn, og kvartfinalen mot Italia – mangel på seeding hadde gjort at EM-finalistene måtte møtes allerede i kvartfinalen, som også var kvalifisering til VM 1995 og OL 1996 – men i semifinalen mot Sverige ga Norge bort fire mål i andre omgang, og tapte dermed 5–7 sammenlagt etter å ha ledet med to mål til pause i andre kamp. Begge kampene ble spilt innendørs, før sesongen hadde kommet i gang i de nordiske landene.
==== VM 1995: Verdensmestre ====
EM-kampene og en 3.-plass i Algarve Cup, etter tap for Nederland, ga ikke store håp før VM-sluttspillet i Sverige, selv om Norge hadde slått USA etter straffesparkkonkurranse i Algarve. Norge hadde satt inn en ny, ung målvakt, Bente Nordby, som hadde fått noen få landskamper, men som ikke hadde spilt i EM-kampene mot Sverige og Italia. Tone Haugen, som sammen med Medalen spilte profesjonelt i Japan, og Marianne Pettersen kom også inn på laget, sistnevnte dog som reserve grunnet skade.
I gruppespillet møtte Norge England, Canada og Nigeria. Norge vant samtlige kamper, med to mål mot England og med store sifre mot de to andre lagene. I kvartfinalen ventet Danmark. Norge gikk opp i 3–0-ledelse ved Gro Espeseth, Medalen og Hege Riise, og et reduseringsmål seks minutter før slutt var betydningsløst. Det skulle imidlertid vise seg å bli Norges eneste baklengsmål i mesterskapet.
Norge hadde sjansen til revansje for finaletapet i 1991, da semifinalen i Västerås skulle gå mellom Norge og USA. Ann Kristin Aarønes scoret et tidlig mål, og Norge holdt unna, blant annet takket være Nordby, som reddet mange skudd i sluttminuttene. Norge spilte med ti spillere ettersom Heidi Støre ble utvist i det 77. minutt, men Nordby holdt nullen i den dramatiske avslutningen.
Norge møtte Tyskland i finalen, et lag Norge ikke hadde slått siden 1985. Tross dette, og tross at Støre satt på tribunen grunnet karantene, dominerte Norge første omgang og fikk inn to mål i omgangens ti siste minutter, ved Riise og Pettersen som målscorere. Riise ble kåret til turneringens beste spiller, Aarønes ble mesterskapets toppscorer, og forsvarsspiller og kaptein Gro Espeseth turneringens nest beste spiller. Tre måneder etter VM vant Norge 17–0 over Slovakia i EM-kvalifisering, som per 2009 er den største seieren den norske kvinnelandslaget har oppnådd.
I 1995 mottok landslaget Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris.
==== OL 1996: Ny medalje ====
Pelleruds siste turnering ble OL i Atlanta i 1996. I første kamp møtte Norge Brasil, som aldri hadde gått videre fra gruppespillet i et offisielt VM. Norge tok ledelsen to ganger, men Pretinha utlignet begge målene, og Aarønes fikk et mål annullert for angrep på keeper. Heidi Støre ble skadet i denne kampen, og kunne ikke spille noen av de resterende kampene; Brit Sandaune erstattet henne i denne kampen, og fikk dermed sin mesterskapsdebut som midtbanespiller, selv om hun senere skulle få fast plass som venstreback.
Tross Støres skade vant Norge 3–2 over Tyskland, den fjerde strake kampen uten tap mot tyskerne, etter avgjørelse på frispark av Hege Riise. Tyskland hadde utlignet to ganger, et mål av Bettina Wiegmann og et skudd av Birgit Prinz som gikk via en norsk spiller og i mål. Japan ble slått 4–0 i siste gruppespillkamp – Marianne Pettersen, nå fast spiller på laget, scoret to ganger – og ettersom Brasil hadde avgitt flere poeng vant Norge gruppen og gikk til semifinale.
I semifinalen møtte Norge USA nok en gang. Norge tok ledelsen etter en kontring som ble avsluttet av Linda Medalen etter pasning fra Agnete Carlsen. USA ble heiet fram av nesten 65 000 tilskuere på Sanford Stadium i Athens, og fikk straffespark med et kvarter igjen etter at Gro Espeseth skulle ha handset i 16-meterfeltet. Avgjørelsen var tvilsom ifølge New York Times' rapport, noe Espeseth var enig i – hun mente ballen søkte hånden hennes. New York Times hevdet imidlertid at USA burde hatt straffespark for hands tre minutter tidligere. Michelle Akers satte inn den straffen dommeren ga, og etter at Agnete Carlsen ble utvist for en takling bakfra i sluttminuttene benyttet innbytter Shannon MacMillan anledningen til å avgjøre kampen på golden goal ti minutter inn i ekstraomgangene. Norge fikk imidlertid OL-medaljer etter å ha vunnet bronsefinalen mot Brasil 2–0, med to mål av Aarønes.
Pelleruds siste kamp var returmatchen i Slovakia en måned etter OL. Kampen endte 4–0, og Norge vant dermed sin gruppe og var direkte kvalifisert for EM. Tidligere under sommeren hadde laget vunnet 3–1 borte og spilt 0–0 hjemme mot europamestrene Tyskland, og med fire seire i de andre kampene vant Norge gruppa og gikk direkte videre til sluttspillet.
=== Per-Mathias Høgmo (1997–2000) ===
==== EM 1997: Nedtur på hjemmebane ====
Pelleruds arvtaker, Per-Mathias Høgmo, ble ansatt i september 1996. Høgmo fikk relativt kort tid på å forberede seg til EM på hjemmebane, men ledet laget i vennskapskamper under vinteren og våren 1997, og laget vant sju av dem; deriblant 3–0 over Tyskland, Norges femte kamp på rad uten tap mot tyskerne, og fire kamper under Algarve Cup i 1997, Norges tredje seier der. Norge gikk inn i mesterskapet totalt 11 kamper på rad uten tap, den beste rekka siden VM-tittelen.
Medalen, Carlsen og Støre var blant spillerne som hadde gitt seg før mesterskapet, og til erstatning valgte Høgmo ut flere spillere uten stor landslagserfaring fra før, blant annet Gøril Kringen, Unni Lehn, Ragnhild Gulbrandsen, Margunn Haugenes (tilbake etter tre års pause), Monica Knudsen, Henriette Viker og Anne Tønnesen. I EM var imidlertid bare Kringen og Lehn i startoppstillingen; Haugenes, Knudsen, Viker og Gulbrandsen fikk innhopp fra benken.Norge hadde fått en vanskelig gruppe, tross seeding i trekningen; Tyskland (EM-gull 1995, VM-sølv 1995), Italia (EM-sølv 1993, kvartfinale EM 1995 etter tap for Norge) og Danmark (EM-bronse 1991, 8.-plass OL 1996) var motstandere, mens den andre gruppen inneholdt tre lag som aldri hadde nådd lenger enn kvartfinalen i EM. Norge åpnet med å utklasse Danmark 5–0 foran 4221 tilskuere på Åråsen stadion etter fire mål av Marianne Pettersen, som nå sto med 34 mål på 50 landskamper. Deretter fortsatte Norge sin rekke uten tap for Tyskland, med uavgjort 0–0 på Melløs i Moss under nærver av 7666 tilskuere, men Tyskland var "klart best" og Bente Nordby måtte takkes for at Norge holdt nullen, ifølge Sportsbokens rapport..
Ettersom Italia også hadde spilt uavgjort mot Tyskland og Danmark, kunne Norge gå videre til semifinale med uavgjort. Norge slapp imidlertid inn et tidlig mål, Gro Espeseth bommet på straffespark, og Norge slapp inn et mål på slutten som bekreftet at Norge havnet på 3.-plass i gruppa. Tyskland og Italia vant sine semifinaler.
==== VM 1999: Opp og ned ====
Norge trakk igjen Tyskland i kvalifiseringen til VM i USA, og måtte vinne gruppa for å gå direkte til VM. Etter å ha tapt 0–1 i Bayreuth, det første tapet etter seks kamper på rad uten tap mot tyskerne, vant Norge 3–2 hjemme, og uavgjort i Nederland var bedre enn Tyskland klarte. Dermed vant Norge gruppa med ett poeng. I 1998-sesongen ble Norge ble også nummer tre av fire lag i en turnering arrangert under Goodwill Games, med tap for Kina i straffesparkkonkurranse, men seier over Danmark på samme måte. Norge vant også Algarve Cup for fjerde og hittil siste gang i 1998.
Før VM i USA var Norge favoritter, som regjerende mestre hadde Sports Illustrated det norske laget som vinner i sitt VM-tips, og Medalen, Riise og Pettersen i sitt verdenslag uten amerikanske spillere. Norge startet med fire seire, tre av dem i en gruppe hvor bare Japan hadde nådd en VM-kvartfinale tidligere, og den fjerde, kvartfinalen, endte 3–1 mot Sverige – den åttende seieren på rad over Sverige, men dette var det første turneringsmøtet siden tapet for Sverige i EM fire år tidligere. Venstreback Brit Sandaune, midtbanespiller Unni Lehn, og spissene Ann Kristin Aarønes og Marianne Pettersen hadde utmerket seg i Norges innledende kamper, ifølge Dagbladets spillerbørs.
Likevel gikk Norge på en av sine største nedturer i sin landslagshistorie i semifinalen mot Kina. Det ble tangering av det verste tapet gjennom tidene, med 0–5 for Kina, og det i en kamp hvor Bente Nordby var "strålende" ifølge Dagbladets reporter. I bronsefinalen ble det målløst etter 120 minutter mot Brasil, men Norge tapte 4–5 på straffesparkkonkurranse, det første tapet mot Brasil siden 1988, og Norge ble dermed nummer fire i VM.
==== OL 2000: Norges hittil siste tittel ====
Dermed var ikke Norge favoritter under OL i Sydney, selv om oppvarmingen var utmerket; Norge vant 8–0 over England i siste kvalifiseringskamp til EM 2001, og slo også Tyskland, Kina og USA i vennskapskamper i juli. Midtbanespiller Solveig Gulbrandsen og høyreback Bente Kvitland hadde kommet inn på laget, men to av de mest toneangivende spillerne under 1990-tallet, Linda Medalen og Ann Kristin Aarønes, hadde lagt endelig opp.
Sports Illustrated regnet Norge som det 3. beste laget i OL, men ble ikke tippet på medaljeplass fordi de var i gruppe med regjerende verdensmester USA og tapende VM-finalist Kina. Etter å ha blitt utspilt og tapt 0–2 mot USA i den første kampen, vant Norge 3–1 over de afrikanske mestrene Nigeria, og kunne dermed nå semifinale som toer i gruppa med seier over Kina. Pettersen ga Norge ledelsen tidlig i andre omgang, men Kina utlignet på et tvilsomt straffespark. Tre minutter senere sikret innbytter Margunn Haugenes seieren med et skudd oppe i krysset.I semifinalen møtte Norge Tyskland. Spillemessig dominerte Tyskland, og Norge skapte knapt en sjanse, men Tina Wunderlich headet i eget mål og sikret Norge finaleplass ettersom Nordby holdt nullen. I finalen møtte Norge nok en gang USA, som ikke hadde tapt i mesterskap siden 1995. Kampen bølget fram og tilbake: USA gikk i ledelsen med Tiffeny Milbrett i det 5. minutt, men Norge snudde rett før pause ved mål av Gro Espeseth. Nordby holdt Norge inne i kampen med flere redninger, før Ragnhild Gulbrandsen headet inn 2–1 med et kvarter igjen etter svakt keeperarbeid. Norge holdt ledelsen inn i overtida, men slapp inn et nytt mål av Milbrett, og kampen gikk til ekstraomganger med golden goal. Dagny Mellgren, som hadde kommet inn som innbytter for Pettersen, scoret vinnermålet etter 12 minutter, men TV-bildene syntes å vise at Mellgren brukte hånda for å kontrollere ballen før hun skjøt den i mål.For OL-gullet ble laget tildelt Fearnleys olympiske ærespris, som første mottaker fra et lagspill.
=== Åge Steen (2000–2004) ===
Åge Steen lyktes ikke å gjenta resultatene til Høgmo, og tiden hans ble særlig preget av et VM som bare varte til kvartfinale og et påfølgende første OL uten deltakelse. I tillegg til dette fikk Steen også med seg en semifinale i EM i 2001.
==== EM 2001: Tyskland for sterke ====
Åge Steen tok over landslaget etter Høgmo, og hans trenertid begynte med greie resultater i vennskapskamper; det ble to seire over Sverige, og en seier over et svekket USA, men tap for Kina. Anne Tønnessen, som ikke kunne spille i OL grunnet hjernerystelse, var den eneste nye faste spilleren denne sesongen.
Norge klarte likevel ikke å følge opp sin status som olympiamestre. Etter 3–0 over Frankrike, en motstander Norge aldri hadde tapt for, var det tid for å få revansj for hjemmetapet for Italia i 1997. Rita Guarino ga imidlertid Italia en tidlig ledelse, og selv om Mellgren utlignet, fikk ikke Norge has på Italias gode keeper. Gøril Kringen pådro seg sitt andre gule kort, og måtte stå over den avsluttende kampen mot Danmark, som Norge ikke hadde tapt for siden 1988. Men uten rutine og samspill i midtforsvaret slapp Norge inn ett mål på slutten, et mål som keeper Nordby og midtstopper Anne Bugge Paulsen måtte dele skylda for. Ettersom Italia hadde slått Danmark tidligere, ville tapet ha ført til at Norge kunne blitt slått ut i gruppespillet for andre gang på rad, men Italia tapte for Frankrike og Norge fikk en sjanse til, i semifinale mot Tyskland.
Her fikk Tyskland revansj for OL-tapet. Norge hadde et par sjanser til å score, og burde ifølge Dagbladets journalist hatt straffespark tidlig i kampen, men etter at Sandra Smisek scoret vinnermålet tok Tyskland over, og hadde flere sjanser til å vinne med flere mål.
==== VM 2003: To tap og ut av OL ====
I VM-kvalifiseringen møtte Norge Frankrike, Den tsjekkiske republikk og Ukraina. Norge hadde ikke tapt for noen av lagene før, og fortsatte den statistikken med seier i de fem første kampene, før det ble uavgjort mot Ukraina i en betydningsløs kamp. Gøril Kringen var blitt vraket fra landslaget til fordel for yngre krefter, men i sesongens siste kamp viste ikke midtstopperne seg fra sin beste side; Norge slapp inn tre mål i en vennskapskamp mot Tyskland i Grimstad og det nye stopperparet, Anne Tønnessen og Ane Stangeland, måtte tåle hard kritikk både fra trener og journalister.Steen prøvde flere varianter i midtforsvaret under oppkjøringen til VM i USA, som ble arrangert i september, etter sesongslutt i den amerikanske proffligaen. Til slutt ble veteranen Monica Knudsen valgt ut til å spille sammen med Ane Stangeland. Trine Rønning og Lise Klaveness kom inn i laget for Ragnhild Gulbrandsen og Hege Riise, som begge spilte profesjonelt i USA. Norges siste kamp før VM var 1–1 mot Danmark i EM-kvalifisering på Sofiemyr; et bedre resultat enn i EM, men igjen slapp Norge inn et mål i avslutningsminuttene – Lene Jensen scoret etter en mulig offside – og Norge måtte nå score mål i Danmark for å kvalifisere seg.Norge møtte Brasil, bronsemedaljørene fra 1999, i tillegg til to debutanter, Frankrike, og Sør-Korea i gruppespillet. Norges gode statistikk mot Frankrike holdt seg, med seier 2–0, men som i forrige VM tapte Norge for Brasil; Norge hadde sjanser til å utligne på stillingen 1–2, men i stedet scoret Brasil to ganger og vant en overlegen seier. Etter kampen gikk Linda Medalen ut og kritiserte det defensive arbeidet til laget, og foreslo at Gøril Kringen burde hatt en plass i troppen. Selv med 7–1 over Sør-Korea ble Norge dermed nummer to i gruppa, og møtte vertsnasjonen USA i kvartfinalen. Der ble Norge klart slått, og dermed var det klart at Norge hadde gjort sin svakeste VM-innsats i historien; hjemmelaget vant 1–0 selv om de brente et straffespark. Abby Wambach vant en hodeduell mot Marit Fiane Christensen, som hadde blitt satt inn som høyreback etter Brasil-kampen, og scoret det avgjørende målet. Med dette tapet klarte Norge heller ikke å ta en av de to europeiske plassene til OL i Athen året etter.
Den amerikanske proffligaen gikk konkurs rett før VM, og dermed mistet flere av de norske spillerne anledningen til å spille profesjonelt. Dette og mangelen på mesterskap gjorde at Norge mistet flere spillere: Hege Riise, Brit Sandaune, Marianne Pettersen og Anne Tønnessen la alle opp før 2004 var over. Som erstatning dro Steen inn flere spillere som bare fikk en sesong på landslaget, men Ingvild Stensland skulle vise seg å bli en viktig spiller senere.
I returkampen mot Danmark hadde Norge igjen 1–1 til det gjensto få minutter, men grunnet manglende målteft i de andre kampene ville dette ikke være godt nok for direkte EM-plass. I stedet for en norsk avgjørelse scoret Lene Jensen igjen i sluttminuttene for Danmark, og Norge måtte dermed gjennom utslagskamp mot Island. Med en trener på oppsigelse – Åge Steen og NFF fornyet ikke kontrakten – vant Norge 7–2 og 2–1 og var klare for EM. Bjarne Berntsen ble utnevnt som ny trener i romjula 2004, etter at flere andre mannlige trenerprofiler hadde takket nei.
=== Bjarne Berntsen (2005–2009) ===
For en oppsummering av konfliktene knyttet til Bjarne Berntsen og landslagsspillerne, se Bjarne Berntsen
==== EM 2005: Sølv, men igjen bak Tyskland ====
Berntsen tok over et lag som hadde vunnet seks strake kamper, men bare kampene mot Island hadde hatt egentlig betydning. Rekka ble snart brutt, da Norge tapte begge vennskapskampene for Frankrike på La Manga; dette var også Norges første tap for Frankrike. Norge kom på 5.-plass i Algarve Cup etter tap 0–4 for Tyskland, og tapte også for EM-vert England før mesterskapet i juni.
Berntsen satset på mange unge spillere: Ingvild Stensland, Stine Frantzen, Isabell Herlovsen og Marianne Paulsen var alle viktige spillere under EM, og ingen hadde nevneverdig erfaring fra tidligere seniormesterskap. Norge tapte første kamp med 0–1 for Tyskland, og trengte mål fra innbytter Herlovsen for å klare ett poeng mot den tidligere ønskemotstanderen Frankrike. Dermed måtte Norge score mange mål i den siste kampen mot EM-nemesis Italia, og i tillegg ha hjelp fra Tyskland, for å kunne nå semifinale. Fire mål i første omgang, tre av dem på hjørnespark fra Stensland, hjalp Norge til 5–3-seier over Italia.Som gruppetoer måtte Norge møte gruppevinner Sverige i semifinalen, det første turneringsmøtet med naboene på seks år. Norge og Sverige hadde rett nok spilt flere vennskapskamper, uten norsk tap på de siste 14 kampene, men Sverige hadde kvalifisert seg for OL 2004 på Norges bekostning. Kampen hadde "mange opp- og nedturer," ifølge kampens store norske spiller, Solveig Gulbrandsen, som scoret to av Norges mål og hadde målgivende pasning på det tredje. Norge tok ledelsen to ganger, først ved Gulbrandsen og så ved Herlovsen, men Sverige presset på for utlikning og scoret med to minutter igjen. I ekstraomgangene fikk Gulbrandsen scoret fra nært hold, og Norge var klar for finale, den beste prestasjonen i mesterskap siden 2000. Berntsen ble hyllet av spillerne i Aftenposten før finalen. Norge gikk på et nytt klart tap, 1–3 for Tyskland i finalen, det tredje tapet for Tyskland på rad i mesterskap, og Norges femte EM-kamp mot Tyskland uten seier. Laget ble likevel Årets lag for 2005 under Idrettsgallaen 2006.
==== VM 2007: Fortsatt nest best i Europa ====
Norge begynte kvalifiseringen til VM i Kina etter EM. Etter seire over lavere rangerte Ukraina og Serbia og Montenegro, møtte Norge Italia igjen. Kampen ble ikke like målrik som i EM, men Norge scoret kampens eneste mål. Etter at Italia og Ukraina tok poeng fra hverandre, mens Norge vant sine tre neste kamper, trengte Norge bare ett poeng i de siste to bortekampene mot Ukraina og Italia; Marit Fiane Christensen holdt på å gi bort poengene med et dårlig tilbakespill i første kamp mot Ukraina i Lviv, men Unni Lehn utlignet og Norge var klare for mesterskapet i Kina. Norge avsluttet med en betydningsløs seier over Italia. I kvalifiseringen hadde Berntsen brukt flere nye spillere; tross EM-innsatsen ble Herlovsen, Frantzen og Paulsen vraket, Mellgren hadde lagt opp, og Solveig Gulbrandsen hadde ett års svangerskapspermisjon. Ragnhild Gulbrandsen kom tilbake etter en pause, mens Camilla Huse, Marie Knutsen, Leni Larsen Kaurin og Melissa Wiik fikk mer eller mindre faste plasser denne sesongen.
Før VM-sluttspillet spilte Norge to kvalifiseringskamper, og vant med tre mål i kampene mot Østerrike og Israel, lag som aldri hadde vært blant Europas 15 beste. Berntsen vraket veteranen Unni Lehn i VM-troppen og satset i stedet på Marie Knutsen som indreløper, med Trine Rønning omskolert til midtstopper. Siri Nordby hadde også utkonkurrert Camilla Huse på sidebacken.
Norges siste kamp før mesterskapet var en treningskamp mot Tyskland i Mainz. Norge spilte 2–2, den tredje vennskapskampen på rad mot Tyskland uten tap, og kunne ha vunnet med mer flaks med dommere og avslutninger. I mesterskapet trakk Norge en relativt lett gruppe; Canada hadde rett nok nådd semifinalen i 2003, etter å ha slått Kina, men de to andre lagene, Ghana og Australia, hadde bare greid å slå hverandre i VM-sluttspill. Norge lå imidlertid under mot Canada etter første omgang, men kom tilbake i 2. omgang med seiersmål av kaptein Stangeland Horpestad; mot Australia ble det motsatt, da Sverige-proffen Lisa De Vanna utlignet med sju minutter igjen. Etter 7–2 over Ghana vant imidlertid Norge gruppa, og møtte vertsnasjonen Kina i kvartfinalen.
Kina var definitivt svakere enn på slutten av 1990-tallet, og hadde blant annet tapt 0–8 for Tyskland i OL tre år tidligere, men hadde fått en ny trener og også slått Norge 3–1 i vennskapskamp i januar 2006. På hjemmebane hadde de støtte av over 50 000 tilskuere, og de hadde i tillegg fått tak i Sveriges tidligere landslagstrener, Marika Domanski Lyfors. Som i EM-sluttspillet fikk jokeren Isabell Herlovsen, som da hadde spilt en halv omgang i mesterskapet, spilletid fra start, og 19-åringen scoret kampens eneste mål og sikret Norges semifinaleplass.Norge var ett av to europeiske lag som hadde nådd semifinalen, og hadde dermed sikret seg en OL-billett. Det andre europeiske laget var Tyskland, som var Norges motstander i semifinalen. Norge hang med i en omgang, men Trine Rønning laget selvmål med hodet rett før pause og Tyskland fikk scoret to mål til i andre omgang. Norge ble like utklasset i bronsefinalen, med 1–4 for USA, som allerede hadde tapt stort for Brasil.
Etter hjemkomsten ble det uenigheter mellom Berntsen, Lise Klaveness og Ragnhild Gulbrandsen, og som resultat trakk Klaveness, en av Norges mest markante fotballspillere, seg fra videre landslagsspill etter hva som kan ha virket som en oppfordring fra Berntsen. Gulbrandsen, som også la opp etter mesterskapet, kritiserte Berntsen sterkt i media etter at Klaveness hadde trukket seg.
==== OL 2008: God start, men tung nedtur ====
Norge avsluttet 2007 med å slå Russland 3–0 i EM-kvalifisering. Russland var det eneste laget i Norges gruppe som hadde nådd et sluttspill før. I 2008 fortsatte Norge å rade opp storseire i kvalifiseringen utover sommeren: Norge scoret 17 mål og slapp ikke inn noen under kampene i mai og juni, og var klare for EM allerede før bortekampen i Russland, som skulle spilles etter OL. Norge vant også 2–0 over Tyskland i Algarve Cup i mars, men gikk også på to firemålstap for USA i oppvarmingen til OL.
Under OL i Beijing slo landslaget favoritten USA 2–0 under åpningskampen i Sommer-OL 2008. Leni Larsen Kaurin scoret etter 61 sekunder, det raskeste målet i OL-historien, og bare et par minutter etter økte Melissa Wiik. Norge holdt unna, og skulle bare slå lag de aldri hadde avgitt poeng mot i mesterskap tidligere for å vinne gruppa. Men etter en uinspirert kamp hvor Norge vant 1–0 over New Zealand, tapte Norge 1–5 for Japan. Guro Knutsen satte inn kampens første mål tidlig i første omgang, men Japan fortsatte å dominere kampen, scoret rett før pause, og gikk opp til 2–1 og 3–1 etter sju minutter av 2. omgang etter feil i det norske forsvaret.USA gikk forbi Norge på tabellen på målforskjell etter stortapet, og Norge måtte derfor spille mot VM-finalistene fra 2007 Brasil, istedenfor Canada, som hadde blitt nummer tre i sin gruppe. Norge prøvde å forsvare seg og satse på kontringer, men Daniela brøt gjennom med et langskudd rett før pause, og ett kvarter inn i omgangen scoret Marta etter å ha utnyttet et dårlig tilbakespill til keeper fra Marit Fiane Christensen. Siri Nordby scoret på et sent straffespark, men Norge tapte kampen 1–2.
==== EM 2009: Ut mot Tyskland igjen ====
Norge avsluttet kvalifiseringen til EM i Finland i 2009 med 0–0 i Russland, og hadde dermed unngått baklengsmål i kvalifiseringen. Norges sjanser i EM ble imidlertid betydelig redusert etter at fem spillere fra seriemestrene Røa trakk seg fra det norske landslaget, kaptein Ane Stangeland Horpestad og høyreback Gunhild Følstad la opp, og keeper Erika Skarbø fikk en alvorlig skade i hånden. Dermed måtte Berntsen finne spillere til en helt ny forsvarsfirer. Trine Rønning ble nå fast midtstopper, Arna-Bjørnars unge midtbanespiller Maren Mjelde ble hennes kollega, mens Camilla Huse ble kalt tilbake for å ta over på venstrebacken. I Algarve Cup tidlig i mars 2009, kom Norge klart sist i sin pulje med tre tap, også mot Island. Dette er Norges klart dårligste resultat i Algarve Cup, enda samtlige opptredener under Berntsen, med unntak av 2008 har vært svært beskjedne.
Det var klart allerede før EM i Finland at Bjarne Berntsen ikke skulle fortsette som landslagstrener. Berntsen hadde igjen kalt inn en ung spiller uten erfaring: Cecilie Pedersen, som ikke hadde spilt seniorfotball på høyere nivå enn 2. divisjon, var med i troppen, og fikk en så avgjørende rolle at hun vant Gullballen under fotballgallaen 2009.
Norge begynte mot Tyskland, og kom under 0–1 etter et straffespark en halv time ut i omgangen. Resultatet holdt seg til det var tre minutter igjen, etter flere gode redninger av keeper Ingrid Hjelmseth. Da fikk Norge en eventyrlig mulighet til å utligne ved Cecilie Pedersen, men hun satte skuddet rett på keeper, Tyskland slo kontra, og Fatmire Bajramaj satte inn 2–0. Deretter kom to mål til på overtid, slik at Norge tapte hele 0–4. Landslaget fulgte opp med knepen seier over Island, ved nevnte Pedersen, før Norge spilte en uengasjert uavgjort mot Frankrike, der Norge tok ledelsen ved Lene Storløkken før Frankrike utlignet etter et kvarters spill. Begge lag gikk videre til neste runde med det resultatet, og ble i etterkant beskyldt for ikke å ta ut alt.Dette holdt til kvartfinale mot forhåndsfavorittene Sverige. Etter en jevn første omgang fikk Norge mål etter at Elise Thorsnes skjøt ballen via Stina Segerströms fot og i mål, og rett før pause økte Anneli Giske til 2–0. Et kvarter ut i omgangen avgjorde i praksis Cecilie Pedersen med et velplassert skudd, og Norge vant til slutt 3–1. Dermed kom «Nye Norge» til semifinale, igjen mot Tyskland. Norge overrasket ved å ta ledelsen ved Isabell Herlovsen og holde Tyskland fra skikkelige sjanser før pause. Men som i gruppespillet gikk det dårlig i andre omgang; Tyskland scoret tre mål og avsluttet Bjarne Berntsens trenerkarriere. Dette var det sjette strake tapet for Tyskland i mesterskap siden 2001.
=== Eli Landsem (2009–2012) ===
==== VM 2011: Igjen ut av OL ====
Flere hadde reagert da Eli Landsem ble oversett til fordel for Bjarne Berntsen i 2004, og Landsem selv var forarget over at forbundet ikke ville ta kontakt. Ansettelsen av ny landslagstrener ble derfor fulgt med argusøyne, spesielt med tanke på de personlige konfliktene som hadde oppstått under Berntsens tid som trener. I tillegg til Landsem ble Jarl Torske, en trofast landslagsassistent og J19-trener, og Gøril Kringen, trener for toppserieklubben Trondheims/Ørn, hyppig nevnt. Etter en prosess som varte over flere måneder ble Landsem utnevnt den 13. august 2009.Landsems lag gikk gjennom kvalifiseringen til VM med seire i alle kamper unntatt én; det ble uavgjort borte mot Nederland, men med 3–0 i hjemmekampen var Norge likevel gruppevinner. Den avgjørende utslagskampen mot Ukraina, på papiret det svakeste laget i andre kvalifiseringsrunde, endte med norsk seier 3–0 over to kamper, og dermed var Norge kvalifisert for VM. Norge var imidlertid ikke imponerende i Algarve Cup, med en sjetteplass etter én seier på fire kamper, det nest dårligste til dato.
Norge møtte to gamle kjente i gruppespillet, Brasil og Australia, i tillegg til Afrikas nest beste lag, Ekvatorial-Guinea. Norge vant 1–0 mot debutantene fra Vest-Afrika, men tapte så hele 0–3 for Brasil etter to mål av Marta, og måtte vinne siste gruppekamp mot Australia. Elise Thorsnes scoret Norges andre mål i turneringen, men Australia utliknet rett fra avspark, for så å score kampens siste mål med åtte minutter igjen. Det var Norges første tap for Australia gjennom tidene, og første gang Norge var slått ut av et VM i gruppespillet. Kritikken landslaget fikk etter mesterskapet fokuserte stort sett på manglende individuelle ferdigheter. Norge var dermed også slått ut av OL-kvalifiseringen, hvor Europas to plasser gikk til Frankrike og Sverige.
=== Even Pellerud (2013-2015) ===
==== EM 2013: Samling i bånn, sportslig opptur ====
Norge vant sin kvalifiseringsgruppe til EM i Sverige, tross en forferdelig start. Etter to seire og ett tap, mot Island borte, på de første tre kampene, skulle Norge møte Nord-Irland, som var rangert som nr. 28 av de 46 deltagende landene i kvalifiseringen. Norge tapte 1–3, trolig Norges svakeste resultat i en offisiell kvalifiseringskamp til dato, og var plutselig avhengig av andre resultater for å ha mulighet til å vinne gruppa. Norge vant imidlertid alle seks kvalifiseringskampene i 2012, inkludert 2–1 i returoppgjøret mot Island, som dermed var to poeng bak. Tross det gode sluttresultatet kom NFF og Eli Landsem til en enighet om å avbryte arbeidsforholdet, og TV2 rapporterte at dette blant annet grunnet i at spillerne syntes Landsem ikke var fotballfaglig god nok. En måned senere ble Even Pellerud ønsket velkommen tilbake til en ny periode som landslagssjef.EM 2013 ble en sportslig opptur, hvor Norge gikk ubeseiret fram til finalen med seire mot Nederland, Tyskland, Spania og Danmark (etter straffesparkkonkurranse). I finalen tapte Norge 0–1 for Tyskland etter mål av Anja Mittag.
==== VM 2015: Kollaps mot England ====
VM i Canada, som ble spilt på kunstgress, endte med åttedelsfinale for det norske laget, etter gruppespill med store seire mot Thailand og Elfenbenskysten. Solveig Gulbrandsen ga Norge ledelsen i åttedelsfinalen i det 54. minutt mot de senere bronsevinnerne England, men to sene mål ga England seieren. Resultatet gjorde også at Norge ikke ble kvalifisert for OL i Rio. Pellerud trakk seg deretter som trener, og oppga manglende motivasjon og energi som argument.Roger Finjord ledet laget i ett år før han trakk seg grunnet et ønske om å flytte hjem til familien, men det ble igjen rapportert om mistillit blant spillerne. Leif Gunnar Smerud ledet laget midlertidig.
=== Martin Sjögren (2017–2022) ===
I desember 2016 ble det kjent at svenske Martin Sjögren var ansatt som ny landslagssjef. Han ble dermed den første utenlandske treneren for det norske kvinnelandslaget.
==== EM 2017: Ut i gruppespillet ====
Norge startet mesterskapet skuffende med tap, 0–1 mot vertsnasjonen Nederland. I andre gruppespillkamp var Belgia motstander, Norge sløste med sjansene og tapte 0–2. Dermed måtte Norge slå Danmark med tre mål eller mer for å gå videre, samtidig som at Nederland måtte vinne mot Belgia i siste gruppespillkamp.
Norge fikk den hjelpen de trengte fra Nederland i siste kamp, men klarte ikke å gjøre jobben selv. De tapte 0–1 mot Danmark, dermed røk de ut av mesterskapet med tre tap og null mål i det som ble omtalt som en fiasko.Tiden i etterkant av mesterskapet ble preget av konflikter mellom stjerner og Norges Fotballforbund; Ada Hegerberg trakk seg fra landslaget kort etter at de ble slått ut av EM 2017, og konflikten ble slått stort opp i blant annet VG og Josimar.
==== VM 2019: Etterlengtet opptur ====
Norge fikk en knallstart på VM i Frankrike 2019, med 3–0 seier mot Nigeria etter mål av Guro Reiten og Lisa-Marie Karlseng Utland, samt et nigeriansk selvmål. I andre kamp i gruppespillet ble det et hederlig tap, 1–2 mot vertsnasjonen Frankrike. I den siste og avgjørende kampen i gruppespillet var Sør-Korea motstander. Med to straffescoringer av Caroline Graham Hansen og Isabell Herlovsen tok Norge seg videre med en 2–1 seier på en dårlig dag.I åttendedelsfinalen ventet Australia. Isabell Herlovsen sendte Norge i ledelsen etter 31 minutter spilt. Norge så ut til å gå til pause med ledelse, men like før hvilken pekte dommeren på straffemerket etter at Maria Thorisdottir brukte armen for å styre ballen innenfor de norske 16-meteren. Etter at VAR-panelet hadde sjekket situasjonen, måtte dommeren ut å se på video selv. Etter lang vurderingstid, bestemte dommeren seg for å annullere sin egen avgjørelse, og det ble ikke straffe til Australia. Dermed gikk Norge til pause med ledelse, en ledelse de holdt på helt til det gjensto syv minutter av kampen. Da utlignet Australia og dermed ble det ekstraomganger. Det ble ikke scoret flere mål i ekstraomgangene og kampen gikk til straffesparkkonkurranse. Caroline Graham Hansen, Guro Reiten og Maren Mjelde satte sine straffer for Norge, samtidig reddet Ingrid Hjelmseth straffe fra Australia. Dermed var det opp til Ingrid Syrstad Engen som scoret og sikret kvartfinale for Norge.I kvartfinalen sto England på motsatt banehalvdel. Allerede før det var spilt tre minutter tok England ledelsen, og slo til slutt Norge 3–0. Dermed var Norge ute av mesterskapet, men etter den store nedturen i EM to år tidligere ble mesterskapet sett på som en opptur.
==== EM 2022: Ny EM-fiasko ====
Norge kvalifiserte seg for EM 2022 i England (utsatt ett år pga. koronapandemien) med seier over Wales den 27. oktober 2020. I forkant av mesterskapet gjorde Ada Hegerberg comeback på landslaget i mars 2022, dette etter å ha vært ute siden EM 2017. Norge siktet ambisiøst og hadde før EM 2022 en ambisjon om medalje i mesterskapet.Norge havnet i likhet med de to foregående mesterskapene i gruppe med vertsnasjonen. I tillegg til England, var Nord-Irland og Østerrike i Norges gruppe. Laget fikk en god start med 4–1-seier over Nord-lrland etter scoringer av Julie Blakstad, Frida Maanum, Caroline Graham Hansen (straffe) og Guro Reiten.Den andre gruppespillkampen ble en historisk kamp for Norge, med negativt fortegn. England tok ledelsen etter 15 minutter, og etter det rant målene inn. England sjokkerte Norge og til pause ledet de hele 6–0. Norge slapp til to mål i andre omgang og kampen endte 8–0 til England. Resultatet var det største tapet i historien for det norske kvinnelandslaget, det var også tidenes største tapsmargin i EM-sammenheng for noe lag. Landslagssjef Martin Sjögren måtte tåle massiv kritikk etter kampen, for å ikke ha tatt grep i første omgang av kampen. Det ble blant annet beskrevet som «Historiens dårligste kampledelse» og en «skrekkfilm». Dermed måtte Norge vinne sin siste kamp i gruppespillet mot Østerrike for å gå videre, det greide de ikke og etter å ha tapt 0–1 var Norge slått ut av gruppespillet i EM for andre gang på rad.Noen dager etter at Norge røk ut av mesterskapet ble det kjent at NFF og Martin Sjögren var enige om å avslutte samarbeidet, og at både han og hans assistenttrener Anders Jacobson fratrådte sine stillinger umiddelbart.
=== Hege Riise (2022–) ===
3. august 2022 ble Hege Riise offentliggjort som ny landslagssjef. I trenerteamet fikk hun med seg de tidligere landslagsspillerne Monica Knudsen og Ingvild Stensland som assistenttrenere, samt Jon Knudsen som keepertrener. Da hun i slutten av august presenterte sin første tropp som landslagssjef, var flere av de etablerte spillerne vraket og flere nye spillere fikk sjansen. Norge vant 1–0 borte mot Belgia i Hege Riise sin første kamp, og var dermed klare for VM 2023 i Australia og New Zealand.
== Hjemmebane, drakt og kallenavn ==
Norge har ikke hatt en bestemt hjemmebane, men har stort sett spilt på forskjellige arenaer. Draktene har i hovedsak vært de samme som herrelandslagets, og kallenavn har i liten grad vært brukt.
=== Hjemmebane ===
Norge har, i motsetning til herrelandslaget, fått spille lite på Ullevaal Stadion. Da Norges Fotballforbund i 2012 uttalte at kvinnelandslaget kunne spille på Ullevaal, var det for første gang siden 2000. De to kampene var også kamp nummer 4 og 5 på nasjonalarenaen for kvinnelandslaget. Siden 2003 har Norge spilt på 30 stadia:
Ullevaal Stadion: 3 EM-kvalifiseringskamper (Østerrike 2016, Belgia og Island 2012), 1 VM-kvalifiseringskamp (Belgia 2013)
Sør Arena: 1 treningskamp (Sverige 2016), 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2008)
Høddvoll stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2016)
Aker Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Kasakhstan 2016)
Color Line Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Wales 2015)
Marienlyst stadion: 1 treningskamp (Finland 2015)
Strømmen stadion: 1 treningskamp (Nederland 2015)
Brann stadion: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hellas 2014, Italia 2005)
Randaberg Arena: 2 treningskamper (2 × New Zealand 2014)
Tønsberg gressbane: 1 VM-kvalifiseringskamp (Portugal 2014)
Melløs stadion: 1 treningskamp (Russland 2013)
Sarpsborg stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Nord-Irland og Bulgaria 2011), 1 VM-kvalifiseringskamp (Albania 2013), 1 treningskamp (Canada 2005)
Nadderud stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Ungarn 2011), 1 treningskamp (Finland 2011), 3 VM-kvalifiseringskamper (Nederland 2014, Ukraina 2010, Nederland 2009)
Skagerak Arena: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hviterussland 2010, Slovakia 2009)
Fart kunstgress: 1 treningskamp (Canada 2010)
AKA Arena: 1 VM-kvalifiseringskamp (Makedonia 2010)
Komplett.no Arena: 2 treningskamper (Tyskland og Sverige 2008)
Fredrikstad stadion: 1 treningskamp (USA 2008)
Viking stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Polen 2008 og Russland 2007)
Åråsen stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Østerrike 2007), 1 VM-kvalifiseringskamp (Ukraina 2005)
Gjemselund stadion: 1 vennskapslandskamp (Finland 2007)
Lyngdal Stadion: 1 vennskapslandskamp (Danmark 2007)
Halden stadion: 1 VM-kvalifisering (Hellas 2006)
Storstadion (Sandefjord): 1 VM-kvalifisering (Serbia 2006)
Vallhall: 1 EM-kvalifisering (Island 2004)
Kjølnes stadion: 1 EM-kvalifisering (Spania 2004)
Sofiemyr stadion: 1 EM-kvalifisering (Danmark 2003)
Kråmyra Stadion: 1 treningskamp (Nigeria 2003)
Idrettsparken (Mandal): 1 EM-kvalifiseringskamp (Nederland 2003)
Kristiansand stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Belgia 2003)Hjemmekampene strekker seg altså i disse 13 årene til Molde i nord og Mandal i sør. I 2000 spilte Norge en treningskamp mot USA på Alfheim stadion i Tromsø, og i 1996 spilte de i Trondheim, da på Lerkendal stadion. Dette er de to eneste gangene kamper er blitt spilt i de to byene. Til gjengjeld har det blitt spilt kamper på flere steder i Telemark: Skien, Porsgrunn, Gvarv og Ulefoss.
=== Drakt ===
Kvinnelandslaget har i utgangspunktet hatt samme drakt som herrelandslaget - rød overdel og hvite bukser hjemme, og hvit overdel med blå bukser borte. Drakten er i hovedsak basert på den norske flagget. Bortedrakten har vært hvit med hvite, røde eller blå bukser.
Et utvalg av Norges drakter i turneringer:
=== Kallenavn ===
Akkurat som herrelandslaget, har ikke kvinnelandslaget noe egentlig kallenavn. De ble rundt 1995 kalt «gresshoppene», men det ble ikke brukt stort etter den turneringen. Den vanligste betegnelsen er «Kvinnelandslaget».
== Spillestil ==
Kvinnelandslaget har på 2000-tallet og 2010-tallet vært preget av ballspill, dribling og skudd, men som oftest har svakheten ligget i det fysiske, der både tidligere landslagsleder Eli Landsem og landslagstrener Even Pellerud mente Norge hadde mer å gå på sammenliknet med for eksempel USA. Pellerud sa også at han savnet en spillestil som sådan. Under Martin Sjögren har landslaget prøvd å rendyrke en stil hvor det meste av spillet skal foregå langs bakken i en 4-4-2-formasjon, noen ganger med én mer tilbaketrukket spiss og andre ganger med to rene angripere, og hvor man ifølge Sjögren prøvde å spille mer «dynamisk».
== Rivalisering ==
Norge har hatt tette kamper mot mange land, men det er noen det har utviklet seg et spesielt forhold til:
=== USA ===
Norge og USA har møtt hverandre i flere vesentlige kamper, både i Algarve Cup, VM og OL. Norge var det eneste laget som slo USA i OL i 2008 da USA vant, mens USA slo Norge ut av VM i 2007. Norge ble også det første og per 2013 eneste laget som slo USA i en OL-finale, og de slo også USA i VM i 1995. USA har på sin side slått Norge i VM i 1991, OL 1996 og VM 2003. I den siste tiden har riktignok USA blitt et bedre lag enn Norge, og de to lagene møter hverandre stort sett bare under Algarve Cup.
== Landslagstrenere ==
=== Nåværende trenere ===
== Tropp ==
oppdatert 16. november 2022
(Nr.= trøyenummer, LK = landskamper, Mål = antall scorede mål)
== Rekorder ==
* oppdatert 16. november 2022
** spillere som fortsatt er aktive er uthevet.
== OL-resultater ==
== VM-resultater ==
== EM-resultater ==
I 1979 ble Norge slått ut i 1. runde. Dette var et uoffisielt mesterskap, og regnes ikke i UEFAs statistikk.
== Se også ==
Liste over norske landslagstrenere i fotball
Liste over norske mesterlag i kvinnefotball
Liste over Norges landskamper i fotball for kvinner 1978–1990
Maratontabell for Norges kvinnelandslag i fotball
Liste over kvinnelandslag i fotball
Internasjonale landslagskonkurranser i fotball for kvinner
Gullklokka
Norges herrelandslag i fotball
Samelandslaget
== Noter ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Norway women's national association football team – kategori av bilder, video eller lyd på Commons på Norges Fotballforbund
All-time women national team record på www.rsssf.no | Portugals kvinnelandslag i fotball represenerer Portugal i internasjonal fotball. Portugal har aldri kvalifisert seg til EM eller VM. | 199,717 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Americana_(musikk) | 2023-02-04 | Americana (musikk) | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Countrymusikk', 'Kategori:Musikksjangre', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato'] | Americana er en løst definert musikalsk blandingsform som er ment å uttrykke kjernen i det amerikanske kulturelle særpreget, og som musikalsk og til dels tematisk er influert av ulike amerikanske og importerte musikksjangre, som folkemusikk, blues, R&B, countryblues, bluegrass, alternativ country, rockabilly, rotrock og heartland rock. Americana-musikk spilles både på akustiske og elektriske instrumenter.
| Americana er en løst definert musikalsk blandingsform som er ment å uttrykke kjernen i det amerikanske kulturelle særpreget, og som musikalsk og til dels tematisk er influert av ulike amerikanske og importerte musikksjangre, som folkemusikk, blues, R&B, countryblues, bluegrass, alternativ country, rockabilly, rotrock og heartland rock. Americana-musikk spilles både på akustiske og elektriske instrumenter.
== Historikk ==
Opprinnelig betegnet americana kulturgjenstander fra USAs historie, geografi, folklore og kulturarv, som plakater, biler, bilregistreringsskilt, husgeråd, våpen, flagg – eller matretter som doughnut og t-bone steak.Radioformatet americana ble utviklet som en reaksjon på 1990-tallets polerte mainstream-musikk og for å tekkes lyttere uten spesielt stor interesse verken for ren country- eller rockemusikk. I 1999 ble non-profit organisasjonen Americana Music Association grunnlagt for å fremme autentisk rootsmusikk, først som radioformat, senere også på andre områder. I 2009 opprettet Grammy Foundation den uavhengige Grammy Award-kategorien Best Americana Album.
== Americana utenfor Nord-Amerika ==
Den irske artisten Van Morrison karakteriseres i blant som americana-artist og den engelske gruppa Mumford & Sons er ført opp på AMAs lister over prisvinnere. Også i Norge finnes det artister som karakteriserer musikken sin som americana, som duoen Millpond Moon og andre.
== Americana-artister ==
Siden americana-begrepet er medieskapt og ganske løst definert, er den enkleste måten å danne seg et bilde av hva begrepet omfatter å gi eksempler på kjente americana-artister:
Alison Krauss
AJC Band
Austin Lucas
The Avett Brothers
Bellwether
Beta Radio
Big John Bates
Bonnie Raitt
Brandi Carlile
Johnny Cash
Bruce Springsteen
Calexico
Cory Chisel
Dave Alvin
Darling West
Delta Rae
Dwight Yoakam
Emmylou Harris
Frank Hannon
Gillian Welch
Horse Feathers
JD McPherson
Jason Isbell
Jerry Douglas
Joe Ely
John Fullbright
John Hiatt
John Mellencamp{
Justin Townes Earle
Kate Campbell
Kelly Willis
Levon Helm
Lucinda Williams
The Lumineers
Mary Chapin Carpenter
Mavis Staples
Millpond Moon
Mumford & Sons
National Park Radio
Neil Young
Neko Case
Old Crow Medicine Show
Poco
Richmond Fontaine
River City Extension
Rob Heath
Rosanne Cash
Ryan Adams
Ryan Bingham
Shovels & Rope
Son Volt
Sons of Bill
The Band
The Bottle Rockets
The Devil Makes Three
The Dixie Bee-Liners
The Mavericks
The Steel Wheels
Tift Merritt
Tom Petty
Tom Russell
Uncle Tupelo
Van Dyke Parks
Wilco
Will Oldham
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Hjemmesidene til Americana Music Association (AMA)
Americana Roots
Americana Radio Airplay Chart
Americana Radio Arkivert 18. mai 2013 hos Wayback Machine. | Americana kan sikte til: | 199,718 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Halfdan_J%C3%B8nsson | 2023-02-04 | Halfdan Jønsson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P7717 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 7. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1945', 'Kategori:Fanger i Dachau', 'Kategori:Fødsler 15. mai', 'Kategori:Fødsler i 1891', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fagforeningspersoner', 'Kategori:Norske konsentrasjonsleirfanger under andre verdenskrig', 'Kategori:Norske motstandsfolk under andre verdenskrig'] | Halfdan Marius Jønsson (15. mai 1891 – 7. februar 1945) var en norsk fagforeningsleder og motstandsmann under den andre verdenskrig.
Halfdan Jønsson ble første gang organisert i Sverige 1908. Han ble faglig aktiv mens han arbeidet ved Rosenberg Mekaniske Verksted i Stavanger. I 1919 ble han valgt til sekretær for Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund og flyttet til Oslo. I de første årene i Oslo deltok han i Syndikalistisk-Anarkistisk Forening. Senere ble han medlem i Oslo Arbeidersamfunn.
I 1923 ble han valgt til formann i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund og i 1934 ble han nestformann i LO.
Jønsson var sentral i det faglige motstandsarbeidet under andre verdenskrig og var leder for LOs illegale faglige utvalg i perioden påsken 1942 til januar 1944 da han ble arrestert av tyske okkupasjonsmyndigheter. Årsaken til arrestasjonen er aldri klarlagt. Muligens ble han avslørt av Rinnan-banden under besøk i Trondheim i 1943.
<
Jønsson ble sendt til Grini og i juli 1944 ble han sendt til konsentrasjonsleiren Natzweiler. Jønsson døde i konsentrasjonsleiren Dachau 7. februar 1945.
| Halfdan Marius Jønsson (15. mai 1891 – 7. februar 1945) var en norsk fagforeningsleder og motstandsmann under den andre verdenskrig.
Halfdan Jønsson ble første gang organisert i Sverige 1908. Han ble faglig aktiv mens han arbeidet ved Rosenberg Mekaniske Verksted i Stavanger. I 1919 ble han valgt til sekretær for Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund og flyttet til Oslo. I de første årene i Oslo deltok han i Syndikalistisk-Anarkistisk Forening. Senere ble han medlem i Oslo Arbeidersamfunn.
I 1923 ble han valgt til formann i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund og i 1934 ble han nestformann i LO.
Jønsson var sentral i det faglige motstandsarbeidet under andre verdenskrig og var leder for LOs illegale faglige utvalg i perioden påsken 1942 til januar 1944 da han ble arrestert av tyske okkupasjonsmyndigheter. Årsaken til arrestasjonen er aldri klarlagt. Muligens ble han avslørt av Rinnan-banden under besøk i Trondheim i 1943.
<
Jønsson ble sendt til Grini og i juli 1944 ble han sendt til konsentrasjonsleiren Natzweiler. Jønsson døde i konsentrasjonsleiren Dachau 7. februar 1945.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Natzweiler Info | Halfdan Marius Jønsson (15. mai 1891 – 7. | 199,719 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_kvinnelandslag_i_fotball | 2023-02-04 | Norges kvinnelandslag i fotball | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landslag som har vunnet VM i fotball', 'Kategori:Norges kvinnelandslag i fotball', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris', 'Kategori:Vinnere av Kniksenprisen'] | Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
| Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
== Historie ==
I europeisk målestokk var kvinnelandslaget relativt tidlig etablert, men de var sent ute i skandinavisk sammenheng, godt etter Sverige og Danmark.
Det ble spilt en uoffisiell kamp der et norsk kvinnelandslag møtte Sveriges kvinnelandslag i fotball den 7. august 1975 på Nya Ullevi i Gøteborg, De tapte 0–4 med Torodd Nordeng som trener og spillere som Sif Kalvø og Grete Pedersen.De første offisielle kampene Norge spilte var to miniturneringer mot Sverige, Danmark og Finland, før Norge møtte, og slo, Nord-Irland.
=== Begynnelsen (1978–1983) ===
Som i mange andre land, hadde også Norges Fotballforbund en svært skeptisk tone til kvinnefotball. Det var først på 1970-tallet, etter etableringen av Norway Cup og Dagbladets aktive kamp for å få NFF til å skifte standpunkt, at Norge etter hvert fikk et landslag og Norgesmesterskap. Landslaget ble dannet med Per Pettersen som trener. Norges første landskamp ble spilt den 7. juli 1978 mot Sverige, og kampen endte med tap 1-2. Kari Nielsen fra Asker ble tidenes første målgjører på kvinnelandslaget. Det ble også tap mot Finland og Danmark under dette nordiske mesterskapet i Danmark.Året etter tapte Norge nok en gang for de tre landene. Imidlertid vant Norge sin første kamp med 4–1 mot Nord-Irland under en uoffisiell EM-turnering i Italia. I løpet av de neste årene ble Norge gradvis bedre, og lyktes å slå Frankrike, Sveits og England. Norge spilte også uavgjort mot Danmark og Sverige under det nordiske mesterskapet i 1982, og gjorde sin beste innsats i nordisk mesterskap med å gå gjennom ubeseiret. Imidlertid forelå det ingen offisielle Europa- eller verdensmesterskap, og dermed heller ingen mesterskapskvalifiseringer.
=== Erling Hokstad (1983–1989) ===
I 1983 tok Erling Hokstad over landslaget, og var med på å lede Norge til sin første kvalifisering til et mesterskap. Enda EM i 1984 strengt talt ikke var offisielt ettersom mindre enn halvparten av UEFA-medlemslandene stilte, var det det første mesterskapet som krevde kvalifisering. Norge havnet i en helnordisk kvalifiseringspulje med Sverige, Finland og Island. Norge slo Finland begge gangene, og vant og spilte uavgjort mot Island. Imidlertid ble det to tap mot Sverige, og dermed var Norge ute, da bare vinneren kom videre. Resultatene viste at Norge var i ferd med å markere seg blant de bedre lagene. Sverige vant for øvrig EM.
==== Første norske europamestre i lagidrett ====
Norge hadde et Sverigekompleks som viste seg året etter, da europamesterne slo Norge hele 5–0, det største tapet i Norges historie (tangert senere). Fra og med den 7. mai 1986 ble Dag Steinar Vestlund medtrener. Hvor vidt Vestlunds innvirken var avgjørende vites ikke, men Norge kvalifiserte seg til EM i 1987. Norge møtte Danmark, et lag de aldri hadde slått, Finland og Vest-Tyskland, som på det daværende tidspunktet hadde liten erfaring. Norge lyktes i å slå Danmark for første gang, til og med på bortebane. Imidlertid hadde Norge for mange uavgjort, og før siste runde ledet Norge med ett poeng mot Danmark. Norge vant den siste kampen 2–0 hjemme mot Finland mens Danmark tapte borte mot Vest-Tyskland. Etter kvalifiseringen fikk Norge oppdraget å arrangere semifinalene og finalen.
Semifinalen ble spilt mot Italia, nok et lag Norge aldri hadde slått. Heidi Støre og Trude Stendal scoret de to eneste målene i kampen, og Norge vant 2–0 etter at målvakt Janne Andreassen holdt buret rent. Norge spilte sin første offisielle finale i et mesterskap, der de møtte sin gamle nemesis, Sverige. Før finalen hadde Norge møtt Sverige ti ganger, med sju norske tap og tre uavgjorte kamper. Veteranen Gunn Nyborg, som hadde vært med helt siden starten i 1978, hadde vært med i alle ti kampene, og fikk endelig oppleve å slå svenskene. I finalen scoret Stendal to ganger, mens Sverige scoret bare en gang (ved Lena Videkull) og Norge vant 2–1. Norges første seier over Sverige i fotball for kvinner var også første gang Norge noensinne hadde vunnet noe i fotball. Året etterpå vant Norge et uoffisielt, men FIFA-arrangert, invitasjons-VM i Kina etter å ha møtt Sverige i finalen og vunnet 1–0.
EM ble arrangert annethvert år de første årene, og allerede i 1989 var det EM igjen. Norge tapte flere kamper enn de vant i kvalifiseringen, men vant den siste kampen med 3–1 over England i Blackburn, og gikk dermed videre på målforskjell tross bare fem poeng fra seks kamper, det svakeste av alle lagene som gikk videre. I kvartfinalen møtte Norge Nederland, som hadde slått Sverige. Imidlertid slo Norge Nederland med 2–1 og 3–0, og gikk videre til sluttspillet i Vest-Tyskland. Norge slo Sverige for tredje gang i mesterskapssammenheng, og gikk til finalen, der vi møtte et hjemmelag som hadde blitt langt bedre siden sist kamp mellom lagene. Vest-Tyskland vant 4–1, mens Norge måtte greie seg med sølv. Dette ble siste kampen til trenerparet Hokstad/Vestlund.
=== Even Pellerud (1990–1996) ===
Den nye treneren ble Even Pellerud. Han tok laget inn i kvalifisering til EM 1991, og det norske laget gikk gjennom seks kamper uten tap i gruppespillet, med bare et poengtap, mot England borte. I EM-kvartfinalen, som ble arrangert som hjemme- og bortekamp i november 1990, vant Norge 2–1 og 2–0 over Ungarn, og var dermed klaret for sluttspillet i Danmark, og også for VM-sluttspillet i Kina. Landslaget gikk inn i 1991-sesongen med et budsjett på tre millioner kroner i en sesong hvor de skulle spille både EM og VM. Norge slo ut Danmark i semifinalen på straffesparkkonkurranse etter to redninger av Reidun Seth, og møtte Tyskland i finalen. Norge tok ledelsen ved Birthe Hegstad like etter pause, men en feil av Linda Medalen ga Heidi Mohr muligheten til å utligne, og i ekstraomgangene hadde Tyskland mest krefter, scoret to mål, og vant fortjent, ifølge Sportsbokens reportasje. Dermed var Norges rekke på 11 kamper uten tap brutt.
Norge ladet opp til VM med to seire over USA i Massachusetts, hvor 17-åringen Bente Nordby debuterte på landslaget. De fikk imidlertid en dårlig start på VM med tap 0–4 for Kina i tidenes første VM-kamp, men hadde fortsatt sjansen til å gå videre, i og med at åtte av 12 lag gikk videre fra gruppespillet. Norge vant 4–0 over New Zealand og deretter knepent 2-1 mot Danmark, med Medalen som matchvinner rett etter en dansk utlikning. I kvartfinalen møtte Norge Italia, og Norge vant etter ekstraomganger, tross at de hadde sluppet Italia inn i kampen igjen ved to anledninger, takket være straffespark eksekvert av Tina Svensson. I semifinalen var det Sverige som ventet, og Norge vant klart 4-1 etter nok en straffe av Svensson, i tillegg til to mål av Medalen og et av Agnete Carlsen. I finalen ventet en ny rival, USA. USA var storfavoritter etter å ha slått europamestrene Tyskland lett, og tok ledelsen ved Michelle Akers, Norge utlignet ved Medalen, men Akers scoret vinnermålet tolv minutter før full tid etter å ha sneket til seg et tilbakespill fra Svensson til Seth.
==== EM 1993: Ny triumf ====
Pellerud fortsatte fremgangen, og i 1993 var Norge kvalifisert til EM i Italia etter en svært lett kvalifiseringsrunde med seire over Sveits og Belgia. Deretter fulgte, som i 1989, et dobbeltmøte med Nederland i kvartfinalen, hvor Norge sikret seg to 3–0-seire og billett til sluttspillet. Der stilte Norge med bare én europamester fra 1987, Heidi Støre; i forsvarsfireren var alle under 22 år. I semifinalen møtte Norge Danmark, og landslaget vant 1–0 etter scoring av 20-åringen Anne Nymark Andersen. Kaptein Birthe Hegstad hadde blitt byttet ut etter en ankelskade. I finalen møtte vi noe overraskende Italia, som hadde slått Tyskland på straffer. Etter en målløs første omgang kom Hegstad innpå i den andre, og scoret vinnermålet med 13 minutter igjen etter pasning fra Medalen.
I 1994 spilte Norge i den første Algarve Cup i Portugal, sammen med fire andre skandinaviske lag og USA; Norge utklasset Finland og Danmark og vant 1–0 over USA.
==== EM 1995: Innendørs tap for Sverige ====
I 1995 var det for andre og siste gang EM og VM i samme år. VM ble arrangert i Sverige, og hadde sannsynligvis prioritet også fra UEFA, ettersom semifinalene i EM ikke ble arrangert på nøytral grunn, men som hjemme- og bortekamp. Norge vant greit i kvalifiseringsrunden mot Finland, Den tsjekkiske republikk og Ungarn, og kvartfinalen mot Italia – mangel på seeding hadde gjort at EM-finalistene måtte møtes allerede i kvartfinalen, som også var kvalifisering til VM 1995 og OL 1996 – men i semifinalen mot Sverige ga Norge bort fire mål i andre omgang, og tapte dermed 5–7 sammenlagt etter å ha ledet med to mål til pause i andre kamp. Begge kampene ble spilt innendørs, før sesongen hadde kommet i gang i de nordiske landene.
==== VM 1995: Verdensmestre ====
EM-kampene og en 3.-plass i Algarve Cup, etter tap for Nederland, ga ikke store håp før VM-sluttspillet i Sverige, selv om Norge hadde slått USA etter straffesparkkonkurranse i Algarve. Norge hadde satt inn en ny, ung målvakt, Bente Nordby, som hadde fått noen få landskamper, men som ikke hadde spilt i EM-kampene mot Sverige og Italia. Tone Haugen, som sammen med Medalen spilte profesjonelt i Japan, og Marianne Pettersen kom også inn på laget, sistnevnte dog som reserve grunnet skade.
I gruppespillet møtte Norge England, Canada og Nigeria. Norge vant samtlige kamper, med to mål mot England og med store sifre mot de to andre lagene. I kvartfinalen ventet Danmark. Norge gikk opp i 3–0-ledelse ved Gro Espeseth, Medalen og Hege Riise, og et reduseringsmål seks minutter før slutt var betydningsløst. Det skulle imidlertid vise seg å bli Norges eneste baklengsmål i mesterskapet.
Norge hadde sjansen til revansje for finaletapet i 1991, da semifinalen i Västerås skulle gå mellom Norge og USA. Ann Kristin Aarønes scoret et tidlig mål, og Norge holdt unna, blant annet takket være Nordby, som reddet mange skudd i sluttminuttene. Norge spilte med ti spillere ettersom Heidi Støre ble utvist i det 77. minutt, men Nordby holdt nullen i den dramatiske avslutningen.
Norge møtte Tyskland i finalen, et lag Norge ikke hadde slått siden 1985. Tross dette, og tross at Støre satt på tribunen grunnet karantene, dominerte Norge første omgang og fikk inn to mål i omgangens ti siste minutter, ved Riise og Pettersen som målscorere. Riise ble kåret til turneringens beste spiller, Aarønes ble mesterskapets toppscorer, og forsvarsspiller og kaptein Gro Espeseth turneringens nest beste spiller. Tre måneder etter VM vant Norge 17–0 over Slovakia i EM-kvalifisering, som per 2009 er den største seieren den norske kvinnelandslaget har oppnådd.
I 1995 mottok landslaget Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris.
==== OL 1996: Ny medalje ====
Pelleruds siste turnering ble OL i Atlanta i 1996. I første kamp møtte Norge Brasil, som aldri hadde gått videre fra gruppespillet i et offisielt VM. Norge tok ledelsen to ganger, men Pretinha utlignet begge målene, og Aarønes fikk et mål annullert for angrep på keeper. Heidi Støre ble skadet i denne kampen, og kunne ikke spille noen av de resterende kampene; Brit Sandaune erstattet henne i denne kampen, og fikk dermed sin mesterskapsdebut som midtbanespiller, selv om hun senere skulle få fast plass som venstreback.
Tross Støres skade vant Norge 3–2 over Tyskland, den fjerde strake kampen uten tap mot tyskerne, etter avgjørelse på frispark av Hege Riise. Tyskland hadde utlignet to ganger, et mål av Bettina Wiegmann og et skudd av Birgit Prinz som gikk via en norsk spiller og i mål. Japan ble slått 4–0 i siste gruppespillkamp – Marianne Pettersen, nå fast spiller på laget, scoret to ganger – og ettersom Brasil hadde avgitt flere poeng vant Norge gruppen og gikk til semifinale.
I semifinalen møtte Norge USA nok en gang. Norge tok ledelsen etter en kontring som ble avsluttet av Linda Medalen etter pasning fra Agnete Carlsen. USA ble heiet fram av nesten 65 000 tilskuere på Sanford Stadium i Athens, og fikk straffespark med et kvarter igjen etter at Gro Espeseth skulle ha handset i 16-meterfeltet. Avgjørelsen var tvilsom ifølge New York Times' rapport, noe Espeseth var enig i – hun mente ballen søkte hånden hennes. New York Times hevdet imidlertid at USA burde hatt straffespark for hands tre minutter tidligere. Michelle Akers satte inn den straffen dommeren ga, og etter at Agnete Carlsen ble utvist for en takling bakfra i sluttminuttene benyttet innbytter Shannon MacMillan anledningen til å avgjøre kampen på golden goal ti minutter inn i ekstraomgangene. Norge fikk imidlertid OL-medaljer etter å ha vunnet bronsefinalen mot Brasil 2–0, med to mål av Aarønes.
Pelleruds siste kamp var returmatchen i Slovakia en måned etter OL. Kampen endte 4–0, og Norge vant dermed sin gruppe og var direkte kvalifisert for EM. Tidligere under sommeren hadde laget vunnet 3–1 borte og spilt 0–0 hjemme mot europamestrene Tyskland, og med fire seire i de andre kampene vant Norge gruppa og gikk direkte videre til sluttspillet.
=== Per-Mathias Høgmo (1997–2000) ===
==== EM 1997: Nedtur på hjemmebane ====
Pelleruds arvtaker, Per-Mathias Høgmo, ble ansatt i september 1996. Høgmo fikk relativt kort tid på å forberede seg til EM på hjemmebane, men ledet laget i vennskapskamper under vinteren og våren 1997, og laget vant sju av dem; deriblant 3–0 over Tyskland, Norges femte kamp på rad uten tap mot tyskerne, og fire kamper under Algarve Cup i 1997, Norges tredje seier der. Norge gikk inn i mesterskapet totalt 11 kamper på rad uten tap, den beste rekka siden VM-tittelen.
Medalen, Carlsen og Støre var blant spillerne som hadde gitt seg før mesterskapet, og til erstatning valgte Høgmo ut flere spillere uten stor landslagserfaring fra før, blant annet Gøril Kringen, Unni Lehn, Ragnhild Gulbrandsen, Margunn Haugenes (tilbake etter tre års pause), Monica Knudsen, Henriette Viker og Anne Tønnesen. I EM var imidlertid bare Kringen og Lehn i startoppstillingen; Haugenes, Knudsen, Viker og Gulbrandsen fikk innhopp fra benken.Norge hadde fått en vanskelig gruppe, tross seeding i trekningen; Tyskland (EM-gull 1995, VM-sølv 1995), Italia (EM-sølv 1993, kvartfinale EM 1995 etter tap for Norge) og Danmark (EM-bronse 1991, 8.-plass OL 1996) var motstandere, mens den andre gruppen inneholdt tre lag som aldri hadde nådd lenger enn kvartfinalen i EM. Norge åpnet med å utklasse Danmark 5–0 foran 4221 tilskuere på Åråsen stadion etter fire mål av Marianne Pettersen, som nå sto med 34 mål på 50 landskamper. Deretter fortsatte Norge sin rekke uten tap for Tyskland, med uavgjort 0–0 på Melløs i Moss under nærver av 7666 tilskuere, men Tyskland var "klart best" og Bente Nordby måtte takkes for at Norge holdt nullen, ifølge Sportsbokens rapport..
Ettersom Italia også hadde spilt uavgjort mot Tyskland og Danmark, kunne Norge gå videre til semifinale med uavgjort. Norge slapp imidlertid inn et tidlig mål, Gro Espeseth bommet på straffespark, og Norge slapp inn et mål på slutten som bekreftet at Norge havnet på 3.-plass i gruppa. Tyskland og Italia vant sine semifinaler.
