url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_kvinnelandslag_i_fotball | 2023-02-04 | Norges kvinnelandslag i fotball | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landslag som har vunnet VM i fotball', 'Kategori:Norges kvinnelandslag i fotball', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris', 'Kategori:Vinnere av Kniksenprisen'] | Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
| Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
== Historie ==
I europeisk målestokk var kvinnelandslaget relativt tidlig etablert, men de var sent ute i skandinavisk sammenheng, godt etter Sverige og Danmark.
Det ble spilt en uoffisiell kamp der et norsk kvinnelandslag møtte Sveriges kvinnelandslag i fotball den 7. august 1975 på Nya Ullevi i Gøteborg, De tapte 0–4 med Torodd Nordeng som trener og spillere som Sif Kalvø og Grete Pedersen.De første offisielle kampene Norge spilte var to miniturneringer mot Sverige, Danmark og Finland, før Norge møtte, og slo, Nord-Irland.
=== Begynnelsen (1978–1983) ===
Som i mange andre land, hadde også Norges Fotballforbund en svært skeptisk tone til kvinnefotball. Det var først på 1970-tallet, etter etableringen av Norway Cup og Dagbladets aktive kamp for å få NFF til å skifte standpunkt, at Norge etter hvert fikk et landslag og Norgesmesterskap. Landslaget ble dannet med Per Pettersen som trener. Norges første landskamp ble spilt den 7. juli 1978 mot Sverige, og kampen endte med tap 1-2. Kari Nielsen fra Asker ble tidenes første målgjører på kvinnelandslaget. Det ble også tap mot Finland og Danmark under dette nordiske mesterskapet i Danmark.Året etter tapte Norge nok en gang for de tre landene. Imidlertid vant Norge sin første kamp med 4–1 mot Nord-Irland under en uoffisiell EM-turnering i Italia. I løpet av de neste årene ble Norge gradvis bedre, og lyktes å slå Frankrike, Sveits og England. Norge spilte også uavgjort mot Danmark og Sverige under det nordiske mesterskapet i 1982, og gjorde sin beste innsats i nordisk mesterskap med å gå gjennom ubeseiret. Imidlertid forelå det ingen offisielle Europa- eller verdensmesterskap, og dermed heller ingen mesterskapskvalifiseringer.
=== Erling Hokstad (1983–1989) ===
I 1983 tok Erling Hokstad over landslaget, og var med på å lede Norge til sin første kvalifisering til et mesterskap. Enda EM i 1984 strengt talt ikke var offisielt ettersom mindre enn halvparten av UEFA-medlemslandene stilte, var det det første mesterskapet som krevde kvalifisering. Norge havnet i en helnordisk kvalifiseringspulje med Sverige, Finland og Island. Norge slo Finland begge gangene, og vant og spilte uavgjort mot Island. Imidlertid ble det to tap mot Sverige, og dermed var Norge ute, da bare vinneren kom videre. Resultatene viste at Norge var i ferd med å markere seg blant de bedre lagene. Sverige vant for øvrig EM.
==== Første norske europamestre i lagidrett ====
Norge hadde et Sverigekompleks som viste seg året etter, da europamesterne slo Norge hele 5–0, det største tapet i Norges historie (tangert senere). Fra og med den 7. mai 1986 ble Dag Steinar Vestlund medtrener. Hvor vidt Vestlunds innvirken var avgjørende vites ikke, men Norge kvalifiserte seg til EM i 1987. Norge møtte Danmark, et lag de aldri hadde slått, Finland og Vest-Tyskland, som på det daværende tidspunktet hadde liten erfaring. Norge lyktes i å slå Danmark for første gang, til og med på bortebane. Imidlertid hadde Norge for mange uavgjort, og før siste runde ledet Norge med ett poeng mot Danmark. Norge vant den siste kampen 2–0 hjemme mot Finland mens Danmark tapte borte mot Vest-Tyskland. Etter kvalifiseringen fikk Norge oppdraget å arrangere semifinalene og finalen.
Semifinalen ble spilt mot Italia, nok et lag Norge aldri hadde slått. Heidi Støre og Trude Stendal scoret de to eneste målene i kampen, og Norge vant 2–0 etter at målvakt Janne Andreassen holdt buret rent. Norge spilte sin første offisielle finale i et mesterskap, der de møtte sin gamle nemesis, Sverige. Før finalen hadde Norge møtt Sverige ti ganger, med sju norske tap og tre uavgjorte kamper. Veteranen Gunn Nyborg, som hadde vært med helt siden starten i 1978, hadde vært med i alle ti kampene, og fikk endelig oppleve å slå svenskene. I finalen scoret Stendal to ganger, mens Sverige scoret bare en gang (ved Lena Videkull) og Norge vant 2–1. Norges første seier over Sverige i fotball for kvinner var også første gang Norge noensinne hadde vunnet noe i fotball. Året etterpå vant Norge et uoffisielt, men FIFA-arrangert, invitasjons-VM i Kina etter å ha møtt Sverige i finalen og vunnet 1–0.
EM ble arrangert annethvert år de første årene, og allerede i 1989 var det EM igjen. Norge tapte flere kamper enn de vant i kvalifiseringen, men vant den siste kampen med 3–1 over England i Blackburn, og gikk dermed videre på målforskjell tross bare fem poeng fra seks kamper, det svakeste av alle lagene som gikk videre. I kvartfinalen møtte Norge Nederland, som hadde slått Sverige. Imidlertid slo Norge Nederland med 2–1 og 3–0, og gikk videre til sluttspillet i Vest-Tyskland. Norge slo Sverige for tredje gang i mesterskapssammenheng, og gikk til finalen, der vi møtte et hjemmelag som hadde blitt langt bedre siden sist kamp mellom lagene. Vest-Tyskland vant 4–1, mens Norge måtte greie seg med sølv. Dette ble siste kampen til trenerparet Hokstad/Vestlund.
=== Even Pellerud (1990–1996) ===
Den nye treneren ble Even Pellerud. Han tok laget inn i kvalifisering til EM 1991, og det norske laget gikk gjennom seks kamper uten tap i gruppespillet, med bare et poengtap, mot England borte. I EM-kvartfinalen, som ble arrangert som hjemme- og bortekamp i november 1990, vant Norge 2–1 og 2–0 over Ungarn, og var dermed klaret for sluttspillet i Danmark, og også for VM-sluttspillet i Kina. Landslaget gikk inn i 1991-sesongen med et budsjett på tre millioner kroner i en sesong hvor de skulle spille både EM og VM. Norge slo ut Danmark i semifinalen på straffesparkkonkurranse etter to redninger av Reidun Seth, og møtte Tyskland i finalen. Norge tok ledelsen ved Birthe Hegstad like etter pause, men en feil av Linda Medalen ga Heidi Mohr muligheten til å utligne, og i ekstraomgangene hadde Tyskland mest krefter, scoret to mål, og vant fortjent, ifølge Sportsbokens reportasje. Dermed var Norges rekke på 11 kamper uten tap brutt.
Norge ladet opp til VM med to seire over USA i Massachusetts, hvor 17-åringen Bente Nordby debuterte på landslaget. De fikk imidlertid en dårlig start på VM med tap 0–4 for Kina i tidenes første VM-kamp, men hadde fortsatt sjansen til å gå videre, i og med at åtte av 12 lag gikk videre fra gruppespillet. Norge vant 4–0 over New Zealand og deretter knepent 2-1 mot Danmark, med Medalen som matchvinner rett etter en dansk utlikning. I kvartfinalen møtte Norge Italia, og Norge vant etter ekstraomganger, tross at de hadde sluppet Italia inn i kampen igjen ved to anledninger, takket være straffespark eksekvert av Tina Svensson. I semifinalen var det Sverige som ventet, og Norge vant klart 4-1 etter nok en straffe av Svensson, i tillegg til to mål av Medalen og et av Agnete Carlsen. I finalen ventet en ny rival, USA. USA var storfavoritter etter å ha slått europamestrene Tyskland lett, og tok ledelsen ved Michelle Akers, Norge utlignet ved Medalen, men Akers scoret vinnermålet tolv minutter før full tid etter å ha sneket til seg et tilbakespill fra Svensson til Seth.
==== EM 1993: Ny triumf ====
Pellerud fortsatte fremgangen, og i 1993 var Norge kvalifisert til EM i Italia etter en svært lett kvalifiseringsrunde med seire over Sveits og Belgia. Deretter fulgte, som i 1989, et dobbeltmøte med Nederland i kvartfinalen, hvor Norge sikret seg to 3–0-seire og billett til sluttspillet. Der stilte Norge med bare én europamester fra 1987, Heidi Støre; i forsvarsfireren var alle under 22 år. I semifinalen møtte Norge Danmark, og landslaget vant 1–0 etter scoring av 20-åringen Anne Nymark Andersen. Kaptein Birthe Hegstad hadde blitt byttet ut etter en ankelskade. I finalen møtte vi noe overraskende Italia, som hadde slått Tyskland på straffer. Etter en målløs første omgang kom Hegstad innpå i den andre, og scoret vinnermålet med 13 minutter igjen etter pasning fra Medalen.
I 1994 spilte Norge i den første Algarve Cup i Portugal, sammen med fire andre skandinaviske lag og USA; Norge utklasset Finland og Danmark og vant 1–0 over USA.
==== EM 1995: Innendørs tap for Sverige ====
I 1995 var det for andre og siste gang EM og VM i samme år. VM ble arrangert i Sverige, og hadde sannsynligvis prioritet også fra UEFA, ettersom semifinalene i EM ikke ble arrangert på nøytral grunn, men som hjemme- og bortekamp. Norge vant greit i kvalifiseringsrunden mot Finland, Den tsjekkiske republikk og Ungarn, og kvartfinalen mot Italia – mangel på seeding hadde gjort at EM-finalistene måtte møtes allerede i kvartfinalen, som også var kvalifisering til VM 1995 og OL 1996 – men i semifinalen mot Sverige ga Norge bort fire mål i andre omgang, og tapte dermed 5–7 sammenlagt etter å ha ledet med to mål til pause i andre kamp. Begge kampene ble spilt innendørs, før sesongen hadde kommet i gang i de nordiske landene.
==== VM 1995: Verdensmestre ====
EM-kampene og en 3.-plass i Algarve Cup, etter tap for Nederland, ga ikke store håp før VM-sluttspillet i Sverige, selv om Norge hadde slått USA etter straffesparkkonkurranse i Algarve. Norge hadde satt inn en ny, ung målvakt, Bente Nordby, som hadde fått noen få landskamper, men som ikke hadde spilt i EM-kampene mot Sverige og Italia. Tone Haugen, som sammen med Medalen spilte profesjonelt i Japan, og Marianne Pettersen kom også inn på laget, sistnevnte dog som reserve grunnet skade.
I gruppespillet møtte Norge England, Canada og Nigeria. Norge vant samtlige kamper, med to mål mot England og med store sifre mot de to andre lagene. I kvartfinalen ventet Danmark. Norge gikk opp i 3–0-ledelse ved Gro Espeseth, Medalen og Hege Riise, og et reduseringsmål seks minutter før slutt var betydningsløst. Det skulle imidlertid vise seg å bli Norges eneste baklengsmål i mesterskapet.
Norge hadde sjansen til revansje for finaletapet i 1991, da semifinalen i Västerås skulle gå mellom Norge og USA. Ann Kristin Aarønes scoret et tidlig mål, og Norge holdt unna, blant annet takket være Nordby, som reddet mange skudd i sluttminuttene. Norge spilte med ti spillere ettersom Heidi Støre ble utvist i det 77. minutt, men Nordby holdt nullen i den dramatiske avslutningen.
Norge møtte Tyskland i finalen, et lag Norge ikke hadde slått siden 1985. Tross dette, og tross at Støre satt på tribunen grunnet karantene, dominerte Norge første omgang og fikk inn to mål i omgangens ti siste minutter, ved Riise og Pettersen som målscorere. Riise ble kåret til turneringens beste spiller, Aarønes ble mesterskapets toppscorer, og forsvarsspiller og kaptein Gro Espeseth turneringens nest beste spiller. Tre måneder etter VM vant Norge 17–0 over Slovakia i EM-kvalifisering, som per 2009 er den største seieren den norske kvinnelandslaget har oppnådd.
I 1995 mottok landslaget Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris.
==== OL 1996: Ny medalje ====
Pelleruds siste turnering ble OL i Atlanta i 1996. I første kamp møtte Norge Brasil, som aldri hadde gått videre fra gruppespillet i et offisielt VM. Norge tok ledelsen to ganger, men Pretinha utlignet begge målene, og Aarønes fikk et mål annullert for angrep på keeper. Heidi Støre ble skadet i denne kampen, og kunne ikke spille noen av de resterende kampene; Brit Sandaune erstattet henne i denne kampen, og fikk dermed sin mesterskapsdebut som midtbanespiller, selv om hun senere skulle få fast plass som venstreback.
Tross Støres skade vant Norge 3–2 over Tyskland, den fjerde strake kampen uten tap mot tyskerne, etter avgjørelse på frispark av Hege Riise. Tyskland hadde utlignet to ganger, et mål av Bettina Wiegmann og et skudd av Birgit Prinz som gikk via en norsk spiller og i mål. Japan ble slått 4–0 i siste gruppespillkamp – Marianne Pettersen, nå fast spiller på laget, scoret to ganger – og ettersom Brasil hadde avgitt flere poeng vant Norge gruppen og gikk til semifinale.
I semifinalen møtte Norge USA nok en gang. Norge tok ledelsen etter en kontring som ble avsluttet av Linda Medalen etter pasning fra Agnete Carlsen. USA ble heiet fram av nesten 65 000 tilskuere på Sanford Stadium i Athens, og fikk straffespark med et kvarter igjen etter at Gro Espeseth skulle ha handset i 16-meterfeltet. Avgjørelsen var tvilsom ifølge New York Times' rapport, noe Espeseth var enig i – hun mente ballen søkte hånden hennes. New York Times hevdet imidlertid at USA burde hatt straffespark for hands tre minutter tidligere. Michelle Akers satte inn den straffen dommeren ga, og etter at Agnete Carlsen ble utvist for en takling bakfra i sluttminuttene benyttet innbytter Shannon MacMillan anledningen til å avgjøre kampen på golden goal ti minutter inn i ekstraomgangene. Norge fikk imidlertid OL-medaljer etter å ha vunnet bronsefinalen mot Brasil 2–0, med to mål av Aarønes.
Pelleruds siste kamp var returmatchen i Slovakia en måned etter OL. Kampen endte 4–0, og Norge vant dermed sin gruppe og var direkte kvalifisert for EM. Tidligere under sommeren hadde laget vunnet 3–1 borte og spilt 0–0 hjemme mot europamestrene Tyskland, og med fire seire i de andre kampene vant Norge gruppa og gikk direkte videre til sluttspillet.
=== Per-Mathias Høgmo (1997–2000) ===
==== EM 1997: Nedtur på hjemmebane ====
Pelleruds arvtaker, Per-Mathias Høgmo, ble ansatt i september 1996. Høgmo fikk relativt kort tid på å forberede seg til EM på hjemmebane, men ledet laget i vennskapskamper under vinteren og våren 1997, og laget vant sju av dem; deriblant 3–0 over Tyskland, Norges femte kamp på rad uten tap mot tyskerne, og fire kamper under Algarve Cup i 1997, Norges tredje seier der. Norge gikk inn i mesterskapet totalt 11 kamper på rad uten tap, den beste rekka siden VM-tittelen.
Medalen, Carlsen og Støre var blant spillerne som hadde gitt seg før mesterskapet, og til erstatning valgte Høgmo ut flere spillere uten stor landslagserfaring fra før, blant annet Gøril Kringen, Unni Lehn, Ragnhild Gulbrandsen, Margunn Haugenes (tilbake etter tre års pause), Monica Knudsen, Henriette Viker og Anne Tønnesen. I EM var imidlertid bare Kringen og Lehn i startoppstillingen; Haugenes, Knudsen, Viker og Gulbrandsen fikk innhopp fra benken.Norge hadde fått en vanskelig gruppe, tross seeding i trekningen; Tyskland (EM-gull 1995, VM-sølv 1995), Italia (EM-sølv 1993, kvartfinale EM 1995 etter tap for Norge) og Danmark (EM-bronse 1991, 8.-plass OL 1996) var motstandere, mens den andre gruppen inneholdt tre lag som aldri hadde nådd lenger enn kvartfinalen i EM. Norge åpnet med å utklasse Danmark 5–0 foran 4221 tilskuere på Åråsen stadion etter fire mål av Marianne Pettersen, som nå sto med 34 mål på 50 landskamper. Deretter fortsatte Norge sin rekke uten tap for Tyskland, med uavgjort 0–0 på Melløs i Moss under nærver av 7666 tilskuere, men Tyskland var "klart best" og Bente Nordby måtte takkes for at Norge holdt nullen, ifølge Sportsbokens rapport..
Ettersom Italia også hadde spilt uavgjort mot Tyskland og Danmark, kunne Norge gå videre til semifinale med uavgjort. Norge slapp imidlertid inn et tidlig mål, Gro Espeseth bommet på straffespark, og Norge slapp inn et mål på slutten som bekreftet at Norge havnet på 3.-plass i gruppa. Tyskland og Italia vant sine semifinaler.
==== VM 1999: Opp og ned ====
Norge trakk igjen Tyskland i kvalifiseringen til VM i USA, og måtte vinne gruppa for å gå direkte til VM. Etter å ha tapt 0–1 i Bayreuth, det første tapet etter seks kamper på rad uten tap mot tyskerne, vant Norge 3–2 hjemme, og uavgjort i Nederland var bedre enn Tyskland klarte. Dermed vant Norge gruppa med ett poeng. I 1998-sesongen ble Norge ble også nummer tre av fire lag i en turnering arrangert under Goodwill Games, med tap for Kina i straffesparkkonkurranse, men seier over Danmark på samme måte. Norge vant også Algarve Cup for fjerde og hittil siste gang i 1998.
Før VM i USA var Norge favoritter, som regjerende mestre hadde Sports Illustrated det norske laget som vinner i sitt VM-tips, og Medalen, Riise og Pettersen i sitt verdenslag uten amerikanske spillere. Norge startet med fire seire, tre av dem i en gruppe hvor bare Japan hadde nådd en VM-kvartfinale tidligere, og den fjerde, kvartfinalen, endte 3–1 mot Sverige – den åttende seieren på rad over Sverige, men dette var det første turneringsmøtet siden tapet for Sverige i EM fire år tidligere. Venstreback Brit Sandaune, midtbanespiller Unni Lehn, og spissene Ann Kristin Aarønes og Marianne Pettersen hadde utmerket seg i Norges innledende kamper, ifølge Dagbladets spillerbørs.
Likevel gikk Norge på en av sine største nedturer i sin landslagshistorie i semifinalen mot Kina. Det ble tangering av det verste tapet gjennom tidene, med 0–5 for Kina, og det i en kamp hvor Bente Nordby var "strålende" ifølge Dagbladets reporter. I bronsefinalen ble det målløst etter 120 minutter mot Brasil, men Norge tapte 4–5 på straffesparkkonkurranse, det første tapet mot Brasil siden 1988, og Norge ble dermed nummer fire i VM.
==== OL 2000: Norges hittil siste tittel ====
Dermed var ikke Norge favoritter under OL i Sydney, selv om oppvarmingen var utmerket; Norge vant 8–0 over England i siste kvalifiseringskamp til EM 2001, og slo også Tyskland, Kina og USA i vennskapskamper i juli. Midtbanespiller Solveig Gulbrandsen og høyreback Bente Kvitland hadde kommet inn på laget, men to av de mest toneangivende spillerne under 1990-tallet, Linda Medalen og Ann Kristin Aarønes, hadde lagt endelig opp.
Sports Illustrated regnet Norge som det 3. beste laget i OL, men ble ikke tippet på medaljeplass fordi de var i gruppe med regjerende verdensmester USA og tapende VM-finalist Kina. Etter å ha blitt utspilt og tapt 0–2 mot USA i den første kampen, vant Norge 3–1 over de afrikanske mestrene Nigeria, og kunne dermed nå semifinale som toer i gruppa med seier over Kina. Pettersen ga Norge ledelsen tidlig i andre omgang, men Kina utlignet på et tvilsomt straffespark. Tre minutter senere sikret innbytter Margunn Haugenes seieren med et skudd oppe i krysset.I semifinalen møtte Norge Tyskland. Spillemessig dominerte Tyskland, og Norge skapte knapt en sjanse, men Tina Wunderlich headet i eget mål og sikret Norge finaleplass ettersom Nordby holdt nullen. I finalen møtte Norge nok en gang USA, som ikke hadde tapt i mesterskap siden 1995. Kampen bølget fram og tilbake: USA gikk i ledelsen med Tiffeny Milbrett i det 5. minutt, men Norge snudde rett før pause ved mål av Gro Espeseth. Nordby holdt Norge inne i kampen med flere redninger, før Ragnhild Gulbrandsen headet inn 2–1 med et kvarter igjen etter svakt keeperarbeid. Norge holdt ledelsen inn i overtida, men slapp inn et nytt mål av Milbrett, og kampen gikk til ekstraomganger med golden goal. Dagny Mellgren, som hadde kommet inn som innbytter for Pettersen, scoret vinnermålet etter 12 minutter, men TV-bildene syntes å vise at Mellgren brukte hånda for å kontrollere ballen før hun skjøt den i mål.For OL-gullet ble laget tildelt Fearnleys olympiske ærespris, som første mottaker fra et lagspill.
=== Åge Steen (2000–2004) ===
Åge Steen lyktes ikke å gjenta resultatene til Høgmo, og tiden hans ble særlig preget av et VM som bare varte til kvartfinale og et påfølgende første OL uten deltakelse. I tillegg til dette fikk Steen også med seg en semifinale i EM i 2001.
==== EM 2001: Tyskland for sterke ====
Åge Steen tok over landslaget etter Høgmo, og hans trenertid begynte med greie resultater i vennskapskamper; det ble to seire over Sverige, og en seier over et svekket USA, men tap for Kina. Anne Tønnessen, som ikke kunne spille i OL grunnet hjernerystelse, var den eneste nye faste spilleren denne sesongen.
Norge klarte likevel ikke å følge opp sin status som olympiamestre. Etter 3–0 over Frankrike, en motstander Norge aldri hadde tapt for, var det tid for å få revansj for hjemmetapet for Italia i 1997. Rita Guarino ga imidlertid Italia en tidlig ledelse, og selv om Mellgren utlignet, fikk ikke Norge has på Italias gode keeper. Gøril Kringen pådro seg sitt andre gule kort, og måtte stå over den avsluttende kampen mot Danmark, som Norge ikke hadde tapt for siden 1988. Men uten rutine og samspill i midtforsvaret slapp Norge inn ett mål på slutten, et mål som keeper Nordby og midtstopper Anne Bugge Paulsen måtte dele skylda for. Ettersom Italia hadde slått Danmark tidligere, ville tapet ha ført til at Norge kunne blitt slått ut i gruppespillet for andre gang på rad, men Italia tapte for Frankrike og Norge fikk en sjanse til, i semifinale mot Tyskland.
Her fikk Tyskland revansj for OL-tapet. Norge hadde et par sjanser til å score, og burde ifølge Dagbladets journalist hatt straffespark tidlig i kampen, men etter at Sandra Smisek scoret vinnermålet tok Tyskland over, og hadde flere sjanser til å vinne med flere mål.
==== VM 2003: To tap og ut av OL ====
I VM-kvalifiseringen møtte Norge Frankrike, Den tsjekkiske republikk og Ukraina. Norge hadde ikke tapt for noen av lagene før, og fortsatte den statistikken med seier i de fem første kampene, før det ble uavgjort mot Ukraina i en betydningsløs kamp. Gøril Kringen var blitt vraket fra landslaget til fordel for yngre krefter, men i sesongens siste kamp viste ikke midtstopperne seg fra sin beste side; Norge slapp inn tre mål i en vennskapskamp mot Tyskland i Grimstad og det nye stopperparet, Anne Tønnessen og Ane Stangeland, måtte tåle hard kritikk både fra trener og journalister.Steen prøvde flere varianter i midtforsvaret under oppkjøringen til VM i USA, som ble arrangert i september, etter sesongslutt i den amerikanske proffligaen. Til slutt ble veteranen Monica Knudsen valgt ut til å spille sammen med Ane Stangeland. Trine Rønning og Lise Klaveness kom inn i laget for Ragnhild Gulbrandsen og Hege Riise, som begge spilte profesjonelt i USA. Norges siste kamp før VM var 1–1 mot Danmark i EM-kvalifisering på Sofiemyr; et bedre resultat enn i EM, men igjen slapp Norge inn et mål i avslutningsminuttene – Lene Jensen scoret etter en mulig offside – og Norge måtte nå score mål i Danmark for å kvalifisere seg.Norge møtte Brasil, bronsemedaljørene fra 1999, i tillegg til to debutanter, Frankrike, og Sør-Korea i gruppespillet. Norges gode statistikk mot Frankrike holdt seg, med seier 2–0, men som i forrige VM tapte Norge for Brasil; Norge hadde sjanser til å utligne på stillingen 1–2, men i stedet scoret Brasil to ganger og vant en overlegen seier. Etter kampen gikk Linda Medalen ut og kritiserte det defensive arbeidet til laget, og foreslo at Gøril Kringen burde hatt en plass i troppen. Selv med 7–1 over Sør-Korea ble Norge dermed nummer to i gruppa, og møtte vertsnasjonen USA i kvartfinalen. Der ble Norge klart slått, og dermed var det klart at Norge hadde gjort sin svakeste VM-innsats i historien; hjemmelaget vant 1–0 selv om de brente et straffespark. Abby Wambach vant en hodeduell mot Marit Fiane Christensen, som hadde blitt satt inn som høyreback etter Brasil-kampen, og scoret det avgjørende målet. Med dette tapet klarte Norge heller ikke å ta en av de to europeiske plassene til OL i Athen året etter.
Den amerikanske proffligaen gikk konkurs rett før VM, og dermed mistet flere av de norske spillerne anledningen til å spille profesjonelt. Dette og mangelen på mesterskap gjorde at Norge mistet flere spillere: Hege Riise, Brit Sandaune, Marianne Pettersen og Anne Tønnessen la alle opp før 2004 var over. Som erstatning dro Steen inn flere spillere som bare fikk en sesong på landslaget, men Ingvild Stensland skulle vise seg å bli en viktig spiller senere.
I returkampen mot Danmark hadde Norge igjen 1–1 til det gjensto få minutter, men grunnet manglende målteft i de andre kampene ville dette ikke være godt nok for direkte EM-plass. I stedet for en norsk avgjørelse scoret Lene Jensen igjen i sluttminuttene for Danmark, og Norge måtte dermed gjennom utslagskamp mot Island. Med en trener på oppsigelse – Åge Steen og NFF fornyet ikke kontrakten – vant Norge 7–2 og 2–1 og var klare for EM. Bjarne Berntsen ble utnevnt som ny trener i romjula 2004, etter at flere andre mannlige trenerprofiler hadde takket nei.
=== Bjarne Berntsen (2005–2009) ===
For en oppsummering av konfliktene knyttet til Bjarne Berntsen og landslagsspillerne, se Bjarne Berntsen
==== EM 2005: Sølv, men igjen bak Tyskland ====
Berntsen tok over et lag som hadde vunnet seks strake kamper, men bare kampene mot Island hadde hatt egentlig betydning. Rekka ble snart brutt, da Norge tapte begge vennskapskampene for Frankrike på La Manga; dette var også Norges første tap for Frankrike. Norge kom på 5.-plass i Algarve Cup etter tap 0–4 for Tyskland, og tapte også for EM-vert England før mesterskapet i juni.
Berntsen satset på mange unge spillere: Ingvild Stensland, Stine Frantzen, Isabell Herlovsen og Marianne Paulsen var alle viktige spillere under EM, og ingen hadde nevneverdig erfaring fra tidligere seniormesterskap. Norge tapte første kamp med 0–1 for Tyskland, og trengte mål fra innbytter Herlovsen for å klare ett poeng mot den tidligere ønskemotstanderen Frankrike. Dermed måtte Norge score mange mål i den siste kampen mot EM-nemesis Italia, og i tillegg ha hjelp fra Tyskland, for å kunne nå semifinale. Fire mål i første omgang, tre av dem på hjørnespark fra Stensland, hjalp Norge til 5–3-seier over Italia.Som gruppetoer måtte Norge møte gruppevinner Sverige i semifinalen, det første turneringsmøtet med naboene på seks år. Norge og Sverige hadde rett nok spilt flere vennskapskamper, uten norsk tap på de siste 14 kampene, men Sverige hadde kvalifisert seg for OL 2004 på Norges bekostning. Kampen hadde "mange opp- og nedturer," ifølge kampens store norske spiller, Solveig Gulbrandsen, som scoret to av Norges mål og hadde målgivende pasning på det tredje. Norge tok ledelsen to ganger, først ved Gulbrandsen og så ved Herlovsen, men Sverige presset på for utlikning og scoret med to minutter igjen. I ekstraomgangene fikk Gulbrandsen scoret fra nært hold, og Norge var klar for finale, den beste prestasjonen i mesterskap siden 2000. Berntsen ble hyllet av spillerne i Aftenposten før finalen. Norge gikk på et nytt klart tap, 1–3 for Tyskland i finalen, det tredje tapet for Tyskland på rad i mesterskap, og Norges femte EM-kamp mot Tyskland uten seier. Laget ble likevel Årets lag for 2005 under Idrettsgallaen 2006.
==== VM 2007: Fortsatt nest best i Europa ====
Norge begynte kvalifiseringen til VM i Kina etter EM. Etter seire over lavere rangerte Ukraina og Serbia og Montenegro, møtte Norge Italia igjen. Kampen ble ikke like målrik som i EM, men Norge scoret kampens eneste mål. Etter at Italia og Ukraina tok poeng fra hverandre, mens Norge vant sine tre neste kamper, trengte Norge bare ett poeng i de siste to bortekampene mot Ukraina og Italia; Marit Fiane Christensen holdt på å gi bort poengene med et dårlig tilbakespill i første kamp mot Ukraina i Lviv, men Unni Lehn utlignet og Norge var klare for mesterskapet i Kina. Norge avsluttet med en betydningsløs seier over Italia. I kvalifiseringen hadde Berntsen brukt flere nye spillere; tross EM-innsatsen ble Herlovsen, Frantzen og Paulsen vraket, Mellgren hadde lagt opp, og Solveig Gulbrandsen hadde ett års svangerskapspermisjon. Ragnhild Gulbrandsen kom tilbake etter en pause, mens Camilla Huse, Marie Knutsen, Leni Larsen Kaurin og Melissa Wiik fikk mer eller mindre faste plasser denne sesongen.
Før VM-sluttspillet spilte Norge to kvalifiseringskamper, og vant med tre mål i kampene mot Østerrike og Israel, lag som aldri hadde vært blant Europas 15 beste. Berntsen vraket veteranen Unni Lehn i VM-troppen og satset i stedet på Marie Knutsen som indreløper, med Trine Rønning omskolert til midtstopper. Siri Nordby hadde også utkonkurrert Camilla Huse på sidebacken.
Norges siste kamp før mesterskapet var en treningskamp mot Tyskland i Mainz. Norge spilte 2–2, den tredje vennskapskampen på rad mot Tyskland uten tap, og kunne ha vunnet med mer flaks med dommere og avslutninger. I mesterskapet trakk Norge en relativt lett gruppe; Canada hadde rett nok nådd semifinalen i 2003, etter å ha slått Kina, men de to andre lagene, Ghana og Australia, hadde bare greid å slå hverandre i VM-sluttspill. Norge lå imidlertid under mot Canada etter første omgang, men kom tilbake i 2. omgang med seiersmål av kaptein Stangeland Horpestad; mot Australia ble det motsatt, da Sverige-proffen Lisa De Vanna utlignet med sju minutter igjen. Etter 7–2 over Ghana vant imidlertid Norge gruppa, og møtte vertsnasjonen Kina i kvartfinalen.
Kina var definitivt svakere enn på slutten av 1990-tallet, og hadde blant annet tapt 0–8 for Tyskland i OL tre år tidligere, men hadde fått en ny trener og også slått Norge 3–1 i vennskapskamp i januar 2006. På hjemmebane hadde de støtte av over 50 000 tilskuere, og de hadde i tillegg fått tak i Sveriges tidligere landslagstrener, Marika Domanski Lyfors. Som i EM-sluttspillet fikk jokeren Isabell Herlovsen, som da hadde spilt en halv omgang i mesterskapet, spilletid fra start, og 19-åringen scoret kampens eneste mål og sikret Norges semifinaleplass.Norge var ett av to europeiske lag som hadde nådd semifinalen, og hadde dermed sikret seg en OL-billett. Det andre europeiske laget var Tyskland, som var Norges motstander i semifinalen. Norge hang med i en omgang, men Trine Rønning laget selvmål med hodet rett før pause og Tyskland fikk scoret to mål til i andre omgang. Norge ble like utklasset i bronsefinalen, med 1–4 for USA, som allerede hadde tapt stort for Brasil.
Etter hjemkomsten ble det uenigheter mellom Berntsen, Lise Klaveness og Ragnhild Gulbrandsen, og som resultat trakk Klaveness, en av Norges mest markante fotballspillere, seg fra videre landslagsspill etter hva som kan ha virket som en oppfordring fra Berntsen. Gulbrandsen, som også la opp etter mesterskapet, kritiserte Berntsen sterkt i media etter at Klaveness hadde trukket seg.
==== OL 2008: God start, men tung nedtur ====
Norge avsluttet 2007 med å slå Russland 3–0 i EM-kvalifisering. Russland var det eneste laget i Norges gruppe som hadde nådd et sluttspill før. I 2008 fortsatte Norge å rade opp storseire i kvalifiseringen utover sommeren: Norge scoret 17 mål og slapp ikke inn noen under kampene i mai og juni, og var klare for EM allerede før bortekampen i Russland, som skulle spilles etter OL. Norge vant også 2–0 over Tyskland i Algarve Cup i mars, men gikk også på to firemålstap for USA i oppvarmingen til OL.
Under OL i Beijing slo landslaget favoritten USA 2–0 under åpningskampen i Sommer-OL 2008. Leni Larsen Kaurin scoret etter 61 sekunder, det raskeste målet i OL-historien, og bare et par minutter etter økte Melissa Wiik. Norge holdt unna, og skulle bare slå lag de aldri hadde avgitt poeng mot i mesterskap tidligere for å vinne gruppa. Men etter en uinspirert kamp hvor Norge vant 1–0 over New Zealand, tapte Norge 1–5 for Japan. Guro Knutsen satte inn kampens første mål tidlig i første omgang, men Japan fortsatte å dominere kampen, scoret rett før pause, og gikk opp til 2–1 og 3–1 etter sju minutter av 2. omgang etter feil i det norske forsvaret.USA gikk forbi Norge på tabellen på målforskjell etter stortapet, og Norge måtte derfor spille mot VM-finalistene fra 2007 Brasil, istedenfor Canada, som hadde blitt nummer tre i sin gruppe. Norge prøvde å forsvare seg og satse på kontringer, men Daniela brøt gjennom med et langskudd rett før pause, og ett kvarter inn i omgangen scoret Marta etter å ha utnyttet et dårlig tilbakespill til keeper fra Marit Fiane Christensen. Siri Nordby scoret på et sent straffespark, men Norge tapte kampen 1–2.
==== EM 2009: Ut mot Tyskland igjen ====
Norge avsluttet kvalifiseringen til EM i Finland i 2009 med 0–0 i Russland, og hadde dermed unngått baklengsmål i kvalifiseringen. Norges sjanser i EM ble imidlertid betydelig redusert etter at fem spillere fra seriemestrene Røa trakk seg fra det norske landslaget, kaptein Ane Stangeland Horpestad og høyreback Gunhild Følstad la opp, og keeper Erika Skarbø fikk en alvorlig skade i hånden. Dermed måtte Berntsen finne spillere til en helt ny forsvarsfirer. Trine Rønning ble nå fast midtstopper, Arna-Bjørnars unge midtbanespiller Maren Mjelde ble hennes kollega, mens Camilla Huse ble kalt tilbake for å ta over på venstrebacken. I Algarve Cup tidlig i mars 2009, kom Norge klart sist i sin pulje med tre tap, også mot Island. Dette er Norges klart dårligste resultat i Algarve Cup, enda samtlige opptredener under Berntsen, med unntak av 2008 har vært svært beskjedne.
Det var klart allerede før EM i Finland at Bjarne Berntsen ikke skulle fortsette som landslagstrener. Berntsen hadde igjen kalt inn en ung spiller uten erfaring: Cecilie Pedersen, som ikke hadde spilt seniorfotball på høyere nivå enn 2. divisjon, var med i troppen, og fikk en så avgjørende rolle at hun vant Gullballen under fotballgallaen 2009.
Norge begynte mot Tyskland, og kom under 0–1 etter et straffespark en halv time ut i omgangen. Resultatet holdt seg til det var tre minutter igjen, etter flere gode redninger av keeper Ingrid Hjelmseth. Da fikk Norge en eventyrlig mulighet til å utligne ved Cecilie Pedersen, men hun satte skuddet rett på keeper, Tyskland slo kontra, og Fatmire Bajramaj satte inn 2–0. Deretter kom to mål til på overtid, slik at Norge tapte hele 0–4. Landslaget fulgte opp med knepen seier over Island, ved nevnte Pedersen, før Norge spilte en uengasjert uavgjort mot Frankrike, der Norge tok ledelsen ved Lene Storløkken før Frankrike utlignet etter et kvarters spill. Begge lag gikk videre til neste runde med det resultatet, og ble i etterkant beskyldt for ikke å ta ut alt.Dette holdt til kvartfinale mot forhåndsfavorittene Sverige. Etter en jevn første omgang fikk Norge mål etter at Elise Thorsnes skjøt ballen via Stina Segerströms fot og i mål, og rett før pause økte Anneli Giske til 2–0. Et kvarter ut i omgangen avgjorde i praksis Cecilie Pedersen med et velplassert skudd, og Norge vant til slutt 3–1. Dermed kom «Nye Norge» til semifinale, igjen mot Tyskland. Norge overrasket ved å ta ledelsen ved Isabell Herlovsen og holde Tyskland fra skikkelige sjanser før pause. Men som i gruppespillet gikk det dårlig i andre omgang; Tyskland scoret tre mål og avsluttet Bjarne Berntsens trenerkarriere. Dette var det sjette strake tapet for Tyskland i mesterskap siden 2001.
=== Eli Landsem (2009–2012) ===
==== VM 2011: Igjen ut av OL ====
Flere hadde reagert da Eli Landsem ble oversett til fordel for Bjarne Berntsen i 2004, og Landsem selv var forarget over at forbundet ikke ville ta kontakt. Ansettelsen av ny landslagstrener ble derfor fulgt med argusøyne, spesielt med tanke på de personlige konfliktene som hadde oppstått under Berntsens tid som trener. I tillegg til Landsem ble Jarl Torske, en trofast landslagsassistent og J19-trener, og Gøril Kringen, trener for toppserieklubben Trondheims/Ørn, hyppig nevnt. Etter en prosess som varte over flere måneder ble Landsem utnevnt den 13. august 2009.Landsems lag gikk gjennom kvalifiseringen til VM med seire i alle kamper unntatt én; det ble uavgjort borte mot Nederland, men med 3–0 i hjemmekampen var Norge likevel gruppevinner. Den avgjørende utslagskampen mot Ukraina, på papiret det svakeste laget i andre kvalifiseringsrunde, endte med norsk seier 3–0 over to kamper, og dermed var Norge kvalifisert for VM. Norge var imidlertid ikke imponerende i Algarve Cup, med en sjetteplass etter én seier på fire kamper, det nest dårligste til dato.
Norge møtte to gamle kjente i gruppespillet, Brasil og Australia, i tillegg til Afrikas nest beste lag, Ekvatorial-Guinea. Norge vant 1–0 mot debutantene fra Vest-Afrika, men tapte så hele 0–3 for Brasil etter to mål av Marta, og måtte vinne siste gruppekamp mot Australia. Elise Thorsnes scoret Norges andre mål i turneringen, men Australia utliknet rett fra avspark, for så å score kampens siste mål med åtte minutter igjen. Det var Norges første tap for Australia gjennom tidene, og første gang Norge var slått ut av et VM i gruppespillet. Kritikken landslaget fikk etter mesterskapet fokuserte stort sett på manglende individuelle ferdigheter. Norge var dermed også slått ut av OL-kvalifiseringen, hvor Europas to plasser gikk til Frankrike og Sverige.
=== Even Pellerud (2013-2015) ===
==== EM 2013: Samling i bånn, sportslig opptur ====
Norge vant sin kvalifiseringsgruppe til EM i Sverige, tross en forferdelig start. Etter to seire og ett tap, mot Island borte, på de første tre kampene, skulle Norge møte Nord-Irland, som var rangert som nr. 28 av de 46 deltagende landene i kvalifiseringen. Norge tapte 1–3, trolig Norges svakeste resultat i en offisiell kvalifiseringskamp til dato, og var plutselig avhengig av andre resultater for å ha mulighet til å vinne gruppa. Norge vant imidlertid alle seks kvalifiseringskampene i 2012, inkludert 2–1 i returoppgjøret mot Island, som dermed var to poeng bak. Tross det gode sluttresultatet kom NFF og Eli Landsem til en enighet om å avbryte arbeidsforholdet, og TV2 rapporterte at dette blant annet grunnet i at spillerne syntes Landsem ikke var fotballfaglig god nok. En måned senere ble Even Pellerud ønsket velkommen tilbake til en ny periode som landslagssjef.EM 2013 ble en sportslig opptur, hvor Norge gikk ubeseiret fram til finalen med seire mot Nederland, Tyskland, Spania og Danmark (etter straffesparkkonkurranse). I finalen tapte Norge 0–1 for Tyskland etter mål av Anja Mittag.
==== VM 2015: Kollaps mot England ====
VM i Canada, som ble spilt på kunstgress, endte med åttedelsfinale for det norske laget, etter gruppespill med store seire mot Thailand og Elfenbenskysten. Solveig Gulbrandsen ga Norge ledelsen i åttedelsfinalen i det 54. minutt mot de senere bronsevinnerne England, men to sene mål ga England seieren. Resultatet gjorde også at Norge ikke ble kvalifisert for OL i Rio. Pellerud trakk seg deretter som trener, og oppga manglende motivasjon og energi som argument.Roger Finjord ledet laget i ett år før han trakk seg grunnet et ønske om å flytte hjem til familien, men det ble igjen rapportert om mistillit blant spillerne. Leif Gunnar Smerud ledet laget midlertidig.
=== Martin Sjögren (2017–2022) ===
I desember 2016 ble det kjent at svenske Martin Sjögren var ansatt som ny landslagssjef. Han ble dermed den første utenlandske treneren for det norske kvinnelandslaget.
==== EM 2017: Ut i gruppespillet ====
Norge startet mesterskapet skuffende med tap, 0–1 mot vertsnasjonen Nederland. I andre gruppespillkamp var Belgia motstander, Norge sløste med sjansene og tapte 0–2. Dermed måtte Norge slå Danmark med tre mål eller mer for å gå videre, samtidig som at Nederland måtte vinne mot Belgia i siste gruppespillkamp.
Norge fikk den hjelpen de trengte fra Nederland i siste kamp, men klarte ikke å gjøre jobben selv. De tapte 0–1 mot Danmark, dermed røk de ut av mesterskapet med tre tap og null mål i det som ble omtalt som en fiasko.Tiden i etterkant av mesterskapet ble preget av konflikter mellom stjerner og Norges Fotballforbund; Ada Hegerberg trakk seg fra landslaget kort etter at de ble slått ut av EM 2017, og konflikten ble slått stort opp i blant annet VG og Josimar.
==== VM 2019: Etterlengtet opptur ====
Norge fikk en knallstart på VM i Frankrike 2019, med 3–0 seier mot Nigeria etter mål av Guro Reiten og Lisa-Marie Karlseng Utland, samt et nigeriansk selvmål. I andre kamp i gruppespillet ble det et hederlig tap, 1–2 mot vertsnasjonen Frankrike. I den siste og avgjørende kampen i gruppespillet var Sør-Korea motstander. Med to straffescoringer av Caroline Graham Hansen og Isabell Herlovsen tok Norge seg videre med en 2–1 seier på en dårlig dag.I åttendedelsfinalen ventet Australia. Isabell Herlovsen sendte Norge i ledelsen etter 31 minutter spilt. Norge så ut til å gå til pause med ledelse, men like før hvilken pekte dommeren på straffemerket etter at Maria Thorisdottir brukte armen for å styre ballen innenfor de norske 16-meteren. Etter at VAR-panelet hadde sjekket situasjonen, måtte dommeren ut å se på video selv. Etter lang vurderingstid, bestemte dommeren seg for å annullere sin egen avgjørelse, og det ble ikke straffe til Australia. Dermed gikk Norge til pause med ledelse, en ledelse de holdt på helt til det gjensto syv minutter av kampen. Da utlignet Australia og dermed ble det ekstraomganger. Det ble ikke scoret flere mål i ekstraomgangene og kampen gikk til straffesparkkonkurranse. Caroline Graham Hansen, Guro Reiten og Maren Mjelde satte sine straffer for Norge, samtidig reddet Ingrid Hjelmseth straffe fra Australia. Dermed var det opp til Ingrid Syrstad Engen som scoret og sikret kvartfinale for Norge.I kvartfinalen sto England på motsatt banehalvdel. Allerede før det var spilt tre minutter tok England ledelsen, og slo til slutt Norge 3–0. Dermed var Norge ute av mesterskapet, men etter den store nedturen i EM to år tidligere ble mesterskapet sett på som en opptur.
==== EM 2022: Ny EM-fiasko ====
Norge kvalifiserte seg for EM 2022 i England (utsatt ett år pga. koronapandemien) med seier over Wales den 27. oktober 2020. I forkant av mesterskapet gjorde Ada Hegerberg comeback på landslaget i mars 2022, dette etter å ha vært ute siden EM 2017. Norge siktet ambisiøst og hadde før EM 2022 en ambisjon om medalje i mesterskapet.Norge havnet i likhet med de to foregående mesterskapene i gruppe med vertsnasjonen. I tillegg til England, var Nord-Irland og Østerrike i Norges gruppe. Laget fikk en god start med 4–1-seier over Nord-lrland etter scoringer av Julie Blakstad, Frida Maanum, Caroline Graham Hansen (straffe) og Guro Reiten.Den andre gruppespillkampen ble en historisk kamp for Norge, med negativt fortegn. England tok ledelsen etter 15 minutter, og etter det rant målene inn. England sjokkerte Norge og til pause ledet de hele 6–0. Norge slapp til to mål i andre omgang og kampen endte 8–0 til England. Resultatet var det største tapet i historien for det norske kvinnelandslaget, det var også tidenes største tapsmargin i EM-sammenheng for noe lag. Landslagssjef Martin Sjögren måtte tåle massiv kritikk etter kampen, for å ikke ha tatt grep i første omgang av kampen. Det ble blant annet beskrevet som «Historiens dårligste kampledelse» og en «skrekkfilm». Dermed måtte Norge vinne sin siste kamp i gruppespillet mot Østerrike for å gå videre, det greide de ikke og etter å ha tapt 0–1 var Norge slått ut av gruppespillet i EM for andre gang på rad.Noen dager etter at Norge røk ut av mesterskapet ble det kjent at NFF og Martin Sjögren var enige om å avslutte samarbeidet, og at både han og hans assistenttrener Anders Jacobson fratrådte sine stillinger umiddelbart.
=== Hege Riise (2022–) ===
3. august 2022 ble Hege Riise offentliggjort som ny landslagssjef. I trenerteamet fikk hun med seg de tidligere landslagsspillerne Monica Knudsen og Ingvild Stensland som assistenttrenere, samt Jon Knudsen som keepertrener. Da hun i slutten av august presenterte sin første tropp som landslagssjef, var flere av de etablerte spillerne vraket og flere nye spillere fikk sjansen. Norge vant 1–0 borte mot Belgia i Hege Riise sin første kamp, og var dermed klare for VM 2023 i Australia og New Zealand.
== Hjemmebane, drakt og kallenavn ==
Norge har ikke hatt en bestemt hjemmebane, men har stort sett spilt på forskjellige arenaer. Draktene har i hovedsak vært de samme som herrelandslagets, og kallenavn har i liten grad vært brukt.
=== Hjemmebane ===
Norge har, i motsetning til herrelandslaget, fått spille lite på Ullevaal Stadion. Da Norges Fotballforbund i 2012 uttalte at kvinnelandslaget kunne spille på Ullevaal, var det for første gang siden 2000. De to kampene var også kamp nummer 4 og 5 på nasjonalarenaen for kvinnelandslaget. Siden 2003 har Norge spilt på 30 stadia:
Ullevaal Stadion: 3 EM-kvalifiseringskamper (Østerrike 2016, Belgia og Island 2012), 1 VM-kvalifiseringskamp (Belgia 2013)
Sør Arena: 1 treningskamp (Sverige 2016), 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2008)
Høddvoll stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2016)
Aker Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Kasakhstan 2016)
Color Line Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Wales 2015)
Marienlyst stadion: 1 treningskamp (Finland 2015)
Strømmen stadion: 1 treningskamp (Nederland 2015)
Brann stadion: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hellas 2014, Italia 2005)
Randaberg Arena: 2 treningskamper (2 × New Zealand 2014)
Tønsberg gressbane: 1 VM-kvalifiseringskamp (Portugal 2014)
Melløs stadion: 1 treningskamp (Russland 2013)
Sarpsborg stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Nord-Irland og Bulgaria 2011), 1 VM-kvalifiseringskamp (Albania 2013), 1 treningskamp (Canada 2005)
Nadderud stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Ungarn 2011), 1 treningskamp (Finland 2011), 3 VM-kvalifiseringskamper (Nederland 2014, Ukraina 2010, Nederland 2009)
Skagerak Arena: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hviterussland 2010, Slovakia 2009)
Fart kunstgress: 1 treningskamp (Canada 2010)
AKA Arena: 1 VM-kvalifiseringskamp (Makedonia 2010)
Komplett.no Arena: 2 treningskamper (Tyskland og Sverige 2008)
Fredrikstad stadion: 1 treningskamp (USA 2008)
Viking stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Polen 2008 og Russland 2007)
Åråsen stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Østerrike 2007), 1 VM-kvalifiseringskamp (Ukraina 2005)
Gjemselund stadion: 1 vennskapslandskamp (Finland 2007)
Lyngdal Stadion: 1 vennskapslandskamp (Danmark 2007)
Halden stadion: 1 VM-kvalifisering (Hellas 2006)
Storstadion (Sandefjord): 1 VM-kvalifisering (Serbia 2006)
Vallhall: 1 EM-kvalifisering (Island 2004)
Kjølnes stadion: 1 EM-kvalifisering (Spania 2004)
Sofiemyr stadion: 1 EM-kvalifisering (Danmark 2003)
Kråmyra Stadion: 1 treningskamp (Nigeria 2003)
Idrettsparken (Mandal): 1 EM-kvalifiseringskamp (Nederland 2003)
Kristiansand stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Belgia 2003)Hjemmekampene strekker seg altså i disse 13 årene til Molde i nord og Mandal i sør. I 2000 spilte Norge en treningskamp mot USA på Alfheim stadion i Tromsø, og i 1996 spilte de i Trondheim, da på Lerkendal stadion. Dette er de to eneste gangene kamper er blitt spilt i de to byene. Til gjengjeld har det blitt spilt kamper på flere steder i Telemark: Skien, Porsgrunn, Gvarv og Ulefoss.
=== Drakt ===
Kvinnelandslaget har i utgangspunktet hatt samme drakt som herrelandslaget - rød overdel og hvite bukser hjemme, og hvit overdel med blå bukser borte. Drakten er i hovedsak basert på den norske flagget. Bortedrakten har vært hvit med hvite, røde eller blå bukser.
Et utvalg av Norges drakter i turneringer:
=== Kallenavn ===
Akkurat som herrelandslaget, har ikke kvinnelandslaget noe egentlig kallenavn. De ble rundt 1995 kalt «gresshoppene», men det ble ikke brukt stort etter den turneringen. Den vanligste betegnelsen er «Kvinnelandslaget».
== Spillestil ==
Kvinnelandslaget har på 2000-tallet og 2010-tallet vært preget av ballspill, dribling og skudd, men som oftest har svakheten ligget i det fysiske, der både tidligere landslagsleder Eli Landsem og landslagstrener Even Pellerud mente Norge hadde mer å gå på sammenliknet med for eksempel USA. Pellerud sa også at han savnet en spillestil som sådan. Under Martin Sjögren har landslaget prøvd å rendyrke en stil hvor det meste av spillet skal foregå langs bakken i en 4-4-2-formasjon, noen ganger med én mer tilbaketrukket spiss og andre ganger med to rene angripere, og hvor man ifølge Sjögren prøvde å spille mer «dynamisk».
== Rivalisering ==
Norge har hatt tette kamper mot mange land, men det er noen det har utviklet seg et spesielt forhold til:
=== USA ===
Norge og USA har møtt hverandre i flere vesentlige kamper, både i Algarve Cup, VM og OL. Norge var det eneste laget som slo USA i OL i 2008 da USA vant, mens USA slo Norge ut av VM i 2007. Norge ble også det første og per 2013 eneste laget som slo USA i en OL-finale, og de slo også USA i VM i 1995. USA har på sin side slått Norge i VM i 1991, OL 1996 og VM 2003. I den siste tiden har riktignok USA blitt et bedre lag enn Norge, og de to lagene møter hverandre stort sett bare under Algarve Cup.
== Landslagstrenere ==
=== Nåværende trenere ===
== Tropp ==
oppdatert 16. november 2022
(Nr.= trøyenummer, LK = landskamper, Mål = antall scorede mål)
== Rekorder ==
* oppdatert 16. november 2022
** spillere som fortsatt er aktive er uthevet.
== OL-resultater ==
== VM-resultater ==
== EM-resultater ==
I 1979 ble Norge slått ut i 1. runde. Dette var et uoffisielt mesterskap, og regnes ikke i UEFAs statistikk.
== Se også ==
Liste over norske landslagstrenere i fotball
Liste over norske mesterlag i kvinnefotball
Liste over Norges landskamper i fotball for kvinner 1978–1990
Maratontabell for Norges kvinnelandslag i fotball
Liste over kvinnelandslag i fotball
Internasjonale landslagskonkurranser i fotball for kvinner
Gullklokka
Norges herrelandslag i fotball
Samelandslaget
== Noter ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Norway women's national association football team – kategori av bilder, video eller lyd på Commons på Norges Fotballforbund
All-time women national team record på www.rsssf.no | Serbia Perica Krstić | | 199,800 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alternativ_behandling | 2023-02-04 | Alternativ behandling | ['Kategori:Alternativ behandling', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Alternativ behandling er en samlebetegnelse på medisinske behandlingsformer ved hjelp av teknikker, utstyr eller legemidler som ikke bygger på vitenskapelig grunnlag.
Som motsetning til alternativ behandling brukes gjerne betegnelsene konvensjonell behandling, evidensbasert medisin eller skolemedisin. Når alternativ behandling benyttes som et tillegg til behandling med dokumentert virkning, brukes ofte benevnelsen komplementær behandling.
De fleste alternative behandlingsformer praktiseres utenfor det etablerte helsevesen, men i noen land er noen av disse tatt inn i det regulære helsetilbudet, til tross for at disse behandlingsformenes grunnlag omtales som pseudovitenskapelig. Dette gjelder kiropraktikk i Norge.
| Alternativ behandling er en samlebetegnelse på medisinske behandlingsformer ved hjelp av teknikker, utstyr eller legemidler som ikke bygger på vitenskapelig grunnlag.
Som motsetning til alternativ behandling brukes gjerne betegnelsene konvensjonell behandling, evidensbasert medisin eller skolemedisin. Når alternativ behandling benyttes som et tillegg til behandling med dokumentert virkning, brukes ofte benevnelsen komplementær behandling.
De fleste alternative behandlingsformer praktiseres utenfor det etablerte helsevesen, men i noen land er noen av disse tatt inn i det regulære helsetilbudet, til tross for at disse behandlingsformenes grunnlag omtales som pseudovitenskapelig. Dette gjelder kiropraktikk i Norge.
== Norske definisjoner ==
Alternativ behandling ble i Norge tidligere kalt alternativ medisin. Begrepsbruken ble endret i 2002 i forbindelse med innstilling til ny lov om alternativ behandling av sykdom.
Lov om alternativ behandling av sykdom ble vedtatt i 2003 og alternativ behandling har siden vært den offentlig akstepterte termen. Loven definerer hva som er alternativ behandling § 2: «Med alternativ behandling menes helserelatert behandling som utøves utenfor helse- og omsorgstjenesten, og som ikke utøves av autorisert helsepersonell.» Videre definerer lovens § 2 i tillegg behandling som utøves av autorisert helsepersonell som alternativ behandling når: «.. det brukes metoder som i all vesentlighet anvendes utenfor helse- og omsorgstjenesten.».
Begrepet alternativ behandling favner vidt og er bare avgrenset til at det skal være helserelatert og at det skal være metoder som i all vesentlighet anvendes utenfor helse- og omsorgstjenesten. Variasjonen i hva som kalles alternativ behandling er stort og i forarbeidene til loven omtales over 100 forskjellige former for alternativ behandling. Lov om alternativ behandling av sykdom har, i tillegg til definisjonen av hva alternativ behandling er, også bestemmelser om registerordning, taushetsplikt, hvilke helsetilstander alternative behandlere ikke kan behandle, beskyttede titler, markedsføring av alternativ behandling og om straff.
Det som i Norge omtales som alternativ behandling eller alternativ medisin må ikke forveksles med tradisjonell medisin slik det er definert av WHO (FNs helseorganisasjon). Tradisjonell medisin er medisin som har lange tradisjoner i et land og er forankret i innbyggernes kultur. Bruk av et lands tradisjonelle medisinske kunnskap og praksis er anbefalt av WHO og for rundt 80% av verdens befolkning er primærhelsetilbudet å finne innenfor behandlingssystemer og -metoder som WHO betegner som tradisjonell medisin. I dag tilbys rundt 200 forskjellige alternative behandlingsformer i Norge i tillegg til det medisinske tilbudet innenfor helsetjenesten.
== Benevnelse ==
Helse- og omsorgsdepartementet har fra 2002 valgt å bruke begrepet «alternativ behandling» i rettslig sammenheng og i den generelle omtalen av feltet. Begrunnelsen er begrunnet med at begrepet behandling har den fordel at det ikke gir så sterke assosiasjoner til vitenskapelig dokumentasjon og systematisert erfaring. Begrepet behandling kan tolkes videre enn begrepet medisin, og må sies å favne de ulike terapiformene på en mer dekkende måte enn medisinbegrepet. Medisinbegrepet kan av mange oppfattes slik at det er avgrenset til den virksomhet som utøves av leger, basert på en naturvitenskapelig biomedisinsk forståelsesmodell.Behandling kan ha både et kurativt aspekt, og et forebyggende og lindrende aspekt. Behandling vil imidlertid også kunne omfatte tjenester som kun har økt velvære som formål. Begrepet behandling vurderes å være et mer hensiktsmessig begrep enn medisin. Dette kan begrunnes med at behandlingsbegrepet kan tolkes videre, samtidig som det ikke gir så sterke assosiasjoner til vitenskapelig dokumentasjon og systematisert erfaring.Helse- og omsorgsdepartementet vurderer det som mest hensiktsmessig å bruke begrepet alternativ behandling fremfor alternativ medisin eller komplementær behandling. Begrepet er enkelt i bruk, særlig i rettslig sammenheng, og er det som er mest nærliggende å benytte i stedet for alternativ medisin. Begrepet regnes også som mer dekkende og nøytralt.
Valg av begrepet alternativ behandling bygger ikke på en vurdering av eventuell effekt, men på behandlingens hensikt. Begrepsbruken er med andre ord ikke å forstå som en offisiell bekreftelse på at de aktuelle behandlingsformene virkelig representerer et anerkjent og reelt vitenskapelig basert alternativ til den offisielle medisinen.
== Verdens helseorganisasjon (WHO) om alternativ medisin og tradisjonell medisin ==
WHO ser på tradisjonell medisin som et svært viktig tilbud. I «General Guidelines for Methodologies on Research and Evaluation of Traditional Medicine» fra 2000 fra november 2008 oppfordrer WHO alle sin 193 medlemsland til å integrere tradisjonell medisin i sine nasjonale helsesystemer og dele erfaringer og kunnskap. WHO definerer tradisjonell medisin som summen av den viten, ferdighet og den praksis som er basert på opprinnelige teorier, tro og erfaring i innfødte kulturer enten de kan forklares eller ikke. WHO omtaler også alternativ medisin og Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling, NIFAB skriver: «Verdens helseorganisasjon, (WHO) bruker følgende definisjon» (alternativ medisin): «En vid gruppe av behandlingsmetoder som ikke er en del av landets egne tradisjoner, og som ikke er integrert i det dominerende behandlingssystemet”. Denne definisjonen ser man ofte brukt om alternativ behandling i Norge.»WHO anerkjenner tradisjonell medisin som viktig for primærhelsetjenesten både på grunn av tilgjengelighet og lave kostnader – og dens bidrag til forbedret helse hos mange, ikke minst i utviklingsland i Afrika og Asia. Samtidig ser man at 80% av befolkningen i Tyskland og 70% i Canada bruker alternativ behandling. I alle de tre skandinaviske land, Norge, Sverige og Danmark, ligger antallet brukere mellom 45 og 50%.Ifølge WHOs generaldirektør, Margaret Chan, er plantemedisin, tradisjonelle behandlinger og tradisjonelle utøvere det viktigste og ofte også det eneste helsetilbudet som finnes for millioner av mennesker. Chan mener tradisjonell medisin og skolemedisin ikke trenger å støte mot hverandre, men kan utvikles harmonisk sammen i primærhelsetjenesten og dra nytte av det beste i begge systemene. Dette kan ifølge henne bare oppnås om myndighetene tar de riktige beslutningene. Hun sier videre at mange land har klart å kombinere systemene og nevner Kina som et godt eksempel hvor plantemedisin med dokumentert virkning tilbys i offentlige sykehus over hele landet ved siden av skolemedisin.
== Dynamisk begrep ==
Hva som faller inn under begrepet alternativ behandling og hva som er medisin, endres og varierer over tid, over landegrenser, mellom fagmiljøer, og grensesnittet mellom områdene er flytende og i forandring.
I Norge ble alternativ behandling først introdusert på departementsnivå som ”politisk korrekt” begrep i forbindelse med ovennevnte lov. Tidligere er andre begrep brukt.
=== Eksempler på endringer og forskjeller ===
Kiropraktikk ble en del av det offentlige helsevesen i Norge fra 1. januar 2006. Kiropraktorer ble først autorisert helsepersonell i Norge i 1988.
Naprapati er integrert i helsevesenet og naprapater er autorisert helsepersonell i Sverige og Finland, men ikke i Norge. Osteopater er autorisert i Finland, men ikke i Sverige og Norge.
=== Andre betegnelser ===
Begrepet alternativ medisin er fortsatt i utstrakt bruk i forskjellige sammenhenger. Både i Norge og utlandet brukes ofte betegnelsene komplementær og alternativ medisin (KAM/CAM i engelskspråklige land). Også alternativ terapi er brukt samt ikke-skolemedisinsk behandling / konvensjonell terapi. En nyere variant er integrert medisin. Utøvere og brukere av behandlingene kan bruke betegnelser som naturmedisin, helhetsmedisin, ikke-toksisk medisin, holistisk medisin, naturlig medisin og tradisjonell medisin. Norges forskningsråd bruker begrepene etablert og ikke-etablert medisin, og begrepsinnholdet vil dermed nødvendigvis endre seg over tid, ettersom forskjellige systemer, terapier og preparater vinner aksept etter hvert som det genereres forskningsresultater og dokumentasjon.
I EU brukes forskjellige uttrykk, blant annet konvensjonell medisin og komplementær medisin. Verdens helseorganisasjon (WHO) bruker forkortelsen TCAM, som står for tradisjonell, komplementær og alternativ medisin. I internasjonal sammenheng og i vestlig skolemedisin brukes ofte begrepet ”non-proven therapy” (ikke-utprøvd terapi).
Den fremste forskningsinstitusjonen på området i Norge har navnet Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) som er lagt til det medisinske fakultet ved Universitetet i Tromsø. Det nasjonale informasjonssenteret kalles Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling (NIFAB).
På engelsk brukes gjerne samlebetegnelsen complementary and alternative medicine, forkortet CAM. På fransk brukes betegnelsen médecine non conventionnelle og denne er også en del av begrepsapparatet i EU-kommisjonen. Svensk bruker begrepene alternativmedicin og komplementärmedicin om hverandre.
== Definisjoner internasjonalt ==
WHO definerer alternativ behandling slik: «En vid gruppe av behandlingsmetoder som ikke er en del av landets egne tradisjoner, og som ikke er integrert i det dominerende behandlingssystemet». WHO-definisjonen brukes ofte om alternativ behandling i Norge.
National Center for Complementary and Alternative Medicine (NCCAM) i USA har denne definisjonen: «En gruppe av mangfoldige medisinsk- og helseomsorgsystemer, praksiser og produkter, som for øyeblikket ikke vurderes som en del av konvensjonell medisin. Selv om det finnes vitenskapelig bevis for noen komplementære og alternative terapiformer, gjenstår det for de fleste å besvare nøkkelspørsmål med godt designede vitenskapelige studier. Spørsmål om hvorvidt terapiformene er trygge, og hvorvidt de virker mot sykdommene eller de medisinske tilstandene de brukes mot».
Ifølge VIFAB, Videns- og forskningscenter for alternativ behandling i Danmark, er alternativ behandling «behandlingsformer som ikke foregår i eller med støtte fra den offentlige helsetjenesten».
I Sverige er det vanligste begrepet komplementär medicin, men det finnes ingen offisiell definisjon av dette begrepet.
== Bruk av komplementær og alternativ behandling ved norske sykehus ==
En studie publisert i januar 2011 viser at alternativ behandling tilbys ved om lag halvparten av norske sykehus. 40 sykehus tilbød akupunktur, mens 19 hadde tilbud om behandlinger som biofeedback, hypnose, kopping, øreakupunktur, urtemedisin, kunstterapi, homøopati, refleksologi, tankefeltterapi, gestaltterapi, aromaterapi, tai chi, akupressur, yoga, pilates og andre. 9 sykehus hadde flere enn ett tilbud.
Alternativ behandling brukes i flere avdelinger i sykehusene; i fødeavdelinger, smerteklinikker og kreftavdelinger. Alternativ behandling kan være aktuelt å tilby ved smerter i forbindelse med fødsel, ryggplager, hodepine, samt ved bivirkninger etter operasjon eller ved cellegiftbehandlinger. Også kvalme, leddsmerter, revmatiske lidelser, diabetes, allergier og søvnplager oppgis som tilfeller der sykehusene kan tilby pasientene å forsøke en alternativ behandlingsform.
Undersøkelsen viser at så godt som alle som har ansvaret for den alternative behandlingen som sykehuset tilbyr, er utdannet helsepersonell. Ved akupunktur stiller sykehusene også krav til utdanning i akupunktur til de som skal utføre den. Det er hovedsakelig fysioterapeuter, jordmødre, leger og sykepleiere som utfører den alternative behandlingen på sykehusets pasienter. I liten grad hentes det inn alternative behandlere utenfra.
Studien konkluderer med at det har vært en merkbar økning i tilbudet av alternativ behandling i norske sykehus fra 2001, da andelen som tilbudte pasientene slik behandling var 25%, mot 50% i dag. Grunnene til at sykehuset velger å tilby alternativ behandling, har endret seg noe fra 2001. Forskningsresultater og økt vitenskapelig dokumentasjon oppgis nå oftere som årsak til at sykehusene tilbyr akupunktur.
== Andre land og kulturer ==
=== Kina ===
I Kina har man to likestilte medisinsystemer: Vestlig medisin og tradisjonell kinesisk medisin (TKM). Begge systemene er anerkjent av staten, og finansieres for en stor del av staten. Helsemyndighetene ønsker å fremme systemenes likeverdighet blant annet av politiske, kulturelle og økonomiske årsaker. Både medisin og tradisjonell kinesisk medisin utøves av leger, men de har forskjellig utdannelse. Under utdannelsen lærer studentene noe om den andre medisinformen.
=== India ===
I India har man fire parallelle, likeverdige medisinsystemer som alle er anerkjent av staten og
som delvis også finansieres av staten. I tillegg til vestlig medisin, er det ayurveda og siddha, unani samt homøopati. Helsemyndighetene søker å fremme de tradisjonelle medisinformene ayurveda, siddha og unani blant annet av politiske, kulturelle og økonomiske årsaker. Også homøopati søkes fremmet av blant annet økonomiske grunner. Det er etablert offentlig godkjenning for leger innen alle fire systemer. De ulike typer leger utdannes ved forskjellige skoler.
=== Europa ===
En analyse foretatt ved Universitetet i Neuchâtel, Institutt for helserett, i forbindelse med et forskningsprosjekt om alternativ behandlings rettslige stilling i Europa omfatter 24 land. I tre land, Norge, Island og Ukraina er det kun medisin, kiropraktikk og fysioterapi som inkluderes og som kan refunderes. I Danmark er akupunktur og osteopati inkludert i det offentlige helsevesen. Irland og Finland inkluderer akupunktur, naprapati, osteopati og lymfedrenasje, Latvia inkluderer akupunktur, homøopati, naprapati, osteopati, iridologi og bioresonans, Luxembourg og Malta inkluderer TKM. Private forsikringer gir dekning for homøopati, osteopati, og akupunktur i Østerrike og Belgia og osteopati og manipulasjonsteknikker i Liechtenstein, Spania og Storbritannia. Både private forsikringer og offentlige ordninger inkluderer refusjon for homøopati, akupunktur og osteopati i Frankrike, akupunktur, hypnose, laserterapi, lymfedrenasje og soneterapi i Italia og akupunktur og homøopati i Tyskland, Nederland og Sveits.
=== Storbritannia ===
Veldig få former for alternativ behandling tilbys pasienter i det britiske helsevesenet (NHS). Bruk av disse behandlingene er økende begrenset, og i de fleretall av sakene vil helsetjeneste ikke betale for dem. Bare to typer alternative behandlinger er regulert, osteopati og kiropraktikk. Disse kan ikke kreves på nasjonal helsesystemet og tolkes som uortodoks behandlinger med lite bevis for effektivitet bortsett fra noen typer leddsmerter. For kiropraktikk er det varslet fare for negativ bivirkninger som skiveprolaps eller hjerneslag.
=== Innvandrermiljøer i Norge ===
Innvandrere i Norge velger gjerne de tradisjonelle behandlingssystemer de er kjent med fra hjemlandet, blant annet behandling med urter og healing. Årsakene er mange. Kulturelle, språklige, psykiske og religiøse på den ene siden, og at helsevesenet ikke er godt nok tilpasset det flerkulturelle samfullet på den andre. Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse er kjent med dette, men påpeker at også mange etnisk norske pasienter bruker alternativ behandling.
== Alternative behandlingssystemer ==
Bak de ulike alternative behandlingssystemer er det en omfattende teori, filosofi og metoder. Disse spiller er viktig rolle både i behandling og forebygging av sykdom. For brukerne er bakgrunnen også en naturlig del av det daglige liv for opprettholdelse av balanse og helse.
=== TKM ===
Tradisjonell kinesisk medisin (TKM/TCM) har røtter som går flere tusen år tilbake. TKM omfatter en rekke elementer innen behandling, blant annet akupunktur, kosthold, livsstilsveiledning og øvelser. Den bygger på taoisme, kinesisk kultur og livsvisdom. Et sentralt begrep i TKM er ”Qi” eller «livsenergi». Ifølge TKM sirkulerer «livsenergien» i hele kroppen gjennom meridiansystemet og opprettholder kroppens livsprosesser. Sykdomsteorien bygger på at sykdommer oppstår på grunn av ubalanser i Qi. Du blir frisk når likevekt og indre ro gjenopprettes.
=== Ayurveda ===
Ayurveda / ayurvedisk medisin er antagelig ett av verdens eldste medisinske systemer som fortsatt er i bruk. Den er offentlig anerkjent i India. Både i India og på Sri Lanka er ayurvedisk medisin nært knyttet til hinduistisk filosofi. Den praktiseres også i Norge, resten av Europa, Nord-Amerika og Australia. Den grunnleggende tanken bak behandlingstradisjonen er at alt i universet består av en kombinasjon av ulike livsenergier. Ubalanser mellom livsenergiene gjør at vi blir syke. I behandlingen inngår blant annet kosthold, mosjon, en lang rekke urter og planter, meditasjon, massasje og pusteøvelser.
=== Tibetansk medisin ===
Tibetansk medisin bygger på medisinske tradisjoner fra begynnelsen av 800-tallet og er påvirket av bl. a gammel indisk og kinesisk medisin. Det er dokumentert at en tibetansk konge inviterte leger fra India, Nepal, Kina og Persia samt leger som beherske gammel gresk medisin til en konferanse hvor de utvekslet teorier og erfaringer om behandlinger for å finne frem til de beste. Det finnes varianter av denne medisinformen i flere land i Himalaya. Buddhistiske klostre har vært medisinens læresteder. Tibetansk medisin består av forskjellige deler: Medisinske urter fra høyfjellsstrøk, akupunktur, kauterisasjon (etsing/brenning), kosthold og åndelige og psykologiske metoder.
I tibetansk diagnostikk spiller pulsdiagnose og undersøkelsen av urinen en særlig rolle. Behandlingen tar sikte på å gjenopprette den fysiske, psykiske og åndelige balansen, og legens medfølelse er en viktig faktor.
En rekke behandlinger som er utviklet av indianere i Nord-Amerika, aboriginer i Australia og av stammer i Afrika, Midtøsten og Mellom- og Sør-Amerika regnes også som behandlingssystemer.
NCCAM regner homøopati og naturopatisk medisin til behandlingssystemene og bruker dem som eksempler på medisinske systemer som er utviklet i vesten.
== Medisinske systemer i Norge ==
Også i Norge er det tradisjonelle, medisinske systemer. Utviklingen i bruk av urter til medisin kan i grove trekk deles inn ifølgende faser:
førhistorisk bruk
samisk folkemedisin
norrøn bruk
importert medisin fra munkeordener
folkemedisin og trolldomsurter
industriproduksjon
moderne, medisinsk bruk.Hos oss eksisterer ikke den folkemedisinske tradisjonen lenger som et eget medisinsk system i den forstand at tradisjonen er en integrert del av folks verdensbilde og sykdomsoppfatning. Men deler av tradisjonen lever godt videre som «kjerringråd» og hos enkeltindivider med omfattende kunnskaper om urter og droger, særlig i vår nordlige landsdel. Denne overleverte kunnskapen er i noen grad blitt tatt opp i praksis av moderne, alternative behandlere. Dens rolle som supplement til medisinen er ikke noe nytt.
På 1600-tallet var det høyst fire-fem leger i Norge, den nordligste befant seg lenge i Trondheim. Omkring 1750 var det i hele landet ikke mer enn 5 embetsleger og i tillegg 5-6 fullt praktiserende leger i byene. Nordland amt fikk sin første lege i 1790. I 1834 ble antallet fordoblet – Nordland hadde fått hele 2 leger! Fra 1500 til 1800, gjennom 300 år, var kun 35 av 642 utdannede, dansk-norske leger født i Norge. I 1827 var det 120 leger i Norge. 80 hadde praksis i byene.
=== Samisk behandlingstradisjon ===
Syke samer fikk neppe særlig nytte av de første legene, dertil var språket, kulturen og holdningene så forskjellige - og avstandene så store. Deres helseproblemer ble opp til vår tid fremlagt for deres tradisjonelle behandlere, noaider, i dag gjerne kalt sjamaner. Den første distriktslegen kom til samiske områder i Finnmark så sent som på 1950-tallet. Det er grunnlag for å hevde at folkemedisin og skolemedisin lenge levde i fredelig sameksistens i store deler av landet. På folkemunne har det gjennom tidene hett at «du skal gå til doktoren for å finne ut hva som feiler deg, men du skal gå til leseren for å bli frisk».
Kunnskapen om legemidler ble nedarvet gjennom mange års erfaring, prøving og feiling. Samene brukte terapeutiske bad hvor bestemte urter ble brukt. Av planter fra samenes medisin kan nevnes: Ballblom, bjerkeløv, einer, finnmarkspors, hestehov, kjerringrokk, kråkefot, lusegras, ryllik, røyksopp, tyttebær og vassarve. Bjerkeløv har vært brukt mot reumatisme, einer mot astma, forstoppelse og håravfall. Hestehov/løvetann var kjent som et middel mot magesmerter, men også mot svuller fordi man mente planten hadde en rensende effekt. Ulike bærsorter ble brukt mot diaré.
Et velanvendt folkemedisinsk middel, kjent fra en rekke ulike land, er kopping. Også i dag finnes det i samiske bygder folk som driver med kopping. Kopping ble utført med koppehorn, helst fra okser eller kuer for å lege smerter og for å øke blodsirkulasjonen, og regnes som en effektiv metode. Brenning av knusk eller moxibusjon, moxabrenning, regnes for å ha sin opprinnelse i Kina og har vært brukt og brukes til medisinske formål.
Reinen har – naturlig nok – vært mye brukt blant samene. Reinblod, reinhorn, reinhår, reinkjøtt, reinlever, reinost, reinskinn, reinvom og andre tenkelige produkter har vært brukt mot ulike sykdommer.
== Sammenhengen mellom kropp og psyke ==
Til denne kategorien regnes behandlingsteknikker eller terapiformer som fokuserer på hvordan vi selv kan påvirke ulike kroppsfunksjoner og symptomer med bevisstheten eller tankene. Hvordan vi oppfatter oss selv og hvordan vi styrer tankene påvirker oss hvordan vi har det fysisk og psykisk. Denne grunnidéen er den samme i adferds- og kognitiv terapi.
Visualisering er en type behandling som faller inn i denne gruppen. Teorien er at det er mulig å påvirke konkrete fysiske forhold eller problemer ved å lage mentale bilder. Andre alternative behandlinger/teknikker i denne gruppen er gestaltterapi, kunst- og uttrykksterapi, musikkterapi og meditasjon.
== Behandlinger som tar utgangspunkt i biologiske prosesser ==
Behandlinger som baserer seg på biologiske prosesser tar i bruk ulike biologiske produkter som naturlegemidler, naturmidler, urter, mat og kosttilskudd (vitamin- og mineralpreparater og planteuttrekk). Disse behandlingsformene overlapper på flere felt kost- og diettbehandling i helsetjenesten.
Ernæringsterapi, urtemedisin, biopati og ortomolekylær medisin er eksempler på alternative behandlinger innenfor denne gruppen.
== Behandlinger med berøring og manuell manipulasjon av kroppen ==
Felles for denne gruppen av behandlinger er idéen om at forstyrrelser i kroppen et sted påvirker funksjoner andre steder i kroppen. Metodene som brukes baseres på manipulering og/eller bevegelse av en eller flere deler av kroppen. Ved behandling av spesifikke steder på kroppen antas at kroppens øvrige organer, systemer og funksjoner påvirkes.
Soneterapi er et eksempel på den typen behandlingsformer. Ved å trykke eller massere på bestemte punkter på føttene antar kan man påvirke kroppens organer. Teorien bak er at punktene på føttene korresponderer med bestemte organer i kroppen.
Kraniosakral terapi er en manuell behandlingsform som er hevdet å bruke svært lette trykk og bevegelser for angivelig å manipulere/påvirke ryggmargvæskens rytmiske puls som igjen er ment å stimulere kroppens selvhelbredende evner. En 2004 rapport fra Folkehelseinstitutt konkludert "Det finnes ikke god dokumentasjon om effekten av kraniosakral terapi utover placeboeffekt, men behandlingen medfører indirekte og direkte risiko for bivirkninger. Kraniosakral terapi kan ikke anbefales for noen tilstander."Andre behandlingsformer som kommer inn under denne gruppen er ulike former for massasje. Under massasje søker man å manipulere kroppens mykvev, muskler og bindevev for å normalisere kroppens funksjoner. Under massasje anvendes statiske og bevegelige trykk, gjerne i kombinasjon med bevegelse. Enkelte massører tar også med psykologiske aspekter i behandlingen.
== Behandlinger som tar utgangspunkt i en putativ energisystem ==
«Energibehandling» tar sikte på å gjenopprette kroppens evne til selvhelbredelse ved å tilføre kroppen såkalte energetiske kvaliteter enten i form av et remedie eller energi fra en «livskraft»«utsagn» via en behandler.
Et eksempel på behandlingsform er healing som benytter ulike metoder som håndspåleggelse, energibalansering, bønn, eller lignende spirituelt orienterte metoder for å søke å gjenopprette balanse i kroppen gjennom å løse opp blokkeringer.
Et annet eksempel på behandlinger som tar utgangspunkt i kroppens energisystem er klassisk homøopati. Alle homøopatiske legemidler er fremstilt ved en rekke fortynninger (potensering) langt utover grensen hvor det er mulig å måle rester av det opprinnelige råstoff. Homøopater forklarer effekten av behandlingen ved at under fortynningen vil det opprinnelige stoffets energimessige egenskaper overføres til bærestoffet og forsterke effekten.
Bachs blomstermedisin er også eksempel på denne kategorien behandlinger. Blomstermedisinen er laget av planteuttrekk og tanken bak er at uttrekket inneholder energi eller kraft som kan virke inn på menneskets psyke og hjelpe til med å balansere kroppens energi.
NCCAM skiller mellom terapiformer som har som mål å påvirke kroppens energifelt (f.eks healing) og terapiformer som innbefatter bruk av elektromagnetisme som for eksempel magnetfeltterapi.
== Utbredelse ==
Ifølge NAFKAM brukte nordmenn NOK 4,7 milliarder på alternativ behandling i 2012.
== Utdannelse ==
Internasjonalt tilbyr stadig flere akademiske institusjoner undervisning innen alternativ behandling. Blant disse er University of California i Los Angeles, University of Arizona, Stanford University, Columbia University, Johns Hopkins og University of Maryland.
I Norge har myndighetene gitt Universitetet i Tromsø et særlig ansvar for forskning og undervisning innenfor alternativ behandling.
Yrkesbetegnelsene på alternative behandlere er ubeskyttede. Det vil si at hvem som helst kan bruke tittelen uten formell utdannelse.
== Kvalitetssikret informasjon ==
I Norge opprettet Helse- og omsorgsdepartementet et eget, nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling, NIFAB, i 2005. Planleggingen av senteret startet i desember 2003. Senteret er organisasjonsmessig plassert under det medisinske fakultet ved Universitetet i Tromsø. Informasjonen er rettet mot brukere, utøvere og helsepersonell og skal gi kvalitetssikret, nøytral og objektiv informasjon om alternativ behandling basert på erfaring og forskning.
== Se også ==
NOU 1998: 21 Alternativ medisin
Liste over alternative behandlinger
== Litteratur ==
NorskAnne Woodham (1999). Gyldendals store bok om alternativ medisin. [Oslo]: Gyldendal. ISBN 8205251959. norsk utgave av «Encyclopedia of complementary medicine»
Edzard Ernst og Simon Singh Bløff eller behandling Alternativ medisin under lupen norsk utgave 2012 ISBN 9788282820257
Ben Goldacre Kvakksalverne Et oppgjør med tvilsom medisin, falske slankekurer og naive medier norsk utgave 2012, engelsk original Bad Science utgitt 2008 ISBN 9788205422872
Kristian Gundersen Snåsakoden en kunnskapsbasert guide til alternativ medisin 2013 ISBN 9788203293887
Gunnar R. Tjomlid Placebodefekten : hvorfor alternativ behandling virker som det virker Humanist forlag 2013 ISBN 978-82-82820-51-6
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Nasjonalt forskingssenter for komplementær og alternativ medisin
Lov om alternativ behandling
«Hva er alternativ behandling?», artikkel fra nettstedet forskning.no 22. oktober 2003 | Lov om alternativ behandling av sykdom m.v. | 199,801 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Redwood_Ferry | 2023-02-04 | Slaget ved Redwood Ferry | ['Kategori:1862 i USA', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Indianerkrigene', 'Kategori:Konflikter i 1862', 'Kategori:Minnesotas historie', 'Kategori:Renville County (Minnesota)'] | Slaget ved Redwood Ferry var et slag som stod mellom indianere og amerikanske tropper fra Fort Ridgely den første dagen av siouxopprøret i 1862.
| Slaget ved Redwood Ferry var et slag som stod mellom indianere og amerikanske tropper fra Fort Ridgely den første dagen av siouxopprøret i 1862.
== Beskrivelse ==
Klokken 08.00 på morgenen den 18. august 1862 ankom J.C. Dickinson og andre flyktninger Fort Ridgely og fortalte kaptein John S. Marsh at indianerne hadde angrepet det nedre sioux-agenturet. Først trodde ikke Marsh at dette kunne være sant, men alle jentene i flyktningegruppen insisterte på at dette faktisk hadde funnet sted. Etter hvert kom enda flere flyktninger som fortalte den samme historien.
Klokken 08.30 bestemte Marsh seg for å dra til det nedre indianeragenturet med 47 soldater og en tolk. Fort Ridgely ble nesten forlatt på dette tidspunktet med kun 39 gjenværende menn. Derfor bestemte Marsh seg før han dro for å sende en ordonnans til Fort Ripley hvor løytnant Timothy J. Sheenan befant seg med omkring 50 menn fra kompani C, 5. Minnesota infanteri, slik at Fort Ripleys garnison ville kunne stå i mot et eventuelt angrep fra indianerne.
Marsh og hans menn la ut på marsj ca. klokken 09.00. De møtte en rekke flyktninger som var på vei til fortet og fikk også etterhvert se resultatet av indianernes plyndringer. Den første plyndrede bosetningen var huset til en dr. Philander P. Humphrey. Humphrey som lå død på dørstokken, drept av en tomahawk og skalpert. Inne i huset fant de også hans døde kone som også var drept med en tomahawk, og et spedbarn som fortsatt var i live, men som døde kort tid etter. Senere traff de nok en som var på flukt fra agenturet, en kapellan ved navn Samuel Hinman som rådet dem til ikke å dra videre. Marsh fortsatte imidlertid mot Minnesota-elven.
Da Marsh kom frem til elven ca. klokken 12.00 så de høvding Hvite Hund på den andre siden. Etter en stund sa amerikanernes tolk: "Jeg kjenner ikke denne indianeren, han hører ikke hjemme her." På den andre elvebredden løftet indianeren geværet sitt. "Se opp!" var tolkens siste ord før han ble truffet og døde.
Soldatene ble angrepet av hundrevis av rasende indianere i full krigsmaling, og etter en kort, brutal kamp var nesten halvparten av soldatene drept. De overlevende ble raskt drevet vekk, og klokken 16.00 beordret Marsh mennene sine til å svømme over elven for å berge livet. Da Marsh var omkring to tredjedeler over elven ropte han: "Krampe!" og forsvant i vannet.
Soldatene klarte å komme seg unna indianerne ved å svømme over elven, men situasjonen så ikke lys ut. Kommandant Marsh var drept sammen med 23 andre. Ti andre var såret. En av disse var så alvorlig skadet at han måtte bæres flere mil. Han het Ole Svendson og var en fersk, norsk immigrant. Sersjant Bishop tok over kommandoen, og gruppen begav seg mot Fort Ridgely, hvor de ankom klokken 10.00 neste morgen. | Slaget ved Redwood Ferry var et slag som stod mellom indianere og amerikanske tropper fra Fort Ridgely den første dagen av siouxopprøret i 1862. | 199,802 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fort_Ridgely | 2023-02-04 | Fort Ridgely | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Byggverk i Minnesota', 'Kategori:Minnesotas historie', 'Kategori:Nicollet County'] | Fort Ridgely var en amerikansk utpost nær dakota-reservatet i det sørvestre Minnesota, nær New Ulm. Det ble bygd mellom 1853–1855, og spilte en viktig rolle under siouxopprøret i 1862. Fortet var under angrep to ganger under denne krigen i slaget ved Fort Ridgely i løpet av 20. til 22. august 1862, som stod mellom den amerikanske hær og dakotaindianere.
Hæren forlot fortet i 1867 og flyttet stillingen sin vestover. Sivile tok over bygningene og demonterte dem senere for å bruke materialene.
I dag er bygningsfundamentene bevart av Nicollet County Historical Society og eid av Minnesota Historical Society. Den gamle hovedbygningen som ble delvis rekonstruert på 30-tallet, huser nå et museum. | Fort Ridgely var en amerikansk utpost nær dakota-reservatet i det sørvestre Minnesota, nær New Ulm. Det ble bygd mellom 1853–1855, og spilte en viktig rolle under siouxopprøret i 1862. Fortet var under angrep to ganger under denne krigen i slaget ved Fort Ridgely i løpet av 20. til 22. august 1862, som stod mellom den amerikanske hær og dakotaindianere.
Hæren forlot fortet i 1867 og flyttet stillingen sin vestover. Sivile tok over bygningene og demonterte dem senere for å bruke materialene.
I dag er bygningsfundamentene bevart av Nicollet County Historical Society og eid av Minnesota Historical Society. Den gamle hovedbygningen som ble delvis rekonstruert på 30-tallet, huser nå et museum. | Fort Ridgely var en amerikansk utpost nær dakota-reservatet i det sørvestre Minnesota, nær New Ulm. Det ble bygd mellom 1853–1855, og spilte en viktig rolle under siouxopprøret i 1862. | 199,803 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ouran_High_School_Host_Club | 2023-02-04 | Ouran High School Host Club | ['Kategori:Animeserier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Japanske TV-serier fra 2000-årene', 'Kategori:Romantiske TV-serier', 'Kategori:Ungdomsserier'] | Ouran High School Host Club (japansk: 桜蘭高校ホスト部（クラブ） Ōuran Kōkō Hosuto Kurabu) er en mangaserie (japansk tegneserie) laget av Bisco Hatori og utgitt i 18 bind fra 2002 til 2010.Det er en romantisk komedie. Hovedpersonen Haruhi Fujioka er elev ved Ouran videregående skole, og forviller seg inn i en lukket gutteklubb hvor hun blir oppfattet som en gutt, og gjort til de andres tjener.
Serien ble først filmet som en anime-TV-serie i 2006 redigert av Takuya Igarashi med 26 episoder, senere som spillefilm i 2012.
| Ouran High School Host Club (japansk: 桜蘭高校ホスト部（クラブ） Ōuran Kōkō Hosuto Kurabu) er en mangaserie (japansk tegneserie) laget av Bisco Hatori og utgitt i 18 bind fra 2002 til 2010.Det er en romantisk komedie. Hovedpersonen Haruhi Fujioka er elev ved Ouran videregående skole, og forviller seg inn i en lukket gutteklubb hvor hun blir oppfattet som en gutt, og gjort til de andres tjener.
Serien ble først filmet som en anime-TV-serie i 2006 redigert av Takuya Igarashi med 26 episoder, senere som spillefilm i 2012.
== Historien ==
Haruhi Fujioka er en fattig stipend-elev ved Ouran videregående skole, en oppdiktet skole i Bunkyõ, Tokyo. Fordi skoleuniformen er for dyr for henne, bruker hun lange bukser, pologenser og vest; sammen med de store brillene og det korte håret gjør dette at hun kan forveksles med en gutt.
Mens hun leter etter en leseplass, forviller hun seg inn i møterommet til Host Club, i det tredje musikkrommet. Klubben består forøvrig av seks rike gutter. Når hun knuser en vase som koster rundt 8 millioner yen blir hun pålagt å arbeide som klubbens tjener for å betale for skaden. De seks guttene bruker klubben som utgangspunkt for å sjekke opp og underholde jenter. I tillegg til andre tjeneroppgaver, blir det Haruhis oppgave å hente inn jenter. Selv om guttene etterhvert oppdager Haruhis identitet, later de som ingenting, og fortsetter spillet.
De seks guttenes personligheter er bygget rundt stereotypier fra mangaserier: «prinsen», «organisatoren», tvillingene som «smådjevlene», den barnslige «lolitagutten» og den sterke, tause «beskytteren».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Ouran High School Host Club – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Artikkelen har ingen egenskaper for filmdatabaser i Wikidata | Ouran High School Host Club (japansk: 桜蘭高校ホスト部（クラブ） Ōuran Kōkō Hosuto Kurabu) er en mangaserie (japansk tegneserie) laget av Bisco Hatori og utgitt i 18 bind fra 2002 til 2010. | 199,804 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hank_Shermann | 2023-02-04 | Hank Shermann | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske black metal-musikere', 'Kategori:Danske gitarister', 'Kategori:Fødselsdato ikke oppgitt', 'Kategori:Fødsler 11. juli', 'Kategori:Fødsler i 1959', 'Kategori:Menn'] | Hank Shermann, også kjent som Hank De Wank (født Rene Krolmark i 1958) er en dansk heavy metal-gitarist.
Shermann er best kjent som gitarist i bandet Mercyful Fate.
| Hank Shermann, også kjent som Hank De Wank (født Rene Krolmark i 1958) er en dansk heavy metal-gitarist.
Shermann er best kjent som gitarist i bandet Mercyful Fate.
== Karriere ==
=== Signerte band ===
Han startet å spille gitar i 1977 og ble raskt inspirert av band som Judas Priest, UFO og Black Sabbath. Han var med på sin første musikkalbuminnspilling i 1978 med bandet Brats som han var medlem av til det ble oppløst i 1981. Da ble han medlem av Mercyful Fate fra 1981 til 1985. Mellom turnéene og plateinnspillingene til bandet var han medlem i flere andre band som Fate, Zoser Mez, Gutrix og Virus 7. Mercyful Fate ble gjenforent i 1992 etter bruddet i 1985, da King Diamond hadde hørt innspillinger i bandet Zoser Mez og ønsket å samle bandet igjen. I 2002 spilte han for det danske bandet Force of Evil.
Han er også gjestegitarist på det svenske bandet Witchery sine album samt på Jack Cracker, Skeletor og IronFire sine album.
=== Usignerte band ===
I 2000 spilte han for det usignerte bandet Shermann Soldiers, og han var gjest i bandet Stygia i 2007.
== Diskografi ==
=== Brats ===
1980 (Studioalbum, 1980)
Demo (Demo, 1981)
=== Fate ===
Fate (Studioalbum, 1985)
A Matter Of Attitude (Studioalbum, 1986)
=== Force of Evil ===
Force of Evil (Studioalbum, 2004)
Evil Comes...Alive (DVD, 2004)
Black Empire (Studioalbum, 2005)
=== Gutrix ===
Mushroom Songs (Studioalbum, 1997)
=== Mercyful Fate ===
Mercyful Fate (EP, 1982)
Melissa (Studioalbum, 1983)
Don't Break the Oath (Studioalbum, 1984)
Return of the Vampire (Studioalbum, 1992)
In the Shadows (Studioalbum, 1993)
The Bell Witch (EP, 1994)
Time (Studioalbum, 1994)
Into the Unknown (Studioalbum, 1996)
Dead Again (Studioalbum, 1997)
9 (Studioalbum, 1999)
The Best of Mercyful Fate (Samlealbum, 2003)
=== Zoser Mez ===
Vizier of Wasteland (demo, 1990)
Vizier of Wasteland (studioalbum, 1991)
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Hank Shermann – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Hank Shermann på Discogs
(en) Hank Shermann på MusicBrainz
(en) Hank Shermann på Encyclopaedia Metallum
(en) Hank Shermann på SoundCloud
(en) Hank Shermann på Last.fm
(en) Hank Shermann på AllMusic
Biografi hos forceofevil.net | Danmark | 199,805 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nickelodeon | 2023-02-04 | Nickelodeon | ['Kategori:1977 i USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Barne-TV', 'Kategori:Nickelodeon', 'Kategori:TV-kanaler etablert i 1977', 'Kategori:TV-kanaler fra USA'] | Nickelodeon (ofte kalt Nick) er et amerikansk kabel-TV-nettverk som eies av ViacomCBS. Kanalen ble stiftet i 1977 som Pinwheel. Pinwheel-navnet ble brukt frem til 1979. Kanalen finnes i mange forskjellige land, på hvert sitt språk, deriblant Nick Storbritannia og Nickelodeon Australia. Nickelodeon er også delt opp i flere blokker i Amerika, for eksempel Nick at Nite, Teenick og Nick Jr.. Kanalen fokuserer på barn i alderen 7 til 14. Nick at Nite er ment for unge og/eller voksne og Nick Jr. fokuserer på barn i alderen 3 til 5. Teenick fokuserer litt eldre barn og tenåringer i alderen 10–17. Siden 2006 har Nickelodeon vært drevet av MTVN Kids & Cartoon Nick.
| Nickelodeon (ofte kalt Nick) er et amerikansk kabel-TV-nettverk som eies av ViacomCBS. Kanalen ble stiftet i 1977 som Pinwheel. Pinwheel-navnet ble brukt frem til 1979. Kanalen finnes i mange forskjellige land, på hvert sitt språk, deriblant Nick Storbritannia og Nickelodeon Australia. Nickelodeon er også delt opp i flere blokker i Amerika, for eksempel Nick at Nite, Teenick og Nick Jr.. Kanalen fokuserer på barn i alderen 7 til 14. Nick at Nite er ment for unge og/eller voksne og Nick Jr. fokuserer på barn i alderen 3 til 5. Teenick fokuserer litt eldre barn og tenåringer i alderen 10–17. Siden 2006 har Nickelodeon vært drevet av MTVN Kids & Cartoon Nick.
== Nickelodeon Scandinavia ==
Nickelodeon Scandinavia er en barne-TV-kanal som sendes i Norden. Programmene er det samme som sendes i Storbritannia og USA, som Svampebob Firkant, Big Time Rush, iCarly og Fairly Odd Parents.
Kanalen startet sendinger i 1996 som en del av den analoge Viasat-pakken. Den offisielle lanseringen av kanalen var 1. februar 1997. I utgangspunktet skulle kanalen sende fra 07.00 til 13.00, men et par å senere sendte kanalen fra 06.00 til 18.00. Kanalen startet i Norge med svensk tale, men begynte å dubbe tegnefilmene på norsk raskt etter at Cartoon Network startet sine sendinger på norsk (2001). Live Action-seriene deres fikk derimot bare norsk tekst. Kanalen pleide å være reklamefri og understreke dette i pausene, ulikt konkurrentene.
De fleste tegneserier er delt inn i lokale språk, og separate lydspor er tilgjengelig på satellitt. Live action seriene kringkastes gjerne i dubbet versjon. I juni 2008 ble en egen kanal for Sverige lansert. Nickelodeon Sverige erstattet den Skandinaviske kanalen i hele landet, mens den skandinaviske utgaven fortsatt er tilgjengelig i Danmark, Finland og Norge. Nick Jr. ble lansert i Norge i november 2005. Kanalen fokuserer i dag på live action, hvor kun et fåtall av seriene deres er animerte.
Nicktoons ble lansert i Norge 1. februar 2017. Denne kanalen sender kun tegnefilmer, hvor mesteparten er serier Nickelodeon selv har laget. I starten var mye av kanalen dedikert til deres eldre serier, men dette ble erstattet med nyere serier et halvt år senere.
== Programmer ==
==== Animerte ("Nicktoons") ====
Programmene som sendes på Nickelodeon i Norge nå
Nicktoons (egenproduserte serier):
Bulderhuset
Bunsen er et Monster
Fairly Odd Parents
Svampebob Firkant
Teenage Mutant Ninja Turtles (2013)
Velkommen til Wayne-Blokken
Alvinnn!!! og GjengenTegnefilmer (ikke produsert av Nickelodeon)
Mia & Meg
Peppa Gris
Regal AcademyLive Action:
100 Ting å Gjøre før High School
Bella and the Bulldogs
Big Time Rush
Danger Force
Det hjemsøkte huset
Den Feteste Pranken
Game Shakers
Henry Danger
Hunters Hemmelighet
Icarly
Make it Pop
Nicky, Ricky, Dicky og Dawn
Knight Squad
På Hesteryggen
Sam & Cat
School of Rock
See dad run
The Thundermans
Victorious
== Nickelodeon HD ==
Nickelodeon HD kom til Norge i 30. mars 2015.
== Utløpte programmer (Nicktoons) ==
Aaah! Ekte Monstre!
All Grown Up
Bondegården
Breadwinners
Danny Fangeren
Den ville familien Thornberry
Familien X
Fanboy og ChumChum
Geniet Jimmy Neutron
Hei Arnold!
KaBlam!
Kappa Mikey
Katthund
Katter med Klør
Kritt Sonen
Pappa er en Rockestjerne
Planet Sheen
Mighty B!
Ned's Declasified
Ramereservatet
Rockos moderne liv
Rugrats / Snørrungene
Sanjay og Craig
Sinte Bevere
Rocket Power
Tak og Jojomakten
The Blobheads
T.U.F.F puppy
== Utløpte programmer (tredjeparts) ==
Edgar & Ellen
Fang Blake!
George: Jungelens Konge
Lola & Virginia
Oggy og Kakerlakkene
Ricky Sprocket
Totally Spies
Trollz
Wayside
== Nickelodeon-kanaler i Norge ==
1. Nickelodeon
2. Nick jr.
3. Nicktoon
== Tidligere sendetider ==
Nickelodeon pleide og ha sendetider fra 05.00-22-00. Per 2020 er sendetiden utvidet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Nickelodeon (television) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
=== Offisielle nettsted ===
Nickelodeon Amerika
Nickelodeon Arabia
Nickelodeon Asia
Nickelodeon Australia
Nickelodeon Østerrike
Nickelodeon Belgia
Nickelodeon Central
Nickelodeon Kina
Nickelodeon Danmark
Nickelodeon Frankrike
Nickelodeon Tyskland
Nickelodeon Ungarn
Nickelodeon India
Nickelodeon Italia
Nickelodeon Israel
Nickelodeon Japan
Nickelodeon Korea
Nickelodeon i Latin-Amerika
Nickelodeon Nederland
Nickelodeon New Zealand
Nickelodeon Norge
Nickelodeon Polen
Nickelodeon Portugal
Nickelodeon Sverige
Nickelodeon Spania
Nickelodeon i Russland og SUS
Nickelodeon Tyrkia
Nickelodeon UK
Nicktropolis
Nick Jr.
Nicktoons Network | USA | 199,806 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Michael_Denner | 2023-02-04 | Michael Denner | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Danske black metal-musikere', 'Kategori:Danske gitarister', 'Kategori:Fødsler 5. november', 'Kategori:Fødsler i 1958', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Michael Denner (født 5. november 1958) er en dansk heavy metal-gitarist.
Han er mest kjent fra bandene Mercyful Fate og King Diamond, men har også vært gjest i bandene Furious Trauma, Jack Cracker og Notre Dame. Denner er inspirert av artistene Ulrich Roth, Michael Schenker og Ollie Halsall.
| Michael Denner (født 5. november 1958) er en dansk heavy metal-gitarist.
Han er mest kjent fra bandene Mercyful Fate og King Diamond, men har også vært gjest i bandene Furious Trauma, Jack Cracker og Notre Dame. Denner er inspirert av artistene Ulrich Roth, Michael Schenker og Ollie Halsall.
== Diskografi ==
=== King Diamond ===
Fatal Portrait (Studioalbum, 1986)
Abigail (Studioalbum, 1987)
=== Mercyful Fate ===
Mercyful Fate (EP, 1982)
Melissa (Studioalbum, 1983)
Don't Break the Oath (Studioalbum, 1984)
Return of the Vampire (Studioalbum, 1992)
In the Shadows (Studioalbum, 1993)
The Bell Witch (EP, 1994)
Time (Studioalbum, 1994)
Into the Unknown (Studioalbum, 1996)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Michael Denner på Discogs
(en) Michael Denner på MusicBrainz
(en) Michael Denner på Encyclopaedia Metallum
(en) Michael Denner på AllMusic | Danmark | 199,807 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_4738 | 2023-02-04 | Fylkesvei 4738 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesveier i Rogaland', 'Kategori:Referanser til Ev134', 'Kategori:Veier i Vindafjord'] | Fylkesvei 4738 går mellom Asbjørnhaug og Toraneset i Vindafjord kommune. Veien er 2,9 km lang.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 735.
| Fylkesvei 4738 går mellom Asbjørnhaug og Toraneset i Vindafjord kommune. Veien er 2,9 km lang.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 735.
== Kommuner og knutepunkter ==
Vindafjord
Fv4736Fylkesvei 4736 Asbjørnhaug → Europavei 134 Isvik
Endepunkt Toraneset
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv4738
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger | Fylkesvei 4738 går mellom Asbjørnhaug og Toraneset i Vindafjord kommune. Veien er 2,9 km lang. | 199,808 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%89mile_Torcheb%C5%93uf | 2023-02-04 | Émile Torchebœuf | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 29. november', 'Kategori:Dødsfall i 1950', 'Kategori:Franske lengdehoppere', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Fødsler 17. juni', 'Kategori:Fødsler i 1876', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Frankrike'] | Émile Torchebœuf (født 17. juni 1876) var en fransk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Torchebœuf kom på tredjeplass i lengde uten tilløp under OL 1900 i Paris med et hopp på 3,03 meter. Ray Ewry fra USA vant med 3,21 som var ny olympisk reord foran sin landsmann Irving Baxter med 3,13.
| Émile Torchebœuf (født 17. juni 1876) var en fransk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Torchebœuf kom på tredjeplass i lengde uten tilløp under OL 1900 i Paris med et hopp på 3,03 meter. Ray Ewry fra USA vant med 3,21 som var ny olympisk reord foran sin landsmann Irving Baxter med 3,13.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Bronse i friidrett, lengde uten tilløp
== Eksterne lenker ==
(en) Émile Torchebœuf – Olympics.com
(en) Émile Torchebœuf – Olympic.org
(en) Émile Torchebœuf – Olympedia
(en) Émile Torchebœuf – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Émile Torchebœuf – databaseOlympics.com (arkivert)
(fr) Émile Torchebœuf – Fédération française d athlétisme | Émile Torchebœuf (født 17. juni 1876) var en fransk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris. | 199,809 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ron_Montez | 2023-02-04 | Ron Montez | ['Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Menn', 'Kategori:So You Think You Can Dance-dommere', 'Kategori:So You Think You Can Dance-koreografer'] | Ron Montez alias Monteza er en koreograf, mest kjent for å ha koreografert for TV-programmet So You Think You Can Dance.
| Ron Montez alias Monteza er en koreograf, mest kjent for å ha koreografert for TV-programmet So You Think You Can Dance.
== Biografi ==
Montez begynte å danse og undervise i 1964 på Arthur Murray Dance Studio i Tucson. Han var der syv år og ble danseleder før han flyttet til Brigham Young University. I to år var han under ledelsen til den berømte Roy Mavor. I løpet av denne karrieren, vant Montez mange titler innen selskapsdans, og fikk stor innflytelse på «The British Open». I 1979 møtte han Liz Curtis og ble syv ganger vinner av United States Latin American Champion, World Finalist og British Finalist. Ron Montez er en av de mest respekterte personlighetene innen danseverdenen, som danser, koreograf og dommer, ikke bare i USA, men internasjonalt. Han er en verdenskjent koreograf i både amerikanske og internasjonale stiler, inkludert swing, og er en «DVIDA National Examiner». Ron og konen Karla bor nå i Marano, Arizona.
== Koreografi ==
=== So You Think You Can Dance ===
== Eksterne lenker ==
Ron Montez på DanceVision.com | Storbritannia | 199,810 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Riv_Muren | 2023-02-04 | Riv Muren | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske politiske organisasjoner'] | Riv Muren er den norske delen av den internasjonale Stop the wall-kampanjen hvis formål er å stanse Israels bygging av en barriere mellom Israel og Vestbredden. Organisasjonen er hovedsakelig en sammenlutning av ulike krefter innen norsk organisasjonsliv som vil at muren som Israel har bygd mellom Israel og Palestina skal rives.
| Riv Muren er den norske delen av den internasjonale Stop the wall-kampanjen hvis formål er å stanse Israels bygging av en barriere mellom Israel og Vestbredden. Organisasjonen er hovedsakelig en sammenlutning av ulike krefter innen norsk organisasjonsliv som vil at muren som Israel har bygd mellom Israel og Palestina skal rives.
== Eksterne lenker ==
Stop the wall.org (engelsk)
Riv murens sider på blogspot (norsk) | Riv Muren er den norske delen av den internasjonale Stop the wall-kampanjen hvis formål er å stanse Israels bygging av en barriere mellom Israel og Vestbredden. Organisasjonen er hovedsakelig en sammenlutning av ulike krefter innen norsk organisasjonsliv som vil at muren som Israel har bygd mellom Israel og Palestina skal rives. | 199,811 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Josiah_McCracken | 2023-02-04 | Josiah McCracken | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Diskoskastere fra USA', 'Kategori:Dødsfall 15. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1962', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Fødsler 30. mars', 'Kategori:Fødsler i 1874', 'Kategori:Kulestøtere fra USA', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Lincoln County i Tennessee', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sleggekastere fra USA'] | Josiah Calvin McCracken (født 30. mars 1874, død 15. februar 1962) var en amerikansk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
McCracken kom på andreplass i kulestøt under OL 1900 i Paris med et støt på 12,85 meter bak sin landsmann Richard Sheldon som vant på 14,10 som var ny olympisk rekord. I sleggekast kom han på tredjeplass og i diskos ble han nummer ti.
| Josiah Calvin McCracken (født 30. mars 1874, død 15. februar 1962) var en amerikansk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
McCracken kom på andreplass i kulestøt under OL 1900 i Paris med et støt på 12,85 meter bak sin landsmann Richard Sheldon som vant på 14,10 som var ny olympisk rekord. I sleggekast kom han på tredjeplass og i diskos ble han nummer ti.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Sølv i friidrett, kulestøt USA
1900 Paris - Bronse i friidrett, slegge USA
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Josiah McCracken – Olympedia
(en) Josiah McCracken – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Josiah McCracken – Track and Field Statistics | Josiah Calvin McCracken (født 30. mars 1874, død 15. | 199,812 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_kvinnelandslag_i_fotball | 2023-02-04 | Norges kvinnelandslag i fotball | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landslag som har vunnet VM i fotball', 'Kategori:Norges kvinnelandslag i fotball', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris', 'Kategori:Vinnere av Kniksenprisen'] | Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
| Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
== Historie ==
I europeisk målestokk var kvinnelandslaget relativt tidlig etablert, men de var sent ute i skandinavisk sammenheng, godt etter Sverige og Danmark.
Det ble spilt en uoffisiell kamp der et norsk kvinnelandslag møtte Sveriges kvinnelandslag i fotball den 7. august 1975 på Nya Ullevi i Gøteborg, De tapte 0–4 med Torodd Nordeng som trener og spillere som Sif Kalvø og Grete Pedersen.De første offisielle kampene Norge spilte var to miniturneringer mot Sverige, Danmark og Finland, før Norge møtte, og slo, Nord-Irland.
=== Begynnelsen (1978–1983) ===
Som i mange andre land, hadde også Norges Fotballforbund en svært skeptisk tone til kvinnefotball. Det var først på 1970-tallet, etter etableringen av Norway Cup og Dagbladets aktive kamp for å få NFF til å skifte standpunkt, at Norge etter hvert fikk et landslag og Norgesmesterskap. Landslaget ble dannet med Per Pettersen som trener. Norges første landskamp ble spilt den 7. juli 1978 mot Sverige, og kampen endte med tap 1-2. Kari Nielsen fra Asker ble tidenes første målgjører på kvinnelandslaget. Det ble også tap mot Finland og Danmark under dette nordiske mesterskapet i Danmark.Året etter tapte Norge nok en gang for de tre landene. Imidlertid vant Norge sin første kamp med 4–1 mot Nord-Irland under en uoffisiell EM-turnering i Italia. I løpet av de neste årene ble Norge gradvis bedre, og lyktes å slå Frankrike, Sveits og England. Norge spilte også uavgjort mot Danmark og Sverige under det nordiske mesterskapet i 1982, og gjorde sin beste innsats i nordisk mesterskap med å gå gjennom ubeseiret. Imidlertid forelå det ingen offisielle Europa- eller verdensmesterskap, og dermed heller ingen mesterskapskvalifiseringer.
=== Erling Hokstad (1983–1989) ===
I 1983 tok Erling Hokstad over landslaget, og var med på å lede Norge til sin første kvalifisering til et mesterskap. Enda EM i 1984 strengt talt ikke var offisielt ettersom mindre enn halvparten av UEFA-medlemslandene stilte, var det det første mesterskapet som krevde kvalifisering. Norge havnet i en helnordisk kvalifiseringspulje med Sverige, Finland og Island. Norge slo Finland begge gangene, og vant og spilte uavgjort mot Island. Imidlertid ble det to tap mot Sverige, og dermed var Norge ute, da bare vinneren kom videre. Resultatene viste at Norge var i ferd med å markere seg blant de bedre lagene. Sverige vant for øvrig EM.
==== Første norske europamestre i lagidrett ====
Norge hadde et Sverigekompleks som viste seg året etter, da europamesterne slo Norge hele 5–0, det største tapet i Norges historie (tangert senere). Fra og med den 7. mai 1986 ble Dag Steinar Vestlund medtrener. Hvor vidt Vestlunds innvirken var avgjørende vites ikke, men Norge kvalifiserte seg til EM i 1987. Norge møtte Danmark, et lag de aldri hadde slått, Finland og Vest-Tyskland, som på det daværende tidspunktet hadde liten erfaring. Norge lyktes i å slå Danmark for første gang, til og med på bortebane. Imidlertid hadde Norge for mange uavgjort, og før siste runde ledet Norge med ett poeng mot Danmark. Norge vant den siste kampen 2–0 hjemme mot Finland mens Danmark tapte borte mot Vest-Tyskland. Etter kvalifiseringen fikk Norge oppdraget å arrangere semifinalene og finalen.
Semifinalen ble spilt mot Italia, nok et lag Norge aldri hadde slått. Heidi Støre og Trude Stendal scoret de to eneste målene i kampen, og Norge vant 2–0 etter at målvakt Janne Andreassen holdt buret rent. Norge spilte sin første offisielle finale i et mesterskap, der de møtte sin gamle nemesis, Sverige. Før finalen hadde Norge møtt Sverige ti ganger, med sju norske tap og tre uavgjorte kamper. Veteranen Gunn Nyborg, som hadde vært med helt siden starten i 1978, hadde vært med i alle ti kampene, og fikk endelig oppleve å slå svenskene. I finalen scoret Stendal to ganger, mens Sverige scoret bare en gang (ved Lena Videkull) og Norge vant 2–1. Norges første seier over Sverige i fotball for kvinner var også første gang Norge noensinne hadde vunnet noe i fotball. Året etterpå vant Norge et uoffisielt, men FIFA-arrangert, invitasjons-VM i Kina etter å ha møtt Sverige i finalen og vunnet 1–0.
EM ble arrangert annethvert år de første årene, og allerede i 1989 var det EM igjen. Norge tapte flere kamper enn de vant i kvalifiseringen, men vant den siste kampen med 3–1 over England i Blackburn, og gikk dermed videre på målforskjell tross bare fem poeng fra seks kamper, det svakeste av alle lagene som gikk videre. I kvartfinalen møtte Norge Nederland, som hadde slått Sverige. Imidlertid slo Norge Nederland med 2–1 og 3–0, og gikk videre til sluttspillet i Vest-Tyskland. Norge slo Sverige for tredje gang i mesterskapssammenheng, og gikk til finalen, der vi møtte et hjemmelag som hadde blitt langt bedre siden sist kamp mellom lagene. Vest-Tyskland vant 4–1, mens Norge måtte greie seg med sølv. Dette ble siste kampen til trenerparet Hokstad/Vestlund.
=== Even Pellerud (1990–1996) ===
Den nye treneren ble Even Pellerud. Han tok laget inn i kvalifisering til EM 1991, og det norske laget gikk gjennom seks kamper uten tap i gruppespillet, med bare et poengtap, mot England borte. I EM-kvartfinalen, som ble arrangert som hjemme- og bortekamp i november 1990, vant Norge 2–1 og 2–0 over Ungarn, og var dermed klaret for sluttspillet i Danmark, og også for VM-sluttspillet i Kina. Landslaget gikk inn i 1991-sesongen med et budsjett på tre millioner kroner i en sesong hvor de skulle spille både EM og VM. Norge slo ut Danmark i semifinalen på straffesparkkonkurranse etter to redninger av Reidun Seth, og møtte Tyskland i finalen. Norge tok ledelsen ved Birthe Hegstad like etter pause, men en feil av Linda Medalen ga Heidi Mohr muligheten til å utligne, og i ekstraomgangene hadde Tyskland mest krefter, scoret to mål, og vant fortjent, ifølge Sportsbokens reportasje. Dermed var Norges rekke på 11 kamper uten tap brutt.
Norge ladet opp til VM med to seire over USA i Massachusetts, hvor 17-åringen Bente Nordby debuterte på landslaget. De fikk imidlertid en dårlig start på VM med tap 0–4 for Kina i tidenes første VM-kamp, men hadde fortsatt sjansen til å gå videre, i og med at åtte av 12 lag gikk videre fra gruppespillet. Norge vant 4–0 over New Zealand og deretter knepent 2-1 mot Danmark, med Medalen som matchvinner rett etter en dansk utlikning. I kvartfinalen møtte Norge Italia, og Norge vant etter ekstraomganger, tross at de hadde sluppet Italia inn i kampen igjen ved to anledninger, takket være straffespark eksekvert av Tina Svensson. I semifinalen var det Sverige som ventet, og Norge vant klart 4-1 etter nok en straffe av Svensson, i tillegg til to mål av Medalen og et av Agnete Carlsen. I finalen ventet en ny rival, USA. USA var storfavoritter etter å ha slått europamestrene Tyskland lett, og tok ledelsen ved Michelle Akers, Norge utlignet ved Medalen, men Akers scoret vinnermålet tolv minutter før full tid etter å ha sneket til seg et tilbakespill fra Svensson til Seth.
==== EM 1993: Ny triumf ====
Pellerud fortsatte fremgangen, og i 1993 var Norge kvalifisert til EM i Italia etter en svært lett kvalifiseringsrunde med seire over Sveits og Belgia. Deretter fulgte, som i 1989, et dobbeltmøte med Nederland i kvartfinalen, hvor Norge sikret seg to 3–0-seire og billett til sluttspillet. Der stilte Norge med bare én europamester fra 1987, Heidi Støre; i forsvarsfireren var alle under 22 år. I semifinalen møtte Norge Danmark, og landslaget vant 1–0 etter scoring av 20-åringen Anne Nymark Andersen. Kaptein Birthe Hegstad hadde blitt byttet ut etter en ankelskade. I finalen møtte vi noe overraskende Italia, som hadde slått Tyskland på straffer. Etter en målløs første omgang kom Hegstad innpå i den andre, og scoret vinnermålet med 13 minutter igjen etter pasning fra Medalen.
I 1994 spilte Norge i den første Algarve Cup i Portugal, sammen med fire andre skandinaviske lag og USA; Norge utklasset Finland og Danmark og vant 1–0 over USA.
==== EM 1995: Innendørs tap for Sverige ====
I 1995 var det for andre og siste gang EM og VM i samme år. VM ble arrangert i Sverige, og hadde sannsynligvis prioritet også fra UEFA, ettersom semifinalene i EM ikke ble arrangert på nøytral grunn, men som hjemme- og bortekamp. Norge vant greit i kvalifiseringsrunden mot Finland, Den tsjekkiske republikk og Ungarn, og kvartfinalen mot Italia – mangel på seeding hadde gjort at EM-finalistene måtte møtes allerede i kvartfinalen, som også var kvalifisering til VM 1995 og OL 1996 – men i semifinalen mot Sverige ga Norge bort fire mål i andre omgang, og tapte dermed 5–7 sammenlagt etter å ha ledet med to mål til pause i andre kamp. Begge kampene ble spilt innendørs, før sesongen hadde kommet i gang i de nordiske landene.
==== VM 1995: Verdensmestre ====
EM-kampene og en 3.-plass i Algarve Cup, etter tap for Nederland, ga ikke store håp før VM-sluttspillet i Sverige, selv om Norge hadde slått USA etter straffesparkkonkurranse i Algarve. Norge hadde satt inn en ny, ung målvakt, Bente Nordby, som hadde fått noen få landskamper, men som ikke hadde spilt i EM-kampene mot Sverige og Italia. Tone Haugen, som sammen med Medalen spilte profesjonelt i Japan, og Marianne Pettersen kom også inn på laget, sistnevnte dog som reserve grunnet skade.
I gruppespillet møtte Norge England, Canada og Nigeria. Norge vant samtlige kamper, med to mål mot England og med store sifre mot de to andre lagene. I kvartfinalen ventet Danmark. Norge gikk opp i 3–0-ledelse ved Gro Espeseth, Medalen og Hege Riise, og et reduseringsmål seks minutter før slutt var betydningsløst. Det skulle imidlertid vise seg å bli Norges eneste baklengsmål i mesterskapet.
Norge hadde sjansen til revansje for finaletapet i 1991, da semifinalen i Västerås skulle gå mellom Norge og USA. Ann Kristin Aarønes scoret et tidlig mål, og Norge holdt unna, blant annet takket være Nordby, som reddet mange skudd i sluttminuttene. Norge spilte med ti spillere ettersom Heidi Støre ble utvist i det 77. minutt, men Nordby holdt nullen i den dramatiske avslutningen.
Norge møtte Tyskland i finalen, et lag Norge ikke hadde slått siden 1985. Tross dette, og tross at Støre satt på tribunen grunnet karantene, dominerte Norge første omgang og fikk inn to mål i omgangens ti siste minutter, ved Riise og Pettersen som målscorere. Riise ble kåret til turneringens beste spiller, Aarønes ble mesterskapets toppscorer, og forsvarsspiller og kaptein Gro Espeseth turneringens nest beste spiller. Tre måneder etter VM vant Norge 17–0 over Slovakia i EM-kvalifisering, som per 2009 er den største seieren den norske kvinnelandslaget har oppnådd.
I 1995 mottok landslaget Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris.
==== OL 1996: Ny medalje ====
Pelleruds siste turnering ble OL i Atlanta i 1996. I første kamp møtte Norge Brasil, som aldri hadde gått videre fra gruppespillet i et offisielt VM. Norge tok ledelsen to ganger, men Pretinha utlignet begge målene, og Aarønes fikk et mål annullert for angrep på keeper. Heidi Støre ble skadet i denne kampen, og kunne ikke spille noen av de resterende kampene; Brit Sandaune erstattet henne i denne kampen, og fikk dermed sin mesterskapsdebut som midtbanespiller, selv om hun senere skulle få fast plass som venstreback.
Tross Støres skade vant Norge 3–2 over Tyskland, den fjerde strake kampen uten tap mot tyskerne, etter avgjørelse på frispark av Hege Riise. Tyskland hadde utlignet to ganger, et mål av Bettina Wiegmann og et skudd av Birgit Prinz som gikk via en norsk spiller og i mål. Japan ble slått 4–0 i siste gruppespillkamp – Marianne Pettersen, nå fast spiller på laget, scoret to ganger – og ettersom Brasil hadde avgitt flere poeng vant Norge gruppen og gikk til semifinale.
I semifinalen møtte Norge USA nok en gang. Norge tok ledelsen etter en kontring som ble avsluttet av Linda Medalen etter pasning fra Agnete Carlsen. USA ble heiet fram av nesten 65 000 tilskuere på Sanford Stadium i Athens, og fikk straffespark med et kvarter igjen etter at Gro Espeseth skulle ha handset i 16-meterfeltet. Avgjørelsen var tvilsom ifølge New York Times' rapport, noe Espeseth var enig i – hun mente ballen søkte hånden hennes. New York Times hevdet imidlertid at USA burde hatt straffespark for hands tre minutter tidligere. Michelle Akers satte inn den straffen dommeren ga, og etter at Agnete Carlsen ble utvist for en takling bakfra i sluttminuttene benyttet innbytter Shannon MacMillan anledningen til å avgjøre kampen på golden goal ti minutter inn i ekstraomgangene. Norge fikk imidlertid OL-medaljer etter å ha vunnet bronsefinalen mot Brasil 2–0, med to mål av Aarønes.
Pelleruds siste kamp var returmatchen i Slovakia en måned etter OL. Kampen endte 4–0, og Norge vant dermed sin gruppe og var direkte kvalifisert for EM. Tidligere under sommeren hadde laget vunnet 3–1 borte og spilt 0–0 hjemme mot europamestrene Tyskland, og med fire seire i de andre kampene vant Norge gruppa og gikk direkte videre til sluttspillet.
=== Per-Mathias Høgmo (1997–2000) ===
==== EM 1997: Nedtur på hjemmebane ====
Pelleruds arvtaker, Per-Mathias Høgmo, ble ansatt i september 1996. Høgmo fikk relativt kort tid på å forberede seg til EM på hjemmebane, men ledet laget i vennskapskamper under vinteren og våren 1997, og laget vant sju av dem; deriblant 3–0 over Tyskland, Norges femte kamp på rad uten tap mot tyskerne, og fire kamper under Algarve Cup i 1997, Norges tredje seier der. Norge gikk inn i mesterskapet totalt 11 kamper på rad uten tap, den beste rekka siden VM-tittelen.
Medalen, Carlsen og Støre var blant spillerne som hadde gitt seg før mesterskapet, og til erstatning valgte Høgmo ut flere spillere uten stor landslagserfaring fra før, blant annet Gøril Kringen, Unni Lehn, Ragnhild Gulbrandsen, Margunn Haugenes (tilbake etter tre års pause), Monica Knudsen, Henriette Viker og Anne Tønnesen. I EM var imidlertid bare Kringen og Lehn i startoppstillingen; Haugenes, Knudsen, Viker og Gulbrandsen fikk innhopp fra benken.Norge hadde fått en vanskelig gruppe, tross seeding i trekningen; Tyskland (EM-gull 1995, VM-sølv 1995), Italia (EM-sølv 1993, kvartfinale EM 1995 etter tap for Norge) og Danmark (EM-bronse 1991, 8.-plass OL 1996) var motstandere, mens den andre gruppen inneholdt tre lag som aldri hadde nådd lenger enn kvartfinalen i EM. Norge åpnet med å utklasse Danmark 5–0 foran 4221 tilskuere på Åråsen stadion etter fire mål av Marianne Pettersen, som nå sto med 34 mål på 50 landskamper. Deretter fortsatte Norge sin rekke uten tap for Tyskland, med uavgjort 0–0 på Melløs i Moss under nærver av 7666 tilskuere, men Tyskland var "klart best" og Bente Nordby måtte takkes for at Norge holdt nullen, ifølge Sportsbokens rapport..
Ettersom Italia også hadde spilt uavgjort mot Tyskland og Danmark, kunne Norge gå videre til semifinale med uavgjort. Norge slapp imidlertid inn et tidlig mål, Gro Espeseth bommet på straffespark, og Norge slapp inn et mål på slutten som bekreftet at Norge havnet på 3.-plass i gruppa. Tyskland og Italia vant sine semifinaler.
==== VM 1999: Opp og ned ====
Norge trakk igjen Tyskland i kvalifiseringen til VM i USA, og måtte vinne gruppa for å gå direkte til VM. Etter å ha tapt 0–1 i Bayreuth, det første tapet etter seks kamper på rad uten tap mot tyskerne, vant Norge 3–2 hjemme, og uavgjort i Nederland var bedre enn Tyskland klarte. Dermed vant Norge gruppa med ett poeng. I 1998-sesongen ble Norge ble også nummer tre av fire lag i en turnering arrangert under Goodwill Games, med tap for Kina i straffesparkkonkurranse, men seier over Danmark på samme måte. Norge vant også Algarve Cup for fjerde og hittil siste gang i 1998.
Før VM i USA var Norge favoritter, som regjerende mestre hadde Sports Illustrated det norske laget som vinner i sitt VM-tips, og Medalen, Riise og Pettersen i sitt verdenslag uten amerikanske spillere. Norge startet med fire seire, tre av dem i en gruppe hvor bare Japan hadde nådd en VM-kvartfinale tidligere, og den fjerde, kvartfinalen, endte 3–1 mot Sverige – den åttende seieren på rad over Sverige, men dette var det første turneringsmøtet siden tapet for Sverige i EM fire år tidligere. Venstreback Brit Sandaune, midtbanespiller Unni Lehn, og spissene Ann Kristin Aarønes og Marianne Pettersen hadde utmerket seg i Norges innledende kamper, ifølge Dagbladets spillerbørs.
Likevel gikk Norge på en av sine største nedturer i sin landslagshistorie i semifinalen mot Kina. Det ble tangering av det verste tapet gjennom tidene, med 0–5 for Kina, og det i en kamp hvor Bente Nordby var "strålende" ifølge Dagbladets reporter. I bronsefinalen ble det målløst etter 120 minutter mot Brasil, men Norge tapte 4–5 på straffesparkkonkurranse, det første tapet mot Brasil siden 1988, og Norge ble dermed nummer fire i VM.
==== OL 2000: Norges hittil siste tittel ====
Dermed var ikke Norge favoritter under OL i Sydney, selv om oppvarmingen var utmerket; Norge vant 8–0 over England i siste kvalifiseringskamp til EM 2001, og slo også Tyskland, Kina og USA i vennskapskamper i juli. Midtbanespiller Solveig Gulbrandsen og høyreback Bente Kvitland hadde kommet inn på laget, men to av de mest toneangivende spillerne under 1990-tallet, Linda Medalen og Ann Kristin Aarønes, hadde lagt endelig opp.
Sports Illustrated regnet Norge som det 3. beste laget i OL, men ble ikke tippet på medaljeplass fordi de var i gruppe med regjerende verdensmester USA og tapende VM-finalist Kina. Etter å ha blitt utspilt og tapt 0–2 mot USA i den første kampen, vant Norge 3–1 over de afrikanske mestrene Nigeria, og kunne dermed nå semifinale som toer i gruppa med seier over Kina. Pettersen ga Norge ledelsen tidlig i andre omgang, men Kina utlignet på et tvilsomt straffespark. Tre minutter senere sikret innbytter Margunn Haugenes seieren med et skudd oppe i krysset.I semifinalen møtte Norge Tyskland. Spillemessig dominerte Tyskland, og Norge skapte knapt en sjanse, men Tina Wunderlich headet i eget mål og sikret Norge finaleplass ettersom Nordby holdt nullen. I finalen møtte Norge nok en gang USA, som ikke hadde tapt i mesterskap siden 1995. Kampen bølget fram og tilbake: USA gikk i ledelsen med Tiffeny Milbrett i det 5. minutt, men Norge snudde rett før pause ved mål av Gro Espeseth. Nordby holdt Norge inne i kampen med flere redninger, før Ragnhild Gulbrandsen headet inn 2–1 med et kvarter igjen etter svakt keeperarbeid. Norge holdt ledelsen inn i overtida, men slapp inn et nytt mål av Milbrett, og kampen gikk til ekstraomganger med golden goal. Dagny Mellgren, som hadde kommet inn som innbytter for Pettersen, scoret vinnermålet etter 12 minutter, men TV-bildene syntes å vise at Mellgren brukte hånda for å kontrollere ballen før hun skjøt den i mål.For OL-gullet ble laget tildelt Fearnleys olympiske ærespris, som første mottaker fra et lagspill.
=== Åge Steen (2000–2004) ===
Åge Steen lyktes ikke å gjenta resultatene til Høgmo, og tiden hans ble særlig preget av et VM som bare varte til kvartfinale og et påfølgende første OL uten deltakelse. I tillegg til dette fikk Steen også med seg en semifinale i EM i 2001.
==== EM 2001: Tyskland for sterke ====
Åge Steen tok over landslaget etter Høgmo, og hans trenertid begynte med greie resultater i vennskapskamper; det ble to seire over Sverige, og en seier over et svekket USA, men tap for Kina. Anne Tønnessen, som ikke kunne spille i OL grunnet hjernerystelse, var den eneste nye faste spilleren denne sesongen.
Norge klarte likevel ikke å følge opp sin status som olympiamestre. Etter 3–0 over Frankrike, en motstander Norge aldri hadde tapt for, var det tid for å få revansj for hjemmetapet for Italia i 1997. Rita Guarino ga imidlertid Italia en tidlig ledelse, og selv om Mellgren utlignet, fikk ikke Norge has på Italias gode keeper. Gøril Kringen pådro seg sitt andre gule kort, og måtte stå over den avsluttende kampen mot Danmark, som Norge ikke hadde tapt for siden 1988. Men uten rutine og samspill i midtforsvaret slapp Norge inn ett mål på slutten, et mål som keeper Nordby og midtstopper Anne Bugge Paulsen måtte dele skylda for. Ettersom Italia hadde slått Danmark tidligere, ville tapet ha ført til at Norge kunne blitt slått ut i gruppespillet for andre gang på rad, men Italia tapte for Frankrike og Norge fikk en sjanse til, i semifinale mot Tyskland.
Her fikk Tyskland revansj for OL-tapet. Norge hadde et par sjanser til å score, og burde ifølge Dagbladets journalist hatt straffespark tidlig i kampen, men etter at Sandra Smisek scoret vinnermålet tok Tyskland over, og hadde flere sjanser til å vinne med flere mål.
==== VM 2003: To tap og ut av OL ====
I VM-kvalifiseringen møtte Norge Frankrike, Den tsjekkiske republikk og Ukraina. Norge hadde ikke tapt for noen av lagene før, og fortsatte den statistikken med seier i de fem første kampene, før det ble uavgjort mot Ukraina i en betydningsløs kamp. Gøril Kringen var blitt vraket fra landslaget til fordel for yngre krefter, men i sesongens siste kamp viste ikke midtstopperne seg fra sin beste side; Norge slapp inn tre mål i en vennskapskamp mot Tyskland i Grimstad og det nye stopperparet, Anne Tønnessen og Ane Stangeland, måtte tåle hard kritikk både fra trener og journalister.Steen prøvde flere varianter i midtforsvaret under oppkjøringen til VM i USA, som ble arrangert i september, etter sesongslutt i den amerikanske proffligaen. Til slutt ble veteranen Monica Knudsen valgt ut til å spille sammen med Ane Stangeland. Trine Rønning og Lise Klaveness kom inn i laget for Ragnhild Gulbrandsen og Hege Riise, som begge spilte profesjonelt i USA. Norges siste kamp før VM var 1–1 mot Danmark i EM-kvalifisering på Sofiemyr; et bedre resultat enn i EM, men igjen slapp Norge inn et mål i avslutningsminuttene – Lene Jensen scoret etter en mulig offside – og Norge måtte nå score mål i Danmark for å kvalifisere seg.Norge møtte Brasil, bronsemedaljørene fra 1999, i tillegg til to debutanter, Frankrike, og Sør-Korea i gruppespillet. Norges gode statistikk mot Frankrike holdt seg, med seier 2–0, men som i forrige VM tapte Norge for Brasil; Norge hadde sjanser til å utligne på stillingen 1–2, men i stedet scoret Brasil to ganger og vant en overlegen seier. Etter kampen gikk Linda Medalen ut og kritiserte det defensive arbeidet til laget, og foreslo at Gøril Kringen burde hatt en plass i troppen. Selv med 7–1 over Sør-Korea ble Norge dermed nummer to i gruppa, og møtte vertsnasjonen USA i kvartfinalen. Der ble Norge klart slått, og dermed var det klart at Norge hadde gjort sin svakeste VM-innsats i historien; hjemmelaget vant 1–0 selv om de brente et straffespark. Abby Wambach vant en hodeduell mot Marit Fiane Christensen, som hadde blitt satt inn som høyreback etter Brasil-kampen, og scoret det avgjørende målet. Med dette tapet klarte Norge heller ikke å ta en av de to europeiske plassene til OL i Athen året etter.
Den amerikanske proffligaen gikk konkurs rett før VM, og dermed mistet flere av de norske spillerne anledningen til å spille profesjonelt. Dette og mangelen på mesterskap gjorde at Norge mistet flere spillere: Hege Riise, Brit Sandaune, Marianne Pettersen og Anne Tønnessen la alle opp før 2004 var over. Som erstatning dro Steen inn flere spillere som bare fikk en sesong på landslaget, men Ingvild Stensland skulle vise seg å bli en viktig spiller senere.
I returkampen mot Danmark hadde Norge igjen 1–1 til det gjensto få minutter, men grunnet manglende målteft i de andre kampene ville dette ikke være godt nok for direkte EM-plass. I stedet for en norsk avgjørelse scoret Lene Jensen igjen i sluttminuttene for Danmark, og Norge måtte dermed gjennom utslagskamp mot Island. Med en trener på oppsigelse – Åge Steen og NFF fornyet ikke kontrakten – vant Norge 7–2 og 2–1 og var klare for EM. Bjarne Berntsen ble utnevnt som ny trener i romjula 2004, etter at flere andre mannlige trenerprofiler hadde takket nei.
=== Bjarne Berntsen (2005–2009) ===
For en oppsummering av konfliktene knyttet til Bjarne Berntsen og landslagsspillerne, se Bjarne Berntsen
==== EM 2005: Sølv, men igjen bak Tyskland ====
Berntsen tok over et lag som hadde vunnet seks strake kamper, men bare kampene mot Island hadde hatt egentlig betydning. Rekka ble snart brutt, da Norge tapte begge vennskapskampene for Frankrike på La Manga; dette var også Norges første tap for Frankrike. Norge kom på 5.-plass i Algarve Cup etter tap 0–4 for Tyskland, og tapte også for EM-vert England før mesterskapet i juni.
Berntsen satset på mange unge spillere: Ingvild Stensland, Stine Frantzen, Isabell Herlovsen og Marianne Paulsen var alle viktige spillere under EM, og ingen hadde nevneverdig erfaring fra tidligere seniormesterskap. Norge tapte første kamp med 0–1 for Tyskland, og trengte mål fra innbytter Herlovsen for å klare ett poeng mot den tidligere ønskemotstanderen Frankrike. Dermed måtte Norge score mange mål i den siste kampen mot EM-nemesis Italia, og i tillegg ha hjelp fra Tyskland, for å kunne nå semifinale. Fire mål i første omgang, tre av dem på hjørnespark fra Stensland, hjalp Norge til 5–3-seier over Italia.Som gruppetoer måtte Norge møte gruppevinner Sverige i semifinalen, det første turneringsmøtet med naboene på seks år. Norge og Sverige hadde rett nok spilt flere vennskapskamper, uten norsk tap på de siste 14 kampene, men Sverige hadde kvalifisert seg for OL 2004 på Norges bekostning. Kampen hadde "mange opp- og nedturer," ifølge kampens store norske spiller, Solveig Gulbrandsen, som scoret to av Norges mål og hadde målgivende pasning på det tredje. Norge tok ledelsen to ganger, først ved Gulbrandsen og så ved Herlovsen, men Sverige presset på for utlikning og scoret med to minutter igjen. I ekstraomgangene fikk Gulbrandsen scoret fra nært hold, og Norge var klar for finale, den beste prestasjonen i mesterskap siden 2000. Berntsen ble hyllet av spillerne i Aftenposten før finalen. Norge gikk på et nytt klart tap, 1–3 for Tyskland i finalen, det tredje tapet for Tyskland på rad i mesterskap, og Norges femte EM-kamp mot Tyskland uten seier. Laget ble likevel Årets lag for 2005 under Idrettsgallaen 2006.
==== VM 2007: Fortsatt nest best i Europa ====
Norge begynte kvalifiseringen til VM i Kina etter EM. Etter seire over lavere rangerte Ukraina og Serbia og Montenegro, møtte Norge Italia igjen. Kampen ble ikke like målrik som i EM, men Norge scoret kampens eneste mål. Etter at Italia og Ukraina tok poeng fra hverandre, mens Norge vant sine tre neste kamper, trengte Norge bare ett poeng i de siste to bortekampene mot Ukraina og Italia; Marit Fiane Christensen holdt på å gi bort poengene med et dårlig tilbakespill i første kamp mot Ukraina i Lviv, men Unni Lehn utlignet og Norge var klare for mesterskapet i Kina. Norge avsluttet med en betydningsløs seier over Italia. I kvalifiseringen hadde Berntsen brukt flere nye spillere; tross EM-innsatsen ble Herlovsen, Frantzen og Paulsen vraket, Mellgren hadde lagt opp, og Solveig Gulbrandsen hadde ett års svangerskapspermisjon. Ragnhild Gulbrandsen kom tilbake etter en pause, mens Camilla Huse, Marie Knutsen, Leni Larsen Kaurin og Melissa Wiik fikk mer eller mindre faste plasser denne sesongen.
Før VM-sluttspillet spilte Norge to kvalifiseringskamper, og vant med tre mål i kampene mot Østerrike og Israel, lag som aldri hadde vært blant Europas 15 beste. Berntsen vraket veteranen Unni Lehn i VM-troppen og satset i stedet på Marie Knutsen som indreløper, med Trine Rønning omskolert til midtstopper. Siri Nordby hadde også utkonkurrert Camilla Huse på sidebacken.
Norges siste kamp før mesterskapet var en treningskamp mot Tyskland i Mainz. Norge spilte 2–2, den tredje vennskapskampen på rad mot Tyskland uten tap, og kunne ha vunnet med mer flaks med dommere og avslutninger. I mesterskapet trakk Norge en relativt lett gruppe; Canada hadde rett nok nådd semifinalen i 2003, etter å ha slått Kina, men de to andre lagene, Ghana og Australia, hadde bare greid å slå hverandre i VM-sluttspill. Norge lå imidlertid under mot Canada etter første omgang, men kom tilbake i 2. omgang med seiersmål av kaptein Stangeland Horpestad; mot Australia ble det motsatt, da Sverige-proffen Lisa De Vanna utlignet med sju minutter igjen. Etter 7–2 over Ghana vant imidlertid Norge gruppa, og møtte vertsnasjonen Kina i kvartfinalen.
Kina var definitivt svakere enn på slutten av 1990-tallet, og hadde blant annet tapt 0–8 for Tyskland i OL tre år tidligere, men hadde fått en ny trener og også slått Norge 3–1 i vennskapskamp i januar 2006. På hjemmebane hadde de støtte av over 50 000 tilskuere, og de hadde i tillegg fått tak i Sveriges tidligere landslagstrener, Marika Domanski Lyfors. Som i EM-sluttspillet fikk jokeren Isabell Herlovsen, som da hadde spilt en halv omgang i mesterskapet, spilletid fra start, og 19-åringen scoret kampens eneste mål og sikret Norges semifinaleplass.Norge var ett av to europeiske lag som hadde nådd semifinalen, og hadde dermed sikret seg en OL-billett. Det andre europeiske laget var Tyskland, som var Norges motstander i semifinalen. Norge hang med i en omgang, men Trine Rønning laget selvmål med hodet rett før pause og Tyskland fikk scoret to mål til i andre omgang. Norge ble like utklasset i bronsefinalen, med 1–4 for USA, som allerede hadde tapt stort for Brasil.
Etter hjemkomsten ble det uenigheter mellom Berntsen, Lise Klaveness og Ragnhild Gulbrandsen, og som resultat trakk Klaveness, en av Norges mest markante fotballspillere, seg fra videre landslagsspill etter hva som kan ha virket som en oppfordring fra Berntsen. Gulbrandsen, som også la opp etter mesterskapet, kritiserte Berntsen sterkt i media etter at Klaveness hadde trukket seg.
==== OL 2008: God start, men tung nedtur ====
Norge avsluttet 2007 med å slå Russland 3–0 i EM-kvalifisering. Russland var det eneste laget i Norges gruppe som hadde nådd et sluttspill før. I 2008 fortsatte Norge å rade opp storseire i kvalifiseringen utover sommeren: Norge scoret 17 mål og slapp ikke inn noen under kampene i mai og juni, og var klare for EM allerede før bortekampen i Russland, som skulle spilles etter OL. Norge vant også 2–0 over Tyskland i Algarve Cup i mars, men gikk også på to firemålstap for USA i oppvarmingen til OL.
Under OL i Beijing slo landslaget favoritten USA 2–0 under åpningskampen i Sommer-OL 2008. Leni Larsen Kaurin scoret etter 61 sekunder, det raskeste målet i OL-historien, og bare et par minutter etter økte Melissa Wiik. Norge holdt unna, og skulle bare slå lag de aldri hadde avgitt poeng mot i mesterskap tidligere for å vinne gruppa. Men etter en uinspirert kamp hvor Norge vant 1–0 over New Zealand, tapte Norge 1–5 for Japan. Guro Knutsen satte inn kampens første mål tidlig i første omgang, men Japan fortsatte å dominere kampen, scoret rett før pause, og gikk opp til 2–1 og 3–1 etter sju minutter av 2. omgang etter feil i det norske forsvaret.USA gikk forbi Norge på tabellen på målforskjell etter stortapet, og Norge måtte derfor spille mot VM-finalistene fra 2007 Brasil, istedenfor Canada, som hadde blitt nummer tre i sin gruppe. Norge prøvde å forsvare seg og satse på kontringer, men Daniela brøt gjennom med et langskudd rett før pause, og ett kvarter inn i omgangen scoret Marta etter å ha utnyttet et dårlig tilbakespill til keeper fra Marit Fiane Christensen. Siri Nordby scoret på et sent straffespark, men Norge tapte kampen 1–2.
==== EM 2009: Ut mot Tyskland igjen ====
Norge avsluttet kvalifiseringen til EM i Finland i 2009 med 0–0 i Russland, og hadde dermed unngått baklengsmål i kvalifiseringen. Norges sjanser i EM ble imidlertid betydelig redusert etter at fem spillere fra seriemestrene Røa trakk seg fra det norske landslaget, kaptein Ane Stangeland Horpestad og høyreback Gunhild Følstad la opp, og keeper Erika Skarbø fikk en alvorlig skade i hånden. Dermed måtte Berntsen finne spillere til en helt ny forsvarsfirer. Trine Rønning ble nå fast midtstopper, Arna-Bjørnars unge midtbanespiller Maren Mjelde ble hennes kollega, mens Camilla Huse ble kalt tilbake for å ta over på venstrebacken. I Algarve Cup tidlig i mars 2009, kom Norge klart sist i sin pulje med tre tap, også mot Island. Dette er Norges klart dårligste resultat i Algarve Cup, enda samtlige opptredener under Berntsen, med unntak av 2008 har vært svært beskjedne.
Det var klart allerede før EM i Finland at Bjarne Berntsen ikke skulle fortsette som landslagstrener. Berntsen hadde igjen kalt inn en ung spiller uten erfaring: Cecilie Pedersen, som ikke hadde spilt seniorfotball på høyere nivå enn 2. divisjon, var med i troppen, og fikk en så avgjørende rolle at hun vant Gullballen under fotballgallaen 2009.
Norge begynte mot Tyskland, og kom under 0–1 etter et straffespark en halv time ut i omgangen. Resultatet holdt seg til det var tre minutter igjen, etter flere gode redninger av keeper Ingrid Hjelmseth. Da fikk Norge en eventyrlig mulighet til å utligne ved Cecilie Pedersen, men hun satte skuddet rett på keeper, Tyskland slo kontra, og Fatmire Bajramaj satte inn 2–0. Deretter kom to mål til på overtid, slik at Norge tapte hele 0–4. Landslaget fulgte opp med knepen seier over Island, ved nevnte Pedersen, før Norge spilte en uengasjert uavgjort mot Frankrike, der Norge tok ledelsen ved Lene Storløkken før Frankrike utlignet etter et kvarters spill. Begge lag gikk videre til neste runde med det resultatet, og ble i etterkant beskyldt for ikke å ta ut alt.Dette holdt til kvartfinale mot forhåndsfavorittene Sverige. Etter en jevn første omgang fikk Norge mål etter at Elise Thorsnes skjøt ballen via Stina Segerströms fot og i mål, og rett før pause økte Anneli Giske til 2–0. Et kvarter ut i omgangen avgjorde i praksis Cecilie Pedersen med et velplassert skudd, og Norge vant til slutt 3–1. Dermed kom «Nye Norge» til semifinale, igjen mot Tyskland. Norge overrasket ved å ta ledelsen ved Isabell Herlovsen og holde Tyskland fra skikkelige sjanser før pause. Men som i gruppespillet gikk det dårlig i andre omgang; Tyskland scoret tre mål og avsluttet Bjarne Berntsens trenerkarriere. Dette var det sjette strake tapet for Tyskland i mesterskap siden 2001.
=== Eli Landsem (2009–2012) ===
==== VM 2011: Igjen ut av OL ====
Flere hadde reagert da Eli Landsem ble oversett til fordel for Bjarne Berntsen i 2004, og Landsem selv var forarget over at forbundet ikke ville ta kontakt. Ansettelsen av ny landslagstrener ble derfor fulgt med argusøyne, spesielt med tanke på de personlige konfliktene som hadde oppstått under Berntsens tid som trener. I tillegg til Landsem ble Jarl Torske, en trofast landslagsassistent og J19-trener, og Gøril Kringen, trener for toppserieklubben Trondheims/Ørn, hyppig nevnt. Etter en prosess som varte over flere måneder ble Landsem utnevnt den 13. august 2009.Landsems lag gikk gjennom kvalifiseringen til VM med seire i alle kamper unntatt én; det ble uavgjort borte mot Nederland, men med 3–0 i hjemmekampen var Norge likevel gruppevinner. Den avgjørende utslagskampen mot Ukraina, på papiret det svakeste laget i andre kvalifiseringsrunde, endte med norsk seier 3–0 over to kamper, og dermed var Norge kvalifisert for VM. Norge var imidlertid ikke imponerende i Algarve Cup, med en sjetteplass etter én seier på fire kamper, det nest dårligste til dato.
Norge møtte to gamle kjente i gruppespillet, Brasil og Australia, i tillegg til Afrikas nest beste lag, Ekvatorial-Guinea. Norge vant 1–0 mot debutantene fra Vest-Afrika, men tapte så hele 0–3 for Brasil etter to mål av Marta, og måtte vinne siste gruppekamp mot Australia. Elise Thorsnes scoret Norges andre mål i turneringen, men Australia utliknet rett fra avspark, for så å score kampens siste mål med åtte minutter igjen. Det var Norges første tap for Australia gjennom tidene, og første gang Norge var slått ut av et VM i gruppespillet. Kritikken landslaget fikk etter mesterskapet fokuserte stort sett på manglende individuelle ferdigheter. Norge var dermed også slått ut av OL-kvalifiseringen, hvor Europas to plasser gikk til Frankrike og Sverige.
=== Even Pellerud (2013-2015) ===
==== EM 2013: Samling i bånn, sportslig opptur ====
Norge vant sin kvalifiseringsgruppe til EM i Sverige, tross en forferdelig start. Etter to seire og ett tap, mot Island borte, på de første tre kampene, skulle Norge møte Nord-Irland, som var rangert som nr. 28 av de 46 deltagende landene i kvalifiseringen. Norge tapte 1–3, trolig Norges svakeste resultat i en offisiell kvalifiseringskamp til dato, og var plutselig avhengig av andre resultater for å ha mulighet til å vinne gruppa. Norge vant imidlertid alle seks kvalifiseringskampene i 2012, inkludert 2–1 i returoppgjøret mot Island, som dermed var to poeng bak. Tross det gode sluttresultatet kom NFF og Eli Landsem til en enighet om å avbryte arbeidsforholdet, og TV2 rapporterte at dette blant annet grunnet i at spillerne syntes Landsem ikke var fotballfaglig god nok. En måned senere ble Even Pellerud ønsket velkommen tilbake til en ny periode som landslagssjef.EM 2013 ble en sportslig opptur, hvor Norge gikk ubeseiret fram til finalen med seire mot Nederland, Tyskland, Spania og Danmark (etter straffesparkkonkurranse). I finalen tapte Norge 0–1 for Tyskland etter mål av Anja Mittag.
==== VM 2015: Kollaps mot England ====
VM i Canada, som ble spilt på kunstgress, endte med åttedelsfinale for det norske laget, etter gruppespill med store seire mot Thailand og Elfenbenskysten. Solveig Gulbrandsen ga Norge ledelsen i åttedelsfinalen i det 54. minutt mot de senere bronsevinnerne England, men to sene mål ga England seieren. Resultatet gjorde også at Norge ikke ble kvalifisert for OL i Rio. Pellerud trakk seg deretter som trener, og oppga manglende motivasjon og energi som argument.Roger Finjord ledet laget i ett år før han trakk seg grunnet et ønske om å flytte hjem til familien, men det ble igjen rapportert om mistillit blant spillerne. Leif Gunnar Smerud ledet laget midlertidig.
=== Martin Sjögren (2017–2022) ===
I desember 2016 ble det kjent at svenske Martin Sjögren var ansatt som ny landslagssjef. Han ble dermed den første utenlandske treneren for det norske kvinnelandslaget.
==== EM 2017: Ut i gruppespillet ====
Norge startet mesterskapet skuffende med tap, 0–1 mot vertsnasjonen Nederland. I andre gruppespillkamp var Belgia motstander, Norge sløste med sjansene og tapte 0–2. Dermed måtte Norge slå Danmark med tre mål eller mer for å gå videre, samtidig som at Nederland måtte vinne mot Belgia i siste gruppespillkamp.
Norge fikk den hjelpen de trengte fra Nederland i siste kamp, men klarte ikke å gjøre jobben selv. De tapte 0–1 mot Danmark, dermed røk de ut av mesterskapet med tre tap og null mål i det som ble omtalt som en fiasko.Tiden i etterkant av mesterskapet ble preget av konflikter mellom stjerner og Norges Fotballforbund; Ada Hegerberg trakk seg fra landslaget kort etter at de ble slått ut av EM 2017, og konflikten ble slått stort opp i blant annet VG og Josimar.
==== VM 2019: Etterlengtet opptur ====
Norge fikk en knallstart på VM i Frankrike 2019, med 3–0 seier mot Nigeria etter mål av Guro Reiten og Lisa-Marie Karlseng Utland, samt et nigeriansk selvmål. I andre kamp i gruppespillet ble det et hederlig tap, 1–2 mot vertsnasjonen Frankrike. I den siste og avgjørende kampen i gruppespillet var Sør-Korea motstander. Med to straffescoringer av Caroline Graham Hansen og Isabell Herlovsen tok Norge seg videre med en 2–1 seier på en dårlig dag.I åttendedelsfinalen ventet Australia. Isabell Herlovsen sendte Norge i ledelsen etter 31 minutter spilt. Norge så ut til å gå til pause med ledelse, men like før hvilken pekte dommeren på straffemerket etter at Maria Thorisdottir brukte armen for å styre ballen innenfor de norske 16-meteren. Etter at VAR-panelet hadde sjekket situasjonen, måtte dommeren ut å se på video selv. Etter lang vurderingstid, bestemte dommeren seg for å annullere sin egen avgjørelse, og det ble ikke straffe til Australia. Dermed gikk Norge til pause med ledelse, en ledelse de holdt på helt til det gjensto syv minutter av kampen. Da utlignet Australia og dermed ble det ekstraomganger. Det ble ikke scoret flere mål i ekstraomgangene og kampen gikk til straffesparkkonkurranse. Caroline Graham Hansen, Guro Reiten og Maren Mjelde satte sine straffer for Norge, samtidig reddet Ingrid Hjelmseth straffe fra Australia. Dermed var det opp til Ingrid Syrstad Engen som scoret og sikret kvartfinale for Norge.I kvartfinalen sto England på motsatt banehalvdel. Allerede før det var spilt tre minutter tok England ledelsen, og slo til slutt Norge 3–0. Dermed var Norge ute av mesterskapet, men etter den store nedturen i EM to år tidligere ble mesterskapet sett på som en opptur.
==== EM 2022: Ny EM-fiasko ====
Norge kvalifiserte seg for EM 2022 i England (utsatt ett år pga. koronapandemien) med seier over Wales den 27. oktober 2020. I forkant av mesterskapet gjorde Ada Hegerberg comeback på landslaget i mars 2022, dette etter å ha vært ute siden EM 2017. Norge siktet ambisiøst og hadde før EM 2022 en ambisjon om medalje i mesterskapet.Norge havnet i likhet med de to foregående mesterskapene i gruppe med vertsnasjonen. I tillegg til England, var Nord-Irland og Østerrike i Norges gruppe. Laget fikk en god start med 4–1-seier over Nord-lrland etter scoringer av Julie Blakstad, Frida Maanum, Caroline Graham Hansen (straffe) og Guro Reiten.Den andre gruppespillkampen ble en historisk kamp for Norge, med negativt fortegn. England tok ledelsen etter 15 minutter, og etter det rant målene inn. England sjokkerte Norge og til pause ledet de hele 6–0. Norge slapp til to mål i andre omgang og kampen endte 8–0 til England. Resultatet var det største tapet i historien for det norske kvinnelandslaget, det var også tidenes største tapsmargin i EM-sammenheng for noe lag. Landslagssjef Martin Sjögren måtte tåle massiv kritikk etter kampen, for å ikke ha tatt grep i første omgang av kampen. Det ble blant annet beskrevet som «Historiens dårligste kampledelse» og en «skrekkfilm». Dermed måtte Norge vinne sin siste kamp i gruppespillet mot Østerrike for å gå videre, det greide de ikke og etter å ha tapt 0–1 var Norge slått ut av gruppespillet i EM for andre gang på rad.Noen dager etter at Norge røk ut av mesterskapet ble det kjent at NFF og Martin Sjögren var enige om å avslutte samarbeidet, og at både han og hans assistenttrener Anders Jacobson fratrådte sine stillinger umiddelbart.
=== Hege Riise (2022–) ===
3. august 2022 ble Hege Riise offentliggjort som ny landslagssjef. I trenerteamet fikk hun med seg de tidligere landslagsspillerne Monica Knudsen og Ingvild Stensland som assistenttrenere, samt Jon Knudsen som keepertrener. Da hun i slutten av august presenterte sin første tropp som landslagssjef, var flere av de etablerte spillerne vraket og flere nye spillere fikk sjansen. Norge vant 1–0 borte mot Belgia i Hege Riise sin første kamp, og var dermed klare for VM 2023 i Australia og New Zealand.
== Hjemmebane, drakt og kallenavn ==
Norge har ikke hatt en bestemt hjemmebane, men har stort sett spilt på forskjellige arenaer. Draktene har i hovedsak vært de samme som herrelandslagets, og kallenavn har i liten grad vært brukt.
=== Hjemmebane ===
Norge har, i motsetning til herrelandslaget, fått spille lite på Ullevaal Stadion. Da Norges Fotballforbund i 2012 uttalte at kvinnelandslaget kunne spille på Ullevaal, var det for første gang siden 2000. De to kampene var også kamp nummer 4 og 5 på nasjonalarenaen for kvinnelandslaget. Siden 2003 har Norge spilt på 30 stadia:
Ullevaal Stadion: 3 EM-kvalifiseringskamper (Østerrike 2016, Belgia og Island 2012), 1 VM-kvalifiseringskamp (Belgia 2013)
Sør Arena: 1 treningskamp (Sverige 2016), 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2008)
Høddvoll stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2016)
Aker Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Kasakhstan 2016)
Color Line Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Wales 2015)
Marienlyst stadion: 1 treningskamp (Finland 2015)
Strømmen stadion: 1 treningskamp (Nederland 2015)
Brann stadion: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hellas 2014, Italia 2005)
Randaberg Arena: 2 treningskamper (2 × New Zealand 2014)
Tønsberg gressbane: 1 VM-kvalifiseringskamp (Portugal 2014)
Melløs stadion: 1 treningskamp (Russland 2013)
Sarpsborg stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Nord-Irland og Bulgaria 2011), 1 VM-kvalifiseringskamp (Albania 2013), 1 treningskamp (Canada 2005)
Nadderud stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Ungarn 2011), 1 treningskamp (Finland 2011), 3 VM-kvalifiseringskamper (Nederland 2014, Ukraina 2010, Nederland 2009)
Skagerak Arena: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hviterussland 2010, Slovakia 2009)
Fart kunstgress: 1 treningskamp (Canada 2010)
AKA Arena: 1 VM-kvalifiseringskamp (Makedonia 2010)
Komplett.no Arena: 2 treningskamper (Tyskland og Sverige 2008)
Fredrikstad stadion: 1 treningskamp (USA 2008)
Viking stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Polen 2008 og Russland 2007)
Åråsen stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Østerrike 2007), 1 VM-kvalifiseringskamp (Ukraina 2005)
Gjemselund stadion: 1 vennskapslandskamp (Finland 2007)
Lyngdal Stadion: 1 vennskapslandskamp (Danmark 2007)
Halden stadion: 1 VM-kvalifisering (Hellas 2006)
Storstadion (Sandefjord): 1 VM-kvalifisering (Serbia 2006)
Vallhall: 1 EM-kvalifisering (Island 2004)
Kjølnes stadion: 1 EM-kvalifisering (Spania 2004)
Sofiemyr stadion: 1 EM-kvalifisering (Danmark 2003)
Kråmyra Stadion: 1 treningskamp (Nigeria 2003)
Idrettsparken (Mandal): 1 EM-kvalifiseringskamp (Nederland 2003)
Kristiansand stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Belgia 2003)Hjemmekampene strekker seg altså i disse 13 årene til Molde i nord og Mandal i sør. I 2000 spilte Norge en treningskamp mot USA på Alfheim stadion i Tromsø, og i 1996 spilte de i Trondheim, da på Lerkendal stadion. Dette er de to eneste gangene kamper er blitt spilt i de to byene. Til gjengjeld har det blitt spilt kamper på flere steder i Telemark: Skien, Porsgrunn, Gvarv og Ulefoss.
=== Drakt ===
Kvinnelandslaget har i utgangspunktet hatt samme drakt som herrelandslaget - rød overdel og hvite bukser hjemme, og hvit overdel med blå bukser borte. Drakten er i hovedsak basert på den norske flagget. Bortedrakten har vært hvit med hvite, røde eller blå bukser.
Et utvalg av Norges drakter i turneringer:
=== Kallenavn ===
Akkurat som herrelandslaget, har ikke kvinnelandslaget noe egentlig kallenavn. De ble rundt 1995 kalt «gresshoppene», men det ble ikke brukt stort etter den turneringen. Den vanligste betegnelsen er «Kvinnelandslaget».
== Spillestil ==
Kvinnelandslaget har på 2000-tallet og 2010-tallet vært preget av ballspill, dribling og skudd, men som oftest har svakheten ligget i det fysiske, der både tidligere landslagsleder Eli Landsem og landslagstrener Even Pellerud mente Norge hadde mer å gå på sammenliknet med for eksempel USA. Pellerud sa også at han savnet en spillestil som sådan. Under Martin Sjögren har landslaget prøvd å rendyrke en stil hvor det meste av spillet skal foregå langs bakken i en 4-4-2-formasjon, noen ganger med én mer tilbaketrukket spiss og andre ganger med to rene angripere, og hvor man ifølge Sjögren prøvde å spille mer «dynamisk».
== Rivalisering ==
Norge har hatt tette kamper mot mange land, men det er noen det har utviklet seg et spesielt forhold til:
=== USA ===
Norge og USA har møtt hverandre i flere vesentlige kamper, både i Algarve Cup, VM og OL. Norge var det eneste laget som slo USA i OL i 2008 da USA vant, mens USA slo Norge ut av VM i 2007. Norge ble også det første og per 2013 eneste laget som slo USA i en OL-finale, og de slo også USA i VM i 1995. USA har på sin side slått Norge i VM i 1991, OL 1996 og VM 2003. I den siste tiden har riktignok USA blitt et bedre lag enn Norge, og de to lagene møter hverandre stort sett bare under Algarve Cup.
== Landslagstrenere ==
=== Nåværende trenere ===
== Tropp ==
oppdatert 16. november 2022
(Nr.= trøyenummer, LK = landskamper, Mål = antall scorede mål)
== Rekorder ==
* oppdatert 16. november 2022
** spillere som fortsatt er aktive er uthevet.
== OL-resultater ==
== VM-resultater ==
== EM-resultater ==
I 1979 ble Norge slått ut i 1. runde. Dette var et uoffisielt mesterskap, og regnes ikke i UEFAs statistikk.
== Se også ==
Liste over norske landslagstrenere i fotball
Liste over norske mesterlag i kvinnefotball
Liste over Norges landskamper i fotball for kvinner 1978–1990
Maratontabell for Norges kvinnelandslag i fotball
Liste over kvinnelandslag i fotball
Internasjonale landslagskonkurranser i fotball for kvinner
Gullklokka
Norges herrelandslag i fotball
Samelandslaget
== Noter ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Norway women's national association football team – kategori av bilder, video eller lyd på Commons på Norges Fotballforbund
All-time women national team record på www.rsssf.no | Polens kvinnelandslag i fotball representerer Polen i internasjonal fotball. Polen har aldri kvalifisert seg til noen mesterskap. | 199,813 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grimsmoen_naturreservat | 2023-02-04 | Grimsmoen naturreservat | ['Kategori:10,1°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Innlandets geologi', 'Kategori:Kvartærgeologi', 'Kategori:Naturreservater i Innlandet', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Verneområder i Folldal'] | Grimsmoen i Folldal er den største løsmasseavsetningen i innlandsnorge.
De mektige lagene av sand og grus ble bygget opp mens området lå på bunnen av en bredemt sjø. I siste glasiale periode drenerte breen vann nordover Atndalen mot Folldal og i prosessen ble det her skapt eskere, dreneringsspor, morenerygger og dødisgroper som viser tilførselsveiene for materialet.
På toppen av sandavsetningen kan man blant annet se sanddyner som er dannet ved at finkornet, tørr sand føres med vinden og legges opp i sanddyner på samme måte som i en ørken. Dette er mulig fordi klimaet i Folldal er svært tørt.
Elva Grimsa meandrer dypt nedskåret i moen før utløpet i Folla ved Grimsbu.
På grunn av sin utforming, størrelse og beliggenhet har Grimsmoen en enestående plass i dokumentasjonen av isavsmeltingsforløpet i innlandsområdene i Midt-Norge, og området har i dag status som naturreservat.
Omtrent midt i naturreservatet ligger Folldal flyplass, med veiforbindelse tvers over reservatet. Motorisert ferdsel er imidlertid forbudt i reservatet.
| Grimsmoen i Folldal er den største løsmasseavsetningen i innlandsnorge.
De mektige lagene av sand og grus ble bygget opp mens området lå på bunnen av en bredemt sjø. I siste glasiale periode drenerte breen vann nordover Atndalen mot Folldal og i prosessen ble det her skapt eskere, dreneringsspor, morenerygger og dødisgroper som viser tilførselsveiene for materialet.
På toppen av sandavsetningen kan man blant annet se sanddyner som er dannet ved at finkornet, tørr sand føres med vinden og legges opp i sanddyner på samme måte som i en ørken. Dette er mulig fordi klimaet i Folldal er svært tørt.
Elva Grimsa meandrer dypt nedskåret i moen før utløpet i Folla ved Grimsbu.
På grunn av sin utforming, størrelse og beliggenhet har Grimsmoen en enestående plass i dokumentasjonen av isavsmeltingsforløpet i innlandsområdene i Midt-Norge, og området har i dag status som naturreservat.
Omtrent midt i naturreservatet ligger Folldal flyplass, med veiforbindelse tvers over reservatet. Motorisert ferdsel er imidlertid forbudt i reservatet.
== Referanser ==
== Kilder ==
(no) Grimsmoen naturreservat i Miljødirektoratets nettsted Naturbase
002/24 Grimsa - Norges vassdrags- og energidirektorat
Folldalsportalen | Grimsmoen i Folldal er den største løsmasseavsetningen i innlandsnorge. | 199,814 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mike_Wead | 2023-02-04 | Mike Wead | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 6. april', 'Kategori:Fødsler i 1967', 'Kategori:Heavy metal-musikerstubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01', 'Kategori:Svenske black metal-musikere', 'Kategori:Svenske gitarister'] | Mikael «Mike Wead» Wikström (født 6. april 1967) er en svensk heavy metal gitarist.
Wead har gjort bidrag hos mange metal-band, blant annet Memento Mori, Abstrakt Algebra, The Haunted, Edge of Sanity, Witch, Maninnya Blade, Nattas, Firegod, Candlemass og Memory Garden.
I dag er Wead gitarist i både Mercyful Fate og King Diamond. Wead er også produsent og lydtekniker.
| Mikael «Mike Wead» Wikström (født 6. april 1967) er en svensk heavy metal gitarist.
Wead har gjort bidrag hos mange metal-band, blant annet Memento Mori, Abstrakt Algebra, The Haunted, Edge of Sanity, Witch, Maninnya Blade, Nattas, Firegod, Candlemass og Memory Garden.
I dag er Wead gitarist i både Mercyful Fate og King Diamond. Wead er også produsent og lydtekniker.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Mike Wead – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Mike Wead på Discogs
(en) Mike Wead på MusicBrainz
(en) Mike Wead på Encyclopaedia Metallum
(en) Mike Wead på AllMusic
Mike Wead på Facebook
Mike Wead på Myspace | Sverige | 199,815 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Franti%C5%A1ek_Janda-Suk | 2023-02-04 | František Janda-Suk | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Böhmen under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Deltakere for Böhmen under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Deltakere for Tsjekkoslovakia under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Dødsfall 23. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1955', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Fødsler 25. mars', 'Kategori:Fødsler i 1878', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Böhmen', 'Kategori:Personer fra Praha', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tsjekkiske diskoskastere', 'Kategori:Tsjekkiske kulestøtere'] | František Janda-Suk (født 25. mars 1878, død 23. juni 1955 i Praha) var en friidrettsutøver fra Böhmen som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris og 1912 i Stockholm.
Janda-Suk kom på andreplass i diskoskonkurransen med et kast på 35,14 meter under OL 1900 i Paris. Rudolf Bauer fra Ungarn vant med 36,04 som var ny olympisk rekord.
Tolv år senere, under sommer-OL 1912 i Stockholm kom han på 17.-plass i diskos og i kulestøt ble han nummer femten.
Under sommer-OL 1924 i Paris kom han på 29.-plass i diskos
| František Janda-Suk (født 25. mars 1878, død 23. juni 1955 i Praha) var en friidrettsutøver fra Böhmen som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris og 1912 i Stockholm.
Janda-Suk kom på andreplass i diskoskonkurransen med et kast på 35,14 meter under OL 1900 i Paris. Rudolf Bauer fra Ungarn vant med 36,04 som var ny olympisk rekord.
Tolv år senere, under sommer-OL 1912 i Stockholm kom han på 17.-plass i diskos og i kulestøt ble han nummer femten.
Under sommer-OL 1924 i Paris kom han på 29.-plass i diskos
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Sølv i friidrett, diskoskast Böhmen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) František Janda-Suk – Olympics.com
(en) František Janda-Suk – Olympic.org
(en) František Janda-Suk – Olympedia
(en) František Janda-Suk – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) František Janda-Suk – databaseOlympics.com (arkivert)
(cz) František Janda-Suk – Tsjekkias olympiske komité
(en) František Janda-Suk – Track and Field Statistics | František Janda-Suk (født 25. mars 1878, død 23. | 199,816 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sharlee_D%E2%80%99Angelo | 2023-02-04 | Sharlee D’Angelo | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 27. april', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Heavy metal-musikerstubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-10', 'Kategori:Svenske black metal-musikere', 'Kategori:Svenske gitarister'] | Sharlee D'Angelo (født Charles Petter Andreason 27. april 1973) er en svensk heavy metal gitarist. Han er mest kjent som bassisten i Arch Enemy, Spiritual Beggars og Mercyful Fate.
D'Angelo spiller også for supergruppen IllWill. Tidligere har han spilt for band som King Diamond (1990–1993), Dismember, Sinergy, Witchery og Hemisfear.
| Sharlee D'Angelo (født Charles Petter Andreason 27. april 1973) er en svensk heavy metal gitarist. Han er mest kjent som bassisten i Arch Enemy, Spiritual Beggars og Mercyful Fate.
D'Angelo spiller også for supergruppen IllWill. Tidligere har han spilt for band som King Diamond (1990–1993), Dismember, Sinergy, Witchery og Hemisfear.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Sharlee D'Angelo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons hos Arch Enemy
(en) Sharlee D'Angelo på Discogs
(en) Sharlee D'Angelo på MusicBrainz
(en) Sharlee D'Angelo på Encyclopaedia Metallum
(en) Sharlee D'Angelo på AllMusic | Sverige | 199,817 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Walter_Rutherford | 2023-02-04 | Walter Rutherford | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske golfspillere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 9. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1936', 'Kategori:Fødsler 6. mai', 'Kategori:Fødsler i 1870', 'Kategori:Golfspillere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Storbritannia'] | Walter Rutherford (født 6. mai 1870, død 9. oktober 1936) var en britisk golfspiller som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Rutherford kom på andreplass i golfturneringen for menn bak Charles Sands fra USA i Sommer-OL 1900 i Paris. Rutherford gikk runden på 168 slag, ett mer en Sands.
| Walter Rutherford (født 6. mai 1870, død 9. oktober 1936) var en britisk golfspiller som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Rutherford kom på andreplass i golfturneringen for menn bak Charles Sands fra USA i Sommer-OL 1900 i Paris. Rutherford gikk runden på 168 slag, ett mer en Sands.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Sølv i golf
== Eksterne lenker ==
(en) Walter Rutherford – Olympics.com
(en) Walter Rutherford – Olympic.org
(en) Walter Rutherford – Olympedia
(en) Walter Rutherford – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Walter Rutherford (født 6. mai 1870, død 9. | 199,818 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Timi_Hansen | 2023-02-04 | Timi Hansen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Bassister', 'Kategori:Danske black metal-musikere', 'Kategori:Dødsfall 4. november', 'Kategori:Dødsfall i 2019', 'Kategori:Fødsler 28. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1958', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Timi Hansen (født 28. oktober 1958, død 4. november 2019), også kjent under artistnavnet «Grabber», var en dansk tungmetall-bassist.
Han spilte i de danske tungmetall-bandene Danger Zone, Mercyful Fate fra 1981 til 1985 og fra 1992 til 1993, og King Diamond fra 1985 til 1987.
| Timi Hansen (født 28. oktober 1958, død 4. november 2019), også kjent under artistnavnet «Grabber», var en dansk tungmetall-bassist.
Han spilte i de danske tungmetall-bandene Danger Zone, Mercyful Fate fra 1981 til 1985 og fra 1992 til 1993, og King Diamond fra 1985 til 1987.
== Diskografi ==
=== Mercyful Fate ===
Nuns Have No Fun
Melissa
Don't Break the Oath
Return of the Vampire
In the Shadows
The Bell Witch
=== King Diamond ===
No Presents for Christmas (single)
Fatal Portrait
Abigail
The Dark Sides (EP)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Timi Hansen på Discogs
(en) Timi Hansen på MusicBrainz
(en) Timi Hansen på Encyclopaedia Metallum | Timi Hansen (født 28. oktober 1958, død 4. | 199,819 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_kvinnelandslag_i_fotball | 2023-02-04 | Norges kvinnelandslag i fotball | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landslag som har vunnet VM i fotball', 'Kategori:Norges kvinnelandslag i fotball', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris', 'Kategori:Vinnere av Kniksenprisen'] | Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
| Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
== Historie ==
I europeisk målestokk var kvinnelandslaget relativt tidlig etablert, men de var sent ute i skandinavisk sammenheng, godt etter Sverige og Danmark.
Det ble spilt en uoffisiell kamp der et norsk kvinnelandslag møtte Sveriges kvinnelandslag i fotball den 7. august 1975 på Nya Ullevi i Gøteborg, De tapte 0–4 med Torodd Nordeng som trener og spillere som Sif Kalvø og Grete Pedersen.De første offisielle kampene Norge spilte var to miniturneringer mot Sverige, Danmark og Finland, før Norge møtte, og slo, Nord-Irland.
=== Begynnelsen (1978–1983) ===
Som i mange andre land, hadde også Norges Fotballforbund en svært skeptisk tone til kvinnefotball. Det var først på 1970-tallet, etter etableringen av Norway Cup og Dagbladets aktive kamp for å få NFF til å skifte standpunkt, at Norge etter hvert fikk et landslag og Norgesmesterskap. Landslaget ble dannet med Per Pettersen som trener. Norges første landskamp ble spilt den 7. juli 1978 mot Sverige, og kampen endte med tap 1-2. Kari Nielsen fra Asker ble tidenes første målgjører på kvinnelandslaget. Det ble også tap mot Finland og Danmark under dette nordiske mesterskapet i Danmark.Året etter tapte Norge nok en gang for de tre landene. Imidlertid vant Norge sin første kamp med 4–1 mot Nord-Irland under en uoffisiell EM-turnering i Italia. I løpet av de neste årene ble Norge gradvis bedre, og lyktes å slå Frankrike, Sveits og England. Norge spilte også uavgjort mot Danmark og Sverige under det nordiske mesterskapet i 1982, og gjorde sin beste innsats i nordisk mesterskap med å gå gjennom ubeseiret. Imidlertid forelå det ingen offisielle Europa- eller verdensmesterskap, og dermed heller ingen mesterskapskvalifiseringer.
=== Erling Hokstad (1983–1989) ===
I 1983 tok Erling Hokstad over landslaget, og var med på å lede Norge til sin første kvalifisering til et mesterskap. Enda EM i 1984 strengt talt ikke var offisielt ettersom mindre enn halvparten av UEFA-medlemslandene stilte, var det det første mesterskapet som krevde kvalifisering. Norge havnet i en helnordisk kvalifiseringspulje med Sverige, Finland og Island. Norge slo Finland begge gangene, og vant og spilte uavgjort mot Island. Imidlertid ble det to tap mot Sverige, og dermed var Norge ute, da bare vinneren kom videre. Resultatene viste at Norge var i ferd med å markere seg blant de bedre lagene. Sverige vant for øvrig EM.
==== Første norske europamestre i lagidrett ====
Norge hadde et Sverigekompleks som viste seg året etter, da europamesterne slo Norge hele 5–0, det største tapet i Norges historie (tangert senere). Fra og med den 7. mai 1986 ble Dag Steinar Vestlund medtrener. Hvor vidt Vestlunds innvirken var avgjørende vites ikke, men Norge kvalifiserte seg til EM i 1987. Norge møtte Danmark, et lag de aldri hadde slått, Finland og Vest-Tyskland, som på det daværende tidspunktet hadde liten erfaring. Norge lyktes i å slå Danmark for første gang, til og med på bortebane. Imidlertid hadde Norge for mange uavgjort, og før siste runde ledet Norge med ett poeng mot Danmark. Norge vant den siste kampen 2–0 hjemme mot Finland mens Danmark tapte borte mot Vest-Tyskland. Etter kvalifiseringen fikk Norge oppdraget å arrangere semifinalene og finalen.
Semifinalen ble spilt mot Italia, nok et lag Norge aldri hadde slått. Heidi Støre og Trude Stendal scoret de to eneste målene i kampen, og Norge vant 2–0 etter at målvakt Janne Andreassen holdt buret rent. Norge spilte sin første offisielle finale i et mesterskap, der de møtte sin gamle nemesis, Sverige. Før finalen hadde Norge møtt Sverige ti ganger, med sju norske tap og tre uavgjorte kamper. Veteranen Gunn Nyborg, som hadde vært med helt siden starten i 1978, hadde vært med i alle ti kampene, og fikk endelig oppleve å slå svenskene. I finalen scoret Stendal to ganger, mens Sverige scoret bare en gang (ved Lena Videkull) og Norge vant 2–1. Norges første seier over Sverige i fotball for kvinner var også første gang Norge noensinne hadde vunnet noe i fotball. Året etterpå vant Norge et uoffisielt, men FIFA-arrangert, invitasjons-VM i Kina etter å ha møtt Sverige i finalen og vunnet 1–0.
EM ble arrangert annethvert år de første årene, og allerede i 1989 var det EM igjen. Norge tapte flere kamper enn de vant i kvalifiseringen, men vant den siste kampen med 3–1 over England i Blackburn, og gikk dermed videre på målforskjell tross bare fem poeng fra seks kamper, det svakeste av alle lagene som gikk videre. I kvartfinalen møtte Norge Nederland, som hadde slått Sverige. Imidlertid slo Norge Nederland med 2–1 og 3–0, og gikk videre til sluttspillet i Vest-Tyskland. Norge slo Sverige for tredje gang i mesterskapssammenheng, og gikk til finalen, der vi møtte et hjemmelag som hadde blitt langt bedre siden sist kamp mellom lagene. Vest-Tyskland vant 4–1, mens Norge måtte greie seg med sølv. Dette ble siste kampen til trenerparet Hokstad/Vestlund.
=== Even Pellerud (1990–1996) ===
Den nye treneren ble Even Pellerud. Han tok laget inn i kvalifisering til EM 1991, og det norske laget gikk gjennom seks kamper uten tap i gruppespillet, med bare et poengtap, mot England borte. I EM-kvartfinalen, som ble arrangert som hjemme- og bortekamp i november 1990, vant Norge 2–1 og 2–0 over Ungarn, og var dermed klaret for sluttspillet i Danmark, og også for VM-sluttspillet i Kina. Landslaget gikk inn i 1991-sesongen med et budsjett på tre millioner kroner i en sesong hvor de skulle spille både EM og VM. Norge slo ut Danmark i semifinalen på straffesparkkonkurranse etter to redninger av Reidun Seth, og møtte Tyskland i finalen. Norge tok ledelsen ved Birthe Hegstad like etter pause, men en feil av Linda Medalen ga Heidi Mohr muligheten til å utligne, og i ekstraomgangene hadde Tyskland mest krefter, scoret to mål, og vant fortjent, ifølge Sportsbokens reportasje. Dermed var Norges rekke på 11 kamper uten tap brutt.
Norge ladet opp til VM med to seire over USA i Massachusetts, hvor 17-åringen Bente Nordby debuterte på landslaget. De fikk imidlertid en dårlig start på VM med tap 0–4 for Kina i tidenes første VM-kamp, men hadde fortsatt sjansen til å gå videre, i og med at åtte av 12 lag gikk videre fra gruppespillet. Norge vant 4–0 over New Zealand og deretter knepent 2-1 mot Danmark, med Medalen som matchvinner rett etter en dansk utlikning. I kvartfinalen møtte Norge Italia, og Norge vant etter ekstraomganger, tross at de hadde sluppet Italia inn i kampen igjen ved to anledninger, takket være straffespark eksekvert av Tina Svensson. I semifinalen var det Sverige som ventet, og Norge vant klart 4-1 etter nok en straffe av Svensson, i tillegg til to mål av Medalen og et av Agnete Carlsen. I finalen ventet en ny rival, USA. USA var storfavoritter etter å ha slått europamestrene Tyskland lett, og tok ledelsen ved Michelle Akers, Norge utlignet ved Medalen, men Akers scoret vinnermålet tolv minutter før full tid etter å ha sneket til seg et tilbakespill fra Svensson til Seth.
==== EM 1993: Ny triumf ====
Pellerud fortsatte fremgangen, og i 1993 var Norge kvalifisert til EM i Italia etter en svært lett kvalifiseringsrunde med seire over Sveits og Belgia. Deretter fulgte, som i 1989, et dobbeltmøte med Nederland i kvartfinalen, hvor Norge sikret seg to 3–0-seire og billett til sluttspillet. Der stilte Norge med bare én europamester fra 1987, Heidi Støre; i forsvarsfireren var alle under 22 år. I semifinalen møtte Norge Danmark, og landslaget vant 1–0 etter scoring av 20-åringen Anne Nymark Andersen. Kaptein Birthe Hegstad hadde blitt byttet ut etter en ankelskade. I finalen møtte vi noe overraskende Italia, som hadde slått Tyskland på straffer. Etter en målløs første omgang kom Hegstad innpå i den andre, og scoret vinnermålet med 13 minutter igjen etter pasning fra Medalen.
I 1994 spilte Norge i den første Algarve Cup i Portugal, sammen med fire andre skandinaviske lag og USA; Norge utklasset Finland og Danmark og vant 1–0 over USA.
==== EM 1995: Innendørs tap for Sverige ====
I 1995 var det for andre og siste gang EM og VM i samme år. VM ble arrangert i Sverige, og hadde sannsynligvis prioritet også fra UEFA, ettersom semifinalene i EM ikke ble arrangert på nøytral grunn, men som hjemme- og bortekamp. Norge vant greit i kvalifiseringsrunden mot Finland, Den tsjekkiske republikk og Ungarn, og kvartfinalen mot Italia – mangel på seeding hadde gjort at EM-finalistene måtte møtes allerede i kvartfinalen, som også var kvalifisering til VM 1995 og OL 1996 – men i semifinalen mot Sverige ga Norge bort fire mål i andre omgang, og tapte dermed 5–7 sammenlagt etter å ha ledet med to mål til pause i andre kamp. Begge kampene ble spilt innendørs, før sesongen hadde kommet i gang i de nordiske landene.
==== VM 1995: Verdensmestre ====
EM-kampene og en 3.-plass i Algarve Cup, etter tap for Nederland, ga ikke store håp før VM-sluttspillet i Sverige, selv om Norge hadde slått USA etter straffesparkkonkurranse i Algarve. Norge hadde satt inn en ny, ung målvakt, Bente Nordby, som hadde fått noen få landskamper, men som ikke hadde spilt i EM-kampene mot Sverige og Italia. Tone Haugen, som sammen med Medalen spilte profesjonelt i Japan, og Marianne Pettersen kom også inn på laget, sistnevnte dog som reserve grunnet skade.
I gruppespillet møtte Norge England, Canada og Nigeria. Norge vant samtlige kamper, med to mål mot England og med store sifre mot de to andre lagene. I kvartfinalen ventet Danmark. Norge gikk opp i 3–0-ledelse ved Gro Espeseth, Medalen og Hege Riise, og et reduseringsmål seks minutter før slutt var betydningsløst. Det skulle imidlertid vise seg å bli Norges eneste baklengsmål i mesterskapet.
Norge hadde sjansen til revansje for finaletapet i 1991, da semifinalen i Västerås skulle gå mellom Norge og USA. Ann Kristin Aarønes scoret et tidlig mål, og Norge holdt unna, blant annet takket være Nordby, som reddet mange skudd i sluttminuttene. Norge spilte med ti spillere ettersom Heidi Støre ble utvist i det 77. minutt, men Nordby holdt nullen i den dramatiske avslutningen.
Norge møtte Tyskland i finalen, et lag Norge ikke hadde slått siden 1985. Tross dette, og tross at Støre satt på tribunen grunnet karantene, dominerte Norge første omgang og fikk inn to mål i omgangens ti siste minutter, ved Riise og Pettersen som målscorere. Riise ble kåret til turneringens beste spiller, Aarønes ble mesterskapets toppscorer, og forsvarsspiller og kaptein Gro Espeseth turneringens nest beste spiller. Tre måneder etter VM vant Norge 17–0 over Slovakia i EM-kvalifisering, som per 2009 er den største seieren den norske kvinnelandslaget har oppnådd.
I 1995 mottok landslaget Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris.
==== OL 1996: Ny medalje ====
Pelleruds siste turnering ble OL i Atlanta i 1996. I første kamp møtte Norge Brasil, som aldri hadde gått videre fra gruppespillet i et offisielt VM. Norge tok ledelsen to ganger, men Pretinha utlignet begge målene, og Aarønes fikk et mål annullert for angrep på keeper. Heidi Støre ble skadet i denne kampen, og kunne ikke spille noen av de resterende kampene; Brit Sandaune erstattet henne i denne kampen, og fikk dermed sin mesterskapsdebut som midtbanespiller, selv om hun senere skulle få fast plass som venstreback.
Tross Støres skade vant Norge 3–2 over Tyskland, den fjerde strake kampen uten tap mot tyskerne, etter avgjørelse på frispark av Hege Riise. Tyskland hadde utlignet to ganger, et mål av Bettina Wiegmann og et skudd av Birgit Prinz som gikk via en norsk spiller og i mål. Japan ble slått 4–0 i siste gruppespillkamp – Marianne Pettersen, nå fast spiller på laget, scoret to ganger – og ettersom Brasil hadde avgitt flere poeng vant Norge gruppen og gikk til semifinale.
I semifinalen møtte Norge USA nok en gang. Norge tok ledelsen etter en kontring som ble avsluttet av Linda Medalen etter pasning fra Agnete Carlsen. USA ble heiet fram av nesten 65 000 tilskuere på Sanford Stadium i Athens, og fikk straffespark med et kvarter igjen etter at Gro Espeseth skulle ha handset i 16-meterfeltet. Avgjørelsen var tvilsom ifølge New York Times' rapport, noe Espeseth var enig i – hun mente ballen søkte hånden hennes. New York Times hevdet imidlertid at USA burde hatt straffespark for hands tre minutter tidligere. Michelle Akers satte inn den straffen dommeren ga, og etter at Agnete Carlsen ble utvist for en takling bakfra i sluttminuttene benyttet innbytter Shannon MacMillan anledningen til å avgjøre kampen på golden goal ti minutter inn i ekstraomgangene. Norge fikk imidlertid OL-medaljer etter å ha vunnet bronsefinalen mot Brasil 2–0, med to mål av Aarønes.