==== VM 1999: Opp og ned ====
Norge trakk igjen Tyskland i kvalifiseringen til VM i USA, og måtte vinne gruppa for å gå direkte til VM. Etter å ha tapt 0–1 i Bayreuth, det første tapet etter seks kamper på rad uten tap mot tyskerne, vant Norge 3–2 hjemme, og uavgjort i Nederland var bedre enn Tyskland klarte. Dermed vant Norge gruppa med ett poeng. I 1998-sesongen ble Norge ble også nummer tre av fire lag i en turnering arrangert under Goodwill Games, med tap for Kina i straffesparkkonkurranse, men seier over Danmark på samme måte. Norge vant også Algarve Cup for fjerde og hittil siste gang i 1998.
Før VM i USA var Norge favoritter, som regjerende mestre hadde Sports Illustrated det norske laget som vinner i sitt VM-tips, og Medalen, Riise og Pettersen i sitt verdenslag uten amerikanske spillere. Norge startet med fire seire, tre av dem i en gruppe hvor bare Japan hadde nådd en VM-kvartfinale tidligere, og den fjerde, kvartfinalen, endte 3–1 mot Sverige – den åttende seieren på rad over Sverige, men dette var det første turneringsmøtet siden tapet for Sverige i EM fire år tidligere. Venstreback Brit Sandaune, midtbanespiller Unni Lehn, og spissene Ann Kristin Aarønes og Marianne Pettersen hadde utmerket seg i Norges innledende kamper, ifølge Dagbladets spillerbørs.
Likevel gikk Norge på en av sine største nedturer i sin landslagshistorie i semifinalen mot Kina. Det ble tangering av det verste tapet gjennom tidene, med 0–5 for Kina, og det i en kamp hvor Bente Nordby var "strålende" ifølge Dagbladets reporter. I bronsefinalen ble det målløst etter 120 minutter mot Brasil, men Norge tapte 4–5 på straffesparkkonkurranse, det første tapet mot Brasil siden 1988, og Norge ble dermed nummer fire i VM.
==== OL 2000: Norges hittil siste tittel ====
Dermed var ikke Norge favoritter under OL i Sydney, selv om oppvarmingen var utmerket; Norge vant 8–0 over England i siste kvalifiseringskamp til EM 2001, og slo også Tyskland, Kina og USA i vennskapskamper i juli. Midtbanespiller Solveig Gulbrandsen og høyreback Bente Kvitland hadde kommet inn på laget, men to av de mest toneangivende spillerne under 1990-tallet, Linda Medalen og Ann Kristin Aarønes, hadde lagt endelig opp.
Sports Illustrated regnet Norge som det 3. beste laget i OL, men ble ikke tippet på medaljeplass fordi de var i gruppe med regjerende verdensmester USA og tapende VM-finalist Kina. Etter å ha blitt utspilt og tapt 0–2 mot USA i den første kampen, vant Norge 3–1 over de afrikanske mestrene Nigeria, og kunne dermed nå semifinale som toer i gruppa med seier over Kina. Pettersen ga Norge ledelsen tidlig i andre omgang, men Kina utlignet på et tvilsomt straffespark. Tre minutter senere sikret innbytter Margunn Haugenes seieren med et skudd oppe i krysset.I semifinalen møtte Norge Tyskland. Spillemessig dominerte Tyskland, og Norge skapte knapt en sjanse, men Tina Wunderlich headet i eget mål og sikret Norge finaleplass ettersom Nordby holdt nullen. I finalen møtte Norge nok en gang USA, som ikke hadde tapt i mesterskap siden 1995. Kampen bølget fram og tilbake: USA gikk i ledelsen med Tiffeny Milbrett i det 5. minutt, men Norge snudde rett før pause ved mål av Gro Espeseth. Nordby holdt Norge inne i kampen med flere redninger, før Ragnhild Gulbrandsen headet inn 2–1 med et kvarter igjen etter svakt keeperarbeid. Norge holdt ledelsen inn i overtida, men slapp inn et nytt mål av Milbrett, og kampen gikk til ekstraomganger med golden goal. Dagny Mellgren, som hadde kommet inn som innbytter for Pettersen, scoret vinnermålet etter 12 minutter, men TV-bildene syntes å vise at Mellgren brukte hånda for å kontrollere ballen før hun skjøt den i mål.For OL-gullet ble laget tildelt Fearnleys olympiske ærespris, som første mottaker fra et lagspill.
=== Åge Steen (2000–2004) ===
Åge Steen lyktes ikke å gjenta resultatene til Høgmo, og tiden hans ble særlig preget av et VM som bare varte til kvartfinale og et påfølgende første OL uten deltakelse. I tillegg til dette fikk Steen også med seg en semifinale i EM i 2001.
==== EM 2001: Tyskland for sterke ====
Åge Steen tok over landslaget etter Høgmo, og hans trenertid begynte med greie resultater i vennskapskamper; det ble to seire over Sverige, og en seier over et svekket USA, men tap for Kina. Anne Tønnessen, som ikke kunne spille i OL grunnet hjernerystelse, var den eneste nye faste spilleren denne sesongen.
Norge klarte likevel ikke å følge opp sin status som olympiamestre. Etter 3–0 over Frankrike, en motstander Norge aldri hadde tapt for, var det tid for å få revansj for hjemmetapet for Italia i 1997. Rita Guarino ga imidlertid Italia en tidlig ledelse, og selv om Mellgren utlignet, fikk ikke Norge has på Italias gode keeper. Gøril Kringen pådro seg sitt andre gule kort, og måtte stå over den avsluttende kampen mot Danmark, som Norge ikke hadde tapt for siden 1988. Men uten rutine og samspill i midtforsvaret slapp Norge inn ett mål på slutten, et mål som keeper Nordby og midtstopper Anne Bugge Paulsen måtte dele skylda for. Ettersom Italia hadde slått Danmark tidligere, ville tapet ha ført til at Norge kunne blitt slått ut i gruppespillet for andre gang på rad, men Italia tapte for Frankrike og Norge fikk en sjanse til, i semifinale mot Tyskland.
Her fikk Tyskland revansj for OL-tapet. Norge hadde et par sjanser til å score, og burde ifølge Dagbladets journalist hatt straffespark tidlig i kampen, men etter at Sandra Smisek scoret vinnermålet tok Tyskland over, og hadde flere sjanser til å vinne med flere mål.
==== VM 2003: To tap og ut av OL ====
I VM-kvalifiseringen møtte Norge Frankrike, Den tsjekkiske republikk og Ukraina. Norge hadde ikke tapt for noen av lagene før, og fortsatte den statistikken med seier i de fem første kampene, før det ble uavgjort mot Ukraina i en betydningsløs kamp. Gøril Kringen var blitt vraket fra landslaget til fordel for yngre krefter, men i sesongens siste kamp viste ikke midtstopperne seg fra sin beste side; Norge slapp inn tre mål i en vennskapskamp mot Tyskland i Grimstad og det nye stopperparet, Anne Tønnessen og Ane Stangeland, måtte tåle hard kritikk både fra trener og journalister.Steen prøvde flere varianter i midtforsvaret under oppkjøringen til VM i USA, som ble arrangert i september, etter sesongslutt i den amerikanske proffligaen. Til slutt ble veteranen Monica Knudsen valgt ut til å spille sammen med Ane Stangeland. Trine Rønning og Lise Klaveness kom inn i laget for Ragnhild Gulbrandsen og Hege Riise, som begge spilte profesjonelt i USA. Norges siste kamp før VM var 1–1 mot Danmark i EM-kvalifisering på Sofiemyr; et bedre resultat enn i EM, men igjen slapp Norge inn et mål i avslutningsminuttene – Lene Jensen scoret etter en mulig offside – og Norge måtte nå score mål i Danmark for å kvalifisere seg.Norge møtte Brasil, bronsemedaljørene fra 1999, i tillegg til to debutanter, Frankrike, og Sør-Korea i gruppespillet. Norges gode statistikk mot Frankrike holdt seg, med seier 2–0, men som i forrige VM tapte Norge for Brasil; Norge hadde sjanser til å utligne på stillingen 1–2, men i stedet scoret Brasil to ganger og vant en overlegen seier. Etter kampen gikk Linda Medalen ut og kritiserte det defensive arbeidet til laget, og foreslo at Gøril Kringen burde hatt en plass i troppen. Selv med 7–1 over Sør-Korea ble Norge dermed nummer to i gruppa, og møtte vertsnasjonen USA i kvartfinalen. Der ble Norge klart slått, og dermed var det klart at Norge hadde gjort sin svakeste VM-innsats i historien; hjemmelaget vant 1–0 selv om de brente et straffespark. Abby Wambach vant en hodeduell mot Marit Fiane Christensen, som hadde blitt satt inn som høyreback etter Brasil-kampen, og scoret det avgjørende målet. Med dette tapet klarte Norge heller ikke å ta en av de to europeiske plassene til OL i Athen året etter.
Den amerikanske proffligaen gikk konkurs rett før VM, og dermed mistet flere av de norske spillerne anledningen til å spille profesjonelt. Dette og mangelen på mesterskap gjorde at Norge mistet flere spillere: Hege Riise, Brit Sandaune, Marianne Pettersen og Anne Tønnessen la alle opp før 2004 var over. Som erstatning dro Steen inn flere spillere som bare fikk en sesong på landslaget, men Ingvild Stensland skulle vise seg å bli en viktig spiller senere.
I returkampen mot Danmark hadde Norge igjen 1–1 til det gjensto få minutter, men grunnet manglende målteft i de andre kampene ville dette ikke være godt nok for direkte EM-plass. I stedet for en norsk avgjørelse scoret Lene Jensen igjen i sluttminuttene for Danmark, og Norge måtte dermed gjennom utslagskamp mot Island. Med en trener på oppsigelse – Åge Steen og NFF fornyet ikke kontrakten – vant Norge 7–2 og 2–1 og var klare for EM. Bjarne Berntsen ble utnevnt som ny trener i romjula 2004, etter at flere andre mannlige trenerprofiler hadde takket nei.
=== Bjarne Berntsen (2005–2009) ===
For en oppsummering av konfliktene knyttet til Bjarne Berntsen og landslagsspillerne, se Bjarne Berntsen
==== EM 2005: Sølv, men igjen bak Tyskland ====
Berntsen tok over et lag som hadde vunnet seks strake kamper, men bare kampene mot Island hadde hatt egentlig betydning. Rekka ble snart brutt, da Norge tapte begge vennskapskampene for Frankrike på La Manga; dette var også Norges første tap for Frankrike. Norge kom på 5.-plass i Algarve Cup etter tap 0–4 for Tyskland, og tapte også for EM-vert England før mesterskapet i juni.
Berntsen satset på mange unge spillere: Ingvild Stensland, Stine Frantzen, Isabell Herlovsen og Marianne Paulsen var alle viktige spillere under EM, og ingen hadde nevneverdig erfaring fra tidligere seniormesterskap. Norge tapte første kamp med 0–1 for Tyskland, og trengte mål fra innbytter Herlovsen for å klare ett poeng mot den tidligere ønskemotstanderen Frankrike. Dermed måtte Norge score mange mål i den siste kampen mot EM-nemesis Italia, og i tillegg ha hjelp fra Tyskland, for å kunne nå semifinale. Fire mål i første omgang, tre av dem på hjørnespark fra Stensland, hjalp Norge til 5–3-seier over Italia.Som gruppetoer måtte Norge møte gruppevinner Sverige i semifinalen, det første turneringsmøtet med naboene på seks år. Norge og Sverige hadde rett nok spilt flere vennskapskamper, uten norsk tap på de siste 14 kampene, men Sverige hadde kvalifisert seg for OL 2004 på Norges bekostning. Kampen hadde "mange opp- og nedturer," ifølge kampens store norske spiller, Solveig Gulbrandsen, som scoret to av Norges mål og hadde målgivende pasning på det tredje. Norge tok ledelsen to ganger, først ved Gulbrandsen og så ved Herlovsen, men Sverige presset på for utlikning og scoret med to minutter igjen. I ekstraomgangene fikk Gulbrandsen scoret fra nært hold, og Norge var klar for finale, den beste prestasjonen i mesterskap siden 2000. Berntsen ble hyllet av spillerne i Aftenposten før finalen. Norge gikk på et nytt klart tap, 1–3 for Tyskland i finalen, det tredje tapet for Tyskland på rad i mesterskap, og Norges femte EM-kamp mot Tyskland uten seier. Laget ble likevel Årets lag for 2005 under Idrettsgallaen 2006.
==== VM 2007: Fortsatt nest best i Europa ====
Norge begynte kvalifiseringen til VM i Kina etter EM. Etter seire over lavere rangerte Ukraina og Serbia og Montenegro, møtte Norge Italia igjen. Kampen ble ikke like målrik som i EM, men Norge scoret kampens eneste mål. Etter at Italia og Ukraina tok poeng fra hverandre, mens Norge vant sine tre neste kamper, trengte Norge bare ett poeng i de siste to bortekampene mot Ukraina og Italia; Marit Fiane Christensen holdt på å gi bort poengene med et dårlig tilbakespill i første kamp mot Ukraina i Lviv, men Unni Lehn utlignet og Norge var klare for mesterskapet i Kina. Norge avsluttet med en betydningsløs seier over Italia. I kvalifiseringen hadde Berntsen brukt flere nye spillere; tross EM-innsatsen ble Herlovsen, Frantzen og Paulsen vraket, Mellgren hadde lagt opp, og Solveig Gulbrandsen hadde ett års svangerskapspermisjon. Ragnhild Gulbrandsen kom tilbake etter en pause, mens Camilla Huse, Marie Knutsen, Leni Larsen Kaurin og Melissa Wiik fikk mer eller mindre faste plasser denne sesongen.
Før VM-sluttspillet spilte Norge to kvalifiseringskamper, og vant med tre mål i kampene mot Østerrike og Israel, lag som aldri hadde vært blant Europas 15 beste. Berntsen vraket veteranen Unni Lehn i VM-troppen og satset i stedet på Marie Knutsen som indreløper, med Trine Rønning omskolert til midtstopper. Siri Nordby hadde også utkonkurrert Camilla Huse på sidebacken.
Norges siste kamp før mesterskapet var en treningskamp mot Tyskland i Mainz. Norge spilte 2–2, den tredje vennskapskampen på rad mot Tyskland uten tap, og kunne ha vunnet med mer flaks med dommere og avslutninger. I mesterskapet trakk Norge en relativt lett gruppe; Canada hadde rett nok nådd semifinalen i 2003, etter å ha slått Kina, men de to andre lagene, Ghana og Australia, hadde bare greid å slå hverandre i VM-sluttspill. Norge lå imidlertid under mot Canada etter første omgang, men kom tilbake i 2. omgang med seiersmål av kaptein Stangeland Horpestad; mot Australia ble det motsatt, da Sverige-proffen Lisa De Vanna utlignet med sju minutter igjen. Etter 7–2 over Ghana vant imidlertid Norge gruppa, og møtte vertsnasjonen Kina i kvartfinalen.
Kina var definitivt svakere enn på slutten av 1990-tallet, og hadde blant annet tapt 0–8 for Tyskland i OL tre år tidligere, men hadde fått en ny trener og også slått Norge 3–1 i vennskapskamp i januar 2006. På hjemmebane hadde de støtte av over 50 000 tilskuere, og de hadde i tillegg fått tak i Sveriges tidligere landslagstrener, Marika Domanski Lyfors. Som i EM-sluttspillet fikk jokeren Isabell Herlovsen, som da hadde spilt en halv omgang i mesterskapet, spilletid fra start, og 19-åringen scoret kampens eneste mål og sikret Norges semifinaleplass.Norge var ett av to europeiske lag som hadde nådd semifinalen, og hadde dermed sikret seg en OL-billett. Det andre europeiske laget var Tyskland, som var Norges motstander i semifinalen. Norge hang med i en omgang, men Trine Rønning laget selvmål med hodet rett før pause og Tyskland fikk scoret to mål til i andre omgang. Norge ble like utklasset i bronsefinalen, med 1–4 for USA, som allerede hadde tapt stort for Brasil.
Etter hjemkomsten ble det uenigheter mellom Berntsen, Lise Klaveness og Ragnhild Gulbrandsen, og som resultat trakk Klaveness, en av Norges mest markante fotballspillere, seg fra videre landslagsspill etter hva som kan ha virket som en oppfordring fra Berntsen. Gulbrandsen, som også la opp etter mesterskapet, kritiserte Berntsen sterkt i media etter at Klaveness hadde trukket seg.
==== OL 2008: God start, men tung nedtur ====
Norge avsluttet 2007 med å slå Russland 3–0 i EM-kvalifisering. Russland var det eneste laget i Norges gruppe som hadde nådd et sluttspill før. I 2008 fortsatte Norge å rade opp storseire i kvalifiseringen utover sommeren: Norge scoret 17 mål og slapp ikke inn noen under kampene i mai og juni, og var klare for EM allerede før bortekampen i Russland, som skulle spilles etter OL. Norge vant også 2–0 over Tyskland i Algarve Cup i mars, men gikk også på to firemålstap for USA i oppvarmingen til OL.
Under OL i Beijing slo landslaget favoritten USA 2–0 under åpningskampen i Sommer-OL 2008. Leni Larsen Kaurin scoret etter 61 sekunder, det raskeste målet i OL-historien, og bare et par minutter etter økte Melissa Wiik. Norge holdt unna, og skulle bare slå lag de aldri hadde avgitt poeng mot i mesterskap tidligere for å vinne gruppa. Men etter en uinspirert kamp hvor Norge vant 1–0 over New Zealand, tapte Norge 1–5 for Japan. Guro Knutsen satte inn kampens første mål tidlig i første omgang, men Japan fortsatte å dominere kampen, scoret rett før pause, og gikk opp til 2–1 og 3–1 etter sju minutter av 2. omgang etter feil i det norske forsvaret.USA gikk forbi Norge på tabellen på målforskjell etter stortapet, og Norge måtte derfor spille mot VM-finalistene fra 2007 Brasil, istedenfor Canada, som hadde blitt nummer tre i sin gruppe. Norge prøvde å forsvare seg og satse på kontringer, men Daniela brøt gjennom med et langskudd rett før pause, og ett kvarter inn i omgangen scoret Marta etter å ha utnyttet et dårlig tilbakespill til keeper fra Marit Fiane Christensen. Siri Nordby scoret på et sent straffespark, men Norge tapte kampen 1–2.
==== EM 2009: Ut mot Tyskland igjen ====
Norge avsluttet kvalifiseringen til EM i Finland i 2009 med 0–0 i Russland, og hadde dermed unngått baklengsmål i kvalifiseringen. Norges sjanser i EM ble imidlertid betydelig redusert etter at fem spillere fra seriemestrene Røa trakk seg fra det norske landslaget, kaptein Ane Stangeland Horpestad og høyreback Gunhild Følstad la opp, og keeper Erika Skarbø fikk en alvorlig skade i hånden. Dermed måtte Berntsen finne spillere til en helt ny forsvarsfirer. Trine Rønning ble nå fast midtstopper, Arna-Bjørnars unge midtbanespiller Maren Mjelde ble hennes kollega, mens Camilla Huse ble kalt tilbake for å ta over på venstrebacken. I Algarve Cup tidlig i mars 2009, kom Norge klart sist i sin pulje med tre tap, også mot Island. Dette er Norges klart dårligste resultat i Algarve Cup, enda samtlige opptredener under Berntsen, med unntak av 2008 har vært svært beskjedne.
Det var klart allerede før EM i Finland at Bjarne Berntsen ikke skulle fortsette som landslagstrener. Berntsen hadde igjen kalt inn en ung spiller uten erfaring: Cecilie Pedersen, som ikke hadde spilt seniorfotball på høyere nivå enn 2. divisjon, var med i troppen, og fikk en så avgjørende rolle at hun vant Gullballen under fotballgallaen 2009.
Norge begynte mot Tyskland, og kom under 0–1 etter et straffespark en halv time ut i omgangen. Resultatet holdt seg til det var tre minutter igjen, etter flere gode redninger av keeper Ingrid Hjelmseth. Da fikk Norge en eventyrlig mulighet til å utligne ved Cecilie Pedersen, men hun satte skuddet rett på keeper, Tyskland slo kontra, og Fatmire Bajramaj satte inn 2–0. Deretter kom to mål til på overtid, slik at Norge tapte hele 0–4. Landslaget fulgte opp med knepen seier over Island, ved nevnte Pedersen, før Norge spilte en uengasjert uavgjort mot Frankrike, der Norge tok ledelsen ved Lene Storløkken før Frankrike utlignet etter et kvarters spill. Begge lag gikk videre til neste runde med det resultatet, og ble i etterkant beskyldt for ikke å ta ut alt.Dette holdt til kvartfinale mot forhåndsfavorittene Sverige. Etter en jevn første omgang fikk Norge mål etter at Elise Thorsnes skjøt ballen via Stina Segerströms fot og i mål, og rett før pause økte Anneli Giske til 2–0. Et kvarter ut i omgangen avgjorde i praksis Cecilie Pedersen med et velplassert skudd, og Norge vant til slutt 3–1. Dermed kom «Nye Norge» til semifinale, igjen mot Tyskland. Norge overrasket ved å ta ledelsen ved Isabell Herlovsen og holde Tyskland fra skikkelige sjanser før pause. Men som i gruppespillet gikk det dårlig i andre omgang; Tyskland scoret tre mål og avsluttet Bjarne Berntsens trenerkarriere. Dette var det sjette strake tapet for Tyskland i mesterskap siden 2001.
=== Eli Landsem (2009–2012) ===
==== VM 2011: Igjen ut av OL ====
Flere hadde reagert da Eli Landsem ble oversett til fordel for Bjarne Berntsen i 2004, og Landsem selv var forarget over at forbundet ikke ville ta kontakt. Ansettelsen av ny landslagstrener ble derfor fulgt med argusøyne, spesielt med tanke på de personlige konfliktene som hadde oppstått under Berntsens tid som trener. I tillegg til Landsem ble Jarl Torske, en trofast landslagsassistent og J19-trener, og Gøril Kringen, trener for toppserieklubben Trondheims/Ørn, hyppig nevnt. Etter en prosess som varte over flere måneder ble Landsem utnevnt den 13. august 2009.Landsems lag gikk gjennom kvalifiseringen til VM med seire i alle kamper unntatt én; det ble uavgjort borte mot Nederland, men med 3–0 i hjemmekampen var Norge likevel gruppevinner. Den avgjørende utslagskampen mot Ukraina, på papiret det svakeste laget i andre kvalifiseringsrunde, endte med norsk seier 3–0 over to kamper, og dermed var Norge kvalifisert for VM. Norge var imidlertid ikke imponerende i Algarve Cup, med en sjetteplass etter én seier på fire kamper, det nest dårligste til dato.
Norge møtte to gamle kjente i gruppespillet, Brasil og Australia, i tillegg til Afrikas nest beste lag, Ekvatorial-Guinea. Norge vant 1–0 mot debutantene fra Vest-Afrika, men tapte så hele 0–3 for Brasil etter to mål av Marta, og måtte vinne siste gruppekamp mot Australia. Elise Thorsnes scoret Norges andre mål i turneringen, men Australia utliknet rett fra avspark, for så å score kampens siste mål med åtte minutter igjen. Det var Norges første tap for Australia gjennom tidene, og første gang Norge var slått ut av et VM i gruppespillet. Kritikken landslaget fikk etter mesterskapet fokuserte stort sett på manglende individuelle ferdigheter. Norge var dermed også slått ut av OL-kvalifiseringen, hvor Europas to plasser gikk til Frankrike og Sverige.
=== Even Pellerud (2013-2015) ===
==== EM 2013: Samling i bånn, sportslig opptur ====
Norge vant sin kvalifiseringsgruppe til EM i Sverige, tross en forferdelig start. Etter to seire og ett tap, mot Island borte, på de første tre kampene, skulle Norge møte Nord-Irland, som var rangert som nr. 28 av de 46 deltagende landene i kvalifiseringen. Norge tapte 1–3, trolig Norges svakeste resultat i en offisiell kvalifiseringskamp til dato, og var plutselig avhengig av andre resultater for å ha mulighet til å vinne gruppa. Norge vant imidlertid alle seks kvalifiseringskampene i 2012, inkludert 2–1 i returoppgjøret mot Island, som dermed var to poeng bak. Tross det gode sluttresultatet kom NFF og Eli Landsem til en enighet om å avbryte arbeidsforholdet, og TV2 rapporterte at dette blant annet grunnet i at spillerne syntes Landsem ikke var fotballfaglig god nok. En måned senere ble Even Pellerud ønsket velkommen tilbake til en ny periode som landslagssjef.EM 2013 ble en sportslig opptur, hvor Norge gikk ubeseiret fram til finalen med seire mot Nederland, Tyskland, Spania og Danmark (etter straffesparkkonkurranse). I finalen tapte Norge 0–1 for Tyskland etter mål av Anja Mittag.
==== VM 2015: Kollaps mot England ====
VM i Canada, som ble spilt på kunstgress, endte med åttedelsfinale for det norske laget, etter gruppespill med store seire mot Thailand og Elfenbenskysten. Solveig Gulbrandsen ga Norge ledelsen i åttedelsfinalen i det 54. minutt mot de senere bronsevinnerne England, men to sene mål ga England seieren. Resultatet gjorde også at Norge ikke ble kvalifisert for OL i Rio. Pellerud trakk seg deretter som trener, og oppga manglende motivasjon og energi som argument.Roger Finjord ledet laget i ett år før han trakk seg grunnet et ønske om å flytte hjem til familien, men det ble igjen rapportert om mistillit blant spillerne. Leif Gunnar Smerud ledet laget midlertidig.
=== Martin Sjögren (2017–2022) ===
I desember 2016 ble det kjent at svenske Martin Sjögren var ansatt som ny landslagssjef. Han ble dermed den første utenlandske treneren for det norske kvinnelandslaget.
==== EM 2017: Ut i gruppespillet ====
Norge startet mesterskapet skuffende med tap, 0–1 mot vertsnasjonen Nederland. I andre gruppespillkamp var Belgia motstander, Norge sløste med sjansene og tapte 0–2. Dermed måtte Norge slå Danmark med tre mål eller mer for å gå videre, samtidig som at Nederland måtte vinne mot Belgia i siste gruppespillkamp.
Norge fikk den hjelpen de trengte fra Nederland i siste kamp, men klarte ikke å gjøre jobben selv. De tapte 0–1 mot Danmark, dermed røk de ut av mesterskapet med tre tap og null mål i det som ble omtalt som en fiasko.Tiden i etterkant av mesterskapet ble preget av konflikter mellom stjerner og Norges Fotballforbund; Ada Hegerberg trakk seg fra landslaget kort etter at de ble slått ut av EM 2017, og konflikten ble slått stort opp i blant annet VG og Josimar.
==== VM 2019: Etterlengtet opptur ====
Norge fikk en knallstart på VM i Frankrike 2019, med 3–0 seier mot Nigeria etter mål av Guro Reiten og Lisa-Marie Karlseng Utland, samt et nigeriansk selvmål. I andre kamp i gruppespillet ble det et hederlig tap, 1–2 mot vertsnasjonen Frankrike. I den siste og avgjørende kampen i gruppespillet var Sør-Korea motstander. Med to straffescoringer av Caroline Graham Hansen og Isabell Herlovsen tok Norge seg videre med en 2–1 seier på en dårlig dag.I åttendedelsfinalen ventet Australia. Isabell Herlovsen sendte Norge i ledelsen etter 31 minutter spilt. Norge så ut til å gå til pause med ledelse, men like før hvilken pekte dommeren på straffemerket etter at Maria Thorisdottir brukte armen for å styre ballen innenfor de norske 16-meteren. Etter at VAR-panelet hadde sjekket situasjonen, måtte dommeren ut å se på video selv. Etter lang vurderingstid, bestemte dommeren seg for å annullere sin egen avgjørelse, og det ble ikke straffe til Australia. Dermed gikk Norge til pause med ledelse, en ledelse de holdt på helt til det gjensto syv minutter av kampen. Da utlignet Australia og dermed ble det ekstraomganger. Det ble ikke scoret flere mål i ekstraomgangene og kampen gikk til straffesparkkonkurranse. Caroline Graham Hansen, Guro Reiten og Maren Mjelde satte sine straffer for Norge, samtidig reddet Ingrid Hjelmseth straffe fra Australia. Dermed var det opp til Ingrid Syrstad Engen som scoret og sikret kvartfinale for Norge.I kvartfinalen sto England på motsatt banehalvdel. Allerede før det var spilt tre minutter tok England ledelsen, og slo til slutt Norge 3–0. Dermed var Norge ute av mesterskapet, men etter den store nedturen i EM to år tidligere ble mesterskapet sett på som en opptur.
==== EM 2022: Ny EM-fiasko ====
Norge kvalifiserte seg for EM 2022 i England (utsatt ett år pga. koronapandemien) med seier over Wales den 27. oktober 2020. I forkant av mesterskapet gjorde Ada Hegerberg comeback på landslaget i mars 2022, dette etter å ha vært ute siden EM 2017. Norge siktet ambisiøst og hadde før EM 2022 en ambisjon om medalje i mesterskapet.Norge havnet i likhet med de to foregående mesterskapene i gruppe med vertsnasjonen. I tillegg til England, var Nord-Irland og Østerrike i Norges gruppe. Laget fikk en god start med 4–1-seier over Nord-lrland etter scoringer av Julie Blakstad, Frida Maanum, Caroline Graham Hansen (straffe) og Guro Reiten.Den andre gruppespillkampen ble en historisk kamp for Norge, med negativt fortegn. England tok ledelsen etter 15 minutter, og etter det rant målene inn. England sjokkerte Norge og til pause ledet de hele 6–0. Norge slapp til to mål i andre omgang og kampen endte 8–0 til England. Resultatet var det største tapet i historien for det norske kvinnelandslaget, det var også tidenes største tapsmargin i EM-sammenheng for noe lag. Landslagssjef Martin Sjögren måtte tåle massiv kritikk etter kampen, for å ikke ha tatt grep i første omgang av kampen. Det ble blant annet beskrevet som «Historiens dårligste kampledelse» og en «skrekkfilm». Dermed måtte Norge vinne sin siste kamp i gruppespillet mot Østerrike for å gå videre, det greide de ikke og etter å ha tapt 0–1 var Norge slått ut av gruppespillet i EM for andre gang på rad.Noen dager etter at Norge røk ut av mesterskapet ble det kjent at NFF og Martin Sjögren var enige om å avslutte samarbeidet, og at både han og hans assistenttrener Anders Jacobson fratrådte sine stillinger umiddelbart.
=== Hege Riise (2022–) ===
3. august 2022 ble Hege Riise offentliggjort som ny landslagssjef. I trenerteamet fikk hun med seg de tidligere landslagsspillerne Monica Knudsen og Ingvild Stensland som assistenttrenere, samt Jon Knudsen som keepertrener. Da hun i slutten av august presenterte sin første tropp som landslagssjef, var flere av de etablerte spillerne vraket og flere nye spillere fikk sjansen. Norge vant 1–0 borte mot Belgia i Hege Riise sin første kamp, og var dermed klare for VM 2023 i Australia og New Zealand.
== Hjemmebane, drakt og kallenavn ==
Norge har ikke hatt en bestemt hjemmebane, men har stort sett spilt på forskjellige arenaer. Draktene har i hovedsak vært de samme som herrelandslagets, og kallenavn har i liten grad vært brukt.
=== Hjemmebane ===
Norge har, i motsetning til herrelandslaget, fått spille lite på Ullevaal Stadion. Da Norges Fotballforbund i 2012 uttalte at kvinnelandslaget kunne spille på Ullevaal, var det for første gang siden 2000. De to kampene var også kamp nummer 4 og 5 på nasjonalarenaen for kvinnelandslaget. Siden 2003 har Norge spilt på 30 stadia:
Ullevaal Stadion: 3 EM-kvalifiseringskamper (Østerrike 2016, Belgia og Island 2012), 1 VM-kvalifiseringskamp (Belgia 2013)
Sør Arena: 1 treningskamp (Sverige 2016), 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2008)
Høddvoll stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2016)
Aker Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Kasakhstan 2016)
Color Line Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Wales 2015)
Marienlyst stadion: 1 treningskamp (Finland 2015)
Strømmen stadion: 1 treningskamp (Nederland 2015)
Brann stadion: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hellas 2014, Italia 2005)
Randaberg Arena: 2 treningskamper (2 × New Zealand 2014)
Tønsberg gressbane: 1 VM-kvalifiseringskamp (Portugal 2014)
Melløs stadion: 1 treningskamp (Russland 2013)
Sarpsborg stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Nord-Irland og Bulgaria 2011), 1 VM-kvalifiseringskamp (Albania 2013), 1 treningskamp (Canada 2005)
Nadderud stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Ungarn 2011), 1 treningskamp (Finland 2011), 3 VM-kvalifiseringskamper (Nederland 2014, Ukraina 2010, Nederland 2009)
Skagerak Arena: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hviterussland 2010, Slovakia 2009)
Fart kunstgress: 1 treningskamp (Canada 2010)
AKA Arena: 1 VM-kvalifiseringskamp (Makedonia 2010)
Komplett.no Arena: 2 treningskamper (Tyskland og Sverige 2008)
Fredrikstad stadion: 1 treningskamp (USA 2008)
Viking stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Polen 2008 og Russland 2007)
Åråsen stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Østerrike 2007), 1 VM-kvalifiseringskamp (Ukraina 2005)
Gjemselund stadion: 1 vennskapslandskamp (Finland 2007)
Lyngdal Stadion: 1 vennskapslandskamp (Danmark 2007)
Halden stadion: 1 VM-kvalifisering (Hellas 2006)
Storstadion (Sandefjord): 1 VM-kvalifisering (Serbia 2006)
Vallhall: 1 EM-kvalifisering (Island 2004)
Kjølnes stadion: 1 EM-kvalifisering (Spania 2004)
Sofiemyr stadion: 1 EM-kvalifisering (Danmark 2003)
Kråmyra Stadion: 1 treningskamp (Nigeria 2003)
Idrettsparken (Mandal): 1 EM-kvalifiseringskamp (Nederland 2003)
Kristiansand stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Belgia 2003)Hjemmekampene strekker seg altså i disse 13 årene til Molde i nord og Mandal i sør. I 2000 spilte Norge en treningskamp mot USA på Alfheim stadion i Tromsø, og i 1996 spilte de i Trondheim, da på Lerkendal stadion. Dette er de to eneste gangene kamper er blitt spilt i de to byene. Til gjengjeld har det blitt spilt kamper på flere steder i Telemark: Skien, Porsgrunn, Gvarv og Ulefoss.
=== Drakt ===
Kvinnelandslaget har i utgangspunktet hatt samme drakt som herrelandslaget - rød overdel og hvite bukser hjemme, og hvit overdel med blå bukser borte. Drakten er i hovedsak basert på den norske flagget. Bortedrakten har vært hvit med hvite, røde eller blå bukser.
Et utvalg av Norges drakter i turneringer:
=== Kallenavn ===
Akkurat som herrelandslaget, har ikke kvinnelandslaget noe egentlig kallenavn. De ble rundt 1995 kalt «gresshoppene», men det ble ikke brukt stort etter den turneringen. Den vanligste betegnelsen er «Kvinnelandslaget».
== Spillestil ==
Kvinnelandslaget har på 2000-tallet og 2010-tallet vært preget av ballspill, dribling og skudd, men som oftest har svakheten ligget i det fysiske, der både tidligere landslagsleder Eli Landsem og landslagstrener Even Pellerud mente Norge hadde mer å gå på sammenliknet med for eksempel USA. Pellerud sa også at han savnet en spillestil som sådan. Under Martin Sjögren har landslaget prøvd å rendyrke en stil hvor det meste av spillet skal foregå langs bakken i en 4-4-2-formasjon, noen ganger med én mer tilbaketrukket spiss og andre ganger med to rene angripere, og hvor man ifølge Sjögren prøvde å spille mer «dynamisk».
== Rivalisering ==
Norge har hatt tette kamper mot mange land, men det er noen det har utviklet seg et spesielt forhold til:
=== USA ===
Norge og USA har møtt hverandre i flere vesentlige kamper, både i Algarve Cup, VM og OL. Norge var det eneste laget som slo USA i OL i 2008 da USA vant, mens USA slo Norge ut av VM i 2007. Norge ble også det første og per 2013 eneste laget som slo USA i en OL-finale, og de slo også USA i VM i 1995. USA har på sin side slått Norge i VM i 1991, OL 1996 og VM 2003. I den siste tiden har riktignok USA blitt et bedre lag enn Norge, og de to lagene møter hverandre stort sett bare under Algarve Cup.
== Landslagstrenere ==
=== Nåværende trenere ===
== Tropp ==
oppdatert 16. november 2022
(Nr.= trøyenummer, LK = landskamper, Mål = antall scorede mål)
== Rekorder ==
* oppdatert 16. november 2022
** spillere som fortsatt er aktive er uthevet.
== OL-resultater ==
== VM-resultater ==
== EM-resultater ==
I 1979 ble Norge slått ut i 1. runde. Dette var et uoffisielt mesterskap, og regnes ikke i UEFAs statistikk.
== Se også ==
Liste over norske landslagstrenere i fotball
Liste over norske mesterlag i kvinnefotball
Liste over Norges landskamper i fotball for kvinner 1978–1990
Maratontabell for Norges kvinnelandslag i fotball
Liste over kvinnelandslag i fotball
Internasjonale landslagskonkurranser i fotball for kvinner
Gullklokka
Norges herrelandslag i fotball
Samelandslaget
== Noter ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Norway women's national association football team – kategori av bilder, video eller lyd på Commons på Norges Fotballforbund
All-time women national team record på www.rsssf.no | Belgias kvinnelandslag i fotball representerer Belgia i internasjonal fotball. | 199,720 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C8%A0 | 2023-02-04 | Ƞ | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bokstaver i det latinske alfabetet'] | Ƞ og ƞ (N med lang høyre-fot) er en bokstav som brukes på lakota. Den indikerer nasalering av den forestående vokalen. Det er også mulig å bruke bokstaven ŋ med samme funksjon.
I Unicode kodes Ƞ som U+0220 (Ƞ) og 019E (ƞ). | Ƞ og ƞ (N med lang høyre-fot) er en bokstav som brukes på lakota. Den indikerer nasalering av den forestående vokalen. Det er også mulig å bruke bokstaven ŋ med samme funksjon.
I Unicode kodes Ƞ som U+0220 (Ƞ) og 019E (ƞ). | og (N med lang høyre-fot) er en bokstav som brukes på lakota. Den indikerer nasalering av den forestående vokalen. | 199,721 |
https://no.wikipedia.org/wiki/T-banen_i_Oslo | 2023-02-04 | T-banen i Oslo | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Oslo T-bane', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil'] | T-banen i Oslo er Norges eneste tunnelbane og utgjør sammen med trikken i Oslo og Vys tog det skinnegående kollektivtransportsystemet i Oslo og Bærum. Selv om T-bane er en forkortelse for tunnelbane, går store deler av banens spor over bakken, særlig utenfor sentrum. T-banen har 101 stasjoner i drift, hvorav 17 ligger innendørs eller under bakken.
Banen drives av Sporveien T-banen, et datterselskap av Sporveien AS, på oppdrag fra Ruter AS. I 2021 reiste rundt 200 000 mennesker daglig (73 millioner i året) med T-banen i Oslo, og nærmere hver tredje motoriserte reise til og fra sentrum i rushtiden skjer med T-banen, noe som gir den «avgjørende betydning for byens funksjonsdyktighet». Passasjertallet har ikke kommet tilbake til tiden før pandemien(i 2019; 119 millioner reiser).
T-banen i Oslo går tradisjonelt under to forskjellige navn. I Oslo vest og Bærum, der T-banen heller har preg av forstadsbane og i svært liten grad er en tunnelbane, kalles den av historiske grunner for «trikken». I Oslo øst, der egentlig tunnelbane er mer vanlig, kalles den «T-banen» eller «banen». Det «østlige» navnet er innført som offisiell betegnelse på hele nettet. Til midten av 1990-tallet var de vestlige og østlige linjene adskilt og det var en del forskjeller i for eksempel billett- og strømsystem.
| T-banen i Oslo er Norges eneste tunnelbane og utgjør sammen med trikken i Oslo og Vys tog det skinnegående kollektivtransportsystemet i Oslo og Bærum. Selv om T-bane er en forkortelse for tunnelbane, går store deler av banens spor over bakken, særlig utenfor sentrum. T-banen har 101 stasjoner i drift, hvorav 17 ligger innendørs eller under bakken.
Banen drives av Sporveien T-banen, et datterselskap av Sporveien AS, på oppdrag fra Ruter AS. I 2021 reiste rundt 200 000 mennesker daglig (73 millioner i året) med T-banen i Oslo, og nærmere hver tredje motoriserte reise til og fra sentrum i rushtiden skjer med T-banen, noe som gir den «avgjørende betydning for byens funksjonsdyktighet». Passasjertallet har ikke kommet tilbake til tiden før pandemien(i 2019; 119 millioner reiser).
T-banen i Oslo går tradisjonelt under to forskjellige navn. I Oslo vest og Bærum, der T-banen heller har preg av forstadsbane og i svært liten grad er en tunnelbane, kalles den av historiske grunner for «trikken». I Oslo øst, der egentlig tunnelbane er mer vanlig, kalles den «T-banen» eller «banen». Det «østlige» navnet er innført som offisiell betegnelse på hele nettet. Til midten av 1990-tallet var de vestlige og østlige linjene adskilt og det var en del forskjeller i for eksempel billett- og strømsystem.
== Dagens linjenett ==
Frognerseteren–Bergkrystallen (Holmenkollbanen og Lambertseterbanen)
Østerås–Ellingsrudåsen (Røabanen og Furusetbanen)
Kolsås–Mortensrud (Kolsåsbanen og Østensjøbanen)
Vestli–Bergkrystallen (Grorudbanen, Lørenbanen, T-baneringen og Lambertseterbanen)
Tøyen–Vestli (Fellestunnelen, T-baneringen og Grorudbanen)
Rutenettet for T-banen i Oslo fikk dette oppsettet 3. april 2016.Grenbanene (som brukes av bare en linje) har en kapasitet på 184 tog i timen, fellesstrekninger (som brukes av flere linjer) har en kapasitet på 112 tog i timen. Strekningen Majorstuen-Tøyen i fellestunnelen (sentrumstunnelen) har opptil 28 tog i timen hver vei. Med 500 passasjerer pr. tog i rushtiden (det teoretiske maksimum er minst det dobbelte) tilsvarer dette 14 000 passasjerer pr. time og retning, som kan sammenliknes med tre firefelts motorveier i rushtiden.
== Historie ==
T-banens historie kan skrives helt tilbake til 1898, da Holmenkollbanen startet trafikk mellom Majorstuen og Holmenkollen (senere ble navnet skiftet til Besserud). Banen ble senere forlenget til Frognerseteren. Systemet kan imidlertid ikke kalles tunnelbane før i 1928, da Undergrunnsbanen mellom Majorstuen og Nationaltheatret ble åpnet som Skandinavias første. Med denne tunnelen kom passasjerene på de vestlige banene raskt til byens sentrum. Plattformene var høye og vognene brede som i dag, men ellers ble de regnet som «trikk» og hadde blant annet konduktør og strømforsyning fra luftledning via taket som vanlige trikker. Dette er grunnen til at T-banen i Oslo vest (og Bærum) ofte omtales som «trikken» (dette skyldes imidlertid gamle vaner heller enn tekniske forskjeller, for både i øst og vest hadde flere av banene vært i drift før de ble undergrunnsbane eller T-bane).
Det var først med den offisielle åpningen av de fire østlige banene 22. mai 1966 at «T-banen» slik den fremstår i dag egentlig oppsto. Denne åpningen medførte imidlertid ingen endringer for undergrunnsbanen i vest, som ennå var fysisk adskilt i sentrum.
=== De vestlige forstadsbaner ===
==== Holmenkollbanen ====
Holmenkollbanen ble satt i drift mellom Majorstuen og Besserud stasjon i 1898 og var da Nordens første forstadsbane og Norges første jernbanelinje med elektrisk drift. Den ble bygget og drevet av det private selskapet A/S Holmenkolbanen. Opprinnelig hadde bare strekningen mellom Majorstuen og Slemdal dobbeltspor,, men ble i 1905 utvidet til dobbeltspor frem til Besserud. I 1916 ble den forlenget til Frognerseteren, og i 1928 åpnet undergrunnsbanen mellom Majorstuen og Nationaltheatret. I forbindelse med byggingen av Tryvannstårnet ble linjen forlenget til Tryvann, en strekning som ble fjernet da tårnet var ferdig. Etter at Tryvann Vinterpark ble åpnet og senere utvidet, har det vært diskutert å forlenge banen hit, men ingen vedtak er ennå gjort.
Ifølge Ruter blir en «Tryvannsbane så ulønnsom at den vil kreve et tilskudd på minst 1 500 kroner pr. reise», og at «byggingen av banen er kostnadsberegnet til 150 millioner kroner».
==== Røabanen ====
Røabanen åpnet i 1912 og het da Smestadbanen. Strekningen brukes også av Kolsåsbanen frem til Smestad og tar av fra den nedlagte Sørbyhaugen stasjon mot Bærum.
==== Sognsvannsbanen ====
De første planene for en forstadsbane til Sognsvann ble tegnet av A/S Holmenkolbanen i 1904. Disse planene innebar en linje som skulle ta av fra Gaustad stasjon på Holmenkollbanen og kjøre forbi Geitmyren til Sagene. Her skulle banen korrespondere med Sagenetrikken. Disse planene ble midlertidig lagt på is, da Holmenkolbanen A/S hadde liten tro på en bane til et så tynt befolket område. Ti år senere begynte befolkningssentra rundt Sogn og Tåsen å reise seg. Aker kommune stiftet i 1917 et eget selskap, A/S Akersbanene, som skulle ta for seg utbyggingen av en bane til Sognsvann. Mens A/S Holmenkolbanen hevdet at de var best egnet til å bygge en forstadsbane i et område de allerede hadde en bane i, mente Aker kommune at det var en dårlig idé å la et privat selskap med kommersielle interesser påta seg rollen som eiendomsutvikler. Departementet bestemte seg til slutt for Akersbanenes plan, og byggingen ble igangsatt i januar 1922. Arbeidene ble midlertidig stoppet grunnet en arbeidskonflikt i 1924 og ble først i 1933 gjenopptatt. Banen sto ferdig 10. oktober 1934 med dobbeltspor frem til Østhorn stasjon (som da het Korsvoll) og enkeltspor videre til Sognsvann.
==== Kolsåsbanen ====
Lilleakerbanen åpnet som trikkelinje til Lilleaker i 1919, til Haslum i 1924 og til Kolsås i 1930. En forbindelse mellom Lilleakerbanen ved Jar og Røabanen ved Sørbyhaugen åpnet 1942. Den nye forbindelsen Nationaltheatret – Kolsås fikk navnet Kolsåsbanen og ble trafikkert med brede vogner. Trikkene snudde fra samme tidspunkt på Jar, og Lilleakerbanen er fremdeles en del av trikkenettet i Oslo.
Etter krigen ble Røabanen forlenget i flere omganger, men ellers skjedde det svært lite med de vestlige forstadsbanene med hensyn til banenett og stasjoner gjennom de neste 40 årene.
Tidligere hadde alle de vestlige banene endestasjon ved Nationaltheatret stasjon. Tunnelen ble i 1987 forlenget til Stortinget stasjon. Her hadde også de østlige T-baner sin endestasjon, og stasjonen fungerte da som en overgangsstasjon fra 1987 til 1995. Gjennomkjøring var i denne perioden ikke mulig pga. de forskjellige strømsystemene. I 1995 ble vogner med begge strømsystemer tatt i bruk, slik at alle linjer kunne kjøres gjennomgående.
De vestlige linjene var opprinnelig bygget og drevet av private selskaper. A/S Bærumsbanen ble overtatt av Oslo Sporveier i 1971. Sporveien overtok også driften av A/S Ekebergbanen og A/S Holmenkolbanen i henholdsvis 1965 og 1975, men først i 1991 fusjonerer de tre selskapene.
Alle de vestlige banene ble opprinnelig bygget for drift med luftledning, men i dag bruker samtlige strømskinne.
Kolsåsbanen var stengt for oppgradering fra 1. juli 2006. Strekningen Jar – Bekkestua ble fra høsten 2007 og frem til vinteren 2009 betjent med sporvogn. Strekningen mellom Avløs og Kolsås ble gjenåpnet 12. oktober 2014 som siste delstrekning, antall stasjoner er dermed igjen 100 (som til sammenligning er antallet stasjoner på Stockholms tunnelbane).
=== Det østlige T-banenett ===
==== Østensjøbanen ====
Østensjøbanen ble åpnet som trikkelinje fra Vålerenga til Oppsal i 1926 etter midlertidig drift med bytrikk til Bryn siden 1923. Den ble konvertert til T-banestandard i 1967. Den ble siden gradvis forlenget og nådde Mortensrud i 1998.
==== Lambertseterbanen ====
Lambertseterbanen åpnet som trikkelinje fra Brynseng (på Østensjøbanen) til Bergkrystallen i 1957. Den ble konvertert til T-bane i 1966 og koblet over på den nye T-banestrekningen fra Jernbanetorget til Helsfyr. Dette var Norges første T-bane.
==== Grorudbanen ====
Grorudbanen åpnet fra Tøyen til Grorud i 1966. Forlenget til Vestli 1975.
==== Furusetbanen ====
Furusetbanen åpnet fra Hellerud (på Østensjøbanen) til Haugerud i 1970. Den er siden gradvis forlenget og nådde Ellingsrudåsen i 1981.
=== Et felles T-banesystem ===
De østlige banene ble utvidet vestover til Sentrum stasjon da denne ble åpnet i 1977. I 1987 ble også de vestlige banene forlenget til Sentrum stasjon, og stasjonen endret navn til Stortinget stasjon. I løpet av 1990-tallet ble østlige og vestlige baner slått sammen, slik at de samme togene nå trafikkerer linjen både mot øst og vest. Dermed var fellestunnelen et faktum. Grunnen til at dette ikke ble gjort tidligere, var at de vestlige linjene benyttet luftledning mens de østlige brukte strømskinne.
I 1993 ble Sognsvannsbanen bygget om fra luftledningsdrift til strømskinnedrift. Den fikk i tillegg lengre plattformer og ingen planoverganger. Dette betegnes som metrostandard. Det ble nå kjørt tog fra øst til vest. I 1995 fulgte Røabanen. I juli 2006 ble også Kolsåsbanen stengt for oppgradering til metrostandard. Holmenkollbanen ble dermed den eneste linjen som fortsatt hadde luftledningsdrift, men banen ble kjørt av kombivogner som kunne skifte mellom tilførsel fra de to strømsystemene. Dette skiftet skjedde på Frøen. Den 18. juni 2008 ble det vedtatt at banen skulle oppgraderes til T-banestandard. Dette gjorde det mulig å benytte de nye MX-togene på strekningen. Banen ble stengt for oppgradering 15. mars 2010, og gjenåpnet 6. desember samme år.
=== T-baneringen og Lørenbanen ===
Ringen, som opprinnelig ble kalt T-baneringen, er en linje på T-banen som betjener bydeler nord for Oslo sentrum. I vest er banen koblet med Sognsvannsbanen mens den er koblet med Grorudbanen i øst like ved Carl Berners plass. Den nybygde delen av linjen er på 5 km, kostet 1,4 milliarder kroner og ble bygget i årene 2000–2006. Nydalen og Storo ble åpnet 20. august 2003. Resten av «Ringen», herunder Sinsen stasjon, ble åpnet for vanlig trafikk 21. august 2006 og utgjør nå en løkke i T-banesystemet.
T-baneringen muliggjorde byggingen av Lørenbanen, en kobling mellom T-baneringen og Grorudbanen, som gjør at tog fra Grorudbanen kan kjøre nordover langs T-baneringen, og ikke må kjøre sørover langs Fellestunnelen. Denne banen åpnet 3. april 2016, og man fikk med åpningen sin nyeste stasjon Løren.
== Stasjoner ==
Systemet har i alt 101 stasjoner, hvorav 17 befinner seg innendørs eller under jorden. Undergrunnsbanen mellom Nationaltheatret og Majorstuen var opprinnelig planlagt med en stasjon ved Homansbyen, men den ble aldri anlagt på grunn av tekniske problemer. (Den lange strekningen uten stasjoner har imidlertid aktualisert behovet for en Homansbyen stasjon, sist vist i Ruters strategiplan K2012). Derimot fikk banen en ikke planlagt stasjon under Valkyrie plass etter et uhell under tunnelarbeidet i 1912, da 800 m² av gatelegemet raste ned i tunnelen. Den ble tatt i bruk i 1928, men nedlagt i 1985 på grunn av kort avstand til Majorstuen.
Inntil Homansbyen stasjon åpnes, er Nationaltheatret den eneste underjordiske stasjonen på det vestlige forstadsbanenettverket. De fleste av T-banens underjordiske stasjoner befinner seg i fellestunnelen under sentrum, eller i kortere tunneldeler på det østlige nettverket; særlig Furusetbanen går mye under bakken, med alle stasjoner, bortsett fra Haugerud, bygget inne i eller ved åpningen av en tunnel.
Stasjonene i sentrum betjener store arbeidsplasser og tilbyr overgang til andre typer kollektivtrafikk, som trikk, tog og buss. Alle stasjonene er markert på bakkenivå med skilt med en blå T på en hvit sirkel. Stasjoner utenfor sentrum har vært ubetjent siden 1995, og billetter til reisende selges fra billettautomater. Noen stasjoner har også kiosker. Alle stasjoner har trinnfri ankomst, bortsett fra Frøens inngående plattform (mot sentrum), og plattformhøyden er i stor grad tilpasset høyden på inngangene til togene.
=== Linje 1 ===
=== Linje 2 ===
=== Linje 3 ===
=== Linje 4 ===
=== Linje 5 ===
== Utbredelse ==
T-banenettet dekker i dag store deler av Oslo og Bærum. I Oslo har samtlige bydeler, minus bydel St. Hanshaugen, samt marka og sentrum gjennomgående T-bane-strekninger. På Bærumssiden sørger Røabanen og Kolsåsbanen for å dekke flesteparten av de folkerike områdene, men har ikke forbindelse til Sandvika, Rykkinn (med 7500 potensielle reisende) eller Bærums Verk. Dersom Furusetbanen forlenges til Ahus, vil også Lørenskog kommune være tilkoblet T-banenettet.
Stasjonenes fordeling etter bydel:
Bydel Sentrum har mange stasjoner i forhold til areal: Nationaltheateret, Stortinget, Jernbanetorget og Grønland.
Indre by (inkluderer ikke bydel Sentrum) har få stasjoner: Majorstuen (i bydel Frogner) i vest, og Tøyen (i bydel Gamle Oslo), Carl Berners plass (i bydel Grünerløkka) og Sinsen (i bydel Sagene) i øst. Indre by har mange linjer og stoppesteder for Trikken i Oslo.
Ytre by og Bærum representerer forstedene. De resterende stasjonene ligger i disse områdene.Utbredelsen bidrar til totalstyringen for kollektivtrafikken i osloområdet hvor tog skal være hovedlinjen inn og ut av Oslo, mens T-banen skal være raskeste reisevei innad i Oslo.
== Fremtidige utvidelser og bygging ==
Ruter ønsker å utvide kapasiteten blant annet for være forberedt på befolkningsvekst i området. Befolkningen i Oslo og omland er ventet å øke til 2 millioner innen 2040. Oslo har vanskelig og til dels lite egnet byggegrunn med svært varierende grunnforhold med blant leire, kvikkleire, alunskifer og fast fjell. T-baneutbygging må også ta hensyn til grunnvannet. I deler av Oslo er det 80 meter ned til fast fjell.
=== Vedtatte utvidelser ===
Følgende forlengelser ble vedtatt i mai 2012 og mai 2017 som del av Oslopakke 3:
8 km lange Fornebubanen fra Majorstuen til Fornebu med nye stasjoner på Skøyen, Vækerø, Lysaker, Telenor Arena, Flytårnet og Fornebu senter. Reisetid Stortinget-Fornebu senter blir 17 minutter.
5 km forlengelse av Furusetbanen fra Ellingsrudåsen til Ahus med stopp underveis på Skårer og Solheim. Reisetid Stortinget-Ahus blir 28 minutter.
5 km ny sentrumstunnel fra Majorstuen til Tøyen via Bislett, St. Olavs plass, Stortinget, Youngstorget og Grünerløkka. Denne planen innebærer tilkobling til eksisterende nett ved Majorstuen, Stortinget og Tøyen stasjoner; mens Bislett, Youngstorget, St. Olavs plass og Grünerløkka blir nye stasjoner. Planen er å la noen tog gå i eksisterende tunnel fra Majorstuen til Stortinget og videre via Grünerløkka; mens andre tog skal gå i ny tunnel Majorstuen-Stortinget og videre østover i eksisterende tunnel. Stortinget vil da danne et kryss i T-banenettet og dette vil ifølge Ruter gi best kapasitet. Antatt byggestart er 2024, med ferdigstillelse i 2030. Kostnadene er anslått til 17,4 milliarder kroner.
=== Mulige utvidelser ===
Disse prosjektene står på Ruters liste over prosjekter som gjennomføres hvis «nærmere analyse viser godt forhold mellom nytte og kostnader»:
2 km forlengelse av Røabanen fra Østerås til Hosle.
4 km forlengelse av Østensjøbanen, forlengelse fra Mortensrud til Stensrud, med nye stasjoner på Bjørndal og Gjersrud. Det er planlagt å utbygge et nytt boligområde på Gjersrud og Stensrud sørøst for Mortensrud, av den grunn vil denne forlengelsen trolig bli aktuell i nær fremtid.
3 km forbindelse mellom Furuset på Furusetbanen og Stovner på Grorudbanen, spesielt aktuelt hvis det blir bane til Ahus fordi beboerne i Grorud bydel sogner til Ahus.
3 km forbindelse mellom Økern på Grorudbanen og Trosterud på Furusetbanen, med nye stasjoner ved Alna jernbanestasjon og Alna senter.I langtidsplanen mot 2060 skisserer Ruter også mer ekspansive utvidelser:
Indre T-banering, når den nye sentrumstunnellen står ferdig, en tunnel som går fra Nybroa holdeplass på den nye sentrumstunnellen via Grünerløkka, Torshov, Sagene og Ullevål sykehus til den nye holdeplassen på Bislet. Dette vil inkludere noen av de mest befolkningstette områdene i Oslo.
Konvertering av trikkelinje 19 til t-bane. Trikkelinje 19 går i dag til Ljabru via Holtet (vedtatt forlengelse til Hauketo). Ved konvertering vil den kobles på t-banen mellom Grønland og Tøyen og få en holdeplass ved Galgeberg eller Kværnerbyen før den vil følge traseen til trikken. En forlengelse til Holmlia/Ingierstrand vil også være aktuelt.
Konvertering av trikkelinjen fra Skøyen til Bekkestua til T-bane (Kobles på Fornebubanen ved Skøyen)
7 km linje fra Lommedalen via Bærums verk, Rykkinn, Kolsås og Bærum sykehus til Sandvika togstasjon der deler av strekningen går på Kolsåsbanen. Samtidig forlengelse av Røabanen til Bærums verk. En slik linje vil både knytte Kolsåsbanen og Røabanen sammen med hverandre og knytte dem til kollektivknutepunktet Sandvika.
10 km fjordtunnel fra Fornebu til Nesodden
15 km ringbane fra Stovner til Ahus via Skjetten, Olavsgaard, Kjeller og LillestrømI dag er samlet trasélengde 80 km, skulle alle disse planer gjennomføres vil nesten dobles til over 140 km og passere Stockholm som har 110 km tunnelbane.
=== Andre forslag ===
Ideer lansert av andre aktører enn Ruter:
2 km forlengelse av Grorudbanen til Gjelleråsen med ny stasjon også på Skillebekk.
Bygdøybanen, ca 2km fra planlagte Skøyen holdeplass med stopp ved Folkemuseet/vikingskipene, Huk og Frammuseet. Da vil de mest besøkte museene i Oslo ligge i tilknytning med T-banen.
1 km forlengelse av Holmenkollbanen til Tryvann, noe som ifølge Ruter blir så ulønnsomt at det «vil kreve et tilskudd på minst 1500 kroner pr. reise» og vil koste 150 millioner kr..
=== Samspill med andre banetyper ===
Utbygging og planer blir koordinert med Trikken i Oslo og jernbanen underlagt Bane NOR (tidl. Jernbaneverket). Eksempelvis ble det tidligere fra enkelte hold foreslått å ha persontrafikk på Alnabanen, men dette fikk en effektiv slutt da Lørenbanen - som dekker den samme strekningen - ble vedtatt. På samme måte vil også Jernbaneverkets langsiktige plan om Nittedalsbanen (støttet av Ruter i K2012) gjøre en forlengelse av Grorudbanen til Nittedal overflødig.
Samspillet med trikken fungerer på samme måte. I sine langtidsplaner mot 2030 er det blitt vurdert av Ruter å bygge nye T-banestasjoner på Bislett, St. Olavs plass og Homansbyen, noe som vil kunne gjøre trikkedriften på linje 19 f.o.m Inkognitogata holdeplass og vestover, samt linje 11 f.o.m Welhavens gate holdeplass og vestover, (til sammen 7 holdeplasser) overflødige. Samtidig gjorde åpningen av T-baneringen mellom Storo og Carl Berner i 2006 at Ruter i fremtiden ikke ønsker at trikken skal gå på den samme strekningen.
== Teknisk data ==
Oslos T-banesystem er bygget for strømskinnedrift (750 V likestrøm) som de fleste andre T-banesystemer i verden. Alle stasjoner med metrostandard har 110 meter lange plattformer med plass til 6 vogners tog.
Banens laveste punkt er der fellestunnelen passerer under Akerselva mellom Grønland og Jernbanetorget, 8 meter under havet.
== Grafisk design ==
T-banen benytter tilnærmet samme topologiske design på linjekartet som London Underground og som ble laget av Harry Beck i 1931.
== Vognpark ==
Oslo T-banedrift og Oslo Vognselskap har skiftet ut hele vognparken og benytter seg fra mars 2010 utelukkende MX3000 i ordinær trafikk. Imidlertid har T-banen og forstadsbanene i Oslo hatt mange ulike typer materiell opp gjennom historien.
=== Historisk materiell ===
T-banen i øst har hatt en svært homogen vognpark, og de opprinnelige vognene var enerådende fra åpningen og frem til 1990-tallet. Derimot har det i vest vært brukt mange ulike vogntyper. Eksempelvis var teakvogner fra 50-tallet fremdeles i bruk på Holmenkollbanen frem til 1995.
==== De vestgående forstadsbanene ====
Fra starten i 1898 hadde forstadsbanene mye forskjellig materiell. Blant annet:
Hkb 1-20
Hkb 31-43 & 101-110
Type A
Hkb 111-112
HkB 200-serien
HkB 113-114
BB Vogn 401-402
BB Type C1
HkB 500-serien
BB Type C2
HKB 600-serien
BB Type C3
Vogn 451-452I 1994 ble også T2000 kjøpt inn. Dette var siste gang man kjøpte inn togmateriell spesialisert for en av linjene.
==== «1000-serien» T1-T4 ====
1000-seriens 1001-1105 (T1-2, T1-1 og T2) er de opprinnelige T-banevognene som ble kjøpt inn til åpningen av de østlige banene mellom 1964 og 1967. 1106-1135 (T3) ble anskaffet mellom 1969 og 1972 og 1136-1162 (T4) ble anskaffet mellom 1975 og 1977. Vognene var de klart vanligste i trafikk, frem til MX3000 overtok denne statusen i 2008. 19. juni 2009 ankom togtypen for siste gang Ellingsrudåsen stasjon i ordinær trafikk. Det er planlagt at man tar vare på 6 vogner. Vognene er kun utstyrt med strømavtaker for strømskinne og kunne derfor ikke brukes på Holmenkollbanen.
==== «1300-serien» T5-T8 ====
1300-seriens 1301-1333 (T5 og T6) ble anskaffet mellom 1978 og 1981. I tillegg ble noen vogner ombygd fra 1000-seriens 1147-1162 (T4) til 1334-1349 (T7 og T8) mellom 1985 og 1989. Vognene skiller seg fra 1000-serien blant annet ved at de er utstyrt med både strømavtaker for luftledning og strømavtaker for strømskinne. 1300-vognene kan dermed brukes over hele T-banenettverket, bortsett fra på Grorudbanen ovenfor Hasle stasjon på grunn av for lav tunnelhøyde. Utseendemessig skiller også vognene seg noe fra 1000-serien, de fleste vognene har for eksempel større vinduer i front, blant annet for å bedre oversikten ved kryssing av planoverganger. Da antall slike vogner er begrenset, ble de nesten bare brukt på linje 1 som tovognstog og 4/6 som trevognstog (1300-vogner ble brukt på Ringbanen siden T5-T7 har automatiske skiltkasser som gjør det enkelt å skilte mellom linje 4 og 6). 1300 var opprinnelig levert kun med takstrømavtakere, men ble siden ombygd for bruk på begge systemer. Før de østlige og vestlige banene ble koblet sammen i 1993 gikk 1300-vognene utelukkende på de vestlige baner, mens vogner i 1000-serien kun gikk på de østlige banene. 14. mars 2010 ble Holmenkollbanen stengt for oppgradering og var derfor siste dag med 1300-vogner i ordinær trafikk.
==== T2000 ====
T2000 var en type T-banetog som tidligere ble brukt på T-banen. Leveransen av T2000 bestod av seks tovognstog (12 vogner) som ble kjøpt inn i 1994 for å erstatte de gamle teakvognene av HKB 600-serien på Holmenkollbanen. De var de første t-banevognene bygget som kombibvogner, dvs. for strømopptak alternativt fra kjøreledning eller strømskinne. Togene har teknisk vært så ustabile at de bare unntaksvis har vært mulig å bruke i regulær trafikk. Bare fire døgn etter at togene ble satt i drift i april 1995, sto samtlige togsett på verksted. Den første tiden etter at togene ble satt i drift, stoppet togene stadig på grunn av innkjøringsproblemer. I mars 1997 ble samtlige tog tatt ut av trafikk for teknisk kontroll. Årsaken var en ulykke der en ti år gammel gutt ble slept etter toget med hånden fastklemt i døren. T2000 var den første togtypen på T-banen hvor passasjerene kunne spasere mellom vognene. T2000 var utstyrt med pantografer, men togene ble ikke brukt på Kolsåsbanen da de ikke kunne kjøres i trevognstog. Derfor ble togene normalt kun brukt på linje 1. Togene ble levert av ADtranz Strømmen (tidligere Strømmens Værksted/ABB Strømmen). Den 1. mai 2009 ble T2000-vognene tatt ut av trafikk. T2000 ble sendt til kondemnering hos Hellik Teigen i Hokksund i 2011 og 2012.
=== Dagens vognpark ===
==== MX3000 ====
I løpet av vinteren 2005-2006 testet Oslo T-banedrift ut nye T-banevogner fra Siemens AG som erstattet hele vognparken. De nye vognene har et nytt utseende og er av typen MX 3000. Vognene var bygget etter modell av Wiens T-banevogner av type V. De første vognene av denne typen ble satt i trafikk september 2006. Etter 15. mars 2010 har samtlige linjer blitt betjent utelukkende av MX3000 i ordinær trafikk.
== Kunst ==
T-banens stasjoner ble på 1970- og 80-tallet utsmykket gjennom et kommunalt program (unntaket var Jernbanetorget som allerede var utsmykket til åpningen). Stasjoner på Østensjø-, Grorud- og Furusetbanen ble dekorert av kjente kunstnere. Andre ble dekorert av lokale skoler i samarbeid med Oslo Sporveier i et håp om å redusere hærverket.
Det meste av denne dekoren er nå borte, etter omfattende hærverk og graffiti. Det lille som står igjen er til dels sterkt skadet.
=== Hærverk ===
T-banen har ofte blitt et offer for hærverk. Innsiden og vinduene er blitt skrapt opp, seter skåret opp og brannslukningsapparater tømt utover vognene. Også de nye billettautomatene som tilhører Flexus-systemet er gjentatte ganger blitt ramponert allerede før systemet var operativt.
T-banens vogner og stasjoner blir ved noen anledninger sprayet ned av writere, som dekorerer veggene med fargerike graffiti-piecer. Oslo T-banedrift ser naturlig nok på denne kunstformen utøvd på deres vognmateriell og stasjoner som hærverk, og konsekvenser av å bli tatt kan medføre blant annet fengselsstraff. Erstatningskrav mot skadeutøvere er ellers helt vanlig, som regel er det bøter. Yngre personer (under kriminell lavalder) kan få tilbud om løsning av sakene gjennom konfliktrådet.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Andersen, Bjørn (1993). Holmenkollbanen: Kort historikk fra 1898 til 1993. Oslo: Lokaltrafikkhistorisk forening. ISBN 82-91223-01-7.