Pelleruds siste kamp var returmatchen i Slovakia en måned etter OL. Kampen endte 4–0, og Norge vant dermed sin gruppe og var direkte kvalifisert for EM. Tidligere under sommeren hadde laget vunnet 3–1 borte og spilt 0–0 hjemme mot europamestrene Tyskland, og med fire seire i de andre kampene vant Norge gruppa og gikk direkte videre til sluttspillet.
=== Per-Mathias Høgmo (1997–2000) ===
==== EM 1997: Nedtur på hjemmebane ====
Pelleruds arvtaker, Per-Mathias Høgmo, ble ansatt i september 1996. Høgmo fikk relativt kort tid på å forberede seg til EM på hjemmebane, men ledet laget i vennskapskamper under vinteren og våren 1997, og laget vant sju av dem; deriblant 3–0 over Tyskland, Norges femte kamp på rad uten tap mot tyskerne, og fire kamper under Algarve Cup i 1997, Norges tredje seier der. Norge gikk inn i mesterskapet totalt 11 kamper på rad uten tap, den beste rekka siden VM-tittelen.
Medalen, Carlsen og Støre var blant spillerne som hadde gitt seg før mesterskapet, og til erstatning valgte Høgmo ut flere spillere uten stor landslagserfaring fra før, blant annet Gøril Kringen, Unni Lehn, Ragnhild Gulbrandsen, Margunn Haugenes (tilbake etter tre års pause), Monica Knudsen, Henriette Viker og Anne Tønnesen. I EM var imidlertid bare Kringen og Lehn i startoppstillingen; Haugenes, Knudsen, Viker og Gulbrandsen fikk innhopp fra benken.Norge hadde fått en vanskelig gruppe, tross seeding i trekningen; Tyskland (EM-gull 1995, VM-sølv 1995), Italia (EM-sølv 1993, kvartfinale EM 1995 etter tap for Norge) og Danmark (EM-bronse 1991, 8.-plass OL 1996) var motstandere, mens den andre gruppen inneholdt tre lag som aldri hadde nådd lenger enn kvartfinalen i EM. Norge åpnet med å utklasse Danmark 5–0 foran 4221 tilskuere på Åråsen stadion etter fire mål av Marianne Pettersen, som nå sto med 34 mål på 50 landskamper. Deretter fortsatte Norge sin rekke uten tap for Tyskland, med uavgjort 0–0 på Melløs i Moss under nærver av 7666 tilskuere, men Tyskland var "klart best" og Bente Nordby måtte takkes for at Norge holdt nullen, ifølge Sportsbokens rapport..
Ettersom Italia også hadde spilt uavgjort mot Tyskland og Danmark, kunne Norge gå videre til semifinale med uavgjort. Norge slapp imidlertid inn et tidlig mål, Gro Espeseth bommet på straffespark, og Norge slapp inn et mål på slutten som bekreftet at Norge havnet på 3.-plass i gruppa. Tyskland og Italia vant sine semifinaler.
==== VM 1999: Opp og ned ====
Norge trakk igjen Tyskland i kvalifiseringen til VM i USA, og måtte vinne gruppa for å gå direkte til VM. Etter å ha tapt 0–1 i Bayreuth, det første tapet etter seks kamper på rad uten tap mot tyskerne, vant Norge 3–2 hjemme, og uavgjort i Nederland var bedre enn Tyskland klarte. Dermed vant Norge gruppa med ett poeng. I 1998-sesongen ble Norge ble også nummer tre av fire lag i en turnering arrangert under Goodwill Games, med tap for Kina i straffesparkkonkurranse, men seier over Danmark på samme måte. Norge vant også Algarve Cup for fjerde og hittil siste gang i 1998.
Før VM i USA var Norge favoritter, som regjerende mestre hadde Sports Illustrated det norske laget som vinner i sitt VM-tips, og Medalen, Riise og Pettersen i sitt verdenslag uten amerikanske spillere. Norge startet med fire seire, tre av dem i en gruppe hvor bare Japan hadde nådd en VM-kvartfinale tidligere, og den fjerde, kvartfinalen, endte 3–1 mot Sverige – den åttende seieren på rad over Sverige, men dette var det første turneringsmøtet siden tapet for Sverige i EM fire år tidligere. Venstreback Brit Sandaune, midtbanespiller Unni Lehn, og spissene Ann Kristin Aarønes og Marianne Pettersen hadde utmerket seg i Norges innledende kamper, ifølge Dagbladets spillerbørs.
Likevel gikk Norge på en av sine største nedturer i sin landslagshistorie i semifinalen mot Kina. Det ble tangering av det verste tapet gjennom tidene, med 0–5 for Kina, og det i en kamp hvor Bente Nordby var "strålende" ifølge Dagbladets reporter. I bronsefinalen ble det målløst etter 120 minutter mot Brasil, men Norge tapte 4–5 på straffesparkkonkurranse, det første tapet mot Brasil siden 1988, og Norge ble dermed nummer fire i VM.
==== OL 2000: Norges hittil siste tittel ====
Dermed var ikke Norge favoritter under OL i Sydney, selv om oppvarmingen var utmerket; Norge vant 8–0 over England i siste kvalifiseringskamp til EM 2001, og slo også Tyskland, Kina og USA i vennskapskamper i juli. Midtbanespiller Solveig Gulbrandsen og høyreback Bente Kvitland hadde kommet inn på laget, men to av de mest toneangivende spillerne under 1990-tallet, Linda Medalen og Ann Kristin Aarønes, hadde lagt endelig opp.
Sports Illustrated regnet Norge som det 3. beste laget i OL, men ble ikke tippet på medaljeplass fordi de var i gruppe med regjerende verdensmester USA og tapende VM-finalist Kina. Etter å ha blitt utspilt og tapt 0–2 mot USA i den første kampen, vant Norge 3–1 over de afrikanske mestrene Nigeria, og kunne dermed nå semifinale som toer i gruppa med seier over Kina. Pettersen ga Norge ledelsen tidlig i andre omgang, men Kina utlignet på et tvilsomt straffespark. Tre minutter senere sikret innbytter Margunn Haugenes seieren med et skudd oppe i krysset.I semifinalen møtte Norge Tyskland. Spillemessig dominerte Tyskland, og Norge skapte knapt en sjanse, men Tina Wunderlich headet i eget mål og sikret Norge finaleplass ettersom Nordby holdt nullen. I finalen møtte Norge nok en gang USA, som ikke hadde tapt i mesterskap siden 1995. Kampen bølget fram og tilbake: USA gikk i ledelsen med Tiffeny Milbrett i det 5. minutt, men Norge snudde rett før pause ved mål av Gro Espeseth. Nordby holdt Norge inne i kampen med flere redninger, før Ragnhild Gulbrandsen headet inn 2–1 med et kvarter igjen etter svakt keeperarbeid. Norge holdt ledelsen inn i overtida, men slapp inn et nytt mål av Milbrett, og kampen gikk til ekstraomganger med golden goal. Dagny Mellgren, som hadde kommet inn som innbytter for Pettersen, scoret vinnermålet etter 12 minutter, men TV-bildene syntes å vise at Mellgren brukte hånda for å kontrollere ballen før hun skjøt den i mål.For OL-gullet ble laget tildelt Fearnleys olympiske ærespris, som første mottaker fra et lagspill.
=== Åge Steen (2000–2004) ===
Åge Steen lyktes ikke å gjenta resultatene til Høgmo, og tiden hans ble særlig preget av et VM som bare varte til kvartfinale og et påfølgende første OL uten deltakelse. I tillegg til dette fikk Steen også med seg en semifinale i EM i 2001.
==== EM 2001: Tyskland for sterke ====
Åge Steen tok over landslaget etter Høgmo, og hans trenertid begynte med greie resultater i vennskapskamper; det ble to seire over Sverige, og en seier over et svekket USA, men tap for Kina. Anne Tønnessen, som ikke kunne spille i OL grunnet hjernerystelse, var den eneste nye faste spilleren denne sesongen.
Norge klarte likevel ikke å følge opp sin status som olympiamestre. Etter 3–0 over Frankrike, en motstander Norge aldri hadde tapt for, var det tid for å få revansj for hjemmetapet for Italia i 1997. Rita Guarino ga imidlertid Italia en tidlig ledelse, og selv om Mellgren utlignet, fikk ikke Norge has på Italias gode keeper. Gøril Kringen pådro seg sitt andre gule kort, og måtte stå over den avsluttende kampen mot Danmark, som Norge ikke hadde tapt for siden 1988. Men uten rutine og samspill i midtforsvaret slapp Norge inn ett mål på slutten, et mål som keeper Nordby og midtstopper Anne Bugge Paulsen måtte dele skylda for. Ettersom Italia hadde slått Danmark tidligere, ville tapet ha ført til at Norge kunne blitt slått ut i gruppespillet for andre gang på rad, men Italia tapte for Frankrike og Norge fikk en sjanse til, i semifinale mot Tyskland.
Her fikk Tyskland revansj for OL-tapet. Norge hadde et par sjanser til å score, og burde ifølge Dagbladets journalist hatt straffespark tidlig i kampen, men etter at Sandra Smisek scoret vinnermålet tok Tyskland over, og hadde flere sjanser til å vinne med flere mål.
==== VM 2003: To tap og ut av OL ====
I VM-kvalifiseringen møtte Norge Frankrike, Den tsjekkiske republikk og Ukraina. Norge hadde ikke tapt for noen av lagene før, og fortsatte den statistikken med seier i de fem første kampene, før det ble uavgjort mot Ukraina i en betydningsløs kamp. Gøril Kringen var blitt vraket fra landslaget til fordel for yngre krefter, men i sesongens siste kamp viste ikke midtstopperne seg fra sin beste side; Norge slapp inn tre mål i en vennskapskamp mot Tyskland i Grimstad og det nye stopperparet, Anne Tønnessen og Ane Stangeland, måtte tåle hard kritikk både fra trener og journalister.Steen prøvde flere varianter i midtforsvaret under oppkjøringen til VM i USA, som ble arrangert i september, etter sesongslutt i den amerikanske proffligaen. Til slutt ble veteranen Monica Knudsen valgt ut til å spille sammen med Ane Stangeland. Trine Rønning og Lise Klaveness kom inn i laget for Ragnhild Gulbrandsen og Hege Riise, som begge spilte profesjonelt i USA. Norges siste kamp før VM var 1–1 mot Danmark i EM-kvalifisering på Sofiemyr; et bedre resultat enn i EM, men igjen slapp Norge inn et mål i avslutningsminuttene – Lene Jensen scoret etter en mulig offside – og Norge måtte nå score mål i Danmark for å kvalifisere seg.Norge møtte Brasil, bronsemedaljørene fra 1999, i tillegg til to debutanter, Frankrike, og Sør-Korea i gruppespillet. Norges gode statistikk mot Frankrike holdt seg, med seier 2–0, men som i forrige VM tapte Norge for Brasil; Norge hadde sjanser til å utligne på stillingen 1–2, men i stedet scoret Brasil to ganger og vant en overlegen seier. Etter kampen gikk Linda Medalen ut og kritiserte det defensive arbeidet til laget, og foreslo at Gøril Kringen burde hatt en plass i troppen. Selv med 7–1 over Sør-Korea ble Norge dermed nummer to i gruppa, og møtte vertsnasjonen USA i kvartfinalen. Der ble Norge klart slått, og dermed var det klart at Norge hadde gjort sin svakeste VM-innsats i historien; hjemmelaget vant 1–0 selv om de brente et straffespark. Abby Wambach vant en hodeduell mot Marit Fiane Christensen, som hadde blitt satt inn som høyreback etter Brasil-kampen, og scoret det avgjørende målet. Med dette tapet klarte Norge heller ikke å ta en av de to europeiske plassene til OL i Athen året etter.
Den amerikanske proffligaen gikk konkurs rett før VM, og dermed mistet flere av de norske spillerne anledningen til å spille profesjonelt. Dette og mangelen på mesterskap gjorde at Norge mistet flere spillere: Hege Riise, Brit Sandaune, Marianne Pettersen og Anne Tønnessen la alle opp før 2004 var over. Som erstatning dro Steen inn flere spillere som bare fikk en sesong på landslaget, men Ingvild Stensland skulle vise seg å bli en viktig spiller senere.
I returkampen mot Danmark hadde Norge igjen 1–1 til det gjensto få minutter, men grunnet manglende målteft i de andre kampene ville dette ikke være godt nok for direkte EM-plass. I stedet for en norsk avgjørelse scoret Lene Jensen igjen i sluttminuttene for Danmark, og Norge måtte dermed gjennom utslagskamp mot Island. Med en trener på oppsigelse – Åge Steen og NFF fornyet ikke kontrakten – vant Norge 7–2 og 2–1 og var klare for EM. Bjarne Berntsen ble utnevnt som ny trener i romjula 2004, etter at flere andre mannlige trenerprofiler hadde takket nei.
=== Bjarne Berntsen (2005–2009) ===
For en oppsummering av konfliktene knyttet til Bjarne Berntsen og landslagsspillerne, se Bjarne Berntsen
==== EM 2005: Sølv, men igjen bak Tyskland ====
Berntsen tok over et lag som hadde vunnet seks strake kamper, men bare kampene mot Island hadde hatt egentlig betydning. Rekka ble snart brutt, da Norge tapte begge vennskapskampene for Frankrike på La Manga; dette var også Norges første tap for Frankrike. Norge kom på 5.-plass i Algarve Cup etter tap 0–4 for Tyskland, og tapte også for EM-vert England før mesterskapet i juni.
Berntsen satset på mange unge spillere: Ingvild Stensland, Stine Frantzen, Isabell Herlovsen og Marianne Paulsen var alle viktige spillere under EM, og ingen hadde nevneverdig erfaring fra tidligere seniormesterskap. Norge tapte første kamp med 0–1 for Tyskland, og trengte mål fra innbytter Herlovsen for å klare ett poeng mot den tidligere ønskemotstanderen Frankrike. Dermed måtte Norge score mange mål i den siste kampen mot EM-nemesis Italia, og i tillegg ha hjelp fra Tyskland, for å kunne nå semifinale. Fire mål i første omgang, tre av dem på hjørnespark fra Stensland, hjalp Norge til 5–3-seier over Italia.Som gruppetoer måtte Norge møte gruppevinner Sverige i semifinalen, det første turneringsmøtet med naboene på seks år. Norge og Sverige hadde rett nok spilt flere vennskapskamper, uten norsk tap på de siste 14 kampene, men Sverige hadde kvalifisert seg for OL 2004 på Norges bekostning. Kampen hadde "mange opp- og nedturer," ifølge kampens store norske spiller, Solveig Gulbrandsen, som scoret to av Norges mål og hadde målgivende pasning på det tredje. Norge tok ledelsen to ganger, først ved Gulbrandsen og så ved Herlovsen, men Sverige presset på for utlikning og scoret med to minutter igjen. I ekstraomgangene fikk Gulbrandsen scoret fra nært hold, og Norge var klar for finale, den beste prestasjonen i mesterskap siden 2000. Berntsen ble hyllet av spillerne i Aftenposten før finalen. Norge gikk på et nytt klart tap, 1–3 for Tyskland i finalen, det tredje tapet for Tyskland på rad i mesterskap, og Norges femte EM-kamp mot Tyskland uten seier. Laget ble likevel Årets lag for 2005 under Idrettsgallaen 2006.
==== VM 2007: Fortsatt nest best i Europa ====
Norge begynte kvalifiseringen til VM i Kina etter EM. Etter seire over lavere rangerte Ukraina og Serbia og Montenegro, møtte Norge Italia igjen. Kampen ble ikke like målrik som i EM, men Norge scoret kampens eneste mål. Etter at Italia og Ukraina tok poeng fra hverandre, mens Norge vant sine tre neste kamper, trengte Norge bare ett poeng i de siste to bortekampene mot Ukraina og Italia; Marit Fiane Christensen holdt på å gi bort poengene med et dårlig tilbakespill i første kamp mot Ukraina i Lviv, men Unni Lehn utlignet og Norge var klare for mesterskapet i Kina. Norge avsluttet med en betydningsløs seier over Italia. I kvalifiseringen hadde Berntsen brukt flere nye spillere; tross EM-innsatsen ble Herlovsen, Frantzen og Paulsen vraket, Mellgren hadde lagt opp, og Solveig Gulbrandsen hadde ett års svangerskapspermisjon. Ragnhild Gulbrandsen kom tilbake etter en pause, mens Camilla Huse, Marie Knutsen, Leni Larsen Kaurin og Melissa Wiik fikk mer eller mindre faste plasser denne sesongen.
Før VM-sluttspillet spilte Norge to kvalifiseringskamper, og vant med tre mål i kampene mot Østerrike og Israel, lag som aldri hadde vært blant Europas 15 beste. Berntsen vraket veteranen Unni Lehn i VM-troppen og satset i stedet på Marie Knutsen som indreløper, med Trine Rønning omskolert til midtstopper. Siri Nordby hadde også utkonkurrert Camilla Huse på sidebacken.
Norges siste kamp før mesterskapet var en treningskamp mot Tyskland i Mainz. Norge spilte 2–2, den tredje vennskapskampen på rad mot Tyskland uten tap, og kunne ha vunnet med mer flaks med dommere og avslutninger. I mesterskapet trakk Norge en relativt lett gruppe; Canada hadde rett nok nådd semifinalen i 2003, etter å ha slått Kina, men de to andre lagene, Ghana og Australia, hadde bare greid å slå hverandre i VM-sluttspill. Norge lå imidlertid under mot Canada etter første omgang, men kom tilbake i 2. omgang med seiersmål av kaptein Stangeland Horpestad; mot Australia ble det motsatt, da Sverige-proffen Lisa De Vanna utlignet med sju minutter igjen. Etter 7–2 over Ghana vant imidlertid Norge gruppa, og møtte vertsnasjonen Kina i kvartfinalen.
Kina var definitivt svakere enn på slutten av 1990-tallet, og hadde blant annet tapt 0–8 for Tyskland i OL tre år tidligere, men hadde fått en ny trener og også slått Norge 3–1 i vennskapskamp i januar 2006. På hjemmebane hadde de støtte av over 50 000 tilskuere, og de hadde i tillegg fått tak i Sveriges tidligere landslagstrener, Marika Domanski Lyfors. Som i EM-sluttspillet fikk jokeren Isabell Herlovsen, som da hadde spilt en halv omgang i mesterskapet, spilletid fra start, og 19-åringen scoret kampens eneste mål og sikret Norges semifinaleplass.Norge var ett av to europeiske lag som hadde nådd semifinalen, og hadde dermed sikret seg en OL-billett. Det andre europeiske laget var Tyskland, som var Norges motstander i semifinalen. Norge hang med i en omgang, men Trine Rønning laget selvmål med hodet rett før pause og Tyskland fikk scoret to mål til i andre omgang. Norge ble like utklasset i bronsefinalen, med 1–4 for USA, som allerede hadde tapt stort for Brasil.
Etter hjemkomsten ble det uenigheter mellom Berntsen, Lise Klaveness og Ragnhild Gulbrandsen, og som resultat trakk Klaveness, en av Norges mest markante fotballspillere, seg fra videre landslagsspill etter hva som kan ha virket som en oppfordring fra Berntsen. Gulbrandsen, som også la opp etter mesterskapet, kritiserte Berntsen sterkt i media etter at Klaveness hadde trukket seg.
==== OL 2008: God start, men tung nedtur ====
Norge avsluttet 2007 med å slå Russland 3–0 i EM-kvalifisering. Russland var det eneste laget i Norges gruppe som hadde nådd et sluttspill før. I 2008 fortsatte Norge å rade opp storseire i kvalifiseringen utover sommeren: Norge scoret 17 mål og slapp ikke inn noen under kampene i mai og juni, og var klare for EM allerede før bortekampen i Russland, som skulle spilles etter OL. Norge vant også 2–0 over Tyskland i Algarve Cup i mars, men gikk også på to firemålstap for USA i oppvarmingen til OL.
Under OL i Beijing slo landslaget favoritten USA 2–0 under åpningskampen i Sommer-OL 2008. Leni Larsen Kaurin scoret etter 61 sekunder, det raskeste målet i OL-historien, og bare et par minutter etter økte Melissa Wiik. Norge holdt unna, og skulle bare slå lag de aldri hadde avgitt poeng mot i mesterskap tidligere for å vinne gruppa. Men etter en uinspirert kamp hvor Norge vant 1–0 over New Zealand, tapte Norge 1–5 for Japan. Guro Knutsen satte inn kampens første mål tidlig i første omgang, men Japan fortsatte å dominere kampen, scoret rett før pause, og gikk opp til 2–1 og 3–1 etter sju minutter av 2. omgang etter feil i det norske forsvaret.USA gikk forbi Norge på tabellen på målforskjell etter stortapet, og Norge måtte derfor spille mot VM-finalistene fra 2007 Brasil, istedenfor Canada, som hadde blitt nummer tre i sin gruppe. Norge prøvde å forsvare seg og satse på kontringer, men Daniela brøt gjennom med et langskudd rett før pause, og ett kvarter inn i omgangen scoret Marta etter å ha utnyttet et dårlig tilbakespill til keeper fra Marit Fiane Christensen. Siri Nordby scoret på et sent straffespark, men Norge tapte kampen 1–2.
==== EM 2009: Ut mot Tyskland igjen ====
Norge avsluttet kvalifiseringen til EM i Finland i 2009 med 0–0 i Russland, og hadde dermed unngått baklengsmål i kvalifiseringen. Norges sjanser i EM ble imidlertid betydelig redusert etter at fem spillere fra seriemestrene Røa trakk seg fra det norske landslaget, kaptein Ane Stangeland Horpestad og høyreback Gunhild Følstad la opp, og keeper Erika Skarbø fikk en alvorlig skade i hånden. Dermed måtte Berntsen finne spillere til en helt ny forsvarsfirer. Trine Rønning ble nå fast midtstopper, Arna-Bjørnars unge midtbanespiller Maren Mjelde ble hennes kollega, mens Camilla Huse ble kalt tilbake for å ta over på venstrebacken. I Algarve Cup tidlig i mars 2009, kom Norge klart sist i sin pulje med tre tap, også mot Island. Dette er Norges klart dårligste resultat i Algarve Cup, enda samtlige opptredener under Berntsen, med unntak av 2008 har vært svært beskjedne.
Det var klart allerede før EM i Finland at Bjarne Berntsen ikke skulle fortsette som landslagstrener. Berntsen hadde igjen kalt inn en ung spiller uten erfaring: Cecilie Pedersen, som ikke hadde spilt seniorfotball på høyere nivå enn 2. divisjon, var med i troppen, og fikk en så avgjørende rolle at hun vant Gullballen under fotballgallaen 2009.
Norge begynte mot Tyskland, og kom under 0–1 etter et straffespark en halv time ut i omgangen. Resultatet holdt seg til det var tre minutter igjen, etter flere gode redninger av keeper Ingrid Hjelmseth. Da fikk Norge en eventyrlig mulighet til å utligne ved Cecilie Pedersen, men hun satte skuddet rett på keeper, Tyskland slo kontra, og Fatmire Bajramaj satte inn 2–0. Deretter kom to mål til på overtid, slik at Norge tapte hele 0–4. Landslaget fulgte opp med knepen seier over Island, ved nevnte Pedersen, før Norge spilte en uengasjert uavgjort mot Frankrike, der Norge tok ledelsen ved Lene Storløkken før Frankrike utlignet etter et kvarters spill. Begge lag gikk videre til neste runde med det resultatet, og ble i etterkant beskyldt for ikke å ta ut alt.Dette holdt til kvartfinale mot forhåndsfavorittene Sverige. Etter en jevn første omgang fikk Norge mål etter at Elise Thorsnes skjøt ballen via Stina Segerströms fot og i mål, og rett før pause økte Anneli Giske til 2–0. Et kvarter ut i omgangen avgjorde i praksis Cecilie Pedersen med et velplassert skudd, og Norge vant til slutt 3–1. Dermed kom «Nye Norge» til semifinale, igjen mot Tyskland. Norge overrasket ved å ta ledelsen ved Isabell Herlovsen og holde Tyskland fra skikkelige sjanser før pause. Men som i gruppespillet gikk det dårlig i andre omgang; Tyskland scoret tre mål og avsluttet Bjarne Berntsens trenerkarriere. Dette var det sjette strake tapet for Tyskland i mesterskap siden 2001.
=== Eli Landsem (2009–2012) ===
==== VM 2011: Igjen ut av OL ====
Flere hadde reagert da Eli Landsem ble oversett til fordel for Bjarne Berntsen i 2004, og Landsem selv var forarget over at forbundet ikke ville ta kontakt. Ansettelsen av ny landslagstrener ble derfor fulgt med argusøyne, spesielt med tanke på de personlige konfliktene som hadde oppstått under Berntsens tid som trener. I tillegg til Landsem ble Jarl Torske, en trofast landslagsassistent og J19-trener, og Gøril Kringen, trener for toppserieklubben Trondheims/Ørn, hyppig nevnt. Etter en prosess som varte over flere måneder ble Landsem utnevnt den 13. august 2009.Landsems lag gikk gjennom kvalifiseringen til VM med seire i alle kamper unntatt én; det ble uavgjort borte mot Nederland, men med 3–0 i hjemmekampen var Norge likevel gruppevinner. Den avgjørende utslagskampen mot Ukraina, på papiret det svakeste laget i andre kvalifiseringsrunde, endte med norsk seier 3–0 over to kamper, og dermed var Norge kvalifisert for VM. Norge var imidlertid ikke imponerende i Algarve Cup, med en sjetteplass etter én seier på fire kamper, det nest dårligste til dato.
Norge møtte to gamle kjente i gruppespillet, Brasil og Australia, i tillegg til Afrikas nest beste lag, Ekvatorial-Guinea. Norge vant 1–0 mot debutantene fra Vest-Afrika, men tapte så hele 0–3 for Brasil etter to mål av Marta, og måtte vinne siste gruppekamp mot Australia. Elise Thorsnes scoret Norges andre mål i turneringen, men Australia utliknet rett fra avspark, for så å score kampens siste mål med åtte minutter igjen. Det var Norges første tap for Australia gjennom tidene, og første gang Norge var slått ut av et VM i gruppespillet. Kritikken landslaget fikk etter mesterskapet fokuserte stort sett på manglende individuelle ferdigheter. Norge var dermed også slått ut av OL-kvalifiseringen, hvor Europas to plasser gikk til Frankrike og Sverige.
=== Even Pellerud (2013-2015) ===
==== EM 2013: Samling i bånn, sportslig opptur ====
Norge vant sin kvalifiseringsgruppe til EM i Sverige, tross en forferdelig start. Etter to seire og ett tap, mot Island borte, på de første tre kampene, skulle Norge møte Nord-Irland, som var rangert som nr. 28 av de 46 deltagende landene i kvalifiseringen. Norge tapte 1–3, trolig Norges svakeste resultat i en offisiell kvalifiseringskamp til dato, og var plutselig avhengig av andre resultater for å ha mulighet til å vinne gruppa. Norge vant imidlertid alle seks kvalifiseringskampene i 2012, inkludert 2–1 i returoppgjøret mot Island, som dermed var to poeng bak. Tross det gode sluttresultatet kom NFF og Eli Landsem til en enighet om å avbryte arbeidsforholdet, og TV2 rapporterte at dette blant annet grunnet i at spillerne syntes Landsem ikke var fotballfaglig god nok. En måned senere ble Even Pellerud ønsket velkommen tilbake til en ny periode som landslagssjef.EM 2013 ble en sportslig opptur, hvor Norge gikk ubeseiret fram til finalen med seire mot Nederland, Tyskland, Spania og Danmark (etter straffesparkkonkurranse). I finalen tapte Norge 0–1 for Tyskland etter mål av Anja Mittag.
==== VM 2015: Kollaps mot England ====
VM i Canada, som ble spilt på kunstgress, endte med åttedelsfinale for det norske laget, etter gruppespill med store seire mot Thailand og Elfenbenskysten. Solveig Gulbrandsen ga Norge ledelsen i åttedelsfinalen i det 54. minutt mot de senere bronsevinnerne England, men to sene mål ga England seieren. Resultatet gjorde også at Norge ikke ble kvalifisert for OL i Rio. Pellerud trakk seg deretter som trener, og oppga manglende motivasjon og energi som argument.Roger Finjord ledet laget i ett år før han trakk seg grunnet et ønske om å flytte hjem til familien, men det ble igjen rapportert om mistillit blant spillerne. Leif Gunnar Smerud ledet laget midlertidig.
=== Martin Sjögren (2017–2022) ===
I desember 2016 ble det kjent at svenske Martin Sjögren var ansatt som ny landslagssjef. Han ble dermed den første utenlandske treneren for det norske kvinnelandslaget.
==== EM 2017: Ut i gruppespillet ====
Norge startet mesterskapet skuffende med tap, 0–1 mot vertsnasjonen Nederland. I andre gruppespillkamp var Belgia motstander, Norge sløste med sjansene og tapte 0–2. Dermed måtte Norge slå Danmark med tre mål eller mer for å gå videre, samtidig som at Nederland måtte vinne mot Belgia i siste gruppespillkamp.
Norge fikk den hjelpen de trengte fra Nederland i siste kamp, men klarte ikke å gjøre jobben selv. De tapte 0–1 mot Danmark, dermed røk de ut av mesterskapet med tre tap og null mål i det som ble omtalt som en fiasko.Tiden i etterkant av mesterskapet ble preget av konflikter mellom stjerner og Norges Fotballforbund; Ada Hegerberg trakk seg fra landslaget kort etter at de ble slått ut av EM 2017, og konflikten ble slått stort opp i blant annet VG og Josimar.
==== VM 2019: Etterlengtet opptur ====
Norge fikk en knallstart på VM i Frankrike 2019, med 3–0 seier mot Nigeria etter mål av Guro Reiten og Lisa-Marie Karlseng Utland, samt et nigeriansk selvmål. I andre kamp i gruppespillet ble det et hederlig tap, 1–2 mot vertsnasjonen Frankrike. I den siste og avgjørende kampen i gruppespillet var Sør-Korea motstander. Med to straffescoringer av Caroline Graham Hansen og Isabell Herlovsen tok Norge seg videre med en 2–1 seier på en dårlig dag.I åttendedelsfinalen ventet Australia. Isabell Herlovsen sendte Norge i ledelsen etter 31 minutter spilt. Norge så ut til å gå til pause med ledelse, men like før hvilken pekte dommeren på straffemerket etter at Maria Thorisdottir brukte armen for å styre ballen innenfor de norske 16-meteren. Etter at VAR-panelet hadde sjekket situasjonen, måtte dommeren ut å se på video selv. Etter lang vurderingstid, bestemte dommeren seg for å annullere sin egen avgjørelse, og det ble ikke straffe til Australia. Dermed gikk Norge til pause med ledelse, en ledelse de holdt på helt til det gjensto syv minutter av kampen. Da utlignet Australia og dermed ble det ekstraomganger. Det ble ikke scoret flere mål i ekstraomgangene og kampen gikk til straffesparkkonkurranse. Caroline Graham Hansen, Guro Reiten og Maren Mjelde satte sine straffer for Norge, samtidig reddet Ingrid Hjelmseth straffe fra Australia. Dermed var det opp til Ingrid Syrstad Engen som scoret og sikret kvartfinale for Norge.I kvartfinalen sto England på motsatt banehalvdel. Allerede før det var spilt tre minutter tok England ledelsen, og slo til slutt Norge 3–0. Dermed var Norge ute av mesterskapet, men etter den store nedturen i EM to år tidligere ble mesterskapet sett på som en opptur.
==== EM 2022: Ny EM-fiasko ====
Norge kvalifiserte seg for EM 2022 i England (utsatt ett år pga. koronapandemien) med seier over Wales den 27. oktober 2020. I forkant av mesterskapet gjorde Ada Hegerberg comeback på landslaget i mars 2022, dette etter å ha vært ute siden EM 2017. Norge siktet ambisiøst og hadde før EM 2022 en ambisjon om medalje i mesterskapet.Norge havnet i likhet med de to foregående mesterskapene i gruppe med vertsnasjonen. I tillegg til England, var Nord-Irland og Østerrike i Norges gruppe. Laget fikk en god start med 4–1-seier over Nord-lrland etter scoringer av Julie Blakstad, Frida Maanum, Caroline Graham Hansen (straffe) og Guro Reiten.Den andre gruppespillkampen ble en historisk kamp for Norge, med negativt fortegn. England tok ledelsen etter 15 minutter, og etter det rant målene inn. England sjokkerte Norge og til pause ledet de hele 6–0. Norge slapp til to mål i andre omgang og kampen endte 8–0 til England. Resultatet var det største tapet i historien for det norske kvinnelandslaget, det var også tidenes største tapsmargin i EM-sammenheng for noe lag. Landslagssjef Martin Sjögren måtte tåle massiv kritikk etter kampen, for å ikke ha tatt grep i første omgang av kampen. Det ble blant annet beskrevet som «Historiens dårligste kampledelse» og en «skrekkfilm». Dermed måtte Norge vinne sin siste kamp i gruppespillet mot Østerrike for å gå videre, det greide de ikke og etter å ha tapt 0–1 var Norge slått ut av gruppespillet i EM for andre gang på rad.Noen dager etter at Norge røk ut av mesterskapet ble det kjent at NFF og Martin Sjögren var enige om å avslutte samarbeidet, og at både han og hans assistenttrener Anders Jacobson fratrådte sine stillinger umiddelbart.
=== Hege Riise (2022–) ===
3. august 2022 ble Hege Riise offentliggjort som ny landslagssjef. I trenerteamet fikk hun med seg de tidligere landslagsspillerne Monica Knudsen og Ingvild Stensland som assistenttrenere, samt Jon Knudsen som keepertrener. Da hun i slutten av august presenterte sin første tropp som landslagssjef, var flere av de etablerte spillerne vraket og flere nye spillere fikk sjansen. Norge vant 1–0 borte mot Belgia i Hege Riise sin første kamp, og var dermed klare for VM 2023 i Australia og New Zealand.
== Hjemmebane, drakt og kallenavn ==
Norge har ikke hatt en bestemt hjemmebane, men har stort sett spilt på forskjellige arenaer. Draktene har i hovedsak vært de samme som herrelandslagets, og kallenavn har i liten grad vært brukt.
=== Hjemmebane ===
Norge har, i motsetning til herrelandslaget, fått spille lite på Ullevaal Stadion. Da Norges Fotballforbund i 2012 uttalte at kvinnelandslaget kunne spille på Ullevaal, var det for første gang siden 2000. De to kampene var også kamp nummer 4 og 5 på nasjonalarenaen for kvinnelandslaget. Siden 2003 har Norge spilt på 30 stadia:
Ullevaal Stadion: 3 EM-kvalifiseringskamper (Østerrike 2016, Belgia og Island 2012), 1 VM-kvalifiseringskamp (Belgia 2013)
Sør Arena: 1 treningskamp (Sverige 2016), 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2008)
Høddvoll stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2016)
Aker Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Kasakhstan 2016)
Color Line Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Wales 2015)
Marienlyst stadion: 1 treningskamp (Finland 2015)
Strømmen stadion: 1 treningskamp (Nederland 2015)
Brann stadion: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hellas 2014, Italia 2005)
Randaberg Arena: 2 treningskamper (2 × New Zealand 2014)
Tønsberg gressbane: 1 VM-kvalifiseringskamp (Portugal 2014)
Melløs stadion: 1 treningskamp (Russland 2013)
Sarpsborg stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Nord-Irland og Bulgaria 2011), 1 VM-kvalifiseringskamp (Albania 2013), 1 treningskamp (Canada 2005)
Nadderud stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Ungarn 2011), 1 treningskamp (Finland 2011), 3 VM-kvalifiseringskamper (Nederland 2014, Ukraina 2010, Nederland 2009)
Skagerak Arena: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hviterussland 2010, Slovakia 2009)
Fart kunstgress: 1 treningskamp (Canada 2010)
AKA Arena: 1 VM-kvalifiseringskamp (Makedonia 2010)
Komplett.no Arena: 2 treningskamper (Tyskland og Sverige 2008)
Fredrikstad stadion: 1 treningskamp (USA 2008)
Viking stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Polen 2008 og Russland 2007)
Åråsen stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Østerrike 2007), 1 VM-kvalifiseringskamp (Ukraina 2005)
Gjemselund stadion: 1 vennskapslandskamp (Finland 2007)
Lyngdal Stadion: 1 vennskapslandskamp (Danmark 2007)
Halden stadion: 1 VM-kvalifisering (Hellas 2006)
Storstadion (Sandefjord): 1 VM-kvalifisering (Serbia 2006)
Vallhall: 1 EM-kvalifisering (Island 2004)
Kjølnes stadion: 1 EM-kvalifisering (Spania 2004)
Sofiemyr stadion: 1 EM-kvalifisering (Danmark 2003)
Kråmyra Stadion: 1 treningskamp (Nigeria 2003)
Idrettsparken (Mandal): 1 EM-kvalifiseringskamp (Nederland 2003)
Kristiansand stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Belgia 2003)Hjemmekampene strekker seg altså i disse 13 årene til Molde i nord og Mandal i sør. I 2000 spilte Norge en treningskamp mot USA på Alfheim stadion i Tromsø, og i 1996 spilte de i Trondheim, da på Lerkendal stadion. Dette er de to eneste gangene kamper er blitt spilt i de to byene. Til gjengjeld har det blitt spilt kamper på flere steder i Telemark: Skien, Porsgrunn, Gvarv og Ulefoss.
=== Drakt ===
Kvinnelandslaget har i utgangspunktet hatt samme drakt som herrelandslaget - rød overdel og hvite bukser hjemme, og hvit overdel med blå bukser borte. Drakten er i hovedsak basert på den norske flagget. Bortedrakten har vært hvit med hvite, røde eller blå bukser.
Et utvalg av Norges drakter i turneringer:
=== Kallenavn ===
Akkurat som herrelandslaget, har ikke kvinnelandslaget noe egentlig kallenavn. De ble rundt 1995 kalt «gresshoppene», men det ble ikke brukt stort etter den turneringen. Den vanligste betegnelsen er «Kvinnelandslaget».
== Spillestil ==
Kvinnelandslaget har på 2000-tallet og 2010-tallet vært preget av ballspill, dribling og skudd, men som oftest har svakheten ligget i det fysiske, der både tidligere landslagsleder Eli Landsem og landslagstrener Even Pellerud mente Norge hadde mer å gå på sammenliknet med for eksempel USA. Pellerud sa også at han savnet en spillestil som sådan. Under Martin Sjögren har landslaget prøvd å rendyrke en stil hvor det meste av spillet skal foregå langs bakken i en 4-4-2-formasjon, noen ganger med én mer tilbaketrukket spiss og andre ganger med to rene angripere, og hvor man ifølge Sjögren prøvde å spille mer «dynamisk».
== Rivalisering ==
Norge har hatt tette kamper mot mange land, men det er noen det har utviklet seg et spesielt forhold til:
=== USA ===
Norge og USA har møtt hverandre i flere vesentlige kamper, både i Algarve Cup, VM og OL. Norge var det eneste laget som slo USA i OL i 2008 da USA vant, mens USA slo Norge ut av VM i 2007. Norge ble også det første og per 2013 eneste laget som slo USA i en OL-finale, og de slo også USA i VM i 1995. USA har på sin side slått Norge i VM i 1991, OL 1996 og VM 2003. I den siste tiden har riktignok USA blitt et bedre lag enn Norge, og de to lagene møter hverandre stort sett bare under Algarve Cup.
== Landslagstrenere ==
=== Nåværende trenere ===
== Tropp ==
oppdatert 16. november 2022
(Nr.= trøyenummer, LK = landskamper, Mål = antall scorede mål)
== Rekorder ==
* oppdatert 16. november 2022
** spillere som fortsatt er aktive er uthevet.
== OL-resultater ==
== VM-resultater ==
== EM-resultater ==
I 1979 ble Norge slått ut i 1. runde. Dette var et uoffisielt mesterskap, og regnes ikke i UEFAs statistikk.
== Se også ==
Liste over norske landslagstrenere i fotball
Liste over norske mesterlag i kvinnefotball
Liste over Norges landskamper i fotball for kvinner 1978–1990
Maratontabell for Norges kvinnelandslag i fotball
Liste over kvinnelandslag i fotball
Internasjonale landslagskonkurranser i fotball for kvinner
Gullklokka
Norges herrelandslag i fotball
Samelandslaget
== Noter ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Norway women's national association football team – kategori av bilder, video eller lyd på Commons på Norges Fotballforbund
All-time women national team record på www.rsssf.no | Israels kvinnelandslag i fotball representerer Israel i internasjonal fotball. | 199,820 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skihopping | 2023-02-04 | Skihopping | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Skihopping'] | Skihopping er en vinteridrett tilhørende nordiske grener hvor utøveren, med ski på beina, starter med å kjøre ned et ovarenn, sittende på huk, som regel fra et stillas, ofte utstyrt med en startbom festet til en flyttbar avsats, og ut på et rampeformet hopp hvorfra utøveren tar sats (går fra huksittende til stående) og forsøker å sveve over kulen og deretter så langt nedover unnarennet som mulig før nedslaget (landingen), det hele gjennomført så stilfullt som mulig, og avslutter ved å renne ned overgangen og ut på sletta.
Utøveren får utregnet en poengsum, basert på et fastsatt antall lengdepoeng, som varierer med bakkens størrelse, og på stilkarakterer på en skala fra 1 til 20 stilpoeng, gitt av fem dommere.
Fra og med 2010 gis det også et tillegg/fratrekk i poengsummen basert på vindforholdene (retning og styrke på ulike punkter i unnarennet) og hvilken avsats løperen starter fra.
Satsen, som er bevegelsen for å komme fra sittestilling brukt i ovarennet til oppreist stilling idet løperen forlater hoppet, regnes som den mest kritiske detaljen for et vellykket skihopp. Etter satsen følger rotasjonen for at kroppen og skiene skal være tilpasset det dynamiske lufttrykket underveis i den påfølgende svevfasen. Landingen skal helst utføres med et telemarknedslag, hvor løperen bøyer i knærne med den ene skien ført fremover. Denne teknikken ble brukt for å kunne stoppe en ubalanse forover eller bakover som kunne resultere i fall. Nå hindrer sko og bindinger i stor grad dette.
Skihopping kan være både en individuell øvelse og en lagkonkurranse, såkalt laghopping. Dessuten inngår skihopping som en av to øvelser i kombinert.
| Skihopping er en vinteridrett tilhørende nordiske grener hvor utøveren, med ski på beina, starter med å kjøre ned et ovarenn, sittende på huk, som regel fra et stillas, ofte utstyrt med en startbom festet til en flyttbar avsats, og ut på et rampeformet hopp hvorfra utøveren tar sats (går fra huksittende til stående) og forsøker å sveve over kulen og deretter så langt nedover unnarennet som mulig før nedslaget (landingen), det hele gjennomført så stilfullt som mulig, og avslutter ved å renne ned overgangen og ut på sletta.
Utøveren får utregnet en poengsum, basert på et fastsatt antall lengdepoeng, som varierer med bakkens størrelse, og på stilkarakterer på en skala fra 1 til 20 stilpoeng, gitt av fem dommere.
Fra og med 2010 gis det også et tillegg/fratrekk i poengsummen basert på vindforholdene (retning og styrke på ulike punkter i unnarennet) og hvilken avsats løperen starter fra.
Satsen, som er bevegelsen for å komme fra sittestilling brukt i ovarennet til oppreist stilling idet løperen forlater hoppet, regnes som den mest kritiske detaljen for et vellykket skihopp. Etter satsen følger rotasjonen for at kroppen og skiene skal være tilpasset det dynamiske lufttrykket underveis i den påfølgende svevfasen. Landingen skal helst utføres med et telemarknedslag, hvor løperen bøyer i knærne med den ene skien ført fremover. Denne teknikken ble brukt for å kunne stoppe en ubalanse forover eller bakover som kunne resultere i fall. Nå hindrer sko og bindinger i stor grad dette.
Skihopping kan være både en individuell øvelse og en lagkonkurranse, såkalt laghopping. Dessuten inngår skihopping som en av to øvelser i kombinert.
== Teknisk utforming ==
En skibakke består ovenfra og ned av et stillas (av tre, betong eller snø), et ovarenn med radius, et hopp, en kul, et unnarenn, et konstruksjonspunkt, en overgang, en fallgrense og en slette. Konstruksjonspunktet (tidligere kalt kritisk punkt), forenklet betegnet som K-punktet eller bare K og egentlig en linje på tvers av bakken, er starten av overgangen. Det er altså det bratteste stedet i bakken. Dersom bakken har et bratteste parti over en gitt lengde, er K-punktet det nederste, bratteste stedet.
Lengste lovlige hopplengde, uten at omgangen blir kansellert og farten blir satt ned, settes normalt i forhold til konstruksjonspunktet, f.eks. 10 % over.
== Bakketyper ==
Skihopping utøves i ulike bakkestørrelser. En skiller mellom småbakke (10 – 50 m), mellombakke (50 – 85 m), normalbakke (85 – 110 m), storbakke (110 – 160 m) og skiflygingsbakke (> 160 m). I verdenscupen konkurreres det i de tre sistnevnte typene bakker, i VM og OL i normalbakke og storbakke.
== Utstyr ==
Hoppski er både spesielt lange og brede (konstant langs skien) i forhold til andre typer ski. Den har en lett bøyd tupp foran som skal hindre skien å bremse mot løssnø som for alle typer ski. Det er innført en regel for maksimalt tillatt skilengde for en hopper. Denne har endret seg litt over tid. Her er noen regler som har eksistert, i kronologisk rekkefølge (hvor Høyde betegner hopperens høyde i cm og Vekt er hopperens vekt med hoppdress og -sko i kg):
Skilengde = Høyde + 80 cm
Skilengde = 0,9 x Høyde + 1,5 x (Hoppervekt + Skivekt) (Helge Nørstruds første forslag fra 1996)
Skilengde = 1,45407 x Høyde (Forenklet forslag fra Nørstrud)
Skilengde = 1,46 x Høyde (Opprundet regel fra FIS, nov. 1997)
Skilengde = 1,46 x Høyde + 0,675 * (BMI - 20) (Ny regel fra 2005. BMI er kroppsmasseindeks = Vekt/(Høyde*Høyde) )Hoppsko, ofte betegnet hoppstøvler, har en kraftig støtte bak leggen, noe som forhindrer hopperen i å komme bakpå, samt hjelper ham til å holde bedre balanse. Man fester bindingen i støvelens tupp og med en hælstropp bak på støvelens hæl.
Hoppdresser er sydd på en slik måte at de slipper inn luft foran og demmer opp bak. Hensikten er å få en slags "vinge-effekt", så hopperen får mer luft å flyte på.
== Dommere og poengsum ==
I konkurranser er det både lengdedommere for å anslå hoppets lengde (etter hvert med video som hjelpemiddel: videomåling) og stildommere som bedømmer stil på en skala fra 0 til 20. Et stående hopp skal gis minst 10 i stil. Lengde og stil er grunnlaget for poengsetting. Stilbedømningen fra tre av fem dommere (dårligste og beste verdi strykes) summeres og legges til lengdepoengene. Lengdepoengene regnes ut ved at bakkens k-punkt brukes som tabellpunkt. En hopplengde tilsvarende k-punktet gir 60 poeng. Forskjellen mellom hoppets målte lengde og k-punkt-lengden multipliseres med aktuell bakkes meterverdi og trekkes fra/legges til de 60 poengene.
Den totale poengsummen fra de to hoppene i en konkurranse er grunnlaget for å rangere hopperne.
=== Meterverdier ===
I Norge benytter kombinert hopp og spesielt hopp samme meterverdi. Unntak gjelder for bakker over 100 meter der kombinert hopp bruker meterverdien 1,2.
== Vindmåling ==
Vindens styrke og retning har rimeligvis betydning for hvilken lengde som oppnås. For å redusere denne faktorens påvirkning på resultatene blir det gjort vindmåling på to eller tre steder i unnarennet. For en konkurranse settes det en nedre og øvre grense for hastighet i fartsretning på de ulike målepunktene. Paret av grenser betegnes gjerne korridor og kan være både motvind (gunstig) og medvind eller bakvind (ugunstig).
== Sommerhopping ==
De senere årene har en bygd hoppbakker som også kan brukes om sommeren. Det anvendes spor av porselen i ovarennet og plast i unnarennet.
== Historie ==
Skihopping regnes å ha oppstått i Morgedal, Telemark. Den første dokumenterte konkurransen foregikk i Trysil i 1862. Den første alminnelig kjente konkurransen ble arrangert i Husebybakken, Ullern, Oslo, i 1879. Opprinnelig inngikk hoppingen som del av et langrenn, og det ble ikke målt hopplengde, bare bedømt stil på en skala fra 1 til 5. Denne årlige konkurransen ble flyttet til Holmenkollen i 1892, og Holmenkollen har siden vært regnet som skisportens «Mekka».
=== Utvikling av teknikker ===
Skihopping ble tradisjonelt praktisert med skiene tilnærmet side ved side gjennom svevet. Armene ble aktivt brukt for å holde balansen, og det ble regnet som god stil at en veivet med armene.
Kongsbergknekk var en stil som ble utviklet på Kongsberg på begynnelsen av 1920-tallet av Jacob Tullin Thams og Sigmund Ruud. De begynte å hoppe mer framoverlent enn tidligere, utført med en karakteristisk knekk i hoften. Armene holdt de ut til siden eller framover. Kongsbergknekken var den dominerende hoppstilen fram til finnestilen, med strak kropp og armene lagt bakover langs kroppen, overtok på 1950-tallet. Noen prøvde å ha armene framover mot slutten av svevet for bedre flyt (f.eks. Helmut Recknagel).
Den hopperen som kanskje særlig var kjent for Kongsbergknekken var Birger Ruud. Andre kjente hoppere med denne stilen var Kaare Walberg, Alf Andersen og Sven Selånger. Også Karl Hovelsen, som bodde i USA fra 1905 til 1922, og ble en pioner for skisporten der, hoppet med knekk i hoften. Sepp Bradl brukte teknikken da han i 1936 var den første som hoppet over 100 meter.
Hoppnormen ble ikke tilpasset Kongsbergknekken (med svak bøyning i hoften) før i 1936. Fra 1918 og fram til da hadde normens ideal vært å hoppe med strak kropp, ev. kombinert med opptrekk av beina.
Svenske Jan Boklöv lanserte dagens V-stil hvor skiene vinkles utover i en V. Alle hoppere gikk etter hvert (rundt 1990) over til denne stilen ettersom den hadde klare aerodynamiske fordeler og bidro til større lengder. I starten var vinkelen ganske liten, men den økte etter hvert. I 2004 ble begrepet W-stil lansert for en stil hvor det er en viss avstand mellom bakre skiender, nå ofte kalt H-stil.
Aerodynamiske hensyn er blitt stadige viktigere etter hvert som hopplengdene har økt. Nå blir flere faktorer regulert: skilengde kontra hopperens høyde og vekt, skidressenes romslighet og gjennomstrømningsgrad.
En annen påfallende endring fra tidligere er at hopperne nå sitter i ovarennet med armene bakover, mens armene tidligere var rettet fremover. Denne teknikken som reduserer luftmotstanden ble først tatt i bruk i et internasjonalt hopprenn av Heinz Wosipiwo under VM 1974 i Falun.
== Skihopping for kvinner ==
Utdypende artikkel: Kvinner i skihoppingHelt frem til 1990-tallet ble jenter/kvinner nektet å hoppe på linje med mannlige hoppere. Først i 1998 var det en uoffisiell kvinneklasse i junior-VM, og året etter ble den første sammenlagtturneringen for kvinner, Ladies Grand Prix, holdt. Sesongen 2004/05 startet kontinentalcupen for kvinner opp. I 2009 ble det første offisielle VM-rennet for kvinner (senior) arrangert, men kvinnene fikk ikke hoppe under OL i Vancouver i 2010.
Det første offisielle verdenscuprennet for kvinner skjedde i Lysgårdsbakkene på Lillehammer 3. desember 2011. Vinneren Sarah Hendrickson fra USA ble historisk med sin seier i dette rennet. Beste norske utøver ble Anette Sagen med sin 8.-plass.
Nytt i VM-sammenheng er mixed-konkurransen der to kvinnelige og to mannlige hoppere representerer hvert sitt land. Det første VM av denne typen ble arrangert i 2013 og vinner ble Japan med Norge på 4.-plass.
== Skihoppings geografiske utbredelse ==
Kart generert med data og funksjonalitet fra: Wikidata
Skihopping drives av naturlige årsaker i de deler av verden som har et klima som egner seg for vinteridrett. Dette til tross for at moderne hoppbakker med plastmatter åpner muligheter for å drive idretten også i land som ikke har snø. Verdens fremste skihoppnasjoner for tiden er Tyskland, Østerrike, Norge, Polen og Slovenia. Andre land med lange tradisjoner for skihopping er Finland, Sverige, Russland, Tsjekkia, Italia, Sveits, Frankrike, Japan, USA og Canada. De siste årene er Sør-Korea kommet med som en aktiv skihoppnasjon. Andre land som har eller har hatt en viss aktivitet innen skihopping, og som også har hatt deltakere i verdenscupen, er Estland, Ukraina, Belarus, Kasakhstan, Slovakia, Ungarn, Romania, Bulgaria og Spania. Skihopping drives på lavt nivå også i land som Kina, Georgia og Kirgisistan. Selv land som Storbritannia og Nederland har vært representert i verdenscup og mesterskap, og Tyrkia arrangerte Vinteruniversiaden i 2011, og bygde et skihoppanlegg av internasjonal standard. Vinter-OL 1984 ble arrangert i Sarajevo i Jugoslavia, nå Bosnia-Hercegovina, men Bosnia har aldri hatt noe aktivt miljø for skihopping.
De landene som har arrangert verdenscuprenn er Canada, Finland, Frankrike, Italia, Japan, Kasakhstan, Norge, Polen, Russland, Slovakia, Slovenia, Sveits, Sverige, Sør-Korea, Tsjekkia, Tyskland, USA og Østerrike. I tillegg har altså Bosnia-Hercegovina (da i Jugoslavia) arrangert vinter-OL.
Kilde: FIS
== Arenaer ==
Bischofshofen, Østerrike
Falun, Sverige
Garmisch-Partenkirchen, Tyskland
Granåsen skisenter, Trondheim, Norge
Gross-Titlis-bakken, Engelberg, Sveits
Hakuba, Japan
Holmenkollen, Oslo, Norge
Harrachov, Tsjekkia
Innsbruck, Østerrike
Klingenthal, Tyskland
Kulm, Østerrike
Kuopio, Finland
Kuusamo, Finland
Lahtis, Finland
Lysgårdsbakkene, Lillehammer, Norge
Malinkabakken, Wisła, Polen
Oberstdorf, Tyskland
Pragelato, Italia
Planica, Slovenia
Sapporo, Japan
Titisee-Neustadt, Tyskland
Vikersundbakken, Vikersund, Norge
Willingen, Tyskland
Zakopane, Polen
== Konkurranser ==
Den tysk-østerrikske hoppuke
Raw Air
Verdenscupen
Olympiske leker
Nordic Tournament
Sommer Grand Prix
Kontinentalcupen (B-verdenscup for menn, høyeste internasjonale nivå for kvinner)
FIS-cupen (C-verdenscup)
=== Olympiske mestre ===
== Se også ==
Skihopping, beslektede emner
== Referanser ==
== Litteratur ==
Schjelderup, Thorleif (1956). Alt om skihopping. Oslo.
== Eksterne lenker ==
(en) Ski jumping – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ski jumping – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Norges Skiforbund: Hopp
FIS – The International Ski Competition Rules (pdf-fil)
Skisprungschanzen-Archiv – Informasjon om alle verdens hoppbakker (tysk)
skihopp.no – Nyheter og aktuelt om skihopping
eSkijumping.com | Kontinentalcupen (tidligere også kalt interkontinentalcupen og europacupen) er en årlig sammenlagtturnering som blir arrangert av det internasjonale skiforbundet (FIS). Den er den nest beste sesonglengdes turneringen i skihopping, etter verdenscupen. | 199,821 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_kvinnelandslag_i_fotball | 2023-02-04 | Norges kvinnelandslag i fotball | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landslag som har vunnet VM i fotball', 'Kategori:Norges kvinnelandslag i fotball', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris', 'Kategori:Vinnere av Kniksenprisen'] | Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
| Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
== Historie ==
I europeisk målestokk var kvinnelandslaget relativt tidlig etablert, men de var sent ute i skandinavisk sammenheng, godt etter Sverige og Danmark.
Det ble spilt en uoffisiell kamp der et norsk kvinnelandslag møtte Sveriges kvinnelandslag i fotball den 7. august 1975 på Nya Ullevi i Gøteborg, De tapte 0–4 med Torodd Nordeng som trener og spillere som Sif Kalvø og Grete Pedersen.De første offisielle kampene Norge spilte var to miniturneringer mot Sverige, Danmark og Finland, før Norge møtte, og slo, Nord-Irland.
=== Begynnelsen (1978–1983) ===
Som i mange andre land, hadde også Norges Fotballforbund en svært skeptisk tone til kvinnefotball. Det var først på 1970-tallet, etter etableringen av Norway Cup og Dagbladets aktive kamp for å få NFF til å skifte standpunkt, at Norge etter hvert fikk et landslag og Norgesmesterskap. Landslaget ble dannet med Per Pettersen som trener. Norges første landskamp ble spilt den 7. juli 1978 mot Sverige, og kampen endte med tap 1-2. Kari Nielsen fra Asker ble tidenes første målgjører på kvinnelandslaget. Det ble også tap mot Finland og Danmark under dette nordiske mesterskapet i Danmark.Året etter tapte Norge nok en gang for de tre landene. Imidlertid vant Norge sin første kamp med 4–1 mot Nord-Irland under en uoffisiell EM-turnering i Italia. I løpet av de neste årene ble Norge gradvis bedre, og lyktes å slå Frankrike, Sveits og England. Norge spilte også uavgjort mot Danmark og Sverige under det nordiske mesterskapet i 1982, og gjorde sin beste innsats i nordisk mesterskap med å gå gjennom ubeseiret. Imidlertid forelå det ingen offisielle Europa- eller verdensmesterskap, og dermed heller ingen mesterskapskvalifiseringer.
=== Erling Hokstad (1983–1989) ===
I 1983 tok Erling Hokstad over landslaget, og var med på å lede Norge til sin første kvalifisering til et mesterskap. Enda EM i 1984 strengt talt ikke var offisielt ettersom mindre enn halvparten av UEFA-medlemslandene stilte, var det det første mesterskapet som krevde kvalifisering. Norge havnet i en helnordisk kvalifiseringspulje med Sverige, Finland og Island. Norge slo Finland begge gangene, og vant og spilte uavgjort mot Island. Imidlertid ble det to tap mot Sverige, og dermed var Norge ute, da bare vinneren kom videre. Resultatene viste at Norge var i ferd med å markere seg blant de bedre lagene. Sverige vant for øvrig EM.
==== Første norske europamestre i lagidrett ====
Norge hadde et Sverigekompleks som viste seg året etter, da europamesterne slo Norge hele 5–0, det største tapet i Norges historie (tangert senere). Fra og med den 7. mai 1986 ble Dag Steinar Vestlund medtrener. Hvor vidt Vestlunds innvirken var avgjørende vites ikke, men Norge kvalifiserte seg til EM i 1987. Norge møtte Danmark, et lag de aldri hadde slått, Finland og Vest-Tyskland, som på det daværende tidspunktet hadde liten erfaring. Norge lyktes i å slå Danmark for første gang, til og med på bortebane. Imidlertid hadde Norge for mange uavgjort, og før siste runde ledet Norge med ett poeng mot Danmark. Norge vant den siste kampen 2–0 hjemme mot Finland mens Danmark tapte borte mot Vest-Tyskland. Etter kvalifiseringen fikk Norge oppdraget å arrangere semifinalene og finalen.
Semifinalen ble spilt mot Italia, nok et lag Norge aldri hadde slått. Heidi Støre og Trude Stendal scoret de to eneste målene i kampen, og Norge vant 2–0 etter at målvakt Janne Andreassen holdt buret rent. Norge spilte sin første offisielle finale i et mesterskap, der de møtte sin gamle nemesis, Sverige. Før finalen hadde Norge møtt Sverige ti ganger, med sju norske tap og tre uavgjorte kamper. Veteranen Gunn Nyborg, som hadde vært med helt siden starten i 1978, hadde vært med i alle ti kampene, og fikk endelig oppleve å slå svenskene. I finalen scoret Stendal to ganger, mens Sverige scoret bare en gang (ved Lena Videkull) og Norge vant 2–1. Norges første seier over Sverige i fotball for kvinner var også første gang Norge noensinne hadde vunnet noe i fotball. Året etterpå vant Norge et uoffisielt, men FIFA-arrangert, invitasjons-VM i Kina etter å ha møtt Sverige i finalen og vunnet 1–0.
EM ble arrangert annethvert år de første årene, og allerede i 1989 var det EM igjen. Norge tapte flere kamper enn de vant i kvalifiseringen, men vant den siste kampen med 3–1 over England i Blackburn, og gikk dermed videre på målforskjell tross bare fem poeng fra seks kamper, det svakeste av alle lagene som gikk videre. I kvartfinalen møtte Norge Nederland, som hadde slått Sverige. Imidlertid slo Norge Nederland med 2–1 og 3–0, og gikk videre til sluttspillet i Vest-Tyskland. Norge slo Sverige for tredje gang i mesterskapssammenheng, og gikk til finalen, der vi møtte et hjemmelag som hadde blitt langt bedre siden sist kamp mellom lagene. Vest-Tyskland vant 4–1, mens Norge måtte greie seg med sølv. Dette ble siste kampen til trenerparet Hokstad/Vestlund.
=== Even Pellerud (1990–1996) ===
Den nye treneren ble Even Pellerud. Han tok laget inn i kvalifisering til EM 1991, og det norske laget gikk gjennom seks kamper uten tap i gruppespillet, med bare et poengtap, mot England borte. I EM-kvartfinalen, som ble arrangert som hjemme- og bortekamp i november 1990, vant Norge 2–1 og 2–0 over Ungarn, og var dermed klaret for sluttspillet i Danmark, og også for VM-sluttspillet i Kina. Landslaget gikk inn i 1991-sesongen med et budsjett på tre millioner kroner i en sesong hvor de skulle spille både EM og VM. Norge slo ut Danmark i semifinalen på straffesparkkonkurranse etter to redninger av Reidun Seth, og møtte Tyskland i finalen. Norge tok ledelsen ved Birthe Hegstad like etter pause, men en feil av Linda Medalen ga Heidi Mohr muligheten til å utligne, og i ekstraomgangene hadde Tyskland mest krefter, scoret to mål, og vant fortjent, ifølge Sportsbokens reportasje. Dermed var Norges rekke på 11 kamper uten tap brutt.
Norge ladet opp til VM med to seire over USA i Massachusetts, hvor 17-åringen Bente Nordby debuterte på landslaget. De fikk imidlertid en dårlig start på VM med tap 0–4 for Kina i tidenes første VM-kamp, men hadde fortsatt sjansen til å gå videre, i og med at åtte av 12 lag gikk videre fra gruppespillet. Norge vant 4–0 over New Zealand og deretter knepent 2-1 mot Danmark, med Medalen som matchvinner rett etter en dansk utlikning. I kvartfinalen møtte Norge Italia, og Norge vant etter ekstraomganger, tross at de hadde sluppet Italia inn i kampen igjen ved to anledninger, takket være straffespark eksekvert av Tina Svensson. I semifinalen var det Sverige som ventet, og Norge vant klart 4-1 etter nok en straffe av Svensson, i tillegg til to mål av Medalen og et av Agnete Carlsen. I finalen ventet en ny rival, USA. USA var storfavoritter etter å ha slått europamestrene Tyskland lett, og tok ledelsen ved Michelle Akers, Norge utlignet ved Medalen, men Akers scoret vinnermålet tolv minutter før full tid etter å ha sneket til seg et tilbakespill fra Svensson til Seth.
==== EM 1993: Ny triumf ====
Pellerud fortsatte fremgangen, og i 1993 var Norge kvalifisert til EM i Italia etter en svært lett kvalifiseringsrunde med seire over Sveits og Belgia. Deretter fulgte, som i 1989, et dobbeltmøte med Nederland i kvartfinalen, hvor Norge sikret seg to 3–0-seire og billett til sluttspillet. Der stilte Norge med bare én europamester fra 1987, Heidi Støre; i forsvarsfireren var alle under 22 år. I semifinalen møtte Norge Danmark, og landslaget vant 1–0 etter scoring av 20-åringen Anne Nymark Andersen. Kaptein Birthe Hegstad hadde blitt byttet ut etter en ankelskade. I finalen møtte vi noe overraskende Italia, som hadde slått Tyskland på straffer. Etter en målløs første omgang kom Hegstad innpå i den andre, og scoret vinnermålet med 13 minutter igjen etter pasning fra Medalen.
I 1994 spilte Norge i den første Algarve Cup i Portugal, sammen med fire andre skandinaviske lag og USA; Norge utklasset Finland og Danmark og vant 1–0 over USA.
==== EM 1995: Innendørs tap for Sverige ====
I 1995 var det for andre og siste gang EM og VM i samme år. VM ble arrangert i Sverige, og hadde sannsynligvis prioritet også fra UEFA, ettersom semifinalene i EM ikke ble arrangert på nøytral grunn, men som hjemme- og bortekamp. Norge vant greit i kvalifiseringsrunden mot Finland, Den tsjekkiske republikk og Ungarn, og kvartfinalen mot Italia – mangel på seeding hadde gjort at EM-finalistene måtte møtes allerede i kvartfinalen, som også var kvalifisering til VM 1995 og OL 1996 – men i semifinalen mot Sverige ga Norge bort fire mål i andre omgang, og tapte dermed 5–7 sammenlagt etter å ha ledet med to mål til pause i andre kamp. Begge kampene ble spilt innendørs, før sesongen hadde kommet i gang i de nordiske landene.
==== VM 1995: Verdensmestre ====
EM-kampene og en 3.-plass i Algarve Cup, etter tap for Nederland, ga ikke store håp før VM-sluttspillet i Sverige, selv om Norge hadde slått USA etter straffesparkkonkurranse i Algarve. Norge hadde satt inn en ny, ung målvakt, Bente Nordby, som hadde fått noen få landskamper, men som ikke hadde spilt i EM-kampene mot Sverige og Italia. Tone Haugen, som sammen med Medalen spilte profesjonelt i Japan, og Marianne Pettersen kom også inn på laget, sistnevnte dog som reserve grunnet skade.
I gruppespillet møtte Norge England, Canada og Nigeria. Norge vant samtlige kamper, med to mål mot England og med store sifre mot de to andre lagene. I kvartfinalen ventet Danmark. Norge gikk opp i 3–0-ledelse ved Gro Espeseth, Medalen og Hege Riise, og et reduseringsmål seks minutter før slutt var betydningsløst. Det skulle imidlertid vise seg å bli Norges eneste baklengsmål i mesterskapet.
Norge hadde sjansen til revansje for finaletapet i 1991, da semifinalen i Västerås skulle gå mellom Norge og USA. Ann Kristin Aarønes scoret et tidlig mål, og Norge holdt unna, blant annet takket være Nordby, som reddet mange skudd i sluttminuttene. Norge spilte med ti spillere ettersom Heidi Støre ble utvist i det 77. minutt, men Nordby holdt nullen i den dramatiske avslutningen.
Norge møtte Tyskland i finalen, et lag Norge ikke hadde slått siden 1985. Tross dette, og tross at Støre satt på tribunen grunnet karantene, dominerte Norge første omgang og fikk inn to mål i omgangens ti siste minutter, ved Riise og Pettersen som målscorere. Riise ble kåret til turneringens beste spiller, Aarønes ble mesterskapets toppscorer, og forsvarsspiller og kaptein Gro Espeseth turneringens nest beste spiller. Tre måneder etter VM vant Norge 17–0 over Slovakia i EM-kvalifisering, som per 2009 er den største seieren den norske kvinnelandslaget har oppnådd.
I 1995 mottok landslaget Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris.
==== OL 1996: Ny medalje ====
Pelleruds siste turnering ble OL i Atlanta i 1996. I første kamp møtte Norge Brasil, som aldri hadde gått videre fra gruppespillet i et offisielt VM. Norge tok ledelsen to ganger, men Pretinha utlignet begge målene, og Aarønes fikk et mål annullert for angrep på keeper. Heidi Støre ble skadet i denne kampen, og kunne ikke spille noen av de resterende kampene; Brit Sandaune erstattet henne i denne kampen, og fikk dermed sin mesterskapsdebut som midtbanespiller, selv om hun senere skulle få fast plass som venstreback.
Tross Støres skade vant Norge 3–2 over Tyskland, den fjerde strake kampen uten tap mot tyskerne, etter avgjørelse på frispark av Hege Riise. Tyskland hadde utlignet to ganger, et mål av Bettina Wiegmann og et skudd av Birgit Prinz som gikk via en norsk spiller og i mål. Japan ble slått 4–0 i siste gruppespillkamp – Marianne Pettersen, nå fast spiller på laget, scoret to ganger – og ettersom Brasil hadde avgitt flere poeng vant Norge gruppen og gikk til semifinale.
I semifinalen møtte Norge USA nok en gang. Norge tok ledelsen etter en kontring som ble avsluttet av Linda Medalen etter pasning fra Agnete Carlsen. USA ble heiet fram av nesten 65 000 tilskuere på Sanford Stadium i Athens, og fikk straffespark med et kvarter igjen etter at Gro Espeseth skulle ha handset i 16-meterfeltet. Avgjørelsen var tvilsom ifølge New York Times' rapport, noe Espeseth var enig i – hun mente ballen søkte hånden hennes. New York Times hevdet imidlertid at USA burde hatt straffespark for hands tre minutter tidligere. Michelle Akers satte inn den straffen dommeren ga, og etter at Agnete Carlsen ble utvist for en takling bakfra i sluttminuttene benyttet innbytter Shannon MacMillan anledningen til å avgjøre kampen på golden goal ti minutter inn i ekstraomgangene. Norge fikk imidlertid OL-medaljer etter å ha vunnet bronsefinalen mot Brasil 2–0, med to mål av Aarønes.
Pelleruds siste kamp var returmatchen i Slovakia en måned etter OL. Kampen endte 4–0, og Norge vant dermed sin gruppe og var direkte kvalifisert for EM. Tidligere under sommeren hadde laget vunnet 3–1 borte og spilt 0–0 hjemme mot europamestrene Tyskland, og med fire seire i de andre kampene vant Norge gruppa og gikk direkte videre til sluttspillet.
=== Per-Mathias Høgmo (1997–2000) ===
==== EM 1997: Nedtur på hjemmebane ====
Pelleruds arvtaker, Per-Mathias Høgmo, ble ansatt i september 1996. Høgmo fikk relativt kort tid på å forberede seg til EM på hjemmebane, men ledet laget i vennskapskamper under vinteren og våren 1997, og laget vant sju av dem; deriblant 3–0 over Tyskland, Norges femte kamp på rad uten tap mot tyskerne, og fire kamper under Algarve Cup i 1997, Norges tredje seier der. Norge gikk inn i mesterskapet totalt 11 kamper på rad uten tap, den beste rekka siden VM-tittelen.
Medalen, Carlsen og Støre var blant spillerne som hadde gitt seg før mesterskapet, og til erstatning valgte Høgmo ut flere spillere uten stor landslagserfaring fra før, blant annet Gøril Kringen, Unni Lehn, Ragnhild Gulbrandsen, Margunn Haugenes (tilbake etter tre års pause), Monica Knudsen, Henriette Viker og Anne Tønnesen. I EM var imidlertid bare Kringen og Lehn i startoppstillingen; Haugenes, Knudsen, Viker og Gulbrandsen fikk innhopp fra benken.Norge hadde fått en vanskelig gruppe, tross seeding i trekningen; Tyskland (EM-gull 1995, VM-sølv 1995), Italia (EM-sølv 1993, kvartfinale EM 1995 etter tap for Norge) og Danmark (EM-bronse 1991, 8.-plass OL 1996) var motstandere, mens den andre gruppen inneholdt tre lag som aldri hadde nådd lenger enn kvartfinalen i EM. Norge åpnet med å utklasse Danmark 5–0 foran 4221 tilskuere på Åråsen stadion etter fire mål av Marianne Pettersen, som nå sto med 34 mål på 50 landskamper. Deretter fortsatte Norge sin rekke uten tap for Tyskland, med uavgjort 0–0 på Melløs i Moss under nærver av 7666 tilskuere, men Tyskland var "klart best" og Bente Nordby måtte takkes for at Norge holdt nullen, ifølge Sportsbokens rapport..
Ettersom Italia også hadde spilt uavgjort mot Tyskland og Danmark, kunne Norge gå videre til semifinale med uavgjort. Norge slapp imidlertid inn et tidlig mål, Gro Espeseth bommet på straffespark, og Norge slapp inn et mål på slutten som bekreftet at Norge havnet på 3.-plass i gruppa. Tyskland og Italia vant sine semifinaler.
==== VM 1999: Opp og ned ====
Norge trakk igjen Tyskland i kvalifiseringen til VM i USA, og måtte vinne gruppa for å gå direkte til VM. Etter å ha tapt 0–1 i Bayreuth, det første tapet etter seks kamper på rad uten tap mot tyskerne, vant Norge 3–2 hjemme, og uavgjort i Nederland var bedre enn Tyskland klarte. Dermed vant Norge gruppa med ett poeng. I 1998-sesongen ble Norge ble også nummer tre av fire lag i en turnering arrangert under Goodwill Games, med tap for Kina i straffesparkkonkurranse, men seier over Danmark på samme måte. Norge vant også Algarve Cup for fjerde og hittil siste gang i 1998.
Før VM i USA var Norge favoritter, som regjerende mestre hadde Sports Illustrated det norske laget som vinner i sitt VM-tips, og Medalen, Riise og Pettersen i sitt verdenslag uten amerikanske spillere. Norge startet med fire seire, tre av dem i en gruppe hvor bare Japan hadde nådd en VM-kvartfinale tidligere, og den fjerde, kvartfinalen, endte 3–1 mot Sverige – den åttende seieren på rad over Sverige, men dette var det første turneringsmøtet siden tapet for Sverige i EM fire år tidligere. Venstreback Brit Sandaune, midtbanespiller Unni Lehn, og spissene Ann Kristin Aarønes og Marianne Pettersen hadde utmerket seg i Norges innledende kamper, ifølge Dagbladets spillerbørs.
Likevel gikk Norge på en av sine største nedturer i sin landslagshistorie i semifinalen mot Kina. Det ble tangering av det verste tapet gjennom tidene, med 0–5 for Kina, og det i en kamp hvor Bente Nordby var "strålende" ifølge Dagbladets reporter. I bronsefinalen ble det målløst etter 120 minutter mot Brasil, men Norge tapte 4–5 på straffesparkkonkurranse, det første tapet mot Brasil siden 1988, og Norge ble dermed nummer fire i VM.
==== OL 2000: Norges hittil siste tittel ====
Dermed var ikke Norge favoritter under OL i Sydney, selv om oppvarmingen var utmerket; Norge vant 8–0 over England i siste kvalifiseringskamp til EM 2001, og slo også Tyskland, Kina og USA i vennskapskamper i juli. Midtbanespiller Solveig Gulbrandsen og høyreback Bente Kvitland hadde kommet inn på laget, men to av de mest toneangivende spillerne under 1990-tallet, Linda Medalen og Ann Kristin Aarønes, hadde lagt endelig opp.
Sports Illustrated regnet Norge som det 3. beste laget i OL, men ble ikke tippet på medaljeplass fordi de var i gruppe med regjerende verdensmester USA og tapende VM-finalist Kina. Etter å ha blitt utspilt og tapt 0–2 mot USA i den første kampen, vant Norge 3–1 over de afrikanske mestrene Nigeria, og kunne dermed nå semifinale som toer i gruppa med seier over Kina. Pettersen ga Norge ledelsen tidlig i andre omgang, men Kina utlignet på et tvilsomt straffespark. Tre minutter senere sikret innbytter Margunn Haugenes seieren med et skudd oppe i krysset.I semifinalen møtte Norge Tyskland. Spillemessig dominerte Tyskland, og Norge skapte knapt en sjanse, men Tina Wunderlich headet i eget mål og sikret Norge finaleplass ettersom Nordby holdt nullen. I finalen møtte Norge nok en gang USA, som ikke hadde tapt i mesterskap siden 1995. Kampen bølget fram og tilbake: USA gikk i ledelsen med Tiffeny Milbrett i det 5. minutt, men Norge snudde rett før pause ved mål av Gro Espeseth. Nordby holdt Norge inne i kampen med flere redninger, før Ragnhild Gulbrandsen headet inn 2–1 med et kvarter igjen etter svakt keeperarbeid. Norge holdt ledelsen inn i overtida, men slapp inn et nytt mål av Milbrett, og kampen gikk til ekstraomganger med golden goal. Dagny Mellgren, som hadde kommet inn som innbytter for Pettersen, scoret vinnermålet etter 12 minutter, men TV-bildene syntes å vise at Mellgren brukte hånda for å kontrollere ballen før hun skjøt den i mål.For OL-gullet ble laget tildelt Fearnleys olympiske ærespris, som første mottaker fra et lagspill.
=== Åge Steen (2000–2004) ===
Åge Steen lyktes ikke å gjenta resultatene til Høgmo, og tiden hans ble særlig preget av et VM som bare varte til kvartfinale og et påfølgende første OL uten deltakelse. I tillegg til dette fikk Steen også med seg en semifinale i EM i 2001.
==== EM 2001: Tyskland for sterke ====
Åge Steen tok over landslaget etter Høgmo, og hans trenertid begynte med greie resultater i vennskapskamper; det ble to seire over Sverige, og en seier over et svekket USA, men tap for Kina. Anne Tønnessen, som ikke kunne spille i OL grunnet hjernerystelse, var den eneste nye faste spilleren denne sesongen.
Norge klarte likevel ikke å følge opp sin status som olympiamestre. Etter 3–0 over Frankrike, en motstander Norge aldri hadde tapt for, var det tid for å få revansj for hjemmetapet for Italia i 1997. Rita Guarino ga imidlertid Italia en tidlig ledelse, og selv om Mellgren utlignet, fikk ikke Norge has på Italias gode keeper. Gøril Kringen pådro seg sitt andre gule kort, og måtte stå over den avsluttende kampen mot Danmark, som Norge ikke hadde tapt for siden 1988. Men uten rutine og samspill i midtforsvaret slapp Norge inn ett mål på slutten, et mål som keeper Nordby og midtstopper Anne Bugge Paulsen måtte dele skylda for. Ettersom Italia hadde slått Danmark tidligere, ville tapet ha ført til at Norge kunne blitt slått ut i gruppespillet for andre gang på rad, men Italia tapte for Frankrike og Norge fikk en sjanse til, i semifinale mot Tyskland.
Her fikk Tyskland revansj for OL-tapet. Norge hadde et par sjanser til å score, og burde ifølge Dagbladets journalist hatt straffespark tidlig i kampen, men etter at Sandra Smisek scoret vinnermålet tok Tyskland over, og hadde flere sjanser til å vinne med flere mål.
==== VM 2003: To tap og ut av OL ====
I VM-kvalifiseringen møtte Norge Frankrike, Den tsjekkiske republikk og Ukraina. Norge hadde ikke tapt for noen av lagene før, og fortsatte den statistikken med seier i de fem første kampene, før det ble uavgjort mot Ukraina i en betydningsløs kamp. Gøril Kringen var blitt vraket fra landslaget til fordel for yngre krefter, men i sesongens siste kamp viste ikke midtstopperne seg fra sin beste side; Norge slapp inn tre mål i en vennskapskamp mot Tyskland i Grimstad og det nye stopperparet, Anne Tønnessen og Ane Stangeland, måtte tåle hard kritikk både fra trener og journalister.Steen prøvde flere varianter i midtforsvaret under oppkjøringen til VM i USA, som ble arrangert i september, etter sesongslutt i den amerikanske proffligaen. Til slutt ble veteranen Monica Knudsen valgt ut til å spille sammen med Ane Stangeland. Trine Rønning og Lise Klaveness kom inn i laget for Ragnhild Gulbrandsen og Hege Riise, som begge spilte profesjonelt i USA. Norges siste kamp før VM var 1–1 mot Danmark i EM-kvalifisering på Sofiemyr; et bedre resultat enn i EM, men igjen slapp Norge inn et mål i avslutningsminuttene – Lene Jensen scoret etter en mulig offside – og Norge måtte nå score mål i Danmark for å kvalifisere seg.Norge møtte Brasil, bronsemedaljørene fra 1999, i tillegg til to debutanter, Frankrike, og Sør-Korea i gruppespillet. Norges gode statistikk mot Frankrike holdt seg, med seier 2–0, men som i forrige VM tapte Norge for Brasil; Norge hadde sjanser til å utligne på stillingen 1–2, men i stedet scoret Brasil to ganger og vant en overlegen seier. Etter kampen gikk Linda Medalen ut og kritiserte det defensive arbeidet til laget, og foreslo at Gøril Kringen burde hatt en plass i troppen. Selv med 7–1 over Sør-Korea ble Norge dermed nummer to i gruppa, og møtte vertsnasjonen USA i kvartfinalen. Der ble Norge klart slått, og dermed var det klart at Norge hadde gjort sin svakeste VM-innsats i historien; hjemmelaget vant 1–0 selv om de brente et straffespark. Abby Wambach vant en hodeduell mot Marit Fiane Christensen, som hadde blitt satt inn som høyreback etter Brasil-kampen, og scoret det avgjørende målet. Med dette tapet klarte Norge heller ikke å ta en av de to europeiske plassene til OL i Athen året etter.
Den amerikanske proffligaen gikk konkurs rett før VM, og dermed mistet flere av de norske spillerne anledningen til å spille profesjonelt. Dette og mangelen på mesterskap gjorde at Norge mistet flere spillere: Hege Riise, Brit Sandaune, Marianne Pettersen og Anne Tønnessen la alle opp før 2004 var over. Som erstatning dro Steen inn flere spillere som bare fikk en sesong på landslaget, men Ingvild Stensland skulle vise seg å bli en viktig spiller senere.
I returkampen mot Danmark hadde Norge igjen 1–1 til det gjensto få minutter, men grunnet manglende målteft i de andre kampene ville dette ikke være godt nok for direkte EM-plass. I stedet for en norsk avgjørelse scoret Lene Jensen igjen i sluttminuttene for Danmark, og Norge måtte dermed gjennom utslagskamp mot Island. Med en trener på oppsigelse – Åge Steen og NFF fornyet ikke kontrakten – vant Norge 7–2 og 2–1 og var klare for EM. Bjarne Berntsen ble utnevnt som ny trener i romjula 2004, etter at flere andre mannlige trenerprofiler hadde takket nei.
=== Bjarne Berntsen (2005–2009) ===
For en oppsummering av konfliktene knyttet til Bjarne Berntsen og landslagsspillerne, se Bjarne Berntsen
==== EM 2005: Sølv, men igjen bak Tyskland ====
Berntsen tok over et lag som hadde vunnet seks strake kamper, men bare kampene mot Island hadde hatt egentlig betydning. Rekka ble snart brutt, da Norge tapte begge vennskapskampene for Frankrike på La Manga; dette var også Norges første tap for Frankrike. Norge kom på 5.-plass i Algarve Cup etter tap 0–4 for Tyskland, og tapte også for EM-vert England før mesterskapet i juni.
Berntsen satset på mange unge spillere: Ingvild Stensland, Stine Frantzen, Isabell Herlovsen og Marianne Paulsen var alle viktige spillere under EM, og ingen hadde nevneverdig erfaring fra tidligere seniormesterskap. Norge tapte første kamp med 0–1 for Tyskland, og trengte mål fra innbytter Herlovsen for å klare ett poeng mot den tidligere ønskemotstanderen Frankrike. Dermed måtte Norge score mange mål i den siste kampen mot EM-nemesis Italia, og i tillegg ha hjelp fra Tyskland, for å kunne nå semifinale. Fire mål i første omgang, tre av dem på hjørnespark fra Stensland, hjalp Norge til 5–3-seier over Italia.Som gruppetoer måtte Norge møte gruppevinner Sverige i semifinalen, det første turneringsmøtet med naboene på seks år. Norge og Sverige hadde rett nok spilt flere vennskapskamper, uten norsk tap på de siste 14 kampene, men Sverige hadde kvalifisert seg for OL 2004 på Norges bekostning. Kampen hadde "mange opp- og nedturer," ifølge kampens store norske spiller, Solveig Gulbrandsen, som scoret to av Norges mål og hadde målgivende pasning på det tredje. Norge tok ledelsen to ganger, først ved Gulbrandsen og så ved Herlovsen, men Sverige presset på for utlikning og scoret med to minutter igjen. I ekstraomgangene fikk Gulbrandsen scoret fra nært hold, og Norge var klar for finale, den beste prestasjonen i mesterskap siden 2000. Berntsen ble hyllet av spillerne i Aftenposten før finalen. Norge gikk på et nytt klart tap, 1–3 for Tyskland i finalen, det tredje tapet for Tyskland på rad i mesterskap, og Norges femte EM-kamp mot Tyskland uten seier. Laget ble likevel Årets lag for 2005 under Idrettsgallaen 2006.
==== VM 2007: Fortsatt nest best i Europa ====
Norge begynte kvalifiseringen til VM i Kina etter EM. Etter seire over lavere rangerte Ukraina og Serbia og Montenegro, møtte Norge Italia igjen. Kampen ble ikke like målrik som i EM, men Norge scoret kampens eneste mål. Etter at Italia og Ukraina tok poeng fra hverandre, mens Norge vant sine tre neste kamper, trengte Norge bare ett poeng i de siste to bortekampene mot Ukraina og Italia; Marit Fiane Christensen holdt på å gi bort poengene med et dårlig tilbakespill i første kamp mot Ukraina i Lviv, men Unni Lehn utlignet og Norge var klare for mesterskapet i Kina. Norge avsluttet med en betydningsløs seier over Italia. I kvalifiseringen hadde Berntsen brukt flere nye spillere; tross EM-innsatsen ble Herlovsen, Frantzen og Paulsen vraket, Mellgren hadde lagt opp, og Solveig Gulbrandsen hadde ett års svangerskapspermisjon. Ragnhild Gulbrandsen kom tilbake etter en pause, mens Camilla Huse, Marie Knutsen, Leni Larsen Kaurin og Melissa Wiik fikk mer eller mindre faste plasser denne sesongen.
Før VM-sluttspillet spilte Norge to kvalifiseringskamper, og vant med tre mål i kampene mot Østerrike og Israel, lag som aldri hadde vært blant Europas 15 beste. Berntsen vraket veteranen Unni Lehn i VM-troppen og satset i stedet på Marie Knutsen som indreløper, med Trine Rønning omskolert til midtstopper. Siri Nordby hadde også utkonkurrert Camilla Huse på sidebacken.
Norges siste kamp før mesterskapet var en treningskamp mot Tyskland i Mainz. Norge spilte 2–2, den tredje vennskapskampen på rad mot Tyskland uten tap, og kunne ha vunnet med mer flaks med dommere og avslutninger. I mesterskapet trakk Norge en relativt lett gruppe; Canada hadde rett nok nådd semifinalen i 2003, etter å ha slått Kina, men de to andre lagene, Ghana og Australia, hadde bare greid å slå hverandre i VM-sluttspill. Norge lå imidlertid under mot Canada etter første omgang, men kom tilbake i 2. omgang med seiersmål av kaptein Stangeland Horpestad; mot Australia ble det motsatt, da Sverige-proffen Lisa De Vanna utlignet med sju minutter igjen. Etter 7–2 over Ghana vant imidlertid Norge gruppa, og møtte vertsnasjonen Kina i kvartfinalen.
Kina var definitivt svakere enn på slutten av 1990-tallet, og hadde blant annet tapt 0–8 for Tyskland i OL tre år tidligere, men hadde fått en ny trener og også slått Norge 3–1 i vennskapskamp i januar 2006. På hjemmebane hadde de støtte av over 50 000 tilskuere, og de hadde i tillegg fått tak i Sveriges tidligere landslagstrener, Marika Domanski Lyfors. Som i EM-sluttspillet fikk jokeren Isabell Herlovsen, som da hadde spilt en halv omgang i mesterskapet, spilletid fra start, og 19-åringen scoret kampens eneste mål og sikret Norges semifinaleplass.Norge var ett av to europeiske lag som hadde nådd semifinalen, og hadde dermed sikret seg en OL-billett. Det andre europeiske laget var Tyskland, som var Norges motstander i semifinalen. Norge hang med i en omgang, men Trine Rønning laget selvmål med hodet rett før pause og Tyskland fikk scoret to mål til i andre omgang. Norge ble like utklasset i bronsefinalen, med 1–4 for USA, som allerede hadde tapt stort for Brasil.
Etter hjemkomsten ble det uenigheter mellom Berntsen, Lise Klaveness og Ragnhild Gulbrandsen, og som resultat trakk Klaveness, en av Norges mest markante fotballspillere, seg fra videre landslagsspill etter hva som kan ha virket som en oppfordring fra Berntsen. Gulbrandsen, som også la opp etter mesterskapet, kritiserte Berntsen sterkt i media etter at Klaveness hadde trukket seg.
==== OL 2008: God start, men tung nedtur ====
Norge avsluttet 2007 med å slå Russland 3–0 i EM-kvalifisering. Russland var det eneste laget i Norges gruppe som hadde nådd et sluttspill før. I 2008 fortsatte Norge å rade opp storseire i kvalifiseringen utover sommeren: Norge scoret 17 mål og slapp ikke inn noen under kampene i mai og juni, og var klare for EM allerede før bortekampen i Russland, som skulle spilles etter OL. Norge vant også 2–0 over Tyskland i Algarve Cup i mars, men gikk også på to firemålstap for USA i oppvarmingen til OL.
Under OL i Beijing slo landslaget favoritten USA 2–0 under åpningskampen i Sommer-OL 2008. Leni Larsen Kaurin scoret etter 61 sekunder, det raskeste målet i OL-historien, og bare et par minutter etter økte Melissa Wiik. Norge holdt unna, og skulle bare slå lag de aldri hadde avgitt poeng mot i mesterskap tidligere for å vinne gruppa. Men etter en uinspirert kamp hvor Norge vant 1–0 over New Zealand, tapte Norge 1–5 for Japan. Guro Knutsen satte inn kampens første mål tidlig i første omgang, men Japan fortsatte å dominere kampen, scoret rett før pause, og gikk opp til 2–1 og 3–1 etter sju minutter av 2. omgang etter feil i det norske forsvaret.USA gikk forbi Norge på tabellen på målforskjell etter stortapet, og Norge måtte derfor spille mot VM-finalistene fra 2007 Brasil, istedenfor Canada, som hadde blitt nummer tre i sin gruppe. Norge prøvde å forsvare seg og satse på kontringer, men Daniela brøt gjennom med et langskudd rett før pause, og ett kvarter inn i omgangen scoret Marta etter å ha utnyttet et dårlig tilbakespill til keeper fra Marit Fiane Christensen. Siri Nordby scoret på et sent straffespark, men Norge tapte kampen 1–2.
==== EM 2009: Ut mot Tyskland igjen ====
Norge avsluttet kvalifiseringen til EM i Finland i 2009 med 0–0 i Russland, og hadde dermed unngått baklengsmål i kvalifiseringen. Norges sjanser i EM ble imidlertid betydelig redusert etter at fem spillere fra seriemestrene Røa trakk seg fra det norske landslaget, kaptein Ane Stangeland Horpestad og høyreback Gunhild Følstad la opp, og keeper Erika Skarbø fikk en alvorlig skade i hånden. Dermed måtte Berntsen finne spillere til en helt ny forsvarsfirer. Trine Rønning ble nå fast midtstopper, Arna-Bjørnars unge midtbanespiller Maren Mjelde ble hennes kollega, mens Camilla Huse ble kalt tilbake for å ta over på venstrebacken. I Algarve Cup tidlig i mars 2009, kom Norge klart sist i sin pulje med tre tap, også mot Island. Dette er Norges klart dårligste resultat i Algarve Cup, enda samtlige opptredener under Berntsen, med unntak av 2008 har vært svært beskjedne.
Det var klart allerede før EM i Finland at Bjarne Berntsen ikke skulle fortsette som landslagstrener. Berntsen hadde igjen kalt inn en ung spiller uten erfaring: Cecilie Pedersen, som ikke hadde spilt seniorfotball på høyere nivå enn 2. divisjon, var med i troppen, og fikk en så avgjørende rolle at hun vant Gullballen under fotballgallaen 2009.
Norge begynte mot Tyskland, og kom under 0–1 etter et straffespark en halv time ut i omgangen. Resultatet holdt seg til det var tre minutter igjen, etter flere gode redninger av keeper Ingrid Hjelmseth. Da fikk Norge en eventyrlig mulighet til å utligne ved Cecilie Pedersen, men hun satte skuddet rett på keeper, Tyskland slo kontra, og Fatmire Bajramaj satte inn 2–0. Deretter kom to mål til på overtid, slik at Norge tapte hele 0–4. Landslaget fulgte opp med knepen seier over Island, ved nevnte Pedersen, før Norge spilte en uengasjert uavgjort mot Frankrike, der Norge tok ledelsen ved Lene Storløkken før Frankrike utlignet etter et kvarters spill. Begge lag gikk videre til neste runde med det resultatet, og ble i etterkant beskyldt for ikke å ta ut alt.Dette holdt til kvartfinale mot forhåndsfavorittene Sverige. Etter en jevn første omgang fikk Norge mål etter at Elise Thorsnes skjøt ballen via Stina Segerströms fot og i mål, og rett før pause økte Anneli Giske til 2–0. Et kvarter ut i omgangen avgjorde i praksis Cecilie Pedersen med et velplassert skudd, og Norge vant til slutt 3–1. Dermed kom «Nye Norge» til semifinale, igjen mot Tyskland. Norge overrasket ved å ta ledelsen ved Isabell Herlovsen og holde Tyskland fra skikkelige sjanser før pause. Men som i gruppespillet gikk det dårlig i andre omgang; Tyskland scoret tre mål og avsluttet Bjarne Berntsens trenerkarriere. Dette var det sjette strake tapet for Tyskland i mesterskap siden 2001.
=== Eli Landsem (2009–2012) ===
==== VM 2011: Igjen ut av OL ====
Flere hadde reagert da Eli Landsem ble oversett til fordel for Bjarne Berntsen i 2004, og Landsem selv var forarget over at forbundet ikke ville ta kontakt. Ansettelsen av ny landslagstrener ble derfor fulgt med argusøyne, spesielt med tanke på de personlige konfliktene som hadde oppstått under Berntsens tid som trener. I tillegg til Landsem ble Jarl Torske, en trofast landslagsassistent og J19-trener, og Gøril Kringen, trener for toppserieklubben Trondheims/Ørn, hyppig nevnt. Etter en prosess som varte over flere måneder ble Landsem utnevnt den 13. august 2009.Landsems lag gikk gjennom kvalifiseringen til VM med seire i alle kamper unntatt én; det ble uavgjort borte mot Nederland, men med 3–0 i hjemmekampen var Norge likevel gruppevinner. Den avgjørende utslagskampen mot Ukraina, på papiret det svakeste laget i andre kvalifiseringsrunde, endte med norsk seier 3–0 over to kamper, og dermed var Norge kvalifisert for VM. Norge var imidlertid ikke imponerende i Algarve Cup, med en sjetteplass etter én seier på fire kamper, det nest dårligste til dato.
Norge møtte to gamle kjente i gruppespillet, Brasil og Australia, i tillegg til Afrikas nest beste lag, Ekvatorial-Guinea. Norge vant 1–0 mot debutantene fra Vest-Afrika, men tapte så hele 0–3 for Brasil etter to mål av Marta, og måtte vinne siste gruppekamp mot Australia. Elise Thorsnes scoret Norges andre mål i turneringen, men Australia utliknet rett fra avspark, for så å score kampens siste mål med åtte minutter igjen. Det var Norges første tap for Australia gjennom tidene, og første gang Norge var slått ut av et VM i gruppespillet. Kritikken landslaget fikk etter mesterskapet fokuserte stort sett på manglende individuelle ferdigheter. Norge var dermed også slått ut av OL-kvalifiseringen, hvor Europas to plasser gikk til Frankrike og Sverige.
=== Even Pellerud (2013-2015) ===
==== EM 2013: Samling i bånn, sportslig opptur ====
Norge vant sin kvalifiseringsgruppe til EM i Sverige, tross en forferdelig start. Etter to seire og ett tap, mot Island borte, på de første tre kampene, skulle Norge møte Nord-Irland, som var rangert som nr. 28 av de 46 deltagende landene i kvalifiseringen. Norge tapte 1–3, trolig Norges svakeste resultat i en offisiell kvalifiseringskamp til dato, og var plutselig avhengig av andre resultater for å ha mulighet til å vinne gruppa. Norge vant imidlertid alle seks kvalifiseringskampene i 2012, inkludert 2–1 i returoppgjøret mot Island, som dermed var to poeng bak. Tross det gode sluttresultatet kom NFF og Eli Landsem til en enighet om å avbryte arbeidsforholdet, og TV2 rapporterte at dette blant annet grunnet i at spillerne syntes Landsem ikke var fotballfaglig god nok. En måned senere ble Even Pellerud ønsket velkommen tilbake til en ny periode som landslagssjef.EM 2013 ble en sportslig opptur, hvor Norge gikk ubeseiret fram til finalen med seire mot Nederland, Tyskland, Spania og Danmark (etter straffesparkkonkurranse). I finalen tapte Norge 0–1 for Tyskland etter mål av Anja Mittag.
==== VM 2015: Kollaps mot England ====
VM i Canada, som ble spilt på kunstgress, endte med åttedelsfinale for det norske laget, etter gruppespill med store seire mot Thailand og Elfenbenskysten. Solveig Gulbrandsen ga Norge ledelsen i åttedelsfinalen i det 54. minutt mot de senere bronsevinnerne England, men to sene mål ga England seieren. Resultatet gjorde også at Norge ikke ble kvalifisert for OL i Rio. Pellerud trakk seg deretter som trener, og oppga manglende motivasjon og energi som argument.Roger Finjord ledet laget i ett år før han trakk seg grunnet et ønske om å flytte hjem til familien, men det ble igjen rapportert om mistillit blant spillerne. Leif Gunnar Smerud ledet laget midlertidig.
=== Martin Sjögren (2017–2022) ===
I desember 2016 ble det kjent at svenske Martin Sjögren var ansatt som ny landslagssjef. Han ble dermed den første utenlandske treneren for det norske kvinnelandslaget.
==== EM 2017: Ut i gruppespillet ====
Norge startet mesterskapet skuffende med tap, 0–1 mot vertsnasjonen Nederland. I andre gruppespillkamp var Belgia motstander, Norge sløste med sjansene og tapte 0–2. Dermed måtte Norge slå Danmark med tre mål eller mer for å gå videre, samtidig som at Nederland måtte vinne mot Belgia i siste gruppespillkamp.
Norge fikk den hjelpen de trengte fra Nederland i siste kamp, men klarte ikke å gjøre jobben selv. De tapte 0–1 mot Danmark, dermed røk de ut av mesterskapet med tre tap og null mål i det som ble omtalt som en fiasko.Tiden i etterkant av mesterskapet ble preget av konflikter mellom stjerner og Norges Fotballforbund; Ada Hegerberg trakk seg fra landslaget kort etter at de ble slått ut av EM 2017, og konflikten ble slått stort opp i blant annet VG og Josimar.
==== VM 2019: Etterlengtet opptur ====
Norge fikk en knallstart på VM i Frankrike 2019, med 3–0 seier mot Nigeria etter mål av Guro Reiten og Lisa-Marie Karlseng Utland, samt et nigeriansk selvmål. I andre kamp i gruppespillet ble det et hederlig tap, 1–2 mot vertsnasjonen Frankrike. I den siste og avgjørende kampen i gruppespillet var Sør-Korea motstander. Med to straffescoringer av Caroline Graham Hansen og Isabell Herlovsen tok Norge seg videre med en 2–1 seier på en dårlig dag.I åttendedelsfinalen ventet Australia. Isabell Herlovsen sendte Norge i ledelsen etter 31 minutter spilt. Norge så ut til å gå til pause med ledelse, men like før hvilken pekte dommeren på straffemerket etter at Maria Thorisdottir brukte armen for å styre ballen innenfor de norske 16-meteren. Etter at VAR-panelet hadde sjekket situasjonen, måtte dommeren ut å se på video selv. Etter lang vurderingstid, bestemte dommeren seg for å annullere sin egen avgjørelse, og det ble ikke straffe til Australia. Dermed gikk Norge til pause med ledelse, en ledelse de holdt på helt til det gjensto syv minutter av kampen. Da utlignet Australia og dermed ble det ekstraomganger. Det ble ikke scoret flere mål i ekstraomgangene og kampen gikk til straffesparkkonkurranse. Caroline Graham Hansen, Guro Reiten og Maren Mjelde satte sine straffer for Norge, samtidig reddet Ingrid Hjelmseth straffe fra Australia. Dermed var det opp til Ingrid Syrstad Engen som scoret og sikret kvartfinale for Norge.I kvartfinalen sto England på motsatt banehalvdel. Allerede før det var spilt tre minutter tok England ledelsen, og slo til slutt Norge 3–0. Dermed var Norge ute av mesterskapet, men etter den store nedturen i EM to år tidligere ble mesterskapet sett på som en opptur.
==== EM 2022: Ny EM-fiasko ====
Norge kvalifiserte seg for EM 2022 i England (utsatt ett år pga. koronapandemien) med seier over Wales den 27. oktober 2020. I forkant av mesterskapet gjorde Ada Hegerberg comeback på landslaget i mars 2022, dette etter å ha vært ute siden EM 2017. Norge siktet ambisiøst og hadde før EM 2022 en ambisjon om medalje i mesterskapet.Norge havnet i likhet med de to foregående mesterskapene i gruppe med vertsnasjonen. I tillegg til England, var Nord-Irland og Østerrike i Norges gruppe. Laget fikk en god start med 4–1-seier over Nord-lrland etter scoringer av Julie Blakstad, Frida Maanum, Caroline Graham Hansen (straffe) og Guro Reiten.Den andre gruppespillkampen ble en historisk kamp for Norge, med negativt fortegn. England tok ledelsen etter 15 minutter, og etter det rant målene inn. England sjokkerte Norge og til pause ledet de hele 6–0. Norge slapp til to mål i andre omgang og kampen endte 8–0 til England. Resultatet var det største tapet i historien for det norske kvinnelandslaget, det var også tidenes største tapsmargin i EM-sammenheng for noe lag. Landslagssjef Martin Sjögren måtte tåle massiv kritikk etter kampen, for å ikke ha tatt grep i første omgang av kampen. Det ble blant annet beskrevet som «Historiens dårligste kampledelse» og en «skrekkfilm». Dermed måtte Norge vinne sin siste kamp i gruppespillet mot Østerrike for å gå videre, det greide de ikke og etter å ha tapt 0–1 var Norge slått ut av gruppespillet i EM for andre gang på rad.Noen dager etter at Norge røk ut av mesterskapet ble det kjent at NFF og Martin Sjögren var enige om å avslutte samarbeidet, og at både han og hans assistenttrener Anders Jacobson fratrådte sine stillinger umiddelbart.
=== Hege Riise (2022–) ===
3. august 2022 ble Hege Riise offentliggjort som ny landslagssjef. I trenerteamet fikk hun med seg de tidligere landslagsspillerne Monica Knudsen og Ingvild Stensland som assistenttrenere, samt Jon Knudsen som keepertrener. Da hun i slutten av august presenterte sin første tropp som landslagssjef, var flere av de etablerte spillerne vraket og flere nye spillere fikk sjansen. Norge vant 1–0 borte mot Belgia i Hege Riise sin første kamp, og var dermed klare for VM 2023 i Australia og New Zealand.
== Hjemmebane, drakt og kallenavn ==
Norge har ikke hatt en bestemt hjemmebane, men har stort sett spilt på forskjellige arenaer. Draktene har i hovedsak vært de samme som herrelandslagets, og kallenavn har i liten grad vært brukt.
=== Hjemmebane ===
Norge har, i motsetning til herrelandslaget, fått spille lite på Ullevaal Stadion. Da Norges Fotballforbund i 2012 uttalte at kvinnelandslaget kunne spille på Ullevaal, var det for første gang siden 2000. De to kampene var også kamp nummer 4 og 5 på nasjonalarenaen for kvinnelandslaget. Siden 2003 har Norge spilt på 30 stadia:
Ullevaal Stadion: 3 EM-kvalifiseringskamper (Østerrike 2016, Belgia og Island 2012), 1 VM-kvalifiseringskamp (Belgia 2013)
Sør Arena: 1 treningskamp (Sverige 2016), 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2008)
Høddvoll stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2016)
Aker Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Kasakhstan 2016)
Color Line Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Wales 2015)
Marienlyst stadion: 1 treningskamp (Finland 2015)
Strømmen stadion: 1 treningskamp (Nederland 2015)
Brann stadion: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hellas 2014, Italia 2005)
Randaberg Arena: 2 treningskamper (2 × New Zealand 2014)
Tønsberg gressbane: 1 VM-kvalifiseringskamp (Portugal 2014)
Melløs stadion: 1 treningskamp (Russland 2013)
Sarpsborg stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Nord-Irland og Bulgaria 2011), 1 VM-kvalifiseringskamp (Albania 2013), 1 treningskamp (Canada 2005)
Nadderud stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Ungarn 2011), 1 treningskamp (Finland 2011), 3 VM-kvalifiseringskamper (Nederland 2014, Ukraina 2010, Nederland 2009)
Skagerak Arena: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hviterussland 2010, Slovakia 2009)
Fart kunstgress: 1 treningskamp (Canada 2010)
AKA Arena: 1 VM-kvalifiseringskamp (Makedonia 2010)
Komplett.no Arena: 2 treningskamper (Tyskland og Sverige 2008)
Fredrikstad stadion: 1 treningskamp (USA 2008)
Viking stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Polen 2008 og Russland 2007)
Åråsen stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Østerrike 2007), 1 VM-kvalifiseringskamp (Ukraina 2005)
Gjemselund stadion: 1 vennskapslandskamp (Finland 2007)
Lyngdal Stadion: 1 vennskapslandskamp (Danmark 2007)
Halden stadion: 1 VM-kvalifisering (Hellas 2006)
Storstadion (Sandefjord): 1 VM-kvalifisering (Serbia 2006)
Vallhall: 1 EM-kvalifisering (Island 2004)
Kjølnes stadion: 1 EM-kvalifisering (Spania 2004)
Sofiemyr stadion: 1 EM-kvalifisering (Danmark 2003)
Kråmyra Stadion: 1 treningskamp (Nigeria 2003)
Idrettsparken (Mandal): 1 EM-kvalifiseringskamp (Nederland 2003)
Kristiansand stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Belgia 2003)Hjemmekampene strekker seg altså i disse 13 årene til Molde i nord og Mandal i sør. I 2000 spilte Norge en treningskamp mot USA på Alfheim stadion i Tromsø, og i 1996 spilte de i Trondheim, da på Lerkendal stadion. Dette er de to eneste gangene kamper er blitt spilt i de to byene. Til gjengjeld har det blitt spilt kamper på flere steder i Telemark: Skien, Porsgrunn, Gvarv og Ulefoss.
=== Drakt ===
Kvinnelandslaget har i utgangspunktet hatt samme drakt som herrelandslaget - rød overdel og hvite bukser hjemme, og hvit overdel med blå bukser borte. Drakten er i hovedsak basert på den norske flagget. Bortedrakten har vært hvit med hvite, røde eller blå bukser.
Et utvalg av Norges drakter i turneringer:
=== Kallenavn ===
Akkurat som herrelandslaget, har ikke kvinnelandslaget noe egentlig kallenavn. De ble rundt 1995 kalt «gresshoppene», men det ble ikke brukt stort etter den turneringen. Den vanligste betegnelsen er «Kvinnelandslaget».
== Spillestil ==
Kvinnelandslaget har på 2000-tallet og 2010-tallet vært preget av ballspill, dribling og skudd, men som oftest har svakheten ligget i det fysiske, der både tidligere landslagsleder Eli Landsem og landslagstrener Even Pellerud mente Norge hadde mer å gå på sammenliknet med for eksempel USA. Pellerud sa også at han savnet en spillestil som sådan. Under Martin Sjögren har landslaget prøvd å rendyrke en stil hvor det meste av spillet skal foregå langs bakken i en 4-4-2-formasjon, noen ganger med én mer tilbaketrukket spiss og andre ganger med to rene angripere, og hvor man ifølge Sjögren prøvde å spille mer «dynamisk».
== Rivalisering ==
Norge har hatt tette kamper mot mange land, men det er noen det har utviklet seg et spesielt forhold til:
=== USA ===
Norge og USA har møtt hverandre i flere vesentlige kamper, både i Algarve Cup, VM og OL. Norge var det eneste laget som slo USA i OL i 2008 da USA vant, mens USA slo Norge ut av VM i 2007. Norge ble også det første og per 2013 eneste laget som slo USA i en OL-finale, og de slo også USA i VM i 1995. USA har på sin side slått Norge i VM i 1991, OL 1996 og VM 2003. I den siste tiden har riktignok USA blitt et bedre lag enn Norge, og de to lagene møter hverandre stort sett bare under Algarve Cup.
== Landslagstrenere ==
=== Nåværende trenere ===
== Tropp ==
oppdatert 16. november 2022
(Nr.= trøyenummer, LK = landskamper, Mål = antall scorede mål)
== Rekorder ==
* oppdatert 16. november 2022
** spillere som fortsatt er aktive er uthevet.
== OL-resultater ==
== VM-resultater ==
== EM-resultater ==
I 1979 ble Norge slått ut i 1. runde. Dette var et uoffisielt mesterskap, og regnes ikke i UEFAs statistikk.
== Se også ==
Liste over norske landslagstrenere i fotball
Liste over norske mesterlag i kvinnefotball
Liste over Norges landskamper i fotball for kvinner 1978–1990
Maratontabell for Norges kvinnelandslag i fotball
Liste over kvinnelandslag i fotball
Internasjonale landslagskonkurranser i fotball for kvinner
Gullklokka
Norges herrelandslag i fotball
Samelandslaget
== Noter ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Norway women's national association football team – kategori av bilder, video eller lyd på Commons på Norges Fotballforbund
All-time women national team record på www.rsssf.no | Maria Delicoiu | | 199,822 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stjernespill | 2023-02-04 | Stjernespill | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Folkeminne', 'Kategori:Juleleker', 'Kategori:Juleskikker', 'Kategori:Matteusevangeliet', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Stjernespill eller stjernesang er en folkelig dramatisering av fødselsunderet, knyttet til fortellingen om de hellige tre konger eller de tre stjernetyderne (magerne), som fulgte etter Betlehemsstjernen inntil de til sist endte opp i stallen hvor Jesus var født.
Det folkelige opptoget fant gjerne sted i romjula, mellom 3. juledag (27. desember) og helligtrekongersdag eller epifania (6. januar). Opptoget gikk fra dør til dør og ba om å få komme inn og fremføre stjernespillet. Til gjengjeld mottok de litt penger rundt omkring i hjemmene, og ble også traktert med kaker, vin og punsj. Vederlaget kunne noen ganger utarte til tigging, eller til planmessig inntektsbringende virksomhet.
| Stjernespill eller stjernesang er en folkelig dramatisering av fødselsunderet, knyttet til fortellingen om de hellige tre konger eller de tre stjernetyderne (magerne), som fulgte etter Betlehemsstjernen inntil de til sist endte opp i stallen hvor Jesus var født.
Det folkelige opptoget fant gjerne sted i romjula, mellom 3. juledag (27. desember) og helligtrekongersdag eller epifania (6. januar). Opptoget gikk fra dør til dør og ba om å få komme inn og fremføre stjernespillet. Til gjengjeld mottok de litt penger rundt omkring i hjemmene, og ble også traktert med kaker, vin og punsj. Vederlaget kunne noen ganger utarte til tigging, eller til planmessig inntektsbringende virksomhet.
== Historikk ==
Stjernespillet oppsto i oldkirken. Betlehemsstjernens tilsynekomst og vismennenes reise fungerte som sannhetskriterium for de spektakulære hendelsene knyttet til Jesu fødsel. For prestene var det derfor om å gjøre å få visualisert det bibelske mysterium. Med deltakelse fra menighetene ble stjernespillet etterhvert så omfattende at det måtte flyttes ut på kirkegårdene. Etterhvert ble det også fremført ute i gatene og på torgene.
Det eneste stedet i Bibelen hvor motivet med de vise menn finnes omtalt er i evangeliet etter Matteus (Mt. 2,1–18), men det står intet om at antallet skulle være tre. Det var derfor blant de tidlige kristne divergerende oppfattelser omkring hvor mange de var. Origenes (ca. 185-~254) sluttet seg til at de måtte ha vært tre fordi Jesus mottok tre gaver. Det er imidlertid først i legendariene at navnene Kaspar, Melkior og Baltasar dukker opp. Utover disse tre kunne antallet deltakere variere. De mest sentrale medspillere var Josef med tømmermannsbila, jomfru Maria med ei dukke og Judas med pungen. Judas er selvfølgelig en anakronisme, men hadde en viktig rolle fordi det var hans oppgave å samle inn penger og naturalia etter forestillingene. Herodes var nødvendig dersom forfølgelses- og kampscenene skulle vises. Om settet skulle være fulltallig kunne det også opptre noen hyrder og engler. I moderne tid, hvor det kun synges, og tiggingen og det dramatiske innslaget har kommet noe i bakgrunnen, er det gjerne bare de tre vismenene som opptrer.
=== Tiggedager ===
I middelalderen ble mysteriespillet gjentatte ganger fremført i kirkelig regi, men skikken ble så smått tatt opp også av andre aktører. Med innføringen av protestantismen i flere nordeuropeiske land tapte katedralskolene sine inntektskilder, fordi kongemakten og statsapparatet utnyttet den nye lære til å tilrane seg tidligere kirkegods og landeiendommer. Dermed kom katedralskoleelevene til å gripe til stjernespillet for å skaffe seg sårt tiltrengte ekstrainntekter. Paradoksalt nok kom en skikk, som måtte betegnes som typisk katolsk til å få sterkere fotfeste etter reformasjonen.
I langt større grad enn ved de øvrige tiggedagene (Mortensgås 11. november, og Gregorsdagen 12. mars, og opptoget med Gregorsbrud), ga stjernespillet midt i julefeiringa en kjærkommen anledning til å skaffe ekstra inntekter.
== Stjerneguttenes historie i Norge ==
=== Katedralskolene ===
I Norge finnes skikken første gang omtalt av Bergensbiskopen Absalon Pederssøn Beyer. Ifølge et dagboksnotat for 6. januar 1563 har han vært til gjestebud hos presten Mats Skytte. Beyer forteller om arrangementet at: «Der hadde han diskantene og Davidsdegnene, og ga nok vin og øl, og hadde spillemannen Karl harpere, hvilken òg lekte på sin skalmeie. Der kom og julevakten inn, og finge nok.» Vi hører ikke mer om diskantene og Davidsdegnene, men dette var naturligvis disiplene ved Bergen katedralskole, som gjennom sin opptreden skaffet seg penger til mat og klær på helligtrekongersdagen.
I Norden, som så mange andre steder i Nord-Europa, oppnådde katedralskoleelevene nærmest å få et slags privilegium på å gå med stjerna. Betegnende nok kom det til stridigheter da de bergenske skreddersvennene i 1609 våget å gi seg inn på katedralskoleelevenes enemerker ved å kle seg ut som stjernegutter og fremføre stjernespillet. Skreddersvennene ble belønnet med en klekkelig bot for overtredelsen.
=== Pietisme og kalendariske viderverdigheter ===
Som følge av dekreter og krav om å utvise julefred, og en voksende pietistisk motstand mot julestuer og stjernespill, samt kongelig lovforbud i Danmark-Norge av 1735 mot alle slags folkelige forlystelser i julehøytiden, sluttet katedralskoleelevene etter hvert å gå med stjerna.
Etter dette grep andre grupper anledningen til å skaffe seg inntekter av tiggedagene. Stadig flere fattige barn overtok på eget initiativ, eller med assistanse fra voksne, stjernespillet og vandret fra hus til hus i håp om å samle inn kontanter, kaker og mat.
Ved overgangen fra juliansk til gregoriansk kalender, fikk dagen øket sin betydning, siden tolvte dag jul med trettendeaften ble identisk med den gamle julaften og første juledag. Like opp i manns minne har denne dagen vært helligholdt som den egentlige juledagen. Den folkelige tidstenkningen (taksonomi) førte til at en feiret dobbelt opp, både etter gammel og ny tidsregning for å være på den sikre siden.
=== Utbredelse og distribusjon ===
Etter at stjerneguttene i århundrer utelukkende var knyttet til katedralskolene (i Oslo (Kristiania), Stavanger, Bergen og Trondheim) har det, trolig så sent som på 1800-tallet, skjedd en kulturspredning også til andre byer og småsteder langs kysten – like fra Halden til Vadsø. Vi finner således beretninger om stjernespill i Halden, Fredrikstad, Sarpsborg, Moss, Oslo, Drammen, Tønsberg, Sandefjord, Larvik, Risør, Grimstad, Mandal, Farsund, Flekkefjord, Stavanger, Bergen, Ålesund, Kristiansund, Trondheim, Tromsø, Hammerfest, Vardø og Vadsø, men stjernespillet har også vært praktisert i andre kystnære strøk og på enkelte øysamfunn, så som Vigra, Giske, Valderøy og Ekkerøy. De eneste stedene vi kan snakke om en ubrutt tradisjon, like opp i vår egen tid, er i Grimstad og på øyene Vigra, Giske og Valderøy på Sunnmøre. Mange steder skjer nå også en revitalisering ved at flere barnehager og skolesangkor tar opp den opprinnelige ideen med stjernespillet, å iscenesette Jesu fødsel i stallen med vismennenes besøk. De komiske opptrinnene; Josef som verger den nyfødte rundt tømmermannsbila, men blir medgjørlig når han hører vismennene bringer gaver, og tiggefunksjonen gjennom Judas med pungen, er imidlertid fjernet. I Ålesund skjedde en slik revitalisering av stjernespillet allerede på 1920-tallet. Det var IOGTs barnelosje, Haabets Hær, som gjorde stjernespillet til en årlig foreteelse. I dag gjennomføres spillet mest som en kuriositet ved at eldre medlemmer av IOGT i Ålesund tar på seg kostymer og fremfører spillet.
I Norden har stjernespillet ellers vært utbredt både i Danmark, Finland og hele kyststripa rundt, fra sørvest i Sverige til nordøst i Norge. Selv om det i utgangspunktet må sies å være en typisk urban tradisjon finnes det også noen få spredte belegg for stjernespill i mer rurale strøk rundt Vänern og i enkelte innlandsbygder i Norge. Edvardsen omtaler i boka Stjernespill og stjernesang i Norge (1993), etter grundig gjennomgang av kildetilfanget,, både Rømskog, Eidskog, Vestfoldbygdene Sem, Hof og Lardal, Porsgrunn, Egersund, Sogndal og Lyngen.
=== Politiet går på stjernejakt ===
Det stedet hvor stjernespillet hadde størst forankring var naturlig nok i Bergen, og erindringslitteraturen derfra gir fine barndomsminner om stjerneguttenes besøk i hjemmet.
Utover på 1800-tallet kom politiet i langt sterkere grad til å følge opp forbudet mot stjernespill. Stjerneguttopptoget viste seg for siste gang i Kristianias gater i 1869, og i Bergen i 1898. Begge steder ble det imidlertid på 1920-tallet gjort forsøk på å blåse nytt liv i stjerneguttradisjonen. I 1924 prøvde Bergen Offentlige Biblioteks barneavdeling å revitalisere spillet ved å få en gammel stjernegutt til å utferdige en ny stjerne.I Oslo synes skikken å ha gjenoppstått spontant, og uten tegn til noen spesiell arrangør. Revitaliseringen ble imidlertid ikke bare tatt imot med glede. I siste halvdel av 1920-årene dukket det nemlig opp flere leserinnlegg i avisene som protesterte mot at hovedstadens barn hadde tatt opp igjen tiggeriet ved å vandre gatelangs med stjerna. Folkedansinstruktør Klara Semb var derimot blant dem som beklaget seg over forbudet og motstanden mot det morsomme, dramatiske innslaget i julehøytiden: «Hadde ik[k]je polit[i]et kome med forbod mot ”aa gaa med stjerna” – av di dei meinte det var ei form for tigging – so hadde visselig stjerna vandra fraa hus til hus den dag i dag i myrkje julenetter – straala og bore bod.»
== Forberedelsene ==
=== Aktørene og deres utseende ===
Etter legendariene var det først på 500-tallet at De tre vise menn ble navngitt som Kaspar, Melkior, og Baltasar. Melkior ble ofte omtalt som morians konge og hadde derfor sotet seg med noe svart i ansiktet. De gikk alle tre i store skjorter, eller var kledd i draperte lakener, og hadde trekantede papirhatter på hodet. De spisse hattene skulle naturligvis gi assosiasjoner til magernes hodeplagg i det gamle Babylon.
Dersom det ikke bare ble sunget, men også spilt kunne antallet deltakere i opptoget variere. De som for dramaet var absolutt nødvendige, ved siden av de tre vismennene, var Josef med tømmermannsbila, jomfru Maria med en dukke og Judas med pungen. Judas var tillagt den viktige oppgaven å gå rundt og samle inn penger og gaver. Dessuten kunne det vanke kaker, mat og til og med sterke drammer på de unge aktørene etter forestillingen. Ofte opptrådte dessuten den svikefulle kong Herodes, samt noen engler og hyrder.
=== Stjerna ===
Stjerna ble som regel nylaget for hvert år. Selve skjelettet i stjerna er utført av lister, gjerne i det harde treverket fra frukttrær, og montert på et langt skaft, med en holder for alt fra ett til tre talglys. På dette rammeverket var det klistret transparent oljepapir eller såkalt karduspapir. Det var viktig hele tiden å dreie rundt på stjerna, slik at papiret ikke skulle bli så varmt at det tok fyr.
== Det revitaliserte stjernespillets uttrykksformer i moderne tid ==
=== Norge ===
I de siste decenniene av det 20. århundret har skikken blitt tatt opp som sangspill i barnehagene, i kirkene og på skolene, for det meste kun som underholdning for foreldrene i forbindelse med juleavslutning, uten at det tigges om penger. I Grimstad går imidlertid stjerneguttene også fra dør til dør og samler inn penger til veldedige formål samtidig som de fremfører stjernespill. I Ålesund gjennomføres spillet i forbindelse med juletrefester i IOGT og de innsamlede pengene går til veldedige formål, gjerne Frelsesarmeens arbeider.
=== Svenske stjärngossar og Staffan stalledräng ===
I Sverige har stjerneguttene tradisjonelt stått sterk, men heller ikke her har skikken kunnet holdes i hevd for den moderne tid. I den grad skikken kan sies å holde stand er det kun som del av andre opptog i forbindelse med jul.
Stjernespillet var også i Sverige opprinnelig knyttet til trettendedagen, som var den dagen «De tre vise menn» hyllet Jesus ved å gi gull, røkelse og myrra, men allerede tidlig på 1800-tallet var elementer av stjernespillet blitt plukket opp av Staffansgosserna, som innslag i deres ridning andre juledag, 26. desember. Omvendt fremgår det også av eldre kilder at de svenske stjerneguttene pleide de å fremføre middelalderballaden Staffansvisan (TSB B 8) i løpet av stjernespillet. Legendevisa følger legenden slik Johannes av Hildesheim berettet den i 1370 om en viss Stefanus som var stallgutt hos kong Herodes. Trådene knyttes til stjernespillet ved at det etter legenden er Stefanus som først får øye på Betlehemsstjernen, og er den som røper for Herodes at det må være født en ny konge. Selv de norske stjerneguttene synger legendevisa med et stort forråd av svesismer i teksten.
At tradisjonene knyttet til Staffansridningen og stjärngossarna kom til å bli sammenblandet, har nok også med de gamle bestemmelsene for julefreden å gjøre. Etter middelalderlovene varte nemlig julefreden fra tomedag, 21. desember, til tyvendedag jul. Andredagen ble helligholdt like til i år 1770, etterfulgt av Staffansskeidet, som innledet den offentlige del av julefeiringa med at gårdsguttene red til nabogrenda for gi hestene vann og drikke seg selv fulle i lystig lag. På samme måte sto St. Knut Lavards dag, 7. januar, i overgangsritualenes tegn. Ordspråket for dagen lyder: «Knut jager jula ut».
«Trettondagens afton» 1988 skjedde det imidlertid en kjempemønstring av stjernegutter i Göteborg. Noen egentlig revitalisering var det ikke, for de omkring 150 deltakerne var alle medlemmer i Göteborg Domkyrkas Gosskör, som på denne måten benyttet anledningen til å holde en friluftskonsert i januar dette året. De hadde høye kjeglehatter med påklistrete gullstjerner, og Göteborgs-posten kunne melde at: «Tillsammans med föräldrar och syskon kunde deltagarna i fackeltåget räknas till åtminstone 400 personer.»I nyere svensk tradisjon inngår stjerneguttene som baktropp til det populære Luciaopptoget ved feiringen 13. desember. At skikken med stjernespillet nærmest har opphørt i Sverige skyldes for en stor del at trettendedagen har mistet sin betydning, samtidig som de øvrige minnedagene av ulike grunner har fått en mer dominant plass.
Når stjerneguttene ble hentet inn i Luciafeiringen var det for å gi også guttene roller i opptoget. En slik deling kan i fortsettelsen vise seg å være av mindre betydning. En snakker nå både om Stjärnfe och -gossar, og det er i det hele tatt svært lite fokus på manns- og kvinneroller i Luciatoget; i og med at samfunnet kjønnsnøytraliseres opptrer etterhvert både kvinnelige stjärngossar og mannlige Lucior og tärnor.
=== Finske tiernapojat ===
Det finske stjernespillet synes fremdeles å ha bevart sin tradisjonelle form. Forestillingen starter med at det bankes på døra. Når det lukkes opp spør Kaspar (Knihti), med sylindrisk hatt, om stjerna må få lov til å komme inn. Så stemmer de opp med en julesang i det de entrer stua. Den svarte kongen, Melkior (Murjaani), og Kaspar bærer begge sverd, mens Baltasar (Mänkki), med konisk hatt, bærer stjerna og er ubevæpnet. Det er Baltasar som slår fast at Jesus må være den kongen som de søker, før de gir fra seg gavene. Samtidig er også kong Herodes, med krone på hodet, på vei til Betlehem for å drepe Jesus, som han frykter er den nye kongen. I duellen som oppstår synes kong Herodes å ha en langt viktigere rolle i de finske fremførelsene enn vi ser andre steder.
=== Polske kolędy, kolędnicy og jaselka ===
Danske Berlingske Tidende opplyser i 1962 at stjerneguttene (kolędnicy) fremdeles levde i beste velgående i Polen: «Drenge går fra hjem til hjem og synger de gamle sange, der ledsages af julespil. De har krybber og marionetdukker med og opfører hermed julespillet «jaselka». En stor papirstjerne med et tændt stearinlys på en stang er også julesymbol.» Julesangen (kolęda) og stjernespillet som for anledningen fremføres, bærer i seg en blanding av tradisjonell polsk folkepoesi og gammelmodige juleskikker, samt elementer fra eldre slavisk folketro.
Når det gjelder mange av de øvrige tidligere østblokklandene synes stjernespillet, like til omveltningene i 1989, nærmest å ha fristet en undergrunnstilværelse. Vi har ikke sikre etterretninger om hvordan skikken har holdt seg i selve Russland, men alt tyder på at stjerneguttradisjonens skjulte, pseudo-kristelige (folkelig religiøse) tilværelse i sovjettiden har virket mer konserverende på tradisjonen enn hva som ellers er normalt under mer omskiftelige, dynamiske og påvirkelige forhold. Det var i tsartiden vanlig at stjerneguttene framførte julesanger for dørene, og at de til gjengjeld mottok «Gaver i Penge og Fødemidler.»
=== Slovenia ===
I Slovenia går stjerneguttene rundt rett etter nyttår. Det teatrale opptrinn er spekket med komiske innslag. En scene går ut på at tre av gjeterne legger seg ned og snorksover på gulvet. Til øredøvende leven fra perkusjoner våkner de temmelig forfjamset og uforstående opp, midt på den historiske skueplass. Det narraktige i at de som intetanende statister kastes inn i en begivenhet så stor at den leder til en ny tidsregning, blir behørig poengtert! Seansen blir så avsluttet med lutter dans og glede, der også tilhørerne får ta aktivt del i lystighetene.
De slovenske stjerneguttene er utstyrt med en rekke musikkinstrumenter; sekkepipe, lur, fløyte, fele, trompet, bjelle, tromme og gongong, hvilket ikke synes å være vanlig andre steder. Derimot er vernemerket som aktørene etterlater seg et alminnelig trekk i katolske land: «Etter at kongane har fått takk og teke imot gåvor, kliv Baltasar upp og skriv over inngangsdøri med krit: K+M+B+ og det nye årstalet. Det er eit vitnemål um at det har vore jul der i huset, og bokstavane skal stå over døri som eit fredsteikn til den siste dagen i året.»
=== Tyske Krippen-, Sternsinger- und Dreikönigsspiele ===
For stjernespillets utbredelse var begivenheten i Berlin første juledag 1589 av stor betydning, da små prinser og prinsesser for første gang fikk oppføre julespillet på det kurfyrstelige slott. Det var nemlig blitt viden kjent i de tyske stater at en rik borger i Tyrol, herr Moser, noen år tidligere hadde laget et stort panorama med berg, daler og palmer i sitt hus, og at han for å sette det hele i stand også hadde gått til anskaffelse av en masse tilbehør som han hadde fått innført fra Italia. Tablået viste hyrdenes hjorder og svevende engler. Det var mose på gulvet, og inne i berghulen en krybbe med Josef, Maria og Jesusbarnet. Herr Moser innbød byens ungdommer for at de også skulle få forståelse for hendelsene i Betlehem. Herr Mosers tilstelninger var årvisse og så spektakulære at de ble viden berømt.
I Tyskland begynner de framførelsen av stjernesangen (Sterndreherlied) allerede i adventstida og fortsetter like til 6. januar. De hellige tre konger banker på døra og oppholder vertskapet med å fortelle hvorfra de kommer og hvor de skal reise, og da er det om å gjøre for kong Herodes å snike seg inn bak husfolket. Så snart han klarer dette, stikker han frekt hodet frem og ber kameratene om at de endelig må ta inn hos ham før de begir seg videre til Betlehem. De tre vise menn avslår med en strofe, som i en eldre oversettelse lyder:
Ak nei, ak nei, vi drage maa,det lille barn vi tænker paa,
det lille barn, den herre Gud,
som alting skabt har paa sit bud.
Derpå vender de seg til vertskapet og ber om almisse fra husets barn. I den tyske tradisjonen har også figurer som tilhører andre forestillingskretser omkring julefeiringen, men som på merkelig vis har dukket opp i stjernespillet. Således var det ikke noe uvanlig syn å se den gaveutdelende Knecht Ruprecht knele ned sammen med de hellige tre konger ved Jesu krybbe.
I Tyskland og Østerrike ble det midt på 1900-tallet vanlig at det offentlige sto for arrangementet. Her blir det helst samlet inn gaver til ulike ideelle formål, gjerne til fattige og vanskeligstilte barn, eller til utviklingsprosjekter i Den tredje verden.
Stjernesangerne i de respektive områder deltar gjerne ved høytidelige seremonier, hvorpå de, som i den ovennevnte slovenske beskrivelsen etterlot seg velsignelsen C + M + B, innlemmet i det aktuelle årstallet med kritt på døra. For 2008 ville skrivemåten (i Tyskland og Sveits) være 20*C+M+B+08. Stjerna står for Bethlehemsstjerna, mens de tre kryssene symboliserer treenigheten; Gud Fader, Sønn og Den hellige ånd. I Østerrike og Sydtyrol finner en annen skrivemåte; 20-C+M+B-08, men gjerne med et utvidet kors over bokstaven M som et ekstra velsignende ikon.
I tillegg eksisterer det flere regionale forskjeller og en rekke tradisjonelle skrivemåter med to, tre eller fire kors. Lykke- eller velsignelsesformelen tilhører kirkens sakramenter.
Enkelte tidlige, folkloristiske fortolkninger har feilaktig utlagt bokstavene C, M og B som initialene til De tre vise menn, men betydningen skal være en forkortet latinsk frase; «Christus mansionem benedicat» (= «Kristus velsigne dette hus»). Disse tidligere demoniske verneformlerer i dag blitt gjort om til velsignelsesformel til beskyttelse for huset og dets innboere.
Stjernespillet er også i Tyskland organisert for å hjelpe barn. Gjennom «Aktion Dreikönigssingen», som er verdens største hjelpeorganisasjon for barn, kan barna selv bidra til å hjelpe andre barn. Dette har foregått årlig siden 2003.
Ved det første stjernespillet i offentlighetens regi, i 1959, deltok stjernesangere fra 100 menigheter. Siden 1961 har de samlet inn 90 000 DM for Forbundet av tysk-katolsk ungdom (BDKJ). I 2005 var 12743 menigheter med cirka 500 000 barn og 80 000 voksne hjelpere i aksjon, som skaffet omtrent 47 millioner euro, noe som til da var ny rekord for hva innsamlingsaksjonene har oppnådd.
=== Østerrike ===
I Østerrike begynner en å gå med stjerna på første nyttårsdag om aftenen, og de fortsetter med opptogene like til trettendedagen. Birgith Grimsmo, som har undersøkt tradisjonen i de tyskspråklige alperegionene; Østerrike, Sveits, Liechtenstein og Sør-Tyrol, skriver at det foruten «drei Könige vom Morgenland» kunne være om lag ett dusin mennesker med i prosesjonen. I landsbyen Ettal opptrådte det gjerne en messingblåserkvartett av to trompetere, en tenor og en tuba, mens resten av følget deltok i sangkoret. Et viktig innslag i programmet var den årlige visitten innom stedets kloster for å synge sammen med et samlet konvent. Østerrikske stjernefolk er alle godt voksne. Her praktiseres ikke skikken med å gå på husbesøk, men den åttekantete stjerna er opplyst under selve gatevandringen, og mellom stjernesangene blir det ropt: «A guats neis Jahr!»
Inntektene av stjernespillet går til Den katolske kirkens hjelpearbeid. Et poeng med den vandrende stjerna er at mange flere får bivåne opptoget og dermed får sjansen til å gi kollekt. Dette kan samtidig sees på som en måte å innpasse tradisjonen til storbyer som Innsbruck og Salzburgs travle handlegatemønster. Det pulserende gatelivet blir en offentlig arena for anonyme givere, mens callinganlegg og inngangsdøras enveiskikkehull ut i trappesjakta, stadig gjør hjemmet mer avskjermet og privat.
Den slovenske salesianerpateren Janez Rovan er en av grunnleggerne av den moderne stjernesangen i Østerrike. Etter forslag fra den daværende pater i Globasnitz i Jauntal (Kärnten) ble i 1946 ideen om helligtrekongersangen for de trengende lansert. I Wien gikk embetsmannen Franz Pollheimer i 1946/47 god for stjernesangtradisjonen i hovedstaden. Inntil i 1955 samlet de inn penger til gjenoppbyggingen av Stephansdomen.
Helligtrekongerspillet har siden 1954 blitt oppført i regi av den katolske ungdomsforeningen. Omregnet til dagens mynt ble det ved årsskiftet 1954/55 samlet inn 3 080 euro. Siden 1955 har innsamlingen kun gått til sosiale formål, som på forhånd har vært bestemt av misjonshøyskolens arbeidsfellesskap (MIVA = Missions-Verkehrs-Arbeitsgemeinschaft). 50 år senere skaffet 90 000 østerrikske stjernesangere penger til mer enn 600 prosjekter i utlandet, mens det i 2005 ble samlet inn 15,43 millioner euro. I Østerrike er helligtrekongerspillet årets desidert største hjelpeaksjon.
=== Sveits ===
I Sveits ble stjernesangen gjeninnført i 1989 og har siden dette blitt opprettholdt av misjonsforeningene. Understøttelse er blitt gitt til solidaritetsfondet «Barn hjelper barn» (= Kinder helfen Kindern) og et årlig skiftende prosjekt for barnemisjonsarbeidet.
=== Italia med Sydtyrol ===
I Italia hører vi om Befanafesten, som trolig skyldes en forvridd latinisering av det greske epiphaneia (επιφανεια = åpenbaring). Feiringen foregår på Helligtrekongersaften. På denne dagen kommer barnas skytshelgen, sankt Nikolaus, klatrende ned gjennom skorsteinen for å skjenke de snille barna gaver, mens de uartige og slemme barna blir truet med at de vil motta små poser med aske i.
Samme aften hevner italienerne seg «paa Herodes, som vilde lade Jesusbarnet dræbe; derfor bærer man hans Billede omkring paa lange Stænger og følger efter med Horn, i hvilke man tuder for at spotte ham». Opptrinnet skjer under øredøvende ståk og larm, og hele julehøytida til ende står kristuskrybber med pyntebånd godt synlig til på bytorget.
I Sydtyrol er helligtrekongerspillet til den katolske ungdomsorganisasjonen samorganisert med Bolzano-Brixenmisjonen. Gjennom donasjonene er det blitt gitt støtte til kirkelige prosjekter i Afrika, Asia, Latin-Amerika, Øst-Europa og Oseania.
=== Engelske Starboys ===
Det engelske presteskapet arrangerte et prangende flott stjernespill for deltakerne under det store kirkemøtet i Konstanz i Sveits 1414-18. Forestillingen fant sted i jula 1417. Alv Hvidbergskaar karakteriserer denne som stjerneguttenes største triumf gjennom tidende: «I dyre drakter skreid dei heilage tre kongane og andre notabiliteter fram i toget, stj[erne]songen tona, og ei prydeleg stj[erne] blei svinga for den store forsamlinga av bispar, erkebispar, kardinalar og verslege fyrstar med ulike titlar og rang – Tysklands mektige keisar, Sigismund, inklusive.»Til tross for navnet «starboys» hadde de engelske stjerneguttene ingen stjerne, men ei firkantet fjøslykt, forsynt med en ring på lokket, som de hektet på kroken i øvre enden av ei lang stang. Ennå midt på 1900-tallet gikk de rundt i hjemmene med denne anordnigen og framførte sitt julespill. Dagens lykter er av samme slag, men løfteanordningen med stanga har forsvunnet. Fra Haddenham i Buckinghamshire meldes det at stjerneguttene kun bærer lyskilden direkte i bæreringen. Nå utspiller dessuten forestillingen seg i full offentlighet, i det stjerneguttene legger besøket innom 3 á 4 puber. Takken de får for underholdningen er å bli traktert med gratis øl.I England, som i Frankrike, er det også vanlig at en baker en spesiell epifaniakake, hvor det er lagt inn en mandel. Den som får mandelen kåres til Bean-King (se nærmere opplysninger om den franske skikken nedenfor). Det har vært påstått at Bean-King kunne være en reminisens av Saturnaliafestene, men denne forbindelsen er høyst uklar, og må betraktes som en heller tvilsom påstand.
=== Franske Le jour des Rois ===
De nyere franske skikkene knyttet til l'Epiphanie har mye til felles med den engelske måten å markere høytiden, men her feires Le Jour des Rois den første søndagen i januar.
Franskmennene markerer gjerne dagen med et stort måltid, hvor de har bedt inn familie og venner. Det alle venter på er imidlertid en spesiell dessertkake. Dessertkaken er flat og stekes gyllenbrun. Den kalles for «La galette des rois», og er omtrent på størrelse med en stor pizza. Bakverket er laget av en deig blandet sammen av mel, smør og egg. Inne i kaka er det gjemt en liten keramisk figur, cirka 1 cm høy. Den av gjestene som finner figuren blir dagens konge eller dronning og får en gullkroner av papp på hodet.
Vanligvis er det vertinnen som skjærer opp kaka, men på forhånd har hun fått et av de yngre barna til å krype inn under bordet for å si navnet på hver enkelt av personene som etter tur skal bli servert kakestykkene.
Etter at dagens konge er kåret serveres det champagne til de voksne og brus til barna, mens ”kongen” holder en tale og gir sine befalinger. Talen sluttes med en invitasjon til neste år å besøke kongens egen private residens. I dennes hjem blir altså neste års Le Jour Des Rois avholdt.
=== Spanske Cabalgata de Reyes Magos ===
Helligtrekongerskavalkadene er den spanske formen for stjernespill. Den feires den 5. januar, som opptakt til den kirkelige festen på Helligtrekongersdag. Skikken er dessuten tatt med til Mexico og enkelte andre latinamerikanske land av spanske emigranter. Det hele foregår som et opptog gjennom gatene, hvor noen er kledd ut som «De tre vise menn». Fra protesjeen deles det ut sukkertøy til barna, som står forventningsfulle langs fortauene og ser på opptoget.
Når kvelden kommer, går barna tidlig til sengs, og når de våkner, finner de gaver som de hellige tre kongene har etterlatt seg, og som barna tidligere har bedt dem om å få i brevs form. Etter tradisjonen kan det hende at de barna som ikke har oppført seg pent i det foregående året ikke får godteri, men kull eller en trussel om å motta ris av sopelimen. Men dette er mest ment som en trussel og skjer egentlig svært sjelden.
Kavalkaden gjennom Madrids gater er en stor mediabegivenhet som overføres direkte av den spanske fjernsynsstasjonen TVE. Kavalkaden i Alcoy skal være verdens eldste, og er en stor turistattraksjon.
Stjernespillet er altså blitt brakt med europeerne, i sær fra middelhavslandene, til den nye verden. Foruten Mexico har vi underretninger om at stjernespillet er kjent i Brasil. Til USA synes skikken å være innført av italienske emigranter, men her kan opptoget til og med være henlagt til første juledag. Likheten med Befanafesten er slående, i det en også her har utstyrt seg med lange blikkhorn. Kontubernalene oppsøker folk de ønsker å hedre med en øredøvende tutekonsert, og holder gjerne spetakkelet igang hele natten til ende.
== Se også ==
Befana
Helligtrekongerskavalkade (Spania)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Manfred Becker-Huberti: Die Heiligen Drei Könige. Geschichten, Legenden und Bräuche. Greven Verlag, Köln. ISBN 3774303568.
Carsten Bregenhøj: (1974) Helligtrekongersløb på Agersø: Socialt, statistik og strukturelt. (Dansk Folkemindesamling, Skrifter 3). København 1974.
Hilding Celander: Stjärngossarna. Deres visor och julspel. (Nordiska museets Handlingar:38). Stockholm 1950.
Erik Henning Edvardsen 1993, se Hans Wiers-Jenssen
Terry Gunnell: The Origins of Drama in Scandinavia. D.S. Brewer, Woodbridge 1994 (1995).
B. Hayward. Galoshins: The Scottish Folk Play. Edinburgh University Press, 1992. ISBN 07486-0338-7
Reidar Kjellberg: «Helligtrekonger» (s. 205-210). At gavne og fornøie. Et utvalg av hans arbeider ved Gordon Hølmebakk. Gyldendal, 1984.
Frederick J. Marker & Lise-Lone Marker: A history of Scandinavian theatre. Cambridge University Press. 1996.
Vera Molland: Stjernesangen. Jule- og helligtrekongersspill. Oslo 1962.
Bernt Möller: Stjärngossar och trettondagsspel. Några halländska julseder. (Folkminnen och folktankars skriftserie nr. 4). Malmö 1917.
John Paulsen: «En gammeldags julaften». Juleaften. Biglers Forlag. Kristiania [1897].
Iørn Piø: Bogen om julen. Historien om julen og dens traditioner. Sesam. København 1998. ISBN 978-87-7258-570-3
Klara Semb: «Julestjerna». For Bygd og By nr. 25-26. Julenummer 1925.
Kathleen Stokker: Keeping Christmas. Yuletide Traditions in Norway and the New Land. Minnesota Historical Society Press. MS 2000. ISBN 0-87351-390-8.
Hans Wiers-Jenssen og Haakon Hougen: Stjernespill og stjernesang i Norge. ”Norvegia Sacra” 1921 og 1937. [Faksimile av to eldre tidsskriftartikler og en oppdatert gjennomgang av senere muntlige og skriftlige kilder til stjerneguttradisjonen i Norge og en kort beskrivelse av skikken andre steder i verden ved Erik Henning Edvardsen på s. V-VII og 109- 160.] (Norsk Folkeminnelags skrifter nr. 138). Aschehoug, 1993. ISBN 82-991811-2-7.
== Eksterne lenker ==
Revitalisering av stjernespillet på Bergen Offentlige Bibliotek i 1924.
Nettsted for barnehjelpsarbeidet Stjernesang i Tyskland.
Den romerskkatolske kirke i Tyskland: Stjernsang.
Helligtrekongersspill i den katolske ungdomsorganisasjon i Østerrike.
Historiske, finske kilder fra Nord-Österbotten (Pohjois-Pohjanmaan) museum.
Liisa Berg: Tiernapojat – i ord og toner.
Taru Kolehmainen: Julesanger (Joululaulujen) – innholdet i tradisjonen.
Forberedelser til stjernespillet i Uleåborg.
Stjernegutt-tradisjonen
Stjernegutter og stjernespill i Fredrikshald | Stjernespill eller stjernesang er en folkelig dramatisering av fødselsunderet, knyttet til fortellingen om de hellige tre konger eller de tre stjernetyderne (magerne), som fulgte etter Betlehemsstjernen inntil de til sist endte opp i stallen hvor Jesus var født. | 199,823 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sjuan | 2023-02-04 | Sjuan | ['Kategori:2003 i Sverige', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Svenske TV-kanaler', 'Kategori:TV-kanaler etablert i 2003'] | Sjuan (tidligere TV4 Plus) er en svensk TV-kanal som eies av mediekonsernet TV4-Gruppen. Opprinnelig skulle kanalen i hovedsak vise sportsprogrammer. Før lanseringen ble programtilbudet utvidet til å omfatte også underholdningsprogrammer. Kanalen ble lansert 9. mars 2003 under navnet TV4 Plus. Med en seerandel på i gjennomsnitt 4 % i 2008 var daværende TV4 Plus Sveriges sjuende største TV-kanal. Den er også Sveriges mest voksende kanal. I 2003 var seesoppslutningen på 519 000 seere og i 2007 var den på 2 024 000 seere. Det er en økning på 390 %. Kanalen byttet 12. september 2011 navn fra TV4 Plus til Sjuan. Kanalen sender blant annet det norske underholdningsprogrammet Allsang på Grensen.
| Sjuan (tidligere TV4 Plus) er en svensk TV-kanal som eies av mediekonsernet TV4-Gruppen. Opprinnelig skulle kanalen i hovedsak vise sportsprogrammer. Før lanseringen ble programtilbudet utvidet til å omfatte også underholdningsprogrammer. Kanalen ble lansert 9. mars 2003 under navnet TV4 Plus. Med en seerandel på i gjennomsnitt 4 % i 2008 var daværende TV4 Plus Sveriges sjuende største TV-kanal. Den er også Sveriges mest voksende kanal. I 2003 var seesoppslutningen på 519 000 seere og i 2007 var den på 2 024 000 seere. Det er en økning på 390 %. Kanalen byttet 12. september 2011 navn fra TV4 Plus til Sjuan. Kanalen sender blant annet det norske underholdningsprogrammet Allsang på Grensen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) Sjuan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Sverige | 199,824 |
https://no.wikipedia.org/wiki/TV_400 | 2023-02-04 | TV 400 | ['Kategori:2005 i Sverige', 'Kategori:Svenske TV-kanaler', 'Kategori:TV-kanaler etablert i 2005'] | TV 400 er en svensk TV-kanal som ble lansert 14. januar 2005 og erstattet kanalen Med i TV. TV 400 eies av TV4-Gruppen og målgruppen er ett ungt publikum. Kanalen viser serier som Alias, Futurama, Jake 2.0 samt filmer og noen egenproduserte programmer. Mange dokusåper vises også. Kanalen finansieres av abonnementsavgifter og reklame. | TV 400 er en svensk TV-kanal som ble lansert 14. januar 2005 og erstattet kanalen Med i TV. TV 400 eies av TV4-Gruppen og målgruppen er ett ungt publikum. Kanalen viser serier som Alias, Futurama, Jake 2.0 samt filmer og noen egenproduserte programmer. Mange dokusåper vises også. Kanalen finansieres av abonnementsavgifter og reklame. | Sverige | 199,825 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tatov%C3%B8r | 2023-02-04 | Tatovør | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Håndverksyrker', 'Kategori:Kroppsmodifikasjon', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stubber 2021-04', 'Kategori:Usorterte stubber'] | En tatovør er en person som utfører permanente tatoveringer. Vanligvis jobber tatovører i tatoveringsstudioer. Tatoveringsyrket krever ingen formell utdanning i Norge, og det er derfor ikke mulighet til å ta fagbrev som tatovør eller tegne lærlingkontrakt som i offentlig godkjente yrkesfag. Tatovører lærer vanligvis faget sitt gjennom en annen tatovør som en slags lærling.
På grunn av potensiell blodsmitte skal tatovering utføres i et lokale med fokus på hygiene. Tatovører må blant annet ha god kunnskap om håndtering av (sterilt) verktøy, tatoveringsfarger, hvilke stoffer fargene inneholder.
I Norge er det straffbart å tatovere i lokaler som ikke er formelt godkjent av kommunelegen.
| En tatovør er en person som utfører permanente tatoveringer. Vanligvis jobber tatovører i tatoveringsstudioer. Tatoveringsyrket krever ingen formell utdanning i Norge, og det er derfor ikke mulighet til å ta fagbrev som tatovør eller tegne lærlingkontrakt som i offentlig godkjente yrkesfag. Tatovører lærer vanligvis faget sitt gjennom en annen tatovør som en slags lærling.
På grunn av potensiell blodsmitte skal tatovering utføres i et lokale med fokus på hygiene. Tatovører må blant annet ha god kunnskap om håndtering av (sterilt) verktøy, tatoveringsfarger, hvilke stoffer fargene inneholder.
I Norge er det straffbart å tatovere i lokaler som ikke er formelt godkjent av kommunelegen.
== Litteratur ==
Margo DeMello: Inked: Tattoos and Body Art around the World. ABC-CLIO 2014, ISBN 1-610-69076-1, S. 260 ff. Hansen, Ole
== Se også ==
Piercer
== Eksterne lenker ==
(en) Tattoo artists – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Liverpool Tattoomuseum Arkivert 18. februar 2019 hos Wayback Machine.: Ole Hansen 17 Nyhavn Copenhagen. Denmark | thumb|200px|En tatovør lager en [[tatovering]] | 199,826 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bell_X-1 | 2023-02-04 | Bell X-1 | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Eksperimentelle fly', 'Kategori:Luftfartøy produsert i USA', 'Kategori:Rakettdrevne luftfartøy'] | Bell X-1 var et amerikansk eksperimentelt rakettfly-program utviklet og bygd av Bell Aircraft Corporation på oppdrag fra National Advisory Committee for Aeronautics (NACA – forløperen til NASA) og hærens flyvåpen (USAAF). X-1 var det første i en rekke av amerikanske eksperimentelle fly som ble bygd for å teste nye teknologier og konsepter, de såkalte X-flyene.
Den første testflyvningen fant sted i januar 1946, og 14. oktober 1947 ble X-1 nr. 1 det første bemannede flyet som brøt lydmuren i kontrollert, plan flukt. Tre eksemplarer ble bygd av den første generasjonen X-1. Testprogrammet var en suksess, noe som gjorde at NACA og flyvåpenet besluttet å videreutvikle flyet. Andre generasjon X-1 var konstruert for å kunne fly i over det dobbelte av lydhastigheten (Mach 2), og fire eksemplarer ble bestilt, hvorav tre ble bygd (X-1A, X-1B og X-1D). Høyeste hastighet med X-1 var Mach 2,435, som ble oppnådd av Chuck Yeager i andregenerasjonsflyet X-1A. Av de seks X-1-flyene ble tre ødelagt i eksplosjoner og påfølgende branner og kræsjlandinger. I november 1958 ble X-1-programmet avsluttet etter siste flyvning med X-1E. Totalt ble 211 testflyvninger gjennomført med X-1.
| Bell X-1 var et amerikansk eksperimentelt rakettfly-program utviklet og bygd av Bell Aircraft Corporation på oppdrag fra National Advisory Committee for Aeronautics (NACA – forløperen til NASA) og hærens flyvåpen (USAAF). X-1 var det første i en rekke av amerikanske eksperimentelle fly som ble bygd for å teste nye teknologier og konsepter, de såkalte X-flyene.
Den første testflyvningen fant sted i januar 1946, og 14. oktober 1947 ble X-1 nr. 1 det første bemannede flyet som brøt lydmuren i kontrollert, plan flukt. Tre eksemplarer ble bygd av den første generasjonen X-1. Testprogrammet var en suksess, noe som gjorde at NACA og flyvåpenet besluttet å videreutvikle flyet. Andre generasjon X-1 var konstruert for å kunne fly i over det dobbelte av lydhastigheten (Mach 2), og fire eksemplarer ble bestilt, hvorav tre ble bygd (X-1A, X-1B og X-1D). Høyeste hastighet med X-1 var Mach 2,435, som ble oppnådd av Chuck Yeager i andregenerasjonsflyet X-1A. Av de seks X-1-flyene ble tre ødelagt i eksplosjoner og påfølgende branner og kræsjlandinger. I november 1958 ble X-1-programmet avsluttet etter siste flyvning med X-1E. Totalt ble 211 testflyvninger gjennomført med X-1.
== Formål ==
Den rivende utviklingen som flyteknologien gjennomgikk under andre verdenskrig, gjorde at propelldrevne fly beveget seg inn i transsoniske hastigheter (over Mach 0,8) i stup. Flyene var ikke designet for disse hastighetene, og tap av styrekontroll og fly som gikk i oppløsning var resultatet. Mot slutten av andre verdenskrig ble tyskernes jetjager Messerschmitt Me 262 og rakettflyet Messerschmitt Me 163 operativt. Disse flyene oppnådde hastigheter som nærmet seg overlydsfart, og de var svært vanskelig å skyte ned i luftkamper. Dette satte en støkk i både allierte piloter og militære sjefer, og for å gjenvinne det teknologiske forspranget, bestemte USA seg for å forske på muligheten for å fly kontrollert i overlydsfart.
X-1-programmet var et rent forskningsprosjekt, og det var aldri meningen at flyet skulle videreutvikles til et operativt kampfly. Flykonstruktørene kunne derfor konsentrere seg om å bygge et fly som kort og godt skulle fly fortere enn noe annet fly til da. X-1 var primært konstruert for å forske på flyvning i transsoniske og supersoniske hastigheter. De viktigste målene var å utvikle kontrollflater (ror) som fungerte i disse hastighetene. Videre skulle det forskes på den aerodynamiske belastningen flyet ble utsatt for under forskjellige manøvrer. Ifølge kontrakten skulle Bell garantere at flyet var istand til å fly i Mach 0,8, men ingen garantier for høyere hastigheter ble avkrevd. Det skulle vise seg at X-1 overgikk forventningene, og ved siden av å være det første flyet som brøt lydmuren i kontrollert, plan flukt, bidro programmet til store fremskritt i flydesign og forståelsen av aerodynamikk i overlydsfart.
Tre av flyene overlevde testprogrammet, og står i dag utstilt på forskjellige steder i USA:
X-1 nr. 1: National Air and Space Museum ved Smithsonian Institution i Washington D.C.
X-1B: National Museum of the USAF ved Wright-Patterson Air Force Base i Dayton, Ohio.
X-1E: NASAs Dryden Flight Research Center ved Edwards Air Force Base i California.
== Historie ==
I slutten av 1930-tallet og begynnelsen av 1940-tallet sto flykonstruktørene overfor nye aerodynamiske utfordringer. Utviklingen av jetmotoren åpnet muligheten for å fly over lydens hastighet. Dette resulterte i mange problemer, blant annet økt luftmotstand, kraftig turbulens, endringer av flyets balanse og det mest alvorlige: sjokkbølger gjorde at effekten av kontrollflatene (balanseror, høyderor og sideror) ble dramatisk redusert eller til og med reversert. Kunnskap og erfaring fra de første 40 årene med flyvning ble med ett helt utilstrekkelige for å forstå de aerodynamiske kreftene ved overlydsfart. Testdata fra datidens vindtunneler var upålitelige, siden de samme aerodynamiske effektene gjorde seg gjeldende også her. På bakgrunn av dette innså John Stack fra NACA, Ezra Kotchner fra US Army Air Force, og Walter Diehl fra USAs marine, at et spesialbygd eksperimentfly var den eneste måten å fremskaffe pålitelige aerodynamiske data fra flyvning i overlydsfart (supersonisk). I 1944 ble X-1-programmet startet som et samarbeidsprosjekt mellom NACA og USAAF. Britene hadde siden 1942 jobbet med et supersonisk eksperimentfly kalt Miles M.52. I 1944 inngikk Storbritannia og USA en avtale om å utveksle kunnskap om supersonisk flyvning, og Bell fikk oversendt testdata og designløsninger fra Miles M.52-prosjektet.
== Første generasjon X-1 ==
Den 16. mars 1945 ble Bell Aircraft Corporation tildelt kontrakten om å bygge 3 eksperimentfly under prosjektkode MX-653. Flyet skulle ha samme skrogfasong som et kaliber 50 maskingeværprosjektil, siden det var kjent at disse prosjektilene var stabile i overlydsfart. I 1945 var rakettmotorer sett på med skepsis blant flykonstruktører, og både NACA og marinen foretrakk et jetdrevet eksperimentfly. Datidens jetmotorer var imidlertid upålitelige og hadde dårlig skyvekraft, noe som gjorde at US Army Air Force valgte å utstyre X-1 med en rakettmotor drevet av flytende oksygen og alkohol. Den opprinnelige betegnelse på flyene var XS-1 (eXperimental Supersonic), men den ble endret til X-1 i løpet av testprogrammet. Bells interne navn på flyet var Model 44. De tre førstegenerasjons X-1-flyene gjennomførte totalt 157 testflyvninger.
=== X-1 nr.1 ===
Det første X-1 (serienummer 46-062) ble levert av Bell til USAs flyvåpen i desember 1945. På dette tidspunktet var NACA innlemmet i programmet for å ta seg av instrumenteringen og analysene av testdata. Den første umotoriserte flyvningen ble gjennomført 19. januar 1946 ved Pinecastle Field i Florida. Flyet ble sluppet fra et modifisert Boeing B-29 Superfortress bombefly med Bells testpilot Jack Woolams bak spakene. Woolams gjennomførte 10 umotoriserte glidetester for å undersøke X-1's flyveegenskaper ved lave hastigheter. I mars 1946 ble det returnert til Bell for å få installert motoren, og i oktober samme år ankom det komplette flyet Muroc Army Air Field (nåværende Edwards Air Force Base) for å gjennomføre motoriserte tester. Bell fortsatte med testflyvninger før flyet ble godkjent og overlevert flyvåpenet.
Kaptein Charles Elwood «Chuck» Yeager var piloten som ble plukket ut til å bryte lydmuren. Han døpte X-1 nr.1 for «Glamorous Glennis» etter sin kone. Yeager gjennomførte sine første umotoriserte glideflukter den 6., 7. og 8. august 1947. Hans første motoriserte flyvning ble foretatt 29. august samme år, og hastigheten som ble oppnådd var Mach 0,85. De neste seks ukene kom Yeager stadig nærmere lydhastigheten, og 10. oktober nådde han Mach 0,997. Ingeniørene fra NACA sto for instrumentering og data-analysene fra flyvningene, og de syntes Yeager og flyvåpenet gikk litt fort frem. NACA var vant til å være litt forsiktigere og ta litt kortere steg om gangen. Den 14. oktober 1947 nådde Yeager og X-1 nr.1 en hastighet på Mach 1,06 i en høyde på 13 100 meter (43 000 fot), og ble dermed første mann (og fly) som fløy kontrollert i overlydshastighet. På grunn av rustningskappløpet under den kalde krigen, ble flyvningen og alle testdata hemmeligstemplet to timer senere. Først i desember 1947 lakk nyheten ut til pressen, men flyvåpenet kom ikke med noen offisiell bekreftelse før i mars 1948.
Etter Yeagers Mach 1-flyvning, ble X-1 nr.1 brukt for å samle data om stabilitet, styrekontroll, vinge- og halebelastninger, flyvning i store høyder, og pilottrening. Den 12. mai 1950 gjennomførte flyet sin siste flyvning med Chuck Yeager bak spakene. Etter denne flyvningen ble X-1 nr.1 pensjonert og donert til Smithsonian Institution der det står utstilt på National Air and Space Museum.
=== X-1 nr.2 ===
Det andre X-1 (serienummer 46-063) ble overlevert NACA ved Muroc Army Air Field i september 1946. 11. oktober 1946 gjennomførte flyet sin første flyvning. Det var den første av i alt 4 umotoriserte glideflukter med Bells testpilot Chalmers H. «Slick» Goodlin ved spakene. Goodlin var også pilot under den første motoriserte flyvningen den 9. desember 1946, hvor en hastighet på Mach 0,79 ble oppnådd. I juni 1947 hadde Bell fullført sitt testprogram, og begge X-1 hadde bevist at de var flyvedyktige i hastigheter på Mach 0,8 som var kravet i kontrakten.
NACA begynte etter dette med testprogrammet sitt. 21. oktober 1947 gjennomførte NACAs testpilot Herbert H. Hoover en umotorisert glideflukt, og fulgte opp med en motorisert flyvning i Mach 0,84 den 16. desember samme år. De innledende testflyvningene til NACA samlet data om flyets manøvreringsegenskaper og virkningsgraden på høyderorene. Det var først 4. mars 1948 at Hoover brøt lydmuren med en hastighet på Mach 1,029. Hoover ble med dette det andre mennesket og første sivilist som brøt lydmuren på det som var NACAs første overlydsflyvning. 31. mars 1948 fløy NACAs testpilot Howard C. Lilly X-1 nr.2 i en hastighet på Mach 1,1.
I 1951 begynte testprogrammet til den første generasjonen X-1 å gå mot slutten. Andre generasjon X-1 var under utvikling, og disse nye X-1-flyene ville være istand til å fly nesten dobbelt så fort som førstegenerasjons-flyene. I tillegg nærmet nitrogentankene seg slutten på levetiden, og NACA bestemte seg for å sette X-1 nr.2 på bakken etter den 54. flyvningen 23. oktober 1951. Det ble senere kraftig modifisert og ble omdøpt X-1E.
=== X-1 nr.3 ===
Det tredje X-1 (serienummer 46-064) var det siste eksemplaret av første generasjon X-1. Utvendig var det identisk med de to andre, men drivstoffsystemet var planlagt annerledes. I stedet for å være avhenging av komprimert nitrogen, skulle en turbopumpe benyttes for drivstofftilførselen. Dette eliminerte behovet for de tunge nitrogentankene, noe som resulterte i en kalkulert toppfart på Mach 2,4. Budsjettkutt og problemer med utviklingen av turbopumpen forsinket byggingen med tre år. Da hadde flyvåpenet allerede tegnet kontrakt med Bell for å bygge andre generasjon X-1, og interessen for X-1 nr.3 forsvant. Flyvåpenet kansellerte flyet, men NACA ønsket å ha et eget Mach 2-fly å eksperimentere med, og overtok prosjektet.
X-1 nr.3 ble levert Edwards Air Force Base i april 1951. Bells testpilot Joseph Cannon gjennomførte en umotorisert glideflukt 20. juli 1951. 9. november ble flyet sammenkoblet med moderflyet, et modifisert B-50 Superfortress, og tatt til værs. Dette skulle være en øvelse til den første flyvningen med motorkraft, og X-1 var fylt opp med drivstoff. Planen var også å teste drivstoffdumping, men fall i nitrogentrykket gjorde at denne testen ble sløyfet. B-50 med X-1 festet under buken landet trygt, og forberedelser for å tømme flyets drivstofftanker for flytende oksygen begynte. Da Cannon trykksatte oksygentanken hørtes et dumpt smell, etterfulgt av et hvislende lyd og hvit damp fra midten av skroget. En kraftig eksplosjon innhyllet både X-1 og moderflyet i flammer og svart røyk, og begge flyene ble totalt ødelagt. Cannon unnslapp ulykken med livet i behold, men tilbragte nesten et år på sykehus etter kraftige forbrenninger på kroppen, armer og ben.
== Andre generasjon X-1 ==
Suksessen med første generasjon X-1 gjorde at flyvåpenet og NACA ble enige om å videreutvikle det. Andre generasjon X-1 var ment å skulle fly det dobbelte av lydhastigheten (Mach 2). 4 fly var planlagt, men bare 3 ble ferdigstilt hvorav to ble kræsjlandet på grunn av eksplosjoner og branner i luften. Av utseende var de ikke helt ulike førstegenerasjons X-1. Forskjellene var lavtrykks turbodrevne drivstoffpumper (i motsetning til X-1 som brukte et system med komprimert nitrogen), ny utforming av cockpiten, lengre skrog og økt drivstoffkapasitet. Med drivstoffpumpe i stedet for komprimert nitrogen kunne de kuleformede tankene for nitrogenet og drivstoffet bygges om og gjøres lettere, noe som bidro til å øke den forventede toppfarten. De tre andregenerasjons X-1 gjennomførte totalt 54 testflyvninger.
=== X-1A ===
X-1A (serienummer 48-1384) ankom Edwards Air Force Base 7. januar 1953. Flyet gjennomførte sin jomfrutur 14. februar 1953 med Bells testpilot Jean «Skip» Ziegler. Jomfruturen var en umotorisert glideflukt, og etter nok en umotorisert glideflukt 6 dager senere, gjennomførte han den første motoriserte flyvningen 21. februar 1953. Ziegler gjennomførte ytterligere 4 motoriserte flyvninger før leverandør-testene var fullført. Flyet ble overlevert flyvåpenet og sendt til Bell for modifikasjoner. I oktober 1953 var modifikasjonene ferdig, og flyet ankom Edwards Air Force Base for å begynne på Mach 2-flyvningene.
Den 12. desember 1953 slo Chuck Yeager og X-1A hastighetsrekorden med Mach 2,435, Det holdt imidlertid på å gå fryktelig galt da drivstoffet var oppbrukt og motoren kuttet. Yeager mistet kontrollen og flyet begynte å rolle og virvle rundt i spinn. Yeager mistet bevisstheten da han ble utsatt for over 8g mens han ble kastet rundt i cockpiten. Da flyet kom ned i tettere atmosfære (omkring 8 800 meter, eller 29 000 fot) stabiliserte det seg nok til at Yeager kom til bevissthet igjen. Han greide å gjenvinne kontrollen over flyet og fikk landet det, selv om han var omtåket etter den ville ferden. Han hadde opplevd et fenomen som kalles high-speed roll-coupling eller inertial coupling. Dette fenomenet gjør at rorene ikke virker, eller gir motsatt effekt av hva rorutslaget skulle tilsi. Flyet kan også gjøre umotiverte manøvrer langs andre akser enn de rorutslaget normalt påvirker (balanseror gir en effekt som om sideroret er aktivert – yaw). Eksperter på aerodynamikk hadde forutsett at noe sånt kunne skje, men Yeager var den første som opplevde det i virkeligheten. Yeagers rival, NACA testpilot Albert Scott Crossfield skrev i sin selvbiografi Always Another Dawn: «Trolig ville ingen andre piloter kunne gjennomgått det samme og overlevd»Etter Yeagers nesten-ulykke besluttet flyvåpenet å ikke gjennomføre flere høyhastighetsflyvninger. I stedet skulle X-1A brukes til testflyvninger i stor høyde. En serie flyvninger i stor høyde ble forsøkt våren og sommeren 1954, men bare 4 av dem var vellykkede. 26. august 1954 nådde pilot Arthur Murray en høyde på 27 566 meter (90 440 fot) med X-1A. Under denne flyvningen og en senere flyvning oppsto de samme stabilitetsproblemene som Yeager hadde opplevd. Siden hastigheten var lavere og høyden var større, kom ikke flyet helt ut av kontroll ved disse episodene. De senere eksperimentflyene Bell X-2 og Douglas X-3 var også plaget med denne ustabiliteten i høye hastigheter.
I september 1954 ble flyet overlevert NACA som sendte det til Bell for å få installert katapultsete. 20. juli 1955 gjennomførte flyet sin første og eneste flyvning i NACA-regi med testpilot Joseph Walker bak spakene. 8. august samme år skulle Walker foreta neste flyvning. Kort tid før flyet skulle frigjøres fra moderflyet (B-29 Superfortress) ble X-1A utsatt for en eksplosjon. Joseph Walker klatret uskadet tilbake til moderflyet, men skadene på X-1A gjorde at det var uaktuelt å lande med flyene sammenkoblet. X-1A ble derfor frigjort i luften og ble fullstendig ødelagt da det kræsjlandet i ørkenen. X-1A hadde tilsammen fullført 29 testflyvninger (inkludert avbrutte flyvninger).
=== X-1B ===
X-1B (serienummer 48-1385) gjennomførte sin første motoriserte flyvning 8. oktober 1954 og ble brukt i en serie vellykkede testflyvningerog før flyvåpenets testpiloter overleverte flyet til NACA den 3. desember 1954. I likhet med X-1A ble X-1B returnert til Bell for å utføre modifikasjoner. Det ferdig modifiserte X-1B ble levert i begynnelsen av august 1955, bare en uke før X-1A ble ødelagt av en eksplosjon. Under etterforskningen måtte X-1B gjøre tjeneste som modell for å sammenligne vrakdeler som var funnet. Etter at årsaken til eksplosjonene i de andre rakettflyene (X-1 nr.3, X-1A og X-2 nr.2) var funnet, fortsatte NACA arbeidet med å klargjøre X-1B. Det ble montert 300 temperatursensorer for å samle data om friksjonsvarme i høye hastigheter.
14. august 1956 gjennomførte NACAs testpilot John B. McKay den første flyvningen i NACA-regi. I januar 1957 hadde McKay fullført 6 flyvninger, 2 innledende flyvninger, og 4 flyvninger for å teste friksjonsvarme. Dataene fra temperatursensorene ble ansett for å være tilfredsstillende og X-1B gjennomførte etter dette en serie på 7 flyvninger mellom mai og august 1957 for å undersøke stabilitet og styrekontroll ved høye Mach-tall. Etter at disse testene var fullført, fikk flyet montert inn et reaksjonskontrollsystem (RCS – Reaction Control System) bestående av små hydrogenperoksid-raketter på den ene vingetippen, bakre del av skroget, og på halen. Disse rakettene skulle sørge for styrekontroll når de konvensjonelle rorene ikke lenger hadde nok aerodynamisk kraft til å være effektive. RCS-systemet skulle først og fremst testes ut med tanke på bruk i det fremtidige North American X-15.
27, november 1957 foretok McKay den første prøveflyvningen med reaksjonskontrollsystemet. Ytterligere 2 flyvninger ble gjennomført i januar 1958 før rullebanen ble stengt av en oversvømmelse. Planen var å fortsette testflyvningene til våren etter at vinterregnet hadde gitt seg, men en inspeksjon av tanken for flytende oksygen avdekket sprekkdannelser. En ny tank måtte bygges hvis flyvningene skulle fortsette. Dette ble for kostbart, og flyet ble satt på bakken for godt. RCS-systemet ble flyttet over på en Lockheed F-104 Starfighter, mens X-1B ble overført til flyvåpenets museum.
X-1B gjennomførte totalt 27 testflyvninger (både glideflukter og motoriserte flyvninger) med 8 forskjellige piloter fra flyvåpenet og 2 forskjellige piloter fra NACA. Det står utstilt ved National Museum of the USAF ved Wright-Patterson Air Force Base i Dayton, Ohio.
=== X-1C ===
X-1C (serienummer 48-1387 ) skulle ha som formål å utføre våpentester i transsoniske og supersoniske hastigheter. Det skulle ha et kaliber 50 maskingevær montert i nesen, og et reflektorsikte for piloten. Transsoniske og supersoniske jagerfly som North American F-86 Sabre og North American F-100 Super Sabre var imidlertid allerede i produksjon, og dette eliminerte behovet for X-1C, som ble kansellert mens det enda var på modell-stadiet.
=== X-1D ===
X-1D (serienummer 48-1386) skulle utføre tester vedrørende belastningen friksjonsvarmen forårsaket i høye hastigheter. Det var det første andregenerasjons X-1 som ble levert, og ankom Edwards Air Force Base i juli 1951. 24. juli gjennomførte Bells testpilot Jean Ziegler jomfruturen som var en umotorisert glideflukt. Flyvningen var vellykket, men under landingen ble nesehjulet skadet, noe som tok flere uker å reparere. Etter reparasjonen ble flyet overlevert til flyvåpenet, og Frank Everest ble utpekt til flyets testpilot. Den første motoriserte flyvningen skulle finne sted 22. august 1951. X-1D ble festet under buken på moderflyet og fylt opp med drivstoff før ekvipasjen lettet. Frakoblingen av flyet ble stoppet på grunn av mekaniske feil, og da Everest dumpet drivstoffet tok X-1D fyr etter en mindre eksplosjon. Piloten i følgeflyet informerte moderflyet om situasjonen, og Everest fikk berget seg tilbake til moderflyet. Det ble besluttet å slippe X-1D løs, og det kræsjlandet nær sørenden av Rogers Dry Lakebed og ble fullstendig ødelagt.
=== X-1E ===
Etter planen skulle flyvåpenet begynne prøveflyvninger med X-1D, og NACA skulle snart få overlevert X-1 nr. 3. Begge disse flyene var istand til å fly i over Mach 2, men begge ble ødelagt i eksplosjoner før de kunne bidra med testdata. X-1A og X-1B ville ikke bli levert før om to år, og siden flyvåpenet hadde pensjonert X-1 nr.1, var NACAs X-1 nr.2 det eneste tilgjengelige X-1 som kunne flys. Like etter fastslo NACA at de kuleformede nitrogentankene var svekket av materialtretthet, noe som gjorde at X-1 nr.2 ble satt på bakken.
NACA hadde bestemt at de ville teste ut meget tynne vinger i transsoniske hastigheter. Ingeniørene foreslo å modifisere X-1 nr.2 med tynne vinger og turbopumpe for drivstoffet som eliminerte behovet for nitrogentanker. NACAs High-Speed Flight Station (nåværende NASA Dryden Flight Research Center) fjernet sideluken og bygde om cockpiten med katapultsete og cockpitglass som kunne åpnes. Teknikerne installerte det nye turbopumpe-systemet for drivstoffet, mens Stanley Aviation Company bygde de nye vingene som bare var 8,6 cm tykk ved vingeroten. Vingene var utstyrt med over 200 åpninger for trykksensorer, og 343 sensorer for å måle belastning og friksjonsvarme. Flyet ble døpt X-1E, og håpet var at det skulle samle inn testdata fra Mach 2-flyvninger.
Etter at modifikasjonene var fullført fulgte flere måneder med tester på bakken. NACAs Joseph Walker var utpekt til flyets testpilot, og han gjennomførte den første glideflukten 15. desember 1955. Problemer med drivstoffpumpen gjorde at X-1E ikke fløy igjen før i april 1956. På flyets sjette testflyvning oppnådde Walker en hastighet på Mach 1,55 på det som var den første supersoniske flyvningen etter ombyggingen. 18. juni ble Mach 1,74 oppnådd, 31. august Mach 2, og 14. september Mach 2,1. Etter disse vellykkede flyvningen fulgte 3 flyvninger med turbopumpe-problemer. Først i april 1957 begynte testflyvningene igjen, men 15. mai ble flyet sterkt skadet i en landingsulykke. Hele sommeren 1957 gikk med til reparasjoner, og flyvningene startet igjen først 19. september 1957. Det problemfylte året ble imidlertid avsluttet med triumf da X-1E oppnådde Mach 2,24 den 8. oktober. Dette ble flyets høyeste oppnådde hastighet.
Testflyvningene indikerte at flyet hadde stabilitetsproblemer i høye hastigheter, og i et forsøk på bøte på dette, ble to vertikale finner montert under buken på bakre del av skroget. Disse ble testet da flyvningene ble gjenopptatt i mai 1958. Joseph Walker forlot X-1E-programmet og ble erstattet av John McKay som gjennomførte 2 utsjekksflyvninger i september 1958. Flyet ble nå brukt til å teste motor-modifikasjoner og nye typer drivstoff. Trykket i brennkamrene ble økt, og lengre dyser ble installert, noe som økte motorens skyvekraft. Det var forventet at modifikasjonene på motoren og det nye drivstoffet kalt «U-Deta» ville gi X-1E en toppfart på nærmere Mach 3. Etter McKays femte flyvning den 6. november 1958 ble flyet satt på bakken for inspeksjon og installasjon av et nytt katapultsete. Røntgenundersøkelser avdekket en sprekk i veggen på drivstofftanken. Kostnadene forbundet med å reparere tanken, samt vissheten om at eksperimentflyet North American X-15 snart ville være operativt, gjorde at programmet ble avsluttet. De resterende testflyvningene ble utført av Lockheed F-104 Starfightere, mens X-1E ble satt på utstilling utenfor NASAs Dryden Flight Research Center ved Edwards Air Force Base i California, USA. X-1E hadde totalt gjennomført 26 flyvninger.
== Havariårsak ==
X-1A var det fjerde rakettflyet som gikk tapt på grunn av eksplosjon og påfølgende brann. De andre var X-1 nr.3, X-1D og X-2 nr.2. Undersøkelser i etterkant av de 3 første eksplosjonene hadde ikke avdekket noen felles årsak. Etter X-1A-kræsjet ble vrakdeler samlet inn og lagt utover et hangargulv. X-1B som nettopp hadde returnert etter modifikasjonsarbeid, ble parkert ved siden av vrakrestene. Da X-1Bs tank for flytende oksygen ble undersøkt, ble det funnet tricresyl-fosfat (TCP) i både tanken og i rørene som førte til motoren. TCP ble brukt til impregnering av lær-pakningene i tanken og rørene. Tester viste at når lær-pakningene innsatt med TCP kom i kontakt med flytende oksygen kunne de antennes av støt og slag. Under uheldige omstendigheter kunne trykksettingen av tankene gi nok rystelser i systemet til at tankene eksploderte. Lær-pakningene ble erstattet på X-1B og det gjenværende X-2, og ingen flere eksplosjoner inntraff.
== Design ==
Alle X-1-flyene var konstruert av høykvalitets aluminium, og hadde 3-punkts utfellbare landingshjul. Motoren var en XLR-11 4-kammers rakettmotor levert av Reaction Motors Inc. Drivstoffet var flytende oksygen og alkohol i vannblanding. Disse motorene hadde ikke justerbart gasspådrag; i stedet ble skyvekraften regulert ved at hvert brennkammer kunne startes og stoppes individuelt fra cockpit. Brenntiden ved fullt pådrag var mellom 4,5 og 5 minutter. To ståltanker inneholdt drivstoffet, og 12 kuleformede nitrogentanker sørget for drivstofftrykk og overtrykk i cockpiten. Vingene var ikke bakoversvøpt som på senere supersoniske fly. De var svært tynne, selv om vingetykkelsen varierte litt mellom de forskjellige flyene. I tillegg til høyderor, kunne angrepsvinkelen på de horisontale halevingene trimmes. Ved transsoniske hastigheter oppsto det sjokkbølger nær høyderorene, noe som gjorde dem ubrukelige. Trimming av halevingene ble brukt som erstatning for høyderorene i høye hastigheter, en løsning som ble holdt hemmelig og som senere ble brukt på F-86 Sabre og andre supersoniske fly. For å komme inn i cockpiten på førstegenerasjon X-1, måtte piloten klatre gjennom en luke på høyre side. Dette gjorde at evakuering i luften ville innebære en svært stor risiko, siden luken lå rett foran fremre vingekant. Andre generasjon X-1 hadde cockpittak som kunne åpnes, og ble etter hvert også utstyrt med katapultseter. Evakuering/utskyting ble imidlertid aldri nødvendig. X-1 kunne ta av fra en rullebane, men bare én flyvning startet på denne måten. De høye hastighetene ble lettest oppnådd i stor høyde, og de begrensede drivstoffmengdene var ikke tilstrekkelige til at flyet kunne klatre høyt nok og deretter gjennomføre overlydsflyvninger.
En typisk testflyvning startet med at X-1 ble festet under buken på et modifisert bombefly. Ekvipasjen klatret til forhåndsbestemt høyde, og X-1 piloten klatret ned i cockpiten og gjorde seg klar. Ved hjelp av radiokommunikasjon ble nedtellingen startet, og X-1 ble frigjort av pilotene i moderflyet. Etter noen sekunder startet piloten rakettmotoren, og X-1 klatret ytterligere, før selve hastighetsflyvningen startet med alle fire brennkamrene aktivert. Etter at drivstoffet var oppbrukt, returnerte flyet i glideflukt til bakken og landet.
== Spesifikasjoner ==
=== Første generasjon X-1 ===
Dimensjoner
Mannskap: 1
Lengde: 9,45 m
Vingespenn: 8,53 m
Vingeareal: 12,01 m²
Høyde: 3,31 m
Vekt (tom): 2 220 kg
Maks startvekt: 6 080 kgYtelse
Motorer: 1stk XLR11-RM3 4-kammers rakettmotor
Skyvekraft: 26,5 kN
Toppfart: Mach 1,45 (1 540 km/t)
Rekkevidde: ukjent
Maks flyhøyde: 21 935 m (71 900 fot)
=== Andre generasjon X-1 ===
Dimensjoner
Mannskap: 1
Lengde: 10,82 m
Vingespenn: 8,53 m
Vingeareal: 12,01 m²
Høyde: 3,31 m
Vekt (tom): ukjent kg
Maks startvekt: 7 525 kgYtelse
Motorer: 1stk XLR11-RM6 4-kammers rakettmotor
Skyvekraft: 26,7 kN
Toppfart: Mach 2,435
Landingshastighet: 273 km/t
Rekkevidde: ukjent
Maks flyhøyde: 27 556 m (90 440 fot)
== Referanser ==
== Kilder ==
NASA – American X-vehicles, An Inventory—X-1 to X-50 (pdf) Utgitt juni 2003, Besøkt 5. mars 2015
NASA – Bell X-1 Series Aircraft Description Besøkt 5. mars 2015
NASA – Fact Sheet: First Generation X-1 Besøkt 5. mars 2015
NASA – Fact Sheet: Next Generation X-1 Besøkt 5. mars 2015
NASA – Testing The First Supersonic Aircraft. NF166 av W.G. Williams (engelsk) (pdf) Publisert januar 1992 Besøkt 5. mars 2015
Aerospaceweb.org – Bell X-1 High-Speed Research Aircraft Besøkt 5. mars 2015
Mach-buster.co.uk – X-Planes (engelsk) Arkivert 22. april 2019 hos Wayback Machine. Besøkt 5. mars 2015
== Eksterne lenker ==
(en) Bell X-1 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bell X-1 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Bell X-1 var et amerikansk eksperimentelt rakettfly-program utviklet og bygd av Bell Aircraft Corporation på oppdrag fra National Advisory Committee for Aeronautics (NACA – forløperen til NASA) og hærens flyvåpen (USAAF). X-1 var det første i en rekke av amerikanske eksperimentelle fly som ble bygd for å teste nye teknologier og konsepter, de såkalte X-flyene. | 199,827 |
https://no.wikipedia.org/wiki/TV4_Film | 2023-02-04 | TV4 Film | ['Kategori:2004 i Sverige', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Svenske TV-kanaler', 'Kategori:TV-kanaler etablert i 2004'] | TV4 Film er en svensk TV-kanal som eies av mediekonsernet TV4-Gruppen. Kanalen viser film her dag mellom 11.00 og 03.00. Filmene avbrytes ikke av reklame, men heller mellom hver film.
Den første filmen som ble visst var Top Gun den 18. april 2004 kl 20.00. | TV4 Film er en svensk TV-kanal som eies av mediekonsernet TV4-Gruppen. Kanalen viser film her dag mellom 11.00 og 03.00. Filmene avbrytes ikke av reklame, men heller mellom hver film.
Den første filmen som ble visst var Top Gun den 18. april 2004 kl 20.00. | Sverige Finland | 199,828 |
https://no.wikipedia.org/wiki/TV4_Fakta | 2023-02-04 | TV4 Fakta | ['Kategori:2005 i Sverige', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Opplysninger som trenger oppdatering', 'Kategori:Svenske TV-kanaler', 'Kategori:TV-kanaler etablert i 2005'] | TV4 Fakta er en svensk TV-kanal som eies av mediekonsernet TV4-Gruppen og ble lansert 15. september 2005. Kanalens sendetilbud består i stor grad av dokumentarer. Kanalen sender fra klokken 15.00 til 01.00, og sender EuroNews utenom denne tiden. I Finland ble kanalen lansert 15. november 2006 under navnet MTV3 Fakta, mens kanalen blir tilgjengelig for Canal Digitals kunder i Norge 22. mars 2010.[trenger oppdatering] Fra starten av ble kanalen sendt fra Finland, men da den svenske TV- og radioloven ble liberalisert 1. februar 2008 flyttet kanalen sitt hovedkontor til Stockholm.
| TV4 Fakta er en svensk TV-kanal som eies av mediekonsernet TV4-Gruppen og ble lansert 15. september 2005. Kanalens sendetilbud består i stor grad av dokumentarer. Kanalen sender fra klokken 15.00 til 01.00, og sender EuroNews utenom denne tiden. I Finland ble kanalen lansert 15. november 2006 under navnet MTV3 Fakta, mens kanalen blir tilgjengelig for Canal Digitals kunder i Norge 22. mars 2010.[trenger oppdatering] Fra starten av ble kanalen sendt fra Finland, men da den svenske TV- og radioloven ble liberalisert 1. februar 2008 flyttet kanalen sitt hovedkontor til Stockholm.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Sverige Finland (under navnet MTV3 Fakta) | 199,829 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Julie_Sandlau | 2023-02-04 | Julie Sandlau | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1970', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Smykkedesignere'] | Julie Sandlau (født 1970) er en dansk smykkedesigner og tidligere modell. I 2002 oppga hun sin modellkarriere og jusstudium til fordel for smykkedesign. Sammen med sin ektemann Dennis Jacobsen starter de opp firmaet Julie Sandlau Aps.
| Julie Sandlau (født 1970) er en dansk smykkedesigner og tidligere modell. I 2002 oppga hun sin modellkarriere og jusstudium til fordel for smykkedesign. Sammen med sin ektemann Dennis Jacobsen starter de opp firmaet Julie Sandlau Aps.
== Eksterne lenker ==
Julie Sandlau smykkedesign | Julie Sandlau (født 1970) er en dansk smykkedesigner og tidligere modell. I 2002 oppga hun sin modellkarriere og jusstudium til fordel for smykkedesign. | 199,830 |
https://no.wikipedia.org/wiki/TV4_Guld | 2023-02-04 | TV4 Guld | ['Kategori:2006 i Sverige', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Svenske TV-kanaler', 'Kategori:TV-kanaler etablert i 2006'] | TV4 Guld er en svensk TV-kanal som eies av mediekonsernet TV4-Gruppen. Kanalen viser først og fremst eldre TV-serier. Planleggingen av kanalen startet andre kvartal 2006, og den ble lansert samtidig som TV4 Komedi 3. november 2006.
| TV4 Guld er en svensk TV-kanal som eies av mediekonsernet TV4-Gruppen. Kanalen viser først og fremst eldre TV-serier. Planleggingen av kanalen startet andre kvartal 2006, og den ble lansert samtidig som TV4 Komedi 3. november 2006.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Sverige | 199,831 |
https://no.wikipedia.org/wiki/BBC | 2023-02-04 | BBC | ['Kategori:1922 i Storbritannia', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:BBC', 'Kategori:Den europeiske kringkastingsunion', 'Kategori:Kringkastingsselskaper', 'Kategori:Selskaper etablert i 1922'] | British Broadcasting Corporation, mest kjent under forkortelsen BBC (norsk: Det britiske kringkastingsselskapet), er en britisk radio- og TV-kringkaster. I Storbritannia blir organisasjonen ofte kalt The Beeb eller Auntie ('tante', fordi den tidligere var kjent for å ha en oppdragende stil i mange av sine programmer). Selskapet har omfattende egenproduksjon av programmer. BBC blir av mange oppfattet som et av de mest seriøse medieselskapene i verden, med en nøytral og selvstendig synsvinkel. BBC påtar seg rollen som allmennkringkaster i Storbritannia, og det norske NRK, i likhet med de fleste andre eldre fjernsynskanaler i Europa, sammenligner seg derfor ofte med BBC.