Arntzen, Jon G. og Hansen, Stig A. (2008). OSLO 1960–80. Oslo: Kom forlag. ISBN 978-82-92496-527. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Arntzen, Jon G. og Hansen, Stig A. (2009). OSLO 1925–45. Oslo: Kom forlag. ISBN 978-82-92496-800. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Aspenberg, Nils C. (1995). Neste stopp Makrellbakken: Historien om Røabanen. Oslo: Baneforlaget. ISBN 82-91448-18-3.
Hanssen, Reidar (1987). Selskabet for Oslo Byes Vel, red. Oslo byleksikon (3 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 82-573-0228-7.
Hartmann, Eivind og Mangset, Øyvind (2001). Neste stopp: Verneplan for bygninger – Sporveiens bygningshistorie. Oslo: Baneforlaget. ISBN 82-91448-17-5. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Kjeldstadli, Knut (1990). Den delte byen: fra 1900 til 1948. Oslo: Oslo bys historie. ISBN 82-02-09145-4.
Nilsen, Knut A. (1998). Nordmarkstrikken: Holmenkollbanen gjennom 100 år. Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-22262-3.
Stang, Johan L. (1980). SOGN – en del av Oslo. Oslo: Tiden Norsk Forlag. ISBN 82-10-02012-9.
Thuesen, Nils P., Waage, Gry og Lorentzen, Ragnvald B. (2007). OSLO 1945–65. Oslo: Kom forlag. ISBN 978-82-92496-46-6. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Rapid transit in Oslo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Oslo T-banedrifts hjemmeside
Rutes hjemmside
T-banen i Oslo på UrbanRail.Net
Nytt signalsystem T-banen Oslo
Linjekart på OpenStreetMap
Linje 1 Frognerseteren–Bergkrystallen
Linje 2 Østerås–Ellingsrudåsen
Linje 3 Kolsås–Mortensrud
Linje 4 Bergkrystallen–Vestli
Linje 5 Sognsvann-T-baneringen–Vestli | (minuskel t med tødler) er en bokstav som brukes i ISO 233-systemet for å transkribere arabisk. I dette systemet tilsvarer den arabiske bokstaven tāʼ marbūṭa (ﺓ, ﺔ). | 199,722 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Per_Lie | 2023-02-04 | Per Lie | ['Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P7717 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 5. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1945', 'Kategori:Fanger i Dachau', 'Kategori:Fødsler 20. mai', 'Kategori:Fødsler i 1907', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fagforeningspersoner', 'Kategori:Norske konsentrasjonsleirfanger under andre verdenskrig', 'Kategori:Norske motstandsfolk under andre verdenskrig'] | Per Arthur Lie (født 20. mai 1907, død 5. mars 1945 i Dachau konsentrasjonsleir) var en norsk faglig tillitsvalgt i Oslo Transportarbeiderforening og motstandsmann under andre verdenskrig.
Lie var engasjert i det faglige motstandsarbeidet under den andre verdenskrig som leder av Faglig utvalg i Landsorganisasjonen i Norge. Han deltok også i utgivelsen av den illegale avisen Tidsskriftet Fri Fagbevegelse som i starten ble trykket i Norsk Transportarbeiderforbunds lokaler hvor Lie var tillitsvalgt sekretær.
I januar og februar ble en del mennesker rundt Fri Fagbevegelse arrestert, deriblant Lie. Lie ble fengslet og sendt til Grini fangeleir. Derfra ble han overført til tyske konsentrasjonsleire, til Sachsenhausen, Natzweiler-Struthof og Dachau. Lie fikk tyfoidfeber og døde i Dachau 5. mars 1945.
Mens han var i konsentrasjonsleirene laget han små trefigurer som en av leirens prester smuglet ut og ga til familien hans. Den eneste sønnen hans, Tor Lie, har fortsatt alle figurene med unntak av de hans sønn har fått.
Per Lie var bror av senere partisekretær i Arbeiderpartiet Haakon Lie.
| Per Arthur Lie (født 20. mai 1907, død 5. mars 1945 i Dachau konsentrasjonsleir) var en norsk faglig tillitsvalgt i Oslo Transportarbeiderforening og motstandsmann under andre verdenskrig.
Lie var engasjert i det faglige motstandsarbeidet under den andre verdenskrig som leder av Faglig utvalg i Landsorganisasjonen i Norge. Han deltok også i utgivelsen av den illegale avisen Tidsskriftet Fri Fagbevegelse som i starten ble trykket i Norsk Transportarbeiderforbunds lokaler hvor Lie var tillitsvalgt sekretær.
I januar og februar ble en del mennesker rundt Fri Fagbevegelse arrestert, deriblant Lie. Lie ble fengslet og sendt til Grini fangeleir. Derfra ble han overført til tyske konsentrasjonsleire, til Sachsenhausen, Natzweiler-Struthof og Dachau. Lie fikk tyfoidfeber og døde i Dachau 5. mars 1945.
Mens han var i konsentrasjonsleirene laget han små trefigurer som en av leirens prester smuglet ut og ga til familien hans. Den eneste sønnen hans, Tor Lie, har fortsatt alle figurene med unntak av de hans sønn har fått.
Per Lie var bror av senere partisekretær i Arbeiderpartiet Haakon Lie.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Natzweiler Info | Per Arthur Lie (født 20. mai 1907, død 5. | 199,723 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fred_Ottman | 2023-02-04 | Fred Ottman | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fribrytere fra USA', 'Kategori:Fødsler 10. august', 'Kategori:Fødsler i 1956', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Fred Ottman (født 10. august 1956 i Norfolk, Virginia) er en tidligere fribryter, mest kjent for sin "Shockmaster"-gimmick i World Championship Wrestling, og som "Typhoon", den ene halvdelen av tag teamet the Natural Disasters i World Wrestling Federation.
| Fred Ottman (født 10. august 1956 i Norfolk, Virginia) er en tidligere fribryter, mest kjent for sin "Shockmaster"-gimmick i World Championship Wrestling, og som "Typhoon", den ene halvdelen av tag teamet the Natural Disasters i World Wrestling Federation.
== Karriere ==
=== World Wrestling Federation ===
Ottman debuterte i WWF i 1990 som "Tugboat Thomas" (senere forkortet til bare "Tugboat"). Hans kostyme bestod av en rød stripede skjorte, hvite bukser og en hvit seilerlue. Ottmans karakter skulle etter hvert endres til "Typhoon", som, sammen med John "Earthquake" Tenta, ble en del av tag teamet the "Natural Disasters". De sikret seg World Tag Team Championship i juli 1992 ved å slå Money, Inc. ("Million-Dollar Man" Ted DiBiase og Irwin R. Schyster), før de tapte for samme team igjen tre måneder senere. Ottman gav seg i WWF kort tid etter.
=== World Championship Wrestling ===
==== Shockmaster-episoden ====
I 1993 skulle Ottman ufrivillig bli del av et av fribrytningens mest pinlige øyeblikk. World Championship Wrestling (WCW) hadde nylig signert en kontrakt med Ottman, som skulle debutere i en kamp sammen med Sting, Dustin Rhodes, og Davey Boy Smith. He skulle være deres mystery partner i en 8-manns tag team kamp på Fall Brawl 1993 mot et lag bestående av Sid Vicious, Big Van Vader, og the Harlem Heat.
På programmet A Flair for the Gold, (et talk show-aktig TV-segment ledet av Ric Flair foran et ekte publikum), ble Sting og Smith konfrontert av Sid og Harlem Heat, som forlangte å få vite identiteten til den mystiske partneren. Sting svarte dem at "All I can say is, he is going to "shock" the world, because he is none other than... The Shockmaster!". Ottman var ment å bryte igjennom en tynn vegg og gjøre en dramatisk entré omgitt av pyroteknikk. Ottmans kostyme bestod av jeans, en lang svart vest, og en Star Wars Stormtrooper-hjelm som var dekket av glitter. Når kameraet zoomet inn mot veggen og det var klart for The Shockmasters debut, snublet Ottman og ramlet gjennom veggen og ned på gulvet, hvorpå hjelmen falt av og rullet avgårde. Ottman kom seg på beina igjen, fikk på seg hjelmen og inntok en tøff positur i et forsøk på å redde intervjusegmentet fra den fulle katastrofe, men i bakgrunnen kunne man tydelig høre de andre fribryterne oppgitt kommentere det som nettopp hadde funnet sted.
Ottmans "stemme" var en beskjed spilt inn av Ole Anderson med stemmeforvrenger, som bare bidro til å gjøre det hele verre. Blant annet ble Sid Vicious kalt for "Stid".
==== Etter Shockmaster-episoden ====
WCW forsøkte å redde historien ved å introdusere en ny person kalt "the Super Shockmaster", en rolle som også ble spilt av Fred Ottman. Super Shockmaster skulle være the Shockmasters nevø. Derfra ble the Shockmaster portrettert som en kløne og ble gitt Beatles-sangen "Day Tripper" som sin inngangsmelodi, før han etter hvert ble faset ut.
=== Personlig liv ===
Etter å ha gitt seg med wrestling har Ottman bosatt seg i Florida, hvor han jobber som sikkerhetssjef hos Gaffin Industrial Services og trener baseball-laget til sine tre sønner; Berkley, Bailey, and Beau.
== I bryteringen ==
Signaturmanøvrer
Tidal Wave
Bear hug
High impact cornered splash
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Fred Ottman – Cagematch
(en) Fred Ottman – wrestlingdata.com
(en) Fred Ottman – Online World of Wrestling
(en) Fred Ottman – Online World of Wrestling
(en) Fred Ottman på Internet Movie Database
(en) Fred Ottman hos The Movie Database
WWE: Superstars > Where are they now
The Shockmasters famøse debut på A Flair For The Gold | Fred Ottman (født 10. august 1956 i Norfolk, Virginia) er en tidligere fribryter, mest kjent for sin "Shockmaster"-gimmick i World Championship Wrestling, og som "Typhoon", den ene halvdelen av tag teamet the Natural Disasters i World Wrestling Federation. | 199,724 |
https://no.wikipedia.org/wiki/T-banen_i_Oslo | 2023-02-04 | T-banen i Oslo | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Oslo T-bane', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil'] | T-banen i Oslo er Norges eneste tunnelbane og utgjør sammen med trikken i Oslo og Vys tog det skinnegående kollektivtransportsystemet i Oslo og Bærum. Selv om T-bane er en forkortelse for tunnelbane, går store deler av banens spor over bakken, særlig utenfor sentrum. T-banen har 101 stasjoner i drift, hvorav 17 ligger innendørs eller under bakken.
Banen drives av Sporveien T-banen, et datterselskap av Sporveien AS, på oppdrag fra Ruter AS. I 2021 reiste rundt 200 000 mennesker daglig (73 millioner i året) med T-banen i Oslo, og nærmere hver tredje motoriserte reise til og fra sentrum i rushtiden skjer med T-banen, noe som gir den «avgjørende betydning for byens funksjonsdyktighet». Passasjertallet har ikke kommet tilbake til tiden før pandemien(i 2019; 119 millioner reiser).
T-banen i Oslo går tradisjonelt under to forskjellige navn. I Oslo vest og Bærum, der T-banen heller har preg av forstadsbane og i svært liten grad er en tunnelbane, kalles den av historiske grunner for «trikken». I Oslo øst, der egentlig tunnelbane er mer vanlig, kalles den «T-banen» eller «banen». Det «østlige» navnet er innført som offisiell betegnelse på hele nettet. Til midten av 1990-tallet var de vestlige og østlige linjene adskilt og det var en del forskjeller i for eksempel billett- og strømsystem.
| T-banen i Oslo er Norges eneste tunnelbane og utgjør sammen med trikken i Oslo og Vys tog det skinnegående kollektivtransportsystemet i Oslo og Bærum. Selv om T-bane er en forkortelse for tunnelbane, går store deler av banens spor over bakken, særlig utenfor sentrum. T-banen har 101 stasjoner i drift, hvorav 17 ligger innendørs eller under bakken.
Banen drives av Sporveien T-banen, et datterselskap av Sporveien AS, på oppdrag fra Ruter AS. I 2021 reiste rundt 200 000 mennesker daglig (73 millioner i året) med T-banen i Oslo, og nærmere hver tredje motoriserte reise til og fra sentrum i rushtiden skjer med T-banen, noe som gir den «avgjørende betydning for byens funksjonsdyktighet». Passasjertallet har ikke kommet tilbake til tiden før pandemien(i 2019; 119 millioner reiser).
T-banen i Oslo går tradisjonelt under to forskjellige navn. I Oslo vest og Bærum, der T-banen heller har preg av forstadsbane og i svært liten grad er en tunnelbane, kalles den av historiske grunner for «trikken». I Oslo øst, der egentlig tunnelbane er mer vanlig, kalles den «T-banen» eller «banen». Det «østlige» navnet er innført som offisiell betegnelse på hele nettet. Til midten av 1990-tallet var de vestlige og østlige linjene adskilt og det var en del forskjeller i for eksempel billett- og strømsystem.
== Dagens linjenett ==
Frognerseteren–Bergkrystallen (Holmenkollbanen og Lambertseterbanen)
Østerås–Ellingsrudåsen (Røabanen og Furusetbanen)
Kolsås–Mortensrud (Kolsåsbanen og Østensjøbanen)
Vestli–Bergkrystallen (Grorudbanen, Lørenbanen, T-baneringen og Lambertseterbanen)
Tøyen–Vestli (Fellestunnelen, T-baneringen og Grorudbanen)
Rutenettet for T-banen i Oslo fikk dette oppsettet 3. april 2016.Grenbanene (som brukes av bare en linje) har en kapasitet på 184 tog i timen, fellesstrekninger (som brukes av flere linjer) har en kapasitet på 112 tog i timen. Strekningen Majorstuen-Tøyen i fellestunnelen (sentrumstunnelen) har opptil 28 tog i timen hver vei. Med 500 passasjerer pr. tog i rushtiden (det teoretiske maksimum er minst det dobbelte) tilsvarer dette 14 000 passasjerer pr. time og retning, som kan sammenliknes med tre firefelts motorveier i rushtiden.
== Historie ==
T-banens historie kan skrives helt tilbake til 1898, da Holmenkollbanen startet trafikk mellom Majorstuen og Holmenkollen (senere ble navnet skiftet til Besserud). Banen ble senere forlenget til Frognerseteren. Systemet kan imidlertid ikke kalles tunnelbane før i 1928, da Undergrunnsbanen mellom Majorstuen og Nationaltheatret ble åpnet som Skandinavias første. Med denne tunnelen kom passasjerene på de vestlige banene raskt til byens sentrum. Plattformene var høye og vognene brede som i dag, men ellers ble de regnet som «trikk» og hadde blant annet konduktør og strømforsyning fra luftledning via taket som vanlige trikker. Dette er grunnen til at T-banen i Oslo vest (og Bærum) ofte omtales som «trikken» (dette skyldes imidlertid gamle vaner heller enn tekniske forskjeller, for både i øst og vest hadde flere av banene vært i drift før de ble undergrunnsbane eller T-bane).
Det var først med den offisielle åpningen av de fire østlige banene 22. mai 1966 at «T-banen» slik den fremstår i dag egentlig oppsto. Denne åpningen medførte imidlertid ingen endringer for undergrunnsbanen i vest, som ennå var fysisk adskilt i sentrum.
=== De vestlige forstadsbaner ===
==== Holmenkollbanen ====
Holmenkollbanen ble satt i drift mellom Majorstuen og Besserud stasjon i 1898 og var da Nordens første forstadsbane og Norges første jernbanelinje med elektrisk drift. Den ble bygget og drevet av det private selskapet A/S Holmenkolbanen. Opprinnelig hadde bare strekningen mellom Majorstuen og Slemdal dobbeltspor,, men ble i 1905 utvidet til dobbeltspor frem til Besserud. I 1916 ble den forlenget til Frognerseteren, og i 1928 åpnet undergrunnsbanen mellom Majorstuen og Nationaltheatret. I forbindelse med byggingen av Tryvannstårnet ble linjen forlenget til Tryvann, en strekning som ble fjernet da tårnet var ferdig. Etter at Tryvann Vinterpark ble åpnet og senere utvidet, har det vært diskutert å forlenge banen hit, men ingen vedtak er ennå gjort.
Ifølge Ruter blir en «Tryvannsbane så ulønnsom at den vil kreve et tilskudd på minst 1 500 kroner pr. reise», og at «byggingen av banen er kostnadsberegnet til 150 millioner kroner».
==== Røabanen ====
Røabanen åpnet i 1912 og het da Smestadbanen. Strekningen brukes også av Kolsåsbanen frem til Smestad og tar av fra den nedlagte Sørbyhaugen stasjon mot Bærum.
==== Sognsvannsbanen ====
De første planene for en forstadsbane til Sognsvann ble tegnet av A/S Holmenkolbanen i 1904. Disse planene innebar en linje som skulle ta av fra Gaustad stasjon på Holmenkollbanen og kjøre forbi Geitmyren til Sagene. Her skulle banen korrespondere med Sagenetrikken. Disse planene ble midlertidig lagt på is, da Holmenkolbanen A/S hadde liten tro på en bane til et så tynt befolket område. Ti år senere begynte befolkningssentra rundt Sogn og Tåsen å reise seg. Aker kommune stiftet i 1917 et eget selskap, A/S Akersbanene, som skulle ta for seg utbyggingen av en bane til Sognsvann. Mens A/S Holmenkolbanen hevdet at de var best egnet til å bygge en forstadsbane i et område de allerede hadde en bane i, mente Aker kommune at det var en dårlig idé å la et privat selskap med kommersielle interesser påta seg rollen som eiendomsutvikler. Departementet bestemte seg til slutt for Akersbanenes plan, og byggingen ble igangsatt i januar 1922. Arbeidene ble midlertidig stoppet grunnet en arbeidskonflikt i 1924 og ble først i 1933 gjenopptatt. Banen sto ferdig 10. oktober 1934 med dobbeltspor frem til Østhorn stasjon (som da het Korsvoll) og enkeltspor videre til Sognsvann.
==== Kolsåsbanen ====
Lilleakerbanen åpnet som trikkelinje til Lilleaker i 1919, til Haslum i 1924 og til Kolsås i 1930. En forbindelse mellom Lilleakerbanen ved Jar og Røabanen ved Sørbyhaugen åpnet 1942. Den nye forbindelsen Nationaltheatret – Kolsås fikk navnet Kolsåsbanen og ble trafikkert med brede vogner. Trikkene snudde fra samme tidspunkt på Jar, og Lilleakerbanen er fremdeles en del av trikkenettet i Oslo.
Etter krigen ble Røabanen forlenget i flere omganger, men ellers skjedde det svært lite med de vestlige forstadsbanene med hensyn til banenett og stasjoner gjennom de neste 40 årene.
Tidligere hadde alle de vestlige banene endestasjon ved Nationaltheatret stasjon. Tunnelen ble i 1987 forlenget til Stortinget stasjon. Her hadde også de østlige T-baner sin endestasjon, og stasjonen fungerte da som en overgangsstasjon fra 1987 til 1995. Gjennomkjøring var i denne perioden ikke mulig pga. de forskjellige strømsystemene. I 1995 ble vogner med begge strømsystemer tatt i bruk, slik at alle linjer kunne kjøres gjennomgående.
De vestlige linjene var opprinnelig bygget og drevet av private selskaper. A/S Bærumsbanen ble overtatt av Oslo Sporveier i 1971. Sporveien overtok også driften av A/S Ekebergbanen og A/S Holmenkolbanen i henholdsvis 1965 og 1975, men først i 1991 fusjonerer de tre selskapene.
Alle de vestlige banene ble opprinnelig bygget for drift med luftledning, men i dag bruker samtlige strømskinne.
Kolsåsbanen var stengt for oppgradering fra 1. juli 2006. Strekningen Jar – Bekkestua ble fra høsten 2007 og frem til vinteren 2009 betjent med sporvogn. Strekningen mellom Avløs og Kolsås ble gjenåpnet 12. oktober 2014 som siste delstrekning, antall stasjoner er dermed igjen 100 (som til sammenligning er antallet stasjoner på Stockholms tunnelbane).
=== Det østlige T-banenett ===
==== Østensjøbanen ====
Østensjøbanen ble åpnet som trikkelinje fra Vålerenga til Oppsal i 1926 etter midlertidig drift med bytrikk til Bryn siden 1923. Den ble konvertert til T-banestandard i 1967. Den ble siden gradvis forlenget og nådde Mortensrud i 1998.
==== Lambertseterbanen ====
Lambertseterbanen åpnet som trikkelinje fra Brynseng (på Østensjøbanen) til Bergkrystallen i 1957. Den ble konvertert til T-bane i 1966 og koblet over på den nye T-banestrekningen fra Jernbanetorget til Helsfyr. Dette var Norges første T-bane.
==== Grorudbanen ====
Grorudbanen åpnet fra Tøyen til Grorud i 1966. Forlenget til Vestli 1975.
==== Furusetbanen ====
Furusetbanen åpnet fra Hellerud (på Østensjøbanen) til Haugerud i 1970. Den er siden gradvis forlenget og nådde Ellingsrudåsen i 1981.
=== Et felles T-banesystem ===
De østlige banene ble utvidet vestover til Sentrum stasjon da denne ble åpnet i 1977. I 1987 ble også de vestlige banene forlenget til Sentrum stasjon, og stasjonen endret navn til Stortinget stasjon. I løpet av 1990-tallet ble østlige og vestlige baner slått sammen, slik at de samme togene nå trafikkerer linjen både mot øst og vest. Dermed var fellestunnelen et faktum. Grunnen til at dette ikke ble gjort tidligere, var at de vestlige linjene benyttet luftledning mens de østlige brukte strømskinne.
I 1993 ble Sognsvannsbanen bygget om fra luftledningsdrift til strømskinnedrift. Den fikk i tillegg lengre plattformer og ingen planoverganger. Dette betegnes som metrostandard. Det ble nå kjørt tog fra øst til vest. I 1995 fulgte Røabanen. I juli 2006 ble også Kolsåsbanen stengt for oppgradering til metrostandard. Holmenkollbanen ble dermed den eneste linjen som fortsatt hadde luftledningsdrift, men banen ble kjørt av kombivogner som kunne skifte mellom tilførsel fra de to strømsystemene. Dette skiftet skjedde på Frøen. Den 18. juni 2008 ble det vedtatt at banen skulle oppgraderes til T-banestandard. Dette gjorde det mulig å benytte de nye MX-togene på strekningen. Banen ble stengt for oppgradering 15. mars 2010, og gjenåpnet 6. desember samme år.
=== T-baneringen og Lørenbanen ===
Ringen, som opprinnelig ble kalt T-baneringen, er en linje på T-banen som betjener bydeler nord for Oslo sentrum. I vest er banen koblet med Sognsvannsbanen mens den er koblet med Grorudbanen i øst like ved Carl Berners plass. Den nybygde delen av linjen er på 5 km, kostet 1,4 milliarder kroner og ble bygget i årene 2000–2006. Nydalen og Storo ble åpnet 20. august 2003. Resten av «Ringen», herunder Sinsen stasjon, ble åpnet for vanlig trafikk 21. august 2006 og utgjør nå en løkke i T-banesystemet.
T-baneringen muliggjorde byggingen av Lørenbanen, en kobling mellom T-baneringen og Grorudbanen, som gjør at tog fra Grorudbanen kan kjøre nordover langs T-baneringen, og ikke må kjøre sørover langs Fellestunnelen. Denne banen åpnet 3. april 2016, og man fikk med åpningen sin nyeste stasjon Løren.
== Stasjoner ==
Systemet har i alt 101 stasjoner, hvorav 17 befinner seg innendørs eller under jorden. Undergrunnsbanen mellom Nationaltheatret og Majorstuen var opprinnelig planlagt med en stasjon ved Homansbyen, men den ble aldri anlagt på grunn av tekniske problemer. (Den lange strekningen uten stasjoner har imidlertid aktualisert behovet for en Homansbyen stasjon, sist vist i Ruters strategiplan K2012). Derimot fikk banen en ikke planlagt stasjon under Valkyrie plass etter et uhell under tunnelarbeidet i 1912, da 800 m² av gatelegemet raste ned i tunnelen. Den ble tatt i bruk i 1928, men nedlagt i 1985 på grunn av kort avstand til Majorstuen.
Inntil Homansbyen stasjon åpnes, er Nationaltheatret den eneste underjordiske stasjonen på det vestlige forstadsbanenettverket. De fleste av T-banens underjordiske stasjoner befinner seg i fellestunnelen under sentrum, eller i kortere tunneldeler på det østlige nettverket; særlig Furusetbanen går mye under bakken, med alle stasjoner, bortsett fra Haugerud, bygget inne i eller ved åpningen av en tunnel.
Stasjonene i sentrum betjener store arbeidsplasser og tilbyr overgang til andre typer kollektivtrafikk, som trikk, tog og buss. Alle stasjonene er markert på bakkenivå med skilt med en blå T på en hvit sirkel. Stasjoner utenfor sentrum har vært ubetjent siden 1995, og billetter til reisende selges fra billettautomater. Noen stasjoner har også kiosker. Alle stasjoner har trinnfri ankomst, bortsett fra Frøens inngående plattform (mot sentrum), og plattformhøyden er i stor grad tilpasset høyden på inngangene til togene.
=== Linje 1 ===
=== Linje 2 ===
=== Linje 3 ===
=== Linje 4 ===
=== Linje 5 ===
== Utbredelse ==
T-banenettet dekker i dag store deler av Oslo og Bærum. I Oslo har samtlige bydeler, minus bydel St. Hanshaugen, samt marka og sentrum gjennomgående T-bane-strekninger. På Bærumssiden sørger Røabanen og Kolsåsbanen for å dekke flesteparten av de folkerike områdene, men har ikke forbindelse til Sandvika, Rykkinn (med 7500 potensielle reisende) eller Bærums Verk. Dersom Furusetbanen forlenges til Ahus, vil også Lørenskog kommune være tilkoblet T-banenettet.
Stasjonenes fordeling etter bydel:
Bydel Sentrum har mange stasjoner i forhold til areal: Nationaltheateret, Stortinget, Jernbanetorget og Grønland.
Indre by (inkluderer ikke bydel Sentrum) har få stasjoner: Majorstuen (i bydel Frogner) i vest, og Tøyen (i bydel Gamle Oslo), Carl Berners plass (i bydel Grünerløkka) og Sinsen (i bydel Sagene) i øst. Indre by har mange linjer og stoppesteder for Trikken i Oslo.
Ytre by og Bærum representerer forstedene. De resterende stasjonene ligger i disse områdene.Utbredelsen bidrar til totalstyringen for kollektivtrafikken i osloområdet hvor tog skal være hovedlinjen inn og ut av Oslo, mens T-banen skal være raskeste reisevei innad i Oslo.
== Fremtidige utvidelser og bygging ==
Ruter ønsker å utvide kapasiteten blant annet for være forberedt på befolkningsvekst i området. Befolkningen i Oslo og omland er ventet å øke til 2 millioner innen 2040. Oslo har vanskelig og til dels lite egnet byggegrunn med svært varierende grunnforhold med blant leire, kvikkleire, alunskifer og fast fjell. T-baneutbygging må også ta hensyn til grunnvannet. I deler av Oslo er det 80 meter ned til fast fjell.
=== Vedtatte utvidelser ===
Følgende forlengelser ble vedtatt i mai 2012 og mai 2017 som del av Oslopakke 3:
8 km lange Fornebubanen fra Majorstuen til Fornebu med nye stasjoner på Skøyen, Vækerø, Lysaker, Telenor Arena, Flytårnet og Fornebu senter. Reisetid Stortinget-Fornebu senter blir 17 minutter.
5 km forlengelse av Furusetbanen fra Ellingsrudåsen til Ahus med stopp underveis på Skårer og Solheim. Reisetid Stortinget-Ahus blir 28 minutter.
5 km ny sentrumstunnel fra Majorstuen til Tøyen via Bislett, St. Olavs plass, Stortinget, Youngstorget og Grünerløkka. Denne planen innebærer tilkobling til eksisterende nett ved Majorstuen, Stortinget og Tøyen stasjoner; mens Bislett, Youngstorget, St. Olavs plass og Grünerløkka blir nye stasjoner. Planen er å la noen tog gå i eksisterende tunnel fra Majorstuen til Stortinget og videre via Grünerløkka; mens andre tog skal gå i ny tunnel Majorstuen-Stortinget og videre østover i eksisterende tunnel. Stortinget vil da danne et kryss i T-banenettet og dette vil ifølge Ruter gi best kapasitet. Antatt byggestart er 2024, med ferdigstillelse i 2030. Kostnadene er anslått til 17,4 milliarder kroner.
=== Mulige utvidelser ===
Disse prosjektene står på Ruters liste over prosjekter som gjennomføres hvis «nærmere analyse viser godt forhold mellom nytte og kostnader»:
2 km forlengelse av Røabanen fra Østerås til Hosle.
4 km forlengelse av Østensjøbanen, forlengelse fra Mortensrud til Stensrud, med nye stasjoner på Bjørndal og Gjersrud. Det er planlagt å utbygge et nytt boligområde på Gjersrud og Stensrud sørøst for Mortensrud, av den grunn vil denne forlengelsen trolig bli aktuell i nær fremtid.
3 km forbindelse mellom Furuset på Furusetbanen og Stovner på Grorudbanen, spesielt aktuelt hvis det blir bane til Ahus fordi beboerne i Grorud bydel sogner til Ahus.
3 km forbindelse mellom Økern på Grorudbanen og Trosterud på Furusetbanen, med nye stasjoner ved Alna jernbanestasjon og Alna senter.I langtidsplanen mot 2060 skisserer Ruter også mer ekspansive utvidelser:
Indre T-banering, når den nye sentrumstunnellen står ferdig, en tunnel som går fra Nybroa holdeplass på den nye sentrumstunnellen via Grünerløkka, Torshov, Sagene og Ullevål sykehus til den nye holdeplassen på Bislet. Dette vil inkludere noen av de mest befolkningstette områdene i Oslo.
Konvertering av trikkelinje 19 til t-bane. Trikkelinje 19 går i dag til Ljabru via Holtet (vedtatt forlengelse til Hauketo). Ved konvertering vil den kobles på t-banen mellom Grønland og Tøyen og få en holdeplass ved Galgeberg eller Kværnerbyen før den vil følge traseen til trikken. En forlengelse til Holmlia/Ingierstrand vil også være aktuelt.
Konvertering av trikkelinjen fra Skøyen til Bekkestua til T-bane (Kobles på Fornebubanen ved Skøyen)
7 km linje fra Lommedalen via Bærums verk, Rykkinn, Kolsås og Bærum sykehus til Sandvika togstasjon der deler av strekningen går på Kolsåsbanen. Samtidig forlengelse av Røabanen til Bærums verk. En slik linje vil både knytte Kolsåsbanen og Røabanen sammen med hverandre og knytte dem til kollektivknutepunktet Sandvika.
10 km fjordtunnel fra Fornebu til Nesodden
15 km ringbane fra Stovner til Ahus via Skjetten, Olavsgaard, Kjeller og LillestrømI dag er samlet trasélengde 80 km, skulle alle disse planer gjennomføres vil nesten dobles til over 140 km og passere Stockholm som har 110 km tunnelbane.
=== Andre forslag ===
Ideer lansert av andre aktører enn Ruter:
2 km forlengelse av Grorudbanen til Gjelleråsen med ny stasjon også på Skillebekk.
Bygdøybanen, ca 2km fra planlagte Skøyen holdeplass med stopp ved Folkemuseet/vikingskipene, Huk og Frammuseet. Da vil de mest besøkte museene i Oslo ligge i tilknytning med T-banen.
1 km forlengelse av Holmenkollbanen til Tryvann, noe som ifølge Ruter blir så ulønnsomt at det «vil kreve et tilskudd på minst 1500 kroner pr. reise» og vil koste 150 millioner kr..
=== Samspill med andre banetyper ===
Utbygging og planer blir koordinert med Trikken i Oslo og jernbanen underlagt Bane NOR (tidl. Jernbaneverket). Eksempelvis ble det tidligere fra enkelte hold foreslått å ha persontrafikk på Alnabanen, men dette fikk en effektiv slutt da Lørenbanen - som dekker den samme strekningen - ble vedtatt. På samme måte vil også Jernbaneverkets langsiktige plan om Nittedalsbanen (støttet av Ruter i K2012) gjøre en forlengelse av Grorudbanen til Nittedal overflødig.
Samspillet med trikken fungerer på samme måte. I sine langtidsplaner mot 2030 er det blitt vurdert av Ruter å bygge nye T-banestasjoner på Bislett, St. Olavs plass og Homansbyen, noe som vil kunne gjøre trikkedriften på linje 19 f.o.m Inkognitogata holdeplass og vestover, samt linje 11 f.o.m Welhavens gate holdeplass og vestover, (til sammen 7 holdeplasser) overflødige. Samtidig gjorde åpningen av T-baneringen mellom Storo og Carl Berner i 2006 at Ruter i fremtiden ikke ønsker at trikken skal gå på den samme strekningen.
== Teknisk data ==
Oslos T-banesystem er bygget for strømskinnedrift (750 V likestrøm) som de fleste andre T-banesystemer i verden. Alle stasjoner med metrostandard har 110 meter lange plattformer med plass til 6 vogners tog.
Banens laveste punkt er der fellestunnelen passerer under Akerselva mellom Grønland og Jernbanetorget, 8 meter under havet.
== Grafisk design ==
T-banen benytter tilnærmet samme topologiske design på linjekartet som London Underground og som ble laget av Harry Beck i 1931.
== Vognpark ==
Oslo T-banedrift og Oslo Vognselskap har skiftet ut hele vognparken og benytter seg fra mars 2010 utelukkende MX3000 i ordinær trafikk. Imidlertid har T-banen og forstadsbanene i Oslo hatt mange ulike typer materiell opp gjennom historien.
=== Historisk materiell ===
T-banen i øst har hatt en svært homogen vognpark, og de opprinnelige vognene var enerådende fra åpningen og frem til 1990-tallet. Derimot har det i vest vært brukt mange ulike vogntyper. Eksempelvis var teakvogner fra 50-tallet fremdeles i bruk på Holmenkollbanen frem til 1995.
==== De vestgående forstadsbanene ====
Fra starten i 1898 hadde forstadsbanene mye forskjellig materiell. Blant annet:
Hkb 1-20
Hkb 31-43 & 101-110
Type A
Hkb 111-112
HkB 200-serien
HkB 113-114
BB Vogn 401-402
BB Type C1
HkB 500-serien
BB Type C2
HKB 600-serien
BB Type C3
Vogn 451-452I 1994 ble også T2000 kjøpt inn. Dette var siste gang man kjøpte inn togmateriell spesialisert for en av linjene.
==== «1000-serien» T1-T4 ====
1000-seriens 1001-1105 (T1-2, T1-1 og T2) er de opprinnelige T-banevognene som ble kjøpt inn til åpningen av de østlige banene mellom 1964 og 1967. 1106-1135 (T3) ble anskaffet mellom 1969 og 1972 og 1136-1162 (T4) ble anskaffet mellom 1975 og 1977. Vognene var de klart vanligste i trafikk, frem til MX3000 overtok denne statusen i 2008. 19. juni 2009 ankom togtypen for siste gang Ellingsrudåsen stasjon i ordinær trafikk. Det er planlagt at man tar vare på 6 vogner. Vognene er kun utstyrt med strømavtaker for strømskinne og kunne derfor ikke brukes på Holmenkollbanen.
==== «1300-serien» T5-T8 ====
1300-seriens 1301-1333 (T5 og T6) ble anskaffet mellom 1978 og 1981. I tillegg ble noen vogner ombygd fra 1000-seriens 1147-1162 (T4) til 1334-1349 (T7 og T8) mellom 1985 og 1989. Vognene skiller seg fra 1000-serien blant annet ved at de er utstyrt med både strømavtaker for luftledning og strømavtaker for strømskinne. 1300-vognene kan dermed brukes over hele T-banenettverket, bortsett fra på Grorudbanen ovenfor Hasle stasjon på grunn av for lav tunnelhøyde. Utseendemessig skiller også vognene seg noe fra 1000-serien, de fleste vognene har for eksempel større vinduer i front, blant annet for å bedre oversikten ved kryssing av planoverganger. Da antall slike vogner er begrenset, ble de nesten bare brukt på linje 1 som tovognstog og 4/6 som trevognstog (1300-vogner ble brukt på Ringbanen siden T5-T7 har automatiske skiltkasser som gjør det enkelt å skilte mellom linje 4 og 6). 1300 var opprinnelig levert kun med takstrømavtakere, men ble siden ombygd for bruk på begge systemer. Før de østlige og vestlige banene ble koblet sammen i 1993 gikk 1300-vognene utelukkende på de vestlige baner, mens vogner i 1000-serien kun gikk på de østlige banene. 14. mars 2010 ble Holmenkollbanen stengt for oppgradering og var derfor siste dag med 1300-vogner i ordinær trafikk.
==== T2000 ====
T2000 var en type T-banetog som tidligere ble brukt på T-banen. Leveransen av T2000 bestod av seks tovognstog (12 vogner) som ble kjøpt inn i 1994 for å erstatte de gamle teakvognene av HKB 600-serien på Holmenkollbanen. De var de første t-banevognene bygget som kombibvogner, dvs. for strømopptak alternativt fra kjøreledning eller strømskinne. Togene har teknisk vært så ustabile at de bare unntaksvis har vært mulig å bruke i regulær trafikk. Bare fire døgn etter at togene ble satt i drift i april 1995, sto samtlige togsett på verksted. Den første tiden etter at togene ble satt i drift, stoppet togene stadig på grunn av innkjøringsproblemer. I mars 1997 ble samtlige tog tatt ut av trafikk for teknisk kontroll. Årsaken var en ulykke der en ti år gammel gutt ble slept etter toget med hånden fastklemt i døren. T2000 var den første togtypen på T-banen hvor passasjerene kunne spasere mellom vognene. T2000 var utstyrt med pantografer, men togene ble ikke brukt på Kolsåsbanen da de ikke kunne kjøres i trevognstog. Derfor ble togene normalt kun brukt på linje 1. Togene ble levert av ADtranz Strømmen (tidligere Strømmens Værksted/ABB Strømmen). Den 1. mai 2009 ble T2000-vognene tatt ut av trafikk. T2000 ble sendt til kondemnering hos Hellik Teigen i Hokksund i 2011 og 2012.
=== Dagens vognpark ===
==== MX3000 ====
I løpet av vinteren 2005-2006 testet Oslo T-banedrift ut nye T-banevogner fra Siemens AG som erstattet hele vognparken. De nye vognene har et nytt utseende og er av typen MX 3000. Vognene var bygget etter modell av Wiens T-banevogner av type V. De første vognene av denne typen ble satt i trafikk september 2006. Etter 15. mars 2010 har samtlige linjer blitt betjent utelukkende av MX3000 i ordinær trafikk.
== Kunst ==
T-banens stasjoner ble på 1970- og 80-tallet utsmykket gjennom et kommunalt program (unntaket var Jernbanetorget som allerede var utsmykket til åpningen). Stasjoner på Østensjø-, Grorud- og Furusetbanen ble dekorert av kjente kunstnere. Andre ble dekorert av lokale skoler i samarbeid med Oslo Sporveier i et håp om å redusere hærverket.
Det meste av denne dekoren er nå borte, etter omfattende hærverk og graffiti. Det lille som står igjen er til dels sterkt skadet.
=== Hærverk ===
T-banen har ofte blitt et offer for hærverk. Innsiden og vinduene er blitt skrapt opp, seter skåret opp og brannslukningsapparater tømt utover vognene. Også de nye billettautomatene som tilhører Flexus-systemet er gjentatte ganger blitt ramponert allerede før systemet var operativt.
T-banens vogner og stasjoner blir ved noen anledninger sprayet ned av writere, som dekorerer veggene med fargerike graffiti-piecer. Oslo T-banedrift ser naturlig nok på denne kunstformen utøvd på deres vognmateriell og stasjoner som hærverk, og konsekvenser av å bli tatt kan medføre blant annet fengselsstraff. Erstatningskrav mot skadeutøvere er ellers helt vanlig, som regel er det bøter. Yngre personer (under kriminell lavalder) kan få tilbud om løsning av sakene gjennom konfliktrådet.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Andersen, Bjørn (1993). Holmenkollbanen: Kort historikk fra 1898 til 1993. Oslo: Lokaltrafikkhistorisk forening. ISBN 82-91223-01-7.
Arntzen, Jon G. og Hansen, Stig A. (2008). OSLO 1960–80. Oslo: Kom forlag. ISBN 978-82-92496-527. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Arntzen, Jon G. og Hansen, Stig A. (2009). OSLO 1925–45. Oslo: Kom forlag. ISBN 978-82-92496-800. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Aspenberg, Nils C. (1995). Neste stopp Makrellbakken: Historien om Røabanen. Oslo: Baneforlaget. ISBN 82-91448-18-3.
Hanssen, Reidar (1987). Selskabet for Oslo Byes Vel, red. Oslo byleksikon (3 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 82-573-0228-7.
Hartmann, Eivind og Mangset, Øyvind (2001). Neste stopp: Verneplan for bygninger – Sporveiens bygningshistorie. Oslo: Baneforlaget. ISBN 82-91448-17-5. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Kjeldstadli, Knut (1990). Den delte byen: fra 1900 til 1948. Oslo: Oslo bys historie. ISBN 82-02-09145-4.
Nilsen, Knut A. (1998). Nordmarkstrikken: Holmenkollbanen gjennom 100 år. Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-22262-3.
Stang, Johan L. (1980). SOGN – en del av Oslo. Oslo: Tiden Norsk Forlag. ISBN 82-10-02012-9.
Thuesen, Nils P., Waage, Gry og Lorentzen, Ragnvald B. (2007). OSLO 1945–65. Oslo: Kom forlag. ISBN 978-82-92496-46-6. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Rapid transit in Oslo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Oslo T-banedrifts hjemmeside
Rutes hjemmside
T-banen i Oslo på UrbanRail.Net
Nytt signalsystem T-banen Oslo
Linjekart på OpenStreetMap
Linje 1 Frognerseteren–Bergkrystallen
Linje 2 Østerås–Ellingsrudåsen
Linje 3 Kolsås–Mortensrud
Linje 4 Bergkrystallen–Vestli
Linje 5 Sognsvann-T-baneringen–Vestli | Ƭ og ƭ (T med krok) er en bokstav som brukes i noen afrikanske språk. Minuskelen ble tidligere brukt i det internasjonale fonetiske alfabetet for å indikere en ustemt alveolar implosiv, men har siden blitt byttet ut med tegnet . | 199,725 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Michel_Becquet | 2023-02-04 | Michel Becquet | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Franske musikere', 'Kategori:Franske professorer', 'Kategori:Fødsler 4. februar', 'Kategori:Fødsler i 1954', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Limoges', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Trombonister'] | Michel Becquet (født 1954) er en fransk trombonist og professor ved Lyonkonservatoriet.
I ung alder spilte han piano og horn, undervist av sin far, en profesjonell hornist, før han gikk over til trombone i tiårsalderen. Etter flere års studier ved konservatoriet i Limoges, ble han som 15-åring opptatt ved Pariskonservatoriet, der han raskt fikk sitt diplom.
I løpet av få år vant han alle de internasjonale konkurransene som var åpne for hans instrument (Genève, München, Praha og Toulon). Da han var 18 år ble han solotrombonist i Orchester de la Suisse Romande under Wolfgang Sawallischs ledelse, for noen år senere å begynne i den franske nasjonaloperas orkester i Paris.
I 1989 forlot han Parisoperaen til fordel for Hochschule für Musikk i Köln, der han brukte sin tid på å undervise og skrive.
I 1990 inviterte Gilbert Amy ham til å bli leder for messingseksjonen ved Conservatoire National Supérieur de Musique der han ledet det 18-mannssterke ensemblet Cuivres Français.
Siden har han tiltrådt Lyonkonservatoriet hvor han er professor i trombone og leder for messingseksjonen.
| Michel Becquet (født 1954) er en fransk trombonist og professor ved Lyonkonservatoriet.
I ung alder spilte han piano og horn, undervist av sin far, en profesjonell hornist, før han gikk over til trombone i tiårsalderen. Etter flere års studier ved konservatoriet i Limoges, ble han som 15-åring opptatt ved Pariskonservatoriet, der han raskt fikk sitt diplom.
I løpet av få år vant han alle de internasjonale konkurransene som var åpne for hans instrument (Genève, München, Praha og Toulon). Da han var 18 år ble han solotrombonist i Orchester de la Suisse Romande under Wolfgang Sawallischs ledelse, for noen år senere å begynne i den franske nasjonaloperas orkester i Paris.
I 1989 forlot han Parisoperaen til fordel for Hochschule für Musikk i Köln, der han brukte sin tid på å undervise og skrive.
I 1990 inviterte Gilbert Amy ham til å bli leder for messingseksjonen ved Conservatoire National Supérieur de Musique der han ledet det 18-mannssterke ensemblet Cuivres Français.
Siden har han tiltrådt Lyonkonservatoriet hvor han er professor i trombone og leder for messingseksjonen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Michel Becquet på Discogs
(en) Michel Becquet på MusicBrainz | Michel Becquet (født 1954) er en fransk trombonist og professor ved Lyonkonservatoriet. | 199,726 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gigabyte | 2023-02-04 | Gigabyte | ['Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Datastubber', 'Kategori:Informasjonsenheter', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01'] | For bokstavkombinasjonen, se Gb (bokstav).Gigabyte (GB) er måleenhet for datalagringskapasitet.
En gigabyte (utledet fra SI-prefikset giga-) er en enhet for informasjon eller datalagringskapasitet, og betyr enten nøyaktig én milliard bytes (10003 eller 109) eller omtrent 1,07 milliarder bytes (10243).
For å minske forvirringen rundt dette er det innført en enhet gibibyte som alltid betyr 1 073 741 824 (10243 eller 230) bytes.
| For bokstavkombinasjonen, se Gb (bokstav).Gigabyte (GB) er måleenhet for datalagringskapasitet.
En gigabyte (utledet fra SI-prefikset giga-) er en enhet for informasjon eller datalagringskapasitet, og betyr enten nøyaktig én milliard bytes (10003 eller 109) eller omtrent 1,07 milliarder bytes (10243).
For å minske forvirringen rundt dette er det innført en enhet gibibyte som alltid betyr 1 073 741 824 (10243 eller 230) bytes.
== Kilder ==
(no) Gigabyte i Store norske leksikon | GB eller gb er den åttende bokstaven i alfabetet som brukes for å skrive joruba. Den representerer lyden , en stemt labial-velar konsonant, som finnes i en rekke vestafrikanske språk. | 199,727 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Louis-Gabriel_Delaplace | 2023-02-04 | Louis-Gabriel Delaplace | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 24. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1884', 'Kategori:Franske katolske biskoper', 'Kategori:Franske misjonærer', 'Kategori:Franske vincentinere', 'Kategori:Fødsler 21. januar', 'Kategori:Fødsler i 1820', 'Kategori:Ikkekinesiske katolske biskoper i Kina', 'Kategori:Katolske misjonærer', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Misjonærer i Kina', 'Kategori:Personer fra Auxerre', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Louis-Gabriel Delaplace (kinesisk: 田類斯, født 21. januar 1820 i Auxerre i Frankrike, død 24. mai 1884) var katolsk kinamisjonær og biskop blant annet i Beijing.
Han ble medlemmer av lasaristenes kongregasjon, ble presteviet 11. juni 1843, og sendt til Kina. Den 27. februar 1852 ble han utnevnt til titulærbiskop og til apostolisk vikar av Jiangxi, og ble bispeviet 25. juli 1852 med biskop Jean-Henri Baldus som hovedkonsekrator.
Den 12. juni 1854 ble han apostolisk vikar for Zhejiang.
Den 21. januar 1870 ble han forflyttet til det apostoliske vikariat Nord-Zhili (Beijing).
| Louis-Gabriel Delaplace (kinesisk: 田類斯, født 21. januar 1820 i Auxerre i Frankrike, død 24. mai 1884) var katolsk kinamisjonær og biskop blant annet i Beijing.
Han ble medlemmer av lasaristenes kongregasjon, ble presteviet 11. juni 1843, og sendt til Kina. Den 27. februar 1852 ble han utnevnt til titulærbiskop og til apostolisk vikar av Jiangxi, og ble bispeviet 25. juli 1852 med biskop Jean-Henri Baldus som hovedkonsekrator.
Den 12. juni 1854 ble han apostolisk vikar for Zhejiang.
Den 21. januar 1870 ble han forflyttet til det apostoliske vikariat Nord-Zhili (Beijing).
== Episkopalgenealogi ==
Hans episkopalgenealogi er:
Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
Kardinal Giovanni Francesco Albani (1720-1803) *1760
Pave Pius VI (1717-1799) *1775
Kardinal Carlo Bellisomi (1736-1808) *1775
Biskop Marcelino José Da Silva (1749-1830) *1790
Biskop Roque José Carpegna Díaz (1760-1845) *1803
Biskop François-Alexis Rameaux (1802-1845) *1840
Biskop Bernard-Vincent Laribe (1802-1850) *1845
Biskop Jean-Henri Baldus (1811-1869) *1845
Biskop Louis-Gabriel Delaplace
== Referanser == | Louis-Gabriel Delaplace (kinesisk: 田類斯, født 21. januar 1820 i Auxerre i Frankrike, død 24. | 199,728 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ly_(bokstav) | 2023-02-04 | Ly (bokstav) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Bokstaver i det latinske alfabetet'] | LY og ly er den 20. bokstaven i det ungarske alfabetet, mellom l og m. På ungarsk heter den ellipszilon (/ɛlːipsilon/) eller elly (/ɛjː/). Tidligere representerte denne bokstaven en palatal lateral, /ʎ/, men denne lyden er etter hvert blitt erstattet med /j/. Sånn sett, representerer den den samme lyden som j gjør på ungarsk. | LY og ly er den 20. bokstaven i det ungarske alfabetet, mellom l og m. På ungarsk heter den ellipszilon (/ɛlːipsilon/) eller elly (/ɛjː/). Tidligere representerte denne bokstaven en palatal lateral, /ʎ/, men denne lyden er etter hvert blitt erstattet med /j/. Sånn sett, representerer den den samme lyden som j gjør på ungarsk. | LY og ly er den 20. bokstaven i det ungarske alfabetet, mellom l og m. | 199,729 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Enrico_Dandolo | 2023-02-04 | Enrico Dandolo | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Doger fra Venezia', 'Kategori:Dødsfall i 1205', 'Kategori:Fødsler i 1107', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Venezia', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Enrico Dandolo (også anglifisert til Henry Dandolo og på latin Henricus Dandulus; født i 1107?, død 21. juni 1205) var doge av Republikken Venezia fra 1192 og frem til sin død. Han er hovedsakelig husket for sin rolle i Det fjerde korstog hvor han, i en alder av 90, ledet plyndringen av Konstantinopel og midlertidig utslettet Det bysantinske riket.
| Enrico Dandolo (også anglifisert til Henry Dandolo og på latin Henricus Dandulus; født i 1107?, død 21. juni 1205) var doge av Republikken Venezia fra 1192 og frem til sin død. Han er hovedsakelig husket for sin rolle i Det fjerde korstog hvor han, i en alder av 90, ledet plyndringen av Konstantinopel og midlertidig utslettet Det bysantinske riket.
== Bakgrunn og karriere ==
Dandolo var sønn av en mektig jurist, Vitale Dandolo. Familien var både sosialt og politisk prominent i Venezia, og hans far var rådgiver for den daværende dogen, Vitale II Michiel. En av Enricos onkler, som også het Enrico Dandolo, var patriark av Grado, som var den høyeste kirkelige tittelen i Venezia.
Dandolos første viktige politiske rolle kom i kriseårene 1171 og 1172. I mars 1171 hadde Bysants konfiskert varene til tusenvis av venetianere for deretter å fengsle dem alle. Et folkekrav til dogen om å reise en armé som skulle frigjøre fangene ble realisert, men den ble satt ut av pest tidlig i 1172. Blant dem som hadde marsjert mot Konstantinopel var Enrico Dandolo og dogen selv. Da de returnerte til Venezia, ble doge Vitale II Michiel drept av en mobb, men Dandolo slapp unna tiltale og ble utnevnt til ambassadør til Konstantinopel for det kommende året. Med dette forsøkte Venezia å finne en diplomatisk løsning på tvistene med Bysants, men dette førte ikke fram. Nye forhandlinger ble gjenopptatt tolv år senere, og en avtale mellom de to statene ble inngått i 1186, men mye tyder på at Dandolo var blitt bitter på og hadde lagt bysantinerne for hat under sitt årelange virke i Konstantinopel. Ingen avtale kunne endre på det.
Etter å ha vært Venezias ambassadør i Konstantinopel var Dandolo to ganger ambassadør på Sicilia, før han igjen vendte nesen mot Konstantinopel i 1183 for å forhandle om gjenoppbygging av det venetianske kvarteret i byen.
1. januar 1193 ble Dandolo Venezias 39. doge. Allerede da var han både gammel og blind, men svært ambisiøs og, for alderen, ved svært god fysisk og psykisk helse. Han var minimum i 70-årene da han ble doge, men flere kilder oppgir at han allerede på det tidspunktet var 85 år gammel.
== Det fjerde korstoget ==
I 1202 var ridderne som skulle delta i Det fjerde korstoget strandet i Venezia. De hadde ikke råd til å betale for skipene de hadde bestilt fra Venezia, da det hadde dukket opp langt færre tropper enn forventet. Dandolo utarbeidet en plan som skulle ettergi korsfarerne gjelden deres. Alt korsfarerne måtte gjøre til gjengjeld var å hjelpe Venezia med å gjenerobre Zara. Under en svært emosjonell seremoni i Markuskirken tok Dandolo korset (henga seg til korstoget) og ble fulgt av flere tusen venetianere. Dermed ble Dandolo en viktig leder av korstoget.
Selv om de egentlig skulle seile til Egypt, overbeviste Dandolo dem om å stoppe i havnebyen Zara ved Adriaterhavet. Både Venezia og Kongedømmet Ungarn hevdet at Zara hørte til dem. Dandolo oppfordret korsfarerne til å angripe byen som tidligere hadde gjort opprør mot Venezia. Noen få korsfarere nektet, men flesteparten skjønte at kun ved å innta den rebelske byen Zara for deretter å overvintre der, kunne de holde korstoget gående. Zara ble beleiret og hærtatt 15. november 1202.
Kort tid etter ankom Alexius Angelus, sønn av den avsatte bysantiske herskeren Isaac II, byen. Dandolo godtok å hjelpe Alexius til tronen i Bysants i bytte mot bysantisk støtte i korstoget. Dette førte til erobringen og plyndringen av Konstantinopel 13. april 1204, hvor Dandolo var til stede og deltok i kamphandlingene. De katolske korsfarerne tok permanent kontroll over Konstantinopel, som var hovedsete for Den ortodokse kirke, og etablerte en katolsk stat, Det latinske riket. Venezia fikk 3⁄8 av Det bysantiske riket som en del av Det fjerde korstoget, og Bysants ble aldri så sterkt som det hadde vært før korstoget.
== Senere liv ==
Dandolo var aktiv nok til å delta i en kampanje mot bulgarerne, men døde i 1205. Han ble begravd i Hagia Sofia i Konstantinopel, antakelig i det øvre Østre Galleriet. I det 19. århundre plasserte en italiensk restaureringsgruppe en markør som er synlig den dag i dag, nær den sannsynlige plasseringen for graven hans. Markøren blir ofte tatt for å være den faktiske gravmarkøren for dogens grav, men denne ble sannsynligvis ødelagt da tyrkerne inntok Konstantinopel i 1453.
== Blindhet ==
Det er ikke sikkert når og hvorfor Enrico ble blind. Historien som ble fortalt i tiden rundt Det fjerde korstoget (og som er akseptert av noen historikere), var at han ble blindet av bysantinerne mens han var ambassadør der i 1171. En annen mulighet er at han ble blind som følge av et slag mot bakhodet en gang mellom 1174 og 1176.
Dandolo virker å ha vært fullstendig blind. Geoffrey de Villehardouin, som kjente Dandolo personlig, skrev tretti år senere: «Selv om øynene hans så normale ut, kunne han ikke se en hånd rett foran sitt ansikt, fordi han mistet synet etter en hodeskade».
== Familie ==
Hans sønn, Ranier, fungerte som visedoge mens Dandolo ikke var til stede, og ble senere drept under kamper med Genova om herredømmet på Kreta. Hans barnebarn, Anna Dandolo, giftet seg med kong Stefan II av Serbia. Mens han fungerte som doge, var han gift med en kvinne ved navn Contessa. Selv om det var flere senere doger ved navn Dandolo i Venezia, var ingen av disse direkte etterkommere etter Enrico.
== Myntreform ==
To år etter at han tok over som doge, i 1194, gjennomførte Dandolo flere reformer av det venetianske pengesystemet. Han introduserte den store sølvgrossoen, som var verdt 26 denarii, og quartaroloen, som var verdt 1⁄4 av en dinaro. Han gjeninnførte også biancoen, som var verdt 1⁄2 dinaro og ikke hadde vært i bruk på 20 år. Sølvinnholdet i grossoen ble holdt på 98,5 % for å sikre den i utenrikshandelen. Disse reformene førte til at grossoen var den dominerende myntenheten for handel i middelhavsområdet, og førte til både rikdom og prestisje for Venezia.
== Annet ==
På 1800-tallet ble et slagskip kalt «Enrico Dandolo» sjøsatt av Regia Marina (den italienske marine).
== Referanser ==
== Litteratur ==
Madden, Thomas F. (1993): Venice and Constantinople in 1171 and 1172: Enrico Dandolo's Attitude towards Byzantium.
Madden, Thomas F. (2003): Enrico Dandolo and the Rise of Venice.
Robbert, Louise Buenger (1974): Reorganization of the Venetian Coinage by Doge Enrico Dandolo.
Stahl, Alan M. (2000): Zecca the Mint of Venice in the Middle Ages. | Enrico Dandolo (også anglifisert til Henry Dandolo og på latin Henricus Dandulus; født i 1107?, død 21. | 199,730 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Da_jeg_traff_Jesus%E2%80%A6_med_sprettert | 2023-02-04 | Da jeg traff Jesus… med sprettert | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 2000', 'Kategori:Norske Oscar-kandidater', 'Kategori:Norske biografiske filmer', 'Kategori:Norske filmer fra 2000-årene', 'Kategori:Norske filmkomedier', 'Kategori:Norskspråklige filmer'] | Da jeg traff Jesus... med sprettert er en norsk biografisk komedie fra 2000.
| Da jeg traff Jesus... med sprettert er en norsk biografisk komedie fra 2000.
== Handling ==
Lille Oddemann bruker alle tilgjengelige metoder for å finne Jesus, inkludert sprettert hans. Filmen tar seerne med til Norge på slutten av 1930-tallet. Det dukker opp en rekke burleske og humoristiske karakterer, hvis krumspring overbeviser Oddemann om at det kan være en dårlig idé å bli voksen.
Likevel oppdager Oddemann at det også finnes enkelte belønninger ved å være voksen, som å gå på fest og finne vakre kvinner. Filmen er basert på en bok med barndomserindringer av forfatteren Odd Børretzen.
== Skuespillere ==
Fredrik Stenberg Ditlev-Simonsen som Oddemann
Martin Jonny Raaen Eidissen som broren hans
Frederick Paasche som Kristian
Gjertrud L. Jynge som mamma.
Grethe Bøe-Waal som Mrs. Hansen.
Gard B. Eidsvold som pappa.
Otto Jespersen som Karl Hansen
Grete Nordrå
Rolf Arly Lund
Peter Bredal
Gunnar Enekjær
Trond Høvik
Elisabeth Sand
Bjørn Jenseg.
Dag Vågsås
== Eksterne lenker ==
(en) Da jeg traff Jesus… med sprettert på Internet Movie Database
(no) Da jeg traff Jesus… med sprettert i Nasjonalbibliotekets filmografi
(no) Da jeg traff Jesus… med sprettert hos Filmfront
(nl) Da jeg traff Jesus… med sprettert på MovieMeter
(en) Da jeg traff Jesus… med sprettert på AllMovie
Da jeg traff Jesus... med sprettert hos Filmweb | Da jeg traff Jesus... med sprettert er en norsk biografisk komedie fra 2000. | 199,731 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jean-Henri_Baldus | 2023-02-04 | Jean-Henri Baldus | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 29. september', 'Kategori:Dødsfall i 1869', 'Kategori:Franske katolske biskoper', 'Kategori:Franske misjonærer', 'Kategori:Franske vincentinere', 'Kategori:Fødsler 24. januar', 'Kategori:Fødsler i 1811', 'Kategori:Ikkekinesiske katolske biskoper i Kina', 'Kategori:Katolske misjonærer', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Misjonærer i Kina', 'Kategori:Personer fra departementet Cantal', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jean-Henri Baldus (født 24. januar 1811 i Ally i Frankrike, død 29. september 1869) var katolsk kinamisjonær og biskop i Henan og senere i Zhejiang.
Han ble medlem av lasaristenes kongregasjon, ble presteviet i mars 1834, og sendt til Kina. Den 2. mars 1844 ble han utnevnt til titulærbiskop og til apostolisk vikar av Nord-Henan, og ble bispeviet 19. oktober 1845 med misjonsbiskopen Bernard-Vincent Laribe som hovedkonsekrator.
I 1865 ble han forflyttet til det apostoliske vikariat Zhejiang.
| Jean-Henri Baldus (født 24. januar 1811 i Ally i Frankrike, død 29. september 1869) var katolsk kinamisjonær og biskop i Henan og senere i Zhejiang.
Han ble medlem av lasaristenes kongregasjon, ble presteviet i mars 1834, og sendt til Kina. Den 2. mars 1844 ble han utnevnt til titulærbiskop og til apostolisk vikar av Nord-Henan, og ble bispeviet 19. oktober 1845 med misjonsbiskopen Bernard-Vincent Laribe som hovedkonsekrator.
I 1865 ble han forflyttet til det apostoliske vikariat Zhejiang.
== Episkopalgenealogi ==
Hans episkopalgenealogi er:
Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
Kardinal Giovanni Francesco Albani (1720-1803) *1760
Pave Pius VI (1717-1799) *1775
Kardinal Carlo Bellisomi (1736-1808) *1775
Biskop Marcelino José Da Silva (1749-1830) *1790
Biskop Roque José Carpegna Díaz (1760-1845) *1803
Biskop François-Alexis Rameaux (1802-1845) *1840
Biskop Bernard-Vincent Laribe (1802-1850) *1845
Biskop Jean-Henri Baldus
== Referanser == | Jean-Henri Baldus (født 24. januar 1811 i Ally i Frankrike, død 29. | 199,732 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ll_(bokstav) | 2023-02-04 | Ll (bokstav) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Bokstaver i det latinske alfabetet'] | LL og ll er en bokstavkombinasjon som eksisterer på flere språk. På norsk har dobbel-l den samme funksjonen som andre doble konsonanter: Den indikerer at den forestående vokalen skal ha kort uttale.
På albansk og walisisk regnes den som en egen bokstav, og er henholdsvis den 17. og 15. bokstaven i alfabetet. I begge tilfeller uttales den /ɫ/. På spansk kalles ll elle og representerer lyden /ʎ/. Frem til 1994, ble den regnet som en egen bokstav også på spansk, men man bestemte da at ll i stedet skulle alfabetiseres som to ll-er.
Walisisk og spansk har tidligere skrevet bokstaven ll med en egen ligatur. Den walisiske ligaturen brukt i situasjoner som krever majuskel, ser ut som en minuskel l, etterfulgt av en majuskel L, eller en majuskel L med dobbel loddrett strek. Ligaturen som ble brukt i minuskel posisjon ser ut som to minuskle l-er, med en strek gjennom begge. Det finnes ingen egen måte å kode denne på i Unicode, men det er gjerne denne man kan kode ved hjelp av U+A748 (Ꝉ) og U+A749 (ꝉ): En enkel l med en strek høyt oppe på stammen. På spansk har ligaturen hatt form som en «brudden L»: Stammen i en enkel l (både i majuskel og minuskel form) har blitt kuttet i to, og den øvre delen er flyttet noe til venstre. Denne ligaturen kodes i Unicode som U+A746 (Ꝇ) og U+A747 (ꝇ). | LL og ll er en bokstavkombinasjon som eksisterer på flere språk. På norsk har dobbel-l den samme funksjonen som andre doble konsonanter: Den indikerer at den forestående vokalen skal ha kort uttale.
På albansk og walisisk regnes den som en egen bokstav, og er henholdsvis den 17. og 15. bokstaven i alfabetet. I begge tilfeller uttales den /ɫ/. På spansk kalles ll elle og representerer lyden /ʎ/. Frem til 1994, ble den regnet som en egen bokstav også på spansk, men man bestemte da at ll i stedet skulle alfabetiseres som to ll-er.
Walisisk og spansk har tidligere skrevet bokstaven ll med en egen ligatur. Den walisiske ligaturen brukt i situasjoner som krever majuskel, ser ut som en minuskel l, etterfulgt av en majuskel L, eller en majuskel L med dobbel loddrett strek. Ligaturen som ble brukt i minuskel posisjon ser ut som to minuskle l-er, med en strek gjennom begge. Det finnes ingen egen måte å kode denne på i Unicode, men det er gjerne denne man kan kode ved hjelp av U+A748 (Ꝉ) og U+A749 (ꝉ): En enkel l med en strek høyt oppe på stammen. På spansk har ligaturen hatt form som en «brudden L»: Stammen i en enkel l (både i majuskel og minuskel form) har blitt kuttet i to, og den øvre delen er flyttet noe til venstre. Denne ligaturen kodes i Unicode som U+A746 (Ꝇ) og U+A747 (ꝇ). | LL og ll er en bokstavkombinasjon som eksisterer på flere språk. På norsk har dobbel-l den samme funksjonen som andre doble konsonanter: Den indikerer at den forestående vokalen skal ha kort uttale. | 199,733 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Joseph_Dehergne | 2023-02-04 | Joseph Dehergne | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 6. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1990', 'Kategori:Franske historikere', 'Kategori:Franske jesuitter', 'Kategori:Franske katolske prester', 'Kategori:Franske misjonærer', 'Kategori:Franske sinologer', 'Kategori:Fødsler 3. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1903', 'Kategori:Jesuittmisjonærer i Kina', 'Kategori:Katolske misjonærer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra departementet Vendée'] | Joseph Dehergne (født 1903 i La Gaubretiere i Vendée i Frankrike, død 1990 i La Seilleraye i Thouare nær Nantes) var en katolsk prest og kinamisjonær tilhørende jesuittordenen.
| Joseph Dehergne (født 1903 i La Gaubretiere i Vendée i Frankrike, død 1990 i La Seilleraye i Thouare nær Nantes) var en katolsk prest og kinamisjonær tilhørende jesuittordenen.
== Liv og virke ==
Han begynte ved presteseminaret i Luçon i Vendée i 1921 og trådte inn i jesuittnovisiatet i 1925 i Beaumont-sur-Oise. Han ble presteviet i Paris i 1934.
I 1936 ble han sendt til Kina, og to år etter begynte han en karriere som professor i historie ved Aurorauniversitetet i Shanghai. I løpet av tiden i Shanghai publiserte han én bok og et stort antall artikler, for det meste i Bulletin de l'Universite l'Aurore.
Pater Dehergne ble utvist fra Kina i 1951, og ble så sendt til Chantilly i Frankrike der han ble bibliotekar og senere arkivar ved stedets jesuittiske studiehus. I 1959 mottok han et diplom fra Ecole practique des Hautes Etudes for sitt arbeid knyttet til den franske revolusjon, et verk som også var blitt prisbelønnet av Académie française. I 1965 tok han doktorgraden ved Universitetet i Paris.
Sammen med pater Henri Bernard-Maitre grunnla han Colloque Internationale de Sinologie, som trer sammen hvert tredje år i Chantilly, og han redigerte konferansepapirene fra de tre første møtene. Det første kollokviet ble avholdt i september 1974, ved kultursenteret Les Fontaines i Chantilly.
Han fortsatte med å hjelpe andre i deres studier om kinamisjonene.
== Verker i utvalg ==
Les Vendéens, 1793: La "Grande Armee", la vie regionale, 1939
Répertoire des Jésuites de Chine de 1552 à 1800, Institutum Historicum S.I., Roma, 1973
Juifs de Chine: A travers la correspondance inedite des Jesuites du dix-huilieme siecle, 1980; 2d ed., 1984; med Donald Daniel Leslie
«Catéchismes et catéchèse des Jésuites de Chine de 1584 à 1800», i Monumenta Serica, 47 (1999), s. 397-478
«La Mission de Pékin a la Veille de la Condamnation des Rites», i Neue Zeitschrift für Missionswissenschaft, Vol. IX (1953), Heft 2, s. 91-106
«L'exposé des jésuites de Pékin sur les cultes des ancêtres présenté à l'empereur K'ang Hi en novembre 1700», i Actes du Ile Colloque internationale de Sinologie, Chantilly 1977 (Paris, 1980)
«Les chrétientés de Chine de la période Ming (1581–1650)», i Mononumenta Serica, 16 (1957), s. 1-136.