2. november 1936 begynte BBC Television Service de første regulære høydefinisjons fjernsynssendingene i verden. Før ITV ble opprettet i 1955, hadde BBC monopol på radio- og TV-sendinger i Storbritannia.
BBC blir, på samme måte som NRK, finansiert med lisensmidler. Riktignok blir enkelte deler av BBCs programtilbud betalt av andre; for eksempel World Service, som blir betalt av det britiske utenriksdepartementet. Dessuten har BBC i de senere år tjent en del på sin kommersielle del, blant annet ved salg og distribusjon av en rekke BBC-produksjoner.
BBC blir, særlig etter opphevingen av monopolet, til stadighet kritisert for å ikke ha en nøytral innstilling. Særlig er det vanlig at det britiske regjeringspartiet klager på at de favoriserer opposisjonen; dette skjer uansett hvilket parti det er som sitter ved makten. Til tider har det kommet klager fra begge sider på ett og samme innslag, noe BBCs ledelse har tolket dithen at nøytralitetskravet er oppfylt, enten man fornærmer begge sider eller gleder begge sider. I 2004 ble BBCs ry for nøytralitet skadet av Hutton-rapporten, som tok for seg skandalen omkring unøyaktige rapporter om masseødeleggelsesvåpen i Irak etter David Kellys selvmord i 2003. Rapporten førte til at styreformannen og generaldirektøren, samt en journalist, måtte si opp sine stillinger. BBC har i stor grad gjenopprettet tilliten, blant annet ved at de ansvarlige måtte gå.
| British Broadcasting Corporation, mest kjent under forkortelsen BBC (norsk: Det britiske kringkastingsselskapet), er en britisk radio- og TV-kringkaster. I Storbritannia blir organisasjonen ofte kalt The Beeb eller Auntie ('tante', fordi den tidligere var kjent for å ha en oppdragende stil i mange av sine programmer). Selskapet har omfattende egenproduksjon av programmer. BBC blir av mange oppfattet som et av de mest seriøse medieselskapene i verden, med en nøytral og selvstendig synsvinkel. BBC påtar seg rollen som allmennkringkaster i Storbritannia, og det norske NRK, i likhet med de fleste andre eldre fjernsynskanaler i Europa, sammenligner seg derfor ofte med BBC.
2. november 1936 begynte BBC Television Service de første regulære høydefinisjons fjernsynssendingene i verden. Før ITV ble opprettet i 1955, hadde BBC monopol på radio- og TV-sendinger i Storbritannia.
BBC blir, på samme måte som NRK, finansiert med lisensmidler. Riktignok blir enkelte deler av BBCs programtilbud betalt av andre; for eksempel World Service, som blir betalt av det britiske utenriksdepartementet. Dessuten har BBC i de senere år tjent en del på sin kommersielle del, blant annet ved salg og distribusjon av en rekke BBC-produksjoner.
BBC blir, særlig etter opphevingen av monopolet, til stadighet kritisert for å ikke ha en nøytral innstilling. Særlig er det vanlig at det britiske regjeringspartiet klager på at de favoriserer opposisjonen; dette skjer uansett hvilket parti det er som sitter ved makten. Til tider har det kommet klager fra begge sider på ett og samme innslag, noe BBCs ledelse har tolket dithen at nøytralitetskravet er oppfylt, enten man fornærmer begge sider eller gleder begge sider. I 2004 ble BBCs ry for nøytralitet skadet av Hutton-rapporten, som tok for seg skandalen omkring unøyaktige rapporter om masseødeleggelsesvåpen i Irak etter David Kellys selvmord i 2003. Rapporten førte til at styreformannen og generaldirektøren, samt en journalist, måtte si opp sine stillinger. BBC har i stor grad gjenopprettet tilliten, blant annet ved at de ansvarlige måtte gå.
== Kanaler ==
=== Britiske tv-kanaler ===
For det britiske tv-publikum finnes «kjernekanalene» BBC One og BBC Two, men for seere med digitalt mottakerutstyr finnes også følgende kanaler:
BBC Three, for ungdom og unge voksne i aldersgruppen 16-34
BBC Four, kultur- og informasjonskanal
BBC Parliament, kringkaster fra parlamentene i Westminster og EU
BBC News, 24-timers nyhetskanal
=== Britiske radiokanaler ===
BBC Radio tilbyr et stort antall radiokanaler og radiotjenester innenfor Storbritannias grenser. I tillegg til lokale radiostasjoner for engelske fylker og nasjonale stasjoner for Skottland, Wales og Nord-Irland finnes det på FM-båndet også mer profilerte «hel-britiske» kanaler som:
BBC Radio 1, popmusikk
BBC Radio 2, generell musikk og underholdning, blant annet med showet "Steve Wright in the Afternoon"
BBC Radio 3, klassisk musikk
BBC Radio 4, aktualitet, debatt og vitenskap
BBC Radio 5 Live, nyheter og sportI de senere årene har det i tillegg til disse tradisjonelle FM-kanalene blitt opprettet en rekke digitale radiokanaler;
BBC 1Xtra fungerer som et supplement til musikkanalen BBC Radio 1, og fokuserer på såkalt «Black Music»
Radio 5 Live Sports Xtra er en tilleggskanal til nyhets- og sportskanalen BBC Radio 5 Live, som sender direkte fra større sportsbegivenheter
BBC 6 Music fokuserer på musikk for det «viderekomne» pop-publikumet og påberoper seg å være «nærmere den musikken som betyr noe» (closer to the music that matters)
BBC 7 er viet humor og barneprogrammer
BBC Asian Network er rettet mot den store asiatiske befolkningen i Storbritannia. Kanalen kringkaster både på engelsk og større asiatiske språk.
=== Internasjonale tv-kanaler ===
BBC World News, 24-timers nyhets- og informasjonskanal
BBC Arabic, 24-timers nyhets- og informasjonskanal for det arabiske publikum
BBC Entertainment, komedie, drama og underholdning
BBC Lifestyle, mat, hus og hjem, mote, helse, m.m.
BBC America, nyheter, underholdning m.m. for det amerikanske publikum
BBC HD
=== Internasjonale radiokanaler ===
BBC World Service, nyheter, informasjon og underholdning. Kringkaster også på en rekke andre språk i tillegg til engelsk.
== Styre ==
BBC styres av et råd (Board of Governors of the BBC) bestående av 12 medlemmer som formelt utnevnes av den britiske monarken, men i praksis er det regjeringen som velger medlemmene. Dette har ført til anklager om politisk innblanding. Rådsmedlemmene utnevnes for fire år og tjenestegjør på deltid. Fire av medlemmene har spesielt ansvar for: Skottland, Wales, Nord-Irland og England.
Rådsmedlemmene ansetter generaldirektøren og BBCs toppledelse.
== Referanser ==
== Se også ==
BBC Radio Leicester
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en-GB) Offisielt nettsted
(en) BBC – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
BBC World Service
BBC Governors | | | 199,832 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kim_Ruzz | 2023-02-04 | Kim Ruzz | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske black metal-musikere', 'Kategori:Fødselsår ikke oppgitt', 'Kategori:Heavy metal-musikerstubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-08', 'Kategori:Trommeslagere'] | Kim Ruzz er en dansk black metal trommeslager.
Han er mest kjent for å ha spilt på de to første av Mercyful Fate sine studioalbum fra 1980 til 1985. Da bandet ble splittet i 1985 sluttet han å spille trommer og startet å studere i Danmark. Kim Ruzz var den eneste av de tidligere medlemmene som ikke var med på gjenforeningen av bandet.
| Kim Ruzz er en dansk black metal trommeslager.
Han er mest kjent for å ha spilt på de to første av Mercyful Fate sine studioalbum fra 1980 til 1985. Da bandet ble splittet i 1985 sluttet han å spille trommer og startet å studere i Danmark. Kim Ruzz var den eneste av de tidligere medlemmene som ikke var med på gjenforeningen av bandet.
== Eksterne lenker ==
Kim Ruzz hos Discogs | Danmark | 199,833 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peter_Butensch%C3%B8n | 2023-02-04 | Peter Butenschøn | ['Kategori:Andresen (slekt fra Schleswig-Holstein)', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Butenschøn', 'Kategori:Fødsler 20. april', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske arkitekter', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Norske skoleledere', 'Kategori:Personer fra Enebakk kommune', 'Kategori:Personer tilknyttet Harvard', 'Kategori:Personer tilknyttet Kunsthøgskolen i Oslo', 'Kategori:Personer tilknyttet University of Cambridge', 'Kategori:Rektorer ved skoler i Norge', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Peter Henrik Butenschøn (født 20. april 1944) er en norsk arkitekt. Han er fra Enebakk og bor i Oslo. Butenschøn er utdannet arkitekt fra University of Cambridge (1966), Georgia Institute of Technology, og Harvard University (1970).
| Peter Henrik Butenschøn (født 20. april 1944) er en norsk arkitekt. Han er fra Enebakk og bor i Oslo. Butenschøn er utdannet arkitekt fra University of Cambridge (1966), Georgia Institute of Technology, og Harvard University (1970).
== Yrkesliv ==
Etter å ha arbeidet et par år i arkitektfirmaet Kallmann & McKinnell i Boston var han fra 1973 til 1980 amanuensis i byplanlegging ved Arkitekthøgskolen i Oslo. 1980–1982 ledet han den norske delen av Europarådets bymiljøkampanje samtidig som han drev egen praksis som arkitekt og byplanlegger. Han var arkitekturkritiker i Dagbladet 1976–1982, og medredaktør av fagtidsskriftet Byggekunst 1979–1982 sammen med Tore Brantenberg og Sven Erik Svendsen. I 1983 var Butenschøn en av grunnleggerne av stiftelsen IN'BY (Institutt for byutvikling) som han ledet fram til han i 1991 ble rådgiver for design og arkitektur i Kulturdepartementet. Han var en pådriver for opprettelsen av Norsk Form der han var direktør fra starten i 1993 til 2002. Fra 2003 til 2008 var han rektor ved Kunsthøgskolen i Oslo. Han har siden 2008 hatt praksis som frittstående rådgiver i arkitektur og byplanlegging. Styreleder i Stiftelsen Mela og i Melahuset AS.
Peter Butenschøn skrev i 1987 boken «Det nye Oslo» sammen med sin kone Tone Lindheim. Han utga i 2008 «Byen - en bruksanvisning», i 2012 «Norske gater og plasser», i 2013 «Oslo - steder i byen», i 2016 Stortinget, og i 2018 Husimellom - en reise i norsk arkitektur.
== Bibliografi ==
Skyldig lydighet. En bok om soldaters verden (norsk). Oslo: Gyldendal. 1974. ISBN 8205068313.
Oslo-bilder. En fotografisk dokumentasjon av bo- og leveforhold i 1981-82 (norsk). Bergen: Universitetsforlaget. 1982. ISBN 8200055612. (sammen med Åsmund Lindal, utgitt i samarbeid med Bymiljøkampanjen, Norsk forening for bolig- og byplanlegging (Oslo avdeling) og Selskabet for Oslo Byes Vel)
Det nye Oslo. Idéer og prosjekter for bykjernen (norsk). Oslo: Dreyer. 1987. ISBN 8209104586. (sammen med Tone Lindheim, med tegninger av Marianne Brochmann)
På ville veier. Hvordan bygde vi landet? (norsk). Oslo: Norsk form. 1993. ISBN 8245200034. (sammen med Odd Børretzen og Ola Røe)
-bare plast?! Revolusjon i design (norsk). Norsk form, Senter for design, arkitektur og bygningsmiljø i samarbeid med Messels forl. 1995. ISBN 8245200093. (sammen med Bente M. Dahl, Widar Halén, foto av Terje Agnalt)
Gode byrom. Verktøykasse for møtesteder i byer og tettsteder (norsk). Oslo: Norsk form. 1997. ISBN 8245200158.
Design from Norway (Norsk (bokmål);Engelsk;Tysk;Fransk). Kjøbenhavn: World Pictures. 1997. ISBN 8787541475.
Til stede. Byens rom (norsk). Norsk form I samarbeid med Pax. 2003. ISBN 8245200271. (sammen med Maren Hersleth Holsen)
Tid i arkitektur. Om å bygge i fire dimensjoner. Akademisk publisering. 2009. ISBN 9788281520271.
Byen. En bruksanvisning (norsk). Aschehoug. 2009. ISBN 9788203237454.
Norske gater og plasser. Våre viktige byrom gjennom 200 år (norsk). Press. 2012. ISBN 9788275475730. (sammen med Guri Dahl (foto), Ingun Bruskeland Amundsen, Riksantikvaren og Statens vegvesen)
Oslo. Steder i byen (norsk). Oslo: Press. 2013. ISBN 9788275476430. (foto av Sigurd Fandango)
Stortinget. Huset på Løvebakken gjennom 150 år (norsk). Oslo: Forlaget Press. 2016. ISBN 978-82-7547-766-6. «Utgitt i samarbeid med Stortinget.» (foto av Ivan Brodey)
The Storting: 150 years of the Norwegian parliament building (engelsk). Forlaget Press. 2016. ISBN 978-82-328-0035-3. «Utgitt i samarbeid med Stortinget.» (foto av Ivan Brodey)
== Familie ==
Peter Butenschøn er sønn av Barthold A. Butenschøn og Ragnhild Butenschøn (hun av slekten Jakhelln). Han er bror til statsviteren Nils Butenschøn og far til interiørarkitekten Nikolai Butenschøn.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Gunnarsjaa, Arne (2007). Arkitekturleksikon. Oslo: Abstrakt Forlag AS. s. 142. ISBN 978-82-7935-197-9.
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Peter Butenschøn i BIBSYS | Peter Henrik Butenschøn (født 20. april 1944) er en norsk arkitekt. | 199,834 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jean_Gounot | 2023-02-04 | Jean Gounot | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Dødsfall 16. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1978', 'Kategori:Franske turnere', 'Kategori:Fødsler 9. april', 'Kategori:Fødsler i 1894', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Frankrike', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Frankrike', 'Kategori:Personer fra Nevers', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jean Gounot (født 9. april 1894 i Nevers, død 16. januar 1978) var en fransk turner.
Han var med i tre OL og to Turn-VM. Hans første OL var i 1920, der han fikk bronsemedalje i den individuelle mangekampen. Giorgio Zampori vant denne konkurransen, foran Marco Torrès. Etter OL i 1920 tok det 88 år før Frankrikes neste medalje i den individuelle mangekampen, da Benoit Caranobe tok bronse i turn under Sommer-OL 2008.Neste OL, i 1924 i Paris, ble det to sølv: i lagkonkurransen, denne gangen bak Italia, og i hopp på tvers. Hans beste øvrige plasseringer var sjetteplass i både tauklatring og svingstang. Under OL i 1928 i Amsterdam fikk han ingen medaljer, men kom på fjerdeplass i lagkonkurransen. Her var han Frankrikes eldste deltaker i turn, 34 år og 123 dager.I VM-sammenheng hadde han tre deltakelser: i 1922, 1926 og 1930. I 1922 ble det bronse i lagkonkurransen, og i 1926 gjentok det franske laget resultatet. Dette var Frankrikes eneste medaljer i begge disse to VM. I 1930 ble det sølv i lagkonkurransen.
| Jean Gounot (født 9. april 1894 i Nevers, død 16. januar 1978) var en fransk turner.
Han var med i tre OL og to Turn-VM. Hans første OL var i 1920, der han fikk bronsemedalje i den individuelle mangekampen. Giorgio Zampori vant denne konkurransen, foran Marco Torrès. Etter OL i 1920 tok det 88 år før Frankrikes neste medalje i den individuelle mangekampen, da Benoit Caranobe tok bronse i turn under Sommer-OL 2008.Neste OL, i 1924 i Paris, ble det to sølv: i lagkonkurransen, denne gangen bak Italia, og i hopp på tvers. Hans beste øvrige plasseringer var sjetteplass i både tauklatring og svingstang. Under OL i 1928 i Amsterdam fikk han ingen medaljer, men kom på fjerdeplass i lagkonkurransen. Her var han Frankrikes eldste deltaker i turn, 34 år og 123 dager.I VM-sammenheng hadde han tre deltakelser: i 1922, 1926 og 1930. I 1922 ble det bronse i lagkonkurransen, og i 1926 gjentok det franske laget resultatet. Dette var Frankrikes eneste medaljer i begge disse to VM. I 1930 ble det sølv i lagkonkurransen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jean Gounot – Olympedia
(en) Jean Gounot – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Jean Gounot – databaseOlympics.com (arkivert)
Profil DatabaseOlympics.com | }} | 199,835 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Travis_Payne | 2023-02-04 | Travis Payne | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 5. juli', 'Kategori:Fødsler i 1971', 'Kategori:Menn', 'Kategori:So You Think You Can Dance-koreografer'] | Travis Payne er en koreograf, som har koreografert for So You Think You Can Dance. Han har også vunnet MTV Awards for Beste Koreografi 4 ganger, blitt Emmy-nominert for koreografi og vunnet American Choreography Awards tre ganger. Payne har jobbet med artister som Michael Jackson, Janet Jackson, Madonna, Beyoncé Knowles, Jim Carey og mange flere. Travis Payne koreograferte nettopp Michael Jackson's "This is it".
| Travis Payne er en koreograf, som har koreografert for So You Think You Can Dance. Han har også vunnet MTV Awards for Beste Koreografi 4 ganger, blitt Emmy-nominert for koreografi og vunnet American Choreography Awards tre ganger. Payne har jobbet med artister som Michael Jackson, Janet Jackson, Madonna, Beyoncé Knowles, Jim Carey og mange flere. Travis Payne koreograferte nettopp Michael Jackson's "This is it".
== Koreografi ==
=== Artister han har jobbet med ===
Michael Jackson
Janet Jackson
Madonna
Beyoncé Knowles
Marilyn Manson
Courtney Love
Jennifer Lopez
Sting
TLC
Diana Ross
Brandy
Jim Carey
Milla Jovovich
Tyra Banks
P. Diddy
GAP
Michael Jordan
=== So You Think You Can Dance ===
Han koreograferte bare ett nummer den første sesongen, rock and roll med Ashlé Dawson og Blake McGrath til «Hound Dog» av Elvis Presley. Han er den eneste som har koreografert rock and roll for So You Think You Can Dance.
== Eksterne lenker ==
Travis Paynes offisielle hjemmeside | Travis Payne er en koreograf, som har koreografert for So You Think You Can Dance. Han har også vunnet MTV Awards for Beste Koreografi 4 ganger, blitt Emmy-nominert for koreografi og vunnet American Choreography Awards tre ganger. | 199,836 |
https://no.wikipedia.org/wiki/TV4_Komedi | 2023-02-04 | TV4 Komedi | ['Kategori:2006 i Sverige', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Svenske TV-kanaler', 'Kategori:TV-kanaler etablert i 2006'] | TV4 Komedi er en svensk TV-kanal som eies av mediekonsernet TV4-Gruppen. Kanalen viser komedieserier og -filmer. TV4 Komedi ble lansert 3. november 2006, samtidig som TV4-Gruppen også lanserte TV4 Guld. Premiereprogrammet var filmen Brudens far 2.
| TV4 Komedi er en svensk TV-kanal som eies av mediekonsernet TV4-Gruppen. Kanalen viser komedieserier og -filmer. TV4 Komedi ble lansert 3. november 2006, samtidig som TV4-Gruppen også lanserte TV4 Guld. Premiereprogrammet var filmen Brudens far 2.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Sverige | 199,837 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_4756 | 2023-02-04 | Fylkesvei 4756 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesveier i Rogaland', 'Kategori:Veier i Vindafjord'] | Fylkesvei 4756 går mellom Ospevoll og Vikedal Motorbane i Vindafjord kommune. Veien er 3,2 km lang.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 751.
| Fylkesvei 4756 går mellom Ospevoll og Vikedal Motorbane i Vindafjord kommune. Veien er 3,2 km lang.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 751.
== Kommuner og knutepunkter ==
Vindafjord
Fv4754Fylkesvei 4754 Ospevoll
Fv4754Fylkesvei 4754 Vikedal Motorbane
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv4756
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger | Fylkesvei 4756 går mellom Ospevoll og Vikedal Motorbane i Vindafjord kommune. Veien er 3,2 km lang. | 199,838 |
https://no.wikipedia.org/wiki/TV4_Sport | 2023-02-04 | TV4 Sport | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Svenske TV-kanaler', 'Kategori:TV-kanaler etablert i 2007'] | TV4 Sport er en svensk TV-kanal som eies av mediekonsernet TV4-Gruppen. Kanalen sender blant annet Serie A, La Liga, boksing, VM i fotball for kvinner, Allsvenskan, Damallsvenskan, innebandy, trav, Superettan, NBA og Allsvenskan i ishockey. TV4 Sport etstattet TV4 Sport-Expressen. | TV4 Sport er en svensk TV-kanal som eies av mediekonsernet TV4-Gruppen. Kanalen sender blant annet Serie A, La Liga, boksing, VM i fotball for kvinner, Allsvenskan, Damallsvenskan, innebandy, trav, Superettan, NBA og Allsvenskan i ishockey. TV4 Sport etstattet TV4 Sport-Expressen. | Sverige | 199,839 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Snowy_Shaw | 2023-02-04 | Snowy Shaw | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 25. juli', 'Kategori:Fødsler i 1968', 'Kategori:Heavy metal-musikerstubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Göteborg', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-06', 'Kategori:Svenske black metal-musikere', 'Kategori:Svenske gitarister', 'Kategori:Svenske sangere', 'Kategori:Svenske trommeslagere'] | Snowy Shaw (egentlig Tommie Snowy Mike Christer Shaw født Tommie Mike Christer Helgesson den 25. juli 1968 i Göteborg) er en svensk heavy metal musiker. Hovedinstrumentet hans er trommer, men han spiller også gitar, bassgitar og synger.
Han har spilt i flere kjente heavy metal-band. Blant annet King Diamond, Dream Evil, Mercyful Fate, IllWill, Notre Dame og Memento Mori. Snowy Shaw er kanskje mest kjent for å ha spilt trommer med King Diamond på albumet The Eye og med Mercyful Fate på albumet Time. Snowy Shaw hoppet i 2010 inn for ICS Vortex på bassgitar og sang i det norske symfoniske black metalbandet Dimmu Borgir, men har nå sluttet i bandet. Shaw medvirker kun på bandets album Abrahadabra og singelen «Gateways» som ble utgitt i september 2010.
I oktober 2006 var han vokalist for symfonisk metal-bandet Therion.
| Snowy Shaw (egentlig Tommie Snowy Mike Christer Shaw født Tommie Mike Christer Helgesson den 25. juli 1968 i Göteborg) er en svensk heavy metal musiker. Hovedinstrumentet hans er trommer, men han spiller også gitar, bassgitar og synger.
Han har spilt i flere kjente heavy metal-band. Blant annet King Diamond, Dream Evil, Mercyful Fate, IllWill, Notre Dame og Memento Mori. Snowy Shaw er kanskje mest kjent for å ha spilt trommer med King Diamond på albumet The Eye og med Mercyful Fate på albumet Time. Snowy Shaw hoppet i 2010 inn for ICS Vortex på bassgitar og sang i det norske symfoniske black metalbandet Dimmu Borgir, men har nå sluttet i bandet. Shaw medvirker kun på bandets album Abrahadabra og singelen «Gateways» som ble utgitt i september 2010.
I oktober 2006 var han vokalist for symfonisk metal-bandet Therion.
== Notre Dame ==
Notre Dame var et svenskt skrekkrock/metallband som var aktive mellom 1997 og 2004. Medlemmene var Snowy Shaw (sang, gitar og bassgitar), Vampirella (sang), Jean-Pierre de Sade (gitar og bassgitar) og Mannequin de Sade (trommer). De to sistnevnte ble sagt å være etterkommere av den franske forfatteren Marquis de Sade. Disse hadde alltid masker på sig under konserter samt på platecovere og lignende. Både for å skape mystikk rundt dem, men også for at Snowy Shaw skulle kunne bytte ut musikerne bak maskene uten at noen merket det.
== Diskografi ==
=== King Diamond ===
The Eye (1990)
=== Mercyful Fate ===
A Dangerous Meeting (samlingsalbum med King Diamond og Mercyful Fate) (1992)
«Egypt» (singel) (1993)
In the Shadows (1993)
The Bell Witch (EP) (1993)
Time (1994)
=== Memento Mori ===
Rhymes of Lunacy (1993)
Life, Death, and Other Morbid Tales (1994)
=== Illwill ===
Evilution (1998)
=== Notre Dame ===
Coming Soon to a Théatre Near you!!! (EP) (1998)
Vol. 1: Le Théâtre du Vampire (1999)
Nightmare Before Christmas (1999)
«Abattoir, Abatoir du Noir» (singel) (2000)
Thrillogy** (video)
Coming Soon To A Theatre Near You, The 2nd (2002)
Demi Monde Bizarros (2004)
Creepshow Freakshow Peepshow (livealbum) (2005)
=== Dream Evil ===
Dragonslayer (2002)
Evilized (2003)
Children of the Night (EP, 2003)
«The First Chapter» (singel) (2004)
The Book of Heavy Metal (2004)
Loud N'Nasty- No One Rocks Like You (2006)
=== Loud 'N' Nasty ===
No One Rocks Like You (2007)
=== Therion ===
Gothic Kabbalah (2007)
Live Gothic (2008)
=== Âurorüm Shadows ===
Crimson Lights Of Twilight (2008)
=== Aggressive Chill ===
Destination 7734 (artwork, layout) (2009)
=== XXX ===
Heaven, Hell or Hollywood? (2009)
=== Dimmu Borgir ===
«Gateways» (singel) (2010)
Abrahadabra (2010)
=== Snowy Shaw (solo) ===
Livealbum
...Is Alive! (2011)
Dusk (2014)
Live in Hell (2015)
=== Raubtier ===
Opus Magni (2014)
=== Samarbeide ===
Révisionnisme (The CNK / Snowy Shaw) (2012)
=== Singler ===
«Dusk» (2014)
«Fire» (2014)
«Be Kind to Animals or I'll Kill You» (2018)
=== Samlingsalbum ===
White Is the New Black (2018)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Snowy Shaw – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Snowy Shaw på Internet Movie Database
(en) Snowy Shaw på Apple Music
(en) Snowy Shaw på Discogs
(en) Snowy Shaw på MusicBrainz
(en) Snowy Shaw på Encyclopaedia Metallum
(en) Snowy Shaw på Spotify
Snowy Shaw på Twitter
Snowy Shaw på Facebook
Snowy Shaw på Instagram
Snowy Shaw på Myspace | Göteborg, Sverige | 199,840 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Th%C3%A9ophile_Bauer | 2023-02-04 | Théophile Bauer | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske turnere', 'Kategori:Deltakere for Belgia under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Fødselsår ikke oppgitt', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Belgia'] | Théophile Bauer var en belgisk turner som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Bauer vant en olympisk sølvmedalje under OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det belgiske laget som kom på andreplass i lagkonkurranse bak Italia. Det var fem lag som deltok og konkurransen ble avviklet 23. og 24. august 1920.
| Théophile Bauer var en belgisk turner som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Bauer vant en olympisk sølvmedalje under OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det belgiske laget som kom på andreplass i lagkonkurranse bak Italia. Det var fem lag som deltok og konkurransen ble avviklet 23. og 24. august 1920.
== OL-medaljer ==
1920 Antwerpen - Gull i turn, lagkonkurranse Belgia
== Eksterne lenker ==
(en) Théophile Bauer – Olympedia
(en) Théophile Bauer – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Théophile Bauer – databaseOlympics.com (arkivert) | Théophile Bauer var en belgisk turner som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen. | 199,841 |
https://no.wikipedia.org/wiki/TV4_Science_Fiction | 2023-02-04 | TV4 Science Fiction | ['Kategori:2008 i Sverige', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Science fiction', 'Kategori:Svenske TV-kanaler', 'Kategori:TV-kanaler etablert i 2008'] | TV4 Science Fiction var en svensk TV-kanal som ble eid av mediekonsernet TV4-Gruppen. Kanalen viser film og serier innenfor sjangrene science fiction, fantastisk litteratur og anime. I Norge sendes kanalen via TV 2 som TV 2 Science Fiction, med norske undertekster. Denne kanalen ble avviklet i 2012.
| TV4 Science Fiction var en svensk TV-kanal som ble eid av mediekonsernet TV4-Gruppen. Kanalen viser film og serier innenfor sjangrene science fiction, fantastisk litteratur og anime. I Norge sendes kanalen via TV 2 som TV 2 Science Fiction, med norske undertekster. Denne kanalen ble avviklet i 2012.
== Referanser == | Sverige | 199,842 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Augustus_Cootmans | 2023-02-04 | Augustus Cootmans | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske turnere', 'Kategori:Deltakere for Belgia under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Fødselsår ikke oppgitt', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Belgia'] | Augustus Cootmans var en belgisk turner.
Han deltok i lagkonkurransen i turn under Sommer-OL 1920, der Belgia vant sølv på hjemmebane, bak Italia.
| Augustus Cootmans var en belgisk turner.
Han deltok i lagkonkurransen i turn under Sommer-OL 1920, der Belgia vant sølv på hjemmebane, bak Italia.
== Eksterne lenker ==
(en) Augustus Cootmans – Olympedia
(en) Augustus Cootmans – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Augustus Cootmans – databaseOlympics.com (arkivert) | }} | 199,843 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Albert_Haepers | 2023-02-04 | Albert Haepers | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske turnere', 'Kategori:Deltakere for Belgia under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Fødselsår ikke oppgitt', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Belgia'] | Albert Haepers var en belgisk turner.
Han deltok i lagkonkurransen i turn under Sommer-OL 1920, der Belgia vant sølv på hjemmebane, bak Italia.
| Albert Haepers var en belgisk turner.
Han deltok i lagkonkurransen i turn under Sommer-OL 1920, der Belgia vant sølv på hjemmebane, bak Italia.
== Eksterne lenker ==
(en) Albert Haepers – Olympedia
(en) Albert Haepers – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Albert Haepers – databaseOlympics.com (arkivert) | }} | 199,844 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Doriana_S%C3%A1nchez | 2023-02-04 | Doriana Sánchez | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dansere fra USA', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:So You Think You Can Dance-dommere', 'Kategori:So You Think You Can Dance-koreografer'] | Doriana Sánchez er en amerikansk danser og koreograf innen disko. Sánchez er vel mest kjent for å ha koreografert for So You Think You Can Dance. Hun har fått en del skryt av Nigel Lythgoe i løpet av programmene. Sánchez koreograferte et diskonummer med Brandon Bryant og Janette Manrara i sesong 5, som ble det beste diskonummeret dommerne hadde sett noensinne. Sánchez har blitt nominert til American Choreography Award to ganger.
| Doriana Sánchez er en amerikansk danser og koreograf innen disko. Sánchez er vel mest kjent for å ha koreografert for So You Think You Can Dance. Hun har fått en del skryt av Nigel Lythgoe i løpet av programmene. Sánchez koreograferte et diskonummer med Brandon Bryant og Janette Manrara i sesong 5, som ble det beste diskonummeret dommerne hadde sett noensinne. Sánchez har blitt nominert til American Choreography Award to ganger.
== Eksterne lenker ==
(en) Doriana Sánchez på Internet Movie Database
(en) Doriana Sánchez hos The Movie Database
(en) Doriana Sánchezs offisielle hjemmeside | Doriana Sánchez er en amerikansk danser og koreograf innen disko. Sánchez er vel mest kjent for å ha koreografert for So You Think You Can Dance. | 199,845 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kommunal_vei_1059_(Tysv%C3%A6r) | 2023-02-04 | Kommunal vei 1059 (Tysvær) | ['Kategori:Kommunale veier i Rogaland', 'Kategori:Veier i Tysvær'] | Kommunal vei 1059 (Kv1059) i Tysvær Askelandsvegen går mellom Brekke og Sagbakken i Tysvær kommune. Veien er 2,2 km lang.Før veien ble omklassifisert til kommunal veg hadde den veinummeret fylkesvei 777.
| Kommunal vei 1059 (Kv1059) i Tysvær Askelandsvegen går mellom Brekke og Sagbakken i Tysvær kommune. Veien er 2,2 km lang.Før veien ble omklassifisert til kommunal veg hadde den veinummeret fylkesvei 777.
== Kommuner og knutepunkter ==
TysværAskelandsvegen
== Referanser == | Kommunal vei 1059 (Kv1059) i Tysvær Askelandsvegen går mellom Brekke og Sagbakken i Tysvær kommune. Veien er 2,2 km lang. | 199,846 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_777_(andre_betydninger) | 2023-02-04 | Fylkesvei 777 (andre betydninger) | ['Kategori:Fylkesveipekere', 'Kategori:Pekere'] | I Norge finnes fylkesvei 777 i de følgende fylkene:
Nord-Trøndelag (primær fylkesvei)
Fylkesvei 777 (Rogaland) | I Norge finnes fylkesvei 777 i de følgende fylkene:
Nord-Trøndelag (primær fylkesvei)
Fylkesvei 777 (Rogaland) | I Norge finnes fylkesvei 777 i de følgende fylkene: | 199,847 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dominique_Jacobs | 2023-02-04 | Dominique Jacobs | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske turnere', 'Kategori:Deltakere for Belgia under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 5. november', 'Kategori:Dødsfall i 1984', 'Kategori:Fødsler 8. juni', 'Kategori:Fødsler i 1897', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Belgia', 'Kategori:Personer fra Sint-Niklaas'] | Dominique Jacobs (født 8. juni 1897 i Sint-Niklaas, død 5. november 1984) var en belgisk turner.
Han deltok i lagkonkurransen under Sommer-OL 1920, der Belgia vant sølv på hjemmebane, etter Italia.
| Dominique Jacobs (født 8. juni 1897 i Sint-Niklaas, død 5. november 1984) var en belgisk turner.
Han deltok i lagkonkurransen under Sommer-OL 1920, der Belgia vant sølv på hjemmebane, etter Italia.
== Eksterne lenker ==
(en) Dominique Jacobs – Olympedia
(en) Dominique Jacobs – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Dominique Jacobs – databaseOlympics.com (arkivert) | }} | 199,848 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jordan_192 | 2023-02-04 | Jordan 192 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Jordan Formel 1-biler'] | Jordan 191 var den andre bilen bygget av Jordan til å delta i Formel 1. Den ble kjørt av Stefano Modena med bil nr. 32 og Maurício Gugelmin med bil nr. 33 i Formel 1-sesongen 1992. Bilen var utstyrt med en 3,5 liter V12 Yamaha og hadde Sasol som hovedsponsor.
Sesongen ble en total katastrofe. Teamet slet hele sesongen og klarte ikke å ta poeng før i det aller siste løpet. Laget endte på en 11.-plass i konstruktørmesterskapet med ett poeng.
| Jordan 191 var den andre bilen bygget av Jordan til å delta i Formel 1. Den ble kjørt av Stefano Modena med bil nr. 32 og Maurício Gugelmin med bil nr. 33 i Formel 1-sesongen 1992. Bilen var utstyrt med en 3,5 liter V12 Yamaha og hadde Sasol som hovedsponsor.
Sesongen ble en total katastrofe. Teamet slet hele sesongen og klarte ikke å ta poeng før i det aller siste løpet. Laget endte på en 11.-plass i konstruktørmesterskapet med ett poeng.
== Formel 1 resultater ==
(Forklaring) (resultater i uthevet skrift indikere pole position)(resultater i kursiv indikerer raskeste runde)
== Eksterne lenker ==
Jordan 192 – Formel 1 DataBase
Jordan 192 - ChicaneF1
Jordan 192 – F1Olivier | Sasol Jordan Yamaha | 199,849 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mari_Giske | 2023-02-04 | Mari Giske | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Fødselsdato ikke oppgitt', 'Kategori:Fødsler i 1968', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske bratsjister', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune'] | Mari Giske (født 1968 i Trondheim) er en norsk klassisk musiker, som har spesialisert seg på bratsj. Hun startet sitt musikalske liv som fiolinist, og er nå frilansmusiker basert i Oslo-området.
| Mari Giske (født 1968 i Trondheim) er en norsk klassisk musiker, som har spesialisert seg på bratsj. Hun startet sitt musikalske liv som fiolinist, og er nå frilansmusiker basert i Oslo-området.
== Liv og virke ==
Giske vokste opp i Trondheim, som yngste barn av sivilingeniør Bjørn Giske og sangpedagog og kordirigent Norunn Illevold Giske. Politikeren Trond Giske er Mari Giskes eldre bror.
Den første musikkskoleringen fikk hun ved Trondheim kommunale musikkskole. Som del av Samordnet musikkforsøk tok rektor Kåre Opdal på 1980-tallet initiativ til å danne Trønderkvartetten, med fire unge musikere som alle var elever ved musikkskolen. Kvartetten spilte både i hjembyen, andre steder i landet og i utlandet. Opdal var kvartettens musikalske leder så lenge den eksisterte, og han var produsent da de spilte inn en LP med musikk av trondheimskomponistene Per Hjort Albertsen og Bertil Palmar Johansen. Alle de fire i Trønderkvartetten er senere blitt musikere.
Giske ble uteksaminert bratsjist fra Norges musikkhøgskole i Oslo, og tok deretter diplomeksamen ved konservatoriet i Den Haag. Hun flyttet til London og spilte barokkbratsj i ledende ensembler i åtte år, blant annet i English Concert, English Baroque Soloists og Orchestra of the Age of Enlightenment. Hun flyttet deretter tilbake til Norge der hun jobber frilans som orkestermusiker og kammermusiker på moderne bratsj, og som en pådriver for det norske tidligmusikkmiljøet. Hun satt i styret for Oslos første tidligmusikkfestival OsloEarly da den ble etablert i 2016, og sitter nå (pr. 2021) i festivalens kunstneriske råd/programråd.Hun har også spilt i Det Norske Kammerorkester og har deltatt på plateinnspillinger med ulike artister og orkestre. Hun fikk Gammleng-prisen i klassen musiker i 2021.Hun arbeider for Stiftelsen Norsk Barokkorkester som driver det norske barokkensemblet Barokkanerne, der hun også er en av frilansmusikerne. I ensemblet spiller hun barokkbratsj og viola d’amore.
== Diskografi ==
Deltar på:
Trønderkvartetten – Trønderkvartetten (LP, album) (1986)
A Full Moon in March – Love's Loneliness (kassett, album) (1990)
Bach, Cantatas BWV 94, BWV 105, BWV 168 – John Eliot Gardiner, The Monteverdi Choir, The English Baroque Soloists (CD, album) (2000)
Bach, Cantatas – The Monteverdi Choir, The English Baroque Soloists (41 av Bachs kantater på 13 CD-er/album) (2005; 2007–2010)
Albinoni – Collegium Musicum 90, Simon Standage - 12 Concerti A Cinque, Op. 5 (CD, album) (2000)
Hjerteknuser – Jan Eggum (CD, album) (2007)
Handel, Steffani – The Sixteen, Harry Christophers (CD, album) (2009)
Ulver – Tromsø Kammerorkester (2013)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
aftenposten.no: Sang og spill i tre generasjoner 28. desember 2008 | Mari Giske (født 1968 i Trondheim) er en norsk klassisk musiker, som har spesialisert seg på bratsj. Hun startet sitt musikalske liv som fiolinist, og er nå frilansmusiker basert i Oslo-området. | 199,850 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Plugg_(smykke) | 2023-02-04 | Plugg (smykke) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Piercingsmykker'] | Plugg er et piercingsmykke med en sylinderform, vanligvis plassert i øret. Pluggen kan være både et hull som i kjøttunnelen og som en hel skive.
Pluggen kan være laget av svært mange materialer. Både akryl, metall, treverk, bein, stein, horn, glass og silikon er potensielle plugg materialer.
De vanligste lengdene blant de moderne pluggene er fra 5/16 til 7/16. Men de blir vanligvis ikke fabrikklaget slik at mulighetene for å få hvilken som helst annen størrelse er til stede. Vekten er vanligvis fra 10 gram og oppover.
| Plugg er et piercingsmykke med en sylinderform, vanligvis plassert i øret. Pluggen kan være både et hull som i kjøttunnelen og som en hel skive.
Pluggen kan være laget av svært mange materialer. Både akryl, metall, treverk, bein, stein, horn, glass og silikon er potensielle plugg materialer.
De vanligste lengdene blant de moderne pluggene er fra 5/16 til 7/16. Men de blir vanligvis ikke fabrikklaget slik at mulighetene for å få hvilken som helst annen størrelse er til stede. Vekten er vanligvis fra 10 gram og oppover.
== Historie ==
Pluggen har blitt brukt av begge kjønn helt fra det antikke Egypt I Inkariket brukte menn gull og sølv plugger i ørene, som fortalte om deres rang i samfunnet. Som følge av dette fikk urfolket kallenavnet «orejones» som betyr «store ører» av de spanske inflytterne.Andre folkeslag smykket har blitt brukt av er Hmong-folket, og blant kvinner i Aka-stammen, der smykket var av sølv.
== Referanser == | Plugg er et piercingsmykke med en sylinderform, vanligvis plassert i øret. Pluggen kan være både et hull som i kjøttunnelen og som en hel skive. | 199,851 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lise_Haavik | 2023-02-04 | Lise Haavik | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske sangere', 'Kategori:Deltakere i Eurovision Song Contest 1986', 'Kategori:Deltakere i Melodi Grand Prix', 'Kategori:Fødsler 23. februar', 'Kategori:Fødsler i 1962', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Vinnere av Dansk Melodi Grand Prix'] | Lise Haavik (født 23. februar 1962) er en norsk-dansk sanger, best kjent for å representere Danmark i Bergen i Eurovision Song Contest 1986. Hun er også kjent i Danmark for sitt arbeid i duoen Trax sammen med sin mann, John Hatting.
| Lise Haavik (født 23. februar 1962) er en norsk-dansk sanger, best kjent for å representere Danmark i Bergen i Eurovision Song Contest 1986. Hun er også kjent i Danmark for sitt arbeid i duoen Trax sammen med sin mann, John Hatting.
== Biografi ==
=== Tidlig liv ===
Lise Haavik ble født i Narvik 23. februar 1962. Hun flyttet til Danmark i 1982 for å studere økonomi ved Odense Universitet og Copenhagen Business School. Haavik samarbeidet med John Hatting sent i 1983, og de giftet seg like etter. På den tiden jobbet hun med musikk på fulltid og sluttet å studere.
=== Musikalsk karrière ===
Ett år etter hun flyttet til Danmark, ble Haavik med i Se & Hørs amatørsangkonkurranse, der hun kom på andreplass. Like etter dette møtte hun John Hatting, som sent i 1983 søkte etter en kvinnelig sanger for å starte en duo. Plateselskapet sendte Haavik, og sammen dannet de duoen Trax.Hun representerte Danmark i Eurovision Song Contest 1986 med sangen «Du er fuld af løgn». Mens begge var til stede på scenen i Grieghallen, var det bare Haavik som sang, og som ble kreditert under fremførelsen (Hatting ble senere kreditert som komponist). Sangen endte på sjetteplass av totalt 20 deltakere. Det er eneste gang Haavik har deltatt i konkurransen, etter flere mislykkede forsøk på å representere Danmark i 1984 og 1985. Hun prøvde seg også for Norge i Melodi Grand Prix 1988, uten å nå finalen.
Haavik fortsetter å jobbe med musikk, med hennes siste verk, på engelsk «Cry Me a River», utgitt i 2007.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Lise Haavik – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lise Haavik på Internet Movie Database
(da) Lise Haavik på danskefilm.dk
(en) Lise Haavik på Discogs
(en) Lise Haavik på MusicBrainz | Lise Haavik (født 23. februar 1962) er en norsk-dansk sanger, best kjent for å representere Danmark i Bergen i Eurovision Song Contest 1986. | 199,852 |
https://no.wikipedia.org/wiki/King_Diamond_%26_Black_Rose_20_Years_Ago | 2023-02-04 | King Diamond & Black Rose 20 Years Ago | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:King Diamond-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 2001'] | King Diamond & Black Rose 20 Years Ago (A Night of Rehearsal) er et musikkalbum fra King Diamond utgitt i 2001.
Albumet ble innspilt 30. september 1980 da Kim Bendix Petersen (King Diamond) var med i et band med navn Black Rose. Albumet ble innspilt under en bandøvelse i et lagerrom under en bar i utkanten av København. Det var aldri meningen at det skulle utgis.
| King Diamond & Black Rose 20 Years Ago (A Night of Rehearsal) er et musikkalbum fra King Diamond utgitt i 2001.
Albumet ble innspilt 30. september 1980 da Kim Bendix Petersen (King Diamond) var med i et band med navn Black Rose. Albumet ble innspilt under en bandøvelse i et lagerrom under en bar i utkanten av København. Det var aldri meningen at det skulle utgis.
== Sporliste ==
«Locked up in the Snow» – 3:33
«Holy Mountain Lights» – 5:45
«Crazy Tonight» – 4:53
«Virgin» – 5:43
«Kill for Fun» – 5:14
«The End» – 6:48
«Road Life» – 4:25
«Soul Overture» – 5:12
«Doctor Cranium» – 3:31
«Disgrace» – 5:40
«I Need Blood» – 5:59
«Radar Love» – 6:55 (Coverlåt Golden Earring)
== Personell ==
King Diamond – Vokal
Jørn Bittcher – Gitar
Ib Enemark – Orgel
Jesper Weber – Bassgitar
Kurt Jürgens – Slagverk, bakgrunnsvokal
== Eksterne lenker ==
(en) King Diamond & Black Rose 20 Years Ago på Discogs
(en) King Diamond & Black Rose 20 Years Ago på MusicBrainz
(en) King Diamond & Black Rose 20 Years Ago på AllMusic | King Diamond & Black Rose 20 Years Ago (A Night of Rehearsal) er et musikkalbum fra King Diamond utgitt i 2001. | 199,853 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_4777 | 2023-02-04 | Fylkesvei 4777 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesveier i Rogaland', 'Kategori:Referanser til Ev39', 'Kategori:Veier i Tysvær'] | Fylkesvei 4777 går mellom Ospeskardtjørna – Fagerheim i Tysvær kommune.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 779.
| Fylkesvei 4777 går mellom Ospeskardtjørna – Fagerheim i Tysvær kommune.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 779.
== Kommuner og knutepunkter ==
TysværFalkeidvegen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv4777
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger | Fylkesvei 4777 går mellom Ospeskardtjørna – Fagerheim i Tysvær kommune. | 199,854 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_779_(andre_betydninger) | 2023-02-04 | Fylkesvei 779 (andre betydninger) | ['Kategori:Fylkesveipekere', 'Kategori:Pekere'] | I Norge finnes fylkesvei 779 i de følgende fylkene:
Fylkesvei 779 (Rogaland) | I Norge finnes fylkesvei 779 i de følgende fylkene:
Fylkesvei 779 (Rogaland) | I Norge finnes fylkesvei 779 i de følgende fylkene: | 199,855 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kommunal_vei_1113_(Tysv%C3%A6r) | 2023-02-04 | Kommunal vei 1113 (Tysvær) | ['Kategori:Kommunale veier i Rogaland', 'Kategori:Veier i Tysvær'] | Kommunal vei 1113 (Kv1113) i Tysvær går mellom Liarvåg og Toftøysund i Tysvær kommune. Veien er 2,4 km lang.Før veien ble omklassifisert til kommunal veg hadde den veinummeret fylkesvei 785.
| Kommunal vei 1113 (Kv1113) i Tysvær går mellom Liarvåg og Toftøysund i Tysvær kommune. Veien er 2,4 km lang.Før veien ble omklassifisert til kommunal veg hadde den veinummeret fylkesvei 785.
== Kommuner og knutepunkter ==
TysværToftøysundvegen
Endepunkt Toftøysund
== Referanser == | Kommunal vei 1113 (Kv1113) i Tysvær går mellom Liarvåg og Toftøysund i Tysvær kommune. Veien er 2,4 km lang. | 199,856 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_785_(andre_betydninger) | 2023-02-04 | Fylkesvei 785 (andre betydninger) | ['Kategori:Fylkesveipekere', 'Kategori:Pekere'] | I Norge finnes fylkesvei 785 i de følgende fylkene:
Fylkesvei 785 (Rogaland) | I Norge finnes fylkesvei 785 i de følgende fylkene:
Fylkesvei 785 (Rogaland) | I Norge finnes fylkesvei 785 i de følgende fylkene: | 199,857 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_4792 | 2023-02-04 | Fylkesvei 4792 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesveier i Rogaland', 'Kategori:Veier i Tysvær'] | Fylkesvei 4792 går mellom Øvrabø og Nedstrand i Tysvær kommune. Veien er 3,3 km lang.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 791.
| Fylkesvei 4792 går mellom Øvrabø og Nedstrand i Tysvær kommune. Veien er 3,3 km lang.
Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 791.
== Kommuner og knutepunkter ==
TysværDalvavegen
Endepunkt Øvrabø
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv4792
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger | Fylkesvei 4792 går mellom Øvrabø og Nedstrand i Tysvær kommune. Veien er 3,3 km lang. | 199,858 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Georges_van_de_Poele | 2023-02-04 | Georges van de Poele | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske ryttere', 'Kategori:Deltakere for Belgia under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Belgia', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i hestesport', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Belgia', 'Kategori:Ryttere under Sommer-OL 1900'] | Georges van de Poele var en belgisk rytter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Van de Poele kom på andreplass i sprangridning med hesten «Windsor Squire», et sekund bak sin landsmann Aimé Haegeman på «Benton II», under OL 1900 i Paris. De brukte 2 minutter og 17 sekunder på den 850 meter lange banen med 22 hinder. I høydesprangkonkurransen kom han på tredjeplass med hesten «Ludlow», de hoppet 1,70 meter.
Franske Dominique Gardères på «Canéla» og Giovanni Giorgio Trissino på «Oreste» fra Italia ble olympiske mestere med 1,85.
| Georges van de Poele var en belgisk rytter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.
Van de Poele kom på andreplass i sprangridning med hesten «Windsor Squire», et sekund bak sin landsmann Aimé Haegeman på «Benton II», under OL 1900 i Paris. De brukte 2 minutter og 17 sekunder på den 850 meter lange banen med 22 hinder. I høydesprangkonkurransen kom han på tredjeplass med hesten «Ludlow», de hoppet 1,70 meter.
Franske Dominique Gardères på «Canéla» og Giovanni Giorgio Trissino på «Oreste» fra Italia ble olympiske mestere med 1,85.
== OL-medaljer ==
1900 Paris - Sølv i hestesport, sprangridning Belgia
1900 Paris - Bronse i hestesport, høydesprang Belgia
== Eksterne lenker ==
(en) Georges van de Poele – Olympedia
(en) Georges van de Poele – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Georges van de Poele var en belgisk rytter som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris. | 199,859 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Matrosdress | 2023-02-04 | Matrosdress | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Historiske klær', 'Kategori:Maritime klær', 'Kategori:Uniformer'] | Matrosdress er et tradisjonelt uniformantrekk for matroser, det vil si menige i et lands marine, gjerne bestående av flat lue, trøye med bred krage og lange sjømannsbukser. I Den kongelige norske marine har karakteristiske uniformsplagg blitt omtalt som rundlue (skottlue, skotsk lue, matroslue) og busserull eller jumper med blåkrage (matroskrage) og annet. Matrosdresser i ulike varianter ble fra andre halvdel av 1800-tallet populære festantrekk for gutter i den vestlige klesmoten. Slike barneklær var vanlig i Norge til inn på 1960-tallet. Moten dannet også grunnlag for skoleuniformer i enkelte land, blant annet i Japan.
| Matrosdress er et tradisjonelt uniformantrekk for matroser, det vil si menige i et lands marine, gjerne bestående av flat lue, trøye med bred krage og lange sjømannsbukser. I Den kongelige norske marine har karakteristiske uniformsplagg blitt omtalt som rundlue (skottlue, skotsk lue, matroslue) og busserull eller jumper med blåkrage (matroskrage) og annet. Matrosdresser i ulike varianter ble fra andre halvdel av 1800-tallet populære festantrekk for gutter i den vestlige klesmoten. Slike barneklær var vanlig i Norge til inn på 1960-tallet. Moten dannet også grunnlag for skoleuniformer i enkelte land, blant annet i Japan.
== Arbeidsklær og uniformer for sjøfolk ==
Matrosdressene som militære uniformer har røtter tilbake til de store sjøkrigsnasjonene på 1600- og 1700-tallet, da mannskapene utenom offiserene, som hadde regelrette uniformer, bar praktisk arbeidstøy. Disse antrekkene har hatt forskjellig utforming i ulike land og tidsepoker. På 1800-tallet kom imidlertid drakten til å bestå av lange, vide sjømannsbukser og hel trøye (arbeidskittel eller busserull) med vid firkantkrage med stripebord. Den vide kragen skal ha oppstått som ekstra beskyttelse for skuldre og klær når en arbeidet med tauverk på seilskutene. Tidligere hadde sjøfolkene like ofte vest, kort jakke, skjorte og halstørkle. Hodeplaggene har variert fra runde stråhatter, høye hatter og toppluer til matrosluer med navnebånd og gjerne rund, flat, tallerkenformet pull. Vinteruniformene har ofte vært mørk blå (marineblå), sommerunformene hvite.
Før 1857 bar matroser i Royal Navy, i motsetning til offiserene, ikke egen, standardisert uniform, men fikk utdelt arbeidsklær mot avkortning i lønnen. Dette var klær som mannskapet måtte supplere selv ved for eksempel landlov. Denne drakten bestod gjerne av blå jakke, vest, vide, lange sjømannsbukser og hårpisk. Fra 1857 fikk imidlertid britiske matroser både flat matroslue og busserull (kort arbeidskjortel) utenpå vide langbukser. Den amerikanske marinen fikk foreskrevet ensartede uniformer allerede i 1817.
I motsetning til hæren og flyvåpenet har marinen tradisjonelt hatt svært forskjellige uniformer for offiserer og vervet eller vernepliktig personell. Sjøoffiserer hadde på 1800-tallet ofte uniformsjakker med lange skjøter, knebukser og tosnutet admiralhatt. Seinere ble disse byttet ut med langbukser, vanlige uniformsjakker og varmere frakker, samt praktiske skipper- eller høyluer.
== Finklær for barn ==
Da barneklær ble en selvstendig del av klesmoten på 1800-tallet, og overklassebarna fikk plagg som skilte seg fra klærne til de voksne, etterliknet ofte moteskaperne arbeidsplaggene til de lavere samfunnsklassene. Dette gjaldt ikke minst småbarnas matrosdresser, busseruller med store krager kantet med striper og andre sjømannsplagg. Dette var penklær inspirert av særlig de britiske sjømannsuniformene, angivelig etter at rins Albert Edward (seinere Edward VII) ble portrettert iført matrosdress i 1846. De toneangivende samfunnsklassene kom blant annet i kontakt med sjøfolk gjennom sine årlige ferier ved kysten. Matrosdresser var særlig vanlig som barnefestdrakt eller pene antrekk for små gutter fra 1890- til 1930-tallet, men har blitt båret siden også. Tilsvarende har det vært matrosdrakter og -kjoler for jenter. Matrosdresser for smågutter hadde oftest korte bukser i tråd med samtidens aldersbestemte bukselengder.
Enkelte skoleuniformer er fortsatt formvarianter av de populære matrosdressene. For eksempel har jentene i japanske ungdomsskoler siden 1920-tallet båret sailor fuku, en elevuniform inspirert av denne sjømannsdrakta. Også de unge koristene i flere guttekor, blant annet i Wiener Sängerknaben og NRKs Sølvguttene, er kledt i matrosdresser under konsertene sine. Matrosmote er også vanlig flere steder som pentøy for katolske 8-9-åringer som skal gå til sin første kommunion.
== Matrosdresser i populærkulturen ==
Det er flere oppdiktede figurer i populærkulturen som bærer matrosdress. Det gjelder ikke minst Disneys populære tegnefilm- og tegneseriefigur Donald Duck som har både trøye og matroslue. Også Elzie C. Segars tegneseriefigur Skipper'n blir tegnet med ulike typer sjømannsantrekk, både med skipperlue og hvit amerikansk matrosdress. Tenåringsjentene i Naoko Takeuchis tegneserie Sailor Moon bærer karikerte og fargerike superhelt-varianter av skoleuniformen sailor fuku.
Unge menn i matrosdresser og andre uniformer har også representert maskuline miljøer. Slike figurer er blant annet brukt som homoerotiske symboler i pornografi, filmer og rollespill.
== Se også ==
Matroslue, uniformslue for matroser
Skoleuniform
Losjakke
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sailor suits – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Om utviklingen av matrosdresser som barnemote (på engelsk)
Historikken til matrosdresser for gutter (på engelsk)
«DigitaltMuseum: Søk: 'matrosdress'». DigitaltMuseum. Besøkt 21. mai 2012. | Matrosdress er et tradisjonelt uniformantrekk for matroser, det vil si menige i et lands marine, gjerne bestående av flat lue, trøye med bred krage og lange sjømannsbukser. I Den kongelige norske marine har karakteristiske uniformsplagg blitt omtalt som rundlue (skottlue, skotsk lue, matroslue) og busserull eller jumper med blåkrage (matroskrage) og annet. | 199,860 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_Konrad_Sprengel | 2023-02-04 | Christian Konrad Sprengel | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Dødsfall i 1816', 'Kategori:Fødsler i 1750', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Brandenburg an der Havel', 'Kategori:Tyske botanikere'] | Christian Konrad Sprengel (født 22. september 1750, død 7. april 1816) var en tysk teolog, lærer og naturhistoriker. Sprengel anses som grunnleggeren av pollineringsbiologien.
| Christian Konrad Sprengel (født 22. september 1750, død 7. april 1816) var en tysk teolog, lærer og naturhistoriker. Sprengel anses som grunnleggeren av pollineringsbiologien.
== Bakgrunn og virke ==
Sprengel ble født i Brandenburg an der Havel i Markgrevskapet Brandenburg som det 15. og siste barnet til Ernst Victor Sprengel som var prest i St. Gotthard-kirken i Brandenburg. Christian Konrad var det åttende barnet til Ernst Victors andre kone Dorothea Gnadenreich Schaeffer. Som flere av sine halvbrødre og brødre studerte han teologi; han begynte ved Universitetet i Halle i 1770. Han ble lærer ved Großes Friedrichs-Waisenhaus (barnehjem) i Berlin i 1775, og samtidig underviste han ved den kongelige militærskolen. I 1780 ble han rektor ved "Große Schule" i Spandau (i dag en del av Berlin). Dette var en offentlig protestantisk skole. I motsetning til sine brødre fikk aldri C. K. Sprengel noen kirkelig stilling og han gikk av som rektor i 1794 og trakk seg tilbake. Sprengels tidlige pensjonering fra sin stilling i skolen skyldtes trolig, delvis, at han var i stadig konflikt med elever, foreldre og skolemyndigheter.
Årsaken til en del av Sprengels konflikter var hans misnøye med undervisninga ved skolen. Han mente bl.a. at den lange morgenandakten burde kortes ned på og elevene burde heller få undervisning i de ulike fagene i mindre grupper. Selv om Sprengels forslag i hovedsak ble tatt til følge, var han året etter (1782) i så dårlig mental forfatning, bla. pga. konflikter med sin overordnede (Daniel Friedrich Schulze) at han oppsøkte den berømte Spandau-legen Ernst Ludwig Heim. Dr. Heim som var spesielt interessert i botanikk og en ekspert på moser, ga Sprengel det råd å søke reakreasjon i studiet av naturen. Heim ga også Sprengel hans første undervisning i botanikk. Allerede samme år rapporterte Schulze at Sprengel gikk turer av helsemessige årsaker.
Naturundersøkelser ble av Sprengel sett på som en spesiell type gudstjeneste, en måte å se alle de ting "den kloke Naturens Skaper hadde produsert". Undersøkelsene i naturen ga Sprengel den fred og glede han trengte og skolens og dens konflikter ble mindre viktige: han avslutta sine private leksjoner og naturundersøkelsene bidro nok også til hans tidlige pensjonering fra rektorstillinga. Hans tidlige undersøkelser i området rundt Spandau førte blant annet til funn av Silene chlorantha Imidlertid var det hans observasjoner av skogstorkenebblomstene som ga ham ideene som skulle gjøre ham til grunnleggeren av pollineringsbiologien: "Idet jeg sommeren 1787 oppmerksomt betraktet blomstene til skogstorkenebb (Geranium sylvaticum), så jeg at den nederste delen av kronbladene var besatt med fine hår på innsida av begge kantene. Overbevist om at den kloke Naturens Skaper ikke hadde frambrakt selv ett eneste lite hår uten hensikt, tenkte jeg over hva disse hårene kunne tjene til." Sprengel kom til den innsikten at disse hårene er der for å beskytte nektaren som blomstene skiller ut, mot regn. Han forsto at nektaren fungerer som mat for insektene som besøker planta og at befruktningen er avhengig av disse insektenes besøk.
Etter denne oppdagelsen bestemte han seg for å undersøke flere plantearter. Disse undersøkelsene krevde mye tid, mye mer enn han i utgangspunktet hadde forestilt seg: Allerede i 1788 annonserte han i Magazin für die Botanik at "Hr Sprengel, rektor i Spandau, nær Berlin, i den nære framtid ville publisere en artikkel om nektarier, hvor han vil avsløre flere av sine egne nye observasjoner og kommentarer". Det skulle imidlertid gå ytterligere fem år før han publiserte sine funn og da ikke som en artikkel, men som en stor bok rikt utstyrt med kobberstikk. Denne banebrytende klassikeren fikk tittelen: Das entdeckte Geheimnis der Natur im Bau und in der Befruchtung der Blumen ("Naturens avslørte hemmelighet i blomstenes bygning og befruktning").
I denne boka går Sprengel systematisk (etter Linnés system) gjennom blomsterplantene som er kjent for ham. Han beskriver spesielt blomstenes bygning og hvordan de ulike trekkene fungerer i befruktningens tjeneste via tiltrekking og manipulasjon av pollinatorer. Boka fikk ikke noen umiddelbar effekt i Sprengels samtid, den ble stort sett oversett av to årsaker: Mange mente at det å tillegge blomster seksuelle funksjoner var upassende – planter ble ansett for å være rene. Selv om Sprengel her fulgte i Linnés fotefar, var den store Linnés tanker på dette området fortsatt ytterst kontroversielt innen vitenskapelige kretser (mange naturhistorikere på denne tida var jo teologer). Den andre årsaken var at man i før-Darwinistisk tid ikke hadde forutsetninger for å forstå betydninga av Sprengels funn for varisjon, seleksjon og evolusjon. Det var først med Darwins bok om orkidéer at betydningen av Sprengels funn ble klart. Her refererte Darwin utførlig til Sprengels bok for å underbygge sine teorier om krysspollineringens viktighet hos planter.
Året etter utgivelsen av Das Entdeckte Geheimnis pensjonerte Sprengel seg fra skolen og flytta til Berlin. Han fortsatte sine undersøkelser innen botanikk og klassiske språk og han ga privattimer innen begge fagområder. I 1811 publiserte han en liten bok om nødvendigheten av birøkt for pollinering av frukttrær. Hans siste publiserte verk handlet om hvordan klassiske romerske dikteres tekster har blitt forandra gjennom rekken av kopister og redaktører. C. K. Sprengel døde i Berlin i 1816.
Sprengels bok om pollinering er mer enn et historisk dokument: den inneholder mye pollineringsøkologiske data som gjør den fortsatt nyttig og verdt å sitere ennå i dag.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Zepernick, B. og W. Meretz. (2001). «Christian Konrad Sprengel’s life in relation to his family and his time. On the occasion of his 250th birthday». Willdenowia. 31 (1): 141–152. JSTOR 3997346. doi:10.3372/wi.31.31113. Vogel, S. (1996). «Christian Konrad Sprengel’s theory of the flower: The cradle of floral ecology». I Lloyd, D. G. og Barrett, S. C. H. Floral biology. New York: Kluwer Academic. s. 44-62. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)Weiss, S. (8. januar 2007). «Eine Hand wäscht die andere - 200 Jahre Blütenbiologie» (tysk). Botanischer Garten und Botanisches Museum Berlin-Dahlem, Freie Universität Berlin. Arkivert fra originalen 8. desember 2008. Besøkt 28. desember 2008.
== Eksterne lenker ==
Skann av førsteutgava av Das entdeckte Geheimnis der Natur im Bau und in der Befruchtung der Blumen | Christian Konrad Sprengel (født 22. september 1750, død 7. | 199,861 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vekttallsalo | 2023-02-04 | Vekttallsalo | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1999', 'Kategori:Norske samlealbum'] | Vekttallsalo er et samlealbum (split-album) fra 1999 med studentband fra Tromsø. Det ble utgitt på Alo Records.
De fleste sporene ble spilt inn i mai/juni 1999 på Det lille kulturhus i Tromsø.
Sporene ble mikset i Aurora Filmlyd i juni samme år.
Albumets navn er satt sammen av «vekttall», en referanse til studentlivet, og «alo» som betyr «spetakkel».
Alle låtene er skrevet av bandene som spiller dem, unntatt albumets eneste instrumental, en jazz-standardversjon av «Some Day My Prince Will Come» som er skrevet av den amerikanske filmkomponisten Frank Churchill.
| Vekttallsalo er et samlealbum (split-album) fra 1999 med studentband fra Tromsø. Det ble utgitt på Alo Records.
De fleste sporene ble spilt inn i mai/juni 1999 på Det lille kulturhus i Tromsø.
Sporene ble mikset i Aurora Filmlyd i juni samme år.
Albumets navn er satt sammen av «vekttall», en referanse til studentlivet, og «alo» som betyr «spetakkel».
Alle låtene er skrevet av bandene som spiller dem, unntatt albumets eneste instrumental, en jazz-standardversjon av «Some Day My Prince Will Come» som er skrevet av den amerikanske filmkomponisten Frank Churchill.
== Sporliste ==
Grål - «L=Ø»
Hangface – «Lifeline»
Julio Lindex orkester – «Min svenska kjärlek»
Sister Sinister – «Gazer»
Prentice Wood – «Little Jester»
Appendicks – «Øl, damer og sånn»
Hindsight – «City Fly»
Lause strenga – «Bedre enn porno»
Jerkstore – «Nothing to Lose»
Medium Swing – «Some Day My Prince Will Come»
Taunus – «Bastards of the Squirrel Valley»
eyegonblank – «Unaddicted»
Microgroove – «Microdot»
Manta Loders – «Dæven Kroa e bra!»
Mind the Gap – «Standing Outside»
Marleybone Coach – «Jellybelly»
Cockpit Orchestra – «Possessed»
Morpeheus – «The Sweet Hereafter»
Badger – «I Feel» | Vekttallsalo er et samlealbum (split-album) fra 1999 med studentband fra Tromsø. Det ble utgitt på Alo Records. | 199,862 |
https://no.wikipedia.org/wiki/7-Zip | 2023-02-04 | 7-Zip | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Datastubber', 'Kategori:Filarkivering', 'Kategori:Fri kryssplattform programvare', 'Kategori:Programvare fra 1999', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-08'] | 7-Zip er et arkivering- og komprimeringsprogram som benytter åpen kildekode og opprinnelig ble utviklet for Microsoft Windows, men senere er blitt tilgjengelig for andre operativsystemer.
| 7-Zip er et arkivering- og komprimeringsprogram som benytter åpen kildekode og opprinnelig ble utviklet for Microsoft Windows, men senere er blitt tilgjengelig for andre operativsystemer.
== Støttede formater ==
=== Pakking og utpakking ===
7z, xz, bzip2, gzip, tar, ZIP, wim
=== Kun utpakking ===
AR, ARJ, CAB, CHM, CPIO, CramFS, DMG, EXT, FAT, GPT, HFS, IHEX, ISO, LZH, LZMA, MBR, MSI, NSIS, NTFS, QCOW2, RAR, RPM, SquashFS, UDF, UEFI, VDI, VHD, VMDK, WIM, XAR, Z
== Se også ==
PeaZip
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(zh-Hans) Offisielt nettsted
(zh-Hant) Offisielt nettsted
(eo) Offisielt nettsted
(fr) Offisielt nettsted
(de) Offisielt nettsted
(id) Offisielt nettsted
(ja) Offisielt nettsted
(fa) Offisielt nettsted
(pt-BR) Offisielt nettsted
(es) Offisielt nettsted
7-Zip på openhub.net | ZIP er et komprimerings- og arkiveringsfilformat. En ZIP-fil inneholder en eller flere filer som blir satt sammen for å spare diskplass eller for å lagre filene som de er, noe man ønsker når man for eksempel tar sikkerhetskopi eller til et rent arkiveringsformål. | 199,863 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Limpet | 2023-02-04 | Limpet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Miner', 'Kategori:Våpen'] | Limpet betegner en type sprengladning som festes til målet ved hjelp av magneter – typisk under vannlinjen på et skip.
Navnet er hentet fra det engelske ordet for albuskjell. Limpets ble brukt til flere skipssenkninger gjennomført av motstandsbevegelsen i Norge under annen verdenskrig. Mest kjent er Operasjon Mardonius, samt sabotasjeaksjonene mot de tyske skipene MS «Monte Rosa» og DS «Donau», gjennomført av Oslogjengen med Max Manus i spissen.
Vanligvis settes en limpet av med en tidsinnstilt mekanisme. Typen som ble brukt i Norge hadde en mekanisme som ble utløst ved operatøren knuste en glassampull med syre. Syren etset seg så gjennom en kork som holdt igjen en utløserfjær. En limpet har også gjerne en mekanisme som gjør at den utløses hvis den forsøkes fjernet fra målet av dykkere eller løsner som følge av eksplosjoner.
Limpet er opprinnelig et engelsk ord, men det er gått inn i norsk språk etter andre verdenskrig og finnes som oppslagsord bl.a. i Caplex og Norsk Riksmålsordbok. | Limpet betegner en type sprengladning som festes til målet ved hjelp av magneter – typisk under vannlinjen på et skip.
Navnet er hentet fra det engelske ordet for albuskjell. Limpets ble brukt til flere skipssenkninger gjennomført av motstandsbevegelsen i Norge under annen verdenskrig. Mest kjent er Operasjon Mardonius, samt sabotasjeaksjonene mot de tyske skipene MS «Monte Rosa» og DS «Donau», gjennomført av Oslogjengen med Max Manus i spissen.
Vanligvis settes en limpet av med en tidsinnstilt mekanisme. Typen som ble brukt i Norge hadde en mekanisme som ble utløst ved operatøren knuste en glassampull med syre. Syren etset seg så gjennom en kork som holdt igjen en utløserfjær. En limpet har også gjerne en mekanisme som gjør at den utløses hvis den forsøkes fjernet fra målet av dykkere eller løsner som følge av eksplosjoner.
Limpet er opprinnelig et engelsk ord, men det er gått inn i norsk språk etter andre verdenskrig og finnes som oppslagsord bl.a. i Caplex og Norsk Riksmålsordbok. | Limpet betegner en type sprengladning som festes til målet ved hjelp av magneter – typisk under vannlinjen på et skip. | 199,864 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_kvinnelandslag_i_fotball | 2023-02-04 | Norges kvinnelandslag i fotball | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landslag som har vunnet VM i fotball', 'Kategori:Norges kvinnelandslag i fotball', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris', 'Kategori:Vinnere av Kniksenprisen'] | Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
| Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
== Historie ==
I europeisk målestokk var kvinnelandslaget relativt tidlig etablert, men de var sent ute i skandinavisk sammenheng, godt etter Sverige og Danmark.
Det ble spilt en uoffisiell kamp der et norsk kvinnelandslag møtte Sveriges kvinnelandslag i fotball den 7. august 1975 på Nya Ullevi i Gøteborg, De tapte 0–4 med Torodd Nordeng som trener og spillere som Sif Kalvø og Grete Pedersen.De første offisielle kampene Norge spilte var to miniturneringer mot Sverige, Danmark og Finland, før Norge møtte, og slo, Nord-Irland.
=== Begynnelsen (1978–1983) ===
Som i mange andre land, hadde også Norges Fotballforbund en svært skeptisk tone til kvinnefotball. Det var først på 1970-tallet, etter etableringen av Norway Cup og Dagbladets aktive kamp for å få NFF til å skifte standpunkt, at Norge etter hvert fikk et landslag og Norgesmesterskap. Landslaget ble dannet med Per Pettersen som trener. Norges første landskamp ble spilt den 7. juli 1978 mot Sverige, og kampen endte med tap 1-2. Kari Nielsen fra Asker ble tidenes første målgjører på kvinnelandslaget. Det ble også tap mot Finland og Danmark under dette nordiske mesterskapet i Danmark.Året etter tapte Norge nok en gang for de tre landene. Imidlertid vant Norge sin første kamp med 4–1 mot Nord-Irland under en uoffisiell EM-turnering i Italia. I løpet av de neste årene ble Norge gradvis bedre, og lyktes å slå Frankrike, Sveits og England. Norge spilte også uavgjort mot Danmark og Sverige under det nordiske mesterskapet i 1982, og gjorde sin beste innsats i nordisk mesterskap med å gå gjennom ubeseiret. Imidlertid forelå det ingen offisielle Europa- eller verdensmesterskap, og dermed heller ingen mesterskapskvalifiseringer.
=== Erling Hokstad (1983–1989) ===
I 1983 tok Erling Hokstad over landslaget, og var med på å lede Norge til sin første kvalifisering til et mesterskap. Enda EM i 1984 strengt talt ikke var offisielt ettersom mindre enn halvparten av UEFA-medlemslandene stilte, var det det første mesterskapet som krevde kvalifisering. Norge havnet i en helnordisk kvalifiseringspulje med Sverige, Finland og Island. Norge slo Finland begge gangene, og vant og spilte uavgjort mot Island. Imidlertid ble det to tap mot Sverige, og dermed var Norge ute, da bare vinneren kom videre. Resultatene viste at Norge var i ferd med å markere seg blant de bedre lagene. Sverige vant for øvrig EM.
==== Første norske europamestre i lagidrett ====
Norge hadde et Sverigekompleks som viste seg året etter, da europamesterne slo Norge hele 5–0, det største tapet i Norges historie (tangert senere). Fra og med den 7. mai 1986 ble Dag Steinar Vestlund medtrener. Hvor vidt Vestlunds innvirken var avgjørende vites ikke, men Norge kvalifiserte seg til EM i 1987. Norge møtte Danmark, et lag de aldri hadde slått, Finland og Vest-Tyskland, som på det daværende tidspunktet hadde liten erfaring. Norge lyktes i å slå Danmark for første gang, til og med på bortebane. Imidlertid hadde Norge for mange uavgjort, og før siste runde ledet Norge med ett poeng mot Danmark. Norge vant den siste kampen 2–0 hjemme mot Finland mens Danmark tapte borte mot Vest-Tyskland. Etter kvalifiseringen fikk Norge oppdraget å arrangere semifinalene og finalen.
Semifinalen ble spilt mot Italia, nok et lag Norge aldri hadde slått. Heidi Støre og Trude Stendal scoret de to eneste målene i kampen, og Norge vant 2–0 etter at målvakt Janne Andreassen holdt buret rent. Norge spilte sin første offisielle finale i et mesterskap, der de møtte sin gamle nemesis, Sverige. Før finalen hadde Norge møtt Sverige ti ganger, med sju norske tap og tre uavgjorte kamper. Veteranen Gunn Nyborg, som hadde vært med helt siden starten i 1978, hadde vært med i alle ti kampene, og fikk endelig oppleve å slå svenskene. I finalen scoret Stendal to ganger, mens Sverige scoret bare en gang (ved Lena Videkull) og Norge vant 2–1. Norges første seier over Sverige i fotball for kvinner var også første gang Norge noensinne hadde vunnet noe i fotball. Året etterpå vant Norge et uoffisielt, men FIFA-arrangert, invitasjons-VM i Kina etter å ha møtt Sverige i finalen og vunnet 1–0.
EM ble arrangert annethvert år de første årene, og allerede i 1989 var det EM igjen. Norge tapte flere kamper enn de vant i kvalifiseringen, men vant den siste kampen med 3–1 over England i Blackburn, og gikk dermed videre på målforskjell tross bare fem poeng fra seks kamper, det svakeste av alle lagene som gikk videre. I kvartfinalen møtte Norge Nederland, som hadde slått Sverige. Imidlertid slo Norge Nederland med 2–1 og 3–0, og gikk videre til sluttspillet i Vest-Tyskland. Norge slo Sverige for tredje gang i mesterskapssammenheng, og gikk til finalen, der vi møtte et hjemmelag som hadde blitt langt bedre siden sist kamp mellom lagene. Vest-Tyskland vant 4–1, mens Norge måtte greie seg med sølv. Dette ble siste kampen til trenerparet Hokstad/Vestlund.
=== Even Pellerud (1990–1996) ===
Den nye treneren ble Even Pellerud. Han tok laget inn i kvalifisering til EM 1991, og det norske laget gikk gjennom seks kamper uten tap i gruppespillet, med bare et poengtap, mot England borte. I EM-kvartfinalen, som ble arrangert som hjemme- og bortekamp i november 1990, vant Norge 2–1 og 2–0 over Ungarn, og var dermed klaret for sluttspillet i Danmark, og også for VM-sluttspillet i Kina. Landslaget gikk inn i 1991-sesongen med et budsjett på tre millioner kroner i en sesong hvor de skulle spille både EM og VM. Norge slo ut Danmark i semifinalen på straffesparkkonkurranse etter to redninger av Reidun Seth, og møtte Tyskland i finalen. Norge tok ledelsen ved Birthe Hegstad like etter pause, men en feil av Linda Medalen ga Heidi Mohr muligheten til å utligne, og i ekstraomgangene hadde Tyskland mest krefter, scoret to mål, og vant fortjent, ifølge Sportsbokens reportasje. Dermed var Norges rekke på 11 kamper uten tap brutt.
Norge ladet opp til VM med to seire over USA i Massachusetts, hvor 17-åringen Bente Nordby debuterte på landslaget. De fikk imidlertid en dårlig start på VM med tap 0–4 for Kina i tidenes første VM-kamp, men hadde fortsatt sjansen til å gå videre, i og med at åtte av 12 lag gikk videre fra gruppespillet. Norge vant 4–0 over New Zealand og deretter knepent 2-1 mot Danmark, med Medalen som matchvinner rett etter en dansk utlikning. I kvartfinalen møtte Norge Italia, og Norge vant etter ekstraomganger, tross at de hadde sluppet Italia inn i kampen igjen ved to anledninger, takket være straffespark eksekvert av Tina Svensson. I semifinalen var det Sverige som ventet, og Norge vant klart 4-1 etter nok en straffe av Svensson, i tillegg til to mål av Medalen og et av Agnete Carlsen. I finalen ventet en ny rival, USA. USA var storfavoritter etter å ha slått europamestrene Tyskland lett, og tok ledelsen ved Michelle Akers, Norge utlignet ved Medalen, men Akers scoret vinnermålet tolv minutter før full tid etter å ha sneket til seg et tilbakespill fra Svensson til Seth.
==== EM 1993: Ny triumf ====
Pellerud fortsatte fremgangen, og i 1993 var Norge kvalifisert til EM i Italia etter en svært lett kvalifiseringsrunde med seire over Sveits og Belgia. Deretter fulgte, som i 1989, et dobbeltmøte med Nederland i kvartfinalen, hvor Norge sikret seg to 3–0-seire og billett til sluttspillet. Der stilte Norge med bare én europamester fra 1987, Heidi Støre; i forsvarsfireren var alle under 22 år. I semifinalen møtte Norge Danmark, og landslaget vant 1–0 etter scoring av 20-åringen Anne Nymark Andersen. Kaptein Birthe Hegstad hadde blitt byttet ut etter en ankelskade. I finalen møtte vi noe overraskende Italia, som hadde slått Tyskland på straffer. Etter en målløs første omgang kom Hegstad innpå i den andre, og scoret vinnermålet med 13 minutter igjen etter pasning fra Medalen.
I 1994 spilte Norge i den første Algarve Cup i Portugal, sammen med fire andre skandinaviske lag og USA; Norge utklasset Finland og Danmark og vant 1–0 over USA.
==== EM 1995: Innendørs tap for Sverige ====
I 1995 var det for andre og siste gang EM og VM i samme år. VM ble arrangert i Sverige, og hadde sannsynligvis prioritet også fra UEFA, ettersom semifinalene i EM ikke ble arrangert på nøytral grunn, men som hjemme- og bortekamp. Norge vant greit i kvalifiseringsrunden mot Finland, Den tsjekkiske republikk og Ungarn, og kvartfinalen mot Italia – mangel på seeding hadde gjort at EM-finalistene måtte møtes allerede i kvartfinalen, som også var kvalifisering til VM 1995 og OL 1996 – men i semifinalen mot Sverige ga Norge bort fire mål i andre omgang, og tapte dermed 5–7 sammenlagt etter å ha ledet med to mål til pause i andre kamp. Begge kampene ble spilt innendørs, før sesongen hadde kommet i gang i de nordiske landene.
==== VM 1995: Verdensmestre ====
EM-kampene og en 3.-plass i Algarve Cup, etter tap for Nederland, ga ikke store håp før VM-sluttspillet i Sverige, selv om Norge hadde slått USA etter straffesparkkonkurranse i Algarve. Norge hadde satt inn en ny, ung målvakt, Bente Nordby, som hadde fått noen få landskamper, men som ikke hadde spilt i EM-kampene mot Sverige og Italia. Tone Haugen, som sammen med Medalen spilte profesjonelt i Japan, og Marianne Pettersen kom også inn på laget, sistnevnte dog som reserve grunnet skade.
I gruppespillet møtte Norge England, Canada og Nigeria. Norge vant samtlige kamper, med to mål mot England og med store sifre mot de to andre lagene. I kvartfinalen ventet Danmark. Norge gikk opp i 3–0-ledelse ved Gro Espeseth, Medalen og Hege Riise, og et reduseringsmål seks minutter før slutt var betydningsløst. Det skulle imidlertid vise seg å bli Norges eneste baklengsmål i mesterskapet.
Norge hadde sjansen til revansje for finaletapet i 1991, da semifinalen i Västerås skulle gå mellom Norge og USA. Ann Kristin Aarønes scoret et tidlig mål, og Norge holdt unna, blant annet takket være Nordby, som reddet mange skudd i sluttminuttene. Norge spilte med ti spillere ettersom Heidi Støre ble utvist i det 77. minutt, men Nordby holdt nullen i den dramatiske avslutningen.
Norge møtte Tyskland i finalen, et lag Norge ikke hadde slått siden 1985. Tross dette, og tross at Støre satt på tribunen grunnet karantene, dominerte Norge første omgang og fikk inn to mål i omgangens ti siste minutter, ved Riise og Pettersen som målscorere. Riise ble kåret til turneringens beste spiller, Aarønes ble mesterskapets toppscorer, og forsvarsspiller og kaptein Gro Espeseth turneringens nest beste spiller. Tre måneder etter VM vant Norge 17–0 over Slovakia i EM-kvalifisering, som per 2009 er den største seieren den norske kvinnelandslaget har oppnådd.
I 1995 mottok landslaget Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris.
==== OL 1996: Ny medalje ====
Pelleruds siste turnering ble OL i Atlanta i 1996. I første kamp møtte Norge Brasil, som aldri hadde gått videre fra gruppespillet i et offisielt VM. Norge tok ledelsen to ganger, men Pretinha utlignet begge målene, og Aarønes fikk et mål annullert for angrep på keeper. Heidi Støre ble skadet i denne kampen, og kunne ikke spille noen av de resterende kampene; Brit Sandaune erstattet henne i denne kampen, og fikk dermed sin mesterskapsdebut som midtbanespiller, selv om hun senere skulle få fast plass som venstreback.
Tross Støres skade vant Norge 3–2 over Tyskland, den fjerde strake kampen uten tap mot tyskerne, etter avgjørelse på frispark av Hege Riise. Tyskland hadde utlignet to ganger, et mål av Bettina Wiegmann og et skudd av Birgit Prinz som gikk via en norsk spiller og i mål. Japan ble slått 4–0 i siste gruppespillkamp – Marianne Pettersen, nå fast spiller på laget, scoret to ganger – og ettersom Brasil hadde avgitt flere poeng vant Norge gruppen og gikk til semifinale.
I semifinalen møtte Norge USA nok en gang. Norge tok ledelsen etter en kontring som ble avsluttet av Linda Medalen etter pasning fra Agnete Carlsen. USA ble heiet fram av nesten 65 000 tilskuere på Sanford Stadium i Athens, og fikk straffespark med et kvarter igjen etter at Gro Espeseth skulle ha handset i 16-meterfeltet. Avgjørelsen var tvilsom ifølge New York Times' rapport, noe Espeseth var enig i – hun mente ballen søkte hånden hennes. New York Times hevdet imidlertid at USA burde hatt straffespark for hands tre minutter tidligere. Michelle Akers satte inn den straffen dommeren ga, og etter at Agnete Carlsen ble utvist for en takling bakfra i sluttminuttene benyttet innbytter Shannon MacMillan anledningen til å avgjøre kampen på golden goal ti minutter inn i ekstraomgangene. Norge fikk imidlertid OL-medaljer etter å ha vunnet bronsefinalen mot Brasil 2–0, med to mål av Aarønes.
Pelleruds siste kamp var returmatchen i Slovakia en måned etter OL. Kampen endte 4–0, og Norge vant dermed sin gruppe og var direkte kvalifisert for EM. Tidligere under sommeren hadde laget vunnet 3–1 borte og spilt 0–0 hjemme mot europamestrene Tyskland, og med fire seire i de andre kampene vant Norge gruppa og gikk direkte videre til sluttspillet.
=== Per-Mathias Høgmo (1997–2000) ===
==== EM 1997: Nedtur på hjemmebane ====
Pelleruds arvtaker, Per-Mathias Høgmo, ble ansatt i september 1996. Høgmo fikk relativt kort tid på å forberede seg til EM på hjemmebane, men ledet laget i vennskapskamper under vinteren og våren 1997, og laget vant sju av dem; deriblant 3–0 over Tyskland, Norges femte kamp på rad uten tap mot tyskerne, og fire kamper under Algarve Cup i 1997, Norges tredje seier der. Norge gikk inn i mesterskapet totalt 11 kamper på rad uten tap, den beste rekka siden VM-tittelen.
Medalen, Carlsen og Støre var blant spillerne som hadde gitt seg før mesterskapet, og til erstatning valgte Høgmo ut flere spillere uten stor landslagserfaring fra før, blant annet Gøril Kringen, Unni Lehn, Ragnhild Gulbrandsen, Margunn Haugenes (tilbake etter tre års pause), Monica Knudsen, Henriette Viker og Anne Tønnesen. I EM var imidlertid bare Kringen og Lehn i startoppstillingen; Haugenes, Knudsen, Viker og Gulbrandsen fikk innhopp fra benken.Norge hadde fått en vanskelig gruppe, tross seeding i trekningen; Tyskland (EM-gull 1995, VM-sølv 1995), Italia (EM-sølv 1993, kvartfinale EM 1995 etter tap for Norge) og Danmark (EM-bronse 1991, 8.-plass OL 1996) var motstandere, mens den andre gruppen inneholdt tre lag som aldri hadde nådd lenger enn kvartfinalen i EM. Norge åpnet med å utklasse Danmark 5–0 foran 4221 tilskuere på Åråsen stadion etter fire mål av Marianne Pettersen, som nå sto med 34 mål på 50 landskamper. Deretter fortsatte Norge sin rekke uten tap for Tyskland, med uavgjort 0–0 på Melløs i Moss under nærver av 7666 tilskuere, men Tyskland var "klart best" og Bente Nordby måtte takkes for at Norge holdt nullen, ifølge Sportsbokens rapport..
Ettersom Italia også hadde spilt uavgjort mot Tyskland og Danmark, kunne Norge gå videre til semifinale med uavgjort. Norge slapp imidlertid inn et tidlig mål, Gro Espeseth bommet på straffespark, og Norge slapp inn et mål på slutten som bekreftet at Norge havnet på 3.-plass i gruppa. Tyskland og Italia vant sine semifinaler.
==== VM 1999: Opp og ned ====
Norge trakk igjen Tyskland i kvalifiseringen til VM i USA, og måtte vinne gruppa for å gå direkte til VM. Etter å ha tapt 0–1 i Bayreuth, det første tapet etter seks kamper på rad uten tap mot tyskerne, vant Norge 3–2 hjemme, og uavgjort i Nederland var bedre enn Tyskland klarte. Dermed vant Norge gruppa med ett poeng. I 1998-sesongen ble Norge ble også nummer tre av fire lag i en turnering arrangert under Goodwill Games, med tap for Kina i straffesparkkonkurranse, men seier over Danmark på samme måte. Norge vant også Algarve Cup for fjerde og hittil siste gang i 1998.
Før VM i USA var Norge favoritter, som regjerende mestre hadde Sports Illustrated det norske laget som vinner i sitt VM-tips, og Medalen, Riise og Pettersen i sitt verdenslag uten amerikanske spillere. Norge startet med fire seire, tre av dem i en gruppe hvor bare Japan hadde nådd en VM-kvartfinale tidligere, og den fjerde, kvartfinalen, endte 3–1 mot Sverige – den åttende seieren på rad over Sverige, men dette var det første turneringsmøtet siden tapet for Sverige i EM fire år tidligere. Venstreback Brit Sandaune, midtbanespiller Unni Lehn, og spissene Ann Kristin Aarønes og Marianne Pettersen hadde utmerket seg i Norges innledende kamper, ifølge Dagbladets spillerbørs.
Likevel gikk Norge på en av sine største nedturer i sin landslagshistorie i semifinalen mot Kina. Det ble tangering av det verste tapet gjennom tidene, med 0–5 for Kina, og det i en kamp hvor Bente Nordby var "strålende" ifølge Dagbladets reporter. I bronsefinalen ble det målløst etter 120 minutter mot Brasil, men Norge tapte 4–5 på straffesparkkonkurranse, det første tapet mot Brasil siden 1988, og Norge ble dermed nummer fire i VM.
==== OL 2000: Norges hittil siste tittel ====
Dermed var ikke Norge favoritter under OL i Sydney, selv om oppvarmingen var utmerket; Norge vant 8–0 over England i siste kvalifiseringskamp til EM 2001, og slo også Tyskland, Kina og USA i vennskapskamper i juli. Midtbanespiller Solveig Gulbrandsen og høyreback Bente Kvitland hadde kommet inn på laget, men to av de mest toneangivende spillerne under 1990-tallet, Linda Medalen og Ann Kristin Aarønes, hadde lagt endelig opp.
Sports Illustrated regnet Norge som det 3. beste laget i OL, men ble ikke tippet på medaljeplass fordi de var i gruppe med regjerende verdensmester USA og tapende VM-finalist Kina. Etter å ha blitt utspilt og tapt 0–2 mot USA i den første kampen, vant Norge 3–1 over de afrikanske mestrene Nigeria, og kunne dermed nå semifinale som toer i gruppa med seier over Kina. Pettersen ga Norge ledelsen tidlig i andre omgang, men Kina utlignet på et tvilsomt straffespark. Tre minutter senere sikret innbytter Margunn Haugenes seieren med et skudd oppe i krysset.I semifinalen møtte Norge Tyskland. Spillemessig dominerte Tyskland, og Norge skapte knapt en sjanse, men Tina Wunderlich headet i eget mål og sikret Norge finaleplass ettersom Nordby holdt nullen. I finalen møtte Norge nok en gang USA, som ikke hadde tapt i mesterskap siden 1995. Kampen bølget fram og tilbake: USA gikk i ledelsen med Tiffeny Milbrett i det 5. minutt, men Norge snudde rett før pause ved mål av Gro Espeseth. Nordby holdt Norge inne i kampen med flere redninger, før Ragnhild Gulbrandsen headet inn 2–1 med et kvarter igjen etter svakt keeperarbeid. Norge holdt ledelsen inn i overtida, men slapp inn et nytt mål av Milbrett, og kampen gikk til ekstraomganger med golden goal. Dagny Mellgren, som hadde kommet inn som innbytter for Pettersen, scoret vinnermålet etter 12 minutter, men TV-bildene syntes å vise at Mellgren brukte hånda for å kontrollere ballen før hun skjøt den i mål.For OL-gullet ble laget tildelt Fearnleys olympiske ærespris, som første mottaker fra et lagspill.
=== Åge Steen (2000–2004) ===
Åge Steen lyktes ikke å gjenta resultatene til Høgmo, og tiden hans ble særlig preget av et VM som bare varte til kvartfinale og et påfølgende første OL uten deltakelse. I tillegg til dette fikk Steen også med seg en semifinale i EM i 2001.
==== EM 2001: Tyskland for sterke ====
Åge Steen tok over landslaget etter Høgmo, og hans trenertid begynte med greie resultater i vennskapskamper; det ble to seire over Sverige, og en seier over et svekket USA, men tap for Kina. Anne Tønnessen, som ikke kunne spille i OL grunnet hjernerystelse, var den eneste nye faste spilleren denne sesongen.
Norge klarte likevel ikke å følge opp sin status som olympiamestre. Etter 3–0 over Frankrike, en motstander Norge aldri hadde tapt for, var det tid for å få revansj for hjemmetapet for Italia i 1997. Rita Guarino ga imidlertid Italia en tidlig ledelse, og selv om Mellgren utlignet, fikk ikke Norge has på Italias gode keeper. Gøril Kringen pådro seg sitt andre gule kort, og måtte stå over den avsluttende kampen mot Danmark, som Norge ikke hadde tapt for siden 1988. Men uten rutine og samspill i midtforsvaret slapp Norge inn ett mål på slutten, et mål som keeper Nordby og midtstopper Anne Bugge Paulsen måtte dele skylda for. Ettersom Italia hadde slått Danmark tidligere, ville tapet ha ført til at Norge kunne blitt slått ut i gruppespillet for andre gang på rad, men Italia tapte for Frankrike og Norge fikk en sjanse til, i semifinale mot Tyskland.