«Les Archives des Jesuites de Paris et l'histoire des missions aux XVIIe et XVIIIe siecles», i Euntes docete, 21 (1968): 191-213
Joseph Dehergne og Theodore N. Foss, red.: Chine et l'Europe: Evolution et particularites des Rapports Est-Ouest du XVIe au XXe siecle, 1991
== Se også ==
Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen
== Kilder ==
https://web.archive.org/web/20100201065514/http://www.bdcconline.net/en/stories/d/dehergne-joseph.php Biografi, ved John W. Witek; fra: Biographical Dictionary of Christian Missions, Macmillan Reference USA, Wm. B. Eerdmans Publishing Co., Grand Rapids, Michigan.
Theodore N. Foss: «Bibliography of Works of Joseph Dehergne, S.J.», i [Joseph Dehergne and Theodore N. Foss, red.,], Chine et l'Europe: Evolution et particularites des Rapports Est-Ouest du XVIe au XXe siecle (1991), s. 306-314. | Joseph Dehergne (født 1903 i La Gaubretiere i Vendée i Frankrike, død 1990 i La Seilleraye i Thouare nær Nantes) var en katolsk prest og kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. | 199,734 |
https://no.wikipedia.org/wiki/L%C3%A9on_Wieger | 2023-02-04 | Léon Wieger | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1933', 'Kategori:Franske historikere', 'Kategori:Franske jesuitter', 'Kategori:Franske katolske prester', 'Kategori:Franske lingvister', 'Kategori:Franske misjonærer', 'Kategori:Franske sinologer', 'Kategori:Fødsler 9. juli', 'Kategori:Fødsler i 1856', 'Kategori:Jesuittmisjonærer i Qing-Kina', 'Kategori:Katolske misjonærer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Strasbourg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Georges Frédéric Léon Wieger (født 9. juli 1856 i Strasbourg i Frankrike, død 25. mars 1933 i Xianxian i Hebei i Kina) var en katolsk kinamisjonær og lege tilhørende jesuittordenen og en ledende sinolog.
I Strasbourg gjennomførte han seks års klassiske studier og deretter seks år medisinske studier. Han praktiserte som lege i to år i det sivile og to år i hæren før han i 1881 trådte inn i jesuittordenen i Belgia. På den tiden var ordenen forbudt i Frankrike.
Noen måneder etter at han var blitt presteviet i juli 1887 ankom han jesuittenes misjonsfelt i Sørøstre Zhili (i dag del av provinsen Hebei). Der benyttet han sine medisinske kunnskaper til å introdusere helhetlige hygieneregler for jesuittene og for de kinesere misjonen hadde arbeid blant.
Hans studier av kinesisk språk overbeviste ham om viktigheten av å utgi systematiske verker om kinesisk kultur. I tillegg til et betraktelig antall homiletiske og kateketiske bøker for misjonærer for at de bedre skulle kunne ordlegge seg på kinesisk, og på Hejianfu-dialekten, forfattet han et tibinds historieverk om det moderne Kina, og arbeider om kinesisk språk og skikk. Mange av dem utkom i flere utgaver, noen ble også oversatt fra fransk til engelsk, og er fremdeles i bruk (2008).
Wieger utviklet også et transkripsjonssystem, som han benenyttet for eksempet til Textes historiques; det er senere blitt erstattet av andre systemer.
For sine bidrag innen sinologien ble han tre ganger utmerket av Stanislas Julien-prisen av Académie des Inscriptions et Belles-Lettres i Paris.
| Georges Frédéric Léon Wieger (født 9. juli 1856 i Strasbourg i Frankrike, død 25. mars 1933 i Xianxian i Hebei i Kina) var en katolsk kinamisjonær og lege tilhørende jesuittordenen og en ledende sinolog.
I Strasbourg gjennomførte han seks års klassiske studier og deretter seks år medisinske studier. Han praktiserte som lege i to år i det sivile og to år i hæren før han i 1881 trådte inn i jesuittordenen i Belgia. På den tiden var ordenen forbudt i Frankrike.
Noen måneder etter at han var blitt presteviet i juli 1887 ankom han jesuittenes misjonsfelt i Sørøstre Zhili (i dag del av provinsen Hebei). Der benyttet han sine medisinske kunnskaper til å introdusere helhetlige hygieneregler for jesuittene og for de kinesere misjonen hadde arbeid blant.
Hans studier av kinesisk språk overbeviste ham om viktigheten av å utgi systematiske verker om kinesisk kultur. I tillegg til et betraktelig antall homiletiske og kateketiske bøker for misjonærer for at de bedre skulle kunne ordlegge seg på kinesisk, og på Hejianfu-dialekten, forfattet han et tibinds historieverk om det moderne Kina, og arbeider om kinesisk språk og skikk. Mange av dem utkom i flere utgaver, noen ble også oversatt fra fransk til engelsk, og er fremdeles i bruk (2008).
Wieger utviklet også et transkripsjonssystem, som han benenyttet for eksempet til Textes historiques; det er senere blitt erstattet av andre systemer.
For sine bidrag innen sinologien ble han tre ganger utmerket av Stanislas Julien-prisen av Académie des Inscriptions et Belles-Lettres i Paris.
== Verker i utvalg ==
Textes historiques
Étude de charactères
Folklore chinoise moderne
Bouddhisme chinois
Taoïsme (2 bins, 1911-1913)
Histoire des croyances religieuses en Chine (1922)
Le Chine à travers les âges
== Referanser ==
== Litteratur ==
Jean-Paul Blatz, « Léon Georges Frédéric Wieger », i Nouveau dictionnaire de biographie alsacienne, vol. 40, p. 4236 | Georges Frédéric Léon Wieger (født 9. juli 1856 i Strasbourg i Frankrike, død 25. | 199,735 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arild_Andresen | 2023-02-04 | Arild Andresen | ['Kategori:Amandaprisen 2012', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2008', 'Kategori:Fotballspillere for Vålerenga Fotball', 'Kategori:Fødsler 1. desember', 'Kategori:Fødsler i 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | For andre personer ved samme navn, se Arild Andresen (filmregissør)Arild Andresen (født 1. desember 1928, død 27. desember 2008) var en norsk fotballspiller. Andresen var målvakt, og spilte for Vålerenga.
| For andre personer ved samme navn, se Arild Andresen (filmregissør)Arild Andresen (født 1. desember 1928, død 27. desember 2008) var en norsk fotballspiller. Andresen var målvakt, og spilte for Vålerenga.
== Fotballkarriere ==
Andresen overtok målvaktsjobben i Vålerenga etter Henry «Tippen» Johansen, og gjorde sin debut i 1947/48. Denne sesongen vant VIF 1. divisjon, distrikt II, avdeling A, men tapte distriktsfinalen mot Mjøndalen. Spillerstatistikken er noe uklar dette året, Andresen spilte minst syv kamper, men kan ha spilt så mye som 14 kamper tilsammen.I 1948/49-sesongen ble serieordningen gjort om, og VIF havnet i den nyopprettede Norgesserien. Her vant Vålerenga avdeling A, men tapte seriefinalene mot Fredrikstad. Andresen spilte alle 14 seriekampene og de to finalekampene. Denne sesongen spilte Andresen 565 sammenhengende minutter (over fem kamper) uten å slippe inn mål, og i 1949 ble han kåret til Norges nest beste fotballspiller, etter Thorbjørn Svenssen.I 1949/50-sesongen havnet VIF på fjerdeplass, og Andresen spilte alle 14 kampene. Det samme gjorde han i 1950/51-sesongen (andreplass) og 1951/52-sesongen (syvendeplass og nedrykk). I 1952/53 og 1953/54 spilte VIF i landsdelsserien for Østlandet, før de igjen var klare for Hovedserien. 1954/55-sesongen ble Andresens siste, der han fikk seks kamper. Andresen ble den første VIF-spilleren med 50 toppseriekamper.Andresens siste kamp ble mot Fredrikstad på Bislett 3. oktober 1954. Historien sier at ballen gikk ut av spill, før FFKs Henry Johannessen spilte ballen inn til keeper så Andresen kunne ta utspark. Etter at Andresen hadde trikset litt med ballen gikk den i mål, og dommeren dømte da scoring til Fredrikstad siden han mente ballen aldri hadde vært ute.
Andresen fikk én landskamp for Norge, mot Sverige på Ullevaal i 1950.
== Andre idretter ==
Andresen spilte også ishockey, og vant tredjedivisjon med Vålerenga i 1949. Han fikk også landskamper i 11-manns håndball.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Arild Andresen – WorldFootball.net
(en) Arild Andresen – EU-Football.info
(no) Arild Andresen – Norges Fotballforbund | | landslagår = 1950 | 199,736 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ian_Paice | 2023-02-04 | Ian Paice | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Deep Purple-medlemmer', 'Kategori:Engelske trommeslagere', 'Kategori:Fødsler 29. juni', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Nottingham', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Ian Anderson Paice (født 29. juni 1948 i Nottingham i England) er en engelsk trommeslager som er mest kjent som trommeslager i Deep Purple. Etter at Jon Lord sluttet i Deep Purple i 2002, er han det eneste gjenværende original-medlemmet i bandet.
Egentlig ville Ian Paice lære seg å spille fiolin, men han ombestemte seg for å satse på trommene som 15-åring. Han husker at han «etterhvert kjøpte et trommesett for 32 pund og ble med faren min, som var pianist, på spillejobber. Da spilte vi valser og Quick Step. Litt snodig, men det var en begynnelse...»Han ble som ung inspirert av Gene Krupa, Buddy Rich og andre jazz-trommeslagere. Ian er en av få hard rock-trommiser som aktivt bruker swing og jazz-teknikker. Han er også venstrehendt.
Han ble så trommeslager i det lokale bandet Georgie and the Rave ons, som senere skiftet navn til The Shindings. Ian forlot The Shindings og ble med i bandet MI5 som senere skiftet navn til The Maze.
| Ian Anderson Paice (født 29. juni 1948 i Nottingham i England) er en engelsk trommeslager som er mest kjent som trommeslager i Deep Purple. Etter at Jon Lord sluttet i Deep Purple i 2002, er han det eneste gjenværende original-medlemmet i bandet.
Egentlig ville Ian Paice lære seg å spille fiolin, men han ombestemte seg for å satse på trommene som 15-åring. Han husker at han «etterhvert kjøpte et trommesett for 32 pund og ble med faren min, som var pianist, på spillejobber. Da spilte vi valser og Quick Step. Litt snodig, men det var en begynnelse...»Han ble som ung inspirert av Gene Krupa, Buddy Rich og andre jazz-trommeslagere. Ian er en av få hard rock-trommiser som aktivt bruker swing og jazz-teknikker. Han er også venstrehendt.
Han ble så trommeslager i det lokale bandet Georgie and the Rave ons, som senere skiftet navn til The Shindings. Ian forlot The Shindings og ble med i bandet MI5 som senere skiftet navn til The Maze.
== Deep Purple ==
I The Maze spilte han sammen med vokalisten Rod Evans, som han i 1968 dannet Deep Purple sammen med. Han er det eneste medlemmet av Deep Purple som har vært med hele tiden bandet har eksistert. Han har også spilt med Paice, Ashton & Lord, Whitesnake og Gary Moore.
Paul McCartney benyttet hans tjenester på albumet Run Devil Run i 1999. Steve Morse har sagt om Ian Paice: «Han er en heavy Ringo Starr. Han er en utrolig bra trommeslager, men liker ikke å gjøre noe stort nummer ut av det.»Et spesielt kjennetegn er at han nesten alltid har på seg briller med farget glass, som oftest blå, men han er også observert med grønne og lilla glass.Ian Paice er gift og har tre barn. Hans kone Jacky er tvillingsøsteren til Jon Lords kone Vicky.
== Diskografi ==
=== med The Shindings ===
1965 One Little Letter/What You Gonna Do (SP, UK)
1965 A Little While Back/Why Say Goodbye (SP, UK)
=== med MI5 & The Maze ===
1966 You'll Never Stop Me Loving You/Only Time Will Tell (SP, UK)
1966 Hello Stranger/Telephone (SP, UK)
1967 Aria Del Sud/Non Fatemio Odiare (SP, Italia)
1967 Harlem Shuffle/What Now/The Trap/I'm So Glad (EP, Frankrike)
1967 Catteri, Catteri/Easy Street (SP, UK)
=== med Deep Purple ===
1968 Shades of Deep Purple
1968 The Book of Taliesyn
1969 Deep Purple
1969 Concerto for Group and Orchestra
1970 Deep Purple in Rock
1971 Fireball
1972 Machine Head
1972 Made in Japan
1973 Who Do We Think We Are
1974 Burn
1974 Stormbringer
1975 Come Taste the Band
1976 Made in Europe
1977 Last Concert in Japan
1984 Perfect Strangers
1987 The House of Blue Light
1988 Nobody's Perfect
1990 Slaves and Masters
1993 The Battle Rages On
1994 Come Hell or High Water
1996 Purpendicular
1996 Live at Montreux 1996
1997 Live at the Olympia '96
1998 Abandon
1999 Total Abandon: Australia '99
2000 In Concert with the London Symphony Orchestra
2001 Live at the Rotterdam Ahoy!
2003 Bananas
2005 Rapture of the Deep
2007 They All Came Down to Montreux
2011 Live at Montreux 2011
2013 Now What?!
=== med Whitesnake ===
1980 Ready an' Willing
1980 Live ... In the Heart of the City
1981 Come an' Get It
1982 Saints & Sinners
2004 The Early Years (samlealbum)
=== med Gary Moore Band ===
1982 Corridors of Power
1982 Live at the Marquee (EP)
1983 Falling in Love with You (EP)
1983 Rocking Every Night
1983 Victims of the Future
1984 We Want Moore!
=== Solo ===
2002 Not for the Pro's (DVD+CD)
2005 Chad Smith & Ian Paice – Live Performances, Interviews, Tech Talk and Soundcheck (DVD)
2006 Modern Drummer Festival 2005 (DVD)
2007 Ian Paice and Friends Live in Reading 2006 (DVD)
=== Gjesteopptredener ===
1967 Do Your Own Thing/Goodbye Baby Goodbye (The Soul Brothers, SP)
1968 I Shall Be Released/Down in the Flood (Boz Burrell, SP)
1968 I Feel Fine/Let Me Love You (Tony Wilson, SP)
1971 Natural Magic (Green Bullfrog)
1971 In My Time (Mike Hurst)
1972 Gemini Suite (Jon Lord)
1972 Home Is Where You Find It (Eddie Hardin)
1972 The Pete York Percussion Band (The Pete York Percussion Band)
1972 Squeeze (Velvet Underground)
1973 Bump & Grind (Jackson Heights)
1974 E.H. in the UK – The Eddie Harrin London Sessions (Eddie Hardin)
1974 First of the Big Bands (Tony Ashton & Jon Lord)
1975 Funkist (Bobby Harrison)
1977 You Can't Teach an Old Dog New Tricks (Eddie Hardin)
1978 Composition (Kirby)
1980 And About Time Too (Bernie Marsden)
1981 Look at Me Now (Bernie Marsden)
1981 Free Spirit (Ken Hensley)
1982 Before I Forget (Jon Lord)
1983 Arrested – The Royal Philharmonic Orchestra & Friends Tribute to Police
1987 Super Drumming (Pete York & Friends)
1989 Best of Dark Horse 1976-89 (George Harrison)
1993 BBC Radio 1 Live in Concert '74 (Tony Ashton & Jon Lord)
1994 From Time to Time (Ken Hensley)
1999 Jump the Gun (Pretty Maids)
1999 Run Devil Run (Paul McCartney)
1999 Live at the Cavern (Paul McCartney, DVD)
2001 Living on the Outside (Jim Capaldi)
2001 Twister (Max Magagni)
2003 E-Thnik (Mario Fasciano)
2003 Dal Vero (Tolo Marton)
2006 Gillan's Inn (Ian Gillan)
2006 Time to Take a Stand (Moonstone Project)
2007 Little Hard Blues (Andrea Ranfagni, «Forget My Boogie»)
2009 Rebel on the Run (Moonstone Project, «Halfway to Heaven»)
2010 Stay Tuned (Bernhard Welz, «Drum Jam - live 2002»)
2010 Made in Verona - Live (Forever Deep - et italiensk Deep Purple-hyllestband)
2011 Seeking Major Tom (William Shatner, «Space Truckin'»)
2012 Raining Rock (Jettblack, «Feel the Love»)
2012 A Spoonful of Time (Nektar-hyllestalbum, «For the Love of Money»)
2012 Who Are You: An All Star Tribute to The Who («Bargain»)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ian Paice – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ian Paice på Internet Movie Database
(en) Ian Paice hos The Movie Database
(en) Ian Paice på Apple Music
(en) Ian Paice på Discogs
(en) Ian Paice på MusicBrainz
(en) Ian Paice på Encyclopaedia Metallum
(en) Ian Paice på Spotify
(en) Ian Paice på Songkick
(en) Ian Paice på AllMusic
Intervju med Ian i web-magasinet Drummer's Digest
Ludwig Drummer – artikkel om Ian Paices trommeoppsett fra før 1984
The Sam Buxton Sunflower Jam Healing Trust Arkivert 4. januar 2016 hos Wayback Machine. | Ian Anderson Paice (født 29. juni 1948 i Nottingham i England) er en engelsk trommeslager som er mest kjent som trommeslager i Deep Purple. | 199,737 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Atokos | 2023-02-04 | Atokos | ['Kategori:20°Ø', 'Kategori:38°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:De joniske øyer', 'Kategori:Kefallonia', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Hellas'] | Atokos (gresk: Άτοκος) er en gresk øy i det joniske hav innenfor øygruppen Ekhinadene. Administrativt tilhører den kommunen Ithaka og ligger nordøst for denne øya og utenfor kysten av Akarnania. Atokos er den øy i Ekhinades som ligger lengst vest og mest fjernt.Den er ubebodd og i privat eie. Den ligger 9 km nordøst for Ithaka og 8 km sørvest for Kastos. Den ligger rett nordøst for den fremste skipsleia for skip og ferger mellom Brindisi i Italia og Patras på Peloponnes. Fra disse store skipene får man et godt utsyn over 4 km lang og 1,5 km brede øya, særlig den sørvestlige enden og dens bratte klipper. For å komme dit kreves en privat båt og trygt ankersted er best kun i godt vær; enten ved Båtbukta i øst eller Klippebukta i sør. Det førstnevnte er å foretrekke da det gir ly for båter fra nordvestlige vinder og det er lett å gå i land på øya via gruslagt strand og det flate innlandet.
Øya blir administrert av kommunen Ithaka, men er privat eid av skipsmagnaten Panayiotis Tsakos. Det er likevel lov å gå i land på øya som er ubebodd, bortsett fra noen geiter som går løse. Et lite kapittel har åpne dører for besøkende. Den står en kort gangvei fra Et-hus-bukta og forbi øyas brønn. Til tross for buktas navn er det ytterligere en bygning, et enkelt sommerhus i to etasjer som er låst.
| Atokos (gresk: Άτοκος) er en gresk øy i det joniske hav innenfor øygruppen Ekhinadene. Administrativt tilhører den kommunen Ithaka og ligger nordøst for denne øya og utenfor kysten av Akarnania. Atokos er den øy i Ekhinades som ligger lengst vest og mest fjernt.Den er ubebodd og i privat eie. Den ligger 9 km nordøst for Ithaka og 8 km sørvest for Kastos. Den ligger rett nordøst for den fremste skipsleia for skip og ferger mellom Brindisi i Italia og Patras på Peloponnes. Fra disse store skipene får man et godt utsyn over 4 km lang og 1,5 km brede øya, særlig den sørvestlige enden og dens bratte klipper. For å komme dit kreves en privat båt og trygt ankersted er best kun i godt vær; enten ved Båtbukta i øst eller Klippebukta i sør. Det førstnevnte er å foretrekke da det gir ly for båter fra nordvestlige vinder og det er lett å gå i land på øya via gruslagt strand og det flate innlandet.
Øya blir administrert av kommunen Ithaka, men er privat eid av skipsmagnaten Panayiotis Tsakos. Det er likevel lov å gå i land på øya som er ubebodd, bortsett fra noen geiter som går løse. Et lite kapittel har åpne dører for besøkende. Den står en kort gangvei fra Et-hus-bukta og forbi øyas brønn. Til tross for buktas navn er det ytterligere en bygning, et enkelt sommerhus i to etasjer som er låst.
== Nærmeste øyer ==
Ithaka, sørvest
Arkoudi, nordvest
Kalamos, øst-nordøst
Kastos, nordøst
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Atokos – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Atokos hos GTP
Presentasjon av øya | Atokos (gresk: Άτοκος) er en gresk øy i det joniske hav innenfor øygruppen Ekhinadene. Administrativt tilhører den kommunen Ithaka og ligger nordøst for denne øya og utenfor kysten av Akarnania. | 199,738 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Antoine_Costa | 2023-02-04 | Antoine Costa | ['Kategori:Algeriske turnere', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Franske turnere', 'Kategori:Fødsler 23. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1884', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Sidi Bel Abbès', 'Kategori:Pieds-noirs', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Antoine Costa (født 23. oktober 1884 i Sidi Bel Abbes) var en algerisk turner som representerte Frankrike.
Han deltok i VM i turn 1911, der han sanket flere medaljer. I lagkonkurransen fikk Frankrike sølv, bak Tsjekkoslovakia. Individuelt fikk han i tillegg delt sølv i ringer og delt bronse i skranke.
I olympisk sammenheng har han vært med i 2 OL: i 1908 i London og 1912 i Stockholm. Her endte han på hhv 14. og 10.-plass sammenlagt.
| Antoine Costa (født 23. oktober 1884 i Sidi Bel Abbes) var en algerisk turner som representerte Frankrike.
Han deltok i VM i turn 1911, der han sanket flere medaljer. I lagkonkurransen fikk Frankrike sølv, bak Tsjekkoslovakia. Individuelt fikk han i tillegg delt sølv i ringer og delt bronse i skranke.
I olympisk sammenheng har han vært med i 2 OL: i 1908 i London og 1912 i Stockholm. Her endte han på hhv 14. og 10.-plass sammenlagt.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Antoine Costa – Olympics.com
(en) Antoine Costa – Olympic.org
(en) Antoine Costa – Olympedia
(en) Antoine Costa – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | }} | 199,739 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Preah_Khan | 2023-02-04 | Preah Khan | ['Kategori:103°Ø', 'Kategori:13°N', 'Kategori:Angkor', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Buddhistiske templer i Kambodsja', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Preah Khan (khmer: ប្រាសាទព្រះខ័ន) er et tempel i Angkor, Kambodsja, bygd i det 12. århundre for kong Jayavarman VII. Det ligger nordøst for Angkor Thom og like vest for Jayatataka baray, som det var tilknyttet. Det var sentrum for en stor organisasjon med nesten 100 000 embetsmenn og tjenestemenn. Tempelet har et flatt i design, med en grunnleggende plan av rektangulære gallerier på rekke rundt en buddhistisk helligdom omgitt av flere midre hinduistiske templer og en rekke senere tillegg. I likhet med det nærliggende Ta Prohm har Preah Khan i stor grad fått stå urestaurert, med mange trær og annen vegetasjon somvokser blant ruinene.
| Preah Khan (khmer: ប្រាសាទព្រះខ័ន) er et tempel i Angkor, Kambodsja, bygd i det 12. århundre for kong Jayavarman VII. Det ligger nordøst for Angkor Thom og like vest for Jayatataka baray, som det var tilknyttet. Det var sentrum for en stor organisasjon med nesten 100 000 embetsmenn og tjenestemenn. Tempelet har et flatt i design, med en grunnleggende plan av rektangulære gallerier på rekke rundt en buddhistisk helligdom omgitt av flere midre hinduistiske templer og en rekke senere tillegg. I likhet med det nærliggende Ta Prohm har Preah Khan i stor grad fått stå urestaurert, med mange trær og annen vegetasjon somvokser blant ruinene.
== Historie ==
Preah Khan ble bygd på stedet der Jayavarman VII seiret over det invaderende Chamfolket i 1191. Det kan ha blitt bygget på stedet der de kongelige palassene til Yasovarman II og Tribhuvanadityavarman stod. Steler funnet i tempelet har gitt vesentlig informasjon om historien og driften av stedet: hovedbildet, av bodhisattva Avalokitesvara i form av kongens far, ble innviet i 1191 (kongens mor hadde tidligere blitt minnet på samme måte i Ta Prohm). 430 andre guder hadde også helligdommer på området, som hver fikk tildelt av mat, klær, parfyme og selv myggnett; tempelet inneholdt en formue av gull, sølv, smykkesteiner, 112 300 perler og en ku med forgylte horn. Institusjonen kombinerte rollene som by, tempel og buddhistisk universitet: det var 97 840 embetsmenn og tjenere, inkludert 1000 dansere og 1000 lærere.
Tempelet er fortsatt i stor grad urestaurert: den første ryddingen av området var fra 1927 til 1932, og delvis gjenoppbygging ble forsøkt i 1939. Siden da har frittstående statuer har blitt fjernet for bevaring, og det har vært ytterligere restaureringsarbeid, men konservatorene har forsøkt å balansere restaurering og vedlikehold mot den overgrodde tilstanden tempelet var i da det ble oppdaget.
En av konservatorene, Maurice Glaize, skrev:
Tempelet var tidligere overgrodd med spesielt glupsk vegetasjon og helt rasert, og sto fram som bare kaos. Ryddearbeidet ble foretatt med en konstant respekt for de store trærne som gir det helhetlige bildet en hyggelig presentasjon uten å konstituere noen umiddelbar fare. Samtidig har noe delvis gjenoppbygging gjenopprettet ulike bygninger som var tilstrekkelig bevart og som var av spesiell interesse for deres arkitektur eller dekorasjon.
Siden 1991 har området blitt opprettholdt av World Monuments Fund. Det har fortsatt den forsiktige tilnærming til restaureringen, og stoler på at å gå videre ville innebære for mye gjetting, og foretrekker å respektere det naturens inngripen i templet. En av de tidligere ansatte har sagt: «Vi driver i utgangspunktet et glorifisert vedlikeholdsprogram. Vi er ikke villige til å forfalske historien.» Det har derfor begrenset seg hovedsakelig til stabiliseringsarbeide på den fjerde østlige gopuraen, ildhuset og dansernes hall.
== Tempelet ==
Den ytre veggen til Preah Khan er lateritt og bærer 72 garudaer med 50 meters mellomrom som alle holder nagaer. Tempelområdet er omgitt av en vollgrav som måler 800 x 700 m og har et areal på 56 hektar (138 dekar). Øst for Preah Khan er en landgangsplatform på kanten av Jayatatakabarayen som nå tørket inn, som målte 3,5 x 0,9 km. Dette ga også tilgang til tempelet Neak Pean i sentrum av barayen. Som vanlig er Preah Khan orientert mot øst, så dette var hovedinngangen, men det finnes andre innganger mot hver av himmelretningene. Hver inngang har en gangvei over vollgraven med dekorasjoner lik de som finnes i Angkor Thom.
Halvveis langs veien som fører til den tredje inngjerede området, på nordsiden, er et ildhus (eller Dharmasala) lik det i Ta Prohm. Resten av det fjerde området, nå gjengrodd av skog, var opprinnelig byområdet, dette ble bygd av forgjengelige materialer og har dermed ikke har overlevd.
== Litteratur ==
Freeman, Michael and Jacques, Claude (1999). Ancient Angkor. River Books. ISBN 0-8348-0426-3.
Gray, Denis D. (15. januar 1998). Nations' trials meant to prevent errors during restoration of Angkor. Besøkt 22. august 2005.
Gunther, Michael D. (1994). Art of Southeast Asia Besøkt 22. august 2005.
Higham, Charles (2001). The Civilization of Angkor. Phoenix. ISBN 1-84212-584-2.
World Monuments Fund. World Monuments Fund at Angkor Besøkt 22. august 2005.
== Eksterne lenker ==
(en) Preah Khan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
The Monuments of the Angkor Group av Maurice Glaize, onlineversjon
Fotografier av Preah Khan
World Monuments Fund ved Angkor
Panoramafotografier av Tito Dupret | Preah Khan (khmer: ប្រាសាទព្រះខ័ន) er et tempel i Angkor, Kambodsja, bygd i det 12. århundre for kong Jayavarman VII. | 199,740 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lajos_G%C3%B6nczy | 2023-02-04 | Lajos Gönczy | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Ungarn under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Deltakere for Ungarn under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Deltakere for Ungarn under Sommer-OL 1906', 'Kategori:Dødsfall 4. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1915', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1906', 'Kategori:Fødsler 24. februar', 'Kategori:Fødsler i 1881', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1906', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Szeged', 'Kategori:Ungarske høydehoppere'] | Lajos Gönczy (født 24. februar 1881 i Szeged, død 4. desember 1915 i San Michele i Italia) var en ungarsk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris og 1904 i St. Louis.
Gönczy kom på tredjeplass i høydehoppkonkurransen under OL 1900 i Paris med et hopp på 1,75. Amerikaneren Irving Baxter vant med 1,90 som var ny olympisk rekord foran Pat Leahy fra Storbritannia med 1,78. Gönczy kom på fjerdeplass i både høydehopp og høyde uten tilløp under Sommer-OL 1904 i St. Louis.
Gönczy deltok også under Ekstralekene 1906 i Athen.
| Lajos Gönczy (født 24. februar 1881 i Szeged, død 4. desember 1915 i San Michele i Italia) var en ungarsk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris og 1904 i St. Louis.
Gönczy kom på tredjeplass i høydehoppkonkurransen under OL 1900 i Paris med et hopp på 1,75. Amerikaneren Irving Baxter vant med 1,90 som var ny olympisk rekord foran Pat Leahy fra Storbritannia med 1,78. Gönczy kom på fjerdeplass i både høydehopp og høyde uten tilløp under Sommer-OL 1904 i St. Louis.
Gönczy deltok også under Ekstralekene 1906 i Athen.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Bronse i friidrett, høydehopp Ungarn
(1906 Athen - Sølv i høydehopp)
== Eksterne lenker ==
(en) Lajos Gönczy – Olympics.com
(en) Lajos Gönczy – Olympic.org
(en) Lajos Gönczy – Olympedia
(en) Lajos Gönczy – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Lajos Gönczy – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Lajos Gönczy – Track and Field Statistics | Lajos Gönczy (født 24. februar 1881 i Szeged, død 4. | 199,741 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Istra_(Romsdal) | 2023-02-04 | Istra (Romsdal) | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Rauma', 'Kategori:Raumavassdraget'] | Istra er en sideelv til Rauma, med en lengde på 17 km.
Elva har sitt utspring i Reinheimen og renner nordover gjennom Isterdalen til den munner ut i Rauma ca. 3 km før utløpet i Romsdalsfjorden mellom Åndalsnes og Veblungsnes.
Istra har en lakseførende strekning på 10 km og er en sjøørretelv.
Elva ble vernet i Verneplan III, senere ble Raumavassdraget vernet i Verneplan IV. Elven krysses av Trollstigveien som til dels følger elven gjennom dalen.
| Istra er en sideelv til Rauma, med en lengde på 17 km.
Elva har sitt utspring i Reinheimen og renner nordover gjennom Isterdalen til den munner ut i Rauma ca. 3 km før utløpet i Romsdalsfjorden mellom Åndalsnes og Veblungsnes.
Istra har en lakseførende strekning på 10 km og er en sjøørretelv.
Elva ble vernet i Verneplan III, senere ble Raumavassdraget vernet i Verneplan IV. Elven krysses av Trollstigveien som til dels følger elven gjennom dalen.
== Fosser ==
Stigfossen
Trollfossen
== Etymologi ==
Ifølge moderne språkforskning kan opprinnelsen til elvas navn være en hypotetisk indoeuropesk språkrot hvor es eller is betød vann, også flytende, men at ordet senere fikk den snevrere betydningen «vann i fast form».Andre europeiske elvenavn som kan ha samme språklige opprinnelse:
Istra (Russland)
Eisack eller Isarco (Syd-Tirol, Italia )
Iser (Tsjekkia), Izera (Polen)
Isère (Frankrike)
Isel (Østerrike)
Isar (Tyskland)
IJssel (Nederland)
Ister (nedre del av Donau)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Egon Kühebacher, Die Ortsnamen Südtirols und ihre Geschichte, bd. 2, Bozen 1995, s. 59-61 (med språkhistoriske forklaringer, utdypende litteratur og dokumentbelegg). | | bilde = Trollstigen Norway 2004.jpg | 199,742 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Clifford_J._King | 2023-02-04 | Clifford J. King | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Dødsfall i 1969', 'Kategori:Fødsler i 1888', 'Kategori:Katolske misjonærer', 'Kategori:Medlemmer av katolske ordener fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Misjonærer fra USA', 'Kategori:Misjonærer i Kina', 'Kategori:Misjonærer i Papua Ny-Guinea', 'Kategori:Personer fra Moriah i New York', 'Kategori:Steylermisjonærer'] | Clifford J. King (født 1888 i Mineville i New York i USA, død 1969 i Techny i Illinois) var katolsk misjonær i Kina og i Papua Ny-Guinea.
Han sluttet seg til misjonskongregasjonen Steylermisjonærene og begynte på deres seminar i Techny i Illinois i 1909. I 1919 ble han sendt blant de første amerikanske steylermisjonærer til Kina sammen, for å begynne overtakelsen av det misjonsarbeide i Yanzhou i Shandong som deres tyske medbrødre måtte oppgi da de ble utvist fra Kina.Han og medstudenten Robert Clark ble presteviet i Kina i 1921.
Etter at japanerne invaderte Kina, tok fader King først tilflukt på Filippinene. Der holdt han seg i skjul fra 1941 og i drøyt tre år før han klarte å vende tilbake til USA og Techny.
Fra 1944 til 1960 var han sekretær til erkebiskopen av Beijing, kardinal Thomas Tien-Ken-Sin, som var i eksil.
Da han var 72 år gammel meldte King seg til arbeid ved et leprosarium i Papua Ny-Guinea. Etter seks år der vendte han tilbake til USA.
King var med på å grunnlegge organisasjonen Catholic Students Mission Crusade (CSMC) i 1918, mens han var student i Techny.
| Clifford J. King (født 1888 i Mineville i New York i USA, død 1969 i Techny i Illinois) var katolsk misjonær i Kina og i Papua Ny-Guinea.
Han sluttet seg til misjonskongregasjonen Steylermisjonærene og begynte på deres seminar i Techny i Illinois i 1909. I 1919 ble han sendt blant de første amerikanske steylermisjonærer til Kina sammen, for å begynne overtakelsen av det misjonsarbeide i Yanzhou i Shandong som deres tyske medbrødre måtte oppgi da de ble utvist fra Kina.Han og medstudenten Robert Clark ble presteviet i Kina i 1921.
Etter at japanerne invaderte Kina, tok fader King først tilflukt på Filippinene. Der holdt han seg i skjul fra 1941 og i drøyt tre år før han klarte å vende tilbake til USA og Techny.
Fra 1944 til 1960 var han sekretær til erkebiskopen av Beijing, kardinal Thomas Tien-Ken-Sin, som var i eksil.
Da han var 72 år gammel meldte King seg til arbeid ved et leprosarium i Papua Ny-Guinea. Etter seks år der vendte han tilbake til USA.
King var med på å grunnlegge organisasjonen Catholic Students Mission Crusade (CSMC) i 1918, mens han var student i Techny.
== Verker ==
I Remember, 1968 | Clifford J. King (født 1888 i Mineville i New York i USA, død 1969 i Techny i Illinois) var katolsk misjonær i Kina og i Papua Ny-Guinea. | 199,743 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chaim_Sheba_medisinske_senter | 2023-02-04 | Chaim Sheba medisinske senter | ['Kategori:32°N', 'Kategori:34°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Etableringer i 1948', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sykehus i Israel', 'Kategori:Tel Aviv-distriktet'] | Chaim Sheba medisinske senter i Tel Hashomer (hebraisk: המרכז הרפואי ע"ש חיים שיבא – תל השומר), ofte kalt Tel HaShomer sykehuset eller benevnt ved kortformen Sheba, er det største sykehuset i Israel. Det er kjent både som sykehus og forskningsinstitusjon. Det har sitt navn etter Chaim Sheba som var sykehusets leder da det startet sin virksomhet.
Sykehuset ble grunnlagt i 1948, en måned etter at Israel var proklamert som selvstendig stat, som et lite militærsykehus og den første tiden var det sårede soldater som ble behandlet. I dag er det Israels nasjonale, medisinske senter, det største i Midtøsten. Sykehuset fikk sivil administrasjon i 1953.
Sheba er et viktig forskningssenter som samarbeider internasjonalt med bioteknologiske og farmasøytiske selskaper i utviklingen av nye medisiner, terapier og teknologier. Om lag 25% av kliniske forskningen i Israel skjer ved Sheba. Sykehuset er også en viktig utdanningsinstitusjon.
Som en følge av Israels turbulente historie, har sykehuset utviklet særegen spisskompetanse. Det har vært hovedsykehus for Israels forsvar og har høy kompetanse både innen akuttmedisin og rehabilitering for militært personell. Det arbeider også med rehabilitering av terrorofre.
Sykehuset behandler om lag 1 million pasienter årlig, hvor 200 000 er akuttmedisinske tilfeller. Sheba har 120 avdelinger og klinikker med 1 900 sengeplasser, 1 200 leger, 2 400 sykepleiere og 3 300 andre medarbeidere innen støttefunksjoner og forskning.
| Chaim Sheba medisinske senter i Tel Hashomer (hebraisk: המרכז הרפואי ע"ש חיים שיבא – תל השומר), ofte kalt Tel HaShomer sykehuset eller benevnt ved kortformen Sheba, er det største sykehuset i Israel. Det er kjent både som sykehus og forskningsinstitusjon. Det har sitt navn etter Chaim Sheba som var sykehusets leder da det startet sin virksomhet.
Sykehuset ble grunnlagt i 1948, en måned etter at Israel var proklamert som selvstendig stat, som et lite militærsykehus og den første tiden var det sårede soldater som ble behandlet. I dag er det Israels nasjonale, medisinske senter, det største i Midtøsten. Sykehuset fikk sivil administrasjon i 1953.
Sheba er et viktig forskningssenter som samarbeider internasjonalt med bioteknologiske og farmasøytiske selskaper i utviklingen av nye medisiner, terapier og teknologier. Om lag 25% av kliniske forskningen i Israel skjer ved Sheba. Sykehuset er også en viktig utdanningsinstitusjon.
Som en følge av Israels turbulente historie, har sykehuset utviklet særegen spisskompetanse. Det har vært hovedsykehus for Israels forsvar og har høy kompetanse både innen akuttmedisin og rehabilitering for militært personell. Det arbeider også med rehabilitering av terrorofre.
Sykehuset behandler om lag 1 million pasienter årlig, hvor 200 000 er akuttmedisinske tilfeller. Sheba har 120 avdelinger og klinikker med 1 900 sengeplasser, 1 200 leger, 2 400 sykepleiere og 3 300 andre medarbeidere innen støttefunksjoner og forskning.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Sheba Medical Center – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Chaim Sheba medisinske senter i Tel Hashomer (hebraisk: המרכז הרפואי ע"ש חיים שיבא – תל השומר), ofte kalt Tel HaShomer sykehuset eller benevnt ved kortformen Sheba, er det største sykehuset i Israel. Det er kjent både som sykehus og forskningsinstitusjon. | 199,744 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pat_Leahy | 2023-02-04 | Pat Leahy | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske høydehoppere', 'Kategori:Britiske lengdehoppere', 'Kategori:Britiske tresteghoppere', 'Kategori:Dødsfall 29. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1927', 'Kategori:Fødsler 20. mai', 'Kategori:Fødsler i 1877', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra County Limerick', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Patrick Joseph «Pat» Leahy (født 20. mai 1877 i grevskapet Limerick, død 29. desember 1927[[]]) var en irsk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris og 1908 i London.
Leahy kom på andreplass i høydehoppkonkurransen under OL 1900 i Paris med et hopp på 1,78. Amerikaneren Irving Baxter vant med 1,90 som var ny olympisk rekord. I lengdehopp ble han nummer tre bak Alvin Kraenzlein og Myer Prinstein og i tresteg kom han på fjerdeplass.
Leahy var en av sju brødre som alle drev med idrett, hans bror Cornelius Leahy vant en olympisk sølvmedalje under OL-1908 i London. I 1909 emigrerte Con og Pat til USA.
| Patrick Joseph «Pat» Leahy (født 20. mai 1877 i grevskapet Limerick, død 29. desember 1927[[]]) var en irsk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris og 1908 i London.
Leahy kom på andreplass i høydehoppkonkurransen under OL 1900 i Paris med et hopp på 1,78. Amerikaneren Irving Baxter vant med 1,90 som var ny olympisk rekord. I lengdehopp ble han nummer tre bak Alvin Kraenzlein og Myer Prinstein og i tresteg kom han på fjerdeplass.
Leahy var en av sju brødre som alle drev med idrett, hans bror Cornelius Leahy vant en olympisk sølvmedalje under OL-1908 i London. I 1909 emigrerte Con og Pat til USA.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Sølv i friidrett, høydehopp Storbritannia
1900 Paris - Bronse i friidrett, lengdehopp Storbritannia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Pat Leahy – Olympics.com
(en) Pat Leahy – Olympic.org
(en) Pat Leahy – Olympedia
(en) Pat Leahy – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Pat Leahy – databaseOlympics.com (arkivert) | Patrick Joseph «Pat» Leahy (født 20. mai 1877 i grevskapet Limerick, død 29. | 199,745 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_kvinnelandslag_i_fotball | 2023-02-04 | Norges kvinnelandslag i fotball | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landslag som har vunnet VM i fotball', 'Kategori:Norges kvinnelandslag i fotball', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris', 'Kategori:Vinnere av Kniksenprisen'] | Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
| Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
== Historie ==
I europeisk målestokk var kvinnelandslaget relativt tidlig etablert, men de var sent ute i skandinavisk sammenheng, godt etter Sverige og Danmark.
Det ble spilt en uoffisiell kamp der et norsk kvinnelandslag møtte Sveriges kvinnelandslag i fotball den 7. august 1975 på Nya Ullevi i Gøteborg, De tapte 0–4 med Torodd Nordeng som trener og spillere som Sif Kalvø og Grete Pedersen.De første offisielle kampene Norge spilte var to miniturneringer mot Sverige, Danmark og Finland, før Norge møtte, og slo, Nord-Irland.
=== Begynnelsen (1978–1983) ===
Som i mange andre land, hadde også Norges Fotballforbund en svært skeptisk tone til kvinnefotball. Det var først på 1970-tallet, etter etableringen av Norway Cup og Dagbladets aktive kamp for å få NFF til å skifte standpunkt, at Norge etter hvert fikk et landslag og Norgesmesterskap. Landslaget ble dannet med Per Pettersen som trener. Norges første landskamp ble spilt den 7. juli 1978 mot Sverige, og kampen endte med tap 1-2. Kari Nielsen fra Asker ble tidenes første målgjører på kvinnelandslaget. Det ble også tap mot Finland og Danmark under dette nordiske mesterskapet i Danmark.Året etter tapte Norge nok en gang for de tre landene. Imidlertid vant Norge sin første kamp med 4–1 mot Nord-Irland under en uoffisiell EM-turnering i Italia. I løpet av de neste årene ble Norge gradvis bedre, og lyktes å slå Frankrike, Sveits og England. Norge spilte også uavgjort mot Danmark og Sverige under det nordiske mesterskapet i 1982, og gjorde sin beste innsats i nordisk mesterskap med å gå gjennom ubeseiret. Imidlertid forelå det ingen offisielle Europa- eller verdensmesterskap, og dermed heller ingen mesterskapskvalifiseringer.
=== Erling Hokstad (1983–1989) ===
I 1983 tok Erling Hokstad over landslaget, og var med på å lede Norge til sin første kvalifisering til et mesterskap. Enda EM i 1984 strengt talt ikke var offisielt ettersom mindre enn halvparten av UEFA-medlemslandene stilte, var det det første mesterskapet som krevde kvalifisering. Norge havnet i en helnordisk kvalifiseringspulje med Sverige, Finland og Island. Norge slo Finland begge gangene, og vant og spilte uavgjort mot Island. Imidlertid ble det to tap mot Sverige, og dermed var Norge ute, da bare vinneren kom videre. Resultatene viste at Norge var i ferd med å markere seg blant de bedre lagene. Sverige vant for øvrig EM.
==== Første norske europamestre i lagidrett ====
Norge hadde et Sverigekompleks som viste seg året etter, da europamesterne slo Norge hele 5–0, det største tapet i Norges historie (tangert senere). Fra og med den 7. mai 1986 ble Dag Steinar Vestlund medtrener. Hvor vidt Vestlunds innvirken var avgjørende vites ikke, men Norge kvalifiserte seg til EM i 1987. Norge møtte Danmark, et lag de aldri hadde slått, Finland og Vest-Tyskland, som på det daværende tidspunktet hadde liten erfaring. Norge lyktes i å slå Danmark for første gang, til og med på bortebane. Imidlertid hadde Norge for mange uavgjort, og før siste runde ledet Norge med ett poeng mot Danmark. Norge vant den siste kampen 2–0 hjemme mot Finland mens Danmark tapte borte mot Vest-Tyskland. Etter kvalifiseringen fikk Norge oppdraget å arrangere semifinalene og finalen.
Semifinalen ble spilt mot Italia, nok et lag Norge aldri hadde slått. Heidi Støre og Trude Stendal scoret de to eneste målene i kampen, og Norge vant 2–0 etter at målvakt Janne Andreassen holdt buret rent. Norge spilte sin første offisielle finale i et mesterskap, der de møtte sin gamle nemesis, Sverige. Før finalen hadde Norge møtt Sverige ti ganger, med sju norske tap og tre uavgjorte kamper. Veteranen Gunn Nyborg, som hadde vært med helt siden starten i 1978, hadde vært med i alle ti kampene, og fikk endelig oppleve å slå svenskene. I finalen scoret Stendal to ganger, mens Sverige scoret bare en gang (ved Lena Videkull) og Norge vant 2–1. Norges første seier over Sverige i fotball for kvinner var også første gang Norge noensinne hadde vunnet noe i fotball. Året etterpå vant Norge et uoffisielt, men FIFA-arrangert, invitasjons-VM i Kina etter å ha møtt Sverige i finalen og vunnet 1–0.
EM ble arrangert annethvert år de første årene, og allerede i 1989 var det EM igjen. Norge tapte flere kamper enn de vant i kvalifiseringen, men vant den siste kampen med 3–1 over England i Blackburn, og gikk dermed videre på målforskjell tross bare fem poeng fra seks kamper, det svakeste av alle lagene som gikk videre. I kvartfinalen møtte Norge Nederland, som hadde slått Sverige. Imidlertid slo Norge Nederland med 2–1 og 3–0, og gikk videre til sluttspillet i Vest-Tyskland. Norge slo Sverige for tredje gang i mesterskapssammenheng, og gikk til finalen, der vi møtte et hjemmelag som hadde blitt langt bedre siden sist kamp mellom lagene. Vest-Tyskland vant 4–1, mens Norge måtte greie seg med sølv. Dette ble siste kampen til trenerparet Hokstad/Vestlund.
=== Even Pellerud (1990–1996) ===
Den nye treneren ble Even Pellerud. Han tok laget inn i kvalifisering til EM 1991, og det norske laget gikk gjennom seks kamper uten tap i gruppespillet, med bare et poengtap, mot England borte. I EM-kvartfinalen, som ble arrangert som hjemme- og bortekamp i november 1990, vant Norge 2–1 og 2–0 over Ungarn, og var dermed klaret for sluttspillet i Danmark, og også for VM-sluttspillet i Kina. Landslaget gikk inn i 1991-sesongen med et budsjett på tre millioner kroner i en sesong hvor de skulle spille både EM og VM. Norge slo ut Danmark i semifinalen på straffesparkkonkurranse etter to redninger av Reidun Seth, og møtte Tyskland i finalen. Norge tok ledelsen ved Birthe Hegstad like etter pause, men en feil av Linda Medalen ga Heidi Mohr muligheten til å utligne, og i ekstraomgangene hadde Tyskland mest krefter, scoret to mål, og vant fortjent, ifølge Sportsbokens reportasje. Dermed var Norges rekke på 11 kamper uten tap brutt.
Norge ladet opp til VM med to seire over USA i Massachusetts, hvor 17-åringen Bente Nordby debuterte på landslaget. De fikk imidlertid en dårlig start på VM med tap 0–4 for Kina i tidenes første VM-kamp, men hadde fortsatt sjansen til å gå videre, i og med at åtte av 12 lag gikk videre fra gruppespillet. Norge vant 4–0 over New Zealand og deretter knepent 2-1 mot Danmark, med Medalen som matchvinner rett etter en dansk utlikning. I kvartfinalen møtte Norge Italia, og Norge vant etter ekstraomganger, tross at de hadde sluppet Italia inn i kampen igjen ved to anledninger, takket være straffespark eksekvert av Tina Svensson. I semifinalen var det Sverige som ventet, og Norge vant klart 4-1 etter nok en straffe av Svensson, i tillegg til to mål av Medalen og et av Agnete Carlsen. I finalen ventet en ny rival, USA. USA var storfavoritter etter å ha slått europamestrene Tyskland lett, og tok ledelsen ved Michelle Akers, Norge utlignet ved Medalen, men Akers scoret vinnermålet tolv minutter før full tid etter å ha sneket til seg et tilbakespill fra Svensson til Seth.
==== EM 1993: Ny triumf ====
Pellerud fortsatte fremgangen, og i 1993 var Norge kvalifisert til EM i Italia etter en svært lett kvalifiseringsrunde med seire over Sveits og Belgia. Deretter fulgte, som i 1989, et dobbeltmøte med Nederland i kvartfinalen, hvor Norge sikret seg to 3–0-seire og billett til sluttspillet. Der stilte Norge med bare én europamester fra 1987, Heidi Støre; i forsvarsfireren var alle under 22 år. I semifinalen møtte Norge Danmark, og landslaget vant 1–0 etter scoring av 20-åringen Anne Nymark Andersen. Kaptein Birthe Hegstad hadde blitt byttet ut etter en ankelskade. I finalen møtte vi noe overraskende Italia, som hadde slått Tyskland på straffer. Etter en målløs første omgang kom Hegstad innpå i den andre, og scoret vinnermålet med 13 minutter igjen etter pasning fra Medalen.
I 1994 spilte Norge i den første Algarve Cup i Portugal, sammen med fire andre skandinaviske lag og USA; Norge utklasset Finland og Danmark og vant 1–0 over USA.
==== EM 1995: Innendørs tap for Sverige ====
I 1995 var det for andre og siste gang EM og VM i samme år. VM ble arrangert i Sverige, og hadde sannsynligvis prioritet også fra UEFA, ettersom semifinalene i EM ikke ble arrangert på nøytral grunn, men som hjemme- og bortekamp. Norge vant greit i kvalifiseringsrunden mot Finland, Den tsjekkiske republikk og Ungarn, og kvartfinalen mot Italia – mangel på seeding hadde gjort at EM-finalistene måtte møtes allerede i kvartfinalen, som også var kvalifisering til VM 1995 og OL 1996 – men i semifinalen mot Sverige ga Norge bort fire mål i andre omgang, og tapte dermed 5–7 sammenlagt etter å ha ledet med to mål til pause i andre kamp. Begge kampene ble spilt innendørs, før sesongen hadde kommet i gang i de nordiske landene.
==== VM 1995: Verdensmestre ====
EM-kampene og en 3.-plass i Algarve Cup, etter tap for Nederland, ga ikke store håp før VM-sluttspillet i Sverige, selv om Norge hadde slått USA etter straffesparkkonkurranse i Algarve. Norge hadde satt inn en ny, ung målvakt, Bente Nordby, som hadde fått noen få landskamper, men som ikke hadde spilt i EM-kampene mot Sverige og Italia. Tone Haugen, som sammen med Medalen spilte profesjonelt i Japan, og Marianne Pettersen kom også inn på laget, sistnevnte dog som reserve grunnet skade.
I gruppespillet møtte Norge England, Canada og Nigeria. Norge vant samtlige kamper, med to mål mot England og med store sifre mot de to andre lagene. I kvartfinalen ventet Danmark. Norge gikk opp i 3–0-ledelse ved Gro Espeseth, Medalen og Hege Riise, og et reduseringsmål seks minutter før slutt var betydningsløst. Det skulle imidlertid vise seg å bli Norges eneste baklengsmål i mesterskapet.
Norge hadde sjansen til revansje for finaletapet i 1991, da semifinalen i Västerås skulle gå mellom Norge og USA. Ann Kristin Aarønes scoret et tidlig mål, og Norge holdt unna, blant annet takket være Nordby, som reddet mange skudd i sluttminuttene. Norge spilte med ti spillere ettersom Heidi Støre ble utvist i det 77. minutt, men Nordby holdt nullen i den dramatiske avslutningen.
Norge møtte Tyskland i finalen, et lag Norge ikke hadde slått siden 1985. Tross dette, og tross at Støre satt på tribunen grunnet karantene, dominerte Norge første omgang og fikk inn to mål i omgangens ti siste minutter, ved Riise og Pettersen som målscorere. Riise ble kåret til turneringens beste spiller, Aarønes ble mesterskapets toppscorer, og forsvarsspiller og kaptein Gro Espeseth turneringens nest beste spiller. Tre måneder etter VM vant Norge 17–0 over Slovakia i EM-kvalifisering, som per 2009 er den største seieren den norske kvinnelandslaget har oppnådd.
I 1995 mottok landslaget Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris.
==== OL 1996: Ny medalje ====
Pelleruds siste turnering ble OL i Atlanta i 1996. I første kamp møtte Norge Brasil, som aldri hadde gått videre fra gruppespillet i et offisielt VM. Norge tok ledelsen to ganger, men Pretinha utlignet begge målene, og Aarønes fikk et mål annullert for angrep på keeper. Heidi Støre ble skadet i denne kampen, og kunne ikke spille noen av de resterende kampene; Brit Sandaune erstattet henne i denne kampen, og fikk dermed sin mesterskapsdebut som midtbanespiller, selv om hun senere skulle få fast plass som venstreback.
Tross Støres skade vant Norge 3–2 over Tyskland, den fjerde strake kampen uten tap mot tyskerne, etter avgjørelse på frispark av Hege Riise. Tyskland hadde utlignet to ganger, et mål av Bettina Wiegmann og et skudd av Birgit Prinz som gikk via en norsk spiller og i mål. Japan ble slått 4–0 i siste gruppespillkamp – Marianne Pettersen, nå fast spiller på laget, scoret to ganger – og ettersom Brasil hadde avgitt flere poeng vant Norge gruppen og gikk til semifinale.
I semifinalen møtte Norge USA nok en gang. Norge tok ledelsen etter en kontring som ble avsluttet av Linda Medalen etter pasning fra Agnete Carlsen. USA ble heiet fram av nesten 65 000 tilskuere på Sanford Stadium i Athens, og fikk straffespark med et kvarter igjen etter at Gro Espeseth skulle ha handset i 16-meterfeltet. Avgjørelsen var tvilsom ifølge New York Times' rapport, noe Espeseth var enig i – hun mente ballen søkte hånden hennes. New York Times hevdet imidlertid at USA burde hatt straffespark for hands tre minutter tidligere. Michelle Akers satte inn den straffen dommeren ga, og etter at Agnete Carlsen ble utvist for en takling bakfra i sluttminuttene benyttet innbytter Shannon MacMillan anledningen til å avgjøre kampen på golden goal ti minutter inn i ekstraomgangene. Norge fikk imidlertid OL-medaljer etter å ha vunnet bronsefinalen mot Brasil 2–0, med to mål av Aarønes.
Pelleruds siste kamp var returmatchen i Slovakia en måned etter OL. Kampen endte 4–0, og Norge vant dermed sin gruppe og var direkte kvalifisert for EM. Tidligere under sommeren hadde laget vunnet 3–1 borte og spilt 0–0 hjemme mot europamestrene Tyskland, og med fire seire i de andre kampene vant Norge gruppa og gikk direkte videre til sluttspillet.
=== Per-Mathias Høgmo (1997–2000) ===
==== EM 1997: Nedtur på hjemmebane ====
Pelleruds arvtaker, Per-Mathias Høgmo, ble ansatt i september 1996. Høgmo fikk relativt kort tid på å forberede seg til EM på hjemmebane, men ledet laget i vennskapskamper under vinteren og våren 1997, og laget vant sju av dem; deriblant 3–0 over Tyskland, Norges femte kamp på rad uten tap mot tyskerne, og fire kamper under Algarve Cup i 1997, Norges tredje seier der. Norge gikk inn i mesterskapet totalt 11 kamper på rad uten tap, den beste rekka siden VM-tittelen.
Medalen, Carlsen og Støre var blant spillerne som hadde gitt seg før mesterskapet, og til erstatning valgte Høgmo ut flere spillere uten stor landslagserfaring fra før, blant annet Gøril Kringen, Unni Lehn, Ragnhild Gulbrandsen, Margunn Haugenes (tilbake etter tre års pause), Monica Knudsen, Henriette Viker og Anne Tønnesen. I EM var imidlertid bare Kringen og Lehn i startoppstillingen; Haugenes, Knudsen, Viker og Gulbrandsen fikk innhopp fra benken.Norge hadde fått en vanskelig gruppe, tross seeding i trekningen; Tyskland (EM-gull 1995, VM-sølv 1995), Italia (EM-sølv 1993, kvartfinale EM 1995 etter tap for Norge) og Danmark (EM-bronse 1991, 8.-plass OL 1996) var motstandere, mens den andre gruppen inneholdt tre lag som aldri hadde nådd lenger enn kvartfinalen i EM. Norge åpnet med å utklasse Danmark 5–0 foran 4221 tilskuere på Åråsen stadion etter fire mål av Marianne Pettersen, som nå sto med 34 mål på 50 landskamper. Deretter fortsatte Norge sin rekke uten tap for Tyskland, med uavgjort 0–0 på Melløs i Moss under nærver av 7666 tilskuere, men Tyskland var "klart best" og Bente Nordby måtte takkes for at Norge holdt nullen, ifølge Sportsbokens rapport..
Ettersom Italia også hadde spilt uavgjort mot Tyskland og Danmark, kunne Norge gå videre til semifinale med uavgjort. Norge slapp imidlertid inn et tidlig mål, Gro Espeseth bommet på straffespark, og Norge slapp inn et mål på slutten som bekreftet at Norge havnet på 3.-plass i gruppa. Tyskland og Italia vant sine semifinaler.
==== VM 1999: Opp og ned ====
Norge trakk igjen Tyskland i kvalifiseringen til VM i USA, og måtte vinne gruppa for å gå direkte til VM. Etter å ha tapt 0–1 i Bayreuth, det første tapet etter seks kamper på rad uten tap mot tyskerne, vant Norge 3–2 hjemme, og uavgjort i Nederland var bedre enn Tyskland klarte. Dermed vant Norge gruppa med ett poeng. I 1998-sesongen ble Norge ble også nummer tre av fire lag i en turnering arrangert under Goodwill Games, med tap for Kina i straffesparkkonkurranse, men seier over Danmark på samme måte. Norge vant også Algarve Cup for fjerde og hittil siste gang i 1998.
Før VM i USA var Norge favoritter, som regjerende mestre hadde Sports Illustrated det norske laget som vinner i sitt VM-tips, og Medalen, Riise og Pettersen i sitt verdenslag uten amerikanske spillere. Norge startet med fire seire, tre av dem i en gruppe hvor bare Japan hadde nådd en VM-kvartfinale tidligere, og den fjerde, kvartfinalen, endte 3–1 mot Sverige – den åttende seieren på rad over Sverige, men dette var det første turneringsmøtet siden tapet for Sverige i EM fire år tidligere. Venstreback Brit Sandaune, midtbanespiller Unni Lehn, og spissene Ann Kristin Aarønes og Marianne Pettersen hadde utmerket seg i Norges innledende kamper, ifølge Dagbladets spillerbørs.
Likevel gikk Norge på en av sine største nedturer i sin landslagshistorie i semifinalen mot Kina. Det ble tangering av det verste tapet gjennom tidene, med 0–5 for Kina, og det i en kamp hvor Bente Nordby var "strålende" ifølge Dagbladets reporter. I bronsefinalen ble det målløst etter 120 minutter mot Brasil, men Norge tapte 4–5 på straffesparkkonkurranse, det første tapet mot Brasil siden 1988, og Norge ble dermed nummer fire i VM.
==== OL 2000: Norges hittil siste tittel ====
Dermed var ikke Norge favoritter under OL i Sydney, selv om oppvarmingen var utmerket; Norge vant 8–0 over England i siste kvalifiseringskamp til EM 2001, og slo også Tyskland, Kina og USA i vennskapskamper i juli. Midtbanespiller Solveig Gulbrandsen og høyreback Bente Kvitland hadde kommet inn på laget, men to av de mest toneangivende spillerne under 1990-tallet, Linda Medalen og Ann Kristin Aarønes, hadde lagt endelig opp.
Sports Illustrated regnet Norge som det 3. beste laget i OL, men ble ikke tippet på medaljeplass fordi de var i gruppe med regjerende verdensmester USA og tapende VM-finalist Kina. Etter å ha blitt utspilt og tapt 0–2 mot USA i den første kampen, vant Norge 3–1 over de afrikanske mestrene Nigeria, og kunne dermed nå semifinale som toer i gruppa med seier over Kina. Pettersen ga Norge ledelsen tidlig i andre omgang, men Kina utlignet på et tvilsomt straffespark. Tre minutter senere sikret innbytter Margunn Haugenes seieren med et skudd oppe i krysset.I semifinalen møtte Norge Tyskland. Spillemessig dominerte Tyskland, og Norge skapte knapt en sjanse, men Tina Wunderlich headet i eget mål og sikret Norge finaleplass ettersom Nordby holdt nullen. I finalen møtte Norge nok en gang USA, som ikke hadde tapt i mesterskap siden 1995. Kampen bølget fram og tilbake: USA gikk i ledelsen med Tiffeny Milbrett i det 5. minutt, men Norge snudde rett før pause ved mål av Gro Espeseth. Nordby holdt Norge inne i kampen med flere redninger, før Ragnhild Gulbrandsen headet inn 2–1 med et kvarter igjen etter svakt keeperarbeid. Norge holdt ledelsen inn i overtida, men slapp inn et nytt mål av Milbrett, og kampen gikk til ekstraomganger med golden goal. Dagny Mellgren, som hadde kommet inn som innbytter for Pettersen, scoret vinnermålet etter 12 minutter, men TV-bildene syntes å vise at Mellgren brukte hånda for å kontrollere ballen før hun skjøt den i mål.For OL-gullet ble laget tildelt Fearnleys olympiske ærespris, som første mottaker fra et lagspill.
=== Åge Steen (2000–2004) ===
Åge Steen lyktes ikke å gjenta resultatene til Høgmo, og tiden hans ble særlig preget av et VM som bare varte til kvartfinale og et påfølgende første OL uten deltakelse. I tillegg til dette fikk Steen også med seg en semifinale i EM i 2001.
==== EM 2001: Tyskland for sterke ====
Åge Steen tok over landslaget etter Høgmo, og hans trenertid begynte med greie resultater i vennskapskamper; det ble to seire over Sverige, og en seier over et svekket USA, men tap for Kina. Anne Tønnessen, som ikke kunne spille i OL grunnet hjernerystelse, var den eneste nye faste spilleren denne sesongen.
Norge klarte likevel ikke å følge opp sin status som olympiamestre. Etter 3–0 over Frankrike, en motstander Norge aldri hadde tapt for, var det tid for å få revansj for hjemmetapet for Italia i 1997. Rita Guarino ga imidlertid Italia en tidlig ledelse, og selv om Mellgren utlignet, fikk ikke Norge has på Italias gode keeper. Gøril Kringen pådro seg sitt andre gule kort, og måtte stå over den avsluttende kampen mot Danmark, som Norge ikke hadde tapt for siden 1988. Men uten rutine og samspill i midtforsvaret slapp Norge inn ett mål på slutten, et mål som keeper Nordby og midtstopper Anne Bugge Paulsen måtte dele skylda for. Ettersom Italia hadde slått Danmark tidligere, ville tapet ha ført til at Norge kunne blitt slått ut i gruppespillet for andre gang på rad, men Italia tapte for Frankrike og Norge fikk en sjanse til, i semifinale mot Tyskland.
Her fikk Tyskland revansj for OL-tapet. Norge hadde et par sjanser til å score, og burde ifølge Dagbladets journalist hatt straffespark tidlig i kampen, men etter at Sandra Smisek scoret vinnermålet tok Tyskland over, og hadde flere sjanser til å vinne med flere mål.
==== VM 2003: To tap og ut av OL ====
I VM-kvalifiseringen møtte Norge Frankrike, Den tsjekkiske republikk og Ukraina. Norge hadde ikke tapt for noen av lagene før, og fortsatte den statistikken med seier i de fem første kampene, før det ble uavgjort mot Ukraina i en betydningsløs kamp. Gøril Kringen var blitt vraket fra landslaget til fordel for yngre krefter, men i sesongens siste kamp viste ikke midtstopperne seg fra sin beste side; Norge slapp inn tre mål i en vennskapskamp mot Tyskland i Grimstad og det nye stopperparet, Anne Tønnessen og Ane Stangeland, måtte tåle hard kritikk både fra trener og journalister.Steen prøvde flere varianter i midtforsvaret under oppkjøringen til VM i USA, som ble arrangert i september, etter sesongslutt i den amerikanske proffligaen. Til slutt ble veteranen Monica Knudsen valgt ut til å spille sammen med Ane Stangeland. Trine Rønning og Lise Klaveness kom inn i laget for Ragnhild Gulbrandsen og Hege Riise, som begge spilte profesjonelt i USA. Norges siste kamp før VM var 1–1 mot Danmark i EM-kvalifisering på Sofiemyr; et bedre resultat enn i EM, men igjen slapp Norge inn et mål i avslutningsminuttene – Lene Jensen scoret etter en mulig offside – og Norge måtte nå score mål i Danmark for å kvalifisere seg.Norge møtte Brasil, bronsemedaljørene fra 1999, i tillegg til to debutanter, Frankrike, og Sør-Korea i gruppespillet. Norges gode statistikk mot Frankrike holdt seg, med seier 2–0, men som i forrige VM tapte Norge for Brasil; Norge hadde sjanser til å utligne på stillingen 1–2, men i stedet scoret Brasil to ganger og vant en overlegen seier. Etter kampen gikk Linda Medalen ut og kritiserte det defensive arbeidet til laget, og foreslo at Gøril Kringen burde hatt en plass i troppen. Selv med 7–1 over Sør-Korea ble Norge dermed nummer to i gruppa, og møtte vertsnasjonen USA i kvartfinalen. Der ble Norge klart slått, og dermed var det klart at Norge hadde gjort sin svakeste VM-innsats i historien; hjemmelaget vant 1–0 selv om de brente et straffespark. Abby Wambach vant en hodeduell mot Marit Fiane Christensen, som hadde blitt satt inn som høyreback etter Brasil-kampen, og scoret det avgjørende målet. Med dette tapet klarte Norge heller ikke å ta en av de to europeiske plassene til OL i Athen året etter.
Den amerikanske proffligaen gikk konkurs rett før VM, og dermed mistet flere av de norske spillerne anledningen til å spille profesjonelt. Dette og mangelen på mesterskap gjorde at Norge mistet flere spillere: Hege Riise, Brit Sandaune, Marianne Pettersen og Anne Tønnessen la alle opp før 2004 var over. Som erstatning dro Steen inn flere spillere som bare fikk en sesong på landslaget, men Ingvild Stensland skulle vise seg å bli en viktig spiller senere.
I returkampen mot Danmark hadde Norge igjen 1–1 til det gjensto få minutter, men grunnet manglende målteft i de andre kampene ville dette ikke være godt nok for direkte EM-plass. I stedet for en norsk avgjørelse scoret Lene Jensen igjen i sluttminuttene for Danmark, og Norge måtte dermed gjennom utslagskamp mot Island. Med en trener på oppsigelse – Åge Steen og NFF fornyet ikke kontrakten – vant Norge 7–2 og 2–1 og var klare for EM. Bjarne Berntsen ble utnevnt som ny trener i romjula 2004, etter at flere andre mannlige trenerprofiler hadde takket nei.