Her fikk Tyskland revansj for OL-tapet. Norge hadde et par sjanser til å score, og burde ifølge Dagbladets journalist hatt straffespark tidlig i kampen, men etter at Sandra Smisek scoret vinnermålet tok Tyskland over, og hadde flere sjanser til å vinne med flere mål.
==== VM 2003: To tap og ut av OL ====
I VM-kvalifiseringen møtte Norge Frankrike, Den tsjekkiske republikk og Ukraina. Norge hadde ikke tapt for noen av lagene før, og fortsatte den statistikken med seier i de fem første kampene, før det ble uavgjort mot Ukraina i en betydningsløs kamp. Gøril Kringen var blitt vraket fra landslaget til fordel for yngre krefter, men i sesongens siste kamp viste ikke midtstopperne seg fra sin beste side; Norge slapp inn tre mål i en vennskapskamp mot Tyskland i Grimstad og det nye stopperparet, Anne Tønnessen og Ane Stangeland, måtte tåle hard kritikk både fra trener og journalister.Steen prøvde flere varianter i midtforsvaret under oppkjøringen til VM i USA, som ble arrangert i september, etter sesongslutt i den amerikanske proffligaen. Til slutt ble veteranen Monica Knudsen valgt ut til å spille sammen med Ane Stangeland. Trine Rønning og Lise Klaveness kom inn i laget for Ragnhild Gulbrandsen og Hege Riise, som begge spilte profesjonelt i USA. Norges siste kamp før VM var 1–1 mot Danmark i EM-kvalifisering på Sofiemyr; et bedre resultat enn i EM, men igjen slapp Norge inn et mål i avslutningsminuttene – Lene Jensen scoret etter en mulig offside – og Norge måtte nå score mål i Danmark for å kvalifisere seg.Norge møtte Brasil, bronsemedaljørene fra 1999, i tillegg til to debutanter, Frankrike, og Sør-Korea i gruppespillet. Norges gode statistikk mot Frankrike holdt seg, med seier 2–0, men som i forrige VM tapte Norge for Brasil; Norge hadde sjanser til å utligne på stillingen 1–2, men i stedet scoret Brasil to ganger og vant en overlegen seier. Etter kampen gikk Linda Medalen ut og kritiserte det defensive arbeidet til laget, og foreslo at Gøril Kringen burde hatt en plass i troppen. Selv med 7–1 over Sør-Korea ble Norge dermed nummer to i gruppa, og møtte vertsnasjonen USA i kvartfinalen. Der ble Norge klart slått, og dermed var det klart at Norge hadde gjort sin svakeste VM-innsats i historien; hjemmelaget vant 1–0 selv om de brente et straffespark. Abby Wambach vant en hodeduell mot Marit Fiane Christensen, som hadde blitt satt inn som høyreback etter Brasil-kampen, og scoret det avgjørende målet. Med dette tapet klarte Norge heller ikke å ta en av de to europeiske plassene til OL i Athen året etter.
Den amerikanske proffligaen gikk konkurs rett før VM, og dermed mistet flere av de norske spillerne anledningen til å spille profesjonelt. Dette og mangelen på mesterskap gjorde at Norge mistet flere spillere: Hege Riise, Brit Sandaune, Marianne Pettersen og Anne Tønnessen la alle opp før 2004 var over. Som erstatning dro Steen inn flere spillere som bare fikk en sesong på landslaget, men Ingvild Stensland skulle vise seg å bli en viktig spiller senere.
I returkampen mot Danmark hadde Norge igjen 1–1 til det gjensto få minutter, men grunnet manglende målteft i de andre kampene ville dette ikke være godt nok for direkte EM-plass. I stedet for en norsk avgjørelse scoret Lene Jensen igjen i sluttminuttene for Danmark, og Norge måtte dermed gjennom utslagskamp mot Island. Med en trener på oppsigelse – Åge Steen og NFF fornyet ikke kontrakten – vant Norge 7–2 og 2–1 og var klare for EM. Bjarne Berntsen ble utnevnt som ny trener i romjula 2004, etter at flere andre mannlige trenerprofiler hadde takket nei.
=== Bjarne Berntsen (2005–2009) ===
For en oppsummering av konfliktene knyttet til Bjarne Berntsen og landslagsspillerne, se Bjarne Berntsen
==== EM 2005: Sølv, men igjen bak Tyskland ====
Berntsen tok over et lag som hadde vunnet seks strake kamper, men bare kampene mot Island hadde hatt egentlig betydning. Rekka ble snart brutt, da Norge tapte begge vennskapskampene for Frankrike på La Manga; dette var også Norges første tap for Frankrike. Norge kom på 5.-plass i Algarve Cup etter tap 0–4 for Tyskland, og tapte også for EM-vert England før mesterskapet i juni.
Berntsen satset på mange unge spillere: Ingvild Stensland, Stine Frantzen, Isabell Herlovsen og Marianne Paulsen var alle viktige spillere under EM, og ingen hadde nevneverdig erfaring fra tidligere seniormesterskap. Norge tapte første kamp med 0–1 for Tyskland, og trengte mål fra innbytter Herlovsen for å klare ett poeng mot den tidligere ønskemotstanderen Frankrike. Dermed måtte Norge score mange mål i den siste kampen mot EM-nemesis Italia, og i tillegg ha hjelp fra Tyskland, for å kunne nå semifinale. Fire mål i første omgang, tre av dem på hjørnespark fra Stensland, hjalp Norge til 5–3-seier over Italia.Som gruppetoer måtte Norge møte gruppevinner Sverige i semifinalen, det første turneringsmøtet med naboene på seks år. Norge og Sverige hadde rett nok spilt flere vennskapskamper, uten norsk tap på de siste 14 kampene, men Sverige hadde kvalifisert seg for OL 2004 på Norges bekostning. Kampen hadde "mange opp- og nedturer," ifølge kampens store norske spiller, Solveig Gulbrandsen, som scoret to av Norges mål og hadde målgivende pasning på det tredje. Norge tok ledelsen to ganger, først ved Gulbrandsen og så ved Herlovsen, men Sverige presset på for utlikning og scoret med to minutter igjen. I ekstraomgangene fikk Gulbrandsen scoret fra nært hold, og Norge var klar for finale, den beste prestasjonen i mesterskap siden 2000. Berntsen ble hyllet av spillerne i Aftenposten før finalen. Norge gikk på et nytt klart tap, 1–3 for Tyskland i finalen, det tredje tapet for Tyskland på rad i mesterskap, og Norges femte EM-kamp mot Tyskland uten seier. Laget ble likevel Årets lag for 2005 under Idrettsgallaen 2006.
==== VM 2007: Fortsatt nest best i Europa ====
Norge begynte kvalifiseringen til VM i Kina etter EM. Etter seire over lavere rangerte Ukraina og Serbia og Montenegro, møtte Norge Italia igjen. Kampen ble ikke like målrik som i EM, men Norge scoret kampens eneste mål. Etter at Italia og Ukraina tok poeng fra hverandre, mens Norge vant sine tre neste kamper, trengte Norge bare ett poeng i de siste to bortekampene mot Ukraina og Italia; Marit Fiane Christensen holdt på å gi bort poengene med et dårlig tilbakespill i første kamp mot Ukraina i Lviv, men Unni Lehn utlignet og Norge var klare for mesterskapet i Kina. Norge avsluttet med en betydningsløs seier over Italia. I kvalifiseringen hadde Berntsen brukt flere nye spillere; tross EM-innsatsen ble Herlovsen, Frantzen og Paulsen vraket, Mellgren hadde lagt opp, og Solveig Gulbrandsen hadde ett års svangerskapspermisjon. Ragnhild Gulbrandsen kom tilbake etter en pause, mens Camilla Huse, Marie Knutsen, Leni Larsen Kaurin og Melissa Wiik fikk mer eller mindre faste plasser denne sesongen.
Før VM-sluttspillet spilte Norge to kvalifiseringskamper, og vant med tre mål i kampene mot Østerrike og Israel, lag som aldri hadde vært blant Europas 15 beste. Berntsen vraket veteranen Unni Lehn i VM-troppen og satset i stedet på Marie Knutsen som indreløper, med Trine Rønning omskolert til midtstopper. Siri Nordby hadde også utkonkurrert Camilla Huse på sidebacken.
Norges siste kamp før mesterskapet var en treningskamp mot Tyskland i Mainz. Norge spilte 2–2, den tredje vennskapskampen på rad mot Tyskland uten tap, og kunne ha vunnet med mer flaks med dommere og avslutninger. I mesterskapet trakk Norge en relativt lett gruppe; Canada hadde rett nok nådd semifinalen i 2003, etter å ha slått Kina, men de to andre lagene, Ghana og Australia, hadde bare greid å slå hverandre i VM-sluttspill. Norge lå imidlertid under mot Canada etter første omgang, men kom tilbake i 2. omgang med seiersmål av kaptein Stangeland Horpestad; mot Australia ble det motsatt, da Sverige-proffen Lisa De Vanna utlignet med sju minutter igjen. Etter 7–2 over Ghana vant imidlertid Norge gruppa, og møtte vertsnasjonen Kina i kvartfinalen.
Kina var definitivt svakere enn på slutten av 1990-tallet, og hadde blant annet tapt 0–8 for Tyskland i OL tre år tidligere, men hadde fått en ny trener og også slått Norge 3–1 i vennskapskamp i januar 2006. På hjemmebane hadde de støtte av over 50 000 tilskuere, og de hadde i tillegg fått tak i Sveriges tidligere landslagstrener, Marika Domanski Lyfors. Som i EM-sluttspillet fikk jokeren Isabell Herlovsen, som da hadde spilt en halv omgang i mesterskapet, spilletid fra start, og 19-åringen scoret kampens eneste mål og sikret Norges semifinaleplass.Norge var ett av to europeiske lag som hadde nådd semifinalen, og hadde dermed sikret seg en OL-billett. Det andre europeiske laget var Tyskland, som var Norges motstander i semifinalen. Norge hang med i en omgang, men Trine Rønning laget selvmål med hodet rett før pause og Tyskland fikk scoret to mål til i andre omgang. Norge ble like utklasset i bronsefinalen, med 1–4 for USA, som allerede hadde tapt stort for Brasil.
Etter hjemkomsten ble det uenigheter mellom Berntsen, Lise Klaveness og Ragnhild Gulbrandsen, og som resultat trakk Klaveness, en av Norges mest markante fotballspillere, seg fra videre landslagsspill etter hva som kan ha virket som en oppfordring fra Berntsen. Gulbrandsen, som også la opp etter mesterskapet, kritiserte Berntsen sterkt i media etter at Klaveness hadde trukket seg.
==== OL 2008: God start, men tung nedtur ====
Norge avsluttet 2007 med å slå Russland 3–0 i EM-kvalifisering. Russland var det eneste laget i Norges gruppe som hadde nådd et sluttspill før. I 2008 fortsatte Norge å rade opp storseire i kvalifiseringen utover sommeren: Norge scoret 17 mål og slapp ikke inn noen under kampene i mai og juni, og var klare for EM allerede før bortekampen i Russland, som skulle spilles etter OL. Norge vant også 2–0 over Tyskland i Algarve Cup i mars, men gikk også på to firemålstap for USA i oppvarmingen til OL.
Under OL i Beijing slo landslaget favoritten USA 2–0 under åpningskampen i Sommer-OL 2008. Leni Larsen Kaurin scoret etter 61 sekunder, det raskeste målet i OL-historien, og bare et par minutter etter økte Melissa Wiik. Norge holdt unna, og skulle bare slå lag de aldri hadde avgitt poeng mot i mesterskap tidligere for å vinne gruppa. Men etter en uinspirert kamp hvor Norge vant 1–0 over New Zealand, tapte Norge 1–5 for Japan. Guro Knutsen satte inn kampens første mål tidlig i første omgang, men Japan fortsatte å dominere kampen, scoret rett før pause, og gikk opp til 2–1 og 3–1 etter sju minutter av 2. omgang etter feil i det norske forsvaret.USA gikk forbi Norge på tabellen på målforskjell etter stortapet, og Norge måtte derfor spille mot VM-finalistene fra 2007 Brasil, istedenfor Canada, som hadde blitt nummer tre i sin gruppe. Norge prøvde å forsvare seg og satse på kontringer, men Daniela brøt gjennom med et langskudd rett før pause, og ett kvarter inn i omgangen scoret Marta etter å ha utnyttet et dårlig tilbakespill til keeper fra Marit Fiane Christensen. Siri Nordby scoret på et sent straffespark, men Norge tapte kampen 1–2.
==== EM 2009: Ut mot Tyskland igjen ====
Norge avsluttet kvalifiseringen til EM i Finland i 2009 med 0–0 i Russland, og hadde dermed unngått baklengsmål i kvalifiseringen. Norges sjanser i EM ble imidlertid betydelig redusert etter at fem spillere fra seriemestrene Røa trakk seg fra det norske landslaget, kaptein Ane Stangeland Horpestad og høyreback Gunhild Følstad la opp, og keeper Erika Skarbø fikk en alvorlig skade i hånden. Dermed måtte Berntsen finne spillere til en helt ny forsvarsfirer. Trine Rønning ble nå fast midtstopper, Arna-Bjørnars unge midtbanespiller Maren Mjelde ble hennes kollega, mens Camilla Huse ble kalt tilbake for å ta over på venstrebacken. I Algarve Cup tidlig i mars 2009, kom Norge klart sist i sin pulje med tre tap, også mot Island. Dette er Norges klart dårligste resultat i Algarve Cup, enda samtlige opptredener under Berntsen, med unntak av 2008 har vært svært beskjedne.
Det var klart allerede før EM i Finland at Bjarne Berntsen ikke skulle fortsette som landslagstrener. Berntsen hadde igjen kalt inn en ung spiller uten erfaring: Cecilie Pedersen, som ikke hadde spilt seniorfotball på høyere nivå enn 2. divisjon, var med i troppen, og fikk en så avgjørende rolle at hun vant Gullballen under fotballgallaen 2009.
Norge begynte mot Tyskland, og kom under 0–1 etter et straffespark en halv time ut i omgangen. Resultatet holdt seg til det var tre minutter igjen, etter flere gode redninger av keeper Ingrid Hjelmseth. Da fikk Norge en eventyrlig mulighet til å utligne ved Cecilie Pedersen, men hun satte skuddet rett på keeper, Tyskland slo kontra, og Fatmire Bajramaj satte inn 2–0. Deretter kom to mål til på overtid, slik at Norge tapte hele 0–4. Landslaget fulgte opp med knepen seier over Island, ved nevnte Pedersen, før Norge spilte en uengasjert uavgjort mot Frankrike, der Norge tok ledelsen ved Lene Storløkken før Frankrike utlignet etter et kvarters spill. Begge lag gikk videre til neste runde med det resultatet, og ble i etterkant beskyldt for ikke å ta ut alt.Dette holdt til kvartfinale mot forhåndsfavorittene Sverige. Etter en jevn første omgang fikk Norge mål etter at Elise Thorsnes skjøt ballen via Stina Segerströms fot og i mål, og rett før pause økte Anneli Giske til 2–0. Et kvarter ut i omgangen avgjorde i praksis Cecilie Pedersen med et velplassert skudd, og Norge vant til slutt 3–1. Dermed kom «Nye Norge» til semifinale, igjen mot Tyskland. Norge overrasket ved å ta ledelsen ved Isabell Herlovsen og holde Tyskland fra skikkelige sjanser før pause. Men som i gruppespillet gikk det dårlig i andre omgang; Tyskland scoret tre mål og avsluttet Bjarne Berntsens trenerkarriere. Dette var det sjette strake tapet for Tyskland i mesterskap siden 2001.
=== Eli Landsem (2009–2012) ===
==== VM 2011: Igjen ut av OL ====
Flere hadde reagert da Eli Landsem ble oversett til fordel for Bjarne Berntsen i 2004, og Landsem selv var forarget over at forbundet ikke ville ta kontakt. Ansettelsen av ny landslagstrener ble derfor fulgt med argusøyne, spesielt med tanke på de personlige konfliktene som hadde oppstått under Berntsens tid som trener. I tillegg til Landsem ble Jarl Torske, en trofast landslagsassistent og J19-trener, og Gøril Kringen, trener for toppserieklubben Trondheims/Ørn, hyppig nevnt. Etter en prosess som varte over flere måneder ble Landsem utnevnt den 13. august 2009.Landsems lag gikk gjennom kvalifiseringen til VM med seire i alle kamper unntatt én; det ble uavgjort borte mot Nederland, men med 3–0 i hjemmekampen var Norge likevel gruppevinner. Den avgjørende utslagskampen mot Ukraina, på papiret det svakeste laget i andre kvalifiseringsrunde, endte med norsk seier 3–0 over to kamper, og dermed var Norge kvalifisert for VM. Norge var imidlertid ikke imponerende i Algarve Cup, med en sjetteplass etter én seier på fire kamper, det nest dårligste til dato.
Norge møtte to gamle kjente i gruppespillet, Brasil og Australia, i tillegg til Afrikas nest beste lag, Ekvatorial-Guinea. Norge vant 1–0 mot debutantene fra Vest-Afrika, men tapte så hele 0–3 for Brasil etter to mål av Marta, og måtte vinne siste gruppekamp mot Australia. Elise Thorsnes scoret Norges andre mål i turneringen, men Australia utliknet rett fra avspark, for så å score kampens siste mål med åtte minutter igjen. Det var Norges første tap for Australia gjennom tidene, og første gang Norge var slått ut av et VM i gruppespillet. Kritikken landslaget fikk etter mesterskapet fokuserte stort sett på manglende individuelle ferdigheter. Norge var dermed også slått ut av OL-kvalifiseringen, hvor Europas to plasser gikk til Frankrike og Sverige.
=== Even Pellerud (2013-2015) ===
==== EM 2013: Samling i bånn, sportslig opptur ====
Norge vant sin kvalifiseringsgruppe til EM i Sverige, tross en forferdelig start. Etter to seire og ett tap, mot Island borte, på de første tre kampene, skulle Norge møte Nord-Irland, som var rangert som nr. 28 av de 46 deltagende landene i kvalifiseringen. Norge tapte 1–3, trolig Norges svakeste resultat i en offisiell kvalifiseringskamp til dato, og var plutselig avhengig av andre resultater for å ha mulighet til å vinne gruppa. Norge vant imidlertid alle seks kvalifiseringskampene i 2012, inkludert 2–1 i returoppgjøret mot Island, som dermed var to poeng bak. Tross det gode sluttresultatet kom NFF og Eli Landsem til en enighet om å avbryte arbeidsforholdet, og TV2 rapporterte at dette blant annet grunnet i at spillerne syntes Landsem ikke var fotballfaglig god nok. En måned senere ble Even Pellerud ønsket velkommen tilbake til en ny periode som landslagssjef.EM 2013 ble en sportslig opptur, hvor Norge gikk ubeseiret fram til finalen med seire mot Nederland, Tyskland, Spania og Danmark (etter straffesparkkonkurranse). I finalen tapte Norge 0–1 for Tyskland etter mål av Anja Mittag.
==== VM 2015: Kollaps mot England ====
VM i Canada, som ble spilt på kunstgress, endte med åttedelsfinale for det norske laget, etter gruppespill med store seire mot Thailand og Elfenbenskysten. Solveig Gulbrandsen ga Norge ledelsen i åttedelsfinalen i det 54. minutt mot de senere bronsevinnerne England, men to sene mål ga England seieren. Resultatet gjorde også at Norge ikke ble kvalifisert for OL i Rio. Pellerud trakk seg deretter som trener, og oppga manglende motivasjon og energi som argument.Roger Finjord ledet laget i ett år før han trakk seg grunnet et ønske om å flytte hjem til familien, men det ble igjen rapportert om mistillit blant spillerne. Leif Gunnar Smerud ledet laget midlertidig.
=== Martin Sjögren (2017–2022) ===
I desember 2016 ble det kjent at svenske Martin Sjögren var ansatt som ny landslagssjef. Han ble dermed den første utenlandske treneren for det norske kvinnelandslaget.
==== EM 2017: Ut i gruppespillet ====
Norge startet mesterskapet skuffende med tap, 0–1 mot vertsnasjonen Nederland. I andre gruppespillkamp var Belgia motstander, Norge sløste med sjansene og tapte 0–2. Dermed måtte Norge slå Danmark med tre mål eller mer for å gå videre, samtidig som at Nederland måtte vinne mot Belgia i siste gruppespillkamp.
Norge fikk den hjelpen de trengte fra Nederland i siste kamp, men klarte ikke å gjøre jobben selv. De tapte 0–1 mot Danmark, dermed røk de ut av mesterskapet med tre tap og null mål i det som ble omtalt som en fiasko.Tiden i etterkant av mesterskapet ble preget av konflikter mellom stjerner og Norges Fotballforbund; Ada Hegerberg trakk seg fra landslaget kort etter at de ble slått ut av EM 2017, og konflikten ble slått stort opp i blant annet VG og Josimar.
==== VM 2019: Etterlengtet opptur ====
Norge fikk en knallstart på VM i Frankrike 2019, med 3–0 seier mot Nigeria etter mål av Guro Reiten og Lisa-Marie Karlseng Utland, samt et nigeriansk selvmål. I andre kamp i gruppespillet ble det et hederlig tap, 1–2 mot vertsnasjonen Frankrike. I den siste og avgjørende kampen i gruppespillet var Sør-Korea motstander. Med to straffescoringer av Caroline Graham Hansen og Isabell Herlovsen tok Norge seg videre med en 2–1 seier på en dårlig dag.I åttendedelsfinalen ventet Australia. Isabell Herlovsen sendte Norge i ledelsen etter 31 minutter spilt. Norge så ut til å gå til pause med ledelse, men like før hvilken pekte dommeren på straffemerket etter at Maria Thorisdottir brukte armen for å styre ballen innenfor de norske 16-meteren. Etter at VAR-panelet hadde sjekket situasjonen, måtte dommeren ut å se på video selv. Etter lang vurderingstid, bestemte dommeren seg for å annullere sin egen avgjørelse, og det ble ikke straffe til Australia. Dermed gikk Norge til pause med ledelse, en ledelse de holdt på helt til det gjensto syv minutter av kampen. Da utlignet Australia og dermed ble det ekstraomganger. Det ble ikke scoret flere mål i ekstraomgangene og kampen gikk til straffesparkkonkurranse. Caroline Graham Hansen, Guro Reiten og Maren Mjelde satte sine straffer for Norge, samtidig reddet Ingrid Hjelmseth straffe fra Australia. Dermed var det opp til Ingrid Syrstad Engen som scoret og sikret kvartfinale for Norge.I kvartfinalen sto England på motsatt banehalvdel. Allerede før det var spilt tre minutter tok England ledelsen, og slo til slutt Norge 3–0. Dermed var Norge ute av mesterskapet, men etter den store nedturen i EM to år tidligere ble mesterskapet sett på som en opptur.
==== EM 2022: Ny EM-fiasko ====
Norge kvalifiserte seg for EM 2022 i England (utsatt ett år pga. koronapandemien) med seier over Wales den 27. oktober 2020. I forkant av mesterskapet gjorde Ada Hegerberg comeback på landslaget i mars 2022, dette etter å ha vært ute siden EM 2017. Norge siktet ambisiøst og hadde før EM 2022 en ambisjon om medalje i mesterskapet.Norge havnet i likhet med de to foregående mesterskapene i gruppe med vertsnasjonen. I tillegg til England, var Nord-Irland og Østerrike i Norges gruppe. Laget fikk en god start med 4–1-seier over Nord-lrland etter scoringer av Julie Blakstad, Frida Maanum, Caroline Graham Hansen (straffe) og Guro Reiten.Den andre gruppespillkampen ble en historisk kamp for Norge, med negativt fortegn. England tok ledelsen etter 15 minutter, og etter det rant målene inn. England sjokkerte Norge og til pause ledet de hele 6–0. Norge slapp til to mål i andre omgang og kampen endte 8–0 til England. Resultatet var det største tapet i historien for det norske kvinnelandslaget, det var også tidenes største tapsmargin i EM-sammenheng for noe lag. Landslagssjef Martin Sjögren måtte tåle massiv kritikk etter kampen, for å ikke ha tatt grep i første omgang av kampen. Det ble blant annet beskrevet som «Historiens dårligste kampledelse» og en «skrekkfilm». Dermed måtte Norge vinne sin siste kamp i gruppespillet mot Østerrike for å gå videre, det greide de ikke og etter å ha tapt 0–1 var Norge slått ut av gruppespillet i EM for andre gang på rad.Noen dager etter at Norge røk ut av mesterskapet ble det kjent at NFF og Martin Sjögren var enige om å avslutte samarbeidet, og at både han og hans assistenttrener Anders Jacobson fratrådte sine stillinger umiddelbart.
=== Hege Riise (2022–) ===
3. august 2022 ble Hege Riise offentliggjort som ny landslagssjef. I trenerteamet fikk hun med seg de tidligere landslagsspillerne Monica Knudsen og Ingvild Stensland som assistenttrenere, samt Jon Knudsen som keepertrener. Da hun i slutten av august presenterte sin første tropp som landslagssjef, var flere av de etablerte spillerne vraket og flere nye spillere fikk sjansen. Norge vant 1–0 borte mot Belgia i Hege Riise sin første kamp, og var dermed klare for VM 2023 i Australia og New Zealand.
== Hjemmebane, drakt og kallenavn ==
Norge har ikke hatt en bestemt hjemmebane, men har stort sett spilt på forskjellige arenaer. Draktene har i hovedsak vært de samme som herrelandslagets, og kallenavn har i liten grad vært brukt.
=== Hjemmebane ===
Norge har, i motsetning til herrelandslaget, fått spille lite på Ullevaal Stadion. Da Norges Fotballforbund i 2012 uttalte at kvinnelandslaget kunne spille på Ullevaal, var det for første gang siden 2000. De to kampene var også kamp nummer 4 og 5 på nasjonalarenaen for kvinnelandslaget. Siden 2003 har Norge spilt på 30 stadia:
Ullevaal Stadion: 3 EM-kvalifiseringskamper (Østerrike 2016, Belgia og Island 2012), 1 VM-kvalifiseringskamp (Belgia 2013)
Sør Arena: 1 treningskamp (Sverige 2016), 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2008)
Høddvoll stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2016)
Aker Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Kasakhstan 2016)
Color Line Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Wales 2015)
Marienlyst stadion: 1 treningskamp (Finland 2015)
Strømmen stadion: 1 treningskamp (Nederland 2015)
Brann stadion: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hellas 2014, Italia 2005)
Randaberg Arena: 2 treningskamper (2 × New Zealand 2014)
Tønsberg gressbane: 1 VM-kvalifiseringskamp (Portugal 2014)
Melløs stadion: 1 treningskamp (Russland 2013)
Sarpsborg stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Nord-Irland og Bulgaria 2011), 1 VM-kvalifiseringskamp (Albania 2013), 1 treningskamp (Canada 2005)
Nadderud stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Ungarn 2011), 1 treningskamp (Finland 2011), 3 VM-kvalifiseringskamper (Nederland 2014, Ukraina 2010, Nederland 2009)
Skagerak Arena: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hviterussland 2010, Slovakia 2009)
Fart kunstgress: 1 treningskamp (Canada 2010)
AKA Arena: 1 VM-kvalifiseringskamp (Makedonia 2010)
Komplett.no Arena: 2 treningskamper (Tyskland og Sverige 2008)
Fredrikstad stadion: 1 treningskamp (USA 2008)
Viking stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Polen 2008 og Russland 2007)
Åråsen stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Østerrike 2007), 1 VM-kvalifiseringskamp (Ukraina 2005)
Gjemselund stadion: 1 vennskapslandskamp (Finland 2007)
Lyngdal Stadion: 1 vennskapslandskamp (Danmark 2007)
Halden stadion: 1 VM-kvalifisering (Hellas 2006)
Storstadion (Sandefjord): 1 VM-kvalifisering (Serbia 2006)
Vallhall: 1 EM-kvalifisering (Island 2004)
Kjølnes stadion: 1 EM-kvalifisering (Spania 2004)
Sofiemyr stadion: 1 EM-kvalifisering (Danmark 2003)
Kråmyra Stadion: 1 treningskamp (Nigeria 2003)
Idrettsparken (Mandal): 1 EM-kvalifiseringskamp (Nederland 2003)
Kristiansand stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Belgia 2003)Hjemmekampene strekker seg altså i disse 13 årene til Molde i nord og Mandal i sør. I 2000 spilte Norge en treningskamp mot USA på Alfheim stadion i Tromsø, og i 1996 spilte de i Trondheim, da på Lerkendal stadion. Dette er de to eneste gangene kamper er blitt spilt i de to byene. Til gjengjeld har det blitt spilt kamper på flere steder i Telemark: Skien, Porsgrunn, Gvarv og Ulefoss.
=== Drakt ===
Kvinnelandslaget har i utgangspunktet hatt samme drakt som herrelandslaget - rød overdel og hvite bukser hjemme, og hvit overdel med blå bukser borte. Drakten er i hovedsak basert på den norske flagget. Bortedrakten har vært hvit med hvite, røde eller blå bukser.
Et utvalg av Norges drakter i turneringer:
=== Kallenavn ===
Akkurat som herrelandslaget, har ikke kvinnelandslaget noe egentlig kallenavn. De ble rundt 1995 kalt «gresshoppene», men det ble ikke brukt stort etter den turneringen. Den vanligste betegnelsen er «Kvinnelandslaget».
== Spillestil ==
Kvinnelandslaget har på 2000-tallet og 2010-tallet vært preget av ballspill, dribling og skudd, men som oftest har svakheten ligget i det fysiske, der både tidligere landslagsleder Eli Landsem og landslagstrener Even Pellerud mente Norge hadde mer å gå på sammenliknet med for eksempel USA. Pellerud sa også at han savnet en spillestil som sådan. Under Martin Sjögren har landslaget prøvd å rendyrke en stil hvor det meste av spillet skal foregå langs bakken i en 4-4-2-formasjon, noen ganger med én mer tilbaketrukket spiss og andre ganger med to rene angripere, og hvor man ifølge Sjögren prøvde å spille mer «dynamisk».
== Rivalisering ==
Norge har hatt tette kamper mot mange land, men det er noen det har utviklet seg et spesielt forhold til:
=== USA ===
Norge og USA har møtt hverandre i flere vesentlige kamper, både i Algarve Cup, VM og OL. Norge var det eneste laget som slo USA i OL i 2008 da USA vant, mens USA slo Norge ut av VM i 2007. Norge ble også det første og per 2013 eneste laget som slo USA i en OL-finale, og de slo også USA i VM i 1995. USA har på sin side slått Norge i VM i 1991, OL 1996 og VM 2003. I den siste tiden har riktignok USA blitt et bedre lag enn Norge, og de to lagene møter hverandre stort sett bare under Algarve Cup.
== Landslagstrenere ==
=== Nåværende trenere ===
== Tropp ==
oppdatert 16. november 2022
(Nr.= trøyenummer, LK = landskamper, Mål = antall scorede mål)
== Rekorder ==
* oppdatert 16. november 2022
** spillere som fortsatt er aktive er uthevet.
== OL-resultater ==
== VM-resultater ==
== EM-resultater ==
I 1979 ble Norge slått ut i 1. runde. Dette var et uoffisielt mesterskap, og regnes ikke i UEFAs statistikk.
== Se også ==
Liste over norske landslagstrenere i fotball
Liste over norske mesterlag i kvinnefotball
Liste over Norges landskamper i fotball for kvinner 1978–1990
Maratontabell for Norges kvinnelandslag i fotball
Liste over kvinnelandslag i fotball
Internasjonale landslagskonkurranser i fotball for kvinner
Gullklokka
Norges herrelandslag i fotball
Samelandslaget
== Noter ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Norway women's national association football team – kategori av bilder, video eller lyd på Commons på Norges Fotballforbund
All-time women national team record på www.rsssf.no | Wales' kvinnelandslag i fotball representerer Wales i internasjonal fotball. Wales var det seneste av de tradisjonelle britiske landslagene til å prøve seg med kvinnefotball. | 199,865 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Port%C3%B8r_havn | 2023-02-04 | Portør havn | ['Kategori:58°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Byggverk i Kragerø', 'Kategori:Samferdsel i Kragerø'] | Portør havn er en havn ytterst på halvøya Portør i Kragerø kommune i Telemark.
Portør har tjent som nødhavn siden de tidligste tider, og det er gjort flere oldtidsfunn i området. Navnet forekommer i Heimskringla (Sigurd Slembes opphold på stedet) som «Portyrja». Navnet kommer av portus (latin for havn) eller porta (dør, åpning) og gammelnorsk aurr (grus). Ifølge Olaf Rygh kan «port» ha blitt bragt til Norge av vikinger som hadde kontakt med anglesakser som brukte port i betydningen havn. Rygh tror at navnet Port-Yrja kan vært i motsetning til Yrja der det ikke var havn eller hele halvøyen sør for Stølefjorden kan ha vært kalt Yrja (det nærliggende Jomfruland ble kalt Aur på gammelnorsk) og Port-Yrja var stedets havn. Navnet kan på grunn av siste ledd bety en havn full av stein. Ifølge andre kilder kommer siste leddet ør av yr (tåkeregn).I Snorres kongesagaer er det nevnt at Sigurd Slembe benyttet havna.
I innseilingsleden fra syd er det sprengskader i svaberget på sydsiden som indikerer anslaget til en mine som under annen verdenskrig traff land og forårsaket en kraftig detonasjon. Eksplosjonen blåste visstnok ut vinduer i vid omkrets. Forlagsredaktør Harald Grieg hadde sitt landsted der, arealet foran dette mot sjøen er idag lagt ut til friareal.
I 1981 ble det funnet en gammel båt i mudderet som hadde ligget der siden 1500-tallet. Det sjeldne vrakfunnet ble kalt Portørbåten.
Vei til Portør ble bygget i 1956. Havna var inntil midten av 1960-tallet losstasjon og tolloppsynstasjon.
På Vakthusheia over havna er det reist en rekonstruksjon av den optiske telegrafen som sto der i 1808.
| Portør havn er en havn ytterst på halvøya Portør i Kragerø kommune i Telemark.
Portør har tjent som nødhavn siden de tidligste tider, og det er gjort flere oldtidsfunn i området. Navnet forekommer i Heimskringla (Sigurd Slembes opphold på stedet) som «Portyrja». Navnet kommer av portus (latin for havn) eller porta (dør, åpning) og gammelnorsk aurr (grus). Ifølge Olaf Rygh kan «port» ha blitt bragt til Norge av vikinger som hadde kontakt med anglesakser som brukte port i betydningen havn. Rygh tror at navnet Port-Yrja kan vært i motsetning til Yrja der det ikke var havn eller hele halvøyen sør for Stølefjorden kan ha vært kalt Yrja (det nærliggende Jomfruland ble kalt Aur på gammelnorsk) og Port-Yrja var stedets havn. Navnet kan på grunn av siste ledd bety en havn full av stein. Ifølge andre kilder kommer siste leddet ør av yr (tåkeregn).I Snorres kongesagaer er det nevnt at Sigurd Slembe benyttet havna.
I innseilingsleden fra syd er det sprengskader i svaberget på sydsiden som indikerer anslaget til en mine som under annen verdenskrig traff land og forårsaket en kraftig detonasjon. Eksplosjonen blåste visstnok ut vinduer i vid omkrets. Forlagsredaktør Harald Grieg hadde sitt landsted der, arealet foran dette mot sjøen er idag lagt ut til friareal.
I 1981 ble det funnet en gammel båt i mudderet som hadde ligget der siden 1500-tallet. Det sjeldne vrakfunnet ble kalt Portørbåten.
Vei til Portør ble bygget i 1956. Havna var inntil midten av 1960-tallet losstasjon og tolloppsynstasjon.
På Vakthusheia over havna er det reist en rekonstruksjon av den optiske telegrafen som sto der i 1808.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Om innseilingen, med foto | Portør havn er en havn ytterst på halvøya Portør i Kragerø kommune i Telemark. | 199,866 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Labretknott | 2023-02-04 | Labretknott | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Piercingsmykker'] | Labretknott er et type piercingsmykke som vanligvis brukes i små labret-piercinger, men som også kan brukes i andre piercinger som for eksempel i indre konkyliepiercing.
Smykket består av et skaft, som på den ene enden har en plate, og på den andre enden et smykke, som er en kule eller en «pilspiss».
Labretknotter kan være laget av blant annet titan, bioplast, rustfritt stål, zircon gull eller gull.
| Labretknott er et type piercingsmykke som vanligvis brukes i små labret-piercinger, men som også kan brukes i andre piercinger som for eksempel i indre konkyliepiercing.
Smykket består av et skaft, som på den ene enden har en plate, og på den andre enden et smykke, som er en kule eller en «pilspiss».
Labretknotter kan være laget av blant annet titan, bioplast, rustfritt stål, zircon gull eller gull.
== Eksterne lenker ==
Labretknott hos Encyclopedia BMEzine | Labretknott er et type piercingsmykke som vanligvis brukes i små labret-piercinger, men som også kan brukes i andre piercinger som for eksempel i indre konkyliepiercing. | 199,867 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_kvinnelandslag_i_fotball | 2023-02-04 | Norges kvinnelandslag i fotball | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landslag som har vunnet VM i fotball', 'Kategori:Norges kvinnelandslag i fotball', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris', 'Kategori:Vinnere av Kniksenprisen'] | Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
| Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
== Historie ==
I europeisk målestokk var kvinnelandslaget relativt tidlig etablert, men de var sent ute i skandinavisk sammenheng, godt etter Sverige og Danmark.
Det ble spilt en uoffisiell kamp der et norsk kvinnelandslag møtte Sveriges kvinnelandslag i fotball den 7. august 1975 på Nya Ullevi i Gøteborg, De tapte 0–4 med Torodd Nordeng som trener og spillere som Sif Kalvø og Grete Pedersen.De første offisielle kampene Norge spilte var to miniturneringer mot Sverige, Danmark og Finland, før Norge møtte, og slo, Nord-Irland.
=== Begynnelsen (1978–1983) ===
Som i mange andre land, hadde også Norges Fotballforbund en svært skeptisk tone til kvinnefotball. Det var først på 1970-tallet, etter etableringen av Norway Cup og Dagbladets aktive kamp for å få NFF til å skifte standpunkt, at Norge etter hvert fikk et landslag og Norgesmesterskap. Landslaget ble dannet med Per Pettersen som trener. Norges første landskamp ble spilt den 7. juli 1978 mot Sverige, og kampen endte med tap 1-2. Kari Nielsen fra Asker ble tidenes første målgjører på kvinnelandslaget. Det ble også tap mot Finland og Danmark under dette nordiske mesterskapet i Danmark.Året etter tapte Norge nok en gang for de tre landene. Imidlertid vant Norge sin første kamp med 4–1 mot Nord-Irland under en uoffisiell EM-turnering i Italia. I løpet av de neste årene ble Norge gradvis bedre, og lyktes å slå Frankrike, Sveits og England. Norge spilte også uavgjort mot Danmark og Sverige under det nordiske mesterskapet i 1982, og gjorde sin beste innsats i nordisk mesterskap med å gå gjennom ubeseiret. Imidlertid forelå det ingen offisielle Europa- eller verdensmesterskap, og dermed heller ingen mesterskapskvalifiseringer.
=== Erling Hokstad (1983–1989) ===
I 1983 tok Erling Hokstad over landslaget, og var med på å lede Norge til sin første kvalifisering til et mesterskap. Enda EM i 1984 strengt talt ikke var offisielt ettersom mindre enn halvparten av UEFA-medlemslandene stilte, var det det første mesterskapet som krevde kvalifisering. Norge havnet i en helnordisk kvalifiseringspulje med Sverige, Finland og Island. Norge slo Finland begge gangene, og vant og spilte uavgjort mot Island. Imidlertid ble det to tap mot Sverige, og dermed var Norge ute, da bare vinneren kom videre. Resultatene viste at Norge var i ferd med å markere seg blant de bedre lagene. Sverige vant for øvrig EM.
==== Første norske europamestre i lagidrett ====
Norge hadde et Sverigekompleks som viste seg året etter, da europamesterne slo Norge hele 5–0, det største tapet i Norges historie (tangert senere). Fra og med den 7. mai 1986 ble Dag Steinar Vestlund medtrener. Hvor vidt Vestlunds innvirken var avgjørende vites ikke, men Norge kvalifiserte seg til EM i 1987. Norge møtte Danmark, et lag de aldri hadde slått, Finland og Vest-Tyskland, som på det daværende tidspunktet hadde liten erfaring. Norge lyktes i å slå Danmark for første gang, til og med på bortebane. Imidlertid hadde Norge for mange uavgjort, og før siste runde ledet Norge med ett poeng mot Danmark. Norge vant den siste kampen 2–0 hjemme mot Finland mens Danmark tapte borte mot Vest-Tyskland. Etter kvalifiseringen fikk Norge oppdraget å arrangere semifinalene og finalen.
Semifinalen ble spilt mot Italia, nok et lag Norge aldri hadde slått. Heidi Støre og Trude Stendal scoret de to eneste målene i kampen, og Norge vant 2–0 etter at målvakt Janne Andreassen holdt buret rent. Norge spilte sin første offisielle finale i et mesterskap, der de møtte sin gamle nemesis, Sverige. Før finalen hadde Norge møtt Sverige ti ganger, med sju norske tap og tre uavgjorte kamper. Veteranen Gunn Nyborg, som hadde vært med helt siden starten i 1978, hadde vært med i alle ti kampene, og fikk endelig oppleve å slå svenskene. I finalen scoret Stendal to ganger, mens Sverige scoret bare en gang (ved Lena Videkull) og Norge vant 2–1. Norges første seier over Sverige i fotball for kvinner var også første gang Norge noensinne hadde vunnet noe i fotball. Året etterpå vant Norge et uoffisielt, men FIFA-arrangert, invitasjons-VM i Kina etter å ha møtt Sverige i finalen og vunnet 1–0.
EM ble arrangert annethvert år de første årene, og allerede i 1989 var det EM igjen. Norge tapte flere kamper enn de vant i kvalifiseringen, men vant den siste kampen med 3–1 over England i Blackburn, og gikk dermed videre på målforskjell tross bare fem poeng fra seks kamper, det svakeste av alle lagene som gikk videre. I kvartfinalen møtte Norge Nederland, som hadde slått Sverige. Imidlertid slo Norge Nederland med 2–1 og 3–0, og gikk videre til sluttspillet i Vest-Tyskland. Norge slo Sverige for tredje gang i mesterskapssammenheng, og gikk til finalen, der vi møtte et hjemmelag som hadde blitt langt bedre siden sist kamp mellom lagene. Vest-Tyskland vant 4–1, mens Norge måtte greie seg med sølv. Dette ble siste kampen til trenerparet Hokstad/Vestlund.
=== Even Pellerud (1990–1996) ===
Den nye treneren ble Even Pellerud. Han tok laget inn i kvalifisering til EM 1991, og det norske laget gikk gjennom seks kamper uten tap i gruppespillet, med bare et poengtap, mot England borte. I EM-kvartfinalen, som ble arrangert som hjemme- og bortekamp i november 1990, vant Norge 2–1 og 2–0 over Ungarn, og var dermed klaret for sluttspillet i Danmark, og også for VM-sluttspillet i Kina. Landslaget gikk inn i 1991-sesongen med et budsjett på tre millioner kroner i en sesong hvor de skulle spille både EM og VM. Norge slo ut Danmark i semifinalen på straffesparkkonkurranse etter to redninger av Reidun Seth, og møtte Tyskland i finalen. Norge tok ledelsen ved Birthe Hegstad like etter pause, men en feil av Linda Medalen ga Heidi Mohr muligheten til å utligne, og i ekstraomgangene hadde Tyskland mest krefter, scoret to mål, og vant fortjent, ifølge Sportsbokens reportasje. Dermed var Norges rekke på 11 kamper uten tap brutt.
Norge ladet opp til VM med to seire over USA i Massachusetts, hvor 17-åringen Bente Nordby debuterte på landslaget. De fikk imidlertid en dårlig start på VM med tap 0–4 for Kina i tidenes første VM-kamp, men hadde fortsatt sjansen til å gå videre, i og med at åtte av 12 lag gikk videre fra gruppespillet. Norge vant 4–0 over New Zealand og deretter knepent 2-1 mot Danmark, med Medalen som matchvinner rett etter en dansk utlikning. I kvartfinalen møtte Norge Italia, og Norge vant etter ekstraomganger, tross at de hadde sluppet Italia inn i kampen igjen ved to anledninger, takket være straffespark eksekvert av Tina Svensson. I semifinalen var det Sverige som ventet, og Norge vant klart 4-1 etter nok en straffe av Svensson, i tillegg til to mål av Medalen og et av Agnete Carlsen. I finalen ventet en ny rival, USA. USA var storfavoritter etter å ha slått europamestrene Tyskland lett, og tok ledelsen ved Michelle Akers, Norge utlignet ved Medalen, men Akers scoret vinnermålet tolv minutter før full tid etter å ha sneket til seg et tilbakespill fra Svensson til Seth.
==== EM 1993: Ny triumf ====
Pellerud fortsatte fremgangen, og i 1993 var Norge kvalifisert til EM i Italia etter en svært lett kvalifiseringsrunde med seire over Sveits og Belgia. Deretter fulgte, som i 1989, et dobbeltmøte med Nederland i kvartfinalen, hvor Norge sikret seg to 3–0-seire og billett til sluttspillet. Der stilte Norge med bare én europamester fra 1987, Heidi Støre; i forsvarsfireren var alle under 22 år. I semifinalen møtte Norge Danmark, og landslaget vant 1–0 etter scoring av 20-åringen Anne Nymark Andersen. Kaptein Birthe Hegstad hadde blitt byttet ut etter en ankelskade. I finalen møtte vi noe overraskende Italia, som hadde slått Tyskland på straffer. Etter en målløs første omgang kom Hegstad innpå i den andre, og scoret vinnermålet med 13 minutter igjen etter pasning fra Medalen.
I 1994 spilte Norge i den første Algarve Cup i Portugal, sammen med fire andre skandinaviske lag og USA; Norge utklasset Finland og Danmark og vant 1–0 over USA.
==== EM 1995: Innendørs tap for Sverige ====
I 1995 var det for andre og siste gang EM og VM i samme år. VM ble arrangert i Sverige, og hadde sannsynligvis prioritet også fra UEFA, ettersom semifinalene i EM ikke ble arrangert på nøytral grunn, men som hjemme- og bortekamp. Norge vant greit i kvalifiseringsrunden mot Finland, Den tsjekkiske republikk og Ungarn, og kvartfinalen mot Italia – mangel på seeding hadde gjort at EM-finalistene måtte møtes allerede i kvartfinalen, som også var kvalifisering til VM 1995 og OL 1996 – men i semifinalen mot Sverige ga Norge bort fire mål i andre omgang, og tapte dermed 5–7 sammenlagt etter å ha ledet med to mål til pause i andre kamp. Begge kampene ble spilt innendørs, før sesongen hadde kommet i gang i de nordiske landene.
==== VM 1995: Verdensmestre ====
EM-kampene og en 3.-plass i Algarve Cup, etter tap for Nederland, ga ikke store håp før VM-sluttspillet i Sverige, selv om Norge hadde slått USA etter straffesparkkonkurranse i Algarve. Norge hadde satt inn en ny, ung målvakt, Bente Nordby, som hadde fått noen få landskamper, men som ikke hadde spilt i EM-kampene mot Sverige og Italia. Tone Haugen, som sammen med Medalen spilte profesjonelt i Japan, og Marianne Pettersen kom også inn på laget, sistnevnte dog som reserve grunnet skade.
I gruppespillet møtte Norge England, Canada og Nigeria. Norge vant samtlige kamper, med to mål mot England og med store sifre mot de to andre lagene. I kvartfinalen ventet Danmark. Norge gikk opp i 3–0-ledelse ved Gro Espeseth, Medalen og Hege Riise, og et reduseringsmål seks minutter før slutt var betydningsløst. Det skulle imidlertid vise seg å bli Norges eneste baklengsmål i mesterskapet.
Norge hadde sjansen til revansje for finaletapet i 1991, da semifinalen i Västerås skulle gå mellom Norge og USA. Ann Kristin Aarønes scoret et tidlig mål, og Norge holdt unna, blant annet takket være Nordby, som reddet mange skudd i sluttminuttene. Norge spilte med ti spillere ettersom Heidi Støre ble utvist i det 77. minutt, men Nordby holdt nullen i den dramatiske avslutningen.
Norge møtte Tyskland i finalen, et lag Norge ikke hadde slått siden 1985. Tross dette, og tross at Støre satt på tribunen grunnet karantene, dominerte Norge første omgang og fikk inn to mål i omgangens ti siste minutter, ved Riise og Pettersen som målscorere. Riise ble kåret til turneringens beste spiller, Aarønes ble mesterskapets toppscorer, og forsvarsspiller og kaptein Gro Espeseth turneringens nest beste spiller. Tre måneder etter VM vant Norge 17–0 over Slovakia i EM-kvalifisering, som per 2009 er den største seieren den norske kvinnelandslaget har oppnådd.
I 1995 mottok landslaget Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris.
==== OL 1996: Ny medalje ====
Pelleruds siste turnering ble OL i Atlanta i 1996. I første kamp møtte Norge Brasil, som aldri hadde gått videre fra gruppespillet i et offisielt VM. Norge tok ledelsen to ganger, men Pretinha utlignet begge målene, og Aarønes fikk et mål annullert for angrep på keeper. Heidi Støre ble skadet i denne kampen, og kunne ikke spille noen av de resterende kampene; Brit Sandaune erstattet henne i denne kampen, og fikk dermed sin mesterskapsdebut som midtbanespiller, selv om hun senere skulle få fast plass som venstreback.
Tross Støres skade vant Norge 3–2 over Tyskland, den fjerde strake kampen uten tap mot tyskerne, etter avgjørelse på frispark av Hege Riise. Tyskland hadde utlignet to ganger, et mål av Bettina Wiegmann og et skudd av Birgit Prinz som gikk via en norsk spiller og i mål. Japan ble slått 4–0 i siste gruppespillkamp – Marianne Pettersen, nå fast spiller på laget, scoret to ganger – og ettersom Brasil hadde avgitt flere poeng vant Norge gruppen og gikk til semifinale.
I semifinalen møtte Norge USA nok en gang. Norge tok ledelsen etter en kontring som ble avsluttet av Linda Medalen etter pasning fra Agnete Carlsen. USA ble heiet fram av nesten 65 000 tilskuere på Sanford Stadium i Athens, og fikk straffespark med et kvarter igjen etter at Gro Espeseth skulle ha handset i 16-meterfeltet. Avgjørelsen var tvilsom ifølge New York Times' rapport, noe Espeseth var enig i – hun mente ballen søkte hånden hennes. New York Times hevdet imidlertid at USA burde hatt straffespark for hands tre minutter tidligere. Michelle Akers satte inn den straffen dommeren ga, og etter at Agnete Carlsen ble utvist for en takling bakfra i sluttminuttene benyttet innbytter Shannon MacMillan anledningen til å avgjøre kampen på golden goal ti minutter inn i ekstraomgangene. Norge fikk imidlertid OL-medaljer etter å ha vunnet bronsefinalen mot Brasil 2–0, med to mål av Aarønes.
Pelleruds siste kamp var returmatchen i Slovakia en måned etter OL. Kampen endte 4–0, og Norge vant dermed sin gruppe og var direkte kvalifisert for EM. Tidligere under sommeren hadde laget vunnet 3–1 borte og spilt 0–0 hjemme mot europamestrene Tyskland, og med fire seire i de andre kampene vant Norge gruppa og gikk direkte videre til sluttspillet.
=== Per-Mathias Høgmo (1997–2000) ===
==== EM 1997: Nedtur på hjemmebane ====
Pelleruds arvtaker, Per-Mathias Høgmo, ble ansatt i september 1996. Høgmo fikk relativt kort tid på å forberede seg til EM på hjemmebane, men ledet laget i vennskapskamper under vinteren og våren 1997, og laget vant sju av dem; deriblant 3–0 over Tyskland, Norges femte kamp på rad uten tap mot tyskerne, og fire kamper under Algarve Cup i 1997, Norges tredje seier der. Norge gikk inn i mesterskapet totalt 11 kamper på rad uten tap, den beste rekka siden VM-tittelen.
Medalen, Carlsen og Støre var blant spillerne som hadde gitt seg før mesterskapet, og til erstatning valgte Høgmo ut flere spillere uten stor landslagserfaring fra før, blant annet Gøril Kringen, Unni Lehn, Ragnhild Gulbrandsen, Margunn Haugenes (tilbake etter tre års pause), Monica Knudsen, Henriette Viker og Anne Tønnesen. I EM var imidlertid bare Kringen og Lehn i startoppstillingen; Haugenes, Knudsen, Viker og Gulbrandsen fikk innhopp fra benken.Norge hadde fått en vanskelig gruppe, tross seeding i trekningen; Tyskland (EM-gull 1995, VM-sølv 1995), Italia (EM-sølv 1993, kvartfinale EM 1995 etter tap for Norge) og Danmark (EM-bronse 1991, 8.-plass OL 1996) var motstandere, mens den andre gruppen inneholdt tre lag som aldri hadde nådd lenger enn kvartfinalen i EM. Norge åpnet med å utklasse Danmark 5–0 foran 4221 tilskuere på Åråsen stadion etter fire mål av Marianne Pettersen, som nå sto med 34 mål på 50 landskamper. Deretter fortsatte Norge sin rekke uten tap for Tyskland, med uavgjort 0–0 på Melløs i Moss under nærver av 7666 tilskuere, men Tyskland var "klart best" og Bente Nordby måtte takkes for at Norge holdt nullen, ifølge Sportsbokens rapport..
Ettersom Italia også hadde spilt uavgjort mot Tyskland og Danmark, kunne Norge gå videre til semifinale med uavgjort. Norge slapp imidlertid inn et tidlig mål, Gro Espeseth bommet på straffespark, og Norge slapp inn et mål på slutten som bekreftet at Norge havnet på 3.-plass i gruppa. Tyskland og Italia vant sine semifinaler.
==== VM 1999: Opp og ned ====
Norge trakk igjen Tyskland i kvalifiseringen til VM i USA, og måtte vinne gruppa for å gå direkte til VM. Etter å ha tapt 0–1 i Bayreuth, det første tapet etter seks kamper på rad uten tap mot tyskerne, vant Norge 3–2 hjemme, og uavgjort i Nederland var bedre enn Tyskland klarte. Dermed vant Norge gruppa med ett poeng. I 1998-sesongen ble Norge ble også nummer tre av fire lag i en turnering arrangert under Goodwill Games, med tap for Kina i straffesparkkonkurranse, men seier over Danmark på samme måte. Norge vant også Algarve Cup for fjerde og hittil siste gang i 1998.
Før VM i USA var Norge favoritter, som regjerende mestre hadde Sports Illustrated det norske laget som vinner i sitt VM-tips, og Medalen, Riise og Pettersen i sitt verdenslag uten amerikanske spillere. Norge startet med fire seire, tre av dem i en gruppe hvor bare Japan hadde nådd en VM-kvartfinale tidligere, og den fjerde, kvartfinalen, endte 3–1 mot Sverige – den åttende seieren på rad over Sverige, men dette var det første turneringsmøtet siden tapet for Sverige i EM fire år tidligere. Venstreback Brit Sandaune, midtbanespiller Unni Lehn, og spissene Ann Kristin Aarønes og Marianne Pettersen hadde utmerket seg i Norges innledende kamper, ifølge Dagbladets spillerbørs.
Likevel gikk Norge på en av sine største nedturer i sin landslagshistorie i semifinalen mot Kina. Det ble tangering av det verste tapet gjennom tidene, med 0–5 for Kina, og det i en kamp hvor Bente Nordby var "strålende" ifølge Dagbladets reporter. I bronsefinalen ble det målløst etter 120 minutter mot Brasil, men Norge tapte 4–5 på straffesparkkonkurranse, det første tapet mot Brasil siden 1988, og Norge ble dermed nummer fire i VM.
==== OL 2000: Norges hittil siste tittel ====
Dermed var ikke Norge favoritter under OL i Sydney, selv om oppvarmingen var utmerket; Norge vant 8–0 over England i siste kvalifiseringskamp til EM 2001, og slo også Tyskland, Kina og USA i vennskapskamper i juli. Midtbanespiller Solveig Gulbrandsen og høyreback Bente Kvitland hadde kommet inn på laget, men to av de mest toneangivende spillerne under 1990-tallet, Linda Medalen og Ann Kristin Aarønes, hadde lagt endelig opp.
Sports Illustrated regnet Norge som det 3. beste laget i OL, men ble ikke tippet på medaljeplass fordi de var i gruppe med regjerende verdensmester USA og tapende VM-finalist Kina. Etter å ha blitt utspilt og tapt 0–2 mot USA i den første kampen, vant Norge 3–1 over de afrikanske mestrene Nigeria, og kunne dermed nå semifinale som toer i gruppa med seier over Kina. Pettersen ga Norge ledelsen tidlig i andre omgang, men Kina utlignet på et tvilsomt straffespark. Tre minutter senere sikret innbytter Margunn Haugenes seieren med et skudd oppe i krysset.I semifinalen møtte Norge Tyskland. Spillemessig dominerte Tyskland, og Norge skapte knapt en sjanse, men Tina Wunderlich headet i eget mål og sikret Norge finaleplass ettersom Nordby holdt nullen. I finalen møtte Norge nok en gang USA, som ikke hadde tapt i mesterskap siden 1995. Kampen bølget fram og tilbake: USA gikk i ledelsen med Tiffeny Milbrett i det 5. minutt, men Norge snudde rett før pause ved mål av Gro Espeseth. Nordby holdt Norge inne i kampen med flere redninger, før Ragnhild Gulbrandsen headet inn 2–1 med et kvarter igjen etter svakt keeperarbeid. Norge holdt ledelsen inn i overtida, men slapp inn et nytt mål av Milbrett, og kampen gikk til ekstraomganger med golden goal. Dagny Mellgren, som hadde kommet inn som innbytter for Pettersen, scoret vinnermålet etter 12 minutter, men TV-bildene syntes å vise at Mellgren brukte hånda for å kontrollere ballen før hun skjøt den i mål.For OL-gullet ble laget tildelt Fearnleys olympiske ærespris, som første mottaker fra et lagspill.
=== Åge Steen (2000–2004) ===
Åge Steen lyktes ikke å gjenta resultatene til Høgmo, og tiden hans ble særlig preget av et VM som bare varte til kvartfinale og et påfølgende første OL uten deltakelse. I tillegg til dette fikk Steen også med seg en semifinale i EM i 2001.
==== EM 2001: Tyskland for sterke ====
Åge Steen tok over landslaget etter Høgmo, og hans trenertid begynte med greie resultater i vennskapskamper; det ble to seire over Sverige, og en seier over et svekket USA, men tap for Kina. Anne Tønnessen, som ikke kunne spille i OL grunnet hjernerystelse, var den eneste nye faste spilleren denne sesongen.
Norge klarte likevel ikke å følge opp sin status som olympiamestre. Etter 3–0 over Frankrike, en motstander Norge aldri hadde tapt for, var det tid for å få revansj for hjemmetapet for Italia i 1997. Rita Guarino ga imidlertid Italia en tidlig ledelse, og selv om Mellgren utlignet, fikk ikke Norge has på Italias gode keeper. Gøril Kringen pådro seg sitt andre gule kort, og måtte stå over den avsluttende kampen mot Danmark, som Norge ikke hadde tapt for siden 1988. Men uten rutine og samspill i midtforsvaret slapp Norge inn ett mål på slutten, et mål som keeper Nordby og midtstopper Anne Bugge Paulsen måtte dele skylda for. Ettersom Italia hadde slått Danmark tidligere, ville tapet ha ført til at Norge kunne blitt slått ut i gruppespillet for andre gang på rad, men Italia tapte for Frankrike og Norge fikk en sjanse til, i semifinale mot Tyskland.
Her fikk Tyskland revansj for OL-tapet. Norge hadde et par sjanser til å score, og burde ifølge Dagbladets journalist hatt straffespark tidlig i kampen, men etter at Sandra Smisek scoret vinnermålet tok Tyskland over, og hadde flere sjanser til å vinne med flere mål.
==== VM 2003: To tap og ut av OL ====
I VM-kvalifiseringen møtte Norge Frankrike, Den tsjekkiske republikk og Ukraina. Norge hadde ikke tapt for noen av lagene før, og fortsatte den statistikken med seier i de fem første kampene, før det ble uavgjort mot Ukraina i en betydningsløs kamp. Gøril Kringen var blitt vraket fra landslaget til fordel for yngre krefter, men i sesongens siste kamp viste ikke midtstopperne seg fra sin beste side; Norge slapp inn tre mål i en vennskapskamp mot Tyskland i Grimstad og det nye stopperparet, Anne Tønnessen og Ane Stangeland, måtte tåle hard kritikk både fra trener og journalister.Steen prøvde flere varianter i midtforsvaret under oppkjøringen til VM i USA, som ble arrangert i september, etter sesongslutt i den amerikanske proffligaen. Til slutt ble veteranen Monica Knudsen valgt ut til å spille sammen med Ane Stangeland. Trine Rønning og Lise Klaveness kom inn i laget for Ragnhild Gulbrandsen og Hege Riise, som begge spilte profesjonelt i USA. Norges siste kamp før VM var 1–1 mot Danmark i EM-kvalifisering på Sofiemyr; et bedre resultat enn i EM, men igjen slapp Norge inn et mål i avslutningsminuttene – Lene Jensen scoret etter en mulig offside – og Norge måtte nå score mål i Danmark for å kvalifisere seg.Norge møtte Brasil, bronsemedaljørene fra 1999, i tillegg til to debutanter, Frankrike, og Sør-Korea i gruppespillet. Norges gode statistikk mot Frankrike holdt seg, med seier 2–0, men som i forrige VM tapte Norge for Brasil; Norge hadde sjanser til å utligne på stillingen 1–2, men i stedet scoret Brasil to ganger og vant en overlegen seier. Etter kampen gikk Linda Medalen ut og kritiserte det defensive arbeidet til laget, og foreslo at Gøril Kringen burde hatt en plass i troppen. Selv med 7–1 over Sør-Korea ble Norge dermed nummer to i gruppa, og møtte vertsnasjonen USA i kvartfinalen. Der ble Norge klart slått, og dermed var det klart at Norge hadde gjort sin svakeste VM-innsats i historien; hjemmelaget vant 1–0 selv om de brente et straffespark. Abby Wambach vant en hodeduell mot Marit Fiane Christensen, som hadde blitt satt inn som høyreback etter Brasil-kampen, og scoret det avgjørende målet. Med dette tapet klarte Norge heller ikke å ta en av de to europeiske plassene til OL i Athen året etter.
Den amerikanske proffligaen gikk konkurs rett før VM, og dermed mistet flere av de norske spillerne anledningen til å spille profesjonelt. Dette og mangelen på mesterskap gjorde at Norge mistet flere spillere: Hege Riise, Brit Sandaune, Marianne Pettersen og Anne Tønnessen la alle opp før 2004 var over. Som erstatning dro Steen inn flere spillere som bare fikk en sesong på landslaget, men Ingvild Stensland skulle vise seg å bli en viktig spiller senere.
I returkampen mot Danmark hadde Norge igjen 1–1 til det gjensto få minutter, men grunnet manglende målteft i de andre kampene ville dette ikke være godt nok for direkte EM-plass. I stedet for en norsk avgjørelse scoret Lene Jensen igjen i sluttminuttene for Danmark, og Norge måtte dermed gjennom utslagskamp mot Island. Med en trener på oppsigelse – Åge Steen og NFF fornyet ikke kontrakten – vant Norge 7–2 og 2–1 og var klare for EM. Bjarne Berntsen ble utnevnt som ny trener i romjula 2004, etter at flere andre mannlige trenerprofiler hadde takket nei.
=== Bjarne Berntsen (2005–2009) ===
For en oppsummering av konfliktene knyttet til Bjarne Berntsen og landslagsspillerne, se Bjarne Berntsen
==== EM 2005: Sølv, men igjen bak Tyskland ====
Berntsen tok over et lag som hadde vunnet seks strake kamper, men bare kampene mot Island hadde hatt egentlig betydning. Rekka ble snart brutt, da Norge tapte begge vennskapskampene for Frankrike på La Manga; dette var også Norges første tap for Frankrike. Norge kom på 5.-plass i Algarve Cup etter tap 0–4 for Tyskland, og tapte også for EM-vert England før mesterskapet i juni.
Berntsen satset på mange unge spillere: Ingvild Stensland, Stine Frantzen, Isabell Herlovsen og Marianne Paulsen var alle viktige spillere under EM, og ingen hadde nevneverdig erfaring fra tidligere seniormesterskap. Norge tapte første kamp med 0–1 for Tyskland, og trengte mål fra innbytter Herlovsen for å klare ett poeng mot den tidligere ønskemotstanderen Frankrike. Dermed måtte Norge score mange mål i den siste kampen mot EM-nemesis Italia, og i tillegg ha hjelp fra Tyskland, for å kunne nå semifinale. Fire mål i første omgang, tre av dem på hjørnespark fra Stensland, hjalp Norge til 5–3-seier over Italia.Som gruppetoer måtte Norge møte gruppevinner Sverige i semifinalen, det første turneringsmøtet med naboene på seks år. Norge og Sverige hadde rett nok spilt flere vennskapskamper, uten norsk tap på de siste 14 kampene, men Sverige hadde kvalifisert seg for OL 2004 på Norges bekostning. Kampen hadde "mange opp- og nedturer," ifølge kampens store norske spiller, Solveig Gulbrandsen, som scoret to av Norges mål og hadde målgivende pasning på det tredje. Norge tok ledelsen to ganger, først ved Gulbrandsen og så ved Herlovsen, men Sverige presset på for utlikning og scoret med to minutter igjen. I ekstraomgangene fikk Gulbrandsen scoret fra nært hold, og Norge var klar for finale, den beste prestasjonen i mesterskap siden 2000. Berntsen ble hyllet av spillerne i Aftenposten før finalen. Norge gikk på et nytt klart tap, 1–3 for Tyskland i finalen, det tredje tapet for Tyskland på rad i mesterskap, og Norges femte EM-kamp mot Tyskland uten seier. Laget ble likevel Årets lag for 2005 under Idrettsgallaen 2006.
==== VM 2007: Fortsatt nest best i Europa ====
Norge begynte kvalifiseringen til VM i Kina etter EM. Etter seire over lavere rangerte Ukraina og Serbia og Montenegro, møtte Norge Italia igjen. Kampen ble ikke like målrik som i EM, men Norge scoret kampens eneste mål. Etter at Italia og Ukraina tok poeng fra hverandre, mens Norge vant sine tre neste kamper, trengte Norge bare ett poeng i de siste to bortekampene mot Ukraina og Italia; Marit Fiane Christensen holdt på å gi bort poengene med et dårlig tilbakespill i første kamp mot Ukraina i Lviv, men Unni Lehn utlignet og Norge var klare for mesterskapet i Kina. Norge avsluttet med en betydningsløs seier over Italia. I kvalifiseringen hadde Berntsen brukt flere nye spillere; tross EM-innsatsen ble Herlovsen, Frantzen og Paulsen vraket, Mellgren hadde lagt opp, og Solveig Gulbrandsen hadde ett års svangerskapspermisjon. Ragnhild Gulbrandsen kom tilbake etter en pause, mens Camilla Huse, Marie Knutsen, Leni Larsen Kaurin og Melissa Wiik fikk mer eller mindre faste plasser denne sesongen.
Før VM-sluttspillet spilte Norge to kvalifiseringskamper, og vant med tre mål i kampene mot Østerrike og Israel, lag som aldri hadde vært blant Europas 15 beste. Berntsen vraket veteranen Unni Lehn i VM-troppen og satset i stedet på Marie Knutsen som indreløper, med Trine Rønning omskolert til midtstopper. Siri Nordby hadde også utkonkurrert Camilla Huse på sidebacken.
Norges siste kamp før mesterskapet var en treningskamp mot Tyskland i Mainz. Norge spilte 2–2, den tredje vennskapskampen på rad mot Tyskland uten tap, og kunne ha vunnet med mer flaks med dommere og avslutninger. I mesterskapet trakk Norge en relativt lett gruppe; Canada hadde rett nok nådd semifinalen i 2003, etter å ha slått Kina, men de to andre lagene, Ghana og Australia, hadde bare greid å slå hverandre i VM-sluttspill. Norge lå imidlertid under mot Canada etter første omgang, men kom tilbake i 2. omgang med seiersmål av kaptein Stangeland Horpestad; mot Australia ble det motsatt, da Sverige-proffen Lisa De Vanna utlignet med sju minutter igjen. Etter 7–2 over Ghana vant imidlertid Norge gruppa, og møtte vertsnasjonen Kina i kvartfinalen.
Kina var definitivt svakere enn på slutten av 1990-tallet, og hadde blant annet tapt 0–8 for Tyskland i OL tre år tidligere, men hadde fått en ny trener og også slått Norge 3–1 i vennskapskamp i januar 2006. På hjemmebane hadde de støtte av over 50 000 tilskuere, og de hadde i tillegg fått tak i Sveriges tidligere landslagstrener, Marika Domanski Lyfors. Som i EM-sluttspillet fikk jokeren Isabell Herlovsen, som da hadde spilt en halv omgang i mesterskapet, spilletid fra start, og 19-åringen scoret kampens eneste mål og sikret Norges semifinaleplass.Norge var ett av to europeiske lag som hadde nådd semifinalen, og hadde dermed sikret seg en OL-billett. Det andre europeiske laget var Tyskland, som var Norges motstander i semifinalen. Norge hang med i en omgang, men Trine Rønning laget selvmål med hodet rett før pause og Tyskland fikk scoret to mål til i andre omgang. Norge ble like utklasset i bronsefinalen, med 1–4 for USA, som allerede hadde tapt stort for Brasil.
Etter hjemkomsten ble det uenigheter mellom Berntsen, Lise Klaveness og Ragnhild Gulbrandsen, og som resultat trakk Klaveness, en av Norges mest markante fotballspillere, seg fra videre landslagsspill etter hva som kan ha virket som en oppfordring fra Berntsen. Gulbrandsen, som også la opp etter mesterskapet, kritiserte Berntsen sterkt i media etter at Klaveness hadde trukket seg.
==== OL 2008: God start, men tung nedtur ====
Norge avsluttet 2007 med å slå Russland 3–0 i EM-kvalifisering. Russland var det eneste laget i Norges gruppe som hadde nådd et sluttspill før. I 2008 fortsatte Norge å rade opp storseire i kvalifiseringen utover sommeren: Norge scoret 17 mål og slapp ikke inn noen under kampene i mai og juni, og var klare for EM allerede før bortekampen i Russland, som skulle spilles etter OL. Norge vant også 2–0 over Tyskland i Algarve Cup i mars, men gikk også på to firemålstap for USA i oppvarmingen til OL.
Under OL i Beijing slo landslaget favoritten USA 2–0 under åpningskampen i Sommer-OL 2008. Leni Larsen Kaurin scoret etter 61 sekunder, det raskeste målet i OL-historien, og bare et par minutter etter økte Melissa Wiik. Norge holdt unna, og skulle bare slå lag de aldri hadde avgitt poeng mot i mesterskap tidligere for å vinne gruppa. Men etter en uinspirert kamp hvor Norge vant 1–0 over New Zealand, tapte Norge 1–5 for Japan. Guro Knutsen satte inn kampens første mål tidlig i første omgang, men Japan fortsatte å dominere kampen, scoret rett før pause, og gikk opp til 2–1 og 3–1 etter sju minutter av 2. omgang etter feil i det norske forsvaret.USA gikk forbi Norge på tabellen på målforskjell etter stortapet, og Norge måtte derfor spille mot VM-finalistene fra 2007 Brasil, istedenfor Canada, som hadde blitt nummer tre i sin gruppe. Norge prøvde å forsvare seg og satse på kontringer, men Daniela brøt gjennom med et langskudd rett før pause, og ett kvarter inn i omgangen scoret Marta etter å ha utnyttet et dårlig tilbakespill til keeper fra Marit Fiane Christensen. Siri Nordby scoret på et sent straffespark, men Norge tapte kampen 1–2.
==== EM 2009: Ut mot Tyskland igjen ====
Norge avsluttet kvalifiseringen til EM i Finland i 2009 med 0–0 i Russland, og hadde dermed unngått baklengsmål i kvalifiseringen. Norges sjanser i EM ble imidlertid betydelig redusert etter at fem spillere fra seriemestrene Røa trakk seg fra det norske landslaget, kaptein Ane Stangeland Horpestad og høyreback Gunhild Følstad la opp, og keeper Erika Skarbø fikk en alvorlig skade i hånden. Dermed måtte Berntsen finne spillere til en helt ny forsvarsfirer. Trine Rønning ble nå fast midtstopper, Arna-Bjørnars unge midtbanespiller Maren Mjelde ble hennes kollega, mens Camilla Huse ble kalt tilbake for å ta over på venstrebacken. I Algarve Cup tidlig i mars 2009, kom Norge klart sist i sin pulje med tre tap, også mot Island. Dette er Norges klart dårligste resultat i Algarve Cup, enda samtlige opptredener under Berntsen, med unntak av 2008 har vært svært beskjedne.
Det var klart allerede før EM i Finland at Bjarne Berntsen ikke skulle fortsette som landslagstrener. Berntsen hadde igjen kalt inn en ung spiller uten erfaring: Cecilie Pedersen, som ikke hadde spilt seniorfotball på høyere nivå enn 2. divisjon, var med i troppen, og fikk en så avgjørende rolle at hun vant Gullballen under fotballgallaen 2009.
Norge begynte mot Tyskland, og kom under 0–1 etter et straffespark en halv time ut i omgangen. Resultatet holdt seg til det var tre minutter igjen, etter flere gode redninger av keeper Ingrid Hjelmseth. Da fikk Norge en eventyrlig mulighet til å utligne ved Cecilie Pedersen, men hun satte skuddet rett på keeper, Tyskland slo kontra, og Fatmire Bajramaj satte inn 2–0. Deretter kom to mål til på overtid, slik at Norge tapte hele 0–4. Landslaget fulgte opp med knepen seier over Island, ved nevnte Pedersen, før Norge spilte en uengasjert uavgjort mot Frankrike, der Norge tok ledelsen ved Lene Storløkken før Frankrike utlignet etter et kvarters spill. Begge lag gikk videre til neste runde med det resultatet, og ble i etterkant beskyldt for ikke å ta ut alt.Dette holdt til kvartfinale mot forhåndsfavorittene Sverige. Etter en jevn første omgang fikk Norge mål etter at Elise Thorsnes skjøt ballen via Stina Segerströms fot og i mål, og rett før pause økte Anneli Giske til 2–0. Et kvarter ut i omgangen avgjorde i praksis Cecilie Pedersen med et velplassert skudd, og Norge vant til slutt 3–1. Dermed kom «Nye Norge» til semifinale, igjen mot Tyskland. Norge overrasket ved å ta ledelsen ved Isabell Herlovsen og holde Tyskland fra skikkelige sjanser før pause. Men som i gruppespillet gikk det dårlig i andre omgang; Tyskland scoret tre mål og avsluttet Bjarne Berntsens trenerkarriere. Dette var det sjette strake tapet for Tyskland i mesterskap siden 2001.
=== Eli Landsem (2009–2012) ===
==== VM 2011: Igjen ut av OL ====
Flere hadde reagert da Eli Landsem ble oversett til fordel for Bjarne Berntsen i 2004, og Landsem selv var forarget over at forbundet ikke ville ta kontakt. Ansettelsen av ny landslagstrener ble derfor fulgt med argusøyne, spesielt med tanke på de personlige konfliktene som hadde oppstått under Berntsens tid som trener. I tillegg til Landsem ble Jarl Torske, en trofast landslagsassistent og J19-trener, og Gøril Kringen, trener for toppserieklubben Trondheims/Ørn, hyppig nevnt. Etter en prosess som varte over flere måneder ble Landsem utnevnt den 13. august 2009.Landsems lag gikk gjennom kvalifiseringen til VM med seire i alle kamper unntatt én; det ble uavgjort borte mot Nederland, men med 3–0 i hjemmekampen var Norge likevel gruppevinner. Den avgjørende utslagskampen mot Ukraina, på papiret det svakeste laget i andre kvalifiseringsrunde, endte med norsk seier 3–0 over to kamper, og dermed var Norge kvalifisert for VM. Norge var imidlertid ikke imponerende i Algarve Cup, med en sjetteplass etter én seier på fire kamper, det nest dårligste til dato.
Norge møtte to gamle kjente i gruppespillet, Brasil og Australia, i tillegg til Afrikas nest beste lag, Ekvatorial-Guinea. Norge vant 1–0 mot debutantene fra Vest-Afrika, men tapte så hele 0–3 for Brasil etter to mål av Marta, og måtte vinne siste gruppekamp mot Australia. Elise Thorsnes scoret Norges andre mål i turneringen, men Australia utliknet rett fra avspark, for så å score kampens siste mål med åtte minutter igjen. Det var Norges første tap for Australia gjennom tidene, og første gang Norge var slått ut av et VM i gruppespillet. Kritikken landslaget fikk etter mesterskapet fokuserte stort sett på manglende individuelle ferdigheter. Norge var dermed også slått ut av OL-kvalifiseringen, hvor Europas to plasser gikk til Frankrike og Sverige.
=== Even Pellerud (2013-2015) ===
==== EM 2013: Samling i bånn, sportslig opptur ====
Norge vant sin kvalifiseringsgruppe til EM i Sverige, tross en forferdelig start. Etter to seire og ett tap, mot Island borte, på de første tre kampene, skulle Norge møte Nord-Irland, som var rangert som nr. 28 av de 46 deltagende landene i kvalifiseringen. Norge tapte 1–3, trolig Norges svakeste resultat i en offisiell kvalifiseringskamp til dato, og var plutselig avhengig av andre resultater for å ha mulighet til å vinne gruppa. Norge vant imidlertid alle seks kvalifiseringskampene i 2012, inkludert 2–1 i returoppgjøret mot Island, som dermed var to poeng bak. Tross det gode sluttresultatet kom NFF og Eli Landsem til en enighet om å avbryte arbeidsforholdet, og TV2 rapporterte at dette blant annet grunnet i at spillerne syntes Landsem ikke var fotballfaglig god nok. En måned senere ble Even Pellerud ønsket velkommen tilbake til en ny periode som landslagssjef.EM 2013 ble en sportslig opptur, hvor Norge gikk ubeseiret fram til finalen med seire mot Nederland, Tyskland, Spania og Danmark (etter straffesparkkonkurranse). I finalen tapte Norge 0–1 for Tyskland etter mål av Anja Mittag.
==== VM 2015: Kollaps mot England ====
VM i Canada, som ble spilt på kunstgress, endte med åttedelsfinale for det norske laget, etter gruppespill med store seire mot Thailand og Elfenbenskysten. Solveig Gulbrandsen ga Norge ledelsen i åttedelsfinalen i det 54. minutt mot de senere bronsevinnerne England, men to sene mål ga England seieren. Resultatet gjorde også at Norge ikke ble kvalifisert for OL i Rio. Pellerud trakk seg deretter som trener, og oppga manglende motivasjon og energi som argument.Roger Finjord ledet laget i ett år før han trakk seg grunnet et ønske om å flytte hjem til familien, men det ble igjen rapportert om mistillit blant spillerne. Leif Gunnar Smerud ledet laget midlertidig.
=== Martin Sjögren (2017–2022) ===
I desember 2016 ble det kjent at svenske Martin Sjögren var ansatt som ny landslagssjef. Han ble dermed den første utenlandske treneren for det norske kvinnelandslaget.
==== EM 2017: Ut i gruppespillet ====
Norge startet mesterskapet skuffende med tap, 0–1 mot vertsnasjonen Nederland. I andre gruppespillkamp var Belgia motstander, Norge sløste med sjansene og tapte 0–2. Dermed måtte Norge slå Danmark med tre mål eller mer for å gå videre, samtidig som at Nederland måtte vinne mot Belgia i siste gruppespillkamp.
Norge fikk den hjelpen de trengte fra Nederland i siste kamp, men klarte ikke å gjøre jobben selv. De tapte 0–1 mot Danmark, dermed røk de ut av mesterskapet med tre tap og null mål i det som ble omtalt som en fiasko.Tiden i etterkant av mesterskapet ble preget av konflikter mellom stjerner og Norges Fotballforbund; Ada Hegerberg trakk seg fra landslaget kort etter at de ble slått ut av EM 2017, og konflikten ble slått stort opp i blant annet VG og Josimar.
==== VM 2019: Etterlengtet opptur ====
Norge fikk en knallstart på VM i Frankrike 2019, med 3–0 seier mot Nigeria etter mål av Guro Reiten og Lisa-Marie Karlseng Utland, samt et nigeriansk selvmål. I andre kamp i gruppespillet ble det et hederlig tap, 1–2 mot vertsnasjonen Frankrike. I den siste og avgjørende kampen i gruppespillet var Sør-Korea motstander. Med to straffescoringer av Caroline Graham Hansen og Isabell Herlovsen tok Norge seg videre med en 2–1 seier på en dårlig dag.I åttendedelsfinalen ventet Australia. Isabell Herlovsen sendte Norge i ledelsen etter 31 minutter spilt. Norge så ut til å gå til pause med ledelse, men like før hvilken pekte dommeren på straffemerket etter at Maria Thorisdottir brukte armen for å styre ballen innenfor de norske 16-meteren. Etter at VAR-panelet hadde sjekket situasjonen, måtte dommeren ut å se på video selv. Etter lang vurderingstid, bestemte dommeren seg for å annullere sin egen avgjørelse, og det ble ikke straffe til Australia. Dermed gikk Norge til pause med ledelse, en ledelse de holdt på helt til det gjensto syv minutter av kampen. Da utlignet Australia og dermed ble det ekstraomganger. Det ble ikke scoret flere mål i ekstraomgangene og kampen gikk til straffesparkkonkurranse. Caroline Graham Hansen, Guro Reiten og Maren Mjelde satte sine straffer for Norge, samtidig reddet Ingrid Hjelmseth straffe fra Australia. Dermed var det opp til Ingrid Syrstad Engen som scoret og sikret kvartfinale for Norge.I kvartfinalen sto England på motsatt banehalvdel. Allerede før det var spilt tre minutter tok England ledelsen, og slo til slutt Norge 3–0. Dermed var Norge ute av mesterskapet, men etter den store nedturen i EM to år tidligere ble mesterskapet sett på som en opptur.
==== EM 2022: Ny EM-fiasko ====
Norge kvalifiserte seg for EM 2022 i England (utsatt ett år pga. koronapandemien) med seier over Wales den 27. oktober 2020. I forkant av mesterskapet gjorde Ada Hegerberg comeback på landslaget i mars 2022, dette etter å ha vært ute siden EM 2017. Norge siktet ambisiøst og hadde før EM 2022 en ambisjon om medalje i mesterskapet.Norge havnet i likhet med de to foregående mesterskapene i gruppe med vertsnasjonen. I tillegg til England, var Nord-Irland og Østerrike i Norges gruppe. Laget fikk en god start med 4–1-seier over Nord-lrland etter scoringer av Julie Blakstad, Frida Maanum, Caroline Graham Hansen (straffe) og Guro Reiten.Den andre gruppespillkampen ble en historisk kamp for Norge, med negativt fortegn. England tok ledelsen etter 15 minutter, og etter det rant målene inn. England sjokkerte Norge og til pause ledet de hele 6–0. Norge slapp til to mål i andre omgang og kampen endte 8–0 til England. Resultatet var det største tapet i historien for det norske kvinnelandslaget, det var også tidenes største tapsmargin i EM-sammenheng for noe lag. Landslagssjef Martin Sjögren måtte tåle massiv kritikk etter kampen, for å ikke ha tatt grep i første omgang av kampen. Det ble blant annet beskrevet som «Historiens dårligste kampledelse» og en «skrekkfilm». Dermed måtte Norge vinne sin siste kamp i gruppespillet mot Østerrike for å gå videre, det greide de ikke og etter å ha tapt 0–1 var Norge slått ut av gruppespillet i EM for andre gang på rad.Noen dager etter at Norge røk ut av mesterskapet ble det kjent at NFF og Martin Sjögren var enige om å avslutte samarbeidet, og at både han og hans assistenttrener Anders Jacobson fratrådte sine stillinger umiddelbart.
=== Hege Riise (2022–) ===
3. august 2022 ble Hege Riise offentliggjort som ny landslagssjef. I trenerteamet fikk hun med seg de tidligere landslagsspillerne Monica Knudsen og Ingvild Stensland som assistenttrenere, samt Jon Knudsen som keepertrener. Da hun i slutten av august presenterte sin første tropp som landslagssjef, var flere av de etablerte spillerne vraket og flere nye spillere fikk sjansen. Norge vant 1–0 borte mot Belgia i Hege Riise sin første kamp, og var dermed klare for VM 2023 i Australia og New Zealand.
== Hjemmebane, drakt og kallenavn ==
Norge har ikke hatt en bestemt hjemmebane, men har stort sett spilt på forskjellige arenaer. Draktene har i hovedsak vært de samme som herrelandslagets, og kallenavn har i liten grad vært brukt.
=== Hjemmebane ===
Norge har, i motsetning til herrelandslaget, fått spille lite på Ullevaal Stadion. Da Norges Fotballforbund i 2012 uttalte at kvinnelandslaget kunne spille på Ullevaal, var det for første gang siden 2000. De to kampene var også kamp nummer 4 og 5 på nasjonalarenaen for kvinnelandslaget. Siden 2003 har Norge spilt på 30 stadia:
Ullevaal Stadion: 3 EM-kvalifiseringskamper (Østerrike 2016, Belgia og Island 2012), 1 VM-kvalifiseringskamp (Belgia 2013)
Sør Arena: 1 treningskamp (Sverige 2016), 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2008)
Høddvoll stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2016)
Aker Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Kasakhstan 2016)
Color Line Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Wales 2015)
Marienlyst stadion: 1 treningskamp (Finland 2015)
Strømmen stadion: 1 treningskamp (Nederland 2015)
Brann stadion: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hellas 2014, Italia 2005)
Randaberg Arena: 2 treningskamper (2 × New Zealand 2014)
Tønsberg gressbane: 1 VM-kvalifiseringskamp (Portugal 2014)
Melløs stadion: 1 treningskamp (Russland 2013)
Sarpsborg stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Nord-Irland og Bulgaria 2011), 1 VM-kvalifiseringskamp (Albania 2013), 1 treningskamp (Canada 2005)
Nadderud stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Ungarn 2011), 1 treningskamp (Finland 2011), 3 VM-kvalifiseringskamper (Nederland 2014, Ukraina 2010, Nederland 2009)
Skagerak Arena: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hviterussland 2010, Slovakia 2009)
Fart kunstgress: 1 treningskamp (Canada 2010)
AKA Arena: 1 VM-kvalifiseringskamp (Makedonia 2010)
Komplett.no Arena: 2 treningskamper (Tyskland og Sverige 2008)
Fredrikstad stadion: 1 treningskamp (USA 2008)
Viking stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Polen 2008 og Russland 2007)
Åråsen stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Østerrike 2007), 1 VM-kvalifiseringskamp (Ukraina 2005)
Gjemselund stadion: 1 vennskapslandskamp (Finland 2007)
Lyngdal Stadion: 1 vennskapslandskamp (Danmark 2007)
Halden stadion: 1 VM-kvalifisering (Hellas 2006)
Storstadion (Sandefjord): 1 VM-kvalifisering (Serbia 2006)
Vallhall: 1 EM-kvalifisering (Island 2004)
Kjølnes stadion: 1 EM-kvalifisering (Spania 2004)
Sofiemyr stadion: 1 EM-kvalifisering (Danmark 2003)
Kråmyra Stadion: 1 treningskamp (Nigeria 2003)
Idrettsparken (Mandal): 1 EM-kvalifiseringskamp (Nederland 2003)
Kristiansand stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Belgia 2003)Hjemmekampene strekker seg altså i disse 13 årene til Molde i nord og Mandal i sør. I 2000 spilte Norge en treningskamp mot USA på Alfheim stadion i Tromsø, og i 1996 spilte de i Trondheim, da på Lerkendal stadion. Dette er de to eneste gangene kamper er blitt spilt i de to byene. Til gjengjeld har det blitt spilt kamper på flere steder i Telemark: Skien, Porsgrunn, Gvarv og Ulefoss.
=== Drakt ===
Kvinnelandslaget har i utgangspunktet hatt samme drakt som herrelandslaget - rød overdel og hvite bukser hjemme, og hvit overdel med blå bukser borte. Drakten er i hovedsak basert på den norske flagget. Bortedrakten har vært hvit med hvite, røde eller blå bukser.
Et utvalg av Norges drakter i turneringer:
=== Kallenavn ===
Akkurat som herrelandslaget, har ikke kvinnelandslaget noe egentlig kallenavn. De ble rundt 1995 kalt «gresshoppene», men det ble ikke brukt stort etter den turneringen. Den vanligste betegnelsen er «Kvinnelandslaget».
== Spillestil ==
Kvinnelandslaget har på 2000-tallet og 2010-tallet vært preget av ballspill, dribling og skudd, men som oftest har svakheten ligget i det fysiske, der både tidligere landslagsleder Eli Landsem og landslagstrener Even Pellerud mente Norge hadde mer å gå på sammenliknet med for eksempel USA. Pellerud sa også at han savnet en spillestil som sådan. Under Martin Sjögren har landslaget prøvd å rendyrke en stil hvor det meste av spillet skal foregå langs bakken i en 4-4-2-formasjon, noen ganger med én mer tilbaketrukket spiss og andre ganger med to rene angripere, og hvor man ifølge Sjögren prøvde å spille mer «dynamisk».
== Rivalisering ==
Norge har hatt tette kamper mot mange land, men det er noen det har utviklet seg et spesielt forhold til:
=== USA ===
Norge og USA har møtt hverandre i flere vesentlige kamper, både i Algarve Cup, VM og OL. Norge var det eneste laget som slo USA i OL i 2008 da USA vant, mens USA slo Norge ut av VM i 2007. Norge ble også det første og per 2013 eneste laget som slo USA i en OL-finale, og de slo også USA i VM i 1995. USA har på sin side slått Norge i VM i 1991, OL 1996 og VM 2003. I den siste tiden har riktignok USA blitt et bedre lag enn Norge, og de to lagene møter hverandre stort sett bare under Algarve Cup.
== Landslagstrenere ==
=== Nåværende trenere ===
== Tropp ==
oppdatert 16. november 2022
(Nr.= trøyenummer, LK = landskamper, Mål = antall scorede mål)
== Rekorder ==
* oppdatert 16. november 2022
** spillere som fortsatt er aktive er uthevet.
== OL-resultater ==
== VM-resultater ==
== EM-resultater ==
I 1979 ble Norge slått ut i 1. runde. Dette var et uoffisielt mesterskap, og regnes ikke i UEFAs statistikk.
== Se også ==
Liste over norske landslagstrenere i fotball
Liste over norske mesterlag i kvinnefotball
Liste over Norges landskamper i fotball for kvinner 1978–1990
Maratontabell for Norges kvinnelandslag i fotball
Liste over kvinnelandslag i fotball
Internasjonale landslagskonkurranser i fotball for kvinner
Gullklokka
Norges herrelandslag i fotball
Samelandslaget
== Noter ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Norway women's national association football team – kategori av bilder, video eller lyd på Commons på Norges Fotballforbund
All-time women national team record på www.rsssf.no | Belarus’ kvinnelandslag i fotball representerer Belarus i internasjonal fotball for kvinner. | 199,868 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Faith_Gabrielle_Guss | 2023-02-04 | Faith Gabrielle Guss | ['Kategori:Andresen (slekt fra Schleswig-Holstein)', 'Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Butenschøn', 'Kategori:Fødsler 4. desember', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske forskere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Faith Gabrielle Guss (født 4. desember 1943) er en norsk teaterinstruktør, forsker og førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo, avdeling for lærerutdanning.Guss er født i Canada og flyttet til Norge i 1972. Hun er utdannet Bachelor of Fine Arts ved Boston University, School of Fine Arts, 1965. Hun ble dr. art. i teatervitenskap ved NTNU med avhandlingen Drama Performance in Children's Play-culture: The Possibilities and Significance of Form.Hun har skapt teater for barn og utgitt bøker og mangfoldige artikler om forholdet mellom teaterkunsten og leken.
Guss var tidligere gift med Peter Butenschøn. De er foreldre til Daniel og Nikolai Butenschøn. Hun var gift med den danske barnekulturforsker Flemming Mouritsen (1942-2015).
| Faith Gabrielle Guss (født 4. desember 1943) er en norsk teaterinstruktør, forsker og førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo, avdeling for lærerutdanning.Guss er født i Canada og flyttet til Norge i 1972. Hun er utdannet Bachelor of Fine Arts ved Boston University, School of Fine Arts, 1965. Hun ble dr. art. i teatervitenskap ved NTNU med avhandlingen Drama Performance in Children's Play-culture: The Possibilities and Significance of Form.Hun har skapt teater for barn og utgitt bøker og mangfoldige artikler om forholdet mellom teaterkunsten og leken.
Guss var tidligere gift med Peter Butenschøn. De er foreldre til Daniel og Nikolai Butenschøn. Hun var gift med den danske barnekulturforsker Flemming Mouritsen (1942-2015).
== Bøker ==
1978: Fra tekst til forestilling ISBN 82-09-03114-7
se eksterne lenker for oppdaterte utgivelser
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Faith Gabrielle Guss i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin
(no) Publikasjoner av Faith Gabrielle Guss i BIBSYS | Faith Gabrielle Guss (født 4. desember 1943) er en norsk teaterinstruktør, forsker og førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo, avdeling for lærerutdanning. | 199,869 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_fotball_for_kvinner_2022 | 2023-02-04 | EM i fotball for kvinner 2022 | ['Kategori:Arrangementer påvirket av koronaviruspandemien', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM i fotball for kvinner'] | EM i fotball for kvinner 2022 (offisielt: UEFA Women's Euro 2022) var det 13. europamesterskapet i fotball for kvinner og ble arrangert av UEFA fra 6. til 31. juli 2022.