=== Bjarne Berntsen (2005–2009) ===
For en oppsummering av konfliktene knyttet til Bjarne Berntsen og landslagsspillerne, se Bjarne Berntsen
==== EM 2005: Sølv, men igjen bak Tyskland ====
Berntsen tok over et lag som hadde vunnet seks strake kamper, men bare kampene mot Island hadde hatt egentlig betydning. Rekka ble snart brutt, da Norge tapte begge vennskapskampene for Frankrike på La Manga; dette var også Norges første tap for Frankrike. Norge kom på 5.-plass i Algarve Cup etter tap 0–4 for Tyskland, og tapte også for EM-vert England før mesterskapet i juni.
Berntsen satset på mange unge spillere: Ingvild Stensland, Stine Frantzen, Isabell Herlovsen og Marianne Paulsen var alle viktige spillere under EM, og ingen hadde nevneverdig erfaring fra tidligere seniormesterskap. Norge tapte første kamp med 0–1 for Tyskland, og trengte mål fra innbytter Herlovsen for å klare ett poeng mot den tidligere ønskemotstanderen Frankrike. Dermed måtte Norge score mange mål i den siste kampen mot EM-nemesis Italia, og i tillegg ha hjelp fra Tyskland, for å kunne nå semifinale. Fire mål i første omgang, tre av dem på hjørnespark fra Stensland, hjalp Norge til 5–3-seier over Italia.Som gruppetoer måtte Norge møte gruppevinner Sverige i semifinalen, det første turneringsmøtet med naboene på seks år. Norge og Sverige hadde rett nok spilt flere vennskapskamper, uten norsk tap på de siste 14 kampene, men Sverige hadde kvalifisert seg for OL 2004 på Norges bekostning. Kampen hadde "mange opp- og nedturer," ifølge kampens store norske spiller, Solveig Gulbrandsen, som scoret to av Norges mål og hadde målgivende pasning på det tredje. Norge tok ledelsen to ganger, først ved Gulbrandsen og så ved Herlovsen, men Sverige presset på for utlikning og scoret med to minutter igjen. I ekstraomgangene fikk Gulbrandsen scoret fra nært hold, og Norge var klar for finale, den beste prestasjonen i mesterskap siden 2000. Berntsen ble hyllet av spillerne i Aftenposten før finalen. Norge gikk på et nytt klart tap, 1–3 for Tyskland i finalen, det tredje tapet for Tyskland på rad i mesterskap, og Norges femte EM-kamp mot Tyskland uten seier. Laget ble likevel Årets lag for 2005 under Idrettsgallaen 2006.
==== VM 2007: Fortsatt nest best i Europa ====
Norge begynte kvalifiseringen til VM i Kina etter EM. Etter seire over lavere rangerte Ukraina og Serbia og Montenegro, møtte Norge Italia igjen. Kampen ble ikke like målrik som i EM, men Norge scoret kampens eneste mål. Etter at Italia og Ukraina tok poeng fra hverandre, mens Norge vant sine tre neste kamper, trengte Norge bare ett poeng i de siste to bortekampene mot Ukraina og Italia; Marit Fiane Christensen holdt på å gi bort poengene med et dårlig tilbakespill i første kamp mot Ukraina i Lviv, men Unni Lehn utlignet og Norge var klare for mesterskapet i Kina. Norge avsluttet med en betydningsløs seier over Italia. I kvalifiseringen hadde Berntsen brukt flere nye spillere; tross EM-innsatsen ble Herlovsen, Frantzen og Paulsen vraket, Mellgren hadde lagt opp, og Solveig Gulbrandsen hadde ett års svangerskapspermisjon. Ragnhild Gulbrandsen kom tilbake etter en pause, mens Camilla Huse, Marie Knutsen, Leni Larsen Kaurin og Melissa Wiik fikk mer eller mindre faste plasser denne sesongen.
Før VM-sluttspillet spilte Norge to kvalifiseringskamper, og vant med tre mål i kampene mot Østerrike og Israel, lag som aldri hadde vært blant Europas 15 beste. Berntsen vraket veteranen Unni Lehn i VM-troppen og satset i stedet på Marie Knutsen som indreløper, med Trine Rønning omskolert til midtstopper. Siri Nordby hadde også utkonkurrert Camilla Huse på sidebacken.
Norges siste kamp før mesterskapet var en treningskamp mot Tyskland i Mainz. Norge spilte 2–2, den tredje vennskapskampen på rad mot Tyskland uten tap, og kunne ha vunnet med mer flaks med dommere og avslutninger. I mesterskapet trakk Norge en relativt lett gruppe; Canada hadde rett nok nådd semifinalen i 2003, etter å ha slått Kina, men de to andre lagene, Ghana og Australia, hadde bare greid å slå hverandre i VM-sluttspill. Norge lå imidlertid under mot Canada etter første omgang, men kom tilbake i 2. omgang med seiersmål av kaptein Stangeland Horpestad; mot Australia ble det motsatt, da Sverige-proffen Lisa De Vanna utlignet med sju minutter igjen. Etter 7–2 over Ghana vant imidlertid Norge gruppa, og møtte vertsnasjonen Kina i kvartfinalen.
Kina var definitivt svakere enn på slutten av 1990-tallet, og hadde blant annet tapt 0–8 for Tyskland i OL tre år tidligere, men hadde fått en ny trener og også slått Norge 3–1 i vennskapskamp i januar 2006. På hjemmebane hadde de støtte av over 50 000 tilskuere, og de hadde i tillegg fått tak i Sveriges tidligere landslagstrener, Marika Domanski Lyfors. Som i EM-sluttspillet fikk jokeren Isabell Herlovsen, som da hadde spilt en halv omgang i mesterskapet, spilletid fra start, og 19-åringen scoret kampens eneste mål og sikret Norges semifinaleplass.Norge var ett av to europeiske lag som hadde nådd semifinalen, og hadde dermed sikret seg en OL-billett. Det andre europeiske laget var Tyskland, som var Norges motstander i semifinalen. Norge hang med i en omgang, men Trine Rønning laget selvmål med hodet rett før pause og Tyskland fikk scoret to mål til i andre omgang. Norge ble like utklasset i bronsefinalen, med 1–4 for USA, som allerede hadde tapt stort for Brasil.
Etter hjemkomsten ble det uenigheter mellom Berntsen, Lise Klaveness og Ragnhild Gulbrandsen, og som resultat trakk Klaveness, en av Norges mest markante fotballspillere, seg fra videre landslagsspill etter hva som kan ha virket som en oppfordring fra Berntsen. Gulbrandsen, som også la opp etter mesterskapet, kritiserte Berntsen sterkt i media etter at Klaveness hadde trukket seg.
==== OL 2008: God start, men tung nedtur ====
Norge avsluttet 2007 med å slå Russland 3–0 i EM-kvalifisering. Russland var det eneste laget i Norges gruppe som hadde nådd et sluttspill før. I 2008 fortsatte Norge å rade opp storseire i kvalifiseringen utover sommeren: Norge scoret 17 mål og slapp ikke inn noen under kampene i mai og juni, og var klare for EM allerede før bortekampen i Russland, som skulle spilles etter OL. Norge vant også 2–0 over Tyskland i Algarve Cup i mars, men gikk også på to firemålstap for USA i oppvarmingen til OL.
Under OL i Beijing slo landslaget favoritten USA 2–0 under åpningskampen i Sommer-OL 2008. Leni Larsen Kaurin scoret etter 61 sekunder, det raskeste målet i OL-historien, og bare et par minutter etter økte Melissa Wiik. Norge holdt unna, og skulle bare slå lag de aldri hadde avgitt poeng mot i mesterskap tidligere for å vinne gruppa. Men etter en uinspirert kamp hvor Norge vant 1–0 over New Zealand, tapte Norge 1–5 for Japan. Guro Knutsen satte inn kampens første mål tidlig i første omgang, men Japan fortsatte å dominere kampen, scoret rett før pause, og gikk opp til 2–1 og 3–1 etter sju minutter av 2. omgang etter feil i det norske forsvaret.USA gikk forbi Norge på tabellen på målforskjell etter stortapet, og Norge måtte derfor spille mot VM-finalistene fra 2007 Brasil, istedenfor Canada, som hadde blitt nummer tre i sin gruppe. Norge prøvde å forsvare seg og satse på kontringer, men Daniela brøt gjennom med et langskudd rett før pause, og ett kvarter inn i omgangen scoret Marta etter å ha utnyttet et dårlig tilbakespill til keeper fra Marit Fiane Christensen. Siri Nordby scoret på et sent straffespark, men Norge tapte kampen 1–2.
==== EM 2009: Ut mot Tyskland igjen ====
Norge avsluttet kvalifiseringen til EM i Finland i 2009 med 0–0 i Russland, og hadde dermed unngått baklengsmål i kvalifiseringen. Norges sjanser i EM ble imidlertid betydelig redusert etter at fem spillere fra seriemestrene Røa trakk seg fra det norske landslaget, kaptein Ane Stangeland Horpestad og høyreback Gunhild Følstad la opp, og keeper Erika Skarbø fikk en alvorlig skade i hånden. Dermed måtte Berntsen finne spillere til en helt ny forsvarsfirer. Trine Rønning ble nå fast midtstopper, Arna-Bjørnars unge midtbanespiller Maren Mjelde ble hennes kollega, mens Camilla Huse ble kalt tilbake for å ta over på venstrebacken. I Algarve Cup tidlig i mars 2009, kom Norge klart sist i sin pulje med tre tap, også mot Island. Dette er Norges klart dårligste resultat i Algarve Cup, enda samtlige opptredener under Berntsen, med unntak av 2008 har vært svært beskjedne.
Det var klart allerede før EM i Finland at Bjarne Berntsen ikke skulle fortsette som landslagstrener. Berntsen hadde igjen kalt inn en ung spiller uten erfaring: Cecilie Pedersen, som ikke hadde spilt seniorfotball på høyere nivå enn 2. divisjon, var med i troppen, og fikk en så avgjørende rolle at hun vant Gullballen under fotballgallaen 2009.
Norge begynte mot Tyskland, og kom under 0–1 etter et straffespark en halv time ut i omgangen. Resultatet holdt seg til det var tre minutter igjen, etter flere gode redninger av keeper Ingrid Hjelmseth. Da fikk Norge en eventyrlig mulighet til å utligne ved Cecilie Pedersen, men hun satte skuddet rett på keeper, Tyskland slo kontra, og Fatmire Bajramaj satte inn 2–0. Deretter kom to mål til på overtid, slik at Norge tapte hele 0–4. Landslaget fulgte opp med knepen seier over Island, ved nevnte Pedersen, før Norge spilte en uengasjert uavgjort mot Frankrike, der Norge tok ledelsen ved Lene Storløkken før Frankrike utlignet etter et kvarters spill. Begge lag gikk videre til neste runde med det resultatet, og ble i etterkant beskyldt for ikke å ta ut alt.Dette holdt til kvartfinale mot forhåndsfavorittene Sverige. Etter en jevn første omgang fikk Norge mål etter at Elise Thorsnes skjøt ballen via Stina Segerströms fot og i mål, og rett før pause økte Anneli Giske til 2–0. Et kvarter ut i omgangen avgjorde i praksis Cecilie Pedersen med et velplassert skudd, og Norge vant til slutt 3–1. Dermed kom «Nye Norge» til semifinale, igjen mot Tyskland. Norge overrasket ved å ta ledelsen ved Isabell Herlovsen og holde Tyskland fra skikkelige sjanser før pause. Men som i gruppespillet gikk det dårlig i andre omgang; Tyskland scoret tre mål og avsluttet Bjarne Berntsens trenerkarriere. Dette var det sjette strake tapet for Tyskland i mesterskap siden 2001.
=== Eli Landsem (2009–2012) ===
==== VM 2011: Igjen ut av OL ====
Flere hadde reagert da Eli Landsem ble oversett til fordel for Bjarne Berntsen i 2004, og Landsem selv var forarget over at forbundet ikke ville ta kontakt. Ansettelsen av ny landslagstrener ble derfor fulgt med argusøyne, spesielt med tanke på de personlige konfliktene som hadde oppstått under Berntsens tid som trener. I tillegg til Landsem ble Jarl Torske, en trofast landslagsassistent og J19-trener, og Gøril Kringen, trener for toppserieklubben Trondheims/Ørn, hyppig nevnt. Etter en prosess som varte over flere måneder ble Landsem utnevnt den 13. august 2009.Landsems lag gikk gjennom kvalifiseringen til VM med seire i alle kamper unntatt én; det ble uavgjort borte mot Nederland, men med 3–0 i hjemmekampen var Norge likevel gruppevinner. Den avgjørende utslagskampen mot Ukraina, på papiret det svakeste laget i andre kvalifiseringsrunde, endte med norsk seier 3–0 over to kamper, og dermed var Norge kvalifisert for VM. Norge var imidlertid ikke imponerende i Algarve Cup, med en sjetteplass etter én seier på fire kamper, det nest dårligste til dato.
Norge møtte to gamle kjente i gruppespillet, Brasil og Australia, i tillegg til Afrikas nest beste lag, Ekvatorial-Guinea. Norge vant 1–0 mot debutantene fra Vest-Afrika, men tapte så hele 0–3 for Brasil etter to mål av Marta, og måtte vinne siste gruppekamp mot Australia. Elise Thorsnes scoret Norges andre mål i turneringen, men Australia utliknet rett fra avspark, for så å score kampens siste mål med åtte minutter igjen. Det var Norges første tap for Australia gjennom tidene, og første gang Norge var slått ut av et VM i gruppespillet. Kritikken landslaget fikk etter mesterskapet fokuserte stort sett på manglende individuelle ferdigheter. Norge var dermed også slått ut av OL-kvalifiseringen, hvor Europas to plasser gikk til Frankrike og Sverige.
=== Even Pellerud (2013-2015) ===
==== EM 2013: Samling i bånn, sportslig opptur ====
Norge vant sin kvalifiseringsgruppe til EM i Sverige, tross en forferdelig start. Etter to seire og ett tap, mot Island borte, på de første tre kampene, skulle Norge møte Nord-Irland, som var rangert som nr. 28 av de 46 deltagende landene i kvalifiseringen. Norge tapte 1–3, trolig Norges svakeste resultat i en offisiell kvalifiseringskamp til dato, og var plutselig avhengig av andre resultater for å ha mulighet til å vinne gruppa. Norge vant imidlertid alle seks kvalifiseringskampene i 2012, inkludert 2–1 i returoppgjøret mot Island, som dermed var to poeng bak. Tross det gode sluttresultatet kom NFF og Eli Landsem til en enighet om å avbryte arbeidsforholdet, og TV2 rapporterte at dette blant annet grunnet i at spillerne syntes Landsem ikke var fotballfaglig god nok. En måned senere ble Even Pellerud ønsket velkommen tilbake til en ny periode som landslagssjef.EM 2013 ble en sportslig opptur, hvor Norge gikk ubeseiret fram til finalen med seire mot Nederland, Tyskland, Spania og Danmark (etter straffesparkkonkurranse). I finalen tapte Norge 0–1 for Tyskland etter mål av Anja Mittag.
==== VM 2015: Kollaps mot England ====
VM i Canada, som ble spilt på kunstgress, endte med åttedelsfinale for det norske laget, etter gruppespill med store seire mot Thailand og Elfenbenskysten. Solveig Gulbrandsen ga Norge ledelsen i åttedelsfinalen i det 54. minutt mot de senere bronsevinnerne England, men to sene mål ga England seieren. Resultatet gjorde også at Norge ikke ble kvalifisert for OL i Rio. Pellerud trakk seg deretter som trener, og oppga manglende motivasjon og energi som argument.Roger Finjord ledet laget i ett år før han trakk seg grunnet et ønske om å flytte hjem til familien, men det ble igjen rapportert om mistillit blant spillerne. Leif Gunnar Smerud ledet laget midlertidig.
=== Martin Sjögren (2017–2022) ===
I desember 2016 ble det kjent at svenske Martin Sjögren var ansatt som ny landslagssjef. Han ble dermed den første utenlandske treneren for det norske kvinnelandslaget.
==== EM 2017: Ut i gruppespillet ====
Norge startet mesterskapet skuffende med tap, 0–1 mot vertsnasjonen Nederland. I andre gruppespillkamp var Belgia motstander, Norge sløste med sjansene og tapte 0–2. Dermed måtte Norge slå Danmark med tre mål eller mer for å gå videre, samtidig som at Nederland måtte vinne mot Belgia i siste gruppespillkamp.
Norge fikk den hjelpen de trengte fra Nederland i siste kamp, men klarte ikke å gjøre jobben selv. De tapte 0–1 mot Danmark, dermed røk de ut av mesterskapet med tre tap og null mål i det som ble omtalt som en fiasko.Tiden i etterkant av mesterskapet ble preget av konflikter mellom stjerner og Norges Fotballforbund; Ada Hegerberg trakk seg fra landslaget kort etter at de ble slått ut av EM 2017, og konflikten ble slått stort opp i blant annet VG og Josimar.
==== VM 2019: Etterlengtet opptur ====
Norge fikk en knallstart på VM i Frankrike 2019, med 3–0 seier mot Nigeria etter mål av Guro Reiten og Lisa-Marie Karlseng Utland, samt et nigeriansk selvmål. I andre kamp i gruppespillet ble det et hederlig tap, 1–2 mot vertsnasjonen Frankrike. I den siste og avgjørende kampen i gruppespillet var Sør-Korea motstander. Med to straffescoringer av Caroline Graham Hansen og Isabell Herlovsen tok Norge seg videre med en 2–1 seier på en dårlig dag.I åttendedelsfinalen ventet Australia. Isabell Herlovsen sendte Norge i ledelsen etter 31 minutter spilt. Norge så ut til å gå til pause med ledelse, men like før hvilken pekte dommeren på straffemerket etter at Maria Thorisdottir brukte armen for å styre ballen innenfor de norske 16-meteren. Etter at VAR-panelet hadde sjekket situasjonen, måtte dommeren ut å se på video selv. Etter lang vurderingstid, bestemte dommeren seg for å annullere sin egen avgjørelse, og det ble ikke straffe til Australia. Dermed gikk Norge til pause med ledelse, en ledelse de holdt på helt til det gjensto syv minutter av kampen. Da utlignet Australia og dermed ble det ekstraomganger. Det ble ikke scoret flere mål i ekstraomgangene og kampen gikk til straffesparkkonkurranse. Caroline Graham Hansen, Guro Reiten og Maren Mjelde satte sine straffer for Norge, samtidig reddet Ingrid Hjelmseth straffe fra Australia. Dermed var det opp til Ingrid Syrstad Engen som scoret og sikret kvartfinale for Norge.I kvartfinalen sto England på motsatt banehalvdel. Allerede før det var spilt tre minutter tok England ledelsen, og slo til slutt Norge 3–0. Dermed var Norge ute av mesterskapet, men etter den store nedturen i EM to år tidligere ble mesterskapet sett på som en opptur.
==== EM 2022: Ny EM-fiasko ====
Norge kvalifiserte seg for EM 2022 i England (utsatt ett år pga. koronapandemien) med seier over Wales den 27. oktober 2020. I forkant av mesterskapet gjorde Ada Hegerberg comeback på landslaget i mars 2022, dette etter å ha vært ute siden EM 2017. Norge siktet ambisiøst og hadde før EM 2022 en ambisjon om medalje i mesterskapet.Norge havnet i likhet med de to foregående mesterskapene i gruppe med vertsnasjonen. I tillegg til England, var Nord-Irland og Østerrike i Norges gruppe. Laget fikk en god start med 4–1-seier over Nord-lrland etter scoringer av Julie Blakstad, Frida Maanum, Caroline Graham Hansen (straffe) og Guro Reiten.Den andre gruppespillkampen ble en historisk kamp for Norge, med negativt fortegn. England tok ledelsen etter 15 minutter, og etter det rant målene inn. England sjokkerte Norge og til pause ledet de hele 6–0. Norge slapp til to mål i andre omgang og kampen endte 8–0 til England. Resultatet var det største tapet i historien for det norske kvinnelandslaget, det var også tidenes største tapsmargin i EM-sammenheng for noe lag. Landslagssjef Martin Sjögren måtte tåle massiv kritikk etter kampen, for å ikke ha tatt grep i første omgang av kampen. Det ble blant annet beskrevet som «Historiens dårligste kampledelse» og en «skrekkfilm». Dermed måtte Norge vinne sin siste kamp i gruppespillet mot Østerrike for å gå videre, det greide de ikke og etter å ha tapt 0–1 var Norge slått ut av gruppespillet i EM for andre gang på rad.Noen dager etter at Norge røk ut av mesterskapet ble det kjent at NFF og Martin Sjögren var enige om å avslutte samarbeidet, og at både han og hans assistenttrener Anders Jacobson fratrådte sine stillinger umiddelbart.
=== Hege Riise (2022–) ===
3. august 2022 ble Hege Riise offentliggjort som ny landslagssjef. I trenerteamet fikk hun med seg de tidligere landslagsspillerne Monica Knudsen og Ingvild Stensland som assistenttrenere, samt Jon Knudsen som keepertrener. Da hun i slutten av august presenterte sin første tropp som landslagssjef, var flere av de etablerte spillerne vraket og flere nye spillere fikk sjansen. Norge vant 1–0 borte mot Belgia i Hege Riise sin første kamp, og var dermed klare for VM 2023 i Australia og New Zealand.
== Hjemmebane, drakt og kallenavn ==
Norge har ikke hatt en bestemt hjemmebane, men har stort sett spilt på forskjellige arenaer. Draktene har i hovedsak vært de samme som herrelandslagets, og kallenavn har i liten grad vært brukt.
=== Hjemmebane ===
Norge har, i motsetning til herrelandslaget, fått spille lite på Ullevaal Stadion. Da Norges Fotballforbund i 2012 uttalte at kvinnelandslaget kunne spille på Ullevaal, var det for første gang siden 2000. De to kampene var også kamp nummer 4 og 5 på nasjonalarenaen for kvinnelandslaget. Siden 2003 har Norge spilt på 30 stadia:
Ullevaal Stadion: 3 EM-kvalifiseringskamper (Østerrike 2016, Belgia og Island 2012), 1 VM-kvalifiseringskamp (Belgia 2013)
Sør Arena: 1 treningskamp (Sverige 2016), 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2008)
Høddvoll stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2016)
Aker Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Kasakhstan 2016)
Color Line Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Wales 2015)
Marienlyst stadion: 1 treningskamp (Finland 2015)
Strømmen stadion: 1 treningskamp (Nederland 2015)
Brann stadion: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hellas 2014, Italia 2005)
Randaberg Arena: 2 treningskamper (2 × New Zealand 2014)
Tønsberg gressbane: 1 VM-kvalifiseringskamp (Portugal 2014)
Melløs stadion: 1 treningskamp (Russland 2013)
Sarpsborg stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Nord-Irland og Bulgaria 2011), 1 VM-kvalifiseringskamp (Albania 2013), 1 treningskamp (Canada 2005)
Nadderud stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Ungarn 2011), 1 treningskamp (Finland 2011), 3 VM-kvalifiseringskamper (Nederland 2014, Ukraina 2010, Nederland 2009)
Skagerak Arena: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hviterussland 2010, Slovakia 2009)
Fart kunstgress: 1 treningskamp (Canada 2010)
AKA Arena: 1 VM-kvalifiseringskamp (Makedonia 2010)
Komplett.no Arena: 2 treningskamper (Tyskland og Sverige 2008)
Fredrikstad stadion: 1 treningskamp (USA 2008)
Viking stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Polen 2008 og Russland 2007)
Åråsen stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Østerrike 2007), 1 VM-kvalifiseringskamp (Ukraina 2005)
Gjemselund stadion: 1 vennskapslandskamp (Finland 2007)
Lyngdal Stadion: 1 vennskapslandskamp (Danmark 2007)
Halden stadion: 1 VM-kvalifisering (Hellas 2006)
Storstadion (Sandefjord): 1 VM-kvalifisering (Serbia 2006)
Vallhall: 1 EM-kvalifisering (Island 2004)
Kjølnes stadion: 1 EM-kvalifisering (Spania 2004)
Sofiemyr stadion: 1 EM-kvalifisering (Danmark 2003)
Kråmyra Stadion: 1 treningskamp (Nigeria 2003)
Idrettsparken (Mandal): 1 EM-kvalifiseringskamp (Nederland 2003)
Kristiansand stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Belgia 2003)Hjemmekampene strekker seg altså i disse 13 årene til Molde i nord og Mandal i sør. I 2000 spilte Norge en treningskamp mot USA på Alfheim stadion i Tromsø, og i 1996 spilte de i Trondheim, da på Lerkendal stadion. Dette er de to eneste gangene kamper er blitt spilt i de to byene. Til gjengjeld har det blitt spilt kamper på flere steder i Telemark: Skien, Porsgrunn, Gvarv og Ulefoss.
=== Drakt ===
Kvinnelandslaget har i utgangspunktet hatt samme drakt som herrelandslaget - rød overdel og hvite bukser hjemme, og hvit overdel med blå bukser borte. Drakten er i hovedsak basert på den norske flagget. Bortedrakten har vært hvit med hvite, røde eller blå bukser.
Et utvalg av Norges drakter i turneringer:
=== Kallenavn ===
Akkurat som herrelandslaget, har ikke kvinnelandslaget noe egentlig kallenavn. De ble rundt 1995 kalt «gresshoppene», men det ble ikke brukt stort etter den turneringen. Den vanligste betegnelsen er «Kvinnelandslaget».
== Spillestil ==
Kvinnelandslaget har på 2000-tallet og 2010-tallet vært preget av ballspill, dribling og skudd, men som oftest har svakheten ligget i det fysiske, der både tidligere landslagsleder Eli Landsem og landslagstrener Even Pellerud mente Norge hadde mer å gå på sammenliknet med for eksempel USA. Pellerud sa også at han savnet en spillestil som sådan. Under Martin Sjögren har landslaget prøvd å rendyrke en stil hvor det meste av spillet skal foregå langs bakken i en 4-4-2-formasjon, noen ganger med én mer tilbaketrukket spiss og andre ganger med to rene angripere, og hvor man ifølge Sjögren prøvde å spille mer «dynamisk».
== Rivalisering ==
Norge har hatt tette kamper mot mange land, men det er noen det har utviklet seg et spesielt forhold til:
=== USA ===
Norge og USA har møtt hverandre i flere vesentlige kamper, både i Algarve Cup, VM og OL. Norge var det eneste laget som slo USA i OL i 2008 da USA vant, mens USA slo Norge ut av VM i 2007. Norge ble også det første og per 2013 eneste laget som slo USA i en OL-finale, og de slo også USA i VM i 1995. USA har på sin side slått Norge i VM i 1991, OL 1996 og VM 2003. I den siste tiden har riktignok USA blitt et bedre lag enn Norge, og de to lagene møter hverandre stort sett bare under Algarve Cup.
== Landslagstrenere ==
=== Nåværende trenere ===
== Tropp ==
oppdatert 16. november 2022
(Nr.= trøyenummer, LK = landskamper, Mål = antall scorede mål)
== Rekorder ==
* oppdatert 16. november 2022
** spillere som fortsatt er aktive er uthevet.
== OL-resultater ==
== VM-resultater ==
== EM-resultater ==
I 1979 ble Norge slått ut i 1. runde. Dette var et uoffisielt mesterskap, og regnes ikke i UEFAs statistikk.
== Se også ==
Liste over norske landslagstrenere i fotball
Liste over norske mesterlag i kvinnefotball
Liste over Norges landskamper i fotball for kvinner 1978–1990
Maratontabell for Norges kvinnelandslag i fotball
Liste over kvinnelandslag i fotball
Internasjonale landslagskonkurranser i fotball for kvinner
Gullklokka
Norges herrelandslag i fotball
Samelandslaget
== Noter ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Norway women's national association football team – kategori av bilder, video eller lyd på Commons på Norges Fotballforbund
All-time women national team record på www.rsssf.no | Ungarns kvinnelandslag i fotball representerer Ungarn i internasjonal fotball. Landslagets beste prestasjon er et omspill, en slags uoffisiell kvartfinale, i EM. | 199,746 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gresk-romersk_stil_(bryting) | 2023-02-04 | Gresk-romersk stil (bryting) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bryting', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2021-10', 'Kategori:Sportsstubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2021-10'] | Gresk-romersk stil er en av flere internasjonale stilarter innen amatørbryting, jfr. det internasjonale bryteforbundet, FILA.
Klassisk stil bryting og gresk-romersk bryting er synonyme begrep, i Norge. Denne stilart og fristil utgjør olympisk bryting.
| Gresk-romersk stil er en av flere internasjonale stilarter innen amatørbryting, jfr. det internasjonale bryteforbundet, FILA.
Klassisk stil bryting og gresk-romersk bryting er synonyme begrep, i Norge. Denne stilart og fristil utgjør olympisk bryting.
== Historie ==
Helleristninger og hulemalerier, antatt å være 15 000 til 20 000 år gamle funnet i Sør-Europa, viser brytere i de samme posisjoner som under nåtidens OL.
Bryting var den siste, viktigste og avgjørende begivenheten i den populære femkamp-øvelsen (pentathlon) under antikkens olympiske leker. Lister over olympiske brytemestre finnes siden 708 f.Kr.. En av de mer kjente greske bryterne var filosofen Platon som vant mange mesterskap som ung. Navnet Platon ble han først gitt i kraft av sin brytersuksess; Platon betyr brede skuldre. I dag brukes fortsatt de samme grepene som egypterne benyttet og beskrev på tempelvegger såvel som faraoenes gravkamre for 5 000 år siden.
Stilarten gresk-romersk har vært OL-gren siden 1896.
I Norge er stilarten utøvd siden 1890-årene, og det første Norgesmesterskap ble avholdt i 1910.
== Beskrivelse ==
Man kan avgjøre en kamp ved at en av en presser begge skuldrene til en motstander, i matten; «fallseier».
Bryteren får også poeng for å utføre visse grep. Man kan oppnå 1,2,4 eller 5 poeng for å ha utført et grep/kast. Disse bestemte grepene og teknikkene for fall og kast reduserer sjansene for skade på motstanderen. Bryteren oppnår gevinst fra sin styrke, list og smidighet.
Dette i motsetning til andre kampsporter, der man bryter ned en motstander ved å skade en eller flere ganger i løpet av en kamp.
Moderne utstyr bidrar til at bryting sjelden skader utøverne. Moderne utstyr inkluderer brytematter og eventuell tannbeskytter og øre-beskyttere. ( Såkalte «blomkål-ører» er en type skade som har forekommet fra tid til annen innen brytesport.)
I OL og NM, konkurrer ikke kvinner i denne stilarten.
== Regler ==
Det er forbudt ...
... å presse albue eller kne inn i motstanderens mage eller underliv.
... å holde motstanderen i drakten.
... å klamre seg til, eller holde i, matten.
... for en bryter å snakke, hvis omgangen ikke er ferdig.
=== Forbudte teknikker ===
Å bryte imot ledd ( engelsk : joint locks). For eksempel en bryter kan bidra til at ett albue-ledd til motstander beveger seg. Når leddet ikke kan bevege seg lenger, er det ikke tillatt å bruke kraft i mot leddet.
Strupetak.
Grep om hodet med begge hender.
Å støte en motstander som står i brostilling mot matta.
Det er forbudt å presse en brostilling i hodets retning.
Å gripe en motstander nedenfor hoftene, eller å klemme ham med beina.
Bruke bena aktivt (spenne ben, sparke eller låse).
Å bryte på underarmene mer enn 90 grader.
Hel nelson
=== Tillatte grep/kast ===
Hode-fall grep :Begynnelsen på grepet (inngangen): En hånd har et grep på nakken til motstander. Den andre hånden har et grep på motstanders arm. Gir ikke poeng,før et eventuelt godkjent kast er utført,der skuldre berører matten.Halv nelson og back hammer/hammerlock
Kvart nelson
Livtak og omvendt livtak
Flyvende mare
Parader (av ymse slag)En brytekamp består av 3 omganger à 2 minutter (1/2 min. pause) for junior (18 til 20 år) og seniorer, med en forlenging ved poengdeling på maksimalt 3 minutter. For gutter/jenter opp til 17 år består kampen av 3 omganger à 1.30 minutter, med forlenging på maksimalt 2 minutter.
I aldersgruppene Ungdom (15-17år), Junior (17-19år) og Senior (20+) for menn bryter utøverne 1 minutt såkalt stående bryting, etter 1 minutt blåser dommeren og den utøveren med færrest poeng må ned i parterre, hvor motstanderen kan få feste et omvendt livtak. Utøveren under må da unngå å bli slått poeng på. Hvis den underliggende utøveren unngår å bli slått poeng på etter 1/2 minutt, vil han bli tildelt et poeng for å straffe den utøveren som mislyktes i sin situasjon. Utøverne bytter deretter hvem som starter over og under i parterre, og de samme reglene gjelder. Etter en omgang blir det markert med en kloss hvilken bryter som vant omgangen og en ny omgang begynner på 0-0. Leder man en omgang med 6 poeng før tiden på omgangen er ute, vinner man omgangen. Den første bryteren som vinner 2 omganger, vinner kampen.
Konkurranse-bryting har ingen øvre aldersgrense ( i motsetning til knockout-sport )
Bryting er delt opp i årsklasser fra 9 år og oppover, samt delt inn i vektklasser. Det er ingen øvre aldersgrense for bryting.
== Utbredelse i Norge ==
I Norge er det registrert 30 bryteklubber ( inkludert fristil-bryting ).
Kolbotn IL er ledende mht. antall OL-, VM-, EM- og NM-medaljer, foran Kristiansund AK (35) og BK Atlas (31).
== Mestere ==
Fra Norge:
OL-vinnere: Jon Rønningen (1988, 1992)
Verdenscup-vinnere: Stig André Berge (2007)
EM-vinnere: Lars Rønningen, Felix Baldauf
Nordiske mestere: Fritz Aanes, Harald Barlie, Tore Hem, Robert Sollie, Thomas Rønningen (2008)
Olympiske brytere:1920: Wilhelm Olsen, Sjur Johnsen, Harald Vassbotten.1948: Aage Eriksen (sølv).1952: Aage Eriksen, Håkon W. Olsen.1960: Jon Tveiten.1972: Trond Martiniussen, Harald Hervig, Håkon Øverby, Harald Barlie, Tore Hem.1984: Ronny Sigde.1988: Morten Brekke, Stig Arild Kleven, Lars Rønningen, Jon Rønningen, Ronny Sigde.(Listen er ufullstendig.)
== Nordiske medaljer i OL ==
Norge:
Bronse(1920): Frithjof Andersen
Sølv(1948): Aage Eriksen
Gull(1988,1992): Jon Rønningen
Sverige: 20 gull-, 17 sølv-, og 19 bronsemedaljer1912: Sølv: Anders Ahlgren. 1984: Bronse: Frank Andersson. 2000: Gull: Mikael LjungbergFinland: 18 gull-, 21 sølv-, og 19 bronsemedaljer
Danmark: 2 sølv-, og 6 bronsemedaljer
== Bryting som yrke ==
Brytere med proff-kontrakt, inkluderer Anders Rønningen og Thomas Rønningen.
== Turneringer ==
Oslo Open, februar 2009
== Organisasjoner ==
FILA
Norges Bryteforbund
== Se også ==
Folkestil-bryting
Sambo
Wrestling
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Norges Bryteforbund | Gresk-romersk stil er en av flere internasjonale stilarter innen amatørbryting, jfr. det internasjonale bryteforbundet, FILA. | 199,747 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Meredith_Colket | 2023-02-04 | Meredith Colket | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 7. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1947', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Fødsler 19. november', 'Kategori:Fødsler i 1878', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for USA', 'Kategori:Personer fra Philadelphia', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stavhoppere fra USA'] | Meredith Bright Colket (født 19. november 1878 i Philadelphia i Pennsylvania, død 7. juni 1947 i Philadelphia) var en amerikansk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Colket kom på andreplass i stavsprangkonkurransen under OL 1900 i Paris med et hopp på 3,25 bak sin landsmann Irving Baxter som vant med 3,30 som var ny olympisk rekord.
| Meredith Bright Colket (født 19. november 1878 i Philadelphia i Pennsylvania, død 7. juni 1947 i Philadelphia) var en amerikansk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Colket kom på andreplass i stavsprangkonkurransen under OL 1900 i Paris med et hopp på 3,25 bak sin landsmann Irving Baxter som vant med 3,30 som var ny olympisk rekord.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Sølv i friidrett, stavsprang USA
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Meredith Colket – Olympedia
(en) Meredith Colket – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Meredith Colket – ATP-touren | Meredith Bright Colket (født 19. november 1878 i Philadelphia i Pennsylvania, død 7. | 199,748 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Cregan | 2023-02-04 | John Cregan | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 26. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1965', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Fødsler 29. januar', 'Kategori:Fødsler i 1878', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Mellomdistanseløpere fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Schenectady'] | John Francis Cregan (født 29. januar 1878, død 26. desember 1965) var en amerikansk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Cregan kom på andreplass på 800 meter under OL 1900 i Paris med tiden 2.03,0 bak britiske Alfred Tysoe.
| John Francis Cregan (født 29. januar 1878, død 26. desember 1965) var en amerikansk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Cregan kom på andreplass på 800 meter under OL 1900 i Paris med tiden 2.03,0 bak britiske Alfred Tysoe.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Sølv i friidrett, 800 meter USA
== Eksterne lenker ==
(en) John Cregan – Olympedia
(en) John Cregan – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | John Francis Cregan (født 29. januar 1878, død 26. | 199,749 |
https://no.wikipedia.org/wiki/David_Hall | 2023-02-04 | David Hall | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 27. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1972', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Fødsler 1. mai', 'Kategori:Fødsler i 1875', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Mellomdistanseløpere fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | David Connolly Hall (født 1. mai 1875, død 27. mai 1972) var en amerikansk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Hall kom på tredjeplass i finalen på 800 meter i OL 1900 i Paris bak britiske Alfred Tysoe og sin landsmann John Cregan. På 1500 meter kom han på fjerdeplass.
| David Connolly Hall (født 1. mai 1875, død 27. mai 1972) var en amerikansk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Hall kom på tredjeplass i finalen på 800 meter i OL 1900 i Paris bak britiske Alfred Tysoe og sin landsmann John Cregan. På 1500 meter kom han på fjerdeplass.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Bronse i friidrett, 800 meter USA
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) David Hall – Olympedia
(en) David Hall – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | David Connolly Hall (født 1. mai 1875, død 27. | 199,750 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Galgenhumor | 2023-02-04 | Galgenhumor | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Humor'] | Galgenhumor er svart humor som gjelder en vanskelig situasjon og som oftest direkte angår den som spøker og vitser. Begrepet ble opprinnelig brukt om den dødsdømtes følelser ved galgen. Det svenske leksikonet Nordisk familjebok fra 1908 definerer denne typen humor som «fortvilelsens munterhet». Galgenhumor kan være mer eller mindre besk og grov, tørrvittig (for eksempel i form av en kjapp replikk), grotesk, barokk og burlesk.
Ordet galgenhumor er lånt direkte fra det tyske Galgenhumor. Galgenhumor kan kalles gallows humour på engelsk og patibulario på spansk.
| Galgenhumor er svart humor som gjelder en vanskelig situasjon og som oftest direkte angår den som spøker og vitser. Begrepet ble opprinnelig brukt om den dødsdømtes følelser ved galgen. Det svenske leksikonet Nordisk familjebok fra 1908 definerer denne typen humor som «fortvilelsens munterhet». Galgenhumor kan være mer eller mindre besk og grov, tørrvittig (for eksempel i form av en kjapp replikk), grotesk, barokk og burlesk.
Ordet galgenhumor er lånt direkte fra det tyske Galgenhumor. Galgenhumor kan kalles gallows humour på engelsk og patibulario på spansk.
== Eksempler ==
Det er en rekke galgenhumoristiske episoder og kommentarer i litteraturhistorien, blant annet i form av selvironiske avskjedsord fra en som skal dø. Et annet vanlig eksempel er:
- Gjør det vondt? – Bare når jeg ler.
== Se også ==
Svart humor
Sarkasme
Situasjonskomikk
Vits
== Referanser == | Galgenhumor er svart humor som gjelder en vanskelig situasjon og som oftest direkte angår den som spøker og vitser. Begrepet ble opprinnelig brukt om den dødsdømtes følelser ved galgen. | 199,751 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Objektdatabase | 2023-02-04 | Objektdatabase | ['Kategori:Databaser'] | En objektdatabase er en database som bygger på prinsippet om objektorientering. I objektdatabaser organiseres informasjon i objekter som står toveis relasjoner til hverandre. Objekter er organisert i klasser, og man bruker strukturer som subklasser og interface, på samme måte som i objektorientert programmering. I en objektdatabase ønsker man å kunne bruke metodene fra objektorientert programmering, men sette disse inn i et system som ivaretar kravene til en database. Databasehåndteringssystemer for objektdatabaser kalles ODBMS (Object Database Managment System).
Objektdatabaser brukes gjerne når komplekse data skal behandles med høy ytelse.
| En objektdatabase er en database som bygger på prinsippet om objektorientering. I objektdatabaser organiseres informasjon i objekter som står toveis relasjoner til hverandre. Objekter er organisert i klasser, og man bruker strukturer som subklasser og interface, på samme måte som i objektorientert programmering. I en objektdatabase ønsker man å kunne bruke metodene fra objektorientert programmering, men sette disse inn i et system som ivaretar kravene til en database. Databasehåndteringssystemer for objektdatabaser kalles ODBMS (Object Database Managment System).
Objektdatabaser brukes gjerne når komplekse data skal behandles med høy ytelse.
== Standardisering ==
Object Database Management Group (ODMG) ble stiftet i 1991 og utarbeidet en viktig standard for objektdatabaser med utgangspunkt i standarder fra Object Managment Group (OMG). Bakgrunnen for dette var at de ønsket en mindre strikt standard som enklere kunne implementeres. Mellom 1993 og 2001 utgav de en spesifikasjon og fem revideringer av denne. Siste versjon var ODMG 3.0. Gruppen ble så oppløst.
I 2006 ble rettighetene til standarden overført til OMG. OMG er en viktig standardfastsetteren innenfor objektorientering, som ble stiftet i 1989 av 11 større dataselskaper. For å ivareta det videre arbeidet har de stiftet Object Database Technology Working Group (ODBT WG).
== ODMG-standarden ==
ODMGs standard består av:
Object Definition Language (ODL) som brukes til å definere klasser
Object Interchange Format (OIF) som er et format for å skrive og lese objekter til filer
Object Query Language (OQL) som er et spørrespråk som ligner på SQL, men som arbeider med objektdatabaser.
Språkbindinger for Smalltalk, C++ og Java
== Object Definition Language (ODL) ==
Et eksempel på definisjon av en klasse i ODL:
Denne definisjonen oppretter klassen Student, som implementerer interfacet Person. Mengden av Student kalles studenter og studenter identifiseres med navn og alder. Navn og alder er definert direkte. Studie defineres som en egen struktur som heter Stud. I klassen student brukes betegnelsen "studie". Årsaken til at det gjøres slik er at man da kan gjenbruke strukturen i en annen sammenheng/klasse. Strukturen får pekeren Student::Stud.
Eksempel på deklarasjon av en-til-en-assosiasjon. Det må være en korresponderende deklarasjon i klassen det henvises til, Mobil::eiesAv er en lenke til denne deklarasjonen.
Eksempel på deklarasjon av en mange-til-en assosiasjon i ODL. Her har arbeidgruppe et sett av studenter og hver student deltar i en arbeidsgruppe:
Mange-til-mange-relasjoner uttrykkes som to en-til-mange assosiasjoner.Klasser i objektdatabaser kan også inneholde metoder, på samme måte som i objektorienterte programmeringsspråk, og slike brukes for å endre verdiene i objekter.
== Object Query Language (OQL) ==
OQL er laget for å kjøre spørringer mot en objektdatabase, og brukes alltid innenfor et vertsspråk. OQL refererer alltid til ekstensjoner, og ikke til klasser. I motsetning til SQL har ikke OQL en egen update-funksjon, men objekter kan endres ved å kalle metoder i objektene. I OQL navigerer man ofte ved hjelp av stier.
Eksempel på spørring i OQL, med utgangspunkt i tidligere eksempler. Finn navn og nummer til studenter som er eldre enn 21, sorter etter alder med høyeste først:
Legg merke til s.eier i FROM. Dette er en vanlig konstruksjon i OQL, men forekommer ikke i SQL. Man vil også finne en del andre avvik i syntaksen.
== Referanser == | En objektdatabase er en database som bygger på prinsippet om objektorientering. I objektdatabaser organiseres informasjon i objekter som står toveis relasjoner til hverandre. | 199,752 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Medisinsk_utstyr | 2023-02-04 | Medisinsk utstyr | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Forskrifter', 'Kategori:Lover', 'Kategori:Medisinsk utstyr'] | Medisinsk utstyr er en term som følger av EUs direktiver for medisinsk utstyr. Direktivene omfatter utstyr og materialer (biomaterialer) som er beregnet brukt på mennesker for å diagnostisere, forebygge, overvåke, behandle eller lindre sykdom, skade eller handikap. Mange implantater er klassifisert som medisinsk utstyr. Begrepet er meget omfattende.
Medisinsk utstyr er lagt til EUs område for industri og virksomheter ("Industry and Enterprise"). Dette betyr at produsenter og fremstillere er tillagt et stort ansvar for godkjenning og oppfølging i form av egenkontroll og risikoanalyse. Dette skiller seg fra f.eks. legemidler, der det er større grad av myndighetskontroll.
Direktivene er virksomme i Norge ved lov om medisinsk utstyr med forskrift (som er direktivtekstene). Statens legemiddelverk er fag- og tilsynsmyndighet for medisinsk utstyr i Norge.
| Medisinsk utstyr er en term som følger av EUs direktiver for medisinsk utstyr. Direktivene omfatter utstyr og materialer (biomaterialer) som er beregnet brukt på mennesker for å diagnostisere, forebygge, overvåke, behandle eller lindre sykdom, skade eller handikap. Mange implantater er klassifisert som medisinsk utstyr. Begrepet er meget omfattende.
Medisinsk utstyr er lagt til EUs område for industri og virksomheter ("Industry and Enterprise"). Dette betyr at produsenter og fremstillere er tillagt et stort ansvar for godkjenning og oppfølging i form av egenkontroll og risikoanalyse. Dette skiller seg fra f.eks. legemidler, der det er større grad av myndighetskontroll.
Direktivene er virksomme i Norge ved lov om medisinsk utstyr med forskrift (som er direktivtekstene). Statens legemiddelverk er fag- og tilsynsmyndighet for medisinsk utstyr i Norge.
== EU-direktiver for medisinsk utstyr ==
Forskrift om medisinsk utstyr samler de opprinnelige direktivene for tre grupper av medisinsk utstyr i én tekst:
Gruppen Øvrig medisinsk utstyr – ØMU: Denne gruppen omfatter mange ulike produkter og biomaterialer slik som hofteproteser, utstyr for bruddbehandling og produkter til f.eks. tannfyllinger og innfesting av leddproteser.Gruppen Aktivt implanterbart medisinsk utstyr – AIMU, som omfatter f.eks. pacemakere.Gruppen In vitro diagnostisk medisinsk utstyr – IVDMU, for eksempel apparater for blodanalyser.I henhold til direktivene klassifiseres utstyret i risikoklasser; I (lavest risiko), IIa, IIb og III (høyest risiko). I tillegg er utstyret inndelt etter tiltenkt brukstid (midlertidig – mindre enn 1 time; kortvarig – høyst 30 dager; langvarig – over 30 dager). Ut fra dette er det ulike grunnleggende krav som må tilfredsstilles for at utstyret blir CE-merket, og dermed markedsføres innen EU/EØS.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Statens legemiddelverk: Tema: Medisinsk utstyr
European Commission Consumer Affairs: Medical Devices | Medisinsk utstyr er en term som følger av EUs direktiver for medisinsk utstyr. Direktivene omfatter utstyr og materialer (biomaterialer) som er beregnet brukt på mennesker for å diagnostisere, forebygge, overvåke, behandle eller lindre sykdom, skade eller handikap. | 199,753 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henri_Deloge | 2023-02-04 | Henri Deloge | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 27. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1961', 'Kategori:Franske mellomdistanseløpere', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Fødsler 21. november', 'Kategori:Fødsler i 1874', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra departementet Val-de-Marne'] | Henri Deloge (født 21. november 1874, død 27. desember 1961) var en fransk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Deloge kom på andreplass i finalen på 1500 meter under OL 1900 i Paris bak britiske Charles Bennett. Bennet vant med tiden 4.06,0 som var ny verdesrekord og 0,6 sekunder foran Deloge. Deloge deltok også på det franske laget som kom på andreplass på 5000 meter lagløp bak et britisk-australsk lag. Det var kun de to lagene i som deltok.
I finalen på 800 meter kom han på fjerdeplass. I semifinalen, som han vant, løp han på 2.00,6.
| Henri Deloge (født 21. november 1874, død 27. desember 1961) var en fransk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Deloge kom på andreplass i finalen på 1500 meter under OL 1900 i Paris bak britiske Charles Bennett. Bennet vant med tiden 4.06,0 som var ny verdesrekord og 0,6 sekunder foran Deloge. Deloge deltok også på det franske laget som kom på andreplass på 5000 meter lagløp bak et britisk-australsk lag. Det var kun de to lagene i som deltok.
I finalen på 800 meter kom han på fjerdeplass. I semifinalen, som han vant, løp han på 2.00,6.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Sølv i friidrett, 1500 meter Frankrike
1900 Paris - Sølv i friidrett, 5000 meter lag Frankrike
== Eksterne lenker ==
(en) Henri Deloge – Olympedia
(en) Henri Deloge – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Henri Deloge – Track and Field Statistics | Henri Deloge (født 21. november 1874, død 27. | 199,754 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Bray | 2023-02-04 | John Bray | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 8. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1945', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Fødsler 19. august', 'Kategori:Fødsler i 1875', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Mellomdistanseløpere fra USA', 'Kategori:Menn'] | John Bray (født 19. august 1875, død 8. juli 1945) var en amerikansk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Bray kom på tredjeplass i finalen på 1500 meter under OL 1900 i Paris bak britiske Charles Bennett og Henri Deloge fra Frankrike. På 800 meter kom han på sjetteplass.
| John Bray (født 19. august 1875, død 8. juli 1945) var en amerikansk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Bray kom på tredjeplass i finalen på 1500 meter under OL 1900 i Paris bak britiske Charles Bennett og Henri Deloge fra Frankrike. På 800 meter kom han på sjetteplass.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Bronse i friidrett, 1500 meter USA
== Eksterne lenker ==
(en) John Bray – Olympedia
(en) John Bray – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) John Bray – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) John Bray – Track and Field Statistics | John Bray (født 19. august 1875, død 8. | 199,755 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%89mile_Champion | 2023-02-04 | Émile Champion | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall i 1921', 'Kategori:Franske langdistanseløpere', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Fødsler 23. mars', 'Kategori:Fødsler i 1879', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Émile Champion (født 7. desember 1879, død 1921) var en fransk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Champion kom på andreplass i maraton under OL 1900 i Paris bak Michel Théato fra Luxembourg. Théato vant løpet med tiden 2.29,45 foran Champion med 3.04,17
| Émile Champion (født 7. desember 1879, død 1921) var en fransk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Champion kom på andreplass i maraton under OL 1900 i Paris bak Michel Théato fra Luxembourg. Théato vant løpet med tiden 2.29,45 foran Champion med 3.04,17
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Sølv i friidrett, maraton Frankrike
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Émile Champion – Olympics.com
(en) Émile Champion – Olympic.org
(en) Émile Champion – Olympedia
(en) Émile Champion – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Émile Champion – databaseOlympics.com (arkivert)
(fr) Émile Champion – Fédération française d athlétisme
(en) Émile Champion – Track and Field Statistics | Émile Champion (født 7. desember 1879, død 1921) var en fransk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris. | 199,756 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ernst_Fast | 2023-02-04 | Ernst Fast | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 26. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1959', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Fødsler 21. januar', 'Kategori:Fødsler i 1881', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Sverige', 'Kategori:Personer fra Stockholm', 'Kategori:Svenske langdistanseløpere'] | Ernst Robert Efraim Fast (født 21. januar 1881 i Stockholm, død 26. oktober 1959) var en svensk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Fast kom på tredjeplass i maraton under OL 1900 i Paris bak Michel Théato fra Luxembourg og Émile Champion fra Frankrike. Théato vant løpet med tiden 2.29,45 foran Champion med 3.04,17 og Fast 3.37,14. Det var 13 løpere fra fem nasjoner som deltok i konkurransen som ble avviklet 19. juli 1900.
| Ernst Robert Efraim Fast (født 21. januar 1881 i Stockholm, død 26. oktober 1959) var en svensk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Fast kom på tredjeplass i maraton under OL 1900 i Paris bak Michel Théato fra Luxembourg og Émile Champion fra Frankrike. Théato vant løpet med tiden 2.29,45 foran Champion med 3.04,17 og Fast 3.37,14. Det var 13 løpere fra fem nasjoner som deltok i konkurransen som ble avviklet 19. juli 1900.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Bronse i friidrett, maraton Sverige
== Eksterne lenker ==
(en) Ernst Fast – Olympics.com
(en) Ernst Fast – Olympic.org
(en) Ernst Fast – Olympedia
(en) Ernst Fast – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Ernst Fast – databaseOlympics.com (arkivert)
(sv) Ernst Fast – Sveriges olympiske komité
(en) Ernst Fast – Track and Field Statistics
Profil på sok.se | Ernst Robert Efraim Fast (født 21. januar 1881 i Stockholm, død 26. | 199,757 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_McLean | 2023-02-04 | John McLean | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 4. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1955', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Fødsler 10. januar', 'Kategori:Fødsler i 1878', 'Kategori:Hekkeløpere fra USA', 'Kategori:Lengdehoppere fra USA', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Menominee County i Michigan', 'Kategori:Tresteghoppere fra USA'] | John Frederick McLean (født 10. januar 1878, død 4. juni 1955) var en amerikansk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
McLean kom på andreplass på 110 meter hekk med tiden 15,5 under OL 1900 i Paris bak sin landsmann Alvin Kraenzlein som vant med 15,4 som var ny verdensrekord.
McLean deltok også i lengdehopp, tresteg og tresteg uten tilløp
| John Frederick McLean (født 10. januar 1878, død 4. juni 1955) var en amerikansk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
McLean kom på andreplass på 110 meter hekk med tiden 15,5 under OL 1900 i Paris bak sin landsmann Alvin Kraenzlein som vant med 15,4 som var ny verdensrekord.
McLean deltok også i lengdehopp, tresteg og tresteg uten tilløp
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Sølv i friidrett, 110 meter hekk USA
== Eksterne lenker ==
(en) John McLean – Olympedia
(en) John McLean – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | John Frederick McLean (født 10. januar 1878, død 4. | 199,758 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frederick_Moloney | 2023-02-04 | Frederick Moloney | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 24. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1941', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Fødsler 4. august', 'Kategori:Fødsler i 1878', 'Kategori:Fødsler i 1882', 'Kategori:Hekkeløpere fra USA', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for USA', 'Kategori:Personer fra Ottawa i Illinois', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sprintere fra USA'] | Frederick Graham «Fred» Moloney (født 4. august 1882, død 24. desember 1941) var en amerikansk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Moloney kom på tredjeplass i finalen på 110 meter hekk under OL 1900 i Paris med tiden 15,6 bak sine landsmenn Alvin Kraenzlein som vant med 15,4 som var ny verdensrekord og John McLean. Han deltok også på 100 meter og 200 meter hekk.
| Frederick Graham «Fred» Moloney (født 4. august 1882, død 24. desember 1941) var en amerikansk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Moloney kom på tredjeplass i finalen på 110 meter hekk under OL 1900 i Paris med tiden 15,6 bak sine landsmenn Alvin Kraenzlein som vant med 15,4 som var ny verdensrekord og John McLean. Han deltok også på 100 meter og 200 meter hekk.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Bronse i friidrett, 110 meter hekk USA
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Frederick Moloney – Olympedia
(en) Frederick Moloney – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Frederick Moloney – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Frederick Moloney – Track and Field Statistics | Frederick Graham «Fred» Moloney (født 4. august 1882, død 24. | 199,759 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dividalen_landskapsvernomr%C3%A5de | 2023-02-04 | Dividalen landskapsvernområde | ['Kategori:19°Ø', 'Kategori:2006 i Norge', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Landskapsvernområder i Troms og Finnmark', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Verneområder i Målselv', 'Kategori:Verneområder opprettet i 2006'] | Dividalen landskapsvernområde er et landskapsvernområde i Målselv kommune i Troms.
Området grenser opp til Øvre Dividal nasjonalpark, og ble opprettet samtidig med utvidelsen av nasjonalparken i 2006, da et område som var vurdert for nasjonalparken i stedet ble fredet som landskapsvernområde.
Navnet Dividalen kommer fra det samiske ordet «dievva», som betyr rundaktig og tørr haug.
| Dividalen landskapsvernområde er et landskapsvernområde i Målselv kommune i Troms.
Området grenser opp til Øvre Dividal nasjonalpark, og ble opprettet samtidig med utvidelsen av nasjonalparken i 2006, da et område som var vurdert for nasjonalparken i stedet ble fredet som landskapsvernområde.
Navnet Dividalen kommer fra det samiske ordet «dievva», som betyr rundaktig og tørr haug.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Miljøstatus: Dividalen landskapsvernområde | Dividalen landskapsvernområde er et landskapsvernområde i Målselv kommune i Troms. | 199,760 |
https://no.wikipedia.org/wiki/NIH | 2023-02-04 | NIH | ['Kategori:Pekere', 'Kategori:Trebokstavsord'] | NIH er forkortelse for blant annet:
Norges idrettshøgskole
National Institutes of Health | NIH er forkortelse for blant annet:
Norges idrettshøgskole
National Institutes of Health | NIH er forkortelse for blant annet: | 199,761 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henri_Tauzin | 2023-02-04 | Henri Tauzin | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 11. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1918', 'Kategori:Franske hekkeløpere', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Fødsler 17. april', 'Kategori:Fødsler i 1879', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Henri Tauzin (født 17. april 1879, død 11. oktober 1918) var en fransk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Tauzin kom på andreplass i finalen på 400 meter hekk under OL 1900 i Paris bak amerikaneren John Tewksbury. Han deltok også på 200 meter hekk, men klarte ikke å kvalifisere seg for finalen.
| Henri Tauzin (født 17. april 1879, død 11. oktober 1918) var en fransk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Tauzin kom på andreplass i finalen på 400 meter hekk under OL 1900 i Paris bak amerikaneren John Tewksbury. Han deltok også på 200 meter hekk, men klarte ikke å kvalifisere seg for finalen.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Sølv i friidrett, 400 meter hekk Frankrike
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Henri Tauzin – Olympics.com
(en) Henri Tauzin – Olympic.org
(en) Henri Tauzin – Olympedia
(en) Henri Tauzin – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Henri Tauzin – Track and Field Statistics | Henri Tauzin (født 17. april 1879, død 11. | 199,762 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sandvika_Veveri | 2023-02-04 | Sandvika Veveri | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bedriftsstubber', 'Kategori:Selskaper etablert i 1936', 'Kategori:Stubber 2022-02', 'Kategori:Tidligere norske tekstilbedrifter', 'Kategori:Veldig små stubber', 'Kategori:Veverier'] | Sandvika Veveri var et tekstil-veveri og -trykkeri i Bærum stiftet i 1936.
På nittitallet ble Sandvika Veveri sammenslått med Seiersborg Tekstil og deler av produksjonen ble flyttet til Fredrikstad.
| Sandvika Veveri var et tekstil-veveri og -trykkeri i Bærum stiftet i 1936.
På nittitallet ble Sandvika Veveri sammenslått med Seiersborg Tekstil og deler av produksjonen ble flyttet til Fredrikstad.
== Eksterne lenker ==
Sandvika Interiør Tekstiler Arkivert 28. oktober 2008 hos Wayback Machine. selger Sandvika stoffene i dag. | Sandvika Veveri var et tekstil-veveri og -trykkeri i Bærum stiftet i 1936. | 199,763 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Goebel_Porselensfabrikk | 2023-02-04 | Goebel Porselensfabrikk | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:1871 i Tyskland', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bayern', 'Kategori:Selskaper etablert i 1871', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tyske industriselskaper'] | W. Goebel Porzellanfabrik GmbH & Co.KG er en porselensfabrikk nær Coburg i Bayern i Tyskland. Fabrikken ble grunnlagt i 1871 av Franz Detleff og sønnen William Goebel, og er fremdeles i familiens eie. Bedriften er kjent for å produsere porselensfigurer som er populære blant samlere, særlig i USA.
| W. Goebel Porzellanfabrik GmbH & Co.KG er en porselensfabrikk nær Coburg i Bayern i Tyskland. Fabrikken ble grunnlagt i 1871 av Franz Detleff og sønnen William Goebel, og er fremdeles i familiens eie. Bedriften er kjent for å produsere porselensfigurer som er populære blant samlere, særlig i USA.
== Eksterne lenker ==
(en) Porzellanfabrik Goebel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Bedriftens hjemmeside (tysk/engelsk) | W. Goebel Porzellanfabrik GmbH & Co. | 199,764 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_kvinnelandslag_i_fotball | 2023-02-04 | Norges kvinnelandslag i fotball | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landslag som har vunnet VM i fotball', 'Kategori:Norges kvinnelandslag i fotball', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris', 'Kategori:Vinnere av Kniksenprisen'] | Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
| Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
== Historie ==
I europeisk målestokk var kvinnelandslaget relativt tidlig etablert, men de var sent ute i skandinavisk sammenheng, godt etter Sverige og Danmark.
Det ble spilt en uoffisiell kamp der et norsk kvinnelandslag møtte Sveriges kvinnelandslag i fotball den 7. august 1975 på Nya Ullevi i Gøteborg, De tapte 0–4 med Torodd Nordeng som trener og spillere som Sif Kalvø og Grete Pedersen.De første offisielle kampene Norge spilte var to miniturneringer mot Sverige, Danmark og Finland, før Norge møtte, og slo, Nord-Irland.
=== Begynnelsen (1978–1983) ===
Som i mange andre land, hadde også Norges Fotballforbund en svært skeptisk tone til kvinnefotball. Det var først på 1970-tallet, etter etableringen av Norway Cup og Dagbladets aktive kamp for å få NFF til å skifte standpunkt, at Norge etter hvert fikk et landslag og Norgesmesterskap. Landslaget ble dannet med Per Pettersen som trener. Norges første landskamp ble spilt den 7. juli 1978 mot Sverige, og kampen endte med tap 1-2. Kari Nielsen fra Asker ble tidenes første målgjører på kvinnelandslaget. Det ble også tap mot Finland og Danmark under dette nordiske mesterskapet i Danmark.Året etter tapte Norge nok en gang for de tre landene. Imidlertid vant Norge sin første kamp med 4–1 mot Nord-Irland under en uoffisiell EM-turnering i Italia. I løpet av de neste årene ble Norge gradvis bedre, og lyktes å slå Frankrike, Sveits og England. Norge spilte også uavgjort mot Danmark og Sverige under det nordiske mesterskapet i 1982, og gjorde sin beste innsats i nordisk mesterskap med å gå gjennom ubeseiret. Imidlertid forelå det ingen offisielle Europa- eller verdensmesterskap, og dermed heller ingen mesterskapskvalifiseringer.
=== Erling Hokstad (1983–1989) ===
I 1983 tok Erling Hokstad over landslaget, og var med på å lede Norge til sin første kvalifisering til et mesterskap. Enda EM i 1984 strengt talt ikke var offisielt ettersom mindre enn halvparten av UEFA-medlemslandene stilte, var det det første mesterskapet som krevde kvalifisering. Norge havnet i en helnordisk kvalifiseringspulje med Sverige, Finland og Island. Norge slo Finland begge gangene, og vant og spilte uavgjort mot Island. Imidlertid ble det to tap mot Sverige, og dermed var Norge ute, da bare vinneren kom videre. Resultatene viste at Norge var i ferd med å markere seg blant de bedre lagene. Sverige vant for øvrig EM.
==== Første norske europamestre i lagidrett ====
Norge hadde et Sverigekompleks som viste seg året etter, da europamesterne slo Norge hele 5–0, det største tapet i Norges historie (tangert senere). Fra og med den 7. mai 1986 ble Dag Steinar Vestlund medtrener. Hvor vidt Vestlunds innvirken var avgjørende vites ikke, men Norge kvalifiserte seg til EM i 1987. Norge møtte Danmark, et lag de aldri hadde slått, Finland og Vest-Tyskland, som på det daværende tidspunktet hadde liten erfaring. Norge lyktes i å slå Danmark for første gang, til og med på bortebane. Imidlertid hadde Norge for mange uavgjort, og før siste runde ledet Norge med ett poeng mot Danmark. Norge vant den siste kampen 2–0 hjemme mot Finland mens Danmark tapte borte mot Vest-Tyskland. Etter kvalifiseringen fikk Norge oppdraget å arrangere semifinalene og finalen.
Semifinalen ble spilt mot Italia, nok et lag Norge aldri hadde slått. Heidi Støre og Trude Stendal scoret de to eneste målene i kampen, og Norge vant 2–0 etter at målvakt Janne Andreassen holdt buret rent. Norge spilte sin første offisielle finale i et mesterskap, der de møtte sin gamle nemesis, Sverige. Før finalen hadde Norge møtt Sverige ti ganger, med sju norske tap og tre uavgjorte kamper. Veteranen Gunn Nyborg, som hadde vært med helt siden starten i 1978, hadde vært med i alle ti kampene, og fikk endelig oppleve å slå svenskene. I finalen scoret Stendal to ganger, mens Sverige scoret bare en gang (ved Lena Videkull) og Norge vant 2–1. Norges første seier over Sverige i fotball for kvinner var også første gang Norge noensinne hadde vunnet noe i fotball. Året etterpå vant Norge et uoffisielt, men FIFA-arrangert, invitasjons-VM i Kina etter å ha møtt Sverige i finalen og vunnet 1–0.
EM ble arrangert annethvert år de første årene, og allerede i 1989 var det EM igjen. Norge tapte flere kamper enn de vant i kvalifiseringen, men vant den siste kampen med 3–1 over England i Blackburn, og gikk dermed videre på målforskjell tross bare fem poeng fra seks kamper, det svakeste av alle lagene som gikk videre. I kvartfinalen møtte Norge Nederland, som hadde slått Sverige. Imidlertid slo Norge Nederland med 2–1 og 3–0, og gikk videre til sluttspillet i Vest-Tyskland. Norge slo Sverige for tredje gang i mesterskapssammenheng, og gikk til finalen, der vi møtte et hjemmelag som hadde blitt langt bedre siden sist kamp mellom lagene. Vest-Tyskland vant 4–1, mens Norge måtte greie seg med sølv. Dette ble siste kampen til trenerparet Hokstad/Vestlund.
=== Even Pellerud (1990–1996) ===
Den nye treneren ble Even Pellerud. Han tok laget inn i kvalifisering til EM 1991, og det norske laget gikk gjennom seks kamper uten tap i gruppespillet, med bare et poengtap, mot England borte. I EM-kvartfinalen, som ble arrangert som hjemme- og bortekamp i november 1990, vant Norge 2–1 og 2–0 over Ungarn, og var dermed klaret for sluttspillet i Danmark, og også for VM-sluttspillet i Kina. Landslaget gikk inn i 1991-sesongen med et budsjett på tre millioner kroner i en sesong hvor de skulle spille både EM og VM. Norge slo ut Danmark i semifinalen på straffesparkkonkurranse etter to redninger av Reidun Seth, og møtte Tyskland i finalen. Norge tok ledelsen ved Birthe Hegstad like etter pause, men en feil av Linda Medalen ga Heidi Mohr muligheten til å utligne, og i ekstraomgangene hadde Tyskland mest krefter, scoret to mål, og vant fortjent, ifølge Sportsbokens reportasje. Dermed var Norges rekke på 11 kamper uten tap brutt.
Norge ladet opp til VM med to seire over USA i Massachusetts, hvor 17-åringen Bente Nordby debuterte på landslaget. De fikk imidlertid en dårlig start på VM med tap 0–4 for Kina i tidenes første VM-kamp, men hadde fortsatt sjansen til å gå videre, i og med at åtte av 12 lag gikk videre fra gruppespillet. Norge vant 4–0 over New Zealand og deretter knepent 2-1 mot Danmark, med Medalen som matchvinner rett etter en dansk utlikning. I kvartfinalen møtte Norge Italia, og Norge vant etter ekstraomganger, tross at de hadde sluppet Italia inn i kampen igjen ved to anledninger, takket være straffespark eksekvert av Tina Svensson. I semifinalen var det Sverige som ventet, og Norge vant klart 4-1 etter nok en straffe av Svensson, i tillegg til to mål av Medalen og et av Agnete Carlsen. I finalen ventet en ny rival, USA. USA var storfavoritter etter å ha slått europamestrene Tyskland lett, og tok ledelsen ved Michelle Akers, Norge utlignet ved Medalen, men Akers scoret vinnermålet tolv minutter før full tid etter å ha sneket til seg et tilbakespill fra Svensson til Seth.