Mesterskapet skulle opprinnelig arrangeres i 2021, men på grunn av koronaviruspandemien i 2019–2020 besluttet UEFA å utsette herrenes mesterskap til 2021 og kvinnenes mesterskap til 2022.28. februar 2022 ble russiske klubb- og landslag suspendert av FIFA og UEFA fra å delta i internasjonale turneringer på ubestemt tid, som følge av den russiske invasjonen av Ukraina 24. februar 2022. Russlands kvinnelandslag var kvalifisert til europamesterskapet og skulle ha spilt i gruppe C. Portugal overtok plassen til Russland i gruppe C.Vertsnasjonen England vant europamesterskapet for første gang, etter å ha slått Tyskland i finalen på Wembley etter at kampen gikk til ekstraomganger.
| EM i fotball for kvinner 2022 (offisielt: UEFA Women's Euro 2022) var det 13. europamesterskapet i fotball for kvinner og ble arrangert av UEFA fra 6. til 31. juli 2022.
Mesterskapet skulle opprinnelig arrangeres i 2021, men på grunn av koronaviruspandemien i 2019–2020 besluttet UEFA å utsette herrenes mesterskap til 2021 og kvinnenes mesterskap til 2022.28. februar 2022 ble russiske klubb- og landslag suspendert av FIFA og UEFA fra å delta i internasjonale turneringer på ubestemt tid, som følge av den russiske invasjonen av Ukraina 24. februar 2022. Russlands kvinnelandslag var kvalifisert til europamesterskapet og skulle ha spilt i gruppe C. Portugal overtok plassen til Russland i gruppe C.Vertsnasjonen England vant europamesterskapet for første gang, etter å ha slått Tyskland i finalen på Wembley etter at kampen gikk til ekstraomganger.
== Kvalifisering ==
47 landslag i UEFA deltar i EM-kvalifiseringen (inkludert Kypros, som deltar for første gang på seniornivå for kvinner, og Kosovo som deltar i EM-kvalifiseringen for kvinner for første gang) for å konkurrere om 15 ledige plasser i mesterskapet, da vertsnasjonen England er direktekvalifisert. Forskjellen fra tidligere kvalifiseringer er at forhåndskvalifiseringen til kvalifiseringen er fjernet, og at alle landslag som har meldt seg på kvalifiseringen starter i samme runde. Kvalifiseringen består av to runder:
Kvalifiseringsgruppespillet: De 47 lagene er delt inn i ni grupper: to grupper med seks lag og sju grupper med fem lag. I hver gruppe spiller lagene hjemme- og bortekamper mot hverandre. Vinnerne av kvalifiseringsgruppene og de tre beste andreplassene (kampene mot laget som havner på sjetteplass er ikke medregnet) kvalifiserer seg til mesterskapet, mens de resterende seks andreplasslagene må spille playoff om de tre siste ledige plassene i mesterskapet.
Playoff: Basert på UEFA-rankingen etter gruppespillet, blir de tre høyest rangerte lagene trukket mot de tre lavest rangerte lagene, og skal spille hjemme- og bortekamp for å avgjøre hvem som kvalifiserer seg til mesterskapet.
=== Kvalifiserte lag ===
== Dommere ==
19. april 2022 kunngjorde UEFA hvilke dommere som skulle dømme mesterskapet. 27. april ble den belgiske dommeren Ella De Vries tatt med som VAR assistent.
=== VAR ===
Ella De Vries
Chris Kavanagh
Guillermo Cuadra Fernández
José María Sánchez Martínez
Benoit Millot
Maïka Vanderstichel
Christian Dingert
Harm Osmers
Maurizio Mariani
Paolo Valeri
Dennis Higler
Pol van Boekel
Bartosz Frankowski
Tomasz Kwiatkowski
Luís Miguel Branco Godinho
Tiago Lopes Martins
=== Fjerdedommere ===
Ivana Projkovska
Lorraine Watson
== Arenaer ==
== Tropper ==
Hvert landslag vil sende inn en tropp på 23 spillere til mesterskapet, hvorav tre må være keepere. Hvis en spiller er skadet eller syk, alvorlig nok til å forhindre deres deltakelse i mesterskapet, før lagets første kamp, kan de erstattes av en annen spiller.
== Gruppespillet ==
Alle klokkeslettene er lokaltid, BST (UTC+1).
=== Gruppe A ===
=== Gruppe B ===
=== Gruppe C ===
=== Gruppe D ===
== Sluttspillet ==
=== Kvartfinaler ===
=== Semifinaler ===
=== Finale ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 2022 UEFA Women's Championship – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | arenaer = 3 (i 3 byer) | 199,870 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gazakrigen_2008%E2%80%932009 | 2023-02-04 | Gazakrigen 2008–2009 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Israel–Palestina-konflikten', 'Kategori:Konflikter i 2008', 'Kategori:Konflikter i 2009', 'Kategori:Objektivitet', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL', 'Kategori:Sider med kildemaler uten URL'] | Gaza-krigen i 2008–2009 var en nesten tre uker lang krig mellom Israel og den palestinske islamistiske gruppen Hamas. Konflikten inntraff med en rekke israelske luftangrep den 27. desember 2008 klokken 11.30 lokal tid på Gazastripen. Israel begrunnet angrepet med at det var et svar på rakettbeskytningen fra området mot sivile mål i Israel. Dette var den dødeligste og det kraftigste angrepet som Gazastripen hadde vært utsatt siden seksdagerskrigen i 1967. Den ble av avisa Haaretz sammenlignet med USAs angrep på Irak i 2003. Den 29. desember erklærte krig mot Hamas, og den 3. januar gikk de inn med bakkestyrker. Etter 22 dager med krig ble det den 18. januar inngått ensidig våpenhvile fra begge parter. De israelske angrepene hadde til da resulterte i svært store ødeleggelser på Gazastripen og et stort tap av sivile liv. Israel fikk minimale skader under krigen og få drepte. Det ble både under og etter krigen fremsatt flere harde beskyldninger om at Israel hadde begått krigsforbrytelser i Gaza.
I løpet av krigen hevdet Israel flere ganger at de kun hadde til hensikt å ramme Hamas' infrastruktur, og at de gjorde sitt ytterste for å spare sivilbefolkningen. Imidlertid uttalte Israels president Shimon Peres på et AIPAC-møte den 14. januar at hensikten var å rette et hardt slag mot folket i Gaza, slik at de vil miste lysten til fortsatt å skyte mot Israel. Dette ble fra mange hold tolket som en konstrast i forhold til hva som ellers ble sagt.Den 9. januar (norsk tid) vedtok Sikkerhetsrådet i FN en resolusjon (FNs sikkerhetsråds resolusjon 1860) som krever umiddelbar stans i kamphandlingene. USA var det eneste landet som ikke stemte for resolusjonen, men gikk likevel langt i å stille seg bak den. Både Hamas og Israel avviste senere på dagen å imøtekomme kravet fra FN. Hamas begrunnet sin avgjørelse med at resolusjonen ikke var i det palestinske folks interesse, mens Israels statsminister Ehud Olmert begrunnet det med at det fortsatt ble skutt raketter mot landet og at resolusjonen dermed ikke fungerte. Presidenten for FNs generalforsamling, Miguel d'Escoto Brockmann, uttalte videre at Israels angrep på Gazastripen er et folkemord. Kritikken ble møtt med avsky hos Israels ambassadør til FN, Gabriela Shalev, som kalte D'Escoto en Israel-hater.Israel har i forbindelse med krigen mottatt mye kritikk for at de har besluttet å forhindre utenlandske journalister fra å rapportere fra Gaza. Beslutningen har også ført til flere beskyldninger om at Israel har til hensikt å styre informasjonstilgangen til deres egen fordel.Det har blitt antatt at mellom 1300 og 1400 ble drept på palestinsk side i Gazakrigen. Det er blitt antatt at rundt 300 barn ble drept. Rundt 5300 ble såret på den palestinske siden, inkludert 1631 barn.
Tapstallene på den israelske siden var langt lavere med 13 drepte. Tre av de israelske drepte var sivile.
Søndag den 18. januar ble det inngått ensidig våpenhvile fra begge sider. Først fra Israel og like etter Hamas. Onsdag den 21. januar var alle israelske soldater trukket ut av Gaza.
Mandag den 19. januar opplyste FN-talsmann John Ging at en halv million mennesker i Gaza var uten vann. Over 4000 bygninger var blitt helt ødelagt og over 20 000 betydelig skadet. Ifølge FN var over 50 000 palestinere blitt hjemløse. BBC NEWS hevdet like etter våpenstillstanden at de verste områdene så ut som om de hadde blitt «rammet av et jordskjelv» og at hele nabolag var blitt jevnet med jorden og forsvunnet. Blant de bygningene som ble ødelagt i de israelske angrepene var Parlamentet i Gaza, Justisdepartementet, Innenriksdepartementet, Utenriksdepartementet, Finansdepartementet, deler av hovedkvarteret for FNs organisasjon for palestinske flyktninger, et større fengsel som sikkerhetshovedkvarteret Saraya var en del av, lokalene til Essedine al-Qassam-brigadene (Hamas' væpnede fløy) og universitet i Gaza. I tillegg til dette ble flere hoteller, moskeer, drivhus og skoler bombet. Fiskebåtene og havna ved Gaza by ble også ødelagt i de israelske angrepene. Ifølge Norsk Folkehjelps generalsekretær, Petter Eide, ble nesten bare sivile mål rammet i Gaza. Ødeleggelsene på israelsk side var minimale, men på en av krigens siste dager fikk en synagoge i Netivot omfattende skade av en rakett sendt fra Gaza. Ifølge foreløpige beregninger gjort av FN i begynnelsen av februar ble over 14 000 bolighus og 68 regjeringsbygninger helt eller delvis ødelagt. I tillegg ble 31 bygninger brukt av ikke-statlige organisasjoner rammet. 600 000 tonn med giftig betongskrot lå igjen etter ødeleggelsene. FN antok at det ville koste 170 millioner kroner å fjerne den.Virksomheten ble omtalt som Operasjon Støpt bly (hebraisk מבצע עופרת יצוקה: Mivtza Oferet Yetzuka, engelsk: Operation Cast Lead) av det israelske militæret, mens den av flere arabiske og persiske medier ble omtalt som Gaza-massakren.
| Gaza-krigen i 2008–2009 var en nesten tre uker lang krig mellom Israel og den palestinske islamistiske gruppen Hamas. Konflikten inntraff med en rekke israelske luftangrep den 27. desember 2008 klokken 11.30 lokal tid på Gazastripen. Israel begrunnet angrepet med at det var et svar på rakettbeskytningen fra området mot sivile mål i Israel. Dette var den dødeligste og det kraftigste angrepet som Gazastripen hadde vært utsatt siden seksdagerskrigen i 1967. Den ble av avisa Haaretz sammenlignet med USAs angrep på Irak i 2003. Den 29. desember erklærte krig mot Hamas, og den 3. januar gikk de inn med bakkestyrker. Etter 22 dager med krig ble det den 18. januar inngått ensidig våpenhvile fra begge parter. De israelske angrepene hadde til da resulterte i svært store ødeleggelser på Gazastripen og et stort tap av sivile liv. Israel fikk minimale skader under krigen og få drepte. Det ble både under og etter krigen fremsatt flere harde beskyldninger om at Israel hadde begått krigsforbrytelser i Gaza.
I løpet av krigen hevdet Israel flere ganger at de kun hadde til hensikt å ramme Hamas' infrastruktur, og at de gjorde sitt ytterste for å spare sivilbefolkningen. Imidlertid uttalte Israels president Shimon Peres på et AIPAC-møte den 14. januar at hensikten var å rette et hardt slag mot folket i Gaza, slik at de vil miste lysten til fortsatt å skyte mot Israel. Dette ble fra mange hold tolket som en konstrast i forhold til hva som ellers ble sagt.Den 9. januar (norsk tid) vedtok Sikkerhetsrådet i FN en resolusjon (FNs sikkerhetsråds resolusjon 1860) som krever umiddelbar stans i kamphandlingene. USA var det eneste landet som ikke stemte for resolusjonen, men gikk likevel langt i å stille seg bak den. Både Hamas og Israel avviste senere på dagen å imøtekomme kravet fra FN. Hamas begrunnet sin avgjørelse med at resolusjonen ikke var i det palestinske folks interesse, mens Israels statsminister Ehud Olmert begrunnet det med at det fortsatt ble skutt raketter mot landet og at resolusjonen dermed ikke fungerte. Presidenten for FNs generalforsamling, Miguel d'Escoto Brockmann, uttalte videre at Israels angrep på Gazastripen er et folkemord. Kritikken ble møtt med avsky hos Israels ambassadør til FN, Gabriela Shalev, som kalte D'Escoto en Israel-hater.Israel har i forbindelse med krigen mottatt mye kritikk for at de har besluttet å forhindre utenlandske journalister fra å rapportere fra Gaza. Beslutningen har også ført til flere beskyldninger om at Israel har til hensikt å styre informasjonstilgangen til deres egen fordel.Det har blitt antatt at mellom 1300 og 1400 ble drept på palestinsk side i Gazakrigen. Det er blitt antatt at rundt 300 barn ble drept. Rundt 5300 ble såret på den palestinske siden, inkludert 1631 barn.
Tapstallene på den israelske siden var langt lavere med 13 drepte. Tre av de israelske drepte var sivile.
Søndag den 18. januar ble det inngått ensidig våpenhvile fra begge sider. Først fra Israel og like etter Hamas. Onsdag den 21. januar var alle israelske soldater trukket ut av Gaza.
Mandag den 19. januar opplyste FN-talsmann John Ging at en halv million mennesker i Gaza var uten vann. Over 4000 bygninger var blitt helt ødelagt og over 20 000 betydelig skadet. Ifølge FN var over 50 000 palestinere blitt hjemløse. BBC NEWS hevdet like etter våpenstillstanden at de verste områdene så ut som om de hadde blitt «rammet av et jordskjelv» og at hele nabolag var blitt jevnet med jorden og forsvunnet. Blant de bygningene som ble ødelagt i de israelske angrepene var Parlamentet i Gaza, Justisdepartementet, Innenriksdepartementet, Utenriksdepartementet, Finansdepartementet, deler av hovedkvarteret for FNs organisasjon for palestinske flyktninger, et større fengsel som sikkerhetshovedkvarteret Saraya var en del av, lokalene til Essedine al-Qassam-brigadene (Hamas' væpnede fløy) og universitet i Gaza. I tillegg til dette ble flere hoteller, moskeer, drivhus og skoler bombet. Fiskebåtene og havna ved Gaza by ble også ødelagt i de israelske angrepene. Ifølge Norsk Folkehjelps generalsekretær, Petter Eide, ble nesten bare sivile mål rammet i Gaza. Ødeleggelsene på israelsk side var minimale, men på en av krigens siste dager fikk en synagoge i Netivot omfattende skade av en rakett sendt fra Gaza. Ifølge foreløpige beregninger gjort av FN i begynnelsen av februar ble over 14 000 bolighus og 68 regjeringsbygninger helt eller delvis ødelagt. I tillegg ble 31 bygninger brukt av ikke-statlige organisasjoner rammet. 600 000 tonn med giftig betongskrot lå igjen etter ødeleggelsene. FN antok at det ville koste 170 millioner kroner å fjerne den.Virksomheten ble omtalt som Operasjon Støpt bly (hebraisk מבצע עופרת יצוקה: Mivtza Oferet Yetzuka, engelsk: Operation Cast Lead) av det israelske militæret, mens den av flere arabiske og persiske medier ble omtalt som Gaza-massakren.
== Krigens gang ==
=== Innledende angrep ===
Etter den første dagen med bombing ble det rapportert at 225 palestinere ble drept og rundt 400 såret. Majoriteten av ofrene skal ha vært politi og sikkerhetspersonell knyttet til Hamas, men også mange sivile omkom. Mer enn 80 kampfly, inkludert F-16-fly, og helikoptre ble brukt. Det voldsomste IDF-angrepet regnes som det største siden Gaza ble okkupert av Israel under seksdagerskrigen i 1967. Store deler av omverdenen fordømte både Israel og Hamas for deres handlinger i konflikten, og oppfordret til en slutt på fiendtlighetene. Hamas lovde straks å hevne angrepet, og Hamas-leder Ismail Haniyeh uttalte senere på kvelden at Gaza aldri ville overgi seg. Få timer etter angrepet svarte Hamas med flere Kassam-raketter mot israelsk territorium. En israelsk kvinne ble drept i angrepet. Tjenestemenn i Hamas-ledelsen uttalte dagen etter at de var sikre på at de israelske truslene om et omfattende angrep kun var del av en ordkrig, og en del av oppbyggingen til valget om en drøy måned. Tjenestemenn på Vestbredden uttalte samme dag at Fatah var rede til å overta makten på Gazastripen om Hamas blir kastet ut: «Vi har nok folk på Gazastripen til å fylle et eventuelt maktvakuum. Men alt avhenger av om Israel klarer å bli kvitt Hamas». Fatah avviste samtidig at det var de som hadde bedt Israel angripe Gazastripen.Natt til søndag den 28. desember gjennomførte Israel rundt 20 nye flyangrep. En moské i Rimal-distriktet i Gaza by ble ødelagt i angrepene. Israelerne hevdet at moskeen var et skjulested for terrorister. To døde ble funnet i ruinene. Eksplosjonen førte også til at vinduene på et sykehuset ble blåst ut. I et annet angrep ble et bygg tilhørende tv-stasjonen Al Aqsa ødelagt. Utenfor hovedkvarteret til sikkerhetsstyrkene i Gaza by ble det funnet flere titalls uniformerte politimenn liggende på bakken. Blant de drepte var tre høytstående Hamas-medlemmer: Tawfik Jabber, sjefen for Hamas' politistyrker i Gaza, hans nestkommanderende Ismail al-Ja'abri og sjefen for forsvar og sikkerhet, og Abu-Ahmad Ashur. Samme dag begynte Israel å sende hundrevis av soldater og pansrede kjøretøyer mot grensen til Gaza. Senere utover dagen og kvelden ble innenriksdepartementet, Det islamske universitetet, og et fengsel bombet. Fengselet var en del av sikkerhetshovedkvarteret Saraya. Trykkbølgene fra de tre bombene som rammet Saraya-komplekset blåste ut vinduer i nærliggende bygninger, deriblant kontoret til nyhetbyrået AP. Universitetsområdet ble truffet av flere bomber og laboratoriebygningen ble satt i full fyr etter å ha blitt truffet av minst fem raketter. Ingen mennesker skal ha blitt såret i angrepet. I et annet angrep ble et bygg tilhørende tv-stasjonen Al Aqsa ødelagt. På ettermiddagen bombet Israel en bygning i flyktningleiren Jebalia. Ifølge en tjenestemann i helsedepartementet på Gazastripen ble fire mennesker drept, blant dem en 14 måneder gammel baby. To gutter ble drept i et annet luftangrep i Rafah sør på Gazastripen. Lengst sør på Gazastripen forsøkte desperate innbyggere å rømme over den sperrede grensa til Egypt. De fleste ble stanset av egyptiske grensevakter, og i kaoset som oppsto ble én grensevakt drept av sikkerhetsstyrkene til Hamas. Røde Kors meldte samme dag at sykehusene på Gazastripen var overfylte, og at mangelen på medisinsk utstyr var akutt. I løpet av søndagen og mandagen skøt militante palestinere rundt 50 raketter mot Israel. Enkelte av rakettene var av en ny type som traff så langt inne i Israel som Ashkelon. En av dem traff en byggeplass og drepte en bygningsarbeider.Mandag den 30. desember mistet palestineren Anwar Baalusha fem døtre da en rakett rammet familiens hjem i flyktningleiren Jabalya nord på Gazastripen. De to siste barna og kona ble alvorlig skadd. Samme dag ble det hevdet at nødhjelpsfartøyet «Dignity» ble angrepet av den israelske marine ved at de kjørte inn i skipet i høy hastighet fra siden. Skipet befant seg i internasjonalt farvann da det skjedde. Både personell og selve fartøyet ble skadd. Nødhjelpsfartøyet hadde med 3 tonn medisiner og andre livreddende artikler til Gaza. Leger og annet medisinsk personell var også ombord. Marinen forfulgte nødhjelpsfartøyet i om lag en halv time før de slo til. Selve angrepet kom imidlertid uten forvarsel, opplyste skipets kaptein til CNN. Det ble fra israelsk hold hevdet at kontakten var uforskyldt, og inntraff da marinefartøyet skulle snu. CNNs reporter var ombord på «Dignity» da hendelsen skjedde.
=== Bakkeinvasjon ===
Den 6. januar skal minst 42 palestinske sivile ha blitt drept etter et israelsk angrep mot en FN-skole på Gazastripen. Flere hundre palestinere skal ha samlet seg på skolen, der de søkte tilflukt fra kampene mellom israelske styrker og den palestinske Hamas-bevegelsen. Angrepet var det tredje som rammet UNRWA-skoler på Gazastripen samme dag, i de to andre angrepene ble fem mennesker drept. En talsmann for den israelske hæren hevdet til avisen Haaretz at de skjøt i selvforsvar etter at palestinske militante hadde avfyrt raketter mot dem inne fra området. Dette ble dagen etter benektet av Christopher Gunnes, talsmann for FNs organisasjon for palestinske flyktninger UNRWA, som uttalte: «Etter en foreløpig undersøkelse er vi 99,9 prosent sikre på at det ikke var militante eller militant virksomhet i skolen eller i skolekomplekset». To dager senere vedgikk den israelske hæren at angrepene på skolen var en feilvurdering, og at det ikke ble skutt mot dem fra bygningen. Senere undersøkelser viste at de israelske artillerigranatene ikke traff selve skolen, men gaten like utenfor. UNRWA-sjef John Ging uttalte i den forbindelse at UNRWA aldri hadde hevdet at sivile ble drept inne på skoleområdet og at israelerne er selv skyld i misforståelsen. Hans uttalelser bekreftes i den kanadiske avisen The Globe. Dagen etter ble to palestinere drept i et israelsk angrep mot en av UNRWAs bilkolonner på Gazastripen. Ifølge FNs talsmann Richard Miron var den israelske hæren varslet om kolonnen på forhånd. Samme dag avgjorde UNRWA at all aktivitet på Gazastripen skal stanses som følge av et økende antall fiendtlige angrep mot organisasjonens lokaler og personell.Den 7. januar meldte den israelske hæren at de ville stoppe bombing av Gaza i tre timer hver dag for at humanitære forsyninger skal slippe gjennom. En representant for Hamas uttalte samme dag at de ville respektere våpenstillstanden og lovde å ikke sende raketter mot Israel i det samme tidsrommet. Det ble senere på kvelden kjent at representanter for Israel og Hamas hadde gått med på å møtes til samtaler i egyptisk regi den 8. januar.Morgenen den 8. januar ble det skutt 3-5 raketter fra Libanon mot nordlige Israel. Et eldresenter fikk store skader under angrepet og to personer ble letter skadd. Hizbollah nektet for å ha avfyrt rakettene. Det er uklart hvem som stod bak angrepet, men ifølge analytikeren og kommentatoren Jonathan Spyer ved Senteret for interdisiplinære studier i Herzliya, var det sannsynligvis den palestinske, prosyriske organisasjonen Folkefronten for frigjøring av Palestina (PFLP-GC) som stod bak angrepet. Libanons statsminister fordømte samme dag angrepet, og uttalte at landets myndigheter ville forsøke å finne ut hvem som utførte det. Samme dag ble tre israelske soldater og flere skadet på Gazastripen. En offiser ble drept i kamper sentralt på Gazastripen, en annen offiser ble drept i en skuddveksling med væpnede palestinere nord på Gazastripen, mens en tredje soldat ble skutt.Morgenen den 9. januar hevdet FN at Israels hær hadde skutt granater mot et hus der israelske soldater tidligere hadde plassert rundt 110 palestinere. Ifølge FNs kontor for humanitær samordning OCHA gikk det ett døgn fra palestinerne ble sendt inn i bygningen i Zeitun til den ble beskutt. Rundt halvparten av de 110 palestinerne var barn, og 30 mennesker mistet livet i skytingen. FN-kontoret kalte skytingen «en av de mest alvorlige episodene siden Israel innledet sine operasjoner i Gaza». Israel har uttalt at beskyldningene er under etterforskning.Den 15. januar trappet Israel opp angrepene mot Gaza. Tusenvis av mennesker flyktet i løpet av dagen fra sine hjem i Gaza by, etter at israelske bakkestyrker hadde nådd fram til tett befolkede boligområder. Israelske soldater og stridsvogner støttet av helikoptre kom denne dagen dypere inne i byen enn de har vært i løpet av den 20 dager lange offensiven mot Gazastripen. Israelske militærstyrker skal også bevisst ha forsøkt å skyte mot sivilbefolkningen, hevder kilder BBC og israelske menneskerettighetsgrupper har snakket med. Ifølge vitneobservasjonene ble palestinere beskutt idet de var i ferd med å forlate sine hjem. Flere personer skal ha båret hvite flagg, uten at det skal ha hjulpet. Israel har avvist disse anklagene på det sterkeste og mener de er helt grunnløse. De israelske luftstyrkene drev natt til den 15. januar med omfattende angrep, ifølge Haaretz. Flere enn 70 mål ble truffet, blant disse antatte bakkevåpen og våpenlager. En moske sør i Gaza skal også ha blitt truffet. Denne skal, ifølge de israelske militærstyrkene, ha blitt brukt som våpenlager.Samme dag ble FNs hovedkontor i Gaza satt i brann av minst to israelske hvite fosforgranater. Bygningen er hovedkvarteret for FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA), og huste opptil 700 palestinere som hadde flyktet fra de israelske angrepene. «Det er en svært stor brann, og vi har ikke klart å få kontroll over den for øyeblikket. Vi får ikke tak i hjelp», uttalte John Ging, sjef for FNs hjelpeoperasjoner i Gaza til CNN. Flere andre bygninger i nærheten ble også truffet og satt i brann. FNs generalsekretær Ban Ki-moon fordømte angrepet på det sterkeste, og mener det var en grov krenkelse av FN. Israels forsvarsminister Ehud Barak ba Ban om unnskyldning for angrepet, og uttalte at det var en alvorlig feiltakelse som han tok svært alvorlig. Han hevdet samtidig at israelske tropper ble beskutt av væpnede palestinere fra innsiden i bygningen. UNRWA-talsmannen Johan Eriksson uttalte til det svenske nyhetsbyrået TT at all mat, alle madrasser, all ris ble oppbevart der og at det nå står i flammer. Ifølge Eriksson ba organisasjonen Røde Kors om hjelp til å slokke ilden hos seg, men brannbilene var opptatte ved Al-Quds-sykehuset. En annen bygning i Gaza by, som blant annet huser kontorene til nyhetsbyrået Reuters samt flere arabiske TV-stasjoner, ble også truffet av israelske raketter.Samme dag ble Røde Halvmånes lager, hovedkvarteret og Al-Quds-sykehuset i Gaza by truffet av at israelsk artilleriangrep. Ifølge Røde Kors var 500 mennesker stuet sammen i første etasje og kjelleren i sykehuset og de mange pasientene kunne ikke evakuere på grunn av kampene like utenfor. I en av operasjonssalene i andre etasje lå det ifølge Røde Kors en udetonert granat, og menneskene som var innestengt på sykehuset, fryktet også at brannen kunne ta tak i sykehusets brenselstanker. Brannmannskaper fikk etter først å ha blitt hindret kontroll på brannen, og alle utenom pasientene og noen ansatte ble evakuert til andre steder. Senere på kvelden, rundt klokken 22.30 lokal tid, ble imidlertid sykehuset truffet og satt i brann igjen. Ingen ble skadet i dette angrepet da de fleste av pasientene på det tidspunktet hadde blitt evakuert Shifa-sykehuset. Brannen ble slukket dagen etter.Minst 15 raketter skal ha blitt skutt fra Gaza og inn i Israel i løpet av dagen.På kvelden kom det meldinger fra den Hamas-styrte fjernsynskanalen al-Quds om at Hamas' innenriksminister Saeed Sayyam hadde blitt drept i et israelsk angrep på Gazastripen. Bygningen som Sayyam oppholdt seg ble angrepet med fly. En talskvinne for den israelsk hæren uttalte samme kveld at drapet kom som følger av en felles operasjon fra det israelske forsvarsstyrkene og etterretningstjenesten Shin Beth. Den israelske avisen Haaretz rangerer Saeed Sayyam som nummer tre på listen over Hamas-topper i Gaza, etter eks-statsminister Ismail Haniyeh og talsmann Mohammed Zahar. Lederen for Hamas sin sikkerhetstjeneste, Salah Abu Shreh, skal også ha blitt drept i angrepet.Fredag den 16. januar ble tre av døtrene til den kjent palestinsk legen og fredsaktivisten Ezzeldeen Abu al-Aish drept i et israelsk angrep på deres bolig. Hendelsen fikk mye oppmerksomhet i Israel da al-Aish like etter angrepet ringt til den israelske Channel 10 og tårekvalt fortalte på direkten hva som hadde skjedd. En niese av ham ble også drept i samme hendelse, mens to andre av døtre ble såret og innlagt på sykehus i Israel. Abu al-Aish (55) er gynekolog og arbeider vanligvis på Shifa-sykehuset i Gaza by. Han er også en kjent fredsaktivist og har forsket på hvordan konflikten i Midtøsten påvirker både palestinske og israelske barn. Han snakker flytende hebraisk og hadde under krigen daglig gitt israelske TV-seere oppdateringer om sivilbefolkningens lidelser under bomberegnet. Han regnes som mere kjent i Israel enn Palestina og har også studert i Israel. Israels statsminister, Ehud Olmert, uttrykte senere sympati og medfølelse med Abu al-Aish og hans tap.Lørdag morgen den 17. januar ble en FN-drevet skole nord på Gazastripen truffet av israelske bomber. To barn som hadde søkt ly for bomberegnet inne på FN-skolen sammen med 1600 andre var blant de drepte, opplyste palestinske sykehuskilder. Minst 14 ble såret i angrepet på skolen. Fire andre sivile palestinere ble drept da israelske stridsvogner beskjøt et boligområde i byen, natt til lørdag. Ifølge Chris Gunness, talsmann for FN-organisasjonen UNRWA, hadde 1600 mennesker søkt tilflukt fra bomberegnet på skolen, da angrepet kom. Han påstå at det israelske angrepet var nøye planlagt, og at Israel visste at skolen ble brukt som tilfluktssted. Den israelske hæren hevdet samme dag at de hadde angrep totalt 50 konkrete mål på Gazastripen natt til lørdag. Blant målene var 16 tunneler, to moskeer hvorfra bevæpnede palestinere skal ha beskutt de israelske troppene, tre bunkere, åtte rakettutskytningsramper og seks minelagte områder inkludert en minelagt bygning.
=== Våpenhvile (18. januar) ===
Senere på kvelden inngikk Israel en ensidig våpenhvile som trådte i kraft like etter midnatt. Hamas avviste først våpenhvilen, og søndag morgen ble det skutt fem raketter fra Gaza og inn i Israel. Israel svarte med et luftangrep mot byen Beit Hanoun nord. Senere på søndagen opplyste det høytstående Hamas-medlemmet Ayman Taha at Hamas går med på en umiddelbar våpenhvile og at de gir Israel en uke på å trekke seg ut av Gazastripen. Kunngjøringen om at Hamas var villige til å legge ned våpnene, ble også bekreftet av Hamas-toppen Khaled Mashaal. I tillegg til tilbaketrekning av israelske styrker, krevde de også at grenseovergangene mellom Gazastripen og Israel åpnet, slik at mat og andre varer kunne komme inn til de nødlidende. Historiker og Midtøsten-ekspert Hilde Henriksen Waage havdet i en analyse av situasjonen at situasjonen var blitt prekær for den palestinske befolkningen på Gazastripen at Hamas så seg tvunget til å inngå våpenhvile. Hun uttalte videre at hun hadde ingen tro på at Hamas vil klare å påvirke den diplomatiske prosessen som Egypts president Hosni Mubarak leder, blant annet med sikte på å skape et nytt sikkerhetsregime på grensen mellom Gaza og Egypt. Til NTB hvedet hun sødag at: «Hamas vil ikke greie å påvirke denne prosessen direkte, men er opptatt av, gjennom sine mellommenn og via Egypt, å få en så bra våpenhvileavtale som mulig. Og mest interessert er Hamas i å få hevet blokaden av Gazastripen».Søndag kveld startet israelerne tilbaketrekkingen av sine styrker fra Gazastripen. Israelske myndigheter opplyste dagen etter at de hadde som formål å få ut alle sine styrker i Gaza i løpet av tirsdagen. En ansatt i det israelske forsvarsdepartementet hevdet mandag at tilbaketrekkingen kan være fullført allerede før Barack Obama blir tatt i ed tirsdag kveld, israelsk tid (natt til onsdag, norsk tid). I løpet av søndagen ble 95 drepte palestinere gravd fram fra ruinene etter 22 dager med krig.Mandag den 19. januar hevdet Abu bu Obeida, talsmann for Hamas’ væpnede fløy at bare 48 Hamas-krigere har mistet livet i den israelske offensiven. Israel på sin side sier at mer enn 500 Hamas-krigere er blitt drept. Samme dag uttalte Hamas' statsminister Ismail Haniya i en tv-tale at: «Gud har gitt oss en store seier». Han hevdet også at Israel hadde mislyktes i å nå et eneste ett av sine mål. Israels statsminister hevdet på sin side at Hamas er tilføyet et «alvorlig nederlag», og at Israel har nådd sine krigsmål «fullt ut og vel så det».Tirsdag den 20. januar meldte avisa Haarets at Hamas hadde brutt våpenhvilen, da det ble skutt mot israelske soldater som fremdeles befinner seg i Gaza. I to separate hendelser skal skudd ha blitt løsnet, i det som er det første bruddet på den tosidige våpenhvilen fra søndag. Ingen skal ha blitt skadd i angrepene, som fant sted i nærheten av grenseovergangen i Kissufim og i sentrum av Gaza. I det ene tilfelle svarte de israelske soldatene på beskytningen. Tidligere på dagen skal en palestinsk rakett ha blitt avfyrt mot Israel, men den skal aldri ha nådd over grensen, ifølge den israelske hæren (IDF).Ifølge Røde Kors ble to barn drept i eksplosjoner forårsaket av udetonert krigsmateriell i Shaaf-området i nærheten av byen og flyktningleiren Jabalya. De ueksploderte krigsrestene utgjør en stor trussel for befolkningen og for hjelpeteam som nå arbeider i felten.Onsdag den 21. januar meldte en talsmann for den israelske hæren at Israel har trukket alle sine soldater ut av Gazastripen. Han opplyste samtidig at soldatene var stasjonert utenfor Gaza og at de er forberedt uansett hva som måtte skje. De fleste israelske soldatene ble trukket ut av det palestinske området før innsettelsen av Barack Obama som ny amerikansk president tirsdag. Analytikere beskriver israels relativt hurtige uttrekking som et forsøk på å få en god start på en ny epoke i den viktige alliansen mellom Israel og USA, og en god start på forholdet til den nyvalgte Obama.Sosialminister Mahmoud Habbash anklaget samme dag Hamas for å ha stjålet 63 lastebiler fullastet med nødhjelp til FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger, UNWRA. Han kom også med anklager om at 19 palestinere hadde blitt drept av Hamas under krigen på Gazastripen, mens 60 ble skutt i beina. En talsmann for de Hamas-kontrollerte innenriksmyndighetene på Gazastripen, Ihab Ghissin, bekreftet at «kollaboratører» var blitt drept under og etter krigen med Israel, men ville ikke si om de drepte var Fatah-medlemmer. Han benektet imidlertid at noen var blitt torturert. Nestlederen for Hamas’ politiske fløy, Moussa Abu Marzouk, uttalte dagen etter at de har arrestert 50 personer, noen av dem anklaget for å samarbeide med israelerne. Randa Siniora, direktør ved Palestinernes Uavhengige Kommisjon for Menneskerettigheter (ICHR) kunne bekreftet at minst 10 personer var blitt henrettet, og de forsøker å innhente opplysninger om hvorvidt flere kunne ha blitt drep. Hun uttaler videre minst fem av de 10 allerede var blitt dømt for forræderi for å ha samarbeidet med Israel, mens de fem andre var mistenkt for det samme, men at de ennå ikke var blitt dømt. Siniora fortalte videre at de hadde fått bekreftet at én uskyldig mann ble henrettet i flyktningleiren Jabalia i Gaza. Familien skal senere ha fått en unnskyldning fra Hamas for at de henrettet feil person ved en feiltagelse. Siniora hevder at Hamas har benyttet kaoset som oppsto som følge av krigføringen. Saleh Hajoj (32), som ifølge The New York Times var pasient på Shifa-sykehuset kunne bekreftet at en ble skutt i hodet av Hamas-folk fordi han var mistenkt for å være kollaboratør. Hamas’ nestleder i eksil Mousa Abu Marzouq skal ifølge Ma’an News ha sagt at palestinere som sympatiserer med den palestinske selvstyremyndigheten, som domineres av Fatah, har blitt henrettet for å ha «retteledet israelske fly på vei mot sine mål».FNs tidligere generalsekretær Kofi Annan tok sterkt til orde for å inkludere også ytterliggående grupper som Hizbollah og Hamas i en fredsprosess i Midtøsten da han gjestet Oslo onsdag. Annan uttalte videre at mange av de som snakker om fred, så ut til å ha et lite realistisk forhold til hva som må til for å oppnå en varig løsning på konfliktene i Midtøsten.Den 22. januar ble det hevdet at smuglertunnelene fra Gazastripen til Egypt, som var en del av Israels bombemål, var under gjenoppbygging. Et av Israels mål da de gikk til angrep på Gazastripen, var å ødelegge smuglertunnelene som linker det blokkerte landområdet til Egypt. Tunnelene har blant annet blitt brukt til å smugle våpen til Hamas, men har også vært brukt å smugle mat og medisiner til Gazastripen. Israel hevdet like etter våpenhvilen at flesteparten av smuglertunnelene ble ødelagt under bombingen og at de ødela 150 tuneller. Samme dag uttalte Israels utenriksminister Tzipi Tzipi at situasjonen fort kan bli som før Israel stanset sin 22 dager lange offensiv mot Gaza, og at Israel forbeholder seg retten til å reagere militært mot tunnelene.Den 22. januar vedtok Israel å åpne en grensepassering til Gazastripen for journalister. Ifølge opplysninger er det grensepasseringen Erez som vil bli åpnet fredag den 23. januar, og deretter være åpen på dagtid mellom 6 og 7,5 timer hver dag unntatt lørdag.Samme dag kom det opplysninger fra israelske medier om at Israel skal ha myket opp sin holdning til å sette fri palestinske fanger mot å få løslatt soldaten Gilad Schalit som ble bortført i 2006. Israel har tidligere avvist kravet fordi mange av palestinerne har vært innblandet i dødelige angrep på israelere. Statsminister Ehud Olmert sa torsdag at den militære operasjonen på Gazastripen hadde skapt et «nytt moment» for en avtale med Hamas om Shalits løslatelse. Hamas-ledere på Gazastripen og Vestbredden insisterer imidlertid på at Shalit, «ikke vil se dagens lys» med mindre Israel går med på å løslate inntil 1.400 palestinske fanger. Hamas liste over fanger de ønsker frigitt inneholder høyprofilerte ledere, som den fengslede Fatah-lederen Marwan Barghouti og Ahmad Sadat, som ble fengslet for sin rolle i forbindelse med drapet på den israelske turistministeren Rehavam Ze’evi i 2001. Spekulasjonene om at en utvekslingsavtale er på trappene økte da enken etter Ze’evi sa at hun stilte seg positiv til at Sadat løslates dersom det kan føre til at Shalit settes fri. Avisen Yedioth Ahronoth skriver at statsminister Olmert ønsker å få Schalit løslatt før han går av. Analytikere mener at det kan være et forsøk på å bedre et frynsete ettermæle svertet av anklager om korrupsjon. Utenriksminister Tzipi Livni, som håper å avløse Olmert etter valget i februar, knytter opphevelse av den økonomiske blokaden av Gazastripen til en eventuell løslatelse. Samme avis skriver at de fleste israelske regjeringsmedlemmene, inkludert statsministeren og forsvarsminister Ehud Barak, mener Israel ikke har noe annet valg enn å løslate palestinske fanger.Mandag den 26. januar kom det fram påstander om at Hamas hadde iverksatt en undersøkelse som ventes å trekke meget kritiske konklusjoner om den militære innsatsen mot Israel. Ukemagasinet Jane's Defence Weekly, som regnes som meget velinformert, siterer blant annet en anonym Hamas-kommandant. Ifølge Jane's vil en rapport om undersøkelsen konkludere med kritikk av nesten alle beslutninger som ble tatt av den militære grenens ledere på slagmarken i den 22 dager lange krigen mot Israel. Ifølge magasinets kilde hadde Hamas-leder Khaled Meshaal og hans tilhengere framprovosert en krig som gruppen ikke var forberedt på eller i stand til å føre. Blant de mest betydelige tapene for Hamas var tapet av innenriksminister Saeed Seyyam og rundt 50 av Hamas' fremste sprengstoffeksperter. Kritikken mot den militære grenen går blant annet på at dens militære ledere ensidig erklærte våpenhvilen med Israel for opphevet, til tross for at forberedelsene til krig ikke var fullført. Blant annet var utbyggingen av et nytt kommunikasjonsnettverk ikke fullført.
=== Brudd på våpenhvilen ===
Tirsdag den 27. januar skjedde det første alvorlige brudd på våpenhvilen da en israelsk soldat ble drept i en eksplosjon i Kissufim, like ved grensen til Gazastripen. Tre andre israelske soldater ble skadd. Ifølge en israelsk militærtalsmann skal den israelske soldaten ha vært på grensepatrulje sammen med flere andre soldater da en bombe eksploderte på israelsk side av grensen. Israelske soldater skal deretter ha åpnet ild inne i Gaza by, og en sivil palestiner ble drept. Senere på dagen ble to palestinere skadet da israelske fly skjøt mot en motorsykkel i byen Khan Younis, sør på Gaza. Den ene av dem skal ha vært medlem av Folkets motstandskomité - en militant gruppe med bånd til Hamas. Den andre var en tilfeldig forbipasserende. Et sivilt bolighus i samme by skal også ha blitt truffet av israelske bomber. Den ytterliggående islamistgruppen Tawhid-wa-Jihad påtok seg senere ansvaret for veibomben, og en av mennene som ifølge israelske militærkilder hadde plassert bomben ble senere på dagen drept i et israelsk angrep. Gruppen skal ikke være tilknyttet Hamas og har tidligere tatt Hamas-medlemmer som gisler. Israel uttalte at de likevel holdt Hamas ansvarlig for veibomben. Tawhid-wa-Jihad, som også er kjent som Islams hær, er nært knyttet til den mektige Dogmush-klanen på Gazastripen. Natt til den 28. januar gikk israelske kampfly til angrep flere smuglertunneler mellom Gazastripen og Egypt. Israel hevdet angrepet var et svar på tirsdagens angrep. Ingen personer ble skadet i angrepet. Israel har innført en blokade mot Gazastripen, og innbyggerne i den beleirede enklaven bruker tunnelene til å smugle inn alt fra mat og brensel til våpen. Onsdag kveld skal en Qassam-rakett ha landet i Eshkol-regionen i Israel. Hamas ble mistenkt for angrepet, men senere skal Al-Aqsa-martyrenes brigader, som regnes som Fatahs væpnede gren, ha påtatt seg ansvaret for raketten. Ingen ble skadd i angrepet. Den væpnede fløyen av Hamas hevdet tidligere på dagen å ha skutt tre runder med granater mot israelske soldater som «gjennomfører fiendtlige streiftog» i Maghazi-området sentralt i den palestinske enklaven. Natt til den 29. januar foretok israelske fly et bombetokt i Rafah, helt sør på Gazastripen. Det ble fra israelsk hold hevdet at angrepet var rettet mot et verksted der det ble produsert våpen. Seks skolebarn som tilfeldigvis passerte stedet, skal ha blitt såret.Lørdag den 31. januar og søndag 1. februar skal i alt tre raketter ha blitt skutt mot Israel uten at de gjorde noen skade. To soldater og en sivil israeler skal senere på søndagen ha blitt såret av granater skutt fra Gazastripen. Senere på kvelden utførte Israel en hevnaksjon der israelske fly bombet en politisjasjon, flere tuneller og en klynge med campingvogner. Ingen skal har blitt drept eller såret. Mandag den 2. februar ble en palestiner drept og fire andre såret i et nytt israelsk fyangrep nær Rafah. Flyenes mål var en bil full av væpnede palestinere som israelerne mente hadde skutt flere raketter og granater mot det sørlige Israel søndag. Ifølge BBC skal de militante palestinerne tilhøre en liten gruppe som kaller seg Folkets motstandskomité.Fredag den 6. februar avfyrte israelske kampfly flere raketter mot smuglertuneller på det sørlige Gaza. Ingen personer ble såret i angrepene.Mandag den 9. februar skal en palestinsk militant ha blitt drept av israelske militære idet han forsøkte å komme seg over grensen til Israel. Tidligere på dagen gjennomførte Israel luftangrep mot Hamas-stillinger både nord og sør i den palestinske enklaven. Luftangrepene rammet blant annet en bygning som ble brukt av politifolk fra Hamas, men ingen personer skal ha blitt såret. Ifølge militæret var angrepene en reaksjon på at palestinere søndag avfyrte to raketter mot Sør-Israel.
== Streben mot en fredsavtale ==
Det har vært bestrebelser på å få i gang en fredsavtale siden krigens start. Egypt har vært sentral i dette arbeidet.
Den 15. januar kom det meldinger om at Hamas godtar fredsavtale hvis Israel trekker seg ut av Gaza straks. I tillegg stiller Hamas betingelser om at grenseovergangene til Gaza blir åpnet øyeblikkelig og at de får internasjonale garantier om at grensene forblir åpne. Israel avviste dagen etter deler av Hamas betingelser. Blant betingelsene de ikke ville godta, er hvor lenge våpenhvilen skal vare og hvem som skal håndtere grenseovergangene. Samme dag avviste Hamas politiske leder, Khaled Meshaal, en mulig våpenhvile og uttalte at den palestinske gruppa ikke vil godta Israels betingelser for en våpenhvile på Gazastripen. «Jeg lover dere, til tross for alle ødeleggelsene kommer vi ikke til å godta Israels betingelser for en våpenhvile», uttalte Meshaal, som lever i eksil i Syria.Den 17. januar inngikk Israel en ensidig våpenhvile. Dagen etter inngikk også Hamas en ensidig våpenhvile.
Mandag den 26. januar tilbød Hamas ett års våpenhvile, mot at Israel opphever sin blokade av Gazastripen. Dette var bevegelsens svar på et israelsk tilbud om en halvannen år lang våpenhvile og delvis åpning av grensene til den palestinske enklaven. Hamas har også tidligere slått fast at de bare vil godta en våpenhvile dersom Israel hever sin blokade av Gazastripen. Blokaden var også bakgrunn for at bevegelsen nektet å forlenge den eksisterende våpenhvilen da denne utløp 19. desember 2008.
== Humanitære forhold ==
Den 6. januar slo FN fast at den humanitære krisen på Gazastripen vokser alarmerende. Mangelen på vann, elektrisitet, mat, medisiner og andre forsyninger øker, og forholdene innen helsevesenet i den palestinske enklaven blir stadig mer prekære. Israelske ledere har tidligere nektet for at det hersker en humanitær krise på Gazastripen.Den 8. januar kom Den internasjonale Røde Kors-komiteen med en pressemelding der de skrev at det israelske militæret har brutt krigens regler ved å forsinke arbeidet for å hjelpe sivile ofre på Gazastripen. Bakgrunnen for pressemeldingen var en hendelse dagen før da mannskaper fra Røde Kors og Røde Halvmåne fikk tilgang til et område i Gaza by etter å ha forhandlet med israelerne om dette i fire dager. I området fant mannskapene fire sultende barn som klamret seg til sin døde mor. I det samme huset fant de tolv andre lik. I et annet hus ble det funnet ytterligere tre lik, og i et tredje hus ble det funnet flere sårede personer. I et skriftlig svar uttalte den israelske hæren at den arbeider i samarbeid med internasjonale hjelpeorganisasjoner for å hjelpe sivile, og at den «ikke på noen måte med hensikt har sivile som mål».Like etter våpenhvilen anslo palestinske økonomer at det ville koste 13,2 milliarder kr å bygge opp igjen det som har blitt ødelagt. Ødeleggelsen som følge av den omfattende krigføringen kommer på toppen av forfallet den langvarige blokaden av Gaza har ført til. De israelske bombekampanjene har lagt bygninger, kraftlinjer, rørledninger veier og annen infrastruktur i grus. Ifølge de palestinske økonomene, vil en gjenoppbygging ta fem år.Den norske regjeringen besluttet i slutten av desember å gi 30 millioner kroner i umiddelbar humanitær nødhjelp i forbindelse med angrepene på Gaza. Den 9. januar besluttet de å gi ytterligere 20 millioner kroner, slik at den totale støtten blir på 50 millioner kroner.Den 19. januar opplyste Saudi-Arabias Kong Abdullah at de ville gi en milliard dollar til gjenoppbygging av Gazastripen.
=== Psykiske skader ===
Få dager etter våpenhvilen uttalte den anerkjente palestinske psykiateren Eyad El Sarraj at minst halvparten av Gazas 750 000 barn vil være sterkt traumatisert etter krigen. «Det vil forårsake depresjon, følelsesmessig stress og vold. Barna vil alltid huske forferdelige scener fra krigen, og det vil ligge lenge hos dem. Det fører igjen til at barna tyr til vold – og vil ønske å være med å kjempe mot Israel. Det vil bli en ny fare for Israel i framtida». Ifølge Sarraj ble barna utsatt for lidelse i tre ulike stadier i krigen. «Først ble de utsatt for terror, på grunn av den intense og sammenhengende bombingen over tre uker. I tillegg så de at mødrene deres var ekstremt redde. Mange så også døde barn. Når barna blir utsatt for tre forferdelige ting på en gang, som nå, blir de redde for å dø». Han hevder videre at mange av barna kommer til å lide av kroniske posttraumatiske syndomer livet ut. Andre igjen vil kunne kureres med riktig behandling. Han hevder vider at det Israel nå har gjort mot disse barna, er forferdelig – og at når de vokser opp, vil de aldri bli redde for Israel. «De vil kjempe mot Israel og framtida vil bringe med seg enda mer krig. Barna vil ikke glemme det de har opplevd». Eyad El Sarraj grunnla i 1990 den anerkjente Gaza Community Mental Health Programme [1] (GCMHP). Den humanitære organisasjone CARE publiserte en undersøkelse den 21. januar som viste at 89 prosent av de spurte sier at de ikke har fått noen humanitær hjelp siden 27. desember. Undersøkelsen viste også at krigen hadde påført mange barn på Gazastripen symptomer som kunne tyde på posttraumatisk stress og angst. De aller fleste fortalte at barna i deres familie er svært redde, over halvparten av barna hadde blitt sengevætere og 79 prosent hadde mareritt om natten. 73 prosent av de spurte husholdningene fortalte at barna var nervøse, og 61 prosent av barna hadde blitt mer aggressive. I alt 550 personer hadde svart på Cares telefonundersøkelse, som ble gjort blant familier fem ulike steder på Gazastripen. Ole Skuterud, delegasjonsleder for Det internasjonale Røde Kors og Røde Halvmåneforbundet, hevdet samme dag at befolkningen i Gaza har et voldsomt behov for psykisk hjelp og at dette spesielt gjaldt barn og unge. Han hevder videre at mange palestinere har fått store fysiske skader etter angrepene. Mange må amputere, trenger proteser og rehabilitering. Han hevdet også at det er en stor risiko for sykdommer i området. Døde mennesker ligger under knuste bygninger og et ødelagt kloakksystem skaper helseproblemer. Skuterud befant seg i Ramallah på Vestbredden den 21. januar og har ikke vært inne i Gaza, men kan fortelle at «450 medarbeidere i Røde Halvmåne har hatt hendene fulle siden Israel startet sin 22 år lange militæroffensiv i romjula». Statssekretær Raymond Johansen uttalte torsdag den 22. januar at Israels bombing av Gazastripen hadde fått enorme humanitære og psykologiske konsekvenser. Johansen besøkte Gazastripen på torsdag der han fikk se noe av ødeleggelsene. Han uttalte videre at det var stor frustrasjon blant veldig mange i det internasjonale samfunnet over at man gang på gang må betale for konsekvensene av okkupasjonen og bombingen. Han presiserte samtidig at det var veldig viktig at sivilbefolkningen på Gazastripen ikke blir ofre for en lek mellom det internasjonale samfunnet og Israel. Undersøkelser foretatt av Redd Barna etter våpenhvilen viste at barn i Gaza er blitt redd for å gå på skolen og at de har vanskelig for å konsentrere seg om skolearbeidet. Funnene til Redd Barna bekreftes av ACT, Kirkens Nødhjelps internasjonale partner. ACT koordinerer nå et psykososialt tilbud til i innbyggerne, og deres hjelpearbeidere i Gaza forteller at mange barn nå begynner å få symptomer på post-traumatisk stress.
== Israels motiver for angrepet ==
Israel fremholder at de startet operasjonen som følge av en større økning i rakettangrep fra Hamas mot Israel, som toppet seg med 80 raketter på julaften. Israel fremholder også at angrepene gjennomføres for å tilintetgjøre Hamas' evne og motivasjon til å sende lignende angrep mot Israel i fremtiden. Hamas legger skylden på Israel for slutten på pausen i krigshandlinger, og sier de ikke kunne fornye en seks måneder lang våpenhvile så lenge Israel fortsatte sin blokkering av Gazastripen, og viste til et dødelig raid utført av Israel i november (2008) hvor seks palestinere ble drept.Mange analytikere mener imidlertid at Israel har mange og ulike motiver for sine angrep mot Gazastripen. Ifølge The Wall Street Journal er en av årsakene at landet må «vedlikeholde en aura av uovervinnelighet» om det skal ha noen sjanse til å leve fredelig side om side med sine arabiske naboland. Avisa skriver videre at Krigen mot Libanon i 2006, hvor flere ting gikk alvorlig galt for Israels forsvar, overbeviste radikale arabere og persere om at Israel har blitt svakt og kan slås, og videre at «Israel kan ikke la Hamas holde fast ved en tilsvarende mytologi når denne operasjonen er over, ellers vil kostnadene bli langt større i fremtiden».The New York Times skriver at et av motivene til Israel kan være å gjenopprette respekt og at de er «bekymret over at deres fiender er mindre redd for dem enn før, og enn de burde være». Avisen poengterer videre at angrepene skal påminne fiendene om at Israel fortsatt har tenner. Direktør Nils Butenschøn ved institutt for menneskeretter i Oslo gir langt på vei støtte til dette synspunktet, og uttaler at det godt mulig at gjenopprettelse av respekt kan være et motiv etter felttoget mot Hizbollah-islamistene i Libanon i 2006. Butenschøn uttaler vider at han tror valget av tidspunkt for angrepene mot Gaza også kan ses i sammenheng med presidentskiftet i USA 20. januar. «Israel kan ha et ønske om å markere seg overfor den påtroppende presidenten Barack Obama», sier den norske Midtøsten-eksperten.En ytterligere årsak som enkelte har fremholdt er det nært forestående valget i Israel. Journalist i Aftenposten, Jahn Otto Johansen, påpeker i en artikkel fra 10. januar at begge de to regjeringspartier, Kadima med utenriksminister Tzipi Livni i spissen og Arbeiderpartiet med forsvarsminister Ehud Barak som leder, var på defensiven før krigen. «Regjeringen var sterkt belastet av at den ikke hadde klart å stanse Hamas' rakettangrep og den konservative opposisjon med Benjamin Netanyahu lå an til å vinne med støtte fra små ytterpartier». Johansen hevder videre at den massive krigføring i Gaza, uten hensyn til sivile tap og internasjonalt press, har styrket Barak og Livni. «Palestinerne er med andre ord blitt brukt i den israelske valgkamp». I tillegg til dette peker Johansen også på situasjonen i USA som en medvirkende årsak. «Deres viktigste allierte, USA, befinner seg i en handlingslammet overgangsperiode mellom to presidenter». Johansen skriver at en tredje årsak er «gjenopprettelse av respekt» etter krigen mot Hizbollah i Libanon i 2006: «...israelerne ville reise kjerringa etter Libanon-krigen. Den var både militært og politisk en slik fiasko at den resulterte i meget kritiske granskningskommisjoner. Det var Hizbollah og ikke israelerne som gikk seirende ut».Midtøsten-ekspert, professor Hilde Henriksen Waage uttalte i forbindelse med våpenhvilen at hun tror Israel ønsker å råde over når det skal være krig og når det skal være fred i området. Hun legger også til at dette er noe Hamas aldri vil godta: «Dersom Hamas hadde godtatt dette ville det gitt en verre situasjon for Gaza og innbyggerne enn før krigen startet».
== Ny militær doktrine ==
Det ble under krigen hevdet at Israel hadde utviklet en ny militær doktrine like før angrepet på Gaza, en doktrine som var utviklet etter krig med Hizbollah i 2006. Strategien skulle ha avskrekkelse som hovedelement. Avskrekkelsen skulle være så ødeleggende og kraftig at den skulle ødelegge fiendens kampmoral. Den skulle heller ikke skille mellom sivile og militære mål. En av hjernene bak doktrinen har kalt den «Israels konsept for maktbrukt uten proporsjoner». Tveit har beskrevet den som en omskrivning av bibelsitatet «øye for øye, og tann for tann» og uttalte i den forbindelse at: «nå et det hundre øyner for ett øye».
Ifølge opplysninger går doktrinen konkret ut på at Israel har til hensikt å drive uforholdsmessig stor kraft mot de som skyter mot dem, og at ødeleggelsene skal være store. Når det skjer en fiendtlig handling skal Israel svare raskt og svarene skal ikke stå i proposisjon til handlingen. Det viktigste er ikke å ødelegge enhver utskytningsrampe, men å ødelegge mest mulig slik at dette skal avskrekke de andre. Under den massive gjengjeldelsen kan man kan bruke hær, luft og sjøforsvar i en felles operasjon mot det utvalgte målet. Steder hvorfra det lanseres angrep mot Israels territorium eller mot israelske avdelinger skulle kunne angripes og ødelegges totalt. Samtidig skulle egne tap begrenses til et minimum og tap aksepteres ikke. Den skulle samtidig også unngå en eskalering av krigen. Strategien skulle også ha som formål å rette sinne i den palestinske befolkningen mot Hamas. Det som skiller denne strategien mest fra de andre krigsstrategiene Israel har brukt i kriger er den massive gjengjeldelsen. Dette ifølge orlogskaptein Ola Bø Hansen og Odd Karsten Tveit på Dagsnytt Atten den 16. januar 2009. Ifølge avisa Haaretz ga Ehud Barak ordre om å planlegge det omfattende luftangrepet på Gaza by allerede sommeren 2008 – mens Israel var i forhandlinger om en våpenavtale med de militante palestinerne.Tveit mener at strategien mislykkes i å svekke Hamas, men hevder samtidig at strategien førte til et samarbeide mellom Israel og USA på etterretningssiden.
Tormod Heier, ved Forsvarets høyskole, skrev en artikkel etter våpenhvilen der han hevder at Israels militære overlegenhet umulig kunne omsettes til politisk gevinst, og at Hamas ikke kom svekke ut av krigen. Han begrunnet dette med at Hamas ikke førte krig med våpen og styrker som kunne spores opp og utraderes gjennom målrettede raids. Våpenarsenalet til Hamas, enten det er raketter, sprengladninger eller håndvåpen, hadde så lav signatur at de ikke ble fanget opp av israelsk etterretning. Sensorer, radarer og trusselvurderinger kunne dermed ikke gi de israelske styrkene nødvendig informasjon og forvarsler om Hamas-soldatenes bevegelser. «Dette gikk ut over presisjonen i de israelske angrepene: En doktrine for overdreven maktbruk erstatter kirurgiske inngrep». Han hevder videre at global spredning og utvikling av billig, avansert og brukervennlig informasjons- og kommunikasjonsteknologi har styrket Hamas. Innovativ bruk av enkel teknologi har satt Hamas i stand til å føre krig på egne premisser.Det anerkjente britiske forskningsinstituttet Institute for Strategic Studies (IISS), kom med en uttalelse den 28. januar der de hevder at Israels angrep mot Gazastripen bidro til å styrke Hamas på bekostning av mer moderate palestinske grupper. De presiserer at selv om Hamas fikk hard medfart under de israelske bombetoktene, bidro de høye sivile tapene til å «legitimere Hamas i deler av den arabiske opinionen og blant enkelte ledere i regionen, noe som har svekket stillingen til de såkalte moderate». De hevder videre at den israelske offensiven mot Gazastripen har gjort det vanskeligere å få fredsprosessen tilbake på sporet. De hevder også at det forestående valget i Israel vil føre til ytterligere forsinkelser, samtidig som styrkingen av Hamas bidrar til å øke splittelsen innen den palestinske ledelsen. De rådet videre Israel til å skaffe seg større legitimitet blant moderate arabiske stater, som da kan støtte Israel i kampen mot ikkestatlige aktører som Hamas og Hizbollah. Anthony H. Cordesman ved Center for Strategic and International Studies i USA kom i februar med en lignende konklusjon. Han hevdet blant annet at militæroffensiven mot Gazastripen virket mot sin hensikt. Han hevdet videre at Israel verken lyktes med å få slutt på rakettangrepene fra Gazastripen, eller skape grunnleggende endringer i den politiske og militære situasjonen. En meningsmåling foretatt i begynnelsen av februar 2009 viste at Hamas hadde styrket sin stilling, særlig på Vestbredden der de mer enn doblet sin oppslutning. Samme måling viste at Fatah hadde gått markant tilbake.
== Militært utfall ==
Enkelte mener krigen resulterte i en taktisk seier for Israel, og presenterte et taktisk nederlag for Hamas. Flere høytstående militære kommandanter og politiske ledere i Hamas ble drept i krigen, i tillegg til om lag 50 sprengstoffeksperter. Det har blitt hevdet at et betydelig antall Hamas-soldater trakk seg for tidlig tilbake fra fronten, stilt framfor den israelske offensiven. En tidligere avdelingsdirektør for Shin Bet som deltok i utskrivelsen av en rapport om krigen la til, «Hamas hadde planlagt å fortsette kampen, men Iz al-Qassam-brigadene viste seg å være upassende til oppgaven [...] og feilet i å passe inn i det folkelige bildet Hamas hadde prøvd hardt å presentere som trofaste, dyktige islamiske krigere.»Den israelske operasjonen i Gaza gjorde at antallet rakettangrep fra palestinske grupper mot Israel sank drastisk, og hverdagen i Sør-Israel ble derfor delvis normalisert. Året før krigen hadde Hamas ifølge det israelske militæret skutt over 3,300 raketter mot nærtliggende israelske byer. Dette nummeret sank til færre enn 300 raketter i løpet av de ti månedene etter krigen.Forsvarsanalytikeren David Eshel hevdet «at suksessen i Operasjon Støpt Bly i den tettbefolkede Gazastripen beviste at en militærindustri som koordinerer sine operasjoner blant land- luft- og sjøenheter, gjør effektiv bruk av avansert teknologi [...] kan bekjempe en asymmetrisk fiende.» Videre hevdet han at «Israel brukte en variert taktikk til å utmanøvrere og beseire Hamas på deres eget territorium, inkludert langsiktig planlegging, grundig etterretningssamling, bedrag og desinformasjon.»Kort tid etter at Israel fullførte sin tilbaketrekning fra Gaza, erklærte Hamas en «bemerkelsesverdig seier» Khaled Mashall uttalte, fra sin eksilhovedkvarter i Damaskus, at «motstanden vant kampen(e) i Gaza og fienden feilet på slagmarken så vel som i politikken. Fienden måtte trekke seg ut fra stripen uten mulighet til å kreve betingelser.» Som et resultat av krigen, ble to brigadekommandanter i Hamas avsatt fra sine stillinger. Hamas valgte også å iverksette en grundig etterforskning om hva soldatene foretok seg under krigen. En israelsk brigadekommandant sa følgende til reportere:
«Jeg vet at til slutt vil Hamas påstå at de vant. Det spiller ingen rolle hva som vil bli slutten på krigen. Vi vet at de vet idag at de har et problem. Vil de legge ned våpnene sine for alltid? Sikkert ikke, nei, men jeg tror at de lærte en lekse av krigen.»Israels forsvar hevdet at de hadde ødelagt rundt 80 prosent av tunnelene mellom Gazastripen og Egypt fordi at de ble brukt for å smugle våpen og raketter inn på stripen. Innbyggere i Rafah hevdet at etter å ha ryddet bort rusk, oppdaget de at flere av tunnelene fortsatt var intakte, selv om mange var blitt ødelagt.
== Mulige krigsforbrytelser og brudd på folkeretten ==
=== Israel ===
Den 6. januar kom Norsk Folkehjelp med anklager om at Israel begår alvorlige krigsforbrytelser i Gaza. Folkeretten krever blant annet at det skal skilles mellom sivile og militære mål. Det har ikke Israel gjort verken overfor omverdenen eller den palestinske befolkningen, mener Norsk Folkehjelp. Organisasjonens leder, Petter Eide, mener at Israel rammer de sivile målene med vilje og viten og de spiller bevisst på sivilbefolkningens frykt. Folkeretten sier at angrep i selvforsvar skal stå i proporsjonalt forhold til den militære trusselen landet er utsatt for, og Eide hevder at Israels angrep mot Gaza ikke er proporsjonalt: «De primitive Hamas-rakettene besvares med massiv høyteknologisk krigføring fra både luft og bakke. Motsvaret fremstår som en kollektiv avstraffelse av hele den palestinske befolkningen». Han mener også at Israels blokade av Gaza strider mot Genèvekonvensjonenes bestemmelser om en okkupasjonsmakts forpliktelser overfor et okkupert folk. Eider forteller at: «Vi kan ikke dokumentere eller bevislegge våre anklager i tradisjonell forstand, men vi har svært sterke indikasjoner på at Israels krigshandlinger i Gaza må betegnes som alvorlige krigsforbrytelser». Advokat og folkerettsjurist Terje Lund hevder at det ikke tvil om at Israel har begått alvorlige krigsforbrytelser og sier at: «Israels nødvergerett er klar, men blir du angrepet av en terroristgruppe som Hamas kan du etter folkeretten ikke svare med et angrep som straffer hele befolkningen. Av 150 drepte i Gaza skal 100 være kvinner og barn. Det forteller hvor helt ute av proporsjon Israels respons er». Lund har bakgrunn fra Forsvaret og har vært rådgiver for Norsk Folkehjelp i vurderingen av Israels krigføring. Han har arbeidet med folkerett i tretti år.Den 9. januar hevdet professor Nils Butenschøn at Israels krigføring på Gazastripen begynner å ligne etnisk rensing, slik man så i det tidligere Jugoslavia på 1990-tallet. «Det synes som man ikke bare forsøker å ramme ledelsen i Hamas, men hele samfunnets mulighet til å fungere økonomisk, sosialt og institusjonelt». Butenschøn er leder for Senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo. Røde Kors-president Sven Mollekleiv hevder at Israel har begått brudd på internasjonal humanitær rett på tre nivåer. Han spesifiserer videre at det ene er kravet om å verne sivile. «Med det antall skadde og drepte sivile er det tydelig at de ikke er vernet, tvert imot blir de rammet direkte». Det andre nivået er at de militære ikke overholder forpliktelsene sine når det gjelder å hjelpe skadde sivile. Og det siste er å sikre tilgang til humanitær hjelp ikke bare inne i konfliktområdet, men også inn til området. «Denne utfordringen går også til Egypt», understreker Mollekleiv til VG.Butenschøn uttalte til VG at han tror Israel vil bli gransket for krigsforbrytelser eller forbrytelser mot menneskeheten for sin opptreden i krigen på Gazastripen, men poengterer samtidig at Israel ikke har ikke sluttet seg til Den internasjonale straffedomstolen ICC. Han tror derfor det ikke blir noen internasjonal straffeforfølgelser mot israelske militære eller politikere innenfor den rammen, men at folk som anklages for overgrep, vil kunne bli brakt inn for nasjonale domstoler. «Slik rettsforfølgelse har tidligere skapt problemer for israelske politikere», hevder han.Den 22. januar uttalte jusprofessor Richard Falk fra California at det er sterke bevis for at Israel har brutt grunnleggende, humanitære spilleregler ved å sette i gang en større militæroperasjon mot en befolkning som i all hovedsak er forsvarsløs. Han har i den forbindelse tatt til orde for en uavhengig granskning for å fastslå helt sikkert om Israel har begått krigsforbrytelser. Han uttalte videre at: «Dette er første gang hvor sivilbefolkningen effektivt er blitt fanget inne i kampsone, uten muligheter til å søke beskyttelse eller flykte. På denne måten er det barna som har måttet betale den høyeste prisen». Falk har siden mai 2008 jobbet spesielt med spørsmål om krigens folkerett i Gaza på vegne av FN. Han presiserte også at rakettene avfyrt fra Hamas-kontrollert område mot Istrael var et brudd på folkeretten.Det har også kommet rapporter fra Gaza om at det er brukt våpen som inneholder tusenvis av små dartlignende piler. Disse fungerer på den måten at et slags skjell blir avfyrt for så å eksplodere i luften slik at pilene sprer seg ut over et større område, gjerne over flere hundre meter. Flere menneskerettighetsorganisasjoner har satt spørsmålstegn ved hvilken intensjon Israel har hatt med å bruke slike. Fred Abrahams i Human Rights Watch uttalte at: «Når man har våpenalternativer som er veldig presise og styrt av GPS, hvorfor vil man da bruke et slikt våpen som har en mye større drapsradius?». I løpet av krigføringen kom det rapporter fra Gaza om sivile som var drept av slike piler. Amnesty International forteller selv at deres folk har funnet mange slike piler i etterkant. Også tidligere har Israel brukt slike våpen mot Gaza. Blant annet ble en kameramann, som jobbet for nyhetsbyrået Reuters, drept av en slik pil i 2008.Mandag den 19. januar skrev den israelske avisa Haaretz at Israel frykter at krigen på Gazastripen skal føre til en rekke krigsforbryteranklager og at landets regjering allerede hadde begynt å forberede sitt forsvar. Flere ledende tjenestemenn i Israel tror at de mange europeiske lederne som besøkte Jerusalem i helgen og deres erklæringer om at Israel har rett til å forsvare seg mot terror, vil være til hjelp i framtidige rettsoppgjør. Statsministrene fra både Frankrike, Tyskland, Storbritannia, Italia, Spania og EUs formannskapsland Tsjekkia, møtte søndag kveld Ehud Olmert. Over halvparten av de 1 300 som så langt er meldt drept på Gazastripen, var sivile, ifølge palestinske kilder. Ødeleggelsene av sivile hjem beskrives som enorme. I flere tilfeller ble sykehus, skoler og FN-bygninger angrepet. Den israelske regjeringen har flere ganger hevdet at de militære styrkene handlet i selvforsvar, og at de anstrengte seg for å advare folk som bodde i hus som skulle bombes. «Sivile bygninger ble bare angrepet om palestinsk milits hadde forskanset seg i dem», hevder Israel. Den påstanden tilbakevises i en rekke tilfeller av palestinere og av UNRWA, FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger. Den 25. januar ble det kjent at israelske myndigheter har til hensikt å opprette en juridisk ekspertgruppe som skal forsvare israelske soldater mot eventuelle anklager om krigsforbrytelser på Gazastripen. Avgjørelsen ble gjort kjent av statsminister Ehud Olmert. Noen dager før det gav den militære sensuren ordre til lokale og utenlandske medier om å sladde ansiktene til israelske soldater og offiserer på bildene fra Gaza. Ifølge Reuters frykter de militære sensorene at de kan bli identifisert og arrestert dersom de reiser til utlandet.Den 21. januar gikk den liberale israelske avisa Haaretz på lederplass og krevde en offentlig israelsk gransking av påstandene om krigsforbrytelser utført av israelske militære under krigen i Gaza. Avisa skrev at spørsmålene var mange og problematiske: «Massedrap på sivile, blant dem 300 barn og 100 kvinner, skyting mot helsepersonell, bruken av ulovlig ammunisjon mot sivilbefolkning, inklusive granater med hvitt fosfor, hindring av evakuering av skadde, bombing av skoler, sykehus, forsyningskonvoier og en FN-bygning. Disse spørsmålene kan ikke stå ubesvarte». Avisa skrev videre at mistanken om at Israel har begått krigsforbrytelser i Gaza trolig ville påføre landet stor skade. Ifølge lederskribenten er en avklaring av disse spørsmålene viktig fordi Israels moralske profil i egne øyne er av uvurderlig viktighet. Seniorkommentator Gideon Levy i Haaretz gikk samme dag til kraftig angrep på begrunnelsen for krigen og måten den ble utført på. Han skriver at Israels handlinger har påført et alvorlig slag mot den internasjonale støtten til Israel. Selv om virkningene ikke kommer umiddelbart, frykter Levy at sjokkbølgene av dette vil ramme Israel. Han konkluderer med at Israel etter krigen framstår som er et voldelig og farlig land, som ikke respekterer verken internasjonal lov eller resolusjoner i FNs sikkerhetsråd: «Hele verden så bildene. De sjokkerte hvert eneste menneske som så dem, selv om de fleste israelere forble uberørte».I midten av mars trykket avisa Haaretz bilder av flere provoserende T-skjorter som er i omløp blant israelske soldater. Den israelske forsvarsledelsen har tatt avstand fra T-skjortene, som blant annet viser bilde av en gravid palestinsk kvinne, sett gjennom et geværsikte og med teksten «Ett skudd, to drept». En annen trøye for skarpskyttere har teksten «Better use Durex», ved siden av en død, palestinsk baby hvor moren gråter ved barnets side. Det oppstod etter krigen debatt i Israel om de israelske soldatenes opptreden under angrepene mot Gazastripen. Flere av soldatene som deltok har fortalt at de behandlet alle palestinere som «terrorister». Ifølge rapporter fra israels egne soldater ble sivile ble drept uten blygsel, og lite detaljerte stridsregler kunne brukes som dekke for disse handlingene. Ifølge nyhetsbyrået AP forteller soldatene om vilkårlig hærverk mot palestinske hjem, ydmykelser av sivile og manglende instrukser som ledet til flere unødvendige sivile dødsfall. Soldatene bekrefter også tidligere beskyldninger fra motparten, om at de israelske angrepene ikke i tilstrekkelig grad skilte mellom sivile og militære mål. Organisasjonen Physicians for Human Rights (PHR) har kartlagt at Israel har angrepet totalt 34 medisinske institusjoner under Gaza-offensiven. En rapport organisasjonen la frem siterer også WHO, som avslører at totalt 16 palestinske leger eller annet medisinsk personell har blitt drept mens de var på jobb.
==== Bruk av hvitt fosfor ====
Det ble i løpet av krigen rettet flere beskyldninger mot den israelske hæren om de brukte hvitt fosfor nær sivile under den tre uker lange militæroffensiven. FNs hovedkontor i Gaza ble truffet av israelske granater 15. januar. Ifølge FN-talsmann Chris Gunness ble FN-bygningen rammet av to eller tre hvite fosforgranater. Disse granatene skal også ha blitt benyttet under et bombeangrep mot al Quds-sykehuset sør i Gaza by samme dag. Den 19. januar uttalte menneskerettsgruppen Amnesty International at det var klare bevis for at Israel brukte hvitt fosfor i sivile områder. Den internasjonale Røde Kors-komiteen gransket også påstandene og slo fast at Israel hadde brukt hvitt fosfor, men de hadde samtidig ikke funnet bevis for at bruken var ulovlig eller uforsvarlig. Få dager etter våpenhvilen besluttet Israel at hæren skulle gjennomføre en intern granskning etter anklagene. Oberst Shai Alkalai skal lede undersøkelsene, og omfatter en reservestyrke med fallskjermsoldater som avfyrte 20 fosforraketter nord på Gazastripen. Den 25. januar innrømte Israel at de hadde brukt hvitt fosfor under krigføringen og at de kan ha blitt brukt mot sivile ved ett tilfelle.Den 26. mars 2009 uttalte Human Rights Watch at Israels bruk av hvitt fosfor var ulovlig og at det resulterte i unødvendige drap på sivile. Menneskerettsorganisasjonen har gransket israelernes bruk av fosforgranater og slo fast at de resulterte i unødvendige drap på sivile. Organisasjonen hevdet at den israelske hæren visste at fosforgranatene utgjorde en trussel mot sivilbefolkningen, men brukte dem likevel «med fullt overlegg på en hensynsløs måte». Fred Abrahams, som har ledet arbeidet med rapporten, konstaterte at hvitt fosfor ble ikke bare brukt over åpne områder for å legge et røykteppe for egne styrker, men at Israel også brukte det gjentatte ganger over tett befolkede områder, selv om det ikke var israelske soldater der og andre former for røyklegging eventuelt kunne ha vært benyttet. Som et resultat av dette led og døde sivile helt unødvendig. «Den israelske forsvarsledelsen må ha gitt grønt lys til den systematiske bruken av hvitt fosfor», mente Abrahams. Israel medgir at det ble brukt granater med hvitt fosfor under krigen mot Gazastripen, men fastholder at bruken var lovlig. Forsvarsledelsen har lovet å granske anklagene, men resultatet av granskingen er ikke kjent. Etter at krigshandlingene var over i januar, var representanter fra Human Rights Watch raskt inne i Gaza, og der fant de rester av detonerte fosforbomber og flere titalls spor etter fosforbomber både i bygater, hager, på leilighetstak og på en FN-skole. Fosforbomber skal også ha rammet et marked og et sykehus. I tillegg til vitneutsagnene inneholder den 71 sider lange rapporten også skisser av rakettbaner, fotografier, satellittbilder og dokumenter fra det israelske militæret og myndighetene. Rapporten til den humanitære organisasjonen mener også å kunne dokumenterer også at fosforbombene har blitt brukt på en slik måte som må kreve godkjenning fra militæroffiserer høyt oppe i systemet.
==== Levende skjold ====
I slutten av mars 2009 slo en gruppe FN-eksperter fast at israelske soldater brukte en palestinsk elleveåring som levende skjold under krigen. Soldatene beordret gutten til å gå foran seg, til å gå først inn i bygninger de skulle gjennomsøke og til å åpne vesker de mistenkte kunne inneholde eksplosiver. Dette skjedde etter at israelske styrker, støttet av stridsvogner, hadde rykket inn i Tel al-Hawa på Gazastripen 15. januar. Ni FN-eksperter, blant dem Radhika Coomaraswamy, anklager i en 43 sider lang rapport israelske soldater for å ha skutt palestinske barn, for ved hjelp av bulldoser å ha revet et hus med en kvinne og et barn inni, og for å ha angrepet en bygning de hadde beordret sivile å søke tilflukt i dagen før. Ifølge Coomaraswamy ble daglig meldt om slike overgrep, og det var altfor mange til å liste opp alle. Hun slår videre fast at dette bare er noen få eksempler på hundrevis av hendelser som er dokumentert og verifisert av FN-personell i området. FNs spesialrapportør i de palestinske områdene, Richard Falk, slo i en rapport til FNs menneskerettighetsråd fast at Israels krigføring mot den tett befolkede Gazastripen var ulovlig, innebar brudd på menneskerettighetene og mulige forbrytelser mot menneskeheten. Falk mener at de israelske styrkene i mange tilfeller umulig kunne skille mellom sivile og militære mål og uttalte i den forbindelse at: «Dersom det ikke er mulig å gjøre det, er det ulovlig å angripe. Da synes det å være snakk om krigsforbrytelser av verste sort i henhold til folkeretten». Også Hamas har ifølge Coomaraswamy blitt beskyldt for å bruke menneskelige skjold. Dette har FN ikke klart å bekrefte enda, men undersøkelser blir ifølge Haaretz utført fortløpende. Hamas var, i motsetning til Israel, ikke villige til å undersøke beskyldningene, konstaterte FN-utsendingen.
=== Hamas og palestinske militanter ===
En uttalelse fra FNs menneskerettighetsråd lød: «Det er opplagt at rakettangrep mot sivile mål i Israel er ulovlig …» BCC rapporterer at «vitner og analytikere bekrefter at Hamas avfyrer raketter fra befolkede sivile områder, og det er enighet om at bevegelsen åpenbart bryter internasjonal lov ved å sikte mot sivile med sine raketter».Professor ved Harvard Law School, Alan M. Dershowitz har også anklaget Hamas for diverse krigsforbrytelser, innbefattende deres påståtte bruk av sivilbefolkning som menneskelig skjold. Han argumenterer med at «bruken av menneskelige skjold slik Hamas bruker Gazas befolkning, er en krigsforbrytelse – slik som det er å avfyre raketter mot israelske sivile. Et hvert menneskelig skjold som drepes under israelsk selvforsvar er Hamas' ansvar […]»Israel argumenterer med at Hamas gjør det vanskelig å skille mellom sivile og stridende, og dermed er ansvarlige for sivile dødsfall i Gaza. Israels utenriksdepartement fremholder at Hamas' påståtte bruk av «menneskelige skjold» og «virksomme bruk av svært bebygde og tettbefolkede sivile områder» bryter med paragraf 8(2)(b)(xxiii) i Roma-vedtekten. Denne vedtekten definerer det å «nyttiggjøre seg av tilstedeværelsen til sivile […] for å gjøre visse punkter, steder eller militære styrker immune fra militære operasjoner» som en krigsforbrytelse. Den definerer også palestinske angrep for å være terroristiske av natur, da de dreper sivile for å «spre frykt» blant den større sivile befolkningen. Dette vil utgjøre brudd på loven om bevæpnet konflikt, som beskrevet i paragraf 51(2) i tilleggsprotokollen til tredje genèvekonvensjonen.
== Bruk av nye våpen ==
Bilder av skader fra Gaza ble analysert ved Tromsø mineskadesenter, og kan tyde på at Israel har brukt såkalte «DIME-våpen». Disse kan være kreftfremkallende. Våpenekspert Per Nergaard i Norsk Folkehjelp uttalte til Aftenposten den 12. januar at det er «overveiende sannsynlig» at DIME-våpen er brukt i Gaza. DIME-granatene inneholder wolfram (tungsten). Dette stoffet gir granatene en voldsom effekt på et mer begrenset område enn vanlige eksplosiver, og trykkbølgene de skaper kan føre til at kroppsdeler blir revet direkte av. Siden granatene gjerne eksploderer på bakken er det oftest beina som blir rammet.Da de norske legene Mads Gilbert og Erik Fosse kom tilbake til Oslo fra Gaza den 12. januar, uttalte de at de så avrevne kroppsdeler som kan tyde på at DIME-våpen ble brukt. «Det er en sterk mistanke om at Gaza nå blir brukt som et testlaboratorium for nye våpen», sa Gilbert på en pressekonferanse på Gardermoen den 12. januar. Gilbert og Fosse bidro med bilder av skadene til Tromsø Mineskadesenter, hvor de ble analysert av Hans Husum. Også Husum konkludere med at skadene sannsynligvis skyldtes DIME-våpen.
== Propagandakrig og nye medier ==
I begynnelsen av januar kom det opplysninger om at Israel hadde til hensikt å sette i gang en kampanje på nettet i den hensikt å påvirke opinionen til Israels fordel i forbindelse med krigen. Israeleren Gilad Stern (28), leder for kampanjen «Hjelp oss å vinne», uttalte til Dagbladet at «Flere tusen av våre aktivister publiserer bilder, meninger, videoer og kommentarer på nettsamfunn. Slik vil vi bidra til en mer objektiv debatt og avsløre noen av løgnene om Israel». Stern og hans allierte opplevde at Israels kritikere ligger noen hestehoder foran i kampen om opinionen på nettet. Han og flere hundre frivillige har kontorer mange steder i Israel og støttes av den USA-baserte lobbyorganisasjonen Stand With Us International, som jobber for å påvirke kunnskapen om Israel blant «beslutningstakere, media og unge mennesker». Stern mente videre at den internasjonale kritikken mot Israels okkupasjon og militære aksjoner mot Gaza er kraftig i flere europeiske land - både blant politikere og vanlige folk. De flere tusen aktivistene som meldte seg for kampanjen ble sortert flere egenskaper, blant annet språkkunnskaper og hvilke sosiale plattformer de var medlemmer av. Facebook, YouTube, Myspace, Twitter og Flickr er blant de internettsteder som ble brukt av de israelske sympatisørene. Like før nyttår lanserte det israelske forsvaret, IDF, sin egen Youtube-kanal der de viste fram sin versjon av krigen. På kampanjens hjemmesider kunne man finne informasjon blant annet på russisk (russere er blant de største immigrantgruppene i Israel), tyrkisk, polsk og fransk. Michael Dickson, leder for Stand With Us International, uttalte til mediene at dette var Israels første nye mediekrig.
Det ble i løpet av krigen også startet internettkampanjer til støtte for palestinerne. Blant annet støttegruppen «Let’s collect 500 000 signaturens to support the Palestinians in Gaza» på Facebook. Facebook-effekten handlet først og fremst om å samle folk til opprop og arrangementer, men det oppsto også en mer generell meningsmobilisering.Den 20. januar opplyste avisa Teknofil at Israel satser på at en hær av bloggere skal vinne propagandakrigen. Avisa skriver at «Israel har så langt kommet dårlig ut både i media og i verdensopinionen, og de har fått lite støtte for sitt angrep på den palestinske sivilbefolkningen. Påskuddet om at det var Hamas som skulle tas har fått lite gehør. Nå vil de satse på at bloggere skal ta seg av propagandaføringen». Ifølge Haaretz, Israels eldste avis, har utenriksdepartementet innledet et prosjekt hvor de verver bloggere over hele verden for å bekjempe anti-sionisme. Formålet skal være å primært samarbeide med israelske bloggere som kan skrive på engelsk, tysk, spansk, fransk og russisk for å spre Israels syn på konflikten og motarbeide negativ omtale av Israels rolle. Vider opplyser Teknofil at bloggere som melder seg frivillig til programmet vil bli tilsendt informasjon og det som beskrives som «gode argumenter» for Israels krigføring. Bloggerne skal ifølge samme kilde også få en oversikt over nettsider som Israelske myndigheter anser som problematiske. Ifølge The Guardian ønsker Israelske myndigheter at kommentarer legges igjen på nettaviser som The Times, The Guardian, Sky News, BBC og Yahoo News.NUPI-forsker Daniel Heradstveit uttalte i begynnelsen av januar at «mediekrigen» er like viktig som de faktiske krigshandlingene, og at den ville bli vanskeligere å håndtere for Israel etter bakkeinvasjonen. Han uttalte videre at han trodde Israels bilde kom til å få en alvorlig knekk, noe som han begrunnet med Israels forsøk på å holde pressen unna og deres ønske om å legge lokk over det som skjer.
== Høytstående Hamas-medlemmer som ble drept i krigen ==
Nizar Rayan, drept 1. januar da israelske F16- fly bombet huset hans i flyktningleiren i Jabaliya. Rayan har vært ledende i å ta til orde for gjenopptakelse av selvmordsbombing mot Israel, ifølge Hamas selv. I tillegg skal han ha vært mellomleddet mellom Hamas politiske og militære grupperinger.
Saeed Sayyam (Said Siam), Innenriksminister, drept 15. januar da israelske fly angrep huset hvor han befant seg i flyktningleiren Jabalya.
Saleh Abu Sharkh, innenriksministerens sikkerhetssjef, drept i samme angrep som Saeed Sayyam.
Mahmoud Abu Watfah, lokal leder for Hamas militsen, drept i samme angrep som Saeed Sayyam.
== Reaksjoner på krigen ==
=== FN ===
Søndag den 28. desember krevde FNs sikkerhetsråd øyeblikkelig stans i alle militære operasjoner på Gazastripen. Den ikkebindende nevnte verken Israel eller Hamas ved navn. Sikkerhetsrådet uttrykte alvorlige bekymring over situasjonen i Gaza. De ba om at alle voldshandlinger umiddelbart bringes til opphør, og at partene straks stanser sin militære virksomhet. Den krevde videre at det ble slutt på rakettangrepene mot Israel fra Gaza, og at befolkningen i Gaza straks skulle få humanitær hjelp. Den 9. januar vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjonen som krever en umiddelbar stans i krigshandlingene på Gazastripen og deretter full israelsk tilbaketrekning fra området.President for FNs generalforsamling, Miguel d'Escoto Brockmann, gikk den 14. januar meget hardt ut mot Israel og kalte deres krigshandlinger for folkemord. Han uttalte videre at de ikke var til å tro at land som kan takke generalforsamlingen for sin egen eksistens, kan være så respektløs overfor resolusjoner som kommer fra FN.Den 15. januar gikk FNs generalsekretær Ban Ki-moon ut med sterk fordømmelse av Israel på grunn av deres angrep på en FN-skole. Han omtalte videre angrepet som en grov krenkelse av FN. Han kom også med fordømmelse av de israelske krigshandlingene mot Gaza i forbindelse med et besøk på Gazastripen den 20. januar.
=== EU ===
EU gikk den 28. januar 2008 ut og krevde en stans i krigshandlingene og kalte de israelske angrepene uakseptable. EUs utenrikspolitiske leder, Javier Solana uttalte i samme anledning at de gjentatte ganger har fordømt rakettangrepene mot Israel, og videre at de israelske flyangrepene påfører den palestinske sivilbefolkningen uakseptable lidelser og bidrar til å forverre den humanitære krisen og komplisere arbeidet med å finne en fredelig løsning.Den 3. januar uttalte en talsmann for det tsjekkiske EU-formannskapet (Jiri Potuznik) at han anså israelernes handlinger for å være defensive, ikke offensive. Uttalelsene vakte skarpe reaksjoner både innad i EU og utenfor. Dagen etter meddelte den tsjekkiske utenriksminister Karel Schwarzenberg at uttalelsen fra talsmannen var en misforståelse. Samme dag uttalte det tsjekkiske EU-formannskapet at: «Selv den ubestridte retten til å forsvare seg selv tillater ikke handlinger som i stor grad går ut over sivile», og tok til orde for en umiddelbar våpenhvile. Palestinerne sjefforhandler Saeb Erekat reagerte sterkt på uttalelsen til Potuznik og uttalte i den forbindelse at: «Dette er en ondskapsfull aggresjon mot vårt folk. Verdenssamfunnet må ikke være stille. Denne holdningen fortjener fordømmelse».EUs nødhjelpskommissær, Louis Michel, uttalte under et besøk på Gazastripen den 26. januar at Hamas har det største ansvaret for krigen på Gazastripen. Han omtalte Hamas som en terrorgruppe under et besøk i byen Jabalyia lengst nord på Gazastripen. Byen ble hardt rammet av den israelske krigføringen.
=== Amerika ===
==== USA ====
USA kom den 28. desember 2008 med sterk kritikk av Hamas og gav dem hovedansvaret for krigen. George W. Bush pressetalsmann, Gordon Johndroe, omtalte Hamas som bøller, og at Israel hadde all rett til å forsvare seg mot dem. USA ba også Hamas legge ned våpnene med begrunnelsen at det var den eneste måten konflikten kunne få en slutt. De oppfordret også israelerne til å unngå å ramme sivile. Utenriksminister Condoleezza Rice uttalte den 28. desember at USA var dypt bekymret over voldsopptrappingen på Gazastripen, og at alle parter måtte beskytte uskyldige liv og gjøre sitt for å dekke de akutte humanitære behovene til befolkningen på Gazastripen.Den 16. januar gikk den kjente republikanske politikeren Pat Buchanan hardt ut mot Israel i en TV-debatt og omtalte Gazastripen som en «israelsk konsentrasjonsleir».
=== Europa ===
==== Vatikanet ====
Den 28. desember 2008 uttrykte Pave Benedikt XVI dyp bekymring over meldingene fra Gazastripen og oppfordrer alle involverte til å opptre «menneskelig og klokt». I en tale på Petersplassen uttalte han at: «Jeg bønnfaller om en stans i volden som må fordømmes i all sin form, og om at våpenhvilen på Gazastripen blir gjenopprettet».Den 8. januar omtalte vatikanets talsmann, kardinal Renato Martino, Gazastripen som en «gigantisk konsentrasjonsleir». Han mente samtidig at begge parter i konflikten på Gazastripen opptrådte egoistisk, og at de ikke respekterte menneskeverdet. Israel reagerte kraftig på uttalelsene og truet med å avlyse pavens planlagte besøk til Israel i mai.