==== EM 1993: Ny triumf ====
Pellerud fortsatte fremgangen, og i 1993 var Norge kvalifisert til EM i Italia etter en svært lett kvalifiseringsrunde med seire over Sveits og Belgia. Deretter fulgte, som i 1989, et dobbeltmøte med Nederland i kvartfinalen, hvor Norge sikret seg to 3–0-seire og billett til sluttspillet. Der stilte Norge med bare én europamester fra 1987, Heidi Støre; i forsvarsfireren var alle under 22 år. I semifinalen møtte Norge Danmark, og landslaget vant 1–0 etter scoring av 20-åringen Anne Nymark Andersen. Kaptein Birthe Hegstad hadde blitt byttet ut etter en ankelskade. I finalen møtte vi noe overraskende Italia, som hadde slått Tyskland på straffer. Etter en målløs første omgang kom Hegstad innpå i den andre, og scoret vinnermålet med 13 minutter igjen etter pasning fra Medalen.
I 1994 spilte Norge i den første Algarve Cup i Portugal, sammen med fire andre skandinaviske lag og USA; Norge utklasset Finland og Danmark og vant 1–0 over USA.
==== EM 1995: Innendørs tap for Sverige ====
I 1995 var det for andre og siste gang EM og VM i samme år. VM ble arrangert i Sverige, og hadde sannsynligvis prioritet også fra UEFA, ettersom semifinalene i EM ikke ble arrangert på nøytral grunn, men som hjemme- og bortekamp. Norge vant greit i kvalifiseringsrunden mot Finland, Den tsjekkiske republikk og Ungarn, og kvartfinalen mot Italia – mangel på seeding hadde gjort at EM-finalistene måtte møtes allerede i kvartfinalen, som også var kvalifisering til VM 1995 og OL 1996 – men i semifinalen mot Sverige ga Norge bort fire mål i andre omgang, og tapte dermed 5–7 sammenlagt etter å ha ledet med to mål til pause i andre kamp. Begge kampene ble spilt innendørs, før sesongen hadde kommet i gang i de nordiske landene.
==== VM 1995: Verdensmestre ====
EM-kampene og en 3.-plass i Algarve Cup, etter tap for Nederland, ga ikke store håp før VM-sluttspillet i Sverige, selv om Norge hadde slått USA etter straffesparkkonkurranse i Algarve. Norge hadde satt inn en ny, ung målvakt, Bente Nordby, som hadde fått noen få landskamper, men som ikke hadde spilt i EM-kampene mot Sverige og Italia. Tone Haugen, som sammen med Medalen spilte profesjonelt i Japan, og Marianne Pettersen kom også inn på laget, sistnevnte dog som reserve grunnet skade.
I gruppespillet møtte Norge England, Canada og Nigeria. Norge vant samtlige kamper, med to mål mot England og med store sifre mot de to andre lagene. I kvartfinalen ventet Danmark. Norge gikk opp i 3–0-ledelse ved Gro Espeseth, Medalen og Hege Riise, og et reduseringsmål seks minutter før slutt var betydningsløst. Det skulle imidlertid vise seg å bli Norges eneste baklengsmål i mesterskapet.
Norge hadde sjansen til revansje for finaletapet i 1991, da semifinalen i Västerås skulle gå mellom Norge og USA. Ann Kristin Aarønes scoret et tidlig mål, og Norge holdt unna, blant annet takket være Nordby, som reddet mange skudd i sluttminuttene. Norge spilte med ti spillere ettersom Heidi Støre ble utvist i det 77. minutt, men Nordby holdt nullen i den dramatiske avslutningen.
Norge møtte Tyskland i finalen, et lag Norge ikke hadde slått siden 1985. Tross dette, og tross at Støre satt på tribunen grunnet karantene, dominerte Norge første omgang og fikk inn to mål i omgangens ti siste minutter, ved Riise og Pettersen som målscorere. Riise ble kåret til turneringens beste spiller, Aarønes ble mesterskapets toppscorer, og forsvarsspiller og kaptein Gro Espeseth turneringens nest beste spiller. Tre måneder etter VM vant Norge 17–0 over Slovakia i EM-kvalifisering, som per 2009 er den største seieren den norske kvinnelandslaget har oppnådd.
I 1995 mottok landslaget Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris.
==== OL 1996: Ny medalje ====
Pelleruds siste turnering ble OL i Atlanta i 1996. I første kamp møtte Norge Brasil, som aldri hadde gått videre fra gruppespillet i et offisielt VM. Norge tok ledelsen to ganger, men Pretinha utlignet begge målene, og Aarønes fikk et mål annullert for angrep på keeper. Heidi Støre ble skadet i denne kampen, og kunne ikke spille noen av de resterende kampene; Brit Sandaune erstattet henne i denne kampen, og fikk dermed sin mesterskapsdebut som midtbanespiller, selv om hun senere skulle få fast plass som venstreback.
Tross Støres skade vant Norge 3–2 over Tyskland, den fjerde strake kampen uten tap mot tyskerne, etter avgjørelse på frispark av Hege Riise. Tyskland hadde utlignet to ganger, et mål av Bettina Wiegmann og et skudd av Birgit Prinz som gikk via en norsk spiller og i mål. Japan ble slått 4–0 i siste gruppespillkamp – Marianne Pettersen, nå fast spiller på laget, scoret to ganger – og ettersom Brasil hadde avgitt flere poeng vant Norge gruppen og gikk til semifinale.
I semifinalen møtte Norge USA nok en gang. Norge tok ledelsen etter en kontring som ble avsluttet av Linda Medalen etter pasning fra Agnete Carlsen. USA ble heiet fram av nesten 65 000 tilskuere på Sanford Stadium i Athens, og fikk straffespark med et kvarter igjen etter at Gro Espeseth skulle ha handset i 16-meterfeltet. Avgjørelsen var tvilsom ifølge New York Times' rapport, noe Espeseth var enig i – hun mente ballen søkte hånden hennes. New York Times hevdet imidlertid at USA burde hatt straffespark for hands tre minutter tidligere. Michelle Akers satte inn den straffen dommeren ga, og etter at Agnete Carlsen ble utvist for en takling bakfra i sluttminuttene benyttet innbytter Shannon MacMillan anledningen til å avgjøre kampen på golden goal ti minutter inn i ekstraomgangene. Norge fikk imidlertid OL-medaljer etter å ha vunnet bronsefinalen mot Brasil 2–0, med to mål av Aarønes.
Pelleruds siste kamp var returmatchen i Slovakia en måned etter OL. Kampen endte 4–0, og Norge vant dermed sin gruppe og var direkte kvalifisert for EM. Tidligere under sommeren hadde laget vunnet 3–1 borte og spilt 0–0 hjemme mot europamestrene Tyskland, og med fire seire i de andre kampene vant Norge gruppa og gikk direkte videre til sluttspillet.
=== Per-Mathias Høgmo (1997–2000) ===
==== EM 1997: Nedtur på hjemmebane ====
Pelleruds arvtaker, Per-Mathias Høgmo, ble ansatt i september 1996. Høgmo fikk relativt kort tid på å forberede seg til EM på hjemmebane, men ledet laget i vennskapskamper under vinteren og våren 1997, og laget vant sju av dem; deriblant 3–0 over Tyskland, Norges femte kamp på rad uten tap mot tyskerne, og fire kamper under Algarve Cup i 1997, Norges tredje seier der. Norge gikk inn i mesterskapet totalt 11 kamper på rad uten tap, den beste rekka siden VM-tittelen.
Medalen, Carlsen og Støre var blant spillerne som hadde gitt seg før mesterskapet, og til erstatning valgte Høgmo ut flere spillere uten stor landslagserfaring fra før, blant annet Gøril Kringen, Unni Lehn, Ragnhild Gulbrandsen, Margunn Haugenes (tilbake etter tre års pause), Monica Knudsen, Henriette Viker og Anne Tønnesen. I EM var imidlertid bare Kringen og Lehn i startoppstillingen; Haugenes, Knudsen, Viker og Gulbrandsen fikk innhopp fra benken.Norge hadde fått en vanskelig gruppe, tross seeding i trekningen; Tyskland (EM-gull 1995, VM-sølv 1995), Italia (EM-sølv 1993, kvartfinale EM 1995 etter tap for Norge) og Danmark (EM-bronse 1991, 8.-plass OL 1996) var motstandere, mens den andre gruppen inneholdt tre lag som aldri hadde nådd lenger enn kvartfinalen i EM. Norge åpnet med å utklasse Danmark 5–0 foran 4221 tilskuere på Åråsen stadion etter fire mål av Marianne Pettersen, som nå sto med 34 mål på 50 landskamper. Deretter fortsatte Norge sin rekke uten tap for Tyskland, med uavgjort 0–0 på Melløs i Moss under nærver av 7666 tilskuere, men Tyskland var "klart best" og Bente Nordby måtte takkes for at Norge holdt nullen, ifølge Sportsbokens rapport..
Ettersom Italia også hadde spilt uavgjort mot Tyskland og Danmark, kunne Norge gå videre til semifinale med uavgjort. Norge slapp imidlertid inn et tidlig mål, Gro Espeseth bommet på straffespark, og Norge slapp inn et mål på slutten som bekreftet at Norge havnet på 3.-plass i gruppa. Tyskland og Italia vant sine semifinaler.
==== VM 1999: Opp og ned ====
Norge trakk igjen Tyskland i kvalifiseringen til VM i USA, og måtte vinne gruppa for å gå direkte til VM. Etter å ha tapt 0–1 i Bayreuth, det første tapet etter seks kamper på rad uten tap mot tyskerne, vant Norge 3–2 hjemme, og uavgjort i Nederland var bedre enn Tyskland klarte. Dermed vant Norge gruppa med ett poeng. I 1998-sesongen ble Norge ble også nummer tre av fire lag i en turnering arrangert under Goodwill Games, med tap for Kina i straffesparkkonkurranse, men seier over Danmark på samme måte. Norge vant også Algarve Cup for fjerde og hittil siste gang i 1998.
Før VM i USA var Norge favoritter, som regjerende mestre hadde Sports Illustrated det norske laget som vinner i sitt VM-tips, og Medalen, Riise og Pettersen i sitt verdenslag uten amerikanske spillere. Norge startet med fire seire, tre av dem i en gruppe hvor bare Japan hadde nådd en VM-kvartfinale tidligere, og den fjerde, kvartfinalen, endte 3–1 mot Sverige – den åttende seieren på rad over Sverige, men dette var det første turneringsmøtet siden tapet for Sverige i EM fire år tidligere. Venstreback Brit Sandaune, midtbanespiller Unni Lehn, og spissene Ann Kristin Aarønes og Marianne Pettersen hadde utmerket seg i Norges innledende kamper, ifølge Dagbladets spillerbørs.
Likevel gikk Norge på en av sine største nedturer i sin landslagshistorie i semifinalen mot Kina. Det ble tangering av det verste tapet gjennom tidene, med 0–5 for Kina, og det i en kamp hvor Bente Nordby var "strålende" ifølge Dagbladets reporter. I bronsefinalen ble det målløst etter 120 minutter mot Brasil, men Norge tapte 4–5 på straffesparkkonkurranse, det første tapet mot Brasil siden 1988, og Norge ble dermed nummer fire i VM.
==== OL 2000: Norges hittil siste tittel ====
Dermed var ikke Norge favoritter under OL i Sydney, selv om oppvarmingen var utmerket; Norge vant 8–0 over England i siste kvalifiseringskamp til EM 2001, og slo også Tyskland, Kina og USA i vennskapskamper i juli. Midtbanespiller Solveig Gulbrandsen og høyreback Bente Kvitland hadde kommet inn på laget, men to av de mest toneangivende spillerne under 1990-tallet, Linda Medalen og Ann Kristin Aarønes, hadde lagt endelig opp.
Sports Illustrated regnet Norge som det 3. beste laget i OL, men ble ikke tippet på medaljeplass fordi de var i gruppe med regjerende verdensmester USA og tapende VM-finalist Kina. Etter å ha blitt utspilt og tapt 0–2 mot USA i den første kampen, vant Norge 3–1 over de afrikanske mestrene Nigeria, og kunne dermed nå semifinale som toer i gruppa med seier over Kina. Pettersen ga Norge ledelsen tidlig i andre omgang, men Kina utlignet på et tvilsomt straffespark. Tre minutter senere sikret innbytter Margunn Haugenes seieren med et skudd oppe i krysset.I semifinalen møtte Norge Tyskland. Spillemessig dominerte Tyskland, og Norge skapte knapt en sjanse, men Tina Wunderlich headet i eget mål og sikret Norge finaleplass ettersom Nordby holdt nullen. I finalen møtte Norge nok en gang USA, som ikke hadde tapt i mesterskap siden 1995. Kampen bølget fram og tilbake: USA gikk i ledelsen med Tiffeny Milbrett i det 5. minutt, men Norge snudde rett før pause ved mål av Gro Espeseth. Nordby holdt Norge inne i kampen med flere redninger, før Ragnhild Gulbrandsen headet inn 2–1 med et kvarter igjen etter svakt keeperarbeid. Norge holdt ledelsen inn i overtida, men slapp inn et nytt mål av Milbrett, og kampen gikk til ekstraomganger med golden goal. Dagny Mellgren, som hadde kommet inn som innbytter for Pettersen, scoret vinnermålet etter 12 minutter, men TV-bildene syntes å vise at Mellgren brukte hånda for å kontrollere ballen før hun skjøt den i mål.For OL-gullet ble laget tildelt Fearnleys olympiske ærespris, som første mottaker fra et lagspill.
=== Åge Steen (2000–2004) ===
Åge Steen lyktes ikke å gjenta resultatene til Høgmo, og tiden hans ble særlig preget av et VM som bare varte til kvartfinale og et påfølgende første OL uten deltakelse. I tillegg til dette fikk Steen også med seg en semifinale i EM i 2001.
==== EM 2001: Tyskland for sterke ====
Åge Steen tok over landslaget etter Høgmo, og hans trenertid begynte med greie resultater i vennskapskamper; det ble to seire over Sverige, og en seier over et svekket USA, men tap for Kina. Anne Tønnessen, som ikke kunne spille i OL grunnet hjernerystelse, var den eneste nye faste spilleren denne sesongen.
Norge klarte likevel ikke å følge opp sin status som olympiamestre. Etter 3–0 over Frankrike, en motstander Norge aldri hadde tapt for, var det tid for å få revansj for hjemmetapet for Italia i 1997. Rita Guarino ga imidlertid Italia en tidlig ledelse, og selv om Mellgren utlignet, fikk ikke Norge has på Italias gode keeper. Gøril Kringen pådro seg sitt andre gule kort, og måtte stå over den avsluttende kampen mot Danmark, som Norge ikke hadde tapt for siden 1988. Men uten rutine og samspill i midtforsvaret slapp Norge inn ett mål på slutten, et mål som keeper Nordby og midtstopper Anne Bugge Paulsen måtte dele skylda for. Ettersom Italia hadde slått Danmark tidligere, ville tapet ha ført til at Norge kunne blitt slått ut i gruppespillet for andre gang på rad, men Italia tapte for Frankrike og Norge fikk en sjanse til, i semifinale mot Tyskland.
Her fikk Tyskland revansj for OL-tapet. Norge hadde et par sjanser til å score, og burde ifølge Dagbladets journalist hatt straffespark tidlig i kampen, men etter at Sandra Smisek scoret vinnermålet tok Tyskland over, og hadde flere sjanser til å vinne med flere mål.
==== VM 2003: To tap og ut av OL ====
I VM-kvalifiseringen møtte Norge Frankrike, Den tsjekkiske republikk og Ukraina. Norge hadde ikke tapt for noen av lagene før, og fortsatte den statistikken med seier i de fem første kampene, før det ble uavgjort mot Ukraina i en betydningsløs kamp. Gøril Kringen var blitt vraket fra landslaget til fordel for yngre krefter, men i sesongens siste kamp viste ikke midtstopperne seg fra sin beste side; Norge slapp inn tre mål i en vennskapskamp mot Tyskland i Grimstad og det nye stopperparet, Anne Tønnessen og Ane Stangeland, måtte tåle hard kritikk både fra trener og journalister.Steen prøvde flere varianter i midtforsvaret under oppkjøringen til VM i USA, som ble arrangert i september, etter sesongslutt i den amerikanske proffligaen. Til slutt ble veteranen Monica Knudsen valgt ut til å spille sammen med Ane Stangeland. Trine Rønning og Lise Klaveness kom inn i laget for Ragnhild Gulbrandsen og Hege Riise, som begge spilte profesjonelt i USA. Norges siste kamp før VM var 1–1 mot Danmark i EM-kvalifisering på Sofiemyr; et bedre resultat enn i EM, men igjen slapp Norge inn et mål i avslutningsminuttene – Lene Jensen scoret etter en mulig offside – og Norge måtte nå score mål i Danmark for å kvalifisere seg.Norge møtte Brasil, bronsemedaljørene fra 1999, i tillegg til to debutanter, Frankrike, og Sør-Korea i gruppespillet. Norges gode statistikk mot Frankrike holdt seg, med seier 2–0, men som i forrige VM tapte Norge for Brasil; Norge hadde sjanser til å utligne på stillingen 1–2, men i stedet scoret Brasil to ganger og vant en overlegen seier. Etter kampen gikk Linda Medalen ut og kritiserte det defensive arbeidet til laget, og foreslo at Gøril Kringen burde hatt en plass i troppen. Selv med 7–1 over Sør-Korea ble Norge dermed nummer to i gruppa, og møtte vertsnasjonen USA i kvartfinalen. Der ble Norge klart slått, og dermed var det klart at Norge hadde gjort sin svakeste VM-innsats i historien; hjemmelaget vant 1–0 selv om de brente et straffespark. Abby Wambach vant en hodeduell mot Marit Fiane Christensen, som hadde blitt satt inn som høyreback etter Brasil-kampen, og scoret det avgjørende målet. Med dette tapet klarte Norge heller ikke å ta en av de to europeiske plassene til OL i Athen året etter.
Den amerikanske proffligaen gikk konkurs rett før VM, og dermed mistet flere av de norske spillerne anledningen til å spille profesjonelt. Dette og mangelen på mesterskap gjorde at Norge mistet flere spillere: Hege Riise, Brit Sandaune, Marianne Pettersen og Anne Tønnessen la alle opp før 2004 var over. Som erstatning dro Steen inn flere spillere som bare fikk en sesong på landslaget, men Ingvild Stensland skulle vise seg å bli en viktig spiller senere.
I returkampen mot Danmark hadde Norge igjen 1–1 til det gjensto få minutter, men grunnet manglende målteft i de andre kampene ville dette ikke være godt nok for direkte EM-plass. I stedet for en norsk avgjørelse scoret Lene Jensen igjen i sluttminuttene for Danmark, og Norge måtte dermed gjennom utslagskamp mot Island. Med en trener på oppsigelse – Åge Steen og NFF fornyet ikke kontrakten – vant Norge 7–2 og 2–1 og var klare for EM. Bjarne Berntsen ble utnevnt som ny trener i romjula 2004, etter at flere andre mannlige trenerprofiler hadde takket nei.
=== Bjarne Berntsen (2005–2009) ===
For en oppsummering av konfliktene knyttet til Bjarne Berntsen og landslagsspillerne, se Bjarne Berntsen
==== EM 2005: Sølv, men igjen bak Tyskland ====
Berntsen tok over et lag som hadde vunnet seks strake kamper, men bare kampene mot Island hadde hatt egentlig betydning. Rekka ble snart brutt, da Norge tapte begge vennskapskampene for Frankrike på La Manga; dette var også Norges første tap for Frankrike. Norge kom på 5.-plass i Algarve Cup etter tap 0–4 for Tyskland, og tapte også for EM-vert England før mesterskapet i juni.
Berntsen satset på mange unge spillere: Ingvild Stensland, Stine Frantzen, Isabell Herlovsen og Marianne Paulsen var alle viktige spillere under EM, og ingen hadde nevneverdig erfaring fra tidligere seniormesterskap. Norge tapte første kamp med 0–1 for Tyskland, og trengte mål fra innbytter Herlovsen for å klare ett poeng mot den tidligere ønskemotstanderen Frankrike. Dermed måtte Norge score mange mål i den siste kampen mot EM-nemesis Italia, og i tillegg ha hjelp fra Tyskland, for å kunne nå semifinale. Fire mål i første omgang, tre av dem på hjørnespark fra Stensland, hjalp Norge til 5–3-seier over Italia.Som gruppetoer måtte Norge møte gruppevinner Sverige i semifinalen, det første turneringsmøtet med naboene på seks år. Norge og Sverige hadde rett nok spilt flere vennskapskamper, uten norsk tap på de siste 14 kampene, men Sverige hadde kvalifisert seg for OL 2004 på Norges bekostning. Kampen hadde "mange opp- og nedturer," ifølge kampens store norske spiller, Solveig Gulbrandsen, som scoret to av Norges mål og hadde målgivende pasning på det tredje. Norge tok ledelsen to ganger, først ved Gulbrandsen og så ved Herlovsen, men Sverige presset på for utlikning og scoret med to minutter igjen. I ekstraomgangene fikk Gulbrandsen scoret fra nært hold, og Norge var klar for finale, den beste prestasjonen i mesterskap siden 2000. Berntsen ble hyllet av spillerne i Aftenposten før finalen. Norge gikk på et nytt klart tap, 1–3 for Tyskland i finalen, det tredje tapet for Tyskland på rad i mesterskap, og Norges femte EM-kamp mot Tyskland uten seier. Laget ble likevel Årets lag for 2005 under Idrettsgallaen 2006.
==== VM 2007: Fortsatt nest best i Europa ====
Norge begynte kvalifiseringen til VM i Kina etter EM. Etter seire over lavere rangerte Ukraina og Serbia og Montenegro, møtte Norge Italia igjen. Kampen ble ikke like målrik som i EM, men Norge scoret kampens eneste mål. Etter at Italia og Ukraina tok poeng fra hverandre, mens Norge vant sine tre neste kamper, trengte Norge bare ett poeng i de siste to bortekampene mot Ukraina og Italia; Marit Fiane Christensen holdt på å gi bort poengene med et dårlig tilbakespill i første kamp mot Ukraina i Lviv, men Unni Lehn utlignet og Norge var klare for mesterskapet i Kina. Norge avsluttet med en betydningsløs seier over Italia. I kvalifiseringen hadde Berntsen brukt flere nye spillere; tross EM-innsatsen ble Herlovsen, Frantzen og Paulsen vraket, Mellgren hadde lagt opp, og Solveig Gulbrandsen hadde ett års svangerskapspermisjon. Ragnhild Gulbrandsen kom tilbake etter en pause, mens Camilla Huse, Marie Knutsen, Leni Larsen Kaurin og Melissa Wiik fikk mer eller mindre faste plasser denne sesongen.
Før VM-sluttspillet spilte Norge to kvalifiseringskamper, og vant med tre mål i kampene mot Østerrike og Israel, lag som aldri hadde vært blant Europas 15 beste. Berntsen vraket veteranen Unni Lehn i VM-troppen og satset i stedet på Marie Knutsen som indreløper, med Trine Rønning omskolert til midtstopper. Siri Nordby hadde også utkonkurrert Camilla Huse på sidebacken.
Norges siste kamp før mesterskapet var en treningskamp mot Tyskland i Mainz. Norge spilte 2–2, den tredje vennskapskampen på rad mot Tyskland uten tap, og kunne ha vunnet med mer flaks med dommere og avslutninger. I mesterskapet trakk Norge en relativt lett gruppe; Canada hadde rett nok nådd semifinalen i 2003, etter å ha slått Kina, men de to andre lagene, Ghana og Australia, hadde bare greid å slå hverandre i VM-sluttspill. Norge lå imidlertid under mot Canada etter første omgang, men kom tilbake i 2. omgang med seiersmål av kaptein Stangeland Horpestad; mot Australia ble det motsatt, da Sverige-proffen Lisa De Vanna utlignet med sju minutter igjen. Etter 7–2 over Ghana vant imidlertid Norge gruppa, og møtte vertsnasjonen Kina i kvartfinalen.
Kina var definitivt svakere enn på slutten av 1990-tallet, og hadde blant annet tapt 0–8 for Tyskland i OL tre år tidligere, men hadde fått en ny trener og også slått Norge 3–1 i vennskapskamp i januar 2006. På hjemmebane hadde de støtte av over 50 000 tilskuere, og de hadde i tillegg fått tak i Sveriges tidligere landslagstrener, Marika Domanski Lyfors. Som i EM-sluttspillet fikk jokeren Isabell Herlovsen, som da hadde spilt en halv omgang i mesterskapet, spilletid fra start, og 19-åringen scoret kampens eneste mål og sikret Norges semifinaleplass.Norge var ett av to europeiske lag som hadde nådd semifinalen, og hadde dermed sikret seg en OL-billett. Det andre europeiske laget var Tyskland, som var Norges motstander i semifinalen. Norge hang med i en omgang, men Trine Rønning laget selvmål med hodet rett før pause og Tyskland fikk scoret to mål til i andre omgang. Norge ble like utklasset i bronsefinalen, med 1–4 for USA, som allerede hadde tapt stort for Brasil.
Etter hjemkomsten ble det uenigheter mellom Berntsen, Lise Klaveness og Ragnhild Gulbrandsen, og som resultat trakk Klaveness, en av Norges mest markante fotballspillere, seg fra videre landslagsspill etter hva som kan ha virket som en oppfordring fra Berntsen. Gulbrandsen, som også la opp etter mesterskapet, kritiserte Berntsen sterkt i media etter at Klaveness hadde trukket seg.
==== OL 2008: God start, men tung nedtur ====
Norge avsluttet 2007 med å slå Russland 3–0 i EM-kvalifisering. Russland var det eneste laget i Norges gruppe som hadde nådd et sluttspill før. I 2008 fortsatte Norge å rade opp storseire i kvalifiseringen utover sommeren: Norge scoret 17 mål og slapp ikke inn noen under kampene i mai og juni, og var klare for EM allerede før bortekampen i Russland, som skulle spilles etter OL. Norge vant også 2–0 over Tyskland i Algarve Cup i mars, men gikk også på to firemålstap for USA i oppvarmingen til OL.
Under OL i Beijing slo landslaget favoritten USA 2–0 under åpningskampen i Sommer-OL 2008. Leni Larsen Kaurin scoret etter 61 sekunder, det raskeste målet i OL-historien, og bare et par minutter etter økte Melissa Wiik. Norge holdt unna, og skulle bare slå lag de aldri hadde avgitt poeng mot i mesterskap tidligere for å vinne gruppa. Men etter en uinspirert kamp hvor Norge vant 1–0 over New Zealand, tapte Norge 1–5 for Japan. Guro Knutsen satte inn kampens første mål tidlig i første omgang, men Japan fortsatte å dominere kampen, scoret rett før pause, og gikk opp til 2–1 og 3–1 etter sju minutter av 2. omgang etter feil i det norske forsvaret.USA gikk forbi Norge på tabellen på målforskjell etter stortapet, og Norge måtte derfor spille mot VM-finalistene fra 2007 Brasil, istedenfor Canada, som hadde blitt nummer tre i sin gruppe. Norge prøvde å forsvare seg og satse på kontringer, men Daniela brøt gjennom med et langskudd rett før pause, og ett kvarter inn i omgangen scoret Marta etter å ha utnyttet et dårlig tilbakespill til keeper fra Marit Fiane Christensen. Siri Nordby scoret på et sent straffespark, men Norge tapte kampen 1–2.
==== EM 2009: Ut mot Tyskland igjen ====
Norge avsluttet kvalifiseringen til EM i Finland i 2009 med 0–0 i Russland, og hadde dermed unngått baklengsmål i kvalifiseringen. Norges sjanser i EM ble imidlertid betydelig redusert etter at fem spillere fra seriemestrene Røa trakk seg fra det norske landslaget, kaptein Ane Stangeland Horpestad og høyreback Gunhild Følstad la opp, og keeper Erika Skarbø fikk en alvorlig skade i hånden. Dermed måtte Berntsen finne spillere til en helt ny forsvarsfirer. Trine Rønning ble nå fast midtstopper, Arna-Bjørnars unge midtbanespiller Maren Mjelde ble hennes kollega, mens Camilla Huse ble kalt tilbake for å ta over på venstrebacken. I Algarve Cup tidlig i mars 2009, kom Norge klart sist i sin pulje med tre tap, også mot Island. Dette er Norges klart dårligste resultat i Algarve Cup, enda samtlige opptredener under Berntsen, med unntak av 2008 har vært svært beskjedne.
Det var klart allerede før EM i Finland at Bjarne Berntsen ikke skulle fortsette som landslagstrener. Berntsen hadde igjen kalt inn en ung spiller uten erfaring: Cecilie Pedersen, som ikke hadde spilt seniorfotball på høyere nivå enn 2. divisjon, var med i troppen, og fikk en så avgjørende rolle at hun vant Gullballen under fotballgallaen 2009.
Norge begynte mot Tyskland, og kom under 0–1 etter et straffespark en halv time ut i omgangen. Resultatet holdt seg til det var tre minutter igjen, etter flere gode redninger av keeper Ingrid Hjelmseth. Da fikk Norge en eventyrlig mulighet til å utligne ved Cecilie Pedersen, men hun satte skuddet rett på keeper, Tyskland slo kontra, og Fatmire Bajramaj satte inn 2–0. Deretter kom to mål til på overtid, slik at Norge tapte hele 0–4. Landslaget fulgte opp med knepen seier over Island, ved nevnte Pedersen, før Norge spilte en uengasjert uavgjort mot Frankrike, der Norge tok ledelsen ved Lene Storløkken før Frankrike utlignet etter et kvarters spill. Begge lag gikk videre til neste runde med det resultatet, og ble i etterkant beskyldt for ikke å ta ut alt.Dette holdt til kvartfinale mot forhåndsfavorittene Sverige. Etter en jevn første omgang fikk Norge mål etter at Elise Thorsnes skjøt ballen via Stina Segerströms fot og i mål, og rett før pause økte Anneli Giske til 2–0. Et kvarter ut i omgangen avgjorde i praksis Cecilie Pedersen med et velplassert skudd, og Norge vant til slutt 3–1. Dermed kom «Nye Norge» til semifinale, igjen mot Tyskland. Norge overrasket ved å ta ledelsen ved Isabell Herlovsen og holde Tyskland fra skikkelige sjanser før pause. Men som i gruppespillet gikk det dårlig i andre omgang; Tyskland scoret tre mål og avsluttet Bjarne Berntsens trenerkarriere. Dette var det sjette strake tapet for Tyskland i mesterskap siden 2001.
=== Eli Landsem (2009–2012) ===
==== VM 2011: Igjen ut av OL ====
Flere hadde reagert da Eli Landsem ble oversett til fordel for Bjarne Berntsen i 2004, og Landsem selv var forarget over at forbundet ikke ville ta kontakt. Ansettelsen av ny landslagstrener ble derfor fulgt med argusøyne, spesielt med tanke på de personlige konfliktene som hadde oppstått under Berntsens tid som trener. I tillegg til Landsem ble Jarl Torske, en trofast landslagsassistent og J19-trener, og Gøril Kringen, trener for toppserieklubben Trondheims/Ørn, hyppig nevnt. Etter en prosess som varte over flere måneder ble Landsem utnevnt den 13. august 2009.Landsems lag gikk gjennom kvalifiseringen til VM med seire i alle kamper unntatt én; det ble uavgjort borte mot Nederland, men med 3–0 i hjemmekampen var Norge likevel gruppevinner. Den avgjørende utslagskampen mot Ukraina, på papiret det svakeste laget i andre kvalifiseringsrunde, endte med norsk seier 3–0 over to kamper, og dermed var Norge kvalifisert for VM. Norge var imidlertid ikke imponerende i Algarve Cup, med en sjetteplass etter én seier på fire kamper, det nest dårligste til dato.
Norge møtte to gamle kjente i gruppespillet, Brasil og Australia, i tillegg til Afrikas nest beste lag, Ekvatorial-Guinea. Norge vant 1–0 mot debutantene fra Vest-Afrika, men tapte så hele 0–3 for Brasil etter to mål av Marta, og måtte vinne siste gruppekamp mot Australia. Elise Thorsnes scoret Norges andre mål i turneringen, men Australia utliknet rett fra avspark, for så å score kampens siste mål med åtte minutter igjen. Det var Norges første tap for Australia gjennom tidene, og første gang Norge var slått ut av et VM i gruppespillet. Kritikken landslaget fikk etter mesterskapet fokuserte stort sett på manglende individuelle ferdigheter. Norge var dermed også slått ut av OL-kvalifiseringen, hvor Europas to plasser gikk til Frankrike og Sverige.
=== Even Pellerud (2013-2015) ===
==== EM 2013: Samling i bånn, sportslig opptur ====
Norge vant sin kvalifiseringsgruppe til EM i Sverige, tross en forferdelig start. Etter to seire og ett tap, mot Island borte, på de første tre kampene, skulle Norge møte Nord-Irland, som var rangert som nr. 28 av de 46 deltagende landene i kvalifiseringen. Norge tapte 1–3, trolig Norges svakeste resultat i en offisiell kvalifiseringskamp til dato, og var plutselig avhengig av andre resultater for å ha mulighet til å vinne gruppa. Norge vant imidlertid alle seks kvalifiseringskampene i 2012, inkludert 2–1 i returoppgjøret mot Island, som dermed var to poeng bak. Tross det gode sluttresultatet kom NFF og Eli Landsem til en enighet om å avbryte arbeidsforholdet, og TV2 rapporterte at dette blant annet grunnet i at spillerne syntes Landsem ikke var fotballfaglig god nok. En måned senere ble Even Pellerud ønsket velkommen tilbake til en ny periode som landslagssjef.EM 2013 ble en sportslig opptur, hvor Norge gikk ubeseiret fram til finalen med seire mot Nederland, Tyskland, Spania og Danmark (etter straffesparkkonkurranse). I finalen tapte Norge 0–1 for Tyskland etter mål av Anja Mittag.
==== VM 2015: Kollaps mot England ====
VM i Canada, som ble spilt på kunstgress, endte med åttedelsfinale for det norske laget, etter gruppespill med store seire mot Thailand og Elfenbenskysten. Solveig Gulbrandsen ga Norge ledelsen i åttedelsfinalen i det 54. minutt mot de senere bronsevinnerne England, men to sene mål ga England seieren. Resultatet gjorde også at Norge ikke ble kvalifisert for OL i Rio. Pellerud trakk seg deretter som trener, og oppga manglende motivasjon og energi som argument.Roger Finjord ledet laget i ett år før han trakk seg grunnet et ønske om å flytte hjem til familien, men det ble igjen rapportert om mistillit blant spillerne. Leif Gunnar Smerud ledet laget midlertidig.
=== Martin Sjögren (2017–2022) ===
I desember 2016 ble det kjent at svenske Martin Sjögren var ansatt som ny landslagssjef. Han ble dermed den første utenlandske treneren for det norske kvinnelandslaget.
==== EM 2017: Ut i gruppespillet ====
Norge startet mesterskapet skuffende med tap, 0–1 mot vertsnasjonen Nederland. I andre gruppespillkamp var Belgia motstander, Norge sløste med sjansene og tapte 0–2. Dermed måtte Norge slå Danmark med tre mål eller mer for å gå videre, samtidig som at Nederland måtte vinne mot Belgia i siste gruppespillkamp.
Norge fikk den hjelpen de trengte fra Nederland i siste kamp, men klarte ikke å gjøre jobben selv. De tapte 0–1 mot Danmark, dermed røk de ut av mesterskapet med tre tap og null mål i det som ble omtalt som en fiasko.Tiden i etterkant av mesterskapet ble preget av konflikter mellom stjerner og Norges Fotballforbund; Ada Hegerberg trakk seg fra landslaget kort etter at de ble slått ut av EM 2017, og konflikten ble slått stort opp i blant annet VG og Josimar.
==== VM 2019: Etterlengtet opptur ====
Norge fikk en knallstart på VM i Frankrike 2019, med 3–0 seier mot Nigeria etter mål av Guro Reiten og Lisa-Marie Karlseng Utland, samt et nigeriansk selvmål. I andre kamp i gruppespillet ble det et hederlig tap, 1–2 mot vertsnasjonen Frankrike. I den siste og avgjørende kampen i gruppespillet var Sør-Korea motstander. Med to straffescoringer av Caroline Graham Hansen og Isabell Herlovsen tok Norge seg videre med en 2–1 seier på en dårlig dag.I åttendedelsfinalen ventet Australia. Isabell Herlovsen sendte Norge i ledelsen etter 31 minutter spilt. Norge så ut til å gå til pause med ledelse, men like før hvilken pekte dommeren på straffemerket etter at Maria Thorisdottir brukte armen for å styre ballen innenfor de norske 16-meteren. Etter at VAR-panelet hadde sjekket situasjonen, måtte dommeren ut å se på video selv. Etter lang vurderingstid, bestemte dommeren seg for å annullere sin egen avgjørelse, og det ble ikke straffe til Australia. Dermed gikk Norge til pause med ledelse, en ledelse de holdt på helt til det gjensto syv minutter av kampen. Da utlignet Australia og dermed ble det ekstraomganger. Det ble ikke scoret flere mål i ekstraomgangene og kampen gikk til straffesparkkonkurranse. Caroline Graham Hansen, Guro Reiten og Maren Mjelde satte sine straffer for Norge, samtidig reddet Ingrid Hjelmseth straffe fra Australia. Dermed var det opp til Ingrid Syrstad Engen som scoret og sikret kvartfinale for Norge.I kvartfinalen sto England på motsatt banehalvdel. Allerede før det var spilt tre minutter tok England ledelsen, og slo til slutt Norge 3–0. Dermed var Norge ute av mesterskapet, men etter den store nedturen i EM to år tidligere ble mesterskapet sett på som en opptur.
==== EM 2022: Ny EM-fiasko ====
Norge kvalifiserte seg for EM 2022 i England (utsatt ett år pga. koronapandemien) med seier over Wales den 27. oktober 2020. I forkant av mesterskapet gjorde Ada Hegerberg comeback på landslaget i mars 2022, dette etter å ha vært ute siden EM 2017. Norge siktet ambisiøst og hadde før EM 2022 en ambisjon om medalje i mesterskapet.Norge havnet i likhet med de to foregående mesterskapene i gruppe med vertsnasjonen. I tillegg til England, var Nord-Irland og Østerrike i Norges gruppe. Laget fikk en god start med 4–1-seier over Nord-lrland etter scoringer av Julie Blakstad, Frida Maanum, Caroline Graham Hansen (straffe) og Guro Reiten.Den andre gruppespillkampen ble en historisk kamp for Norge, med negativt fortegn. England tok ledelsen etter 15 minutter, og etter det rant målene inn. England sjokkerte Norge og til pause ledet de hele 6–0. Norge slapp til to mål i andre omgang og kampen endte 8–0 til England. Resultatet var det største tapet i historien for det norske kvinnelandslaget, det var også tidenes største tapsmargin i EM-sammenheng for noe lag. Landslagssjef Martin Sjögren måtte tåle massiv kritikk etter kampen, for å ikke ha tatt grep i første omgang av kampen. Det ble blant annet beskrevet som «Historiens dårligste kampledelse» og en «skrekkfilm». Dermed måtte Norge vinne sin siste kamp i gruppespillet mot Østerrike for å gå videre, det greide de ikke og etter å ha tapt 0–1 var Norge slått ut av gruppespillet i EM for andre gang på rad.Noen dager etter at Norge røk ut av mesterskapet ble det kjent at NFF og Martin Sjögren var enige om å avslutte samarbeidet, og at både han og hans assistenttrener Anders Jacobson fratrådte sine stillinger umiddelbart.
=== Hege Riise (2022–) ===
3. august 2022 ble Hege Riise offentliggjort som ny landslagssjef. I trenerteamet fikk hun med seg de tidligere landslagsspillerne Monica Knudsen og Ingvild Stensland som assistenttrenere, samt Jon Knudsen som keepertrener. Da hun i slutten av august presenterte sin første tropp som landslagssjef, var flere av de etablerte spillerne vraket og flere nye spillere fikk sjansen. Norge vant 1–0 borte mot Belgia i Hege Riise sin første kamp, og var dermed klare for VM 2023 i Australia og New Zealand.
== Hjemmebane, drakt og kallenavn ==
Norge har ikke hatt en bestemt hjemmebane, men har stort sett spilt på forskjellige arenaer. Draktene har i hovedsak vært de samme som herrelandslagets, og kallenavn har i liten grad vært brukt.
=== Hjemmebane ===
Norge har, i motsetning til herrelandslaget, fått spille lite på Ullevaal Stadion. Da Norges Fotballforbund i 2012 uttalte at kvinnelandslaget kunne spille på Ullevaal, var det for første gang siden 2000. De to kampene var også kamp nummer 4 og 5 på nasjonalarenaen for kvinnelandslaget. Siden 2003 har Norge spilt på 30 stadia:
Ullevaal Stadion: 3 EM-kvalifiseringskamper (Østerrike 2016, Belgia og Island 2012), 1 VM-kvalifiseringskamp (Belgia 2013)
Sør Arena: 1 treningskamp (Sverige 2016), 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2008)
Høddvoll stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2016)
Aker Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Kasakhstan 2016)
Color Line Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Wales 2015)
Marienlyst stadion: 1 treningskamp (Finland 2015)
Strømmen stadion: 1 treningskamp (Nederland 2015)
Brann stadion: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hellas 2014, Italia 2005)
Randaberg Arena: 2 treningskamper (2 × New Zealand 2014)
Tønsberg gressbane: 1 VM-kvalifiseringskamp (Portugal 2014)
Melløs stadion: 1 treningskamp (Russland 2013)
Sarpsborg stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Nord-Irland og Bulgaria 2011), 1 VM-kvalifiseringskamp (Albania 2013), 1 treningskamp (Canada 2005)
Nadderud stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Ungarn 2011), 1 treningskamp (Finland 2011), 3 VM-kvalifiseringskamper (Nederland 2014, Ukraina 2010, Nederland 2009)
Skagerak Arena: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hviterussland 2010, Slovakia 2009)
Fart kunstgress: 1 treningskamp (Canada 2010)
AKA Arena: 1 VM-kvalifiseringskamp (Makedonia 2010)
Komplett.no Arena: 2 treningskamper (Tyskland og Sverige 2008)
Fredrikstad stadion: 1 treningskamp (USA 2008)
Viking stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Polen 2008 og Russland 2007)
Åråsen stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Østerrike 2007), 1 VM-kvalifiseringskamp (Ukraina 2005)
Gjemselund stadion: 1 vennskapslandskamp (Finland 2007)
Lyngdal Stadion: 1 vennskapslandskamp (Danmark 2007)
Halden stadion: 1 VM-kvalifisering (Hellas 2006)
Storstadion (Sandefjord): 1 VM-kvalifisering (Serbia 2006)
Vallhall: 1 EM-kvalifisering (Island 2004)
Kjølnes stadion: 1 EM-kvalifisering (Spania 2004)
Sofiemyr stadion: 1 EM-kvalifisering (Danmark 2003)
Kråmyra Stadion: 1 treningskamp (Nigeria 2003)
Idrettsparken (Mandal): 1 EM-kvalifiseringskamp (Nederland 2003)
Kristiansand stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Belgia 2003)Hjemmekampene strekker seg altså i disse 13 årene til Molde i nord og Mandal i sør. I 2000 spilte Norge en treningskamp mot USA på Alfheim stadion i Tromsø, og i 1996 spilte de i Trondheim, da på Lerkendal stadion. Dette er de to eneste gangene kamper er blitt spilt i de to byene. Til gjengjeld har det blitt spilt kamper på flere steder i Telemark: Skien, Porsgrunn, Gvarv og Ulefoss.
=== Drakt ===
Kvinnelandslaget har i utgangspunktet hatt samme drakt som herrelandslaget - rød overdel og hvite bukser hjemme, og hvit overdel med blå bukser borte. Drakten er i hovedsak basert på den norske flagget. Bortedrakten har vært hvit med hvite, røde eller blå bukser.
Et utvalg av Norges drakter i turneringer:
=== Kallenavn ===
Akkurat som herrelandslaget, har ikke kvinnelandslaget noe egentlig kallenavn. De ble rundt 1995 kalt «gresshoppene», men det ble ikke brukt stort etter den turneringen. Den vanligste betegnelsen er «Kvinnelandslaget».
== Spillestil ==
Kvinnelandslaget har på 2000-tallet og 2010-tallet vært preget av ballspill, dribling og skudd, men som oftest har svakheten ligget i det fysiske, der både tidligere landslagsleder Eli Landsem og landslagstrener Even Pellerud mente Norge hadde mer å gå på sammenliknet med for eksempel USA. Pellerud sa også at han savnet en spillestil som sådan. Under Martin Sjögren har landslaget prøvd å rendyrke en stil hvor det meste av spillet skal foregå langs bakken i en 4-4-2-formasjon, noen ganger med én mer tilbaketrukket spiss og andre ganger med to rene angripere, og hvor man ifølge Sjögren prøvde å spille mer «dynamisk».
== Rivalisering ==
Norge har hatt tette kamper mot mange land, men det er noen det har utviklet seg et spesielt forhold til:
=== USA ===
Norge og USA har møtt hverandre i flere vesentlige kamper, både i Algarve Cup, VM og OL. Norge var det eneste laget som slo USA i OL i 2008 da USA vant, mens USA slo Norge ut av VM i 2007. Norge ble også det første og per 2013 eneste laget som slo USA i en OL-finale, og de slo også USA i VM i 1995. USA har på sin side slått Norge i VM i 1991, OL 1996 og VM 2003. I den siste tiden har riktignok USA blitt et bedre lag enn Norge, og de to lagene møter hverandre stort sett bare under Algarve Cup.
== Landslagstrenere ==
=== Nåværende trenere ===
== Tropp ==
oppdatert 16. november 2022
(Nr.= trøyenummer, LK = landskamper, Mål = antall scorede mål)
== Rekorder ==
* oppdatert 16. november 2022
** spillere som fortsatt er aktive er uthevet.
== OL-resultater ==
== VM-resultater ==
== EM-resultater ==
I 1979 ble Norge slått ut i 1. runde. Dette var et uoffisielt mesterskap, og regnes ikke i UEFAs statistikk.
== Se også ==
Liste over norske landslagstrenere i fotball
Liste over norske mesterlag i kvinnefotball
Liste over Norges landskamper i fotball for kvinner 1978–1990
Maratontabell for Norges kvinnelandslag i fotball
Liste over kvinnelandslag i fotball
Internasjonale landslagskonkurranser i fotball for kvinner
Gullklokka
Norges herrelandslag i fotball
Samelandslaget
== Noter ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Norway women's national association football team – kategori av bilder, video eller lyd på Commons på Norges Fotballforbund
All-time women national team record på www.rsssf.no | border| | 199,765 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Shimizu_S-Pulse | 2023-02-04 | Shimizu S-Pulse | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1991', 'Kategori:Fotballag i Japan', 'Kategori:Shizuoka prefektur', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall'] | Shimizu S-Pulse er en japansk fotballklubb som spiller sine hjemmekamper på Nihondaira Sports Stadium i Shizuoka i Japan. Laget spiller i den øverste divisjonen i Japan, J-League. I 2012 endte klubben på en 9.-plass. Manager er iranske Afshin Ghotbi. Klubben spiller i sine oransje hjemmedrakter, og bortedraktene er hvite og sorte.
Frode Johnsen har tidligere spilt for klubben.
| Shimizu S-Pulse er en japansk fotballklubb som spiller sine hjemmekamper på Nihondaira Sports Stadium i Shizuoka i Japan. Laget spiller i den øverste divisjonen i Japan, J-League. I 2012 endte klubben på en 9.-plass. Manager er iranske Afshin Ghotbi. Klubben spiller i sine oransje hjemmedrakter, og bortedraktene er hvite og sorte.
Frode Johnsen har tidligere spilt for klubben.
== Meritter ==
Den japanske keisers cup i fotball (1)2001
J.League Cup (1)1996
== Managere ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Shimizu S-Pulse – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Klubbens offisielle nettsider | | styreleder = Iwao Hayakawa | 199,766 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nihondaira_Sports_Stadium | 2023-02-04 | Nihondaira Sports Stadium | ['Kategori:138°Ø', 'Kategori:34°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fotballstadioner i Japan', 'Kategori:Sider med kart'] | Nihondaira Sports Stadium (japansk:静岡市日本平スタジアム, Shizuoka-shi Nihondaira Sutajiamu) er hjemmebanen til den japanske J-League-fotballklubben Shimizu S-Pulse. Stadionet har kapasitet til om lag 20 300 sitteplasser. | Nihondaira Sports Stadium (japansk:静岡市日本平スタジアム, Shizuoka-shi Nihondaira Sutajiamu) er hjemmebanen til den japanske J-League-fotballklubben Shimizu S-Pulse. Stadionet har kapasitet til om lag 20 300 sitteplasser. | Nihondaira Sports Stadium (japansk:静岡市日本平スタジアム, Shizuoka-shi Nihondaira Sutajiamu) er hjemmebanen til den japanske J-League-fotballklubben Shimizu S-Pulse. Stadionet har kapasitet til om lag 20 300 sitteplasser. | 199,767 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sidney_Robinson | 2023-02-04 | Sidney Robinson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske langdistanseløpere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 3. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1959', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Fødsler 1. august', 'Kategori:Fødsler i 1876', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske mestere for Storbritannia'] | Sidney John Robinson (født 1. august 1876, død 3. februar 1959) var en britisk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Robinson ble olympisk mester i friidrett under OL 1900 i Paris. Han deltok på det britisk-australske-laget som vant 5000 meter lagløp. De andre løperne på laget var, Charles Bennett, John Rimmer, Stanley Rowley og Alfred Tysoe.
Robinson kom på andreplass på 2500 meter hinder bak George Orton fra Canada og på 4000 meter hinder ble han nummer tre.
| Sidney John Robinson (født 1. august 1876, død 3. februar 1959) var en britisk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Robinson ble olympisk mester i friidrett under OL 1900 i Paris. Han deltok på det britisk-australske-laget som vant 5000 meter lagløp. De andre løperne på laget var, Charles Bennett, John Rimmer, Stanley Rowley og Alfred Tysoe.
Robinson kom på andreplass på 2500 meter hinder bak George Orton fra Canada og på 4000 meter hinder ble han nummer tre.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Gull i friidrett, 5000 meter lagkonkurranse Blandede lag
1900 Paris - Sølv i friidrett, 2500 meter hinder Storbritannia
1900 Paris - Bronse i friidrett, 4000 meter hinder Storbritannia
== Eksterne lenker ==
(en) Sidney Robinson – Olympedia
(en) Sidney Robinson – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Sidney Robinson – databaseOlympics.com (arkivert) | Sidney John Robinson (født 1. august 1876, død 3. | 199,768 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leif_%C3%98stby | 2023-02-04 | Leif Østby | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 23. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1988', 'Kategori:Fødsler 2. januar', 'Kategori:Fødsler i 1906', 'Kategori:Konservatorer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordstjerneordenen', 'Kategori:Norske kunsthistorikere', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Personer fra Sarpsborg kommune', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Leif Østby (født 2. januar 1906 i Skjeberg, død 23. desember 1988)
var en norsk kunsthistoriker.
Han ble cand.philol. i 1933 og var lektor fra 1934 til etter andre verdenskrig. I 1946 ble han konservator ved Nasjonalgalleriet, tre år senere førstekonservator, en stilling han hadde til 1973. Han var medarbeider i tidsskriftet Kunst og kultur fra 1955, og var redaktør fra 1962 til 1980. Leif Østby gav ut en rekke bøker om kunst og kunstnere. Han ble ridder av den svenske Nordstjerneordenen i 1969. I 1985 fikk han Det Norske Akademis Pris til minne om Thorleif Dahl. Den gis som belønning for fremragende skjønnlitterært eller faglitterært forfatterskap på riksmål.
| Leif Østby (født 2. januar 1906 i Skjeberg, død 23. desember 1988)
var en norsk kunsthistoriker.
Han ble cand.philol. i 1933 og var lektor fra 1934 til etter andre verdenskrig. I 1946 ble han konservator ved Nasjonalgalleriet, tre år senere førstekonservator, en stilling han hadde til 1973. Han var medarbeider i tidsskriftet Kunst og kultur fra 1955, og var redaktør fra 1962 til 1980. Leif Østby gav ut en rekke bøker om kunst og kunstnere. Han ble ridder av den svenske Nordstjerneordenen i 1969. I 1985 fikk han Det Norske Akademis Pris til minne om Thorleif Dahl. Den gis som belønning for fremragende skjønnlitterært eller faglitterært forfatterskap på riksmål.
== Bøker og publikasjoner ==
(no) Publikasjoner av Leif Østby i BIBSYS
Fra naturalisme til nyromantikk 1934
Norske portretter 1935
Norges kunsthistorie 1938 (kom i en rekke utgaver)
Norges billedkunst i det nittende og tyvende århundre, bind 1, (sammen med Henning Alsvik) 1951
Gyldendals leksikon over moderne nordisk kunst (norsk redaktør) 1958
Norsk tegnekunst i Nasjonalgalleriet 1963
Verdens kunsthistorie (sammen med Ragna Thiis Stang) 1963
Med kunstnarauge – norsk natur og folkeliv i billedkunsten 1969
Østfold i billedkunsten 1980 ISBN 9788274120099I tillegg til disse bøkene skrev han en rekke kataloger over Nasjonalgalleriets kunst. Han skrev også bøker om kunstnerne Harald Sohlberg, Hjalmar Haalke, J.C. Dahl, Theodor Kittelsen og Fridtjof Nansen.
== Referanser ==
== Kilder ==
Store norske leksikon 1981 sin artikkel om Leif Østby. | Leif Østby (født 2. januar 1906 i Skjeberg, død 23. | 199,769 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aromaterapi | 2023-02-04 | Aromaterapi | ['Kategori:Alternativ behandling', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | Aromaterapi er en alternativmedisinsk terapiform som forsøker å utnytte plantenes aromatiske eteriske oljer både på grunn av deres duft og av tilhengernes påståtte legende egenskaper. At disse oljer har legende effekter, er ikke bevist vitenskapelig.
| Aromaterapi er en alternativmedisinsk terapiform som forsøker å utnytte plantenes aromatiske eteriske oljer både på grunn av deres duft og av tilhengernes påståtte legende egenskaper. At disse oljer har legende effekter, er ikke bevist vitenskapelig.
== Bivirkninger ==
NOU 1998:21 kommer med følgende advarsel vedrørende bivirkninger av aromaterapi: «Det er dokumentert fare for opphopning i kroppen med risiko for forgiftning ved inntak gjennom munnen av essensielle oljer og fare for allergiutvikling ved bruk på huden. Det er også beskrevet krampetilstander hos barn etter innånding av peppermynteolje. Tilførsel gjennom munn av essensielle oljer kan være farlig, men siden inntak gjennom munnen av oljene er uvanlig i Norge vil bivirkningsfaren i all hovedsak begrense seg til hudallergier.»
== Offisiell status i Norge ==
I NOU 1998:21 er det gjennomført en vurdering av alternativmedisinske behandlingsformers effekt og bivirkninger. Om aromaterapi heter det: «Essensielle oljer har biologiske effekter. Den praktiske utøvelsen av aromaterapi i Norge er trolig i all hovedsak bruk av oljene på huden og gjennom nesen kombinert med massasje. Effekten som kan oppnås er trolig en kombinasjon av oljenes spesifikke virkning, massasjen og luktpåvirkningen. Det foreligger et utilstrekkelig datagrunnlag for en vurdering av hele denne behandlingspakken.»
Bio Medicus Akademiet AS i Oslo tilbyr et kurs i Naturmedisinsk aromaterapi (9 måneder), som er godkjent som fagskoletilbud av NOKUT - Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen.
== Eksterne lenker ==
NIFAB – Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling (UiT)
Bio Medicus Akademiets hjemmeside | Aromaterapi er en alternativmedisinsk terapiform som forsøker å utnytte plantenes aromatiske eteriske oljer både på grunn av deres duft og av tilhengernes påståtte legende egenskaper. At disse oljer har legende effekter, er ikke bevist vitenskapelig. | 199,770 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jacques_Chastani%C3%A9 | 2023-02-04 | Jacques Chastanié | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 14. april', 'Kategori:Dødsfall i 1948', 'Kategori:Franske mellomdistanseløpere', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Fødsler 24. juli', 'Kategori:Fødsler i 1875', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jacques Chastanié (født 24. juli 1875, død 14. april 1948) var en fransk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Chastanié kom på tredjeplass i finalen på 2500 meter hinder i OL 1900 i Paris bak George Orton fra Canada og britiske Sidney Robinson. På 4000 meter hinder kom han på fjerdeplass.
Chastanié deltok også på det franske laget som kom på andreplass på 5000 meter lagløp bak et britisk-australsk lag. Det var kun de to lagene i som deltok.
| Jacques Chastanié (født 24. juli 1875, død 14. april 1948) var en fransk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Chastanié kom på tredjeplass i finalen på 2500 meter hinder i OL 1900 i Paris bak George Orton fra Canada og britiske Sidney Robinson. På 4000 meter hinder kom han på fjerdeplass.
Chastanié deltok også på det franske laget som kom på andreplass på 5000 meter lagløp bak et britisk-australsk lag. Det var kun de to lagene i som deltok.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Sølv i friidrett, 5000 meter lag Frankrike
1900 Paris - Bronse i friidrett, 2500 meter hinder Frankrike
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jacques Chastanié – Olympedia
(en) Jacques Chastanié – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Jacques Chastanié – Track and Field Statistics | Jacques Chastanié (født 24. juli 1875, død 14. | 199,771 |
https://no.wikipedia.org/wiki/K%C3%B6nk%C3%A4m%C3%A4%C3%A4lven | 2023-02-04 | Könkämäälven | ['Kategori:20°Ø', 'Kategori:22°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Enontekis kommune', 'Kategori:Elver i Norrbottens län', 'Kategori:Torneälvens vassdragsområde'] | Könkämäälven (finsk: Könkämäeno, nordsamisk: Geaggáneatnu) er ei elv i Finland og Sverige, som over hele sin lengde danner grensa mellom de to landene. Elva har vært grenseelv siden freden i Fredrikshamn i 1809 mellom Sverige og Russland.
Könkämäälven er Sveriges nordligste elv og er om lag 100 kilometer lang. Den har utløp fra innsjøen Kilpisjärvi nær grensa mot Norge, og renner gjennom et flatt, nesten ubebodd myrlandskap. Lange deler av elva er egnet for bruk av småbåter. Ti kilometer vest for Karesuando flyter den sammen med Lätäseno og danner Muonioälven.
| Könkämäälven (finsk: Könkämäeno, nordsamisk: Geaggáneatnu) er ei elv i Finland og Sverige, som over hele sin lengde danner grensa mellom de to landene. Elva har vært grenseelv siden freden i Fredrikshamn i 1809 mellom Sverige og Russland.
Könkämäälven er Sveriges nordligste elv og er om lag 100 kilometer lang. Den har utløp fra innsjøen Kilpisjärvi nær grensa mot Norge, og renner gjennom et flatt, nesten ubebodd myrlandskap. Lange deler av elva er egnet for bruk av småbåter. Ti kilometer vest for Karesuando flyter den sammen med Lätäseno og danner Muonioälven.
== Referanser == | | munning = Samløp med Lätäseno | 199,772 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_kvinnelandslag_i_fotball | 2023-02-04 | Norges kvinnelandslag i fotball | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landslag som har vunnet VM i fotball', 'Kategori:Norges kvinnelandslag i fotball', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris', 'Kategori:Vinnere av Kniksenprisen'] | Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
| Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
== Historie ==
I europeisk målestokk var kvinnelandslaget relativt tidlig etablert, men de var sent ute i skandinavisk sammenheng, godt etter Sverige og Danmark.
Det ble spilt en uoffisiell kamp der et norsk kvinnelandslag møtte Sveriges kvinnelandslag i fotball den 7. august 1975 på Nya Ullevi i Gøteborg, De tapte 0–4 med Torodd Nordeng som trener og spillere som Sif Kalvø og Grete Pedersen.De første offisielle kampene Norge spilte var to miniturneringer mot Sverige, Danmark og Finland, før Norge møtte, og slo, Nord-Irland.
=== Begynnelsen (1978–1983) ===
Som i mange andre land, hadde også Norges Fotballforbund en svært skeptisk tone til kvinnefotball. Det var først på 1970-tallet, etter etableringen av Norway Cup og Dagbladets aktive kamp for å få NFF til å skifte standpunkt, at Norge etter hvert fikk et landslag og Norgesmesterskap. Landslaget ble dannet med Per Pettersen som trener. Norges første landskamp ble spilt den 7. juli 1978 mot Sverige, og kampen endte med tap 1-2. Kari Nielsen fra Asker ble tidenes første målgjører på kvinnelandslaget. Det ble også tap mot Finland og Danmark under dette nordiske mesterskapet i Danmark.Året etter tapte Norge nok en gang for de tre landene. Imidlertid vant Norge sin første kamp med 4–1 mot Nord-Irland under en uoffisiell EM-turnering i Italia. I løpet av de neste årene ble Norge gradvis bedre, og lyktes å slå Frankrike, Sveits og England. Norge spilte også uavgjort mot Danmark og Sverige under det nordiske mesterskapet i 1982, og gjorde sin beste innsats i nordisk mesterskap med å gå gjennom ubeseiret. Imidlertid forelå det ingen offisielle Europa- eller verdensmesterskap, og dermed heller ingen mesterskapskvalifiseringer.
=== Erling Hokstad (1983–1989) ===
I 1983 tok Erling Hokstad over landslaget, og var med på å lede Norge til sin første kvalifisering til et mesterskap. Enda EM i 1984 strengt talt ikke var offisielt ettersom mindre enn halvparten av UEFA-medlemslandene stilte, var det det første mesterskapet som krevde kvalifisering. Norge havnet i en helnordisk kvalifiseringspulje med Sverige, Finland og Island. Norge slo Finland begge gangene, og vant og spilte uavgjort mot Island. Imidlertid ble det to tap mot Sverige, og dermed var Norge ute, da bare vinneren kom videre. Resultatene viste at Norge var i ferd med å markere seg blant de bedre lagene. Sverige vant for øvrig EM.
==== Første norske europamestre i lagidrett ====
Norge hadde et Sverigekompleks som viste seg året etter, da europamesterne slo Norge hele 5–0, det største tapet i Norges historie (tangert senere). Fra og med den 7. mai 1986 ble Dag Steinar Vestlund medtrener. Hvor vidt Vestlunds innvirken var avgjørende vites ikke, men Norge kvalifiserte seg til EM i 1987. Norge møtte Danmark, et lag de aldri hadde slått, Finland og Vest-Tyskland, som på det daværende tidspunktet hadde liten erfaring. Norge lyktes i å slå Danmark for første gang, til og med på bortebane. Imidlertid hadde Norge for mange uavgjort, og før siste runde ledet Norge med ett poeng mot Danmark. Norge vant den siste kampen 2–0 hjemme mot Finland mens Danmark tapte borte mot Vest-Tyskland. Etter kvalifiseringen fikk Norge oppdraget å arrangere semifinalene og finalen.
Semifinalen ble spilt mot Italia, nok et lag Norge aldri hadde slått. Heidi Støre og Trude Stendal scoret de to eneste målene i kampen, og Norge vant 2–0 etter at målvakt Janne Andreassen holdt buret rent. Norge spilte sin første offisielle finale i et mesterskap, der de møtte sin gamle nemesis, Sverige. Før finalen hadde Norge møtt Sverige ti ganger, med sju norske tap og tre uavgjorte kamper. Veteranen Gunn Nyborg, som hadde vært med helt siden starten i 1978, hadde vært med i alle ti kampene, og fikk endelig oppleve å slå svenskene. I finalen scoret Stendal to ganger, mens Sverige scoret bare en gang (ved Lena Videkull) og Norge vant 2–1. Norges første seier over Sverige i fotball for kvinner var også første gang Norge noensinne hadde vunnet noe i fotball. Året etterpå vant Norge et uoffisielt, men FIFA-arrangert, invitasjons-VM i Kina etter å ha møtt Sverige i finalen og vunnet 1–0.
EM ble arrangert annethvert år de første årene, og allerede i 1989 var det EM igjen. Norge tapte flere kamper enn de vant i kvalifiseringen, men vant den siste kampen med 3–1 over England i Blackburn, og gikk dermed videre på målforskjell tross bare fem poeng fra seks kamper, det svakeste av alle lagene som gikk videre. I kvartfinalen møtte Norge Nederland, som hadde slått Sverige. Imidlertid slo Norge Nederland med 2–1 og 3–0, og gikk videre til sluttspillet i Vest-Tyskland. Norge slo Sverige for tredje gang i mesterskapssammenheng, og gikk til finalen, der vi møtte et hjemmelag som hadde blitt langt bedre siden sist kamp mellom lagene. Vest-Tyskland vant 4–1, mens Norge måtte greie seg med sølv. Dette ble siste kampen til trenerparet Hokstad/Vestlund.
=== Even Pellerud (1990–1996) ===
Den nye treneren ble Even Pellerud. Han tok laget inn i kvalifisering til EM 1991, og det norske laget gikk gjennom seks kamper uten tap i gruppespillet, med bare et poengtap, mot England borte. I EM-kvartfinalen, som ble arrangert som hjemme- og bortekamp i november 1990, vant Norge 2–1 og 2–0 over Ungarn, og var dermed klaret for sluttspillet i Danmark, og også for VM-sluttspillet i Kina. Landslaget gikk inn i 1991-sesongen med et budsjett på tre millioner kroner i en sesong hvor de skulle spille både EM og VM. Norge slo ut Danmark i semifinalen på straffesparkkonkurranse etter to redninger av Reidun Seth, og møtte Tyskland i finalen. Norge tok ledelsen ved Birthe Hegstad like etter pause, men en feil av Linda Medalen ga Heidi Mohr muligheten til å utligne, og i ekstraomgangene hadde Tyskland mest krefter, scoret to mål, og vant fortjent, ifølge Sportsbokens reportasje. Dermed var Norges rekke på 11 kamper uten tap brutt.
Norge ladet opp til VM med to seire over USA i Massachusetts, hvor 17-åringen Bente Nordby debuterte på landslaget. De fikk imidlertid en dårlig start på VM med tap 0–4 for Kina i tidenes første VM-kamp, men hadde fortsatt sjansen til å gå videre, i og med at åtte av 12 lag gikk videre fra gruppespillet. Norge vant 4–0 over New Zealand og deretter knepent 2-1 mot Danmark, med Medalen som matchvinner rett etter en dansk utlikning. I kvartfinalen møtte Norge Italia, og Norge vant etter ekstraomganger, tross at de hadde sluppet Italia inn i kampen igjen ved to anledninger, takket være straffespark eksekvert av Tina Svensson. I semifinalen var det Sverige som ventet, og Norge vant klart 4-1 etter nok en straffe av Svensson, i tillegg til to mål av Medalen og et av Agnete Carlsen. I finalen ventet en ny rival, USA. USA var storfavoritter etter å ha slått europamestrene Tyskland lett, og tok ledelsen ved Michelle Akers, Norge utlignet ved Medalen, men Akers scoret vinnermålet tolv minutter før full tid etter å ha sneket til seg et tilbakespill fra Svensson til Seth.
==== EM 1993: Ny triumf ====
Pellerud fortsatte fremgangen, og i 1993 var Norge kvalifisert til EM i Italia etter en svært lett kvalifiseringsrunde med seire over Sveits og Belgia. Deretter fulgte, som i 1989, et dobbeltmøte med Nederland i kvartfinalen, hvor Norge sikret seg to 3–0-seire og billett til sluttspillet. Der stilte Norge med bare én europamester fra 1987, Heidi Støre; i forsvarsfireren var alle under 22 år. I semifinalen møtte Norge Danmark, og landslaget vant 1–0 etter scoring av 20-åringen Anne Nymark Andersen. Kaptein Birthe Hegstad hadde blitt byttet ut etter en ankelskade. I finalen møtte vi noe overraskende Italia, som hadde slått Tyskland på straffer. Etter en målløs første omgang kom Hegstad innpå i den andre, og scoret vinnermålet med 13 minutter igjen etter pasning fra Medalen.
I 1994 spilte Norge i den første Algarve Cup i Portugal, sammen med fire andre skandinaviske lag og USA; Norge utklasset Finland og Danmark og vant 1–0 over USA.
==== EM 1995: Innendørs tap for Sverige ====
I 1995 var det for andre og siste gang EM og VM i samme år. VM ble arrangert i Sverige, og hadde sannsynligvis prioritet også fra UEFA, ettersom semifinalene i EM ikke ble arrangert på nøytral grunn, men som hjemme- og bortekamp. Norge vant greit i kvalifiseringsrunden mot Finland, Den tsjekkiske republikk og Ungarn, og kvartfinalen mot Italia – mangel på seeding hadde gjort at EM-finalistene måtte møtes allerede i kvartfinalen, som også var kvalifisering til VM 1995 og OL 1996 – men i semifinalen mot Sverige ga Norge bort fire mål i andre omgang, og tapte dermed 5–7 sammenlagt etter å ha ledet med to mål til pause i andre kamp. Begge kampene ble spilt innendørs, før sesongen hadde kommet i gang i de nordiske landene.
==== VM 1995: Verdensmestre ====
EM-kampene og en 3.-plass i Algarve Cup, etter tap for Nederland, ga ikke store håp før VM-sluttspillet i Sverige, selv om Norge hadde slått USA etter straffesparkkonkurranse i Algarve. Norge hadde satt inn en ny, ung målvakt, Bente Nordby, som hadde fått noen få landskamper, men som ikke hadde spilt i EM-kampene mot Sverige og Italia. Tone Haugen, som sammen med Medalen spilte profesjonelt i Japan, og Marianne Pettersen kom også inn på laget, sistnevnte dog som reserve grunnet skade.
I gruppespillet møtte Norge England, Canada og Nigeria. Norge vant samtlige kamper, med to mål mot England og med store sifre mot de to andre lagene. I kvartfinalen ventet Danmark. Norge gikk opp i 3–0-ledelse ved Gro Espeseth, Medalen og Hege Riise, og et reduseringsmål seks minutter før slutt var betydningsløst. Det skulle imidlertid vise seg å bli Norges eneste baklengsmål i mesterskapet.
Norge hadde sjansen til revansje for finaletapet i 1991, da semifinalen i Västerås skulle gå mellom Norge og USA. Ann Kristin Aarønes scoret et tidlig mål, og Norge holdt unna, blant annet takket være Nordby, som reddet mange skudd i sluttminuttene. Norge spilte med ti spillere ettersom Heidi Støre ble utvist i det 77. minutt, men Nordby holdt nullen i den dramatiske avslutningen.
Norge møtte Tyskland i finalen, et lag Norge ikke hadde slått siden 1985. Tross dette, og tross at Støre satt på tribunen grunnet karantene, dominerte Norge første omgang og fikk inn to mål i omgangens ti siste minutter, ved Riise og Pettersen som målscorere. Riise ble kåret til turneringens beste spiller, Aarønes ble mesterskapets toppscorer, og forsvarsspiller og kaptein Gro Espeseth turneringens nest beste spiller. Tre måneder etter VM vant Norge 17–0 over Slovakia i EM-kvalifisering, som per 2009 er den største seieren den norske kvinnelandslaget har oppnådd.
I 1995 mottok landslaget Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris.
==== OL 1996: Ny medalje ====
Pelleruds siste turnering ble OL i Atlanta i 1996. I første kamp møtte Norge Brasil, som aldri hadde gått videre fra gruppespillet i et offisielt VM. Norge tok ledelsen to ganger, men Pretinha utlignet begge målene, og Aarønes fikk et mål annullert for angrep på keeper. Heidi Støre ble skadet i denne kampen, og kunne ikke spille noen av de resterende kampene; Brit Sandaune erstattet henne i denne kampen, og fikk dermed sin mesterskapsdebut som midtbanespiller, selv om hun senere skulle få fast plass som venstreback.
Tross Støres skade vant Norge 3–2 over Tyskland, den fjerde strake kampen uten tap mot tyskerne, etter avgjørelse på frispark av Hege Riise. Tyskland hadde utlignet to ganger, et mål av Bettina Wiegmann og et skudd av Birgit Prinz som gikk via en norsk spiller og i mål. Japan ble slått 4–0 i siste gruppespillkamp – Marianne Pettersen, nå fast spiller på laget, scoret to ganger – og ettersom Brasil hadde avgitt flere poeng vant Norge gruppen og gikk til semifinale.
I semifinalen møtte Norge USA nok en gang. Norge tok ledelsen etter en kontring som ble avsluttet av Linda Medalen etter pasning fra Agnete Carlsen. USA ble heiet fram av nesten 65 000 tilskuere på Sanford Stadium i Athens, og fikk straffespark med et kvarter igjen etter at Gro Espeseth skulle ha handset i 16-meterfeltet. Avgjørelsen var tvilsom ifølge New York Times' rapport, noe Espeseth var enig i – hun mente ballen søkte hånden hennes. New York Times hevdet imidlertid at USA burde hatt straffespark for hands tre minutter tidligere. Michelle Akers satte inn den straffen dommeren ga, og etter at Agnete Carlsen ble utvist for en takling bakfra i sluttminuttene benyttet innbytter Shannon MacMillan anledningen til å avgjøre kampen på golden goal ti minutter inn i ekstraomgangene. Norge fikk imidlertid OL-medaljer etter å ha vunnet bronsefinalen mot Brasil 2–0, med to mål av Aarønes.
Pelleruds siste kamp var returmatchen i Slovakia en måned etter OL. Kampen endte 4–0, og Norge vant dermed sin gruppe og var direkte kvalifisert for EM. Tidligere under sommeren hadde laget vunnet 3–1 borte og spilt 0–0 hjemme mot europamestrene Tyskland, og med fire seire i de andre kampene vant Norge gruppa og gikk direkte videre til sluttspillet.
=== Per-Mathias Høgmo (1997–2000) ===
==== EM 1997: Nedtur på hjemmebane ====
Pelleruds arvtaker, Per-Mathias Høgmo, ble ansatt i september 1996. Høgmo fikk relativt kort tid på å forberede seg til EM på hjemmebane, men ledet laget i vennskapskamper under vinteren og våren 1997, og laget vant sju av dem; deriblant 3–0 over Tyskland, Norges femte kamp på rad uten tap mot tyskerne, og fire kamper under Algarve Cup i 1997, Norges tredje seier der. Norge gikk inn i mesterskapet totalt 11 kamper på rad uten tap, den beste rekka siden VM-tittelen.
Medalen, Carlsen og Støre var blant spillerne som hadde gitt seg før mesterskapet, og til erstatning valgte Høgmo ut flere spillere uten stor landslagserfaring fra før, blant annet Gøril Kringen, Unni Lehn, Ragnhild Gulbrandsen, Margunn Haugenes (tilbake etter tre års pause), Monica Knudsen, Henriette Viker og Anne Tønnesen. I EM var imidlertid bare Kringen og Lehn i startoppstillingen; Haugenes, Knudsen, Viker og Gulbrandsen fikk innhopp fra benken.Norge hadde fått en vanskelig gruppe, tross seeding i trekningen; Tyskland (EM-gull 1995, VM-sølv 1995), Italia (EM-sølv 1993, kvartfinale EM 1995 etter tap for Norge) og Danmark (EM-bronse 1991, 8.-plass OL 1996) var motstandere, mens den andre gruppen inneholdt tre lag som aldri hadde nådd lenger enn kvartfinalen i EM. Norge åpnet med å utklasse Danmark 5–0 foran 4221 tilskuere på Åråsen stadion etter fire mål av Marianne Pettersen, som nå sto med 34 mål på 50 landskamper. Deretter fortsatte Norge sin rekke uten tap for Tyskland, med uavgjort 0–0 på Melløs i Moss under nærver av 7666 tilskuere, men Tyskland var "klart best" og Bente Nordby måtte takkes for at Norge holdt nullen, ifølge Sportsbokens rapport..
Ettersom Italia også hadde spilt uavgjort mot Tyskland og Danmark, kunne Norge gå videre til semifinale med uavgjort. Norge slapp imidlertid inn et tidlig mål, Gro Espeseth bommet på straffespark, og Norge slapp inn et mål på slutten som bekreftet at Norge havnet på 3.-plass i gruppa. Tyskland og Italia vant sine semifinaler.
==== VM 1999: Opp og ned ====
Norge trakk igjen Tyskland i kvalifiseringen til VM i USA, og måtte vinne gruppa for å gå direkte til VM. Etter å ha tapt 0–1 i Bayreuth, det første tapet etter seks kamper på rad uten tap mot tyskerne, vant Norge 3–2 hjemme, og uavgjort i Nederland var bedre enn Tyskland klarte. Dermed vant Norge gruppa med ett poeng. I 1998-sesongen ble Norge ble også nummer tre av fire lag i en turnering arrangert under Goodwill Games, med tap for Kina i straffesparkkonkurranse, men seier over Danmark på samme måte. Norge vant også Algarve Cup for fjerde og hittil siste gang i 1998.
Før VM i USA var Norge favoritter, som regjerende mestre hadde Sports Illustrated det norske laget som vinner i sitt VM-tips, og Medalen, Riise og Pettersen i sitt verdenslag uten amerikanske spillere. Norge startet med fire seire, tre av dem i en gruppe hvor bare Japan hadde nådd en VM-kvartfinale tidligere, og den fjerde, kvartfinalen, endte 3–1 mot Sverige – den åttende seieren på rad over Sverige, men dette var det første turneringsmøtet siden tapet for Sverige i EM fire år tidligere. Venstreback Brit Sandaune, midtbanespiller Unni Lehn, og spissene Ann Kristin Aarønes og Marianne Pettersen hadde utmerket seg i Norges innledende kamper, ifølge Dagbladets spillerbørs.
Likevel gikk Norge på en av sine største nedturer i sin landslagshistorie i semifinalen mot Kina. Det ble tangering av det verste tapet gjennom tidene, med 0–5 for Kina, og det i en kamp hvor Bente Nordby var "strålende" ifølge Dagbladets reporter. I bronsefinalen ble det målløst etter 120 minutter mot Brasil, men Norge tapte 4–5 på straffesparkkonkurranse, det første tapet mot Brasil siden 1988, og Norge ble dermed nummer fire i VM.
==== OL 2000: Norges hittil siste tittel ====
Dermed var ikke Norge favoritter under OL i Sydney, selv om oppvarmingen var utmerket; Norge vant 8–0 over England i siste kvalifiseringskamp til EM 2001, og slo også Tyskland, Kina og USA i vennskapskamper i juli. Midtbanespiller Solveig Gulbrandsen og høyreback Bente Kvitland hadde kommet inn på laget, men to av de mest toneangivende spillerne under 1990-tallet, Linda Medalen og Ann Kristin Aarønes, hadde lagt endelig opp.
Sports Illustrated regnet Norge som det 3. beste laget i OL, men ble ikke tippet på medaljeplass fordi de var i gruppe med regjerende verdensmester USA og tapende VM-finalist Kina. Etter å ha blitt utspilt og tapt 0–2 mot USA i den første kampen, vant Norge 3–1 over de afrikanske mestrene Nigeria, og kunne dermed nå semifinale som toer i gruppa med seier over Kina. Pettersen ga Norge ledelsen tidlig i andre omgang, men Kina utlignet på et tvilsomt straffespark. Tre minutter senere sikret innbytter Margunn Haugenes seieren med et skudd oppe i krysset.I semifinalen møtte Norge Tyskland. Spillemessig dominerte Tyskland, og Norge skapte knapt en sjanse, men Tina Wunderlich headet i eget mål og sikret Norge finaleplass ettersom Nordby holdt nullen. I finalen møtte Norge nok en gang USA, som ikke hadde tapt i mesterskap siden 1995. Kampen bølget fram og tilbake: USA gikk i ledelsen med Tiffeny Milbrett i det 5. minutt, men Norge snudde rett før pause ved mål av Gro Espeseth. Nordby holdt Norge inne i kampen med flere redninger, før Ragnhild Gulbrandsen headet inn 2–1 med et kvarter igjen etter svakt keeperarbeid. Norge holdt ledelsen inn i overtida, men slapp inn et nytt mål av Milbrett, og kampen gikk til ekstraomganger med golden goal. Dagny Mellgren, som hadde kommet inn som innbytter for Pettersen, scoret vinnermålet etter 12 minutter, men TV-bildene syntes å vise at Mellgren brukte hånda for å kontrollere ballen før hun skjøt den i mål.For OL-gullet ble laget tildelt Fearnleys olympiske ærespris, som første mottaker fra et lagspill.
=== Åge Steen (2000–2004) ===
Åge Steen lyktes ikke å gjenta resultatene til Høgmo, og tiden hans ble særlig preget av et VM som bare varte til kvartfinale og et påfølgende første OL uten deltakelse. I tillegg til dette fikk Steen også med seg en semifinale i EM i 2001.
==== EM 2001: Tyskland for sterke ====
Åge Steen tok over landslaget etter Høgmo, og hans trenertid begynte med greie resultater i vennskapskamper; det ble to seire over Sverige, og en seier over et svekket USA, men tap for Kina. Anne Tønnessen, som ikke kunne spille i OL grunnet hjernerystelse, var den eneste nye faste spilleren denne sesongen.
Norge klarte likevel ikke å følge opp sin status som olympiamestre. Etter 3–0 over Frankrike, en motstander Norge aldri hadde tapt for, var det tid for å få revansj for hjemmetapet for Italia i 1997. Rita Guarino ga imidlertid Italia en tidlig ledelse, og selv om Mellgren utlignet, fikk ikke Norge has på Italias gode keeper. Gøril Kringen pådro seg sitt andre gule kort, og måtte stå over den avsluttende kampen mot Danmark, som Norge ikke hadde tapt for siden 1988. Men uten rutine og samspill i midtforsvaret slapp Norge inn ett mål på slutten, et mål som keeper Nordby og midtstopper Anne Bugge Paulsen måtte dele skylda for. Ettersom Italia hadde slått Danmark tidligere, ville tapet ha ført til at Norge kunne blitt slått ut i gruppespillet for andre gang på rad, men Italia tapte for Frankrike og Norge fikk en sjanse til, i semifinale mot Tyskland.
Her fikk Tyskland revansj for OL-tapet. Norge hadde et par sjanser til å score, og burde ifølge Dagbladets journalist hatt straffespark tidlig i kampen, men etter at Sandra Smisek scoret vinnermålet tok Tyskland over, og hadde flere sjanser til å vinne med flere mål.
==== VM 2003: To tap og ut av OL ====
I VM-kvalifiseringen møtte Norge Frankrike, Den tsjekkiske republikk og Ukraina. Norge hadde ikke tapt for noen av lagene før, og fortsatte den statistikken med seier i de fem første kampene, før det ble uavgjort mot Ukraina i en betydningsløs kamp. Gøril Kringen var blitt vraket fra landslaget til fordel for yngre krefter, men i sesongens siste kamp viste ikke midtstopperne seg fra sin beste side; Norge slapp inn tre mål i en vennskapskamp mot Tyskland i Grimstad og det nye stopperparet, Anne Tønnessen og Ane Stangeland, måtte tåle hard kritikk både fra trener og journalister.Steen prøvde flere varianter i midtforsvaret under oppkjøringen til VM i USA, som ble arrangert i september, etter sesongslutt i den amerikanske proffligaen. Til slutt ble veteranen Monica Knudsen valgt ut til å spille sammen med Ane Stangeland. Trine Rønning og Lise Klaveness kom inn i laget for Ragnhild Gulbrandsen og Hege Riise, som begge spilte profesjonelt i USA. Norges siste kamp før VM var 1–1 mot Danmark i EM-kvalifisering på Sofiemyr; et bedre resultat enn i EM, men igjen slapp Norge inn et mål i avslutningsminuttene – Lene Jensen scoret etter en mulig offside – og Norge måtte nå score mål i Danmark for å kvalifisere seg.Norge møtte Brasil, bronsemedaljørene fra 1999, i tillegg til to debutanter, Frankrike, og Sør-Korea i gruppespillet. Norges gode statistikk mot Frankrike holdt seg, med seier 2–0, men som i forrige VM tapte Norge for Brasil; Norge hadde sjanser til å utligne på stillingen 1–2, men i stedet scoret Brasil to ganger og vant en overlegen seier. Etter kampen gikk Linda Medalen ut og kritiserte det defensive arbeidet til laget, og foreslo at Gøril Kringen burde hatt en plass i troppen. Selv med 7–1 over Sør-Korea ble Norge dermed nummer to i gruppa, og møtte vertsnasjonen USA i kvartfinalen. Der ble Norge klart slått, og dermed var det klart at Norge hadde gjort sin svakeste VM-innsats i historien; hjemmelaget vant 1–0 selv om de brente et straffespark. Abby Wambach vant en hodeduell mot Marit Fiane Christensen, som hadde blitt satt inn som høyreback etter Brasil-kampen, og scoret det avgjørende målet. Med dette tapet klarte Norge heller ikke å ta en av de to europeiske plassene til OL i Athen året etter.
Den amerikanske proffligaen gikk konkurs rett før VM, og dermed mistet flere av de norske spillerne anledningen til å spille profesjonelt. Dette og mangelen på mesterskap gjorde at Norge mistet flere spillere: Hege Riise, Brit Sandaune, Marianne Pettersen og Anne Tønnessen la alle opp før 2004 var over. Som erstatning dro Steen inn flere spillere som bare fikk en sesong på landslaget, men Ingvild Stensland skulle vise seg å bli en viktig spiller senere.
I returkampen mot Danmark hadde Norge igjen 1–1 til det gjensto få minutter, men grunnet manglende målteft i de andre kampene ville dette ikke være godt nok for direkte EM-plass. I stedet for en norsk avgjørelse scoret Lene Jensen igjen i sluttminuttene for Danmark, og Norge måtte dermed gjennom utslagskamp mot Island. Med en trener på oppsigelse – Åge Steen og NFF fornyet ikke kontrakten – vant Norge 7–2 og 2–1 og var klare for EM. Bjarne Berntsen ble utnevnt som ny trener i romjula 2004, etter at flere andre mannlige trenerprofiler hadde takket nei.
=== Bjarne Berntsen (2005–2009) ===
For en oppsummering av konfliktene knyttet til Bjarne Berntsen og landslagsspillerne, se Bjarne Berntsen
==== EM 2005: Sølv, men igjen bak Tyskland ====
Berntsen tok over et lag som hadde vunnet seks strake kamper, men bare kampene mot Island hadde hatt egentlig betydning. Rekka ble snart brutt, da Norge tapte begge vennskapskampene for Frankrike på La Manga; dette var også Norges første tap for Frankrike. Norge kom på 5.-plass i Algarve Cup etter tap 0–4 for Tyskland, og tapte også for EM-vert England før mesterskapet i juni.
Berntsen satset på mange unge spillere: Ingvild Stensland, Stine Frantzen, Isabell Herlovsen og Marianne Paulsen var alle viktige spillere under EM, og ingen hadde nevneverdig erfaring fra tidligere seniormesterskap. Norge tapte første kamp med 0–1 for Tyskland, og trengte mål fra innbytter Herlovsen for å klare ett poeng mot den tidligere ønskemotstanderen Frankrike. Dermed måtte Norge score mange mål i den siste kampen mot EM-nemesis Italia, og i tillegg ha hjelp fra Tyskland, for å kunne nå semifinale. Fire mål i første omgang, tre av dem på hjørnespark fra Stensland, hjalp Norge til 5–3-seier over Italia.Som gruppetoer måtte Norge møte gruppevinner Sverige i semifinalen, det første turneringsmøtet med naboene på seks år. Norge og Sverige hadde rett nok spilt flere vennskapskamper, uten norsk tap på de siste 14 kampene, men Sverige hadde kvalifisert seg for OL 2004 på Norges bekostning. Kampen hadde "mange opp- og nedturer," ifølge kampens store norske spiller, Solveig Gulbrandsen, som scoret to av Norges mål og hadde målgivende pasning på det tredje. Norge tok ledelsen to ganger, først ved Gulbrandsen og så ved Herlovsen, men Sverige presset på for utlikning og scoret med to minutter igjen. I ekstraomgangene fikk Gulbrandsen scoret fra nært hold, og Norge var klar for finale, den beste prestasjonen i mesterskap siden 2000. Berntsen ble hyllet av spillerne i Aftenposten før finalen. Norge gikk på et nytt klart tap, 1–3 for Tyskland i finalen, det tredje tapet for Tyskland på rad i mesterskap, og Norges femte EM-kamp mot Tyskland uten seier. Laget ble likevel Årets lag for 2005 under Idrettsgallaen 2006.
==== VM 2007: Fortsatt nest best i Europa ====
Norge begynte kvalifiseringen til VM i Kina etter EM. Etter seire over lavere rangerte Ukraina og Serbia og Montenegro, møtte Norge Italia igjen. Kampen ble ikke like målrik som i EM, men Norge scoret kampens eneste mål. Etter at Italia og Ukraina tok poeng fra hverandre, mens Norge vant sine tre neste kamper, trengte Norge bare ett poeng i de siste to bortekampene mot Ukraina og Italia; Marit Fiane Christensen holdt på å gi bort poengene med et dårlig tilbakespill i første kamp mot Ukraina i Lviv, men Unni Lehn utlignet og Norge var klare for mesterskapet i Kina. Norge avsluttet med en betydningsløs seier over Italia. I kvalifiseringen hadde Berntsen brukt flere nye spillere; tross EM-innsatsen ble Herlovsen, Frantzen og Paulsen vraket, Mellgren hadde lagt opp, og Solveig Gulbrandsen hadde ett års svangerskapspermisjon. Ragnhild Gulbrandsen kom tilbake etter en pause, mens Camilla Huse, Marie Knutsen, Leni Larsen Kaurin og Melissa Wiik fikk mer eller mindre faste plasser denne sesongen.
Før VM-sluttspillet spilte Norge to kvalifiseringskamper, og vant med tre mål i kampene mot Østerrike og Israel, lag som aldri hadde vært blant Europas 15 beste. Berntsen vraket veteranen Unni Lehn i VM-troppen og satset i stedet på Marie Knutsen som indreløper, med Trine Rønning omskolert til midtstopper. Siri Nordby hadde også utkonkurrert Camilla Huse på sidebacken.
Norges siste kamp før mesterskapet var en treningskamp mot Tyskland i Mainz. Norge spilte 2–2, den tredje vennskapskampen på rad mot Tyskland uten tap, og kunne ha vunnet med mer flaks med dommere og avslutninger. I mesterskapet trakk Norge en relativt lett gruppe; Canada hadde rett nok nådd semifinalen i 2003, etter å ha slått Kina, men de to andre lagene, Ghana og Australia, hadde bare greid å slå hverandre i VM-sluttspill. Norge lå imidlertid under mot Canada etter første omgang, men kom tilbake i 2. omgang med seiersmål av kaptein Stangeland Horpestad; mot Australia ble det motsatt, da Sverige-proffen Lisa De Vanna utlignet med sju minutter igjen. Etter 7–2 over Ghana vant imidlertid Norge gruppa, og møtte vertsnasjonen Kina i kvartfinalen.
Kina var definitivt svakere enn på slutten av 1990-tallet, og hadde blant annet tapt 0–8 for Tyskland i OL tre år tidligere, men hadde fått en ny trener og også slått Norge 3–1 i vennskapskamp i januar 2006. På hjemmebane hadde de støtte av over 50 000 tilskuere, og de hadde i tillegg fått tak i Sveriges tidligere landslagstrener, Marika Domanski Lyfors. Som i EM-sluttspillet fikk jokeren Isabell Herlovsen, som da hadde spilt en halv omgang i mesterskapet, spilletid fra start, og 19-åringen scoret kampens eneste mål og sikret Norges semifinaleplass.Norge var ett av to europeiske lag som hadde nådd semifinalen, og hadde dermed sikret seg en OL-billett. Det andre europeiske laget var Tyskland, som var Norges motstander i semifinalen. Norge hang med i en omgang, men Trine Rønning laget selvmål med hodet rett før pause og Tyskland fikk scoret to mål til i andre omgang. Norge ble like utklasset i bronsefinalen, med 1–4 for USA, som allerede hadde tapt stort for Brasil.
Etter hjemkomsten ble det uenigheter mellom Berntsen, Lise Klaveness og Ragnhild Gulbrandsen, og som resultat trakk Klaveness, en av Norges mest markante fotballspillere, seg fra videre landslagsspill etter hva som kan ha virket som en oppfordring fra Berntsen. Gulbrandsen, som også la opp etter mesterskapet, kritiserte Berntsen sterkt i media etter at Klaveness hadde trukket seg.
==== OL 2008: God start, men tung nedtur ====
Norge avsluttet 2007 med å slå Russland 3–0 i EM-kvalifisering. Russland var det eneste laget i Norges gruppe som hadde nådd et sluttspill før. I 2008 fortsatte Norge å rade opp storseire i kvalifiseringen utover sommeren: Norge scoret 17 mål og slapp ikke inn noen under kampene i mai og juni, og var klare for EM allerede før bortekampen i Russland, som skulle spilles etter OL. Norge vant også 2–0 over Tyskland i Algarve Cup i mars, men gikk også på to firemålstap for USA i oppvarmingen til OL.
Under OL i Beijing slo landslaget favoritten USA 2–0 under åpningskampen i Sommer-OL 2008. Leni Larsen Kaurin scoret etter 61 sekunder, det raskeste målet i OL-historien, og bare et par minutter etter økte Melissa Wiik. Norge holdt unna, og skulle bare slå lag de aldri hadde avgitt poeng mot i mesterskap tidligere for å vinne gruppa. Men etter en uinspirert kamp hvor Norge vant 1–0 over New Zealand, tapte Norge 1–5 for Japan. Guro Knutsen satte inn kampens første mål tidlig i første omgang, men Japan fortsatte å dominere kampen, scoret rett før pause, og gikk opp til 2–1 og 3–1 etter sju minutter av 2. omgang etter feil i det norske forsvaret.USA gikk forbi Norge på tabellen på målforskjell etter stortapet, og Norge måtte derfor spille mot VM-finalistene fra 2007 Brasil, istedenfor Canada, som hadde blitt nummer tre i sin gruppe. Norge prøvde å forsvare seg og satse på kontringer, men Daniela brøt gjennom med et langskudd rett før pause, og ett kvarter inn i omgangen scoret Marta etter å ha utnyttet et dårlig tilbakespill til keeper fra Marit Fiane Christensen. Siri Nordby scoret på et sent straffespark, men Norge tapte kampen 1–2.
==== EM 2009: Ut mot Tyskland igjen ====
Norge avsluttet kvalifiseringen til EM i Finland i 2009 med 0–0 i Russland, og hadde dermed unngått baklengsmål i kvalifiseringen. Norges sjanser i EM ble imidlertid betydelig redusert etter at fem spillere fra seriemestrene Røa trakk seg fra det norske landslaget, kaptein Ane Stangeland Horpestad og høyreback Gunhild Følstad la opp, og keeper Erika Skarbø fikk en alvorlig skade i hånden. Dermed måtte Berntsen finne spillere til en helt ny forsvarsfirer. Trine Rønning ble nå fast midtstopper, Arna-Bjørnars unge midtbanespiller Maren Mjelde ble hennes kollega, mens Camilla Huse ble kalt tilbake for å ta over på venstrebacken. I Algarve Cup tidlig i mars 2009, kom Norge klart sist i sin pulje med tre tap, også mot Island. Dette er Norges klart dårligste resultat i Algarve Cup, enda samtlige opptredener under Berntsen, med unntak av 2008 har vært svært beskjedne.
Det var klart allerede før EM i Finland at Bjarne Berntsen ikke skulle fortsette som landslagstrener. Berntsen hadde igjen kalt inn en ung spiller uten erfaring: Cecilie Pedersen, som ikke hadde spilt seniorfotball på høyere nivå enn 2. divisjon, var med i troppen, og fikk en så avgjørende rolle at hun vant Gullballen under fotballgallaen 2009.
Norge begynte mot Tyskland, og kom under 0–1 etter et straffespark en halv time ut i omgangen. Resultatet holdt seg til det var tre minutter igjen, etter flere gode redninger av keeper Ingrid Hjelmseth. Da fikk Norge en eventyrlig mulighet til å utligne ved Cecilie Pedersen, men hun satte skuddet rett på keeper, Tyskland slo kontra, og Fatmire Bajramaj satte inn 2–0. Deretter kom to mål til på overtid, slik at Norge tapte hele 0–4. Landslaget fulgte opp med knepen seier over Island, ved nevnte Pedersen, før Norge spilte en uengasjert uavgjort mot Frankrike, der Norge tok ledelsen ved Lene Storløkken før Frankrike utlignet etter et kvarters spill. Begge lag gikk videre til neste runde med det resultatet, og ble i etterkant beskyldt for ikke å ta ut alt.Dette holdt til kvartfinale mot forhåndsfavorittene Sverige. Etter en jevn første omgang fikk Norge mål etter at Elise Thorsnes skjøt ballen via Stina Segerströms fot og i mål, og rett før pause økte Anneli Giske til 2–0. Et kvarter ut i omgangen avgjorde i praksis Cecilie Pedersen med et velplassert skudd, og Norge vant til slutt 3–1. Dermed kom «Nye Norge» til semifinale, igjen mot Tyskland. Norge overrasket ved å ta ledelsen ved Isabell Herlovsen og holde Tyskland fra skikkelige sjanser før pause. Men som i gruppespillet gikk det dårlig i andre omgang; Tyskland scoret tre mål og avsluttet Bjarne Berntsens trenerkarriere. Dette var det sjette strake tapet for Tyskland i mesterskap siden 2001.
=== Eli Landsem (2009–2012) ===
==== VM 2011: Igjen ut av OL ====
Flere hadde reagert da Eli Landsem ble oversett til fordel for Bjarne Berntsen i 2004, og Landsem selv var forarget over at forbundet ikke ville ta kontakt. Ansettelsen av ny landslagstrener ble derfor fulgt med argusøyne, spesielt med tanke på de personlige konfliktene som hadde oppstått under Berntsens tid som trener. I tillegg til Landsem ble Jarl Torske, en trofast landslagsassistent og J19-trener, og Gøril Kringen, trener for toppserieklubben Trondheims/Ørn, hyppig nevnt. Etter en prosess som varte over flere måneder ble Landsem utnevnt den 13. august 2009.Landsems lag gikk gjennom kvalifiseringen til VM med seire i alle kamper unntatt én; det ble uavgjort borte mot Nederland, men med 3–0 i hjemmekampen var Norge likevel gruppevinner. Den avgjørende utslagskampen mot Ukraina, på papiret det svakeste laget i andre kvalifiseringsrunde, endte med norsk seier 3–0 over to kamper, og dermed var Norge kvalifisert for VM. Norge var imidlertid ikke imponerende i Algarve Cup, med en sjetteplass etter én seier på fire kamper, det nest dårligste til dato.
Norge møtte to gamle kjente i gruppespillet, Brasil og Australia, i tillegg til Afrikas nest beste lag, Ekvatorial-Guinea. Norge vant 1–0 mot debutantene fra Vest-Afrika, men tapte så hele 0–3 for Brasil etter to mål av Marta, og måtte vinne siste gruppekamp mot Australia. Elise Thorsnes scoret Norges andre mål i turneringen, men Australia utliknet rett fra avspark, for så å score kampens siste mål med åtte minutter igjen. Det var Norges første tap for Australia gjennom tidene, og første gang Norge var slått ut av et VM i gruppespillet. Kritikken landslaget fikk etter mesterskapet fokuserte stort sett på manglende individuelle ferdigheter. Norge var dermed også slått ut av OL-kvalifiseringen, hvor Europas to plasser gikk til Frankrike og Sverige.
=== Even Pellerud (2013-2015) ===
==== EM 2013: Samling i bånn, sportslig opptur ====
Norge vant sin kvalifiseringsgruppe til EM i Sverige, tross en forferdelig start. Etter to seire og ett tap, mot Island borte, på de første tre kampene, skulle Norge møte Nord-Irland, som var rangert som nr. 28 av de 46 deltagende landene i kvalifiseringen. Norge tapte 1–3, trolig Norges svakeste resultat i en offisiell kvalifiseringskamp til dato, og var plutselig avhengig av andre resultater for å ha mulighet til å vinne gruppa. Norge vant imidlertid alle seks kvalifiseringskampene i 2012, inkludert 2–1 i returoppgjøret mot Island, som dermed var to poeng bak. Tross det gode sluttresultatet kom NFF og Eli Landsem til en enighet om å avbryte arbeidsforholdet, og TV2 rapporterte at dette blant annet grunnet i at spillerne syntes Landsem ikke var fotballfaglig god nok. En måned senere ble Even Pellerud ønsket velkommen tilbake til en ny periode som landslagssjef.EM 2013 ble en sportslig opptur, hvor Norge gikk ubeseiret fram til finalen med seire mot Nederland, Tyskland, Spania og Danmark (etter straffesparkkonkurranse). I finalen tapte Norge 0–1 for Tyskland etter mål av Anja Mittag.
==== VM 2015: Kollaps mot England ====
VM i Canada, som ble spilt på kunstgress, endte med åttedelsfinale for det norske laget, etter gruppespill med store seire mot Thailand og Elfenbenskysten. Solveig Gulbrandsen ga Norge ledelsen i åttedelsfinalen i det 54. minutt mot de senere bronsevinnerne England, men to sene mål ga England seieren. Resultatet gjorde også at Norge ikke ble kvalifisert for OL i Rio. Pellerud trakk seg deretter som trener, og oppga manglende motivasjon og energi som argument.Roger Finjord ledet laget i ett år før han trakk seg grunnet et ønske om å flytte hjem til familien, men det ble igjen rapportert om mistillit blant spillerne. Leif Gunnar Smerud ledet laget midlertidig.
=== Martin Sjögren (2017–2022) ===
I desember 2016 ble det kjent at svenske Martin Sjögren var ansatt som ny landslagssjef. Han ble dermed den første utenlandske treneren for det norske kvinnelandslaget.
==== EM 2017: Ut i gruppespillet ====
Norge startet mesterskapet skuffende med tap, 0–1 mot vertsnasjonen Nederland. I andre gruppespillkamp var Belgia motstander, Norge sløste med sjansene og tapte 0–2. Dermed måtte Norge slå Danmark med tre mål eller mer for å gå videre, samtidig som at Nederland måtte vinne mot Belgia i siste gruppespillkamp.
Norge fikk den hjelpen de trengte fra Nederland i siste kamp, men klarte ikke å gjøre jobben selv. De tapte 0–1 mot Danmark, dermed røk de ut av mesterskapet med tre tap og null mål i det som ble omtalt som en fiasko.Tiden i etterkant av mesterskapet ble preget av konflikter mellom stjerner og Norges Fotballforbund; Ada Hegerberg trakk seg fra landslaget kort etter at de ble slått ut av EM 2017, og konflikten ble slått stort opp i blant annet VG og Josimar.
==== VM 2019: Etterlengtet opptur ====
Norge fikk en knallstart på VM i Frankrike 2019, med 3–0 seier mot Nigeria etter mål av Guro Reiten og Lisa-Marie Karlseng Utland, samt et nigeriansk selvmål. I andre kamp i gruppespillet ble det et hederlig tap, 1–2 mot vertsnasjonen Frankrike. I den siste og avgjørende kampen i gruppespillet var Sør-Korea motstander. Med to straffescoringer av Caroline Graham Hansen og Isabell Herlovsen tok Norge seg videre med en 2–1 seier på en dårlig dag.I åttendedelsfinalen ventet Australia. Isabell Herlovsen sendte Norge i ledelsen etter 31 minutter spilt. Norge så ut til å gå til pause med ledelse, men like før hvilken pekte dommeren på straffemerket etter at Maria Thorisdottir brukte armen for å styre ballen innenfor de norske 16-meteren. Etter at VAR-panelet hadde sjekket situasjonen, måtte dommeren ut å se på video selv. Etter lang vurderingstid, bestemte dommeren seg for å annullere sin egen avgjørelse, og det ble ikke straffe til Australia. Dermed gikk Norge til pause med ledelse, en ledelse de holdt på helt til det gjensto syv minutter av kampen. Da utlignet Australia og dermed ble det ekstraomganger. Det ble ikke scoret flere mål i ekstraomgangene og kampen gikk til straffesparkkonkurranse. Caroline Graham Hansen, Guro Reiten og Maren Mjelde satte sine straffer for Norge, samtidig reddet Ingrid Hjelmseth straffe fra Australia. Dermed var det opp til Ingrid Syrstad Engen som scoret og sikret kvartfinale for Norge.I kvartfinalen sto England på motsatt banehalvdel. Allerede før det var spilt tre minutter tok England ledelsen, og slo til slutt Norge 3–0. Dermed var Norge ute av mesterskapet, men etter den store nedturen i EM to år tidligere ble mesterskapet sett på som en opptur.
==== EM 2022: Ny EM-fiasko ====
Norge kvalifiserte seg for EM 2022 i England (utsatt ett år pga. koronapandemien) med seier over Wales den 27. oktober 2020. I forkant av mesterskapet gjorde Ada Hegerberg comeback på landslaget i mars 2022, dette etter å ha vært ute siden EM 2017. Norge siktet ambisiøst og hadde før EM 2022 en ambisjon om medalje i mesterskapet.Norge havnet i likhet med de to foregående mesterskapene i gruppe med vertsnasjonen. I tillegg til England, var Nord-Irland og Østerrike i Norges gruppe. Laget fikk en god start med 4–1-seier over Nord-lrland etter scoringer av Julie Blakstad, Frida Maanum, Caroline Graham Hansen (straffe) og Guro Reiten.Den andre gruppespillkampen ble en historisk kamp for Norge, med negativt fortegn. England tok ledelsen etter 15 minutter, og etter det rant målene inn. England sjokkerte Norge og til pause ledet de hele 6–0. Norge slapp til to mål i andre omgang og kampen endte 8–0 til England. Resultatet var det største tapet i historien for det norske kvinnelandslaget, det var også tidenes største tapsmargin i EM-sammenheng for noe lag. Landslagssjef Martin Sjögren måtte tåle massiv kritikk etter kampen, for å ikke ha tatt grep i første omgang av kampen. Det ble blant annet beskrevet som «Historiens dårligste kampledelse» og en «skrekkfilm». Dermed måtte Norge vinne sin siste kamp i gruppespillet mot Østerrike for å gå videre, det greide de ikke og etter å ha tapt 0–1 var Norge slått ut av gruppespillet i EM for andre gang på rad.Noen dager etter at Norge røk ut av mesterskapet ble det kjent at NFF og Martin Sjögren var enige om å avslutte samarbeidet, og at både han og hans assistenttrener Anders Jacobson fratrådte sine stillinger umiddelbart.
=== Hege Riise (2022–) ===
3. august 2022 ble Hege Riise offentliggjort som ny landslagssjef. I trenerteamet fikk hun med seg de tidligere landslagsspillerne Monica Knudsen og Ingvild Stensland som assistenttrenere, samt Jon Knudsen som keepertrener. Da hun i slutten av august presenterte sin første tropp som landslagssjef, var flere av de etablerte spillerne vraket og flere nye spillere fikk sjansen. Norge vant 1–0 borte mot Belgia i Hege Riise sin første kamp, og var dermed klare for VM 2023 i Australia og New Zealand.
== Hjemmebane, drakt og kallenavn ==
Norge har ikke hatt en bestemt hjemmebane, men har stort sett spilt på forskjellige arenaer. Draktene har i hovedsak vært de samme som herrelandslagets, og kallenavn har i liten grad vært brukt.
=== Hjemmebane ===
Norge har, i motsetning til herrelandslaget, fått spille lite på Ullevaal Stadion. Da Norges Fotballforbund i 2012 uttalte at kvinnelandslaget kunne spille på Ullevaal, var det for første gang siden 2000. De to kampene var også kamp nummer 4 og 5 på nasjonalarenaen for kvinnelandslaget. Siden 2003 har Norge spilt på 30 stadia:
Ullevaal Stadion: 3 EM-kvalifiseringskamper (Østerrike 2016, Belgia og Island 2012), 1 VM-kvalifiseringskamp (Belgia 2013)
Sør Arena: 1 treningskamp (Sverige 2016), 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2008)
Høddvoll stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2016)
Aker Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Kasakhstan 2016)
Color Line Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Wales 2015)
Marienlyst stadion: 1 treningskamp (Finland 2015)
Strømmen stadion: 1 treningskamp (Nederland 2015)
Brann stadion: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hellas 2014, Italia 2005)
Randaberg Arena: 2 treningskamper (2 × New Zealand 2014)
Tønsberg gressbane: 1 VM-kvalifiseringskamp (Portugal 2014)
Melløs stadion: 1 treningskamp (Russland 2013)
Sarpsborg stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Nord-Irland og Bulgaria 2011), 1 VM-kvalifiseringskamp (Albania 2013), 1 treningskamp (Canada 2005)
Nadderud stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Ungarn 2011), 1 treningskamp (Finland 2011), 3 VM-kvalifiseringskamper (Nederland 2014, Ukraina 2010, Nederland 2009)
Skagerak Arena: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hviterussland 2010, Slovakia 2009)
Fart kunstgress: 1 treningskamp (Canada 2010)
AKA Arena: 1 VM-kvalifiseringskamp (Makedonia 2010)
Komplett.no Arena: 2 treningskamper (Tyskland og Sverige 2008)
Fredrikstad stadion: 1 treningskamp (USA 2008)
Viking stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Polen 2008 og Russland 2007)
Åråsen stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Østerrike 2007), 1 VM-kvalifiseringskamp (Ukraina 2005)
Gjemselund stadion: 1 vennskapslandskamp (Finland 2007)
Lyngdal Stadion: 1 vennskapslandskamp (Danmark 2007)
Halden stadion: 1 VM-kvalifisering (Hellas 2006)
Storstadion (Sandefjord): 1 VM-kvalifisering (Serbia 2006)
Vallhall: 1 EM-kvalifisering (Island 2004)
Kjølnes stadion: 1 EM-kvalifisering (Spania 2004)
Sofiemyr stadion: 1 EM-kvalifisering (Danmark 2003)
Kråmyra Stadion: 1 treningskamp (Nigeria 2003)
Idrettsparken (Mandal): 1 EM-kvalifiseringskamp (Nederland 2003)
Kristiansand stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Belgia 2003)Hjemmekampene strekker seg altså i disse 13 årene til Molde i nord og Mandal i sør. I 2000 spilte Norge en treningskamp mot USA på Alfheim stadion i Tromsø, og i 1996 spilte de i Trondheim, da på Lerkendal stadion. Dette er de to eneste gangene kamper er blitt spilt i de to byene. Til gjengjeld har det blitt spilt kamper på flere steder i Telemark: Skien, Porsgrunn, Gvarv og Ulefoss.
=== Drakt ===
Kvinnelandslaget har i utgangspunktet hatt samme drakt som herrelandslaget - rød overdel og hvite bukser hjemme, og hvit overdel med blå bukser borte. Drakten er i hovedsak basert på den norske flagget. Bortedrakten har vært hvit med hvite, røde eller blå bukser.
Et utvalg av Norges drakter i turneringer:
=== Kallenavn ===
Akkurat som herrelandslaget, har ikke kvinnelandslaget noe egentlig kallenavn. De ble rundt 1995 kalt «gresshoppene», men det ble ikke brukt stort etter den turneringen. Den vanligste betegnelsen er «Kvinnelandslaget».
== Spillestil ==
Kvinnelandslaget har på 2000-tallet og 2010-tallet vært preget av ballspill, dribling og skudd, men som oftest har svakheten ligget i det fysiske, der både tidligere landslagsleder Eli Landsem og landslagstrener Even Pellerud mente Norge hadde mer å gå på sammenliknet med for eksempel USA. Pellerud sa også at han savnet en spillestil som sådan. Under Martin Sjögren har landslaget prøvd å rendyrke en stil hvor det meste av spillet skal foregå langs bakken i en 4-4-2-formasjon, noen ganger med én mer tilbaketrukket spiss og andre ganger med to rene angripere, og hvor man ifølge Sjögren prøvde å spille mer «dynamisk».
== Rivalisering ==
Norge har hatt tette kamper mot mange land, men det er noen det har utviklet seg et spesielt forhold til:
=== USA ===
Norge og USA har møtt hverandre i flere vesentlige kamper, både i Algarve Cup, VM og OL. Norge var det eneste laget som slo USA i OL i 2008 da USA vant, mens USA slo Norge ut av VM i 2007. Norge ble også det første og per 2013 eneste laget som slo USA i en OL-finale, og de slo også USA i VM i 1995. USA har på sin side slått Norge i VM i 1991, OL 1996 og VM 2003. I den siste tiden har riktignok USA blitt et bedre lag enn Norge, og de to lagene møter hverandre stort sett bare under Algarve Cup.
== Landslagstrenere ==
=== Nåværende trenere ===
== Tropp ==
oppdatert 16. november 2022
(Nr.= trøyenummer, LK = landskamper, Mål = antall scorede mål)
== Rekorder ==
* oppdatert 16. november 2022
** spillere som fortsatt er aktive er uthevet.
== OL-resultater ==
== VM-resultater ==
== EM-resultater ==
I 1979 ble Norge slått ut i 1. runde. Dette var et uoffisielt mesterskap, og regnes ikke i UEFAs statistikk.
== Se også ==
Liste over norske landslagstrenere i fotball
Liste over norske mesterlag i kvinnefotball
Liste over Norges landskamper i fotball for kvinner 1978–1990
Maratontabell for Norges kvinnelandslag i fotball
Liste over kvinnelandslag i fotball
Internasjonale landslagskonkurranser i fotball for kvinner
Gullklokka
Norges herrelandslag i fotball
Samelandslaget
== Noter ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Norway women's national association football team – kategori av bilder, video eller lyd på Commons på Norges Fotballforbund
All-time women national team record på www.rsssf.no | Darko Zizek | | 199,773 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gaston_Ragueneau | 2023-02-04 | Gaston Ragueneau | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 14. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1978', 'Kategori:Franske mellomdistanseløpere', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Fødsler 10. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1881', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Lyon', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | A. Gaston Ragueneau (født 10. oktober 1881, død 14. juli 1978) var en fransk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris og 1908 i London.
Ragueneau var med på det franske laget som kom på andreplass på 5000 meter lagløp bak et britisk-australsk lag. Det var kun de to lagene i som deltok. De andre løperne på laget var Henri Deloge, Jacques Chastanié, André Castanet og Michel Champoudry.
Åtte år senere, under OL 1908 i London, deltok han på 1500 meter og 3200 meter hinder men han klarte ikke å kvalifisere seg for finalene.
| A. Gaston Ragueneau (født 10. oktober 1881, død 14. juli 1978) var en fransk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris og 1908 i London.
Ragueneau var med på det franske laget som kom på andreplass på 5000 meter lagløp bak et britisk-australsk lag. Det var kun de to lagene i som deltok. De andre løperne på laget var Henri Deloge, Jacques Chastanié, André Castanet og Michel Champoudry.
Åtte år senere, under OL 1908 i London, deltok han på 1500 meter og 3200 meter hinder men han klarte ikke å kvalifisere seg for finalene.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Sølv i friidrett, 5000 meter lag Frankrike
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Gaston Ragueneau – Olympedia
(en) Gaston Ragueneau – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Gaston Ragueneau – Track and Field Statistics | A. Gaston Ragueneau (født 10. | 199,774 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mack_Mattingly | 2023-02-04 | Mack Mattingly | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Fødsler 7. januar', 'Kategori:Fødsler i 1931', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Madison County i Indiana', 'Kategori:Senatorer fra Georgia'] | Mack Francis Mattingly (født 7. januar 1931 i Anderson i Indiana) er en amerikansk republikansk politiker. Han var senator for delstaten Georgia fra 1981 til 1987, som den første republikaneren siden rekonstruksjonstiden etter den amerikanske borgerkrigen.
| Mack Francis Mattingly (født 7. januar 1931 i Anderson i Indiana) er en amerikansk republikansk politiker. Han var senator for delstaten Georgia fra 1981 til 1987, som den første republikaneren siden rekonstruksjonstiden etter den amerikanske borgerkrigen.
== Liv og virke ==
Han kom til Georgia da han tjenestegjorde i United States Air Force i Savannah i 1950-årene. Han gikk college ved Indiana University og arbeidet deretter i IBM i Georgia. Han drev senere sin egen virksomhet innen kontorutstyr.
Mattingly gikk inn i politikken i 1964, da han ledet Barry Goldwaters presidentvalgkamp i Georgias 8. valgdistrikt. Han var sentral i organiseringen av Det republikanske parti i Georgia i 1960- og 1970-årene. I 1980 vant han overraskende senatsvalget mot den sittende senatoren Herman Talmadge. I 1986 tapte Mattingly gjenvalg til Senatet med knapp margin.I 1987 ble han utnevnt av president Ronald Reagan til assisterende generalsekretær for forsvarsstøtte i NATO. I 1992 ble han utnevnt av president George H.W. Bush til USAs ambassadør til Seychellene, og satt som ambassadør frem til 1993.
Ved suppleringsvalget i 2000, etter avdøde senator Paul Coverdell, stilte Mattingly som republikanernes kandidat, men tapte mot Zell Miller, som hadde vært midlertidig oppnevnt som senator.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Mack Mattingly hos Amerikas forente staters kongress' biografiske kartotek | Mack Francis Mattingly (født 7. januar 1931 i Anderson i Indiana) er en amerikansk republikansk politiker. | 199,775 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andr%C3%A9_Castanet | 2023-02-04 | André Castanet | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Franske mellomdistanseløpere', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn'] | André Castanet var en fransk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Castanet var med på det franske laget som kom på andreplass på 5000 meter lagløp bak et britisk-australsk lag. Det var kun de to lagene i som deltok. De andre løperne på laget var Henri Deloge, Gaston Ragueneau, Jacques Chastanié og Michel Champoudry.
| André Castanet var en fransk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Castanet var med på det franske laget som kom på andreplass på 5000 meter lagløp bak et britisk-australsk lag. Det var kun de to lagene i som deltok. De andre løperne på laget var Henri Deloge, Gaston Ragueneau, Jacques Chastanié og Michel Champoudry.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Sølv i friidrett, 5000 meter lag Frankrike
== Eksterne lenker ==
(en) André Castanet – Olympics.com
(en) André Castanet – Olympic.org
(en) André Castanet – Olympedia
(en) André Castanet – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(fr) André Castanet – Fédération française d athlétisme | André Castanet var en fransk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris. | 199,776 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Albert_Champoudry | 2023-02-04 | Albert Champoudry | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 23. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1933', 'Kategori:Franske mellomdistanseløpere', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Fødsler 8. mai', 'Kategori:Fødsler i 1880', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Michel Champoudry var en fransk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Champoudry var med på det franske laget som kom på andreplass på 5000 meter lagløp bak et britisk-australsk lag. Det var kun de to lagene i som deltok. De andre løperne på laget var Henri Deloge, Gaston Ragueneau, Jacques Chastanié og André Castanet.
| Michel Champoudry var en fransk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Champoudry var med på det franske laget som kom på andreplass på 5000 meter lagløp bak et britisk-australsk lag. Det var kun de to lagene i som deltok. De andre løperne på laget var Henri Deloge, Gaston Ragueneau, Jacques Chastanié og André Castanet.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Sølv i friidrett, 5000 meter lag Frankrike
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Michel Champoudry – Olympics.com
(en) Michel Champoudry – Olympic.org
(en) Michel Champoudry – Olympedia
(en) Michel Champoudry – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Michel Champoudry – databaseOlympics.com (arkivert)
(fr) Michel Champoudry – Fédération française d athlétisme | Michel Champoudry var en fransk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris. | 199,777 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_621_(Rogaland) | 2023-02-04 | Fylkesvei 621 (Rogaland) | ['Kategori:Tidligere veinummer i Rogaland'] | Fylkesvei 621 (Fv621) i Rogaland ligger på øyen Ombo og går mellom Vatland i Finnøy og Flotene i Hjelmeland. Veien var 3,4 km lang.
2019 ble veien del av fylkesvei 4690.
| Fylkesvei 621 (Fv621) i Rogaland ligger på øyen Ombo og går mellom Vatland i Finnøy og Flotene i Hjelmeland. Veien var 3,4 km lang.
2019 ble veien del av fylkesvei 4690.
== Kommuner og knutepunkter ==
Finnøy
Fv622Fylkesvei 622 Vatland
Hjelmeland
Fv622Fylkesvei 622 Flotene
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart | Fylkesvei 621 (Fv621) i Rogaland ligger på øyen Ombo og går mellom Vatland i Finnøy og Flotene i Hjelmeland. Veien var 3,4 km lang. | 199,778 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_621_(andre_betydninger) | 2023-02-04 | Fylkesvei 621 (andre betydninger) | ['Kategori:Fylkesveipekere', 'Kategori:Pekere'] | I Norge finnes fylkesvei 621 i de følgende fylkene:
Fylkesvei 621 (Rogaland)
Fylkesvei 621 (Sogn og Fjordane) | I Norge finnes fylkesvei 621 i de følgende fylkene:
Fylkesvei 621 (Rogaland)
Fylkesvei 621 (Sogn og Fjordane) | I Norge finnes fylkesvei 621 i de følgende fylkene: | 199,779 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_kvinnelandslag_i_fotball | 2023-02-04 | Norges kvinnelandslag i fotball | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landslag som har vunnet VM i fotball', 'Kategori:Norges kvinnelandslag i fotball', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris', 'Kategori:Vinnere av Kniksenprisen'] | Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
| Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
== Historie ==
I europeisk målestokk var kvinnelandslaget relativt tidlig etablert, men de var sent ute i skandinavisk sammenheng, godt etter Sverige og Danmark.
Det ble spilt en uoffisiell kamp der et norsk kvinnelandslag møtte Sveriges kvinnelandslag i fotball den 7. august 1975 på Nya Ullevi i Gøteborg, De tapte 0–4 med Torodd Nordeng som trener og spillere som Sif Kalvø og Grete Pedersen.De første offisielle kampene Norge spilte var to miniturneringer mot Sverige, Danmark og Finland, før Norge møtte, og slo, Nord-Irland.
=== Begynnelsen (1978–1983) ===
Som i mange andre land, hadde også Norges Fotballforbund en svært skeptisk tone til kvinnefotball. Det var først på 1970-tallet, etter etableringen av Norway Cup og Dagbladets aktive kamp for å få NFF til å skifte standpunkt, at Norge etter hvert fikk et landslag og Norgesmesterskap. Landslaget ble dannet med Per Pettersen som trener. Norges første landskamp ble spilt den 7. juli 1978 mot Sverige, og kampen endte med tap 1-2. Kari Nielsen fra Asker ble tidenes første målgjører på kvinnelandslaget. Det ble også tap mot Finland og Danmark under dette nordiske mesterskapet i Danmark.Året etter tapte Norge nok en gang for de tre landene. Imidlertid vant Norge sin første kamp med 4–1 mot Nord-Irland under en uoffisiell EM-turnering i Italia. I løpet av de neste årene ble Norge gradvis bedre, og lyktes å slå Frankrike, Sveits og England. Norge spilte også uavgjort mot Danmark og Sverige under det nordiske mesterskapet i 1982, og gjorde sin beste innsats i nordisk mesterskap med å gå gjennom ubeseiret. Imidlertid forelå det ingen offisielle Europa- eller verdensmesterskap, og dermed heller ingen mesterskapskvalifiseringer.
=== Erling Hokstad (1983–1989) ===
I 1983 tok Erling Hokstad over landslaget, og var med på å lede Norge til sin første kvalifisering til et mesterskap. Enda EM i 1984 strengt talt ikke var offisielt ettersom mindre enn halvparten av UEFA-medlemslandene stilte, var det det første mesterskapet som krevde kvalifisering. Norge havnet i en helnordisk kvalifiseringspulje med Sverige, Finland og Island. Norge slo Finland begge gangene, og vant og spilte uavgjort mot Island. Imidlertid ble det to tap mot Sverige, og dermed var Norge ute, da bare vinneren kom videre. Resultatene viste at Norge var i ferd med å markere seg blant de bedre lagene. Sverige vant for øvrig EM.
==== Første norske europamestre i lagidrett ====
Norge hadde et Sverigekompleks som viste seg året etter, da europamesterne slo Norge hele 5–0, det største tapet i Norges historie (tangert senere). Fra og med den 7. mai 1986 ble Dag Steinar Vestlund medtrener. Hvor vidt Vestlunds innvirken var avgjørende vites ikke, men Norge kvalifiserte seg til EM i 1987. Norge møtte Danmark, et lag de aldri hadde slått, Finland og Vest-Tyskland, som på det daværende tidspunktet hadde liten erfaring. Norge lyktes i å slå Danmark for første gang, til og med på bortebane. Imidlertid hadde Norge for mange uavgjort, og før siste runde ledet Norge med ett poeng mot Danmark. Norge vant den siste kampen 2–0 hjemme mot Finland mens Danmark tapte borte mot Vest-Tyskland. Etter kvalifiseringen fikk Norge oppdraget å arrangere semifinalene og finalen.
Semifinalen ble spilt mot Italia, nok et lag Norge aldri hadde slått. Heidi Støre og Trude Stendal scoret de to eneste målene i kampen, og Norge vant 2–0 etter at målvakt Janne Andreassen holdt buret rent. Norge spilte sin første offisielle finale i et mesterskap, der de møtte sin gamle nemesis, Sverige. Før finalen hadde Norge møtt Sverige ti ganger, med sju norske tap og tre uavgjorte kamper. Veteranen Gunn Nyborg, som hadde vært med helt siden starten i 1978, hadde vært med i alle ti kampene, og fikk endelig oppleve å slå svenskene. I finalen scoret Stendal to ganger, mens Sverige scoret bare en gang (ved Lena Videkull) og Norge vant 2–1. Norges første seier over Sverige i fotball for kvinner var også første gang Norge noensinne hadde vunnet noe i fotball. Året etterpå vant Norge et uoffisielt, men FIFA-arrangert, invitasjons-VM i Kina etter å ha møtt Sverige i finalen og vunnet 1–0.
EM ble arrangert annethvert år de første årene, og allerede i 1989 var det EM igjen. Norge tapte flere kamper enn de vant i kvalifiseringen, men vant den siste kampen med 3–1 over England i Blackburn, og gikk dermed videre på målforskjell tross bare fem poeng fra seks kamper, det svakeste av alle lagene som gikk videre. I kvartfinalen møtte Norge Nederland, som hadde slått Sverige. Imidlertid slo Norge Nederland med 2–1 og 3–0, og gikk videre til sluttspillet i Vest-Tyskland. Norge slo Sverige for tredje gang i mesterskapssammenheng, og gikk til finalen, der vi møtte et hjemmelag som hadde blitt langt bedre siden sist kamp mellom lagene. Vest-Tyskland vant 4–1, mens Norge måtte greie seg med sølv. Dette ble siste kampen til trenerparet Hokstad/Vestlund.
=== Even Pellerud (1990–1996) ===
Den nye treneren ble Even Pellerud. Han tok laget inn i kvalifisering til EM 1991, og det norske laget gikk gjennom seks kamper uten tap i gruppespillet, med bare et poengtap, mot England borte. I EM-kvartfinalen, som ble arrangert som hjemme- og bortekamp i november 1990, vant Norge 2–1 og 2–0 over Ungarn, og var dermed klaret for sluttspillet i Danmark, og også for VM-sluttspillet i Kina. Landslaget gikk inn i 1991-sesongen med et budsjett på tre millioner kroner i en sesong hvor de skulle spille både EM og VM. Norge slo ut Danmark i semifinalen på straffesparkkonkurranse etter to redninger av Reidun Seth, og møtte Tyskland i finalen. Norge tok ledelsen ved Birthe Hegstad like etter pause, men en feil av Linda Medalen ga Heidi Mohr muligheten til å utligne, og i ekstraomgangene hadde Tyskland mest krefter, scoret to mål, og vant fortjent, ifølge Sportsbokens reportasje. Dermed var Norges rekke på 11 kamper uten tap brutt.
Norge ladet opp til VM med to seire over USA i Massachusetts, hvor 17-åringen Bente Nordby debuterte på landslaget. De fikk imidlertid en dårlig start på VM med tap 0–4 for Kina i tidenes første VM-kamp, men hadde fortsatt sjansen til å gå videre, i og med at åtte av 12 lag gikk videre fra gruppespillet. Norge vant 4–0 over New Zealand og deretter knepent 2-1 mot Danmark, med Medalen som matchvinner rett etter en dansk utlikning. I kvartfinalen møtte Norge Italia, og Norge vant etter ekstraomganger, tross at de hadde sluppet Italia inn i kampen igjen ved to anledninger, takket være straffespark eksekvert av Tina Svensson. I semifinalen var det Sverige som ventet, og Norge vant klart 4-1 etter nok en straffe av Svensson, i tillegg til to mål av Medalen og et av Agnete Carlsen. I finalen ventet en ny rival, USA. USA var storfavoritter etter å ha slått europamestrene Tyskland lett, og tok ledelsen ved Michelle Akers, Norge utlignet ved Medalen, men Akers scoret vinnermålet tolv minutter før full tid etter å ha sneket til seg et tilbakespill fra Svensson til Seth.
==== EM 1993: Ny triumf ====
Pellerud fortsatte fremgangen, og i 1993 var Norge kvalifisert til EM i Italia etter en svært lett kvalifiseringsrunde med seire over Sveits og Belgia. Deretter fulgte, som i 1989, et dobbeltmøte med Nederland i kvartfinalen, hvor Norge sikret seg to 3–0-seire og billett til sluttspillet. Der stilte Norge med bare én europamester fra 1987, Heidi Støre; i forsvarsfireren var alle under 22 år. I semifinalen møtte Norge Danmark, og landslaget vant 1–0 etter scoring av 20-åringen Anne Nymark Andersen. Kaptein Birthe Hegstad hadde blitt byttet ut etter en ankelskade. I finalen møtte vi noe overraskende Italia, som hadde slått Tyskland på straffer. Etter en målløs første omgang kom Hegstad innpå i den andre, og scoret vinnermålet med 13 minutter igjen etter pasning fra Medalen.
I 1994 spilte Norge i den første Algarve Cup i Portugal, sammen med fire andre skandinaviske lag og USA; Norge utklasset Finland og Danmark og vant 1–0 over USA.
==== EM 1995: Innendørs tap for Sverige ====
I 1995 var det for andre og siste gang EM og VM i samme år. VM ble arrangert i Sverige, og hadde sannsynligvis prioritet også fra UEFA, ettersom semifinalene i EM ikke ble arrangert på nøytral grunn, men som hjemme- og bortekamp. Norge vant greit i kvalifiseringsrunden mot Finland, Den tsjekkiske republikk og Ungarn, og kvartfinalen mot Italia – mangel på seeding hadde gjort at EM-finalistene måtte møtes allerede i kvartfinalen, som også var kvalifisering til VM 1995 og OL 1996 – men i semifinalen mot Sverige ga Norge bort fire mål i andre omgang, og tapte dermed 5–7 sammenlagt etter å ha ledet med to mål til pause i andre kamp. Begge kampene ble spilt innendørs, før sesongen hadde kommet i gang i de nordiske landene.
==== VM 1995: Verdensmestre ====
EM-kampene og en 3.-plass i Algarve Cup, etter tap for Nederland, ga ikke store håp før VM-sluttspillet i Sverige, selv om Norge hadde slått USA etter straffesparkkonkurranse i Algarve. Norge hadde satt inn en ny, ung målvakt, Bente Nordby, som hadde fått noen få landskamper, men som ikke hadde spilt i EM-kampene mot Sverige og Italia. Tone Haugen, som sammen med Medalen spilte profesjonelt i Japan, og Marianne Pettersen kom også inn på laget, sistnevnte dog som reserve grunnet skade.
I gruppespillet møtte Norge England, Canada og Nigeria. Norge vant samtlige kamper, med to mål mot England og med store sifre mot de to andre lagene. I kvartfinalen ventet Danmark. Norge gikk opp i 3–0-ledelse ved Gro Espeseth, Medalen og Hege Riise, og et reduseringsmål seks minutter før slutt var betydningsløst. Det skulle imidlertid vise seg å bli Norges eneste baklengsmål i mesterskapet.
Norge hadde sjansen til revansje for finaletapet i 1991, da semifinalen i Västerås skulle gå mellom Norge og USA. Ann Kristin Aarønes scoret et tidlig mål, og Norge holdt unna, blant annet takket være Nordby, som reddet mange skudd i sluttminuttene. Norge spilte med ti spillere ettersom Heidi Støre ble utvist i det 77. minutt, men Nordby holdt nullen i den dramatiske avslutningen.
Norge møtte Tyskland i finalen, et lag Norge ikke hadde slått siden 1985. Tross dette, og tross at Støre satt på tribunen grunnet karantene, dominerte Norge første omgang og fikk inn to mål i omgangens ti siste minutter, ved Riise og Pettersen som målscorere. Riise ble kåret til turneringens beste spiller, Aarønes ble mesterskapets toppscorer, og forsvarsspiller og kaptein Gro Espeseth turneringens nest beste spiller. Tre måneder etter VM vant Norge 17–0 over Slovakia i EM-kvalifisering, som per 2009 er den største seieren den norske kvinnelandslaget har oppnådd.
I 1995 mottok landslaget Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris.
==== OL 1996: Ny medalje ====
Pelleruds siste turnering ble OL i Atlanta i 1996. I første kamp møtte Norge Brasil, som aldri hadde gått videre fra gruppespillet i et offisielt VM. Norge tok ledelsen to ganger, men Pretinha utlignet begge målene, og Aarønes fikk et mål annullert for angrep på keeper. Heidi Støre ble skadet i denne kampen, og kunne ikke spille noen av de resterende kampene; Brit Sandaune erstattet henne i denne kampen, og fikk dermed sin mesterskapsdebut som midtbanespiller, selv om hun senere skulle få fast plass som venstreback.
Tross Støres skade vant Norge 3–2 over Tyskland, den fjerde strake kampen uten tap mot tyskerne, etter avgjørelse på frispark av Hege Riise. Tyskland hadde utlignet to ganger, et mål av Bettina Wiegmann og et skudd av Birgit Prinz som gikk via en norsk spiller og i mål. Japan ble slått 4–0 i siste gruppespillkamp – Marianne Pettersen, nå fast spiller på laget, scoret to ganger – og ettersom Brasil hadde avgitt flere poeng vant Norge gruppen og gikk til semifinale.
I semifinalen møtte Norge USA nok en gang. Norge tok ledelsen etter en kontring som ble avsluttet av Linda Medalen etter pasning fra Agnete Carlsen. USA ble heiet fram av nesten 65 000 tilskuere på Sanford Stadium i Athens, og fikk straffespark med et kvarter igjen etter at Gro Espeseth skulle ha handset i 16-meterfeltet. Avgjørelsen var tvilsom ifølge New York Times' rapport, noe Espeseth var enig i – hun mente ballen søkte hånden hennes. New York Times hevdet imidlertid at USA burde hatt straffespark for hands tre minutter tidligere. Michelle Akers satte inn den straffen dommeren ga, og etter at Agnete Carlsen ble utvist for en takling bakfra i sluttminuttene benyttet innbytter Shannon MacMillan anledningen til å avgjøre kampen på golden goal ti minutter inn i ekstraomgangene. Norge fikk imidlertid OL-medaljer etter å ha vunnet bronsefinalen mot Brasil 2–0, med to mål av Aarønes.
Pelleruds siste kamp var returmatchen i Slovakia en måned etter OL. Kampen endte 4–0, og Norge vant dermed sin gruppe og var direkte kvalifisert for EM. Tidligere under sommeren hadde laget vunnet 3–1 borte og spilt 0–0 hjemme mot europamestrene Tyskland, og med fire seire i de andre kampene vant Norge gruppa og gikk direkte videre til sluttspillet.
=== Per-Mathias Høgmo (1997–2000) ===
==== EM 1997: Nedtur på hjemmebane ====
Pelleruds arvtaker, Per-Mathias Høgmo, ble ansatt i september 1996. Høgmo fikk relativt kort tid på å forberede seg til EM på hjemmebane, men ledet laget i vennskapskamper under vinteren og våren 1997, og laget vant sju av dem; deriblant 3–0 over Tyskland, Norges femte kamp på rad uten tap mot tyskerne, og fire kamper under Algarve Cup i 1997, Norges tredje seier der. Norge gikk inn i mesterskapet totalt 11 kamper på rad uten tap, den beste rekka siden VM-tittelen.
Medalen, Carlsen og Støre var blant spillerne som hadde gitt seg før mesterskapet, og til erstatning valgte Høgmo ut flere spillere uten stor landslagserfaring fra før, blant annet Gøril Kringen, Unni Lehn, Ragnhild Gulbrandsen, Margunn Haugenes (tilbake etter tre års pause), Monica Knudsen, Henriette Viker og Anne Tønnesen. I EM var imidlertid bare Kringen og Lehn i startoppstillingen; Haugenes, Knudsen, Viker og Gulbrandsen fikk innhopp fra benken.Norge hadde fått en vanskelig gruppe, tross seeding i trekningen; Tyskland (EM-gull 1995, VM-sølv 1995), Italia (EM-sølv 1993, kvartfinale EM 1995 etter tap for Norge) og Danmark (EM-bronse 1991, 8.-plass OL 1996) var motstandere, mens den andre gruppen inneholdt tre lag som aldri hadde nådd lenger enn kvartfinalen i EM. Norge åpnet med å utklasse Danmark 5–0 foran 4221 tilskuere på Åråsen stadion etter fire mål av Marianne Pettersen, som nå sto med 34 mål på 50 landskamper. Deretter fortsatte Norge sin rekke uten tap for Tyskland, med uavgjort 0–0 på Melløs i Moss under nærver av 7666 tilskuere, men Tyskland var "klart best" og Bente Nordby måtte takkes for at Norge holdt nullen, ifølge Sportsbokens rapport..