==== Norge ====
Regjeringen
Norske myndigheter reagerte sterkt på Israels militære maktbruk og slo fast at det ikke var snakk om to likeverdige parter i konflikten. Den 2. januar uttalte statsminister Jens Stoltenberg, i et intervju med TV2, at Israels reaksjon på rakettutskytningene fra Gaza er uproporsjonal, samtidig som han ba partene umiddelbart om å inngå en våpenhvile. Han sa at for å få en varig fred i Midtøsten må Israel avslutte okkupasjonen av palestinske områder, og fjerne ulovlige bosettinger på okkupert område. Den 4. januar uttrykte Utenriksminister Jonas Gahr Støre sterkt bekymring for sivilbefolkningen på den tett befolkede og isolerte Gazastripen etter Israels inntog med bakkestyrker lørdag. Han uttalte i den forbindelse at «Norge tar sterkt avstand fra en krigføring som medfører store sivile lidelser, og ber om at troppene trekkes ut umiddelbart». Statssekretær Raymond Johansen (Ap) i Utenriksdepartementet, uttalte like etter krigens start at Israels maktbruk i Gaza var overdreven og at den måtte fordømmes, akkurat som islamistbevegelsen Hamas rakettangrep mot Israel måtte fordømmes.Andre stortingspolitikere
Høyre-leder Erna Solberg mente Israels reaksjon har vært uforholdsmessig og uttalte i den forbindelse at: «Det er ikke tvil om at Hamas har fremprovosert dette, men Israels reaksjon har vært helt ute av proporsjoner». Lars Sponheim uttalte at han var «opprørt over den ekstreme voldsbruken fra Israel mot et tett befolket område. Det er helt jævlig det som Israel gjør». Han sa videre at Israel må bære ansvar for hvert barn som dør. Han mente også at det er all grunn til å rette «beinhard kritikk» også mot Hamas, blant annet for å skyve den palestinske sivilbefolkningen foran seg, men mener likevel ikke det fritar Israel for et særlig ansvar. Den 30. desember beskrev Thorbjørn Jagland situasjonen i Gaza som grotesk, men mente at Norge ikke kunne gjøre stort alene. Han uttalte videre at: «En bred internasjonal front må til for å stoppe blodbadet i Gaza». Utenrikspolitisk talsmann i Frp, Morten Høglund, mente at Hamas må bære all skyld for den lidelse som palestinerne nå gjennomgår. Han uttalte i den forbindelse at: «Det som skjer, smerter alle. Men det er riktig å plassere ansvaret for de sivile tapene i Gaza på Hamas. Det er Hamas som har brutt våpenhvilen og skutt raketter mot Israel, og plassert militære installasjoner blant sivile». Frps leder Siv Jensen gikk lengst i sin støtte til Israel og uttalte i begynnelsen av januar at hun var lei av kritikken mot Israels krigføring, og sa at palestinernes liv på Gaza ikke blir bedre om Israel legger ned våpnene i dag. Hun hevdet videre at det er Hamas som sitter med ansvaret for krigen og nøkkelen til fred. Frps utenrikspolitiske talsmann uttalte, i forbindelse med et besøk på Gazastripen i februar, at grensene må åpnes slik at det kan slippes inn tilstrekkelig med humanitær hjelp. Han uttalte videre at ødeleggelsene var enorme i enkelte områder og at han var rystet. Han stilte seg også åpen for å forhandle med Hamas, men understreket samtidig at det måtte stilles klare krav organisasjonen.Andre
Den 12. desember uttalte forsvarssjef Sverre Diesen at Israel forspiller sitt omdømme. Han hevdet at den israelske krigføringen i Gaza er irrasjonell og virker mot sin hensikt i forhold til Israels langsiktige politiske mål: «For det første evner ikke maktbruken å oppnå det som er dens begrunnelse, nemlig å stanse Hamas’ rakettavfyringer mot sivile israelske mål. Dernest skaper den i stedet omfattende materielle og menneskelige ødeleggelser som radikaliserer nye grupper av palestinere så vel som befolkningen i de øvrige araberstater, hvilket ikke er i Israels interesse. For det tredje forspiller Israel stadig mer av sin sympati og sitt omdømme i resten av verden, som heller ikke er i deres langsiktige strategiske interesse».Kontroversiell e-post fra norsk ambassade
Den 21. januar ble det kjent at førstesekretær Trine Lilleng, som er ansatt ved den norske ambassaden i Riyadh, hadde brukt sin jobbadresse til å videresende bilder som sidestilte krigen på Gaza og konfliktene mellom jøder og palestinere med andre verdenskrig om jødeutryddelsene. Over 40 bilder der situasjoner fra utryddelsesleirene på 40-tallet og krigshandlingene i Gaza er montert sammen, ble sendt som vedlegg til mailen fra den norske UD-ansatte. Den ansatte hevder å ha sendt e-posten «privat til noen få venner». Kjedebrevet, videresendt av en diplomat ved den norske ambassaden i Riyadh skal ha skapet sterke reaksjoner i Israel og blant Israel-venner i Norge og ellers i verden. e-posten ble fanget av den israelske avisen Jerusalem Post og ble etterhvert gjengitt i en rekke andre utenlandske medier. E-posten skal ha sirkulert en tid. Jan Bugge-Mahrt, ved Utenriksdepartementet, uttalte samme dag at UD drøfter saken. Lederen for Israels venner på Stortinget, Ingebrigt Sørfonn (KrF), uttalte samme dag at han frykter saken vil skade Norges troverdighet i utlandet.
=== Asia ===
==== I Israel ====
En undersøkelse foretatt mens de israelske angrepene pågikk viste at krigen hadde bred støtte blant befolkningen i Israel. En spørreundersøkelse presentert i den israelske avisen Haaretz i midten av januar viste at hele 82% av befolkningen mente at Israel ikke har gått for langt i Gaza. Midtøsten-ekspert Jørgen Jensehaugen kommenterte tallene med at han hadde ventet at flertallet i Israel støttet krigen, men uttalte samtidig at «det er sjokkerende at andelen som støtter krigen er så høy». Jensehaugen mener grunnen til den høye støtten er israelernes lave tapstall (med bare 13 drepte da målingen ble utført). Han føyer videre til at: «Under krigen mot Libanon var det israelske folket i utgangspunktet positive til krigen, men opinionen snudde på grunn av høye tapstall på israelsk side. Øker de israelske tapstallene på Gaza nå, kan støtten snu igjen». Spørreundersøkelsen ble besvart av 561 israelere og ledet av professor Camil Fuchs, leder for Tel Aviv Universitys statistikkavdeling.Jøder utenfor Israel
Britiske og amerikanske jøder syntes å være delt i synet på de israelske angrepene mot Gaza. Det viste uttalelser fra talsmenn for ulike jødiske organisasjoner kom med under krigen. Britiske jøder fremsto som langt mer negativ til Israels angrep, mens amerikanske jøder i langt større grad støttet opp om den. Josh Block, talsmann for lobbyorganisasjonen American Israel Public Affairs Committee uttalte under krigen at: «Folk her har stor forståelse for hva Israel står overfor».I Australia skrev over 130 australske jøder, mange av dem framstående samfunnsskikkelser, under på et brev der de kalte den Israels offensiv på Gazastripen for «umenneskelig, unødvendig og avskyelig». Gruppa, som heter Independent Australian Jewish Voices (IAJV), skrev videre i brevet at «siden palestinerne ikke har noen måte å forsvare seg selv mot den mektigste militærmakten i Midtøsten på, oppfordrer vi Israel til å avslutte sitt brutale angrep på det sårbare palestinske folk i Gaza». I gruppas øyne var det Israel som brøt våpenhvilen med Hamas ved å drepe seks militante under en aksjon 4. november, og den israelske ledelsen gjorde heller ingenting for svare på Hamas' initiativ til å gjenopprette våpenhvilen etter at den gikk ut 19. desember. Gruppa, blant dem en tidligere minister, flere kjente forfattere og et medlem av en av Australias delstatsregjeringer, skrevet brevet i samarbeid med den israelske fredsgruppa Gush Shalom. Gruppen fikk imidlertid lite forståelse fra det mer veletablerte jødiske miljøet, blant annet Colin Rubinstein, som er leder for Rådet for australsk-israelske saker, som mente at IAJV feiltolket våpenhvilens historie og Hamas' krav, grunnlag og vilje til å forhandle.
== Antisemittiske handlinger i Europa ==
Konflikten i Gaza førte til en økning i antisemittiske handlinger i Europa. I Frankrike var det blant annet flere forsøk på ildspåsettelse på synagoger. Totalt var det hele 55 antisemittiske hendelser i landet fra den israelske aksjonen mot Gaza begynte til mandag 12. januar, uttalte leder for den franske jødiske studentunionen, Raphael Haddad, til AFP.
== Se også ==
Midtøsten-konflikten
Krisen på Gaza 2008
Liste over kriger Israel har deltatt i
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 2008-09 Gaza War – kategori av bilder, video eller lyd på Commons En video som viser et israelsk angrep med (angivelig) hvitt fosfor mot sivile (ABCTV, 2009) | Gazastripen, Palestina Sørdistriktet, Israel | 199,871 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Koordinasjonskomiteen | 2023-02-04 | Koordinasjonskomiteen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Norsk motstand under andre verdenskrig', 'Kategori:Sivorg'] | Koordinasjonskomiteen (KK) var et sentralt organ på sivil side i tiden 1944-1945 i norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig i kampen mot den tyske okkupasjon av Norge. Sammen med Kretsen dannet Koordinasjonskomiteen Sivorg, som igjen dannet Hjemmefrontens Ledelse med Milorg. Koordinasjonskomiteen var Hjemmefrontens «sekretariat».
| Koordinasjonskomiteen (KK) var et sentralt organ på sivil side i tiden 1944-1945 i norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig i kampen mot den tyske okkupasjon av Norge. Sammen med Kretsen dannet Koordinasjonskomiteen Sivorg, som igjen dannet Hjemmefrontens Ledelse med Milorg. Koordinasjonskomiteen var Hjemmefrontens «sekretariat».
== Etablering ==
Blant dem som tok påbegynte arbeidet med å etablere det som senere skulle bli kalt Koordinasjonskomiteen, var Viggo Hansteen. Hansteen ble imidlertid henrettet på Akershus før KK var en realitet. På et møte hos overlege Hans Jacob Ustvedt høsten 1941 ble det besluttet å etablere et fast koordinerende organ for yrkesorganisasjonenes kamp mot nazifiseringsframstøtene. Under ledelse av en annen lege, Ole Jacob Malm, ble det bygd opp et landsomfattende apparat, som stod ferdig omkring årsskiftet 1941–1942.
== Motstandskampen ==
Det illegale motstandsarbeidet på hjemmefronten kan sies å ha begynt alt umiddelbart etter kampenes opphør våren 1940. Det oppstod allerede fra sommeren 1940 en rekke større og mindre grupper som drev med ulike former for motstandsarbeid, som etterretningsvirksomhet, flyktningetransport, produksjon og distribusjon av illegale aviser.Som følge av striden om yrkesorganisasjonenes stilling våren 1941 oppstod et behov for et illegalt apparat til å lede holdningskampen. I løpet av sommeren og høsten 1941 ble det opprettet to sentrale organer for den sivile hjemmefrontledelsen, Kretsen og Koordinasjonskomiteen (KK). Til sammen utgjorde de Sivorg. Hjemmefrontens ledelse (HL), den overordnede ledelsen av de to sivile gruppene og Milorg, ble endelig dannet høsten 1943, men først på nyåret 1945 ble det etablert et spesielt organ som omfattet representanter både for den sivile og militære ledelse. Først helt på tampen av krigen, fra slutten av april 1945, da de kommunistiske aksjonsgruppene (Sabotørenes landsforbund) gikk med i HS (Milorg), ble HL øverste organ for alt organisert motstandsarbeid i Norge.Organet utga en enkel avis, A4-sider skrevet på skrivemaskin, kalt Statstjenestemannen og utgitt av et illegalt «Statstjenestemanns-utvalg». Denne avisen ble utgitt i fra 1944 og fram til 1945 med totalt 23 utgaver. Avisens innhold var hovedsakelig nyheter om tyskernes og NS' inngrep i statsapparatet, paroler og lignende. Erling Birketvedt ledet redaksjonen, mens Johan Svarstad ledet trykkerivirksomheten.Sammen med Kretsen dannet KK den sivile ledelse av Hjemmefronten. KKs viktigste oppgave var å utarbeide retningslinjene i holdningskampen og lede den løpende sivile motstand på Hjemmefronten. Dette skjedde i første rekke ved at paroler om boikottaksjoner og lignende ble spredt via sekretariatet til kontaktapparatet rundt om i landet.
Et utdrag fra avisen for Statstjenestemannen nr. 7, 9. april 1945: «Fra Hjemmefrontens Ledelse: Kampen i Norge er kommet inn i en alvorligere fase enn noen gang tidligere. og det er tydelig at fienden har slått inn på en ny linje: Etterat det gjennom lengre tid ikke hadde funnet sted henrettleser i Norge og det siden ‘Westphalen’-katastrofen ikke var sendt politiske fanger til Tyskland, er nå en ny terrorbølge satt inn. Mange gode nordmenn er blitt myrdet som hevn for militære aksjoner tyskerne ikke har formådd å avverge, og deportasjonene er gjenopptatt. Det er klart at det norske folk ikke kan se på at dette fortsetter uten å gjøre mottrekk. Vårt svar kan bare være ett; skjerpet kamp.»
== Sammensetning ==
Koordinasjonskomiteen bestod av representanter for ulike yrkesgrupper. Alt i alt regnes 31 personer å ha vært medlemmer av selve KK, mens tallet på kontaktpersoner rundt om i landet er av naturlige årsaker ukjent.
=== Medlemmer kjent for offentligheten i ettertid ===
(Alfabetisk etter etternavn, listen er ikke uttømmende)
Conrad Bonnevie-Svendsen Kirkens representant. fra 1942
Tore Gjelsvik
Magnus Jensen
Alex Johnson Kirkens representant
Ole Jacob Malm
Kåre Norum
Egil Offenberg
Alf Sanengen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Regjeringen.no: Sivorg | Koordinasjonskomiteen (KK) var et sentralt organ på sivil side i tiden 1944-1945 i norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig i kampen mot den tyske okkupasjon av Norge. Sammen med Kretsen dannet Koordinasjonskomiteen Sivorg, som igjen dannet Hjemmefrontens Ledelse med Milorg. | 199,872 |
https://no.wikipedia.org/wiki/L%C2%B7l_(bokstav) | 2023-02-04 | L·l (bokstav) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Bokstaver i det latinske alfabetet'] | L·l og l·l (to l-er med en prikk mellom, katalansk: ela geminada) er en bokstavkombinasjon som brukes på katalansk. Man bruker en prikk (punt volat [flyvende prikk]) for å skille den fra bokstavkombinasjonen ll. Mens ll representerer en palatal lateral (/ʎ/), representerer l·l en «lang l» (/l:/).
I Unicode finnes det en egen utgave av bokstaven l for å skrive nettopp ela geminada: Den ser ut som en l etterfulgt av en flyvende prikk, og så må den andre l-en skrives inn separat etterpå. Denne l-en har kodene: U+013F (Ŀ) og U+0140 (ŀ). Disse tegnene brukes sjelden, i stedet kodes den som tre separate elementer: to l-er med en prikk mellom – U+00B7 (·). På et spansk tastatur finner man denne prikken i posisjonen shift + 3. | L·l og l·l (to l-er med en prikk mellom, katalansk: ela geminada) er en bokstavkombinasjon som brukes på katalansk. Man bruker en prikk (punt volat [flyvende prikk]) for å skille den fra bokstavkombinasjonen ll. Mens ll representerer en palatal lateral (/ʎ/), representerer l·l en «lang l» (/l:/).
I Unicode finnes det en egen utgave av bokstaven l for å skrive nettopp ela geminada: Den ser ut som en l etterfulgt av en flyvende prikk, og så må den andre l-en skrives inn separat etterpå. Denne l-en har kodene: U+013F (Ŀ) og U+0140 (ŀ). Disse tegnene brukes sjelden, i stedet kodes den som tre separate elementer: to l-er med en prikk mellom – U+00B7 (·). På et spansk tastatur finner man denne prikken i posisjonen shift + 3. | L·l og l·l (to l-er med en prikk mellom, katalansk: ela geminada) er en bokstavkombinasjon som brukes på katalansk. Man bruker en prikk (punt volat [flyvende prikk]) for å skille den fra bokstavkombinasjonen ll. | 199,873 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_fotball_for_kvinner_2022 | 2023-02-04 | EM i fotball for kvinner 2022 | ['Kategori:Arrangementer påvirket av koronaviruspandemien', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM i fotball for kvinner'] | EM i fotball for kvinner 2022 (offisielt: UEFA Women's Euro 2022) var det 13. europamesterskapet i fotball for kvinner og ble arrangert av UEFA fra 6. til 31. juli 2022.
Mesterskapet skulle opprinnelig arrangeres i 2021, men på grunn av koronaviruspandemien i 2019–2020 besluttet UEFA å utsette herrenes mesterskap til 2021 og kvinnenes mesterskap til 2022.28. februar 2022 ble russiske klubb- og landslag suspendert av FIFA og UEFA fra å delta i internasjonale turneringer på ubestemt tid, som følge av den russiske invasjonen av Ukraina 24. februar 2022. Russlands kvinnelandslag var kvalifisert til europamesterskapet og skulle ha spilt i gruppe C. Portugal overtok plassen til Russland i gruppe C.Vertsnasjonen England vant europamesterskapet for første gang, etter å ha slått Tyskland i finalen på Wembley etter at kampen gikk til ekstraomganger.
| EM i fotball for kvinner 2022 (offisielt: UEFA Women's Euro 2022) var det 13. europamesterskapet i fotball for kvinner og ble arrangert av UEFA fra 6. til 31. juli 2022.
Mesterskapet skulle opprinnelig arrangeres i 2021, men på grunn av koronaviruspandemien i 2019–2020 besluttet UEFA å utsette herrenes mesterskap til 2021 og kvinnenes mesterskap til 2022.28. februar 2022 ble russiske klubb- og landslag suspendert av FIFA og UEFA fra å delta i internasjonale turneringer på ubestemt tid, som følge av den russiske invasjonen av Ukraina 24. februar 2022. Russlands kvinnelandslag var kvalifisert til europamesterskapet og skulle ha spilt i gruppe C. Portugal overtok plassen til Russland i gruppe C.Vertsnasjonen England vant europamesterskapet for første gang, etter å ha slått Tyskland i finalen på Wembley etter at kampen gikk til ekstraomganger.
== Kvalifisering ==
47 landslag i UEFA deltar i EM-kvalifiseringen (inkludert Kypros, som deltar for første gang på seniornivå for kvinner, og Kosovo som deltar i EM-kvalifiseringen for kvinner for første gang) for å konkurrere om 15 ledige plasser i mesterskapet, da vertsnasjonen England er direktekvalifisert. Forskjellen fra tidligere kvalifiseringer er at forhåndskvalifiseringen til kvalifiseringen er fjernet, og at alle landslag som har meldt seg på kvalifiseringen starter i samme runde. Kvalifiseringen består av to runder:
Kvalifiseringsgruppespillet: De 47 lagene er delt inn i ni grupper: to grupper med seks lag og sju grupper med fem lag. I hver gruppe spiller lagene hjemme- og bortekamper mot hverandre. Vinnerne av kvalifiseringsgruppene og de tre beste andreplassene (kampene mot laget som havner på sjetteplass er ikke medregnet) kvalifiserer seg til mesterskapet, mens de resterende seks andreplasslagene må spille playoff om de tre siste ledige plassene i mesterskapet.
Playoff: Basert på UEFA-rankingen etter gruppespillet, blir de tre høyest rangerte lagene trukket mot de tre lavest rangerte lagene, og skal spille hjemme- og bortekamp for å avgjøre hvem som kvalifiserer seg til mesterskapet.
=== Kvalifiserte lag ===
== Dommere ==
19. april 2022 kunngjorde UEFA hvilke dommere som skulle dømme mesterskapet. 27. april ble den belgiske dommeren Ella De Vries tatt med som VAR assistent.
=== VAR ===
Ella De Vries
Chris Kavanagh
Guillermo Cuadra Fernández
José María Sánchez Martínez
Benoit Millot
Maïka Vanderstichel
Christian Dingert
Harm Osmers
Maurizio Mariani
Paolo Valeri
Dennis Higler
Pol van Boekel
Bartosz Frankowski
Tomasz Kwiatkowski
Luís Miguel Branco Godinho
Tiago Lopes Martins
=== Fjerdedommere ===
Ivana Projkovska
Lorraine Watson
== Arenaer ==
== Tropper ==
Hvert landslag vil sende inn en tropp på 23 spillere til mesterskapet, hvorav tre må være keepere. Hvis en spiller er skadet eller syk, alvorlig nok til å forhindre deres deltakelse i mesterskapet, før lagets første kamp, kan de erstattes av en annen spiller.
== Gruppespillet ==
Alle klokkeslettene er lokaltid, BST (UTC+1).
=== Gruppe A ===
=== Gruppe B ===
=== Gruppe C ===
=== Gruppe D ===
== Sluttspillet ==
=== Kvartfinaler ===
=== Semifinaler ===
=== Finale ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 2022 UEFA Women's Championship – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Kvalifiseringen til EM i fotball for kvinner 1987 pågikk mellom 26. september 1984 og 12. | 199,874 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hamar | 2023-02-04 | Hamar | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Hamar', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med feilaktige koordinattagger', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Tidligere fergesteder i Hedmark'] | Hamar (skogfinsk: Hammari, romani: Dankrusfåron) er en by og kommune på Hedmarken som er fylkeshovedstaden i Innlandet fylke. Den grenser i vest til Ringsaker, i nordøst til Åmot, i øst til Løten, og i sør til Stange. Nærmere 223 km², eller ca. 64 %, av kommunen eies av Vang Almenning. Hamar er den største byen i Innlandet, og kommunen hadde 31 509 innbyggere per 1. januar 2021. Hamarregionen hadde 95 747 innbyggere per 1. januar 2022 og er en del av Mjøsbyregionen.
Byen var en av vertsbyene under OL på Lillehammer i 1994. Skøyteløpene ble avholdt i Vikingskipet, mens kortbaneløp og kunstløp foregikk i Hamar OL-amfi, og byen var vertskap for flere store teater- og kulturbegivenheter.
Norsk Tipping har siden 1975 sitt hovedkvarter på Hamar.
Ishockeylaget Storhamar Hockey, fotballagene Ham-Kam og Fart og håndballaget Storhamar kommer fra Hamar.
| Hamar (skogfinsk: Hammari, romani: Dankrusfåron) er en by og kommune på Hedmarken som er fylkeshovedstaden i Innlandet fylke. Den grenser i vest til Ringsaker, i nordøst til Åmot, i øst til Løten, og i sør til Stange. Nærmere 223 km², eller ca. 64 %, av kommunen eies av Vang Almenning. Hamar er den største byen i Innlandet, og kommunen hadde 31 509 innbyggere per 1. januar 2021. Hamarregionen hadde 95 747 innbyggere per 1. januar 2022 og er en del av Mjøsbyregionen.
Byen var en av vertsbyene under OL på Lillehammer i 1994. Skøyteløpene ble avholdt i Vikingskipet, mens kortbaneløp og kunstløp foregikk i Hamar OL-amfi, og byen var vertskap for flere store teater- og kulturbegivenheter.
Norsk Tipping har siden 1975 sitt hovedkvarter på Hamar.
Ishockeylaget Storhamar Hockey, fotballagene Ham-Kam og Fart og håndballaget Storhamar kommer fra Hamar.
== Navn ==
Navnet Hamar kommer fra norrønt Hamarr og betyr en berghammer. I middelalderen ble stedet kalt Hamarkaupangr og Biskupshamar. Navnet er egentlig et gårdsnavn, brukt om gården som i senere tid har blitt kalt Storhamar, til forskjell fra Lillehammer.Byen har også navn på andre språk. Blant skogfinnene har byen blitt kalt Hammari, og blant romanifolket (taterne) blir byen kalt Dankrus-fåron som betyr Hammer-byen.
== Geografi og klima ==
Av Hamars areal på 351 km² var i 2011 163 km² skogbruksareal, og 104 km² var myr og snaufjell. Jordbruksarealet var på 46 km², 14 km² var vann og 12 km² var tettsteder. Furuberget naturreservat har sammenhengende kalkfuruskog, byen har også forekomst av kalklindeskog. Hamar sentrum ligger rett ved Norges største innsjø Mjøsa. Byen har et kontinentalt klima med varme sommere og relativt kjølige vintre.
== Historie ==
Hamars bosetningshistorie går nærmere fire tusen år tilbake i tid. Fra 400-tallet var storgården Åker i Vang et maktsentrum og tingsted, Heidsævistinget (Eidsivating), hvor lov og dom for hele mjøsregionen ble satt. En del stedsnavn (for eksempel Torshov og Vidarshov) tyder også på religiøs betydning. Hedemarken var et av de siste områdene Olav den hellige klarte å kristne. Han overrumplet fem småkonger under ledelse av kong Rørek som hadde samlet seg i Ringsaker for å slåss.
På Hamar ble det i 1046 inngått avtale mellom Harald Hardråde og Magnus den gode om at Harald skulle være medkonge med Magnus. Året etter døde Magnus, og Harald ble eneregent. Hamar er omtalt som kaupang under hans regjeringstid. Han innførte Skandinavias første nasjonale myntsystem, og lot mynt slå på Hamar og i Trondheim.
I 1152 ble Hamar bispesete opprettet av den pavelige utsendingen Nikolaus Breakspere, som senere ble valgt til pave. Med dette fulgte domkirke, kloster, skole og rådestue. Dermed vokste også handel og kultur frem. I 400 år var Hamar en av landets fire–fem sentrale byer, på grunn av posisjonen som bispesete og religiøst senter. Biskop Mogens Lauritssøn var den siste katolske biskopen i Norge, og som biskop var han medlem av Det norske Riksrådet. Den danske hærføreren Truid Ulfstand kom til Hamar i 1537 og førte Mogens til fangenskap i Danmark. Disse hendelsene markerer et veiskille i norsk og nordisk historie. Med innføringen av reformasjonen, overtok danskekongen Christian III ikke bare alle kirkens eiendommer i Norge - han la også ned Det norske riksrådet, og Norge ble med dette et lydrike under Danmark.
Domkirken og bispeborgen fikk nå navnet Hamarhus Slott. Domkirken og Bispeborgen ble ødelagt under Den nordiske sjuårskrigen i 1567, av den svenske kong Eriks hærfører, Johan Siggeson og hans soldater. Med dette forsvant siste rest av maktsenteret Hamar. I 1587 ble markedet på Hamar etter kongelig forordning stengt, etter press fra osloborgere som skal ha følt konkurransen. Hamar mistet bystatus, området ble overtatt av Storhamar gård, og befolkningstallet gikk raskt ned. Hamar var den eneste middelalderbyen i Norge som så å si forsvant fra kartet.
I 1849 ble kjøpstaden Hamar opprettet etter kongelig resolusjon, på 400 mål jord fra Storhamar gård mot Åkersvika. Byen skulle være et administrativt og økonomisk sentrum for Innlandet, med omsetning av landbruksvarer som hovednæringsvei. Landets andre jernbanestrekning ble åpnet fra Hamar til Grundset.
I 1871 ble Hamar rammet av en tyfusepidemi som varte i ti år. Årsaken var at kloakken ble sluppet ut for nær vanninntaket.
Hamar vokste sterkt som by mot slutten av 1800-tallet, godt hjulpet av næringsmiddelindustrien og verkstedindustri som var tilknyttet landbruket i distriktet.
Byen ble utvidet i 1878, 1946, 1947, 1965 og senest i 1992. Byen fikk sine nåværende grenser i 1992 da kommunene Hamar og Vang ble slått sammen med deler av Ringsaker kommune (opprinnelig deler av Furnes) til storkommunen Hamar. Kommunens areal økte fra 18 km² til 351 km². Innbyggerne i Vang var sterkt kritiske, og i en folkeavstemning stemte 95 % mot sammenslåing.
=== Historiske innbyggertall ===
Umiddelbart etter bystatus: 25
1855: 1 025
1865: 1 868
1875: 2 050
1885: 3 773
1895: 4 777
1900: 6 043
1950: 11 507
1960: 13 489
1970: 15 417
1975: 16 261
1980: 15 917
1990: 16 129
1992: 26 000 (etter sammenslåing med Vang)
2000: 26 545
2005: 27 439 (ca. 29 000 i tettstedet, som inkluderer områder i Ringsaker og Stange kommune)
2018: 31 144 (per 4. kvartal 2018)
== Forsteder og tettsteder ==
Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) hadde tettstedet og byen Hamar 28 991 innbyggere per 1. januar 2022. 2 155 av disse bodde da i Stavsbergsområdet i Ringsaker kommune, 328 i Ottestad i Stange kommune. Pga sin nærhet til Hamar og E6 har Nydal opplevd sterk vekst i nyetableringer innenfor næringsliv og bosetting. Tettstedet Ottestad betegnes av SSB som Bekkelaget, og ble frem til 1. juli 2014 regnet som en del av Hamar tettsted. SSB endret da sin tettstedsdefinisjon, men stedet oppleves fortsatt som en del av byen, kun adskilt av Åkersvika, og befolkningsveksten her er sterk grunnet nærheten til Hamar. Bekkelaget hadde 6 863 innbyggere per 1. januar 2022. Andre forsteder er Hjellum, Ridabu og Smeby og Solvang. Tettstedene i kommunen er Ingeberg, samme år med 916 innbyggere, og Slemsrud, med 534 innbyggere – begge disse områdene ligger opp mot Øvre Vang. Boligfeltene Vangli og Grubhol ligger langs riksvei 25 mot Løten. En liten del av tettstedet Ilseng strekker seg også inn i Hamar kommune.
== Politikk ==
(ikke fullstendige)
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
Einar Busterud som representerte By- og bygdelista (BBL) ble valgt som ordfører i Hamar etter kommunestyrevalget i 2015. BBL fikk 27,2 prosent av stemmene ved valget. Han ble støttet av Høyre, Venstre, Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne og etterfulgte Morten Aspeli fra Arbeiderpartiet som ble valgt som ordfører i 2011. Busterud var også ordfører i Hamar fra 1999 til 2011. Da Einar Busterud og BBL overtok i 1999, hadde Hamar vært styrt av Arbeiderpartiet siden 1927.
== Presse ==
Hamar Arbeiderblad gis ut seks dager i uken. Den kom første gang ut i 1925 og var opprinnelig en Arbeiderparti-avis. Partibindingen har etterhvert opphørt selv om navnet er beholdt. Avisa er den største i Innlandet.
Den mindre avisen Hamar Dagblad, som ble startet i 1971, var også en dagsavis, men kom etter hvert ut kun tre ganger i uken. Fra sommeren 2005 har den kommet ut som en ukentlig gratisavis. Avisen ble avviklet 1. juni 2022. Dagbladet Hedmark, Demokraten, Hamar Adressetidende, Hamar Stiftstidende, Hamars Budstikke, Hedemarken Amtstidende og Oplandenes avis har alle tidligere vært gitt ut i Hamar, men er nå lagt ned.
== Kirker og menigheter ==
Hamar var sete for et bispedømme i katolsk tid. Fra 1864, kort tid etter at byen fikk bystatus igjen i moderne tid, ble den sete for Hamar bispedømme i den norske kirke og omfatter fylkene Hedmark og Oppland.
Hamar Indremisjonsforening ble stiftet i 1888 som er tilsluttet Normisjon, tidligere Det norske lutherske Indremisjonsselskap.
NLM Hamarkirken er en menighet tilsluttet Norsk Luthersk Misjonssamband, de holder til i brukshuset i Stormyrveien.Metodistmenigheten organisterte seg i 1868 og fikk bygd en kirke i 1884.
Den katolske menighet ble dannet i 1923. Året etter ble St. Torfinns kirke innviet.
Hamar Frikirke ble grunnlagt og bygget i 1894. I 1924 ble Hamar baptistmenighet grunnlagt.
Pinsemenigheten Filadelfia Hamar, grunlagt 1930. På Hedmarktoppen bygde pinsevennene et stevnested og senere Hedmarktoppen folkehøyskole. Hverdagskirka ble startet i 2018, og er en kirke som holder til i bakgården på Larsen på sommerhalvåret og på Hedmarktoppen på vinteren.Frelsesarmeen ble organisert i 1895. De fikk eget hus i 1913.
Mange av menighetene i Hamar har lokaler langs Grønnegata-Skolegata, mellom Hamar Domkirke og Høgskolen i Innlandet.
== Utdanning ==
Hamar katedralskole ble opprettet samtidig som kirken ble bygd, i 1153. Det var sammenhengende skoledrift på Domkirkeodden fram til 1584, da kongen bestemte at skolen skulle flyttes til Vang. Skolen ble noe senere flyttet til Oslo og slått sammen med Oslo katedralskole.
Etter at Hamar fikk bystatus igjen i 1864 ble katedralskolen gjenopprettet. Dessuten ble landets første folkehøgskole, Sagatun Folkehøyskole, bygget. Andre tidlige skoler var Hamar Seminarium, Den Katolske Kirkes Gutteskole og Døveskolen.
Hamar offentlige lærerskole ble etablert i 1867, og er videreført som Høgskolen i Innlandet.
Kommunen har to folkehøgskoler, Hedmarktoppen folkehøyskole og Toneheim Folkehøgskole og tre videregående skoler: Storhamar videregående skole og Hamar katedralskole, Wang Toppidrettsgymnas.
Det er tre ungdomsskoler: Ajer, Børstad og Ener.
Barneskolene er Greveløkka, Ingeberg, Lovisenberg, Lunden, Prestrud, Ridabu, Rollsløkken, Solvang, Storhamar og Hamar Montesorriskole. Steinerskolen på Hedemarken har undervisning både for barne- og ungdomsskoletrinnet, skolen ligger rett over bygrensen og har mange elever fra Hamar.
== Sentrale offentlige instanser ==
Hamar er fylkeshovedstad og flere offentlige etater er lokalisert i byen:
Helse Sør-Øst, hovedkontor
Spesialenheten for politisaker, hovedkontor
Vernepliktsverket, hovedkontor
Norges vassdrags- og energidirektorat, Avd. Hamar
Forsvarsbygg, Avd. Hamar
Riksrevisjonen, Avd. Hamar
Jernbaneverket, Avd. Hamar
Statsarkivet i Hamar
Statens Barnehus
Innlandet politidistrikt
Likestillingssenteret
== Domstoler ==
Hamar er sete for Eidsivating lagmannsrett, som har jurisdiksjon over Hedmark, Oppland og deler av Akershus (Romerike). Eidsivating lagmannsrett ble opprettet med virkning fra 1. august 1995, da det tidligere Eidsivating lagdømme ble delt i forbindelse med to-instansreformen innen straffeprosessen.
Hedmarken tingrett ligger på Hamar og har røtter tilbake til de første sorenskriverembetene som ble opprettet i 1591. Det opprinnelige Hedmarken sorenskriveri ble delt i to ved opprettelsen av Sør-Hedmark og Nord-Hedmark sorenskriverembeter i 1777, og i tre fra 1863 ved opprettelsen av Hamar byfogd- og sorenskriverembete. Sistnevnte embete ble nedlagt i 1901, og Sør-Hedmark og Nord-Hedmark ble slått sammen igjen til Hedmarken sorenskriverembete da Hamar ble slått sammen med Vang kommune i 1992. Tingretten har jurisdiksjon over Hamar, Ringsaker, Løten og Stange med ca. 92 000 innbyggere.
Eidsivating lagmannsrett og Hedmarken tingrett har siden 1999 vært samlokalisert i Hamar tinghus.
== Samferdsel ==
Hamar er knutepunkt mellom jernbanen, Riksvei 25 og Europavei 6.
Fram til Europavei 6 ble ferdigstilt som motortrafikkvei frem til Olrud over Åkersvika i 1972 gikk hovedferdselsåren gjennom Hamar bysentrum. Traséen forbi Olrud ble videre endret i 1991 da parsellen mellom Bergshøgda i Ringsaker og Vien i Hamar sto ferdig i forkant av Vinter-OL 1994. I juni 2020 ble det ferdigstilt ny E6 med firefelts motorvei fra Kolomoen gjennom Åkersvika og fram til Moelv.
Hamar er møtested for Rørosbanen og Dovrebanen. En av de tidligste jernbanestrekningene i Norge var Hamar-Grundsetbanen, som åpnet i 1862 og var basert på at båttrafikken på Mjøsa forbandt den nye strekningen med Hovedbanen Oslo-Eidsvoll.
Den første havnen i Hamar lå nær jernbanestasjonen der politihuset frem til i 2009 lå (i dag huser det gamle politihuset med adresse 'Brygga 20' flere virksomheter) og var et viktig samferdselsknutepunkt mellom jernbane og gårder rundt Mjøsa. Tversgående ferdsel på Hamar over Mjøsa var betydelig. Korn og melk ble transportert ved hjelp av dampbåter, så lenge det ikke var is, til henholdsvis Hamar Kornsilo og Hamar Melkefabrikk. Det meste av året gikk det føringsbåter til byen med ved, sand og teglstein samt råsprit til destillasjonsanlegget på Storhamar. Fra 1951 til 1979 var det fergeforbindelse til Kapp. I dag blir havnen brukt av privatbåter og begrenset rutetrafikk av DS Skibladner i sommermånedene.
== Kultur ==
Viktige kulturinstitusjoner er Domkirkeodden anno museum, med Domkirkeruinene, Kunstbanken, Kirsten Flagstad museum, Norsk Jernbanemuseum og Hamar kulturhus. Norsk Utvandremuseum lå tidligere i Hamar, men er nå etablert rett over bygrensen.
Formannskapet i Hamar deler hvert år ut kulturprisen Hamarprisen på kr. 10 000. Hamar og nabokommunene deler ut Hedmarksprisen. Hamar teater drives privat i lokalene til Hamars gamle rådhus.
=== Kommunevåpen ===
Kommunevåpenet er en orrhane i et tre. Våpenet ble laget før byens 50-årsjubileum i 1899, og bygger på et våpen fra middelalderen. I Hamarkrøniken (ca. 1550) står det: «Hammers vaaben det var en vhrhane med udslagen vinger vdi toppen paa it grönt furutræ.» Også Hamarkameratene har dette i logoen sin.
=== Musikk og teater ===
Damenes Aften
Defrost Youth Choir
Hamar domkor
Kammerkoret Collegium Vocale
Mannskoret Fagen
Villvin
Hamsang
Storhamar Blandede Kor
Odd R. Antonsen Storband
Teater Innlandet
Turnékompaniet
Klomadu teater
Kulturproduksjoner
Asfaltprinsessene
=== Festivaler og begivenheter ===
Hamar Mart'n
Hamar Music Festival
Idrettsgallaen
Middelalderfestivalen på Hamar
The Gathering
Kirkebakken Grand Prix
Kirsten Flagstad Festival
Nordisk samtidspoesifestival
Stoppested Verden
Move dansefestival Arkivert 22. august 2020 hos Wayback Machine.
Monofon monologfestival
Lutefiskfestivalen
Oktoberfest Hamar
Hamar vinfestival
=== Severdigheter ===
Domkirkeruinene
Domkirkeodden museum
Kirsten Flagstad-museet
Norsk jernbanemuseum
Kunstbanken
Hamar domkirke med altertavle av Henrik Sørensen
Vikingskipet - Hamar Olympiahall
Hamar OL-Amfi
DS Skibladner
=== Frimurerloger ===
Frimurerlogen i Hamar ble etablert i 1891 med logen St.Halvard til den flammende Stjerne. Logefellesskapet Hamar Frimurerloger består i dag av to St. Johannesloger, én St. Andreasloge og én Stewardloge. Hamars frimurerloger har hatt tilhold i Østregate fra 1921 hvor St. Andreaslogen Hamarhus ligger.
== Idrett ==
=== Skøytebyen Hamar ===
Hamar er kjent som skøyteby. Det er usikkert når den første skøyteklubben ble stiftet, men det er sikkert at Hamar Skøiteklub eksisterte i 1865. I 1894 hadde Hamar Idrætsforening ansvaret for EM på skøyter for amatører, og året etter arrangerte de verdensmesterskap. For å bli verdensmester måtte man vinne tre av fire løp (500m, 1500m, 5 000m og 10 000m), noe Jaap Eden klarte. I 1949 ble Hamar stadion rustet opp, og i 1952 ble det på ny holdt VM der. Over 20 000 tilskuere overvar det to dager lange stevnet som ble vunnet av Hjalmar "Hjallis" Andersen. En måned tidligere hadde Hjallis satt ny verdensrekord på 10 000 meter med 16.32,6 på samme stadion, under en skøytelandskamp mellom Norge og resten av verden. Da var det over 30 000 tilskuere på stadion, noe som er tilskuerrekord for et idrettsarrangement i Hamar. I 1985 ble Hamar Stadion brukt som VM-arena for siste gang. Nederlenderen Hein Vergeer ble verdensmester. Etter at Vikingskipet ble bygd i 1992, arrangerte Hamar Idrettslag VM i 1993, 1999 og 2004. Nederlenderne Falko Zandstra og Rintje Ritsma vant de to første gangene, mens amerikaneren Chad Hedrick vant i 2004. I 1996 ble VM for enkeltdistanser holdt i byen.
==== Skøytemesterskap arrangert i Hamar ====
Allround-EM (damer, herrer): 1894, 1911, 1923, 1934, 1948, 1953, 1994, 2000, 2006, 2010 og 2014.
Allround-VM (damer, herrer): 1895, 1952 for menn, 1980 for kvinner, 1985 for menn, 1991 for kvinner, 1993 for menn, 1999, 2004, 2009, 2013 og 2017.
VM i enkeltdistanser (damer, herrer): 1996.
Sprint-VM (damer, herrer): 1997, 2002 og 2007.
==== Skøyteløpere fra Hamar ====
Dag Fornæss vant NM, EM og VM i 1969. I VM i 1999 ble trønderen Eskil Ervik, bosatt i Hamar siden 1994, nummer tre. Ervik har dessuten vunnet en rekke enkeltdistanser i allround-EM. I 2005 ble Even Wetten verdensmester på 1000 meter. Amund Sjøbrend ble verdensmester i allround i 1981. Alle fire var medlem av Hamar Idrettslag. Det samme var 2/3 av Hadelandstrioen, Michael Staksrud og Hans Engnestangen gjennom store deler av karrieren. Nevnes må også Peter Sinnerud. Sinnerud var en lovende løper på 1890-tallet, men reiste til Amerika. I 1904 vendte han hjem og vant både NM og VM med fire distanseseire. Da det ble kjent at han hadde deltatt i profesjonelle løp i USA, ble han fratatt titlene. Ifølge enkelte kilder ble avgjørelsen senere omgjort, men såvidt vites fikk Sinnerud aldri tilbake titlene offisielt. Sinnerud – som ble over 90 år gammel – var en respektert størrelse i Hamars skøytemiljø og en viktig hjelper for nederlandske løpere.
=== Lagidretter ===
Hamar har fire klubber på det øverste serienivået i Norge. Ishockeyklubben Storhamar spiller i Fjordkraft-ligaen og har CC Amfi som hjemmearena, og damelaget til Storhamar Håndball spiller i Eliteserien siden 2015. Hamarkameratene spiller i Eliteserien i fotball for menn fra 2022, og damelaget til Fotballaget Fart spiller i 2. divisjon. Hamar IL bandy i den nest øverste divisjonen. Hamar Ruins spiller i 2. divisjon i amerikansk fotball. Ungdomslagene til Ruins har vunnet seriemesterskap og NM-gull.
Hver sommer arrangeres Junioreliteturneringa (JET-turneringen) i Hamar. Dette er en fotballturnering mellom de fremste juniorlagene i landet, samt flere fra utlandet. Finalen spilles på Briskeby gressbane.
==== Idrettslag i kommunen ====
Hamarkameratene (fotball)
Hamar og omegn Bueskyttere
Hamar IL Fotball
Hamar Idrettslag (bandy, kunstløp, fotball, friidrett, skøyter, stup, svømming, tennis, turn, pistolskyting)
Hamar Skiklubb
Hamar Ruins (amerikansk fotball)
Hwa Rang Hamar (taekwondo)
Hamar Taekwondoklubb
Hamar Judoklubb
Ajer Innebandyklubb
Bingens Disipler
Briskebyen Bowlingklubb
Fotballaget Fart (fotball)
Ridabu Idrettslag (fotball)
Storhamar Idrettslag (fotball, ishockey, håndball, kunstløp)
Vang Fotballag og Vang Håndballag
Vang Skiløperforening
HaGL Fallskjermklubb
Norsk Motorsport Klubb avd. Hamar
=== Individuelt ===
I 1993 ble Vikingskipet brukt som sykkel-velodrom da Oslo arrangerte VM på sykkel. Jan Frode Andersen var en av Norges beste tennisspillere, mens Jan Egil Andresen er på herrelandslaget i langrenn.
Vang Skiløperforening har arrangert NM i langrenn seks ganger. Disse har gått på Gåsbu.
I kommunen finner man også Lierberget alpinsenter, som ligger i Vangsåsen ca. ti kilometer fra sentrum. Bakken har én heis og seks traseer, med en høydeforskjell på ca. 100 meter og bakkelengde på ca. 350 meter.
Hamar kommune har også motorsportarena. Vendkvern Motorbane som er kombinert grus og asfalt bane, hvor det blir kjørt både rallcross samt bilcrossløp. Banen blir driftet av NMK Hamar Arkivert 1. januar 2019 hos Wayback Machine.
== Kjente hamarsinger ==
Ludvig Skramstad (1855-1911), kunstmaler
Ragnhild Kaata (1873-1947), første døvblinde som fikk offentlig undervisning
Signe Scheel (1860-1942), kunstmaler
Martin Rønne (1861-1932), seilmaker og polarfarer
Hulda Garborg (1862-1934), forfatter og kulturarbeider
Henriette Schønberg Erken (1866-1953), kokebokforfatter
Pauline Hall (1890-1969), komponist
Kirsten Flagstad (1895-1962), operasangerinne, ble født på Hamar
Rolf Jacobsen (1907-1994), lyriker
Andreas Cappelen (1915-2008), jurist og politiker (Ap), finansminister, utenriksminister, justisminister
Rut Brandt (1920-2006), ektefellen til Willy Brandt
Egil Danielsen (1933-2019), spydkaster (OL-vinner)
Finn Aage Andersen (1937-2018), billedkunstner
Knut Faldbakken (f. 1941), forfatter
Dag Fornæss (f. 1948), skøyteløper
Silje Nergaard (f. 1966), jazzvokalist og låtskriver
Anders Baasmo (f. 1976), skuespiller
Frida Ånnevik (f. 1984), sanger
== Vennskapsbyer ==
Borgå
Dalvik
Fargo
Greifswald
Karmiel
Khan Younis
Lund
Viborg
== Referanser ==
== Litteratur ==
Gjerdåker, Brynjulv (1998). Stiftstad og bygdeby: Hamars historie 1935–1991. Hamar: Hamar kommune. ISBN 82-994906-1-8.
Lillevold, Eyvind (1949). Hamars historie. Hamar: Hamar kommune. ISBN 82-7404-005-8.
Hamar kommune. Olstad, Jan Henrik - Prytz, Kåre - Sandberg, Per Øivind - Ødegaard, Ragnar (red.) (1989). Det skjedde... En dagbok fra Hamar 1849–1949. Hamar: Hamar kommune. ISBN 82-7518-001-5. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Hedmarksmuseet og Domkirkeodden. Haug, Jan - Mostue, Erik og Ødegaard, Ragnar (red.) (1997). Hamarboka 2 - En byhistorie i bilder. Hamar: Hedmarksmuseet og Domkirkeodden. ISBN 8291326061. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Ramseth, Chr. (1899). Hamar bys historie: til 50 aars jubilæet 21 mars 1899. Hamar: L. Larsen, Axel Magnussen, H.A. Samuelsen.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Hamar – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Hamar – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Hamar i Store norske leksikon
(no) Kommunefakta Hamar - Statistisk sentralbyrå
(no) Reisemål Hamarregionen - visitnorway.no
(no) Kultur i Hamar på kart fra Kulturnett.no Hamar hos Wikivoyage
Wikiquote: Hamar – sitater
=== Nyheter ===
(no) Hamar Arbeiderblad
(no) Hamar Dagblad
=== Historie ===
(no) Hedmarksmuseet
(no) Domkirkeoddens fotoarkiv – Søk i bildesamlingene
(no) Fotografier fra Hamar og omegn ca. 1880–1938 i Nasjonalbibliotekets arkiv | Hamar-Grundsetbanen ble vedtatt av Stortinget den 3. september 1857 sammen med Kongsvingerbanen og Trondhjem–Størenbanen som Norges første statsbaner. | 199,875 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Akkarfjord | 2023-02-04 | Akkarfjord | ['Kategori:23°Ø', 'Kategori:70°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Hammerfest', 'Kategori:Fiskevær i Troms og Finnmark', 'Kategori:Sider med kart'] | For tettstedet på Kvaløya se: Akkarfjord (Kvaløya)Akkarfjord (nordsamisk: Áhkárvuotna) er et lite fiskevær på nordøstenden av Sørøya.Akkarfjord har havneanløp av rutebåt fra Hammerfest, postkontor skole (se Akkarfjord Oppvekstsenter), barnehage og butikk, men det er fiskebruket, Johan Kvalsvik AS, som er hovednæringen i bygda. Sauehold og fisketurisme har tilført bygda mye aktivitet.
I tillegg til fiske har også turgåere og turister satt bygda på kartet.
Det bor 77 personer i grunnkretsen Akkarfjord per 1. januar 2017. Skolen har åtte elever.
Tidligere stortingspolitiker Reidar Johansen vokste opp i Akkarfjord.
| For tettstedet på Kvaløya se: Akkarfjord (Kvaløya)Akkarfjord (nordsamisk: Áhkárvuotna) er et lite fiskevær på nordøstenden av Sørøya.Akkarfjord har havneanløp av rutebåt fra Hammerfest, postkontor skole (se Akkarfjord Oppvekstsenter), barnehage og butikk, men det er fiskebruket, Johan Kvalsvik AS, som er hovednæringen i bygda. Sauehold og fisketurisme har tilført bygda mye aktivitet.
I tillegg til fiske har også turgåere og turister satt bygda på kartet.
Det bor 77 personer i grunnkretsen Akkarfjord per 1. januar 2017. Skolen har åtte elever.
Tidligere stortingspolitiker Reidar Johansen vokste opp i Akkarfjord.
== Referanser == | Akkarfjord (nordsamisk: Áhkárvuotna) er et lite fiskevær på nordøstenden av Sørøya. | 199,876 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kristianstadsbladet | 2023-02-04 | Kristianstadsbladet | ['Kategori:1856 i Sverige', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1856', 'Kategori:Kristianstad kommune', 'Kategori:Svenske aviser'] | Kristianstadsbladet, tidigere Nyaste Kristianstadsbladet, er en svensk dagsavis, grunnlagt i 1856 og med hovedkontor i Kristianstad i Skåne.
Avisen inngår SkåneMedia AB, som eies av Bonnierkoncernen (73 %) og stiftelsen Kristianstadspress (27 %), en liberalt forankret stiftelse med Bengt Harding Olson som leder. Kristianstadsbladets sjefredaktør og ansvarlige utgiver er Lars Bernfalk, og den politiske redaktøren er Jonas Duveborn.
| Kristianstadsbladet, tidigere Nyaste Kristianstadsbladet, er en svensk dagsavis, grunnlagt i 1856 og med hovedkontor i Kristianstad i Skåne.
Avisen inngår SkåneMedia AB, som eies av Bonnierkoncernen (73 %) og stiftelsen Kristianstadspress (27 %), en liberalt forankret stiftelse med Bengt Harding Olson som leder. Kristianstadsbladets sjefredaktør og ansvarlige utgiver er Lars Bernfalk, og den politiske redaktøren er Jonas Duveborn.
== Eksterne lenker ==
Kristianstadsbladet – offisiell nettside
Om Kristianstadsbladet | Kristianstadsbladet, tidigere Nyaste Kristianstadsbladet, er en svensk dagsavis, grunnlagt i 1856 og med hovedkontor i Kristianstad i Skåne. | 199,877 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%E1%B8%8E | 2023-02-04 | Ḏ | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bokstaver i det latinske alfabetet'] | Ḏ og ḏ (D med strek under) er en bokstav som brukes, bl.a. til å transkribere bibelsk hebraisk (ISO 259); den representerer lyden /ð/ (representert ved bokstavene ד׳ og ט׳) som på bibelsk hebraisk kun forekommer i lånord.
I Unicode kodes ḏ som U+1E0E (Ḏ) og U+1E0F (ḏ). | Ḏ og ḏ (D med strek under) er en bokstav som brukes, bl.a. til å transkribere bibelsk hebraisk (ISO 259); den representerer lyden /ð/ (representert ved bokstavene ד׳ og ט׳) som på bibelsk hebraisk kun forekommer i lånord.
I Unicode kodes ḏ som U+1E0E (Ḏ) og U+1E0F (ḏ). | og (D med strek under) er en bokstav som brukes, bl.a. | 199,878 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_fotball_for_kvinner_2022 | 2023-02-04 | EM i fotball for kvinner 2022 | ['Kategori:Arrangementer påvirket av koronaviruspandemien', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM i fotball for kvinner'] | EM i fotball for kvinner 2022 (offisielt: UEFA Women's Euro 2022) var det 13. europamesterskapet i fotball for kvinner og ble arrangert av UEFA fra 6. til 31. juli 2022.
Mesterskapet skulle opprinnelig arrangeres i 2021, men på grunn av koronaviruspandemien i 2019–2020 besluttet UEFA å utsette herrenes mesterskap til 2021 og kvinnenes mesterskap til 2022.28. februar 2022 ble russiske klubb- og landslag suspendert av FIFA og UEFA fra å delta i internasjonale turneringer på ubestemt tid, som følge av den russiske invasjonen av Ukraina 24. februar 2022. Russlands kvinnelandslag var kvalifisert til europamesterskapet og skulle ha spilt i gruppe C. Portugal overtok plassen til Russland i gruppe C.Vertsnasjonen England vant europamesterskapet for første gang, etter å ha slått Tyskland i finalen på Wembley etter at kampen gikk til ekstraomganger.
| EM i fotball for kvinner 2022 (offisielt: UEFA Women's Euro 2022) var det 13. europamesterskapet i fotball for kvinner og ble arrangert av UEFA fra 6. til 31. juli 2022.
Mesterskapet skulle opprinnelig arrangeres i 2021, men på grunn av koronaviruspandemien i 2019–2020 besluttet UEFA å utsette herrenes mesterskap til 2021 og kvinnenes mesterskap til 2022.28. februar 2022 ble russiske klubb- og landslag suspendert av FIFA og UEFA fra å delta i internasjonale turneringer på ubestemt tid, som følge av den russiske invasjonen av Ukraina 24. februar 2022. Russlands kvinnelandslag var kvalifisert til europamesterskapet og skulle ha spilt i gruppe C. Portugal overtok plassen til Russland i gruppe C.Vertsnasjonen England vant europamesterskapet for første gang, etter å ha slått Tyskland i finalen på Wembley etter at kampen gikk til ekstraomganger.
== Kvalifisering ==
47 landslag i UEFA deltar i EM-kvalifiseringen (inkludert Kypros, som deltar for første gang på seniornivå for kvinner, og Kosovo som deltar i EM-kvalifiseringen for kvinner for første gang) for å konkurrere om 15 ledige plasser i mesterskapet, da vertsnasjonen England er direktekvalifisert. Forskjellen fra tidligere kvalifiseringer er at forhåndskvalifiseringen til kvalifiseringen er fjernet, og at alle landslag som har meldt seg på kvalifiseringen starter i samme runde. Kvalifiseringen består av to runder:
Kvalifiseringsgruppespillet: De 47 lagene er delt inn i ni grupper: to grupper med seks lag og sju grupper med fem lag. I hver gruppe spiller lagene hjemme- og bortekamper mot hverandre. Vinnerne av kvalifiseringsgruppene og de tre beste andreplassene (kampene mot laget som havner på sjetteplass er ikke medregnet) kvalifiserer seg til mesterskapet, mens de resterende seks andreplasslagene må spille playoff om de tre siste ledige plassene i mesterskapet.
Playoff: Basert på UEFA-rankingen etter gruppespillet, blir de tre høyest rangerte lagene trukket mot de tre lavest rangerte lagene, og skal spille hjemme- og bortekamp for å avgjøre hvem som kvalifiserer seg til mesterskapet.
=== Kvalifiserte lag ===
== Dommere ==
19. april 2022 kunngjorde UEFA hvilke dommere som skulle dømme mesterskapet. 27. april ble den belgiske dommeren Ella De Vries tatt med som VAR assistent.
=== VAR ===
Ella De Vries
Chris Kavanagh
Guillermo Cuadra Fernández
José María Sánchez Martínez
Benoit Millot
Maïka Vanderstichel
Christian Dingert
Harm Osmers
Maurizio Mariani
Paolo Valeri
Dennis Higler
Pol van Boekel
Bartosz Frankowski
Tomasz Kwiatkowski
Luís Miguel Branco Godinho
Tiago Lopes Martins
=== Fjerdedommere ===
Ivana Projkovska
Lorraine Watson
== Arenaer ==
== Tropper ==
Hvert landslag vil sende inn en tropp på 23 spillere til mesterskapet, hvorav tre må være keepere. Hvis en spiller er skadet eller syk, alvorlig nok til å forhindre deres deltakelse i mesterskapet, før lagets første kamp, kan de erstattes av en annen spiller.
== Gruppespillet ==
Alle klokkeslettene er lokaltid, BST (UTC+1).
=== Gruppe A ===
=== Gruppe B ===
=== Gruppe C ===
=== Gruppe D ===
== Sluttspillet ==
=== Kvartfinaler ===
=== Semifinaler ===
=== Finale ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 2022 UEFA Women's Championship – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | lag = 4 | 199,879 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Potos%C3%AD | 2023-02-04 | Potosí | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1545', 'Kategori:Byer i Bolivia', 'Kategori:Verdensarven i Bolivia'] | Potosí er en by i Bolivia og hovedstaden i departementet Potosí. Byen hadde i 2001 en befolkning på 145 057 innbyggere. Byen ligger på altiplano i 4 090 meter over havet og det hevdes at dette er verdens høyeste beliggende by. Byen ligger ved foten av fjellet Cerro de Potosí, ofte kalt Cerro Rico («rikt fjell») hvor det i århundrer har sølvgruvedrift. Floraen rundt byen er preget av puna.
Blant turistattraksjoner i byen er det mulig å ferdes gjennom de mange gruvegangene i Cerro Rico, og byen ligger også i nærheten av verdens største saltslette, Salar de Uyuni.
| Potosí er en by i Bolivia og hovedstaden i departementet Potosí. Byen hadde i 2001 en befolkning på 145 057 innbyggere. Byen ligger på altiplano i 4 090 meter over havet og det hevdes at dette er verdens høyeste beliggende by. Byen ligger ved foten av fjellet Cerro de Potosí, ofte kalt Cerro Rico («rikt fjell») hvor det i århundrer har sølvgruvedrift. Floraen rundt byen er preget av puna.
Blant turistattraksjoner i byen er det mulig å ferdes gjennom de mange gruvegangene i Cerro Rico, og byen ligger også i nærheten av verdens største saltslette, Salar de Uyuni.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Potosí – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Potosí – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Potosí er en by i Bolivia og hovedstaden i departementet Potosí. Byen hadde i 2001 en befolkning på 145 057 innbyggere. | 199,880 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hjalmar_Haalke | 2023-02-04 | Hjalmar Haalke | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dødsfall 1. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1964', 'Kategori:Fødsler 12. april', 'Kategori:Fødsler i 1894', 'Kategori:Medlemmer av Norsk Kvinnesaksforening', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske malere', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Hjalmar Christian Haalke, født Hansen (født 1894 på Bakklandet i Trondheim, død 1964) var en norsk kunstmaler. Han er kjent for sine landskapsbilder og bymotiver.
I 1919 tok han navnet Haalke for å unngå navneforveksling. Han vokste opp i Trondheim og i Vadsø, men fra han var 12 år gammel bodde han i Trondheim. Hans far, Hartvig Julius Hansen, jobbet på Hurtigruten, moren het Therese Nilsdatter. Haalke hadde tre søsken, Trygve, Therese og Eva, og familiesamholdet mellom dem var svært sterkt.
Hjalmar Haalke ble tidlig interessert i maling og etablerte vennskap med Ørnulf Ørstad og Roar Matheson Bye. Da disse flyttet fra Trondheim til Kristiania, fulgte Haalke etter i 1915 og kom i lære hos Eivind Nielsen og gikk også Statens håndverks- og kunstindustriskole. I 1921 ble han og Roar Matheson Bye elever hos fransk-brasilianeren Pedro Araujo i Paris. Han ble Haalkes viktigste lærer.
Hjalmar Haalke ble gift med sin tremenning Magnhild Camilla Kvaale fra Vikna i Nord-Trøndelag i 1923. Hun var lærer i Sør-Odal og ble senere forfatter. De bodde atskilt i lange perioder, han malte i Oslo, hun var lærer i Odalen.
I 1926 hadde han sin første separatutstilling i Oslo. Han deltok senere på Statens Kunstutstilling, Høstutstillingen og den norske utstillingen i Paris. På 1930-tallet var han blitt en etablert kunstner og kunne reise til Sør-Europa. Mange av hans bilder er fra områder ved Middelhavet. I 1939 kjøpte de hennes familiegård Vikestad i Vikna, men senere mistet de den i en odelsrettssak. De siste årene av Hjalmar Haalkes liv bodde familien på Lillehammer. Han var medlem av Norsk Kvinnesaksforening.
| Hjalmar Christian Haalke, født Hansen (født 1894 på Bakklandet i Trondheim, død 1964) var en norsk kunstmaler. Han er kjent for sine landskapsbilder og bymotiver.
I 1919 tok han navnet Haalke for å unngå navneforveksling. Han vokste opp i Trondheim og i Vadsø, men fra han var 12 år gammel bodde han i Trondheim. Hans far, Hartvig Julius Hansen, jobbet på Hurtigruten, moren het Therese Nilsdatter. Haalke hadde tre søsken, Trygve, Therese og Eva, og familiesamholdet mellom dem var svært sterkt.
Hjalmar Haalke ble tidlig interessert i maling og etablerte vennskap med Ørnulf Ørstad og Roar Matheson Bye. Da disse flyttet fra Trondheim til Kristiania, fulgte Haalke etter i 1915 og kom i lære hos Eivind Nielsen og gikk også Statens håndverks- og kunstindustriskole. I 1921 ble han og Roar Matheson Bye elever hos fransk-brasilianeren Pedro Araujo i Paris. Han ble Haalkes viktigste lærer.
Hjalmar Haalke ble gift med sin tremenning Magnhild Camilla Kvaale fra Vikna i Nord-Trøndelag i 1923. Hun var lærer i Sør-Odal og ble senere forfatter. De bodde atskilt i lange perioder, han malte i Oslo, hun var lærer i Odalen.
I 1926 hadde han sin første separatutstilling i Oslo. Han deltok senere på Statens Kunstutstilling, Høstutstillingen og den norske utstillingen i Paris. På 1930-tallet var han blitt en etablert kunstner og kunne reise til Sør-Europa. Mange av hans bilder er fra områder ved Middelhavet. I 1939 kjøpte de hennes familiegård Vikestad i Vikna, men senere mistet de den i en odelsrettssak. De siste årene av Hjalmar Haalkes liv bodde familien på Lillehammer. Han var medlem av Norsk Kvinnesaksforening.
== Ettermæle ==
På Nardo i Trondheim er en gate oppkalt etter ham. Hjalmar Haalkes veg går fra Bjarne Ness' veg til Einar Øfstis veg.
== Bibliografi ==
(no) Publikasjoner av Hjalmar Haalke i BIBSYS
Leif Østby: Hjalmar Haalke 1954
Svein Olav Hoff: Hjalmar Haalke – en naturdyrker i moll 2003 ISBN 82-7393-140-4
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Ingrid J. Brissach: Den nesten glemte maleren Artikkel i Adresseavisen 6. august 2008
Bilder av Hjalmar Haalke på haalke.no | Hjalmar Christian Haalke, født Hansen (født 1894 på Bakklandet i Trondheim, død 1964) var en norsk kunstmaler. Han er kjent for sine landskapsbilder og bymotiver. | 199,881 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%89verton_Santos_da_Costa | 2023-02-04 | Éverton Santos da Costa | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Brasilianske fotballspillere', 'Kategori:Fotballspillere for Fredrikstad FK', 'Kategori:Fotballspillere for Grêmio Foot-Ball Porto Alegrense', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler 6. januar', 'Kategori:Fødsler i 1986', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra regionen Centro Oriental Paranaense', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-04'] | Éverton Santos da Costa (født 6. januar 1986 i Ponta Grossa) er en brasiliansk fotballspiller som spilte for Fredrikstad fotballklubb i 2008 og 2009 på lån fra Grêmio. Everton kom inn som erstatning for Tarik Elyounoussi som dro til Heerenveen. Han scoret sitt første mål for FFK mot Lillestrøm sportsklubb på Åråsen i 2008. Han har skåret seks ligamål for FFK i løpet av de to sesongene han var i klubben.
| Éverton Santos da Costa (født 6. januar 1986 i Ponta Grossa) er en brasiliansk fotballspiller som spilte for Fredrikstad fotballklubb i 2008 og 2009 på lån fra Grêmio. Everton kom inn som erstatning for Tarik Elyounoussi som dro til Heerenveen. Han scoret sitt første mål for FFK mot Lillestrøm sportsklubb på Åråsen i 2008. Han har skåret seks ligamål for FFK i løpet av de to sesongene han var i klubben.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Éverton Santos da Costa – Transfermarkt
(en) Éverton Santos da Costa – Soccerway
Évertons spillerprofil på ffksupporter.net | Éverton Santos da Costa (født 6. januar 1986 i Ponta Grossa) er en brasiliansk fotballspiller som spilte for Fredrikstad fotballklubb i 2008 og 2009 på lån fra Grêmio. | 199,882 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C6%9C | 2023-02-04 | Ɯ | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bokstaver i det latinske alfabetet'] | Ɯ og ɯ er en bokstav i det latinske alfabetet, som består av en minuskel m, typesatt opp-ned. Bokstaven ble brukt i zhuang-språket fra 1957 til 1986, da den ble erstattet med bokstaven w. Den representerte en trang, bakre, urundet vokal. Minuskelen brukes med samme verdi i det internasjonale fonetiske alfabetet.
I Unicode kodes ɯ som U+019C (Ɯ) og U+026F (ɯ). | Ɯ og ɯ er en bokstav i det latinske alfabetet, som består av en minuskel m, typesatt opp-ned. Bokstaven ble brukt i zhuang-språket fra 1957 til 1986, da den ble erstattet med bokstaven w. Den representerte en trang, bakre, urundet vokal. Minuskelen brukes med samme verdi i det internasjonale fonetiske alfabetet.
I Unicode kodes ɯ som U+019C (Ɯ) og U+026F (ɯ). | og er en bokstav i det latinske alfabetet, som består av en minuskel m, typesatt opp-ned. Bokstaven ble brukt i zhuang-språket fra 1957 til 1986, da den ble erstattet med bokstaven w. | 199,883 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C7%B4 | 2023-02-04 | Ǵ | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bokstaver i det latinske alfabetet'] | Ǵ og ǵ (G med akutt aksent) er en bokstav som brukes i ISO 9-systemet for å transkribere slaviske skriftspråk. Den tilsvarer da den makedonske bokstaven ѓ, som representerer lyden /ɟ/ – en stemt palatal plosiv.
I Unicode kodes den som U+01F4 (Ǵ) og U+01F5 (ǵ). | Ǵ og ǵ (G med akutt aksent) er en bokstav som brukes i ISO 9-systemet for å transkribere slaviske skriftspråk. Den tilsvarer da den makedonske bokstaven ѓ, som representerer lyden /ɟ/ – en stemt palatal plosiv.
I Unicode kodes den som U+01F4 (Ǵ) og U+01F5 (ǵ). | Ǵ og ǵ (G med akutt aksent) er en bokstav som brukes i ISO 9-systemet for å transkribere slaviske skriftspråk. Den tilsvarer da den makedonske bokstaven ѓ, som representerer lyden /ɟ/ – en stemt palatal plosiv. | 199,884 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C9%8A | 2023-02-04 | Ɋ | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bokstaver i det latinske alfabetet'] | Ɋ og ɋ (Q med kroket-hale) er en bokstav som tidligere ble brukt for å skrive Numanggang-språket fra Papua Ny-Guinea frem til 2002.
I Unicode kodes som ɋ som U+024A (Ɋ) og U+024B (ɋ). | Ɋ og ɋ (Q med kroket-hale) er en bokstav som tidligere ble brukt for å skrive Numanggang-språket fra Papua Ny-Guinea frem til 2002.
I Unicode kodes som ɋ som U+024A (Ɋ) og U+024B (ɋ). | Ɋ og ɋ (Q med kroket-hale) er en bokstav som tidligere ble brukt for å skrive Numanggang-språket fra Papua Ny-Guinea frem til 2002. | 199,885 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%E1%B8%86 | 2023-02-04 | Ḇ | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bokstaver i det latinske alfabetet'] | Ḇ og ḇ (B med strek under) er en bokstav i det latinske alfabetet. Den brukes helst i transkripsjon av forskjellige skriftspråk, bl.a. bibelsk hebraisk (ISO 259), der den representerer en stemt bilabial frikativ - /β/ - som vanligvis skrives med bokstaven ב.
I Unicode kodes den som U+1E06 (Ḇ) og U+1E07 (ḇ). | Ḇ og ḇ (B med strek under) er en bokstav i det latinske alfabetet. Den brukes helst i transkripsjon av forskjellige skriftspråk, bl.a. bibelsk hebraisk (ISO 259), der den representerer en stemt bilabial frikativ - /β/ - som vanligvis skrives med bokstaven ב.
I Unicode kodes den som U+1E06 (Ḇ) og U+1E07 (ḇ). | og (B med strek under) er en bokstav i det latinske alfabetet. Den brukes helst i transkripsjon av forskjellige skriftspråk, bl. | 199,886 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dong_Wenlong | 2023-02-04 | Dong Wenlong | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dødsfall i 1978', 'Kategori:Fødsler i 1902', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Dong Wenlong （kinesisk: 董文隆, pinyin: Dǒng Wénlóng, født 1902, død 1978）var katolsk biskop av erkebispedømmet Jinan i provinsen Shandong i Folkerepublikken Kina fra 1958 til 1963.
| Dong Wenlong （kinesisk: 董文隆, pinyin: Dǒng Wénlóng, født 1902, død 1978）var katolsk biskop av erkebispedømmet Jinan i provinsen Shandong i Folkerepublikken Kina fra 1958 til 1963.
== Biskop uten pavelig mandat ==
Han var i annen pulje av biskoper som ble bispeviet uten pavelig mandat i Folkerepublikken Kina. De i Romas øyne illegitime, men gyldige, bispevielsene, ble foretatt 1. juni 1958 i Jinan i Shandong med erkebiskop Ignatius Pi Shushi som hovedkonsekrator.
== Episkopalgenealogi ==
Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828
Kardinal Serafino Vannutelli (1834-1915) *1869
Kardinal Domenico Serafini (1852-1918) *1900
Kardinal Pietro Fumasoni Biondi (1872-1960) *1916
Kardinal Antonio Riberi (1897-1967) *1934
Erkebiskop Ignatius Pi Shushi (1897-1978) *1949
Biskop Dong Wenlong (1902-1978) *1958
== Referanser == | Dong Wenlong （kinesisk: 董文隆, pinyin: Dǒng Wénlóng, født 1902, død 1978link|date=2018年4月 |bot=InternetArchiveBot |fix-attempted=yes }}）var katolsk] [[biskop av erkebispedømmet Jinan i provinsen Shandong i Folkerepublikken Kina fra 1958 til 1963. | 199,887 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nikolai_Butensch%C3%B8n | 2023-02-04 | Nikolai Butenschøn | ['Kategori:Andresen (slekt fra Schleswig-Holstein)', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Butenschøn', 'Kategori:Fødsler 10. august', 'Kategori:Fødsler i 1974', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske arkitekter', 'Kategori:Programledere for TVNorge'] | Nikolai «Nikki» Butenschøn (født 10. august 1974) er en norsk arkitekt og møbeldesigner. Han er partner og medeier i arkitektkontoret Haptic Architects.
Nikki Butenschøn studerte interiørarkitektur ved Chelsea College of Art & Design i London, arkitektur ved Kunstakademiets arkitektskole i København og University of Sydney og møbeldesign hovedfag ved Kunst- og håndverksskolen i Oslo.
Han ble kjent for TV-seere da han var interiørarkitekt i TV-serien Lyst: Bolig, som ble vist på TVNorge i 2003, 2004 og 2006.
| Nikolai «Nikki» Butenschøn (født 10. august 1974) er en norsk arkitekt og møbeldesigner. Han er partner og medeier i arkitektkontoret Haptic Architects.
Nikki Butenschøn studerte interiørarkitektur ved Chelsea College of Art & Design i London, arkitektur ved Kunstakademiets arkitektskole i København og University of Sydney og møbeldesign hovedfag ved Kunst- og håndverksskolen i Oslo.
Han ble kjent for TV-seere da han var interiørarkitekt i TV-serien Lyst: Bolig, som ble vist på TVNorge i 2003, 2004 og 2006.
== Familie ==
Nikolai Butenschøn er sønn av teaterviteren og -instruktøren Faith Gabrielle Guss og arkitekten Peter Butenschøn. Han er barnebarn av forleggeren og forfatteren Barthold A. Butenschøn og billedhuggeren Ragnhild Butenschøn, samt nevø av statsviteren Nils Butenschøn.
== Eksterne lenker ==
Artikkel i Aftenposten om Nikki Butenschøn | Nikolai «Nikki» Butenschøn (født 10. august 1974) er en norsk arkitekt og møbeldesigner. | 199,888 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Generasjon_Z | 2023-02-04 | Generasjon Z | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Demografi', 'Kategori:Historiske perioder'] | Generasjon Z (eller bare Gen Z) er et begrep som brukes om generasjonen født fra midten av 1990-årene til begynnelsen av 2010-årene. Generasjon Z er generasjonen født etter millenniumsgenerasjonen og før Generasjon Alfa. Mennesker av generasjonen har ofte brukt moderne teknologi og internett store deler av livet, og har dermed god kjennskap og kompetanse på teknologi og sosiale medier.
Generasjon Z har flere kallenavn, blant andre «digitalt innfødte», «zoomere», og tidvis «snøfnuggenerasjonen».
| Generasjon Z (eller bare Gen Z) er et begrep som brukes om generasjonen født fra midten av 1990-årene til begynnelsen av 2010-årene. Generasjon Z er generasjonen født etter millenniumsgenerasjonen og før Generasjon Alfa. Mennesker av generasjonen har ofte brukt moderne teknologi og internett store deler av livet, og har dermed god kjennskap og kompetanse på teknologi og sosiale medier.
Generasjon Z har flere kallenavn, blant andre «digitalt innfødte», «zoomere», og tidvis «snøfnuggenerasjonen».
== Referanser == | Ẑ og ẑ (Z med cirkumfleks) er en bokstav som brukes i ISO 9-systemet for å transkribere tekster skrevet med det kyrilliske alfabetet. Den brukes for å transkribere den kyrilliske bokstaven ѕ som brukes på makedonsk og representerer lyden [dz]. | 199,889 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tone_Lindheim | 2023-02-04 | Tone Lindheim | ['Kategori:Andresen (slekt fra Schleswig-Holstein)', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Butenschøn', 'Kategori:Fødsler i 1954', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Museumsdirektører', 'Kategori:Norske landskapsarkitekter', 'Kategori:Norske museumsfolk', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Personer fra Færder kommune', 'Kategori:Personer fra tidligere Nøtterøy kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Tone Lindheim (født 22. mai 1954) er norsk landskapsarkitekt og professor.
| Tone Lindheim (født 22. mai 1954) er norsk landskapsarkitekt og professor.
== Liv og virke ==
Hun er oppvokst på Nøtterøy. Om sitt yrkesvalg sier Tone at hun var inspirert av den danske arkitekten Jan Gehl (født 1936) og hans bok Livet mellom Husene. Tone Lindheim ble uteksaminert landskapsarkitekt fra Norges Landbrukshøgskole på Ås i 1981. Hun giftet seg i 1981 med arkitekt Peter Butenschøn (født 1944). Sammen utga de boka Det nye Oslo i 1987.
I årene 1981-84 var hun prosjektleder for byfornyelse i Boligetatens utbyggingsavdeling i Oslo kommune, og i årene 1984-86 var hun ansatt i Asplan-Prosjekt . I 1986 startet hun firmaet Bjørbekk & Lindheim AS sammen med Jostein Bjørbekk. Firmaet har vunnet en rekke konkurranser og er et av Norges ledende landskapsarkitektfirmaer. Hun var leder av Bolig- og byplanforeningen Oslo, har sittet i flere redaksjoner og vært med i juryen i en rekke arkitektkonkurranser. Hun ledet bl.a juryen for den internasjonale arkitektkonkurransen 'Byrommene i Bjørvika', 2004.
== Prosjekter ==
I Bjørbekk & Lindheim har Tone Lindheim vært daglig leder og prosjektleder for en rekke store transformasjonsprosjekter, blant annet det byøkologiske pilotprosjektet Pilestredet park, Nansenparken, Hundsund grendesenter og Rolfsbukta boligområde på Fornebu, samt utvikling av Ensjø fra bruktbilby til grønn boligby, med gjenåpning av Hovinbekken som sentralt motiv. Lindheim har utformet mange skolegårder og byrom. Hun var også ansvarlig landskapsarkitekt for utviklingen og utformingen av Ekebergparken.
== Akademisk karriere ==
I 1996 ble hun tilknyttet Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås som Professor II med undervisning ved Institutt for Landskapsplanlegging. Fra 2011 ble dette gjort om til en fast professorstilling. I årene 2015-2020 var hun ansatt som direktør ved Naturhistorisk museum, UiO i Oslo. Her arbeidet hun særlig med fornyelse av museets bygninger og utstillinger, samt finansiering, planlegging og bygging av det nye Klimahuset.
== Utgivelser ==
Ola Bettum, Tone Lindheim (1981). Gode gårdsrom - håndbok i gårdsromsforbedring. Oslo: Bymiljøkampanjen.
Peter Butenschøn og Tone Lindheim (1987). Det nye Oslo: idéer og prosjekter for bykjernen. Oslo: Dreyer. ISBN 8209104586.
Lindheim, Tone (1990). Gavlmaleri: et flerkulturelt prosjekt. ISBN 8242700400. [Hefte på 15 sider]
Guro Mårdalen, Tone Lindheim (1999). Forbedring av skolegårder i Oslo (PDF). Oslo: Oslo kommune, Skoleetaten.
Lindheim, Tone (2014): Folkeparken på Ekeberg. Arkitektur N, nr 1, side 50-57.
Lindheim, T. (2017). «Hagen i naturen - og i kunsten». Drømmen om en hage. Modum: Stiftelsen Modum Blåfarveværk. ISBN 9788290734539.
Bjørbekk & Lindheim landskapsarkitekter (2016). SPOR. Oslo: Forlaget Press. ISBN 9788232800360.
Lindheim, Tone (2021). "Oslos nye ansikt", om byrommene i Bjørvika. Arkitektur N, nr 6, side 80-89.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Tone Lindheim i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin
(no) Publikasjoner av Tone Lindheim i BIBSYS
jobbeside hos UMB
Bjørbekk & Lindheim landskapsarkitekter
Jobbside hos Naturhistorisk museum i Oslo | |fødested = Tana | 199,890 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henry_Jia_Fushan | 2023-02-04 | Henry Jia Fushan | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1966', 'Kategori:Fødsler i 1922', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Henry Jia Fushan (født 1922, død ca. 1966) var katolsk biskop av bispedømmet Yidu i provinsen Shandong i Folkerepublikken Kina.
Han var i annen pulje av biskoper som ble bispeviet uten pavelig mandat i Folkerepublikken Kina. De i Romas øyne illegitime, men gyldige, bispevielsene, ble foretatt 1. juni 1958 i Jinan i Shandong med erkebiskop Ignatius Pi Shushi som hovedkonsekrator.
| Henry Jia Fushan (født 1922, død ca. 1966) var katolsk biskop av bispedømmet Yidu i provinsen Shandong i Folkerepublikken Kina.
Han var i annen pulje av biskoper som ble bispeviet uten pavelig mandat i Folkerepublikken Kina. De i Romas øyne illegitime, men gyldige, bispevielsene, ble foretatt 1. juni 1958 i Jinan i Shandong med erkebiskop Ignatius Pi Shushi som hovedkonsekrator.
== Episkopalgeneaologi ==
Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828
Kardinal Serafino Vannutelli (1834-1915) *1869
Kardinal Domenico Serafini (1852-1918) *1900
Kardinal Pietro Fumasoni Biondi (1872-1960) *1916
Kardinal Antonio Riberi (1897-1967) *1934
Erkebiskop Ignatius Pi Shushi (1897-1978) *1949
Biskop Henry Jia Fushan (1922-1966) *1958
== Referanser == | Henry Jia Fushan (født 1922, død ca. 1966) var katolsk biskop av bispedømmet Yidu i provinsen Shandong i Folkerepublikken Kina. | 199,891 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Charles_Li_Mingyue | 2023-02-04 | Charles Li Mingyue | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Linjen Rebiba'] | Charles Li Mingyuan eller Li Mungyue (død 1966) var katolsk biskop av bispedømmet Caozhou (Heze) i provinsen Shandong i Folkerepublikken Kina.
| Charles Li Mingyuan eller Li Mungyue (død 1966) var katolsk biskop av bispedømmet Caozhou (Heze) i provinsen Shandong i Folkerepublikken Kina.
== Biografi ==
Han var i annen pulje av biskoper som ble bispeviet uten pavelig mandat i Folkerepublikken Kina. De i Romas øyne illegitime, men gyldige, bispevielsene, ble foretatt 1. juni 1958 i Jinan i Shandong med erkebiskop Ignatius Pi Shushi som hovedkonsekrator.
== Episkopalgeneaologi ==
Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828
Kardinal Serafino Vannutelli (1834-1915) *1869
Kardinal Domenico Serafini (1852-1918) *1900
Kardinal Pietro Fumasoni Biondi (1872-1960) *1916
Kardinal Antonio Riberi (1897-1967) *1934
Erkebiskop Ignatius Pi Shushi (1897-1978) *1949
Biskop Charles Li Mungyuan (?-1966) *1958
== Referanser == | Charles Li Mingyuan eller Li Mungyue (død 1966) var katolsk biskop av bispedømmet Caozhou (Heze) i provinsen Shandong i Folkerepublikken Kina. | 199,892 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zhao_Youmin | 2023-02-04 | Zhao Youmin | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 8. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1988', 'Kategori:Fødsler i 1909', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Liaoning', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Zhao Youmin (født 1909 i Kina, død mars 1988) var katolsk biskop av bispedømmet Jinzhou i provinsen Liaoning i Folkerepublikken Kina fra 1958 til 1988.
Han var blant de biskoper som mellom 1958 og 1962 ble bispeviet uten pavelig mandat i Folkerepublikken Kina. De i Romas øyne illegitime, men gyldige, bispevielsene, ble foretatt 22. juni 1958 i Jinan i Shandong med erkebiskop Ignatius Pi Shushi.
Under kulturrevolusjonen var han ute av stand til å utøve sitt embede. Da han igjen kunne gjernoppta sitt virke, flyttet han sin residens til Fushun.
Han ble rektor og spiritual for presteseminaret i Shenyang da det ble åpnet i 1982, og etterfulgte avdøde biskop Xu Jingjiang av Shenyang som direktør for seminarets styre to år etter.
| Zhao Youmin (født 1909 i Kina, død mars 1988) var katolsk biskop av bispedømmet Jinzhou i provinsen Liaoning i Folkerepublikken Kina fra 1958 til 1988.
Han var blant de biskoper som mellom 1958 og 1962 ble bispeviet uten pavelig mandat i Folkerepublikken Kina. De i Romas øyne illegitime, men gyldige, bispevielsene, ble foretatt 22. juni 1958 i Jinan i Shandong med erkebiskop Ignatius Pi Shushi.
Under kulturrevolusjonen var han ute av stand til å utøve sitt embede. Da han igjen kunne gjernoppta sitt virke, flyttet han sin residens til Fushun.
Han ble rektor og spiritual for presteseminaret i Shenyang da det ble åpnet i 1982, og etterfulgte avdøde biskop Xu Jingjiang av Shenyang som direktør for seminarets styre to år etter.
== Episkopalgeneaologi ==
Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828
Kardinal Serafino Vannutelli (1834-1915) *1869
Kardinal Domenico Serafini (1852-1918) *1900
Kardinal Pietro Fumasoni Biondi (1872-1960) *1916
Kardinal Antonio Riberi (1897-1967) *1934
Erkebiskop Ignatius Pi Shushi (1897-1978) *1949
Biskop Zhao Yumin (1909-1988) *1958
== Referanser == | Zhao Youmin (født 1909 i Kina, død mars 1988) var katolsk biskop av bispedømmet Jinzhou i provinsen Liaoning i Folkerepublikken Kina fra 1958 til 1988. | 199,893 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zhangqiu | 2023-02-04 | Zhangqiu | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byfylker i Shandong'] | Zhangqiu (kinesisk: 章丘; pinyin: Zhāngqiū) er et byfylke i den subprovinsielle by Jinan i provinsen Shandong Folkerepublikken Kina.
Befolkningen var på 984 598 innbyggere i 1999.
| Zhangqiu (kinesisk: 章丘; pinyin: Zhāngqiū) er et byfylke i den subprovinsielle by Jinan i provinsen Shandong Folkerepublikken Kina.
Befolkningen var på 984 598 innbyggere i 1999.
== Oldtidsstat ==
Oldtidsstaten Tan lå på Zhangqius område.
== Kulturminner ==
En del av den store Qi-muren står igjen i verneverdig tilstand her, og er oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner. Det gjør også Chengziyafeltet, det første arkeologiske funnstedet for det som er blitt kjent som Longshankulturen fra yngre kinesisk steinalder. Det ble oppdaget i 1928 og utgravd 1930–1931. Andre vernede arkeologiske funnområder i byfylket er Xihe, Xiaojingshan og Dongpingling.
== Samferdsel ==
=== Jernbane ===
Qingdao-Taiyuan høyhastighetstog stanser her på sin vei fra Qingdao til Taiyuan.
=== Vei ===
Kinas riksvei 308 løper gjennom området. Den begynner i Qingdao i Shandong og fører via Jinan til Shijiazhuang i Hebei.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens side Arkivert 4. juli 2019 hos Wayback Machine. | Zhangqiu (kinesisk: 章丘; pinyin: Zhāngqiū) er et byfylke i den subprovinsielle by Jinan i provinsen Shandong Folkerepublikken Kina. | 199,894 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Qingzhou | 2023-02-04 | Qingzhou | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Byfylker i Shandong', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Qingzhou (kinesisk: 青州市, pinyin: Qīngzhōu) er et byfylke med rundt 899 000 innbyggere (2003) og et areal på 1 569 km² i provinsen Shandong øst i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Weifang.
| Qingzhou (kinesisk: 青州市, pinyin: Qīngzhōu) er et byfylke med rundt 899 000 innbyggere (2003) og et areal på 1 569 km² i provinsen Shandong øst i Folkerepublikken Kina. Det ligger i byprefekturet Weifang.
== Historie ==
Qingzhou har sitt navn etter Qing, etter en av de ni provinser som man leser om i geografikapittelet Yu Gong i det kinesiske klassiske skrift Shujing, fra de stridende rikers tid i kinesisk historie (403－221 f.Kr.) Byens historie kan spores tilbake minst 200 år før Kristus, da den var del av Dongyis kulturområde.
Tidligere var byen, som i århundrer het Yidu, provinshovedstad for Shandong.
Navnet Qingzhou ble tatt i bruk igjen den 30. mars 1986 da det kinesiske statsråd den 11. mars samme år hadde oppløst fylket Yidu 益都县 for å opprette et byfylke i dets sted. Qingzhou har nøyaktig samme grenser som det gamle fylket.
== Kulturminner ==
I 1996 fant arkeologer 200 nedgravde buddhistiske statuer ved Qingzhou. Statuene antas å ha blitt gravd ned som en følge av Song-dynastiets keiser Huizongs kamp mot buddhismen – han foretrakk taoismen.
== Administrative enheter ==
Etter kommunalreformen i 2007 består Qingzhou av tre subdistrikter og ni storkommuner:
Subdistriktet Wangfu (王府街道), sentrum;
Subdistriktet Yidu (益都街道);
Subdistriktet Yunmenshan (云门山街道);
Storkommunen Mihe (弥河镇);
Storkommunen Wangfen (王坟镇);
Storkommunen Miaozi (庙子镇);
Storkommunen Shaozhuang (邵庄镇);
Storkommunen Gaoliu (高柳镇);
Storkommunen Heguan (何官镇);
Storkommunen Dongxia (东夏镇);
Storkommunen Tanfang (谭坊镇);
Storkommunen Huanglou (黄楼镇).
== Samferdsel ==
Qingdao-Taiyuan høyhastighetstog stanser her på sin vei fra Qingdao til Taiyuan.
== Referanser == | thumb|Qinzhous katolske kirke | 199,895 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mudan | 2023-02-04 | Mudan | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Shandong'] | Mudan (kinesisk: 牡丹区; pinyin: Mǔdān Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Heze vest i provinsen Shandong i Folkerepublikken Kina. Distriktet er administrasjonssetet for Heze.
| Mudan (kinesisk: 牡丹区; pinyin: Mǔdān Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Heze vest i provinsen Shandong i Folkerepublikken Kina. Distriktet er administrasjonssetet for Heze.
== Eksterne lenker ==
Lokalregjeringens sider | Mudan (kinesisk: 牡丹区; pinyin: Mǔdān Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Heze vest i provinsen Shandong i Folkerepublikken Kina. Distriktet er administrasjonssetet for Heze. | 199,896 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Guta | 2023-02-04 | Guta | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Liaoning'] | Guta (kinesisk: 古塔区; pinyin: Gǔtǎ Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Jinzhou i provinsen Liaoning i Folkerepublikken Kina.
Det har et areal på 28 km² og teller ca. 240 000 innbyggere (2004).
| Guta (kinesisk: 古塔区; pinyin: Gǔtǎ Qū) er et bydistrikt i byprefekturet Jinzhou i provinsen Liaoning i Folkerepublikken Kina.
Det har et areal på 28 km² og teller ca. 240 000 innbyggere (2004).
== Administrative enheter ==
Subdistrikter:
Tian'an (天安街道), Shiyou (石油街道), Beijie (北街街道), Bao'an (保安街道), Raoyang (饶阳街道), Nanjie (南街街道), Zhanqian (站前街道), Jingye (敬业街道), Shiying (士英街道)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Infoside | thumb | 199,897 |
https://no.wikipedia.org/wiki/F%C3%A9d%C3%A9ration_Internationale_des_Luttes_Associ%C3%A9es | 2023-02-04 | Fédération Internationale des Luttes Associées | ['Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Bryting', 'Kategori:Internasjonale idrettsforbund'] | Fédération Internationale des Luttes Associées (FILA) er det internasjonale bryteforbundet.
Dette er hovedorganet til internasjonal amatør-bryting.
| Fédération Internationale des Luttes Associées (FILA) er det internasjonale bryteforbundet.
Dette er hovedorganet til internasjonal amatør-bryting.
== Presidenter ==
Einar Råberg 1921 – 1924
Alfred Brüll 1924 – 1930
Viktor Smeds 1930 – 1952
Roger Coulon 1952 – 1970
Milan Ercegan 1971 – 2002
Raphaël Martinetti 2002 – nåværende
== Eksterne lenker ==
(ru) Offisielt nettsted
Artikkelen har ingen egenskaper for sportsdatabaser i Wikidata | Fédération Internationale des Luttes Associées (FILA) er det internasjonale bryteforbundet. | 199,898 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Xue_Zhiheng | 2023-02-04 | Xue Zhiheng | ['Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1933', 'Kategori:Fødsler i 1876', 'Kategori:Kinesiske offiserer', 'Kategori:Krigsherrer i Republikken Kina', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Qinhuangdao'] | Xue Zhiheng (født 1876 i fylket Lulong i Hebei i Kina, død 1933) var en kinesisk general og mindre krigsherre som gjorde seg gjeldende i Nordkina de første årene etter Qing-dynastiets fall i 1911.
Han var den eldste av en skolelærers fire sønner, og kom fra et landlig område 160 km øst for Beijing. I 1908 ble han aide-de-camp til krigsherren general Wang Huaiqing. Senere vant han krigsherren Wu Peifus gunst, og da denne tidlig i 1920-årene fikk stor kontroll over regjeringen i Beijing ble Xue i 1922 generalkommandør for politistyrkene og en av lederne for departementet for offentlig arbeid i Beijing. Han hadde mer enn 10 000 ridende politi under sin kommando og dominerte tyve regioner både sør og nord for Den kinesiske mur. Han ble med årene temmelig rik.
I 1923 deltok Xue med sine styrker i kuppet mot president Li Yuanhong, som Wu-klikken selv hadde innsatt bare rundt ett år tidligere. Det var general Xue som den 13. juni fikk president Li til å flykte fra presidentpalasset og søke tilflykt i det franske konsesjonsområde i Tianjin. Xue sørget ved press og bestikkelser senere samme år for at hans presidentkandidat, Cao Kun, vant avstemningen i parlamentet 5. oktober 1923.
I september 1924 brøt det ut strid mellom de to dominerende krigsherreklikkene i Nordkina. General Xue ble nestkommanderende av Beijing-garnisonen, men få uker etter skiftet hans tidligere allierte, general Feng Yuxiang, side. Den 3. november ble president Tsao tvunget til avgang. Rett etter ble Beijing-garnisonen dimittert, og så polititroppene. General Xue måtte da selv flykte, og tok også han tilflukt i det franske eksterritoriale området i havnebyen Tianjin.
Hans rolle i det kinesiske maktspill var med dette over. I 1933 døde han i sitt hjemfylke. | Xue Zhiheng (født 1876 i fylket Lulong i Hebei i Kina, død 1933) var en kinesisk general og mindre krigsherre som gjorde seg gjeldende i Nordkina de første årene etter Qing-dynastiets fall i 1911.
Han var den eldste av en skolelærers fire sønner, og kom fra et landlig område 160 km øst for Beijing. I 1908 ble han aide-de-camp til krigsherren general Wang Huaiqing. Senere vant han krigsherren Wu Peifus gunst, og da denne tidlig i 1920-årene fikk stor kontroll over regjeringen i Beijing ble Xue i 1922 generalkommandør for politistyrkene og en av lederne for departementet for offentlig arbeid i Beijing. Han hadde mer enn 10 000 ridende politi under sin kommando og dominerte tyve regioner både sør og nord for Den kinesiske mur. Han ble med årene temmelig rik.
I 1923 deltok Xue med sine styrker i kuppet mot president Li Yuanhong, som Wu-klikken selv hadde innsatt bare rundt ett år tidligere. Det var general Xue som den 13. juni fikk president Li til å flykte fra presidentpalasset og søke tilflykt i det franske konsesjonsområde i Tianjin. Xue sørget ved press og bestikkelser senere samme år for at hans presidentkandidat, Cao Kun, vant avstemningen i parlamentet 5. oktober 1923.
I september 1924 brøt det ut strid mellom de to dominerende krigsherreklikkene i Nordkina. General Xue ble nestkommanderende av Beijing-garnisonen, men få uker etter skiftet hans tidligere allierte, general Feng Yuxiang, side. Den 3. november ble president Tsao tvunget til avgang. Rett etter ble Beijing-garnisonen dimittert, og så polititroppene. General Xue måtte da selv flykte, og tok også han tilflukt i det franske eksterritoriale området i havnebyen Tianjin.
Hans rolle i det kinesiske maktspill var med dette over. I 1933 døde han i sitt hjemfylke. | Xue Zhiheng (født 1876 i fylket Lulong i Hebei i Kina, død 1933) var en kinesisk general og mindre krigsherre som gjorde seg gjeldende i Nordkina de første årene etter Qing-dynastiets fall i 1911. | 199,899 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.