Ettersom Italia også hadde spilt uavgjort mot Tyskland og Danmark, kunne Norge gå videre til semifinale med uavgjort. Norge slapp imidlertid inn et tidlig mål, Gro Espeseth bommet på straffespark, og Norge slapp inn et mål på slutten som bekreftet at Norge havnet på 3.-plass i gruppa. Tyskland og Italia vant sine semifinaler.
==== VM 1999: Opp og ned ====
Norge trakk igjen Tyskland i kvalifiseringen til VM i USA, og måtte vinne gruppa for å gå direkte til VM. Etter å ha tapt 0–1 i Bayreuth, det første tapet etter seks kamper på rad uten tap mot tyskerne, vant Norge 3–2 hjemme, og uavgjort i Nederland var bedre enn Tyskland klarte. Dermed vant Norge gruppa med ett poeng. I 1998-sesongen ble Norge ble også nummer tre av fire lag i en turnering arrangert under Goodwill Games, med tap for Kina i straffesparkkonkurranse, men seier over Danmark på samme måte. Norge vant også Algarve Cup for fjerde og hittil siste gang i 1998.
Før VM i USA var Norge favoritter, som regjerende mestre hadde Sports Illustrated det norske laget som vinner i sitt VM-tips, og Medalen, Riise og Pettersen i sitt verdenslag uten amerikanske spillere. Norge startet med fire seire, tre av dem i en gruppe hvor bare Japan hadde nådd en VM-kvartfinale tidligere, og den fjerde, kvartfinalen, endte 3–1 mot Sverige – den åttende seieren på rad over Sverige, men dette var det første turneringsmøtet siden tapet for Sverige i EM fire år tidligere. Venstreback Brit Sandaune, midtbanespiller Unni Lehn, og spissene Ann Kristin Aarønes og Marianne Pettersen hadde utmerket seg i Norges innledende kamper, ifølge Dagbladets spillerbørs.
Likevel gikk Norge på en av sine største nedturer i sin landslagshistorie i semifinalen mot Kina. Det ble tangering av det verste tapet gjennom tidene, med 0–5 for Kina, og det i en kamp hvor Bente Nordby var "strålende" ifølge Dagbladets reporter. I bronsefinalen ble det målløst etter 120 minutter mot Brasil, men Norge tapte 4–5 på straffesparkkonkurranse, det første tapet mot Brasil siden 1988, og Norge ble dermed nummer fire i VM.
==== OL 2000: Norges hittil siste tittel ====
Dermed var ikke Norge favoritter under OL i Sydney, selv om oppvarmingen var utmerket; Norge vant 8–0 over England i siste kvalifiseringskamp til EM 2001, og slo også Tyskland, Kina og USA i vennskapskamper i juli. Midtbanespiller Solveig Gulbrandsen og høyreback Bente Kvitland hadde kommet inn på laget, men to av de mest toneangivende spillerne under 1990-tallet, Linda Medalen og Ann Kristin Aarønes, hadde lagt endelig opp.
Sports Illustrated regnet Norge som det 3. beste laget i OL, men ble ikke tippet på medaljeplass fordi de var i gruppe med regjerende verdensmester USA og tapende VM-finalist Kina. Etter å ha blitt utspilt og tapt 0–2 mot USA i den første kampen, vant Norge 3–1 over de afrikanske mestrene Nigeria, og kunne dermed nå semifinale som toer i gruppa med seier over Kina. Pettersen ga Norge ledelsen tidlig i andre omgang, men Kina utlignet på et tvilsomt straffespark. Tre minutter senere sikret innbytter Margunn Haugenes seieren med et skudd oppe i krysset.I semifinalen møtte Norge Tyskland. Spillemessig dominerte Tyskland, og Norge skapte knapt en sjanse, men Tina Wunderlich headet i eget mål og sikret Norge finaleplass ettersom Nordby holdt nullen. I finalen møtte Norge nok en gang USA, som ikke hadde tapt i mesterskap siden 1995. Kampen bølget fram og tilbake: USA gikk i ledelsen med Tiffeny Milbrett i det 5. minutt, men Norge snudde rett før pause ved mål av Gro Espeseth. Nordby holdt Norge inne i kampen med flere redninger, før Ragnhild Gulbrandsen headet inn 2–1 med et kvarter igjen etter svakt keeperarbeid. Norge holdt ledelsen inn i overtida, men slapp inn et nytt mål av Milbrett, og kampen gikk til ekstraomganger med golden goal. Dagny Mellgren, som hadde kommet inn som innbytter for Pettersen, scoret vinnermålet etter 12 minutter, men TV-bildene syntes å vise at Mellgren brukte hånda for å kontrollere ballen før hun skjøt den i mål.For OL-gullet ble laget tildelt Fearnleys olympiske ærespris, som første mottaker fra et lagspill.
=== Åge Steen (2000–2004) ===
Åge Steen lyktes ikke å gjenta resultatene til Høgmo, og tiden hans ble særlig preget av et VM som bare varte til kvartfinale og et påfølgende første OL uten deltakelse. I tillegg til dette fikk Steen også med seg en semifinale i EM i 2001.
==== EM 2001: Tyskland for sterke ====
Åge Steen tok over landslaget etter Høgmo, og hans trenertid begynte med greie resultater i vennskapskamper; det ble to seire over Sverige, og en seier over et svekket USA, men tap for Kina. Anne Tønnessen, som ikke kunne spille i OL grunnet hjernerystelse, var den eneste nye faste spilleren denne sesongen.
Norge klarte likevel ikke å følge opp sin status som olympiamestre. Etter 3–0 over Frankrike, en motstander Norge aldri hadde tapt for, var det tid for å få revansj for hjemmetapet for Italia i 1997. Rita Guarino ga imidlertid Italia en tidlig ledelse, og selv om Mellgren utlignet, fikk ikke Norge has på Italias gode keeper. Gøril Kringen pådro seg sitt andre gule kort, og måtte stå over den avsluttende kampen mot Danmark, som Norge ikke hadde tapt for siden 1988. Men uten rutine og samspill i midtforsvaret slapp Norge inn ett mål på slutten, et mål som keeper Nordby og midtstopper Anne Bugge Paulsen måtte dele skylda for. Ettersom Italia hadde slått Danmark tidligere, ville tapet ha ført til at Norge kunne blitt slått ut i gruppespillet for andre gang på rad, men Italia tapte for Frankrike og Norge fikk en sjanse til, i semifinale mot Tyskland.
Her fikk Tyskland revansj for OL-tapet. Norge hadde et par sjanser til å score, og burde ifølge Dagbladets journalist hatt straffespark tidlig i kampen, men etter at Sandra Smisek scoret vinnermålet tok Tyskland over, og hadde flere sjanser til å vinne med flere mål.
==== VM 2003: To tap og ut av OL ====
I VM-kvalifiseringen møtte Norge Frankrike, Den tsjekkiske republikk og Ukraina. Norge hadde ikke tapt for noen av lagene før, og fortsatte den statistikken med seier i de fem første kampene, før det ble uavgjort mot Ukraina i en betydningsløs kamp. Gøril Kringen var blitt vraket fra landslaget til fordel for yngre krefter, men i sesongens siste kamp viste ikke midtstopperne seg fra sin beste side; Norge slapp inn tre mål i en vennskapskamp mot Tyskland i Grimstad og det nye stopperparet, Anne Tønnessen og Ane Stangeland, måtte tåle hard kritikk både fra trener og journalister.Steen prøvde flere varianter i midtforsvaret under oppkjøringen til VM i USA, som ble arrangert i september, etter sesongslutt i den amerikanske proffligaen. Til slutt ble veteranen Monica Knudsen valgt ut til å spille sammen med Ane Stangeland. Trine Rønning og Lise Klaveness kom inn i laget for Ragnhild Gulbrandsen og Hege Riise, som begge spilte profesjonelt i USA. Norges siste kamp før VM var 1–1 mot Danmark i EM-kvalifisering på Sofiemyr; et bedre resultat enn i EM, men igjen slapp Norge inn et mål i avslutningsminuttene – Lene Jensen scoret etter en mulig offside – og Norge måtte nå score mål i Danmark for å kvalifisere seg.Norge møtte Brasil, bronsemedaljørene fra 1999, i tillegg til to debutanter, Frankrike, og Sør-Korea i gruppespillet. Norges gode statistikk mot Frankrike holdt seg, med seier 2–0, men som i forrige VM tapte Norge for Brasil; Norge hadde sjanser til å utligne på stillingen 1–2, men i stedet scoret Brasil to ganger og vant en overlegen seier. Etter kampen gikk Linda Medalen ut og kritiserte det defensive arbeidet til laget, og foreslo at Gøril Kringen burde hatt en plass i troppen. Selv med 7–1 over Sør-Korea ble Norge dermed nummer to i gruppa, og møtte vertsnasjonen USA i kvartfinalen. Der ble Norge klart slått, og dermed var det klart at Norge hadde gjort sin svakeste VM-innsats i historien; hjemmelaget vant 1–0 selv om de brente et straffespark. Abby Wambach vant en hodeduell mot Marit Fiane Christensen, som hadde blitt satt inn som høyreback etter Brasil-kampen, og scoret det avgjørende målet. Med dette tapet klarte Norge heller ikke å ta en av de to europeiske plassene til OL i Athen året etter.
Den amerikanske proffligaen gikk konkurs rett før VM, og dermed mistet flere av de norske spillerne anledningen til å spille profesjonelt. Dette og mangelen på mesterskap gjorde at Norge mistet flere spillere: Hege Riise, Brit Sandaune, Marianne Pettersen og Anne Tønnessen la alle opp før 2004 var over. Som erstatning dro Steen inn flere spillere som bare fikk en sesong på landslaget, men Ingvild Stensland skulle vise seg å bli en viktig spiller senere.
I returkampen mot Danmark hadde Norge igjen 1–1 til det gjensto få minutter, men grunnet manglende målteft i de andre kampene ville dette ikke være godt nok for direkte EM-plass. I stedet for en norsk avgjørelse scoret Lene Jensen igjen i sluttminuttene for Danmark, og Norge måtte dermed gjennom utslagskamp mot Island. Med en trener på oppsigelse – Åge Steen og NFF fornyet ikke kontrakten – vant Norge 7–2 og 2–1 og var klare for EM. Bjarne Berntsen ble utnevnt som ny trener i romjula 2004, etter at flere andre mannlige trenerprofiler hadde takket nei.
=== Bjarne Berntsen (2005–2009) ===
For en oppsummering av konfliktene knyttet til Bjarne Berntsen og landslagsspillerne, se Bjarne Berntsen
==== EM 2005: Sølv, men igjen bak Tyskland ====
Berntsen tok over et lag som hadde vunnet seks strake kamper, men bare kampene mot Island hadde hatt egentlig betydning. Rekka ble snart brutt, da Norge tapte begge vennskapskampene for Frankrike på La Manga; dette var også Norges første tap for Frankrike. Norge kom på 5.-plass i Algarve Cup etter tap 0–4 for Tyskland, og tapte også for EM-vert England før mesterskapet i juni.
Berntsen satset på mange unge spillere: Ingvild Stensland, Stine Frantzen, Isabell Herlovsen og Marianne Paulsen var alle viktige spillere under EM, og ingen hadde nevneverdig erfaring fra tidligere seniormesterskap. Norge tapte første kamp med 0–1 for Tyskland, og trengte mål fra innbytter Herlovsen for å klare ett poeng mot den tidligere ønskemotstanderen Frankrike. Dermed måtte Norge score mange mål i den siste kampen mot EM-nemesis Italia, og i tillegg ha hjelp fra Tyskland, for å kunne nå semifinale. Fire mål i første omgang, tre av dem på hjørnespark fra Stensland, hjalp Norge til 5–3-seier over Italia.Som gruppetoer måtte Norge møte gruppevinner Sverige i semifinalen, det første turneringsmøtet med naboene på seks år. Norge og Sverige hadde rett nok spilt flere vennskapskamper, uten norsk tap på de siste 14 kampene, men Sverige hadde kvalifisert seg for OL 2004 på Norges bekostning. Kampen hadde "mange opp- og nedturer," ifølge kampens store norske spiller, Solveig Gulbrandsen, som scoret to av Norges mål og hadde målgivende pasning på det tredje. Norge tok ledelsen to ganger, først ved Gulbrandsen og så ved Herlovsen, men Sverige presset på for utlikning og scoret med to minutter igjen. I ekstraomgangene fikk Gulbrandsen scoret fra nært hold, og Norge var klar for finale, den beste prestasjonen i mesterskap siden 2000. Berntsen ble hyllet av spillerne i Aftenposten før finalen. Norge gikk på et nytt klart tap, 1–3 for Tyskland i finalen, det tredje tapet for Tyskland på rad i mesterskap, og Norges femte EM-kamp mot Tyskland uten seier. Laget ble likevel Årets lag for 2005 under Idrettsgallaen 2006.
==== VM 2007: Fortsatt nest best i Europa ====
Norge begynte kvalifiseringen til VM i Kina etter EM. Etter seire over lavere rangerte Ukraina og Serbia og Montenegro, møtte Norge Italia igjen. Kampen ble ikke like målrik som i EM, men Norge scoret kampens eneste mål. Etter at Italia og Ukraina tok poeng fra hverandre, mens Norge vant sine tre neste kamper, trengte Norge bare ett poeng i de siste to bortekampene mot Ukraina og Italia; Marit Fiane Christensen holdt på å gi bort poengene med et dårlig tilbakespill i første kamp mot Ukraina i Lviv, men Unni Lehn utlignet og Norge var klare for mesterskapet i Kina. Norge avsluttet med en betydningsløs seier over Italia. I kvalifiseringen hadde Berntsen brukt flere nye spillere; tross EM-innsatsen ble Herlovsen, Frantzen og Paulsen vraket, Mellgren hadde lagt opp, og Solveig Gulbrandsen hadde ett års svangerskapspermisjon. Ragnhild Gulbrandsen kom tilbake etter en pause, mens Camilla Huse, Marie Knutsen, Leni Larsen Kaurin og Melissa Wiik fikk mer eller mindre faste plasser denne sesongen.
Før VM-sluttspillet spilte Norge to kvalifiseringskamper, og vant med tre mål i kampene mot Østerrike og Israel, lag som aldri hadde vært blant Europas 15 beste. Berntsen vraket veteranen Unni Lehn i VM-troppen og satset i stedet på Marie Knutsen som indreløper, med Trine Rønning omskolert til midtstopper. Siri Nordby hadde også utkonkurrert Camilla Huse på sidebacken.
Norges siste kamp før mesterskapet var en treningskamp mot Tyskland i Mainz. Norge spilte 2–2, den tredje vennskapskampen på rad mot Tyskland uten tap, og kunne ha vunnet med mer flaks med dommere og avslutninger. I mesterskapet trakk Norge en relativt lett gruppe; Canada hadde rett nok nådd semifinalen i 2003, etter å ha slått Kina, men de to andre lagene, Ghana og Australia, hadde bare greid å slå hverandre i VM-sluttspill. Norge lå imidlertid under mot Canada etter første omgang, men kom tilbake i 2. omgang med seiersmål av kaptein Stangeland Horpestad; mot Australia ble det motsatt, da Sverige-proffen Lisa De Vanna utlignet med sju minutter igjen. Etter 7–2 over Ghana vant imidlertid Norge gruppa, og møtte vertsnasjonen Kina i kvartfinalen.
Kina var definitivt svakere enn på slutten av 1990-tallet, og hadde blant annet tapt 0–8 for Tyskland i OL tre år tidligere, men hadde fått en ny trener og også slått Norge 3–1 i vennskapskamp i januar 2006. På hjemmebane hadde de støtte av over 50 000 tilskuere, og de hadde i tillegg fått tak i Sveriges tidligere landslagstrener, Marika Domanski Lyfors. Som i EM-sluttspillet fikk jokeren Isabell Herlovsen, som da hadde spilt en halv omgang i mesterskapet, spilletid fra start, og 19-åringen scoret kampens eneste mål og sikret Norges semifinaleplass.Norge var ett av to europeiske lag som hadde nådd semifinalen, og hadde dermed sikret seg en OL-billett. Det andre europeiske laget var Tyskland, som var Norges motstander i semifinalen. Norge hang med i en omgang, men Trine Rønning laget selvmål med hodet rett før pause og Tyskland fikk scoret to mål til i andre omgang. Norge ble like utklasset i bronsefinalen, med 1–4 for USA, som allerede hadde tapt stort for Brasil.
Etter hjemkomsten ble det uenigheter mellom Berntsen, Lise Klaveness og Ragnhild Gulbrandsen, og som resultat trakk Klaveness, en av Norges mest markante fotballspillere, seg fra videre landslagsspill etter hva som kan ha virket som en oppfordring fra Berntsen. Gulbrandsen, som også la opp etter mesterskapet, kritiserte Berntsen sterkt i media etter at Klaveness hadde trukket seg.
==== OL 2008: God start, men tung nedtur ====
Norge avsluttet 2007 med å slå Russland 3–0 i EM-kvalifisering. Russland var det eneste laget i Norges gruppe som hadde nådd et sluttspill før. I 2008 fortsatte Norge å rade opp storseire i kvalifiseringen utover sommeren: Norge scoret 17 mål og slapp ikke inn noen under kampene i mai og juni, og var klare for EM allerede før bortekampen i Russland, som skulle spilles etter OL. Norge vant også 2–0 over Tyskland i Algarve Cup i mars, men gikk også på to firemålstap for USA i oppvarmingen til OL.
Under OL i Beijing slo landslaget favoritten USA 2–0 under åpningskampen i Sommer-OL 2008. Leni Larsen Kaurin scoret etter 61 sekunder, det raskeste målet i OL-historien, og bare et par minutter etter økte Melissa Wiik. Norge holdt unna, og skulle bare slå lag de aldri hadde avgitt poeng mot i mesterskap tidligere for å vinne gruppa. Men etter en uinspirert kamp hvor Norge vant 1–0 over New Zealand, tapte Norge 1–5 for Japan. Guro Knutsen satte inn kampens første mål tidlig i første omgang, men Japan fortsatte å dominere kampen, scoret rett før pause, og gikk opp til 2–1 og 3–1 etter sju minutter av 2. omgang etter feil i det norske forsvaret.USA gikk forbi Norge på tabellen på målforskjell etter stortapet, og Norge måtte derfor spille mot VM-finalistene fra 2007 Brasil, istedenfor Canada, som hadde blitt nummer tre i sin gruppe. Norge prøvde å forsvare seg og satse på kontringer, men Daniela brøt gjennom med et langskudd rett før pause, og ett kvarter inn i omgangen scoret Marta etter å ha utnyttet et dårlig tilbakespill til keeper fra Marit Fiane Christensen. Siri Nordby scoret på et sent straffespark, men Norge tapte kampen 1–2.
==== EM 2009: Ut mot Tyskland igjen ====
Norge avsluttet kvalifiseringen til EM i Finland i 2009 med 0–0 i Russland, og hadde dermed unngått baklengsmål i kvalifiseringen. Norges sjanser i EM ble imidlertid betydelig redusert etter at fem spillere fra seriemestrene Røa trakk seg fra det norske landslaget, kaptein Ane Stangeland Horpestad og høyreback Gunhild Følstad la opp, og keeper Erika Skarbø fikk en alvorlig skade i hånden. Dermed måtte Berntsen finne spillere til en helt ny forsvarsfirer. Trine Rønning ble nå fast midtstopper, Arna-Bjørnars unge midtbanespiller Maren Mjelde ble hennes kollega, mens Camilla Huse ble kalt tilbake for å ta over på venstrebacken. I Algarve Cup tidlig i mars 2009, kom Norge klart sist i sin pulje med tre tap, også mot Island. Dette er Norges klart dårligste resultat i Algarve Cup, enda samtlige opptredener under Berntsen, med unntak av 2008 har vært svært beskjedne.
Det var klart allerede før EM i Finland at Bjarne Berntsen ikke skulle fortsette som landslagstrener. Berntsen hadde igjen kalt inn en ung spiller uten erfaring: Cecilie Pedersen, som ikke hadde spilt seniorfotball på høyere nivå enn 2. divisjon, var med i troppen, og fikk en så avgjørende rolle at hun vant Gullballen under fotballgallaen 2009.
Norge begynte mot Tyskland, og kom under 0–1 etter et straffespark en halv time ut i omgangen. Resultatet holdt seg til det var tre minutter igjen, etter flere gode redninger av keeper Ingrid Hjelmseth. Da fikk Norge en eventyrlig mulighet til å utligne ved Cecilie Pedersen, men hun satte skuddet rett på keeper, Tyskland slo kontra, og Fatmire Bajramaj satte inn 2–0. Deretter kom to mål til på overtid, slik at Norge tapte hele 0–4. Landslaget fulgte opp med knepen seier over Island, ved nevnte Pedersen, før Norge spilte en uengasjert uavgjort mot Frankrike, der Norge tok ledelsen ved Lene Storløkken før Frankrike utlignet etter et kvarters spill. Begge lag gikk videre til neste runde med det resultatet, og ble i etterkant beskyldt for ikke å ta ut alt.Dette holdt til kvartfinale mot forhåndsfavorittene Sverige. Etter en jevn første omgang fikk Norge mål etter at Elise Thorsnes skjøt ballen via Stina Segerströms fot og i mål, og rett før pause økte Anneli Giske til 2–0. Et kvarter ut i omgangen avgjorde i praksis Cecilie Pedersen med et velplassert skudd, og Norge vant til slutt 3–1. Dermed kom «Nye Norge» til semifinale, igjen mot Tyskland. Norge overrasket ved å ta ledelsen ved Isabell Herlovsen og holde Tyskland fra skikkelige sjanser før pause. Men som i gruppespillet gikk det dårlig i andre omgang; Tyskland scoret tre mål og avsluttet Bjarne Berntsens trenerkarriere. Dette var det sjette strake tapet for Tyskland i mesterskap siden 2001.
=== Eli Landsem (2009–2012) ===
==== VM 2011: Igjen ut av OL ====
Flere hadde reagert da Eli Landsem ble oversett til fordel for Bjarne Berntsen i 2004, og Landsem selv var forarget over at forbundet ikke ville ta kontakt. Ansettelsen av ny landslagstrener ble derfor fulgt med argusøyne, spesielt med tanke på de personlige konfliktene som hadde oppstått under Berntsens tid som trener. I tillegg til Landsem ble Jarl Torske, en trofast landslagsassistent og J19-trener, og Gøril Kringen, trener for toppserieklubben Trondheims/Ørn, hyppig nevnt. Etter en prosess som varte over flere måneder ble Landsem utnevnt den 13. august 2009.Landsems lag gikk gjennom kvalifiseringen til VM med seire i alle kamper unntatt én; det ble uavgjort borte mot Nederland, men med 3–0 i hjemmekampen var Norge likevel gruppevinner. Den avgjørende utslagskampen mot Ukraina, på papiret det svakeste laget i andre kvalifiseringsrunde, endte med norsk seier 3–0 over to kamper, og dermed var Norge kvalifisert for VM. Norge var imidlertid ikke imponerende i Algarve Cup, med en sjetteplass etter én seier på fire kamper, det nest dårligste til dato.
Norge møtte to gamle kjente i gruppespillet, Brasil og Australia, i tillegg til Afrikas nest beste lag, Ekvatorial-Guinea. Norge vant 1–0 mot debutantene fra Vest-Afrika, men tapte så hele 0–3 for Brasil etter to mål av Marta, og måtte vinne siste gruppekamp mot Australia. Elise Thorsnes scoret Norges andre mål i turneringen, men Australia utliknet rett fra avspark, for så å score kampens siste mål med åtte minutter igjen. Det var Norges første tap for Australia gjennom tidene, og første gang Norge var slått ut av et VM i gruppespillet. Kritikken landslaget fikk etter mesterskapet fokuserte stort sett på manglende individuelle ferdigheter. Norge var dermed også slått ut av OL-kvalifiseringen, hvor Europas to plasser gikk til Frankrike og Sverige.
=== Even Pellerud (2013-2015) ===
==== EM 2013: Samling i bånn, sportslig opptur ====
Norge vant sin kvalifiseringsgruppe til EM i Sverige, tross en forferdelig start. Etter to seire og ett tap, mot Island borte, på de første tre kampene, skulle Norge møte Nord-Irland, som var rangert som nr. 28 av de 46 deltagende landene i kvalifiseringen. Norge tapte 1–3, trolig Norges svakeste resultat i en offisiell kvalifiseringskamp til dato, og var plutselig avhengig av andre resultater for å ha mulighet til å vinne gruppa. Norge vant imidlertid alle seks kvalifiseringskampene i 2012, inkludert 2–1 i returoppgjøret mot Island, som dermed var to poeng bak. Tross det gode sluttresultatet kom NFF og Eli Landsem til en enighet om å avbryte arbeidsforholdet, og TV2 rapporterte at dette blant annet grunnet i at spillerne syntes Landsem ikke var fotballfaglig god nok. En måned senere ble Even Pellerud ønsket velkommen tilbake til en ny periode som landslagssjef.EM 2013 ble en sportslig opptur, hvor Norge gikk ubeseiret fram til finalen med seire mot Nederland, Tyskland, Spania og Danmark (etter straffesparkkonkurranse). I finalen tapte Norge 0–1 for Tyskland etter mål av Anja Mittag.
==== VM 2015: Kollaps mot England ====
VM i Canada, som ble spilt på kunstgress, endte med åttedelsfinale for det norske laget, etter gruppespill med store seire mot Thailand og Elfenbenskysten. Solveig Gulbrandsen ga Norge ledelsen i åttedelsfinalen i det 54. minutt mot de senere bronsevinnerne England, men to sene mål ga England seieren. Resultatet gjorde også at Norge ikke ble kvalifisert for OL i Rio. Pellerud trakk seg deretter som trener, og oppga manglende motivasjon og energi som argument.Roger Finjord ledet laget i ett år før han trakk seg grunnet et ønske om å flytte hjem til familien, men det ble igjen rapportert om mistillit blant spillerne. Leif Gunnar Smerud ledet laget midlertidig.
=== Martin Sjögren (2017–2022) ===
I desember 2016 ble det kjent at svenske Martin Sjögren var ansatt som ny landslagssjef. Han ble dermed den første utenlandske treneren for det norske kvinnelandslaget.
==== EM 2017: Ut i gruppespillet ====
Norge startet mesterskapet skuffende med tap, 0–1 mot vertsnasjonen Nederland. I andre gruppespillkamp var Belgia motstander, Norge sløste med sjansene og tapte 0–2. Dermed måtte Norge slå Danmark med tre mål eller mer for å gå videre, samtidig som at Nederland måtte vinne mot Belgia i siste gruppespillkamp.
Norge fikk den hjelpen de trengte fra Nederland i siste kamp, men klarte ikke å gjøre jobben selv. De tapte 0–1 mot Danmark, dermed røk de ut av mesterskapet med tre tap og null mål i det som ble omtalt som en fiasko.Tiden i etterkant av mesterskapet ble preget av konflikter mellom stjerner og Norges Fotballforbund; Ada Hegerberg trakk seg fra landslaget kort etter at de ble slått ut av EM 2017, og konflikten ble slått stort opp i blant annet VG og Josimar.
==== VM 2019: Etterlengtet opptur ====
Norge fikk en knallstart på VM i Frankrike 2019, med 3–0 seier mot Nigeria etter mål av Guro Reiten og Lisa-Marie Karlseng Utland, samt et nigeriansk selvmål. I andre kamp i gruppespillet ble det et hederlig tap, 1–2 mot vertsnasjonen Frankrike. I den siste og avgjørende kampen i gruppespillet var Sør-Korea motstander. Med to straffescoringer av Caroline Graham Hansen og Isabell Herlovsen tok Norge seg videre med en 2–1 seier på en dårlig dag.I åttendedelsfinalen ventet Australia. Isabell Herlovsen sendte Norge i ledelsen etter 31 minutter spilt. Norge så ut til å gå til pause med ledelse, men like før hvilken pekte dommeren på straffemerket etter at Maria Thorisdottir brukte armen for å styre ballen innenfor de norske 16-meteren. Etter at VAR-panelet hadde sjekket situasjonen, måtte dommeren ut å se på video selv. Etter lang vurderingstid, bestemte dommeren seg for å annullere sin egen avgjørelse, og det ble ikke straffe til Australia. Dermed gikk Norge til pause med ledelse, en ledelse de holdt på helt til det gjensto syv minutter av kampen. Da utlignet Australia og dermed ble det ekstraomganger. Det ble ikke scoret flere mål i ekstraomgangene og kampen gikk til straffesparkkonkurranse. Caroline Graham Hansen, Guro Reiten og Maren Mjelde satte sine straffer for Norge, samtidig reddet Ingrid Hjelmseth straffe fra Australia. Dermed var det opp til Ingrid Syrstad Engen som scoret og sikret kvartfinale for Norge.I kvartfinalen sto England på motsatt banehalvdel. Allerede før det var spilt tre minutter tok England ledelsen, og slo til slutt Norge 3–0. Dermed var Norge ute av mesterskapet, men etter den store nedturen i EM to år tidligere ble mesterskapet sett på som en opptur.
==== EM 2022: Ny EM-fiasko ====
Norge kvalifiserte seg for EM 2022 i England (utsatt ett år pga. koronapandemien) med seier over Wales den 27. oktober 2020. I forkant av mesterskapet gjorde Ada Hegerberg comeback på landslaget i mars 2022, dette etter å ha vært ute siden EM 2017. Norge siktet ambisiøst og hadde før EM 2022 en ambisjon om medalje i mesterskapet.Norge havnet i likhet med de to foregående mesterskapene i gruppe med vertsnasjonen. I tillegg til England, var Nord-Irland og Østerrike i Norges gruppe. Laget fikk en god start med 4–1-seier over Nord-lrland etter scoringer av Julie Blakstad, Frida Maanum, Caroline Graham Hansen (straffe) og Guro Reiten.Den andre gruppespillkampen ble en historisk kamp for Norge, med negativt fortegn. England tok ledelsen etter 15 minutter, og etter det rant målene inn. England sjokkerte Norge og til pause ledet de hele 6–0. Norge slapp til to mål i andre omgang og kampen endte 8–0 til England. Resultatet var det største tapet i historien for det norske kvinnelandslaget, det var også tidenes største tapsmargin i EM-sammenheng for noe lag. Landslagssjef Martin Sjögren måtte tåle massiv kritikk etter kampen, for å ikke ha tatt grep i første omgang av kampen. Det ble blant annet beskrevet som «Historiens dårligste kampledelse» og en «skrekkfilm». Dermed måtte Norge vinne sin siste kamp i gruppespillet mot Østerrike for å gå videre, det greide de ikke og etter å ha tapt 0–1 var Norge slått ut av gruppespillet i EM for andre gang på rad.Noen dager etter at Norge røk ut av mesterskapet ble det kjent at NFF og Martin Sjögren var enige om å avslutte samarbeidet, og at både han og hans assistenttrener Anders Jacobson fratrådte sine stillinger umiddelbart.
=== Hege Riise (2022–) ===
3. august 2022 ble Hege Riise offentliggjort som ny landslagssjef. I trenerteamet fikk hun med seg de tidligere landslagsspillerne Monica Knudsen og Ingvild Stensland som assistenttrenere, samt Jon Knudsen som keepertrener. Da hun i slutten av august presenterte sin første tropp som landslagssjef, var flere av de etablerte spillerne vraket og flere nye spillere fikk sjansen. Norge vant 1–0 borte mot Belgia i Hege Riise sin første kamp, og var dermed klare for VM 2023 i Australia og New Zealand.
== Hjemmebane, drakt og kallenavn ==
Norge har ikke hatt en bestemt hjemmebane, men har stort sett spilt på forskjellige arenaer. Draktene har i hovedsak vært de samme som herrelandslagets, og kallenavn har i liten grad vært brukt.
=== Hjemmebane ===
Norge har, i motsetning til herrelandslaget, fått spille lite på Ullevaal Stadion. Da Norges Fotballforbund i 2012 uttalte at kvinnelandslaget kunne spille på Ullevaal, var det for første gang siden 2000. De to kampene var også kamp nummer 4 og 5 på nasjonalarenaen for kvinnelandslaget. Siden 2003 har Norge spilt på 30 stadia:
Ullevaal Stadion: 3 EM-kvalifiseringskamper (Østerrike 2016, Belgia og Island 2012), 1 VM-kvalifiseringskamp (Belgia 2013)
Sør Arena: 1 treningskamp (Sverige 2016), 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2008)
Høddvoll stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2016)
Aker Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Kasakhstan 2016)
Color Line Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Wales 2015)
Marienlyst stadion: 1 treningskamp (Finland 2015)
Strømmen stadion: 1 treningskamp (Nederland 2015)
Brann stadion: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hellas 2014, Italia 2005)
Randaberg Arena: 2 treningskamper (2 × New Zealand 2014)
Tønsberg gressbane: 1 VM-kvalifiseringskamp (Portugal 2014)
Melløs stadion: 1 treningskamp (Russland 2013)
Sarpsborg stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Nord-Irland og Bulgaria 2011), 1 VM-kvalifiseringskamp (Albania 2013), 1 treningskamp (Canada 2005)
Nadderud stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Ungarn 2011), 1 treningskamp (Finland 2011), 3 VM-kvalifiseringskamper (Nederland 2014, Ukraina 2010, Nederland 2009)
Skagerak Arena: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hviterussland 2010, Slovakia 2009)
Fart kunstgress: 1 treningskamp (Canada 2010)
AKA Arena: 1 VM-kvalifiseringskamp (Makedonia 2010)
Komplett.no Arena: 2 treningskamper (Tyskland og Sverige 2008)
Fredrikstad stadion: 1 treningskamp (USA 2008)
Viking stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Polen 2008 og Russland 2007)
Åråsen stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Østerrike 2007), 1 VM-kvalifiseringskamp (Ukraina 2005)
Gjemselund stadion: 1 vennskapslandskamp (Finland 2007)
Lyngdal Stadion: 1 vennskapslandskamp (Danmark 2007)
Halden stadion: 1 VM-kvalifisering (Hellas 2006)
Storstadion (Sandefjord): 1 VM-kvalifisering (Serbia 2006)
Vallhall: 1 EM-kvalifisering (Island 2004)
Kjølnes stadion: 1 EM-kvalifisering (Spania 2004)
Sofiemyr stadion: 1 EM-kvalifisering (Danmark 2003)
Kråmyra Stadion: 1 treningskamp (Nigeria 2003)
Idrettsparken (Mandal): 1 EM-kvalifiseringskamp (Nederland 2003)
Kristiansand stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Belgia 2003)Hjemmekampene strekker seg altså i disse 13 årene til Molde i nord og Mandal i sør. I 2000 spilte Norge en treningskamp mot USA på Alfheim stadion i Tromsø, og i 1996 spilte de i Trondheim, da på Lerkendal stadion. Dette er de to eneste gangene kamper er blitt spilt i de to byene. Til gjengjeld har det blitt spilt kamper på flere steder i Telemark: Skien, Porsgrunn, Gvarv og Ulefoss.
=== Drakt ===
Kvinnelandslaget har i utgangspunktet hatt samme drakt som herrelandslaget - rød overdel og hvite bukser hjemme, og hvit overdel med blå bukser borte. Drakten er i hovedsak basert på den norske flagget. Bortedrakten har vært hvit med hvite, røde eller blå bukser.
Et utvalg av Norges drakter i turneringer:
=== Kallenavn ===
Akkurat som herrelandslaget, har ikke kvinnelandslaget noe egentlig kallenavn. De ble rundt 1995 kalt «gresshoppene», men det ble ikke brukt stort etter den turneringen. Den vanligste betegnelsen er «Kvinnelandslaget».
== Spillestil ==
Kvinnelandslaget har på 2000-tallet og 2010-tallet vært preget av ballspill, dribling og skudd, men som oftest har svakheten ligget i det fysiske, der både tidligere landslagsleder Eli Landsem og landslagstrener Even Pellerud mente Norge hadde mer å gå på sammenliknet med for eksempel USA. Pellerud sa også at han savnet en spillestil som sådan. Under Martin Sjögren har landslaget prøvd å rendyrke en stil hvor det meste av spillet skal foregå langs bakken i en 4-4-2-formasjon, noen ganger med én mer tilbaketrukket spiss og andre ganger med to rene angripere, og hvor man ifølge Sjögren prøvde å spille mer «dynamisk».
== Rivalisering ==
Norge har hatt tette kamper mot mange land, men det er noen det har utviklet seg et spesielt forhold til:
=== USA ===
Norge og USA har møtt hverandre i flere vesentlige kamper, både i Algarve Cup, VM og OL. Norge var det eneste laget som slo USA i OL i 2008 da USA vant, mens USA slo Norge ut av VM i 2007. Norge ble også det første og per 2013 eneste laget som slo USA i en OL-finale, og de slo også USA i VM i 1995. USA har på sin side slått Norge i VM i 1991, OL 1996 og VM 2003. I den siste tiden har riktignok USA blitt et bedre lag enn Norge, og de to lagene møter hverandre stort sett bare under Algarve Cup.
== Landslagstrenere ==
=== Nåværende trenere ===
== Tropp ==
oppdatert 16. november 2022
(Nr.= trøyenummer, LK = landskamper, Mål = antall scorede mål)
== Rekorder ==
* oppdatert 16. november 2022
** spillere som fortsatt er aktive er uthevet.
== OL-resultater ==
== VM-resultater ==
== EM-resultater ==
I 1979 ble Norge slått ut i 1. runde. Dette var et uoffisielt mesterskap, og regnes ikke i UEFAs statistikk.
== Se også ==
Liste over norske landslagstrenere i fotball
Liste over norske mesterlag i kvinnefotball
Liste over Norges landskamper i fotball for kvinner 1978–1990
Maratontabell for Norges kvinnelandslag i fotball
Liste over kvinnelandslag i fotball
Internasjonale landslagskonkurranser i fotball for kvinner
Gullklokka
Norges herrelandslag i fotball
Samelandslaget
== Noter ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Norway women's national association football team – kategori av bilder, video eller lyd på Commons på Norges Fotballforbund
All-time women national team record på www.rsssf.no | Østerrikes kvinnelandslag i fotball representerer Østerrike i internasjonal fotball. | 199,780 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Spencer_Abraham | 2023-02-04 | Spencer Abraham | ['Kategori:Alumni fra Harvard Law', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 12. juni', 'Kategori:Fødsler i 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Clinton County i Michigan', 'Kategori:Personer fra Ingham County i Michigan', 'Kategori:Personer fra USA av libanesisk opphav', 'Kategori:Senatorer fra Michigan', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:USAs energiministre'] | Edward Spencer Abraham (født 12. juni 1952 i East Lansing i Michigan) er en amerikansk jurist, forretningsmann og republikansk politiker. Han var professor i jus ved Thomas M. Cooley Law School før han var senator for delstaten Michigan 1995–2001 og USAs energiminister under president George W. Bush 2001–2005.Abraham er av libanesisk kristen avstamning. Han tok sin collegeutdannelse ved Michigan State University og sin kandidatutdannelse i jus ved Harvard Law School, hvorpå han fikk advokatbevilling i Michigan og Washington, D.C. Han har hatt ledende verv i den republikanske partiorganisasjonen på både delstatsnivå og føderalt nivå. I 1990 var han visestabssjef for USAs visepresident Dan Quayle.Etter tiden som senator og energiminister har han vært gjesteforsker ved Hoover Institution og drevet sitt eget strategiske rådgivningsselskap, The Abraham Group, i Washington, D.C.Han ble i 2004 utnevnt til kommandør av den libanesiske Sedertreordenen.
| Edward Spencer Abraham (født 12. juni 1952 i East Lansing i Michigan) er en amerikansk jurist, forretningsmann og republikansk politiker. Han var professor i jus ved Thomas M. Cooley Law School før han var senator for delstaten Michigan 1995–2001 og USAs energiminister under president George W. Bush 2001–2005.Abraham er av libanesisk kristen avstamning. Han tok sin collegeutdannelse ved Michigan State University og sin kandidatutdannelse i jus ved Harvard Law School, hvorpå han fikk advokatbevilling i Michigan og Washington, D.C. Han har hatt ledende verv i den republikanske partiorganisasjonen på både delstatsnivå og føderalt nivå. I 1990 var han visestabssjef for USAs visepresident Dan Quayle.Etter tiden som senator og energiminister har han vært gjesteforsker ved Hoover Institution og drevet sitt eget strategiske rådgivningsselskap, The Abraham Group, i Washington, D.C.Han ble i 2004 utnevnt til kommandør av den libanesiske Sedertreordenen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Spencer Abraham – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Spencer Abraham – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Spencer Abraham på Twitter
(en) Spencer Abraham hos Amerikas forente staters kongress' biografiske kartotek | Edward Spencer Abraham (født 12. juni 1952 i East Lansing i Michigan) er en amerikansk jurist, forretningsmann og republikansk politiker. | 199,781 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_623_(Rogaland) | 2023-02-04 | Fylkesvei 623 (Rogaland) | ['Kategori:Tidligere veinummer i Rogaland'] | Fylkesvei 623 (Fv623) i Rogaland gikk mellom Jørstad og Bergaland i Finnøy kommune. Veien var 4,4 km lang.
2019 ble veien del av fylkesvei 4690.
| Fylkesvei 623 (Fv623) i Rogaland gikk mellom Jørstad og Bergaland i Finnøy kommune. Veien var 4,4 km lang.
2019 ble veien del av fylkesvei 4690.
== Kommuner og knutepunkter ==
Finnøy
Fv622Fylkesvei 622 Jørstad
Endepunkt Bergaland
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart | Fylkesvei 623 (Fv623) i Rogaland gikk mellom Jørstad og Bergaland i Finnøy kommune. Veien var 4,4 km lang. | 199,782 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_623_(andre_betydninger) | 2023-02-04 | Fylkesvei 623 (andre betydninger) | ['Kategori:Fylkesveipekere', 'Kategori:Pekere'] | I Norge finnes fylkesvei 623 i de følgende fylkene:
Fylkesvei 623 (Rogaland)
Fylkesvei 623 (Sogn og Fjordane) | I Norge finnes fylkesvei 623 i de følgende fylkene:
Fylkesvei 623 (Rogaland)
Fylkesvei 623 (Sogn og Fjordane) | I Norge finnes fylkesvei 623 i de følgende fylkene: | 199,783 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lewis_Sheldon | 2023-02-04 | Lewis Sheldon | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 18. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1960', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Fødsler 9. juni', 'Kategori:Fødsler i 1874', 'Kategori:Høydehoppere fra USA', 'Kategori:Lengdehoppere fra USA', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Tresteghoppere fra USA'] | Lewis Pendleton Sheldon (født 9. juni 1874, død 18. februar 1960) var en amerikansk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker i 1900 i Paris.
Sheldon kom på tredjeplass i både tresteg og høyde uten tilløp i OL 1900 i Paris. Han hoppet 13,64 i tresteg, amerikaneren Myer Prinstein vant med 14,47 som var ny olympisk rekord foran landsmannen James B. Connolly med 13,97. I stille høyde hoppet han 1,50 meter, Ray Ewry vant med 1,655 foran Irving Baxter med 1,525.
Sheldon kom på fjerdeplass i både lengde uten tilløp og tresteg uten tilløp.
| Lewis Pendleton Sheldon (født 9. juni 1874, død 18. februar 1960) var en amerikansk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker i 1900 i Paris.
Sheldon kom på tredjeplass i både tresteg og høyde uten tilløp i OL 1900 i Paris. Han hoppet 13,64 i tresteg, amerikaneren Myer Prinstein vant med 14,47 som var ny olympisk rekord foran landsmannen James B. Connolly med 13,97. I stille høyde hoppet han 1,50 meter, Ray Ewry vant med 1,655 foran Irving Baxter med 1,525.
Sheldon kom på fjerdeplass i både lengde uten tilløp og tresteg uten tilløp.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Bronse i friidrett, tresteg USA
1900 Paris - Bronse i friidrett, høyde uten tilløp USA
== Eksterne lenker ==
(en) Lewis Sheldon – Olympedia
(en) Lewis Sheldon – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Lewis Pendleton Sheldon (født 9. juni 1874, død 18. | 199,784 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kommunal_vei_693_(Suldal) | 2023-02-04 | Kommunal vei 693 (Suldal) | ['Kategori:Kommunale veier i Rogaland', 'Kategori:Referanser til Rv13', 'Kategori:Veier i Suldal'] | Kommunal vei 693 (Kv693) i Suldal går mellom Mo og Galland i Suldal kommune. Veien er 908 meter lang.
Veien har blitt omklassifisert og hadde tidligere betegnelsen fylkesvei 693.
| Kommunal vei 693 (Kv693) i Suldal går mellom Mo og Galland i Suldal kommune. Veien er 908 meter lang.
Veien har blitt omklassifisert og hadde tidligere betegnelsen fylkesvei 693.
== Kommuner og knutepunkter ==
SuldalGallandsvegen
Endepunkt Galland
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart
Vegliste Rogaland | Kommunal vei 693 (Kv693) i Suldal går mellom Mo og Galland i Suldal kommune. Veien er 908 meter lang. | 199,785 |
https://no.wikipedia.org/wiki/V%C3%A5teksem | 2023-02-04 | Våteksem | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Dyresykdommer'] | Våteksem er forårsaket av bakterien Dermatophilus congolensis. Den kan ramme hest, hund og andre pelsdyr. Bakteriene kan utvikles i pels som er mye våt, eller våt over lengre tid. Noen typer/raser er mer utsatt enn andre.
| Våteksem er forårsaket av bakterien Dermatophilus congolensis. Den kan ramme hest, hund og andre pelsdyr. Bakteriene kan utvikles i pels som er mye våt, eller våt over lengre tid. Noen typer/raser er mer utsatt enn andre.
== Behandling ==
Dermatofilus-bakterien tåler ikke:
1. tørke,
2. lav pH og
3. penicillin.Den viktigste behandlingen er å holde dyret tørt. Vanntett dekken på hesten bør brukes ved minimal risiko for å bli våt. Dyret bør tørkes før annen behandling startes.
Dyret kan vaskes med en sur såpe, for eksempel lactacyd. Det er viktig å tørke godt etterpå. Når skorpene begynner å tørke inn, kan skorpene smøres med en feit salve eller babyolje. Dagen etter kan man prøve å løsne på skorpene.
Dersom dyret er mye plaget kan dyrlegen kontaktes så det kan bli satt på en penicillin-kur, men det er vanligvis ikke nødvendig dersom dyret holdes tørt. | Våteksem er forårsaket av bakterien Dermatophilus congolensis. Den kan ramme hest, hund og andre pelsdyr. | 199,786 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_638_(Rogaland) | 2023-02-04 | Fylkesvei 638 (Rogaland) | ['Kategori:Tidligere veinummer i Rogaland'] | Fylkesvei 638 (Fv638) i Rogaland gikk mellom Ullestad og Kaltveit bru i Hjelmeland kommune. Veien var 1,1 km lang.
2019 ble veien arm av fylkesvei 4668.
| Fylkesvei 638 (Fv638) i Rogaland gikk mellom Ullestad og Kaltveit bru i Hjelmeland kommune. Veien var 1,1 km lang.
2019 ble veien arm av fylkesvei 4668.
== Kommuner og knutepunkter ==
Hjelmeland
Fv661Fylkesvei 661 Ullestad
Fv633Fylkesvei 633 Kaltveit bru
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart | Fylkesvei 638 (Fv638) i Rogaland gikk mellom Ullestad og Kaltveit bru i Hjelmeland kommune. Veien var 1,1 km lang. | 199,787 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christi_Krybbe_skoler | 2023-02-04 | Christi Krybbe skoler | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Barneskoler i Bergen', 'Kategori:Bergenhus', 'Kategori:Kulturminner i Bergen', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1739'] | Christi Krybbe skoler ligger i Vetrlidsalmenning 10 i Bergen, like ved nedre fløibanestasjon. Skolen fra 1739 er Norges eldste barneskole og var Bergens første fattigskole for barn, tilhørende Korskirkens menighet. Skolen er i dag en kommunal barneskole med plass til 200 elever, og er Nordens eldste barneskole i fortsatt drift.
| Christi Krybbe skoler ligger i Vetrlidsalmenning 10 i Bergen, like ved nedre fløibanestasjon. Skolen fra 1739 er Norges eldste barneskole og var Bergens første fattigskole for barn, tilhørende Korskirkens menighet. Skolen er i dag en kommunal barneskole med plass til 200 elever, og er Nordens eldste barneskole i fortsatt drift.
== Historikk ==
=== Etablering ===
Skolens «fundas», dens regelverk, ble forfattet av Korskirkens sogneprest Jens Jonsøn Mariager og kapellan Christian Thunboe. Disse to, samt 24 velstående forretningsmenn, signerte fundasen 1. mai 1737. Fundasen ble så sendt til kong Christian VI som ga sin godkjennelse 29. august 1738.
St. Martinskirken brant ned i forbindelse med den store bybrannen 19. mai 1702. Skolen ble oppført på kirkegården med stein fra kirkebygget. Skolens grunnstein ble lagt ned den 20. april 1739. Skolen ble bekostet av de 24 forretningsmennene fra Korskirkens menighet, og kostet 2.423 riksdaler. Bygningen hadde opprinnelig to etasjer og svaiet valmtak. Bygningen fikk senere påbygget trappegavler og gotiske vindusformer. Huset har beholdt sitt gamle dørmerke og et solur i marmor.
=== Lasarett ===
Under koleraepidemien som rammet Bergen, ble skolen rekvirert til lasarett 17. desember 1848. Siden bygningen var offentlig eid, påførte den ikke sunnhetskommisjonen husleieutgifter, slik at Christi Krybbe også var det lasarettet som ble holdt i drift lengst, helt til 21. april 1849. Da var den siste pasienten på bedringens vei og ble overført til Bergen sivile sykehus. 359 kolera-pasienter var innom Christi Krybbe, herav døde 209, mens 150 ble utskrevet som friske.
=== Skoler ===
I dag heter det Christi Krybbe skoler i flertall. Skolebygning nummer to ble bygget i 1874, like nord for Christi Krybbe skole. «Øvregaten skole» var en selvstendig pikeskole fram til 1893. De to skolene ble slått sammen og fikk felles navn i 1920.
I 1999 gjennomgikk skolen en større rehabilitering og ombygging.
== Arkivet etter Christi Krybbe skoler ==
Arkivet etter Christi Krybbe skoler oppbevares ved Bergen Byarkiv. Det inneholder forskjellig informasjon om skolen, elevene og de ansatte ved skolen. Arkivets periode går fra 1818 til 2006. En god del av materialet stammer fra 1800-tallet. Møtebøker fra tilsynsutvalget, klassedagbøker, vitnemål og karakterprotokoller er eksempler på det.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Christi Krybbe skoler - oppslagsverket oVe, artikkel av Lars Bostrøm Johansen, Bergen Byarkiv.
Bergen byleksikon på nett, om Christi Krybbe skoler | | klasser = | 199,788 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_641_(Rogaland) | 2023-02-04 | Fylkesvei 641 (Rogaland) | ['Kategori:Tidligere veinummer i Rogaland'] | Fylkesvei 641 (Fv641) i Rogaland gikk mellom Soleng og Bratthetland i Hjelmeland kommune. Veien var 824 meter lang.
2019 ble veien del av fylkesvei 4676.
| Fylkesvei 641 (Fv641) i Rogaland gikk mellom Soleng og Bratthetland i Hjelmeland kommune. Veien var 824 meter lang.
2019 ble veien del av fylkesvei 4676.
== Kommuner og knutepunkter ==
Hjelmeland
Fv640Fylkesvei 640 Soleng
Endepunkt Bratthetland
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart | Fylkesvei 641 (Fv641) i Rogaland gikk mellom Soleng og Bratthetland i Hjelmeland kommune. Veien var 824 meter lang. | 199,789 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lucas_Wang_Shouqian | 2023-02-04 | Lucas Wang Shouqian | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1987', 'Kategori:Fødsler i 1888', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Wang Shouqian (født i Kina, død 1987) var katolsk biskop av Yongnian i Hebei i Folkerepublikken Kina.
Han var en av den kinesiske patriotiske katolske forenings «selvvalgte og selvordinerte» biskoper; han ble bispeviet 20. april 1958 av biskop Francis Xavier Zhao Zhensheng i Zhangjiazhuang-katedralen i Xianxian i Hebei.
| Wang Shouqian (født i Kina, død 1987) var katolsk biskop av Yongnian i Hebei i Folkerepublikken Kina.
Han var en av den kinesiske patriotiske katolske forenings «selvvalgte og selvordinerte» biskoper; han ble bispeviet 20. april 1958 av biskop Francis Xavier Zhao Zhensheng i Zhangjiazhuang-katedralen i Xianxian i Hebei.
== Episkopalgenealogi ==
Hans episkopalgenealogi er:
Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
Biskop Claudio Rangoni (1559-1621) *1593
Erkebiskop Wawrzyniec Gembicki (1559-1624) *1601
Erkebiskop Jan Wężyk (1575-1638) *1620
Biskop Piotr Gembicki (1585-1657) *1637
Biskop Jan Gembicki (1602-1675) *1653
Biskop Bonawentura Dobrogost Madaliński (1623-1691) *1672
Biskop Jan Małachowski (1623-1699) *1677
Erkebiskop Stanisław Szembek (1651-1721) *1690
Biskop Felicjan Konstanty Szaniawski (1668-1732) *1707
Biskop Andrzej Stanisław Załuski (1695-1758) *1724
Erkebiskop Adam Ignacy Komorowski (1699-1759) *1749
Erkebiskop Władysław Aleksander Łubieński (1703-1767) *1758
Biskop Andrzej Mikołaj Stanisław Kostka Młodziejewski (1717-1780) *1767
Biskop Kasper Kazimierz Kolumna Cieciszowski (1745-1831) *1775
Biskop Franciszek Borgiasz Mackiewicz (1756-1842) *1817
Biskop Michał Piwnicki (1771-1855) *1827
Erkebiskop Ignacy Ludwik Pawłowski (1776-1842) *1829
Erkebiskop Kazimierz Roch Dmochowski (1780-1851) *1841
Erkebiskop Wacław Żyliński (1803-1863) *1848
Biskop Aleksander Kazimierz Bereśniewicz (1823-1907) *1859
Biskop Szymon Marcin Kozłowski (1829-1899) *1883
Biskop Mieczyslaw Leonard Pallulon (1834-1908) *1883
Erkebiskop Bolesław Hieronim Kłopotowski (1848-1903) *1897
Biskop Jerzy Józef Elizeusz Szembek (1851-1905) *1901
Biskop Stanisław Kazimierz Zdzitowiecki (1854-1927) *1902
Kardinal Aleksander Kakowski (1862-1938) *1913
Pave Pius XI (1857-1939) *1919
Biskop Joseph Cui Shouxun (1877-1953) *1933
Biskop Francis Xavier Zhao Zhensheng (1894-1968) *1938
Biskop Lucas Wang Shouqian (1888-1987) *1938
== Referanser == | Wang Shouqian (født i Kina, død 1987) var katolsk biskop av Yongnian i Hebei i Folkerepublikken Kina. | 199,790 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Corina_Morariu | 2023-02-04 | Corina Morariu | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 26. januar', 'Kategori:Fødsler i 1978', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Detroit', 'Kategori:Personer fra USA av rumensk opphav', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tennisspillere fra USA'] | Corina Marie Morariu (født 26. januar 1978 i Detroit, Michigan) er en amerikansk tidligere profesjonell kvinnelig tennisspiller som er best kjent som doublespiller (ofte sammen med Lindsay Davenport). Hun er bosatt i Boca Raton, Florida.
Begge hennes foreldre, faren Albin og moren Rodica, er leger opprinnelig fra Romania, men hun ble født etter at faren hoppet av i USA i 1973 (eller 1972) og kona og Corinas eldre bror kom etter i 1975.Hun ble profesjonell i 1994. Hun vant sin første Grand Slam-match i 1997.Hun vant 13 doubletitler (bl.a. Wimbledon sammen med Lindsay Davenport i 1999), én mixed doubletittel (Australian Open i 2001 sammen med Ellis Ferreira) og én singel-tittel i sin karriere. I 2000 var hun rangert som nummer 1 som doublespiller i verden.I 2001 fikk hun leukemi, men takket være kjemoterapi ble hun frisk, og gjorde comeback i WTA.I 1998 ble hun tatt ut til USAs Fed Cup-mannskap, men spilte ikke noen match. I 2005 ble hun medlem igjen, og fikk spille to matcher.Hun la opp i september 2007, og har arbeidet etter det som blant annet fjernsynskommentator for The Tennis Channel.The Corina Morariu Courage Award er oppnevnt etter henne, og hun var den første til å bli tildelt prisen i 2002. I 2003 ble hun tildelt Comeback Player of the Year-prisen.Mellom 1999 og 2003 var hun gift med sin trener, Andrew Turcinovich.
I 2002 ble hun The Leukemia & Lymphoma Societys første «International Sports Ambassador».
| Corina Marie Morariu (født 26. januar 1978 i Detroit, Michigan) er en amerikansk tidligere profesjonell kvinnelig tennisspiller som er best kjent som doublespiller (ofte sammen med Lindsay Davenport). Hun er bosatt i Boca Raton, Florida.
Begge hennes foreldre, faren Albin og moren Rodica, er leger opprinnelig fra Romania, men hun ble født etter at faren hoppet av i USA i 1973 (eller 1972) og kona og Corinas eldre bror kom etter i 1975.Hun ble profesjonell i 1994. Hun vant sin første Grand Slam-match i 1997.Hun vant 13 doubletitler (bl.a. Wimbledon sammen med Lindsay Davenport i 1999), én mixed doubletittel (Australian Open i 2001 sammen med Ellis Ferreira) og én singel-tittel i sin karriere. I 2000 var hun rangert som nummer 1 som doublespiller i verden.I 2001 fikk hun leukemi, men takket være kjemoterapi ble hun frisk, og gjorde comeback i WTA.I 1998 ble hun tatt ut til USAs Fed Cup-mannskap, men spilte ikke noen match. I 2005 ble hun medlem igjen, og fikk spille to matcher.Hun la opp i september 2007, og har arbeidet etter det som blant annet fjernsynskommentator for The Tennis Channel.The Corina Morariu Courage Award er oppnevnt etter henne, og hun var den første til å bli tildelt prisen i 2002. I 2003 ble hun tildelt Comeback Player of the Year-prisen.Mellom 1999 og 2003 var hun gift med sin trener, Andrew Turcinovich.
I 2002 ble hun The Leukemia & Lymphoma Societys første «International Sports Ambassador».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Corina Morariu – WTA Tennis
(en) Corina Morariu – ITF Tennis
(en) Corina Morariu – FedCup | Corina Marie Morariu (født 26. januar 1978 i Detroit, Michigan) er en amerikansk tidligere profesjonell kvinnelig tennisspiller som er best kjent som doublespiller (ofte sammen med Lindsay Davenport). | 199,791 |
null | 2023-02-04 | Hellas’ kvinnelandslag i fotball | null | null | null | Hellas' kvinnelandslag i fotball representerer Hellas i internasjonal fotball. | 199,792 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_651_(Rogaland) | 2023-02-04 | Fylkesvei 651 (Rogaland) | ['Kategori:Tidligere veinummer i Rogaland'] | Fylkesvei 651 (Fv651) i Rogaland gikk mellom Randøy bru og Randa i Hjelmeland kommune. Veien var 7,9 km lang og dannet sammen med Fv650Fylkesvei 650 ringvei på Randøy.
2019 ble veien del av fylkesvei 4680.
| Fylkesvei 651 (Fv651) i Rogaland gikk mellom Randøy bru og Randa i Hjelmeland kommune. Veien var 7,9 km lang og dannet sammen med Fv650Fylkesvei 650 ringvei på Randøy.
2019 ble veien del av fylkesvei 4680.
== Kommuner og knutepunkter ==
Hjelmeland
Fv650Fylkesvei 650 Randøy bru
Arm til Ølesund kai (0,2 km)
Fv650Fylkesvei 650 Randa
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart | Fylkesvei 651 (Fv651) i Rogaland gikk mellom Randøy bru og Randa i Hjelmeland kommune. Veien var 7,9 km lang og dannet sammen med ringvei på Randøy. | 199,793 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stanislav_Chang_Shouyi | 2023-02-04 | Stanislav Chang Shouyi | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1987', 'Kategori:Fødsler på 1900-tallet', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Stanislav Chang Shouyi (født i Kina, død 27. mars 1987) var regjeringsapprobert katolsk biskop av Xuanhua i Hebei i Folkerepublikken Kina.
Han ble valgt til biskop i 1958. Men han ble bispeviet 20. april 1958 – uten pavelig mandat – i katedralen Xianxian av stedets biskop, Francis Xavier Zhao Zhensheng.
| Stanislav Chang Shouyi (født i Kina, død 27. mars 1987) var regjeringsapprobert katolsk biskop av Xuanhua i Hebei i Folkerepublikken Kina.
Han ble valgt til biskop i 1958. Men han ble bispeviet 20. april 1958 – uten pavelig mandat – i katedralen Xianxian av stedets biskop, Francis Xavier Zhao Zhensheng.
== Episkopalgenealogi ==
Hans episkopalgenealogi er:
Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
Biskop Claudio Rangoni (1559-1621) *1593
Erkebiskop Wawrzyniec Gembicki (1559-1624) *1601
Erkebiskop Jan Wężyk (1575-1638) *1620
Biskop Piotr Gembicki (1585-1657) *1637
Biskop Jan Gembicki (1602-1675) *1653
Biskop Bonawentura Dobrogost Madaliński (1623-1691) *1672
Biskop Jan Małachowski (1623-1699) *1677
Erkebiskop Stanisław Szembek (1651-1721) *1690
Biskop Felicjan Konstanty Szaniawski (1668-1732) *1707
Biskop Andrzej Stanisław Załuski (1695-1758) *1724
Erkebiskop Adam Ignacy Komorowski (1699-1759) *1749
Erkebiskop Władysław Aleksander Łubieński (1703-1767) *1758
Biskop Andrzej Mikołaj Stanisław Kostka Młodziejewski (1717-1780) *1767
Biskop Kasper Kazimierz Kolumna Cieciszowski (1745-1831) *1775
Biskop Franciszek Borgiasz Mackiewicz (1756-1842) *1817
Biskop Michał Piwnicki (1771-1855) *1827
Erkebiskop Ignacy Ludwik Pawłowski (1776-1842) *1829
Erkebiskop Kazimierz Roch Dmochowski (1780-1851) *1841
Erkebiskop Wacław Żyliński (1803-1863) *1848
Biskop Aleksander Kazimierz Bereśniewicz (1823-1907) *1859
Biskop Szymon Marcin Kozłowski (1829-1899) *1883
Biskop Mieczyslaw Leonard Pallulon (1834-1908) *1883
Erkebiskop Bolesław Hieronim Kłopotowski (1848-1903) *1897
Biskop Jerzy Józef Elizeusz Szembek (1851-1905) *1901
Biskop Stanisław Kazimierz Zdzitowiecki (1854-1927) *1902
Kardinal Aleksander Kakowski (1862-1938) *1913
Pave Pius XI (1857-1939) *1919
Biskop Joseph Cui Shouxun (1877-1953) *1933
Biskop Francis Xavier Zhao Zhensheng (1894-1968) *1938
Biskop Stanislav Chang Shouyi (?-1987) *1958
== Referanser == | Stanislav Chang Shouyi (født i Kina, død 27. mars 1987) var regjeringsapprobert katolsk biskop av Xuanhua i Hebei i Folkerepublikken Kina. | 199,794 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_652_(Rogaland) | 2023-02-04 | Fylkesvei 652 (Rogaland) | ['Kategori:Tidligere veinummer i Rogaland'] | Fylkesvei 652 (Fv652) i Rogaland gikk mellom Gjerde og Hovdaåsen på Randøy i Hjelmeland kommune. Veien var 1,1 km lang.
2019 ble veien del av fylkesvei 4680.
| Fylkesvei 652 (Fv652) i Rogaland gikk mellom Gjerde og Hovdaåsen på Randøy i Hjelmeland kommune. Veien var 1,1 km lang.
2019 ble veien del av fylkesvei 4680.
== Kommuner og knutepunkter ==
Hjelmeland
Fv650Fylkesvei 650 Gjerde
Kommunal vei fra Hovdaåsen til Hovda (0,7 km)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart | Fylkesvei 652 (Fv652) i Rogaland gikk mellom Gjerde og Hovdaåsen på Randøy i Hjelmeland kommune. Veien var 1,1 km lang. | 199,795 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gopura | 2023-02-04 | Gopura | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Hinduistiske templer', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2015-12', 'Kategori:Usorterte stubber'] | En gopura eller gopuram, er et større tårn, vanligvis dekorert, ved inngangen til et tempel, særlig i Sør-India. Dette er et fremtredende trekk ved hinduistisk tempelarkitektur. De fungerer som inngangsporter gjennom veggene som omgir tempelkomplekset.
Gopuraens opprinnelse kan spores tilbake til tidlige Pallavastrukturer, og fra det tolvte århundre, under Pandya, ble disse portene et dominerende trekk ved tempelets ytre utseende, etterhvert så dominerende at de indre helligdom som ble overskygget av gopuraens enorme størrelse. | En gopura eller gopuram, er et større tårn, vanligvis dekorert, ved inngangen til et tempel, særlig i Sør-India. Dette er et fremtredende trekk ved hinduistisk tempelarkitektur. De fungerer som inngangsporter gjennom veggene som omgir tempelkomplekset.
Gopuraens opprinnelse kan spores tilbake til tidlige Pallavastrukturer, og fra det tolvte århundre, under Pandya, ble disse portene et dominerende trekk ved tempelets ytre utseende, etterhvert så dominerende at de indre helligdom som ble overskygget av gopuraens enorme størrelse. | En gopura eller gopuram, er et større tårn, vanligvis dekorert, ved inngangen til et tempel, særlig i Sør-India. Dette er et fremtredende trekk ved hinduistisk tempelarkitektur. | 199,796 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_647_(Rogaland) | 2023-02-04 | Fylkesvei 647 (Rogaland) | ['Kategori:Tidligere veinummer i Rogaland'] | Fylkesvei 647 (Fv647) i Rogaland gikk mellom Laugaland og Funningsland i Hjelmeland kommune. Veien var 8,6 km lang.
2019 ble veien del av fylkesvei 4682.
| Fylkesvei 647 (Fv647) i Rogaland gikk mellom Laugaland og Funningsland i Hjelmeland kommune. Veien var 8,6 km lang.
2019 ble veien del av fylkesvei 4682.
== Kommuner og knutepunkter ==
Hjelmeland
Fv660Fylkesvei 660 Laugaland
Endepunkt Funningsland
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart | Fylkesvei 647 (Fv647) i Rogaland gikk mellom Laugaland og Funningsland i Hjelmeland kommune. Veien var 8,6 km lang. | 199,797 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_647_(andre_betydninger) | 2023-02-04 | Fylkesvei 647 (andre betydninger) | ['Kategori:Fylkesveipekere', 'Kategori:Pekere'] | I Norge finnes fylkesvei 647 i de følgende fylkene:
Fylkesvei 647 (Rogaland) | I Norge finnes fylkesvei 647 i de følgende fylkene:
Fylkesvei 647 (Rogaland) | I Norge finnes fylkesvei 647 i de følgende fylkene: | 199,798 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norgesrekordhistorikk_p%C3%A5_200_m_butterfly | 2023-02-04 | Norgesrekordhistorikk på 200 m butterfly | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske rekorder i svømming'] | Oversikt over utviklingen av norgesrekorder på 200 m butterfly for både langbane (50 meter) og kortbane (25 meter).
| Oversikt over utviklingen av norgesrekorder på 200 m butterfly for både langbane (50 meter) og kortbane (25 meter).
== Langbane ==
=== Herrer ===
==== Elektronisk tidtagning ====
==== Manuell tidtagning ====
=== Damer ===
==== Elektronisk tidtagning ====
==== Manuell tidtagning ====
== Kortbane ==
=== Herrer ===
==== Elektronisk tidtagning ====
==== Manuell tidtagning ====
=== Damer ===
==== Elektronisk tidtagning ====
==== Manuell tidtagning ====
== Eksterne lenker ==
Norges svømmeforbund
== Andre norgesrekorder == | Oversikt over utviklingen av norgesrekorder på 200 m butterfly for både langbane (50 meter) og kortbane (25 meter). | 199,799 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.